Pernille Solheim

Christopher Olssøn

#fff

#000

Traumer som våkner

De satte fyr på husene, de stjal de gamle ikonene, de ødela alt, sier Fady El Barkil.

Den melkittiske gresk-katolske presten har runde kinn og et lunt smil som sitter løst, selv når han snakker om den kristne landsbyen Maaloulas største traume.

Ikledd en fotsid svart kjortel tar han oss med inn i kirkerommet i klosteret St. Sergius og Bacchus, et av de eldste i verden. Lengst inne i kirka står et enda eldre alter i lys stein toppet av en massiv, hesteskoformet marmorplate.

Nå vitner bare en sprekk i plata om at den for få år siden ble knekt i to av radikale islamister.

Ikonene på veggene er blasse, oransjetonede kopier, et av dem festet til veggen med en planke. Nesten alle de originale ikonene som pleide å fylle kirka, ble enten ødelagt eller stjålet da landsbyen ble angrepet og overtatt av islamistene i 2013.

I dag står noen av de gjenværende ikonene stuet vekk i suvenirbutikken utenfor kirka, helt innerst i rommet.

Maaloula, en times kjøretur nordøstover fra Damaskus, er et av de få stedene i verden der innbyggerne fortsatt snakker språket Jesus skal ha snakket, arameisk. Landsbyen var beleiret av islamistene i over fire måneder, før Bashar al-Assads regimestyrker bombet dem tilbake.

De kristnes traumer vekkes til live i Syria

Katarina Poensgen

En takkollaps har gjort folk i Serbia rasende – nå krever de presidentens avgang.

Søndag demonstrerte titusener i Beograd i Serbia med krav om at både president Aleksandar Vučić og regjeringspartiet Serbias progressive parti (SNS) må gå av. Med seg bar de plakater som viste blodige hender.

Demonstrasjonene, som ledes av elever, studenter, fagforeninger og bønder, har blitt så omfattende at myndighetene har skjøvet fram juleferien en uke, i håp om at det vil roe ned situasjonen.

Men raseriet øker blant demonstrantene. Folk gir presidenten og støttespillerne hans skylda for en ulykke som skjedde 1. november. 15 ­personer døde etter at taket på ­bygningen til en jernbanestasjon i Novi Sad, nord i ­Serbia, kollapset. Demonstrantene mener det var en ventet katastrofe, som skyldes billig og slurvete konstruksjon som følge av utbredt korrupsjon.

Serbias progressive parti, som også omtales å være populistisk, anklages for å bevege seg i en antidemokratisk retning. Situasjonen mellom de ­politiske fraksjonene i landet har vært spent lenge, spesielt siden valget i desember 2023. Da meldte valg­observatører og uavhengige medier om store uregel­messigheter i gjennomføringen av valget, deriblant stemmekjøp og vold mot valgobservatører.

Opposisjonen nektet å anerkjenne valget og anklaget Serbias progressive parti for å være korrupte, en nær alliert av Russlands president Vladimir Putin, og for å ville ta landet lenger unna EU-drømmen (Serbia er kandidatland til EU).

Nå øker presset på nytt mot regjeringen.

13 personer ble arrestert etter takkollapsen, inkludert en statsråd. Han ble imidlertid løslatt etter kort tid – noe som har økt demonstrantenes raseri ytterligere.

Vi kom hit for å si stopp til alt som har skjedd siden 2012.

Serbere raser etter takulykke

Jo Forbord Stavdal

De siste årene har nyhetsdekningen av drap og kidnappinger i Mexico, blant annet av de 43 studentene som forsvant i Sør-Mexico i 2014, forsterket inntrykket av at kriminelle organisasjoner – de såkalte 

 truer med å overvelde den meksikanske staten

Nylig ble Genaro García Luna, som var Mexicos sikkerhetsminister da regjeringen startet den såkalte krigen mot narkotika i 2006, arrestert for å ha mottatt millionbeløp fra kartellene han hadde ansvaret for å bekjempe.

García Luna skal nå prøves i den samme rettssalen i New York der narkobaronen Joaquín «El Chapo» Guzmán, kjent fra Netflix-serien 

ble dømt til fengsel på livstid. En utbredt tolkning er at kartellene har infiltrert statsinstitusjonene, og at det meksikanske rettsapparatet ikke har kapasitet til å straffeforfølge dem, men må søke bistand fra amerikanske domstoler.

Oswaldo Zavala, litteraturprofessor ved City University of New York, er en av flere forskere som stiller seg kritiske til denne fortellingen. Zavala argumenterer for at kartellbegrepets opprinnelse, og den påfølgende militariseringen av krigen mot narkotika, er vikarierende motiver i et forsøk på å fremme amerikanske interesser i regionen. Han skriver dette inn i en global tendens der sikkerhetspolitiske virkemidler brukes til å regulere forholdet mellom rike og fattige land og trekker paralleller til den pågående krigen i Gaza:

– Det som kalles en krig mot narkotika, er i virkeligheten en del av en global krig mot de fattige. I Mexico er det ‘karteller’. I Gaza er det ‘terrorister’. Staten bruker i begge tilfeller samme teknologi og opplæring, samme overvåkingsmetoder, samme retorikk. Og konsekvensene er de samme, sier han til Klassekampen og fortsetter:

– Det er en del av en krig administrert fra det globale nord, der ofrene hovedsakelig er fattige, brune og ofte svært unge mennesker.

Veien for Zavala til å trekke den dominerende fortellingen i tvil, går tilbake til hans tid som journalist i grenseområdene mellom USA og Mexico.

Zavala vokste selv opp i dette området. Han begynte som journalist å stille spørsmål ved fortellingen om mektige smuglerorganisasjoner som utfordret eller til og med overgikk statlige strukturer. I 2018 publiserte han en bok med tittelen «The Drug Cartels Don’t Exist», der han argumenterte for at kartellbegrepet mangler rot i virkeligheten. Vi snakker med ham på videolink fra New York City.

Hovedmålet for et kartell er maksimering av profitt, men her er det derimot snakk om maksimering av vold.

«I Mexico er det ‘karteller’. I Gaza er det ‘terrorister’

Nå sitter han vakt med andre islamist-krigere i Damaskus.

Hamzah, 26 år, er egentlig businesstudent i Idlib nordvest i Syria, byen der sunniislamistene i Hayat Tahrir al-Sham (HTS) har hatt full kontroll siden juli 2017.

Nå står han i en stor rundkjøring i Damaskus, på vakt, med automat­gevær, beige militærstøvler og en svart buff over halve ansiktet. Han har satt studiene på vent for å erobre den syriske hovedstaden.

Bak Hamzah sitter andre medkrigere rundt et lite bål. Krigerne sier de kan ha vakter så lange som 35 timer, og at de har tilbrakt flere netter utendørs siden de tok kontroll over Damaskus for noen dager siden. Nettene blir kaldere og kaldere.

Krigerne kommer fra steder som Idlib og Homs og har ikke satt sin fot her på 14 år, siden begynnelsen av den syriske borgerkrigen. Da var Hamzah selv 12 år. For flere av krigerne er det like lenge siden de i offentligheten har sett kvinner med håret løst – som hos Klassekampens journalist.

– Det er ikke noe problem, forsikrer Hamzah.

Det er fortsatt få dager siden president Bashar al-Assads fall. Syrere som har levd under en nådeløs politistat gjennom flere tiår, er håpefulle. Men at makta nå ligger i hendene på HTS, som er terrorlistet av både FN, USA, EU og Storbritannia, får det til å gå kaldt nedover ryggen på mange.

HTS er en utbrytergruppe fra Jabhat al-Nusra, den syriske greina av al-Qa’ida – et internasjonalt jihadist­nettverk som har terrorisert Midt­østens minoritetsgrupper og tatt gisler over en lav sko. Områdene som disse gruppene kontrollerte under den syriske borgerkrigen, ble 

For internasjonale pressefolk som kommer hit nå, kan det være vanskelig å se forskjell på krigere fra de to gruppene. Men HTS insisterer på at båndene til al-Qa’ida er brutt, og de anstrenger seg for at vi skal 

 forskjellen. De nye herskerne, både krigerne og de sivile, ønsker journalister varmt velkommen og gir oss tilgang stort sett overalt.

Mens verden ser på, viser islamistene seg fra sin mest liberale side

Eirik Grasaas-Stavenes

Hva kan vi vente oss når Donald Trump gjeninntar Det hvite hus? Og hva betyr det persongalleriet Trump har plukket til sin nye regjering for hvilke interesser som egentlig vinner fram? Hvilken rolle får for eksempel de økonomiske populistene som snakker om å hjelpe amerikanske arbeidere?

Sånt kan det være vanskelig å få grep om i kaoset rundt Trump. Derfor tyr Klassekampen herved til toppkvalifisert hjelp: Quinn Slobodian (46) er professor i historie ved universitetet i Boston. Han har gjennom bøker som «Crack-up Capitalism – Market Radicals and the Dream of a World Without Democracy» blitt en av den amerikanske venstresidas mest framtredende tenkere.

Professoren følger også utviklingen i Maga-land tettere enn de fleste. I en videosamtale fra Boston sier kanadiskfødte Slobodian at Trump nå, med god hjelp fra folk som Elon Musk, i enda større grad enn i 2016 henter kraft fra en slags anarko-cyberpunk-kapitalisme, som vil undergrave nasjonalstaten og gjøre sprekkene i USAs skadeskutte fellesskap enda større.

– Jeg synes synet på Trump som en nasjonalistisk leder som snakker på vegne av «landet», ofte er misvisende, sier Slobodian.

– Og Trump fronter nå noe som i enda mindre grad enn i 2016 minner om en lagsport som amerikansk fotball. Det likner mer på en blodsport som MMA, der USA reduseres til hundrevis av millioner av enheter som desperat må kjempe for egne interesser.

Tek-milliardærer, konspirasjonsteoretikere, podkastverter og ja, kampsport-entusiaster. Maga-verden kan ofte framstå som et uoversiktlig kaos. Men også i Trump-land er det mulig å identifisere fraksjoner som kjemper om innflytelse og makt, sier Slobodian. Han trekker fram tre ulike – og tidvis overlappende – leirer.

Den første leiren er nasjonalistisk og økonomisk populistisk. Dens mest prominente representant er påtroppende visepresident J.D. Vance. Denne fløyen får intellektuell kraft fra tidsskrift som Compact Magazine og American Affairs.

Her snakkes det om å bryte med nyliberal tankegang om «outsourcing, offshoring og downsizing» og heller styrke nasjonal industripolitikk og arbeideres vilkår. De vil også stramme inn grensepolitikken, utvide sosiale sikkerhetsnett og ta et oppgjør med BigTech. I valgkampen fikk denne fløyen mest oppmerksomhet, både fordi den er populær og fordi den ifølge Slobodian er «den mest intellektuelt interessante».

– Det blir fire år med blodsport

En selvsikker Nigel Farage står side om side med Tesla-milliardær Elon Musk og millionær Nick Candy i Donald Trumps hjem Mar-a-Lago i Florida, foran et portrett av en ung Trump. Bildet, som ble tatt på mandag, spredte seg raskt i britiske medier denne uka, sammen med nyheten om at Musk lufter ­tanken om å investere i Farages politiske parti, Reform UK.

Det har fått alarmklokkene til å gå hos både regjeringspartiet Labour og hos den britiske valg­kommisjonen. Nå diskuteres det en lov i landet som skal beskytte mot utenlandsk valginnblanding.

Populariteten til Reform UK har økt i styrke den siste tida. Det har også båndene mellom Musk og Farage. Det ble særlig tydelig i sommer: Etter et drap i Southport bidro falske rykter på nettet om at gjerningsmannen var muslim til en høyreekstrem voldsbølge i landet.

Både Musk og Farage støttet opptøyene og kritiserte politiet og regjeringen for å slå ned på ytringsfriheten. Siden da har Musks kritikk av Starmer og ros av Farage økt på X, plattformen han selv eier.

Men er de bare venner eller planlegger de en politisk framtid sammen? I desember begynte ryktene å gå om at Musk vil donere til partiet. Den gang kalte Farage nyhetene for «bare tull». Men etter møtet i Trump-residensen i Florida bekreftet Farage overfor BBC at han snakket om penger sammen med Musk, og at de er åpne for donasjoner fra ham.

– Han vil hjelpe oss, og han er ikke imot ideen om å gi oss penger, forutsatt at vi kan gjøre det på lovlig vis gjennom britiske selskaper, sa Farage.

Dagen etter skrev han et innlegg i avisa The Telegraph, der han vektla Musks bidrag til Trump-kampanjen.

«Det er liten tvil om at Musks bidrag til omfanget av Trump-seieren ikke må undervurderes», skrev han.

Musk er veldig støttende for hva Reform prøver å gjøre.

Kan få drahjelp av Elon Musk

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Året 2024 går mot slutten og verden står overfor store geopolitiske og ideologiske endringer. Det er kanskje ingen andre enkeltstående hendelser som betegner dette bedre enn Donald Trumps retur til Det hvite hus, en hendelse som får følger langt utenfor USAs grenser.

For det globale sør, særlig landene i Afrika, medfører Trumps comeback stor usikkerhet rundt internasjonalismens framtid, venstresidas solidaritet og mulighetene til å forandre en dypt urettferdig verdensorden.

 presidentperiode får vi tilbake en kjent, men sterkere isolasjonisme og unilateralisme. Hans første administrasjon var betegnet av forakt for multilaterale institusjoner og internasjonale normer, og det er liten grunn til å tro at dette vil endre seg.

For nasjonene i Afrika kan det bety mindre diplomatisk oppmerksomhet, oppsmuldring av allerede svake handelsavtaler og at Afrika-relaterte initiativer blir skjøvet ut på sidelinja.

Denne presidentperioden blir imidlertid preget av mer omfattende globale endringer: en gjenoppstått Brics-allianse, et mer fastlåst og kald krig-aktig forhold mellom USA og Kina og et EU som slår sprekker. Spørsmålet for landene i Afrika er om disse skiftningene gjør det mulig å tenke nytt om deres plass i verden, eller om de signaliserer en ytterligere marginalisering.

verdensmaktene utgjør et paradoks. Når det blir større spredning i maktsentrene og verden blir mer multipolar – der Kina, India og Brasil har mer innflytelse – får landene i det globale sør litt flere navigasjonsmuligheter.

Men når tradisjonelle allierte trekker seg tilbake, som USA under Trumps ledelse, kan landene i Afrika blir mer sårbare for utnyttelse og nyimperialistiske planer fra andre globale aktører. Et eksempel er Afrikas voksende gjeld til Kina, sammen med europeernes utnyttelse av afrikanske ressurser under dekke av overgang til grønn energi.

Dette understreker farene i en verden der de gamle hierarkiene forblir intakte, mens nye aktører tar over roret. Kan de afrikanske nasjonene stake ut en vei der de klarer å stå imot både vestlig paternalisme og østlig hegemoni?

 skiftene har noe av det mest bemerkelsesverdige i 2024 vært det globale sørs robuste og høylytte støtte til Palestina. Etter hvert som Israels militære aggresjon i Gaza ble intensivert, og det ble stadig flere sivile tap, styrket land over hele Afrika, Latin-Amerika og Asia sin støtte til palestinsk selvbestemmelse.

Kan de afrikanske nasjonene stake ut en vei der de klarer å stå imot både vestlig paternalisme og østlig hegemoni?

Et vei­skille for det globale sør

Francesca Borri

italiensk journalist

Uten Hizbollah og Russland var Assad bare en doplanger

Da Nasrallah døde, var jeg ikke i tvil. Det var Assad sin tur.

De siste årene har jeg hørt fra alle kanter at sannheten om den arabiske våren er at den var en utenlandsk konspirasjon. En amerikansk konspirasjon. Eller israelsk. At opposisjonen mot Mubarak, mot Gaddafi, var en opposisjon på Vestens lønningsliste.

Men det var Assad som var avhengig av dem på utsida.

Med det samme han mistet støtta, tapte han.

For uten Hizbollah og Russland var han ingenting.

Han var bare en doplanger. Eksporten av captagon utgjorde 25 prosent av Syrias BNP.

 som nå er spredt rundt overalt, forlot jeg aldri Aleppo. Og jeg skal aldri forlate Aleppo. Hvordan dra etter den siste beleiringen i 2016, da vi var beleiret av alle? Vi hadde IS i øst, hæren i sør og vest, og i nord var det kurderne, de som var dere europeeres helter, men som var så kyniske. De var ikke opptatt av andre enn seg selv, rede til å stå sammen med Assad for endelig å få en stat, for å få uavhengighet, noe de ikke engang fikk, mens vi ble slaktet ned med ethvert tenkelig middel: først artilleriilden og tanksene, så missilene og flyene, tønnebombene og gassen. Har du glemt det? Gassen og sulten? En så sterk sult at vi tygde i oss blader og papp for å dempe den og kulda, tyfusen og koleraen. Men framfor alt: likegyldigheten. Det mest brutale våpenet.

På veggen hjemme har jeg fremdeles et utklipp fra en avis som under beleiringen anbefalte Syria som lavkostreisemål. Noen ganger må jeg se på arret på kneet mitt, arret etter en kule, for å huske at det var sant. At det virkelig skjedde. De fire årene da ingen noen gang spurte meg: Hvordan går det?