Spalter
Signert
Med andre ord
Solveigs salt
Monarkiets pris
Der er øvet urett imot meg», seier Nora i siste akt av «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen. Det same kunne Mette-Marit ha sagt no som krisene slår inn frå alle kantar. For vilkåret for å bli godkjend som norsk kronprinsesse var at ho kasta vrak på den ho tidlegare hadde vore og lét seg forvandla til ei utstillingsdokke, og så vidt eg minnest, var det ingen som spurde om det var rett gjort mot henne. Men eg hugsar kor pinleg det var då ho måtte be om orsaking for dei utagerande ungdomsåra på Norsk rikskringkasting, med ei tåre i augekroken og eit ørlite papirlommetørkle mellom fingrane. Denne offentlege audmykinga var nøye tilmålt av hoff og styresmakter på grunnlag av det dei meinte å vita om samfunnsopinionen. Kan henda skulle dei heller ha spurt seg sjølve om ikkje prisen for å sleppa inn i kongehuset var altfor høg, og om det ikkje hadde vore betre både for Mette-Marit og det norske folket om ho hadde fått stå fram like frimodig som den franske songaren Edith Piaf, som oppsummerte fortida si med «Non, rien de rien – nei, er kje lei, nei, angrar slett ingen ting». I den ortodokse kyrkja i Ravenna i Italia er det to store, femten hundre år gamle veggmosaikkar, den eine av keisar Justinian med hoffmenn, den andre av keisarinne Teodora med hoffdamer. Han var tronarving til det austromerske keisarriket, ho var fødd i det nedre sjiktet av underhaldningsbransjen og hadde livnært seg som nakendansar og prostituert.
Hopp i stor bakke
I romantrilogien «Løstølsfolket», som kom ut i 1932–1934 og har handlinga lagd til attenhundretalet, skriv forfattaren Gro Holm om bonden Brita som stiller på fesjå med ei særs fin mjølkeku som ho sjølv har alt opp. Kua vinn heider og premie, men endå så ferm og dugande Brita er, er ho usynleg for den mannlege arrangøren, som har bygt verdsbiletet sitt på at berre menn kan eiga kyr. Derfor må ektemaken hennar, som arbeider på eit sagbruk, hentast midt i økta. Han kjem raud og forvirra inn på skodeplassen og får overrekt ei sølvskei for ei ku som han er ute av stand til å skilja ut mellom dei andre. På den tida var det nyleg blitt slutt på at barselkvinnene måtte gjennom ein kyrkjeleg reinsingsprosess for å bli kvitt den ekstra syndebøra som fødselen hadde påført dei. Brita sakna ikkje den rituelle audmykinga, men skulle gjerne hatt ei avklaring av det teologiske grunnlaget: «Hadde kjerringane det turvande før, so må dei då ha det turvande no.» I år har kvinnene for første gong fått hoppa i stor bakke i dei olympiske vinterleikane. Det var siste ledd i ein tung kamp for retten til å visa kva dei er gode for.
Forelska prinsar
Å vera kongeleg er å gje avkall på dei personlege kjenslene til fordel for rikdom og makt. Det blei klart for all verda i 1936, då Edvard den åttande av Storbritannia sa frå seg trona. Han gjorde det med sorg, for å vera konge var det einaste han var lært opp til og den einaste framtidsplanen han hadde. Men fordi vilkåret for å bli sitjande i jobben var at han avstod frå å gifta seg med den to gonger fråskilde Wallis Simpson, som han hadde hamna i armane på etter ei vill ungdomstid med mykje ansvarslaus sex, såg han seg nøydd til å seia opp etter eit snautt år. Som dei fleste andre regentar var Edvard ein mann med mange feil, og viljen til å kjempa for kjærleiken var truleg det beste ved han. Den noverande kong Charles kunne nok vore like standhaftig om det ikkje var for at ho som han elska, Camilla, heller ville ha Andrew Barker Bowles. Derfor tok han til takke med Diana, som var jomfrueleg vakker og tilsynelatande urøynd med dei mørke sidene ved livet.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Farvel, Palestina
Mens Donald Trump er i ferd med å gjøre Gaza til en palestinafri «riviera» for dollarturister, er tanken på en palestinsk stat blitt reint tankespinn. Med verdenssamfunnet som maktesløse tilskuere, sier forsvarsminister Israel Katz det rett ut: «Vi vil fortsette med å drepe ideen om en palestinsk stat.» Generalsekretær i Norsk folkehjelp Raymond Johansen kom denne uka hjem fra et besøk på Vestbredden. Hans konklusjon er klinkende klar: Med støtte fra Israels regjering har bosettere nå okkupert så store deler av Vestbredden at anneksjonen er et faktum. Energiminister Eliyahu Cohen gir Johansen rett og snakker om «en situasjon på bakken som gjør at det ikke kan etableres noen palestinsk stat». Jeg tror jeg var inspirert av Jon Michelets ønske om 1 million flyktninger og asylsøkere til Norge, da jeg en gang foreslo å landsette 1 million FN-soldater i Israel/Palestina. De skulle ha én ordre til stridende parter: «Gå hjem og pass på familiene deres. Våpnene deres er hermed beslaglagt.» En demilitarisert og FN-kontrollert sone er oppretta – from the river to the sea. Heldigvis reagerer deler av kulturlivet.
