Sofie Grønntun Nissen

Anna Dordisdatter Malkenes

#fff

#000

Mens israelske raketter raste over Iran, økte det iranske regimet undertrykkelsen på bakken. I løpet av den tolv dager lange krigen ble over 700 personer arrestert, ifølge lokale medier og menneskerettighetsorganisasjoner.

Iran Human Rights, som har hovedkvarter i Oslo, anslår tallet til nærmere 1500 og rapporterer at minst seks personer er henrettet, anklaget for spionasje for Israel.

– Regimet har skrudd opp tempoet og knuser all motstand under dekke av «nasjonal sikkerhet», sier Bahar Ghandehari, leder for påvirkningsarbeidet i organisasjonen.

Parlamentet har samtidig vedtatt en ny lov som gir betydelig strengere straffer – inkludert dødsstraff – for spionasje og samarbeid med USA, Israel og andre «fiendtlige grupper». Flere menneskerettighetsorganisasjoner advarer nå om økt risiko for vilkårlige anklager og massehenrettelser, med flere fanger i umiddelbar fare.

– Regimet utnytter kjølvannet av konflikten til å ta tilbake kontrollen ved å spre frykt, sier Ghandehari.

Som vanlig rammes landets marginaliserte minoriteter hardest, påpeker hun.

– Etniske og religiøse minoriteter – spesielt kurdere, balutsjifolket og bahá’íer – er alltid de første som kjenner regimets jerngrep.

Iran Human Rights har tett kontakt med aktivister og lokalsamfunn i minoritetsområder. Ghandehari forteller at spesielt i kurdiske områder har sikkerhetsstyrkene økt presset på sivile siden krigen startet, blant annet gjennom kontrollposter ved bygrensene. Aktivister og folk som tidligere er arrestert i forbindelse med protester, utsettes for økt overvåking og trusler.

Etniske og religiøse ­minoriteter er alltid de første som kjenner ­regimets jerngrep.

– Tar tilbake kontroll ved å spre frykt

Amal A. Wahab

I Tel Aviv demonstrerer familiene til gislene som ble tatt til fange av Hamas 7. oktober, for en våpenhvile. Lørdag satte demonstranter opp en symbolsk sabbat-middag med 50 tomme stoler utenfor USAs ambassade. I bakgrunnen var deres budskap skrevet på bannere: «Få avtalen i Gaza i land. Bring gislene hjem.»

«Bare du [Trump, journ.anm.] kan få til en avtale. Vi ønsker en vakker avtale. En vakker gissel-avtale», sa Gideon Rosenberg (48), en av demonstrantene, til Reuters.

Trump kom med et «endelig» forslag til en 60 dager lang våpenhvile på Gazastripa. Detaljene i forslaget er ikke blitt offentliggjort, men tirsdag meldte han at Israel hadde godtatt «de nødvendige betingelsene» for å inngå våpenhvilen.

På Gazastripa fortsetter Israels intensive bombing, og bare på lørdag ble minst 138 palestinere drept i israelske angrep. Søndag formiddag ble 33 mennesker drept, melder helsemyndighetene i Gaza.

Lørdag svarte Hamas at de var positive til forslaget om våpenhvile.

Trump uttalte samme dag at han ikke hadde gått gjennom Hamas’ svar, og sa «det kan bli en våpenhvileavtale i Gaza neste uke». Israels statsminister Benjamin Netanyahu er ventet å ankomme Washington i dag, og skal møte USAs president Donald Trump.

Forslaget innebærer fortsatt utfordringer for begge sider. Ifølge Reuters var Hamas og palestinske fraksjoner alliert med gruppa bekymret for to ting: at nødhjelpa må slippe uhindret inn fra Rafah-overgangen, og at det må foreligge en tidsplan for Israels tilbaketrekking.

Det betyr at Trumps forslag til våpenhvile ikke har klare rammer for noen av delene, mener flere analytikere i regionen. Netanyahu krever også avvæpning av Hamas, som fortsatt holder 58 gisler, hvorav 20 antas å være i live. Det vil neppe Hamas gå med på.

Netanyahu møter Donald Trump i dag

Frykten hadde ikke grepet oss enda. Det var helt stille.

Den iransk-kanadiske studenten Zarvan Bigonah har vokst opp i Canada, men befant seg i den sørlige regionen Bushehr i Iran da de første meldingene om de israelske angrepene kom 13. juni. Han og foreldrene bestemte seg for å flykte.

