Sigurd Arnekleiv Bækkelund

#fff

USAs president Donald Trump har gått til tollkrig mot det globale sør. Fra i dag av innfører ­administrasjonen hans tollsatser på 25 prosent mot India, mens Algerie og Sør-Afrika risikerer 30. De høyeste tollsatsene så langt er det imidlertid Brasil som har fått. Onsdag meldte Det hvite hus at landet ilegges 50 prosent toll.

– Dette er en reint politisk avgjørelse fra Trumps side. USA har hatt et handelsoverskudd med Brasil i åtte år nå, sier samfunnsgeograf Torkjell Leira.

Han har skrevet tre bøker om Brasil, seinest i 2022 om tidligere president Jair Bolsonaro. Han forteller at det er nettopp den forrige presidenten, nå siktet for å ha planlagt et statskupp, som er hovedårsaken til at USA innfører særlig høye tollsatser mot Brasil.

– Trump vil påvirke avgjørelsene til brasiliansk høyesterett, som skal dømme i saken, ettersom han ser på Bolsonaro som en nært alliert.

Det har president Lula da Silva reagert kraftig på.

«Brasil er et sjølstendig land med uavhengige institusjoner», svarte presidenten, og advarte om at brasiliansk lov pålegger ham å ilegge toll på amerikanske varer dersom USA forsøker å skade Brasils økonomi.

I dag utløper USAs frist for forhandlinger om toll. I forkant har Trump landet avtaler med en rekke land – deriblant Japan, Storbritannia og EU.

Da avisa gikk i trykken i går, hadde ingen land fått høyere tollsatser enn Brasil.

Lula har holdt ei mer sjølstendig linje overfor Trump.

Trump straffer det globale sør

#000

16. oktober i fjor debatterte tyske parlamentarikere våpen­eksport til Israel. Én uke tidligere hadde mellom 40 og 50 palestinademonstranter blitt arrestert av tysk politi. ­Situasjonen var i ferd med å eskalere, ikke bare i Gaza, men også ellers i Midtøsten. Likevel var det knapt noen parlamentarikere som kritiserte våpeneksporten. Enda færre stilte spørsmål ved Tysklands forhold til Israel.

Knappe ti måneder og tusenvis av tapte palestinske liv seinere varsler en rekke vestlige land en mulig anerkjennelse av Palestina som stat. Tyskland, derimot, rikker seg ikke.

– Egentlig handler dette om en form for tysk identitetspolitikk. Tyskere identifiserer seg som gode borgere gjennom å støtte Israel. Det er slik tyskerne får syndsforlatelse for måten de behandlet jødene på under krigen.

Det sier Daniel Marwecki, historiker og foreleser ved Universitetet i Hongkong. Han har skrevet doktorgrad om tysk Israel-politikk, og har publisert to bøker om emnet. Den ene kom på engelsk i 2020, og den andre, «Absolution

– Boka er verken venstreorientert eller palestinavennlig, bedyrer han.

– Poenget er å dekonstruere fastspikrede historiske forestillinger og peke på hvorfor Tyskland og Israel har et tett forhold i dag.

Det er ingen selvfølge at de to landene skulle få et godt forhold. La oss skru klokka tilbake 75 år: På begynnelsen av 1950-tallet var Israel ennå en ung stat – og omgitt av fiender. Det sionistiske prosjektet vaklet, og den israelske staten trengte ressurser. Det fikk de fra uventet hold.

I Vest-Tyskland forsøkte kansler Konrad Adenauer å gjenreise landet som en seriøs, internasjonal aktør etter krigen. Antisemittismen var fortsatt utbredt, men for å gjenvinne verdens respekt, bestemte kansleren seg for å betale krigsskadeerstatning til jødene – eller nærmere bestemt den israelske staten.

Egentlig er all praten om støtte til Israel dypt ­narsissistisk.

– Tyskland har malt seg inn i et hjørne

Sofie Grønntun Nissen

Kristina Brastad Dammen

Da Emmanuel Macron forrige uke kunngjorde at Frankrike vil anerkjenne Palestina som stat i september, vekket det håp om at flere land ville følge etter. Tirsdag kom uttalelsen fra britenes statsminister Keir Starmer:

Storbritannia vil anerkjenne Palestina innen september – med mindre Israel tar «vesentlige skritt» for å få slutt på «den forferdelige situasjonen» i Gaza, inngår våpenhvile og gjenoppliver utsiktene til en tostatsløsning.

Starmer stilte imidlertid også krav til Hamas: Løslat alle gisler, inngå våpenhvile, legg ned våpnene og aksepter at dere ikke vil ha noen rolle i en framtidig palestinsk regjering. Han skal vurdere om partene har oppfylt kravene før FNs generalforsamling i september.

Selv om Starmers uttalelse møter applaus blant verdensledere, reagerer også mange sterkt på at anerkjennelsen er betinget – særlig så lenge Storbritannia fortsatt eksporterer våpendeler til Israel.

Zarah Sultana, som nylig trakk seg fra Labour for å starte et nytt parti med Jeremy Corbyn, kaller uttalelsen et «PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

«Samtidig vil [utenriksminister] David Lammy verken utvise den israelske ambassadøren, avslutte all handel, innføre fullstendig våpenembargo, stoppe overvåkningsflyvninger eller britisk opplæring av israelske soldater», skriver hun på X.

Samtidig ser Starmers uttalelse ut til å ha inspirert flere vestlige land. Utenriksministre fra blant annet Australia, Canada, Finland og Portugal undertegnet onsdag en erklæring der de omtaler anerkjennelse som «et viktig skritt mot en tostatsløsning». De skal ta endelig stilling før møtet i september.

Geir Ulfstein, professor i folkerett ved Universitetet i Oslo, mener verden nå står overfor et «momentum»: Jo verre situasjonen i Gaza og på Vestbredden blir, desto større blir presset på verdenssamfunnet for å anerkjenne Palestina og støtte en tostatsløsning.

Det blir vanskeligere og ­vanskeligere å se noen ­realisme i en ­palestinsk stat.

– Øker presset

Anna Dordisdatter Malkenes

13. juli kom de første meldingene: Volden var i ferd med å eskalere i Sweida sør i Syria, hjem til nesten en halv million drusere. Mens Syrias de facto president Ahmed al-Sharaa var på statsbesøk i Aserbajdsjan, ble syriske styrker sendt mot den sørlige byen for å gjenopprette lov og orden.

Den Damaskus-baserte fotojournalisten Angela Alsahwi (25) er født og ­oppvokst i Sweida, og dro ­tilbake til hjembyen for å dekke ­sammenstøtene. På telefon fra den syriske hovedstaden forteller hun at lukta av blod lå tungt i lufta i de tomme korridorene etter massakren ved Sweidas eneste sykehus.

– Likene ble liggende ute i sola i flere dager. Likkjelleren på sykehuset var full og elektrisiteten slått ut, sier Alsahwi.

Sykehusansatte og frivillige kunne ikke identifisere alle kroppene – for å få dem ut av heten, ble lik begravet i masse­graver, forteller hun.

Sweida er fortsatt under full blokade – ingen forsyninger slipper inn fordi regjeringsstyrker blokkerer hovedveien.

Regjeringen som tok makta etter Assad-regimets fall, anklager de religiøse lederne i Sweida for å plyndre forsyninger – mens de religiøse lederne nekter å ha dialog med regjeringen og anklager dem for å stå bak massakrene.

Så – midt oppi alt dette – kom kunngjøringen av Syrias første «frie» parlamentsvalg.

Hvor fritt det blir, kan diskuteres. President Sharaa skal selv velge 70 av representantene i forkant av valget 15.–20. september.

Dette er ikke ment som et demokratisk valg.

Utlyser valg midt i kaoset

Anna Malkenes

Mandag samlet flere titalls utenriksministre seg i New York for å diskutere muligheten for en palestinsk stat.

FN-konferansen, som boikottes av Israel og USA, gikk av stabelen samme dag som den israelske avisa Haaretz meldte at statsminister Benjamin Netanyahu planlegger en gradvis anneksjon av Gaza med mindre Hamas går med på Israels betingelser for våpenhvile. Netanyahu skal ha fått grønt lys fra Trump-administrasjonen.

To israelske menneskerettighetsorganisasjoner – B’Tselem og Physicians for Human Rights – konkluderte samtidig med at Israels krig i Gaza utgjør et folkemord. Og på Vestbredden ble Awdah Hathaleen, som bidro i den Oscar-vinnende dokumentarfilmen «No Other Land», skutt og drept av israelske bosettere.

Fra Jerusalem følger 19 år gamle «Mariam» FN-møtet uten særlig tro på endring. Hun har for lengst mistet tilliten til tostatsløsningen.

«Helt ærlig: Tostatsløsningen eksisterer ikke engang i tankene våre. Vi tror ikke på den – ikke fordi vi ikke har håp, men fordi den rett og slett ikke gjenspeiler vår virkelighet», skriver hun via Whatsapp.

Av frykt for konsekvensene av å stå fram med fullt navn, vil hun å være anonym.

At en tostatsløsning diskuteres «mens folkemordet pågår», erfares som en hån.

«Det oppleves som en distraksjon – en måte å flytte fokuset bort fra den akutte virkeligheten og grusomheten på bakken», skriver hun, og legger til at slike møter ofte er fulle av tomme ord – «fred», «dialog», «prosess» – som sjelden fører til reelle endringer.

At både Israel og USA boikotter FN-konferansen, gjør også konferansen til en reint symbolsk markering, sier historieprofessor og Prio-forsker Hilde Henriksen Waage.

­Tostatsløsningen gjenspeiler ikke vår virkelighet.

– Disse møtene stanser ikke kulene

Da jeg skulle innom det østerrikske utenriksdepartementet i våres, måtte jeg gjennom ombyggingsarbeider ved inngangspartiet. Jeg spurte en av diplomatene om dette også kunne forstås symbolsk: Østerrike hadde nettopp fått ny regjering, og for første gang var utenriksministeren liberal.

Det hadde diplomaten liten tro på. Politikere kommer og går, byråkratiet består, mente han, og kikket ut av vinduet i retning det gamle keiserpalasset Hofburg.

Kanskje hadde han ikke regnet med Beate ­Meinl-Reisinger. Den nye utenriksministeren, fra søsterpartiet til norske Venstre, er den kanskje sterkeste Ukraina-støttespilleren i østerriksk politikk. Partiet hennes vil «redefinere den militære nøytraliteten» – grunnsteinen i landets sikkerhetspolitikk.

Riktignok står det svart på hvitt i koalisjonsavtalen til sentrumsregjeringen at Østerrike skal forbli nøytralt. Men krigen i Ukraina har alt fått andre land til å bryte med etablerte tabu. Det tok ikke lang tid før Sverige og Finland snudde i Nato-spørsmålet.

Da Meinl-Reisinger ble intervjuet av den konservative tyske avisa Die Welt forrige uke, ble hun spurt om nettopp nøytraliteten.

«Det er ikke slik at jeg vil inn i Nato for enhver pris. Men vi kan ikke lene oss ­tilbake og si: Når vi ikke gjør noen noe, kommer heller ikke de til å gjøre oss noe», sa den nyslåtte utenriksministeren.

Hun gjorde det videre klart at hun «grunnleggende sett» er «veldig åpen for en offentlig debatt» om Østerrikes sikkerhets- og forsvarspolitiske framtid.

«Det er riktignok ikke flertall for Nato-medlemskap for tida, verken i parlamentet eller folket – men det kan være fruktbart med en slik debatt», sa Meinl-Reisinger.

Paradoksalt nok har nøytraliteten – som nesten alle er enige om – blitt et av de store stridsspørsmålene i østerriksk politikk.

Sier Østerrike «tschüss» til nøytraliteten?

Kristine Brastad Dammen

– Jeg tror dette er den største avtalen inngått noensinne, handel og ikke handel, uttalte USAs president Donald Trump til pressen søndag – til bifallende nikk fra lederen for EU-kommisjonen Ursula von der Leyen.

EU er USAs største handelspartner. Mens EU-varer nå tillegges 15 prosent toll når de importeres til USA, får amerikanske varer flyte fritt i Europa – tollsatsen er nemlig på null prosent for amerikanerne.

Direktør for Fridtjof Nansens Institutt (FNI) Iver B. Neumann mener den nye ­tollavtalen er «svært uheldig».

– Man kan ikke stoppe en bølle ved å gi ham fordeler. Da presser bølla bare på for å få mer, advarer Neumann.

Forskeren etterlyser en konsolidering av europeisk forsvar og teknologi, for så å kunne fristille Europa fra Amerikas grep.

EU unngikk i siste liten at Trump innførte 30 prosent på toll på europeiske varer. Den amerikanske presidenten hadde nemlig varslet at denne ville tre i kraft 1. august.

Nå kan EUs eksportører altså basere sine investerings- og handelsplaner på halve mengden.

I tillegg skal EU ifølge Trump gjøre investeringer verdt 600 milliarder dollar i USA, samt kjøpe amerikansk energi for 750 milliarder. Unionen skal også kjøpe amerikansk forsvarsutstyr, blant annet til Ukraina, som det avtalt for to uker siden.

Man kan ikke stoppe en bølle ved å gi ham fordeler.

– Dømt til å danse etter USAs pipe

Matias Ludvig Littauer, Information

Et nytt begrep vinner for tida terreng i latinamerikanske og karibiske land. «Krigen mot våpen» er et bevisst ordspill på «krigen mot ­narkotika», som ble et kjent begrep etter at USAs tidligere president Richard Nixon i 1971 erklærte narkotika som «samfunnsfiende nummer én».

Men selv om skiftende amerikanske presidenter lenge har anklaget sine regionale naboer for å gjøre for lite for å demme opp for strømmen av narkotika fra sør til nord, har de hatt en tendens til å fokusere mindre på mengden skytevåpen som beveger seg den andre veien.

Forskerne er enige om at konsekvensene er omfattende.

«Den såkalte ‘jernelva’ av våpen fra USA, som flyter fra grensa til Mexico og helt ned til spissen av Patagonia, er avgjørende for å forstå den illegale våpenhandelen på halvøya», skriver den Washington-baserte tenketanken Centre for Strategic and International Studies (CSIS) i en rapport om hvordan våpenhandelen påvirker resten av kontinentet.

Ifølge enkelte estimater smugles over 200 000 skytevåpen fra USA til Mexico hvert år, og mange fortsetter sin reise sørover. Ifølge et søksmål som den meksikanske regjeringen i 2021 reiste mot våpenprodusenter i USA, er det reelle tallet nærmere en halv million.

To tredeler av våpnene som beslaglegges i Mexico, kan spores tilbake til USA. Den faktiske andelen kan være over 80 prosent, ettersom mange våpen ikke kan spores. I Colombia har en opptelling vist at åtte av ti ulovlige våpen stammer fra USA.

Ifølge en vitenskapelig artikkel fra European Journal of International Security utgjør «krigen mot våpen» et paradigmeskifte i kampen mot kriminalitet i en rekke land. Den ledes ikke av USA, og landene i sør prøver å vise at USA er kilden til de ulovlige våpnene.

De legger også større vekt på våpenprodusentenes juridiske ansvar og mindre på sine egne militære initiativer.

­Tilgangen til skyte­våpen gjør kriminaliteten mer dødelig

Krigen mot narkotika er blitt en krig mot våpen fra USA

Hjelpearbeidere i Gaza sulter

Lørdag annonserte israelske styresmakter at de ville tillate andre stater, slik som Jordan og De forente arabiske emirater, å slippe nødhjelp inn i Gaza via fallskjerm.

Søndag annonserte det israelske forsvaret (IDF) at de vil gå tilbake til å droppe nødhjelp fra fly og slippe inn lastebiler med nødhjelp.

Samtidig vil de opprette en «ti timers humanitær pause» i Muwasi, Deir al-Balah og Gaza by.

Gry Ballestad, som leder Norsk Folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært arbeid, er ikke imponert.

– Dette er bare små justeringer i et håpløst system. Israel innfører taktiske pauser i områder IDF alt har bedt palestinerne om å flytte seg til, og som da i prinsippet skulle være trygge. Samtidig som det står tusenvis av lastebiler med nødhjelp klare ved grensa, brer sulten om seg, sier hun.

Det er Israel som kontrollerer all innførsel av nødhjelp og mat til Gaza. I ­begynnelsen av mars stanset israelske ­styresmakter alle mat­forsyninger, ettersom de mente Hamas stjal fra nødhjelpa.

Den israelske regjeringen har så langt ikke klart å gi troverdige bevis på dette.

Fra mai, da Israel lettet blokaden, valgte myndighetene å ­prioritere private operatører for å dele ut nødhjelp, som Gaza Humanitarian ­Foundation (GHF), i stedet for FN.

Dette er bare små justeringer i et håpløst system.

Hjelpearbeidere sulter i Gaza

Medlemmene i ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AFD) er optimistiske.

Under parlamentsvalget i vinter ble partiet nest størst, og i vår knivet de med de regjerende kristendemokratene i CDU om posisjonen som Tysklands største parti. Blant arbeiderklassevelgere og på landsbygda – særlig i områdene som tidligere utgjorde DDR – er partiet nesten for et folkeparti å regne.

Nå vil partiet, som i mai ble offisielt kategorisert av tysk etterretning som høyreekstremt, søke makt.

Dit er det langt. Det er foreløpig utelukket at AFD får et flertall av stemmene på føderalt nivå. I tillegg vil ingen av de etablerte partiene inngå noen som helst form for samarbeid med ytre høyre-partiet.

Tyskerne husker fortsatt at nazistene aldri ble valgt gjennom frie valg, men kom til makta da den breiere høyresida åpnet for å samarbeide med dem. Derfor har de etablerte partiene dannet det de kaller en demokratisk brannmur mot ytre høyre. Brannmuren ble styrket da tysk høyesterett onsdag opprettholdt etterretningens klassifisering av AFD som høyreekstremt.

For å svekke brannmuren må partiet endre profilen sin – og det arbeidet begynte de på for to uker siden, da partiledelsen vedtok nye interne retningslinjer.

Heretter skal AFD opptre mer moderat i Forbundsdagen. Forbildene synes å være franske Marine Le Pen og italienske Giorgia Meloni, som begge har klart å tiltrekke seg nye velgere ved å tone ned den mest konfronterende retorikken. Le Pen og Meloni har gått inn for en mer klassisk, borgerlig fasade – uten å endre den politiske substansen nevneverdig.

Også i AFD har det blitt vanligere å omtale partiet som «bürgerlich» – et honnørbegrep på tysk høyreside.

I AFD er det blitt vanligere å omtale partiet som bürgerlich – et honnør­begrep på tysk høyreside.

Ytre høyres higen etter makt vil spalte den tyske regjeringen i to

Gustav Gillund

Det sier 25 år gamle Chanya Pansuwan på telefon fra Surin-provinsen i Thailand. Hun er én av 138.000 mennesker som er på flukt i Thailand etter at grensekonflikten med Kambodsja eskalerte torsdag morgen.

Da sendte Thailand F-16-fly inn i Kambodsjas luftrom. Thailand hevdet derimot at nabolandet først angrep thailandsk territorium med missiler.

Elleve sivile og én soldat er så langt drept, melder thailandske myndigheter. I Kambodsja er 4000 mennesker på flukt. Sistnevnte hadde ikke offentliggjort dødstall da avisa gikk i trykken fredag ettermiddag.

– Jeg tror flere kan komme til å dø, sier Pansuwan, som sammen med familien har søkt ly på en skole som myndighetene har tatt i bruk for å huse evakuerte.

– Mange har det verre, og noen har ikke oversikt hvor familien har reist enda. Det går ikke an å reise med offentlig transport nå – man må finne en bil med plass til familien. Det er et stort problem for noen.

Grensetvisten som har eskalert de siste dagene, er over hundre år gammel og stammer fra kolonitida. Kambodsja var, i likhet med Laos og Vietnam, underlagt fransk styre fra 1880-tallet inntil 1950-tallet, like før Vietnamkrigens utbrudd i 1957. Franskmennene forsøkte da å avklare grensene mot Thailand.

I en grenseavtale fra 1907 utvekslet de to regjeringene grenseterritorier. Men ikke alle grenser ble nøyaktig fastlagt: Fire områder, som blant annet omfatter det verdensarvlistede hindutempelet Preah Vihear, forble statsrettslig uklare.

Denne krigen er en forlengelse av politiske konflikter hos elitene på toppen, og det er vanlige folk som lider.

–Kan ikke tro at dette har gått så langt

Da den amerikansk-israelsk-støttede organisasjonen Gaza Humanitarian Foundation (GHF) tok over nødhjelpsdistribusjonen på Gazastripa, erstattet de FNs 400 matsentraler med kun fire.

Nå er over tusen palestinere drept i forbindelse med matutdeling, og FN advarer om at hele befolkningen i Gaza står i fare for å sulte i hjel.

Alex de Waal, direktør i World Peace Organisation, er en av verdens fremste eksperter på sult som politisk og militær strategi, og har jobbet med sultkatastrofer verden over i 40 år – i land som Sudan, Etiopia og Jemen.

Han har imidlertid aldri sett noe lignende det han nå ser i Gaza – at hjelpa står klar, uten å slippe inn.

– Hvis de ansvarlige vil, kan den humanitære katastrofen være over i morgen, sier han på telefon fra Boston i USA.

– I Gazas tilfelle står hjelpeprogrammet fra FN og andre erfarne organisasjoner klart. De venter på signal til å igangsette redningsarbeidet, men signalet kommer ikke.

Gaza har vært avhengig av nødhjelp siden 2014, og FN har et godt etablert distribusjonssystem. Nå er det satt helt ut av spill.

Israel hevder det er FN som svikter og mislykkes i å distribuere nødhjelp på Gazastripa. I en fersk rapport fra den tverrfaglige forskningsgruppa Forensic Architecture, er det imidlertid Israel som får skylda – for å bevisst og systematisk ha angrepet og drevet FN-systemet i Gaza mot kollaps.

Systemet er designet for å være dødelig

Aktuelt

Grace Blakeley

britisk økonom og forfatter

I flere måneder har politikerne forsøkt å forsikre oss om at den verste delen av levekostnadskrisa er over. Myndigheter har lovet innbyggere med presset økonomi at inflasjonen nå er på vei ned, selv om det kommer noen nye blaff av og til på grunn av uforutsigbare variabler, som krig, ekstremvær eller forstyrrelser i forsyningskjeden.

Men hvis du spør en gjennomsnittsperson, vil du nok får høre at levekostnadskrisa ikke på noen måte er over. Matvarer er fortsatt smertelig dyre. Boligkostnadene er fortsatt ekstremt høye. Og nå som renta er på sitt høyeste nivå på over ti år, tar gjeldsbyrden knekken på husholdningsbudsjettene.

Hva skyldes denne ulikheten mellom budskapet vi får fra dem som sitter ved roret, og den erfaringen folk flest har i forbindelse med sin hverdagsøkonomi?

Saken er at de påståtte tilfeldige variablene som driver fram inflasjonen i dag, er langt ifra tilfeldige. Faktorer som krig, ekstremværhendelser og problemer med forsyningskjeden blir alle forsterket av klimakrisa – og alle driver fram høyere inflasjon på lang sikt.

 er en virkelighet som den politiske klassen nekter å se: Vi lever i en tid med klimasammenbrudd, og det forandrer den globale økonomien på måter vi ennå ikke forstår fullt ut. Klimakrise og ekstremvær driver for eksempel allerede opp prisnivået.

Se på matvareprisene. Vi har allerede opplevd hvordan tørke, flom og ekstremvarme sender sjokkbølger gjennom landbruksmarkedene – med konsekvenser for alt fra olivenolje til ris. Ekstremvær drev prisnivået på kaffe opp hundre prosent i løpet av 2024, og prisnivået på kakao steg med over 150 prosent. Geopolitisk konflikt førte til at prisen på solsikkeolje gikk opp 56 prosent, siden store deler av denne matvaren produseres i Ukraina. Siden Putin finansierer krigen sin med inntekter fra fossilt brensel, er Ukraina-krigen nært knyttet til klimakrisa.

 bare begynnelsen. Etter hvert som temperaturen fortsetter å stige globalt, blir det vanskeligere, og til og med umulig, å drive jordbruk i store deler av verden. Avlingene vil svikte oftere. ­Avkastningen blir mindre. Forsynings­kjedene vil bryte sammen på grunn av press fra ekstremværet. Og etter hvert som vi får mindre tilgang på mat, vil prisene skyte i været og ramme de fattigste aller mest, mens inflasjonen drives opp over hele linja.

I år har ekspertene spådd at klimakrisa kan øke den årlige matvareinflasjonen med tre prosentpoeng innen 2035. Produksjonen av verdens viktigste avlinger – mais, soya, hvete, ris, kassava og durra – vil synke med 120 kalorier per person for hver grad verden varmes opp. Tapene vil oppstå raskere og være mer dramatiske i noen av verdens fattigste land.

Men disse effektene kommer ikke til å begrense seg til det globale sør. Nord-Europa må forholde seg til sitt eget klima­sjokk. Forskerne har advart om at Golfstrømmen (også kalt omveltnings­situasjonen i Atlanterhavet, forkortet AMOC), den store havstrømmen som bidrar til å holde klimaet i vår region rimelig mildt, er i ferd med å saktne farten. Hvis den stopper opp, slik noen mener den vil gjøre i løpet av få tiår, kan vi få mye kaldere vintre, kortere vekstsesonger og kaos i alt fra matvareproduksjon til energisystemer.

Klimasammenbrudd er ikke bare en miljø­krise, det er også en økonomisk krise

Dette er bare begynnelsen

William Shoki

Den 27. juni undertegnet regjeringen i Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo en fredsavtale i Washington. Det var tilsynelatende et diplomatisk gjennombrudd. Det seremonielle ble gjennomført i storslåtte omgivelser i imperiets hovedstad, omgitt av amerikanske embetsfolk og pressefotografer, og avtalen ble framstilt som løsningen på flere tiår med krig i Øst-Kongo.

President Donald Trump sto midt i det hele – han strålte, skrøt og strødde rundt seg med slitte fraser fra diplomatiets vokabular om «stabilitet», «muligheter» og «sikkerhet». Men er det én ting vi kan være sikre på, er det at denne avtalen ikke bringer fred.

Det er en formalisert plyndring: en omorganisering av volden, slik at utvinningen kan fortsette mer effektivt. Det er den siste i en lang rekke avtaler som er meklet fram av imperiet for å rettferdiggjøre verdenen det har skapt.

Avtalen følger et nøye innstudert manuskript: en konflikt verden lenge har ignorert, blir plutselig synlig når den truer utenlandske investeringer eller vestlige relasjoner. Det sammenkalles raskt til forhandlinger i Washington, Brussel eller Doha, der de som lider mest under krigen, ikke er til stede i rommet. Det blir undertegnet en avtale som beskytter staters grenser, storkonserners interesser og presidenters renommé.

Det som løses, er ikke krigen i seg selv, men dens kostnader – for dem som befinner seg på utsida. Det som blir sikret, er ikke fred, men tilgang til coltan, kobolt, litium, gull, til modernitetens mineralske kjerne. Og det som blir stilnet, er ikke geværilden, men dissensen – den besværlige støyen fra dem som krever en annen verden.

av språket som brukes om tilbaketrekning eller våpenhvile. Avtalen fra Washington avvæpner ikke regionen; den omorganiserer vilkårene for militarisert utvinning. Den forsøker ikke å løse den strukturelle volden som lå til grunn for den opprinnelige konflikten – fordrivingen fra landområder, etnisk manipulering, staters kollaps, tvunget migrasjon. Den flytter bare volden ut av syne.

M23, den Rwanda-støttede militsen hvis siste offensiv fordrev flere hundre tusen mennesker, var ikke engang part i avtalen. Det var heller ikke kvinnene som ble voldtatt i Masisi, barna som ble foreldreløse i Rutshuru, eller de fordrevne familiene som forsøker å skape et slags liv i leirene rundt Goma. I imperiets kalkyler er det unødvendig å ta dem med. For det er ikke kvinnene, barna eller de fordrevnes framtid det forhandles om.

, har gjort lite for å skjule den egentlige logikken bak. Få timer etter at den ble undertegnet, feiret Trump allerede avtalen som et middel for å «tilgjengeliggjøre investeringer» i Kongos mineralsektor. Dette er det som kalles fred i et kapitalistisk verdenssystem: en kort pause i åpne krigshandlinger, slik at strømmen av ressurser kan gjenopptas uten flere avbrudd. Gruvene må beskyttes, selv om folket rundt dem dør. Logistikk-korridorene må holdes åpne, selv om de er gjennomtrukne av blod. Og bildet av orden – som er så viktig for den utenlandske kapitalen – må vises fram, selv om volden bare flyttes fra slagmark til byråkrati.

 mot den internasjonale orden. Det er slik den kommer til uttrykk. Kongo har alltid hatt en bestemt rolle i den globale økonomien: som et sted for utvinning, et territorium som ikke skal tolkes gjennom sin suverenitet, men gjennom ressurskartlegging. Fra gummiplantasjene i kolonitida til dagens tekmineraler er det et område der menneskeliv omregnes til råmaterialer, der suverenitet bare tolereres i den grad det letter utvinningen. Når denne ordenen trues – gjennom opprør, militser, grasrotmotstand – er ikke løsningen forandring, men oppdemning.

Logistikk-korridorene må holdes åpne, selv om de er gjennom­trukne av blod

Investorenes simulerte fred

Vijay Prashad

indisk historiker

Den 29. januar 2005 forlot Burkina Faso, Mali og Niger formelt De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (Ecowas), som de var med på å grunnlegge i mai 1975. De hadde overholdt den avtalte oppsigelsestida på ett år, så avgangen var ingen overraskelse.

Den største grunnen til at disse tre landene, som utgjør Alliansen av Sahel-stater (AES), forlot Ecowas, er at de 12 gjenværende statene i Ecowas innførte sanksjoner mot dem etter militærkuppene som ble gjennomført mellom 2020 (Mali) og 2023 (Niger), og truet med militære tiltak. Blant de ivrigste motstanderne var Nigeria, Senegal, Elfenbenskysten og Benin.

Siden den gangen har Senegal fått ny regjering, som nå har en mer åpen holdning overfor AES. Stemningen ser ut til å være i ferd med å snu over hele dette beltet av det afrikanske kontinentet.

fra Togo viser at 64 prosent av de nesten ti millioner togoleserne kunne tenke seg å bli med i AES. Tidligere i år sa Togos utenriksminister, filosofen Robert Dussey, at «det ikke var umulig» at Togo ville vurdere å bli med.

Ikke lenge etterpå sa Tsjads kommunikasjonsminister, Gassim Cherif, til MRTV at AES er «fantastisk» og at «jeg tror det kan være bra for Tsjad å slutte seg til Alliansen av Sahel-stater». Meningsmålingen fra Togo, som ikke har hatt rettferdige valg på lenge, og uttalelsen fra Cherif, har skapt litt uro i politiske kretser i Elfenbenskysten, der det skal avholdes presidentvalg i oktober i år.

Selv om regjeringspartiet til president Alassane Ouattara – som truet med intervensjon i AES gjennom Ecowas – fortsetter å ha nære bånd til Paris, har opposisjonen, ledet av tidligere president Laurent Gbagbo, sagt at hvis han vinner, vil regjeringen hans styrke båndene til AES. Mange ivorianere er positive til AES-prosjektet og ønsker seg svakere tilknytning til Frankrike.

, som ligger på hver sin side av Elfenbenskysten, har et nært samarbeid med AES-statene. Guinea, der de militære tok makta i 2021, men ikke med et så bastant politisk prosjekt som i de tre AES-statene, har nektet å støtte agendaen til Ecowas og støtter noen av de panafrikanske ideene til AES-lederne.

AES-statene kaller Guinea en «strategisk partner», en viktig utvikling siden Guinea kan gi AES-statene tilgang til Atlanterhavet. Relasjonen mellom Ghana og AES-statene endret seg da John Mahama ble president. I mars 2025 besøkte han hovedstedene i AES-statene og uttalte at hans regjering ville bygge opp igjen den «tilliten som hadde vært brutt».

Den respekterte oberstløytnanten Larry Gbevlo-Lartey har blitt utnevnt til Ghanas spesialutsending til AES, og Air Burkina har nå satt opp direktefly mellom Accra i Ghana og Ouagadougou i Burkina Faso, et tegn på tettere samarbeid mellom de to nabolandene.

Macron glemmer at Frankrike har barbarisert denne delen av Afrika

Utenriks

Aktuelt

Trump vil hjelpe ytre høyre i Brasil. Tollsatsene kan i stedet hjelpe den sittende Lula-regjeringen, mener samfunnsgeograf Torkjell Leira.

Mens andre europeiske stormakter øker presset på Israel, sitter Tyskland stille i båten. Det handler ikke om kjærlighet til Israel, men tysk egeninteresse, mener historiker Daniel Marwecki.

Storbritannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

Utlyser valg midt i kaoset

Mens FN-land diskuterer tostatsløsningen i New York, planlegger Benjamin Netanyahu å annektere hele Gaza. På bakken i Palestina er tilliten til verdens ledere minimal.

Den nye utenriksministeren holder døra på gløtt for Nato-medlemskap.

Europa er avhengig av USA både teknologisk og forsvarsmessig. Nå betaler vi prisen for det, mener Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt.

Krigen mot narkotika er blitt en krig mot våpen fra USA

Hjelpearbeidere i Gaza sulter

AFD er høyreekstremt, sier høyresterett. Nå søker de makt.

En århundrelang grensetvist mellom Thailand og Kambodsja er i ferd med å eskalere. Thailand advarer om fare for krig.

Systemet er designet for å være dødelig

Horisont

Levekostnadskrisa vil fortsette så lenge klimakrisa fortsetter.

Avtalen mellom Rwanda og DR Kongo handler ikke om menneskeliv, men om mineralflyt og profitt.

Et stemningsskifte er i ferd med å skje over hele Sahel.

Trump vil hjelpe ytre høyre i Brasil. Tollsat­sene kan i stedet hjelpe den sittende Lula-re­gje­ringen, mener samfunns­ge­ograf Torkjell Leira.

Mens andre europeiske stormakter øker presset på Israel, sitter Tyskland stille i båten. Det handler ikke om kjærlighet til Israel, men tysk egen­interesse, mener historiker Daniel Marwecki.

Storbri­tannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

Utlyser valg midt i kaoset

Mens FN-land diskuterer tostats­løs­ningen i New York, planlegger Benjamin Netanyahu å annektere hele Gaza. På bakken i Palestina er tilliten til verdens ledere minimal.

Den nye utenriks­mi­nis­teren holder døra på gløtt for Nato-medlemskap.

Europa er avhengig av USA både tekno­logisk og forsvars­messig. Nå betaler vi prisen for det, mener Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt.

Krigen mot narkotika er blitt en krig mot våpen fra USA

Hjelpe­ar­bei­dere i Gaza sulter

AFD er høyre­eks­tremt, sier høyre­ste­rett. Nå søker de makt.

En år­hundre­lang grense­tvist mellom Thailand og Kambodsja er i ferd med å eskalere. Thailand advarer om fare for krig.

Systemet er designet for å være dødelig

Levekost­nads­krisa vil fortsette så lenge klimakrisa fortsetter.

Avtalen mellom Rwanda og DR Kongo handler ikke om men­neske­liv, men om mine­ralflyt og profitt.

Et stemnings­skifte er i ferd med å skje over hele Sahel.

Trump vil hjelpe ytre høyre i Brasil. Tollsatsene kan i stedet hjelpe den sittende Lula-regjeringen, mener samfunnsgeograf Torkjell Leira.

Mens andre europeiske stormakter øker presset på Israel, sitter Tyskland stille i båten. Det handler ikke om kjærlighet til Israel, men tysk egeninteresse, mener historiker Daniel Marwecki.

Storbritannia vil anerkjenne Palestina som stat – under visse vilkår. Labour-utbryter kaller det hele «et PR-stunt som lar Israels folkemord fortsette».

Mens FN-land diskuterer tostatsløsningen i New York, planlegger Benjamin Netanyahu å annektere hele Gaza. På bakken i Palestina er tilliten til verdens ledere minimal.

Den nye utenriksministeren holder døra på gløtt for Nato-medlemskap.

Europa er avhengig av USA både teknologisk og forsvarsmessig. Nå betaler vi prisen for det, mener Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt.

Hjelpearbeidere i Gaza sulter

AFD er høyreekstremt, sier høyresterett. Nå søker de makt.

En århundrelang grensetvist mellom Thailand og Kambodsja er i ferd med å eskalere. Thailand advarer om fare for krig.

Levekostnadskrisa vil fortsette så lenge klimakrisa fortsetter.

Avtalen mellom Rwanda og DR Kongo handler ikke om menneskeliv, men om mineralflyt og profitt.

Et stemningsskifte er i ferd med å skje over hele Sahel.