Sofie Grønntun Nissen

#fff

Trumps radikalisering av venstre­sida gir håp til stjerne­podkaster Daniel Denvir

Den amerikanske venstresida som podkastverten Daniel Denvir vokste opp i på 90-tallet, hadde ikke særlig til muskler. De kunne rope høyt om alt de ikke likte – kapitalistisk globalisering, invasjon av Afghanistan, invasjon av Irak – men hadde ingen reell makt til å gjøre noe med det.

– Problemet var at vi på venstresida i USA ikke forsto at vi burde styre for å forandre verden. Vi forsto det ikke fordi det ikke føltes mulig. Det var en svært marginal, nesten subkulturell tilværelse, sier Denvir på telefon fra byen Providence i delstaten Rhode Island.

Flere tiår seinere føles det plutselig mulig. New York har en sosialistisk borgermester som ikke bare har tatt USA, men hele verden med storm. En sosialistisk borgermester styrer også Seattle, den største byen i delstaten Washington. Og over hele USA stiller venstrekandidater til valg – og gjør det usedvanlig bra.

Denvir er ikke i tvil om hva som ligger bak.

– Den liberale basen i Det demokratiske partiet har blitt kraftig radikalisert, slår han fast.

Med det mener han at de liberale, altså den mer moderate velgerbasen i Det demokratiske partiet, har flyttet seg mot venstre etter at Donald Trump kom tilbake til makta – og det i rekordfart. Utviklingen gjør ham svært håpefull – men også utrolig redd.

– Det betyr at det nå er opp til oss både å slå den demokratiske partieliten og deretter beseire Donald Trump og hele det fascistiske, autoritære Maga-prosjektet på ytre høyre.

Det er ingen liten oppgave han skisserer. Denvir har likevel funnet sin måte å angripe den på. Gjennom podkasten The Dig, som er knyttet til venstresidetidsskriftet Jacobin, forsøker han å fylle gapet mellom den mer praktiske og politiske venstresida – aktivister, organisatorer og politikere på bakken – og den intellektuelle, akademiske venstresida, som tenker stort om sakene aktivistene kjemper for.

Problemet var at vi på venstre­sida i USA ikke forsto at vi burde styre for å forandre verden.

– Nå er det opp til oss å slå den demokratiske partieliten og deretter beseire det fascistiske, autoritære Maga-prosjektet

Pernille Solheim

Den amerikanske delegasjonens planlagte besøk til den pakistanske hovedstaden Islamabad ble i helga avlyst etter at Irans utenriksminister Abbas Araghchi forlot Pakistan. Forhandlingene i Iran-krigen står bom fast – og det til tross for at USA blokkerer iranske havner og forsøker å strupe landets økonomi.

Nå ser Iran ut til å endre strategi. Landet la denne uka fram et nytt fredsforslag som innebærer at Iran vil fortsette å kontrollere Hormuzstredet, men åpne det mot at krigen får en endelig slutt.

De foreslår samtidig å utsette forhandlingene om det iranske atomprogrammet.

Med dette «omkalibrerer» Iran forhandlingsstrategien sin, sier Abas Aslani ved Center for Middle East Strategic Studies til Al Jazeera. De vil endre kursen ved å skille de overkommelige spørsmålene fra de fastlåste, ifølge ham.

Det siste forslaget fra Iran fikk en heller kjølig respons i Washington DC. USAs president Donald Trump er angivelig negativ til å utsette atomspørsmålet. Hans eget krav er tross alt at det iranske atomprogrammet skal avvikles fullstendig.

«Han elsker ikke forslaget», sier en amerikansk tjenesteperson til Reuters om Trumps reaksjon.

Men det er ikke bare utsettelse av atomspørsmålet som er uaktuelt for amerikanerne. Trump-administrasjonen krever stadig at Iran gir opp kontrollen over Hormuzstredet og kutter støtta til regionale militser.

Amerikanerne satser på at blokaden av iranske havner skal presse Irans myndigheter til å gi etter for disse kravene – og at det vil skje før Hormuz-krisa blir en katastrofe.

Krigen har skapt ny selvtillit i Teheran.

Iran vil endre spillet

Nils-Inge Kruhaug

– Israelske myndigheter vet at livet tar slutt uten vann, men likevel har de bevisst og systematisk ødelagt vanninfrastrukturen i Gaza, sier Leger Uten Grensers nødhjelpssjef Claire San Filippo.

Samtidig hindrer Israel konsekvent at vannrelaterte forsyninger kommer inn på Gazastripa, legger hun til.

Leger Uten Grenser dokumenterer i en ny rapport hvordan israelske myndigheter i 2024 og 2025 brukte vann som våpen i Gaza og kaller det «en integrert del av folkemordet på palestinerne».

Dette skjer hovedsakelig på tre måter: Ved å ødelegge vannledninger og annen infrastruktur, ved å nekte palestinerne i Gaza å ta seg fram til områder der det fortsatt er tilgang på vann, og ved systematisk å blokkere eller forsinke leveranser av vann, heter det i rapporten.

– Palestinere har blitt drept og såret ved å forsøke å få tilgang til vann. At de nektes vann, kombinert med forferdelige levekår, ekstrem overbefolkning og et kollapset helsesystem, skaper en perfekt storm der sykdommer sprer seg, advarer San Filippo.

– Israels allierte må bruke sin innflytelse til å presse Israel til å slutte å hindre humanitær tilgang, inkludert behov for vanninfrastruktur, krever Leger Uten Grenser.

NTB har bedt den israelske hæren, det israelske forsvarsdepartementet, det israelske utenriksdepartementet og Israels ambassade i Norge om en kommentar til anklagene i rapporten fra Leger Uten Grenser, men har foreløpig ikke fått svar.

Overfor The Guardian avviser en talsperson for det israelske forsvarsdepartementet at det er restriksjoner på innførsel av utstyr som trengs for å forsyne Gazas innbyggere med vann.

Leger uten grenser: Israel bruker vann som våpen i Gaza

Yngvild Gotaas Torvik

Mer enn 3300 personer har blitt arrestert for å ha støttet Palestine Action siden den britiske aktivistgruppa ble terrorstemplet 5. juli 2025.

Tim Crosland er én av dem. Den varme sommerdagen i fjor gikk en video viralt, der Crosland, i håndjern, bæres bort av politibetjenter fordi han holdt opp et skilt med påskriften «Jeg motsetter meg folkemord. Jeg støtter Palestine Action». I klippet smiler han til kamera og sier lakonisk: «Alle demokratiers mor, folkens.»

Fjorårets forbud mot Palestine Action terrorstemplet nemlig ikke bare gruppas egne aktiviteter og medlemmer, men også dem som har støttet dem eller protestert mot forbudet, som Defend our juries, organisasjonen Crosland var med på å grunnlegge.

Defend our juries har det siste året arrangert en rekke markeringer til støtte for Palestine Action. 13. februar i år slo en domstol fast at beslutningen om å forby Palestine Action under britiske terrorlover, var ulovlig. Når Klassekampen snakker med aktivisten, menneskerettighetsjuristen og den tidligere regjeringsansatte advokaten på videolink fra London, sier han at enormt mye står på spill når domstolen i dag begynner behandlingen av regjeringens anke.

– Dette er ikke bare farlig for Palestine Action. Det er farlig for demokratiet, sier Crosland.

– Når man begynner å bruke terrorlover – som er ekstremt drakoniske og har konsekvenser langt utover vanlig straffelov – mot mennesker som åpenbart ikke er terrorister, for å kneble dem, er man på god vei mot et autoritært styre.

Hvorfor ble Palestine Action forbudt av britiske myndigheter? Crosland mener det korte svaret er at gruppa «satte fingeren på et sted mektige aktører virkelig ikke ville ha press: Storbritannias rolle i å støtte og legge til rette for folkemord og krigsforbrytelser».

Sentralt i konflikten står rolla til selskapet Elbit Systems, en israelsk våpenleverandør som er tungt til stede i nettopp Storbritannia.

Det var litt av et syn, som en hær som rykket inn.

– Dette er ikke bare farlig for Palestine Action. Det er farlig for demokratiet.

Amal A. Wahab

Israelske styrker beordret søndag evakuering av minst sju landsbyer nord for elva Litani i Sør-Libanon. Kort tid etter ble områder både nord og sør for elva bombet.

Søndagens angrep kom tre dager etter at USAs president Donald Trump kunngjorde en tre ukers forlengelse av våpenhvilen etter nye samtaler i Washington.

Minst 14 mennesker ble drept søndag, deriblant to barn og to kvinner, og 34 er skadd, ifølge libanesiske helsemyndigheter. Israel meldte at én israelsk soldat ble drept.

Israels forsvarsminister Israel Katz uttalte forrige måned at Israel skulle danne en sikkerhetssone, som strekker seg opp til Litani. Søndagens angrep mot landsbyer også nord for elva skaper frykt for at Israel skal utvide operasjonen lenger nord.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu anklaget i helga Hizbollah for bryte våpenhvilen. Han sa at Israel ville angripe Hizbollah «med full kraft», melder Wall Street Journal.

«Vi slår med full kraft i tråd med reglene vi har blitt enige med USA om – og også, for øvrig med Libanon», sa Netanyahu.

Dette kan tolkes som at Israel mener libanesiske myndigheter aksepterer rammene for angrepene. Verken USA eller regjeringen i Beirut har så langt ikke kommentert søndagens angrep.

