Leder

Vi må satse på framtida

Når regjeringen møter sine støttepartier i morgen, kommer kommuneøkonomi til å være et sentralt tema. Årsaken er at det meste av velferden nordmenn møter i hverdagen, skjer i kommunen de bor i, og akkurat nå står det dårlig til. I fjor gikk 58 prosent av norske kommuner i underskudd, og den kommunale gjelda øker. Da har ikke landets lokalpolitikere andre valg enn å kutte i tjenestetilbudet. I NRKs «Debatten»-sending tirsdag fortalte flere om vanskelige prioriteringer og brutte løfter. Varaordfører i Arendal, Inger Brokka de Ruiter fra SV, sa at hun i strid med egne valgløfter hadde stemt for skolenedleggelser. Hennes beskjed til rikspolitikerne er å bevilge mer penger fordi velferden i Norge i dag «råtner på rot». Hun mente Norge trenger et kommuneopprør.

«Her må åpenbart staten på banen.»

I programmet lot NRK Håvard Mo fra KS sitt datterselskap KS Konsulent få kommentere enkeltkommuner og gi råd. Hans budskap var entydig: Kommunene må flytte penger fra barn og oppvekst til eldre. Over hele Norge vil antallet innbyggere over 80 år skyte i været i tida framover, mens barnekullene minsker. Legg til massiv sentralisering, og særlig distriktskommuner vil bli nødt til å flytte penger til eldreomsorgen. Men hvem vil bo og arbeide i en kommune hvor tilbudet til barn og unge er salderingspost? Hvordan kan Kommune-Norge skape lokalsamfunn med framtidstro og vekstmuligheter om eldreomsorgen får størsteparten av midlene?

En av årsakene til at kommunenes økonomi er presset, er høye renteutgifter. Ordføreren i Vågan kommune fortalte at renteutgiftene på seks år har økt med 100 millioner kroner. Det er ekte penger, som går rett til private banker. Her må åpenbart staten på banen, så ikke hverdagsvelferden spises opp og sentraliseringen tiltar. Skal det bo folk over hele landet, kan ikke alle pengene kommunene har gå til de eldste. Kommunene må også ha rom for å skape gode oppvekstvilkår og trivelige og trygge lokalsamfunn. Da må staten spille på lag og ikke formane kommuner om at «situasjonen kan ikke løses med penger aleine», slik finansministeren sa forrige uke. Sånne uttalelser fortjener at lokalpolitikere samler seg til opprør.

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.