Leder

Globale ambisjoner

Avisa Dag og Tid har reist på Mega-konferanse i Kroatia. Mega er den europeiske versjonen av Donald Trumps Maga-bevegelse, bare at a-en for Amerika er byttet ut med Europa. Nettverket bak Make Europe Great Again-samlingen er politikere på ytre høyre fløy fra blant annet Storbritannia, Nederland, Slovenia, Polen, Italia, Hellas og Belgia. Til stede er også representanter for noen av de amerikanske organisasjonene som har bygget lag og arbeidet for at Trump gikk seirende ut av presidentvalget i fjor. Blant dem er The World Congress for Families, en konservativ pressgruppe som jobber for den heterofile kjernefamilien, og Charlie Kirks organisasjon Turning Point, som har et bredt kontaktnettverk internasjonalt. Kirks siste reise før han ble drept, gikk til en sørkoreansk søsterorganisasjon sammen med Maga-strateg Steve Bannons datter Maureen.

«Nå leder Nigel Farages Reform UK på målingene.»

Kirk er også i høyeste grad til stede på Mega-konferansen i Kroatia, skriver Dag og Tids utsendte reporter. Han har fått rolla som martyr og forbilde for en bevegelse som strekker seg langt utenfor USAs grenser. Interessen for Europa forklarer en deltaker slik: «Om Europa fell, er USAs kulturarv død.» Det er dette som står på spill for deltakerne: Europas framtid. EU-byråkrater, ateister og marxister bryter ned kontinentets rike kulturarv og vestlige verdier. En fransk deltaker oppfordrer de oppmøtte til å ta del i kulturkrigen for å hindre at europeiske land blir muslimske, men legger til at «framtidsutsiktene er ikkje gode».

Maga-bevegelsen legger ikke skjul på at den har internasjonale aspirasjoner. En av hovedorganisatorene bak CPAC, det republikanske partiets årlige konferanse, forteller hvordan hun hjelper europeiske likesinnede å få fram ledere og bygge allianser. Blikket er nå rettet mot Storbritannia, hvor «the belly of the fight in Europe is going to be». CPAC gir Nigel Farage æren for brexit, som skapte dominoeffekten som førte til Trumps første seier. Nå leder Farages Reform UK på målingene. Det samme skjer i land etter land i Europa. Ytre høyres internasjonale framgang blir heiet fram og støttet fra Det hvite hus.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.