Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

#000

Den unge youtuberen og Maga-influenseren Nick Shirley delte i helgen bilder av protestene som brøt ut i USA etter at den liberale aktivisten Renee Nicole Good ble drept av innvandringspolitiet Ice i Minneapolis forrige uke.

Nå tar Shirley æren for at USAs kulturkrig har tatt fyr nettopp i delstaten Minnesota. Dit sendte nemlig Donald Trump tusenvis av Ice-agenter etter at Shirley lagde en viral video om somalisk velferdssvindel.

«Hvem skulle trodd at Quality Learing Center startet alt dette», skrev Shirley på X. Han referer til en somalisk barnehage som influenseren anklager for svindel.

Shirley har slått seg opp som en Maga-influenser som drar fra slagmark til slagmark i den amerikanske kulturkrigen. I fjor ble han invitert til Det hvite hus, og han fikk ved en utdeling på Trumps Mar-a-Lago en pris for «borgerjournalistikk».

I romjula la Shirley ut sin til nå mest sette video. Der besøker han byen med den største somaliske befolkningen i USA: Minneapolis. Under pandemien ble det avslørt at deler av byens somaliske diaspora var involvert i omfattende velferdssvindel. 59 personer ble dømt i saken.

I sin video hevder Shirley at svindelen fortsatt pågår, og at somaliske barnehager som Quality Learning Center er del av den. Lokale myndigheter sier, ifølge CNN, at de etterforsket barnehagene Shirley nevner, men at de ikke har funnet svindel.

Det har siden kommet fram at videoen ble laget med hjelp fra Republikanere. The Intercept har også avslørt at en «varsler» i videoen i virkeligheten er en politisk høyreaktivist som har ytret seg rasistisk mot somaliere og muslimer.

Han tar æren for Ice-kaos

Pernille Solheim

Presteregimet i Iran presses mot et valg. Et frieri til Donald Trump kan bli eneste utvei. 

Protestene i Iran vil ingen ende ta, og for hver hardhendte reaksjon fra myndighetene øker sjansen for at selv de som hittil har støttet regimet, vender seg mot det.

Den iranske økonomien er samtidig i dyp krise, drevet av sanksjoner, inflasjon og ­valutakollaps. Å tilfredsstille den illsinte befolkningens krav er umulig – selv om myndighetene skulle ha viljen til det.

I tillegg hjemsøkes Irans regime av Donald Trumps trusler om militær inngripen.

Regimet ser ut til å ha få muligheter nå, kanskje bortsett fra én: å inngå en avtale med USAs president.

Klassekampen siterte i går Ali Alfoneh ved Arab Gulf States Institute, som mener regimet nå kan gå inn for en ­«venezuelansk overlevelsesstrategi».

Det vil si å bli kvitt Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, «kontakte Trump, søke sanksjonslette, invitere amerikanske oljeselskaper tilbake til Iran, stabilisere økonomien og bevare systemet».

Samme dag sa Trump at «Irans ledere» har bedt om nye forhandlinger. «Vi kan møte dem. Et møte blir satt opp, men vi må kanskje handle på grunn av det som skjer, før møtet», sa Trump, ifølge Axios.

Da hadde Irans utenriksminister Abbas Araghchi allerede avbrutt en reise til Libanon for å møte Omans utenriksminister Sayyid Badr bin Hamad al-Busaidi.

Mangel på en slik avtale vil føre til politiske avhopp, ­erosjon av samholdet i de væpnede styrkene og kollaps.

Er Trump regimets eneste vei ut?

Katarina Poensgen

Er denne mannen egentlig Venezuelas mektigste?

Rett før helga kom det nye signaler fra myndighetene i Venezuela. Under en uke etter at USA kidnappet president Nicolás Maduro har det gjenværende regimet løslatt flere politiske fanger og sagt unnskyld til opposisjonen. Samtidig begynte de statseide mediene i landet plutselig å omtalte USA i positive ordelag. Fred og forsoning var stikkordene.

Dette er tegn på at Washingtons trusler mot fungerende president Delcy Rodríguez og resten av Maduro-regimet har hatt effekt.

En som ikke virker fornøyd med utviklingen, er innenriksminister Diosdado Cabello. 62-åringen har de siste dagene lagt ut bilder av seg selv mens han kommanderer maskerte menn på motorsykler i hovedstaden Caracas og roper: «Alltid lojale, aldri forrædere!». Han skal også ha ropt at «den bolivarianske revolusjonen vil fortsette» og advart om at en «antiamerikansk bevegelse er i ferd med å reise seg» i landet.

