Katarina Poensgen

#fff

#000

Den siste tida har Russland intensivert angrepene mot Ukrainas sørlige havner og rammet landets landbrukssektor hardt. Forrige uke ble Ukrainas viktigste eksportknutepunkt, havna i Odesa, rammet.

Ukraina er en av verdens største kornprodusenter, og havnene ved Svartehavet er avgjørende for å få avlingen ut av landet.

Nå begynner det å haste. Innhøstingssesongen er i gang i Ukraina, men skipsfarten har nærmest gått i stå. Det skaper bekymring for hvordan årets avling skal kunne fraktes ut – og for konsekvensene det kan få for den globale matforsyningen.

«Stenges vi ute fra verdensmarkedet, vil det påvirke en halv milliard mennesker verden over», sier Andrey Stavnitser, medeier i Ukrainas største private havneoperatør TIS, til Financial Times.

En avtale inngått mellom Russland og Ukraina i 2022, skulle sikre at ukrainsk korn kunne fraktes ut av landet sjøveien. Avtalen ble forlenget flere ganger, men Russland trakk seg til slutt fra den i 2023.

Selv om Svartehavet ikke er offisielt blokkert, unngår mange skip i dag ukrainske havner av frykt for å bli truffet av missiler.

Det rammer ukrainsk økonomi. Olena Bilan, sjeføkonom i investeringsselskapet Dragon Capital, sier til Kyiv Independent at Ukraina kan miste 1-1,5 prosent av BNP innen utgangen av året.

Ukraina har tidligere forsøkt å kompensere ved å sende mer korn gjennom nabolandene i Europa. Men landtransport kan ikke frakte de samme volumene og kostnadene er høyere, skriver avisa.

Det kan påvirke en halv milliard mennesker verden over.

Ukrainas korn sitter fast

Gustav Gillund

USAs president Donald Trump har blitt saksøkt. Det skjer etter at det for drøyt en måned siden ble kjent at selskapet hans, Trump Media and Technology Group, skal forsøke å tjene penger på offisielle uttalelser fra Det hvite hus.

Selskapet, som Trump eier majoriteten av, driver Truth Social – plattformen på sosiale medier som Trump lanserte i 2022, etter å ha blitt sparket ut av de fleste hovedstrømsplattformene.

Under Trumps andre presidentperiode har han stort sett holdt seg unna de vanlige kommunikasjonskanalene. I stedet kommer kunngjøringer fra Det hvite hus – om alt fra nye tollsatser til militære angrep og fredsavtaler – nå i stor grad i form av innlegg på Trumps egen Truth Social-konto.

Trump media and Technology Group har siden dets etablering tapt store penger, i hovedsak på grunn av feilslåtte investeringer i kryptovaluta. Ifølge Kevin McGurn, som er fungerende sjef i selskapet, skal det framover bli mindre krypto og mer Trump. Under en konferanse i juli kunngjorde han lanseringen av et nytt produkt kalt 

der man kan betale for å se Trumps Truth Social-innlegg før alle andre.

«Kundene [av Truth API] vil få publiserte og offentlig tilgjengelige innlegg brøkdeler raskere enn alle andre», forklarte McGurn, som understreket at det hele var «veletablert forretningspraksis».

 venstreorienterte medieplattformen The Intercept saksøkt Trump for brudd på den amerikanske grunnloven. De mener at grunnloven sikrer journalister og andre medlemmer av offentligheten lik tilgang på offentlig informasjon.

«Trump forsøker å berike seg selv på å privatisere regjeringsinformasjon, som han ikke har noen rett til å selge», sa The Intercepts sjefredaktør Ben Muessig.

Men i bunn og grunn er det ikke så banebrytende, det Trump nå gjør. Både demokrater og republikanere gjør det hele tida. De tar det enestående nettverket, den unike innsideinformasjonen, forståelsen de har for de politiske prosessene, og bruker alt sammen til å tjene sine egne og kapitalens interesser.

Trumps svorne fiende, tidligere president Barack Obama, fikk for eksempel 400.000 dollar for å stille opp på et eksklusivt møte med bankmenn fra Wall Street i 2017.

Om ikke annet, har Trump styrket argumentet til de som krever radikal endring

Donald Trump blottlegger et pill råttent system

Yngvild Gotaas Torvik

At livet som politisk aktivist på venstresida inneholder mange motbakker, er knapt noen hemmelighet. Ei heller at de er spesielt mange og spesielt bratte for den amerikanske venstresida; Tittelen «sosialist» har i ikke akkurat vært noe å smykke seg med i 

Men plutselig ser ting ganske annerledes ut. Selv om sosialisme fremdeles er et diskutabelt 

i Donald Trumps USA, viser målinger at et flertall av demokrater, og amerikanere under 35 år, nå har et positivt syn på ideologien som vil bekjempe ulikhet og gi makt tilbake til folket.

Etter at populære Zohran Mamdani i fjor ble New Yorks borgermester og flere progressive kandidater har vunnet nominasjonsvalg for demokratene rundt om i landet den siste tida, er det ganske herlig å tilhøre den amerikanske venstresida i dag, vedgår Bhaskar Sunkara.

– Dette er det beste tidspunktet, i vår levetid, å være demokratisk sosialist i USA, fastslår den amerikanske venstreideologen på telefon fra New York – byen som nå altså styres av en «demokratisk sosialist».

Sunkara følger riktig nok lynkjapt opp med en nyansering (og en advarsel) – men den sparer vi til slutt. Først skal den prominente venstreideologen få fortelle norske lesere om det ideologiske og strategiske slaget som utspiller seg i Det demokratiske partiet.

At han har blitt kjent for sin evne til å analysere og dissekere bevegelsen han er en del av, skyldes flere jern han har hatt i ilden opp gjennom.

I 2010, som 20-åring, grunnla han det venstreradikale tidsskriftet Jacobin. I samme periode ble han aktivist i Democratic Socialists of America (DSA) og satte et tydelig avtrykk i organisasjonen som nå er på «alles» lepper. DSA, som inkluderer både Mamdani og venstresidestjerna Alexandria Ocasio-Cortez (AOC), har på disse årene vokst fra drøye 5000 til 120.000 medlemmer.

Siden 2022 har Sunkara båret tittelen «president» for magasinet The Nation. I dagens USA anses «Venstresidas flaggskip», stiftet i 1865, tydeligvis som en så stor trussel at Trumps visepresident JD Vance gikk til frontalangrep mot magasinet i kjølvannet av drapet på Maga-influenseren Charlie Kirk i fjor, noe Sunkara fortalte om i et intervju med Klassekampen.

Vi bør ikke ta for gitt at vi har en figur som AOC.

– Dette er det beste tidspunktet, i vår levetid, å være demokratisk sosialist i USA

Amal A. Wahab

Saudi-Arabia, Tyrkia og Pakistan signerte forrige fredag en forsvarspakt som kan endre maktbalansen i Midtøsten. Den slår fast at et væpnet angrep på ett av medlemslandene skal betraktes som et angrep på alle.

Nå spør mange seg hvorfor Egypt – en av Midtøstens tyngste konvensjonelle militærmakter, med et stort flyvåpen, en modernisert marine og en av regionens største stående styrker – ikke er med i den nye alliansen.

Landet var tross alt med da diskusjonene om et tettere regionalt sikkerhetssamarbeid begynte. Egypts president Abdel Fattah al-Sisi tok dessuten selv initiativ til en felles arabisk militærstyrke allerede i 2015. De andre landene var imidlertid skeptiske, og forslaget døde før det ble satt ut i livet.

I helga – kort tid etter de tre landenes avtalesignering i Mekka – omtalte Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan Egypt som en «naturlig partner»: en han forventer at slutter seg til alliansen så snart «tekniske spørsmål» er løst. Men fra Kairo har det vært ganske stille.

Egypt deler mange av sikkerhetsbekymringene til Saudi-Arabia, Tyrkia og ­Pakistan. Men landet deler ikke nødvendigvis alliansens syn på hvor truslene kommer fra, ifølge Ahmed Aboudouh ved tankesmia Chatham House.

Han tror myndighetene i Kairo derfor foretrekker­ ­avgrensede sikkerhets­samarbeid rundt konkrete spørsmål.

I tillegg gir historien Egypt grunn til å være varsom. Landet gikk i 1989 sammen med Irak, Jordan og daværende Nord-Jemen i Det arabiske samarbeidsrådet (ACC) for økonomisk, politisk og institusjonell integrering. Bare halvannet år seinere invaderte Irak Kuwait. Egypt deltok i den internasjonale koalisjonen mot Irak, og ACC gikk i oppløsning.

Også i dag kan en kollektiv forsvarsforpliktelse stille Egypt overfor vanskelige valg. Saudi-Arabia er allerede i konflikt med houthiene i Jemen. Samtidig har Iran angrepet både Saudi-Arabia og andre Golf-stater som svar på amerikanske og israelske angrep.

Historien gir Egypt grunn til å være varsom.

Hvorfor forblir Egypt på den regionale sidelinja?

Kunstig intelligens-kappløpet mellom USA og Kina blir stadig mer intenst.

Etter at USA lanserte det såkalte Pax Silica – en slags teknologisk allianse som skal sørge for at USA ved hjelp av medgjørlige partnere ­beholder kontrollen over KI-teknologien – har Kina nå lansert sin egen, ­konkurrerende visjon, bygget på prinsippet «KI for alle» og en «folkesentrert tilnærming».

Det vekker forferdelse i den amerikanske tek-bransjen.

«Kina ser for seg at KI, i stedet for å være et markedsprodukt, skal være et offentlig gode som skal tilbys av staten som en slags ‘digital offentlig infrastruktur’. Denne framtida slår meg som et dystopisk helvete», skriver Dean Ball.

Han er tidligere KI-rådgiver i Det hvite hus, og leder nå policyteamet Strategic Futures i tekselskapet OpenAI. Ball anklager Kina for å ville skape en verden dominert av «KI-kommunisme».

Uansett hva man kaller de to framtidsvisjonene, er eksperter tydelige på noe: Vi nærmer oss en framtid der teknologistyringen splittes langs geopolitiske linjer.

– Vi kan si at to konkurrerende visjoner for styring av KI begynner å ta form, sier Alex Colville, en analytiker på kinesisk KI i tankesmia Australian Strategic Policy Institute på telefon fra Taipei.

For å forstå den kinesiske visjonen er det nyttig å skjønne uttrykket «åpne vekter», som er sentralt i Beijings KI-strategi.

To konkurrerende visjoner for styring av KI begynner å ta form.

Silicon Valley slår alarm om kinesisk «KI-kommunisme»

Timing er alt, heter det i komikerbransjen. Det er parlamentskandidaten og komikeren «Count Binface» et vandrende bevis på.

Han er nemlig ytre høyre-politikeren Nigel Farages hovedmotstander i dagens suppleringsvalg i Clacton-on-Sea i Øst-England. Med sølvkappe over skuldrene og en søppelbøtte på hodet er han ikke vanskelig å legge merke til. Og oppmerksomhet får han: Intervjuer med BBC, Good Morning Britain og en rekke internasjonale medier har gjort ham, framfor Farage, til den største politiske stjerna i valginnspurten.

«Den intergalaktiske krigeren», som han kaller seg selv, eller Jon Harvey, som han faktisk heter, har stilt i en rekke valg tidligere. Nå har han Farage å takke for at han har klatret såpass høyt på meningsmålingene den siste tida. For selv om hans politiske program er gåtefullt (han har et manifest der han lover å «kutte i dine skattepenger, og øke alle andres», og å «bygge minst én bolig folk faktisk har råd til»), regnes han av mange som en protestkandidat i møte med Farage.

Det er vanskelig å slå fast hva som er spøk og alvor midt oppi alt dette. Men for Farages del er det, slik britene ville sagt det, 

Etter flere avsløringer om rot rundt pengegaver og donasjoner gikk Farage av som parlamentsmedlem i juli. Dermed blir det utløst valg for å finne en representant for Clacton-on-Sea til Underhuset. Det tok ikke lang tid før Farage gjorde det klart at han selv planla å stille i dette valget, for å vise at han fortsatt har velgernes tillit. Trolig håpet han at dette kunne reinvaske ham i offentlighetens øyne, uansett hva konklusjonene fra to parlamentariske granskinger rundt pengegavene blir.

Det ville ikke de andre politiske partiene gå med på. De kalte Farages avgjørelse for et politisk stunt, og har unnlatt å stille med kandidater i dagens suppleringsvalg.

Nå møter Farage i stedet en rekke halvseriøse og noen direkte useriøse kandidater. Faktisk stiller hele 34 kandidater i dette valget, og de fleste briter har knapt hørt om halvparten.

Det er ventet at Farage vil vinne. Spørsmålet er bare hvor stor marginen blir.

Farage kan allerede være i ferd med å miste noe av glansen på ytre høyre.

Kan Count Binface bli starten på Farages fall?

Med en soleklar, tosifret ledelse på flere meningsmålinger, backet av bettingselskaper som spådde over 90 prosent vinnersjanse, ble valgnederlaget til Francesca Hong et enormt sjokk for mange i Wisconsin i går.

Istedenfor den progressive kokken og aleinemora, som var støttet Democratic Socialists of America (DSA), ble det den moderate David Crowley som stakk av med en uhyre knepen seier i demokratenes primærvalg i vippestaten.

Kun 3211 velgere skilte de to, viste The New York Times’ oversikt i går, med over 95 prosent av stemmene talt opp.

Dermed blir det Crowley – kandidaten som den sittende demokrat-guvernøren og partietablissementet stilte seg bak – som blir demokratenes kandidat i guvernørvalget i delstaten under USAs mellomvalg den 3. november i år.

Samtidig som valgnederlaget for den DSA-lojale venstresida i Wisconsin var et faktum, kunne progressive demokrater derimot slippe jubelen løs i en annen delstat i Midtvesten: Minnesota.

Der slo Peggy Flanagan sentrumskandidaten og kongresskvinnen Angie Craig overlegent, med henholdsvis 59 prosent mot 39 prosent av stemmene i demokratenes primærvalg til Senatet.

Da resultatet var klart, oppfordret Craig umiddelbart alle velgerne til å stemme på Peggy Flanagan i mellomvalget i november.

Da seieren var i boks, sa Flanagan at hun i månedsvis har vektlagt at dette er en kamp mellom «the many versus the money» – de mange versus pengene.

Tap og triumf

Selskapet Sea Legend kunngjorde nylig at det skal lansere sin første vanlige frakttjeneste fra Kina til Europa gjennom Arktis. Det første skipet har avgang om få dager.

Ruta går fra havnebyen Ningbo på Kinas østkyst, langs Russland og ned langs Norge før den treffer sin første anløpshavn i Felixstowe i Storbritannia.

Reisa ville vanligvis tatt 40 dager, i en sørlig rute gjennom Suezkanalen. Sea Legend sier at den nye ruta langs Den nordlige sjøruta bare vil ta mellom 20 og 22 dager, altså en halvering sammenliknet med ruta i sør.

Beijing har lagt store planer for å utvikle det de kaller «den polare silkeveien», som er muliggjort av global oppvarming som har ført til smeltende polis.

Koronapandemien og invasjonen av Ukraina satte prosjektet delvis på is. Nå vil kommersielle aktører i Kina få fart på ting igjen.

– Dette er Kina som sier at de vil gjenoppstarte prosessen, sier Marc Lanteigne, statsviter ved Norges arktiske universitet (UiT), der han blant annet forsker på Kinas Arktis-politikk.

Sea Legend skal ifølge selskapets opplysninger gjennomføre åtte seilaser mellom 15. august og 3. oktober, ved bruk av sju små til mellomstore konteinerskip.

Ifølge det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua har isen smeltet så mye at det er mulig å sende konteinerskip gjennom Arktis uten at de trenger isbrytere i deler av sesongen.

Kina blir definitivt brukt som et påskudd for å utøve mer hard makt i Arktis.

Kina sjøsetter polar silkevei: «Påskudd for å utøve hard makt»

Bare dager etter at Abelardo de la Espriella ble innsatt som Colombias nye president, møter han sin første store test. Mandag morgen lokal tid ble store deler av det vestlige Colombia rammet av et jordskjelv med styrke på 7,4. Episenteret var nær San José del Palmar i Choco-regionen på Stillehavskysten.

Minst 224 personer var bekreftet omkommet i går. Over 480 var såret, og mer enn 3000 var savnet.

Som svar har de la Espriella satt inn militæret, som skal bidra i redningsarbeidet i de rammede områdene.

Et av valgløftene til de la Espriella var å militarisere landet – riktignok for å få bukt med landets gjengproblem. Nå frykter flere at jordskjelvet kan fungere som et påskudd for å akselerere militariseringsprosessen.

Kolombianske Juan Grajales har bodd i Norge de siste fem årene, men er fra Manizales – et av områdene som er hardest rammet. Han ble oppringt av familien sin mandag, som fortalte om ødeleggelsene. Tirsdag fikk han også tilsendt bilder av sine gamle skoler, nabobygg og nærbutikker som er lagt i ruiner.

– Det er ille der nå, og det er naturlig nok erklært unntakstilstand i landet. Men jeg er redd for hvordan den nye presidenten vil utnytte situasjonen. Jeg frykter det kan bli starten på militariseringen hans, sier han.

Også kolombianske Lina Alvarez Reyes, som er informasjons- og organisasjonsmedarbeider i Latin-Amerika-gruppene i Norge (LAG), har vært i kontakt med folk i rammede områder.

Hennes nærmeste i Colombia er trygge, men mange er i sjokk, forteller hun. Noen måtte evakuere og har fått hjemmene sine ødelagt, og fortsatt er det noen hun ikke har hørt fra. Reyes kartlegger fortsatt situasjonen og er i dialog med andre sivilsamfunnsorganisasjoner i Norge.

De la ­Espriella er opptatt av å framstå som den sterke mannen som rydder opp.

Kolombianere frykter katastrofen kan være startskuddet for militarisering

Hanna Mortensdatter Vandeskog

I juni lanserte EU-kommisjonen en strategipakke for teknologisk suverenitet. Målet er å styrke Europas kontroll over kritisk digital infrastruktur og redusere avhengigheten til utenlandske leverandører.

I dag importerer EU-land nemlig over 80 prosent av sine digitale produkter og tjenester fra ikke-europeiske land.

Det har fått varsellampene til å blinke i Brussel.

Nå skal EU minst tredoble sin datasenterkapasitet innen 5–7 år, styrke utrullingen av KI i strategiske og offentlige sektorer og drastisk øke satsingen på europeisk kontroll over sky- og KI-tjenester.

Men ikke alle lar seg imponere av strategien.

«I praksis prøver – og mislykkes – pakka med å slå tre fluer i én smekk: konkurranseevne, bærekraft og suverenitet. Den kan kanskje delvis lykkes i å hente ut noen økonomiske gevinster, men det kommer med et større økologisk fotavtrykk i Europa og enda sterkere utenlandsk kontroll over økonomien.»

Det skriver økonomene Cecilia Rikap og Vali Stan i et innlegg på Tech Policy Press. De mener strategien bærer preg av en tiltakende «KI-hype» i EU, som har framskyndet regelverksutviklingen og presset beslutningstakere til å ta raske valg under forestillingen om at KI-utvikling er en akutt økonomisk og geopolitisk nødvendighet.

– Problemet er at EU ikke regulerer på den måten de burde, utdyper Rikap til Klassekampen over videolenke.

Økonomer mener EU blendes av «KI-hype»

En 37-årig kokk, aleinemor og barn til to sørkoreanske innvandrere, kan stikke av med seieren i Demokratenes primærvalg i Wisconsin i dag.

De siste ukene har nemlig den progressive kandidaten Francesca Hong, medlem av organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA), fosset fram på målingene – til partiledelsens fortvilelse.

På den ferskeste meningsmålingen til analysebyrået State Navigate fikk Hong en oppslutning på hele 44 prosent – milevis foran den moderate motstanderen David Crowley, som ble målt til 16 prosent i slutten av juli.

Med dét føyer Hong seg inn i rekka av progressive kandidater som ryster etablissementet i Det demokratiske partiet, etter primærvalgseiere i stater som Michigan og Maine.

Og det er denne progressive seiersbølgen Hong håper å surfe videre på, når Demokratene i natt skal velge sin representant til guvernørvalget i Wisconsin, som går av stabelen under mellomvalget i USA 3. november.

I tillegg til valgene til Representantenes hus og Senatet, avholdes det nemlig også guvernørvalg i 36 amerikanske delstater denne dagen. Guvernørvalgene ses som en temperaturmåling på hvordan velgerne vurderer presidenten to år ut i perioden – og det er særlig stor spenning knyttet til nettopp Wisconsin.

Den klassiske vippestaten, som Donald Trump vant tilbake i 2024, er en av få delstater republikanerne «tok» i det siste presidentvalget, der Demokratene har guvernøren.

Den amerikanske politikkavisa The Hill kaller faktisk Hongs valgkamp for «den største prøven for demokratiske sosialister og ytre venstre så lang i denne valgsyklusen».

En ny «rød» seier kan være innen rekkevidde

Johanne Oleah Hovland

I årevis krevde internasjonal fagbevegelse at den 73 år gamle fagforeningslederen Aliaksandr Yarashuk og de øvrige 1600 politiske fangene i Belarus skulle slippes fri fra fengsel og såkalte straffekolonier.

I september 2025 skjedde det. Etter årevis med fryste diplomatiske og økonomiske bånd, besøkte amerikanske spesialutsendinger Belarus for å forhandle. Yarashuk og 51 andre ble sluppet fri. I retur ba Belarus om sanksjonslettelse for å kunne selge sin eksportjuvel: en svært ettertraktet gjødselkomponent.

Belarus er en av verdens største produsenter av kaliumgjødselet potash, men årevis med strenge sanksjoner fra EU og USA har gjort handel nærmest umulig.

Belarus er et av de mest sanksjonerte landene i verden, i selskap med land som Nord-Korea og Russland.

Norge og EU har hatt sanksjoner mot Belarus i årevis, blant annet på grunn av omstridte valg og menneskerettighetsbrudd. Sanksjonsregimet ble kraftig utvidet i 2022 fordi president Aleksandr Lukasjenko støttet Russlands invasjon av Ukraina.

Når Trump nå letter sanksjonene, er det derfor ikke bare et bilateralt anliggende.

«Når USA fjerner sanksjoner ødelegger det ikke bare den økonomiske isolasjonen de andre landene prøver å skape, men også effekten av dem», skriver Yuru Yarashuk i en melding til Klassekampen.

«Dette har utviklet seg til en stordiplomatisk konflikt.»

– Fangene er brikker i Trumps spill

Aktuelt

Lu Xiaoyu

Kinesisk akademiker og skribent

Jeg pleier å tilbringe denne tida av året på feltarbeid i konfliktsoner – ikke akkurat den sommerferien man vanligvis ser for seg. Arbeidstida er som regel fordelt mellom konfliktsonene og hotellkorridorer i europeiske hovedsteder, der vi diskuterer hva framtida vil bringe for land som er rammet av konflikt.

