Spalter
Signert
Orientering
Med andre ord
Solveigs salt
Det godes problem
Bondeguten frå Nebraska er liten og spinkel som ein søndagsskuleengel, og så fattig at han må snika seg til å overnatta på arbeidsplassen, som er akuttmottaket i fjernsynsserien «The Pitt». Han finn seg audmjukt i den motgangen han møter, enten det no er å bli oversprøyta med blod eller å bli terga av ein annan nyutdanna lege som på sitt vis er like utanfor som han sjølv. Likevel hadde han knapt greidd seg om ikkje overlegen hadde sett etter at han ikkje lét seg utnytta av dei særskilt trengande, som den unge kvinna som blei enkje etter at mannen hennar, som var bonde, kom inn med tredjegradsforbrenning over heile kroppen. Men etter kvart som serien skrir fram, viser det seg at jamvel den reinaste nestekjærleik ber i seg eit grann av makt, og jamvel den gode hjelparen kastar skugge. «The Pitt» er eit dramatisk verk skapt etter det aristoteliske prinsippet om einskap i tid og stad: Kvar sesong handlar om ei einaste femten timars vakt, der kvar episode tek for seg ein einaste time på det same sjukehuset. I motsetnad til sjukehusseriar flest er han fri for kjærleiksintrigar og sjarmerande dritsekker, og av verda utanfor ser me ikkje anna enn parkeringsplassen og litt av gata. Det meste av dramatikken ligg i behandling av skadar, som er så nøyaktig framstilt at ein ung kirurg eg kjenner, seier at han har lært ein ny metode for å stansa blodsprut frå halsen. Samtidig er denne serien eit moralsk åtak på den statlege raseringa av helsevesenet, avskaffinga av demokratiet og innføringa av einevelde i USA.
Naturen og viljen
Bak huset vårt står det ei sitkagran, sliten og rufsete og heller låg for alderen. Endå fangar ho nordavinden før han rekk å blåsa rett inn i stova. Ho gjer det ikkje for å vera god mot oss, og hadde ho fått velja, ville ho nok heller ha planta seg på ein lunare stad, så ho kunne strekkja ut greinene utan at vinden tørka ut kvistar og bar. Dess meir takksam er eg for at ho enno held stand, og ikkje visna vekk den sommaren då ho blei sjuk og nesten alle dei lysegrøne skota fall av. Ein kveld no i mai sat eg på golvet under glastaket i vinterhagen og såg at ei ringdue kom gåande ganske langsamt bortover ei krokete grangrein med kurs for det gamle skjorereiret innmed den tjukke stamma. Ho steig oppi som ei barselkvinne i ei seng, og eg såg opp på henne med undring og age: Tenk at ho ligg der rett over hovudet på meg og er mor! Sånn ville eg òg hatt det den gongen eg fødde, fri og avskjerma og i harmoni med naturen. I staden fall eg i hendene på eit patriarkalsk helsevesen som var så hekta på makt at det var farleg for folk.
Tendensdikting
Eyvin Dahl kom til Stavanger som ung lege i 1922. Han gjorde seg sterkt gjeldande som radikal politikar, og dreiv for eiga rekning eit svært godt utstyrt sjukehus der det ikkje var så nøye om pasientane kunne betala. Men det er først i år at han har fått sin eigen biografi, «Med åpent visir», skriven på grunnlag av mangeårig studium av historikaren Jan Magne Arntsen. Bakarst i boka står kortromanen «Samfundet dreper», som Dahl skreiv i 1934, då han var sjuk av nervefeber og ikkje kunne gå på jobb. Han opnar nesten Alexander Kielland-aktig med ei poetisk-sarkastisk skildring av husværa til fattige og rike, og held fram med nådelaus utlevering av ein kristeleg skomakar som ikkje greier omstillinga frå handverk til industri og drikk opp dei pengane som kona skulle kjøpt mat til ungane for. Deretter samlar han seg med veldig engasjement om den tragiske lagnaden til skomakardottera Vesla, som han møtte første gong då ho var ein optimistisk liten jentunge, og ikkje såg igjen før det var for seint. Her tek Dahl utan vidare til å snakka med si eiga røyst, som vakthavande lege den natta tolv år gamle Vesla blir innlagd med lungebetennelse. Det gjev forteljinga ein uventa vri, som om Alexander Kielland skulle kome på besøk hos Marianne i «Garman & Worse» og gjeve henne si fulle støtte til å slå tilbake mot dei som har straffa henne for at ho har våga seg til å ha eit kjønnsliv.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Er kokken mindre verdt enn bonden?
Bondens «inntektsgap» omtales temmelig presist som 63.000 – målt mot medianlønna i Norge, som er drøyt 700.000, eller kanskje mot industriarbeiderlønna på 638.000. I NRK heter det gjerne at bonden tjener 63.000 mindre enn «andre», mens TV 2 i det minste legger til et «sammenlignbare grupper» (hva nå det måtte være). «Bonden» kan være så mangt. Noen av dem er mangemillionærer, andre har knapt råd til å kjøpe egenprodusert melk. Tallene tilsier uansett at bonden i det minste tjener 580.000 – som er mye mer enn hva veldig mange «andre» tjener. Ta de som nå er i streik: Gjennomsnittslønna for reinholdere er litt under av 500.000. Kokkene tjener mellom 490.000 og 540.000. Butikkmedarbeiderne tjener i underkant av 520.000, og helt på bånn ligger bartenderne, som har en årslønn på i underkant av 470.000.
499 kroner for månedskortet!
Under mobiliseringa til årets 1. mai betalte arrangørene for en annonse som viste bilde av et 1. mai-tog i svart/hvitt. Parolen var ikke til å misforstå: «Stans rustningsspiralen!» Dette tenker jeg på, når jeg hører statssekretær i Forsvarsdepartementet, Marte Gerhardsen (Ap): «Den beste måten å unngå krig på, det er å gjøre kostnadene ved å gå til krig så høy at den vurderes som ikke aktuell. Så det at vi viser at Europa står sammen, at vi er sterke, at vi bygger opp vår egen forsvarsevne, det tenker jo vi er den beste måte å unngå konflikt og unngå krig på.» Hun får følge av Marianne Riddervold, forsker ved Arena, senter for Europaforskning. Med utgangspunkt i Ukraina-krigen og mulige svekkede sikkerhetsgarantier fra USA, sier hun: «Da må jo Europa nødvendigvis ruste opp.» Jeg spør med Mikael Wiehe: Är vi alldeles säkra på det? Som svar på forbundskansler Friedrich Merz’ uskikkelig oppførsel, truer Donald Trump med ikke å utplasseres Tomahawk kryssermissiler i Tyskland.
Adresse Wien
Når jeg snakker med folk i den mangfoldige fredsbevegelsen – og det gjør jeg stadig – merker jeg for tida en form for fatigue. Et enstemmig storting vedtar at forsvarsbevilgninger på 1024 milliarder om ti år skal være 1624 milliarder (2025-kroner), en eksplosiv økning på 600 milliarder kroner. Og mange av oss tenker – tar det aldri slutt? Skulle dette virkelig bli det endelige svaret med to streker under, at våpen er veien til fred? Det er nok ikke annet enn et lønnlig håp, men det kunne hjelpe litt, om i det minste én av sosialistene på Stortinget kunne skrive en kronikk og fortelle oss at sånn er det ikke! Vi har en drøm, kall det gjerne visjonen om en høyere himmel, om at vi en dag skal kaste alt militært utstyr på havets bunn! Menneskeheten er ikke skapt for å ta livet av hverandre! Hvor lenge skal vi fortsette å kaste penga inn i død og fordervelse, når vi har mer enn nok ressurser til at alle mennesker på jorda skal kunne leve verdige liv, om vi bare prioriterer annerledes? Naive og virkelighetsfjerne tanker? Egentlig ikke – for er det én ting historia har lært oss, så er det at mer våpen fører til mer krig. Den lærdommen er faktisk udiskutabel. Jeg styrer godt unna «Adresse Wien» i tv-ruta, men som langt mer enn normalt interessert i musikk gjør meg selvfølgelig noen tanker omkring Eurovision Song Contest (ESC). Det er en skam at vi deltar så lenge dagens Israel får være med, men på et mer overordna plan: Hvem ville merka det, om vi slutta å sende norske bidrag, så lenge konkurransen er så umusikalsk tonedøv som den er? ESC-eksperter liker å snakke om hvor spennende det er å få vite «hva Europa lytter til». Men sånn er det jo ikke.
Kron og mynt
Språket
Jamstilling
Innkomst» har det stått på den store lystavla på Oslo S og andre togstasjonar den siste veka. Det er ikkje nokon full svenske som står bak. Nei, det har vore Nynorskveka! Og på nynorsk heiter det innkomst og ikkje ankomst. Nynorskveka var oppladinga til sjølve Nynorskdagen den 12. mai, som dei siste åra har vore markert av målrørsla til minne om stortingsvedtaket på denne dagen i 1885 om å be Regjeringa «træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» Vedtaket for 141 år sidan er vorte kjent som jamstillingsvedtaket og markerte den offisielle starten for den toskriftspråkstoda som me har hatt sidan. På slutten av 1800-talet var jamstillingsvedtaket eit av fleire som bidrog til å meisla ut viktige sider ved norsk språkpolitikk som gjer oss annleis enn mange andre land. Det gjeld ikkje minst den såkalla «talemålsparagrafen» frå 1878 at undervisninga i folkeskulen skulle skje på bornas eige talemål. Altså ikkje på læraren sitt og ikkje på nokon andre høge herrar sitt heller.
Robotretorikk
Vi har hatt tilgang til avanserte KI-tekstroboter i over tre år nå, og maskinskrevne tekster spyttes ut i en heidundrende fart. Siden robottekster er basert på sannsynlighetsregning, blir de logisk nok ganske like hverandre. Har ikke kronikker og innlegg på sosiale medier blitt prega av vel mange retoriske pauser i det siste («Det begynner med en kort setning. Så kommer en kort setning til. Og et ord for seg selv. Slik.»? Og kryr ikke mange tekster nå av mønsteret «Det handler ikke om X, men om Y».
Ta sangen tilbake!
Overskriften gjengir mottoet for et initiativ i Oslo fra Sosialistisk kor og LO – man samles kvelden før 1. mai og synger og synger. Og om det ikke er tilsvarende tiltak andre steder i landet, bør det bli det! Selv skal jeg være med for første gang i år. Hva skal vi synge? Det er nok av sanger å velge blant. De fleste jeg kjenner i aktuelle kategorier, er fra perioden 1880-1980. Internasjonalen er enda litt eldre og troner alene på førsteplass. Franskmannen Eugene Pottier skrev den til Marseillaisen, men i 1888 fikk den sin egen melodi.
Naturligvis
Gryr i norden
Vandelsloven
I 1885 fikk Sverige en ny lov. Den såkalte løsgjengerloven straffet fattigdom og arbeidsledighet med fengsel eller tvangsarbeid. Loven ble opphevet i 1965, og de fleste moderne mennesker er enige om at den utgjorde en uakseptabel statlig vold. Staten møtte sårbarhet og fattigdom ved å låse de fattige inne. I 2026 foreslår regjeringen en ny lov. Det såkalte skjerpede vandelskravet vil – hvis det blir innført – kunne straffe fattigdom og arbeidsledighet med utvisning. Permanent oppholdstillatelse på grunn av tilknytning eller arbeid skal kunne trekkes tilbake på grunn av gjeld eller svart arbeid.
Giftig språk
Ord kan virke som ørsmå doser arsenikk: De svelges ubemerket, og synes ikke å ha noen virkning. Men etter litt tid viser virkningen av giften seg likevel.» Dette utsagnet kommer fra den tysk-jødiske lingvisten Victor Klemperer. Det er hentet fra dagbøkene hans som teaterstykket «Det tredje rikets språk» er basert på, og som jeg så på Nationaltheatret i forrige uke. To ting: • Språk har betydning for hvordan samfunnet utvikler seg. Og når vi lar språket endre seg uten at vi reagerer, tillater vi også at politikken får endre seg. • Hvis vi ikke reagerer tidlig nok, vil vi på et tidspunkt erfare at det er for sent. Uttalelsene fra en av Fremskrittspartiets politiske rådgivere på Stortinget, og som TV 2 i helgen kunne avsløre, er uakseptable. Å kalle pakistanere «minusvarianter» og å si at de helst ikke bør få barn, er reinspikka rasisme.
Streik!
I over en uke har hotell- og restaurantarbeidere vært i streik. Siden streiken startet har jeg stått streikevakt utenfor Oslo Plaza. Mange som står på streikelinja var med på forrige streik i 2016. Da vant de fagorganiserte frem med kravet om rett til lokale lønnsforhandlinger etter en fire uker lang streik. I årene etterpå har overskuddene vokst, mens grådige hotellmilliardærer ikke har villet gi annet enn småpenger i lønnsforhandlingene. I 2024 omsatte Oslo Plaza for 500 millioner kroner og fikk et pent overskudd på 119 millioner. I Finansavisen kunne en i april lese at hotelleier Lars Wenaas fortsetter å øke overskuddet og har brukt tiden etter pandemien til å fylle lommebøkene.
