#fff

Ber unge hjelpe gamle

– Kollektiv selvskading

Truffet av Frp-bølgen

#000

har begynt å spørre seg hva som vil skje om for­fatteren blir danket ut av en språkmodell.

Jan Kjærstad

Stolthet, fordom og alt imellom: Skal man forstå den moderne musikkhistorien, kommer man ikke utenom det skeive.

Noen andre jeg må være

brukte sju år på å følge en tragisk rettssak i Australia.

Helen Garner

Gjennom fem tiår har Iron Maiden fungert som en overgangsrite til voksenlivet, skriver Torkil Torsvik.

Seremonimestere

forteller ­spøkelses­historier for vår tid.

Ali Smith

Cmat får ikke lov å se ut som hun gjør. Hvorfor er kroppene til kvinnelige popstjerner alles anliggende?

Stramme rammer

Samtidspoesien synger ikke, den fester seg ikke i leseren, skriver Fredrik Parelius.

Ny lyrikk nå!

Jeff Buckley var en typisk 90-tallsartist som samtidig ikke passet inn i sin egen samtid.

Meg eier alle

skriv om tankar som om dei var levande ting.

Amina Cain

Livet er et snøskred

Forteljingar for barn

Uferdige kjensler

Roman

Sammenbitte tenner

Roman for barn

Billie og Bo trår vannet

Sakprosa

Vår tid var då

Film

Superhelt-floke

Serie

Brennpunkt: Forbruk

Apokalyptisk list

Føre si tid

Samlealbum

Er det goth nok?

Album

Hipt liv

Mixtape

Hiphops datter

Syng for livet

Mari Skurdal

«De humanitære prinsippene ser ikke ut til å gjelde lenger. Så vi må kjempe for dem på nytt.» Det sier Morten Rostrup, som var med å starte den norske avdelingen av Leger Uten Grenser i 1996, til Aftenposten. Da han begynte å jobbe for organisasjonen, var sykehus det tryggeste stedet du kunne oppholde deg i en krigssone. Det har endret seg. Både på Gaza og i Ukraina har helsevesenet blitt strategiske angrepsmål. Ifølge Rostrup rettes angrep mot helsepersonell og sykehus for å presse folk ut av områder, sånn at de skal bli lettere å okkupere. I Ukraina har Verdens helseorganisasjon verifisert over 3000 angrep mot helsevesenet siden invasjonen i 2022. Leger Uten Grenser slår i en ny rapport fast at russiske angrep på helsevesenet er systematiske og kalkulerte. Rostrup kaller dem «terror mot totalt uskyldige sivile».

de skulle klare å ta Ukraina raskt, men har i stedet blitt stående i en langvarig og utmattende krig. Frontlinjene er i dag tilnærmet fastlåste, mye på grunn av den utstrakte bruken av droner, som hindrer styrkeoppbygging og framrykking. Droner brukes også for å ramme fienden langt fra frontlinjene. Ukraina har i år truffet mange mål langt inne i Russland, mens russerne angriper ukrainske byer langt unna skyttergravene i øst. Droneteknologien utvikles parallelt med krigen og tar den inn i nye spor, men ingen som peker mot noen slutt på krigføringen.

utviklingen av våpen går framover, men den etiske går i motsatt retning. Den type systematiske angrep på sivile og helsevesen vi nå ser i Ukraina, på Gaza og i Libanon setter en ny, lav standard for hva en stat kan gjøre uten konsekvenser. Genèvekonvensjonene slår ettertrykkelig fast at sivile skal beskyttes i krigstid, og at syke og sårede skal ha særskilt vern. Nå brytes disse prinsippene ned, samtidig som FNs sikkerhetsråd er parkert. Det betyr ikke at de må glemmes. Det er som Morten Rostrup sier: Vi må kjempe for slike prinsipper på nytt. Ikke minst må vi få på plass diplomatiske spor som kan peke på andre veier ut av krigen enn at motparten går tom for soldater.

Angrepene setter en ny, lav standard for hva en stat kan gjøre.

Angriper sykehus

Jo Røed Skårderud

Maria Høgetveit Jølle

– Har vært et supperåd

Applauderer EU-endring: – Har vært et suppe­råd

Johanne Oleah Hovland

De har ikke den villeste anelse om at de skal delta i en krig.

