Spalter
Signert
Orientering
Med andre ord
Solveigs salt
Slaven som helt
Då det blei sett opp skotpremie på Håkon jarl, hadde han allereie mist hirda si og hadde berre ein einaste mann att, trælen Kark. Den siste natta dei levde, sat dei samankropne i ei jordhole som Kark hadde grave ut under ein grisebinge. Begge to var i sterkt sinnsopprør. Håkon var redd for at trælen skulle svika han, og insisterte på at dei heilt frå fødselen var knytte saman i tett lagnadsfellesskap. Dersom han sjølv blei drepen, var det slutten for Kark òg. Kark, som fram til no berre hadde eksistert som ein lem på kroppen til Håkon, tok derimot til å sjå for seg ei framtid på eigne bein. Det blei det ikkje noko av, for då Kark tok hovudet til Håkon med til kongen for å innkassera dusøren, blei han avretta på staden.
Arbeidskraft
Mens nordmenn med kuhorn på hovudet lagar rorørsler og rolydar på amerikanske fotballtribunar, uroar andre seg for den dyrkinga av vikingtida som ligg attom. For alle veit jo at vikingane «plyndret, drepte og voldtok», og dessutan synest utlendingane sikkert at det ser forferdeleg dumt ut. Derimot kjem det sjeldan protestar mot den tradisjonelle feiringa av den amerikanske frigjeringskrigen, endå så mange soldatar som blei lemlesta og drepne, for ikkje å snakka om utryddinga av urfolket i tida som følgde. Den nådelause slavedrivaren George Washington blir halden høgt i ære som pioner og president i «the land of the free», og Thomas Jefferson sine fråsegner om fridom og menneskerettar gjeld framleis for grensesprengjande framsteg, sjølv om dei tvangsimporterte afrikanske arbeidarane fekk træla på som før. Dette skjedde så pass nyleg som for to hundre og femti år sidan, og er svært grundig dokumentert. Kjeldematerialet frå vikingtida er mykje knappare, med lite konkret informasjon og mykje propaganda og overtru. Men det er i alle fall semje om at den offisielle starten var i 793, då norske røvarar plyndra det kristne klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Trass i seigliva påstandar om at havet spydde ut ei uteljande mengd med skip, var det ikkje verre enn at mange av munkane kom seg unna.
Likevekt
Eg synest det er stas når fotballfansen vår sit på ein amerikansk stadiontribune og roper hu! hu! mens dei gjer åretak med armane som om dei ror eit vikingskip. For det særeigne med kulturen her i nord var at krigarane rodde sjølve, i staden for å fylla dei smekre skipa sine opp med slavar. Rett nok brukte ikkje dei verkelege vikingane kuhorn på hjelmane, og ikkje var det noko typisk norsk med dei heller: I dei norrøne sogene er ein viking det same som ein røvar, same kor han kjem frå. Dessutan var den såkalla vikingtida først og fremst kjenneteikna ved havgåande skip og internasjonal kontakt, og kunne vel så gjerne heitt den norrøne utferdstida. Eller den store samhandlingsepoken, i og med at det ikkje blei mindre vald etterpå, då makta blei samla på færre hender. Dessutan fekk folk flest skralare helse, og det var knapt nokon som hugsa at det hadde funnest ein liten koloni av norskætta kvinner og menn i Nord-Amerika. Ein gong midt på ellevehundretalet, halvtanna hundre år etter at handelsmannen Leiv Eiriksson steig i land i Vinland og hundre år etter at vikingtida offisielt var slutt, kom bergensaren Eindride unge heim frå det indre Middelhavet, der han hadde jobba som leigesoldat, og sa til Ragnvald jarl, som var på besøk frå Orknøyane, at han burde ta seg ein tur til dei store og mektige landa i sør, han òg. Det blei opptakta til ei kombinert røvar- og pilegrimsferd som gjev innsyn i den eineståande likevektsfilosofien i ein nesten gløymd kultur. Mange ville vera med, så sant Ragnvald var førar for heile ekspedisjonen, for han var svært godt likt.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
Hallo i uken
Senter for ekstremismeforskning (C-REX) har funnet ut at 3,3 prosent av befolkninga, 150.000 nordmenn, har «sterke, høyreekstreme holdninger». To av fire problemstillinger i undersøkelsen lyder sånn: 1. Det er greit å bruke vold for å forsvare norsk kultur. 2. Vold mellom ulike etniske eller religiøse grupper er stort sett uunngåelig. Hvor mye kan svar på disse spørsmålsstillingene sies å ha noe med «sterke, høyreekstreme holdninger» å gjøre? Den som svarer ja på det første, er jo enig med alle nordmenn – kanskje med unntak av Linn Stalsberg. Og er vold mellom ulike etniske eller religiøse grupper «stort sett uunngåelig»? Det er bare å ta en titt på verden, så ser man at sånn er det – om man liker det eller ei. Jeg har ikke lest mer av rapporten enn hva som rapporteres i VG, men må innrømme at her lukter det en smule forutinntatte holdninger i forskermiljøet. Det forskes forresten på mye rart, og det forundrer meg om det ikke kommer en forskningsrapport rundt Erling Braut Haalands påstand om at Norge forandres gjennom fotballens «togetherness».
Det umulige skatteforliket
Du kjenner denne replikken: «Du, det der har jeg ikke tenkt å bruke én kalori på.» Den faller helst i møte med et spørsmål man uansett ikke kan gjøre noe med. Som når Ståle Solbakken får spørsmål om skadesituasjonen i motstanderlaget. Sånn tenker jeg om Stoltenbergs skattekommisjon. Den blir ikke noe av. Legg den i en skuff, lås igjen og kast nøkkelen. Jeg mener; et «bredt skatteforlik» – strider ikke det mot selve politikkens idé? Hva er vitsen med å være opptatt av politikk, hvis sosialister og høyrefolk er enig om den viktigste saken? Skatt er jo interessekamp satt på spissen. Arbeid mot kapital – en motsetning som liksom forsvinner hvis skattepolitikken gjøres «blokkoverskridende»? Det er nok ikke alt Karl Marx stelte med som har relevans i dag, men i dette spørsmålet tror jeg bestemt han hadde et og annet poeng. Aftenposten bruker utropstegn: «Ta ansvar, inngå forlik!» Men nå er tida inne til ikke å høre på gamle tanter.
Helt og forræder
Rødt har sagt takk for seg i skattekommisjonen, og det er sikkert like greit. Hvis partiets representant i kommisjonen, Astrid Hauge Rambøl, har rett i at «det eneste betydelige grepet flertallet vil ta, er å redusere formuesskatten», blir det selvfølgelig håpløst for Rødt å inngå i et endelig forlik. Jeg tar for gitt at SV vil falle ned på samme linje. Ideen om et bredt forlik i skattepolitikken er i det hele tatt en underlig tanke. Nå som det ikke lenger eksisterer noen forsvarspolitisk opposisjon på Stortinget, er jo skattepolitikken det eneste vesentlige som skiller høyre og venstre. (Miljø og klima går som kjent på kryss og tvers av «blokkene».) Og var ikke resultatet av stortingsvalget i fjor et klart nei til å røre formuesskatten? Da er det mystisk, hvis resultatet skulle bli som Rambøl sier til Aftenposten: «Man skulle tro en av aksjonsgruppene mot formuesskatten hadde skrevet rapporten.» Tidligere Frp-representant, nå uavhengig på Stortinget, Christian Tybring-Gjedde, leverte mandag et debattinnlegg til ettertanke her i avisa. Fint at Stortinget er enig om at Forsvaret trenger 1854 milliarder fram til 2036, mener han – før han skriver: «Krig handler om mennesker.
I god tro
Viten
Kron og mynt
Språket
Ibsen i sjette klasse
Så heldig var jeg at min norsklærer i sjette klasse gjennomgikk flere av Ibsens dikt med oss. Aase Jenssen var også medredaktør av en lesebok for første klasse: Jespersens ABC og lesebok, ved U. Greve, Aase Jenssen og Hilda Olsen. Og den er god! Blant annet tar den hensyn til at barn har lettest for å lære de store bokstavene først. Jeg husker godt de tre av Ibsens dikt vi gjennomgikk. To av dem gjenspeiler dikterens engasjement på Danmarks side i konflikten med Tyskland omkring den dansk-tyske krig i 1864; dermed lærte vi elever noe om Skandinavias historie samtidig. Det første diktet har den gripende tittelen «En broder i nød!», der broderen er Danmark.
Jonsok
Det er Jonsok i dag. Det er eit fint høve til å fortelja litt om svake femininum og o med kvist! Jonsok er det danskar og austlendingar og mange andre kallar St. Hans. Svenskane er profane nok til å kalla det midsommar, for det er jo det det handlar om: Ei feiring av den lengste dagen i året då sola snur, og som den kristne kyrkja overtok som ei feiring av døyparen Johannes, som skal ha vore fødd seks månader før Jesus. Både Hans og Jon er kortformer av Johannes. Men kva med dette -ok? Me finn det òg i Olsok, den kyrkjelege feiringa av Heilag-Olav. På norrønt hadde me høvesvis Jónsvaka og Ólafsvaka, og -ok er altså ei kortform av substantivet vaka som tyder å halda seg vaken gjennom natta.
Varför då?
Ved Stockholms universitet forsvarte Shiro Shibata nylig en doktoravhandling om et spørsmål de fleste svensker aldri har tenkt over: Hvorfor kan vi si både han tog med sig väskan og han tog väskan med sig? Og hvorfor kan vi kjede ræva av oss, men ikkje kjede av oss ræva? Mot slutten av doktorgradsforsvaret fikk publikum mulighet til å stille spørsmål. En av de frammøtte lurte på noe helt annet enn valg av metode og teoretiske analyser: Hvorfor hadde Shibata valgt å ta doktorgrad på akkurat dette temaet? Det kan virke åpenbart for grammatikere, men kanskje ikke for utenforstående. Shibata, som lærte svensk i voksen alder, svarte at det var nysgjerrigheten som drev han til forskningsspørsmåla om hva som skiller de ulike rekkefølgene på setninger som tog väskan med sig og tog med sig väskan. Det som faller naturlig for morsmålstalere, gjør ikke nødvendigvis det for innlærere av et språk. Når velger man den ene rekkefølgen, og når velger man den andre, og hvorfor må man si ta livet av sig og ikke ta av sig livet når man kan si ta av sig hatten? For den som lærer svensk som voksen, er slike spørsmål langt mindre opplagte. De viser hvor mye grammatisk kunnskap vi bærer rundt på uten å være klar over det – uansett hvilket morsmål vi har. De fleste morsmålstalere av norsk ville sagt at noe skurrer i uttrykket ha på seg tre år til å skrive (i stedet for ha tre år på seg), uten nødvendigvis å kunne forklare hvorfor. Vi følger regler vi aldri har lært, og som ofte ikke står formulert noe sted, og det er det som gjør sånne litt rare spørsmål interessante for språkvitenskapen. Hvorfor ordrekkefølgene i svensk (og norsk) er som de er, er et innfløkt spørsmål.
Naturligvis
Gryr i norden
Refleksjoner om LO
Forfatteren Jonas Bals har mange års erfaring som organisator i norsk LO. Da han møter Pelle Sunvisson og meg ved togstasjonen i Oslo, spør han om vi vil besøke en streik. «Akkurat nå pågår det to ulike streiker, en lokal streik på en restaurant og en tariffstreik for hele bransjen.» Vi vil besøke den store streiken. Dagen etter får jeg en følelse av å ha reist med en tidsmaskin. På Youngstorget står hundrevis av arbeidere i streikevester. Nyskrevne kampsanger blir framført på en scene.
Stengte dører
To måneder etter utskrivelse fra psykisk helsevern, et sted i Norge. En mor overtaler sønnen sin til å få komme og hjelpe. Når hun går inn i leiligheten er gulvet dekket av søppel. Det lukter mugg og bedervet mat. I et skap finner hun servise inngrodd med matrester, pakket inn i poser i et forsøk på å gjemme skammen. Dusjen er dekket av et brunt belegg og ikke vasket på månedsvis.
Makta i en streikevest
4416 fagorganiserte i 331 bedrifter sto i streik da Fellesforbundet ble enige med NHO Reiseliv 28. mai om årets tariffoppgjør. Kravene fra Fellesforbundet var forskuttering av sykepenger og lønnsøkning tråd med frontfaget. Det at det var nødvendig å streike for disse kravene, viser bare hvor griske bedriftseierne i NHO Reiseliv har blitt. Men det nytter å streike. Resultatet av streiken sikrer oss alle ti kroner og femti øre i økt lønn og forskuttering av sykepenger i fire måneder.
