Leder

Vi må satse på framtida

Når regjeringen møter sine støttepartier i morgen, kommer kommuneøkonomi til å være et sentralt tema. Årsaken er at det meste av velferden nordmenn møter i hverdagen, skjer i kommunen de bor i, og akkurat nå står det dårlig til. I fjor gikk 58 prosent av norske kommuner i underskudd, og den kommunale gjelda øker. Da har ikke landets lokalpolitikere andre valg enn å kutte i tjenestetilbudet. I NRKs «Debatten»-sending tirsdag fortalte flere om vanskelige prioriteringer og brutte løfter. Varaordfører i Arendal, Inger Brokka de Ruiter fra SV, sa at hun i strid med egne valgløfter hadde stemt for skolenedleggelser. Hennes beskjed til rikspolitikerne er å bevilge mer penger fordi velferden i Norge i dag «råtner på rot». Hun mente Norge trenger et kommuneopprør.

«Her må åpenbart staten på banen.»

I programmet lot NRK Håvard Mo fra KS sitt datterselskap KS Konsulent få kommentere enkeltkommuner og gi råd. Hans budskap var entydig: Kommunene må flytte penger fra barn og oppvekst til eldre. Over hele Norge vil antallet innbyggere over 80 år skyte i været i tida framover, mens barnekullene minsker. Legg til massiv sentralisering, og særlig distriktskommuner vil bli nødt til å flytte penger til eldreomsorgen. Men hvem vil bo og arbeide i en kommune hvor tilbudet til barn og unge er salderingspost? Hvordan kan Kommune-Norge skape lokalsamfunn med framtidstro og vekstmuligheter om eldreomsorgen får størsteparten av midlene?

En av årsakene til at kommunenes økonomi er presset, er høye renteutgifter. Ordføreren i Vågan kommune fortalte at renteutgiftene på seks år har økt med 100 millioner kroner. Det er ekte penger, som går rett til private banker. Her må åpenbart staten på banen, så ikke hverdagsvelferden spises opp og sentraliseringen tiltar. Skal det bo folk over hele landet, kan ikke alle pengene kommunene har gå til de eldste. Kommunene må også ha rom for å skape gode oppvekstvilkår og trivelige og trygge lokalsamfunn. Da må staten spille på lag og ikke formane kommuner om at «situasjonen kan ikke løses med penger aleine», slik finansministeren sa forrige uke. Sånne uttalelser fortjener at lokalpolitikere samler seg til opprør.

Leder

Prioriter grunnmuren!

I går møtte Arbeiderpartiet representanter for regjeringens fire støttepartier til det første forhandlingsmøtet om neste års statsbudsjett. Bakteppet for forhandlingene er en svært krevende kommuneøkonomi, hvor prisvekst, høye renteutgifter og en aldrende befolkning fører til kutt i nordmenns hverdagsvelferd. Over hele landet blir det nedlagt skoler, kuttet i barnevern og bibliotek, mens eldre må vente uforsvarlig lenge før de får plass på sykehjem. Situasjonen i Kommune-Norge er også den saken som bekymrer nordmenn aller mest, viser en undersøkelse Opinion har gjort for LO. Over 4000 personer har fått spørsmål om hva som bekymrer dem mest de neste tolv månedene, og det aller flest uroer seg for, er kutt i skole, helsevesen, barnehage og eldreomsorg. Hele 72 prosent er bekymret eller svært bekymret for dette, og det er ikke så rart.

Den nye jernfir­kanten

Begrepet Jerntriangelet brukes om koplingen mellom tre sentrale institusjoner for norsk samfunnsplanlegging: Økonomisk institutt på Blindern, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Den økonomiske styringen i etterkrigstida sprang ut av miljøer som dominerte disse institusjonene, men nå ser det ut som triangelet må utfylles med enda et hjørne. På denne ukas pressekonferanse ble det klart at Riksrevisjonen har gitt seg selv et nytt mandat: utforming av økonomiske analyser. Det nye mandater har ikke utspring i nye paragrafer i riksrevisjonsloven og oppdrag fra Stortinget. Riksrevisjonen forteller selv at nyskapningen henter sin legitimitet fra den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner, INTOSAI, som sier at riksrevisjoner «kan vurdere å utarbeide produkter som ser fremover ved å sammenstille resultater fra ulike kilder, ikke bare revisjon. Dette omfatter blant annet økonomiske analyser». Interessant nok skjer endringen med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i rollen som riksrevisor.

Piketty ser lyst på det

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste. I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen.