Gustav Gillund

#fff

Kina kan komme godt ut av Trumps feilslåtte krig

De fleste observatører har vært skeptiske til hvorvidt Kina har lyst – eller i det hele tatt mulighet – til å involvere seg som en diplomatisk aktør i Iran-konflikten.

Kina har et tett partnerskap med Iran, men få har trodd at dette kan brukes til å påvirke iranske myndigheter noe særlig.

Beijing har dessuten konsentrert seg om å pleie et utfordrende nabolag i Øst og Sørøst-Asia, samt å håndtere stormaktsrivaliseringen med USA.

Etter at Iran og USA denne uka signerte et rammeverk for en avtale, er det nå er det flere som har observert en endring.

Jonathan Fulton fra den konservative tankesmia Atlantic Council og en av de fremste vestlige observatørene av Kina i Midtøsten, har tidligere vært en av de mest kritiske til om Kina i det hele tatt kan spille en rolle.

«Jeg tror at Iran nå kommer til å lytte enda mer til Kina framover», skrev han i nyhetsbrevet sitt denne uka.

Ser man det hele fra Beijing, har denne vårens begivenheter utspilt seg på en måte som viser styrken i Kinas visjon for Midtøsten.

Iran vil ikke bare gi Kina mer tyngde i diplomatiet, men ser også på Kina som en nøkkel til gjenoppbygging etter krigen.

Kina står klare til å høste fruktene av Donald Trumps fallitt i Midtøsten

Amal A. Wahab

USAs president Donald Trump signerte onsdag intensjonsavtalen med Iran under G7-møtet i Frankrike. Irans president Masoud Pezeshkian har allerede signert den samme avtaleteksten. Etter planen skal det også være en offisiell signeringsseremoni i Sveits i dag.

Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu gikk til krig mot Iran tidligere i år, med mål om å stanse atomprogrammet, ødelegge landets missilkapasitet og svekke regimet i Teheran. Ingen av målene er oppnådd, hevder mange analytikere.

Da Trump trakk USA ut av atomavtalen i 2018, var en av hovedbegrunnelsene at avtalen ikke omfattet Irans ballistiske missiler. Nå signaliserer han det motsatte.

– Det ville være litt urettferdig hvis Iran ikke fikk ha ballistiske missiler når andre land i regionen har det, sa Trump.

Trump beskrev avtalen som «en stor seier for USA» og sa at den sikrer fri ferdsel gjennom Hormuzstredet og avverger en global økonomisk krise.

«Hadde vi ikke inngått den, ville Hormuzstredet aldri blitt åpnet», sa han.

Onsdag falt oljeprisen til sitt laveste nivå på tre måneder, og Trump sa han tror «oljeprisen kommer til å falle til under nivået før krigen».

Ifølge avisa The Guardian åpnet den amerikanske presidenten samtidig for at Iran kan fortsette å anrike uran til sivile formål. Han signaliserte også at USA ikke vil kreve at Iran avvikler sitt ballistiske missilprogram, og at frosne iranske midler kan bli tilbakeført. Uttalelsene står i kontrast til tonen dagen før:

Begge partene erklærer seier

Eirik Grasaas-Stavenes

#000

«Komikeren får oss til å bue mot Morgenbladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken» 

To dager før Norge skal spille sin første VM-kamp, våkner jeg på et hotellrom i Boston til nyheten om at Donald Trump har kapitulert og inngått fredsavtale med Iran.

Hormuzstredet skal åpnes igjen. Hele krigen har vært en gigantisk fiasko som bare har ført til økte priser og avslørt amerikanernes svakhet ute i verden.

Ute er det varmt, men ikke ubehagelig. Det blåser en frisk bris, og jeg nynner på Dropkick Murphys «I’m Shipping up to Boston» fra filmklassikeren «The Departed» mens jeg beveger meg mot sentrum av havnebyen, som er uvanlig sjarmerende til amerikansk storby å være. Man kan gå til det meste, i ganske trange gater mellom en salig blanding av nybygg og bygninger i britisk kolonial stil. Nede ved havna pisser en skotte på et tre. Det er skotter overalt, etter at de noen dager tidligere spilte mot Haiti.

Etter en feit amerikansk frokost oppsøker jeg byens Fifa-kontor for å få akkreditering. Der treffer jeg Tore André Flo, som er på plass for TV 2. Vi tar en selfie sammen. Det er stort for alle som husker Marseille-kvelden i 1998, forrige gang Norge var i VM. På vei ut med akkrediteringen rundt halsen, sier en vakt at jeg bør gjemme den vekk, så jeg ikke blir angrepet for å være «fake news». Slik er det blitt i Donald Trumps USA.

I en liten park nede ved havna har Norges Fotballforbund skaffet seg et eget lite område, med små telt og boder. Det sies å være rundt 7000 nordmenn i byen. Noen av dem virrer rundt her nede med norske drakter og bøttehatter. I et av teltene spinnes det et lykkehjul med fjesene til de norske spillerne, i et annet kan man få trykket opp små fotballkort med bilde av seg selv. To unge damer blir intervjuet av Dagbladet og ror på bestilling. Litt seinere kommer statsminister Jonas Gahr Støre og bommer når han skal skyte fotballer inn i hull på en oppblåsbar vegg, før han også ror foran pressens kameraer.

