Hanna Mortensdatter Vandeskog

#fff

#000

I går åpnet parlamentsvalget i Russland, det første av sin sort siden landets invasjon av Ukraina i 2022. Valget står om fordelingen av de 450 setene i statsdumaen, underhuset i det russiske parlamentet.

Ifølge president Vladimir Putin vil valget fungere som et barometer for den folkelige oppslutningen til Russlands krigføring i Ukraina. I en TV-sendt tale til nasjonen i forkant av valget oppmuntret han til valgdeltakelse ved å trygge om at det ville sikre Russlands seier i Ukraina og vise nasjonal besluttsomhet i møte med økende ytre press.

Timingen kunne unektelig vært bedre. Fire og et halvt år med fullskala krigføring mot Ukraina har satt økonomien under alvorlig press. Ifølge statlige prognoser styrer man mot et budsjettunderskudd på to prosent av BNP i 2027.

Samtidig har ukrainske droneangrep den siste tida lykkes i å bringe krigen hjem til Russland ved å ramme en rekke mål langt inne i russiske territorier, inkludert raffinerier, transportlinjer og våpenfabrikker.

Alt tyder på at Putins regjeringsparti Forent Russland, som i dag kontrollerer mer enn to tredjedeler av setene i statsdumaen, vil bevare sitt flertall.

De resterende setene opptas av såkalte «systemiske opposisjonspartier», altså partier som er godkjent av og stort sett lojale til Kreml, og som støtter Russlands krigføring mot Ukraina.

Disse partiene har definerte roller i det russiske styringsregimet, forteller Arild Moe, seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

– Ikke så mye at vi snakker om en reell opposisjon, men det håndterer en viss diversitet i befolkningen, sier han på telefon til Klassekampen.

Kremls teater inntar Ukraina

Yngvild Gotaas Torvik

At Alternativ for Tyskland (AFD) fikk 43,8 prosent av stemmene i valget i Sachsen-Anhalt, beskrives som et skjelv, en storm, et skred som ryster Europa langt utover den tyske delstatens grenser.

Loren Balhorn, som er redaktør for den tyske utgaven av venstresidemagasinet Jacobin, er ikke så sikker på om metaforene er spesielt treffende, all den tid den høyreekstreme valgtriumfen var lenge varslet.

– Jeg er ikke akkurat sjokkert, for dette har vært tydelig lenge. Men når det faktisk har skjedd, er det som om at dominobrikkene er i ferd med å rase, sier Balhorn.

Det virkelig store sjokket i Sachsen-Anhalt var ifølge Balhorn ikke valgresultatet, men den økte valgdeltakelsen og det høye antallet «ikke-velgere» som gikk til AFD.

Særlig i delstatens rurale strøk strømmet hjemmesittere til urnene for å stemme på AFD. 170.000 av dem, for å være eksakt.

– Det er oppsiktsvekkende. Og det er, for enhver venstreorientert person, det mest skremmende med resultatet i Sachsen-Anhalt, sier han.

Å mobilisere «de slumrende massene» er jo, påpeker Balhorn, «rett og slett venstresidas strategi».

– Og så er AFD det eneste partiet som faktisk klarer det, med et rimelig eksplisitt ekskluderende program som sier «gi tyskere, ikke syrere, jobber».

Det er som om domino­brikkene har begynt å rase.

– Venstresida har ikke noe godt svar

Torsdag forrige uke samlet hundrevis av peruanere seg til protest i hovedstaden Lima.

Få kvartaler unna mottok Perus nyvalgte president Keiko Fujimori USAs utenriksminister Marco Rubio i regjeringspalasset. Der erklærte den konservative presidenten at Peru vil tilslutte seg til USAs nye sikkerhetsallianse «Amerikas skjold».

Ifølge Fujimori vil alliansen være et viktig tiltak i den regionale innsatsen for å styrke grensekontroll og slå ned på transnasjonale kriminelle grupper, blant annet gjennom økt militær tilstedeværelse, direkteaksjoner mot narkokarteller og etterretningssamarbeid.

Utsikten til økt amerikansk tilstedeværelse vekker derimot en sterk ryggmargsrefleks på kontinentet, hvor minnene om USAs militærintervensjoner og støtte til militærdiktaturer under den kalde krigen sitter sterkt.

Samtidig forventes det at alliansen øker presset på latinamerikanske regjeringer for å kutte kommersielle bånd til Kina. Det blir vanskelig for flere av Latin-Amerikas høyreledere, som har forsøkt å balansere mellom en ideologisk tilnærming til USA på den ene sida og en utbredt økonomisk pragmatisme til Kina på den andre.

Den amerikanske utenriksministerens besøk til Peru var siste stopp på en tredagers reise i Latin-Amerika. Han hadde tidligere besøkt både Ecuadors president Daniel Noboa og Colombias president Abelardo de la Espriella. I likhet med Fujimori i Peru gikk begge disse også til valg på å slå hardt ned på kriminalitet og styrke båndene til USA.

Skvises bak USAs skjold

Eirik Grasaas-Stavenes

og din kjære familie være for å bli drept av et ondt dataprogram?

Slike spørsmål har den siste tida dominert mediene i både inn- og utland. Den blide sørlendingen Steinar Suvatne åpnet for eksempel «Debatten» hos NRK på torsdag med skrekkscenarioet om at «kunstig intelligens kan ta livet av oss alle innen tre til fem år».

Disse dommedagsprofetiene springer ut av et sci-fi-drama fra USA, der også sjefene for KI-gigantene Anthropic og Open AI nå sier at det er på tide å bremse KI-kappløpet og lete etter nye reguleringer av de kraftfulle teknologiene de skaper.

Men er det virkelig bare dommedag som skremmer Dario Amodei og Sam Altman sånn?

Den siste tidas KI-kaos skjøt fart da det ble kjent at de såkalte KI-agentene til Open AI i sommer hadde «samarbeidet» om å hacke seg inn i selskapet Hugging Face. Her hadde maskinene tatt egne, destruktive valg løsrevet fra menneskelig kontroll, het det.

I redselen som fulgte, varslet Jacob Coxon, en ung Silicon Valley-fyr som hadde jobbet i både Open AI og Anthropic, om at store deler av KI-industrien virkelig tror at teknologien de bygger, kan utslette hele menneskeheten.

Like etterpå hevdet også Anthropic-direktør Dario Amodei, i et lengre essay, at KI-en selskapet nå bygger, er så kraftig og farlig at selskapene bør bli enige om å «pace the frontier». Dette er nå KI-industriens store mantra og betyr rett og slett å bremse farten på KI-kappløpet. Amodei fikk raskt støtte av Sam Altman, sjefen for Open AI.

Den dominerende forklaringen på KI-toppenes nødrop er at vi alle kan dø, hvis vi ikke lytter til dem. Litt mer i det stille finnes det imidlertid mange som advarer mot å kjøpe de KI-frelstes nærmest religiøse fortellinger. De mener frykten for dommedag tildekker KI-selskapenes mer banale økonomiske og politiske egeninteresser.

Den samkjørte KI-bremsen Amodei og Altman vil ha, kommer også med en mulig økonomisk oppside på kort sikt.

Hvorfor vil KI-toppene bremse et kappløp der de selv ligger i front?

Politistyrker som endevender arkiver, beslaglegger regnbueflagg, setter folk i håndjern og tømmer nattklubber.

Det viser en video publisert av det tyrkiske innenriksdepartementet.

Natt til søndag gjennomførte tyrkisk politi en koordinert razziaaksjon mot flere skeive utesteder, kontorlokalene til LHBTQ+-organisasjoner og hjemmene til skeive aktivister. Flere organisasjoner som arbeider med Hiv-forebygging og -rettigheter ble også rammet.

Aksjonene ble gjennomført på tvers av flere av landets større byer, inkludert Istanbul, Ankara, Izmir, Aydin og Mersin. Timer før razziaene ble gjennomført, stengte myndighetene den digitale tilgangen til flere organisasjoner, journalister og menneskerettighetsaktivister.

Tyrkias justisminister Akin Gurlek har gitt de koordinerte politiaksjonene tilnavnet «Min familie er trygg». I en offentlig uttalelse skriver han at myndighetene har tatt «rettslige skritt mot 162 personer, 9 foreninger og 13 virksomheter». Disse anklages for å produsere og utsette barn for «obskønt innhold», og tilrettelegge for prostitusjon.

Tilsvarende har president Recep Tayyip Erdoğan omtalt aksjonen som en del av en breiere nasjonal strategi, «Familien og befolkningens tiår», som skal snu nedgangen i fødselstallene.

I jakta på beveggrunnen for landets synkende fødselstall har Erdoğan funnet seg en angripelig, om enn pussig, syndebukk: det skeive miljøet.

Beslaglegger regnbueflagg og setter folk i håndjern: Tyrkiske myndigheter slår hardt ned på skeive

KI-agenter som bryter seg inn i andre selskaper

bransjeadvarsler om menneskehetens undergang

, dominerer KI-frykten USA før kongressvalget i november.

Nå jobber politikere for å vise velgerne at de tar uroa på alvor. Demokratenes øverste leder i Representantenes hus Hakeem Jeffries viser til at partiet har en egen KI-kommisjon som skal legge fram et «aggressivt rammeverk» som Kongressen skal styre etter dersom Demokratene vinner flertallet igjen.

Det er bare et problem: Alle de fem demokratene i denne KI-kommisjonen har ifølge gravenettstedet The Lever fått stor pengestøtte fra KI-selskaper, investorer og politiske grupper som jobber for å påvirke Demokratenes KI-politikk dersom partiet vinner tilbake makta i Washington.

En av kommisjonslederne, Josh Gottheimer, støttes av en såkalt super-pac (interesseorganisasjon), kalt Leading the Future, finansiert med titalls millioner dollar fra blant andre Open AI-president Greg Brockman og investoren Marc Andreessen.

Gottheimer har også fått støtte fra Public First Action, som har mottatt 40 millioner dollar fra Anthropic. Gruppa brukte dessuten 1,6 millioner på å hjelpe kommisjonsmedlem Valerie Foushee med å slå en progressiv utfordrer i primærvalget.

Kritikere som Jeff Hauser, leder av vaktbikkjeorganisasjonen Revolving Door Project, kaller sammensetningen av Demokratenes kommisjon «et svik», ikke minst «i et år med stadig økende sinne mot datasentre og uro over KI-industriens redelighet».

Samtidig arbeider mektige aktører i KI-industrien helt åpent for å styrke båndene til Demokratene, som håper å vinne tilbake flertallet i Representantenes hus og leder klart på målingene foran valget i november.

Ifølge New York Times har Silicon Valley-investoren Ron Conway opprettet gruppa «Project Blueprint», som skal fungere som en «pålitelig bru» mellom KI-industrien og Demokratene.

Hakeem Jeffries hevder Demokratene vil regulere KI hardere. Men partiets egen KI-kommisjon er kjøpt og betalt av KI-industrien selv

Torkjell Leira

Én måned før supervalget i Brasil kjemper over 20.000 kandidater fra 30 partier om 1654 plasser i riks- og delstatspolitikken.

Mest oppmerksomhet får presidentvalget, der det er helt jevnt mellom sittende president Lula da Silva og senator Flávio Bolsonaro – sønn av kuppforsøkdømte Jair Bolsonaro. Like viktig som utfallet av presidentvalget er imidlertid sammensetningen av den nye Kongressen. To tredjedeler av Senatet og hele Representantenes hus skal velges den 4. oktober.

En av dem som står til valg, er Sônia Guajajara, som Klassekampen møter under en stor klima- og miljøkonferanse i Rio de Janeiro. Guajajara har lang fartstid i urfolksbevegelsen og ble i 2023 utnevnt til historiens første urfolksminister i Brasil. Nå satser hun på gjenvalg til Kongressen og rekordhøy urfolksrepresentasjon i politikken over hele landet. Det er ikke bare viktig for Brasil, mener hun.

– Da president Lula opprettet urfolksdepartementet, ga han samtidig verden en viktig demokratisk lekse fra det globale sør. Han brakte urfolk inn i regjeringen, noe som aldri har skjedd tidligere i Brasils historie. Det at urfolk for første gang ble en del av den utøvende makta, er et av de beste eksemplene på styrking av selve demokratiet, sier Guajajara.

– Om en måned er det valg. Noen hevder at det er selve det brasilianske demokratiet som står på spill?

– Ja, vi må redde demokratiet med å velge Lula på nytt. Jeg tror at det kun er han som har denne progressive, kollektive visjonen for et demokratisk samfunn. Hvis Flávio Bolsonaro skulle bli valgt, vil han repetere styret til faren sin, med hyllest av diktatorer og kuppforsøk. Og flertallet av Kongressen støtter forslaget om amnesti for Jair Bolsonaro. Så vi er virkelig på et farlig sted.

Jair Bolsonaros regjeringstid, som varte fra 2019 til 2022, var spesielt tøff for landets urfolk, forteller Guajajara.

Bolsonaro hadde gjennom hele sin politiske karriere kommet med rasistiske uttalelser om urfolk, og gikk til valg på å «ikke opprette en kvadratcentimeter til med urfolksterritorier». Det var ett av valgløftene han holdt. Dette sammenfalt covid-19-pandemien, noe som førte til at mange holdt folk seg borte fra demonstrasjoner og andre mobiliseringer av frykt for smitte.

Vårt prosjekt er å stille urfolks ­livsstil til disposisjon for landet for å beskytte planeten vår.

– Vi må gjenskoge sinnene

Det framsto lenge som utenkelig, men denne uka delte sosialisten Bernie Sanders scenen med den radikale høyrepopulisten Steve Bannon i Washington D.C.

Senatoren fra Vermont og Maga-profilen Bannon, president Donald Trumps tidligere sjefstrateg, ble ført sammen av en voksende frykt for kunstig intelligens og en dyp mistillit til tekoligarkene som driver utviklingen framover.

På arrangementet «The Pro-Human Assembly» raste både Sanders og Bannon mot en heseblesende KI-utvikling der kontrollen ligger i hendene på en håndfull mektige selskaper.

Den politiske avstanden mellom dem er likevel stor, særlig når det gjelder hvordan KI-utviklingen skal reguleres og hvordan USA skal forholde seg til Kina. Mens Bannon vil kutte Kinas tilgang til amerikansk KI-teknologi, ber Sanders Trump forhandle fram en internasjonal KI-traktat med Xi Jinping når de to presidentene møtes i Washington neste uke.

– En superintelligent KI som kommer ut av menneskelig kontroll, vil ikke være et amerikansk problem. Det vil ikke være et kinesisk problem. Det vil være menneskehetens problem, sa Sanders.

De siste ukene har KI-diskusjonen eksplodert i USA. Uroa spredde seg ikke minst da det tidligere i høst ble kjent at KI-modellene til Open AI hadde hacket seg inn i serverne til et annet KI-selskap, Hugging Face, i jakta på svar på en oppgave KI-modellene hadde fått.

Hendelsen skjerpet frykten for at stadig kraftigere KI-systemer kan komme ut av menneskelig kontroll.

Samtidig skapte det furore da Jacob Coxon, en forsker som har jobbet i både Anthropic og Open AI, anklaget selskapene for å kappløpe mot såkalt selvforbedrende superintelligens uten tilstrekkelig kontroll.

Bernie Sanders og Steve Bannon har en felles fiende

Mens svenskene venter på at det endelige valgresultatet skal bli klart, raser diskusjonen om det svært jevne valget.

De fleste analyser tyder på at opposisjonens forsprang vil stå seg, etter at de siste utenlands- og forhåndsstemmene telles opp i dag og torsdag. De siste stemmene kan likevel gjøre stillingen mellom blokkene enda strammere enn overtaket Magdalena Anderssons rødgrønne lag i går hadde over Ulf Kristerssons blågule «Tidö-koalisjon»: 176 mot 173 mandater.

Én ting står imidlertid allerede klart: Vänsterpartiet (V) gjør sitt beste valg siden 2022, og suksessen er størst i Sveriges drabantbyer og forsteder der store deler av landets innvandrerbefolkning og etterkommere etter innvandrere bor.

Ifølge Dagens Nyheter øker «Vänstern» med 14 prosentenheter i såkalte utsatte områder, mens Aftonbladet melder at partiet går fram 12,7 prosentenheter blant utenlandsfødte svensker.

I Rinkeby utenfor Stockholm er partiet størst, med 51 prosent oppslutning. I Malmö-bydelen Rosengård, som sammen med Rinkeby lenge har vært et sentrum i den svenske integreringsdebatten, går V fram 28,6 prosentenheter og får 41,2 prosent.

Forklaringer på suksessen florerer: Mobiliseringen rundt Palestina-saken, partiets storstilte dør-til-dør-kampanje, konkrete økonomiske valgløfter, Socialdemokraternas flørt med sentrum-høyre.

Uansett årsak får utfallet, kombinert med at både valgdeltakelsen i utsatte områder og antall velgere med utenlandske røtter øker, fått flere på den høyresida til å rase, grøsse – og advare mot framtida.

«Helt Nord-Korea-tall for Vänstern i Rosengård», skriver Mattias Karlsson fra Sverigedemokraterna (SD) på X, med en skjermdump som viser at de rødgrønne til sammen får 97,6 prosent i Malmö-bydelen.

Vänsterns triumf får blå til å se rødt

Jens Malling

Mielke … Lamberz … Kleine … Navnene på de små skiltene ved hageportene her i Oberseestraße har ikke mistet auraen av DDR-elite.

Med sine karnappvinduer og brosteinsgater er det stille hjørnet av bydelen Alt-Hohenschönhausen i Øst-Berlin i utseende først og fremst preget av borgerskapet fra de første tiårene av 1900-tallet. Fra de herskapelige villaene strekker frodige hager seg helt ned til bredden av innsjøen Obersee. Men det var beboere fra et helt annet segment som tok over husene etter opprettelsen av DDR i 1949.

Under den kalde krigen slo høytstående offiserer fra den østtyske etterretningstjenesten seg ned i disse idylliske gatene i hopetall. De østtyske mesterne i spionasje, bedrag, manipulasjon, dobbeltspill og forfalskning bodde og virket her, og etter oppløsningen av DDR og gjenforeningen av Tyskland i 1990 så Stasi-sjefene og deres familier ingen grunn til å forlate det attraktive nabolaget.

En av dem som ble boende, er den tidligere oberstløytnanten i Ministerium für Staatssicherheit (MFS) Wolfgang Schmidt. Sittende på en benk ved bredden av innsjøen forteller han at store deler av nettverket deres også har fått leve videre.

– Jeg jobbet for departementet i 33 år. I løpet av en så lang periode utviklet det seg naturlig nok vennskap og forbindelser som ikke bare opphørte med oppløsningen av MFS. Folk fortsatte jo å bo sammen i dette nabolaget, og disse forbindelsene opphørte ikke på grunn av gjenforeningen, sier den tidligere etterretningsoffiseren.

Den eldre herren sitter med utsikt over vannet. Vinden skaper krusninger på overflata. I skyggen av trærne går det grønnbrune skinnet på jakka hans nesten i ett med omgivelsene. Blikket er skjult bak mørke briller.

– Vi møtes fortsatt, men ikke like ofte. Inntil for et par år siden arrangerte jeg for eksempel jevnlig turer sammen med tidligere kolleger fra min del av Hovedavdeling 20. Den underavdelingen hadde 54 ansatte. 20–30 av dem dukket opp. Vi har reist på utflukter rundt om i Tyskland. Til Dresden, en annen gang til Weimar. Vi har også besøkt den vestlige delen av landet, forteller han.

Den noe stive mimikken og den litt stakkatoaktige måten å snakke på – som om han skulle rapportere om en gruppe potensielle dissidenter – gir inntrykk av en person som er vant til å jobbe i en organisasjon med et strengt hierarki.

Politisk står vi hverandre fortsatt veldig nær. Ikke på AFD-sida, men på den andre sida av spekteret

I denne grønne oasen i Berlin holder gamle Stasi-agenter ­nettverket levende

Lotta Elstad

Da svenskene våknet mandag morgen, ledet opposisjonen, med Socialdemokraternas Magdalena Andersson i front, med knappe 28.600 stemmer.

Da var 95 prosent av stemmene opptelt, og mandatfordelingen var på 176 mot 173 i de rødgrønnes favør. Det som gjenstår, er de såkalte «onsdagsstemmene» – seine forhåndsstemmer og stemmer fra utlandet. Først når disse er telt, i løpet av onsdag eller torsdag, vet man det endelige resultatet.

Dagens Nyheters og andre mediers analyser tilsier imidlertid at Anderssons ledelse kommer til å holde. Til slutt kan valg-grøsseren dermed ende i at Socialdemokraterna (S) danner regjering.

det jo se ut som en fantastisk framgang, sier Daniel Suhonen, som leder tenketanken Katalys og har et 32 år langt S-partimedlemskap bak seg, på telefon til Klassekampen.

Men i grunnen er det ikke det, legger han til.

For resultatet for de svenske «sossarna» er historisk svakt. Med rundt 28 prosent har de «altså fått et dårligere valgresultat enn 

de mannlige arbeiderne fikk stemmerett» for over 100 år siden, noe som ifølge Suhonen betyr at selv Hjalmar Branting – Sveriges første sosialdemokratiske statsminister – slo bedre an blant datidas «lillavelgere». De man i den svenske valgkampen har omtalt som «Magda-moderater».

– Det er egentlig absurd, fortsetter han med henvisning til at opposisjonen lenge hadde et forsprang på ti prosentpoeng.

Nå ser det ut til at så lite som 0,45 prosentpoeng vil skille de to regjeringsalternativene.

Det er som de norske ski­damene hadde tatt inn sju minutter på Charlotte Kalla rett før målstreken

Bittersøt ledelse for Sossarna

Forrige uke holdt den internasjonale domstolen (ICJ) høringer om Tysklands militære støtte til Israel. Tyskland er Israels nest største våpeneksportør etter USA og står for omkring 30 prosent av landets våpenimport. Etter at Gazakrigen brøt ut har eksporten økt drastisk – mellom, 2022 og 2023 tidoblet Tyskland leveransene.

Det er bakgrunnen for at Nicaragua i 2024 reiste sak mot Tyskland, som de anklaget for å bryte internasjonal humanitær lov og medvirke til folkemord.

Nå ber tyske myndigheter domstolen om å droppe saken. De argumenterer for at søksmålet faller utenfor domstolens jurisdiksjon og hevder at Nicaragua ikke har fulgt de nødvendige prosedyrene før landet brakte saken inn for domstolen.

«Det er uheldig at Tyskland søker å forsinke eller avspore denne viktige saken basert på det som utgjør reine teknikaliteter», skriver jussnestor William Schabas på e-post til Klassekampen.

Schabas har tidligere kalt Gazakrisen en «lakmustest» for folkerettens troverdighet. Etter at Sør-Afrika i 2024 anklaget Israel for brudd på folkemordkonvensjonen, sa professoren at han mente Sør-Afrikas sak var en av de sterkeste som noensinne har blitt lagt fram for ICJ.

Nå er Schabas en del av Nicaraguas juridiske team i ICJ. Han mener saken, dersom den tas videre, kan ha avgjørende konsekvenser for hvordan såkalte tredjestater holdes juridisk ansvarlige som medskyldige parter til brudd på folkeretten.

«Det er en økende forståelse for at når det forekommer krenkelser og brudd på menneskerettighetene, har stater som ikke er direkte involvert en plikt til å forsøke å forhindre dem. Det er først og fremst det denne saken handler om, og den er viktig av den grunn», skriver han.

Tyskland på tiltalebenken

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I februar 2024 avslo Den sentrale valgkommisjonen å registrere den eneste kandidaten til presidentvalget som gikk inn for å avslutte krigen – den moderate, liberale politikeren Boris Nadezjdin.

Han var alltid rede til å inngå en avtale med Kreml. Men tusenvis av krigsmotstandere så i Nadezjdins deltakelse en mulighet til å uttrykke sin holdning til krigen.

Folk sto i kø i timevis for å uttrykke sin motstand. Myndighetene utestengte ham for å hindre at krigsmotstanderne konsoliderte seg.

Etter det deltok jeg i en debatt med Nadezjdin på en Youtube-kanal og spurte ham hva han nå ville gjøre. Han svarte at han ville forsøke å vinne parlamentsvalget i september 2026 og bebreidet meg for farlige sympatier med «det meningsløse og nådeløse russiske opprøret».

To og et halvt år har gått. I sommer flyktet Boris Nadezjdin fra Russland etter å ha blitt truet med fengsel, og det eneste partiet som åpent går imot krigen – det liberale Jabloko – er blitt utestengt fra parlamentsvalget.

hvem som hadde rett i min diskusjon med Nadezjdin. Det viktige er hvorfor selve ideen om en fredelig forvandling av Russland gjennom reformer har strandet.

Reformismen ble en felles holdning på tvers av det politiske spekteret i perestrojka-årene. Den bygget på en avvisning av revolusjonen i 1917 med dens sosiale kaos, borgerkrig og ødeleggelse av sosiale institusjoner. Ikke bare nasjonalistene og de liberale var reformister, men til og med de postsovjetiske kommunistene hvis leder Gennadij Ziuganov erklærte at «Russland har brukt opp sin revolusjonskvote».

Den nye reformismens oppskrift syntes å gjøre det mulig å unngå både autoritær forstokkethet og revolusjonær usikkerhet. Men bak reformismen skjulte elitens største frykt seg, ikke først og fremst for vold, men for ukontrollert politisk deltakelse fra massene. Både den antikommunistiske intelligentsiaen og den tidligere kommunistiske embetsstanden så på folket som en farlig naturkraft, en mørk og politisk umoden kraft som ikke var klar for et selvstendig politisk liv. De strebet etter å endre staten uten å la den politiske konflikten komme ut av kontroll.

 i den nåværende valgkampen er skandalen rundt partiet Jabloko. Opprinnelig registrerte Den sentrale valgkommisjonen partiet for valget. Av de elleve partiene som ble godkjent for valget, var Jabloko det eneste partiet som åpent tok avstand fra krigen mot Ukraina. Men allerede en uke seinere endret myndighetene strategi. Den 10. august opphevet høyesterett partiets registrering og strøk det fra stemmeseddelen.

Nå forkastes et av regimets viktigste verktøy for å måle og styre misnøyen

Reformismens siste ventil

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Det var en privat middag til ære for en kjent person, en helt i Europa. Men mennene befant seg på den ene siden, og ­kvinnene, eller mer presist: konene, befant seg på den andre.

Koner som serverte middag og så serverte seg selv, sammen med restene. Som utlending ble jeg plassert blant mennene, men bare under middagen. Hele den foregående uka, på heltens pensjonat, måtte jeg vaske opp, feie gulv og stryke skjorter. Siden jeg var den eneste kvinnen, var det min jobb. Selv om jeg bodde på et annet pensjonat.

Men de var palestinere, og det er slikt ingen snakker om. Ingen tenker på det engang.

det eneste jeg leser om Afghanistan, på den eneste dagen da landet igjen befinner seg i nyhetsbildet: 15. august – årsdagen for Kabuls fall. Som faktisk fortsatt er der. Kabul har ikke falt i det hele tatt. De har til og med fått tilgang til litt mer elektrisitet der nå.

Men i flere år har den eneste historien i pressen og på TV vært mennene på den ene siden og kvinnene på den andre. Det er alt. Afghanistan er så oversett at ingen har fått med seg at oppe i alt dette, bor jeg i Kabul. Ingen spør meg om noe.

Som vanlig mener journalistene at de allerede vet alt, selv om de ikke er her.

, da Taliban fikk tilbake makta, var det ingen som tvilte. Alle var sikre på at Afghanistan ville bli en narkostat som spesialiserte seg på opium, i tillegg til å være base for al-Qa’ida – og at det ville ende i borgerkrig, at Taliban ikke ville vare lenge. USA gjorde absolutt sitt beste for å forsikre seg om at det ville bli utfallet.

Fra 2021 har Afghanistan vært avskåret fra det internasjonale finanssystemet, og alle midlene fra sentralbanken deres er frosset i utlandet. Har du lyst til å skrive inn dattera di ved et nettuniversitet? Kjøpe en e-bok til henne på Amazon? Kredittkortene fungerer ikke.

Det har du ikke lest om noe sted, har du vel? Og hva er formålet med denne isoleringen? Vil den ta slutt? I bytte mot hva? Gjenåpning av skolene? En inkluderende regjering? Det er det ingen som aner. Fordi dette var en umiddelbar beslutning. Den ble tatt før skolene stengte, før regjeringen ble erklært.

Mot alle odds har ikke Kabul bare latt være å falle, men økonomien vokser. Til tross for alt

Afghanistan blir ­redusert til én fortelling

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

Den 30. juni utløp en tidsfrist som ingen sørafrikansk lov hadde fastsatt og ingen domstol ville ha håndhevet. I månedsvis hadde innvandringsfiendtlige organisasjoner erklært at illegale innvandrere hadde frist til utgangen av juni på å forlate landet. Ultimatumet hadde ingen støtte i grunnloven. Likevel fikk det kraft.

Migranteide butikker stengte, arbeidere holdt seg hjemme, familier fant andre steder å sove og folk begynte å forlate landet.

var som forventet: De fordømte selvtekten, insisterte på at innvandring var statens ansvar og gjorde seg klare til en større sikkerhetsoperasjon. Likevel var det en dobbelthet i responsen: Bevegelsens skille mellom «illegale innvandrere» og innvandrere for øvrig lignet statens egne definisjoner, selv om språket var mer ekstremt.

30. juni ble dermed mer enn enda en episode med fremmedfiendtlig vold i Sør-Afrika. Det var en påminnelse om et tilbakevendende postkolonialt drama: ­øyeblikket da afrikanske migranter blir et nasjonalt problem som skal løses ved at de fjernes.

 har dette fått sitt eget vokabular: xenofobi, afrofobi, vigilantisme, «sett sørafrikanerne først».

Historien er ubehagelig fordi den gir oss et speil. I 1969 beordret Ghana utlendinger uten arbeidstillatelse eller jobb til å forlate landet. Flere hundre tusen reiste, mange av dem nigerianere. I 1983 gjorde Nigeria noe tilsvarende i langt større skala: Over én million ghanesere ble utvist. De rutete bagene ghaneserne bar tingene sine i, har fått navn etter hendelsen kalt «Ghana must go».

«Ghana Must Go» har siden blitt en vits i Vest-Afrika. Men uttrykket beskriver også et politisk faktum: Nasjonal tilhørighet blir mest intens når den kan behandles som en knapp ressurs.

å forklare disse episodene som utbrudd av nasjonalisme, som om årsaken bare var at folk hadde glemt sitt panafrikanske engasjement. Men nasjonalisme er ofte et symptom på underliggende konflikter snarere enn årsaken til dem. Spørsmålet er hva slags økonomi som gjør at nasjonalt medborgerskap oppleves som den siste eiendelen folk har igjen.

I Ghana og Nigeria kom utvisningene etter perioder med arbeidsinnvandring og relativ velstand. Da økonomiene gikk inn i krise, hadde staten mindre å fordele og større behov for å vise at noen fortsatt hadde kontroll. Dette er et mønster som nyliberalismen skaper. Det er ikke bare det at folk blir fattigere, men at rettigheter blir til noe man må konkurrere om. Når arbeidsplasser, boliger og offentlige tjenester blir knappere, kan migranten bli gjort ansvarlig for presset som kapital, innstrammingstiltak og sviktende tjenester har skapt.

Det er ikke bare fremmedfiendtlighet, men en forvrengt form for klassepolitikk

Utenriks

Aktuelt

Også befolkningen i okkuperte deler av Øst-Ukraina kan stemme i det russiske parlamentsvalget.

At AFD mobiliserer hjemmesittere, er venstresidas største problem, mener Jacobin-redaktør Loren Balhorn.

Latinamerikanske land som blir med i en ny USA-ledet sikkerhetsallianse, presses til å ta avstand fra Kina.

Hvorfor vil KI-toppene bremse et kappløp der de selv ligger i front?

De siste dagene har tyrkiske myndigheter gjennomført en omfattende og nasjonalt koordinert aksjon mot det skeive miljøet.

KI-industrien pøser ut penger til demokrater som kan få ansvaret for å regulere den etter høstens kongressvalg.

Urfolksminister Sônia Guajajara og Brasils urfolk har en plan for å redde demokratiet i høstens skjebnevalg.

Bernie Sanders og Steve Bannon har en felles fiende

Høyresida grøsser over Vänsterpartiets kraftige vekst i Sveriges «utsatte områder».

Stasi-oberstløytnant Wolfgang Schmidt mener samholdet ble styrket etter DDRs kollaps, som han fortsatt anser som et «forferdelig nederlag».

– Magdalena Andersson kan bli statsminister, men hun tapte valgkampen, sier Katalys-leder Daniel Suhonen.

Tyskland på tiltalebenken

Horisont

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

Det er blitt et land vi tror vi kjenner.

En uoffisiell frist for at «illegale innvandrere» skulle forlate landet, fikk reelle konsekvenser i Sør-Afrika.

Også befolk­ningen i okkuperte deler av Øst-Ukraina kan stemme i det russiske parla­ments­valget.

At AFD mobi­li­serer hjemme­sit­tere, er venstre­si­das største problem, mener Jacobin-redaktør Loren Balhorn.

Latin­ame­ri­kanske land som blir med i en ny USA-ledet sikker­hets­al­li­anse, presses til å ta avstand fra Kina.

Hvorfor vil KI-toppene bremse et kappløp der de selv ligger i front?

De siste dagene har tyrkiske myndig­heter gjen­nom­ført en omfattende og nasjonalt koordinert aksjon mot det skeive miljøet.

KI-industrien pøser ut penger til demokrater som kan få ansvaret for å regulere den etter høstens kon­gress­valg.

Urfol­ks­mi­nister Sônia Guajajara og Brasils urfolk har en plan for å redde demo­kra­tiet i høstens skjebne­valg.

Bernie Sanders og Steve Bannon har en felles fiende

Høyresida grøsser over Vänster­par­tiets kraftige vekst i Sveriges «utsatte områder».

Stasi-oberst­løyt­nant Wolfgang Schmidt mener samholdet ble styrket etter DDRs kollaps, som han fortsatt anser som et «forfer­delig nederlag».

– Magdalena Andersson kan bli stats­mi­nister, men hun tapte valgkampen, sier Katalys-leder Daniel Suhonen.

Tyskland på tiltale­benken

Maktha­verne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

Det er blitt et land vi tror vi kjenner.

En uoffisiell frist for at «illegale innvand­rere» skulle forlate landet, fikk reelle konse­kvenser i Sør-Afrika.

Også befolkningen i okkuperte deler av Øst-Ukraina kan stemme i det russiske parlamentsvalget.

At AFD mobiliserer hjemmesittere, er venstresidas største problem, mener Jacobin-redaktør Loren Balhorn.

Latinamerikanske land som blir med i en ny USA-ledet sikkerhetsallianse, presses til å ta avstand fra Kina.

De siste dagene har tyrkiske myndigheter gjennomført en omfattende og nasjonalt koordinert aksjon mot det skeive miljøet.

KI-industrien pøser ut penger til demokrater som kan få ansvaret for å regulere den etter høstens kongressvalg.

Urfolksminister Sônia Guajajara og Brasils urfolk har en plan for å redde demokratiet i høstens skjebnevalg.

Høyresida grøsser over Vänsterpartiets kraftige vekst i Sveriges «utsatte områder».

Stasi-oberstløytnant Wolfgang Schmidt mener samholdet ble styrket etter DDRs kollaps, som han fortsatt anser som et «forferdelig nederlag».

– Magdalena Andersson kan bli statsminister, men hun tapte valgkampen, sier Katalys-leder Daniel Suhonen.

Tyskland på tiltalebenken

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

En uoffisiell frist for at «illegale innvandrere» skulle forlate landet, fikk reelle konsekvenser i Sør-Afrika.