Leder

Dette er ikke en våpenhvile

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden. En video av IDF-soldater som regelrett henretter to palestinere som har overgitt seg, viser brutaliteten i operasjonen. Er det slik en våpenhvile ser ut? Er dette fred? Den eneste som har makt til å vende tommelen opp eller ned, er mannen bak den såkalte fredsplanen, USAs president Donald Trump.

«Målet er fredspris, ikke fred.»

I en artikkel i Morgenbladet beskriver forsker og mangeårig diplomat Henrik Thune tilstanden i USAs utenrikspolitiske institusjoner. Han går i tomme ganger, og de få gjenværende diplomatene har ikke relevant informasjon. «Det høres ut som en karikatur, men det er praktisk talt umulig å besøke Washingtons maktinstitusjoner akkurat nå uten å bli sittende igjen storøyd og ganske forvirret: Hva er dette?» Thune beskriver en stat uten annen strategi og uten noen plan utover å holde seg på godsida av presidenten. Utenrikspolitikken utformes av enkeltpersoner med økonomiske eller familiære bånd til Trump. Fredsplanen for Gaza er det for eksempel tre personer som står bak: Trumps svigersønn Jared Kushner, en privatpraktiserende Tony Blair og Trumps kompis og forretningsforbindelse Steve Witkoff. Ifølge Thune reiser sistnevnte stort sett aleine og skriver ikke referater fra møtene sine.

Trumps mål er fredspris, ikke fred. Derfor er det ikke så farlig om våpenhvilen holder eller Israel bomber andre land når de måtte føle for det. Presidenten er fornøyd så lenge han kan paradere planen sin som en seier for verdensfreden og få anerkjennende nikk fra andre statsledere. Og det får han, for også de søker hans gunst. Våpenhvilens fremste effekt er derfor ikke ro og nødhjelp til palestinere, men snarere at internasjonale øyne flyttes vekk fra Gaza.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.