Yngvild Gotaas Torvik

#fff

#000

Forrige uke ble en begivenhetsrik uke for Sør-Afrika i Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag, der landet har anklaget Israel for brudd på folkemordkonvensjonen i sin krigføring på Gaza.

Etter to tidligere utsettelser leverte Israel omsider sitt motinnlegg i saken den 12. mars. Samtidig leverte flere land sine tredjepartsintervensjoner – innlegg der stater som ikke er direkte involvert i saken, griper inn og gir sin tolkning av loven, som i dette tilfellet er folkemordkonvensjonen.

Blant dem som overbrakte sine innlegg i forrige uke, var USA og Ungarn – som støtter Israel – og Nederland, Island og Namibia – som støtter Sør-Afrika.

Tyskland, derimot, glimrer med sitt fravær.

Da Sør-Afrika la saken fram for ICJ på tampen av 2023, rykket Tyskland umiddelbart ut og avviste folkemord­anklagen mot Israel.

Kort tid etter, i begynnelsen av januar, kunngjorde utenriksdepartementet i Tysklands daværende regjering at landet kom til å intervenere – slik artikkel 63 i statuttene til ICJ tillater – og argumentere mot Sør-Afrikas sak.

Slik blir det likevel ikke. Denne uka bekreftet Tysklands nåværende regjering, som ledes av forbundskansler Friedrich Merz, at den ikke akter å gripe inn i saken likevel.

Da talsperson Josef Hinterseher i det tyske utenriksdepartementet ble spurt hvorfor, viste han til at Tyskland har en egen folkemordsak å hanskes med i ICJ. 1. mars 2024 anklaget nemlig Nicaragua Tyskland for at ha medvirket til folkemord – gjennom blant annet å eksportere våpen til Israel og å bidra til kollektiv avstraffing av folket i Gaza ved å trekke tilbake støtta til Unrwa, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger.

Tyskland med u-sving i folkemordspørsmål

Sofie Grønntun Nissen

En stund så det ut til at kurdiske grupper skulle bli USAs fotsoldater i Iran. Rapporter om at CIA jobbet med å bevæpne kurdiske-iranske grupper, skapte overskrifter verden over.

Donald Trump heiet fram ideen – før han brått avviste kurdisk deltakelse i krigen.

Likevel har spekulasjonene om samarbeid fortsatt. Enkelte kurdisk-iranske grupper, som PAK, har åpnet for å delta dersom USA går inn med bakkestyrker og gir dem reell støtte og garantier.

PJAK, som har røtter i PKK-bevegelsen og Abdullah Öcalans ideologi, avviser derimot ethvert militært samarbeid med USA.

Rozerin Kemanger, kommunikasjonsleder i KJAR, en kvinnelig, selvstyrt grein av PJAK, sier til Klassekampen at et slikt samarbeid er uaktuelt. Hun har få lovord om den amerikansk-israelske krigen mot Iran.

– Fra vårt perspektiv (PJAK) har USA ingen planer om å innføre demokrati. Verken USA eller Iran har noen planer når det gjelder det kurdiske folkets frihet.

Hun beskriver i stedet krigen som «en konflikt mellom globale kapitalistiske krefter og regionale nasjonalstater».

– Den islamske republikken har i årevis angrepet samfunnet, men USA har ikke gått inn i denne krigen for å forsvare det; snarere har de gjort det for å sikre energiruter og egne interesser.

USA har ikke gått inn i denne krigen for å forsvare samfunnet.

Avviser militært samarbeid med USA

Katarina Poensgen

Ungarns statsminister Viktor Orbán har nok en gang utløst krisestemning i EU. Under toppmøtet i Brussel torsdag nektet han å endre standpunkt om lånet til Ukraina på 90 milliarder euro.

Ungarn har nemlig lagt ned veto mot lånet. Det betyr at EU enten må finne andre løsninger – noe som kan ta tid – eller vente og håpe at Orbán enten taper valget i april eller blir samarbeidsvillig dersom han vinner.

Belgias statsminister Bart De Wever sier ifølge Politico at han forventer «en annen virkelighet» etter det ungarske valget 12. april.

«Etter mitt syn er det et spørsmål om tid», sier han.

Det håper også andre ledere på, inkludert Tysklands kansler Friedrich Merz, ifølge Reuters.

Målet med ukas toppmøte var å stemme gjennom lånet til det krigsherjede landet og gi den første utbetalingen i løpet av april. Dette ble EU-medlemslandene enige om før jul.

