Spalter
Kron og mynt
Språket
Et år for slop
Kåring av årets ord eller nyord er en fast tradisjon i Norge og ellers i verden hos språkorganer, store aviser og ordbøker. Det er ikke noe mysterium at økt bruk av bestemte ord eller danning av nyord kan gi et bilde av pågående samfunnsendringer og av hva samfunnet er opptatt av. Kåringene er derfor også interessante å se tilbake på som et kulturstempel fra ulike epoker. Felles for mange av kåringene i år er at de har med teknologiutvikling og kunstig intelligens å gjøre, som det tyske KI-ära. I Norge har Språkrådet kåra tekoligark til årets ord. En tekoligark er en eier av et teknologiselskap med enorm makt. Det var flere kandidater på lista, bl.a.
Julegleder
Jeg er så heldig å ha barnebarn å dele juleforberedelsene med. Nå har jeg vært på loftet og hentet esken med julebøker – det er hyggelig å lese for de små! En fin bivirkning er at det gagner deres språkutvikling. Astrid Lindgrens «Reven og nissen» ble straks en favoritt hos lille Tobias. Dramaet forsto han godt: Nissen ville beskytte gårdens høner mot reven! Toåringen pekte og ropte «nisse! nisse!» En glede utover høsten er å øve inn nye julesanger i koret og repetere de gamle – fra «Rudolf er rød på nesen» til «In the bleak midwinter». «Deilig er jorden» er selvskreven som konsertavslutning; «fred over jorden» rører etterkrigsgenerasjonene mer nå enn før. I år fikk vi også publikum med på den latinske «Dona nobis pacem» (gi oss fred).
Jól (n., pl.)
Dette ordet er og blir [...] en etymologisk gåte.» Slik avsluttar Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindemann ei lengre utgreiing om ordet jul i den etymologiske ordboka si, Våre arveord. Ordet var namnet på det førkristne midtvintersblotet og kan setjast i samanheng med ei nemning for ein månefase frå november/desember til januar/februar. Noko av den etymologiske mystikken heng saman med at ein innanfor indoeuropeisk ikkje finn ordmateriale som kan setjast i samanheng med ‘jul’ anna enn i germanske språk. Derimot finn me det i dei uralske grannespråka samisk, finsk og estisk, og både i nordsamisk og finsk heiter desember «julemånad», høvesvis juovlamánnu og joulukuu. Men først litt filologi! I våre dagar dominerer forma jul i norsk, men det er framleis målføre der ein held sterkt på jol, og begge er del av den offisielle nynorsknorma. Vekslinga jol~jul går langt tilbake i tid og svarar til eit skilje mellom vest- og austnordisk. I norrønt var ordet jól eit nøytrumsord i fleirtal slik det framleis er det på islandsk og færøysk. Når islendingane helsar Gleðileg jól!, seier dei på ein måte eigentleg Gledelege juler! Det same gjeld faktisk også påske-ordet, og gitt at det er snakk om høgtider med fleire dagar, gir det jo ganske grei meining. På fastlandet i Norden har orda derimot meldt overgang til eintal, i utgangspunktet til hokjønn.
Naturligvis
Gryr i norden
Solidaritet?
Bare tre år etter en global pandemi og der pandemiberedskap, sykdomsovervåking og styrking av helsetjenester i lav- og mellominntektsland burde prioriteres høyt, kutter flere land massivt i bidrag til FN-systemet. Det er et politisk valg med alvorlige konsekvenser. Private aktører med uklare motiver og minimal demokratisk kontroll står klare til å fylle tomrommet når viktige internasjonale organisasjoner som FN, Verdens helseorganisasjon (WHO) og International Labour Organization (ILO) trenger penger. Prisen betaler vi i form av maktforskyvning og ansvarspulverisering, og til sist svekket demokrati og tillit. WHO Foundation ble opprettet i 2020 for å skaffe midler til WHO. Den britiske avisen The Guardian har dokumentert hvordan stiftelsen fra start hadde nesten 50 prosent anonyme givere, en andel som har økt år for år. Donasjonene kommer fra veldedige organisasjoner og filantroper, men også tekselskaper, farmasiselskaper samt bank- og finansnæringen står på lista. Etter 2022 har WHO Foundation falt fra en B til en D på transparens-ratingen til Open Democracy. Kutt i offentlige budsjetter åpner døren for finansiering som ikke er underlagt samme krav til åpenhet, demokrati og politisk styring.
