Frederik Kelter, Information

#fff

Sør-Koreas detroniserte ekspresident Yoon Suk-yeol ble torsdag dømt til livsvarig fengsel av en domstol i Seoul, og utenfor rettsbygningen fikk følelsene fritt utløp.

Yoons tilhengere gråt og holdt opp skilt med teksten «Yoon igjen». Samtidig angrep en sint mann et kamerateam fra en lokal nyhetsstasjon med et flagg, men politiet klarte å gripe inn før noen ble alvorlig skadet. Fra den andre fløyen sa lederen for Sør-Koreas regjeringsparti, Det demokratiske partiet (DP), at det undergraver rettssikkerheten at Yoon ikke ble dømt til døden for sine handlinger. Mange hadde forventet at det ville bli utfallet av saken.

Livstidsdommen kom etter at retten fant ham skyldig i maktmisbruk og oppvigleri i forbindelse med det mislykkede forsøket på å innføre unntakstilstand i 2024. I begynnelsen av desember samme år kunngjorde Yoon militær unntakstilstand på direktesendt TV etter en lengre periode med en fastlåst politisk situasjon i parlamentet, fallende meningsmålinger og korrupsjonsanklager mot presidentens kone. Han begrunnet denne voldsomme kunngjøringen med udokumenterte påstander om undergravende virksomhet fra opposisjonens side.

Kunngjøringen skapte imidlertid ramaskrik i Sør-Korea, og unntakstilstanden endte med å vare i bare seks timer. Siden den gang har det pågått et rettsoppgjør. Til å begynne med nektet Yoon å overgi seg til myndighetene. Han barrikaderte seg i boligen sin, omgitt av presidentens livvakter. Det skulle 3000 politibetjenter og to forsøk til for å arrestere ham.

Han har siden blitt stilt for riksrett og blitt dømt til fem års fengsel for å ha motsatt seg arrestasjonen og for å ha forfalsket dokumenter i forbindelse med erklæringen av unntakstilstand. Flere av hans medsammensvorne har også blitt dømt. Statsministeren ble dømt til 23 års fengsel, forsvarsministeren til 30 års fengsel og den tidligere etterretningssjefen til 18 års fengsel. I en annen sak ble Yoons kone dømt til 20 måneders fengsel for å ha tatt imot bestikkelser.

Yoon viste angivelig ingen følelser under domsavsigelsen. Han har hele tida bedyret sin uskyld og hevdet at unntakstilstanden mer var en advarsel til befolkningen om nasjonens tilstand.

Yoons tilhengere mener i dag at dommen er for streng, mens hans motstandere mener at straffen ikke er streng nok. Nettopp derfor kan dommen ha truffet den rette balansen i et Sør-Korea som trenger å finne en vei framover uten å forsterke den allerede dype polariseringen.

Er et polarisert Sør-Korea klar for å legge kupp­forsøket bak seg?

Ingrid Fadnes

#000

«Vi må vite hvordan vi skal be om tilgivelse, og vi må også vite hvordan vi skal ta imot tilgivelse», sa Venezuelas fungerende president Delcy Rodriguez idet hun signerte en ny amnestilov torsdag kveld. Loven er historisk. Den innebærer at politiske fanger i venezuelanske fengsler nå kan be om benåding. Samtidig sørger loven for at regimets representanter selv ikke kan straffeforfølges den dagen chavistene mister eller gir fra seg makta.

Ronald Mayora Synnes, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, sier loven er viktig både for dem som kjemper for løslatelse av politiske fanger, men også for dem som ønsker en fredelig overgang til demokrati.

– Skal Venezuela komme seg videre, trenger man denne loven, sier Synnes.

Helt siden USA bortførte president Nicolás Maduro, har folk i Venezuela flokket seg rundt fengslene og krevd at de politiske fangene løslates. Allerede 8. januar annonserte lederen av parlamentet og den midlertidige presidentens bror, Jorge Rodriguez, at de første fangene skulle slippes ut. Til nå er 448 politiske fanger frigitt, men ifølge organisasjonen Foro Penal er 655 fremdeles bak murene.

Hva betyr denne loven helt konkret for de som sitter i fengsel?

– At man får et juridisk rammeverk slik at de fengslede kan be om benåding uten at regimet griper inn, sier Synnes.

Samtidig har loven også en langsiktig funksjon, ved at den gjør at chavistene i regimet kan gi fra seg makta uten å risikere å bli arrestert eller utlevert til USA. Det gjør det mer sannsynlig at en faktisk demokratisk prosess kan finne sted.

– Dette er den eneste måten for å skape fred i Venezuela, mener Synnes.

Dette er den eneste måten for å skape fred i ­Venezuela

Politiske fanger skal få slippe fri

André Liohn

Hevder sønnen døde på fronten: «Hvis de sier jeg tok livet mitt, ikke tro på dem»

Galina og Olga gråter foran en grav som ikke utløser noen rettigheter.

De to kvinnene står i et hjørne i utkanten av den store kirkegården i Odesa, lengst sør i Ukraina. Kulda og sigarettrøyken gjør hvert åndedrag synlig.

Mellom de ferske gravene hopper kråker fra kors til kors. Magre hunder snuser i jorda som fortsatt er løs. Kirkegården er ikke bare et sted for minner. Den er et territorium i vekst.

Grava disse to står foran, skiller seg likevel fra de andre soldatgravene. Mange er i polert granitt, med lasergraverte portretter. Men her er ingen plakett. Ingen fotografier. Ingen hedersmerker. Bare et enkelt trekors og noen blå og gule plastblomster stukket i bakken.

Forskjellen er ikke bare estetisk. Den er juridisk. Ifølge militære dokumenter døde ikke Pravidin, soldaten som er begravet her, i kamp. Han begikk selvmord. Det ene ordet er ikke bare nok til å skyve den døde soldaten ut av den heroiske fortellingen om landets forsvarskamp. Det gjør også at hans pårørende, mora Galina og søstera Olga, ikke har rett på noen økonomisk kompensasjon eller offisiell anerkjennelse. Staten tar ikke noe ansvar for dette dødsfallet.

– Han drakk ikke. Han røykte ikke. Han hjalp alltid mennesker og dyr, sier Galina.

– Han var veldig snill. Han ville ikke i krigen.

Fire år etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina er det omstridt hvor mange soldater som er drept. Verken Russland eller Ukraina publiserer offisielle tapstall. Den 5. januar 2026, i et intervju med en fransk TV-kanal, uttalte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj at Ukraina så langt, gjennom fire år med krig, har mistet 55.000 soldater.

Vi bygger et land der en enorm del av den finansielle kapasiteten permanent vil være opptatt av fortida.

Krigens drepende regnskap

Pernille Solheim

Gjennom årets første, turbulente uker fikk landene i Midtøsten mye av æren for at Donald Trumps varslede Iran-angrep uteble.

De mobiliserte diplomatisk, presset på for nye atomforhandlinger og avviste at USA kunne bruke deres territorium i et eventuelt angrep.

Nå, mens USA foretar den største luftstyrke-opprustningen i Midtøsten siden Irak-krigen i 2003, ser tonen regionalt imidlertid ut til å ha endret seg, ifølge Eirik Kvindesland, som er postdoktor ved Institutt for Iran-studier ved Det østerrikske vitenskapsakademi.

– Det har kommet en del anonyme kilder og signaler her og der om at Gulf-statene i økende grad har innsett at et Trump-angrep kommer uansett, og at når den krigen kommer, så er det bedre å være på Trumps side, sier han til Klassekampen.

Gulf-statene har hatt god grunn til å motsette seg en Iran-krig. De ligger ikke bare geografisk nær Iran, men de har selv sjiamuslimske befolkninger med bånd til Iran, så vel som handelsforbindelser til landet.

Disse bekymringene kommer i tillegg til faren for lekkasjer av radioaktivt materiale og flyktningstrømmer som følge av en Iran-krig.

En annen viktig årsak til Gulf-landenes nylige krigsmotstand er at Trump mangler en god begrunnelse for å gå til angrep. Han har heller ikke signalisert hva han planlegger å oppnå med det.

– Det tror jeg bekymrer dem veldig mye, for de risikerer å bli sittende med konsekvensene av det, sier Kvindesland.

Gulf-statene har i økende grad innsett at et Trump-­angrep kommer uansett.

Kan ha snudd om Iran-angrep

Et amerikansk angrep kan komme allerede denne helga, ifølge kilder

Verdens største og mest avanserte hangarskip, USS Gerald R. Ford, er på vei fra Karibia til Midtøsten – fra Venezuelas sfære til den iranske.

Med det er to hangarskip og flere titalls jagerfly snart utplassert i regionen – den største amerikanske luftstyrken i Midtøsten siden Irak-invasjonen i 2003.

Nylige atomforhandlinger mellom USA og Iran har vært konstruktive, sier begge parter, men i bakgrunnen legges alt til rette for et nytt amerikansk angrep mot Iran.

