Lotta Elstad

#fff

#000

Målingene har vært svært jevne. Islands folkeavstemning om hvorvidt landet skal gjenoppta sine forhandlinger om EU-medlemskap, avholdes i dag, og mye tyder på at saken vil avgjøres på målstreken.

Ja-sida har gjennomgående hatt et knapt flertall – men avstanden til nei-sida er blitt stadig mindre.

En siste måling fra opinionsselskapet Maskína gir et islandsk «ja» 51,3 prosent mot 48,7 prosent til dem som sier de vil stemme «nei». Undersøkelsen omfatter over tusen respondenter og ble gjennomført mellom 21. og 25. august.

Fasiten får vi imidlertid først etter at valglokalene stenger klokka 22 lokal tid.

Det er ingen hemmelighet at Brussel ønsker et islandsk«ja» velkomment. Minst sju ledende europeiske politikere, blant disse lederen for den liberale gruppa i Europaparlamentet, Valérie Hayer, har besøkt Island i løpet av 2026 – med et åpent budskap om støtte til landets vei mot EU-medlemskap.

I juli kom Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot og sa at islendingene har «ikke har noe å tape» på å stemme ja. Få måneder før det hadde EUs fiskerikommissær Costas Kadis vært på øya og antydet at Brussel kan komme til å tilby innrømmelser på fiskeriområdet.

I sommer ga imidlertid statsminister Kristrún Frostadóttir – en svoren ja-kvinne – EU-kommisjonen beskjed bak lukkede dører om at utenlandsk innblanding ikke vil bli tolerert, skriver Euractiv.

Landet kan sluttføre forhandlingene i løpet av ett til to år fra nå.

Et splittet øyfolk går til urnene i dag

Yngvild Gotaas Torvik

Det britiske nyhetsmediet Middle East Eye var 4. juni på plass i utenriksdepartementet i Oslo for et stort intervju med Andreas Motzfeldt Kravik.

I videopodkasten «Expert Witness»dybdeintervjues eksperter om folkerettslige spørsmål, og tittelen på episoden med den norske statssekretæren ble «Defending international law when allies break it».

I en mørk studiosetting i UDs lokaler, svarte Kravik på spørsmål om alt fra Iran til Sudan og FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa). Det var likevel uttalelsene om Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og stormen rundt sjefanklager Karim Khan, som vekket størst oppmerksomhet.

«Også sjefaktoren har krav på de rettssikkerhetsgarantiene som ligger til grunn for disse prosessene», sa Kravik, og advarte mot å skape «et inntrykk av at prosessen er politisert» fordi det «vil skade domstolen».

En måned seinere var Norge et av landene som likevel stemte for å avsette Khan.

Hva skjedde? Hvorfor endret norsk UD syn på saken i løpet av noen korte sommeruker?

Karim Khan ble utnevnt som sjefaktor for ICC i 2021. Han markerte seg for alvor i offentligheten da han i slutten av mai 2024 utstedte arrestordre mot blant annet Israels statsminister Benjamin Netanyahu for krigsforbrytelser under Gazakrigen.

I starten av samme måned fikk Khan alvorlige anklager rettet mot seg. En yngre, kvinnelig kollega hevdet å ha blitt seksuelt krenket, inkludert voldtatt, av sjefaktoren.

Dommerpanelet sa ikke at her er det ikke gjort noe galt. De sa bare at vi har ikke funnet det bevist at det er gjort noe galt. Ikke sant? Det er to forskjellige ting.

Forsvarer at Norge endret oppfatning

Katarina Poensgen

– Mentaliteten er at «uansett hva Vesten gjør, vil ikke Russland gi etter», sier Russland-forsker

Tirsdag ettermiddag fikk verden se et sjeldent syn: CIA-sjef John Ratcliffe landet med et militærfly i Moskva. Dette var det første kjente besøket av en amerikansk etterretningssjef i Russland siden William Burns var der i 2021 – kort tid før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina.

Spekulasjonene florerte i sosiale medier. Ingen av partene ville si hva besøket handlet om. Ratcliffe skal ikke engang ha møtt Putin, ifølge russiske myndigheter.

Onsdag meldte imidlertid flere amerikanske medier, deriblant Politico og The Wall Street Journal, at formålet med besøket var å advare Russland mot å angripe Nato-land.

Det er også den forklaringen Russland-forsker Hanna Notte mener er mest troverdig.

– En ny fredsprosess virker ikke sannsynlig, ettersom USA pleier å bruke Steve Witkoff og Jared Kushner i dette sporet, sier Notte på telefon fra Berlin.

– Det mest sannsynlige, slik jeg ser det, er derfor at Ratcliffe har reist til Moskva for å levere en advarsel til Putin, basert på amerikansk etterretning. Det er særlig interessant sett i lys av de siste baltiske og europeiske advarslene om økt russisk hybridaktivitet og mulig eskalering mot Europa, legger hun til.

Etterretningen hun viser til, er en amerikansk vurdering om at Putin kan forsøke å teste Natos forsvarsvilje med et angrep på et medlemsland i løpet av de neste årene.

Amerikanske tjenestemenn sier til Politico at de frykter alt fra dataangrep til mindre militære inntrenginger, trolig mot de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen.

Russland ønsker ikke å provosere Trump unødvendig.

– Mentaliteten er at «uansett hva Vesten gjør, vil ikke ­Russland gi etter»

Marokko gir seg ikke. Så seint som tirsdag denne uka måtte spanske myndigheter 

 understreke at statusen til de spanske byene Ceuta og Melilla ikke var oppe til diskusjon.

Dette var etter at Ahmed Toufiq, Marokkos minister for islamske anliggender, under en offisiell religiøs seremoni med kong Mohammed VI til stede, snakket om historiske personer fra Ceuta og hintet om å «frigjøre de okkuperte byene».

Dermed har Marokko hevdet «en historisk rett» til de to eksklavene på nordafrikansk jord hele tre ganger siden Ceuta-krisa i slutten av juli – da rundt 72.000 mennesker på kort tid forsøkte å krysse grensa til Spania.

Første gang var 11. august, noe Spanias forsvarsminister Margarita Roble besvarte med at begge byene «er super-spanske». Andre gang var ti dager etterpå, da justisminister Abdellatif Ouahbif ba om en dialogmekanisme for å diskutere byenes «tilbakeføring» til Marokko – tvert avvist av Spanias utenriksminister.

Pedro Sánchez har på sin side valgt en myk linje overfor sin handelspartner i sør.

Med neste års parlamentsvalg i sikte er en konfrontasjon med Marokko det siste den spanske statsministeren – allerede befengt med korrupsjonsskandaler i eget parti – ønsker seg, skriver Politico.

Sánchez har pekt på smuglernettverk og desinformasjon på sosiale medier som årsak til krisa, mens migrasjonsminister Elma Saiz omtaler stadig landet som pålitelig og lojalt.

Dette til forskjell fra en sterkt kritisk opposisjon.

Han opp­fører seg som en undersått av Marokko.

Sánchez presses fra flere kanter

Sofie Grønntun Nissen

Under kampen mot IS i Syria gikk bildene av kurdiske krigere, mange av dem kvinner, verden rundt.

YPG og kvinnestyrken YPJ ble seinere kjernen i Syrian Democratic Forces (SDF), den kurdiskledede koalisjonen som ble USAs viktigste lokale allierte mot IS. Samtidig vokste et kurdisk selvstyre fram i Nordøst-Syria.

Tirsdag kunngjorde leder Mazloum Abdi at SDF er integrert i det syriske militæret og ikke lenger skal operere som selvstendig styrke.

– I dag står vi ved et historisk øyeblikk der vi avslutter et viktig kapittel i Syrias historie og begynner å åpne et nytt, med tittelen fred, stabilitet og gjenoppbygging, sa Abdi i en tale fra Damaskus.

Dermed mister de syriske kurderne autonomien sin, sier analytiker og forfatter Wladimir van Wilgenburg til Klassekampen.

Den kurdiske journalisten Ghassan Bazo beskriver det som «et veldig smertefullt øyeblikk».

– Det handler ikke bare om SDF som militær styrke. Det handler om noe folk har brukt mange år på å bygge opp, sier han over talemelding fra Qamishli i Nordøst-Syria.

Vi ønsker ­stabilitet og et normalt liv.

– Et historisk øyeblikk

Mímir Kristjánsson

Trangen etter selvstendighet har vært sterkere enn kjønnsdriften

Sist gang nordmenn gikk til urnene for å stemme over EU, var jeg åtte år gammel og allerede aktiv på nei-siden. I en gammel utgave av Rogalands Avis står det at jeg lørdag før folkeavstemningen opptrådte sammen med pappa på Arneageren i Stavanger:

«Fra scenen synger Mímir Kristjánsson på islandsk sammen med far Kristján Guðlaugsson. Unge Mímir har funnet fram bunaden og plassert en nei-plakat rundt halsen. Han gjør stort inntrykk på Stavangerblondinene Anja Rønnevik og Kari Mette Bergesen.

– Se så søt han er, kniser de frydefullt.»

at jeg verken kan synge eller snakke flytende islandsk, er det begrenset hvor mye dette musikalske innslaget kan ha påvirket forbipasserende velgere. Men pappa var vel desperat: Han var sekretær i Stavanger Nei til EU, og nå var det bare to dager igjen til EU-kampen skulle avgjøres. Da måtte selv barnesoldatene mobiliseres. Dessuten manglet han noe som nesten alle andre på Arneageren denne novemberdagen hadde, nemlig stemmerett. Som islandsk statsborger måtte han nøye seg med å drive litt utenlandsk valgpåvirkning i tida fram mot folkeavstemningen.

32 år seinere er det jeg som står uten stemmerett. Lørdag går islendingene til urnene for å stemme over om de skal gjenoppta forhandlingene med EU. Selv om jeg fremdeles er islandsk statsborger, så kreves det av islendinger som har bodd utenlands i mer enn 16 år at vi må søke om beholde stemmeretten. Jeg har bodd i Norge hele livet og måtte ha søkt allerede før 1. desember i fjor, så denne gangen må jeg nøye meg med å være en slags valgobservatør for Klassekampen på Island.

Nøytral er jeg på ingen måte, men jeg håper i alle fall å gjøre den islandske EU-kampen mer forståelig for avisas lesere.

må forstå om islendingene, er at på Island har selvstendighetstrangen vært sterkere enn kjønnsdriften. Island ble selvstendig fra Danmark første gang i 1809, da eventyreren Jörgen Jörgensen fengslet kongens fremste embetsmenn og erklærte seg selv som landets øverste beskytter. Selvstendigheten varte i bare to måneder, før Jörgensen ble ført fra Island i lenker, men den dag i dag huskes han av islendingene kjærlig som Hundedagerkongen, fordi hans korte tid ved makta sammenfalt med de såkalte hundedagene på seinsommeren. Det neste århundret fulgte en lang kamp for selvstendighet. Først i 1944 ble Island endelig løsrevet fra den danske kongen. Den islandske republikken er altså ikke eldre enn min eldste tante. Da selvstendigheten kom, hadde Island vært underlagt utenlandske konger siden landet ble del av Norgesveldet i 1262.

Men om Island ble selvstendig fra danskene, så forsvant ikke selvstendighetsbevegelsen. Islands dominerende parti gjennom hele etterkrigstida heter Sjálfstæðisflokkurinn, Selvstendighetspartiet, og deres medlemmer kalles gjerne for selvstendighetsmenn (

). De er søsterpartiet til norske Høyre, men også det ledende partiet på islandsk neiside. På Island har nemlig høyresida alltid vært mot EU, mens sosialdemokratene har vært den drivende krafta på ja-sida. Mot EU er også både det islandske motsvaret til Aftenposten Morgunblaðið og de store kapitalinteressene innenfor fisket. På den andre siden følger EU-kampen også sosiale skillelinjer vi kjenner godt. De som har høy utdanning og høy inntekt, er mer positive til EU enn de som har lav utdanning og de lavest lønnede. Størst er ja-flertallet i hovedstaden Reykjavík, mens nei-motstanden står sterkest på landsbygda.

sterkt EU-kritisk, proamerikansk og kapitalsterk høyreside, blir mange velmenende venstresidefolk på Island mer EU-glade enn de ellers ville vært. Målinger har vist at så mange som 80–90 prosent av velgerne til de to små venstrepartiene Vinstri græn og Sósialistaflokkurinn sier ja til nye forhandlinger med EU. Blant disse er det svært mange som tilhører gruppa som kaller seg «já til að sjá» og som vil «kíkja í pakkan». De vil se hva Island kan få ut av en avtale med EU, før de bestemmer seg endelig om de skal si ja eller nei.

Den islandske republikken er ikke eldre enn min eldste tante.

Landet som fikk vondt i selvstendigheten

Pernille Solheim

Krig med konvensjonelle våpen gikk ikke veien. Nå vil USA framover utsette Iran for «den største økonomiske offensiven noensinne mobilisert mot en motstander».

Ifølge USAs finansminister Scott Bessent, som erklærte «økonomisk D-dag» i en innsendt tekst i Financial Times i helga, er målet «å kutte hver økonomiske livline som opprettholder det tyranniske regimet inntil Teheran står aleine».

Istedenfor forsvarsminister Pete Hegseth er det Bessent som har hovedrolla i den nye «Operation Economic Outcast». Budskapet i den skriftlige tordentalen hans kan oppsummeres slik: Verdens land er i dag enten for eller mot USA i kampen mot hovedfienden Iran.

Sanksjonene retter seg altså ikke direkte mot Iran, men mot landets handelspartnere (først og fremst Kina) og fem sektorer som ifølge Bessent er Irans mest vitale livliner: digitale eiendeler, teknologi, gull, luft- og skipsfart.

USA har brent gjennom deler av sitt våpenlager under Iran-krigen og blir nå tvunget til å gå fra militære til økonomiske virkemidler.

Kanskje er det hell i uhell for USAs president: Den økonomiske strategien ser nemlig ut til å gi raskere og bedre resultater enn den militære, ifølge analytiker Trita Parsi.

«Trump mislyktes militært, men tror han kan vinne økonomisk», skriver Parsi på sin Substack.

Parallelt pågår amerikanskstøttede operasjoner i Hormuzstredet for å slippe gjennom store tankskip for frakt av råolje – såkalte VLCC-skip – chartret av arabiske oljeselskaper. CNN melder at store deler av den fortsatt begrensede trafikken gjennom stredet nå passerer under Irans radar – på nattetid, med avslåtte signaler. Samtidig fortsetter USAs blokade å begrense Irans eget oljesalg.

Mellom overgivelse og eskalering vil Iran nesten helt sikkert velge eskalering.

Kan «den økonomiske D-dagen» snu Donald Trumps hell i Iran-krigen?

Jimmie Åkessons regjeringsdrøm ser allerede ut til å være smeltet bort

Det var en forundret svensk offentlighet som leste Sverigedemokraternas (SD) leder Jimmie Åkessons X-innlegg på søndag. Her tok han avstand fra samarbeidspartiet Liberalerna (L), advarte sine velgere mot å gi det taktiske støttestemmer og kalte det dessuten en «bremsekloss» og «politisk motstander».

Utspillet kommer knappe tre uker før svenskenes valg, som avholdes 13. september.

SD er avhengig av Liberalerna for å få ministerposter.

I en partilederutspørring på SVT samme dag gikk Åkesson enda lenger da han ga partiet en dødlinje: Om L ikke får 3,5 prosent på målingene ti dager før valget, bør samtlige høyrevelgere forlate partiet, sa han.

– Mange av oss drar konklusjonen at SD allerede har bestemt seg for at denne valgkampen er tapt, sier Lisa Pelling på telefon til Klassekampen.

Pelling er sjef for tenketanken Arena Idé, som er koplet til den svenske fagbevegelsen. Hun mener det ser ut til at «SD forbereder seg allerede nå for valget i 2030» i stedet.

– Om de trodde de kunne vunnet i år, hadde de ønsket at Liberalerna ble sittende i Riksdagen. Men det har de ikke anstrengt seg for, legger hun til.

Det er ingen hemmelighet at Åkesson har en langsiktig plan. Nylig sa han til det franske nyhetsbyrået AFP at «jeg sikter mot posten som statsminister i 2030 eller seinere».

Jeg kommer ikke til å kalle ham quisling.

Vender ryggen til Liberalerna

For bare noen år siden ville neppe en republikansk kandidat sett millionstøtte fra en såkalt super-pac – blant de mest pengesterke aktørene i amerikansk valgkamp – som noe problem.

I årevis har den proisraelske lobbyen, med Aipac i spissen, brukt enorme summer på å støtte Israel-vennlige kandidater fra begge partier.

Nå blir Aipac-støtta i stadig større grad en politisk belastning – selv for tradisjonelt Israel-­tro republikanere. I helga avslørte Axios at allierte av Mike Rogers, republikanernes kandidat til senatsvalget i Michigan og en mangeårig Israel-støttespiller, har bedt Aipac om å avstå fra å drive valgkamp på hans vegne.

Det skjer etter at Rogers’ progressive og Israel-kritiske motstander Abdul El-Sayed vant Demokratenes primærvalg i Michigan etter å ha gjort Aipac til en hovedsak – blant annet ved å løfte fram de over 30 millioner dollarene Aipacs super-pac brukte i forsøket på å stanse ham.

Etter El-Sayeds seier planla Aipac likevel å gå enda tyngre inn og bruke store summer på å støtte Rogers fram mot mellomvalget i november – noe organisasjonen sjelden gjør utenfor primærvalg.

Men Rogers’ støttespillere mener kampanjen mot El-Sayed har virket mot sin hensikt – nettopp ved å gi den progressive kandidaten en mektig motstander å mobilisere mot: Aipac og Israel-lobbyen sjæl.

Nyheten fra Axios har fått flere til å spørre seg om Aipacs politiske storhetstid går mot slutten.

«Wow! Det er her vi er nå. Aipac har blitt en så stor belastning for kandidater, til og med tradisjonelle republikanere som Mike Rogers, at hans støttespillere har bedt Aipac om ikke å reklamere på hans vegne», skriver den anerkjente iransk-amerikanske analytikeren Trita Parsi på X.

Republikanere ber Israel-vennlig lobby skygge banen

Minst 16 mennesker ble drept og over 130 såret da russiske droner fredag angrep et travelt kjøpesenter i byen Kryvyj Rih, ifølge ukrainske myndigheter.

Angrepet skjer samtidig som Ukraina står overfor mangel på amerikanske Patriot-missiler. USA nøler med å levere flere, og eksperter etterlyser andre måter å beskytte landet på.

Ett alternativ er å gå etter missilene før de blir skutt. Ukraina forsøker nå å få tillatelse til å bruke Starlinks satellittforbindelse på droner som kan angripe russiske missilramper opptil 200 kilometer inne i Russland, ifølge Financial Times.

For å gjennomføre planen trenger Ukraina imidlertid tillatelse fra Elon Musk, som eier SpaceX og Starlink.

Musk har jevnlig kontakt med Ukrainas tidligere forsvarsminister Mykhajlo Fedorov, som president Volodymyr Zelenskyj sparket i sommer. Siden har 

Fedorov kritisert regjeringens maktbruk og manglende åpenhet.

Starlink er et satellittbasert internettsystem, som blant annet gjør det mulig å kommunisere med og styre droner over store avstander.

Starlink ble en viktig del av Ukrainas teknologiske krigføring, der Fedorov var sentral som forsvarsminister. I februar stanset Musk den russiske hærens uautoriserte bruk av Starlink mot Ukraina, etter en direkte henvendelse fra Fedorov. Det bidro til å svekke russiske angrep.

Fedorovs innsats har også fått betydelig støtte i Ukraina. Avsettelsen i juli, som kom etter en konflikt med forsvarssjef Oleksandr Syrskyj, utløste protester i flere byer. Zelenskyj skal ha tilbudt ham en annen rolle i regjeringen, men Fedorov har ønsket seg forsvarsministerposten tilbake.

Hvis Fedorov lykkes, vil det trolig styrke hans politiske innflytelse.

Ukraina prøver å overtale Musk

Gustav Gillund

En gråhåret Xu Jiayin blir geleidet opp på tiltalebenken. Den berømte kinesiske eiendomsmagnaten har sett bedre dager.

Grunnleggeren av det nå oppløste kinesiske eiendomsselskapet Evergrande var for ikke lenge siden Kinas rikeste mann og et respektert medlem av Kinas kommunistparti. Onsdag forrige uke sto han med sammentrukne skuldre ved en folkedomstol i Shenzhen og ventet en tung straff.

For de som satt i salen, både familiemedlemmer og ofre for hans forbrytelser, var det lite å skimte av Xus tidligere glamour der han med et blekt og uttrykksløst ansikt sto og innrømte sin skyld.

Torsdag ble Xu dømt til livsvarig fengsel og tap av alle politiske rettigheter på livstid.

Historien om Xu Jiayins reise til toppen og hans dramatiske fall starter ved tomta til en nedlagt statlig sprøytemiddelfabrikk i Guangzhou i 1997. De nyliberale reformene til statsminister Zhu Rongji var da i ferd med å rive opp den mest grunnleggende sosiale institusjonen i sosialistiske Kina, nemlig arbeidsenheten.

Her fikk arbeidere og deres familier tildelt leiligheter og barnehage, og de kunne spise mat i enhetens kantine. Tomta til den gamle sprøytemiddelfabrikken Xu sto og studerte 8. juni 1997 hadde tidligere vært en slik arbeidsenhet. Nå skulle det bli den første tomta Guangzhou solgte til private utviklere.

Arbeidsenheten ble revet ned og Xu bygget «Den forgylte smaragdhagen» – et lite leilighetskompleks arbeidere nå kunne kjøpe med rundt tretti års inntekt. Den sosialistiske arbeidsenheten døde og huslånet ble født her på noen få hundre kvadratmeter.

På dette tidspunktet hadde ikke egentlig Xu så mye penger. For å bygge leilighetene fikk han bygningsselskapet til å bruke sine egne midler for å starte konstruksjonen. Xu lovte at han skulle betale tilbake med renter når han hadde solgt de første leilighetene.

Den kinesiske eiendoms-boomen ble den største bygningsfeberen i menneskelig historie.

Hvorfor ble Kinas rikeste mann dømt til livstid i fengsel?

I sommer opplevde Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sin største krise noensinne. Etter en lang, uregelmessig og svært betent prosess vedtok et flertall av ICCs medlemsland at sjefaktor Karim Khan – mannen som utstedte arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant – måtte gå.

De konkluderte med at Khan hadde begått grov tjenesteforsømmelse etter anklager om alvorlige seksuelle krenkelser mot en yngre kollega. Norge var et av 82 av domstolens totalt 125 medlemmer som til slutt stemte for å avsette Khan.

Samtidig har USA, med utenriksminister Marco Rubio i spissen, trappet opp sin «krig» mot domstolen og denne uka ilagt enda flere i staben personlige, vidtrekkende sanksjoner.

Hva vil nå skje med den hardt prøvede domstolen i Haag og med arrestordrene mot Netanyahu og hans medsammensvorne? 

Klassekampen har stilt følgende to spørsmål til en rekke profilerte eksperter på feltet:

Tror du ICC vil være i stand til å finne en ny, uavhengig sjefaktor som vil videreføre domstolens arbeid, når vedkommende sannsynligvis vil utsettes for både sanksjoner og press som sin forgjenger?

Hva forventer du vil skje med saken mot Benjamin Netanyahu og andre israelere – i lys av valget av ny sjefaktor, USAs kampanje mot domstolen og at flere stater nå varsler at de vil melde seg ut?

Amerikansk jurist og menneskerettighetsbauta som var med på å stifte Human Rights Watch.

Betyr dette slutten på ICCs retts­forfølgelse av ­Netanyahu?

Aktuelt

Lily Lynch

amerikansk analytiker

Hvis det transatlantiske samfunnet er som en mektig, men ulykkelig familie, er Nato-toppmøtene som familiens kleine høytidsfeiring: arrangementer fulle av påtvunget munterhet og fotomuligheter, med en uuttalt avtale om ikke å nevne den enorme elefanten i rommet. Under Nato-toppmøtet i Ankara i forrige måned var elefanten Israel.

Med unntak av Trump forholdt nesten alle Nato-lederne seg relativt tause om Israel og deres krig mot Iran. Tausheten var særlig påfallende når det gjaldt Tyrkia, som israelske politikere har kalt «det neste Iran», og som lever med en krig som utspiller seg på den andre siden av den 534 kilometer lange grensa deres mot Iran.

 var å rette oppmerksomheten tilbake mot Ukraina. På fjorårets møte i Haag ble spørsmålet om Ukraina skjøvet ut i kulissene. Det eneste målet med toppmøtet i 2025 var å få de allierte til å etterleve Trumps krav om å øke forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP.

Alle saker som distraherte dette, risikerte å støte Trump fra seg, og alle gikk på tå hev for ikke å forarge familiens tyranniske patriark. Nå som spørsmålet om forsvarsbudsjettene er midlertidig løst, kunne Ukraina igjen få hovedrolla i Ankara. Bare USA og Israels krig mot Iran kunne ta vekk denne oppmerksomheten.

Men folk var fortsatt bekymret for å forarge Trump av mange andre grunner. I månedene fram til toppmøtet hadde Trump gjentatte ganger refset sine allierte fordi de ikke ville bli med USA og Israel i krigen mot Iran og åpne Hormuzstredet. Enkelte europeiske ledere hadde til og med kritisert krigen, men i Ankara hadde få av de allierte lyst til å minne Trump om denne uenigheten.

som sydet under overflata. I månedene før toppmøtet igangsatte Israel en propagandakampanje mot Tyrkia. Israels tidligere statsminister Naftali Bennett gikk så langt som til å kalle Tyrkia for «det neste Iran». Men i Ankara ble dette stort sett feid under teppet. Da spørsmålet dukket opp, kavet Nato-lederne for å nå fram til en samkjørt posisjon.

I et intervju det har blitt hyppig harselert med, spurte journalisten Hadley Gamble Natos generalsekretær Mark Rutte om en militær konfrontasjon mellom Tyrkia og Israel ville utløse Natos artikkel 5. Rutte virket satt ut. «Erdogan er en svært klok president», sa han. «Han vil ikke sette seg i en situasjon som kommer ut av kontroll.»

Gamble presset ham deretter på hva som ville skje hvis Netanyahu gjorde en militær konfrontasjon uunngåelig. I stedet fyrte Rutte av et svar om 7. oktober og Hamas. Slik unngikk han å svare på det egentlige spørsmålet om artikkel 5, som problematiserte betydningen av Natos prinsipp om kollektivt forsvar.

å ta stilling til andre Israel-relaterte saker. På sidelinja ble det holdt en panelsamtale om påstått valgpåvirkning i en ikke-medlemsstat, Moldova. Valget i Moldova høsten 2025 fikk mye oppmerksomhet med tanke på påstått russisk innblanding. Men Israels innblanding i valget i Slovenia – som er Nato-medlem – fikk ingen oppmerksomhet.

Hvorfor har relasjonen mellom Israel og Nato fått den merkelige posisjonen den har i dag?

Natos Israel-problem

Vijay Prashad

indisk historiker

I over tretti år har USA håndtert Midtøsten-diplomatiet som en øvelse i å diktere betingelsene. Irans nye regionale strategi utfordrer denne særretten. Det siste eksempelet finner vi i Hormuzstredet.

Iran og Oman forhandler om en ordning der Teheran skal føre tilsyn med fartøyene som kommer inn i Persiabukta, mens Muskat kontrollerer trafikken ut. Forslaget peker mot noe større: Iran forsøker å flytte dagsordenen fra det snevre spørsmålet om atomprogrammet til den breiere sikkerhetsarkitekturen i Persiabukta.

den kalde krigen har amerikansk Midtøsten-diplomati ofte begynt med en konklusjon: USA definerer krisa, bestemmer hvilke parter som kan godtas og setter grensene for den endelige avtalen. Forhandlingene blir dermed mindre en diskusjon om politisk orden enn en prosess de svakere statene blir bedt om å akseptere. Om ikke bokstavelig talt overgivelsesdokumenter, har avtalene ofte innebåret politisk overgivelse: Den ene siden har beholdt makta til å definere hva som teller som samsvar, mens den andre har måttet bevise at den fortjener økonomisk støtte, politisk anerkjennelse eller begrenset selvstyre.

Irak er det klareste eksempelet. Etter Golfkrigen i 1991 ble landet utsatt for omfattende sanksjoner. Olje-for-mat-programmet, etablert i 1995, lot Irak selge begrensede mengder olje under et FN-kontrollert system. Det ble framstilt som bistand, men viste at Iraks viktigste ressurs var underlagt betingelser fastsatt utenfra. Suvereniteten var blitt betinget, og straff – også amerikansk bombing – ble hverdagskost.

Oslo-prosessen fungerte annerledes, men gjenspeilte en lignende ubalanse. Prinsipperklæringen fra 1993 ga gjensidig anerkjennelse og opprettet palestinske midlertidige institusjoner, men utsatte de avgjørende spørsmålene uten å endre asymmetrien mellom okkupant og okkupert. Washington sponset en «fredsprosess» uten å rette opp maktforholdet som gjorde en rettferdig fred vanskelig. Resultatet var at okkupasjonen av Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden kunne fortsette.

I begge tilfeller hadde USA og de institusjonene som de dominerte, et mektig privilegium: De avgjorde spørsmålet som alle andre måtte svare på.

 dette spørsmålet i over tjue år dreid seg om atomavtalen. Etter at konfrontasjonen tilspisset seg i 2005, ble nesten enhver diskusjon om Iran redusert til anrikningsnivåer, sentrifuger, inspeksjoner og sanksjonslettelser. Det var politisk praktisk for Washington å framstille Irans atomprogram som et spørsmål om atomspredning. Dermed ble en breiere uenighet om Israels kjernevåpen, amerikanske baser, sanksjoner og maritim kontroll redusert til en prøve på Irans etterlevelse.

Nå forsøker Iran å snu opp ned på diskusjonen. Gjennom diplomati som omfatter Oman, Pakistan og andre stater i regionen er Teherans stilling at atomspørsmålet ikke kan skilles fra oppbyggingen av den regionale sikkerheten. Det dreier seg ikke lenger bare om hvilke grenser Iran vil godta, men også om hvilke grenser som bør gjelde for USAs og de alliertes militære tilstedeværelse. Det er derfor spørsmålet om amerikanske baser i golfstatene er så viktig. For Washington beskytter de allierte, energitilførselen og skipsfarten.

Fra Teherans perspektiv er de framskutte baser som gjør det mulig å angripe Iran uten tilsvarende risiko for gjengjeldelse. Iran hevder derfor at ingen akseptabel avtale kan kreve permanente begrensninger fra dem samtidig som USAs militære posisjon ikke er forhandlingsbar.

Den neste Midtøsten-avtalen vil ikke kunne vare hvis den ligner et overgivelsesdokument

Slutten på overgivelsen

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

Jeg pleier å tilbringe denne tida av året på feltarbeid i konfliktsoner – ikke akkurat den sommerferien man vanligvis ser for seg. Arbeidstida er som regel fordelt mellom konfliktsonene og hotellkorridorer i europeiske hovedsteder, der vi diskuterer hva framtida vil bringe for land som er rammet av konflikt.

I år ble jeg lei av å sitte på disse hotellene og spekulere i konfliktenes tidslinjer og hvor den neste krigen vil inntreffe: den finsk-russiske grensa, Baltikum, Moldova, Kaukasus. For hva er det som faktisk skjer langs disse grensene? 

 meg ut på en måneds­lang reise gjennom grenseområdene mellom disse landene og Russland. Jo mer jeg reiste, desto mindre følte jeg at jeg visste om Europa.

for langt å kalle disse grenseområdene Europas mørke hjerte. Likevel blir stemmene og situasjonen til de som bor der, stort sett marginalisert – eller de forsvinner i støyen fra krigsdebattene. Det selv om man med god grunn kan hevde at det er disse samfunnene som i størst grad blir rammet av konfliktene. Dersom grensene skulle flyttes, er det de som blir direkte berørt, og som får sitt liv snudd på hodet.

Det ville være urimelig å si at de ikke blir omtalt. Narva, et av de stedene jeg besøkte som har fått mest oppmerksomhet, er en grenseby mellom Estland og Russland, som bokstavelig talt er skilt av en elv: to borger, to flagg. Hvert år siden den russiske seiersdagen 9. mai 2022, har det myldret av journalister i byen. Den dominerende fortellingen går omtrent slik: Flertallet av innbyggerne er russere; de gleder seg over og feirer seiersdagen som avholdes på den andre siden av elva; det betyr at de er positive til det russiske regimet, og dette kommer til å bli Donetsk 2.0, og så videre.

Lokalbefolkningen selv vil imidlertid fortelle at de kom til elvebredden for å få med seg konsertene til russiske popstjerner. Man kan kalle det hybridkrigføring, en vellykket kampanje fra russiske myndigheters side for å få kjendiser til å opptre i en grenseby. Men de fleste publikummerne jeg snakket med, var ikke tilhengere av det russiske regimet. Det som frustrerer europeiske myndigheter, er kanskje at de ikke er tilstrekkelig negative til regimet heller. De ville ikke fordømme Russland åpent, delvis fordi begrepet Russland omfatter mye mer enn Putin for russisktalende samfunn.

 ikke rom for nyanser og flertydighet. Russiske samfunn i europeiske land har blitt møtt med vedvarende mistanke. Lokale innbyggere vil selvfølgelig si at slik har det alltid vært. I Estland og Latvia fikk hundretusener av personer som hadde flyttet dit under sovjettida – og deres barn – ikke automatisk statsborgerskap etter uavhengigheten i 1991. Mange har fortsatt de såkalte grå passene, passene for utlendinger som utstedes til «ikke-borgere» – de som har oppholdstillatelse, men ikke kan stemme ved nasjonale valg.

Så kom språkreformene: Latvia faser russisk helt ut fra skolene sine, og språket forsvinner fra det offentlige rom, fra kunngjøringer på kollektivtransport og fra skilt. Ironisk nok var det delvis europeisk innblanding som en gang gjorde at de ble bedre behandlet: På 1990-tallet gjorde EU og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa oppmykning av statsborgerskaps- og språklover til et vilkår for medlemskap.

I Finland er situasjonen annerledes, men den rimer likevel. Mange russere som flyttet dit og fikk finsk statsborgerskap, var opprinnelig dissidenter. Når de nå lager kampanjer til støtte for russiske samfunn eller egne rettigheter, kan de fort anklages for å være putinister.

 denne generelle mistilliten til russisktalende var mer alvorlig og substansiell enn de fysiske grensene jeg så – eller «dragetennene», radene med pyramideformede betongblokker som nå plantes langs den nye baltiske forsvarslinja for å stanse russiske stridsvogner.

Jernteppet langs grensene går ikke bare mellom de to breddene av en elv, men gjennom klasserom, arkiver, familier og minner

Utenriks

Aktuelt

Snart avgjøres det om islendingene skal gjenoppta EU-forhandlingene.

I juni advarte statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik mot å overprøve dommerpanelet som sa at sexanklagene mot ICC-aktor Karim Khan ikke var bevist. I juli ble Norge likevel med på å avsette ham.

– Mentaliteten er at «uansett hva Vesten gjør, vil ikke Russland gi etter», sier Russland-forsker

Sánchez presses fra flere kanter

Kurdiskledede SDF oppløses. For kurdiske Ghassan Bazo betyr det at drømmen som fikk ham til å bli i Syria, er i ferd med å forsvinne.

Trangen etter selvstendighet har vært sterkere enn kjønnsdriften

Fra operasjon «Epic Fury» til «Economic Outcast».

Vender ryggen til Liberalerna

Den proisraelske lobbygruppa Aipac vil knuse Abdul El-Sayed og hjelpe Mike Rogers til seier i senatsvalget i Michigan. Men Rogers’ allierte vil helst at organisasjonen holder seg unna.

Ukraina forsøker å finne nye måter å stanse russiske angrep, og ser til Elon Musk. Den avsatte forsvarsministeren Mykhajlo Fedorov kan bli sentral.

Dommen mot Xu Jiayin er et plaster på et sår som ennå ikke har begynt å gro.

Betyr dette slutten på ICCs rettsforfølgelse av Netanyahu?

Horisont

Israel er ikke medlem av alliansen. Likevel blir landets konflikter stadig vanskeligere for Nato å holde på avstand.

Iran har endret den diplomatiske likningen, og USA har ikke noe svar.

Et nytt jernteppe har lagt seg fra Lappland i nord, via Narva, til Tiraspol.

Snart avgjøres det om islen­din­gene skal gjenoppta EU-for­hand­lin­gene.

I juni advarte stats­sek­retær Andreas Motzfeldt Kravik mot å overprøve dommer­pa­nelet som sa at sexan­kla­gene mot ICC-aktor Karim Khan ikke var bevist. I juli ble Norge likevel med på å avsette ham.

– Menta­li­teten er at «uansett hva Vesten gjør, vil ikke Russland gi etter», sier Russland-forsker

Sánchez presses fra flere kanter

Kurdisk­le­dede SDF oppløses. For kurdiske Ghassan Bazo betyr det at drømmen som fikk ham til å bli i Syria, er i ferd med å forsvinne.

Trangen etter selvsten­dighet har vært sterkere enn kjønns­drif­ten

Fra operasjon «Epic Fury» til «Economic Outcast».

Vender ryggen til Libe­ra­lerna

Den prois­ra­elske lobby­grup­pa Aipac vil knuse Abdul El-Sayed og hjelpe Mike Rogers til seier i senats­valget i Michigan. Men Rogers’ allierte vil helst at or­ga­ni­sa­sjonen holder seg unna.

Ukraina forsøker å finne nye måter å stanse russiske angrep, og ser til Elon Musk. Den avsatte forsvars­mi­nis­teren Mykhajlo Fedorov kan bli sentral.

Dommen mot Xu Jiayin er et plaster på et sår som ennå ikke har begynt å gro.

Betyr dette slutten på ICCs retts­forfølgelse av ­Netanyahu?

Israel er ikke medlem av alliansen. Likevel blir landets konflikter stadig vanske­li­gere for Nato å holde på avstand.

Iran har endret den diplo­ma­tiske likningen, og USA har ikke noe svar.

Et nytt jernteppe har lagt seg fra Lappland i nord, via Narva, til Tiraspol.

Snart avgjøres det om islendingene skal gjenoppta EU-forhandlingene.

I juni advarte statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik mot å overprøve dommerpanelet som sa at sexanklagene mot ICC-aktor Karim Khan ikke var bevist. I juli ble Norge likevel med på å avsette ham.

– Mentaliteten er at «uansett hva Vesten gjør, vil ikke Russland gi etter», sier Russland-forsker

Kurdiskledede SDF oppløses. For kurdiske Ghassan Bazo betyr det at drømmen som fikk ham til å bli i Syria, er i ferd med å forsvinne.

Trangen etter selvstendighet har vært sterkere enn kjønnsdriften

Vender ryggen til Liberalerna

Den proisraelske lobbygruppa Aipac vil knuse Abdul El-Sayed og hjelpe Mike Rogers til seier i senatsvalget i Michigan. Men Rogers’ allierte vil helst at organisasjonen holder seg unna.

Ukraina forsøker å finne nye måter å stanse russiske angrep, og ser til Elon Musk. Den avsatte forsvarsministeren Mykhajlo Fedorov kan bli sentral.

Betyr dette slutten på ICCs rettsforfølgelse av Netanyahu?

Israel er ikke medlem av alliansen. Likevel blir landets konflikter stadig vanskeligere for Nato å holde på avstand.

Iran har endret den diplomatiske likningen, og USA har ikke noe svar.