Men torsdag fikk altså Ungarn med seg Slovakia og stemte imot.

Flere mener at Orbán nå forsøker å skåre politiske poeng ved å vise motstand mot EU og Ukraina. Orbáns valgkampanje er i stor grad preget av Ukraina-krigen, som han mener opposisjonen vil dra landet inn i ved å støtte Ukraina og EU.

Vi står klare til å støtte Ukraina når vi får oljen vår.

EU håper på nye toner etter valget

Pernille Solheim

Den libanesiske språklæreren Jawad Hamieh fikk til slutt bruk for den ferdigpakkede bagen som han har hatt stående i månedsvis.

Mens bydelen hans, Dahiya, blir knust av israelske bomber, bor Hamieh hos en venn på en annen kant av den libanesiske hovedstaden.

Han oppsøker steder der andre flyktninger søker tilflukt, og prøver å hjelpe med det han kan best: å samtale.

Nylig møtte Hamieh en fordrevet gammel dame som satt for seg selv i sola, forteller han til Klassekampen på telefon fra Beirut.

– Jeg gikk bort til henne og sa noe sånt som: «Du må jo ha opplevd mye slikt før».

Svaret hennes fikk dem begge til å gråte:

Det overrasket ingen at en ny krig ville bryte ut. Våpenhvila som ble inngått mellom Israel og Hizbollah-militsen i november 2024 var knapt verdig å kalles en våpenhvile. Selv sier Hamieh at han mentalt har vært «fordrevet i månedsvis» allerede.

Det blir enten krig med Israel eller borgerkrig. Eller begge deler.

De er vant til krig. Hvorfor tror libanesere at denne gangen vil bli annerledes?

Ingrid Fadnes

Cuba er mørklagt, bokstavelig talt. Mandag denne uka var elleve millioner helt uten strøm i nok et nasjonalt strømbrudd. På grunn av USAs blokade ankommer ikke en dråpe olje øya.

Strømbruddene utløser en serie andre problemer. Skoler må stenges, kjøleskapet blir varmt, mat går tapt, og ingen kan kommunisere med hverandre. Marta Hurtado, talsperson for FNs høykommissær for menneskerettigheter, har ropt et tydelig varsko. Hun er dypt bekymret for Cubas «stadig dypere sosioøkonomiske krise».

I ly av mørket har protester piplet fram. Natt til lørdag for en uke siden forsøkte demonstranter å sette fyr på kommunistpartiets lokale partikontor i byen Moron. I lydmeldinger satte forfatter og dramaturg Roberto Viñas nylig ord på følelsen hos kubanerne nå:

«Vi er stresset», sa han til Klassekampen, gående på gata i Havanna.

Samtidig fortsetter Donald Trump å true Cuba, gjerne etter å ha kommentert det han mener er framskritt i krigen mot Iran. Trump tror han kan «få æren av å ta Cuba», sa han tidligere denne uka i en pressekonferanse. Han sier også at landet er så svekket at han kan «gjøre hva han vil med det». Men hva vil USA egentlig med Cuba?

Som med operasjonene i Iran og Venezuela er den amerikanske presidenten tvetydig i kommunikasjonen om Cuba. Den kubansk-amerikanske professoren Lillian Guerra har tidligere sagt til Klassekampen at Donald Trump og hans utenriksminister Marco Rubio «ikke aner hva de driver med på Cuba». I en e-post hun sendte denne uka, etter de nye uttalelsene, skriver Guerra at Trumps uttalelser er «frastøtende imperialistiske».

Begge land har imidlertid erkjent at det pågår forhandlinger, og mandag orienterte den kubanske regjeringen om flere økonomiske endringer. De handler om muligheten for kubanere i eksil til å investere på øya. Kubaneren Roberto Veiga González sa overfor Klassekampen at han så dette som «det første steget i de pågående forhandlingene». Men er økonomiske reformer nok for Trump – og ikke minst for utenriksminister Marco Rubio som representerer de mest hardbarka Cuba-motstanderne?

De ser ­på Díaz-­Canel som en marionett for Castro-familien.

At Trump skal klare å bli kvitt kommunistpartiet på Cuba, virker lite sannsynlig

Gustav Gillund

Mens de fleste observatører omtaler USAs krig mot Iran som et gedigent feilgrep, er det fortsatt noen som tviholder på at USA har fått stor strategisk gevinst ut av krigen.

Flere forskere og analytikere i både konservative og liberale tankesmier i Washington D.C. har alle denne uka publisert analyser der de påstår at USAs krig faktisk har påført stor skade mot det de kaller en autokratisk akse ledet av Kina.

Den aksen består av de vanlige mistenkte: Russland, Nord-Korea, Cuba, Venezuela og ikke minst Iran. Sistnevnte blir framstilt som en av Kinas viktigste allierte, på grunn av landets sentrale posisjon i Midtøsten. Av dette utleder analytikerne at Kinas mangel på materiell støtte til Iran under det pågående angrepet, har knust Beijings rykte som en pålitelig alliansepartner.

Problemet for USA er bare at analysene bygger på en fundamental feilslutning, som ikke er bare er tåpelig, men som er også kan være direkte farlig.

mener krigen har svekket Beijings posisjon, er Miles Yu ved Hudson-instituttet, som var tidligere utenriksminister i USA Mike Pompeos personlige Kina-rådgiver. Yu hevder at «Beijing har jobbet stille og metodisk for å gjøre Iran til hjørnesteinen i sin Midtøsten-strategi» og konkluderer med at denne strategien nå har «kollapset».

En annen er Nicholar Burns, som var tidligere president Joe Bidens ambassadør til Kina. Han skriver på X at «Kina har vist seg å være upålitelige venner for sine autoritære allierte»,

Det samme mener den Beijing-baserte forskeren Michael Schuman ved Atlantic Council. I magasinet The Atlantic hevder han at Iran-krigen rett og slett har «undergravd Kinas rykte som USAs største globale rival».

Slike analyser har gjennomslag i den utenrikspolitiske eliten i Washington. Ifølge Bloomberg ser ledere i både Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet på Iran-krigen som et angrep mot «den Kina-støttede kaosaksen».

ikke ser ut til å forstå, er at det går an og bygge et globalt lederskap uten å skape antagonistiske militærallianser på den måten USA har for vane.

Mange i USA insisterer på å vurdere Kina fra en sær­amerikansk målestokk

Haukenes farlige halmstrå

Krigen i Midtøsten har fått en ny slagmark: regionens energianlegg. Etter at Israel onsdag angrep det iranske gassfeltet South Pars i Persiabukta, svarte Iran med missilangrep mot energianlegg i Gulfen, blant annet Qatars viktigste gassanlegg i Ras Laffan.

Markedet reagerte umiddelbart med å sende olje- og gassprisene til værs.

Torsdag truet samtidig iranske myndigheter med å «fullstendig ødelegge» energianlegg i «fiendtlige land» og deres allierte dersom iranske anlegg blir angrepet igjen.

«Vi advarer fienden om at dere gjorde en stor feil ved å angripe energi-infrastrukturen til Den islamske republikken Iran, står det i en uttalelse torsdag fra den militære ledelsen», formidlet av nyhetsbyrået Fars.

«Responsen er underveis og ennå ikke fullført», står det videre.

Flere analytikere mener Iran står igjen som den store vinneren etter den siste opptrappingen. Den israelske analytikeren Danny Citrinowicz skriver på X at Irans gjengjeldelsesangrep «viste nok en gang at landet ikke vil nøle med å trappe opp eskaleringen for å forsvare sine strategiske ressurser – uten å gi etter i spørsmålet om Hormuzstredet».

Det var Israel som igangsatte den siste opptrappingen, men ifølge Wall Street Journal støttet Trump angrepet, som han håpet skulle sende et tydelig signal til Iran om at blokkeringen av Hormuzstredet må opphøre. Også Citrinowicz ser angrepene i lys av Trumps frustrasjon over at Iran ikke gir etter for presset, og et ønske om å tvinge fram resultater – som å få Iran til å åpne Hormuzstredet – uten å sette inn styrker på bakken.

Strategien ser imidlertid ikke ut til å fungere. Det ble også tydelig på president Donald Trumps reaksjoner etter det iranske gjengjeldelsesangrepet på Qatar, da Trump rykket ut på Truth Social for å deeskalere situasjonen. Han slo fast at «INGEN FLERE ANGREP VIL BLI UTFØRT AV ISRAEL mot dette ekstremt viktige og verdifulle South Pars-feltet, med mindre Iran uklokt velger å angripe et helt uskyldig land – i dette tilfellet Qatar».

Konflikten er i ferd med å utvikle seg til en utmattelseskrig.

Analytikere mener Iran vinner energikrigen

Krigen handler om USAs kamp for å kontrollere verdens viktigste oljeområde, mener professor Gilbert Achcar. 

Det trengs ingen konspirasjonsteorier for å forklare krigen mot Iran, ifølge Gilbert Achcar. Den handler verken om Israel-lobbyen eller «jødiske eliter» som manipulerer USA til krig, slik deler av amerikanske ytre høyre liker å tro. Den handler heller ikke om regimeskifte, mener han.

Den libanesiske professoren og forfatteren kjøper heller ikke forklaringen om at det var Israel som presset USA til å gå inn i krigen mot Iran. Selv om Israel – og Saudi-Arabia, også en strategisk alliert av USA – har interesse av å svekke Iran, betyr ikke det at Donald Trump i hovedsak handler på deres vegne, understreker han.

– Han trengte ikke at noen dro ham inn i dette. Det er absurd å tro, slår Achcar fast overfor Klassekampen.

Han mener begrunnelsen for krigen, sett fra amerikanske interesser, er ganske tydelig: Det handler om olja.

– Persiabukta er fortsatt verdens viktigste oljeeksportregion. Og bak olja ligger også oljepengene. Vi snakker her om milliarder av amerikanske dollar som oljemonarkiene sitter på, sier Achcar.

Gilbert Achcar har vokst opp i Libanon og er i dag professor emeritus i utviklingsstudier og internasjonale relasjoner ved School of Oriental and African Studies i London. Han har skrevet en rekke bøker om USAs makt og strategiske interesser i Midtøsten, blant annet «The Clash of Barbarisms: The Making of the New World Disorder».

Når Achcar forklarer den strategiske betydningen landene rundt Persiabukta, inkludert Iran, har for USA, trekker han linjer helt tilbake til andre verdenskrig. Regionen, og særlig Saudi-Arabia, har vært – og er fortsatt – helt sentral i det Achcar beskriver som USAs imperialistiske strategi, først og fremst på grunn av de enorme oljereservene og inntektene de genererer.

Og her spiller Iran en nøkkelrolle – både på grunn av landets egne olje- og gassreserver og på grunn av kontrollen over Hormuzstredet – der rundt en femtedel av verdens olje passerer. Dermed kan Iran påvirke stabiliteten i oljeeksporten og utfordre USAs dominans i regionen, noe utviklingen de siste ukene har illustrert. Samtidig peker Achcar på at kontroll over Persiabukta også gir USA et viktig strategisk pressmiddel mot Kina, som er avhengig av energiforsyninger fra regionen.

Lærdommen fra Irak var at målet om regimeskifte er noe som bør forkastes fullstendig.

Mener jakta på oljemakt driver USA inn i ny hengemyr

Til å være en ungarsk valgkamp er det i disse dager overraskende mange plakater av Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i Budapests gater.

På husvegger, busstasjoner og gjerder kan man blant annet se bilder av den ukrainske presidenten som strekker ut en hånd til EUs Ursula von der Leyen, tilsynelatende for å be om penger. «Vi sender denne beskjeden til Brussel: Vi vil ikke betale», står det på noen av plakatene. «Ikke la Zelenskyj le sist», er budskapet på andre.

Det hele er et gjennomtenkt valgkampstunt fra Ungarns statsminister Viktor Orbán. Før valget 12. april satser han alt på å framstille sin rival og hovedutfordrer Peter Magyar som en person som jobber for interessene til Kyiv og EU. Krig, økonomisk kaos og en vasall for Brussel er katastrofescenarioene Orbán løfter fram dersom motstanderen hans vinner. Samtidig har kranglingen mellom Orbán og Zelenskyj nådd nye høyder.

Det er ingen hemmelighet at de to lederne aldri har hatt noe godt forhold. Ungarn har gjentatte ganger truet med å blokkere finansiell støtte til Ukraina gjennom EU, oppfordrer til normalisering med Russland og har fortsatt å kjøpe russisk olje.

Men den siste tida har det tatt av, spesielt etter at en av de mest kjente konfliktene deres blusset opp for fullt: Oljerørledningen Druzhba som går gjennom Ukraina og leverer russisk olje til Ungarn, har vært stengt siden januar etter skade på infrastrukturen. Ukraina sier at stansen skyldes russiske angrep på rørledningen. De har ikke villet la noen inspisere den så langt, av det de sier er sikkerhetshensyn, og har utsatt gjenåpningen.

Ungarn mener Ukraina ikke gjør nok for å få den i gang igjen. Som svar valgte de nylig å blokkere nye sanksjoner mot Russland og et felles EU-lån på rundt 90 milliarder euro til Ukraina.

Det fikk Zelenskyj til å se rødt. Tidligere i mars antydet han at han kunne komme til å dele adressa til en «viss person» – allment oppfattet som Orbán – med ukrainske soldater, for en direkte samtale «på deres eget språk» for å få Ungarn til å trekke tilbake vetoet.

Orbán lot ikke dette stå uimotsagt. Han beklaget seg over at den ukrainske presidenten truet ham og familien hans på livet, samtidig som han hevdet at motstanderen hans Magyar ville «installere en proukrainsk regjering» i Budapest – til tross for at Magyar var raskt ute med å kritisere Zelenskyjs uttalelser.

Man bør ikke ­undervurdere hvor stor inn­flytelse Orbán har på den politiske dagsordenen.

Viktor Orbán satser på at Zelenskyj-slakt skal sikre ham valgseieren

Amal A. Wahab

Ali Larijani, Irans sikkerhetssjef, og Gholamreza Soleimani, sjefen for Basij-styrken, ble tirsdag drept i to israelske angrep. Få timer etter at Iran bekreftet dødsfallene svarte landet med flere missilangrep mot Israel og golfstatene.

Ifølge Reuters brukte Iran blant annet Khorramshahr-4- og Qadr-missiler, som kan utstyres med flere stridshoder og dermed ramme flere mål samtidig. Missilene slo ned i og rundt Tel Aviv-området og traff nær militære mål, men også i tett befolkede områder. To personer ble drept.

Angrepene er blant de mest omfattende Iran har gjennomført direkte mot Israel og markerer en klar eskalering etter drapet på Larijani, som var en av landets mektigste sikkerhetstopper.

Onsdag sa også Israels forsvarsminister Israel Katz at Irans etterretningsminister Esmail Khatib ble drept i israelske angrep natt til onsdag. Da Klassekampen gikk i trykken, hadde Iran fortsatt ikke bekreftet opplysningene.

Katz sa videre at «betydelige overraskelser er ventet» i løpet av dagen, uten å gi ytterligere detaljer. Han opplyste også at Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gitt grønt lys til å angripe høytstående iranske tjenestemenn uten behov for ytterligere godkjenning.

«Vi vil fortsette å hindre dem og jage dem alle», sa Katz.

Irans utenriksminister Abbas Araghchi sa på sin side at drap på ledere ikke ville hindre Iran fra å fortsette sine operasjoner, og at Den islamske republikken er et robust politisk system som ikke er avhengig av enkeltpersoner. Ledere vil raskt erstattes, understreket han.

Den israelske avisa Haaretz meldte onsdag at flyalarmen gikk i de fleste byer og tettsteder i Nord-Israel etter at iranske missiler ble avfyrt. I golfstatene gikk også flyalarmen gjentatte ganger onsdag, og luftvernsystemer ble aktivert. Det er uklart om angrepene førte til skader eller om alle prosjektilene ble stanset.

Iran slår tilbake

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigsmotstander. 

– Israel er i krig i Gaza, i Libanon, på Vestbredden, i Syria og nå i Iran. Det er som om diplomati, avtaler og kompromisser ikke finnes. Krig, død og ødeleggelse er blitt Israels eneste vei, sier Michal Brody Bareket (53).

Den israelske menneskerettighetsaktivisten snakker med Klassekampen på telefon fra Jerusalem. Hun er grunnleggeren av organisasjonen Mother’s Cry – som ble opprettet av mødre som ønsket en stans i Gaza-krigen. Hun motsetter seg også krigen i Iran.

– Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Donald Trump forsikret verden om at Irans atomvåpenprogram var bombet i filler i juni i fjor, og at Iran ikke lenger var noen trussel, sier hun.

– Sju måneder seinere er Iran en eksistensiell trussel, og de går til krig mot landet – igjen. Hvordan gjør dette israelere tryggere?

Da krigen startet, pleide hun å gå ned til bomberommet når de ble varslet om innkommende angrep mot Israel. Nå gidder hun ikke lenger.

Krigsmotstandere som Bareket er en minoritet i Israel. En undersøkelse gjennomført av Israel Democracy ­Institute tidligere denne ­måneden, ­viser at 93 prosent av ­israelerne støtter Iran-krigen.

Selv klager hun over at israelerne er blitt «så kyniske». Hun reagerer på at statsminister Benjamin Netanyahu framstiller det som om krigen handler om frigjøring av iranere.

Den ­ekstreme ­arrogansen er nå essensen i israelsk ­identitet.

– Jeg kjenner ikke igjen landet mitt

Over en femdel av Libanons 5,8 millioner innbyggere er nå registrert som fordrevne. Det skjer som følge av Israels offensiv i Sør-Libanon, der det israelske militæret (IDF) har startet en bakkeoperasjon for å okkupere hele det libanesiske området sør for Litani-elva.

IDF har i tillegg utstedt evakueringsordre i den østlige Bekaa-dalen og i Beiruts sørlige forsteder, Dahieh.

– Dette er ikke bare snakk om en bygning eller en by – det er 13 prosent av landet, sier Ahmad Badr på telefon fra Beirut.

Han jobber som talsperson for Flyktninghjelpen i Libanon og forteller at kun 130.000 av over én million fordrevne foreløpig har fått plass i overfylte offentlige tilfluktsrom.

– Resten leter fortsatt etter trygge steder. Noen sover i gatene, sier han.

– De flyktet med bare klærne de hadde på seg.

Flyktningene, som i hovedsak er sjiamuslimer, bekymrer seg nå ikke bare for å få det de trenger av mat, drikke og husly, men for Israels angrepsmønster.

– Det er umulig å forutse hvor neste angrep vil slå ned, sier Badr.

Det er umulig å forutse hvor neste angrep vil slå ned.

Har ikke ly for Israels bomber

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Forbindelsen mellom Donald Trumps krig mot Iran og konflikten i Ukraina diskuteres vanligvis i tre sammenhenger: ­militært, økonomisk og ideologisk.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har erkjent at landet hans kanskje ikke vil motta nok kritisk nødvendige våpen. Oljeprisene har steget til sitt høyeste nivå på lenge, noe som fyller Russlands statskasse. I tillegg gir Washingtons brudd på folkeretten Moskva et beleilig ­propagandaargument: Hvis USA kan bombe et annet land og endre dets regime, hvorfor kan ikke Russland gjøre det samme?

Men forbindelsen mellom den iranske krisa og krigen i Ukraina stikker mye dypere. Kreml så på Iran som en viktig ressurs som kunne brukes til å kjøpslå med amerikanerne for å oppnå innrømmelser i Ukraina-spørsmålet.

valgseier har Moskva brukt mer enn ett år på forhandlinger med den nye amerikanske administrasjonen. Fra utsida ser disse forhandlingene ut til å ha gitt Kreml en rekke store innrømmelser. Imidlertid har det ikke materialisert seg i en «big deal».

Tvert imot har situasjonen forverret seg. En av Russlands allierte ble tatt til fange, en annen ble drept. Kreml valgte å svelge bortføringen av Nicolás Maduro. For Moskva drømmer om et «nytt Jalta» og en deling av innflytelsessfærer med USA, og Venezuela ligger på den «amerikanske halvkula».

Men Iran er Russlands nabo og formelle allierte som har hjulpet Kreml i krigen mot Ukraina. Derfor uttrykte Putin personlig sin kondolanse til den iranske ledelsen og kalte drapet på Ali Khamenei «et kynisk brudd på alle normer for menneskelig moral og folkeretten».

 Iran som et trumfkort i forhandlingene med USA. Dynamikken i de russisk-amerikanske forbindelsene og forhandlingene om Ukraina har sammenfalt bemerkelsesverdig med Kremls politiske bevegelser i retning av Iran – en sammenheng som sjelden diskuteres åpent.

I januar 2025 undertegnet Moskva og Teheran en avtale om strategisk samarbeid. Men i løpet av de påfølgende månedene sendte ikke Russland de våpnene til Iran som dets allierte hadde bedt om. Selv under den israelske og amerikanske bombingen begrenset Kreml seg til diplomatiske uttalelser. Iranske myndigheter uttrykte åpent sin irritasjon og kalte samarbeidet med Moskva «ubrukelig».

Samtidig vek Trump tilbake for europeiske krav om å øke presset på Russland og kritiserte den ukrainske ledelsen offentlig.

