Signert
Orientering
Med andre ord
Solveigs salt
Fallen kvinne
Sigrid Undset hadde allereie gjeve ut fire bøker, ei i året frå ho var tjuefem, og var enno ikkje fylt tretti då ho i 1911 smelte til med «Jenny», ein sjokkerande realistisk roman om kropp og identitet. Boka opnar med at den tjueåtte år gamle hovudpersonen er på rangel i Roma saman med tre kunstnarkollegaer og ein ung vitskapsmann som ho har plukka opp på vegen, verdsvand og sjølvsikker som ho er. Planen var å starta på utestaden Frascati, men med eitt vil ikkje besteveninna Cesca dit for nokon pris: «Uf nei, ikke Frascati – æsch, sitte der og murpe da med tredve gamle danske damer av alle mulige kjøn og aldre.» Den slags kunne kul ungdom frå Kristiania lira av seg utan å bli råka av straffande woke. For som Sigrid Undset sjølv formulerte det i soga om kong Artur og riddarane av det runde bord, «sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting.» I motsetnad til sed og skikk no om dagen går dei medverkande i «Jenny» omkring og trur at dei med viljens kraft kan heva seg over biologisk grums som høgreiste åndsmenneske. Jenny har ein maskulin karakter, uoppsliteleg arbeidsevne og ein tidstypisk idé om den einaste rette. Trass i at ho aldri har kyssa ein mann, er ho klar til å satsa fullt og heilt på kjærleiken kva dag han måtte dukka opp. Men ein vakker dag tek ho til å flørta med den unge vitskapsmannen fordi han står så lagleg til. Og etter at ho har slått om med han, kjenner ho seg så einsam at ho dett rett i armane på far hans, som elskar henne så søtt og klissete at det er heilt uforeinleg med dei steile prinsippa for sann og opphøgd kjærleik som ho framleis held seg med. I førstninga tek ho det med ro at ho er blitt gravid.
Ein ny samtale
Det har skjedd noko med Fredrik Solvang, leiaren for Debatten på NRK. Han er like fin i tøyet og like atletisk i figuren som før, men ikkje så tøff i trynet, ikkje så innstilt på full kontroll. Førre tysdag, då adopsjon av utanlandske barn var oppe til debatt, stod han med ansiktet dirrande mellom smil og gråt mens han fortalde at han som spedbarn var blitt kidnappa frå den sørkoreanske familien sin og overlaten til eit norsk par som ikkje hadde den minste aning om kva dei var med på. Dei gav han eit liv som han aldri kunne fått som fattiggut i Asia, og eit eksistensielt dilemma med på kjøpet: Ville det ikkje likevel vore best både for han og den biologiske familien om han var blitt verande der? Derimot er det ikkje så vanskeleg å finna ut av den saka som var oppe til debatt den kvelden, om det framleis skal vera lov å adoptera barn frå utlandet. Dei personlege kjenslene hos dei som lengtar etter å bli foreldre, kan på ingen måte utlikna jukset og kriminaliteten i den internasjonale adopsjonsformidlinga. I tillegg slit mange adopterte med ein nedbrytande konflikt mellom kultur og biologi.
Eiter og galle
Første påskedag for seks år sidan fekk eg eit brev frå farfar min som var sendt femtifire år tidlegare, så langt bortanfor alle samanhengar at det kunne like gjerne kome frå ein engel i himmelen, i alle fall frå ein annan galakse. Fullt så uventa var det ikkje då det palmesøndag no i vår dukka opp eit brev frå mormor med poststempel 3. mars 1989, for eg rydda i gamle papir og var budd på det meste. Truleg hadde eg lagt det til sides for å lesa det grundigare ein gong eg var meir opplagd, for sjølv om brevet frå mormor ikkje var postlagt i helvete reint bokstavleg, var det ikkje langt unna. På den tida var ho nittiåtte år gamal, farleg klar i toppen og med den innsokne barmen full av bittert nag. Mor hadde budd hos henne sidan 1970, frå 1974 i lag med mesteparten av møblane frå barndomsheimen min, og på slutten av brevet skriv mormor at slekta burde ha berga henne frå å bu under slike tilhøve resten av livet. Men det som formørkar alderdomen hennar her og no, og får henne til å dynka fleire brevark med eiter og galle, er at eg var så kjenslekald og hjartelaus då eg var innom førre laurdag, og verken svarte når ho snakka til meg eller brydde meg om å vita korleis ho hadde det. No var mormor av dei som stiller mange spørsmål og sjeldan tek seg tid til å venta på svar før dei fyrer av det neste.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
På tide å skrote FN?
Du husker SV-leder Kirsti Bergstøs hilsen til Kjell Inge Røkke da han flagga ut? «Ryk og reis!» Noen mente uttalelsen var i overkant framfusende, og noen vil nok mene den nyvalgte LO-lederen med fordel kan dempe seg en smule: «Vi skal gruse høyresiden i valget til høsten!» Jeg digger Bergstø og Kine Asper Vistnes’ klare tale. Stortingsvalget 8. september framstår som det viktigste på lang tid, så det er ingen grunn til å legge fingrene imellom. Det er venstresidas oppgave å gruse Sylvi Listhaug og Erna Solberg, og å bli angrepet av fienden, er som kjent ingen dårlig ting, men en god ting. Høyres nestleder Tina Bru: «Det er illevarslende at vi nå får en LO-leder som håper Rødt skal sikre flertallet til Støre.» Likevel – det er kanskje bra at venstresidas dagsavis snakker med innestemme på lederplass: «I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.» Sånn for balansens skyld. Men hva gjør vi med FN? 24.
Fallet
Når noen lurer på om Jørn Eggums fall har noe med metoo å gjøre, blir jeg stående og klø meg i huet. Lederen i Norges største fagforbund i privat sektor ber en tillitsvalgt på lavt plan hjem til seg for et tidlig nachspiel for to. Hun kjører bil, men blir pådytta en sambuca. Verten tilbyr seg å re opp på sofaen, men ombestemmer seg. Det umake paret har sex ved første anledning. Det meste tyder på at det seksuelle forholdet var frivillig, men at det etter hvert utvikla seg til noe som minner om «tilfredsstillende tjenesteyting». Merethe Solberg ønsker ikke å gå i detalj, og det behøver hun da heller ikke.
Superduoen
Når jeg skriver dette, er Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg inne i sine siste forberedelser til møte med president Trump i Det ovale kontor. Jeg må si jeg krysser fingrene, både på deres og nasjonens vegne. Norsk politikk har gjennomgått en slags sjokkterapi etter at Senterpartiet forlot regjeringa. Fra å snuble nærmest dagstøtt har statsminister og partileder Jonas Gahr Støre tatt bemerkelsesverdig grep for trygg og stødig ledelse. Regjeringa han leder, sprudler, med frontfigurer som Kari Nessa Nordtun og Tonje Brenna, og flere faktisk – Andreas Bjelland Eriksen viser seg som et spesielt sterkt kort. Totalinntrykket er at vi ikke har hatt en sterkere ledelse av landet på veldig lang tid. Ut med Trygve Slagsvold Vedum og inn med Jens Stoltenberg kan vise seg å få langt større og mer varige konsekvenser enn bitte små endringer i finanspolitikken. Uansett innvendinger man måtte ha til Arbeiderpartiets utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det et ubestridelig faktum at landet nå «står støtt» – ikke minst fordi vi nå på sett og vis har et triumvirat som styrer utenrikspolitikken. En finansminister med ti års bakgrunn som generalsekretær i Nato, en statsminister som har hatt utenriks som hovedfelt i mesteparten av sin karriere og en utenriksminister Eide som er den beste utenrikssjefen landet har hatt siden nåværende regjeringssjef bekledde det embetet. Da Jens og Jonas trådte inn i Det ovale kontor i går ettermiddag, satt alle Europas regjeringssjefer som på nåler.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Alle land som i dag er rike, har i en periode hatt toll eller annen beskyttelse på sine industrivarer.
I en «post-faktisk» tid er det overraskende befriende når den økonomiske ortodoksien faktisk viser seg å stemme.
Hvem hadde vel trodd at liberale Venstre skulle bli partiet som prøvde å gjenopplive gamle-Statoil?
Språket
Urbi et orbi
Pave Frans er død og pavestolen er tom. Sede vacante heter det på latin, og mer presist oversatt: ‘med stolen ledig’, av sedes (stol, sete) og vacáre (‘være tom, ledig’). Paven er valgt som tema for språkspalten denne gang; den publiseres samme dag som valget av ny pave begynner. De som velger, er kardinalene, pavens administrative stab. Valgforsamlingen kalles konklave, av latin con- (med) og clavis (nøkkel), da den foregår i et lukket rom. Selve avstemningen foregår i Det sixtinske kapell, helt fantastisk dekorert av Michelangelo. Kardinal kommer av cardinális, av cardo, med grunnbetydningen ‘dørtapp’.
Nei, samnorsk
På Mortensrud står ei bokhylle der folk kan ta med bøker. Vigdis Hjorth si bok ‘Leve Posthornet’ stod der. Vigdis formulerer seg mønstergyldig – og tenk så aktuell tematikken er! Ei sak der er kampen mot EØS sitt postdirektiv, som Ap behandla på landsmøtet i 2011. Ap klarte å presse AUF og Postforeninga til å kompromisse, som innebar at veto var uaktuelt. Men Sauda-representanten Laura Seltveit trassa makta og la fram motforslag – og voteringa førte til jubel i salen. Dette var Ap sitt første nederlag, etter 1994, i sine forsøk på å sleike EU/EØS oppetter ryggen. Stoltenberg var statsminister, Støre minister. I dag står det om EUs fjerde energidirektiv og Acers kontroll over norsk kraft.
Til verks!
Påskeferien er over, kaffekoppen er fylt og arbeidsoppgavene venter. Substantivet arbeid eller verbet arbeide har vi fra tysk arbeiten, som stammer fra det urgermanske ordet arbaidiz, som antakelig betydde både jobbe, streve, slite og lide. Enda lenger tilbake fins røtter til ordet som ga oss det engelske orphan – altså foreldreløs. En annen fjern slektning av arbeid er den moderne kjenningen robot, som kommer av det tsjekkiske ordet for slave, nemlig robotnik. Før vi gikk på arbeid, gikk vi til verks og hadde ulike yrker. Yrke er i slekt med både verk, orke og virke, med det engelske work, og i litt fjernere slekt med blant annet organ og liturgi. Disse orda går tilbake til den gamle urindoeuropeiske rota werǵ, som kan ha betydd å lage eller skape.
Homo politicus
Gryr i norden
Rekordhøy arbeidsledighet
Etter tre år begynner Sveriges nye arbeidsmarkedspolitikk å gi resultater. Det var politikken som skulle styre svenskene fra «bidragslinjen» til «arbeidslinjen» og dermed redusere arbeidsledigheten. Men resultatet er dessverre elendig. I januar i år var arbeidsledigheten oppe og luktet på de høyeste arbeidsledighetstallene for en enkelt måned på 20 år. Nå ligger den stabilt på det høyeste nivået på ti år. Og på kort tid har det nå kommet to forskningsstudier som kan forklare hvorfor. Den ene studien er utført av evalueringsmyndigheten IFAU. Den viser at matchingen mellom jobber og arbeidsledige i Sverige har utviklet seg dårligst i hele Norden siden pandemien.
Absurde forhold
Den 3. mars ble et viktig dokument overlevert til den svenske regjeringen. En ekspertgruppe foreslo lovendringer for å motvirke undertrykkelse av arbeidsinnvandrere. Nå gjenstår det å se hva regjeringen vil bestemme seg for. Arbeidslivskriminalitet er et ord vi ofte har hørt i den politiske debatten i Sverige de siste årene. Kriminaliteten består nesten utelukkende i at bedrifter bryter ulike lover og regler i forbindelse med utbytting av arbeidsinnvandrere. Ordet er dermed en slags eufemisme for undertrykkelse av arbeidere. Omfanget av undertrykkelsen er så stort at myndighetene har sett seg nødt til å handle.
Å stå i stormen
Hun var i 20-årene, og var innlagt på sykehus fordi hun hadde skadet seg selv. Jeg var 32 og hadde ansvar for å observere henne noen timer på postoperativ avdeling etter operasjonen hun deretter måtte gjennom. Hun var urolig og hadde åpenbart vondt. Jeg hadde tid, så jeg satte meg på en stol ved siden av sengen hennes. Jeg sa at jeg så at hun hadde det ubehagelig. «Jeg kan hente smertestillende til deg», sa jeg. «Er det noe annet du trenger? Jeg kan sitte her en stund hvis du vil.» Før jeg rakk å reise meg for å hente medisiner reiste hun seg halvveis opp i senga og strakte armene mot meg.
Naturligvis
Kringla heimsins
Helten som var for edel til å se bakholdet komme.
Konger og helter, historiske hendelser og mytiske skapninger fyller verselinjene i Irans store nasjonalepos «Shahname».
