Gustav Gillund

#fff

#000

Å kjøre gjennom Finland, i retning den russiske grensa, er som å kjøre ned en blindvei.

På vei til grensebyen Imatra passerer vi sagbruk og stålverk som har kuttet jobber på grunn av fallende etterspørsel. Massive kjøpesentre med reklamer på russisk og finsk står forlatt langs veien.

– Dette er ikke en virksomhet lenger. Mye arbeid, men ingen penger, sier Inna Loikkanen, som står i en tom fiskebutikk.

Loikkanen kommer opprinnelig fra Mariupol i Ukraina. Som ung giftet hun seg med en finne og stiftet familie her. Fiskeforretningen gikk så det suste. På gode dager kom det busser fulle av russere innom for å kjøpe ferskfisk og spise fiskesuppe. Hun hadde fem fulltidsansatte, som røkte, fileterte og vakuumpakket fisken.

– Tusenvis av mennesker passerte hver dag. Nå, som du ser, er det bortimot ingen, forteller hun.

Krigen i fødelandet hennes har fullstendig forandret også denne bakevja av Europa. Siden Finland ble med i Nato i 2023, har dette vært en del av alliansens østre flanke. Samme år ble grensa stengt fullstendig – og er det fremdeles.

Stengningen har både sosiale og økonomiske kostnader for menneskene som bor i grenseområdene, som er bygget på handel og nære forbindelser til Russland. Spørsmålet er fortsatt et dypt polariserende tema i det finske samfunnet.

– Jeg har venner i Kharkiv, som er byen jeg studerte i. Vi skriver til hverandre hele tida. Det er altså helt vanvittig. Nå sa de at de ble bombet igjen. Jeg klarer selv ikke å skille mellom ukrainere og russere. Jeg ble født der. Dette er ikke vår krig. Vanlige folk har ikke tid til å krige. Vi må jobbe, sier Loikkanen.

Da jeg ­besøkte Russland, var det for kulturell ­utveksling. Det var en utrolig god opplevelse.

Frustrasjon og mistro i de finsk-russiske grensetrakter

Yngvild Gotaas Torvik

En komplisert regjeringskabal med et sprikende rødgrønt vinnerlag er ikke det eneste det svenske Vänsterpartiet sliter med om dagen.

Til tross for avsløringer om at kandidater hadde delt hatske og antisemittiske innlegg i sosiale medier rett før svenskene gikk til urnene 13. september, endte Nooshi Dadgostars parti med å gjøre sitt beste riksdagsvalg siden 2002.

Men nå, etter valgoppturen og parallelt med at Vänsterpartiet kjemper for å få plass i en ny, rødgrønn regjering, stormer det på ny. Anklager om «utilbørlig påvirkning ved stemmegivning» – valgfusk – i Borlänge i Dalarna etterforskes av politiet.

Det skal ha blitt observert skyssing av velgere til valglokaler, utdeling av forhåndsutfylte stemmesedler med personstemmer, og at det ble delt ut penger og mat i bytte mot stemmer.

Det lyktes Mohamed Adbudarkir Ali, med 648 personstemmer, å bli «innkryssad» – altså å forbigå andre lenger opp på valglista – og suse inn i Riksdagen på et utjevningsmandat.

Ingen er foreløpig siktet, men tre personer er mistenkt. Ali er ikke en av de mistenkte, og overfor SVT avviser han å være innblandet i noen form for juks: «Det er helt, helt feil. Jeg har ikke gjort det. Jeg kjenner til loven».

I går meldte SVT at Ali har bedt Sveriges «stortingspresident» om to ukers fri og at han ikke møter når Riksdagen trer sammen på mandag.

Fra partiledelsen var det stille i nesten tre døgn før leder Nooshi Dadgostar kommenterte saken.

Ettergår anklager om fusk

Eirik Grasaas-Stavenes

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) hadde en Arsenal-drakt signert av Martin Ødegaard i bagasjen da han reiste til New York denne uka. Han hadde selv sendt en sms til den norske stjerna for å få tak i trøya med nummer åtte på ryggen.

Den var en gave til den fotballgale borgermesteren Støre skulle treffe under FNs generalforsamling. Og jo da, Arsenal-tilhenger Zohran Mamdani smilte bredt da han fikk overlevert den røde og hvite drakta under et besøk på en KI-fri barneskole på Manhattan. Etterpå sa en fornøyd norsk statsminister at Mamdani «er en veldig interessant politiker».

Støre var ikke det eneste store navnet som gjerne ville treffe Mamdani. Også Brasils Lula da Silva, Spanias Pedro Sánchez og ja, til og med president Donald Trump var innom borgermesterboligen.