Kreml har bare noen få alternativer igjen – og nesten alle fører til eskalering

Mister Iran som forhandlingskort

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Alle fire har blitt sanksjonert av imperiet, men Iran er ikke Syria, og Cuba er ikke Venezuela. Det er stor forskjell på et land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, fra geværløpet og opprøret, og et land der lederen vinner valg eller blir innsatt som en marionett ved en utenlandsk invasjon.

For å få en marionett ved makta trenger ikke folket gjøre noe. Det er nok å vente på at USA skal gripe inn. Dette skaper passivitet og avhengighet. Marionetten er som regel knyttet til både utenlandsk kapital og den hjemlige overklassen. Men han har sjelden noen forankring blant folket, og når han faller, er det ingen som løfter en finger for å redde ham.

på en leder, er de mer aktive, men det er fortsatt en handling som ikke krever mye engasjement, som ikke binder folk til lojalitet, og der befolkningen ofte er splittet. Å vinne valg krever som regel en allianse mellom arbeiderklassen og middelklassen.

I land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, er den forankret på en helt annen måte. Folk har investert tid og risikert livet. De har forandret landet sitt, og landet har forandret dem. De har sittet i komiteer, satt opp leirer i fjellene, reist rundt på alfabetiseringskampanjer og møtt en partner i kampen. Det er vanligvis arbeiderklassen som gjør hovedarbeidet og blir den dominerende klassen etter en revolusjon.

 eller vestlige medier. De tror at det sitter diktatorer folk hater, i alle land som er uavhengige av imperialismen. Grunnen til at folk ikke gjør opprør, er at de alle er redde for én eneste mann, tror de.

Hvis man fjerner ham, vil folket juble og bli frie. Alt de trenger, er en amerikansk invasjon for å hjelpe dem på vei. Dessverre blir denne fortellingen også formidlet av deler av den liberale venstresida, som mener at imperialistiske brudd med folkerett og suverenitet kan rettferdiggjøres hvis lederen det er snakk om, er en «diktator».

som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta. ­Overklassen er ikke i stand til å gjøre revolusjon selv. De er for få og har for komfortable liv.

I Venezuela orket de ikke engang å skape opptøyer selv, men betalte ungdommer fra filleproletariatet for å sette fyr på byen for dem. Da jeg var vitne til Juan Guaidós selvutnevnelse som president i 2019, i en nasjonalforsamling full av overklassefolk, var det mye snakk om olje og lite om demokrati, og mannen ved siden av meg satt og så på porno under seremonien.

Maria Corina Machado er et typisk eksempel: Hun er så avhengig av USA-imperialismen at hun til og med ga Donald Trump fredsprisen sin. På den måten håpet hun å innynde seg hos ham, slik at han ville invadere og gjøre henne til president. Trump hadde imidlertid fått kjennskap til en CIA-rapport som viste det motsatte av det han hadde sagt utad: at Machado overhodet ikke var populær i landet.

Overklassen som er avhengig av USA, har stor innflytelse i den vestlige debatten.

Eksil-eliten som venter på bomber

Grace Blakeley

britisk økonom og forfatter

Storbritannia er et rikt land der det bor millioner av fattige.

Joseph Rowntree Foundation (JRF) publiserte nylig en rapport som viser at et rekordhøyt antall mennesker i Storbritannia nå lever i «svært dyp» fattigdom. Inntektene i denne kategorien ligger 40 prosent under fattigdomsgrensa, etter bokostnader. En familie med to små barn klassifiseres dermed som å leve i dyp fattigdom hvis husholdningens inntekter ligger på rundt 16.400 pund.

 i Storbritannia som lever i svært dyp fattigdom, er 6,8 millioner – og nesten halvparten disse lever under fattigdomsgrensa. Mange er avhengige av utdelinger fra matsentraler, da de ikke har råd til mat og andre nødvendigheter etter at de har betalt husleie og andre faste utgifter. Andre bruker kredittkort for å skaffe seg det de trenger, samtidig som de leter desperat etter bedre betalt arbeid.

Noen, særlig de nesten to millionene som har sittet fast i svært dyp fattigdom i flere år, må rett og slett klare seg uten det de trenger. Mange må hoppe over måltider hvis de ikke får dekket behovene sine gjennom matsentraler. Andre har ikke råd til oppvarming.

 er nesten fire millioner klassifisert som nødstilte. De har ikke råd til selv det aller mest grunnleggende de trenger for å overleve. Mange risikerer å bli hjemløse, en del av dem er allerede det. I fjor bodde et rekordhøyt antall barn i Storbritannia i midlertidige boliger og ble flyttet fra det ene hotellrommet til det andre, da det ikke fantes sosialboliger til dem.

