Leder

Langt fra samsnakket

Det kan godt hende at både SV og Miljøpartiet De Grønne får inn akseptable merknader i statsbudsjettet i samtaler med Arbeiderpartiet før fredag, når det skal opp til votering. I så fall vil Jonas Gahr Støre kunne fortsette som statsminister, og Norge unngår trøttende runder med forsøk på borgerlig regjeringsdannelse. Årets budsjettforhandlinger har uansett vist at Støres koalisjon har behov for mer samsnakking og færre sklitaklinger om de fem rødgrønne partiene skal kunne samles om budsjetter alle kan være stolte av framover. Det å snakke sammen, og ikke minst snakke seg sammen, er avgjørende for godt samarbeid. Det er også mulig å se for seg områder hvor partiene kan finne sammen, blant annet om landbruk, distriktspolitikk og velferd.

«Ansvaret for å samle laget ligger hos Støre.»

Etter stortingsvalget foreslo Rødt at partiene utarbeidet en samarbeidsavtale som satte noen merkesteiner om politikk det var enighet om. Til VG sa partileder Marie Sneve Martinussen at én variant var å ha avtale på et enkelt politikkområde, for eksempel velferd. Arbeiderpartiet ville ikke være med på noe slikt og lovet i stedet «å lande trygge og gode budsjetter i Stortinget». Støre har tidligere i høst hatt enkeltvise samtaler med lederne for støttepartiene, men de har ikke opplevd dem som lagbyggermøter som peker ut en felles retning framover. Akkurat nå likner rødgrønn side mer på sprikende staur enn en karavane på vei over sandbankene mot felles mål.

Ansvaret for å samle laget ligger hos Jonas Gahr Støre. Og han har vært påfallende fraværende i flere saker som ganske direkte har påvirket stemningen i rommet hvor budsjettet forhandles. Avviklingen av gratis ferje og nedskriving av studielån var første snublestein. Hastevedtaket som tilsidesatte Oljefondets etikkråd, var en regelrett ørefik til SV før budsjettforhandlingene engang hadde startet. Skal det rødgrønne samarbeidet fungere, må Støre legge ned en større innsats for å samle laget. Ingen forventer enighet om alt, men en leder bør evne å peke ut en retning rødgrønne partier og støttespillere kan nikke anerkjennende til. Den jobben må Støre starte umiddelbart.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.