Da litteraturprofessor Per Thomas Andersen i 2001 utga ettbindsverket «Norsk litteraturhistorie», fikk forfatter Cora Sandel (1880–1974) den plassen hun fortjener i den norske litterære kanon. Andersen framhevet henne som en av våre sentrale mellomkrigsforfatterne, på bekostning av tidligere yndlinger som Sigurd Hoel. Sandel var ikke forbigått. Debutromanen «Alberte og Jakob» fikk god mottakelse da den utkom i 1926 og ble anmeldt av framtredende litteraturkritikere – deriblant Sigurd Hoel selv. Likevel var det først fra 1990-tallet hun ble viet større litteraturvitenskapelig interesse.
I takt med at kvinner og feminisme inntok universitetene, ble flere fortidige forfatterskap børstet støv av. De ble gjenstand for nylesninger, lagt opp på pensumlister, lest og diskutert. På samme måte bidro postkoloniale studier til nyoppdagelser. I randsonen av det smuldrende britiske imperiet var det skrevet en rik engelskspråklig litteratur. Ja, det var til og med skrevet glimrende verker på helt andre språk, som vestlige litterater ikke ante at eksisterte.
Slik utvides og endres vår forestilling av hva som er standardverkene i en kulturkrets. Det er ikke alltid de store forfatterne eller kunstnerne i sin samtid er de som blir stående, og blindsoner har godt av å bli pirket i. Det tilhører sjeldenhetene at minoritetskunstnere får plass i kulturens midte. Samtidig er det alltid noen det er umulig å forbigå, som Toni Morrison. Selv i de mest mannsdominerte litterære periodene er det kvinner hvis betydning og posisjon er selvskreven, som Jane Austen.
Våre forestillinger av hva som er av verdi, hvilke verker som hever seg ut av sin samtid, er alltid i endring. Men for at endringen skal være mulig, må argumentene ha noe å bryne seg mot. Noen må være Sigurd Hoel, den som vurdert med nye øyne må vike. Likeledes er det i kunstfeltet: enkelte kunstnere, bejublet i sin samtid, fortjener å synke ned i obskuritet. Andre tider har nye idealer, nye kvalitetskriterier. Det er likevel helt avgjørende å ha verk å måles opp mot. Våre sentrale institusjoner, som skolen, museene og bibliotekene, må hele tida vurdere hvilke kunstnerskap som fortjener ekstra oppmerksomhet og tilgjengelighet.
Det er en slik diskusjon kunsthistoriker Steinar Gjessing har forsøkt å starte med sin liste over kunstnerskap fra 1900-tallet han mener mangler eller får for lite plass i Nasjonalmuseet. Svarene han får, er forbausende lite konkrete. I stedet tegnes en karikatur av ham som en gubbe som bare framhever menn. Eller så blir det å i det hele tatt diskutere en nasjonal kanon kalt fascistoid, slik kunstner Ane Hjort Guttu uttalte i vår kultursak lørdag.
Motviljen mot å vektlegge enkelte kunstnerskap foran andre synes å ha gode groforhold i vår samtid. På pensumlistene i grunnskolen skal ingen forfatterskap framheves. Det later til å være likegyldig om elevene leser en bruksanvisning eller Henrik Ibsen. Da tar det ikke lang tid før alle forfattere går i glemmeboka, og ikke bare dem vår litterære samtid vurderer lavere enn tidligere generasjoner. I Bokvennen Litterær Avis skriver Frode Helmich Pedersen at han allerede støter på unge litteraturstudenter som aldri har hørt om Karl Ove Knausgård.
