Mari Skurdal

Den private stiftelsen Israel har gitt i oppdrag å dele ut nødhjelp på Gazastripa, er livsfarlig for palestinere. Til nå er over 500 mennesker drept og nesten 4000 såret i forsøket på å skaffe seg mat. Leger Uten Grenser kaller ordningen «et blodbad forkledd som humanitær hjelp». Philippe Lazzarini, sjefen for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa), kaller ordningen avskyelig og «en dødsfelle som koster flere liv enn den redder». Israel forbyr Unrwa og andre hjelpeorganisasjoner å distribuere mat. Dermed er organisasjonen Gaza Humanitarian Foundation aleine om oppdraget i det okkuperte og krigsherjede området. Til tross for navnet følger organisasjonen ingen humanitære prinsipper om humanitet, upartiskhet, uavhengighet og nøytralitet.

Foundation består av leiesoldater og tidligere CIA-agenter, som opererer i områder fullstendig kontrollert av den israelske hæren. I en verden med noen som helst sans for regler og humanitet, ville noe slikt vært stanset alt på idéstadiet. I dag lever vi nærmere dystopien, hvor alt er ubehagelig, kaldt og umenneskelig. Noe av det første Donald Trump gjorde da han tiltrådte som president i USA, var å stanse all bistand. Denne uka bevilget det amerikanske utenriksdepartementet likevel 30 millioner dollar – til finansiering av Gaza Humanitarian Foundation. Samme uke skåler europeiske statsledere med Trump på Nato-toppmøtet, smilende og smiskende i håp om å fortsatt få nyte presidentens gunst.

 ingenting skjer og uker der tiår skjer», skal Vladimir Lenin ha uttalt. Sjelden har det føltes riktigere enn akkurat nå. I det ene øyeblikket truer en ny verdenskrig, i det neste kastes oppmerksomheten i en helt annen retning. Men én ting består midt i et hurtig skiftende nyhetsbilde: utslettelseskrigen mot palestinere. Professor i Holocaust-studier ved det hebraiske universitetet i Jerusalem Amos Goldberg sa til Aftenposten denne uka at «Gaza er et vendepunkt i jødisk historie. Denne skammen vil følge oss». Den skammen må deles med flere. Alle dem som logrer for Trump og tillater undergravingen av ethvert humanitært prinsipp på Gaza, må ta sin del av ansvaret.

Et inhumant vendepunkt

I realiteten tillater europeiske Nato-land nå at USA dikterer deres budsjetter. Det er selvfølgelig fullstendig uholdbart

Nato-medlemskapet har aldri vært gratis, men prisen medlemslandene betaler for den transatlantiske sikkerhetsgarantien, har aldri vært høyere enn på denne ukas Nato-toppmøte i Haag. USAs president Donald Trump har i årevis klagd på at Europa tar en for liten del av regningen for Natos militære kapasiteter. Før et Nato-møte i 2018 krevde han at europeiske Nato-land skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte kravet til 4 prosent, før det før årets møte var hevet til 5 prosent av BNP innen 2035. I Haag aksepterte samtlige 32 Nato-land kravet, og bare Spanias statsminister Pedro Sánchez uttrykte fortjenstfullt motstand og sa det ville gå hardt utover velferden.

 tillater europeiske Nato-land nå at USA dikterer deres budsjetter. Det er selvfølgelig fullstendig uholdbart. Trumps siste innfall gjør at europeere må forberede seg på kutt i tilbud som helse, utdanning og kollektivtransport. Det er dessuten langt fra sikkert at det ender her. Trumps Europa-motstand er sterk og vedvarende; han ser på kontinentet både som en konkurrent innen internasjonal handel og en militær parasitt. Toppmøtet i Haag viser at Nato-landene ikke har annet svar enn smiger og tilpasning, uansett hvor outrert Trump uttaler seg eller hvor hårreisende krav han stiller. Når Trump sier at Iran-angrepet var nødvendig for å avslutte krigen slik atombombene mot Hiroshima og Nagasaki var nødvendige for å avslutte andre verdenskrig, smiler Nato-sjef Mark Rutte og legger til at «pappa må noen ganger bruke sterke ord».

 ord for en slik lettvint omgang med noen av menneskehetens verste skampletter. Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette. Den viser også hvor risikabelt det har vært å basere egen sikkerhet på Nato. Når budsjetter nå bindes opp til våpen over hele kontinentet, er det verdt å minne om advarselen tidligere president i USA Dwight D. Eisenhower kom med i 1961. Han advarte mot at det militærindustrielle komplekset skulle tilegne seg for stor innflytelse. Da kan vi ende med å bruke mer på forsvar enn på det vi ønsker å forsvare.

Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette.

Ydmykende forestilling

To og en halv måned før stortingsvalget står de politiske motsetningene i Norge i skarpt relieff. Regjeringsalternativene er klart tegnet opp, og selv innen utenrikspolitikken er det forskjeller. Israels krigføring i Gaza og Israels og USAs angrep på Iran har slått sprekker i den utenrikspolitiske konsensusen som har vært rådende hele mellomkrigstida. Mens Ap-regjeringen har anerkjent en palestinsk stat og uttrykte at angrepene på Iran var i strid med folkeretten, har Høyre inntatt motsatt standpunkt. Partiet kritiserte anerkjennelsen av Palestina, og utenrikspolitisk talsperson Hårek Elvenes ga denne uka full støtte til Israels og USAs bombing av mål i Iran. Får Høyre med seg Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i regjering, vil politikken legges enda flere hakk i proisraelsk retning. Da får vi en politisk dreining mot Israel-støtte samtidig som utslettelseskrigen i Gaza fortsetter med full styrke.

 sommerpressekonferanse i går viser at også de økonomiske forskjellene mellom regjeringsalternativene er formidable. Erna Solbergs parti har hatt en nedadgående trend på målingene gjennom hele det siste året. På VGs trendmåling ligger Høyre nå på 15,4 prosent, godt under Frps 21,9 prosent oppslutning. Lillebror-rollen passer ikke Solberg godt, og valgløftene sitter løst. Nå lover partiet skattelettelser på nesten 60 milliarder kroner, uten å ha noen plan for hva som skal kuttes for å få det til. På spørsmål fra Klassekampen sier Solberg at de skal løse det ved «omprioriteringer i budsjettet». Dessuten viser hun til et økt handlingsrom i Perspektivmeldingen, samt noen flate kutt i offentlig sektor. I klartekst er det velferdskutt det er snakk om.

kroner øremerker Høyre til kutt i formuesskatt, skattelette til bedriftene og endring av exit-skatten dagens regjering innførte for å hindre skatteflukt. Dette er en direkte overføring av kapital til noen av Norges aller rikeste mennesker. Selv om Høyre også lover 36,5 milliarder kroner i skattekutt til privatpersoner, må dette veies opp mot at kuttene også medfører dyrere og dårligere velferd for folk flest. Det tærer på lommeboka det og.

Vi kan få en politisk dreining mot mer Israel-­støtte.

Et tydelig retningsvalg

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet.

endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet. Etter bombingen av Libya arrangerte initiativet en fredsmarsj, men har siden vært fraværende. Likevel er plattformen om å beskytte FN-pakta og dens forbud mot angrepskrig høyaktuell, særlig etter Russlands invasjon av Ukraina og Israels og USAs angrep på Iran. Igjen står vi overfor bruk av militærmakt overfor en annen nasjon med alvorlige og uoversiktlige konsekvenser. Alle som ønsker en stabil og fredelig verden basert på folkerett og diplomati framfor bomber og regimeendring utenfra, bør nå finne sammen.

 uenigheter innad på venstresida vil slå inn. Nato-garantien er i dag heftet med høy grad av usikkerhet, og det er årsaken til at både Norge og Europa ruster opp. SV og Rødt stiller seg bak forsvarsforliket fordi Norge må kunne forsvare seg selv, uavhengig av Nato. Det er helt greit å være uenig i partienes ståsteder, men det er samtidig verdt å huske på motstanden mot USAs angrep på Iran favner flere enn dem som er mot militarisering eller pasifister. Skal et nytt fredsinitiativ bli stort og bredt, kan det være lurt å bli enige om noen overordnede spørsmål framfor et for eller imot å bygge Norges forsvarsevne. Kanskje er det 20 år gamle forsvaret av FN-pakta nok. Det er dessverre også høyaktuelt.

For et bredt fredsinitiativ

Rødt-medlem Ronny Kjelsberg kritiserer i et innlegg mandag Klassekampen for å tro «at ideer som møtes i offentlig debatt, med saklige argumenter, fører oss fram til sannheten». Det er spesielt synspunkter fra ytre høyre Kjelsberg har i tankene, men han nevner også vaksinemotstandere, Putin-supportere og Holocaust-fornektere som eksempler på grupper som står for så marginale syn at de ikke burde slippe til i offentlig debatt. Ifølge Kjelsberg stiller intervjuer med små og ytterliggående miljøer «helt spesielle krav til forarbeid og metodikk». Han mener også særegne trekk ved mennesker, som iboende fordommer og sans for anekdoter, gjør at det beste argument ikke alltid vinner fram.

 fram vårt intervju med filosofen Susan Neiman som et eksempel på at et anekdotisk argument kan vinne over vitenskapelige fakta og følgelig må formidles med omhu. Neiman har markert seg som kritiker av identitetspolitiske strømninger på venstresida, og i intervjuet sier hun at Donald Trump har rett når han sier at programmer for mangfold, likeverd og inkludering gir ikke-kompetente mennesker makt. Kjelsberg mener det er faktisk feil, med henvisning at en studie har funnet at kvaliteten på forskning øker når tidligere underrepresenterte grupper inkluderes i forskningsgrupper. Han frykter folk kan tro på Neiman framfor undersøkelsen. Spørsmålet Kjelsberg bør stille seg, er: Hvordan kan sannhetsgehalten i utsagnet bli utfordret, om ikke nettopp i et offentlig ordskifte som dette? Eller mener han vi skulle plukket sitatet ut?

offentlig debatt fører til noen entydig, fagfellevurdert sannhet. Offentligheten er ingen lakmustest. Derimot tror vi, i tråd med Francis Sejersteds ytringsfrihetskommisjon, at offentlig ordskifte kan bidra til at folk får bedre funderte oppfatninger og større innsikt. Sannhet er i denne sammenheng ikke noen perfekt innsikt uavhengig av personlige begrensninger og irrasjonalitet. Det handler om at befolkningen i møte med synspunkter og informasjon skal få 

innsikt. At også marginale synspunkter må få plass, bør særlig folk på den radikale venstresida slutte opp om.

Ikke noen lakmustest

I VGs statsministermåling stikker Ap-leder Jonas Gahr Støre ikke overraskende av med seieren. I takt med at Arbeiderpartiets oppslutning har steget etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, har Støres popularitet vokst. 41 prosent vil ha ham som statsminister, og han har god margin til Høyre-leder Erna Solberg (27 prosent) og Frp-leder Sylvi Listhaug (20 prosent). Én gruppe skiller seg likevel ut: unge menn. 43 prosent av menn under 30 år støtter Listhaug som statsminister, mens bare 20 prosent av dem peker på Støre. For kvinner under 30 år er bildet motsatt: Av dem ønsker 52 prosent Støre som statsminister etter valget til høsten, og bare 9 prosent av dem vil ha Listhaug i samme posisjon.

preferanser mellom unge menn og kvinner ser dermed ut til å ha bitt seg fast. Ifølge Respons-tallknuser Thore Gard Olaussen, som VG har intervjuet, øker også polariseringen mellom kjønnene. «Det har vært forskjeller, det har vi sett lenge. Men såpass store forskjeller har vi ikke opplevd – det ser ut til at det bare har blitt forsterket mer og mer», sier han. Mønsteret er gjenkjennelig fra valg andre steder i den vestlige verden. Unge mennesker stemmer i økende grad på ytre høyre-partier, og de unge mennene gjør det i særdeleshet. I Storbritannia oppgir dobbelt så mange gutter som jenter at de vil stemme på Nigel Faranges parti Reform. I fjorårets valg til EU-parlamentet vant den populistiske høyresida fram i land som Tyskland, Italia, Frankrike og Spania. Framgangen kom i all hovedsak fordi unge menn stemte på disse partiene. En undersøkelse anslår at 21 prosent av unge europeiske menn stemte på høyrepopulistiske partier, mot 14 prosent av unge kvinner.

 saker ser ut til å appellere særskilt til yngre menn, som krav om lavere skatter og mindre statlig regulering. Valgforskere peker også på at i gruppene under 30 år er Tiktok en av de største plattformene, og der er algoritmene stilt inn slik at menn og kvinner får opp helt ulikt innhold. Så er spørsmålet om det er påvirkning fra sosiale medier som er årsak til kjønnsgapet, eller om kvinner og menn rett og slett er blitt mer politisk uenige.

Unge ­mennesker stemmer i økende grad på ytre høyre.

Kjønnsgap

Nå viser vestlige land, med USA i spissen, at egne regler gjelder for Vestens fiender, 

Etter at en USA-ledet koalisjon invaderte Irak i 2003, trodde flere at Iran sto for tur. I den breie antikrigsbevegelsen mot Irak-krigen ble det advart mot en ny invasjon – ikke enda en krig! Invasjonen i Irak ble begrunnet med at landet utviklet masseødeleggelsesvåpen. Den påstanden var det ikke var hold i, og det visste amerikanske myndigheter allerede da de la de såkalte bevisene fram for en hel verden. Anklagen var et skalkeskjul for å styrte en diktator Vesten så som en av sine erkefiender, Saddam Hussein. Etter at regimet falt, ble Irak kastet ut i kaos. Til slutt kom et Iran-vennlig regime på plass, og den ekstreme gruppa Isil, seinere kjent som IS, vokste fram i ruinene. Krigen mange hadde sett for seg mot Iran, kom ikke.

angriper Iran, går de til krig mot en av Vestens mangeårige hovedfiender. Det er forklaringen på hvorfor USA og EU ikke fordømmer det soleklare bruddet på folkeretten angrepet er. I stedet framhever de Israels rett til å forsvare seg, og Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sier endatil at «Israel gjør drittjobben for oss. Vi er også ofre for dette iranske regimet som har brakt død og ødeleggelse til verden». Vel er Iran et autoritært teokrati, som slår hardt ned på både politisk opposisjon og det de mener er usedelig oppførsel, ikke minst blant kvinner. Like fullt er et væpnet angrep ulovlig etter FN-pakten. Eneste unntak er om angrepet skulle skje i selvforsvar, og det er det Israel hevder angrepet er: et nødvendig forsvar fordi Iran står på nippet til å utvikle atomvåpen.

støtter opp om at noe slikt var umiddelbart forestående, selv om Det internasjonale atomenergibyrået mener Iran ikke overholder sine atomforpliktelser. Da står vi igjen med er et eklatant brudd på folkeretten, ikke ulikt Russlands angrep på Ukraina. Skal Vesten ha noe som helst legitimitet i sin støtte til Ukraina, må den demonstrere at folkeretten gjelder likt i alle situasjoner. Nå viser vestlige land, med USA i spissen, i stedet at egne regler gjelder for Vestens fiender. Da er det orwellsk nytale som gjelder, slik at angrep blir selvforsvar og aggressor offer. USA og Israel angrep til slutt sin gamle erkefiende. Nå kler de krigen i et språk som passer egen selvforståelse.

Orwellsk

Norske mediers økonomi står foran store utfordringer, og nylig fikk vi enda et problem å bekymre oss over. Schibsted har lagt ut det kommersielle distribusjonssystemet for salg, og med mindre et norsk mediehus klarer å spa opp et par milliarder kroner et sted, innebærer salget et paradigmeskifte i norsk avishistorie: For første gang vil norske aviser bli båret rundt av et selskap med en eier uten bånd til eller forpliktelser overfor norske medier. Vil vi få en leverandør som forplikter seg til å levere på morgenen? En som vil levere avisa hver dag? Eller en som bare vil skru opp fortjenesten med tanke på videresalg?

Avisene har i årevis kjempet for å opprettholde avisombæring i distriktene, og i dag tar staten brorparten av regningen for distribusjon i grisgrendte strøk. Samtidig har bransjen selv stått for ombæring i sentrale områder, og det er de som utgjør de store volumene. Det er denne kommersielle delen av distribusjonen som nå går en usikker framtid i møte.

 Fordi papiravisa fortsatt står for en stor del av inntjeningen i mediebransjen. Litt over halvparten av avisenes totale inntekter kommer fra papirutgaven, viser en rapport fra Medietilsynet fra 2023. Til tross for årevis med digitalisering og omstilling sliter norske aviser med å få god økonomi i digital journalistikk. Det handler om flere ting, men overordnet er fortellingen denne: I den digitale omstillingen er det internasjonale tek-plattformer som stikker av med store deler av inntektene. De soper inn nesten alle de digitale annonsekroner, i tillegg til å ta seg betalt av mediene for å reklamere for og spre deres innhold – som er måten aviser når nye, digitale lesere.

Det fins vilje til å betale for nyheter på nett i Norge, som den siste rapporten fra Reuters om digitale nyheter viser. Og selv om ungdom i stor grad får nyheter i videosnutter gjennom plattformer som Tiktok og Youtube, oppgir 60 prosent av dem under 35 år at de foretrekker

nyheter. De bruker kanskje timer på avhengighetsskapende plattformer, men ikke nødvendigvis fordi de foretrekker det. I Kantar-rapporten Medietrender Ung 2025 oppgir 8 av 10 unge at de ønsker å bruke mindre tid på mobilen. Samtidig arbeider mediebransjen febrilsk med å nå unge i de formatene unge er på, som video og til dels lyd. Problemet er bare at det er lite penger å hente på podkast og videosnutter i dag.

 av Reportere uten grensers pressefrihetsindeks, noe politikere jevnlig skryter av i festtaler. Seinest ble rangeringen trukket fram av kulturminister Lubna Jaffery (Ap) denne uka, da hun lanserte regjeringens strategi mot desinformasjon. Det hun ikke dvelte ved, var hva Reportere uten grenser peker på som en enorm og økende trussel mot internasjonal pressefrihet: dårlig økonomi. Anne Bocandé i Reportere uten grenser sier det slik: «Uten økonomisk uavhengighet kan det ikke være noen fri presse. Når journalister er fattige, har de ikke lenger midler til å motstå pressens fiender – de som forfekter desinformasjon og propaganda.»

Bocandé skriver også at når nyhetsmedier er økonomisk presset, «blir de dratt inn i et kappløp om å tiltrekke seg publikum på bekostning av kvalitetsrapportering». Dette kappløpet ser vi også konturene av i Norge i dag. Mantraet om å nå unge mediebrukere gjør at norske aviser innstiller seg etter vanene til veldig unge mennesker. Også regjeringens strategi nevner at «etterspurnaden etter nyheiter i lyd- og biletformat vil auke», uten å ta inn at disse formatene gir ingen eller svært liten inntjening.

Papiravisa er fortsatt bærebjelken i medieøkonomien. Derfor er det katastrofalt om distribusjonen forsvinner eller forverres. Det vil med nødvendighet føre til at journalister landet rundt mister jobben. Digitaliseringen kaster i dag for lite av seg. Fram til den gjør det, må vi passe på at den delen av avistilbudet som er lønnsom og populær – papiravisa – kommer ut til leserne.

Digitaliseringen kaster i dag for lite av seg

Jakta på de unge kan føre galt av sted

Deaktiveringen av Karim Khans e-postkonto utgjør et paradigmeskifte

I mai i år deaktiverte Microsoft den offisielle e-postkontoen til Karim Khan, som er aktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Utestengelsen kommer som følge av at USA har besluttet å sanksjonere Khan for å ha utstedt arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Ifølge amerikansk lov kan staten få data utlevert fra tekselskapene, og den kan kreve at selskapene kaster ut brukere, også om de bor i Europa. Blokkeringen av Khans tilgang er et direkte angrep på Den internasjonale straffedomstolen, og dermed også nok et trist steg vekk fra en internasjonal orden basert på folkerett og menneskerettigheter. Utestengelsen fra Microsofts systemer gjør ICCs arbeid vanskeligere og sender et signal til enhver aktor eller dommer som vurderer å fatte beslutninger i strid med USAs interesser – vi kommer til å gå etter deg.

også få alarmklokkene til å ringe i norske bedrifter, kommuner og stat. For som Morgenbladet skrev sist uke: «Det er ingen prinsipiell forskjell mellom en ICC-aktor og for eksempel en norsk folkevalgt under disse bestemmelsene», med henvisning til det amerikanske lovgrunnlaget for blokkeringen av Khan. Fire forskere fra forskningssenteret Simula skrev nylig en kronikk i Dagens Næringsliv hvor de påpeker at Microsofts tjenester utgjør selve ryggmargen i vår nasjonale, digitale infrastruktur og brukes i alt fra kommuneadministrasjon og departementer til sykehus, universiteter og forsvar. De spør: «Hva skjer den dagen norske interesser eller norsk politikk kommer på kollisjonskurs med interessene til landene der disse teknologigigantene har sitt hovedkvarter?»

infrastruktur handler ikke bare om effektivitet og tilgjengelighet. Vel så mye handler det som nasjonal suverenitet og beredskap. Vi må kunne kommunisere selv når vi er politisk på kollisjonskurs med USA. Deaktiveringen av Karim Khans e-postkonto utgjør et paradigmeskifte: Vi må nå se oss om etter alternativer til amerikanske teknologiselskaper for å sikre vår digitale infrastruktur.

Det handler om nasjonal suverenitet og beredskap.

Digitalt selvstyre

USAs president Donald Trump synes å være besatt av maskering. I tirader på hans eget sosiale medium Truth Social gjentar han monomant og med sin karakteristiske bruk av store bokstaver at «MASKS WILL NOT BE ALLOWED». Budskapet er rettet mot folk som protesterer mot politikken hans, som propalestinske studenter og dem som nå demonstrerer mot deportasjoner av innvandrere. Enkelte har hatt tildekkede ansikter, selv om de fleste ikke har det. Maskering forekommer derimot hyppig et annet sted: hos ansatte i immigrasjonsmyndighetene (ICE). ICE-ansatte arresterer nå papirløse i stor skala, og mange av dem gjør det kledd i sivil og med tildekkede ansikter.

 aldri vært noen ydmyk tjener av sannhet, etterrettelighet eller en konsistent moralsk linje. Han ser også nasjonale konflikter som en mulighet til score politiske poeng. Skurkene i Trumps fortelling er dem som demonstrerer mot politikken hans, samt dem som arresteres og sendes ut av landet, selv om de aldri har gjort noe galt og er godt integrert. Heltene, derimot, er dem som lojalt føyer seg etter hans ordrer, uansett hvor uhyrlige de er. Under Trump tiltar presidentembetet seg stadig mer makt, på bekostning av andre myndighetsorganer, rettsvesenet og statenes selvstyre.

siste er da Trump denne uka satte inn nasjonalgarden og marinesoldater mot demonstranter i California, mot den lokale guvernørens vilje. Militæret har ikke blitt satt inn mot demonstrasjoner i USA på 60 år. Slik drar Trump USA i autoritær retning, og lik autoritære statsledere før ham peker Trump ut fiender innenfor landets grenser. Han bruker så militær makt for å slå brutalt ned på det som inntil nylig var ansett som lovlige, politiske demonstrasjoner i USA. Lærdommene fra verdens diktatorer stanser ikke der: Trump har lørdag bestilt en militærparade gjennom Washington D.C. på hærens 250-årsdag – som hendig nok sammenfaller med hans egen 79-årsdag. På samme måte som maskering bare er et problem når det forekommer hos Trumps motstandere, er offentlig forbruk åpenbart bare en uting når det går til kjedelige ting som helse og velferd.

Autoritær vending

Jens Stoltenbergs første store test som finansminister er å lose revidert nasjonalbudsjett gjennom Stortinget. Der har Arbeiderpartiet bare 48 mandater og er derfor avhengig av støtte fra Senterpartiet og SV for å få flertall. Likevel har Ap gått inn i forhandlingene med hevet pekefinger og formaninger om at Norge trenger et stramt budsjett – og uansett bør ikke et revidert budsjett justeres for mye. Budsjettpartnerne Sp og SV mener Ap i så fall farer med en svært selektiv definisjon av stramhet, for partiet har selv lagt inn Norgespris, en strømstøtteordning som koster om lag sju milliarder i året. Da er det lite rom igjen for samarbeidspartiene, er beskjeden fra Ap, og forhandlingene snegler seg av gårde. Sps reduksjon i matmomsen skal være særlig vanskelig å svelge.

det godt hende Ap må gi etter for både Sp og SV, i hvert fall komme dem et godt stykke i møte. Det vil være godt nytt for økonomien til vanlige folk i Norge. Gratis barnehage er et stort velferdsløft, som vil merkes hver måned for barnefamilier. Alle vil dra nytte av billigere mat. Og hva skal Ap ellers gjøre? Stille kabinettsspørsmål? Selv om Ap den siste tida har inngått forlik om rus og ny barnehagelov med høyresida, gjør partiet lurt i å huske hvor budsjettflertallet ligger. Akkurat nå er det likevel hybris som preger Arbeiderpartiet. Målingene er tilbake på gamle høyder, og dessuten har partiet fått hjem Stoltenberg. Han har en helt særegen stråleglans i Ap, selv om han framstår noe rusten i den daglige politikken. Forslaget om et bredt skatteforlik falt for eksempel omtrent før det var fremmet. Det svindyre forskningsprosjektet på skattefritak for unge i jobb er en påminnelse om hvor høyreorientert Stoltenberg kan være.

 ligger avgjørende dragkamper om velferdsstat og fordeling. I disse stridene har Ap alt å vinne på å finne sammen med både SV, Sp og de andre partiene som vil styrke Samholds-Norge framfor Markeds-Norge. Da kan en nøktern realitetsorientering være på sin plass. Ap er i mindretall på Stortinget, og slik vil det fortsette også om venstresida sikrer en knepen seier i valget til høsten. Da trengs det gode samarbeidsevner, ikke hovmod.

Den store styrkeprøven

Oslo politidistrikt mener Norges ordning for sikkerhetsklarering systematisk utelukker ansatte med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det kommer fram i et høringssvar Oslo-politiet har sendt Justisdepartementet, som i disse dager vurderer å klargjøre kriteriene for sikkerhetsklarering i loven. Det er VG som denne uka skriver om saken, og den er også fulgt av et intervju med Xander Redpey som mistet sikkerhetsklareringen i 2023. Da hadde han jobbet i Oslo-politiet i 17 år, mange av dem som spaner. Redpey flyktet fra Iran i 1986 og har ikke vært der siden. Han har avtjent verneplikt i Norge og blitt sikkerhetsklarert tre ganger tidligere. For to år siden fikk han altså avslag fra Sivil klareringsmyndighet, med begrunnelse i at kona var fra Mexico, som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med. Han klaget, men fikk avslag – da hovedsakelig begrunnet med hans egen landbakgrunn. Nasjonal sikkerhetsmyndighet opprettholdt også avslaget, men denne gang endret begrunnelsen seg nok en gang. Nå var det igjen hans mexicanske kone som var årsak.

 Redpey har vært gjennom, kan ikke kalles annet enn kafkask. Bedre blir den ikke av at sønnen også har fått problemer med sikkerhetsklarering. Like før han skulle opp til førstegangstjeneste, fikk han beskjed om å ikke stille. Han ble ikke klarert fordi faren er født i Iran. Slik holdes lovlydige borgere med lang fartstid i landet utenfor sentrale posisjoner i samfunnet, og det uten at begrunnelsene engang er godt fundert – og heller ikke mulige å få detaljerte forklaringer på. Redpey er i dag talsperson for personer i politiet med klareringsutfordringer, et verv som vitner om at dette er et problem for flere enn ham. Ikke minst er det et problem for Norge. Et flerkulturelt land kan ikke holde innvandrerbefolkningen unna visse typer jobber, enten det er ut fra uklare skjønnsmessige vurderinger eller stivbeinte regler om kontakter i land uten sikkerhetssamarbeid. Ikke minst trenger Oslo-politiet en brei sammensetning, for å sikre legitimitet og kunnskap om hovedstadens mangfoldige befolkning. At klareringsproblemene fortsetter nedover i generasjonene, er ekstra ille. Dette må ordnes opp i raskt.

Oslo-­politiet trenger brei sammensetning.

Kafkask klarering

I Danmark utspiller det seg for tida et personlig og politisk drama av de sjeldne. Statsminister Mette Fredriksens tidligere høyre hånd, Henrik Sass Larsen, er tiltalt for besittelse av tusenvis av overgrepsbilder og en barnedokke «konstrueret med et seksuelt formål for øje», ifølge tiltalen. Larsen bestrider anklagene og har sagt at hans versjon vil komme i bokform. Ettersom slippdatoen nærmer seg, snakket han denne uka likevel med den danske avisa B.T. Her forklarte han blant annet hvordan dokkas revner kom til, og det skal ifølge den tidligere toppolitikeren dreie seg om uhell han forklarer på en høyst oppsiktsvekkende måte.

Intervjuet førte til pressedebatt i Danmark, og konkurrenter omtalte det blant annet som «årets svageste interview». I en kommentar i Weekendavisen anlegger Søren K. Villemoes et helt annet perspektiv. Tittelen sier i grunnen det meste: «Til forsvar for mikrofonholder-interviewet.» Ifølge Villemoes kan slike intervjuer ofte være de mest avslørende. «Det er typisk, når man giver kilder lov til at tale frit, at de skøreste ting bliver sagt. Det sker sjovt nok sjældnere, når man jagter dem ned ad gangen med en mikrofon», skriver han.

 kritikken av intervjuet logikken i «den selvudnævnte 

Det er «en lille, lettere selvhøjtidelig og stærkt monopoliserende nichegenre inden for journalistik», som «ser deres form for journalistik som en moralsk forpligtelse». Og hva er motsatsen til maktkritisk journalistikk? Den som er ukritisk til makten, rimeligvis. Men skraper man litt på overflaten, faller denne fortellingen fra hverandre, mener Villemoes.

Det er sjelden å lese slike perspektiver i vår tid, hvor få utfordrer slike logikker, eller deres siamesiske tvilling, faktasjekken. For hvem kan være mot faktasjekk og maktkritikk? Bare den som ikke søker sannhet og ikke ønsker å avsløre makt. Journalistikken har imidlertid mange verktøy. Målet med journalistikken bør uansett ikke være å vise fram journalistens evner, men å gjøre allmennheten klokere og bedre informert.

veier til Rom. Noen ganger er det konfronterende intervjuet både riktig og avslørende, men det er langt fra alltid slik. Iblant kan det fungere godt å la kilder snakke ganske fritt, for noen ganger er det de har på hjertet nettopp det offentligheten må forholde seg til. I mine år i Klassekampen har jeg flere ganger støtt på krav om mer kritiske spørsmål, og som regel dreier deg seg da om intervjuer med personer som har politisk kontroversielle ståsteder. Kravet er da at det skal legges så mange føringer og kritiske spørsmål inn i intervjuene at kilden står naken igjen når siste punktum er satt.

Som det danske eksempelet viser, klarer kilder også å kle av seg helt på egen hånd. Den lesende offentlighet er heller ikke noen tom tønne, som ukritisk tar til seg enhver påstand og gjør den til sin egen. De har kunnskap, sympatier og antipatier. Iblant er det dessuten viktig å vise fram nettopp de kontroversielle påstandene og eventuelle feiloppfatningene. Det å løfte dem inn i en redigert offentlighet gjør det mulig å møte dem. Tar vi ut enhver merkelig påstand i faktasjekkens tjeneste, risikerer vi at kontroversielle aktører framstår langt mer tilforlatelige enn de er. Eller at påstander som trenger offentlig bearbeidelse, holdes utenfor debatten.

På sitt beste kan revolverintervjuer være strålende, slik NRKs Yama Wolasmal viser i programmet «Yama utfordrer». Men det fins ulike veier til målet. Og målet, kan vi enes om det? Det er å skape en levende, engasjert og informert offentlighet, som gir borgerne grunnlag for å gjøre gode vurderinger av hva som er sant og hva som er rett.

Kilder klarer også å kle av seg helt på egen hånd

Det er mange veier til Rom

«Gratulerer til President @Nawrocki med en fantastisk seier», skrev Ungarns statsminister Viktor Orbán på sosiale medier i går. Frankrikes Marine Le Pen stilte seg også i rekka av ytre høyre-­gratulanter etter at nasjonalkonservative Karol Nawrocki søndag vant presidentvalget i Polen foran den liberale kandidaten Rafał Trzaskowski. Nawrocki var støttet av det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet (Pis), som styrte Polen i åtte år fram til liberaleren Donald Tusk ble valgt til statsminister i 2023. Det har vært knyttet stor spenning til søndagens valg, ettersom presidenten kan stikke kjepper i hjulene for Tusks lovarbeid. Blant annet har Tusks valgløfte om å åpne for selvbestemt abort blitt stanset av dagens konservative president. Treneringen vil fortsette med Nawrocki som Polens neste president.

fikk tung drahjelp av Donald Trumps Maga-bevegelse i innspurten til andre valgrunde. Forrige uke arrangerte den konservative, amerikanske konferansen CPAC sin første samling i Polen. Konferansen har siden 1974 samlet konservative amerikanere, men de siste årene har den blitt fullstendig overtatt av Maga-folkene rundt Trump. CPACs Polen-arrangement viser at bevegelsen har internasjonale aspirasjoner, og støtta fra Trump-fløyen ga den politisk relativt uerfarne Nawrocki god fart inn sluttspurten. Valgresultatet endte da også jevnt. Nawrocki fikk 50,89 prosent av stemmene, mens motkandidaten endte på 49,11 prosent. Polen er delt på midten.

som stemte hva, dukker et kjent mønster opp. Mens Nawrocki vant på landsbygda og i områder i øst, fikk den liberale kandidaten størst oppslutning i polske byer og i enkelte distrikter helt nordvest i landet. Splittelsen mellom velgere i by og land går igjen i de fleste land som har fått betydelige innslag av høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier. Liberale kandidater har jevnt over lav oppslutning utenfor de store byene i land som Tyskland, Polen, Frankrike og USA. Den som vil demme opp for ytterliggående høyrepartier, er derfor avhengig av å ta folk utenfor urbane områder på større alvor enn i dag. Dessuten fikk Nawrocki størst oppslutning blant unge.

Splittelsen mellom velgere i by og land går igjen.

By mot land

Å følge situasjonen på Gazastripa er som å se på et absurd teater, hvor mening opphører og språket oppløses. Men Gaza er ingen scene, og palestinerne er ikke skuespillere. De er barn, mødre og besteforeldre, leger, lærere og journalister, og akkurat nå er de i veien for Israels hær og ambisjoner – i veien, men uten noen steder å dra. Ord som humanitær mister fullstendig sin mening når en okkupasjonsmakt nekter alle internasjonalt anerkjente nødhjelps­organisasjoner tilgang til en sultende befolkning og i stedet sender inn en bevæpnet gruppe med tidligere soldater og CIA-agenter for å dele ut mat­rasjoner. Organisasjonen har fått navn Gaza Humanitarian Foundation, selv om ingenting ved den følger humanitære prinsipper om nøytralitet, uavhengighet, upartiskhet og humanitet. Den har støtte fra bare to land i verden: Israel og USA. FN og alle humanitære organisasjoner fordømmer organiseringen, men til liten nytte.

 av 2000-tallet vedtok FN det folkerettslige prinsippet om «ansvar for å beskytte», kjent som R2P på grunn av sitt engelske navn responsibility to protect. Begrepet sier at det internasjonale samfunn har en forpliktelse til å handle dersom en sivilbefolkning utsettes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser eller etnisk rensing. Det var dette prinsippet som ble lagt til grunn da Sikkerhetsrådet godkjente militær inngripen i Libya i 2011. I dag vet vi at det var høyst tvilsomt om kriteriene for slik inngripen var oppfylt. Slik usikkerhet fins ikke i tilfellet Gaza. Selv om det fortsatt finnes akademisk uenighet om hvorvidt Israel kan bli dømt for folkemord i FNs domstol, lurer ingen som følger situasjonen på om Israel står bak forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og etnisk rensing. Likevel får vi ingen intervensjon for å beskytte palestinske, sivile liv. Fordi USA er en vetomakt i Sikkerhetsrådet, vedtar ikke FN inngripen eller sanksjoner.

