Signert
Orientering
Ideen om Europa som en stor politisk føderasjon skinte sterkere da den ennå var på lang avstand.
Regjeringen vil innføre EUs fjerde energipakke stykkevis og delt. Slikt blir det rettslig lapskaus av.
EU forsøker å sette foten ned mot Russland, men kan være i ferd med å bytte ut én kritisk avhengighet med en annen.
Med andre ord
Kan Arbeiderpartiets utenrikspolitiske stjernelag stå imot Trump-vinden som blåser over verden?
Iranske diplomater gjentar ofte at ayatolla Ali Khamenei faktisk har utstedt en fatwa mot atomvåpen. Men hva betyr egentlig det?
Oppmerksomheten vår er snart ferdig utnyttet. Nå er intensjonene til salgs.
Solveigs salt
Krigsteater
Oppstyret omkring det politiske partiet Fred og rettferd framstår som ein reprise av eit drama som var betre første gong eg såg det. Det var i 1965, den sommaren eg fylte seksten, og mor mi og eg var i Bergen under festspela og såg «Ai ai ai for en artig krig!», ein musikal satire om den absurde destruktiviteten under Første verdskrig. Ikkje sånn å forstå at eg har gått omkring og hugsa det i all ettertid, men etter at Marielle Leraand og Ine Marie Eriksen støytte saman i Debatten på NRK, har eg ofte kome i hug ei scene der ein Rosa Luxenbourg-aktig radikalar held appell for nedrusting og forsoning, og blir jaga vekk av ein rasande mobb under leiing av ei kvinne som skrik: «Mannen min er ved fronten!» Sidan las eg «Intet nytt fra vestfronten» av Erik Maria Remarque, yndlingsforfattaren til far. Den handlar mykje om det same, sett gjennom auga til ein tenåring som kavar med å overleva som soldat i skyttargravene mens kameratane hans blir forvandla til krøplingar og lik. Noko av det som gjorde sterkast inntrykk, er ei utgreiing om kvifor nærkamp heller bør utkjempast med spader enn med bajonettar. Elles går det mest på å skaffa seg mat i eit sølete og nærsynt univers der ingen bryr seg om å rapportera at forteljaren fell for ei tilfeldig kule på ein elles ganske fredeleg føremiddag. Far var vanlegvis svært romantisk innstilt til krig, så det seier litt om den menneskelege evna til å leva med motstridande tankar og erfaringar at han lét seg fanga inn av autoritetskritikken til Remarque.
Barn og ansvar
Mens familieselskapet gjekk sin gang nedi stova, tok eg meg ein tur opp på rommet mitt, småjente som eg var og utan plikt til å tomprata med gjestene. Men oppe på loftsgangen kom moster mi imot meg, sint i ansiktet og streng i røysta, ho som alltid var så blid. Ho peikte mot ei dør som ho nettopp var komen ut frå, og kravde å få vita kven som låg i den oppreidde senga der inne. «Sengkleda,» svarte eg, med kjensla av å ha berga meg unna noko farleg. For moster blei straks litt rolegare i fjeset og stilte ikkje fleire spørsmål. Men like etter seig det innover meg at eg hadde fått ansvar for noko som eg helst ville vore spart for. Resten av barndomen måtte eg alltid springa i førevegen og lukka alle dører utanom mi eiga når eg skulle ha nokon med meg opp. Det var tabu å ha foreldre som ikkje sov i same seng.
Fallen kvinne
Sigrid Undset hadde allereie gjeve ut fire bøker, ei i året frå ho var tjuefem, og var enno ikkje fylt tretti då ho i 1911 smelte til med «Jenny», ein sjokkerande realistisk roman om kropp og identitet. Boka opnar med at den tjueåtte år gamle hovudpersonen er på rangel i Roma saman med tre kunstnarkollegaer og ein ung vitskapsmann som ho har plukka opp på vegen, verdsvand og sjølvsikker som ho er. Planen var å starta på utestaden Frascati, men med eitt vil ikkje besteveninna Cesca dit for nokon pris: «Uf nei, ikke Frascati – æsch, sitte der og murpe da med tredve gamle danske damer av alle mulige kjøn og aldre.» Den slags kunne kul ungdom frå Kristiania lira av seg utan å bli råka av straffande woke. For som Sigrid Undset sjølv formulerte det i soga om kong Artur og riddarane av det runde bord, «sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting.» I motsetnad til sed og skikk no om dagen går dei medverkande i «Jenny» omkring og trur at dei med viljens kraft kan heva seg over biologisk grums som høgreiste åndsmenneske. Jenny har ein maskulin karakter, uoppsliteleg arbeidsevne og ein tidstypisk idé om den einaste rette. Trass i at ho aldri har kyssa ein mann, er ho klar til å satsa fullt og heilt på kjærleiken kva dag han måtte dukka opp. Men ein vakker dag tek ho til å flørta med den unge vitskapsmannen fordi han står så lagleg til. Og etter at ho har slått om med han, kjenner ho seg så einsam at ho dett rett i armane på far hans, som elskar henne så søtt og klissete at det er heilt uforeinleg med dei steile prinsippa for sann og opphøgd kjærleik som ho framleis held seg med. I førstninga tek ho det med ro at ho er blitt gravid.