Et knutepunkt for styrkeoppbyggingen ser ifølge The New York Times ut til å være flybasen Muwaffaq Salti i Øst-Jordan. Det til tross for at Jordan nylig avviste at landets territorium kan brukes i et angrep mot Iran. Pentagon har dessuten styrket luftforsvaret i regionen for å beskytte de rundt 30.000-40.000 amerikanske soldatene i Midtøsten mot iranske gjengjeldelsesangrep.

Kilder sier til CNN og andre amerikanske medier at et angrep på Iran kan skje allerede denne helga.

Onsdag samlet president Donald Trump sine topprådgivere til et Iran-møte, melder Axios. Der ble han orientert om atomforhandlingene, før neste trekk ble diskutert. Kilder sier til Axios at Iran-angrepet, i motsetning til Venezuela-operasjonen, vil ligne på en fullverdig krig.

«Trumps militære og retoriske oppbygninger gjør det vanskelig for ham å trekke seg tilbake uten store innrømmelser fra Iran angående landets atomprogram», skriver avisa.

Men at Iran vil gå med på slike innrømmelser, er svært usannsynlig.

Jeg tror at alle på begge sider vet hvor dette bærer hen.

Trump-kilder varsler angrep på Iran

 om at det norsk-tilknyttede selskapet Subsea 7 har inngått en kontrakt til en verdi av 300 millioner dollar med den amerikanske oljegiganten Chevron for arbeid på det israelske gassfeltet Leviathan. I går 

 at den nest største aksjonæren i Subsea 7 er Folketrygdfondet.

Den internasjonale BDS-bevegelsen som fremmer boikott, deinvestering og sanksjoner for å straffe Israel, reagerer kraftig på kontrakten Subsea 7 har inngått med Chevron.

«Å inngå kontrakt med Chevron på gassfelt utenfor Israels kyst, er et direkte bidrag til Israels folkemord, apartheid og ulovlig okkupasjon av palestinsk land», skriver Olivia Katbi, bevegelsens kampanje-koordinator for Nord-Amerika og kampanje-koordinator for Chevron, i en e-post til Klassekampen.

Også norske politikere fra både SV og Rødt reagerer.

– Det er helt åpenbart at norske sparepenger ikke skal være investert i selskaper som denne saken avdekker, sier finanspolitisk talsperson i SV, Marthe Hammer.

SV reagerer både på kontrakten Subsea 7 har inngått med Chevron, og at det norske Folketrygdfondet eier 9,2 prosent av aksjene i oljeserviceselskapet med norsk styreleder.

– At norske sparepenger nå investeres i selskaper som medvirker til urett mot palestinerne, er uakseptabelt, sier Hammer.

Hun viser til at Israels brudd på folkeretten er godt dokumentert, og at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt arrestordre både på statsminister Benjamin Netanyahu og andre ledere i Israel.

– Norske sparepenger skal ikke være investert i selskaper som dette

Yngvild Gotaas Torvik

Lørdag døde den 23 år gamle franske ytre høyre-aktivisten Quentin Deranque som følge av hodeskader etter å ha blitt banket opp av antifascistiske aktivister i Lyon to dager tidligere.

Drapet har ført til et politisk jordskjelv i Frankrike, der det radikale venstrepartiet Det ukuelige Frankrike (LFI) av flere politiske motstandere tilskrives ansvaret.

– Ytre venstre har begått drap, sa partileder for Nasjonal Samling, Jordan Bardella, på en pressekonferanse onsdag denne uka.

Mange detaljer er fremdeles ukjente. Men slagsmålet som var forløperen til drapet, sprang ut fra en demonstrasjon mot LFI-politiker Rima Hassan. Torsdag 12. februar holdt den fransk-palestinske Europa-parlamentarikeren et foredrag om EU og Gaza på universitetet Sciences Po i Lyon, og aktivister fra ytre høyre møtte opp for å demonstrere. Blant dem var den innvandringsfiendtlige, feministiske gruppa «Collectif Némesis». Ifølge deres leder var Quentin Deranque møtt opp for å beskytte deres demonstranter.

Det finnes flere videoklipp fra åstedet, som har blitt gjengitt i franske medier. Ett viser hvordan to cirka like store grupper, en antifascistisk og en høyrenasjonalistisk, barker sammen. Ifølge et vitne som filmet, framsto det som et avtalt møte, med mål om å slåss.

I et annet klipp kan man se at den høyrenasjonalistiske grupperingen bruker tåregass og improviserte våpen mot antifa-gruppa. Sistnevnte får ifølge et klipp likevel til slutt overtaket og begynner å jage de høyreekstreme aktivistene. Quentin Deranque greier ikke å flykte og blir lagt i bakken og angrepet.

Ifølge påtalemyndigheten blir 23-åringen sparket og slått gjentatte ganger av seks personer, helt til han får brudd i skallen og kraftige hodetraumer. Etterpå skal han selv har tatt seg fra stedet, men endt med å kollapse og blitt fraktet til sykehus. Der døde han to dager seinere.

Politisk drap ryster Frankrike

Norge kan tjene stort på gassfelt utenfor Israel

 at norskstyrte Subsea 7 har fått en kontrakt til en verdi opp mot tre milliarder kroner i gassfeltet Leviathan utafor kysten av Israel.

Kontrakten om installering av infrastruktur i israelske gassfelt øst i Middelhavet har de fått av Chevron, den amerikanske oljegiganten som selv står på FNs liste over selskap som bidrar til Israels krigføring i Gaza.

Nå viser det seg at Norge, gjennom det norske oljefondets lillebror, kjent som Folketrygdfondet, er nest største aksjonær i Subsea 7.

Dermed kan Norge og finansminister Jens Stoltenberg tjene stort på denne nye satsingen i Israel, som skjer på tross av Israels krigføring i Gaza, og mens israelerne okkuperer stadig nye områder på Vestbredden.

I løpet av krigen i Gaza har det vokst fram krav om at Norge må slutte å investere penger i Israel og på denne måten bidra til den israelske krigsøkonomien. De flestes øyne har imidlertid vært rettet mot Statens pensjonsfond – Utland (SPU), også kjent som «oljefondet». Færre har undersøkt hva lillebror SPN, eller Statens pensjonsfond – Norge, kjent som Folketrygdfondet, egentlig driver med.

– Fondet har nok gått helt under radaren, sier jurist i Redd Barna Mads Harlem til Klassekampen.

Han mener investeringen i Subsea 7 «reiser alvorlige folkerettslige problemstillinger».

Folketrygdfondet eier 9,2 prosent av aksjene i oljeserviceselskapet Subsea 7. Selskapet er registrert i Luxembourg, men styreleder er norske Kristian Siem. I styret sitter også tidligere Equinor-direktør Eldar Sætre. Hovedaksjonær i selskapet er Siem selv.

Dette er oppsiktsvekkend og i strid med Norges folkerettslige forpliktelser om å hindre Israels folkerettsbrudd.

Norge kan tjene fett på Israels gassfelt

Katarina Poensgen

I 2021 publiserte Vladimir Putin en tekst mange tolket som svært foruroligende. I teksten hevdet den russiske presidenten at russere og ukrainere er ett folk. Han hevdet at verken det russiske imperiet eller Sovjetunionen krenket ukrainernes rettigheter og anklagde Vesten for å bevisst gjøre Ukraina til et «anti-russisk prosjekt». Teksten vekket oppsikt ­allerede da, men ble for alvor lagt merke til etter den russiske fullskala invasjonen i 2022. 

Ifølge den kjente russiske eksil-journalisten Mikhail Zygar skrev ikke Putin teksten selv. I en artikkel i New York Times pekte Zygar i 2023 ut en av skyggeforfatterne av teksten som Vladimir Medinskij, en tidligere russisk kulturminister. Medinskij har også vært med på å skrive de omskrevne russiske lærebøkene i historie, der nesten hele teksten til Putin er inkludert.

Nå leder Medinskij den russiske delegasjonen som denne uka har dratt til fredsforhandlinger med Ukraina i Genève. Ukrainere ser mørkt på at nettopp Medinskij nå skal diskutere fred. Men signalet Kreml sender ved å la Medinskij lede ­forhandlingene, er ikke nødvendigvis så mørkt som folk tror, mener Russland-analytikere.

Medinskij er et kjent ansikt for ukrainerne. Han har ledet flere russiske forhandlingsdelegasjoner tidligere, blant annet til samtalene i Istanbul våren 2022. Han er kjent for å stå fast på maksimalistiske krav, gjerne understreket med bisarre historiske analogier. Under samtalene mellom Russland og Ukraina i mai i fjor skal Medinskij ifølge The Economist ha sagt til ukrainerne: «Vi kjempet mot Sverige i 21 år. Hvor lenge er dere villige til å kjempe?»

Ukrainerne er naturlig nok skeptiske til Medinskij. Russland-ekspert og forfatter Mark Galeotti mener imidlertid at det viktige er at Medinskij er tett på den russiske presidenten. I en episode av podkasten «In Moscow’s shadows» påpeker Galeotti at det den siste tida er folk fra militæret eller etterretningstjenesten som har ledet den russiske delegasjonen i samtalene, og at disse har vekt på reint tekniske spørsmål.

Med Medinskij sender Putin nå et annet signal, som kan tyde på at de vil flytte samtalene over på et politisk nivå, mener forfatteren.

– Han er som en menneskelig drone, som gjør det Putin sier. Men han er også det nærmeste man kommer før noen faktiske samtaler med Putin, sier Galeotti.

Han tror derfor Medinskijs utnevnelse beveger samtalene et skritt nærmere presidentnivå.

Han er som en menneskelig drone, som gjør det Putin sier.

Fra skyggeskriver til sjefforhandler

Europa sitter som tilskuere i rommet når Trump fredsråd møtes 

Ved Donald Trumps såkalte fredsinstitutt i Washington D.C. skjer det i dag noe historisk. Der samles ledere fra hele verden til det aller første møtet i den amerikanske presidentens såkalte fredsråd, «Board of Peace».

Rådet var opprinnelig tenkt som et verktøy for å implementere Trumps plan for gjenoppbygging av Gaza. Nå har det ifølge Trump utviklet seg til et verktøy for «global fred», som på ubestemt tid skal ledes av den amerikanske presidenten selv.

Rådet skal ifølge amerikanerne være et alternativ til FN og dekke behovet for et «mer fleksibelt og effektivt internasjonalt fredsbyggende organ». Trump skal få vidtrekkende fullmakter og selv kunne utnevne og fjerne medlemsland.

Vestlige land har med få unntak takket nei til invitasjonen om å være med i «fredsrådet». Likevel dukker både Italias utenriksminister Antonio Tajani og EUs kommissær for Middelhavet, Dubravka Šuica, opp i Washington i dag, riktignok bare som «observatører».

På lista over fredsrådsmedlemmer står nå land som De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Belarus og Israel. At gruppa har en tvilsom profil, innrømmet Trump selv i januar.

«Jeg har noen kontroversielle personer. Men dette er folk som får jobben gjort. Dette er folk som har enorm innflytelse», sa han da, ifølge Middle East Eye.

Ungarn og Bulgaria er hittil de eneste EU-landene som har sluttet seg til fredsrådet. Flere av EUs ledere ga denne helga rådet det glatte lag under sikkerhetskonferansen i München.

EUs utenrikssjef, Kaja Kallas, anklaget USAs president for å bruke fredsrådet som et personlig verktøy. Hun påpekte at rådet 17. november fikk FN-mandat til å forvalte Gazas styring og gjenoppbygging, at det skulle være tidsbegrenset, og at palestinerne skulle komme til orde.

Italia, i tråd med sin tradisjon og ledende rolle i middelhavsregionen, kan ikke forbli på sidelinja.

Trumps fredsråd vil forme verden

Donald Trumps oljeblokade mot Cuba sørger for at øya snart går tom for olje, men også en rekke matvarer, vann og medisiner.

Nå er situasjonen verre enn den var under høyden av USAs Cuba-blokade på 1990-tallet, mener professor Lillian Guerra, som selv er datter av kubanske flyktninger og underviser i kubansk og karibisk historie ved Universitetet i Florida.

«Kombinasjonen av mangel på olje og et knapt fungerende strømnett betyr at landet nå rammes av en dobbel belastning», skriver hun i e-post til Klassekampen.

Også FN er svært bekymret for den humanitære situasjonen, og diplomater og FN-ansatte på Cuba sier til Financial Times at de frykter epidemier og økende sult.

«Amerikanerne skaper med overlegg en humanitær krise», sier en latinamerikansk diplomat i Havanna og kaller det USA driver med for «krig ført med andre midler».

Så hva er egentlig Trump og hans utenriksminister Marco Rubio vil med presset på Cuba?

USA har vært på kant med regimet på Cuba helt siden Fidel Castros revolusjon styrtet den USA-støttede diktatoren Fulgencio Batista i 1959. I over 60 år har USA hatt en blokade mot Cuba.

Men nå, ikke minst etter at USA presset Venezuela til å stanse oljeeksport til Cuba, står øya langt svakere enn tidligere.

Mener USA gjør en farlig feil på Cuba

Norsk-ledet selskapet inngår milliardkontrakt rett utenfor Gaza.

I en melding til Oslo Børs annonserte selskapet Subsea 7 forrige uke en ny kontrakt med den amerikanske oljegiganten Chevron. Kontrakten gjaldt ifølge selskapet oljefelt «øst i Middelhavet». Mer presist er dette offshore-felt rett utenfor kysten av Israel og Gaza.

