Andre Liohn

#fff

Tjuefire timer etter at han skar opp håndleddene sine inne i en bygning tilhørende TCK, senteret som har ansvar for å registrere, innkalle og sende menn videre til militærtjeneste i Ukraina, snakker Vasilij fortsatt som om han er fanget der inne.

Kroppen er tilbake i den knøttlille leiligheten der han bor i Kyiv, der veggene er dekket av religiøse bilder og fiskeagnene han selger på nett. Men hodet hans befinner seg fortsatt i korridoren på rekrutteringssenteret.

Vasilij er ikke hans ekte navn. Mannen vi møter, er fortsatt redd for myndighetene. Med oppspilte øyne festet mot de gjentrukne gardinene foran vinduet, forteller han hvordan han ble ført med tvang til rekrutteringssenteret og etter å ha sittet der og sett andre menn bli ført inn etter tur – til slutt kuttet håndleddene sine.

Ikke fordi han ønsket å dø. Tvert imot: Å kutte håndleddene var, ifølge Vasilij beviset på at han ville overleve.

– Jeg hadde ikke til hensikt å drepe meg selv. Jeg er ikke gal, sier han.

Han skadet sin egen kropp fordi han ikke så noen annen vei unna frontlinja.

– Jeg hadde rett og slett ingen annen måte.

Over hele Ukraina sitter det i akkurat dette øyeblikket et ukjent antall menn, slik Vasilij hadde gjort i lang tid, og gjemmer seg for myndighetene, i form av agentene som har ansvar for å finne og fange dem som ikke har meldt seg til militærtjeneste.

Jeg må ha en lovfestet rett til ikke å ­delta i ­krigen med tvang.

De som ikke vil dø for Ukraina

Katarina Poensgen

#000

Det har vært alt annet enn en rolig innspurt før søndagens presidentvalg i Brasil. De siste månedene har vært preget av skandaler og rykter som har satt både venstrepresident Lula da Silva og ytre høyres kandidat Flávio Bolsonaro under press.

Fredagens nyhet kommer dermed på et dårlig tidspunkt for senator Flávio Bolsonaro. Flávio, som stiller på vegne av faren, tidligere president Jair Bolsonaro, har et tett forhold til USAs president Donald Trump.

Nylig avslørte den britiske avisa The Guardian hvordan Trump-administrasjonen skal ha forsøkt å kanalisere penger til en kampanje mot Brasils høyesterett, som står sentralt i rettsforfølgningen av Jair Bolsonaro etter kuppforsøket i 2023. Ifølge den brasilianske tv-kanalen Globonews har riksadvokatens kontor nå levert en anmeldelse for å undersøke mulige lovbrudd.

Nyheten har ført til kraftige reaksjoner i Brasil. Den brasilianske riksadvokaten Jorge Messias, som ble utnevnt av Lula, sier at utenlandsk innblanding i landets institusjoner og demokrati «ikke kan tolereres».

Trump-administrasjonen har tidligere lagt press på Lula-regjeringen gjennom blant annet toll og sanksjoner. USA har også blitt anklaget for innblanding i andre latinamerikanske land, men Brasil blir sett på som særlig viktig. Til Reuters sier brasilianske diplomater at Washington ser på Brasil som et siste hinder for en bølge av Trump-allierte regjeringer i Latin-Amerika, etter nylige seire i Chile, Colombia, Honduras og Peru.

Den tysk-brasilianske statsviteren Oliver Stuenkel mener dette er en bevisst strategi fra Trump-administrasjonen. Han tror imidlertid strategien kan slå tilbake på USA.

– På kort sikt har . Men på lang sikt tror jeg det er svært ødeleggende for USAs innflytelse i Latin-Amerika, sier han til Klassekampen.

Han mener amerikansk innblanding skaper harme blant latinamerikanere – ikke minst blant venstrebevegelsene i landene, som han påpeker vil komme tilbake til makta i flere av landene på et tidspunkt.

Amerikansk innblanding har vippet i favør for Trumps ­kandidater.

Innblanding fra USA kan slå feil

Eirik Grasaas-Stavenes

Det blide, runde fjeset til Corbin Trent dukker stadig opp i feeden min på sosiale medier. Der sitter den munnrappe sørstatsfyren, gjerne kledd i hvit blazer, i studioet til CNN, CBS eller Fox News og sier at veldig mye av det som har verdi i USA i dag, har blitt skapt av den amerikanske staten og dens arbeidere.

Ja, Trent snakker til og med selvsikkert og varmt om ordet som visstnok er så «turn-off» i USA: sosialisme. Likevel blir han invitert tilbake på skjermen, igjen og igjen, og små klipp av hans politiske venstrebudskap går viralt.

Også Demokratene i hjemstaten hans, Tennessee, inviterte nylig 45-åringen til å tale på en av deres pengeinnsamlinger.

– Og det syntes jeg var merkelig, siden jeg jo snakker veldig mye dritt om dagens Demokratene. Kanskje de er masochister? sier Trent på telefon fra lille Lenoir City, langs bredden av Tennessee-elva.

Med Demokratenes tilsynelatende selvpåførte nederlag mot Donald Trump friskt i minnet, er Trents spekulasjoner om selvskading kanskje ikke helt grunnløse. Man mistenker likevel at hans stadige tv-opptredener også er tegn på noe større, ja, kanskje til og med et historisk politisk stemningsskifte i USA før kongressvalget i USA 3. november.

Trent har nemlig vært en sentral strateg for den opprørske venstresida som er på frammarsj før mellomvalget, og som nå ser hele veien mot Det hvite hus. Denne venstresida har en «enorm politisk mulighet», mener Trent. Men bare om hans tidligere sjef Alexandria Ocasio-Cortez tør å ta av seg silkehanskene i striden mot Demokratenes upopulære ledere.

Til sammen kan rundt 40 kandidater som på ulikt vis tilhører den fremadstormende og økonomisk populistiske venstrebevegelsen, vinne sine valg til Kongressen nå i november. Trent snakker særlig entusiastisk om Abdul El-Sayed i Michigan, Troy Jackson i Maine, Angie Nixon i Florida, uavhengige Dan Osborn i Nebraska og James Talarico i Texas.

– Om de vinner, vil det i seg selv selvfølgelig være en «big deal».

Om vi ikke griper denne muligheten, så ender vi med faktisk fascisme.

– Det finnes en enorm mulighet for venstresida her i USA

Gustav Gillund

Hva skjer hvis Kina vinner KI-kappløpet? Hva skjer hvis et kinesisk selskap blir det første til å oppnå såkalt kunstig generell intelligens (KGI)?

Spør du sjefen for USAs ledende KI-selskap er svaret faktisk ganske enkelt. Dario Amodei, sjefen for det ledende amerikanske KI-selskapet Anthropic, advarte nylig om at Kina kan påtvinge verden «et globalt totalitært diktatur».

Også den politiske ledelsen i USA ser KI-kappløpet som eksistensielt geopolitisk nullsum-spill, der USA er nødt til å vinne.

«Hvis vi taper til Kina, så er det over og ut. De vil knuse vår cyber- og atomkapabilitet og sette oss i en permanent tilstand av underdanighet», sa USAs finansminister Scott Bessent i september i år.

Og seinest denne uka sa USAs president Donald Trump at han ikke vil innføre ytterligere sikkerhetsbegrensninger på teknologien av frykt for at Kina kunne «ta igjen» USA i utviklingen av KI.

«Det kommer bare til å bli én vinner. Det blir ingen andreplass», sa Trump.

Men hvordan sees det hele fra Kina? Ser virkelig Kinas ledere og teknologiselskaper på KI som nøkkelen til verdensdominans? Tenker de i det hele tatt på science fiction-aktige scenarioer med KGI?

Ikke på samme måte, mener Paul Triolo, en av de mest siterte analytikerne av den teknologiske rivaliseringen mellom USA og Kina.

«Synet på kunstig generell intelligens i ledende kinesiske KI-selskaper er veldig annerledes fra hvordan det karakteriseres i USA», skriver han i en e-post til Klassekampen.

Dette rett og slett for å bruke KI til å tvinge fram regimeendring i auto­ritære land.

– For USA er KI et geopolitisk kappløp

Spenningen er høy i Brasil før helgas presidentvalg. Meningsmålingene viser dødt løp mellom venstrepresident Lula da Silva og ytre høyres kandidat Flávio Bolsonaro i første valgrunde. Fortsatt er det mange velgere som ikke har bestemt seg.

Kandidatene har svært ulike visjoner for Brasil – og forholdet til USA. Mens Lula har stått imot Trumps press, frykter venstresida at et Bolsonaro-styre vil gi USA større innflytelse.

Lulas valgkampanje har ­anklaget USAs president Donald Trump for å ville ­«kolonisere» Brasil for å ­sikre seg landets naturressurser ved å blande seg inn i valget.

I et innlegg på X anklager også Lula selv Bolsonaro for å ville «overlate naturressursene våre til USA».

«Hvis det er opp til ham, vil Brasil igjen bli en koloni», skriver han videre.

Professor Andreza Pantoja Smith ved Universidade Federal do Pará i Brasil forteller at det er ulike syn i hvor stor innflytelse USA vil få over Brasil dersom Bolsonaro vinner.

«Men det er en forståelse av at det som først og fremst står på spill, er Brasils suverenitet – både når det gjelder landets selvstendighet og dets råderett over forvaltningen av naturressursene», skriver hun i en melding til Klassekampen.

Det er en forståelse av at det som først og fremst står på spill, er Brasils suve­renitet.

Frykter Brasil blir en «amerikansk koloni»

Torkjell Leira

Med lys, teatralsk stemme og et blygt smil setter Demokratiet øynene i meg. Hun er kledd i et hvitt silkelignende stoff, og med forgylt tiara og gullfarget belte rundt midja minner hun mest av alt om en gresk gudinne. Med uskyldig blikk roper hun lavt:

Så snur Demokratiet på hælen og marsjerer resolutt bort. En liten detalj: Hun går på 1,5 meter høye stylter.

Klassekampen er på plass i valgkampen i Rio de Janeiro. Om scenen over minner om karneval og alle dets deilige absurditeter, så er det ikke tilfeldig. Arrangementet vi deltar i, heter «Carna Lula» og er det politisk bevisste gatekarnevalets hyllest av sittende president Lula da Silva.

Søndag stiller han som venstresidas presidentkandidat for sjuende gang. Han kom på andreplass de tre første gangene, i 1989, 1994 og 1998. Men han har vunnet de tre siste presidentvalgene han har stilt i, i 2002, 2006 og 2022.

Lula selv er ikke til stede, men det er et av de største trekkplastrene i Rio-politikken, tidligere guvernør Benedita da Silva, også hun fra Lulas Arbeidernes parti (PT). I år stiller hun som kandidat til Senatet, og ifølge meningsmålingene er hun i rute til å kapre plassen.

Lulas motkandidat i presidentvalget, Flávio Bolsonaro, er i Rio denne dagen, men han deltar på en motorsykkelparade et annet sted i byen.

Vi lever i et historisk øye­blikk hvor vi møter et klar trussel om utenlandsk innblanding.

Kan karnevalet redde demokratiet?

På tirsdag holdt Det hvite hus et møte med sjefer fra de aller fleste store KI-selskapene i USA. Møtet fant sted etter at flere KI-topper har sagt at de vil bremse utviklingen av kunstig intelligens for å unngå å miste kontroll over teknologien.

Trump avslo forslaget om å bremse utviklingen av KI. Han mente den burde fortsette som før. Hvis ikke, mener han nemlig det kan hende at Kina tar igjen USA. Trump avslo også at USA burde samarbeide om KI-sikkerhet sammen med Kina, og mente heller at USA og Kina sto i et eksistensielt kappløp som bare én kan vinne.

«Den som vinner superintelligens, den vinner. Du vil ha en vinner og en taper. Du kommer ikke til å ha en andreplass», sa presidenten etter at møtet var ferdig.

Møtet resulterte i en frivillig avtale som ble signert av en håndfull store tekselskap.

Avtalen omhandler en rekke tiltak tekselskaper «burde ta» for å adressere bekymringene om risiko tilknyttet KI-teknologi. Trump kalte avtalen «moralsk bindende».

Meta-sjefen Mark Zuckerberg, Anthropics Dario Amodei, Elon Musk og Nvidias Jensen Huang var blant de mektige tekoligarkene som deltok på tirsdagens møter.

I et dokument signert av Trump samme dagen erklærte presidenten at «superintelligensens æra» var ankommet, og at kunstig intelligens fra nå av skal bli kalt superintelligens.

I dokumentet tegnet Trump opp en verden der «superintelligens» blir det viktigste maktmiddelet for USA i framtida. Presidenten lovte å videreføre støtta til «Project Genesis», som er en samlebetegnelse for USAs industripolitikk for å utvikle avansert KI.

Du vil ha en vinner og en taper. Du kommer ikke til å ha en ­andreplass.

Trump avviser KI-samarbeid

Amal A.Wahab

Da Abiy Ahmed kom til makta i Etiopia i 2018, med løfter om demokratiske reformer og forsoning, tok den unge og karismatiske lederen landet med storm.

«Abiymania» ble ­fenomenet kalt. Abiy fikk fredsprisen for sitt arbeid for å avslutte konflikten med nabolandet Eritrea. Samtidig lovet han at politisk system som hadde vært basert på etnisk ­tilhørighet, skulle erstattes av en moderne stat bygget på en samlende nasjonal identitet.

Åtte år seinere er bildet snudd. Abiy står nå overfor væpnede opprør i flere deler av landet. Den væpnede gruppa Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF), som utkjempet en blodig krig mot sentralstaten mellom 2020 og 2022, har nå inngått en allianse med seks andre væpnede grupper, med et uttalt mål om å styrte regjeringen i Addis Abeba.

Flere av aktørene som under Tigray-krigen kjempet på Abiys side, har vendt seg mot regjeringen. Samtidig veves landets interne maktkamp stadig tettere sammen med regionale konflikter. Eksperter advarer om at en ny borgerkrig også kan trekke inn nabolandene.

Etiopia har i flere tiår vært preget av maktkamp mellom sentralstaten og landets mer enn 80 etniske grupper. Etter 17 års borgerkrig ble Derg-regimet styrtet i 1991 av opprørskoalisjonen EPRDF. Etiopia ble da en føderasjon med regionalt selvstyre, men i praksis lå makta hos TPLF, som representerer folkegruppa tigrayene og holder til nord i landet. Tigrayene utgjør rundt seks prosent av befolkningen, men dominerte etiopisk politikk fram til 2018.

Da brakte masseprotester, særlig blant folkegruppene oromoer og amharer, Abiy Ahmed til makta. Han oppløste EPRDF-koalisjonen og opprettet Velstandspartiet i 2019, som skulle samle de regionale regjeringspartiene i ett nasjonalt parti.

Året etter brøt det ut krig mellom TPLF og sentralmakta. Fredsavtalen som til slutt ble inngått i november 2022, splittet ledelsen i TPLF. Lederen for gruppa, Debretsion Gebremichael, mente Tigray hadde gitt fra seg for mye makt til regjeringen.

Da Abiy i april i år forlenget mandatet til en kompromiss-leder for overgangsstyret i Tigray uten TPLFs samtykke, svarte partiet med å gjenopprette parlamentet fra før krigen og velge Debretsion til president. Tigray sto dermed i praksis med to rivaliserende regjeringer.

En ny borgerkrig i Etiopia kan raskt trekke inn naboland og regionale makter.

Hva skjedde med «Abiymania»?

Pernille Solheim

Angrepet 7. oktober 2023 regnes ikke bare som en katastrofal etterretningstabbe, men også som et nasjonalt traume uten sidestykke i staten Israels historie.

Rundt 1200 mennesker ble drept i Sør-Israel – et flertall av dem sivile – da tusenvis av Hamas-krigere og andre palestinske militante brøyt ut av Gazastripa. De gikk til angrep på land, fra sjøen og med motoriserte paraglidere fra lufta.

Siden ble Gazastripa pulverisert av israelske bomber, mens det store spørsmålet ble hengende: Hvordan kunne dette skje?

Nå rystes Israel av avsløringer om at statsminister Benjamin Netanyahu gjentatte ganger ble advart om angrepsfaren. Først gjorde Haaretz det kjent at De forente arabiske emiraters president Mohamed bin Zayed ringte Netanyahu halvannen uke før angrepet. Han advarte om at den nå avdøde Hamas-lederen Yahya Sinwar planla et storstilt angrep.

I helga kom en ny sak, denne gangen fra The Atlantic. Den underbygger opplysninger som først kom til overflata høsten 2023, om egyptiske advarsler om et nært forestående angrep fra Gaza. Egypts etterretningssjef Abbas Kamel reiste til Israel og fortalte at situasjonen i Gaza var så alvorlig at den kunne «eksplodere», melder The Atlantic.

Den siste advarselen fra Egypt kom 48 timer før Hamas stormet grensa, sier en kilde til The Wall Street Journal.

The Atlantic har fått bekreftet opplysningene om Kamels Israel-besøk av høytstående kilder fra en rekke land – inkludert Israel og USA. Netanyahus kontor benekter det imidlertid hardnakket.

Timingen kunne knapt vært verre for den israelske statsministeren. 27. oktober går Israel til valg, og Netanyahus fremste utfordrer – den tilsynelatende mer sindige Gadi Eisenkot – er en tidligere IDF-topp som selv mistet både en sønn og en nevø i Gaza-krigen.

Hvis statsministeren ikke kan vinne 7. oktober-fortellingen, kan han overstyre den med en annen nasjonal krise.

Netanyahu presses opp i et hjørne før valget

Yngvild Gotaas Torvik

Dramatikken i svensk politikk var ikke over med «rysarvalet» for to uker siden, og det overraskende jevne
valgresultatet.

Snarere har dramatikken blitt skrudd opp flere hakk de siste dagene, og nådde en topp i går da Magdalena
Andersson avslørte at hun ga opp oppgaven med å danne en rødgrønn regjering på nåværende tidspunkt.

Den sosialdemokratiske partilederen og statsministerkandidaten hasteinnkalte til pressekonferanse for å meddele at hun sender det såkalte sonderingsoppdraget tilbake til Riksdagens ordstyrer eller 

, altså Sveriges svar på stortingspresidenten, som er den som rår over hvem som får muligheten til å danne regjering.

Skylda for det hele, la
Andersson på Vänsterpartiet.

Bakgrunnen var et spørsmål om nettopp talmann – eller hvem som skulle bli talmann for kommende mandatperiode.

Vänsterpartiet – «valgvinner» og det andre største partiet på rødgrønn side, med 30 riksdagsmandater som kreves for at Andersson skal kunne bli statsminister – besluttet nemlig i helga at de ikke ville stemme på Socialdemokraternas kandidat. Istedenfor ville de beholde den sittende moderat-politikeren Andreas Norlén, som har vært talmann i ti år.

Grunnen var ifølge Vänsterpartiet at Norlén framsto som et tryggere valg i den betente prosessen med å skaffe Sverige en ny regjering. Ifølge en anonymisert partikilde i Aftonbladet, «finnes det en uro for at en sosialdemokratisk talmann ikke ville vært upartisk og upolitisk».

«En krigserklæring», kalte svenske kommentatorer Vänsterpartiets manøver. Og slik så det også ut til at Magdalena Andersson selv så på det, som på pressekonferansen framsto tydelig irritert. mandag morgen, kort tid før Norlén ble gjenvalgt, gikk den sosialdemokratiske partilederen langt i å antyde at Vänsterpartiet hadde sveket rødgrønn side.