Afrikanere blir lurt ut i krig for Russland

Ukraina-krigen

Maria Horvei

To amatørar er hyra til å guide folk gjennom Nasjonalmuseet

Mangel på kvalifikasjonar vert sett på som ein kvalifikasjon i seg sjølv

Når skal vi slutte å late som folk er redde for kunst?

Kommentar

«Har ikkje Nasjonalmuseet større sjølvtillit enn dette?»

Er du vår nye kultur­journalist?

Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

Maria Høy Hansen

Partiet har ikke lokallag, men de fosser fram i kommunen

I slake buer slynger fylkesvei 891 seg over et forblåst fjell der snø fortsatt ligger som små isbreer spredt utover det steinete landskapet selv om det er juni, men så faller veien ned i et dalsøkk, det blir grønnere, og der framme synes hustakene – og Båtsfjord.

Dette er så langt veien går, bortenfor er bare Barentshavet. I hele kommunen bor drøyt to tusen mennesker, så godt som alle i dette tettstedet, og de siste tiårene har de blitt stadig færre. Opp en liten bakke i sentrum ligger en teglsteinsbelagt kirke, og over veien er menighetshuset.

Der inne kravler og stabber smårollinger rundt på myke matter. Sju småbarnsforeldre, alle under tretti år, seks mammaer og én pappa, sitter på gulvet.

Ser de for seg å bli boende i Båtsfjord? Jo da, det gjør de alle sammen. Flere har familie i generasjoner her. Det er relativt enkelt å etablere seg på boligmarkedet, og det er korte avstander: Det meste som trengs i hverdagen, er innen rekkevidde.

– På grunn av at avstandene er så store, var det bare sekunder igjen før jeg døde. Jeg holdt på å blø i hjel, rett og slett, forteller Elida-Marie Utne (25).

Utne står utenfor menighetshuset med vesle Aria (14 måneder) på armen og forteller ganske ubesværet om den dramatiske ankomsten til familiens andre barn for et drøyt år siden.

Tolv dager før termin skjønte 25-åringen at noe var på gang. Nærmeste sykehus er i Kirkenes. Dit er det tre og en halv time i bil. I Båtsfjord finnes ett helsesenter med akuttfunksjoner, men ingen fast jordmor. Én time etter at vannet hadde gått, kom derfor ei jordmor i helikopter fra Vadsø.

I denne kommunen er Sylvi Listhaug en soleklar vinner

Frustrasjonen sitter løst i Listhaug-land: – Det snakkes og det snakkes

Hannah Bull Thorvik

Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Krigssang traff ham midt i hjertet

Ny norsk sangbok

Iver B. Neumann nominerer til beste norske låt: – En tekst som gikk rett i kroppen

Josefine Gjerde

Brage Arctander Dingsøyr

Å nekte flyktninger å flytte vil ikke løse det underliggende problemet.

Mener flytte­nekt er feil medisin

Innvandring

Kommuner roper varsko om flyktninger

Emily Wilson

Professor i klassiske fag

Christopher Nolans versjon av Homers gamle greske dikt, en actionfilm til 250 millioner dollar, er en underholdende måte å unnslippe sommervarmen på i noen timer. Nolans vante sprang og vrier på fortellerstrukturen er forholdsvis enkle å følge, og passer godt til «Odysseen», en fortelling der hver historie skjuler nye historier. Tenåringene mine koste seg. I motsetning til noen av Nolans andre filmer er ikke «Odysseen» kjedelig. Det skyldes nok at det er umulig å rote det rike kildematerialet fullstendig til. Dramaet er en familievennlig audiovisuell forestilling, omtrent som et spektakulært fyrverkeri fjerde juli – og med omtrent samme nivå av forteller- og følelsesmessig dybde.

Som i tidligere filmer er Nolan interessert i brudd i tid og rom, i magi, kunstgrep, håndverk, teknologi, rivalisering, stedfortredere, masker, feilkommunikasjon, det vi husker, og det vi velger å glemme. Enda en gang framstiller han overlevelse som en slags triumf. Enda en gang er det lange, klaustrofobiske druknings- og nestendrukningsscener pluss teknisk imponerende sekvenser der bygninger slukes av flammer og kjøretøy eksploderer. Enda en gang ser vi en mannlig karakters desperate kamp for å få tilbake og/eller hevne et kvinnelig kjærlighetsobjekt.

 at Nolans forkjærlighet for disse homeriske temaene kunne løfte ham til nye kreative høyder og gjøre ham i stand til å frembringe noen mer troverdige karakterer, men «The Odyssey» tilbyr bare hans vante kombinasjon av storslagenhet og overflatiskhet. Uten honningduftende voks til ørene mine – slik den Himesh Patels evig engstelige Evrylokos, Odyssevs fortapte høyre hånd, stapper i sine for å seile trygt forbi sirenene – ble jeg eksponert for all larmen fra stokker, staver, sverd og rustninger som braker mot hverandre, torden, dundrende bølger, stønn, skrik, palasser som velter og templer som brenner. Men i motsetning til Matt Damon, den voksløse Odyssevs som er bundet til masten mens han blir fraktet forbi sirenene (nakne damer som ligger tilbakelent på noen steiner som ser veldig ubehagelige ut), så jeg på skipbruddene og blodbadene uten å kjenne at det vedkom meg. Øynene mine forble tørre, til og med da hunden Argos dukket opp – en valp som har fått søthetsfaktoren skrudd opp akkurat passelig mye for vår dyreelskende tid. Om bare det var lagt like mye omtanke i de menneskelige karakterene.

 allerede en tilpasning. Diktet brukte en relativt ny teknologi – det skriftlige alfabetet – for å bearbeide eksisterende mytiske fortellinger, skrive om historien om en veterans hjemkomst, slik at den resonnerte med de komplekse problemene i den greske antikken, en tid med migrasjon, kolonisering og urbanisering. På 600-tallet fvt. var noen samfunn oligarkier, styrt av én enkelt mann. Diktet fanger opp spenningen mellom behov og ønsker innenfor grupper av menn – kameratene til Odyssevs eller frierne til hans kone, Penelope – og hos én eneste mektig og listig mann, som ønsker å herske over dem alle og vinne evig berømmelse. I en tid med store kulturelle og teknologiske endringer utforsker diktet fantasien om å gå tilbake i både tid og rom, samtidig som det viser hvilke farer og kostnader det vil kunne innebære. Eposet tar opp utfordringene ved møter med fremmede, ved å gå inn i hjemmene deres og ta dem imot eller stenge dem ute fra sitt eget. Parallellene til dagens samfunn er tydelige, og Nolans film hentyder til noen av dem på interessante, om enn usammenhengende, måter. Men filmens visjon er altfor uklar, og karakterene er ikke bygd godt nok opp, til at den klarer å formidle noen av de store ideene den halvveis bringer løfter om – selv om den formidler rikelig av digre smell og digre kjemper.

trenger ikke og bør ikke følge originalen med noe som ligner en oversettelses nøyaktighet. Noen av de beste av dem forvandler kildematerialet radikalt eller gir det motstand, i det som Harold Bloom kalte en «sterk feillesing» av sine forgjengere. De mest minneverdige kreative responsene på «Odysseen» – som Evripides’ «Helena», Vergils «Æneiden», Miltons «Det tapte paradis», Joyces «Ulysses», Walcotts «Omeros», Atwoods «Penelopiaden», Madeline Millers «Jeg er Kirke» eller Lisa Petersons teaterstykke som foregår i en av nåtidens flyktningleirer – ser på diktets struktur, hendelsesforløp og verdier på nye måter.

Teoretisk sett virker det som at Nolan har forstått oppgaven og hvilke farer den innebærer. Den første spillefilmen hans, «Following» (1998), er en inntrykksfull thriller i svart-hvitt om fascinasjonen over og farene ved å følge etter fremmede gjennom rom og tid. Det er som om filmen antyder at det er større sannsynlighet for at forfølgeren selv vil bli forfulgt, hvis den aspirerende forfølgeren ikke har noen klar identitet utover en misforstått tro på egen genialitet. Men kunnskap om hvilke fristelser man bør unngå, er ikke det samme som å unngå dem. Det blir en dyrekjøpt lærdom for Odyssevs’ menn når de dreper solgudens hellige fe. Homers Odyssevs kommer seg hjem fordi han, midlertidig, klarer å undertrykke sitt eget begjær – etter kjøtt og vin, etter sin kone, etter kontroll over eget hushold og land, etter å slakte, etter seier over tiden og trusselen om å bli glemt, etter et ærerikt og evig navn. Men ingen begrenser seg i Nolans versjon av «Odysseen»: Hvert eneste sekund er stappfullt av hendelser, lys og bråk, og ingenting er noen gang i menneskelig målestokk.

