Leder

Maga-leirens dype rasisme

Trump-administrasjonen har stanset behandling av søknader om opphold og statsborgerskap fra personer fra 19 land. En talsperson for administrasjonen uttaler at det er for «å sikre at personer som blir borgere, er de beste av de beste». Det fins nemlig en rangering, og mennesker fra tredje verden-land er uønsket i dagens USA. Det gjelder folk fra blant annet Sudan, Eritrea, Haiti, Sierra Leone, Burundi, Afghanistan og Tsjad. Og ikke minst fra Somalia, som presidenten selv denne uka pekte ut som et land fylt av avfall: «Vi går feil vei hvis vi fortsetter å ta inn søppel til landet vårt», sa Donald Trump under et regjeringsmøte denne uka. Det handlet blant annet om en større aksjon innvandringsmyndighetene skal gjennomføre i Minnesota, som har en stor somalisk innvandringsbefolkning. Trump benyttet også anledningen til å lange ut mot kongresskvinnen Ilhan Omar, en venstreorientert demokrat som er født i Somalia og representerer Minnesota.

«Rasismen i Trumps tirade ­deles av flere.»

Rasismen i Trumps tirade deles av flere i hans politiske krets. Sikkerhetsminister Kristi Noem tvitret for eksempel denne uka at hun har beordret innreiseforbud for folk fra «ethvert fordømt land som har oversvømt landet vårt med drapsmenn, snyltere og rettighetsjunkier». Hun legger til at «våre forfedre bygde denne nasjonen med blod, svette og en ubøyelig kjærlighet til frihet – ikke for at utenlandske inntrengere skal slakte våre helter, bruke opp våre hardt opptjente skattepenger og stjele goder tiltenkt AMERIKANERE.» Ideen om at hvite settlere utgjør en berettiget grunnstamme i USA deles også av visepresident J.D. Vance, som hevder disse bygde landet fra ingenting. De eneste utlendingene USAs sittende administrasjon utviser noen form for omsorg for, er hvite, sørafrikanske landeiere.

En dyp rasisme gjennomsyrer Trumps hjemlige politiske prosjekt. Den er også godt synlig i hans valg av politiske allierte i utlandet. I land etter land støtter Trumps leir opp om partier og politikere som nærer dyp skepsis til innvandring. Under ligger en hierarkisk oppdeling i folk etter visse karakteristikker, fra somalisk «søppel» til egen, hvit ­overlegenhet. Det er det vi kaller rasisme.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.