Ewa Sapieżyńska

#fff

#000

Plutselig startet Donald Trump en ny handelskrig denne uka, mot Brasil.

Presidenten annonserte onsdag 50 prosent straffetoll på importvarer fra Brasil fra 1. august.

Men denne gangen handler det ikke om USAs handelsunderskudd, selv om Trump påstår at dette er en av grunnene. I virkeligheten har USA faktisk et handelsoverskudd med Brasil på hele 7,4 milliarder dollar i 2024, ifølge USAs offisielle tall.

«Dette kan ikke forstås som en vanlig handelskonflikt», skriver brasilianske Neusa Bojikian i en melding til Klassekampen. Hun forsker på internasjonal politikk ved universitetet INCT-INEU og Unicamp i São Paulo, og følger nøye med på forholdet mellom USA og Brasil.

Bojikian peker på tre andre «strategiske og politiske faktorer» som spiller inn. Den første er lobbyarbeid for den tidligere presidenten Jair Bolsonaro. Den andre er interessene til store amerikanske teknologiselskaper. Og til sist: Brasils presidentskap i Brics og utvidelsen av alliansen med nye medlemsland, som bekymrer USA.

Det mest oppsiktsvekkende er at disse grunnene også nevnes åpent av Trump selv. Han kommer Bolsonaro – og teknologigigantene – «til unnsetning», og bryr seg lite om at dette kan virke som politisk utpressing og et forsøk på å blande seg inn i rettsvesenet i en annen stat. I tillegg ønsker han åpenbart å svekke Brics, der Brasil står i spissen, som jobber for en verden som er mindre avhengig av USA.

Brasilianske medier gjengir hele det offisielle brevet Trump sendte til Brasils president Luiz Inácio «Lula» da Silva, også publisert på Truth Social 9. juli.

Brevets skarpe tone står i stor kontrast til andre tollbrev USA sendte samme dag til Algerie, Brunei, Irak, Libya, Moldova, Filippinene og Sri Lanka. Disse varslene, om avgifter på mellom 25 og 30 prosent på eksportvarer, starter alle med en diplomatisk hyllest av «styrken og forpliktelsen» i det bilaterale handelsforholdet.

Brasil er en suveren ­nasjon med uavhengige institusjoner, og vil ikke akseptere noen form for formynderskap.

USA straffer Brasil for prosessen mot tidligere president Jair Bolsonaro

Anna Dordisdatter Malkenes

Israel vil ikke garantere varig fred

Samtidig som Israels statsminister Benjamin Netanyahu har vært på statsbesøk hos president Donald Trump i Washington D.C. denne uka, pågår forhandlingene om våpenhvile mellom Israel og Hamas i Doha, Qatar.

På forhandlingsbordet ligger et amerikansk forslag om våpenhvile som skal vare i 60 dager. Hamas krever derimot en garanti om at varig fred blir lagt på bordet, noe Israel har avvist.

Torsdag, på sin siste dag i Washington, sa imidlertid Netanyahu at Israel er villig til å forhandle om å permanent avslutte krigen under en 60 dagers våpenhvile. Ifølge Al Jazeera er det første gang han har offentlig erkjent at Israel ønsker å få slutt på krigen. Netanyahu la imidlertid fram tre betingelser: Hamas må legge ned våpnene og gi fra seg både sin styrende og militære kapasitet i Gaza.

– Ved begynnelsen av en våpenhvile skal vi begynne forhandlinger om en permanent slutt på krigen, sa Netanyahu.

Ifølge det amerikanske forslaget som blir diskutert i Doha, går fase én ut på at en 60 dager våpenhvile innføres. I løpet av denne fasen skal ti israelske gisler, samt levningene av 18 døde gisler, returneres i bytte mot et fortsatt ubestemt antall palestinere som holdes i israelske fengsler.

I fase to skal nødhjelp fra FN og Røde Kors slippe inn og israelske styrker trekke seg ut av noen områder i Gaza. Det er ikke kommet fram hvilke områder eller hvor stor denne tilbaketrekningen vil være.

Løsningen om en permanent våpenhvile skal ifølge forslaget bli framforhandlet etter at avtalen er gått i effekt og fase én har startet.

I januar i år ble det inngått en liknende våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas. Denne avtalen brøt Israel etter at fase én var gjennomført – altså etter at gislene var overlevert. De har siden fortsatt krigføringen på Gaza.

Vi må fortsatt fullføre jobben på Gaza.

Israel vil ikke ­garantere varig fred

Knut Gjerseth Olsen

Espen Eichhöfer

Én ting skal de ha i byen som en gang het Stalinstadt: De har aldri sluttet å planlegge.

Den andre å få folk til å forlate den.

Julia Basan står i hovedgata Lindenallee. En gang het denne gata 

og den var full av liv. Nå er det tomt og stille. Basan prøver å holde sveisen intakt i vindkastene. Det er storm på gang, og sannelig har det blåst en del på jobb også i det siste.

– Planen nå er at vi tilbyr gratis møblering til folk som ønsker å prøve å bo her. Byen vår er dimensjonert for over 50.000 mennesker. Vi har ikke råd til å være så få som vi er nå, sier hun.

En rekke, for ikke å si de fleste, av byene i tidligere DDR har siden gjenforeningen av Tyskland slitt med fraflytting. Men i Eisenhüttenstadt, som byen ble hetende etter avstaliniseringen i 1963, har de ikke tenkt å legge seg ned og dø.

Julia Basan leder prosjektet «Probewohnen» – prøveinnbygger. Det innebærer at folk får gratis møblert leilighet i to uker, mens byen i september feirer 75-årsjubileum. I tillegg får prøveinnbyggerne møter med lokale bedrifter som trenger arbeidskraft, og de får en egen «fritidspakke» med forfriskninger på den lokale puben og guida fotturer i naturen.

Håpet er selvsagt at de skal forelske seg. Kampanjen til den sosialistiske modellbyen har gått viralt. Basan sier hun er nedsnødd i henvendelser fra folk som vil flytte hit.

Rundt år­tusenskiftet ble folk tilbudt 5000 Deutsche Mark for å flytte herfra.

Kjærlighets­brev til Stalinstadt

Kristine Brastad Dammen

– Vi vil redde Europa, sa Emmanuel Macron onsdag under en tale til det britiske parlament.

Denne uka var den franske presidenten på besøk i Storbritannia for samtaler med statsminister Keir Starmer. Mens statslederne diskuterte både militært og økonomisk samarbeid, var det knyttet stor spenning til samtalen om migrasjon og migrantreturer.

Antall båtflyktninger som legger ut fra Nord-Frankrike over Den engelske kanal, har skutt i været. Siden begynnelsen av 2025 har over 21.000 mennesker, inkludert kvinner og barn, krysset kanalen. Det er 7000 flere enn på samme tid i 2024 – og det høyeste målte antallet noensinne.

Macron hevdet landene har et felles ansvar for å takle flyktninger «med menneskelighet, solidaritet og rettferdighet». Han lovte samtidig å iverksette tiltak for å redusere trafikken.

Disse tiltakene kan allerede være på vei. Et «pilotprosjekt» for å begrense båtmigrantene kan starte neste uke, ifølge britiske medier. Det skaper bekymring blant europeiske hjelpeorganisasjoner.

– I en destabilisert verden med kriger, sult og stadig sterkere klimaendringer, er det mange desperate mennesker som søker trygge liv, sier Lachlan Macrae, talsperson for organisasjonen Calais Food Collective, som bistår migranter i Calais i Nord-Frankrike.

Pilotprosjektet innebærer en avtale om å returnere 50 båtmigranter i uka fra Storbritannia til Frankrike. Samtidig skal britene forplikte seg til å ta imot asylsøkere i Europa med en tilknytning til Storbritannia.

Macron har også vært tydelig på at Storbritannia bør gjøre det mindre attraktivt for migranter å dra til landet, samt gjøre det vanskeligere for irregulære migranter å skaffe arbeid.

Politiets ­metoder fører bare til mer desperasjon og høyere ­risikotaking.

Migrantplan bekymrer

Sofie Grønntun Nissen

PKK legger ned våpnene etter 40 år med væpnet kamp

Da den 30 år gamle studenten Abdullah Öcalan grunnla Kurdistans arbeiderparti (PKK) i 1978, var målet å etablere en uavhengig, sosialistisk kurdisk stat. Etter over 40 år med væpnet konflikt og mer enn 26 år i fengsel, har PKK-lederen skiftet kurs.

I sin første videomelding på flere tiår, publisert onsdag, erklærte Öcalan at den væpnede kampen mot Tyrkia er over, og at tida nå er inne for å gå over til demokratisk politikk.

– Kurdernes eksistens er blitt anerkjent, og dermed er vårt primære mål oppnådd, sa den 77 år gamle PKK-lederen fra fangeøya Imrali, omgitt av seks andre fengslede PKK-medlemmer.

Öcalans uttalelse kom kun to dager før PKK-soldater formelt skal legge ned våpnene i en seremoni i Suleimania, i den kurdiske regionen i Irak. Ifølge en talsperson for Tyrkias regjeringsparti AKP vil dette være starten på en prosess som skal fullføres innen «få måneder».

Andam Aziz, medleder i Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter i Oslo, befinner seg i Suleimania, der seremonien vil finne sted.

– Dette er en historisk dag for alle. PKK er en stor bevegelse, og gruppas avgjørelser vil påvirke veldig mange stater og den politiske situasjonen i Midtøsten, sier han.

PKKs avvæpningsseremoni skjer etter at Öcalan i februar oppfordret gruppa til å legge ned våpnene og oppløse organisasjonen. 12. mai kunngjorde PKK at de ville følge oppfordringen.

Under seremonien i dag vil 20–30 PKK-krigere komme ned fra Qandil-fjellene, der organisasjonen har sitt hovedkvarter. Det skriver den tyrkiske journalisten Yahya Bostan, som har kilder tett på den tyrkiske regjeringen. Også Aziz, som har god kjennskap til bevegelsen, bekrefter dette.

I dag legger de ned våpnene

Sigurd Bækkelund

– Vi veit ikke hvor han er eller hva slags tilstand han er i. Vi veit ikke om han fortsatt er i live, sa Svjatlana Tsikhanowskaja, lederen for demokratibevegelsen i Belarus, da The Times intervjuet henne i mars.

Da hadde ektemannen Sergej Tikhanovskij sittet i fengsel i over fem år, de to siste årene uten kontakt med omverdenen. Men plutselig ble han 21. juni sluppet fri sammen med 14 andre politiske fanger. 2. juli fulgte 16 nye løslatelser.

Dette skjedde etter at Keith Kellogg, Donald Trumps spesialutsending til Ukraina, dro til Minsk i juni. Men Belarus-forsker Paul Hansbury tror at løslatelsene er i landets egeninteresse.

– Vi må lese løslatelsene i lys av møtet Lukasjenko hadde med Kellogg, sier Hansbury.

Han er forsker ved Universitetet i Warwick og har skrevet boka «Belarus in Crisis

 om landets politiske utviklingen inntil krigsutbruddet i 2023.

– Det er tydelig at ­Lukasjenko har funnet en ­mulighet til å forbedre relasjonene med USA. Ved å løslate Tikhanovskij ga han Trump-­regjeringen noe å skryte av, sier Hansbury og fortsetter:

– Spørsmålet er hva Lukasjenko vil ha igjen for dette. Mest sannsynlig er det at USA lemper på sanksjonene mot Belarus.

Lukasjenko er neppe blitt mer med­gjørlig overfor ­opposisjonelle.

Betviler Belarus’ befrielser

Amal Wahab

Fordrivelsen av palestinere på Vestbredden eskalerer

Siden 1948, da besteforeldrene hennes ble tvangsfordrevet under opprettelsen av staten Israel, har Aalia Mlihat (28) og familien levd i den lille beduinlandsbyen Mu’arrajat på Vestbredden.

I tiårene som fulgte, har de klamret seg fast, mens stadig flere israelske bosettere har slått seg ned i området.

– Bosetterne har vært voldelige hele tida, og de har alltid vært støttet og beskyttet av de israelske soldatene. Men den siste tida har volden økt veldig, sier Mlihat over telefon.

– Da kom titalls tungt bevæpnede bosettere, beskyttet av israelske soldater, inn i landsbyen vår. De tok seg inn i hjemmene våre og stjal kyrne og sauene våre, forteller Mlihat.

– De rettet våpnene sine mot oss og tvang oss ut fra hjemmene våre.

Til slutt ble Mlihat og familien, sammen med 20 andre familier, tvunget til å flykte. Dagen etter dro de resterende 30 familiene. Totalt 200 mennesker har nå forlatt landsbyen. Det bekreftes av både palestinske og internasjonale medier, samt lokale aktører Klassekampen har snakket med.

Mlihat forteller at hun og familien først flyktet til Aqabat Jabr, nær byen Jeriko – hvor de verken hadde vann, strøm eller telt. I tre dager satt de i stekende varme uten tak over hodet. Men heller ikke der fikk de fred.

– De tvang oss ut av våre hjem

Gustav Gillund

Håvard Yttredal

Journalisten Hüseyin Doğru står på en liste over personer Det europeiske råd har ilagt sanksjoner «i lys av Russlands destabiliserende aktiviteter». Det har han gjort siden 20. mai i år.

Doğru er grunnlegger av den venstreorienterte medie­plattformen Red. EU-rådet mener at det er Russland som står bak plattformen.

Sanksjonsbegrunnelsen handler ikke om Russland-vennlig innhold. EUs påstand er derimot at Red, ved å indirekte støtte propalestinske demonstrasjoner og aktivisme, skaper polarisering som ledd i en russisk hybridkrig mot Europa.

Ifølge begrunnelsen er Doğru tyrkisk statsborger. Selv hevder han at han er tysk. EU har i så fall sanksjonert en av sine egne borgere, og de personlige konsekvensene for Doğru er «totale», forklarer han.

– Jeg har ingen bankkonto, ikke tillatelse til å arbeide, og jeg får ikke kjøpt medisiner. Kona mi er gravid, og jeg har mistet helseforsikringen min, sier Doğru.

EU anklager Red for å ha «nære finansielle og organisatoriske bånd» til russisk statspropaganda, noe Doğru avviser.

Før Red var Doğru med på å grunnlegge et annet liknende venstreorientert medieselskap med navn Redfish i 2017. Selskapet var åpent om at det mottok finansiering fra Ruptley, et datterselskap av den russiske statseide mediegiganten RT.

Dette burde bekymre hver eneste europeer.

EU straffer journalist – mener han løper Putins ærend

Anna Ravn

Information

Amira blir jevnlig oppringt av sudanske sikkerhetsstyrker. De sier at de vet hvem hun er. At de er ute etter henne. At de vil skade henne. Drepe barna hennes.

Men Amira har ikke gjort noe kriminelt. Hun er en ung hjelpearbeider fra Khartoum som – mot alle odds – har drevet et lite suppekjøkken i sentrum av hovedstaden i Sudan. Sammen med andre kvinner deler hun ut måltider til sultne naboer og foreldreløse barn i det krigsherjede nabolaget.

I Sudan kan dette være nok til å gjøre folk mistenksomme. I en konflikt der både hæren og den paramilitære gruppa RSF prøver å kontrollere befolkningen, blir selv den minste form for sivil organisering oppfattet som en trussel.

Siden krigen brøt ut i april 2023, har Amiras hjemby blitt forvandlet til en krigssone. En lørdagskveld i slutten av juni ble 40 mennesker drept i et angrep mot et sykehus –deriblant barn og helsepersonell.

Det er en del av en brutal krigslogikk i Sudan, der sykehus, skoler og bistandsleirer har blitt legitime mål.

– De lokale hjelpearbeiderne er det eneste som hindrer ­total kollaps, sier Nils Carstensen, som gjenforteller Amiras historie overfor Information.

Carstensen er humanitær rådgiver i Folkekirkens Nødhjelp og har dekket krigen i Sudan i over 30 år. For Folkekirkens Nødhjelp, men også som journalist. Gjennom hele sitt yrkesaktive liv har han snakket med tusenvis av sudanere og dokumentert deres historier. Et av menneskene som har gjort størst inntrykk på ham, er Amira.

Midt i en storby der det før krigen bodde 13 millioner mennesker, jobber Amira utrettelig i det lokale nødhjelpsnettverket. Hver dag siden krigsutbruddet har hun møtt opp og laget mat til dem som ikke har noen andre.

Dødstallene i Sudan er basert på kvalifisert gjetning.

Sudan er på randen av kollaps

Framtida til den sosialistiske regjeringen i Spania står på spill når statsminister Pedro Sánchez i dag legger fram nye tiltak mot korrupsjon i nasjonalforsamlingen.

Flere skandaler har rystet kretsen rundt statsministeren og kulminerte nylig i anklager om «uanstendig» behandling av kvinner i partiet.

Nå håper Sánchez at parlamentet støtter antikorrupsjonstiltakene han legger fram – som en slags uformell tillitserklæring, ifølge den katalanske avisa Ara.

– Dette er Sánchez’ vanskeligste øyeblikk som ­statsminister siden han kom til makta i 2018, sier den ­spanske ­frilansjournalisten Alberto Gómez til Klassekampen på telefon fra Barcelona. Han har fulgt nøye med på den siste utviklingen i spansk politikk.

Forrige mandag ble Santos Cerdán, organisasjonssekretær i regjeringspartiet – det sosialistiske arbeiderpartiet PSOE – og én av Sánchez’ nærmeste medarbeidere, varetektsfengslet. Det skjedde etter at en høyesteretts­dommer fant «sterke bevis» for hans mulige involvering i bestikkelser knyttet til offentlige byggekontrakter.

Fire dager seinere publiserte venstresidas avis el Diario anklager fra flere kvinnelige PSOE-ansatte som hevder at de ble utsatt for seksuell trakassering av Francisco Salazar. Han hadde ansvar for institusjonell ­koordinering ved Statsministerens kontor og offisielle residens.

Etter press fra flere kvinner i partiets ledelse valgte Salazar lørdag å trekke seg – både fra nevnte stilling og fra sin nylig utnevnte rolle som nestleder i partiets organisasjonssekretariat, en stilling han aldri rakk å tiltre. Det skriver el Diario

– Tror du regjeringen står i fare for å falle?

En kaptein ­stikker ikke av når det blåser opp til storm.

– Dette er Sánchez’ vanskeligste øyeblikk

Anna Dordisdatter 
Malkenes

Mandag kunngjorde Israels forsvarsminister Israel Katz at han har gitt det israelske forsvaret (IDF) i oppdrag å utarbeide en plan for å etablere en såkalt «humanitær by» i ruinene av Rafah sør på Gazastripa. Ifølge planen skal området etter hvert huse hele Gazastripas befolkning på over to millioner innbyggere.

«Byen» skal, ifølge et upublisert forslag sett av blant annet Reuters, bestå av leirer der befolkningen i Gaza kan «bo midlertidig, avradikalisere seg, reintegreres og forberede seg på å flytte hvis de ønsker det».

Samtidig som forsvarsministeren offentliggjorde planen, som juridiske eksperter og akademikere har beskrevet som «en blåkopi for forbrytelser mot menneskeheten», satt Israels statsminister Benjamin Netanyahu ved et festdekket langbord i Washington D.C. sammen med USAs president Donald Trump.

Fra middagen i Det hvite hus nominerte Netanyahu sin nærmeste allierte til Nobels fredspris for hans «innsats» i Midtøsten.

«Han smir fred i denne stund, i det ene landet, i den ene regionen etter den andre», begrunnet en smilende Netanyahu i en video publisert av Det hvite hus.

Deretter fortsatte de med å fortelle pressen at Israel og USA jobber «veldig tett» med en plan om en «bedre framtid» for palestinere. Netanyahu fortalte at USA og Israel sammen ønsker å gi palestinere et «fritt valg», og ga Trump æren for det han kalte en «briljant visjon».

«Hvis de vil bli, så kan de bli, men hvis de vil dra, så burde de ha muligheten til å dra. Dette burde ikke være, du vet, et fengsel», forklarte Netanyahu.

Katz har lagt fram en plan for en forbrytelse mot menneskeheten.

Israel vil tvinge hele Gaza inn i leirer

Mens israelske raketter raste over Iran, økte det iranske regimet undertrykkelsen på bakken. I løpet av den tolv dager lange krigen ble over 700 personer arrestert, ifølge lokale medier og menneskerettighetsorganisasjoner.

Iran Human Rights, som har hovedkvarter i Oslo, anslår tallet til nærmere 1500 og rapporterer at minst seks personer er henrettet, anklaget for spionasje for Israel.

– Regimet har skrudd opp tempoet og knuser all motstand under dekke av «nasjonal sikkerhet», sier Bahar Ghandehari, leder for påvirkningsarbeidet i organisasjonen.

Parlamentet har samtidig vedtatt en ny lov som gir betydelig strengere straffer – inkludert dødsstraff – for spionasje og samarbeid med USA, Israel og andre «fiendtlige grupper». Flere menneskerettighetsorganisasjoner advarer nå om økt risiko for vilkårlige anklager og massehenrettelser, med flere fanger i umiddelbar fare.

– Regimet utnytter kjølvannet av konflikten til å ta tilbake kontrollen ved å spre frykt, sier Ghandehari.

Som vanlig rammes landets marginaliserte minoriteter hardest, påpeker hun.

– Etniske og religiøse minoriteter – spesielt kurdere, balutsjifolket og bahá’íer – er alltid de første som kjenner regimets jerngrep.

Iran Human Rights har tett kontakt med aktivister og lokalsamfunn i minoritetsområder. Ghandehari forteller at spesielt i kurdiske områder har sikkerhetsstyrkene økt presset på sivile siden krigen startet, blant annet gjennom kontrollposter ved bygrensene. Aktivister og folk som tidligere er arrestert i forbindelse med protester, utsettes for økt overvåking og trusler.

Etniske og religiøse ­minoriteter er alltid de første som kjenner ­regimets jerngrep.

– Tar tilbake kontroll ved å spre frykt

Aktuelt

Francesca Borri

italiensk journalist

Jeg ser på nattehimmelen over Syria. På stjernene. Eller er det satellitter og droner? Er lysstrimene fly eller missiler? Iranske missiler på vei til Tel Aviv?

Fred, krig – det er ingen forskjell her lenger.

 Jeg skulle gjerne ha skrevet om Aleppo, men også om Kabul, Hellas, eller til og med bare Jeff wBezos i Venezia – alt som jeg har sett. Men så stanser jeg opp. Hva er min mening verdt? Og hvilken rett har jeg til å ha en mening etter Gaza? Hvilken rett har jeg til fortsatt å ytre meg?

Jeg ser på den siste videoen igjen og igjen, der en mann, som er kraftig forbrent, rød av blod med en stump av en skulder, står i en brennende bygning, og alle nede på bakken roper at han må hoppe ut for å redde seg selv.

De holder fram et laken som skal dempe fallet. Men han snur seg og går inn i bygningen igjen. Utmattet.

i israelske medier. Hamas, på den andre siden, kalte ham for en helt i Al-Jazeera. Slik er palestinerne, sa de. De kommer aldri til å forlate landet. Denne desperate mannen som nettopp begikk selvmord.

I januar dro jeg til regjeringens pressekontor i Jerusalem for å fornye kortet mitt. Det er en gårdsplass foran bygningen, og jeg ble stående der en stund. Det var ingen i nærheten. Jeg sjekket en gang til. Ingen. Det var tidlig på morgenen. Jeg tenkte at nå skulle jeg kjøpe en kanne bensin og sette fyr på meg selv.

Hvis dere ikke vil at jeg skal få slippe inn i Gaza, så la meg få bli blant Gazas journalister.

Slikt snakker aldri krigskorrespondenter om

, for da blir du fortalt at du bør snakke med en psykolog, at du har et post-et-eller-annet-syndrom. Hvilket syndrom? Det er ikke noe «post» her. Det er ingenting som slutter. Du blir fortalt at du har blitt skadet av krigen.

Hva skal jeg svare når jeg blir spurt om hvor jeg var? Hvor jeg var da Gaza gikk til grunne?

Bare en brøkdel

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Krigen mellom Israel og Iran skjøv øyeblikkelig den lang­varige russisk-ukrainske konflikten i bakgrunnen i verdens medier. Til og med russiske kommentatorer – både de regime­lojale og de opposisjonelle – gikk over til å diskutere andres tragedie.

Men deres debatter om det fjerne Iran muliggjør en bedre forståelse av det som skjer i Øst-Europa.

 fikk den russiskspråklige verden til å vende oppmerksomheten bort fra stillingsblodbadet på steppene i Ukraina. Det virker som om medarbeidere i propagandaapparatet, høyreekstreme entusiaster som støtter krigen og deres motstandere blant opposisjonelle i eksil, kjente på en lettelse.

Det bød seg en sjelden anledning til å slippe unna den tyngende diskusjonen om «kjøttstormer», ødelagte landsbyer, materiell­mangel, lav moral og høye tap.

de russiske nasjonalistene blandes med dystre forutanelser.

«Iran er vår strategiske partner, som støttet oss helt fra starten av den militære spesialoperasjonen og som støtter oss til denne dag.» Denne påminnelsen kommer fra krigsreporter og prokrigsrapper Akim Apatsjev idet han tilbyr «forbundsfellene» sine tjenester: «Jeg er klar til å reise til Iran når som helst og i hvilken som helst rolle. Jeg kan være krigsreporter, jeg kan synge, jeg kan tegne. Send meg dit, vær så snill, med et eller annet oppdrag.»

Men landets ledelse hadde ikke hastverk med å sende verken Apatsjev, luftvernsystemer som kunne avverge israelske angrep, eller jagerfly til Teheran. Russlands utenriksministerium nøyet seg med å fordømme det israelske lederskapets kynisme og dets «militære angrep på en suveren stat som er medlem av FN, på dens borgere og fredelige, sovende byer».

Alle Moskvas krefter brukes nemlig på blodbadet i Ukraina.

Vladimir Solovjov har i årevis skrytt av sitt jødiske blod og har lovet å forsvare «sitt folk» med våpen i hånd hvis Israel skulle havne i krig. Men da krigen begynte, stilte han bedrøvede retoriske spørsmål på skjermen: «Hva har Iran gjort seg skyldig i?»

Systemet som nasjonalistene forsvarer, er gjennområttent

Står aleine mot fienden

Kajsa Ekis Ekman

Israel angriper Iran, og Vesten er påfallende taus, med unntak fra en og annen tidligere politiker som svenske Carl Bildt. I motsetning til 7. oktober 2023 står ikke vestlige politikere samlet og erklærer at Iran har rett til å forsvare seg. Til tross for at Donald Trump ble valgt som fredsmekler og har kritisert tidligere presidenter for å være krigshissende «neocons», har han nå gått i samme felle. Og Europa klamrer seg fast.

I motsetning til 22. februar 2022 heiser ikke kommuner og bedrifter det iranske flagget, og jeg har heller ikke sett kiosker og klesbutikker som samler inn penger til de sivile, iranske ofrene.

Selv om det ikke er noen tvil om at Israels første angrep var helt uprovosert, har regjeringene i både Frankrike og Tyskland lagt skylda på Iran, fordi – kanskje, ingen vet – de er i ferd med å utvikle en atombombe. Alle vet at Israel har atombomber, men ingen ser ut til å ha noe å si om det.

Kontrollerer Israel politikerne våre? Handler det om rasisme mot brune og svarte mennesker? Blir disse ofrene derfor ansett som mindre verdige? Handler det om islamofobi? Er det hele bare et spill – kanskje Iran og Israel står i ledtog og har avtalt symbolske angrep? Alle disse forklaringene har vært hørt de siste dagene, og alle kan virke mer eller mindre plausible på overflata.

Det ser ut som om Israel slipper unna med alt! De gjør som de vil i Midtøsten, og ikke engang den verste forbrytelsen av dem alle – folkemord i Gaza – fører til noe annet enn tafatte bønner fra vestlige ledere om å ikke overdrive drapene på befolkningen i området. Israel starter krig, og Vesten følger etter.

Og at døden til en ukrainsk soldat fører til flere tårer enn et palestinsk barn, er åpenbart – det er bare å se på instagramkontoen til den svenske historikeren Peter Englund, en av mange intellektuelle som følger hegemoniet helt ukritisk.

 i disse forklaringene. Og det er kunnskapen om imperialismen. Hvis man ikke forstår hvordan alt henger sammen, er det lett å ty til idealistiske, konspiratoriske eller sentimentale forklaringsmodeller. (Det sentimentale er ikke egentlig en forklaringsmodell, men mer et retorisk grep som brukes for å dekke over mangelen på en forklaringsmodell. Når man ikke kan forklare, tyr man til poesi om tårer og blod.)

Imperialismen ledes i dag av USA, akkurat som kolonialismen ble ledet av Storbritannia. USA kan komme til å kollapse, og en ny imperialistisk makt kan seile opp og ta over, men foreløpig er USA ubestridt som verdensmakt: verdens sterkeste økonomi, over 800 militærbaser verden over og leder av verdens sterkeste militærallianse, Nato.

Natos struktur er imperialisme i et nøtteskall: Den nye imperialistmakta leder an, og de gamle europeiske kolonimaktene henger på. Israel er en slags hybridstat: både en militærbase for imperialismen i Midtøsten og en kolonistat av den gamle typen.

Alle vet at Israel har atombomber, men ingen ser ut til å ha noe å si om det

Utenriks

Aktuelt

Trump prøver å ramme både Brasil og Brics-alliansen.

Israel vil ikke garantere varig fred

Østtyske byer sliter med fraflytting. I den sosialistiske modellbyen som før het Stalinstadt, frister de med gratis bolig. Alt de vil ha i gjengjeld, er litt kjærlighet.

Migrantplan bekymrer

PKK legger ned våpnene etter 40 år med væpnet kamp

Belarus løslater en rekke politiske fanger. Men demokratibevegelsen får det ikke bedre av den grunn, sier Belarus-forsker Paul Hansbury.

Fordrivelsen av palestinere på Vestbredden eskalerer

EU straffer journalist – mener han løper Putins ærend

Verdens matvareprogram advarer om en alvorlig sultkrise i Sudan. Hjelpearbeidere er de eneste som hindrer total kollaps, sier humanitær rådgiver.

Spanias regjering rystes av nye skandaler. Opposisjonen gnir seg i hendene og åpner for samarbeid med ytre høyre, advarer spanske journalister.

Israel vil etablere det de kaller en «humanitær by» i Gaza. Det blir en konsentrasjonsleir, mener holocaust-historiker Amos Goldberg.

– Tar tilbake kontroll ved å spre frykt

Horisont

Som journalist vet du at du aldri vil kunne fortelle alt du skulle ønske.

At Iran ble stående aleine i krigen mot Israel vekket dystre tanker hos russiske prokrigsaktivister.

Med støtte fra USA, får Israel gjøre som de vil i Midtøsten.

Trump prøver å ramme både Brasil og Brics-alliansen.

Israel vil ikke garantere varig fred

Østtyske byer sliter med fra­flyt­ting. I den sosia­lis­tiske modellbyen som før het Stal­in­stadt, frister de med gratis bolig. Alt de vil ha i gjengjeld, er litt kjærlighet.

Mi­grant­plan bekymrer

PKK legger ned våpnene etter 40 år med væpnet kamp

Belarus løslater en rekke politiske fanger. Men demo­krati­be­ve­gelsen får det ikke bedre av den grunn, sier Belarus-forsker Paul Hansbury.

Fordri­velsen av pale­sti­nere på Vest­bred­den eskalerer

EU straffer journalist – mener han løper Putins ærend

Verdens matvare­program advarer om en alvorlig sultkrise i Sudan. Hjelpe­ar­bei­dere er de eneste som hindrer total kollaps, sier humanitær rådgiver.

Spanias regjering rystes av nye skandaler. Oppo­si­sjonen gnir seg i hendene og åpner for samarbeid med ytre høyre, advarer spanske journa­lister.

Israel vil etablere det de kaller en «humanitær by» i Gaza. Det blir en konsen­tra­sjons­leir, mener holocaust-­his­to­riker Amos Goldberg.

– Tar tilbake kontroll ved å spre frykt

Som journalist vet du at du aldri vil kunne fortelle alt du skulle ønske.

At Iran ble stående aleine i krigen mot Israel vekket dystre tanker hos russiske prokrigs­ak­ti­vister.

Med støtte fra USA, får Israel gjøre som de vil i Midtøsten.

Østtyske byer sliter med fraflytting. I den sosialistiske modellbyen som før het Stalinstadt, frister de med gratis bolig. Alt de vil ha i gjengjeld, er litt kjærlighet.

Migrantplan bekymrer

Belarus løslater en rekke politiske fanger. Men demokratibevegelsen får det ikke bedre av den grunn, sier Belarus-forsker Paul Hansbury.

Fordrivelsen av palestinere på Vestbredden eskalerer

Verdens matvareprogram advarer om en alvorlig sultkrise i Sudan. Hjelpearbeidere er de eneste som hindrer total kollaps, sier humanitær rådgiver.

Spanias regjering rystes av nye skandaler. Opposisjonen gnir seg i hendene og åpner for samarbeid med ytre høyre, advarer spanske journalister.

Israel vil etablere det de kaller en «humanitær by» i Gaza. Det blir en konsentrasjonsleir, mener holocaust-historiker Amos Goldberg.

At Iran ble stående aleine i krigen mot Israel vekket dystre tanker hos russiske prokrigsaktivister.