Leder

Den røde fare

Mari Skurdal

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet.

«Målet er å knuse alt som likner på sosialisme.»

Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika. Da Argentinas president Javier Milei i går kunne konstatere at hans parti fikk komfortabel oppslutning i mellomvalget, tvitret Trump at «han fikk mye hjelp fra oss, veldig mye hjelp». Det er ingen underdrivelse. Før valget uttalte Trump at han ville holde tilbake 20 milliarder dollar til Argentina om Milei ikke gikk seirende ut. Forrige uke innførte USA også økonomiske sanksjoner mot Colombias venstrevridde president Gustavo Petro med begrunnelsen at han leder et narkotikakartell. Påstanden blir lagt fram uten fnugg av bevis, og knapt noen tror heller at den er sann. Snarere er den en direkte trussel mot en demokratisk valgt president som har en for Trump uønsket politisk farge. USAs narkoanklage må snarere ses som en trussel om mulig militær innblanding, slik den også er det overfor Venezuela.

Trump følger en lang og lite ærerik amerikansk tradisjon for innblanding i Latin-Amerika. Og Trumps USA bryr seg fint lite om hvorvidt den de angriper er demokratisk valgt eller ei: Målet er å knuse alt som likner på sosialisme. I god mccarthyistisk tradisjon går Maga-bevegelsen etter røde fiender på hjemmebane. Samtidig lefler den med regimeskifter mot radikale statsledere i utlandet og tilbyr penger og gode vilkår til sine ytterliggående høyreorienterte allierte. Dette gjør Trump med solid backup fra USAs økonomiske superelite, som har alt å tjene på å stanse den røde fares kamp for likhet og utjevning.

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.

Bjørgulv Braanen