Kommentar
Leder
Episk raseri
«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet.
Endeløse kriger
I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.
Røverkrig
Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.
Fokus
Kommentar
Hvordan kan naziforfedrenes forbrytelser hjemsøke barnebarna? Judith Hermann spør Judith Hermann.
De danske sosialdemokratene tar et skritt til venstre og foreslår formuesskatt for de rikeste. Den kommende valgkampen kan bli et sjøslag om rikingskatten.
Jenny Erpenbecks bøker minner om alt som forsvant i 1989.
Dagboka
Bybrua
I lokalavisa Nidaros har politisk reporter Håvard Finnseth skrevet artikler om trondheimspolitikken i en årrekke. Nå flytter han sørover til Romerike. Sine siste dager på jobb benytter han til å «brenne bruene til Trondheim» i spaltene. Finnseth hevder at Høyres politikere ikke fungerer godt sammen, og spør: Hvor ble det av opposisjonen? Finnseth skriver at to av opposisjonens fremste politikere – kun betegnet som en tidligere kommunedirektør og årets petimeter i 2024 – ikke akkurat har minnet om «en slags krysning mellom Simen Velle og en rottweiler». Altså den ideelle opposisjonspolitiker, ifølge Finnseth. De har rett og slett ikke oppfattet at de er havnet i opposisjonen etter 20 år med makt, mener han. Om det blågrønne-prosjektet er han ikke nådigere.
Historie
USA, har sammen med Israel, gått til krig for å bombe fram regimeendring og demokrati i Iran. Krigen møtes med jubel hos ytre høyre i Inyheter og Document. Også deler av kristenhøyre har kastet seg på. På Facebook er Vebjørn Selbekk, redaktør i avisa Dagen, så i fyr og flamme over krigen at han ber «God bless» både USA og Israel. Mulig gud er dårlig i norsk. Selv om jeg avskyr presteregimet, klarer jeg ikke dele begeistringen. La oss se hvordan det gikk de tre siste gangene USA gikk til krig for demokrati. I Afghanistan førte 20 år med krig til mellom 180.000 og 200.000 drepte.
På vippen
Denne uka har trondheimspolitikken vist seg i all sin skjøre prakt. Først, debatten rundt Aurora Meland Winger. Hun meldte seg ut av MDG i høst for å bli uavhengig representant. I etterkant gikk MDG ut av byrådet, og de borgerlige har siden da manglet én stemme for å ha flertall. Byen styres av Høyre og Venstre i byråd, med Sp, KrF og PP som støtteparti, og Frp som budsjettekniske partnere på gangen. Uten MDG mangler de altså ett lusent mandat. Den tidligere MDG-gruppelederen Winger har imidlertid lovet å stå sammen med de borgerlige, mot MDG.