KS har styrt lærerne rakt mot tvungen lønnsnemnd og fått det som de ville. Det er deprimerende, men også betegnende, at en langvarig konflikt som blant annet har oppstått på grunn av lærernes manglende innflytelse over egen arbeidshverdag, fikk som utfall at den samme yrkesgruppens streikerett har fått et kraftig skudd for baugen.
Det har ikke manglet på varsko om norsk skole de siste årene: Om den store arbeidsmengden som følger med økte krav til rapportering og dokumentasjon. Om trange kommunebudsjetter, mangelfulle lokaler, manglende vikarer, og om alvorlige psykososiale behov som ikke fanges opp og blir gjort noe med før det er for seint. Det rungende svaret har stort sett vært: Finn dere en annen jobb, dersom dere er så misfornøyde!
Og det er nettopp det de gjør. Erfarne lærere slutter, søkertallet til lærerutdanningene går ned. Resultatet er at en av fem som jobber som lærer i den norske skolen, er uten godkjent utdannelse. Ikke så mye, tenker du kanskje, i hvert fall dersom du ikke er forelder til en elev med behov for spesialundervisning: Halvparten av disse timene gis i dag av ufaglærte eller assistenter. Jo større behov barna dine har for en kvalifisert pedagog, jo mindre er altså sjansen for at de får en.
Da arbeidsminister Marte Mjøs Persen stilte i Politisk kvarter for å snakke om hvorfor det måtte ende som det gjorde, var det nettopp de mest sårbare elevene hun trakk frem – barna som trenger spesialundervisning. Men det er ikke foreldrene deres som har ropt høyest under streiken. Kanskje har de ikke ropt noe særlig fordi de har nok å stri med fra før. Eller fordi barna deres de facto ikke går glipp av så mye selv om det er streik: Noen ganger er de som settes til å drive spesialundervisning, så lavt kvalifisert at det knapt kan kalles undervisning i det hele tatt. Vi er mange som kjenner til eksempler på elever med lærings- eller atferdsvansker som ganske enkelt blir tatt ut av undervisningen for å drive med ting som har lite eller ingenting med skolegang å gjøre. Spesialundervisningen er ikke til for dem – den er bare en oppbevaring som sikrer at de allerede overarbeidede lærerne skal slippe å ha dem i klasserommet. Det er dette som er den virkelige skandalen: At flere tusen skolebarn står uten et forsvarlig tilbud i år etter år etter år.
Hvorfor er det sånn? Antakelig fordi vi tror at dette er et problem skolen skal løse selv, uten at vi blander oss inn. Fordi «skolen» alltid er svaret når vi ikke vet hva vi skal si. Dette vet alle som følger med et minimum i samfunnsdebatten. Om spørsmålet er klimaendringer, det grønne skiftet, samfunns- eller privatøkonomi, kjønnsidentitet, seksualitet, skilsmisser eller rasisme, er svaret uansett en eller annen variant av at «det må inn som et eget fag i skolen». Det finnes rett og slett ingen grenser for hvilken tiltro man har til hva skolen skal kunne løse.
Det er derfor ikke rart at panikken brer seg når lærerne uteblir fra jobb. For mye gaming på gutterommet, for mye hærverk i sentrum? Tvungen lønnsnemnd. For dårlig døgnrytme, dårlig kosthold, et døgn som står på hodet? Tvungen lønnsnemnd!
