Leder

Piketty ser lyst på det

Mari Skurdal

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste.

«Pikettys optimisme er et befriende lyspunkt.»

I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen. Han mener de politiske alternativene framover, blir en venstreside med et omfordelende program og en nasjonalistisk høyreside, à la Donald Trump, Nigel Farage og Marine Le Pen. Piketty hevder at den nasjonalistiske høyresidas løsninger – kutt i offentlige utgifter og stans i innvandring – ikke monner for å løse framtidas utfordringer. I tillegg til å være moralsk problematiske flytter de ikke på nok penger. En venstreside som begynner å skattlegge de aller rikeste, kan i stedet få med seg dem lenger nedover i inntektssystemet på å bygge et velferdssamfunn som er bra for de fleste. Han nevner Bernie Sanders og Elizabeth Warrens forslag om 6 prosent skatt på de største formuene som et godt eksempel. I Frankrike er det nå 90 prosent oppslutning om skattlegging av de rikeste. Dette presser seg fram, ifølge Piketty. Offentlig sektor trenger nemlig mer, ikke mindre penger.

Om det vil lykkes, kommer an på partiene i ulike land. Fortsetter for eksempel demokratene i USA samarbeidet med rike næringsinteresser, vil Maga beholde makta, spår Piketty. Til slutt vil det likevel presse seg fram sosiale krav om mer demokrati og for rettferdige løsninger på konkrete problemer. Pikettys optimisme er et befriende lyspunkt i en ellers dyster samtid. Forhåpentligvis kan pågangsmotet hans mobilisere til en nødvendig kamp for økonomisk omfordeling og rettferdig medbestemmelse.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal