Amal A. Wahab

#fff

#000

Donald Trump vil i dag signere opprettelsen av sitt mye omtalte fredsråd på sidelinja av Verdens økonomiske forum i Davos. Han har skrytt av at rådet vil bli noe helt unikt i verdenshistorien, men i all forvirringen som har oppstått rundt utvidelsen av mandatet, er det nesten blitt glemt hvorfor det ble opprettet i første omgang.

Rådet er en del av fase to av Trumps såkalte «fredsplan» for Gaza. Fasen følger av våpenhvilen som ble innført i oktober og har som mål gjøre å slutt på Israels krig, sikre innførsel av nødhjelp og gjenoppbygging av Gaza. Men vil Trump lykkes?

Sayed Shalaby er forsker ved og tidligere leder av Egyptian Council for Foreign Affairs (ECFA) – en uavhengig egyptisk tenketank. Han er i tillegg tidligere diplomat og var blant annet Egypts ambassadør til Norge da Oslo-avtalen ble inngått.

Shalaby mener nå det beste håpet for Gaza ligger i Trumps forfengelighet.

– Dette er Trumps prestisjeprosjekt. Han tar det personlig og vil se det som en ydmykelse å mislykkes. Ironisk nok ligger håpet i nettopp dette, for det kan føre til at han legger mer press på Israel, sier han.

Fredsrådet (Board of Peace) ledes av Trump og skal fungere som et overordnet styringsorgan. Under fredsrådet ligger to utøvende styrer: det internasjonale utøvende styre, som har ansvaret for strategisk gjennomføring, og Gazas utøvende styre.

FNs tidligere utsending til Midtøsten, bulgarske Nickolay Mladenov, er utpekt til høyrepresentant for Gaza. Samtidig er det også opprettet en palestinsk administrasjonskomité, som skal ha ansvaret for den daglige styringen av Gaza. Ifølge Det hvite hus skal Gazas utøvende styre bistå både Mladenov og komiteen.

Det hvite hus har også opplyst at den amerikanske generalen Jasper Jeffers er utpekt som leder for den planlagte internasjonale stabiliseringsstyrken (ISF). Selve styrken er imidlertid ikke opprettet, og ingen land har heller offentlig forpliktet seg til å delta. Det er uklart både når styrken skal opprettes og utplasseres.

Gaza forblir palestinsk, stikk i strid med Israels ønsker.

– Dette er Trumps prestisjeprosjekt

Eirik Grasaas-Stavenes

Canadas statsminister Mark Carney fikk stående applaus da han i Davos tirsdag beskrev en USA-ledet verdensorden som en langvarig, og nå død, løgn. I møte med truslene fra Donald Trump mot blant annet Grønland må andre land finne sammen, sa Carney, som nylig inngikk et nytt samarbeid med Kina.

Carney strakk også ut en hånd til Norge og andre nordiske land. «Norden pluss Canada», sa Carney: «Dette forholdet, som blir dypere av sikkerhetsgrunner, fordi vi tenker likt, dette er den typen partnerskap jeg tror vi vil se mer av».

I Norge mener nå både militære analytikere, tidligere diplomater og forsvarsforskere at Norge bør styrke sine bånd til Canada. En av dem er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Han mener et slik samarbeid vil være særlig viktig for å sikre Norges interesser i en ny vestlig og EU-dominert blokk som «nå skal greie seg uten USA».

– Canada blir åpenbart ikke med i EU. Så å få med dem vil øke tyngden og innflytelsen til land som Norge, som ikke er en del av unionen, sier Diesen.

Diesen har den siste tida kalt USA under Trump en «fiendtlig innstilt stormakt» og en «neo-fascistisk bananrepublikk». Nå beskriver han Carneys tale som «et usminket oppgjør med Trump og en statsmannsaktig beskrivelse av betydningen av en regelbasert orden».

– Og Canada er et veldig viktig land for Norge og de andre nordiske landene, både fordi de er en stor, arktisk nasjon, og fordi de, mer enn amerikanere, tenker som oss, sier han.

En annen som gledet seg over Carneys tale, er den tidligere norske diplomaten og ministeren Erik Solheim. Han mener den kaster lys over et historisk «vannskille».

– Talen var en fryd, rett og slett imponerende. Tenk, her har man et land, Canada, med så stor handel og så lang grense til USA, og som ikke smisker. Isteden framstår Carney som en leder som kan tenke, både på strategisk autonomi og hvordan mindre land kan komme sammen for å forsvare den internasjonal rettsordenen, sier Solheim.

Å få med dem vil øke tyngden og innflytelsen til land som Norge.

Slår et slag for kanadisk samarbeid

Midt i dramaet om Grønland kommer både Donald Trump og Jonas Gahr Støre i dag til Verdens økonomiske forum i Davos. Denne årlige sammenkomsten i de sveitsiske alper har i tiår vært boltreplass ikke bare for verdens politiske eliter – men også for milliardærer som vil forme verden i sitt bilde uten hensyn til plagsomme lover og demokrati.

I USA har enkelte av disse oligarkene det siste året tjent seg rikere enn noen gang på å alliere seg med en president som har revet maska av det amerikanske imperiet og gjort den autoritære kapitalismens lovløshet til et ideal.

Nå jakter europeere desperat på motangrep for å stagge Donald Trump fra å ta Grønland. Men skal Europa og Nato reddes, innser stadig flere at det ikke rekker med verken smisk eller formaninger. Veien til seier går isteden gjennom et direkte oppgjør med nettopp oligarkene som har søkt ly i Trumps skygge.

På innsettelsesseremonien til Trump for et år siden vekket det oppsikt hvordan Trump sto omkranset av USAs mektigste tek-oligarker. Folk som Elon Musk, Mark Zuckerberg og Jeff Bezos har i løpet av dette året holdt seg «uvanlig nært presidenten», skriver Financial Times. Og det er ikke så rart. Bare Elon Musk, som blant annet har solgt kontrakter for sin KI-agent Grok til Pentagon, økte i løpet av 2025 sin rikdom med svimlende 234 milliarder dollar. Det er rundt 2500 milliarder norske kroner, mer enn Norges statsbudsjett i 2026. Bezos og Zuckerberg måtte nøye seg henholdsvis 15 og 2 milliarder dollar i rikdomsvekst.

Denne enorme penge- og maktkonsentrasjonen kan virke urokkelig. Men ifølge en av Europas mest kjente økonomer, Gabriel Zucman, er den også USAs største akilleshæl – og dermed også nøkkelen til et effektivt europeisk motangrep i oppgjøret om Grønland.

I en artikkel for det tyske nettstedet Surplus Magazine beskriver Zucman USA som «et veldig internasjonalisert oligarki», der formuene til noen få ultrarike individer skapes av forbrukere og markeder over hele verden, ikke minst i Europa. Dette gir Europa «betydelig makt» over USA, skriver Zucman, som mener Europa bør svare på Grønland-angrepet med å angripe USAs oligarker med toll og skatt. Land som Frankrike og Storbritannia kan ifølge Zucman for eksempel stenge Musks Tesla-biler ute fra sine markeder dersom den høyreradikale milliardæren ikke betaler rikdomsskatt i disse landene. Dette «prinsippet bør gjelde for alle amerikanske oligarker», skriver han, også fordi mange av dem nå er blant amerikanerne som «presser direkte på for en amerikansk invasjon av Grønland».

Det finnes en tendens i Europa til å tilskrive alle USAs problemer og skyggesider til Trump. Dette skjer også i Grønland-dramaet. Den tyske, konservative europaparlamentarikeren Andreas Schwab skriver for eksempel på X at «USA er ikke problemet, det er presidenten».

Den tidligere portugisiske diplomaten Bruno Macaes hevder imidlertid at år med reiser til Washington har lært ham at dette dessverre er feil. Jakta på Grønland har støtte langt utover Trumps uforutsigbare hode, skriver han i The New Statesman, og bunner i en dyptliggende og historisk amerikansk appetitt på territorium og ressurser. Både folk i Trumps administrasjon og partiet er «i mange tilfeller enda mer radikale» enn presidenten selv, ifølge Macaes.

USA trenger en ny frontier, som skal frigjøre ressurser, innovasjon og politisk frustrasjon.

Må vi angripe Trumps oligarker for å redde Grønland (og oss selv)?

Yngvild Gotaas Torvik

Klokka 10.30 i morgen, torsdag 22. januar, planlegger Donald Trump å skrive historie i Davos Congress Center. Mens USAs president er i den sveitsiske byen for å tale i Verdens økonomiske forum, skal nemlig charteret til Trumps såkalte «Fredsråd» også signeres.

Hvor mange av de rundt 60 statslederne som er invitert til å sitte i fredsrådet som faktisk dukker opp, er imidlertid usikkert. Fredsrådet ble opprinnelig opprettet som del av Trumps plan for å få slutt på krigen i Gaza, men flere ting som kom fram etter at fredsrådets charter ble lekket, har vekket oppsikt – og sådd tvil om Trumps intensjoner.

Folkerettsekspert og jussnestor William Schabas mener det er tydelig at Trump vil etablere et politisk organ med mandat langt utover Gaza.

«Trump planlegger å forvandle Fredsrådet til et politisk kartell som vil styrke hans ambisjoner over hele verden», skriver professoren i en e-post til Klassekampen.

Som en av verdens fremste eksperter på folkerett, er han ikke nådig i sin dom over rådet som skal ledes av «en mann som åpent erklærer sin forakt for folkeretten, kidnapper statsoverhoder og truer med erobring av suverene territorier».

«Vær forsiktig. Regjeringene som står i kø for å hjelpe ham i dette prosjektet, tror kanskje de kan temme monsteret. De tar feil. Fredsrådet er en felle», skriver Schabas.

I charteret står det blant annet at Trump er styreleder så lenge han vil og selv utpeker sin etterfølger. Alle avgjørelser må godkjennes av Trump, og rådets dagsorden, møtesteder og -tider er opp til ham. Hvilke stater som inviteres eller kastes ut, bestemmer Trump, og stater som vil sikre seg en permanent plass i rådet, utover de første tre årene, må betale én milliard dollar.

Per i går var det bare Argentinas Javier Milei, Ungarns Viktor Orbán og statsoverhoder i Kasakhstan, Marokko, Vietnam, Usbekistan og Albania som hadde sagt ja til å bli med i rådet. I invitasjonen til Albanias statsminister, som sirkulerer på X, skriver Trump at rådet «vil være så spesielt at ingenting lignende har eksistert før!».

De som står i kø for å hjelpe ham i dette prosjektet, tror kanskje de kan temme monsteret. De tar feil.

– Fredsrådet er ei felle

Pernille Solheim

Kurdere i Syria flykter fra regjeringsstyrkene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Når Klassekampen snakker med den syriskkurdiske dataingeniøren Jiyan Ibrahim mandag kveld, har hun i timevis vært ute og hjulpet folk på gata i Qamishli nordøst i Syria.

Flyktninger har strømmet til byen siden 6. januar, på flukt fra de syriske regjeringsstyrkenes offensiv mot de kurdiskledede styrkene i Nordøst-Syria (SDF).

Først kom tusener på flukt fra de kurdiskdominerte Aleppo-nabolagene Sheikh Maqsoud og Ashrafieh. I går kom nye flyktninger fra Raqqa, Tabqa og andre steder.

Ibrahim går fra dør til dør og innom supermarkeder og andre butikker på jakt etter hermetikk, tepper, bleier og annet som kan doneres til flyktningene. Hun forteller at folk sover i bilene sine i bitende kulde.

– I går kom en jente på ti år som var skutt i beinet, sier hun.

De Ibrahim møter, og særlig barna, er livredde. Først og fremst på grunn av meldingene om at regjeringslojale grupper har åpnet dørene til fengsler som huser tusenvis av IS-krigere.

– De frykter å bli tatt av IS og halshogd, sier Ibrahim.

– IS ser på kurderne som sin verste fiende.

Det er ikke bare SDF som skal forsvare Rojava, men hele befolkningen.

– Vi skal kjempe til siste bloddråpe

Kurdiske styrker har kapitulert etter brå offensiv fra regjeringshæren

På søndag fikk verden se videoer fra Nordøst-Syria som trolig skriver seg inn i historien. Jublende arabiske menn som flokker seg rundt og velter statuen av en kvinnelig soldat i byen Tabqa. Syriske arabere i Raqqa som i rein eufori klatrer opp på en forlatt stridsvogn.

En video, som ikke er verifisert, viser angivelig IS-kvinner som strømmer ut av interneringsleiren der de har vært holdt i en årrekke.

Etter intense kamper gjennom to uker inngikk syriske myndigheter på søndag en våpenhvile med SDF i Nordøst-Syria. Avtalen ser på papiret ut som en full kapitulasjon fra SDFs side.

Syrias president, Ahmed al-Sharaa, erklærte i går at Nordøst-Syrias autonomi er over. Det bekrefter også Syria-ekspert Joshua Landis.

«Dette er slutten for den autonome kurdiskledede regionen i Syria», skriver han på X.

Syrias nye herskere felte det gamle Assad-regimet i en lynoffensiv desember 2024. Siden har de jobbet for å befeste kontrollen i hele landet.

De har møtt hard motstand i det kurdiskdominerte nordøst, der Den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria (AANES), også kjent som Rojava, erklærte selvstyre i 2013.

Partene har forhandlet i månedsvis, men kom aldri til enighet. Nå har de tyrkisk-støttede myndighetene tvunget viljen sin gjennom med makt.

Begraver kurdernes drøm om selvstyre

Alvoret begynner å synke inn i Europa etter at Donald Trump gikk til tollangrep for å tvinge til seg Grønland.

I går kom det også fram at Trump, i en tekstmelding til Norges statsminister Jonas Gahr Støre, sa at han «ikke lenger føler meg forpliktet til å bare tenke på fred», siden Norge ikke forærte den amerikanske presidenten Nobels fredspris.

Etter år med ettergivenhet overfor USA erkjenner nå politikere og diplomater over hele Europa at USA «har krysset en rød linje», og at Europa er nødt til å slå tilbake.

EU har nå innkalt til et krisemøte der de skal diskutere hvordan dette skal skje. I forkant har både Frankrike og Tyskland har bedt unionen avfyre et økonomisk våpen som omtales som EUs handelspolitiske «bazooka».

Norges tidligere Nato-ambassadør Kai Eide mener det nå «bør være åpenbart for alle at den mest smiskende tonen over Trump har vært totalt feilslått».

– Det eneste man gjør, er å øke Trumps appetitt på mer. Det er ikke bare uklokt, men tjener mot sin hensikt. Europeerne må la Trump forstå at han kommer til å møte motstand, sier Eide.

I helga samlet titusenvis av mennesker seg i protest mot Trumps trusler i både Nuuk, København og flere andre danske byer.

Protestene speiler en voksende fiendtlighet mot USA. Men også på politisk plan skjer det dramatiske endringer. Diplomatiske kilder i en rekke europeiske land, sitert i Politico og Financial Times, mener også det er på tide å erkjenne at USA ikke lenger er en troverdig alliert, og at Trump ikke lenger kan møtes med ettergivenhet i et forsøk på å bevare det transatlantiske samarbeidet.

Nå vil Europa bruke «bazooka» mot USA

Katarina Poensgen

Europeiske ledere har reagert med sjokk og vantro på nyheten om USA innfører straffetoll på 10 prosent mot land som de siste dagene har sendt soldater til Grønland.

Tollen skal ifølge president Donald Trump gjelde fra 1. februar. Så vil den øke til 25 prosent 1. juni og vare til USA får en «fullstendig og total» avtale om å kjøpe Grønland fra Danmark. De åtte landene som blir rammet av tollen, kom i går med en felles uttalelse der de sa at truslene «undergraver transatlantiske relasjoner og risikerer å skape en farlig, nedadgående spiral.» Enkelte kommentatorer går enda lenger, og mener tolltruslene er dødsstøttet for hele den transatlantiske alliansen. «Nato er død», skriver Yaroslav Trofimov, sjefkorrespondenten i The Wall Street Journal, på X.

Den kanadiske historieprofessoren Quinn Slobodian, som har skrevet flere bøker om USAs radikale høyreside, tror ikke man er der foreløpig. Samtidig mener han det å svekke alliansen kan være en viktig del av målet med Trump politikk.

«Nato er ikke dødt ennå. Likevel kan man spekulere i at for noen er en del av målet med tiltaket mot Grønland å avlive alliansen» skriver han til Klassekampen.

Donald Trump har argumentert for sitt krav om å ta kontroll over Grønland med at Danmark ikke ivaretar sikkerheten til øya godt nok. At Norge og andre land denne uka sendte soldater, var ifølge Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen å motbevise dette.

«Formålet med den økte militære tilstedeværelsen på Grønland, som presidenten refererer til, er å styrke sikkerheten i Arktis» skriver Rasmussen på X.

Slik ser ikke Trump det. I sin toll-uttalelse på Truth Social anklager den amerikanske presidenten Danmark for å «sette verdensfreden på spill».

Mikkel Runge Olesen, forsker ved Dansk Institut for Internationale Studier (DIIS), mener dette er «en svært voldsom reaksjon på å sende noen få tropper til Grønland». Han skriver til Klassekampen at «Trump må ha sett dette som et problem for hans strategi om å legge press på Danmark og Grønland med militære trusler».

Mener USA vil undergrave Nato

Frida Holsten Gullestad

Pernille Ekornrud Grøndal

Lørdag truet Donald Trump med en ekstra straffetoll på 10 prosent mot Norge og sju andre land som de siste dagene har sendt militært personell til Grønland.

Tollen skal ifølge den amerikanske presidenten økes til 25 prosent 1. juni og vare fram til USA får kjøpe Grønland. I Norge står partiene samlet om å fordømme grepet.

Bård Ludvig Thorheim, næringspolitiske talsperson i Høyre omtaler det som «uvirkelig».

– Det er en fullstendig uakseptabel trussel Trump kommer med. Vi står fullt bak kongeriket Danmark i denne saken, sier Thorheim.

Han håper at tollen vil bli stanset av amerikanerne selv, gjennom motstand både i kongressen og senatet, hvor viktige republikanske stemmer tidligere har uttalt seg negativt om Trumps toll-utspill. Han understreker at Europa nå må stå sammen,

– Foreløpig er dette trusler. Så får vi se om det blir stående. Jeg vil tro at europeiske ledere kommer til å respondere, og da må Norge stå sammen med dem, sier Thorheim.

SV-leder Kirsti Bergstø bordet søndag et fly til USA sammen med store deler av stortingets utenriks- og forsvarskomité. De skal den kommende uka besøke politikere fra både republikansk og demokratisk side av politikken.

– Norge må ikke bøye av for trusler fra Trump. Vi må stå sammen med Grønland og Danmark, sier Bergstø.

Står samlet mot truslene

Saudi-Arabia har de siste ukene markert seg som en tydelig motstemme mot det amerikanske presset mot Iran – og kan ha bidratt til å avverge en krig.

Forrige uke jobbet styret i Riyad sammen med blant annet Qatar, Oman, Egypt og Tyrkia, for å hindre at president Donald Trump gjorde alvor av truslene om å angripe Iran. Etter at Trump besluttet å utsette et mulig angrep, sa regjeringskilder fra flere av disse landene til Financial Times at utsettelsen skyldes intensivt diplomati fra Irans naboland.

Dette er nye toner fra Saudi-Arabia, som tidligere ivret for en amerikansk konfrontasjon med Iran. Skillet reflekterer også en helt ny situasjon i Midtøsten, der Saudi-Arabia har brutt med De forente arabiske emirater, som tidligere var deres nærmeste partner i regionen.

De to golfstatene står ikke lenger samlet bak USAs hardkjør – og har også gått hver sin vei i flere andre regionale konflikter. I Riyadh har det dannet seg et inntrykk av at Emiratene legger seg nærmere Israel – samtidig som andre golfstater igjen ser Israel som sin største trussel.

Dette skiftet kan få store konsekvenser for maktkartet i regionen.

Tidligere denne måneden bombet saudiske styrker emiratiske forsendelser til Jemen – et grep mange analytikere omtaler som et strategisk veiskille.

I 2015 gikk Saudi-Arabia og Emiratene sammen til krig mot Jemen. Mens Saudi-Arabia ønsket å sikre egne grenser mot iransk innflytelse gjennom Houthi-militsen, bygget Emiratene opp sine egne stedfortredere på bakken.

Emiratene opprettet Southern Transitional Council (STC), en separatistisk milits som ønsker et selvstendig Sør-Jemen. STC tok kontroll over store deler av Sør-Jemen, inkludert den strategiske øya Sokotra.

USAs baser, som skulle beskytte golf­statene, gjør dem mer sårbare.

USA og Israels hardkjør mot Iran har ikke lenger støtte fra Saudi-Arabia

Da den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado besøkte Donald Trump i Det hvite hus på torsdag, kom hun ikke tomhendt.

Med seg hadde hun noe Trump har siklet på i lang tid: den prestisjefylte fredsprismedaljen som Machado ble tildelt av Nobelkomiteen i desember. Hun overrakte den videre til USAs president.

Det har fått mange til å reagere med sjokk og vantro. Men det statsviter og forfatter Vegard Bye reagerer mest på, er begrunnelsen Machado ga for overrekkelsen.

– Det er absurd og en fornærmelse mot Alfred Nobels testamente, sier Bye.

Til pressen på torsdag refererte Machado nemlig til medaljeoverrekkelsen til frigjøringshelten Simón Bolívar i 1825, fra Marquis de Lafayette, som var en av George Washingtons generaler. Lafayettes gave ble sett på som en hyllest til Bolívars frigjøringskamp i Latin-Amerika. USA støttet den gang latinamerikanske lands anstrengelser for å gjøre seg uavhengige av Spania.

Denne frigjøringskampen har også blitt en viktig del av Bolívar-tradisjonen til chavistene og dagens regime, etter Hugo Chávez sin bolivarianske revolusjon.

Machado uttalte på torsdag at Lafayettes gave var «et tegn på brorskapet mellom folket i USA og folket i Venezuela i deres kamp for frihet mot tyranni», ifølge The Guardian.

At medaljen fra Lafayette til Bolívar brukes til å rettferdiggjøre at Machado gir Trump sin Nobel-medalje, har Bye, som har skrevet flere bøker om Latin-Amerika, lite til overs for.

Hun for­søker å stjele Bolívar-­tradisjonen fra chavistene.

– Snur historien på hodet

Det siste året har forståsegpåere over hele verden forsøkt å forklare hvorfor det er så presserende for Donald Trump å få kontroll over Grønland.

Er det mineralene han vil ha? Eller handler det om det geopolitiske oppgjøret med Russland og Kina?

Quinn Slobodian, en historieprofessor ved universitetet i Boston som har skrevet flere bøker om det ideologiske landskapet på USAs høyreside, tror ikke på noen av disse forklaringene. Han mener svaret er enda mer skremmende for oss i Europa.

«Dette er et nasjonalt sikkerhetspolitisk grep som reflekterer USAs økende antagonisme overfor EU», skriver Slobodian i en e-post til Klassekampen.

Norge er blant flere europeiske land som nå sender militært personell til Grønland i et forsøk på å avskrekke amerikanerne, etter at Trump nok en gang har gjentatt kravet om kontroll over Grønland.

Slobodian mener Trumps Grønland-krav må ses som del av et personlig prestisjeprosjekt for en president som hele tida jakter mer eiendom. Men han tror også det handler om Trump-administrasjonen radikale syn på nasjonal sikkerhet.

Slobodian peker på at USA allerede «har dekket sine sikkerhetsbehov» på øya, og at ingenting ville hindre dem i å bygge ut den militære tilstedeværelsen dersom Russland og Kina er de reelle motstanderne.

Men «hvis det isteden er EU som er motstanderen», skriver Slobodian, så gir det mening for amerikanerne å erobre Grønland fra EU- og Nato-landet Danmark.

Dette er et nasjonalt sikkerhetspolitisk grep.

Tror kravet om Grønland skyldes mistro mot Europa

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I tre år – stikk i strid med prognosene fra de fleste økonomer – har krigen gjort det mulig for den russiske økonomien å vokse svært raskt.

Men i 2025 kom det et omslag: Veksten stanset opp, budsjettunderskuddet nådde kritiske nivåer, og risikoene fortsetter å hope seg opp.

fra Tula er et typisk eksempel på dagens Russland. Før krigen tjente hun 300–400 euro på å jobbe med design for små lokalaviser. Tobarnsfamilien fikk så vidt endene til å møtes og var i hovedsak avhengig av lønna til ektemannen, som jobbet som ingeniør på en industribedrift og tjente 800–900 euro. I 2022 åpnet den russiske staten sine reserver og investerte dem i stor skala i økonomien.

På grunn av mobiliseringen og masseemigrasjonen av krigsmotstandere oppsto det en akutt mangel på arbeidskraft, og lønningene begynte å stige raskt. Nastja fikk jobb i byadministrasjonen med det hun oppfattet som en fantastisk lønn på 1300 euro i måneden. Mannen hennes fikk også høyere lønn.

Selv om prisene i butikkene steg merkbart, hadde familien aldri hatt det så bra. De støttet ikke krigen, men forsøkte å unngå å diskutere den. I et skjema på arbeidsplassen skrev Nastja at hun «ikke har slektninger i utlandet», og at hun støtter myndighetenes politikk. En liten løgn – prisen for muligheten til å ta barna på ferie ved sjøen om sommeren, sa hun. Men for to måneder siden ble ektemannen oppsagt: Det var blitt vanskelige tider for bedriften hans.

vokste den nasjonale økonomien i et tempo man ikke hadde sett siden 2008: 4,5 prosent i året. Mekanismen var enkel: Regjeringen forlot nyliberale dogmer og begynte å føre en keynesiansk politikk med direkte statlige investeringer. Etter tiår på lavbluss begynte hundrevis av sovjetiske forsvarsbedrifter å arbeide med tre skift.

Ifølge offisielle tall er rundt 4 millioner mennesker sysselsatt i forsvarsindustrien. De fleste av dem mottar relativt høye lønninger etter russiske forhold, og de skaper sammen med militære, embetsmenn, politi og høy etterspørsel i forbrukermarkedet. Dette har også hjulpet sivile bedrifter.

Etter at de globale konsernene forlot landet, har de klart å øke produksjonen. Økt produksjon ble ledsaget av økte lønninger. Ved utgangen av 2024 hadde gjennomsnittlige nominelle inntekter i Russland økt med 36 prosent, sammenliknet med 2021.

mirakelet» har dog kostet dyrt: Budsjettutgiftene ble praktisk talt doblet, og rundt 40 prosent av dem gikk til forsvaret. Dette presset uunngåelig inflasjonen opp. I 2024 var den 9,2 prosent ifølge offisielle tall, og rundt 15 prosent ifølge respondentene i spesialiserte undersøkelser.

Å produsere både kanoner og smør samtidig er ikke lenger mulig

Har Putin råd til å fortsette krigen?

Vijay Prashad

indisk historiker

Natt til 3. januar 2026 ble mer enn 150 amerikanske militære luftfartøy brukt i et så intenst angrep mot Venezuela at luftvernet ble slått ut og landet mistet evnen til å forsvare seg. Med forskjellige midler klarte de amerikanske styrkene å mørklegge landet og forstyrre de nasjonale kommunikasjonssystemene.

Midt i dette kaoset ble president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores kidnappet, tatt med til USA og tiltalt for «narkoterrorisme». I løpet av disse få timene forårsaket den amerikanske regjeringen brudd på FN-pakta, pakta til Organisasjonen av amerikanske stater og folkerettslig sedvane, som sier at statsoverhoder har immunitet med mindre det foreligger en arrest­ordre fra Den internasjonale ­straffedomstolen.

Angrepet på Venezuela og bortføringen av Maduro og Flores har ingenting med narkotika eller demokrati å gjøre, men dreier seg utelukkende om olje og makt. «Vi skal styre Venezuela», sa USAs president Donald Trump nedlatende.

Det regjeringen og næringslivseliten i USA lenge har funnet problematisk, er prosessen som ble igangsatt av den første regjeringen til president Hugo Chávez.

Med Chávez’ bolivarske prosess vedtok landet i 2001 en lov om organiske hydrokarboner, om at staten skulle disponere alle olje- og gassreserver, som forbeholdt landets oppstrømsaktiviteter med leting og utvinning for statskontrollerte selskaper. Men den lot i tillegg private selskaper – også utenlandske – delta i nedstrømsaktiviteter (som raffinering og salg).

Da den nye loven trådte i kraft under Chávez, ga den staten tilbake kontrollen over oljeindustrien (den gang utgjorde oljesalg til andre land 80 prosent av landets utenlandsinntekter). Det forarget de USA-eide oljeselskapene – særlig ExxonMobil og Chevron – som la press på regjeringen til George W. Bush om å gripe inn overfor Chávez.

 verdens største oljereserver, hadde allerede nasjonalisert olja sin ved lov i 1943, med endringer i 1975. Med de nyliberale reformene som Det internasjonale pengefondet (IMF) og de store amerikanskeide oljeselskapene presset gjennom i 1990-årene, ble oljeindustrien likevel i stor grad privatisert.

Da Chávez dukket opp på den politiske arenaen i 1990-årene, fanget han stemningen blant veldig mange av venezuelanerne – særlig arbeiderklasse og bønder. Tiåret var markert av dramatiske svik fra presidenter som lovet å sikre det oljerike landet fra innstrammingstiltakene pålagt av IMF, men som endte med å følge IMFs ønsker.

Etter å ha tatt kontrollen over oljeinntektene brukte Chávez dem til å skape store samfunnsforbedringer. Det hjalp han og den bolivarske prosessen at oljeprisene holdt seg høye fra 1999 (da han ble president) til 2013 (da han døde).

De vestlige mediene bagatelliserte systematisk sanksjonene

En langvarig taktikk mot Venezuela

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I over ti år har politiske kommentatorer erklært at «sivilisasjonstenkningen» har vendt tilbake til den globale politikken. Hver nye krise – migrasjon, krig, kulturkonflikter – har blitt tatt som bevis på at Samuel Huntingtons teori om kampen mellom sivilisasjonene bare var prematur. Historien har endelig tatt ham igjen, blir vi fortalt.

Men det vi er vitne til i dag, er ikke en kamp mellom sivilisasjoner. Det er snarere en normalisering av sivilisasjonstenkning som et styrende språk. Denne tenkningen har beveget seg fra ytre høyre og langt inn i dagligspråket til liberale, sentrumsorienterte og teknokratiske makthavere.

I 2025 fungerer «sivilisasjon» mindre som en teori om globale konflikter enn som en praktisk måte å håndtere ulikheter på, berettige utestengelse og rangere politiske påstander i en verden der universalistiske løfter har dødd en stille død.

er viktig. Den liberale internasjonale ordenen – som er forankret i folkeretten, multilaterale institusjoner og løftet om lik suverenitet – har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon. Reglene finnes fortsatt, men anvendelsen har blitt selektiv. Språket finnes fortsatt overalt, men troverdigheten er tynnslitt. Vi sitter igjen med et system som taler i universelle ordelag, men fungerer gjennom hierarki.

Sivilisasjonstenkningen skynder seg å fylle dette gapet, på tvers av svært forskjellige kontekster.

I Nigeria verserer påstander om et pågående «kristent folkemord», og det forsterkes av de evangeliske nettverkene i USA og Europa. Komplekse lokale konflikter – om landområder, politi og regional makt – framstilles som en eksistensiell kamp mellom kristendom og islam. Politisk vold forvandles til en sivilisasjonsmessig trussel, mens de materielle forholdene som ligger til grunn for konflikten, skyves i bakgrunnen.

I USA framstiller Donald Trump og hans allierte somaliske amerikanere som samfunnets outsidere. De vurderes ikke som migranter eller statsborgere, men i henhold til hvor «vestlige verdier» de har. Det stilles spørsmål ved lojaliteten deres, kulturelle forskjeller overdrives, og dagligdagse sosiale problemer bakes inn i et narrativ om uforenlighet.

I Europa er muslimene stadig oftere utsatt for trusler, ikke bare som religiøs minoritet, men som representanter for en fremmed sivilisasjon – en som hevdes å være ute av stand til sekularisme, likestilling mellom kjønnene eller demokratiske normer.

Og i Sør-Afrika er historiene om et «hvitt folkemord» forbausende hardnakkede, på tross av overveldende bevis på det motsatte. Kriminalitet, økonomiske nedgangstider og politisk korrupsjon fortolkes som symptomer på et sivilisasjonsmessig angrep på en antatt vestlig utpost i sørspissen av Afrika.

Den liberale internasjonale ordenen har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon

Utenriks

Aktuelt

Det beste håpet for Gaza ligger i Donald Trumps forfengelighet, sier den egyptiske forskeren Sayed Shalaby.

I møte med USAs trusler vil Canada samarbeide mer med Norden. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er blant flere som mener Norge bør gripe sjansen.

Europas fiender finnes i Davos.

– Fredsrådet er ei felle

Kurdere i Syria flykter fra regjeringsstyrkene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Kurdiske styrker har kapitulert etter brå offensiv fra regjeringshæren

Under handelskrigen i fjor la Europa seg flate for Trump. Etter helgas tollangrep vokser kravet om å slå knallhardt tilbake.

Mener USA vil undergrave Nato

Norske partier står samlet i sin motstand mot Trumps straffetoll. – Fullstendig uakseptabelt, mener Bård Ludvig Thorheim, næringspolitisk talsperson for Høyre.

Et større strategisk skifte er på gang i Midtøsten.

Maria Corina Machado ga fredsprismedaljen sin til Donald Trump. Vegard Bye mener begrunnelsen hennes er «en fornærmelse mot Alfred Nobels testamente».

Tror kravet om Grønland skyldes mistro mot Europa

Horisont

Den russiske økonomien bremser opp.

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Det beste håpet for Gaza ligger i Donald Trumps forfen­ge­lighet, sier den egyptiske forskeren Sayed Shalaby.

I møte med USAs trusler vil Canada samarbeide mer med Norden. Tidligere for­svars­sjef Sverre Diesen er blant flere som mener Norge bør gripe sjansen.

Europas fiender finnes i Davos.

– Fredsrådet er ei felle

Kurdere i Syria flykter fra regje­rings­styr­kene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Kurdiske styrker har kapitulert etter brå offensiv fra regje­rings­hæren

Under handels­krigen i fjor la Europa seg flate for Trump. Etter helgas tollangrep vokser kravet om å slå knallhardt tilbake.

Mener USA vil undergrave Nato

Norske partier står samlet i sin motstand mot Trumps straffe­toll. – Full­sten­dig uaksep­ta­belt, mener Bård Ludvig Thorheim, nærings­po­litisk talsperson for Høyre.

Et større strategisk skifte er på gang i Midtøsten.

Maria Corina Machado ga fredspris­medaljen sin til Donald Trump. Vegard Bye mener begrun­nelsen hennes er «en fornær­melse mot Alfred Nobels testa­mente».

Tror kravet om Grønland skyldes mistro mot Europa

Den russiske økonomien bremser opp.

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk frem­stil­les som en kamp mellom si­vi­li­sa­sjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Det beste håpet for Gaza ligger i Donald Trumps forfengelighet, sier den egyptiske forskeren Sayed Shalaby.

I møte med USAs trusler vil Canada samarbeide mer med Norden. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er blant flere som mener Norge bør gripe sjansen.

Kurdere i Syria flykter fra regjeringsstyrkene. Jiyan Ibrahim lover å kjempe til siste bloddråpe.

Kurdiske styrker har kapitulert etter brå offensiv fra regjeringshæren

Under handelskrigen i fjor la Europa seg flate for Trump. Etter helgas tollangrep vokser kravet om å slå knallhardt tilbake.

Norske partier står samlet i sin motstand mot Trumps straffetoll. – Fullstendig uakseptabelt, mener Bård Ludvig Thorheim, næringspolitisk talsperson for Høyre.

Maria Corina Machado ga fredsprismedaljen sin til Donald Trump. Vegard Bye mener begrunnelsen hennes er «en fornærmelse mot Alfred Nobels testamente».

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.