I løpet av en kjedelig kamp mellom Belgia og Egypt drikker jeg øl til 150 kroner stykket sammen med noen hyggelige skotter. En av dem, med en stump til høyrearm, forteller at han er tilbake i USA for første gang siden han spilte på Storbritannias volleyballag under Paralympics i 1996. Det er visst rundt 30–40.000 skotter her, sier de, og viser meg videoer av en eviglang sekkepipemarsj de var med på dagen i forveien. Men de kunne vært mange flere, sier de, hadde det ikke vært for disse helsikes dyre ølene og Donald Trump.

Bortsett fra en telefonsamtale med lykkønskninger til USA-trener Mauricio Pochettino har presidenten selv så langt vært fraværende i mesterskapet. Dagen før feiret han sin egen 80-årsdag i et MMA-bur rigget opp på plenen utafor Det hvite hus, men var ikke på plass da USAs fotballherrer banket Paraguay 4–1 i Los Angeles. Det er jo en lang reise for en gammel mann, som kanskje også vet at han mest sannsynlig ville blitt buet ut av publikum.

Ølglass kastes i lufta så det regner over vikinghjelmene.

Roing, øl og seier: Tre dager som fotballgal nordmann i Boston

Katarina Poensgen

Mange mener svaret på krisa i Labour er at partiet må finne tilbake til arbeiderbevegelsens røtter

Et suppleringsvalg i lille Makerfield i Greater Manchester-regionen høres i utgangspunktet ikke ut som dagens mest dramatiske politiske begivenhet. Men for statsminister Keir Starmer kan det bli starten på et mareritt og sette full fart på den interne maktkampen i Labour.

Andy Burnham har nemlig ikke lagt skjul på at han vil bort fra ordførerjobben i Greater Manchester. Målet hans er statsministerstolen.

Dersom Burnham vinner over ytre høyre-partiet Reform UKs kandidat i dagens suppleringsvalg kan det bli et avgjørende skritt i den retningen. Valget handler først og fremst om en plass i ­Underhuset, noe som er en forutsetning for at han skal kunne utfordre Starmer i et framtidig lederoppgjør. Dermed kan de 76.000 velgerne i kretsen bidra til å avgjøre framtida til både partiet og landet.

Meningsmålingene viser en knapp ledelse til Burnham, men utfallet er usikkert.

Det som er sikkert, er at Starmer er historisk upopulær. Mange mener svaret på krisa er at partiet må finne tilbake til arbeiderbevegelsens røtter – helst med en mer karismatisk lederskikkelse. For venstresida i partiet er Burnham (også omtalt som «Kongen i nord») blitt symbolet på en alternativ kurs som kan stanse velgertapet til spesielt De Grønne.

Burnham, som ble født i en arbeiderklassefamilie i Aintree, nær Liverpool, tilhører Labours sentrum-venstrefløy og regnes som partiets mest populære politiker. Og han har lenge blitt sett på som en mulig utfordrer til lederjobben. Da Burnham forsøkte å sikre seg en plass i Parlamentet tidligere i år, ble han stanset av partiets eksekutivkomité. Flere pekte den gang på Starmers allierte som de viktigste bremseklossene.

Burnham er blant dem som har kritisert regjeringens velferdskutt. Ikke minst har han anklaget partiledelsen for å skape et «fryktklima» blant parlamentsmedlemmene, der flere fra partiets venstrefløy blir utestengt.

Det står han ikke aleine om å mene. Flere av Labours parlamentarikere sier de vil gå til De Grønne dersom Burnham ikke vinner suppleringsvalget, ifølge The Telegraph, som siterer anonyme kilder i Underhuset.

Mange mener svaret på krisa er at partiet må finne tilbake til arbeiderbevegelsens røtter.

Andy Burnham er blitt ansiktet på drømmen om et annet Labour

Pernille Solheim

Slaktes av egne støttespillere for Iran-avtale

I dagevis har verden ventet på detaljer om den såkalte intensjonsavtalen mellom USA og Iran. Tirsdag kveld ble en versjon omsider publisert i sin helhet av det amerikanske medieselskapet Bloomberg.

For de proisraelske Iran-haukene i USA – som er forkjempere for mer aggressiv og offensiv utenrikspolitikk – er innholdet verre enn de kunne forestilt seg. Dersom opplysningene stemmer, forplikter USA og Iran seg ikke bare til en permanent slutt på krigen – også i Libanon – og til å oppheve blokadene i Hormuzstredet, men til å unngå å blande seg i hverandres interne forhold. Ingen av partene skal i det hele tatt true med maktbruk.

Samtidig skal USA umiddelbart tillate iransk oljeeksport, gradvis oppheve alle Iran-sanksjoner og frigi frosne midler. De skal attpåtil utarbeide en plan for gjenoppbygging av Iran med finansiering på minst 300 milliarder dollar.

