Kommentar
Leder
Sikkerhet i en ny tid
VGs politiske kommentator Hans Petter Sjøli ønsker seg en rask EU-debatt, som må ende med en like hastig norsk søknad om medlemskap. Begrunnelsen er utviklingen i Trumps USA, spesielt trusselen mot Grønland. Hvis USA annekterer øya, er den transatlantiske alliansen ferdig, og da gjenstår EU som den eneste trygge sikkerhetspolitiske havna for Norge. Forrige gang Sjøli var ute og krevde sjokkinnmelding i EU, var etter det russiske angrepet på Ukraina. Nå er det igjen en dramatisk hendelse, men nå nærmest med motsatt fortegn, som skal begrunne søknaden. Det langsiktige målet for Norge er en forsvars- og sikkerhetspolitikk som er bærekraftig ut fra ulike trusselscenarioer. Avhengigheten av USA har svekket forsvarsevnen, slik det har skjedd i mange andre land.
Kontraster i New York
Knappe to dager før amerikanske styrker rykket inn i Venezuela og kidnappet landets statsoverhode, ble den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani tatt i ed som New Yorks ordfører. Sammen med ham ble Jumaane Williams sverget inn til posisjonen som byens Public Advocate, en stilling som best kan oversettes til offentlig ombudsmann og som innebærer å tre inn som ordfører skulle det skje noe med Mamdani. Også Williams regnes som en radikal demokrat og aktivistisk politiker. I innsettelsestalen sin på trappene foran New Yorks rådhus sa han at «dette er en tid og et sted preget av motsetninger». Han viste til at byen huser både enorm rikdom og stor fattigdom. Én av de rike New York har fostret, er i dag president og leder en føderal regjering som ifølge Williams «driver oss mot fortvilelse». Byens kontraster skulle vise seg å bli forsterket bare dager seinere, da Nicolás Maduro og hans kone ble ført inn i fengsel i nettopp New York.
Utålelig passivitet
USAs angrep på Venezuela og kidnapping av landets de facto leder er åpenbare brudd på folkeretten og krever hard fordømmelse. Likevel er reaksjonene fra vestlige statsledere særdeles avmålt. Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, uttaler at intervensjonen «ikke er i tråd med folkeretten», men er ellers påfallende tilbakeholden. Det er også statsoverhodene i Europa og EUs øverste sjefer. Forbundskansler i Tyskland Fredrich Merz skriver på X at de juridiske vurderingene er «komplekse og krever nøye vurdering». Ursula von der Leyen skriver på samme plattform at EU «står bak det venezuelanske folk og støtter en fredelig og demokratisk overgang».
Fokus
Kommentar
Dagboka
Triste Times
Når verden føles farlig og uforutsigbar, tror jeg mange av oss kan ønske oss litt vekk fra det hele. Til et sted hvor krig og uro ikke finnes, og man kan glemme alt som gjør en trist og redd. Jeg drømmer meg til Tristan da Cunha. En bitte liten øy smekk mellom det afrikanske og søramerikanske kontinent, så smått at det sjelden vises på verdenskart. Der finnes kun én vei, én skole, én bar og to kirker. Jeg fant lokalavisa, Tristan Times, i 2012. Nettsida så ikke ut som den var oppdatert siden 2003, og sjelden kom det mer enn én sak i måneden. Ofte færre.
Skjalg
Hold dere fast, både nord og sør. Vi snakker ikke om ekstremvær og orkan i kastene, men om Skjalg Fjellheim. Han er tilbake i manesjen. Den en gang så hardtslående nyhetsredaktøren i Nordlys var kjent for frisk ordbruk, styrte aldri unna en debatt, hadde fast plass i Dagsnytt 18 og satte ofte fingrene på ømme punkt. Så forsvant den gode Skjalg. Ble kommunikasjonsdirektør i Helse Nord og omtrent usynlig. Det kunne han neppe trives med, og sa sikkert et høyt JA da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville ha ham inn i Senterpartiet og i rolla som statssekretær.
Norsk-ish
Hele min barndom var min største drøm å bli norsk. Vi kom som asylsøkere til Norge, og i min barnehjerne måtte vi bli så norske som mulig for å fortjene det norske statsborgerskapet. Jeg nektet å snakke kurdisk til foreldrene mine, drømte om bunad og hytte, og begynte til og med å gå i kirka på julaften. Denne jula har debatten om innvandring og norsk kultur igjen blomstret opp. For meg er det ikke en ny debatt, men en hyppig diskusjon som med jevne mellomrom kommer opp igjen i mediene. Som voksen har jeg klandret meg selv for at jeg trodde jeg måtte ofre min midtøstlige side for å bli norsk. Min kurdisk er så hakkete at jeg ikke vil være i stand til å lære mine barn mitt eget morsmål, og det er prisen jeg må betale for skammen jeg bar som barn. I dag har jeg det heldigvis godt nok med å ikke måtte overbevis andre om at jeg er norsk nok. Jeg feirer gjerne kurdiske høytider med glede, samtidig som jeg fortsatt går i kirka på julaften.