Leder

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.»

«Sakene han har lovet å kjempe fram, er håndfaste.»

Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på. Den starter med et sitat av Eugene Debs (1855–1926), den amerikanske fagforeningspioneren som stiftet og stilte som presidentkandidat for det amerikanske sosialistpartiet fem ganger, siste gang fra en fengselscelle. Han nevner også Fiorello La Guardia (1882–1947), New Yorks republikanske ordfører, som gjennomførte viktige tiltak for å få ned kostnadene for vanlige folk under New Deal-æraen. Mamdani våger seg også ut av USA ved å sitere Jawaharlal Nehru (1889–1964), anti-kolonialisten som ble Indias første statsminister, på at vi noen ganger i historien beveger oss fra det gamle til det nye, «når en tid ender, og nasjonens sjel, lenge undertrykket, finner sitt uttrykk».

Ja visst er det svulstig. Sakene Mamdani har lovet arbeidende newyorkere å kjempe fram, er derimot håndfaste: husleiefrys, gratis busser og universelt barnepass. Han har lært av førkrigsdemokratene å kjempe for konkrete resultater som påvirker livene til arbeidsfolk. Og han tør å ta opp kampen, helt åpenlyst, mot USAs grådige og korrupte pengeelite. Det viktigste å ta med seg fra Zohran Mamdanis valgkamp er likevel innsikten om at hvis det store arbeidende folk finner sammen, så utgjør de politiske flertall som kan velte fyrster.

Leder

Fly mot nord

I forrige uke sendte samferdselsminister Kamzy Gunaratnam (Ap) ut et forslag fra Oslo Economics om de statlig finansierte flyrutene i Nord-Norge på høring. Ett av det private selskapets forslag er å fjerne kjøp av de såkalte FOT-rutene (forpliktelser til offentlig tjenesteytelse) fra Vardø i Finnmark, Mosjøen på Helgeland, Stokmarknes i Vesterålen, Namsos i Trøndelag, samt å legge ned flyruta mellom Røst og Bodø, for å erstatte den med helikopter. Det kan bety nedleggelse av flyplassene. I mai år ble regjeringen overkjørt av en brei stortingskoalisjon da den gikk inn for ny anbudskonkurranse om FOT-rutene i Sør-Norge, som ville innebære økte priser og redusert kapasitet. Også da lå en rapport fra Oslo Economics til grunn. Disse flyrutene er selve livsnerven for folk, næringsliv, helsetjenester og beredskap i viktige deler av landet, spesielt i Nord-Norge. I Finnmark og Troms omfatter FOT-rutene 13 lufthavner, Kirkenes, Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg, Hammerfest, Alta, Lakselv, Sørkjosen, Hasvik og Tromsø.

Truslene rundt oss

Lenge før teknologien bak dagens kunstige intelligens ble allemannseie, trykket magasinet The New Yorker en vitsetegning som plutselig føles relevant. På tegningen sitter en mann ved et leirbål med tre barn. Rundt dem skimtes et goldt, øde landskap. «Ja», sier mannen til barna, «planeten ble ødelagt. Men i et vakkert, historisk øyeblikk skapte vi store verdier til aksjonærer.» De siste ukene har dommedagsklokka blitt stilt flere hakk nærmere undergang, og denne gang er det ansatte ved de største teknologiselskapene som drar i nødbremsen. På X og i intervjuer anslår de sannsynligheten for at kunstig intelligens kan utrydde menneskeheten innen de neste ti årene til ti prosent.

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.