Og blant alle verdenslederne var Mamdani, som i fjor var en ukjent lokalpolitiker i Queens, en av ukas mest ettertraktede stjerner. Hva er egentlig så tiltrekkende med denne fotballgale sosialisten?

I fjor sjokkerte 34-årige Mamdani, som er medlem av Democratic Socialists of America (DSA), både Demokratenes partielite og New Yorks milliardærer da han vant borgermestervalget i kapitalismens Mekka. Milliardærene truet med å rømme, og advarslene om sosialistisk kaos haglet.

I stedet har Mamdani begynt å innfri valgløftene om å gjøre den rådyre byen billigere å bo i. Han har fått gjennomslag for husleiefrys i rundt én million husleieregulerte leiligheter fra oktober, og han åpnet et gratis barnehagetilbud for 2000 toåringer. I en tid da mange snakker om å stagge KI-utviklingen, innførte Mamdani også nylig en ettårig pause i bruken av elevrettet generativ KI til og med åttende klasse.

Snart ni måneder etter maktovertakelsen er han noe så sjeldent som en politiker som overrasker velgerne positivt: I en fersk måling fra Suffolk University sier 61 prosent at han har gjort en bedre jobb enn forventet. Populariteten skyldes også at Mamdani har satset på en «rennesteins»-sosialisme, der hverdagens problemer, som hull i veien og lekkende rør i offentlige boliger, blir fikset i høyt tempo. Eller som Støre sa det, Mamdani «tar hverdagen på alvor».

Mamdani har også kastet seg inn i den amerikanske idékampen. Der vil han blant annet gjenerobre begrepet «effektivitet» fra høyresida og har opprettet «Commission on Government Efficiency» (Coge) (en humoristisk referanse til Elon Musks nå nedlagte Doge), et nytt byorgan som skal takle offentlig sløseri. Mamdani har allerede sagt opp kostbare kontrakter med private konsulentbyråer som McKinsey.

Også Trump ser verdien av å sole seg i ­glansen.

Hvorfor vil alle henge med Zohran Mamdani?

Pernille Solheim

Bekymringene er mange i forkant av det israelske valget 27. oktober. Al Jazeera skrev i august at hele 70 prosent av jødiske israelere frykter for valgets integritet.

Det har fått aktivister til å sette opp det de kaller et «election war room» med tilknyttede grupper over hele landet, ifølge Financial Times. Derfra skal de overvåke valget, som de frykter vil rammes av både vold og splittende påvirkningskampanjer.

Aktivistene advarer overfor avisa om at den interne sikkerhetstjenesten Shin Bet kan brukes mot statsminister Benjamin Netanyahus politiske motstandere, eller at den sittende regjeringen i verste fall kan nekte å akseptere et mulig valgnederlag.

Denne uka fastslo så Shin Bet-sjefen David Zini at sikkerhetstjenesten ikke vil overvåke israelske forsøk på intern valgpåvirkning. Han overlater ansvaret til politiet, som ifølge Haaretz mangler den nødvendige teknologien til å utføre jobben.

Zini – som er personlig utpekt til jobben av Netanyahu – hevder det ikke er Shin Bets ansvar å håndtere interne aktører. Shin Bet har imidlertid som mandat å «forhindre ulovlige aktiviteter som tar sikte på å skade statens sikkerhet» og demokratiets «orden», skriver Haaretz.

 – fjerdekandidat for venstrepartiet Hadash – til Klassekampen at faren er stor for at regjeringen vil forsøke å undergrave det kommende valget. Han advarte om at Netanyahu og hans allierte har full kontroll over sikkerhetsapparatet.

«Vi kommer til å se stadig mer vold, falske nyheter, konspirasjonsteorier og økt bruk av kunstig intelligens og andre virkemidler for å undergrave valget», sa han.

Hadash-kandidaten oppfordret Norge til å ta initiativ til å sende internasjonale valgobservatører til Israel. Han beskrev det også som «svært sannsynlig» at valgkomiteen kom til å diskvalifisere ham og andre kandidater.

Farene står i kø før valget

Store deler av den jødiske opposisjonen i Israel har avvist å samarbeide med arabiske partier før valget 27. oktober. Nå aksepterer de at arabiske partier ikke får stille i det hele tatt.

Onsdag gikk valgkomiteen i Israel inn for å ekskludere ikke bare Hadash-kandidat Ofer Cassif og Balad-leder Sami Abu Shehadeh, men også samtlige partier med arabisk flertall fra valget. Også Ra’am-partiet, som regnes som den mest pragmatiske arabiske politiske krafta i Israel, nektes å stille.

Avgjørelsene kan imidlertid fortsatt omgjøres av høyesterett, som starter behandlingen av sakene i neste uke. Der er det stor sannsynlighet for at Ra’am får medhold, ifølge analytikere.

Statsminister Benjamin Netanyahus allierte har flertall i valgkomiteen. Derfor er det ingen overraskelse at nettopp disse partiene og kandidatene blir ekskludert.

Det som derimot overrasker noen, er at eksklusjonen av arabiske partier og kandidater enten eksplisitt eller stilltiende støttes opp også av de fremste opposisjonslederne i Israel – de samme som hevder de vil gjøre alt for å felle Netanyahu i det kommende valget.

Høyrepopulisten Avigdor Lieberman støtter åpent en brei eksklusjon av arabiske partier. Sosialdemokratenes leder Yair Golan kritiserer utestengningen av Ra’am, men støtter samtidig at Balad-leder Sami Abu Shehadeh nektes å stille.

Shehadeh ble utestengt fra valget på grunn av en artikkel han publiserte 8. oktober 2023, der han beskrev Hamas-angrepet dagen før som «en viktig historisk begivenhet militært, politisk og strategisk». Shehadeh har siden beklaget artikkelen og understreket at han motsetter seg væpnet kamp.

Yashar-leder Gadi Eisenkot, opposisjonens fremste statsministerkandidat, støtter selv at Shehadeh ekskluderes. Han har samtidig uttalt at Ra’am ikke oppfyller Yashars kriterier for koalisjonssamarbeid.

Arabiske partier nektes å stille

Morten Aune Forbord

Ingrid Schou

Vi har lidd mye for dette prosjektet, sier Nafia Assad.

Den kjederøykende kvinnen med en løs, hvit hijab og energiske håndbevegelser viser fram mobilbakgrunnen sin. En ung mann i militæruniform fyller skjermen.

– Sønnen min døde for dette, sier hun.

– Vi har ofret så mye for Rojava, men den vestlige verden tok det fra oss.

I ungdommen tynget konservative patriarkalske strukturer livet hennes. Som ung truet broren hennes med å drepe henne hvis han noensinne så henne ta en mann i hånda.

Allerede som 14-åring ble hun giftet bort. En dag mannen hennes var på jobb og hun skulle ut for å gjøre ærender, ble hun sett av et familiemedlem som varslet storfamilien. Igjen ble hun konfrontert av broren: Har hun ingen ære? Kvinner skal ikke gå ut av huset aleine.

I dag håndhilser hun med et fast grep. Etter at hun involverte seg i den kurdiske nasjonalbevegelsen, bestemte hun seg for å dedikere livet sitt til kvinnefrigjøring.

Nå jobber hun i et kvinnehus. Det er en av mange kvinneinstitusjoner opprettet av den Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nordøst-Syria (DAANES), ofte også kalt Rojava. Her hjelper hun kvinner som er i samme situasjon som hun selv var i som ung. Jentene som vokser opp her i dag, har rettslig beskyttelse og muligheter hun aldri hadde.

Nafia kaller de siste 14 årenes endringer for en kvinnerevolusjon. Når Nordøst-Syria nå blir underlagt en konservativ regjering med ­islamistisk bakgrunn, frykter hun at alle framskrittene er i ferd med å gå tapt.

De prøver å marginalisere oss. Vi krever å ha en kvinnelig blokk i den syriske hæren.

Er alt håp ute for den kurdiske kvinne­revolusjonen i Syria?

Amal A. Wahab

Krigen i Jemen er igjen i ferd med å eksplodere.

De siste ukers opptrapping startet da styrker fra den internasjonalt anerkjente saudisk-støttede regjeringen tidligere denne måneden gikk til angrep mot den Iran-tilknyttede Houthi-militsen, som kontrollerer store deler av Nord-Jemen.

Regjeringsstyrkenes uttalte mål var å frigjøre alle houthi-kontrollerte områder. Houthiene svarte med en lenge forberedt motoffensiv og tok kontroll over nye territorier, blant annet kysten langs det strategisk viktige Bab El Mandeb-stredet, ved inngangen til Rødehavet.

Mohammed al-Bukheiti er medlem av houthienes politbyrå. Han hevder i dette intervjuet at angrepet mot dem skjedde på Saudi-Arabias oppfordring, og at saudiske myndigheter med dette ønsket å beseire houthiene «en gang for alle».

– I stedet har de og styrkene de støtter, mistet kontrollen over hele vestkysten, fra Hodeidah i nord til Bab El Mandeb i sør, sier han på telefon fra hovedstaden Sanaa.

Houthiene har også trappet opp angrepene mot Saudi-Arabia, mot det de kaller sensitive mål – inkludert viktige oljeledninger. I tillegg har de tatt over saudiske våpen som regjeringsstyrkene etterlot seg under retretten, melder Reuters.

Klassekampen spør al-Bukheiti hva Houthi-militsen håper å oppnå.

– Vårt krav er at Saudi-Arabia stanser krigen og opphever blokaden som daglig dreper jemenitter. Det er et legitimt krav, sier han.

Vi er åpne for å delta i mekling via alle land som måtte ønske det.

– Denne krigen er mot Saudi-Arabia, ingen andre

I deler av vestlige medier har dagens møte mellom Donald Trump og Xi Jinping i Washington D.C. blitt spilt opp som et avgjørende internasjonalt toppmøte om kunstig intelligens.

Det skjer etter at Vesten, også Norge, de siste ukene har blitt herjet av en eksistensiell KI-frykt i møte med nyheter om hackende Open AI-modeller og bransjens egne dommedagsadvarsler om at KI kan utslette menneskeheten.

Denne KI-frykten er imidlertid langt svakere i Kina. Og når Xi treffer Trump i Det hvite hus, er det andre ting enn KI og Terminator-scenarioer som står øverst på agendaen til den kinesiske lederen.

– Jeg tror ikke det å snakke om KI-regulering med USA er noe som blir så spesielt vektlagt fra Kinas side, sier Kina-forsker Hans Jørgen Gåsemyr ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

I forkant av dagens møte skal de to stormaktene ha blitt enige om et system for å varsle hverandre ved alvorlige KI-hendelser. Gåsemyr mener «det er positivt at det i alle fall blir opprettet en KI-dialog». Men han tviler på om det på KI-fronten ellers kommer noe av substans ut av møtet.

Det skyldes blant annet at Kina, ifølge forskeren, «ikke har noen illusjoner om en tillitsbasert relasjon til Trump eller til USA, så lenge USA er styrt av den typen politikk han står for».

Samtidig peker Gåsemyr på at Kina allerede ligger langt foran USA når det gjelder reguleringen av den nasjonale KI-industrien.

– KI er overhodet ikke i fri galopp i Kina, sier Gåsmyr.

Den tek-­dystopiske holdningen er ikke typisk for Kina.

Xi kjøper ikke USAs KI-skrekk

Hanna Mortensdatter Vandeskog

Mellom Mexico i nord og Panama i sør ligger den såkalte tørre korridoren – et omfattende landområde langs stillehavssida av Mellom-Amerika, preget av tørr tropisk skog og jordbrukslandskap.

Over halvparten av de 11,5 millionene som bor her, arbeider i jordbruket, hvor småskala regnbasert jordbruk er utbredt. Området er også blant verdens mest utsatte for klimaendringer.

Nå forbereder regionen seg på en ny krise.

Værfenomenet El Niño er forventet å ramme Mellom-Amerika med rekordstor styrke – i den grad at flere klimaforskere omtaler årets utgave som «super-El Niño». Ifølge Verdens Meteorologorganisasjon (WMO) kan årets værhendelser bli de kraftigste siden målingene begynte.

«Det er fullstendig rødt varsel for tørke», sier Susanna Hecht til Klassekampen. Hun er professor ved Luskin School of Public Policy og en av verdens ledende forskere på klimaendringsringer, arealbruk og landbruk i Latin-Amerika.

Denne lørdagen ble det erklært rød alarm i øst-Guatemala, etter flere uker med ekstreme temperaturer og rekordlave regnnivåer. Dermed ble landet det fjerde i regionen som i løpet av kort tid har erklært nasjonal krisetilstand, etter El Salvador, Panama og Honduras.

På denne tida av året skulle regionen normalt vært midt i regntida, men regnet har uteblitt. I stedet har kombinasjonen av rekordhøyde temperaturer og langvarig tørke gjort jorda uttørket og uegnet for dyrking. På tvers av regionen rapporteres det om alvorlig svikt i mais- og bønneavlingene, som millioner av småbønder er avhengige av.

Ifølge FNs matprogram kan matsikkerheten til opp mot 16 millioner personer nå stå i fare. De advarer samtidig om at de humanitære behovene i regionen langt på vei overgår midlene de har tilgjengelige.

Klimasjokk har en ­tendens til å forsterke ulikhet på ­allerede ulike steder.

Klare for katastrofe: – I det du løser et problem, får du et nytt et kastet over deg

Katarina Poensgen

I FN-bygningen i New York skulle Grønlands regjeringssjef Jens-Frederik Nielsen, Danmarks statsminister Mette Frederiksen og USAs president Donald Trump i går signere en ny forsvarsavtale om Grønland.

Avtalen skal blant annet gi USA utvidet militær tilstedeværelse på øya. Trump omtaler avtalen som en seier og sier den vil gi USA «permanent kontroll over sikkerheten» på Grønland, mens Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen sier at sikkerhetsansvaret i større grad skal ligge innenfor Natos rammeverk.

Den grønlandske parlamentarikeren Aaja Chemnitz understreker at avtalen må komme Grønland til gode og ikke gå på bekostning av landets sikkerhet eller handlefrihet.

«I tillegg til å gi amerikanerne overtaket på militær sikkerhet i landet – noe som er bekymringsfullt nok i seg selv – er jeg bekymret for at vi selger ut vår makt over hvilke investeringer amerikanerne vil akseptere», skriver Chemnitz på Facebook.

Den fullstendige avtaleteksten var ikke offentlig kjent før Klassekampen gikk i trykken i går ettermiddag, men flere detaljer har blitt lekket fra personer som kjenner forhandlingene.

USA har allerede Pituffik Space Base, tidligere Thule-basen, gjennom sikkerhetsavtalen mellom USA og Danmark fra 1951. Den nye avtalen skal åpne for amerikansk militær virksomhet ved ytterligere to steder: Narsarsuaq i Sør-Grønland, der USA tidligere hadde basen Bluie West One, og Mestersvig på østkysten. Det sier anonyme kilder til Reuters og DR.

Mestersvig ligger nord på Nunap Qeqqa, halvøya der et selskap med flere koplinger til Trump planlegger å lete etter olje.

En vesentlig del av avtalen er at den, ifølge den danske regjeringen, anerkjenner Danmarks suverenitet og territorielle integritet, samt grønlendernes rett til selvbestemmelse.

Mer USA på Grønland

Donald Trump får torsdag besøk av sin globale hovedrival Xi Jinping i Det hvite hus. Der skal stormaktene diskutere samarbeid om sikkerhetsrisikoen ved kunstig intelligens.

Møtet skjer samtidig som KI-frykten har eksplodert i Vesten de siste ukene, etter nyheter om løpske Open AI-modeller og dommedagsspådommer fra Anthropics egne folk.

Trump har likevel ingen planer om å tøyle USAs KI-­industri. Motstanden begrunnes med det Det hvite hus og KI-profiler i Silicon Valley framstiller som et eksistensielt kappløp med Kina.

Selv sier Trump at «den som vinner KI, den vinner». Finansminister Scott Bessent, som søndag traff Kinas visestatsminister He Lifeng i New York, går enda lenger.

«Det finnes ingen morgendag dersom Kina vinner. Hvis de tar ledelsen når det gjelder KI, så betyr ingenting annet noe som helst», sier han.

De siste årene har USA forsøkt å bremse Kinas KI-utvikling ved å begrense eksporten av avanserte databrikker og utstyret som trengs for å produsere dem, svarteliste kinesiske selskaper og begrense amerikanske investeringer.

Dette skjer ifølge flere analytikere etter at teknologiindustrien i Silicon Valley, i jakten på penger og reguleringskutt, har lykkes med å overbevise Washington, ikke minst forsvarsdepartementet i Pentagon, om at USA står i et nullsums-KI-kappløp med Kina.

Allerede i 2017 hevdet Open AI-sjef Sam Altman overfor amerikanske etterretningstjenester at Kina hadde lansert et «KGI Manhattan-prosjekt». KGI står for kunstig generell intelligens, som kan mestre et bredt spekter av oppgaver på nivå med mennesker. Nå trengte Open AI milliarder i statsstøtte for å holde tritt, sa Altman.

Spiller opp KI-frykt før Xi-møte

Lotta Elstad

 det i det hele tatt blir noe av. Men skulle et primærvalg finne sted for de italienske opposisjonspartiene i forkant av valget neste år, vil det trolig stå mellom to hovedkandidater:

Det demokratiske partiets (PD) Elly Schlein eller Femstjernersbevegelsens (M5S) Giuseppe Conte.

I flere måneder har Italias sentrum-venstre-partier diskutert muligheten for å arrangere en felles nominasjonsprosess, åpen for innbyggere og ikke bare partiapparat, for å lande på 

person til å lede opposisjonens kamp mot statsminister Giorgia Meloni ved neste års valg.

Særlig Conte har siden våren presset på for et slikt primærvalg.

Schlein-leiren har på sin side insistert på at et felles program må være på plass før «en personorientert strid» om sjefsrollen begynner.

Forhandlingene om dette programmet starter nå på mandag, kunngjorde nylig Nicola Fratoianni, lederen for den rødgrønne alliansen Alleanza Verdi e Sinistra (AVS) – som også blir en del av den breie koalisjonen – fra scenen på et folkemøte i Roma.

Et spørsmål som da må avklares, gjelder støtta til Ukraina – der partiene er uenige.

«Han plasserer oss i en krigshisserposisjon, som ikke er vår linje». Dette uttalte Schlein nylig på et møte med sine partifeller etter en ordveksling med Conte, før hun advarte dem mot å godta valgkamppremissene han med det legger opp til, skriver Corriere della Sera.

Han plasserer oss i en krigshisserposisjon.

Italienske politikere krangler om hvordan å samles mot Meloni

Aktuelt

Vijay Prashad


 , sammen med Shiran Illanperuma

Den 1. juli ble 105-årsdagen til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) markert. Få politiske organisasjoner i moderne historie har hatt så stor innflytelse på egen nasjons skjebne og den internasjonale maktbalansen.

Partiet ble grunnlagt i 1921 av en liten gruppe marxister med mål om å frigjøre Kina fra imperialistisk dominans, føydal utbytting og sosial oppløsning. I dag leder det et land som er en hoveddrivkraft for verdens økonomiske vekst, verdens største industrinasjon og den lengstlevende sosialiststaten. Utviklingen var verken uunngåelig eller lineær, men preget av revolusjon, ofre, eksperimentering, selvkritikk og evnen til å tilpasse strategien uten å oppgi det opprinnelige formålet.

forstås best som en kontinuerlig revolusjonsprosess, ikke en rekke usammenhengende politiske endringer. Den første oppgaven var å knuse den gamle samfunnsordenen som hadde fordømt Kina til underkastelse og ydmykelse. Den andre var å bygge produksjonskapasiteten sosialismen krevde i et fattig jordbrukssamfunn. Den tredje, som pågår i dag, er å sikre at produksjonskreftene i økende grad tjener målet om «felles velstand» framfor å berike en elite. På tvers av disse stadiene har én ting vært konstant: partiets sentrale rolle.

Da Folkerepublikken Kina ble proklamert 1. oktober 1949, erklærte Mao Zedong at det kinesiske folket hadde reist seg. Kina hadde gjennomlevd over hundre år med imperialistisk inngripen, urettferdige traktater, okkupasjon, sult, krigsherredømme og borgerkrig. Landet var politisk fragmentert og økonomisk avhengig, og den revolusjonære seieren var derfor langt mer enn et regjeringsskifte: Den markerte undergangen for en samfunnsorden som hadde hindret landet i selvstendig utvikling.

Under Maos ledelse tok partiet på seg oppgaven med å bygge opp samfunnet. Landreformer avviklet godseierklassen, mens ekteskapsloven styrket kvinners juridiske stilling. Masseutdanning og offentlige helseinitiativer nådde millioner som tidligere hadde vært utestengt fra grunnleggende tjenester. Da Mao døde, hadde Kina en samlet stat, et industrigrunnlag, bedre utdanning og et sterkt forbedret helsevesen – forutsetninger for transformasjonen som fulgte.

av denne perioden kan se bort fra de indre splittelsene eller feilene knyttet til kampanjer som Det store spranget og kulturrevolusjonen. Men feilene må heller ikke overskygge det som faktisk ble oppnådd. Godseierveldet, compradorkapitalismen, den koloniale avhengigheten og den nasjonale ydmykelsen ble knust. For første gang i moderne kinesisk historie bygde utviklingen på nasjonal suverenitet framfor imperialistisk underkastelse.

Mot slutten av 1970-årene innså partiet at politisk suverenitet aleine ikke var nok. Et sosialistisk samfunn kunne ikke bygges på fattigdom, teknologisk akterutseilthet og utilstrekkelig produksjonskapasitet. Deng Xiaoping la derfor den strategiske retningen for en ny periode: å utvikle produksjonskreftene ved å ta markedet i bruk som et utviklingsverktøy, samtidig som partiets lederrolle, statlig planlegging og offentlig kontroll over strategiske deler av økonomien ble opprettholdt.

, men verden. De neste tiårene opplevde Kina den kanskje raskeste industrielle veksten i historien. Flere hundre millioner mennesker ble løftet ut av absolutt fattigdom, og nye industrigreiner vokste fram innen telekommunikasjon, høyhastighetstog, fornybar energi og digital teknologi. Og teknologi som tidligere var dominert av avanserte kapitalistland, ble i økende grad utviklet i Kina. Det kinesiske lederskapet beskriver i dag som «nye produksjonskrefter av høy kvalitet», oppsto ikke gjennom markedskonkurranse, men gjennom tiår med koordinert satsing på utdanning, infrastruktur, vitenskap og industri under partiets ledelse.

Kinas erfaring skilte seg dermed skarpt fra den nyliberale veien som ble påtvunget mange utviklingsland i samme periode. Mens privatisering, deregulering og redusert industripolitisk styring sto sentralt i mye av det globale sør, beholdt Kina offentlig kontroll over land og finanssektor, videreførte femårsplanene og brukte staten aktivt til å styre investeringer, industri- og teknologiutvikling.

KKP har sett seg selv som organisatorer av et ­historisk prosjekt på tvers av generasjoner

Uendelig revolusjon

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I februar 2024 avslo Den sentrale valgkommisjonen å registrere den eneste kandidaten til presidentvalget som gikk inn for å avslutte krigen – den moderate, liberale politikeren Boris Nadezjdin.

Han var alltid rede til å inngå en avtale med Kreml. Men tusenvis av krigsmotstandere så i Nadezjdins deltakelse en mulighet til å uttrykke sin holdning til krigen.

Folk sto i kø i timevis for å uttrykke sin motstand. Myndighetene utestengte ham for å hindre at krigsmotstanderne konsoliderte seg.

Etter det deltok jeg i en debatt med Nadezjdin på en Youtube-kanal og spurte ham hva han nå ville gjøre. Han svarte at han ville forsøke å vinne parlamentsvalget i september 2026 og bebreidet meg for farlige sympatier med «det meningsløse og nådeløse russiske opprøret».

To og et halvt år har gått. I sommer flyktet Boris Nadezjdin fra Russland etter å ha blitt truet med fengsel, og det eneste partiet som åpent går imot krigen – det liberale Jabloko – er blitt utestengt fra parlamentsvalget.

hvem som hadde rett i min diskusjon med Nadezjdin. Det viktige er hvorfor selve ideen om en fredelig forvandling av Russland gjennom reformer har strandet.

Reformismen ble en felles holdning på tvers av det politiske spekteret i perestrojka-årene. Den bygget på en avvisning av revolusjonen i 1917 med dens sosiale kaos, borgerkrig og ødeleggelse av sosiale institusjoner. Ikke bare nasjonalistene og de liberale var reformister, men til og med de postsovjetiske kommunistene hvis leder Gennadij Ziuganov erklærte at «Russland har brukt opp sin revolusjonskvote».

Den nye reformismens oppskrift syntes å gjøre det mulig å unngå både autoritær forstokkethet og revolusjonær usikkerhet. Men bak reformismen skjulte elitens største frykt seg, ikke først og fremst for vold, men for ukontrollert politisk deltakelse fra massene. Både den antikommunistiske intelligentsiaen og den tidligere kommunistiske embetsstanden så på folket som en farlig naturkraft, en mørk og politisk umoden kraft som ikke var klar for et selvstendig politisk liv. De strebet etter å endre staten uten å la den politiske konflikten komme ut av kontroll.

 i den nåværende valgkampen er skandalen rundt partiet Jabloko. Opprinnelig registrerte Den sentrale valgkommisjonen partiet for valget. Av de elleve partiene som ble godkjent for valget, var Jabloko det eneste partiet som åpent tok avstand fra krigen mot Ukraina. Men allerede en uke seinere endret myndighetene strategi. Den 10. august opphevet høyesterett partiets registrering og strøk det fra stemmeseddelen.

Nå forkastes et av regimets viktigste verktøy for å måle og styre misnøyen

Reformismens siste ventil

Francesca Borri

Italiensk journalist og forfatter

Det var en privat middag til ære for en kjent person, en helt i Europa. Men mennene befant seg på den ene siden, og ­kvinnene, eller mer presist: konene, befant seg på den andre.

Koner som serverte middag og så serverte seg selv, sammen med restene. Som utlending ble jeg plassert blant mennene, men bare under middagen. Hele den foregående uka, på heltens pensjonat, måtte jeg vaske opp, feie gulv og stryke skjorter. Siden jeg var den eneste kvinnen, var det min jobb. Selv om jeg bodde på et annet pensjonat.

Men de var palestinere, og det er slikt ingen snakker om. Ingen tenker på det engang.

det eneste jeg leser om Afghanistan, på den eneste dagen da landet igjen befinner seg i nyhetsbildet: 15. august – årsdagen for Kabuls fall. Som faktisk fortsatt er der. Kabul har ikke falt i det hele tatt. De har til og med fått tilgang til litt mer elektrisitet der nå.

Men i flere år har den eneste historien i pressen og på TV vært mennene på den ene siden og kvinnene på den andre. Det er alt. Afghanistan er så oversett at ingen har fått med seg at oppe i alt dette, bor jeg i Kabul. Ingen spør meg om noe.

Som vanlig mener journalistene at de allerede vet alt, selv om de ikke er her.

, da Taliban fikk tilbake makta, var det ingen som tvilte. Alle var sikre på at Afghanistan ville bli en narkostat som spesialiserte seg på opium, i tillegg til å være base for al-Qa’ida – og at det ville ende i borgerkrig, at Taliban ikke ville vare lenge. USA gjorde absolutt sitt beste for å forsikre seg om at det ville bli utfallet.

Fra 2021 har Afghanistan vært avskåret fra det internasjonale finanssystemet, og alle midlene fra sentralbanken deres er frosset i utlandet. Har du lyst til å skrive inn dattera di ved et nettuniversitet? Kjøpe en e-bok til henne på Amazon? Kredittkortene fungerer ikke.

Det har du ikke lest om noe sted, har du vel? Og hva er formålet med denne isoleringen? Vil den ta slutt? I bytte mot hva? Gjenåpning av skolene? En inkluderende regjering? Det er det ingen som aner. Fordi dette var en umiddelbar beslutning. Den ble tatt før skolene stengte, før regjeringen ble erklært.

Mot alle odds har ikke Kabul bare latt være å falle, men økonomien vokser. Til tross for alt

Utenriks

Aktuelt

Folk i Russland og Finland var bundet sammen av geografien. I sommer bestemte den finske regjeringen seg for å forlenge stengingen av grensa på ubestemt tid.

Det stormer rundt Vänsterpartiet i Sverige, der politiet gransker mistanker om valgfusk.

Støre, Lula, Sánchez og Trump. Alle svermer for den amerikanske sosialismens største stjerne.

Farene står i kø før valget

Valgkomiteen har ekskludert arabiske partier fra valget i Israel. Det støttes av Benjamin Netanyahus fremste rivaler.

Det kurdiske selvstyret i Nordøst-Syria er historie. Nå frykter kvinnebevegelsen at de vil miste alt det de har ofret så mye for.

Houthiene kjemper for å frigjøre Jemen fra Saudi-Arabia, sier Houthi-topp Mohammed al-Bukheiti.

Xi kjøper ikke USAs KI-skrekk

Mellom-Amerika ruster seg for det som forventes å bli den kraftigste tørken noensinne registrert. Fire land har erklært nasjonal unntakstilstand for landbruket.

USA kan få større militært spillerom i ny Grønland-avtale. Grønlandsk politiker frykter økt amerikansk innflytelse.

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-analytikere.

Italienske politikere krangler om hvordan å samles mot Meloni

Horisont

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

Det er blitt et land vi tror vi kjenner.

Folk i Russland og Finland var bundet sammen av geografien. I sommer bestemte den finske regje­ringen seg for å forlenge stengingen av grensa på ubestemt tid.

Det stormer rundt Vänster­par­tiet i Sverige, der politiet gransker mistanker om valgfusk.

Støre, Lula, Sánchez og Trump. Alle svermer for den ameri­kanske sosia­lismens største stjerne.

Farene står i kø før valget

Valgko­mi­teen har ekskludert arabiske partier fra valget i Israel. Det støttes av Benjamin Netanyahus fremste rivaler.

Det kurdiske selvstyret i Nordøst-Syria er historie. Nå frykter kvinne­be­ve­gelsen at de vil miste alt det de har ofret så mye for.

Houthiene kjemper for å frigjøre Jemen fra Saudi-Arabia, sier Houthi-topp Mohammed al-Bukheiti.

Xi kjøper ikke USAs KI-skrekk

Mellom-Amerika ruster seg for det som forventes å bli den kraftigste tørken noensinne registrert. Fire land har erklært nasjonal unntaks­til­stand for landbruket.

USA kan få større militært spillerom i ny Grønland-avtale. Grønlandsk politiker frykter økt amerikansk innfly­telse.

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-ana­ly­ti­kere.

Italienske politikere krangler om hvordan å samles mot Meloni

Over hundre år med revolusjon og sosia­listisk oppbygging i Kina.

Maktha­verne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

Det er blitt et land vi tror vi kjenner.

Folk i Russland og Finland var bundet sammen av geografien. I sommer bestemte den finske regjeringen seg for å forlenge stengingen av grensa på ubestemt tid.

Det stormer rundt Vänsterpartiet i Sverige, der politiet gransker mistanker om valgfusk.

Støre, Lula, Sánchez og Trump. Alle svermer for den amerikanske sosialismens største stjerne.

Valgkomiteen har ekskludert arabiske partier fra valget i Israel. Det støttes av Benjamin Netanyahus fremste rivaler.

Det kurdiske selvstyret i Nordøst-Syria er historie. Nå frykter kvinnebevegelsen at de vil miste alt det de har ofret så mye for.

Mellom-Amerika ruster seg for det som forventes å bli den kraftigste tørken noensinne registrert. Fire land har erklært nasjonal unntakstilstand for landbruket.

USA kan få større militært spillerom i ny Grønland-avtale. Grønlandsk politiker frykter økt amerikansk innflytelse.

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-analytikere.

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.