Spalter
Signert
Orientering
Har regjeringen rett i at kutt i drivstoffavgifter er brudd på EØS-avtalen, kan EUs prosedyreforordning koste norske bedrifter dyrt.
I hele Europa har regjeringer innført hastetiltak for å lette konsekvensene av Donald Trumps angrep på Iran.
Forsvarspolitikken vår står i spennet mellom høy konfliktrisiko og friheten ved å ta egne valg.
Med andre ord
USA anklager Raúl Castro for drap på fire eksilcubanere i 1996. Hva var det egentlig som skjedde da det cubanske luftforsvaret skjøt ned to sivile fly?
Vitneskildringer fra palestinere i israelske fangeleirer forteller om stadig grovere vold, skriver Finn Iunker.
I rivaliseringen over det globale sør er det myk makt som gjelder
Solveigs salt
Lillebjørnbyen
Det er ingen ting som svinger sånn som det gjorde før,» seier tanta til Beate. I ungdomen hadde ho den uforliknelege Robert Normann til å spela opp til dans, og det er berre i sjeldne stunder med Django Reinhardt på grammofonen at ho finn tilbake til det Oslo som ein gong var. Men for meg, som først lærte denne byen å kjenna gjennom barnetimen for dei minste i radioen, der den fjåge røysta til Anne-Cath Vestly mana fram ein slitesterk småkårsidyll, er han framleis like venleg og imøtekomande. Det kjem særleg av at då eventyrstundene til Anne-Cath ebba ut, tok Lillebjørn Nilsen over med «Fin frokost» og den gamle brua som kan bera hundre mann berre dei ikkje marsjerer. Ho spenner over Akerselva, som han kanskje ikkje nemner direkte i nokon av songane sine, men som likevel må ha vore ei poetisk åre der ho flyt blank og tankefull forbi like bak huset hans i Maridalsveien. Der terrenget skrånar ned mot sentrum, ligg heimen til den moderlege Hønse-Lovisa og balanserer mellom dikting og sanning, med eit skilt utanpå som fortel at ho var ein rollefigur i skodespelet «Ungen» av Oskar Braaten. Verkelege menneske kan få kjøpt verkelege vaflar der, og ein travel far med ein unge som nettopp har sovna, kan trilla barnevogna ned til benken nedi bakken og få seg ei fredastund i elvebruset nett der det aukar på med kvitt skum mot svart berg. I flatare land, som Frankrike, traskar turistane omkring i snirklete parkar og ser på springvatn som må pumpast opp med energikrevjande maskineri for å koma høgt nok til vêrs til å sjå flott og imponerande ut. Det kan vel greia seg når ein ikkje har noko anna, men det er ingenting mot ei livs levande elv som renn for eiga kraft. Den norske hovudstaden, som i alle år hadde fått høyra at han berre var ein dum liten småby i eit land som ingen hadde høyrt om, måtte gå nokre rundar med seg sjølv før han forstod at desse fossestryka som ein gong dreiv vasshjula til dei fabrikkane som sidan har blitt restaurantar og kulturhus, har mykje meir sprut i seg enn fontenene i Versailles.
Det godes problem
Bondeguten frå Nebraska er liten og spinkel som ein søndagsskuleengel, og så fattig at han må snika seg til å overnatta på arbeidsplassen, som er akuttmottaket i fjernsynsserien «The Pitt». Han finn seg audmjukt i den motgangen han møter, enten det no er å bli oversprøyta med blod eller å bli terga av ein annan nyutdanna lege som på sitt vis er like utanfor som han sjølv. Likevel hadde han knapt greidd seg om ikkje overlegen hadde sett etter at han ikkje lét seg utnytta av dei særskilt trengande, som den unge kvinna som blei enkje etter at mannen hennar, som var bonde, kom inn med tredjegradsforbrenning over heile kroppen. Men etter kvart som serien skrir fram, viser det seg at jamvel den reinaste nestekjærleik ber i seg eit grann av makt, og jamvel den gode hjelparen kastar skugge. «The Pitt» er eit dramatisk verk skapt etter det aristoteliske prinsippet om einskap i tid og stad: Kvar sesong handlar om ei einaste femten timars vakt, der kvar episode tek for seg ein einaste time på det same sjukehuset. I motsetnad til sjukehusseriar flest er han fri for kjærleiksintrigar og sjarmerande dritsekker, og av verda utanfor ser me ikkje anna enn parkeringsplassen og litt av gata. Det meste av dramatikken ligg i behandling av skadar, som er så nøyaktig framstilt at ein ung kirurg eg kjenner, seier at han har lært ein ny metode for å stansa blodsprut frå halsen. Samtidig er denne serien eit moralsk åtak på den statlege raseringa av helsevesenet, avskaffinga av demokratiet og innføringa av einevelde i USA.
Naturen og viljen
Bak huset vårt står det ei sitkagran, sliten og rufsete og heller låg for alderen. Endå fangar ho nordavinden før han rekk å blåsa rett inn i stova. Ho gjer det ikkje for å vera god mot oss, og hadde ho fått velja, ville ho nok heller ha planta seg på ein lunare stad, så ho kunne strekkja ut greinene utan at vinden tørka ut kvistar og bar. Dess meir takksam er eg for at ho enno held stand, og ikkje visna vekk den sommaren då ho blei sjuk og nesten alle dei lysegrøne skota fall av. Ein kveld no i mai sat eg på golvet under glastaket i vinterhagen og såg at ei ringdue kom gåande ganske langsamt bortover ei krokete grangrein med kurs for det gamle skjorereiret innmed den tjukke stamma. Ho steig oppi som ei barselkvinne i ei seng, og eg såg opp på henne med undring og age: Tenk at ho ligg der rett over hovudet på meg og er mor! Sånn ville eg òg hatt det den gongen eg fødde, fri og avskjerma og i harmoni med naturen. I staden fall eg i hendene på eit patriarkalsk helsevesen som var så hekta på makt at det var farleg for folk.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Gå til start!
En skal være forsiktig med å fortelle folk at de ikke skjønner sitt eget beste. Man blir fort tatt for å være en overlegen og nedlatende blei. Men hvordan skal vi hindre at Sylvi Listhaug blir statsminister om tre år? Når hver tredje velger nå sier at hen vil stemme Frp, er det ikke de som betaler formuesskatt som gjør Sylvi Listhaug til leder for et folkeparti. For øyeblikket har hun rett, når hun påstår å være talerør for «folk flest». Og da er det på høy tid å løse Frp-koden. Den jobben kan på ingen måte vente til valgkampen 2029. Vi kan mislike det så mye vi vil, men jeg tror et hardtslående populist-venstre er påkrevd.
Er kokken mindre verdt enn bonden?
Bondens «inntektsgap» omtales temmelig presist som 63.000 – målt mot medianlønna i Norge, som er drøyt 700.000, eller kanskje mot industriarbeiderlønna på 638.000. I NRK heter det gjerne at bonden tjener 63.000 mindre enn «andre», mens TV 2 i det minste legger til et «sammenlignbare grupper» (hva nå det måtte være). «Bonden» kan være så mangt. Noen av dem er mangemillionærer, andre har knapt råd til å kjøpe egenprodusert melk. Tallene tilsier uansett at bonden i det minste tjener 580.000 – som er mye mer enn hva veldig mange «andre» tjener. Ta de som nå er i streik: Gjennomsnittslønna for reinholdere er litt under av 500.000. Kokkene tjener mellom 490.000 og 540.000. Butikkmedarbeiderne tjener i underkant av 520.000, og helt på bånn ligger bartenderne, som har en årslønn på i underkant av 470.000.
499 kroner for månedskortet!
Under mobiliseringa til årets 1. mai betalte arrangørene for en annonse som viste bilde av et 1. mai-tog i svart/hvitt. Parolen var ikke til å misforstå: «Stans rustningsspiralen!» Dette tenker jeg på, når jeg hører statssekretær i Forsvarsdepartementet, Marte Gerhardsen (Ap): «Den beste måten å unngå krig på, det er å gjøre kostnadene ved å gå til krig så høy at den vurderes som ikke aktuell. Så det at vi viser at Europa står sammen, at vi er sterke, at vi bygger opp vår egen forsvarsevne, det tenker jo vi er den beste måte å unngå konflikt og unngå krig på.» Hun får følge av Marianne Riddervold, forsker ved Arena, senter for Europaforskning. Med utgangspunkt i Ukraina-krigen og mulige svekkede sikkerhetsgarantier fra USA, sier hun: «Da må jo Europa nødvendigvis ruste opp.» Jeg spør med Mikael Wiehe: Är vi alldeles säkra på det? Som svar på forbundskansler Friedrich Merz’ uskikkelig oppførsel, truer Donald Trump med ikke å utplasseres Tomahawk kryssermissiler i Tyskland.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Språket
Post festum
Nasjonaldagen vår er over for denne gang. Feiringen skjer med barnetog, korpsmusikk og sang. Vi pynter oss i vår fineste stas; de som har bunad, tar den på. La oss se litt på hvilke sanger vi synger nettopp denne dagen, med et sideblikk på våre skandinaviske naboland. Vi kan også merke oss at det som markeres på en nasjonaldag, er særlig ett av to: oppnåelsen av nasjonal selvstendighet etter en periode med ufrihet, eller en viktig endring i landets forfatning. Danmark har ingen egentlig nasjonaldag. 5.
Jamstilling
Innkomst» har det stått på den store lystavla på Oslo S og andre togstasjonar den siste veka. Det er ikkje nokon full svenske som står bak. Nei, det har vore Nynorskveka! Og på nynorsk heiter det innkomst og ikkje ankomst. Nynorskveka var oppladinga til sjølve Nynorskdagen den 12. mai, som dei siste åra har vore markert av målrørsla til minne om stortingsvedtaket på denne dagen i 1885 om å be Regjeringa «træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» Vedtaket for 141 år sidan er vorte kjent som jamstillingsvedtaket og markerte den offisielle starten for den toskriftspråkstoda som me har hatt sidan. På slutten av 1800-talet var jamstillingsvedtaket eit av fleire som bidrog til å meisla ut viktige sider ved norsk språkpolitikk som gjer oss annleis enn mange andre land. Det gjeld ikkje minst den såkalla «talemålsparagrafen» frå 1878 at undervisninga i folkeskulen skulle skje på bornas eige talemål. Altså ikkje på læraren sitt og ikkje på nokon andre høge herrar sitt heller.
Robotretorikk
Vi har hatt tilgang til avanserte KI-tekstroboter i over tre år nå, og maskinskrevne tekster spyttes ut i en heidundrende fart. Siden robottekster er basert på sannsynlighetsregning, blir de logisk nok ganske like hverandre. Har ikke kronikker og innlegg på sosiale medier blitt prega av vel mange retoriske pauser i det siste («Det begynner med en kort setning. Så kommer en kort setning til. Og et ord for seg selv. Slik.»? Og kryr ikke mange tekster nå av mønsteret «Det handler ikke om X, men om Y».
Naturligvis
Gryr i norden
I faresonen
Jeg vet ikke hvorfor jeg ble arrestert. Men jeg visste om to allierte spioner, også har jeg solgt laks til dem. Også har de fått en ryggsekk av meg.» Dette står i et spørreskjema min bestefar fylte ut etter krigen. Han var en av 24 arnøyværinger som ble arrestert av tyskerne i august 1943. Bestefar ble dømt til fengsel i ti år for å ha hjulpet allierte spioner som gjemte seg i ei hule på Arnøya i Nord-Troms. Spionene i Rotvåghula overvåka tysk skipstrafikk, og operasjonen fikk enorme og fatale konsekvenser for det lokalsamfunnet jeg er vokst opp i.
Vandelsloven
I 1885 fikk Sverige en ny lov. Den såkalte løsgjengerloven straffet fattigdom og arbeidsledighet med fengsel eller tvangsarbeid. Loven ble opphevet i 1965, og de fleste moderne mennesker er enige om at den utgjorde en uakseptabel statlig vold. Staten møtte sårbarhet og fattigdom ved å låse de fattige inne. I 2026 foreslår regjeringen en ny lov. Det såkalte skjerpede vandelskravet vil – hvis det blir innført – kunne straffe fattigdom og arbeidsledighet med utvisning. Permanent oppholdstillatelse på grunn av tilknytning eller arbeid skal kunne trekkes tilbake på grunn av gjeld eller svart arbeid.
Giftig språk
Ord kan virke som ørsmå doser arsenikk: De svelges ubemerket, og synes ikke å ha noen virkning. Men etter litt tid viser virkningen av giften seg likevel.» Dette utsagnet kommer fra den tysk-jødiske lingvisten Victor Klemperer. Det er hentet fra dagbøkene hans som teaterstykket «Det tredje rikets språk» er basert på, og som jeg så på Nationaltheatret i forrige uke. To ting: • Språk har betydning for hvordan samfunnet utvikler seg. Og når vi lar språket endre seg uten at vi reagerer, tillater vi også at politikken får endre seg. • Hvis vi ikke reagerer tidlig nok, vil vi på et tidspunkt erfare at det er for sent. Uttalelsene fra en av Fremskrittspartiets politiske rådgivere på Stortinget, og som TV 2 i helgen kunne avsløre, er uakseptable. Å kalle pakistanere «minusvarianter» og å si at de helst ikke bør få barn, er reinspikka rasisme.
