Katarina Poensgen

#fff

#000

Europeiske ledere har reagert med sjokk og vantro på nyheten om USA innfører straffetoll på 10 prosent mot land som de siste dagene har sendt soldater til Grønland.

Tollen skal ifølge president Donald Trump gjelde fra 1. februar. Så vil den øke til 25 prosent 1. juni og vare til USA får en «fullstendig og total» avtale om å kjøpe Grønland fra Danmark. De åtte landene som blir rammet av tollen, kom i går med en felles uttalelse der de sa at truslene «undergraver transatlantiske relasjoner og risikerer å skape en farlig, nedadgående spiral.» Enkelte kommentatorer går enda lenger, og mener tolltruslene er dødsstøttet for hele den transatlantiske alliansen. «Nato er død», skriver Yaroslav Trofimov, sjefkorrespondenten i The Wall Street Journal, på X.

Den kanadiske historieprofessoren Quinn Slobodian, som har skrevet flere bøker om USAs radikale høyreside, tror ikke man er der foreløpig. Samtidig mener han det å svekke alliansen kan være en viktig del av målet med Trump politikk.

«Nato er ikke dødt ennå. Likevel kan man spekulere i at for noen er en del av målet med tiltaket mot Grønland å avlive alliansen» skriver han til Klassekampen.

Donald Trump har argumentert for sitt krav om å ta kontroll over Grønland med at Danmark ikke ivaretar sikkerheten til øya godt nok. At Norge og andre land denne uka sendte soldater, var ifølge Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen å motbevise dette.

«Formålet med den økte militære tilstedeværelsen på Grønland, som presidenten refererer til, er å styrke sikkerheten i Arktis» skriver Rasmussen på X.

Slik ser ikke Trump det. I sin toll-uttalelse på Truth Social anklager den amerikanske presidenten Danmark for å «sette verdensfreden på spill».

Mikkel Runge Olesen, forsker ved Dansk Institut for Internationale Studier (DIIS), mener dette er «en svært voldsom reaksjon på å sende noen få tropper til Grønland». Han skriver til Klassekampen at «Trump må ha sett dette som et problem for hans strategi om å legge press på Danmark og Grønland med militære trusler».

Mener USA vil undergrave Nato

Frida Holsten Gullestad

Pernille Ekornrud Grøndal

Lørdag truet Donald Trump med en ekstra straffetoll på 10 prosent mot Norge og sju andre land som de siste dagene har sendt militært personell til Grønland.

Tollen skal ifølge den amerikanske presidenten økes til 25 prosent 1. juni og vare fram til USA får kjøpe Grønland. I Norge står partiene samlet om å fordømme grepet.

Bård Ludvig Thorheim, næringspolitiske talsperson i Høyre omtaler det som «uvirkelig».

– Det er en fullstendig uakseptabel trussel Trump kommer med. Vi står fullt bak kongeriket Danmark i denne saken, sier Thorheim.

Han håper at tollen vil bli stanset av amerikanerne selv, gjennom motstand både i kongressen og senatet, hvor viktige republikanske stemmer tidligere har uttalt seg negativt om Trumps toll-utspill. Han understreker at Europa nå må stå sammen,

– Foreløpig er dette trusler. Så får vi se om det blir stående. Jeg vil tro at europeiske ledere kommer til å respondere, og da må Norge stå sammen med dem, sier Thorheim.

SV-leder Kirsti Bergstø bordet søndag et fly til USA sammen med store deler av stortingets utenriks- og forsvarskomité. De skal den kommende uka besøke politikere fra både republikansk og demokratisk side av politikken.

– Norge må ikke bøye av for trusler fra Trump. Vi må stå sammen med Grønland og Danmark, sier Bergstø.

Står samlet mot truslene

Amal A. Wahab

Saudi-Arabia har de siste ukene markert seg som en tydelig motstemme mot det amerikanske presset mot Iran – og kan ha bidratt til å avverge en krig.

Forrige uke jobbet styret i Riyad sammen med blant annet Qatar, Oman, Egypt og Tyrkia, for å hindre at president Donald Trump gjorde alvor av truslene om å angripe Iran. Etter at Trump besluttet å utsette et mulig angrep, sa regjeringskilder fra flere av disse landene til Financial Times at utsettelsen skyldes intensivt diplomati fra Irans naboland.

Dette er nye toner fra Saudi-Arabia, som tidligere ivret for en amerikansk konfrontasjon med Iran. Skillet reflekterer også en helt ny situasjon i Midtøsten, der Saudi-Arabia har brutt med De forente arabiske emirater, som tidligere var deres nærmeste partner i regionen.

De to golfstatene står ikke lenger samlet bak USAs hardkjør – og har også gått hver sin vei i flere andre regionale konflikter. I Riyadh har det dannet seg et inntrykk av at Emiratene legger seg nærmere Israel – samtidig som andre golfstater igjen ser Israel som sin største trussel.

Dette skiftet kan få store konsekvenser for maktkartet i regionen.

Tidligere denne måneden bombet saudiske styrker emiratiske forsendelser til Jemen – et grep mange analytikere omtaler som et strategisk veiskille.

I 2015 gikk Saudi-Arabia og Emiratene sammen til krig mot Jemen. Mens Saudi-Arabia ønsket å sikre egne grenser mot iransk innflytelse gjennom Houthi-militsen, bygget Emiratene opp sine egne stedfortredere på bakken.

Emiratene opprettet Southern Transitional Council (STC), en separatistisk milits som ønsker et selvstendig Sør-Jemen. STC tok kontroll over store deler av Sør-Jemen, inkludert den strategiske øya Sokotra.

USAs baser, som skulle beskytte golf­statene, gjør dem mer sårbare.

USA og Israels hardkjør mot Iran har ikke lenger støtte fra Saudi-Arabia

Da den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado besøkte Donald Trump i Det hvite hus på torsdag, kom hun ikke tomhendt.

Med seg hadde hun noe Trump har siklet på i lang tid: den prestisjefylte fredsprismedaljen som Machado ble tildelt av Nobelkomiteen i desember. Hun overrakte den videre til USAs president.

Det har fått mange til å reagere med sjokk og vantro. Men det statsviter og forfatter Vegard Bye reagerer mest på, er begrunnelsen Machado ga for overrekkelsen.

– Det er absurd og en fornærmelse mot Alfred Nobels testamente, sier Bye.

Til pressen på torsdag refererte Machado nemlig til medaljeoverrekkelsen til frigjøringshelten Simón Bolívar i 1825, fra Marquis de Lafayette, som var en av George Washingtons generaler. Lafayettes gave ble sett på som en hyllest til Bolívars frigjøringskamp i Latin-Amerika. USA støttet den gang latinamerikanske lands anstrengelser for å gjøre seg uavhengige av Spania.

Denne frigjøringskampen har også blitt en viktig del av Bolívar-tradisjonen til chavistene og dagens regime, etter Hugo Chávez sin bolivarianske revolusjon.

Machado uttalte på torsdag at Lafayettes gave var «et tegn på brorskapet mellom folket i USA og folket i Venezuela i deres kamp for frihet mot tyranni», ifølge The Guardian.

At medaljen fra Lafayette til Bolívar brukes til å rettferdiggjøre at Machado gir Trump sin Nobel-medalje, har Bye, som har skrevet flere bøker om Latin-Amerika, lite til overs for.

Hun for­søker å stjele Bolívar-­tradisjonen fra chavistene.

– Snur historien på hodet

Eirik Grasaas-Stavenes

Det siste året har forståsegpåere over hele verden forsøkt å forklare hvorfor det er så presserende for Donald Trump å få kontroll over Grønland.

Er det mineralene han vil ha? Eller handler det om det geopolitiske oppgjøret med Russland og Kina?

Quinn Slobodian, en historieprofessor ved universitetet i Boston som har skrevet flere bøker om det ideologiske landskapet på USAs høyreside, tror ikke på noen av disse forklaringene. Han mener svaret er enda mer skremmende for oss i Europa.

«Dette er et nasjonalt sikkerhetspolitisk grep som reflekterer USAs økende antagonisme overfor EU», skriver Slobodian i en e-post til Klassekampen.

Norge er blant flere europeiske land som nå sender militært personell til Grønland i et forsøk på å avskrekke amerikanerne, etter at Trump nok en gang har gjentatt kravet om kontroll over Grønland.

Slobodian mener Trumps Grønland-krav må ses som del av et personlig prestisjeprosjekt for en president som hele tida jakter mer eiendom. Men han tror også det handler om Trump-administrasjonen radikale syn på nasjonal sikkerhet.

Slobodian peker på at USA allerede «har dekket sine sikkerhetsbehov» på øya, og at ingenting ville hindre dem i å bygge ut den militære tilstedeværelsen dersom Russland og Kina er de reelle motstanderne.

Men «hvis det isteden er EU som er motstanderen», skriver Slobodian, så gir det mening for amerikanerne å erobre Grønland fra EU- og Nato-landet Danmark.

Dette er et nasjonalt sikkerhetspolitisk grep.

Tror kravet om Grønland skyldes mistro mot Europa

Gustav Gillund

Da Monroe-doktrinen først ble formulert tidlig på 1800-tallet av president James Monroe, var det europeerne han motsatte seg.

Innflytelsen de europeiske maktene tidligere hadde på den vestlige halvkule skulle elimineres, og USA skulle selv regjere i sin egen bakgård.

I Donald Trumps doktrine – som på grunn av sine røtter i Monroes tenkning har fått navnet Donroe-doktrinen – er det ikke europeisk, men kinesisk innflytelse som skal kostes vekk – alt fra Venezuela til Grønland.

Men der Monroe i stor grad lyktes, er det usikkert om Trump vil oppleve en lignende suksess. Et overblikk på de økonomiske realitetene tilsier faktisk at Kina mest sannsynlig har lite å frykte.

Mange anser kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro som startskuddet for Trumps forsøk på å håndheve sin doktrine. Maduro er en tydelig pro-kinesisk stemme i Sør-Amerika, og mange ser derfor på hele affæren som et slag i trynet til Kina.

Det er imidlertid viktig å huske på at Kina ikke er Sovjetunionen. Selv om Maduro tilhører venstresida i Sør-Amerika, viser kineserne få (om noen) ideologiske preferanser når de velger sine samarbeidspartnere.

Selv om Kina ikke var spesielt fornøyd ved fjerningen av Maduro – fordømmelsene fra Beijing var usedvanlig sterke – bryr Beijing seg trolig ikke så mye om hvorvidt det er en Trump-vennlig libertarianer eller Kina-vennlig sosialist som tar avgjørelsene i Caracas.

Kinesiske selskaper knyttet til telekommunikasjon, transportinfrastruktur og oljeutvinning er så godt etablert og konkurransedyktige at USA på kort sikt vil streve med å få Kina ut av Venezuela – og resten av Sør-Amerika for den saks skyld.

Når Trump argumenterer for å ta kontroll over Grønland, står Kina sentralt.

Kina føler seg ikke truet av USAs kanonbåtdiplomati

Yngvild Gotaas Torvik

– Dette er et kolonialt foretakende. Det er barbarisk, sier Francesca Albanese om Trumps nye «fredsråd».

Francesca Albanese er, når Klassekampen spør, umiddelbart ikke særlig lysten på å kommentere det som denne uka på ny har blitt høyaktuelt: Donald Trumps framtidsplaner for Gaza.

Den italienske juristen sitter midt i arbeidet med en rapport om tortur når Klassekampen intervjuer henne over videolink. Helt siden hun fikk oppdraget som FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske territoriene i 2022, har beretninger om menneskerettighetsbrudd vært en del av arbeidshverdagen. Men dette materialet er så rystende at Albanese teller ned til rapporten er ferdig: 22 dager igjen.

– Dette er så ekte. Det handler om hvordan livet til tusenvis av mennesker, faktisk millioner, er blitt påvirket. Derfor har jeg ingen tålmodighet med denne farsen, sier Albanese om Trumps planer for fred i Gaza.

Det finnes ingen fred i Gaza. Dette er bare et – delvis vellykket – forsøk på å distrahere oss, så vi ikke skal se hva som faktisk skjer der, sier Albanese og minner om at Israel har drept over 400 palestinere på Gazastripa etter at våpenhvilen trådte i kraft 11. oktober i fjor.

Natt til fredag annonserte Donald Trump at det såkalte fredsrådet for Gaza nå er dannet. Hvem som skal sitte i rådet, er ikke kjent når denne saken skrives, men det skal dreie seg om 15 statsledere og blir ifølge Trump «det største og mest prestisjefylte styret som noen gang er blitt satt sammen, noe sted». Etter sigende skal han samle dem for første gang når verdens økonomiske og politiske elite denne helga samles til Verdens økonomiske forums årlige møte i Davos i Sveits, som ledes av norske Børge Brende.

– Dette er et kolonialistisk prosjekt. Og det er grunnen til at jeg ikke vil gi det noe oksygen. Det er barbarisk, sier Albanese om Trumps fredsråd.

Albanese er den første kvinnelige spesialrapportøren i FN med mandat for å rapportere om situasjonen i de palestinske områdene. Hun har markert seg som en usedvanlig frittalende stemme.

I april i fjor ble mandatet hennes fornyet med tre nye år – til store protester fra både Israel og USA.

Profitt foran rettigheter. Det er dét den norske finansministeren sier.

– Dette er et ­kolonialistisk prosjekt. Det er barbarisk.

Pernille Solheim

Etter gjentatte trusler fra Donald Trump så det på onsdag ut til at et amerikansk angrep på Iran var nært forestående. Amerikanske soldater ble evakuert fra basen i Qatar, norske myndigheter oppfordret nordmenn til å forlate Iran, og Storbritannia stengte sin ambassade i Teheran.

Så kom en kryptisk kontrabeskjed fra USAs president. Han hadde fått forsikringer fra iranske myndigheter om at drapene på sivile hadde tatt slutt og at planlagte henrettelser var avblåst. Dermed tok han livet av sin egen begrunnelse for å gå til angrep: å beskytte den iranske befolkningen.

Det skjedde trolig til Benjamin Netanyahus store skuffelse. Israelske myndigheter ønsker seg nemlig sårt et angrep på Iran, ifølge den israelske Iran-analytikeren Ori Goldberg.

Han påpeker at Israel alltids kan angripe først, akkurat som de gjorde i sommer.

– Men det de vil mer enn noe annet, er at noen andre skal gjøre drittjobben for dem, sier Goldberg.

Det er han usikker på om USA vil gjøre. Støtta til Israel i Trump-administrasjonen er lavere enn den var i sommer. Det er dessuten høyst uklart hva amerikanerne skulle oppnå med et slikt angrep, mener Goldberg. Særlig hvis det dreier seg om massiv bombing som først og fremst vil ramme sivile iranere som nå gjør opprør.

– Det er for mye å tape, sier Goldberg.

– Derfor virker det svært usannsynlig at Trump akkurat nå skulle gå til krig og oppfylle Israels største drøm: å se Den islamske republikken falle.

Det Israel vil mer enn noe annet, er at noen andre skal gjøre drittjobben for dem.

Blir han snytt for et Iran-­angrep?

Seth Harp avslørte mørke hemmeligheter om USAs elitestyrker. Nå vil hun ha ham fengslet. 

Da USA kidnappet Venezuelas president Nicolás Maduro, ble operasjonen gjennomført av spesialsoldater fra den myteomspunne elitestyrken Delta Force. Hvem det var som ledet denne operasjonen, var imidlertid ikke offentlig kjent – før den amerikanske journalisten Seth Harp delte navnet og bildet hans på X.

Det har skaffet Harp enda mektigere og farlige fiender enn han allerede hadde.

Det er nemlig få som vet mer om USAs mest hemmelighetsfulle og livsfarlige spesialstyrker enn Harp, som også er tidligere soldat og bestselgende forfatter. Nå krever Republikanere i Kongressen at Harp etterforskes og straffeforfølges fordi han delte det de hevder er klassifisert informasjon om Operation Absolute Resolve i Venezuela.

«De vil kaste meg i fengsel», skrev Harp på X denne uka.

Mange ser nå angrepet på Harp som en opptrapping av et pågående forsøk på å stilne journalister, varslere og kritikk av USAs myndigheter, og sørge for at Amerikas mørkeste hemmeligheter forblir gjemt og glemt.

Harp var allerede før denne uka upopulær blant noen av USAs farligste folk. Mens Trump-administrasjonen etter kidnappingen av Maduro hyllet spesialstyrkene som helter, tegner nemlig Harp et helt annet, og langt mørkere, bilde.

I fjor ga han ut boka «The Fort Bragg Cartel – Drug Trafficking and Murder in the Special Forces». Det er en sjokkerende, veldokumentert og detaljert beretning om årevis med systematisk narkotikasmugling, bestialske drap, voldtekter og straffrihet ved Fort Bragg, militærbasen i North-Carolina som huser Delta Force, blant annet.

Harp knytter en slik dyptgående lovløshet til USAs egen rettsløse krigføring i utlandet. Der har nettopp spesialstyrker som Delta Force fungert som en blodig spydspiss, særlig i Afghanistan og Irak. Begge steder gjennomførte de utallige raid der også sivile ble drept. Og i Afghanistan samarbeidet amerikanerne med afghanske krigsherrer som gledet seg over at USA, i motsetning til Taliban, lot dem dyrke opium igjen.

Seth Harp avslørte narkotika­smugling, bestialske drap, voldtekter og straffrihet

Vil fengsle forfatter som avslørte USAs blodigste hemmeligheter

Mens globaliseringen er på retrett, blomstrer handelen mellom Kina og Afrika

Hvis man en vanlig formiddag går forbi Xiaobei-området i byen Guangzhou, sør i Kina, vil man mest sannsynlig ikke merke noe spesielt. Det kan på overflata se ut som en hvilken som helst annen søvnig gate i den ellers sprudlende handelsbyen.

Men når klokka slår tre på ettermiddagen, så skjer det noe.

– De liker ikke å stå opp tidlig, sier en lattermild puteforhandler om afrikanerne som plutselig begynner å strømme til fra gatene rundt.

På under en time forvandles nemlig Xiaobei-området til et hotspot for en type global handel som har opplevd enorm vekst de siste årene, nemlig handel mellom Afrika og Kina.

Hver ettermiddag samles tusenvis av handelsmenn fra land over hele Afrika her for å handle produkter i bulk, som de deretter fyller i konteinere og sender tilbake til Afrika for profitt.

Den globaliseringen som kanskje er mest synlig for europeere, er den som går mellom nord og sør: vestlige kapitalister som utnytter billig arbeidskraft i fattige land.

Den man i mindre grad ser, er globaliseringen som foregår fra «sør til sør» – fra utviklingsland til utviklingsland.

Mens antiglobaliseringen får fotfeste i vesten, vokser disse internasjonale båndene raskt. Faktisk langt raskere enn handelen mellom rike og fattige land.

Vi kan øke prisen med mye, og fortsatt er det ingen som kan konkurrere.

– Handel er lett. Mellom Kina og Afrika er det så lett

Mens fungerende president Delcy Rodríguez er i full gang med å legge til rette for et oljesamarbeid med USA, forbereder Donald Trump seg på å ta imot opposisjonspolitiker og fredsprisvinner Maria Corina Machado i Det hvite hus.

Det er ventet at han torsdag kveld vil ønske Machado velkommen – og muligens få overrakt Nobelprisen av henne, som hun sier hun vil dele med den amerikanske presidenten.

Samme dag som Machado skal møte Trump, sender også Rodríguez sin egen utsending, diplomaten Felix Plasencia, til Washington, ifølge kilder til Bloomberg.

Flere analytikere tror både regimet og opposisjonen nå prøver å vise at de er den beste samarbeidspartneren for Trump. Den venezuelanske forskeren Ronald Mayora Synnes ved Universitetet i Agder mener imidlertid Machado har dårlige kort.

– USA ser at det de har gjort så langt i Venezuela, fungerer, sier han.

I helga sa Trump til reportere om bord på presidentflyet Air Force One at «det går virkelig bra med Venezuela» og at USA «samarbeider riktig godt med ledelsen».

Etter kidnappingen av president Nicolás Maduro har USA akseptert at det regimet han ledet i Venezuela, består, mot at de føyer seg etter en rekke amerikanske krav.

Synnes påpeker at det viktigste for den amerikanske presidenten er en stabil situasjon i Venezuela, slik at han får kontroll over landet og dets oljeressurser.

Folk er så klart redde, men det har vært veldig rolig der de siste dagene.

Venezuelanere tror på en bedre framtid

New Yorks nye borgermester starter godt

Zohran Mamdani har fått en god start som New Yorks nye borgermester. Mandag ble sosialisten tatt imot som en rockestjerne av streikende sykepleiere utafor et sykehus på Manhattan.

Med fagforeningens røde skjerf rundt halsen sa Mamdani at byens helsearbeidere alltid har stilt opp under New Yorks største kriser, som terrorangrepet 11. september og under pandemien. Nå fortjener de ikke bare applaus, men «rettferdig lønn», sa Mamdani og møtte euforisk jubel fra de streikende.

Samtidig jubler nå velgere som sendte sosialisten til rådhuset for at Mamdani allerede er i gang med å innfri sine valgkampløfter om å gjøre USAs dyreste by billigere for folk flest.

Mamdani (34) suste til en historisk valgseier i november. Han lovet å fryse byens leiepriser, gjøre busser «raske og gratis» og innføre gratis barnehage for alle newyorkere. Og etter bare en uke som borgermester overrasket Mamdani mange ved å presentere en barnehageplan verdt 1,2 milliarder dollar.

– Noen sa disse målene var umulige. Urealistiske. Naive, sa Mamdani.

– Men på dag åtte erklærte vi begynnelsen på gratis barnehage for alle newyorkere.

Noen dager tidligere signerte Mamdani tillatelsen for nye offentlige toaletter i et arbeiderklassenabolag i Harlem. Da forpliktet han seg også til å bruke ytterligere millioner av dollar på nye toaletter over hele New York, så folk kan ferdes med «verdighet».

– Vår administrasjon beviser at myndighetene kan levere for arbeidsfolk, sa Mamdani.

Vår administrasjon beviser at myndighetene kan levere for arbeidsfolk.

Zohran Mamdani gir folket noe å juble for

Aktuelt

Vijay Prashad

indisk historiker

Natt til 3. januar 2026 ble mer enn 150 amerikanske militære luftfartøy brukt i et så intenst angrep mot Venezuela at luftvernet ble slått ut og landet mistet evnen til å forsvare seg. Med forskjellige midler klarte de amerikanske styrkene å mørklegge landet og forstyrre de nasjonale kommunikasjonssystemene.

Midt i dette kaoset ble president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores kidnappet, tatt med til USA og tiltalt for «narkoterrorisme». I løpet av disse få timene forårsaket den amerikanske regjeringen brudd på FN-pakta, pakta til Organisasjonen av amerikanske stater og folkerettslig sedvane, som sier at statsoverhoder har immunitet med mindre det foreligger en arrest­ordre fra Den internasjonale ­straffedomstolen.

Angrepet på Venezuela og bortføringen av Maduro og Flores har ingenting med narkotika eller demokrati å gjøre, men dreier seg utelukkende om olje og makt. «Vi skal styre Venezuela», sa USAs president Donald Trump nedlatende.

Det regjeringen og næringslivseliten i USA lenge har funnet problematisk, er prosessen som ble igangsatt av den første regjeringen til president Hugo Chávez.

Med Chávez’ bolivarske prosess vedtok landet i 2001 en lov om organiske hydrokarboner, om at staten skulle disponere alle olje- og gassreserver, som forbeholdt landets oppstrømsaktiviteter med leting og utvinning for statskontrollerte selskaper. Men den lot i tillegg private selskaper – også utenlandske – delta i nedstrømsaktiviteter (som raffinering og salg).

Da den nye loven trådte i kraft under Chávez, ga den staten tilbake kontrollen over oljeindustrien (den gang utgjorde oljesalg til andre land 80 prosent av landets utenlandsinntekter). Det forarget de USA-eide oljeselskapene – særlig ExxonMobil og Chevron – som la press på regjeringen til George W. Bush om å gripe inn overfor Chávez.

 verdens største oljereserver, hadde allerede nasjonalisert olja sin ved lov i 1943, med endringer i 1975. Med de nyliberale reformene som Det internasjonale pengefondet (IMF) og de store amerikanskeide oljeselskapene presset gjennom i 1990-årene, ble oljeindustrien likevel i stor grad privatisert.

Da Chávez dukket opp på den politiske arenaen i 1990-årene, fanget han stemningen blant veldig mange av venezuelanerne – særlig arbeiderklasse og bønder. Tiåret var markert av dramatiske svik fra presidenter som lovet å sikre det oljerike landet fra innstrammingstiltakene pålagt av IMF, men som endte med å følge IMFs ønsker.

Etter å ha tatt kontrollen over oljeinntektene brukte Chávez dem til å skape store samfunnsforbedringer. Det hjalp han og den bolivarske prosessen at oljeprisene holdt seg høye fra 1999 (da han ble president) til 2013 (da han døde).

De vestlige mediene bagatelliserte systematisk sanksjonene

En langvarig taktikk mot Venezuela

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I over ti år har politiske kommentatorer erklært at «sivilisasjonstenkningen» har vendt tilbake til den globale politikken. Hver nye krise – migrasjon, krig, kulturkonflikter – har blitt tatt som bevis på at Samuel Huntingtons teori om kampen mellom sivilisasjonene bare var prematur. Historien har endelig tatt ham igjen, blir vi fortalt.

Men det vi er vitne til i dag, er ikke en kamp mellom sivilisasjoner. Det er snarere en normalisering av sivilisasjonstenkning som et styrende språk. Denne tenkningen har beveget seg fra ytre høyre og langt inn i dagligspråket til liberale, sentrumsorienterte og teknokratiske makthavere.

I 2025 fungerer «sivilisasjon» mindre som en teori om globale konflikter enn som en praktisk måte å håndtere ulikheter på, berettige utestengelse og rangere politiske påstander i en verden der universalistiske løfter har dødd en stille død.

er viktig. Den liberale internasjonale ordenen – som er forankret i folkeretten, multilaterale institusjoner og løftet om lik suverenitet – har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon. Reglene finnes fortsatt, men anvendelsen har blitt selektiv. Språket finnes fortsatt overalt, men troverdigheten er tynnslitt. Vi sitter igjen med et system som taler i universelle ordelag, men fungerer gjennom hierarki.

Sivilisasjonstenkningen skynder seg å fylle dette gapet, på tvers av svært forskjellige kontekster.

I Nigeria verserer påstander om et pågående «kristent folkemord», og det forsterkes av de evangeliske nettverkene i USA og Europa. Komplekse lokale konflikter – om landområder, politi og regional makt – framstilles som en eksistensiell kamp mellom kristendom og islam. Politisk vold forvandles til en sivilisasjonsmessig trussel, mens de materielle forholdene som ligger til grunn for konflikten, skyves i bakgrunnen.

I USA framstiller Donald Trump og hans allierte somaliske amerikanere som samfunnets outsidere. De vurderes ikke som migranter eller statsborgere, men i henhold til hvor «vestlige verdier» de har. Det stilles spørsmål ved lojaliteten deres, kulturelle forskjeller overdrives, og dagligdagse sosiale problemer bakes inn i et narrativ om uforenlighet.

I Europa er muslimene stadig oftere utsatt for trusler, ikke bare som religiøs minoritet, men som representanter for en fremmed sivilisasjon – en som hevdes å være ute av stand til sekularisme, likestilling mellom kjønnene eller demokratiske normer.

Og i Sør-Afrika er historiene om et «hvitt folkemord» forbausende hardnakkede, på tross av overveldende bevis på det motsatte. Kriminalitet, økonomiske nedgangstider og politisk korrupsjon fortolkes som symptomer på et sivilisasjonsmessig angrep på en antatt vestlig utpost i sørspissen av Afrika.

Den liberale internasjonale ordenen har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon

Sivilisasjon og sammenbrudd

Grace Blakeley

britisk økonom

Kapitalismen i Storbritannia har overlevd på grunnlag av en innforstått byttehandel mellom generasjonene gjennom flere tiår. Arbeid hardt, gå stille i dørene, så vil du til slutt belønnes med en rimelig levestandard.

Følger du reglene, får du muligheten til å skape deg et liv som ikke er definert av kontinuerlig bekymring. Dette systemet har nå smuldret opp, og det er unge mennesker klar over.

 ser tydelig at uansett hvor hardt de jobber, vil de aldri kunne få det trygge livet som foreldrene deres tok for gitt. Stigen er trukket opp, og trinnene – en solid velferdsstat, sterke arbeiderrettigheter og et fungerende boligmarked – har knekt.

De fleste i politikerklassen nekter å innse hvor kaotisk økonomien har blitt for unge mennesker. Heller enn å rette opp i problemene de står overfor, velger regjeringspartiet Labour å belære unge mennesker om verdien av å arbeide, mens de gjør alt de kan for å sørge for at det ikke lønner seg.

erklærte Labour-regjeringen at unge nå skal miste trygda hvis de ikke tar imot arbeidet de tilbys etter å ha vært arbeidsledig i 18 måneder. ­Regjeringen vil da betale private ­virksomheter for å ansette arbeidsledige unge – en enorm subsidiering av private selskaper, som vil berike private aksjonærer ved å gjøre det lettere å utnytte unge arbeidere.

Er det rart oppslutningen om de to store partiene har falt dramatisk blant de unge? De grønne er det mest populære partiet blant unge generelt. Statsminister Keir Starmers reaksjon er å kalle partiet for «sprø» fordi de fremmer en utleierfiendtlig politikk som er ekstremt populær blant unge velgere.

Men problemet Starmer ikke ser, er at de unge ikke har noen grunn til å delta i en økonomi som er rigget mot dem. Labour har det for travelt med å lytte til finansfolkene og næringslivets hovedorganisasjon, CBI, til å gjøre noe med det.

hele tida om hvor viktig det er at det skal «lønne seg å jobbe». Det må sies at de har økt minstelønna, men denne endringen hjelper lite for de som jobber på nulltimerskontrakt, noe som gjelder over én million mennesker. Mange bedrifter har allerede sagt at de vil reagere på økningen i minstelønna ved å tilby mindre arbeid, noe som er enkelt når personalet ditt jobber på kontrakter som ikke garanterer et fast antall arbeidstimer.

«Fleksibiliteten» på arbeidsmarkedet har gått for langt. Nulltimerskontrakter er bakt inn i den økonomiske modellen. Arbeiderne må sitte ved telefonen og vente på skift som kanskje eller kanskje ikke materialiserer seg, ute av stand til å planlegge livet, egen økonomi eller til og med egne måltider. Det er et system som defineres av usikkerhet, et system som Labour lovet å få slutt på.

Utenriks

Aktuelt

Å skade Nato-alliansen kan være et mål i seg selv når Trump varsler straffetoll for Grønland, mener historieprofessor Quinn Slobodian.

Norske partier står samlet i sin motstand mot Trumps straffetoll. – Fullstendig uakseptabelt, mener Bård Ludvig Thorheim, næringspolitisk talsperson for Høyre.

Et større strategisk skifte er på gang i Midtøsten.

– Snur historien på hodet

USAs jakt på Grønland er et ideologisk angrep på Europa, mener professor Quinn Slobodian.

Beijing er trygge på sin posisjon i Latin-Amerika.

– Dette er et kolonialt foretakende. Det er barbarisk, sier Francesca Albanese om Trumps nye «fredsråd».

Blir han snytt for et Iran-angrep?

Seth Harp avslørte mørke hemmeligheter om USAs elitestyrker. Nå vil hun ha ham fengslet.

Mens globaliseringen er på retrett, blomstrer handelen mellom Kina og Afrika

Venezuelanere tror ting blir bedre i framtida, viser ny meningsmåling. Samtidig forsøker både regimet og opposisjonen å posisjonere seg overfor Donald Trump.

Zohran Mamdani gir folket noe å juble for

Horisont

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Å skade Nato-alliansen kan være et mål i seg selv når Trump varsler straffe­toll for Grønland, mener historie­professor Quinn Slobodian.

Norske partier står samlet i sin motstand mot Trumps straffe­toll. – Full­sten­dig uaksep­ta­belt, mener Bård Ludvig Thorheim, nærings­po­litisk talsperson for Høyre.

Et større strategisk skifte er på gang i Midtøsten.

– Snur historien på hodet

USAs jakt på Grønland er et ideologisk angrep på Europa, mener professor Quinn Slobodian.

Beijing er trygge på sin posisjon i Latin-Amerika.

– Dette er et kolonialt foreta­kende. Det er barbarisk, sier Francesca Albanese om Trumps nye «fredsråd».

Blir han snytt for et Iran-­angrep?

Seth Harp avslørte mørke hemme­lig­heter om USAs elite­styr­ker. Nå vil hun ha ham fengslet.

Mens globa­li­se­ringen er på retrett, blomstrer handelen mellom Kina og Afrika

Vene­zu­e­la­nere tror ting blir bedre i framtida, viser ny menings­må­ling. Samtidig forsøker både regimet og oppo­si­sjonen å posi­sjo­nere seg overfor Donald Trump.

Zohran Mamdani gir folket noe å juble for

USA har hatt øynene på landets oljenæring helt siden 2001.

Når politikk frem­stil­les som en kamp mellom si­vi­li­sa­sjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbri­tannia sitter med et arbeids­marked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Å skade Nato-alliansen kan være et mål i seg selv når Trump varsler straffetoll for Grønland, mener historieprofessor Quinn Slobodian.

Norske partier står samlet i sin motstand mot Trumps straffetoll. – Fullstendig uakseptabelt, mener Bård Ludvig Thorheim, næringspolitisk talsperson for Høyre.

– Dette er et kolonialt foretakende. Det er barbarisk, sier Francesca Albanese om Trumps nye «fredsråd».

Blir han snytt for et Iran-angrep?

Seth Harp avslørte mørke hemmeligheter om USAs elitestyrker. Nå vil hun ha ham fengslet.

Mens globaliseringen er på retrett, blomstrer handelen mellom Kina og Afrika

Venezuelanere tror ting blir bedre i framtida, viser ny meningsmåling. Samtidig forsøker både regimet og opposisjonen å posisjonere seg overfor Donald Trump.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.