, og den blir bare verre dag for dag. Ethvert mulig press må nå legges på Israel for å stanse planen om å gjøre Gaza ubeboelig og ta over Vestbredden. Hvert enkelt land har et selvstendig ansvar for å beskytte.

Fordi USA er en vetomakt, vedtar ikke FN inngripen.

Ansvar for å beskytte

I min Fokus-artikkel «Lite lur alarmisme» forrige uke spurte jeg om det er hensiktsmessig for venstresida i Norge å gjøre kampen mot fascisme til en politisk hovedsak. Ut fra svarene som har kommet til avisa, skjønner jeg at teksten ble oppfattet som om jeg ikke mener høyrekrefter utgjør noe problem. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Mer eller mindre ytterliggående høyreaktivisme er i medvind i en rekke land, og det er ikke minst et problem fordi venstresida sliter med å mobilisere. Hvordan vi skal snu en slik politisk utvikling, er en av vår tids store politiske utfordringer.

Gjør vi det ved å advare mot fascisme? Det ser ikke ut som det fungerer i hver fall. Advarsler og sammenlikninger med 1930-tallet skremte ikke amerikanere fra å stemme på Donald Trump, og i Italia, Frankrike, Sverige og Tyskland vokser ytre høyre slike advarsler til tross.

 på at vi ikke holder oss med et fascismebegrep som er så vidt at vi ender med dårlige analyser. Det er en fare for at alt av konservative ståsteder blir kategorisert som spirende fascisme. Dessuten: USAs kommunistfrykt i etterkrigstida førte til fatale feilvurderinger, og jeg frykter at venstresida skal gjøre liknende feil. De så for seg en dominoeffekt, hvor land etter land ville falle under Sovjet og Kinas jernhæl om ikke USA grep inn. De overså at mange venstrebevegelser hadde distinkte nasjonale særegenheter og aspirasjoner, og dessuten at selv om enkelte var revolusjonære, arbeidet andre innenfor demokratiet.

Ytre høyre i vår tid har en del likheter fra land til land, og de samarbeider og lærer av hverandre. Dette må vi følge med på og påpeke, men vi må også være åpne for at de er ulike og at motstøtene må tilpasses terrenget. Først og fremst må vi hindre at disse gruppene får oppslutning i breiere lag. Da må vi skape positive, politiske alternativer.

 lære av historien, men er vi enige om hva vi skal lære? LO-rådgiver Jonas Bals trekker en rød tråd mellom Einar Gerhardsens gatekamper mot ungfascister på Grünerløkka på begynnelsen av 1930-tallet til sin egen ungdomstid på Blitzhuset og voldelige sammenstøt med nynazister på 1990-tallet. Han maner til liknende mobilisering i dag. Mímir Kristjánsson har en annen fortelling. I boka «Martin Tranmæls metode» (2020) forklares Nasjonal Samlings manglende oppslutning som et resultat av at Arbeiderpartiet forlot gatekampene og i stedet lagde et politisk kriseprogram for å sanke oppslutning også utover byarbeiderklassen – hos arbeidsløse og fattige bønder. Hos Bals kjemper antifascister alltid den gode kampen, nærmest uavhengig av hva de gjør. Kristjanssons prosjekt er å vise at det var politisk strid om retningsvalg, og at noen strategier er lurere enn andre.

også invitert med på Audun Lysbakkens podkast «Skjebnetid» sammen med Jonas Bals. Både i det de to har svart i innlegg i avisa og i samtalen utkrystalliserer det seg også en annen uenighet, som handler om synet på samfunnsdebatt. «Jeg mener kulturkrig er farlig», skriver for eksempel Lysbakken. Under ligger en idé om at vi i dagens prekære situasjon må styre unna eller undertrykke visse betente temaer. Jeg lurer på hvem som skal være overdommer for hvilke saksfelt det nå er farlig å ta opp. Er det selverklærte antifascister? Minoriteter? Partiledere?

Ser vi samtidas vanskelige debatter først og fremst i lys av fascismen, skaper vi frykt og berøringsangst for temaer vi trenger å snakke sammen om. Og uten debatt, også om vanskelige saker, hvordan skal folk og partier finne ut av hva de skal mene?

 tro på at vi må lytte til folks oppfatninger og forholde oss til terrenget. Vi må passe på at høyrekreftene ikke kan vokse på våre unnlatelsessynder. I 1933 rappet Adolf Hitler tyske LOs kriseprogram og stormet fram på det. Tranmæl lanserte en liknende plan i Norge, som ble avgjørende for at Arbeiderpartiet klarte å utmanøvrere Nasjonal Samling på 1930-tallet.

Advarsler har ingen funksjon om de ikke fungerer. Jeg lurer også på hvor mobiliserende det er i breie lag å bygge en antifascistisk identitet, slik Jonas Bals formulerer det. Politikk lever i hverdagen, og fordelen med positive motprosjekter jorda i folks vanlige liv, er at vi kan samles også om vi ikke er eksperter på historie eller kjenner sjargongen i venstreorienterte grupper. Nå gjelder det å ha øret mot bakken og skjønne hvorfor dagens ytterliggående høyreaktivisme framstår ønskelig for så mange. Kanskje har vi også noe å lære – om både folks bekymringer og oss selv.

Advarsler har ingen funksjon om de ikke fungerer

Lærdommer fra historien

Det er ikke uvanlig for land å regulere politisk reklame, særlig der den er kostbar og har stor gjennomslagskraft, som på tv. Storbritannia har et generelt forbud, og også Tyskland forbyr politisk reklame på tv. Unntaket er perioden før valg, da alle registrerte partier får gratis sendetid på offentlige tv-stasjoner. I Danmark trår et strengt forbud inn i forkant av valg og folkeavstemninger, mens Sverige sier nei til politisk reklame hos allmennkringkasterne. Norges forbud mot politisk reklame på tv begrunnes blant annet med prisen. Fordi det er dyrt å lage, favoriseres grupper med mye penger, og vil slik forsterke skjevheter som allerede finnes. Ettersom politisk reklame er tillatt i en rekke andre medier, og at partier og organisasjoner også har andre måter å nå fram på, regnes ikke forbudet som for inngripende i ytringsfriheten.

dag er at forbudet ikke omfatter nettet, og det blir i økende grad et problem etter hvert som noen svært få aktører dominerer internettoffentligheten. Tiktok og Youtube er i dag det foretrukne mediet blant unge i en rekke land, og eksponering på plattformene påvirker allerede velgeratferd ganske direkte. Én ting er at verken myndigheter eller brukere har innsikt i hvordan algoritmene fungerer. I tillegg er plattformene åpne for betalt politisk reklame i et ukjent omfang. Gjennomslagskrafta til plattformene er vel så stor som på tv, om ikke større. Monopolsituasjonen på nett gir pengesterke aktører særlige fortrinn til å fremme sine synspunkter. I avisverden er det tross alt ulike eiere, priser og spredning. Dette åpner for at penger framover vil få mye mer å si for spredning av politiske budskap.

 i politikken bør ha et sideblikk til vår nye medieoffentlighet, for økonomiske bidrag til partiene kan framover få mer å si for gjennomslag enn tidligere. I går foreslo Unio-leder Steffen Handal å sette tak på både hvor mye enkeltgivere kan gi partier og hvor mye de kan motta totalt. Det er en fornuftig diskusjon å starte. Vi må også snakke om hvordan penger i dag kan veksles inn i dominans på nett. Det fører oss inn i nettopp slike problemer dagens forbud mot politisk reklame på tv er ment å forhindre.

Penger får mer å si for politisk spredning.

