Pernille Solheim

Anniken C. Mohr

#fff

Talibanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Når psykologen «Madina» møter kvinner rundt om i Afghanistan, er det ett tema som går igjen. 4,5 år etter at Taliban gjenerobret makta i landet etter 20 år med amerikansk okkupasjon, kjenner kvinnene på en bunnløs håpløshet.

Med få unntak har de alle selvmordstanker.

– I Bamiyan hadde jeg 72 klienter i 6–7 måneder, og samtlige hadde selvmordstanker. Det gjelder ikke bare unge kvinner, men alle aldersgrupper, sier Madina.

Klassekampen snakker med henne over videolink fra Kabul. Av hensyn til sikkerheten hennes bruker vi ikke hennes egentlige navn.

– Afghanistan opplever en tsunami av psykiske problemer og lidelser, fortsetter Madina.

Det finnes ingen offisielle afghanske selvmordstall, og av kulturelle og religiøse årsaker ville det uansett være store mørketall. FN, hjelpearbeidere, journalister og andre merker seg imidlertid tendensen: De mener den usynlige selvmordsraten utvilsomt har pekt oppover i Afghanistan siden 2021, og særlig blant kvinner.

– Når jeg sier selvmordstanker mener jeg å være helt uten håp, ikke ha noen plan for framtida, være strippet for optimisme og selvfølgelig at noen av dem har en plan for hvordan de skal ende livet sitt, sier Madina.

Norge kutter for sjette år på rad i langsiktig bistand til Afghanistan, til tross for at vi gjennom 20 år bidro med militære styrker til Nato i landet. Det i en krig som delvis ble begrunnet med behovet for å redde afghanske kvinner. Den burkakledde afghanske kvinnen var et sentralt symbol i den amerikanske fortellingen.

Afghanistan opplever en tsunami av psykiske ­problemer og lidelser.

Afghanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Sofie Grønntun Nissen

Skal kurderne igjen bli USAs fotsoldater i Midtøsten? Det er spørsmålet mange nå stiller seg, etter at amerikanske medier de siste dagene har rapportert om at CIA jobber med å bevæpne kurdisk-iranske grupper – med mål om å starte et breiere folkeopprør i Iran.

Planen skal være at kurdiske styrker, parallelt med amerikanske og israelske luftangrep, angriper iranske sikkerhetsstyrker i grenseområdene for å binde opp regimets militære ressurser og gi rom for opprør i større byer. Ifølge Axios får de iransk-kurdiske gruppene nå støtte ikke bare fra CIA, men også fra Israels etterretningstjeneste Mossad.

President Donald Trump skal også ha ringt flere kurdiske ledere og tilbudt dem «omfattende amerikansk luftstøtte». Ifølge Washington Post har han også gjort det klart at kurderne må velge side: USA og Israel eller Iran.

Flere rapporter tyder på at iransk-kurdiske grupper nå forbereder seg på å krysse grensa. Det er en katastrofal idé, mener Michael Gunter, professor i statsvitenskap ved Tennessee Technological University og en autoritet innen kurdiske studier.

– USA ber kurderne om å begå selvmord ved å krysse grensa, sier han.

Det har de siste dagene kommet sprikende rapporter om aktiviteten til kurdisk-iranske grupper på grensa til Iran. Flere medier melder at tusenvis av soldater står klare til å gå inn i Iran dersom de får betydelig støtte fra USA og Israel.

Andre har hevdet at offensiven allerede er i gang, men det er blitt kategorisk avvist av de kurdiske gruppene. Til nyhetsbyrået AP sier samtidig en representant for den iransk-kurdiske opposisjonsgruppaKomala at deres styrker kan være klare til å krysse grensa innen én til ti dager, og at de «venter på at forholdene skal bli passende».

Gunter, som har skrevet et titalls bøker om kurderne og kurdisk politikk, mener en slik offensiv er dømt til å mislykkes – selv etter at seks kurdiske partier nylig har gått sammen i en allianse mange beskriver som historisk.

– USA ber kurderne om å begå selvmord

Ingrid Fadnes

Én uke ut i krigen mot Iran er det fortsatt uklart hva USA vil oppnå og hvor lenge de ser for seg at krigen skal vare. Mens president Donald Trump dagen etter angrepene sa at dette ville vare «en uke eller mindre», varsler han nå at de vil krige «så lenge det trengs».

USAs krigsminister Pete Hegseth har i løpet av uka også sagt at det vi har sett så langt, «bare er begynnelsen» og antydet at angrepene på Iran kan vare i åtte uker.

Hva målet eller målene med krigen er, er også uklart. Men det kan være en grunn til at kommunikasjonen er så sprikende, ifølge Stephen Walt, professor i internasjonale relasjoner ved Harvard Kennedy School i USA.

«Trump kan erklære seier når han vil ved å hevde at ett av de mange målene er oppnådd», skriver Walt i en e-post til Klassekampen.

Under valgkampen lovet Trump at han skulle holde USA ute av nye «endeløse kriger» i Midtøsten. Mye av kommunikasjonen til presidenten og hans team har den siste uka derfor gått med på å forklare hvorfor dette ikke er starten på akkurat det, samtidig som de har utvidet tidsrammene for angrepene.

I en fersk artikkel i magasinet Foreign policy forklarer Walt hvorfor han mener denne snuoperasjonen ikke bare handler om Trump, men er et uttrykk for det han kaller USAs krigsavhengighet.

Han mener det har blitt for lett å gå til krig, og at alle presidenter har «en stor rød knapp» de kan trykke på når utenrikspolitiske problemer oppstår eller når man trenger en avledningsmanøver. Og det var akkurat det Trump trengte, hevder Walt.

Han mener beslutningen om å angripe ble tatt «delvis fordi Trump føler seg styrket, delvis fordi han ønsker å holde noen store donorer fornøyde, delvis fordi han vil avlede oppmerksomheten fra økonomien og Epstein-filene, og delvis fordi han ønsker å gjøre noe stort og storslått for å sikre sin plass i historien», skriver han til Klassekampen.

Trump kan erklære seier når han vil ved å hevde at ett av de mange målene er ­oppnådd.

Ser ingen vilje fra USA til å stanse Iran-krigen

Katarina Poensgen

#000

Russland var raskt ute med en uttalelse etter USA og Israels angrep på Iran i helga. I en melding til Irans president Masoud Pezeshkian sa den russiske presidenten Vladimir Putin at drapet på ayatolla Ali Khamenei var «begått i kynisk strid med alle normer for menneskelig moral og folkeretten».

Det var forventet at Kreml ville vise støtte til Iran. Landene er allierte, og Iran har blant annet levert droner som Russland har brukt i sin angrepskrig mot Ukraina. De har styrket samarbeidet den siste tida med militærøvelser, våpenhandel og økonomiske avtaler.

Uttalelsen var likevel ganske tam med dette som bakteppe. Nå står Iran i brann. Hvorfor sitter Putin stille i båten?

På mange måter står Putin i en skvis, mener senioranalytiker Alexander Baunov ved tankesmia Carnegie Russia Eurasia Center.

«En gammel ideologisk og geopolitisk alliert er blitt drept med full støtte fra en annen forventet ideologisk og geopolitisk partner: USAs president Donald Trump», skriver han i Foreign Policy.

Putin ønsker å bevare en god tone med Trump mens Ukraina-forhandlingene pågår. Samtidig er Kreml langt fra fornøyde med Iran-angrepene fordi det nok en gang viser at USA kan ta bort en regimetopp, hvis de vil, ifølge Budanov.

«Drapet på en sittende leder er en ubehagelig påminnelse om at noe slikt er mulig – at lederen og hans status kan være nærmest hellig hjemme og anerkjent i utlandet, men likevel ikke bety noen ting for den som bestemmer seg for å drepe ham», skriver han.

Når stadig flere aktører som Trump opererer utenfor det etablerte internasjonale systemet, blir autoritære regimer mer utsatte fordi de har svak legitimitet, mener analytikeren.

Drapet på en sittende leder er en ubehagelig påminnelse om at noe slikt er mulig.

Hvorfor har ikke Vladimir Putin reagert kraftigere på USAs angrep på Iran?

Amal A. Wahab

Ole Øyvind Sand Holth

Israel har de siste dagene gjennomført luftangrep over store deler av Libanon, inkludert de sørlige delene av Beirut. Minst 70 mennesker skal være drept i angrepene.

Samtidig har Israel sendt inn bakkestyrker i Sør-Libanon og bedt innbyggerne i 80 landsbyer om å evakuere.

Opptrappingen kommer etter at Hizbollah skjøt missiler og droner mot Nord-Israel på mandag. Dette var den Iran-tilknyttede militsens svar på at Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, ble drept i et israelsk-amerikansk angrep i Teheran.

Dermed ligger Libanon an til å bli en ny front i den pågående krigen i Midtøsten. Den libanesiske journalisten og analytikeren Michel Nawfal, som befinner seg i Beirut, sier til Klassekampen at stemningen i landet er spent og nervøs.

– Israel ser ut til å ha bestemt seg for å etablere en større sikkerhetssone i Sør-Libanon, slik de har gjort i Syria. Hvordan de vil gå fram, vet vi ikke ennå, sier Nawfal.

Siden de inngikk våpenhvile med Hizbollah i 2024, har Israel nesten daglig angrepet mål i Sør-Libanon. Angrepene har svekket Hizbollah kraftig.

Likevel sier organisasjonens ledere at de er klare for en «åpen regional krig» med Israel, ifølge nyhetsbyrået AP.

Den libanesiske regjeringen har samtidig gjort det tydelig at de ikke ønsker krig, og de beskylder Hizbollah for å dra dem inn i konflikten. Nawfal forteller at landets maktelite er splittet i synet på hvordan de skal reagere.

Iran vil tape og falle, og Hizbollah også – og de vil ta med hele Libanon i avgrunnen.

Israel rykker inn med nye bakkestyrker i Libanon

Gustav Gillund

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parlamentsvalget

Over ei elv i Baglung-­distriktet, vest i Nepal, står det ei uferdig bru. Den mangler bare rundt én meter igjen på østsida, så hadde den koplet sammen veien på begge sider av elva.

Arbeiderne har imidlertid forlatt konstruksjonen i flere uker. Staten skylder dem nemlig lønn.

– Slik har det vært med den brua i 20 år. Når vårfloden kommer om noen måneder, blir det som står der nå, tatt av floden, også må de starte på nytt, forklarer Sangharsh Bhusal, en 28 år gammel mann som har kjørt denne veien mange ganger tidligere.

Han beordrer sjåføren til å gi trøkk på gassen idet bilen vår kjører ut i elva for å komme over til den andre siden.

Hele tre ulike partier har styrt Nepal uten å ferdigstille denne brua: Nepals kongressparti, Nepals kommunistiske parti (forente marxist-leninister), forkortet NKP (m-l), og Nepals forente kommunistiske parti ­(maoistisk senter), ofte bare kalt Maobadi. Dette er Nepals største, tradisjonelle partier, og de har dominert politikken i landet så lenge 28 år gamle Bhusal kan huske. Ingen av dem har lykkes med å bygge ut brua over elva Klassekampen nå krysser.

Det er imidlertid ett parti som enda ikke har forsøkt å styre skuta – og ferdigstille byggverket: Rastriya Swatantra Party (RSP), som kan oversettes til Partiet for nasjonal uavhengighet. RSP er et nytt sentrumsparti som, på grunn av deres fokus på å bekjempe korrupsjon og å reformere samfunnet, har vokst enormt siden opprettelsen i 2022.

I går var det parlamentsvalg i Nepal, og Bhusal var, som millioner av andre unge nepalere, på vei hjem til sitt valgdistrikt for å gi RSP sin stemme.

Klassekampen møtte Bhusal første gang i hovedstaden Katmandu tidligere i år. Der var han én av lederne av opprøret som i september ble sentrum for en global protestbevegelse mot korrupsjon og dårlig statsstyring. Bevegelsen har fått navn etter ungdommene som gikk i bresjen for endring: generasjon Z, som betegner personer født mellom 1997 og 2012. Mennesker i denne alderen har gjort opprør mot makta i hele det globale sør – og rystet myndighetene.

De er klare til å skyte. Jeg har aldri sett hæren slik, ikke siden maoistene drev geriljakrig her.

Den lange marsjen til valgurnen

I dag går Nepal til urnene. En rapper, en tidligere geriljasoldat og den gamle, korrupte eliten kniver alle om makta.

Vi har innrømmet våre feil. Hvis vi ikke endrer oss, så går vi mot ruin, sier Pradip Paudel.

Han er generalsekretær i Nepals kongressparti, det største og eldste politiske partiet i Nepal. Klassekampen møter ham utenfor et valgarrangement som samler landets eliter på et konferansehotell sør i hovedstaden Katmandu.

Når det i dag avholdes parlamentsvalg i Nepal, står landet ved et politisk veiskille. Valget er det første etter at en protestbevegelse i september tok over landets parlament og tvang den korrupte regjeringen til å gå av.

Ungdom som har ofret helse og liv for endring, håper nå at valget vil føre til reform, men frykter også at de gamle elitene vil kare seg tilbake til makta.

En av dem som prøver å posisjonere seg for å komme tilbake til makta, er Paudel. Under arrangementet har han lagt ut om hvordan partiet har endret seg. Men bak prat om «trust-building», «best practice» og «good governance» gjemmer Paudel en ubehagelig sannhet, som han, til tross for lovnadene om fornyelse, ikke klarer å svare på.

– Hvorfor har ingen i lederskapet deres blitt arrestert for korrupsjon enda?

– Nei takk, sier Paudel smilende, før han skynder seg ut og inn i bilen som venter på han utenfor arrangementet.

Klassekampen befinner seg i Nepal for å dekke det avgjørende parlamentsvalget, som også blir en kamp om arven etter det banebrytende opprøret i september.

Vi har innrømmet våre feil. Hvis vi ikke endrer oss, så går vi mot ruin.

En rapper som aldri gir intervjuer, en maoist­gerilja­ som er blitt rojalist – og en korrupt elite som nekter å gi fra seg makta

CIA jobber med å bevæpne kurdiske styrker for å framprovosere et folkeopprør i Iran. Det kunne CNN melde tirsdag kveld.

Ifølge en høytstående kurdisk-iransk tjenestemann forventes iransk-kurdiske opposisjonsstyrker å delta i en bakkeoperasjon i Vest-Iran i løpet av de kommende dagene.

Planen som diskuteres er ifølge CNNs kilder at kurdiske styrker skal angripe iranske sikkerhetsstyrker i grenseområdene for å binde opp regimets militære ressurser og skape rom for opprør i større iranske byer.

Spørsmålet er om de iransk-kurdiske gruppene er villige til å inngå et militært samarbeid med USA. Erfaringene fra Syria, der kurdiske styrker kjempet side om side med USA mot IS, men seinere ble overlatt til seg selv, har gjort at mange kurdere føler seg sviktet av amerikanerne.

Flere kurdiske ledere skal derfor ha bedt USA om klare politiske garantier før de går inn i en større operasjon.

Loqman Radpey, som forsker på Kurdistan ved universitetet i Edinburgh og Middle East Forum, understreker samtidig at mange kurdiske aktører ser situasjonen som en sjelden mulighet til å utfordre regimet i Iran. Ifølge ham venter de nå på klarere signaler fra USA og Israel før de eventuelt går inn i krigen.

– Hvis tidspunktet er riktig, vil det bli samarbeid, sier Radpey til Klassekampen.

Allerede søndag skal Donald Trump ha ringt kurdiske ledere i Irak. Ifølge nettstedet Axios handlet samtalene om krigen mot Iran – og veien videre. Nå skal Trump også ha snakket med Mustafa Hijri, leder for det kurdisk-iranske opposisjonspartiet PDKI, som holder til i Irak.

Hvis tidspunktet er riktig, vil det bli samarbeid.

Kurderne kan bli en ny front i USAs krig mot Iran

«Hvor i helvete er J.D. Vance? Hvor er han?».

Det er den tidligere Maga-dronninga Marjorie Taylor Greene som spør. Greene var en av Trumps nærmeste allierte – og er i dag en av hans argeste kritikere.

På radioprogrammet «The Megyn Kelly Show» på mandag etterlyste hun visepresident Vance, som ifølge en kommentar i Financial Times har «bygd hele sin politiske merkevare på å gå imot militære intervensjoner over hele verden, fra Ukraina til Midtøsten».

Da USA i helga gikk til storstilt angrep på Iran, glimret imidlertid Vance med sitt fravær. Da angrepene begynte, ble Trump avbildet sammen med utenriksminister Marco Rubio, CIA-direktør John Ratcliffe og stabssjefen i Det hvite hus, Susie Wiles, mens Vance skal ha befunnet seg i Det hvite hus i Washington.

«Jeg er rasende», sa Green i programmet.

Greene er bare en av dem som nå forsøker å holde Trump-administrasjonen til ansvar for løftene de ga under valgkampen om å ikke ­starte nye kriger. Hun etterlyser en tydeligere begrunnelse for hva de faktisk prøver å oppnå med angrepet på Iran.

Begrunnelsene så langt har vært sprikende. I den første talen etter angrepet, sa Trump at målet var regimeendring. «Dette er deres sjanse», sa han, henvendt til det iranske folket. Dagen etter forklarte hans egen krigsminister Pete Hegseth imidlertid at dette ikke var «en såkalt regimeendringskrig», og la til at «regimet har vitterlig endret seg».

Forvirringen ble ikke mindre da utenriksminister Marco Rubio mandag sa at USA gikk til krig fordi de visste at Israel planla å angripe Iran, og at dette ville få Tehran til å angripe amerikanske mål i regionen. Ifølge Rubio var de dermed tvunget til å gjennomføre forebyggende angrep for å begrense skadeomfanget.

Koker stadig opp nye forklaringer

– Iran hadde støtte fra Golfen, men nå har stemningen snudd

Raketter suser over himmelen i hele Midtøsten. Styrtrike Golfland som vanligvis har stålkontroll på det meste, kan nå verken garantere for sikkerheten til turister eller egne borgere.

Iran har besvart den israelsk-amerikanske krigserklæringen med gjengjeldelsesangrep mot land i hele regionen: Mål er rammet ikke bare i Israel, men i Kuwait, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar, Bahrain, Oman, Jordan, Irak og Kypros.

Mens Iran tidligere har begrenset seg til å angripe amerikanske baser i de arabiske landene, er nå også sivile og økonomiske mål som ambassader, flyplasser, luksushoteller, gassanlegg og oljeraffinerier truffet.

Iran skal ha sendt like mange, hvis ikke flere, missiler og droner mot De forente arabiske emirater som de har mot Israel, ifølge Financial Times. I kaoset har Kuwaits luftforsvar skutt ned tre amerikanske jagerfly ved en feil.

Det får Irans arabiske naboer til å rase, forteller Gamal Hammam, som er forsker ved Gulf Research Center i Saudi-Arabia og ansvarlig redaktør for magasinet Araa.

– Iran bomber nå sivile mål. Flyplasser, infrastruktur og oljeraffinerier er saudiske og har ingenting med USA å gjøre, sier han til Klassekampen på telefon fra Jeddah.

– Iran må stanse angrepene umiddelbart. De må ikke presse Golfen til å gå inn i krigen.

Til CNN sier USAs president Donald Trump at «den største overraskelsen» etter krigserklæringen mot Iran, har vært de omfattende gjengjeldelsesangrepene mot arabiske land i regionen.

Iran hadde støtte fra Golfen, men nå har stemningen snudd.

– Bruker angrep på Golfen som hevn mot USA

Slik svarer Europas toppledere på krigen

Det er bare noen uker siden europeiske ledere, etter USAs president Donald Trumps trusler mot Grønland, var enige om at det var på tide å stå opp for folkeretten. Etter USA og Israels angrep på Iran har imidlertid tonen vært en annen.

Til tross for at flere eksperter, blant annet FNs spesialrapportør Ben Saul, har vært tydelige på at angrepene er et brudd på folkeretten, har sentrale europeiske ledere likevel unngått å bruke harde ordelag mot både USA og Israel.

Tysklands kansler Friedrich Merz har mer enn hintet til at han mener USA og Israels angrep var berettiget. I en tale på søndag ga Merz uttrykk for at folkeretten holder på å bli overflødig i en verden hvor paria‑stater bryter dem uten konsekvenser, ifølge avisa The Telegraph.

Når det gjelder Iran, «vil internasjonale juridiske vurderinger ha relativt liten effekt», sa Merz i talen. Han mener Europa heller har vært for svake overfor Iran, og at de trenger å bli sterkere.

«Dette er ikke tida for å belære våre allierte», la kansleren til.

I går var han på vei til Washington og sa at Europa fortsatt trenger USAs støtte til Ukraina.

Uttalelsene har fått flere til å reagere. Spaltist Wolfgang Janisch i den tyske sentrum-venstre avisa Süddeutsche Zeitung mener Merz «vinker farvel til folkeretten».

«Implikasjonen er at dersom det å konfrontere Iran ikke kan gjøres i tråd med folkeretten, må det gjøres uten den», skiver Janisch.

Dette er ikke tida for å belære våre allierte.

Stiller seg på rekke bak USAs Iran-krig

Anniken Christina Mohr

Den iranske filmprodusenten Mehrdad Oskouei er livredd. Han befinner seg i Norge for å presentere sin nyeste dokumentarfilm og skulle egentlig hatt følge av sin kone. Hun kom seg ikke ut av Teheran søndag på grunn av USA og Israels angrep.

Det har siden helgen vært intens bombing flere steder i landet, og ødeleggelsene er omfattende. I går meldte iranske Røde Halvmåne at dødstallet har steget til 787.

– Hvert minutt tikker det inn nye meldinger om ødeleggelser. Jeg er trist – for Iran, for Israel, og for hele den arabiske verden, sier Oskouei til Klassekampen.

– For resten av verden er dette nyheter. For meg er det død.

Det er vanskelig å få klar informasjon om akkurat hva som skjer på bakken i Iran. Internett er stadig nede i landet, og de lokale er tidvis helt uten kommunikasjonsmuligheter. I går morges tikket det inn en kort melding fra Oskoueis kone: «Vi er ok.»

– Søndag fikk jeg snakket med min mor. Hun er så sterk. 72 år. Hun ville se meg og sa: «Mehrdad, jeg vil se ansiktet ditt, jeg vet ikke om jeg vil se det igjen», sa hun til meg.

Han forteller også at svigersøsteren hans lørdag hentet dattera sin på skolen. På vei hjem traff en bombe like ved dem. Den sju år gamle jenta er fremdeles helt ør i hodet, sier han, og lar tankene vandre til jenteskolen i Minab, sør i Iran.

Skolen ble truffet samme dag som en bombe slo ned like ved Oskoueis niese. Hun overlevde, mens 165 personer på skolen ble drept.

Hvordan skal jeg feire og danse når folk forsøker å flykte fra bomber?

– Vi har ingen steder å gjemme oss

Aktuelt

Grace Blakeley

britisk økonom og forfatter

Storbritannia er et rikt land der det bor millioner av fattige.

Joseph Rowntree Foundation (JRF) publiserte nylig en rapport som viser at et rekordhøyt antall mennesker i Storbritannia nå lever i «svært dyp» fattigdom. Inntektene i denne kategorien ligger 40 prosent under fattigdomsgrensa, etter bokostnader. En familie med to små barn klassifiseres dermed som å leve i dyp fattigdom hvis husholdningens inntekter ligger på rundt 16.400 pund.

 i Storbritannia som lever i svært dyp fattigdom, er 6,8 millioner – og nesten halvparten disse lever under fattigdomsgrensa. Mange er avhengige av utdelinger fra matsentraler, da de ikke har råd til mat og andre nødvendigheter etter at de har betalt husleie og andre faste utgifter. Andre bruker kredittkort for å skaffe seg det de trenger, samtidig som de leter desperat etter bedre betalt arbeid.

Noen, særlig de nesten to millionene som har sittet fast i svært dyp fattigdom i flere år, må rett og slett klare seg uten det de trenger. Mange må hoppe over måltider hvis de ikke får dekket behovene sine gjennom matsentraler. Andre har ikke råd til oppvarming.

 er nesten fire millioner klassifisert som nødstilte. De har ikke råd til selv det aller mest grunnleggende de trenger for å overleve. Mange risikerer å bli hjemløse, en del av dem er allerede det. I fjor bodde et rekordhøyt antall barn i Storbritannia i midlertidige boliger og ble flyttet fra det ene hotellrommet til det andre, da det ikke fantes sosialboliger til dem.

Dette er en nasjonal krise – og ­politikerne våre kunne ikke brydd seg mindre. De påpeker hyppig at fattigdomsraten har holdt seg uendret i årevis, på rundt 21 prosent av befolkningen. Gitt at denne raten beregnes som en prosentandel av medianinntekten, er ikke det overraskende. Denne måten å måle fattigdom på, gir et skinn av kontinuitet, når virkeligheten er at situasjonen har blitt kraftig forverret.

 øker fattigdommen? Den mest umiddelbare årsaken har vært levekostnadskrisa, der effekten ikke har blitt jevnt fordelt i befolkningen. Inflasjon er politisk – de mektige er skjermet fra virkningene, mens de med minst makt, må bære byrden av økte priser.

Historisk sett har fagforeningene organisert arbeiderne så de kan forsvare seg mot effekten av økte priser. Fagforeningene kjempet for at arbeiderne skulle slippe å betale i form for lavere reallønninger.

Men fagforeningenes makt har krympet gjennom flere tiår med en fagforeningsfiendtlig politikk. Med forbehold for enkelte store seiere for arbeiderbevegelsen i seinere år, er det arbeiderne som har vært nødt til å betale for inflasjonen – ikke sjefene.

Problemet ingen gidder å løse

Vijay Prashad

indisk historiker

I januar i år erklærte USAs president Donald Trump at Cuba var en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot amerikansk sikkerhet – en betegnelse som gir den amerikanske regjeringen rett til å bruke inngripende økonomiske restriksjoner som i prinsippet er forbeholdt nasjonal unntakstilstand.

USAs blokade mot Cuba begynte i 1960-årene, etter den kubanske revolusjonen i 1959, men har blitt strammet til gjennom årene. Uten mandat fra FNs sikkerhetsråd – som tillater sanksjoner under strenge vilkår – har USA iverksatt en ulovlig, unilateral blokade som forsøker å tvinge land over hele verden til å slutte å handle med Cuba.

De nye restriksjonene er knyttet til olje, der USA truer med straffetoll og sanksjoner for alle land som selger eller transporterer olje til Cuba.

 Venezuela 3. januar, var et av kravene til den gjensittende regjeringen at Venezuela skulle slutte å eksportere olje til Cuba. I 2025 bidro Venezuela med omtrent 34 prosent av Cubas totale oljebehov. Uten denne olja står Cuba overfor et alvorlig problem.

Men det er ikke alt. Mexico leverte 44 prosent av Cubas importerte råolje i 2025. Nå har presset fra Washington blitt sterkere mot Mexico by for å få stanset oljeeksporten til Cuba, noe som i så fall vil bety at nesten 80 prosent av Cubas oljeimport ville forsvinne. Mexico har vært utsatt for betydelig press for å stanse oljeforsendelsene.

 har i realiteten stanset store deler av oljeimporten til Cuba, og det har forårsaket en stor energikrise på denne øya med elleve millioner innbyggere. Her er det nå rullerende strømbrudd og drivstoffmangel som rammer sykehus, vannverk og transportmidler, og som gjør det nødvendig med strømrasjonering. Fordi landet mangler flybensin, har flere kommersielle flyselskaper sluttet å fly til Havanna.

FN har advart om at USAs presskampanje – særlig rettet mot drivstoff – truer Cubas matvare- og vanntilførsel, sykehus, skoler og grunnleggende tjenester. FNs representanter, blant annet FNs spesialrapportør om menneskerettigheter i Cuba, har fordømt USAs tilstramming av blokaden og sagt den er direkte skadelig for de alminnelige borgerne. Han understreket at restriksjonene gjør det vanskeligere for sykehusene å få tak i livsnødvendige medisiner og sørge for at medisinsk utstyr når fram til pasientene. Dermed forverres helsekrisa på øya.

FN har oppfordret USA til å heve sanksjonene og prioritere humanitære unntak, og sier det er dialog og samarbeid – ikke tvangstiltak – som må til for å beskytte liv og menneskerettigheter på Cuba. FNs generalforsamling har stemt med overveldende flertall mot blokaden hvert år siden 1992, ofte med bare USA og Israel på den andre sida.

har hatt stor innvirkning på Cubas utvikling. Siden blokaden begynte for over 60 år siden, har USA kostet Cuba 171 milliarder dollar. Justert for gullprisen blir summen 2,10 billion dollar. Den kubanske regjeringen anslår at blokaden mellom mars 2024 og februar 2025 forårsaket skade for omtrent 7,5 milliarder dollar, en økning på 49 prosent siden forrige periode.

USAs blokade har hatt stor innvirkning på Cubas utvikling

En økonomisk krig mot Cuba

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Det som har gått under betegnelsen den liberale internasjonale ordenen, har etter den kalde krigen ofte fungert mindre som en beskrivelse av hvordan verden faktisk fungerer, enn som et alibi for hvordan makt blir utøvd.

Det har vært en måte å vaske hierarki gjennom lover på, tvang gjennom normer og dominans gjennom prat om ansvar. For dem som har befunnet seg i mottakerenden, var det alltid klart at denne ordenen aldri var lik for alle. Men likevel påla den en viss disiplin på sine formyndere.

seg de seinere årene, og særlig nå i det aller siste, er ikke at denne regelbaserte ordenen endelig har brutt sammen, men at de største talsmennene har begynt å innrømme at det alltid delvis har vært en fiksjon.

Vi har fått tilbakeen geopolitikk der tvang er normalisert, lovgyldighet blir noe valgfritt, og makt blir utøvd uten at man trenger å bry seg med å berettige den. I et slikt system hører kidnappingen av Venezuelas president helt og holdent hjemme. Det samme gjør USAs gjentatte trusler om å annektere Grønland, som reduserer selvbestemmelse til et spørsmål om hva som er strategisk praktisk.

Dette er ikke avvik fra et system som ellers er velfungerende. Det er uttrykk for et system som ikke lenger krever at man prøver å framstå som om man begrenser seg.

har sammenbruddet av denne forstillelsen vært mer ødeleggende – eller mer klargjørende – enn i Gaza. «Krigen mot terror» avslørte hvor elastisk folkeretten er, mens folkeretten helt har opphørt å gjelde i Gaza.

Gaza har tydeliggjort det som tidligere kunne benektes: At folkeretten ikke fungerer som en universell begrensning, men som en intern atferdskodeks for en klubb hvis medlemmer nyter godt av straffrihet, og hvis ofre forventes å tåle konsekvensene i stillhet.

 i Sudan og Den demokratiske republikken Kongo (DR), men fra en annen vinkel. I Sudan har det utspilt seg en katastrofal krig som ikke har fått noe særlig oppmerksomhet fra resten av verden, en krig som opprettholdes av regionale krigsherrer, våpenflyt og økonomiske interesser, og som får fortsette nettopp fordi det ikke finnes noe effektivt internasjonalt konflikthåndteringssystem.

Øst i DR Kongo fortsetter tvangsforflytningene og den ekstreme volden midt i et globalt kappløp for å få tak i de kritiske mineralene som er så viktige for det grønne skiftet. Det er et tynt skille mellom de humanitære overgrepene og den politiske økonomien som gjør volden lønnsom.

Innflytelse blir utøvd åpenlyst, noen ganger hensynsløst, og i stadig større grad uten beklagelse

Utenriks

Aktuelt

Talibanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Kurdiske styrker forbereder seg på å gå inn i Iran. Det vil ende katastrofalt, mener Kurdistan-ekspert Michael Gunter.

Donald Trump utvider allerede horisonten for krigen i Iran. Han vil neppe hegnes inn av Kongressen, sier statsviter Stephen Walt.

Hvorfor har ikke Vladimir Putin reagert kraftigere på USAs angrep på Iran?

Israel trapper opp angrepene mot Libanon. Nå frykter flere at landet blir en ny front i den israelske krigen mot Iran.

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parlamentsvalget

I dag går Nepal til urnene. En rapper, en tidligere geriljasoldat og den gamle, korrupte eliten kniver alle om makta.

Kurderne kan bli en ny front i USAs krig mot Iran

Donald Trump og teamet hans klarer ikke å samle seg om en felles forklaring på Iran-angrepet. Det skaper uro i egne rekker.

– Iran hadde støtte fra Golfen, men nå har stemningen snudd

Slik svarer Europas toppledere på krigen

– Vi har ingen steder å gjemme oss

Horisont

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Konsekvensene av USAs oljeblokade mot Cuba merkes direkte i hverdagen for elleve millioner mennesker.

For store deler av Afrika var den liberale internasjonale ordenen aldri liberal, sjelden en orden og ofte dødelig.

Talibanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Kurdiske styrker forbereder seg på å gå inn i Iran. Det vil ende kata­stro­falt, mener Kurdistan-­ekspert Michael Gunter.

Donald Trump utvider allerede horisonten for krigen i Iran. Han vil neppe hegnes inn av Kongressen, sier statsviter Stephen Walt.

Hvorfor har ikke Vladimir Putin reagert kraftigere på USAs angrep på Iran?

Israel trapper opp angrepene mot Libanon. Nå frykter flere at landet blir en ny front i den israelske krigen mot Iran.

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parla­ments­valget

I dag går Nepal til urnene. En rapper, en tidligere gerilja­soldat og den gamle, korrupte eliten kniver alle om makta.

Kurderne kan bli en ny front i USAs krig mot Iran

Donald Trump og teamet hans klarer ikke å samle seg om en felles forklaring på Iran-angrepet. Det skaper uro i egne rekker.

– Iran hadde støtte fra Golfen, men nå har stemningen snudd

Slik svarer Europas toppledere på krigen

– Vi har ingen steder å gjemme oss

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Konse­kven­sene av USAs oljeblo­kade mot Cuba merkes direkte i hverdagen for elleve millioner mennesker.

For store deler av Afrika var den liberale inter­na­sjo­nale ordenen aldri liberal, sjelden en orden og ofte dødelig.

Kurdiske styrker forbereder seg på å gå inn i Iran. Det vil ende katastrofalt, mener Kurdistan-ekspert Michael Gunter.

Hundrevis av nepalere har de siste dagene krysset elver og fjell for å stemme ved parlamentsvalget

I dag går Nepal til urnene. En rapper, en tidligere geriljasoldat og den gamle, korrupte eliten kniver alle om makta.

Konsekvensene av USAs oljeblokade mot Cuba merkes direkte i hverdagen for elleve millioner mennesker.

For store deler av Afrika var den liberale internasjonale ordenen aldri liberal, sjelden en orden og ofte dødelig.