Kviss og krydder
Ukas kviss
Grovt sagt
Kvartalet
Vi hadde «The Office», vi hadde den mindre gode «The Office», og vi hadde «Etaten». Nå kommer «Kvartalet» – en komiserie om en helt alminnelig regjering i et helt ualminnelig bygg. Her er en snikkikk inn i noen av episodene. Episode 1: Den med kaka Første arbeidsuke feires i det største møterommet, som er fullbooket til interne kakemarkeringer ut året. Ingen møter opp fordi de sitter fast bak ulike kodelåsdører hele arbeidsdagen. Episode 2: Den med amerikanerne Espen får besøk av amerikanske myndighetspersoner, men møterommet han har booket, er opptatt av en høysensitiv arkivar som har fått innvilget støyfri lunsj av HR. De må ta den topphemmelige samtalen på Baker Hansen i stedet. Der sitter Jens også, så Espen får ikke sagt noen ting. Episode 3: Den med slipset Jonas fant ikke det røde slipset sitt, så han kom litt seint på jobb. Alle pultene i det åpne kontorlandskapet var allerede tatt.
Foreldre
Jeg har vært på foreldremøte, og det gikk bra. Klapp på skulderen til meg. Ingenting å skryte av, tenker du kanskje, men jeg har faktisk flere alvorlige lidelser som gjør det vanskelig, og farlig, å delta på foreldremøte. Et alvorlig problem er min UFS: «ufrivillig frivillig syndrom». Med en gang en lærer sier «så trenger vi en foreldrekontakt» eller «hvem kan sitte i dugnadskomité for klasseturen på 10. trinn?», begynner det å rykke i armen. Ikke av pliktfølelse eller ønske om å bidra. Kun fordi den klamme stillheten som senker seg når alle vi foreldrene kollektivt later som vi er usynlige, oppleves som så ubehagelig at å ta på seg ansvar for å organisere dorullsalgdugnader de neste tre årene, virker å foretrekke. For å unngå uønskede tillitsverv prepper jeg nå før alle møter med å synge slageren «Vi sier nei, nei, nei» fra EU-kampen i 94, og sitter på høyrehånda under hele møtet. Jeg sliter også med ISS: «ikke subtilt surtryne». De fleste foreldre sier kloke og fornuftige ting på foreldremøter. Men for noen er det en arena for å vise fram sin moralske og oppdragermessige fortreffelighet. Det takler jeg dårlig, og det synes. Når en forelder tar ordet for å fortelle at ingen av hennes barn får smarttelefon før de er 15, og at vi alle bør følge hennes eksempel hvis vi bryr oss om barna våre, blir ansiktet mitt en geip av utilslørt agg og forakt, og jeg kan bryte ut i ukontrollerte, oppgitte stønn.
Løp for livet!
Treningssenteret mitt er blitt annektert av USAs utenriksdepartement. Gruppetimen jeg pleier å gå på, er blitt erstattet med et nytt opplegg som heter «HIT WAR FEAR». Konseptet er enkelt: Vi er krigsofre fanget i bomberegn. Her møter eksplosiv intensitetstrening et melkesyremonster av en kondisjonstrening. Mens jeg spurter for livet på mølla, kaster instruktøren dødstunge medisinballer min vei. Fort må jeg hoppe unna. Like raskt må jeg dukke.
Knuts kviss
Knuts kviss
1. Hvem skrev «Familien på Gilje»? (Eller, som vi kaller den hjemme hos oss: «Familjen på Gilje». Ratata-bosj!) 2. I hvilken opera av Puccini fins rollefigurene Ping, Pang og Pong? Samme opera hvor man kan høre «Nessun dorma», om du skulle trenge et hint. 3. Hva for ei bok av Douglas Coupland, først utgitt i 1991, ga navn til en aldersgruppe som fortsatt var ung den gang? 4. Hvilket land grenser til Nigeria i vest og nordvest, Tsjad i nord og øst, Den sentralafrikanske republikk i øst, og til Republikken Kongo, Gabon og EkvatorialGuinea i sør? Når du vet det: Ingen sak. 5.
