Katarina Poensgen

#fff

Da Jekaterina Duntsova kunngjorde at hun stiller i presidentvalget 17. mars for snart tre uker siden, ble hun kalt forræder av noen og falsk av andre. Enkelte mener hun er i livsfare. Den 40 år gamle journalisten ønsker seg nemlig et stort skifte i Russland: Hun vil løslate alle politiske fanger, inkludert Aleksej Navalnyj, hun kaller stemplingen av LHBT-loven som ekstremistisk og en skam, vil ha slutt på Ukraina-krigen og innføre demokratiske reformer i landet.

– Andre politikere som har kjempet for dette, har enten blitt fengslet, drept eller lever i eksil utenfor Russland.

– Ja, sier Duntsova på videochat fra byen Rzjev, nordvest i Russland.

– Det er klart jeg er redd, legger hun til.

I år er det temaet «familieverdier» som står sentralt for alle kandidater i den russiske valgkampen. Putin har selv lagt vekt på tradisjonelle familieverdier, og fredag bekreftet han at han stiller til valg. Duntsova, som også er aleinemor for tre barn, mener at å få «mennene og sønnene våre hjem fra krig», i tillegg til å styrke vanlige familier, bør prioriteres. Som foreløpig eneste kvinnelige kandidat ønsker hun å spille på «det mer feminine», sier hun: Å få fred, vise omsorg for sitt eget folk og ivareta viktige rettigheter. Det første hun ønsker å gjøre er å løslate alle politiske fanger. Så vil hun stanse Ukraina-krigen.

Både Putins makt og systemet har bestått til tross for advarslene fra ekspertene ved begynnelsen av Russlands invasjon i februar 2022. Det betyr derimot ikke at alle støtter krigen, mener Duntsova.

 vi ser i Ukraina i dag, sier hun, med ekstra trykk på ordet «spesialoperasjon».

I Russland er det ikke lov å omtale Ukraina-krigen som en krig eller invasjon. Da risikerer man flere års fengsel.

Hun er Putins nye utfordrer

Amal A. Wahab

og Heba Khamis

#000

Etter nesten en times kjøring i den travle hovedstaden Kairo, med over 20 millioner innbyggere, går vi inn i et av byens edleste markeder i Bab al-Loq-bydelen i sentrum av Kairo.

På vei hit kjørte vi forbi store og små plakater av president Abdel Fatah al-Sisi, som søndag stiller som kandidat for en tredje periode. Valget varer ut tirsdag.

Det pleier å yre av liv i Bab al-Loq-markedet, men i dag er det nesten folketomt. Egypternes økonomi skranter, og folks kjøpekraft har sunket.

– Folk sliter økonomisk, og vi merker at salget går treigt. Inflasjonen har vært enorm. Likevel støtter jeg Sisi som ny president. Sisi er rett mann på rett sted til rett tid, sier Alia Mohamed (60).

På veien hit kjører vi forbi store og små plakater av presidentvalgets fremste kandidat, sittende president Abdel Fatah al-Sisi. Sisis tre motkandidater er relativt ukjente politikere som ikke er reelle utfordrere.

Mohamed eier en butikk som selger importert kjøtt, fisk og fjørfe på markedet. Det er nemlig billigere enn lokalproduserte varer – selv etter de gjentatte devalueringene de siste årene.

– Det viktigste for meg nå er at vi har en president som gir oss sikkerhet og stabilitet – i en tid med israelsk folkemord på palestinerne og en plan om å fordrive palestinerne ut av deres land og over til Sinaihalvøya, sier Mohamed.

Hun roser Sisi for å stå støtt på å ikke legge til rette for at palestinerne skal «miste det lille de har igjen av Palestina», og samtidig beskytte Sinai «fra å bli okkupert på nytt av Israel».

Ser ikke noe annet ­alternativ enn Sisi

Pernille Solheim

Representantenes hus i USA har vedtatt å sette likhetstegn mellom antisionisme og antisemittisme. Det har skapt reaksjoner.

Denne uka satte det republikanskdominerte Representantenes hus punktum for en årelang definisjonsstrid i USA. I en resolusjon slår de fast at antisionisme er det samme som antisemittisme, slik den defineres av International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA).

311 stemte for, og 14 mot. 92 demokrater avsto fra å stemme, melder Al Jazeera.

Forslaget ble lagt fram som en del av en resolusjon for å snu en «drastisk økning i antisemittisme i USA og verden rundt» etter 7. oktober.

Ifølge IHRA er antisemittisme «en viss oppfatning av jøder som kan komme til uttrykk som hat overfor jøder». Antisionisme på sin side er motstand mot sionisme – ideen om at jøder er eller bør bli en nasjon, og at jøder har historiske og bibelske krav på området som i dag utgjør Israel. Ifølge radikale sionister har jøder også krav på palestinske områder.

På venstresida i det demokratiske partiet mener flere at antisionisme er legitim antiimperialistisk kritikk, og at kritikk av staten Israels handlinger må skilles fra hat og antisemittisme.

Den jødiske demokraten Jerrold Nadler, som stemte avholdende, påpekte denne uka at forslaget om å sidestille de to var lite gjennomtenkt.

«Under denne resolusjonen kan de som elsker Israel dypt, men som kritiserer noen av dets politiske tilnærminger, betraktes som antisionistiske», sa han ifølge The New York Times.

«Det kan gjøre hvert demokratisk jødisk medlem av dette organet, fordi de alle kritiserte den nylige israelske rettsreformpakka, til de facto antisemitter.»

Det kan gjøre hvert demokratisk jødisk medlem av dette organet (...) til de facto antisemitter.

Sidestiller kritikk og hat

Ole Øyvind Sand Holth og Sissel Henriksen

Israel har beregninger på hvor mange sivile palestinere som vil rammes når de velger sine bombemål i Gaza.

Det kommer fram i en rapport laget av det israelsk-palestinske nettstedet +972 og den hebraiskspråklige nyhetssiden Local Call.

Undersøkelsen er basert på intervjuer med sju anonyme medlemmer av det israelske etterretningsmiljøet, samt dokumentasjon fra den israelske hæren og kilder på Gazastripa. En av kildene er i artikkelen sitert på at «ingenting» er tilfeldig i den israelske bombingen.

«Når en tre år gammel jente blir drept i et hjem i Gaza, er det fordi noen i hæren bestemte at det var ikke så nøye om hun ble drept – at det var en pris verdt å betale for å ramme et [annet] mål. Vi er ikke Hamas. Dette er ikke tilfeldige raketter. Alt skjer med vilje. Vi vet nøyaktig hvor mye ‘utilsiktet skade’ det er i hvert hjem», sier kilden.

Israel har de siste døgnene fortsatt den intense bombingen av den sørlige Gazastripa. Helsemyndighetene på Gaza sier nå at 16.200 mennesker er drept siden 7. oktober, inkludert 7100 barn. Flere tusen kan dessuten ligge begravet i ruinene.

FNs nødhjelpssjef Martin Griffiths sier at ingen steder er trygge, verken sykehus, tilfluktssteder eller flyktningleirer.

«Ingen er trygge. Ikke barn. Ikke helsearbeidere. Ikke humanitære arbeidere», sier Griffiths ifølge NTB.

Meron Rapoport er redaktør ved Local Call og +972 og jobbet med rapporten der funnene om Israels bombing kommer fram.

Når til og med USA begynner å lure på om de bruker for mye makt, da sliter de med legitimiteten.

Kalkulerer med store sivile tap

Peter M. Johansen

President Gustavo Petro lanserer Colombia som internasjonal fredsnasjon.

– Krig er business. Krig fremmer militarisme på andre fronter. Det reduserer betydningen av menneskers liv, slår Colombias arbeidsminister Gloria Inés Ramírez fast.

Klassekampen møter henne under årets European Left Forum i den tradisjonsrike industriforstaden Rivas-Vaciamadrid utenfor Madrid.

Stedet er ikke ukjent med krig. Området ble så godt som totalrasert under slaget om Jarama, elva øst for hovedstaden Madrid. Slaget raste i tre uker i februar 1937 da general Francisco Franco og hans fascistiske falangiststyrker og marokkanske regulares trengte republikanernes og de internasjonale brigadenes forsvarsrekker tilbake.

Konferansen fant sted til drønnene fra Israels bombing av Gaza.

– Hva skjer med folkeretten? Den blir brutt til tross for internasjonale avtaler, sier den tidligere læreren og fagforeningslederen med bakgrunn i Partido Comunista Colombiano (PCC).

Colombia er blant landene som har markert seg mest overfor Israel, men har ikke fulgt Bolivia med å bryte de diplomatiske forbindelsene. President Gustavo Petro ber Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Den Haag om å intensivere etterforskningen av Israels krig mot Gaza.

Her står han sammen med Sør-Afrika, Bolivia, Bangladesh, Djibouti og Komorene som i en henvendelse til domstolen vil forsikre seg om at ICC «vier presserende oppmerksomhet til den graverende situasjonen i Palestina».

– President Petro har invitert til to fredsforhandlinger, om Ukraina og Palestina, opplyser Ramírez.

Media planter krig i hodene på folk når vi forhandler om fred.

Jobber for «total fred»

Ole Øyvind Sand Holth

Før jul kan Vesten og EU stenge pengekrana til Ukraina. Det kan gi Russland fordeler på slagmarka.

Den økonomiske støtta til Ukraina henger i en stadig tynnere tråd.

Budsjettdirektøren i Det hvite hus skrev nylig i et brev til lederne av den amerikanske kongressen at USA går tom for penger til å støtte Ukraina innen utgangen av året, melder Financial Times (FT).

Samtidig sliter EUs medlemsland med å bli enige om en økning av det felles budsjettet i forkant av toppmøtet i Brussels neste uke, noe som også setter den videre støtta til Ukraina i fare.

Senatet i USA skal i dag stemme over en hjelpepakke som inkluderer mer enn 61 milliarder dollar i støtte til Ukraina. Den trenger støtte fra det republikanske partiet for å bli vedtatt.

Det pågår forhandlinger om å knytte Ukraina-støtta til tiltak for å redusere ulovlig innvandring til USA fra Mexico, men disse forhandlingene skal ifølge Financial Times stå i stampe.

Den republikanske senatoren Lindsey Graham, som tidligere har vært for støtte til Ukraina, sa imidlertid i et intervju at hans parti «ikke vil hjelpe Ukraina før vi hjelper oss selv».

Selv om den skulle passere gjennom Senatet, der majoriteten er fra Demokratene, er det dessuten lite trolig at den vil passere Representantenes hus, der majoriteten er republikanere.

Shalanda Young, budsjettdirektør i Det hvite hus, advarer i et brev til partilederne i Kongressen at Ukraina vil «miste kneskålene» dersom de ikke lykkes i å komme til enighet om hjelpepakka.

Vi må være forberedt på dårlige nyheter.

Kan miste ryggdekning

Aktuelt

Grace Blakeley

Britisk økonom

EU kommer ikke til å overleve hvis de fortsetter å skape massive økonomiske ulikheter

Avdøde Tony Benn, en av de mest kjente sosialistene i Storbritannia, sa en gang at det alltid ser ut til å finnes nok penger til krig, men aldri til å dekke folks grunnleggende behov.

«Hvis vi klarer å finne nok penger til å drepe folk», hevdet han, «kan vi også klare å finne nok penger til å hjelpe folk».

Den nylige utviklingen innenfor EU ser ut til å bevise at han har rett. Den tyske regjeringen avviste for ikke lenge siden en oppfordring om å betale 100 milliarder euro for å supplere EUs årsbudsjett, der halvparten var øremerket til Ukraina. Berlin godkjente anmodningen om ekstra midler til Ukraina, men avviste resten.

Denne beslutningen kommer i kjølvannet av et vedtak i den tyske grunnlovsdomstolen om å kutte i planlagte investeringer med rundt 60 milliarder euro – blant annet til flere klimaprosjekter beregnet på avkarbonisering. Domstolen fant at ekstra bruk av midler var grunnlovsstridig, siden regjeringen allerede hadde gått over grensene pålagt gjennom «gjeldsbremsen».

 gjeldsbremsen i den tyske grunnloven etter finanskrisa og satte dermed en øvre grense for landets strukturelle budsjettunderskudd til på 0,35 prosent av BNP. Følgene av denne finansinnstrammingen har vært katastrofal for Tyskland, som lider av kronisk mangel på offentlige investeringer.

Tyskland har flere nordeuropeiske allierte som støtter den rigide tilnærmingen til offentlige finanser, og sammen har denne gruppa skapt en forpliktelse til innstrammingstiltak i EU. Som vi så under gjeldskrisa i 2010, blir land som ikke klarer å overholde disse forpliktelsene – ofte på grunn av forhold utenfor deres kontroll – nådeløst straffet.

Denne tilnærmingen blir det nå stilt spørsmål ved av en rekke grunner. For det første dreier investeringer i avkarbonisering seg nå om nasjonal sikkerhet for Tyskland og andre EU-land. Med global oppvarming følger det selvfølgelig med en trussel mot sikkerheten på lang sikt. Den økte sannsynligheten for geopolitiske konflikter og økt tilstrømming av klimaflyktninger vil medføre store problemer for EU i årene som kommer.

Men den mer umiddelbare utfordringen det er å redusere blokkas avhengighet av russisk energi, er mer presserende. Den tyske statens avhengighet av russisk gass undergraver kraftig landets fordømmelse av Putins invasjon av Ukraina. At Tyskland gir pengestøtte til Ukraina samtidig som de lar være å investere i rein energi, står for to fullstendig motstridende politiske holdninger.

 begynner over et tiår med lave investeringer virkelig å sette spor i den tyske økonomien. Det er brei konsensus om at staten har underinvestert kraftig i infrastruktur i de seinere årene – særlig transportinfrastruktur.

Engelskmennene snakker om ‘å skjære av seg nesen for å skåne ansiktet’

Gjeldsbremsen kan krasje EU

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Ingenting viser klarere det voksende gapet mellom Vesten – da særlig USA – og resten av verden enn de siste avstemmingene i FNs generalforsamling. En av dem gjaldt «behovet for å avslutte den økonomiske, kommersielle og finansielle blokaden påført av USA mot Cuba». Resultatet var nesten enstemmig: Bare USA og Israel stemte imot, mens Ukraina avsto fra å stemme.

Hvis krigen i Ukraina trakk opp linjer i sanden som delte verdensopinionen i to, har Israels krig mot Gaza reist en hel skillemur. I oktober publiserte The Financial Times en avslørende rapport der en erfaren G7-diplomat skal ha sagt at «[Vi] har definitivt tapt kampen i det globale sør». Landene i det globale sør sympatiserer instinktivt med palestinernes sak, og kjenner igjen den samme kampen for nasjonal suverenitet som den som motiverte deres uavhengighetsbevegelser på 1900-tallet.

 som gir klarest uttrykk for denne holdningen, er Sør-Afrika. Her har regjeringen iverksatt flere diplomatiske reaksjoner. De har kalt hjem sin ambassadør til Israel og utstedt en formell kritikk til Israels ambassadør til Sør-Afrika. Tirsdag 21. november stemte nasjonalforsamlingen med 248 mot 91 stemmer for å stenge den israelske ambassaden og bryte alle bånd til Israel inntil en våpenhvile er på plass.
Forrige onsdag ba også Sør-Afrika Den internasjonale straffedomstolen (ICC) om å etterforske Israel for krigsforbrytelser på Gaza.

Sør-Afrikas sterke støtte til Palestina skriver seg flere tiår tilbake, til Sør-Afrikas kamp mot apartheid, ledet av partiet African National Congress (ANC). Landet
sammenlikner kampen palestinerne kjemper nå, med de svarte sørafrikanernes kamp mot hvitt minoritetsherredømme.

I 1997 sa den tidligere presidenten Nelson Mandela: «Vi vet så altfor godt at vår frihet er ufullstendig uten palestinernes frihet.»

 har lenge vært brukt for å beskrive Israels systematiske undertrykking av palestinerne. En gang var dette en anklage framsatt av en liten fløy. Nå tas den i bruk av noen av verdens ledende menneskerettsorganisasjoner, som Human Rights Watch, palestinske Al Haq samt israelske B’Tselem.

Den sørafrikanske modellen har en enorm makt. Den vellykkede BDS-bevegelsen (kampanjen for å boikotte, sanksjonere og deinvestere i Israel) er formet over samme lest som den internasjonale antiapartheidbevegelsen, og antiapartheidaktivister har gjentatte ganger definert Israel som en apartheidstat – både nasjonalt og i de okkuperte territoriene. Internasjonal solidaritet og forenet nasjonal motstand er fremdeles viktig. Det er ikke mulig å se bort fra det grusomme i at den israelske nasjonens ånd bygger på etnisk utrensning av den palestinske majoriteten. De har også latt over 500.000 ulovlige bosettere få slå seg ned ulovlig på Vestbredden for å sikre det som i praksis er en annektering. Motstanden blant palestinerne både kan og må gjøre okkupasjonen så vanskelig og kostbar som mulig.

Men dessverre har den sørafrikanske modellen en alvorlig begrensning i palestinsk kontekst.

En massearbeiderbevegelse som kunne ha rystet grunnvollene til den israelske økonomien, slik svarte sørafrikanske arbeidere fikk til, er umulig her. I motsetning til i Sør-Afrika vil israelsk apartheid bare kunne bekjempes dersom en stor andel israelere slutter seg til kampen for like rettigheter for alle. Bare slik kan vi få en meningsfull fredsprosess (og ved å gå inn for et sekulært, demokratisk Palestina – noe Fatah erkjente i 1970).

Dessverre har den sørafrikanske modellen en alvorlig begrensning i palestinsk kontekst