Jonas Henmo

Tom Henning Bratlie

#fff

#000

– Vi har verdens største svineproduksjon målt per innbygger. Flere TV-dokumentarer har vist at dyrevelferden på gårdene er veldig, veldig dårlig, og ikke overholder loven.

Det sier Franciska Rosenkilde, partileder for Alternativet, til Klassekampen.

Grisevelferd har blitt en stor sak før dagens folketingsvalg i Danmark. Det var særlig TV2-dokumentaren «Hvem passer på grisene?» som satte fyr på valgkampen. Den enorme danske griseindustrien, som produserer over 40 millioner gris i året, er under kraftig press. 10 millioner griser dør hvert år, og nesten alle kappes halen av.

Flere partier går nå til valg på å fundamentalt legge om hele den danske griseindustrien. Det lille, grønne partiet Alternativet vil redusere antall svin i Danmark med hele 86 prosent, og flere andre partier på venstresida har liknende krav. Franciska Roskilde viser til at en høy andel av dansk gris eksporteres til andre land. I fjor ble 17 millioner levende griser eksportert, med Polen og Tyskland som de to største importlandene.

– Denne industrien skaper en haug med problemer. Den går utover miljøet, biodiversiteten, drikkevannet og klimaet vårt, sier Rosenkilde.

Landbrukspolitikken trekker opp en klar skillelinje mellom de røde og blå partiene i dansk politikk. Det poengterte også statsminister Mette Frederiksen i den siste partilederdebatten før valget på søndag. Det er faktisk her man finner størst forskjell på venstre- og høyresida, sa hun.

Sammen med Alternartivet går Socialdemokratiet, SF, Enhedslisten og Radikale Venstre alle til valg på å stramme inn på regelverket for grisebonden. Blant de borgerlige partiene er tonen mer forsiktig.

Grisesaken berører også en annen het potet i dansk politikk – drikkevann. Nitrat og sprøytemidler fra landbruket har nemlig vist seg å havne i grunnvannet, som igjen påvirker danskenes drikkevann.

Dyre­velferden på gårdene er veldig, veldig dårlig.

Grisete innspurt på valgkampen

Ingrid Fadnes

For nøyaktig 50 år siden tok militærjuntaen over makta i Argentina. Flere tusen ble bortført, torturert og drept. Fremdeles er det mange pårørende som ikke vet sannheten om sine egne familiemedlemmer.

Veien mot det som i Argentina kalles «Minne, sannhet og rettferdighet», har vært lang og er drevet fram av mødre og bestemødre – kjent som bestemødrene på mai-plassen. I dag fronter de store markeringer over hele landet.

– I Argentina har fortellingen om militærdiktaturet stått sterkt, spesielt siden begynnelsen av 2000-tallet, forteller sosiolog og aktivist i Nuestra América Lucia Reartes på telefon fra Buenos Aires.

– Når vi samles i dag rundt slagordet «Aldri mer», er det i de største demonstrasjonene som årlig skjer i landet.

Sju av ti argentinere fordømmer militærdiktaturet, ifølge en fersk studie fra Universitetet i Buenos Aires og CELS – Senteret for juridiske og sosiale studier. Denne konsensusen forsøker imidlertid landets ytre høyre-president, Javier Milei, nå å rokke ved.

– Milei fremmer teorien om «to demoner», at geriljaen og hæren var to likeverdige motparter som kjempet mot hverandre og som må ilegges like mye skyld. Milei omskriver historien, sier Reartes.

Javier Milei ble valgt til president i Argentina i 2023 og er en nær alliert av USAs Donald Trump og andre ytre høyre-ledere på det amerikanske kontinentet.

Gjennom en historisk revisjonisme demonterer Milei ifølge Reartes det møysommelige arbeidet folk har lagt ned for å få fram sannheten om militærdiktaturet. Han trekker blant annet fram de mange hemmelige stedene militæret brukte for å torturere folk.

Javier Milei rokker ved «aldri mer»

Amal A. Wahab

Donald Trump ga lørdag Iran 48 timer til å åpne Hormuzstredet og truet med å bombe landets kraftverk og oljeanlegg dersom kravet ikke ble møtt. Mandag snudde han. I en melding publisert på Truth Social skrev USAs president at han hadde gitt forsvarsdepartementet ordre om å utsette planlagte angrep på iransk energi-infrastruktur i fem dager.