Etter en 19 timers lang reise ankom han hovedstaden Teheran. Det var først da panikken begynte for alvor. Togene mot den tyrkiske grensa var overfylte, og det var ikke plass til Bigonah og familien. Snart var stasjonen tømt for folk, forteller han.

– Patriotiske propaganda-sanger ble spilt på høyttaleranlegg over de øde plattformene. Sangene oppfordret til å forsvare hjemlandet og snakket om æren av å dø som martyr, sier 20-åringen på telefon fra Toronto i Canada.

Regimet erklærte over høyttalerne at de forberedte motangrep. Familien måtte bli i Teheran over natta. De israelske bombene holdt ham våken.

– Det mest skremmende var ikke lyden av eksplosjonene, men den endeløse ventingen, sier Bigonah.

Neste morgen fikk familien plass på en av de siste bussene mot grensa til Armenia.

Alle bensinstasjoner var stengt, og flere veier var blokkert. Bigonah forteller om venner og familie som ble fanget i Teheran.

– Vi var heldige som kom oss ut, sier han.

Jeg tror mange glemmer at unge iranere bare kjenner til det nåværende regimet og aldri har opplevd krig.

– Selvfølgelig vil iranere ha regimeskifte, men israelske bomber åpner ingen vei dit

Gustav Gillund

Slik beskrev den progressive, demokratiske senatoren Bernie Sanders Donald Trumps kontroversielle budsjettpakke, kalt «One Big ­Beautiful Bill».

I går klarte Trump å få flertall i Senatet for budsjettpakka, som nå blir lov i USA. I denne blir Trumps valgløfte om nedregulering og skatte­kutt realisert.

Velferdstjenester, fornybar energi og forbrukerbeskyttelse blir ofret for en massiv økning i militærbudsjettet, grensetrygging og politi, samt store kutt i skattene for USAs rikeste.

Det får finanstidsskriftet Fortune til å døpe pakka til «den omvendte Robin Hood-loven».

Budsjettloven vil rokke ved den amerikanske økonomien og bringe med seg lang­varige endringer:

Tankesmia Tax Foundation viser til at budsjettpakka vil senke skattene så mye at statens skatte­inntekter vil gå ned med rundt 5 billioner dollar, eller rundt 54 billioner kroner, de neste ti årene.

 For å finansiere skattekuttene sager staten i velferdsløsninger. De største kuttene skjer i velferdsprogrammene Medicaid, som gir helsehjelp til lavinntektsfamilier, og Snap-ordningen, som sørger for at folk med lav inntekt kan ha råd til mat. Tankesmia Center on Budget and Policy Priorities anslår at åtte millioner amerikanere vil miste tilgang på Snap, mens 12 millioner vil miste helseforsikringen sin.

– En dødserklæring

Ewa Sapieżyńska

Synne Folstad Moen

USA er på vei til helvete, mener fredsprisvinner Maria Ressa.

Vi på Filippinene var litt kjappere til å reagere enn amerikanerne. 

, USA! Hva venter dere på? spør fredsprisvinneren Maria Ressa og maner amerikanerne til motstand.

Når Klassekampen møter Ressa i Oslo, er hun her for å holde foredraget «Sannhetens øyeblikk» på Nobels Fredssenter – om pressefrihetens kår i en verden der autokratiet er på frammarsj.

Ressa blir beskrevet som spinkel med sine 157 centimeter, men blir enda oftere kalt en «moralsk gigant» takket være sin fryktløse gravejournalistikk som utfordret det morderiske Rodrigo Duterte-regimet på Filippinene – og oppgjøret med Facebook, ikke minst.

For sin kamp for ytringsfriheten mottok Ressa Nobels fredspris i 2021, sammen med russiske Dmitrij Muratov.

Hennes digitale medieplattform Rappler har dokumentert Duterte-­regjeringens brutalitet. Det har Ressa betalt en høy pris for, med hele elleve rettssaker mot seg – som fortsatt ikke er avsluttet.

– I perioden jeg vant fredsprisen, mottok jeg opptil 90 trusler på nettet per time, forteller hun oss.

Rappler har brukt truslene som lærings­materiale og sporet de falske Facebook-kontoene de kom fra. I tillegg oppdaget Rappler at Filippinene ble brukt som et laboratorium for manipulering av nettplattformer som bidro til å sikre Trumps valgseier i 2016.

I sitt nobelforedrag advarte den filippinsk-amerikanske journalisten om hvordan desinformasjon, sosiale medier og autoritære ledere er i ferd med å undergrave både sannheten og demokratiet.

Jeg har advart mot faren for fascisme i USA siden 2021.

– USA er på vei til helvete

Knut Gjerseth Olsen

Det tok ikke lang tid for Tyskland å snu 180 grader i migrasjonspolitikken.

Under den tyske valgkampen i vinter lovet det som nå er landets forbundskansler, kristenkonservative Friedrich Merz fra CDU, å styrke grensekontrollen. Flere skulle sjekkes på vei inn fra EU-land som Polen, Østerrike og Nederland. Merz ville ha flere dørvakter mot verden utenfor.

Tyskland var rystet av flere angrep på uskyldige, med kniv og med bil. Selv om gjerningspersonene i flere av sakene viste seg å være tyskfødte, og at sakene i stor grad handlet om psykiatri, ga de vann på mølla til det innvandringskritiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD). Merz svarte med lovnader om å sende ut kriminelle innvandrere og å sjekke folk på grensa. 3000 ekstra politifolk settes nå inn ved grensene, og beskjeden fra innenriksminister Alexander Dobrindt er at folk som ikke er EU-borgere og ikke har visum, vil nektes ved døra.

På vei hjem til Berlin fra en langhelg i Polen, fikk vi merke effekten. En buss skulle frakte oss over grensa. Busselskapet hadde allerede justert reisetida opp med en halvtime. Men fire kilometer fra grensepasseringen, sa det bom stopp. Vi kunne se bilkøen inn i det uendelige der framme.

Tre timer. Det var tida det tok før grensepolitiet kom inn på bussen og forlangte å se passene. Det føltes som en reise tilbake i tid. Hvor ble det av EUs «grunnlov», med retten til fri bevegelse på tvers av landegrensene?

Grensekontrollen har skapt enorm motstand internt i Tyskland. Venstresidepartiet Die Linke mener innstrammingene rammer asylsøkere i nød, og at den strider mot både grunnleggende humanisme og EU-lovgivning. Advokat og politiker for det sosialdemokratiske SPD Andreas Hennemann har anmeldt innenriksminister Dobrindt til Berlins statsadvokatembete.

Migrasjonsforsker Benjamin Etzold ved Institutt for freds og konfliktforskning i Bonn mener at kontrollen både er irrasjonell og strider mot sentrale prinsipper i EU.

– Det regjeringen ønsker å oppnå, er å sende et signal til befolkningen om at de tar kontrollen tilbake, sier han til Klassekampen.

Tysklands nye dørvakter rokker ved EUs «grunnlov»

Den britiske regjeringer terrorlister propalestinsk aksjonsgruppe. Medlemmer kan risikere fengsel. 

Onsdag kveld vedtok det britiske parlamentet en lov som terrorlister aksjonsgruppa Palestine Action, en bevegelse som utfører direkte aksjoner mot selskaper de mener bidrar til Israels militærindustri og okkupasjon av Palestina.

Avstemningen endte med 385 stemmer for og 26 imot. I tillegg til Palestine Action omfatter vedtaket også nynazistiske Maniacs Murder Cult og den hvit maktbaserte, etnonasjonalistiske Russian Imperial Movement.

Terrorlistinga plasserer dermed Palestine Action i samme kategori som IS og al-Qa’ida. Loven, som forventes å tre i kraft natt til lørdag, gjør det straffbart å være medlem av gruppa – og å uttrykke støtte til dem kan gi opptil 14 års fengsel.

Palestine Action har selv omtalt forbudet som «et av, om ikke det mest, drakoniske angrepet på alles ytringsfrihet og rett til å protestere» – men lover å ikke gi seg uten kamp. I dag er det planlagt en høring i Londons High Court, der gruppa vil forsøke å stanse vedtaket midlertidig.

Til The Guardian sier medgrunnlegger Huda Ammori at terrorlistingen er «det første forsøket i britisk historie på å kriminalisere direkte aksjoner og politiske protester som terrorisme».

– Dette vil skape en ekstremt farlig presedens, med undertrykkende konsekvenser for hele Palestinabevegelsen.

Loven som terrorlister Palestine Action, ble først lagt fram av innenriksminister Yvette Cooper i juni, etter at aktivister fra gruppa brøt seg inn på flybasen RAF Brize Norton og sprayet rød maling på to militære fly.

Gruppa forsvarte aksjonen med at Storbritannia «fortsetter å sende militært gods, overvåkingsfly over Gaza og fylle drivstoff på amerikanske og israelske kampfly». RAF Brize Norton sender jevnlig fly til RAF Akrotiri på Kypros, Storbritannias viktigste base for operasjoner i Midtøsten. Flere rapporter tyder på at RAF Akrotiri har vært involvert i overvåkingsoppdrag over Gaza og militær transport til Israel. Blant annet har Declassified UK dokumentert over 30 flyginger fra Akrotiri til Tel Aviv i oktober 2023, kort tid etter Hamas-angrepet.

Dette er et alvorlig misbruk av antiterror­lovgivningen.

Terrorlister ­propalestinsk aksjonsgruppe

Én måned etter starten på Israels krig mot Gaza holdt klimaaktivist Greta Thunberg en appell på en klima­marsj i Amsterdam.

Før hun talte, hadde afghanske og palestinske kvinner vært oppe på scenen og fortalt historier fra hjemlandene sine.

Da Thunberg skulle til å snakke, tvang en mann seg opp på scenen og tok mikrofonen fra henne.

– Jeg kom for en klimademonstrasjon, ikke for å høre politiske synspunkter, sa han.

Demonstrantene buer, og Thunberg river mikrofonen tilbake og sier «ingen klimarettferdighet på okkupert land!». Hun refererer til de Israel-okkuperte palestinske områdene.

Med aktivister som svenske Thunberg og kenyanske Elizabeth Wathuti i spissen har klimabevegelsen de siste årene inntatt en stadig tydeligere antiimperialistisk holdning. I dag finner man knapt en klimademonstrasjon uten å høre antiimperialistiske slagord.

Går det egentlig an å ville løse klimakrisa uten å også være antiimperialist?

Nei, mener Max Ajl, en forsker ved det tunisiske observatoriet for matsuverenitet og miljø, og postdoktor ved gruppa for rural sosiologi ved Wageningen universitet. Han har blitt en av de store intellektuelle skikkelsene, som skriver om økologi fra et marxistisk synspunkt.

Mens hetebølgene slår inn over Europa, møter Klassekampen Ajl i Oslo for å forstå hvorfor stadig flere mener at antiimperialisme og støtte til nasjonal selvråderett må stå sentralt i den globale klimakampen.

­Nasjonal selvråderett må være en sentral del av klimakampen.

Mener klimakamp ikke kan skilles fra antiimperialisme

Yngvild G. Torvik

Kanskje er det en uunngåelig bivirkning av å ha dekket fransk politikk i snart ti år, kanskje er det en konsekvens av å i månedsvis hatt fokus på 

 i mammapermisjon. Uansett er resultatet at jeg, når jeg leser franske aviser og intern krangling på X, tar meg selv i å tenke:

For ett år siden så det liksom så annerledes ut!

Det vil si, lenge så det virkelig ikke bra ut. Frankrikes venstresidepartier har aldri vært fjerne fra å ryke i tottene på hverandre, og opptakten til EU-valget 9. juni i fjor var intet unntak.

Men da Marine Le Pen og Jordan Bardellas Nasjonal samling (RN) gjorde et brakvalg, våknet venstresida. Emmanuel Macron overrasket som kjent alle ved å samme kveld oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg – og det ble alvor.

parlamentarikeren, venstresideprofilen og en selverklært antitese til «de rikes president», appellerte til sin fragmenterte politiske familie: «Vil vi tape hver for oss, eller vinne sammen?!». Slik ble Ny Folkefront (NFP) født. I rekordfart ble partiene enige om program og kandidater.

Mot alle odds ble NFP størst, og resten er historie. NFP forhindret Le Pens parti fra å bli det største, og det var intet annet enn en bragd. Men hvetebrødsdagene var raskt over.

Kort tid etter valget brøyt Ruffin, NFPs frontfigur eller fødselshjelper, med Det ukuelige Frankrike (LFI) – Jean-Luc Mélenchons venstreradikale parti som de siste ti årene har dominert fransk venstreside.

, på en bar i Abbeville, mer enn antydet Ruffin dette til meg da han slo fast at NFP kun ville «holde til valget, men ikke lenger enn det». Nå er «fornuftsekteskapet», ifølge den konservative avisa Le Point, blitt til intet mindre enn «en pakt med djevelen». Og djevelen er, om du skulle være i tvil, Mélenchon.

Det spøker for en samlet venstreside i 2027

Hjemsøkt av Mélenchon?

Da Natos toppmøte ble avsluttet forrige uke, var det et gapende hull i slutterklæringen: Hva vil alliansen gjøre med Russland?

Det er ikke noe nytt. Nato har nemlig ikke hatt en Russland-strategi siden 2014. I stedet har det vært et stort tomrom i samtlige toppmøte­erklæringer hvert år, der det før var en utfyllende strategi mot Natos viktigste motpart.

Det forteller flere Russland-forskere og tidligere toppdiplomater i Nato til Klassekampen. De mener at dette er et stort og farlig problem, som øker sjansene for en konflikt mellom Nato og Russland, som også kan resultere i at USA trekker seg ut av alliansen.

– Det reduserer effektiviteten til avskrekkingen, og evnen til å jobbe med risikoreduksjon, sier Adam Thomson, tidligere direktør i tankesmia European Leadership Network.

Han var også Storbritannias permanente representant i Nato mellom 2014 og 2016.

Diskusjonen under Natos toppmøte forrige uke handlet i hovedsak om å øke forsvarsbudsjettene til de europeiske alliansepartnerne. Nesten alle medlemmene sa seg enige i å øke militærbudsjettene sine med 3,5 prosent, og vie 1,5 prosent til forsvarsrelatert infrastruktur.

Å bruke mer penger på militæret håper europeerne vil øke avskrekkingsevnen mot Russland. Nato og Russland ser i dag på den andre som sin største sikkerhetstrussel, og mistilliten mellom partene er stor.

– I en slik situasjon har partene valget mellom et konfronterende forhold med høy risiko og høye kostnader, eller å håndtere forholdet for lavere risiko og lavere kostnader, sier den tidligere Nato-diplomaten Thomson.

Vi har også en plikt til å forstå hvordan Russland tegner opp konflikten.

Slår alarm om Natos Russland-­strategi

Israels krig i Gaza har pågått i snart 20 måneder. Vestlige regjeringer kommer nå med mer åpen kritikk – men støtta til Israel forblir urokkelig, også etter angrepet på Iran tidligere denne måneden.

«Gratulerer og takk for din avgjørende handling i Iran. Det var virkelig ekstraordinært og noe ingen andre turte å gjøre.» Det skrev Natos generalsekretær Mark Rutte i en melding til USAs president Donald Trump forrige på vei til Nato-toppmøtet i Nederland forrige uke.

Også den tyske forbundskansleren Friedrich Merz viste sin støtte til Israel etter angrepet på Iran. «Israel gjør den skitne jobben for oss», sa han under G7-møtet i midten av juni.

Både Rutte og Merz ble kritisert for kommentarene. I Midtøsten møtes derimot ikke slike uttalelser med sjokk, men med et nikkende «det har vi sagt hele tida». Det forteller to av Midtøstens fremste analytikere, som Klassekampen snakker med i et forsøk på å forstå hva folk i regionen selv tenker om Vestens reaksjoner på Israels handlinger.

Ifølge dem er det i Midtøsten et utbredt syn om at Israel er Vestens forlengede arm, og at en gammel israelsk-vestlig plan om å svekke statene i Midtøsten er på spill.

Egypts tidligere viseutenriksminister Rakha Ahmed Hassan utdyper:

– Planens hovedmål er å knuse sterke nabostater eller svekke dem. På den måten styrkes både Israels og Vestens makt i den oljerike og strategisk viktige regionen. Også Israels angrep på Iran må ses i en slik sammenheng, sier han.

Det han sier, støttes også av Hassan Nafaa, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Kairo og tidligere dekan for fakultetet for statsvitenskap og økonomi. Han ledet også bevegelsen «Folkefronten for demokrati» før og under opprøret på Tahrirplassen i Egypt i 2011.

– Målet har hele tida vært å svekke Israels nabostater og sikre at Israel har hegemonisk makt, sier Nafaa.

­Målet har hele tida vært å ­svekke ­Israels ­nabo­stater.

– Israel er Vestens for­­lengede arm i Midtøsten

De siste ukene har tusenvis av desperate palestinere stilt seg i kø for å få nødhjelp av den israelsk- og amerikanskstøttede Gaza Humanitarian Foundation (GHF). Ifølge FN har israelske styrker drept over 400 palestinere i disse matkøene.

Fredag kom den israelske avisa Haaretz med en større sak der en rekke israelske soldater og offiserer sa at de hadde fått instrukser om å skyte mot de sultne folkemassene.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu og utenriksminister Israel Katz avviste Haaretz-artikkelen i en felles uttalelse kort tid etter, der de kalte anklagene for «ondskapsfulle løgner som har til hensikt å sverte IDF, verdens mest moralske hær».

– Staten Israel avviser på det sterkeste disse blodanklagene, sa de videre.

Men mandag erkjente IDF at sivile er blitt «skadet» ved matutdelingssentraler, som FN har omtalt som «dødsfeller», ifølge BBC.

De israelske soldatene, som ville være anonyme til Haaretz, beskriver flere detaljerte scener.

– Det fins ingen tiltak for å kontrollere folkemengden, ingen tåregass. Det blir bare skutt med skarpt fra alle tenkelige våpen – tunge maskingevær, granatkastere og bombekastere, sier en av soldatene til Haaretz og legger til:

– Jeg er ikke kjent med at det har vært ett eneste tilfelle der noen har skutt tilbake mot oss. Det er ingen fiender der, ingen våpen, forteller han videre til avisa.

Det blir bare skutt med skarpt fra alle tenke­lige våpen.

IDF skal gi nye instrukser ved matkøene

Aktuelt

Francesca Borri

italiensk journalist

Jeg ser på nattehimmelen over Syria. På stjernene. Eller er det satellitter og droner? Er lysstrimene fly eller missiler? Iranske missiler på vei til Tel Aviv?

Fred, krig – det er ingen forskjell her lenger.

 Jeg skulle gjerne ha skrevet om Aleppo, men også om Kabul, Hellas, eller til og med bare Jeff wBezos i Venezia – alt som jeg har sett. Men så stanser jeg opp. Hva er min mening verdt? Og hvilken rett har jeg til å ha en mening etter Gaza? Hvilken rett har jeg til fortsatt å ytre meg?

Jeg ser på den siste videoen igjen og igjen, der en mann, som er kraftig forbrent, rød av blod med en stump av en skulder, står i en brennende bygning, og alle nede på bakken roper at han må hoppe ut for å redde seg selv.

De holder fram et laken som skal dempe fallet. Men han snur seg og går inn i bygningen igjen. Utmattet.

i israelske medier. Hamas, på den andre siden, kalte ham for en helt i Al-Jazeera. Slik er palestinerne, sa de. De kommer aldri til å forlate landet. Denne desperate mannen som nettopp begikk selvmord.

I januar dro jeg til regjeringens pressekontor i Jerusalem for å fornye kortet mitt. Det er en gårdsplass foran bygningen, og jeg ble stående der en stund. Det var ingen i nærheten. Jeg sjekket en gang til. Ingen. Det var tidlig på morgenen. Jeg tenkte at nå skulle jeg kjøpe en kanne bensin og sette fyr på meg selv.

Hvis dere ikke vil at jeg skal få slippe inn i Gaza, så la meg få bli blant Gazas journalister.

Slikt snakker aldri krigskorrespondenter om

, for da blir du fortalt at du bør snakke med en psykolog, at du har et post-et-eller-annet-syndrom. Hvilket syndrom? Det er ikke noe «post» her. Det er ingenting som slutter. Du blir fortalt at du har blitt skadet av krigen.

Hva skal jeg svare når jeg blir spurt om hvor jeg var? Hvor jeg var da Gaza gikk til grunne?

Bare en brøkdel

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Krigen mellom Israel og Iran skjøv øyeblikkelig den lang­varige russisk-ukrainske konflikten i bakgrunnen i verdens medier. Til og med russiske kommentatorer – både de regime­lojale og de opposisjonelle – gikk over til å diskutere andres tragedie.

Men deres debatter om det fjerne Iran muliggjør en bedre forståelse av det som skjer i Øst-Europa.

 fikk den russiskspråklige verden til å vende oppmerksomheten bort fra stillingsblodbadet på steppene i Ukraina. Det virker som om medarbeidere i propagandaapparatet, høyreekstreme entusiaster som støtter krigen og deres motstandere blant opposisjonelle i eksil, kjente på en lettelse.

Det bød seg en sjelden anledning til å slippe unna den tyngende diskusjonen om «kjøttstormer», ødelagte landsbyer, materiell­mangel, lav moral og høye tap.

de russiske nasjonalistene blandes med dystre forutanelser.

«Iran er vår strategiske partner, som støttet oss helt fra starten av den militære spesialoperasjonen og som støtter oss til denne dag.» Denne påminnelsen kommer fra krigsreporter og prokrigsrapper Akim Apatsjev idet han tilbyr «forbundsfellene» sine tjenester: «Jeg er klar til å reise til Iran når som helst og i hvilken som helst rolle. Jeg kan være krigsreporter, jeg kan synge, jeg kan tegne. Send meg dit, vær så snill, med et eller annet oppdrag.»

Men landets ledelse hadde ikke hastverk med å sende verken Apatsjev, luftvernsystemer som kunne avverge israelske angrep, eller jagerfly til Teheran. Russlands utenriksministerium nøyet seg med å fordømme det israelske lederskapets kynisme og dets «militære angrep på en suveren stat som er medlem av FN, på dens borgere og fredelige, sovende byer».

Alle Moskvas krefter brukes nemlig på blodbadet i Ukraina.

Vladimir Solovjov har i årevis skrytt av sitt jødiske blod og har lovet å forsvare «sitt folk» med våpen i hånd hvis Israel skulle havne i krig. Men da krigen begynte, stilte han bedrøvede retoriske spørsmål på skjermen: «Hva har Iran gjort seg skyldig i?»

Systemet som nasjonalistene forsvarer, er gjennområttent

Står aleine mot fienden

Kajsa Ekis Ekman

Israel angriper Iran, og Vesten er påfallende taus, med unntak fra en og annen tidligere politiker som svenske Carl Bildt. I motsetning til 7. oktober 2023 står ikke vestlige politikere samlet og erklærer at Iran har rett til å forsvare seg. Til tross for at Donald Trump ble valgt som fredsmekler og har kritisert tidligere presidenter for å være krigshissende «neocons», har han nå gått i samme felle. Og Europa klamrer seg fast.

I motsetning til 22. februar 2022 heiser ikke kommuner og bedrifter det iranske flagget, og jeg har heller ikke sett kiosker og klesbutikker som samler inn penger til de sivile, iranske ofrene.

Selv om det ikke er noen tvil om at Israels første angrep var helt uprovosert, har regjeringene i både Frankrike og Tyskland lagt skylda på Iran, fordi – kanskje, ingen vet – de er i ferd med å utvikle en atombombe. Alle vet at Israel har atombomber, men ingen ser ut til å ha noe å si om det.

Kontrollerer Israel politikerne våre? Handler det om rasisme mot brune og svarte mennesker? Blir disse ofrene derfor ansett som mindre verdige? Handler det om islamofobi? Er det hele bare et spill – kanskje Iran og Israel står i ledtog og har avtalt symbolske angrep? Alle disse forklaringene har vært hørt de siste dagene, og alle kan virke mer eller mindre plausible på overflata.

Det ser ut som om Israel slipper unna med alt! De gjør som de vil i Midtøsten, og ikke engang den verste forbrytelsen av dem alle – folkemord i Gaza – fører til noe annet enn tafatte bønner fra vestlige ledere om å ikke overdrive drapene på befolkningen i området. Israel starter krig, og Vesten følger etter.

Og at døden til en ukrainsk soldat fører til flere tårer enn et palestinsk barn, er åpenbart – det er bare å se på instagramkontoen til den svenske historikeren Peter Englund, en av mange intellektuelle som følger hegemoniet helt ukritisk.

 i disse forklaringene. Og det er kunnskapen om imperialismen. Hvis man ikke forstår hvordan alt henger sammen, er det lett å ty til idealistiske, konspiratoriske eller sentimentale forklaringsmodeller. (Det sentimentale er ikke egentlig en forklaringsmodell, men mer et retorisk grep som brukes for å dekke over mangelen på en forklaringsmodell. Når man ikke kan forklare, tyr man til poesi om tårer og blod.)

Imperialismen ledes i dag av USA, akkurat som kolonialismen ble ledet av Storbritannia. USA kan komme til å kollapse, og en ny imperialistisk makt kan seile opp og ta over, men foreløpig er USA ubestridt som verdensmakt: verdens sterkeste økonomi, over 800 militærbaser verden over og leder av verdens sterkeste militærallianse, Nato.

Natos struktur er imperialisme i et nøtteskall: Den nye imperialistmakta leder an, og de gamle europeiske kolonimaktene henger på. Israel er en slags hybridstat: både en militærbase for imperialismen i Midtøsten og en kolonistat av den gamle typen.

Alle vet at Israel har atombomber, men ingen ser ut til å ha noe å si om det

Utenriks

Aktuelt

Etter krigen med Israel har Iran startet en ny krig – denne gang mot sitt eget folk. Landets minoriteter blir hardest rammet, advarer flere menneskerettighetsorganisasjoner.

Trump har sagt at en våpenhvile er nær i forkant av møtet med Israels president, men i Gaza fortsetter bombingen.

Zarvan Bigonah var på besøk hos familien i Iran da de israelske angrepene startet. Da bestemte familien seg for å flykte.

– En dødserklæring

USA er på vei til helvete, mener fredsprisvinner Maria Ressa.

3000 tyske politifolk skaper debatt om framtida til Schengen-avtalen.

Den britiske regjeringer terrorlister propalestinsk aksjonsgruppe. Medlemmer kan risikere fengsel.

Mener klimakamp ikke kan skilles fra antiimperialisme

Ett år etter samling og seier er den franske venstresida nå helt splittet.

Forskere og tidligere Nato-diplomater advarer om Natos manglende Russland-strategi, som de mener både øker sjansen for krig og for at USA trekker seg ut av alliansen.

Gaza-krigen og Israels angrep på Iran tolkes i Midtøsten som ledd i en israelsk-vestlig plan om hegemoni i regionen, ifølge to av Midtøstens fremste tenkere.

IDF skal gi nye instrukser ved matkøene

Horisont

Som journalist vet du at du aldri vil kunne fortelle alt du skulle ønske.

At Iran ble stående aleine i krigen mot Israel vekket dystre tanker hos russiske prokrigsaktivister.

Med støtte fra USA, får Israel gjøre som de vil i Midtøsten.

Etter krigen med Israel har Iran startet en ny krig – denne gang mot sitt eget folk. Landets mino­ri­teter blir hardest rammet, advarer flere menneske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjoner.

Trump har sagt at en våpenhvile er nær i forkant av møtet med Israels president, men i Gaza fortsetter bombingen.

Zarvan Bigonah var på besøk hos familien i Iran da de israelske angrepene startet. Da bestemte familien seg for å flykte.

– En dødser­klæring

USA er på vei til helvete, mener freds­pris­vinner Maria Ressa.

3000 tyske politifolk skaper debatt om framtida til Schengen-avtalen.

Den britiske regje­ringer terror­lister propa­le­stinsk aksjons­gruppe. Medlemmer kan risikere fengsel.

Mener klimakamp ikke kan skilles fra antiim­pe­ria­lisme

Ett år etter samling og seier er den franske venstre­sida nå helt splittet.

Forskere og tidligere Nato-diplomater advarer om Natos manglende Russland-strategi, som de mener både øker sjansen for krig og for at USA trekker seg ut av alliansen.

Gaza-krigen og Israels angrep på Iran tolkes i Midtøsten som ledd i en israelsk-vestlig plan om hegemoni i regionen, ifølge to av Midtøstens fremste tenkere.

IDF skal gi nye instrukser ved matkøene

Som journalist vet du at du aldri vil kunne fortelle alt du skulle ønske.

At Iran ble stående aleine i krigen mot Israel vekket dystre tanker hos russiske prokrigs­ak­ti­vister.

Med støtte fra USA, får Israel gjøre som de vil i Midtøsten.

Etter krigen med Israel har Iran startet en ny krig – denne gang mot sitt eget folk. Landets minoriteter blir hardest rammet, advarer flere menneskerettighetsorganisasjoner.

– En dødserklæring

USA er på vei til helvete, mener fredsprisvinner Maria Ressa.

Den britiske regjeringer terrorlister propalestinsk aksjonsgruppe. Medlemmer kan risikere fengsel.

Mener klimakamp ikke kan skilles fra antiimperialisme

Ett år etter samling og seier er den franske venstresida nå helt splittet.

At Iran ble stående aleine i krigen mot Israel vekket dystre tanker hos russiske prokrigsaktivister.