Sofie Grønntun Nissen

#fff

Sist gang Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan møtte prokurdiske politikere, var i 2012. Anledningen var fredssamtaler mellom Kurdistans arbeiderparti (PKK) og den tyrkiske regjeringen – et forsøk på å løse den blodige konflikten som hadde rast i flere tiår.

Samtalene kollapset tre år seinere, og siden er over 7000 mennesker drept.

Torsdag i forrige uke møttes Erdogan og representanter fra det prokurdiske partiet DEM på nytt. Igjen sto fred på agendaen.

Nylig kom nemlig den fengslede PKK-lederen, Abdullah Öcalan, med en historisk oppfordring til PKK om å legge ned våpnene og løse opp gruppa. PKK fulgte opp med å erklære en ensidig våpenhvile.

Nå skal DEM, som hittil har fungert som bindeledd mellom Öcalan og PKK, bidra til å stake ut veien videre. DEM-representantene virket optimistiske etter møtet torsdag og omtalte atmosfæren som «ekstremt konstruktiv og håpefull».

Men møtet fant også sted midt i det mange omtaler som en skjebnetid for Tyrkia: Arrestasjonen av den populære Istanbul-ordføreren og presidentkandidaten Ekrem Imamoglu har utløst massedemonstrasjoner over hele landet – møtt med en enda kraftigere reaksjon fra politi og myndigheter.

Dramaet har satt kurderne i vanskelig skvis: Skal de støtte opp om demonstrasjonene eller fokusere på fredsprosessen de så lenge har kjempet for?

Det er en utbredt oppfatning at arrestasjonen av Imamoglu i mars var politisk motivert. Istanbul-ordføreren regnes nemlig som den eneste reelle utfordreren til Erdogan ved presidentvalget i 2028. For å sikre makta valgte derfor Erdogan å fjerne ham fra spillet, hevdes det. Regjeringen avviser naturligvis anklagene.

For første gang på ­lenge ser kurderne en ­reell sjanse for fred.

Protestbølgen i Tyrkia setter kurderne i skvis

Eirik Grasaas-Stavenes

#000

Spørsmålet har blitt stilt siden milliardæren siterte Benito Mussolini i jakta på Det hvite hus i 2016. Ni år seinere vil Trump, som nektet å godta valgtapet i 2020, overkjøre USA domstoler for å samle makt på egne hender. Hans maskerte politi deporterer innvandrere til skrekkfengsler i El Salvador, han saksøker media og arresterer kritikere av Israel.

Og mens hans allierte tek-oligark, Elon Musk, gjør «sieg heil» og sier at empati er «selvmord» for Vesten, så vil Trump sitte som president en tredje periode, i strid med USAs grunnlov.

Så nå er vel saken klar? Mange mener det. Men når de to største stjernene på USAs venstreside, Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez, reiser fra by til by for å bygge en folkebevegelse mot Trump – i helga samlet de titusener i Los Angeles – så maner de likevel ikke til kamp mot «fascismen». Isteden kaller de sin turné en «kamp mot oligarkiet». Hvorfor det?

– Fordi å bruke begrep begrepet fascisme om det som skjer i USA, er galt analytisk. Det er samtidig ubrukelig politisk, rett og slett en dårlig politisk strategi, sier den amerikanske historikeren Daniel Bessner.

Klassekampen har ringt Bessner, som er historiker ved universitet i Washington, på grunn av en tekst han skrev for det amerikanske venstremagasinet Jacobin. Der, under tittelen «This is America», kaster han seg igjen inn i fascisme-diskusjonen som har løpt helt siden 2016, også her i Norge.

I 2025 gir det fortsatt ikke mening å snakke om «fascisme» i Trumps USA, mener Bessner. Han mener til og med at fascisme-rop tvert imot kan være ødeleggende for alle som vil stoppe Trumps autoritære rikmannsprosjekt.

La oss ta det første først. Bessner mener altså at det analytisk ikke gir mening å snakke om fascisme i dagens USA. Han forklarer dette med at fascisme-begrepet, når det brukes i USA, menes og forstås som en referanse til den autoritære vendingen i Europa før andre verdenskrig, og makta til Adolf Hitler og nevnte Mussolini. Men «konteksten i USA på 2020-tallet», sier Bessner, «er ekstraordinært annerledes enn det som ga liv til fascismen i Europa, og i mellomkrigstidas Tyskland og Italia».

Å bruke begrep begrepet fascisme om det som skjer i USA, er galt analytisk.

Hvorfor roper ikke den amerikanske venstresida f-ordet?

Pernille Solheim

I morgen drar Italias statsminister Giorgia Meloni til Washington for å rydde opp.

Hennes venn, Donald Trump, var nylig i ferd med å dra EU inn i en gjensidig ødeleggende handelskrig. Ifølge EU, som Meloni selv tilhører, er Trumps tollpolitikk basert på misoppfatninger.

Nå har Trump satt planene om 20 prosent toll mot EU på 90 dagers pause for å gi tid til forhandling.

Møtet mellom de to skal være koordinert med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, men kommisjonens talsperson Arianna Podesta understreket nylig at det er opp til EU å forhandle handelsavtaler til sjuende og sist.

Det samme sa EU da Spanias Pedro Sánchez nylig besøkte Xi Jinping i Kina, og tok til orde for å styrke forholdet mellom Kina, Spania og EU – noe USAs handelsminister Scott Bessent sammenliknet med å «kutte sin egen strupe».

Men Melonis planlagte møte med Trump blir for sterk kost for noen. Den franske industriministeren, Marc Ferraci, mener det kan undergrave det europeiske fellesskapet i møte med den amerikanske tolltrusselen.

«Vi må stå samlet fordi Europa er sterkt når det er samlet», sa han til FranceInfo i forrige uke.

«Hvis vi begynner å ha bilaterale samtaler, vil det selvfølgelig ødelegge dette momentumet», la han til.

EU-land vil rense handels­lufta

Ewa Sapieżyńska

I fødebyen til Gabriel García Márquez pågår fremdeles den politiske volden han skrev om.

De drepte kameraten min mens han satt ved siden av meg på benken. Klokka var elleve om morgenen, 18. juli 2016, sier Adelmo Vásquez.

Han er en eldre mann med en lav stemme, og sitter på patioen foran huset til den kolombianske forfatteren Gabriel García Márquez i landsbyen Aracataca i det nordlige Colombia. På veggen bak ham står et sitat av forfatteren.

I 35 år har Vásquez jobbet som aktivist i lokalsamfunnet her. Derfor har paramilitære grupper vært ute etter ham.

– Det kom en fyr på motorsykkel, og uten å ta av seg hjelmen, satte han en pistol mot panna til kameraten min og skjøt ham, forteller han videre.

Vásquez ble så redd at han løp til en politistasjon og gjemte seg der i tre dager. Han ble traumatisert i flere år, og på toppen av det hele mistet han kyllinggården sin, som han hadde levd av, fordi de paramilitære som drepte vennen hans, overtok stedet.

Ennå har han bare så vidt begynt å fortelle sin historie.

García Márquez var venstresidemann, journalist og nær venn av Cubas tidligere leder Fidel Castro, som til og med korrekturleste noen av romanene hans. Mange av bøkene hans tar utgangspunkt i Latin-Amerikas dramatiske og voldspregede politiske historie.

Et godt eksempel finner jeg like ved: På veien hit passerte jeg avkjørselen til landsbyen Ciénaga. I 1928, ett år etter at García Márquez ble født, fant en massakre på arbeidere for det nordamerikanske bananselskapet United Fruit Company sted der. For å beskytte interessene til selskapet, som i dag heter Chiquita, åpnet den kolombianske hæren ild mot steikende plantasjearbeidere.

Hver tredje person i ­Aracataca har vært offer for væpnet konflikt.

Der magisk realisme blir en voldsom virkelighet

Amal A. Wahab

og «Ahmed»

Walaa (35) har tre barn, to gutter på ni og seks år, og ei jente på tre. Hun og ektemannen har blitt fordrevet fire ganger siden Gazakrigen begynte etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023. Nå er hun tilbake ved utgangspunktet, området Nuseirat i det sentrale Gaza.

– Her hadde vi et hus og et hjem. Alt rundt oss ligger i ruiner. Nå har vi satt opp et telt her, men vi har veldig lite mat, og liten tilgang på reint vann, sier hun over telefon fra Nuseirat.

Underveis i samtalen trekker hun pusten, leter etter de rette ordene.

– Vi har overlevd krigen til nå, men vi er livredde for barna våre, sier hun.

Hun snakker om «den drepende usikkerheten», om det å ikke vite hva som vil skje «i dag, i morgen eller om en uke».

– Døden ligger over oss hele tida. Hver dag presser Israel oss sammen på et stadig mindre område. Vi vet ikke hvordan eller når, men Israel vil ha oss ut herfra, sier hun.

Israelske styrker har i løpet av de siste ukene tatt kontroll over mer enn halvparten av Gazastripa.

«Områdene palestinerne får lov til å være i, blir stadig mindre og mer avskåret fra hverandre», sa forsvarsminister Israel Katz forrige uke.

– Vi vet ikke hvordan eller når, men Israel vil ha oss ut herfra

 sa venstresidas presidentkandidat Luisa González da de offisielle resultatene fra andre valgomgang i Ecuador ble kjent natt til mandag.

Ecuadors sittende høyrepresident, bananmilliardæren Daniel Noboa, er erklært som vinner med hele 56 prosent av stemmene – etter en skitten og polariserende valgkamp preget av skandaler og påståtte lovbrudd fra presidentens side.

Foran tilhengerne erklærte González at hun ikke anerkjenner valgresultatet, som gir henne 44 prosent. Hun kunngjorde at hun vil be om en omtelling.

– Jeg nekter å tro at folk foretrekker løgn framfor sannhet, vold framfor fred og samhold, sa González fra scenen.

For valget utspilte seg med maktmisbruk og økende vold – også fra statlige sikkerhetsstyrker – som bakteppe. Ecuador topper nå den ­internasjonale drapsstatistikken, og Noboas svar har vært å styre med jernhånd og med omfattende bruk av militæret.

Det har også vært en rekke skandaler rundt ­presidenten, som er sønn av landets rikeste mann. Store mengder ­kokain har gjentatte ganger blitt ­funnet blandet inn i ­Noboas bananeksport - ­seinest i mars ble ­hundrevis av kilo ­oppdaget i esker ­tilhørende Noboa Trading.

Det overraskende valgutfallet har skapt forvirring og sterke reaksjoner.

«Resultatet har satt mange sinn i kok. Meningsmålingene viste dødt løp, eller en knapp seier for González. I tillegg hadde hun fått støtte fra urfolkskandidaten som kom på tredjeplass i første valgrunde», skriver Pedro Labayen Herrera fra tankesmia Centre for Economic Policy Research (CEPR) i Washington D.C. i en melding til Klassekampen.

Det dreier seg om et svært viktig valg som vil kunne ­endre det ideologiske sjakk­brettet i Latin-Amerika.

Venstresida anklager høyresida for fusk

Et møte mellom USA og Ukraina fredag endte med iskald stemning, etter at amerikanerne la fram nye krav om tilgang til Ukrainas naturressurser.

En kilde beskriver overfor Reuters samtalene som «fiendtlige».

På møtet presenterte Trump-administrasjonen et nytt utkast til en mineralavtale med Ukraina – med enda flere krav enn i det opprinnelige forslaget. Ifølge kilder tett på forhandlingene har USA blant annet krevd å få kontroll over en av Ukrainas viktigste gassrørledninger.

Volodymyr Landa, seniorøkonom ved tenketanken Centre for Economic Strategy i Kyiv, beskriver ifølge The Guardian USAs krav som «kolonialistiske».

Han mener amerikanerne er ute etter «alt de kan få», men tror sjansen for at Kyiv går med på de nye kravene, er minimal.

Trump har sagt at en mineralavtale vil bidra til å sikre fred, gjennom å gjøre USA økonomisk investert i Ukrainas framtid. Han ser det også som en måte å tjene tilbake noe av det landet har gitt Ukraina i finansiell og militær støtte de siste tre årene.

Men kravene Washington nå legger fram, går langt utover det som ble diskutert i dagene før det omstridte møtet i Det ovale kontor mellom USAs president Donald Trump og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i februar.

Avtalen gir heller ikke Ukraina noen sikkerhetsgarantier for framtida – noe landet har insistert på gjennom hele prosessen.

USA ønsker kontroll over ukrainsk gassrørledning

Siden Assad-regimets kollaps i desember i fjor har Israel fortsatt bombingen av militære mål i Syria. Så langt i år har 29 mennesker blitt drept i kryssilden, ifølge Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).

Samtidig okkuperer Israel stadig mer syrisk land og er nå i ferd med å bygge militærbaser mot sin egen grense. Det har brakt landet på kollisjonskurs med Tyrkia, som er alliert med det nye syriske regimet og også forsøker å befeste sin posisjon i det nye Syria.

Det toppet seg nå i april, da Israel bombet tre flybaser hvor Tyrkia skal være i ferd med å utplassere luftvern.

Tyrkia anklaget Israel for å «skape kaos og gi næring til terrorisme», mens Israels utenriksminister Gideon Saar hevdet at Tyrkia prøver å gjøre Syria til et «tyrkisk protektorat». Forsvarsminister Israel Katz advarte om at Syria vil «betale en høy pris» dersom Israel-fiendtlige styrker får fotfeste.

Situasjonen fikk USAs president Donald Trump, en nær alliert av begge land, til å gripe inn. Under et møte med Israels statsminister Benjamin Netanyahu forrige uke, tilbød han seg å mekle mellom partene.

«Jeg tror vi kan løse ethvert problem du har med Tyrkia, så lenge du er fornuftig», skal han ha sagt til Netanyahu, ifølge Axios.

Forholdet mellom Tyrkia og Israel har lenge vært anstrengt, men surnet for alvor som følge av Israels krig mot Gaza, som Tyrkia omtaler som et folkemord.

Tyrkias støtte til Syrias nye president Ahmed al-Sharaa – som Israels forsvarsminister kaller «en jihadistisk terrorist» – forverrer situasjonen ytterligere.

Israel er tjent med et fragmentert og svakt Syria.

Israel og Tyrkia er på kollisjonskurs i Syria. Kan Donald Trump løse konflikten?

Møtet mellom Donald Trump og Benjamin Netanyahu denne uka beskrives av mange som en ydmykelse for den israelske statsministeren.

Ikke bare nølte Trump på spørsmål om riviera-planene for Gaza, han hyllet også Netanyahus rival, Recep Tayyip Erdogan, som en smart «tøffing». Ikke minst forbigikk han Netanyahu i det viktigste spørsmålet av de alle: Iran.

I forkant av møtet spådde israelske medier at de to skulle diskutere et militært angrep på Iran, etter at USA har utplassert bombefly i Det indiske hav og Trump har kommet med en rekke trusler av typen «det blir bombing på et nivå de aldri har sett før».

I stedet kunngjorde Trump at USA og Iran har innledet samtaler om en ny atomavtale – og at det første møtet skal finne sted i Oman allerede i dag – lørdag.

– Netanyahu gikk tomhendt derfra. Han visste ikke engang at dette var et tema. Han trodde de skulle snakke om tollsatser, sier Trita Parsi, visepresident for Quincy Institute for Responsible Statecraft og grunnlegger av National Iranian American Council, på telefon til Klassekampen.

Atomavtalen mellom USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU ble inngått i 2015 og innebar at Iran skulle trappe ned sitt atomprogram mot at sanksjoner mot Iran ble opphevet.

Det var Trump selv som trakk USA fra det han omtalte som «den verste avtalen noensinne», i 2018.

Han mente den mislyktes i å begrense Irans rakettprogram og regionale innflytelse, noe Israel var – og fortsetter å være – helt enig med ham i. Trump gjeninnførte amerikanske sanksjoner mot Iran.

De må velge om de skal gå mot konfrontasjon eller deeskalering. 

Må velge krig eller avtale

Gustav Gillund

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut. 

Jeg er en travel mann, sier «Xu» til meg før han tømmer spritglasset sitt.

Xu er en kader i det kinesiske kommunistpartiet (KKP), med ansvar for integrering av minoritetsbefolkninger. Vi møtes på en bankett organisert av folk fra partieliten i byen Liuzhou i Guangxi-regionen sør i Kina.

Det er minst 15 mennesker som deltar på banketten. De forteller meg at de kommer fra minoritetsgruppene Miao, Yao og Zhuang. Spritføringen er høy, og som gjest bør jeg heller ikke være sjenert for karaffelen som blir plassert foran meg.

Etter at jeg har reist meg for å presentere meg og mitt reisefølge, og tømt åtte glass i respekt for hver av de åtte mest respektable personene rundt bordet, inkludert redaktøren i en regional partiavis og en leder fra et statlig investeringsselskap, blir stemningen litt mer avslappet. Dermed får jeg også rom til å innlede en samtale med Xu, den desidert mest interessante gjesten, om ting som helst ikke tas opp i plenum i dagens Kina.

Xu arbeider i Systemet av kommisjoner for etniske minoriteter, et massivt nettverk av kontorer spredt over hele Kina og i alle ledd av landets byråkrati. Nettverket skal implementere den kinesiske minoritets­politikken. Det ble opprettet på 1950-tallet, da kommunistpartiets minoritetspolitikk møtte stor intern motstand fra revolusjonære, som mente at minoritetene fikk fordelaktig behandling.

«Vi sier at Kina har et stort territorium som er rikt på ressurser og folk. Faktisk er det Han-nasjonaliteten som har stor befolkning, og minoritetsnasjonalitetene som har et stort territorium og store ressurser», uttalte Mao Zedong i 1956.

Mao og andre i partitoppen var veldig opptatt av at den kinesiske revolusjonen måtte ta hensyn til de historiske forskjellene mellom Han-folket og minoritetene. Hvis alle ble skåret over én kam for tidlig, fryktet de at det ville føre til motstand fra minoritetene, som kunne gi styrke til separatisme.

Fortsatt forsøker Kinas kommunistparti å balansere disse konkurrerende interessene: minoritetens ønske om selvstyre og bevaring av sin unike identitet og det langsiktige revolusjonære oppdraget med å assimilere alle kinesere under en felles, moderne, kinesisk nasjonalitet.

Sammenliknet med Han er minoritetene på et lavere utviklingsstadium.

Døyver angsten for ­separatisme med sprit og folkesang

Natt til onsdag undertegnet Venezuelas president Nicolás Maduro et dekret om økonomisk nødssituasjon som følge av USAs sanksjoner, toll og sekundære tollsatser mot landet. Dekretet gir Maduro breie fullmakter «for å forsvare den nasjonale økonomien», som Maduro uttalte under en TV-sending.

Venezuela ble ikke unntatt på samme måte som andre land som er sanksjonert av USA, da Donald Trump kunngjorde sine såkalte gjensidige tollsatser forrige uke, som nå er satt på 90-dagers pause. Mens Russland, Belarus og Nord-Korea ble utelatt fra lista, ble Venezuela ilagt en toll på 15 prosent. Og dette var bare den siste dråpen.

I slutten av mars kunngjorde Trump at han ville innføre en toll på 

25 prosent på varer fra ethvert land som kjøper olje eller gass fra Venezuela

. I tillegg offentliggjorde USA at nordamerikanske Chevron og europeiske Repsol, Eni og Maurel et Prom ikke lenger får unntakstillatelse til å operere i Venezuela.