Penger og politikk

Palestinere på Gazastripa sulter i hjel. Ifølge palestinske helsemyndigheter har 29 barn og voksne til nå dødd av sult, og FNs nødhjelpsbyrå sier 14.000 barn står i alvorlig fare for akutt underernæring om de ikke får nødhjelp. Hjelpa står klar: Trailere fullastet med nødrasjoner av mat og legemidler står ved grensa, men i elleve uker har israelske myndigheter nektet dem å passere. Etter internasjonalt press slapp 100 biler inn, men det monner på ingen måte. Samtidig har Israel intensivert krigføringen i området med både bomber og bakkeoperasjoner. Sivilbefolkningen beordres til stadig nye områder. Israels ledelse uttrykker direkte at de ønsker å ta over Gaza.

lyspunktet denne uka er at Storbritannia, Frankrike og Canada har gått sammen om felles krav til Israel om å stanse angrepene og slippe inn nødhjelp uhindret på Gazastripa. «De menneskelige lidelsene i Gaza har nådd et uutholdelig nivå», står det i uttalelsen signert Frankrikes president Emmanuel Macron, Storbritannias statsminister Keir Starmer og Canadas statsminister Mark Carney. De tre skriver at de ikke lenger vil se på mens Netanyahu-regjeringen fortsetter offensiven og stenger ute humanitær hjelp. I uttalelsen kritiserer også bosetteres aggressive utvidelser på Vestbredden. «Vi vil ikke nøle med å iverksette ytterligere tiltak, inkludert målrettede sanksjoner», slår de tre landene fast. De revurderer også sin samarbeidsavtale med Israel.

 (Ap) sier Norge er åpne for å innføre sanksjoner, om de er koordinert med andre land. Det arbeidet bør ikke skyves langt fram i tid, for det er allerede på overtid. Israels intensjoner om å innlemme Gaza i Israel og flytte befolkningen til områder i andre land har blitt uttrykt fra høyeste hold lenge. EU-sanksjonene mot Russland er allerede oppe i sin 17. pakke, mens europeiske land bare truer med noe liknende mot Israel. Men selv om trusselen om sanksjoner kommer altfor seint, kan den være starten på noe. Det at mektige Nato-land står i spissen for uttalelsen, gjør forhåpentligvis at flere vestlige land slutter seg til. Norge må nå legge inn et intenst arbeid for at sanksjonene blir en realitet.

Sanksjoner på overtid

En stor pengegave fra Ølen Betong-gründer Atle Sigmund Berge gjorde det mulig for det nystartede partiet Fred og rettferdighet (For) å starte valgkampen med et smell. På selveste 17. mai ble kollektivtransporten i hovedstaden kledd i plakater med bilder av partileder Marielle Leraand og førstekandidat i Akershus professor Glenn Diesen. Budskapet sto hvitt på rødt: «Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina» og «Bruk pengene våre på velferd – ikke krig». Flere var raskt ute med anklager om at kampanjen var betalt av Russland, deriblant SV og Høyres Ine Marie Eriksen. Venstres Hallstein Bjercke har kalt partiet «søppel». Og selv om fristen for å innrapportere pengegaver ikke var ute, sendte Partilovnemnda et brev til For med spørsmål om hvem som finansierte kampanjen.

 i valg kan undergrave det norske demokratiske systemet, og de rette myndighetsorganene må derfor undersøke mistanker om slik valgmanipulasjon. Men vi skal være oppmerksomme på at når slike anklager framføres uten noe som helst belegg, er det med på å skape et giftig offentlig ordskifte. I et slikt klima blir det en kamp om å klistre merkelapper til personer, snarere enn å diskutere sak. Den norske venstresida er uenig med det nystiftede partiet i en rekke saker, og det er også årsaken til at enkelte av partimedlemmene har brutt med andre partier og dannet Fred og rettferdighet. Med på laget har de Glenn Diesen, som målbærer mange av Russlands hovedfortellinger om årsakene til Ukraina-krigen. Han har også et uvanlig innpass i russisk offentlighet og møtte Vladimir Putin seinest i fjor.

 fortjener kritiske spørsmål. Vi tjener likevel på at kritikken ikke får form av en heksejakt. Ønsket om fredsforhandlinger fins for eksempel langt utenfor Fors rekker, og når slike ståsteder mistenkeliggjøres som betalt russisk propaganda, så hindrer vi legitime og viktige debatter. Her er vi på linje med tidligere Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle. I gårsdagens avis uttrykte at han at han 

«er veldig skeptisk til alle former for mistenkeleggjering av politisk opposisjonelle»

Norsk venstreside er uenig med partiet i en rekke saker.

Vi må unngå heksejakt

Venstresida mobiliserer for tida til antifascistisk kamp. Det skjer i avisspalter, podkaster og snart på en antifascistisk festival. Festivalen skal gå av stabelen i juni i år, og målet er å «gi inspirasjon og kunnskap til folk, slik at vi står bedre rustet i møte med den autoritære bølgen som skyller over verden og Norge». På Facebook mobiliseres det til gruppa Antifascistisk kvinnenettverk, «som tydelig viser motstand mot fascistiske krefter». To nye, norske podkaster har også kamp mot fascisme som hovedprosjekt. Bak podkasten «Til barrikadene» står LO-rådgiver Jonas Bals og forfatter og skribent Carline Tromp, som begge har gitt ut bøker om høyreideologi før og nå. I tillegg har tidligere SV-leder Audun Lysbakken startet podkasten «Skjebnetid» hos Manifest Media. Også den handler om fascisme på framvekst og maner til kamp. I episode etter episode trekkes linjer mellom førkrigsårene og dagens politiske situasjon, og det mobiliseres til enhet mot en fascistisk trussel.

Gitt at vår tids kamp står mellom fascister og antifascister, så er det ikke særlig tvil om at både jeg og de aller fleste andre vil melde oss på i kampen mot Mussolinis og Hitlers arvtakere. Men jeg klarer ikke fri meg fra uroen over at problemstillingen ikke er helt treffende for dagens Norge, ja, endatil at den kan virke mot sin hensikt. Ja visst skjer det urovekkende ting i verden, og jeg deler bekymringen for framveksten av ytterliggående høyrekrefter som framstiller innvandrere og skeive som samfunnsfiender. Vi må unngå at slike fiendebilder blir sentrifugalkraften i norsk politikk. Men gjør vi det ved å advare mot en fascisme få gjenkjenner fra hverdagen sin? Og den antifascistiske mobiliseringen – har den en organisasjon eller kampsaker?

 har i en årrekke vært sentrale venstreintellektuelle stemmer i norsk offentlighet. Begge har bakgrunn fra antikrigsbevegelsen på begynnelsen av 2000-tallet, da USAs daværende president George W. Bush erklærte at enten var du med oss eller mot oss i kampen mot internasjonal terrorisme. Dagens antifascister er farlig nære et eget «You are either with us, or with the terrorists», som når Lysbakken i en kommentar her i avisa skriver at «de som har følt seg tiltrukket av kulturkampen», nå har et valg: De kan skifte spor i tide, eller bli vann- og vedbærere for vår tids fascisme.

Det er uklart hvem Lysbakken viser til, men ettersom oppsparket er KrFs forbud mot prideflagging på skoler, kan han egentlig peke på hvem som helst som deltar i offentlig debatt om slik flagging. Det er antakelig lite formålstjenlig å be folk avstå fra diskutere saker de brenner for, bare fordi debatten faller innenfor det Lysbakken definerer som kulturkamp. Særlig demokratisk er det heller ikke.

Ser vi til land der høyreautoritære strømninger har vunnet fram, som i USA, så kjennetegnes de av at stadig mer politisk debatt foregår på plattformer som favoriserer «oss mot dem»-narrativer. Lokalpressa er nærmest utslettet, og i stedet dominerer polariserende, nasjonale saker som abort, trans og woke på plattformer som Meta og Tiktok. Vi må unngå å havne der. Derfor må vi verne om en offentlig debatt som har rom for et mangfold av saker og perspektiver. En venstreside som vil favne breiere enn dem som dukker opp på en antifascistisk festival, må være raus, inkluderende og åpen for alle slags samtaler. Jeg har mer tro på en slik tilnærming, enn på å tvinge folk til å velge side i meta-kamper de ikke gjenkjenner fra hverdagen sin.

høyrekrefter handler tross alt om å vinne flertall. Det bør være godt innenfor rekkevidde i dette landet, for de fleste nordmenn er skikkelige og anstendige folk, som omfavner et mangfoldig og flerstemt Norge. De engasjerer seg mot skolenedleggelser, for lønn ved sykdom, og de diskuterer hva som er fornuftig og farbar vei i kulturkampene som raser omkring oss. Norge er ikke et førkrigssamfunn hvor fascismen lurer bak hver debatt. Å tviholde på en slik virkelighetsforståelse kan være mer til skade enn gagn.

