Solveig Aareskjold
Bibelen og Homer
Tidlegare katolsk pater Kjell Arild Pollestad har omsett Bibelen på ny og tilbakeført han til det han var før. Han har fjerna alle velmeinte forsøk på å dempa den patriarkalske propagandaen, slik at den gretne gamle gubben oppi himmelen skal framstå like utilrekneleg som han alltid har vore, utan at snille damer veiftar det vekk med at han meiner det eigentleg godt.
Det er mykje ved kulturarven som passar så dårleg inn at det ikkje kan brukast før det er kokt og sterilisert og reinska for alt som kan etsa og svi.
Eit anna gamalt bokverk som òg treng rehabilitering, er Odysseen. Ikkje fordi omsettinga til Arne Garborg er vridd i den eine eller den andre retninga: Tvert om stemmer ho ord for ord med amerikanske Emily Wilson sin versjon, som kom hundre år seinare. Og samtidig som ho frikjenner han frå å springa ærend for patriarkatet, avkreftar han alle påstandar om at ho driv med snikfemininisering. Det einaste som står att, er å få omsettinga til Wilson ut på norsk, i ei språkdrakt som ligg tett opp til det fargerike ordforrådet til Garborg, samtidig som forsøket hans på å gjenskapa det gamalgreske versemålet blir ofra til fordel for hennar enkle poesi.
Dei homeriske verka blei til omtrent samtidig med Det gamle testamentet og handlar til liks med det om kongar og krigarar. Men mens Bibelen satsar på ein einaste allmektig Gud, kranglar dei olympiske gudane så fillene fyk i Iliaden, og held demokratisk rådslaging i Odysseen.