I år ble jeg lei av å sitte på disse hotellene og spekulere i konfliktenes tidslinjer og hvor den neste krigen vil inntreffe: den finsk-russiske grensa, Baltikum, Moldova, Kaukasus. For hva er det som faktisk skjer langs disse grensene? 

 meg ut på en måneds­lang reise gjennom grenseområdene mellom disse landene og Russland. Jo mer jeg reiste, desto mindre følte jeg at jeg visste om Europa.

for langt å kalle disse grenseområdene Europas mørke hjerte. Likevel blir stemmene og situasjonen til de som bor der, stort sett marginalisert – eller de forsvinner i støyen fra krigsdebattene. Det selv om man med god grunn kan hevde at det er disse samfunnene som i størst grad blir rammet av konfliktene. Dersom grensene skulle flyttes, er det de som blir direkte berørt, og som får sitt liv snudd på hodet.

Det ville være urimelig å si at de ikke blir omtalt. Narva, et av de stedene jeg besøkte som har fått mest oppmerksomhet, er en grenseby mellom Estland og Russland, som bokstavelig talt er skilt av en elv: to borger, to flagg. Hvert år siden den russiske seiersdagen 9. mai 2022, har det myldret av journalister i byen. Den dominerende fortellingen går omtrent slik: Flertallet av innbyggerne er russere; de gleder seg over og feirer seiersdagen som avholdes på den andre siden av elva; det betyr at de er positive til det russiske regimet, og dette kommer til å bli Donetsk 2.0, og så videre.

Lokalbefolkningen selv vil imidlertid fortelle at de kom til elvebredden for å få med seg konsertene til russiske popstjerner. Man kan kalle det hybridkrigføring, en vellykket kampanje fra russiske myndigheters side for å få kjendiser til å opptre i en grenseby. Men de fleste publikummerne jeg snakket med, var ikke tilhengere av det russiske regimet. Det som frustrerer europeiske myndigheter, er kanskje at de ikke er tilstrekkelig negative til regimet heller. De ville ikke fordømme Russland åpent, delvis fordi begrepet Russland omfatter mye mer enn Putin for russisktalende samfunn.

 ikke rom for nyanser og flertydighet. Russiske samfunn i europeiske land har blitt møtt med vedvarende mistanke. Lokale innbyggere vil selvfølgelig si at slik har det alltid vært. I Estland og Latvia fikk hundretusener av personer som hadde flyttet dit under sovjettida – og deres barn – ikke automatisk statsborgerskap etter uavhengigheten i 1991. Mange har fortsatt de såkalte grå passene, passene for utlendinger som utstedes til «ikke-borgere» – de som har oppholdstillatelse, men ikke kan stemme ved nasjonale valg.

Så kom språkreformene: Latvia faser russisk helt ut fra skolene sine, og språket forsvinner fra det offentlige rom, fra kunngjøringer på kollektivtransport og fra skilt. Ironisk nok var det delvis europeisk innblanding som en gang gjorde at de ble bedre behandlet: På 1990-tallet gjorde EU og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa oppmykning av statsborgerskaps- og språklover til et vilkår for medlemskap.

I Finland er situasjonen annerledes, men den rimer likevel. Mange russere som flyttet dit og fikk finsk statsborgerskap, var opprinnelig dissidenter. Når de nå lager kampanjer til støtte for russiske samfunn eller egne rettigheter, kan de fort anklages for å være putinister.

 denne generelle mistilliten til russisktalende var mer alvorlig og substansiell enn de fysiske grensene jeg så – eller «dragetennene», radene med pyramideformede betongblokker som nå plantes langs den nye baltiske forsvarslinja for å stanse russiske stridsvogner.

Jernteppet langs grensene går ikke bare mellom de to breddene av en elv, men gjennom klasserom, arkiver, familier og minner

En reise langs Europas nye grense

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

I Moskva er alt i orden: Du står der i en halvtime, og så fyller du tanken», sier langtransportsjåføren Viktor, som frakter varer mellom forskjellige regioner i Russland. Han kom nylig tilbake fra en tur til Uljanovsk, der situasjonen er en helt annen.

«Der kjører du forbi tre bensinstasjoner på rad – ingen bensin. Og der det finnes bensin, er det kø på en kilometer», sier han.

Omfattende ukrainske angrep på russiske oljeraffinerier har ført til den største drivstoffkrisa på tre tiår. De offisielle tallene er hemmelige, men ifølge Reuters dekker dagens produksjon bare rundt 65 prosent av den innenlandske etterspørselen.

De siste månedene har alle de ti største russiske oljeraffineriene blitt angrepet, noen av dem flere ganger. Det har sammenfalt med en sesongmessig forbrukstopp, der landbruket og millioner av russere som drar på ferie, skaper ekstra etterspørsel.

Regjeringen har gitt tillatelse til å produsere bensin etter den utdaterte miljøstandarden Euro 3, selv om slikt drivstoff er skadelig for de fleste moderne biler og forurenser miljøet betydelig mer. Russiske myndigheter har dessuten inngått avtaler om omfattende import av bensin fra Belarus, Kasakhstan og India. Likevel har de ikke klart å unngå drivstoffmangel. Myndighetene innfører begrensninger på drivstoffmengde per person, selger bensin ved hjelp av QR-koder og oppretter spesielle bensinstasjoner for embetsmenn, militærpersonell og funksjonshemmede.

 varer var et av de viktigste kjennetegnene på slutten av sovjettida og begynnelsen av 1990-tallet. I et kvart århundre har de russiske myndighetene bygget sin legitimitet på å stå som en kontrast til den tida som Vladimir Putin selv har kalt «en forferdelig tid med sult, kulde og håpløshet». Nå ser millioner av russere på ny køer i byene sine, køer de nesten hadde glemt – og sammen med køene vender også gamle følelser tilbake.

I Ufa brøyt det ut et masseslagsmål blant bilister som brukte pepperspray i kampen om plasser i køen. I Tsjeljabinsk trakk en bilist, som ikke fikk snike i køen, fram en pistol og begynte å skyte. I sosiale medier deler brukere tips om hvordan man kan få tak i drivstoff.

«Jeg må fylle bensin», forteller en kvinne på Instagram, som er forbudt i Russland. «Jeg har lånt et barn med funksjonshemning og en attest fra en venninne, og nå skal jeg fylle uten å måtte stå i kø. Et smart triks!»

 juni i år sa 55 prosent av respondentene i en undersøkelse gjennomført av den Kreml-lojale stiftelsen «Offentlig mening» at de fleste av deres bekjente føler på permanent uro. Bare 39 prosent beskrev stemningen blant folk rundt seg som rolig. Så seint som i februar i år var forholdet omvendt. Uroindeksen regnes som en av de mest pålitelige indikatorene på den offentlige stemningen i Russland. Sist den nådde lignende nivåer var høsten 2022 – etter at mobiliseringen begynte. Nå er den raskt økende uroa på ny knyttet til endringene i hverdagen: Krigen eksisterer ikke lenger bare på TV, men har nådd hver eneste bensinstasjon.

Kreml kan i stadig mindre grad tillate seg å ta hensyn til misnøyen i befolkningen

Eksplosive køer

Fransesca Borri

italiensk journalist og forfatter

For å forstå EU ringer du en statsviter. For å forstå Trump ringer du en psykolog

Vi snakker bare om iranerne. Slik vi i går snakket om russerne og afghanerne. Når skal de bli kvitt ayatollaene? Putin? Taliban? Vi snakker bare om de andre. Men hva med amerikanerne?

han var president, i 2025, tjente han over to milliarder dollar: tre ganger så mye som året før. Og det skyldes definitivt ikke hans nyskapende evner, men at transaksjoner i aksjemarkedet sammenfaller med hans beslutninger om tolltariffer, om Hormuz, om Venezuela, om høyteknologisektoren.

Dette er innsidehandel. Tidligere presidenter har forfulgt USAs interesser. Nå har de en president som forfølger sine egne – bokstavelig talt sine egne selskapers interesser.

Og ingen har visst noe å si om det. Selv om det denne gangen er vi som betaler prisen. Det påvirker økonomien vår, livet vårt.

 reiser du. Du forsøker å forstå et land, en hendelse – ikke gjennom bøker, men gjennom møter med folk. Det har også noe å si hvem du ikke møter. Hvem som mangler. Og det er lenge siden jeg møtte på en europeer. Hvor er det vi har endt opp?

Jeg mener ikke at det ikke finnes europeere rundt meg. I Midtøsten, som er det området jeg oftest befinner meg i, er det ingen mangel på noen som helst. Men europeerne er vanligvis stedfortredere, ministre, forskere og NGO-arbeidere som er her på det de kaller faktasøkende oppdrag. De kommer for å finne ut av det som alle allerede vet: bosetterne i Palestina, smuglerne i Libya. Og for å ta selfies. Overalt tas det selfies.

Eller de kommer for å diskutere EU-finansiering, anbud, prosjekter, tekniske initiativer – innenfor fastsatte grenser. Et sykehus her, en sanksjon der. Men uten noen underliggende forståelse av det som er i ferd med å skje.

På den ene siden ser vi oppsmuldringen av det internasjonale systemet som ble bygget etter 1945. FNs sikkerhetsråd gjenspeiler ikke lenger den faktiske maktbalansen. Derfor forholder det seg enten taust, lar være å gripe inn eller begrenser seg til å ratifisere valg som er foretatt andre steder.

Utenriks

Aktuelt

Ukraina står overfor en ny eksportkrise etter at angrep har gjort sjøveien farligere.

Tilbyr en sniktitt på innlegg som kan flytte milliarder på børsen for bare 100.000 dollar.

Den amerikanske venstresida har vind i seilene, og Bhaskar Sunkara fryder seg. Samtidig advarer venstreideologen både mot å utvanne prosjektet og å bli for radikal for velgerne.

Hvorfor forblir Egypt på den regionale sidelinja?

I sin egen visjon for kunstig intelligens vil Kina gi teknologien til folket. Den kinesiske visjonen framstår som et «dystopisk helvete», mener Dean Ball i amerikanske Open AI.

Nigel Farages politiske show ble stjålet av en søppelkasse.

I Wisconsin var radikale Francesca Hong storfavoritt i demokratenes primærvalg, men gikk på en smell. I Minnesota vant derimot progressive Peggy Flanagan overlegent.

Kina sjøsetter polar silkevei: «Påskudd for å utøve hard makt»

Colombias nye ytre høyre-president har fått et jordskjelv i fanget. Nå advarer kolombianere om at regjeringen kan bruke krisa som et påskudd for å militarisere landet.

EU-kommisjonen har lansert en strategipakke for teknologisk suverenitet. Den passer som hånd i hanske med tek-lobbyens agenda, ifølge økonomer.

«Wisconsins Mamdani» Francesca Hong leder klart før dagens primærvalg i den viktige vippestaten. Etablissementet i Demokratene fortviler.

– Fangene er brikker i Trumps spill

Horisont

Et nytt jernteppe har lagt seg fra Lappland i nord, via Narva, til Tiraspol.

Drivstoffkrisa endrer russernes hverdag og holdninger.

For å forstå EU ringer du en statsviter. For å forstå Trump ringer du en psykolog

Ukraina står overfor en ny eksport­krise etter at angrep har gjort sjøveien farligere.

Tilbyr en sniktitt på innlegg som kan flytte milliarder på børsen for bare 100.000 dollar.

Den ameri­kanske venstre­sida har vind i seilene, og Bhaskar Sunkara fryder seg. Samtidig advarer venstre­ideo­logen både mot å utvanne prosjektet og å bli for radikal for velgerne.

Hvorfor forblir Egypt på den regionale sidelinja?

I sin egen visjon for kunstig intel­ligens vil Kina gi tekno­lo­gien til folket. Den kinesiske visjonen framstår som et «dystopisk helvete», mener Dean Ball i ameri­kanske Open AI.

Nigel Farages politiske show ble stjålet av en søppel­kasse.

I Wisconsin var radikale Francesca Hong storfa­voritt i demo­kra­tenes primærvalg, men gikk på en smell. I Minnesota vant derimot progres­sive Peggy Flanagan overlegent.

Kina sjøsetter polar silkevei: «Påskudd for å utøve hard makt»

Colombias nye ytre høyre-president har fått et jordskjelv i fanget. Nå advarer ko­lom­bia­nere om at regje­ringen kan bruke krisa som et påskudd for å mili­ta­ri­sere landet.

EU-kom­mi­sjonen har lansert en strategi­pakke for tekno­logisk suve­re­nitet. Den passer som hånd i hanske med tek-lobbyens agenda, ifølge økonomer.

«Wis­con­sins Mamdani» Francesca Hong leder klart før dagens primærvalg i den viktige vippe­sta­ten. Etablis­se­mentet i Demo­kra­tene fortviler.

– Fangene er brikker i Trumps spill

Et nytt jernteppe har lagt seg fra Lappland i nord, via Narva, til Tiraspol.

Drivstoff­krisa endrer russernes hverdag og holdninger.

For å forstå EU ringer du en statsviter. For å forstå Trump ringer du en psykolog

Ukraina står overfor en ny eksportkrise etter at angrep har gjort sjøveien farligere.

Den amerikanske venstresida har vind i seilene, og Bhaskar Sunkara fryder seg. Samtidig advarer venstreideologen både mot å utvanne prosjektet og å bli for radikal for velgerne.

I sin egen visjon for kunstig intelligens vil Kina gi teknologien til folket. Den kinesiske visjonen framstår som et «dystopisk helvete», mener Dean Ball i amerikanske Open AI.

Nigel Farages politiske show ble stjålet av en søppelkasse.

I Wisconsin var radikale Francesca Hong storfavoritt i demokratenes primærvalg, men gikk på en smell. I Minnesota vant derimot progressive Peggy Flanagan overlegent.

Colombias nye ytre høyre-president har fått et jordskjelv i fanget. Nå advarer kolombianere om at regjeringen kan bruke krisa som et påskudd for å militarisere landet.

EU-kommisjonen har lansert en strategipakke for teknologisk suverenitet. Den passer som hånd i hanske med tek-lobbyens agenda, ifølge økonomer.

«Wisconsins Mamdani» Francesca Hong leder klart før dagens primærvalg i den viktige vippestaten. Etablissementet i Demokratene fortviler.

Drivstoffkrisa endrer russernes hverdag og holdninger.