«Jeg er glad for å kunne rapportere at USA og Iran de siste dagene har hatt svært gode og produktive samtaler om en fullstendig løsning på våre konflikter i Midtøsten, skrev Trump.

Iranske myndigheter var imidlertid raskt ute med å avvise at noen slik dialog fant sted. Ifølge iranske medier hevdet de at Trumps uttalelser i virkeligheten var «en del av arbeidet med å redusere energiprisene og kjøpe tid til å gjennomføre hans militære planer».

Flere mener nå at Trump trakk seg som følge av Irans trusler om at de ville gjengjelde angrep mot sine kraftverk ved å ramme energiinfrastruktur i hele Persiabukta. Den Teheran-baserte analytikeren Hakam Amhaz, som støtter myndighetene i Iran, påpeker samtidig at Trump ikke har gitt iranerne noen grunn til å tro på det han sier.

– Trumps trusler var ikke nødvendigvis sanne, og det er kanskje ikke hans snuoperasjon heller. Alt handler om manipulasjon, svik og løgn. Verden må huske at både denne krigen og den i juni i fjor startet mens Iran var midt i forhandlinger med USA, sier Amhaz til Klassekampen over telefon fra Teheran.

Iran hadde på forhånd truet med at de ville svare med samme mynt dersom Trump gjorde alvor av truslene om å ramme Irans kraftverk. De hadde varslet angrep mot både energiinfrastruktur og avsaltingsanlegg i nabolandene. Amhaz føyer seg til de mange analytikerne som advarer om konsekvensene av et slikt scenario.

– Et angrep på Irans energi-­infrastruktur vil ikke bare sette regionen, men hele verdensøkonomien i brann. Konsekvensene kan bli enorme, sier han.

Han tror deler av Trumps administrasjon forstår dette, og at de kan ha overtalt ham til å trekke seg. Samtidig avviser han grunnpremisset om at Hormuzstredet er blokkert.

Trumps trusler var ikke nødvendigvis sanne, og det er ­kanskje ikke hans snuoperasjon heller.

Ikke beroliget av ny frist

USAs president Donald Trump har gitt Iran et ultimatum: Om de ikke åpner Hormuzstredet innen 48 timer, vil USA angripe og utslette landets kraftverk, skrev han selv på Truth Social natt til søndag.

Iran gir ingen signaler om at de vil gi etter. Isteden har de allerede varslet at de vil svare, og at all kritisk infrastruktur knyttet til energi og olje i regionen i et slik scenario «vil anses som legitime mål og vil bli ødelagt».

Den iransk-amerikanske forfatteren Hooman Majd mener Iran nå ikke har annet valg enn å reagere og eskalere konflikten.

«Og det har de fremdeles mulighet til», skriver han på melding til Klassekampen.

Resultatet kan bli en ytterligere opptrapping av krigen. Folkerettsjurist Cecilie Hellestveit vedgår at ultimatumet er skummelt, men påpeker samtidig at sterke krefter er i sving for å deeskalere krigen, fordi konsekvensene er så store.

– Vi forstår ikke implikasjonene, fordi de ennå ikke er synlige for oss. Det gjør at vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen. Estimater tilsier at millioner vil dø på grunn av en kollaps i blant annet matproduksjon, sier hun.

– Dette er en storkrig med mange, mange ofre som lever lykkelig uvitende om at krigen vil ta livet av dem.

Konsekvensene av Irans stengning av sjøveien Hormuzstredet stekker seg over hele verden. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Men den rammer også en rekke andre avgjørende næringer, ikke minst gjødsel, med enorme konsekvenser for verdens matproduksjon.

Vetomaktene signaliserer at de ikke ønsker en eskalering. Men er det en garanti? Nei, dessverre.

– Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen

Mye har skjedd i Venezuela etter at amerikanske spesialstyrker fløy inn over Caracas i nattas mulm og mørke for knappe tre måneder siden og kidnappet landets president Nicolás Maduro.

Men få forventet omrokeringen landets fungerende president Delcy Rodríguez kom med onsdag i forrige uke.

Da ble hele den militære ledelsen byttet ut, inkludert forsvarsminister Vladimir Padrino López.

– Dette er oppsiktsvekkende og det største som har skjedd siden Maduro ble fjernet, sier venezuelaneren Ronald Mayora Synnes, første­amanuensis ved Universitetet i Agder.

Padrino er ingen hvem som helst, forklarer Synnes.

– Han ble utnevnt til forsvarsminister av Maduro i 2014 og er en av de lengstsittende ministrene i Venezuela.

López har ofte blitt omtalt som «den nest mektigste mannen i Venezuela».

– Det kommer av makta han har over militæret. Han har evnet å samle de ulike fløyene, forklarer Synnes.

López har evnet å samle de ulike fløyene

Endret militær­ledelsen

Yngvild Gotaas Torvik

Forrige uke ble en begivenhetsrik uke for Sør-Afrika i Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag, der landet har anklaget Israel for brudd på folkemordkonvensjonen i sin krigføring på Gaza.

Etter to tidligere utsettelser leverte Israel omsider sitt motinnlegg i saken den 12. mars. Samtidig leverte flere land sine tredjepartsintervensjoner – innlegg der stater som ikke er direkte involvert i saken, griper inn og gir sin tolkning av loven, som i dette tilfellet er folkemordkonvensjonen.

Blant dem som overbrakte sine innlegg i forrige uke, var USA og Ungarn – som støtter Israel – og Nederland, Island og Namibia – som støtter Sør-Afrika.

Tyskland, derimot, glimrer med sitt fravær.

Da Sør-Afrika la saken fram for ICJ på tampen av 2023, rykket Tyskland umiddelbart ut og avviste folkemord­anklagen mot Israel.

Kort tid etter, i begynnelsen av januar, kunngjorde utenriksdepartementet i Tysklands daværende regjering at landet kom til å intervenere – slik artikkel 63 i statuttene til ICJ tillater – og argumentere mot Sør-Afrikas sak.

Slik blir det likevel ikke. Denne uka bekreftet Tysklands nåværende regjering, som ledes av forbundskansler Friedrich Merz, at den ikke akter å gripe inn i saken likevel.

Da talsperson Josef Hinterseher i det tyske utenriksdepartementet ble spurt hvorfor, viste han til at Tyskland har en egen folkemordsak å hanskes med i ICJ. 1. mars 2024 anklaget nemlig Nicaragua Tyskland for at ha medvirket til folkemord – gjennom blant annet å eksportere våpen til Israel og å bidra til kollektiv avstraffing av folket i Gaza ved å trekke tilbake støtta til Unrwa, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger.

Tyskland med u-sving i folkemordspørsmål

Sofie Grønntun Nissen

En stund så det ut til at kurdiske grupper skulle bli USAs fotsoldater i Iran. Rapporter om at CIA jobbet med å bevæpne kurdiske-iranske grupper, skapte overskrifter verden over.

Donald Trump heiet fram ideen – før han brått avviste kurdisk deltakelse i krigen.

Likevel har spekulasjonene om samarbeid fortsatt. Enkelte kurdisk-iranske grupper, som PAK, har åpnet for å delta dersom USA går inn med bakkestyrker og gir dem reell støtte og garantier.

PJAK, som har røtter i PKK-bevegelsen og Abdullah Öcalans ideologi, avviser derimot ethvert militært samarbeid med USA.

Rozerin Kemanger, kommunikasjonsleder i KJAR, en kvinnelig, selvstyrt grein av PJAK, sier til Klassekampen at et slikt samarbeid er uaktuelt. Hun har få lovord om den amerikansk-israelske krigen mot Iran.

– Fra vårt perspektiv (PJAK) har USA ingen planer om å innføre demokrati. Verken USA eller Iran har noen planer når det gjelder det kurdiske folkets frihet.

Hun beskriver i stedet krigen som «en konflikt mellom globale kapitalistiske krefter og regionale nasjonalstater».

– Den islamske republikken har i årevis angrepet samfunnet, men USA har ikke gått inn i denne krigen for å forsvare det; snarere har de gjort det for å sikre energiruter og egne interesser.

USA har ikke gått inn i denne krigen for å forsvare samfunnet.

Avviser militært samarbeid med USA

Katarina Poensgen

Ungarns statsminister Viktor Orbán har nok en gang utløst krisestemning i EU. Under toppmøtet i Brussel torsdag nektet han å endre standpunkt om lånet til Ukraina på 90 milliarder euro.

Ungarn har nemlig lagt ned veto mot lånet. Det betyr at EU enten må finne andre løsninger – noe som kan ta tid – eller vente og håpe at Orbán enten taper valget i april eller blir samarbeidsvillig dersom han vinner.

Belgias statsminister Bart De Wever sier ifølge Politico at han forventer «en annen virkelighet» etter det ungarske valget 12. april.

«Etter mitt syn er det et spørsmål om tid», sier han.

Det håper også andre ledere på, inkludert Tysklands kansler Friedrich Merz, ifølge Reuters.

Målet med ukas toppmøte var å stemme gjennom lånet til det krigsherjede landet og gi den første utbetalingen i løpet av april. Dette ble EU-medlemslandene enige om før jul.

Men torsdag fikk altså Ungarn med seg Slovakia og stemte imot.

Flere mener at Orbán nå forsøker å skåre politiske poeng ved å vise motstand mot EU og Ukraina. Orbáns valgkampanje er i stor grad preget av Ukraina-krigen, som han mener opposisjonen vil dra landet inn i ved å støtte Ukraina og EU.

Vi står klare til å støtte Ukraina når vi får oljen vår.

EU håper på nye toner etter valget

Pernille Solheim

Den libanesiske språklæreren Jawad Hamieh fikk til slutt bruk for den ferdigpakkede bagen som han har hatt stående i månedsvis.

Mens bydelen hans, Dahiya, blir knust av israelske bomber, bor Hamieh hos en venn på en annen kant av den libanesiske hovedstaden.

Han oppsøker steder der andre flyktninger søker tilflukt, og prøver å hjelpe med det han kan best: å samtale.

Nylig møtte Hamieh en fordrevet gammel dame som satt for seg selv i sola, forteller han til Klassekampen på telefon fra Beirut.

– Jeg gikk bort til henne og sa noe sånt som: «Du må jo ha opplevd mye slikt før».

Svaret hennes fikk dem begge til å gråte:

Det overrasket ingen at en ny krig ville bryte ut. Våpenhvila som ble inngått mellom Israel og Hizbollah-militsen i november 2024 var knapt verdig å kalles en våpenhvile. Selv sier Hamieh at han mentalt har vært «fordrevet i månedsvis» allerede.

Det blir enten krig med Israel eller borgerkrig. Eller begge deler.

De er vant til krig. Hvorfor tror libanesere at denne gangen vil bli annerledes?

Cuba er mørklagt, bokstavelig talt. Mandag denne uka var elleve millioner helt uten strøm i nok et nasjonalt strømbrudd. På grunn av USAs blokade ankommer ikke en dråpe olje øya.

Strømbruddene utløser en serie andre problemer. Skoler må stenges, kjøleskapet blir varmt, mat går tapt, og ingen kan kommunisere med hverandre. Marta Hurtado, talsperson for FNs høykommissær for menneskerettigheter, har ropt et tydelig varsko. Hun er dypt bekymret for Cubas «stadig dypere sosioøkonomiske krise».

I ly av mørket har protester piplet fram. Natt til lørdag for en uke siden forsøkte demonstranter å sette fyr på kommunistpartiets lokale partikontor i byen Moron. I lydmeldinger satte forfatter og dramaturg Roberto Viñas nylig ord på følelsen hos kubanerne nå:

«Vi er stresset», sa han til Klassekampen, gående på gata i Havanna.

Samtidig fortsetter Donald Trump å true Cuba, gjerne etter å ha kommentert det han mener er framskritt i krigen mot Iran. Trump tror han kan «få æren av å ta Cuba», sa han tidligere denne uka i en pressekonferanse. Han sier også at landet er så svekket at han kan «gjøre hva han vil med det». Men hva vil USA egentlig med Cuba?

Som med operasjonene i Iran og Venezuela er den amerikanske presidenten tvetydig i kommunikasjonen om Cuba. Den kubansk-amerikanske professoren Lillian Guerra har tidligere sagt til Klassekampen at Donald Trump og hans utenriksminister Marco Rubio «ikke aner hva de driver med på Cuba». I en e-post hun sendte denne uka, etter de nye uttalelsene, skriver Guerra at Trumps uttalelser er «frastøtende imperialistiske».

Begge land har imidlertid erkjent at det pågår forhandlinger, og mandag orienterte den kubanske regjeringen om flere økonomiske endringer. De handler om muligheten for kubanere i eksil til å investere på øya. Kubaneren Roberto Veiga González sa overfor Klassekampen at han så dette som «det første steget i de pågående forhandlingene». Men er økonomiske reformer nok for Trump – og ikke minst for utenriksminister Marco Rubio som representerer de mest hardbarka Cuba-motstanderne?

De ser ­på Díaz-­Canel som en marionett for Castro-familien.

At Trump skal klare å bli kvitt kommunistpartiet på Cuba, virker lite sannsynlig

Gustav Gillund

Mens de fleste observatører omtaler USAs krig mot Iran som et gedigent feilgrep, er det fortsatt noen som tviholder på at USA har fått stor strategisk gevinst ut av krigen.

Flere forskere og analytikere i både konservative og liberale tankesmier i Washington D.C. har alle denne uka publisert analyser der de påstår at USAs krig faktisk har påført stor skade mot det de kaller en autokratisk akse ledet av Kina.

Den aksen består av de vanlige mistenkte: Russland, Nord-Korea, Cuba, Venezuela og ikke minst Iran. Sistnevnte blir framstilt som en av Kinas viktigste allierte, på grunn av landets sentrale posisjon i Midtøsten. Av dette utleder analytikerne at Kinas mangel på materiell støtte til Iran under det pågående angrepet, har knust Beijings rykte som en pålitelig alliansepartner.

Problemet for USA er bare at analysene bygger på en fundamental feilslutning, som ikke er bare er tåpelig, men som er også kan være direkte farlig.

mener krigen har svekket Beijings posisjon, er Miles Yu ved Hudson-instituttet, som var tidligere utenriksminister i USA Mike Pompeos personlige Kina-rådgiver. Yu hevder at «Beijing har jobbet stille og metodisk for å gjøre Iran til hjørnesteinen i sin Midtøsten-strategi» og konkluderer med at denne strategien nå har «kollapset».

En annen er Nicholar Burns, som var tidligere president Joe Bidens ambassadør til Kina. Han skriver på X at «Kina har vist seg å være upålitelige venner for sine autoritære allierte»,

Det samme mener den Beijing-baserte forskeren Michael Schuman ved Atlantic Council. I magasinet The Atlantic hevder han at Iran-krigen rett og slett har «undergravd Kinas rykte som USAs største globale rival».

Slike analyser har gjennomslag i den utenrikspolitiske eliten i Washington. Ifølge Bloomberg ser ledere i både Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet på Iran-krigen som et angrep mot «den Kina-støttede kaosaksen».

ikke ser ut til å forstå, er at det går an og bygge et globalt lederskap uten å skape antagonistiske militærallianser på den måten USA har for vane.

Mange i USA insisterer på å vurdere Kina fra en sær­amerikansk målestokk

Haukenes farlige halmstrå

Krigen i Midtøsten har fått en ny slagmark: regionens energianlegg. Etter at Israel onsdag angrep det iranske gassfeltet South Pars i Persiabukta, svarte Iran med missilangrep mot energianlegg i Gulfen, blant annet Qatars viktigste gassanlegg i Ras Laffan.

Markedet reagerte umiddelbart med å sende olje- og gassprisene til værs.

Torsdag truet samtidig iranske myndigheter med å «fullstendig ødelegge» energianlegg i «fiendtlige land» og deres allierte dersom iranske anlegg blir angrepet igjen.

«Vi advarer fienden om at dere gjorde en stor feil ved å angripe energi-infrastrukturen til Den islamske republikken Iran, står det i en uttalelse torsdag fra den militære ledelsen», formidlet av nyhetsbyrået Fars.

«Responsen er underveis og ennå ikke fullført», står det videre.

Flere analytikere mener Iran står igjen som den store vinneren etter den siste opptrappingen. Den israelske analytikeren Danny Citrinowicz skriver på X at Irans gjengjeldelsesangrep «viste nok en gang at landet ikke vil nøle med å trappe opp eskaleringen for å forsvare sine strategiske ressurser – uten å gi etter i spørsmålet om Hormuzstredet».