Til gjengjeld skal Iran oppheve sin egen blokade i Hormuzstredet og love å aldri utvikle atomvåpen. Med andre ord skal de gå tilbake til situasjonen slik den var før krigen som brøyt ut med USA og Israels angrep 28. februar.

Iranske kilder opplyser til Tasnim News at den publiserte avtaleteksten er ufullstendig, og flere eksperter advarer mot å ta slike lekkasjer for god fisk.

Meldingene om store amerikanske innrømmelser – og hemmeligholdet rundt avtalen – utløser like fullt protest på den amerikanske høyresida. Det hele har ifølge Axios åpnet en «eksplosiv andre front i Magas borgerkrig» (Maga er, i forkortet versjon, betegnelsen på Make America Great Again-bevegelsen).

Verken haukene eller fredsduene er fornøyde, og tidligere utenriksminister og CIA-sjef Mike Pompeo er et eksempel på det første. Han hevder på X at den iranske «fienden» nå er på sitt svakeste, og han krever at USA presser på for en seier.

«En avtale med Iran må erkjenne at dette regimet ikke har noe ønske om å være et ansvarlig medlem av nasjonenes fellesskap. De angrer ikke på de siste 47 årene og mener ikke det var en feil å drepe amerikanere. De er alle radikale islamister», skriver Pompeo.

Avtale lekket: Trump terger på seg Maga

USA og Iran forbereder seg nå på nye forhandlinger om en atomavtale, med utgangspunkt i intensjonsavtalen som ble inngått mandag. Den er signert digitalt av partene og skal etter planen undertegnes fysisk i Sveits på fredag.

Deretter starter en 60 dagens forhandlingsperiode. Spørsmålet er om president Donald Trump kan sikre en bedre avtale enn den Barack Obama inngikk i 2015, og som han selv forkastet og trakk USA ut av tre år seinere.

Den gamle avtalen ble inngått mellom Iran, USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, med EU som tilrettelegger. Den begrenset Irans urananriking til 3,65 prosent og ga Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) omfattende inspeksjonsrettigheter i bytte mot sanksjonslettelser.

Trump mente den gamle avtalen ga Iran for mye og kritiserte at den ikke omfattet landets rakettprogram eller regionale innflytelse. Denne vårens krig har imidlertid ikke svekket Irans forhandlingsposisjon slik myndighetene i Washington hadde håpet, mener Egypts tidligere viseutenriksminister Rakha Ahmed Hassan.

– Iran har på tross av store tap vist at det har både militære og politiske evner til å møte USA og Israels overmakt, og til å kontrollere Hormuzstredet. Slik sett har Iran bedre forhandlingskort i dag enn de hadde i 2015. Trump vil neppe sikre en bedre avtale enn den han trakk seg ut av, sier Hassan.

Det kan bli en utfordring for ham på hjemmebane.

– Han må selge avtalen til amerikanerne som nettopp det – en bedre avtale, sier Hassan.

Iran har ­bedre forhandlingskort i dag enn de ­hadde i 2015.

Rykker tilbake til start

Yngvild Gotaas Torvik

Australske myndigheter har lovet å etterforske Israel: –  Historisk, sier Juliet Lamont.

Filmskaper og aktivist Juliet Lamont ble i slutten av mai verdenskjent da hun sto fram med sin opplevelse fra solidaritetsflotiljen Global Sumud Flotilla, etter at båten deres ble bordet av israelske soldater utenfor Hellas.

Lamont har tidligere fortalt Klassekampen hvordan hun i en mørklagt konteiner om bord på et israelsk fengselsskip ble utsatt for grov vold og seksuelt overgrep.

– Jeg ble dratt inn, dyttet, sparket i ribbeina, hodet ned. Buksene dratt ned, trusa dratt ned, vaginalt penetrert av det jeg tror er en neve, sa hun i et intervju 5. juni.

Etter at Lamont og ti andre australske flotiljeaktivister mandag møtte Australias utenriksminister Penny Wong i parlamentet i Canberra, har australske myndigheter lovet å igangsette en uavhengig undersøkelse av hvordan flotiljeaktivistene ble behandlet.

– Det er en verdensbegivenhet. Det er første gang det skjer. Så det er på en måte historisk, sier hun til Klassekampen i en videosamtale fra Australia.

Lamont og de andre aktivistene hadde lenge presset på for å få møtet med regjeringen. Foruten utenriksminister Wong var også to høytstående representanter fra Australias føderale politi til stede, samt ministeren for internasjonal utvikling og flerkulturelle saker.

Sammen med Lamont møtte tre andre kvinnelige flotiljeaktivister, deriblant Lamonts 25 år gamle datter Isla. Møtet ble svært emosjonelt, forteller Lamont.

– Jeg hadde ikke forutsett hvor følelsesladet det ville bli. Det som vanligvis trigger meg mest, er når jeg snakker om dattera mi Isla og om hva jeg fryktet kunne ha skjedd med henne, da jeg ble gjenforent med henne, sier Lamont.