Kampen mot autoritære krefter handler om å vinne flertall

Lite lur alarmisme

Reitan og Norlandia får nå sine perspektiver direkte inn på Stortinget, uten å gå veien om dyre lobbykampanjer

Linda Hofstad Helleland har vært en sentral profil for Høyre i en årrekke. Med unntak av perioden 2005–2009 har hun sittet sammenhengende på Stortinget siden 2001, og hun har vært kulturminister, barne- og likestillingsminister og kommunal- og moderniseringsminister i Erna Solbergs regjering. Til høsten gir hun seg i politikken, og ventelig må hun finne seg noe å gjøre. Hennes samlede yrkeserfaring til nå er å være informasjonsrådgiver for Høyre i perioden hun ikke var innvalgt på Stortinget. Forrige uke skrev Nettavisen at Helleland har tjuvstartet på tilværelsen etter politikken. Allerede i fjor høst gikk hun inn i styrene til Reitan Retail og Norlandia. Reitan eier landets Rema-butikker, mens Norlandia-konsernet driver kommersielt innen helse, omsorg og barnehager. For styrevervene har hun fått henholdsvis 450.000 og 200.000 kroner årlig. De kommer i tillegg til stortingslønna på over 1,1 million kroner. Helleland tok også på seg reklameoppdrag for Thon Hotels under ski-VM i Trondheim, hvor hun fikk dekket 40.000 kroner i utgifter.

 det problematiske i at hun mottar store summer fra private storkonserner samtidig som hun sitter på Stortinget, forsvarte Helleland seg med at hun gikk ut at næringskomiteen i fjor sommer for å unngå interessekonflikter. Det har hun måttet gå tilbake på. Komitébyttet var Erna Solbergs valg og helt uavhengig av styrevervene til Helleland. Snarere virker det som Helleland har tatt på seg høyt betalte verv uten tanke på at det er et problem. Spørsmålet er da hvem sine interesser hun representerer: velgere i Sør-Trøndelag eller noen av Norges rikeste og mektigste personer? Gjennom å ta Helleland inn i styrene sine får selskapene en stemme inn i nasjonalforsamlingens komiteer og Høyres stortingsgruppe. En skal være bra naiv for ikke å se hvor stor verdi det har for store selskaper. Valget til Stortinget er for fire år. Vi må kunne forvente at de som velges til landets fremste tillitsverv, sitter tida ut og ikke begynner å avvikle virket noen år inn i perioden. Reitan og Norlandia får nå sine perspektiver direkte inn på Stortinget, uten å gå veien om dyre lobbykampanjer.

Spørsmålet er hvem sine interesser hun representerer.

Problematisk samrøre

På dagens forside står nylig avgått LO-leder Peggy Hessen Følsvik foran graven til LO-toppene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble henrettet av nazistene under krigen. Da krigen var over, ble levningene deres flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo sentrum. Ideen om samle gravene til Norges betydeligste kvinner og menn dukket opp i 1903, og maleren Hans Gude var den første som ble gravlagt i Æreslunden. Siden ble også dramatikeren Henrik Ibsen stedt til hvile her, i en storslått familiegrav. I 1925 ble kista til Rikard Nordraak, som komponerte melodien til Norges nasjonalsang «Ja, vi elsker dette landet», hentet hjem fra Berlin og plassert like ved graven til forfatteren bak teksten, dikterhøvdingen og politikeren Bjørnstjerne Bjørnson. Rundt en liten kolle finner du gravene til kunstnerne Christian og Oda Krohg, Erik Werenskiold og Edvard Munch og skuespillerinnen Johanne Dybwad, som har gitt navn til plassen foran Nationaltheatret. Alf Prøysen og Arnulf Øverland er også gravlagt her.

Oslo å stanse opprettelsen av nye graver i Æreslunden. De som ligger der, forteller likevel en historie om hva som har gjort Norge til det landet er i dag. Typisk for Norge handler ikke den om hærførere og regenter, men om kvinner og menn som ofte sto i konflikt med styrende makter. Ikke så rent få av dem som har fått sin grav her, var samfunnsrefsere. Flere bidro til at ideer om demokrati og folkestyre fikk fotfeste i landet. Blant dem er Marcus Thrane, presse- og organisasjonsmannen som stiftet Norges første politiske massebevegelse på midten av 1800-tallet. Thranes arbeiderforeninger ble kriminalisert, og Thrane selv tilbrakte sju år i fengsel før han fattig og nedbrutt emigrerte til USA. I dag ligger graven hans side om side med Høyre-høvdingen C.J. Hambro og Venstres grunnlegger Johan Sverdrup.

med Aftenposten sist helg sa lederen av 17. mai-komiteen i Oslo, iranskfødte Siavash Mobasheri fra Rødt, at det beste med Norge var at vi kan være uenige uten frykt for forfølgelse og fengsling. Sånn har det ikke alltid vært, slik samlingen av graver i Æreslunden vitner om. I dag hedrer vi både dem som utmerket seg og dem som sa imot, også med livet som innsats. De var uenige om mye, men sammen beredte de grunnen for det mangfoldige landet vi feirer 17. mai. Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen!

Å få ned utslippene til de aller rikeste bør være en topprioritet for politikere

Ulikheten i verden har gått amok. Det samme kan vi si om klimaet. Menneskeskapte utslipp er i ferd med å forandre forholdene på jorda så dramatisk at deler av planeten er i ferd med å bli ulevelig for dyr, planter og mennesker. Menneskeskapt sier vi, men realiteten er at noen mennesker slipper ut mer enn andre. Ulikhetskrisa og klimakrisa henger nemlig tett sammen, og nylig utkom en forskningsrapport som viser omfanget. Forskere tilknyttet sveitsiske ETH Zürich har tallfestet hvordan konsentrert privat rikdom medvirker til ekstreme klimahendelser, og NTB gjengir de viktigste funnene. Overordnet mener forskerne at verdens aller rikeste står for to tredeler av den globale oppvarmingen. Til grunn for anslagene er personlig forbruk pluss investeringer. Brutt ned på hendelser anslår forskerne at én prosent av verdens rikeste har bidratt til 26 ganger flere hundreårshetebølger og 17 ganger mer tørke i Amazonas enn snittet.

opp arbeidet til World Inequality Lab, økonomnettverket bygget opp av Thomas Piketty og andre ulikhetsforskere de siste årene. I utgivelsen «Global Carbon Inequality» rettes oppmerksomheten mot de aller rikestes forbruk og investeringer. Konklusjonen i rapporten fra 2022 er at de 10 prosent rikeste i verden står for nesten halvparten av utslippene på jorda. Siden den gang har graden av ulikhet bare økt, samtidig som planer for en overgang til utslippsfri produksjon og forbruk syns å forvitre, i hvert fall i vestlige land. Arbeid for å få på plass en global selskapsskatt har også strandet, og progressive skatter er under skyts fra de rikeste og deres politiske talerør.

de aller rikeste bør være en topprioritet for politikere – de er store nok til at det monner. Én måte å få dem ned på er gjennom å omfordele store formuer og skattlegge selskaper. World Inequality Labs tall viser at store deler av den vestlige befolkningen allerede lever og forbruker innenfor Parisavtalens mål. De som skiller seg ut, er de rikeste. Derfor må ikke regningen for omstilling sendes nedover i samfunnet, men til dem som slipper ut mest: de velbemidlede i samfunnets luksuriøse toppetasje.

Klimatiltak: skatt de rike

Natt til lørdag ble alle regnbueflagg i Volda og Ørsta revet ned. Det er ikke første gang prideflagg rives ned eller skjendes. Slik ødelegges det som er ment å være en positiv markering for inkludering. Daværende Fri-leder Inge Alexander Gjestvang sa til NRK i 2021 at «Når de flaggene blir påtent eller revet ned eller klipt opp, sender det noen sterke negative signaler om at vi kanskje ikke er ønsket eller velkommen». Samme år endret Stortinget loven om flagging på kommunens offentlige bygninger, slik at det nå er mulig å heise prideflagg på kommunale flaggstenger uten at det foregår et relatert arrangement. Flere skoler og kommunehus har i årene etterpå flagget med regnbueflagget.

 er at det ikke er så enkelt å vite når flagget skal heises. Pride markeres over hele landet fra februar til november, med hovedvekt på sommermånedene. Juni blir kalt pridemåneden, selv om store byer har parader også på andre tidspunkt. Det fører til at regnbueflagget henger oppe på ulike tidspunkter og over lengre tid – ofte i flere uker. En Norstat-undersøkelse viste i 2021 at nesten halvparten av nordmenn mener at det «nå var blitt litt mye pride». Alle som har svart, er nok ikke motstandere av skeiv inkludering. Snarere får vi ta dem på ordet: Prideflaggingen varer rett og slett lenge, og vi har ingen tradisjon for så langvarige politiske markeringer. Flagg som henger ute om natta, er dessuten sårbare for sabotasje.

tidsskriftet Minerva til orde for å gjøre pride til offisiell flaggdag for å unngå at markeringen blir hjemsøkt av tilbakevendende, vonde debatter. Problemet er at Norge på offisielle flaggdager heiser det norske flagget. Likevel er forslaget om å begrense prideflagging på offentlige stenger til én dag godt. Kanskje kan pridearrangører finne sammen om én dato? Minerva foreslo 11. juni, da loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft i 2009. En annen mulighet er 25. juni, dagen da terroren rammet feirende pridedeltakere i Oslo-natta for tre år siden. Enighet om én fast dag kan gi markeringen sterkere politisk kraft. Forhåpentligvis kan det også hindre trist og nedbrytende flaggsabotasje.

Kanskje kan pridearrangører finne én dato?

