Leder

Dette er ikke en våpenhvile

Mari Skurdal

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden. En video av IDF-soldater som regelrett henretter to palestinere som har overgitt seg, viser brutaliteten i operasjonen. Er det slik en våpenhvile ser ut? Er dette fred? Den eneste som har makt til å vende tommelen opp eller ned, er mannen bak den såkalte fredsplanen, USAs president Donald Trump.

«Målet er fredspris, ikke fred.»

I en artikkel i Morgenbladet beskriver forsker og mangeårig diplomat Henrik Thune tilstanden i USAs utenrikspolitiske institusjoner. Han går i tomme ganger, og de få gjenværende diplomatene har ikke relevant informasjon. «Det høres ut som en karikatur, men det er praktisk talt umulig å besøke Washingtons maktinstitusjoner akkurat nå uten å bli sittende igjen storøyd og ganske forvirret: Hva er dette?» Thune beskriver en stat uten annen strategi og uten noen plan utover å holde seg på godsida av presidenten. Utenrikspolitikken utformes av enkeltpersoner med økonomiske eller familiære bånd til Trump. Fredsplanen for Gaza er det for eksempel tre personer som står bak: Trumps svigersønn Jared Kushner, en privatpraktiserende Tony Blair og Trumps kompis og forretningsforbindelse Steve Witkoff. Ifølge Thune reiser sistnevnte stort sett aleine og skriver ikke referater fra møtene sine.

Trumps mål er fredspris, ikke fred. Derfor er det ikke så farlig om våpenhvilen holder eller Israel bomber andre land når de måtte føle for det. Presidenten er fornøyd så lenge han kan paradere planen sin som en seier for verdensfreden og få anerkjennende nikk fra andre statsledere. Og det får han, for også de søker hans gunst. Våpenhvilens fremste effekt er derfor ikke ro og nødhjelp til palestinere, men snarere at internasjonale øyne flyttes vekk fra Gaza.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal