Katarina Poensgen

#fff

#000

Keir Starmer er under press fra sine egne. Etter katastroferesultatene for Labour i lokal- og regionvalget forrige uke lovet den britiske statsministeren å få orden på partiets fallende popularitet. I en tale mandag formiddag sa han at han trengte å overbevise folk om at han fortsatt kan lede landet.

Det spørs det om han får tid til. Opprøret i Labour er nemlig voksende: I går hadde 74 parlamentsmedlemmer fra Labour bedt Starmer om å gå, mens seks rådgivere i regjeringen og to statssekretærer hadde trukket seg fra sine roller. De oppfordrer Starmer til å legge fram en tidsplan for en overgang til ny partileder og statsminister.

Det skjedde ikke. I morgentimene i går holdt Labours innerste krets krisemøte.

– Folket forventer at vi fortsetter å styre landet. Det er det jeg gjør, og det er det vi må gjøre som en regjering, sa Starmer da krisemøtet åpnet, ifølge Sky News.

James Schneider har vært kommunikasjonsrådgiver for tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn og tilhørte venstrefløya i partiet. I dag er han skribent og kommunikasjonsdirektør for den venstreorienterte organisasjonen Progressive International. Han mener Starmers siste taler inneholdt lite politisk substans – og tror kaoset vil vedvare i lang tid.

– Det som nå utspiller seg, var forutsigbart. I valgkampanjen til Labour i 2024 lovet de forandring, men folk har ikke sett noen betydelige endringer i politikken deres fra den forrige regjeringen, sier han til Klassekampen på telefon fra London.

– Etter rundt 20 år med i stor grad den samme politikken har vi fått lavere levestandard, økende misnøye og en politisk elite som ikke vet hvordan utviklingen skal snus, legger han til.

Schneider viser til perioden før Labour vant makta, da De konservative styrte i 14 år, som en del av forklaringen på misnøyen som har bygd seg opp. De byttet hyppig ut statsministrene sine, men gjorde ingen store endringer i politikken. Upopulariteten vedvarte.

Folk har ikke sett noen betydelige endringer i politikken.

Opprøret mot Starmer vokser innad i Labour

Amal A. Wahab

Da USA og Israel gikk til krig mot Iran, sendte det sjokkbølger gjennom Midtøsten. Iranske missil- og droneangrep mot Israel og flere golfstater økte frykten for en større regional krig.

At Egypt tilsynelatende har klart å holde seg på sidelinja, har fått mange i golfen til å rase mot landet i sosiale medier for det de mener er manglende støtte. Golf-monarkiene har imidlertid unngått å kritisere Egypt offentlig, og det har versert flere rykter om at egyptiske styrker allerede er utplassert i regionen.

Da Egypts president Abdel Fattah al-Sisi besøkte De forente arabiske emirater på i går, bekreftet han at egyptiske kampfly, luftvernsystemer og soldater befinner seg i Emiratene. Anonyme egyptiske kilder sier til Al Jazeera at mindre styrker også er på plass i Saudi-Arabia, Bahrain og Kuwait.

Under besøket sa Sisi at «det som rammer Emiratene, rammer Egypt». Men bak den broderlige fasaden ligger et komplisert spill av interesser, press og strategier – der Egypts leder sjonglerer hensynet til både golfstatene, Iran og Israel.

Den anonyme egyptiske kilden beskriver styrkene som «defensive, ikke offensive», altså at de ikke skal delta i krigen mot Iran. Likevel har utplasseringen utløst sterke reaksjoner i Egypt.

På Facebook, X og Instagram har kritikken haglet. Aktivisten Sanaa Abdel Fattah skrev på Facebook at regimets eneste positive side var at «de har holdt landet unna kriger, men nå har de mislyktes med det også». Andre spør hvorfor det sendes styrker mens Egypt selv er rammet av inflasjon, valutapress og store tap i inntektene fra Suezkanalen.

Samtidig retter mange sinnet sitt mot Emiratene, som i Egypt beskyldes for å støtte RSF-militsen i Sudan, utbyggingen av den omstridte Etiopia-demningen og indirekte anerkjennelse av utbryterregionen Somaliland – saker som egyptiske myndigheter ser som sikkerhetstrusler.

De egyptiske styrkene i Emiratene er imidlertid små og symbolske. Analytikere hevder utplasseringen handler mer om å begrense Israels voksende innflytelse i golfen. Egypt forsøker å fylle et sikkerhetsvakuum, som Israel har begynt å fylle. Tel Aviv sendte nemlig nylig Iron Dome-systemer til Emiratene sammen med israelske soldater som skal operere dem.

Sisi må balansere på en knivsegg mellom sitt forhold til golfstatene og til Iran.

Nå er det økende frykt i Egypt for at Sisi trekker landet inn i Iran-krigen

Sofie Grønntun Nissen

Når Donald Trump onsdag lander i Beijing, er det første gang på nærmere ni år at en amerikansk president besøker Kina. På agendaen står alt fra handelskrig og kunstig intelligens til atomvåpen – men det er USA og Israels krig mot Iran som ventes å dominere møtene mellom Trump og Kinas president Xi Jinping.

Konflikten har utviklet seg til et nytt geopolitisk stridspunkt mellom Washington og Beijing – ikke minst fordi Kina i dag er den klart største kjøperen av iransk olje.

USAs finansminister Scott Bessent anklaget forrige uke Kina for å «finansiere» Iran.

– Iran er den største statlige sponsoren av terrorisme, og Kina har kjøpt 90 prosent av energien deres. Dermed finansierer de den største statlige sponsoren av terrorisme, sa Bessent til Fox News.

Likevel kan Trump ende opp med å bruke nettopp Kinas innflytelse over Iran for å presse fram en avtale.

Wall Street Journal skriver at presidenten nå ønsker å legge krigen bak seg, fordi den svekker ham politisk hjemme og samtidig skaper uro i verdensøkonomien. Under besøket ventes han derfor å presse Kina til å bidra til å mekle fram en avtale, ifølge amerikanske tjenestepersoner avisa har snakket med.

Jacob Stokes ved tenketanken Center for a New American Security mener Kina-besøket blir en viktig test for Trump.

– Trump står uten tvil overfor en diplomatisk og forhandlingsmessig balansekunst som er mer komplisert enn noe han har opplevd som president, sier han til Wall Street Journal.

Både Trump og Xi har interesse av en rask og varig nedtrapping.

Kan Xi presse fram fred i Midtøsten?

Det gikk akkurat så dårlig som fryktet – eller til og med verre – for regjeringspartiet Labour i helgas lokal- og regionalvalg flere steder i Storbritannia.

Da stemmene var telt opp lørdag ettermiddag, hadde Labour mistet over tusen seter i lokalvalget i England. I tillegg mistet de flertallet i Wales for første gang på over hundre år.

At Labour ville gjøre det dårlig, var blitt forutsett flere uker i forkant. Statsminister Keir Starmer gjorde det imidlertid klart: Han har ingen planer om å trekke seg.

– Det riktige nå er å bygge opp igjen og vise veien videre. Det er det jeg kommer til å gjøre de neste dagene, sa Starmer på lørdag.

Kort tid etter ble det klart at han har hentet tidligere statsminister og Labour-veteran Gordon Brown inn i regjeringen. Han skal jobbe med internasjonal økonomi og finans. Harriet Harman, også en Labour-profil, hentes inn for å gi råd om hvordan regjeringen kan bedre kvinners muligheter.

Martin Abrams var Labour-politiker i 16 år, men meldte overgang til De Grønne i fjor høst etter å ha blitt suspendert fra partiet fordi han stemte for et forslag om våpenhvile i Gaza. Han mener Starmer ikke ser ut til å skjønne hvor alvorlig situasjonen er for partiet.

– Jeg synes det virker litt desperat det han gjør nå, og jeg tror det er for seint og ikke vil gjøre noen forskjell. Gordon Brown er veldig populær i Labour, men Starmer tar ikke inn over seg at han er upopulær, sier han på telefon fra London til Klassekampen.

Flere i Labour har imidlertid tatt til orde for mer drastiske grep. I går stilte parlamentsmedlemmet Catherine West et ultimatum til partiet: Dersom ingen utfordrer Starmers lederverv innen mandag, kommer hun selv til å starte prosessen. I et intervju med BBC sier hun at hun ikke selv vil bli leder, men at hun ­ønsker å presse fram en endring.

Tror ikke på oppgjør i Labour under Starmer

Gustav Gillund

Yan Jinchang sitter på en stol ved inngangen til restauranten sin og røyker en sigarett.

Utseendemessig er det lite som skiller den kinesiske bonden og restauranteieren fra de andre landsbybeboerne her i Xiaogang, en liten landsby i Anhui-provinsen.

Men Yan er ikke hvilken som helst bonde. Hvis man tar turen innom matkroa hans, vil han stolt vise fram et portrett der han håndhilser med selveste president Xi Jinping.

– Han gratulerte meg for motet mitt, forklarer Yan til Klassekampen.

På 70-tallet risikerte Yan nemlig henrettelse da han brøt med reglene i den kollektive landbruksmodellen, som da dominerte i Kina. Istedenfor straff blir Yan i dag feiret som en pioner som satte Kina på kurs mot et økonomisk mirakel.

«Åååå, reform og åpning! Reform av staten! Åpning av landet! Det brakte lykke over Kina! Kurver fulle av mat, smil på liten og stor, hus og klær til alle mann!»

To kvinner står ved en turistattraksjon, som skal framstille et vanlig bosted i Xiaogang på 70-tallet, og de synger høylytt mens de slår på tradisjonelle instrumenter.

De synger om Reform og åpning – politikken som ble innført av Kinas kommunistparti etter Mao Zedongs død i 1976, som introduserte marked og internasjonal handel til den tidligere lukka planøkonomien.

Man vil jo ikke produsere mindre enn naboen!

Yan Jinchang ville bare spise seg mett. Det forandret verden.

Pernille Solheim

Flere dager inn i våpenhvilen med Iran innførte Trump-administrasjonen en blokade mot iranske havner. Ifølge Donald Trump selv skulle blokaden kvele Iran «som en fylt gris» og få den iranske oljesektoren til å «eksplodere» i løpet av forrige uke.

Nå skal CIA ha konkludert helt annerledes. Fire personer med kjennskap til en ny konfidensiell rapport sier til The Washington Post at Iran vil stå overfor alvorlige økonomiske problemer først om minst tre til fire måneder.

Og mens Trump hevder at Irans ballistiske missiler er «stort sett desimert», mener CIA at landet beholder rundt 70 prosent av sitt missillager, ifølge en av avisas kilder.

Blokaden rammer den iranske økonomien hardt, muligens så hardt at den kan tvinge gjennom USAs forhandlingskrav – eller til og med kollapse det iranske regimet. Trumps problem, som CIA-rapporten bekrefter, er at det ikke vil skje raskt nok.

Det er ikke uvanlig at amerikansk etterretning konkluderer annerledes enn regjeringen i Iran-spørsmål, som hvorvidt Iran i det hele tatt utviklet atomvåpen før krigen.

The Washington Post-saken får flere amerikanere til å reagere, ikke minst Joe Kent, den tidligere kontraterrorsjefen som i mars sa opp jobben i protest mot krigen.

Han påpeker at det amerikanske etterretningsmiljøet også har konkludert annerledes – og fått rett – i andre spørsmål, som at Iran kom til å gjengjelde mot amerikanske baser i regionen og stenge Hormuzstredet.

«Til tross for etterretningstjenestens profesjonalitet og treffsikkerhet var det fortellingen og agendaen til en fremmed stat – Israel – som vant fram og presset oss inn i denne krigen», skriver Kent på X og legger til:

Vi må forstå nøyaktig hvordan dette kunne skje.

CIA gjør skam på Trumps påstander

Ett år? Kanskje kortere? Opposisjonen i Venezuela har variert i sine anslag for når landet kan få frie valg. Men den konservative opposisjonslederen og fredsprisvinneren María Corina Machado har hele tida forsikret sine tilhengere om at det bare er snakk om måneder før venezuelanerne får stemme i frie og demokratiske valg.

Machado fikk nemlig slike forsikringer av Donald Trumps administrasjon, ifølge henne selv. I lang tid har hun alliert seg med Trump, som etter angrepet på den venezuelanske hovedstaden Caracas og kidnappingen av president Nicolás Maduro 3. januar har hatt kontroll over landet.

Men siden har det blitt stille. USA har sagt at de ikke ønsker å holde nytt valg for tidlig, i frykt for å destabilisere situasjonen i landet. Nå mener analytikere at Venezuela bare kan glemme noe valg de neste årene, takket være Trumps feilberegning med Iran-krigen.

Det sittende regimet, med Delcy Rodríguez’ midlertidige plass i presidentstolen, har utviklet et godt forhold til USA. I motsetning til sin forgjenger Maduro vil hun la USA få godene av landets olje og industri. Dermed har ikke USA hatt lyst til å forhaste noe som kan ødelegge denne avtalen.

De fleste meningsmålinger viser at Machado ville ha vunnet dersom hun stilte i et presidentvalg i Venezuela. Også hun har lovet USA at de skal få nyte godt av landets oljerikdom. Problemet er kaoset som kan oppstå ved et maktskifte. Spesielt «colectivos», med røtter i venstreradikale nabolagsorganisasjoner, kan lage rabalder.

Alt tyder på at Trump nå er enda mindre villig til å risikere noe der med det første. Venezuela har blitt omtalt som Trumps suksesshistorie, der han klarte å gjennomføre et storstilt angrep, fjerne lederen og få kontroll over resten av regimet. Slik gikk det ikke med angrepet mot Iran i februar, der det nå ser ut til at Iran har overtaket. Krigen drøyer, den økonomiske situasjonen både i USA og i Europa blir verre.

«Fiaskoen i Iran har en reell politisk kostnad for Trump-administrasjonen i forkant av mellomvalget. I den sammenhengen har Venezuela blitt den eneste utenrikspolitiske saken Trump fortsatt kan vise fram som en suksesshistorie» skriver senioranalytiker Imdat Oner ved Jack D. Gordon Institute på X.

Han legger til at Trump uansett i økende grad har flyttet oppmerksomheten over på olje- og energiinteresser – og lite annet. Heller ikke Rodríguez har vist noen vilje til å gjennomføre de strukturelle endringene mange hadde håpet på.

Venezuela er den eneste utenrikspolitiske saken Trump kan vise fram som en suksesshistorie.

USA vil heller beholde kontrollen i Venezuela enn å avholde frie valg

Sultestreiker i israelsk fengsel

Forrige uke var brasilianske Thiago Ávila og spansk-svenske Saif Abukeshek på vei til Gaza. Som del av Global Sumud Flotilla hadde de som mål å bryte Israels blokade og bistå sivilbefolkningen med humanitær hjelp.

 i internasjonalt farvann, like utenfor den greske kysten.

173 av de 175 aktivistene som ble arrestert, ble løslatt. Ávila og Abukeshek ble imidlertid brakt videre til Israel, etter å ha blitt utsatt for brutal vold, ifølge Moatasem Zedan, talsperson for advokatsenteret Adalah, som representerer Ávila og Abukeshek.

På telefon til Klassekampen forteller Zedan at Ávila skal ha besvimt to ganger etter å ha blitt banket opp under arrestasjonen og reisa til Israel.

– Bildene vi har, taler for seg selv når det gjelder hvordan de ble behandlet, sier han.

Nå sitter Ávila og Abukeshek isolert i Shikma-fengselet i den israelske byen Ashkelon, der står overfor blant annet terroranklager. I over en uke har de sultestreiket. Nå har Abukeshek også sluttet å drikke vann, forteller Zedan.

Zedan og kollegene møtte selv de to aktivistene under et rettsmøte onsdag. Der ble anken til Adalah avvist – og fengslingen forlenget til søndag.

Ifølge Adalah er de to aktivistene blitt utsatt for gjentatte trusler, psykisk mishandling og isolasjon. I tillegg skal de nektes ordentlige klær, holdes under svært lave temperaturer og ha bind for øynene mesteparten av tida.

De forsøker å gå etter de to mest sentrale skikkelsene i solidaritetskampanjen for sivile i Gaza.

Det sies at disse ordene – som tilskrives de egyptiske ekspresidentene Hosni Mubarak og Anwar Sadat om hverandre – har fått nytt liv blant diplomater på den arabiske halvøya den siste tida.

Få har nemlig kledd seg i USA som de styrtrike golfstatene. Gjennom våpen- og energiavtaler, amerikanske militærbaser og investeringer i luksushoteller og golfklubber fra private aktører i regionen, har de knyttet seg tett til amerikanske interesser.

Ordningen, særlig med Donald Trumps USA, framsto perfekt: De fikk investeringer og beskyttelse fra verdens mektigste militærmakt – helt uten mas om reformer og menneskerettigheter.

Nå har ordningen imidlertid gått opp i røyk. Golfstatene har blitt angrepet av Iran som følge av USA og Israels krig mot landet. Etter krigen og stengningen av Hormuzstredet ligger regionens energisektor igjen med brukket rygg.


Det toppet seg på sett og vis under Trumps operasjon for å frigjøre skip i Hormuz denne uka, da Iran gikk til angrep mot De forente arabiske emirater. Istedenfor å forsvare Emiratene svarte USA med å avslutte operasjonen og vende tilbake til forhandlingsbordet.

Nå har selv de Israel-allierte Emiratene, som helhjertet har støttet krigen mot Iran, grunn til å lure: Var det en strategisk tabbe å knytte seg til Trumps USA?

Tjenestemenn på den arabiske halvøya er ifølge den geopolitiske analytikeren Shaiel Ben-Ephraim i harnisk over at USA har prioritert å redde seg selv og Israel, mens golfstatene må tømme sine lagre av avskjæringsmissiler.

Det å stå tett på Washington og Jerusalem gjør deg til et mål, ikke en beskyttet alliert.

Er USAs knuste arabiske ­relasjoner Irans største seier?

– Velinformerte kilder i Irans utenriksdepartement har bekreftet at partene finpusser et én-sides memorandum, der prosessen deles inn i to faser.

Det sier den Teheran-baserte analytikeren Hakam Amhaz til Klassekampen. Amhaz, som støtter Iranske myndigheter, bekrefter at det også fra Irans side nå øynes håp om en avtale som kan få slutt på krigen. Nettstedet Axios meldte onsdag det samme.

Ifølge Amhaz vil første fase innebære en formell avslutning på krigen – ikke bare en våpenhvile. Hormuzstredet skal åpnes for normal trafikk, amerikanske sanksjoner mot Iran skal oppheves, og iranske midler som er frosset i utlandet skal frigjøres. Iran skal også kompenseres for ødeleggelsene krigen har påført landet, og avtalen skal omfatte stans i krigen mot Libanon og Gaza, hevder han.

Etter fire uker går partene inn i fase to. Her skal forhandlingene om Irans atomprogram gjenopptas. Det kan bli aktuelt med en midlertidig stans i anrikningen av uran, men det er for tidlig å gå inn i detaljene, sier Amhaz.

Ryktene om en nært forestående avtale skjøt fart etter at USAs president Donald Trump tirsdag uventet satte «Project Freedom» på pause, knapt ett døgn etter oppstart.

Operasjonens mål var å eskortere skip gjennom Hormuzstredet, som Iran tidlig i krigen sikret seg kontroll over. Trump forklarte at han satte operasjonen på pause fordi det hadde skjedd «store framskritt» på veien mot en avtale.

Iran har hele tida krevd en slik todelt avtale som nå diskuteres, men Trump har tidligere avvist dette. Ifølge Axios gir tjenestepersoner i Trump-administrasjonen selv ulike forklaringer på ­kursendringen. Noen peker på økende internasjonalt press, tegn til at våpenhvilen sto i fare for å bryte sammen, og tvil om hvor gjennom­førbar Operation Freedom var.

Andre viser til det de beskriver som nye signaler om at Iran er villig til å nærme seg amerikanske posisjoner i sentrale atomspørsmål. Amhaz mener forklaringen er enklere: Trump har innsett at en militær seier ikke er mulig, og har skjønt «at Israel feilaktig har ledet ham til å tro at Iran ville kollapse etter noen dagers bombing».

Irans viktigste garanti er ­deres motstandsevne.

Øyner håp om slutt på krigen

USAs president Donald Trump kunngjorde tirsdag at den amerikanske militæroperasjonen «Project Freedom», som startet mandag morgen, settes på pause.

Bare timer tidligere hadde både utenriksminister Marco Rubio og forsvarsminister Pete Hegseth gitt inntrykk av at operasjonen ville fortsette og utvides. Amerikanske styrker skulle ledsage skip gjennom Hormuzstredet for å bryte Irans kontroll.

Trump begrunner pausen med framgang i forhandlingene med Iran, og sier målet er å «fullføre og signere en avtale». Samtidig understreker han at USAs blokade av iranske havner vil fortsette.

– Vi vil kun akseptere en rettferdig og omfattende avtale, og vil gjøre vårt beste for å beskytte våre legitime rettigheter og interesser, sa Irans utenriksminister Abbas Araghchi under et besøk i Beijing onsdag – bare en uke før Trump selv ventes til den kinesiske hovedstaden.

Rakha Ahmed Hassan, tidligere viseutenriksminister i Egypt, sier til Klassekampen i Kairo at iranske diplomater er både dyktige og pragmatiske. Han mener Araghchis Beijing-besøk er et viktig signal om landets bånd til Kina, og tror det kan være et forsøk på å avklare overfor Beijing hva Iran kan og ikke kan gå med på i forhandlingene.

Når det gjelder Trumps raske kursendring, mener Hassan at mye tyder på at Project Freedom i utgangspunktet ikke var en militær, men en politisk operasjon. Ifølge ham er USA fullt klar over at det i praksis er umulig å åpne Hormuzstredet med militærmakt.

Den tidligere viseutenriksministeren påpeker at frykten for en eneste rakett er nok til å hindre normal skipstrafikk gjennom Hormuzstredet. Han tror at Project Freedom i realiteten handlet om å påvirke aksjemarkedet og oljeprisene.

– Trump har tidligere tatt beslutninger som har gjort det mulig for ham selv og hans krets å tjene milliarder – i det mange mener er innsidehandel. Dette passer inn i det samme mønsteret, hevder Hassan.

Jeg tror det er Israel som saboterer og hindrer en avtale mellom USA og Iran.

– En fiasko – både militært og politisk

Olje og gass er på vei ut. Her kommer Kina inn.

– La meg bare begynne med å si at dette må være den mest idiotiske, den mest … ah, jeg har ikke ord!

Det sier Simon Du om Donald Trumps krig mot Iran og energikrisa. Han vet hva han snakker om – Du er senioransatt i solgiganten Sungrow, en av verdens ledende produsenter av solcelleinvertere og lagringssystemer, som er nødvendige i produksjonen av solenergi.

Han sitter i en bil på vei til ett av selskapets produksjonsanlegg i den kinesiske byen Hefei og forklarer hvordan energikrisa skapt av USA og Israels krig mot Iran påvirker selskapet hans.

Selv om han kaller Trumps krigshandlinger en «fornærmelse mot intellektet», står selskapet hans uten tvil klar til å tjene på konsekvensene av krigen.

Han mener verden nå har innsett at det å være avhengig av olje, ikke bare er skadelig for klimaet. Det har blitt et sårbart element for nasjonal sikkerhet for hele verden.

– Og det er Kina som sitter med nøkkelen, sier han.

Energikrisa har blottlagt verdens sårbarhet til skjøre forsyningslinjer av olje og gass. Krisa rammer allerede land over hele Asia som står foran stadig større økonomiske utfordringer.

85 prosent av olja fra Persiabukta sendes til Asia. De økte oljeprisene har også globale konsekvenser og truer med å kaste verden inn i en resesjon.

I starten var kostnaden av å utvikle ­fornybart mye dyrere enn fossilt. Nå er det billigere.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Aktuelt

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Det finnes ærlig talt mer motstand i dette enn under hele 7. oktober, sa presseansvarlig ved det nye varemagasinet Icon Mall i Ramallah.

Magasinet åpnet i fjor, midt under krigen, og her finnes blant annet en Armani-butikk. Det ser ut som om det kunne ha ligget i Dubai, og for mange er det symbolet på et Palestina som har solgt sin sjel – Det Palestina som spiser sushi og ser på Tiktok mens Gaza sulter. Bortsett fra at sjefen for varemagasinet er Qassam Barghouti. Sønnen til Marwan Barghouti.

Kan du da si at han ikke aner hva okkupasjonen er? At han aldri har opplevd det selv?

å være et bevis på at til tross for alt som skjer, er palestinerne fullt i stand til å styre seg selv. For hvis de klarer å drive en Armani-butikk midt under alle angrepene, hva vil de da være i stand til uten okkupasjonen?

Poenget er med andre ord å ta et av Israels mektigste våpen fra dem: tanken om at hvis Palestina fikk være i fred, ville palestinerne bygge raketter og tunneler, framfor en stat. Fordi det tross alt ligger i DNA-et deres. I DNA-et til araberne. De egner seg ikke for demokrati. Og uten et fredsråd vil de støtte IS. De vil støtte kalifatet.

Ramallah er faktisk litt av et spesialtilfelle, siden det er byen til den palestinske selvstyremyndigheten – en by som fikk og får mye mer økonomisk støtte enn andre – og ikke alltid støtte som er transparent. Likevel er det en by med intellektuelle, med kunstnere, med aktivister – en sekulær og kosmopolitisk by.

Den eneste byen israelere ikke er redd for, men faktisk nysgjerrig på. De sniker seg inn i byen. Men for alle oss, er det forrædernes by.

til dem som er rede til et hvilket som helst kompromiss, for Armani og Iphone. Det er ikke det egentlige Palestina. Som er Jenin, med sine M16-geværer. Med kefirene og intifadaen. En ganske merkelig vurdering. For de eneste ikke-palestinerne er oss.

På den andre siden av muren er det også slik. Siden 7. oktober har israelske pasifister blitt avvist som irrelevante. De eneste egentlige israelerne er bosetterne, eller soldatene som tar selfie blant Gazas ruiner. Alle de andre oppfattes enten som så små minoriteter at det ikke er nødvendig å ta hensyn til dem, eller de beskyldes for ikke stå sterkt nok imot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, slik at de i prinsippet aksepterer okkupasjonen.

Icon Mall er ment å være et bevis på at til tross for alt som skjer, er palestinerne fullt i stand til å styre seg selv

Tanker fra et kjøpesenter i Ramallah

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Kremls problem er sabotasje og unnvikelse av ordrer 

I 2024 var Kreml overbevist om uunngåelig triumf for det russiske eventyret i Ukraina. Moskva tålte sanksjonene, hadde overtaket ved fronten og i våpenproduksjonen, hadde de største ressursene og så ut til å ha tida på sin side. Den vestlige koalisjonen virket splittet, Donald Trump søkte Moskvas gunst, mens Ukraina manglet folk, penger og våpen.

Men i vår ble forventningen om seier raskt forvandlet til en følelse av en kommende krise. Siden januar i år har tempoet i den russiske offensiven ved fronten sunket kraftig. I februar frigjorde den ukrainske hæren for første gang siden 2023 mer territorium enn den tapte, og ifølge krigsvennlige bloggere økte samtidig den russiske hærens tap.

 at Elon Musk koplet ut de russiske Starlink-terminalene etter anmodning fra Ukraina. Det viste seg at Russland ikke har noe fullverdig alternativt militærsamband.

Samtidig forbedret Ukraina sin stilling når det gjaldt droner. Russland satset på masseproduksjon av droner i store fabrikker av sovjetisk type, mens Ukraina satset på et fleksibelt nettverk av hundrevis av små bedrifter. Resultatet ble at det ukrainske systemet raskest klarte å ta i bruk innovasjoner.

Den europeiske støtta spilte også en rolle. Alliansepartnerne hjalp til med å øke droneproduksjonen kraftig og med å skape den såkalte «dronemuren». Nå strekker den farlige sonen seg ikke bare 1–2 kilometer langs fronten, men 20–30 kilometer innover i landet. Dette har økt de russiske styrkenes tap.

 forverres av de militære sjefenes systematiske løgner. På alle nivåer rapporterer man til overordnede om suksesser og oppfylte oppgaver for å unngå straff, mens den virkelige situasjonen blir stadig mer fastlåst. Dette skaper økende irritasjon blant offiserer og krigsvennlige aktivister, inkludert innflytelsesrike krigskorrespondenter. For første gang har de begynt å kritisere også Vladimir Putin personlig. Deres oppskrift på å komme ut av dødvannet er total mobilisering av samfunnet og økonomien for å rette et «avgjørende slag» mot Ukraina.

Dette er lettere sagt enn gjort. Den russiske økonomien er i en kriseperiode. Ifølge offisielle tall utgjorde underskuddet i føderalbudsjettet for første kvartal 2026 4,6 trillioner rubler, mot et årlig mål på 3,7 trillioner. Putin har selv innrømmet at økonomien krympet med 1,8 prosent i løpet av de to første månedene av 2026.

 både budsjettunderskudd og økonomisk nedgang. Dette truer finanssystemet og selve grunnlaget for krigsmaskineriet. Å presse ut enda flere ressurser til krigen ved å redusere forbruket vil bety å provosere en sosial eksplosjon. Selv lederen for de Kreml-lojale kommunistene har advart om at et økonomisk sammenbrudd kan utløse en revolusjon som den i 1917.

Den viktigste kilden til offentlig irritasjon har dog vært angrepet på internett. Myndighetene forsøkte å blokkere Telegram. Opptil 50 millioner mennesker lastet ned VPN for å omgå blokkeringene. Deretter ble mobilt internett i praksis slått av over hele Russland i mars, som utløste en eksplosjon av harme.

Myndighetenes svar er å skjerpe tvangstiltakene

De svakes våpen

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Alle som har jobbet med vold mot kvinner, seksuelle overgrep eller prostitusjon, har møtt utsatte kvinner som sier: «Det går bra, jeg klarer meg.» Kvinner som trekker anmeldelsen selv om mannen har banket dem opp. Kvinner som prostitueres og tvinges til å ha sex med mange menn hver dag, men som hevder at de har valgt det selv.

I psykologien kalles dette normaliseringsprosessen. Det skjer når overgrepene pågår over lang tid – en overfallsvoldtekt anmeldes som regel til politiet fordi den ikke oppfattes som normal av offeret. Men den som blir voldtatt hver dag av en slektning, vil etter hvert miste håpet om et annet liv.

Problemet med ordet normaliseringsprosess er imidlertid at det kan gi ­inntrykk av at offeret oppfatter situasjonen som «normal». Det gjør hun ikke. Saken er at hun ikke ser noen utvei, og for å takle hverdagen har hun vært nødt til å late som om den er normal. Det er selve forstillelsen som gjør at hun kan holde ut hverdagen.

 var det to søstre som ofte høylytt proklamerte at de var fornøyd med sin situasjon. De hadde valgt det selv, sa de til de andre kvinnene. En dag kom en av dem inn og strålte av glede: Hun hadde kjøpt et skrapelodd og vunnet 100.000 dollar!

Hun spanderte sjampanje på alle og ropte: «Vi har fått vår siste horekunde! Nå er det slutt på dette livet! Aldri mer! Aldri mer de ekle kroppene over oss!» Hun kunne ikke holde igjen lettelsen og euforien. Ingen hadde noen gang tilbudt henne en utvei før.

Søstera ba om å få se på loddet. Da hun hadde gransket den, så hun opp og sa: «Du har misforstått. Det står 10.000 på en av rutene, ikke 100.000. Det er ikke noe vinnerlodd.»

Etter det var søstrene tause og nedbrutte. Forstillelsen fungerte ikke lenger. Nå visste alle at de, som alle andre, drømte om et annet liv. De hadde bare ikke midlene til å skape det livet. Historien fortelles i boka «Faire corps – Guerre et paix autour de la prostitution en tant que fatalité» av Veronique Côté og Martine B. Côté.

siden Frankrike innførte en sexkjøpslov etter nordisk modell. Jeg var invitert til den franske nasjonalforsamlingen for å feire, sammen med en rekke andre aktivister, prostitusjonsoverlevere og politikere som hadde vært med og kjempet for loven. Legendariske feminister og aktivister som Claudine Legardinier, Claire Quidet, Grégoire Théry og Amelia Tiganus var til stede.

For meg var det en gripende stund. Jeg har jobbet mot prostitusjon i tjue år, reist verden rundt og konfrontert halliker og lobbyister. Å feire seirene for første gang var en ubeskrivelig følelse.

Sexkjøpsloven kom midt i en nyliberal tid der alt annet ble satt ut på markedet

Utenriks

Aktuelt

Statsminister Keir Starmer vil ikke gå av, men en maktkamp tar allerede form i Labour. Det vil ødelegge mer for partiet, mener tidligere Labour-rådgiver James Schneider.

Egypt har sendt kampfly og luftvern til golfen.

Donald Trump håper å bruke Kina-besøket til å lande en avtale med Iran, ifølge flere medier.

Tror ikke på oppgjør i Labour under Starmer

Et møte med den kinesiske bonden som ble pioner for en helt ny landbruksmodell – og bidro til å gjøre Kina til en global stormakt.

I forrige uke skulle USAs blokade tvinge Iran i kne på få dager. Nå konkluderer CIA med at Iran vil holde ut i månedsvis.

Iran-krigen har gjort Donald Trump ekstra forsiktig.

Sultestreiker i israelsk fengsel

En ny Kina-støttet Midtøsten-orden kan vokse fram i krigsruinene.

En Teheran-basert analytiker hevder USA og Iran nærmer seg en todelt avtale: først slutt på krigen, deretter atomforhandlinger.

Donald Trump stanset Hormuz-operasjonen etter knapt ett døgn. Nå har han ikke annet valg enn å avslutte Iran-krigen gjennom forhandlinger, ifølge Egypts tidligere viseutenriksminister.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Horisont

Icon Mall har blitt palestinernes symbol på både frihet og en form for forræderi.

Kremls problem er sabotasje og unnvikelse av ordrer

Den franske sexkjøpsloven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

Stats­mi­nister Keir Starmer vil ikke gå av, men en maktkamp tar allerede form i Labour. Det vil ødelegge mer for partiet, mener tidligere Labour-rådgiver James Schneider.

Egypt har sendt kampfly og luftvern til golfen.

Donald Trump håper å bruke Kina-besøket til å lande en avtale med Iran, ifølge flere medier.

Tror ikke på oppgjør i Labour under Starmer

Et møte med den kinesiske bonden som ble pioner for en helt ny landbruks­modell – og bidro til å gjøre Kina til en global stormakt.

I forrige uke skulle USAs blokade tvinge Iran i kne på få dager. Nå konklu­derer CIA med at Iran vil holde ut i månedsvis.

Iran-krigen har gjort Donald Trump ekstra forsiktig.

Sulte­strei­ker i israelsk fengsel

En ny Kina-støttet Midtøsten-orden kan vokse fram i krigs­rui­nene.

En Teheran-basert analytiker hevder USA og Iran nærmer seg en todelt avtale: først slutt på krigen, deretter atomfor­hand­linger.

Donald Trump stanset Hormuz-­ope­ra­sjonen etter knapt ett døgn. Nå har han ikke annet valg enn å avslutte Iran-krigen gjennom forhand­linger, ifølge Egypts tidligere viseuten­riks­mi­nister.

Sola skinner på Kinas solgi­ganter

Icon Mall har blitt pale­sti­nernes symbol på både frihet og en form for forræderi.

Kremls problem er sabotasje og unnvikelse av ordrer

Den franske sexkjøps­loven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.

Statsminister Keir Starmer vil ikke gå av, men en maktkamp tar allerede form i Labour. Det vil ødelegge mer for partiet, mener tidligere Labour-rådgiver James Schneider.

Et møte med den kinesiske bonden som ble pioner for en helt ny landbruksmodell – og bidro til å gjøre Kina til en global stormakt.

I forrige uke skulle USAs blokade tvinge Iran i kne på få dager. Nå konkluderer CIA med at Iran vil holde ut i månedsvis.

Sultestreiker i israelsk fengsel

En ny Kina-støttet Midtøsten-orden kan vokse fram i krigsruinene.

En Teheran-basert analytiker hevder USA og Iran nærmer seg en todelt avtale: først slutt på krigen, deretter atomforhandlinger.

Donald Trump stanset Hormuz-operasjonen etter knapt ett døgn. Nå har han ikke annet valg enn å avslutte Iran-krigen gjennom forhandlinger, ifølge Egypts tidligere viseutenriksminister.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Icon Mall har blitt palestinernes symbol på både frihet og en form for forræderi.

Den franske sexkjøpsloven fyller ti år. Den utgjør en revolusjon.