Ingrid Fadnes

#fff

Yeleni plukker opp en blyant med munnen. Den 15 år gamle kubanske jenta er født med en funksjonsvariasjon som gjør at hun ikke kan bruke hendene sine. Det stopper henne ikke fra å skrive med sirlig løkkeskrift.

Nå sitter hun i et klasserom i utkanten av Havanna med en notatblokk foran seg og skriver en kladd til en invitasjon til en 

-fest, en stor markering i tenårene som er vanlig på Cuba, og som ligner den norske konfirmasjonen. Invitasjonen skal sendes til familiene til elevene som går her på spesialskolen La Escuela Solidaridad con Panama.

Etter noen setninger slipper Yeleni blyanten ned på pulten og gliser.

På arket står det: «Herr Trump, du kan ikke invadere landet mitt nå og ødelegge for ‘quinceañera-festen’ vår».

Yeleni er et av 200 barn som har fått plass på spesialskolen som ligger side om side med det nasjonale rehabiliteringssenteret på Cuba. Navnet på skolen kan oversettes til «Skolen solidaritet med Panama», og ble valgt av Fidel Castro. Cubas tidligere president og revolusjonære kommunist åpnet dørene til skolen den 31. desember i 1989, få uker etter at USA startet en militær offensiv mot det mellomamerikanske landet Panama. Her får barna i dag utdanning og fysisk og psykisk hjelp med sine ulike funksjonsvariasjoner. Yeleni har lært seg å skrive med munnen.

Å bygge opp et offentlig og gratis helsesystem har vært og er en viktig del av den kubanske revolusjonen. I tida da Sovjetunionen fremdeles fantes og var en sterk støttespiller for Cuba, ble flere sykehus bygd og åpnet. Cuba har også helseforskning i verdensklassen, og under pandemien utviklet de sin egen vaksine mot covid-19.

Helsevesenet har samtidig vært under hardt press fra USAs blokade. Det presset har blitt enda større etter at Donald Trump strammet blokaden i januar.

At skolen Solidaridad con Panama fungerer så godt som den gjør, er fordi helse og utdanning blir prioritert av regjeringen i en vanskelig tid, forteller skoledirektør Nairys Reyes Cleger.

Vi har det vi har, men med mindre gjør vi mer.

«Herr Trump, du kan ikke ­invadere landet mitt nå»

Katarina Poensgen

Da Spania i mars nektet å la USA bruke deres baser og luft­rom i angrep mot Iran, truet president Donald Trump med å innføre straffetoll mot Nato-landet.

Siden den gang har fortsatt USA ikke fått det som de ville. Nå kan de gå ett skritt lenger, ifølge Reuters.

Nyhetsbyrået viser til en e-post fra det amerikanske forsvarsdepartementet som de har fått informasjon om gjennom en anonym tjenesteperson på høyt nivå. Der kommer det fram at USA vurderer ulike straffer for Nato-land som ikke bidrar militært i krigen mot Iran, særlig ved å nekte amerikansk tilgang til baser og luftrom.

Et av forslagene, ifølge Reuters, er å suspendere Spania fra Nato eller fra viktige roller i alliansen.

Spania har vært de tydeligste stemmene i Europa mot USAs krig, som statsminister Pedro Sánchez har beskrevet som folkerettsstridig og skadelig.

– Vi kommer ikke til å være medskyldige i noe som skader verden og er motsatt av våre verdier og interesser, kun fordi vi er redde for ­represalier, sa Sanchez i en tale i mars.

Men heller ikke Storbritannia har ønsket å gi USA tilgang til flere av sine baser for å utføre angrep mot Iran. Europeiske land har også nektet å sende marinestyrker for å åpne Hormuzstredet, av frykt for å bli dratt inn i krigen.

Det har skapt stor frustrasjon i USA og økt spenningen innad i Nato. Et av forslagene i den lekkede e-posten er at USA skal revurdere støtta til Storbritannias krav på Falklandsøyene, og at land som oppfører seg liknende, kan bli fratatt privilegier.

Slik Trump herjer nå, så er det klart at det blinker stygt.

Vurderer straff mot Nato-land

Pernille Solheim

Tom Henning Bratlie

#000

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

Avi Shlaim er av den typen intellektuelle som tillater seg å endre mening. Den britisk-israelske historikeren som en gang var både sionist og stolt IDF-soldat, er i dag i selvpålagt eksil. Som 80-åring er han kjent som en av sionismens skarpeste kritikere – både gjennom en rekke anerkjente bøker og virale Instagram-videoer, øyeblikk som ofte er foreviget av representanter for yngre generasjoner.

I 1993 var han overbevist om at Oslo-avtalen var et positivt vendepunkt som ville utløse en gradvis, men irreversibel prosess mot palestinsk statsdannelse. Det skrev han i en utgave av London Review of Books, der også Edward Said ytret sin mening. Said mente tvert imot at avtalen befestet Israels kontroll over palestinerne.

I dag erkjenner Shlaim at hans nå avdøde venn, Edward Said, hadde rett: Tostatsløsningen er ikke død – den ble aldri født i det hele tatt.

Når Klassekampen møter Avi Shlaim i Oslo, herjer det israelske militæret i Midtøsten som aldri før. Det er ikke bare Shlaim som har endret seg gjennom tiårene som har gått, men landet han vokste opp i: Shlaim påpeker at Israel etter grunnleggelsen fikk mer internasjonal støtte og sympati enn noe annet land – dels på grunn av skyldfølelse etter holocaust, men også fordi den unge staten ble ansett som en «demokratisk øy i et hav av autoritarianisme».

Og på 50-tallet var Israel riktignok en sosialistisk, progressiv og demokratisk stat, påpeker han.

– Men se på Israel nå, og du ser et monster. Det er ingen annen måte å beskrive det Israel gjør på Gazastripa, Vestbredden, i Sør-Libanon og Iran, enn at det er et monster som har kommet ut av kontroll, sier Shlaim.

Arabisk-jødiske Avi Shlaim ble født i Bagdad i 1945 og flyttet som femåring til Israel. Der vokste han opp i en familie som i motsetning til de fleste jødiske israelere opplevde seg som en del av den arabiske verden. Men i det nye hjemlandet, der jøder med opprinnelse i Øst-Europa dominerte både det politiske, økonomiske og kulturelle livet, ble de aldri helt akseptert.

Shlaim, som i dag er professor emeritus i internasjonale relasjoner ved Universitetet i Oxford, er blant Israels såkalte nye historikere, som utfordrer nøkkelpunkter i den tradisjonelle framstillingen av israelsk og sionistisk historie. Han har viet karrieren til å grave i arkivene og har blant annet funnet «ubestridelige bevis» for at israelsk etterretning selv var involvert i bombeangrep mot det jødiske miljøet i Irak på 50-tallet – i et forsøk på å framskynde de arabiske jødenes utvandring til den nyopprettede staten Israel.

Israel har lykkes i å fullstendig forvrenge vestlige ­oppfatninger om Iran og palestinerne.

– Det er Israel som er en eksistensiell trussel

Amal A. Wahab

Situasjonen rundt Hormuzstredet tilspisser seg, og det er uklart når – og om – trafikken gjennom stredet vil normaliseres. Onsdag ­beslag­la Iran to skip i stredet.

Det skjer kort tid etter at Donald Trump forlenget våpenhvilen mellom USA og Iran på ubestemt tid. Trump-administrasjonen anser ikke Irans beslaglegging av de to skipene som et brudd på våpenhvilen, sa talskvinne i Det hvite hus Karoline Leavitt, som begrunnet det med at skipene ikke var amerikanske eller israelske.

Samtidig blokkerer USA Irans havner og øker presset også langt utenfor Midtøsten. Reuters meldte i går at amerikanske krigsskip de siste dagene har stoppet og omdirigert flere iranske skip i asiatiske farvann, blant annet nær India, Sri Lanka og Malaysia.

– USA har – på tross av deres massive militære overmakt – mislyktes i å nå de uttale målene med deres krig mot Iran med militære midler. Nå bruker de alt de har av andre midler, sier Hassan Nafaa til Klassekampen.

Han er egyptisk professor i statsvitenskap. Nafaa beskriver situasjonen som spent – og sier at nøkkelen til en slutt på konflikten er Hormuzstredet.

Visepresidenten i Irans nasjonalforsamling, Hamidreza Hajibabaei, sa torsdag at Iran har mottatt de første «bompengene» fra skip som ønsker å passere gjennom stredet: Dette er en modell USA tidligere har motsatt seg i forhandlingene.

Opplysningene er ikke bekreftet av andre kilder.

Trump, med sin blokade, kan skyte seg selv i foten.

– Handler om hvem som holder ut lengst

Gustav Gillund

– Mange av de tradisjonelle vestlige partnerne kutter i bistanden. Da må vi finne andre partnere, sier Norges utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap).

Klassekampen møter ham i Beijing i Kina.

Bakgrunnen for besøket er at Det internasjonale samarbeidet står i krise. Folkeretten er under angrep, og vestlige land kutter i bistand på bekostning av opprustning. Det har ført til en budsjettkrise i sentrale institusjoner som FN.

Norge ser imidlertid FN og annet multilateralt samarbeid som en kjerneinteresse. Og siden de fleste vestlige land ser en annen vei, søker Aukrust nå partnere andre steder.

– Kina spiller en veldig viktig rolle for det globale sør, og landene i det globale sør ser på Kina som et lederland. Det er derfor jeg har en god grunn til å ha kontakt med Kina på dette området, forklarer han fra stua i den norske ambassadørens residens i Beijing.

Før turen til Beijing har Aukrust reist til både Indonesia, De arabiske forente emirater og Saudi-Arabia. Sammen utgjør disse landene det Aukrust omtaler som «utradisjonelle» partnere i internasjonal utvikling i det globale sør, som Norge nå strekker en hånd til, i vakuumet av interesse fra andre vestlige land.

I Beijing skal han møte Kinas visefinansminister og Kommunistpartiets internasjonale avdeling.

– Hvis du vil få gjort noe med denne verdenen, så må du også snakke med Kina. Dette er et viktig land på alle områder, og også innenfor internasjonal utvikling, forklarer han.

Jeg tror tida for belæringer er helt forbi.

Jakter ny bistandspartner i Beijing

Yngvild Gotaas Torvik

Istedenfor beskyttelse mot hets, trusler og sanksjoner, fikk FN-rapportør Francesca Albanese en svertekampanje av europeiske regjeringer.

Palestinsk henging»: Hendene bindes bak ryggen, fangen henges opp etter håndleddene, ofte går skuldrene ut av ledd. «Palestinsk stol»: Fangen spennes bak- eller forover en stol, hender og føtter stripses til stolbeina.

I begge tilfeller blir smerten så uutholdelig at den utgjør det Francesca Albanese har viet sin siste rapport til: tortur.

I stikkordsform beskriver FNs spesialrapportør for Palestina torturmetoder hun har funnet beskrevet i israelske fengselsmanualer – og hvilke følger det har fått for palestinske fanger – i hundrevis av vitnesbyrd hun har gjennomgått: Kraniebrudd. Knuste knokler. Utsulting. Amputasjon uten bedøvelse.

De korthogde beskrivelsene vokser etter hvert til ei stri elv av grafiske skildringer.

– De har blitt slått på kjønnsorganene, metallstenger har blitt ført inn i genitaliene, inkludert i penis, noen blødde i flere dager og uker, sier Albanese på videolink fra sitt hjem i Tunis.

Selv om tortur er langt fra nyheter for en FN-rapportør for Palestina, sjokkerte graden av «hevnlyst, ‘gameifisering’ og seksualisering» henne. Alle fangene hun leste om, forteller hun, ble kledd nakne og filmet eller fotografert. Flere ble bundet til senger, voldtatt og misbrukt med ulike redskaper.

– Til og med et pulverapparat, der innholdet ble tømt i fangens endetarm. Dette har skjedd, sier hun, om et vitnesbyrd som har brent seg fast. Plutselig veller et annet opp i henne, fra en fange som ble torturert på do.

– Han fikk hodet presset ned i toalettskåla, og ble samtidig filmet, banket og voldtatt av en hund. Jeg mener; hvorfor? Hvorfor?

Jeg er farlig fordi jeg forklarer komplekse ting på en enkel måte.

– Livet mitt har blitt et helvete

Iranske myndigheter viste på tirsdag ingen vilje til å forhandle om en forlengelse av våpenhvilen de inngikk med USA og Israel for to uker siden. I stedet rykket Donald Trump ut med en ensidig våpenhvileforlengelse – og det på ubestemt tid.

Det begrunnet den amerikanske presidenten med at «Irans regjering er alvorlig splittet». Han påsto på Truth Social at USA ville gi iranske ledere tid til å «komme fram til et samlet forslag» i fredsforhandlingene.

Men at dette handler om iransk splittelse, avviser en rekke analytikere.

«Niks! Alle i det iranske systemet er enige om at det ikke er noen vits i å forhandle all den tid USA fortsetter blokaden sin», skriver International Crisis Groups Ali Vaez på X.

Til Wall Street Journal sier kilder tett på forhandlingene at Irans ledelse, som offentlig har erklært at de ikke vil forhandle under press, umulig kunne gå i fredssamtaler mens USA blokkerer all skipstrafikk til og fra iranske havner.

Men ikke alle tror at Trump faktisk ønsker seg en fredsavtale. Iran-analytikeren Trita Parsi ved Quincy Institute har gjennom den to uker lange våpenhvilen mistenkt at Trump heller ønsker seg en kald fred.

Det vil si at krigen tar helt slutt uten en fredsavtale, slik at USA og Israel – til tross for krigsnederlagene – kan fortsette å sanksjonere, presse og true Iran også i framtida.

Nå mener Parsi at Trumps valg om å forlenge våpenhvilen på ubestemt tid, bekrefter den teorien.

Ved å ­påtvinge denne tilstanden av limbo mellom krig og fred, håper Trump å gjenopprette status quo før krigen.

Tror Trump går inn for kald fred

Det amerikanske teknologiselskapet Palantir skapte oppstandelse da de i helga publiserte et manifest på 22 punkter. Der tar de til orde for økt militær opprustning, bruk av kunstig intelligens i krigføring og for at enkelte kulturer er overlegne andre.

Manifestet et sammendrag av boka «The Technological Republic», som Palantir-sjefen Alex Karp utga i fjor sammen med bedriftens kommunikasjonsdirektør Nicholaz Zamiska.

Nå advarer flere om at selskapet ikke bare posisjonerer seg for å levere teknologiske verktøy, men for å ta over statlige beslutningsprosesser.

Palantir har tidligere fått masse kritikk for å ha bistått USA og Israel med avgjørende teknologi som de har brukt i sine kriger i Midtøsten.

I manifestet argumenterer selskapet for at «psykologisering av politikk» leder mennesker på villspor, og at moralsk appell ikke er nok for å sikre frie og demokratiske land. Man må bruke rå makt, og denne må bygge på software – software Palantir tilbyr. Manifestet slår fast at det ikke lenger er spørsmål om KI-våpen vil bli bygget, men hvem som bygger dem og til hvilket formål.

Det hevder også at avskrekking vil være basert på kunstig intelligens, snarere enn på atomvåpen.

Samtidig avviser Palantir ideen om kulturelt likeverd og slår fast at «noen kulturer har frambrakt avgjørende framskritt; andre forblir dysfunksjonelle og motsetter seg utvikling».

Noen kulturer har ­frambrakt avgjørende framskritt; andre forblir dysfunksjonelle.

Palantir beskyldes for tek-fascisme

Dyp krise har gitt kubanerne et nytt mantra

En forbipasserende nabo roper til Raúl, eller bare «el Chino» – kineseren, som står og krangler med en grønn parasoll utenfor huset sitt i bydelen Vedado i Havanna.

– Her er ingenting! roper Raúl tilbake og ler.

«Her er ingenting» er blitt et slags mantra på Cuba nå. Her finnes alt, men samtidig også ingenting. Det finnes ikke drivstoff, likevel kjører det biler på kryss og tvers i byen. Det finnes ikke strøm, likevel er det steder som aldri blitt mørklagt.

– Sett den her. Nei, her. Uff denne varmen, sier Raúls kone Alery, og flytter stolen etter skyggen.

Raúl og Alery har laget seg en liten forretningsvirksomhet utenfor huset sitt, lik en rekke kubanere. Overalt sitter folk og selger egne eiendeler eller varer de har fått tilsendt fra slektninger i utlandet, som Raúl og Alery. De har barn, onkler og fettere i USA.

Raul er kledd i en T-skjorte med det amerikanske flagget og Nike-sko med påskriften «USA». Da vi spør om klesdrakta hans er et statement, ler han en raspete latter og tenner opp en sigarett i et munnstykke.

– Du vet, her kan vi ikke si noe. Om jeg holder opp en plakat på gata, så kommer de og tar meg med en gang. Og de burer meg ikke inne for det jeg sier, nei, de tar deg for andre ting. At jeg selger brukte klær ulovlig for eksempel, sier Raúl.

Hver uke kommer det inspektører ned gata, og da går varselet fra bod til bod, forteller han. I hui og hast må de pakke sammen varene.

Hvorfor selger ikke Díaz-Canel Mercedesene sine og kjøper aggregat?

– Kubanerne har ofret nok, om de ikke skal gi livet sitt også

Forrige uke gikk Libanon inn i direkte samtaler med Israel for første gang siden Israels okkupasjon av landet i 1982. Det skjedde samtidig som et klipp fra et Al Jazeera-intervju med Libanons president Joseph Aoun gikk viralt. I intervjuet fra april i fjor slår han fast at Libanon verken kan eller vil forhandle med Israel uten å ha gode kort på hånda.

Ett år seinere gjør han likevel nettopp det. Libanon er svakere enn på lenge, Israel bomber landet intensivt og har gjort det klart at målet er å okkupere Sør-Libanon.

Aouns beslutning om å åpne for forhandlinger med Israel i Washington, splitter nå Libanon. Avisa Al Akhbar, som støtter motstandsfraksjonene, hevdet forrige uke at samtalene legitimerer Israels krig, setter Libanons suverenitet på spill og øker faren for en ny borgerkrig.

Andre kritiserer USAs rolle som mekler. Avisa Al Jomhouria understreker at USA, som Israels nærmeste allierte, kommer til å presse Libanon til å gi etter for israelske krav.

Regjeringen og dens støttespillere hevder for sin del at Hizbollah har trukket Libanon inn i en krig som ikke angår Libanon, og som de heller ikke kan vinne. Ifølge avisa An Nahar er forhandlinger og avvæpning av Hizbollah det eneste alternativet.

Partene ble torsdag enige om en våpenhvile, men Israel har fortsatt bombingen. I helga sa israelske myndigheter at de har til hensikt å holde det de kaller «den gule linja» under israelsk militær kontroll – et belte som strekker seg ti kilometer inn i Libanon. Der fortsetter de systematisk å rive bebyggelsen.

Forsvarsminister Israel Katz sa søndag at israelske styrker skal «handle med full styrke, både på bakken og fra lufta», også under våpenhvila. Mandag fikk libanesere beskjed om å holde seg unna området sør for Litani-elva – et område Katz har erklært at Israel skal okkupere.

Libanons regjering satser høyt – og risikerer alt

Sofie Grønntun Nissen

Mens klokka tikket mot våpenhvilens utløpsdato i ­morgen, og det var duket for nye samtaler mellom USA og Iran i Pakistan, kom Iran med en oppsiktsvekkende melding.

Iran har ingen planer om flere samtaler med USA foreløpig, var beskjeden fra det iranske utenriksdepartementet i går.

«USA lærer ikke fra tidligere erfaringer, og dette kommer aldri til å lede til gode resultater», sa talsperson Esmail Baghaei.

«Det virker som om USA ikke tar dette på alvor i det hele tatt», sa han videre.

Så lenge USA blokkerer Irans havner, avviser iranerne å gå videre i forhandlingene.

Beskjeden kom etter at amerikanske styrker søndag beskjøt og tok kontroll over et iransk lasteskip i Omanbukta. Angrepet skjedde bare timer etter at Donald Trump hadde annonsert at han ville sende en forhandlingsdelegasjon til Pakistans hovedstad Islamabad.

Ifølge den israelske Iran-analytikeren Ori Goldberg burde ikke Irans avgjørelse overraske noen.

– De opptrer svært konsekvent. De har krevd å bli behandlet med respekt – noe som innebærer at USA må avstå fra impulsive handlinger. Og nå holder de USA ansvarlig for den forpliktelsen.

– Iran holder USA ansvarlig

En nådeløs klakkelyd fulgte de kinesiske maratonløperne da de under halvmaratonet i Beijing søndag måtte konkurrere med en ny type motstander: menneskeliknende roboter.

De menneskelige løperne Zhao Haojie og Wang Qiaoxia lå i tet i sin gruppe, men så greide de ikke lenger å holde teknologiselskapet Honors splitter nye robot Lightning bak seg.

Mot oppløpet lå menneskehetens representanter bak med mange minutter. 

Selvstyrte Lightning krysset målstreken etter knappe 50 minutter og 26 sekunder – og slo med det til og med verdensrekorden til ugandiske Jacob Kiplimi på 57 minutter og 20 sekunder.

– Vi er fortsatt bare i startfasen, sier Honor-ingeniøren Du Shaodi om hva han tror er neste steg etter maratonsuksessen.

Myndighetene spår nå at teknologiske framskritt, og ikke minst økt sosialt aksept for roboters deltakelse i samfunnet, vil åpne for en eksplosiv vekst av industrien i Kina og globalt.

Hele 105 ulike lag deltok med egne roboter i halvmaratonet som ble organisert sør i Beijing søndag.

Robotene løp side om side med over 12.000 deltakere av kjøtt og blod.

Mine damer og herrer, vi er vitne til en hendelse av historiske proporsjoner.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

Aktuelt

Grace Blakeley

Britisk økonom og forfatter

Detkalles «ressursforbannelsen» eller «overflodens paradoks»: Tendensen til at ressursrike land er mindre demokratiske, mer korrupte og mer utsatte for konflikt enn andre land.

Som andre observerte mønstre innenfor internasjonal politisk økonomi, er ikke dette en lov hogd i stein, men det finnes en rekke eksempler som underbygger den.

Disse peker mot en dypere sannhet: Utvinningen av olje og gass er ikke bare et miljøproblem, men et politisk problem.

ble mange ressursrike land kolonisert nettopp fordi vestlige land ønsket å utnytte naturrikdommene deres. Industriland sugde ut velstanden fra det globale sør gjennom flere tiår, slik at utgangspunktet for mange nylig uavhengig nasjoner var økonomiske og politiske systemer i sterk ubalanse.

Så kom «nykolonialismen», som den ghanesiske uavhengighetslederen Kwame Nkrumah kalte den. Fortsatt vestlig innflytelse i det globale sørs anliggender har gjort mange ressursrike land i det globale sør fattigere, mindre politisk stabile og mer utsatt for vold.

undergraver avhengigheten av ressursrikdommene forbindelsen mellom skattlegging og representasjon som har vært så viktig for demokratiseringen i mange land.

De fleste land er avhengige av å skattlegge borgerne for å få betalt statens utgifter. Behovet for beskatning styrker elitenes ansvarlighet overfor borgerne. Hvis folket betaler skatt, forventer de noe tilbake. Det gamle slagordet «ingen beskatning uten representasjon» fanger denne tanken godt opp. Men med olje- og gassrikdommene brytes denne relasjonen.

Hvis en stat kan finansieres gjennom inntekter fra olje og gass, er den ikke avhengig av borgerne sine i like stor grad. I stedet for å skattlegge folket, selger de naturressursene sine på de globale markedene. I noen oljerike stater utgjør hydrokarboner størsteparten av statens inntekter. Det gir de herskende elitene en enorm økonomisk autonomi – og frir dem fra demokratisk press.

utvinning av olje og gass historisk sett skapt enorme og ekstraordinære gevinster for et lite antall mektige selskaper, særlig i perioder med høyt prisnivå.

En stat som finansieres av olje og gass, er ikke like avhengig av borgerne

Overflodens forbannelse

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Flere uker inn USA og Israels angrep på Iran, da Teheran erklærte midlertidig gjenåpning av Hormuzstredet mot at olja ble betalt for i yuan i stedet for dollar, spredte begeistringen seg over hele det politiske internettet i det globale sør.

Her fikk vi endelig beviset på at Washington hadde gått for langt. Dollarenes herredømme skulle ta slutt. Vi hadde endelig fått en multipolar verden – ikke som et emne for seminarer, men som en linje i balanseregnskapet til en oljetanker.

Det er forståelig at folk var opprømte. USA og Israels krig mot Iran, som begynte seint i februar under det etter hvert så kjente påskuddet om sikkerhet og frihet, hadde på dette tidspunktet drept hundrevis av iranske sivile og ødelagt landets infrastruktur. Den hadde også sendt drivstoff- og matvareprisene til himmels over hele Afrika, Latin-Amerika og Sørøst-Asia – i stater som ikke har hatt noen som helst innflytelse på beslutningene, med en befolkning som må absorbere konsekvensene i taushet, uten å bli nevnt i nyhetene. At de som har satt i gang denne krigen, endelig risikerte betydelige konsekvenser, føltes for mange som begynnelsen på noe nytt. Men det er verdt å stoppe opp og se nærmere på hva de jublet over.

og i store deler av den europeiske venstresida har antiimperialismen lenge vært organisert rundt USA, som det man må rømme fra, stå imot eller erstatte. Det betyr at USA fortsatt er punktet den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Selv den mest antiamerikanske analysen har en tendens til å måle framskritt opp mot amerikanske referansepunkter, framstille seire som amerikanske nederlag og tolke historien som en konkurranse mellom Washington og deres rivaler. Vi har drømt på amerikansk – og en endring i reservevalutaen kommer ikke til å endre på det.

For nesten førti år siden beskrev teoretikeren Jean Baudrillard USA – ikke som et land blant andre land, men som et helt eget sted, en kultur der

 hadde erstattet virkeligheten så totalt at kritikk utenfra nesten var umulig. Ikke fordi dissens ble undertrykt, men fordi det ikke lenger fantes noe «utenfra». Det var ikke bare det at USA var mektig, det var altomspennende: En drøm som hadde glemt at den var en drøm.

Denne diagnosen har bare styrket seg med tida. Internettet globaliserte den amerikanske forestillingsverdenen i minst like stor grad som det globaliserte USAs makt – formatene, sjangrene og rytmene for oppmerksomhet og begjær som amerikansk kultur har brukt et århundre på å perfeksjonere. Vi blar oss gjennom feeder utformet i California, diskuterer med ord formet av amerikanske kulturkriger, og måler våre politiske liv mot amerikanske referanser. Forestillingsevnens infrastruktur er amerikansk, og den har ingen tydelig utside.

 legger til en ny dimensjon i sin monumentale studie «The Enchantments of Mammon». Kapitalismen, hevder han, er en religion på avveie, med sin egen liturgi, sakramenter og eskatologi. Den amerikanske kapitalismen er i sitt mest fullstendige uttrykk en komplett liturgisk orden med sitt eget begrep om hva frihet betyr, hvordan framskritt ser ut, og hva som må til for å ha et vellykket liv. Liturgien tar ikke slutt når imperiene faller. Det romerske imperiet falt – romerske kategorier strukturerte europeisk tenkning i ytterligere tusen år. En endring i reservevalutaen oppløser ikke denne liturgien.

Jeg skriver ikke dette for å mane til fortvilelse. Jeg ønsker å klargjøre hva som er den faktiske oppgaven. Hvis problemet bare var amerikansk militær eller økonomisk dominans, ville den multipolare verdenen som nå tar form, utgjøre en genuin framgang. Det kan man jo si at den gjør på sentrale punkter. Washingtons mulighet til å pålegge sin vilje unilateralt er ikke lenger slik den var, og det betyr noe for folk som bærer kostnaden av det politikerne pålegger. Men hvis problemet også er forestilte kategorier som vi forstår frihet, framskritt og det gode liv gjennom, vil en endring i den hegemoniske makta ikke røre ved den dypere strukturen.

McCarrahers svar er at du ikke kan ødelegge en liturgi ved å finne et bedre produkt. Du ødelegger den ved å reorientere tanken mot en annen fortelling om hva livet handler om. Det er en krevende oppgave. Da trengs alternative bilder, andre måter å forstå hva et godt liv er.

Det finnes fortellinger som ikke er organisert rundt den amerikanske historien om det gode liv

Alle drømmer på amerikansk

Vijay Prashad

indisk historiker

I juli i fjor angrep USA og Israel Irans atomanlegg gjennom tolv dager. Et par dager ut i angrepet ville de to krigførende maktene – som ikke hadde autorisasjon fra FN til militær maktbruk – åpne for å snakke om en våpenhvile.

I den tro at dette kunne bli grunnlaget for fulle forhandlinger, godtok den iranske regjeringen, under øverste leder Ali Hosseini Khamenei, de foreslåtte vilkårene: umiddelbar slutt på angrepene og ingen opptrapping.

Missilene stilnet, men avtalen var skjør. Det fantes ingen langsiktig fredsavtale, ingen bindende mekanismer for håndheving eller overvåking, ingen atomavtaler og ingen enighet om å avslutte USA og Israels sabotasje og angrep mot Iran.

Dette var ikke slutten på en krig påført Iran av USA og Israel, bare en avtale om å stanse én av kampene. Khamenei beskrev aggresjonen som nytteløs, sa at de «ikke oppnådde noe». Samtidig sa han at det var Iran som framtvang våpenhvilen, og at de «aldri ville overgi seg».

 fungert som nøytral mellommann mellom Iran og USA. Det fantes en egen sikker kommunikasjonsforbindelse mellom Teheran og Washington via Muscat, og denne forbindelsen ble aktivt brukt til reelle forhandlinger etter juli 2015 for å klargjøre grenser og redusere risikoen for feilberegninger.

Samtalene ble faktisk utvidet, og Iran var på vei til å godta at urananrikingen deres måtte begrenses, at lagrene deres med høyanriket uran måtte reduseres, og at Det internasjonale atomenergibyrået skulle få rett til utvidet overvåking og inspeksjon.

Dette var ikke en endelig avtale, men en forhandlingsramme med vilkår om atombegrensning og kontinuerlig nedtrapping. Både høyeste leder Khamenei og president Masoud Pezeshkian hadde den politiske viljen som skulle til for å nå fram til en avtale, og enighet ble antatt å være nært forestående.

i den andre retningen, en aggresjonskrig i strid med FN-pakta. 28. februar myrdet USA og Israel øverste leder Khamenei og drepte 180 barn på jenteskolen Shajareh Tayyebeh i Minab. USA og Israel trodde at dette stormangrepet mot politiske ledere, viktig infrastruktur og sivile umiddelbart ville føre til et folkeopprør som skulle gjøre slutt på den islamske republikken.

Etterretningen til USA og Israel overvurderte demonstrasjonene som begynte i desember 2025 i forbindelse med nedsettingen av rialen og den voksende inflasjonen. Men det er stor forskjell mellom en rekke demonstrasjoner mot den økonomiske politikken og lysten til å reise seg og velte et helt system.

Det finnes ingen gode alternativer for USA og Israel

Utenriks

Aktuelt

15 år gamle Yeleni kan ikke bruke hendene og har lært seg å skrive med munnen. Hun har en klar beskjed til USAs president.

I en lekket Pentagon-e-post foreslås det å gi Nato-land som Spania et ultimatum: Støtt oss – eller bli fryst ut.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

– Handler om hvem som holder ut lengst

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utviklingssamarbeid i krise.

Istedenfor beskyttelse mot hets, trusler og sanksjoner, fikk FN-rapportør Francesca Albanese en svertekampanje av europeiske regjeringer.

Med våpenhvile på ubestemt tid vil Donald Trump spole tilbake – til en situasjon der han slipper å krige, men kan fortsette å sanksjonere og true Iran, mener Arta Moeini og Trita Parsi.

Palantir beskyldes for tek-fascisme

Dyp krise har gitt kubanerne et nytt mantra

For ett år siden avviste Libanons president forhandlinger med Israel så lenge Libanon står svakt. Det løftet bryter han nå.

Iran nekter å møte USA til nye forhandlinger. Det burde ikke overraske noen, slik amerikanerne har opptrådt, mener Iran-analytiker Ori Goldberg.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

Horisont

En overgang til fornybare energikilder ville fjerne en av de mest ødeleggende kreftene i dagens kapitalistiske system.

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstresida.

Donald Trumps eventyr i Iran må være århundrets feilberegning.

15 år gamle Yeleni kan ikke bruke hendene og har lært seg å skrive med munnen. Hun har en klar beskjed til USAs president.

I en lekket Pentagon-e-post foreslås det å gi Nato-land som Spania et ultimatum: Støtt oss – eller bli fryst ut.

Historiker Avi Shlaim har for lengst brutt med Israel. Likevel gjør Iran-krigen ham både kvalm og sint.

– Handler om hvem som holder ut lengst

Utvik­lings­mi­nister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utvik­lings­sam­arbeid i krise.

Istedenfor beskyt­telse mot hets, trusler og sanksjoner, fikk FN-rapportør Francesca Albanese en sverte­kam­panje av europeiske regje­ringer.

Med våpenhvile på ubestemt tid vil Donald Trump spole tilbake – til en situasjon der han slipper å krige, men kan fortsette å sanksjo­nere og true Iran, mener Arta Moeini og Trita Parsi.

Palantir beskyldes for tek-fascisme

Dyp krise har gitt kubanerne et nytt mantra

For ett år siden avviste Libanons president forhand­linger med Israel så lenge Libanon står svakt. Det løftet bryter han nå.

Iran nekter å møte USA til nye forhand­linger. Det burde ikke overraske noen, slik ameri­ka­nerne har opptrådt, mener Iran-analytiker Ori Goldberg.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

En overgang til fornybare energi­kil­der ville fjerne en av de mest ødeleg­gende kreftene i dagens kapi­ta­lis­tiske system.

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestil­lings­evnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstre­sida.

Donald Trumps eventyr i Iran må være århundrets feilbe­reg­ning.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utviklingssamarbeid i krise.

Istedenfor beskyttelse mot hets, trusler og sanksjoner, fikk FN-rapportør Francesca Albanese en svertekampanje av europeiske regjeringer.

Med våpenhvile på ubestemt tid vil Donald Trump spole tilbake – til en situasjon der han slipper å krige, men kan fortsette å sanksjonere og true Iran, mener Arta Moeini og Trita Parsi.

For ett år siden avviste Libanons president forhandlinger med Israel så lenge Libanon står svakt. Det løftet bryter han nå.

Iran nekter å møte USA til nye forhandlinger. Det burde ikke overraske noen, slik amerikanerne har opptrådt, mener Iran-analytiker Ori Goldberg.

En overgang til fornybare energikilder ville fjerne en av de mest ødeleggende kreftene i dagens kapitalistiske system.

USA er fortsatt det faste punktet som den politiske forestillingsevnen dreier seg rundt. Det gjelder også på venstresida.

Donald Trumps eventyr i Iran må være århundrets feilberegning.