Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

Samtidig som Elon Musk befester sin posisjon som USAs skyggepresident, har han valset inn i Europas politikk – også der med støtte til ytre høyre.

Milliardæren har sagt at «bare AFD kan redde Tyskland», og jobber for at partiet skal vinne valget i februar. Nylig gjorde han et stort intervju med Alternative für Deutschlands (AFD) kanslerkandidat Alice Weidel på X.

Musk vil også velte Labour-regjeringen til Keir Starmer i Storbritannia og støtter innvandringsfiendtlige Reform UK.

Mange har tolket støtta til ytre høyre som et ideologisk prosjekt. Damian Tambini, medieforsker ved London School of Economics, mener imidlertid Musks politiske korstog i Europa først og fremst må forstås som et spill om makt og penger og som del en kamp mellom USAs tek-giganter og EU.

Målet er ikke minst å stanse nye reguleringer som kan stagge et av Musks viktigste politiske verktøy, sosiale medier-plattformen X.

«X er truet av EU-politikere som krever gjennomsiktighet i møte med frykten for propaganda», skriver Tambini i en e-post til Klassekampen.

«Og Musks korthus kan kollapse dersom grunnmuren, X, undergraves».

Det siste tiåret har EU tatt rolla som en global leder når det gjelder regulering av digitale plattformer. I 2022 fikk Brussel på plass the Digital Service Act, som etter planen skal håndheves gradvis i løpet av 2025. Lovverket skal innføres også her i Norge. Storbritannia skal ha sin egen versjon.

Musks ­korthus kan ­kollapse ­dersom grunnmuren, X, ­undergraves

Hvorfor får tyskeren hjelp av Elon Musk?

Pernille Solheim

Syrias nye herskere viste seg fra en ny side denne uka ​​​​​​​– som nyliberale islamister i Alpene.

Hva er Hayat Tahrir al-Sham (HTS) sin sanne visjon for Syria? De siste ukene har verden fått enkelte, om enn noe motstridende, svar på dette spørsmålet.

Syrias nye leder, den tidligere islamistkrigeren Mohammad al-Jolani (som nå kler seg i dress og kaller seg Ahmed al-Sharaa) har tatt avstand fra sine tidligere bånd til al-Qa’ida og strukket ut en hånd til Syrias mange minoriteter. Samtidig har de nye myndighetene gjort endringer i landets læreplaner – på en måte som ser ut til å fremme islam på bekostning av andre religioner.

Denne uka kom nok et signal om hva slags regjering verden har med å gjøre – da Syria for første gang deltok på Verdens økonomiske forum i Davos. Den nye utenriksministeren, Asaad al-Shaibani, benyttet anledningen til å erklære at Syrias overgangsregjering har til hensikt å privatisere statseide havner og fabrikker og åpne for utenlandske investeringer. De skal slette alle spor etter Assad-regimets sosialisme.

«[Assads] ​​visjon var en sikkerhetsstat. Vår er økonomisk utvikling», sa al-Shaibani til Financial Times i Davos.

At en syrisk overgangsregjering med røtter i jihadistbevegelsen tropper opp i Davos og legger seg på en såpass nyliberal linje, vekker oppsikt.

«Syrias framtid: privat næringsliv og bønn», skriver den svenske Syria-kjenneren Aron Lund på Blue Sky.

Men Bassam al-Kuwatli, leder for Det syriske liberale partiet, er enig i at Syria trenger privat sektor. Han viser overfor Klassekampen til at statlige institusjoner kollapser, og at andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensa, har passert 90 prosent. Man kan ikke redistribuere velstand uten velstand, sier al-Kuwatli på telefon fra De forente arabiske emirater.

Han lar seg likevel bekymre av utenriksministerens utspill – av to grunner: Først og fremst fordi en omveltning av denne typen er langt utenfor en overgangsregjerings mandat. Utspillet tyder på at de enten misforstår rolla si, eller at de velger å misforstå den, ifølge al-Kuwatli.

Syrias framtid: privat næringsliv og bønn.

Troppet opp i Davos

Ewa Sapieżyńska

Latin-Amerika må stå sammen mot Trump, sier Ecuadors tidligere utenriksminster Guillaume Long.

De trenger oss mye mer enn vi trenger dem. Vi trenger dem ikke.»

Det svarte Donald Trump på et spørsmål fra en journalist om USAs forhold til Latin-Amerika rett etter han ble tatt i ed som president mandag.

Og likevel er det forholdet til Latin-Amerika som definerer mye av den nye utenrikspolitikken Trump så langt har skissert.

De fleste av truslene Trump kom med i innsettelsestalen sin, var rettet mot regionen, både når det gjaldt migrasjon og grensesikkerhet. Trump snakket også flere ganger i talen sin om å «ta tilbake» Panama-kanalen fra Kina.

For å forstå implikasjonene for Latin-Amerika snakker Klassekampen med Guillaume Long. Han er tidligere utenriksminister i Ecuador under venstreregjeringen til Rafael Correa, og i dag er han seniorforsker ved Center for Economic and Policy Research (CEPR) i Washington D.C.

Kan Trump virkelig realisere denne trusselen og «ta tilbake» Panama-kanalen?

– Alle meningsmålinger viser at de amerikanske velgerne ikke ønsker at USA skal bli involvert i flere kriger. Det betyr ikke at det ikke kan skje, men jeg ser en slik intervensjon i Panama som usannsynlig, og det er uklart hva den geopolitiske fordelen vil være. I motsetning til hva Trump sa, er det ikke Kina som forvalter kanalen, sier Long.

Noen av truslene fra innsettelsestalen har Trump allerede satt ut i livet gjennom presidentordre. Det gjelder blant annet å militarisere grensa til Mexico, suspendere opptak av flyktninger, avslutte humanitær adgang for folk fra Cuba, Haiti, Nicaragua og Venezuela, vurdere å betegne karteller som terrorgrupper, kutte bistand, sette Cuba tilbake på lista over land som sponser terrorisme og – ikke minst – bytte navn fra Mexicogolfen til Amerikagolfen.

Rubio har en slags monotematisk besettelse med Cuba.

– Jo mer samlet man opptrer, desto bedre

Katarina Poensgen

#000

Torsdag kveld hevdet USAs president Donald Trump at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er klar for en fredsavtale med Russland.

«Han ønsker en avslutning. Han har mistet mange soldater, og det har Russland også. Russland har mistet enda flere soldater», sa Trump til et frammøtt pressekorps på Det ovale kontor.

Samme kveld meldte nyhetsbyrået Reuters at Trump nå gjør seg klar til å møte Russlands president Vladimir Putin innen kort tid.

Det skjer etter en uke der Trumps har økt presset på Russland. Beskjeden til Kreml har vært: «Stopp krigen eller vær klar for konsekvensene».

I et innlegg på det sosiale mediet Truth Social kom Trump tidligere denne uka med en klar trussel til Putin om å gå med på forhandlinger.

Han startet innlegget med å skryte av det «gode forholdet» han har til president Putin. Trump skrev også at «vi aldri må glemme at Russland hjalp oss under andre verdenskrig og mistet nesten 60 millioner liv i prosessen», før han la til: «Vi må få slutt på krigen nå. Det kommer kun til å bli verre om vi ikke får gjort en avtale».

Han skriver at han snart ikke har noe annet valg enn å innføre «sanksjoner i form av høye tollsatser og skatter» mot Russland.

I et intervju tirsdag sa Trump også at «det ikke går bra» for Putin, og at han umulig kan være fornøyd etter tre år med krig.

Zelenskyj vil gjerne ha en avtale. Jeg vet ikke om Putin vil.

Presser på for fred

I en britisk rettssal kom det onsdag fram at to jenter hadde blitt voldtatt av åtte menn i Manchester i en lengre periode på tidlig 2000-tallet. De to var bare 13 år da overgrepet fant sted.

Den pågående rettssaken er bare en liten del av den såkalte «grooming gang»- skandalen, som de siste ukene har satt fyr på Storbritannia.

Saken dukket først opp i 2011. Ifølge en omfattende rapport fra 2014, utarbeidet av professor og sosialarbeider Alexis Jay, ble 1400 unge, hvite jenter dopet ned, voldtatt og utsatt for menneskehandel av en gjeng menn med hovedsakelig pakistansk bakgrunn i flere britiske byer fra 1997 til 2013.

Støtteapparatet rundt disse jentene sviktet på alle tenkelige måter. Flere av dem prøvde å varsle, men ble ikke hørt. Tvert imot ble de ofte møtt med avsky. Det var også berøringsangst for å få rasismestempelet på seg, ifølge rapporten.

At skandalen har fått ny oppmerksomhet, skyldes imidlertid tek-milliardær Elon Musk, som har skrevet masse om den på X de siste ukene. Han har særlig hengt seg opp i at Labour-statsminister Keir Starmer var riksadvokat i perioden 2008 til 2013, da skandalen først dukket opp.

«Han ignorerte anklagene fra masse små jenter og foreldrene deres for å sikre seg politisk støtte», skrev Musk på X.

Nå presses Starmer fra både de konservative ytre høyre-partiet Reform UK på hvorfor han ikke vil åpne en ny nasjonal gransking i det som omtales som et av landets verste skandaler i nyere tid. Musk viste også til et «cover-up», en dekkoperasjon. Det var tydelig at den konservative partilederen Kemi Badenoch hadde notert seg dette da hun tok ordet i parlamentet tidligere i januar.

Folk vil begynne å bekymre seg for en dekkoperasjon dersom statsministeren fortsetter å motsette seg en nasjonal gransking, sa hun.

Vi har fått nok av henvendelser, konsultasjoner og diskusjoner.

En av Storbritannias verste skandaler har blitt et politisk sirkus

Amal A. Wahab

Søndag utløper den 60 dager lange våpenhvilen mellom Israel og Hizbollah som ble inngått i november i fjor. Ifølge avtalen skulle Israel i løpet av denne tida trekke seg ut av ut av alle områder de okkuperer i Sør-Libanon. Hizbollah skulle trekke seg nord for Litani-elva, tre mil fra grensa til Israel.

I løpet av perioden er mye forandret i Libanon. Etter et to år langt politisk vakuum klarte parlamentet tidligere denne måneden å utnevne Joseph Aoun, forsvarssjef i landet siden 2017, som ny president.

Deretter ble Nawaf Salam, tidligere president i Den internasjonale domstolen (ICJ), utnevnt som landets nye statsminister.

Hizbollah støttet til slutt Aoun etter først å ha støttet en annen kandidat. De var imidlertid mot utnevnelsen av Salam, som er svært kritisk til gruppa.

Nizar Abdel Qadir, en pensjonert general som har skrevet 13 bøker om Libanon, mener dette viser hvor svekket Hizbollah er i dag.

– Utnevnelsen av Salam er et stort politisk nederlag for gruppa og viser at de er sterkt svekket militært og politisk etter krigen med Israel, sier Qadir til Klassekampen over telefon fra hovedstaden Beirut.

Etter at Israel begynte å bombe Gaza etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023, angrep Hizbollah mål i Nord-Israel i håp om å lette trykket mot Gaza.

I oktober invaderte Israel Libanon og drepte mange av gruppas ledere. Qadir mener krigen var Hizbollahs største nederlag siden gruppa ble etablert i 1982 – den gang nettopp for å bekjempe israelsk okkupasjon.

Det er på tide at Libanon går tilbake til arabernes favn.

– Verden kan bare glemme det

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

På sin oppsummerende pressekonferanse 19. desember 2024 forsøkte Vladimir Putin å unngå temaet om Bashar al-Assad-regimets kollaps.

Som svar på et direkte spørsmål fra en NBC-journalist sa presidenten med uengasjert stemme at hendelsene i Syria ikke burde betraktes som et nederlag for Russland. «I det store og hele har vi nådd målet vårt [i Syria]», sa han.

Men Kremls demonstrative likegyldighet overfor tapet av en viktig utenrikspolitisk ressurs gjorde ikke inntrykk på de radikale nasjonalistene som utgjør regimets politiske ryggrad.

brøt ut, trengte Kreml et propagandaapparat som ikke bare var egnet til å rettferdiggjøre aggresjonen, men også til en nasjonalistisk mobilisering av i hvert fall deler av samfunnet.

De satset på høyreekstreme krigskorrespondenter som hadde erfaring med lojalt samarbeid med sikkerhetstjenestene, hæren eller mediene. I løpet av de tre årene krigen har pågått, har de blitt en av krigens viktigste institusjonelle pilarer.

De er tett knyttet til hæren og spesialtjenestene og ikke minst til dem i toppledelsen som støtter en fortsettelse av krigen. I dagens Russland er krigskorrespondentene talerør for «krigspartiet». Ofte tillater de seg å kritisere myndighetene for udugelig krigføring. Denne kritikken har sjelden vært så intens som etter Assads kollaps.

er så skarp, sies det, fordi mange krigsbloggere bærer epåletter. Noen har vært i flyvåpenet, noen har kjempet på bakken, noen har vært militære tolker, noen inntok Palmyra», forklarer en høyreekstrem Telegram-kanal med 1,2 millioner abonnenter.

Krigskorrespondentene irriterer seg over myndighetenes forsøk på å bagatellisere omfanget av det geopolitiske nederlaget: «Med tapet av Syria mister vi både Afrika og Midtøsten. Skipene våre kommer rett og slett ikke dit … De som offentlig setter spørsmålstegn ved dette, er enten komplette idioter eller … oppviglere som jobber for påvirkningsagenter.»

De milliardene av dollar som Kreml har brukt på å støtte Assad-regimet, og de hundrevis av russere som har mistet livet i denne kolonikrigen, har også vakt sinne hos de høyreekstreme. Men hovedårsaken til hysteriet er ikke prestisjetapet, tapet av menneskeliv eller de geopolitiske kostnadene. I regimets sammenbrudd i Damaskus ser de høyreekstreme et forvarsel om hva som venter Russland.

I regimets sammenbrudd i Damaskus ser de høyre­ekstreme et forvarsel om hva som venter Russland

Får så hatten passer etter Assads fall

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Abu Mohammad al-Julani (med både IS og al-Qa’ida på CV-en) har lovet å ikke gå til krig mot verken Israel eller USA, og å fordrive alle palestinske motstandsgrupper fra Syria. Til gjengjeld omtales tilhengerne hans nå som «mangfoldsvennlige jihadister», «moderate jihadister» eller «tidligere jihadister» i vestlig presse.

Ja, ordet terrorist er bannlyst – HTS har blitt omdøpt til «opprørere», og terroriststempelet vil snart være en saga blott, sier USA. Akkurat som sanksjonene mot Syria. Sveriges Radio omtalte 18. desember terroristene som «HTS-guttene».

 knute på seg for å skjønnmale kuppmakerne. De hevder at de vil innføre ytringsfrihet og framhever i overskrifter at de er de første i Syrias historie som utnevner en kvinne til sjef for sentralbanken.

Notisene er korte og politiserte og ser ut til å ha ett motiv: å få oss til å like akkurat disse kuppmakerne (ingen av Syrias tidligere kvinnelige ministre har blitt omtalt på lignende måte). Al-Jolani blir intervjuet av CNN, og den kvinnelige journalisten tar naturligvis på seg slør som tegn på respekt. Ingen reagerer. Det var annerledes da Irans leder skulle intervjues, og CNNs journalist avlyste intervjuet i stedet for å ta på seg slør.

At det nye regimet har endret pensum, fjernet alt om evolusjon og all kritikk av Det osmanske riket, er det ingen som legger merke til. Så hva skal det nå bli av krigen mot terror?

 har USA utkjempet en 20 år lang krig i Afghanistan, opprettet interneringssentre i Guantánamo, angrepet Jemen, gjennomført operasjoner i Somalia, vedtatt særlover og rettferdiggjort tortur. USA (nærmere bestemt Donald Rumsfeld) klarte til og med å plassere Irak-krigen i samme bås, selv om Saddam Husseins sekulære regime manglet både forbindelser til al-Qa’ida og masseødeleggelsesvåpen.

Men én ting hadde USA lært etter 11. september: Sier man islamsk terror, gjør folk hva som helst. Mange land fulgte etter – for eksempel ble den franske militære framrykningen i Sahel i Afrika erklært som en krig mot islamistisk terror, og ingen stilte noen spørsmål.

 til angrep på Gaza i fjor, var forklaringen at det ikke var en kolonikrig eller en utryddelseskrig, men en krig mot islamistisk terror. Hamas, sa Netanyahu, var IS.

For IS, har vi lært, er ondskapen selv. Hvis Hamas er det samme – ja, da er det bare å utslette og utrydde.

For når det kommer til stykket, foretrekker Vesten al-Qaida og IS framfor Assad