Leder
Et veiskille for Europa
En liten stund så det transatlantiske forholdet ut til å være på bedringens vei. Emmanuel Macron og Keir Starmer besøkte Det hvite hus og fikk bekreftelsen de ønsket seg: De har fortsatt USAs støtte. Men akkurat idet Europa skulle ta helg, brast illusjonen. Møtet mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj i Det hvite hus fredag vil gå inn i historien. Mens kameraene rullet, veltet den russiske propagandaen ut av Trump og visepresident J.D. Vance.
De andre prinsippene
Den amerikanske komikeren Groucho Marx oppsummerte politikkens vesen slik: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre.» Idealet er selvfølgelig at politikere holder fast på sine verdier, også i møte med sterk motstand og mektige menn. I realiteten råder pragmatikken oftere enn vi liker å innrømme. Se bare på storpolitikken de siste ukene: USAs president forhandler fram en våpenhvile i Ukraina over hodene både ukrainerne og europeiske land. Han kaller Ukrainas president en diktator og sier at Europa selv må stå for håndhevelsen av en fredsavtale. Når den innledende bestyrtelsen har dempet seg, reiser først Frankrikes og så Storbritannias statsledere til Washington for å forsikre seg om at de fortsatt er på godsida til Det hvite hus.
Inn i vår tid
USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt.
Kommentar
Fokus
Dagboka
Krig?
Videoen av fredagens møte mellom den amerikanske og den ukrainske presidenten gjør én ting veldig klart – Trump er ikke en mann vi kan stole på. Sikkerhetsgarantien stortingsflertallet har bygd forsvarsevnen rundt, er ikke verdt en dritt. Skyggevisepresident Elon Musk kjører en kampanje for å trekke USA ut av både Nato og FN. Det høres sinnssykt ut, men hvem vet. Alt dette oppleves naturligvis skummelt, men det er ingen grunn til å bli hysteriske. En fersk undersøkelse viser at 1 av 6 nordmenn mener det er sannsynlig at det blir krig i Norge i løpet av de neste fem årene, en tredobling på ett år. Det er heldigvis veldig lite sannsynlig. Med mindre noe veldig dramatisk skulle skje, er Russland det eneste landet som kan tenkes å ha grunn til å invadere Norge de nærmeste årene.
Stå opp
Mens jeg står opp for å spise frokost og gå på jobb, står norske politikere opp for alt mellom himmel og jord. Da det ble brudd i regjeringen, var det viktig for Ap å si at de «står opp for EØS-avtalen», og alle er enige om at vi må «stå opp for Ukraina». Jeg vil denne anglisismen til livs. Et kjapt søk hos de største nettavisene, viser at norske politikere og aviskommentatorer den siste tida har stått opp for, eller ment at andre skal stå opp for, blant annet: likeverd, norske interesser, Europa, frihandel, sykelønnsordningen, demokratiske verdier, folkeretten, palestinerne, trygge lokalsamfunn, norsk industri, psykisk helse, og transpersoner. Hvorfor kan vi ikke bare bruke de langt mer presise «forsvare» eller «kjempe for»? Da Norges nye utviklingsminister, Åsmund Aukrust, ble intervjuet av Morgenbladet 7. februar, understreket han at han vil stå opp for både internasjonalt samarbeid og Ukraina, nærmest før intervjuet var i gang. Forsida på samme avis var forrige uke fylt opp av sitatet: «Om vi ikke står opp for verdiene våre nå, er vi ikke noe annet enn en liten lort». Noen vil sikkert anklage meg for snobberi her.
Heim
Etter 25 år må Karl Anders Rostrup ut av leilegheita si på Nordnes i Bergen. Han og resten av leigetakarane blir kasta ut. Bygget skal fyrst renoverast, deretter vil den nye eigaren opna hotell der rundt 40 personar i dag har heimane sine, ifølge Bergensavisen (BA). Mange av leigetakarane har budd store delar av livet i blokka i Strandgaten 223 og fortvilar over å bli kasta på dør som følge av hotellplanar. Eit av dei store skilja i Norge går mellom dei som eig og dei som ikkje eig eigen bustad. Situasjonen i Strandgaten 223 illustrerer godt kor sårbart tilværet som leigetakar kan vera: Ein dag ligg eit brev i posten med ein utflyttingsdato. Også huseigarar kan måtta flytta mot si vilje. Ei anna sak i Bergen er illustrerande: Kommunen vil bygga ny sykkelveg over ei strekning der det står hus.