Leder

Skadelig lønnsfest

Mari Skurdal

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024. Snittet var på 1,6 millioner kroner, ifølge NRK.

«Snittet var på 1,6 millioner kroner.»

Stillingstitlene kommunikasjonssjef og -direktør er knapt brukt i Norge før på 2000-tallet, viser tall fra mediedatabasen Retriever. Etter 2007 eksploderer omtalen i norske aviser. Samtidig som mediene går gjennom store nedskjæringer og antall journalistårsverk kuttes, øker antall kommunikasjonsledere i norske bedrifter og offentlige etater. I dag sitter en kommunikasjonsdirektør gjerne i toppledelsen, som del av teamet rundt en etats eller bedrifts øverste leder. Men ulikt toppsjefen må kommunikasjonsdirektøren sjelden gå om noe går galt. Snarere er det tvert om: Jo større krise en organisasjon opplever, jo tryggere sitter kommunikasjonssjefen!

Det er grunn til å spørre om det er behov for kommunikasjonsdirektører i toppledelsen av offentlige virksomheter, og hvorfor de lønnes så vanvittig høyt. Direktorater, høgskoler, helseforetak og dets like skal sørge for at kommunikasjon internt og til allmennheten er korrekt og forståelig. I stillingsutlysninger etter kommunikasjonsdirektører vektlegges i stedet ansvaret for å fremme offentlige virksomheters posisjon og renommé. Slik omdømmetenkning driver direktørlønningene i været, men setter samtidig den langsiktige tilliten til offentligheten i fare.

Leder

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal

Hvem har ansvaret?

Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.

Mari Skurdal