Hizbollah sier på sin side at de vil fortsette å angripe israelske styrker i Libanon og mål i Nord-Israel så lenge «Israel fortsetter å bryte våpenhvilen».

Direkte forhandlinger setter ­Libanon inn i en spiral av ustabilitet.

Israel bomber på tross av våpenhvile

Etter å ha boikottet den årlige gallamiddagen for Det hvite hus’ pressesjosle så lenge han har vært president, annonserte Donald Trump tidligere i år at han denne gangen aktet å delta.

«Til ære for 250-årsdagen til vår nasjon», og «fordi disse ‘korrespondentene’ nå innrømmer at jeg virkelig er en av de største presidentene i vårt lands historie», kom han til å møte i smoking på Washington Hilton Hotel for den tradisjonsrike tilstelningen, annonserte presidenten for snart to måneder siden.

På sitt sosiale medium Truth Social lovet han at det ville bli «den største, heteste og mest spektakulære middagen noensinne».

Middagen, som gikk av stabelen på lørdag, endte istedenfor i panikk og kaos da en 31 år gammel mann, ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med flere våpen, skjøt i sikkerhetskontrollen utenfor.

Hundrevis av journalister søkte dekning på gulvet og under bordene mens Trump og andre toppolitikere i hui og hast ble ført ut av sikkerhetsvakter.

Skytteren, læreren Cole Tomas Allen, ble raskt pågrepet. Han framstilles for retten i dag. Bortsett fra en politibetjent som ble truffet av et skudd, ble ingen skadet. Ifølge USAs fungerende justisminister Todd Blanche var gjerningsmannens mål «folk som jobber i administrasjonen, mest sannsynlig presidenten».

Episoden føyer seg inn i en rekke liknende angrepsforsøk, der attentatforsøket på et valgkampmøte 13. juli 2024 i Butler i Pensylvannia er det mest kjente. Der kom Trump unna med mindre skader på et øre.

Da en smokingkledd Trump møtte pressa etterpå, sa han at han antok at han var målet. På spørsmål om hvordan dette påvirker ham, svarte han at han «prøver å ikke tenke på det».

– Jeg er ikke noe nervevrak

Det er et seismisk skifte – og et som er veldig skadelig for Israels interesser.

Det sier den amerikanske, pulitzerprisvinnende journalisten Chris Hedges til Klassekampen på videolink fra sitt hjem i Princeton i New Jersey i USA.

Han snakker om hvordan synet på Israel og Palestina på kort tid har endret seg drastisk i hans hjemland. For første gang i historien har nå et flertall i befolkningen – seks av ti amerikanere – et negativt syn på Israel, viser en opinionsundersøkelse utført av Pew Research Centre som kom tidligere denne måneden.

– Det har vært et enormt skifte i folks forståelse, som gjenspeiles i meningsmålingene, sier Hedges.

Undersøkelsen viser også at andelen som sier de har «et svært negativt syn» på Israel, har økt til 28 prosent, fra 10 prosent i 2022. I en annen måling, utført av Gallup i februar i år, sympatiserer for første gang flere amerikanere med Palestina (41 prosent) enn med Israel (36 prosent).

– Dette er veldig betydningsfullt. De av oss som står opp for palestinernes rettigheter, og har gjort det i flere tiår, har stått veldig aleine og blitt angrepet og utestengt, sier Hedges.

De rikholdige bokhyllene bak ham og den tassende hunden som kan skimtes gjennom to glassdører, er velkjente kulisser for faste seere av Youtube-programmet «The Chris Hedges Report»

Én gang i uka intervjuer Hedges en gjest om geopolitikk. Ikke sjeldent er Midtøsten navet for samtalene, og aller helst snakker han om sin kampsak gjennom mange år: palestinernes rettigheter.

– Nå kan man si ting om Israel som man ikke kunne si før. At det er en apartheidstat og et kolonialistisk bosetterprosjekt som begår folkemord, sier Hedges.

Nå kan man si ting om Israel som man ikke kunne si før. At det er en apartheidstat og et kolonialistisk bosetterprosjekt som begår folkemord.

– Nå kan man si ting om Israel man aldri kunne si før

Ingrid Fadnes

Yeleni plukker opp en blyant med munnen. Den 15 år gamle kubanske jenta er født med en funksjonsvariasjon som gjør at hun ikke kan bruke hendene sine. Det stopper henne ikke fra å skrive med sirlig løkkeskrift.

Nå sitter hun i et klasserom i utkanten av Havanna med en notatblokk foran seg og skriver en kladd til en invitasjon til en 

-fest, en stor markering i tenårene som er vanlig på Cuba, og som ligner den norske konfirmasjonen. Invitasjonen skal sendes til familiene til elevene som går her på spesialskolen La Escuela Solidaridad con Panama.

Etter noen setninger slipper Yeleni blyanten ned på pulten og gliser.

På arket står det: «Herr Trump, du kan ikke invadere landet mitt nå og ødelegge for ‘quinceañera-festen’ vår».

Yeleni er et av 200 barn som har fått plass på spesialskolen som ligger side om side med det nasjonale rehabiliteringssenteret på Cuba. Navnet på skolen kan oversettes til «Skolen solidaritet med Panama», og ble valgt av Fidel Castro. Cubas tidligere president og revolusjonære kommunist åpnet dørene til skolen den 31. desember i 1989, få uker etter at USA startet en militær offensiv mot det mellomamerikanske landet Panama. Her får barna i dag utdanning og fysisk og psykisk hjelp med sine ulike funksjonsvariasjoner. Yeleni har lært seg å skrive med munnen.

Å bygge opp et offentlig og gratis helsesystem har vært og er en viktig del av den kubanske revolusjonen. I tida da Sovjetunionen fremdeles fantes og var en sterk støttespiller for Cuba, ble flere sykehus bygd og åpnet. Cuba har også helseforskning i verdensklassen, og under pandemien utviklet de sin egen vaksine mot covid-19.

Helsevesenet har samtidig vært under hardt press fra USAs blokade. Det presset har blitt enda større etter at Donald Trump strammet blokaden i januar.

At skolen Solidaridad con Panama fungerer så godt som den gjør, er fordi helse og utdanning blir prioritert av regjeringen i en vanskelig tid, forteller skoledirektør Nairys Reyes Cleger.

Vi har det vi har, men med mindre gjør vi mer.

«Herr Trump, du kan ikke ­invadere landet mitt nå»

Katarina Poensgen

Da Spania i mars nektet å la USA bruke deres baser og luft­rom i angrep mot Iran, truet president Donald Trump med å innføre straffetoll mot Nato-landet.

Siden den gang har fortsatt USA ikke fått det som de ville. Nå kan de gå ett skritt lenger, ifølge Reuters.

Nyhetsbyrået viser til en e-post fra det amerikanske forsvarsdepartementet som de har fått informasjon om gjennom en anonym tjenesteperson på høyt nivå. Der kommer det fram at USA vurderer ulike straffer for Nato-land som ikke bidrar militært i krigen mot Iran, særlig ved å nekte amerikansk tilgang til baser og luftrom.

Et av forslagene, ifølge Reuters, er å suspendere Spania fra Nato eller fra viktige roller i alliansen.

Spania har vært de tydeligste stemmene i Europa mot USAs krig, som statsminister Pedro Sánchez har beskrevet som folkerettsstridig og skadelig.

– Vi kommer ikke til å være medskyldige i noe som skader verden og er motsatt av våre verdier og interesser, kun fordi vi er redde for ­represalier, sa Sanchez i en tale i mars.

Men heller ikke Storbritannia har ønsket å gi USA tilgang til flere av sine baser for å utføre angrep mot Iran. Europeiske land har også nektet å sende marinestyrker for å åpne Hormuzstredet, av frykt for å bli dratt inn i krigen.

Det har skapt stor frustrasjon i USA og økt spenningen innad i Nato. Et av forslagene i den lekkede e-posten er at USA skal revurdere støtta til Storbritannias krav på Falklandsøyene, og at land som oppfører seg liknende, kan bli fratatt privilegier.

Slik Trump herjer nå, så er det klart at det blinker stygt.

Vurderer straff mot Nato-land

Tom Henning Bratlie

#000

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

Avi Shlaim er av den typen intellektuelle som tillater seg å endre mening. Den britisk-israelske historikeren som en gang var både sionist og stolt IDF-soldat, er i dag i selvpålagt eksil. Som 80-åring er han kjent som en av sionismens skarpeste kritikere – både gjennom en rekke anerkjente bøker og virale Instagram-videoer, øyeblikk som ofte er foreviget av representanter for yngre generasjoner.

I 1993 var han overbevist om at Oslo-avtalen var et positivt vendepunkt som ville utløse en gradvis, men irreversibel prosess mot palestinsk statsdannelse. Det skrev han i en utgave av London Review of Books, der også Edward Said ytret sin mening. Said mente tvert imot at avtalen befestet Israels kontroll over palestinerne.

I dag erkjenner Shlaim at hans nå avdøde venn, Edward Said, hadde rett: Tostatsløsningen er ikke død – den ble aldri født i det hele tatt.

Når Klassekampen møter Avi Shlaim i Oslo, herjer det israelske militæret i Midtøsten som aldri før. Det er ikke bare Shlaim som har endret seg gjennom tiårene som har gått, men landet han vokste opp i: Shlaim påpeker at Israel etter grunnleggelsen fikk mer internasjonal støtte og sympati enn noe annet land – dels på grunn av skyldfølelse etter holocaust, men også fordi den unge staten ble ansett som en «demokratisk øy i et hav av autoritarianisme».

Og på 50-tallet var Israel riktignok en sosialistisk, progressiv og demokratisk stat, påpeker han.

– Men se på Israel nå, og du ser et monster. Det er ingen annen måte å beskrive det Israel gjør på Gazastripa, Vestbredden, i Sør-Libanon og Iran, enn at det er et monster som har kommet ut av kontroll, sier Shlaim.

Arabisk-jødiske Avi Shlaim ble født i Bagdad i 1945 og flyttet som femåring til Israel. Der vokste han opp i en familie som i motsetning til de fleste jødiske israelere opplevde seg som en del av den arabiske verden. Men i det nye hjemlandet, der jøder med opprinnelse i Øst-Europa dominerte både det politiske, økonomiske og kulturelle livet, ble de aldri helt akseptert.

Shlaim, som i dag er professor emeritus i internasjonale relasjoner ved Universitetet i Oxford, er blant Israels såkalte nye historikere, som utfordrer nøkkelpunkter i den tradisjonelle framstillingen av israelsk og sionistisk historie. Han har viet karrieren til å grave i arkivene og har blant annet funnet «ubestridelige bevis» for at israelsk etterretning selv var involvert i bombeangrep mot det jødiske miljøet i Irak på 50-tallet – i et forsøk på å framskynde de arabiske jødenes utvandring til den nyopprettede staten Israel.

Israel har lykkes i å fullstendig forvrenge vestlige ­oppfatninger om Iran og palestinerne.

– Det er Israel som er en eksistensiell trussel

Situasjonen rundt Hormuzstredet tilspisser seg, og det er uklart når – og om – trafikken gjennom stredet vil normaliseres. Onsdag ­beslag­la Iran to skip i stredet.

Det skjer kort tid etter at Donald Trump forlenget våpenhvilen mellom USA og Iran på ubestemt tid. Trump-administrasjonen anser ikke Irans beslaglegging av de to skipene som et brudd på våpenhvilen, sa talskvinne i Det hvite hus Karoline Leavitt, som begrunnet det med at skipene ikke var amerikanske eller israelske.

Samtidig blokkerer USA Irans havner og øker presset også langt utenfor Midtøsten. Reuters meldte i går at amerikanske krigsskip de siste dagene har stoppet og omdirigert flere iranske skip i asiatiske farvann, blant annet nær India, Sri Lanka og Malaysia.

– USA har – på tross av deres massive militære overmakt – mislyktes i å nå de uttale målene med deres krig mot Iran med militære midler. Nå bruker de alt de har av andre midler, sier Hassan Nafaa til Klassekampen.

Han er egyptisk professor i statsvitenskap. Nafaa beskriver situasjonen som spent – og sier at nøkkelen til en slutt på konflikten er Hormuzstredet.

Visepresidenten i Irans nasjonalforsamling, Hamidreza Hajibabaei, sa torsdag at Iran har mottatt de første «bompengene» fra skip som ønsker å passere gjennom stredet: Dette er en modell USA tidligere har motsatt seg i forhandlingene.

Opplysningene er ikke bekreftet av andre kilder.

Trump, med sin blokade, kan skyte seg selv i foten.

– Handler om hvem som holder ut lengst

Gustav Gillund

– Mange av de tradisjonelle vestlige partnerne kutter i bistanden. Da må vi finne andre partnere, sier Norges utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap).

Klassekampen møter ham i Beijing i Kina.

Bakgrunnen for besøket er at Det internasjonale samarbeidet står i krise. Folkeretten er under angrep, og vestlige land kutter i bistand på bekostning av opprustning. Det har ført til en budsjettkrise i sentrale institusjoner som FN.

Norge ser imidlertid FN og annet multilateralt samarbeid som en kjerneinteresse. Og siden de fleste vestlige land ser en annen vei, søker Aukrust nå partnere andre steder.

– Kina spiller en veldig viktig rolle for det globale sør, og landene i det globale sør ser på Kina som et lederland. Det er derfor jeg har en god grunn til å ha kontakt med Kina på dette området, forklarer han fra stua i den norske ambassadørens residens i Beijing.

Før turen til Beijing har Aukrust reist til både Indonesia, De arabiske forente emirater og Saudi-Arabia. Sammen utgjør disse landene det Aukrust omtaler som «utradisjonelle» partnere i internasjonal utvikling i det globale sør, som Norge nå strekker en hånd til, i vakuumet av interesse fra andre vestlige land.

I Beijing skal han møte Kinas visefinansminister og Kommunistpartiets internasjonale avdeling.

– Hvis du vil få gjort noe med denne verdenen, så må du også snakke med Kina. Dette er et viktig land på alle områder, og også innenfor internasjonal utvikling, forklarer han.

Jeg tror tida for belæringer er helt forbi.

Jakter ny bistandspartner i Beijing

Aktuelt

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Alle som har jobbet med vold mot kvinner, seksuelle overgrep eller prostitusjon, har møtt utsatte kvinner som sier: «Det går bra, jeg klarer meg.» Kvinner som trekker anmeldelsen selv om mannen har banket dem opp. Kvinner som prostitueres og tvinges til å ha sex med mange menn hver dag, men som hevder at de har valgt det selv.

I psykologien kalles dette normaliseringsprosessen. Det skjer når overgrepene pågår over lang tid – en overfallsvoldtekt anmeldes som regel til politiet fordi den ikke oppfattes som normal av offeret. Men den som blir voldtatt hver dag av en slektning, vil etter hvert miste håpet om et annet liv.

Problemet med ordet normaliseringsprosess er imidlertid at det kan gi ­inntrykk av at offeret oppfatter situasjonen som «normal». Det gjør hun ikke. Saken er at hun ikke ser noen utvei, og for å takle hverdagen har hun vært nødt til å late som om den er normal. Det er selve forstillelsen som gjør at hun kan holde ut hverdagen.

 var det to søstre som ofte høylytt proklamerte at de var fornøyd med sin situasjon. De hadde valgt det selv, sa de til de andre kvinnene. En dag kom en av dem inn og strålte av glede: Hun hadde kjøpt et skrapelodd og vunnet 100.000 dollar!

Hun spanderte sjampanje på alle og ropte: «Vi har fått vår siste horekunde! Nå er det slutt på dette livet! Aldri mer! Aldri mer de ekle kroppene over oss!» Hun kunne ikke holde igjen lettelsen og euforien. Ingen hadde noen gang tilbudt henne en utvei før.

Søstera ba om å få se på loddet. Da hun hadde gransket den, så hun opp og sa: «Du har misforstått. Det står 10.000 på en av rutene, ikke 100.000. Det er ikke noe vinnerlodd.»

Etter det var søstrene tause og nedbrutte. Forstillelsen fungerte ikke lenger. Nå visste alle at de, som alle andre, drømte om et annet liv. De hadde bare ikke midlene til å skape det livet. Historien fortelles i boka «Faire corps – Guerre et paix autour de la prostitution en tant que fatalité» av Veronique Côté og Martine B. Côté.

siden Frankrike innførte en sexkjøpslov etter nordisk modell. Jeg var invitert til den franske nasjonalforsamlingen for å feire, sammen med en rekke andre aktivister, prostitusjonsoverlevere og politikere som hadde vært med og kjempet for loven. Legendariske feminister og aktivister som Claudine Legardinier, Claire Quidet, Grégoire Théry og Amelia Tiganus var til stede.

For meg var det en gripende stund. Jeg har jobbet mot prostitusjon i tjue år, reist verden rundt og konfrontert halliker og lobbyister. Å feire seirene for første gang var en ubeskrivelig følelse.

Sexkjøpsloven kom midt i en nyliberal tid der alt annet ble satt ut på markedet

Viser veien ut

Grace Blakeley

Britisk økonom og forfatter

Detkalles «ressursforbannelsen» eller «overflodens paradoks»: Tendensen til at ressursrike land er mindre demokratiske, mer korrupte og mer utsatte for konflikt enn andre land.

Som andre observerte mønstre innenfor internasjonal politisk økonomi, er ikke dette en lov hogd i stein, men det finnes en rekke eksempler som underbygger den.

Disse peker mot en dypere sannhet: Utvinningen av olje og gass er ikke bare et miljøproblem, men et politisk problem.

ble mange ressursrike land kolonisert nettopp fordi vestlige land ønsket å utnytte naturrikdommene deres. Industriland sugde ut velstanden fra det globale sør gjennom flere tiår, slik at utgangspunktet for mange nylig uavhengig nasjoner var økonomiske og politiske systemer i sterk ubalanse.

Så kom «nykolonialismen», som den ghanesiske uavhengighetslederen Kwame Nkrumah kalte den. Fortsatt vestlig innflytelse i det globale sørs anliggender har gjort mange ressursrike land i det globale sør fattigere, mindre politisk stabile og mer utsatt for vold.

undergraver avhengigheten av ressursrikdommene forbindelsen mellom skattlegging og representasjon som har vært så viktig for demokratiseringen i mange land.

