Leder

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.»

«Sakene han har lovet å kjempe fram, er håndfaste.»

Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på. Den starter med et sitat av Eugene Debs (1855–1926), den amerikanske fagforeningspioneren som stiftet og stilte som presidentkandidat for det amerikanske sosialistpartiet fem ganger, siste gang fra en fengselscelle. Han nevner også Fiorello La Guardia (1882–1947), New Yorks republikanske ordfører, som gjennomførte viktige tiltak for å få ned kostnadene for vanlige folk under New Deal-æraen. Mamdani våger seg også ut av USA ved å sitere Jawaharlal Nehru (1889–1964), anti-kolonialisten som ble Indias første statsminister, på at vi noen ganger i historien beveger oss fra det gamle til det nye, «når en tid ender, og nasjonens sjel, lenge undertrykket, finner sitt uttrykk».

Ja visst er det svulstig. Sakene Mamdani har lovet arbeidende newyorkere å kjempe fram, er derimot håndfaste: husleiefrys, gratis busser og universelt barnepass. Han har lært av førkrigsdemokratene å kjempe for konkrete resultater som påvirker livene til arbeidsfolk. Og han tør å ta opp kampen, helt åpenlyst, mot USAs grådige og korrupte pengeelite. Det viktigste å ta med seg fra Zohran Mamdanis valgkamp er likevel innsikten om at hvis det store arbeidende folk finner sammen, så utgjør de politiske flertall som kan velte fyrster.

Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging.

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.