Leder

En viktig enighet

Så kom de til enighet til slutt, de fem partiene som ønsker at tyngdepunktet i norsk politikk skal ligge til venstre. I morgen vil stortingsflertallet stemme for statsbudsjettet 2026. I sterk kontrast til den politiske utviklingen i mange land prioriterer budsjettet hverdagsvelferd, naturvern og kollektivtransport samt gjør det noe mer økonomisk romslig for uføre med barn eller små stillinger. Forhandlingene ga Aps budsjettforslag en mer sosial profil. Barnetrygda går opp, og tannhelse blir billigere. Barnehagene får penger til økt bemanning, kommunene får tilført tre milliarder i frie inntekter, og studentene skal framover få prisjustert studiestøtta. Til tross for noen turbulente døgn med uenighet etter at Rødt, Sp og Ap la fram det første budsjettforslaget uten SV og MDG før helga, foreligger nå et budsjett alle partiene kan stille seg bak.

«Det er en aldri så ­liten bragd.»

Noen betraktninger er det mulig å gjøre seg etter en knapp uke med budsjettuenighet. Det ene er det politisk kommentator i Morgenbladet Snorre Valen kaller «et historisk rollebytte» i norsk politikk. Han viser til at SV på sin hjemmeside skriver om Rødt at «det [er] ikke nok å stå utenfor og rope. SV har vist at vi kan kombinere radikale standpunkt med helt konkrete forbedringer for folk». Den siste uka var rollene byttet, og det framsto som bevisste valg hos begge partier. Rødt har tatt rolla som parlamentarisk samarbeidsparti med entusiasme – og knapt uten interne protester. Det er en aldri så liten bragd. SV gikk mer mismodig til forhandlingsbordet, brent av tidligere erfaringer med samarbeid med Ap og kraftig provosert over partiets oljefondsmanøver.

MDG og Senterpartiet står for diametralt ulike posisjoner i norsk politikk. Det at de likevel har klart å stille seg bak et felles budsjett, viser at der det er vilje, er det vei. Budsjettet har i dag både mer skogvern og billigere bensin enn Aps første forslag la opp til. Kommisjonen som skal utarbeide en strategi for norsk omstillingsevne når oljeinntektene avtar, later alle til å slutte opp om – selv Offshore Norge. Alt i alt går det an å gå videre fra disse forhandlingene med hevet hode for alle fem partier. Budsjettet stenger den iskalde blå vinden som blåser over verden ute enda en stund til.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.