Amal A. Wahab

#fff

For første gang på 20 år tar israelske stridsvogner seg inn på Vestbredden. – Dette er etnisk rensing, sier «Ahmed».

«Så langt er 40.000 palestinere evakuert fra flyktningleirene i Jenin, Tulkarem og Nour Shams, som nå er tømt for innbyggere», sa Israels forsvarsminister Israel Katz i en uttalelse søndag.

Israelske stridsvogner omringer og har kjørt inn i Jenin flyktningleir. De skal gjøre det samme i Tulkarem og Nour Shams. Det er første gang på 20 år at israelske stridsvogner tar seg inn på Vestbredden.

Katz har uttalt at de israelske styrkene blir værende ut året.

«Styrkene skal hindre at innbyggerne vender tilbake og terrorisme blomstrer opp igjen», sa han.

– Dette er ikke en evakuering, men en etnisk rensing av palestinerne. Det er en fortsettelse av det samme Gaza-scenarioet her på Vestbredden, sier «Ahmed» (60) over telefon fra Nour Shams, der han enn så lenge fortsatt bor i huset sitt i utkanten av leiren.

«Ahmed» ønsker å være anonym. Klassekampen kjenner til identiteten til vedkommende.

I det flere omtaler som en maktdemonstrasjon, besøkte Israels statsminister Benjamin Netanyahu Tulkarem flyktningleir på fredag.

– Palestinerne i leirene trodde det var snakk om dager før de kunne flytte tilbake. Nå er folk redde, sinte og frustrerte, sier «Ahmed».

De kan bare drømme om å drive oss ut. Vi blir her.

Stridsvogner går inn på Vestbredden

Ewa Sapieżyńska

#000

Det var en lang rekke klemmer, faste håndtrykk og flere runder med klapping på ryggen foran kameraene da den franske presidenten Emmanuel Macron møtte USAs president Donald Trump i Det hvite hus mandag.

«De to har en lang historie med offentlige kjærlighets­erklæringer» som går tilbake til Trumps første presidentperiode, skriver France 24.

Macron hyllet Trumps lederskap, mente at USAs direkte samtaler med Russland var en mulighet for endelig fred og omtalte den omstridte mineralavtalen USA presser på Ukraina, som en «suverenitetsgaranti» for landet.

I et intervju med Fox News kalte Macron Trumps valg­seier for en «gamechanger».

«En hårfin balansegang», oppsummerer Andrew Roth i The Guardian og kaller den franske presidenten for «Trump-hviskeren».

Pavel Baev, forsknings­professor ved Institutt for fredsforskning (Prio), understreker til Klassekampen at oppgaven til Macron – «å få til en kursendring» i USAs politikk og retorikk om Ukraina – var «vanskelig å utføre».

Han legger til at «sjarmen til Macron ikke er en erstatning for en sterk ryggrad».

Samtidig boblet spenningen og uenighetene mellom Trump og Macron opp til overflata flere ganger mens de snakket med pressen.

­Sjarmen til ­Macron er ikke en erstatning for en sterk ­rygg­rad.

Macron på sjarmtokt

På treårsdagen for den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i går, tok aktivistene til gatene verden over.

I Warszawa i Polen ble russiske diplomater vekket av sirener og eksplosjonslyder som ukrainske aktivister spilte av utafor vinduene deres.

«Det er ingen stille og fredelige morgener i ukrainske byer og landsbyer», sa Mikolaj Petryga, en av aktivistene bak aksjonen.

Nå er det på høy tid at også de europeiske diplomatene våkner.

For Trump og Putin beveger seg fort og savner dem ikke.

La oss starte med en kald dusj. Denne får Klassekampen ved å ringe Julie Wilhelmsen, leder for Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel ved Nupi.

Hun tror det er svært lite realistisk at europeiske ledere kan etablere en direkte linje med Kreml i forhandlinger om Ukraina nå, uten å ha USAs president Donald Trump som mellommann. For hvorfor skulle Putin være interessert i det, når USA tilbyr dem så mangt?

USA har allerede annonsert i München at de dropper Ukrainas krav om framtidig Nato-medlemskap og om å få tilbake (alle) områdene under russisk okkupasjon – og det før de satte seg ned ved bordet med Russland i Saudi-Arabia noen dager seinere.

Mye har nok blitt avtalt direkte mellom Trump og Putin på forhånd.

Russland får overtaket med Trump

Lotta Elstad

Venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht nådde akkurat ikke sperregrensa. Nå betviler hun valgresultatet.

Sahra Wagenknecht fikk ikke partiet sitt, BSW, over målstreken i søndagens valg.

Med kun 4,97 prosent lyktes ikke den omstridte venstrepolitikeren å komme over sperregrensa på 5 prosent. Partiet får heller ikke noe direktemandat, som i det tyske systemet krever at man oppnår flertall i ikke bare ett, men minst tre av landets valgdistrikter.

I går sådde imidlertid Wagenknecht tvil om resultatet.

Da de endelige tallene ble offentliggjort i går morges, etter en lang natt der partiet hadde vippet fram og tilbake, uttalte hun på en pressekonferanse i Berlin at «man kan stille spørsmål ved lovligheten ved valgresultatet».

BSW manglet rundt 13.000 stemmer – noe som ifølge partilederen kan ha ført til en «sammenblanding» ved stemmetellingen.

Wagenknecht la til at de ennå ikke har bestemt seg for om de vil gå til sak eller ikke.

Et parti som derimot gjorde et godt valg, var konkurrenten på venstre fløy, Die Linke, partiet som Wagenknecht i sin tid ledet.

8,8 prosent av tyskerne stemte i helga på det mer tradisjonelle venstrepartiet som mange de siste årene har spådd kom til å bli utradert. Partiet får over 60 mandater i Forbundsdagen. Resultatet er en oppgang på nesten 4 prosent siden valget i 2021 og nærmest en tredobling sett i forhold til målingene som tidvis har vært på 3-tallet de siste årene.

Nådde ikke grensa

Lørdag løslot Hamas seks gisler under en militærparade. Ifølge våpenhvilen skulle Israel i sin tur løslate 602 palestinske fanger, men det har de utsatt.

Ifølge Israels statsminister Benjamin Netanyahu skyldes det blant annet «Hamas gjentatte brudd, inkludert ydmykelsen av gislene under overleveringene».

USA støtter beslutningen om å ikke løslate fangene i tråd med våpenhvileavtalen, som USA er blant garantistene for.

Det er imidlertid ikke bare utsettelsen av løslatelsen som nå bekymrer mange analytikere. Netanyahu trapper ytterligere opp på Vestbredden, og krever en fullstendig demilitarisering av områdene sør for Damaskus i Syria.

Opptrappingen kommer etter at tre busser eksploderte i et antatt terrorangrep i Tel Aviv i Israel før helga.

Søndag sa Netanyahu at Israel er «klar til å gå tilbake til intensive angrep, når som helst» på Gazastripa, og at «operasjonsplanen er klar». I talen han holdt på et militærakademi, sa han at alle de israelske gislene skulle løslates, Hamas oppløses og at Gaza­stripa skulle demilitariseres.

Nå fryktes det at det snart blir slutt på våpenhvilen.

Lørdag, 1. mars skal Israel ifølge avtalen trekke seg ut av Philadelphia-korridoren, et grenseområde langs grensa med Egypt.

Vi krever en fullstendig de­militarisering av Sør-Syria

Israel trapper opp på flere fronter

Katarina Poensgen

Den siste uka har den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj vært under hardt press fra USA, som vil ha en betydelig andel av Ukrainas sjeldne jordmineraler.

I helga sa USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Michael Waltz at «president Zelenskyj til syvende og sist vil signere avtalen» som gir USA tilgang på mineralene.

Men hva kan Ukraina få igjen? Lørdag melde The New York Times at USAs president Donald Trump i et nytt avtaleutkast står fast på kravet om 500 milliarder dollar i «kompensasjon» fra Ukraina – uten å nevne sikkerhetsgarantier som kan beskytte dem mot russisk aggresjon.

Den ukrainske venstresideaktivisten Oleksandr Kyselov, som i dag bor i Sverige, sier at den ukrainske grunnloven eksplisitt sier at naturressurser tilhører det ukrainske folket.

«Men utover det, hvordan vil ukrainere føle seg når de ser at alle deres ofre bare har resultert i å erstatte en koloniherre med en annen? Og hvilken innvirkning vil dette ha på vår motstandskraft?» skriver han i en melding til Klassekampen.

Den britiske avisa The Telegraph fikk forrige uke innsyn i et første avtaleutkast, som ifølge avisa «i praksis tilsvarer en økonomisk kolonisering av Ukraina».

Denne avtalen avviste Zelenskyj. Han sa at han «ikke kan selge landet». Men nå jobbes det i USA med et nytt utkast, der noen av kravene er strengere enn tidligere, ifølge The New York Times, som har lest utkastet.

USA krever å få 50 prosent av inntektene fra ukrainske naturressurser, men uten å gi sikkerhetsgarantier. Kravene vil frata Ukraina midler som er investert i landets militær- og forsvarsindustri, og som kan bidra til å gjenoppbygge landet når krigen er over, skriver den amerikanske avisa.

Avtalen ser ut til å representere den verste formen for transaksjonspolitikk.

USA øker presset mot Ukraina

Knut Gjerseth Olsen

Friedrich Merz, leder for det borgerlige og kristendemokratiske partiet CDU, tok seg en velfortjent skål sammen med lederen for det bayerske søsterpartiet CSU i småbyen Brilon 19. januar i år. De to partiene utgjør det man kaller Union, og allerede da var det klart at de ville bli største parti etter det tyske valget, som fant sted i går.

Like seierssikker framsto Merz under valgkampavslutningen i München lørdag kveld. Fra scenen nærmest ropte han:

«Venstresida er ferdig! Det finnes ingen venstresidepolitikk lenger! Det er over!»

Det han ikke sa, men som hele tida har framstått uunngåelig, er at han denne uka trolig skal sette seg ned og snakke med nettopp venstresida når han skal finne det parlamentariske grunnlaget som gjør ham til ny kansler.

Avisa Die Zeit har beregnet sannsynlige regjeringskonstellasjoner basert på meningsmålinger. I oversikten deres består den mest sannsynlige sammensetningen av CDU/CSU sammen med sosialdemokratene og De grønne.

Ender det sånn, vil Tyskland de kommende årene paradoksalt nok bli styrt av de samme partiene som står bak mange av beslutningene folk er rasende på.

Å laste CDU og SPD for alt er selvsagt å ta i litt. Men bare litt.

Den svært hete valgkampen har vært preget særlig av to saksområder: Økonomi og migrasjon. Tysk økonomi er inne i en krise preget av 

industridød, konkurser og økende ledighet

. De 16 årene før sosialdemokraten Olaf Scholz overtok, var det Angela Merkel fra nettopp CDU som satt ved roret. Hun var blant annet ansvarlig for beslutningen om å stenge atomkraftverkene og gjøre Tyskland avhengig av russisk gass. Det koster både private husholdninger og den kraftkrevende bilindustrien dyrt.

Tilliten til det politi­ske systemet lider.

Hvem skal de skåle med nå?

Gustav Gillund

Fan Yujie

Klassekampen dro på pilegrimsreise til Maos barndomshjem. Her tilbes formannen fortsatt som en gud.

Stua til gamle Fan er allerede pyntet og klart til feiring av kinesisk nyttår. I taket henger røde lanterner, dørene er prydet med 

(røde papirbanner), og små søte papirslanger på veggen viser at vi er nå på vei inn i slangens år.

På tv-bordet har et portrett av en bestemt mann også fått sin dose nyttårsstemning.

– Det er Mao Zedong, sier Fan før Klassekampen rekker å stille ferdig spørsmålet.

Han reiser seg fra sofaen, går bort til portrettet og bøyer seg ned for å justere på de to røde bærplantene som er plassert på hver sin side av grunnleggeren av Folkerepublikken Kina.

I sine yngre dager var 75 år gamle Fan en rødegardist fra det nordlige Kina. Han har invitert med Klassekampen på pilegrimsreise sørover, til byen Shaoshan i Hunan-provinsen, der man finner Mao Zedongs barndomshjem.

Men etter noen dager med ekstatiske dybdeintervjuer om hans livs store helt får gamle Fan hjerteproblemer, og tør ikke ta den lange turen. Han bestemmer seg for å sende Klassekampens journalist aleine – så lenge vi lover å sende ham bilder og rapportere tilbake når vi kommer fram.

I Shaoshan, viser det seg, lever Mao-kulten i beste velgående. Skillet mellom folketro og kommunisme viskes ut, og partieliten strever med å holde kontroll på fortellingen om Kinas kommunisme etter Maos død.

Først trodde jeg at han var en guddommelig helt.