De som holder (h)jula i gang
I jakten på julestemningen i et snøfritt Oslo har jeg lett i NRK-arkivet. Der fant jeg ut hva julen egentlig handler om. Et fast innslag i NRK på julaften var «Vi går ombord», ledet av Erik By. Julaften 1963 så folk landet rundt gamle sjømenn fortelle om livet til havs og litt sjenerte barn hilse til fedrene sine ute i verden. I dag, når veldig mye av juleunderholdningen handler om kjendiser, er kontrasten desto større til den tiden da årets viktigste tv-program var en storslagen hyllest til sjømenn som måtte jobbe i julen. I julen kommer klasseskillene frem, som i den dickenske julen, ikke bare mellom de som har i overflod og de som engster seg for å ha nok penger til julegaver og julemat. Mange som jobber skift og turnus må være borte fra familien julaften for å være på jobb. Det er de som holder (h)jula i gang. Og det er sjelden en direktør. Hva er det egentlig som står på spill i Charles Dickens «A Christmas Carol»? En vanlig borgerlig lesning legger vekt på Ebenezer Scrooges omvendelse fra julehatende gjerrigknark til en omtenksom, varm sjef og businessmann – en førtidig Johan H. Andresen. Men fortellingens egentlige forløsning handler om Bob Cratchits jul hjemme.
Ikke gi dem den
I Vestland har det haglet verbalforslag og interpellasjoner fra Frp, Høyre og KrF om å konkurranseutsette kommunal pensjonsleverandør i forkant av kommunestyrets budsjettmøter etter siste kommunevalg. Forvaltning av pensjon er ikke et lite, trivielt og kortsiktig spørsmål om trange kommunebudsjetter. Pensjon og anbud er kompliserte tema som krever kunnskap og presisjon. Særlig i møte med løfter om økonomisk gevinst. Folkevalgte må vurdere om det er sant når Storebrand sier at Vestland fylkeskommune sparte 10–12 millioner kroner i 2023 på ha dem som pensjonsleverandør. Dette har Storebrand aldri dokumentert. Det er skremmende at det ikke stilles spørsmål ved dette, for det burde være en temmelig enkel sak å dokumentere dersom det stemmer. Når prosesser igangsettes for å finne ut om det er penger å spare, må de fleste ha ekstern pensjonsrådgivning.
Med andre ord
Homo politicus
Kringla heimsins
Signert
Orientering
Solveigs salt
Rikdomsforakt
Sveits er eit fint land, og ein kan sikkert leva like godt der som i Noreg, bortsett frå at det er vanskeleg å fatta korleis folk frivillig kan gje avkall på kysten og det opne havet berre for å sleppa å betala skatt. Å emigrera av økonomiske årsaker er ein forseinka reaksjon på eit problem som ikkje finst lenger, for ingen ville ha svolte i hel om dei var blitt verande heime, eller blitt tvangsutskrivne til krigsteneste for eit kongedøme som ikkje gav noko tilbake. Eg forstår det litt betre når eg minnest at då eg var barn, trudde eg at eg hadde lyst til å bli rik, slik folk var i bøker og på film, der spenninga ofte var knytt til tap av formue, og ein god slutt innebar full tilbakebetaling. Særleg verka pengebingen til Onkel Skrue normdannande: Når B-gjengen sprengde seg gjennom fleire meter tjukke betongmurar og røva med seg tonnevis med myntar og setlar, reagerte den unge lesaren som ein trugen forsvarar av storkapitalen. Trass i at Donald og Ole, Dole og Doffen berre fekk ei krone i timen for å henta alle fantasillionane heim igjen, kjentest det som ei rettvis gjenoppretting av ein universell harmoni. Likevel snubla eg inn eit yrke som garantert ikkje ville gje meir enn middels velstand, og eg forelska meg aldri i unge menn med stor innteningsevne. Og sånn har det halde fram: Kvar gong eg har stått ved ein krossveg, har eg styrt i den retninga som førte til ringast avkasting. Ikkje fordi eg elska fattigdomen, slik Frans av Assisi skal ha gjort, men ganske enkelt fordi det fall seg slik. Men om det ikkje har lønt seg reint pengemessig, har det heller ikkje straffa seg. Tvert om undrar eg meg rett som det er over at livet mitt er så luksuriøst.