 truer med å drukne fortellingen hans, nettopp slik de tårnhøye bølgene i det vinfargede havet – som er mer grått enn burgunder – truer med å overskylle heltens skip. I uttrykk minner denne versjonen av «Odysseen» mange ganger om andre «episke» filmer fra det tjueførste århundret, ikke minst Peter Jacksons «Ringenes herre»-trilogi. Besøket i dødsriket fikk meg til å tenke på ekskursjonene utenfor muren i «Game of Thrones». Mot slutten av filmen, som lener seg tungt på Tennysons dikt «Ulysses», setter en person av gårde for å «seile bortenfor solnedgangen». Da folkemengden, overdådig kledd i antrekk som kunne ha kommet fra et middelaldermarked, samlet seg på kaia for å ta farvel med vikingskipet, forventet jeg nesten at alle ville bryte ut i alvisk. Filmen har ingenting av Uberto Pasolinis elegante nøysomhet i «The Return» (2024), med den arrbefengte, desperate og stort sett nakne Ralph Fiennes, som kjemper med motstridende følelser rundt hjemkomsten til en overbevisende ulykkelig Juliet Binoche. Uten budsjett til verken guder eller spesialeffekter oppfordrer denne filmen oss til å tenke gjennom hva som står igjen av «Odysseen» og dens helt når historien strippes ned til kjernen og det sultne hjertet. Nolan gir oss buffé med alt inkludert.

 kvinneroller enn de fleste andre Nolan har stått bak, takket være kildematerialet. Jeg hadde store forhåpninger til Lupita Nyong’os doble rolle som Helena og Klytaimnestra – et fascinerende valg som oppfordrer oss til å tenke på parallellitetene mellom disse to utro hustruene. Nyong’o er strålende i de få minuttene hun får på lerretet, og jeg skulle gjerne ha sett hennes levendegjøring av disse mytiske damenes kyndighet, svikefullhet og skarpsindighet. Men filmskriptet gir bare plass til noen altfor korte scener med kvinnelige ofre (den opprørte og sørgende moren, den mishandlede konen).

Homers Kalypso holder en fantastisk harmdirrende teatralsk tale om guddommelig dobbeltmoral: mannlige guder kan kidnappe og voldta enhver dødelig kvinne de måtte ønske, men når en gudinne forsøker seg på det samme, skyter Zevs og hans kumpaner fremstøtet i senk. Det er en finurlig og komisk forvrengning av de mytologiske «faktaene»: De som lytter til diktet, vet at det egentlig er Athene (en gudinne) som tar Kalypsos dødelige offer fra henne (Hermes, som hun klager til, er bare en budbringer) – og Eos, morgengryets gudinne, som vi har blitt minnet om bare noen linjer tidligere, har ikke blitt forhindret av det guddommelige patriarkatet fra å forsyne seg med Tithonos. Charlize Therons Kalypso ser helt nydelig ut, men hun er aldri sint, aldri morsom, aldri
retorisk god og aldri fortært av begjær etter sitt stakkarslige dødelige offer. Hun er en ubetalt terapeut som lindrer sjelen til den medtatte, PTSD-befengte Odyssevs med narkotiske stoffer og lytter imøtekommende til hans usammenhengende klagesang.

Filmen ber oss både om å være skrekkslagne over krigen og å fryde oss over actionfilmsekvensene der blodet begynner å flyte

En ukomplisert mann

«Odysseen»-oversetter Emily Wilson: «Hadde skammet meg hvis jeg var med på å skrive dette»

Selma Stormyren Larsen

Christopher Olssøn

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Møt juryen bak kåringen

Skulle du lage seriøs popmusikk på 1990-tallet, måtte det være på engelsk.

Hva er de beste norske låtene skrevet etter år 2000? 

Saga Eline Jonsson Hoff

Ministeren nominerer Skambankt

Fireåringen min er veldig glad i 17. mai-­sanger med korps og uten vokal.