Cuba libre?
Kjenner jeg noen som ikke hadde Che Guevara på veggen? Ja, jeg gjør vel det – men det ikoniske bildet av Che må ha noe av en verdensrekord i antall kopier. Han var argentiner, men likevel cubaner. Først og fremst revolusjonær marxist. Han seira i revolusjonen sammen med Fidel Castro og satt i hans regjering. Che Guevara ble selve bildet på drømmen om et folkets Cuba, rett utafor monopolkapitalens høyborg. Cuba libre! For tjue år siden besøkte jeg Havanna, full av forhåpninger – ikke minst etter at Ole Paus hadde lagd plate i byen og rost landet opp i skyene.
SV og venstresida
VG er som vanlig raskt ut med to streker under svaret. «Tronskiftet er komplett», heter det – det handler om forholdet mellom SV og Rødt. Er det lov å minne om at tre prosent på gallupen ikke akkurat er forskjellen mellom parlamentarisk herredømme og vandring i skyggenes dal? Men – det er virkelig mye som går Rødts vei for tida. Partiet ser nærmest ut til å ha stemmesankere i hver bygd og by; det er mange som skinner under Marie Sneve Martinussens sjenerøse og elegante måte å lede partiet på. Rødt har seg sjøl og sin prinsippfasthet å takke, og de får nå Epstein-dokumentene i fanget som rein gavepakke. SV har også seg sjøl å takke, og hvor dypt stikker krisa i partiet? Mange peker på partilederen, men det kan umulig være Kirsti Bergstøs ansvar aleine å få «idealistene» og «pragmatikerne» til å vandre i samme retning. Det ser mildt sagt ikke ut til å være klare kommandolinjer mellom grunnplanet, sentralstyret, stortingsgruppa og partiledelsen.
I god tro
93 millioner stemmer kan ikke reduseres til en vilje, men én ting er klart: Irans frigjøring må være iranernes verk.
Hvis vi titter i glasskulen, ser vi at norske politikere kommer til å ta avstand fra kommersiell barneproduksjon, men diskutere altruistisk surrogati
Hva er det egentlig Mette-Marit har avslørt?
Viten
Kron og mynt
Språket
Den greske slaven
The Greek Slave er tittelen på en marmorstatue fra 1844, laget av amerikaneren Hiram Powers. Den viser en vakker, naken ung kvinne; kun utstyrt med en lenke, som viser hennes slavestatus, og et kors: hun er kristen, og hun er åpenbart hvit. Statuen forestiller en kvinne som var tatt av tyrkerne og slavegjort under den greske uavhengighetskrigen (1821–1832. Kunsthistorisk er den inspirert av skulpturen Venus de’ Medici fra hellenistisk tid, av Kleomenes. Kjærlighetsgudinnen holder, liksom blyg, en hånd foran skjødet, men trekker dermed nettopp oppmerksomheten dit. Bluferdigheten sto sterkt i USA på den tiden, men i den nevnte konteksten ble statuen tillatt vist.
Ungdom og skriftspråk
I dag, 18. februar 2026, disputerer Anya Vinichenko for ph.d.-graden ved UiT, som den første av fire stipendiatar tilknytte forskingsprosjektet Multilectal Literacy in Education (MultiLit). Eg har skrive om prosjektet tidlegare her i spalta (24. september 2025) og at me har samla inn ei rekkje ulike typar språkdata frå ungdommar på tre ungdomsskular i Noreg – ein på Vestlandet, ein på Austlandet og ein i Nord-Noreg. Anya var med på alle feltarbeida, og i avhandlinga si rapporterer ho gjennom tre artiklar frå noko av det ho var med på å samla inn. Her vil eg referera litt frå dei to første av dei. I den første artikkelen analyserer Anya 3743 tekstmeldingar (13.664 ord) frå ulike plattformer som 257 av elevane frivillig har donert.
Hvem er «du»?
Har du lagt merke til at vi ikke bruker personlige pronomen som «jeg» og «du» til like ofte til småbarn som vi gjør til voksne? I stedet er det vanlig å bruke tredje person, som «Nå må Vilde spise opp maten sin» eller «Kom hit til tante». Ellers er det stort sett bare når man snakker med kongelige at man unngår andrepersonspronomen: «Har Kongen spist opp maten sin?» Når vi snakker om hva som er barneretta språk, er det er fort gjort å tenke på hva som er et enkelt språk. For eksempel hvordan vi korter ned setninger og fraser, eller hvordan vi overartikulerer orda. Men er ikke pronomener som «jeg» og «du» både korte og enkle å uttale? Det som er vanskelig med personlige pronomen, er å tilordne dem riktig betydning, eller riktig referanse. Pronomen er perspektivmarkører og har ikke faste referenter. I motsetning til «Vilde», «mamma», «mat» og «sitte», har ikke «jeg» eller «du» noen fast betydning i seg sjøl, men de får det av konteksten.
Naturligvis
Gryr i norden
Bare et råd
Motstand mot å formalisere eller skriftliggjøre uskrevne regler er ikke uvanlig. Da metoo eksploderte, var en gjenganger at vi bare «trenger å oppføre oss som folk». Problemet var bare at vi hadde sagt dette til folk i årevis uten at den seksuelle trakasseringen stoppet. «Å oppføre seg som folk» er en dødfødt oppfordring all den tid folk ikke skjønte (eller ville skjønne) når de utnyttet maktstrukturene på arbeidsplassen. Nå er det Bufdirs veileder om kjønnsmangfold som får kritikk. Ikke uventet kommer kritikken fra Norges største kulturkrigere, nemlig Frp og Dag Inge Ulstein i KrF. Argumentene er tynne.
Et moderne statarsystem?
De siste årene har jeg fått et faglig innblikk i svært ulike typer jordbruk. Agurkdyrking i Skåne. En kyllingfarm i Södermanland. Et stutteri i Stockholm. Jordbærdyrking på Uppsalaslätten. En melkegård utenfor Linköping.
Happy people
I boken «Japanske dager» skriver forfatteren Nicolas Bouvier om fascinasjonen over et land der blandingen av modernitet og tradisjon er særlig tydelig. Bouvier hadde drømt om å besøke Japan i lang tid da han i 1955 kom dit første gang. Og det var Bouvier jeg hadde i tankene da jeg landet på Haneda-flyplassen i Tokyo for en drøy uke siden for å se på japansk arbeidsliv og helsetjeneste. Paradokser er fortsatt en treffende beskrivelse av Japan. På den ene siden framtidsrettet med tanke på teknologi og ingeniørkunst, på den andre siden tradisjonelle familieverdier og kjønnsroller og et hierarkisk arbeidsliv. Demografisk erJapan der vi er forespeilet å være rundt 2040, med en høy andel eldre over 65 år og en synkende andel yngre arbeidsføre. Kombinert med rekordlave fødselstall og fraflytting fra distriktene, tvinges japanerne til å ta grep for å sikre helsetjenester til befolkningen, som reduseres med ikke mindre enn én million i året. Bruk av teknologi for å understøtte sykepleiernes og legenes arbeid er derfor noe de satser tungt på.
Homo politicus
Kringla heimsins
Orientering
Det grønne skiftet sporer av når EU-kommisjonen vil forby landene å opprette nasjonalparker.
Forslaget om «Made in Europe»-krav har vakt enorm entusiasme og tilsvarende harme i EU. For Norges del er problemstillingen åpenbar.
