Leder

Langt fra samsnakket

Det kan godt hende at både SV og Miljøpartiet De Grønne får inn akseptable merknader i statsbudsjettet i samtaler med Arbeiderpartiet før fredag, når det skal opp til votering. I så fall vil Jonas Gahr Støre kunne fortsette som statsminister, og Norge unngår trøttende runder med forsøk på borgerlig regjeringsdannelse. Årets budsjettforhandlinger har uansett vist at Støres koalisjon har behov for mer samsnakking og færre sklitaklinger om de fem rødgrønne partiene skal kunne samles om budsjetter alle kan være stolte av framover. Det å snakke sammen, og ikke minst snakke seg sammen, er avgjørende for godt samarbeid. Det er også mulig å se for seg områder hvor partiene kan finne sammen, blant annet om landbruk, distriktspolitikk og velferd.

«Ansvaret for å samle laget ligger hos Støre.»

Etter stortingsvalget foreslo Rødt at partiene utarbeidet en samarbeidsavtale som satte noen merkesteiner om politikk det var enighet om. Til VG sa partileder Marie Sneve Martinussen at én variant var å ha avtale på et enkelt politikkområde, for eksempel velferd. Arbeiderpartiet ville ikke være med på noe slikt og lovet i stedet «å lande trygge og gode budsjetter i Stortinget». Støre har tidligere i høst hatt enkeltvise samtaler med lederne for støttepartiene, men de har ikke opplevd dem som lagbyggermøter som peker ut en felles retning framover. Akkurat nå likner rødgrønn side mer på sprikende staur enn en karavane på vei over sandbankene mot felles mål.

Ansvaret for å samle laget ligger hos Jonas Gahr Støre. Og han har vært påfallende fraværende i flere saker som ganske direkte har påvirket stemningen i rommet hvor budsjettet forhandles. Avviklingen av gratis ferje og nedskriving av studielån var første snublestein. Hastevedtaket som tilsidesatte Oljefondets etikkråd, var en regelrett ørefik til SV før budsjettforhandlingene engang hadde startet. Skal det rødgrønne samarbeidet fungere, må Støre legge ned en større innsats for å samle laget. Ingen forventer enighet om alt, men en leder bør evne å peke ut en retning rødgrønne partier og støttespillere kan nikke anerkjennende til. Den jobben må Støre starte umiddelbart.

Leder

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.

Ri­siko­sport

På midten av 2000-tallet begynner kronprins Haakon å dukke opp på deltakerlistene til Verdens økonomiske forum i Davos. Muligens var det et forsøk på å gi monarkiet en oppdatert rolle i en ny tid, som bindeledd mellom næringslivstopper, politikere og velgjørere i det sveitsiske alpelandskapet. Forumet er en privateid stiftelse og fungerer som en tenketank for verdens eliter. Både hoffet og Norges skiftende regjeringer må ha syntes at det var en god idé at kronprinsparet brukte tid i Davos, for ganske raskt var de engasjert i arbeidet i Young Global Leaders, et eliteakademi for kommende verdensledere, og kronprinsen var med å stifte Global Dignity Day, som springer ut av Davos-miljøet. Den såkalte Verdighetsdagen ble rullet ut på norske skoler, før den i 2016 la seg selv ned på grunn av manglende finansiering. I mellomtida hadde foreldre og lærere protestert fordi markeringen var lagt så tett opp til grunnlagsdatoen for FN at den i Osloskolen ble prioritert foran FN-dagen. Til tross for den norske kollapsen sitter kronprins Haakon fortsatt i det internasjonale styret til Global Dignity Day.