Spalter
I god tro
Viten
Kron og mynt
Med andre ord
Språket
Språk i norskfaget
Forslag til veiledende innholdslister for norskfaget er ute til høring. Diskusjonen om listene for 1.–7. trinn har i stor grad dreid seg om hvilke tekster som er foreslått. Mindre oppmerksomhet har vært retta mot de språklige temaene. Det er synd, for i de foreslåtte innholdslistene blir det tydelig hva slags syn på språk som ligger til grunn for faget. Norskfaget har som mål at elevene skal få erfaring med litteratur og kultur, og forslaga til tekster gir lærerne noe konkret å ta utgangspunkt i. Språkdelen av norskfaget er ikke mindre ambisiøs, men her får lærerne mye mindre hjelp.
Krig og språk
Under mine mange besøk i Aserbajdsjan i perioden 2007–2013 (der jeg ledet et utdanningsprosjekt) fikk jeg ikke sjelden spørsmål om Härjedalen og Jämtland. Disse landskapene var norske frem til freden i Brömsebro i 1645. Christian IV, konge av Danmark-Norge 1588–1648 førte mange kriger mot Sverige, og tapte de fleste. Og under sønnen, Frederik III, tapte Norge i 1658 Bohuslän (for godt), Trøndelag og Møre. Landet var delt i to! – heldigvis midlertidig. Perioden under dansk styre var likevel kostbar for Norge, ikke minst kulturelt og språklig.
Hyvvää Kväänikansan päivää!
Den 16. mars er det Kvenfolkets dag – Kväänikansan päivä. Det har det vore sidan 2014 då Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto – vedtok det til minne om at den første kvenske foreininga vart stifta på den datoen i 1984 i Børselv/Pyssyjoki. I 1984 var eg tenåring. Eg har ikkje noko minne frå oppveksten min på Vestlandet at eg nokon gong høyrde om folk nord i landet som snakka finsk, langt mindre kvensk. Skogfinnar hadde eg så vidt høyrt om, for i 1981 hadde eg vore på speidarlandsleir på Flisa i Åsnes kommune, og me hadde vore på haik i Finnskogen. Nokre år seinare, i 1990, var eg vorten student i lingvistikk ved UiB og dro på mitt første nordiske sommarkurs i finsk i Åbo/Turku. Då byrja informasjonen om finskætta folk i Nord-Noreg å siga meir på.
Naturligvis
Gryr i norden
Liv og helse
I 2021 var jeg streikeleder ved St. Olavs hospital i Trondheim. Det var pandemi, og streiketog eller markering som samlet folkemengder, var forbudt. Helt til tiende streikedag. Da lettet myndighetene på restriksjonene. Vi kalte inn alle. Avmarsjen fra streikekontoret gikk med rake rygger og toget var langt, folk stoppet og heiet.
Vi forandrer verden
Forrige uke ble klimafestivalen Varmere, Våtere, Villere arrangert i Bergen. Jeg ledet LOs frokostmøte og panelsamtale om arbeidsliv, ekstremvær og klimaendringer. På vei dit tenkte jeg mest på at det finnes verre ting enn klimaforandringene som går til helvete for tiden. Det er utmattende å være sint og bekymret hele tiden. Det føles utilstrekkelig. En kan si det med Brecht: Dette forandrer ikke verden.
Amerikanske tilstander
Regjeringen vil ha døgnåpne ølkraner under fotball-VM i USA. Har Støre glemt at halvliterne ikke tapper seg selv? Livet som bartender er ikke for alle. Folk drar gjerne på bar når de har fri, og bartenderens arbeidsdag blir derfor en speilvending av hverdagen ellers. Når du klokker ut fra jobb for månedens lønningspils eller nyter lørdagen på dansegulvet, står noen på vakt bak kranene. Utelivsarbeiderne ofrer mye for at byen skal være et trivelig og festlig sted. De jobber ugunstige arbeidstider, sene kvelder og helger. Å date noen som jobber kontortid, levere i barnehagen eller dra på skoleavslutning kan de fleste bartendere bare drømme om. Få bedrifter i bransjen er fagorganiserte med faste vaktlister avtalt av tillitsvalgte.
Homo politicus
Kringla heimsins
Signert
Orientering
Energifattigdom og oljeavhengighet gjør EU til en mer uberegnelig motpart for ressursmakten Norge.
Regjeringene i Storbritannia, Sveits og på Island vil nærmere EU, men kan miste flertallet.
Det finnes tvangsmidler europeiske myndigheter kan bruke som svar på Trumps straffetiltak – men er det vilje til å bruke dem?
Solveigs salt
Korset og nåden
Ein søndag tidleg på våren hamna eg tilfeldigvis i soknekyrkja her i traktene. Betongveggene var utan vindauge, akkurat som før, og dei tunge lysekronene trekte straum midt på blanke føremiddagen. Ja, eitt og anna omskifte var der jo, preikestolen var borte, salmetekstane kom fram på store dataskjermar, og medlemane frå den spesielt inviterte ungdomsforeininga strente frimodig att og fram. Ei av jentene hadde ein genser med eit stort kors bak på ryggen. Når ein ser denne kyrkja på avstand, liknar ho på ein bratt hoppbakke, og då ho var ny, såg eg fram til å koma inn under det himmelske lyset som eg trudde skulle skina ned frå det høge tårnet. Men det er som om glaset aldri skulle vore oppfunne, og i staden for dagslys fell det ein stygg skugge frå den skarpe vinkelen mellom det oppoverskrånande taket og altertavla, der Jesus og røvarane heng på kvar sitt kors som tre inntørka dauingar. Dersom meininga var å venja kyrkjelyden av med å tru på oppstoda og det evige livet, kunne det ikkje vore gjort betre. Greitt nok for meg.
Olav Audunssøn
Det er hundre år sidan Sigrid Undset gav ut «Olav Audunssøn», og halvparten så lenge sidan eg gjorde ferdig hovudfagsoppgåva mi om dette verket. Derfor synest eg at det er stor stas at det kjem ei ny dansk omsetting, endå Sigrid Undset var halvt dansk sjølv og skreiv på eit så konservativt riksmål at det burde kunna gå for det same. På syttitalet var denne ihuga katolikken det siste ein skulle koma dragande med på universitetet, der AKP(m-l) hadde gjort palassrevolusjon, og professorane stod og klemde seg oppetter veggen og gjorde seg så usynlege dei kunne. Men eg hadde funne bøkene hennar i skinnband og gullsnitt i huset som stod tomt etter farmor og farfar, og ved det gamle kjøkenbordet deira hadde eg ein mørk vintermorgon fått eit kall som eg no var komen hit for å gjennomføra. Eller sagt på ein annan måte, såleis hadde eg skaffa meg eit påskot for ikkje å søkja fast stilling i skuleverket riktig enno. I alle fall levde og anda eg i eit undsetsk mellomalderunivers som eg seinare heldigvis har fått dela med ganske mange. Dei fleste reknar «Kristin Lavransdatter» som den beste av mellomalderromanane. Her er ei romantisk kjærleiksforteljing, farlege konfliktar mellom individ og samfunn, og ein kristendom som gjev meining og forsoning.
Mannepropp
Dronene flyg over snødekt skog og sender ei eggjande blanding av kappløp og saktefjernsyn rett inn i flatskjermen. Tusenvis av vaksne karar kavar framleis i startområdet og kan ikkje rekna med å koma i mål før i kveldinga, mens dei raskaste, trass i nysnø og tungt føre, allereie har lagt den første mila bak seg. Inn og ut og imellom dei smett Emilie Fleten i svart og gul skidrakt. Det er eitt hundre og fire år sidan det første Vasaloppet, og fem hundre og fem år sidan adelsmannen Gustav Vasa, som var komen sønnafrå som politisk flyktning, gav opp å samla folket i Dalarna til opprør mot danske tyrannen kong Kristian den andre, og heldt fram på ski vestover mot Noreg. Han blei innhenta av to menn frå Mora som sa at stemninga hadde snudd då dei fekk kjennskap til blodbadet i Stockholm, der heile det svenske aristokratiet var blitt slakta ned. Så det hadde vore kjempefint om Gustav ville vera så snill å organisera dette opprøret likevel. Vasaloppet byggjer såleis på ein tradisjon om frigjering. Men det rann snart ut i konstruksjon av mannleg identitet, og etter berre to år blei det innført forbod mot kvinner i løypa, som vanleg basert på uvitskaplege påstandar om biologi, og med at lange skiløp førte til snørr og sikling, som øydela den feminine ynden. Litt meir originalt er det at kvinnene måtte vernast mot halvville tømmerhoggarar som kunne koma styrtande ut or skogen.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Det umulige Palestina
Jeg veit jeg gjentar meg sjøl. Men nå må vi høre på Raymond Johansen i Norsk folkehjelp: «Å snakke om etablering av en palestinsk stat slik forholda er nå, er helt umulig.» Tida er i ferd med å løpe ut. Man kan ikke etablere en stat som verken har land eller folk. Vi ser alle hva som er i ferd med å skje med et nykolonialisert Gaza. Likevel – det endelige slaget om Palestina står på Vestbredden. Bare i løpet av det siste året er 36.000 palestinere fordrevet fra gård og grunn. De jødiske bosetterne opptrer som bøller og bedriver rein terrorvirksomhet.
Forsvarsmilliardene til sivilt KI?
Sperregrensa. MDG lever på, under og over den. Nå er monsteret også det første SV-leder Kirsti Bergstø får øye på når hun våkner. Da er det ikke rart at tanker om «brei samling på venstresida» igjen våkner til liv. Uansett veivalg på venstresida, er det én sak vi bør være klar over: I det store politiske spillet handler det om å flytte velgere fra den ene blokka til den andre. For venstresida som politisk kraft har det liten betydning om velgere går fra Ap til SV eller Rødt. Så hvor skal vi leite for å finne potensielle overløpere fra den borgerlige blokka? Det fins bare ett alternativ – i Frp. Venstre, KrF og Høyre kan bytte velgere uten at det får noen betydning, men disse partienes velgere er trofast «borgerlige».
Tilgivelse
Klassekampen mener det blei for mye grafsing i Mette-Marits e-poster til Jeffrey Epstein. Hva skal man da si om det som foregår i rettssal 250 i Oslo nå om dagen? Jeg er altså så drittlei av å høre detaljer om «frognerkvinnen» og hennes krangler med sin eks-kjæreste at jeg innimellom fristes til å ta en Marius – kyle min radio, altså telefonen, så hardt og brutalt inn i nærmeste vindusrute at en glassmester aldri i livet vil greie å få hærverket reparert. Men kan jeg ikke bare skru av? Nei, jeg kan ikke det. Som den presumptivt oppvakte personen jeg er, kan jeg ikke stenge nyhetssendingene ute. Men jeg trenger ikke flere «nyheter» om hva som har skjedd i denne saken. Jeg har for lengst skjønt at Marius Borg Høiby har oppført seg som en mega drittsekk, liksom jeg har forstått at han har vært et «objekt» en del unge kvinner gjerne har villet krydre sin CV med. Aller mest kribler det i min telefonkast-arm når alvorstunge reportere blir bedt om å være spåkoner. «Og hva kommer Marius Borg Høiby senere i dag til å si i sin forklaring?!» Etterfulgt av «du kan lese mer på nrk.no».