Katarina Poensgen

#fff

#000

Går vekk fra samarbeidet: – Vi har mistet interessen for våpenkontroll og nedrustning

I morgen er Ny Start-avtalen om atomnedrustning historie. Avtalen ble inngått mellom USA og Russland i 2010 og inneholder en rekke mekanismer som skal hindre eskalering, samt sikre verifisering og åpenhet.

Den russiske diplomaten Nikolai Sokov var med på å forhandle de tidligere Start I og Start II-avtalene. Han mener det verste ikke er at selve avtalen utløper – i teorien kan den ikke forlenges ytterligere – men at det ikke engang er tegn til samtaler om noen ny avtale.

– Start I tok lang tid, og dialog om nye avtaler vil ta enda lengre tid. Vi snakker flere år. Samtidig blir den generelle internasjonale sikkerhetssituasjonen mer ustabil jo lengre tid som går, sier Sokov på telefon til Klassekampen fra Wien.

Han jobber i dag ved den ideelle organisasjonen Vienna Center for Disarmament and Non-Proliferation (VCDNP) – og følger situasjonen tett.

– Vi merker kanskje ikke så mye til at fristen utløper med det første, men om noen år tror jeg vi vil begynne å se mer ubalanse i internasjonal sikkerhet, som et våpenkappløp som fort kan komme ut av kontroll. Og da vil det bli enda vanskeligere å forhandle, sier Sokov.

Start-avtalene baserer seg på samtaler mellom USA og Russland, der betingelsene var at antall strategiske kjernefysiske missiler skulle reduseres betydelig. Start I, som reduserte antall atomstridshoder, gikk ut i 2009. Det ble foreslått en Start II-avtale, som aldri trådte i kraft. Forhandlingene rundt Start III-traktaten kom aldri i mål.

Ny Start-avtalen fra 2010 erstattet disse tidlige avtalene. Den ble innført som et slags hastetiltak av Barack Obamas administrasjon og Russland, og avtalen skulle egentlig bare fungere som et rammeverk inntil en bedre avtale kom på plass, forklarer Sokov.

– Hovedformålet med Ny Start var åpenhet og forutsigbarhet. Så skulle samtaler fortsette, men det gjorde de ikke, sier den tidligere diplomaten.

Det kan bli et våpenkappløp som kommer ut av kontroll.

Ser ingen vilje til nye atomavtaler

Gustav Gillund

Kinas statlige medier godtet seg da det kinesiske ordet «zhanshaxian» – eller «henrettelsessonen» – entret det amerikanske vokabularet for rundt to uker siden.

Ordet stammer fra data­spillsjargong, og det beskriver tilstanden som inntreffer når en spiller har så lite liv igjen at et lite slag fra en motspiller er nok til å bli slått ut.

Kinesere tok ordet i bruk for å beskrive situasjonen til amerikanske arbeidere, der et lite uhell – som ei helseregning etter et brukket bein, eller nedbemanning på jobben – kan være nok til å sende folk ut i hjemløshet.

Unge, desillusjonerte amerikanere plukket det opp og brukte «henrettelsessonen» for å kritisere sin egen samfunnsmodell, som de kontrasterte med det de påstår er en mer arbeidervennlig kinesisk modell. Kinesiske propagandister bisto velvillig med spredning av trenden, og fenomenet fikk også god dekning av flere store medier, som New York Times og The Economist.

Men i helga fikk ordet ­plutselig en renessanse. Denne gangen ønsker kinesiske myndigheter å legge lokk på trendordet, som har vist seg å bli et tveegget sverd.

, en programmerer for det Shenzhen-basert tek-selskapet CTVE, døde egentlig allerede i november i fjor. Det er derimot først den siste uka at hans dødsfall har fått oppmerksomheten den fortjener.

Gao kom opprinnelig fra Henan-provinsen, men flyttet til storbyen Guangzhou for å ta utdanning. Da han var ferdig på universitetet fikk han «drømmejobben» på CTVE, som er en av verdens største tilbydere av tek-komponenter for interaktive skjermer.

Det Gao ikke visste, var at drømmejobben snart skulle ta livet av han.

Gao klatret raskt i bedriftsstigen. I 2021 ble han forfremmet til avdelingssjef og fikk stort ansvar i selskapet.

USAs egen, ofte løgnaktige propagandamaskin mister grepet om fortellingen om Kina

USA og Kina i henrettelsessonen

Amal A. Wahab

Pernille Solheim

Land i Midtøsten setter rivaliseringen til side for å jobbe mot dette felles målet

Lista er lang over land i Midtøsten som i årevis har ønsket seg et regimeskifte i Iran. Den islamske republikken har av mange naboland blitt ansett som den største trusselen regionalt – kanskje særlig i Persiabukta.

Når president Donald Trump nå truer med et angrep for å velte det iranske prestestyret, er det likevel landene i Midtøsten som stritter hardest imot.

Selv Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater advarer på det sterkeste mot et angrep. Samtidig forsøker diplomater fra Tyrkia, Egypt og Qatar ifølge Axios å mekle fram et møte mellom Trumps utsending, Steve Witkoff, og høytstående, iranske tjenestemenn i Ankara denne uka.

Det skjer etter at statsoverhoder fra de tre landene har vært i tett dialog med iranske, politiske topper, både over telefon og ansikt til ansikt.

Særlig Egypt har den siste tida strukket seg langt for å forhindre en Iran-krig, ifølge Ali Vaez i International Crisis Group.

«Det er virkelig imponerende hvor mye Egypt, et land som ikke engang har diplomatiske forbindelser med Iran, har gjort for å deeskalere spenningene», skriver han på X.

Rakha Ahmed Hassan, Egypts tidligere viseutenriksminister, sier på telefon fra Kairo at det nå pågår et intenst diplomati i kulissene. Ifølge ham forsøker Egypt sammen med andre land i regionen å overbevise USA om at en krig mot Iran også vil skade amerikanske interesser i Midtøsten.

Hassan har merket seg den regionale innsatsen for å få til et møte i Ankara denne uka.

Det mest ­sannsynlige scenarioet er at Trump ikke angriper Iran.

Slutter rekkene bak Iran

Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

Klassekampen i Minneapolis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Oh, our Minneapolis, I hear your voice, Singing through the bloody mist, We’ll take our stand for this land, And the stranger in our midst

Bruce Springsteen – «Streets Of Minneapolis»


Vintersola har så vidt stått opp i et kaldt Minneapolis når de første advarslene begynner å tikke inn i den lukkede chat-gruppa.

«Kan noen sjekke registreringsnummeret på denne Ford-en?», skriver en bruker og legger ved et bilde av en svart SUV med sotete vinduer. Den står utafor en bensinstasjon.

«Ja, denne er allerede bekreftet. Det er Ice», svarer en gruppeadministrator sekunder seinere.

Vi hopper i bilen og kjører sørover mot Richfield, bydelen der bilen er observert. Det er et arbeiderklassenabolag der store deler av befolkningen har innvandrerbakgrunn.

De siste dagene har Ice trappet opp sine raid her. Denne morgenen, samtidig som folk er på vei til jobb, har alarmen gått om mer menneskejakt. Men de over 700 medlemmene i chattegruppa har planer om å stoppe dem.

Klassekampen har fått tilgang til gruppa der hundrevis av mennesker fra lokalbefolkningen i Richfield, under anonyme navn, organiserer motstanden mot det de ser som et angrep på byen sin – og som en okkupasjon ledet av regjeringen til Donald Trump.

Det som gjør meg så sint, er at vår frihet tas fra oss av folk som ikke har rett til det.

Trump-velger: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Cuba har i over 60 år levd under blokade fra USA. Nå er den i ferd med å bli langt verre.

«Denne gangen blir det en ekte blokade», skal den amerikanske diplomaten Mike Hammer ha sagt under et møte tidligere denne uka, ifølge kilder som var til stede, sitert av CNN.

Samme dag kom president­ordren fra Donald Trump: USA vil innføre straffetoll mot land som leverer olje til øya, noe som vil få store konsekvenser for den kubanske befolkningen.

Cuba vil trolig gå tom for olje om bare 15–20 dager, skriver Financial Times, som viser til tall fra dataselskapet Kpler.

– Da er det slutt, sier den norske Cuba-eksperten Vegard Bye.

Han har tidligere bodd på Cuba, skrevet doktorgrad om øya og siden holdt kontinuerlig kontakt med folk der. Han tror ting nå kan skje veldig raskt.

– Jeg snakket i går med en drosjesjåfør i Havanna som fortalte at han hadde stått i bilkø i flere dager i håp om å bare få 

– Det er en overlevelseskamp der. Hele systemet er helt på felgen.

Klokka tikker for kubanerne

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Lee Stedman er utslitt, han sier det har vært «nok en vill dag». Den skjeggete 30-åringen er kledd i boblejakke og lue, og har en rød fløyte rundt halsen.

De siste årene har han vært reiseguide i Alaska. Nå har han plutselig blitt et kjent fjes i den lederløse bevegelsen som kjemper det han kaller en eksistensiell kamp om USAs framtid.

Det er seint torsdag kveld da Klassekampen treffer ham i et stille Minneapolis sentrum. I rundt 20 minusgrader har han og tusenvis av andre aktivister nok en dag forsøkt å redde svarte og brune venner og naboer fra føderale agenter fra Ice eller USAs grensepoliti.

En knapp uke etter at den 37 år gamle aktivisten og sykepleieren Alex Pretti ble skutt og drept, fortsetter disse etatene sin «Operation Metro Surge» i byen Stedman omtaler som en «krigssone» der «ingen er trygge».

– Det finnes en falsk forestilling i de nasjonale mediene om at operasjonene har blitt skalert ned etter drapet på Alex Pretti. Men det er ikke sant, sier Stedman.

– Hele denne uka har vi som er ute i gatene, sett det motsatte. Operasjonene trappes opp. Ting blir verre, ikke bedre.

Stedman fikk sin ilddåp som aktivist i 2016, under det såkalte slaget ved Standing Rock. Da forsøkte tusenvis av amerikanske aktivister å stanse byggingen av den omstridte oljerørledningen Dakota Access Pipeline.

I fjor, etter noen år i Alaska, bestemte han seg for å flytte tilbake til Minneapolis, der han også har bodd i mange år tidligere. 7. januar i år var han på besøk i byen for lete etter en ny jobb. Samme dag ble 37 år gamle Renée Good skutt og drept av en Ice-agent.

Jeg prøver å utstråle ro, men inni meg føler jeg på ­frustrasjon. Frykt og ­desperasjon.

– Ting blir verre, ikke bedre

Var dødsfange i Iran: Revolusjonsforsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984

Da iranerne strømmet ut i gatene i slutten av desember, var det ikke bare den økonomiske lidelsen som drev dem, men urettferdigheten. For mens titalls millioner iranere tar konsekvensene av knusende sanksjoner, har en liten, privilegert elite sett sitt snitt til å fylle egne lommer. Med tette bånd til regimet har de tjent milliarder på krisa.

Protestene som først oppsto blant kjøpmenn i Teherans basar, vokste og spredte seg – og inkluderte stadig breiere samfunnslag. Kravene ble også flere. Som alltid i iranske protester, sto mange på barrikadene for borgerrettigheter, ikke minst for kvinner.

Men da det iranske regimets styrker 8. januar byttet batongene og luftgeværene ut med skarpe våpen, hadde kravene smeltet sammen til ett enhetlig rop. Det hele handlet ikke lenger om hva som var mulig å oppnå innenfor rammene av regimet.

Professor Behrooz Ghamari-Tabrizi har sett det samme mønsteret igjen og igjen: At iranske demonstranters umiddelbare behov forsvinner i det ene, grunnleggende kravet, uten at protestbevegelsene er organiserte nok til å realisere det. Gjerne under press utenfra, fra krefter som de enten er intetanende om, eller som velger å fortrenge realitetene på bakken.

– Og hver gang kravene knyttes til regimeskifte, blir bevegelsene totalt militarisert og brutalt slått ned, sier han.

Behrooz Ghamari har gjennom flere tiår forsket på iranske sosiale bevegelser og revolusjonen som han selv var en del av. Nå snakker han med Klassekampen fra San Francisco. Der lever han i beste velgående, selv om han pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984.

Jeg vet ikke hvilken venstre­side som sier at undertrykkelsen i Iran ikke betyr noe.

– At man ikke tar til orde for å styrte regimet nå, betyr ikke at man støtter regimet

Eksperter frykter for utfallet av USA-angrep mot Iran

Drapstallene etter protestene i Iran ryster verden. USA-baserte Human Rights Activists News Agency har bekreftet at minst 6221 demonstranter er drept, mens arbeidet for å verifisere meldinger om ytterligere 17.091 drepte fortsetter.

Myndighetenes massakre på egen befolkning kan se ut til å vekke harme også innad i Irans maktelite.

Ifølge The New York Times har USAs president Donald Trump mottatt flere etterretningsrapporter som konkluderer med at det iranske regimet er på sitt svakeste noensinne.

Det øyeblikket vil Trump benytte seg av. Han sendte denne uka marinefartøy, inkludert hangarskipet USS Abraham Lincoln, til Midtøsten.

«Forhåpentligvis vil Iran raskt ‘komme til forhandlingsbordet’ og forhandle fram en rettferdig og likeverdig avtale – INGEN ATOMVÅPEN», skrev Trump i sosiale medier på onsdag.

Trump lovet å beskytte demonstrantene under protestene denne måneden, men hjelpa kom aldri. Nå sier flere kilder sier til Reuters at han vurderer målrettede angrep mot sikkerhetsstyrker og iranske ledere for å «inspirere demonstranter» og skape forutsetninger for «regimeskifte».

Samtidig vurderes angivelig et langt større angrep, rettet mot Irans atomanlegg eller ballistiske missiler.

Det advarer andre land i regionen sterkt mot.

Det vil ikke endre ­statens måte å behandle demonstrantene på.

Tror angrep på Iran vil gjøre vondt verre

Da Elon Musk i desember skrev på X at hele EU burde «elimineres», bestemte den sveitsiske tekgründeren Anna Zeiter seg for å kaste om på planene sine.

Zeiter var allerede godt i gang med arbeidet med W, en ny sosial medieplattform som etter planen skulle lanseres seinere i år. Etter nok et angrep på Europa fra den øverste tekoligarken på USAs radikale høyreside, bestemte Zeiter for å framskynde alt.

Under Verdens økonomiske forum i Davos forrige uke presenterte hun for første gang W, som hun beskriver som et oppgjør med både X og Europas USA-­avhengighet.

– Geopolitikken leverte oss momentum på et sølvfat, sier Zeiter til Klassekampen på telefon fra Zürich i Sveits.

– Vi måtte fortelle Europa at hjelpa er på vei.

I elleve år jobbet Zeiter for den amerikanske tekgiganten eBay. De siste årene var hun selskapets øverste ansvarlige for personvern og sikkerhet.

Fra denne posisjonen var hun i 2022 vitne til at Elon Musk, etter at han kjøpte det som den gang het Twitter, skapte en plattform preget av KI-styrte botter og desinformasjon.

Nå er Zeiters salgspitch at W skal bli et europeisk alternativ til X, uten både den falske informasjonen og de falske brukerne.

Vi vil bygge et offentlig torg for Europa.

Tekgründer vil frigjøre Europa fra Musks klør

Yngvild Gotaas Torvik

Dette mener Kina og Russland om splittelsen mellom USA og Europa

Etter militære trusler, sanksjoner, økonomiske tvangsmidler og et skred av diplomatiske fornærmelser, likner USA stadig mer på en fiende av Europa, enn en venn.

I kampens hete har europeiske stater begynt å kartlegge sensitive sektorer med høy Amerika-avhengighet og truet med å gjengjeldende økonomiske angrep. Samtidig ser de til Latin-Amerika og Asia for nye partnerskap.

Mens den vestlige alliansen knaker i sammenføyningene, har mange påpekt at to andre stater har all mulig grunn til å juble.

«Kina og Russland må ha det kjempegøy», skrev EUs utenrikssjef Kaja Kallas på X, da forholdet mellom USA og Europa for alvor begynte å surne tidligere denne måneden.

Klassekampen har intervjuet to profilerte eksperter tett på makta i Moskva og Beijing. Vi har også kikket på aviser og offisielle uttalelser i et forsøk på å forstå hva Vestens tradisjonelle fiender egentlig tenker om den transatlantiske samlivskrisa.

I Kina er de fleste enige om at bruddet byr på en mulighet til å etablere et bedre forhold til Europa. Dette er noe Kina har ønsket seg lenge.

Både regjeringsrådgivere, diplomater og medier framstiller Europa og Kina som naturlige partnere uten store motsetninger. De tror dette vennskapet holdes tilbake av USA. Dette angivelig fordi USA frykter tett eurasisk sammenveving.

­Europas ­tilnærming med å kopiere USAs syn på Kina som en konkurrent, er utdatert.

Dragen, bjørnen og krisa i Vesten

«Vi kan ikke gi et annet land full tilgang til våre mineraler.»

Det sa Grønlands minister for mineralressurser, Naaja Nathanielsen, i et intervju med Euronews på mandag. Etter flere uker med press og trusler fra USA, som ønsker kontroll over den arktiske øya, har spenningen dempet seg noe etter at Donald Trump snakket på bakrommet med Nato-sjef Mark Rutte forrige uke. Fortsatt er det uklart hva de to ble enige om, men det er ventet at Danmark, Grønland og USA skal innlede samtaler om en avtale som vil gi USA et enda sterkere fotfeste på Grønland.

Men hva er det Donald Trump egentlig ønsker? Er det bare en amerikansk maktdemonstrasjon? Dreier det seg om internasjonal sikkerhet, som han selv argumenterer med? Eller handler det om øyas mange mineraler, som har blitt stadig viktigere faktor både i internasjonal politikk generelt og Trumps politikk spesielt?

– Jeg tenker det er en blanding av alt, men det er klart at mineraler er en kritisk faktor oppi det hele, sier Helen Clark til Klassekampen.

Hun er styreleder i EITI, en organisasjon som jobber med å fremme åpenhet rundt mineral- og ressursavtaler. Klassekampen møter Clark, som tidligere var statsminister på New Zealand, under et besøk i Oslo.

Hun merker seg hvordan mineralene også spiller en avgjørende rolle i et større geopolitisk spill.

– Det handler ikke bare for USA om å få tilgang til mineralene, men også om å hindre Kinas tilgang til dem, sier hun.

Det er i dag kritisk mangel på mineraler og sjeldne jordarter, som er avgjørende innen både moderne forsvarsteknologi og utviklingen av kunstig intelligens.

Det handler ikke bare for USA om å få ­tilgang til mineralene, men også om å hindre Kinas tilgang til dem.

Bekymret for Trumps mineraljakt

I USA frykter aktivister at Demokratene lar president Donald Trump og hans føderale agenter slippe billig unna etter to drap i Minneapolis.

Drapene på Renee Good og Alex Pretti, begge aktivister som observerte føderale agenters handlinger i delstaten, satte voldsomt 

 for «Operation Metro Surge», Greg Bovino, ble sendt tilbake dit han kom fra, California, og erstattet med Trumps såkalte «grense-tsar» Tom Homan.

Både aktivister og Demokrater ser dette som en triumf. Men jakta på innvandrere bare fortsetter. Nå frykter mange at utskiftningen skaper et falskt inntrykk av at kampen er vunnet, og de maner til videre motstand mot den føderale operasjonen.

Flere tusen føderale agenter fra USAs innvandringspoliti Ice og grensepolitiet CBP har inntatt Minnesota siden desember. Dette er den største deportasjonsaksjonen i USAs historie, og bildene av maskerte agenter som jakter på brune og svarte mennesker har gått verden rundt.

Kravet fra både aktivister og myndigheter har vært at Ice og CBP må forlate Minnesota. Demokrat-guvernør Tim Walz har kalt operasjonen en «okkupasjon».

Men nå frykter mange aktivister at Walz og andre lokale Demokrat-ledere toner ned slike krav. Uroa vokste etter at Walz, som tirsdag gjestet podkasten The Bulwark, ble spurt om han så på byttet av Bovino med Homan som en «tilfredsstillende endring», når det egentlige kravet var å få Ice og CBP ut av Minne­sota.

«Jeg skal la tvilen komme dem til gode. Håpet mitt er at Tom Homan er annerledes, at han er en ekte profesjonell innen rettshåndhevelse», svarte Walz.

Mange påpeker at også Homan er kjent som en hardhendt håndhever av Trumps deportasjonsplan. Homan har tidligere sagt at han skal «lage et helvete» i Boston, en annen Demokrat-styrt by med liberal innvandringspolitikk.

Har ikke tenkt å gi opp jakta

Aktuelt

Vijay Prashad

indisk historiker

At den kanadiske statsministeren Mark Carney var den som skulle si fra om at deres konspirasjon for å herske over verden har brutt sammen, var ikke noe vi hadde sett for oss.

Det globale nord, det kollektive Vesten – hva du nå enn måtte kalle det – har gått sammen i en dominerende militær og politisk blokk etter andre verdenskrig.

Så ble det slutt på krigene innenfor Europa, og den vestlige siden av kontinentet pluss Japan ble praktisk talt gjort til kolonier av USA (de amerikanske basene i de okkuperte landområdene i Tyskland, Italia og Japan er der fremdeles, og det finnes amerikanske baser i de fleste vesteuropeiske land.) De vesteuropeiske statene sluttet seg raskt til den amerikanske militærblokka Nato i 1949.

mellom disse statene ble styrket under de interkapitalistiske konfliktene i 1960- og 1970-årene, da stagnasjon og inflasjon ødela økonomien deres, og ettersom de beseirede statene (særlig Tyskland og Japan) begynte å gjøre det bedre enn USA når det gjaldt teknologiproduksjon.

Gjennom G7 inngikk disse landene (Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og USA) og deres allierte (de andre vesteuropeiske landene samt Australia og New Zealand) ikke bare en militærallianse (Nato), men nå også en økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig allianse (G7 i 1974 og etterretningsnettverket Five Eyes).

Alliansen har holdt stand. Og når det har oppstått handelsproblemer, har USA tvunget Japan og de europeiske landene til å revaluere valutaen sin i forhold til dollaren til fordel for USA.

 av de dominerende klassene skapte ingen «ultraimperialisme», slik sosialisten Karl Kautsky hadde spådd. Men det skapte et sterkere samhold overfor det som ble oppfattet som felles trusler, for eksempel fra Sovjetunionen (fram til 1991), bandittstater (som Cuba, Nord-Korea, Iran og seinere Venezuela) og en rekke ikke-statlige aktører som ikke hadde noe til felles (Hizbollah og kommunistene), men som Washington mente hindret etableringen av det «nye amerikanske århundret».

Det er dette samholdet – en «nyttig fiksjon» – som Canadas Mark Carney mente var ødelagt, og der USA «ikke er underlagt noen grenser eller begrensninger».

er faktisk feil. Canada og de andre bosetterkoloniale landene var i flere tiår villige allierte i en dominans over det globale sør «uten grenser eller begrensninger». Det var da Mark Carney var sjef for Bank of England i 2018 at USA ba den britiske regjeringen, og Carney, om å ­forhindre at den venezuelanske regjeringen fikk tilgang til 31 tonn venezuelansk gull.

Verken Carney, europeerne eller japanerne hadde noen problemer med Gaza eller Venezuela

Bruddet i nord

Francesca Borri

italiensk journalist og forfatter

Glem det! De kommer bare til å hacke mobilen din», avbrøt redaktøren min meg da jeg sa at jeg hadde blitt invitert på kaffe av Irans ambassadør.

Jeg var vel ikke så dum at jeg ville dra dit? Og så jeg, da, en journalist som også har tekster på trykk i Israel? Hadde jeg kanskje glemt journalisten Jamal Khashoggi?

«Hvis du ikke har kommet ut igjen etter én time, ringer vi politiet», sa de da jeg bekreftet at jeg ville takke ja til invitasjonen.

Nå var det jo tross alt saudiarabere som kvalte Jamal Khashoggi og skar ham i småbiter. Det var det landets kronprins, Mohammad bin Salman, vår hovedallierte mot Iran – han som forresten er i ferd med å kjøpe La Repubblica, avisa jeg skriver for, sammen med en gresk forretningsmann – som gjorde.

 er poenget at Iran ses på som en ondsinnet aktør. En som man ikke snakker med, og som man ikke stoler på – av prinsipp. Fordi målet deres er å endre Midtøsten, å endre systemet.

Men har ikke Israels Benjamin Netanyahu samme mål? Og Donald Trump? Hva slags system står egentlig igjen etter Gaza? Hva mener vi med system?

