Spalter
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Look to England!
For å forsvare Norges «drill baby, drill»-politikk brukes nå ett argument, og bare ett: krigen i Ukraina. Om vi slutter å være en «sikker leverandør» av gass til Europa, åpner vi nærmest perleporten for diktaturstater som Saudi-Arabia og Qatar. Oljesjeikene vil overta og på sikt kanskje ha nakketak på det demokratiske Europa. Om Ukraina i tillegg må avgi deler av sitt territorium til Putin, er krisa total og ugjenkallelig. «Finito med demokratiet i Europa», som Stutum ville sagt. Ikke bare det – vår olje er attpåtil reinere enn det Midtøsten-sølet som nødvendigvis vil holde liv i europeisk industri. Hvilket er beviselig feil.
Slava Ukraini?
Jeg lytter til Kai Eide, Høyre-toppen som meldte overgang til Arbeiderpartiet, mannen som har en CV i bransjen ambassadør/diplomat som tilsier at alle burde lytte når han åpner munnen. Han snakker om europeisk «illusjonspolitikk»; at det er på tide «vi ser oss i speilet». Han avskriver muligheten for ukrainsk Nato-medlemskap, noe Europa «burde ha innsett for lengst». Derav illusjonspolitikk, og av den grunn refser han dagens europeiske ledere: «Europa har ikke spilt noen fredsrolle og har derfor etterlatt Ukraina i en vanskelig situasjon.» Denne uka kom det fram at USA har utarbeida en slags fredsplan i 28 punkter der et hovedelement er at Ukraina må oppgi deler av sitt territorium. Kai Eide mener dette er «helt åpenbart» – altså at Russland gis «retten» til å annektere ukrainsk land. Sammen med kravet om nedbygging av det ukrainske forsvaret ligner dette unektelig på kapitulasjon.
«Pakten»
Fra tid til annen etterlyses den politiske romanen i moderne, norsk skjønnlitteratur. Søket kan avsluttes. Hans Olav Lahlum har starta på et prosjekt som har alt i seg for å bli en sann klassiker. Lahlum har en trilogi på gang, og tittelen på første bind gir en pekepinn om innholdet. «Youngstorget 1 – Pakten». Youngstorget henspiller naturlig nok på Arbeiderpartiets hovedkvarter, men Pakten? Fortellinga starter med frigjøringsdagene i mai 1945. Vi slår følge med fire godt voksne ungdommer, sånn rundt 20 år gamle.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Med andre ord
Språket
Fåkunna i KD
Korleis kunne nokon i Kunnskapsdepartementet tenka at det er lurt å spara 10 millionar på å ikkje lenger støtta kunnskap om norsk språk og kultur i utlandet? Brukte dei KI i jakta på mindre budsjettpostar som kan flyttast til det veksande forsvarsbudsjettet? Uansett er det statsråd Sigrun Aasland og regjeringa som må stå inne for dette hankelause grepet i framlegget sitt til statsbudsjett. Til kvar ei tid finst det 5–6000 studentar som studerer norsk på om lag 30 utanlandske universitet rundt om i verda, for det meste i Europa. Dette har Noreg gjennom skiftande regjeringar støtta sidan 50-talet gjennom den såkalla Ordninga for Noregskunnskap i utlandet. Ordninga omfattar 1) lønskompensasjon til norskspråklege sendelektorar ved 18 universitet, 2) tilskot til norskundervisning ved universitet utanfor Noreg, 3) stipend til feltarbeid om norsk språk, litteratur eller kultur i Noreg for utanlandske master- og ph.d.-studentar, 4) tilskot til sommarkurs i norsk i Noreg og seminar om norsk språk, litteratur eller kultur i utlandet. I 2024 vart det brukt om lag 10 millionar på ordninga – dei siste fem åra rundt 40. Det er ein vanvittig god bruk av pengar! Det er slett ikkje slik at ein berre strør desse millionane utover blant dei utanlandske studentane og universiteta. Sendelektorordninga er styrt gjennom individuelle avtalar med dei aktuelle universiteta, og alle dei andre tiltaka er søknadsbaserte. At det finst såpass mange unge menneske rundt omkring i verda som ønskjer å bruka år av livet sitt på å læra norsk – og nokre jamvel til å forska på norsk språk og kultur – er ei gåve. Somme av dei ville nok ha gjort det uansett, og fråfallet av ordninga rammar truleg ikkje like hardt alle stader, men det er grunn til å tru at det i sum vil påverka både rekruttering og kvalitet negativt.
Språkete spalte
I en tidligere spalte skreiv jeg om ulike måter norsk får nye ord på, og nevnte sammensetting av ord: rød og vin blir rødvin, som sammen med flaske kan danne rødvinsflaske, og så videre. Den andre måten jeg nevnte var en langsom endring av betydningen og uttalen av ord: Sakte, men sikkert gikk for eksempel barnsøl over til å bli barsel. I denne spalta skal det handle om en tredje måte å lage ord på, nemlig endelser som kan endre ordklassen til ord. Om du er i beit for et adjektiv som kan beskrive en pizzabunn som ikke blei seig nok, men sprø som en kjeks, kan du lage adjektivet kjeksete. Kanskje har du en venn som er kjeksete også? Eller er vennen din mer … bollete, blærete eller kanskje frynsete? Norsk har nemlig et svært produktivt lite verktøy i suffikset -ete, en endelse som gjør substantiv og verb om til adjektiv: piggete, ruskete, klønete, knirkete. Det uttrykker gjerne at noe er fullt av eller prega av det rota viser til – et møbel kan være kantete, en dress bredstripete, et ansikt fregnete. Allerede i norrønt fantes denne typen avledninger. Bokmålsordboka viser til det norrøne suffikset -óttr, som opprinnelig betydde «forsynt med, tilknyttet til».
Halvfjerds
Overskriften gjengir tittelen på en bok undertegnede har fått ta en titt på før utgivelsen 20. november. Boken markerer at Dansk Sprognævn har eksistert i 70 år. Hvert år siden 1955 har Sprognævnet rapportert hva man har funnet av nye ord i dansk. I boken har forfatterne, Margrethe H. Andersen, Eva Skafte Jensen og Marianne Rathje valgt ut ett ord for hvert år.
Naturligvis
Gryr i norden
Storrengjøring
I forrige uke utspilte en velkjent scene seg på et nytt sted. Vi var en gruppe syndikalister som sto på fortauet i en faglig protest ved kontorene til et rengjøringsfirma. Ikke noe nytt i det. Hver uke åpnes det nye saker for arbeidsinnvandrere som er blitt snytt for lønn i Stockholm. Omtrent annenhver sak i Arbetsdomstolen har handlet om dette de siste årene. Det som var nytt, var stedet. Dette kontoret har ligget på samme sted siden syttitallet.
Er du på jobb?
For de fleste er det lett å vite når man er på jobb og når man ikke er det. Den som sitter i kassa på Kiwi får ikke arbeidstiden satt på pause hvis det plutselig er opphold mellom kundene. For Wolt-bud, som jobber med å levere mat og varer fra restauranter og butikker, skal det være annerledes, mener Oslo tingrett. Retten avsa i vår dom om at Wolt-bud er arbeidstakere, selv om vi på papiret er klassifisert som selvstendige oppdragstakere. Som arbeidstakere er vi dekket av arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid, inkludert rett til overtidsbetaling. Men hva skal telle som arbeidstid? Retten mener at det kun er den tiden budet har en levering, som er arbeidstid. Ventetid før, mellom og etter leveringer teller ikke.
Absurdia
Absurditetens shitshow på den andre sida av dammen fortsetter å levere. Blant annet har Trump-administrasjonen sendt føderale tropper inn i flere byer som er styrt av Demokratene, slik som Los Angeles og Chicago. En annen by er Portland i Oregon, hvor Trump og kumpanene hans hevder at Antifa styrer med kaos og vold. Portland er for så vidt byen som er kjent for å være så weird at den har fått en hel tv-serie dedikert til seg, Portlandia (2011-2018). Virkeligheten er dessverre mye mindre underholdende: Kaoset som råder følger redselen for å bli deportert og arrestert, som er en helt reell frykt hos svært mange amerikanere nå. Maskerte, uidentifiserte menn plukker opp tilfeldige mennesker på gata, der de jobber eller der de bor, arresterer dem og sender dem til fangeleirer i inn- og utland uten lov og dom.
Homo politicus
Kringla heimsins
Signert
Orientering
Vi har havnet utenfor en handelsmur i vårt primære eksportmarked. Dét er det lov å bli både bekymret og provosert av.
EU går i gang med å renske bort flest mulig regler som står i veien for konsernaktørenes profitt.
EØS-tilsynet Esa vil overstyre jernbanen i Norge og regjeringen vil øke Esas budsjett med mange millioner. Begge deler er lite lurt.
Solveigs salt
Gråtande menn
Ingen kunne unngå å få med seg at Noreg slo Italia i fotball for menn sist søndag, og dermed kvalifiserte seg for deltaking i verdsmeisterskapen neste år. Det var fint lagspel og fabelaktige einskildprestasjonar, så gripande å vera vitne til at det kunne driva fram tårene på nokon kvar. Så har det då heller ikkje mangla på mediedekking av vaksne karar som græt offentleg, og det utmattande maset om mannen i krise har fått ei forfriskande overrisling av naturlege reaksjonar. Menneskeleg atferd er alltid regulert av skikk og bruk, og ofte trengjer krava frå dei andre så djupt inn i sinnet at folk mistar kontakten med kjenslene sine og blir framande for seg sjølve. Det britiske direktivet om å halda overleppa stiv var ein måte å markera seg som vaksen på overfor innbyggjarane i koloniane, som systematisk blei forklarte som barnslege og uansvarlege. Snart måtte alle kvite menn med respekt for seg sjølve gå omkring med eit andlet av stein. Når det sprakk, slik det før eller seinare alltid gjorde, var det til den største forferding både for dei sjølve og dei som såg på. Men i den fjerne fortida som det er fortalt om i Iliaden og Odysseen er det tvert om heilt normalt å gråta både offentleg og privat.
Sjølvbindaren
Ein ettermiddag i 1960 køyrde far min som så ofte før ein raud traktor gjennom ein gyllen byggåker. Bak traktoren hang ein sjølvbindar, ein maskin frå den tidlege industrialiseringa av jordbruket, utvikla tett opp til dei sigdane, hendene og bøygde ryggane som hadde gjort jobben sidan steinalderen. Kjerringa mot straumen må ha vore leiar for prosjektet, for den lange metallinretninga som kutta halmstråa av, var snarare ei saks enn ein kniv. Dei fall på ein transportør av lerret, blei bunta i hop til gamaldagse julenek av eit mekanisk knyteapparat og dumpa bak. Men det var ingen automatikk i det, så det måtte sitja nokon med skarpt syn og gode refleksar på det rumpeforma metallsetet oppå sjølbindaren og gripa inn med to spakar for at bunting og knyting skulle gå rett føre seg. Det var eit krevjande arbeid, og vanlegvis var det ein vaksen mann som sat der. Men utover etterkrigstida blei det vanskeleg å skaffa folk, så far måtte greia seg med ein elleve års jentunge.
Giftgass
Då eg blei fødd, sa mormor: Det blei berre ei jente. Det blei gjenfortalt som ein vits. Etter generasjon på generasjon med gråkledde gutar hadde det endeleg kome jenter på garden, med fine kjolar og sløyfer i håret, først søster mi og så meg. Alle måtte jo sjå at eg var toppen av skaparverket, og når mormor trudde at det hadde vore betre med ein liten bror, var det så på tvers av alle kjende verdiar at det var ikkje til å ta på alvor. Farmor hadde fødd tre søner, men mista den einaste dottera, så for henne må jenter ha vore særskilt verneverdige. Mormor hadde alt opp fire flinke og velskapte døtrer, men ingen odelsgut. Ho såg nok på seg sjølv som berar av eit katastrofalt kvinne-gen som ho no hadde smitta ei aktverdig manneslekt med. Det var ei skam som ingen kunne fri henne frå, ikkje eingong farmor, som ho elles såg svært opp til. Fram til førre hundreårsskifte knytte det seg lite sentimentalitet til jordeigedom, og farfar til farfar kjøpte og selde gardar alt etter kva som lønte seg best.