Spalter
Signert
Orientering
Dublin raser mot Brussel etter at EU kaster garantien for Irlands tilgang til egne fiskeressurser over bord.
EUs reguleringer har fra første stund møtt kraftig motstand fra de amerikanske tekselskapene. Kan Kommisjonen stå imot presset ut Trumps presidentperiode?
2025 var året hvor venstresiden i Frankrike begynte å sanke seierspoeng igjen.
Med andre ord
Solveigs salt
Flyt
Meir enn halve livet hadde gått då eg skjøna at eg hadde innretta meg med låg inntekt, eit ganske lite hus og bil på deling med mannen min fordi det er min natur å styra unna rikdom. Endå eldre måtte eg bli før det gjekk opp for meg kor mykje lukke som ligg i å halda tilværet sitt ved like. Men heldigvis har eg visst det ganske lenge no, at for ein levande kropp er det ei glede i seg sjølv å dra si eiga vekt, og å balansera i stigar og krypa på hender og kne og vera så i harmoni med målinga på penselen og planterøtene i molda at tida forsvinn og sansing og handling er alt som finst. Ein sommardag sat eg ved restane av ein temmeleg mismodig lunsj på hytta hos ei lita kvinne som hadde reist seg frå bordet for meir enn eit kvarter sidan og ikkje kome tilbake. Så høyrdest det skingrande skrik frå annekset oppi bakken av trevirke som blei brote laus med kubein. Eg snudde meg i stolen og såg med undring og age at ut gjennom ei vindaugsopning så smal at det var eit under at ikkje ruta blei knust, kom det sendande ein straum av fjøler og stokkar med lange spikrar frå nokre demonterte køyesenger. Det neste eg gjorde, var å finna meg ein slipemaskin og kopla han til eit aggregat og gå ned på alle fire der inne på golvet. Dei følgjande dagane svevde me begge to på ei sky av arbeidslyst, til det blei laurdagskveld og me gjekk ned til elva og bada. Det finst ein luksus som berre er for dei skitne og gjennomsveitte, under lauvtunge greiner som heng lågt over strøymande vatn.
Slaveøkonomi
Bibelen fortel om korleis jøden Moses fekk overlevert ein bråte med rituelle og moralske forskrifter frå guden Jahve på Sinai berg. Han var særleg nøye med at israelsfolket ikkje måtte ta imot kulturimpulsar frå innbyggjarane i det landet dei hadde invadert. Og når han først var i gang, sette han òg opp den lista med ti bod som blir nytta i lett omarbeidd form i kristendomsopplæringa enno i dag. Jahve var ingen allmektig far i himmelen, snarare ein sosial entreprenør som prøvde å byggja opp ein lydig flokk i eit Midtausten der det var mange store og mektige gudar frå før. Når det første bodet seier at du ikkje skal ha andre gudar enn han, viser han at han veit at han har mange konkurrentar, og må samla tilhengjarane sine med å nekta dei å knyta seg til andre enn han sjølv. Forbodet mot fleirguderi er følgt opp med ei påfallande islamistisk kriminalisering av kunst: Dersom du lagar eitt eller anna slags bilete, same kva det no skal førestella, vil Jahve straffa både deg og barna dine svært hardt. Deretter følgjer nokre kvardagslege levereglar om å unngå vald og juks som folk flest ikkje treng nokon overnaturleg instruks for å forstå at dei må retta seg etter om dei vil leva i fred med einannan. Men det siste bodet, det om at du ikkje skal trå etter «kona åt næsten din, eller drengen eller tenestgjenta eller uksen eller asnet hans eller noko anna som høyrer næsten din til», avslører ein djup interessekonflikt mellom rike og fattige. For kva ville skje dersom tenestefolka på grannegarden var misnøgde med sjefen sin og av eigen fri vilje kom og sa at dei heller ville arbeida hos deg? Det kunne dei ikkje, fordi dei var trælar.
Rikdomsforakt
Sveits er eit fint land, og ein kan sikkert leva like godt der som i Noreg, bortsett frå at det er vanskeleg å fatta korleis folk frivillig kan gje avkall på kysten og det opne havet berre for å sleppa å betala skatt. Å emigrera av økonomiske årsaker er ein forseinka reaksjon på eit problem som ikkje finst lenger, for ingen ville ha svolte i hel om dei var blitt verande heime, eller blitt tvangsutskrivne til krigsteneste for eit kongedøme som ikkje gav noko tilbake. Eg forstår det litt betre når eg minnest at då eg var barn, trudde eg at eg hadde lyst til å bli rik, slik folk var i bøker og på film, der spenninga ofte var knytt til tap av formue, og ein god slutt innebar full tilbakebetaling. Særleg verka pengebingen til Onkel Skrue normdannande: Når B-gjengen sprengde seg gjennom fleire meter tjukke betongmurar og røva med seg tonnevis med myntar og setlar, reagerte den unge lesaren som ein trugen forsvarar av storkapitalen. Trass i at Donald og Ole, Dole og Doffen berre fekk ei krone i timen for å henta alle fantasillionane heim igjen, kjentest det som ei rettvis gjenoppretting av ein universell harmoni. Likevel snubla eg inn eit yrke som garantert ikkje ville gje meir enn middels velstand, og eg forelska meg aldri i unge menn med stor innteningsevne. Og sånn har det halde fram: Kvar gong eg har stått ved ein krossveg, har eg styrt i den retninga som førte til ringast avkasting. Ikkje fordi eg elska fattigdomen, slik Frans av Assisi skal ha gjort, men ganske enkelt fordi det fall seg slik. Men om det ikkje har lønt seg reint pengemessig, har det heller ikkje straffa seg. Tvert om undrar eg meg rett som det er over at livet mitt er så luksuriøst.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Norge og verden
Det hersker vel hva man må kunne kalle brei enighet om at ikke alt den norske ml-bevegelsen fant på, var like klokt. Men denne parolen fra 70-tallet er det ingen grunn til å være flau over. Tvert imot – nå er tida inne for å børste støvet av den: «Kamp mot begge supermakter, USA og Sovjet! For den internasjonale solidaritet!» Hvis du syns den ser smått kronglete ut, tar du helt feil. Med pausene plassert på rett sted, er den faktisk som skapt for taktfast framføring. Men først og fremst – den er hypermoderne, innholdsmessig to the point. På venstresida kan vi gjerne diskutere hva slags forsvarsallianse Norge er tjent med, om vi i det hele tatt bør inngå militært samarbeid med andre nasjoner, eller om vi i det hele tatt skal holde oss med et militært forsvar. Men dette bør vi kunne enes om: Noen form for organisert samarbeid med den ene eller andre stormakta kan vi umulig være tjent med. Noen peker på EU som det opplagte alternativ.
95% fred?
Vi har det jammen ikke enkelt for tida, vi som nekter å gi opp trua på at våpen ikke er veien til fred. Jeg står her med lederartiklene i Aftenposten og Klassekampen for lørdag 27. desember. Det er ikke så viktig hva som sto hvor, for budskapet er enkelt og samstemt: «Trusselbildet i Europa tvinger frem militær opprustning.» «Den geopolitiske situasjonen gjør det åpenbart nødvendig å ruste opp.» I Norge ser det ut til at alle som betyr noe, er enig med den til enhver tid sittende generalsekretær i Nato. De er hardlinere hele gjengen, fra ytterste høyre til ytterste venstre. Mens bombene faller og skyttergravene renner over av blod fra falne russiske og ukrainske soldater. Det sies at det skal være «95% enighet» om en ny fredsplan.
En null til Norge! Skål!
Da statsminister Jonas Gahr Støre skulle oppsummere halvåret, la han fram en plan så uforpliktende og ullen at han like gjerne kunne ønska oss alle god jul. De frammøtte representantene for den fjerde statsmakt nøyde seg så stort sett med å gjengjelde ønsket. Og for all del, det er lov å være i det lune hjørnet. Men jeg kunne tenkt meg å stille dette spørsmålet: «Tre av de største selskapene der staten har aksjemajoritet, er i alvorlig trøbbel. Hydro beskyldes for å ødelegge miljøet og livsgrunnlaget for urbefolkninga i Amazonas. Økokrim har gitt Equinor Refining Norway AS en bot på 220 millioner kroner for omfattende og langvarig forurensing på raffinerianlegget på Mongstad. I tillegg vil Økokrim inndra 500 millioner fra selskapet for «sparte utgifter på mangelfullt vedlikehold». Kontrollkomiteen i Stortinget oppretter sak mot Telenor, med mistanke om at den norske telegiganten har satt sivile liv i fare ved å overlevere persondata til militærjuntaen. Gjør statsministeren seg noen tanker rundt det faktum at statens egne børslokomotiv havner i denne typen konflikter?» Men skal folket få lov å drikke øl til langt ut på morrakvisten for å se fotball-VM på pub? I dette spørsmålet hadde statsministeren en klar plan. Selvfølgelig skal folk få kose seg med en duggfrisk halvliter til langt til ut i de små timer! Også om det blir ekstraomganger og straffespark? JA! Statsministeren beskyldes for å dilte etter Frp i betente saker, så også i dette tilfellet. Om så skulle være korrekt, har han min fulle støtte.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Språket
English ftw!
Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk.» Julehelsinga frå Asle Toje til det norske folk i Aftenposten 22. desember har kveikt ein logande debatt om samkjensla og motstandskraften i det norske samfunnet. Språk står sentralt i kronikken til Toje, og sitatet over kan stå som døme på ei av fleire retoriske heilgarderingar i teksten: Er det innvandringa si skuld at engelsk får ein stadig sterkare posisjon i samfunnet vårt? Den lesinga er mogleg, men Toje kan nok påstå at samanstillinga er tilfeldig. Rett før jul kom òg nyheita om at Kunnskapsdepartementet ikkje lèt Oslo kommune halda fram det tiårige forsøket sitt med International Baccalaurate – eller IB-linje – i grunnskulen, altså eit skuletilbod på engelsk etter ein læreplan som er lik for slike skular over heile verda. Private IB-linjer finst fleire stader i landet, og sjølv om dei gjerne vert presenterte som eit viktig tilbod for familiar som berre bur i Noreg ein kortare periode, er også mange av elevane born frå norske familiar. Mellom anna valde kronprinsparet å senda borna sine på ein slik skule. Tanken om at jamvel «vanlege» norske ungar på til dømes austkantskular som Manglerud skulle kunna få eit slikt tilbod gratis, verka sikkert fin og utjamnande på somme.
Et år for slop
Kåring av årets ord eller nyord er en fast tradisjon i Norge og ellers i verden hos språkorganer, store aviser og ordbøker. Det er ikke noe mysterium at økt bruk av bestemte ord eller danning av nyord kan gi et bilde av pågående samfunnsendringer og av hva samfunnet er opptatt av. Kåringene er derfor også interessante å se tilbake på som et kulturstempel fra ulike epoker. Felles for mange av kåringene i år er at de har med teknologiutvikling og kunstig intelligens å gjøre, som det tyske KI-ära. I Norge har Språkrådet kåra tekoligark til årets ord. En tekoligark er en eier av et teknologiselskap med enorm makt. Det var flere kandidater på lista, bl.a.
Julegleder
Jeg er så heldig å ha barnebarn å dele juleforberedelsene med. Nå har jeg vært på loftet og hentet esken med julebøker – det er hyggelig å lese for de små! En fin bivirkning er at det gagner deres språkutvikling. Astrid Lindgrens «Reven og nissen» ble straks en favoritt hos lille Tobias. Dramaet forsto han godt: Nissen ville beskytte gårdens høner mot reven! Toåringen pekte og ropte «nisse! nisse!» En glede utover høsten er å øve inn nye julesanger i koret og repetere de gamle – fra «Rudolf er rød på nesen» til «In the bleak midwinter». «Deilig er jorden» er selvskreven som konsertavslutning; «fred over jorden» rører etterkrigsgenerasjonene mer nå enn før. I år fikk vi også publikum med på den latinske «Dona nobis pacem» (gi oss fred).
Naturligvis
Gryr i norden
Juksemakerne
For noen år siden ble et byggefirma i Stockholm tatt for grov dumpingvirksomhet. Opptak av samtaler viste at ledere bevisst hadde satt en ansatt til helsefarlige oppgaver som straff for å ha krevd sykelønn. Arbeidstilsynet slo ned på at det samme selskapet satte sine ansatte til å hugge for hånd i flere uker i strekk. Ansatte fortalte magasinet Byggnadsarbetaren at de ble tvunget til å jobbe doble skift, noen ganger 24 timer i strekk. En av arbeiderne jeg snakket med, er fortsatt ufør etter en fallulykke. Han ble kastet som søppel av bedriften så snart de skjønte at han ikke kunne gå. Bedriften lurte også papirløse arbeidere for lønn og ble saksøkt for det i Arbeidsretten. Til slutt gikk Byggnads åpent ut i media og sa at selskapet måtte fjernes fra bransjen.
Solidaritet?
Bare tre år etter en global pandemi og der pandemiberedskap, sykdomsovervåking og styrking av helsetjenester i lav- og mellominntektsland burde prioriteres høyt, kutter flere land massivt i bidrag til FN-systemet. Det er et politisk valg med alvorlige konsekvenser. Private aktører med uklare motiver og minimal demokratisk kontroll står klare til å fylle tomrommet når viktige internasjonale organisasjoner som FN, Verdens helseorganisasjon (WHO) og International Labour Organization (ILO) trenger penger. Prisen betaler vi i form av maktforskyvning og ansvarspulverisering, og til sist svekket demokrati og tillit. WHO Foundation ble opprettet i 2020 for å skaffe midler til WHO. Den britiske avisen The Guardian har dokumentert hvordan stiftelsen fra start hadde nesten 50 prosent anonyme givere, en andel som har økt år for år. Donasjonene kommer fra veldedige organisasjoner og filantroper, men også tekselskaper, farmasiselskaper samt bank- og finansnæringen står på lista. Etter 2022 har WHO Foundation falt fra en B til en D på transparens-ratingen til Open Democracy. Kutt i offentlige budsjetter åpner døren for finansiering som ikke er underlagt samme krav til åpenhet, demokrati og politisk styring.
De som holder (h)jula i gang
I jakten på julestemningen i et snøfritt Oslo har jeg lett i NRK-arkivet. Der fant jeg ut hva julen egentlig handler om. Et fast innslag i NRK på julaften var «Vi går ombord», ledet av Erik By. Julaften 1963 så folk landet rundt gamle sjømenn fortelle om livet til havs og litt sjenerte barn hilse til fedrene sine ute i verden. I dag, når veldig mye av juleunderholdningen handler om kjendiser, er kontrasten desto større til den tiden da årets viktigste tv-program var en storslagen hyllest til sjømenn som måtte jobbe i julen. I julen kommer klasseskillene frem, som i den dickenske julen, ikke bare mellom de som har i overflod og de som engster seg for å ha nok penger til julegaver og julemat. Mange som jobber skift og turnus må være borte fra familien julaften for å være på jobb. Det er de som holder (h)jula i gang. Og det er sjelden en direktør. Hva er det egentlig som står på spill i Charles Dickens «A Christmas Carol»? En vanlig borgerlig lesning legger vekt på Ebenezer Scrooges omvendelse fra julehatende gjerrigknark til en omtenksom, varm sjef og businessmann – en førtidig Johan H. Andresen. Men fortellingens egentlige forløsning handler om Bob Cratchits jul hjemme.
