Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land.

«Redaktør er ingen beskyttet tittel.»

Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst. Redaktører har nemlig alle publikasjonene, og redaktør er uansett ingen beskyttet tittel. Det norske mediemangfoldet favner bredt, og avisene har røtter i svært ulike politiske bevegelser. I møte med kritikk fra ytterliggående høyrepublikasjoner er det viktigste kanskje nettopp å påpeke dette: at mangfoldet er stort og at eventuelle slagsider og forseelser fins hos de fleste – også de nye, selvutnevnte mediekritikerne.

De fleste aviser har vokst fram fordi en politisk gruppe har følt seg underrepresentert i den øvrige mediefloraen. De har ønsket å opplyse og samle sin bevegelse, samt bringe sine perspektiver inn i offentligheten. På samme måte bygger ytre høyre organer for å fremme sine syn. Enkelte, som Document, pumper i dag teorier om den store utskiftingen. Det er en politikk som brer seg i Europa. Det framstår mer fruktbart å se nettavisa som et politisk prosjekt, snarere enn å gjøre saken til et medieinternt spørsmål hvor noen angivelig har mer tilgang på sannhet og fakta enn andre. Norske medier gjør seg også en bjørnetjeneste ved å skulle framstå i samlet tropp. Det er bare ytre høyre-publikasjonene som tjener på å få være de eneste utfordrerne av etablissementet.

Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging.

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.