Leder

Prioriter grunnmuren!

I går møtte Arbeiderpartiet representanter for regjeringens fire støttepartier til det første forhandlingsmøtet om neste års statsbudsjett. Bakteppet for forhandlingene er en svært krevende kommuneøkonomi, hvor prisvekst, høye renteutgifter og en aldrende befolkning fører til kutt i nordmenns hverdagsvelferd. Over hele landet blir det nedlagt skoler, kuttet i barnevern og bibliotek, mens eldre må vente uforsvarlig lenge før de får plass på sykehjem. Situasjonen i Kommune-Norge er også den saken som bekymrer nordmenn aller mest, viser en undersøkelse Opinion har gjort for LO. Over 4000 personer har fått spørsmål om hva som bekymrer dem mest de neste tolv månedene, og det aller flest uroer seg for, er kutt i skole, helsevesen, barnehage og eldreomsorg. Hele 72 prosent er bekymret eller svært bekymret for dette, og det er ikke så rart. De fleste ser allerede i dag hvordan kuttene påvirker tjenestene vi er så avhengige av i hverdagen. Ja, visst er vi også bekymret for kriminalitet, stigende priser og eskalerende ulikhet, men aller mest uro skaper velferdskuttene.

«Aller flest uroer seg for kutt.»

Regjeringens støttepartier ønsker å få gjennom sine prioriterte saker, som de også kan profilere seg på i etterkant. Budsjettforhandlingene er da også det stedet hvor mindre partier kan påvirke politikken ganske direkte. Flere har i år krav som handler om utvidelser av vår felles velferd, som billigere kollektivtransport og tannhelse. Spørsmålet er om det nå er viktigere å sikre at tjenestene vi allerede har, opprettholdes på et anstendig nivå. Slikt blir det ikke lett kommuniserbare seire av, men historien har uansett vist hvor vanskelig det er å profittere politisk på slike gjennomslag. Valg handler om å se framover, ikke bakover, selv om det nok oppleves urettferdig for dem som har vunnet fram med viktige saker. Regjeringens fire støttepartier ønsker alle romsligere overføringer til kommunene. Vi mener det kravet må løftes helt til topps i forhandlingene. Vi har sett hva som skjer i Europa når skoler legges ned og bussen slutter å gå. Derfor bør det også være i Aps interesse å sikre grunnmuren i velferdsstaten. Får vi ikke til dette med et stortingsflertall til venstre, får vi sammenslåinger og privatisering i neste runde.

Leder

Tiltakende krigs­kri­tikk

Til nå er det bare Spanias statsminister Pedro Sánchez som direkte og åpent har utfordret USA etter angrepet på Iran. Sánchez har kalt krigen ulovlig og krevd at kamphandlingene stanser og konflikten kommer inn på et diplomatisk spor. Etter hvert som det blir tydeligere for flere at USA har gått inn i krigen uten noen klar plan, uttrykker stadig flere europeiske statsledere seg kritisk. Det gjør også Italias statsminister Giorgia Meloni, som i en tale til parlamentet i Roma sa at den amerikanske intervensjonen ikke var i tråd med internasjonal rett. Hun fordømte også angrepet på en jenteskole sør i Iran, som hun omtalte som en massakre. Meloni avviste også at italienske baser kan brukes til angrep mot Iran. At dette kommer fra Meloni, vekker oppsikt, ettersom hun regnes som en politisk alliert av president Donald Trump.

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.