Spalter
Kron og mynt
Det er på tide å diskutere hvilke andre våpen enn renta vi har i vårt arsenal for å temme den høye prisveksten.
Oljefondets leder bringer tilbake bekymringer som har fulgt menneskeheten lenge.
3,5 millioner internasjonale årsverk jobber for å tilfredsstille den norske befolkningens konsum.
Med andre ord
I helgen later hele Russland som om de går til valg.
For fem år siden fikk Nord-Norge sitt eget skatteparadis. Nå har skatteflyktningene flyktet, og Kommunen Tidligere Kjent som Norges Monaco er ruinert.
Lenge var Norge en fortelling om folkestyret. Kongens død har vist det motsatte: 1814 var forgjeves.
Språket
Faren min
På norsk er den umarkerte rekkefølgja av ledd i eigedomskonstruksjonar at det eigde står føre den eller det som eig: bilen min, bilen til Per. Slik er det ikkje i svensk og dansk – der må eigaren stå føre det eigde: min bil, Pers bil. Den rekkefølgja er òg mogleg på norsk, og særleg for possessiv – det som tidlegare vart kalla «eigedomspronomen» – blir den dansk/svenske rekkefølgja brukt for å vektleggja den/det som eig: Det er MIN bil som står der, ikkje din. Når eigedomsrelasjonen er meir abstrakt, er dessutan denne rekkefølgja den vanlege (samanlikn etter mi meining versus etter meininga mi eller Han gjekk sin veg versus Han gjekk vegen sin.) For ordens skuld ser me at substantivet har bestemt form når det står før eigaren men ikkje når det står etter. Slektskapsord vik av frå dette i mange dialektar ved at det kan heita far min, bror min, mor mi og så vidare. Så knyter det seg også sosiolingvistiske forhold til valet av rekkefølgje. Særleg om ein går litt tilbake i tid – og til eldre personar – var nok rekkefølgja min bil mindre markert i det me kan kalla «penare» språklege register, som for eksempel Oslo vest-sosiolekten.
Smått og ugodt
Vi snakker ikke bare om romlig størrelse når vi kaller noe lite eller stort. En liten rolle kan spilles av en stor skuespiller, og denne store skuespilleren kan gjerne være liten av vekst. Vi kan ha store forventninger til en liten sak, gjøre et stort nummer ut av småting eller oppdage at det er liten forskjell på to store spørsmål. Ord for størrelser gis en ekstrajobb i språket, nemlig å brukes metaforisk om verdi eller betydning. Ord for «stort» brukes metaforisk om det viktige: en stor taler, en stor begivenhet, storarta kunst, store tanker, og så videre. Det små er gjerne mindre imponerende: småkårsfolk, småtterier, små problemer eller små ambisjoner. Vi kan gjøre oss små, føle oss små eller være smålige, eller kanskje det er smått stell. Forbindelsen mellom størrelse og verdi er gammal, og antakelig fins den i språk verden over.
Kongelig
Så fikk vi oppleve det også: Klassekampens forside lørdag i svart-hvitt; det røde passet ikke ved kongens bortgang. Over et stort portrett av en smilende kong (kronprins?) Harald i yngre år står følgende på nevnte forside: «Også republikanernes konge». Dette uttrykket minner om en episode fra hans farfars livsgjerning. Året var 1928, og Arbeiderpartiet var for første gang blitt største parti ved stortingsvalget. Men det var en innfløkt politisk situasjon, og et forsøk på å danne en borgerlig samlingsregjering strandet. Kong Haakon VII gav oppdraget å danne regjering til det den gang ganske så revolujonære Arbeiderpartiet. Da dette ble kritisert, var kongens svar: «Jeg er også kommunistenes konge!» Dette gjorde inntrykk på begge sider, men Hornsrud-regjeringen satt i snaue to uker. Vi blar fremover i tiden, til aprildagene i 1940, da kongen som kjent avviste ethvert samarbeid med okkupasjonsmakten; han ville heller abdisere enn å utnevne Vidkun Quisling til statsminister.
Naturligvis
Gryr i norden
By mot land
Valgnatten i Sverige ble både dramatisk og tradisjonell. Med andre ord: Det ble det samme kaoset som i 2022. Akkurat i tide til middagen så det ut til at de rødgrønne hadde vunnet. Seiersjubelen steg på valgvakene til Miljöpartiet og Vänsterpartiet. Sverigedemokraternas fest bråstoppet. Dansegulvet ble tømt.
Statsstøttet streikebryteri
Siden april har 14 lærere ved Bergen Kristne Grunnskole har vært i streik. Nå har skoleledelsen ansatt flere nye lærere, slik at alle undervisningstimene de streikende hadde, går som normalt. Er ikke dette streikebryteri, er ingenting streikebryteri. For når alle undervisningstimer går som normalt, har streiken i praksis ingen konsekvenser for driften ved skolen. At det er tungt å stå streikevakt utenfor skolen da, kan man lett forestille seg. Men derfor er dette også en prinsipielt viktig kamp å ta. Til NRK sa styreleder Olav Sollid ved Bergen Kristne Grunnskole at de ikke driver streikebryteri, fordi «ingen av dei som streikar er erstatta», men at de har fått «klar beskjed frå foreldra om at elevane skal ha undervisning».
Ved kongens bord
Jeg møtte kong Harald første gang 23. juli 2011 på Sundvollen. Vi som overlevde terrorangrepet på Utøya, kjente det var sant da kongen sa han «følte med hver enkelt av oss». Senere var jeg så heldig å få møte kongen daglig som lakei i pensko og livré. De mange som har fått stå ved kongens bord, ikke få av dem fagutdannede servitører, vet hva det vil si å leve som en konge. Sannheten er at det både er høytidelig og ganske så alminnelig. Kong Harald var et ujålete menneske med humor og folkelighet.
Homo politicus
Kringla heimsins
Signert
Orientering
Solveigs salt
Hos keisaren
Etter at den vestre delen av Romarriket hadde falle frå einannan, stod austdelen ved lag i meir enn tusen år, ein avansert sivilisasjon som verka sterkt inn på den norrøne kulturen. Her til lands har det likevel vore påfallande lite interesse for denne sida ved fortida. Så det kjem vel med at professor Christine Amadou no har gjeve ut «Bysantinerne. Den lange historien». Det austromerske eller bysantinske riket, alias det gresk-ortodokse keisardømet, hadde Balkan og Anatolia som kjerneområde, men fordi der alltid var krig med nabofolka, auka og minka det dramatisk frå hundreår til hundreår. Hovudstaden var storbyen Konstantinopel ved innsiglinga til Svartehavet, som folk her i nord kalla Miklagard då han var på sitt mest kraftfulle, og tyrkarane forkorta til Istanbul då dei erobra han i 1453. På den tida var det berre restane att, for han var nær på blitt lagd i grus av eit korstog som gjekk av sporet i 1204, eit årstal som Amadou ofte vender tilbake til.
Maktgrunnlaget
Under innsettingsseremonien lova Haakon den åttande å herska over kongeriket i samsvar med Grunnlova, så sant hjelpe han Gud. Det er eit viktig atterhald, for alle kan gjera feil, og dersom Gud ikkje greier ordna opp, kan han alltids orsakast med manglande eksistens. Men enten Gud finst eller ikkje, det hadde aldri funnest noko norsk kongedøme utan han. Heidningen Harald Hårfagre kunne fara land og strand og samla riket alt han orka, straks han snudde ryggen til, datt det frå einannan igjen. Det var fordi Olav digre hadde kyrkja å støtta seg på, at han lukkast så mykje betre. Det eineveldige kongedømet av Guds nåde som fanst i dansketida, der kongen berre stod til ansvars for Vårherre, var likevel berre eit intermesso. Heilt sidan vikingtida har alle nye regentar måtta godkjennast av den herskande opinionen.
Menn som elskar
I den norrøne versjonen av Tristan og Isolde, tilrettelagd for hoffet til Håkon Håkonsson av munken broder Robert i året 1226, står det at dronninga treivst svært godt med å ha to menn. Men ingen av dei hadde ei anna kvinne enn henne. Den hemmelege elskaren greidde ikkje eingong å fullbyrda ekteskapet med den unge jenta som han gifte seg med for syns skuld. Sånn er det òg i forteljinga om riddarane av det runde bord. Trass i at dronning Guniver har eit konvensjonelt samliv med kong Artur, er riddar Lancelot så einsidig retta mot henne at når han blir narra til sengs med ei anna, reagerer han med eit anfall av sinnssjukdom som varer i fleire år. Ingen av desse mennene har fått nemneverdig merksemd innan psykologi, filosofi og historie, eller nokon annan stad for den saks skuld. Det har heller ikkje trojanarprinsen Paris, endå det var fordi han var så lidenskapleg forelska i den skjønne Helena, og så likegyldig med korleis det gjekk med alle andre, at Trojakrigen drog ut i ti år. I den tredje songen i Iliaden blir grekarar og trojanarar einige om å arrangera tvikamp mellom dei to mennene til Helena like utanfor den trojanske bymuren. Ho vonar i sitt stille sinn at Paris skal tapa, for ho er lei av han og lengtar etter det livet ho hadde før.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
To prosent til én-prosenten!
Astrid Hauge Rambøl kaster en brannfakkel inn i debatten om formuesskatten. Når hun snakker, skal vi lytte. Til daglig er hun analytiker i Manifest Analyse, men hun var også Rødts representant i Skattekommisjonen. I juni trakk hun seg fra dette vervet, fordi hun mente kommisjonens flertall var på ville veier. I gårsdagens avis tar hun til orde for å «få enkene ut av debatten». Det handler om disse gamle damene som etter å ha blitt aleine sitter igjen med en dyr og nedbetalt bolig, og som derfor må betale formuesskatt. Noen av dem er minstepensjonister, og selv om de har til salt i maten som Rambøl skriver, er det et faktum at eneste utvei kan være å ta opp et lån.
Unntakstilstand?
Av alle merkverdigheter i forbindelse med Harald Vs bortgang: borgfred. Jeg begynte å stusse allerede torsdag i forrige uke. Rikshospitalet meldte at kongens tilstand var «alvorlig», hvorpå NRK straks stengte ned. I et helt døgn før Harald døde, lød statskanalen som om han allerede var død. En venn av meg ringte tidlig på kvelden og lurte på om ikke dette – unnskyld uttrykket – var overkill? Jeg sa meg enig, og verre skulle det bli de neste dagene. Det går jo ei grense for hvor mange intervjuer vi kan høre med folk som har hatt en «sterk opplevelse». Så finner sekretariatslederne i Frp og Arbeiderpartiet ut at det skal herske borgfred på politikkens område, helt til etter at kongen er gravlagt. Jeg veit ikke om jeg vil kalle det tragisk eller komisk, kanskje tragikomisk er best dekkende.
Nei, og atter nei
I 1994 skulle vi lokkes av «svenskesuget». Et ja til EU i Sverige måtte naturligvis føre til et ja i Norge. Sånn gikk det som kjent ikke, og det er liten grunn til å tro at eventuelt ja på Island vil ha noe å si for folkets syn på norsk medlemskap i EU. I møte med nei-folket argumenterer ivrige EU-tilhengere gjerne langs to hovedlinjer. «Verden ser helt annerledes ut i dag enn ved folkeavstemningene i 1972 og 1994, mens dere mener akkurat det samme», og «også de som er under 50 må ha rett til å mene noe om denne saken». Begge deler er for så vidt riktige, men er det ikke en stund siden speilet ble oppfunnet? Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94? Ingen – «vi må sitte rundt det bordet der beslutningene tas». Og sånn er det også på nei-sida. Argumentet om nasjonal sjølråderett står like støtt.