Alt dette kommer på toppen av de omfattende økonomiske sanksjonene USA har pålagt Venezuelas oljeindustri og finanssektor, samt en brutal deportasjonskampanje av venezuelanske migranter til høysikkerhetsfengsler i El Salvador ved å bruke en lov som er ment for krigstid – deportasjoner som USAs høyesterett mandag avgjorde at Trump kunne fortsette med.

Disse tiltakene mot Venezuela markerer en tilbakevending til den mislykkede «maksimalt press»-strategien som ble fremmet under Trumps første presidentperiode. Strategien var ment å føre til et maktskifte i Venezuela, i kombinasjon med fremming av opposisjonens Juan Guaidó som landets «legitime president».

Resultatet? Maduro beholdt makta, mens USAs sanksjoner bidro til det største økonomiske sammenbruddet utenom krigstid og den største migrasjonsflukten på den vestlige halvkule i historien, ifølge beregninger til økonomiprofessoren Francisco Rodríguez.

Ting kunne sett annerledes under Trump II. Mange håpet på dialog med Maduro da Trump utnevnte Richard Grenell som sin utsending for spesielle oppdrag, med et mandat som inkluderer forholdet til Venezuela.

31. januar møtte Grenell Maduro i Caracas og oppnådde frigivelsen av flere nordamerikanere fengslet i Venezuela og en avtale om at landet skulle samarbeide om deportasjoner av uregelmessige venezuelanske migranter fra USA. Under en tale på Conservative Political Action Conference i februar sa Grenell: «Under Donald Trump driver vi ikke med regimeskifte.»

Trump har igjen valgt den strategien som mislyktes i forrige presidentperiode

Israelske styrker har på få uker tatt kontroll over halve Gazastripa. De jobber systematisk for å utvide buffersoner til blant annet å inkludere hele Rafah by, og å stykke Gaza opp i små biter.

Områdene palestinere kan oppholde seg i, «blir mindre og mer isolerte», sa forsvarsminister Israel Katz på onsdag, fra den nyopprettede Morag-korridoren som skiller Rafah fra Khan Younis.

Hovedintensjonen ser ikke lenger ut til å være å uskadeliggjøre Hamas eller hente hjem gislene, men å overbevise sivile palestinere om at deres eneste mulighet er å "frivillig utvandre" fra Gaza.

«Ta rådet fra USAs president: returner gislene og fjern Hamas, og andre muligheter vil åpne seg for dere – inkludert flytting til andre land for de som ønsker seg det. Alternativet er fullstendig ødeleggelse», sa Katz i mars.

Han beskrev selv uttalelsen som en «siste advarsel» til Gazas innbyggere.

Nøyaktig hvor og hvordan Israel har tenkt til å flytte hundretusener av palestinere, er fortsatt uklart. Meron Rapoport, redaktøren for det israelske nyhetsmediet Local Call, kobler imidlertid Katz' uttalelse i mars til et innlegg fra ytre høyre-journalisten Yinon Magal samme dag.

Der redegjør Magal, som skal ha tette bånd til den israelske regjeringen, for IDFs Gaza-plan: å «evakuere alle innbyggere» til en «humanitær sone som vil bli tilrettelagt for langtidsopphold». Sonen skal være stengt av, angivelig for å hindre adgang for terrorister.

«Enhver som forblir utenfor den humanitære sonen, vil bli implisert», skriver Magal.

Den eneste veien ut av "den humanitære sonen", leder også ut av Palestina.

Nå skal Israel fange palestinerne i «mindre og mer isolerte» områder

Aktuelt

Aleksej Sakhnin

russisk venstresideaktivist og journalist

Den russiske eliten slites mellom Kina og USA

I løpet av krigsårene har det i Russland utviklet seg to narrativer som forklarer og rettferdiggjør meningen med Ukraina-invasjonen.

Ifølge det første narrativet gjør Moskva motstand mot et hegemonisk Vesten som bare bruker Ukraina som et verktøy for å underlegge seg Russland selv. En nøkkelklisjé i dette narrativet er begrepet «verdensflertallet», det vil si Det globale sør, der Russland hevdes å lede an i kampen mot USA og EUs diktat. Denne ideologiske påstanden er i samklang med den tradisjonelle sovjetiske «antiimperialistiske» politikken. Derfor har den ikke bare vært brukt av lojale skribenter, men også vært en del av den russiske utenrikspolitikkens dagsorden. Utenriksminister Sergej Lavrov har publisert programtekster hvor han setter interessene til «verdensflertallet, som representerer 85 prosent av jordas befolkning», opp mot «den nykolonialistiske politikken» til «en smal gruppe vestlige stater ledet av USA». Narrativet om «verdensflertallet» har blitt brukt av Moskva for å bryte den utenrikspolitiske isolasjonen.

Det andre populære narrativetsom brukes for å rettferdiggjøre krigen og stå opp mot USA og EU, framstiller Russland som et «alternativt Vesten», en slags «ark» der de «tradisjonelle», konservativt kristne verdiene til den europeiske sivilisasjonen bevares, verdier som er «forrådt» av de liberale elitene i Europa og Amerika. Denne doktrinen er utviklet av høyreradikale intellektuelle, som for eksempel Aleksandr Dugin.

