Ingrid Fadnes

#fff

#000

Missiler traff både sivile og militære mål natt til lørdag flere steder i Venezuela, blant annet midt i nabolaget 23 de Enero i hovedstaden Caracas. Der bor familien til Ronald Mayora Synnes, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

– Jeg ble vekket av at søstera min ringte meg, forteller Synnes.

Natta var dramatisk, men morgenen etter var «intenst stille», forteller han. Søstera og andre familiemedlemmer filmet helikoptere fra der de sto. Hvor mange som er skadet og drept i angrepene, er enda ukjent. The New York Times siterer en kilde som snakker om 40 drepte, men Synnes tror tallet kan være en god del høyere.

– Vi vet lite enda. Mediene i Venezuela er forsiktige med å spre informasjon, men vi vet at flere er skadet, og at dette også gjelder sivile.

«Vi ble alle overrasket, og at jeg ble det (...) kan jeg forstå, men at regjeringen…» skrev en akademiker fra Caracas på sms til Klassekampen lørdag. Han ønsker ikke å bli sitert med navn. Til det er situasjonen for uavklart, skriver han.

Han synes det er vanskelig å forstå hvordan USA kunne fly rett inn i hjertet av landet og hente ut Maduro.

«At de har kommet inn med helikopter uten at noe som helst forsvar er aktivert … det får meg til å tenke at de rett og slett har latt dem komme inn».

Akademikeren mener at her må det ha skjedd forhandlinger i forkant, men hva de har forhandlet om, er ikke mulig å vite på nåværende tidspunkt, sier han.

Alt tyder på at resten av regjeringen fortsatt sitter ved makta.

Maduro er borte, men regimet består

Amal A. Wahab

Rundt klokka ett norsk tid natt til søndag gikk Venezuelas kidnappede president Nicolás Maduro haltende ned flytrappa, i håndjern og omringet av titalls amerikanske agenter, på en militærflyplass i New York.

På bakken ventet tungt bevæpnede soldater. Maduro og hans kone er tiltalt for blant annet narkotikasmugling og besittelse av ulovlige våpen, ifølge USAs justisminister Pam Bondi.

Natt til lørdag gjennomførte USA det president Donald Trump beskrev som et storstilt militært angrep mot Venezuela, fra sjø, land og luft. En knapp time seinere meldte Trump at Maduro og kona var blitt pågrepet og ført ut av landet.

– Dette har USA forberedt seg på i flere måneder, og det visste europeiske ledere. De visste også at hensikten var regimeskifte i Venezuela. Europa er livredde for å miste alliansen med USA i Nato og har derfor ikke ønsket å utfordre eller provosere Trump, sier Latin-Amerika-ekspert Vegard Bye, og legger til:

– Nå sitter de igjen med realiteten av at Trump har kidnappet en president – uavhengig av at han var en diktator – i en suveren stat og bestemt seg for å styre Venezuela inntil videre.

Bye er glad for at Norge har uttalt at USAs angrep er i strid med folkeretten. Reaksjonene fra andre europeiske land har derimot vært langt mer tilbakeholdne. I Latin-Amerika har reaksjonene vært delte. Argentina hyllet USAs angrep, mens Brasil og Colombia fordømte aksjonen som en farlig presedens.

Trump har tidligere hevdet at kampen mot Venezuela skyldes narkotikasmugling og har i flere måneder angrepet venezuelanske fartøy som ifølge USA fraktet narkotika.

– USA har neppe bevis som vil holde i retten i saken mot Maduro. Dersom narkotika virkelig var hovedsaken, hvorfor ga Trump forrige måned Honduras’ tidligere president Juan Orlando Hernández, dømt til 45 års fengsel for omfattende kokainsmugling, amnesti og innreise til USA?

Det er en farlig innstilling til nasjoners suverenitet.

USA vil sikre seg kontroll

Katarina Poensgen

Det startet med en streik blant iranske kjøpmenn og butikkeiere tidligere denne uka, da landets valuta stupte. Siden har de utviklet seg til omfattende protester som også inkluderer studenter, og som har spredt seg til flere byer de siste dagene, inkludert Teheran.

Rett før helga så situasjonen ut til å eskalere. Det var meldt om flere sammenstøt mellom politi og demonstranter på torsdag og fredag, der to sivile ble drept i byen Lordegan, ifølge det statlige nyhetsbyrået Fars.

Protestene omtales som de største siden 2022, etter at Mahsa Amini døde i politiets varetekt. Kvinne-liv-­frihet-protestene det året var massive og ble til et oppgjør mot selve presteskapet. Analytikere påpeker at man ikke er i nærheten av samme omfang som disse protestene, selv om de preges både av økonomisk og politisk uro.

Myndighetene har også offentlig brukt en mer forsonende tone. Men volden vil trolig eskalere dersom protestene øker i styrke, påpeker analytiker Pardis Shafafi ved forskningsinstitusjonen CNRS Paris. Hun har spesialisert seg på politisk vold og er selv iransk.

Shafafi tror at en grunn til at regimet foreløpig bruker en mildere tone offentlig, er at de første ledende demonstrantene besto av regimets sentrale demografiske gruppe – inkludert kjøpmenn og basarer i Teheran og menn med lavere sosioøkonomisk bakgrunn fra ikke-urbane områder.

– Det er mange videoer på sosiale medier nå som blir publisert raskere enn vi klarer å verifisere dem. Men ut fra det jeg har sett så langt, er det ikke bare folk fra storbyer som deltar, men fra en rekke byer og med forskjellige sosiale og etniske grupper, sier hun på telefon fra London.

– Staten kan ikke hevde at dette bare gjelder unge mennesker og kvinner. Mange av de første demonstrantene så ut, i hvert fall overflatisk, til å være fra deres viktigste demografiske støttegrupper, legger Shafafi til.

Protestene i Iran eskalerer

Gustav Gillund

(tekst og foto

Unge kinesere har begynt å se tilbake på tida før markedsreformene, som de aldri opplevde selv, med nostalgi

Det klirrer i sjampanje­glassene i penthouse­baren på Hyde Park hotell i bydelen Chaoyang. Huawei sparer ikke på noe når de organiserer sin årlige nyttårsfest.

Jeg blir pent bedt om å legge kameraet igjen i garderoben og ikke sitere noe fra festen. Praten skal gå løst når Huawei-ledelsen møter vestlig presse.

Og det gjør den. Til den beste utsikten man kan få over Beijings glitrende nattlandskap, spøkes det blant annet om at USA allerede er mer kommunistisk enn Kina.

– USAs tekselskaper har jo skapt en planøkonomi! skratter noen høylytt.

Kina har tilbakelagt nok et godt år. Den store tiårsplanen Made in China 2025 ble fullført – og det med glans. Nasjonen har trosset Vestens forsøk på å sabotere dens framvekst og gjenopptatt sin historiske posisjon som verdens dominerende produksjonsmakt. Hva nå?

Inne på Huawei-festen går diskusjonen mellom de vestlige journalistene i velkjente baner. Forestillingen om Kina som en høyteknologisk superstat skaper både frykt og fryd. For mange europeere har den blitt hovedargumentet for å bringe tilbake nasjonsbyggerne fra etterkrigstida. For de mer konservative, ofte japanske eller amerikanske, argumenteres det for å utnytte folk og natur enda mer hensynsløst for ikke å tape kappløpet.

Men der jeg vandrer rundt mellom rike, unge kinesere i luksusklær som står klistret til sine dyre Huawei-skjermer, mens de følges av like velkledde butlere, tenker jeg at den vakre utsikten og den selvsikre feststemningen likevel overser noe viktig.

Etter to intense uker med farting rundt omkring i Beijing, og samtaler med folk fra ulike sosiale lag, sitter jeg først og fremst igjen med et inntrykk av at den økonomiske optimismen, som i flere tiår har ledsaget Kinas hakesleppframkallende vekst, nå er forduftet.

Det materielle er mye bedre i dag, men det er klart at man kanskje savner samholdet litt.

Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet

Eirik Grasaas-Stavenes

Smilende skrev sosialisten Zohran Mamdani seg inn i USAs historiebøker. Få minutter inn i 2026 signerte 34-åringen den store, brune boka som dokumenterer hvem som styrer New York.

«Herr borgermester, det er nå offisielt», sa sekretæren som holdt boka og trykket Mamdanis høyre hånd.

Da hadde Mamdani nettopp, på en nedlagt undergrunnsstasjon ved rådhuset og med venstre hånd på to koraner, avlagt sin ed. Han lovet å gjøre sitt ytterste for å tjene folket i USAs største by. Da seremonien var over, var klokka halv ett på natta. Mamdani fant likevel veien rett til sitt nye kontor.

«Jeg har noen ting jeg har lyst til å gjøre», sa han.

Øverst på lista står en politisk kamp som kan avgjøre Mamdanis framtid, men også oppgjøret om Demokratenes sjel og forsøket på å stanse Donald Trump: kampen om å øke skattene på USAs rikeste.

Mamdani vant valget med løfter om å gjøre USAs dyreste by billigere for folk flest. Han vil innføre gratis barnehage, fryse byens leiepriser, opprette offentlige matvarebutikker og gjøre bussen gratis. Planen har fått en prislapp på rundt sju milliarder dollar. Dette skal finansieres gjennom en skatteplan som består av to deler:

1. Mamdani vil øke selskapsskatten fra 8,85 prosent til 11,5 prosent. Det skal gjelde de rundt tusen mest lønnsomme selskapene i delstaten.

2. Alle innbyggere som tjener over en million dollar i året (omtrent ti millioner norske kroner), skal få en ekstra inntektsskatt på 2 prosent. Det betyr at personer som tjener en million dollar i året, må skatte 20.000 dollar mer enn de gjør i dag.

Jeg har noen ting jeg har lyst til å gjøre.

Mamdani skal ut på skattejakt

Knut Gjerseth Olsen

Espen Eichhöfer

Dresden skulle være tysk bilindustris utstillingsvindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

Georg Nischan står oppå et saktegående samlebånd som glir lydløst gjennom Volkswagens toppmoderne fabrikklokaler i Dresden. Arbeidsflyten ligner den til en sjømann på et skip som seiler på stille sjø.

«Gläserne Manufaktur», den «gjennomsiktige fabrikken», ligger ved en park sentralt i den saksiske hovedstaden. Den ligner mer på et moderne kontorbygg enn et produksjonslokale. Bygningen er av glass, trærne og himmelen speiler seg i de store vindusflatene.

Fabrikken skulle være Volkswagens luksusfabrikk. Her, i det slitne Øst-Tyskland, skulle de invitere turister og kunder til å se på produksjonen av sine mest moderne biler.

– Hva skal jeg si? Etter jul er jeg arbeidsløs, sier Georg Nischan (47), og legger fra seg skrujernet og kikker ut gjennom en halvferdig bil.

– Jeg vet ikke. Det er ikke mer jobb her. Jeg vil nok aldri finne noen så bra jobb igjen, men jeg må leite etter noe i januar, sier han.

Det blir han ikke aleine om. Hundre arbeidere her har bygd sin siste bil. I morgen er det over og ut i den saksiske hovedstaden.

Folkevognas bråstopp i Øst-Tyskland

Ole Øyvind Sand Holth

Det var den brutale beskjeden Donald Trump serverte Volodymyr Zelenskyj da den ukrainske presidenten besøkte Det hvite hus i slutten av februar.

Det var bare en drøy måned siden Trump ble gjeninnsatt som USAs president, og de fleste av oss satt fortsatt bare og måpte. Det var ikke først og fremst det uforutsigbare lynnet eller ringeakten for politisk kutyme som var sjokkerende – den kjente vi godt fra før. Det som var forandret siden forrige gang, var gjennomføringskrafta. Trump hadde vendt tilbake til Det hvite hus med en plan om å omforme både USA og verden i sitt bilde, og han hadde et håndplukket team av beinharde lojalister med seg for å sette planen ut i live.

At de nå satt de og skjelte ut en av sine allierte for åpent kamera, var bare en liten del av denne planen, som skulle lede til fred i Ukraina og lukrative avtaler for amerikanske investeringsselskaper både der og i Russland. På bildene så det nokså sivilisert ut (Zelenskyj ble til og med kjeftet på fordi han ikke hadde tatt på seg dress), men det kunne like gjerne vært en scene fra en spillebule i helvete, der menn i helsetrøye tygget på fuktige sigarsneiper og skvulpet whisky mens de gestikulerte med kortene de hadde på hånda.

Og slik har egentlig hele dette året fortonet seg. Krigene og den menneskelige lidelsen har ikke lenger evnet å fange vår oppmerksomhet. Isteden har det virket som alt av betydning har utspilt seg i disse møtene mellom Trump og andre ­verdensledere.

Kanskje kommer det av Trumps morbide talent for å skape underholdning. («Det blir bra fjernsyn», kommenterte han tørt etter utskjellingen av Zelenskyj.) Men vel så mye handler fascinasjonen kanskje om innsynet det gir oss i det storpolitiske maktspillet. I Trumps spillebule hjelper det ikke å kunne smykke seg med idealer. Her blir alle tvunget til å vise hvilke kort de faktisk sitter med, enten det er militær styrke, økonomiske muskler, olje, mineraler eller sjeldne jordarter. Og etter hvert som alt har kommet på bordet, har det gjennom et år med krigståke, tolltrusler og storpolitisk trolling blitt tydelig at vi ikke bare har å gjøre med en ny Trump, men også med en helt ny verdensorden.

fikk audiens hos Trump, var Benjamin Netanyahu. Den israelske statsministeren var etterlyst av den internasjonale straffedomstolen for sine forbrytelser mot menneskeheten, men fikk en varm velkomst av mannen han omtalte som «den beste vennen Israel noen gang har hatt i Det hvite hus». Trump hadde riktignok fått presset gjennom en våpenhvile i Gaza, men det viste seg å være spill for galleriet. På visitten i USA fikk Netanyahu løfter om alle de amerikanske våpnene han noensinne hadde ønsket seg, og noen uker seinere ga Trump ham også grønt lys til å gjenoppta det stadig flere internasjonale folkerettseksperter gjennom året begynte å omtale som et folkemord.

Problemet var at Netanyahu ble for varm i trøya. Israel var stadig mer isolert internasjonalt, men fortsatte likevel å bombe Hizbollah-mål i Libanon og spiste seg stadig lenger inn det sørlige Syria. Utpå sommeren klarte de til og med å dra med seg Trump på en kort, liten krig mot Iran. Men da en israelsk drone i september også drepte flere medlemmer av Hamas’ forhandlingsdelegasjon i en boligblokk midt i Qatars hovedstad Doha, var det et skritt for langt selv for Trump, som balanserer sin lojalitet til Israel med vel så nære forbindelser i Persiabukta. Han hadde faktisk forbigått Israel på sin første utenlandsreise til Midtøsten i mai, mens emiren av Qatar hadde fått æren av å overrekke Trump et helt nytt presidentfly.

Angrepet i Doha ble starten på den prosessen som i oktober endte med våpenhvile i Gaza og det Trump i en tale til den israelske nasjonalforsamlingen omtalte som «den historiske gryningen av et nytt Midtøsten». Den overstrømmende velkomsten Trump fikk i Knesset, levnet likevel liten tvil om hvilken part avtalen egentlig tjente. Da Ofer Cassif, som representerer venstresidepartiet Hadash, fra sin plass i salen hevet en lapp med påskriften «anerkjenn Palestina», ble han brutalt ført ut av rommet, mens Trump så på fra scenen. «Trump-planen er så vagt formulert at den sikrer at Israel kan gjøre som de vil, når de vil», sa Cassif til Klassekampen noen dager seinere.

Har det skjedd noen gang før i historien at så mye har handlet om én mann?

Året da alle kom til kort

USA godkjente et rekordstort våpensalg til Taiwan. Nå svarer Kinas militære.

«Rettferdighetens oppdrag» har Folkets frigjøringshær i Kina døpt de omfattende militærøvelsene, som nå pågår rundt Taiwan.

I går hadde de allerede sendt et stort spekter av militære fartøy, blant annet jagerfly, bombefly, droner og krigsskip, som omringet Taiwan fra alle kanter.

Talsperson for Folkets frigjøringshær, Shi Yi, skriver i en pressemelding at øvelsen er en «advarsel til uavhengighetskrefter» og «ekstern påvirkning».

Kinesisk statlig media sier at øvelsen er et svar på Trump-administrasjonens godkjenning av det største amerikanske våpensalget til øya noensinne. Eksperter tror dette kan skape problemer for forholdet mellom de to landene, som i ukene før hadde opplevd en tydelig positiv utvikling.

USAs utenriksdepartement kunngjorde like før jul at de hadde godkjent en våpenpakke til Taiwan på 11,1 milliarder amerikanske dollar.

Våpnene inkluderer avanserte rakettsystemer, militær programvare og ulike typer missiler – og er det største våpensalget fra USA til Taiwan noensinne.

I tillegg til størrelsen har også typen våpen fått stor oppmerksomhet i Kina. Kinesiske hobbyobservatører av militært utstyr påpeker i ulike blogger på Wechat at rakettsystemene og missilene som inngår i pakka, har kapasitet til å gjøre skade på det kinesiske fastlandet.

Missilene skal blant annet ha en rekkevidde på opptil 300 kilometer. Det ble tolket som et forsøk fra USA på å skyve på tidligere etablerte røde linjer i slike våpensalg, som foregår regelmessig mellom Taiwan og USA.

Bilateralt diplomati kommer i økende grad til å dreie seg om Taiwan framover.

Taiwan blir truet av Kina etter våpenkjøp fra USA

Yngvild Gotaas Torvik

Når Benjamin Netanyahu treffer Donald Trump klokka 21:30 norsk tid i kveld, er det det femte besøket Israels statsminister avlegger USAs president i år. Likevel er dette mer enn bare et møte i en lang rekke møter, skal vi tro nyhetsstedet Axios, som har snakket med høytstående kilder tett begge de to statslederne.

Nyhetsnettstedet kaller sammenkomsten på Trumps eiendom Mar-a-lago i Florida «avgjørende for Gazas framtid».

Øverst på agendaen for Trump står diskusjoner om hvordan fase to i hans såkalte fredsplan for Gaza kan settes ut i livet.

Den siste tida har det kommet signaler om at USA mener det er på overtid at man går videre med fredsplanen – helst allerede til Verdens Økonomiske Forums møte i Davos den 19. januar.

Tre måneder har gått siden våpenhvilen ble inngått og 20-punktsplanen for gjenoppbygningen av Gaza ble lansert av Trump med brask og bram. Presidenten kalte det «en ny æra» for et fredfullt Midtøsten.

Siden den gang har Israel drept over 400 palestinere på Gazastripa, og verken en internasjonal stabiliseringsstyrke, et teknokratisk styre for Gaza eller et Trump-ledet «fredsråd» har kommet på plass.

– Fredsplanen står på stedet hvil. Den står i stampe, konstaterer historiker og Midtøsten-ekspert Hilde Henriksen Waage overfor Klassekampen.

Friksjon før Gaza-møte

Jens Malling

 at du bare spurte om kunst som en dekkmanøver. Det er akkurat det jeg ville ha gjort selv. Man må nærme seg offeret langsomt, sier Jörg Meyer.

Stemmen er rolig, synes nesten å vibrere av en slags avklaring. Skjegget har grånet noe siden morgenavisene portretterte ham på slutten av 1970-tallet.

Vi møter ham hjemme i den lille byen i Bayern der han bor sammen med sin kone, legen Gerlinde Meyer. Det treetasjes huset ved bredden av Donau er fylt med malerier og bøker. Vi har snakket om Edvard Munch, Herbjørg Wassmo og Jon Fosse.

Nå har samtalen beveget seg videre – til hans arbeid som spion for den beryktede østtyske etterretningstjenesten Stasi. I flere år var Meyer tilknyttet 

Hauptverwaltung Aufklärung, Abteilung XI

 – den hemmeligste avdelingen av Stasis utenlandsspionasje, som jobbet med å samle informasjon om hovedfienden under den kalde krigen, CIA.

Det var et arbeid som også brakte ham flere ganger til Norge. Han hadde dekkhistorie som student i skandinavistikk, og på en av norgesreisene dro han sammen med sine danske medstudenter til Lysebu konferansesenter for å ta et kurs i nordisk kvinnelitteratur – mens han observerte på vegne av den østtyske etterretningstjenesten.

– For mitt vedkommende handlet det om å finne ut hva amerikansk etterretning drev med, forklarer han rolig.

Psykoterapeut, hypnotisør, journalist, sjømann, marxist, poet, fange på isolat, museumsdirektør, aktivist – og ikke minst hemmelig agent i Skandinavia.

Mannen som sitter foran oss har hatt mange roller, og noen snakker han mer åpent om enn andre. I årenes løp er det publisert hundrevis av artikler om den østtyske spionen. Avsløringen av ham vakte stor oppsikt. Men etter en rekke uheldige opplevelser med mediene er det først nå, etter mer enn 15 års taushet, at han har gått med på å dele mer av sine erfaringer som spion i DDRs etterretningstjeneste.

Jeg fikk ikke lov til å lese aviser. Ikke noe musikk, ikke noe radio, ikke noe tv.

Åpner opp om tida som Stasi-agent i Skandinavia

Julaften la Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fram et forslag til en ny 20-punkts fredsplan. Det skjedde under den årlige talen til nasjonen fra presidentens kontor i Kyiv.

Den nye planen, framforhandlet av USA og Ukraina, skiller seg fra det forrige 28-punkts lange forslaget: Ukraina skal ikke lenger grunnlovsfeste at landet aldri skal bli Nato-medlem.

«Det er Nato-medlemmenes valg om de vil ha Ukraina eller ikke», sa Zelenskyj under presentasjonen.

Det nye forslaget gir Ukraina sikkerhetsgarantier hovedsakelig fra USA og flere europeiske Nato-land, samt EU-land. Nato er imidlertid ikke forpliktet.

USA og Ukraina er heller ikke blitt enige om hva som skal skje med Donetsk-regionen, ei heller med atomkraftverket i Zaporizjzja. Zelenskyj sier han er klar for å møte amerikanerne for å ta opp disse sentrale spørsmålene.

«Vi er blitt enige om et møte på høyeste nivå – med president Trump i nær ­framtid. Mye kan bli avgjort før nyttår», meldte han før helga.

I går formiddag meldte nettavisen Axios at møtet med Trump vil finne sted på Trumps eiendom Mar-a-Lago søndag. Dette var ikke offisielt bekreftet da Klassekampen gikk i trykken i går.

Russlands reaksjon på det nye forslaget lar vente på seg. Zelenskyj meldte julaften at han forventet et svar fra Moskva innen kommende onsdag, altså nyttårsaften.

Venter fredssamtaler i romjula

Pernille Solheim

Tida er i ferd med å renne ut for implementering av avtalen mellom syriske myndigheter og de kurdiskledede styrkene (SDF) i Nordøst-Syria.

Partene strides fortsatt om vesentlige deler av avtalen som ble inngått i mars, bare måneder etter Assad-regimets fall. Den la opp til at SDF skulle integreres i den syriske hæren innen utgangen av året.

Mandag, mens en tyrkisk delegasjon besøkte landet, oppsto sammenstøt mellom regjeringsstyrker og SDF i to kurdiskkontrollerte nabolag i Aleppo. Minst to personer ble drept i kampene.

Den Erbil-baserte journalisten og analytikeren Wladimir van Wilgenburg sier i en talemelding til Klassekampen at uenigheten i stor grad dreier seg om sentralisering, som de nye syriske myndighetene ønsker seg, versus desentralisering, som SDF jobber for.

SDF krever konstitusjonelle garantier og vil bare la seg integrere som en enhet. ­Syriske myndigheter insisterer derimot på at SDF skal oppløses og krigerne individuelt absorberes i den nye hæren.

– Det har derfor vært langvarige forhandlinger uten særlig framgang bortsett fra våpenhvile. Det har vært sporadiske sammenstøt, slik vi så på mandag, sier Wilgenburg.

Han påpeker at SDF også krever at land som USA og Frankrike stiller som garantister for avtalen.

– De stoler ikke fullt på den nye regjeringen, sier Wilgenburg og minner om at flere av dagens ledere førte hard kamp mot de kurdiskledede styrkene gjennom den syriske borgerkrigen.

Jeg er ikke sikker på om Tyrkia er villig til å risikere fredsprosessen.

Står mellom avtale og krig

Aktuelt

Grace Blakeley

britisk økonom

Kapitalismen i Storbritannia har overlevd på grunnlag av en innforstått byttehandel mellom generasjonene gjennom flere tiår. Arbeid hardt, gå stille i dørene, så vil du til slutt belønnes med en rimelig levestandard.

Følger du reglene, får du muligheten til å skape deg et liv som ikke er definert av kontinuerlig bekymring. Dette systemet har nå smuldret opp, og det er unge mennesker klar over.

 ser tydelig at uansett hvor hardt de jobber, vil de aldri kunne få det trygge livet som foreldrene deres tok for gitt. Stigen er trukket opp, og trinnene – en solid velferdsstat, sterke arbeiderrettigheter og et fungerende boligmarked – har knekt.

De fleste i politikerklassen nekter å innse hvor kaotisk økonomien har blitt for unge mennesker. Heller enn å rette opp i problemene de står overfor, velger regjeringspartiet Labour å belære unge mennesker om verdien av å arbeide, mens de gjør alt de kan for å sørge for at det ikke lønner seg.

erklærte Labour-regjeringen at unge nå skal miste trygda hvis de ikke tar imot arbeidet de tilbys etter å ha vært arbeidsledig i 18 måneder. ­Regjeringen vil da betale private ­virksomheter for å ansette arbeidsledige unge – en enorm subsidiering av private selskaper, som vil berike private aksjonærer ved å gjøre det lettere å utnytte unge arbeidere.

Er det rart oppslutningen om de to store partiene har falt dramatisk blant de unge? De grønne er det mest populære partiet blant unge generelt. Statsminister Keir Starmers reaksjon er å kalle partiet for «sprø» fordi de fremmer en utleierfiendtlig politikk som er ekstremt populær blant unge velgere.

Men problemet Starmer ikke ser, er at de unge ikke har noen grunn til å delta i en økonomi som er rigget mot dem. Labour har det for travelt med å lytte til finansfolkene og næringslivets hovedorganisasjon, CBI, til å gjøre noe med det.

hele tida om hvor viktig det er at det skal «lønne seg å jobbe». Det må sies at de har økt minstelønna, men denne endringen hjelper lite for de som jobber på nulltimerskontrakt, noe som gjelder over én million mennesker. Mange bedrifter har allerede sagt at de vil reagere på økningen i minstelønna ved å tilby mindre arbeid, noe som er enkelt når personalet ditt jobber på kontrakter som ikke garanterer et fast antall arbeidstimer.

«Fleksibiliteten» på arbeidsmarkedet har gått for langt. Nulltimerskontrakter er bakt inn i den økonomiske modellen. Arbeiderne må sitte ved telefonen og vente på skift som kanskje eller kanskje ikke materialiserer seg, ute av stand til å planlegge livet, egen økonomi eller til og med egne måltider. Det er et system som defineres av usikkerhet, et system som Labour lovet å få slutt på.

Et system som smuldrer opp

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Dette er en typisk overskrift i de russiske mediene i dag: «FSB i Novorossijsk har pågrepet en tidligere prest som er mistenkt for å ha rekruttert borgere med sikte på å utføre terrorhandlinger».

De dukker opp daglig: «Sikkerhetsstyrkene pågrep en sabotør fra Komi på et tog på vei til Belgorod.» Ofte ledsages ­meldingene av videoer der maskerte menn kaster seg over en ukjent person, slår ham, legger ham med ansiktet ned i bakken eller setter på ham håndjern.

Ingen bevis for skyld presenteres. Avisene bare gjengir pressemeldinger fra det hemmelige politiet, som skryter av at det har «avverget» farlige handlinger planlagt av nok en ukjent låsesmed, kvinnelig lærer eller tidligere prest.

 rettssakene mot kjente opposisjonelle og aktivister tilhører fortida – de ble fengslet i 2022–2023, og de nye arrestasjonene virker utad bare som en etterdønning av politikken som gikk ut på å undertrykke avvikende meninger. Den politiske volden er blitt rutine på bakgrunn av den endeløse krigen.

Men i virkeligheten gjennomgår Putins-statens undertrykkende politikk en radikal transformasjon.

Det er ikke lett å vurdere det reelle omfanget av statens undertrykkende press mot samfunnet. Det offentliggjøres ingen statistikk over politisk undertrykkelse. Man kan bare fastslå den politiske motivasjonen bak en straffesak ved å studere materialet i den konkrete saken. Det er slik menneskerettighetsorganisasjoner og journalister arbeider.

 Memorial finnes det nå 689 politiske fanger. Prosjektet OVD-Info har 6100 registreringer av politisk motiverte dommer siden 2012. Disse listene gjør ikke krav på å være uttømmende.

De omfatter kun et antall mer eller mindre godt undersøkte saker, der ikke bare dommen, men også tiltaledokumenter, sakens omstendigheter og den dømtes biografi er kjent. Hvor mange som er straffet for sine overbevisninger uten å være registrert i slike databaser, vet ingen.

Tankesmia Re: Russia har undersøkt tilgjengelig rettsstatistikk og analyserte domfellelser etter 33 paragrafer i straffeloven, noe som utgjør 89 prosent av domfellelsene i saker verifisert av OVD-Info i 2023–2024. Det er disse paragrafene som oftest brukes i politisk motiverte saker.

Putin-statens undertrykkende politikk gjennomgår en radikal transformasjon 

Kreml ser «folke­fiender» overalt

Francesca Borri

italiensk journalist og forfatter

Onsdag 3. desember fikk jeg en melding fra en journalist. Han hadde forsøkt å få visum til Damaskus og ville at jeg skulle gi ham telefonnummeret til informasjonsdepartementet, siden det 8. desember var ett år siden Assads fall.

Men det er neste mandag, sa jeg, og i dag er det allerede onsdag. Da 8. desember kom, hadde han en forsidesak – om minoriteter, selvfølgelig. Risikoutsatte minoriteter.

historien, ikke sant?Det kan aldri bli feil med risikoutsatte minoriteter. Med kvinner eller sårede barn. Selv om problemet i Syria alltid har vært majoriteten, de som var imot Assad.

Og de som nå prøver å stable et liv på beina igjen etter Assad.

Alle er her. Journalister, diplomater, hjelpearbeidere. Alle de som i de seinere årene da Assad fortsatt hadde makta, fortsatt hadde kontrollen over landet, kunne ha kommet til Syria, men aldri kom.

behovet ikke fantes, siden 90 prosent av syrerne lever under sultgrensa. Den gangen var det ingen som brydde seg. Men nå er alle her, og de er her for alawittene, druserne, kurderne, de kristne, på grunn av trusselen fra islamistene, til tross for at Assad har forårsaket mye mer død enn alle islamister sammenlagt.

Budskapet fra historiebøkene er tydelig: Minoriteter har alltid vært brukt som middel for å splitte og herske innenfor den vestlige imperialismen. Alawittene i Syria, de kristne i Libanon. Alle minoritetene her har funnet en utenlandsk beskytter.

Utenriks

Aktuelt

I Venezuela hersker usikkerhet om USA fikk hjelp av folk på innsida før angrepet. «Alt er falskt», skriver en kilde nær Maduro-regimet til Klassekampen.

Donald Trump var uvanlig åpen om at angrepet handler om å sikre USA kontroll over regionen, sier Venezuela-kjenner Vegard Bye.

Iranere protesterer mot høye priser og inflasjon. Regimet gir nå en illusjon om at de blir tatt på alvor, mener Iran-analytiker.

Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet

Sosialisten Zohran Mamdani er New Yorks nye borgermester. Han går rett inn i en bitter skattestrid som kan avgjøre USAs framtid.

Dresden skulle være tysk bilindustris utstillingsvindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

I 2025 framsto storpolitikken som scener fra en spillebule i helvete.

Taiwan blir truet av Kina etter våpenkjøp fra USA

Dagens møte mellom USAs og Israels ledere kalles avgjørende for Gazas framtid. Men Midtøsten-ekspert Hilde Henriksen Waage tror Netanyahu vil fortsette å «strø sand i maskineriet» for Trumps fredsplan.

Han ble født i Oslo, dømt for spionasje i Danmark. Nesten 50 år senere forteller tyske Jörg Meyer om tilværelsen som hemmelig agent – og kjærligheten til norsk litteratur.

En ny fredsplan for Ukraina vurderes nå i Kreml. Tyske soldater under EUs flagg bør inngå i løsningen, mener ledende tysk EU-politiker.

Står mellom avtale og krig

Horisont

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Undertrykkelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.

Før var det ingen som brydde seg. Nå fokuserer journalistene og NGO-ene bare på deler av problemet etter Assads fall.

I Venezuela hersker usikkerhet om USA fikk hjelp av folk på innsida før angrepet. «Alt er falskt», skriver en kilde nær Maduro-regimet til Klasse­kam­pen.

Donald Trump var uvanlig åpen om at angrepet handler om å sikre USA kontroll over regionen, sier Venezuela-kjenner Vegard Bye.

Iranere prote­sterer mot høye priser og inflasjon. Regimet gir nå en illusjon om at de blir tatt på alvor, mener Iran-analytiker.

Noen inntrykk fra et Kina på vippe­punk­tet

Sosia­listen Zohran Mamdani er New Yorks nye borger­mester. Han går rett inn i en bitter skatte­strid som kan avgjøre USAs framtid.

Dresden skulle være tysk bilin­du­stris utstil­lings­vindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

I 2025 framsto storpo­li­tikken som scener fra en spillebule i helvete.

Taiwan blir truet av Kina etter våpenkjøp fra USA

Dagens møte mellom USAs og Israels ledere kalles avgjørende for Gazas framtid. Men Midtøsten-­ekspert Hilde Henriksen Waage tror Netanyahu vil fortsette å «strø sand i maskin­eriet» for Trumps fredsplan.

Han ble født i Oslo, dømt for spionasje i Danmark. Nesten 50 år senere forteller tyske Jörg Meyer om tilvæ­relsen som hemmelig agent – og kjærlig­heten til norsk litteratur.

En ny fredsplan for Ukraina vurderes nå i Kreml. Tyske soldater under EUs flagg bør inngå i løsningen, mener ledende tysk EU-politiker.

Står mellom avtale og krig

Storbri­tannia sitter med et arbeids­marked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Under­tryk­kelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.

Før var det ingen som brydde seg. Nå fokuserer journa­lis­tene og NGO-ene bare på deler av problemet etter Assads fall.

I Venezuela hersker usikkerhet om USA fikk hjelp av folk på innsida før angrepet. «Alt er falskt», skriver en kilde nær Maduro-regimet til Klassekampen.

Iranere protesterer mot høye priser og inflasjon. Regimet gir nå en illusjon om at de blir tatt på alvor, mener Iran-analytiker.

Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet

Sosialisten Zohran Mamdani er New Yorks nye borgermester. Han går rett inn i en bitter skattestrid som kan avgjøre USAs framtid.

Dresden skulle være tysk bilindustris utstillingsvindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

I 2025 framsto storpolitikken som scener fra en spillebule i helvete.

Dagens møte mellom USAs og Israels ledere kalles avgjørende for Gazas framtid. Men Midtøsten-ekspert Hilde Henriksen Waage tror Netanyahu vil fortsette å «strø sand i maskineriet» for Trumps fredsplan.

Han ble født i Oslo, dømt for spionasje i Danmark. Nesten 50 år senere forteller tyske Jörg Meyer om tilværelsen som hemmelig agent – og kjærligheten til norsk litteratur.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Undertrykkelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.

Før var det ingen som brydde seg. Nå fokuserer journalistene og NGO-ene bare på deler av problemet etter Assads fall.