– Det føltes som om vi endelig ble tatt på alvor

Fredsavtalen vitner om en «alternativ visjon» for Midtøsten, ifølge forsker

Avtalen som formelt skal inngås mellom USA og Iran denne uka, kom i stand på en bemerkelsesverdig måte. For første gang har regionens stormakter – Pakistan, Saudi-Arabia og Tyrkia, med støtte fra Qatar, Oman og Egypt – bidratt til å utvikle og fremme en avtale som skal danne grunnlag for regional fred.

Det kan være et historisk skifte, ifølge Esfandyar Batmanghelidj ved tankesmia Bourse & Bazaar Foundation.

For mens USA og Israel gikk til krig for å svekke eller fjerne det iranske regimet, har regionale makter – som lenge har definert sine interesser i motsetning til hverandre – innsett at de selv må ta ansvar for å gjenopprette stabiliteten i regionen.

– Det vokser fram en oppfatning om at dersom regionen skal utvikle seg videre, er det ikke lenger holdbart at landene setter seg opp mot hverandre og konkurrerer ut fra et nullsum-perspektiv, sier han.

– I stedet må de søke gjensidig gevinst og felles suksess.

USA og Iran har bekreftet at en avtale er inngått, selv om den først underskrives i Sveits på fredag. Avtaleteksten er foreløpig ikke offentliggjort, men skal ifølge meklerlandet Pakistan innebære full stans i krigshandlinger – også i Libanon – i minst 60 dager.

Partene forplikter seg til å oppheve blokadene i Hormuzstredet slik at skipstrafikken kan gjenopptas. Samtidig skal sanksjonene mot Iran muligens lettes på. Spørsmålet om det iranske atomprogrammet utsettes til seinere forhandlinger om en omfattende fredsavtale.

Det er stadig usikkerhet rundt hvordan avtalen til slutt vil se ut og implementeres, og faren for konflikt er fortsatt stor, understreker Batmanghelidj. Men uansett hva som skjer, bør gjennombruddet ifølge ham føre til et betydelig selvtillitsløft blant regionale makter som i lang tid har blitt undervurdert i Vesten.

Dette er noe israelske beslutningstakere må ta inn over seg.

Kan endre Midtøsten for alltid

Ståle Solbakken så ganske forkommen ut der han sto omgitt av politikere, diplomater og norske kjendiser med små stettglass i hånda. Det var desember, og landslagstreneren var på pizzafest på Norges ambassade i Washington D.C i USA. Utenriksministeren virret mellom bordene med tomatsaus i munnvikene. Erna Solberg var også der.

«Det er ikke ofte jeg foretrekker å snakke med dere», sa Solbakken til oss journalister, før han måtte ta bilder med noen briter som nylig hadde blitt norske statsborgere.

Tidligere samme dag hadde vi overvært trekningen av Norges gruppe i VM i USA. At Norge skulle bryne seg på Irak, Senegal og Frankrike ble imidlertid overskygget av at Fifa-sjef Gianni Infantino ga president Donald Trump en egen fredspris. Da Solbakken traff pressa etterpå, sa han det mange nordmenn tenkte. Han kalte hele greia for et «freakshow».

Selv sa han før avreise til Washington at han helst ville ha fulgt trekningen på tv fra sofaen hjemme på Hamar, med smågodt og Pepsi Max på bordet. Men nå sto han altså her og var så norsk, gjennomsnittlig og ubekvem mellom fiffen.

Jeg skriver jeg dette i et fly over Atlanterhavet, omgitt av andre nordmenn med landslagsdrakter og små norske flagg som stikker opp av Douchebag-sekkene. Vi er på vei til Boston, der Solbakken og laget han har vært med å skape, forhåpentligvis skal gi oss nye nasjonale minner for evigheten i nattas første VM-kamp mot Irak.

På Gardermoen gikk jeg innom en pop up-shop med Norge-effekter. Over anlegget ble det spilt en slags teknoversjon av supporterropet «vi kan kjøpe hele Sverige om vi vil», som mer enn vikinghjelmer og VM-låta «Vikingblod» lykkes med å romme mye av det kjipeste med norsk kultur og norsk identitet i 2026.

Ståle Solbakken, derimot, viser ofte fram noe av det beste. I bokhandelen ved siden av pop up-shopen kjøpte jeg «Oppstandelsen», Alfred Fidjestøls fortelling om det norske landslagets reise fra 25 år med fotballforbannelse til Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Solbakkens overlegne VM-kvalifisering.

Mellom gjengivelser av de åtte strake seirene, blir man også minnet på hva Ståle har måttet tåle på reisa hit. Ikke bare mistet han håret tidlig og ble mobba for å løpe hjulbeint. I 2001 stoppa også hjertet hans. Solbakken var død i sju minutter.

Solbakken ­balanserer sine skarpe kanter med en god dose glimt i øyet.

En hyllest til Ståle ­Salvatore: En av oss

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

Det er mye dritt med dette VM-et, og allerede lenge før åpningskampen mellom Mexico og Sør-Afrika kjente den alvorlige og VM-puritanske delen av meg selv på et ønske om fadese for Fifa-sjef Gianni Infantino.

Den sveitsiske bankmannen kan nødig lastes for tidsforskjellen som betyr at de fleste kampene går midt på natta norsk tid. Vi kan imidlertid skylde på Infantino for en forstørring av mesterskapet som gir dem av oss som egentlig vil se ALT, en enda mer umulig oppgave.

Til sammen 48 land betyr svimlende 104 oppgjør. Det er til sammen over ni døgn med tv-titting. De tempodrepende vannpausene Infantino har lagt til i hver omgang, gir aleine over ti timer med reklamepauser.

Alt er et ledd i Fifa-målet om VM-inntjening på rekordstore 13 milliarder dollar, over dobbelt så mye som i Qatar i 2022. Slike vyer muliggjøres av USAs uregulerte monopolkapitalisme, som blant annet gir Fifa mulighet til å svindle folk på billettjakt med «dynamisk prising» og falsk knapphet. Sjefen for den amerikanske soccerligaen MLS hadde trolig rett da han en gang kalte USA for en «minibank» for verdens fotballindustri.

Selv har Infantino kalt VM for 104 «super bowls», et frieri han håper skal lokke den mindre fotballentusiastiske, men svært kjøpesterke delen av USAs befolkning til kampene. (La oss sende en ekstra tanke til de amerikanske familiene som valgte Qatar–Sveits eller Østerrike–Jordan og forventet et Super Bowl.)

Og da jeg før VM gransket de 72 gruppespillkampene, var det bare ved 19 av dem at jeg tenkte at «dette blir bra». Og utover kampene til Norge var det bare fire kamper, fire av 72, som virkelig fikk blodet til å bruse: Brasil–Marokko, Portugal–Colombia, Nederland–Japan og England–Kroatia.

Nei, her ligger det potensielt an til det mest søvndyssende gruppespillet noensinne, tenkte jeg, med altfor mange lilleputter og svake lag, som Curaçao, Kapp Verde, Usbekistan, Jordan, Saudi-Arabia, New Zealand og Panama. Og beklager til alle bosniere, men gruppe B, med Canada, Bosnia, Qatar og Sveits, må være den aller verste gruppa i et VM noensinne.

Selv har Infantino kalt VM for 104 super bowls.

Infantinos gigantiske veddemål

«Da Netanyahu gikk inn i krigen side om side med Trump, var dette neppe den avslutningen han hadde sett for seg.»

Det skriver det amerikanske nyhetsnettstedet Axios i en kommentar til den siste utviklingen i Iran-krigen. Fredag kveld hadde Irans utenriksminister Seyed Abbas Araghchi skrevet på X at «enighet er nærmere enn noen gang». Innlegget ble repostet av USAs president Donald Trump – for første gang.

USA og Iran skal nemlig være enige om et rammeverk for avtalen som vil avslutte krigen og gjenåpne Hormuzstredet for skipstrafikk. Det ser imidlertid ut til å inneholde iranske krav som setter spesielt Israel og statsminister Benjamin Netanyahu i en verre posisjon enn før bombene falt over Teheran 28. februar.

«En fullstendig fiasko for Netanyahu», skriver Israels tidligere statsminister Yair Lapid på X om avtalen.

Rett før helga meldte det iranske statlige nyhetsbyrå Mehr, som viser til en kilde nær det iranske forhandlingsteamet, at utkastet til en intensjonsavtale (MOU) mellom USA og Iran blant annet innebærer følgende: Gjenåpning av Hormuzstredet under iransk kontroll, at USA skal begynne å frigi flere milliarder dollar i frosne iranske midler og lempe på sanksjonene mot iransk oljeeksport, samt en permanent stans i kamphandlingene på alle fronter, inkludert i Libanon.

Avtalen skal også inkludere en 60 dager lang periode med våpenhvile. I løpet av denne perioden vil det også bli innledet forhandlinger om Irans atomprogram.

Iran har tidligere sagt at de kunne inngå en avtale hvor spørsmålet om ­atomprogrammet ble satt til et seinere tidspunkt, noe Trump avviste blankt. I avtalen som nå diskuteres, ser det ut til at USA har gått tilbake på dette.

Det vekker sterke reaksjoner i Israel, der politikere har argumentert for både regimeskifte og en full avvikling av Irans atomprogram.

Avtale omtales som en fiasko for Netanyahu

Et knapt år før Frankrike skal velge ny president, er det lite som forener de mange partiene og presidentkandidatene på venstresida. Men én ting samler de fleste av dem: Motstanden mot eller beint fram forakten for Jean-Luc Mélenchon.

Den venstreradikale ringreven er så splittende at han blir samlende. I Frankrike i dag deles faktisk venstresida i to: Den «melenchonistiske», ved Mélenchons parti det Ukuelige Frankrike (LFI), og «den ikke-melenchonistiske» – som er alle andre.

Sist helg sparket Mélenchon i gang sitt fjerde forsøk på å bli president. Siden 2012 har han stilt i hvert eneste valg, og i 2022 var han svært nær å gå videre til siste runde. Det var derimot Marine Le Pen og Emmanuel Macron som møttes til duell, og akkurat som fem år tidligere mobiliserte et flertall av franske velgere mobiliserte mot ytre høyre og stemte på «De rikes president».

Denne gangen stiller ikke Macron, som er ferdig etter ti år i Elyséepalasset. At ytre høyre derimot kvalifiserer seg til runde to, virker nærmest gitt. Men hvem Le Pen, eller eventuelt Nasjonal samlings partileder Jordan Bardella vil møte der, er foreløpig i det blå. Alt man vet, er at alle utfordrere, fra høyre til venstre, ligger milevis bak.

På venstresida er det per nå Mélenchon som ligger best an. Sammenliknet med samme tidspunkt i tidligere valg, har han høyere oppslutning enn før, med cirka 14 prosent. Og valgkampmøtet i Saint Denis i Paris’ nordlige forstad var en maktdemonstrasjon, der 26.000 skal ha møtt opp i solsteika. De lot seg trollbinde av 74-åringen, som parer politikken med både poesi og patos når han snakker på valgkampmøter.

Her talte han riktignok til sin egen fanskare, på hjemmebane, i en by der partiet hans vant borgermestervalget i første runde. Det er heller ikke eneste aber. Det er flere ting å utsette på Mélenchons presidentambisjoner, og mange handler om ham selv.

For det første er 74-åringen er en av landets mest mislikte politikere: mellom 60 og 70 prosent har et negativt inntrykk. Det gjenspeiles også i valgkampmålinger: Selv om han ligger best an på venstresida til å gå videre til andre valgrunde, viser målingene at Nasjonal Samlings kandidat knuser ham i presidentduellen.

Både Mélenchon og LFI har, med god hjelp fra Frankrikes milliardæreide og høyredreide medielandskap, blitt demonisert som farlige ekstremister og antisemitter. Samtidig har Mélenchon de siste åra helt på egen hånd framstått både ustabil og splittende. Som det franske, venstrekonservative magasinet Marianne skriver – som ofte er kritisk til Mélenchon, som de mener har sviktet den franske sekularismen – burde det «i teorien ligge en åpen boulevard» for et bedre alternativ.

Hva mer kan den ikke-mélenchonistiske venstresida skilte med, enn at den er imot Mélenchon?

Han er så omstridt at han har blitt en egen skillelinje

Aktuelt

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

De siste årene har det vært en intens debatt om hvordan sosialister bør ta stilling til krigen i Ukraina, 7. oktober, folkemordet på palestinerne, USAs krig mot Iran og truslene mot Cuba.

Dessverre har debatten ofte tatt ­utgangspunkt i moral og identitet framfor teori. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en så stolt ideologisk tradisjon med røtter i opplysningstida nå famler seg fram i mørket.

For i motsetning til høyresida har sosialismen et solid teoretisk grunnlag.

 tar utgangspunkt i dialektisk materialisme. Det innebærer at vi studerer fenomenene fra innsida: bevegelsesmønstre og forhold til andre fenomener. Dette står i motsetning til det metafysiske verdensbildet, der hver ting er isolert (USA er én ting, Venezuela en helt annen) og der alle ting er evige og konstante, og kun kan økes eller reduseres. Vi holder altså ikke «to tanker i hodet samtidig» – nei, vi lar dem møtes og analyserer hvilke relasjoner de har til hverandre.

Utgangspunktet er samfunnets motsetninger: mellom arbeid og kapital, utleiere og leietakere, stat og folk. Noen motsetninger er antagonistiske, altså preget av grunnleggende motstridende interesser. Motsetninger mellom folkegrupper som muslimer og kristne, innvandrere og innfødte, bønder og byfolk, er imidlertid ikke antagonistiske, uansett hvor mye hat og uenighet som måtte herske mellom disse gruppene. De har ikke motstridende interesser og kan derfor forlikes.

 gjelder det å identifisere hovedmotsetningen i enhver situasjon. I fredstid kan dette være arbeid mot kapital. Foreligger det en imperialistisk angrepskrig – åpen eller gjennom sanksjoner og blokade – er imperialismen imidlertid alltid hovedmotsetningen.

Som Mao Zedong skrev i sin tekst «Om motsetninger», blir motsetningen mellom et land og en imperialistisk angriper den avgjørende motsetningen så lenge angrepet pågår.

sosialister bør ta parti for arbeiderklassen i et kapitalistisk land samt kvinnene under et patriarkalsk styre. Men i det øyeblikket imperialismen angriper landet, blir denne motsetningen sekundær. Da er det den nasjonale kampen for uavhengighet som er hovedmotsetningen.

Akkurat nå er det åpenbart for alle at hovedmotsetningen i Palestina står mellom Palestina og Israel, ikke for eksempel mellom Hamas og det palestinske folket. I en framtid hvor Palestina ikke er okkupert, vil det foreligge en annen hovedmotsetning inne i landet, der det gjelder å ta parti.

