Knut Gjerseth Olsen

Espen Eichhöfer

#fff

#000

Ulrich Siegmund er på vei, får vi høre. Ytre høyres wonderboy, altså. Alternative für Deutschland (AFD) sin stjerne i delstaten Sachsen-Anhalt, midt i Tyskland.

Siegmund har under sommerens valgkamp løftet det kontroversielle partiet opp til 43 prosent på målingene. Før morgendagens delstatsvalg er de nær å få styre Sachsen-Anhalt med reint flertall.

Partiet Siegmund leder, er mildt sagt kontroversielt. Her i delstaten er de erklært «åpenbart ekstremistisk» av sikkerhetstjenesten.

– Siegmund skal være her om 45 minutter, sier en som står og tripper.

Mens vi venter på Siegmund, kan vi ta et blikk på scenen sett fra andre siden av gata. Ytterst til venstre, foran Die Linkes valgbod, står to ungdommer og diskuterer. Et par meter til høyre for dem står en sosialdemokrat iført en tettsittende rød T-skjorte aleine foran SPDs bod. Han prøver å fange mulige velgere som strener forbi. På bordet foran seg har han en pappeske med premier med til folket, men ingen stopper opp ved lykkehjulet han har satt opp.

Til høyre for sosialdemokraten følger den kristenkonservative boden. Der står en valgkampmedarbeider og klemmer på en av lykkehjul-premiene de har tatt med for å tekkes velgere: en stressball. Akkurat den kan nok CDU-politikerne selv få nytte av under morgendagens valg.

CDU-dama kaster et blikk på boden som ligger lengst til høyre. Mens stressballen roterer fortere og fortere rundt i håndflata hennes, kan hun se at alle går forbi henne også, og at det begynner å bli folksomt der borte, til høyre for Tysklands høyre.

Vi kan ikke redde Tyskland sammen med dem som har drevet landet til grunne.

Han kan skape ytre høyres nye laboratorium

Pernille Solheim

Med brask og bram kunngjorde Scott Bessent – USAs finansminister – nylig at den høyst upopulære Iran-krigen framover skulle være av økonomisk art. USA skulle isolere og felle det iranske regimet ved å fortsette blokaden og yte nytt press på landets handelspartnere.

Analytikere tolket den økonomiske krigserklæringen som et forsøk på å dempe den kaotiske Iran-situasjonen før mellomvalget i USA 3. november. Men istedenfor å utvikle seg til en stille konflikt har krigen eskalert militært, med gjensidige angrep for første gang på en måned.

Ifølge iranske medier rammet USA denne uka et bryllup i Hormozgan-provinsen, der fire mennesker ble drept, inkludert en fire år gammel gutt. USAs visepresident JD Vance avviste imidlertid på torsdag at det som foregår, kan beskrives som «krig».

Trump-administrasjonen hevder den har lagt Irans militærkapasitet i grus og tatt kontroll på det kritiske Hormuzstredet. Fredag nådde dieselprisene i USA likevel et nytt toppnivå.

Iran og USA inngikk i juni en intensjonsavtale som skulle forlenge våpenhvilen, gjenåpne Hormuzstredet og legge til rette for videre forhandlinger. Den kollapset så i juli.

Nå vil Iran tilbake til intensjonsavtalen, mens Trump-administrasjonen krever en helt ny avtale som også omfatter Irans atomprogram.

Det innser de at de ikke vil oppnå ved å lene seg tilbake, ifølge Hamdidreza Azizi i International Crisis Group.

«Hybridtilnærming – kombinasjonen av militærmakt, blokade og økonomisk press – er det eneste alternativet som ser ut til å være tilgjengelig for USA akkurat nå», sier han til AP.

Faren øker før mellomvalget

Sofie Grønntun Nissen

En progressiv bølge. Et venstrepopulistisk opprør. Sosialismens sommer.

Betegnelsene er mange på strømningen som nå utfordrer det demokratiske etablissementet i USA. De siste månedene har progressive kandidater vunnet primærvalg over hele landet – flere mot mangeårige, etablerte demokrater.

Bak flere av seirene står Democratic Socialists of America (DSA), som med over 100.000 medlemmer og en omfattende grasrotorganisasjon har blitt en stadig viktigere valgkampmaskin på venstresida.

Men bak den rosenrøde framgangen til sosialistene ulmer en intern strid – eller en «borgerkrig», slik nettstedet Axios nylig beskrev det.

I sentrum står særlig Alexandria Ocasio-Cortez (AOC), kongressrepresentanten som lenge har vært et av USAs fremste ansikter utad for demokratisk sosialisme. Men der enkelte i DSA vil ha henne som presidentkandidat i 2028, mener andre at hun har blitt for pragmatisk – og for lite sosialistisk.

For hva skjer når en bevegelse som lenge har stått på utsida, plutselig får politisk makt? Skal DSA bruke den til å forandre Det demokratiske partiet innenfra – eller bygge et alternativ?

– Det blir millionspørsmålet, sier David Duhalde, mangeårig DSA-medlem og tidligere visedirektør for organisasjonen, over videosamtale fra New York.

Duhalde er en av tre DSA-veteraner Klassekampen har snakket med om veivalgene som nå venter den amerikanske venstresida. Ifølge ham ligger den mest grunnleggende striden i forholdet til Det demokratiske partiet.

Du vinner ved faktisk å få ting gjort. Det er sånn du bygger tillit.

Sosialistene splittes i jakta på makta

Eirik Grasaas-Stavenes

USAs tek-oligarker vil ha både små og store om bord på KI-toget, men nå trekker New Yorks borgermester Zohran Mamdani i bremsene. Og når barna i New York vender tilbake til skolen neste uke, har sosialisten Mamdani lagt opp til en skolehverdag der elevrettede KI-verktøy kastes ut av klasserommene i USAs største by.

Det skjer etter at Mamdani onsdag la fram det mest omfattende KI-forbudet i det amerikanske skolesystemet til nå: Et ettårig forbud mot bruk av KI for elever i New Yorks offentlige skoler til og med åttende klasse.

Forbudet omfatter til sammen nesten 600.000 barn og gjelder ikke bare KI-programmer som Chat GPT, men også all programvare der såkalt generativ kunstig intelligens kommuniserer direkte med elevene. Forbudet betyr at byens skolemyndigheter må skru av KI-løsninger i 38 ulike digitale skoleprogrammer eller skrote disse programmene helt.

– Tek-industrien vil ha oss til å tro at KI i tidlig utdanning ikke bare er uunngåelig, men nødvendig. Vi ser det ikke på den måten, sa Mamdani da han presenterte det nye forbudet.

– Jeg har ennå til gode å se en studie som viser at KI tjener elevene (...), selvfølgelig bortsett fra studier som er sponset av de samme selskapene som profitterer, sa han.

I første omgang gjelder forbudet ett år. I denne perioden skal en koalisjon av lærere, elever, foreldre, fagforeninger, politikere og eksperter studere konsekvensene av forbudet. Deretter skal byen bestemme hva den videre og permanente KI-politikken skal være.

Selv begrunner Mamdani forbudet med frykt for at tidlig KI-bruk skal gå ut over barns evne til å tenke og løse problemer på egen hånd. Han mener barn trenger lærere og menneskelig kontakt og at de må lære seg å stille spørsmål og arbeide seg fram til svar uten å sette bort tenkningen til en maskin.

Forbudet markerer samtidig en politisk retrett for Mamdanis administrasjon. Tidligere i år la de nemlig fram mer liberale KI-regler for skolene, men møtte kraftig motstand fra foreldre, lærere og eksperter, som har organisert seg i grasrotbevegelsen The AI Moratorium (AIM) Coalition.

Vil redde barna fra oligarkenes KI-klør

Israel går til valg 27. oktober, og opposisjonen er fast bestemt på å felle Benjamin Netanyahus regjering.

Et sted går imidlertid grensa: Ingen av Israels fremste opposisjonsledere har åpnet for å samarbeide med partier som representerer arabere og palestinere i Israel – selv om det kan bli helt nødvendig. Flere av dem har tvert imot utelukket det.

Denne motviljen mot å samarbeide med arabiske partier har lenge vært et politisk tabu i Israel. Etter det Hamas-ledede angrepet mot Israel 7. oktober 2023 har motstanden mot å slippe arabiske partier inn i regjeringsvarmen imidlertid blitt ytterligere forsterket.

Derfor vakte det oppsikt at den jødiske tidligere polititoppen og parlamentarikeren Yoav Segalovitz denne uka meldte seg inn det arabisk-palestinske partiet Raam.

«Den utbredte påstanden om at det etter 7. oktober er umulig å ha et politisk partnerskap med arabiske partier, er absurd og falsk», sa Segalovitz – en selverklært sionist – ifølge avisa Haaretz.

Segalovitz, som blir Raams kandidat til posten som nasjonal sikkerhetsminister, mener at det er umulig å oppnå nødvendig endring i Israel uten politisk samarbeid på tvers. Det samme sa Raam-leder Mansour Abbas under kunngjøringen.

«Jeg har lært én ting de siste årene: For å få til forandring, trenger man partnerskap», sa han.

Det er ikke tilfeldig at Abbas har alliert seg med nettopp Segalovitz. Som tidligere viseminister for nasjonal sikkerhet klarte Segalovitz nemlig å stagge kriminalitetsraten i palestinske samfunn: Antallet skyteepisoder ble redusert med 30 prosent, ifølge The New York Times. Det gjorde ham svært populær blant arabiske borgere i Israel.

Velgere kan mene at han går for langt i forsøket på å tekkes sine jødiske motparter.

Usannsynlig allianse ryster Israel før valget

Katarina Poensgen

Det har ikke manglet på jobbtilbud for den tidligere ukrainske forsvarsministeren Mykhajlo Fedorov etter at han ble sparket av president Volodymyr Zelenskyj i juli.

I slutten av august ble han ansatt som rådgiver for Italias forsvarsminister. Nå går Fedorov også inn i privat sektor, og skal etablere et nytt selskap innen forsvarsteknologi. Med seg som hovedinvestor har han Alex Karp, toppsjefen for det svært kontroversielle teknologiselskapet Palantir. De har levert teknologi til Ukraina under krigen, også mens Fedorov hadde ansvar for landets forsvar og militære anskaffelser.

Samarbeidet har utløst kritikk og spørsmål om hvorvidt Ukrainas forsvarsteknologiske erfaringer, bygget opp under krigen og med omfattende vestlig støtte, nå kan bli kommersialisert gjennom private amerikanske interesser.

«Vårt ambisiøse nye prosjekt skal styrke Ukraina og bidra til å bygge en tryggere framtid for hele verden», skriver Fedorov på X, i et innlegg som er publisert sammen med en video av ham og Karp.

I videoen sier Karp at han tror selskapet vil «bringe kunnskapen og skarpsindigheten deres om krigens kunst som et produkt til allierte land».

Ifølge Fedorovs team skal selskapet utvikle forsvarsteknologi basert på Ukrainas erfaringer med blant annet droner, kunstig intelligens og moderne krigføring.

Det er ikke opplyst hvor stort investeringsbeløpet fra Palantir er eller hvilken type investering det er snakk om.

Den franske entreprenøren og Kina-kjenneren Arnaud Bertrand mener samarbeidet er problematisk på flere områder:

Vårt ambisiøse nye prosjekt skal styrke Ukraina.

Palantir-sjefen hjelper Fedorov

Gadi Eisenkot er mannen som for tida får Benjamin Netanyahu til å skjelve. Målingene lover ikke godt for den sittende statsministeren to måneder før valget i Israel.

I medier verden rundt forespeiles israelerne et valg som kan endre alt – det mest avgjørende i Israels historie, ifølge noen. Den høyt elskede og like intenst forhatte statsministerens fremste rival, eksgeneralen Eisenkot fra det nyopprettede partiet Yashar, hylles som både «anti-Netanyahu» og Netanyahus «rake motsetning».

Og ja, de to kandidatene ser ut til å ha ulike svar på spørsmål om verneplikt, økonomi og rettssystem. Men i spørsmålet med stor S – det som fortsetter å hjemsøke israelerne – er de enige: Okkupasjonen og den ulovlige bosettingen skal fortsette.

Gadi Eisenkot – en sønn av jødiske migranter fra Marokko – har en lang karriere i det israelske militæret bak seg. Han ble utnevnt av Netanyahu selv som stabssjef i IDF i 2015. Før Eisenkot tok bladet fra munnen og kritiserte statsministerens manglende strategi i Gaza-krigen, var han dessuten del av Netanyahus såkalte krigskabinett.

Flere framhever nå at ingen store IDF-offensiver fant sted under Eisenkots ledelse, og at han en gang insisterte på at en IDF-soldat måtte stilles for retten etter å ha skutt en palestinsk mann som lå skadet på bakken.

Men den fremadstormende statsministerkandidaten er også hjernen bak IDFs såkalte Dahieh-doktrine, oppkalt etter Beiruts sørlige, tett befolkede forsteder, som ble teppebombet av Israel i 2006.

Selv beskrev Eisenkot doktrinen slik: «I hver landsby de skyter mot Israel fra, vil vi bruke uforholdsmessig stor makt og forårsake enorm skade og ødeleggelse.» Områdene skulle ikke betraktes som landsbyer, men militærbaser og legitime mål, for å avskrekke fra framtidige angrep.

Doktrinen er siden blitt brukt mot befolkningen i Gaza. Seinest i mars tok Eisenkot selv til orde for å anvende den mot Libanon. Dahieh-doktrinen har ifølge Eisenkot aldri vært mer «relevant», skriver The Nation.

Palestinerne kan trøste seg med at han ikke er en bosetter.

Hva vil et mulig israelsk statsministerbytte ha å si for palestinerne?

Siden Ahmed al-Sharaa og opprørsgruppene han ledet, styrtet Bashar al-Assad i 2024, har den nye syriske presidenten gradvis samlet landet under sin kontroll.

Forrige uke lyktes han også med å innlemme den kurdiskledede SDF-styrken i den syriske hæren. Gruppa erklærte seg oppløst som selvstendig styrke, og dermed tok også SDFs kurdiske de facto-selvstyre formelt slutt.

Men én stor utfordring gjenstår for Sharaa: den sørlige provinsen Sweida.

