Amal A. Wahab

#fff

#000

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigsmotstander. 

– Israel er i krig i Gaza, i Libanon, på Vestbredden, i Syria og nå i Iran. Det er som om diplomati, avtaler og kompromisser ikke finnes. Krig, død og ødeleggelse er blitt Israels eneste vei, sier Michal Brody Bareket (53).

Den israelske menneskerettighetsaktivisten snakker med Klassekampen på telefon fra Jerusalem. Hun er grunnleggeren av organisasjonen Mother’s Cry – som ble opprettet av mødre som ønsket en stans i Gaza-krigen. Hun motsetter seg også krigen i Iran.

– Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Donald Trump forsikret verden om at Irans atomvåpenprogram var bombet i filler i juni i fjor, og at Iran ikke lenger var noen trussel, sier hun.

– Sju måneder seinere er Iran en eksistensiell trussel, og de går til krig mot landet – igjen. Hvordan gjør dette israelere tryggere?

Da krigen startet, pleide hun å gå ned til bomberommet når de ble varslet om innkommende angrep mot Israel. Nå gidder hun ikke lenger.

Krigsmotstandere som Bareket er en minoritet i Israel. En undersøkelse gjennomført av Israel Democracy ­Institute tidligere denne ­måneden, ­viser at 93 prosent av ­israelerne støtter Iran-krigen.

Selv klager hun over at israelerne er blitt «så kyniske». Hun reagerer på at statsminister Benjamin Netanyahu framstiller det som om krigen handler om frigjøring av iranere.

Den ­ekstreme ­arrogansen er nå essensen i israelsk ­identitet.

– Jeg kjenner ikke igjen landet mitt

Pernille Solheim

Over en femdel av Libanons 5,8 millioner innbyggere er nå registrert som fordrevne. Det skjer som følge av Israels offensiv i Sør-Libanon, der det israelske militæret (IDF) har startet en bakkeoperasjon for å okkupere hele det libanesiske området sør for Litani-elva.

IDF har i tillegg utstedt evakueringsordre i den østlige Bekaa-dalen og i Beiruts sørlige forsteder, Dahieh.

– Dette er ikke bare snakk om en bygning eller en by – det er 13 prosent av landet, sier Ahmad Badr på telefon fra Beirut.

Han jobber som talsperson for Flyktninghjelpen i Libanon og forteller at kun 130.000 av over én million fordrevne foreløpig har fått plass i overfylte offentlige tilfluktsrom.

– Resten leter fortsatt etter trygge steder. Noen sover i gatene, sier han.

– De flyktet med bare klærne de hadde på seg.

Flyktningene, som i hovedsak er sjiamuslimer, bekymrer seg nå ikke bare for å få det de trenger av mat, drikke og husly, men for Israels angrepsmønster.

– Det er umulig å forutse hvor neste angrep vil slå ned, sier Badr.

Det er umulig å forutse hvor neste angrep vil slå ned.

Har ikke ly for Israels bomber

Ingrid Fadnes

Fredag i forrige uke, bare timer etter at Cubas president Miguel Díaz-Canel bekreftet de fører samtaler med USA, samlet folk seg i mørket i byen Morón midt på øya.

I starten var det lyden av protesten som vakte mest oppmerksomhet. Folk hamret løs på kasseroller gjennom gatene. Så eskalerte det.

I en video som har sirkulert på sosiale medier, og blitt verifisert, ser man folk med brennende objekter nærme seg kommunistpartiets lokalkontor i byen.

«Brenn alt!» ropes det. En ung gutt like ved flammene løper rundt med det kubanske flagget over skuldrene.

Begge hendelsene – både Díaz-Canels bekreftelse om at samtalene nå er i gang, og protestene som nå slipper gjennom regimets mur av sensur – vitner om at en større endring kan være på trappene på Cuba.

Men om protester og samtaler kan føre noen vei, er ikke alle så sikker på. Den 43 år gamle dramaturgen, poeten og læreren Roberto Viña ser mørkt på situasjonen.

– Det kan hende at det som skjer, er nyheter for dere. Men det er ikke det for oss. I seks tiår har vi vært gisler mellom de ulike regjeringene i USA og regimet på Cuba, sier han.

Viña går gatelangs når han sender den første lydmeldingen til Klassekampen søndag. Han er andpusten.

Den kubanske regjeringen har ikke noe annet valg enn å forhandle med USA.

– Vi har vært gisler mellom USA og regimet på Cuba

Gustav Gillund

Trumps forslag om å dra Kina inn i USAs krig mot Iran er absurd 

Hvis det om noen år blir laget en spillefilm om dramatikken som utspiller seg i Det hvite hus under den pågående krigen mot Iran, kommer forsvarsministeren Pete Hegseth sin pressekonferanse på lørdag til å bli ett av filmens store høydepunkter.

– Og det er på grunn av dere, og jeg mener spesifikt dere – pressen – fordi dere heier mot Trump så hardt, det er som om det er i DNA-et deres, i blodet deres. Dere ønsker så hardt at han taper, begynte Hegseth sin tale, der han med sammenbitte tenner og gråtkvalt stemme ga media deler av skylda for at USAs krig mot Iran ikke går etter planen.

Beskyldningene er selvfølgelig absurde. Desperasjonen er derimot veldig ekte.

USA ligger an til å mislykkes i krigen de sammen med Israel har startet mot Iran. Det er ikke minst på grunn av Irans effektive blokade av det viktige Hormuzstredet utenfor sin egen kyst, der rundt 20 prosent av verdens oljeforbruk passerer.

President Donald Trump, som frykter katastrofale økonomiske utfall som følge av energikrisa, har fortalt verden at løsningen er å sende krigsskip inn i stredet for å beskytte passerende tankskip. Det vil ikke USA gjøre aleine, og Trump forsøker nå å presse flere land til å sette marinen deres til disposisjon for en ekspedisjonsstyrke. Han har til og med bedt om hjelp fra USAs største rival – Kina – til å komme seg ut av hengemyra.

De fleste militæreksperter enes imidlertid om at et slikt oppdrag er uhyre komplekst, og at det krever mye mer enn bare å tilby eskorte til tankskip, som er det Trump ser ut til å se for seg.

Danny Citrinowicz, forsker ved Atlantic Council, påpeker overfor Wall Street Journal at Iran bare trenger å treffe ett enkelt tankskip for å sende sjokkbølger gjennom de global shippingmarkedene. Operasjonen som Trump ser for seg, vil derfor mest sannsynlig kreve en demontering av hele det iranske militæret for å lykkes.

Det kan se ut til at de fleste Trump har forsøkt å presse til å bli med på operasjonen, er klar over dette. De vet at de ved å si ja, så risikerer å bli trukket inn i krigen.

Trump-administrasjonen står nå ansikt til ansikt med en av de største utenrikspolitiske flausene i USAs historie.

Trumps forsøk på å trekke inn Nato og Kina viser hvor desperat han er

Sofie Grønntun Nissen

Slik ser den britiske venstresidekommentatoren og journalisten Aaron Bastani på situasjonen i Iran. Faren hans forlot landet like før den islamske revolusjonen i 1979. Familien som ble igjen, har siden levd med konsekvensene av presset utenfra.

Sanksjonene har gjort at tanta hans ikke får tilgang til kreftbehandling. Hun får heller ikke brukt pengene hun har stående i en britisk bank. For Bastani er det et konkret eksempel på hvordan straffen omverdenen forsøker å påføre regimet, først og fremst rammer vanlige mennesker.

Da Bastani for to uker siden så eksiliranere juble over USA og Israels angrep på Iran, tenkte han det samme igjen:

– Ting kan bli mye verre – og det er nettopp det som skjer nå.

Da Irans leder ayatolla Ali Khamenei ble drept på dag to av krigen, ble han enda mer bekymret.

– I det øyeblikket dette skjedde, visste jeg at det kom til å styrke Den islamske republikken heller enn å svekke den.

Overfor dem som ser krigen som en positiv utvikling, sparer ikke Bastani på kritikken.

Tar et hardt oppgjør med Pahlavi-kulten

Ifølge en rapport fra CNN vurderer Irans regjering et nytt virkemiddel i kampen mot USA: Landet vurderer en ny regel om å kun la varer passere gjennom Hormuzstredet, dersom de er betalt i kinesiske yuan.

Kanalen siterer en høytstående myndighetsperson i Teheran, som sier at grepet er en del av Irans plan for å gjenåpne stredet for global handel.

Hele 20 prosent av verdens oljetilførsel passerer gjennom det 30 kilometer breie stredet utenfor Irans kyst. Skipstrafikken gjennom stredet har vært tilnærmet stoppet de siste ukene, fordi Iran har svart på den israelske og amerikanske angrepskrigen med å rette droner og missiler mot passerende skip.

Rundt 80 prosent av verdens olje handles i amerikanske dollar, som fungerer som verdens reservevaluta. USAs økonomi er sterkt avhengig av at dollaren har denne posisjonen – en avhengighet Iran nå ønsker å utnytte.

Kinesiske kilder Klassekampen har snakket med, mener at Irans yuan-regel vil kunne fungere.

«Hvis transaksjonene kan bli verifisert, så er dette teknisk mulig», skriver Lin Boqiang, en forsker på Xiamen University til Klassekampen på e-post.

Irans stengning av Hormuzstredet har blitt en stor hodepine for Trump. Høye oljepriser er upopulært, og presidenten strever med å definere en klar seier i krigen mot Iran.

I går innrømte Trump at deler av Irans respons mot USA og Israels krig har vært overraskende.

Iran har fått større makt som et resultat av krigen.

Iran vurderer mektig dollarvåpen mot USA

Israel bomber det de hevder er Hizbollah-mål i Libanon – også midt i hovedstaden Beirut. På torsdag meldte Al Jazeera at en bil i havnebydelen Ramlet al-Baida ble rammet av israelske angrep, men meldingen ble seinere korrigert: Målet var ikke bilen, men fordrevne sivile som hadde slått leir langs veien.

Totalt er rundt 700 mennesker drept i Libanon siden Iran-krigens utbrudd i slutten av februar, deriblant minst 91 barn. Rundt 14 prosent av befolkningen er fordrevet, ifølge Flyktninghjelpen.

Men angrepene har bare så vidt begynt, skal vi tro israelske myndigheter. De rykket denne uka ut med en advarsel til Libanons regjering: Framover vil også statlig infrastruktur bli målrettet – med mindre staten selv tøyler Hizbollah. De slapp i tillegg løpesedler over Beirut der befolkningen oppfordres til å avvæpne den libanesiske militsen.

Libanons hær (LAF) frykter imidlertid at forsøk på avvæpning med makt kan utløse en ny borgerkrig, skriver Ali Rizk i Responsible Statecraft. Øverstkommanderende Rodolphe Haykal sa nylig at hæren nå «gjør sitt ytterste for å beskytte intern stabilitet og nasjonal enhet».

Hizbollah sendte de første rakettene mot Israel denne måneden som svar på det amerikansk-israelske drapet på Irans øverste leder.

At Hizbollah nå trekker Libanon inn i nok en krig, har gjort den libanesiske regjeringen og store deler av befolkningen rasende.

«Gruppa har gitt Israel en unnskyldning for å intensivere sine egne angrep på Libanon – og potensielt til og med invadere og okkupere mer territorium», skriver Anchal Vohra i Foreign Policy.

Statsminister Nawaf Salam har erklært et umiddelbart forbud mot Hizbollahs militæraktiviteter.

Israel truer staten Libanon med krig

Ifølge USAs president Donald Trump går krigen mot Iran akkurat slik han hadde planlagt. De ligger til og med foran skjema, sa han denne uka.

I kulissene skjer det tilsynelatende helt andre ting. The Guardian skrev denne uka at Trumps spesialutsending til Midtøsten, Steve Witkoff, har lagt fram to forslag om våpenhvile til Iran. Begge har blitt avvist. Årsaken er visstnok at Irans ledere nå føler at de ikke taper krigen, og at det er USAs president som er under størst press.

Den iransk-amerikanske journalisten og forfatteren Hooman Majd mener det er hold i den antakelsen. Han mener maktbalansen har blitt forrykket på en måte verken USA eller Israel hadde ventet.

– Det er nå opp til Iran å stoppe eller å fortsette krigen, sier Majd på telefon fra New York.

Han følger situasjonen tett. Som barnebarn av en ayatolla og sønn av en av Pahlavi-dynastiets diplomater har han hele livet vært ut og inn av Iran – og tett på den iranske ledelsen.

Tre uker før krigen startet, beskrev Majd overfor Klassekampen et svekket iransk regime etter de store protestene i vinter der tusenvis ble drept. Regimet var redde for flere opprør og gikk delvis motvillige inn i dialog med USA.

– Merkelig nok vil jeg argumentere for at regimet faktisk er sterkere nå enn det var da, sier Majd.

Iran har nå en leder som er enda hardere og mer konservativ enn sin far.

– Iran vil tåle mest smerte

USA har gitt flere forklaringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Energikrisa utløst av Iran-krigen overskygger nå de fleste militære seirene til USA. I tomrommet av tydelig amerikansk suksess har mange forsøkt å framstille krigen som et slag i stormakts­kampen mot Kina.

Slike forklaringer møtes derimot med lite tålmodighet blant kinesiske eksperter.

Wang Zichen er analytiker ved tankesmia Center for China and Globalization og grunnlegger av det anerkjente nyhetsbrevet Pekingnology. Han sier at USA har gitt mange motstridende forklaringer på krigen, men ikke den mange nå snakker om.

«De har overhodet ikke nevnt Kina», skriver Wang i en e-post til Klassekampen.

USA og Israel har drept flere toppledere i Iran og ødelagt store deler av dets missilarsenal. Men Irans blokade av sjøveien Hormuzstredet, og USAs mangel på kontroll, fortsetter derimot å påføre stor skade for langt flere land.

Det rundt 30 kilometer breie stredet ved Irans sørkyst er et nøkkelpunkt i verdens oljetilførsel. Der er det nå sterkt redusert trafikk. Det internasjonale energibyrået sier at situasjonen har utløst den største energikrisa i historien.

Mens USA gjentar at de kommer til å få kontroll, bemerker Wang seg at det heller ser ut til at det per nå er Iran som har kontroll i Hormuzstredet.

«Iran ser nå ut til å være i en posisjon til å påvirke trafikken, med alvorlige konsekvenser for global sikkerhet og den breiere verdensøkonomien», skriver han.

Tror ikke USA tenker på Kina

Irans nye øverste leder, Mojtaba Khamenei, sa i sin første tale i går at Hormuzstredet vil fortsette å være stengt, som del av en strategi for å presse landets fiender.

Siden 1. mars har Iran i praksis blokkert ferdsel gjennom stredet med sine angrep mot oljetankere og fraktskip. Blokaden skaper panikk i Asia, som er mer avhengig enn noen andre av handelen som går gjennom det strategiske stredet utenfor Irans kyst.

Flere land står nå overfor store økonomiske tap som følge av prisøkningen og dårligere tilgang på olje, gass og industrikjemikalier. I India står flere industrier i fare for produksjonsstopp. Morbi Ceramic Association, en indisk forening for keramikkindustrien, skriver i en uttalelse at flere hundre keramikkfabrikker allerede har måttet trykke på den røde bryteren.

«Hvis ikke tilgangen på propan gjenopptas i løpet av de neste ti dagene, kommer alle fabrikkene våre til å måtte stenge», heter det i uttalelsen.

I Sør- og Sørøst-Asia er også mange land avhengig av gass fra Midtøsten for matlaging. Ifølge Nikkei Asia har allerede 20 prosent av restaurantene i byen Mumbai måttet stenge, og rundt halvparten av alle restaurantene vil måtte komme til å stenge i løpet av de neste dagene hvis ikke tilførselen kommer tilbake.

I Pakistan og Filippinene har mangelen på drivstoff tvunget landets regjeringer til å ty til drastiske innsparingstiltak for å rasjonere.

I Pakistan får nå offentlige kontor bare lov til å operere fire dager i uka, i et forsøk på å kutte ned på drivstofforbruket.

I Filippinene har myndighetene bedt offentlige skoler om å holde stengt på fredager, mens offentlige ansatte blir bedt om å kutte drivstoffbruken med 10 prosent.

Kina er mer forberedt enn noen annen stor økonomi.

Irans Hormuz-blokade skaper panikk i Asia

Yngvild Gotaas Torvik

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sank­sjo­nert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Det er 23. februar 2026, og i den nederlandske byen Haag er det morgengrått. Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som holder til her, skal samme dag begynne en høring for å vurdere om de skal starte en rettssak mot Rodrigo Duterte, Filippinenes ekspresident, som er anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.

