Leder

Den røde fare

Mari Skurdal

At USAs president Donald Trump vinner fram med sine mafialiknende metoder, begynner de fleste å innse. Han får gjennom avtale etter avtale ved hjelp av trusler om skyhøye tollsatser og militær makt. Det som er mindre belyst, er hvor ideologisk Trump-bevegelsens internasjonale prosjekt er. Fienden er venstresida, ofte beskrevet som marxister eller kommunister. En av hovedorganisatorene bak Maga-bevegelsens store samlingskonferanse, CPAC, sier det slik: «Kampen er klar nok: Vi kjemper mot kommunisme, globalisme og wokeisme.» Dette er også bakteppet for Trump-USAs innblanding i andre lands politikk. Målet er å styrke Magas meningsfeller og svekke venstresida, og Trump bruker den amerikanske statens penger og apparat til det formålet.

«Målet er å knuse alt som likner på sosialisme.»

Mest tydelig er politikken i Latin-Amerika. Da Argentinas president Javier Milei i går kunne konstatere at hans parti fikk komfortabel oppslutning i mellomvalget, tvitret Trump at «han fikk mye hjelp fra oss, veldig mye hjelp». Det er ingen underdrivelse. Før valget uttalte Trump at han ville holde tilbake 20 milliarder dollar til Argentina om Milei ikke gikk seirende ut. Forrige uke innførte USA også økonomiske sanksjoner mot Colombias venstrevridde president Gustavo Petro med begrunnelsen at han leder et narkotikakartell. Påstanden blir lagt fram uten fnugg av bevis, og knapt noen tror heller at den er sann. Snarere er den en direkte trussel mot en demokratisk valgt president som har en for Trump uønsket politisk farge. USAs narkoanklage må snarere ses som en trussel om mulig militær innblanding, slik den også er det overfor Venezuela.

Trump følger en lang og lite ærerik amerikansk tradisjon for innblanding i Latin-Amerika. Og Trumps USA bryr seg fint lite om hvorvidt den de angriper er demokratisk valgt eller ei: Målet er å knuse alt som likner på sosialisme. I god mccarthyistisk tradisjon går Maga-bevegelsen etter røde fiender på hjemmebane. Samtidig lefler den med regimeskifter mot radikale statsledere i utlandet og tilbyr penger og gode vilkår til sine ytterliggående høyreorienterte allierte. Dette gjør Trump med solid backup fra USAs økonomiske superelite, som har alt å tjene på å stanse den røde fares kamp for likhet og utjevning.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal