Leder

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer.

Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene. Dagens Næringsliv skriver for eksempel på lederplass at «da Stortingets sinnelagsetikere i Rødt, SV, MDG og Venstre insisterte på å fortsette den nasjonale selvskadingen, tok styringspartiene ansvar». VG hevder at «vedtakene i Stortinget denne tirsdagen er kanskje like viktige som handlingsregelen var da den i sin tid ble innført». Aftenposten mener at «med dagens retningslinjer kan nordmenns velferd stå i fare».

«Avisene er forelsket i ideen om Stoltenberg som den voksne.»

At disse avisene sjelden er på linje med venstresida i Palestina-saken, er så sin sak. Det er likevel ikke slik at regjeringens støttepartier har krevd uttrekk av de store tekselskapene. Som tidligere sjef for Etikkrådet, jussprofessor Ola Mestad, sier: Stoltenberg overdramatiserer. Han mener det er feil å sidestille Caterpillars pansrede stridsbulldosere med generelle tjenesteytende leveranser fra Microsoft og Apple. Det har da heller ikke Etikkrådet eller andre gjort – med unntak av Stoltenberg.

Hvorfor er avisene da med på en slik overdreven dramatisering? Fordi de er forelsket i ideen om Stoltenberg som den voksne som irettesetter håpløse idealister. Alt som kan nulle ut venstrepartienes makt, er dessuten verdt en fortjenstmedalje i deres redaksjoner. At manøveren vanskeliggjør budsjettforhandlinger med Rødt, SV og MDG, bekymrer dem ikke. Men det bør bekymre den delen av Ap som ønsker et fruktbart rødgrønt samarbeid framover.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.