Amal A. Wahab

#fff

President Donald Trump beordret natt til i går nye, amerikanske angrep mot havnebyen Bandar Abbas, nær Hormuzstredet, til tross for meldinger om at en midlertidig avtale mellom USA og Iran kunne være nær.

Kort tid seinere meldte Irans revolusjonsgarde at landet hadde angrepet en amerikansk base i golfen som svar på de amerikanske angrepene, uten å gi ytterligere detaljer. Samtidig opplyste Kuwait at landet var blitt rammet av missil- og droneangrep.

Trump har de siste dagene vekslet mellom å si at forhandlingene med Iran går framover og å uttrykke frustrasjon over prosessen. Han har også trappet opp presset mot allierte golfland, som han mener må føye seg dersom det skal bli en avtale.

På en pressekonferanse truet han blant annet med å bombe Oman, som er en nær alliert av USA, etter at det var kommet meldinger om samtaler mellom Iran og Oman om en mulig ordning rundt trafikken gjennom det stengte Hormuzstredet.

Samtidig gjentok Trump sitt krav om at golfstatene skal slutte seg til Abraham-avtalene og normalisere forholdet til Israel. Saudi-Arabia har tidligere gjort det klart at en slik normalisering ikke vil skje før en palestinsk stat opprettes innenfor 1967-grensene.

Flere ulike tenketanker påpeker samtidig at Trumps stadig mer konfronterende linje i golfen kan undergrave den USA-ledede sikkerhetsordenen i regionen.

Middle East Council on Global Affairs beskriver utviklingen som «slutten» på USAs sikkerhetsdominans i golfen, siden flere land i økende grad søker å redusere avhengigheten av amerikanerne som sin beskytter.

Ifølge Atlantic Council frykter golfstatene å bli frontlinjestater i en større USA–Israel–Iran-konflikt og søker derfor større strategisk autonomi, utvikler egne forsvarskapasiteter og forsøker å balansere forholdet mellom USA, Kina og regionale makter.

Et kraftig iransk svar kan spille rett i hendene på Israel.

Trump øker presset på allierte golfstater

Gustav Gillund

#000

Gasseksplosjonen i en kullgruve i byen Changzhi i Shanxi-provinsen i Kina forrige fredag har blitt en voksende hodepine for Kinas regjering. Eksplosjonen er den verste gruveulykken i Kina siden 2009, og har ført til sjokk og vantro blant befolkningen. Den tok livet av 82 arbeidere, mens 128 ble skadet.

De siste dagene har kinesiske medier strømmet til Shanxi for å dekke skandalen. Det de serverer befolkningen, truer med å slå sprekker i den urbane elitens bilde av Kina som et moderne industriland. Det utfordrer også regjeringens løfte i den siste femårsplanen om å skape en økonomi preget av «høykvalitetskvekst», med bedre arbeidsvilkår for de på bånn.

Det som har kommet fram, er rett og slett blant de mørkeste historiene om kinesisk kapitalisme i det siste tiåret – og kan bli en definitiv ripe i president Xi Jinpings politiske arv.

 et velkjent problem. Kina har de siste årene investert tungt i mer teknologisk avansert og trygg gruvedrift. Alle kullgruver har strenge krav om å installere gassdetektorer, som varsler arbeidere når gassinnholdet blir for høyt. Arbeidere skal også være godt trent i å håndtere slike situasjoner, som oppstår ganske ofte.

Tiltakene har bidratt til at gruvedrift i Kina er mye mindre dødelig enn før. I fjor var dødsraten i kullgruver 0,098 per million tonn kull. I 2015 var tallet 0,162.

På papiret hadde også gruva i Shanxi alt det formelle på plass. Det hindret ikke at gassnivået nådde ekstreme høyder uten at arbeiderne forlot gruva eller iverksatte sikringsrutiner. Gassdetektorene i den delen av gruva der eksplosjonen fant sted, var mest sannsynlig enten dekket over, skrudd av, eller ikke installert i det hele tatt. Men det var bare toppen av isfjellet: Faktisk skulle egentlig ikke den delen av gruva eksistere i det hele tatt, og det skulle egentlig ikke arbeiderne som jobbet der heller.

 redningskommandoen opplyser til kinesiske medier at operatørene av gruva har operert etter to sett med karttegninger: ett som de viste fram til inspeksjoner fra myndighetene og ett som veiledet en stor ulovlig gruvekonstruksjon.

Det var også installert to separate sikkerhetsovervåkingssystemer – ett var i den «offisielle gruva», som i tråd med regelverket var koplet til det nasjonale overvåkingsnettet. Det andre var kontrollert av gruva selv, og ble brukt i de «skjulte» områdene.

I tillegg la operatørene skjul på antallet arbeidere, ved at disse ikke bar posisjoneringskort. Media omtaler disse arbeiderne som «spøkelsesarbeidere». Foreløpige undersøkelser viser også at kull produsert i de skjulte arbeidsområdene verken ble registrert i produksjonsstatistikken eller beskattet.

