Sofie Grønntun Nissen

Tom Henning Bratlie

#fff

#000

Seint på kvelden 8. juni ble 44 år gamle Stephen Ogilvie knivstukket på åpen gate i Belfast, Nord-Irlands hovedstad. Angrepet var brutalt: Ogilvie mistet synet på det ene øyet og fikk omfattende skader i ansiktet, hodet og ryggen.

Da det ble kjent at den mistenkte var en mann fra Sudan som hadde fått innvilget asyl i Storbritannia, gikk internett i harnisk. Rykter og oppfordringer til å ta til gatene spredte seg raskt i sosiale medier. Anonyme meldinger listet opp steder i og rundt Belfast. «Send videre til alle menn over 18 år. Kle dere i mørke klær … og vær forberedt på å slåss eller bli arrestert», het det i en av dem.

En ti minutters spasertur unna satt Zuhal og familien i stua si og fulgte det hele. Familien er selv fra Sudan, men har bodd i Storbritannia i tolv år.

Nå fikk Zuhal en vond følelse. Før mobben hadde samlet seg dagen etter, pakket hun derfor bilen, tok med barna og forlot hjemmet.

– Vi dro fordi vi visste at området ikke var trygt, forteller hun fra stua si to uker seinere.

Fra en venns leilighet fulgte de opptøyene på TV. Gatene var røyklagt og dekket av glasskår fra knuste vinduer. Maskerte menn hadde tatt over flere av byens nabolag.

På skjermen så de plutselig bilen til Zuhals søster stå i full fyr utenfor huset.

– Jeg trodde huset vårt ble brent ned, forteller Zuhals åtte år gamle sønn Yousef.

Da Belfast brant

Ewa Sapieżyńska

USAs president Donald Trump offentliggjorde torsdag tidligere graderte dokumenter som ifølge han viser at Kina blandet seg inn i amerikanske valg.

Med dette blåser Trump nytt liv i striden om Kinas rolle i valget i 2020. Samtidig utfordrer han amerikansk etterretning, som har konkludert med at Kina ikke forsøkte å påvirke valgutfallet, skriver Axios.

I den tv-sendte talen gjorde Trump valgsikkerhet til et hovedtema foran mellomvalget i november, der Republikanerne skal forsøke å beholde sitt knappe flertall i Kongressen, melder Reuters. Verken ABC, NBC eller CNN sendte talen til Trump.

I talen hevdet Trump at dokumentene fra Det hvite hus viser at Beijing «over flere år, fra valgkampen i 2020, gjennomførte det som skal være historiens største kompromittering av valgdata».

Ifølge Trump førte dette til at Kina ulovlig fikk tilgang til 220 millioner amerikanske velgerregistre. Axios påpeker imidlertid at tallet er høyere enn antallet registrerte velgere i USA i 2020.

– Landet vårt er blitt påført stor skade, sa Trump.

Han hevdet videre at «etterretningsinformasjon innhentet i 2020, men holdt skjult av illojale byråkrater», viste at Kinas aktiviteter også omfattet et forsøk på å produsere ulovlige stemmesedler for Joe Biden.

Trump hevdet at de avgraderte dokumentene ville avsløre «sjokkerende sårbarheter i valginfrastrukturen».

Etterretningsinformasjon ble holdt skjult av illojale byråkrater.

Trump blåser nytt liv i Kina-konspirasjon

Jens Bryhn Erlandsen

Analytikere tviler på at Storbritannias neste statsminister vil endre Gaza-linja

Bare dager før det ble avgjort at Andy Burnham blir ny partileder for Labour og dermed også Storbritannias neste statsminister, kom han med en beklagelse over partiets holdning til Gaza.

– Vi må være klare på kritikken mot det som har skjedd i Gaza. Jeg vet at mange synes partiet mitt ikke var det da krigen i Gaza begynte, og det beklager jeg, sa han i en video publisert på X forrige uke.

Storbritannia må gjøre mer for å legge press på den israelske regjeringen, sa han videre.

– Det inkluderer å se på videre sanksjoner mot både de som er involvert i volden i Gaza, men også se på tiltak for å forby handel med ulovlige bosettinger.

Når Burnham mandag tar over statsministerembetet etter Keir Starmer, er mange derfor spente på om signalene vil føre til en ny kurs i Storbritannias Israel-politikk.

Den palestinsk-britiske analytikeren Ahmed Najar mener Burnhams uttalelse først og fremst markerer et retorisk skifte i Storbritannias holdning til Israel og krigen i Gaza. Den varsler derimot ingen reell politisk kursendring, mener han.

– Det er mer et politisk show enn en erklæring som vil påvirke Israels handlinger og føre til reelle endringer på bakken.

Najar er særlig skeptisk til at Burnham i uttalelsen unngår å betegne den israelske krigføringen i Gaza som et folkemord, slik mange på venstresida krever at han gjør. Ifølge Burnham tyder stadig flere bevis på at krigsforbrytelser «ser ut til» å bli begått, men vil ikke selv konkludere. Det må domstolene avgjøre, mener han.

Det er mer et politisk show enn en erklæring som vil påvirke Israels handlinger.

Avviser Burnhams Gaza-utspill

Johanne Oleah Hovland

Sparkingen av Ukrainas forsvarssjef har skapt store protester i landet

«Det var en stor ære å tjene Ukraina som forsvarsminister», skriver Mykhajlo Fedorov på Telegram.

Denne uka ble det klart at den 35-åringen må gå etter kun seks måneder i stillingen.

Fedorovs avgang er en del av en større rokering i Ukrainas regjering. Mandag gikk statsminister Julija Svyrydenko av etter at president Volodymyr Zelenskyj varslet store endringer. Sergij Koretskyj, som leder energiselskapet Naftogaz, blir hennes etterfølger.

Men det er spesielt Fedorovs avgang som skaper sterke reaksjoner i Ukraina.

I går var det store protester i byene Kyiv, Odesa, Lviv og Dnipro.

– Dette er et slag i fjeset for det ukrainske folk, sier en av de frammøtte til nyhetskanalen France 24.

Samme dag kunngjorde Pavlo Yelizarov, visekommanderende i det ukrainske forsvaret, at han sier opp i stillingen sin, ifølge avisa Kyiv Independent.

I løpet av sin korte tid i regjeringen har Fedorov fått mye av æren for Ukrainas satsing på droner og ­digitalisering av forsvaret. Som tidligere digitaliseringsminister fikk Fedorov mye av æren for å modernisere Ukrainas forsvar og styrke landets droneprogram. Ifølge Politico bidro satsingen til å gjøre det mulig å ramme russiske mål langt bak frontlinjene.

Stormer mot ministerbytte

Nye korrupsjonssaker rundt Pedro Sánchez’ nærmeste krets øker presset mot den spanske statsministeren.

Tirsdag ble broren hans David Sánchez dømt sammen med blant andre Miguel Ángel Gallardo, tidligere regional leder i Sánchez’ parti PSOE.

David Sánchez fikk ni års utestengelse fra offentlige verv etter at retten konkluderte med at kulturstillingen han fikk i 2017 var opprettet for ham – ikke ut fra et reelt offentlig behov.

Den spanske avisa El País peker på at dommen i stor grad bygger på politiets etterforskning, mens retten avviser forklaringene fra en rekke vitner som støttet de tiltalte. Avisa stiller spørsmål ved domstolens vurderinger og objektivitet.

Kilder Klassekampen har vært i kontakt med, går enda lenger og omtaler saken som 

 bruk av rettsapparatet som et politisk våpen mot en motstander.

«Det finnes et ‘dommernes parti’ i Spania, som opererer uten å stille til valg. Det er åpenbart», skriver parlamentsmedlemmet Txema Guijarro fra venstrekoalisjonen Sumar i en melding til Klassekampen.

Sumar sitter i regjering sammen med Sánchez’ sosialistparti PSOE (Partido Socialista Obrero Español). Guijarro mener hans egen politiske bevegelse også har blitt utsatt for det han omtaler som politisk motivert rettsforfølgelse.

«Vi har sett domstoler etterforske skandaløse saker som aldri har endt med domfellelse, men som likevel har tvunget oss til å bruke enorme ressurser på å forsvare oss», skriver han.

Deler av retts­vesenet har en tydelig høyre­orientert slagside.

Sánchez under nytt press

André Liohn

(tekst og foto

Hver dag våkner Olga med følelsen av å ha overlevd enda en natt i Ukraina

Om natta er ikke lenger Kramatorsk en by som ligger trygt bak frontlinja. Russiske droner suser forbi vinduene, så lavt at summingen trenger inn i de få leilighetene som fortsatt er bebodd.

På en bussholdeplass sitter 75 år gamle Olga på vei hjem. Hun bor i Bilenke, øst i byen, et av områdene som er hardest rammet av angrepene. Hver dag våkner hun med følelsen av å ha overlevd enda en natt.

Byen blir stadig tommere. Få sivile er igjen. De fleste som fortsatt handler i supermarkedet, går på apoteket eller besøker de få kafeene som holder åpent, er soldater på vei til eller fra fronten. Ellers er det stort sett eldre som er igjen.

Når mørket faller på, er det nesten absolutt. Få lar lyset stå på, for et opplyst vindu avslører at noen fortsatt bor der. Rundt i byen dukker det stadig opp plakater som advarer mot FPV-droner. De blir stadig flere – og farligere.

Kramatorsk, som i flere år fungerte som et pusterom for soldater som kom fra fronten, blir nå daglig angrepet av russiske droner av ulike typer. Først kommer summingen, som lyden fra et hissig vepsebol. Så kommer eksplosjonene. De fortsetter gjennom natta og også gjennom dagen.

I store deler av sentrum er det spent nett over gatene for å beskytte kjøretøyene som fortsatt ferdes der. Dronene leter etter bevegelse, varme, metall – tegn på liv. Bakkedroner, som brukes til å frakte forsyninger til isolerte soldater ved frontlinjene, beveger seg langsomt over asfalten. De rustne vrakene etter flere av dem, ødelagt av droner, skyves til side for å åpne veien.

Andre ukrainske militærkjøretøy passerer i høy fart, dekket av improviserte jernbur, med spisse stag festet til karosseriet. Konstruksjonen, montert for å redusere virkningen av FPV-droner, får bilene til å se ut som pansrede piggsvin.

Byen, som i flere år har vært et av Ukrainas viktigste administrative og militære sentre i Donbas, lever nå i skyggen av Russlands kunngjøring om at Kostjantynivka har falt. Ifølge den russiske hæren erobret Russlands styrker nabobyen 3. juli. Kunngjøringen ble gitt til Vladimir Putin av Russlands generalstabssjef, Valerij Gerasimov. Ukraina bestrider kunngjøringen og sier at soldatene deres fortsatt gjennomfører defensive operasjoner i og rundt byen.

For oss begynte det i 2014. Jeg dro ingen steder.

Byen som venter på beleiring

Johanne Oleah Grethedottir Hovland

Tre tiår etter apartheid kjemper Sibongele for retten til å ha et sted å bo

Skurene i et slumområde i Durban på Sør-Afrikas østkyst står tett i tett og er bygget av rustne blikkplater og planker. Her er det ikke innlagt vann, strøm eller ordentlige veier. Skjer det en brann eller en oversvømmelse her, rammes alle.

– Vi kjemper for noe så grunnleggende som retten til å ha et sted å bo, sier Sibongele.

Hun er en av fem millioner mennesker i Sør-Afrika som bor i uformelle bosettinger. For mange handler hverdagen ikke bare om fattigdom og kriminalitet, men også om kampen for å ha et hjem.

Organisasjonen Abahlali Basemjondolo mener både myndigheter og private utbyggere i flere tilfeller har brukt private sikkerhetsselskaper i forbindelse med tvangsflyttinger og konflikter om land. Sør-Afrikas rikskringkaster SABC har omtalt flere slike saker.

Organisasjonen Abahlali Basemjondolo ble etablert i 2005. De støttes i dag av Norsk Folkehjelp og har 180.000 medlemmer. De kjemper for retten til land, på zulu kalt 

Når myndigheter eller næringsliv truer med å rive bosettingene eller kaste beboerne ut, går de rettens vei, med den sørafrikanske grunnloven på sin side. I Sør-Afrika, der store deler av landet er privateid, er spørsmålet om land fortsatt politisk betent.

– Kampen for land har etter hvert utviklet seg til å bli livsfarlig for oss. De siste årene har 25 personer i organisasjonen blitt drept, sier Lindo Motha i Abahlali Basemjondolo.

Organisasjonen mener personer med tilknytning til lokale myndigheter har stått bak flere av drapene på aktivister. ANC avviser anklagene.

Kampen for land har etter hvert utviklet seg til å bli livsfarlig for oss.

Folk i slummen trues på livet

Amal A. Wahab

USAs angrep mot mål i Iran fortsetter, mens Iran svarer med angrep mot amerikanske mål i Bahrain, Kuwait, Qatar, Jordan og Oman.

