Leder

Vi må satse på framtida

Når regjeringen møter sine støttepartier i morgen, kommer kommuneøkonomi til å være et sentralt tema. Årsaken er at det meste av velferden nordmenn møter i hverdagen, skjer i kommunen de bor i, og akkurat nå står det dårlig til. I fjor gikk 58 prosent av norske kommuner i underskudd, og den kommunale gjelda øker. Da har ikke landets lokalpolitikere andre valg enn å kutte i tjenestetilbudet. I NRKs «Debatten»-sending tirsdag fortalte flere om vanskelige prioriteringer og brutte løfter. Varaordfører i Arendal, Inger Brokka de Ruiter fra SV, sa at hun i strid med egne valgløfter hadde stemt for skolenedleggelser. Hennes beskjed til rikspolitikerne er å bevilge mer penger fordi velferden i Norge i dag «råtner på rot». Hun mente Norge trenger et kommuneopprør.

«Her må åpenbart staten på banen.»

I programmet lot NRK Håvard Mo fra KS sitt datterselskap KS Konsulent få kommentere enkeltkommuner og gi råd. Hans budskap var entydig: Kommunene må flytte penger fra barn og oppvekst til eldre. Over hele Norge vil antallet innbyggere over 80 år skyte i været i tida framover, mens barnekullene minsker. Legg til massiv sentralisering, og særlig distriktskommuner vil bli nødt til å flytte penger til eldreomsorgen. Men hvem vil bo og arbeide i en kommune hvor tilbudet til barn og unge er salderingspost? Hvordan kan Kommune-Norge skape lokalsamfunn med framtidstro og vekstmuligheter om eldreomsorgen får størsteparten av midlene?

En av årsakene til at kommunenes økonomi er presset, er høye renteutgifter. Ordføreren i Vågan kommune fortalte at renteutgiftene på seks år har økt med 100 millioner kroner. Det er ekte penger, som går rett til private banker. Her må åpenbart staten på banen, så ikke hverdagsvelferden spises opp og sentraliseringen tiltar. Skal det bo folk over hele landet, kan ikke alle pengene kommunene har gå til de eldste. Kommunene må også ha rom for å skape gode oppvekstvilkår og trivelige og trygge lokalsamfunn. Da må staten spille på lag og ikke formane kommuner om at «situasjonen kan ikke løses med penger aleine», slik finansministeren sa forrige uke. Sånne uttalelser fortjener at lokalpolitikere samler seg til opprør.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.