Leder

Kulturkutt?

Mari Skurdal

Over sju sider i Morgenbladet legger avisas kulturredaktør Bernhard Ellefsen fram visjoner for en «prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål». Ellefsen har fått med seg at store amerikanske tekselskaper løper ærend til de mest autoritære kreftene i Vesten. De er «fascismen på forhånd», siterer Ellefsen. Hans mål er å angi en annen retning: «Alle som jobber for kultur på fellesskapets midler må jobbe som om det brenner under føttene deres. For det gjør det. Det brenner under føttene våre. Nyorienteringen må stikke dypt å ha et mål for øye: Mest mulig antifascistisk bolverk for 26 milliarder kroner», skriver kulturredaktøren. Han ønsker nå politikk «på høyde med vår samtids utfordringer».

«Ellefsen vil ha prosjektstøtte framfor ansettelser.»

Det er altså et stort lerret Morgenbladet spenner opp, men dessverre er det bortimot umulig å se hvordan forslagene Ellefsen lanserer, imøtekommer utfordringene han peker på. Snarere framstår de sju sidene som et søknadsbrev til stillingen som kulturminister for partiet Venstre, ispedd noen doser sløserikommisjon. Ellefsen vil at effekten skal styre bruken av kulturkronene, ikke kunstneres eller institusjoners økonomiske interesser. Han mener det som gagner publikum, er god ressursanvendelse. Konkret fører dette til forslag som å legge ned regionteatre til fordel for prosjekter som Oslos Tigerstadsteater, som jobber «bakkenært og målgruppeorientert» i en rullende buss.

Det viktigste for Ellefsen ser ut til å være å kvitte seg med faste stillinger. NRKs 3249 årsverk «er et antall som i seg selv representerer et åpenbart problem». Likeledes har Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet og Operaen altfor mange fast ansatte. Ellefsen vil heller bruke penger på prosjektstøtte og gi mer til frivillige kor og korps. Morgenbladets oppskrift er et nådestøt mot sentrale, norske kulturinstitusjoner. Det er også høyst uklart hvordan færre NRK-ansatte er noe bolverk mot fascismen. Størrelsen på kulturbudsjettet skal selvfølgelig debatteres, og kulturpenger bør gå til et rikt medie- og kulturtilbud snarere enn administreringen av det. Likevel framstår Morgenbladets kulturvisjoner som ugjennomtenkt kuttiver ikledd overdrevent pompøse gevanter.

Leder

Bukkene og havre­sek­ken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet.

Mari Skurdal

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer. Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene.

Mari Skurdal

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.

Mari Skurdal