Utenfor domstolen er Dutertes tilhengere på plass. Noen har med seg helfigurer av den tiltalte i papp, og deres taktfaste «Du-ter-te! Du-ter-te!» ringer fremdeles i ørene da jeg går gjennom en sikkerhetskontroll, over en vollgrav, og gjennom enda en sikkerhetskontroll.

Kun blokk og penn får bli med inn i selve rettssalen. Jeg finner veien til publikumsgalleriet, og tar et klappsete passe langt fram. En veldig glassvegg skiller galleriet her oppe fra rettssalen der nede. Tjukke, grå gardiner er trukket for.

En tidligere statsleder på ICCs tiltalebenk er ingen liten sak. 80 år gamle Duterte har selv fått fritak fra å møte opp til høringen, men spørsmålene jeg har kommet hit for å få svar på, handler egentlig om noe mye større enn ham.

ICC står i dyp krise. Domstolen har lenge vært kritisert for å være både ineffektiv og hyklersk, men nå motarbeides den aktivt av Donald Trumps regjering. Elleve ansatte i dommerstaben og aktoratet er blitt ilagt sanksjoner fra USA, etter at det ble utstedt arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Trusler om at sanksjoner mot hele institusjonen snart står for tur, henger over domstolen

Samtidig blir selve folkeretten erklært irrelevant, eller til og med død. Derfor er det ikke bare Dutertes skjebne, men også ICCs og folkerettens, som står og dirrer, når saken nå skal prøves. Kan høringen bli et vendepunkt for ICC, og gi håp til dem som ønsker å se Netanyahu eller Putin i Haag en vakker dag? Eller risikerer denne saken bare å bli enda et slag for folkeretten?

Haag blir kalt fredens by. Her ligger en drøss institusjoner som er brikker i puslespillet vi kaller folkeretten – traktatene, konvensjonene og sedvanene som sammen skal utgjøre vårt bolverk for fred, og regulere hva en kan gjøre i krig. I de juridiske diskusjonene om Gaza, Ukraina, Venezuela og Iran, leder alle veier hit, til Nederlands administrative sentrum.

Byen er proppfull av symboler. I tillegg til ICC, som straffeforfølger individer, finner man i det ærverdige Fredspalasset FNs egen domstol for mellomstatlige spørsmål, Den internasjonale domstolen (ICJ). Andre symboltunge bygg, som mest får meg til å tenke på krig, er drysset utover: Krigsforbryterdomstolen for Kosovo, Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen og Iran–USA-tribunalet er bare noen av dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gi intervjuer som dette.

Den Haag, den sorg

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Etter at USA sammen med Israel begynte den massive bombingen av Teheran 28. februar, har Kina overrasket mange ved å sitte stille i båten.

Etter drapet på Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei 1. mars, fordømte Beijing riktignok handlingen som «et alvorlig brudd på Irans suverenitet», men ellers har Kina gjort lite for å bistå Den islamske republikken i sin mørkeste time.

Beijing har ikke engang sendt militære rådgivere til Teheran.

Vestlige strateger har tolket dette som en svekkelse av Kinas geopolitiske posisjon. USAs tidligere ambassadør til Beijing, Nicholas Burns, skrev på X at «Kina og Russland viser seg å være dårlige venner for deres autoritære allierte».

Matt Pottinger, den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren for USAs president Donald Trump, sa til Bloomberg at Trumps krig mot Iran utfordrer «kaosaksen» – en allianse av autoritære stater som står opp mot USA.

Problemet med denne fortellingen – som framstiller krigen i Iran som en krig mot en av Kinas nære allierte – er at Kina i sin utenrikspolitikk er prinsipielt imot allianser.

Om målet med krigen faktisk er å minske Kinas globale innflytelse, er den snarere et eksempel på hvordan Kinas alliansefrie politikk gjør at denne strategien vil mislykkes.

Fortellingen om en voksende autoritær allianse, ledet av nettopp Kina, har lenge hatt et godt fotfeste i Vesten: fra den liberale amerikaneren Anne Applebaums bok «Autocracy, Inc.», der verdens autokrater flokker sammen for å beskytte sin personlige makt, til den norske E-tjenesten sine advarsler om at et «fellesskap av autoritære stater» ledet av Kinas president Xi Jinping truer norsk sikkerhet.

Forholdet til Israel og de arabiske statene er viktigere enn forholdet til Iran.

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Forbindelsen mellom Donald Trumps krig mot Iran og konflikten i Ukraina diskuteres vanligvis i tre sammenhenger: ­militært, økonomisk og ideologisk.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har erkjent at landet hans kanskje ikke vil motta nok kritisk nødvendige våpen. Oljeprisene har steget til sitt høyeste nivå på lenge, noe som fyller Russlands statskasse. I tillegg gir Washingtons brudd på folkeretten Moskva et beleilig ­propagandaargument: Hvis USA kan bombe et annet land og endre dets regime, hvorfor kan ikke Russland gjøre det samme?

Men forbindelsen mellom den iranske krisa og krigen i Ukraina stikker mye dypere. Kreml så på Iran som en viktig ressurs som kunne brukes til å kjøpslå med amerikanerne for å oppnå innrømmelser i Ukraina-spørsmålet.

valgseier har Moskva brukt mer enn ett år på forhandlinger med den nye amerikanske administrasjonen. Fra utsida ser disse forhandlingene ut til å ha gitt Kreml en rekke store innrømmelser. Imidlertid har det ikke materialisert seg i en «big deal».

Tvert imot har situasjonen forverret seg. En av Russlands allierte ble tatt til fange, en annen ble drept. Kreml valgte å svelge bortføringen av Nicolás Maduro. For Moskva drømmer om et «nytt Jalta» og en deling av innflytelsessfærer med USA, og Venezuela ligger på den «amerikanske halvkula».

Men Iran er Russlands nabo og formelle allierte som har hjulpet Kreml i krigen mot Ukraina. Derfor uttrykte Putin personlig sin kondolanse til den iranske ledelsen og kalte drapet på Ali Khamenei «et kynisk brudd på alle normer for menneskelig moral og folkeretten».

 Iran som et trumfkort i forhandlingene med USA. Dynamikken i de russisk-amerikanske forbindelsene og forhandlingene om Ukraina har sammenfalt bemerkelsesverdig med Kremls politiske bevegelser i retning av Iran – en sammenheng som sjelden diskuteres åpent.

I januar 2025 undertegnet Moskva og Teheran en avtale om strategisk samarbeid. Men i løpet av de påfølgende månedene sendte ikke Russland de våpnene til Iran som dets allierte hadde bedt om. Selv under den israelske og amerikanske bombingen begrenset Kreml seg til diplomatiske uttalelser. Iranske myndigheter uttrykte åpent sin irritasjon og kalte samarbeidet med Moskva «ubrukelig».

Samtidig vek Trump tilbake for europeiske krav om å øke presset på Russland og kritiserte den ukrainske ledelsen offentlig.

Kreml har bare noen få alternativer igjen – og nesten alle fører til eskalering

Mister Iran som forhandlingskort

Kajsa Ekis Ekman

svensk forfatter og journalist

Alle fire har blitt sanksjonert av imperiet, men Iran er ikke Syria, og Cuba er ikke Venezuela. Det er stor forskjell på et land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, fra geværløpet og opprøret, og et land der lederen vinner valg eller blir innsatt som en marionett ved en utenlandsk invasjon.

For å få en marionett ved makta trenger ikke folket gjøre noe. Det er nok å vente på at USA skal gripe inn. Dette skaper passivitet og avhengighet. Marionetten er som regel knyttet til både utenlandsk kapital og den hjemlige overklassen. Men han har sjelden noen forankring blant folket, og når han faller, er det ingen som løfter en finger for å redde ham.

på en leder, er de mer aktive, men det er fortsatt en handling som ikke krever mye engasjement, som ikke binder folk til lojalitet, og der befolkningen ofte er splittet. Å vinne valg krever som regel en allianse mellom arbeiderklassen og middelklassen.

I land der makta er vunnet gjennom en folkelig revolusjon, er den forankret på en helt annen måte. Folk har investert tid og risikert livet. De har forandret landet sitt, og landet har forandret dem. De har sittet i komiteer, satt opp leirer i fjellene, reist rundt på alfabetiseringskampanjer og møtt en partner i kampen. Det er vanligvis arbeiderklassen som gjør hovedarbeidet og blir den dominerende klassen etter en revolusjon.

 eller vestlige medier. De tror at det sitter diktatorer folk hater, i alle land som er uavhengige av imperialismen. Grunnen til at folk ikke gjør opprør, er at de alle er redde for én eneste mann, tror de.

