Yngvild Gotaas Torvik

#fff

#000

Franske myndigheter har slått hardt ned på flere propalestinske protester de siste årene. Nå kan rommet for Israel-kritikk strammes ytterligere inn.

I dag behandler nemlig nasjonalforsamlingen i Frankrike et kontroversielt lovforslag kjent som Yadan-loven, som tar mål av seg å «bekjempe nye former for antisemittisme». En regelrett farlig lov, ifølge Europaparlamentarikeren Rima Hassan.

– Farlig først og fremst for ytringsfriheten, men også for den demokratiske debatten og kampen mot antisemittisme, sier den kontroversielle, fransk-palestinske politikeren fra Det ukuelige Frankrike (LFI).

Yadan-loven vil utvide den strafferettslige forståelsen av antisemittisme ved å blant annet utvide eksisterende terrorlovgivning. Siden de islamistiske angrepene i 2015 har det i Frankrike vært straffbart å forsvare eller forherlige terrorhandlinger – med ei strafferamme på fem års fengsel og bøter på opp til 75.000 euro.

Hassan ble selv nylig anmeldt og pågrepet for dette, etter å på X ha sitert Kozo Okomato, et medlem av den japanske røde armé som deltok i angrepet mot Lod-flyplassen i Israel i 1972, der 26 personer ble drept.

«Så lenge undertrykkelse fins, er ikke motstand kun en rettighet, men en plikt», lød sitatet i innlegget kontoen «Israel Exposed» publiserte, som Hassan gjenga.

Hun slettet det etterpå, i samråd med sin advokat, for å unngå at innlegget skulle bli «spredt og misbrukt».

– Jeg kjemper for at det fortsatt skal finnes rom for nyanser, der jeg kan gjengi et sitat av Okamoto uten at det betyr at jeg støtter aksjonen på Lod-flyplassen. Eller å si at væpnet kamp under kolonialisering og okkupasjon er legitimt, inkludert for Hamas – uten at jeg følgelig stiller meg bak 7. oktober, sier Hassan.

«Implisitt» terrorstøtte kan gi fem års fengsel

Pernille Solheim

Tom Henning Bratlie

Mellom innrammede bilder av Irans første, andre og tredje øverste leder, sitter Alireza Jahangiri med en bunke ark i hendene. Til intervjuet med Klassekampen har Irans ambassadør til Norge tatt med seg en liste over det han beskriver som USA og Israels folkerettsbrudd i krigene mot hjemlandet.

Drap på barn, kvinner og forskere. Angrep mot boligbygg, skoler og lokaler tilhørende Den røde halvmåne. Angrep mot sivil infrastruktur, fabrikker, biblioteker, idrettsarenaer.

Klassekampen ser seg nødt til å avbryte opplesningen som trekker ut.

– Dette er forhold som burde vært sterkt fordømt. Vi burde ha sett reaksjoner fra verden, fra europeiske land, sier Jahangiri.

– De har ikke stoppet det israelske regimet, og det har oppmuntret dem til å angripe Syria, til å angripe Libanon, til å angripe Iran. De har høyt og uten skam erklært at de følger ideen om «Stor-Israel» i regionen. Dette er hovedårsaken til problemene i vår region og i verden.

Alireza Jahangiri har hatt jobben som ambassadør i Norge gjennom fem begivenhetsrike måneder. Han befant seg her på Skarpsno i Oslo da likposene hopet seg opp utenfor iranske sykehus i januar, etter at Irans myndigheter med rå vold slo ned massive protester i landet. Han var her gjennom hele opptakten til den amerikansk-israelske krigen mot Iran som brøyt ut 28. februar.

Vi møtes kort tid etter at USAs visepresident J.D. Vance erklærte at forhandlingene i Pakistan mislyktes og satte seg på flyet hjem til USA. Donald Trump fulgte raskt opp med en annen erklæring: USA skulle med umiddelbar virkning blokkere alle skip som prøvde å seile gjennom Hormuzstredet.

Iran har kontroll over Hormuzstredet fordi USA og Israel angrep oss to ganger.

– Ved å drepe oss øker de bevisstheten blant folk

Katarina Poensgen

Christopher Olssøn

Flere holdt et ungarsk flagg i den ene hånda og en fakkel i den andre.

Det var lørdag kveld, dagen før valgnederlaget til EUs lengstsittende statsminister. Viktor Orbán holdt sitt siste folkemøte utenfor Mathiaskirken på Slottshøyden i Budapest, en del av Ungarns stolte kulturarv. Meningsmålingene viste en klar ledelse til opposisjonspartiet Tisza, men fra talerstolen forsikret 62-åringen at hans fortsatt representerte «den stille majoriteten».

Tidligere har slike arrangementer med Orbán vært strengt kontrollerte, men etter at opposisjonslederen Péter Magyar begynte å reise rundt på folkemøter, har også han og partiet hans Fidesz invitert alle interesserte til å delta. Da Orbán gikk ned fra scenen, ble partiets valgkampsang spilt for fullt: «Den ungarske landsbygda har blitt grønn!» sang folk av full hals.

Noen jublet og hoppet mens de ropte «Orbán! Viktor! Orbán!»

Det var en merkelig stemning rundt oss på plassen: På tross av målingene var folk rundt oss sikre på at Orbán ville vinne – men at dersom det ikke skulle skje, mente de at det bare var snakk om tid før Magyar vil feile. De viste til at Fidesz har kommet seg raskt på beina tidligere. Flere mente Orbán kunne vente ham ut. Dette var uansett ingen avskjed, synes de å mene, i verste fall bare et bittersøtt «på gjensyn».

Er det mulig EU og opposisjonen feirer Orbáns fall for tidlig?

Etter den krystallklare valgseieren til Tisza og EU-vennlige Péter Magyar søndag kveld sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at Ungarn ble frigjort «akkurat som i 1956». Det er året da Ungarn gjorde opprør mot daværende Sovjetunionen.

Farvel til Orbán?

Amal A. Wahab

Den amerikanske blokaden av Hormuzstredet trådte i kraft mandag. Ifølge den amerikanske sentralkommandoen (Centcom) vil «alle fartøy som går inn eller ut av det blokkerte området uten tillatelse, kunne bli stanset, omdirigert eller tatt».

Blokaden kommer som følge av at Iran etter USAs og Israels angrep har tatt kontroll over Hormuzstredet og krevd avgift fra skip som ønsker å passere trygt gjennom.

«Ingen som betaler en ulovlig avgift vil ha trygg ferdsel på åpent hav», skrev Donald Trump på Truth Social mandag.

Han understreket at dette også gjaldt skip i internasjonalt farvann.

Teheran kaller USAs blokade økonomisk krigføring og varsler nå gjengjeldelse.

Iran har fortsatt å eksportere olje gjennom stredet under krigen og krevd betaling av andre som vil passere. Ifølge Al Jazeera har de minelagt deler av hovedleden gjennom stredet, som ligger nær Oman. Skipstrafikken er dermed presset over i smalere korridorer i iransk farvann.

USAs blokade skal ha som mål å tvinge Iran til å oppgi kontrollen over stredet. Den omfatter ifølge Centcom iranske havner og kystområder og strekker seg ut til Omanbukta og Arabiahavet. Den gjelder imidlertid ikke skip som reiser «til eller fra ikke-iranske destinasjoner».

Flere frykter nå at Iran isteden vil svare på blokaden med en ny blokade. Den Teheran-baserte analytikeren Hakam Amhaz, som støtter iranske myndigheter, har tidligere sagt til Klassekampen at Iran kan svare på en amerikansk opptrapping ved å be Houthi-militsen i Jemen blokkere Bab al-Mandab, innseilingen til Rødehavet og Suezkanalen.

Ingen som ­betaler en ­ulovlig avgift vil ha trygg ferdsel på åpent hav.

Iran varsler svar på Hormuz-blokaden

Sofie Grønntun Nissen

De siste ukene har det kommet en strøm av motstridende signaler om kurdiske gruppers rolle i krigen mot Iran. Først meldte amerikanske medier at CIA jobbet med å bevæpne kurdisk-iranske grupper for å utløse et breiere opprør i Iran. President Donald Trump skal ha lovet dem luftstøtte – før han få dager seinere snudde og avviste kurdisk deltakelse.

I begynnelsen av april slapp han nok en bombe – denne gangen om omstendighetene rundt protestene i Iran i januar, der tusenvis av mennesker ble drept. Til Fox News hevdet han at USA sendte våpen til iranske demonstranter via kurdiske grupper – men at kurderne tok og beholdt dem selv.

«Jeg er svært opprørt over en bestemt gruppe mennesker, og de kommer til å betale en høy pris for det», sa Trump under en presseopptreden.

Gjennom virvaret av utspill ble kurdiske grupper raskt plassert i frontlinja av USA og Israels krig mot Iran. Kostnaden kom gjennom økende angrep fra Iran og iranskstøttede militser.

Samtidig har et tydelig mønster trådt fram: Trump og hans israelske allierte trodde at kurdiske grupper kunne mobiliseres til opprør inne i Iran. Det skjedde aldri.

I dag framstår forsøket som en fiasko som kurderne kan måtte betale prisen for.

Det har kommet stadig flere tegn på at USA og Israel forsøkte å utløse et kurdisk opprør. Allerede i løpet av den første uka bombet de en rekke regjeringsmål i kurdiske områder, samtidig som de offentlig oppfordret kurdiske grupper til å reise seg mot myndighetene.

Samtidig kunne The New York Times avsløre at Israels etterretningstjeneste Mossad hadde utarbeidet en plan basert på at krig mot Iran skulle utløse intern uro – og i beste fall bidra til regimets fall. Et sentralt element var å støtte en mulig invasjon fra kurdisk-iranske militsgrupper med base i Nord-Irak.

Kurderne­ er nyttige så lenge de tjener amerikanske interesser.

Krigen i Iran har gitt kurderne nok en grunn til å ikke stole på USA

En av de mange uenighetene i helgas samtaler mellom Iran og USA dreide seg om Libanon. Iran krever at våpenhvilen som ble inngått forrige uke, omfatter Libanon. Dette ble også bekreftet av meklerlandet Pakistan. Israel har likevel avvist dette og fått støtte fra USA.

Timer etter at våpenhvilen ble annonsert, gjennomførte Israel over 100 bombeangrep overalt i Libanon, inkludert sentrale bydeler i hovedstaden Beirut. Minst 350 mennesker ble drept og over 2000 såret. De israelske angrepene fortsatte i helga.

Libanons regjering har samtidig kritisert avtalen og sagt at Iran ikke kan forhandle på deres vegne. Etter planen skulle de isteden begynne direkte samtaler med israelske representanter i Washington D.C. i dag, men dette har møtt stor motstand innad i landet. Da Klassekampen gikk i trykken, var det usikkert om samtalene ville finne sted.

Rafi Madayan, lederen for den kristne gruppa Uavhengige for Libanon, mener motstanden internt kan tvinge regjeringen til å trekke seg fra samtalene.

– Forhandlinger under intensiv israelsk bombing mot Libanon kan bare bety én ting: kapitulasjon til Israels krav på bekostning av Libanons suverenitet. Og det vil libanesere aldri akseptere, sier Madayan til Klassekampen på telefon fra Beirut.

Israel krever at Libanon må avvæpne Hizbollah, som både er en tungt væpnet milits og en politisk bevegelse som er representert i nasjonalforsamlingen. Libanons regjering har sagt flere ganger at de vil gjennomføre en avvæpning, men aldri lykkes.

Synet på militsen splitter også landet. Men der dette ofte framstilles langs sekteriske skillelinjer, mener Madayan situasjonen i virkeligheten er langt mer komplisert, og at splittelsen heller går mellom dem som er for eller imot motstandskamp og nasjonal frigjøring.

Madayan viser til at ikke bare sjiamuslimer, men også kristne, sunnimuslimske og drusiske libanesere kjemper side om side med Hizbollah.

Motstandskampen i ­Libanon handler ikke bare om Hizbollah.

Splittet om samtaler med Israel

Etter en valgkamp preget av svertekampanjer, lekkasjer og skandaler ble det søndag kveld klart at statsminister Viktor Orbán og det nasjonalkonservative partiet Fidesz gir stafettpinnen videre. Nå er det opposisjonens Péter Magyar som skal lede landet.

– Vi har tatt landet vårt tilbake, sa Magyar til tusenvis av støttespillere søndag kveld, etter at valgresultatene var klare.

Han og partiet Tisza vant ikke bare over regjeringspartiet som har styrt Ungarn i 16 år. I går ettermiddag så de også ut til å få tredels flertall av setene i nasjonalforsamlingen. Det betyr at han får nok makt til å endre grunnloven og reversere mange år med Fidesz-politikk.

En av dem som jubler, er Orbáns tidligere lærer, László Kéri, som Klassekampen møtte i Budapest forrige uke.

– Det ble bedre enn mange trodde, stort flertall. Nå blir det en ny start for det ungarske folket, sier Keri.

Magyar har lovet å bedre Ungarns forhold til Europa og EU. Han lover også å rydde opp i korrupsjonen og maktmisbruken til Fidesz. Mye av politikken til Magyars parti Tisza er imidlertid uklar. Den liberale politikeren og programleder Aron Szemzo har store forventninger til den nye regjeringen.

– Det blir et stort ansvar for Magyar å holde det han lover og å samle ungarerne igjen. Vi, folket, må være der og presse ham, sier han til Klassekampen.

Helgas valg ble av mange omtalt som et skjebnevalg ikke bare for Ungarn, men for hele Europa. Deltakelsen var rekordhøy: En halvtime før valglokalene stengte lå det på 77,8 prosent. Ikke siden kommunismens fall har så mange ungarere stemt.

Det blir et stort ansvar for Magyar å holde det han lover og å samle ungarerne igjen.

Forventer endring ­i Ungarn

Vil ungarere ha statsminister Viktor Orbán i en ny periode eller ta sjansen på opposisjonens Péter Magyar? Da Klassekampen gikk i trykk søndag ettermiddag, var det bare timer igjen før valglokalene skulle stenge. Resultatet ventes å være klart i dag, men det kan drøyes dersom det blir jevnt.

Det er likevel blitt omtalt som opposisjonens største sjanse til å vinne denne gangen. Spenningen var derfor stor de siste dagene før folk gikk til valgurnene.

Inne i et studio sentralt i Budapest møtte Klassekampen arrangørene av landets største protestkonsert på flere år. Flere kjente ungarske artister ble oppfordret til å opptre i demonstrasjon mot Orbán-regjeringen fredag kveld.

Vi fikk komme på bakrommet og ta en prat med arrangørene om framtida.

Kulturprofilen Róbert Puzsér er sjef for Inga Cafe, en slags politisk tenketank med podkaster og Youtube-program. Han har vært med på å planlegge konserten i månedsvis.

Konserten er ikke ment å være tilknyttet noe bestemt parti, men som en felles protest fra opposisjonen. Han ga imidlertid artistene et viktig krav:

– Sangen må inneholde en protest mot regjeringen, ellers får de ikke opptre, sier han.

Uavhengig av resultatet ønsker de å gi en beskjed fra kulturlivet.

Samlet unge til protest mot Orbán

Ingrid Fadnes

Det ble ingen avtale mellom Iran og USA etter 21 timer med forhandlinger i Islamabad i helga. Søndag forlot først JD Vance den pakistanske hovedstaden. Like etter reiste den iranske delegasjonen. Avstanden mellom partene synes like stor nå som før helga.

USA stiller «urimelige krav», var kommentaren fra den iranske delegasjonen etter at partene reiste hver sin vei. Få timer etter la Irans forhandlingsleder Mohammad ​Baqer Qalibaf ut en melding på X der han beskrev manglende tillit som årsaken til bruddet.

JD Vance formulerte det annerledes: «Vi har gjort det klart hvor våre grenser går, og de har valgt å ikke godta våre vilkår», sa USAs visepresident i en pressekonferanse før han dro.

Utenriksminister Espen Barth Eide er dypt bekymret for mangelen på en avtale.

– Det haster å få en avtale, sier han.

Utenriksministeren vil likevel ikke kalle det som skjedde i helga for et brudd.

– Jeg oppfatter ikke dette som det. Da JD Vance dro – og det var amerikanerne som dro først – låste ikke han døra for nye samtaler, sier Eide til Klassekampen.

Tross avstand mellom partene mener Eide at begge har sterke insentiver til å holde samtalene i gang.

Den virkelige krisa ligger enda foran oss.

Det haster å få en avtale

I ukevis har Donald Trump kommet med trussel på trussel mot Iran dersom landet ikke åpner Hormuzstredet for skipstrafikk. Tirsdag denne uka gikk han så langt som å si at «en hel sivilisasjon vil dø» dersom stredet ikke åpnes.

Etter våpenhvilen som ble inngått mellom USA og Iran natt til onsdag, har han gjentatt kravet – og truet med nye militære tiltak dersom han ikke får viljen sin. Presidenten har også reagert kraftig på rapporter om at Iran vil kreve avgifter fra skip som passerer Hormuzstredet under den to uker lange våpenhvilen.

«Det bør de ikke gjøre, og hvis de gjør det, bør de stoppe umiddelbart», skrev Trump på Truth Social torsdag.

Trump framstår dermed som om han legger stor prestisje i Hormuzstredet før helgas forhandlinger med Iran i Pakistans hovedstad Islamabad. Enkelte eksperter mener imidlertid interessen er oppskrytt.

Iran-analytiker Trita Parsi ved den amerikanske tankesmia Quincy Institute tror faktisk at USA vil akseptere permanent iransk kontroll over Hormuzstredet – og «la det bli hodepinen til asiatiske og europeiske land».

– Hormuzstredet er viktig for asiatiske og europeiske land, men ikke lenger avgjørende for USA. Hele Midtøsten er ikke lenger viktig for USA, sa han i Steve Bannons podkast War Room onsdag.

