Kviss og krydder
Ukas kviss
Grovt sagt
Arme riddere
Flyene kan bli tomme for bensin, og det spås full dieselkrise i Norge. Selv er jeg mer opptatt av drivstoffmangelen i heimen – for den er akutt. Samboeren min har nemlig brukket begge armene (på skateboard). Toåringen vår vil løftes ute og inne, og hyler «bære jeg», «bære jeg», men hun vil ikke bæres av meg. Dessuten har jeg brått blitt allergisk mot pollen. Men når en bankende, gipset arm må holdes høyt i været, er det visst ingen som bryr seg om mine slimhinner, og at jeg er veldig, veldig trøtt om morran. Det skulle være en mai full av futt.
Kvartalet
Vi hadde «The Office», vi hadde den mindre gode «The Office», og vi hadde «Etaten». Nå kommer «Kvartalet» – en komiserie om en helt alminnelig regjering i et helt ualminnelig bygg. Her er en snikkikk inn i noen av episodene. Episode 1: Den med kaka Første arbeidsuke feires i det største møterommet, som er fullbooket til interne kakemarkeringer ut året. Ingen møter opp fordi de sitter fast bak ulike kodelåsdører hele arbeidsdagen. Episode 2: Den med amerikanerne Espen får besøk av amerikanske myndighetspersoner, men møterommet han har booket, er opptatt av en høysensitiv arkivar som har fått innvilget støyfri lunsj av HR. De må ta den topphemmelige samtalen på Baker Hansen i stedet. Der sitter Jens også, så Espen får ikke sagt noen ting. Episode 3: Den med slipset Jonas fant ikke det røde slipset sitt, så han kom litt seint på jobb. Alle pultene i det åpne kontorlandskapet var allerede tatt.
Foreldre
Jeg har vært på foreldremøte, og det gikk bra. Klapp på skulderen til meg. Ingenting å skryte av, tenker du kanskje, men jeg har faktisk flere alvorlige lidelser som gjør det vanskelig, og farlig, å delta på foreldremøte. Et alvorlig problem er min UFS: «ufrivillig frivillig syndrom». Med en gang en lærer sier «så trenger vi en foreldrekontakt» eller «hvem kan sitte i dugnadskomité for klasseturen på 10. trinn?», begynner det å rykke i armen. Ikke av pliktfølelse eller ønske om å bidra. Kun fordi den klamme stillheten som senker seg når alle vi foreldrene kollektivt later som vi er usynlige, oppleves som så ubehagelig at å ta på seg ansvar for å organisere dorullsalgdugnader de neste tre årene, virker å foretrekke. For å unngå uønskede tillitsverv prepper jeg nå før alle møter med å synge slageren «Vi sier nei, nei, nei» fra EU-kampen i 94, og sitter på høyrehånda under hele møtet. Jeg sliter også med ISS: «ikke subtilt surtryne». De fleste foreldre sier kloke og fornuftige ting på foreldremøter. Men for noen er det en arena for å vise fram sin moralske og oppdragermessige fortreffelighet. Det takler jeg dårlig, og det synes. Når en forelder tar ordet for å fortelle at ingen av hennes barn får smarttelefon før de er 15, og at vi alle bør følge hennes eksempel hvis vi bryr oss om barna våre, blir ansiktet mitt en geip av utilslørt agg og forakt, og jeg kan bryte ut i ukontrollerte, oppgitte stønn.
Knuts kviss
Knuts kviss
1. Hva ble det kalt, det folkelige opprøret i Ukraina i 2004, med utgangspunkt i beskyldninger om valgfusk? 2. De to første bøkene i Dag Solstads krigstrilogi heter «Svik. Førkrigsår» og «Krig. 1940». Hva heter den siste? Hjelp: Tre ord, «og» er det midterste. 3.
Knuts kviss
1. Hvem skrev «Familien på Gilje»? (Eller, som vi kaller den hjemme hos oss: «Familjen på Gilje». Ratata-bosj!) 2. I hvilken opera av Puccini fins rollefigurene Ping, Pang og Pong? Samme opera hvor man kan høre «Nessun dorma», om du skulle trenge et hint. 3. Hva for ei bok av Douglas Coupland, først utgitt i 1991, ga navn til en aldersgruppe som fortsatt var ung den gang? 4. Hvilket land grenser til Nigeria i vest og nordvest, Tsjad i nord og øst, Den sentralafrikanske republikk i øst, og til Republikken Kongo, Gabon og EkvatorialGuinea i sør? Når du vet det: Ingen sak. 5.