I fjor brøt det ut harde kamper mellom drusiske militser, regjeringsstyrker og andre væpnede grupper, der minst 1700 mennesker, hovedsakelig drusiske sivile, ble drept, ifølge FNs Syria-kommisjon.

Nå har volden blusset opp igjen. Søndag ble to sivile drept da et prosjektil traff en traktor utenfor Sweida by, ifølge AFP.

Tirsdag eskalerte situasjonen ytterligere da ett medlem av den drusiske militskoalisjonen Nasjonalgarden ble drept, mens nærmere ti medlemmer av regjeringens sikkerhetsstyrker ble såret. Kampene spredte seg etter hvert til flere områder vest og nord i provinsen, ifølge det Storbritannia-baserte Syrian Observatory for Human Rights.

Forholdet mellom den nye regjeringen i Syria og den hovedsakelig drusiske befolkningen i Sweida har vært anspent siden massakrene i juli i fjor.

Volden tok slutt med en våpenhvile, etterfulgt av en syrisk-jordansk-amerikansk plan for å gjenopprette ­sikkerhet og offentlige tjenester, stille de ansvarlige til ansvar og hjelpe fordrevne hjem.

Druserne er en integrert del av staten Israel.

Sharaa sliter med grepet om Sweida

De finnes overalt, men du ser dem ikke hvis du ikke leter etter dem. De siste månedene har stadig flere amerikanere likevel fått øynene opp for de 120.000 små, KI-drevne overvåkingskameraene. I løpet av få år er de installert i byer og nabolag i 49 av USAs 50 delstater.

Kameraene er produsert av Flock, et teknologiselskap som blir finansiert av ­amerikanske tek-oligarker som Peter Thiel og Marc Andreessen. Kameraene er deretter kjøpt inn av lokale politimyndigheter som dekker over 6000 amerikanske lokalsamfunn, med et uttalt mål om å fortløpende registrere biler og registreringsskilt for å bekjempe kriminalitet.

Stadig flere, både lokalbefolkninger og politikere til høyre og til venstre, raser mot det de ser som sløsing med skattebetalernes penger og en farlig og udemokratisk utvidelse av en autoritær amerikansk overvåkingsstat.

Overvåkingskameraer er ikke noe nytt i USA. Men gjennom Flocks automatiske nummerskiltlesere og KI-programmer, som opererer i et nasjonalt sammenkoplet nettverk, får amerikanske myndigheter tilgang til et langt mer avansert system.

Nå kan tusenvis av enkeltregistreringer settes sammen for å kartlegge større bevegelsesmønstre over tid og på tvers av grenser i en helt annen skala.

Selskapet omtaler selv infrastrukturen som «et landsdekkende offentlig-privat sikkerhetsnettverk». De nyere Flock-kameraene registrerer også mennesker, mens ­selskapets nye KI-system ifølge magasinet Wired deretter kan kombinere bilder av personer og biler med andre databaser for å finne ut hvem folk er, hvor de skal og hvorfor.

Den amerikanske borgerrettighetsorganisasjonen ACLU er blant mange som nå advarer om at det som selges inn som et verktøy mot biltyverier og voldskriminalitet, også tas i bruk til helt andre formål, som immigrasjonskontroll, abortetterforskning eller overvåking av politisk aktivitet.

Dataene skal allerede være brukt i flere aksjoner der lokalt politi samarbeider med Donald Trumps beryktede deportasjonsstyrke Ice.

Med Flocks KI-systemer får USAs myndigheter et mer avansert overvåkingssystem.

Sinnet mot KI-oligarkenes spionsystem vokser i USA

Yngvild Gotaas Torvik

Med de siste sanksjonene mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som USAs utenriksminister Marco Rubio i sommer varslet at han akter å «demontere stein for stein», trapper president Donald Trumps regjering opp «krigen» mot domstolen i Haag.

Etter at ICC i 2024 utstedte arrestordrer mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant, har USA allerede innført personlige sanksjoner mot ni i dommerstaben og påtalemyndigheten, fordi de er «direkte involvert i den ulovlige forfølgelsen av Israel».

Den 18. august ble japanske Tomoko Akane, dommer og president i ICC, og Abdoulaye Seye, en senegalesisk høytstående påtaleadvokat, satt på samme svarteliste.

Sanksjonene fører ikke bare til at de to – i likhet med de andre på samme svarteliste – nektes innreise til USA, utestenges fra amerikanske digitale løsninger eller får kontoer og betalingskort stengt ned i europeiske banker som føyer seg etter amerikanske samarbeidspartnere som er lovpålagt å etterleve de amerikanske reglene.

Sanksjonene mot Seye – som er den første ikke-valgte ansatte i ICC som rammes – spiller også direkte inn i domstolens framtid; nærmere bestemt i det kommende dommervalget.

Hvert tredje år er 6 av de 18 setene på ICCs dommerbenk på valg, og Abdulaye Seye er en av 14 kandidater i år. Den senegalesiske påtaleadvokaten jobber ved sjefanklagerens kontor som «trial lawyer» – en seniorjurist som har hovedansvaret for et etterforskningsteam ved ICCs påtalemyndighet.

Der har ikke Seye ledet hvilket som helst team, men det som står for etterforskningen av israelere som kan ha begått krigsforbrytelser på Gaza. Han var sentral i prosessen rundt arrestordrene mot Netanyahu og Gallant.

Nå advarer flere om at sanksjonene mot Seye griper direkte inn i en valgkamp i en domstol som verken USA eller Israel selv er medlem av.

Det er naturligvis noe vi er ekstremt kritiske til og sterkt imot.

USAs sanksjoner mot ICC-ansatte påvirker årets dommervalg

Nesten hver eneste dag året rundt strømmer Hasan Piker, via den digitale plattformen Twitch, over åtte timer direkte video fra hjemmet sitt i California. Der diskuterer han, av og til med gjester, men oftest aleine, det aktuelle nyhetsbildet i USA

De siste ukene har sosialisten og Israel-kritikeren Piker blitt skyteskive for store deler av USAs medier og politiske aktører. Også Demokratenes ledere forsøker å framstille den populære influenseren som en farlig jødehater, i det mange mener er et forsøk på å stanse opprøret fra venstre før presidentvalget i 2028.

Så hvem er egentlig Piker – og hvorfor har han blitt angrepspunkt nummer én for venstresidas fiender?

Hasan Piker, som har familiebakgrunn fra Tyrkia, er medlem av Democratic Socialists of America (DSA) og er selverklært antiimperialist og antisionist.

De mest oppsiktsvekkende og morsomme tingene han sier i videoene sine, blir delt i korte videoer på andre plattformer, som Tiktok og Youtube. Til sammen når han daglig millioner av amerikanere. CNN kaller Piker «en av de største sosiale medieinfluenserne og politiske kommentatorene i verden». Rolling Stone rangerer ham som verdens tredje mest innflytelsesrike innholdsskaper.

Dette er en posisjon Piker bruker til å fronte sosialisme og et verdensbilde som skremmer mange av USAs rike og mektige, både blant republikanere og demokrater.

Pikers første store gjennombrudd kom da han deltok i valgkampen til den sosialistiske senatoren Bernie Sanders i Demokratenes primærvalg i 2020. På samme måte som Sanders mener Piker at økonomisk populisme må være partiets framtid, og han refser Demokratenes ledere for å forsvare interessene til USAs milliardærer og store selskaper framfor folk flest.

Kan en sosialistisk influenser som refser Israel, velte venstresida i USA?

Gustav Gillund

Shanghaigruppa avsluttet i går sitt 26. toppmøte. Statsledere fra de ti medlemslandene – blant dem Kina, Russland, India, Iran, Pakistan og Kasakhstan – møttes i Kirgisistans hovedstad Bisjkek for å diskutere sikkerhet og styring av Eurasia.

I tillegg deltok ledere fra organisasjonens 15 dialogpartnere og to observatørland, deriblant Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Toppmøtet markerte ­25-årsdagen for organisasjonen – som i Brussel og Washington ofte blir uglesett som et antivestlig sikkerhetssamarbeid.

Særlig for Kina spiller denne gruppa en veldig viktig rolle i oppgjøret om hvordan verden skal se ut, når internasjonal politikk ikke lenger dikteres av vestlige stater.

«[Shanghaigruppa] finner den riktige veien framover for sameksistens uten allianser, konfrontasjon, eller angrep mot tredjeparter», sa Kinas president Xi Jinping i Bisjkek i går.

Han mente at Shanghai­gruppa viser hvordan sikkerhet kan oppnås uten et antagonistisk alliansesystem, som Beijing ser på som kjernen i den vestlige måten å drive internasjonale relasjoner på.

Shanghaigruppa ble grunnlagt av Russland, Kina, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan i 2001.

Den gangen var utgangspunktet en organisasjon for sikkerhetssamarbeid i Eur­asia. Siden har organisasjonen tatt inn flere medlemsland, og spenner nå over et vidt spekter av trossystemer og ideologier – samt store geopolitiske skillelinjer.

Dette er også en av grunnene til at Xi Jinping ser på Shanghaigruppa som en plattform for å fremme Kinas visjon for en ny verdensorden, frigjort fra vestlig dominans.

Kina prøver å samle hele Eurasia bak sitt mål om en verden uten allianser

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Den 30. juni utløp en tidsfrist som ingen sørafrikansk lov hadde fastsatt og ingen domstol ville ha håndhevet. I månedsvis hadde innvandringsfiendtlige organisasjoner erklært at illegale innvandrere hadde frist til utgangen av juni på å forlate landet. Ultimatumet hadde ingen støtte i grunnloven. Likevel fikk det kraft.

Migranteide butikker stengte, arbeidere holdt seg hjemme, familier fant andre steder å sove og folk begynte å forlate landet.

var som forventet: De fordømte selvtekten, insisterte på at innvandring var statens ansvar og gjorde seg klare til en større sikkerhetsoperasjon. Likevel var det en dobbelthet i responsen: Bevegelsens skille mellom «illegale innvandrere» og innvandrere for øvrig lignet statens egne definisjoner, selv om språket var mer ekstremt.

30. juni ble dermed mer enn enda en episode med fremmedfiendtlig vold i Sør-Afrika. Det var en påminnelse om et tilbakevendende postkolonialt drama: ­øyeblikket da afrikanske migranter blir et nasjonalt problem som skal løses ved at de fjernes.

 har dette fått sitt eget vokabular: xenofobi, afrofobi, vigilantisme, «sett sørafrikanerne først».

Historien er ubehagelig fordi den gir oss et speil. I 1969 beordret Ghana utlendinger uten arbeidstillatelse eller jobb til å forlate landet. Flere hundre tusen reiste, mange av dem nigerianere. I 1983 gjorde Nigeria noe tilsvarende i langt større skala: Over én million ghanesere ble utvist. De rutete bagene ghaneserne bar tingene sine i, har fått navn etter hendelsen kalt «Ghana must go».

«Ghana Must Go» har siden blitt en vits i Vest-Afrika. Men uttrykket beskriver også et politisk faktum: Nasjonal tilhørighet blir mest intens når den kan behandles som en knapp ressurs.

å forklare disse episodene som utbrudd av nasjonalisme, som om årsaken bare var at folk hadde glemt sitt panafrikanske engasjement. Men nasjonalisme er ofte et symptom på underliggende konflikter snarere enn årsaken til dem. Spørsmålet er hva slags økonomi som gjør at nasjonalt medborgerskap oppleves som den siste eiendelen folk har igjen.

I Ghana og Nigeria kom utvisningene etter perioder med arbeidsinnvandring og relativ velstand. Da økonomiene gikk inn i krise, hadde staten mindre å fordele og større behov for å vise at noen fortsatt hadde kontroll. Dette er et mønster som nyliberalismen skaper. Det er ikke bare det at folk blir fattigere, men at rettigheter blir til noe man må konkurrere om. Når arbeidsplasser, boliger og offentlige tjenester blir knappere, kan migranten bli gjort ansvarlig for presset som kapital, innstrammingstiltak og sviktende tjenester har skapt.

Det er ikke bare fremmedfiendtlighet, men en forvrengt form for klassepolitikk

Afrikas migrantproblem

Lily Lynch

amerikansk analytiker

Hvis det transatlantiske samfunnet er som en mektig, men ulykkelig familie, er Nato-toppmøtene som familiens kleine høytidsfeiring: arrangementer fulle av påtvunget munterhet og fotomuligheter, med en uuttalt avtale om ikke å nevne den enorme elefanten i rommet. Under Nato-toppmøtet i Ankara i forrige måned var elefanten Israel.

Med unntak av Trump forholdt nesten alle Nato-lederne seg relativt tause om Israel og deres krig mot Iran. Tausheten var særlig påfallende når det gjaldt Tyrkia, som israelske politikere har kalt «det neste Iran», og som lever med en krig som utspiller seg på den andre siden av den 534 kilometer lange grensa deres mot Iran.

 var å rette oppmerksomheten tilbake mot Ukraina. På fjorårets møte i Haag ble spørsmålet om Ukraina skjøvet ut i kulissene. Det eneste målet med toppmøtet i 2025 var å få de allierte til å etterleve Trumps krav om å øke forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP.

Alle saker som distraherte dette, risikerte å støte Trump fra seg, og alle gikk på tå hev for ikke å forarge familiens tyranniske patriark. Nå som spørsmålet om forsvarsbudsjettene er midlertidig løst, kunne Ukraina igjen få hovedrolla i Ankara. Bare USA og Israels krig mot Iran kunne ta vekk denne oppmerksomheten.

Men folk var fortsatt bekymret for å forarge Trump av mange andre grunner. I månedene fram til toppmøtet hadde Trump gjentatte ganger refset sine allierte fordi de ikke ville bli med USA og Israel i krigen mot Iran og åpne Hormuzstredet. Enkelte europeiske ledere hadde til og med kritisert krigen, men i Ankara hadde få av de allierte lyst til å minne Trump om denne uenigheten.

som sydet under overflata. I månedene før toppmøtet igangsatte Israel en propagandakampanje mot Tyrkia. Israels tidligere statsminister Naftali Bennett gikk så langt som til å kalle Tyrkia for «det neste Iran». Men i Ankara ble dette stort sett feid under teppet. Da spørsmålet dukket opp, kavet Nato-lederne for å nå fram til en samkjørt posisjon.

I et intervju det har blitt hyppig harselert med, spurte journalisten Hadley Gamble Natos generalsekretær Mark Rutte om en militær konfrontasjon mellom Tyrkia og Israel ville utløse Natos artikkel 5. Rutte virket satt ut. «Erdogan er en svært klok president», sa han. «Han vil ikke sette seg i en situasjon som kommer ut av kontroll.»

Gamble presset ham deretter på hva som ville skje hvis Netanyahu gjorde en militær konfrontasjon uunngåelig. I stedet fyrte Rutte av et svar om 7. oktober og Hamas. Slik unngikk han å svare på det egentlige spørsmålet om artikkel 5, som problematiserte betydningen av Natos prinsipp om kollektivt forsvar.

å ta stilling til andre Israel-relaterte saker. På sidelinja ble det holdt en panelsamtale om påstått valgpåvirkning i en ikke-medlemsstat, Moldova. Valget i Moldova høsten 2025 fikk mye oppmerksomhet med tanke på påstått russisk innblanding. Men Israels innblanding i valget i Slovenia – som er Nato-medlem – fikk ingen oppmerksomhet.

Hvorfor har relasjonen mellom Israel og Nato fått den merkelige posisjonen den har i dag?

Natos Israel-problem

Vijay Prashad

indisk historiker

I over tretti år har USA håndtert Midtøsten-diplomatiet som en øvelse i å diktere betingelsene. Irans nye regionale strategi utfordrer denne særretten. Det siste eksempelet finner vi i Hormuzstredet.

Iran og Oman forhandler om en ordning der Teheran skal føre tilsyn med fartøyene som kommer inn i Persiabukta, mens Muskat kontrollerer trafikken ut. Forslaget peker mot noe større: Iran forsøker å flytte dagsordenen fra det snevre spørsmålet om atomprogrammet til den breiere sikkerhetsarkitekturen i Persiabukta.

den kalde krigen har amerikansk Midtøsten-diplomati ofte begynt med en konklusjon: USA definerer krisa, bestemmer hvilke parter som kan godtas og setter grensene for den endelige avtalen. Forhandlingene blir dermed mindre en diskusjon om politisk orden enn en prosess de svakere statene blir bedt om å akseptere. Om ikke bokstavelig talt overgivelsesdokumenter, har avtalene ofte innebåret politisk overgivelse: Den ene siden har beholdt makta til å definere hva som teller som samsvar, mens den andre har måttet bevise at den fortjener økonomisk støtte, politisk anerkjennelse eller begrenset selvstyre.

Irak er det klareste eksempelet. Etter Golfkrigen i 1991 ble landet utsatt for omfattende sanksjoner. Olje-for-mat-programmet, etablert i 1995, lot Irak selge begrensede mengder olje under et FN-kontrollert system. Det ble framstilt som bistand, men viste at Iraks viktigste ressurs var underlagt betingelser fastsatt utenfra. Suvereniteten var blitt betinget, og straff – også amerikansk bombing – ble hverdagskost.

Oslo-prosessen fungerte annerledes, men gjenspeilte en lignende ubalanse. Prinsipperklæringen fra 1993 ga gjensidig anerkjennelse og opprettet palestinske midlertidige institusjoner, men utsatte de avgjørende spørsmålene uten å endre asymmetrien mellom okkupant og okkupert. Washington sponset en «fredsprosess» uten å rette opp maktforholdet som gjorde en rettferdig fred vanskelig. Resultatet var at okkupasjonen av Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden kunne fortsette.

I begge tilfeller hadde USA og de institusjonene som de dominerte, et mektig privilegium: De avgjorde spørsmålet som alle andre måtte svare på.

 dette spørsmålet i over tjue år dreid seg om atomavtalen. Etter at konfrontasjonen tilspisset seg i 2005, ble nesten enhver diskusjon om Iran redusert til anrikningsnivåer, sentrifuger, inspeksjoner og sanksjonslettelser. Det var politisk praktisk for Washington å framstille Irans atomprogram som et spørsmål om atomspredning. Dermed ble en breiere uenighet om Israels kjernevåpen, amerikanske baser, sanksjoner og maritim kontroll redusert til en prøve på Irans etterlevelse.

Nå forsøker Iran å snu opp ned på diskusjonen. Gjennom diplomati som omfatter Oman, Pakistan og andre stater i regionen er Teherans stilling at atomspørsmålet ikke kan skilles fra oppbyggingen av den regionale sikkerheten. Det dreier seg ikke lenger bare om hvilke grenser Iran vil godta, men også om hvilke grenser som bør gjelde for USAs og de alliertes militære tilstedeværelse. Det er derfor spørsmålet om amerikanske baser i golfstatene er så viktig. For Washington beskytter de allierte, energitilførselen og skipsfarten.

Fra Teherans perspektiv er de framskutte baser som gjør det mulig å angripe Iran uten tilsvarende risiko for gjengjeldelse. Iran hevder derfor at ingen akseptabel avtale kan kreve permanente begrensninger fra dem samtidig som USAs militære posisjon ikke er forhandlingsbar.

Den neste Midtøsten-avtalen vil ikke kunne vare hvis den ligner et overgivelsesdokument

Utenriks

Aktuelt

Et parti som offisielt er erklært ekstremistisk og en trussel mot demokratiet kan i morgen vinne reint flertall i en tysk delstat.

Iran-krigen skulle inn i en mer lavmælt, økonomisk fase. I stedet har den militært blusset opp igjen – to måneder før valget i USA.

Democratic Socialists of America (DSA) vil forandre USA. Men først må de bli enige om hvordan.

Vil redde barna fra oligarkenes KI-klør

Jødiske Yoav Segalovitz melder seg inn i et arabisk-palestinsk parti, og bryter dermed «det israelske tabuet». Det kan markere et avgjørende vendepunkt i israelsk politikk, mener Midtøsten-forsker Yossi Mekelberg.

Krigserfaring blir butikk. Ukrainas avsatte forsvarsminister Mykhajlo Fedorov skal samarbeide med tek-giganten Palantir.

En tidligere IDF-leder kan danke ut Benjamin Netanyahu.

Sharaa sliter med grepet om Sweida

Med ett og ett Flock-kamera bygger tek-oligarker som Peter Thiel opp overvåkingsmaskinen de drømmer om.

Neste møte der dommere i ICC skal velges, holdes i New York – men en av kandidatene er nektet innreise til USA.

Demokraten Abdul el-Sayed angripes for bånd til influenser Hasan Piker.

Kina prøver å samle hele Eurasia bak sitt mål om en verden uten allianser

Horisont

En uoffisiell frist for at «illegale innvandrere» skulle forlate landet, fikk reelle konsekvenser i Sør-Afrika.

Israel er ikke medlem av alliansen. Likevel blir landets konflikter stadig vanskeligere for Nato å holde på avstand.

Iran har endret den diplomatiske likningen, og USA har ikke noe svar.

Et parti som offisielt er erklært ekstre­mistisk og en trussel mot demo­kra­tiet kan i morgen vinne reint flertall i en tysk delstat.

Iran-krigen skulle inn i en mer lavmælt, økonomisk fase. I stedet har den militært blusset opp igjen – to måneder før valget i USA.

Democratic Socialists of America (DSA) vil forandre USA. Men først må de bli enige om hvordan.

Vil redde barna fra oligar­kenes KI-klør

Jødiske Yoav Segalovitz melder seg inn i et arabisk-palestinsk parti, og bryter dermed «det israelske tabuet». Det kan markere et avgjørende vendepunkt i israelsk politikk, mener Midtøsten-forsker Yossi Mekelberg.

Krigs­er­faring blir butikk. Ukrainas avsatte forsvars­mi­nister Mykhajlo Fedorov skal samarbeide med tek-giganten Palantir.

En tidligere IDF-leder kan danke ut Benjamin Netanyahu.

Sharaa sliter med grepet om Sweida

Med ett og ett Flock-kamera bygger tek-oligarker som Peter Thiel opp overvå­kings­ma­skinen de drømmer om.

Neste møte der dommere i ICC skal velges, holdes i New York – men en av kandi­da­tene er nektet innreise til USA.

Demokraten Abdul el-Sayed angripes for bånd til influenser Hasan Piker.

Kina prøver å samle hele Eurasia bak sitt mål om en verden uten allianser

En uoffisiell frist for at «illegale innvand­rere» skulle forlate landet, fikk reelle konse­kvenser i Sør-Afrika.

Israel er ikke medlem av alliansen. Likevel blir landets konflikter stadig vanske­li­gere for Nato å holde på avstand.

Iran har endret den diplo­ma­tiske likningen, og USA har ikke noe svar.

Et parti som offisielt er erklært ekstremistisk og en trussel mot demokratiet kan i morgen vinne reint flertall i en tysk delstat.

Vil redde barna fra oligarkenes KI-klør

Krigserfaring blir butikk. Ukrainas avsatte forsvarsminister Mykhajlo Fedorov skal samarbeide med tek-giganten Palantir.

Med ett og ett Flock-kamera bygger tek-oligarker som Peter Thiel opp overvåkingsmaskinen de drømmer om.

Neste møte der dommere i ICC skal velges, holdes i New York – men en av kandidatene er nektet innreise til USA.

En uoffisiell frist for at «illegale innvandrere» skulle forlate landet, fikk reelle konsekvenser i Sør-Afrika.

Israel er ikke medlem av alliansen. Likevel blir landets konflikter stadig vanskeligere for Nato å holde på avstand.

Iran har endret den diplomatiske likningen, og USA har ikke noe svar.