Hadia Tajik (Ap) gikk nylig ut i VG og sa hun ville øke barnetrygda, men at den skulle skattlegges forskjellig, slik at verdien ble mindre for dem med høyere inntekter. Ifølge VG er Tajiks mål at de med dårligst råd skal få mer penger fra ordningen, mens de med best råd skal få mindre. Ap-politikerens utspill kommer samtidig som vi markerer vi 80-årsdagen for Beveridge-rapporten, som la det ideologiske grunnlaget for velferdsstaten. Et sentralt prinsipp i rapporten var at ordningene skulle være universelle. Alle skulle få den samme summen uavhengig av sosial klasse eller inntekt. En av grunnene til at rapporten ble så populær, var at den fjernet den forhatte behovsprøvingen av husholdningene, som var så dominerende i kriseårene på 1930-tallet.
Det bærende prinsippet for moderne velferdsstater ble at offentlige tjenester som helsevesen, barnetrygd og skole skulle gis til alle innbyggere på like vilkår. Både fattig og rik har samme rett til barnetrygd, sykehusoperasjon og aldershjem. Hadia Tajiks forslag om behovsprøving av barnetrygda gjennom ulik skattlegging er et brudd med denne lange tradisjonen.
Både på høyresida og venstresida kommer det nå forslag om å målrette velferdsordningene mot de fattigste. Det som synes å ha gått i glemmeboka, er at det er nettopp var et slikt system den moderne velferdsstaten erstattet. Behovsprøvingen høres ut som noe nytt og smart, men er i virkeligheten å skru klokka tilbake. Det er i sannhet et viktig politisk mål å utjevne sosiale forskjeller, men det skjer gjennom skattepolitikken, heving av minstesatsene, fagbevegelsens krav i lønnsoppgjørene og ved regulere kapitalkreftene – ikke gjennom å gradsbøye velferdsordningene. Prinsippet om at velferdsordningene gjelder for alle uavhengig av status og inntekt, gjør også at velferdsstaten har hatt brei oppslutning i Norge – nettopp fordi alle nyter godt av den – og ikke bare de fattigste.