Lyden av forandring

Emilie Johnson Godal

Ketil Blom Haugstulen

AUF-toppen løfter fram Arif-låt

Norske skole­klasser kommer til å analysere denne.

– Et stykke norsk samtidshistorie

«Ompa til du dør» får Gro Dahles bil til å riste

Blir det glatt, melder jeg meg ut med en gang.

– Sangen får hele bilen til å riste

– En tekst som gikk rett i kroppen

Forskere vil fjerne «stemme­skam»

Sang­stemmen er så nært knyttet til kropp og identitet.

«Vi unnslapp døden dusinvis av ganger, sto overfor konstant fare (…). Vi visste ikke at dette ville bli slutten på en så vanskelig reise.»

De siste årene har Hasan Alzanin jobbet som korrespondent i Gaza for nyhetsmediet Al Jazeera, men torsdag for halvannen uke siden var det slutt.

På X skrev Alzanin at han var én av flere journalister, korrespondenter og kameraoperatører på Gaza som ikke får fornyet kontrakten sin med Al Jazeera.

Mer enn 20 journalister på Gaza som har jobbet for Al Jazeera, er blitt avskjediget eller ikke fått fornyet kontrakten sin. Det melder Gaza 24 Live, en sosiale medier-plattform som omtaler seg som en uavhengig palestinsk nyhetskanal.

Også den israelske avisa Haaretz har omtalt saken.

– Det er sterkt bekymringsfullt, sier Ann-Magrit Austenå.

Hun er styreleder i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk Pen. Journalistene på Gaza har lagt ned en enorm innsats de siste årene, påpeker hun.

– De har gjort en kjempejobb, med livet som innsats. Norsk Pen valgte å gi Ossietzkyprisen til VGs stringer på Gaza, nettopp som én blant mange som har vært helt nødvendige på grunn av Israels blokade og totale informasjonskontroll, sier Austenå.

Pressa i Gaza jobber med livet som innsats. Derfor virker dette så brutalt.

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere: – Brutalt

Tilbyr KI-genererte reklame­kampanjer på ti minutter

Kunstig intelligens

– Reklame­byråene får antagelig litt panikk

Sofie Grønntun Nissen

Det finnes ingen bevis – bare en rekke interessante sammentreff.

Israel koples til Ceuta-krisa

Spania

Teoriene florerer: Israel koples til migrant­krisa

Anne Kari Hinna

Pernille Ekornrud Grøndal

Stadig fleire private aktørar tilbyr omsorgs- og sosialtenester.

Enkelte eldre betalar tusenvis i månaden for privat omsorgshjelp, ifølge NRK, som har henta inn tal frå Brønnøysundregistera over private nyetableringar innan omsorgs- og sosialtenester.

Både på Stortinget og i Pensjonistforbundet skapar utviklinga bekymring for eit klasseskilje mellom eldre som enten har ressurssterke familiar eller sjølv økonomi til å betala, og eldre utan den same kjøpekrafta.

– Einsemd og isolasjon blant eldre er ei av dei store bekymringane me i Pensjonistforbundet har, seier Jan Davidsen, leiar for Pensjonistforbundet.

– Det er klart bekymringsfullt at det berre er dei rikaste som har pengar til å løysa slike problem. Helse- og omsorgspolitikken blir innretta på dei som stort sett klarer seg sjølv.

Kjersti Toppe, nestleiar i Senterpartiet, meiner det må bli prøvd ut nye ordningar som kan få fleire frivillige på banen.

– Me vil greia ut nye ordningar som kan få både fleire unge og eldre til å gjera ein ekstra innsats på frivillig basis, seier ho.

Eit konkret grep Toppe kan tenka seg å prøva ut, er å gi økonomiske insitament for å få fleire frivillige inn.

Foreslår kutt i lån for frivillige

Eldre sit einsame og aleine – her er Sp sin plan

Magnhild Lindebrekke

Lommedalen

Google gjør de etterlatte rettsløse

Debatt

Arve­oppgjør: Jeg har sendt inn alt Google har bedt om

Carl Martin Eggesbø

Charlotte Førde Skosmøy

Journalister ble erstattet av KI: – Eierne dreit i kvaliteten

Så lenge folk klikket seg inn, dreit eierne i kvaliteten.

Erstattes av kunstig intelligens

Medier

Ingen mennesker jobber lenger her: – Eierne dreit i kvaliteten

Anne Kjølstad

Barnehagelærer, Oslo.