På pilegrimsreise til Maos barndomshjem

Den tradisjonelle samholdserklæringen fra G7-landene, som etter planen skulle offentliggjøres mandag 24. februar, treårsdagen for Russlands fullskala invasjon av Ukraina, er truet.

Etter at Canada, som har formannskap i G7, delte et utkast med de andre seks landene, fjernet USA alle referanser som kunne tolkes som «proukrainske», sier anonyme diplomatiske kilder til den britiske avisa The Financial Times og amerikanske The New York Times.

Ifølge diplomatene vil ikke USA kalle Russland «aggressor» eller Ukraina «offer».

Ordene USA nå fjerner, har vært brukt siden 2022. I G7-erklæringen fra i fjor ble Russlands «aggresjon» nevnt fem ganger, ifølge The Financial Times.

Det er også flere tegn til splittelse i G7. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyjs deltakelse på det virtuelle G7-toppmøtet er heller ikke bekreftet ennå, mens Italias statsminister og høyrepopulist Giorgia Meloni har kunngjort at hun ikke vil delta.

Meloni er den eneste av de europeiske lederne i G7 som ble invitert til Trumps innsettelse som president.

Hennes fravær på toppmøtet tyder på en vanskelig spagat som mange på Europas høyreside nå står i – ikke minst etter Trumps uventede verbale angrep på europeiske allierte denne uka, mener analytikere.

USA nekter å kalle Ukraina for et offer

Eirik Grasaas-Stavenes

Denne uka ga Elon Musk og Donald Trump et felles intervju til Fox News. Side om side skulle verdens rikeste mann og USAs president vise verden at de fortsatt er gode kompiser og dermed også knuse håp om at deres egoer krasjer og sprenger Trump 2.0 i fillebiter.

De to snakket blant annet om framdrifta til Musks såkalte Department of Government Efficiency (Doge) og deres angrep på den amerikanske staten. De hevdet at det hele går etter planen, at de underveis finner masse «sløseri, svindel og misbruk» av offentlige midler. De sier at målet fortsatt er å kutte minst 1000 milliarder dollar fra et føderalt budsjett som i 2024 var på 6900 milliarder dollar, et mål som foreløpig er lysår unna.

Så hvordan skal de gjøre det? Hvor skal Musk og Trump finne slike enorme summer? Nå øker frykten for at kuttkameratene vil utnytte en sterkt overdrevet fortelling om svindel og sløseri til å slakte populære velferdstjenester som Trump har lovet velgerne at han ikke skal røre.

I valgkampen lovet Trump at velferdsprogrammer som trygdetjenesten Social Security og helsestøtten til fattige og eldre, Medicaid og Medicare, er trygge under hans ledelse. Dette har blitt sett som et viktig signal til den amerikanske arbeiderklassen, der også svarte og folk med bakgrunn fra Latin-Amerika trakk i retning Trump i 2024-valget. I intervjuet med Musk gjentok Trump dette løftet. Men mens Musk så på ham, skjøt presidenten inn at sånt selvfølgelig ikke gjelder penger som går til rein svindel.

Det virker jo naturlig at en president vil ta et oppgjør med svindel og sløseri. Sånt er populær politikk. Trumps forbehold skremmer likevel mange. For det første, påpeker for eksempel økonomijournalist Jeff Stein i The Washington Post, er de fleste enige om at Musk og Trump kraftig overdriver hvor mye penger som faktisk sløses og «svindles» bort gjennom USAs føderale systemer.

Stein skriver at «ikke en eneste av ekspertene jeg har snakket med, enten de er liberale, sentrumsfolk, konservative eller libertarianere, tror det finnes noe i nærheten av 1000 milliarder» i utgifter som regnes som «svindel». Det er visst maksimalt snakk om noen titalls milliarder, mener ekspertene. Det er fortsatt mye penger, men langt unna summene Musk hevder han skal kutte. Så hvor skal kuttene gjøres?

Doges angrep på statlige organer og sparking av føderalt ansatte skal ifølge byrået selv ha ført til kutt på 55 milliarder dollar. Men flere analytikere peker på at Doge sin egen nettside foreløpig bare redegjør for kutt til en verdi av 16 milliarder. Og det var før det ble klart at en kontrakt som var oppført som 8 milliarder, egentlig bare var på 8 millioner. Dermed er man nede i 8 milliarder i kutt til nå. Det er med andre ord langt igjen til 1000 milliarder dollar, også dersom Trump gjør alvor om pratet om å kutte Pentagons budsjetter.

Og i Washington er den utbredte fortellingen nå at Musk og Trump ikke faktisk har noen intensjon om å kutte så mye som de hevder. I stedet tror mange at Doge vil overdrive hvor mye de kutter gjennom kreativ budsjettføring og matematikk, og at det hele mest er et slags politisk PR-stunt som skal kaste lys over pinlige eksempler på statlig pengebruk.

Musk vil selge inn upopulære velferdskutt som et nødvendig oppgjør med statlig sløseri.

Derfor vil Musk gå løs på ofrene Trump lovet han ville frede

November 2023. Et tjuetalls personer fra Østerrike og Tyskland er samlet inne på det bortgjemte hotellet Adlon i utkanten av Potsdam. Noen av dem er kjente høyreekstreme, andre sentrale personer i Tysklands ytre høyre-parti Alternativ for Tyskland (AFD).

Inne på hotellet har gravejournalister fra den uavhengige redaksjonen Correctiv satt opp skjulte kameraer. Noen av dem har også leid seg rom på hotellet og snoker rundt i gangene og prøver å filme det som skjer.

Artikkelen de publiserer halvannen måned seinere, ryster Tyskland. Det store temaet for det hemmelige møtet, skriver Correctiv, er en «masterplan for remigrasjon». Den kjente østerrikske høyreekstremisten Martin Sellner, fra den identitære bevegelsen, er en av hovedtalerne. Diskusjonen går om hvordan Tyskland kan deportere folk med minoritetsbakgrunn som ikke er tilstrekkelig «assimilert» i tysk kultur – selv om de har tysk statsborgerskap.

Møtet finner sted åtte kilometer fra villaen i Wannsee der nazistene i sin tid planla utryddelsen av jøder. Bilder fra skjulte kameraer viser at flere politikere fra AFD deltar, blant annet Roland Hartwig, som ifølge Correctiv presenterer seg som personlig rådgiver for AFD-leder Alice Weidel.

Nå ligger Weidels parti an til å bli nest størst i det tyske valget på søndag.

De fleste ytre høyre-partiene i Europa har de seinere årene vokst ved å gli mot sentrum. Enkelte har ment å se samme strategi i AFD: Partiet har fått 

, noe som har vært sett på som et første steg i retning en normalisering.

En av de to lederne i partiet, Alice Weidel, passer ved første øyekast godt til en sånn strategi. Hun er høyt utdannet og framstår oftest dannet og behersket. Mens partiet fremmer tradisjonelle «familieverdier» og snakker om «remigrasjon», er Weidel samboer med Sarah Bossard fra Sri Lanka. Hun vil omtales som lesbisk og ikke skeiv.

Spørsmålet er om den europeiske oppskriften for ytre høyre-partier passer så godt i Tyskland. For AFD gjør det motsatte av sine høyrepopulistiske søsterpartier i Europa, skriver avisa Die Zeit: De beveger seg bort fra sentrum.

Hun er høyt utdannet og framstår oftest dannet og behersket.

Hvor ekstrem er Tysklands ytre høyre-stjerne?

Bare én dag etter at han skyldte på Ukraina for å ha startet krigen mot Russland, kalte USAs president Donald Trump Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj for en «diktator».

«Den amerikanske presidenten fortsetter å flørte med [Vladimir] Putin i stedet for å støtte Ukraina. Dette er underlig og uforståelig», skriver den ukrainske journalisten Borys Ivanov i en melding til Klassekampen fra Kyiv.

Nå kan ukrainere bli tvunget til å både måtte inngå en svak fredsavtale og til å holde nyvalg – før krigen er avsluttet.

Russlands president Vladimir Putin har kalt Zelenskyj for en «illegitim» president. Nå støtter også Trump denne holdningen, i det som The New York Times beskriver som «en geopolitisk helomvending som ikke har skjedd på flere generasjoner».

«Han nekter å holde valg, ligger svært lavt på meningsmålingene i Ukraina», skrev Trump om Zelenskyj på sin egen plattform Truthsocial natt til i går.

«En diktator uten valg. Zelenskyj bør handle raskt, ellers kommer han ikke til å ha et land igjen», skrev Trump videre.

Ukraina har ikke avholdt valg under krigen fordi det ble innført militær unntakstilstand kort tid etter Russlands fullskalainvasjon i 2022. Ukrainske myndigheter sier det er utrygt å holde valg i krigstid, i tillegg til at det bor mange ukrainere i de russisk-okkuperte områdene hvor det er vanskelig å avholde valg.

Ukraina frykter også massive russiske propagandakampanjer ved en valgkamp.

Europas ledere må forstå at de står alene.

Ukrainere om Trump: Verre enn fryktet

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I sin streben etter å «gjøre Amerika stort igjen» har USAs president Donald Trump ved å stanse USAIDs finansiering av «demokrati-prosjekter» tatt levebrødet fra et enormt antall profesjonelle motstandere av Vladimir Putins regime.

«Jeg har inntrykk av at denne saken har berørt størstedelen av russiske medier og samfunnsprosjekter. Noen avvikler programmene sine, arrangementer blir avlyst, og det sies at enkelte partnere til og med har sluttet å svare i meldingsapper», skriver opposisjonspolitikeren Andrej Pivovarov.

den liberale opposisjonen, men også det breie sivilsamfunnet, menneskerettighetsorganisasjoner, medier, forskere, bloggere og så videre lever på midler fra det amerikanske utenriks­departementet, har i årevis vært et nøkkel­narrativ for Kreml.

Myndighetene har forfulgt dissidenter, vedtatt diskriminerende lover og begrenset ytringsfriheten nettopp under påskudd av å bekjempe «utenlandsk påvirkning» som truer den nasjonale suvereniteten.

Gjentatt utallige ganger, er denne ­anklagen blitt en klisjé som man har ledd av i opposisjonskretser som nok en absurd konspirasjons­teori.

Selvfølgelig visste alle at det fantes visse vestlige tilskuddsordninger. Men mottakerne holdt som regel finansieringskildene sine strengt hemmelige, og det var vanskelig å vurdere omfanget av tilskudds­ordningene objektivt.

 i 2023 over 62 milliarder dollar på utviklingsprogrammer, hvorav mesteparten gikk nettopp gjennom USAID. Dette utgjorde over 40 prosent av det globale budsjettet innen dette feltet (EU var nummer to med beskjedne 8 prosent).

I Afrika går en betydelig andel av de vestlige pengene til sosiale og humanitære prosjekter som tilgang til drikkevann, hiv-vaksiner, matvarer og medisinsk bistand. I Øst-Europa, derimot, slukes nesten hele budsjettet av «programmer til støtte for frihet og demokrati».

Russlands spesielle situasjon er at tilgangen til disse pengene har vært kriminalisert lenge og grundig, og de aller fleste tilskuddsmottakere allerede i flere år har levd i eksil og drevet sin kamp på avstand.

Den plutselige ­innstillingen av amerikansk finansiering har vist hvor isolerte tilskudds­mottakerne er

Et korrumpert sivilsamfunn

Vijay Prashad

Indisk historiker

Da en liten kinesisk oppstartsbedrift, Deepseek, lanserte en ny KI-modell, ble det tydelig hvor skjør USAs makt egentlig er. Det amerikanske aksjemarkedet skalv, og teknologiaksjene falt. Dette fallet er ingen liten sak for den amerikanske økonomien. Under inflasjonen etter koronapandemien begynte de utenlandske investorene å bremse sitt kjøp av amerikansk gjeld. Etter at USA beslagla 600 milliarder dollar av Russlands valutareserver i 2022, begynte mange sentralbanker å flytte sine egne reserver bort fra USAs juridiske rekkevidde.

statskasseveksler svekket seg. Nå er finansfolkene i USA nervøse. I 2024 kjøpte utenlandske investorer teknologiaksjer i de amerikanske aksjemarkedene for over 1,2 billion dollar.

Vil disse investorene bevege seg bort fra det som etter Deepseek-lanseringen kan framstå som en luftspeiling? Hvem skal finansiere USAs astronomiske gjeld nå som Donald Trump fører tollkrig mot resten av verden?

Kan det være mulig for USA å se utviklingen av Deepseek som en advarsel og investere sine midler i å skape ny teknologi og infrastruktur for å gi den vaklende økonomien en omstart? Dette er viktige spørsmål.

medier kunne ha tatt disse spørsmålene på alvor og igangsatt debatter på tvers av samfunnet. I stedet er USA nå oppslukt av en mye grunnere diskusjon: Hva synes du om Trump? Bør USA invadere Grønland? Hvor mange flere migranter bør USA deportere?

Det er ingen brei enighet om at den amerikanske milliardærklassen burde investere formuen sin i en økonomi som knapt holder seg flytende, og kun på grunn av fordums storhet.

administrasjon forsøkte USA å sikre offentlige midler til infrastruktur. American Society of Civil Engineers publiserte en studie i 2021 som avdekket et «etterslep i infrastrukturinvesteringene» på tre billioner dollar. Lovforslaget omfattet ikke investeringer i høyteknologisk infrastruktur.

Loven CHIPS and Science Act (2022), som hadde som mål å frikople amerikanske teknologifirmaer fra Kina, tildelte 26,8 milliarder dollar til National Science Foundation, energidepartementets vitenskapsavdeling og National Institute of Standards and Technology i 2024.

Men tankesmia Federation of American Scientists hevder at den amerikanske kongressen underfinansierte programmene med 8 milliarder dollar. Det er viktig å understreke at Kina i løpet av det samme året investerte 496 milliarder dollar i høyteknologi.

I de fleste kritiske teknologier ligger Kina nå foran USA

Krigsfantasi mot Kina

Grace Blakeley

britisk økonom og forfatter

I januar møttes noen av verdens mektigste mennesker i Davos for å diskutere verdensøkonomiens framtid. For deltakerne må framtida ha sett lys ut. I 2024 vokste formuen til verdens milliardærer tre ganger så raskt som i foregående år. Men for alle andre ser det ikke like bra ut.

spådd en global vekst på bare 2,7 prosent i 2025. Fram til finanskrisa klassifiserte Verdensbanken global vekst på under 3 prosent som lavkonjunktur. Denne svake veksten vil fortsette å være til fordel for verdens milliardærer, på bekostning av alle andre.

Vi har blitt fortalt at milliardærklassen løfter resten av verden ut av fattigdom gjennom innovasjon og å skape arbeidsplasser. Men det er mye mer sannsynlig at milliardærene vil øke egen formue ved å skru opp prisene for forbrukerne, slå ned på arbeiderrettigheter, ødelegge miljøet eller rett og slett gjennom korrupsjon.

En nylig rapportfra Oxfam konkluderte med at 60 prosent av milliardærenes formue kommer fra arv, monopolmakt eller fordi de har nære forbindelser til regjeringen.

Rapporten forteller også at den rikeste prosenten hentet ut 30 millioner dollar per time gjennom et finansielt system som støtter skatteunndragelse, korrupsjon og hvitvasking av penger i stor skala.

 tiårene har vi alle måttet tåle økte ulikheter, fordi vi har trodd på at milliardærene skaper velstand for oss alle.

Men nå, etter at de ødela verdensøkonomien i 2008, for så å reddes av klientregjeringer som tilbrakte de neste ti årene med å kutte i trygdesystemene for å gi almisser til de rike, har maska falt.

Det har blitt stadig tydeligere at milliardærklassen består av folk som fortærer, ikke nærer. Allmennheten har i mindre og mindre grad godtatt ekstreme ulikheter, og derfor har milliardærklassen måttet finne på stadig nye måter å legitimere sin rikdom og makt på.

Davos er en av de viktigste arenaene for dem, der de samler seg og forsøker å finne ut hvordan de kan oppnå det.

Knappheten i sein­kapitalismen skaper også frykt og usikkerhet, som ytre høyre kan utnytte

Aktuelt

For første gang på 20 år tar israelske stridsvogner seg inn på Vestbredden. – Dette er etnisk rensing, sier «Ahmed».

Frankrikes president Emmanuel Macron kjører en sjarmoffensiv i USA. Men det er også et parallelt spor der han prøver å få Europa til å «ta seg sammen», ifølge Prio-forsker.

Hvor er Europa mens Vladimir Putin og Donald Trump fordeler Ukraina?

Nådde ikke grensa

Utleveringen av palestinske fanger er satt på pause, og Israel intensiverer både på Vestbredden, Gaza, i Libanon og Syria.

USA krever fortsatt store andeler av Ukrainas mineraler og naturressurser før en eventuell fredsavtale. – Én koloniherre blir erstattet med en annen, sier ukrainske Oleksandr Kyselov.

De er ansvarlige for omtrent alt tyskerne mener har gått galt. Nå skal de prøve å danne flertall igjen.

På pilegrimsreise til Maos barndomshjem

USA vil ikke kalle Russland «aggressor» eller Ukraina «offer» i en G7-uttalelse på treårsdagen for invasjonen av Ukraina.

Doge er langt unna målet om kutt på 1000 milliarder dollar.

AFD-leder Alice Weidel er samboer med en kvinne fra Sri Lanka, men partiet hennes står for «tradisjonelle» familieverdier og stengte grenser.

Ukrainere om Trump: Verre enn fryktet

Horisont

USAID-kutt rammer et stort antall av Putins motstandere. Nå bør de gjenværende russiske aktivistene radikalt endre sin strategi.

Samtalen i Washington handler ikke om at USA skal ta igjen Kina, men om USA kan stoppe Kina fra å vokse mer.

Når man ser på verdens tilstand, burde sosialistisk politikk ha vært mer populært enn noen gang. I stedet har ytre høyre en oppsving.

For første gang på 20 år tar israelske strids­vog­ner seg inn på Vest­bred­den. – Dette er etnisk rensing, sier «Ahmed».

Frankrikes president Emmanuel Macron kjører en sjarm­of­fensiv i USA. Men det er også et parallelt spor der han prøver å få Europa til å «ta seg sammen», ifølge Prio-forsker.

Hvor er Europa mens Vladimir Putin og Donald Trump fordeler Ukraina?

Nådde ikke grensa

Utle­ve­ringen av pale­stinske fanger er satt på pause, og Israel inten­si­verer både på Vest­bred­den, Gaza, i Libanon og Syria.

USA krever fortsatt store andeler av Ukrainas mineraler og natur­res­surser før en eventuell freds­av­tale. – Én koloni­herre blir erstattet med en annen, sier ukrainske Oleksandr Kyselov.

De er ansvarlige for om­trent alt tyskerne mener har gått galt. Nå skal de prøve å danne flertall igjen.

På pile­grims­reise til Maos barn­doms­hjem

USA vil ikke kalle Russland «ag­gres­sor» eller Ukraina «offer» i en G7-uttalelse på treårs­dagen for invasjonen av Ukraina.

Doge er langt unna målet om kutt på 1000 milliarder dollar.

AFD-leder Alice Weidel er samboer med en kvinne fra Sri Lanka, men partiet hennes står for «tradi­sjo­nelle» fami­lie­ver­dier og stengte grenser.

Ukrainere om Trump: Verre enn fryktet

USAID-kutt rammer et stort antall av Putins motstan­dere. Nå bør de gjenvæ­rende russiske akti­vis­tene radikalt endre sin strategi.

Samtalen i Washington handler ikke om at USA skal ta igjen Kina, men om USA kan stoppe Kina fra å vokse mer.

Når man ser på verdens tilstand, burde sosia­listisk politikk ha vært mer populært enn noen gang. I stedet har ytre høyre en oppsving.

For første gang på 20 år tar israelske stridsvogner seg inn på Vestbredden. – Dette er etnisk rensing, sier «Ahmed».

Frankrikes president Emmanuel Macron kjører en sjarmoffensiv i USA. Men det er også et parallelt spor der han prøver å få Europa til å «ta seg sammen», ifølge Prio-forsker.

Utleveringen av palestinske fanger er satt på pause, og Israel intensiverer både på Vestbredden, Gaza, i Libanon og Syria.

USA krever fortsatt store andeler av Ukrainas mineraler og naturressurser før en eventuell fredsavtale. – Én koloniherre blir erstattet med en annen, sier ukrainske Oleksandr Kyselov.

De er ansvarlige for omtrent alt tyskerne mener har gått galt. Nå skal de prøve å danne flertall igjen.

På pilegrimsreise til Maos barndomshjem

USA vil ikke kalle Russland «aggressor» eller Ukraina «offer» i en G7-uttalelse på treårsdagen for invasjonen av Ukraina.

AFD-leder Alice Weidel er samboer med en kvinne fra Sri Lanka, men partiet hennes står for «tradisjonelle» familieverdier og stengte grenser.

USAID-kutt rammer et stort antall av Putins motstandere. Nå bør de gjenværende russiske aktivistene radikalt endre sin strategi.

Når man ser på verdens tilstand, burde sosialistisk politikk ha vært mer populært enn noen gang. I stedet har ytre høyre en oppsving.