Spalter
Kron og mynt
Med andre ord
Språket
Robotretorikk
Vi har hatt tilgang til avanserte KI-tekstroboter i over tre år nå, og maskinskrevne tekster spyttes ut i en heidundrende fart. Siden robottekster er basert på sannsynlighetsregning, blir de logisk nok ganske like hverandre. Har ikke kronikker og innlegg på sosiale medier blitt prega av vel mange retoriske pauser i det siste («Det begynner med en kort setning. Så kommer en kort setning til. Og et ord for seg selv. Slik.»? Og kryr ikke mange tekster nå av mønsteret «Det handler ikke om X, men om Y».
Ta sangen tilbake!
Overskriften gjengir mottoet for et initiativ i Oslo fra Sosialistisk kor og LO – man samles kvelden før 1. mai og synger og synger. Og om det ikke er tilsvarende tiltak andre steder i landet, bør det bli det! Selv skal jeg være med for første gang i år. Hva skal vi synge? Det er nok av sanger å velge blant. De fleste jeg kjenner i aktuelle kategorier, er fra perioden 1880-1980. Internasjonalen er enda litt eldre og troner alene på førsteplass. Franskmannen Eugene Pottier skrev den til Marseillaisen, men i 1888 fikk den sin egen melodi.
Hvilkene regler?
I grammatikken til Erna Solberg er hvilkene fleirtalsforma av hvilken. Eg skulle gjerne ha hatt eit heilt konkret døme å visa til, men de må nesten ta meg på ordet her. Eller spørja henne. At ho nyttar hvilkene i staden for hvilke, som er den forma ein finn i ordbøkene, tykkjer eg er veldig spennande – av fleire grunnar. For Erna er slett ikkje åleine. Eg gjorde akkurat eit søk på den norske delen av verdsveven (site:no), og fann då 136 tilfelle av hvilkene mot 407 tilfelle av hvilke.
Naturligvis
Gryr i norden
Giftig språk
Ord kan virke som ørsmå doser arsenikk: De svelges ubemerket, og synes ikke å ha noen virkning. Men etter litt tid viser virkningen av giften seg likevel.» Dette utsagnet kommer fra den tysk-jødiske lingvisten Victor Klemperer. Det er hentet fra dagbøkene hans som teaterstykket «Det tredje rikets språk» er basert på, og som jeg så på Nationaltheatret i forrige uke. To ting: • Språk har betydning for hvordan samfunnet utvikler seg. Og når vi lar språket endre seg uten at vi reagerer, tillater vi også at politikken får endre seg. • Hvis vi ikke reagerer tidlig nok, vil vi på et tidspunkt erfare at det er for sent. Uttalelsene fra en av Fremskrittspartiets politiske rådgivere på Stortinget, og som TV 2 i helgen kunne avsløre, er uakseptable. Å kalle pakistanere «minusvarianter» og å si at de helst ikke bør få barn, er reinspikka rasisme.
Streik!
I over en uke har hotell- og restaurantarbeidere vært i streik. Siden streiken startet har jeg stått streikevakt utenfor Oslo Plaza. Mange som står på streikelinja var med på forrige streik i 2016. Da vant de fagorganiserte frem med kravet om rett til lokale lønnsforhandlinger etter en fire uker lang streik. I årene etterpå har overskuddene vokst, mens grådige hotellmilliardærer ikke har villet gi annet enn småpenger i lønnsforhandlingene. I 2024 omsatte Oslo Plaza for 500 millioner kroner og fikk et pent overskudd på 119 millioner. I Finansavisen kunne en i april lese at hotelleier Lars Wenaas fortsetter å øke overskuddet og har brukt tiden etter pandemien til å fylle lommebøkene.
Faglig opprør
I minst ti år har vi snakket med myke stemmer om en tillitsreform i offentlig sektor, men det vi egentlig har bruk for er et faglig opprør. Ulydighet mot begrensningene. Formålet med velferdsstaten må være å fordele, utjevne og skape likhet. Den må kompromissløst kreve å være en garantist for at tjenestene nærmest oss har menneskerettighetene som ledetråd for sin faglige utøvelse. For hva er det offentlig omsorg, pleie og undervisning produserer hvis ikke? Ikke likhet eller verdighet, i hvert fall. Det er dypt utilstrekkelig at det ikke er nok folk på jobb i hjemmesykepleien, på sykehjemmene, i barnehagene, på SFO og andre offentlige tjenester som utfører helt sentrale oppgaver på vegne av fellesskapet. Jeg er så lei av å høre at dette blir beskrevet som en bemanningskrise eller redusert til et spørsmål om økonomi.
Homo politicus
Kringla heimsins
Signert
Orientering
Solveigs salt
Tendensdikting
Eyvin Dahl kom til Stavanger som ung lege i 1922. Han gjorde seg sterkt gjeldande som radikal politikar, og dreiv for eiga rekning eit svært godt utstyrt sjukehus der det ikkje var så nøye om pasientane kunne betala. Men det er først i år at han har fått sin eigen biografi, «Med åpent visir», skriven på grunnlag av mangeårig studium av historikaren Jan Magne Arntsen. Bakarst i boka står kortromanen «Samfundet dreper», som Dahl skreiv i 1934, då han var sjuk av nervefeber og ikkje kunne gå på jobb. Han opnar nesten Alexander Kielland-aktig med ei poetisk-sarkastisk skildring av husværa til fattige og rike, og held fram med nådelaus utlevering av ein kristeleg skomakar som ikkje greier omstillinga frå handverk til industri og drikk opp dei pengane som kona skulle kjøpt mat til ungane for. Deretter samlar han seg med veldig engasjement om den tragiske lagnaden til skomakardottera Vesla, som han møtte første gong då ho var ein optimistisk liten jentunge, og ikkje såg igjen før det var for seint. Her tek Dahl utan vidare til å snakka med si eiga røyst, som vakthavande lege den natta tolv år gamle Vesla blir innlagd med lungebetennelse. Det gjev forteljinga ein uventa vri, som om Alexander Kielland skulle kome på besøk hos Marianne i «Garman & Worse» og gjeve henne si fulle støtte til å slå tilbake mot dei som har straffa henne for at ho har våga seg til å ha eit kjønnsliv.
David og gorillaen
Den 99 år gamle David Attenborough, i seg sjølv eit naturens underverk, har brukt mesteparten av livet på å laga filmar om dyr og planter for TV. I den siste, som ligg ute på Netflix, sit han heime i stova og ser tilbake på nokre opptak frå Rwanda som han var gjorde i 1978. Planen var å snakka om utviklinga av tommel- og peikefinger mens ein fjellgorillaflokk pusla i bakgrunnen. Men best som det var, kom det ein treårs gorillaunge og heiv seg i fanget på han, og den vitskaplege observatøren var forvandla til leikeonkel. Dette hadde aldri kunna skje om det ikkje var for det banebrytande arbeidet til primatologen Dian Fossey, seier Attenborough. Ho studerte desse utryddingstruga slektningane våre i felt frå 1967 til 1985, og utvikla ein metode for vern og restaurering som har ført til at dei no har blitt dobbelt så mange. Av henne lærte han å laga høyrbare pustelydar når han nærma seg, omtrent slik menneske i gamle bygdesamfunn gjev frå seg nokre små kremt før dei går inn gjennom den opne døra til naboen.
Tyrannosaurus rex
Mens eg sit og ventar på å koma inn hos legen, høyrer eg at det står nokon og gryntar bortved betalingsterminalen. Det går rett i reptilhjernen og skaper ein så sterk trong til å jaga svinet på dør at eg for mi eiga velferds skuld lèt vera å sjå i den retninga. Men når det aukar til grov harking, blir den primitive aggressiviteten blanda med meir medmenneskelege tankar om at her er det visst ein som er i naud. No ser eg at ein halvgamal, ustelt mann har stilt seg i angrepspositur framfor den massive maskinen og prøver å rista han med begge hender. Dei stygge lydane han lagar, er ein trussel om omfattande øydelegging, slik Tyrannosaurus rex kjem brasande ut or buskane med open kjeft og ville brøl på filmar om fortidsdyr. Det er ein like vonlaus måte å jaga byttedyr på i våre dagar som for sekstiseks millionar år sidan, for ein jeger som seier frå i god tid om at han er i kjømda, er det lett å sleppa unna. Det som gjer krokodillar så farlege, er den evna dei har til å snika seg lydlaust innpå.