Parsis poeng er nemlig at USA ikke trenger olja fra Persiabukta. Det gjør imidlertid resten av det globale markedet, inkludert landene som avviste Trumps bønn om militær støtte til å gjenåpne Hormuzstredet.

Parsi sier han forstår hvorfor verken Sør-Korea, Japan, Kina eller Nato-landene lot seg trekke inn i en krig som var dømt til å tapes. Han mener likevel disse landene nå må være forberedt på at Trump vil si at Hormuz ikke lenger er USAs problem.

Trump ønsker til syvende og sist å trekke seg tilbake.

Kan bli Europa og Asias hodepine

Krisa i Nato raser videre, til tross for at generalsekretær Mark Rutte besøkte Donald Trump denne uka. Den amerikanske presidenten fortsetter å true med å trekke USA ut av Nato.

Mange kommentatorer mener likevel sjansene for at Trump gjør alvor av truslene er liten – blant annet fordi det krever to tredjedels flertall i Senatet. Den franske generalen Michel Yakovleff påpeker imidlertid overfor Klassekampen at Trump, om han vil, kan hoppe bukk over hele Kongressen og egenhendig trekke USA ut av Natos integrerte kommandostruktur.

– Jeg mistenker at Trump kan komme til å gjøre det. Han trenger ikke noen godkjennelse for å gjøre det, sier Yakovleff, som har hatt flere toppstillinger i alliansen og blant annet vært visesjef for staben ved Natos hovedkvarter for militæroperasjoner.

Amerikanerne fyller Natos fleste kommandoposisjoner, og en slik exit vil derfor være krevende. Det er like fullt «teknisk mulig», påpeker den franske generalen. Det har nemlig blitt gjort før. I 1966 trakk president og general Charles de Gaulle Frankrike ut av Natos kommandostruktur. Det rystet alliansen, som den gang besto av 12 medlemmer, mot dagens 32.

– Han sa til dem: «Dere får ett år, så er dere ute. Jeg vil ikke ha utenlandske baser på mitt territorium», sier Yakovleff om de Gaulle.

27.000 ansatte i det amerikanske militæret ble bedt om å forlate Frankrike. Hovedkvarteret, som lå i Paris, ble flyttet til Brussel i Belgia.

– Det var et hardt slag for alliansen. Det ble sett som forræderi, sier Yakovleff.

Bakteppet for de Gaulles manøver var sammensatt. I det store bildet ønsket presidenten å sikre fransk uavhengighet og demme opp for USAs dominans. Han ville også hindre at en overnasjonal, amerikanskstyrt kommando fikk kontroll over franske atomvåpen.

Han trenger ikke noen godkjennelse for å gjøre det.

Trump kan «ta en de Gaulle»

Stemningen mellom Donald Trump og Natos generalsekretær Mark Rutte var heller lunken etter møtet onsdag. Det ble ingen felles pressekonferanse. Rutte oppsummerte møtet i et intervju på CNN, og Trump nøyde seg med en melding på plattformen Truth Social. Lite tyder på at de to har løst «Nato-­floka».

sa tidligere forsvarssjef Sverre Diesen til Klassekampen

 at Ruttes tur var fånyttes. «Alt er tapt», sa han.

Arena- og Nupi-forsker Marianne Riddervold mener det er for tidlig å forskuttere tapet.

– Litt av problemet her er at Trump er uforutsigbar. Alle hans uttalelser om at Nato og Europa har sviktet USA i krigen mot Iran, vitner enten om at Trump ikke forstår hvordan Nato fungerer, eller så vet han det, men sier det likevel, mener Riddervold.

I intervjuet med CNN etter møtet i Det hvite hus ble Mark Rutte konfrontert med Donald Trumps skuffelse over Nato, og Rutte svarte at han har forståelse for det.

– Har USA noen grunn til å være skuffet, Riddervold?

– Nei, men Rutte sier det slik for å stryke Trump etter hårene. USA fikk støtte fra Nato i Afghanistan, og flere allierte deltok i Irak-krigen, sier forskeren.

Krigen mot Iran ble derimot startet USA uten å involvere de allierte.

Trump kan nekte de ­andre ­allierte å bruke Natos ­kommandostruktur.

Etterlyser en plan B for Europa

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Flere uker inn USA og Israels angrep på Iran, da Teheran erklærte midlertidig gjenåpning av Hormuzstredet mot at olja ble betalt for i yuan i stedet for dollar, spredte begeistringen seg over hele det politiske internettet i det globale sør.

Her fikk vi endelig beviset på at Washington hadde gått for langt. Dollarenes herredømme skulle ta slutt. Vi hadde endelig fått en multipolar verden – ikke som et emne for seminarer, men som en linje i balanseregnskapet til en oljetanker.

Det er forståelig at folk var opprømte. USA og Israels krig mot Iran, som begynte seint i februar under det etter hvert så kjente påskuddet om sikkerhet og frihet, hadde på dette tidspunktet drept hundrevis av iranske sivile og ødelagt landets infrastruktur. Den hadde også sendt drivstoff- og matvareprisene til himmels over hele Afrika, Latin-Amerika og Sørøst-Asia – i stater som ikke har hatt noen som helst innflytelse på beslutningene, med en befolkning som må absorbere konsekvensene i taushet, uten å bli nevnt i nyhetene. At de som har satt i gang denne krigen, endelig risikerte betydelige konsekvenser, føltes for mange som begynnelsen på noe nytt. Men det er verdt å stoppe opp og se nærmere på hva de jublet over.

og i store deler av den europeiske venstresida har antiimperialismen lenge vært organisert rundt USA, som det man må rømme fra, stå imot eller erstatte. Det betyr at USA fortsatt er punktet den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Selv den mest antiamerikanske analysen har en tendens til å måle framskritt opp mot amerikanske referansepunkter, framstille seire som amerikanske nederlag og tolke historien som en konkurranse mellom Washington og deres rivaler. Vi har drømt på amerikansk – og en endring i reservevalutaen kommer ikke til å endre på det.

For nesten førti år siden beskrev teoretikeren Jean Baudrillard USA – ikke som et land blant andre land, men som et helt eget sted, en kultur der

 hadde erstattet virkeligheten så totalt at kritikk utenfra nesten var umulig. Ikke fordi dissens ble undertrykt, men fordi det ikke lenger fantes noe «utenfra». Det var ikke bare det at USA var mektig, det var altomspennende: En drøm som hadde glemt at den var en drøm.

Denne diagnosen har bare styrket seg med tida. Internettet globaliserte den amerikanske forestillingsverdenen i minst like stor grad som det globaliserte USAs makt – formatene, sjangrene og rytmene for oppmerksomhet og begjær som amerikansk kultur har brukt et århundre på å perfeksjonere. Vi blar oss gjennom feeder utformet i California, diskuterer med ord formet av amerikanske kulturkriger, og måler våre politiske liv mot amerikanske referanser. Forestillingsevnens infrastruktur er amerikansk, og den har ingen tydelig utside.

 legger til en ny dimensjon i sin monumentale studie «The Enchantments of Mammon». Kapitalismen, hevder han, er en religion på avveie, med sin egen liturgi, sakramenter og eskatologi. Den amerikanske kapitalismen er i sitt mest fullstendige uttrykk en komplett liturgisk orden med sitt eget begrep om hva frihet betyr, hvordan framskritt ser ut, og hva som må til for å ha et vellykket liv. Liturgien tar ikke slutt når imperiene faller. Det romerske imperiet falt – romerske kategorier strukturerte europeisk tenkning i ytterligere tusen år. En endring i reservevalutaen oppløser ikke denne liturgien.

Jeg skriver ikke dette for å mane til fortvilelse. Jeg ønsker å klargjøre hva som er den faktiske oppgaven. Hvis problemet bare var amerikansk militær eller økonomisk dominans, ville den multipolare verdenen som nå tar form, utgjøre en genuin framgang. Det kan man jo si at den gjør på sentrale punkter. Washingtons mulighet til å pålegge sin vilje unilateralt er ikke lenger slik den var, og det betyr noe for folk som bærer kostnaden av det politikerne pålegger. Men hvis problemet også er forestilte kategorier som vi forstår frihet, framskritt og det gode liv gjennom, vil en endring i den hegemoniske makta ikke røre ved den dypere strukturen.

McCarrahers svar er at du ikke kan ødelegge en liturgi ved å finne et bedre produkt. Du ødelegger den ved å reorientere tanken mot en annen fortelling om hva livet handler om. Det er en krevende oppgave. Da trengs alternative bilder, andre måter å forstå hva et godt liv er.

Det finnes fortellinger som ikke er organisert rundt den amerikanske historien om det gode liv

Alle drømmer på amerikansk

Vijay Prashad

indisk historiker

I juli i fjor angrep USA og Israel Irans atomanlegg gjennom tolv dager. Et par dager ut i angrepet ville de to krigførende maktene – som ikke hadde autorisasjon fra FN til militær maktbruk – åpne for å snakke om en våpenhvile.

