Leder

Bukkene og havresekken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet. Offentligheten hadde hatt langt mindre innsyn i prosessen uten det.

«Ulf Sverdrup er Tangens gamle venn.»

Forbausende mange av utvalgsmedlemmene har også koblinger til dagens sjef for Oljefondet. Tidligere Nupi-sjef Ulf Sverdrup er Tangens gamle venn og var referanse for ham ved ansettelsen. Han deltok også på Tangens luksusseminar i Boston. Utvalgsmedlem og professor Gunhild Hoogensen Gjørv satt i Nupi-styret som tilbakebetalte Sverdrups reiseutgifter for å dekke over normbruddet. Et annet utvalgsmedlem, professor Karen Helene Ulltveit-Moe, satt i Tangens ansettelseskomité. I utvalget sitter også professor Marius Emberland, som i årevis har arbeidet svært tett med en av Tangens aller beste venner, regjeringsadvokat Fredrik Sejersted.

Det etiske rammeverket for Oljefondet så dagens lys for 20 år siden. Det første selskapet som ble utestengt, var et amerikansk oljeselskap. Den gang var ikke norske myndigheter like redde for å skape misnøye over Atlanteren som i dag. Fondet ble kanskje aldri den finansielle motoren for etisk handel enkelte så for seg, men har balansert målet om avkastning med visse etiske avveielser. Manøveren fra Stoltenberg vil forrykke balansen i etikkens disfavør. Utvalget han har satt ned, peker mot at Oljefondet vil få større handlingsrom og færre etiske begrensninger. Sivilsamfunn og folk med politisk erfaring er totalt fraværende, mens utvalget består av en bemerkelsesverdig opphoping av personer med bånd til lederen av fondet de er satt til å vurdere retningslinjene for.

Leder

Politisk spill

Det ene dataspillet er en variant av «Snake»: En liten dresskledd fyr, som skal forestille «grense-tsar» Tom Homan, jakter på ulovlige immigranter langs Rio Grande. Stakkarene som blir fanget, får på seg håndjern og oransje overaller og må paradere i en lang rekke bak ham. Når «slangen» til slutt krasjer med seg selv eller med en vegg, kommer poengsummen opp: «28 deported!» I et annet spill, basert på klassikeren «Tetris», dreier det seg om å «beskytte grensa mot den kommende horden». I dette tilfellet består «horden» av zombier og romvesener, men selv ikke barn kan gå glipp av poenget: «Fremmede» som vil inn i USA, fortjener ikke bedre enn å få en murblokk i hodet. Arkadespillene, som nå ligger ute på nettsida til Det hvite hus, er et forsøk på å «fortelle historien om presidentens mange bragder på en måte som treffer hver enkelt amerikaner», ifølge Trump-administrasjonen. Det er slett ikke første gang presidenten sprer propaganda via dataspill: Et par dager etter at USA og Israel angrep Iran, la Trumps folk ut en video på X der autentiske bilder fra krigen ble blandet med elementer fra skytespillet «Call of Duty». I fjor høst postet Det hvite hus en video av et raid mot papirløse innvandrere, akkompagnert av kjenningsmelodien og slagordet til «Pokémon» – «Gotta catch ‘em all».

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.