Leder

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen.

«Diplomati er supplert med åpenlys korrupsjon.»

Metodene er forandret. Tradisjonelt diplomati er supplert med åpenlys korrupsjon. Statsledere besøker Det hvite hus med gullbarrer, klokker, ja til og med et fly har presidenten fått i personlig gave. I bytte får de lavere tollsatser og presidentens øre. Trumps nærmeste familie gjør innbringende forretningsavtaler med de samme personene som framforhandler våpenhviler og militære og økonomiske avtaler med USA. Penger har i enda større grad tatt plassen til verdifellesskap som lim i USAs internasjonale relasjoner. Én etter én kommer statsledere, kjendiser og rikfolk logrende på besøk til Det hvite hus. Selv FN retter seg etter Trump. Mandag ga sikkerhetsrådet ham mandat til å styre Gaza nærmest som han vil. Også i fredsplanen USA nå prøver å presse på Ukraina, får Trump en helt sentral rolle. I likhet med Gaza-planen har USA også i denne lagt seg tett opp til den sterkeste parts interesser: Russlands.

De egenskapene som gjorde USA til verdens suverene stormakt, er de samme som gjør det mulig for landet å dominere verdensscenen i dag: økonomisk og militær overlegenhet. Dagens USA er ikke noe reint brudd med gårsdagens, men en forlengelse. Skal vi ha en klode hvor rettferdighet og anstendighet råder, kan ikke én nasjon få dominere alle andre. Ja, Trump tar USA til groteske ytterligheter. Men maktkonsentrasjonen som gjør det mulig, har vi gitt til USA helt frivillig i tiår etter tiår.

Leder

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.