Hvordan gikk det med familiene som hadde au pair?

Svenneby svarer om innlegget: – Jeg kunne brukt andre eksempler

– Bare timer etter det islamistiske terrorangrepet mot skeive i Berlin kritiserte du tre Ap-politikere og en MDG-politiker for ikke å nevne ideologien til gjerningsmannen i sine støtteinnlegg til skeive: «Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskiva.» Hvorfor det?

– Fordi jeg var redd for at debatten etter terrorangrepet skulle utvikle seg slik den gjorde etter 25. juni 2022, hvor man ikke fikk noe vedvarende oppgjør med – eller noen forandring i – måten vi forholder oss til angrep rettet mot skeive og motivasjonen som ligger bak. Så er det flere av de jeg valgte ut, som etterpå pekte på at de var tidlig ute, at det var kort tid etter terrorangrepet som var grunnen til at de holdt seg som de gjorde det. Det stoler jeg på.

– Så du er enig i at det var litt tidlig?

– Jeg registrerer i hvert fall at alle sammen har kommet ut etterpå og anerkjent bakgrunnen for angrepet, og jeg er takknemlig for det, samtidig som enkelte organisasjoner på venstresida ikke har gjort det.

– Mener du at de fastslo at det var islamistisk terror på grunn av ditt innlegg?

– De mener selv at de hadde gjort dette uansett, og i så fall er det en positiv forandring siden 2022. Jeg gidder ikke å være grinebiter på de tingene når de gjør ting som jeg mener er bra.

– Du skrev også at de «unnlater å snakke sant» om terrorangrepet. Hva tenker du er motivasjonen deres for å ikke snakke sant om et islamistisk terrorangrep?

– Mitt poeng var at i måten man beskriver angrepet på, eller beskrev det på, så framsto det som om Berlin var utsatt for en naturkatastrofe. Handlingen var helt frikoplet fra kontekst. Men i de debattene som bør komme etterpå, så mener jeg i hvert fall å se at det er en berøringsangst på deler av venstresida, som jeg tror kommer fra et godt sted. Det er flere som er oppriktig redd for at slike hendelser skal bidra til økt islamofobi og hat mot minoriteter. Og det er et viktig poeng, men det er ikke det eneste poenget, så det kan ikke overskygge diskusjonen fullstendig.

– Var det meningen å insinuere at venstresida forsøker å legge lokk på islamistisk ekstremisme?

Det er en berøringsangst på deler av venstresida.

Høyre-toppen etter terror-debatt: – Gidder ikke være grine­biter

Høyre-toppen svarer: – Gidder ikke være grine­biter

Få dagens viktigste saker i innboksen

Våkne til de viktigste sakene fra dagens avis.

Morgenbrevet

Nyhetsbrev

Siden ungdommen har disse bildene vært en del av hans visuelle referansebank.

Von Triers bildeteppe

Kunst

Feires med utstilling: – Et sterkt kunstnerisk ego

Trygde­skandalen: Nekter fortsatt å gi innsyn

Trygde­skandalen: Dokumenter holdes fortsatt skjult

Marte Michelet

Forfatter

22. juli har blitt en dag for de sørgende. Det er synd og skam, skriver Marte Michelet 

For noen kontraster sommeren har bydd på. Den ene uka: Folkehavet på Karl Johan som tok imot landslaget, brusende av samhold. Den neste uka: den kalde, stive femtenårsmarkeringen av 22. juli, uten snev av folkelig, nasjonal deltakelse.

massemobiliseringen vi har sett for å heie herrelandslaget vårt gjennom fotball-VM, har klare røtter i hvordan landet reagerte i dagene etter terrorangrepet i 2011. De to hundre tusen menneskene som for femten år siden løfta rosene i været på Rådhusplassen, og de som i hver krik og krok av landet fant på egne, rørende roseseremonier, la lista for hvordan spontane, nasjonale massemønstringer skal gjennomføres i dette landet.

Rosetogene ga store deler av befolkningen det de lengtet etter der og da, en måte å trekke sammen på og få bidra. Etterpå er det blitt vårt nasjonale standardrepertoar, å strømme ut til fellesskapet når det teller. I likhet med Erling Braut Haaland tror mange at sommerens opplevelse av «togetherness» kommer til å sette varige spor. Slik blir det neppe.