Eieren av gruva kommer til å forsøke å legge skylda på arbeiderne

Xis trøblete kapitalister

Ingrid Fadnes

Åtte år gamle Alexander har et par triks i baklomma.

– Se nå! roper han og suser forbi mens han løfter forhjulet på den lille cross-sykkelen sin.

Den to år eldre kompisen med samme navn løper ved siden av.

– Vil du se et veggmaleri av Chávez og av meg? Spør den yngste Alexander.

Som en vind farer han forbi banen der ungdommer spiller basketball, kiosken som selger brus og øl, gjengen som maler veggmaleri og matvogna som selger arepas i den varme Caracas-kvelden. Klokka er over ni, men i gatene i nabolaget San Agustin er det fullt av folk i alle aldre.

– Ja, svarer Alexander med en selvsikker mine.

Han steiler med det ene forhjulet foran maleriet.

Jeg blir ­pensjonist om seks år. Om ting ikke endrer seg, dør jeg.

Landet med fire presidenter

Pernille Solheim

Folk fra ytre høyre til ytre venstre har denne våren latt seg sjokkere av Donald Trumps veikhet i møte med Israels statsminister. Benjamin Netanyahu klarte først å overtale den amerikanske presidenten til å gå til en håpløs krig mot Iran. Da våpenhvile seinere ble inngått, fikk Netanyahu likevel frie tøyler til å bombe Libanon.

Trump lar seg styre av Netanyahu, har kritikere hevdet. Nå spør de seg om den israelske statsministeren også vil klare å sabotere den amerikansk-iranske intensjonsavtalen som er på trappene.

Allerede før avtalen er inngått, har Netanyahu kunngjort en opptrapping i Libanon for å «knuse» Hizbollah. 31 mennesker ble drept i israelske angrep mot Sør-Libanon tirsdag. Samme dag meldte det israelske militæret at deres soldater har krysset den gule linja og dermed utvidet bakkeoperasjonen.

Ifølge den russisk-israelske forskeren Elizabeth Tsurkov ved den amerikanske tankesmia Middle East Policy Council, forsøker Netanyahu nå å framstille Libanon-opptrappingen som noe nytt – «som om Israel ikke lenger er begrenset av Trump».

Men det er mye som tyder på at han faktisk lar seg begrense, ifølge Tsurkov, som også er kjent som et tidligere gissel av den irakiske militsen Kata’ib Hizbollah. Hun påpeker at bare fem av rundt 100 israelske angrep mandag var rettet mot den østlige Bekaadalen, mens Beirut og de sørlige forstedene unnslapp helt.

«Framrykningen (…) markedsføres overfor det israelske publikum som om Israel ikke lenger opererer under de tidligere begrensningene. Men i realiteten ble disse begrensningene lettet/krysset tidligere», skriver Tsurkov på X.

«Netanyahu er desperat etter å vise det israelske publikum at han slår hardt tilbake, mens IDF lekker ut at de blir begrenset», legger hun til.

Netanyahu er desperat etter å vise det israelske publikum at han slår hardt tilbake.

Mener Israel spiller trassig

USA er ifølge Donald Trump i ferd med å inngå en intensjonsavtale med Iran. Den skal innebære at våpenhvilen forlenges med 60 dager, og at begge parter opphever sine blokader i Hormuzstredet. Samtidig krever Iran at USA frigir rundt 24 milliarder dollar i frosne iranske midler.

Spørsmålet om Irans atomprogram utsettes angivelig til seinere. Det får Benjamin Netanyahus støttespillere til å gå av hengslene. Den konservative amerikanske radioverten Mark Levin sier i et intervju med israelske Channel 14 at han er «svært bekymret» for at Netanyahu må bøte med jobben dersom avtalen går gjennom.

«Vi kan få en situasjon der regimet i Iran overlever, Hizbollah overlever, Hamas overlever, og de svakeste elementene i deres politikk tar over regjeringen», sier Levin.

The New York Times erklærer at Netanyahu, som tidligere var Trumps «co-pilot» i Iran, nå har blitt ydmyket og redusert til en «passasjer».

Netanyahu tok selv til sosiale medier for å berolige sine støttespillere i helga. Han refererte til en telefonsamtale med Trump og forsikret om at de to fortsatt er enige om å «eliminere atomfaren». I tillegg hevder han at Israel beholder retten «til å forsvare seg mot trusler på alle fronter, inkludert Libanon».

«Partnerskapet mellom oss og våre to land har blitt bevist på slagmarka og har aldri vært sterkere», skrev han.

Men han overbeviser ikke alle. Den israelske etterretningens tidligere Iran-sjef, Danny Citrinowicz, mener ikke bare statsministerjobben, men hele Netanyahus politiske prosjekt henger i en tynn tråd.

«Denne avtalen avslører kollapsen av en hel doktrine som statsminister Benjamin Netanyahu skapte og var avhengig av i flere tiår», skriver Citrinowicz i Israel Hayom.

Doktrinen handler ikke om å vinne. Og nettopp derfor er den svært vanskelig å bryte ned.

Erklærer Bibis store nederlag

Da flere regionale ledere i fjor stilte seg bak Trumps Gaza-plan, ble den presentert som et veikart mot en slutt på krigen: våpenhvile, åpen tilgang til nødhjelp, avvæpning av Hamas og gjenoppbygging av Gaza.

Palestinske Alaa merker fortsatt lite til løftene om fred.

– Det bombes mindre, men fortsatt nesten daglig. Barna våre kan leke litt mer ute enn de har gjort de siste to årene. Bortsett fra det er ingenting endret, sier han til Klassekampen over telefon fra Gazastripa.

Alaa er 32 år, gift og far til tre barn. Av hensyn til egen sikkerhet ønsker han bare å stå fram med fornavn. ­Klassekampen kjenner identiteten hans og vet hvor i Nord-Gaza han bodde før krigen.

Etter gjentatte fordrivelser bor familien nå i et klasserom i en bombet skole. Seks kvadratmeter er blitt hjemmet til Alaa, kona og de tre barna deres.

På de seks kvadratmeterne familien disponerer, har Alaa bygget et provisorisk toalett med rør som leder avfallet ut til en oppsamlingstank. Når den blir full, må han tømme den selv.

Det er et forsøk på å skape verdighet i en hverdag uten privatliv og trygghet. Men den lille normaliteten ble ­kortvarig. Toalettet har gått i stykker, og han vet ikke hvordan han skal erstatte det.

– Det koster rundt 800 dollar å kjøpe et nytt – om jeg i det hele tatt finner ett. Det har jeg ikke råd til. Vi lever ikke her. Vi eksisterer så vidt, sier han med en stemme som tidvis brister.

Dette er i ­realiteten ikke Trumps plan for Gaza. Dette er Israels plan.

– Livet er et helvete

Yngvild Gotaas Torvik

«Personen kom ut fra … et eller annet sted»

På Al Jazeeras tv-sendte intervju avgir Fatou Bensouda en kort latter når hun gjenforteller episoden der sjefen for den israelske etterretningstjenesten Mossad overrumplet henne ved å plutselig dukke opp inne på et hotellrom i New York i september 2018.

Temaet for intervjuet den tidligere sjefanklageren for Den internasjonale domstolen (ICC) gjorde med Al Jazeera på søndag, er imidlertid mer enn alvorlig nok: For første gang forteller hun inngående og personlig om hvordan hun, etter å ha åpnet for å etterforske mulige forbrytelser i Palestina og Israel, ble utsatt for trusler, press og sanksjoner.

Hotellrommet Bensouda befant seg på den høsten, tilhørte den daværende presidenten for DR Kongo, Joseph Kabila, som hun møtte i forbindelse med FNs 37. generalforsamling. Ut av det blå sa Kabila, forteller hun, at det er en annen person hun måtte treffe, og fram trådte en skikkelse.

«Det var sjefen for Mossad på den tida, Yossi Cohen», sier Bensouda til Al Jazeera, før hun beklager at hun ikke kan «gå inn i detaljene», utover at han ville snakke om ICCs etterforskning i Palestina.

Programlederen spør: «Sa han: ‘Du bør hjelpe oss, så skal vi ta vare på deg. Du vil ikke rote deg inn i ting som kan kompromittere din eller din families sikkerhet?’»

«Ja, det gjorde han», bekrefter Bensouda, men forteller at Mossad-sjefen under de første møtene var «veldig vennlig, veldig hyggelig».

«Jeg tror det var et forsøk på å få meg over på deres side. Men etter hvert ble det mer ‘du må virkelig slutte med dette’», sier Bensouda og bekrefter at i tillegg til at hun og familien ble truet, hadde presset fra Mossad «også mye å gjøre med de sanksjonene jeg seinere fikk».

Jeg følte virkelig at rettferdigheten, og de som forsøker å utøve den, blir ofret på alteret til politiske interesser.

Langer ut mot veik respons fra ICC-land

Advarer om rått maktspill i Haag

Oppmerksomheten Karim Khan påkalte da han 20. mai 2024 erklærte at han hadde søkt om arrestordrer for Israels Benjamin Netanyahu og hans forsvarsminister Yoav Gallant, samt tre Hamas-topper, kan vanskelig overdrives.

Videoklippet der Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sin sjefanklager ramser opp hvilke forbrytelser aktoratet mener det er «rimelig grunn til å tro» har blitt begått, gikk verden over.

Nyheten fikk mange til å juble. Men Israel og USA sverget for at Khan skulle få svi. Joe Biden kalte manøveren «skandaløs». USA innførte sanksjoner mot sjefaktoren.

Mai året etter var det globale søkelyset igjen rettet mot Khan – men denne gangen sto han selv anklagd. I en stor sak beskrev Wall Street Journal hvordan en kvinnelig kollega beskyldte Khan for grove, seksuelle krenkelser.

Khan avviste alt, men gikk frivillig ut i permisjon mens et kontrollorgan i FN, Office of Internal Oversight Services (OIOS), fikk i oppdrag i gjøre en større gransking. Begge parter ble intervjuet og tusenvis av sider med bevis ble innhentet. OIOS leverte til slutt en rapport, som ICC ba tre uavhengige dommere vurdere. 21. mars ble det kjent at dommerne enstemmig konkluderte med at det ikke finnes tilstrekkelig bevis for at Khan har misbrukt sin maktposisjon eller tjenesteforsømmelse.

– Jeg trodde åpenbart at saken ville bli avsluttet med en gang etter dette, sier Karim Khan selv i et ferskt intervju med nettstedet Zeteo, der han for første gang tar bladet fra munnen.

Anklagene mot Khan nådde for alvor offentligheten høsten 2024, gjennom den uidentifiserte X-kontoen @ICCLeaks. Da hadde anklagene allerede blitt lagt døde i to runder med interne prosesser i ICC. Men de anonyme lekkasjene og artikkelen i Wall Street Journal, blåste saken opp igjen.

Mistanken om at dette er en politisk vendetta blir stadig tydeligere.

Kjefting, roping og anklager om «mobbing» preget et møte i Beijing om handelsforholdet mellom EU og Kina forrige uke.

Bakgrunnen for kranglingen er en rekke tiltak EU vurderer å innføre mot Kina for å hindre at Europa blir avindustrialisert.

«Kinas modell er helt enestående på grunn av de ekstreme statssubsidiene, den politisk drevne overkapasiteten og dumpingen som presser både etablerte og framvoksende produsenter ut av markedet», skriver den spanske økonomen Alicia García Herrero, som selv var selv til stede i møtene i Beijing, i en e-post til Klassekampen.

Mens Kina har stabilisert forholdet med USA, etter Donald Trumps besøk til Beijing, frykter mange nå at EU og Kina har begynt å gjøre seg klar for en destruktiv handelskrig.

Retorikken eskalerte ytterligere 17. mai, da EUs utenrikssjef Kaja Kallas omtalte Kinas økonomiske modell som en «sykdom» og en «kreftsvulst» under Lennart Meri-konferansen i Tallinn.

– Hvis du har kreft, har du to valg: Enten øker du morfindosen, eller så starter du med cellegift, sa hun.

EUs nye foreslåtte handelspolitikk vil få store konsekvenser for Kina, som trenger det europeiske markedet. Tiltakene består av følgende:

Leverandør-tak: EU vil kreve at selskaper kjøper kritiske komponenter fra minst tre leverandører, der ingen enkelt kan stå for mer enn 30–40 prosent av innkjøpene – et direkte angrep på kinesisk dominans i europeiske verdikjeder.

Deindustrialiseringen i Europa har vært en lang prosess.

Foreslåtte EU-tiltak får Beijing til å rase

Sofie Grønntun Nissen

Beduinlandsbyen Khan al-Ahmar, øst for Jerusalem, har i flere tiår levd under trusselen om riving. Som Klassekampen tidligere har skrevet, vil Israel 

 for å utvide bosettingen Ma’ale Adumim.

Nå har Israels finansminister Bezalel Smotrich gjort alvor av truslene. Det skjer etter at det mandag ble kjent at påtalemyndigheten i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har sendt en begjæring om arrestordre mot ham.

Smotrich lovet raskt hevn og annonserte umiddelbart at Khan al-Ahmar skulle fordrives. Den israelske siviladministrasjonen skal ha fått ordre om å starte prosessen.

Ifølge Amnesty International kan tvungen fordrivelse utgjøre både en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten.

På X torsdag beskrev de trusselen som «en hevnaksjon mot internasjonal rettferdighet som viser omfanget av Israels mangel på respekt for folkeretten».

Påtalemyndigheten i ICC mener Smotrich har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ved å ha utøvd apartheid, tvungen fordrivelse av palestinere og overføring av israelsk befolkning til okkuperte områder på Vestbredden.

Godkjenner dommerpanelet i ICC arrestordren, blir det første gang en internasjonal domstol utsteder en arrestordre for apartheid.

Arrestordren er imidlertid ikke offentlig bekreftet, ettersom ICC i november besluttet at begjæringer om arrestordre skal holdes hemmelige. Overfor Middle East Eye avviser likevel ikke en talsperson for aktoratet at en begjæring er blitt levert.

Ny trussel mot Khan al-Ahmar

I desember 2006 var Irans daværende president, Mahmoud Ahmadinejad, vertskap for en konferanse i Teheran, der formålet var å la historikere fritt dele synspunkter om holocaust. På gjestelista sto folk som den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke og den franske professoren og dømte holocaustfornekteren Robert Faurisson.

Arrangementet var i tråd med Ahmadinejads antiisraelske politiske prosjekt. Som president førte han også en verbal krig mot USA og Vesten, blant annet ved å antyde at USA med drapet på Osama bin Laden hadde drept vitnet som kunne avdekke hvem som egentlig sto bak terrorangrepene 11. september 2001.

Gjennom økonomisk vanstyre og brutal undertrykkelse utløste Ahmadinejad masseutvandring fra Iran, og han tømte gjentatte ganger FNs generalforsamling for vestlige diplomater med sine konfronterende taler. Han gikk ikke minst inn for å gjenoppta og utvide det iranske atomprogrammet, stikk i strid med vestlige krav.

Likevel meldte The New York Times denne uka at det var nettopp Ahmadinejad USA og Israel hadde tenkt til å gjeninnsette som Irans leder under krigen i vinter. Den konservative ekspresidenten og selverklærte islamistiske populisten kan se ut til å ha vært på en reise siden sist vi hørte fra ham – både billedlig og bokstavelig talt.

Allerede i fjor sommer, under USA og Israels tolvdagerskrig mot Iran, noterte journalist Kourosh Ziabari seg at det var merkelig stille fra Ahmadinejad. Mannen som så iherdig hadde fremmet bruddet med Vesten, kom bare med en «upartisk» kondolansemelding mens iranske ledere og atomforskere ble drept, én etter én, skrev Ziabari da i magasinet New Lines.

Det som gjorde alt enda merkeligere, var at Ahmadinejad bare dager før det amerikansk-israelske angrepet hadde vært på en reise til det Israel-vennlige Ungarn, angivelig for å tale ved NKE-universitetet som regnes som en «ideologisk bastion» for daværende statsminister Viktor Orban. Det var det samme universitetet som to måneder tidligere tildelte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en æresdoktorgrad.

Ungarns utenriksdepartement bestemte at all dokumentasjon om Ahmadinejads besøk skulle «forbli hemmelig i flere tiår», sa journalist Lili Takács til Ziabari.

Ahmadinejad hadde besøkt det samme universitetet også året tidligere – ni dager før Irans daværende president Ebrahim Raisi omkom i en helikopterstyrt. Året før det igjen besøkte han Sentral-Amerikas kanskje mest proisraelske land: Guatemala. Det sammenfalt med Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023.

Det er ­vanskelig å overdrive hvor usannsynlig denne planen var.

Har Irans mest Israel-­fiendtlige president blitt USAs utvalgte?

«Free, free Palestine!» roper en kvinne før sikkerhetsvakter griper henne i hodet, presser henne i bakken og drar henne bortover gulvet. Kameraet vender deretter mot en smilende Itamar Ben-Gvir, Israels høyreekstreme sikkerhetsminister, som vifter med det israelske flagget.

Videoen veksler mellom scener av aktivister som kneler på bakken med hendene bakbundet og aktivister som dras gjennom mottaksområdet. I bakgrunnen spilles den israelske nasjonalsangen.

Videoen viser de over 400 internasjonale aktivistene som mandag ble tatt til fange av Israel i internasjonalt farvann og brakt til havnebyen Ashdod i Israel. Ben-Gvir har selv publisert den.

Scenene har utløst sterke reaksjoner, og flere europeiske land har kalt inn israelske ambassadører på teppet. Men også i Israel har Ben-Gvir blitt møtt med fordømmelse – både fra statsminister Benjamin Netanyahu og utenriksminister Gideon Saar.

«Du har bevisst påført staten vår skade gjennom dette skammelige stuntet – og det er ikke første gang», skriver Saar på X.

«Nei, du er ikke Israels ansikt», skriver han videre.

Men det er nettopp det Ben-Gvir er, ifølge International Committee to Break the Siege (ICBSG), som jobber for å bryte Gaza-blokaden. På X advarer de mot å falle for narrativet om at Ben-Gvirs handlinger er personlige og løsrevet fra israelsk politikk.

Ben-Gvir og hans allierte «representerer fullt ut Israels brutalitet», slår de fast.

Dette har jo vært slik Israel har behandlet ­palestinere i årevis.

«Ben-Gvir representerer fullt ut Israels brutalitet»

Aktuelt

Vijay Prashad

indisk historiker

Toppmøtet mellom Donald Trump og Xi Jinping i Beijing ble framstilt i vestlige medier som et nøye koreografert skuespill med banketter, flaggborg og symbolske gester. Men bak iscenesettelsen lå en langt viktigere realitet.

Det var ikke selvsikkerhet som preget besøket fra USA, men sårbarhet. Delegasjonen ankom tynget av flere kriser de hadde forårsaket selv: en farlig og illegal konfrontasjon med Iran som de hadde framkalt sammen med Israel, global økonomisk ustabilitet, større diplomatisk isolasjon over store deler av det globale sør og stadig større frykt for at USAs tidligere industrielle og teknologiske overlegenhet er på hell. Imens gikk Kina fattet inn i samtalene. Beijing trengte ingen dramatiske gester for å vise at historiens vinder er i ferd med å snu.

 noe mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika allerede erkjenner: USA er fortsatt militært dominerende, men ikke lenger politisk enerådende. Kinas holdning under møtet gjenspeilet denne nye globale balansen, et skifte også etablerte vestlige analytikere fanget opp. Før møtet erklærte tankesmia The Council on Foreign Relation at «Kina kommer til å ha overtaket». I flere tiår har USA insistert på at Kina skal være underlegne i en USA-styrt verdensorden. I Beijing ble imidlertid denne virkeligheten snudd på hodet. Trump kom ikke for å diktere betingelsene, han kom for å søke hjelp.

Spørsmålet om Iran viste denne dynamikken klarest. USA er fanget i en syklus av endeløs militarisme i Vest-Asia. De illegale krigene de har startet i løpet av det siste kvarte århundret – fra Irak til Syria til den pågående konfrontasjonen med Iran – har svekket USA strategisk, samtidig som det har påført regionen enorme lidelser. Washington forstår nå at de ikke kan stabilisere situasjonen aleine. På grunn av Kinas økonomiske bånd til Iran og deres stadig sterkere diplomatiske posisjon, har de en innflytelse USA mangler.

Ifølge Al Jazeera har USAs representanter uttrykt håp om at Kina ville «spille en større rolle i å presse Iran» mot deeskalering. USA, som i flere tiår har betegnet seg selv som uunnværlige, trenger nå kinesisk samarbeid for å klare å håndtere kriser de i stor grad har framkalt selv.

 realitetene og opptrådt deretter. Xi Jinping opptrådte med kontrollert ro, uten trusler eller teatralske utspill. I spørsmålet om Taiwan sto Xi fast. Ifølge rapporter fra toppmøtet advarte han om at feilhåndtering av saken kunne føre til «konflikter». Det ble ikke sagt i panikk, men med klare formuleringer. Kina forstår at den største faren i verdenspolitikken i dag ikke er at framvoksende makter krever respekt, men at en smuldrende verdensmakt nekter å la seg begrense.

Dette skillet er svært viktig for det globale sør. Mange land i det globale sør vet at stormakter i tilbakegang ofte blir mer aggressive. Det var også bakgrunnen for Xis henvisning til «Thukydidfellen» – en teori innen internasjonale relasjoner som beskriver faren for krig når en stigende stormakt utfordrer en etablert stormakt. Økonomiske nedgangstider fører ofte til militarisme. Politisk fragmentering skaper ekstern aggresjon. I dagens USA ser vi nettopp disse trekkene. Landets elite snakker ustanselig om «konkurranse» og «begrensning», mens de nasjonale institusjonene lider en dyp legitimitetskrise.

er mulig å stå imot presset fra USA uten å kapitulere eller ty til store fakter. Det var ikke behov for emosjonell avstandstaking eller symbolsk spill for galleriet. Kina nærmet seg USA som en suveren og likestilt stat og insisterte rolig på denne likheten. En slik holdning er ekstremt viktig for landene i det globale sør, der mange forsøker å bygge opp suverene utviklingsprosjekter under et enormt press.

Tilliten til den gamle modellen blir stadig mer svekket, der man underkaster seg de amerikanske myndighetene i bytte mot midlertidig stabilitet. Landene i Afrika, Latin-Amerika og Asia søker nå alternativer: regional integrering, samarbeid fra sør til sør, diversifiserte handelsrelasjoner og strategisk autonomi. Toppmøtet viste at en slik autonomi ikke lenger bare er et håp, det er faktisk mulig.

Da maktbalansen ble synlig i Beijing

Vijad Prashad

USA og Israels illegale krig mot Iran har gått inn i en ny og farlig fase. Det som begynte som en koordinert militærkampanje fra USA og Israel for å lamme Irans atomenergi- og missilinfrastruktur, har utviklet seg til en langvarig regional konflikt med store geopolitiske følger.

I løpet av den siste uka har den skjøre våpenhvilen som ble framforhandlet i april, blitt svekket, med nye sammenstøt i Hormuzstredet, som truer med å trekke Persiabukta inn i en større krig.

i stor grad knyttet til kontrollen over Hormuzstredet, der nesten en femdel av verdens olje passerer. Iran har strammet inn kontrollen over skipstrafikken, mens USA har svart med sjømilitære operasjoner og en blokade av iransk skipsfart. Ved stredet har amerikanske og iranske styrker utvekslet missiler og droneangrep. Irans utenriksminister Abbas Araghchi sa: «Hver gang en diplomatisk løsning ligger på bordet, velger USA heller et dumdristig militært vågestykke.»

Forsøket på å åpne stredet med tvang truet ethvert håp om en avtale mellom Iran og USA/Israel. 7. og 8. mai ble tankskip som seilte under iransk flagg, angrepet av amerikanske fly etter at USA anklagde dem for å forsøke å bryte blokaden deres av stredet. Washington beskrev merkelig nok angrepene som «forsvar».

Imens fordømte Teheran angrepene som brudd på våpenhvilen og anklagde USA for å angripe sivil infrastruktur. Våpenhvilen finnes i prinsippet bare på papiret. I praksis befinner regionen seg i en tilstand av uerklært krig. Oljemarkedene reagerte kraftig, med råoljepriser som steg til over hundre dollar per fat. Hundrevis av fartøy sitter fast, og energimarkedene er under press.

å beskrive sin strategi som «navigasjonsfrihet» basert på FNs havrettskonvensjon av 1982 (som USA ikke har ratifisert). Likevel viser Washingtons handlinger at de har et større mål: å svekke Irans regionale posisjon, samtidig som de ivaretar USAs militære dominans over transporten av olje og gass i Persiabukta. Kampanjen, som først ble kalt Operation Epic Fury, har beveget seg mot håndheving av sjørett, inkludert eskortering av handelsskip og forbud mot iransk oljeeksport.

Likevel er Iran mer motstandsdyktig enn USA ventet. Satellittbilder som ble publisert denne uka, antyder at iranske missil- og droneangrep har påført omfattende skader på amerikanske militæranlegg over hele regionen, inkludert baser i Irak og golfmonarkiene.

Selv om USA har erklært at de har utslettet Irans missilbeholdning, forteller en rapport fra CIA at Iran fortsatt har 70 prosent av den beholdningen de hadde før krigen.

intensivert det allerede ustabile miljøet i regionen. I Libanon fortsetter kampen mellom Israel og Hizbollah til tross for våpenhvilen. I Persiabukta har De forente arabiske emirater avskåret iranske missiler og droner. Likevel har den kanskje aller viktigste politiske utviklingen den siste uka vært den økte spenningen mellom Saudi-Arabia og USA.

Iran har allerede vist sin vilje til å angripe golfstater som samarbeider med USA

Saudi-Arabia drives bort fra USA

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Det finnes ærlig talt mer motstand i dette enn under hele 7. oktober, sa presseansvarlig ved det nye varemagasinet Icon Mall i Ramallah.

Magasinet åpnet i fjor, midt under krigen, og her finnes blant annet en Armani-butikk. Det ser ut som om det kunne ha ligget i Dubai, og for mange er det symbolet på et Palestina som har solgt sin sjel – Det Palestina som spiser sushi og ser på Tiktok mens Gaza sulter. Bortsett fra at sjefen for varemagasinet er Qassam Barghouti. Sønnen til Marwan Barghouti.

Kan du da si at han ikke aner hva okkupasjonen er? At han aldri har opplevd det selv?

å være et bevis på at til tross for alt som skjer, er palestinerne fullt i stand til å styre seg selv. For hvis de klarer å drive en Armani-butikk midt under alle angrepene, hva vil de da være i stand til uten okkupasjonen?

Poenget er med andre ord å ta et av Israels mektigste våpen fra dem: tanken om at hvis Palestina fikk være i fred, ville palestinerne bygge raketter og tunneler, framfor en stat. Fordi det tross alt ligger i DNA-et deres. I DNA-et til araberne. De egner seg ikke for demokrati. Og uten et fredsråd vil de støtte IS. De vil støtte kalifatet.

Ramallah er faktisk litt av et spesialtilfelle, siden det er byen til den palestinske selvstyremyndigheten – en by som fikk og får mye mer økonomisk støtte enn andre – og ikke alltid støtte som er transparent. Likevel er det en by med intellektuelle, med kunstnere, med aktivister – en sekulær og kosmopolitisk by.

Den eneste byen israelere ikke er redd for, men faktisk nysgjerrig på. De sniker seg inn i byen. Men for alle oss, er det forrædernes by.

til dem som er rede til et hvilket som helst kompromiss, for Armani og Iphone. Det er ikke det egentlige Palestina. Som er Jenin, med sine M16-geværer. Med kefirene og intifadaen. En ganske merkelig vurdering. For de eneste ikke-palestinerne er oss.

På den andre siden av muren er det også slik. Siden 7. oktober har israelske pasifister blitt avvist som irrelevante. De eneste egentlige israelerne er bosetterne, eller soldatene som tar selfie blant Gazas ruiner. Alle de andre oppfattes enten som så små minoriteter at det ikke er nødvendig å ta hensyn til dem, eller de beskyldes for ikke stå sterkt nok imot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, slik at de i prinsippet aksepterer okkupasjonen.

Icon Mall er ment å være et bevis på at til tross for alt som skjer, er palestinerne fullt i stand til å styre seg selv

Utenriks

Aktuelt

USA presser golfstatene til å velge side. Det kan undergrave USAs dominans i regionen, mener flere analytikere.

