I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land.
«Redaktør er ingen beskyttet tittel.»
Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst. Redaktører har nemlig alle publikasjonene, og redaktør er uansett ingen beskyttet tittel. Det norske mediemangfoldet favner bredt, og avisene har røtter i svært ulike politiske bevegelser. I møte med kritikk fra ytterliggående høyrepublikasjoner er det viktigste kanskje nettopp å påpeke dette: at mangfoldet er stort og at eventuelle slagsider og forseelser fins hos de fleste – også de nye, selvutnevnte mediekritikerne.
De fleste aviser har vokst fram fordi en politisk gruppe har følt seg underrepresentert i den øvrige mediefloraen. De har ønsket å opplyse og samle sin bevegelse, samt bringe sine perspektiver inn i offentligheten. På samme måte bygger ytre høyre organer for å fremme sine syn. Enkelte, som Document, pumper i dag teorier om den store utskiftingen. Det er en politikk som brer seg i Europa. Det framstår mer fruktbart å se nettavisa som et politisk prosjekt, snarere enn å gjøre saken til et medieinternt spørsmål hvor noen angivelig har mer tilgang på sannhet og fakta enn andre. Norske medier gjør seg også en bjørnetjeneste ved å skulle framstå i samlet tropp. Det er bare ytre høyre-publikasjonene som tjener på å få være de eneste utfordrerne av etablissementet.