I god tro
Viten
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Adresse Wien
Når jeg snakker med folk i den mangfoldige fredsbevegelsen – og det gjør jeg stadig – merker jeg for tida en form for fatigue. Et enstemmig storting vedtar at forsvarsbevilgninger på 1024 milliarder om ti år skal være 1624 milliarder (2025-kroner), en eksplosiv økning på 600 milliarder kroner. Og mange av oss tenker – tar det aldri slutt? Skulle dette virkelig bli det endelige svaret med to streker under, at våpen er veien til fred? Det er nok ikke annet enn et lønnlig håp, men det kunne hjelpe litt, om i det minste én av sosialistene på Stortinget kunne skrive en kronikk og fortelle oss at sånn er det ikke! Vi har en drøm, kall det gjerne visjonen om en høyere himmel, om at vi en dag skal kaste alt militært utstyr på havets bunn! Menneskeheten er ikke skapt for å ta livet av hverandre! Hvor lenge skal vi fortsette å kaste penga inn i død og fordervelse, når vi har mer enn nok ressurser til at alle mennesker på jorda skal kunne leve verdige liv, om vi bare prioriterer annerledes? Naive og virkelighetsfjerne tanker? Egentlig ikke – for er det én ting historia har lært oss, så er det at mer våpen fører til mer krig. Den lærdommen er faktisk udiskutabel. Jeg styrer godt unna «Adresse Wien» i tv-ruta, men som langt mer enn normalt interessert i musikk gjør meg selvfølgelig noen tanker omkring Eurovision Song Contest (ESC). Det er en skam at vi deltar så lenge dagens Israel får være med, men på et mer overordna plan: Hvem ville merka det, om vi slutta å sende norske bidrag, så lenge konkurransen er så umusikalsk tonedøv som den er? ESC-eksperter liker å snakke om hvor spennende det er å få vite «hva Europa lytter til». Men sånn er det jo ikke.
Personal Jesus
Fra NRKs «nøytrale» økonomiske kommentator Cecilie Langum Becker til Frp-leder Sylvi Listhaug har sangen vært samstemt: «LO kan ikke legge seg bort i rentepolitikken. Norges Bank må være uavhengig.» Bakgrunnen er at LO-leder Kine Asper Vistnes mener banksjef Ida Wolden Bache står i fare for å «ødelegge tariffoppgjøret» hvis hun hever rentene. Kritikken mot LOs leder er vanskelig å forstå. Jeg mener; hvis LO, med 1 million medlemmer, ikke skal bry seg om rentepolitikken, hva skal LO da bry seg om? Poenget er jo at to rentehevinger i løpet av året, som Bache signaliserer, vil spise opp hele lønnstillegget og mer enn det for store deler av LOs medlemsmasse. Og dette skal ikke LO bry seg om? Hva vi i det minste har fått demonstrert, er at økonomi på ingen måte er noen eksakt vitenskap. Økonomene mener i hytt og vær, og jeg lurer på hvordan samfunnsøkonomen Bache finner ut hvem hun skal stole på? Vi hører ofte at Norges Banks «eneste våpen» mot inflasjonen er å heve renta. Hvis så er tilfelle, melder jeg meg hermed frivillig til å sitte i Norges Banks rentekomité.
Uvær i vente
Ifølge enkelte USA-kommentatorer er det allerede opplest og vedtatt at Donald Trump kommer til å tape mellomvalget i november. Mon det. Jeg kommer til å tenke på Marte Michelets WWJMD – hva ville Jon Michelet gjort? I futurum: Hva kommer Donald Trump til å gjøre? For om meningsmålingene i september og oktober viser det samme som de gjør nå, er det ikke et spørsmål om Trump vil finne på noe drastisk. Da er det spørsmål om når og hva han vil foreta seg. For Donald går ikke inn i et valg han er sikker på å tape. Den saken er bombesikker. Så – hva vil han finne på? We will see, og jeg er redd kidnappinga i Venezuela og krigen i Iran bare er en forsmak på hva vi har i vente.