Feminist javisst
Rønsen på fredag
5000 drepte hver dag – og hva så?
I dagene etter at Ukraina-dissidenter fikk slippe til i «Debatten», gjorde NRK P2 et forsøk på å samle trådene i programposten «Oppdatert» – i dette tilfellet dessverre et totalt misvisende navn. En av ekspertkommentatorene, Cecilie Langum Becker, medga at hun ikke hadde hørt om Fred og rettferdighet (FOR) før hun så partileder Leraand og professor Diesen på tv. Den andre ekspertkommentatoren, Lars Nehru Sand, hadde «så vidt hørt om det». Unnskyld, men leser ikke to av NRKs presumptivt skarpeste kommentatorer Klassekampen – der FOR jevnlig har vært via spalteplass siden bruddet med Rødt for to år siden? I så fall kan mye tyde på at NRK i dette tilfellet dreiv god, gammeldags folkeopplysning – ikke minst for egne medarbeidere. Jeg har sagt det før – jeg forundres over skråsikkerheten så mange legger for dagen i spørsmålet om Ukraina-krigen. Ukraina skal støttes «as long as it takes», tilsynelatende uten tanke på at vi nærmer oss stadiet der «the last man standing» er de facto seierherre. I forsvarspolitiske spørsmål lytter jeg alltid med interesse til tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. I TV 2 beskriver han hva han anser som et mulig/sannsynlig scenario. Russerne vinner, etter en «langvarig utmattelseskrig».
Krigens dilemmaer
Det var selvfølgelig en PR-triumf av de sjeldne, da det nystifta partiet Fred og rettferdighet (For) sprengte døra inn til selveste «Debatten». Det er ikke hverdagskost at et miniparti som ennå ikke er registrert på gallupen, får hovedrollen i landets mest sette debattprogram. Når partileder Marielle Leraand insisterte på å holde den «sensasjonelle nyheten» skjult helt til slutten av programmet, var det bare å innkassere jackpot. For første gang ble Ukraina-krigen diskutert med utgangspunkt i et dissentermiljø. Til stor overraskelse for mange framsto Leraand og partiets førstekandidat i Akershus, professor Glenn Diesen, som rolige og saklige debattanter – i motsetning til den vanligvis så stødige og sindige Ine Marie Eriksen (H). Det kler ikke lederen av utenriks- og forsvarskomiteen å falle ned på «reinspikka løgn, propaganda, tull, vrøvl»-nivå. For Fors budskap er verken løgn eller vrøvl. Det er et faktum at Nato, mot uttalte løfter, stadig har nærma seg Russlands grenser. En opplagt provokasjon, sett fra Moskva.
Ny verdensrekord!
Vi som hørte «Politisk kvarter» tirsdag denne uka fikk oss en overraskelse. Men det inntrufne kom enda mer abrupt på programlederen. Hele tre kommentatorer var invitert, og så sannelig – «her fins faktisk tendenser til debatt», kunne Bjørn Myklebust forbløffa konstatere. Hva hadde skjedd? Klippekort-kommentatorene Tone Sofie Aglen (NRK) og Ketil B. Alstadheim (Aftenposten) var supplert med Klassekampens redaktør Mari Skurdal. Og vips – debatt! Kan Myklebust og hans kolleger trekke lærdom av dette? Det er bortkasta tid å ha to mainstream-kommentatorer i studio bare for at de skal gjenta hverandre.