 «Putin-regimets ideolog», slik han av og til beskrives i vestlige medier. Men han er heller ikke en enslig aktør. Han er en offentlig intellektuell i et uformelt, klerikal-nasjonalistisk «parti», sponset og organisert av oligarken Konstantin Malofejev (som eier tv-kanalen «Tsargrad» og en hel rekke andre medier, samt et nettverk av tankesmier og offentlige plattformer). Malofejev og Dugin er tett knyttet til den ortodokse kirka, samt til en rekke innflytelsesrike embetsmenn og forretningsfolk tilknyttet det religiøse «Divejevo-brorskapet».

«Det finnes to Vesten», sa Dugin på et forum viet kampen for en «multipolar verden»: «de liberale elitenes globalistiske Vesten og det tradisjonelle Vesten, som selv lider under de perverse globalistenes allmakt og prøver å reise seg til opprør der det er mulig … Seieren vil ikke være det kollektive Vestens nederlag, men dets redning, dets tilbakevending til sine egne – vestlige, tradisjonelle verdier, … til sine klassiske gresk-romerske, kristne røtter.»

Denne messiansk-konservative tilnærmingen har også spredt seg utenfor de intellektuelles retoriske øvelser. Allerede i 2023 ble den offentlig støttet av visestatsminister (og nåværende forsvarsminister) Andrej Belousov. Russland kan bli et «reddende halmstrå» for de konservative elitene i Vesten, sa han.

disse to radikale teoriene kommet i synlig konflikt med hverandre. De har sameksistert fredelig innenfor det eklektiske ideologiske rommet i Putins Russland. Enhver embetsmann, politiker eller lojal intellektuell kunne velge hvilke argumenter – «antiimperialistiske» eller «messiansk-konservative» – han ville bruke for å rettferdiggjøre Kremls politikk. Men Donald Trumps tilbakekomst til Det hvite hus truer med å ødelegge denne idyllen.

Det har skjedd et brått toneskifte i den offisielle propagandaen. Den nye amerikanske administrasjonen beskrives nå som en respektert partner og til og med som en ideologisk forbundsfelle som vil stå sammen med Russland mot Ukraina og Europa. Noen høyreekstreme skribenter oppfordrer direkte til å dreie landets utenrikspolitikk bort fra Kina, «som i stedet for å være en alliert har søkt å assimilere og absorbere russiske bedrifter og kjøpe råvarer og energi til spottpriser», og i retning av USA. Den mest innflytelsesrike forkjemperen for en allianse med Trump er stadig Aleksandr Dugin, som har rukket å gi ut boka «Donald Trumps revolusjon».

somTrump har foreslått overfor Kreml, ser ved første øyekast ut som en utopi. Russland har blitt for avhengig av Kina og de andre Brics-landene til å la seg friste til å snu ryggen til dem. Men dette intuitive aksiomet kan være villedende. Det finnes flere «pragmatiske» argumenter som skyver den russiske eliten i retning av en slik avtale.

Det har skjedd et brått toneskifte i den offisielle propagandaen

Monolitten slår sprekker

Kajsa Ekis Ekman

Svensk forfatter og journalist

Hva har skjedd med Europa? Jeg får følelsen av at vi har havnet i en loop og kommet tilbake til tida før første verdenskrig. Den samme krigshissingen, det samme nasjonalistiske vanviddet som har grepet politikerne, den samme vendingen der de sosialdemokratiske og sosialistiske partiene plutselig velger patriotisme og opprustning framfor internasjonal solidaritet. Den samme hetsen mot dem som, i likhet med Rosa Luxemburg, ikke vil støtte opp om krigen. Og: en stagnert krig som utkjempes akkurat som under første verdenskrig, med slitne soldater som ligger og fryser i skyttergravene.

 en ny president som ønsker å avslutte krigen i Ukraina så snart som mulig, trodde jeg at Europa ville følge etter. Det var tross alt USA som oppfordret Europa til å involvere seg i krigen, og våre regjeringer (og opposisjonen) sendte lydig våpen og store pengesummer. Nå har det gått tre år, og ingenting har skjedd, bortsett fra at et stort antall soldater på begge sider er drept, og massive ødeleggelser av bygninger og kapital.

At USA hadde interesse av å få Ukraina inn i Nato, var klart allerede før krigen. Det er i USAs interesse å dominere Eurasia og isolere Russland fra Europa. Som den amerikanske militæranalytikeren Zbigniew Brzeziński skrev på slutten av 1990-tallet: Den som kontrollerer Eurasia, kontrollerer verden, og Ukraina, Polen, Tyskland og Frankrike er av største betydning. Innen 2010, hevdet han, burde Ukraina være medlem av både EU og Nato.

USAs ledere lovet Gorbatsjov at ikke ville skje ved Sovjetunionens fall: USA skulle ikke utvide Nato og plassere atomvåpen ved Russlands grenser. Tvert imot antok man at Nato skulle bli avviklet. Det skjedde ikke, og amerikanske politikere tenkte nok at det bare var å kjøre på, og at Russland ikke ville ha noe de skulle sagt. Hvilken interesse Europa hadde av å gjøre seg til uvenner med Russland, som vi får mye av vår energi fra, var mer uklart. For meg var det uforståelig at Europa så lett hoppet på krigen.

Det er enda mer uforståelig at Europa ønsker å fortsette å krige når USA trekker seg ut. Europas ledere har sverget evig troskap til Ukraina, og nå er det ikke lenger nok å sende våpen. Nei, det er på tide å sende soldater. Og så må vi ruste opp. Velferd og klimaendringer ofres til fordel for våpnene. Til og med sosialdemokrater og sosialister lar seg rive med, og nå snakker svenske venstreorienterte (som tidligere partileder Jonas Sjöstedt) om at Europa trenger atombomber. Atombomber!

mot russerne overordnet alt annet. Den som ikke mener at Russland er vår evige fiende, blir betraktet som en landsforræder – kanskje en russisk agent? De får ikke plass på tv-skjermen. I stedet er det alle ja-mennesker som prøver å overgå hverandre i krigshissing.

Det er bare én ting: Finnes det noe bevis på at Russland truer Europa? Finnes det bevis for at den russiske ledelsen i det hele tatt er interessert i å overta Europa? Hvis vi skal risikere en tredje verdenskrig, er det kanskje greit å finne ut av det først. Og så vidt jeg har sett, har ikke Putin sagt noe i den retningen. Når han har blitt spurt, har han ledd og sagt at det er det dummeste han noen gang har hørt, som i intervjuet med Tucker Carlson. Før han invaderte Ukraina, truet han med det flere ganger. Da var problemet det motsatte: Ingen tok det på alvor. Nå ruster vi opp uten et eneste bevis på at det faktisk finnes en slik plan.

mener alle land i Europa at de er truet av Putin. Svenske politikere sier at det er Sverige som står for tur. Franske politikere sier at det er Frankrike som er truet. Til og med i Spania sier de at det er fare for at Putin vil invadere! Kilden til alle disse påstandene viser seg ofte å være en og samme person: Ukrainas president Zelenskyj. Da han kom til Sverige, talte han i Riksdagen og hevdet at Putin har en hemmelig plan: å invadere Sverige. Dette ble ukritisk gjentatt av svenske medier og politikere. Og i februar, da Zelenskyj ble intervjuet av den amerikanske kanalen NBC News, hevdet han at Putin hadde planer om å invadere samtlige Nato-land.

Denne påstanden har blitt gjentatt med større glød etter at USA kunngjorde sine planer om å trekke seg ut av krigen. Seinest var det den litauiske presidenten som kom med påstanden – igjen uten bevis.

Det er naturlig å tenke seg at årsaken til krigshissingen er en våpenindustri på jakt etter profitt

Krigsfantasier

Grace Blakeley

britisk økonom

I Storbritannia har levestandarden stått på stedet hvil i over 15 år, og situasjonen er enda verre for de fattigste husstandene.

Det skyldes delvis lave lønninger, men også de utilstrekkelige trygdeordningene. Storbritannia har nå noen av de «minst sjenerøse» trygdeordningene av alle OECD-landene, ifølge forskningsinstituttet National Institute of Economic and Social Research (NIESR).

viser at trygdeutbetalingene ikke dekker det nødvendigste til livsopphold. Den eneste gangen trygdeutbetalingene har vært høye nok til å dekke det folk trenger for å overleve, var under pandemien, da velferdsordningen Universal Credit økte sine utbetalinger med 20 pund per person, per uke.

Ifølge NIESR er Storbritannia verken et land med høyt lønnsnivå eller høye velferdsstandarder. Gapet mellom lave lønninger og lave trygdeutbetalinger merkes av millioner av mennesker, som er fanget i en situasjon der de ikke har tilstrekkelig støtte til livsopphold.

Og ting er ikke på vei til å bli bedre, heller. Tidligere forskning fra NIESR viste at levestandarden ikke ville komme opp igjen på 2022-nivå for de nederste 40 prosentene av husstandene før i 2028. Og levestandarden var ikke spesielt høy i 2022.

all denne informasjonen har finansminister Rachel Reeves besluttet seg for å gjøre alt verre. Reeves hevder at trygde­utgiftene er i ferd med å komme ut av kontroll, og hun legger skylda på de langtidssyke for at de nekter å jobbe.

Hun har planlagt kutt som kan føre til at de uføre og langtidssyke får 1200 pund mindre å rutte med per år.

Disse kuttene er ikke bare grusomme, de er dypt irrasjonelle. Grunnen til at Storbritannias offentlige finanser er ute av kontroll, er at fattigdom koster. Når man ikke klarer å håndtere de underliggende årsakene til fattigdom, skaper det store sosiale og økonomiske kostnader lenger fram i tid.

. I Peckham finnes det en barneskole der størsteparten av barna er hjemløse. Familiene deres har ikke råd til husleia i privat sektor, derfor får de kommunal støtte.

Mange av disse menneskene vokste opp i fattigdom og kommer til å leve i fattigdom gjennom resten av livet

Aktuelt

Kurdiske politikere står overfor et vanskelig valg: delta for fullt i protestene mot Erdogan – eller sikre en sjelden mulighet for fred.

Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez gjør lurt å rette sin kamp mot «oligarkiet» og ikke mot «fascismen», mener historiker.

Sosialisten Pedro Sánchez reiste til Beijing. Nå reiser ytre høyre-dronninga Giorgia Meloni til Washington.

Der magisk realisme blir en voldsom virkelighet

Israel presser palestinerne i Gaza sammen på stadig mindre områder. Walaa, Mohamed og Rahma forteller hvordan de opplever trusselen om fordrivelse.

Høyresida tok en overraskende valgseier i Ecuador, tross målinger som viste dødt løp eller knapp seier for venstresidas Luisa González. Nå bestrider hun resultatet og krever omtelling.

Forhandlingene mellom USA og Ukraina har kjørt seg fast. Den ukrainske økonomen Volodymyr Landa omtaler USAs krav som «kolonialistiske».

Israel og Tyrkia er på kollisjonskurs i Syria. Kan Donald Trump løse konflikten?

I dag møtes USA og Iran til samtaler i Oman. Det er gode sjanser for en ny atomavtale – med mindre Israel får viljen sin, ifølge Trita Parsi.

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

Presset mot Venezuela kan slå tilbake på Donald Trump.

Nå skal Israel fange palestinerne i «mindre og mer isolerte» områder

Horisont

Den russiske eliten slites mellom Kina og USA

Finnes det noe bevis på at Russland truer Europa?

Regjeringen i Storbritannia innfører store trygdekutt. Men velferdskutt er ikke bare grusomt, det er irrasjonelt.

Kurdiske politikere står overfor et vanskelig valg: delta for fullt i protestene mot Erdogan – eller sikre en sjelden mulighet for fred.

Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez gjør lurt å rette sin kamp mot «oli­gar­kiet» og ikke mot «fa­scis­men», mener historiker.

Sosia­listen Pedro Sánchez reiste til Beijing. Nå reiser ytre høyre-dronninga Giorgia Meloni til Washington.

Der magisk realisme blir en voldsom virke­lighet

Israel presser pale­sti­nerne i Gaza sammen på stadig mindre områder. Walaa, Mohamed og Rahma forteller hvordan de opplever trusselen om fordri­velse.

Høyresida tok en overras­kende valgseier i Ecuador, tross målinger som viste dødt løp eller knapp seier for venstre­si­das Luisa González. Nå bestrider hun resultatet og krever omtelling.

Forhand­lin­gene mellom USA og Ukraina har kjørt seg fast. Den ukrainske økonomen Volodymyr Landa omtaler USAs krav som «kolo­nia­lis­tiske».

Israel og Tyrkia er på kolli­sjonskurs i Syria. Kan Donald Trump løse konflikten?

I dag møtes USA og Iran til samtaler i Oman. Det er gode sjanser for en ny atomavtale – med mindre Israel får viljen sin, ifølge Trita Parsi.

Hva er det kommu­nist­par­tiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

Presset mot Venezuela kan slå tilbake på Donald Trump.

Nå skal Israel fange pale­sti­nerne i «mindre og mer isolerte» områder

Den russiske eliten slites mellom Kina og USA

Finnes det noe bevis på at Russland truer Europa?

Regje­ringen i Storbri­tannia innfører store trygdekutt. Men vel­ferdskutt er ikke bare grusomt, det er irra­sjo­nelt.

Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez gjør lurt å rette sin kamp mot «oligarkiet» og ikke mot «fascismen», mener historiker.

Sosialisten Pedro Sánchez reiste til Beijing. Nå reiser ytre høyre-dronninga Giorgia Meloni til Washington.

Der magisk realisme blir en voldsom virkelighet

Israel presser palestinerne i Gaza sammen på stadig mindre områder. Walaa, Mohamed og Rahma forteller hvordan de opplever trusselen om fordrivelse.

Høyresida tok en overraskende valgseier i Ecuador, tross målinger som viste dødt løp eller knapp seier for venstresidas Luisa González. Nå bestrider hun resultatet og krever omtelling.

Forhandlingene mellom USA og Ukraina har kjørt seg fast. Den ukrainske økonomen Volodymyr Landa omtaler USAs krav som «kolonialistiske».

Israel og Tyrkia er på kollisjonskurs i Syria. Kan Donald Trump løse konflikten?

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

Nå skal Israel fange palestinerne i «mindre og mer isolerte» områder

Regjeringen i Storbritannia innfører store trygdekutt. Men velferdskutt er ikke bare grusomt, det er irrasjonelt.