Kviss og krydder
Ukas kviss
Grovt sagt
Slipp løs det tørre
Gaute Skjervø, leder i AUF, du har opplevd mye hets og trusler i kommentarfelt. Kan du fortelle hvordan det føles?» Spørsmålet kommer ikke fra Fredrik Skavlan, for han er i Sverige. Det kommer heller ikke fra Anne Lindmo, for hun er i skogen. Kommer det fra Ole Torp? Nei. Thomas og Harald? Nei. Det kommer fra Steinar Suvatne, som fronter NRKs «Debatten». Med svær dress, stram hockeysveis (et paradoks) og hardt grep om manuskortene vil han at paneldeltakerne skal si hvordan noe føles, og de skal si det NÅ. På tirsdag var for eksempel Marie Sneve Martinussen kvalm. Sanna Sarromaa var sint over Pisa-resultatene, men hun gikk for show, don’t tell, og blir garantert invitert tilbake til sending, i likhet med Document-redaktør Hans Rustad – som en måned inn i Suvatne-æraen allerede har fått delta to ganger.
Konspirer bedre
Document-redaktør Hans Rustad har fått mye kjeft etter at Filter Nyheter gjorde det ingen andre journalister har orket å gjøre – høre podkasten hans. Der har han i årevis servert konspirasjoner om dypstat, den store utskiftningen, og at Arbeiderpartiet snikinnfører sharia. Nå er folk sure, men de er sure for feil ting. Jeg kan tilgi rasisme. Jeg kan tilgi muslimhat, politikerhets, egentlig alle former for sjikane, så lenge den ikke retter seg mot hvite menn på 40 pluss med lett hørselshemming og tungt hårtap. Det jeg ikke kan tilgi, er uoriginalitet.
Klabbal
Om jeg husker alle ministrene? Det er Jonas, Jens og … han blide med guttefjeset … og hun fra Stavanger, hu flinke … Nissa Nyberget! Hm, etter litt research viser det seg at regjeringen har flere enn fire statsråder. Og alle er visst nettopp byttet ut. Her er noen av dem: Pisa-minister: Problemene tårner seg opp etter at Norge igjen har kommet skeivt ut i Pisa-testen. Heldigvis har Jonas ansatt den personen som har svaret på alle problemer i Norge: Sanna Sarromaa. Svaret er for øvrig mer kjeft til alle, spesielt barn. KI-minister: Etter å ha prøvd tiltaket «rope-hurra-høyere-og-høyere», gikk regjeringen tom for ideer for regulering av vår tids største trusler, kunstig intelligens og pervobriller. Men endelig får vi en statsråd som kan KI ut og inn: Cecilie Langum-Becker. Israel-minister: Å reagere mildt på folkemord flere år for seint tar så mye tid at vi trenger en egen minister.
Knuts kviss
Knuts kviss
1. Hva for en spenningsforfatter slo gjennom med et brak i 2019, og har seinere gitt ut bøkene «Enken», «Elskeren» og «Nærmeste nabo»? 2. Hvilken arkitekt tegna Høyblokka i regjeringskvartalet? 3. Hvilken av de åtte ungene fra Anne-Cath. Vestly-bøkene mangler her? Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Mina, Morten Minstemann. Hvis du er i tvil, er det lov å spørre en mormor. 4.
Knuts kviss
1. I hvilken roman fra 1847 må hovedpersonen gå mye av sin tornefylte vei på godset Thornfield Hall? 2. Hvilken norsk forfatter, filosof, jurist og fjellklatrer skrev – og illustrerte – boka «Hvordan jeg blev så flink» (1986)? Det stemmer; «blev». 3. Hva for en skuespiller spilte i spillefilmene «Basic Instinct», «Total Recall», «The Quick and The Dead» og «Casino»? 4. Hvilket land grenser til Mexico og Guatemala, har hovedstaden Belmopan og er det eneste landet i Mellom-Amerika med engelsk som offisielt språk? 5. Apropos engelsk: Hvilken engelsk datasmarting fant opp World Wide Web, HTML, URL-systemet og HTTP? 6.
Knuts kviss
1. Hvem skrev «Hver fredag foran porten» (1984)? 2. I en norsk middelalderballade, hvem er det som spiller på harpa si og dermed redder Magnhild fra nøkken (vesenet, ikke bandet)? I én versjon av teksten heter han Gaute, men det er ikke det navnet jeg skal ha. 3. Margreth Olin har gitt ut roman i år, omtalt av forlaget som «Høstens store kjærlighetsroman». Hva heter den? 4. En science fiction-novelle av Philip K.
Akkurat nå
Yoga-helvete
Eg var meg brått ein yogamatte dekt av eiga sveitte og forbanna yogainstruktøren no i helga. Det var «hot yoga», nærmare bestemt «hot vinyasa yoga» i eit varmt rom. Eg veit ikkje kva temperaturen var der inne, kanskje 30 grader? Eg blei i alle fall veldig sveitt, veldig fort. Eg kan skryte av at eg gjekk fast på hot yoga før, på vidaregåande, saman med ein rar gjeng menneske, om eg kan vere så frekk (men eg inkluderer jo meg sjølv, så det må vel vere greitt), der mennene gjekk med bleieliknande klede (deriblant ein nokså kjend norsk skodespelar, om eg hugsar rett) og instruktørane verkeleg verka som at dei var straight outta (ein hardcore) yoga-leir i India. Dei nytta berre orda på sanskrit om øvingane, var utruleg (!) opptekne av pusten, og det heile var meir som, ja, yoga, ein filosofi og livsstil, enn berre trening. Denne timen der eg prøvde å ikkje la beina skli av matta, var definitivt meir trening. Eller, trening på denne måten er jo òg ein livsstil, ein livsstil av tidsånda, ein treningsstudio-livsstil. Uansett: Her skulle me «gjere» yoga, altså berre komme oss inn i positurane og ut av dei att, helst med pust («finn din pust», gjentok instruktøren, med ei enerverande teatralsk røyst), men han var lydlaus. Lyden me høyrde var Enya-remiksar og noko som høyrdest faretrugande ut som «Pirates of the Caribbean»-soundtracket.
Djeveltelefon
Jeg sto utenfor Luckin Coffee i en nedslitt gate i Chengdu og prøvde å få kontakt med en av medarbeiderne der inne. Men imellom meg og en god start på dagen (kaffe) var det en QR-kode jeg ikke fikk til å fungere. Og til min fortvilelse kunne mannen på den andre siden av disken meddele at å bestille på det mellommenneskelige vis var helt uaktuelt. Etter tre uker i Kina hadde skjermtida min økt til det dobbelte. Jeg levde på batteritidas premisser og, ettersom jeg nektet å gå til anskaffelse av powerbank, på konstant leting etter europeiske adaptere på kafeer rundt omkring. Lenge hadde jeg prøvd å befri med fra mitt digitale selv, men nå sto telefonen imellom alt. Kroppsspråk kunne jeg bare glemme: Før jeg rakk å blunke, viftet alle jeg møtte med telefonens oversetterrobot i lufta. Greit nok at toilet ikke er universelt, men jeg hadde likevel et håp om at gestikulering i form av «jeg er tissetrengt» skulle være nok.
Sjå meg, då
Denne veka var eg ein tur til frisøren, sat i ein time, blei klipt og frisert og følte meg fresj og fin då eg gjekk ut i den varme septemberlufta. Lokkane låg strødd utover golvet då eg reiste meg frå frisørstolen og gjekk for å betala for min nye frisyre. Eg syntest sjølv ho hadde klypt ganske mykje, og at eg såg ny og fin ut. Men heime var det ingen som såg den nye klippen, som hadde kosta meg over tusen kroner. Verken mann eller barn eller venner reagerte då eg for første gang på fleire veker følte meg velstelt på håret. No har eg tenkt å sjå kor lenge eg kan gå rundt og vifta med min nye klipp før mine nære ser meg. Skal eg gi dei helga før eg spør om dei har sett ei forandring? Eller kanskje ei veke.