Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

#000

Drapet på Charlie Kirk: Sterke stemmer på USAs høyreside roper på «krig» mot venstresida

Selv om gjerningsmannen fortsatt var ukjent, knyttet Donald Trump raskt USAs «radikale venstreside» til drapet på den populære politiske influenseren Charlie Kirk.

I en video delt av Det hvite hus etter drapet onsdag sa Trump at «politisk vold fra den radikale venstresida har skadet for mange uskyldige mennesker og tatt for mange liv».

Han kalte Kirk en «martyr for sannhet» og lovet å finne «hver og en av dem som bidro til denne grusomheten, inkludert organisasjonene som finansierer og støtter den».

Etter drapet hagler det med krigserklæringer mot venstresida fra USAs ytterliggående høyreside. Der krever mange at presidenten trapper opp politisk forfølgelse av personer og organisasjoner til venstre, ikke minst Demokratene.

En av USA mest populære venstreinfluensere, Hasan Piker, som egentlig skulle treffe Kirk til en debatt om to uker, mener Trump nå vil utnytte drapet til et politisk angrep på venstresida.

«Trump signaliserer at han vil bruke Charlie Kirks død til å lansere en krig mot venstresida og liberal organisering», skriver Piker på X.

Kirk ble onsdag skutt i halsen mens han snakket til en forsamling studenter i Utah. Flere medier rapporterte om en person på et tak omtrent 130 meter unna. Kirk ble erklært død noen timer seinere. Da Klassekampen gikk i trykken, jaktet myndighetene fortsatt på gjerningspersonen, mens konspirasjonsteoriene florerte.

Kirk har vært blant USAs aller mest kjente og omstridte politiske influensere de siste ti årene og er kjent som en tett alliert av Trump. Han var sentral i å gi høyresida dominans på internett, noe mange ser som en viktig forklaring på en vestlig høyrebølge blant unge menn.

Hvis de ikke vil la oss være i fred, er valget vårt å slåss eller dø.

Ber om hevn på venstresida i USA

Amal A. Wahab

Israelske Yifah Sahar (50) trodde aldri at Gazakrigen ville utvikle seg slik den har gjort.

– Det tok tid å se det, men dette er et folkemord, sier hun på telefon fra den israelske landsbyen Eilon nær grensa til Libanon.

Hun kaller også det som skjer, for et «angrep på områder og på et folk vi okkuperer». Selv ønsker hun ikke å være en del av dette «vi-et».

– Men som israeler er jeg likevel ufrivillig delaktig, sier hun.

Allerede i november 2023 hjalp Sahar til med å opprette gruppa Mother’s Cry

 Den består av israelske mødre som protesterer mot krigen Israel fører i Gaza.

Men når Klassekampen snakker med flere av gruppas medlemmer, viser det seg at de er splitta – både om krigens årsaker og hva som er løsningen på den.

Sahar har tre barn og har prøvd å holde dem unna hæren. Likevel sa den eldste sønnen hennes at han «ville endre systemet innenfra». Det har vært tungt for henne. I dag er han soldat, men har ikke vært i Gaza.

– Så jeg har det litt lettere enn andre mødre, sier hun.

Ingen kan tro at et folk kan leve okkupert og fornedret i så mange år uten at de på et tidspunkt gjør noe forferdelig.

Israelske mødre samles mot krig

Katarina Poensgen

Reform UKs partileder Nigel Farage og den Trump-allierte høyreaktivisten Charlie Kirk, side om side, i svart-hvitt. Dette bildet fra et tidligere USA-besøk publiserte Farage på sin X-konto i morgentimene i går etter drapet på Kirk.

Farage, som leder det britiske ytre høyre-partiet Reform UK, er god venn med USAs president Donald Trump og en rekke Maga-profiler. Kort tid etter drapet gikk Trump langt i å legge skylda på «den radikale venstresida som sammenliknet Charlie med nazister».

I et intervju med den konservative TV-kanalen GB News var det tydelig at Farage hadde fått med seg uttalelsen.

– Jeg vet hva som vil komme etter dette. Mange vil peke på og skrike at de på høyresida er nynazister og foraktelige og alt det der, sa han og uttrykte videre støtte til Trump.

Reform UK har spilt på nettopp slike anklager fra både venstre- og høyresida de siste årene. Farages retorikk har vært mildere enn den forbildet Trump står for, selv om budskapet mer eller mindre er det samme.