En sosialist bør støtte de ­kreftene som kan føre til en ­svekkelse av USA-imperialismen

Et ­sosialistisk kompass

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I Nairobi klarte Emmanuel Macron det sjeldne kunststykket å si høyt noe han burde ha tiet om – to ganger. For det første marsjerte den franske presidenten opp på scenen under et kulturarrangement for ungdom ved Africa Forward-toppmøtet i mai, tok mikrofonen fra moderatoren og irettesatte det for det meste kenyanske publikummet fordi de snakket mens unge kunstnere og gründere holdt sine presentasjoner.

«Det er umulig å snakke om kultur med så mye støy», sa han på engelsk. «Dette er en total mangel på respekt … hvis dere vil snakke sammen, kan dere gå utenfor.»

Klippet gikk viralt: En hvit europeisk president retter pekefingeren mot afrikanere i Nairobi og forteller dem hvordan de skal oppføre seg på sitt eget toppmøte.

med president William Ruto klarte Macron deretter å si at: «Vi er de sanne panafrikanistene», underforstått Frankrike. At en tidligere kolonimakt gjør krav på panafrikanismen, en ideologi født i kampen mot kolonialisme, er provoserende i seg selv.

Når det skjedde etter at Frankrike ble utestengt fra Mali, Burkina Faso og Niger, føltes det for mange på kontinentet mindre som en forsnakkelse og mer som en innrømmelse av Frankrikes ambisjoner. Hvis du vil illustrere Kwame Nkrumahs gamle argument om nykolonialisme for et publikum i det tjueførste århundret, er det kanskje ikke så dumt å begynne her.

Da Nkrumah skrev «Neo-Colonialism: The Last Stage of Imperialism» i 1965 beskrev han et system der nylig uavhengige stater formelt var suverene, men fortsatt bundet av ekstern kontroll over økonomi, sikkerhet og politiske prioriteringer. Beslutninger om afrikanske liv ble fortsatt tatt andre steder, i andres interesse. Macron ankom Kenya med et manus som nærmest illustrerte denne logikken.

– som ble arrangert av Kenya og Frankrike sammen under banneret «Afrika–Frankrike, samarbeid for innovasjon og vekst» – ble presentert som ett skritt videre enn Françafrique. Macron snakket om å bygge opp relasjoner på nytt, om å gå fra en militærstyrt holdning til Sahel over til en samarbeidsbasert tilnærming med søkelys på grønn energi, digital infrastruktur og arbeidsplasser til de unge.

Flere avtaler om energi, infrastruktur og digitalisering ble undertegnet, og en Nairobi-erklæring om fred og sikkerhet skal løftes inn i G7-sammenheng.

 av Frankrikes utdaterte Afrika-politikk sa at de ønsket seg. I praksis antyder både Macrons skjennepreken og påstanden om at han er en sann panafrikanist at de dypere refleksene ikke har endret seg. En president som genuint mente at Afrika og Europa møttes som likemenn, ville ikke ha følt seg berettiget til å avbryte et kenyansk arrangement, ta mikrofonen og belære publikum om respekt.

Det som gjør utsagnet om ‘de sanne panafrikanistene’ så avslørende, er at det ikke bare er arrogant, det er også oppriktig

Macrons Afrika-­problem

Lily Lynch

amerikansk analytiker

I et normalt år ville republikanernes primærvalg i Kentucky knapt vekket internasjonal interesse. Delstaten med litt over 4,5 millioner innbyggere figurerer sjelden i internasjonale overskrifter, bortsett fra når det gjelder hesteveddeløp.

Men årets republikanske primærvalg fikk internasjonal oppmerksomhet fordi det synliggjorde den voksende splittelsen i president Donald Trumps parti omhandlende støtta til Israel. I primærvalget 19. mai stilte sittende republikanske kongressrepresentant og «selverklært libertarianer» Thomas Massie mot utfordreren Ed Gallrein. Massie har markert seg i Det republikanske partiet med sin uhemmede kritikk av Israel og Trump.

I løpet av de siste årene har Massie kritisert Kongressen for å prioritere «sionisme» framfor «amerikansk patriotisme», og han har krevd en slutt på USAs militærhjelp til Israel. Lobbygruppa AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) og andre proisraelske grupper, samt enkelte milliardærer – inklusive kasinomagnaten Miriam Adelson – brukte enorme pengesummer på Gallreins kampanje for å bli kvitt Massie.

Det var det mest kostbare primærvalget i amerikansk historie, og slik det ofte er i amerikansk politikk, førte bruken av avskyelig store pengesummer til det ønskede «demokratiske» resultatet: Gallrein vant med 54,9 prosent av stemmene, mens Massie klarte å sikre 45,1 prosent, et respektabelt utfall for en sittende representant som hadde våget å bryte med den republikanske konsensusen om Israel.

har en stadig større gruppe høyreorienterte politikere, kommentatorer og kjendiser begynt å kritisere Israel og deres «spesielle relasjon» til USA. Som Massie, som stilte sionismen opp mot den amerikanske patriotismen, karakteriserer nå mange i denne nye dissidentblokka Trumps utenrikspolitikk som «Israel først» – at han slik svikter det løftet han ga under valgkampen om å sette «Amerika først».

De oppfatter USA og Israels krig mot Iran som en bekreftelse på noe stadig flere mistenker: at Trump og mange andre på høyresida prioriterer israelske interesser framfor amerikanske. Flere målinger viser økende misnøye blant konservative med Trumps Israel-politikk.

En undersøkelse utført av The New York Times/Siena i mai avslørte at 38 prosent av republikanernes potensielle velgere sa at de gjerne ville se neste republikanske presidentkandidat gå en annen vei enn Trump og heller «i en ny retning med tanke på Israel».

Nesten en tredel av de republikanske respondentene sa at de mente at president Trump hadde «gitt for mye støtte til Israel». En undersøkelse som Politico utførte på samme tidspunkt, fant at under halvparten av Trump-velgerne identifiserer seg som Maga-tilhengere, støtter Israel og er positive til den sittende regjeringens handlinger.

Israel-politikken på høyresida finner vi profiler som programvertene og bråkmakerne Tucker Carlson og Nicholas Fuentes. Også i akademia finnes markante kritikere: John Mearsheimer, som forsker på internasjonale relasjoner ved University of Chicago – og som tidligere overbeviste mange konservative med sin realistiske tolkning av årsakene til krigen i Ukraina – er også en frittalende kritiker av Israel. Han er nå en hyppig gjest i tv-studioer og podkaster.

Støtta til Israel rokker ved selve premisset som Maga bygger på

Utenriks

Aktuelt

Kina kan komme godt ut av Trumps feilslåtte krig

Iran mener våpenhvileavtalen er et bevis på USAs nederlag. Donald Trump selger den som en seier.

«Komikeren får oss til å bue mot Morgenbladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken»

Andy Burnham er blitt ansiktet på drømmen om et annet Labour

Slaktes av egne støttespillere for Iran-avtale

Donald Trump skal forhandle om en ny atomavtale med Iran. Det blir vanskelig å få en bedre avtale enn den Trump trakk USA ut av i 2018, ifølge Egypts tidligere viseutenriksminister.

Australske myndigheter har lovet å etterforske Israel: – Historisk, sier Juliet Lamont.

Kan endre Midtøsten for alltid

Endelig, Ståle. Takk, Ståle.

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

Iran og USA nærmer seg en avtale som kan inneholde store iranske krav. «Ingen er fornøyde med dette», sier en høytstående israelsk tjenestemann til Ynet.

Han er så omstridt at han har blitt en egen skillelinje

Horisont

Hvordan bør sosialister forholde seg til krig, okkupasjon og imperialisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurderinger.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Kina kan komme godt ut av Trumps feilslåtte krig

Iran mener våpen­hvile­av­talen er et bevis på USAs nederlag. Donald Trump selger den som en seier.

«Komikeren får oss til å bue mot Morgen­bladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken»

Andy Burnham er blitt ansiktet på drømmen om et annet Labour

Slaktes av egne støtte­spil­lere for Iran-avtale

Donald Trump skal forhandle om en ny atomavtale med Iran. Det blir vanskelig å få en bedre avtale enn den Trump trakk USA ut av i 2018, ifølge Egypts tidligere viseuten­riks­mi­nister.

Australske myndig­heter har lovet å etter­fors­ke Israel: – Historisk, sier Juliet Lamont.

Kan endre Midtøsten for alltid

Endelig, Ståle. Takk, Ståle.

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

Iran og USA nærmer seg en avtale som kan inneholde store iranske krav. «Ingen er fornøyde med dette», sier en høytstå­ende israelsk tje­neste­mann til Ynet.

Han er så omstridt at han har blitt en egen skille­lin­je

Hvordan bør sosia­lister forholde seg til krig, okkupasjon og im­pe­ria­lisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurde­ringer.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nyko­lo­nia­lisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konflikt­linje på den ameri­kanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Iran mener våpenhvileavtalen er et bevis på USAs nederlag. Donald Trump selger den som en seier.

«Komikeren får oss til å bue mot Morgenbladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken»

Slaktes av egne støttespillere for Iran-avtale

Donald Trump skal forhandle om en ny atomavtale med Iran. Det blir vanskelig å få en bedre avtale enn den Trump trakk USA ut av i 2018, ifølge Egypts tidligere viseutenriksminister.

Australske myndigheter har lovet å etterforske Israel: – Historisk, sier Juliet Lamont.

Iran og USA nærmer seg en avtale som kan inneholde store iranske krav. «Ingen er fornøyde med dette», sier en høytstående israelsk tjenestemann til Ynet.

Han er så omstridt at han har blitt en egen skillelinje

Hvordan bør sosialister forholde seg til krig, okkupasjon og imperialisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurderinger.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.