Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

USAs visepresident J.D. Vance, forsvarsminister Pete Hegseth og Donald Trumps visestabssjef Stephen Miller spankulerte onsdag smilende gjennom Washington D.C. Ved togstasjonen Union Station delte de ut burgere til soldater fra nasjonalgarden. Poenget med PR-stuntet var å vise folk flest at Trump er i ferd med å ta tilbake hovedstaden fra det presidenten kaller «kriminalitet, blodsutgytelser, kaos og elendighet».

Dette lar seg nå gjøre, sa Vance, fordi Trump de siste ukene har utplassert USAs nasjonalgarde i byen og fylt hovedstaden med soldater og militære kjøretøy.

Denne uka begynte det også å ankomme soldater sendt fra seks amerikanske delstater som er styrt av Republikanere. Soldatene fra Louisiana, Ohio, South Carolina, West Virginia og Mississippi sørger nå for at det til sammen er rundt 2000 soldater i byen.

Som del av sitt grep om hovedstaden har Trump også føderalisert byens politistyrke og trappet opp antallet føderale agenter i byen. Trump rettferdiggjør dette og ­militariseringen med det han kaller et nødvendig oppgjør med vold og annen kriminalitet.

Men kritikere peker på at en lang rekke amerikanske byer, også i delstater der soldatene sendes fra, er langt mer utrygge en Washington D.C.

Samtidig viser tall fra Washingtons eget lokale politi at antallet forbrytelser i hovedstaden er det laveste på over 30 år.

Trump hevder på sin side at disse tallene ikke er til å stole på, og Trump-lojale føderale aktorer skal nå etterforske hvorvidt politiet i hovedstaden har trikset med tallene.

I Washington D.C. er imidlertid folk flest forbanna på Trumps grep om hovedstaden. Nye målinger viser ifølge The Washington Post at 80 prosent av byens innbyggere er imot Trumps presidentordre som føderaliserer politistyrken.

Dette er rett ut av læreboka til hvilken som helst diktator.

Soldater i D.C.s gater

Knut Gjerseth Olsen

Det er over en måned siden den egentlig skulle åpne på nyoppussede Gendarmenmarkt, den ærverdige plassen like ved Unter den Linden i Berlin. Men nå later det til at eierne bak den israelske restaurantkjeden «Gila & Nancy» har kastet inn forkleet og gitt opp.

Nå kan et tomt restaurantlokale i Berlin Mitte fortelle oss noe om et større stemningsskifte i Tyskland.

Mye har vært sagt om Tysklands særegne forhold til Israel, et land som er opprettet etter Tysklands massemord på over seks millioner jøder under krigen. Angela Merkel sa i Knesset i 2005 at Israel er del av Tysklands «Staatsräson», altså en overordnet nasjonal interesse.

Det er gjennom støtte til Israel at tyskerne får 

syndsforlatelse for måten de behandlet jødene på under krigen

, sa historiker Daniel Marwecki til Klassekampen i sommer. Han omtaler den fastlagte tyske støtta til ­Israel som en nasjonal identitet.

Også etter 7. oktober 2023 har Tysklands støtte til Israel ligget fast, mens mange andre europeiske lands press på landet har økt.

Derfor vakte det oppstandelse da Tyskland kansler Friedrich Merz forrige fredag beordret stans av all eksport av våpen som kunne brukes i krigen på Gaza. Det er første gang i historien at Tyskland har stanset våpeneksport til Israel. Til avisa Die Zeit sa en av Merz’ partifeller at han reagerte med «vantro».

den israelske regjeringen kunngjorde at den ville intensivere offensiven og innta Gaza by.

 Merz har siden understrekt at støtta til Israel ligger fast. Men det innebærer ikke, sier Merz, at Tyskland må bidra til enhver avgjørelse som Israel tar. Og han mener beslutningen om å innta Gaza by er katastrofal. Også i regjeringspartner SPD har flere sentrale personer tatt til orde for en mer kritisk holdning til Israels krig mot Gaza.

Det er ikke bare i regjeringskontorene man kan ane et visst stemningsskifte. I en undersøkelse referert på tv-kanalen ZDF kommer det fram at 83 prosent av de spurte mener Merz sin avgjørelse var riktig.

Det er ikke bare i regjerings­kontorene man kan ane et visst ­stemningsskifte.

Et tomt restaurantlokale i Berlin forteller om et større stemningsskifte

Ewa Sapieżyńska

#000

USA satser tungt på økonomiske sanksjoner som våpen mot land som Irak, Iran, Syria, Russland og Venezuela. Nå viser en ny amerikansk forskningsstudie, publisert i det prestisjetunge tidsskriftet The Lancet, at det er en direkte sammenheng mellom slike sanksjoner og økt dødelighet i landene som rammes.

Tallene viser at sanksjoner kan være like dødelige som krig.

– Vi har bevist at sanksjoner forårsaker 564.000 dødsfall globalt hvert år. Det er sammenlignbart med antallet som årlig dør i væpnede konflikter, sier Francisco R. Rodríguez på telefon fra Colorado i USA.

Økonomiprofessoren ved universitetet i Denver er hovedforfatter av studien som nå spiller inn i en langvarig internasjonal debatt om sanksjoner som politisk våpen.

– Ensidige sanksjoner uten FN-mandat er særlig dødelig, spesielt de ilagt av USA, som bevisst søker å forverre levekårene for å presse fram regimeskifte, sier han.

På 1990-tallet innførte USA harde sanksjoner mot Saddam Husseins Irak.

Sanksjonene gjorde det umulig for Irak å selge olje eller importere utstyr for å gjenoppbygge landets vann- og strømforsyninger. Dødelige sykdommer som kolera spredte seg raskt.

Siden den gang har bruken av sanksjoner som politisk våpen økt kraftig. Studien viser at mens bare åtte prosent av verdensøkonomien var underlagt sanksjoner på 1960-tallet, var andelen oppe i 25 prosent mellom 2010 og 2022.

Ensidige sanksjoner uten FN-mandat er særlig dødelig.

– Det er vanskelig å finne en annen politikk som så direkte forårsaker dødsfall

Da Europas ledere mandag fikk audiens hos Donald Trump, var Alexander Stubb, litt overraskende for mange, del av den eksklusive truppen som skulle diskutere Ukrainas framtid.

«Du ser bedre ut enn noen gang», sa Trump til Stubb, som er statsminister i Natos nest ferskeste medlem, Finland.

Men mens finnene var inne i varmen, var en av Natos østeuropeiske tungvektere, Polen, plassert helt på sidelinja.

Landet, som grenser både til Russland og Belarus, utgjør det som ofte kalles Natos «buffersone» mot krigen i Ukraina.

Polen er landet i Europa som har tatt imot det største antallet ukrainske flyktninger, og var også det aller første Nato-landet som møtte USAs formaning om å bruke fem prosent av BNP på forsvar, lenge før Trump tvang andre til å gjøre det samme.

Så hvorfor fikk ikke Polens statsminister noen invitasjon fra Donald Trump?

Sikkert er det i alle fall at det polske fraværet skaper politiske tumulter i Polen.

Den liberale EU-tilhengeren Donald Tusk og den nyinnsatte presidenten Karol Nawrocki, som kommer fra det nasjonalkonservative PiS, skylder på hverandre for den diplomatiske fadesen.

Interne politiske konflikter har svekket Polens internajonale posisjon.

Hvorfor ble ikke Ukrainas allierte nabo invitert til møtet med Donald Trump?

Pernille Solheim

Mens krigsmotstanden vokser, kaller Israel inn 60.000 reservister til opptrappingen i Gaza.

Israels forsvarsminister Israel Katz godtok denne uka det israelske militærets plan for å erobre og okkupere Gaza by. Der anslås det at hundretusener av palestinere nå søker tilflukt.

Planen, som skjelles ut både i og utenfor Israel, var allerede godkjent av sjefen for det israelske militæret (IDF).

Operasjonen har fått navnet «Gideons vogner II», med henvisning til en kriger som ledet en liten styrke til seier i Det gamle testamente. Operasjonen er allerede underveis, og en israelsk offensiv pågår nå i utkanten av Gaza by.

Forsvarsminister Katz sier at Gaza vil være ugjenkjennelig når operasjonen er fullført.

I planens første fase skal palestinske innbyggere motta evakueringsvarsel, med frist 7. oktober – toårsdagen for Hamas-angrepet i 2023. Deretter skal IDF omringe byen og gradvis rykke lenger inn for å fjerne restene av Hamas’ infrastruktur, skriver The Times of Israel.

Et av de sentrale målene med operasjonen er å tømme nordområdene og presse den palestinske befolkningen sørover. Der oppretter Israel for tida «humanitære», avgrensede områder som palestinerne skal «innkvarteres» i. Også denne delen av planen ble godkjent av Israel Katz i går.

Ifølge den israelske folkerettseksperten Itamar Mann tyder mye på at dette er et stadium i en større plan for å deportere så mange palestinere som mulig og holde de som ikke lar seg deportere, under israelsk kontroll i sør.

– Det er snakk om et område som kan forbli stengt i en veldig, veldig lang periode, sier han på telefon til Klassekampen.

Vi kan komme til å se et økende mønster av deportasjoner.

Nå iverksetter Israel sin operasjon for å deportere palestinere fra Gaza

Yngvild Gotaas Torvik

Det var optimisme, om enn forsiktig, å spore etter møtet mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere mandag kveld, som 

Zelenskyj kalte møtet «den beste samtalen med Trump så langt». Nato-sjef Mark Rutte takket USAs president for at «du har sagt ‘jeg er villig til å delta i sikkerhetsgarantiene’» og kalte dette «et stort skritt, virkelig et gjennombrudd».

Etter møtet sa britenes statsminister Keir Starmer at man nå ser «en ekte følelse av enighet» og «reell framgang». Tysklands kansler Friedrich Merz sa at hans forventninger «ikke bare ble innfridd – de ble overgått».

Men i virkeligheten er Europas ledere langt mer pessimistiske, ifølge Politico. De skal være overbevist om at Vladimir Putin ikke har noen reelle ambisjoner om fred i Ukraina. Deres plan handler nå isteden om å «spille med Trumps fredsinitiativer inntil han selv innser at Putin ikke er seriøs».

«Deres strategi er å smigre og rose Donald Trump inntil han til slutt kommer til samme konklusjon og innser at han må bli tøffere mot Kreml», skriver nettstedet, som baserer seg på fem diplomatiske kilder tett på mandagens møte i Washington D.C.

Strategien anses som en «vinn-vinn-situasjon»: Om Trump mot formodning forhandler fram fred, vil de europeiske lederne «bli glade». Men ifølge de anonymiserte diplomatene er «hovedplanen å avsløre den russiske lederens bløff og lobbyere for strengere sanksjoner».

Politico peker på det flere har notert seg i opptakten til Washington-møtet; nemlig at Macron «nå er den mest uttalte» i å uttrykke sin sterke skepsis.

Så lenge Putin tror han kan vinne gjennom krig, vil han fortsette.

Sitter stille i Trumps båt

Gustav Gillund

Det mye omtalte ekstraordinære Ukraina-møtet mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og Europas ledere i Washington endte mandag uten noen skriftlige dokumenter eller forpliktelser. Den siste uka, der Trump også traff Vladimir Putin i Alaska, har likevel gitt mange en følelse av et visst gjennombrudd og bevegelse i en krigssituasjon som har stått i en farlig stampe siden 2022.

Aller mest positiv er Trump selv, som sier at hans diplomatiske innsats vil ende med en fredsavtale «innen uker, ikke måneder». Han peker ikke minst på utsiktene til et snarlig møte mellom Putin, Zelenskyj og seg selv som et viktig framskritt. Han får støtte av Ukrainas utenriksminister Andrii Sybiha, som sier at det lovede «framtidige trilaterale møtet» mellom Russland, USA og Ukraina kan bringe «et gjennombrudd» for freden.

Det gjenstår imidlertid mange hindre: fordeling av territorium, Ukrainas krav på sikkerhetsgarantier, framtida til Ukrainas militære styrker og Russlands forhold til Vesten. Kan slike utfordringer løses før eller under et eventuelt toppmøte? Eller er de uløselige og vil sørge for at krigen fortsetter i uoverskuelig framtid?

Almut Rochowanski er en mangeårig fredsaktivist i Øst-Europa og forsker ved det amerikanske Quincy Institute. Hun mener at Trump, på tross av sin uortodokse stil, spiller en konstruktiv rolle i diplomatiet som nå utspiller seg. Ikke minst mener hun at Trump bidrar til å kaste lys over det som for Ukraina og Europa er ubehagelige sannheter, «men som ikke lenger kan ignoreres».

I en analyse på X skriver hun at dette inkluderer at Russland har dominert på slagmarka siden slutten av 2023, og at Ukraina har blitt svakere over tid til tross for vestlig støtte. At man nå er villig til å innse dette, ser hun som hovedårsaken til at europeerne og Ukraina kan gå med på å droppe kravet om en ubetinget våpenhvile før fredssamtaler finner sted.

Samtalen har også blitt tvunget i retning av det hun kaller «rotårsaker til konflikten». Det inkluderer blant annet Russlands krav på en ny start i forholdet til Vesten og en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, som tar bedre hensyn til Russlands sikkerhetsinteresser.

Dette er en samtale hun tror Europa tidligere ikke har ønsket å ha med Russland, men som de det nå blir tvunget til å delta i.

Det har vært ekte beveg­else – takket være Trump og de mili­tære realitetene på bakken.

Dette taler for og imot fred i Ukraina

På fredag førte politiet den tyske politikeren Lena Kotré inn i et parkeringshus på Grønland i Oslo. Kotré, som kommer fra det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AFD), måtte ifølge politiet sikres mot hundrevis av rasende norske demonstranter, som blant annet ropte at Hitler er død.

til Oslo av det perifere partiet Norgesdemokratene og skulle være hovedattraksjon på et møte om «remigrasjon». Kotré er nemlig ingen hvem som helst: Mens det norske vertskapet i fikk 1,1 prosent av stemmene ved forrige stortingsvalg, er Kotrés parti det nest største i Tyskland, med 20 prosent av velgerne bak seg.

Hvorfor har den ekstreme høyresida vokst seg så mye større i Tyskland enn i Norge? I Tyskland peker mange nå på tre berømte og berykta ord, som feirer tiårsjubileum.

Det var under en pressekonferanse i august 2015 at kansler Angela Merkel sa at Tyskland skulle klare å ta imot og integrere flyktningene som var på vei.

Verden var ennå ung, og ordene ble stående som et slags slagord for velkomstkulturen som preget Tyskland i møte med flyktningkrisa. Tyskland hadde en moralsk plikt og også ressursene til å hjelpe, lød mantraet. Men hadde de det?

Denne uka er tyske aviser og podkaster fulle av debatter om hva Merkels ord har ført til. Mange peker på at det høyreekstreme partiet AFD er et av resultatene av «Wir schaffen das»-politikken.

Det nye denne sommeren er at kritikken i økende grad kommer fra Merkels egne.

Tre ord fyller ti år – og får skylda for ytre høyres vår

Katarina Poensgen

Europas «tragiske» kryping for Trump kan være nødvendig for fred i Ukraina, mener tidligere toppdiplomat Kai Eide.

Tidligere Nato-ambassadør Kai Eide sitter igjen blandede følelser etter mandagens møte i Washington. Den forhenværende toppdiplomaten er sjokkert over å se hvordan europeiske ledere må krype for president Trump. Samtidig er han mer håpefull enn på lenge om at en reel fredsprosess er mulig i Ukraina.

– Akkurat nå sitter jeg med en følelse av forsiktig optimisme. Med to streker under forsiktig, sier Eide på telefon til Klassekampen.

I sin lange karriere i diplomatiet har Eide aldri opplevd noe liknende som møteseansen i Det hvite hus mandag. Eide beskriver TV-bildene som «tragiske» og som en «farse».

Ikke minst reagerte Eide på at Europas ledere på innøvd vis overøste presidenten med komplimenter og skryt.

– Jeg har aldri sett noe slikt i internasjonal politikk. At europeiske storledere skal måtte krype på den måten, for å få snakke fornuft med USAs president. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende, sier Eide.

Mens Europas ledere fortsatt var i Det hvite hus på mandag skal Trump ha snakket med Russlands president Vladimir Putin.

Da skal Trump ha foreslått at Putin og Zelenskyj møtes i løpet av de neste to ukene, noe Putin, ifølge Trump, skal være positiv til. Da Klassekampen gikk i trykken i går, hadde ikke Kreml bekreftet dette.

Eide beskriver de siste dagenes diplomatiske aktivitet som en mulig start på en ny forhandlingsprosess.

Akkurat nå sitter jeg med en følelse av forsiktig optimisme – med to streker under forsiktig.

Planen for fred vekker sjokk og optimisme

Layal Freije

, Information

Det er ikke mange år siden Gideon Levy var en fast gjest på israelsk TV. Flere ganger i uka ble den anerkjente journalisten og forfatteren invitert til ulike kanaler for å kommentere det som skjedde i landet.

Det betyr ikke at analysene og meningene til 72 år gamle Levy alltid har vært populære i hjemlandet. Gjennom fire tiår har han rapportert kritisk om Israels okkupasjon, undertrykkelsen av palestinerne og anklaget landet sitt for å være en apartheidstat. Han har blitt stemplet som antiisraelsk og mottatt hatmeldinger og drapstrusler som har vært så voldsomme at arbeidsgiveren Haaretz noen ganger har måttet leie inn livvakter for å beskytte ham.

Likevel var det rom i den israelske offentligheten for at den prisbelønte journalisten kunne uttrykke sine synspunkter i beste sendetid – helt fram til 7. oktober 2023.

I et intervju med meg for snart et år siden, tordnet Levy mot israelske medier, som ifølge ham bevisst unnlot å fortelle den fulle sannheten om «massedrapene» på palestinere. Han beskyldte sine landsmenn for å være likegyldige til blodsutgytelsene på Gazastripa.

Over 20.000 tapte palestinske liv seinere, ringte jeg Gideon Levy på ny.

– De fleste medier er kritiske til Netanyahu, er mot regjeringen og er for å stoppe krigen på grunn av gislene og soldater som dør. Dette dekkes aktivt og med stort engasjement, sier han om tonen i israelske medier i dag.

– Det er bare én ting de ikke er villige til å snakke om, og det er folkemordet i Gaza. Og for meg er det den viktigste historien akkurat nå, sier Levy, som omtaler mediedekningen som «hjernevasking».

I dag dør barn av sult på Gazastripa. Samtidig går den israelske regjeringen inn for å okkupere Gaza by og undersøker muligheten for å flytte palestinere til det krigsherjede Sør-Sudan. Den menneskeskapte sultkatastrofen har ført til et folkelig stemningsskifte i Vesten, til støtte for palestinerne.

­Israelerne ­kommer ikke plutselig til å våkne opp og innse hvor forferdelig dette er.

Mener israeleres ­samvittighet forvitrer

Forrige ukes toppmøte mellom Donald Trump og Vladimir Putin falt ikke i god jord i Europa. På lederplass beskrev Financial Times det hele som «en pinlig fiasko» og «en forferdelig feil».

Grunnen er at Trump har blitt enig med Putin om at den eneste måten å avslutte krigen i Ukraina på, er gjennom en fredsavtale. Han har dermed gått bort fra å presse Russland til en umiddelbar og ubetinget våpenhvile – den foretrukne løsningen blant ledere i Ukraina og Europa.

Men for Anatol Lieven, direktør for Eurasia-programmet ved Quincy Institute for Responsible Statecraft, var møtet slettes ikke en flause. Han mener det viste at Trump har forsonet seg med realiteten. I en analyse skriver han at «det ville vært fullstendig ulogisk» for Russland å gå med på våpenhvile «gitt situasjonen på slagmarka».

Han får støtte fra sin kollega og ekspert på europeisk sikkerhet Zachary Paikin.

– Vi er ikke i posisjon til å kreve en ubetinget overgivelse fra Russland, sier han på telefon fra Sveits.

Ifølge Lieven ses kravet om en ubetinget og umiddelbar våpenhvile fra Russland som et forsøk på å regruppere og styrke Ukrainas forsvar.

«At vestlige analytikere og europeiske regjeringer nekter å anerkjenne dette, avslører enten en manglende evne til å forstå åpenbare realiteter eller et ønske om at krigen skal fortsette på ubestemt tid i håp om at Russland til slutt vil godta de nåværende ukrainske fredsvilkårene», skriver han.

De ukrainske kravene som nå ligger på bordet, som russisk tilbaketrekning fra alle okkuperte ukrainske områder og ukrainsk Nato-medlemskap, er helt uakseptable for Russland, ifølge Lieven.

Trump har rett om fredsspørsmålet i Ukraina.

Et skritt i riktig retning?

En venstresideepoke er over i Bolivia

Et kapittel i Bolivias politiske historie er over: Det bolivianske venstrepartiet Movimiento al Socialismo (MAS) har mistet makta etter nesten to tiår ved roret.

Søndag gikk bolivianerne til urnene for å velge ny president og nasjonalforsamling – midt i en dyp økonomisk, politisk og sosial krise.

Med 95 prosent av stemmene talt opp, går to presidentkandidater fra høyresida videre til andre valgomgang: sentrum-høyre-senatoren Rodrigo Paz Pereira med 32 prosent av stemmene og konservative Jorge «Tuto» ­Quiroga med 26,8 prosent.

Bak dem fulgte forretningsmannen Samuel Doria Medina – som ifølge meningsmålingene var en favoritt – med 19,9 prosent, mens venstresidas hovedkandidat Andrónico Rodríguez fikk 8 prosent.

Regjeringspartiet MAS led et historisk nederlag og endte på sjetteplass med kun 3,12 prosent av stemmene.

– Resultatene markerer et historisk vendepunkt og avslutter en 19 år lang progressiv æra, som bare ble avbrutt i ett år av en de facto høyreorientert regjering etter kuppet i november 2019, sier Kathryn Ledebur, på telefon til Klassekampen fra La Paz.

Ledebur leder tanke­smia Andean Information Network og er ekspert på boliviansk politikk og menneskerettigheter. Hun minner om at MAS, fra Evo Morales kom til makta i 2006, sto i spissen for enestående framskritt. Morales ble ikke bare første urfolkspresident i landet med den største andelen urfolk på det amerikanske kontinentet – MAS oppnådde også betydelige sosioøkonomiske resultater.

Mellom 2006 og 2019 sank fattigdommen med 42 prosent, og den ekstreme fattigdommen ble redusert med hele 60 prosent. Samtidig økte reell BNP per innbygger med mer enn 50 prosent. I løpet av de siste fem årene av denne perioden steg Bolivias BNP raskere enn i noe annet søramerikansk land.

En ny høyre­regjering vil slå hardest ut for folk med lave inntekter.

Venstre­­sidas epoke er over

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Donald Trumps tilbakekomst til Det hvite hus så ut som en ubestridt triumf for ­Vladimir Putins strategi. Ikke fordi Kremls hersker manipulerte det amerikanske valget, men fordi han gjorde en riktig vurdering av de globale trendene og foretok en dristig satsing. Slik Putin hadde antatt, var det Vesten som først begynte å gå trett av den endeløse krigen. Vestens styrende klasser ble splittet.

Synspunktene til den nye amerikanske administrasjonen syntes nesten å samsvare med Putins prosjekt om å dele verden inn i innflytelsessfærer. Trump ydmyket Volodymyr Zelenskyj offentlig, nektet Ukraina militær støtte og skrøt begeistret av sine samtaler med Putin, mens den russiske hæren ubønnhørlig erobret landsby etter landsby ved fronten.

En historisk seier for den russiske diktatoren virket uunngåelig. Men månedene gikk, og den etterlengtede triumfen har stadig blitt utsatt. Og før Putin skal treffe Donald Trump til historiske samtaler i Alaska på fredag, har det tvert imot vist seg at Putins krigsmaskin er på randen av krise.

mellom Moskva og Washington har foreløpig ikke brakt freden nærmere. For Kreml betydde Trumps «fredsplan» bare et knapt tilslørt nederlag. Det viste seg at de enorme ofrene – menneskelige, materielle og omdømmemessige – hadde innbrakt noen ynkelige flekker av territorium med ødelagte og avfolkede landsbyer. Ukraina forble i Vestens innflytelsessfære, revansje­trangen ble uunngåelig hovedideen både for landets styrende klasse og for befolkningen, og landets militære styrke hadde økt flerfoldig sammenliknet med før krigen, noe som utelukket et nytt forsøk på blitskrig.

Et slikt utfall av krigen vil uunngåelig reise spørsmålet: «Hva var da alt dette godt for?» Det spørsmålet vil kunne bli stilt både av flere hundre tusen soldater, av millioner av innbyggere som har gjennomlevd krigen bak fronten, ja til og med av deler av eliten. Og myndighetene vil måtte lete etter svar under forhold preget av uunngåelige økonomiske problemer.

Risikoene ved en slik fred har vært altfor store for herskerne i Moskva. Bare en fullstendig seier og en erobring av Ukraina ville kunne kompensere for dette. Men en slik gave kunne ikke Trump gi Putin. Det ville nemlig bety et enormt geopolitisk nederlag for USA og en kraftig styrking av Kina, uten noen garantier for at Russland ville løsrive seg fra Kinas innflytelse.

uunngåelige imperialistiske «dealen» har i praksis vist seg å være umulig. I februar trodde 49 prosent av russere at krigen ville ta slutt i løpet av året. I dag er det bare 24 prosent som tror det. To tredeler antar at de har flere år med krig i vente.

Den endeløse stillingskrigen gir verken befolkningen eller den styrende klassen noen grunn til optimisme. Spesielt ikke fordi embetsmenn og forretningsfolk har en langt bedre forståelse av den reelle tilstanden i økonomien.

I begynnelsen av krigen mente nesten alle eksperter at Russland var dømt til en katastrofal økonomisk krise. Men slike prognoser slo feil: Myndighetene endret brått den økonomiske kursen og gikk over til en strategi med militær keynesianisme. Regjeringen gjennomførte massive investeringer i økonomien, særlig i militærindustrien. Takket være støtte fra Kina og handel med landene i det globale sør unngikk Russland isolasjon.

Etter hvert som troa på en snarlig seier svinner, blir det stadig vanskeligere å finne nye kontraktsoldater

Putins problem

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Hva er en politisk fange? De fleste tenker nok på en person som sitter fengslet uten rettergang, utelukkende på grunn av sine meninger. De færreste tenker på en dømt trippelmorder. Men det er nettopp det man finner blant de «politiske fangene» som USA har fått løslatt og utlevert fra Venezuela.

Dahud Hanid Ortiz sonet en dom på 30 år, dømt for å ha drept to kvinner og en mann i et sjalusidrama, da han plutselig ble løslatt. Han forsto ingenting – og det gjorde i hvert fall ikke ekskona og hennes tidligere elsker, som Ortiz hadde forsøkt å drepe. Ortiz ble tatt med til den amerikanske ambassaden i Venezuela, fotografert sammen med ni andre løslatte fanger, for umiddelbar avreise til et liv i frihet i USA. «Ingenting symboliserer frihet som det amerikanske flagget», sa ambassadøren med tårer i øynene.

Ortiz var, ifølge USAs utenriksminister Marco Rubio, en politisk fange.

 av de ti såkalte politiske fangene har vært enormt. De ble utvekslet mot 252 papirløse venezuelanere som var blitt deportert fra USA til El Salvador uten å være dømt for noe som helst, og som satt innesperret i megafengselet til president Bukele. For å få dem løslatt, krevde USA å få sine politiske fanger ut av venezuelanske fengsler. De fikk innvilget ti av dem.

Men da de skulle samle sammen sine ti helter, ser det ut til å ha oppstått et problem. De kunne ikke finne ti amerikanere som faktisk var fengslet uten rettssak, utelukkende på grunn av sine meninger. Så de bestemte seg for å inkludere trippelmorderen Ortiz.

«Vær så god», sa Venezuelas justisminister Diosdado Cabello ved utvekslingen: Her er morderne deres, mens vi tar tilbake våre hardtarbeidende migranter.

spanske medier begynte å våkne. For de tre personene Ortiz myrdet, er spanjoler, og drapene fant sted i Madrid. Ortiz er fra Venezuela, men har amerikansk statsborgerskap og tjenestegjorde for USA i både Irak og Kuwait. Under oppholdet på en militærbase i Tyskland, ble han avskjediget fra hæren for dokumentforfalskning, og etter det falt ting sammen for ham.

Han ble rett og slett værende i Tyskland, og nektet å akseptere at kona ønsket skilsmisse. Da hun til slutt fant sammen med en spansk advokat, bestemte han seg for å drepe rivalen. Ortiz overlot telefonen sin til en venn og ba ham om å skaffe et alibi, dro til Madrid og besøkte advokatens kontor. Der knivstakk han to kvinnelige ansatte og en klient som han forvekslet med advokaten. Deretter satte han fyr på kontoret.

Spanske domstoler klarte ikke å straffeforfølge Ortiz før han flyktet til Venezuela, der han trodde han kunne gjemme seg. I mellomtida sendte han stadig meldinger til sin ekskone der han truet med at han ville leie en syrisk flyktning til å drepe henne.

Mens USA løslater en morder bare fordi han er dømt i et ikke-imperialistisk land, fengsler de stadig flere mennesker bare fordi de ikke har oppholdstillatelse.

En fange av de andre

Grace Blakeley

britisk økonom og forfatter

I flere måneder har politikerne forsøkt å forsikre oss om at den verste delen av levekostnadskrisa er over. Myndigheter har lovet innbyggere med presset økonomi at inflasjonen nå er på vei ned, selv om det kommer noen nye blaff av og til på grunn av uforutsigbare variabler, som krig, ekstremvær eller forstyrrelser i forsyningskjeden.

Men hvis du spør en gjennomsnittsperson, vil du nok får høre at levekostnadskrisa ikke på noen måte er over. Matvarer er fortsatt smertelig dyre. Boligkostnadene er fortsatt ekstremt høye. Og nå som renta er på sitt høyeste nivå på over ti år, tar gjeldsbyrden knekken på husholdningsbudsjettene.

Hva skyldes denne ulikheten mellom budskapet vi får fra dem som sitter ved roret, og den erfaringen folk flest har i forbindelse med sin hverdagsøkonomi?

Saken er at de påståtte tilfeldige variablene som driver fram inflasjonen i dag, er langt ifra tilfeldige. Faktorer som krig, ekstremværhendelser og problemer med forsyningskjeden blir alle forsterket av klimakrisa – og alle driver fram høyere inflasjon på lang sikt.

 er en virkelighet som den politiske klassen nekter å se: Vi lever i en tid med klimasammenbrudd, og det forandrer den globale økonomien på måter vi ennå ikke forstår fullt ut. Klimakrise og ekstremvær driver for eksempel allerede opp prisnivået.

Se på matvareprisene. Vi har allerede opplevd hvordan tørke, flom og ekstremvarme sender sjokkbølger gjennom landbruksmarkedene – med konsekvenser for alt fra olivenolje til ris. Ekstremvær drev prisnivået på kaffe opp hundre prosent i løpet av 2024, og prisnivået på kakao steg med over 150 prosent. Geopolitisk konflikt førte til at prisen på solsikkeolje gikk opp 56 prosent, siden store deler av denne matvaren produseres i Ukraina. Siden Putin finansierer krigen sin med inntekter fra fossilt brensel, er Ukraina-krigen nært knyttet til klimakrisa.

 bare begynnelsen. Etter hvert som temperaturen fortsetter å stige globalt, blir det vanskeligere, og til og med umulig, å drive jordbruk i store deler av verden. Avlingene vil svikte oftere. ­Avkastningen blir mindre. Forsynings­kjedene vil bryte sammen på grunn av press fra ekstremværet. Og etter hvert som vi får mindre tilgang på mat, vil prisene skyte i været og ramme de fattigste aller mest, mens inflasjonen drives opp over hele linja.

I år har ekspertene spådd at klimakrisa kan øke den årlige matvareinflasjonen med tre prosentpoeng innen 2035. Produksjonen av verdens viktigste avlinger – mais, soya, hvete, ris, kassava og durra – vil synke med 120 kalorier per person for hver grad verden varmes opp. Tapene vil oppstå raskere og være mer dramatiske i noen av verdens fattigste land.

Men disse effektene kommer ikke til å begrense seg til det globale sør. Nord-Europa må forholde seg til sitt eget klima­sjokk. Forskerne har advart om at Golfstrømmen (også kalt omveltnings­situasjonen i Atlanterhavet, forkortet AMOC), den store havstrømmen som bidrar til å holde klimaet i vår region rimelig mildt, er i ferd med å saktne farten. Hvis den stopper opp, slik noen mener den vil gjøre i løpet av få tiår, kan vi få mye kaldere vintre, kortere vekstsesonger og kaos i alt fra matvareproduksjon til energisystemer.

Klimasammenbrudd er ikke bare en miljø­krise, det er også en økonomisk krise

Utenriks

Aktuelt

Donald Trump plasserer soldater fra republikanske stater i liberale Washington D.C. – En blanding av idioti og ondskap, sier kritikere.

Kritikken av Israel vokser, også i Tyskland.

USAs økonomiske sanksjoner kan være like dødelig som krig, viser en ny studie i The Lancet.

Hvorfor ble ikke Ukrainas allierte nabo invitert til møtet med Donald Trump?

Mens krigsmotstanden vokser, kaller Israel inn 60.000 reservister til opptrappingen i Gaza.

Europa tror Putin vil torpedere Trumps fredsplan - men spiller med i håp om at Trump skal bli tøffere mot Russland, ifølge diplomater.

Noen roser Trump, mens andre mener innsatsen hans er «dømt til å mislykkes». Etter den siste ukas diplomati ser vi nærmere på argumentene til analytikerne som følger krigen tett.

Tre ord fyller ti år – og får skylda for ytre høyres vår

Europas «tragiske» kryping for Trump kan være nødvendig for fred i Ukraina, mener tidligere toppdiplomat Kai Eide.

Snart to år inn i Gaza-krigen har journalist og forfatter Gideon Levy en følelse av at israelerne nå kan akseptere alt.

Donald Trump møtte hard kritikk for møtet med Vladimir Putin. Noen forskere mener derimot at han fortjener skryt.

Venstresidas epoke er over

Horisont

Vladimir Putin står i en økonomisk hengemyr når han skal treffe Donald Trump.

Løslatelsen av en amerikansk trippelmorder viser hvor vilkårlig begrepet politisk fange er.

Levekostnadskrisa vil fortsette så lenge klimakrisa fortsetter.

Donald Trump plasserer soldater fra re­pub­li­kanske stater i liberale Washington D.C. – En blanding av idioti og ondskap, sier kritikere.

Kritikken av Israel vokser, også i Tyskland.

USAs økonomiske sanksjoner kan være like dødelig som krig, viser en ny studie i The Lancet.

Hvorfor ble ikke Ukrainas allierte nabo invitert til møtet med Donald Trump?

Mens krigs­mot­standen vokser, kaller Israel inn 60.000 reser­vister til opptrap­pingen i Gaza.

Europa tror Putin vil torpedere Trumps fredsplan - men spiller med i håp om at Trump skal bli tøffere mot Russland, ifølge diplomater.

Noen roser Trump, mens andre mener innsatsen hans er «dømt til å mislykkes». Etter den siste ukas diplomati ser vi nærmere på argu­men­tene til analy­ti­kerne som følger krigen tett.

Tre ord fyller ti år – og får skylda for ytre høyres vår

Europas «tragiske» kryping for Trump kan være nødvendig for fred i Ukraina, mener tidligere toppdi­plomat Kai Eide.

Snart to år inn i Gaza-krigen har journalist og forfatter Gideon Levy en følelse av at israelerne nå kan akseptere alt.

Donald Trump møtte hard kritikk for møtet med Vladimir Putin. Noen forskere mener derimot at han fortjener skryt.

Venstre­­sidas epoke er over

Vladimir Putin står i en økonomisk hengemyr når han skal treffe Donald Trump.

Løsla­telsen av en amerikansk trippel­morder viser hvor vilkårlig begrepet politisk fange er.

Levekost­nads­krisa vil fortsette så lenge klimakrisa fortsetter.

Donald Trump plasserer soldater fra republikanske stater i liberale Washington D.C. – En blanding av idioti og ondskap, sier kritikere.

Mens krigsmotstanden vokser, kaller Israel inn 60.000 reservister til opptrappingen i Gaza.

Noen roser Trump, mens andre mener innsatsen hans er «dømt til å mislykkes». Etter den siste ukas diplomati ser vi nærmere på argumentene til analytikerne som følger krigen tett.

Europas «tragiske» kryping for Trump kan være nødvendig for fred i Ukraina, mener tidligere toppdiplomat Kai Eide.

Venstresidas epoke er over

Løslatelsen av en amerikansk trippelmorder viser hvor vilkårlig begrepet politisk fange er.

Levekostnadskrisa vil fortsette så lenge klimakrisa fortsetter.