Havressurslova slår fast at «dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg», likevel har stadig mer av fiskeriressursene i havet de siste tjue årene blitt samla på stadig færre hender.
Ifølge samme lov heter det at forvaltingen av fiskeriressursene våre skal sikre tre hovedmål: bærekraftige fiskeribestander, samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og viktigst vil mange hevde, sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.
Når Riksrevisjonen i 2020 kom med sin rapport om hvorvidt fiskeripolitikken og kvotesystemet de siste mellom 2004 til 2018 hadde oppfulgt de tre hovedmålene i fiskeripolitikken, bekreftet Revisoren et bilde mange langs kysten, fra Kystopprørere til jentan på fileten, allerede hadde klart for seg. Sysselsetting og bosetting har måtte se seg trumfet av bedriftsøkonomisk lønnsomhet og hensynet til eksportmynt inn i statskassa.
Riksrevisjonen peker på at mens fiskerinæringa har hatt en formidabel øking i verdiskaping og produksjon, har samtlige regjeringer siden 2004 ført en fiskeripolitikk som har gjort at kystsamfunnene ender opp med stadig mindre av denne verdiskapinga.
Struktureringspolitikken har ført til at flere og flere kvoter samles på færre og større fartøy, og at mer og mer penger samles på færre hender. Fisk som kunne skapt arbeidsplasser på mottak i bygder langs kysten, tas opp og fryses på trålere langt til havs, før de eksporteres for videreforedling i Europa eller Asia, uten å ha satt en finne på kaikanten i Vardø, Hammerfest eller Skjervøy. Samtidig er det blitt så dyrt å skaffe seg kvote og fartøy at færre og færre unge får muligheten til å prøve seg som fiskere.
I valgkampen 2021 var flere nordnorske profiler i Arbeiderpartiet og Senterpartiet ute og lovte en ny kurs i fiskeripolitikken, og i Hurdalsplattformen ble det også slått fast at regjeringa komme med en ny kvotemelding som sikrer bosetting, aktivitet og lønnsomhet langs hele kysten. Fiskeriminister Bjørnar Skjæran har gjennom våren og sommeren hintet om å få gjennom denne kvotemeldinga i løpet av året.