Russland har angrepet helse­vesenet i Ukraina over 3000 ganger siden invasjonen, skriver Mari Skurdal.

Applau­derer EU-endring: – Har vært et suppe­råd

Afrikanere blir lurt ut i krig for Russland

«Har ikkje Nasjo­nal­mu­seet større sjølv­til­lit enn dette?»

Er du vår nye kultur­journalist?

Frust­ra­sjonen sitter løst i Listhaug-land: – Det snakkes og det snakkes

Iver B. Neumann nominerer til beste norske låt: – En tekst som gikk rett i kroppen

Kommuner roper varsko om flykt­nin­ger

«Odysseen»-oversetter Emily Wilson: «Hadde skammet meg hvis jeg var med på å skrive dette»

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere: – Brutalt

– Reklame­byråene får antagelig litt panikk

Teoriene florerer: Israel koples til migrant­krisa

Eldre sit einsame og aleine – her er Sp sin plan

Bla i dagens avis

Arve­oppgjør: Jeg har sendt inn alt Google har bedt om, skriver Magnhild Lindebrekke.

Ingen mennesker jobber lenger her: – Eierne dreit i kvaliteten

Hvordan gikk det med familiene som hadde au pair? spør Anne Kjølstad.

Høyre-toppen svarer: – Gidder ikke være grine­biter

Morgenbrevet

Feires med utstilling: – Et sterkt kunst­ne­risk ego

Trygde­skandalen: Dokumenter holdes fortsatt skjult

Nordmenn tørster etter masse­mønstringer, skriver Marte Michelet.

Poeten Kjartan Hatløy verva seg til militæret og reiste til Libanon

Kaker­lak­kene tok New Delhi med storm, skriver Arundhati Roy.

Egypt rammet i amerikansk angrep

Kari Nessa Nordtun hyller roga­landsband

Står i kø for KI

Økonom hardt ut mot USA: – Bølle­po­litikk

Hvem kan stoppe Frankrikes blå dronning?

Oversetter gir den kvinnelige hoved­personen stryk

Imam: Homofili er ikke vanskelig å snakke om

Analy­ti­kere klør seg i hodet

President Daniel Ortega avskaffer valg

Zendayas øredobber: «Er et folks kulturelle identitet en luksusvare?»

Storfilmen lånte svensk vikingskip – returnerte det skadd

Kaffe: Venn eller fiende?

Suk­ker­drikk: Høyrisiko

Svensk skandale: Pizza og «bra nettverk» lokker frivillige til stats­mi­nis­ter­parets gods

Boligkø – bor i brakker

Millio­nærer overrasker med brev

Kunstpro­sjektet må stenge etter klage fra grunneier

Ann Pettifor forutså finans­krisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Russland har angrepet helsevesenet i Ukraina over 3000 ganger siden invasjonen, skriver Mari Skurdal.

Applauderer EU-endring: – Har vært et supperåd

«Har ikkje Nasjonalmuseet større sjølvtillit enn dette?»

Er du vår nye kulturjournalist?

Frustrasjonen sitter løst i Listhaug-land: – Det snakkes og det snakkes

Kommuner roper varsko om flyktninger

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-reportere: – Brutalt

– Reklamebyråene får antagelig litt panikk

Teoriene florerer: Israel koples til migrantkrisa

Arveoppgjør: Jeg har sendt inn alt Google har bedt om, skriver Magnhild Lindebrekke.

Høyre-toppen svarer: – Gidder ikke være grinebiter

Feires med utstilling: – Et sterkt kunstnerisk ego

Trygdeskandalen: Dokumenter holdes fortsatt skjult

Nordmenn tørster etter massemønstringer, skriver Marte Michelet.

Kakerlakkene tok New Delhi med storm, skriver Arundhati Roy.

Kari Nessa Nordtun hyller rogalandsband

Økonom hardt ut mot USA: – Bøllepolitikk

Oversetter gir den kvinnelige hovedpersonen stryk

Analytikere klør seg i hodet

Sukkerdrikk: Høyrisiko

Svensk skandale: Pizza og «bra nettverk» lokker frivillige til statsministerparets gods

Millionærer overrasker med brev

Kunstprosjektet må stenge etter klage fra grunneier

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen