Leder

Piketty ser lyst på det

Mari Skurdal

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste.

«Pikettys optimisme er et befriende lyspunkt.»

I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen. Han mener de politiske alternativene framover, blir en venstreside med et omfordelende program og en nasjonalistisk høyreside, à la Donald Trump, Nigel Farage og Marine Le Pen. Piketty hevder at den nasjonalistiske høyresidas løsninger – kutt i offentlige utgifter og stans i innvandring – ikke monner for å løse framtidas utfordringer. I tillegg til å være moralsk problematiske flytter de ikke på nok penger. En venstreside som begynner å skattlegge de aller rikeste, kan i stedet få med seg dem lenger nedover i inntektssystemet på å bygge et velferdssamfunn som er bra for de fleste. Han nevner Bernie Sanders og Elizabeth Warrens forslag om 6 prosent skatt på de største formuene som et godt eksempel. I Frankrike er det nå 90 prosent oppslutning om skattlegging av de rikeste. Dette presser seg fram, ifølge Piketty. Offentlig sektor trenger nemlig mer, ikke mindre penger.

Om det vil lykkes, kommer an på partiene i ulike land. Fortsetter for eksempel demokratene i USA samarbeidet med rike næringsinteresser, vil Maga beholde makta, spår Piketty. Til slutt vil det likevel presse seg fram sosiale krav om mer demokrati og for rettferdige løsninger på konkrete problemer. Pikettys optimisme er et befriende lyspunkt i en ellers dyster samtid. Forhåpentligvis kan pågangsmotet hans mobilisere til en nødvendig kamp for økonomisk omfordeling og rettferdig medbestemmelse.

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Mari Skurdal

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal