Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene. I stedet for å pirke i denne problematiske enigheten, foreslo Sp å legge ned Faktisk fordi det ikke hadde faktasjekket Aps valgløfter om gratis ferje og kutt i studielån.

«De er enige om at prosjektet er storartet.»

Problemet med Faktisk er ikke sakene de skriver eller ikke skriver, men rolla nettstedet inntar som en siste skanse mot diktaturet. Ikke minst er det verdt å diskutere når nettsida nå får 20 millioner kroner over statsbudsjettet til opprettelsen av et nytt Senter for kildebevissthet. Det var Faktisk selv som foreslo å opprette et slikt senter, som en forlengelse av Tenk – Faktisk-avdelingen som lager undervisningsopplegg for skoler. I et år har toppledere fra VG, NRK og Faktisk konkretisert planen, med støtte fra Deloitte, Gjensidigestiftelsen og Google. De har også fått med seg Den norske Forleggerforening, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Norsk Presseforbund, og i tillegg ønsker NTNU å gå inn som medstifter.

Det skorter altså ikke på prominente aktører bak Faktisk og det nye senteret, ei heller på store vyer. Leder i Forleggerforeningen, Trine Skei Grande, sier for eksempel om senteret at «her går viktige samfunnsaktører sammen for å kunne jobbe på tvers av sektorer for å møte en av de største utfordringer vårt demokrati står overfor». Spørsmålet er om senteret kan leve opp til slike ambisjoner. Norske lærere underviser allerede i kildekritikk, og det er vanskelig å se hvordan pdf-er fra Tenk bidrar til annet enn faglig latskap. Det vi trenger, er frie medier, mindre pompøs enighet og lærere som tenker selv og orienterer seg i samfunnet, framfor å laste ned ferdigproduserte undervisningsopplegg.

Leder

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Den røde fare

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet. Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika.