Yngvild Gotaas Torvik

#fff

Nasjonal Samling og Marine Le Pen venter på en dom som kan avgjøre alt

– Nei, jeg er ikke redd. Frykt er en følelse som er ukjent for meg, sa Marine Le Pen i et stort tv-intervju onsdag kveld, der tema var det «alle» franskmenn venter på skal bli avklart: Kan den politiske ringreven stille til presidentvalget i Frankrike neste år?

Svaret får de tirsdag neste uke, med ankedommen i saken mot Le Pen og hennes høyrepopulistiske Nasjonal Samling, som våren 2025 ble dømt for å ha misbrukt midler øremerket til Europaparlamentet. Isteden brukte Nasjonal Samling store deler av pengene, over 4 millioner euro, på å bygge opp partiet hjemme i Frankrike.

Dommen forteller om et intrikat system som ble «perfeksjonert» over tolv år. Underslaget startet mens Jean-Marie Le Pen, som døde i fjor, var leder, og fortsatte etter at dattera overtok partiet.

– Det var falske fakturaer og falske ansettelser – folk som på papiret var parlamentariske assistenter i Europaparlamentet, men aldri hadde satt sin fot verken i Brussel ellers Strasbourg, sier Kjerstin Aukrust.

Hun er professor ved Universitetet i Oslo og programleder i podkasten «Frankrike forklart».

Nasjonal Samling som parti, og 24 av partiets politikere og ansatte, ble dømt 31. mars 2025. Selv fikk Marine Le Pen en bot på 100.000 euro og fire års fengsel, hvor ett år var ubetinget soning med fotlenke.

Det som virkelig sendte sjokkbølger gjennom Frankrike, var imidlertid at dommen utestengte Le Pen fra politiske valg de neste fem årene. Utestengelsen ble iverksatt med umiddelbar virkning, som betød at Le Pen – allerede favoritt på meningsmålingene – ble utestengt fra presidentvalget i 2027.

– Det var som et stort sjokk. Et valg uten en Le Pen? minnes Aukrust.

Det var som et sjokk da dommen falt. Et presidentvalg uten en Le Pen?

Venter på dom som avgjør alt

Ewa Sapieżyńska

Høyreopposisjonelle María Corina Machado – fredsprisvinneren som ga nobelmedaljen sin til USAs president Donald Trump – forlot Venezuela i desember for å motta utmerkelsen. Nå har USA flere ganger sagt nei til å hjelpe henne tilbake til hjemlandet.

Det melder The New York Times, som har snakket med en rekke kilder tett på. Også Reuters skriver nå at hennes gjentatte forsøk på å få hjelp til å vende tilbake, forsterket etter det doble jordskjelvet forrige uke, har «frustrert» høytstående amerikanske tjenestemenn.

Katastrofen som la landet i ruiner, ble også rystelsen som fikk forholdet mellom Machado og Trump – som var i ferd med å rakne – til å kollapse, skriver The New York Times.

Machado skal den siste tida ha forsøkt å bruke jordskjelvkatastrofen til å posisjonere seg tilbake i venezuelansk politikk. En rekke kilder New York Times har vært i kontakt med, oppgir at Trump-administrasjonen ser på Machados vilje til å vende tilbake rett etter jordskjelvet som et «politisk stunt», og de frykter at hun skal destabilisere den politiske situasjonen Trumps tilsynelatende favorittpresident Delcy Rodríguez nå står i.

De samme kildene tviler på om forholdet mellom Trump og Machado lar seg reparere.

Machado må vel selv begynne å bli ganske frustrert. Siden hun ikke har gyldig venezuelansk pass, kan hun ikke reise hjem uten amerikanske garantier. Det viser seg å være et problem.

Da hun forsøkte å fly til Curaçao, fikk hun ikke USAs velsignelse, og dermed sa også Nederland nei. Deretter forsøkte hun i hemmelighet å ta seg inn på et fly med fransk redningsmannskap. Men USA stengte luftrommet så snart de hørte planen, ifølge den spanske avisa La Vanguardia.

Nobelprisen skulle bli hennes inngangsbillett til Trumps hjerte.

Har Trump slått opp med Machado?

Amal A. Wahab

#000

Protestene i Sør-Afrika handler egentlig om misnøye med staten, sier professor

Migranter har de siste ukene flyktet fra Sør-Afrika etter at anti-innvandringsgrupper ga papirløse utlendinger frist til tirsdag 30. juni for å forlate landet.

Tirsdag marsjerte tusenvis av sørafrikanere i flere byer i de største protestene mot papirløse migranter siden den fremmedfiendtlige voldsbølgen i 2008.

I dagene før demonstrasjonene flyktet tusenvis av migranter ut av landet, mens andre søkte tilflukt i provisoriske leirer eller hos venner og familie.

Under protestene holdt butikker stengt, migranter gjemte seg eller flyktet, og politiet rykket ut med pansrede kjøretøy og helikoptre.

De fleste demonstrasjonene forløp fredelig, men i blant annet Soweto og utenfor Johannesburg ble det meldt om plyndring og sammenstøt med politiet. Et ukjent antall personer ble pågrepet.

– I stedet for å rette sinnet mot staten og statlige institusjoner tar demonstrantene frustrasjonen ut på utlendinger. Protestene handler egentlig ikke om migrasjon, men om dyp strukturell ulikhet, sier Amanda Gouws på telefon fra Stellenbosch, en universitetsby øst for Cape Town.

Gouws er professor i statsvitenskap ved Stellenbosch University.

Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa har gjentatte ganger advart mot å gjøre migranter til syndebukker for Sør-Afrikas økonomiske problemer. Han erkjenner at irregulær innvandring er en utfordring, men mener landets høye arbeidsledighet, kriminalitet og svake offentlige tjenester ikke kan forklares med migrasjon aleine.

Istedenfor å rette misnøyen mot en handlingslammet stat, gjør de utlendinger til syndebukker.

Mener frustrasjonen over staten går ut over migranter

Eirik Grasaas-Stavenes

En sval sommerdag mellom to av Norges VM-kamper leier jeg en bil og kjører nordover fra Boston mot Maine. Jeg har en dag til overs og vil bruke den til å sjekke ut et av USAs mest spennende politiske fenomener. Det er en valgkamp som har blitt det kanskje fremste symbolet på en større strid om sjela og framtida til Demokratene, i kampen mot Donald Trump og Republikanerne.

I Maine, en liten, rural delstat ved Atlanterhavskysten, leder nemlig den skandaleforfulgte østersbonden og tidligere krigsveteranen Graham Platner et politisk opprør som skaper bølger over hele USA. Med støtte fra blant annet Bernie Sanders påførte 41-åringen Platner tidligere i juni Demokratenes partielite et oppsiktsvekkende nederlag i primærvalget. Det ble også en ny seier for ei venstreside og ei grasrot som går til opprør mot egne partiledere, milliardærene og Israel-venner.

Platner vil kjempe for høyere lønninger, offentlig helsedekning, sterkere fagforeninger og billigere boliger, og han vil kjempe mot milliardærmakt og ulikhet. Partieliten forsøkte å felle ham ved å grave i den brokete fortida hans. Det førte ikke fram. Nå håper mange på venstresida at Platner skal bli et bevis på at venstrepopulisme kan vinne også utafor liberale byer.

Men da må Platner først beseire en av republikanernes lengstsittende senatorer, Susan Collins, i kongressvalget i november. 73-åringen har sittet i Senatet siden 1997 og bekjempet alle utfordrere. Nå viser målingene omtrent et dødt løp mellom de to. Om Platner vinner, kan Demokratene frata Donald Trump kontroll over Senatet. Republikanerne har derfor trappet opp angrepene mot Platner som Demokratene startet.

Republikanerne uroer seg ikke minst over at Platner ikke bare engasjerer unge, liberale folk, men at han ifølge rapportene også trekker til seg mer konservative velgere som har stemt på Trump.

Det er slike sagnomsuste velgere jeg leter etter der jeg kjører nordover gjennom grønne skoger, forbi bensinstasjoner og fastfood-restauranter med drivstoff og burgere som er dyrere enn på lenge. Jeg stopper i den gamle tekstilbyen Sanford. Den ligner på mange amerikanske småbyer jeg har besøkt før: grå, sliten og konsentrert rundt en hovedgate der mange av butikkene er nedlagt.

En liten bokhandel holder åpent. Innenfor treffer jeg eieren Marie og hennes frivillige Sharon, to kristne damer i 70-årene. De kaller seg begge for politisk uavhengige, det vil si velgere som flyter mellom de to store partiene. Begge misliker Trump sterkt.

Sharon vil ha nytt blod inn i politikken og synes Collins har sittet for lenge. Hun sier hun var åpen for å stemme på Platner, men så har det dukket opp stadig nye skandaler. Det har gjort henne i tvil.

Det er lenge til november, men valg­kampen er ­allerede i gang.

På jakt etter Trump-­velgerne som flørter med venstrepopulismen

Gustav Gillund

Forrige uke fulgte EU etter andre europeiske land, deriblant Norge, og signerte Pax Silica-deklarasjonen, et amerikansk geopolitisk initiativ som skal sikre landets dominans over kunstig intelligens og forsyningskjedene til ressursene som teknologien krever.

Da den norske næringslivs­ministeren Cecilie Myrseth forklarte hvorfor regjeringen ble med i Pax Silica 6. mai, sa hun at det handlet om å gi Norge bedre tilgang på markedet og på avansert og viktig teknologi. Forklaringen har blitt gjentatt av regjeringer over hele Europa.

Problemet er at kjernen i Pax Silica ikke handler om å gi Europa bedre tilgang på teknologi og datakraft, men dårligere. Pax Silica ønsker å sikre at europeiske og andre lydige land begrenser seg til tilbydere som er godkjent av USA, for å beskytte dem fra global konkurranse fra kinesiske og andre ikke-godkjente tilbydere. Pax Silica er også skapt for å ødelegge det multilaterale samarbeidet om KI i FN, og erstatte det med en USA-­ledet koalisjon, styrt av amerikansk privat kapital.

lansert av viseminister for økonomiske saker Jacob Helberg i desember i fjor. Hvem Helberg representerer i den amerikanske regjeringen, er tydelig: Israel-apologeten Helberg var, like før han begynte å jobbe i Trumps regjering, seniorrådgiver for sjefen i Palantir Technology, Alex Karp.

Pax Silica som konsept ble allerede presentert i Helbergs bok «The Wires of War»(2021)

hvor Helberg legger ut om et verdenssyn der Russland og Kina er ute etter å knuse vestlige demokratier. Den eneste måten å løse det på er selvfølgelig å knytte Silicon Valley tettere sammen med staten og bygge lukkede forsyningskjeder som Kina ikke kan nytte seg av. Det er en visjon som nå blir materialisert gjennom Pax Silica.

Essensen i tankesettet bak Pax Silica er at den eneste måten Vesten kan overleve den kinesiske trusselen på er å gi teknologiselskapene deres lukrative statlige kontrakter og et fordelaktig regulatorisk miljø der de kan utvikle sine dødelige våpen uten juridiske eller moralske begrensninger. Alle som vil regulere KI for å sørge for at de tjener menneskelige samfunn, og ikke våte guttedrømmer om en sivilisatorisk cyberkrig, blir erklært woke og en trussel mot vestlig sivilisasjon.

Det er derfor Helberg i et intervju med Financial Times forrige uke forklarer at Pax Silica er et alternativ til FN og dets Global Digital Compact, som er forsøk på å få til en global samlet respons for å regulere KI, som også er sterkt støttet av Kina og det globale sør.

«Det kommer til å ende opp i en slags synkronisert middelmådighet», sa han. Det er en snill måte å uttrykke det hatet som ellers eksisterer mot FN i USAs tek-sirkler. Karp har selv sagt at FN er «i bunn og grunn en diskriminerende institusjon mot alt som er godt», og anser multilateralt samarbeid som en trussel mot den vestlige levemåten, som han kaller en «overlegen måte å leve på».

Pax Silica, og land som blir med i organisasjonen, blir med det et amerikansk forsøk på å sabotere multilateralt samarbeid om utviklingen av kanskje den viktigste og potensielt farligste teknologien menneskeheten har utviklet siden atombomba, for å overføre oversynet av denne teknologiske utviklingen til et amerikansk tek-oligarki.

Pax Silica ønsker å sikre at europeiske og andre lydige land begrenser seg til tilbydere som er godkjent av USA

Europa forviller seg dypere inn i Silicon Valleys klør

Venezuela trenger mye mer hjelp etter skjelvet, sier forskere: – Latterlig lite

«Vi teller fortsatt de døde og de savnede», skriver venezuelanske Carmen Navas Reyes, tidligere ansatt i FN, i en melding fra Caracas.

Hun skriver at den økonomiske krisa i Venezuela trolig vil bli enda dypere etter de to store jordskjelvene som rammet landet forrige onsdag med en beregnet styrke på henholdsvis 7,2 og 7,5.

Flere land i regionen har tilbudt hjelp, og EU sier de har mobilisert 5 millioner euro, tilsvarende rundt 57 millioner norske kroner, i nødhjelp til de rammede områdene.

Ronald Mayora Synnes, venezuelaner og professor ved Universitetet i Agder, reagerer på EUs bidrag.

– Fem millioner euro – er det det EU stiller med? Latterlig lite, sier Mayora Synnes på telefon.

Han fikk nylig vite at broren er i live i kystdelstaten La Guaira, nær Caracas, der ødeleggelsene er enorme.

Mayora Synnes sammenlikner størrelsen på nødhjelpa fra Brussel med verdien av det venezuelanske gullet som Storbritannia har frosset grunnet sanksjonene.

De mest omfattende sanksjonene er innført av USA, selv om landet hadde lovet å oppheve dem i løpet av de første månedene etter angrepet på Venezuela 3. januar i år.

Den eneste reelle måten å hjelpe Venezuela på nå, er å oppheve sanksjonene fullstendig.

Etterlyser mer hjelp og slutt på sanksjonene

Den ferske avtalen mellom USA og Iran ble satt på sin første store prøve allerede få dager etter at den ble inngått.

Da Irans revolusjonsgarde angrep et skip i Hormuzstredet forrige uke, etter å ha advart om at skip som ikke fulgte den fastsatte seilingsleden gjennom stredet ville bli angrepet, svarte USA med angrep mot mål i Iran. Iran svarte deretter med angrep mot amerikanske mål i Bahrain og Kuwait.

Opptrappingen skapte frykt for at den ferske avtalen skulle kollapse. Avtalen innebærer full våpenhvile mellom partene og deres allierte, også i Libanon, og den skal bane vei for en endelig atomavtale.

Samtidig framforhandlet USA på fredag en egen avtale mellom Israel og Libanons regjering som blant annet skal sikre at Hizbollah opphører.

Ifølge Egypts tidligere viseutenriksminister Rakha Ahmed Hassan setter dette USA i en vanskelig posisjon.

– USA og Israel forsøker å skille Libanon fra Iran. USA har signert en avtale med Iran som sikrer en våpenhvile i Israels krig mot Libanon. Samtidig spikrer de en avtale som skal presse Iran-allierte Hizbollah ut. Det er to klart motstridende mål, sier Hassan til Klassekampen.

Ifølge Hassan er opptrappingen i Hormuzstredet først og fremst en styrkeprøve: USAs president Donald Trump vil vise at han er sjefen. Iran svarte med å vise at stredet fortsatt er under deres kontroll.

– Hormuz er Irans gullkort, og de har vist at de kan stenge stredet når som helst. Iran kommer aldri til å gi dette kortet fra seg før landet får en fullstendig avtale, noe som også omfatter opphevelse av alle sanksjoner og frigivelse av fryste iranske midler, sier han.

USAs motstridende strategi i Libanon og Iran viser et bilde av vilkårlig diplomati.

USA søker fred med Iran, men vil svekke Hizbollah

Fredag underskrev representanter fra israelske, libanesiske og amerikanske myndigheter et «trilateralt rammeverk» i Washington D.C. De 14 punktene i erklæringen presenteres som et skritt mot «vedvarende fred og sikkerhet».

Bak ambassadørene som signerte avtalen, sto Marco Rubio, som omtalte den som «en viktig milepæl».

– Første steg er noen ganger det vanskeligste steget, men det er det vi tar sammen i dag, sa Donald Trumps utenriksminister.

Kjernen i teksten er at ­Israel og Libanon forplikter seg til en trinnvis prosess der den libanesiske hæren skal ­gjenopprette suveren kontroll over libanesisk territorium. Men ifølge avtalen avhenger israelsk tilbaketrekning av at Hizbollah avvæpnes først.

Det er og blir helt uaktuelt, sa Hizbollah-leder Naim ­Qassem i en uttalelse etter signeringen. Han kaller avtalen «et veldig farlig forslag som krysser alle røde linjer» og en kapitulasjon som er «ydmykende, skammelig og en overgivelse av suverenitet».

Rammeverket fastlegger ingen tidslinje for israelsk tilbaketrekning og tegner kun opp et pilotforsøk der den israelske hæren trekker seg ut av begrensede ­områder hvor den libanesiske hæren skal få overta på sikt – under tett amerikansk tilsyn.

I den sørlige «sikkerhetssonen» blir imidlertid Israel ­værende i uoverskuelig framtid.

Hele det nye rammeverket er å regne som «ugyldig», mener Hizbollah-lederen, som sa det er den såkalte intensjonsavtalen mellom USA og Iran som må gjelde. Ifølge USA-Iran-avtalen signert 17. juni skal nemlig Libanons suverenitet og integritet ­beskyttes, og «militære operasjoner på alle fronter, inkludert i Libanon» skulle «avsluttes umiddelbart og permanent».

Når begge sider selger inn fundamentalt forskjellige tolkninger av den samme avtalen, er det vanligvis et faresignal.

Ser ny avtale som en seier for Israel

Jada, VM er en braksuksess. På tross av all kritikk i forkant framstår mesterskapet som en ny seier for Gianni Infantino og Fifa.

Nordmenn på tur har hatt noen fantastiske uker. Stolte går vi rundt og lar selvbildene vokse etter avansementet fra gruppa og synes det er både gøy og flaut at så mange roper «ro» etter oss uansett hvor vi går.

Det er utrolig hvor mye positiv energi 28 år uten VM kan skape. Selv da vi før kampen mot Senegal sto over en time i kø i storm og gjørme for å få en burger på en sliten travbane i New Jersey, var det knapt et negativt ord fra nordmennene – bare dansende menn og damer i vikinghjelmer.

Tog og busser har da også gått som de skal, på tross av noen seige køer etter kampene. Det har heller ikke vært noe problem å finne hoteller eller brukbar mat.

Alle er selvfølgelig enige om at alt er for dyrt. Men blant Amerika-farerne har det dannet seg en slags kollektiv forståelse om å ikke snakke om slikt, om å ikke sjekke saldoer og kredittkortbruk før mora er over.

«Smellen tar jeg når jeg kommer hjem», som en trønder sa da han spanderte ei mugge øl kvelden før kampen mot Frankrike.

Men VM er ikke bare moro for nordmenn med penger på konto. Det viser seg nemlig at klisjeen stemmer: VM oppleves som en internasjonal folkefest, som samtidig viser USA fra sin beste side: et mangfoldig og spennende sted, fullt av ulike folk og kulturer.

Det var for eksempel stort å sitte dødssliten i en offentlig park i Boston, mens tusenvis av tilhengere fra Kapp Verde gikk bananas i regnet da den lille øystaten gikk videre fra gruppa.

VM har blitt en seier for Fifa, Mamdani og Norges fans

Katarina Poensgen

I flere måneder har Ukraina trappet opp droneangrep langs fronten og langt inne i Russland.

Med stillstand i fredsforhandlingene varsler Ukraina nå bruk av hardere virkemidler for å få Russland til forhandlingsbordet. De neste 40 dagene skal Ukraina legge langt mer press på Russland, noe som også omfatter droneangrep, varslet den ukrainske presidenten Volodymyr ­Zelenskyj på Telegram torsdag.

Den slovakiske analytikeren Balazs Jarabik ved tankesmia R. Politik peker på at opptrapping og diplomati nå henger tett sammen.

«Begge parter forsøker å styrke sin posisjon før eventuelle forhandlinger. Ukraina søker å omsette sin evne til omstilling – og inntrykket av at krigens utvikling kan snus til forhandlingsmakt», skriver han på X.

Flere internasjonale medier den siste tida har skrevet at Ukraina er i ferd med å styrke sin posisjon. I takt med at Russland opprettholder angrepene mot ukrainske byer og sivil infrastruktur har Ukraina lansert flere droneangrep mot russisk energiinfrastruktur.

Nå meldes det om at Krym er inne i sin alvorligste energikrise siden den ulovlige russiske annekteringen i 2014, ifølge Sky News. I Russland skal også bensin­produksjonen ha falt med 15 prosent siden juni i fjor som følge av angrepene, skriver Bloomberg.

«Moskva får en smakebit av Putins krig», skrev Financial Times kort tid etter angrepet på et oljeraffineri i Moskva, som dekker en betydelig del av byens drivstofforsyning, forrige uke.

I tillegg har droneangrepene bidratt til å bremse russiske framrykninger ved fronten – noe også USAs president Donald Trump har kommentert. Han har blant annet sagt at Zelenskyj «gjør det veldig bra».

Kreml tolker presset som et argument for å trappe opp krig­føringen.

Zelenskyj strammer musklene

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner  

Et VM i fotball blir alltid som et eget univers, med sine egne fortellinger. Mesterskapet får sine egne hovedpersoner, sine helter og skurker. Med fem mål på to kamper har Lionel Messi, som mange trodde var blitt for gammel og dårlig etter overgangen til Inter Miami i USA, selvfølgelig plassert seg selv midt i rampelyset. Det samme har vår egen roende viking, Erling Braut Haaland, som går viralt hele veien til Kina. Brasils Vinícius Júnior, som også har puttet fire mål, er ikke så verst han heller.

Den største skurken heter på sin side fortsatt Gianni Infantino, den grådige Fifa-sjefen og Trump-vennen som flår VM-fansen mens han selv flyr over hele USA for å se to kamper hver eneste dag.

Om man følger mesterskapet på amerikansk tv, slik jeg gjør mellom de norske slagene her borte i Amerika, finnes det imidlertid også en annen skurk i dette VM-universet. Det er den tidligere amerikanske midtstopperen Alexi Lalas, som i dag er ekspert i VM-studioet til rettighetshaver Fox Sports. Der går han sin ekspertkollega Thierry Henry så på nervene at den tidligere franske Arsenal-stjerna hadde revet av seg håret dersom han hadde hatt noe igjen. Kanalens tredje ekspert, den svenske giganten Zlatan Ibrahimovic, ser på sin side ofte ut som han helst vil slenge Lalas i bakken.

Oppgjøret i Fox-studioet er på mange måter et perfekt bilde på de voksende motsetningene mellom USA og Europa. I en lang nedsabling i den britiske avisa The Guardian omtales Lalas ganske enkelt som «den amerikanske idioten».

Alexi Lalas har helt siden USA-VM i 1994 vært en av USAs mest kjente fotballprofiler. Den gangen var Lalas den kanskje største stjerna på det amerikanske landslaget, og i 1996 ble han hentet hjem fra proffspill i Italia for å bli et av stjernefjesene for den nyoppstartede amerikanske proffligaen MLS.

Jeg husker ham selv godt fra VM i 1994, der han løp rundt med langt rødt hår og bukkeskjegg. Dette oppsiktsvekkende utseendet sørget for at amerikaneren, som også spilte i rockeband, av mange ble sett på som en slags bohem og en kul fotball-hippie.

Men hvis Lalas noensinne var liberal, har han hatt en lang politisk reise siden det glade 1990-tallet. I dag er han nemlig en svoren tilhenger av president Donald Trump og en propagandist for både innvandringspolitiet Ice og alle Gianni Infantinos profittjaktende påfunn, som de upopulære og ofte helt unødvendige drikkepausene.

I USA har fotball først og fremst vært idretten til innvandrere, damer og liberale folk i rike forsteder. Lalas’ jobb virker derfor å være å selge «soccer» til de delene av Amerika som vanligvis følger amerikansk fotball og basketball. Med høy stemme og amerikansk selvsikkerhet dunker han ut selvfølgeligheter og banaliteter, koplet med amerikansk jingoisme, som at Trump er tidenes beste «soccer president».

Et av VMs argeste oppgjør utspiller seg i et tv-studio

I løpet av fjoråret innførte USAs regjering personlige sanksjoner mot flere høytstående ansatte i Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Fra Donald Trump i februar sanksjonerte Karim Khan etter at han søkte arrestordrer mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant, ble ti av hans kolleger – to viseaktorer og åtte dommere – ført opp på samme sanksjonsliste i juni, august og desember. Der står de med terrorister og narkobaroner.

Sanksjonene innebærer innreiseforbud til og fryste eiendeler i USA, samt store restriksjoner på bruk av amerikanske selskaper og tjenester.

Nå tar tre av de sanksjonerte dommerne opp kampen og saksøker Trump-regjeringen i en føderal domstol i New York. De hevder målet med sanksjonene er å presse dem fra å gjøre jobben sin, og at de er ulovlige.

«Å gå etter internasjonale dommere fordi de utfører sine dommerplikter, er et enormt angrep på domstolenes uavhengighet og på rettsstaten», sa James A. Goldston, administrerende direktør for Open Society Justice Initiative og juridisk representant for den dommeren i søksmålet, i en uttalelse.

Verken USA eller Israel er medlem av ICC. Men begge land har lagt enormt press på domstolen som straffeforfølger personer for folkerettsbrudd.

Selv om flertallet av de sanksjonerte i ICC har blitt svartelistet av USA for å ha godkjent arrestordrene mot Netanyahu og Gallant, er noen av dem ilagt sanksjoner for å ha medvirket til en etterforskning av amerikansk militærpersonell i Afghanistan. Dette gjelder to av de tre dommerne bak søksmålet, deriblant kanadiske Kimberly Prost.

Prost har sagt at hun syntes det var overraskende å sanksjoneres fordi hun tilbake i 2020 ga grønt lys til etterforskning av amerikanske soldater – som året etter ble lagt på is. Siden 2021 har Afghanistan-etterforskningen kun omhandlet Taliban.

Jeg ­ville ikke vært for ­optimistisk.

Slår tilbake mot Trump

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

46 år gamle Aleksandr er frivillig i organisasjonen «Hardt tegn» for russiske desertører. Organisasjonen er virksom i Jerevan. Han forteller hvordan kameratene hans hjelper russiske soldater å rømme fra krigen – forbi kontrollposter og militærpoliti, ut av sykehus, og om nødvendig, til fengsel – alt for å slippe tilbake til fronten.

«Jeg forstår dem godt», forteller han. «Du er fullstendig desorientert. Du vet ikke hvor du skal gå. Skyldfølelse og frykt plager deg. Rundt deg er det fiender, overvåking og kontroller. Til slutt er det to av ti som våger å rømme. Én klarer å komme seg ut. Og feigingene, som ikke klarer å takle frykten, går i døden.»

ble Aleksandr sendt til krigen i Tsjetsjenia. Tjue år seinere kalte krigen igjen. Russiske myndighetene kunngjorde «delvis mobilisering», som først og fremst gjaldt dem som allerede hadde militær erfaring.

«Jeg sa til sjefen på oppstillingsplassen at jeg led av pasifisme. Han lo. Men jeg hadde allerede sett krig, der ligger forskjellen», forteller Aleksandr.

Etter et halvt år deserterte Aleksandr. Det var ikke lett: Han skar over årene sine på et feltsykehus. Han ble fraktet fra det ene psykiatriske sykehuset til det andre og holdt fanget i en kjeller, før han klarte å rømme til Armenia – et av de få landene russere kan reise inn i uten utenrikspass, som de fleste soldater mangler.

, ifølge Aleksandrs anslag, flere tusen russiske desertører som gjemmer seg i Armenia, Kasakhstan og Kirgisistan. Bare noen få hundre har klart å komme seg til trygge land i Europa, hovedsakelig til Tyskland.

Samtidig er det rimelig å anta at det har vært minst 120.000 tilfeller av desertering fra den russiske hæren, trolig langt flere. De fleste blir pågrepet av militærpolitiet. Mange tortureres og sendes tilbake til fronten uten rettssak, mens bare et mindretall blir stilt for retten og dømt til fengsel. Andre lever i månedsvis på flukt, i konstant frykt, før også de blir funnet og sendt av sted for å bli slaktet.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakta på desertører. De anerkjenner ikke desertering som grunnlag for asyl eller beskyttelse. De få desertørene som når Europa – ved hjelp av transittflygninger eller ved å hoppe av et transitt-tog i fart mens det kjører gjennom Litauen – blir i stor skala nektet asyl og deportert.

kunngjorde EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen en enda mer radikal beslutning: å forby alle russere som har tjenestegjort i hæren under krigen, noensinne å reise inn i Europa. Det dreier seg ikke om turister som mellom kampene ønsker å feriere på den franske rivieraen, men nettopp om desertører.

De få desertørene som har klart å komme seg til Europa, blir i stor skala nektet asyl og deportert

De Europa ikke vil ha

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

Hvorfor har jeg de samme samtalene på nytt og på nytt?

Det føles som om stemmen min går på repeat i en endeløs tidsløkke. Dette er verre enn med amerikanerne: en tanke som overrasket meg da jeg lot den synke inn. Amerikanerne er i det minste mer oppfinnsomme i anklagene de retter mot Kina. Kanskje man kan kalle det en fiendtlighetspluralisme?

Som et ektepar som har vært lenge gift, krangler de, men når dagen går mot kveld må de likevel sette seg ned og snakke om middagsplaner. Jeg har begynt å tro på det Wang Jisi, den anerkjente kinesiske eksperten på internasjonale forhold, har sagt om relasjonene mellom USA og Kina i dag: Problemet er ikke at de to sidene kjenner hverandre for dårlig, men at de kjenner hverandre for godt til å finne noe de kan bli enige om nå.

mellom Kina og Europa er annerledes. Det føles som en arrangert date som spilles på repeat – hver gang den samme syklusen med å introdusere og forklare seg og aldri helt komme videre til neste trinn. Jeg reiser tilbake til Europa hvert år, møter forskjellige grupper fra forskjellige kretser i politikken og forretningslivet i et håp om å finne noe nytt.

Likevel er jeg på samme sted igjen og igjen, denne gangen i et møterom i den tyske Forbundsdagen, der jeg sitter rundt bordet sammen med representanter for De grønne, med påfølgende møter i utenriksdepartementet og med tankesmier.

Samtalene har knapt endret seg siden 2022, bortsett fra at Iran har kommet med i den såkalte systemiske rivaliseringen mellom Kina og Europa. «Systemisk rivalisering» er et begrep europeerne hevder at de fant opp i 2019. Kineserne oppfatter sjelden dette som noe originalt, siden europeernes strategi overfor Kina ofte framstår som en nedtonet versjon av den amerikanske. Fra revisjonistisk makt til systemisk rivalisering. Fra frakopling til risikoreduksjon.

. De begynner ofte med bekymringer om den internasjonale ordenen med en diskré, men stadig mindre diskré, henvisning til USA. Så kommer retorikken om den regelbaserte internasjonale ordenen og Europas verdibaserte diplomati eller status som normativ makt. Det er her debatten begynner å ta form.

Så nevnes Ukraina (og nå Iran), mens Gaza er merkverdig fraværende, selv om det er dette de fleste utenrikspolitiske demonstrasjoner og sosiale bevegelser i Europa er konsentrert rundt. Deretter går vi over til menneskerettighetene i Kina, pluss Tibet, Hongkong, Xinjiang, Taiwan og videre til økonomisk konkurranse, overkapasitet, handels- og investeringsavtaler.

På dette punktet har samtalen bygd opp nok trykk og tida begynner også å løpe ut. Til slutt kommer håndteringen av KI, selv om EU ofte er mer opptatt av regulering enn å forstå hva teknologien faktisk gjør. Alt konkluderes med felles oppmuntring til flere meningsutvekslinger i framtida.

Dagens europeiske retorikk lyder som om de nettopp har oppdaget at Kina er et kommunistisk land.

Tiden løper ut for Kina og Europa

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

De siste årene har det vært en intens debatt om hvordan sosialister bør ta stilling til krigen i Ukraina, 7. oktober, folkemordet på palestinerne, USAs krig mot Iran og truslene mot Cuba.

Dessverre har debatten ofte tatt ­utgangspunkt i moral og identitet framfor teori. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en så stolt ideologisk tradisjon med røtter i opplysningstida nå famler seg fram i mørket.

For i motsetning til høyresida har sosialismen et solid teoretisk grunnlag.

 tar utgangspunkt i dialektisk materialisme. Det innebærer at vi studerer fenomenene fra innsida: bevegelsesmønstre og forhold til andre fenomener. Dette står i motsetning til det metafysiske verdensbildet, der hver ting er isolert (USA er én ting, Venezuela en helt annen) og der alle ting er evige og konstante, og kun kan økes eller reduseres. Vi holder altså ikke «to tanker i hodet samtidig» – nei, vi lar dem møtes og analyserer hvilke relasjoner de har til hverandre.

Utgangspunktet er samfunnets motsetninger: mellom arbeid og kapital, utleiere og leietakere, stat og folk. Noen motsetninger er antagonistiske, altså preget av grunnleggende motstridende interesser. Motsetninger mellom folkegrupper som muslimer og kristne, innvandrere og innfødte, bønder og byfolk, er imidlertid ikke antagonistiske, uansett hvor mye hat og uenighet som måtte herske mellom disse gruppene. De har ikke motstridende interesser og kan derfor forlikes.

 gjelder det å identifisere hovedmotsetningen i enhver situasjon. I fredstid kan dette være arbeid mot kapital. Foreligger det en imperialistisk angrepskrig – åpen eller gjennom sanksjoner og blokade – er imperialismen imidlertid alltid hovedmotsetningen.

Som Mao Zedong skrev i sin tekst «Om motsetninger», blir motsetningen mellom et land og en imperialistisk angriper den avgjørende motsetningen så lenge angrepet pågår.

sosialister bør ta parti for arbeiderklassen i et kapitalistisk land samt kvinnene under et patriarkalsk styre. Men i det øyeblikket imperialismen angriper landet, blir denne motsetningen sekundær. Da er det den nasjonale kampen for uavhengighet som er hovedmotsetningen.

Akkurat nå er det åpenbart for alle at hovedmotsetningen i Palestina står mellom Palestina og Israel, ikke for eksempel mellom Hamas og det palestinske folket. I en framtid hvor Palestina ikke er okkupert, vil det foreligge en annen hovedmotsetning inne i landet, der det gjelder å ta parti.

En sosialist bør støtte de ­kreftene som kan føre til en ­svekkelse av USA-imperialismen

Utenriks

Aktuelt

Nasjonal Samling og Marine Le Pen venter på en dom som kan avgjøre alt

USA har flere ganger sagt nei til å hjelpe María Corina Machado tilbake til Venezuela.

Protestene i Sør-Afrika handler egentlig om misnøye med staten, sier professor

På jakt etter Trump-velgerne som flørter med venstrepopulismen

Gjennom Pax Silica vil USA ta kontroll over Europas teknologiske framtid.

Venezuela trenger mye mer hjelp etter skjelvet, sier forskere: – Latterlig lite

Vilkårlig diplomati, sier Egypts tidligere viseutenriksminister om USAs fredsavtaler i Midtøsten. Han mener ulike strategier setter kjepper i hjulene for regional fred.

Ser ny avtale som en seier for Israel

Noen tanker etter to uker på svinedyr fotballfest.

Ukraina øker presset mot Russland med flere droneangrep. Analytikere mener krigen preges av gjensidig eskalering.

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner

Slår tilbake mot Trump

Horisont

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakten på desertører.

Mens maktbalansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

Hvordan bør sosialister forholde seg til krig, okkupasjon og imperialisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurderinger.

Nasjonal Samling og Marine Le Pen venter på en dom som kan avgjøre alt

USA har flere ganger sagt nei til å hjelpe María Corina Machado tilbake til Venezuela.

Protestene i Sør-Afrika handler egentlig om misnøye med staten, sier professor

På jakt etter Trump-­velgerne som flørter med venstre­po­pu­lismen

Gjennom Pax Silica vil USA ta kontroll over Europas tekno­lo­giske framtid.

Venezuela trenger mye mer hjelp etter skjelvet, sier forskere: – Latterlig lite

Vilkårlig diplomati, sier Egypts tidligere viseuten­riks­mi­nister om USAs freds­av­taler i Midtøsten. Han mener ulike strategier setter kjepper i hjulene for regional fred.

Ser ny avtale som en seier for Israel

Noen tanker etter to uker på svinedyr fot­ball­fest.

Ukraina øker presset mot Russland med flere drone­an­grep. Analy­ti­kere mener krigen preges av gjensidig eskalering.

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner

Slår tilbake mot Trump

Para­doksalt nok har europeiske myndig­heter blitt en pålitelig alliert for Putins mili­tær­po­liti i jakten på desertører.

Mens maktba­lansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

Hvordan bør sosia­lister forholde seg til krig, okkupasjon og im­pe­ria­lisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurde­ringer.

På jakt etter Trump-velgerne som flørter med venstrepopulismen

Gjennom Pax Silica vil USA ta kontroll over Europas teknologiske framtid.

Vilkårlig diplomati, sier Egypts tidligere viseutenriksminister om USAs fredsavtaler i Midtøsten. Han mener ulike strategier setter kjepper i hjulene for regional fred.

Noen tanker etter to uker på svinedyr fotballfest.

Ukraina øker presset mot Russland med flere droneangrep. Analytikere mener krigen preges av gjensidig eskalering.

Paradoksalt nok har europeiske myndigheter blitt en pålitelig alliert for Putins militærpoliti i jakten på desertører.

Mens maktbalansen endrer seg, står samtalen mellom Kina og Europa på stedet hvil.

Hvordan bør sosialister forholde seg til krig, okkupasjon og imperialisme? Svaret ligger ikke først og fremst i moralske vurderinger.