Kviss og krydder
Ukas kviss
Grovt sagt
VM er en KI-hoax
KI styrer verden. Det har jeg blitt sikker på. Det hele startet med en tanke, nei, en åpenbaring, om at kunstig intelligens har tatt full styring over verden. Åpenbaringen inntraff dagen etter en VM-kamp, i en litt ekstra skjør tilstand, og den ble til en altoppslukende engstelse. Så, som når tanken oppstår om at smerten i foten er kreft, tø jeg til Google: «Has AI already taken control over the world?» Spørsmålet ledet meg inn i Reddits irrganger. «KI (spesielt KGI & KSI) kommer bokstavelig talt til å erstatte alle aspekter ved virkeligheten med noe annet, noe hittil utenkelig», skrev en. «Ganske fascinerende at alle bryr seg om så trivielle ting når den største trusselen tilforlatelig stirrer oss i fjeset», skrev en annen. I dagene etterpå har tankene spunnet, og jeg kjenner nå på meg at KI i det stille har erstattet vår virkelighet med sin egen. Jeg ser tegn overalt.
Slett Tiktok
Hva får du hvis du fyller en sprøyte med halvparten rein woke, halvparten amerikansk kulturkrig henta fra Tiktok og injiserer det rett i øyeeplet? Omtrent det som foregår på Blitzhuset i Oslo i disse dager. Her er det viktig å understreke at det som følger, ikke er tull eller parodi. Dette skjer på ekte. Mens ytre høyre stormer fram på alle fronter, har unge aktivister på Blitz funnet en ny fiende å bekjempe. Nei, det er ikke Maga-bevegelsen, ikke Fremskrittspartiet eller Norgesdemokratene. Vi snakker om «hvite folk med dreadlocks». For å bekjempe det rasistiske uvesenet, har de hengt opp informasjonsplakater om hvorfor det er «kulturell appropriasjon» og rasisme mot svarte når hvite folk har håret i dreadlocks. Plakatene oppfordrer hvite å klippe av seg dreadsene og slutte å strutte det privilegerte håret sitt i ansiktet på svarte og påføre dem «ubehag». Personlig er jeg fargeblind når det kommer til dreads. Jeg synes det ser like teit ut på alle, uavhengig av hudfarge, men kampen mot hvite i dreads står åpenbart høyt på agendaen i anarkistenes antirasistiske høyborg.
Ball in the USA
Fotball-VM er i gang. Mange land som sliter med konseptet grunnleggende menneskerettigheter og frynsete internasjonalt renommé, bruker store idrettsarrangement til «sportsvasking». Spennende sport er den perfekte anledning til å få folk til å glemme kjedelig kvinneundertrykkelse, partering av opposisjonelle i ambassader, lett etnisk rensing og total mangel på demokrati – og heller vise fram et glansbilde av nasjonen. USA har en annen, ærligere innfallsvinkel: «Sportssøling». De bruker VM til å vise hele verden hvor bedritent USA har blitt. Komplett med: Griskhet: Alle vet at Fifa er så korrupte og grådige at det får en gjennomsnittlig mafiaboss til å rødme. Men når Fifa-grådighet kombineres med rovkapitalisme à la USA, blir det ordentlig sving på sakene.
Knuts kviss
Knuts kviss
1. Denne uka er det ikke noe utspekulert mønster i denne quizen, bare spørsmål og forhåpentlig svar. Aller først et 50-50-spørsmål: Hva er størst i areal – fyrstedømmet Andorra eller Grimstad kommune? 2. Hvem skrev skuespillet «R.U.R.», hvor ordet «robot» første gang ble brukt, og reiseskildringa «En reise til Norden» (1936)? 3. Hva har disse ordene felles: Talk, The, Can, Wet, Yeah (utover at de er ord på engelsk og inneholder en del av de samme bokstavene)? 4. Dette er både Helene Floods oppfølger til «Terapeuten» og tittelen på en kontroversiell roman av Marguerite Duras.
Knuts kviss
1. Hva er det norske navnet på stjernebildet som på engelsk heter The Big Dipper? 2. «The Mystery of Edwin Drood» er en posthumt utgitt roman. Hvem var den døde forfatteren? 3. Ukas spenningsnøtt: Hvem skriver krimserien om Jakob Weber og står bak de arktiske thrillerne «Rød stjerne», «Blå storm» og «Hvit armada?» 4. Hvem skrev romanen «Jane Eyre» og fikk den utgitt under psevdonymet Currer Bell i 1847? 5.
Knuts kviss
1. Hva for en rimelig kjent sanger, låtskriver og produsent heter Aksnes til etternavn, men bruker det ikke som artist? 2. Sylvia Plath ga ut én diktsamling – «The Colossus» – før hun døde i 1963. Hva heter den første posthume diktsamlingen? Tittelen er på ett ord; et navn. 3. Vincent van Gogh malte en slags blomst oftere enn andre. Hvilken? 4.
Akkurat nå
Ó, Guð!
For en del år siden flyttet jeg til en gård på Island for å skrive ferdig bacheloroppgaven min. Det var under pandemien, alt i Norge var stengt og jeg kjedet meg. Nord på Island var derimot lammesesongen i full gang, masse action, tenkte jeg. Og delvis fikk jeg også rett, for det var mye som skjedde akkurat i det sauen skulle føde. Utenom var det nokså stille. Jeg satt i stua, skrev på oppgaven min og kikket på et kamera bonden hadde installert nede i fjøset. Når sauen begynte å gå fram og tilbake betydde det fødsel, og jeg fjernet meg umiddelbart fra tastaturet, løp ut i garderoben, flekket på meg kjeledress, altfor store støvler og tok imot et lam. Selv om jeg ganske raskt og litt skuffet innså at jeg var et bymenneske som savnet brosteinskafeer, barer og venner i gangavstand, ble jeg etter hvert vant til gårdslivet. Mine nye venner – sauene, hestene og hønene – snakket ikke stort og var rett fram pragmatiske i sin livsførsel.
Pøbel og pils
En bakfull lørdagsmorgen for lenge siden ringte det på døra. Jeg sto opp, tok på meg morgenkåpa og gikk ut. Der ble jeg nok så forfjamset da jeg møtte en gråtende mor og en nervøs ungdom. Hun gikk rett på sak: Min sønn har brutt seg inn hos dere. Det var naturligvis pussig, særlig fordi vi ikke savnet noe. Jo, konstaterte mora, min sønn og hans venner har stjålet deres bunadssølv. Jeg vekket andremann, som heller ikke manglet noe.
Lena og eg
Eg har lest den nye memoaren til Lena Dunham, som baud på ei reise både inn i Lena og i meg sjølv. Boka har den talande tittelen «Famesick»: Ho handlar om korleis det å verte kjent og suksessrik gjekk utover helsa til Dunham. Boka byrjar om lag når Dunham starter å lage film, som etter kvart leia til draumejobben med å skape tv-serien «Girls». Dunham gir alt i jobben som regissør, manusforfattar og skodespelar. Ho spelar hovudrolla Hannah (for dei som ikkje har sett «Girls»: Gjer det!), som har mange likskapstrekk med henne sjølv: Ho er i byrjinga av 20-åra, har eit sterkt ønske om å skape kunst, og er veldig, veldig sjølvsentrert. Eg var ikkje heilt førebutt på at Dunham skulle vere så lik Hannah som ho er. Ingen er vel så sjølvsentrerte, tenkte eg kanskje. Men det er ho.