Knuts kviss
1. For to poeng: I hvilken bok- (og film-) serie opptrer Paul Atreides og baron Vladimir Harkonnen, og hvem skrev bøkene? 2. Gjengangeren: Hvilken bergart ble kåret til Norges nasjonalbergart i 2008? 3. Hva heter Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaugs ungdomsbok fra i fjor? Hint: Dette er også navnet på et nedlagt jenteblad og en Toyota-modell. 4. Hva er den eksplosive norske tittelen på filmen med Terence Hill og Bud Spencer fra 1974, som på italiensk heter «... altrimenti ci arrabbiamo!» og på engelsk «Watch Out, We’re Mad!»? En rød dune buggy med gul kalesje er involvert. 5.
Akkurat nå
Drit og ræl
En ting ingen advarer deg godt nok om når du får barn, er alt rælet du får. De blir gitt i barnas navn, men det er du som må forholde deg til det. Bursdag? Her er en haug av ubrukelige ting i plast som helst er så små at de legger seg i alle sprekker. Jul? Her er enda en haug med ubrukelige ting i plast som helst er så små at de legger seg i alle sprekker – når du akkurat har klart å pirke ut og hive alle tingene fra bursdagen. Siden vi absolutt er så heldige og har en stor familie som elsker barna våre, så må vi trå varsomt. Hvordan forteller man folk at de gir ræva gaver? Altså, de må mer enn gjerne gi oss ting når kjærlighetsspråket deres likevel er å bruke penger. Vi er bare to idioter som har gått til anskaffelse av både trehus og unger uten helt å være kapabel til å følge opp noe av det, så her er det behov for litt av hvert. Men brukelige ting får vi ikke. Det er ikke sånn familien vår opererer. Selv når vi ønsker oss nye klær til unga sånn at de ikke bare går i utslitte Sesam stasjon-gensere fra nittitallet, får vi dritdyre tyllskjørt og paljettkapser. Vi har prøvd å legge forbud mot rosa gaver for å unngå at dattera blir prinsesse (vi er tross alt republikanere), men da får vi bare lilla glitterkjoler i stedet.
Farlege innfall
Eg har alltid vore god på å kjøpe ting når eg er bakfull. Til vanleg er eg ikkje så glad i å shoppe – eg vert fort lei og tenkjer eg ikkje treng så mykje nytt. Når eg er bakfull, er løysinga på det fyrste at eg kjøper ting raskt og gløymer det siste. Denne evna har resultert i ein del bomkjøp. Som eit blomstrande, flagrande og ikkje minst tungt skjørt, akkompagnert av ein stråhatt, frå Hove-festivalen (til pappas store forskrekking den sommaren). Eller diverse tøy langt unna motebildet, som ei safariskjorte frå Weekday og ein uflatterande dongerikjole frå H&M. Eller ei neonblå bukse med kvite flammebroderi frå ein vintagebutikk i Berlin, som kjendest ekstremt rett der og då, men som no ligg i skapet og ventar på ein utkledningsfest. Denne helga, etter eit godt lag dagen før, var eg farleg nær å gå all in for eit hus. Eg gjekk tur på Nesodden med mor mi, og me drog innom ei visning på eit hus eg og sambuaren min hadde titta på annonsen til.
Nipple twist
Jeg glemmer aldri den dagen da jeg først skjønte at jeg var kvinne, virkelig skjønte det. Skjønt jeg var bare en liten jente, langt ifra voksen, men likevel, den dagen trådte omsider kjønnsforskjellene fram i lyset. Jeg har vokst opp med tre brødre, én eldre og to yngre. Aldersspennet fra eldst til yngst er elleve år, men det har aldri utgjort så stor forskjell. Jo da, så førte det til litt urettferdige lag da vi skulle spille fotball i hagen eller volleyball i Syden, men poenget er at vi alltid har vært sammen. Vi ble behandlet likt uavhengig av alder og kjønn: Er du med på leken, får du tåle steken. Det var derfor ingen forskjellsbehandling da vi slåss om fjernkontrollen, kranglet om den siste pannekaka eller løp om kapp for å sitte fremst i bilen. Jeg ble lagt i bakken, spent bein på og dratt i håret dersom de var riktig ufine. Inntil denne ene dagen. Som så mange andre krangler handlet det om fjernkontrollen.