Leder

Den røde fare

Mari Skurdal

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet.

«Målet er å knuse alt som likner på sosialisme.»

Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika. Da Argentinas president Javier Milei i går kunne konstatere at hans parti fikk komfortabel oppslutning i mellomvalget, tvitret Trump at «han fikk mye hjelp fra oss, veldig mye hjelp». Det er ingen underdrivelse. Før valget uttalte Trump at han ville holde tilbake 20 milliarder dollar til Argentina om Milei ikke gikk seirende ut. Forrige uke innførte USA også økonomiske sanksjoner mot Colombias venstrevridde president Gustavo Petro med begrunnelsen at han leder et narkotikakartell. Påstanden blir lagt fram uten fnugg av bevis, og knapt noen tror heller at den er sann. Snarere er den en direkte trussel mot en demokratisk valgt president som har en for Trump uønsket politisk farge. USAs narkoanklage må snarere ses som en trussel om mulig militær innblanding, slik den også er det overfor Venezuela.

Trump følger en lang og lite ærerik amerikansk tradisjon for innblanding i Latin-Amerika. Og Trumps USA bryr seg fint lite om hvorvidt den de angriper er demokratisk valgt eller ei: Målet er å knuse alt som likner på sosialisme. I god mccarthyistisk tradisjon går Maga-bevegelsen etter røde fiender på hjemmebane. Samtidig lefler den med regimeskifter mot radikale statsledere i utlandet og tilbyr penger og gode vilkår til sine ytterliggående høyreorienterte allierte. Dette gjør Trump med solid backup fra USAs økonomiske superelite, som har alt å tjene på å stanse den røde fares kamp for likhet og utjevning.

Leder

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.

Mari Skurdal

Frede­riksens fabrikk i stå

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent. Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene.

Bjørgulv Braanen

Kamp mellom gene­ra­sjoner

Brudd på arbeidslivets lovbud forekommer ikke bare i bilvaskerier, budbilbransjen og byggefirmaer. Denne høsten har Dagens Næringsliv avdekket hvordan junioransatte i landets største advokatfirmaer jobber langt mer enn lovens grense på 69 timer i uka. Ett selskap har skrevet ned arbeidstid utover lovens grense på post-it-lapper for å unngå at de føres i offisielle timelister. Den villeste avsløringen handler om Wiersholm-partner Jan Fougner, Norges fremste ekspert på arbeidsrett. I 2022 lot han en ung advokatfullmektig jobbe 100,5 timer på en uke. Kultur, knivskarp konkurranse og utsikter til stor inntjening kan forklare at unge ansatte går med på dette kjøret.

Lars Vegstein