I den tro at dette kunne bli grunnlaget for fulle forhandlinger, godtok den iranske regjeringen, under øverste leder Ali Hosseini Khamenei, de foreslåtte vilkårene: umiddelbar slutt på angrepene og ingen opptrapping.

Missilene stilnet, men avtalen var skjør. Det fantes ingen langsiktig fredsavtale, ingen bindende mekanismer for håndheving eller overvåking, ingen atomavtaler og ingen enighet om å avslutte USA og Israels sabotasje og angrep mot Iran.

Dette var ikke slutten på en krig påført Iran av USA og Israel, bare en avtale om å stanse én av kampene. Khamenei beskrev aggresjonen som nytteløs, sa at de «ikke oppnådde noe». Samtidig sa han at det var Iran som framtvang våpenhvilen, og at de «aldri ville overgi seg».

 fungert som nøytral mellommann mellom Iran og USA. Det fantes en egen sikker kommunikasjonsforbindelse mellom Teheran og Washington via Muscat, og denne forbindelsen ble aktivt brukt til reelle forhandlinger etter juli 2015 for å klargjøre grenser og redusere risikoen for feilberegninger.

Samtalene ble faktisk utvidet, og Iran var på vei til å godta at urananrikingen deres måtte begrenses, at lagrene deres med høyanriket uran måtte reduseres, og at Det internasjonale atomenergibyrået skulle få rett til utvidet overvåking og inspeksjon.

Dette var ikke en endelig avtale, men en forhandlingsramme med vilkår om atombegrensning og kontinuerlig nedtrapping. Både høyeste leder Khamenei og president Masoud Pezeshkian hadde den politiske viljen som skulle til for å nå fram til en avtale, og enighet ble antatt å være nært forestående.

i den andre retningen, en aggresjonskrig i strid med FN-pakta. 28. februar myrdet USA og Israel øverste leder Khamenei og drepte 180 barn på jenteskolen Shajareh Tayyebeh i Minab. USA og Israel trodde at dette stormangrepet mot politiske ledere, viktig infrastruktur og sivile umiddelbart ville føre til et folkeopprør som skulle gjøre slutt på den islamske republikken.

Etterretningen til USA og Israel overvurderte demonstrasjonene som begynte i desember 2025 i forbindelse med nedsettingen av rialen og den voksende inflasjonen. Men det er stor forskjell mellom en rekke demonstrasjoner mot den økonomiske politikken og lysten til å reise seg og velte et helt system.

Det finnes ingen gode alternativer for USA og Israel

En stor feil

Francesca Borri

Italiensk forfatter og journalist

Se! Alle er rundt 18 eller 19 år, ikke noe mer enn det. I går var de på skolen, og i dag er de i Gaza. IDFs talsmann er bare 24 år», sa en pressemedarbeider i den israelske hæren til meg.

«Alle mener at det er vår feil. Men ­sannheten er at denne krigen føres av 60- og 70-åringer som har lesset alt over på oss.»

Jeg så meg rundt. Og det så faktisk mer ut som et universitet enn en militærbase.

togstasjonen i Tel Aviv på vei tilbake til Ramallah, satt en fyr og spilte Avicii på et piano som var fullt av klistremerker til minne om de falne. Hele Tel Aviv er slik. Hele Israel. Disse klistremerkene er overalt. Akkurat som i Nablus, der veggene er klistret fulle av plakater med bilde av martyrene. Det er så mange av dem at de er satt opp i flere lag, den ene over den andre. Det er ikke familiene som trykker dem opp, men Fatah og Hamas, avhengig av hvilken tilknytning faren har, eller kanskje en onkel eller fetter.

Ved hjelp av Photoshop plasserer de bildet av Arafat eller Nasrallah ved siden av den døde – en 15-åring som kanskje ble drept bare fordi han var ute på gata under et angrep. På soverommet sitt hadde han bare et bilde av Lionel Messi.

lenge blant Gaza-veteranene i India. For etter tre års militærtjeneste, og etter Gaza, har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på ryggsekktur i månedsvis – på leting etter seg selv. I dag er de også på leting etter Israel, etter Israels sjel.

Derfor har jeg vært sammen med disse 20- og 30-åringene som ikke er fra 7. oktober-generasjonen. De må heller sies å være fra Oslo-generasjonen, fredsprosessens generasjon. Da det for å skape to stater ble trukket opp en grense og bygd en mur. Mange av dem har aldri sett en palestiner, bortsett fra i siktet på en M16.

De var vant til å knuse ­problemene, ikke løse dem

Utenriks

Aktuelt

En inngripende lov mot antisemittisme kan bli vedtatt i Frankrike. – Den er farlig, sier den fransk-palestinske politikeren Rima Hassan.

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske republikken og dens bånd til omverdenen.

Ungarn får ny statsminister. Folk vi snakket med i landet tror likevel ikke at Orbán-epoken er over.

Iran varsler svar på Hormuz-blokaden

Donald Trump trodde han kunne mobilisere kurdiske grupper til opprør. I dag framstår forsøket som en fiasko.

Libanons regjering har sagt seg villig til å begynne fredssamtaler med Israel. Den kristne aktivisten Rafi Madayan anklager dem for å svikte motstandskampen.

Opposisjonen jubler etter at konservative Péter Magyar knuste Viktor Orbán i helgas valg. Men det er usikkert hvor mye han vil skille seg fra sin forgjenger.

Samlet unge til protest mot Orbán

Om ikke Hormuzstredet åpnes snarest, har vi en stor krise i vente, advarer Espen Barth Eide.

USA vil trolig akseptere iransk kontroll over Hormuzstredet og la Europa og Asia betale prisen, mener Trita Parsi og Ori Goldberg.

Tidligere Nato-topp Michel Yakovleff tror Donald Trump vil trekke USA ut av Natos kommandostruktur, slik Charles de Gaulle gjorde med Frankrike.

Etterlyser en plan B for Europa

Horisont

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstresida.

Donald Trumps eventyr i Iran må være århundrets feilberegning.

Etter Gaza har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på ryggsekktur i månedsvis. Jeg snakket med noen av dem i India.

En inngri­pende lov mot antise­mit­tisme kan bli vedtatt i Frankrike. – Den er farlig, sier den fransk-pa­le­stinske poli­ti­keren Rima Hassan.

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske repub­likken og dens bånd til omverdenen.

Ungarn får ny stats­mi­nister. Folk vi snakket med i landet tror likevel ikke at Orbán-epoken er over.

Iran varsler svar på Hormuz-blokaden

Donald Trump trodde han kunne mobilisere kurdiske grupper til opprør. I dag framstår forsøket som en fiasko.

Libanons regjering har sagt seg villig til å begynne freds­sam­taler med Israel. Den kristne aktivisten Rafi Madayan anklager dem for å svikte motstands­kampen.

Oppo­si­sjonen jubler etter at konser­va­tive Péter Magyar knuste Viktor Orbán i helgas valg. Men det er usikkert hvor mye han vil skille seg fra sin forgjenger.

Samlet unge til protest mot Orbán

Om ikke Hormuz­stredet åpnes snarest, har vi en stor krise i vente, advarer Espen Barth Eide.

USA vil trolig akseptere iransk kontroll over Hormuz­stredet og la Europa og Asia betale prisen, mener Trita Parsi og Ori Goldberg.

Tidligere Nato-topp Michel Yakovleff tror Donald Trump vil trekke USA ut av Natos kommando­struktur, slik Charles de Gaulle gjorde med Frankrike.

Etterlyser en plan B for Europa

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestil­lings­evnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstre­sida.

Donald Trumps eventyr i Iran må være århundrets feilbe­reg­ning.

Etter Gaza har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på rygg­sekk­tur i månedsvis. Jeg snakket med noen av dem i India.

En inngripende lov mot antisemittisme kan bli vedtatt i Frankrike. – Den er farlig, sier den fransk-palestinske politikeren Rima Hassan.

Irans ambassadør til Norge mener USA og Israels krig har styrket den islamske republikken og dens bånd til omverdenen.

Ungarn får ny statsminister. Folk vi snakket med i landet tror likevel ikke at Orbán-epoken er over.

Libanons regjering har sagt seg villig til å begynne fredssamtaler med Israel. Den kristne aktivisten Rafi Madayan anklager dem for å svikte motstandskampen.

Opposisjonen jubler etter at konservative Péter Magyar knuste Viktor Orbán i helgas valg. Men det er usikkert hvor mye han vil skille seg fra sin forgjenger.

Om ikke Hormuzstredet åpnes snarest, har vi en stor krise i vente, advarer Espen Barth Eide.

USA vil trolig akseptere iransk kontroll over Hormuzstredet og la Europa og Asia betale prisen, mener Trita Parsi og Ori Goldberg.

Tidligere Nato-topp Michel Yakovleff tror Donald Trump vil trekke USA ut av Natos kommandostruktur, slik Charles de Gaulle gjorde med Frankrike.

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstresida.

Donald Trumps eventyr i Iran må være århundrets feilberegning.

Etter Gaza har det blitt en slags tradisjon: Israelerne drar på ryggsekktur i månedsvis. Jeg snakket med noen av dem i India.