Kommentar
Leder
Offentlighet og slagmark
Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.
A Lord on the board?
I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-byråer som gjør det mulig for ekspolitikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.
Äntligen!
I flere år møtte den svenske journalisten Gert Fylking opp når Nobelprisen i litteratur ble annonsert og ropte et høylytt, men ironisk «Äntligen!». Poenget han ønsket å få fram, var at knapt et vanlig menneske hadde hørt om disse vinnerne. Når vi i dag tillater oss å låne Fylkings utrop, er det uten snev av ironi. For i går presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun noen riktig gode innholdslister over tekster, sanger og hendelser som skal supplere læreplanene i norsk grunnskole. Listene skal være veiledende, så det er opp til lærerne selv å vurdere hvor tungt de vil lene seg på dem. Det er likevel godt at det nå foreligger gode, håndgripelige oversikter over tekster, sanger og historiske hendelser egnet til å få landet vårt til å henge bedre sammen.
Kommentar
Fokus
Dagboka
Samf
I min oppvekst har ikke samfunnet, eller «samfundet», da, betydd «en gruppe mennesker som deler en geografisk region», som det heter i Store Norske Leksikon. Eller på en måte det jo det: Det har nemlig betydd Studentersamfundet i Trondhjem. Her har foreldre møttes og en besteforelder spilt i jazzband i den bekmørke kjelleretasjen. Alle i Trondheim har en historie om Samfundet. De handler om alt fra hvor lite brannsikkert bygget er, til den gangen de møtte Dalai Lama i 1994 eller 2015 i Storsalen, eller da de takket nei til Bill Clinton i 2003 (å kreve privat jetfly av en studentorganisasjon ble for mye). Den mye omtalte «kjærestegarantien» til NTNU, hadde ikke hatt noen verdi uten det runde, røde bygget tre minutters gange fra campus med billig øl. Men etter en barndom fylt til randen av mimringer om samfundet, har jeg aldri selv vært medlem. Jeg har aldri studert i Trondheim, men likevel føler jeg på et visst eierskap til huset.
Savio
Isalill Kolpus kan mer enn å være kvikk komiker hver fredag på NRKs «Nytt på nytt». I går debuterte hun som forfatter, etter lang tids etterforskning av en påstand om at hennes bestefar brente tegninger og trykk, skapt av John Andreas Savio (1902–38). John Savio var fra Bugøyfjord i Øst-Finnmark. I samme bygd har også Kolpus sine røtter. Han ble etter sin død respektert som en av de mest betydningsfulle samiske kunstnerne. Kolpus skriver i boka «Hvem brente John Savio» lett og ledig om personligheter i hennes slekt og om sin jakt på den som eventuelt brente det som i dag ville vært uvurderlig kunst. Hva hennes etterforskning konkluderer med, skal vi ikke røpe i denne spalte, men vi kan røpe at boka bringer oss innom mange assosiasjoner.
Ustabilt
Verdenssituasjonen er ustabil. Når jeg leser nyhetene ved frokostbordet, er det fristende å holde seg delvis for øynene. Apropos ustabilitet: Noen som husker, fra naturfags- eller kjemitimen, hvilket grunnstoff som er et av de mest ustabile i periodesystemet? Det er fosfor (forkortet P, etter engelsk phosphorus). Særlig hvitt fosfor er ekstremt reaktivt. Siden det lyser i mørket, kan det brukes til å merke områder eller bygninger. Og fordi hvitt fosfor reagerer spontant med oksygenet i lufta, er stoffet selvantennelig. Brannen som oppstår, er nesten umulig å slukke. Nettopp hvitt fosfor er dessverre aktuelt i nyhetsbildet om dagen.