Knuts kviss
1. For to poeng: I hvilken bok- (og film-) serie opptrer Paul Atreides og baron Vladimir Harkonnen, og hvem skrev bøkene? 2. Gjengangeren: Hvilken bergart ble kåret til Norges nasjonalbergart i 2008? 3. Hva heter Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaugs ungdomsbok fra i fjor? Hint: Dette er også navnet på et nedlagt jenteblad og en Toyota-modell. 4. Hva er den eksplosive norske tittelen på filmen med Terence Hill og Bud Spencer fra 1974, som på italiensk heter «... altrimenti ci arrabbiamo!» og på engelsk «Watch Out, We’re Mad!»? En rød dune buggy med gul kalesje er involvert. 5.
Knuts kviss
1. Hvilken gift mangler i tittelen «(…) og gamle kniplinger», et mye spilt teaterstykke fra 1941 av Joseph Kesselring, filmet i 1944 med Cary Grant? 2. I hvilken av USAs delstater fins byene Nashville, Knoxville og Chattanooga? 3. Fullfør denne bildeboktittelen av Gro Dahle og Svein Nyhus: «Bak Mumme (…)». 4. Gresk mytologi, folkens: Hva kalles med en fellesbetegnelse den gruppa av guder hvor Hyperion, Kronos og Mnemosyne inngikk? Senere også Selene, Atlas og Prometevs. 5. En for gamlinger: Hva for en svensk spradebasse ledet klassiskspørringsen Kontrapunkt på TV 1964–1980? Kjent for sitt skjegg, sine egendesignede dresser og sine sprakende skånske r-er. 6.
Akkurat nå
Målsanger
Alle som har fulgt det norske herrelandslagets ferd mot VM, har kanskje fått med seg at Racer-klassikeren «Bønda ifra nord» runger utover Ullevål hver gang Norge scorer mål. Jeg vet ikke når tiltaket ble innført, men hyller det fullt ut. Også enkelte norske klubber følger denne skikken, og da er det ofte klubbsanger som spilles av, for eksempel «Her kommer Molde» og «Lyn-sangen». På sitt beste tror jeg sangene gir et ekstra push til både publikum og spillerne på banen. Som så ofte her i verden gjør tyskerne også øvelsen målsanger hakket bedre. Etter min mening er det ingen land i verden som har en bedre fotballkultur. Og målsangene er en integrert del av denne.
Baby blue
«It’s All Over Now, Baby Blue» var den siste låta Bob Dylan spilte på Newport Folk Festival 26. juli 1965. Få konserter er like myteomspunnet som denne. Dette var øyeblikket da Dylan tok fram elgitaren, brøt med folken og rocken ble født – satt på spissen. Jeg synes likevel det er mer interessant at han valgte å avslutte det kortet settet med «Baby Blue». Selv om mange har forsket, spurt og undersøkt, er det bare Dylan som vet hvem Baby Blue egentlig er. Kanskje er det heller ikke så farlig om det er en virkelig person eller ikke.
Agora
På avgangstavla på flyplassen i Tblisi stod det destinasjoner du ikke kan reise til fra et EU-land: Minsk, Moskva, Sotsji og flyselskaper som Belavia og Red Wings. Selv skulle jeg vestover, meg morgenflyet til Athen, med en billett jeg hadde bestilt fire timer tidligere. Jeg vet ikke helt hva det var som ikke appelerte til meg med Tblisi og Georgia, byen og landet som så mange har snakket så varmt om. Kanskje var jeg ikke helt klar for det, der og da, men snarere enn å begrave hodet over ekstrakostnadene den spontane endringen av reiseplaner, omfavnet jeg eventyret det var å slumre litt småbrisen på fly-vin og mangel på søvn over hele Anatolia. Over byer med navn som Batman og Kars – steder jeg kanskje bare får se som løvetanner på et mørk lerret fra flere tusen fots høyde. Vi fløy tilbake i tid, og klokka var rundt seks da jeg så ned på de grønne fjellene i Attika som omkranser byen hvor det hele startet for vår del av verden. Jeg tok banen inn til sentrum, la fra meg bagasjen på et oppbevaringssted og hentet med meg en spinatpai fra et bakeri.