Leder

Malurt i VM-begeret

Det norske herrelandslaget i fotball har kvalifisert seg til VM for første gang på 28 år, og det attpåtil med det høyeste målsnittet i noen europeisk VM-kvalifisering. Herrelandslaget har gode enkeltspillere og framstår også som et sammensveiset og samspilt lag. Spillerne og apparatet rundt oser av humør, glede og selvtillit. Sånn kan fotballen være på sitt beste. Det er bare å håpe at spillerne holder formen fram til neste sommer, da VM går av stabelen i USA, Canada og Mexico. Politikken som omslutter neste års VM, er det dessverre liten grunn til å glede seg over. Til det har det internasjonale fotballforbundet (Fifa) klistret seg altfor tett opp til sterke pengeinteresser og USAs president Donald Trumps politiske prosjekt.

«Hvor? I Trump ­Tower.»

Fifa-sjef Gianni Infantino omtaler Trump som «en veldig god venn» og dukker stadig opp på den politiske verdensscenen sammen med den amerikanske presidenten. Da Trump ble innsatt som president i januar i år, var Infantino blant de spesielt inviterte personene som flankerte ham. I oktober var et par håndfuller ­verdensledere stuet sammen på et podium i Sharm el-Sheik i Egypt for å feire Trumps Gaza-avtale. Én mann skilte seg ut ved å verken lede en stat eller være del av apparatet som hadde framforhandlet avtalen: Gianni Infantino. Infantino fløy til Egypt på et Qatar-eid privatfly han hyppig bruker. Han var også i Washington i Trumps forrige periode i 2020, da Emiratene, Bahrain og Israel signerte Abraham-­avtalene. I år åpnet Fifa endatil et kontor i New York. Hvor? I Trump Tower.

5. desember skal Fifa trekke gruppespillet til VM. Det skjer i Kennedy-senteret, en kulturinstitusjon i Washington hvor Trump i februar innsatte seg selv som sjef for å få bukt med institusjonens påståtte woke-ideologi. Trump og Infantino vil så annonsere VM-gruppene direkte fra Det hvite hus. Samtidig skal Infantino dele ut Fifas nyopprettede fredspris for første gang. Hvem får den? Det vil ikke Fifa-sjefen ut med, men han har tidligere sagt at ingen var mer verdig til å få Nobels fredspris i år enn hans gode venn Trump. Vi skal glede oss over herrelandslagets prestasjoner, men må samtidig arbeide for å få slutt på den åpenlyse korrupsjonen i Fifa.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.