Dette skal også USA ha bitt seg merke i. Torsdag meldte Reuters at USA skal ha ­kommet med en kraftig ­advarsel om at Cabello kan lide samme skjebne som Maduro, dersom han ikke samarbeider.

Hvorfor er det så viktig for dem å få Cabello til å holde seg i skinnet?

Cabello har lenge vært blant de mest høylytte kritikerne av USA i Maduros regime. Han er tidligere offiser og har i dag stor kontroll over landets militære, politi og etterretningstjenester. Ikke minst kontrollerer han flere av de beryktete paramilitære gruppene kjent som 

. Etter USAs angrep på landet skal Cabello ha beordret disse gruppene til å stanse folk på gata for å sjekke mobilene deres for tegn på illojalitet.

«Han er en svært farlig fyr – han er kanskje en av de mest ekstreme i Chavista-regimet når det gjelder å tro på en revolusjon og Venezuelas motstand mot USA i den globale orden», sier professor i internasjonale studier Oscar Julian Palma Morales ved Universidad Nacional de Rosario i Bogota til The Telegraph.

Mens noen tror Cabellos retorikk er en bløff, med mål å opprettholde støtta fra væpnede antiimperialistiske grupper, tror andre han mener alvor.

Kan USA kue denne mannen?

Siden slutten av desember har iranere strømmet til gatene i opprør mot regimet. Det beskrives av mange som den største trusselen mot det islamske regimet noensinne.

Noen av verdens fremste Iran-analytikere heller imidlertid kaldt vann i blodet på de som nå håper på et raskt regimefall i Iran. Det gjør selv den tidligere lederen for den israelske militæretterretningens Iran-avdeling, Danny Citrinowicz. Han advarer om omfattende desinformasjon, hovedsakelig fra krefter som vil etablere fortellingen om at regimet står for fall.

Det gjør det neppe, ifølge Citrinowicz. Han understreker at regimet fortsatt har sterk støtte blant iranerne, og at mange, selv de kritiske, frykter konsekvensene av et plutselig sammenbrudd.

I tillegg finnes ingen reell opposisjon i Iran, påpeker Citrinowicz, mens eksilopposisjonen er splittet og svak.

«Regimet står overfor protester uten sidestykke, kanskje de mest alvorlige siden revolusjonen i 1979. Men de som forventer en gjentakelse av Syria-scenarioet, kan bli skuffet», skriver han.

Protestene ser ut til å tilta i omfang for hver dag som går, til tross for myndighetenes stadige forsøk på å undertrykke dem. Denne utviklingen får analytikere til å advare om en kraftig økning i antallet døde og sårede i de kommende dagene. Det kan i så fall føre til at tidligere lojale sikkerhetsstyrker vender seg bort fra regimet.

Iran-analytiker Sina Toossi mener at to faktorer blir avgjørende framover: Hvorvidt den breie befolkningen slutter seg til protestene, og om det oppstår «sprekker i selve staten».

For nå satser myndighetene ifølge ham på at undertrykkelse og propaganda er nok til å sikre at de virkelig store massene holder seg unna. Regimet framstiller protestene som styrt fra USA og Israel – et narrativ som får støtte av at monarkistiske aktører som den tidligere kronprinsen, Reza Pahlavi, oppfordrer til amerikansk militær inngripen.

De som forventer en gjentakelse av Syria-scenarioet, kan bli skuffet.

Mener regimets fall feires før tida

Yngvild Gotaas Torvik

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdensordenen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

En gang i året er Fjodor Lukjanov veldig nær Vladimir Putin.

Knappe to meter skiller de to når Lukjanov under den årlige Valdai-konferansen intervjuer Russlands president på scenen og deretter modererer en flere timers lang diskusjon med innspill fra salen. Siden tradisjonen ble etablert i 2017, har den russiske utenriksanalytikeren møtt Putin i mange forskjellige utgaver.

– En gang var han – jeg vet ikke hvorfor – i veldig, 

 dårlig humør, sier professoren og redaktøren i en videosamtale med Klassekampen fra Moskva.

Han legger ikke skjul på at det var en ubehagelig opplevelse.

– Han er en utrolig sterk personlighet. Og når denne sterke personligheten utstråler dårlig energi, da kjenner du det umiddelbart.

Under fjorårets arrangement var det annerledes. Putin var «i ekstremt godt humør», forteller Lukjanov. Pratsom og ivrig. Siden den gang har imidlertid mye skjedd. Ukraina-diplomatiet har tilsynelatende skutt fart, mens Putins allierte i Caracas, Nicolás Maduro, sitter på en fengselscelle i New York. USA har også trappet opp sine trusler mot Grønland.

Vi har kontaktet Lukjanov blant annet for å høre hvordan dette ser ut fra Moskva. Har Putin fortsatt grunn til å smile?

58-åringen er selv pratsom og ivrig og tar seg god tid til å utbrodere overfor Klassekampen. Det til tross for at han har «minst fem jobber»; blant annet som forskningsprofessor i økonomi og internasjonal politikk og som forskningsdirektør for 

Russland har mange problemer i denne nye verden, men EUs situasjon er mye mer problematisk.

– Den såkalte liberale verdensordenen er forbi

«Prinsen» står klar til å ta makta

Matkuponger hjalp ikke: Etter nesten to uker eksploderte de iranske protestene i omfang torsdag kveld.

Demonstrantenes krav, som i utgangspunktet var økonomiske, blir stadig mer politiske. Det hele begynner ifølge analytikere å likne et fullverdig opprør, der det islamske regimet blir presset hardere enn noen gang.

Samtidig ropes angivelig slagord til støtte for det gamle, provestlige og undertrykkende Pahlavi-monarkiet i Irans gater. Og det gleder særlig én mann: den tidligere kronprinsen Reza Pahlavi.

Siden revolusjonen som styrtet Irans siste sjah i 1979, har Pahlavi fra USA pleid tette bånd til Israel og etterlyst et regimeskifte i hjemlandet. Han hevder å jobbe for et sekulært demokrati i Iran, men har samtidig erklært seg selv som konge i eksil. Det gjør mange iranere mistenksomme, ifølge Midtøsten-historiker Eirik Kvindesland.

– De kjøper ikke hans visjon om et konstitusjonelt, grunnlovsbasert demokrati og frykter at om han blir leder for det nye Iran, så får man en retur av et autokratisk kongedømme, sier Kvindesland, som er postdoktor ved Institutt for Iran-studier ved Det østerrikske vitenskapsakademi.

I fagmiljøer har den gjengse oppfattelsen vært at Pahlavi har svært lite støtte innad i Iran, og at han eksisterer mest som «et spillkort for USA og Israel», sier han.

Likevel gir enkelte nå et X-innlegg fra Pahlavi æren for den massive mobiliseringen i Iran på torsdag:

«Gå ut i gatene og rop ut deres krav», skrev han.

«Prinsen» står klar til å ta makta i Iran

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Hybris råder i Washington etter kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro. Trump-administrasjonen framstiller angrepet ikke bare som en ubetinget suksess, men også et eksempel på en suksessoppskrift de kan bruke igjen og igjen.

Flere sammenligner den relativt korte og effektive operasjonen med to andre angrep Trump har sjokkert verden med: Dronedrapet på den iranske generalen Qasem Soleimani i 2019 og bombingen av Irans atomanlegg i fjor sommer. De tre angrepene har alle vært enkeltstående angrep som i liten grad har satt amerikanske liv i fare. I motsetning til i katastrofer som Irak og Afghanistan har ikke angrepene bundet USA til et større militært prosjekt, men selges isteden som «smarte» militære seire.

Begeistringen for dette finnes også utenfor Trump-administrasjonen. I et intervju med The New Yorker sier for eksempel Matthew Kroenig, tidligere rådgiver for utenriksminister Marco Rubio, at USA har vært «for forsiktige med å bruke makt» av frykt for å dras inn i nye kriger. Han hyller angrepene på Iran og Maduro, og mener denne typen «korte, skarpe og bestemte» angrep igjen bør bli en naturlig del av USAs verktøykasse.

Skamløs bruk av rå makt er da også en viktig del av Trumps nye doktrine, som han selv kaller «The Donroe Doctrine». USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi tar form av en ressursimperialisme som blant annet skal gi kraft til tekoligarkenes sivilisasjonstruende AI-revolusjon. Som Klassekampen 

 skal Venezuela nå, under tvang fra et moderne kanonbåtdiplomati, gi USA kontroll over sine enorme oljeressurser og kutte bånd til Kina.

Det som foreløpig ser ut som et ganske vellykka oljeran i Venezuela, har allerede fått det til å krible mer i avtrekksfingrene i Washington. Plutselig var det ikke måte på hvor mange skyteskiver amerikanerne fant fram. Kommunistene på Cuba? Ideolog og utenriksminister Marco Rubio mener de «bør være bekymret». Sosialisten Gustavo Petro i Colombia? Han «har ikke lenge igjen». Og venstrepopulist Claudia Sheinbaum i Mexico, ja, hun skal bare passe seg.

Også når det gjelder Iran er USA igjen «locked and loaded», sier Trump, mens danske Grønland, det er snart vårt, så europeerne kan bare gråte sine taperske tårer. Stemningen som brer seg i Washington, er at Trump ikke bløffer: Det amerikanske imperiet kan gjøre hva de vil – og komme unna med det.

Denne uka erklærte presidenten også et nytt, rekordstort militærbudsjett. Og mannen som kan ta over etter Trump i 2028, visepresident J.D. Vance, hevder nå at loven som gir USAs folkevalgte makt over USAs rett til å gå til krig er «fake».

Trump har funnet en suksess­oppskrift han kan bruke igjen og igjen.

Vellykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Etter det amerikanske angrepet på Venezuela forrige helg har president Donald Trump gjentatt flere ganger at USA trenger Grønland.

Det hvite hus har også gjentatt at USA ikke vil utelukke bruk av militær makt for å skaffe seg den arktiske øya. De siste uttalelsene har ført til krisestemning i Danmark.

Tirsdag innkalte statsminister Mette Frederiksen til krisemøte i utenrikskomiteen i det danske Folketinget for å diskutere forholdet mellom Danmark og USA.

Frederiksen advarte i et intervju om at Nato vil falle sammen dersom USA går til militært angrep på en alliert. Men trenger de egentlig å gå så langt?

Det er flere andre måter USA kan prøve å få kontroll over øya på.

Donald Trump skal denne uka ha bedt sine rådgivere om en oppdatert plan for hvordan USA kan oppnå dette målet, ifølge kilder sitert i New York Times.

Hovedplanen skal altså fortsatt være å kjøpe Grønland. Trump har flere ganger helt siden 2019 gjentatt ønsket om å kjøpe øya, og da utenriksminister Marco Rubio denne uka svarte på spørsmål om truslene mot Grønland under et lukket møte med medlemmer av Kongressen, sa han at dette fortsatt var den foretrukne planen.

Kilder sier til Wall Street Journal at USA forsøker å gjøre dette økonomisk attraktivt for danskene. Men det vil ikke bli lett, ifølge The Telegraph.

Fundamentalt sett ser det ut til at USA ­ønsker noe som ­Danmark og Grønland ikke er villige til å gi.

Slik kan Trump ta kontrollen

– Jeg er en anstendig mann – presidenten i mitt land.

Det sa venezuelanske Nicolás Maduro under sitt første rettsmøte på amerikansk jord denne uka. Men Trump-administrasjonen er uenig: Det var ikke en president de kidnappet da de i helga gikk til aksjon mot Venezuela, hevder de, men en helt alminnelig «narkoterrorist».

Hva Maduro faktisk er, er ikke uten betydning. Det er nemlig et folkerettslig grunnprinsipp at sittende statsledere har immunitet mot straffeforfølgelse fra andre stater.

Maduros forsvarere vil argumentere for at denne immuniteten også gjelder ham. I amerikanske øyne er Maduro imidlertid illegitim som statsleder fordi valgene i 2018 og 2024 var preget av fusk. Dermed er han heller ikke immun slik de ser det.

Det er høyst juridisk tvilsomt, ifølge eksperter Klassekampen har snakket med. Det kan ikke minst sette en bekymringsfull presedens for verdens mange ikke-valgte statsledere, som Ali Khamenei i det for tida protestherjede Iran og Vladimir Putin i Russland.

«Han er utvilsomt en diktator, og ikke legitim i noen demokratisk forstand, men han er like fullt Russlands statsoverhode», skriver den anerkjente kroatiske folkerettsprofessoren Marko Milanovic i en e-post.

«Xi Jinping har aldri stilt i et valg, men han er utvilsomt Kinas statsoverhode. Det samme gjelder ulike monarker i Midtøsten som Trump er så begeistret for.»

USAs Venezuela-aksjon har vakt stor oppsikt i det internasjonale juristmiljøet, først og fremst på grunn av bruken av militærmakt mot et annet land. Det anses av de fleste som et åpenbart brudd på folkeretten – om ikke på amerikansk lov. At USA gikk til det skrittet for å arrestere en statsleder, gjør det hele enda mer bisart.

Dette er nøyaktig det Putin forsøkte å gjøre mot Zelenskyj.

– Skaper et enormt potensial for misbruk

Foreløpig ser det ut til at Delcy Rodríguez regjerer som sin forgjenger

Venezuelas fungerende president, Delcy Rodríguez, står tilsynelatende i en ekstrem skvis. Donald Trump har truet med å avsette henne på samme måte som Maduro, dersom hun ikke etterkommer USAs krav. Disse kravene skal innebære å gi USA tilgang på landets olje og bryte alle økonomiske og strategiske forbindelser med Kina, Russland, Iran og Cuba.

Samtidig vil hun få store problemer innenriks dersom hun framstår for ettergivende for amerikanerne. I en analyse for nyhetsnettstedet The Conversation påpeker professorene Rebecca Hanson og Verónica Zubillaga at Rodríguez ikke bare må passe på å blidgjøre Maduro-lojale militærtopper i regjeringen, men også ulike militære grupperinger i landet. Disse gruppene drives ifølge de to professorene primært av økonomiske interesser, men har også flere «opprørske, antiimperialistiske forpliktelser».

«Dersom chavista-eliten oppfattes som å føye seg etter amerikansk press, kan gruppene tolke det som ideologisk svik og ty til geriljavold», skriver professorene.

Mens USA hevder at de nå styrer Venezuela gjennom ytre press, avviser Rodriguez dette. Men kan hun klare å håndtere situasjonen så begge sider blir fornøyd?

Etter bortføringen av president Nicolás Maduro lørdag har mange spekulert i om Rodríguez hadde gjort en avtale med USA i forkant av angrepet. Flere har vist til en artikkel trykket i avisa Miami Herald i oktober i fjor. De siterte allerede den gang kilder på at Delcy og broren, som leder nasjonalforsamlingen, sammen med andre høytstående tjenestemenn i Venezuela forsøkte å posisjonere seg overfor USA som et alternativ til Maduro.

En artikkel fra Financial Times forteller også hvordan Rodríguez, «en slu politisk aktør», i fjor deltok i hemmelige samtaler med Washington sammen med broren, der hun ble forespeilet å være leder av en overgangsregjering etter at Maduro var borte.

Colombias tidligere visepresident Francisco Santos, som satt i den konservative regjeringen til Álvaro Uribe, har uttalt at han er «helt sikker» på at Rodríguez forrådte Maduro ved å «gi ham til USA».

Eva Golinger, en tidligere rådgiver for Venezuelas president Hugo Chávez, slår også fast på X at «det ble inngått en avtale mellom Delcy og Trump».

Foreløpig ser det ut til at Rodríguez regjerer som sin forgjenger.

Delcy Rodríguez skvises mellom Trumps krav og væpnede antiimperialister

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeimperium. 

Etter kidnappingen av Nicolás Maduro har Donald Trump presentert flere krav for Venezuelas nye og hardt pressede leder, Delcy Rodríguez.

Kravene innebærer at Venezuela gir USA kontroll over landets enorme oljeressurser og bryter sine bånd til amerikanernes fiender, ikke minst erkerivalen Kina.

Bak kravene ligger trusler om mer vold, samt en oljeblokade som allerede dytter landet mot en økonomisk katastrofe.

Ved å plassere den amerikanske marinen utafor den venezuelanske kysten har USA i flere måneder hindret Venezuela i å eksportere olje i samme omfang som før.

Blokaden rammer inntektene til den venezuelanske staten og sørger for at store mengder olje hoper seg opp i Venezuelas havner og oljelagre.

Mange har trukket paralleller til det såkalte kanonbåtdiplomatiet på 1800-tallet, da vestlige stormakter plasserte krigsskip utafor Kina for å tvinge fram sin politiske og økonomiske vilje.

USAs krav til Venezuelas nye leder, omtalt av Reuters og ABC News, skal i sin helhet være følgende:

At Venezuela må kaste ut Kina, Russland, Iran og Cuba og bryte økonomiske og strategiske bånd til USAs rivaler.

Trump har skapt et olje­imperium som strekker seg fra Alaska til Patagonia.

USAs krav: Gi oss olja, kast ut Kina

Amal A. Wahab

Kort tid etter USAs angrep på Venezuela og kidnappingen av landets president Nicolás Maduro og kona kom Donald Trump med en beskjed: Colombias president Gustavo Petro «bør passe seg».

Natt til mandag gjentok Trump at Colombia kan stå for tur, og at Petro «ikke skal få lov til å fortsette å produsere kokain og smugle den inn til USA».

Det har økt frykten innad i Colombia, forteller Colombia-ekspert og Latin-Amerika-skribent Martha Rubiano Skretteberg.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe Colombia. Jeg frykter at USA vil reversere utviklingen og gjøre Latin-Amerika til sin bakgård igjen, sier hun, som selv opprinnelig er fra Colombia og har fulgt situasjonen tett.

Når vi ringer henne, befinner hun seg i byen Cúcuta på grensa til Venezuela, som mandag var åpnet igjen.

– Det har normalt kommet rundt 50.000 venezuelanere over grensa hver dag, men myndighetene forteller at tallet er blitt lavere de siste dagene. Det kan hende at folk heller tar seg ulovlig over den 2000 kilometer lange og porøse grensa, sier Skretteberg.

Frykten til kolombianerne er ikke ubegrunnet. USA har blant annet flere ganger sagt at de gjenoppliver Monroe-doktrinen. Den ble til for å sikre USA kontroll over den vestlige sfæren.

Trump var også uvanlig tydelig på at angrepet mot Venezuela ikke minst ­handlet om amerikansk kontroll over landets olje. Fire andre land ble eksplisitt truet under konferansen: Colombia, Mexico, Cuba og Iran.

Jeg frykter at USA vil gjøre Latin-Amerika til sin bakgård igjen.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe

Aktuelt

Vijay Prashad

indisk historiker

Natt til 3. januar 2026 ble mer enn 150 amerikanske militære luftfartøy brukt i et så intenst angrep mot Venezuela at luftvernet ble slått ut og landet mistet evnen til å forsvare seg. Med forskjellige midler klarte de amerikanske styrkene å mørklegge landet og forstyrre de nasjonale kommunikasjonssystemene.

Midt i dette kaoset ble president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores kidnappet, tatt med til USA og tiltalt for «narkoterrorisme». I løpet av disse få timene forårsaket den amerikanske regjeringen brudd på FN-pakta, pakta til Organisasjonen av amerikanske stater og folkerettslig sedvane, som sier at statsoverhoder har immunitet med mindre det foreligger en arrest­ordre fra Den internasjonale ­straffedomstolen.

Angrepet på Venezuela og bortføringen av Maduro og Flores har ingenting med narkotika eller demokrati å gjøre, men dreier seg utelukkende om olje og makt. «Vi skal styre Venezuela», sa USAs president Donald Trump nedlatende.

Det regjeringen og næringslivseliten i USA lenge har funnet problematisk, er prosessen som ble igangsatt av den første regjeringen til president Hugo Chávez.

Med Chávez’ bolivarske prosess vedtok landet i 2001 en lov om organiske hydrokarboner, om at staten skulle disponere alle olje- og gassreserver, som forbeholdt landets oppstrømsaktiviteter med leting og utvinning for statskontrollerte selskaper. Men den lot i tillegg private selskaper – også utenlandske – delta i nedstrømsaktiviteter (som raffinering og salg).

Da den nye loven trådte i kraft under Chávez, ga den staten tilbake kontrollen over oljeindustrien (den gang utgjorde oljesalg til andre land 80 prosent av landets utenlandsinntekter). Det forarget de USA-eide oljeselskapene – særlig ExxonMobil og Chevron – som la press på regjeringen til George W. Bush om å gripe inn overfor Chávez.

 verdens største oljereserver, hadde allerede nasjonalisert olja sin ved lov i 1943, med endringer i 1975. Med de nyliberale reformene som Det internasjonale pengefondet (IMF) og de store amerikanskeide oljeselskapene presset gjennom i 1990-årene, ble oljeindustrien likevel i stor grad privatisert.

Da Chávez dukket opp på den politiske arenaen i 1990-årene, fanget han stemningen blant veldig mange av venezuelanerne – særlig arbeiderklasse og bønder. Tiåret var markert av dramatiske svik fra presidenter som lovet å sikre det oljerike landet fra innstrammingstiltakene pålagt av IMF, men som endte med å følge IMFs ønsker.

Etter å ha tatt kontrollen over oljeinntektene brukte Chávez dem til å skape store samfunnsforbedringer. Det hjalp han og den bolivarske prosessen at oljeprisene holdt seg høye fra 1999 (da han ble president) til 2013 (da han døde).

De vestlige mediene bagatelliserte systematisk sanksjonene

En langvarig taktikk mot Venezuela

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I over ti år har politiske kommentatorer erklært at «sivilisasjonstenkningen» har vendt tilbake til den globale politikken. Hver nye krise – migrasjon, krig, kulturkonflikter – har blitt tatt som bevis på at Samuel Huntingtons teori om kampen mellom sivilisasjonene bare var prematur. Historien har endelig tatt ham igjen, blir vi fortalt.

Men det vi er vitne til i dag, er ikke en kamp mellom sivilisasjoner. Det er snarere en normalisering av sivilisasjonstenkning som et styrende språk. Denne tenkningen har beveget seg fra ytre høyre og langt inn i dagligspråket til liberale, sentrumsorienterte og teknokratiske makthavere.

I 2025 fungerer «sivilisasjon» mindre som en teori om globale konflikter enn som en praktisk måte å håndtere ulikheter på, berettige utestengelse og rangere politiske påstander i en verden der universalistiske løfter har dødd en stille død.

er viktig. Den liberale internasjonale ordenen – som er forankret i folkeretten, multilaterale institusjoner og løftet om lik suverenitet – har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon. Reglene finnes fortsatt, men anvendelsen har blitt selektiv. Språket finnes fortsatt overalt, men troverdigheten er tynnslitt. Vi sitter igjen med et system som taler i universelle ordelag, men fungerer gjennom hierarki.

Sivilisasjonstenkningen skynder seg å fylle dette gapet, på tvers av svært forskjellige kontekster.

I Nigeria verserer påstander om et pågående «kristent folkemord», og det forsterkes av de evangeliske nettverkene i USA og Europa. Komplekse lokale konflikter – om landområder, politi og regional makt – framstilles som en eksistensiell kamp mellom kristendom og islam. Politisk vold forvandles til en sivilisasjonsmessig trussel, mens de materielle forholdene som ligger til grunn for konflikten, skyves i bakgrunnen.

I USA framstiller Donald Trump og hans allierte somaliske amerikanere som samfunnets outsidere. De vurderes ikke som migranter eller statsborgere, men i henhold til hvor «vestlige verdier» de har. Det stilles spørsmål ved lojaliteten deres, kulturelle forskjeller overdrives, og dagligdagse sosiale problemer bakes inn i et narrativ om uforenlighet.

I Europa er muslimene stadig oftere utsatt for trusler, ikke bare som religiøs minoritet, men som representanter for en fremmed sivilisasjon – en som hevdes å være ute av stand til sekularisme, likestilling mellom kjønnene eller demokratiske normer.

Og i Sør-Afrika er historiene om et «hvitt folkemord» forbausende hardnakkede, på tross av overveldende bevis på det motsatte. Kriminalitet, økonomiske nedgangstider og politisk korrupsjon fortolkes som symptomer på et sivilisasjonsmessig angrep på en antatt vestlig utpost i sørspissen av Afrika.

Den liberale internasjonale ordenen har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon

Sivilisasjon og sammenbrudd

Grace Blakeley

britisk økonom

Kapitalismen i Storbritannia har overlevd på grunnlag av en innforstått byttehandel mellom generasjonene gjennom flere tiår. Arbeid hardt, gå stille i dørene, så vil du til slutt belønnes med en rimelig levestandard.

Følger du reglene, får du muligheten til å skape deg et liv som ikke er definert av kontinuerlig bekymring. Dette systemet har nå smuldret opp, og det er unge mennesker klar over.

 ser tydelig at uansett hvor hardt de jobber, vil de aldri kunne få det trygge livet som foreldrene deres tok for gitt. Stigen er trukket opp, og trinnene – en solid velferdsstat, sterke arbeiderrettigheter og et fungerende boligmarked – har knekt.

De fleste i politikerklassen nekter å innse hvor kaotisk økonomien har blitt for unge mennesker. Heller enn å rette opp i problemene de står overfor, velger regjeringspartiet Labour å belære unge mennesker om verdien av å arbeide, mens de gjør alt de kan for å sørge for at det ikke lønner seg.

erklærte Labour-regjeringen at unge nå skal miste trygda hvis de ikke tar imot arbeidet de tilbys etter å ha vært arbeidsledig i 18 måneder. ­Regjeringen vil da betale private ­virksomheter for å ansette arbeidsledige unge – en enorm subsidiering av private selskaper, som vil berike private aksjonærer ved å gjøre det lettere å utnytte unge arbeidere.

Er det rart oppslutningen om de to store partiene har falt dramatisk blant de unge? De grønne er det mest populære partiet blant unge generelt. Statsminister Keir Starmers reaksjon er å kalle partiet for «sprø» fordi de fremmer en utleierfiendtlig politikk som er ekstremt populær blant unge velgere.

Men problemet Starmer ikke ser, er at de unge ikke har noen grunn til å delta i en økonomi som er rigget mot dem. Labour har det for travelt med å lytte til finansfolkene og næringslivets hovedorganisasjon, CBI, til å gjøre noe med det.

hele tida om hvor viktig det er at det skal «lønne seg å jobbe». Det må sies at de har økt minstelønna, men denne endringen hjelper lite for de som jobber på nulltimerskontrakt, noe som gjelder over én million mennesker. Mange bedrifter har allerede sagt at de vil reagere på økningen i minstelønna ved å tilby mindre arbeid, noe som er enkelt når personalet ditt jobber på kontrakter som ikke garanterer et fast antall arbeidstimer.

«Fleksibiliteten» på arbeidsmarkedet har gått for langt. Nulltimerskontrakter er bakt inn i den økonomiske modellen. Arbeiderne må sitte ved telefonen og vente på skift som kanskje eller kanskje ikke materialiserer seg, ute av stand til å planlegge livet, egen økonomi eller til og med egne måltider. Det er et system som defineres av usikkerhet, et system som Labour lovet å få slutt på.

Utenriks

Aktuelt

Maga-youtuber Nick Shirley lagde videoen som endte med et drap i Minnesota og protester over hele USA.

Presteregimet i Iran presses mot et valg. Et frieri til Donald Trump kan bli eneste utvei.

Er denne mannen egentlig Venezuelas mektigste?

Mener regimets fall feires før tida

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdensordenen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

«Prinsen» står klar til å ta makta

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Slik kan Trump ta kontrollen

Folkeretten beskytter sittende statsledere mot arrestasjon av andre stater. At USA likevel behandler Nicolás Maduro som et legitimt mål, kan få vidtrekkende konsekvenser, advarer folkerettseksperter.

Foreløpig ser det ut til at Delcy Rodríguez regjerer som sin forgjenger

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeimperium.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe

Horisont

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Maga-youtuber Nick Shirley lagde videoen som endte med et drap i Minnesota og protester over hele USA.

Preste­re­gimet i Iran presses mot et valg. Et frieri til Donald Trump kan bli eneste utvei.

Er denne mannen egentlig Venezuelas mektigste?

Mener regimets fall feires før tida

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdens­or­denen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

«Prinsen» står klar til å ta makta

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte volds­drøm­mer i Washington

Slik kan Trump ta kontrollen

Folke­ret­ten beskytter sittende stats­le­dere mot ar­resta­sjon av andre stater. At USA likevel behandler Nicolás Maduro som et legitimt mål, kan få vidtrek­kende konse­kvenser, advarer folke­retts­eks­perter.

Foreløpig ser det ut til at Delcy Rodríguez regjerer som sin forgjenger

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeim­pe­rium.

– Mange kolom­bia­nere er redde for at USA vil angripe

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk frem­stil­les som en kamp mellom si­vi­li­sa­sjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbri­tannia sitter med et arbeids­marked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Presteregimet i Iran presses mot et valg. Et frieri til Donald Trump kan bli eneste utvei.

Fjodor Lukjanov intervjuer Putin én gang i året: – Den verdensordenen som Putin etter sigende ville være en del av, er død

Velykket ran i Venezuela vekker nye, våte voldsdrømmer i Washington

Folkeretten beskytter sittende statsledere mot arrestasjon av andre stater. At USA likevel behandler Nicolás Maduro som et legitimt mål, kan få vidtrekkende konsekvenser, advarer folkerettseksperter.

Donald Trump vil tvinge Venezuela ut av Kinas allianse og inn i USAs oljeimperium.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.