Yngvild Gotaas Torvik

Pernille Solheim

#fff

I sommer opplevde Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sin største krise noensinne. Etter en lang, uregelmessig og svært betent prosess vedtok et flertall av ICCs medlemsland at sjefaktor Karim Khan – mannen som utstedte arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant – måtte gå.

De konkluderte med at Khan hadde begått grov tjenesteforsømmelse etter anklager om alvorlige seksuelle krenkelser mot en yngre kollega. Norge var et av 82 av domstolens totalt 125 medlemmer som til slutt stemte for å avsette Khan.

Samtidig har USA, med utenriksminister Marco Rubio i spissen, trappet opp sin «krig» mot domstolen og denne uka ilagt enda flere i staben personlige, vidtrekkende sanksjoner.

Hva vil nå skje med den hardt prøvede domstolen i Haag og med arrestordrene mot Netanyahu og hans medsammensvorne? 

Klassekampen har stilt følgende to spørsmål til en rekke profilerte eksperter på feltet:

Tror du ICC vil være i stand til å finne en ny, uavhengig sjefaktor som vil videreføre domstolens arbeid, når vedkommende sannsynligvis vil utsettes for både sanksjoner og press som sin forgjenger?

Hva forventer du vil skje med saken mot Benjamin Netanyahu og andre israelere – i lys av valget av ny sjefaktor, USAs kampanje mot domstolen og at flere stater nå varsler at de vil melde seg ut?

Amerikansk jurist og menneskerettighetsbauta som var med på å stifte Human Rights Watch.

Betyr dette slutten på ICCs retts­forfølgelse av ­Netanyahu?

Lotta Elstad

#000

Under Ceuta-krisa – da tusener forsøkte å krysse grensa fra Marokko til den spanske eksklaven i Afrika i slutten av juli – uttrykte europeiske sosialdemokrater sin solidaritet med den spanske statsministeren Pedro Sánchez.

Unntatt én: Danmarks statsminister Mette Frederiksen.

 gjorde, var å forfatte et brev til EU-ledelsen sammen med Italias statsminister Giorgia Meloni. Det ble så undertegnet av 20 andre medlemsland og anklagde Spania mer eller mindre for selv å ha skyld i situasjonen ved å henvise til den omfattende regulariseringen av papirløse migranter som landet nettopp hadde gjennomført.

Den danske sosialdemokraten nøyde seg ikke med det.

En drøy uke seinere poserte hun også i koboltblå blazer ved siden av en hvitkledd Meloni, som med hvert sitt stramme smil i en felles instagram-post bedyret at «[vi] er de eneste to kvinnelige regjeringssjefene i EU. Den ene leder et stort land i sør, den andre et lite land i nord. Men vi er forent i vårt ønske om å beskytte Europa.»

Et kristent Europa, som de presiserer. Og som ifølge dem begge er truet av «ukontrollert migrasjon». Da særlig «ulovlige migranter» som «begår voldelige lovbrudd, er involvert i narkotikasmugling og ansvarlige for seksuell vold».

Det er altså ikke så merkelig at det norske Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug har oppgitt nettopp Mette Frederiksen som politisk forbilde. Den danske statsministerens mål med asylpolitikken er ifølge henne selv 

søkere. Hun er en ivrig tilhenger av mottaks- og retursentre i land utenfor EU, såkalte tredjeland, noe Meloni allerede opprettet i Albania, og virker ellers like opphengt i migrasjonssaken som en hvilken som helst høyrepopulist.

Et kjent «Hva er viktigst?» -intervju med den danske influenseren Frede Dyrnesli, der Frederiksen måtte svare kjapt på en rekke enten-eller-spørsmål, er nokså illustrerende. Dyrnesli spør: «Aldersgrense på Tiktok eller høyere lønn til sykepleiere?» Frederiksen svarer: «Aldersgrense på Tiktok.»

Frederiksen bedriver ­samme type propaganda som Meloni.

Nå okker EUs sosialdemokrater seg over Mette Frederiksen

Sofie Grønntun Nissen

I flere tiår har Israels kontroversielle E1-prosjekt ligget på is. Utbyggingen av over 3000 boliger tar sikte på å skape et sammenhengende israelsk bosettingsområde mellom okkuperte Øst-Jerusalem og bosettingen Ma’ale Adumim – og vil i praksis dele Vestbredden i to, noe mange omtaler som spikeren i kista for en tostatsløsning.

Internasjonalt press har gang på gang stanset prosjektet før utbyggingen har kommet i gang.

Men i fjor ga israelske myndigheter endelig grønt lys til prosjektet – som Israels høyreekstreme finansminister Bezalel Smotrich sier vil «begrave» ideen om en palestinsk stat. Denne uka ble byggingen av de første 1200 boligene lagt ut på anbud, med frist 19. oktober – én uke før det israelske valget.

Dette har fått europeiske land til å reagere – ikke minst Storbritannia, som lenge har vært en av Israels viktigste vestlige støttespillere. Særlig sterk har reaksjonen vært fra landets nye utenriksminister Ed Miliband, som etter Andy Burnhams inntog i statsministerboligen har blitt et håp for dem som ønsker sterkere press på Israel.

I en uttalelse onsdag beskrev han kunngjøringen som en «uakseptabel og destruktiv handling» og krevde at planene stanses. Samtidig kalte han inn Israels chargé d’affaires – landets høyest rangerte diplomat i Storbritannia – på teppet.

«Storbritannia vil ikke stå passivt og akseptere at tostatsløsningen blir ødelagt», var beskjeden fra Miliband – som også varslet at Storbritannia snart vil «legge fram en omfattende pakke med tiltak» mot Israel, inkludert sanksjoner mot dem som deltar i den ulovlige utvidelsen av bosettingene.

Milibands reaksjon har satt sinnene i kok i Israel.

«Jeg avviser blankt uttalelsen fra Storbritannias utenriksminister og den nedlatende tonen i ordene hans», skriver utenriksminister Gideon Sa’ar på X og mener det er «absurd at Storbritannia skal belære det jødiske folket om hvor de kan bo i sitt lille, historiske hjemland».

Raser over ­israelsk prosjekt

Katarina Poensgen

Mykhajlo Fedorov ble et populært ansikt for det nye Ukraina – teknologisk framoverlent og mindre preget av den gamle makteliten.

Som forsvarsminister sto han sentralt i Ukrainas satsing på langtrekkende droneangrep mot Russland. Da han ble sparket etter bare seks måneder i jobben, gikk tusenvis ut i gatene for å kreve ham tilbake.

Men talen han holdt tirsdag kveld kan ha snudd stemningen mot ham. I videotalen, 

, gikk Fedorov hardt ut mot president Volodymyr Zelenskyj og ba om valg – til tross for at Ukraina fortsatt er i full krig.

Analytikeren Balazs Jarabik ved tankesmia R. Politik mener Fedorov på kort tid har svekket sin egen politiske posisjon.

«Med videotalen klarte Fedorov å få slutt på protestene, sikre 312 stemmer i Radaen, det ukrainske parlamentet, for sin etterfølger og samtidig påføre sine egne politiske framtidsutsikter alvorlig skade», skriver han på X.

Saken kommer samtidig som Fedorov anklager Zelenskyjs regjering for korrupsjon og sier at tilliten til myndighetene er svekket. Kort tid etter sa Ukrainas antikorrupsjonsmyndigheter at de hadde avslørt en gruppe som skal ha hvitvasket penger. Blant de involverte skal være Iryna Mudra, nestleder ved presidentens kontor, som nå er avsatt.

Men kritikken mot Zelenskyj har ikke gitt Fedorov samme støtte som tidligere.

«Reaksjonene jeg hører fra ukrainske myndighetspersoner, folkevalgte og representanter for sivilsamfunnet er ganske like: Sjokk og uro over Fedorovs kraftige kritikk av myndighetene, den politiske utfordringen mot Zelenskyj og hans kontroversielle krav om valg», skriver Financial Times’ Ukraina-korrespondent Christopher Miller på X.

Gateprotester er definitivt ikke stedet for en valg­politisk debatt.

Mener Fedorov har svekket seg

Tidligere diplomat: – En mulig eskalering ville kunne gagne Netanyahus valgkamp

Forholdet mellom Tyrkia og Israel blir stadig mer konfronterende. Analytikere har advart om en ny kald krig i regionen, mens israelske politikere har omtalt Tyrkia som «det nye Iran» og advart president Recep Tayyip Erdoğan mot å «yppe seg» med Israel.

I Israels statsminister Benjamin Netanyahus kampanje før valget i oktober framstilles Erdoğan – på lik linje som New Yorks borgermester Zohran Mamdani – som en fiende av Israel.

Særlig har Israel advart Tyrkia mot å utvide sin militære rolle i Syria.

Tirsdag nådde spenningen et nytt nivå da Israel angrep den syriske flybasen Abu al-Duhur, få timer etter at en tyrkisk delegasjon hadde besøkt basen. Ifølge Israel skulle angrepet hindre det de hevdet var en nært forestående utplassering av tyrkiske styrker på basen.

Erdoğan «trekker Tyrkia inn i farlige eventyr i Syria», sa Israels forsvarsminister Israel Katz torsdag.

Men både Tyrkia og Syria avviser at en slik utplassering var planlagt. Syrias utenriksminister Asaad al-Shaibani bekrefter riktignok at tyrkiske offiserer hadde besøkt basen, men som ledd i opplæring og et breiere militært samarbeid.

Tyrkiske myndigheter har likevel latt det bli med fordømmelsen. Den tilbakeholdenheten er helt bevisst, mener Sinan Ülgen, tidligere tyrkisk diplomat og seniorforsker ved Carnegie Europe.

– I Ankara blir dette først og fremst sett på som et politisk motivert angrep – iscenesatt av Netanyahu-regjeringen for å trappe opp konflikten med Tyrkia i forkant av valget i Israel, sier han til Klassekampen.

– En mulig eskalering ville med andre ord kunne gagne Netanyahus valgkamp. Derfor vil ikke Tyrkia gi ham en reaksjon han kan tjene politisk på.

Vi befinner oss i en risiko­fylt periode fram til valget i Israel.

– Iscenesatt av Netanyahu

Spørsmålet kan bli eksplosivt de neste ukene. Et viktig delstatsvalg nærmer seg, juristmiljøer presser på, og den tyske visekanslerens utspill har gitt saken ny kraft:

Bør Alternativ for Tyskland (AFD) forbys?

Det var i sommer det blåste opp igjen. En tysk sammenslutning av advokater, som går under navnet Rav, skrev i juli et åpent brev til regjeringen og Forbundsdagen med krav om at det innledes en prosess for å forby partiet – begrunnet i en «plikt til å arbeide for alle menneskers menneskeverd» og advarselen om at demokratiet ellers kan bli «alvorlig skadet».

I august var kravet utvidet til et opprop der over 1000 jurister har skrevet under.

Så slengte til og med Lars Klingbeil, lederen for sosialdemokratiske SPD, finansminister og visekansler i Friedrich Merz’ koalisjonsregjering, seg på. «Grunnloven krever størst mulig avstand til AFD – og at et forbud utredes», skrev han i en kronikk i den ledende tyske ukeavisa Die Zeit 5. august – og gjorde dermed spørsmålet til noe mer enn et initiativ fra sivilsamfunn og opposisjon.

En «politisk tungvekter» har med andre ord meldt seg på debatten, understreker Astrid Dypvik til Klassekampen.

Dypvik er Tyskland-kjenner, Agenda-rådgiver og kom i 2021 ut med en bok om AFD. Hun forteller at den tyske forbudsdebatten har gått i bølger de siste årene:

– Også i 2024 var det medlemmer fra de fleste partiene som ville ha en avstemning om et forbud i Forbundsdagen, men det falt ut av agendaen på grunn av nyvalg.

Det handler så klart om Tysklands spesielle historie.

Jurister og politikere vil forby AFD i Tyskland

Gustav Gillund

Siden Sør-Koreas president Lee Jae-myung tok over presidentskapet i fjor har han ønsket å få en slutt på Koreakrigen, som endte med en våpenhvile mellom de stridende partene i 1953. Forsøk på å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale blir av Lee og andre sett på som det første skrittet mot en forsoning mellom Nord- og Sør-Korea.

Denne uka foreslo USAs president Donald Trump at han var interessert i å bistå Lees innsats. Han beordret et umiddelbart kutt i krigsøvelser med Sør-Korea, som har vært et av de mest sentrale kravene Nord-Korea har hatt i forhandlinger om nettopp en fredsavtale. Trump rammet det inn som et forsøk på å få i gang en pangstart på en ny direkte dialog med Nord Koreas leder Kim Jong-un.

Problemet er bare at Trump ikke virker særlig seriøs om fred. Det virker heller som om det viktigste for Trump er å straffe Sør-Korea for at det ikke oppfører seg som vasallen Trump vil at det skal være.

Den siste sørkoreanske presidenten som gjorde et iherdig forsøk på forsoning med Nord-Korea var president Moon Jae-in (2017–2022). I likhet med Lee ville han også etablere en avtale som formelt avsluttet krigen mellom de stridende partene.

For å få Nord-Korea til bordet fristet han med lettelser på de tunge FN-sanksjonene, som har straffet landet for atomvåpenprogrammet landet har innført under lederen Kim Jong-un.

Problemet for Moon var at det ikke er Sør-Korea som sitter med sanksjonsnøkkelen, men USA og Kina. Etter å ha opplevd delvis framgang i direkte forhandlinger med Nord-Korea, la Moon til rette for et møte mellom Kim og en meget ivrig Trump, som da var i sin første presidentperiode.

Etter en felles uttalelse i Singapore, gikk det dårlig da partene møttes til det andre møtet i Vietnam. I boka si «From the Periphery to the Center», skriver Moon at en av grunnene var at Trump ble presset til å innta en maksimalistisk posisjon, som naturligvis ble avslått av Kim. De som tok USA inn i den maksimalistiske posisjonen, var strateger som fryktet at en fredsavtale på sikt kan tvinge USA til å måtte trekke tilbake troppene det har utstasjonert i Sør-Korea, som i dag er et av USAs viktigste ankepunkter for maktprojisering i Øst-Asia.

Moons lærdom, som er relevant for Lee i dag, er at mens USA er interessert i atomavrustning, er USA ikke nødvendigvis så interessert i en fredsavtale.

Dette virker ikke som et skikkelig forsøk på dialog, men et forsøk på å innramme det som egentlig er et slag mot Sør-Korea

Gir Trump håp for en fredsavtale i Korea?

«Dette er en stor eskalering i USAs krig mot domstolen»

USAs utenriksminister Marco Rubio har lovet å demontere Den internasjonale straffedomstolen (ICC) «stein for stein». Denne uka innførte han nye, personlige sanksjoner – nå mot ICCs japanske president Tomoko Akane og senegalesiske Abdoulaye Seye, som har etterforsket israelske krigsforbrytelser.

De kommer i tillegg til de amerikanske sanksjonene som er innført mot en rekke andre ICC-ansatte siden i fjor.

Marco Rubio sier sanksjonene innføres som del av Trump-administrasjonens «urokkelige mål om å beskytte amerikanere mot denne skinndomstolen».

Å bli sanksjonert og ført opp på samme liste som terrorister og narkobaroner, innebærer både innreiseforbud, fryste eiendeler i USA og betydelige restriksjoner på bruk av amerikanske selskaper og tjenester – inkludert betalingstjenester.

«Dette er en stor eskalering i USAs krig mot domstolen», skriver folkerettsjurist Sergey Vasiliev på X.

«USA forsøker å tvinge domstolen i kne.»

Nå krever flere internasjonale jurister, deriblant menneskerettsadvokat Craig Mokhiber, at ICC-landene – stater som har ratifisert de såkalte Roma-vedtektene – tar domstolen i forsvar.

«Alle stater – med de 125 statspartene i ICC i spissen – og alle andre som verdsetter rettsstaten, har en plikt til å ta konkrete skritt for å beskytte de som rammes av USA-Israel-aksen», skriver han på X.

Det er lite sannsynlig at Norge og europeiske land nå vil gjøre noe særlig.

USA eskalerer angrepet mot ICC

Mellomvalg i USA: Outsider sjokkerte

Få ventet at Angie Nixon skulle vinne Demokratenes primærvalg til Senatet i Florida. Den progressive ­politikeren, fagforeningsaktivisten og grasrotorganisatoren ble regnet som en klar underdog.

Kampanjen hennes var så økonomisk beskjeden at hun ikke hadde råd til en eneste tv-reklame. Motstanderen Alex Vindman, en tidligere oberstløytnant og et sentralt vitne i den første riksrettssaken mot president Donald Trump, hadde samlet inn mer enn 16 ganger så mye penger og hadde i tillegg store deler av den demokratiske partieliten i ryggen.

Nixon kunne heller ikke lene seg på de største profilene på venstresida. Verken Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez eller Democratic Socialists of America (DSA) stilte seg bak henne – til tross for at Nixon selv er medlem av DSA.

Florida regnes dessuten som en republikansk bastion, etter å lenge ha vært en av USAs viktigste vippestater.

Likevel var det Nixon som tirsdag stakk av med seieren: Med nesten 12 prosentpoeng slo hun Vindman.

«Vi har vist verden hva organiserte mennesker kan få til», sa Nixon til stormende jubel da seieren var et faktum.

«Sammen tok vi opp kampen mot det politiske etablissementet og millioner av dollar i pengebruk utenfra. De brukte 16 ganger så mye penger som oss – og vi vant.»

At Angie Nixon vant mot storfavoritten Vindman, forklares i stor grad med grasrotkampanjen hun bygget opp. Der Vindman hadde pengene, hadde Nixon et sterkt grasrotnettverk og relasjoner bygget opp gjennom flere år som delstatspolitiker og fagforeningsorganisator.

Vi har vist verden hva organiserte mennesker kan få til.

Progressiv outsider sjokkerte i Florida

USA mot Kina: – Vi er på vei inn i en kald krig om teknologien

USA vil presse land til å velge side i det intensive teknologikappløpet mellom USA og Kina om kunstig intelligens.

I et brev fra USAs utenriksdepartement som Reuters har lest, planlagt sendt til over 30 land, står det at man ikke kan være med i USAs KI-allianse samtidig som man er med på «initiativer hvis forventninger står i konflikt med våre».

De fleste planlagte mottakerne av brevet er medlemmer av USAs KI-allianse Pax Silica, eller vurderer medlemskap. Alliansen har som mål å sørge for at USAs KI-selskaper får fortrinnsrett på markeder, datakraft og naturressurser som kreves av den raskt voksende industrien.

«Velg med omhu», skal det stå videre i brevet.

Kina ble ikke nevnt med navn, men eksperter mener brevet er rettet mot Kinas konkurrerende initiativ World Artificial Intelligence Cooperation Organization (WAICO), som ble lansert i juli.

– Dette er første gangen USA setter en klar rød linje mot Kina i KI: hvis et land blir med i den amerikanske leiren, Pax Silica, kan det ikke bli med i Kinas Waico, sier forskeren George Chen fra rådgivningsselskapet The Asia Group.

Konkurransen om kunstig intelligens har skutt fart de siste månedene, mens kinesiske KI-modeller fortsetter å kapre større markedsandeler.

Kina har også fått stor kontroll over utvinningen av mineraler som brukes i databrikkene KI-modellene kjøres på.

Land som slutter seg til Pax Silica, bør forberede seg på Washingtons røde linjer.

USA planlegger KI-ultimatum

I skrivende stund blir italienere fortsatt henvist til en annen kø enn andre Schengen-borgere ved ankomsten på spanske flyplasser. Ikke-EU-borgere som ankommer Italia fra Spania, blir også kontrollert.

Det er egentlig en ganske uvanlig Schengen-konflikt. At man gjeninnfører midlertidige grensekontroller under visse omstendigheter, som ved pandemier og terrorangrep, skjer jo i ny og ne – det spesielle her er at det skjer mellom to land som ikke deler en landegrense, men har Frankrike – et tredje Schengen-land – mellom seg.

Gnisningene mellom den sosialdemokratiske spanske og høyrenasjonalistiske italienske regjeringen bærer derfor mer preg av en diplomatisk konflikt.

Den begynte, som mye annet, med Ceuta-krisa i slutten av juli. Etter at over 70.000 mennesker hadde kommet seg inn i den spanske eksklaven på afrikansk jord, i noe flere mistenker var en marokkansk hybridaksjon, tok Italias statsminister Giorgia Meloni ikke bare til orde for å suspendere Spania fra Schengen-samarbeidet – raskt viste hun også handlekraft. Etter en knapp dag hadde Italia satt en midlertidig stopper for den frie bevegelsen fra Spania, begrunnet i mulig terrorfare.

«Vi vil ikke gi etter én millimeter på ulovlig innvandring», skrev Meloni på X mens samarbeidspartnerne anklaget Pedro Sánchez-regjeringen for å føre en slepphendt innvandringspolitikk. Madrid ble irritert. Sánchez-regjeringen valgte å gjengjelde og høynet til og med innsatsen: Fra 8. august innførte den egne kontroller på 

reisende fra Italia – en bestemmelse den har varslet vil stå fram til 7. september.

I helga meldte Italia på sin side at landet forlenger kontrollene – inntil videre.

Alt dette til tross for at Ceuta-krisa i stor grad var håndtert etter 48 timer. Da hadde i alle fall de fleste enten reist eller blitt sendt tilbake til Marokko igjen. Tre dager etterpå konkluderte EU-ministrene at det ikke var registrert noen bevegelse av Ceuta-migranter videre til det spanske fastlandet. Ingen – av hva som er blitt dokumentert – hadde funnet veien til Italia.

Det hører med til historien at Ceuta i utgangspunktet har en særskilt grenseordning som innebærer at personer som forlater eksklaven, blir kontrollert før de reiser videre.

Vi vil ikke gi etter én milli­meter på ulovlig innvandring

Bruker hun Ceuta-krisa for innenriks­politisk posisjonering?

Gjennom krigen mot Iran har den kurdiske ledelsen i Irak forsøkt å ­holde seg ­utenfor – til tross for at ­regionen er blitt angrepet av Iran og deres irakiske ­militser over 1000 ganger.

I et intervju med Al Jazeera søndag understreket Masrour Barzani, statsminister i Kurdistans regionale regjering (KRG), at regionen ikke ønsket å være part i konflikten.

Dagen etter ble statsministerens kontor angrepet. Det samme ble huset til lederen for KRGs sikkerhets- og etterretningstjeneste.

Kurdistans antiterrorenhet slo raskt fast at Iran sto bak. To Hadid 110-droner – blant de mest avanserte i Irans arsenal – var sendt opp fra iransk side av grensa, opplyste de.

«Jeg fordømmer disse hensynsløse og uakseptable angrepene på det sterkeste. Dette er en farlig opptrapping og en direkte trussel mot sikkerheten og stabiliteten i Kurdistan-regionen», skrev Barzani på X.

Også den Erbil-baserte journalisten og analytikeren Wladimir van Wilgenburg omtaler angrepene som en eskalering. Han påpeker at tidligere angrep fra Iran eller Iran-støttede militser i hovedsak har vært rettet mot iransk-kurdiske grupper eller den amerikanske koalisjonens base ved flyplassen i Erbil.

Denne gangen var regionens statsminister et direkte mål.

«Å angripe Kurdistan-regionen sender et signal og er en del av Irans avskrekkingsstrategi», skriver van Wilgenburg til Klassekampen.

Loqman Radpey, forsker på kurdisk politikk og Midtøsten ved University of Edinburgh, mener samtidig at tidspunktet må ses i sammenheng med at 60-dagersperioden i avtalen mellom USA og Iran utløp mandag. Det ga ifølge ham større handlingsrom til kreftene i det iranske regimet som ønsker fortsatt krig.

– Et direkte signal til den kurdiske ledelsen

Aktuelt

Vijay Prashad

indisk historiker

I over tretti år har USA håndtert Midtøsten-diplomatiet som en øvelse i å diktere betingelsene. Irans nye regionale strategi utfordrer denne særretten. Det siste eksempelet finner vi i Hormuzstredet.

Iran og Oman forhandler om en ordning der Teheran skal føre tilsyn med fartøyene som kommer inn i Persiabukta, mens Muskat kontrollerer trafikken ut. Forslaget peker mot noe større: Iran forsøker å flytte dagsordenen fra det snevre spørsmålet om atomprogrammet til den breiere sikkerhetsarkitekturen i Persiabukta.

den kalde krigen har amerikansk Midtøsten-diplomati ofte begynt med en konklusjon: USA definerer krisa, bestemmer hvilke parter som kan godtas og setter grensene for den endelige avtalen. Forhandlingene blir dermed mindre en diskusjon om politisk orden enn en prosess de svakere statene blir bedt om å akseptere. Om ikke bokstavelig talt overgivelsesdokumenter, har avtalene ofte innebåret politisk overgivelse: Den ene siden har beholdt makta til å definere hva som teller som samsvar, mens den andre har måttet bevise at den fortjener økonomisk støtte, politisk anerkjennelse eller begrenset selvstyre.

Irak er det klareste eksempelet. Etter Golfkrigen i 1991 ble landet utsatt for omfattende sanksjoner. Olje-for-mat-programmet, etablert i 1995, lot Irak selge begrensede mengder olje under et FN-kontrollert system. Det ble framstilt som bistand, men viste at Iraks viktigste ressurs var underlagt betingelser fastsatt utenfra. Suvereniteten var blitt betinget, og straff – også amerikansk bombing – ble hverdagskost.

Oslo-prosessen fungerte annerledes, men gjenspeilte en lignende ubalanse. Prinsipperklæringen fra 1993 ga gjensidig anerkjennelse og opprettet palestinske midlertidige institusjoner, men utsatte de avgjørende spørsmålene uten å endre asymmetrien mellom okkupant og okkupert. Washington sponset en «fredsprosess» uten å rette opp maktforholdet som gjorde en rettferdig fred vanskelig. Resultatet var at okkupasjonen av Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden kunne fortsette.

I begge tilfeller hadde USA og de institusjonene som de dominerte, et mektig privilegium: De avgjorde spørsmålet som alle andre måtte svare på.

 dette spørsmålet i over tjue år dreid seg om atomavtalen. Etter at konfrontasjonen tilspisset seg i 2005, ble nesten enhver diskusjon om Iran redusert til anrikningsnivåer, sentrifuger, inspeksjoner og sanksjonslettelser. Det var politisk praktisk for Washington å framstille Irans atomprogram som et spørsmål om atomspredning. Dermed ble en breiere uenighet om Israels kjernevåpen, amerikanske baser, sanksjoner og maritim kontroll redusert til en prøve på Irans etterlevelse.

Nå forsøker Iran å snu opp ned på diskusjonen. Gjennom diplomati som omfatter Oman, Pakistan og andre stater i regionen er Teherans stilling at atomspørsmålet ikke kan skilles fra oppbyggingen av den regionale sikkerheten. Det dreier seg ikke lenger bare om hvilke grenser Iran vil godta, men også om hvilke grenser som bør gjelde for USAs og de alliertes militære tilstedeværelse. Det er derfor spørsmålet om amerikanske baser i golfstatene er så viktig. For Washington beskytter de allierte, energitilførselen og skipsfarten.

Fra Teherans perspektiv er de framskutte baser som gjør det mulig å angripe Iran uten tilsvarende risiko for gjengjeldelse. Iran hevder derfor at ingen akseptabel avtale kan kreve permanente begrensninger fra dem samtidig som USAs militære posisjon ikke er forhandlingsbar.

Den neste Midtøsten-avtalen vil ikke kunne vare hvis den ligner et overgivelsesdokument

Slutten på overgivelsen

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

Jeg pleier å tilbringe denne tida av året på feltarbeid i konfliktsoner – ikke akkurat den sommerferien man vanligvis ser for seg. Arbeidstida er som regel fordelt mellom konfliktsonene og hotellkorridorer i europeiske hovedsteder, der vi diskuterer hva framtida vil bringe for land som er rammet av konflikt.

I år ble jeg lei av å sitte på disse hotellene og spekulere i konfliktenes tidslinjer og hvor den neste krigen vil inntreffe: den finsk-russiske grensa, Baltikum, Moldova, Kaukasus. For hva er det som faktisk skjer langs disse grensene? 

 meg ut på en måneds­lang reise gjennom grenseområdene mellom disse landene og Russland. Jo mer jeg reiste, desto mindre følte jeg at jeg visste om Europa.

for langt å kalle disse grenseområdene Europas mørke hjerte. Likevel blir stemmene og situasjonen til de som bor der, stort sett marginalisert – eller de forsvinner i støyen fra krigsdebattene. Det selv om man med god grunn kan hevde at det er disse samfunnene som i størst grad blir rammet av konfliktene. Dersom grensene skulle flyttes, er det de som blir direkte berørt, og som får sitt liv snudd på hodet.

Det ville være urimelig å si at de ikke blir omtalt. Narva, et av de stedene jeg besøkte som har fått mest oppmerksomhet, er en grenseby mellom Estland og Russland, som bokstavelig talt er skilt av en elv: to borger, to flagg. Hvert år siden den russiske seiersdagen 9. mai 2022, har det myldret av journalister i byen. Den dominerende fortellingen går omtrent slik: Flertallet av innbyggerne er russere; de gleder seg over og feirer seiersdagen som avholdes på den andre siden av elva; det betyr at de er positive til det russiske regimet, og dette kommer til å bli Donetsk 2.0, og så videre.

Lokalbefolkningen selv vil imidlertid fortelle at de kom til elvebredden for å få med seg konsertene til russiske popstjerner. Man kan kalle det hybridkrigføring, en vellykket kampanje fra russiske myndigheters side for å få kjendiser til å opptre i en grenseby. Men de fleste publikummerne jeg snakket med, var ikke tilhengere av det russiske regimet. Det som frustrerer europeiske myndigheter, er kanskje at de ikke er tilstrekkelig negative til regimet heller. De ville ikke fordømme Russland åpent, delvis fordi begrepet Russland omfatter mye mer enn Putin for russisktalende samfunn.

 ikke rom for nyanser og flertydighet. Russiske samfunn i europeiske land har blitt møtt med vedvarende mistanke. Lokale innbyggere vil selvfølgelig si at slik har det alltid vært. I Estland og Latvia fikk hundretusener av personer som hadde flyttet dit under sovjettida – og deres barn – ikke automatisk statsborgerskap etter uavhengigheten i 1991. Mange har fortsatt de såkalte grå passene, passene for utlendinger som utstedes til «ikke-borgere» – de som har oppholdstillatelse, men ikke kan stemme ved nasjonale valg.

Så kom språkreformene: Latvia faser russisk helt ut fra skolene sine, og språket forsvinner fra det offentlige rom, fra kunngjøringer på kollektivtransport og fra skilt. Ironisk nok var det delvis europeisk innblanding som en gang gjorde at de ble bedre behandlet: På 1990-tallet gjorde EU og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa oppmykning av statsborgerskaps- og språklover til et vilkår for medlemskap.

I Finland er situasjonen annerledes, men den rimer likevel. Mange russere som flyttet dit og fikk finsk statsborgerskap, var opprinnelig dissidenter. Når de nå lager kampanjer til støtte for russiske samfunn eller egne rettigheter, kan de fort anklages for å være putinister.

 denne generelle mistilliten til russisktalende var mer alvorlig og substansiell enn de fysiske grensene jeg så – eller «dragetennene», radene med pyramideformede betongblokker som nå plantes langs den nye baltiske forsvarslinja for å stanse russiske stridsvogner.

Jernteppet langs grensene går ikke bare mellom de to breddene av en elv, men gjennom klasserom, arkiver, familier og minner

En reise langs Europas nye grense

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I Moskva er alt i orden: Du står der i en halvtime, og så fyller du tanken», sier langtransportsjåføren Viktor, som frakter varer mellom forskjellige regioner i Russland. Han kom nylig tilbake fra en tur til Uljanovsk, der situasjonen er en helt annen.

«Der kjører du forbi tre bensinstasjoner på rad – ingen bensin. Og der det finnes bensin, er det kø på en kilometer», sier han.

Omfattende ukrainske angrep på russiske oljeraffinerier har ført til den største drivstoffkrisa på tre tiår. De offisielle tallene er hemmelige, men ifølge Reuters dekker dagens produksjon bare rundt 65 prosent av den innenlandske etterspørselen.

De siste månedene har alle de ti største russiske oljeraffineriene blitt angrepet, noen av dem flere ganger. Det har sammenfalt med en sesongmessig forbrukstopp, der landbruket og millioner av russere som drar på ferie, skaper ekstra etterspørsel.

Regjeringen har gitt tillatelse til å produsere bensin etter den utdaterte miljøstandarden Euro 3, selv om slikt drivstoff er skadelig for de fleste moderne biler og forurenser miljøet betydelig mer. Russiske myndigheter har dessuten inngått avtaler om omfattende import av bensin fra Belarus, Kasakhstan og India. Likevel har de ikke klart å unngå drivstoffmangel. Myndighetene innfører begrensninger på drivstoffmengde per person, selger bensin ved hjelp av QR-koder og oppretter spesielle bensinstasjoner for embetsmenn, militærpersonell og funksjonshemmede.

 varer var et av de viktigste kjennetegnene på slutten av sovjettida og begynnelsen av 1990-tallet. I et kvart århundre har de russiske myndighetene bygget sin legitimitet på å stå som en kontrast til den tida som Vladimir Putin selv har kalt «en forferdelig tid med sult, kulde og håpløshet». Nå ser millioner av russere på ny køer i byene sine, køer de nesten hadde glemt – og sammen med køene vender også gamle følelser tilbake.

I Ufa brøyt det ut et masseslagsmål blant bilister som brukte pepperspray i kampen om plasser i køen. I Tsjeljabinsk trakk en bilist, som ikke fikk snike i køen, fram en pistol og begynte å skyte. I sosiale medier deler brukere tips om hvordan man kan få tak i drivstoff.

«Jeg må fylle bensin», forteller en kvinne på Instagram, som er forbudt i Russland. «Jeg har lånt et barn med funksjonshemning og en attest fra en venninne, og nå skal jeg fylle uten å måtte stå i kø. Et smart triks!»

 juni i år sa 55 prosent av respondentene i en undersøkelse gjennomført av den Kreml-lojale stiftelsen «Offentlig mening» at de fleste av deres bekjente føler på permanent uro. Bare 39 prosent beskrev stemningen blant folk rundt seg som rolig. Så seint som i februar i år var forholdet omvendt. Uroindeksen regnes som en av de mest pålitelige indikatorene på den offentlige stemningen i Russland. Sist den nådde lignende nivåer var høsten 2022 – etter at mobiliseringen begynte. Nå er den raskt økende uroa på ny knyttet til endringene i hverdagen: Krigen eksisterer ikke lenger bare på TV, men har nådd hver eneste bensinstasjon.

Kreml kan i stadig mindre grad tillate seg å ta hensyn til misnøyen i befolkningen

Utenriks

Aktuelt

Sjefaktoren har fått sparken, og USA har trappet opp angrepet på Den internasjonale straffedomstolen. Er rettsinstansen i Haag så svekket at Benjamin Netanyahu kan slippe unna?

«Usolidarisk, uakseptabelt og opportunistisk».

Israel gjør alvor av bosettingsplanen som vil dele Vestbredden i to. Britenes nye utenriksminister varsler «omfattende tiltak».

Mener Fedorov har svekket seg

Tidligere diplomat: – En mulig eskalering ville kunne gagne Netanyahus valgkamp

Debatten om et forbud mot «høyreekstremistiske» AFD har blusset opp igjen – mens partiet bare vokser.

Trump virker mer interessert i å straffe Sør-Korea enn å få i gang en fredsprosess med Nord-Korea.

USA eskalerer angrepet mot ICC

Mellomvalg i USA: Outsider sjokkerte

USA mot Kina: – Vi er på vei inn i en kald krig om teknologien

Giorgia Meloni utfordres nå fra ytterste høyrekant.

– Et direkte signal til den kurdiske ledelsen

Horisont

Iran har endret den diplomatiske likningen, og USA har ikke noe svar.

Et nytt jernteppe har lagt seg fra Lappland i nord, via Narva, til Tiraspol.

Drivstoffkrisa endrer russernes hverdag og holdninger.

Sjefak­toren har fått sparken, og USA har trappet opp angrepet på Den inter­na­sjo­nale straffe­dom­stolen. Er retts­in­stansen i Haag så svekket at Benjamin Netanyahu kan slippe unna?

«Uso­li­da­risk, uaksep­tabelt og opport­u­nis­tisk».

Israel gjør alvor av boset­tings­planen som vil dele Vest­bred­den i to. Britenes nye utenriks­mi­nister varsler «omfat­tende tiltak».

Mener Fedorov har svekket seg

Tidligere diplomat: – En mulig eskalering ville kunne gagne Netanyahus valgkamp

Debatten om et forbud mot «høyre­eks­tre­mis­tiske» AFD har blusset opp igjen – mens partiet bare vokser.

Trump virker mer inter­essert i å straffe Sør-Korea enn å få i gang en freds­pro­sess med Nord-Korea.

USA eskalerer angrepet mot ICC

Mellomvalg i USA: Outsider sjokkerte

USA mot Kina: – Vi er på vei inn i en kald krig om tekno­lo­gien

Giorgia Meloni utfordres nå fra ytterste høyrekant.

– Et direkte signal til den kurdiske ledelsen

Iran har endret den diplo­ma­tiske likningen, og USA har ikke noe svar.

Et nytt jernteppe har lagt seg fra Lappland i nord, via Narva, til Tiraspol.

Drivstoff­krisa endrer russernes hverdag og holdninger.

Sjefaktoren har fått sparken, og USA har trappet opp angrepet på Den internasjonale straffedomstolen. Er rettsinstansen i Haag så svekket at Benjamin Netanyahu kan slippe unna?

«Usolidarisk, uakseptabelt og opportunistisk».

Israel gjør alvor av bosettingsplanen som vil dele Vestbredden i to. Britenes nye utenriksminister varsler «omfattende tiltak».

Debatten om et forbud mot «høyreekstremistiske» AFD har blusset opp igjen – mens partiet bare vokser.

Trump virker mer interessert i å straffe Sør-Korea enn å få i gang en fredsprosess med Nord-Korea.

USA mot Kina: – Vi er på vei inn i en kald krig om teknologien

Iran har endret den diplomatiske likningen, og USA har ikke noe svar.

Drivstoffkrisa endrer russernes hverdag og holdninger.