Steile fronter på rødgrønn side

Amal A. Wahab

USA og Israel gikk til krig mot Iran i februar i år. Sju måneder seinere har de ikke oppnådd målene med krigen, og det er ingen tegn til en snarlig løsning.

En våpenhvile ble framforhandlet tidligere i år, men avtalen raknet raskt etter gjensidige anklager om brudd. Den ble ikke formelt opphevet, men har i praksis vært satt ut av spill.

Under FNs hovedforsamling i New York forrige uka la Iran fram et nytt forslag. Iran sier Hormuzstredet kan gjenåpnes innen sju dager dersom USA innfrir en rekke krav og partene stanser kamphandlingene.

«Våre betingelser er klare, og enhver åpning av Hormuzstredet avhenger av at disse betingelsene blir oppfylt», skrev Irans utenriksminister Abbas Araghchi på X.

«Bare en framforhandlet løsning kan få dem (USA, journ.anm.) ut av denne fastlåste situasjonen.»

Lørdag avslo Trump forslaget og kalte planen «uakseptabel». Den amerikanske presidenten hevdet forslaget skyldtes at Iran «taper så kraftig».

Før krigen gikk rundt en femtedel av verdens olje og gass gjennom Hormuzstredet. Iran stengte stredet kort tid etter at USA og Israel innledet krigen.

Iran krever kamphandlingene på alle fronter stanser – også i Libanon – samt at USA opphever blokaden mot iranske havner, lemper på sanksjonene mot iransk olje og frigir minst 12 milliarder dollar i frosne iranske midler. Når vilkårene er oppfylt, kan normal skipstrafikk gjenopptas og forhandlinger om en endelig avtale begynne.

Bare en framforhandlet løsning kan få USA ut av situasjonen.

Steile fronter etter avslag

Lenge var den brasilianske valgkampen overraskende kjedelig. Men så smalt en målrettet bombe fra høyesterettsdommer André Mendonça. Han friga utvalgte deler av politiets etterforskningsmateriale i den største korrupsjonsskandalen i Brasil på 15 år.

Saken gjelder storbanken Banco Master og dens sjef Daniel Vorcaro, som er fengslet for å ha svindlet til seg titalls milliarder kroner fra offentlige pensjonsfond. Han forhandler nå om strafferabatt mot å utlevere andre involverte.

Den som kom desidert dårligst ut av Mendonças lekkasjer, var hans dommerkollega i høyesterett, Alexandre de Moraes. Den som har kommet best ut av det, i hvert fall foreløpig, er ytre høyres presidentkandidat Flávio Bolsonaro, sønnen til den kuppforsøkdømte ekspresidenten Jair Bolsonaro.

Moraes er dommeren som styrte sakene i valgdomstolen mot Jair Bolsonaro, sakene som til slutt fradømte ham retten til å stille til valg i åtte år. Moraes ledet også høyesterettssaken som dømte Bolsonaro til 27 års fengsel for kuppforsøk. En del av Bolsonaros kupplan var å ta livet av dagens president Lula da Silva, hans visepresident Geraldo Alckmin – og dommer Alexandre de Moraes. På Brasils høyreside anses Moraes for å være Lulas venn, selv om han ble utpekt av den konservative presidenten Michel Temer og har stemt mot Lulas interesser ved mange anledninger.

André Mendonça, som nå utleverer sin dommerkollega, ble utpekt til Høyesterett av Jair Bolsonaro. Før det var han Bolsonaros justisminister. En helt rimelig tolkning av Mendonças lekkasjer er at nå er det 

. Nå viser han lojalitet og betaler tilbake til Bolsonaro-familien.

Denne saken avslører de tette og ofte promiskuøse båndene mellom penger, politikk og juss i Brasil. Banksjef Vorcaro har helt bevisst kjøpt seg venner og beskyttelse i både politikkens og jussens elitedivisjon.

Dette har skjedd indirekte ved å gi familiemedlemmene til mange høyesterettsdommere luksusreiser, dyre gaver og fete kontrakter. Ett eksempel er når Banco Master hyret inn advokatkontoret til kona til Alexandre de Moraes til en gasje på over hundre millioner kroner, himmelhøyt over markedspris.

Den som har ­kommet best ut av det er ytre høyres presidentkandidat Flávio Bolsonaro.

Rettssaken som avslører de intime koplingene mellom juss, penger og politikk

Aktuelt

Vijay Prashad

indisk historiker

Krigen mot Iran er ikke et isolert utbrudd av amerikansk hyperimperialisme, Donald Trumps fikseringer eller Israels ekspansjonisme. Den springer ut av en breiere krise i USAs maktgrunnlag.

USA er fortsatt verdens mektigste militærmakt, men maktgrunnlaget svekkes, og Washington blir stadig mindre i stand til å omsette sine militære, økonomiske og diplomatiske fortrinn i stabile politiske resultater.

