Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land.

«Redaktør er ingen beskyttet tittel.»

Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst. Redaktører har nemlig alle publikasjonene, og redaktør er uansett ingen beskyttet tittel. Det norske mediemangfoldet favner bredt, og avisene har røtter i svært ulike politiske bevegelser. I møte med kritikk fra ytterliggående høyrepublikasjoner er det viktigste kanskje nettopp å påpeke dette: at mangfoldet er stort og at eventuelle slagsider og forseelser fins hos de fleste – også de nye, selvutnevnte mediekritikerne.

De fleste aviser har vokst fram fordi en politisk gruppe har følt seg underrepresentert i den øvrige mediefloraen. De har ønsket å opplyse og samle sin bevegelse, samt bringe sine perspektiver inn i offentligheten. På samme måte bygger ytre høyre organer for å fremme sine syn. Enkelte, som Document, pumper i dag teorier om den store utskiftingen. Det er en politikk som brer seg i Europa. Det framstår mer fruktbart å se nettavisa som et politisk prosjekt, snarere enn å gjøre saken til et medieinternt spørsmål hvor noen angivelig har mer tilgang på sannhet og fakta enn andre. Norske medier gjør seg også en bjørnetjeneste ved å skulle framstå i samlet tropp. Det er bare ytre høyre-publikasjonene som tjener på å få være de eneste utfordrerne av etablissementet.

Leder

Nyori­en­tering

Det går tiår der ingenting skjer, og det går uker der hele tiår skjer. Sitatet, som tilskrives Vladimir Lenin, er såpass treffende for tida vi lever i, at til og med Høyre-leder Ine Eriksen Søreide nå har begynt å sitere kommunisten. Europa preges av geopolitisk uro, opprustning og krig, industrielle og økonomiske kriser. Dette setter også klimapolitikken under hardt press. Mange ble overrasket da Tysklands forbundskansler Friedrich Merz tidligere i februar kritiserte en av grunnpilarene i EUs klimapolitikk, nemlig kvotemarkedet. Han fikk støtte av Frankrike og Italia, som er kritiske til at EUs såkalte «grønne giv» svekker konkurransekrafta på kontinentet. Nå pågår en dragkamp om hvilken retning EUs grønne politikk skal ta framover. Også i Norge skjer det ting.

En farlig kampanje

Den britiske avisa The Guardian publiserte denne uka et intervju med to av dommerne i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag som for tida sanksjoneres av USA. Donald Trump har siden han overtok presidentembetet for litt over et år siden systematisk arbeidet for å svekke domstolen, etter at den utstedte arrestordre på israelske ledere for krigsforbrytelser under den siste Gaza-krigen. Til nå har USA sanksjonert elleve ansatte ved domstolen, inkludert sjefaktor og åtte dommere. Blant dem er kanadiske Kimberly Post. Hun har tidligere jobbet med FNs sanksjonsprogram, men ble likevel overrasket over hvor omfattende sanksjonene var. Hun mistet alle kredittkort, uansett hvor de var utstedt.

Etnisk rensing

I en kronikk i avisa Haaretz skriver Israels tidligere statsminister Ehud Olmert en kronikk med tittelen: «En bosetterdrevet kampanje for å etnisk rense palestinere er i gang på Vestbredden. Israels sikkerhetsapparat er medskyldig.» Olmert har også tidligere kritisert israelske myndigheter. For snart et år siden rykket han ut i samme avis og mente at Israels krig på Gaza var krigsforbrytelser. Nå retter han blikket mot Vestbredden, hvor militser av unge israelere herjer med palestinske innbyggere. De brenner oliventrær, forstyrrer landbruket, banker opp folk og tenner på boliger – alt uten inngripen fra israelsk politi, etterretning eller jødiske innbyggere. «I en stat som fungerer som den skal (og Israel har ikke vært en velfungerende stat på flere år), ville politiet, statsadvokatembetet, domstolene, regjeringen, statsministeren og presidenten ha stilt seg imot disse opprørerne», skriver Olmert. I stedet ser han det motsatte: en blanding av stille støtte og aktiv heiing.