Hvis man fjerner ham, vil folket juble og bli frie. Alt de trenger, er en amerikansk invasjon for å hjelpe dem på vei. Dessverre blir denne fortellingen også formidlet av deler av den liberale venstresida, som mener at imperialistiske brudd med folkerett og suverenitet kan rettferdiggjøres hvis lederen det er snakk om, er en «diktator».

som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta. ­Overklassen er ikke i stand til å gjøre revolusjon selv. De er for få og har for komfortable liv.

I Venezuela orket de ikke engang å skape opptøyer selv, men betalte ungdommer fra filleproletariatet for å sette fyr på byen for dem. Da jeg var vitne til Juan Guaidós selvutnevnelse som president i 2019, i en nasjonalforsamling full av overklassefolk, var det mye snakk om olje og lite om demokrati, og mannen ved siden av meg satt og så på porno under seremonien.

Maria Corina Machado er et typisk eksempel: Hun er så avhengig av USA-imperialismen at hun til og med ga Donald Trump fredsprisen sin. På den måten håpet hun å innynde seg hos ham, slik at han ville invadere og gjøre henne til president. Trump hadde imidlertid fått kjennskap til en CIA-rapport som viste det motsatte av det han hadde sagt utad: at Machado overhodet ikke var populær i landet.

Overklassen som er avhengig av USA, har stor innflytelse i den vestlige debatten.

Eksil-eliten som venter på bomber

Grace Blakeley

britisk økonom og forfatter

Storbritannia er et rikt land der det bor millioner av fattige.

Joseph Rowntree Foundation (JRF) publiserte nylig en rapport som viser at et rekordhøyt antall mennesker i Storbritannia nå lever i «svært dyp» fattigdom. Inntektene i denne kategorien ligger 40 prosent under fattigdomsgrensa, etter bokostnader. En familie med to små barn klassifiseres dermed som å leve i dyp fattigdom hvis husholdningens inntekter ligger på rundt 16.400 pund.

 i Storbritannia som lever i svært dyp fattigdom, er 6,8 millioner – og nesten halvparten disse lever under fattigdomsgrensa. Mange er avhengige av utdelinger fra matsentraler, da de ikke har råd til mat og andre nødvendigheter etter at de har betalt husleie og andre faste utgifter. Andre bruker kredittkort for å skaffe seg det de trenger, samtidig som de leter desperat etter bedre betalt arbeid.

Noen, særlig de nesten to millionene som har sittet fast i svært dyp fattigdom i flere år, må rett og slett klare seg uten det de trenger. Mange må hoppe over måltider hvis de ikke får dekket behovene sine gjennom matsentraler. Andre har ikke råd til oppvarming.

 er nesten fire millioner klassifisert som nødstilte. De har ikke råd til selv det aller mest grunnleggende de trenger for å overleve. Mange risikerer å bli hjemløse, en del av dem er allerede det. I fjor bodde et rekordhøyt antall barn i Storbritannia i midlertidige boliger og ble flyttet fra det ene hotellrommet til det andre, da det ikke fantes sosialboliger til dem.

Dette er en nasjonal krise – og ­politikerne våre kunne ikke brydd seg mindre. De påpeker hyppig at fattigdomsraten har holdt seg uendret i årevis, på rundt 21 prosent av befolkningen. Gitt at denne raten beregnes som en prosentandel av medianinntekten, er ikke det overraskende. Denne måten å måle fattigdom på, gir et skinn av kontinuitet, når virkeligheten er at situasjonen har blitt kraftig forverret.

 øker fattigdommen? Den mest umiddelbare årsaken har vært levekostnadskrisa, der effekten ikke har blitt jevnt fordelt i befolkningen. Inflasjon er politisk – de mektige er skjermet fra virkningene, mens de med minst makt, må bære byrden av økte priser.

Historisk sett har fagforeningene organisert arbeiderne så de kan forsvare seg mot effekten av økte priser. Fagforeningene kjempet for at arbeiderne skulle slippe å betale i form for lavere reallønninger.

Men fagforeningenes makt har krympet gjennom flere tiår med en fagforeningsfiendtlig politikk. Med forbehold for enkelte store seiere for arbeiderbevegelsen i seinere år, er det arbeiderne som har vært nødt til å betale for inflasjonen – ikke sjefene.

Utenriks

Aktuelt

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigsmotstander.

Israelske angrep har fordrevet over én million libanesere. De frykter først og fremst for livet og deretter for framtida, ifølge Flyktninghjelpens Ahmad Badr i Beirut.

Mens USA øker presset mot Cuba, vokser også misnøyen med myndighetene. Fredag ble et lokalt partikontor satt i brann.

Trumps forsøk på å trekke inn Nato og Kina viser hvor desperat han er

I øyeblikket Ali Khamenei ble drept, visste Novara Media-grunnlegger Aaron Bastani at situasjonen i Iran kom til å bli mye verre. Han har lite til overs for dem som tror noe annet.

Teheran vurderer å kun la varer som er betalt i kinesiske yuan passere Hormuzstredet. Det kan true USAs dollarhegemoni.

Israel gir den libanesiske staten et ultimatum: Stopp Hizbollah med makt – eller bli angrepet selv.

– Iran vil tåle mest smerte

USA har gitt flere forklaringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Asiatiske land må rasjonere drivstoff og stenge fabrikker som følge av Irans blokade av Hormuzstredet. Kina ser derimot ut til å være godt forberedt.

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sanksjonert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Horisont

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-forhandlingene.

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigs­mot­stander.

Israelske angrep har fordrevet over én million libanesere. De frykter først og fremst for livet og deretter for framtida, ifølge Flykt­ning­hjelpens Ahmad Badr i Beirut.

Mens USA øker presset mot Cuba, vokser også misnøyen med myndig­he­tene. Fredag ble et lokalt parti­kon­tor satt i brann.

Trumps forsøk på å trekke inn Nato og Kina viser hvor desperat han er

I øyeblikket Ali Khamenei ble drept, visste Novara Media-­grunn­legger Aaron Bastani at situa­sjonen i Iran kom til å bli mye verre. Han har lite til overs for dem som tror noe annet.

Teheran vurderer å kun la varer som er betalt i kinesiske yuan passere Hormuz­stredet. Det kan true USAs dollar­he­ge­moni.

Israel gir den liba­ne­siske staten et ultimatum: Stopp Hizbollah med makt – eller bli angrepet selv.

– Iran vil tåle mest smerte

USA har gitt flere forkla­ringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Asiatiske land må rasjonere drivstoff og stenge fabrikker som følge av Irans blokade av Hormuz­stredet. Kina ser derimot ut til å være godt forberedt.

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sank­sjo­nert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Nei, Kina bryr seg ikke så mye om hvem som styrer i Teheran

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-for­hand­lin­gene.

I alle land som er uavhengige av impe­ria­lismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.

Fattigdom er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen av samfunnet.

Iran-krigen har massiv støtte i Israel. – Jeg kjenner ikke igjen landet mitt, sier krigsmotstander.

Israelske angrep har fordrevet over én million libanesere. De frykter først og fremst for livet og deretter for framtida, ifølge Flyktninghjelpens Ahmad Badr i Beirut.

Mens USA øker presset mot Cuba, vokser også misnøyen med myndighetene. Fredag ble et lokalt partikontor satt i brann.

I øyeblikket Ali Khamenei ble drept, visste Novara Media-grunnlegger Aaron Bastani at situasjonen i Iran kom til å bli mye verre. Han har lite til overs for dem som tror noe annet.

Teheran vurderer å kun la varer som er betalt i kinesiske yuan passere Hormuzstredet. Det kan true USAs dollarhegemoni.

Israel gir den libanesiske staten et ultimatum: Stopp Hizbollah med makt – eller bli angrepet selv.

USA har gitt flere forklaringer på krigen mot Iran, men forsker Wang Zichen tviler på at Kina er en av dem.

Asiatiske land må rasjonere drivstoff og stenge fabrikker som følge av Irans blokade av Hormuzstredet. Kina ser derimot ut til å være godt forberedt.

Dommer Nicolas Guillou er så hardt sanksjonert av Trump at han ikke kan bruke bankkort

Iran var en viktig ressurs for Kreml i Ukraina-forhandlingene.

I alle land som er uavhengige av imperialismen, finnes det en overklasse, ofte i eksil, som venter på at USA skal gripe inn og innsette deres kandidater ved makta.