. De er fortsatt verdens farligste militærmakt, med 900 militærbaser i andre land og nesten to tredeler av verdens årlige forsvarsbudsjett, og de kontrollerer mange av de internasjonale finansinstitusjonene i et Wall Street-dollar-kompleks.

Washington er i stadig mindre grad i stand til å bruke sine militære, økonomiske og diplomatiske fordeler til å oppnå stabile politiske utfall. De kan ødelegge land, men har vanskeligere for å bygge opp sin egen økonomi eller en internasjonal orden som andre vil slutte seg til. Volden mot Iran er derfor ikke et uttrykk for selvtillit, men for frustrasjon.

 til denne frustrasjonen er den langvarige svekkelsen av USAs industrielle kapasitet. I tiårene med nyliberalisme har landets herskerklasse flyttet fabrikkene utenlands, motarbeidet fagforeningene og omskapt produktive investeringer til finansspekulasjoner. Store industriområder endte som fabrikkørkener, så bedriftseierne kunne nyte godt av billigere arbeidskraft andre steder mens Wall Street fanget opp en økende andel av den resulterende fortjenesten.

USA har ikke sluttet å produsere. Landet er fortsatt en stor industrinasjon, men den industrielle dybden er kraftig erodert: færre arbeidere innen produksjon, en liten andel av den globale produksjonen, svekkede forsyningskjeder, tap av produktive økosystemer, vedvarende handelsunderskudd og avhengighet av utenlandsk kapasitet i strategisk viktige bransjer. Men utviklingsretningen er ikke til å ta feil av. Ifølge UNIDO sto Kina for 32 prosent av den globale verdiskapingen i industrien i 2024, sammenliknet med USAs 15 prosent.

og kreve at virksomheter flytter produksjonen hjem igjen. Men industrialisering er ikke en bryter som en president bare kan slå på. Det krever faglærte arbeidere, offentlig infrastruktur, langsiktige investeringer, teknologisk dybde og en stat som er i stand til å planlegge. Den amerikanske økonomien har brukt tiår på å bryte ned alt dette.

Den andre kilden til frustrasjon er dollar – Wall Street-systemet. Dollaren er fortsatt verdens dominerende reservevaluta, og USAs kontroll over det globale finanssystemet gir dem en kolossal strukturell makt. Men dette maktmiddelet er blitt overbrukt. Sanksjoner, beslag av utenlandske reserver og trusler om utestengelse fra dollarbaserte betalingssystemer har vist andre stater hvor avhengige de er av amerikansk velvilje.

Dollarsystemet er ikke i ferd med å bryte sammen. Tilliten til det blir likevel tynnslitt – og Washington bidrar selv til utviklingen.

Volden mot Iran er ikke et uttrykk for selvtillit, men for frustrasjon

Fallende imperium

Vijay Prashad


 , sammen med Shiran Illanperuma

Den 1. juli ble 105-årsdagen til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) markert. Få politiske organisasjoner i moderne historie har hatt så stor innflytelse på egen nasjons skjebne og den internasjonale maktbalansen.

Partiet ble grunnlagt i 1921 av en liten gruppe marxister med mål om å frigjøre Kina fra imperialistisk dominans, føydal utbytting og sosial oppløsning. I dag leder det et land som er en hoveddrivkraft for verdens økonomiske vekst, verdens største industrinasjon og den lengstlevende sosialiststaten. Utviklingen var verken uunngåelig eller lineær, men preget av revolusjon, ofre, eksperimentering, selvkritikk og evnen til å tilpasse strategien uten å oppgi det opprinnelige formålet.

forstås best som en kontinuerlig revolusjonsprosess, ikke en rekke usammenhengende politiske endringer. Den første oppgaven var å knuse den gamle samfunnsordenen som hadde fordømt Kina til underkastelse og ydmykelse. Den andre var å bygge produksjonskapasiteten sosialismen krevde i et fattig jordbrukssamfunn. Den tredje, som pågår i dag, er å sikre at produksjonskreftene i økende grad tjener målet om «felles velstand» framfor å berike en elite. På tvers av disse stadiene har én ting vært konstant: partiets sentrale rolle.

Da Folkerepublikken Kina ble proklamert 1. oktober 1949, erklærte Mao Zedong at det kinesiske folket hadde reist seg. Kina hadde gjennomlevd over hundre år med imperialistisk inngripen, urettferdige traktater, okkupasjon, sult, krigsherredømme og borgerkrig. Landet var politisk fragmentert og økonomisk avhengig, og den revolusjonære seieren var derfor langt mer enn et regjeringsskifte: Den markerte undergangen for en samfunnsorden som hadde hindret landet i selvstendig utvikling.

Under Maos ledelse tok partiet på seg oppgaven med å bygge opp samfunnet. Landreformer avviklet godseierklassen, mens ekteskapsloven styrket kvinners juridiske stilling. Masseutdanning og offentlige helseinitiativer nådde millioner som tidligere hadde vært utestengt fra grunnleggende tjenester. Da Mao døde, hadde Kina en samlet stat, et industrigrunnlag, bedre utdanning og et sterkt forbedret helsevesen – forutsetninger for transformasjonen som fulgte.

av denne perioden kan se bort fra de indre splittelsene eller feilene knyttet til kampanjer som Det store spranget og kulturrevolusjonen. Men feilene må heller ikke overskygge det som faktisk ble oppnådd. Godseierveldet, compradorkapitalismen, den koloniale avhengigheten og den nasjonale ydmykelsen ble knust. For første gang i moderne kinesisk historie bygde utviklingen på nasjonal suverenitet framfor imperialistisk underkastelse.

Mot slutten av 1970-årene innså partiet at politisk suverenitet aleine ikke var nok. Et sosialistisk samfunn kunne ikke bygges på fattigdom, teknologisk akterutseilthet og utilstrekkelig produksjonskapasitet. Deng Xiaoping la derfor den strategiske retningen for en ny periode: å utvikle produksjonskreftene ved å ta markedet i bruk som et utviklingsverktøy, samtidig som partiets lederrolle, statlig planlegging og offentlig kontroll over strategiske deler av økonomien ble opprettholdt.

, men verden. De neste tiårene opplevde Kina den kanskje raskeste industrielle veksten i historien. Flere hundre millioner mennesker ble løftet ut av absolutt fattigdom, og nye industrigreiner vokste fram innen telekommunikasjon, høyhastighetstog, fornybar energi og digital teknologi. Og teknologi som tidligere var dominert av avanserte kapitalistland, ble i økende grad utviklet i Kina. Det kinesiske lederskapet beskriver i dag som «nye produksjonskrefter av høy kvalitet», oppsto ikke gjennom markedskonkurranse, men gjennom tiår med koordinert satsing på utdanning, infrastruktur, vitenskap og industri under partiets ledelse.

Kinas erfaring skilte seg dermed skarpt fra den nyliberale veien som ble påtvunget mange utviklingsland i samme periode. Mens privatisering, deregulering og redusert industripolitisk styring sto sentralt i mye av det globale sør, beholdt Kina offentlig kontroll over land og finanssektor, videreførte femårsplanene og brukte staten aktivt til å styre investeringer, industri- og teknologiutvikling.

KKP har sett seg selv som organisatorer av et ­historisk prosjekt på tvers av generasjoner

Uendelig revolusjon

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I februar 2024 avslo Den sentrale valgkommisjonen å registrere den eneste kandidaten til presidentvalget som gikk inn for å avslutte krigen – den moderate, liberale politikeren Boris Nadezjdin.

Han var alltid rede til å inngå en avtale med Kreml. Men tusenvis av krigsmotstandere så i Nadezjdins deltakelse en mulighet til å uttrykke sin holdning til krigen.

Folk sto i kø i timevis for å uttrykke sin motstand. Myndighetene utestengte ham for å hindre at krigsmotstanderne konsoliderte seg.

Etter det deltok jeg i en debatt med Nadezjdin på en Youtube-kanal og spurte ham hva han nå ville gjøre. Han svarte at han ville forsøke å vinne parlamentsvalget i september 2026 og bebreidet meg for farlige sympatier med «det meningsløse og nådeløse russiske opprøret».

To og et halvt år har gått. I sommer flyktet Boris Nadezjdin fra Russland etter å ha blitt truet med fengsel, og det eneste partiet som åpent går imot krigen – det liberale Jabloko – er blitt utestengt fra parlamentsvalget.

hvem som hadde rett i min diskusjon med Nadezjdin. Det viktige er hvorfor selve ideen om en fredelig forvandling av Russland gjennom reformer har strandet.

Reformismen ble en felles holdning på tvers av det politiske spekteret i perestrojka-årene. Den bygget på en avvisning av revolusjonen i 1917 med dens sosiale kaos, borgerkrig og ødeleggelse av sosiale institusjoner. Ikke bare nasjonalistene og de liberale var reformister, men til og med de postsovjetiske kommunistene hvis leder Gennadij Ziuganov erklærte at «Russland har brukt opp sin revolusjonskvote».

Den nye reformismens oppskrift syntes å gjøre det mulig å unngå både autoritær forstokkethet og revolusjonær usikkerhet. Men bak reformismen skjulte elitens største frykt seg, ikke først og fremst for vold, men for ukontrollert politisk deltakelse fra massene. Både den antikommunistiske intelligentsiaen og den tidligere kommunistiske embetsstanden så på folket som en farlig naturkraft, en mørk og politisk umoden kraft som ikke var klar for et selvstendig politisk liv. De strebet etter å endre staten uten å la den politiske konflikten komme ut av kontroll.

 i den nåværende valgkampen er skandalen rundt partiet Jabloko. Opprinnelig registrerte Den sentrale valgkommisjonen partiet for valget. Av de elleve partiene som ble godkjent for valget, var Jabloko det eneste partiet som åpent tok avstand fra krigen mot Ukraina. Men allerede en uke seinere endret myndighetene strategi. Den 10. august opphevet høyesterett partiets registrering og strøk det fra stemmeseddelen.

Nå forkastes et av regimets viktigste verktøy for å måle og styre misnøyen

Utenriks

Aktuelt

De brutale metodene for tvangsmobilisering av soldater er i ferd med å forgifte forholdet mellom den ukrainske staten og befolkningen.

Donald Trump har en favoritt før valget i Brasil. Statsviter Oliver Stuenkel tror det vil skade USA på sikt.

Corbin Trent var en av Alexandria Ocasio-Cortez’ nærmeste medarbeidere. Tror byggmesteren fra Tennessee at AOC kan bli president i USA?

– For USA er KI et geopolitisk kappløp

Venstresida i Brasil advarer om at en ny ytre høyre-regjering vil overlate landets naturressurser til USA .

Femdagersuke, bettingforbud og demokratiets overlevelse står på spill ved søndagens valg i Brasil.

Etter et møte med USAs KI-topper tirsdag avviste Donald Trump både forslaget om brems i utviklingen og samarbeid om sikkerhet med Kina.

Hva skjedde med «Abiymania»?

Fire uker før valget skakes Israel av avsløringer om flere advarsler før 7. oktober-angrepet. Kan det koste Benjamin Netanyahu makta?

I Sverige tilspisser konflikten mellom Socialdemokraterna og Vänsterpartiet seg. Politisk redaktør mener det er «høyt spill» fra begge parter.

Donald Trump har avvist Irans forslag om å åpne Hormuzstredet og gjenoppta forhandlingene. Privat vurderer han nye angrep etter mellomvalget, ifølge Reuters.

Rettssaken som avslører de intime koplingene mellom juss, penger og politikk

Horisont

Krigen mot Iran springer ut av en dypere krise i USAs maktgrunnlag.

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

De brutale metodene for tvangs­mo­bi­li­sering av soldater er i ferd med å forgifte forholdet mellom den ukrainske staten og befolk­ningen.

Donald Trump har en favoritt før valget i Brasil. Statsviter Oliver Stuenkel tror det vil skade USA på sikt.

Corbin Trent var en av Alexandria Ocasio-Cortez’ nærmeste medar­bei­dere. Tror byggmes­teren fra Tennessee at AOC kan bli president i USA?

– For USA er KI et geopo­li­tisk kappløp

Venstre­sida i Brasil advarer om at en ny ytre høyre-­regjering vil overlate landets natur­res­surser til USA .

Femda­gersuke, betting­forbud og demo­kra­tiets overle­velse står på spill ved søndagens valg i Brasil.

Etter et møte med USAs KI-topper tirsdag avviste Donald Trump både forslaget om brems i utvik­lingen og samarbeid om sikkerhet med Kina.

Hva skjedde med «Abi­y­ma­nia»?

Fire uker før valget skakes Israel av avslø­ringer om flere advarsler før 7. oktober-angrepet. Kan det koste Benjamin Netanyahu makta?

I Sverige tilspisser konflikten mellom Social­de­mo­kra­terna og Vänster­par­tiet seg. Politisk redaktør mener det er «høyt spill» fra begge parter.

Donald Trump har avvist Irans forslag om å åpne Hormuz­stredet og gjenoppta forhand­lin­gene. Privat vurderer han nye angrep etter mellom­valget, ifølge Reuters.

Rettssaken som avslører de intime koplingene mellom juss, penger og politikk

Krigen mot Iran springer ut av en dypere krise i USAs makt­grunn­lag.

Over hundre år med revolusjon og sosia­listisk oppbygging i Kina.

Maktha­verne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.

De brutale metodene for tvangsmobilisering av soldater er i ferd med å forgifte forholdet mellom den ukrainske staten og befolkningen.

Corbin Trent var en av Alexandria Ocasio-Cortez’ nærmeste medarbeidere. Tror byggmesteren fra Tennessee at AOC kan bli president i USA?

– For USA er KI et geopolitisk kappløp

Venstresida i Brasil advarer om at en ny ytre høyre-regjering vil overlate landets naturressurser til USA .

Femdagersuke, bettingforbud og demokratiets overlevelse står på spill ved søndagens valg i Brasil.

Etter et møte med USAs KI-topper tirsdag avviste Donald Trump både forslaget om brems i utviklingen og samarbeid om sikkerhet med Kina.

Hva skjedde med «Abiymania»?

Fire uker før valget skakes Israel av avsløringer om flere advarsler før 7. oktober-angrepet. Kan det koste Benjamin Netanyahu makta?

I Sverige tilspisser konflikten mellom Socialdemokraterna og Vänsterpartiet seg. Politisk redaktør mener det er «høyt spill» fra begge parter.

Donald Trump har avvist Irans forslag om å åpne Hormuzstredet og gjenoppta forhandlingene. Privat vurderer han nye angrep etter mellomvalget, ifølge Reuters.

Krigen mot Iran springer ut av en dypere krise i USAs maktgrunnlag.

Over hundre år med revolusjon og sosialistisk oppbygging i Kina.

Makthaverne var ikke redde for Jabloko. De var redde for å få se sitt eget folk.