Pernille Solheim

#fff

#000

Det sies at disse ordene – som tilskrives de egyptiske ekspresidentene Hosni Mubarak og Anwar Sadat om hverandre – har fått nytt liv blant diplomater på den arabiske halvøya den siste tida.

Få har nemlig kledd seg i USA som de styrtrike golfstatene. Gjennom våpen- og energiavtaler, amerikanske militærbaser og investeringer i luksushoteller og golfklubber fra private aktører i regionen, har de knyttet seg tett til amerikanske interesser.

Ordningen, særlig med Donald Trumps USA, framsto perfekt: De fikk investeringer og beskyttelse fra verdens mektigste militærmakt – helt uten mas om reformer og menneskerettigheter.

Nå har ordningen imidlertid gått opp i røyk. Golfstatene har blitt angrepet av Iran som følge av USA og Israels krig mot landet. Etter krigen og stengningen av Hormuzstredet ligger regionens energisektor igjen med brukket rygg.


Det toppet seg på sett og vis under Trumps operasjon for å frigjøre skip i Hormuz denne uka, da Iran gikk til angrep mot De forente arabiske emirater. Istedenfor å forsvare Emiratene svarte USA med å avslutte operasjonen og vende tilbake til forhandlingsbordet.

Nå har selv de Israel-allierte Emiratene, som helhjertet har støttet krigen mot Iran, grunn til å lure: Var det en strategisk tabbe å knytte seg til Trumps USA?

Tjenestemenn på den arabiske halvøya er ifølge den geopolitiske analytikeren Shaiel Ben-Ephraim i harnisk over at USA har prioritert å redde seg selv og Israel, mens golfstatene må tømme sine lagre av avskjæringsmissiler.

Det å stå tett på Washington og Jerusalem gjør deg til et mål, ikke en beskyttet alliert.

Er USAs knuste arabiske ­relasjoner Irans største seier?

Amal A. Wahab

– Velinformerte kilder i Irans utenriksdepartement har bekreftet at partene finpusser et én-sides memorandum, der prosessen deles inn i to faser.

Det sier den Teheran-baserte analytikeren Hakam Amhaz til Klassekampen. Amhaz, som støtter Iranske myndigheter, bekrefter at det også fra Irans side nå øynes håp om en avtale som kan få slutt på krigen. Nettstedet Axios meldte onsdag det samme.

Ifølge Amhaz vil første fase innebære en formell avslutning på krigen – ikke bare en våpenhvile. Hormuzstredet skal åpnes for normal trafikk, amerikanske sanksjoner mot Iran skal oppheves, og iranske midler som er frosset i utlandet skal frigjøres. Iran skal også kompenseres for ødeleggelsene krigen har påført landet, og avtalen skal omfatte stans i krigen mot Libanon og Gaza, hevder han.

Etter fire uker går partene inn i fase to. Her skal forhandlingene om Irans atomprogram gjenopptas. Det kan bli aktuelt med en midlertidig stans i anrikningen av uran, men det er for tidlig å gå inn i detaljene, sier Amhaz.

Ryktene om en nært forestående avtale skjøt fart etter at USAs president Donald Trump tirsdag uventet satte «Project Freedom» på pause, knapt ett døgn etter oppstart.

Operasjonens mål var å eskortere skip gjennom Hormuzstredet, som Iran tidlig i krigen sikret seg kontroll over. Trump forklarte at han satte operasjonen på pause fordi det hadde skjedd «store framskritt» på veien mot en avtale.

Iran har hele tida krevd en slik todelt avtale som nå diskuteres, men Trump har tidligere avvist dette. Ifølge Axios gir tjenestepersoner i Trump-administrasjonen selv ulike forklaringer på ­kursendringen. Noen peker på økende internasjonalt press, tegn til at våpenhvilen sto i fare for å bryte sammen, og tvil om hvor gjennom­førbar Operation Freedom var.

Andre viser til det de beskriver som nye signaler om at Iran er villig til å nærme seg amerikanske posisjoner i sentrale atomspørsmål. Amhaz mener forklaringen er enklere: Trump har innsett at en militær seier ikke er mulig, og har skjønt «at Israel feilaktig har ledet ham til å tro at Iran ville kollapse etter noen dagers bombing».

Irans viktigste garanti er ­deres motstandsevne.

Øyner håp om slutt på krigen

USAs president Donald Trump kunngjorde tirsdag at den amerikanske militæroperasjonen «Project Freedom», som startet mandag morgen, settes på pause.

Bare timer tidligere hadde både utenriksminister Marco Rubio og forsvarsminister Pete Hegseth gitt inntrykk av at operasjonen ville fortsette og utvides. Amerikanske styrker skulle ledsage skip gjennom Hormuzstredet for å bryte Irans kontroll.

Trump begrunner pausen med framgang i forhandlingene med Iran, og sier målet er å «fullføre og signere en avtale». Samtidig understreker han at USAs blokade av iranske havner vil fortsette.

– Vi vil kun akseptere en rettferdig og omfattende avtale, og vil gjøre vårt beste for å beskytte våre legitime rettigheter og interesser, sa Irans utenriksminister Abbas Araghchi under et besøk i Beijing onsdag – bare en uke før Trump selv ventes til den kinesiske hovedstaden.

Rakha Ahmed Hassan, tidligere viseutenriksminister i Egypt, sier til Klassekampen i Kairo at iranske diplomater er både dyktige og pragmatiske. Han mener Araghchis Beijing-besøk er et viktig signal om landets bånd til Kina, og tror det kan være et forsøk på å avklare overfor Beijing hva Iran kan og ikke kan gå med på i forhandlingene.

Når det gjelder Trumps raske kursendring, mener Hassan at mye tyder på at Project Freedom i utgangspunktet ikke var en militær, men en politisk operasjon. Ifølge ham er USA fullt klar over at det i praksis er umulig å åpne Hormuzstredet med militærmakt.

Den tidligere viseutenriksministeren påpeker at frykten for en eneste rakett er nok til å hindre normal skipstrafikk gjennom Hormuzstredet. Han tror at Project Freedom i realiteten handlet om å påvirke aksjemarkedet og oljeprisene.

– Trump har tidligere tatt beslutninger som har gjort det mulig for ham selv og hans krets å tjene milliarder – i det mange mener er innsidehandel. Dette passer inn i det samme mønsteret, hevder Hassan.

Jeg tror det er Israel som saboterer og hindrer en avtale mellom USA og Iran.

– En fiasko – både militært og politisk

Gustav Gillund

Olje og gass er på vei ut. Her kommer Kina inn.

– La meg bare begynne med å si at dette må være den mest idiotiske, den mest … ah, jeg har ikke ord!

Det sier Simon Du om Donald Trumps krig mot Iran og energikrisa. Han vet hva han snakker om – Du er senioransatt i solgiganten Sungrow, en av verdens ledende produsenter av solcelleinvertere og lagringssystemer, som er nødvendige i produksjonen av solenergi.

Han sitter i en bil på vei til ett av selskapets produksjonsanlegg i den kinesiske byen Hefei og forklarer hvordan energikrisa skapt av USA og Israels krig mot Iran påvirker selskapet hans.

Selv om han kaller Trumps krigshandlinger en «fornærmelse mot intellektet», står selskapet hans uten tvil klar til å tjene på konsekvensene av krigen.

Han mener verden nå har innsett at det å være avhengig av olje, ikke bare er skadelig for klimaet. Det har blitt et sårbart element for nasjonal sikkerhet for hele verden.

– Og det er Kina som sitter med nøkkelen, sier han.

Energikrisa har blottlagt verdens sårbarhet til skjøre forsyningslinjer av olje og gass. Krisa rammer allerede land over hele Asia som står foran stadig større økonomiske utfordringer.

85 prosent av olja fra Persiabukta sendes til Asia. De økte oljeprisene har også globale konsekvenser og truer med å kaste verden inn i en resesjon.

I starten var kostnaden av å utvikle ­fornybart mye dyrere enn fossilt. Nå er det billigere.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Ingrid Fadnes

Med en vannslange i hånda løper Manuel Martínez mot gjerdet som omkranser eiendommen han deler med kona ­Yamilka Velázquez.

Flammene ulmer i en søppelhaug som strekker seg opp langs halve kvartalet på utsida av gjerdet. Dagen før brant det også. Da var det ikke vann i slangen på grunn av strømbrudd, og Manuel måtte slukke med bøtter.

– Kommer! roper Yamilka og løper etter med en liten stige.

Manuel klatrer opp og spyler mot flammene.

Oppi søppelhaugen ser en mann etter mat eller noe som kan gjenbrukes. En annen kommer ruslende med en trillebår med nok et lass søppel. Han heller det ut rett ved der røyken siver opp og kommenterer brannslukningsaksjonen.

– Og det er meg de kaller kontrarevolusjonær, roper Manuel tilbake.

Brannen dør ut, og Manuel klatrer ned igjen. Faren er over, for denne gang. Den største frykten han og Yamilka har om dagen, imellom strømbrudd og de mangesifrede problemene kubanerne må forholde seg til, er at brann fra søppelhaugen skal fortære den lille oasen deres. Slik er den nye hverdagen.

– Folk tenner på søpla fordi de tror at den forsvinner, eller at det skal bli brann og at regjeringen skal komme og gjøre noe. Men de gjør ikke det. Det eneste som skjer, er at vi brenner oss selv opp, sier Manuel og kveiler slangen sammen igjen.

Jeg er lei av å se for meg selv et annet sted. Nå er jeg her, og her blir jeg.

De som blir igjen

Donald Trump iverksatte i går sin varslede operasjon for å befri strandede handelsskip i Persiabukta. Operasjonen, som har fått navnet Project Freedom, skal inkludere rundt 15.000 amerikanske soldater og over 100 fly, ifølge USAs sentralkommando Centcom.

Det er imidlertid uklart akkurat hvordan de skal bidra. Operasjonen innebærer nemlig ikke at amerikanske styrker fysisk skal eskortere skip gjennom Hormuzstredet. USA skal i stedet gi informasjon om «de beste maritime rutene» gjennom sundet, først og fremst for å unngå miner, ifølge nettavisa Axios.

Likevel: Donald Trump truer med militærmakt dersom den «humanitære» operasjonen blir forsøkt sabotert.

Iranske myndigheter svarer med sin egen advarsel: De vil anse enhver amerikansk innblanding i Hormuzstredet som et brudd på våpenhvilen mellom landene.

I går meldte det iranske statlige nyhetsbyrået Fars at et amerikansk krigsskip var truffet av to raketter i nærheten av Hormuzstredet. Skipet skulle ifølge Fars ha ignorert iranske advarsler.

Nyheten om at skipet var truffet, ble raskt avvist av det amerikanske forsvaret.

Det vitale Hormuzstredet i Persiabukta, der rundt 20 prosent av verdens olje til vanlig passerer, har i praksis vært stengt for mange skip siden USA og Israel gikk til krig mot Iran 28. februar. Det er Iran som bestemmer hvilke skip som får passere – og på hvilke betingelser.

USA har svart med sin egen blokade av iranske havner.

Ideen om at stredet bare kan åpnes uten koordinering med Iran, er urealistisk.

Amerikansk operasjon demper ikke frykten

Katarina Poensgen

Russlands økonomi er dårlig stilt, men analytiker advarer mot kollaps-spådommer

I slutten av april kom Russlands president Vladimir Putin med en uttalelse som fikk flere eksperter til å sperre opp øynene: Det går dårlig med den russiske økonomien, erkjente han.

Han krevde svar fra regjeringen og sentralbanken på hvorfor Russlands økonomi presterer dårligere enn forventet i år og etterlyste hastetiltak for å gjenopplive veksten. Det var hans andre offentlige klage om økonomisk svakhet på én måned.

– Det er sjeldent å se dette. Putin foretrekker som regel å ha møter og gi slike beskjeder bak lukkede dører. Så dette viser at det er en bekymring og at han er klar over det, sier analytiker Tatjana Stanovaja, som er administrerende direktør for analysenettstedet R. Politik og seniorforsker ved Carnegie Russia Eurasia Center.

Putins bekymring utløste spekulasjoner om alt fra økonomisk kollaps og statskupp til revolusjon i Russland i nær framtid. Det er Stanovaja svært skeptisk til. Hun kaller det for ønsketenkning. Samtidig ser Stanovaja, som anses som en av de aller fremste innen russisk politisk analyse, et nytt mønster:

– Vi ser en gradvis opphopning av problemer for Kreml. Det dukker opp stadig flere bekymringer for økonomien, økende krigstrøtthet, mindre støtte til Putin og mer frustrasjon, sier analytikeren.

Hvor lenge Russland faktisk kan opprettholde en overopphetet krigsøkonomi, har lenge vært et åpent spørsmål. Problemer med høy rente, mangel på arbeidskraft som følge av høy emigrasjon, verving til krigen og dødsfall ved fronten, er bare noen av faktorene som ikke lar seg løse reint finansielt for Kreml.

Russland har også gjort seg avhengig av Kina. I tillegg sliter landet med stadig høyere inflasjon.

Thomas Nilsson, sjef for Sveriges militære etterretningstjeneste, sa nylig i et intervju med Financial Times at Russland «lever på lånt tid» og at økonomien var på kurs mot en finansiell katastrofe.

For russerne er problemet at Putin ikke ser ut til å kunne lette på bekymringene deres.

Problemene hoper seg opp for det russiske regimet

USAs president Donald Trump sier at han ikke er fornøyd med Irans siste fredsforslag om å åpne Hormuzstredet for skipsfart som første steg i en nedtrapping. Han holder derfor muligheten for nye amerikanske angrep åpen.

Etter amerikansk lov må presidenten ha Kongressens godkjenning dersom krigshandlinger varer utover 60 dager. Den fristen utløp fredag, men Trump hevder det ikke gjelder ettersom våpenhvilen «avsluttet» krigen.

På spørsmål fra pressen lørdag om nye angrep svarte han slik:

«Hvis de oppfører seg dårlig, hvis de gjør noe galt, så får vi se. Men det er en mulighet for at det kan skje.»

Samtidig skrev Trump følgende på Truth Social: «Iran har fortsatt ikke betalt en høy nok pris for det de har gjort mot menneskeheten og verden de siste 47 årene.»

Irans viseutenriksminister sier at det er opp til USA å velge mellom diplomati og fortsatt konfrontasjon. Han understreker at Iran er forberedt på begge alternativene.

USA og Iran inngikk en to ukers våpenhvile som trådte i kraft den 8. april. Siden da har Trump gjentatte ganger utsatt fristen for en avtale med Iran før han til slutt fjernet tidsfristen.

Resultatet er en fastlåst situasjon som verken har ført til slutt på krigen eller at den globale energikrisa som konflikten har utløst, har blitt dempet.

Iran har fortsatt ikke betalt en høy nok pris for det de har gjort mot verden.

Trump presses på flere fronter

Sofie Grønntun Nissen

Yngvild Gotaas Torvik

Global Sumud Flotilla (GSF), bestående av 58 skip, var denne uka på vei til Gaza i et nytt forsøk på å bryte den israelske blokaden. Onsdag kveld ble 22 av dem kapret av israelske styrker like utenfor den greske øya Kreta – rundt 965 kilometer fra Gaza.

Minst 175 mennesker har blitt arrestert, bekrefter det israelske militæret (IDF).

Ifølge organisatorene bak konvoien brukte israelske styrker både droner, kommunikasjonsforstyrrelser og væpnede soldater i kapringen. «Båtene våre ble oppsøkt av militære hurtigbåter som identifiserte seg som ‘Israel’, pekte på oss med lasere og halvautomatiske angrepsvåpen og beordret deltakerne til å gå fram til baugen og legge seg på hender og knær», uttalte de torsdag.

Blant konvoideltakerne er norske Richard Andersen. Når Klassekampen får tak i ham på telefon, har båten han er om bord i, nettopp ankret opp utenfor Kreta på grunn av uvær. 36 båter seiler nemlig fortsatt mot Gaza – og har ingen planer om å stanse, til tross for det Andersen beskriver som Israels «regelrette piratvirksomhet».

Ifølge Andersen ble de arresterte aktivistene brakt i land i Hellas. Også Israels utenriksminister Gideon Saar bekreftet at de ville bli overført dit i samarbeid med greske myndigheter.

Mens Klassekampen snakker med Andersen, får han rapporter om at flere av de arresterte ble banket opp av israelske styrker om bord på de israelske fartøyene. På X skriver GSF at deltakerne ble «slått, sparket og dratt over dekket med hendene bundet bak ryggen». Flere skal ha pådratt seg brukne neser og ribbeinsbrudd.

Andersen sier at de fleste nå er på vei til å bli deportert fra Hellas.

– Det betyr at Hellas har gått i ledtog med Israel, slår han fast.

– Har gått i ledtog med Israel

Som historiker er Alfred McCoy best rustet til å forstå og forklare fortida. I 2010 gjorde han like fullt et forsøk på å forutsi framtida.

I en artikkel for nettstedet TomDispatch spådde han at det amerikanske imperiet – eller USAs globale hegemoni – ville svinne hen innen 2025.

McCoy tegnet et scenario der en ytre høyrepopulistisk bevegelse kommer til makta i USA og krever at verden innretter seg etter landets økonomiske og militære styrke – med trusler om nådeløs hevn dersom det ikke skjer. Verden svarer imidlertid med stillhet, og det amerikanske imperiet blekner.

McCoy, i dag professor ved University of Wisconsin-Madison, har i flere tiår forsket på amerikansk imperialisme. Nå er han bombesikker på at spådommen hans har truffet, og at krigen i Iran er imperiets siste krampetrekning.

– Sanden renner gjennom timeglasset. Vår epoke er over, slår han fast i en videosamtale fra USA.

Hva var det som fikk McCoy til å trekke denne konklusjonen allerede i 2010? Svaret begynner i 2004, da han og flere kolleger startet forskningsprosjektet «Empires in Transition».

Etter å ha studert ulike imperiers storhetstid og fall, fant de et mønster: Først en fase med vekst og styrke, deretter økende makt, en topp – og så nedgang, enten gradvis eller brå. USAs topp kom i 1991, ved slutten av den kalde krigen. Allerede da var landet på vei inn i tilbakegang, ifølge McCoy.

Innen Trump forlater embetet i 2029, vil vi være en skygge av det vi en gang var.

– USAs globale makt er over

«Denne frasen om Cuba har jeg hørt mange ganger, i alle år»

«Vamos a andar» av Silvio Rodríguez.



«Reis til Cuba før det er for seint» er en frase jeg har hørt mange ganger, i mange år. Men, for seint for hva da? For seint for å sitte i baksetet til gamle amerikanske biler kjørt av høyt utdannede kubanske leger? For seint for å se bodegaen, de statlige utsalgsstedene hvor kubanerne kan kjøpe varer til sterkt subsidierte priser? For seint til å oppleve et samfunn som «står stille» mens resten av verden beveger seg videre?

Da jeg denne gangen reiser til Cuba, for fjerde gang i mitt liv, er det ikke for å oppleve Cuba «før det er for seint», men for å se om det er sant slik det sies, at Cuba synger på sitt aller siste vers. Er det nå det er slutt?

Etter knappe ti dager på øya er jeg slett ikke sikker.

Noen dager før avreise henter jeg journalistvisumet mitt på den kubanske ambassaden i Oslo. Ambassadøren ønsker meg en god reise og sier: «Ikke skriv en karikatur av Cuba, skriv om virkeligheten».

Hva han mener med karikaturen Cuba vet jeg ikke, men jeg kjenner meg truffet. Har jeg også bidratt til en av karikaturene ved å plassere Cuba et sted vi ønsker at landet skal være, framfor å se de faktiske forholdene kubanerne lever under? Går vårt eget ønske om at kubanerne må stå imot USA, den største imperialisten av dem alle, på bekostning av kubanernes rett og mulighet til et verdig liv?

Jeg er langt fra den eneste journalisten som reiser til Cuba med slike spørsmål på blokka nå. Noen uker før meg er den britiske journalisten og sosialisten Owen Jones der. «Sosialisme uten demokrati er ikke sosialisme», skrev Jones. Han kalte Cuba for et diktatur.

Er det nå det er slutt?

Trumps radikalisering av venstre­sida gir håp til stjerne­podkaster Daniel Denvir

Den amerikanske venstresida som podkastverten Daniel Denvir vokste opp i på 90-tallet, hadde ikke særlig til muskler. De kunne rope høyt om alt de ikke likte – kapitalistisk globalisering, invasjon av Afghanistan, invasjon av Irak – men hadde ingen reell makt til å gjøre noe med det.

– Problemet var at vi på venstresida i USA ikke forsto at vi burde styre for å forandre verden. Vi forsto det ikke fordi det ikke føltes mulig. Det var en svært marginal, nesten subkulturell tilværelse, sier Denvir på telefon fra byen Providence i delstaten Rhode Island.

Flere tiår seinere føles det plutselig mulig. New York har en sosialistisk borgermester som ikke bare har tatt USA, men hele verden med storm. En sosialistisk borgermester styrer også Seattle, den største byen i delstaten Washington. Og over hele USA stiller venstrekandidater til valg – og gjør det usedvanlig bra.

Denvir er ikke i tvil om hva som ligger bak.

– Den liberale basen i Det demokratiske partiet har blitt kraftig radikalisert, slår han fast.

Med det mener han at de liberale, altså den mer moderate velgerbasen i Det demokratiske partiet, har flyttet seg mot venstre etter at Donald Trump kom tilbake til makta – og det i rekordfart. Utviklingen gjør ham svært håpefull – men også utrolig redd.

– Det betyr at det nå er opp til oss både å slå den demokratiske partieliten og deretter beseire Donald Trump og hele det fascistiske, autoritære Maga-prosjektet på ytre høyre.

Det er ingen liten oppgave han skisserer. Denvir har likevel funnet sin måte å angripe den på. Gjennom podkasten The Dig, som er knyttet til venstresidetidsskriftet Jacobin, forsøker han å fylle gapet mellom den mer praktiske og politiske venstresida – aktivister, organisatorer og politikere på bakken – og den intellektuelle, akademiske venstresida, som tenker stort om sakene aktivistene kjemper for.

Problemet var at vi på venstre­sida i USA ikke forsto at vi burde styre for å forandre verden.

– Nå er det opp til oss å slå den demokratiske partieliten og deretter beseire det fascistiske, autoritære Maga-prosjektet

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Kremls problem er sabotasje og unnvikelse av ordrer 

I 2024 var Kreml overbevist om uunngåelig triumf for det russiske eventyret i Ukraina. Moskva tålte sanksjonene, hadde overtaket ved fronten og i våpenproduksjonen, hadde de største ressursene og så ut til å ha tida på sin side. Den vestlige koalisjonen virket splittet, Donald Trump søkte Moskvas gunst, mens Ukraina manglet folk, penger og våpen.

Men i vår ble forventningen om seier raskt forvandlet til en følelse av en kommende krise. Siden januar i år har tempoet i den russiske offensiven ved fronten sunket kraftig. I februar frigjorde den ukrainske hæren for første gang siden 2023 mer territorium enn den tapte, og ifølge krigsvennlige bloggere økte samtidig den russiske hærens tap.

 at Elon Musk koplet ut de russiske Starlink-terminalene etter anmodning fra Ukraina. Det viste seg at Russland ikke har noe fullverdig alternativt militærsamband.

Samtidig forbedret Ukraina sin stilling når det gjaldt droner. Russland satset på masseproduksjon av droner i store fabrikker av sovjetisk type, mens Ukraina satset på et fleksibelt nettverk av hundrevis av små bedrifter. Resultatet ble at det ukrainske systemet raskest klarte å ta i bruk innovasjoner.

Den europeiske støtta spilte også en rolle. Alliansepartnerne hjalp til med å øke droneproduksjonen kraftig og med å skape den såkalte «dronemuren». Nå strekker den farlige sonen seg ikke bare 1–2 kilometer langs fronten, men 20–30 kilometer innover i landet. Dette har økt de russiske styrkenes tap.

 forverres av de militære sjefenes systematiske løgner. På alle nivåer rapporterer man til overordnede om suksesser og oppfylte oppgaver for å unngå straff, mens den virkelige situasjonen blir stadig mer fastlåst. Dette skaper økende irritasjon blant offiserer og krigsvennlige aktivister, inkludert innflytelsesrike krigskorrespondenter. For første gang har de begynt å kritisere også Vladimir Putin personlig. Deres oppskrift på å komme ut av dødvannet er total mobilisering av samfunnet og økonomien for å rette et «avgjørende slag» mot Ukraina.

Dette er lettere sagt enn gjort. Den russiske økonomien er i en kriseperiode. Ifølge offisielle tall utgjorde underskuddet i føderalbudsjettet for første kvartal 2026 4,6 trillioner rubler, mot et årlig mål på 3,7 trillioner. Putin har selv innrømmet at økonomien krympet med 1,8 prosent i løpet av de to første månedene av 2026.

 både budsjettunderskudd og økonomisk nedgang. Dette truer finanssystemet og selve grunnlaget for krigsmaskineriet. Å presse ut enda flere ressurser til krigen ved å redusere forbruket vil bety å provosere en sosial eksplosjon. Selv lederen for de Kreml-lojale kommunistene har advart om at et økonomisk sammenbrudd kan utløse en revolusjon som den i 1917.

Den viktigste kilden til offentlig irritasjon har dog vært angrepet på internett. Myndighetene forsøkte å blokkere Telegram. Opptil 50 millioner mennesker lastet ned VPN for å omgå blokkeringene. Deretter ble mobilt internett i praksis slått av over hele Russland i mars, som utløste en eksplosjon av harme.

Myndighetenes svar er å skjerpe tvangstiltakene

De svakes våpen

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Alle som har jobbet med vold mot kvinner, seksuelle overgrep eller prostitusjon, har møtt utsatte kvinner som sier: «Det går bra, jeg klarer meg.» Kvinner som trekker anmeldelsen selv om mannen har banket dem opp. Kvinner som prostitueres og tvinges til å ha sex med mange menn hver dag, men som hevder at de har valgt det selv.

I psykologien kalles dette normaliseringsprosessen. Det skjer når overgrepene pågår over lang tid – en overfallsvoldtekt anmeldes som regel til politiet fordi den ikke oppfattes som normal av offeret. Men den som blir voldtatt hver dag av en slektning, vil etter hvert miste håpet om et annet liv.

Problemet med ordet normaliseringsprosess er imidlertid at det kan gi ­inntrykk av at offeret oppfatter situasjonen som «normal». Det gjør hun ikke. Saken er at hun ikke ser noen utvei, og for å takle hverdagen har hun vært nødt til å late som om den er normal. Det er selve forstillelsen som gjør at hun kan holde ut hverdagen.

 var det to søstre som ofte høylytt proklamerte at de var fornøyd med sin situasjon. De hadde valgt det selv, sa de til de andre kvinnene. En dag kom en av dem inn og strålte av glede: Hun hadde kjøpt et skrapelodd og vunnet 100.000 dollar!

Hun spanderte sjampanje på alle og ropte: «Vi har fått vår siste horekunde! Nå er det slutt på dette livet! Aldri mer! Aldri mer de ekle kroppene over oss!» Hun kunne ikke holde igjen lettelsen og euforien. Ingen hadde noen gang tilbudt henne en utvei før.

Søstera ba om å få se på loddet. Da hun hadde gransket den, så hun opp og sa: «Du har misforstått. Det står 10.000 på en av rutene, ikke 100.000. Det er ikke noe vinnerlodd.»

Etter det var søstrene tause og nedbrutte. Forstillelsen fungerte ikke lenger. Nå visste alle at de, som alle andre, drømte om et annet liv. De hadde bare ikke midlene til å skape det livet. Historien fortelles i boka «Faire corps – Guerre et paix autour de la prostitution en tant que fatalité» av Veronique Côté og Martine B. Côté.

siden Frankrike innførte en sexkjøpslov etter nordisk modell. Jeg var invitert til den franske nasjonalforsamlingen for å feire, sammen med en rekke andre aktivister, prostitusjonsoverlevere og politikere som hadde vært med og kjempet for loven. Legendariske feminister og aktivister som Claudine Legardinier, Claire Quidet, Grégoire Théry og Amelia Tiganus var til stede.

For meg var det en gripende stund. Jeg har jobbet mot prostitusjon i tjue år, reist verden rundt og konfrontert halliker og lobbyister. Å feire seirene for første gang var en ubeskrivelig følelse.

Sexkjøpsloven kom midt i en nyliberal tid der alt annet ble satt ut på markedet

Viser veien ut

Grace Blakeley

Britisk økonom og forfatter

Detkalles «ressursforbannelsen» eller «overflodens paradoks»: Tendensen til at ressursrike land er mindre demokratiske, mer korrupte og mer utsatte for konflikt enn andre land.

Som andre observerte mønstre innenfor internasjonal politisk økonomi, er ikke dette en lov hogd i stein, men det finnes en rekke eksempler som underbygger den.

Disse peker mot en dypere sannhet: Utvinningen av olje og gass er ikke bare et miljøproblem, men et politisk problem.

ble mange ressursrike land kolonisert nettopp fordi vestlige land ønsket å utnytte naturrikdommene deres. Industriland sugde ut velstanden fra det globale sør gjennom flere tiår, slik at utgangspunktet for mange nylig uavhengig nasjoner var økonomiske og politiske systemer i sterk ubalanse.

Så kom «nykolonialismen», som den ghanesiske uavhengighetslederen Kwame Nkrumah kalte den. Fortsatt vestlig innflytelse i det globale sørs anliggender har gjort mange ressursrike land i det globale sør fattigere, mindre politisk stabile og mer utsatt for vold.

undergraver avhengigheten av ressursrikdommene forbindelsen mellom skattlegging og representasjon som har vært så viktig for demokratiseringen i mange land.

De fleste land er avhengige av å skattlegge borgerne for å få betalt statens utgifter. Behovet for beskatning styrker elitenes ansvarlighet overfor borgerne. Hvis folket betaler skatt, forventer de noe tilbake. Det gamle slagordet «ingen beskatning uten representasjon» fanger denne tanken godt opp. Men med olje- og gassrikdommene brytes denne relasjonen.

Hvis en stat kan finansieres gjennom inntekter fra olje og gass, er den ikke avhengig av borgerne sine i like stor grad. I stedet for å skattlegge folket, selger de naturressursene sine på de globale markedene. I noen oljerike stater utgjør hydrokarboner størsteparten av statens inntekter. Det gir de herskende elitene en enorm økonomisk autonomi – og frir dem fra demokratisk press.

utvinning av olje og gass historisk sett skapt enorme og ekstraordinære gevinster for et lite antall mektige selskaper, særlig i perioder med høyt prisnivå.

En stat som finansieres av olje og gass, er ikke like avhengig av borgerne

Utenriks

Aktuelt

En ny Kina-støttet Midtøsten-orden kan vokse fram i krigsruinene.

En Teheran-basert analytiker hevder USA og Iran nærmer seg en todelt avtale: først slutt på krigen, deretter atomforhandlinger.

Donald Trump stanset Hormuz-operasjonen etter knapt ett døgn. Nå har han ikke annet valg enn å avslutte Iran-krigen gjennom forhandlinger, ifølge Egypts tidligere viseutenriksminister.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Aldri har så mange reist vekk fra Cuba. Yamilka og Manuel har mistet nesten hele nettverket sitt, men selv blir de værende.

USA vil veilede handelsskip gjennom det Iran-kontrollerte Hormuzstredet. Det kan gjøre farvannet farligere enn noen gang, ifølge eksperter.

Russlands økonomi er dårlig stilt, men analytiker advarer mot kollaps-spådommer

Trump presses på flere fronter

Israel har kapret 22 Gaza-skip utenfor den greske kysten. Konvoideltaker Richard Andersen mener Hellas er medskyldige.

Krigen i Iran vil framskynde det amerikanske imperiets forfall, mener den amerikanske historikeren Alfred McCoy.

«Denne frasen om Cuba har jeg hørt mange ganger, i alle år»

– Nå er det opp til oss å slå den demokratiske partieliten og deretter beseire det fascistiske, autoritære Maga-prosjektet

Horisont

Kremls problem er sabotasje og unnvikelse av ordrer

Den franske sexkjøpsloven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

En overgang til fornybare energikilder ville fjerne en av de mest ødeleggende kreftene i dagens kapitalistiske system.

En ny Kina-støttet Midtøsten-orden kan vokse fram i krigs­rui­nene.

En Teheran-basert analytiker hevder USA og Iran nærmer seg en todelt avtale: først slutt på krigen, deretter atomfor­hand­linger.

Donald Trump stanset Hormuz-­ope­ra­sjonen etter knapt ett døgn. Nå har han ikke annet valg enn å avslutte Iran-krigen gjennom forhand­linger, ifølge Egypts tidligere viseuten­riks­mi­nister.

Sola skinner på Kinas solgi­ganter

Aldri har så mange reist vekk fra Cuba. Yamilka og Manuel har mistet nesten hele nettverket sitt, men selv blir de værende.

USA vil veilede han­dels­skip gjennom det Iran-­kon­trol­lerte Hormuz­stredet. Det kan gjøre farvannet farligere enn noen gang, ifølge eksperter.

Russlands økonomi er dårlig stilt, men analytiker advarer mot kollaps-spådommer

Trump presses på flere fronter

Israel har kapret 22 Gaza-skip utenfor den greske kysten. Konvoi­del­taker Richard Andersen mener Hellas er medskyl­dige.

Krigen i Iran vil framskynde det ameri­kanske imperiets forfall, mener den ameri­kanske histo­ri­keren Alfred McCoy.

«Denne frasen om Cuba har jeg hørt mange ganger, i alle år»

– Nå er det opp til oss å slå den demo­kra­tiske par­tieli­ten og deretter beseire det fascis­tiske, autoritære Maga-prosjektet

Kremls problem er sabotasje og unnvikelse av ordrer

Den franske sexkjøps­loven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

En overgang til fornybare energi­kil­der ville fjerne en av de mest ødeleg­gende kreftene i dagens kapi­ta­lis­tiske system.

En ny Kina-støttet Midtøsten-orden kan vokse fram i krigsruinene.

En Teheran-basert analytiker hevder USA og Iran nærmer seg en todelt avtale: først slutt på krigen, deretter atomforhandlinger.

Donald Trump stanset Hormuz-operasjonen etter knapt ett døgn. Nå har han ikke annet valg enn å avslutte Iran-krigen gjennom forhandlinger, ifølge Egypts tidligere viseutenriksminister.

Sola skinner på Kinas solgiganter

USA vil veilede handelsskip gjennom det Iran-kontrollerte Hormuzstredet. Det kan gjøre farvannet farligere enn noen gang, ifølge eksperter.

Israel har kapret 22 Gaza-skip utenfor den greske kysten. Konvoideltaker Richard Andersen mener Hellas er medskyldige.

Krigen i Iran vil framskynde det amerikanske imperiets forfall, mener den amerikanske historikeren Alfred McCoy.

– Nå er det opp til oss å slå den demokratiske partieliten og deretter beseire det fascistiske, autoritære Maga-prosjektet

Den franske sexkjøpsloven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

En overgang til fornybare energikilder ville fjerne en av de mest ødeleggende kreftene i dagens kapitalistiske system.