De fleste land er avhengige av å skattlegge borgerne for å få betalt statens utgifter. Behovet for beskatning styrker elitenes ansvarlighet overfor borgerne. Hvis folket betaler skatt, forventer de noe tilbake. Det gamle slagordet «ingen beskatning uten representasjon» fanger denne tanken godt opp. Men med olje- og gassrikdommene brytes denne relasjonen.

Hvis en stat kan finansieres gjennom inntekter fra olje og gass, er den ikke avhengig av borgerne sine i like stor grad. I stedet for å skattlegge folket, selger de naturressursene sine på de globale markedene. I noen oljerike stater utgjør hydrokarboner størsteparten av statens inntekter. Det gir de herskende elitene en enorm økonomisk autonomi – og frir dem fra demokratisk press.

utvinning av olje og gass historisk sett skapt enorme og ekstraordinære gevinster for et lite antall mektige selskaper, særlig i perioder med høyt prisnivå.

En stat som finansieres av olje og gass, er ikke like avhengig av borgerne

Overflodens forbannelse

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Flere uker inn USA og Israels angrep på Iran, da Teheran erklærte midlertidig gjenåpning av Hormuzstredet mot at olja ble betalt for i yuan i stedet for dollar, spredte begeistringen seg over hele det politiske internettet i det globale sør.

Her fikk vi endelig beviset på at Washington hadde gått for langt. Dollarenes herredømme skulle ta slutt. Vi hadde endelig fått en multipolar verden – ikke som et emne for seminarer, men som en linje i balanseregnskapet til en oljetanker.

Det er forståelig at folk var opprømte. USA og Israels krig mot Iran, som begynte seint i februar under det etter hvert så kjente påskuddet om sikkerhet og frihet, hadde på dette tidspunktet drept hundrevis av iranske sivile og ødelagt landets infrastruktur. Den hadde også sendt drivstoff- og matvareprisene til himmels over hele Afrika, Latin-Amerika og Sørøst-Asia – i stater som ikke har hatt noen som helst innflytelse på beslutningene, med en befolkning som må absorbere konsekvensene i taushet, uten å bli nevnt i nyhetene. At de som har satt i gang denne krigen, endelig risikerte betydelige konsekvenser, føltes for mange som begynnelsen på noe nytt. Men det er verdt å stoppe opp og se nærmere på hva de jublet over.

og i store deler av den europeiske venstresida har antiimperialismen lenge vært organisert rundt USA, som det man må rømme fra, stå imot eller erstatte. Det betyr at USA fortsatt er punktet den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Selv den mest antiamerikanske analysen har en tendens til å måle framskritt opp mot amerikanske referansepunkter, framstille seire som amerikanske nederlag og tolke historien som en konkurranse mellom Washington og deres rivaler. Vi har drømt på amerikansk – og en endring i reservevalutaen kommer ikke til å endre på det.

For nesten førti år siden beskrev teoretikeren Jean Baudrillard USA – ikke som et land blant andre land, men som et helt eget sted, en kultur der

 hadde erstattet virkeligheten så totalt at kritikk utenfra nesten var umulig. Ikke fordi dissens ble undertrykt, men fordi det ikke lenger fantes noe «utenfra». Det var ikke bare det at USA var mektig, det var altomspennende: En drøm som hadde glemt at den var en drøm.

Denne diagnosen har bare styrket seg med tida. Internettet globaliserte den amerikanske forestillingsverdenen i minst like stor grad som det globaliserte USAs makt – formatene, sjangrene og rytmene for oppmerksomhet og begjær som amerikansk kultur har brukt et århundre på å perfeksjonere. Vi blar oss gjennom feeder utformet i California, diskuterer med ord formet av amerikanske kulturkriger, og måler våre politiske liv mot amerikanske referanser. Forestillingsevnens infrastruktur er amerikansk, og den har ingen tydelig utside.

 legger til en ny dimensjon i sin monumentale studie «The Enchantments of Mammon». Kapitalismen, hevder han, er en religion på avveie, med sin egen liturgi, sakramenter og eskatologi. Den amerikanske kapitalismen er i sitt mest fullstendige uttrykk en komplett liturgisk orden med sitt eget begrep om hva frihet betyr, hvordan framskritt ser ut, og hva som må til for å ha et vellykket liv. Liturgien tar ikke slutt når imperiene faller. Det romerske imperiet falt – romerske kategorier strukturerte europeisk tenkning i ytterligere tusen år. En endring i reservevalutaen oppløser ikke denne liturgien.

Jeg skriver ikke dette for å mane til fortvilelse. Jeg ønsker å klargjøre hva som er den faktiske oppgaven. Hvis problemet bare var amerikansk militær eller økonomisk dominans, ville den multipolare verdenen som nå tar form, utgjøre en genuin framgang. Det kan man jo si at den gjør på sentrale punkter. Washingtons mulighet til å pålegge sin vilje unilateralt er ikke lenger slik den var, og det betyr noe for folk som bærer kostnaden av det politikerne pålegger. Men hvis problemet også er forestilte kategorier som vi forstår frihet, framskritt og det gode liv gjennom, vil en endring i den hegemoniske makta ikke røre ved den dypere strukturen.

