Spalter
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Alenegang?
Palestina-aktivister i min vennekrets kritiserer meg ofte for å være altfor tålmodig med regjeringa vår. «Ta det litt med ro», har jeg gjerne sagt – «husk at vi tross alt har en av Europas desidert mest palestinavennlige regjeringer». Men en gang er det tid for å hive tålmodigheten på båten, og den tida er nå. For i spørsmålet om harde sanksjoner og boikott av Israel er det ikke lenger snakk om noen fare for «alenegang». Alt som fins av humanitære organisasjoner og internasjonale organ, snakker nå med én stemme. Fordømmelsen av Israel er unison. Det tar åpenbart tid for juristene i Den internasjonale straffedomstolen (ICJ) å avsi dommen, men ingen kan lenger være i tvil om at det pågår et folkemord mot palestinerne. Denne uka var det ett år siden FNs generalforsamling satte en tolv måneders frist.
Slalåmkjøring i Stortinget?
Det aller dummeste argumentet jeg får servert i debatter, er at jeg er misunnelig på rikfolket. Det er jeg virkelig ikke, og ikke ti ville hester ville få meg til å bytte min treroms Obos-leilighet på Oslo øst mot en gedigen villa i Holmenkollåsen. Men er det lov å kjenne på en viss skadefryd? Jeg innrømmer at det føles godt å registrere at milliardærene som denne gangen kasta millionene sine inn i valgkampen, gjorde det til ingen nytte. Min gode venn Trond Myhre – «Rorbua-pianisten» – og hans selskap skal ha heist flagget på halv stang i Luzern. Trist som faen, gitt. Samtidig heier jeg på et forlik omkring formuesskatten. Det må da være mulig å rigge et system som ikke på urettferdig vis rammer oppstartsbedrifter og som lar minstepensjonisten på Frogner få beholde den store leiligheten sin uten å måtte ta opp lån? Et system som i andre enden strammer til overfor den rikeste 1-prosenten? Det hadde virkelig vært godt å ha denne saken rydda av veien før stortingsvalget i 2029. Noen frykter, antageligvis med rette, at Arbeiderpartiet vil kjøre mye slalåm i Stortinget.
Trumps verden
Mens vi er i ferd med å avslutte en temmelig kjip valgkamp, er Donald Trump i gang med å ommøblere USA. Det skjer litt etter litt, men likevel så raskt at vi aner framveksten av en helt annen stat enn den vi kjenner som De forente stater. Venstresida har aldri hatt noe kjært forhold til USA – til det er krigsforbrytelsene, de fascist-inspirerte kuppene og bruddene på internasjonal lov for mange og for grove. Men vi har likevel forholdt oss til et demokrati. Med Trump snus alt på hodet, i den grad at USAs president betegnes som «ko-ko» av Aftenpostens politiske redaktør. Trump legger seg ut med alt og alle, skaffer seg fiender over alt – innenlands som utenlands. Men han gir blaffen, og han kan gi blaffen.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Med andre ord
Høsten står for døra. Parkene kler straks av seg for vinteren. Den minst påaktete av alle gartnere kryper ned i jordvarmen.
Det virker urealistisk å nå klimamålene og utjevne global ulikhet – helt til man, skritt for skritt, har oppnådd endring likevel.
Holocaust eller Nakba? Svaret er: Folkeretten.
Språket
Du er fin, du!
Lærte du om doble subjekter i norsktimene på skolen? Kanskje har du lagt merke til at vi ofte gjentar småord i slutten av setninger, som «Jeg er sliten, jeg», «Åpningsakten var flott, den», eller «Ta deg litt kaffe, du». Vi kunne like godt sagt «Jeg er sliten» eller «Ta deg litt kaffe!» for å uttrykke det samme, men uten pronomenet gjentatt på slutten, tolker vi setningene litt annerledes. Dette fenomenet er også en del av norsk grammatikk. På språkforskerspråket kaller vi slike etterhengte pronomen for høyredislokering av pronomen: Det viser til at et pronomen henges «utapå» en setning, forskjøvet ut til høyre for den. Pronomenet viser gjerne til den samme som subjektet, så vi kan også kalle fenomenet for subjektskopiering eller doble subjekter: «Du er fin, du!». Subjektet, for eksempel «du», står altså inni setninga, og så dukker det opp igjen som et vedheng. Det virker overflødig, og derfor bruker vi det sjelden i skrift.
Venter på far
For utviklingen av barnas språk er det viktig at vi leser høyt for dem, og leser bøker som engasjerer. Det er ikke det samme å plassere dem foran en skjerm! Jeg synes det er leit å høre at førsteklassinger ser på TV når de har matpause – det må til for at lærerne skal få pause, heter det. Kanskje det hadde gått an å finne en ordning, slik at noen kunne lese for dem isteden? Det er også fint at vi synger for barna! Selv kan jeg nok flest av de gamle barnesangene. Et eksempel på ektefeller som kaller hverandre far og mor, finner vi i Bellmans «Om gubben Noach och hans fru», som vel egentlig er en drikkevise: «Gumman Noach, gumman Noach var en hedersfru … Aldrig sa hon, aldrig sa hon: ‘Kära far nånå, sätt ifrån dig kruset!’. Nej, det ena ruset på det andra lät hon gubben få.» Med endret tekst er den blitt en barnesang, og den er nok også det enkleste man kan spille med én finger på piano. At gubben har gått over til hunnkjønn, skyldes kanskje at tittelen da nærmer seg et rim? Gubba Noa heter sangen i Jon-Roar Bjørkvolds populære «Barnas egen sangbok» fra 1979. Far forekommer nok ikke like ofte i barnesangene som mor; han har ofte vært mer fraværende i barnas liv. Mor har vært der, bokstavelig talt fra første stund.
Sidemål på samisk
Ingen har betre føresetnader for å læra eit samisk språk, enn den som allereie kan eit anna samisk språk frå før. Lulesamisk og sørsamisk er utsette og truga språk med nokre hundre aktive brukarar kvar, og dersom fleire nordsamisktalande hadde lært seg eit av dei små søsterspråka, kunne det ha vore til stor støtte for dei. Ein del samiske førstespråkselevar i Noreg får opplæring i meir enn eitt samisk språk ved å velja eit av dei andre som andrespråk. Men dette er ikkje sett i system på nokon måte og er mykje godt opp til både godvilje og kva ressursar som finst i den einskilde kommunen. Tal i GSI-databasen til Utdanningsdirektoratet røper at det i skuleåret 2023/2024 var ein oppgang på over 50 prosent for sørsamisk som andrespråk 2, som krev at ein har noko kunnskap i språket frå før. Er forklaringa at mange nordsamiskelevar brått fekk tilbod om dette faget? Eg har ved mange høve møtt ei utsegn om at dersom ein berre hadde fått læra samisk i staden for nynorsk på skulen, så hadde stoda for samisk språk vore så mykje betre. Nordkalottfolket har jamvel på arbeidsprogrammet sitt for 2025–2029 at dei skal «[i]nnføre valgfrihet mellom nynorsk, samisk og kvensk i stedet for obligatorisk nynorsk i skolen i Nord-Norge».
Naturligvis
Gryr i norden
Pluss og minus
I sommer ble det avslørt at kriminelle nettverk har stått for en betydelig andel av arbeidskraften til plattformselskapene Wolt og Foodora. Bakmenn har organisert et nettverk av utenlandsregistrerte biler, enkeltpersonforetak og delte bud-kontoer hos selskapene. Noen hundre personer har jobbet skift opp mot 24 timer i døgnet, sju dager i uken. Bakmennene har sittet igjen med pengene, og det har ikke blitt betalt bompenger, parkeringsbøter, moms og skatt. Wolt og Foodora har innrømmet at de har «mistet kontrollen over hvem som har jobbet for oss til enhver tid», og etter press fra politi, myndigheter og media har selskapene kommet med tiltak. De har skjerpet kontroll av ID, arbeidstillatelse og førerkort og implementert ansiktsgjenkjenning i appene for å slå ned på deling av kontoer. I tillegg har de begynt å fase ut utenlandsregistrerte biler. «Vi har ikke tjent på dette», sa Elisabeth Stenersen, daglig leder i Wolt, på en debatt arrangert av Fellesforbundet i Arendal.