Samtidig beskylder landene hverandre for å ha brutt intensjonsavtalen de undertegnet for knapt fire uker siden. Striden handler om hvem som skal kontrollere skipsfarten gjennom Hormuzstredet – der rundt 20 prosent av verdens olje transporteres.

Avtalen slo fast at Iran skulle sikre trygg og avgiftsfri skipsfart i tråd med internasjonal havrett, mens USA skulle avvikle marineblokaden. Iran og Oman skulle samtidig forhandle om den framtidige administrasjonen av stredet.

Mandag gjeninnførte USA marineblokaden. Samme dag varslet Donald Trump på Truth Social og i et intervju med Fox News at USA ville «ta over Hormuzstredet».

– Vi kommer trolig til å styre det. Vi blir stredets ­vokter. Kanskje skal vi kalle oss stredets skytsengel, sa han.

Det blir ikke gratis. Trump sa samtidig at USA ville kreve en avgift tilsvarende 20 ­prosent av lasten på skip som passerer gjennom stredet.

– Trump kan drømme. Det vil aldri skje, sier den regimetro Teheran-baserte ­analytikeren Hakam Amhaz til Klassekampen på telefon.

Irans utenriksminister Abbas Araghchi svarte på Trumps uttalelser med et stikk:

Trump ønsker å bli­ «stredets vokter»

6. mars, rundt klokka 15.50 lokal tid, ble huset til Hassan Saleh i al-Thakana-området i Tyre-distriktet sør i Libanon truffet i et israelsk luftangrep.

Huset ble fullstendig ødelagt. Åtte sivile familiemedlemmer, deriblant tre barn, ble drept. Seks andre sivile ble skadet.

Familien hadde søkt tilflukt i huset fordi de trodde det var trygt. De hadde ikke mottatt noe varsel om evakuering.

«Det var ikke spor igjen av huset. Kroppsdeler lå spredt over bakken. Jeg brukte tre dager på å samle dem», fortalte Hussein Saleh til Amnesty International, som har dokumentert hendelsen.

Han er den eneste overlevende i familien. Han var ute for å handle da angrepet skjedde.

Amnesty har nå undersøkt tre israelske luftangrep i Sør-Libanon i mars 2026. Til sammen ble 24 sivile drept, blant dem 12 barn. En rekke familier mistet flere eller alle sine medlemmer.

Ifølge organisasjonen fant de ingen tegn til at det befant seg militære mål på stedene da angrepene ble gjennomført, heter det i rapporten som ble publisert rett før helga.

Etter å ha analysert videoopptak, satellittbilder og intervjuet en rekke kilder, konkluderer Amnesty med at det er rimelig grunn til å tro at israelske styrker brøt internasjonal humanitærrett.

Straffefriheten for Israel er en av hovedgrunnene til at sivile blir drept igjen og igjen.

Brukte tre dager på å samle familiens kroppsdeler

Hanna Mortensdatter Vandeskog

Argentinas Javier Milei vil gjøre landet til Latin-Amerikas KI-hub

«La Buenos Aires bli for kunstig intelligens det Amsterdam var for seilskutetida», skrev Argentinas president Javier Milei i Financial Times 4. juni i år, i et innlegg som siden har vekket stor oppsikt.

Etter at Milei overtok presidentsetet i 2023, har den selverklærte anarkokapitalisten satset tungt på å gjøre Argentina om til en såkalt

 – en latinamerikansk node for utviklingen av kunstig intelligens og digital økonomi.

I juni vedtok deputertkammeret et nytt investeringsregime for blant annet datasentre, batterifabrikker, halvledere og modulære kjernekraftverk. Den nye pakka vil gi betydelige skattefordeler til sektorer som per dags dato ikke finnes i Argentina, som megadatasentre. Forslaget behandles nå i Senatet.

Økonomiminister Luis Caputo mener ordningen vil skape ny industri.

Opposisjonen advarer på sin side mot at regimet først og fremst tjener utenlandske investorer, uten å stille krav til teknologioverføring, permanent verdiskapning eller lokale arbeidsplasser.

Opposisjonspolitiker Agustín Rossi skriver på Instagram at forslaget er en «skreddersydd drakt for forretningsvennene til Milei». Han frykter at det nye regimet vil «intensivere den utvinningsbaserte modellen som gir avkall på våre strategiske ressurser og nasjonale suverenitet».

President Milei nærer tette bånd til Silicon Valley og har blitt tatt inn i varmen av blant annet Elon Musk, Open AIs Sam Altman og Palantirs Peter Thiel. Sistnevnte varslet for kort tid siden at han melder flytting til Argentina. I fjor annonserte også Open AI at de hadde inngått et samarbeid med det argentinske energiselskapet Sur Energy for å bygge et massivt datasenter i Patagonia, til en antatt verdi på 25 milliarder dollar.

Milei har gjentatte ganger framhevet Patagonias rike tilgang på vann, billig strøm og kulde som attraktive forhold for etableringen av datasentre.

La Buenos Aires bli for kunstig intelligens det Amsterdam var for seilskutetida.

Åpner døra for Big Tech

Eirik Grasaas-Stavenes

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

Da Norge skulle spille kvartfinale i VM mot England, startet dagen med et slag i trynet. Flyet jeg skulle ta fra Cancún til Miami, var fire timer forsinket. Der jeg sto i et salig troperegn og ventet på en drosje til flyplassen, innså jeg at jeg ikke kom til å rekke den største idrettsbegivenheten i norsk historie. Ja, både været og denne potensielle personlige katastrofen var virkelig dårlige tegn.

Livets såkalte tilfeldigheter ville ha det til at jeg var på familieferie i Mexico, med kone og to barn. Da Norge slo Brasil i New Jersey, hadde jeg sett kampen og de ville bildene fra Oslos gater på en trivelig, men glissen strandrestaurant, mens dattera hørte på lydbok og spiste pannekaker med Nutella ved siden av meg.

Det var da jeg innså at kvartfinalen skulle spilles i Miami, og at det bare var en to timers flytur nordover. I meldinger skrev venner at dette var en «no-brainer», og jeg sendte kyss og klemmer til både kone og Fifa, som innfridde min bønner om henholdsvis en bitte liten pause fra bassenglivet og en pressebillett til kvartfinalen i Miami.

Alt var timet og tilrettelagt, alt var duket for et nytt VM-eventyr i USA. Men da jeg, kledd i norsk landslagsdrakt, forlot hotellet med en taxisjåfør som ville «ro», kom altså beskjeden: American Airlines måtte mekke på flyet jeg skulle ta. Dermed ville jeg først være framme i Miami fem minutter etter at kampen hadde startet. De hadde heller ikke noe annet fly å sette meg på, og det fantes ikke andre avganger som ville ta meg til Miami i tide.

«Aiaiai, no bueno», som taxisjåføren hadde sagt det.

Der kunne kvartfinaledrømmen dødd, hadde det ikke vært for at en trivelig meksikaner, mens vi så at Mexico dessverre tapte mot England, minnet meg på at om man skal til Miami, kan man også fly til et sted som heter Fort Lauderdale.

Og velsigne min nye meksikanske venn: På tavla i avgangshallen så jeg at flyselskapet Jetblue skulle fly til denne mer anonyme byen om noen timer. Da ville jeg lande 1 time og 45 minutter før kampstart. Det var ikke tvil om at det ville bli knapt med tid. Og flybilletten var forferdelig dyr. Men det måtte bare gå, og sammen med en enten flaggforvirret eller køddete flyplassbarista som skrev «Go England!» på kaffekoppen min, ba jeg til fotballgudene om at jeg måtte få rekke nasjonalsangen.

Jeg kom meg på flyet og leste en NRK-tekst om at England kanskje burde få vinne, og at Norge kanskje ikke hadde godt av mer fest og seier. Hva var dette for tapermentalitet?

Kvartfinale­drømmen kunne dødd, hadde det ikke vært for at en trivelig meksikaner.

En lang dags ferd mot tap og ære

USA tar kontroll i Venezuela etter jordskjelvet: – Kolonialt

Etter at USA tok kontroll over Venezuela tidligere i år og president Nicolás Maduro ble fjernet fra makta, har Washington fått omfattende innflytelse over landets økonomi og politiske styring.

Trump-administrasjonen har tatt kontroll over anslagsvis 8 milliarder dollar i oljeinntekter siden USA angrep Caracas 3. januar. Samtidig har USA så langt kun bidratt med 300 millioner dollar i jordskjelvhjelp, ifølge The New York Times.

USA har heller ikke varslet stans i deportasjonene av venezuelanere, mens dødstallet etter jordskjelvene nå har steget til 4333 personer. Over hundre av dem døde på Venezuelas kyst få timer etter å ha blitt deportert fra USA.

– Det er et fullstendig kolonialt forhold, særlig når det gjelder USAs inngripen i Venezuelas oljeindustri, sier den venezuelansk-spanske forskeren Fernando Casado på telefon fra Cádiz i Spania.

Casado har fulgt utviklingen mellom Washington og Caracas siden 3. januar. Han mener nøkkelen ligger i oljeinteressene.

– Venezuelas tungolje er av samme type som USA tidligere hentet fra egne felt. Raffineriene i Louisiana og Mississippi er bygget for å foredle denne typen olje, påpeker han.

– Derfor vil USA hente venezuelansk olje for å gi nytt liv til egen oljeindustri, som sliter, legger Casado til.

Mener Venezuela er blitt USAs nye koloni

Aktuelt

Lily Lynch

amerikansk analytiker

Nato-toppmøtet i Ankara var en oppvisning i tyrkisk makt. Sikkerhetsoppbudet var enormt: 70.000 personer, blant dem var 50.000 politifolk og paramilitære utstasjonert for å trygge arrangementet. (Til sammenligning var 27.000 politifolk og 10.000 militære på vakt under fjorårets Nato-toppmøte i Haag.)

I tillegg til vanlige overvåkingskameraer, ble det installert høyteknologiske «observatørkameraer» på 100 posisjoner rundt arrangementsstedet. Tyrkisk politi arresterte hundrevis av aktivister og akademikere i ukene før toppmøtet, og det gjaldt demonstrasjonsforbud.

Langs den veien konvoien skulle ta fra lufthavna til presidentpalasset i Ankara, ble det satt opp store plakater som reklamerte for Tyrkias amfibiekrigsskip og ballistiske missiler – alt sammen som del av en kalkulert innsats for at deltakerne på toppmøtet skulle la seg imponere av Tyrkias disiplin og styrke, noe de fleste gjestene også var.

 følgende budskap til landets allierte innenfor Nato: at Tyrkia er uunnværlig for den euroatlantiske sikkerheten. Derfor bør de få stor innflytelse når alliansens framtid, «Nato 3.0», skal formes. Dette er en offensiv som kunne ha gjort enkelte liberale atlantister litt skvetne, men den var helt klart i tråd med det Donald Trump ønsker seg.

Når vi ser bort fra den klare selvforherligelsen, er det vanskelig å benekte Tyrkias bidrag til alliansen. Landet har det nest største forsvaret i Nato, etter USA. De har en blomstrende forsvarsindustribase, noe som nylig fikk den amerikanske ambassadøren til Nato, Matthew Whitaker, til å si: «Vi skulle ønske at alle våre allierte var mer som Tyrkia.»

Landet er også strategisk viktig. Som president Recep Tayyip Erdogan sa noen dager før toppmøtet, deler Tyrkia «en landegrense på over 1800 kilometer med kriseregioner», blant annet Syria og Iran.

 de anspente forholdene innad i landet, der det meste av dissens ofte blir kvalt og befolkningen er tynget av økonomiske problemer. Disse forholdene ble stort sett feid under teppet ved toppmøtet, men realitetene er foruroligende: Investeringsbankene spår at inflasjonen vil ende på godt over 30 prosent i år, og husholdningene står overfor brutale prisstigninger.

En nylig fagforeningsrapport forteller at en tyrkisk familie på fire nå trenger mer penger for å klare utgifter til mat og andre nødvendigheter enn det den nåværende minstelønna dekker. I Tyrkia tjener omtrent halvparten av alle arbeidere minstelønn. I takt med at inflasjonen har økt, har også undertrykkelsene gjort det samme.

Ordføreren i Istanbul, Ekrem Imamoglu, ble arrestert i mars i fjor og anklagd for bestikkelser og utpressing, påstander som uavhengige observatører sier er politisk motivert. Imens risikerer de som kritiserer myndighetene å bli arrestert for forbrytelser som å ha kommet med ukloke morsomheter (en populær komiker ble arrestert for «å fornærme presidenten» få dager før toppmøtet). Mange kritikere oppfatter Ankara-toppmøtet som en stor distraksjon.

I Trump-æraen er Tyrkia på mange måter en ideell alliert for Nato.

Nato på tyrkisk

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Men hvorfor skriver du ikke om bosetterne i stedet? Om de nye bosettingene? Om fangene som blir torturert? Hvorfor skriver du ikke om Netanyahu?

Hver gang du sier noe om palestinere, blir du fortalt at du heller burde snakke om Israel.

palestinerne lokalvalg. Men det har stort sett gått upåaktet hen. Internasjonale medier rapporterte bare om valg­oppmøtet, som var på 56 prosent på Vestbredden og 23 prosent i Gaza.

Disse tallene betyr imidlertid ikke så mye, da bare 42 prosent av kommunene avholdt valg. Det vil si 182 av 429. I 197 kommuner, inkludert Ramallah, fantes det bare én liste, og i 49 kommuner var det ingen. Det var ingen kandidater.

Ja da, det var valg i Gaza også. I Deir al-Balah, den eneste byen der det var logistisk mulig å rigge til valglokaler. Her bor det 70.000 innbyggere. Dermed var det altså 16.000 personer som stemte – av 2 millioner palestinere.

 var helt klart en tydelig stemme: en stemme mot den palestinske selvstyremyndigheten. Men for Mahmoud Abbas, som har styrt, eller rettere sagt hersket, aleine i 21 år, har 25. april vært en suksess. Han ønsker å bli sittende, og framfor alt er det dette valg­resultatet gir støtte til.

Selv om lokalvalg faktisk alltid har blitt avholdt, har ordførerne så godt som ingen makt. Det som teller, er valg til lovgivende forsamling – som sist ble avholdt i 2006, og foreløpig er det ikke planlagt nye valg. Men slik slipper Mahmoud Abbas unna for mye press.

Og han får støtte fra EU, som er hoved­finansieringskilden hans. Økonomisk støtte som er betinget av reformer og demokrati.

Krisa i Israel er dyp, men det er også krisa i Palestina.

Vi snakker ikke om palestinerne, faktisk. Vi snakker om Palestina. Palestina er et symbol

Usynlige palestinere

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

46 år gamle Aleksandr er frivillig i organisasjonen «Hardt tegn» for russiske desertører. Organisasjonen er virksom i Jerevan. Han forteller hvordan kameratene hans hjelper russiske soldater å rømme fra krigen – forbi kontrollposter og militærpoliti, ut av sykehus, og om nødvendig, til fengsel – alt for å slippe tilbake til fronten.

«Jeg forstår dem godt», forteller han. «Du er fullstendig desorientert. Du vet ikke hvor du skal gå. Skyldfølelse og frykt plager deg. Rundt deg er det fiender, overvåking og kontroller. Til slutt er det to av ti som våger å rømme. Én klarer å komme seg ut. Og feigingene, som ikke klarer å takle frykten, går i døden.»

ble Aleksandr sendt til krigen i Tsjetsjenia. Tjue år seinere kalte krigen igjen. Russiske myndighetene kunngjorde «delvis mobilisering», som først og fremst gjaldt dem som allerede hadde militær erfaring.

«Jeg sa til sjefen på oppstillingsplassen at jeg led av pasifisme. Han lo. Men jeg hadde allerede sett krig, der ligger forskjellen», forteller Aleksandr.

Etter et halvt år deserterte Aleksandr. Det var ikke lett: Han skar over årene sine på et feltsykehus. Han ble fraktet fra det ene psykiatriske sykehuset til det andre og holdt fanget i en kjeller, før han klarte å rømme til Armenia – et av de få landene russere kan reise inn i uten utenrikspass, som de fleste soldater mangler.

, ifølge Aleksandrs anslag, flere tusen russiske desertører som gjemmer seg i Armenia, Kasakhstan og Kirgisistan. Bare noen få hundre har klart å komme seg til trygge land i Europa, hovedsakelig til Tyskland.

Samtidig er det rimelig å anta at det har vært minst 120.000 tilfeller av desertering fra den russiske hæren, trolig langt flere. De fleste blir pågrepet av militærpolitiet. Mange tortureres og sendes tilbake til fronten uten rettssak, mens bare et mindretall blir stilt for retten og dømt til fengsel. Andre lever i månedsvis på flukt, i konstant frykt, før også de blir funnet og sendt av sted for å bli slaktet.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakta på desertører. De anerkjenner ikke desertering som grunnlag for asyl eller beskyttelse. De få desertørene som når Europa – ved hjelp av transittflygninger eller ved å hoppe av et transitt-tog i fart mens det kjører gjennom Litauen – blir i stor skala nektet asyl og deportert.

kunngjorde EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen en enda mer radikal beslutning: å forby alle russere som har tjenestegjort i hæren under krigen, noensinne å reise inn i Europa. Det dreier seg ikke om turister som mellom kampene ønsker å feriere på den franske rivieraen, men nettopp om desertører.