Og mens Trump har inntatt Det hvite hus for andre gang, tror britiske eksperter og kommentatorer at Farage nå øyner statsministerboligen i Downing Street.

Selvtilliten til Farage er på topp for tida – og det med god grunn. Først og fremst viser meningsmålingene bare de siste ukene en stor økning for Reform, opp til rundt 30 prosent. Målingene viser også en nedgang for både De konservative og Labour.

Det syntes ikke minst under partikonferansen til partiet forrige uke, som hadde langt flere deltakere og profilerte talere enn partiet hadde for bare et par år siden. Lokalet i Birmingham var smykket med turkise caps med engelske flagg og påskriften «Make Britain Great Again».

Budskapet Farage ga i sin tale, var klart: Reform bør forberede seg på et tidligere valg.

Han kommer stadig nærmere Downing Street

Amal Wahab

Pernille Solheim

Jemen, Libanon, Syria, Iran og nå Qatar. Tirsdag gikk Israel til angrep på det femte landet – det sjette hvis man regner med tunisisk farvann – siden 7. oktober 2023.

Målet var en bygning i et velstående nabolag i Qatars hovedstad Doha, der flere Hamas-forhandlere skal ha vært samlet for å diskutere et amerikansk forslag til våpenhvile i Gaza-krigen.

Forskanset mellom ambassader og skoler skulle man tro at bygget var utenfor Israels rekkevidde. Likevel slo et israelsk luftangrep ned i Qatar for første gang noensinne – midt på lyse dagen. Seks personer ble drept, men ingen av lederne i Hamas’ forhandlingsdelegasjon, ifølge Hamas selv.

Journalist David Patrikarakos skriver på nettstedet 

at Israel sender to budskap med angrepet: «at Israels krig mot Hamas nå er global» og at meklingsstrukturen som opprettholder fredsprosessen, er blitt et mål i seg selv.

Hvis Hamas-lederne «ikke er trygge i Qatar, hvor er de da trygge?» spør Patrikarakos.

Overfor Fox News bekreftet Israels ambassadør til USA, Yechiel Leiter, i går at Israel vil fortsette å angripe Hamas «uansett hvor de er». Dersom de bommet på noen mål under denne ukas angrep, vil de «treffe dem neste gang», sa han, ifølge CNN.

– Netanyahu gjorde en gigantisk strategisk feil ved å angripe Qatar og forsøke å likvidere Hamas’ forhandlingsdelegasjon.

Det sier Hassan Nafaa, professor emeritus i statsvitenskap og tidligere dekan for Fakultetet for økonomi og statsvitenskap ved Universitetet i Kairo. Han er også en av regionens mest anerkjente Midtøsten-eksperter.

Vil angripe Hamas «uansett hvor de er»

Ewa Sapieżyńska

Mens EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen finpusset talen sin om unionens tilstand til onsdag morgen, kom det alvorligste bruddet på europeisk luftrom siden starten på Russlands fullskala invasjon av Ukraina.

Polen opplyste at «19 objekter» hadde trengt inn i landets luftrom under et stort russisk luftangrep mot Ukraina, og at de hadde skutt ned dem som utgjorde en trussel.

Dette er første gang det er kjent at et Nato-­medlem har avfyrt skudd under Russlands krig i Ukraina, understreker Reuters.

– Alt tyder på at det var bevisst, ikke tilfeldig, sa EUs utenriksminister Kaja Kallas om luftromsbruddet i går.

Michał Piekarski, første­amanuensis i sikkerhetsstudier ved Universitetet i Wroclaw i Polen, er enig:

«Dette er ikke en tilfeldighet eller uhell. Dette er sannsynligvis en provokasjon», skriver han til Klassekampen fra Wroclaw.

Piekarski peker på at det var «altfor mange droner til at det kan forklares som en teknisk feil».

Tidligere har det også vært lignende, om enn mindre, hendelser. Men situasjonen er nå annerledes:

Russland vil teste hvor godt forberedt Polen og Nato er

Gustav Gillund

En stor protestbevegelse mot korrupsjon i Nepal har lykkes i å styrte landets regime.

Ungdommer, som omtalte seg som «gen-z», tok forrige uke til gatene i protest mot korrupsjonen som i lang tid har skygget over hverdagen og framtidsutsiktene til en hel generasjon.

De siste to dagene eskalerte protestene i en voldelig retning og kaos brøt ut i hovedstaden Kathmandus gater.

– Noen grupper har utgitt seg for å være gen-z og begynte å brenne bygninger, sier Thupten Sherpa, en av ungdommene i Katmandu som ønsker regimeskifte, på telefon til Klassekampen.

Men ting er i ferd med å endre seg. Han tror dette er starten på et nytt kapittel for Nepal.

Trupten forteller at hæren nå har innført et portforbud, noe han og andre unge tror har vært nødvendig.

– Ungdommen vil ha en fredfull protest, men ting gikk skeis raskt når politimenn begynte å skyte studenter, sier han.

Minst 22 personer har mistet livet siden regjeringsstyrker åpnet ild mot demonstrantene på mandag, ifølge The New York Times. Et fåtall av dem er politimenn. Butikker, banker, og et av landets viktigste nasjonale symboler, palasset Singha Durbar, er brent ned.

Disse ødeleggelsene var ikke i gen-z sine planer.

Starten på et nytt Nepal

Yngvild Gotaas Torvik

Den politiske krisa som Frankrike nå plutselig står i, utgjør «et nytt og mer svimlende kapittel» enn andre kriser Emmanuel Macron har møtt under hans åtte år som president, skriver Le Monde.

Mandag kveld ble statsminister François Bayrou felt i nasjonalforsamlingen. Nå akter presidenten å utnevne sin femte statsminister på to år. Ingenting tyder på at det vil bli lett.

– Enhver ny regjering vil bare føre en «macronistisk» politikk, med Macron som president. En oppløsning av nasjonalforsamlingen er et minimum, men det beste vil være et presidentvalg, sier aktivist og tidligere «gulvest» François Boulo på telefon fra Frankrike.

Boulo ble en av de få ansiktene utad fra den lederløse protestbevegelsen De gule vestene som fra 2018 til 2020 rystet Frankrike. Nå er den tidligere advokaten engasjert i protestaksjonen «Bloquons Tout» – «La oss lamme alt» – som skal gå av stabelen i dag.

Bevegelsen kom som en reaksjon på Bayrous planlagte kuttbudsjett og plan om å skrote to offentlige fridager. Organiseringen har skjedd på nett, og ideen er å «lamme økonomien», forklarer Boulo og sier oppfordringen er at folk ikke går på jobb, bruker bankkortet eller reiser kollektivt.

Aktivisten innrømmer at han er i tvil om hvor gjennomførbart det er og hvor synlig det blir.

– En av de store utfordringene med appellen om å bli hjemme er at det i seg selv ikke er en spektakulær handling, sier han og vedgår at han frykter Bayrous fall kan ha tatt luven av protesten.

– Betyr det at siden budsjettet falt med ham, så vil folk si: «Vi fikk det vi ville»? Eller vil de tvert imot si: «Nei, det er Macron vi vil ta»? spør han.

– Vi vil ikke ha mer av Macrons politikk

«Dette er ikke å forsvare seg selv; det er ikke engang å angripe. Det er å utrydde et forsvarsløst folk».

Det sa Spanias statsminister Pedro Sánchez på mandag da han kunngjorde ni nye sanksjonstiltak mot Israel, som han mener utfører folkemord på Gazastripa.

I praksis har Spania allerede hatt våpenembargo mot Israel siden 2023. Nå formaliseres den. I tillegg innføres forbud mot bruk av spanske havner og luftrom til transport av drivstoff eller våpen til det israelske militæret. Alle som er «direkte involvert i folkemordet», nektes innreise i Spania.

Sanchez understreker samtidig at Spania ikke klarer å stanse folkemordet aleine.

Nå mener Ingrid Fiskaa i (SV) det haster for Norge å følge Spanias eksempel og stramme inn norske sanksjoner mot Israel.

– Spania må for all del ikke bli stående aleine. Nå er det viktig at vi står sammen, de vestlige landene som vi kan oppdrive, sier hun.

Flere europeiske land har i det siste kommet med egne boikott- og sanksjonstiltak mot Israel. Norge advarer for sin del mot sanksjonsmessig aleinegang.

På telefon til Klassekampen påpeker Bjørnar Moxnes (R) at Rødt og andre partier har fremmet 115 forslag for å legge press på Israel, og at de konsekvent er blitt avvist på grunn av argumentet om aleinegang.

Dette er ikke å forsvare seg selv; det er ikke engang å angripe. Det er å utrydde et forsvarsløst folk.

Ber Norge følge Spania

Matias Ludvig Littauer, Information

Paradokset er slående. Midt i forberedelsene til en klimakonferanse som kan bli den viktigste siden Paris 2015, forhandles det nå i vertslandet om en miljølov som klimaaktivister, forskere og andre fagfolk kaller det største tilbakeslaget på «fire tiår, kanskje mer».

Hovedmålet med lovpakka, som aktivister har kalt «ødeleggelsens lov», er å deregulere Brasils system for miljøgodkjenning for å styrke sektorer som gruvedrift og landbruk.

Loven vil også gjøre det lettere å godkjenne et gigantisk oljeprosjekt i munningen av Amazonas, like ved byen Bélem, der COP30 skal avholdes i midten av november.

«Angrepet på Brasils miljølisenssystem (...) åpner for en ødeleggelse som overgår alt selv tidligere president Jair Bolsonaros miljøfiendtlige administrasjon klarte å få til», skriver den anerkjente miljøforskeren Philip Fearnside i en kronikk.

I en e-post til Information legger forskeren til at lovforslaget er i direkte strid med Brasils forpliktelser, inkludert Paris-avtalen.

Fearnside og andre holder nå pusten. Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva har brukt sin vetorett mot 63 av de nesten 400 bestemmelsene i lovforslaget og sendt det tilbake til parlamentet, som opposisjonen kontrollerer. Tilhengerne trenger bare 60 prosent av stemmene for å omgjøre presidentens beslutning.

Lovforslaget hadde mer støtte enn da det ble vedtatt i juli. Dessuten har begge kamrene i parlamentet gjort det til en vane å blokkere Lulas vetoer.

Lov­forslaget er i direkte strid med Brasils ­forpliktelser, inkludert Paris-­avtalen.

Ett skritt nærmere «ødeleggelsens lov»

I internettets tidsalder ville det bli umulig for Kinas eliter å holde kontroll på sitt hjemlige idémarked, sa George W. Bush i 1999. USAs president trodde «amerikansk frihet» ville spre seg i kommunismens siste høyborg.

26 år seinere preges isteden Kinas internett av marxistiske influensere som Wang Zheng. Wangs tanker resonnerer nå blant millioner av unge kinesere. Men tankene han sprer på nett, krasjer nå ikke bare med «amerikansk frihet». De utfordrer også fortellingene til Xi Jinping og den kinesiske staten.

– Alternative versjoner av marxismen og progressivt tankegods kolliderer ofte med den etablerte. Og det har gjort dem uhyre populære, sier Wang på telefon til Klassekampen.

Gjennom sin digitale brannmur, ofte kalt den «kinesiske brannmuren», har Beijing klart å skape et internett som eksisterer ved siden av det vestlige. Kineserne har ikke Youtube, men Bilibili, og heller ikke X, Tiktok, eller Facebook, men Weibo, Douyin og Wechat.

Disse plattformene har stort sett vært samarbeidsvillige med regjeringens krav om sensur og ideologisk «korrekthet», for å hindre at konkurrerende fortellinger om Kina og verden slår rot.

Men for mange av Kinas unge, særlig for alle født år 2000, så er ikke alltid den offisielle fortellingen like overbevisende lenger. Mange er frustrert av overarbeid og er leie av forbrukersamfunnet. Og mange er på søken etter en selvdiagnose. Nå finner mange den i marxismen, sier Wang.

– Det starter ofte med en søken etter svar på problemene man møter i dagliglivet, sier influenseren til Klassekampen.

Wang, en mann i 20-årene, er basert i både Kina og Canada. Derfra jobber han for å introdusere kinesere til nye ideer fra omverden. På hans største kanal, Academia, får videoer gjerne mellom seks og ti millioner visninger.

Vi er preget av en slags postmoderne kynisme.

– De tenker bare at vi er noen småbarn som bråker litt

Argentinas president Javier Milei gikk natt til mandag på en ny, saftig smell. Da tapte partiet hans lokalvalget i provinsen Buenos Aires, som ofte fungerer som en viktig politisk værhane for resten av landet.

Valget ble overveldende vunnet av Argentinas peronistbevegelse, som tilhører landets sentrum-venstreside. Resultatet var et klart avvik fra målinger, og den konservative avisa La Nación kaller det «en politisk tsunami».

«Et knusende nederlag, juling for Milei», skriver journalist Eduardo de Miguel fra Buenos Aires i en melding til Klassekampen.

Valgsjokket kommer bare noen uker før resten av Argentina skal ut i parlamentsvalg i oktober.

Milei var tydelig nedslått da de første offisielle resultatene ble kjent natt til mandag. Han innrømmet nederlaget og lovet å «rette opp alle våre feil» før parlamentsvalget.

Han nevnte ikke hvilke feil han sikter til og lovet samtidig å ikke «vike en tomme» fra sine liberalistiske reformer, som har slanket den argentinske staten på rekordtid.

«Peronismen slo Mileis innstramminger og sultpolitikk», skriver Felipe Yapur i den argentinske venstresidas avis Página 12.

De Miguel peker på at selv om Mileis økonomiske politikk har fått inflasjonen ned til et akseptabelt nivå, så har den også utløst økonomisk tilbakegang sammenlignbar med pandemiens økonomiske krise.

Valgsmell for Milei

Det er ikke ofte vi skriver om Guyana. Men det lille landet helt nord i Sør-Amerika spiller nå en viktig rolle i et større internasjonalt oppgjør som involverer både USA, amerikanske oljegiganter og nabolandet Venezuela, der president Nicolás Maduro står midt i en militær eskalering med Donald Trump.

Forrige uke ble Mohamed Irfaan Ali gjenvalgt som Guyanas president. Det gleder både USA, som ser Guyana som en viktig alliert mot Venezuela, og det amerikanske oljeselskapet Exxon, som de siste årene har samarbeidet tett med Ali for å profittere på Guyanas enorme oljeressurser. De siste årene har det blitt klart at ikke noe land i verden har mer olje per innbygger.

Guyana har imidlertid fortsatt skyhøy fattigdom. Og mens Ali vant valget på fagre løfter om å bruke oljerikdommen på folk flest, utkjemper USAs oljegiganter Exxon og Chevron et spill om både Guyanas og Venezuelas olje.

Presidentvalget i Guyana skjedde samtidig med at de er midt i en bitter grensekonflikt med nabolandet Venezuela. Rett før valget anklaget Guyanas myndigheter Venezuela for angrep på valgfunksjonærer i den omstridte og oljerike Essequibo-regionen, som ligger mellom de to landene.

Valget foregikk også midt i det som er den største amerikanske militæroperasjonen i Karibia i nyere tid. USA har sendt krigsskip mot Venezuelas kyst og bombet forrige uke det som ifølge amerikanerne var en «narkobåt fra Venezuela». Som svar sendte Venezuela like før helga to kampfly i retning et av de amerikanske skipene.

Alex Main er direktør for internasjonal politikk ved Center for Economic and Policy Research (CEPR). Han mener USAs press mot Venezuela delvis må forstås som en dragkamp mellom USAs to største oljeselskaper Exxon og Chevron, som han mener bidrar til å «helle bensin på bålet».

Exxon og Chevron har vært bitre rivaler helt siden de begge oppsto da John D. Rockefellers Standard Oil ble brutt opp for over hundre år siden. I dag strides de både om tilgang til olje i Guyana og om hvilken politiske linje USA skal legge seg på overfor Venezuela.

Exxon feirer Trumps militære opptrapping mot Venezuela. Selskapet forlot landet under Hugo Chávez fordi Exxon ifølge Main «ikke likte vilkårene for renasjonalisering». Siden den gang har Exxon «støttet republikanere som ønsker seg en hardere linje overfor Venezuela» og «forsøkt å destabilisere landet og styrte makthaverne».

Chevron og Exxon bidrar til å helle bensin på bålet

Hvem vant valget i Guyana? Ali, Rubio eller Exxon?

Aktuelt

Vijay Prashad

Indisk historiker

Plutselig, helt ut av det blå, har representanter fra diverse amerikanske etater begynt å gjenta navnet Tren de Aragua, som om de var det nye al-Qa’ida.

I januar 2025 definerte Det hvite hus Tren de Aragua som en «utenlandsk terroristorganisasjon», og i mars henviste Trumps administrasjon til loven Alien Enemies Act (fra 1789) da de advarte mot Tren de Araguas «invasjon av USA».

I februar i år erklærte det amerikanske utenriksdepartementet at Tren de Aragua var et internasjonal narkokartell på linje med andre allerede kjente karteller, som det meksikanske Las Zetas (nå Cártel del Noreste), Sinaloa og Jalisco samt Mara Salvatrucha (MS-13), som ble dannet i Los Angeles og nå har fått rotfeste i El Salvador på grunn av USAs ti år lange deportasjonspolitikk.

I motsetning til Tren de Aragua er disse andre kartellene velkjente, og virksomheten deres har vært hyppig dokumentert av den amerikanske narkoetaten Drug Enforcement Agency (DEA).

flere fakta om narkokartellene som transporterer store mengder narkotika (fra kokain til fentanyl) til USA. Her finnes det som forventet lange avsnitt om gjengene fra Mexico og El Salvador, som har dype røtter i narkohandelen.

Siden 2019 har DEA og andre etater fulgt transportrutene for stoffene som transporteres via Karibia og over land i Sentral-Amerika til stillehavsruta. Narkoen sendes ut fra havnene Guayaquil (Ecuador), Esmeraldas (Ecuador) og Buenaventura (Colombia), via havner som Puerto Escondido (Mexico), før de transporteres videre inn på det amerikanske markedet.

Ifølge FNs globale narkotikarapport for 2025 fraktes over 80 prosent av stoffene langs denne kysten, mens bare litt over 10 prosent går over Det karibiske hav. DEA har lenge foretatt nøyaktige vurderinger som viser at de fleste stoffene som kommer inn i USA, kommer fra Andes, fra Sentral-Amerika og fra Mexico.

 som oppsto i Tocorón-fengselet midt inne i Venezuela (omtrent 150 kilometer fra Caracas). Så hva har de med dette å gjøre?

Gjengen ble etablert i 2012 av Héctor Rushtenford «Niño» Guerrero Flores – en domfelt forbryter som rømte fra fengselet i 2023, og som ikke har vært sett siden. Gjengen til Niño Guerrero, Tren de Aragua, blir beskyldt for å utnytte migrasjonen fra Venezuela til å bygge opp et nettverk i USA og andre steder i Latin-Amerika og for å bygge ut smuglingen via dette migrasjonsnettverket.

Hvordan skal disse krigs­skipene kunne gjøre noe som helst for å arrestere Guerrero, stanse Tren de Aragua eller hindre kartellene i å transportere narkotika til USA?

En dårlig unnskyldning

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Den 25. juni 2024 brast den politiske konsensusen som har rådet i Kenya siden 2002. Det som begynte som motstand mot et regressivt, IMF-tilpasset finanslovforslag, ble til landsomfattende opptøyer: Demonstranter stormet parlamentet, politiet reagerte med dødelig makt, lovforslaget ble trukket, men innrømmelsen klarte ikke å dekke over en dypere legitimitetskrise.

En lederløs, digitalt koordinert og ungdomsstyrt bevegelse – det mange opplevde som et nettverk organisert av politisk bevisste ungdommer – har avdekket en breiere misnøye med tvangsstaten og hvor skjørt Kenyas liberaldemokrati er. I året som fulgte, holdt minnemarkeringer hendelsen i live helt til stemningen endret seg dramatisk i juni i år.

 læreren og aktivisten Albert Omondi Ojwang i politiets varetekt, og dette har antent nye demonstrasjoner over hele landet. 25. juni – nøyaktig ett år etter de forrige opptøyene – var gatene igjen fulle av folk, men grunnlaget har utviklet seg fra misnøye med beskatning og konstitusjonalisme til et frontalangrep på rettssikkerheten og politiets straffrihet.

Minst 16 personer ble drept. To uker seinere var oppmøtet under Saba Saba-demonstrasjonen massivt, noe som tyder på at konfrontasjonen mellom folket og det politiske etablissementet ikke var et engangstilfelle. Et nytt politisk subjekt hadde oppstått – mindre underdanig og skeptisk til elitenes løfter.

ikke spontant. Etter at Daniel arap Moi gikk av som president i 2002, svant den innledende optimismen. Den nye grunnloven av 2010 utvidet de formelle rettighetene og desentraliserte den politiske makta. Likevel besto de dypere styringsstrukturene – sentralisert, ekstraktiv og til fordel for elitene.

Da Willam Ruto inntok presidentkontoret, fikk mønsteret fastere form. Han profilerte seg som sliternes kandidat og lovet å skjerme alminnelige kenyanere fra innstrammingstiltak pålagt utenfra, men innførte likevel nye og inngripende skatter.

Finansloven signaliserte en uansvarlig, teknokratisk stat og fikk mange til å innse at grunnloven av 2010 var blitt uthulet.

ga utløp for en frustrasjon som hadde samlet seg opp over lang tid – arbeidsledighet blant unge, inflasjon, sviktende offentlige tjenester, politivold – kombinert med oppfatningen om at opposisjonspartiene og talsmenn for sivilsamfunnet hadde blitt nøytralisert eller absorbert i regjeringspartiet.

Dette opprøret markerer seg ikke bare med omfang, men også metoder: desentralisert, lederløs koordinering via krypterte chatter, hjemmelagde plakater, livestrømming og Airdrop-nettverk. Demonstrantene påberopte seg grunnloven, selv om de tvilte på at staten ville ta respektere det. Krisa har derfor dreid seg om mer enn en finanslov.

Dette er ikke isolerte tilfeller av sviktende politikk, men en forutsigbar konsekvens av et utbyttende regime

Da de unge rystet Kenya

Francesca Borri

italiensk journalist og forfatter

Israel bomber, bomber og bomber Gaza. De sier fortsatt at de ikke vil slutte før de har tilintetgjort Hamas. Men hva er igjen av Hamas?

 har ikke Hamas lenger de strukturerte enhetene de en gang hadde. Nå er det bare geværmenn igjen, som så vidt har fått opplæring, med dårlig utstyr. Av og til kommer de ut av tunneler og angriper en stridsvogn eller en jeep. Men ikke noe mer enn det.

Alle kommanderende offiserer er drept av IDF, én etter én, og nå har de bare erstatninger for erstatninger for erstatninger. Al-Qassam-brigaden ledes nå av Izz al-Din al-Haddad, som ikke begynte å klatre oppover i rekkene før i 2021. Han mangler erfaringene til Mohammed Deif, som ble drept i juli 2024. Deif, en av hjernene bak 7. oktober-angrepet, hadde ledet al-Qassam-brigaden siden 2002, siden den andre intifadaen.

Izz al-Din al Haddad står overfor den tøffeste situasjonen noensinne, uten politisk ledelse, uten retningslinjer. Verken fra Gaza eller fra Doha.

Ismail Haniyeh, og på hans etterfølger Yahya Sinwar, har Hamas valgt en kollektiv ledelse på fem personer – der Khalil al-Hayya, som er fra Gaza, har fått ansvaret for forhandlingene med Israel. Men det finnes ingen strategi.

Hamas’ ledere er uenige med hverandre. Og ofte også med seg selv. For å nevne ett eksempel sendte Mousa Abu Maraouk, en av Hamas’ grunnleggere og deres juridiske ansvarlige, inn en søknad til det britiske innenriksdepartementet i mars 2024 om å fjerne Hamas fra svartelista over terroristgrupper.

Som begrunnelse forklarte han at dersom palestinerne en dag skulle ønske to stater i henhold til grensene fra 1967, dersom palestinerne skulle godta Israel, vil ikke Hamas gå imot flertallets vilje. Neste morgen var saken omtalt i alle medier. Og fra Doha ble den umiddelbart benektet av sentrale personer. Nei, sa de. Absolutt ikke. Dette stemmer ikke.

Vi snakker ikke her om detaljer. Vi snakker om sentrale spørsmål. Én stat. To stater. Anerkjennelse av Israel. Hamas har ingen klar holdning til noe som helst lenger. Fordi det nesten er over.

ikke til å forsvinne, for Hamas er ikke al-Qassam-brigaden, Hamas er ikke Yahya Sinwar – Hamas er en idé. Men hvis du med idé mener motstand, så finnes motstanden uavhengig av Hamas. Den finnes fordi okkupasjonen finnes. Ikke fordi Hamas finnes.

Nå er det bare geværmenn igjen, som så vidt har fått opplæring, med dårlig utstyr

Utenriks

Aktuelt

Drapet på Charlie Kirk: Sterke stemmer på USAs høyreside roper på «krig» mot venstresida

Israelske mødre i Mother’s Cry vil ha en slutt på krigen i Gaza. Mens noen er mest redde for egne soldatsønner, protesterer andre mot folkemord.

Ytre høyre-partileder Nigel Farage vil at Reform skal bevege seg bort fra å være et protestparti til å få reell makt. Migrasjonsdebatten hjelper ham godt på vei.

Vil angripe Hamas «uansett hvor de er»

Russiske droner over polsk luftrom var ikke noe uhell, mener den polske sikkerhetseksperten Michał Piekarski.

Nepals «gen-z» håper på regimeskifte. Nå har de samtaler med hæren.

Statsministerens fall utløste en ny krise i Frankrike. «Gulvesten» François Boulo er en av 64 prosent som krever at også president Macron må gå.

Ber Norge følge Spania

Brasil forbereder seg på å vedta den mest ødeleggende miljøloven på flere tiår.

Influenser Wang Zheng re-introduserer Kinas overarbeida ungdom for Karl Marx.

I Argentina rystes regjeringen til Javier Milei av valgtap og korrupsjon.

Hvem vant valget i Guyana? Ali, Rubio eller Exxon?

Horisont

USA bruker fengselsgjengen Tren de Aragua som unnskyldning for å trappe opp krigshissingen mot Venezuela.

Det startet som protester mot en upopulær finanslov – og ble et opprør fra Kenyas unge generasjon.

De siste årene har ikke Hamas lenger hatt noen egen identitet. Hva er de i dag?

Drapet på Charlie Kirk: Sterke stemmer på USAs høyreside roper på «krig» mot venstre­sida

Israelske mødre i Mother’s Cry vil ha en slutt på krigen i Gaza. Mens noen er mest redde for egne soldat­sønner, prote­sterer andre mot folkemord.

Ytre høyre-partileder Nigel Farage vil at Reform skal bevege seg bort fra å være et protest­parti til å få reell makt. Migra­sjons­de­batten hjelper ham godt på vei.

Vil angripe Hamas «uansett hvor de er»

Russiske droner over polsk luftrom var ikke noe uhell, mener den polske sikker­hets­eks­perten Michał Piekarski.

Nepals «gen-z» håper på regime­skifte. Nå har de samtaler med hæren.

Stats­mi­nis­terens fall utløste en ny krise i Frankrike. «Gulves­ten» François Boulo er en av 64 prosent som krever at også president Macron må gå.

Ber Norge følge Spania

Brasil forbereder seg på å vedta den mest ødeleg­gende miljøloven på flere tiår.

Influenser Wang Zheng ­re-­­introduserer Kinas over­­arbeida ungdom for Karl Marx.

I Argentina rystes regje­ringen til Javier Milei av valgtap og korrupsjon.

Hvem vant valget i Guyana? Ali, Rubio eller Exxon?

USA bruker fengsels­gjengen Tren de Aragua som unn­skyld­ning for å trappe opp krigs­his­singen mot Venezuela.

Det startet som protester mot en upopulær finanslov – og ble et opprør fra Kenyas unge generasjon.

De siste årene har ikke Hamas lenger hatt noen egen identitet. Hva er de i dag?

Drapet på Charlie Kirk: Sterke stemmer på USAs høyreside roper på «krig» mot venstresida

Israelske mødre i Mother’s Cry vil ha en slutt på krigen i Gaza. Mens noen er mest redde for egne soldatsønner, protesterer andre mot folkemord.

Ytre høyre-partileder Nigel Farage vil at Reform skal bevege seg bort fra å være et protestparti til å få reell makt. Migrasjonsdebatten hjelper ham godt på vei.

Russiske droner over polsk luftrom var ikke noe uhell, mener den polske sikkerhetseksperten Michał Piekarski.

Nepals «gen-z» håper på regimeskifte. Nå har de samtaler med hæren.

Statsministerens fall utløste en ny krise i Frankrike. «Gulvesten» François Boulo er en av 64 prosent som krever at også president Macron må gå.

Brasil forbereder seg på å vedta den mest ødeleggende miljøloven på flere tiår.

Influenser Wang Zheng re-introduserer Kinas overarbeida ungdom for Karl Marx.

I Argentina rystes regjeringen til Javier Milei av valgtap og korrupsjon.

USA bruker fengselsgjengen Tren de Aragua som unnskyldning for å trappe opp krigshissingen mot Venezuela.