En gruveulykke har satt søkelyset på ekstreme arbeidsforhold i Kinas kullindustri.

Én sitter fengslet i New York, en annen sitter på lånt tid i Caracas. En tredje er i eksil, og den fjerde «presidenten» i Venezuela heter Donald Trump.

Mener Israel spiller trassig

Med en Iran-avtale på trappene er Benjamin «Bibi» Netanyahus flere tiår gamle krigsdoktrine i ferd med å kollapse, ifølge den israelske etterretningens tidligere Iran-sjef.

Donald Trumps plan skulle endre livet på Gazastripa. Måneder seinere lever Alaa (32) og familien fortsatt med krig, sult og frykt.

Som sjefanklager i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sto Fatou Bensouda aleine da hun ble truet av Mossad-sjefen og sanksjonert av USA. Hun ber EU verne om domstolen.

Advarer om rått maktspill i Haag

Kina reagerer kraftig på EUs nye strenge industripolitikk og retorikk. EUs Kaja Kallas omtaler Kinas økonomiske modell som en «kreftsvulst».

ICC vil ha Israels finansminister Bezalel Smotrich arrestert. Nå varsler han hevn mot beduinlandsbyen Khan al-Ahmar.

Regimebrudd, mystiske reiser og en vill konspirasjon.

«Ben-Gvir representerer fullt ut Israels brutalitet»

Horisont

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

Iran-krigen skaper sprekker i alliansen mellom golfstatene og USA.

Icon Mall har blitt palestinernes symbol på både frihet og en form for forræderi.

USA presser golfsta­tene til å velge side. Det kan undergrave USAs dominans i regionen, mener flere analy­ti­kere.

En gruve­ulyk­ke har satt søkelyset på ekstreme arbeids­forhold i Kinas kullin­du­stri.

Én sitter fengslet i New York, en annen sitter på lånt tid i Caracas. En tredje er i eksil, og den fjerde «presi­denten» i Venezuela heter Donald Trump.

Mener Israel spiller trassig

Med en Iran-avtale på trappene er Benjamin «Bibi» Netanyahus flere tiår gamle krigs­dok­trine i ferd med å kollapse, ifølge den israelske etter­ret­ningens tidligere Iran-sjef.

Donald Trumps plan skulle endre livet på Gazastripa. Måneder seinere lever Alaa (32) og familien fortsatt med krig, sult og frykt.

Som sjefan­klager i Den inter­na­sjo­nale straffe­dom­stolen (ICC) sto Fatou Bensouda aleine da hun ble truet av Mossad-sjefen og sank­sjo­nert av USA. Hun ber EU verne om domstolen.

Advarer om rått maktspill i Haag

Kina reagerer kraftig på EUs nye strenge indu­stri­po­litikk og retorikk. EUs Kaja Kallas omtaler Kinas øko­no­miske modell som en «kreft­svulst».

ICC vil ha Israels finans­mi­nister Bezalel Smotrich arrestert. Nå varsler han hevn mot beduin­landsbyen Khan al-Ahmar.

Re­gime­brudd, mystiske reiser og en vill konspi­ra­sjon.

«Ben-Gvir repre­sen­terer fullt ut Israels bruta­litet»

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

Iran-krigen skaper sprekker i alliansen mellom golfsta­tene og USA.

Icon Mall har blitt pale­sti­nernes symbol på både frihet og en form for forræderi.

USA presser golfstatene til å velge side. Det kan undergrave USAs dominans i regionen, mener flere analytikere.

En gruveulykke har satt søkelyset på ekstreme arbeidsforhold i Kinas kullindustri.

Én sitter fengslet i New York, en annen sitter på lånt tid i Caracas. En tredje er i eksil, og den fjerde «presidenten» i Venezuela heter Donald Trump.

Med en Iran-avtale på trappene er Benjamin «Bibi» Netanyahus flere tiår gamle krigsdoktrine i ferd med å kollapse, ifølge den israelske etterretningens tidligere Iran-sjef.

Som sjefanklager i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sto Fatou Bensouda aleine da hun ble truet av Mossad-sjefen og sanksjonert av USA. Hun ber EU verne om domstolen.

Kina reagerer kraftig på EUs nye strenge industripolitikk og retorikk. EUs Kaja Kallas omtaler Kinas økonomiske modell som en «kreftsvulst».

ICC vil ha Israels finansminister Bezalel Smotrich arrestert. Nå varsler han hevn mot beduinlandsbyen Khan al-Ahmar.

Regimebrudd, mystiske reiser og en vill konspirasjon.

«Ben-Gvir representerer fullt ut Israels brutalitet»

Iran-krigen skaper sprekker i alliansen mellom golfstatene og USA.

Icon Mall har blitt palestinernes symbol på både frihet og en form for forræderi.