Artikler
Vi må styrke fellesskapet
Formuer må beskattes
Bør tjene som en advarsel
En ubehagelig kolonisering
Gaza-planen er grotesk. Men alle ser er annen vei.
For krigslystne liberalere er det lett å applaudere Carneys oppgjør med USAs sittende president
Retningen Høyre nå peker ut i skolepolitikken, er verdt å rose
365 dager med Trump
Nobel i vanry
Fredsprisvinner María Corina Machado er ikke den første som gir fra seg en nobelpris. Men der prisvinnere som forfatter Sigrid Undset og redaktør Dmitrij Muratov solgte medaljen for å gi penger til flyktninger, donerte Machado prisen til en politisk alliert. Derfor likner hennes overrekkelse av nobelmedaljen til USAs president Donald Trump mest på Knut Hamsuns oversendelse av sin pris til Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels i 1934. I brevet til nazitoppen skriver Hamsun at «jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, hr. Reichsminister». Goebbels svarte at han så gaven «som et uttrykk for Deres forbundethet med vår kamp».
Teknologisk frigjøring
Lite lur skroting
Verden er i endring. Men jammen er det også mye som er ved det gamle.
Holder fast på Holte
Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.
Høyreekstrem propaganda
Ingen fred i Midtøsten
Dempet retorikk
Kontraster i New York
Knappe to dager før amerikanske styrker rykket inn i Venezuela og kidnappet landets statsoverhode, ble den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani tatt i ed som New Yorks ordfører. Sammen med ham ble Jumaane Williams sverget inn til posisjonen som byens Public Advocate, en stilling som best kan oversettes til offentlig ombudsmann og som innebærer å tre inn som ordfører skulle det skje noe med Mamdani. Også Williams regnes som en radikal demokrat og aktivistisk politiker. I innsettelsestalen sin på trappene foran New Yorks rådhus sa han at «dette er en tid og et sted preget av motsetninger». Han viste til at byen huser både enorm rikdom og stor fattigdom. Én av de rike New York har fostret, er i dag president og leder en føderal regjering som ifølge Williams «driver oss mot fortvilelse». Byens kontraster skulle vise seg å bli forsterket bare dager seinere, da Nicolás Maduro og hans kone ble ført inn i fengsel i nettopp New York.
Norge må protestere høylytt mot USAs militære intervensjon og overtakelse av Venezuela
Frigjører og furie.
Dansk etterretning hadde rett da de nylig pekte på USA som en trussel
Oslo-tett på toppene
Politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen langet forrige lørdag ut mot de «spredte stemmene» i Høyre som kritiserer den foreslåtte ledertrioen for å være for Oslo-sentrert. Ifølge redaktøren er slik kritikk lite annet enn «et behov for medial selvhevdelse, en offentlig søknad om å bli invitert til Dagsnytt 18». Jacobsen ser ingen problemer med at partier med lag over hele landet skal ledes av hovedstadsfolk. Han mener dessuten at Oslo-dominansen er et resultat av «kjernen i det sosialdemokratiske frigjøringsprosjektet etter andre verdenskrig». I dag står vi fritt til å reise fra stedet vi er født på, og kan bevege oss hvor vi vil. «Det er noe ufritt, en eim av klam predestinasjonslære, over den særegne, politiske opphavsonanien», skriver Jacobsen. Når Høyre får valgt sin nye ledelse, vil de to framtredende etterkrigspartiene i Norge ha en ledelse med tung Oslo-dominans.
En dyr og merkelig idé
En farlig kopling
Striden om fredspristildelingen peker mot noen reelle dilemmaer for en internasjonalt orientert venstreside.
Toppstyrt dokument
Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.
Platene er i bevegelse
De nye taxi-automatene som nå plasseres ut på norske flyplasser, åpner for et underbudssystem