Leder

Den nye jernfirkanten

Begrepet Jerntriangelet brukes om koplingen mellom tre sentrale institusjoner for norsk samfunnsplanlegging: Økonomisk institutt på Blindern, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Den økonomiske styringen i etterkrigstida sprang ut av miljøer som dominerte disse institusjonene, men nå ser det ut som triangelet må utfylles med enda et hjørne. På denne ukas pressekonferanse ble det klart at Riksrevisjonen har gitt seg selv et nytt mandat: utforming av økonomiske analyser. Det nye mandater har ikke utspring i nye paragrafer i riksrevisjonsloven og oppdrag fra Stortinget. Riksrevisjonen forteller selv at nyskapningen henter sin legitimitet fra den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner, INTOSAI, som sier at riksrevisjoner «kan vurdere å utarbeide produkter som ser fremover ved å sammenstille resultater fra ulike kilder, ikke bare revisjon. Dette omfatter blant annet økonomiske analyser».

«Endringen skjer under Karl Eirik Schjøtt-­Pedersen.»

Interessant nok skjer endringen med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i rollen som riksrevisor. Schjøtt-Pedersen har selv tatt sosialøkonomi på Blindern, og som finansminister og seinere statsråd ved Statsministerens kontor har han vært blant Jens Stoltenbergs nærmeste allierte. Når Schjøtt-Pedersen denne uka la fram Riksrevisjonens økonomiske framtidsanalyser, hørtes han da også nærmest ut som en utsending fra sin tidligere sjef: Oljepengebruken er høy, livremma må strammes inn hvis ikke skattene økes kraftig, og det det viktig at politikerne «ikke fører en for optimistisk eller kortsiktig politikk».

Med den siste myndighetsutvidelsen har Riksrevisjonen tatt kvantesprang inn på politikkens område. Trenger vi virkelig enda et organ som forteller oss hva som står i Finansdepartementets perspektivmeldinger? Som advarer politikere mot vyer og nye ideer? Riksrevisjonen er ment å kontrollere at Stortingets vedtak blir utført. Nå går de inn som et embetsorgan for fiskal kontroll etter bestemte samfunnsøkonomiske synspunkter, som legger føringer for Stortinget. Er det ønskelig at Stortingets kontroll- og revisjonsorgan skal utvikle seg til et Finansdepartement light?

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.