Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land.

«Redaktør er ingen beskyttet tittel.»

Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst. Redaktører har nemlig alle publikasjonene, og redaktør er uansett ingen beskyttet tittel. Det norske mediemangfoldet favner bredt, og avisene har røtter i svært ulike politiske bevegelser. I møte med kritikk fra ytterliggående høyrepublikasjoner er det viktigste kanskje nettopp å påpeke dette: at mangfoldet er stort og at eventuelle slagsider og forseelser fins hos de fleste – også de nye, selvutnevnte mediekritikerne.

De fleste aviser har vokst fram fordi en politisk gruppe har følt seg underrepresentert i den øvrige mediefloraen. De har ønsket å opplyse og samle sin bevegelse, samt bringe sine perspektiver inn i offentligheten. På samme måte bygger ytre høyre organer for å fremme sine syn. Enkelte, som Document, pumper i dag teorier om den store utskiftingen. Det er en politikk som brer seg i Europa. Det framstår mer fruktbart å se nettavisa som et politisk prosjekt, snarere enn å gjøre saken til et medieinternt spørsmål hvor noen angivelig har mer tilgang på sannhet og fakta enn andre. Norske medier gjør seg også en bjørnetjeneste ved å skulle framstå i samlet tropp. Det er bare ytre høyre-publikasjonene som tjener på å få være de eneste utfordrerne av etablissementet.

Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.