Det var Israel som igangsatte den siste opptrappingen, men ifølge Wall Street Journal støttet Trump angrepet, som han håpet skulle sende et tydelig signal til Iran om at blokkeringen av Hormuzstredet må opphøre. Også Citrinowicz ser angrepene i lys av Trumps frustrasjon over at Iran ikke gir etter for presset, og et ønske om å tvinge fram resultater – som å få Iran til å åpne Hormuzstredet – uten å sette inn styrker på bakken.

Strategien ser imidlertid ikke ut til å fungere. Det ble også tydelig på president Donald Trumps reaksjoner etter det iranske gjengjeldelsesangrepet på Qatar, da Trump rykket ut på Truth Social for å deeskalere situasjonen. Han slo fast at «INGEN FLERE ANGREP VIL BLI UTFØRT AV ISRAEL mot dette ekstremt viktige og verdifulle South Pars-feltet, med mindre Iran uklokt velger å angripe et helt uskyldig land – i dette tilfellet Qatar».

Konflikten er i ferd med å utvikle seg til en utmattelseskrig.

Analytikere mener Iran vinner energikrigen

Aktuelt

Francesca Borri

Italiensk forfatter og journalist

Se! Alle er rundt 18 eller 19 år, ikke noe mer enn det. I går var de på skolen, og i dag er de i Gaza. IDFs talsmann er bare 24 år», sa en pressemedarbeider i den israelske hæren til meg.

«Alle mener at det er vår feil. Men ­sannheten er at denne krigen føres av 60- og 70-åringer som har lesset alt over på oss.»

Jeg så meg rundt. Og det så faktisk mer ut som et universitet enn en militærbase.

togstasjonen i Tel Aviv på vei tilbake til Ramallah, satt en fyr og spilte Avicii på et piano som var fullt av klistremerker til minne om de falne. Hele Tel Aviv er slik. Hele Israel. Disse klistremerkene er overalt. Akkurat som i Nablus, der veggene er klistret fulle av plakater med bilde av martyrene. Det er så mange av dem at de er satt opp i flere lag, den ene over den andre. Det er ikke familiene som trykker dem opp, men Fatah og Hamas, avhengig av hvilken tilknytning faren har, eller kanskje en onkel eller fetter.

Ved hjelp av Photoshop plasserer de bildet av Arafat eller Nasrallah ved siden av den døde – en 15-åring som kanskje ble drept bare fordi han var ute på gata under et angrep. På soverommet sitt hadde han bare et bilde av Lionel Messi.

lenge blant Gaza-veteranene i India. For etter tre års militærtjeneste, og etter Gaza, har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på ryggsekktur i månedsvis – på leting etter seg selv. I dag er de også på leting etter Israel, etter Israels sjel.

Derfor har jeg vært sammen med disse 20- og 30-åringene som ikke er fra 7. oktober-generasjonen. De må heller sies å være fra Oslo-generasjonen, fredsprosessens generasjon. Da det for å skape to stater ble trukket opp en grense og bygd en mur. Mange av dem har aldri sett en palestiner, bortsett fra i siktet på en M16.

De var vant til å knuse ­problemene, ikke løse dem

På leting etter Israels sjel

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Forbindelsen mellom Donald Trumps krig mot Iran og konflikten i Ukraina diskuteres vanligvis i tre sammenhenger: ­militært, økonomisk og ideologisk.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har erkjent at landet hans kanskje ikke vil motta nok kritisk nødvendige våpen. Oljeprisene har steget til sitt høyeste nivå på lenge, noe som fyller Russlands statskasse. I tillegg gir Washingtons brudd på folkeretten Moskva et beleilig ­propagandaargument: Hvis USA kan bombe et annet land og endre dets regime, hvorfor kan ikke Russland gjøre det samme?

Men forbindelsen mellom den iranske krisa og krigen i Ukraina stikker mye dypere. Kreml så på Iran som en viktig ressurs som kunne brukes til å kjøpslå med amerikanerne for å oppnå innrømmelser i Ukraina-spørsmålet.

valgseier har Moskva brukt mer enn ett år på forhandlinger med den nye amerikanske administrasjonen. Fra utsida ser disse forhandlingene ut til å ha gitt Kreml en rekke store innrømmelser. Imidlertid har det ikke materialisert seg i en «big deal».

