Leder

Kulturkutt?

Mari Skurdal

Over sju sider i Morgenbladet legger avisas kulturredaktør Bernhard Ellefsen fram visjoner for en «prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål». Ellefsen har fått med seg at store amerikanske tekselskaper løper ærend til de mest autoritære kreftene i Vesten. De er «fascismen på forhånd», siterer Ellefsen. Hans mål er å angi en annen retning: «Alle som jobber for kultur på fellesskapets midler må jobbe som om det brenner under føttene deres. For det gjør det. Det brenner under føttene våre. Nyorienteringen må stikke dypt å ha et mål for øye: Mest mulig antifascistisk bolverk for 26 milliarder kroner», skriver kulturredaktøren. Han ønsker nå politikk «på høyde med vår samtids utfordringer».

«Ellefsen vil ha prosjektstøtte framfor ansettelser.»

Det er altså et stort lerret Morgenbladet spenner opp, men dessverre er det bortimot umulig å se hvordan forslagene Ellefsen lanserer, imøtekommer utfordringene han peker på. Snarere framstår de sju sidene som et søknadsbrev til stillingen som kulturminister for partiet Venstre, ispedd noen doser sløserikommisjon. Ellefsen vil at effekten skal styre bruken av kulturkronene, ikke kunstneres eller institusjoners økonomiske interesser. Han mener det som gagner publikum, er god ressursanvendelse. Konkret fører dette til forslag som å legge ned regionteatre til fordel for prosjekter som Oslos Tigerstadsteater, som jobber «bakkenært og målgruppeorientert» i en rullende buss.

Det viktigste for Ellefsen ser ut til å være å kvitte seg med faste stillinger. NRKs 3249 årsverk «er et antall som i seg selv representerer et åpenbart problem». Likeledes har Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet og Operaen altfor mange fast ansatte. Ellefsen vil heller bruke penger på prosjektstøtte og gi mer til frivillige kor og korps. Morgenbladets oppskrift er et nådestøt mot sentrale, norske kulturinstitusjoner. Det er også høyst uklart hvordan færre NRK-ansatte er noe bolverk mot fascismen. Størrelsen på kulturbudsjettet skal selvfølgelig debatteres, og kulturpenger bør gå til et rikt medie- og kulturtilbud snarere enn administreringen av det. Likevel framstår Morgenbladets kulturvisjoner som ugjennomtenkt kuttiver ikledd overdrevent pompøse gevanter.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal