Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

Greg Bovinos firkanta ansikt har på kort tid blitt et av USAs mest forhatte. Den amerikanske grensekontroll-sjefen er øverste kommandant for Trump-administrasjonens jakt på papirløse innvandrere og har de siste dagene patruljert gjennom gatene i Minneapolis med kortklipt hår og en lang, litt for stor grønn frakk, som mange mener minner om plaggene nazistiske soldater bar under andre verdenskrig.

Minneapolis er også byen der småbarnsmora Renee Nicole Good ble drept av en agent fra deportasjonsstyrken Ice tidligere i januar. Det var også her Bovino ble filmet da han torsdag kastet en gassgranat mot demonstranter. De protesterte mot Bovinos og Ice sin trakassering av byens befolkning, ikke minst svarte og brune mennesker.

På nettet koker det nå av sammenligninger mellom Bovino og Hitlers menn. Parallellen har også blitt plukket opp av mannen som er blant favorittene til å bli Demokratenes neste presidentkandidat: Gavin Newsom. Da California-guvernøren gjestet Davos denne uka, sa han det ser ut som Bovino «har gått på eBay og kjøpt seg en SS-uniform».

Trump og hans mektige rådgiver Stephen Miller har sendt Bovino og tusenvis av Ice-agenter og grensevakter til Minneapolis for å fange det presidenten kaller «somaliske banditter». Som Klassekampen 

, begrunnes denne kampanjen med anklager om utstrakt trygdesvindel blant byens 80.000 somaliske innvandrere.

Også i delstaten Maine erklærte Trump-administrasjonen denne uka at de nå har startet en aksjon rettet spesifikt mot somaliske innvandrere.

Den amerikanske forfatteren John Ganz er blant mange som mener myndighetene «peker ut en enkelt etnisk gruppe» og gjør «rasistisk forfølging» til myndighetenes erklærte politikk.

Mens Ice stort sett opererer maskerte, har Bovino nå blitt «posterboy» for Trumps deportasjonsstyrke. Og grensesjefen skyr ikke oppmerksomhet. Han har for eksempel tidligere fått et kamerateam for å filme seg selv mens han svømte over en stri elv.

En tidligere kollega sier til Chicago Sun Times at Bovino både er en «liten Napoleon som vil du skal tro han er helten» og «grensepatruljenes Liberace», en referanse til en flamboyant amerikansk entertainer.

Ice har blitt Trumps kanskje fremste våpen i den amerikanske kulturkrigen.

Greg Bovino har blitt symbolet på alt som er galt i Trumps USA

Gustav Gillund

Kjør kamera! Det amerikanske flagget må være mer tydelig. Stille på sett!

Det er en travel morgen for Jack. Den kinesiske regissøren står i en høyblokk i byen Sanya, et lite tropisk paradis i øyprovinsen Hainan i Sør-Kina-havet. På settet må han holde kontroll på et mylder av folk og utstyr: lydmenn, kamera, sminke og kostymer.

– Fokuser nå, Mark, så prøver vi en gang til, sier han til newzealandske Mark, som sitter i en stol og strammer musklene, mens han gjør sitt beste for å skape et fokusert og intelligent, men samtidig hevngjerrig blikk.

– Tenk at du jakter et dyr, hvisker Jack han i øret.

Mark har blitt flydd til kinesiske Sanya fra New Zealand, for å være skuespiller i et såkalt vertikalt mikrodrama.

Det heter vertikalt fordi det faktisk filmes vertikalt, slik at man kan se det på en mobilskjerm uten å legge den på siden. Og det heter mikrodrama fordi hver episode som oftest bare varer rundt ett minutt.

Populariteten til denne helt spesielle sjangeren har eksplodert de siste årene. Blant de mest populære titlene finner vi «I Became My CEO’s Darkest Secret», «Sold to the Possessive Mafia Boss» og «The Shy Beauty and the Billionaire Beast».

Dette er en universell modell som funker for kvinner over hele verden.

Kinesisk husmorporno tar verden med storm

Yngvild Gotaas Torvik

Yohan Shanmugaratnam

Ole Øyvind Sand Holth

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos. 

I går ble tidenes mest dramatiske utgave av Verdens økonomiske forum avsluttet i Davos. Den sveitsiske alpebyen kan i framtida stå igjen som gravstedet til den transatlantiske alliansen. Konferansen vil også huskes for talen til Canadas statsminister Mark Carney, som tok et oppsiktsvekkende oppgjør med USAs behandling av sine partnere. Statusen i forholdet, som har bestått i åtte tiår, må nå anses som «et brudd, ikke en overgang», fastslo Carney.

Hva skal venstresida tenke om det som nå utspiller seg? Klassekampen har stilt følgende to spørsmål til en rekke profilerte tenkere.

 Hvilke tanker gjør du deg om bruddet mellom USA og resten av Vesten, som har blitt så åpenbart under årets Davos-møte?

 Hva synes du om den mye omtalte talen til Canadas statsminister Mark Carney, der han sa at «vi visste at historien om den regelbaserte verdensordenen var delvis falsk»?

Indisk essayist og forfatter av «Raseriets tidsalder»

1) Bruddet skulle skjedd for lenge siden. Jeg har snakket om det i mer enn et tiår, mens Europas politiske og mediale klasser higet etter en høyst lønnsom romanse med amerikanske liberalere i maktposisjoner, med ønske om å få en bit av den store amerikanske bonanzaen, sitte i konsernstyrer, motta stipender, sende barna dit for å få høyere utdanning og så videre. Og de klarte ikke å se hva som var i ferd med å skje i innenrikspolitikken i USA.

2) Jeg syns ikke det er noe originalt eller interessant i Carneys tale. Kun folk som er flasket opp med på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at dette var velsmakende eller næringsrikt. Vi er mange som i lang tid har sagt det han sa, men vi ble latterliggjort som radikale og ekstreme venstrevridde av de folkene jeg nevnte over, som ikke ville se den ubehagelige virkeligheten i øynene, men heller delegitimere og stilne de som prøvde å peke på den virkeligheten.

Kun folk flasket opp på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at Mark Carneys tale var velsmakende eller næringsrik.

Velkommen etter! Hilsen venstresida

Pernille Solheim

Syriske styrker stormer fram i Nordøst-Syria. Samtidig herjer IS-krigere som i kaoset har sluppet fri fra regionens fengsler.

En ny våpenhvileavtale ble inngått mellom den syriske regjeringen og de kurdiskledede styrkene SDF på tirsdag. Den innebar at kurdiske styrker fikk fire dager til å integrere Nord- og Øst-Syrias sivile og militære institusjoner i staten. Firedagersfristen er nå uformelt forlenget, ifølge Al-Monitor.

Men angrepene fortsetter likevel. Filmskaper Shokat Harjo, som flyktet til Norge fra Syria i 2015, ble selv skutt av IS i 2012. I seks dager har broren hans, svigerinna og deres tre barn denne uka vært fanget i krigssonen. De evakuerte forrige helg fra Raqqa, IS-kalifatets tidligere hovedstad, og søkte tilflukt i en fengselskjeller uten mat og vann.

Fengselet ble beskutt av det de mener var IS-krigere, forteller Harjo.

Nå har den USA-ledede internasjonale koalisjonsstyrken i Syria, som Norge er en del av, evakuert familien videre til Kobani, som ligger like ved grensa til Tyrkia. Men heller ikke der er de trygge.

– Kobani er omringet, sa Nesrin Abdullah, kommandør i SDF-militsen Kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ) i en pressekonferanse på torsdag.

Den nye syriske regjeringens offensiv mot SDF har pågått i Nord- og Øst-Syria siden 6. januar. Da hadde forhandlingene rundt de kurdiskledede styrkenes oppløsning og integrering i staten kollapset.

Nå bruker regjeringen, med president Ahmed al-Sharaa i spissen, i stedet makt mot SDF, som gjennom flere år var USA og Europas viktigste allierte i kampen mot IS.

Blir ofret igjen

Én etter én ble presidenter, regjeringssjefer, monarker og ministre ropt opp over anlegget under signeringsseremonien for Donald Trumps nye «fredsråd» i Davos Congress Centre i Sveits i går.

På scenen satt Argentinas president Javier Milei og Ungarns Viktor Orbán omgitt av representanter fra de totalt 20 «grunnleggerlandene», som Trump kaller dem.

Foran en storskjerm med påskriften «Board of Peace» og rådets eget symbol – en jordklode der kun den vestlige hemisfære er synlig – takket Trump de oppmøtte representantene og sa at dette er «stort sett svært populære ledere, og i noen tilfeller ikke så populære».

 liker hver eneste en, sa Trump, før han signerte fredsrådets charter, som blant annet sier at han sitter som styreleder på ubestemt tid og selv kan utnevnte og utestenge medlemsland.

Etter at fredsrådets charter ble lekket i forrige uke, har det blitt klart at det har gått fra å være et organ for Trumps plan om å gjenoppbygge Gaza, til å bli det Financial Times kaller et «‘kurer-alt-råd’ for alle verdens konflikter». Dette har skapt stor oppstandelse og oppgis også som hovedgrunnen til at land som Norge, Sverige, Frankrike og Storbritannia ikke ble med.

Frykten er at Trumps nye råd blir en konkurrent til FN. Midtøsten-analytiker og seniorforsker Khalid Elgindy ved Quincy Institute of Responsible Statecraft mener frykten er berettiget.

– Dets blotte eksistens undergraver og utfordrer jo hele FN-systemet. Men ironien er at Sikkerhetsrådet godkjente det, påpeker seniorforskeren overfor Klassekampen.

Etter at Trump trommet sammen verdens ledere i Sharm el-Sheik i Egypt for å lansere sin «fredsplan» for Gaza i september, og våpenhvilen deretter trådte i kraft 11. oktober, vedtok FNs sikkerhetsråd Trumps Gaza-plan i en resolusjon 17. november.

Den internasjonale regelbaserte ordenen døde ikke med Donald Trump.

– Det er ikke Trump som er hykleren

Katarina Poensgen

#000

Snart tre uker etter USAs kidnapping av president Nicolás Maduro, er frykten for kaos og uro i ferd med å dempe seg i Venezuela.

«Folk prøver å komme seg etter sjokket og forstå hva som har skjedd», forteller den venezuelanske forfatteren og historikeren Tomas Straka, som bor i Caracas, til Klassekampen.

En ny normal har lagt seg over det venezuelanske samfunnet. Det gjenværende regimet er på gli med å gi USA lukrative oljeavtaler, og fungerende president Delcy Rodríguez i full gang med å skifte ut opprørske ministre. Snart skal hun også besøke USA, opplyste en høytstående amerikansk tjenesteperson i Det hvite hus til AFP i går.

Trump-administrasjonen virker å ha fått kontroll over regimet i Venezuela. Straka, som er ansatt ved Universidad Católica Andrés Bello, sier landet i praksis fungerer som et amerikansk protektorat.

«Mye har blitt sagt om nykolonialisme og imperialisme tidligere, men selv i de mest ekstreme øyeblikkene har ingenting som ligner den nåværende situasjonen – det totale tapet av kontroll over oljesalg og ressursene de produserer – noen gang skjedd», skriver Straka i en e-post.

Offisielt insisterer det gjenværende regimet på at det fortsatt er de som styrer landet og at de viderefører den bolivarske revolusjonen etter Hugo Chávez.

En rekke hendelser de siste ukene har imidlertid sådd tvil om dette. Flere lovforslag ligger allerede på bordet i det venezuelanske rettssystemet som vil gjøre det lettere for amerikanske firmaer å investere i oljenæringen og vanskeligere for regjeringen å gripe inn.

Flere analytikere mener USA konsoliderer innflytelse over regimet. Landets fungerende president, tidligere visepresident Delcy Rodríguez, skal ifølge Financial Times ha jevnlig kontakt med USAs utenriksminister Marco Rubio. Forrige fredag tok Rodríguez imot sjefen for etterretningstjenesten CIA i Caracas for å diskutere alt fra olje og etterretningssamarbeid, til å sikre at landet ikke skal bli «et tilfluktssted for narkosmuglere».

Ingenting som ligner den nåværende situasjonen – det totale tapet av kontroll over oljesalg og ressursene de produserer – har noen gang skjedd.

Nå danser hun etter USAs pipe

Amal A. Wahab

Donald Trump vil i dag signere opprettelsen av sitt mye omtalte fredsråd på sidelinja av Verdens økonomiske forum i Davos. Han har skrytt av at rådet vil bli noe helt unikt i verdenshistorien, men i all forvirringen som har oppstått rundt utvidelsen av mandatet, er det nesten blitt glemt hvorfor det ble opprettet i første omgang.

Rådet er en del av fase to av Trumps såkalte «fredsplan» for Gaza. Fasen følger av våpenhvilen som ble innført i oktober og har som mål gjøre å slutt på Israels krig, sikre innførsel av nødhjelp og gjenoppbygging av Gaza. Men vil Trump lykkes?

Sayed Shalaby er forsker ved og tidligere leder av Egyptian Council for Foreign Affairs (ECFA) – en uavhengig egyptisk tenketank. Han er i tillegg tidligere diplomat og var blant annet Egypts ambassadør til Norge da Oslo-avtalen ble inngått.

Shalaby mener nå det beste håpet for Gaza ligger i Trumps forfengelighet.

– Dette er Trumps prestisjeprosjekt. Han tar det personlig og vil se det som en ydmykelse å mislykkes. Ironisk nok ligger håpet i nettopp dette, for det kan føre til at han legger mer press på Israel, sier han.

Fredsrådet (Board of Peace) ledes av Trump og skal fungere som et overordnet styringsorgan. Under fredsrådet ligger to utøvende styrer: det internasjonale utøvende styre, som har ansvaret for strategisk gjennomføring, og Gazas utøvende styre.

FNs tidligere utsending til Midtøsten, bulgarske Nickolay Mladenov, er utpekt til høyrepresentant for Gaza. Samtidig er det også opprettet en palestinsk administrasjonskomité, som skal ha ansvaret for den daglige styringen av Gaza. Ifølge Det hvite hus skal Gazas utøvende styre bistå både Mladenov og komiteen.

Det hvite hus har også opplyst at den amerikanske generalen Jasper Jeffers er utpekt som leder for den planlagte internasjonale stabiliseringsstyrken (ISF). Selve styrken er imidlertid ikke opprettet, og ingen land har heller offentlig forpliktet seg til å delta. Det er uklart både når styrken skal opprettes og utplasseres.

Gaza forblir palestinsk, stikk i strid med Israels ønsker.

– Dette er Trumps prestisjeprosjekt

Canadas statsminister Mark Carney fikk stående applaus da han i Davos tirsdag beskrev en USA-ledet verdensorden som en langvarig, og nå død, løgn. I møte med truslene fra Donald Trump mot blant annet Grønland må andre land finne sammen, sa Carney, som nylig inngikk et nytt samarbeid med Kina.

Carney strakk også ut en hånd til Norge og andre nordiske land. «Norden pluss Canada», sa Carney: «Dette forholdet, som blir dypere av sikkerhetsgrunner, fordi vi tenker likt, dette er den typen partnerskap jeg tror vi vil se mer av».

I Norge mener nå både militære analytikere, tidligere diplomater og forsvarsforskere at Norge bør styrke sine bånd til Canada. En av dem er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Han mener et slik samarbeid vil være særlig viktig for å sikre Norges interesser i en ny vestlig og EU-dominert blokk som «nå skal greie seg uten USA».

– Canada blir åpenbart ikke med i EU. Så å få med dem vil øke tyngden og innflytelsen til land som Norge, som ikke er en del av unionen, sier Diesen.

Diesen har den siste tida kalt USA under Trump en «fiendtlig innstilt stormakt» og en «neo-fascistisk bananrepublikk». Nå beskriver han Carneys tale som «et usminket oppgjør med Trump og en statsmannsaktig beskrivelse av betydningen av en regelbasert orden».

– Og Canada er et veldig viktig land for Norge og de andre nordiske landene, både fordi de er en stor, arktisk nasjon, og fordi de, mer enn amerikanere, tenker som oss, sier han.

En annen som gledet seg over Carneys tale, er den tidligere norske diplomaten og ministeren Erik Solheim. Han mener den kaster lys over et historisk «vannskille».

– Talen var en fryd, rett og slett imponerende. Tenk, her har man et land, Canada, med så stor handel og så lang grense til USA, og som ikke smisker. Isteden framstår Carney som en leder som kan tenke, både på strategisk autonomi og hvordan mindre land kan komme sammen for å forsvare den internasjonal rettsordenen, sier Solheim.

Å få med dem vil øke tyngden og innflytelsen til land som Norge.

Slår et slag for kanadisk samarbeid

Midt i dramaet om Grønland kommer både Donald Trump og Jonas Gahr Støre i dag til Verdens økonomiske forum i Davos. Denne årlige sammenkomsten i de sveitsiske alper har i tiår vært boltreplass ikke bare for verdens politiske eliter – men også for milliardærer som vil forme verden i sitt bilde uten hensyn til plagsomme lover og demokrati.

I USA har enkelte av disse oligarkene det siste året tjent seg rikere enn noen gang på å alliere seg med en president som har revet maska av det amerikanske imperiet og gjort den autoritære kapitalismens lovløshet til et ideal.

Nå jakter europeere desperat på motangrep for å stagge Donald Trump fra å ta Grønland. Men skal Europa og Nato reddes, innser stadig flere at det ikke rekker med verken smisk eller formaninger. Veien til seier går isteden gjennom et direkte oppgjør med nettopp oligarkene som har søkt ly i Trumps skygge.

På innsettelsesseremonien til Trump for et år siden vekket det oppsikt hvordan Trump sto omkranset av USAs mektigste tek-oligarker. Folk som Elon Musk, Mark Zuckerberg og Jeff Bezos har i løpet av dette året holdt seg «uvanlig nært presidenten», skriver Financial Times. Og det er ikke så rart. Bare Elon Musk, som blant annet har solgt kontrakter for sin KI-agent Grok til Pentagon, økte i løpet av 2025 sin rikdom med svimlende 234 milliarder dollar. Det er rundt 2500 milliarder norske kroner, mer enn Norges statsbudsjett i 2026. Bezos og Zuckerberg måtte nøye seg henholdsvis 15 og 2 milliarder dollar i rikdomsvekst.

Denne enorme penge- og maktkonsentrasjonen kan virke urokkelig. Men ifølge en av Europas mest kjente økonomer, Gabriel Zucman, er den også USAs største akilleshæl – og dermed også nøkkelen til et effektivt europeisk motangrep i oppgjøret om Grønland.

I en artikkel for det tyske nettstedet Surplus Magazine beskriver Zucman USA som «et veldig internasjonalisert oligarki», der formuene til noen få ultrarike individer skapes av forbrukere og markeder over hele verden, ikke minst i Europa. Dette gir Europa «betydelig makt» over USA, skriver Zucman, som mener Europa bør svare på Grønland-angrepet med å angripe USAs oligarker med toll og skatt. Land som Frankrike og Storbritannia kan ifølge Zucman for eksempel stenge Musks Tesla-biler ute fra sine markeder dersom den høyreradikale milliardæren ikke betaler rikdomsskatt i disse landene. Dette «prinsippet bør gjelde for alle amerikanske oligarker», skriver han, også fordi mange av dem nå er blant amerikanerne som «presser direkte på for en amerikansk invasjon av Grønland».

Det finnes en tendens i Europa til å tilskrive alle USAs problemer og skyggesider til Trump. Dette skjer også i Grønland-dramaet. Den tyske, konservative europaparlamentarikeren Andreas Schwab skriver for eksempel på X at «USA er ikke problemet, det er presidenten».

Den tidligere portugisiske diplomaten Bruno Macaes hevder imidlertid at år med reiser til Washington har lært ham at dette dessverre er feil. Jakta på Grønland har støtte langt utover Trumps uforutsigbare hode, skriver han i The New Statesman, og bunner i en dyptliggende og historisk amerikansk appetitt på territorium og ressurser. Både folk i Trumps administrasjon og partiet er «i mange tilfeller enda mer radikale» enn presidenten selv, ifølge Macaes.

USA trenger en ny frontier, som skal frigjøre ressurser, innovasjon og politisk frustrasjon.

Må vi angripe Trumps oligarker for å redde Grønland (og oss selv)?

Klokka 10.30 i morgen, torsdag 22. januar, planlegger Donald Trump å skrive historie i Davos Congress Center. Mens USAs president er i den sveitsiske byen for å tale i Verdens økonomiske forum, skal nemlig charteret til Trumps såkalte «Fredsråd» også signeres.

Hvor mange av de rundt 60 statslederne som er invitert til å sitte i fredsrådet som faktisk dukker opp, er imidlertid usikkert. Fredsrådet ble opprinnelig opprettet som del av Trumps plan for å få slutt på krigen i Gaza, men flere ting som kom fram etter at fredsrådets charter ble lekket, har vekket oppsikt – og sådd tvil om Trumps intensjoner.

Folkerettsekspert og jussnestor William Schabas mener det er tydelig at Trump vil etablere et politisk organ med mandat langt utover Gaza.

«Trump planlegger å forvandle Fredsrådet til et politisk kartell som vil styrke hans ambisjoner over hele verden», skriver professoren i en e-post til Klassekampen.

Som en av verdens fremste eksperter på folkerett, er han ikke nådig i sin dom over rådet som skal ledes av «en mann som åpent erklærer sin forakt for folkeretten, kidnapper statsoverhoder og truer med erobring av suverene territorier».

«Vær forsiktig. Regjeringene som står i kø for å hjelpe ham i dette prosjektet, tror kanskje de kan temme monsteret. De tar feil. Fredsrådet er en felle», skriver Schabas.

I charteret står det blant annet at Trump er styreleder så lenge han vil og selv utpeker sin etterfølger. Alle avgjørelser må godkjennes av Trump, og rådets dagsorden, møtesteder og -tider er opp til ham. Hvilke stater som inviteres eller kastes ut, bestemmer Trump, og stater som vil sikre seg en permanent plass i rådet, utover de første tre årene, må betale én milliard dollar.

Per i går var det bare Argentinas Javier Milei, Ungarns Viktor Orbán og statsoverhoder i Kasakhstan, Marokko, Vietnam, Usbekistan og Albania som hadde sagt ja til å bli med i rådet. I invitasjonen til Albanias statsminister, som sirkulerer på X, skriver Trump at rådet «vil være så spesielt at ingenting lignende har eksistert før!».

De som står i kø for å hjelpe ham i dette prosjektet, tror kanskje de kan temme monsteret. De tar feil.

– Fredsrådet er ei felle

Kurdere i Syria flykter fra regjeringsstyrkene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Når Klassekampen snakker med den syriskkurdiske dataingeniøren Jiyan Ibrahim mandag kveld, har hun i timevis vært ute og hjulpet folk på gata i Qamishli nordøst i Syria.

Flyktninger har strømmet til byen siden 6. januar, på flukt fra de syriske regjeringsstyrkenes offensiv mot de kurdiskledede styrkene i Nordøst-Syria (SDF).

Først kom tusener på flukt fra de kurdiskdominerte Aleppo-nabolagene Sheikh Maqsoud og Ashrafieh. I går kom nye flyktninger fra Raqqa, Tabqa og andre steder.

Ibrahim går fra dør til dør og innom supermarkeder og andre butikker på jakt etter hermetikk, tepper, bleier og annet som kan doneres til flyktningene. Hun forteller at folk sover i bilene sine i bitende kulde.

– I går kom en jente på ti år som var skutt i beinet, sier hun.

De Ibrahim møter, og særlig barna, er livredde. Først og fremst på grunn av meldingene om at regjeringslojale grupper har åpnet dørene til fengsler som huser tusenvis av IS-krigere.

– De frykter å bli tatt av IS og halshogd, sier Ibrahim.

– IS ser på kurderne som sin verste fiende.

Det er ikke bare SDF som skal forsvare Rojava, men hele befolkningen.

– Vi skal kjempe til siste bloddråpe

Kurdiske styrker har kapitulert etter brå offensiv fra regjeringshæren

På søndag fikk verden se videoer fra Nordøst-Syria som trolig skriver seg inn i historien. Jublende arabiske menn som flokker seg rundt og velter statuen av en kvinnelig soldat i byen Tabqa. Syriske arabere i Raqqa som i rein eufori klatrer opp på en forlatt stridsvogn.

En video, som ikke er verifisert, viser angivelig IS-kvinner som strømmer ut av interneringsleiren der de har vært holdt i en årrekke.

Etter intense kamper gjennom to uker inngikk syriske myndigheter på søndag en våpenhvile med SDF i Nordøst-Syria. Avtalen ser på papiret ut som en full kapitulasjon fra SDFs side.

Syrias president, Ahmed al-Sharaa, erklærte i går at Nordøst-Syrias autonomi er over. Det bekrefter også Syria-ekspert Joshua Landis.

«Dette er slutten for den autonome kurdiskledede regionen i Syria», skriver han på X.

Syrias nye herskere felte det gamle Assad-regimet i en lynoffensiv desember 2024. Siden har de jobbet for å befeste kontrollen i hele landet.

De har møtt hard motstand i det kurdiskdominerte nordøst, der Den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria (AANES), også kjent som Rojava, erklærte selvstyre i 2013.

Partene har forhandlet i månedsvis, men kom aldri til enighet. Nå har de tyrkisk-støttede myndighetene tvunget viljen sin gjennom med makt.

Begraver kurdernes drøm om selvstyre

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I tre år – stikk i strid med prognosene fra de fleste økonomer – har krigen gjort det mulig for den russiske økonomien å vokse svært raskt.

Men i 2025 kom det et omslag: Veksten stanset opp, budsjettunderskuddet nådde kritiske nivåer, og risikoene fortsetter å hope seg opp.

fra Tula er et typisk eksempel på dagens Russland. Før krigen tjente hun 300–400 euro på å jobbe med design for små lokalaviser. Tobarnsfamilien fikk så vidt endene til å møtes og var i hovedsak avhengig av lønna til ektemannen, som jobbet som ingeniør på en industribedrift og tjente 800–900 euro. I 2022 åpnet den russiske staten sine reserver og investerte dem i stor skala i økonomien.

På grunn av mobiliseringen og masseemigrasjonen av krigsmotstandere oppsto det en akutt mangel på arbeidskraft, og lønningene begynte å stige raskt. Nastja fikk jobb i byadministrasjonen med det hun oppfattet som en fantastisk lønn på 1300 euro i måneden. Mannen hennes fikk også høyere lønn.

Selv om prisene i butikkene steg merkbart, hadde familien aldri hatt det så bra. De støttet ikke krigen, men forsøkte å unngå å diskutere den. I et skjema på arbeidsplassen skrev Nastja at hun «ikke har slektninger i utlandet», og at hun støtter myndighetenes politikk. En liten løgn – prisen for muligheten til å ta barna på ferie ved sjøen om sommeren, sa hun. Men for to måneder siden ble ektemannen oppsagt: Det var blitt vanskelige tider for bedriften hans.

vokste den nasjonale økonomien i et tempo man ikke hadde sett siden 2008: 4,5 prosent i året. Mekanismen var enkel: Regjeringen forlot nyliberale dogmer og begynte å føre en keynesiansk politikk med direkte statlige investeringer. Etter tiår på lavbluss begynte hundrevis av sovjetiske forsvarsbedrifter å arbeide med tre skift.

Ifølge offisielle tall er rundt 4 millioner mennesker sysselsatt i forsvarsindustrien. De fleste av dem mottar relativt høye lønninger etter russiske forhold, og de skaper sammen med militære, embetsmenn, politi og høy etterspørsel i forbrukermarkedet. Dette har også hjulpet sivile bedrifter.

Etter at de globale konsernene forlot landet, har de klart å øke produksjonen. Økt produksjon ble ledsaget av økte lønninger. Ved utgangen av 2024 hadde gjennomsnittlige nominelle inntekter i Russland økt med 36 prosent, sammenliknet med 2021.

mirakelet» har dog kostet dyrt: Budsjettutgiftene ble praktisk talt doblet, og rundt 40 prosent av dem gikk til forsvaret. Dette presset uunngåelig inflasjonen opp. I 2024 var den 9,2 prosent ifølge offisielle tall, og rundt 15 prosent ifølge respondentene i spesialiserte undersøkelser.

Å produsere både kanoner og smør samtidig er ikke lenger mulig

Har Putin råd til å fortsette krigen?

Vijay Prashad

indisk historiker

Natt til 3. januar 2026 ble mer enn 150 amerikanske militære luftfartøy brukt i et så intenst angrep mot Venezuela at luftvernet ble slått ut og landet mistet evnen til å forsvare seg. Med forskjellige midler klarte de amerikanske styrkene å mørklegge landet og forstyrre de nasjonale kommunikasjonssystemene.

Midt i dette kaoset ble president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores kidnappet, tatt med til USA og tiltalt for «narkoterrorisme». I løpet av disse få timene forårsaket den amerikanske regjeringen brudd på FN-pakta, pakta til Organisasjonen av amerikanske stater og folkerettslig sedvane, som sier at statsoverhoder har immunitet med mindre det foreligger en arrest­ordre fra Den internasjonale ­straffedomstolen.

Angrepet på Venezuela og bortføringen av Maduro og Flores har ingenting med narkotika eller demokrati å gjøre, men dreier seg utelukkende om olje og makt. «Vi skal styre Venezuela», sa USAs president Donald Trump nedlatende.

Det regjeringen og næringslivseliten i USA lenge har funnet problematisk, er prosessen som ble igangsatt av den første regjeringen til president Hugo Chávez.

Med Chávez’ bolivarske prosess vedtok landet i 2001 en lov om organiske hydrokarboner, om at staten skulle disponere alle olje- og gassreserver, som forbeholdt landets oppstrømsaktiviteter med leting og utvinning for statskontrollerte selskaper. Men den lot i tillegg private selskaper – også utenlandske – delta i nedstrømsaktiviteter (som raffinering og salg).

Da den nye loven trådte i kraft under Chávez, ga den staten tilbake kontrollen over oljeindustrien (den gang utgjorde oljesalg til andre land 80 prosent av landets utenlandsinntekter). Det forarget de USA-eide oljeselskapene – særlig ExxonMobil og Chevron – som la press på regjeringen til George W. Bush om å gripe inn overfor Chávez.

 verdens største oljereserver, hadde allerede nasjonalisert olja sin ved lov i 1943, med endringer i 1975. Med de nyliberale reformene som Det internasjonale pengefondet (IMF) og de store amerikanskeide oljeselskapene presset gjennom i 1990-årene, ble oljeindustrien likevel i stor grad privatisert.

Da Chávez dukket opp på den politiske arenaen i 1990-årene, fanget han stemningen blant veldig mange av venezuelanerne – særlig arbeiderklasse og bønder. Tiåret var markert av dramatiske svik fra presidenter som lovet å sikre det oljerike landet fra innstrammingstiltakene pålagt av IMF, men som endte med å følge IMFs ønsker.

Etter å ha tatt kontrollen over oljeinntektene brukte Chávez dem til å skape store samfunnsforbedringer. Det hjalp han og den bolivarske prosessen at oljeprisene holdt seg høye fra 1999 (da han ble president) til 2013 (da han døde).

De vestlige mediene bagatelliserte systematisk sanksjonene

En langvarig taktikk mot Venezuela

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I over ti år har politiske kommentatorer erklært at «sivilisasjonstenkningen» har vendt tilbake til den globale politikken. Hver nye krise – migrasjon, krig, kulturkonflikter – har blitt tatt som bevis på at Samuel Huntingtons teori om kampen mellom sivilisasjonene bare var prematur. Historien har endelig tatt ham igjen, blir vi fortalt.

Men det vi er vitne til i dag, er ikke en kamp mellom sivilisasjoner. Det er snarere en normalisering av sivilisasjonstenkning som et styrende språk. Denne tenkningen har beveget seg fra ytre høyre og langt inn i dagligspråket til liberale, sentrumsorienterte og teknokratiske makthavere.

I 2025 fungerer «sivilisasjon» mindre som en teori om globale konflikter enn som en praktisk måte å håndtere ulikheter på, berettige utestengelse og rangere politiske påstander i en verden der universalistiske løfter har dødd en stille død.

er viktig. Den liberale internasjonale ordenen – som er forankret i folkeretten, multilaterale institusjoner og løftet om lik suverenitet – har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon. Reglene finnes fortsatt, men anvendelsen har blitt selektiv. Språket finnes fortsatt overalt, men troverdigheten er tynnslitt. Vi sitter igjen med et system som taler i universelle ordelag, men fungerer gjennom hierarki.

Sivilisasjonstenkningen skynder seg å fylle dette gapet, på tvers av svært forskjellige kontekster.

I Nigeria verserer påstander om et pågående «kristent folkemord», og det forsterkes av de evangeliske nettverkene i USA og Europa. Komplekse lokale konflikter – om landområder, politi og regional makt – framstilles som en eksistensiell kamp mellom kristendom og islam. Politisk vold forvandles til en sivilisasjonsmessig trussel, mens de materielle forholdene som ligger til grunn for konflikten, skyves i bakgrunnen.

I USA framstiller Donald Trump og hans allierte somaliske amerikanere som samfunnets outsidere. De vurderes ikke som migranter eller statsborgere, men i henhold til hvor «vestlige verdier» de har. Det stilles spørsmål ved lojaliteten deres, kulturelle forskjeller overdrives, og dagligdagse sosiale problemer bakes inn i et narrativ om uforenlighet.

I Europa er muslimene stadig oftere utsatt for trusler, ikke bare som religiøs minoritet, men som representanter for en fremmed sivilisasjon – en som hevdes å være ute av stand til sekularisme, likestilling mellom kjønnene eller demokratiske normer.

Og i Sør-Afrika er historiene om et «hvitt folkemord» forbausende hardnakkede, på tross av overveldende bevis på det motsatte. Kriminalitet, økonomiske nedgangstider og politisk korrupsjon fortolkes som symptomer på et sivilisasjonsmessig angrep på en antatt vestlig utpost i sørspissen av Afrika.

Den liberale internasjonale ordenen har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon

Utenriks

Aktuelt

Han er «posterboy» for deportasjoner.

Korte dramaserier laget for mobiltelefon er blitt Kinas nye kultureksport til Vesten. I hjemlandet kritiseres de for å spre dårlig moral.

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

Blir ofret igjen

Det skandaliserte «fredsrådet» blottlegger ikke bare Donald Trumps grandiose galskap. Det viser også hykleriet til verdensledere som omfavnet Gaza-planen hans, sier analytiker Khaled Elgindy.

USA konsoliderer kontrollen over Venezuela. Landet er blitt et amerikansk protektorat, sier historikeren Tomas Straka. Snart kan også Cuba stå for tur.

Det beste håpet for Gaza ligger i Donald Trumps forfengelighet, sier den egyptiske forskeren Sayed Shalaby.

Slår et slag for kanadisk samarbeid

Europas fiender finnes i Davos.

Eksperter ber verden stå opp mot Donald Trumps planer for et fredsråd som skal forbigå FN. Hvis ikke er vi dømt, sier jussnestor William Schabas.

Kurdere i Syria flykter fra regjeringsstyrkene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Begraver kurdernes drøm om selvstyre

Horisont

Den russiske økonomien bremser opp.

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Han er «pos­ter­boy» for depor­ta­sjoner.

Korte drama­se­rier laget for mobil­te­lefon er blitt Kinas nye kultur­eksport til Vesten. I hjemlandet kritiseres de for å spre dårlig moral.

Pankaj Mishra og seks andre venstre­si­de­pro­filer deler sine tanker om skils­misse­opp­gjøret i Davos.

Blir ofret igjen

Det skanda­li­serte «freds­rå­det» blott­leg­ger ikke bare Donald Trumps grandiose galskap. Det viser også hykleriet til verdens­le­dere som omfavnet Gaza-planen hans, sier analytiker Khaled Elgindy.

USA konso­li­derer kontrollen over Venezuela. Landet er blitt et amerikansk protek­torat, sier histo­ri­keren Tomas Straka. Snart kan også Cuba stå for tur.

Det beste håpet for Gaza ligger i Donald Trumps forfen­ge­lighet, sier den egyptiske forskeren Sayed Shalaby.

Slår et slag for kanadisk samarbeid

Europas fiender finnes i Davos.

Eksperter ber verden stå opp mot Donald Trumps planer for et fredsråd som skal forbigå FN. Hvis ikke er vi dømt, sier jussnestor William Schabas.

Kurdere i Syria flykter fra regje­rings­styr­kene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Begraver kurdernes drøm om selvstyre

Den russiske økonomien bremser opp.

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk frem­stil­les som en kamp mellom si­vi­li­sa­sjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Han er «posterboy» for deportasjoner.

Korte dramaserier laget for mobiltelefon er blitt Kinas nye kultureksport til Vesten. I hjemlandet kritiseres de for å spre dårlig moral.

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

Det skandaliserte «fredsrådet» blottlegger ikke bare Donald Trumps grandiose galskap. Det viser også hykleriet til verdensledere som omfavnet Gaza-planen hans, sier analytiker Khaled Elgindy.

USA konsoliderer kontrollen over Venezuela. Landet er blitt et amerikansk protektorat, sier historikeren Tomas Straka. Snart kan også Cuba stå for tur.

Det beste håpet for Gaza ligger i Donald Trumps forfengelighet, sier den egyptiske forskeren Sayed Shalaby.

Kurdere i Syria flykter fra regjeringsstyrkene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.