Å ha to tanker i hodet kan være vanskelig, men noen ganger veldig viktig. For eksempel når bladet Kapital lanserer sin årlige tilstandsrapport for landets 400 rikeste personer, slik de gjorde på fredag.
Jeg tok meg selv i å si til en journalist at jeg var «sjokkert» over årets rikingliste – me det er alt annet enn sant. At de rike blir rikere uansett, gjennom koronakrise, krig, klimakatastrofer og priskrise er dessverre så alt for forutsigbart. For det er det som har skjedd nesten hver eneste gang kapitalistiske samfunn har gått gjennom økonomiske kriser, forskjellene øker og de rike blir rikere.
Den risikoen vi blir fortalt at folk med formuer tar, som gjør at de fortjener gevinst i «gode tider», den ender mirakuløst nok alltid solid i pluss for de på toppen etter et par år. Mens lavlønte ansatte på hotellene tok en enorm økonomisk og personlig kostnad med permittering gjennom korona, har Petter Stordalen kommet mer enn helskinnet gjennom pandemien med 28 milliarder i formue, 1,6 milliarder mer enn før korona. Og mens mange småbutikker og kafeer slet med å betale husleia si gjennom nedstenginga, sitter de som leier ut næringseiendom igjen med enorme gevinster. Godt hjulpet av raus og naiv krisestøtte som gikk direkte gjennom berørte bedrifter til utleiere som kunne håve inn leie selv om byene lå folketomme.
Det er nok til å bli forbanna av i seg selv. Men det er her den andre tanken kommer inn. Tanken på alle de som hadde trengt et sterkere fellesskap, og hva vi kunne fått til med bare en bitte litt mer rettferdig fordeling.
Kvelden før Kapital-lista ble lansert fikk jeg ei melding fra en god venn. Hun hadde nettopp hatt med ungen til kjeveortoped og fått regning på over 4000 kroner kun for de første undersøkelsene. Beskjeden var at neste runde godt kunne komme på 10.000 kroner når tannregulering skulle på plass.
Vi liker å tro at tannlege er gratis for barn, og at kampen står om å gjøre det gratis for oss alle. Men også her har høyresidas snikete kuttpolitikk fått virke. For det som i teorien er 100 prosent dekning av utgifter til tannregulering og lignende til barn under 18 år dersom det er medisinsk behov for det, har en sterk begrensning. Utgifter dekkes kun opp til gitte satser, satser som ikke har blitt oppjustert tilstrekkelig og derfor i praksis ofte kun dekker halvparten av de faktiske utgiftene. Det ender med å sende store regninger til foreldre som tilfeldigvis har unger med behov for tannregulering. Hadde ungene trengt en operasjon eller brukket en arm ville ingen funnet på å sende med store regninger hjem til mamma eller pappa.
