Leder

Blind enighet

Mari Skurdal

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene. I stedet for å pirke i denne problematiske enigheten, foreslo Sp å legge ned Faktisk fordi det ikke hadde faktasjekket Aps valgløfter om gratis ferje og kutt i studielån.

«De er enige om at prosjektet er storartet.»

Problemet med Faktisk er ikke sakene de skriver eller ikke skriver, men rolla nettstedet inntar som en siste skanse mot diktaturet. Ikke minst er det verdt å diskutere når nettsida nå får 20 millioner kroner over statsbudsjettet til opprettelsen av et nytt Senter for kildebevissthet. Det var Faktisk selv som foreslo å opprette et slikt senter, som en forlengelse av Tenk – Faktisk-avdelingen som lager undervisningsopplegg for skoler. I et år har toppledere fra VG, NRK og Faktisk konkretisert planen, med støtte fra Deloitte, Gjensidigestiftelsen og Google. De har også fått med seg Den norske Forleggerforening, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Norsk Presseforbund, og i tillegg ønsker NTNU å gå inn som medstifter.

Det skorter altså ikke på prominente aktører bak Faktisk og det nye senteret, ei heller på store vyer. Leder i Forleggerforeningen, Trine Skei Grande, sier for eksempel om senteret at «her går viktige samfunnsaktører sammen for å kunne jobbe på tvers av sektorer for å møte en av de største utfordringer vårt demokrati står overfor». Spørsmålet er om senteret kan leve opp til slike ambisjoner. Norske lærere underviser allerede i kildekritikk, og det er vanskelig å se hvordan pdf-er fra Tenk bidrar til annet enn faglig latskap. Det vi trenger, er frie medier, mindre pompøs enighet og lærere som tenker selv og orienterer seg i samfunnet, framfor å laste ned ferdigproduserte undervisningsopplegg.

Leder

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein