Yngvild Gotaas Torvik

#fff

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdensordenen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

En gang i året er Fjodor Lukjanov veldig nær Vladimir Putin.

Knappe to meter skiller de to når Lukjanov under den årlige Valdai-konferansen intervjuer Russlands president på scenen og deretter modererer en flere timers lang diskusjon med innspill fra salen. Siden tradisjonen ble etablert i 2017, har den russiske utenriksanalytikeren møtt Putin i mange forskjellige utgaver.

– En gang var han – jeg vet ikke hvorfor – i veldig, 

 dårlig humør, sier professoren og redaktøren i en videosamtale med Klassekampen fra Moskva.

Han legger ikke skjul på at det var en ubehagelig opplevelse.

– Han er en utrolig sterk personlighet. Og når denne sterke personligheten utstråler dårlig energi, da kjenner du det umiddelbart.

Under fjorårets arrangement var det annerledes. Putin var «i ekstremt godt humør», forteller Lukjanov. Pratsom og ivrig. Siden den gang har imidlertid mye skjedd. Ukraina-diplomatiet har tilsynelatende skutt fart, mens Putins allierte i Caracas, Nicolás Maduro, sitter på en fengselscelle i New York. USA har også trappet opp sine trusler mot Grønland.

Vi har kontaktet Lukjanov blant annet for å høre hvordan dette ser ut fra Moskva. Har Putin fortsatt grunn til å smile?

58-åringen er selv pratsom og ivrig og tar seg god tid til å utbrodere overfor Klassekampen. Det til tross for at han har «minst fem jobber»; blant annet som forskningsprofessor i økonomi og internasjonal politikk og som forskningsdirektør for 

Russland har mange problemer i denne nye verden, men EUs situasjon er mye mer problematisk.

– Den såkalte liberale verdensordenen er forbi

Pernille Solheim

«Prinsen» står klar til å ta makta

Matkuponger hjalp ikke: Etter nesten to uker eksploderte de iranske protestene i omfang torsdag kveld.

Demonstrantenes krav, som i utgangspunktet var økonomiske, blir stadig mer politiske. Det hele begynner ifølge analytikere å likne et fullverdig opprør, der det islamske regimet blir presset hardere enn noen gang.

Samtidig ropes angivelig slagord til støtte for det gamle, provestlige og undertrykkende Pahlavi-monarkiet i Irans gater. Og det gleder særlig én mann: den tidligere kronprinsen Reza Pahlavi.

Siden revolusjonen som styrtet Irans siste sjah i 1979, har Pahlavi fra USA pleid tette bånd til Israel og etterlyst et regimeskifte i hjemlandet. Han hevder å jobbe for et sekulært demokrati i Iran, men har samtidig erklært seg selv som konge i eksil. Det gjør mange iranere mistenksomme, ifølge Midtøsten-historiker Eirik Kvindesland.

– De kjøper ikke hans visjon om et konstitusjonelt, grunnlovsbasert demokrati og frykter at om han blir leder for det nye Iran, så får man en retur av et autokratisk kongedømme, sier Kvindesland, som er postdoktor ved Institutt for Iran-studier ved Det østerrikske vitenskapsakademi.

I fagmiljøer har den gjengse oppfattelsen vært at Pahlavi har svært lite støtte innad i Iran, og at han eksisterer mest som «et spillkort for USA og Israel», sier han.

Likevel gir enkelte nå et X-innlegg fra Pahlavi æren for den massive mobiliseringen i Iran på torsdag:

«Gå ut i gatene og rop ut deres krav», skrev han.

«Prinsen» står klar til å ta makta i Iran

Eirik Grasaas-Stavenes

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Hybris råder i Washington etter kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro. Trump-administrasjonen framstiller angrepet ikke bare som en ubetinget suksess, men også et eksempel på en suksessoppskrift de kan bruke igjen og igjen.

Flere sammenligner den relativt korte og effektive operasjonen med to andre angrep Trump har sjokkert verden med: Dronedrapet på den iranske generalen Qasem Soleimani i 2019 og bombingen av Irans atomanlegg i fjor sommer. De tre angrepene har alle vært enkeltstående angrep som i liten grad har satt amerikanske liv i fare. I motsetning til i katastrofer som Irak og Afghanistan har ikke angrepene bundet USA til et større militært prosjekt, men selges isteden som «smarte» militære seire.

Begeistringen for dette finnes også utenfor Trump-administrasjonen. I et intervju med The New Yorker sier for eksempel Matthew Kroenig, tidligere rådgiver for utenriksminister Marco Rubio, at USA har vært «for forsiktige med å bruke makt» av frykt for å dras inn i nye kriger. Han hyller angrepene på Iran og Maduro, og mener denne typen «korte, skarpe og bestemte» angrep igjen bør bli en naturlig del av USAs verktøykasse.

Skamløs bruk av rå makt er da også en viktig del av Trumps nye doktrine, som han selv kaller «The Donroe Doctrine». USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi tar form av en ressursimperialisme som blant annet skal gi kraft til tekoligarkenes sivilisasjonstruende AI-revolusjon. Som Klassekampen 

 skal Venezuela nå, under tvang fra et moderne kanonbåtdiplomati, gi USA kontroll over sine enorme oljeressurser og kutte bånd til Kina.

Det som foreløpig ser ut som et ganske vellykka oljeran i Venezuela, har allerede fått det til å krible mer i avtrekksfingrene i Washington. Plutselig var det ikke måte på hvor mange skyteskiver amerikanerne fant fram. Kommunistene på Cuba? Ideolog og utenriksminister Marco Rubio mener de «bør være bekymret». Sosialisten Gustavo Petro i Colombia? Han «har ikke lenge igjen». Og venstrepopulist Claudia Sheinbaum i Mexico, ja, hun skal bare passe seg.

Også når det gjelder Iran er USA igjen «locked and loaded», sier Trump, mens danske Grønland, det er snart vårt, så europeerne kan bare gråte sine taperske tårer. Stemningen som brer seg i Washington, er at Trump ikke bløffer: Det amerikanske imperiet kan gjøre hva de vil – og komme unna med det.

Denne uka erklærte presidenten også et nytt, rekordstort militærbudsjett. Og mannen som kan ta over etter Trump i 2028, visepresident J.D. Vance, hevder nå at loven som gir USAs folkevalgte makt over USAs rett til å gå til krig er «fake».

Trump har funnet en suksess­oppskrift han kan bruke igjen og igjen.

Vellykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Katarina Poensgen

#000

Etter det amerikanske angrepet på Venezuela forrige helg har president Donald Trump gjentatt flere ganger at USA trenger Grønland.

Det hvite hus har også gjentatt at USA ikke vil utelukke bruk av militær makt for å skaffe seg den arktiske øya. De siste uttalelsene har ført til krisestemning i Danmark.

Tirsdag innkalte statsminister Mette Frederiksen til krisemøte i utenrikskomiteen i det danske Folketinget for å diskutere forholdet mellom Danmark og USA.

Frederiksen advarte i et intervju om at Nato vil falle sammen dersom USA går til militært angrep på en alliert. Men trenger de egentlig å gå så langt?

Det er flere andre måter USA kan prøve å få kontroll over øya på.

Donald Trump skal denne uka ha bedt sine rådgivere om en oppdatert plan for hvordan USA kan oppnå dette målet, ifølge kilder sitert i New York Times.

Hovedplanen skal altså fortsatt være å kjøpe Grønland. Trump har flere ganger helt siden 2019 gjentatt ønsket om å kjøpe øya, og da utenriksminister Marco Rubio denne uka svarte på spørsmål om truslene mot Grønland under et lukket møte med medlemmer av Kongressen, sa han at dette fortsatt var den foretrukne planen.

Kilder sier til Wall Street Journal at USA forsøker å gjøre dette økonomisk attraktivt for danskene. Men det vil ikke bli lett, ifølge The Telegraph.

Fundamentalt sett ser det ut til at USA ­ønsker noe som ­Danmark og Grønland ikke er villige til å gi.

Slik kan Trump ta kontrollen

– Jeg er en anstendig mann – presidenten i mitt land.

Det sa venezuelanske Nicolás Maduro under sitt første rettsmøte på amerikansk jord denne uka. Men Trump-administrasjonen er uenig: Det var ikke en president de kidnappet da de i helga gikk til aksjon mot Venezuela, hevder de, men en helt alminnelig «narkoterrorist».

Hva Maduro faktisk er, er ikke uten betydning. Det er nemlig et folkerettslig grunnprinsipp at sittende statsledere har immunitet mot straffeforfølgelse fra andre stater.

Maduros forsvarere vil argumentere for at denne immuniteten også gjelder ham. I amerikanske øyne er Maduro imidlertid illegitim som statsleder fordi valgene i 2018 og 2024 var preget av fusk. Dermed er han heller ikke immun slik de ser det.

Det er høyst juridisk tvilsomt, ifølge eksperter Klassekampen har snakket med. Det kan ikke minst sette en bekymringsfull presedens for verdens mange ikke-valgte statsledere, som Ali Khamenei i det for tida protestherjede Iran og Vladimir Putin i Russland.

«Han er utvilsomt en diktator, og ikke legitim i noen demokratisk forstand, men han er like fullt Russlands statsoverhode», skriver den anerkjente kroatiske folkerettsprofessoren Marko Milanovic i en e-post.

«Xi Jinping har aldri stilt i et valg, men han er utvilsomt Kinas statsoverhode. Det samme gjelder ulike monarker i Midtøsten som Trump er så begeistret for.»

USAs Venezuela-aksjon har vakt stor oppsikt i det internasjonale juristmiljøet, først og fremst på grunn av bruken av militærmakt mot et annet land. Det anses av de fleste som et åpenbart brudd på folkeretten – om ikke på amerikansk lov. At USA gikk til det skrittet for å arrestere en statsleder, gjør det hele enda mer bisart.

Dette er nøyaktig det Putin forsøkte å gjøre mot Zelenskyj.

– Skaper et enormt potensial for misbruk

Foreløpig ser det ut til at Delcy Rodríguez regjerer som sin forgjenger

Venezuelas fungerende president, Delcy Rodríguez, står tilsynelatende i en ekstrem skvis. Donald Trump har truet med å avsette henne på samme måte som Maduro, dersom hun ikke etterkommer USAs krav. Disse kravene skal innebære å gi USA tilgang på landets olje og bryte alle økonomiske og strategiske forbindelser med Kina, Russland, Iran og Cuba.

Samtidig vil hun få store problemer innenriks dersom hun framstår for ettergivende for amerikanerne. I en analyse for nyhetsnettstedet The Conversation påpeker professorene Rebecca Hanson og Verónica Zubillaga at Rodríguez ikke bare må passe på å blidgjøre Maduro-lojale militærtopper i regjeringen, men også ulike militære grupperinger i landet. Disse gruppene drives ifølge de to professorene primært av økonomiske interesser, men har også flere «opprørske, antiimperialistiske forpliktelser».

«Dersom chavista-eliten oppfattes som å føye seg etter amerikansk press, kan gruppene tolke det som ideologisk svik og ty til geriljavold», skriver professorene.

Mens USA hevder at de nå styrer Venezuela gjennom ytre press, avviser Rodriguez dette. Men kan hun klare å håndtere situasjonen så begge sider blir fornøyd?

Etter bortføringen av president Nicolás Maduro lørdag har mange spekulert i om Rodríguez hadde gjort en avtale med USA i forkant av angrepet. Flere har vist til en artikkel trykket i avisa Miami Herald i oktober i fjor. De siterte allerede den gang kilder på at Delcy og broren, som leder nasjonalforsamlingen, sammen med andre høytstående tjenestemenn i Venezuela forsøkte å posisjonere seg overfor USA som et alternativ til Maduro.

En artikkel fra Financial Times forteller også hvordan Rodríguez, «en slu politisk aktør», i fjor deltok i hemmelige samtaler med Washington sammen med broren, der hun ble forespeilet å være leder av en overgangsregjering etter at Maduro var borte.

Colombias tidligere visepresident Francisco Santos, som satt i den konservative regjeringen til Álvaro Uribe, har uttalt at han er «helt sikker» på at Rodríguez forrådte Maduro ved å «gi ham til USA».

Eva Golinger, en tidligere rådgiver for Venezuelas president Hugo Chávez, slår også fast på X at «det ble inngått en avtale mellom Delcy og Trump».

Foreløpig ser det ut til at Rodríguez regjerer som sin forgjenger.

Delcy Rodríguez skvises mellom Trumps krav og væpnede antiimperialister

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeimperium. 

Etter kidnappingen av Nicolás Maduro har Donald Trump presentert flere krav for Venezuelas nye og hardt pressede leder, Delcy Rodríguez.

Kravene innebærer at Venezuela gir USA kontroll over landets enorme oljeressurser og bryter sine bånd til amerikanernes fiender, ikke minst erkerivalen Kina.

Bak kravene ligger trusler om mer vold, samt en oljeblokade som allerede dytter landet mot en økonomisk katastrofe.

Ved å plassere den amerikanske marinen utafor den venezuelanske kysten har USA i flere måneder hindret Venezuela i å eksportere olje i samme omfang som før.

Blokaden rammer inntektene til den venezuelanske staten og sørger for at store mengder olje hoper seg opp i Venezuelas havner og oljelagre.

Mange har trukket paralleller til det såkalte kanonbåtdiplomatiet på 1800-tallet, da vestlige stormakter plasserte krigsskip utafor Kina for å tvinge fram sin politiske og økonomiske vilje.

USAs krav til Venezuelas nye leder, omtalt av Reuters og ABC News, skal i sin helhet være følgende:

At Venezuela må kaste ut Kina, Russland, Iran og Cuba og bryte økonomiske og strategiske bånd til USAs rivaler.

Trump har skapt et olje­imperium som strekker seg fra Alaska til Patagonia.

USAs krav: Gi oss olja, kast ut Kina

Amal A. Wahab

Kort tid etter USAs angrep på Venezuela og kidnappingen av landets president Nicolás Maduro og kona kom Donald Trump med en beskjed: Colombias president Gustavo Petro «bør passe seg».

Natt til mandag gjentok Trump at Colombia kan stå for tur, og at Petro «ikke skal få lov til å fortsette å produsere kokain og smugle den inn til USA».

Det har økt frykten innad i Colombia, forteller Colombia-ekspert og Latin-Amerika-skribent Martha Rubiano Skretteberg.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe Colombia. Jeg frykter at USA vil reversere utviklingen og gjøre Latin-Amerika til sin bakgård igjen, sier hun, som selv opprinnelig er fra Colombia og har fulgt situasjonen tett.

Når vi ringer henne, befinner hun seg i byen Cúcuta på grensa til Venezuela, som mandag var åpnet igjen.

– Det har normalt kommet rundt 50.000 venezuelanere over grensa hver dag, men myndighetene forteller at tallet er blitt lavere de siste dagene. Det kan hende at folk heller tar seg ulovlig over den 2000 kilometer lange og porøse grensa, sier Skretteberg.

Frykten til kolombianerne er ikke ubegrunnet. USA har blant annet flere ganger sagt at de gjenoppliver Monroe-doktrinen. Den ble til for å sikre USA kontroll over den vestlige sfæren.

Trump var også uvanlig tydelig på at angrepet mot Venezuela ikke minst ­handlet om amerikansk kontroll over landets olje. Fire andre land ble eksplisitt truet under konferansen: Colombia, Mexico, Cuba og Iran.

Jeg frykter at USA vil gjøre Latin-Amerika til sin bakgård igjen.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe

Advart av CIA: Slik kastet Trump fredsprisvinneren under bussen

Da USA kidnappet Nicolás Maduro, håpet mange at Venezuelas president skulle byttes ut med fredsprisvinner Maria Corina Machado. Men Donald Trump knuste raskt slike forhåpninger.

«Hun har ikke støtta eller respekten innad i landet», sa USAs president om Machado lørdag.

Isteden har visepresident Delcy Rodríguez og restene av Maduro-regjeringen beholdt makta. I dagene etter angrepet har det blitt ­spekulert i om Trump ofret ­Machado fordi han ennå var fornærmet over at hun «stjal» Nobels fredspris fra ham.

Nå tyder imidlertid mye på at Trump droppet Machado fordi han tvilte på hennes egen styringsevne, og fordi han fryktet å bli trukket inn i en ny militær hengemyr som kan ramme både Trumps allerede svake popularitet og USAs globale oppgjør med Kina.

De siste dagene har de to store amerikanske avisene Wall Street Journal og New York Times begge kommet med avsløringer om USAs vurderinger av Machado og de politiske styrkeforholdene i Venezuela.

Her omtales en til nå hemmelig, og for Machados del, knusende CIA-rapport. Den konkluderer med at Machado, og hennes politiske allierte Edmundo González – som av mange regnes som vinneren av valget i 2024 – mangler styrke til å styre Venezuela uten at det ender i vold og kaos.

En regjering ledet av Machado ville ifølge CIA tvert imot trolig møte motstand fra regimevennlige aktører med våpen. En slik væpnet konflikt kunne tvinge USA til å forsøke å kontrollere landet militært med egne styrker. Trump ble ifølge avisa brifet om denne rapporten før angrepet lørdag.

– Dette viser at CIA kanskje har gjort seg noen viktige erfaringer fra Irak og Afghanistan, sier statsviter og ­forfatter Vegard Bye til Klassekampen.

Trump bryr seg ikke om demokrati eller hva de som styrer ­Venezuela, heter.

Hun ble ofret etter advarsler fra CIA

Chavist, lojal Maduro-støttespiller og oljeminister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

Da USAs president Donald Trump holdt pressekonferanse etter lørdagens angrep på Venezuela, kom han med en uventet beskjed: Kidnappingen av Venezuelas leder Nicolás Maduro ville ikke automatisk føre til noe regimeskifte.

Fredsprisvinner Maria Corina Machado skulle heller ikke få noen rolle. I stedet skulle USA styre Venezuela fram til de kunne få til det Trump omtalte som «en trygg, ordentlig og vel overveid overgang» – og få tilgang på landets olje.

For å få til dette har USA isteden satset på en helt annen kvinne: visepresident Delcy Rodríguez, som i helga ble utnevnt til fungerende president. USAs utenriksminister Marco Rubio hevder Rodríguez har sagt til dem at hun er villig til å gjøre hva enn amerikanske myndigheter ønsker.

Flere mener Rodríguez hadde gjort en avtale med amerikanerne før Maduro ble hentet ut av landet. Visepresidenten har imidlertid vært en av regimets mest sentrale og lojale figurer og er av Venezuela-kjennere ansett som langt mer ideologisk enn Maduro. Hun har også viktig støtte blant militæret og fra topper som innenriks- og justisminister Diosdado Cabello og forsvarsminister Vladimir Padrino López.

Kan hun likevel bli en nikkedokke for USA?

Rodríguez er fra hovedstaden Caracas og studerte juss ved Universidad Central de Venezuela. Faren hennes var en marxist-leder, kjent for å ha vært involvert i kidnappingen av den amerikanske forretningsmannen William Niehous i 1976. For det ble han arrestert og torturert av den venezuelanske etterretningstjenesten DISIP og døde samme år.

Selv begynte Rodríguez sin politiske karriere i 2003, under regjeringen til daværende president Hugo Chávez. Sammen med broren Jorge Rodríguez, dagens leder for nasjonalforsamlingen, har hun siden hatt en rekke ulike maktposisjoner, både under Chávez og hans etterfølger Maduro. Hun har blant annet vært informasjonsminister og utenriksminister. I 2017 var hun president for den nasjonale grunnlovgivende forsamlingen i landet som ga regjeringen utvidede fullmakter.

Rodríguez fungerte også både som finansminister og oljeminister mens hun var visepresident for Maduro. Den politiske analytikeren Jose Manuel Romano sier til CNN at alle posisjonene Rodriguez har hatt, viser at hun er en person «med presidentens fulle tillit».

Hun har stor innflytelse over hele regjeringen.

Vil denne kvinnen ta ordre fra Trump?

Chavister i Caracas sier til Klassekampen at Trumps oljeplaner vil bli møtt med væpnet motstand.

Donald Trump og hans allierte er i seiersmodus etter at USAs spesialstyrker kidnappet Venezuelas president Nicolás Maduro i en militæroperasjon natt til lørdag.

«Dette var en av de mest slående, effektive og mektige demonstrasjonene av amerikansk militær styrke og kompetanse i USAs historie», sa Trump lørdag.

I går ble Maduro og hans kone Cilia Flores fraktet til Manhattan i New York der presidenten skulle framstilles for en lokal domstol for anklager om narkotikasmugling. Trump legger samtidig ikke skjul på at angrepet var motivert av imperialistiske intensjoner: USA vil kontrollere Venezuela, ikke minst landets enorme oljeressurser.

I Venezuela råder nå frykt og usikkerhet. Ingen vet ennå hvordan USA faktisk planlegger å styrke landet, eller hvordan restene av regimet forholder seg til USAs intensjoner. En kilde Klassekampen snakker med i hovedstaden Caracas, mener Trump har vært for tidlig ute med å framstille Venezuela-operasjonen som en seier.

«Trump tror at han allerede har vunnet krigen ved å kidnappe Maduro», sier en av kildene i en lydmelding.

«Han tar feil. Vi er et fredelig land og folk. Men vi er også forberedt på å forsvare fedrelandet vårt. Og hvis de vil ha krig, så skal de få krig», sier hun.

Klassekampen har gjennom helga vært i kontakt med tre ulike kilder i Caracas. De er alle venezuelanere som har støttet den såkalte «bolivarianske revolusjonen» som ble igangsatt av Hugo Chávez, president i Venezuela fra 1999 til 2013.

En av kildene bor i et nabolag der USA bombet like ved. Begge barna hennes fikk panikkanfall, forteller hun.

Trump tror at han allerede har vunnet krigen ved å kidnappe Maduro. Han tar feil.

– Hvis de vil ha krig, så skal de få krig

Ingrid Fadnes

Missiler traff både sivile og militære mål natt til lørdag flere steder i Venezuela, blant annet midt i nabolaget 23 de Enero i hovedstaden Caracas. Der bor familien til Ronald Mayora Synnes, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

– Jeg ble vekket av at søstera min ringte meg, forteller Synnes.

Natta var dramatisk, men morgenen etter var «intenst stille», forteller han. Søstera og andre familiemedlemmer filmet helikoptere fra der de sto. Hvor mange som er skadet og drept i angrepene, er enda ukjent. The New York Times siterer en kilde som snakker om 40 drepte, men Synnes tror tallet kan være en god del høyere.

– Vi vet lite enda. Mediene i Venezuela er forsiktige med å spre informasjon, men vi vet at flere er skadet, og at dette også gjelder sivile.

«Vi ble alle overrasket, og at jeg ble det (...) kan jeg forstå, men at regjeringen…» skrev en akademiker fra Caracas på sms til Klassekampen lørdag. Han ønsker ikke å bli sitert med navn. Til det er situasjonen for uavklart, skriver han.

Han synes det er vanskelig å forstå hvordan USA kunne fly rett inn i hjertet av landet og hente ut Maduro.

«At de har kommet inn med helikopter uten at noe som helst forsvar er aktivert … det får meg til å tenke at de rett og slett har latt dem komme inn».

Akademikeren mener at her må det ha skjedd forhandlinger i forkant, men hva de har forhandlet om, er ikke mulig å vite på nåværende tidspunkt, sier han.

Alt tyder på at resten av regjeringen fortsatt sitter ved makta.

Maduro er borte, men regimet består

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I over ti år har politiske kommentatorer erklært at «sivilisasjonstenkningen» har vendt tilbake til den globale politikken. Hver nye krise – migrasjon, krig, kulturkonflikter – har blitt tatt som bevis på at Samuel Huntingtons teori om kampen mellom sivilisasjonene bare var prematur. Historien har endelig tatt ham igjen, blir vi fortalt.

Men det vi er vitne til i dag, er ikke en kamp mellom sivilisasjoner. Det er snarere en normalisering av sivilisasjonstenkning som et styrende språk. Denne tenkningen har beveget seg fra ytre høyre og langt inn i dagligspråket til liberale, sentrumsorienterte og teknokratiske makthavere.

I 2025 fungerer «sivilisasjon» mindre som en teori om globale konflikter enn som en praktisk måte å håndtere ulikheter på, berettige utestengelse og rangere politiske påstander i en verden der universalistiske løfter har dødd en stille død.

er viktig. Den liberale internasjonale ordenen – som er forankret i folkeretten, multilaterale institusjoner og løftet om lik suverenitet – har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon. Reglene finnes fortsatt, men anvendelsen har blitt selektiv. Språket finnes fortsatt overalt, men troverdigheten er tynnslitt. Vi sitter igjen med et system som taler i universelle ordelag, men fungerer gjennom hierarki.

Sivilisasjonstenkningen skynder seg å fylle dette gapet, på tvers av svært forskjellige kontekster.

I Nigeria verserer påstander om et pågående «kristent folkemord», og det forsterkes av de evangeliske nettverkene i USA og Europa. Komplekse lokale konflikter – om landområder, politi og regional makt – framstilles som en eksistensiell kamp mellom kristendom og islam. Politisk vold forvandles til en sivilisasjonsmessig trussel, mens de materielle forholdene som ligger til grunn for konflikten, skyves i bakgrunnen.

I USA framstiller Donald Trump og hans allierte somaliske amerikanere som samfunnets outsidere. De vurderes ikke som migranter eller statsborgere, men i henhold til hvor «vestlige verdier» de har. Det stilles spørsmål ved lojaliteten deres, kulturelle forskjeller overdrives, og dagligdagse sosiale problemer bakes inn i et narrativ om uforenlighet.

I Europa er muslimene stadig oftere utsatt for trusler, ikke bare som religiøs minoritet, men som representanter for en fremmed sivilisasjon – en som hevdes å være ute av stand til sekularisme, likestilling mellom kjønnene eller demokratiske normer.

Og i Sør-Afrika er historiene om et «hvitt folkemord» forbausende hardnakkede, på tross av overveldende bevis på det motsatte. Kriminalitet, økonomiske nedgangstider og politisk korrupsjon fortolkes som symptomer på et sivilisasjonsmessig angrep på en antatt vestlig utpost i sørspissen av Afrika.

Den liberale internasjonale ordenen har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon

Sivilisasjon og sammenbrudd

Grace Blakeley

britisk økonom

Kapitalismen i Storbritannia har overlevd på grunnlag av en innforstått byttehandel mellom generasjonene gjennom flere tiår. Arbeid hardt, gå stille i dørene, så vil du til slutt belønnes med en rimelig levestandard.

Følger du reglene, får du muligheten til å skape deg et liv som ikke er definert av kontinuerlig bekymring. Dette systemet har nå smuldret opp, og det er unge mennesker klar over.

 ser tydelig at uansett hvor hardt de jobber, vil de aldri kunne få det trygge livet som foreldrene deres tok for gitt. Stigen er trukket opp, og trinnene – en solid velferdsstat, sterke arbeiderrettigheter og et fungerende boligmarked – har knekt.

De fleste i politikerklassen nekter å innse hvor kaotisk økonomien har blitt for unge mennesker. Heller enn å rette opp i problemene de står overfor, velger regjeringspartiet Labour å belære unge mennesker om verdien av å arbeide, mens de gjør alt de kan for å sørge for at det ikke lønner seg.

erklærte Labour-regjeringen at unge nå skal miste trygda hvis de ikke tar imot arbeidet de tilbys etter å ha vært arbeidsledig i 18 måneder. ­Regjeringen vil da betale private ­virksomheter for å ansette arbeidsledige unge – en enorm subsidiering av private selskaper, som vil berike private aksjonærer ved å gjøre det lettere å utnytte unge arbeidere.

Er det rart oppslutningen om de to store partiene har falt dramatisk blant de unge? De grønne er det mest populære partiet blant unge generelt. Statsminister Keir Starmers reaksjon er å kalle partiet for «sprø» fordi de fremmer en utleierfiendtlig politikk som er ekstremt populær blant unge velgere.

Men problemet Starmer ikke ser, er at de unge ikke har noen grunn til å delta i en økonomi som er rigget mot dem. Labour har det for travelt med å lytte til finansfolkene og næringslivets hovedorganisasjon, CBI, til å gjøre noe med det.

hele tida om hvor viktig det er at det skal «lønne seg å jobbe». Det må sies at de har økt minstelønna, men denne endringen hjelper lite for de som jobber på nulltimerskontrakt, noe som gjelder over én million mennesker. Mange bedrifter har allerede sagt at de vil reagere på økningen i minstelønna ved å tilby mindre arbeid, noe som er enkelt når personalet ditt jobber på kontrakter som ikke garanterer et fast antall arbeidstimer.

«Fleksibiliteten» på arbeidsmarkedet har gått for langt. Nulltimerskontrakter er bakt inn i den økonomiske modellen. Arbeiderne må sitte ved telefonen og vente på skift som kanskje eller kanskje ikke materialiserer seg, ute av stand til å planlegge livet, egen økonomi eller til og med egne måltider. Det er et system som defineres av usikkerhet, et system som Labour lovet å få slutt på.

Et system som smuldrer opp

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Dette er en typisk overskrift i de russiske mediene i dag: «FSB i Novorossijsk har pågrepet en tidligere prest som er mistenkt for å ha rekruttert borgere med sikte på å utføre terrorhandlinger».

De dukker opp daglig: «Sikkerhetsstyrkene pågrep en sabotør fra Komi på et tog på vei til Belgorod.» Ofte ledsages ­meldingene av videoer der maskerte menn kaster seg over en ukjent person, slår ham, legger ham med ansiktet ned i bakken eller setter på ham håndjern.

Ingen bevis for skyld presenteres. Avisene bare gjengir pressemeldinger fra det hemmelige politiet, som skryter av at det har «avverget» farlige handlinger planlagt av nok en ukjent låsesmed, kvinnelig lærer eller tidligere prest.

 rettssakene mot kjente opposisjonelle og aktivister tilhører fortida – de ble fengslet i 2022–2023, og de nye arrestasjonene virker utad bare som en etterdønning av politikken som gikk ut på å undertrykke avvikende meninger. Den politiske volden er blitt rutine på bakgrunn av den endeløse krigen.

Men i virkeligheten gjennomgår Putins-statens undertrykkende politikk en radikal transformasjon.

Det er ikke lett å vurdere det reelle omfanget av statens undertrykkende press mot samfunnet. Det offentliggjøres ingen statistikk over politisk undertrykkelse. Man kan bare fastslå den politiske motivasjonen bak en straffesak ved å studere materialet i den konkrete saken. Det er slik menneskerettighetsorganisasjoner og journalister arbeider.

 Memorial finnes det nå 689 politiske fanger. Prosjektet OVD-Info har 6100 registreringer av politisk motiverte dommer siden 2012. Disse listene gjør ikke krav på å være uttømmende.

De omfatter kun et antall mer eller mindre godt undersøkte saker, der ikke bare dommen, men også tiltaledokumenter, sakens omstendigheter og den dømtes biografi er kjent. Hvor mange som er straffet for sine overbevisninger uten å være registrert i slike databaser, vet ingen.

Tankesmia Re: Russia har undersøkt tilgjengelig rettsstatistikk og analyserte domfellelser etter 33 paragrafer i straffeloven, noe som utgjør 89 prosent av domfellelsene i saker verifisert av OVD-Info i 2023–2024. Det er disse paragrafene som oftest brukes i politisk motiverte saker.

Putin-statens undertrykkende politikk gjennomgår en radikal transformasjon 

Utenriks

Aktuelt

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdensordenen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

«Prinsen» står klar til å ta makta

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Slik kan Trump ta kontrollen

Folkeretten beskytter sittende statsledere mot arrestasjon av andre stater. At USA likevel behandler Nicolás Maduro som et legitimt mål, kan få vidtrekkende konsekvenser, advarer folkerettseksperter.

Foreløpig ser det ut til at Delcy Rodríguez regjerer som sin forgjenger

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeimperium.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe

Advart av CIA: Slik kastet Trump fredsprisvinneren under bussen

Chavist, lojal Maduro-støttespiller og oljeminister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

Chavister i Caracas sier til Klassekampen at Trumps oljeplaner vil bli møtt med væpnet motstand.

Maduro er borte, men regimet består

Horisont

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Undertrykkelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdens­or­denen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

«Prinsen» står klar til å ta makta

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte volds­drøm­mer i Washington

Slik kan Trump ta kontrollen

Folke­ret­ten beskytter sittende stats­le­dere mot ar­resta­sjon av andre stater. At USA likevel behandler Nicolás Maduro som et legitimt mål, kan få vidtrek­kende konse­kvenser, advarer folke­retts­eks­perter.

Foreløpig ser det ut til at Delcy Rodríguez regjerer som sin forgjenger

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeim­pe­rium.

– Mange kolom­bia­nere er redde for at USA vil angripe

Advart av CIA: Slik kastet Trump freds­pris­vin­neren under bussen

Chavist, lojal Maduro-støtte­spil­ler og oljemi­nister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

Chavister i Caracas sier til Klasse­kam­pen at Trumps oljeplaner vil bli møtt med væpnet motstand.

Maduro er borte, men regimet består

Når politikk frem­stil­les som en kamp mellom si­vi­li­sa­sjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbri­tannia sitter med et arbeids­marked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Under­tryk­kelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdensordenen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Folkeretten beskytter sittende statsledere mot arrestasjon av andre stater. At USA likevel behandler Nicolás Maduro som et legitimt mål, kan få vidtrekkende konsekvenser, advarer folkerettseksperter.

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeimperium.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe

Advart av CIA: Slik kastet Trump fredsprisvinneren under bussen

Chavist, lojal Maduro-støttespiller og oljeminister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

Chavister i Caracas sier til Klassekampen at Trumps oljeplaner vil bli møtt med væpnet motstand.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Undertrykkelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.