Leder

Dette er ikke en våpenhvile

Mari Skurdal

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden. En video av IDF-soldater som regelrett henretter to palestinere som har overgitt seg, viser brutaliteten i operasjonen. Er det slik en våpenhvile ser ut? Er dette fred? Den eneste som har makt til å vende tommelen opp eller ned, er mannen bak den såkalte fredsplanen, USAs president Donald Trump.

«Målet er fredspris, ikke fred.»

I en artikkel i Morgenbladet beskriver forsker og mangeårig diplomat Henrik Thune tilstanden i USAs utenrikspolitiske institusjoner. Han går i tomme ganger, og de få gjenværende diplomatene har ikke relevant informasjon. «Det høres ut som en karikatur, men det er praktisk talt umulig å besøke Washingtons maktinstitusjoner akkurat nå uten å bli sittende igjen storøyd og ganske forvirret: Hva er dette?» Thune beskriver en stat uten annen strategi og uten noen plan utover å holde seg på godsida av presidenten. Utenrikspolitikken utformes av enkeltpersoner med økonomiske eller familiære bånd til Trump. Fredsplanen for Gaza er det for eksempel tre personer som står bak: Trumps svigersønn Jared Kushner, en privatpraktiserende Tony Blair og Trumps kompis og forretningsforbindelse Steve Witkoff. Ifølge Thune reiser sistnevnte stort sett aleine og skriver ikke referater fra møtene sine.

Trumps mål er fredspris, ikke fred. Derfor er det ikke så farlig om våpenhvilen holder eller Israel bomber andre land når de måtte føle for det. Presidenten er fornøyd så lenge han kan paradere planen sin som en seier for verdensfreden og få anerkjennende nikk fra andre statsledere. Og det får han, for også de søker hans gunst. Våpenhvilens fremste effekt er derfor ikke ro og nødhjelp til palestinere, men snarere at internasjonale øyne flyttes vekk fra Gaza.

Leder

Nytt politisk uten­for­skap

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.

Bjørgulv Braanen

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Mari Skurdal

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet». Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning.

Bjørgulv Braanen