Bærebjelka
Hele denne sommeren og fram til nå har jeg vært sjukemeldt. Trass i at det har vært fellesferie og altfor varmt ute, har jeg fått god oppfølging av både fastlege, arbeidsgiver og bedriftshelsetjeneste. Jeg har heldigvis sluppet å bekymre meg for om jeg blir økonomisk skadelidende fordi jeg har vært sjuk. Jeg har kunnet ta den isen i sola og fått restituert så mye som jeg trenger. Det har vært mulig fordi vi har ei sjukelønnsordning som sikrer økonomisk trygghet når man ikke kan jobbe. Det er bærebjelka i velferdsstaten, og den kødder du ikke med. Men når du leser dette vet vi resultatet av stortingsvalget.
Skivebom
Regjeringen, Migrationsverket, Svenskt Näringsliv, Sveriges akademikeres centralorganisation. Alle debatterer regjeringens nye lønnsgulv for arbeidstakere med arbeidstillatelse. Alle bommer på målet. Hva er problemet med arbeidstillatelsen? Titusenvis, kanskje hundretusenvis, av innvandrere i jobber som er viktige for samfunnet, blir undertrykt av sine sjefer. De trues med utvisning hvis de ikke jobber under forferdelige forhold. Det slår beina vekk under den såkalte svenske modellen. Alt kan beskrives med ett ord: avmakt.
Homo politicus
Kringla heimsins
Signert
Orientering
Solveigs salt
Vikingsex
I høve flyttinga av Osebergskipet sender NRK mykje stoff om vikingtida, såleis òg i Ekko no på onsdag. Men då det blei sagt at kvinnelege trælar var utan rettar, og at det var fritt fram for kven som ville å utnytta dei seksuelt, forvandla sendinga seg til eit jomfrunalsk ekkokammer for populære vrangforestillingar. For historiene om vikingvaldtekter er dikta i nyare tid, akkurat som skrønene om kyskheitsbeltet. Den norrøne overleveringa er meir interessert i jenter som veit å bita frå seg, som Melkorka i Laksdølasoga, som var så stolt at ho avanserte frå slave til frue på eigen gard. Gulatingslova har eit eige avsnitt for ugifte kvinner som får barn. Prinsippet er at den skal vera barnefar som mora seier at er det. Dersom ho er træl og han er fri, skal tinget «stemna han til kravsmål til å taka imot barnet».
Manndomsprøve
I romanen «Jerusalem»av den svenske nobelprisvinnaren Selma Lagerlöf er hovudpersonen det førebels siste leddet i ei traust bondeslekt der arvingen alltid har heitt Ingmar. Alle saman har hatt tjukk underleppe, kvite augebryn og raudgrått hår, og den noverande Ingmar har attpåtil arva den tunge kroppen og det søvnige fjeset til mor si. Den respekten som følgjer Ingmarssønene, gjer han likevel så attraktiv at den lokale riksdagsmannen, ein høg og pen kar, gjerne ville ha bytt utsjånad med han for å bli ein mann av hans slekt. For å koma så nær han som råd, har han gjeve han dotter si, Brita. Men Brita vil ikkje ha Ingmar, og i det boka opnar, skal ho snart sleppast ut or fengsel etter å ha sona tre år for å ha strypt det barnet som ho fekk etter at han tvinga seg til samleie mot hennar vilje. Ingmar har òg fått ein knekk, for sjølv om staten gjev han rett, får han ikkje slike tillitsverv i bygda som alle Ingmarssønene før han har hatt, og det er uvisst om han nokon gong kan bli gift. Men riksdagsmannen held fram med å investera i han på kostnad av sitt eige kjøt og blod.
Manneliv
På nittenhundretalet breidde det seg teikning i aviser og vekeblad av ein steinaldermann som klubbar ned ei kvinne og dreg henne inn i hola etter håret. Det er eit nøyaktig avtrykk av forskremde menns ærefrykt for brutale bøller, men grovt misvisande når det gjeld livet i førhistorisk tid. Ingen holemaleri viser menn som klubbar ned kvinner. Og barna til ei mor med hjerneskade har ingen overlevingsfordel i eit samfunn utan trygdevesen. Likevel har dette biletet blitt ståande som den harde sanninga, og evolusjonsbiologien har ikkje gjort noko for å korrigera det. Tvert om har det blitt underbygt av ein tilsynelatande vitskapleg påstand om at fordi mannen har så mange sædceller, er det hans natur å spreia dei over så mange kvinner som råd utan å involvera seg emosjonelt. Fordi kvinna har så få eggceller, er det hennar natur å halda seg heime og bøya seg audmjukt for makta til mannen.