«Blant alle menneskets tilstander er det nettopp leken og bare leken som gjør mennesket fullstendig», skrev Friedrich Schiller i 1795. Ifølge den tyske forfatteren er vi virkelig fri kun når vi hengir oss til lekedriften – til kunst, til diktning, til idrett og friluftsliv. Dessverre ser vi flere tegn til at denne friheten er i ferd med å bli et privilegium for de få. Aftenposten skrev lørdag om ungdomsfotballen i Stor-Oslo, som i økende grad domineres av spillere og lag fra rike bydeler. I mange av klubbene som gjør det best, koster det nå mellom 8000 og 14.000 kroner å være med på «satselaget» fra 13-årsalderen. «Moren min hadde aldri i verden hatt råd til noe sånt. Det gjør meg trist», uttalte Bodø/Glimt-spiss Amahl Pellegrino til avisa i går.
At barneidretten blir dyrere og mer klassedelt, er ingen naturlov. I prinsippet skulle det ikke være mer kostbart å drive en fotballklubb i dag enn for 20 eller 50 år siden. Prisgaloppen skyldes økt individualisering og nyttetenkning – en idé om at breddeidrettens primære oppgave er å ale opp talenter til storklubbene. Det mumles om en «frivillighetskrise», men i mange klubber pågår det en styrt avvikling av dugnadsånden. Dette er ikke bare et storbyfenomen: I høst fortalte NRK om Ålesund-klubben Herd, hvor selv niåringene har fått profesjonelle trenere med Uefa-lisens. Samtidig som foreldretrenerne ble henvist til sidelinja, økte treningsavgifta til 500 kroner i måneden.
Hvis denne typen «profesjonalisering» brer seg, vil spillere som Amahl Pellegrino, som vokste opp i en lavinntektsfamilie på Hedensrud sør i Drammen, få en enda brattere vei opp til fotballens øverste divisjon. Dét er likevel ikke det viktigste argumentet mot utviklingen. Det store flertallet av barn og unge som spiller fotball i dag, kommer uansett ikke til å ende opp på noe krets- eller landslag. Når de snører på seg fotballstøvlene, tenker de ikke over at de skal «trene» eller «prestere». De deltar fordi det er gøy – fordi de gjennom balleken kan føle seg «fri fra all hensikts, all plikts og alle bekymringers lenker», som Schiller formulerte det. Det er en opplevelse som aldri må forbeholdes de velstående.
