Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

Mens vårt eget felles håp lever videre før kveldens kvartfinale mot England, endte VM i pinlig fiasko for vertsnasjonen USA. Og kanskje må Donald Trump ta noe av skylda?

Det så lenge så lovende ut for det amerikanske laget. De knuste Paraguay i en vanskelig åpningskamp og var det første laget som sikret avansement etter en overbevisende 2-0-seier mot Australia. I sekstendelsfinalen lekte de seg forbi Bosnia. Den amerikanske drømmen om noe stort vokste.

Men i kampen mot Bosnia fikk lagets toppskårer Folarin Balogun rødt kort. Dermed måtte spissen, slik det følger av Fifas regler, stå over åttedelsfinalen mot Belgia. Men da Trump, som til nå hadde holdt seg i bakgrunnen i VM, hørte om denne uretten, bestemte presidenten seg for å blande seg inn. Han ringte sin gode venn Gianni Infantino, Fifa-sjefen som ga Trump en absurd fredspris i fjor. Kort tid etterpå kom nyheten om at Fifa hadde trukket Baloguns suspensjon tilbake.

Fra Det hvite hus tok Trump selv skamløst æren for at USA likevel kunne bruke juvelen på topp i kvartfinalen mot Belgia.

Belgierne raste. Det europeiske fotballforbundet UEFA raste. Verden raste. President for Norges Fotballforbund, Lise Klaveness, mente Fifas avgjørelse rokket ved selve integriteten til fotballen.

Ja, ved hjelp av Infantino utviste Trump og amerikanerne – denne gang i fotballen – samme forakt for regler og rettferdighet som så ofte ellers på den internasjonale arena. Igjen brukte de tilsynelatende rå makt til å tjene egne interesser.

Og det er knapt en overdrivelse at, slik Irans skadefro fotballforbund skrev på sosiale medier, «en hel verden jublet» da USA på «ydmykende» vis røk på trynet ut av sitt eget VM.

På tross av Trumps innblanding ble amerikanerne, med Balogun på topp, utklasset 4–1 av Belgia. Eller kanskje nettopp på grunn av den?

Forskjellen på USA før og etter ­Balogun-affæren var påtakelig.

En hel verden jublet da USA røk ut av sitt eget VM

Ewa Sapieżyńska

I Stuttgart i Tyskland står fem aktivister for retten etter at de skal ha vandalisert kontorene til den israelske våpenprodusenten Elbit Systems i byen Ulm.

Aktivistene er tilknyttet Palestine Action Tyskland og kommer fra Storbritannia, Spania, Irland og Tyskland.

Nå risikerer de opptil fem års fengsel for «ulovlig inntrenging, skadeverk og bruk av symbolene til en forbudt organisasjon». De er også tiltalt for å tilhøre en «kriminell organisasjon».

Sistnevnte mener den juridiske eksperten Paula Zimmermann ved Amnesty Tyskland er særlig bekymringsverdig. Hun understreker at aksjonen ikke utgjorde noen umiddelbar fare for liv. Ei heller ble noen skadet.

– Å bruke lovgivning mot organisert kriminalitet i saker som gjelder sivil ulydighet, risikerer å sidestille politisk aktivisme med organisert kriminalitet, advarer Zimmermann på telefon fra Berlin.

Påtalemyndigheten har gjentatte vist ganger til britiske Palestine Action – som i fjor sommer ble terrorlistet av britiske myndigheter – i tiltalen mot de fem aktivistene fra Ulm. Også det er høyst problematisk, ifølge Zimmermann.

– Forbudet mot Palestine Action i Storbritannia er fortsatt juridisk omstridt og bør ikke brukes som rettslig grunnlag i tyske straffesaker, påpeker hun.

Selve stedet for rettssaken har også blitt et stridstema. Den føres i Stammheim-fengselet – de samme lokalene der medlemmer av den venstreekstreme Røde armé-fraksjonen (RAF) ble stilt for retten på 1970-tallet.

Dette utgjør et bredere mønster av undertrykkelse.

Mener aktivister kriminaliseres

Pernille Solheim

Christopher Olssøn

Da Marcelle Shehwaro kom til Aleppo i januar 2025, hadde hun ikke satt fot i hjembyen sin på over ti år.

Det var ikke snakk om ti vanlige år. Som et av de hardest rammede områdene gjennom den syriske borgerkrigen hadde Aleppo vært herjet av brutale gatekamper, massiv bombing og beleiring. Fra 2012 til 2016 var byen delt i to, mellom regjeringsstyrker i vest og opprørsstyrker i øst – med gamlebyen som frontlinje. Og som om Shehwaros naboer ikke hadde lidd nok, ble de rammet av et katastrofalt jordskjelv i februar 2023. At hjembyen hennes kom til å være så godt som ugjenkjennelig, var det ingen tvil om.

Den syriske feminist- og demokratiaktivisten hadde en sporingsbrikke sydd inn i BH-en sin den januardagen i fjor, og en venninne i Storbritannia hadde fått passordet til bankkontoen hennes. Fortsatt klarte hun ikke helt å tro på at Bashar al-Assads regime hadde gitt opp kampen om Syria.

Men det som møtte Shehwaro i Aleppo, var verken regimeagenter eller IS-krigere. Det var kvinner som hadde mistet barna sine, og mindreårige som hadde blitt hovedforsørgere for hele nabolag. Barn under ni år som allerede var avhengige av rusmiddelet captagon, og en fattigdom som var mer utbredt og dødelig enn Shehwaro noen gang kunne ha forestilt seg.

Noe av det verste var håpet blant folk, som for henne virket farlig sterkt, forteller Shehwaro når Klassekampen møter henne i Oslo.

– De sa at de skulle få husene sine bygget opp igjen. Men av hvem? Hvem skulle betale for dette? Hele nabolag er utslettet i Aleppo, sier hun.

Det har gått halvannet år siden Shehwaros «forferdelige» første møte med Aleppo etter Assad-regimets fall. Nå har hun flyttet tilbake til en by og et land som har klart seg forholdsvis godt gjennom en høyst ustabil periode i Midtøstens historie.

Landet har likevel slitt med både israelsk okkupasjon, sekteriske sammenstøt og regelrette hevnangrep og massakre rettet mot minoritetsgrupper. Parallelt har demokratiaktivister som Shehwaro protestert mot den manglende representasjonen av minoriteter, kvinner og sivile i den nye regjeringen og statsapparatet.

Klasseforskjellene i Aleppo er nå synlige i absolutt alle detaljer.

Finner himmel og helvete i én og samme by

Jens Bryhn Erlandsen

#000

Den palestinske legen Hussam Abu Safiya er i umiddelbar livsfare, ifølge hans advokat Nasser Odeh.

Abu Safiya er direktør for Kamal Adwan-sykehuset, nord på Gazastripa. Han har vært fengslet av Israel siden desember 2024, da israelske styrker stormet sykehuset og arresterte ham. Abu Safiya har siden blitt holdt fengslet uten tiltale eller rettssak.

Advokaten hans sier til menneskerettighetsorganisasjonen Physicians for Human Rights Israel at Abu Safiya under deres siste møte forrige uke hadde ferske hodeskader og pustevansker.

– Dette er siste gang du ser meg, skal Abu Safiya ha sagt til Odeh, ifølge Al Jazeera.

Odehs beskrivelser samsvarer med FNs uavhengige granskingskommisjon for det okkuperte palestinske området, som onsdag krevde at Abu Safiya løslates. Kommisjonen viser til rapporter om at han har vært utsatt for «vedvarende og alvorlig mishandling» siden arrestasjonen.

Statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Motzfeldt Kravik deler bekymringen for legens helsetilstand. Han mener saken er del av et større mønster av israelske angrep mot helsesektoren i Gaza.

– Vi har sett over tid omfattende angrep på helsearbeidere og helseinstitusjoner fra Israel. Rapporter fra palestinske helsemyndigheter tilsier at over 1700 helsearbeidere er drept i Gaza siden krigsutbruddet, sier Kravik.

– Israel tar ikke sine forpliktelser på alvor med tanke på å beskytte helsearbeidere og helseinstitusjoner og sørge for at humanitær bistand kommer inn til Gaza, sier han.

Israel tar ikke sine forpliktelser på alvor.

Krever at Israel løslater lege

Johanne Oleah Hovland

Det er nesten ikke et
menneske å se i Dar-es-Salaam tirsdag 7. juli. Den fargerike, bråkete og levende byen som huser over seks millioner mennesker, er ikke til å kjenne igjen. Gatene er tomme, og de karakteristiske dala-dala-minibussene står parkert.

I pansrede politibiler sitter tungt bevæpnet politi med droner og kamerautstyr. I ukevis har aktivister varslet at frigjøringsdagen Saba Saba Day skulle markeres med demonstrasjoner mot president Samia Suhulu Hassan. Etter det voldeligste valget i landets historie i oktober 2025 er misnøyen stor. Folk krever politiske reformer. Men i dag er gatene tomme.

– Folk er livredde. Vi så hva som skjedde under valget. Uskyldige mennesker ble drept. Politiet fikk instrukser om å skyte alle som protesterte i gatene, sier Oscar Mwakatobe.

Mwakatobe jobber i byens havnevesen. Under den dramatiske valguka i fjor ble han sperret inne i en bygning og kom seg ikke ut før dager etterpå. Da hadde hundrevis av folk som demonstrerte, blitt drept av politiet og Samia blitt sverget inn som president i det FN og EU beskrev som et udemokratisk valg.

Den afrikanske union, som hadde over 70 valgobservatører til stede, uttalte at uregelmessigheter med tusenvis av stemmesedler, myndighetenes internett-blackout og politisk motiverte forsvinningssaker gjorde at valget ikke opprettholdt en demokratisk standard.

Siden har den politiske situasjonen tilspisset seg ytterligere. Det siste året har Tanzania vært preget av det Amnesty beskriver som en terrorbølge av forsvinningssaker, der spesielt opposisjonspolitikere, aktivister og journalister har vært utsatt for angrep og kidnappinger.

– Jeg kjenner ikke igjen mitt eget land. Tanzania var kjent som det fredelige og stabile landet i Øst-Afrika. Nå er vi på god vei til å minne om noe autoritært, sier Mwakatobe.

Presidentens forgjenger, John Magufuli, er også kritisert for å innskrenke ytringsrommet til politiske opponenter og journalister. Likevel skiller det siste året seg ut når det gjelder alvorsgraden, antallet og omfanget av angrep mot opposisjonen.

Fengsler og kidnapper opposisjonspolitikere

USA mislyktes denne uka i forsøket på å stanse en debatt i FNs generalforsamling om landets flere tiår lange blokade mot Cuba.

Et stort flertall av medlemslandene stemte mot forslaget tirsdag kveld og åpnet for en omfattende debatt om de stadig strengere sanksjonene som har svekket Cubas økonomi.

Det var harde fronter og skarp retorikk i ordskiftet mellom USA og Cuba.

– USAs regjering fører en flerdimensjonal, ukonvensjonell krigføring mot Cuba som har pågått i nærmere sju tiår og som har blitt stadig mer brutal og hensynsløs de siste sju månedene, sa Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez til FN tirsdag.

Han kalte blokaden en «kollektiv avstraffelse» av den kubanske befolkningen.

USAs FN-ambassadør Mike Waltz avfeide på sin side møtet som nytteløst.

– Mange i denne salen kjenner meg som «budsjettfyren» – så jeg kunne fortalt dere hvor bortkastet de 28.000 dollarene i timen vi bruker i dag, faktisk er.

– Med de 84.000 dollarene dette møtet vil koste over tre timer – og vi vet alle at det kommer til å vare lenger enn tre timer – kunne vi ha gitt 3500 kubanske barn mat i en hel måned.

– Det finnes ingen amerikansk blokade, påsto han.

Jeg er imot at mennesker brukes som brikker i en politisk konflikt.

USA ville stanse debatt om Cuba

Ewa Sapiezynska

Amal Wahab

Mens Nato-lederne satt samlet til middag under toppmøtet i Tyrkia og oppmerksomheten var rettet mot økte forsvarsutgifter, beordret USAs president Donald Trump en rekke angrep mot Iran. 80 mål ble angrepet i går morges.

Samtidig trakk Trump tilbake lisensen som hadde gjort det mulig for Teheran å selge olje på verdensmarkedet – en dramatisk vending som overskygget toppmøtets opprinnelige agenda.

Iran svarte med å angripe flere titalls amerikanske militæranlegg i Kuwait og Bahrain.

De amerikanske angrepene kom som gjengjeldelse etter at tre handelsskip ble truffet i Hormuzstredet, der det foreløpig er ukjent hvem som sto bak. To anonyme amerikanske tjenestepersoner hevder til det amerikanske nyhetsbyrået Axios at Irans militære har avfyrt raketter mot to skip i stredet.

Situasjonen viser hvor skjør den midlertidige avtalen som skulle sette en stopper for flere måneders kamphandlinger mellom de to landene er, mener analytikere.

Intensjonsavtalen (MOU) mellom USA og Iran ble inngått i juni og skulle legge grunnlaget for videre forhandlinger etter flere måneder med kamphandlinger. Avtalen inneholdt imidlertid flere uklare punkter, som partene nå tolker svært ulikt.

Iran-forsker Rouzbeh Parsi ved Lunds Universitet mener avtalens vaghet var helt nødvendig for at partene skulle undertegne den.

«Men denne vagheten er nå i ferd med å bli et problem, fordi partenes tolkninger av hva avtalen innebærer, skiller seg så markant fra hverandre», skriver han i en e-post til Klassekampen.

Partenes tolkninger av hva avtalen innebærer, skiller seg så markant fra hverandre.

Hormuz-avtale satt på spill

Sofie Grønntun Nissen

Tom Henning Bratlie

En mann og en kvinne ligger rolig på bakken, iført håndjern. En hvit rose ligger over hodene deres, og gjennom beina på politimannen som står ved siden av, kan man så vidt skimte en plakat med påskriften «Jeg motsetter meg folkemord. Jeg støtter Palestine Action».

Kort tid etterpå blir paret båret bort av politiet. Rundt dem er det fortsatt stille.

– Stopp folkemordet! roper kvinnen mens minst fire politibetjenter løfter henne etter armer og bein. Hun løfter hodet og ser mot kameraet.

Deretter blir hun ført inn i en politibil og kjørt av gårde til en politistasjon sør i London. Her treffer hun mannen sin. Begge blir avhørt av antiterrorpolitiet, midt på natta.

Det er 5. juli 2025, dagen da forbudet mot den britiske aksjonsgruppa Palestine Action trer i kraft. Paret som denne dagen blir arrestert for aller første gang, heter Marji Mansfield (69) og Richard Whitmore-Jones (74). De har møtt opp utenfor det britiske parlamentet for å protestere mot at britiske myndigheter terrorlister en gruppe som de mener er alt annet enn en terrororganisasjon.

Å uttrykke støtte til en terrorlistet organisasjon er straffbart i Storbritannia og kan gi inntil seks måneders fengsel. Det stopper ikke Mansfield og Whitmore-Jones.

Så når paret nøyaktig ett år seinere tar til gatene igjen, har de allerede til sammen blitt arrestert under britisk terrorlovgivning 13 ganger. Nå har de bestemt seg for å ta protesten et skritt lenger.

Fra en talerstol utenfor London-politiets hovedkvarter forklarer ekteparet hvorfor de igjen velger å trosse terrorforbudet. Mansfield er rolig, men bestemt:

Vi var nok det man i England kaller ­konservative med liten k.

De er Storbritannias nye «terrorister»

Amal A. Wahab

Trump skal bygge leirer på Gazastripa

Hamas kunngjorde søndag at bevegelsen oppløser sin sivile administrasjon på Gazastripa. Ifølge gruppa er beslutningen et forsøk på å framskynde gjennomføringen av Donald Trumps fredsplan og legge til rette for gjenoppbyggingen av Gaza.

Men Israel mener at utspillet ikke har noen betydning så lenge avvæpningen ikke har funnet sted.

«Dette er bare et stunt», uttalte Israels utenriksminister Gideon Sa’ar ifølge avisa Times of Israel.

Han fastholder at Hamas må avvæpnes fullstendig og gi opp all kontroll før Israel vil betrakte organisasjonen som ute av Gaza.

Et av hovedkravene i Trumps fredsplan er avvæpning av Hamas. Det er imidlertid uklart hvordan en slik prosess skal gjennomføres dersom et maktvakuum oppstår på Gazastripa, hvor flere væpnede militser opererer. Blant disse finnes også grupper som ifølge flere rapporter har mottatt støtte fra Israel.

Hamas sier de vil diskutere avvæpning først når israelsk tilbaketrekning er på plass og palestinsk herredømme over stripa er sikret.

Allerede i fjor sendte over 600 tidligere israelske generaler og sikkerhetstopper et brev til Trump, der de ba ham tvinge Israels statsminister Benjamin Netanyahu til å stanse krigen.

De hevdet at Israel hadde lyktes militært med å «oppløse Hamas’ militære formasjoner og styre». Brevet var signert av blant andre tidligere Mossad-sjef Tamir Pardo, tidligere Shin Bet-sjef Ami Ayalon og tidligere visehærsjef Matan Vilnai.

Hamas vil ha fortgang på Trumps fredsplan

En bitter strid mellom Polens nasjonalkonservative president Karol Nawrocki og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har de siste ukene utløst en av de mest alvorlige diplomatiske konfliktene mellom de to nabolandene på mange år.

Konflikten startet da Zelenskyj godkjente at en ukrainsk militær avdeling fikk navnet «UPAs helter». UPA var en ukrainsk opprørsbevegelse som sto bak massedrap på titusener av polakker under andre verdenskrig.

Kort tid etter fratok Nawrocki Zelenskyj Polens høyeste utmerkelse. Zelenskyj returnerte ordenen, tre tidligere ukrainske presidenter gjorde det samme, og flere polske høyrepolitikere svarte med å levere tilbake sine ukrainske ordener.

Klassekampen har snakket med tre polakker – en politiker fra venstresida, en journalist og en statsviter – om hvem som vinner og taper på konflikten.

«Alle i Polen er enige om at president Zelenskyjs beslutning om å hedre UPA, var vanskelig og smertefull for oss. Men reaksjonene – først fra presidenten og deretter fra høyrepolitikere som én etter én leverte tilbake ukrainske ordener – var etter min mening rett og slett ukloke», skriver Dorota Olko, parlamentsmedlem for venstresidepartiet Lewica, i en melding til Klassekampen.

Ifølge henne er det vanskelig å se hvilke diplomatiske gevinster denne eskaleringen skulle gi. Samtidig advarer hun om at konsekvensene kan bli alvorlige i Polen.

«Ukraina er fortsatt i krig, og landets kamp handler også om vår egen sikkerhet», understreker hun.

De største taperne er likevel de nærmere 1,7 millioner ukrainerne som bor i Polen, mener Olko.

Begge sider som eskalerer konflikten, tjener på den – Zelenskyj i Ukraina og høyre­sida i ­Polen.

Begge sider kan tjene på nabostrid

Da kampene brøt ut mellom den sudanske hæren og militsen Rapid Support Forces (RSF) i april 2023, trodde mange konflikten ville bli kortvarig.

Tre år seinere er Sudan blitt verdens største humanitære katastrofe. Denne uka opplyste Unicef at minst 330 barn er drept eller skadet de siste seks månedene. Organisasjonen advarer om at dronekrigen rammer sivile stadig hardere.

Mer enn 13 millioner mennesker er drevet på flukt, og over 30 millioner er avhengige av nødhjelp. Hungersnød er erklært flere steder i landet, mens helsevesenet og store deler av infrastrukturen er i ferd med å bryte sammen.

Samtidig mener flere Sudan-eksperter at konflikten er blitt stadig vanskeligere å avslutte fordi de stridende partene fortsatt får omfattende støtte utenfra.

Regjeringshæren har de siste månedene gjenerobret hovedstaden Khartoum og store deler av det nordlige og østlige Sudan. RSF står fortsatt sterkt i Darfur og deler av Kordofan, der militsen kontrollerer viktige forsyningslinjer og gullområder som finansierer krigen.

Nå frykter FN at El-Obeid kan bli den neste byen som rammes av en større RSF-offensiv. El-Obeid er hovedstad i delstaten Nord-Kordofan og et strategisk knutepunkt mellom Khartoum og Darfur.

Dersom RSF erobrer byen, vil militsen kunne knytte sammen områdene den kontrollerer i Darfur med styrkene sine i Kordofan og samtidig presse regjeringshæren lenger øst.

RSF beleiret El-Obeid i seks måneder før regjeringsstyrkene brøt beleiringen tidligere i år. De siste ukene har militsen igjen samlet styrker rundt byen og trappet opp drone- og artilleriangrepene.

Uten den eksterne støtten ville ikke krigen kunne ha fortsatt slik.

Mener utenlandsk støtte holder liv i Sudan-krigen

Amal A. Wahab, Kairo

For få år siden var det vanskelig å se for seg. Egypt og Tyrkia, to land som i over et tiår sto på hver sin side i noen av Midtøstens mest betente konflikter, har inngått en militær samarbeidsavtale.

Etter at Abdel Fattah al-Sisi avsatte den islamistiske presidenten Mohammed Mursi i 2013, ble Tyrkia sentrum for Det muslimske brorskapets eksilmiljø. President Recep Tayyip Erdogan nektet lenge å anerkjenne Sisi-regimet, ambassadørene ble trukket hjem, og de to landene sto på hver sin side i Libya, i det østlige Middelhavet og i striden om islamistiske bevegelser i regionen.

Nå er tonen en annen. Landene signerte avtalen i Kairo i slutten av juni, samtidig som egyptiske og tyrkiske kampfly deltok i luft­øvelsen «Anatolian Eagle 2026» i Tyrkia.

Og den er mer enn en bilateral forsoning. Den er et uttrykk for et breiere sikkerhetspolitisk skifte i Midtøsten, som følge av USAs betingelsesløse støtte til Israel, spesielt med krigen mot Iran.

I store deler av den arabiske opinionen har folk lenge hatt liten tillit til USA. På folkemunne har det egyptiske ordtaket «den som søker dekke hos USA, står naken» de siste tiårene spredt seg til andre arabiske land.

Regimene kunne likevel leve med dette så lenge USA ble oppfattet som den eneste stormakta med både vilje og evne til å garantere sikkerhet.

De siste månedene har flere land i regionen derfor forsøkt å etablere nye sikkerhets- og forsvarssamarbeid.

Egypt har igjen tatt til orde for en felles arabisk styrke. Saudi-Arabia har inngått en strategisk forsvarsavtale med Pakistan, der angrep på ett av landene skal regnes som angrep på begge. Emiratene har signert en forsvarsramme med India om blant annet maritim sikkerhet, cyberforsvar og militært samarbeid.

Stadig ­flere regimer i ­Midtøsten ­stoler ikke lenger på USA som den eneste sikkerhets­garantisten.

Regningen for Trumps Israel-linje tar form

Aktuelt

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Men hvorfor skriver du ikke om bosetterne i stedet? Om de nye bosettingene? Om fangene som blir torturert? Hvorfor skriver du ikke om Netanyahu?

Hver gang du sier noe om palestinere, blir du fortalt at du heller burde snakke om Israel.

palestinerne lokalvalg. Men det har stort sett gått upåaktet hen. Internasjonale medier rapporterte bare om valg­oppmøtet, som var på 56 prosent på Vestbredden og 23 prosent i Gaza.

Disse tallene betyr imidlertid ikke så mye, da bare 42 prosent av kommunene avholdt valg. Det vil si 182 av 429. I 197 kommuner, inkludert Ramallah, fantes det bare én liste, og i 49 kommuner var det ingen. Det var ingen kandidater.

Ja da, det var valg i Gaza også. I Deir al-Balah, den eneste byen der det var logistisk mulig å rigge til valglokaler. Her bor det 70.000 innbyggere. Dermed var det altså 16.000 personer som stemte – av 2 millioner palestinere.

 var helt klart en tydelig stemme: en stemme mot den palestinske selvstyremyndigheten. Men for Mahmoud Abbas, som har styrt, eller rettere sagt hersket, aleine i 21 år, har 25. april vært en suksess. Han ønsker å bli sittende, og framfor alt er det dette valg­resultatet gir støtte til.

Selv om lokalvalg faktisk alltid har blitt avholdt, har ordførerne så godt som ingen makt. Det som teller, er valg til lovgivende forsamling – som sist ble avholdt i 2006, og foreløpig er det ikke planlagt nye valg. Men slik slipper Mahmoud Abbas unna for mye press.

Og han får støtte fra EU, som er hoved­finansieringskilden hans. Økonomisk støtte som er betinget av reformer og demokrati.

Krisa i Israel er dyp, men det er også krisa i Palestina.

Vi snakker ikke om palestinerne, faktisk. Vi snakker om Palestina. Palestina er et symbol

Usynlige palestinere

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

46 år gamle Aleksandr er frivillig i organisasjonen «Hardt tegn» for russiske desertører. Organisasjonen er virksom i Jerevan. Han forteller hvordan kameratene hans hjelper russiske soldater å rømme fra krigen – forbi kontrollposter og militærpoliti, ut av sykehus, og om nødvendig, til fengsel – alt for å slippe tilbake til fronten.

«Jeg forstår dem godt», forteller han. «Du er fullstendig desorientert. Du vet ikke hvor du skal gå. Skyldfølelse og frykt plager deg. Rundt deg er det fiender, overvåking og kontroller. Til slutt er det to av ti som våger å rømme. Én klarer å komme seg ut. Og feigingene, som ikke klarer å takle frykten, går i døden.»

ble Aleksandr sendt til krigen i Tsjetsjenia. Tjue år seinere kalte krigen igjen. Russiske myndighetene kunngjorde «delvis mobilisering», som først og fremst gjaldt dem som allerede hadde militær erfaring.

«Jeg sa til sjefen på oppstillingsplassen at jeg led av pasifisme. Han lo. Men jeg hadde allerede sett krig, der ligger forskjellen», forteller Aleksandr.

Etter et halvt år deserterte Aleksandr. Det var ikke lett: Han skar over årene sine på et feltsykehus. Han ble fraktet fra det ene psykiatriske sykehuset til det andre og holdt fanget i en kjeller, før han klarte å rømme til Armenia – et av de få landene russere kan reise inn i uten utenrikspass, som de fleste soldater mangler.

, ifølge Aleksandrs anslag, flere tusen russiske desertører som gjemmer seg i Armenia, Kasakhstan og Kirgisistan. Bare noen få hundre har klart å komme seg til trygge land i Europa, hovedsakelig til Tyskland.

Samtidig er det rimelig å anta at det har vært minst 120.000 tilfeller av desertering fra den russiske hæren, trolig langt flere. De fleste blir pågrepet av militærpolitiet. Mange tortureres og sendes tilbake til fronten uten rettssak, mens bare et mindretall blir stilt for retten og dømt til fengsel. Andre lever i månedsvis på flukt, i konstant frykt, før også de blir funnet og sendt av sted for å bli slaktet.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakta på desertører. De anerkjenner ikke desertering som grunnlag for asyl eller beskyttelse. De få desertørene som når Europa – ved hjelp av transittflygninger eller ved å hoppe av et transitt-tog i fart mens det kjører gjennom Litauen – blir i stor skala nektet asyl og deportert.

kunngjorde EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen en enda mer radikal beslutning: å forby alle russere som har tjenestegjort i hæren under krigen, noensinne å reise inn i Europa. Det dreier seg ikke om turister som mellom kampene ønsker å feriere på den franske rivieraen, men nettopp om desertører.

De få desertørene som har klart å komme seg til Europa, blir i stor skala nektet asyl og deportert

De Europa ikke vil ha

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

Hvorfor har jeg de samme samtalene på nytt og på nytt?

Det føles som om stemmen min går på repeat i en endeløs tidsløkke. Dette er verre enn med amerikanerne: en tanke som overrasket meg da jeg lot den synke inn. Amerikanerne er i det minste mer oppfinnsomme i anklagene de retter mot Kina. Kanskje man kan kalle det en fiendtlighetspluralisme?

Som et ektepar som har vært lenge gift, krangler de, men når dagen går mot kveld må de likevel sette seg ned og snakke om middagsplaner. Jeg har begynt å tro på det Wang Jisi, den anerkjente kinesiske eksperten på internasjonale forhold, har sagt om relasjonene mellom USA og Kina i dag: Problemet er ikke at de to sidene kjenner hverandre for dårlig, men at de kjenner hverandre for godt til å finne noe de kan bli enige om nå.

mellom Kina og Europa er annerledes. Det føles som en arrangert date som spilles på repeat – hver gang den samme syklusen med å introdusere og forklare seg og aldri helt komme videre til neste trinn. Jeg reiser tilbake til Europa hvert år, møter forskjellige grupper fra forskjellige kretser i politikken og forretningslivet i et håp om å finne noe nytt.

Likevel er jeg på samme sted igjen og igjen, denne gangen i et møterom i den tyske Forbundsdagen, der jeg sitter rundt bordet sammen med representanter for De grønne, med påfølgende møter i utenriksdepartementet og med tankesmier.

Samtalene har knapt endret seg siden 2022, bortsett fra at Iran har kommet med i den såkalte systemiske rivaliseringen mellom Kina og Europa. «Systemisk rivalisering» er et begrep europeerne hevder at de fant opp i 2019. Kineserne oppfatter sjelden dette som noe originalt, siden europeernes strategi overfor Kina ofte framstår som en nedtonet versjon av den amerikanske. Fra revisjonistisk makt til systemisk rivalisering. Fra frakopling til risikoreduksjon.

. De begynner ofte med bekymringer om den internasjonale ordenen med en diskré, men stadig mindre diskré, henvisning til USA. Så kommer retorikken om den regelbaserte internasjonale ordenen og Europas verdibaserte diplomati eller status som normativ makt. Det er her debatten begynner å ta form.

Så nevnes Ukraina (og nå Iran), mens Gaza er merkverdig fraværende, selv om det er dette de fleste utenrikspolitiske demonstrasjoner og sosiale bevegelser i Europa er konsentrert rundt. Deretter går vi over til menneskerettighetene i Kina, pluss Tibet, Hongkong, Xinjiang, Taiwan og videre til økonomisk konkurranse, overkapasitet, handels- og investeringsavtaler.

På dette punktet har samtalen bygd opp nok trykk og tida begynner også å løpe ut. Til slutt kommer håndteringen av KI, selv om EU ofte er mer opptatt av regulering enn å forstå hva teknologien faktisk gjør. Alt konkluderes med felles oppmuntring til flere meningsutvekslinger i framtida.

Dagens europeiske retorikk lyder som om de nettopp har oppdaget at Kina er et kommunistisk land.

Utenriks

Aktuelt

VM i skadefryd og konspirasjonsteorier.

Fem aktivister fra Palestine Action stilles for retten i Tyskland for å tilhøre «en kriminell organisasjon».

De nye myndighetenes tilnærming til Syrias problemer er oppskriften på klassemessig katastrofe, mener Marcelle Shehwaro.

Krever at Israel løslater lege

Etter det voldelige valget i oktober 2025, lever aktivister, kritikere og opposisjonspolitikere farlig i Tanzania.

USA forsøkte denne uka å få land til å boikotte en FN-debatt om Cuba-blokaden. En kubansk opposisjonspolitiker ber Norge om å hjelpe Cuba ut av krisa.

Nato-toppmøtet havnet i skyggen av nye angrep fra USA mot Iran. Partenes ulike tolkninger av intensjonsavtalen kan bli et problem, mener Iran-analytikere.

De er Storbritannias nye «terrorister»

Trump skal bygge leirer på Gazastripa

Historien splitter Ukraina og Polen igjen. En polsk politiker, en journalist og en statsviter forteller hva den nye ordkrigen kan bety for forholdet mellom nabolandene og for ukrainerne som bor i Polen.

Utenlandske aktører anklages for å holde liv i en borgerkrig få tror kan vinnes militært.

Regningen for Trumps Israel-linje tar form

Horisont

Alle vil snakke om Palestina. Nesten ingen vil snakke om palestinerne.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakten på desertører.

Mens maktbalansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

VM i skadefryd og konspi­ra­sjons­teorier.

Fem aktivister fra Palestine Action stilles for retten i Tyskland for å tilhøre «en kriminell orga­ni­sa­sjon».

De nye myndig­he­tenes tilnærming til Syrias problemer er opp­skrif­ten på klasse­mes­sig katastrofe, mener Marcelle Shehwaro.

Krever at Israel løslater lege

Etter det voldelige valget i oktober 2025, lever aktivister, kritikere og oppo­si­sjons­po­li­ti­kere farlig i Tanzania.

USA forsøkte denne uka å få land til å boikotte en FN-debatt om Cuba-blokaden. En kubansk oppo­si­sjons­po­li­tiker ber Norge om å hjelpe Cuba ut av krisa.

Nato-toppmøtet havnet i skyggen av nye angrep fra USA mot Iran. Partenes ulike tolkninger av inten­sjons­av­talen kan bli et problem, mener Iran-ana­ly­ti­kere.

De er Storbri­tannias nye «terro­rister»

Trump skal bygge leirer på Gazastripa

Historien splitter Ukraina og Polen igjen. En polsk politiker, en journalist og en statsviter forteller hva den nye ordkrigen kan bety for forholdet mellom nabolan­dene og for ukrainerne som bor i Polen.

Uten­lands­ke aktører anklages for å holde liv i en borgerkrig få tror kan vinnes militært.

Regningen for Trumps Israel-linje tar form

Alle vil snakke om Palestina. Nesten ingen vil snakke om pale­sti­nerne.

Para­doksalt nok har europeiske myndig­heter blitt en pålitelig alliert for Putins mili­tær­po­liti i jakten på desertører.

Mens maktba­lansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

VM i skadefryd og konspirasjonsteorier.

Fem aktivister fra Palestine Action stilles for retten i Tyskland for å tilhøre «en kriminell organisasjon».

De nye myndighetenes tilnærming til Syrias problemer er oppskriften på klassemessig katastrofe, mener Marcelle Shehwaro.

Etter det voldelige valget i oktober 2025, lever aktivister, kritikere og opposisjonspolitikere farlig i Tanzania.

USA forsøkte denne uka å få land til å boikotte en FN-debatt om Cuba-blokaden. En kubansk opposisjonspolitiker ber Norge om å hjelpe Cuba ut av krisa.

Nato-toppmøtet havnet i skyggen av nye angrep fra USA mot Iran. Partenes ulike tolkninger av intensjonsavtalen kan bli et problem, mener Iran-analytikere.

De er Storbritannias nye «terrorister»

Historien splitter Ukraina og Polen igjen. En polsk politiker, en journalist og en statsviter forteller hva den nye ordkrigen kan bety for forholdet mellom nabolandene og for ukrainerne som bor i Polen.

Utenlandske aktører anklages for å holde liv i en borgerkrig få tror kan vinnes militært.

Alle vil snakke om Palestina. Nesten ingen vil snakke om palestinerne.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakten på desertører.

Mens maktbalansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.