Etter mye om og men, og etter lang tids tautrekking, vedtok Stortinget i går med støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Pasientfokus og Rødt å innføre grunnrenteskatt på havbruksnæringen på 25 prosent. Grunnrenteskatt, som legges på ekstraprofitten som næringer får ved å utnytte fellesskapets naturressurser, er allerede innført for vannkraft og olje og gass. Det var på høy tid at den også ble lagt på den lukrative oppdrettsbransjen. Sjømatselskapene, der Mowi, Lerøy, Cermaq og Salmar er størst, betaler ut et tosifret milliardbeløp i utbytte årlig. Mowi aleine ga et utbytte på én milliard i første kvartal i år, som tilsvarer fire milliarder på årsbasis.
Striden om lakseskatten har vært en eneste lang oppoverbakke for Ap og Sp. Laksebaronene har protestert, men mer alvorlig var det at folk på kysten og regjeringspartienes egne ordførere sluttet seg til opprøret. Forsøket på å oppnå et bredt forlik i Stortinget for å redusere skadene ble skutt ned av Høyre og Frp. Til slutt kom likevel Venstre og Pasientfokus regjeringen til unnsetning. Skattesatsen er redusert, men prinsippet om beskatning av superprofitten består. Slik situasjon var blitt, var det ingen vei utenom. Skatteforliket er en arbeidsseier for regjeringen og gjør det mulig å se for seg at Ap og Sp kommer seg helskinnet gjennom valget til høsten.
Rødt valgte å stemme subsidiært for forliket, noe både finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og saksordfører Geir Pollestad (Sp) berømmet partiet for i stortingsdebatten i går. Rødt satte en endelig sluttstrek for Høyre og Frps spill, samtidig som partiet fikk vist at det er en reell og pragmatisk samarbeidspartner i Stortinget som er villig til å inngå kompromiss. SV står utenfor forliket, men slutter seg til prinsippet. Det samme gjør KrF, selv om partiet valgte å stå utenfor denne gang. Høyre og Frp er de eneste som gikk fullt og helt mot grunnrenteskatten. I Klassekampen i dag og på Stortinget i går hevder Vedum – ikke uten en viss rett – at dette inngår i en historisk tradisjon, der høyrepartiene ved avgjørende korsveier velger å solidarisere seg med kapitaleierne i stedet for å sikre nasjonalt eierskap og skattlegging som tjener fellesskapet.