Tvert imot har situasjonen forverret seg. En av Russlands allierte ble tatt til fange, en annen ble drept. Kreml valgte å svelge bortføringen av Nicolás Maduro. For Moskva drømmer om et «nytt Jalta» og en deling av innflytelsessfærer med USA, og Venezuela ligger på den «amerikanske halvkula».

Men Iran er Russlands nabo og formelle allierte som har hjulpet Kreml i krigen mot Ukraina. Derfor uttrykte Putin personlig sin kondolanse til den iranske ledelsen og kalte drapet på Ali Khamenei «et kynisk brudd på alle normer for menneskelig moral og folkeretten».

 Iran som et trumfkort i forhandlingene med USA. Dynamikken i de russisk-amerikanske forbindelsene og forhandlingene om Ukraina har sammenfalt bemerkelsesverdig med Kremls politiske bevegelser i retning av Iran – en sammenheng som sjelden diskuteres åpent.

I januar 2025 undertegnet Moskva og Teheran en avtale om strategisk samarbeid. Men i løpet av de påfølgende månedene sendte ikke Russland de våpnene til Iran som dets allierte hadde bedt om. Selv under den israelske og amerikanske bombingen begrenset Kreml seg til diplomatiske uttalelser. Iranske myndigheter uttrykte åpent sin irritasjon og kalte samarbeidet med Moskva «ubrukelig».

Samtidig vek Trump tilbake for europeiske krav om å øke presset på Russland og kritiserte den ukrainske ledelsen offentlig.

Kreml har bare noen få alternativer igjen – og nesten alle fører til eskalering

Mister Iran som forhandlingskort

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Alle fire har blitt sanksjonert av imperiet, men Iran er ikke Syria, og Cuba er ikke Venezuela. Det er stor forskjell på et land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, fra geværløpet og opprøret, og et land der lederen vinner valg eller blir innsatt som en marionett ved en utenlandsk invasjon.

For å få en marionett ved makta trenger ikke folket gjøre noe. Det er nok å vente på at USA skal gripe inn. Dette skaper passivitet og avhengighet. Marionetten er som regel knyttet til både utenlandsk kapital og den hjemlige overklassen. Men han har sjelden noen forankring blant folket, og når han faller, er det ingen som løfter en finger for å redde ham.

på en leder, er de mer aktive, men det er fortsatt en handling som ikke krever mye engasjement, som ikke binder folk til lojalitet, og der befolkningen ofte er splittet. Å vinne valg krever som regel en allianse mellom arbeiderklassen og middelklassen.

I land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, er den forankret på en helt annen måte. Folk har investert tid og risikert livet. De har forandret landet sitt, og landet har forandret dem. De har sittet i komiteer, satt opp leirer i fjellene, reist rundt på alfabetiseringskampanjer og møtt en partner i kampen. Det er vanligvis arbeiderklassen som gjør hovedarbeidet og blir den dominerende klassen etter en revolusjon.

 eller vestlige medier. De tror at det sitter diktatorer folk hater, i alle land som er uavhengige av imperialismen. Grunnen til at folk ikke gjør opprør, er at de alle er redde for én eneste mann, tror de.

Hvis man fjerner ham, vil folket juble og bli frie. Alt de trenger, er en amerikansk invasjon for å hjelpe dem på vei. Dessverre blir denne fortellingen også formidlet av deler av den liberale venstresida, som mener at imperialistiske brudd med folkerett og suverenitet kan rettferdiggjøres hvis lederen det er snakk om, er en «diktator».

som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta. ­Overklassen er ikke i stand til å gjøre revolusjon selv. De er for få og har for komfortable liv.

I Venezuela orket de ikke engang å skape opptøyer selv, men betalte ungdommer fra filleproletariatet for å sette fyr på byen for dem. Da jeg var vitne til Juan Guaidós selvutnevnelse som president i 2019, i en nasjonalforsamling full av overklassefolk, var det mye snakk om olje og lite om demokrati, og mannen ved siden av meg satt og så på porno under seremonien.

Maria Corina Machado er et typisk eksempel: Hun er så avhengig av USA-imperialismen at hun til og med ga Donald Trump fredsprisen sin. På den måten håpet hun å innynde seg hos ham, slik at han ville invadere og gjøre henne til president. Trump hadde imidlertid fått kjennskap til en CIA-rapport som viste det motsatte av det han hadde sagt utad: at Machado overhodet ikke var populær i landet.

Overklassen som er avhengig av USA, har stor innflytelse i den vestlige debatten.

Utenriks

Aktuelt

Glem USA og Grønland. Det er grisevelferd som er blitt den største og mest betente saken før folketingsvalget i Danmark.

Argentina markerer 50 år siden militærdiktaturet med en president som vil omskrive historien.

Donald Trump utsetter angrep mot Irans olje- og kraftanlegg i fem dager, men analytiker Hakam Amhaz er ikke overbevist. – Alt handler om manipulasjon, svik og løgn, sier han.

– Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen

I Venezuela har hele den militære toppledelsen blitt byttet ut. – Oppsiksvekkende, sier Ronald Mayora Synnes.

Da Sør-Afrika tok Israel til FN-domstolen med folkemordanklager, varslet Tyskland at de ville ta israelerne i forsvar. Nå trekker den tyske regjeringen planene.

For den kurdisk-iranske gruppa PJAK er det uaktuelt å kjempe USAs krig mot Iran. – USA har ingen planer om å innføre demokrati, sier Rozerin Kemanger.

EU håper på nye toner etter valget

Krigen utløser spådommer om gjenfødelse og undergang.

Er Cubas varslede økonomiske reformer nok for USA?

Fortellingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Analytikere mener Iran vinner energikrigen

Horisont

Etter Gaza har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på ryggsekktur i månedsvis. Jeg snakket med noen av dem i India.

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-forhandlingene.

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Glem USA og Grønland. Det er grise­vel­ferd som er blitt den største og mest betente saken før folke­tings­valget i Danmark.

Argentina markerer 50 år siden mili­tær­dik­ta­turet med en president som vil omskrive historien.

Donald Trump utsetter angrep mot Irans olje- og kraft­an­legg i fem dager, men analytiker Hakam Amhaz er ikke overbevist. – Alt handler om mani­pu­la­sjon, svik og løgn, sier han.

– Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen

I Venezuela har hele den militære topple­delsen blitt byttet ut. – Oppsiks­vek­kende, sier Ronald Mayora Synnes.

Da Sør-Afrika tok Israel til FN-domstolen med folkemord­anklager, varslet Tyskland at de ville ta israelerne i forsvar. Nå trekker den tyske regje­ringen planene.

For den kurdisk-iranske gruppa PJAK er det uaktuelt å kjempe USAs krig mot Iran. – USA har ingen planer om å innføre demokrati, sier Rozerin Kemanger.

EU håper på nye toner etter valget

Krigen utløser spådommer om gjenfø­delse og undergang.

Er Cubas varslede økonomiske reformer nok for USA?

Fortel­lingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Analy­ti­kere mener Iran vinner energi­kri­gen

Etter Gaza har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på rygg­sekk­tur i månedsvis. Jeg snakket med noen av dem i India.

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-for­hand­lin­gene.

I alle land som er uavhengige av impe­ria­lismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Glem USA og Grønland. Det er grisevelferd som er blitt den største og mest betente saken før folketingsvalget i Danmark.

Argentina markerer 50 år siden militærdiktaturet med en president som vil omskrive historien.

Donald Trump utsetter angrep mot Irans olje- og kraftanlegg i fem dager, men analytiker Hakam Amhaz er ikke overbevist. – Alt handler om manipulasjon, svik og løgn, sier han.

I Venezuela har hele den militære toppledelsen blitt byttet ut. – Oppsiksvekkende, sier Ronald Mayora Synnes.

Da Sør-Afrika tok Israel til FN-domstolen med folkemordanklager, varslet Tyskland at de ville ta israelerne i forsvar. Nå trekker den tyske regjeringen planene.

Krigen utløser spådommer om gjenfødelse og undergang.

Fortellingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.

Analytikere mener Iran vinner energikrigen

Etter Gaza har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på ryggsekktur i månedsvis. Jeg snakket med noen av dem i India.

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-forhandlingene.

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.