Leder

Langt fra samsnakket

Det kan godt hende at både SV og Miljøpartiet De Grønne får inn akseptable merknader i statsbudsjettet i samtaler med Arbeiderpartiet før fredag, når det skal opp til votering. I så fall vil Jonas Gahr Støre kunne fortsette som statsminister, og Norge unngår trøttende runder med forsøk på borgerlig regjeringsdannelse. Årets budsjettforhandlinger har uansett vist at Støres koalisjon har behov for mer samsnakking og færre sklitaklinger om de fem rødgrønne partiene skal kunne samles om budsjetter alle kan være stolte av framover. Det å snakke sammen, og ikke minst snakke seg sammen, er avgjørende for godt samarbeid. Det er også mulig å se for seg områder hvor partiene kan finne sammen, blant annet om landbruk, distriktspolitikk og velferd.

«Ansvaret for å samle laget ligger hos Støre.»

Etter stortingsvalget foreslo Rødt at partiene utarbeidet en samarbeidsavtale som satte noen merkesteiner om politikk det var enighet om. Til VG sa partileder Marie Sneve Martinussen at én variant var å ha avtale på et enkelt politikkområde, for eksempel velferd. Arbeiderpartiet ville ikke være med på noe slikt og lovet i stedet «å lande trygge og gode budsjetter i Stortinget». Støre har tidligere i høst hatt enkeltvise samtaler med lederne for støttepartiene, men de har ikke opplevd dem som lagbyggermøter som peker ut en felles retning framover. Akkurat nå likner rødgrønn side mer på sprikende staur enn en karavane på vei over sandbankene mot felles mål.

Ansvaret for å samle laget ligger hos Jonas Gahr Støre. Og han har vært påfallende fraværende i flere saker som ganske direkte har påvirket stemningen i rommet hvor budsjettet forhandles. Avviklingen av gratis ferje og nedskriving av studielån var første snublestein. Hastevedtaket som tilsidesatte Oljefondets etikkråd, var en regelrett ørefik til SV før budsjettforhandlingene engang hadde startet. Skal det rødgrønne samarbeidet fungere, må Støre legge ned en større innsats for å samle laget. Ingen forventer enighet om alt, men en leder bør evne å peke ut en retning rødgrønne partier og støttespillere kan nikke anerkjennende til. Den jobben må Støre starte umiddelbart.

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.