Dei gode mennene
Det heitte seg at kalifen Harun al Rashid brukte rusla omkring i Bagdad på kveldstid, kledd som ein mann av folket. Såleis fekk han ein kunnskap om vanlege menneske som aldri kunne nå fram til ein opphøgd herskar.Den kloke og vakre fjernsynsserien «Ølhunden Berit» byggjer på den same tematikken ved å la ein middelaldrande osloborgar kamuflera seg med kjole og blond parykk. Sjølv om han berre gjer det for å sleppa unna den negative merksemda han har pådrege seg gjennom kvinnefiendtleg trolling på nettet, gjer den nye innsikta han til ein betre mann. I det verkelege livet skjer slike forvandlingar rett som det er, utan skifte av kjønn. Alt som skal til, er at ein herskesjuk person plutseleg forstår at han må endra atferd dersom han ikkje skal bli dumpa av sine nærmaste. Men fordi åndslivet frå gamalt er knytt til ei livsforståing der det gjeld om å få godkjenning av ei faderleg allmakt på kostnad av kvinner og barn, hender det sjeldnare i bøker og på film. Derfor må den tragiske rollefiguren Tom flyttast ned på eit komisk plan før han kan gje avkall på den patriarkalske identiteten. Der er det meir rom for det uventa og ureglementære, og publikum kan godta at han blir eit ekte medmenneske. Den slags kunne aldri skjedd i eit meir seriøst verk som «Peer Gynt», for det er det overdimensjonerte sjølvbiletet som gjer at Peer blir teken på alvor.
Kyrkja er eit hus
Før om åra gjekk nesten alle norske skulebarn til gudsteneste før jul. Om det ikkje var frivillig, var det i det minste eit omskifte, med benker i staden for pultar og Jesus på korset der det elles hang ei tavle med svamp og kritt. Preika til presten kunne vera tung å lida seg gjennom, men orgelet fekk «Her kommer dine arme små» og «Et barn er født i Betlehem» til å lyda mykje meir høgtidsamt enn i klasserommet. Når ungane kom ut under open himmel igjen, og lufta enno dirra av ljomen frå klokkene i tårnet, kjente dei det inni seg at dei hadde vore ein annan stad. No står mange kyrkjer like tomme i adventstida som elles i året. Dagsrevyen har intervjua folk på gata som synest det er heilt greitt, og filma ein prest som går og stullar og steller framme ved alteret, overlaten til seg sjølv i eit hus der det sjeldan kjem nokon innom. Dersom han ville hatt selskap, kunne han berre gjort som Jesus og oppsøkt syndarane i det naturlege habitatet deira. Likevel er det jo litt synd på han. Sivilisasjonen her i nord er mykje eldre enn kristendomen, som blei innført av fanatiske mannssjåvinistar og førte til at kvinnene blei rekna for ureine i mange hundre år. Men når kyrkjene først er bygde og betalte for, er det for ille å berre la falla inn i seg sjølve. Ein del av dei, særleg dei eldre, er staselege byggverk med harmonisk balanse mellom vegger og vindauge, altertavle og orgel.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
En null til Norge! Skål!
