Yngvild Gotaas Torvik

Katarina Poensgen

#fff

To svært kraftige jordskjelv med styrke på 7,2 og 7,5 på Richters skala rystet Venezuela natt til torsdag norsk tid, med flere etterskjelv.

Fungerende president Delcy Rodríguez erklærte kort tid etter unntakstilstand i landet. Da Klassekampen gikk i trykken, var det meldt om 164 døde og over 900 skadde – men tallene ventes å stige.

Venezuelas tidligere ambassadør til Norge, Jose Sojo, befant seg i leiligheten sin i bydelen San Bernardino, sentralt i hovedstaden Caracas, da skjelvet rammet.

– Det føltes som om bygningen beveget seg fra side til side i over ett minutt. Det føltes som om man var på et skip, sier Sojo til Klassekampen på telefon fra Caracas.

Innhold i hyller og skap deiset i gulvet, og møbler veltet. På grunn av tingene som lå strødd, brukte han og kona tid på å komme seg i sikkerhet fra leiligheten i 8. etasje.

– Vi måtte flytte på ting, og først etter kanskje en halvtime klarte vi å gå ned trappene, sier Sojo, og forteller at en stor bygning ikke langt unna hjemmet hans kollapset fullstendig – og at folk nå ligger begravd i ruinene.

Også Ronald Synnes, som er professor ved Universitetet i Agder, har familie i Venezuela. Broren hans og store deler av familien bor i kystbyen La Guaira, som har blitt erklært som et katastrofeområde.

– Vi har ikke hørt noe fra broren min eller familien der ennå. Der er det ikke kommunikasjon, og situasjonen der er utrolig dramatisk, jeg er fortsatt litt i sjokk, sier han.

Sanksjonene har hatt enorme konsekvenser.

Venezuela rammes av nok ei krise

#000

Da valgresultatet kom 12. april, nynnet flere ungarere på Europahymnen i Budapests gater. Det ble tolket som en hyllest til et tettere forhold til EU – men kanskje også til Péter Magyars løfte om å få frigitt Ungarns frosne EU-midler.

For det er ingen tvil om at det er store forventninger til Magyar. EU holder tilbake nær 20 milliarder euro som ble frosset på grunn av korrupsjonsanklager mot kretsen rundt Viktor Orbán.

Etter flere nylige vedtak fra det ungarske parlamentet om å gjennomføre flere anti-korrupsjonsreformer har EU sagt at alt ligger til rette for å utbetale en god sum av midlene tilbake til Ungarn.

Men nå kan hvetebrødsdagene være over. Og igjen handler det om Ukraina.

Magyars reformer har kommet på løpende bånd: Nylig vedtok den ungarske nasjonalforsamlingen blant annet en grunnlovsendring som innebærer at Orbán aldri kan bli landets statsminister igjen. Ingen kan lenger sitte som statsminister i mer enn åtte år.

Mandag gikk Magyar lenger: Han vil både fjerne flere av de øverste embets- og dommerutnevnelsene fra forgjengeren Orbáns tid – og fjerne den sterkt nasjonalkonservative presidenten president Tamas Sulyok fra makta.

Magyar kalte stolt den kommende prosessen for «Operasjon Rensende Ild»:

– Vi skal frigjøre landet vårt fra den økonomiske og politiske mafiaen, sa Magyar, som også har lovet å bekjempe landets korrupsjon.

EU jublet for Péter Magyar. Nå kommer den første kalddusjen.

Ny rapport: Israel dreper palestinske barn med fullt overlegg

Midt på dagen 12. april 2024 flyr en israelsk snikskytterdrone over et telt i Nuseirat-leiren på Gazastripa. Inne i teltet sitter en nybakt mor aleine og ammer sin ti dager gamle sønn.

Droneoperatøren avfyrer et skudd. Kula går gjennom teltduken, inn i babyens hode mens han ligger til brystet, og ut igjen, inn i en pute bak mora. Gutten overlever, men får alvorlig hjerneskade og lider i dag av kramper.

Historien er bare én av mange konkrete eksempler på hvordan israelske styrker har gått etter palestinske barn i målrettede angrep etter 7. oktober 2023, ifølge en ny rapport som kom denne uka.

Tirsdag leverte FNs uavhengige internasjonale granskingskommisjon for de okkuperte palestinske områdene rapporten «Barndommens kjerne er ødelagt: Israels målrettede angrep på palestinske barn i de okkuperte palestinske områdene siden 7. oktober 2023»til FNs menneskerettighetsråd.

Over nær 100 sider listes det opp detaljerte beskrivelser av hvordan israelske styrker har drept eller forsøkt å drepe barn – viftende med hvite flagg, mens de leker, samler ved eller spiser middag – av snikskyttere, droner, ekspanderende ammunisjon og i luftangrep – også etter fjorårets våpenhvile.

I tilfellet med den ti dager gamle gutten, skriver FN-kommisjonen at den har analysert bilder av kulen og «konkluderer på rimelig grunnlag» at den kom fra en snikskytterrifle montert på et kvadrokopter, en type drone med fire rotorer. Israel bruker slike til å angripe mål på nært hold, med stor presisjon, fordi den styres av en operatør på bakken via en skjerm som viser et direktesendt bilde av hva som er i skuddlinja.

«Ettersom skytingen fant sted midt på lyse dagen», konkluderer kommisjonen med at droneoperatøren ­kunne se inn i teltet og at «målet var en mor og hennes baby».

– Denne rapporten er ødeleggende for Israel

Eirik Grasaas-Stavenes

I «Mamdanistan» toppes VM-feberen av en sosialistisk sensasjon

I duskregnet i det vestlige Harlem gir New Yorks sosialistiske borgermester Zohran Mamdani sin politiske allierte Darializa Avila Chevalier en god klem. Det er tirsdag kveld denne uka og bare timer igjen av primærvalget. Det står om hvilke Demokrater fra New York som skal representere partiet i høstens avgjørende mellomvalg til Kongressen.

Sosialisten Chevalier utfordrer en av de sittende kongressmedlemmene. Hun er en 32-år gammel ­latinamerikansk kvinne fra arbeiderklassen. Hun vokste opp med en enslig mamma, er medlem av organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA) og er én av åtte kandidater som med støtte fra Mamdani, utfordrer mer etablerte politikere fra Det demokratiske partiets elite.

Mamdani er kledd i en T-skjorte der det står «Dette er vårt lag», med bilder av de åtte kandidatene. T-skjorten ser ut som en basketballtrøye med fargene til New York Knicks, byens stolthet, som forrige uke vant NBA-tittelen for første gang på over 70 år.

Når valgresultatet publiseres noen timer seinere, har også Zohrans lag tatt en historisk seier. Alle de åtte kandidatene har vunnet. Tre av dem skal til høsten konkurrere om plasser i Kongressen, som de alle ligger an til å vinne.

Det blir omtalt som et politisk jordskjelv, et sosialistisk valgskred, et Tea Party-opprør i Demokratene og et av de største gjennombruddene for den amerikanske venstresida noensinne. Velkommen til sommer i «Mamdanistan» og det nå røde, store eplet, der Knicks-seiere og VM-feber nå toppes av Zohrans sosialistiske sensasjon.

Valgets aller største sjokk er det Chevalier som står for. Hennes motstander, Adriano Espaillat, har i årevis vært en av Demokratenes mektigste politikere i Kongressen.

Han hadde hele partieliten i ryggen og har brukt millioner av dollar på mobilisere eldre og mer konservative velgere ved å angripe Chevalier for alt fra Israel-kritikk til at hun en gang sa «Fuck Kamala Harris». Bare noen timer før valglokalene stengte mente veddemålsbørsen Polymarket at Espaillat hadde 80 prosent sjanse til å vinne.

Men når resultatene tikker inn, har Chevalier klart det umulige: Hun har vunnet med litt over 2000 stemmer og kan feire sammen med borgermesteren på en valgvake i sitt valgdistrikt, som er et av de fattigste i hele USA.

Dette er sosialismens tiår. Den er på vei til et nabolag nær deg.

Zohrans sosialister med historisk gjennombrudd i primærvalget i New York

«Det er dere som ror, ikke sant?»

Kledd i norske drakter spiser Rødts Mímir Kristjánsson og NRKs Erlend Mørch dumplings med kylling og reke mens de ser Tyskland mot Elfenbenskysten på en gaterestaurant i Tribeca. De er i New York for å lage podkasten «Mørch og VM

Det er to dager til Norge skal spille mot Senegal. Nå bruker de tida med en øldrikkende senegaleser fra Dakar som sitter bak oss, og spør ham hvem som er den beste spilleren: Sadio Mané eller Erling Braut Haaland? Senegaleseren svarer Ibrahim Mbaye, en 18-åring som spiller for Paris Saint-Germain.

På vei til metroen går vi forbi gateselgere i senegalesiske drakter som deler ut high-fives, tar bilder med nordmenn og tipper kampresultater – både 2–0 og 3–0 tippes i Senegals favør.

Om et par timer er det Ecuador mot Curaçao. Nå håper de norske podkasterne å se kampen sammen med mange ecuadorianere, og Kristjánsson har googlet seg fram til at det finnes et Lille Ecuador langt ute i Queens. Vi hopper derfor på en av New Yorks sagnomsuste metroer. En sliten mann sover på et av setene, og Mørch forteller om den gangen han tråkket i avføring i en vogn som denne.

Metroen kjører nordover på Manhattan og østover mot Queens. Vi innser plutselig at vi har kjørt forbi stoppet der vi må bytte bane og hopper av i arbeiderklassenabolaget Astoria, nabolaget til byens sosialistiske ordfører, Zohran Mamdani. Heldigvis oppdager vi en hel rekke mennesker i gule Ecuador-drakter som går av på samme perrong.

«Are you going to a bar?» spør Kristjánsson en lettere forfjamset dame i gul drakt.

I dagene før Norge-kampen har jeg tatt temperaturen på verdensmesterskapet og den politiske situasjonen rundt om i ulike nabolag i New York.

Jeg ser Marokko mot Skottland på et tettpakket utested i Lille Marokko i Queens, som eksploderer idet Saibari dunker inn 1–0. Jeg reiser til Lille Haiti i Brooklyn for å se Haiti mot Brasil, men stedet jeg har peilet meg inn på, er så fullt. Folk i Haitis blå drakter står derfor slukøret utenfor, langt nedover gata, når brasilianerne går opp til 2–0 ved Matheus Cunha.

Sjåføren insisterer på at vi bør reise til et sted der man først kan se kampen og deretter kose seg med flere mamacitas.

Noen glimt fra den store fotballfesten i Mamdanis New York

Pernille Solheim

Gustav Gillund

Etter 40 år er det slutt på amerikanske oljesanksjoner mot Iran

USAs tone overfor den mangeårige erkefienden Iran var markant annerledes i Sveits denne uka. Fra å ville felle Irans prestestyre med makt for bare noen måneder siden, så visepresident JD Vance brått ut til å jakte lukrative handelsavtaler med den islamske republikken.

Under forhandlingene ved det Qatar-eide fjellhotellet Bürgenstock foreslo Vance blant annet at Iran skal kjøpe amerikanske landbruksprodukter mot at frosne iranske midler frigis.

I tillegg har amerikanerne gitt tillatelse til produksjon, salg og levering av iransk olje i 60 dager – også til USA. Iranerne kan attpåtil drive salg til tredjeland i dollar gjennom amerikanske betalingssystemer. Det er historisk, ifølge Bloombergs energispaltist Javier Blas.

«Det varer muligens bare i 60 dager (jeg tviler på det; det vil sannsynligvis bli permanent), men USAs finansdepartements dispensasjon reverserer i bunn og grunn over 40 år med amerikanske oljesanksjoner mot Iran», skriver han på X.

Esfandyar Batmanghelidj ved tankesmia Bourse & Bazaar Foundation mener det hele er en vesentlig utvikling – som potensielt kan «normalisere Irans betalingsbalanse og bidra til å stabilisere valutamarkedene».

Under sanksjonsregimet har Iran nemlig vært nødt til å ta betalt i lokale valutaer fra enkeltland, som er lite anvendelige ellers i verden. Dollar kan derimot brukes praktisk talt overalt.

Samtidig er det også klare fordeler for amerikanerne i å la Iran selge olje i dollar, påpeker Batmanghelidj på X. Det kan øke den krympende dollarandelen i global oljehandel – og med det rette opp et problem USA selv har skapt gjennom sanksjoner. For det andre vil det gi amerikanske myndigheter bedre oversikt over Irans oljeinntekter.

Dette er med andre ord en vinn-vinn-løsning, ifølge Batmanghelidj, som demonstrerer at USA og Iran kan nærme seg hverandre diplomatisk gjennom handel. Men det er også en balansegang fra amerikanernes side: Summene det er snakk om i denne omgang er nemlig akkurat store nok til å bygge tillit hos iranske myndigheter, men ikke så store at Iran mister motivasjonen til å forhandle fram en større, mer langsiktig avtale.

I kjernen blir Iran fortsatt sett på som den primære trusselen mot USAs dominans i Midtøsten.

Slutt på over 40 år med oljesanksjoner

Relasjonene mellom Ukraina og Polen har vært anstrengt siden landbrukskonflikten i 2023 og 2024. Meningsmålinger viser at støtta for å gi våpen og humanitærhjelp til Ukraina blir stadig lavere.

Nå truer avgjørelser tatt av Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og hans regjering med å strekke det allerede tynnslitte forholdet. 26. mai utstedte Zelenskyj et dekret som oppkalte en eliteenhet i militæret etter «Helter fra UPA». UPA var en etnonasjonalistisk militant gruppe som under andre verdenskrig begikk etnisk rensking mot rundt hundre tusen polakker.

Minnet om UPA er sårt i Polen og vekker sterke reaksjoner. Fredag forrige uke fratok Polens president Karol Nawrocki den ukrainske presidenten Den hvite ørns orden – Polens høyeste statlige utmerkelse.

Spliden kommer bare dager før den polske havnebyen Gdańsk skal holde den mye omtalte konferansen «Ukraine Recovery Conference». Konferansen skal mobilisere støtte og investeringer til gjenoppbygningen av Ukraina.

Nå stilles det spørsmål til om Zelenskyj i det hele tatt kommer til å stille opp, og om konferansen vil få den store betydningen tidligere antatt.

Polen har ønsket å ta en større del i den europeiske samtalen om Ukraina. I dag ledes denne samtalen av Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Til Warszawas misnøye ble ikke Polen invitert da disse tre landene møtte med Zelenskyj i London tidligere denne måneden.

Det er heller ikke første gang Polen har blitt ekskludert. Under de viktige Berlin-møtene i oktober i 2024 og Geneva og London-samtalene desember i 2025 deltok heller ikke Polen.

«Polens fravær fra slike formater blir stadig vanskeligere å avfeie som tilfeldig», skriver den politiske analytikeren Steward Dawell i polske TVP World.

Det har åpnet et av de mest sensitive historiske sårene.

Ukrainsk minnepolitikk skaper splid i Europa

Sofie Grønntun Nissen

Allerede 17. juli kan Andy Burnham flytte inn i Starmers gamle kontor

Keir Starmers avgang «ser ut til å være uunngåelig», skrev The Guardian i går morges – etter en helg der flere av Labours parlamentsmedlemmer skal ha oppfordret den britiske statsministeren til å trekke seg.

Bare timer seinere sto Starmer selv utenfor Downing Street 10 og kunngjorde at han går av som både statsminister og partileder.

– Jeg har hørt svaret fra min parlamentariske gruppe, og jeg aksepterer det med fatning, sa han fra talerstolen.

Avgangen kommer mindre enn to år etter at Starmer ledet Labour til en historisk valgseier og avsluttet 14 år med konservativt styre. Siden er han blitt en av Storbritannias mest upopulære statsministre på flere tiår.

– Jeg har alltid forsøkt å sette landet først. Nå mener jeg at det riktige er å gi plass til nytt lederskap, innrømmet Starmer.

Og det nye lederskapet kan allerede være på vei inn døra. Andy Burnham, den populære tidligere Manchester-ordføreren, bekreftet i går at han stiller som kandidat til å overta etter Starmer.

Forrige uke tok Burnham det mange omtaler som det siste avgjørende steget mot statsministerkontoret da han sikret seg en plass i parlamentet gjennom seieren over ytre høyre-partiet Reform i suppleringsvalget i Makerfield.

Nå lover han å få Storbritannia tilbake på rett spor.

«Folk ønsker framgang når det gjelder økonomisk vekst, levekostnader, offentlige tjenester, boliger og muligheter for neste generasjon», sa Burnham i en uttalelse i går.

Burnham står i fare for å bli en slags Starmer 2.0.

Vinker farvel til Downing Street 10

Jeg har reist til USA som journalist i 15 år nå. Også denne gangen har jeg reist med mål om å forstå hva som egentlig skjer i dette landet, der sosialister velges til ordførere i New York, der kriger avsluttes med kapitulasjon, og der det arrangeres MMA-kamper på plenen utenfor Det hvite hus. Men mest av alt er jeg her som én av tusenvis av fotballgale nordmenn som har reist hit for å jakte på nye øyeblikk av nasjonal eufori – som da jeg forrige uke omfavnet svette, øldrikkende fremmede etter å ha sett Erling Braut Haaland score Norges første mål mot Irak i Boston.

Vi nordmenn er desperate etter nye fotballminner. Min generasjon har vokst opp med de samme gamle historiene fra vårt forrige VM i Frankrike i 1998 og fra USA i 1994 – vårt første siden 1938. Nå har det gått 28 år. Flere av dem som var med i troppen i 1994, er fedrene til spillerne som er i USA nå. Det gjelder ikke minst Alf-Inge Håland, faren til mannen som er hovedgrunnen til at entusiasmen og forventningene nå er større enn noen gang.

Erling Braut Haaland er Norges mest verdifulle eksportvare siden olje, laks og trepartssamarbeidet. Den blonde og langhårede Manchester City-spissen, som scoret rekordhøye 16 mål i VM-kvalifiseringen, er både i ferd med å bli en global superstjerne på nivå med navn som David Beckham, Zlatan Ibrahimovic og Lionel Messi og et nasjonalt ikon på linje med Edvard Munch, Henrik Ibsen og Einar Gerhardsen.

Personlig har jeg likevel argumentert for at Haaland representerer en side av Norge jeg har vanskelig for å identifisere meg med. Han har endret skrivemåten på etternavnet sitt fra Håland for å gjøre internasjonal merkevarebygging enklere. Han spiller for en klubb eid av Golf-autokrater, har promotert energidrikkene til Trump-vennlige amerikanske influensere, og da vår første fotballmilliardær møtte opp for flyturen til USA, hadde han med seg en håndveske til 45.000 dollar. Hvert år tjener han omtrent like mye som de 21 andre spillerne i den norske VM-troppen til sammen. Haaland-brandet ble heller ikke styrket da faren Alfie ble skatteflyktning i Sveits.

De fleste nordmenn, også jeg, omfavner likevel Haaland på landslaget. I jakten på mål, ære og nasjonalt fellesskap elsker vi evnen hans til å finne nettmaskene. Og etter å ha fulgt både Haaland og laget tettere inn mot VM, har jeg også innsett at min oppfatning av Haaland nok delvis var feil. Det som virket som arroganse var kanskje mest ungdommelig usikkerhet. Og på landslaget er ikke Haaland i dag bare en stjerne, men også en godt likt lagkamerat som rett og slett elsker å spille fotball. Han er en viktig brikke i et større og velfungerende fellesskap.

Landslagssjef Ståle Solbakken, en svoren sosialdemokrat, har klart å skape et sterkt kollektiv og et ganske egalitært fellesskap der stjerner som Haaland skal kunne holdes ansvarlige av mindre kjente profiler som Bodø/Glimt-midtbanespilleren Patrick Berg. De imponerende resultatene og den harmoniske stemningen rundt landslaget blir ofte forklart nettopp med slike fellesskapsverdier.

Den norske suksessen er også bygget på en inkluderende og offentlig finansiert modell for barne- og ungdomsfotball. Ja, Haaland har enorme fortrinn med sine ressurssterke atletiske foreldre og farens fortid som Premier League-spiller. Men han er også resultatet av alle timene han tilbrakte på en gratis offentlig innendørsbane og av en ungdomstrener som motsto fristelsen til å profesjonalisere for tidlig og mente at det å spille sammen med svakere spillere og håndtere svakere ledd i laget, faktisk gjør deg selv bedre også.

Den norske suksessen er også bygget på en inkluderende og offentlig finansiert modell.

Hvordan jeg lærte å elske Erling Braut Haaland

Før USAs visepresident JD Vance satte seg på flyet mot Iran-forhandlingene i Sveits i helga, gjorde han flere oppsiktsvekkende intervjuer.

Visepresidenten uttalte blant annet at enkelte i Israel ønsker å gjøre Iran om til et «persisk Libya» – «en mislykket stat med 90 millioner mennesker». I podkasten Relatable advarte han dessuten mot å «blande sammen» kritikk av den israelske regjeringen og antisemittisme.

«For hvis alt er jødehat, så er ingenting jødehat», sa han.

Det kom på toppen av forrige ukes Vance-utspill om at Israel må slutte å «drepe seg ut av hvert eneste nasjonale sikkerhetsproblem».

Mange spør seg nå om den harde tonen gjenspeiler et reelt skifte i amerikansk Israel-politikk, eller om det – som så mange ganger tidligere – bare er tomme ord, ment å signalisere styrke. Den USA-baserte Iran-analytikeren Trita Parsi er ikke i tvil.

«JD Vance driver en kampanje for å sette Israel på plass. Her reduserer han på avgjørende vis Israels status som partner til samme nivå som Storbritannia og Frankrike. Det vil si, det er IKKE et spesielt forhold», skriver han på X.

Kjernen i konflikten er Israels fortsatte angrep i Libanon, som er i strid med USAs regionale våpenhvile med Iran.

I henhold til en såkalt intensjonsavtale inngått mellom USA og Iran i forrige uke, skulle også alle parter – inkludert USAs allierte – beskytte Libanons territorielle integritet og suverenitet. Likevel fortsetter Israel sin okkupasjon av libanesisk territorium.

JD Vance driver en kampanje for å sette Israel på plass.

Markerer avstand fra Israel

«Iran stilte opp til lag­bilder med små skole­sekker i hendene»

En kjølig marskveld i fjor eksploderte det på Teherans ikoniske nasjonalstadion Azadi. Stjernespissen Mehdi Taremi hadde nettopp utlignet til 2–2 mot Usbekistan og gitt Iran poenget laget trengte for å kvalifisere seg til VM i USA.

Foran et hav av ekstatiske iranere løp Taremi og de andre iranske spillerne rundt på gresset og jublet med det røde, hvite og grønne flagget.

Ett år seinere eksploderte det ved Azadi igjen. Da ble idrettsanlegget ved stadionet bombet i krigen som Israel hadde fått USA med på, og som de hevdet skulle ta knekken på den islamske republikken en gang for alle.

Noen dager tidligere, på krigens aller første dag, bombet USA også en skole i Minab, sør i Iran. 168 sivile ble drept, 120 av dem barn.

Donald Trumps krig gjorde det lenge uklart om Iran ville få delta i årets VM. Men tidligere denne uka spilte Taremi og de andre 2–2 mot New Zealand i Los Angeles.

Og i morgen, noen dager etter at Trump denne uka kapitulerte og inngikk en fredsavtale med regimet i Teheran, er det en gjeng forbannede iranske spillere som er tilbake i englenes by for å spille mot Belgia.

På treningsfeltet i Mexico har Irans spillere båret pins der det står «#Minab168». Før VM stilte de opp til lagbilder med små skolesekker i hendene, som en hyllest til jentene som ble drept i det amerikanske bombeangrepet.

Hvile etter kamp i USA? Nei, kom dere tilbake til Mexico!

Refser domstolen for terrorstempling: – Handler om å støtte våpenindustrien

Allerede fra starten av domsavsigelsen i Royal Court of Justice på mandag, hadde Tim Crosland bange anelser.

Den britiske menneskerettighetsaktivisten var til stede i retten da avgjørelsen i ankesaken om Palestine Action skulle falle mandag morgen.

Den propalestinske aktivistgruppa ble i fjor sommer terrorstemplet og forbudt av Keir Starmers regjering, etter å ha gjennomført flere aksjoner mot våpenfabrikker og flybaser de mener har bistått Israels krigføring i Gaza.

Palestine Action gikk rettens vei for å bekjempe vedtaket og vant i februar i år fram da tre dommere slo fast at forbudet var «ulovlig og uproporsjonalt».

Regjeringen anket imidlertid umiddelbart.

Crosland, som har organisert flere solidaritetsmarkeringer for Palestine Action det siste året, forteller at spenningen var til å ta og føle på da dommen skulle leses opp i ankedomstolen.

– Det tar tid fra retten settes til man faktisk får utfallet. Men ganske tidlig kjente jeg, i måten dommeren vektla ting på, at dette føles ikke bra – nå strammes løkka, sier Crosland på videolink fra London.

Croslands dårlige magefølelse viste seg å være berettiget. Forbudet mot Palestine Action er «rettmessig og proporsjonalt», konkluderte ankedomstolens fem dommere. Med dét omgjorde de High Courts konklusjon og ga Keir Starmers regjering rett.

Hele poenget var å sikre at vi ble ­stemplet som terrorister for å rettferdiggjøre ­forbudet.

– Handler om å støtte våpenindustrien

Aktuelt

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

Hvorfor har jeg de samme samtalene på nytt og på nytt?

Det føles som om stemmen min går på repeat i en endeløs tidsløkke. Dette er verre enn med amerikanerne: en tanke som overrasket meg da jeg lot den synke inn. Amerikanerne er i det minste mer oppfinnsomme i anklagene de retter mot Kina. Kanskje man kan kalle det en fiendtlighetspluralisme?

Som et ektepar som har vært lenge gift, krangler de, men når dagen går mot kveld må de likevel sette seg ned og snakke om middagsplaner. Jeg har begynt å tro på det Wang Jisi, den anerkjente kinesiske eksperten på internasjonale forhold, har sagt om relasjonene mellom USA og Kina i dag: Problemet er ikke at de to sidene kjenner hverandre for dårlig, men at de kjenner hverandre for godt til å finne noe de kan bli enige om nå.

mellom Kina og Europa er annerledes. Det føles som en arrangert date som spilles på repeat – hver gang den samme syklusen med å introdusere og forklare seg og aldri helt komme videre til neste trinn. Jeg reiser tilbake til Europa hvert år, møter forskjellige grupper fra forskjellige kretser i politikken og forretningslivet i et håp om å finne noe nytt.

Likevel er jeg på samme sted igjen og igjen, denne gangen i et møterom i den tyske Forbundsdagen, der jeg sitter rundt bordet sammen med representanter for De grønne, med påfølgende møter i utenriksdepartementet og med tankesmier.

Samtalene har knapt endret seg siden 2022, bortsett fra at Iran har kommet med i den såkalte systemiske rivaliseringen mellom Kina og Europa. «Systemisk rivalisering» er et begrep europeerne hevder at de fant opp i 2019. Kineserne oppfatter sjelden dette som noe originalt, siden europeernes strategi overfor Kina ofte framstår som en nedtonet versjon av den amerikanske. Fra revisjonistisk makt til systemisk rivalisering. Fra frakopling til risikoreduksjon.

. De begynner ofte med bekymringer om den internasjonale ordenen med en diskré, men stadig mindre diskré, henvisning til USA. Så kommer retorikken om den regelbaserte internasjonale ordenen og Europas verdibaserte diplomati eller status som normativ makt. Det er her debatten begynner å ta form.

Så nevnes Ukraina (og nå Iran), mens Gaza er merkverdig fraværende, selv om det er dette de fleste utenrikspolitiske demonstrasjoner og sosiale bevegelser i Europa er konsentrert rundt. Deretter går vi over til menneskerettighetene i Kina, pluss Tibet, Hongkong, Xinjiang, Taiwan og videre til økonomisk konkurranse, overkapasitet, handels- og investeringsavtaler.

På dette punktet har samtalen bygd opp nok trykk og tida begynner også å løpe ut. Til slutt kommer håndteringen av KI, selv om EU ofte er mer opptatt av regulering enn å forstå hva teknologien faktisk gjør. Alt konkluderes med felles oppmuntring til flere meningsutvekslinger i framtida.

Dagens europeiske retorikk lyder som om de nettopp har oppdaget at Kina er et kommunistisk land.

Tiden løper ut for Kina og Europa

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

De siste årene har det vært en intens debatt om hvordan sosialister bør ta stilling til krigen i Ukraina, 7. oktober, folkemordet på palestinerne, USAs krig mot Iran og truslene mot Cuba.

Dessverre har debatten ofte tatt ­utgangspunkt i moral og identitet framfor teori. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en så stolt ideologisk tradisjon med røtter i opplysningstida nå famler seg fram i mørket.

For i motsetning til høyresida har sosialismen et solid teoretisk grunnlag.

 tar utgangspunkt i dialektisk materialisme. Det innebærer at vi studerer fenomenene fra innsida: bevegelsesmønstre og forhold til andre fenomener. Dette står i motsetning til det metafysiske verdensbildet, der hver ting er isolert (USA er én ting, Venezuela en helt annen) og der alle ting er evige og konstante, og kun kan økes eller reduseres. Vi holder altså ikke «to tanker i hodet samtidig» – nei, vi lar dem møtes og analyserer hvilke relasjoner de har til hverandre.

Utgangspunktet er samfunnets motsetninger: mellom arbeid og kapital, utleiere og leietakere, stat og folk. Noen motsetninger er antagonistiske, altså preget av grunnleggende motstridende interesser. Motsetninger mellom folkegrupper som muslimer og kristne, innvandrere og innfødte, bønder og byfolk, er imidlertid ikke antagonistiske, uansett hvor mye hat og uenighet som måtte herske mellom disse gruppene. De har ikke motstridende interesser og kan derfor forlikes.

 gjelder det å identifisere hovedmotsetningen i enhver situasjon. I fredstid kan dette være arbeid mot kapital. Foreligger det en imperialistisk angrepskrig – åpen eller gjennom sanksjoner og blokade – er imperialismen imidlertid alltid hovedmotsetningen.

Som Mao Zedong skrev i sin tekst «Om motsetninger», blir motsetningen mellom et land og en imperialistisk angriper den avgjørende motsetningen så lenge angrepet pågår.

sosialister bør ta parti for arbeiderklassen i et kapitalistisk land samt kvinnene under et patriarkalsk styre. Men i det øyeblikket imperialismen angriper landet, blir denne motsetningen sekundær. Da er det den nasjonale kampen for uavhengighet som er hovedmotsetningen.

Akkurat nå er det åpenbart for alle at hovedmotsetningen i Palestina står mellom Palestina og Israel, ikke for eksempel mellom Hamas og det palestinske folket. I en framtid hvor Palestina ikke er okkupert, vil det foreligge en annen hovedmotsetning inne i landet, der det gjelder å ta parti.

En sosialist bør støtte de ­kreftene som kan føre til en ­svekkelse av USA-imperialismen

Et ­sosialistisk kompass

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I Nairobi klarte Emmanuel Macron det sjeldne kunststykket å si høyt noe han burde ha tiet om – to ganger. For det første marsjerte den franske presidenten opp på scenen under et kulturarrangement for ungdom ved Africa Forward-toppmøtet i mai, tok mikrofonen fra moderatoren og irettesatte det for det meste kenyanske publikummet fordi de snakket mens unge kunstnere og gründere holdt sine presentasjoner.

«Det er umulig å snakke om kultur med så mye støy», sa han på engelsk. «Dette er en total mangel på respekt … hvis dere vil snakke sammen, kan dere gå utenfor.»

Klippet gikk viralt: En hvit europeisk president retter pekefingeren mot afrikanere i Nairobi og forteller dem hvordan de skal oppføre seg på sitt eget toppmøte.

med president William Ruto klarte Macron deretter å si at: «Vi er de sanne panafrikanistene», underforstått Frankrike. At en tidligere kolonimakt gjør krav på panafrikanismen, en ideologi født i kampen mot kolonialisme, er provoserende i seg selv.

Når det skjedde etter at Frankrike ble utestengt fra Mali, Burkina Faso og Niger, føltes det for mange på kontinentet mindre som en forsnakkelse og mer som en innrømmelse av Frankrikes ambisjoner. Hvis du vil illustrere Kwame Nkrumahs gamle argument om nykolonialisme for et publikum i det tjueførste århundret, er det kanskje ikke så dumt å begynne her.

Da Nkrumah skrev «Neo-Colonialism: The Last Stage of Imperialism» i 1965 beskrev han et system der nylig uavhengige stater formelt var suverene, men fortsatt bundet av ekstern kontroll over økonomi, sikkerhet og politiske prioriteringer. Beslutninger om afrikanske liv ble fortsatt tatt andre steder, i andres interesse. Macron ankom Kenya med et manus som nærmest illustrerte denne logikken.

– som ble arrangert av Kenya og Frankrike sammen under banneret «Afrika–Frankrike, samarbeid for innovasjon og vekst» – ble presentert som ett skritt videre enn Françafrique. Macron snakket om å bygge opp relasjoner på nytt, om å gå fra en militærstyrt holdning til Sahel over til en samarbeidsbasert tilnærming med søkelys på grønn energi, digital infrastruktur og arbeidsplasser til de unge.

Flere avtaler om energi, infrastruktur og digitalisering ble undertegnet, og en Nairobi-erklæring om fred og sikkerhet skal løftes inn i G7-sammenheng.

 av Frankrikes utdaterte Afrika-politikk sa at de ønsket seg. I praksis antyder både Macrons skjennepreken og påstanden om at han er en sann panafrikanist at de dypere refleksene ikke har endret seg. En president som genuint mente at Afrika og Europa møttes som likemenn, ville ikke ha følt seg berettiget til å avbryte et kenyansk arrangement, ta mikrofonen og belære publikum om respekt.

Det som gjør utsagnet om ‘de sanne panafrikanistene’ så avslørende, er at det ikke bare er arrogant, det er også oppriktig

Utenriks

Aktuelt

Årevis med sanksjoner har gjort Venezuela eksepsjonelt dårlig rigget til å håndtere en humanitær krise som jordskjelvet nå har utløst.

Brussels nye favoritt skaper ny uro.

Ny rapport: Israel dreper palestinske barn med fullt overlegg

Zohrans sosialister med historisk gjennombrudd i primærvalget i New York

«Det er dere som ror, ikke sant?»

Etter 40 år er det slutt på amerikanske oljesanksjoner mot Iran

Polen kan fryses ut av det europeiske samarbeidet om Ukraina.

Vinker farvel til Downing Street 10

Vikinger, mål og svette klemmer i en ensom tid.

Israels dødelige Libanon-angrep avsporer amerikanernes forhandlinger med Iran. Nå går visepresident JD Vance i rette med USAs nærmeste allierte.

«Iran stilte opp til lagbilder med små skolesekker i hendene»

– Handler om å støtte våpenindustrien

Horisont

Mens maktbalansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

Hvordan bør sosialister forholde seg til krig, okkupasjon og imperialisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurderinger.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Årevis med sanksjoner har gjort Venezuela eksep­sjonelt dårlig rigget til å håndtere en humanitær krise som jord­skjel­vet nå har utløst.

Brussels nye favoritt skaper ny uro.

Ny rapport: Israel dreper pale­stinske barn med fullt overlegg

Zohrans sosia­lister med historisk gjen­nom­brudd i primær­valget i New York

«Det er dere som ror, ikke sant?»

Etter 40 år er det slutt på ameri­kanske oljesank­sjoner mot Iran

Polen kan fryses ut av det europeiske samar­beidet om Ukraina.

Vinker farvel til Downing Street 10

Vikinger, mål og svette klemmer i en ensom tid.

Israels dødelige Libanon-angrep avsporer ameri­ka­nernes forhand­linger med Iran. Nå går visepre­sident JD Vance i rette med USAs nærmeste allierte.

«Iran stilte opp til lag­bilder med små skole­sekker i hendene»

– Handler om å støtte våpen­in­du­strien

Mens maktba­lansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

Hvordan bør sosia­lister forholde seg til krig, okkupasjon og im­pe­ria­lisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurde­ringer.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nyko­lo­nia­lisme.

Årevis med sanksjoner har gjort Venezuela eksepsjonelt dårlig rigget til å håndtere en humanitær krise som jordskjelvet nå har utløst.

Ny rapport: Israel dreper palestinske barn med fullt overlegg

Zohrans sosialister med historisk gjennombrudd i primærvalget i New York

Etter 40 år er det slutt på amerikanske oljesanksjoner mot Iran

Polen kan fryses ut av det europeiske samarbeidet om Ukraina.

Israels dødelige Libanon-angrep avsporer amerikanernes forhandlinger med Iran. Nå går visepresident JD Vance i rette med USAs nærmeste allierte.

«Iran stilte opp til lagbilder med små skolesekker i hendene»

– Handler om å støtte våpenindustrien

Mens maktbalansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

Hvordan bør sosialister forholde seg til krig, okkupasjon og imperialisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurderinger.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.