Forsida

Folket sier ja, ap sier nei

Kontantstøtta har flertall, ifølge en ny undersøkelse fra Klassekampen. Likevel sier Aps Anette Trettebergstuen at vanlige folk allerede har snudd ryggen til støtta.

Bla i avisa

Leder

Eksplosjonen

Axel Geard Nygaard

21. november 2013 ankret det moldovsk-registrerte lasteskipet MV Rhosus opp i havna i Beirut i Libanon. Om bord var 2750 tonn av stoffet ammoniumnitrat, som blant annet brukes i eksplosiver og kunstgjødsel, på vei til en sprengstoff-fabrikk i Mosambik. Årsaken til at skipet endte opp i Beirut, er uklar: Både motortrøbbel og manglende midler til å passere Suezkanalen er trukket fram. Det som er sikkert, er at skipet med den dødelige lasta ble værende i havna. Etter hvert som regningene fra havneavgiftene hopet seg opp, ble ammoniumnitratet konfiskert og plassert i et lager. Eieren gikk konkurs, mannskapet ble etter lang tid i limbo sendt hjem, og skipet sank til slutt i 2018. Men lasta ble liggende i Hangar 12 fram til 4. august i fjor, da en brann brøyt ut i lageret. Eksplosjonen som fulgte, tok livet av mer enn 200 mennesker, såret over 6500 og gjorde mer enn 300.000 hjemløse.
I året som har gått siden eksplosjonen, har det blitt rettet mange pekefingre, men lite konkret har skjedd for å straffe de ansvarlige. Libanesiske myndigheter lovet en undersøkelse som skulle gi «resultater innen fem dager». Siden den gang har to dommere blitt utnevnt for å undersøke saken. Den første ble avskjediget da han forsøkte å sikte sittende statsminister Hassan Diab og tre av hans ministre for «uaktsomhet og forårsaking av hundrevis av dødsfall». Hans etterfølger har bedt om å få opphevet immuniteten til politikere, en avgjørelse som i Libanons tvilsomme politiske system ligger hos de samme politikerne. I stedet har rundt 25 lavere embetsmenn som jobbet i havna, endt opp i fengsel. Det til tross for at havnemyndighetene gjentatte ganger ba om hjelp til å håndtere den livsfarlige lasta.
Den samme udugeligheten og korrupsjonen som muliggjorde katastrofen, sørger nå for at politikerne slipper å stå til ansvar. Samtidig uteblir mye nødhjelp av frykt for at den skal ende i lomma på korrupte politikere. At Libanon snart har vært uten en ordentlig regjering i ett år, mens økonomien synker ned i en stadig verre krise, er som salt i såret for ofrene.