Da statsminister Jonas Gahr Støre skulle oppsummere halvåret, la han fram en plan så uforpliktende og ullen at han like gjerne kunne ønska oss alle god jul. De frammøtte representantene for den fjerde statsmakt nøyde seg så stort sett med å gjengjelde ønsket. Og for all del, det er lov å være i det lune hjørnet. Men jeg kunne tenkt meg å stille dette spørsmålet: «Tre av de største selskapene der staten har aksjemajoritet, er i alvorlig trøbbel. Hydro beskyldes for å ødelegge miljøet og livsgrunnlaget for urbefolkninga i Amazonas. Økokrim har gitt Equinor Refining Norway AS en bot på 220 millioner kroner for omfattende og langvarig forurensing på raffinerianlegget på Mongstad. I tillegg vil Økokrim inndra 500 millioner fra selskapet for «sparte utgifter på mangelfullt vedlikehold». Kontrollkomiteen i Stortinget oppretter sak mot Telenor, med mistanke om at den norske telegiganten har satt sivile liv i fare ved å overlevere persondata til militærjuntaen. Gjør statsministeren seg noen tanker rundt det faktum at statens egne børslokomotiv havner i denne typen konflikter?» Men skal folket få lov å drikke øl til langt ut på morrakvisten for å se fotball-VM på pub? I dette spørsmålet hadde statsministeren en klar plan. Selvfølgelig skal folk få kose seg med en duggfrisk halvliter til langt til ut i de små timer! Også om det blir ekstraomganger og straffespark? JA! Statsministeren beskyldes for å dilte etter Frp i betente saker, så også i dette tilfellet. Om så skulle være korrekt, har han min fulle støtte.
«En fascistpris!»
Telefonen slår gnister. Jeg veit jo godt at årets fredsprisvinner står langt til høyre. Men – «fascistpris»? Er ikke alle skjønt enige om at hun, trass sitt politiske ståsted, er en ivrig forkjemper for demokrati i sitt hjemland? Maria Corina Machado er i sannhet ei imponerende dame. Hennes flukt fra Maduros diktatur for å motta fredsprisen er en heltesaga verdig. Gitt at det stemmer, at hun forkledde seg med parykk, la ut i turbulent farvann i en fiskebåt, overnatta på Curacao, for så å ta seg til Oslo med flerfoldige flybytter. Sannsynligvis har flere titalls mennesker satt livet på spill for å få Machado trygt til Norge. Opposisjonen vant fjorårets valg i Venezuela.
Ny oljepolitikk?
Det eneste merkelige med omstillingskommisjonen er at den ikke lå inne i Arbeiderpartiets opprinnelige forslag til statsbudsjett. Dette handler utelukkende om å innhente kunnskap – og hvem kan være motstander av oppdatert kunnskap? La meg si det sånn: De som driver alpinanleggene i Hafjell har nok for lengst nedsatt sin kommisjon som ser på mulighetene for alternativ drift. Snø er riktig nok en fornybar ressurs, men den faller dessverre i stadig mindre mengder på våre kanter – det er like sikkert som at tilgangen på olje minsker for hvert fat vi henter opp fra havbunnen. MDG innkasserer denne kommisjonen som en stor seier – ja, Une Bastholm snakker faktisk om «det store skiftet i oljepolitikken». Da får jeg bildet av hennes entusiastiske dans under valgnatta 2021 på netthinna, noen timer før alt falt i grus. Og fikk ikke SV gjennomslag for sitt ønske om et omstillingsutvalg allerede i budsjettet for inneværende år? Bar forhandlingene om neste års statsbudsjett preg av «kaos»? På ingen måte. Jeg vil tvert imot mene at behandlinga ble en dundrende suksess for samarbeidet på rødgrønn side.
