Leder

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer.

Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene. Dagens Næringsliv skriver for eksempel på lederplass at «da Stortingets sinnelagsetikere i Rødt, SV, MDG og Venstre insisterte på å fortsette den nasjonale selvskadingen, tok styringspartiene ansvar». VG hevder at «vedtakene i Stortinget denne tirsdagen er kanskje like viktige som handlingsregelen var da den i sin tid ble innført». Aftenposten mener at «med dagens retningslinjer kan nordmenns velferd stå i fare».

«Avisene er forelsket i ideen om Stoltenberg som den voksne.»

At disse avisene sjelden er på linje med venstresida i Palestina-saken, er så sin sak. Det er likevel ikke slik at regjeringens støttepartier har krevd uttrekk av de store tekselskapene. Som tidligere sjef for Etikkrådet, jussprofessor Ola Mestad, sier: Stoltenberg overdramatiserer. Han mener det er feil å sidestille Caterpillars pansrede stridsbulldosere med generelle tjenesteytende leveranser fra Microsoft og Apple. Det har da heller ikke Etikkrådet eller andre gjort – med unntak av Stoltenberg.

Hvorfor er avisene da med på en slik overdreven dramatisering? Fordi de er forelsket i ideen om Stoltenberg som den voksne som irettesetter håpløse idealister. Alt som kan nulle ut venstrepartienes makt, er dessuten verdt en fortjenstmedalje i deres redaksjoner. At manøveren vanskeliggjør budsjettforhandlinger med Rødt, SV og MDG, bekymrer dem ikke. Men det bør bekymre den delen av Ap som ønsker et fruktbart rødgrønt samarbeid framover.

Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet». Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning.

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.