Spalter
Homo politicus
Kringla heimsins
Signert
Orientering
Regjeringene i Storbritannia, Sveits og på Island vil nærmere EU, men kan miste flertallet.
Det finnes tvangsmidler europeiske myndigheter kan bruke som svar på Trumps straffetiltak – men er det vilje til å bruke dem?
Det grønne skiftet sporer av når EU-kommisjonen vil forby landene å opprette nasjonalparker.
Med andre ord
Solveigs salt
Olav Audunssøn
Det er hundre år sidan Sigrid Undset gav ut «Olav Audunssøn», og halvparten så lenge sidan eg gjorde ferdig hovudfagsoppgåva mi om dette verket. Derfor synest eg at det er stor stas at det kjem ei ny dansk omsetting, endå Sigrid Undset var halvt dansk sjølv og skreiv på eit så konservativt riksmål at det burde kunna gå for det same. På syttitalet var denne ihuga katolikken det siste ein skulle koma dragande med på universitetet, der AKP(m-l) hadde gjort palassrevolusjon, og professorane stod og klemde seg oppetter veggen og gjorde seg så usynlege dei kunne. Men eg hadde funne bøkene hennar i skinnband og gullsnitt i huset som stod tomt etter farmor og farfar, og ved det gamle kjøkenbordet deira hadde eg ein mørk vintermorgon fått eit kall som eg no var komen hit for å gjennomføra. Eller sagt på ein annan måte, såleis hadde eg skaffa meg eit påskot for ikkje å søkja fast stilling i skuleverket riktig enno. I alle fall levde og anda eg i eit undsetsk mellomalderunivers som eg seinare heldigvis har fått dela med ganske mange. Dei fleste reknar «Kristin Lavransdatter» som den beste av mellomalderromanane. Her er ei romantisk kjærleiksforteljing, farlege konfliktar mellom individ og samfunn, og ein kristendom som gjev meining og forsoning.
Mannepropp
Dronene flyg over snødekt skog og sender ei eggjande blanding av kappløp og saktefjernsyn rett inn i flatskjermen. Tusenvis av vaksne karar kavar framleis i startområdet og kan ikkje rekna med å koma i mål før i kveldinga, mens dei raskaste, trass i nysnø og tungt føre, allereie har lagt den første mila bak seg. Inn og ut og imellom dei smett Emilie Fleten i svart og gul skidrakt. Det er eitt hundre og fire år sidan det første Vasaloppet, og fem hundre og fem år sidan adelsmannen Gustav Vasa, som var komen sønnafrå som politisk flyktning, gav opp å samla folket i Dalarna til opprør mot danske tyrannen kong Kristian den andre, og heldt fram på ski vestover mot Noreg. Han blei innhenta av to menn frå Mora som sa at stemninga hadde snudd då dei fekk kjennskap til blodbadet i Stockholm, der heile det svenske aristokratiet var blitt slakta ned. Så det hadde vore kjempefint om Gustav ville vera så snill å organisera dette opprøret likevel. Vasaloppet byggjer såleis på ein tradisjon om frigjering. Men det rann snart ut i konstruksjon av mannleg identitet, og etter berre to år blei det innført forbod mot kvinner i løypa, som vanleg basert på uvitskaplege påstandar om biologi, og med at lange skiløp førte til snørr og sikling, som øydela den feminine ynden. Litt meir originalt er det at kvinnene måtte vernast mot halvville tømmerhoggarar som kunne koma styrtande ut or skogen.
Monarkiets pris
Der er øvet urett imot meg», seier Nora i siste akt av «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen. Det same kunne Mette-Marit ha sagt no som krisene slår inn frå alle kantar. For vilkåret for å bli godkjend som norsk kronprinsesse var at ho kasta vrak på den ho tidlegare hadde vore og lét seg forvandla til ei utstillingsdokke, og så vidt eg minnest, var det ingen som spurde om det var rett gjort mot henne. Men eg hugsar kor pinleg det var då ho måtte be om orsaking for dei utagerande ungdomsåra på Norsk rikskringkasting, med ei tåre i augekroken og eit ørlite papirlommetørkle mellom fingrane. Denne offentlege audmykinga var nøye tilmålt av hoff og styresmakter på grunnlag av det dei meinte å vita om samfunnsopinionen. Kan henda skulle dei heller ha spurt seg sjølve om ikkje prisen for å sleppa inn i kongehuset var altfor høg, og om det ikkje hadde vore betre både for Mette-Marit og det norske folket om ho hadde fått stå fram like frimodig som den franske songaren Edith Piaf, som oppsummerte fortida si med «Non, rien de rien – nei, er kje lei, nei, angrar slett ingen ting». I den ortodokse kyrkja i Ravenna i Italia er det to store, femten hundre år gamle veggmosaikkar, den eine av keisar Justinian med hoffmenn, den andre av keisarinne Teodora med hoffdamer. Han var tronarving til det austromerske keisarriket, ho var fødd i det nedre sjiktet av underhaldningsbransjen og hadde livnært seg som nakendansar og prostituert.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Forsvarsmilliardene til sivilt KI?
Sperregrensa. MDG lever på, under og over den. Nå er monsteret også det første SV-leder Kirsti Bergstø får øye på når hun våkner. Da er det ikke rart at tanker om «brei samling på venstresida» igjen våkner til liv. Uansett veivalg på venstresida, er det én sak vi bør være klar over: I det store politiske spillet handler det om å flytte velgere fra den ene blokka til den andre. For venstresida som politisk kraft har det liten betydning om velgere går fra Ap til SV eller Rødt. Så hvor skal vi leite for å finne potensielle overløpere fra den borgerlige blokka? Det fins bare ett alternativ – i Frp. Venstre, KrF og Høyre kan bytte velgere uten at det får noen betydning, men disse partienes velgere er trofast «borgerlige».
Tilgivelse
Klassekampen mener det blei for mye grafsing i Mette-Marits e-poster til Jeffrey Epstein. Hva skal man da si om det som foregår i rettssal 250 i Oslo nå om dagen? Jeg er altså så drittlei av å høre detaljer om «frognerkvinnen» og hennes krangler med sin eks-kjæreste at jeg innimellom fristes til å ta en Marius – kyle min radio, altså telefonen, så hardt og brutalt inn i nærmeste vindusrute at en glassmester aldri i livet vil greie å få hærverket reparert. Men kan jeg ikke bare skru av? Nei, jeg kan ikke det. Som den presumptivt oppvakte personen jeg er, kan jeg ikke stenge nyhetssendingene ute. Men jeg trenger ikke flere «nyheter» om hva som har skjedd i denne saken. Jeg har for lengst skjønt at Marius Borg Høiby har oppført seg som en mega drittsekk, liksom jeg har forstått at han har vært et «objekt» en del unge kvinner gjerne har villet krydre sin CV med. Aller mest kribler det i min telefonkast-arm når alvorstunge reportere blir bedt om å være spåkoner. «Og hva kommer Marius Borg Høiby senere i dag til å si i sin forklaring?!» Etterfulgt av «du kan lese mer på nrk.no».
Farvel, Palestina
Mens Donald Trump er i ferd med å gjøre Gaza til en palestinafri «riviera» for dollarturister, er tanken på en palestinsk stat blitt reint tankespinn. Med verdenssamfunnet som maktesløse tilskuere, sier forsvarsminister Israel Katz det rett ut: «Vi vil fortsette med å drepe ideen om en palestinsk stat.» Generalsekretær i Norsk folkehjelp Raymond Johansen kom denne uka hjem fra et besøk på Vestbredden. Hans konklusjon er klinkende klar: Med støtte fra Israels regjering har bosettere nå okkupert så store deler av Vestbredden at anneksjonen er et faktum. Energiminister Eliyahu Cohen gir Johansen rett og snakker om «en situasjon på bakken som gjør at det ikke kan etableres noen palestinsk stat». Jeg tror jeg var inspirert av Jon Michelets ønske om 1 million flyktninger og asylsøkere til Norge, da jeg en gang foreslo å landsette 1 million FN-soldater i Israel/Palestina. De skulle ha én ordre til stridende parter: «Gå hjem og pass på familiene deres. Våpnene deres er hermed beslaglagt.» En demilitarisert og FN-kontrollert sone er oppretta – from the river to the sea. Heldigvis reagerer deler av kulturlivet.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Språket
Hyvvää Kväänikansan päivää!
Den 16. mars er det Kvenfolkets dag – Kväänikansan päivä. Det har det vore sidan 2014 då Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto – vedtok det til minne om at den første kvenske foreininga vart stifta på den datoen i 1984 i Børselv/Pyssyjoki. I 1984 var eg tenåring. Eg har ikkje noko minne frå oppveksten min på Vestlandet at eg nokon gong høyrde om folk nord i landet som snakka finsk, langt mindre kvensk. Skogfinnar hadde eg så vidt høyrt om, for i 1981 hadde eg vore på speidarlandsleir på Flisa i Åsnes kommune, og me hadde vore på haik i Finnskogen. Nokre år seinare, i 1990, var eg vorten student i lingvistikk ved UiB og dro på mitt første nordiske sommarkurs i finsk i Åbo/Turku. Då byrja informasjonen om finskætta folk i Nord-Noreg å siga meir på.
Bare disiplin?
Hva er en grammatisk regel? Noen får assosiasjoner til kjipe norsklæreres disiplineringsverktøy, som et slags alternativ til spanskrøret. Andre tenker på lange oppramsinger av bøyingsmønstre eller på pugging av tyske preposisjonsrekker som man aldri får nytte av i praktisk språkbruk. Om dette er erfaringene man har, er det nærliggende å spørre seg hva vi skal med grammatikkundervisning og grammatikkforskning. Jeg vil gjerne bidra til å gi unge og studerende en annen assosiasjon til grammatikk enn pugg av språklæringsregler. Om man ser på grammatiske regler som mønstre og sammenhenger i det relativt kaotiske systemet som språket er, blir det mer spennende å utforske det – for nysgjerrighetens skyld. Dessuten lærer vi språk gjennom erfaring, ikke gjennom å pugge regler. De grammatiske reglene vi lærer på skolen, handler stort sett om skriveregler, ikke generelle grammatiske regler. Skrivereglene har en ting til felles: De gjelder områdene der skriftspråket skiller seg fra talespråket.
Den greske slaven
The Greek Slave er tittelen på en marmorstatue fra 1844, laget av amerikaneren Hiram Powers. Den viser en vakker, naken ung kvinne; kun utstyrt med en lenke, som viser hennes slavestatus, og et kors: hun er kristen, og hun er åpenbart hvit. Statuen forestiller en kvinne som var tatt av tyrkerne og slavegjort under den greske uavhengighetskrigen (1821–1832. Kunsthistorisk er den inspirert av skulpturen Venus de’ Medici fra hellenistisk tid, av Kleomenes. Kjærlighetsgudinnen holder, liksom blyg, en hånd foran skjødet, men trekker dermed nettopp oppmerksomheten dit. Bluferdigheten sto sterkt i USA på den tiden, men i den nevnte konteksten ble statuen tillatt vist.
Naturligvis
Det er penger som er det nye tabuet. Ikke kjønnsord, vold eller privat angst. Penger er elefanten i rommet.
På 1990-tallet fikk lokalmaten en renessanse. Er det ikke snart på tide å gjøre det samme for lokalt produsert ull?
De færreste har positive assosiasjoner til dem. Men de er fortsatt sentrale tannhjul i det store maskineriet.
Gryr i norden
Amerikanske tilstander
Regjeringen vil ha døgnåpne ølkraner under fotball-VM i USA. Har Støre glemt at halvliterne ikke tapper seg selv? Livet som bartender er ikke for alle. Folk drar gjerne på bar når de har fri, og bartenderens arbeidsdag blir derfor en speilvending av hverdagen ellers. Når du klokker ut fra jobb for månedens lønningspils eller nyter lørdagen på dansegulvet, står noen på vakt bak kranene. Utelivsarbeiderne ofrer mye for at byen skal være et trivelig og festlig sted. De jobber ugunstige arbeidstider, sene kvelder og helger. Å date noen som jobber kontortid, levere i barnehagen eller dra på skoleavslutning kan de fleste bartendere bare drømme om. Få bedrifter i bransjen er fagorganiserte med faste vaktlister avtalt av tillitsvalgte.
Etter eget ønske?
Forrige uke kom lagmannsrettens dom i Wolt-saken. Tingretten kom til at jeg og mine kollegaer i realiteten er arbeidstakere, selv om vi på papiret er klassifisert som selvstendige oppdragstakere. Lagmannsretten var uenig. De mente at Wolt ikke utøver nok styring, ledelse og kontroll til at vi skal regnes som arbeidstakere, at vårt behov for vern er begrenset og uansett veies opp av vår frihet til å avslå oppdrag og selv bestemme når vi vil jobbe, og de legger betydelig vekt på Wolts egen spørreundersøkelse, som skal vise at et flertall av budene selv vil være klassifisert som selvstendige oppdragstakere. Det er mye å si om alle disse vurderingene, men la oss ta det siste: Wolt sendte i 2024 ut en spørreundersøkelse til budene. Av cirka 4000 bud i Norge, svarte 759. I lagmannsretten var Fafo-forsker Rolf K.
Bare et råd
Motstand mot å formalisere eller skriftliggjøre uskrevne regler er ikke uvanlig. Da metoo eksploderte, var en gjenganger at vi bare «trenger å oppføre oss som folk». Problemet var bare at vi hadde sagt dette til folk i årevis uten at den seksuelle trakasseringen stoppet. «Å oppføre seg som folk» er en dødfødt oppfordring all den tid folk ikke skjønte (eller ville skjønne) når de utnyttet maktstrukturene på arbeidsplassen. Nå er det Bufdirs veileder om kjønnsmangfold som får kritikk. Ikke uventet kommer kritikken fra Norges største kulturkrigere, nemlig Frp og Dag Inge Ulstein i KrF. Argumentene er tynne.