Kviss og krydder
Ukas kviss
Grovt sagt
Botox og ball
Det kjedeligste med årets VM er at det var over akkurat idet bestejentene lærte seg offsideregelen. Ikke lenger var fotball forbeholdt menn med høy selvtillit. Allerede er jeg nostalgisk til da hele bokklubben tegnet VAR-firkanten i lufta fordi et medlem sa noe upassende om hovedpersonen i boka vi leste. Sukk, tenk å være meg for to uker siden, da gjesping på jobb ble møtt med energiske blikk og et «ja, så du Nyland eller?», heller enn et stille nikk mot kaffetrakteren fra arbeidsomme kollegaer. Eventyret er over nå. Hadde de kanskje rett, de som sa «nyt det nå, for under neste VM er du 30»? Grøss og gru, det er klart jeg så meg selv i speilet med et helt nytt blikk. Verken ung eller lovende, bare en nyfrelst fotballentusiast med blå ringer under øynene og, ja, et par rynker også kanskje? Oppgjøret mot skjønnhetstyranniet og den semifascistiske trangen til å se ut som du er 13 når du fyller 30, får komme seinere. For jeg har funnet en annen løsning: Det stemmer nemlig ikke det de sier.
P-gelé og sædpropp
Da Norge spilte mot Frankrike (rip VM), så jeg kampen på venterommet på Ullevål sykehus. Jeg var gravid. Nyheten hadde kommet tidligere på dagen, og var sjokkerende, for jeg hadde en hormonspiral i livmora. Det hender tydeligvis at en blir gravid med hormonspiral. Da er det som oftest utenfor livmora, vanligvis i egglederen, som var tilfellet hos meg. En operasjon (som også var spennende, takk og pris for norsk helsevesen og serier som «Grey’s Anatomy») etterpåstår jeg her, etter å ha prøvd alle hormonpreparater som finnes, og kjenner meg sint. All prevensjon er jo noe dritt! Så jeg har tenkt på alternativene. Jeg har rettet blikket hit og dit, og nå er det rettet mot menn.
VMs ofre
I kveld er kvelden. Den største idrettshendelsen i norsk historie. Uansett hva som skjer i kveld, kommer navnene til landslagsheltene, Solbakken, Nyland, Bobb, Berg, Haaland og resten av laget, til å runge ned gjennom norsk historie i århundrer. Men midt i festen er det noen som har blitt glemt. Det er på tide at vi løfter fram ofrene for VM-eventyret. Nei, jeg tenker ikke på elitistiske VG-kommentatorer og akademikere som sliter med akutte assosiasjoner til giftig maskulinitet og nazisme hver gang de ser runefonten på landslagsdraktene. Ei heller gruppa «selverklært fotball-uinteresserte politiske redaktører i Aftenposten som må rømme til skogs for å unngå ‘mykpornografisk’ feiring av Haalands heite hår».
Knuts kviss
Knuts kviss
1. Denne uka er det ikke noe utspekulert mønster i denne quizen, bare spørsmål og forhåpentlig svar. Aller først et 50-50-spørsmål: Hva er størst i areal – fyrstedømmet Andorra eller Grimstad kommune? 2. Hvem skrev skuespillet «R.U.R.», hvor ordet «robot» første gang ble brukt, og reiseskildringa «En reise til Norden» (1936)? 3. Hva har disse ordene felles: Talk, The, Can, Wet, Yeah (utover at de er ord på engelsk og inneholder en del av de samme bokstavene)? 4. Dette er både Helene Floods oppfølger til «Terapeuten» og tittelen på en kontroversiell roman av Marguerite Duras.
Knuts kviss
1. Hva er det norske navnet på stjernebildet som på engelsk heter The Big Dipper? 2. «The Mystery of Edwin Drood» er en posthumt utgitt roman. Hvem var den døde forfatteren? 3. Ukas spenningsnøtt: Hvem skriver krimserien om Jakob Weber og står bak de arktiske thrillerne «Rød stjerne», «Blå storm» og «Hvit armada?» 4. Hvem skrev romanen «Jane Eyre» og fikk den utgitt under psevdonymet Currer Bell i 1847? 5.
Knuts kviss
1. Hva for en rimelig kjent sanger, låtskriver og produsent heter Aksnes til etternavn, men bruker det ikke som artist? 2. Sylvia Plath ga ut én diktsamling – «The Colossus» – før hun døde i 1963. Hva heter den første posthume diktsamlingen? Tittelen er på ett ord; et navn. 3. Vincent van Gogh malte en slags blomst oftere enn andre. Hvilken? 4.
Akkurat nå
Markedet
I Oslo ligger det nå 3000 leiligheter ute til salgs på markedet. Neste uke blir min 15 kvms boks én av dem. Ingen har fortalt meg at det å selge leilighet for første gang føles som å kaste seg utfor en klippekant – bare at suget i magen sitter i ukevis. Hvem skulle vel sagt det, når jeg er den første jeg kjenner som selger (i hvert fall siden 90-tallet). Her henger jeg altså i løse lufta og venter på om markedet gir mine 15 kvm tommel opp eller ned. Markedet. En stor, mystisk, formløs masse som beveger seg stillferdig gjennom boligannonsene på Finn.no. «Nå gjelder det å prise seg riktig», sier megleren. Vi priser ikke leiligheten før vi har analysert markedet i dagene før vi legger ut annonsen.
Tørrlagte tog
Tidlig i juli tok jeg tog fra Oslo til Trondheim, videre til Grong og endte i Bodø. En reise på godt over 17 timer. Greit nok at å sove i kupé ansees som en tilleggsluksus på tusen kroner pluss og at du må betale ekstra for å sitte i togkafeen. Men at det ikke er drikkevann? Det fikk begeret til å renne over. I Sentral-Asia er det endeløse steppelandskapet kanskje ikke like majestetisk, men fasilitetene gjør togreisa langt mer interessant. Stappfulle kupeer, trange ganger og barn i sokkelesten, men også lunsjer med hjemmelaget plov til alle, tørket ost og – ikke minst – varmt vann til tebrygg og kalde vanndunker i alle endegangene. Den klare majoriteten av passasjerene på toget innlosjerer seg i sovekupeer på vei hjem, en reise som fort kan ta 55 timer på tvers av landet: Det går sakte. Men så er det også som om tida står stille når gangene fylles opp av alle menneskene som vil pusse tenner og vaske ansiktet før man kan krype tilbake i senga: Ingenting er bedre enn å bli vugget i søvn av et ulende tog. Hver gang jeg skal ta Vy-tog tenker jeg at det blir like deilig og fredfullt som dette.
Alle skal med
Før Arbeiderpartiet, var mor – hvert fall i min verden, og hun var klar i sin sak: Alle skal med. Vi var i Spania, fotballaget mitt og jeg, med mor som lagleder, hennes håndplukket følgesvenn og medforelder og mine to yngre brødre på slep. Dana-cup fikk vi ikke dra på. Nei, danskene drakk for mye, for tidlig. Men sommer, sol og cervezas i España? No problema. Vi skulle spille fotball, men det kom i andre rekke. I ett år hadde vi hatt ukentlige dugnader for å spare penger til turen. Ingen skulle betale mer enn andre, og alle skulle med, alltid og uansett hva – bortsett fra overbeskyttende foreldre.