Leder

Den røde fare

Mari Skurdal

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet.

«Målet er å knuse alt som likner på sosialisme.»

Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika. Da Argentinas president Javier Milei i går kunne konstatere at hans parti fikk komfortabel oppslutning i mellomvalget, tvitret Trump at «han fikk mye hjelp fra oss, veldig mye hjelp». Det er ingen underdrivelse. Før valget uttalte Trump at han ville holde tilbake 20 milliarder dollar til Argentina om Milei ikke gikk seirende ut. Forrige uke innførte USA også økonomiske sanksjoner mot Colombias venstrevridde president Gustavo Petro med begrunnelsen at han leder et narkotikakartell. Påstanden blir lagt fram uten fnugg av bevis, og knapt noen tror heller at den er sann. Snarere er den en direkte trussel mot en demokratisk valgt president som har en for Trump uønsket politisk farge. USAs narkoanklage må snarere ses som en trussel om mulig militær innblanding, slik den også er det overfor Venezuela.

Trump følger en lang og lite ærerik amerikansk tradisjon for innblanding i Latin-Amerika. Og Trumps USA bryr seg fint lite om hvorvidt den de angriper er demokratisk valgt eller ei: Målet er å knuse alt som likner på sosialisme. I god mccarthyistisk tradisjon går Maga-bevegelsen etter røde fiender på hjemmebane. Samtidig lefler den med regimeskifter mot radikale statsledere i utlandet og tilbyr penger og gode vilkår til sine ytterliggående høyreorienterte allierte. Dette gjør Trump med solid backup fra USAs økonomiske superelite, som har alt å tjene på å stanse den røde fares kamp for likhet og utjevning.

Leder

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal

Toppleder-apanasje

Godtgjørelsene til topplederne i statlige selskaper og foretak, som Statkraft, Posten og Petoro, fortsetter å øke. Toppsjefen i Posten Bring, Petter-Børre Furberg, har en godtgjørelse på 7,1 millioner kroner, mens konsernsjef i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, tjener over 9 millioner kroner. I NRK-Dagsnytt mandag rykket AUF-leder Gaute Skjervø ut mot lønnsgaloppen. Han mente Ap i regjering ikke hadde gjort nok for å bremse utviklingen. Skjervø sa at lederlønnsutviklingen i statseide selskaper var usunn. Han hadde rett og slett ingen tro på at man ikke kunne tiltrekke seg kompetanse uten å tilby godtgjørelser på mer enn tre ganger det statsministeren tjener. Statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Næringsdepartementet mente det ikke var noen grunn til bekymring.

Bjørgulv Braanen

Nordnorsk paradoks

Årets Ottar Brox-seminar gikk av stabelen fredag, som det tredje i rekka. For første gang var det lagt til Tromsø, og situasjonen i nord preget også programmet, som seg hør og bør for et seminar inspirert av Brox sine ideer og virke. Hans mest kjente bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966, var et oppgjør med norsk utkantpolitikk. Ifølge Brox la den rådende, teknokratiske politikken grunnlag for en effektivisering av fiskeriene som var ødeleggende for nordnorske lokalsamfunn. Årets Brox-foredrag tok utgangspunkt i spørsmålet den sentrale SV-eren og forskeren stilte for 60 år siden. Hva skjer i Nord-Norge i dag, var spørsmålet Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, stilte i foredraget. Hans påstand er at Nord-Norge i dag preges av et stort paradoks.

Mari Skurdal