Pernille Solheim

#fff

Israel bomber det de hevder er Hizbollah-mål i Libanon – også midt i hovedstaden Beirut. På torsdag meldte Al Jazeera at en bil i havnebydelen Ramlet al-Baida ble rammet av israelske angrep, men meldingen ble seinere korrigert: Målet var ikke bilen, men fordrevne sivile som hadde slått leir langs veien.

Totalt er rundt 700 mennesker drept i Libanon siden Iran-krigens utbrudd i slutten av februar, deriblant minst 91 barn. Rundt 14 prosent av befolkningen er fordrevet, ifølge Flyktninghjelpen.

Men angrepene har bare så vidt begynt, skal vi tro israelske myndigheter. De rykket denne uka ut med en advarsel til Libanons regjering: Framover vil også statlig infrastruktur bli målrettet – med mindre staten selv tøyler Hizbollah. De slapp i tillegg løpesedler over Beirut der befolkningen oppfordres til å avvæpne den libanesiske militsen.

Libanons hær (LAF) frykter imidlertid at forsøk på avvæpning med makt kan utløse en ny borgerkrig, skriver Ali Rizk i Responsible Statecraft. Øverstkommanderende Rodolphe Haykal sa nylig at hæren nå «gjør sitt ytterste for å beskytte intern stabilitet og nasjonal enhet».

Hizbollah sendte de første rakettene mot Israel denne måneden som svar på det amerikansk-israelske drapet på Irans øverste leder.

At Hizbollah nå trekker Libanon inn i nok en krig, har gjort den libanesiske regjeringen og store deler av befolkningen rasende.

«Gruppa har gitt Israel en unnskyldning for å intensivere sine egne angrep på Libanon – og potensielt til og med invadere og okkupere mer territorium», skriver Anchal Vohra i Foreign Policy.

Statsminister Nawaf Salam har erklært et umiddelbart forbud mot Hizbollahs militæraktiviteter.

Israel truer staten Libanon med krig

Ingrid Fadnes

#000

Ifølge USAs president Donald Trump går krigen mot Iran akkurat slik han hadde planlagt. De ligger til og med foran skjema, sa han denne uka.

I kulissene skjer det tilsynelatende helt andre ting. The Guardian skrev denne uka at Trumps spesialutsending til Midtøsten, Steve Witkoff, har lagt fram to forslag om våpenhvile til Iran. Begge har blitt avvist. Årsaken er visstnok at Irans ledere nå føler at de ikke taper krigen, og at det er USAs president som er under størst press.

Den iransk-amerikanske journalisten og forfatteren Hooman Majd mener det er hold i den antakelsen. Han mener maktbalansen har blitt forrykket på en måte verken USA eller Israel hadde ventet.

– Det er nå opp til Iran å stoppe eller å fortsette krigen, sier Majd på telefon fra New York.

Han følger situasjonen tett. Som barnebarn av en ayatolla og sønn av en av Pahlavi-dynastiets diplomater har han hele livet vært ut og inn av Iran – og tett på den iranske ledelsen.

Tre uker før krigen startet, beskrev Majd overfor Klassekampen et svekket iransk regime etter de store protestene i vinter der tusenvis ble drept. Regimet var redde for flere opprør og gikk delvis motvillige inn i dialog med USA.

– Merkelig nok vil jeg argumentere for at regimet faktisk er sterkere nå enn det var da, sier Majd.

Iran har nå en leder som er enda hardere og mer konservativ enn sin far.

– Iran vil tåle mest smerte

Gustav Gillund

USA har gitt flere forklaringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Energikrisa utløst av Iran-krigen overskygger nå de fleste militære seirene til USA. I tomrommet av tydelig amerikansk suksess har mange forsøkt å framstille krigen som et slag i stormakts­kampen mot Kina.

Slike forklaringer møtes derimot med lite tålmodighet blant kinesiske eksperter.

Wang Zichen er analytiker ved tankesmia Center for China and Globalization og grunnlegger av det anerkjente nyhetsbrevet Pekingnology. Han sier at USA har gitt mange motstridende forklaringer på krigen, men ikke den mange nå snakker om.

«De har overhodet ikke nevnt Kina», skriver Wang i en e-post til Klassekampen.

USA og Israel har drept flere toppledere i Iran og ødelagt store deler av dets missilarsenal. Men Irans blokade av sjøveien Hormuzstredet, og USAs mangel på kontroll, fortsetter derimot å påføre stor skade for langt flere land.

Det rundt 30 kilometer breie stredet ved Irans sørkyst er et nøkkelpunkt i verdens oljetilførsel. Der er det nå sterkt redusert trafikk. Det internasjonale energibyrået sier at situasjonen har utløst den største energikrisa i historien.

Mens USA gjentar at de kommer til å få kontroll, bemerker Wang seg at det heller ser ut til at det per nå er Iran som har kontroll i Hormuzstredet.

«Iran ser nå ut til å være i en posisjon til å påvirke trafikken, med alvorlige konsekvenser for global sikkerhet og den breiere verdensøkonomien», skriver han.

Tror ikke USA tenker på Kina

Irans nye øverste leder, Mojtaba Khamenei, sa i sin første tale i går at Hormuzstredet vil fortsette å være stengt, som del av en strategi for å presse landets fiender.

Siden 1. mars har Iran i praksis blokkert ferdsel gjennom stredet med sine angrep mot oljetankere og fraktskip. Blokaden skaper panikk i Asia, som er mer avhengig enn noen andre av handelen som går gjennom det strategiske stredet utenfor Irans kyst.

Flere land står nå overfor store økonomiske tap som følge av prisøkningen og dårligere tilgang på olje, gass og industrikjemikalier. I India står flere industrier i fare for produksjonsstopp. Morbi Ceramic Association, en indisk forening for keramikkindustrien, skriver i en uttalelse at flere hundre keramikkfabrikker allerede har måttet trykke på den røde bryteren.

«Hvis ikke tilgangen på propan gjenopptas i løpet av de neste ti dagene, kommer alle fabrikkene våre til å måtte stenge», heter det i uttalelsen.

I Sør- og Sørøst-Asia er også mange land avhengig av gass fra Midtøsten for matlaging. Ifølge Nikkei Asia har allerede 20 prosent av restaurantene i byen Mumbai måttet stenge, og rundt halvparten av alle restaurantene vil måtte komme til å stenge i løpet av de neste dagene hvis ikke tilførselen kommer tilbake.

I Pakistan og Filippinene har mangelen på drivstoff tvunget landets regjeringer til å ty til drastiske innsparingstiltak for å rasjonere.

I Pakistan får nå offentlige kontor bare lov til å operere fire dager i uka, i et forsøk på å kutte ned på drivstofforbruket.

I Filippinene har myndighetene bedt offentlige skoler om å holde stengt på fredager, mens offentlige ansatte blir bedt om å kutte drivstoffbruken med 10 prosent.

Kina er mer forberedt enn noen annen stor økonomi.

Irans Hormuz-blokade skaper panikk i Asia

Yngvild Gotaas Torvik

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sank­sjo­nert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Det er 23. februar 2026, og i den nederlandske byen Haag er det morgengrått. Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som holder til her, skal samme dag begynne en høring for å vurdere om de skal starte en rettssak mot Rodrigo Duterte, Filippinenes ekspresident, som er anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.

Utenfor domstolen er Dutertes tilhengere på plass. Noen har med seg helfigurer av den tiltalte i papp, og deres taktfaste «Du-ter-te! Du-ter-te!» ringer fremdeles i ørene da jeg går gjennom en sikkerhetskontroll, over en vollgrav, og gjennom enda en sikkerhetskontroll.

Kun blokk og penn får bli med inn i selve rettssalen. Jeg finner veien til publikumsgalleriet, og tar et klappsete passe langt fram. En veldig glassvegg skiller galleriet her oppe fra rettssalen der nede. Tjukke, grå gardiner er trukket for.

En tidligere statsleder på ICCs tiltalebenk er ingen liten sak. 80 år gamle Duterte har selv fått fritak fra å møte opp til høringen, men spørsmålene jeg har kommet hit for å få svar på, handler egentlig om noe mye større enn ham.

ICC står i dyp krise. Domstolen har lenge vært kritisert for å være både ineffektiv og hyklersk, men nå motarbeides den aktivt av Donald Trumps regjering. Elleve ansatte i dommerstaben og aktoratet er blitt ilagt sanksjoner fra USA, etter at det ble utstedt arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Trusler om at sanksjoner mot hele institusjonen snart står for tur, henger over domstolen

Samtidig blir selve folkeretten erklært irrelevant, eller til og med død. Derfor er det ikke bare Dutertes skjebne, men også ICCs og folkerettens, som står og dirrer, når saken nå skal prøves. Kan høringen bli et vendepunkt for ICC, og gi håp til dem som ønsker å se Netanyahu eller Putin i Haag en vakker dag? Eller risikerer denne saken bare å bli enda et slag for folkeretten?

Haag blir kalt fredens by. Her ligger en drøss institusjoner som er brikker i puslespillet vi kaller folkeretten – traktatene, konvensjonene og sedvanene som sammen skal utgjøre vårt bolverk for fred, og regulere hva en kan gjøre i krig. I de juridiske diskusjonene om Gaza, Ukraina, Venezuela og Iran, leder alle veier hit, til Nederlands administrative sentrum.

Byen er proppfull av symboler. I tillegg til ICC, som straffeforfølger individer, finner man i det ærverdige Fredspalasset FNs egen domstol for mellomstatlige spørsmål, Den internasjonale domstolen (ICJ). Andre symboltunge bygg, som mest får meg til å tenke på krig, er drysset utover: Krigsforbryterdomstolen for Kosovo, Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen og Iran–USA-tribunalet er bare noen av dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gi intervjuer som dette.

Den Haag, den sorg

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Etter at USA sammen med Israel begynte den massive bombingen av Teheran 28. februar, har Kina overrasket mange ved å sitte stille i båten.

Etter drapet på Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei 1. mars, fordømte Beijing riktignok handlingen som «et alvorlig brudd på Irans suverenitet», men ellers har Kina gjort lite for å bistå Den islamske republikken i sin mørkeste time.

Beijing har ikke engang sendt militære rådgivere til Teheran.

Vestlige strateger har tolket dette som en svekkelse av Kinas geopolitiske posisjon. USAs tidligere ambassadør til Beijing, Nicholas Burns, skrev på X at «Kina og Russland viser seg å være dårlige venner for deres autoritære allierte».

Matt Pottinger, den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren for USAs president Donald Trump, sa til Bloomberg at Trumps krig mot Iran utfordrer «kaosaksen» – en allianse av autoritære stater som står opp mot USA.

Problemet med denne fortellingen – som framstiller krigen i Iran som en krig mot en av Kinas nære allierte – er at Kina i sin utenrikspolitikk er prinsipielt imot allianser.

Om målet med krigen faktisk er å minske Kinas globale innflytelse, er den snarere et eksempel på hvordan Kinas alliansefrie politikk gjør at denne strategien vil mislykkes.

Fortellingen om en voksende autoritær allianse, ledet av nettopp Kina, har lenge hatt et godt fotfeste i Vesten: fra den liberale amerikaneren Anne Applebaums bok «Autocracy, Inc.», der verdens autokrater flokker sammen for å beskytte sin personlige makt, til den norske E-tjenesten sine advarsler om at et «fellesskap av autoritære stater» ledet av Kinas president Xi Jinping truer norsk sikkerhet.

Forholdet til Israel og de arabiske statene er viktigere enn forholdet til Iran.

«En oljetanker krysset Hormuzstredet eskortert av amerikanske marineskip? Kanskje på PlayStation!»

Sånn svarte den iranske parlamentspresidenten Mohammad-Baqer Qalibaf på meldingen fra USAs energiminister Chris Wright tirsdag om at den amerikanske marinen hadde klart å eskortere nettopp en oljetanker gjennom stredet, «for å sikre at olja fortsetter å flyte» til tross for iranske angrepstrusler.

Qalibaf fikk tydeligvis rett i at Wrights melding ikke hadde rot i virkeligheten, for den ble slettet bare to timer seinere.

Dermed økte også skepsisen rundt Trumps evne til å ta kontroll over Hormuzstredet, noe historikeren Guy Laron i gårsdagens Klassekampen beskrev som Trumps hovedmål i krigen.

Det samme gjorde uttalelsene fra demokratiske senatorer som tirsdag deltok på en hemmeligstemplet orientering fra Trump-administrasjonen om Iran-krigen, i Senatets forsvarskomité.

«Når det gjaldt Hormuzstredet, hadde de INGEN PLAN (…) Hvilket er utilgivelig, fordi denne delen av katastrofen var 100 prosent forutsigbar», skriver Chris Murphy på X.

Iran har siden begynnelsen av mars hevdet å ha stengt Hormuzstredet, der over 20 prosent av verdens olje- og gasseksport vanligvis passerer.

Talsperson Ebrahim Jabari truet da med at «heltene fra revolusjonsgarden og den regulære marinen» ville «sette fyr på» skipene som forsøker å passere, ifølge Al Jazeera. Han advarte om at oljeprisen ville «nå 200 dollar i løpet av de kommende dagene».

Når bensin­prisene går opp, sier Trump at vi nesten er ­ferdige.

Hvem har kontroll i Hormuz?

Trumps mål med Iran-krigen er allerede nådd, mener historiker

– Jeg tror krigen er så godt som fullført, sa USAs president Donald Trump til pressa på mandag.

Utspillet skapte forvirring i en verden som har famlet etter forklaringer på Trumps Iran-krig. Noen forstår det hele som et vanvittig, meningsløst stunt uten en plan. Andre har hevdet at den amerikanske presidenten lar seg styre av den krigselskende makkeren i Israel, Benjamin Netanyahu, eller at han til og med har blitt gal eller senil.

Historiker Guy Laron ved Hebrew University of Jerusalem tror imidlertid at Trump langt på vei har rett. Det sier han med bakgrunn i en annen, mer rasjonell forklaring av USAs mål i krigen.

Laron påpeker at Iran allerede er skadelidende: Marinen er hardt rammet, mens økonomien var i fritt fall allerede før krigen. Nå har de også betydelige problemer med infrastruktur, strøm- og vannforsyning. Men ifølge Laron må ikke dette bare forstås som en krig mot det iranske regimet, men også som en del av stormaktsrivaliseringen med Kina.

– Trump trenger ikke å fortsette krigen for å få det han vil ha. Han kontrollerer allerede Hormuzstredet, sier Laron til Klassekampen.

Mens krigen for Israels statsminister Netanyahus del handler om innenrikspolitisk kamp og jakta på dominans i regionen, er det ifølge Laron rivaliseringen med Kina i den pågående handelskrigen som motiverer den amerikanske presidenten.

Da Trump sparket i gang handelskrigen for ett år siden, satte Kina hardt mot hardt ved hjelp av sin dominans av forsyningskjedene for sjeldne jordarter. De truet ikke bare med å ikke levere jordarter som USA er fullstendig avhengig av for å produsere avgjørende militærteknologi. De krevde også at tredjeparter, som europeiske fabrikker, åpnet for kinesisk vetorett rundt hva som skjer med produktene som inneholder kinesiske jordarter.

Det har tvunget USA til å lete etter sjeldne jordarter andre steder, noe de er i full gang med. Denne prosessen er imidlertid tidkrevende, og Trump trenger et ess i ermet allerede nå, når han etter planen skal møte president Xi Jinping i slutten av denne måneden, ifølge Laron.

Trump ­trenger ikke å ­fortsette krigen for å få det han vil ha.

Tror målet er oppnådd

Det var både tårer og applaus for de 170 kubanske legene som tok farvel med Honduras i forrige uke. «Vi takker for tilliten. Det har vært en ære. Jeg håper vi har bidratt med vår medisinkompetanse til de mest utsatte og sårbare i samfunnet», sa Armando Castillo, koordinator for den kubanske medisinbrigaden på flyplassen i Tegucigalpa.

Legene er nå på vei tilbake til Cuba. Nasry Asfura, den nyvalgte, Trump-lojale presidenten, vil ikke fornye kontrakten med legene.

Og Honduras er ikke aleine. Også Guatemala, Jamaica og Bahamas avslutter samarbeidet med de kubanske medisinbrigadene.

I Guatemala betyr dette slutten på et 30 år langt samarbeid. Over 400 kubanske leger skal fases ut av landets helsesystem.

Maria Canil er fra Guatemala, hvor hun arbeider for organisasjonen Conavigua, som jobber med urfolkskvinners rettigheter, spesielt i rurale området. Canil mener deportasjonen er et ledd i USAs plan om å isolere Cuba.

– USA forsøker å blokkere Cuba. Vi kan ikke se denne hendelsen uavhengig av den globale situasjonen. Både fra Guatemala og andre land presses de kubanske legene ut, sier Canil på telefon fra Guatemala by.

Cuba har et av verdens mest omfattende statlige programmer for internasjonal medisinsk bistand. Disse medisinbrigadene har en todelt funksjon. De gir den kubanske regjeringen en viktig inntektskilde og tilgang til utenlandsk valuta, og de utgjør en bærebjelke for Cubas internasjonale diplomati.

Brigadene er organisert slik at det er Cuba som betaler lønna til legene, mens landene som mottar legene, betaler direkte til den kubanske regjeringen.

Livsviktige leger blir kastet på dør

Sofie Grønntun Nissen

Lenge så det ut til at Tyrkia skulle skånes fra krigen i Iran. Som eneste Nato-land i Midtøsten skulle man tro at landet ble spart for iranske gjengjeldelsesangrep.

Forrige uke nådde imidlertid iranske missiler tyrkisk luftrom. Før de rakk å gjøre skade, ble de skutt ned av Nato-systemer. Det samme skjedde mandag denne uka – like etter at USA hadde bedt alle sine borgere om å forlate Sørøst-Tyrkia, der den strategisk viktige Nato-basen Incirlik ligger.

Responsen fra tyrkiske ledere har likevel vært avmålt. Mandag advarte president Recep Tayyip Erdogan nabolandet mot å sette forholdet i fare og sa at «de nødvendige advarslene er blitt gitt til Iran».

Samtidig har uttalelser fra tyrkiske myndigheter antydet at missilene ikke var ment å treffe Tyrkia. Iran har også benektet at de forsøkte å ramme et Nato-land.

Tyrkias diplomatiske reaksjon er i tråd med landets breiere linje når det gjelder krigen i Iran. Det Tyrkia frykter aller mest, er nemlig at krigen eskalerer – og at regimet i Iran kollapser.

I bunnen ulmer blant annet frykten for at et svekket Iran kan gi kurdiske militante grupper større handlingsrom langs Tyrkias grenser.

Tyrkia og Iran har lenge hatt en felles interesse i å holde kurdiske opprørsgrupper langs grensa mellom Iran og Irak i sjakk. Tyrkia, som i flere tiår har kjempet mot Kurdistans arbeiderparti (PKK), er særlig bekymret for den PKK-tilknyttede gruppa PJAK, som like før krigen gikk inn i en allianse av kurdisk-iranske partier. De frykter særlig at en ny front i Iran kan komplisere Tyrkias allerede skjøre fredsprosess med PKK.

Derfor blinket trolig varsellampene i Ankara da amerikanske medier forrige uke meldte at CIA jobbet med å bevæpne kurdisk-iranske grupper – med mål om å starte et breiere folkeopprør i Iran. Flere medier meldte også at gruppene forberedte seg på å krysse grensa fra Irak.

Tyrkia vil trekke i så mange diplomatiske tråder som mulig.

Tyrkias verste mareritt er at regimet i Iran skal kollapse

Selv innad i Iran er 56 år gamle Mojtaba Khamenei en mystisk skikkelse. Avdøde ayatolla Ali Khameneis sønn, Irans nye øverste leder, har tross alt aldri gitt et eneste intervju.

«De fleste iranere har ikke engang hørt lyden av stemmen hans, og han viser seg offentlig bare to ganger i året», skriver Ali Alfoneh på X, som advarer offentligheten mot å stole på kilder som nå framstiller seg som Mojtaba-kjennere.

Men som flere ­analytikere påpeker: USA og Israel har drept både faren, mora og kona til Mojtaba, og slikt blir man neppe forsonende av. Han er også den ­foretrukne kandidaten for den ­islamske revolusjonsgarden, den ­mektige uavhengige greina av Irans væpnede styrker, som Mojtaba har tette bånd til.

Trump har selv uttalt at valget av Mojtaba ville være uakseptabelt, påpeker Iran-analytiker Trita Parsi ved Quincy Institute.

– Budskapet som skal sendes her, er et av fullstendig trass, sier han til Klassekampen.

– Valget av denne personen sender en tydelig beskjed: At Iran ikke er i humør til noen form for forsoning nå, og at krigen som Trump trodde skulle ta bare et par dager, nå raskt er i ferd med å bli til en hengemyr.

Revolusjonsgarden var sterk fra før av. Mojtabas far, Ali Khamenei, har bygget den ytterligere opp som en nærmest allmektig militær, politisk og økonomisk styrke. Den lå også helt sentralt i forsvarsstrategien som ble utviklet i tida før det amerikansk-israelske angrepet som begynte forrige lørdag.

For å holde ut en krig mot verdens mektigste militærstyrker i så lang tid som mulig, iverksatte Iran blant annet den såkalte mosaikkstrategien, som overlater militærkommandoen til 31 selvstendig fungerende ­revolusjonsgarde-områder. På den måten kan ikke bombing av ett hovedkvarter, én ­person eller én by avgjøre krigen.

Budskapet som skal sendes her, er et av fullstendig trass.

Mener Iran sender skarpt signal

Trettito små urner på størrelse med skoesker, alle drapert i det kubanske flagget. Køen av grønnkledde kubanske soldater og sivile strakte seg langt nedover fortauet tidlig om morgenen i Havanna 15. januar i år. De kom for å ta farvel med de som utgjorde den innerste sikkerhetsstyrken til Venezuelas tidligere president Nicolás Maduro.

Da USA gikk inn i Venezuela med helikopter og spesialstyrker den første lørdagen i år, var det kubanere som forsvarte Maduro med livet som innsats. Det er ikke tilfeldig.

De to landene har hatt sterke politiske bånd helt siden Hugo Cháves’ dager.

Nå kan det være over. Den midlertidige presidenten Delcy Rodríguez, Maduros tidligere visepresident, gjør alt USA ber om. Ikke en dråpe olje går lenger fra Venezuela til Cuba.

«Cuba er ikke aleine», er den kubanske regjeringens slagord. Men vennekretsen til øya blir stadig mindre. Er Maduros fall spikeren i kista for Cuba?

– De 32 ga sine liv. De er våre nasjonale helter, sier Alba Estévanes.

Hun er 60 år gammel og har viet hele livet til den kubanske revolusjonen. I flere år har hun arbeidet i fagforeningen for telekommunikasjon. Nå har hun gått av med pensjon fra foreningens sentrale styre, men fremdeles er hun fagforeningsrepresentant på arbeidsplassen.

Estévanes har sendt lydmeldinger til Klassekampen tidlig og seint de siste ukene. Når hun har internett, kan hun svare. Noen ganger er det på jobb, noen ganger er det hjemme. Rytmen i meldingene illustrerer kubanernes hverdagsliv nå. På grunn av stadige strømbrudd og mangler på nær sagt alt, gjør de det de kan – når det er mulig.

Uten olja fra Venezuela er det vanskelig å puste.

– Vi er en del av verden, vi også

Aktuelt

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Alle fire har blitt sanksjonert av imperiet, men Iran er ikke Syria, og Cuba er ikke Venezuela. Det er stor forskjell på et land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, fra geværløpet og opprøret, og et land der lederen vinner valg eller blir innsatt som en marionett ved en utenlandsk invasjon.

For å få en marionett ved makta trenger ikke folket gjøre noe. Det er nok å vente på at USA skal gripe inn. Dette skaper passivitet og avhengighet. Marionetten er som regel knyttet til både utenlandsk kapital og den hjemlige overklassen. Men han har sjelden noen forankring blant folket, og når han faller, er det ingen som løfter en finger for å redde ham.

på en leder, er de mer aktive, men det er fortsatt en handling som ikke krever mye engasjement, som ikke binder folk til lojalitet, og der befolkningen ofte er splittet. Å vinne valg krever som regel en allianse mellom arbeiderklassen og middelklassen.

I land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, er den forankret på en helt annen måte. Folk har investert tid og risikert livet. De har forandret landet sitt, og landet har forandret dem. De har sittet i komiteer, satt opp leirer i fjellene, reist rundt på alfabetiseringskampanjer og møtt en partner i kampen. Det er vanligvis arbeiderklassen som gjør hovedarbeidet og blir den dominerende klassen etter en revolusjon.

 eller vestlige medier. De tror at det sitter diktatorer folk hater, i alle land som er uavhengige av imperialismen. Grunnen til at folk ikke gjør opprør, er at de alle er redde for én eneste mann, tror de.

Hvis man fjerner ham, vil folket juble og bli frie. Alt de trenger, er en amerikansk invasjon for å hjelpe dem på vei. Dessverre blir denne fortellingen også formidlet av deler av den liberale venstresida, som mener at imperialistiske brudd med folkerett og suverenitet kan rettferdiggjøres hvis lederen det er snakk om, er en «diktator».

som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta. ­Overklassen er ikke i stand til å gjøre revolusjon selv. De er for få og har for komfortable liv.

I Venezuela orket de ikke engang å skape opptøyer selv, men betalte ungdommer fra filleproletariatet for å sette fyr på byen for dem. Da jeg var vitne til Juan Guaidós selvutnevnelse som president i 2019, i en nasjonalforsamling full av overklassefolk, var det mye snakk om olje og lite om demokrati, og mannen ved siden av meg satt og så på porno under seremonien.

Maria Corina Machado er et typisk eksempel: Hun er så avhengig av USA-imperialismen at hun til og med ga Donald Trump fredsprisen sin. På den måten håpet hun å innynde seg hos ham, slik at han ville invadere og gjøre henne til president. Trump hadde imidlertid fått kjennskap til en CIA-rapport som viste det motsatte av det han hadde sagt utad: at Machado overhodet ikke var populær i landet.

Overklassen som er avhengig av USA, har stor innflytelse i den vestlige debatten.

Eksil-eliten som venter på bomber

Grace Blakeley

britisk økonom og forfatter

Storbritannia er et rikt land der det bor millioner av fattige.

Joseph Rowntree Foundation (JRF) publiserte nylig en rapport som viser at et rekordhøyt antall mennesker i Storbritannia nå lever i «svært dyp» fattigdom. Inntektene i denne kategorien ligger 40 prosent under fattigdomsgrensa, etter bokostnader. En familie med to små barn klassifiseres dermed som å leve i dyp fattigdom hvis husholdningens inntekter ligger på rundt 16.400 pund.

 i Storbritannia som lever i svært dyp fattigdom, er 6,8 millioner – og nesten halvparten disse lever under fattigdomsgrensa. Mange er avhengige av utdelinger fra matsentraler, da de ikke har råd til mat og andre nødvendigheter etter at de har betalt husleie og andre faste utgifter. Andre bruker kredittkort for å skaffe seg det de trenger, samtidig som de leter desperat etter bedre betalt arbeid.

Noen, særlig de nesten to millionene som har sittet fast i svært dyp fattigdom i flere år, må rett og slett klare seg uten det de trenger. Mange må hoppe over måltider hvis de ikke får dekket behovene sine gjennom matsentraler. Andre har ikke råd til oppvarming.

 er nesten fire millioner klassifisert som nødstilte. De har ikke råd til selv det aller mest grunnleggende de trenger for å overleve. Mange risikerer å bli hjemløse, en del av dem er allerede det. I fjor bodde et rekordhøyt antall barn i Storbritannia i midlertidige boliger og ble flyttet fra det ene hotellrommet til det andre, da det ikke fantes sosialboliger til dem.

Dette er en nasjonal krise – og ­politikerne våre kunne ikke brydd seg mindre. De påpeker hyppig at fattigdomsraten har holdt seg uendret i årevis, på rundt 21 prosent av befolkningen. Gitt at denne raten beregnes som en prosentandel av medianinntekten, er ikke det overraskende. Denne måten å måle fattigdom på, gir et skinn av kontinuitet, når virkeligheten er at situasjonen har blitt kraftig forverret.

 øker fattigdommen? Den mest umiddelbare årsaken har vært levekostnadskrisa, der effekten ikke har blitt jevnt fordelt i befolkningen. Inflasjon er politisk – de mektige er skjermet fra virkningene, mens de med minst makt, må bære byrden av økte priser.

Historisk sett har fagforeningene organisert arbeiderne så de kan forsvare seg mot effekten av økte priser. Fagforeningene kjempet for at arbeiderne skulle slippe å betale i form for lavere reallønninger.

Men fagforeningenes makt har krympet gjennom flere tiår med en fagforeningsfiendtlig politikk. Med forbehold for enkelte store seiere for arbeiderbevegelsen i seinere år, er det arbeiderne som har vært nødt til å betale for inflasjonen – ikke sjefene.

Problemet ingen gidder å løse

Vijay Prashad

indisk historiker

I januar i år erklærte USAs president Donald Trump at Cuba var en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot amerikansk sikkerhet – en betegnelse som gir den amerikanske regjeringen rett til å bruke inngripende økonomiske restriksjoner som i prinsippet er forbeholdt nasjonal unntakstilstand.

USAs blokade mot Cuba begynte i 1960-årene, etter den kubanske revolusjonen i 1959, men har blitt strammet til gjennom årene. Uten mandat fra FNs sikkerhetsråd – som tillater sanksjoner under strenge vilkår – har USA iverksatt en ulovlig, unilateral blokade som forsøker å tvinge land over hele verden til å slutte å handle med Cuba.

De nye restriksjonene er knyttet til olje, der USA truer med straffetoll og sanksjoner for alle land som selger eller transporterer olje til Cuba.

 Venezuela 3. januar, var et av kravene til den gjensittende regjeringen at Venezuela skulle slutte å eksportere olje til Cuba. I 2025 bidro Venezuela med omtrent 34 prosent av Cubas totale oljebehov. Uten denne olja står Cuba overfor et alvorlig problem.

Men det er ikke alt. Mexico leverte 44 prosent av Cubas importerte råolje i 2025. Nå har presset fra Washington blitt sterkere mot Mexico by for å få stanset oljeeksporten til Cuba, noe som i så fall vil bety at nesten 80 prosent av Cubas oljeimport ville forsvinne. Mexico har vært utsatt for betydelig press for å stanse oljeforsendelsene.

 har i realiteten stanset store deler av oljeimporten til Cuba, og det har forårsaket en stor energikrise på denne øya med elleve millioner innbyggere. Her er det nå rullerende strømbrudd og drivstoffmangel som rammer sykehus, vannverk og transportmidler, og som gjør det nødvendig med strømrasjonering. Fordi landet mangler flybensin, har flere kommersielle flyselskaper sluttet å fly til Havanna.

FN har advart om at USAs presskampanje – særlig rettet mot drivstoff – truer Cubas matvare- og vanntilførsel, sykehus, skoler og grunnleggende tjenester. FNs representanter, blant annet FNs spesialrapportør om menneskerettigheter i Cuba, har fordømt USAs tilstramming av blokaden og sagt den er direkte skadelig for de alminnelige borgerne. Han understreket at restriksjonene gjør det vanskeligere for sykehusene å få tak i livsnødvendige medisiner og sørge for at medisinsk utstyr når fram til pasientene. Dermed forverres helsekrisa på øya.

FN har oppfordret USA til å heve sanksjonene og prioritere humanitære unntak, og sier det er dialog og samarbeid – ikke tvangstiltak – som må til for å beskytte liv og menneskerettigheter på Cuba. FNs generalforsamling har stemt med overveldende flertall mot blokaden hvert år siden 1992, ofte med bare USA og Israel på den andre sida.

har hatt stor innvirkning på Cubas utvikling. Siden blokaden begynte for over 60 år siden, har USA kostet Cuba 171 milliarder dollar. Justert for gullprisen blir summen 2,10 billion dollar. Den kubanske regjeringen anslår at blokaden mellom mars 2024 og februar 2025 forårsaket skade for omtrent 7,5 milliarder dollar, en økning på 49 prosent siden forrige periode.

USAs blokade har hatt stor innvirkning på Cubas utvikling

Utenriks

Aktuelt

Israel gir den libanesiske staten et ultimatum: Stopp Hizbollah med makt – eller bli angrepet selv.

Donald Trump hevder å ha stålkontroll på krigen. Forfatter Hooman Majd mener det er Iran som avgjør når den stopper.

USA har gitt flere forklaringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Irans Hormuz-blokade skaper panikk i Asia

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sanksjonert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Hormuzstredet er krigens nye sentrum. Nå er spørsmålet om amerikanerne klarer å sikre fri flyt gjennom den viktige oljeruta uten å gå inn på bakken i Iran.

Tror målet er oppnådd

Et ledd i USAs isolasjon av Cuba, sier Maria Canil om deportasjonen av kubanske leger.

Krigen i Iran har nådd Tyrkias dørstokk. Likevel balanserer Ankara på en stram line for å bevare status quo.

Revolusjonsgarden konsoliderer makta i Iran med valget av Mojtaba Khamenei som øverste leder. Det viser at Iran er ikke i humør til forsoning, sier analytiker Trita Parsi.

– Vi er en del av verden, vi også

Horisont

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Konsekvensene av USAs oljeblokade mot Cuba merkes direkte i hverdagen for elleve millioner mennesker.

Israel gir den liba­ne­siske staten et ultimatum: Stopp Hizbollah med makt – eller bli angrepet selv.

Donald Trump hevder å ha stål­kon­troll på krigen. Forfatter Hooman Majd mener det er Iran som avgjør når den stopper.

USA har gitt flere forkla­ringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Irans Hormuz-blokade skaper panikk i Asia

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sank­sjo­nert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Hormuz­stredet er krigens nye sentrum. Nå er spørsmålet om ameri­ka­nerne klarer å sikre fri flyt gjennom den viktige oljeruta uten å gå inn på bakken i Iran.

Tror målet er oppnådd

Et ledd i USAs isolasjon av Cuba, sier Maria Canil om depor­ta­sjonen av kubanske leger.

Krigen i Iran har nådd Tyrkias dørstokk. Likevel ba­lan­serer Ankara på en stram line for å bevare status quo.

Revo­lu­sjons­garden konso­li­derer makta i Iran med valget av Mojtaba Khamenei som øverste leder. Det viser at Iran er ikke i humør til forsoning, sier analytiker Trita Parsi.

– Vi er en del av verden, vi også

I alle land som er uavhengige av impe­ria­lismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Konse­kven­sene av USAs oljeblo­kade mot Cuba merkes direkte i hverdagen for elleve millioner mennesker.

Israel gir den libanesiske staten et ultimatum: Stopp Hizbollah med makt – eller bli angrepet selv.

Donald Trump hevder å ha stålkontroll på krigen. Forfatter Hooman Majd mener det er Iran som avgjør når den stopper.

USA har gitt flere forklaringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sanksjonert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Hormuzstredet er krigens nye sentrum. Nå er spørsmålet om amerikanerne klarer å sikre fri flyt gjennom den viktige oljeruta uten å gå inn på bakken i Iran.

Et ledd i USAs isolasjon av Cuba, sier Maria Canil om deportasjonen av kubanske leger.

Krigen i Iran har nådd Tyrkias dørstokk. Likevel balanserer Ankara på en stram line for å bevare status quo.

Revolusjonsgarden konsoliderer makta i Iran med valget av Mojtaba Khamenei som øverste leder. Det viser at Iran er ikke i humør til forsoning, sier analytiker Trita Parsi.

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Konsekvensene av USAs oljeblokade mot Cuba merkes direkte i hverdagen for elleve millioner mennesker.