Prideflagging på fast dag?

To samlinger i sentrum av Oslo denne uka viste tydelig hvem som er motpolene i norsk politikk. Samtidig som hundrevis av tillitsvalgte stemte fram sin nye leder på LO-kongressen på Folkets Hus, samlet tenketanken Civita representanter for det borgerlige regjeringsalternativet til rådslag noen kvartal lenger vest. Høyresidas ledere og støttespillere hadde passende nok valgt å møtes i lokalene til Oslo Handelsstands Forening, og det var Civita-leder Kristin Clemet som ledet samtalen mellom Høyre-leder Erna Solberg, Frp-leder Sylvi Listhaug, Venstre-leder Guri Melby og leder i Kristelig Folkeparti Dag-Inge Ulstein. Til stede var også NHO-direktør Ole Erik Almlid, tidligere Virke-sjef Vibeke Hammer Madsen, Ferd-eier Johan H. Andresen, investor Hilde Midthjell og forlagssjef Erling Kagge, ifølge VG.

sett kampen mellom arbeid og kapital manifestere seg i bybildet. Pengemakt og handelsstand mot folkemakt og tillitsvalgte, samlet på hver sin side av hovedstaden. LOs nye leder Kine Asper Vistnes fikk trampeklapp da hun til kongressens delegater sa at den aller viktigste jobben for LO i tida framover, blir å holde Listhaug og Solberg unna regjeringskontorene. «Hvis de to får makt i Norge igjen, så vil det sette arbeidsfolks lommebok, velferd og trygghet i fare. Det kan ikke vi i LO akseptere», sa hun og la til: «Kamerater, la oss gruse høyresiden i valget til høsten!» Enkelte på høyresida vil ha det til at disse uttalelsene er ufine og polariserende, men ut fra LO-kongressens respons var delegatene godt fornøyd med å ha fått en leder som behersker klar tale. Det bør heller ikke overraske noen på borgerlig side at LO ønsker at Arbeiderpartiet og venstresida skal beholde regjeringsmakta.

Arbeiderparti-ledelsen marsjordre om å finne et regjeringsflertall til venstre i det politiske landskapet. Kongressen vedtok blant annet å gi partistøtte til Rødt, som en eventuell ny Ap-regjering etter alt å dømme vil trenge støtte fra. Kampen i høst står mellom Folkets Hus og de borgerlige makkere hos Oslo Handelsstand.

Pengemakt og handelsstand mot folkemakt og tillitsvalgte.

Arbeid mot kapital

Demokratier som ikke kan bygge, er ferdige», skrev tidligere SV-leder Erik Solheim i Dagens Næringsliv mandag. Han var selv med å vedta Ringeriksbanen i 1992, og ennå er ikke en eneste stein sprengt bort. Intercity-prosjektet, som skal strekke seg fra Oslo mot byene Halden, Skien og Lillehammer, tar det antakelig mer enn 40 år å ferdigstille. For boligprosjekter tar planarbeidet tre ganger lengre tid enn selve byggingen. Solheim viser til Kinas lynraske utbygginger. Han sier vi ikke skal kopiere systemet, men spør: «Kan vi ikke lære noe likevel?»

Den som har fulgt prosessene rundt Nationaltheatret, kan ikke svare annet enn ja. De siste sju årene har staten brukt 300 millioner kroner på å utrede teaterets framtid. Ikke en spade er satt i jorda. I tillegg er det brukt over 100 millioner på strakstiltak for å reparere de mest akutte skadene på den falleferdige bygningen, skrev Aftenposten lørdag. Dette er penger som burde gått til å rehabilitere Henrik Bulls staselige bygning fra 1899. I stedet har de gått til Statsbygg og et kobbel konsulenter knyttet til prosjektet.

 hjemmeside ligger rapportene om Tullinløkka-alternativet, som ble kastet inn i prosessen i 2022 av daværende kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap). Forslaget innebærer en ny, underjordisk teaterscene på Tullinløkka, som vil koste ti milliarder og ta 18 år å få ferdig. Allerede da prislappen ble kjent i fjor, la flere partier prosjektet dødt.

Så, i mars, kastet en gruppe entusiaster en joker inn i spillet. En samling nestorer innen teater, kulturdrift, byplanlegging og arkitektur hadde sett seg lei på endeløse utredninger og bestemt seg for å selv undersøke hva som var mulig innenfor en politisk akseptabel pris- og tidsramme. I dag har prosjektet «Ny fremtid for Nationaltheatret» vind i seilene, og Kulturdepartementet er pålagt å kvalitetssikre gruppas forslag sammen med Tullinløkka-alternativet. Gruppa har fortløpende levert tegninger av innvendige løsninger til departementet.

i arkitektkretser tungt for brystet at gruppas forslag viderefører Bulls formspråk i en speiling mot vest, slik også Oslos visjonære byplanlegger Harald Hals så for seg i 1928. Klassisk formspråk er langt mer populært hos folk flest, og også Riksantikvaren og en rekke politikere har uttrykt seg positivt. I forslaget som nå ligger på kulturministerens bord, er både Amfiscenen og Malersalen bevart, samtidig som krav til publikumsarealer, prøvescene, universell utforming, ventilasjon og teknisk oppgradering er ivaretatt.

Forslaget har ikke kostet skattebetalerne én krone; det er gjort på dugnad. Det kan selvfølgelig ikke bli en norm for statlige utredninger, men likevel: Er det ikke noe å lære her? Selv om dugnadstimene ble fakturert, ville ikke forslaget Ny fremtid for Nationaltheatret kommet opp i de svimlende summene Statsbygg har brukt. Så har selvfølgelig politikere som kaster inn nye ideer i tolvte time sin del av ansvaret, men det er likevel verdt å spørre hvordan statens egen byggherre klarer å bruke så vanvittige summer på møter, konsulenter og noen ganske ordinære rapporter.

 Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid nabokjerringa – den geskjeftige dama som bryr seg og blander seg i hvordan ungene i nabolaget oppfører seg. Sånne damer gjør at samfunnet kan unngå at unger sklir ut, med de sosiale og økonomiske konsekvensene det har. Vi skulle hatt noen nabokjerringer i byråkratiet også. De som kan skjære gjennom, gå for praktiske og gjennomførbare løsninger, så vi ikke blir låst i endeløse prosesser.

Entusiastgruppa bak det nye forslaget kjenner politikken og kulturbyråkratiet godt. De var opptatt av å finne pragmatiske løsninger som kan gjennomføres raskt. Verdsetter vi resultater framfor prosesser, har vi noe å lære av deres arbeid.

Vi skulle hatt noen nabokjerringer i byråkratiet

Nabokjerring for byggesaker

Peggy Hessen Følsvik tegnet opp lange politiske linjer i sin siste tale som LO-leder i går. Hun startet med å fortelle om da hele LOs sekretariat ble arrestert av tyske okkupanter i september 1941. LO-jurist Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble dømt til døden og henrettet. «Stilt opp foran tyske geværer synger de to ‘Ja, vi elsker dette landet’, helt til skuddene faller – og sangen stilner», fortalte Følsvik en fullsatt sal. Under LO-kongressen er det 80 år siden tyskerne kapitulerte, og Norge igjen ble fritt. Den avtroppende LO-lederen trakk paralleller til vår tid, hvor høyreekstreme og nyfascistiske bevegelser rører på seg igjen. Det skjer i Tyskland, Frankrike, Russland, Israel og USA.

hvor rystet hun ble da hun så nyhetsbilder fra paradegata 16th Street i Washington tidligere i år. Gata huser amerikansk LO, og malt på asfalten i store, gule bokstaver sto inntil nylig beskjeden «Black lives matter». På Donald Trumps ordre brøyt så byens veiarbeidere – «våre fagforeningskamerater» – opp asfalten. «Med én ordre skulle gatene renses. Som om urettferdigheten aldri hadde skjedd. Som om historien kunne knuses med maskiner og makt», sa LO-lederen. Hun sa at verdiene LO er bygget på, er truet. «Trumps regime går til angrep på mangfold, likestilling, på ytringsfriheten, på rettsstaten, på fagforeninger, på bistand og på solidaritet. Frihet. Solidaritet. Likeverd.»

tale var å tegne opp skillet mellom folkemakt og pengemakt. Folkemakta sikrer rettferdig fordeling og gir alle gode, verdige liv. Men ikke alle vil dele det som skapes, og i dag ser vi en ny og bekymringsfull trend: Penger blir stadig viktigere i politikken. Rikfolk bruker millioner på å påvirke opinionen slik at de kan unnslippe formuesskatt. I år er det ventet at de borgerlige partiene vil få 100 millioner kroner i valgkampstøtte fra landets rikeste. Den avtroppende LO-lederen plasserte LO på folkets og demokratiets side, som en garantist for den norske modellen og en buffer mot høyreradikalisme og pengemakt. Hun har helt rett. Både makt og rikdom må fordeles, skal vi holde høyrebølgen unna Norge.

Rikfolk bruker millioner på å påvirke opinionen.