McCarrahers svar er at du ikke kan ødelegge en liturgi ved å finne et bedre produkt. Du ødelegger den ved å reorientere tanken mot en annen fortelling om hva livet handler om. Det er en krevende oppgave. Da trengs alternative bilder, andre måter å forstå hva et godt liv er.

Det finnes fortellinger som ikke er organisert rundt den amerikanske historien om det gode liv

Utenriks

Aktuelt

Trumps radikalisering av venstresida gir håp til stjernepodkaster Daniel Denvir

Iran firer ikke på kravene, men justerer forhandlingsstrategien sin i møte med USAs blokade.

Israel driver kollektiv avstraffelse av palestinerne på Gazastripen ved å nekte dem tilgang på rent vann, slår Leger uten grenser fast i ny rapport.

– Dette er ikke bare farlig for Palestine Action. Det er farlig for demokratiet.

Israel fortsetter angrepene i Libanon enda landene har inngått våpenhvile. Hizbollah ber myndighetene bryte forhandlingene med erkefienden.

Helgas skyteepisode ryster USA. Selv sier Donald Trump at han tar det med fatning.

At et flertall nå har et negativt syn på Israel, utgjør et «seismisk skifte» i USA som journalist Chris Hedges lenge har ventet på.

«Herr Trump, du kan ikke invadere landet mitt nå»

I en lekket Pentagon-e-post foreslås det å gi Nato-land som Spania et ultimatum: Støtt oss – eller bli fryst ut.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

USA øker presset langt utenfor Midtøsten. Iran svarer med å styrke kontroll over Hormuzstredet.

Jakter ny bistandspartner i Beijing

Horisont

Den franske sexkjøpsloven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

En overgang til fornybare energikilder ville fjerne en av de mest ødeleggende kreftene i dagens kapitalistiske system.

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstresida.

Trumps radi­ka­li­sering av venstre­sida gir håp til stjerne­podkaster Daniel Denvir

Iran firer ikke på kravene, men justerer forhand­lings­stra­te­gien sin i møte med USAs blokade.

Israel driver kollektiv avstraf­felse av pale­sti­nerne på Gaza­stri­pen ved å nekte dem tilgang på rent vann, slår Leger uten grenser fast i ny rapport.

– Dette er ikke bare farlig for Palestine Action. Det er farlig for demo­kra­tiet.

Israel fortsetter angrepene i Libanon enda landene har inngått våpenhvile. Hizbollah ber myndig­he­tene bryte forhand­lin­gene med erke­fien­den.

Helgas skyte­epi­sode ryster USA. Selv sier Donald Trump at han tar det med fatning.

At et flertall nå har et negativt syn på Israel, utgjør et «seismisk skifte» i USA som journalist Chris Hedges lenge har ventet på.

«Herr Trump, du kan ikke ­invadere landet mitt nå»

I en lekket Pentagon-e-post foreslås det å gi Nato-land som Spania et ultimatum: Støtt oss – eller bli fryst ut.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

USA øker presset langt utenfor Midtøsten. Iran svarer med å styrke kontroll over Hormuz­stredet.

Jakter ny bistands­partner i Beijing

Den franske sexkjøps­loven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

En overgang til fornybare energi­kil­der ville fjerne en av de mest ødeleg­gende kreftene i dagens kapi­ta­lis­tiske system.

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestil­lings­evnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstre­sida.

Trumps radikalisering av venstresida gir håp til stjernepodkaster Daniel Denvir

Iran firer ikke på kravene, men justerer forhandlingsstrategien sin i møte med USAs blokade.

Israel driver kollektiv avstraffelse av palestinerne på Gazastripen ved å nekte dem tilgang på rent vann, slår Leger uten grenser fast i ny rapport.

– Dette er ikke bare farlig for Palestine Action. Det er farlig for demokratiet.

Israel fortsetter angrepene i Libanon enda landene har inngått våpenhvile. Hizbollah ber myndighetene bryte forhandlingene med erkefienden.

Helgas skyteepisode ryster USA. Selv sier Donald Trump at han tar det med fatning.

«Herr Trump, du kan ikke invadere landet mitt nå»

USA øker presset langt utenfor Midtøsten. Iran svarer med å styrke kontroll over Hormuzstredet.

Jakter ny bistandspartner i Beijing

Den franske sexkjøpsloven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

En overgang til fornybare energikilder ville fjerne en av de mest ødeleggende kreftene i dagens kapitalistiske system.

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstresida.