Amal A. Wahab

#fff

#000

Kort tid etter USAs angrep på Venezuela og kidnappingen av landets president Nicolás Maduro og kona kom Donald Trump med en beskjed: Colombias president Gustavo Petro «bør passe seg».

Natt til mandag gjentok Trump at Colombia kan stå for tur, og at Petro «ikke skal få lov til å fortsette å produsere kokain og smugle den inn til USA».

Det har økt frykten innad i Colombia, forteller Colombia-ekspert og Latin-Amerika-skribent Martha Rubiano Skretteberg.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe Colombia. Jeg frykter at USA vil reversere utviklingen og gjøre Latin-Amerika til sin bakgård igjen, sier hun, som selv opprinnelig er fra Colombia og har fulgt situasjonen tett.

Når vi ringer henne, befinner hun seg i byen Cúcuta på grensa til Venezuela, som mandag var åpnet igjen.

– Det har normalt kommet rundt 50.000 venezuelanere over grensa hver dag, men myndighetene forteller at tallet er blitt lavere de siste dagene. Det kan hende at folk heller tar seg ulovlig over den 2000 kilometer lange og porøse grensa, sier Skretteberg.

Frykten til kolombianerne er ikke ubegrunnet. USA har blant annet flere ganger sagt at de gjenoppliver Monroe-doktrinen. Den ble til for å sikre USA kontroll over den vestlige sfæren.

Trump var også uvanlig tydelig på at angrepet mot Venezuela ikke minst ­handlet om amerikansk kontroll over landets olje. Fire andre land ble eksplisitt truet under konferansen: Colombia, Mexico, Cuba og Iran.

Jeg frykter at USA vil gjøre Latin-Amerika til sin bakgård igjen.

– Mange kolombianere er redde for at USA vil angripe

Eirik Grasaas-Stavenes

Advart av CIA: Slik kastet Trump fredsprisvinneren under bussen

Da USA kidnappet Nicolás Maduro, håpet mange at Venezuelas president skulle byttes ut med fredsprisvinner Maria Corina Machado. Men Donald Trump knuste raskt slike forhåpninger.

«Hun har ikke støtta eller respekten innad i landet», sa USAs president om Machado lørdag.

Isteden har visepresident Delcy Rodríguez og restene av Maduro-regjeringen beholdt makta. I dagene etter angrepet har det blitt ­spekulert i om Trump ofret ­Machado fordi han ennå var fornærmet over at hun «stjal» Nobels fredspris fra ham.

Nå tyder imidlertid mye på at Trump droppet Machado fordi han tvilte på hennes egen styringsevne, og fordi han fryktet å bli trukket inn i en ny militær hengemyr som kan ramme både Trumps allerede svake popularitet og USAs globale oppgjør med Kina.

De siste dagene har de to store amerikanske avisene Wall Street Journal og New York Times begge kommet med avsløringer om USAs vurderinger av Machado og de politiske styrkeforholdene i Venezuela.

Her omtales en til nå hemmelig, og for Machados del, knusende CIA-rapport. Den konkluderer med at Machado, og hennes politiske allierte Edmundo González – som av mange regnes som vinneren av valget i 2024 – mangler styrke til å styre Venezuela uten at det ender i vold og kaos.

En regjering ledet av Machado ville ifølge CIA tvert imot trolig møte motstand fra regimevennlige aktører med våpen. En slik væpnet konflikt kunne tvinge USA til å forsøke å kontrollere landet militært med egne styrker. Trump ble ifølge avisa brifet om denne rapporten før angrepet lørdag.

– Dette viser at CIA kanskje har gjort seg noen viktige erfaringer fra Irak og Afghanistan, sier statsviter og ­forfatter Vegard Bye til Klassekampen.

Trump bryr seg ikke om demokrati eller hva de som styrer ­Venezuela, heter.

Hun ble ofret etter advarsler fra CIA

Katarina Poensgen

Chavist, lojal Maduro-støttespiller og oljeminister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

Da USAs president Donald Trump holdt pressekonferanse etter lørdagens angrep på Venezuela, kom han med en uventet beskjed: Kidnappingen av Venezuelas leder Nicolás Maduro ville ikke automatisk føre til noe regimeskifte.

Fredsprisvinner Maria Corina Machado skulle heller ikke få noen rolle. I stedet skulle USA styre Venezuela fram til de kunne få til det Trump omtalte som «en trygg, ordentlig og vel overveid overgang» – og få tilgang på landets olje.

For å få til dette har USA isteden satset på en helt annen kvinne: visepresident Delcy Rodríguez, som i helga ble utnevnt til fungerende president. USAs utenriksminister Marco Rubio hevder Rodríguez har sagt til dem at hun er villig til å gjøre hva enn amerikanske myndigheter ønsker.

Flere mener Rodríguez hadde gjort en avtale med amerikanerne før Maduro ble hentet ut av landet. Visepresidenten har imidlertid vært en av regimets mest sentrale og lojale figurer og er av Venezuela-kjennere ansett som langt mer ideologisk enn Maduro. Hun har også viktig støtte blant militæret og fra topper som innenriks- og justisminister Diosdado Cabello og forsvarsminister Vladimir Padrino López.

Kan hun likevel bli en nikkedokke for USA?

Rodríguez er fra hovedstaden Caracas og studerte juss ved Universidad Central de Venezuela. Faren hennes var en marxist-leder, kjent for å ha vært involvert i kidnappingen av den amerikanske forretningsmannen William Niehous i 1976. For det ble han arrestert og torturert av den venezuelanske etterretningstjenesten DISIP og døde samme år.

Selv begynte Rodríguez sin politiske karriere i 2003, under regjeringen til daværende president Hugo Chávez. Sammen med broren Jorge Rodríguez, dagens leder for nasjonalforsamlingen, har hun siden hatt en rekke ulike maktposisjoner, både under Chávez og hans etterfølger Maduro. Hun har blant annet vært informasjonsminister og utenriksminister. I 2017 var hun president for den nasjonale grunnlovgivende forsamlingen i landet som ga regjeringen utvidede fullmakter.

Rodríguez fungerte også både som finansminister og oljeminister mens hun var visepresident for Maduro. Den politiske analytikeren Jose Manuel Romano sier til CNN at alle posisjonene Rodriguez har hatt, viser at hun er en person «med presidentens fulle tillit».

Hun har stor innflytelse over hele regjeringen.

Vil denne kvinnen ta ordre fra Trump?

Chavister i Caracas sier til Klassekampen at Trumps oljeplaner vil bli møtt med væpnet motstand.

Donald Trump og hans allierte er i seiersmodus etter at USAs spesialstyrker kidnappet Venezuelas president Nicolás Maduro i en militæroperasjon natt til lørdag.

«Dette var en av de mest slående, effektive og mektige demonstrasjonene av amerikansk militær styrke og kompetanse i USAs historie», sa Trump lørdag.

I går ble Maduro og hans kone Cilia Flores fraktet til Manhattan i New York der presidenten skulle framstilles for en lokal domstol for anklager om narkotikasmugling. Trump legger samtidig ikke skjul på at angrepet var motivert av imperialistiske intensjoner: USA vil kontrollere Venezuela, ikke minst landets enorme oljeressurser.

I Venezuela råder nå frykt og usikkerhet. Ingen vet ennå hvordan USA faktisk planlegger å styrke landet, eller hvordan restene av regimet forholder seg til USAs intensjoner. En kilde Klassekampen snakker med i hovedstaden Caracas, mener Trump har vært for tidlig ute med å framstille Venezuela-operasjonen som en seier.

«Trump tror at han allerede har vunnet krigen ved å kidnappe Maduro», sier en av kildene i en lydmelding.

«Han tar feil. Vi er et fredelig land og folk. Men vi er også forberedt på å forsvare fedrelandet vårt. Og hvis de vil ha krig, så skal de få krig», sier hun.

Klassekampen har gjennom helga vært i kontakt med tre ulike kilder i Caracas. De er alle venezuelanere som har støttet den såkalte «bolivarianske revolusjonen» som ble igangsatt av Hugo Chávez, president i Venezuela fra 1999 til 2013.

En av kildene bor i et nabolag der USA bombet like ved. Begge barna hennes fikk panikkanfall, forteller hun.

Trump tror at han allerede har vunnet krigen ved å kidnappe Maduro. Han tar feil.

– Hvis de vil ha krig, så skal de få krig

Ingrid Fadnes

Missiler traff både sivile og militære mål natt til lørdag flere steder i Venezuela, blant annet midt i nabolaget 23 de Enero i hovedstaden Caracas. Der bor familien til Ronald Mayora Synnes, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

– Jeg ble vekket av at søstera min ringte meg, forteller Synnes.

Natta var dramatisk, men morgenen etter var «intenst stille», forteller han. Søstera og andre familiemedlemmer filmet helikoptere fra der de sto. Hvor mange som er skadet og drept i angrepene, er enda ukjent. The New York Times siterer en kilde som snakker om 40 drepte, men Synnes tror tallet kan være en god del høyere.

– Vi vet lite enda. Mediene i Venezuela er forsiktige med å spre informasjon, men vi vet at flere er skadet, og at dette også gjelder sivile.

«Vi ble alle overrasket, og at jeg ble det (...) kan jeg forstå, men at regjeringen…» skrev en akademiker fra Caracas på sms til Klassekampen lørdag. Han ønsker ikke å bli sitert med navn. Til det er situasjonen for uavklart, skriver han.

Han synes det er vanskelig å forstå hvordan USA kunne fly rett inn i hjertet av landet og hente ut Maduro.

«At de har kommet inn med helikopter uten at noe som helst forsvar er aktivert … det får meg til å tenke at de rett og slett har latt dem komme inn».

Akademikeren mener at her må det ha skjedd forhandlinger i forkant, men hva de har forhandlet om, er ikke mulig å vite på nåværende tidspunkt, sier han.

Alt tyder på at resten av regjeringen fortsatt sitter ved makta.

Maduro er borte, men regimet består

Rundt klokka ett norsk tid natt til søndag gikk Venezuelas kidnappede president Nicolás Maduro haltende ned flytrappa, i håndjern og omringet av titalls amerikanske agenter, på en militærflyplass i New York.

På bakken ventet tungt bevæpnede soldater. Maduro og hans kone er tiltalt for blant annet narkotikasmugling og besittelse av ulovlige våpen, ifølge USAs justisminister Pam Bondi.

Natt til lørdag gjennomførte USA det president Donald Trump beskrev som et storstilt militært angrep mot Venezuela, fra sjø, land og luft. En knapp time seinere meldte Trump at Maduro og kona var blitt pågrepet og ført ut av landet.

– Dette har USA forberedt seg på i flere måneder, og det visste europeiske ledere. De visste også at hensikten var regimeskifte i Venezuela. Europa er livredde for å miste alliansen med USA i Nato og har derfor ikke ønsket å utfordre eller provosere Trump, sier Latin-Amerika-ekspert Vegard Bye, og legger til:

– Nå sitter de igjen med realiteten av at Trump har kidnappet en president – uavhengig av at han var en diktator – i en suveren stat og bestemt seg for å styre Venezuela inntil videre.

Bye er glad for at Norge har uttalt at USAs angrep er i strid med folkeretten. Reaksjonene fra andre europeiske land har derimot vært langt mer tilbakeholdne. I Latin-Amerika har reaksjonene vært delte. Argentina hyllet USAs angrep, mens Brasil og Colombia fordømte aksjonen som en farlig presedens.

Trump har tidligere hevdet at kampen mot Venezuela skyldes narkotikasmugling og har i flere måneder angrepet venezuelanske fartøy som ifølge USA fraktet narkotika.

– USA har neppe bevis som vil holde i retten i saken mot Maduro. Dersom narkotika virkelig var hovedsaken, hvorfor ga Trump forrige måned Honduras’ tidligere president Juan Orlando Hernández, dømt til 45 års fengsel for omfattende kokainsmugling, amnesti og innreise til USA?

Det er en farlig innstilling til nasjoners suverenitet.

USA vil sikre seg kontroll

Det startet med en streik blant iranske kjøpmenn og butikkeiere tidligere denne uka, da landets valuta stupte. Siden har de utviklet seg til omfattende protester som også inkluderer studenter, og som har spredt seg til flere byer de siste dagene, inkludert Teheran.

Rett før helga så situasjonen ut til å eskalere. Det var meldt om flere sammenstøt mellom politi og demonstranter på torsdag og fredag, der to sivile ble drept i byen Lordegan, ifølge det statlige nyhetsbyrået Fars.

Protestene omtales som de største siden 2022, etter at Mahsa Amini døde i politiets varetekt. Kvinne-liv-­frihet-protestene det året var massive og ble til et oppgjør mot selve presteskapet. Analytikere påpeker at man ikke er i nærheten av samme omfang som disse protestene, selv om de preges både av økonomisk og politisk uro.

Myndighetene har også offentlig brukt en mer forsonende tone. Men volden vil trolig eskalere dersom protestene øker i styrke, påpeker analytiker Pardis Shafafi ved forskningsinstitusjonen CNRS Paris. Hun har spesialisert seg på politisk vold og er selv iransk.

Shafafi tror at en grunn til at regimet foreløpig bruker en mildere tone offentlig, er at de første ledende demonstrantene besto av regimets sentrale demografiske gruppe – inkludert kjøpmenn og basarer i Teheran og menn med lavere sosioøkonomisk bakgrunn fra ikke-urbane områder.

– Det er mange videoer på sosiale medier nå som blir publisert raskere enn vi klarer å verifisere dem. Men ut fra det jeg har sett så langt, er det ikke bare folk fra storbyer som deltar, men fra en rekke byer og med forskjellige sosiale og etniske grupper, sier hun på telefon fra London.

– Staten kan ikke hevde at dette bare gjelder unge mennesker og kvinner. Mange av de første demonstrantene så ut, i hvert fall overflatisk, til å være fra deres viktigste demografiske støttegrupper, legger Shafafi til.

Protestene i Iran eskalerer

Gustav Gillund

(tekst og foto

Unge kinesere har begynt å se tilbake på tida før markedsreformene, som de aldri opplevde selv, med nostalgi

Det klirrer i sjampanje­glassene i penthouse­baren på Hyde Park hotell i bydelen Chaoyang. Huawei sparer ikke på noe når de organiserer sin årlige nyttårsfest.

Jeg blir pent bedt om å legge kameraet igjen i garderoben og ikke sitere noe fra festen. Praten skal gå løst når Huawei-ledelsen møter vestlig presse.

Og det gjør den. Til den beste utsikten man kan få over Beijings glitrende nattlandskap, spøkes det blant annet om at USA allerede er mer kommunistisk enn Kina.

– USAs tekselskaper har jo skapt en planøkonomi! skratter noen høylytt.

Kina har tilbakelagt nok et godt år. Den store tiårsplanen Made in China 2025 ble fullført – og det med glans. Nasjonen har trosset Vestens forsøk på å sabotere dens framvekst og gjenopptatt sin historiske posisjon som verdens dominerende produksjonsmakt. Hva nå?

Inne på Huawei-festen går diskusjonen mellom de vestlige journalistene i velkjente baner. Forestillingen om Kina som en høyteknologisk superstat skaper både frykt og fryd. For mange europeere har den blitt hovedargumentet for å bringe tilbake nasjonsbyggerne fra etterkrigstida. For de mer konservative, ofte japanske eller amerikanske, argumenteres det for å utnytte folk og natur enda mer hensynsløst for ikke å tape kappløpet.

Men der jeg vandrer rundt mellom rike, unge kinesere i luksusklær som står klistret til sine dyre Huawei-skjermer, mens de følges av like velkledde butlere, tenker jeg at den vakre utsikten og den selvsikre feststemningen likevel overser noe viktig.

Etter to intense uker med farting rundt omkring i Beijing, og samtaler med folk fra ulike sosiale lag, sitter jeg først og fremst igjen med et inntrykk av at den økonomiske optimismen, som i flere tiår har ledsaget Kinas hakesleppframkallende vekst, nå er forduftet.

Det materielle er mye bedre i dag, men det er klart at man kanskje savner samholdet litt.

Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet

Smilende skrev sosialisten Zohran Mamdani seg inn i USAs historiebøker. Få minutter inn i 2026 signerte 34-åringen den store, brune boka som dokumenterer hvem som styrer New York.

«Herr borgermester, det er nå offisielt», sa sekretæren som holdt boka og trykket Mamdanis høyre hånd.

Da hadde Mamdani nettopp, på en nedlagt undergrunnsstasjon ved rådhuset og med venstre hånd på to koraner, avlagt sin ed. Han lovet å gjøre sitt ytterste for å tjene folket i USAs største by. Da seremonien var over, var klokka halv ett på natta. Mamdani fant likevel veien rett til sitt nye kontor.

«Jeg har noen ting jeg har lyst til å gjøre», sa han.

Øverst på lista står en politisk kamp som kan avgjøre Mamdanis framtid, men også oppgjøret om Demokratenes sjel og forsøket på å stanse Donald Trump: kampen om å øke skattene på USAs rikeste.

Mamdani vant valget med løfter om å gjøre USAs dyreste by billigere for folk flest. Han vil innføre gratis barnehage, fryse byens leiepriser, opprette offentlige matvarebutikker og gjøre bussen gratis. Planen har fått en prislapp på rundt sju milliarder dollar. Dette skal finansieres gjennom en skatteplan som består av to deler:

1. Mamdani vil øke selskapsskatten fra 8,85 prosent til 11,5 prosent. Det skal gjelde de rundt tusen mest lønnsomme selskapene i delstaten.

2. Alle innbyggere som tjener over en million dollar i året (omtrent ti millioner norske kroner), skal få en ekstra inntektsskatt på 2 prosent. Det betyr at personer som tjener en million dollar i året, må skatte 20.000 dollar mer enn de gjør i dag.

Jeg har noen ting jeg har lyst til å gjøre.

Mamdani skal ut på skattejakt

Knut Gjerseth Olsen

Espen Eichhöfer

Dresden skulle være tysk bilindustris utstillingsvindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

Georg Nischan står oppå et saktegående samlebånd som glir lydløst gjennom Volkswagens toppmoderne fabrikklokaler i Dresden. Arbeidsflyten ligner den til en sjømann på et skip som seiler på stille sjø.

«Gläserne Manufaktur», den «gjennomsiktige fabrikken», ligger ved en park sentralt i den saksiske hovedstaden. Den ligner mer på et moderne kontorbygg enn et produksjonslokale. Bygningen er av glass, trærne og himmelen speiler seg i de store vindusflatene.

Fabrikken skulle være Volkswagens luksusfabrikk. Her, i det slitne Øst-Tyskland, skulle de invitere turister og kunder til å se på produksjonen av sine mest moderne biler.

– Hva skal jeg si? Etter jul er jeg arbeidsløs, sier Georg Nischan (47), og legger fra seg skrujernet og kikker ut gjennom en halvferdig bil.

– Jeg vet ikke. Det er ikke mer jobb her. Jeg vil nok aldri finne noen så bra jobb igjen, men jeg må leite etter noe i januar, sier han.

Det blir han ikke aleine om. Hundre arbeidere her har bygd sin siste bil. I morgen er det over og ut i den saksiske hovedstaden.

Folkevognas bråstopp i Øst-Tyskland

Ole Øyvind Sand Holth

Det var den brutale beskjeden Donald Trump serverte Volodymyr Zelenskyj da den ukrainske presidenten besøkte Det hvite hus i slutten av februar.

Det var bare en drøy måned siden Trump ble gjeninnsatt som USAs president, og de fleste av oss satt fortsatt bare og måpte. Det var ikke først og fremst det uforutsigbare lynnet eller ringeakten for politisk kutyme som var sjokkerende – den kjente vi godt fra før. Det som var forandret siden forrige gang, var gjennomføringskrafta. Trump hadde vendt tilbake til Det hvite hus med en plan om å omforme både USA og verden i sitt bilde, og han hadde et håndplukket team av beinharde lojalister med seg for å sette planen ut i live.

At de nå satt de og skjelte ut en av sine allierte for åpent kamera, var bare en liten del av denne planen, som skulle lede til fred i Ukraina og lukrative avtaler for amerikanske investeringsselskaper både der og i Russland. På bildene så det nokså sivilisert ut (Zelenskyj ble til og med kjeftet på fordi han ikke hadde tatt på seg dress), men det kunne like gjerne vært en scene fra en spillebule i helvete, der menn i helsetrøye tygget på fuktige sigarsneiper og skvulpet whisky mens de gestikulerte med kortene de hadde på hånda.

Og slik har egentlig hele dette året fortonet seg. Krigene og den menneskelige lidelsen har ikke lenger evnet å fange vår oppmerksomhet. Isteden har det virket som alt av betydning har utspilt seg i disse møtene mellom Trump og andre ­verdensledere.

Kanskje kommer det av Trumps morbide talent for å skape underholdning. («Det blir bra fjernsyn», kommenterte han tørt etter utskjellingen av Zelenskyj.) Men vel så mye handler fascinasjonen kanskje om innsynet det gir oss i det storpolitiske maktspillet. I Trumps spillebule hjelper det ikke å kunne smykke seg med idealer. Her blir alle tvunget til å vise hvilke kort de faktisk sitter med, enten det er militær styrke, økonomiske muskler, olje, mineraler eller sjeldne jordarter. Og etter hvert som alt har kommet på bordet, har det gjennom et år med krigståke, tolltrusler og storpolitisk trolling blitt tydelig at vi ikke bare har å gjøre med en ny Trump, men også med en helt ny verdensorden.

fikk audiens hos Trump, var Benjamin Netanyahu. Den israelske statsministeren var etterlyst av den internasjonale straffedomstolen for sine forbrytelser mot menneskeheten, men fikk en varm velkomst av mannen han omtalte som «den beste vennen Israel noen gang har hatt i Det hvite hus». Trump hadde riktignok fått presset gjennom en våpenhvile i Gaza, men det viste seg å være spill for galleriet. På visitten i USA fikk Netanyahu løfter om alle de amerikanske våpnene han noensinne hadde ønsket seg, og noen uker seinere ga Trump ham også grønt lys til å gjenoppta det stadig flere internasjonale folkerettseksperter gjennom året begynte å omtale som et folkemord.

Problemet var at Netanyahu ble for varm i trøya. Israel var stadig mer isolert internasjonalt, men fortsatte likevel å bombe Hizbollah-mål i Libanon og spiste seg stadig lenger inn det sørlige Syria. Utpå sommeren klarte de til og med å dra med seg Trump på en kort, liten krig mot Iran. Men da en israelsk drone i september også drepte flere medlemmer av Hamas’ forhandlingsdelegasjon i en boligblokk midt i Qatars hovedstad Doha, var det et skritt for langt selv for Trump, som balanserer sin lojalitet til Israel med vel så nære forbindelser i Persiabukta. Han hadde faktisk forbigått Israel på sin første utenlandsreise til Midtøsten i mai, mens emiren av Qatar hadde fått æren av å overrekke Trump et helt nytt presidentfly.

Angrepet i Doha ble starten på den prosessen som i oktober endte med våpenhvile i Gaza og det Trump i en tale til den israelske nasjonalforsamlingen omtalte som «den historiske gryningen av et nytt Midtøsten». Den overstrømmende velkomsten Trump fikk i Knesset, levnet likevel liten tvil om hvilken part avtalen egentlig tjente. Da Ofer Cassif, som representerer venstresidepartiet Hadash, fra sin plass i salen hevet en lapp med påskriften «anerkjenn Palestina», ble han brutalt ført ut av rommet, mens Trump så på fra scenen. «Trump-planen er så vagt formulert at den sikrer at Israel kan gjøre som de vil, når de vil», sa Cassif til Klassekampen noen dager seinere.

Har det skjedd noen gang før i historien at så mye har handlet om én mann?

Året da alle kom til kort

USA godkjente et rekordstort våpensalg til Taiwan. Nå svarer Kinas militære.

«Rettferdighetens oppdrag» har Folkets frigjøringshær i Kina døpt de omfattende militærøvelsene, som nå pågår rundt Taiwan.

I går hadde de allerede sendt et stort spekter av militære fartøy, blant annet jagerfly, bombefly, droner og krigsskip, som omringet Taiwan fra alle kanter.

Talsperson for Folkets frigjøringshær, Shi Yi, skriver i en pressemelding at øvelsen er en «advarsel til uavhengighetskrefter» og «ekstern påvirkning».

Kinesisk statlig media sier at øvelsen er et svar på Trump-administrasjonens godkjenning av det største amerikanske våpensalget til øya noensinne. Eksperter tror dette kan skape problemer for forholdet mellom de to landene, som i ukene før hadde opplevd en tydelig positiv utvikling.

USAs utenriksdepartement kunngjorde like før jul at de hadde godkjent en våpenpakke til Taiwan på 11,1 milliarder amerikanske dollar.

Våpnene inkluderer avanserte rakettsystemer, militær programvare og ulike typer missiler – og er det største våpensalget fra USA til Taiwan noensinne.

I tillegg til størrelsen har også typen våpen fått stor oppmerksomhet i Kina. Kinesiske hobbyobservatører av militært utstyr påpeker i ulike blogger på Wechat at rakettsystemene og missilene som inngår i pakka, har kapasitet til å gjøre skade på det kinesiske fastlandet.

Missilene skal blant annet ha en rekkevidde på opptil 300 kilometer. Det ble tolket som et forsøk fra USA på å skyve på tidligere etablerte røde linjer i slike våpensalg, som foregår regelmessig mellom Taiwan og USA.

Bilateralt diplomati kommer i økende grad til å dreie seg om Taiwan framover.

Taiwan blir truet av Kina etter våpenkjøp fra USA

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I over ti år har politiske kommentatorer erklært at «sivilisasjonstenkningen» har vendt tilbake til den globale politikken. Hver nye krise – migrasjon, krig, kulturkonflikter – har blitt tatt som bevis på at Samuel Huntingtons teori om kampen mellom sivilisasjonene bare var prematur. Historien har endelig tatt ham igjen, blir vi fortalt.

Men det vi er vitne til i dag, er ikke en kamp mellom sivilisasjoner. Det er snarere en normalisering av sivilisasjonstenkning som et styrende språk. Denne tenkningen har beveget seg fra ytre høyre og langt inn i dagligspråket til liberale, sentrumsorienterte og teknokratiske makthavere.

I 2025 fungerer «sivilisasjon» mindre som en teori om globale konflikter enn som en praktisk måte å håndtere ulikheter på, berettige utestengelse og rangere politiske påstander i en verden der universalistiske løfter har dødd en stille død.

er viktig. Den liberale internasjonale ordenen – som er forankret i folkeretten, multilaterale institusjoner og løftet om lik suverenitet – har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon. Reglene finnes fortsatt, men anvendelsen har blitt selektiv. Språket finnes fortsatt overalt, men troverdigheten er tynnslitt. Vi sitter igjen med et system som taler i universelle ordelag, men fungerer gjennom hierarki.

Sivilisasjonstenkningen skynder seg å fylle dette gapet, på tvers av svært forskjellige kontekster.

I Nigeria verserer påstander om et pågående «kristent folkemord», og det forsterkes av de evangeliske nettverkene i USA og Europa. Komplekse lokale konflikter – om landområder, politi og regional makt – framstilles som en eksistensiell kamp mellom kristendom og islam. Politisk vold forvandles til en sivilisasjonsmessig trussel, mens de materielle forholdene som ligger til grunn for konflikten, skyves i bakgrunnen.

I USA framstiller Donald Trump og hans allierte somaliske amerikanere som samfunnets outsidere. De vurderes ikke som migranter eller statsborgere, men i henhold til hvor «vestlige verdier» de har. Det stilles spørsmål ved lojaliteten deres, kulturelle forskjeller overdrives, og dagligdagse sosiale problemer bakes inn i et narrativ om uforenlighet.

I Europa er muslimene stadig oftere utsatt for trusler, ikke bare som religiøs minoritet, men som representanter for en fremmed sivilisasjon – en som hevdes å være ute av stand til sekularisme, likestilling mellom kjønnene eller demokratiske normer.

Og i Sør-Afrika er historiene om et «hvitt folkemord» forbausende hardnakkede, på tross av overveldende bevis på det motsatte. Kriminalitet, økonomiske nedgangstider og politisk korrupsjon fortolkes som symptomer på et sivilisasjonsmessig angrep på en antatt vestlig utpost i sørspissen av Afrika.

Den liberale internasjonale ordenen har ikke tatt slutt med et brak, men gjennom erosjon

Sivilisasjon og sammenbrudd

Grace Blakeley

britisk økonom

Kapitalismen i Storbritannia har overlevd på grunnlag av en innforstått byttehandel mellom generasjonene gjennom flere tiår. Arbeid hardt, gå stille i dørene, så vil du til slutt belønnes med en rimelig levestandard.

Følger du reglene, får du muligheten til å skape deg et liv som ikke er definert av kontinuerlig bekymring. Dette systemet har nå smuldret opp, og det er unge mennesker klar over.

 ser tydelig at uansett hvor hardt de jobber, vil de aldri kunne få det trygge livet som foreldrene deres tok for gitt. Stigen er trukket opp, og trinnene – en solid velferdsstat, sterke arbeiderrettigheter og et fungerende boligmarked – har knekt.

De fleste i politikerklassen nekter å innse hvor kaotisk økonomien har blitt for unge mennesker. Heller enn å rette opp i problemene de står overfor, velger regjeringspartiet Labour å belære unge mennesker om verdien av å arbeide, mens de gjør alt de kan for å sørge for at det ikke lønner seg.

erklærte Labour-regjeringen at unge nå skal miste trygda hvis de ikke tar imot arbeidet de tilbys etter å ha vært arbeidsledig i 18 måneder. ­Regjeringen vil da betale private ­virksomheter for å ansette arbeidsledige unge – en enorm subsidiering av private selskaper, som vil berike private aksjonærer ved å gjøre det lettere å utnytte unge arbeidere.

Er det rart oppslutningen om de to store partiene har falt dramatisk blant de unge? De grønne er det mest populære partiet blant unge generelt. Statsminister Keir Starmers reaksjon er å kalle partiet for «sprø» fordi de fremmer en utleierfiendtlig politikk som er ekstremt populær blant unge velgere.

Men problemet Starmer ikke ser, er at de unge ikke har noen grunn til å delta i en økonomi som er rigget mot dem. Labour har det for travelt med å lytte til finansfolkene og næringslivets hovedorganisasjon, CBI, til å gjøre noe med det.

hele tida om hvor viktig det er at det skal «lønne seg å jobbe». Det må sies at de har økt minstelønna, men denne endringen hjelper lite for de som jobber på nulltimerskontrakt, noe som gjelder over én million mennesker. Mange bedrifter har allerede sagt at de vil reagere på økningen i minstelønna ved å tilby mindre arbeid, noe som er enkelt når personalet ditt jobber på kontrakter som ikke garanterer et fast antall arbeidstimer.

«Fleksibiliteten» på arbeidsmarkedet har gått for langt. Nulltimerskontrakter er bakt inn i den økonomiske modellen. Arbeiderne må sitte ved telefonen og vente på skift som kanskje eller kanskje ikke materialiserer seg, ute av stand til å planlegge livet, egen økonomi eller til og med egne måltider. Det er et system som defineres av usikkerhet, et system som Labour lovet å få slutt på.

Et system som smuldrer opp

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Dette er en typisk overskrift i de russiske mediene i dag: «FSB i Novorossijsk har pågrepet en tidligere prest som er mistenkt for å ha rekruttert borgere med sikte på å utføre terrorhandlinger».

De dukker opp daglig: «Sikkerhetsstyrkene pågrep en sabotør fra Komi på et tog på vei til Belgorod.» Ofte ledsages ­meldingene av videoer der maskerte menn kaster seg over en ukjent person, slår ham, legger ham med ansiktet ned i bakken eller setter på ham håndjern.

Ingen bevis for skyld presenteres. Avisene bare gjengir pressemeldinger fra det hemmelige politiet, som skryter av at det har «avverget» farlige handlinger planlagt av nok en ukjent låsesmed, kvinnelig lærer eller tidligere prest.

 rettssakene mot kjente opposisjonelle og aktivister tilhører fortida – de ble fengslet i 2022–2023, og de nye arrestasjonene virker utad bare som en etterdønning av politikken som gikk ut på å undertrykke avvikende meninger. Den politiske volden er blitt rutine på bakgrunn av den endeløse krigen.

Men i virkeligheten gjennomgår Putins-statens undertrykkende politikk en radikal transformasjon.

Det er ikke lett å vurdere det reelle omfanget av statens undertrykkende press mot samfunnet. Det offentliggjøres ingen statistikk over politisk undertrykkelse. Man kan bare fastslå den politiske motivasjonen bak en straffesak ved å studere materialet i den konkrete saken. Det er slik menneskerettighetsorganisasjoner og journalister arbeider.

 Memorial finnes det nå 689 politiske fanger. Prosjektet OVD-Info har 6100 registreringer av politisk motiverte dommer siden 2012. Disse listene gjør ikke krav på å være uttømmende.

De omfatter kun et antall mer eller mindre godt undersøkte saker, der ikke bare dommen, men også tiltaledokumenter, sakens omstendigheter og den dømtes biografi er kjent. Hvor mange som er straffet for sine overbevisninger uten å være registrert i slike databaser, vet ingen.

Tankesmia Re: Russia har undersøkt tilgjengelig rettsstatistikk og analyserte domfellelser etter 33 paragrafer i straffeloven, noe som utgjør 89 prosent av domfellelsene i saker verifisert av OVD-Info i 2023–2024. Det er disse paragrafene som oftest brukes i politisk motiverte saker.

Putin-statens undertrykkende politikk gjennomgår en radikal transformasjon 

Utenriks

Aktuelt

Mange i Colombia frykter et amerikansk angrep etter bombingen av Venezuela, forteller Martha Rubiano Skretteberg.

Advart av CIA: Slik kastet Trump fredsprisvinneren under bussen

Chavist, lojal Maduro-støttespiller og oljeminister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

– Hvis de vil ha krig, så skal de få krig

I Venezuela hersker usikkerhet om USA fikk hjelp av folk på innsida før angrepet. «Alt er falskt», skriver en kilde nær Maduro-regimet til Klassekampen.

Donald Trump var uvanlig åpen om at angrepet handler om å sikre USA kontroll over regionen, sier Venezuela-kjenner Vegard Bye.

Iranere protesterer mot høye priser og inflasjon. Regimet gir nå en illusjon om at de blir tatt på alvor, mener Iran-analytiker.

Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet

Sosialisten Zohran Mamdani er New Yorks nye borgermester. Han går rett inn i en bitter skattestrid som kan avgjøre USAs framtid.

Dresden skulle være tysk bilindustris utstillingsvindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

I 2025 framsto storpolitikken som scener fra en spillebule i helvete.

Taiwan blir truet av Kina etter våpenkjøp fra USA

Horisont

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Undertrykkelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.

Mange i Colombia frykter et amerikansk angrep etter bombingen av Venezuela, forteller Martha Rubiano Skrette­berg.

Advart av CIA: Slik kastet Trump freds­pris­vin­neren under bussen

Chavist, lojal Maduro-støtte­spil­ler og oljemi­nister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

– Hvis de vil ha krig, så skal de få krig

I Venezuela hersker usikkerhet om USA fikk hjelp av folk på innsida før angrepet. «Alt er falskt», skriver en kilde nær Maduro-regimet til Klasse­kam­pen.

Donald Trump var uvanlig åpen om at angrepet handler om å sikre USA kontroll over regionen, sier Venezuela-kjenner Vegard Bye.

Iranere prote­sterer mot høye priser og inflasjon. Regimet gir nå en illusjon om at de blir tatt på alvor, mener Iran-analytiker.

Noen inntrykk fra et Kina på vippe­punk­tet

Sosia­listen Zohran Mamdani er New Yorks nye borger­mester. Han går rett inn i en bitter skatte­strid som kan avgjøre USAs framtid.

Dresden skulle være tysk bilin­du­stris utstil­lings­vindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

I 2025 framsto storpo­li­tikken som scener fra en spillebule i helvete.

Taiwan blir truet av Kina etter våpenkjøp fra USA

Når politikk frem­stil­les som en kamp mellom si­vi­li­sa­sjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbri­tannia sitter med et arbeids­marked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Under­tryk­kelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.

Mange i Colombia frykter et amerikansk angrep etter bombingen av Venezuela, forteller Martha Rubiano Skretteberg.

Advart av CIA: Slik kastet Trump fredsprisvinneren under bussen

Chavist, lojal Maduro-støttespiller og oljeminister. Dette er Maduros arvtaker Delcy Rodríguez:.

I Venezuela hersker usikkerhet om USA fikk hjelp av folk på innsida før angrepet. «Alt er falskt», skriver en kilde nær Maduro-regimet til Klassekampen.

Iranere protesterer mot høye priser og inflasjon. Regimet gir nå en illusjon om at de blir tatt på alvor, mener Iran-analytiker.

Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet

Sosialisten Zohran Mamdani er New Yorks nye borgermester. Han går rett inn i en bitter skattestrid som kan avgjøre USAs framtid.

Dresden skulle være tysk bilindustris utstillingsvindu. Men neste år står Georg Nischan uten jobb.

I 2025 framsto storpolitikken som scener fra en spillebule i helvete.

Når politikk fremstilles som en kamp mellom sivilisasjoner, fremstår ulikhet uunngåelig.

Storbritannia sitter med et arbeidsmarked der usikkerhet er normalen. Det er de unge som betaler prisen.

Undertrykkelsen er blitt mye mer omfattende, men mindre synlig.