Gustav Gillund

#fff

#000

Spliden mellom Sør-Korea og Ukraina eskalerer.

Krisa startet etter at Kyiv skal ha brutt en taushetsavtale om overføringen av to nordkoreanske krigsfanger. Ifølge Sør-Korea brøt Volodymyr Zelenskyj selv denne avtalen da han i sin tale til FNs generalforsamling 23. september snakket åpent om overføringen.

Kyiv benektet først at det fantes en taushetsavtale. Etter hvert skyldte Zelenskyjs regjering på en «diplomatisk misforståelse». Over tid har krisa derimot forverret seg.

Seoul valgte torsdag denne uka å kalle hjem sin ambassadør fra Kyiv. Det er første gangen de tyr til et slikt grep siden 2008.

Bak det hele ligger stadig voksende motsetninger mellom Kyiv og Seoul som kan få konsekvenser ikke bare for forholdet mellom de to landene, men også for Sør-Koreas forhold til Europa.

Sør-Korea har lenge vært en sentral vestlig partner, og er fortsatt blant USAs viktigste militære allierte i Asia.

Landet har fordømt Russlands invasjon og støttet Kyiv ved å sende ikke-dødelig materiell, samt ved å gi relativt store pengelån.

Men over tid har Seouls interesser endret seg.

Der Sør-Korea har interesse av å dysse ned Nord-Koreas involvering, har Kyiv interesse av å understreke Pyongyangs rolle.

Hvorfor er det blitt full krise i forholdet mellom Sør-Korea og Ukraina?

Eirik Grasaas-Stavenes

Det var en varm augustkveld i Detroit, og nede ved elva i USAs slitne bilhovedstad sjonglerte Mohamed El-Sayed skuffelse og håp.

Sønnen hans hadde nettopp tapt kampen om å bli Demokratenes guvernørkandidat i Michigan. Triste tilhengere strømmet forbi oss ut fra valgvaken. Men Mohamed El-Sayed så på meg og smilte.

– Dette slutter ikke her. Verken for min sønn eller for bevegelsen for rettferdighet som han er en del av, sa han.

Dette var i 2018. Åtte år seinere er det klart at pappa El-Sayed fikk rett. Sønnen hans, Abdul El-Sayed (41), har blitt en av de største profilene i en offensiv venstrebevegelse som nå står overfor en avgjørende test i USAs kongressvalg 3. november.

Denne grasrotbevegelsen, som først skjøt fart etter Bernie Sanders’ valgkamp i 2016, mener det er venstrepopulister som legen El-Sayed, ikke Demokratenes partielite, som har kuren mot sykdommen Donald Trump er et symptom på.

Etter Kamala Harris’ fiasko i 2024 og snart to år med Trumps radikale og korrupte administrasjon er velgerne enda mer forbanna og lydhøre enn i 2018. I sommer var El-Sayed en av rundt 40 kandidater fra denne venstresida som vant sine primærvalg. Og i et USA der både Trump og Demokratenes ledere er forhatte, opplever mange nå mulighetene som enorme.

«Hvis Abdul kan vinne i Michigan, så kan hvem som helst vinne hvor som helst», uttalte venstresidas kanskje største stjerne, Alexandria Ocasio-Cortez, denne uka.

Altså: Om den økonomiske venstrepopulisten og muslimen Abdul El-Sayed, med foreldre fra Egypt, kan vinne et senatsvalg i vippestaten Michigan, ja, da vokser også troa på at en venstrekandidat som AOC kan vinne et presidentvalg i USA i 2028.

Her er mannen som kan avgjøre skjebnen til hele USAs venstreside

Ole Øyvind Sand Holth

En opposisjonell journalist drar fra Russland, fordi han ikke kan uttrykke meningene sine fritt der. Han bosetter seg i Vesten, i et land som er medlem av både Nato og EU.

Men istedenfor å bruke ytringsfriheten kun til å repetere hvor farlig Putin er, kritiserer han også Vestens politikk overfor hjemlandet og forklarer hvorfor han mener denne har slått feil – og er med på å bidra til en stadig mer katastrofal og farlig konfrontasjon.

Dette gjør ham ikke bare til gjenstand for en vedvarende svertekampanje, men fører også til at han til slutt blitt kastet ut fra sitt nye hjemland.

Dette er historien om den russiske journalisten Leonid Ragozin. Han har i mange år vært en framtredende analytiker av Ukraina-krigen også for norske lesere, både som forfatter på Aschehoug, spaltist i Morgenbladet og som ekspertkilde her i avisa.

At Ragozin som følge av disse analysene denne uka ble erklært «persona non grata» av regjeringen i Latvia, synes egentlig bare å bekrefte en av de helt sentrale tesene hans, nemlig at Vesten og Russland ligner mer på hverandre enn vi liker å tro.

Og det er akkurat det ståstedet som har skaffet ham så mange fiender, argumenterer han overfor Klassekampen i dette intervjuet.

– Jeg fant ut allerede i opptakten til krigen at det som er mest provoserende for de såkalte vennene til Ukraina, var at jeg snakket om muligheten for et demokratisk Russland, som var vennlig innstilt til og ble integrert inn i Vesten, sier Ragozin.

Han mener dette provoserer dem som trenger Russland som en fiende for å få bekreftet sitt eget verdensbilde, heller enn prøve å finne løsninger og jobbe for fred.

De ­hevder de er pro-­Ukraina, men i mine øyne er de pro-krig.

– Det minner meg om Putins Russland

Yngvild Gotaas Torvik

– Tusen takk. Om dere klapper litt mer, kan hende jeg deler prisen med Trump.

Navanethem «Navi» Pillays umiddelbare reaksjon på at hun fikk fredsprisen i går, høstet latter og jubel fordi den var et ironisk nikk til fjorårets tildeling.

Da fikk nemlig den omstridte og Trump-allierte aktivisten Maria Corina Machado prisen for sitt demokratiarbeid i Venezuela – og endte med å gi den videre til USAs president, som lenge hadde mast om å få den.

I klippet som viser Pillays vantro reaksjon og spontane takketale, delt av Amnesty International-leder Agnès Callamard på X, kommer det fram at den 85 år gamle sørafrikanske menneskerettighetsjuristen befant seg i justispalasset i Nürnberg da Nobelkomiteen ringte.

De historiske lokalene er symboltunge i et folkerettsperspektiv, fordi rettsprosessen mot naziregimet ble avholdt her. I Nürnbergprosessen ble prinsippet om individuelt straffansvar for folkerettsbrudd slått fast og la med det grunnlaget for institusjoner som Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda (ITCR) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Pillay har både vært president for ITCR og dommer i ICC.

Mens fjorårets pris ble sett som en indirekte pris til Trump, tolkes årets derimot som et forsvar av folkeretten og dermed også som et stikk til USAs president og Israels statsminister Benjamin Netanyahu. USA har, etter at ICC i 2024 utstedte arrestordre mot Netanyahu og hans tidligere forsvarsminister Yoav Gallant, sanksjonert elleve ICC-ansatte.

– Dette er et svar på at ikke minst USA utvilsomt har forsøkt å undergrave folkeretten de siste år, sier folkerettsjurist Terje Einarsen, og kaller prisen «gledelig og viktig».

– Om det er noen som vet noe om ­folkemord, er det henne

Amal A. Wahab

Den Iran-tilknyttede Houthi-­militsen hevdet i går at de på nytt hadde angrepet King Khalid internasjonale flyplass i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh, denne gang med et ballistisk missil. Saudi-Arabia hadde torsdag formiddag ikke bekreftet angrepet.

Dagen før bekreftet saudiske luftfartsmyndigheter houthi-­angrep mot flyplassene i Riyadh og Abha. Én person ble drept og åtte såret ved flyplassen i Riyadh, mens to ble drept og 28 såret i Abha.

Samtidig fortsetter krigen med full styrke inne i Jemen.

Da representanter for Saudi-Arabia, Pakistan og Tyrkia møttes i den saudiske hovedstaden Riyad på mandag, aktiverte de Mekka-pakta for første gang.

Den gjensidige forsvarspakta ble inngått i august i år, og slår fast at ethvert angrep på et av landene anses som et angrep på alle.

Ifølge Financial Times skjedde dette for å sikre «rask utplassering av styrker» fra Pakistan og Tyrkia til Saudi-Arabia. I den offisielle kunngjøringen etter møtet på mandag heter det at utplassering av soldater «skal skje i tråd med nasjonal lovgivning».

Tyrkia har enda ikke ratifisert pakta og kan ikke utplassere styrker før det skjer. Det betyr at Tyrkia for nå vil bistå militært på andre måter enn utplassering av styrker.

Informasjonsdepartementet i Pakistan sier ifølge FT at detaljer rundt en utplassering er «konfidensielt». Pakistan og Saudi-Arabia har allerede en bilateral forsvarsavtale, og Pakistan utplasserte kampfly, skvadroner og et luftvernbatteri til kongedømmet i april.

Houthiene øker presset på Saudi-Arabia

Hoppende i ring og euforisk jublende feiret Elif Eralp og resten av Berlin-­avdelingen til venstrepartiet Die Linke en stor seier 20. september i år.

Med 25,7 av stemmene hadde partiet doblet sin oppslutning, og fått flest stemmer av alle i delstatsvalget i den tyske hovedstaden.

Resultatet var til stor glede for mange på venstresida, særlig sett i lys av ytre høyre-partiet Alternativ for Tysklands enorme framgang. Men gullkonfettien på Die Linkes valgvake rakk knapt treffe gulvet før Franziska Brantner, én av to partiledere fra De Grønne, tilførte seieren en bismak.

«Vi kommer ikke til å regjere sammen med antisemitter fra Neu­kölln», konstaterte politikeren under valgsendingen til kanalen ARD.

Alle skjønte hvem hun siktet til. Før valget hadde debatten om et valgkamp­arrangement i regi av Die Linkes avdeling i denne bydelen i Berlin nemlig eksplodert i media. Fra scenen hadde rapperen Dahabflex ropt «yalla, yalla, intifada» og «death to the IDF».

Partiets leder i Berlin, Elif Eralp, tok i etterkant avstand fra sine egne partifeller. Men ifølge den britiske forfatteren og oversetteren David Broder, som selv var til stede på arrangementet, har kritikken blitt blåst ut av alle proporsjoner.

– Selv ville jeg kanskje ikke ropt «død over IDF», men så er jeg heller ingen rapper, sier Broder, som også er Europa-redaktør for venstresidemagasinet Jacobin.

Han sier han selv ikke fikk med seg opptrinnet, men understreker at det provokative utspillet verken burde tolkes som en faktisk dødstrussel eller som Die Linkes partilinje.

– Men spilte det han sa, rett inn i hendene på de som vil kritisere partiet? Ja. Samtidig: Ville kritikerne funnet en grunn til å kritisere dem uansett? Ja, etter all sannsynlighet, konstaterer Broder overfor Klassekampen.

Det er uten tvil en veldig instrumentell bruk av anti­semittisme­påstander.

«Etter hvert som ytre høyre blir akseptert, vil ideen om en «brannmur mot venstresida» bre om seg», tror David Broder

Forrige uke forlot de siste amerikanske soldatene Irak. Dermed ble USAs militære tilstedeværelse i landet avsluttet, 23 år etter at landet okkuperte Irak i 2003.

USA og Storbritannia invaderte Irak på grunnlag av det som seinere viste seg å være fabrikkerte anklager om at landet hadde biologiske og kjemiske og masseødeleggelsesvåpen, og at Saddam Hussein hadde forbindelser til terrornettverket al-Qa’ida.

Seinere ble de amerikanske soldatene værende i landet for å nedkjempe terrorgruppa IS, som vokste fram i kaoset skapt av den amerikanske okkupasjonen.

Nå er altså den militære tilstedeværelsen slutt. Men det betyr ikke at Irak har løsrevet seg fra amerikansk kontroll. Inntektene fra Iraks olje – som står for 90 prosent av landets statsbudsjett – går nemlig fortsatt inn på en konto hos den amerikanske sentralbanken i New York. Systemet ble opprettet under den amerikanske okkupasjonen og vedvarer den dag i dag.

Og fortsatt bruker USA sin makt til å forsinke eller stanse tilgangen til de irakiske statsmidlene – som et middel for å presse Iraks regjering til å føye seg etter sine ønsker.

Ordningen strekker seg tilbake til våren 2003, da amerikanske myndigheter hadde inntatt den irakiske hovedstaden Bagdad. USA oppløste mesteparten av det irakiske statsapparatet, politiet og sikkerhetsinstitusjoner – og opprettet okkupasjonsmyndigheten Coalition Provisional Authority (CPA) under ledelse av diplomaten Paul Bremer.

Han opprettet utviklingsfondet Development Fund for Irak (DFI) – et fond der Iraks oljepenger skulle settes inn og brukes til gjenoppbygging av Irak etter USAs massive bombing av landet, skriver Reuters i en fersk gjennomgang av ordningen.

Selv om USA og Storbritannias invasjon skjedde uten godkjenning fra FN, anerkjente FNs sikkerhetsråd umiddelbart DFI gjennom resolusjon 1483.

Iraks oljeinntekter går fortsatt inn på kontoen i New York.

Soldatene har reist hjem. Men Irak er ikke fri fra USAs klør.

Katarina Poensgen

I går ble kjent at den russiske journalisten, forfatteren og analytikeren Leonid Ragozin, som siden 2014 har bodd og arbeidet i eksil i Latvia, erklæres som «persona non grata» av landets myndigheter.

Utenriksminister Baiba Braze skrev på X at hun, etter å ha «fått informasjon fra kompetente myndigheter» og konferert med statsministeren og justisministeren, har «besluttet å starte prosessen» med å innlemme Ragozin på lista over personer som er uønskede i Latvia. Målet skal være en utvisning av landet, ifølge Politico.

Ragozin har i mange år analysert Vladimir Putins Russland og krigen i Ukraina også for et norsk publikum, blant annet som spaltist i Morgenbladet, forfatter på Aschehoug og som kilde her i avisa.

En rekke kilder Klassekampen har vært i kontakt med ser saken i sammenheng med Ragozins analyser av krigen – og som et uttrykk for en innskrenking av ytringsrommet i Europa.

Ragozin har tidligere jobbet for blant annet BBC og Al Jazeera, og skrevet for Bloomberg og Politico. Kritikerne hans har lenge anklaget ham for å forsvare Vladimir Putin.

Selv har Ragozin og dem som setter pris på analysene hans, understreket at det er en grunnleggende forskjell på å forsvare og forklare.

– Mitt inntrykk er at han er en av mange interessante skribenter å følge med på, om man vil lese om hva som skjer i Ukraina og i Russland – uavhengig hva han selv må mene om ting. Han bringer interessante opplysninger til torgs, sier Jørn Holm-Hansen, forsker ved Oslomet.

Forskeren understreker at han ikke kjenner detaljene i saken i Latvia, men mener manøveren mot Ragozin tyder på «en litt skummel utvikling» i landet.

Leonid er ingen ‘Russland-­apologet’.

Kjent eksil­journalist anklages for å løpe Putins ærend

Pernille Solheim

Maria Høy Hansen

– Jeg har elsket Bibi helt siden jeg var tre år.

Israelske Shlomo står i bakeriboden sin på utendørsmarkedet i Hatikva, sørøst i Tel Aviv.

Det er ikke bare fredag, men høytid her i Israel, og markedet koker. Eldre kvinner kjemper seg gjennom folkemengden med trillevesker fulle av grønnsaker og nybakte flettebrød. Selgere i bodene rundt brøler for å overdøve den intense musikken bare timer før byen stenger ned.

Tempoet er høyt selv for Shlomo, som driver bakeriet sammen med foreldrene sine. Han putter bokser med sjokoladecroissanter i røde poser mens han snakker om mannen på bildet som henger bak ham på veggen: Benjamin «Bibi» Netanyahu.

– Han er den beste lederen i verden, sier Shlomo.

I front fyker faren Izhar på kryss og tvers i bakeriet. «Bibi er konge», roper han gjentatte ganger.

Izhar tar seg til slutt tid til å utdype:

– Hvis det ikke var for Bibi, hadde staten Israel vært utslettet.

Netanyahu er den ­beste ­lederen i ­verden.

– Hvis det ikke var for Bibi, hadde staten Israel vært utslettet

Da valgresultatet etter første runde var klart søndag, var ikke det største sjokket for venstresida at ytre høyre-kandidat Flávio Bolsonaro gjorde det bedre enn meningsmålingene hadde tydet på. Flávio fikk 47 prosent av stemmene, mens den sittende venstreorienterte presidenten Lula da Silva fikk 45 prosent.

For venstresida er det minst like bekymringsfullt at Bolsonaro-familien har styrket sin politiske posisjon betydelig, uavhengig av utfallet i presidentvalget 25. oktober.

Brasilianere velger ikke bare president, men også sammensetningen av den nye Kongressen. To tredjedeler av Senatet og hele Representantenes hus ble valgt på søndag.

I Kongressen har nå både Bolsonaros parti og flere av familiens medlemmer sikret seg sentrale posisjoner. Bolsonaro-familien og ytre høyre får dermed langt større innflytelse over brasiliansk politikk framover.

Et kjent ansikt som trer inn i politikken, er Michelle Bolsonaro, høyrepopulist og tidligere president Jair Bolsonaros tredje kone.

Ifølge CNN Brasil var den tidligere førstedama lenge usikker på om hun skulle stille, men bestemte seg for å gjøre det etter å ha mottatt et «oppdrag» fra ektemannen Jair Bolsonaro. Det er den samme beskjeden som Bolsonaros eldstesønn Flávio sier at han fikk.

Også Bolsonaros andre sønn Carlos ble valgt inn i senatet, mens yngstesønnen Jair Renan og Jair Bolsonaros bror Renato ble valgt inn i underhuset.

Bia Kicis, en nær venn av Bolsonaro-familien, ble også valgt inn sammen med Michelle. Det samme gjorde en rekke andre Bolsonaro-venner. Dersom Flávio vinner, er det også sannsynlig at lillebroren Eduardo blir utnevnt til utenriksminister, ifølge analytikere. Han befinner seg for tida i USA, der han driver lobbyvirksomhet overfor Trump-administrasjonen på vegne av faren sin.

Dagens Brasil er et land som ligger til høyre for sentrum politisk.

Bolsonaro-klanen kan få jerngrep om Brasil

Søndag begynte den internasjonalt anerkjente regjeringen i Jemen en storoffensiv mot Houthiene, for å gjenvinne kontroll over hele landet.

Mandag pågikk det harde kamper flere steder. Det bekrefter Abdel Rafiq al-Hidyani, tidligere sjefredaktør for den regjeringsvennlige avisa 14. Oktober, da Klassekampen snakker med ham over telefon fra byen Taiz, langt vest i Jemen.

– Her i Taiz, som houthiene ikke har klart å ta, kan jeg høre artilleriangrep og harde kamper i utkanten av byen. Offensiven skjer på mange fronter samtidig, sier al-Hidyani.

Under offensiven forrige måned tok houthiene kontroll over hele Vestkysten – fra Hodeidah i nord til Bab al-Mandeb i sør. Al-Hidyani mener nå de blir drevet tilbake.

– Houthiene vil ikke klare å slå tilbake på flere fronter samtidig, og de vil kollapse, sier han.

Mohammed al-Bukheiti, som er medlem av Houthienes politbyrå, avviser dette på telefon fra hovedstaten Sanaa.

– Erklæringen i går betyr ingenting for oss. Krigen blusset opp igjen etter at saudierne brøt våpenhvilen. Vi krever at krigen stanses og blokaden oppheves, men er forberedt på å kjempe videre, sier han til Klassekampen.

Den Saudistøttede regjeringens offensiv skjer samtidig med at USAs Donald Trump sender rundt 2000 marinesoldater og flere krigsskip til Midtøsten.

Houthienes opptrapping forrige måned ser ut til å ha overbevist Trump om snu.

Ny storoffensiv ryster Jemen

Anniken C. Mohr

Norge må umiddelbart kansellere alle sine kontrakter med Palantir.

Det sier den amerikanske teknologi­forfatteren Ben Tarnoff da Klassekampen møter ham på Youngstorget i Oslo. Tarnoff mener at europeiske staters dype avhengighet av det amerikanske teknologiselskapet utgjør en stor trussel både mot demokrati og nasjonal suverenitet.

– Jeg har sagt det samme i samtaler med representanter for regjeringen i Storbritannia, der Palantir er dypt inne i det nasjonale helsesystemet, sier Tarnoff.

Forfatteren mener det er avgjørende å forstå at den amerikanske teknologindustrien i dag blir dominert av stadig mer ekstreme ideologiske krefter. Dette gjelder både Palantirs grunnlegger Peter Thiel og selskapets toppsjef Alex Karp, men også Elon Musk, som Tarnoff nettopp har skrevet en bok om.

– Og jo da, det er veldig vanskelig å løsrive seg fra systemene deres. Men dette er som en samtale man har med noen som er avhengig av narkotika. Det er vanskelig, men nå er dere absolutt nødt til å løsrive dere fra denne avhengigheten.

Tarnoff er forfatter av en rekke bøker om internett og teknologi. Han er nå i Norge for å presentere sin ferske bok «Muskismen», som har skrevet sammen med Quinn Slobodian, en profilert historieprofessor som Klassekampen har intervjuet flere ganger tidligere.

Det er ikke tilfeldig at Tarnoff snakker om Palantir, selv om bokas tittel altså viser til Elon Musk. Ved å utfordre den ofte individualiserte fortellingen om hvordan Musk ble verdens rikeste mann, viser forfatterne nemlig hvordan SpaceX- og Tesla-milliardærens makt har vokst fram gjennom et amerikansk industrielt produksjonssystem, der makta til dagens tekoligarker er tett vevd sammen med den amerikanske staten, ikke minst gjennom de enorme kontraktene Washington deler ut til selskaper som Palantir og Musks SpaceX.

Tekoligarkenes makt har bare vokst etter Trumps valgseier i 2024. Musk fikk året etter jobben med å lede DOGE, et byrå som skulle demontere deler av det amerikanske statssystemet. Før DOGE ble lagt ned, rakk Musk å knuse flere føderale institusjoner. I vrakrestene sto selskaper som Palantir klar til å lappe ting sammen igjen.

Nasjonal suverenitet bør ikke være avhengig av innfallene til et ­amerikansk selskap.

Frykter for demokratiet: – Norge må løsrive seg

Aktuelt

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

I august ble Jason Arday funnet død i sitt hjem i Sør-London. Tre år tidligere, da han var 37 år, ble han den yngste svarte professoren i Cambridge Universitys historie, en berømt forsker på rase og ulikhet. Etter eget sigende snakket han ikke før han var elleve år og kunne ikke lese før han var atten.

Han døde ni dager etter at han trakk seg fra stillingen, etter å ha levd i omtrent ett år med at bakgrunnen og yrkeslivet hans ble plukket fra hverandre for åpen scene, noe som endte i en intens storm av medieoppmerksomhet.

 hadde Arday blitt midtpunkt i hele krangelen om «mangfold, likestilling og inkludering» (DEI). Den ene siden holdt ham opp som en modell på hva progressive bevegelser kan oppnå, og avviste granskingen som en rasistisk heksejakt. Den andre siden behandlet ham som et levende bevis på at DEI løfter de uverdige opp over de kvalifiserte. Hans død burde ha åpnet opp for en viktig diskusjon. I stedet brukte hver av sidene den til å legge lokk på diskusjonen.

Jeg idealiserer ikke Arday. Det fantes reelle feil i papirene hans. Men er det et utfall av DEI?

DEI ber oss vurdere de menneskene som det gamle systemet overså, ikke gi en posisjon til noen som ikke er kvalifisert. Det som faktisk foregår, er noe annet og verre. En institusjon under press for å oppnå mangfold, leter etter én eneste person som tilfredsstiller alle kategoriene samtidig. Det var ikke nok å være svart akademiker, han måtte også ha en ekstraordinær bakgrunn: Barnet som ikke kunne lese, veldedighetsarbeidet, den ubøyelige driven.

Dette er ikke inkludering. Det er symbolpolitikk. Og det er urettferdig overfor de mange akademikerne fra minoritetsbakgrunn hvis liv ikke er som en kinofilm, og som blir forbigått i stillhet fordi deres fortellinger ikke forandrer noens verdenssyn.

 opplevd to versjoner av den samme mekanismen. Med få ukers mellomrom falt to unge stjerner. Jiang Fangzhou – en gang et berømt vidunderbarn som skrev tekster da hun var sju år, ble utgitt da hun var ni, og ble viseredaktør i et nasjonalt tidsskrift da hun var tjuetre – fikk mastergraden sin annullert i juli 2026 etter at masteroppgaven ble påvist å inneholde ni sitater uten kildehenvisning, som overlappet med en artikkel skrevet i utlandet.

Zhuge Yiyang – som publiserer under navnet Zhongshu, en lovende ung intellektuell hvis intervju med regissøren Christopher Nolan gikk viralt i juli – ble avslørt etter omtrent en uke: Lyttere oppdaget at podkastene hennes var oversatte kopier av engelskspråklige sendinger.

Ingen vil for alvor protestere på at det er framskritt når flere kvinner og unge mennesker synliggjøres som intellektuelle. Men systemet ville ikke bare at de skulle være kvinnelige eller unge. Det ville at de skulle være produktive så tidlig som mulig, publisere raskere, oppdatere podkasten oftere, være bemerkelsesverdige nok til at de kunne holdes opp som ikoner. Belønningsstrukturen krever en overmenneskelig produksjonstakt, og overmenneskelig produksjon er nettopp det som frister til snarveiene.

Når kvotering gjøres riktig, er det ikke en fiende av framgang, men av bedagelig middelmådighet

Jakta på det perfekte

Vijay Prashad

indisk historiker

Krigen mot Iran er ikke et isolert utbrudd av amerikansk hyperimperialisme, Donald Trumps fikseringer eller Israels ekspansjonisme. Den springer ut av en breiere krise i USAs maktgrunnlag.

USA er fortsatt verdens mektigste militærmakt, men maktgrunnlaget svekkes, og Washington blir stadig mindre i stand til å omsette sine militære, økonomiske og diplomatiske fortrinn i stabile politiske resultater.

. De er fortsatt verdens farligste militærmakt, med 900 militærbaser i andre land og nesten to tredeler av verdens årlige forsvarsbudsjett, og de kontrollerer mange av de internasjonale finansinstitusjonene i et Wall Street-dollar-kompleks.

Washington er i stadig mindre grad i stand til å bruke sine militære, økonomiske og diplomatiske fordeler til å oppnå stabile politiske utfall. De kan ødelegge land, men har vanskeligere for å bygge opp sin egen økonomi eller en internasjonal orden som andre vil slutte seg til. Volden mot Iran er derfor ikke et uttrykk for selvtillit, men for frustrasjon.

 til denne frustrasjonen er den langvarige svekkelsen av USAs industrielle kapasitet. I tiårene med nyliberalisme har landets herskerklasse flyttet fabrikkene utenlands, motarbeidet fagforeningene og omskapt produktive investeringer til finansspekulasjoner. Store industriområder endte som fabrikkørkener, så bedriftseierne kunne nyte godt av billigere arbeidskraft andre steder mens Wall Street fanget opp en økende andel av den resulterende fortjenesten.

USA har ikke sluttet å produsere. Landet er fortsatt en stor industrinasjon, men den industrielle dybden er kraftig erodert: færre arbeidere innen produksjon, en liten andel av den globale produksjonen, svekkede forsyningskjeder, tap av produktive økosystemer, vedvarende handelsunderskudd og avhengighet av utenlandsk kapasitet i strategisk viktige bransjer. Men utviklingsretningen er ikke til å ta feil av. Ifølge UNIDO sto Kina for 32 prosent av den globale verdiskapingen i industrien i 2024, sammenliknet med USAs 15 prosent.

og kreve at virksomheter flytter produksjonen hjem igjen. Men industrialisering er ikke en bryter som en president bare kan slå på. Det krever faglærte arbeidere, offentlig infrastruktur, langsiktige investeringer, teknologisk dybde og en stat som er i stand til å planlegge. Den amerikanske økonomien har brukt tiår på å bryte ned alt dette.

Den andre kilden til frustrasjon er dollar – Wall Street-systemet. Dollaren er fortsatt verdens dominerende reservevaluta, og USAs kontroll over det globale finanssystemet gir dem en kolossal strukturell makt. Men dette maktmiddelet er blitt overbrukt. Sanksjoner, beslag av utenlandske reserver og trusler om utestengelse fra dollarbaserte betalingssystemer har vist andre stater hvor avhengige de er av amerikansk velvilje.

Dollarsystemet er ikke i ferd med å bryte sammen. Tilliten til det blir likevel tynnslitt – og Washington bidrar selv til utviklingen.

Volden mot Iran er ikke et uttrykk for selvtillit, men for frustrasjon

Fallende imperium

Vijay Prashad


 , sammen med Shiran Illanperuma

Den 1. juli ble 105-årsdagen til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) markert. Få politiske organisasjoner i moderne historie har hatt så stor innflytelse på egen nasjons skjebne og den internasjonale maktbalansen.

Partiet ble grunnlagt i 1921 av en liten gruppe marxister med mål om å frigjøre Kina fra imperialistisk dominans, føydal utbytting og sosial oppløsning. I dag leder det et land som er en hoveddrivkraft for verdens økonomiske vekst, verdens største industrinasjon og den lengstlevende sosialiststaten. Utviklingen var verken uunngåelig eller lineær, men preget av revolusjon, ofre, eksperimentering, selvkritikk og evnen til å tilpasse strategien uten å oppgi det opprinnelige formålet.

forstås best som en kontinuerlig revolusjonsprosess, ikke en rekke usammenhengende politiske endringer. Den første oppgaven var å knuse den gamle samfunnsordenen som hadde fordømt Kina til underkastelse og ydmykelse. Den andre var å bygge produksjonskapasiteten sosialismen krevde i et fattig jordbrukssamfunn. Den tredje, som pågår i dag, er å sikre at produksjonskreftene i økende grad tjener målet om «felles velstand» framfor å berike en elite. På tvers av disse stadiene har én ting vært konstant: partiets sentrale rolle.

Da Folkerepublikken Kina ble proklamert 1. oktober 1949, erklærte Mao Zedong at det kinesiske folket hadde reist seg. Kina hadde gjennomlevd over hundre år med imperialistisk inngripen, urettferdige traktater, okkupasjon, sult, krigsherredømme og borgerkrig. Landet var politisk fragmentert og økonomisk avhengig, og den revolusjonære seieren var derfor langt mer enn et regjeringsskifte: Den markerte undergangen for en samfunnsorden som hadde hindret landet i selvstendig utvikling.

Under Maos ledelse tok partiet på seg oppgaven med å bygge opp samfunnet. Landreformer avviklet godseierklassen, mens ekteskapsloven styrket kvinners juridiske stilling. Masseutdanning og offentlige helseinitiativer nådde millioner som tidligere hadde vært utestengt fra grunnleggende tjenester. Da Mao døde, hadde Kina en samlet stat, et industrigrunnlag, bedre utdanning og et sterkt forbedret helsevesen – forutsetninger for transformasjonen som fulgte.

av denne perioden kan se bort fra de indre splittelsene eller feilene knyttet til kampanjer som Det store spranget og kulturrevolusjonen. Men feilene må heller ikke overskygge det som faktisk ble oppnådd. Godseierveldet, compradorkapitalismen, den koloniale avhengigheten og den nasjonale ydmykelsen ble knust. For første gang i moderne kinesisk historie bygde utviklingen på nasjonal suverenitet framfor imperialistisk underkastelse.

Mot slutten av 1970-årene innså partiet at politisk suverenitet aleine ikke var nok. Et sosialistisk samfunn kunne ikke bygges på fattigdom, teknologisk akterutseilthet og utilstrekkelig produksjonskapasitet. Deng Xiaoping la derfor den strategiske retningen for en ny periode: å utvikle produksjonskreftene ved å ta markedet i bruk som et utviklingsverktøy, samtidig som partiets lederrolle, statlig planlegging og offentlig kontroll over strategiske deler av økonomien ble opprettholdt.

, men verden. De neste tiårene opplevde Kina den kanskje raskeste industrielle veksten i historien. Flere hundre millioner mennesker ble løftet ut av absolutt fattigdom, og nye industrigreiner vokste fram innen telekommunikasjon, høyhastighetstog, fornybar energi og digital teknologi. Og teknologi som tidligere var dominert av avanserte kapitalistland, ble i økende grad utviklet i Kina. Det kinesiske lederskapet beskriver i dag som «nye produksjonskrefter av høy kvalitet», oppsto ikke gjennom markedskonkurranse, men gjennom tiår med koordinert satsing på utdanning, infrastruktur, vitenskap og industri under partiets ledelse.

Kinas erfaring skilte seg dermed skarpt fra den nyliberale veien som ble påtvunget mange utviklingsland i samme periode. Mens privatisering, deregulering og redusert industripolitisk styring sto sentralt i mye av det globale sør, beholdt Kina offentlig kontroll over land og finanssektor, videreførte femårsplanene og brukte staten aktivt til å styre investeringer, industri- og teknologiutvikling.

KKP har sett seg selv som organisatorer av et ­historisk prosjekt på tvers av generasjoner

Utenriks

Aktuelt

En diplomatisk splid er i ferd med å føre til et større brudd.

Abdul El-Sayed er lege, kapitalist, «kommunist» og «terrorist».

Den russiske journalisten Leonid Ragozin mener beslutningen om å kaste ham ut av Latvia er politisk – og bør være et varsko for Europa.

– Om det er noen som vet noe om folkemord, er det henne

Houthi-militsen angriper flyplasser i Saudi-Arabia, som har bedt om hjelp fra allierte i regionen. Samtidig raser krigen videre i Jemen.

Å anklage venstresida for å være antisemittiske er en måte å gi samarbeid med ytre høyre legitimitet på, mener Jacobin-redaktør David Broder.

USA bruker sin kontroll over Iraks oljeinntekter til å presse landets regjering til å føye seg etter sine krav.

Kjent eksiljournalist anklages for å løpe Putins ærend

Om tre uker går Israel til sitt første valg etter den største sikkerhetskatastrofen i landets historie. For mange er Benjamin Netanyahu fortsatt den eneste som kan redde dem.

Familien Bolsonaro har sikret seg en rekke plasser i Kongressen. – Brasil slik vi kjenner det, er nå nesten fullstendig erstattet, sier analytiker.

En ny offensiv prøver å drive Houthi-militsen tilbake. Begge sider tror USA kan være på vei inn i krigen.

Frykter for demokratiet: – Norge må løsrive seg

Horisont

Jason Arday og to unge kinesiske intellektuelle viser hva som skjer når representasjon blir et prestisjeprosjekt.

Krigen mot Iran springer ut av en dypere krise i USAs maktgrunnlag.

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.

En diplo­matisk splid er i ferd med å føre til et større brudd.

Abdul El-Sayed er lege, kapitalist, «kom­mu­nist» og «ter­ro­rist».

Den russiske journa­listen Leonid Ragozin mener beslut­ningen om å kaste ham ut av Latvia er politisk – og bør være et varsko for Europa.

– Om det er noen som vet noe om ­folkemord, er det henne

Houthi-militsen angriper flyplasser i Saudi-Arabia, som har bedt om hjelp fra allierte i regionen. Samtidig raser krigen videre i Jemen.

Å anklage venstre­sida for å være antise­mit­tiske er en måte å gi samarbeid med ytre høyre legi­ti­mitet på, mener Jacobin-redaktør David Broder.

USA bruker sin kontroll over Iraks oljeinn­tekter til å presse landets regjering til å føye seg etter sine krav.

Kjent eksil­journalist anklages for å løpe Putins ærend

Om tre uker går Israel til sitt første valg etter den største sikkerhets­katastrofen i landets historie. For mange er Benjamin Netanyahu fortsatt den eneste som kan redde dem.

Familien Bolsonaro har sikret seg en rekke plasser i Kongressen. – Brasil slik vi kjenner det, er nå nesten full­sten­dig erstattet, sier analytiker.

En ny offensiv prøver å drive Houthi-militsen tilbake. Begge sider tror USA kan være på vei inn i krigen.

Frykter for demo­kra­tiet: – Norge må løsrive seg

Jason Arday og to unge kinesiske intel­lek­tu­elle viser hva som skjer når repre­sen­tasjon blir et presti­sje­pro­sjekt.

Krigen mot Iran springer ut av en dypere krise i USAs makt­grunn­lag.

Over hundre år med revolusjon og sosia­listisk oppbygging i Kina.

En diplomatisk splid er i ferd med å føre til et større brudd.

Abdul El-Sayed er lege, kapitalist, «kommunist» og «terrorist».

Den russiske journalisten Leonid Ragozin mener beslutningen om å kaste ham ut av Latvia er politisk – og bør være et varsko for Europa.

– Om det er noen som vet noe om folkemord, er det henne

Å anklage venstresida for å være antisemittiske er en måte å gi samarbeid med ytre høyre legitimitet på, mener Jacobin-redaktør David Broder.

USA bruker sin kontroll over Iraks oljeinntekter til å presse landets regjering til å føye seg etter sine krav.

Kjent eksiljournalist anklages for å løpe Putins ærend

Om tre uker går Israel til sitt første valg etter den største sikkerhetskatastrofen i landets historie. For mange er Benjamin Netanyahu fortsatt den eneste som kan redde dem.

Familien Bolsonaro har sikret seg en rekke plasser i Kongressen. – Brasil slik vi kjenner det, er nå nesten fullstendig erstattet, sier analytiker.

Frykter for demokratiet: – Norge må løsrive seg

Jason Arday og to unge kinesiske intellektuelle viser hva som skjer når representasjon blir et prestisjeprosjekt.

Krigen mot Iran springer ut av en dypere krise i USAs maktgrunnlag.

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.