Leder

Den røde fare

Mari Skurdal

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet.

«Målet er å knuse alt som likner på sosialisme.»

Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika. Da Argentinas president Javier Milei i går kunne konstatere at hans parti fikk komfortabel oppslutning i mellomvalget, tvitret Trump at «han fikk mye hjelp fra oss, veldig mye hjelp». Det er ingen underdrivelse. Før valget uttalte Trump at han ville holde tilbake 20 milliarder dollar til Argentina om Milei ikke gikk seirende ut. Forrige uke innførte USA også økonomiske sanksjoner mot Colombias venstrevridde president Gustavo Petro med begrunnelsen at han leder et narkotikakartell. Påstanden blir lagt fram uten fnugg av bevis, og knapt noen tror heller at den er sann. Snarere er den en direkte trussel mot en demokratisk valgt president som har en for Trump uønsket politisk farge. USAs narkoanklage må snarere ses som en trussel om mulig militær innblanding, slik den også er det overfor Venezuela.

Trump følger en lang og lite ærerik amerikansk tradisjon for innblanding i Latin-Amerika. Og Trumps USA bryr seg fint lite om hvorvidt den de angriper er demokratisk valgt eller ei: Målet er å knuse alt som likner på sosialisme. I god mccarthyistisk tradisjon går Maga-bevegelsen etter røde fiender på hjemmebane. Samtidig lefler den med regimeskifter mot radikale statsledere i utlandet og tilbyr penger og gode vilkår til sine ytterliggående høyreorienterte allierte. Dette gjør Trump med solid backup fra USAs økonomiske superelite, som har alt å tjene på å stanse den røde fares kamp for likhet og utjevning.

Leder

Lite lur skroting

Grunntanken i den norske fellesskolen er at alle norske barn skal få et godt og likeverdig opplæringstilbud der de bor. For å få til det er det ikke minst viktig å ha nok lærere på jobb i hele landet. Derfor er det svært uheldig at den regjeringsnedsatte Kommunekommisjonen i sin første delrapport går inn for å skrote lærernormen for den norske, offentlige grunnskolen. Normen sier at det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i småskolen. Fra femte til tiende trinn skal det være maks 20 elever per lærer. Normen er av relativt ny dato, fra 2018.

Mari Skurdal

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Bjørgulv Braanen

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Mari Skurdal