Derfor stammet jeg framde tre ­hilsenene jeg hadde lært meg på farsi, til en imøtekommende dørvakt som ikke konfiskerte telefonen min, med håp om at Google ikke hadde lurt meg og at jeg ikke sa: «Død over Khomeini!»

 Irans landegrenser for meg selv, samt navn på ministre, statsministre og høye ledere, for å unngå å snakke i en time og så forstå at vi faktisk hadde snakket om Cuba, dukket ambassadøren opp: En mann jeg umiddelbart skjønte at jeg hadde møtt tidligere.

Ikke bare én gang, men mange ganger: i Bagdad, i Kabul og i Ramallah. Nå sto vi her, overfor hverandre enda en gang. Jeg, en vestlig person som aldri har vært i Iran og som ikke kan nevne en eneste musiker, fotballspiller, typisk matrett eller et klesmerke fra landet, som knapt kan plassere Teheran på kartet, som på ingen måte snakker persisk, som bare vet at Iran produserer tepper, tepper og problemer, og som siden hun skriver forsideartikler, har makt – mer makt enn ayatollaene med sine atomvåpen.

Det er ett punkt alle ­iranere i Iran er enige om: De vil ha et iransk Iran

En hard nøtt å knekke

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I tre år – stikk i strid med prognosene fra de fleste økonomer – har krigen gjort det mulig for den russiske økonomien å vokse svært raskt.

Men i 2025 kom det et omslag: Veksten stanset opp, budsjettunderskuddet nådde kritiske nivåer, og risikoene fortsetter å hope seg opp.

fra Tula er et typisk eksempel på dagens Russland. Før krigen tjente hun 300–400 euro på å jobbe med design for små lokalaviser. Tobarnsfamilien fikk så vidt endene til å møtes og var i hovedsak avhengig av lønna til ektemannen, som jobbet som ingeniør på en industribedrift og tjente 800–900 euro. I 2022 åpnet den russiske staten sine reserver og investerte dem i stor skala i økonomien.

På grunn av mobiliseringen og masseemigrasjonen av krigsmotstandere oppsto det en akutt mangel på arbeidskraft, og lønningene begynte å stige raskt. Nastja fikk jobb i byadministrasjonen med det hun oppfattet som en fantastisk lønn på 1300 euro i måneden. Mannen hennes fikk også høyere lønn.

Selv om prisene i butikkene steg merkbart, hadde familien aldri hatt det så bra. De støttet ikke krigen, men forsøkte å unngå å diskutere den. I et skjema på arbeidsplassen skrev Nastja at hun «ikke har slektninger i utlandet», og at hun støtter myndighetenes politikk. En liten løgn – prisen for muligheten til å ta barna på ferie ved sjøen om sommeren, sa hun. Men for to måneder siden ble ektemannen oppsagt: Det var blitt vanskelige tider for bedriften hans.

vokste den nasjonale økonomien i et tempo man ikke hadde sett siden 2008: 4,5 prosent i året. Mekanismen var enkel: Regjeringen forlot nyliberale dogmer og begynte å føre en keynesiansk politikk med direkte statlige investeringer. Etter tiår på lavbluss begynte hundrevis av sovjetiske forsvarsbedrifter å arbeide med tre skift.

Ifølge offisielle tall er rundt 4 millioner mennesker sysselsatt i forsvarsindustrien. De fleste av dem mottar relativt høye lønninger etter russiske forhold, og de skaper sammen med militære, embetsmenn, politi og høy etterspørsel i forbrukermarkedet. Dette har også hjulpet sivile bedrifter.

Etter at de globale konsernene forlot landet, har de klart å øke produksjonen. Økt produksjon ble ledsaget av økte lønninger. Ved utgangen av 2024 hadde gjennomsnittlige nominelle inntekter i Russland økt med 36 prosent, sammenliknet med 2021.

mirakelet» har dog kostet dyrt: Budsjettutgiftene ble praktisk talt doblet, og rundt 40 prosent av dem gikk til forsvaret. Dette presset uunngåelig inflasjonen opp. I 2024 var den 9,2 prosent ifølge offisielle tall, og rundt 15 prosent ifølge respondentene i spesialiserte undersøkelser.

Å produsere både kanoner og smør samtidig er ikke lenger mulig

Utenriks

Aktuelt

Går vekk fra samarbeidet: – Vi har mistet interessen for våpenkontroll og nedrustning

Et kinesisk trendord har utløst en intens propagandakrig.

Land i Midtøsten setter rivaliseringen til side for å jobbe mot dette felles målet

Trump-velger: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

USA innfører straffetoll mot land som leverer olje til Cuba. Nå kan ting eskalere svært raskt, mener Cuba-ekspert Vegard Bye.

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Var dødsfange i Iran: Revolusjonsforsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984

Tror angrep på Iran vil gjøre vondt verre

Europa er på desperat jakt etter mer digital suverenitet. Anna Zeiter har utviklet et sosialt medium som skal være helt uavhengig av USA.

Dette mener Kina og Russland om splittelsen mellom USA og Europa

Hva skjer på bakrommet når USA presser sårbare land inn i avtaler om naturressurser? New Zealands tidligere statsminister Helen Clark mener det er grunn til bekymring.

Har ikke tenkt å gi opp jakta

Horisont

Bruddet som Canadas statsminister Mark Carney roses for å ta opp, betyr ikke at europeerne forlater den hyperimperialistiske agendaen.

Iran utfordrer illusjonene våre, motsigelsene våre, hykleriet, falskheten, dobbelthetene, kynismen, imperialismen.

Den russiske økonomien bremser opp.

Går vekk fra samar­beidet: – Vi har mistet interessen for våpen­kon­troll og ned­rust­ning

Et kinesisk trendord har utløst en intens propa­ganda­krig.

Land i Midtøsten setter riva­li­se­ringen til side for å jobbe mot dette felles målet

Trump-velger: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

USA innfører straffe­toll mot land som leverer olje til Cuba. Nå kan ting eskalere svært raskt, mener Cuba-ekspert Vegard Bye.

Klasse­kam­pen i Minnea­polis: – Ting blir verre, ikke bedre

Var dødsfange i Iran: Revo­lu­sjons­forsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårs­aften i 1984

Tror angrep på Iran vil gjøre vondt verre

Europa er på desperat jakt etter mer digital suve­re­nitet. Anna Zeiter har utviklet et sosialt medium som skal være helt uavhengig av USA.

Dette mener Kina og Russland om split­tel­sen mellom USA og Europa

Hva skjer på bakrommet når USA presser sårbare land inn i avtaler om natur­res­surser? New Zealands tidligere stats­mi­nister Helen Clark mener det er grunn til bekymring.

Har ikke tenkt å gi opp jakta

Bruddet som Canadas stats­mi­nister Mark Carney roses for å ta opp, betyr ikke at europeerne forlater den hyper­im­pe­ria­lis­tiske agendaen.

Iran utfordrer illu­sjo­nene våre, motsi­gel­sene våre, hykleriet, falskheten, dobbelt­he­tene, kynismen, impe­ria­lismen.

Den russiske økonomien bremser opp.

Går vekk fra samarbeidet: – Vi har mistet interessen for våpenkontroll og nedrustning

Et kinesisk trendord har utløst en intens propagandakrig.

Land i Midtøsten setter rivaliseringen til side for å jobbe mot dette felles målet

USA innfører straffetoll mot land som leverer olje til Cuba. Nå kan ting eskalere svært raskt, mener Cuba-ekspert Vegard Bye.

Klassekampen i Minneapolis: – Ting blir verre, ikke bedre

Var dødsfange i Iran: Revolusjonsforsker Behrooz Ghamari pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984

Europa er på desperat jakt etter mer digital suverenitet. Anna Zeiter har utviklet et sosialt medium som skal være helt uavhengig av USA.

Dette mener Kina og Russland om splittelsen mellom USA og Europa

Hva skjer på bakrommet når USA presser sårbare land inn i avtaler om naturressurser? New Zealands tidligere statsminister Helen Clark mener det er grunn til bekymring.

Bruddet som Canadas statsminister Mark Carney roses for å ta opp, betyr ikke at europeerne forlater den hyperimperialistiske agendaen.

Iran utfordrer illusjonene våre, motsigelsene våre, hykleriet, falskheten, dobbelthetene, kynismen, imperialismen.