Etter et halvt århundre med målrettet kamp har USAs konservative klart å innskrenke abortretten til et minimum. Selv om spørsmålet har vært aktuelt i femti år, ser det ut til at Demokratene har blitt tatt på senga. Da USAs høyesterett tok sin beslutning, så Joe Biden mer forvirret ut enn noen gang, Nancy Pelosi begynte å deklamere poesi, mens andre sang «God Bless America».
Hillary Clinton oser av kampvilje, men også hun våknet altfor sent. I 1994 sa hun til Newsweek at «abortion is morally wrong». Etter det fulgte en periode med sterk ambivalens. Det var først i valgkampen i 2016 hun forsvarte retten til trygg abort, men hun hevdet at det skulle være så få som mulig.
USA og Polen, for å ta et europeisk eksempel, viser at vi aldri kan slappe av. Likevel har nordiske abortmotstandere en temmelig lang oppoverbakke foran seg. I Sverige har både Kristdemokraterna og Sverigedemokraterna mistet kvinnelige velgere på nettopp dette spørsmålet.
Den svenske abortretten ble innført i 1975 og regnes til en av de frieste i verden. Kvinner har rett til abort fram til uke 18, fram til uke 22 trengs tillatelse av Rättsliga rådet ved Socialstyrelsen. 2021 ble det utført drøyt 33.000 aborter. De fleste ble utført tidlig i graviditeten; 61 prosent før uke sju. I løpet av de siste ti årene har det blitt færre tenåringsaborter. Medisinsk abort ble brukt ved 96 prosent av tilfellene. I dag foreligger et lovforslag om å tillate medisinsk abort i hjemmet, noe alle partiene i riksdagen er for, unntatt Kristdemokraterna.
I min del av verden ser det med andre ord stabilt ut for oss som mener at seksuelle og reproduktive rettigheter er menneskerettigheter, men man kan som sagt aldri være sikker. Og selv om ideen om at kvinner har rett til å bestemme over sin egen kropp kan virke opplagt, finnes det et våpen abortmotstanderne bruker. Det er som en nervegass som trenger seg inn gjennom alle porer i kroppen: argumentet om at kvinner som tar abort, får det vanskelig og faktisk kan bli traumatisert for livet. Det finnes ingen studier som støtter dette, men kvinner som tilstår åpent at de ikke er traumatisert, risikerer å framstå som psykopat. Litt skamfull skal man være.
Jeg har aldri snakket om mine aborter, ikke engang til venner – de er min sak og hemmelighet. De dypt rystende hendelsene i USA gjør at jeg nå likevel utleverer meg selv som eksempel, siden jeg tror jeg er representativ for mange kvinner. Da jeg var 20, levde jeg uten kjæreste og var fornøyd med det. Så traff jeg en fyr og ble gravid like raskt som jeg innså at vi ikke burde leve sammen. Da jeg ble trillet inn for å få abort, takket jeg i mitt stille sinn min mor og alle progressive samfunnsbyggere som kjempet for denne muligheten.