Subsea 7 har norsk styreleder og sterke forbindelser til Norge. Samtidig som Gaza ligger i grus og befolkningen ennå fordrives fra sine landområder, inngår selskapet nå en enorm kontrakt for å videreutvikle olje- og gassnæringen rett ved krigens episenter.

– Det foregår et folkemord og annektering av palestinsk land. Hele verden tar avstand fra dette, og så inngår et selskap med norske forbindelser kontrakter som skal gjøre dem rike på olje. Det er spesielt, sier Kjell Stephansen, politisk nestleder i Palestinakomiteen.

Subsea 7 er i dag registrert i Luxembourg. Men selskapet er et resultat av en rekke fusjoner som startet med det norske selskapet Stolt Nielsen Seaway. Selskapet bygde seg opp på dykkertjenester i Nordsjøen på 1970-tallet. Siden har selskapet endret navn og fusjonert. Hele veien har de båret med seg kompetansen fra den norske oljesektoren.

Det er synlig i selskapets styre. Subsea 7 er registrert i Luxemburg, men styreleder er norske Kristian Siem. I styret sitter også tidligere Equinor-direktør Eldar Sætre, og hovedaksjonæren i selskapet er Siem selv. Gjennom Siem Industries eier han 24 prosent av aksjene i Subsea 7. Nest største aksjeeier er Folketrygdfondet med litt over ni prosent av aksjene. I 2005 ble selskapet notert på Oslo Børs.

Israel-kontrakten Subsea 7 nå har inngått, innebærer blant annet transport og installering av rundt 17 kilometer med undervannsrør og kontrollkabler. Og selskapet den signeres med, Chevron, står selv på FNs liste over selskaper som hjelper Israel i deres krig og fordrivelse av palestinere.

Kontrakten Subsea 7 har inngått med Chevron, har en verdi på opp mot 300 millioner dollar. Arbeidet skal ledes av selskapets Paris-kontor, mens offshore-arbeidet er ventet å starte i første kvartal av 2028.

Satser på norsk olje­eventyr i Israel

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Det som har gått under betegnelsen den liberale internasjonale ordenen, har etter den kalde krigen ofte fungert mindre som en beskrivelse av hvordan verden faktisk fungerer, enn som et alibi for hvordan makt blir utøvd.

Det har vært en måte å vaske hierarki gjennom lover på, tvang gjennom normer og dominans gjennom prat om ansvar. For dem som har befunnet seg i mottakerenden, var det alltid klart at denne ordenen aldri var lik for alle. Men likevel påla den en viss disiplin på sine formyndere.

seg de seinere årene, og særlig nå i det aller siste, er ikke at denne regelbaserte ordenen endelig har brutt sammen, men at de største talsmennene har begynt å innrømme at det alltid delvis har vært en fiksjon.

Vi har fått tilbakeen geopolitikk der tvang er normalisert, lovgyldighet blir noe valgfritt, og makt blir utøvd uten at man trenger å bry seg med å berettige den. I et slikt system hører kidnappingen av Venezuelas president helt og holdent hjemme. Det samme gjør USAs gjentatte trusler om å annektere Grønland, som reduserer selvbestemmelse til et spørsmål om hva som er strategisk praktisk.

Dette er ikke avvik fra et system som ellers er velfungerende. Det er uttrykk for et system som ikke lenger krever at man prøver å framstå som om man begrenser seg.

har sammenbruddet av denne forstillelsen vært mer ødeleggende – eller mer klargjørende – enn i Gaza. «Krigen mot terror» avslørte hvor elastisk folkeretten er, mens folkeretten helt har opphørt å gjelde i Gaza.

Gaza har tydeliggjort det som tidligere kunne benektes: At folkeretten ikke fungerer som en universell begrensning, men som en intern atferdskodeks for en klubb hvis medlemmer nyter godt av straffrihet, og hvis ofre forventes å tåle konsekvensene i stillhet.

 i Sudan og Den demokratiske republikken Kongo (DR), men fra en annen vinkel. I Sudan har det utspilt seg en katastrofal krig som ikke har fått noe særlig oppmerksomhet fra resten av verden, en krig som opprettholdes av regionale krigsherrer, våpenflyt og økonomiske interesser, og som får fortsette nettopp fordi det ikke finnes noe effektivt internasjonalt konflikthåndteringssystem.

Øst i DR Kongo fortsetter tvangsforflytningene og den ekstreme volden midt i et globalt kappløp for å få tak i de kritiske mineralene som er så viktige for det grønne skiftet. Det er et tynt skille mellom de humanitære overgrepene og den politiske økonomien som gjør volden lønnsom.

Innflytelse blir utøvd åpenlyst, noen ganger hensynsløst, og i stadig større grad uten beklagelse

Ikke noe stort tap for Afrika

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

USA har 800 militærbaser rundt om i verden og kan nå hvem som helst i løpet av sekunder. Deres moral er en arv fra den ville vesten: «skyt først og spør etterpå» – og en arv fra den europeiske nybyggerkolonialismen.

Dette lovløse amerikanske monsteret klorer nå på Europas dører. Og omsider innser Europa at USA ikke er noen venn av rettferdighet, demokrati og folkerett. Isteden tar USA det de vil ha, fordi de kan.

trodde Donald Trump var annerledes. At han ville forlate USAs intervensjonisme. At han ville fokusere på «America First».

Trump nøyer seg ikke med å herske innenfor USAs grenser. Han er en klassisk imperialist, uten demokrati som påskudd. Å skylde på demokratiet er for pyser og demokrater, resonnerer Trump. Han går isteden rett etter olja, som i Venezuela.

Noen har også drømt seg tilbake til tida med Demokrat-presidentene Barack Obama og Bill Clinton. De har håpet at Trump er en anomali, en ensom galning som ikke er helt tilregnelig.

Også disse må nå innse at de tar feil. Bak Trump står Marco Rubio, med Miami-mafiaen på slep, sammen med Det republikanske partiet, USAs rikeste menn, oljeindustrien og ikke minst militære interesser.

sette hardt mot hardt? Kanskje skal Europa sende en spesialstyrke for å kidnappe Trump og hans kone, slik han gjorde med Venezuelas president Nicolás Maduro?

Det er på tide at Europa endelig retter ryggen og setter en stopper for USAs imperialisme

Nå må Europa forsvare Cuba

Vijay Prashad

indisk historiker

At den kanadiske statsministeren Mark Carney var den som skulle si fra om at deres konspirasjon for å herske over verden har brutt sammen, var ikke noe vi hadde sett for oss.

Det globale nord, det kollektive Vesten – hva du nå enn måtte kalle det – har gått sammen i en dominerende militær og politisk blokk etter andre verdenskrig.

Så ble det slutt på krigene innenfor Europa, og den vestlige siden av kontinentet pluss Japan ble praktisk talt gjort til kolonier av USA (de amerikanske basene i de okkuperte landområdene i Tyskland, Italia og Japan er der fremdeles, og det finnes amerikanske baser i de fleste vesteuropeiske land.) De vesteuropeiske statene sluttet seg raskt til den amerikanske militærblokka Nato i 1949.

mellom disse statene ble styrket under de interkapitalistiske konfliktene i 1960- og 1970-årene, da stagnasjon og inflasjon ødela økonomien deres, og ettersom de beseirede statene (særlig Tyskland og Japan) begynte å gjøre det bedre enn USA når det gjaldt teknologiproduksjon.

Gjennom G7 inngikk disse landene (Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og USA) og deres allierte (de andre vesteuropeiske landene samt Australia og New Zealand) ikke bare en militærallianse (Nato), men nå også en økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig allianse (G7 i 1974 og etterretningsnettverket Five Eyes).

Alliansen har holdt stand. Og når det har oppstått handelsproblemer, har USA tvunget Japan og de europeiske landene til å revaluere valutaen sin i forhold til dollaren til fordel for USA.

 av de dominerende klassene skapte ingen «ultraimperialisme», slik sosialisten Karl Kautsky hadde spådd. Men det skapte et sterkere samhold overfor det som ble oppfattet som felles trusler, for eksempel fra Sovjetunionen (fram til 1991), bandittstater (som Cuba, Nord-Korea, Iran og seinere Venezuela) og en rekke ikke-statlige aktører som ikke hadde noe til felles (Hizbollah og kommunistene), men som Washington mente hindret etableringen av det «nye amerikanske århundret».

Det er dette samholdet – en «nyttig fiksjon» – som Canadas Mark Carney mente var ødelagt, og der USA «ikke er underlagt noen grenser eller begrensninger».

er faktisk feil. Canada og de andre bosetterkoloniale landene var i flere tiår villige allierte i en dominans over det globale sør «uten grenser eller begrensninger». Det var da Mark Carney var sjef for Bank of England i 2018 at USA ba den britiske regjeringen, og Carney, om å ­forhindre at den venezuelanske regjeringen fikk tilgang til 31 tonn venezuelansk gull.

Verken Carney, europeerne eller japanerne hadde noen problemer med Gaza eller Venezuela

Utenriks

Aktuelt

En livstidsdom for Yoon Suk-yeol kan ha vært det beste utfallet.

En ny amnestilov åpner for å benåde hundrevis av politiske fanger i Venezuela.

Hevder sønnen døde på fronten: «Hvis de sier jeg tok livet mitt, ikke tro på dem»

Kan ha snudd om Iran-angrep

Et amerikansk angrep kan komme allerede denne helga, ifølge kilder

Subsea 7s kontrakt med Chevron er et bidrag til folkemord, sier BDS-bevegelsen. SV vil stille finansministeren til veggs.

Det ukuelige Frankrike (LFI) knyttes til drapet på en ytre høyre-aktivist i Lyon. Nasjonal Samlingsleder Jordan Bardella gir LFI skylda og tar til orde for en «felles front» mot venstrepartiet.

Norge kan tjene fett på Israels gassfelt

Han skriver Vladimir Putins taler og redigerer russiske lærebøker. Nå er Vladimir Medinskij russernes forhandlingsleder i Ukraina-samtalene.

Europa sitter som tilskuere i rommet når Trump fredsråd møtes

Den kubansk-amerikanske professoren Lillian Guerra mener Donald Trump og Marco Rubio ikke aner hva de driver med på Cuba.

Satser på norsk oljeeventyr i Israel

Horisont

For store deler av Afrika var den liberale internasjonale ordenen aldri liberal, sjelden en orden og ofte dødelig.

Norge bør sende olje til Havanna.

Bruddet som Canadas statsminister Mark Carney roses for å ta opp, betyr ikke at europeerne forlater den hyperimperialistiske agendaen.

En livs­tids­dom for Yoon Suk-yeol kan ha vært det beste utfallet.

En ny amnestilov åpner for å benåde hundrevis av politiske fanger i Venezuela.

Hevder sønnen døde på fronten: «Hvis de sier jeg tok livet mitt, ikke tro på dem»

Kan ha snudd om Iran-angrep

Et amerikansk angrep kan komme allerede denne helga, ifølge kilder

Subsea 7s kontrakt med Chevron er et bidrag til folkemord, sier BDS-bevegelsen. SV vil stille finans­mi­nis­teren til veggs.

Det ukuelige Frankrike (LFI) knyttes til drapet på en ytre høyre-aktivist i Lyon. Nasjonal Samlings­leder Jordan Bardella gir LFI skylda og tar til orde for en «felles front» mot venstre­par­tiet.

Norge kan tjene fett på Israels gassfelt

Han skriver Vladimir Putins taler og redigerer russiske lærebøker. Nå er Vladimir Medinskij russernes forhandlings­leder i Ukraina-samtalene.

Europa sitter som tilskuere i rommet når Trump fredsråd møtes

Den kubansk-­ame­ri­kanske pro­fes­soren Lillian Guerra mener Donald Trump og Marco Rubio ikke aner hva de driver med på Cuba.

Satser på norsk olje­eventyr i Israel

For store deler av Afrika var den liberale inter­na­sjo­nale ordenen aldri liberal, sjelden en orden og ofte dødelig.

Norge bør sende olje til Havanna.

Bruddet som Canadas stats­mi­nister Mark Carney roses for å ta opp, betyr ikke at europeerne forlater den hyper­im­pe­ria­lis­tiske agendaen.

En livstidsdom for Yoon Suk-yeol kan ha vært det beste utfallet.

Subsea 7s kontrakt med Chevron er et bidrag til folkemord, sier BDS-bevegelsen. SV vil stille finansministeren til veggs.

Det ukuelige Frankrike (LFI) knyttes til drapet på en ytre høyre-aktivist i Lyon. Nasjonal Samlingsleder Jordan Bardella gir LFI skylda og tar til orde for en «felles front» mot venstrepartiet.

Han skriver Vladimir Putins taler og redigerer russiske lærebøker. Nå er Vladimir Medinskij russernes forhandlingsleder i Ukraina-samtalene.

Den kubansk-amerikanske professoren Lillian Guerra mener Donald Trump og Marco Rubio ikke aner hva de driver med på Cuba.

Satser på norsk oljeeventyr i Israel

For store deler av Afrika var den liberale internasjonale ordenen aldri liberal, sjelden en orden og ofte dødelig.

Bruddet som Canadas statsminister Mark Carney roses for å ta opp, betyr ikke at europeerne forlater den hyperimperialistiske agendaen.