De få desertørene som har klart å komme seg til Europa, blir i stor skala nektet asyl og deportert

Utenriks

Aktuelt

I juni sto den nordirske hovedstaden i flammer. En måned seinere forsøker ofrene for de rasistiske opptøyene å finne tilbake til hverdagen i en by farget svart av sot.

Donald Trump hevder igjen at Kina blandet seg inn i valget i 2020. Dokumentene han viser til, underbygger ikke påstanden.

Analytikere tviler på at Storbritannias neste statsminister vil endre Gaza-linja

Stormer mot ministerbytte

Dommen mot Pedro Sánchez’ bror øker presset på Spanias statsminister. Støttespillere omtaler saken som politisk motivert, mens en forsker advarer om at summen av sakene kan koste ham dyrt.

Hver dag våkner Olga med følelsen av å ha overlevd enda en natt i Ukraina

Tre tiår etter apartheid kjemper Sibongele for retten til å ha et sted å bo

Trump ønsker å bli «stredets vokter»

I en ny rapport krever Amnesty at tre israelske luftangrep i Libanon, der barn og hele familier ble drept, etterforskes som krigsforbrytelser.

Argentinas Javier Milei vil gjøre landet til Latin-Amerikas KI-hub

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

Mener Venezuela er blitt USAs nye koloni

Horisont

Nato-toppmøtet ble en demonstrasjon av Tyrkias voksende selvtillit i alliansen.

Alle vil snakke om Palestina. Nesten ingen vil snakke om palestinerne.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakten på desertører.

I juni sto den nordirske hoved­staden i flammer. En måned seinere forsøker ofrene for de rasistiske opp­­tøyene å finne tilbake til hverdagen i en by farget svart av sot.

Donald Trump hevder igjen at Kina blandet seg inn i valget i 2020. Doku­men­tene han viser til, under­bygger ikke påstanden.

Analy­ti­kere tviler på at Storbri­tannias neste stats­mi­nister vil endre Gaza-linja

Stormer mot minis­ter­bytte

Dommen mot Pedro Sánchez’ bror øker presset på Spanias stats­mi­nister. Støtte­spil­lere omtaler saken som politisk motivert, mens en forsker advarer om at summen av sakene kan koste ham dyrt.

Hver dag våkner Olga med følelsen av å ha overlevd enda en natt i Ukraina

Tre tiår etter apartheid kjemper Sibongele for retten til å ha et sted å bo

Trump ønsker å bli­ «stredets vokter»

I en ny rapport krever Amnesty at tre israelske luftangrep i Libanon, der barn og hele familier ble drept, etter­fors­kes som krigs­for­bry­telser.

Argentinas Javier Milei vil gjøre landet til Latin-Amerikas KI-hub

Da Norge skulle spille kvart­fi­nale mot England, startet dagen med et slag i trynet

Mener Venezuela er blitt USAs nye koloni

Nato-toppmøtet ble en demon­strasjon av Tyrkias voksende selvtillit i alliansen.

Alle vil snakke om Palestina. Nesten ingen vil snakke om pale­sti­nerne.

Para­doksalt nok har europeiske myndig­heter blitt en pålitelig alliert for Putins mili­tær­po­liti i jakten på desertører.

I juni sto den nordirske hovedstaden i flammer. En måned seinere forsøker ofrene for de rasistiske opptøyene å finne tilbake til hverdagen i en by farget svart av sot.

Donald Trump hevder igjen at Kina blandet seg inn i valget i 2020. Dokumentene han viser til, underbygger ikke påstanden.

Analytikere tviler på at Storbritannias neste statsminister vil endre Gaza-linja

Stormer mot ministerbytte

Dommen mot Pedro Sánchez’ bror øker presset på Spanias statsminister. Støttespillere omtaler saken som politisk motivert, mens en forsker advarer om at summen av sakene kan koste ham dyrt.

Trump ønsker å bli «stredets vokter»

I en ny rapport krever Amnesty at tre israelske luftangrep i Libanon, der barn og hele familier ble drept, etterforskes som krigsforbrytelser.

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

Nato-toppmøtet ble en demonstrasjon av Tyrkias voksende selvtillit i alliansen.

Alle vil snakke om Palestina. Nesten ingen vil snakke om palestinerne.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakten på desertører.