Dette er en nasjonal krise – og ­politikerne våre kunne ikke brydd seg mindre. De påpeker hyppig at fattigdomsraten har holdt seg uendret i årevis, på rundt 21 prosent av befolkningen. Gitt at denne raten beregnes som en prosentandel av medianinntekten, er ikke det overraskende. Denne måten å måle fattigdom på, gir et skinn av kontinuitet, når virkeligheten er at situasjonen har blitt kraftig forverret.

 øker fattigdommen? Den mest umiddelbare årsaken har vært levekostnadskrisa, der effekten ikke har blitt jevnt fordelt i befolkningen. Inflasjon er politisk – de mektige er skjermet fra virkningene, mens de med minst makt, må bære byrden av økte priser.

Historisk sett har fagforeningene organisert arbeiderne så de kan forsvare seg mot effekten av økte priser. Fagforeningene kjempet for at arbeiderne skulle slippe å betale i form for lavere reallønninger.

Men fagforeningenes makt har krympet gjennom flere tiår med en fagforeningsfiendtlig politikk. Med forbehold for enkelte store seiere for arbeiderbevegelsen i seinere år, er det arbeiderne som har vært nødt til å betale for inflasjonen – ikke sjefene.

Utenriks

Aktuelt

Da Sør-Afrika tok Israel til FN-domstolen med folkemordanklager, varslet Tyskland at de ville ta israelerne i forsvar. Nå trekker den tyske regjeringen planene.

For den kurdisk-iranske gruppa PJAK er det uaktuelt å kjempe USAs krig mot Iran. – USA har ingen planer om å innføre demokrati, sier Rozerin Kemanger.

Viktor Orbán nekter å vike i konflikten om Ukraina-lånet. EU setter nå sin lit til det ungarske valget i april.

De er vant til krig. Hvorfor tror libanesere at denne gangen vil bli annerledes?

Er Cubas varslede økonomiske reformer nok for USA?

Fortellingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Angrepene på Midtøstens viktigste energianlegg avslører splittelsen mellom USA og Israel. Iran framstår nå sterkest, ifølge analytikere.

Mener jakta på oljemakt driver USA inn i ny hengemyr

Den ungarske valgkampanjen preges av én mann.

Som svar på Israels likvidering av to sikkerhetstopper har Iran trappet opp angrepene mot Israel og golfstatene.

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigsmotstander.

Har ikke ly for Israels bomber

Horisont

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-forhandlingene.

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Da Sør-Afrika tok Israel til FN-domstolen med folkemord­anklager, varslet Tyskland at de ville ta israelerne i forsvar. Nå trekker den tyske regje­ringen planene.

For den kurdisk-iranske gruppa PJAK er det uaktuelt å kjempe USAs krig mot Iran. – USA har ingen planer om å innføre demokrati, sier Rozerin Kemanger.

Viktor Orbán nekter å vike i konflikten om Ukraina-lånet. EU setter nå sin lit til det ungarske valget i april.

De er vant til krig. Hvorfor tror libanesere at denne gangen vil bli annerledes?

Er Cubas varslede økonomiske reformer nok for USA?

Fortel­lingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Angrepene på Midtøstens viktigste energi­an­legg avslører split­tel­sen mellom USA og Israel. Iran framstår nå sterkest, ifølge analy­ti­kere.

Mener jakta på oljemakt driver USA inn i ny hengemyr

Den ungarske valgkam­panjen preges av én mann.

Som svar på Israels likvi­dering av to sikkerhets­topper har Iran trappet opp angrepene mot Israel og golfsta­tene.

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigs­mot­stander.

Har ikke ly for Israels bomber

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-for­hand­lin­gene.

I alle land som er uavhengige av impe­ria­lismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Da Sør-Afrika tok Israel til FN-domstolen med folkemordanklager, varslet Tyskland at de ville ta israelerne i forsvar. Nå trekker den tyske regjeringen planene.

Fortellingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Angrepene på Midtøstens viktigste energianlegg avslører splittelsen mellom USA og Israel. Iran framstår nå sterkest, ifølge analytikere.

Den ungarske valgkampanjen preges av én mann.

Som svar på Israels likvidering av to sikkerhetstopper har Iran trappet opp angrepene mot Israel og golfstatene.

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigsmotstander.

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-forhandlingene.

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.