Kron og mynt
Språket
Fred og krig
Jeg vælger mig April! I den det gamle falder, i den det ny faar Fæste, det volder lidt Rabalder, dog Fred er ej det bedste, men at man noget vil!» Dette kalenderverset av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) bør vel oppfattes som et slag for handlekraft og mot passivitet – ikke for krigshandlinger. Krig og fred, heter det ofte, i den rekkefølgen – kanskje på grunn av Lev Tolstojs mektige roman (1868–1869) med den tittelen. Sikkert er det at temaet krig har inspirert mange skribenter. En av dem er Horats (65–8 f.Kr.), som skriver: Dulce et decórum est pro pátria mori. ‘Det er søtt og edelt å dø for fedrelandet.’ En annen lyrisk dikter, grekeren Pindar (cirka 518–438), gir uttrykk for et annet syn: ‘Krig er søtt for dem som ikke har opplevd den (de uerfarne)’. Sitatet ble kjent gjennom Erasmus av Rotterdams latinske oversettelse: Dulce bellum inexpértis. Hans samlinger av sitater og bevingede ord fra antikken (adagier) kom i en rekke opplag. Romerriket ekspanderte gjennom krigføring – det var som regel en krig på gang et eller annet sted – eller flere.
Eit stille under
I dag smykkar Tromsø seg med samisk språk og kultur på ulike måtar. Heimebana til TIL har fått namnet Romssa Arena, det samiske flagget vaiar utanfor rådhus og andre bygningar ved viktige anledningar og feiringa av 6. februar har vakse seg stor på få år. Men ein skal ikkje så mange år tilbake i tid før stemninga var annleis. Etter kommunevalet i Tromsø hausten 2011 var noko av det første dei borgarlege valvinnarane gjorde, å trekka tilbake søknaden om å innlemma kommunen i Forvaltningsområdet for samisk språk. Spørsmålet hadde prega det offentlege ordskiftet heilt sidan det vart sett på dagsordenen eit års tid tidlegare. Sterke negative haldningar til det samiske kom for ein dag både i avisspalter og på politiske møte.
Språklig tåke
De fleste fagfolk irriterer seg over hvor lite andre kan om akkurat deres fag. Verst er det når folk bruker faguttrykk på feil måte, ofte bare for å høres imponerende ut. Selv har jeg fått meldinger fra matematikere som har påpekt at jeg brukte uttrykket «minste felles multiplum» feil i en tidligere spalte. Og jeg kunne sikkert irritert meg over feil bruk av ord som «pluskvamperfektum». Ofte er slik ikke-faglig bruk av faguttrykk en form for bullshit eller tullpreik. Carl Bergstrom og Jevin West definerer bullshit som «språk, statistiske tall, datagrafikk og andre former for presentasjon som er ment å overbevise ved å imponere og overvelde en leser eller lytter, uten hensyn til sannhet eller logisk sammenheng» (min oversettelse). I boka «Calling Bullshit» viser de hvordan matematiske formler og annet fagspråk ofte brukes for å imponere eller forvirre i stedet for å opplyse. Hva betyr det egentlig når noen sier at organisasjonen må «rigges for økt kompleksitet gjennom en asymmetrisk ressursfordeling»? Slike uttrykk fungerer fordi mange av oss ikke føler oss kvalifiserte til å stille spørsmål ved informasjon som er pakket inn i fagsjargong.
Homo politicus
Naturligvis
I god tro
Viten
Gryr i norden
De brennende hjerter
Opptakten til LO-kongressen ble overskygget av skandaler, men i åpningstalen til LO-kongressen minnet avtroppende leder Peggy Hessen Følsvik om hvorfor vi er fagorganiserte. Følsvik begynte med 80-årsjubileet for Norges frigjøring fra den tyske okkupasjonsmakta 8. mai, som sammenfalt med årets LO-kongress. Hun viste til 10. september 1941, da hele LO-sekretariatet ble arrestert etter melkestreiken. LO-advokaten Viggo Hansteen og klubblederen Rolf Wickstrøm ble henrettet av nazistene. «Siden da har LO stått opp for friheten», sa Følsvik.
Et viktig skritt
LO-kongressens uttalelse om Palestina er et vedtak som vil stå seg for ettertiden. Det vil stå som et lysende eksempel på at norske tillitsvalgte, uten å nøle, forsto å handle rett på et kritisk og avgjørende tidspunkt. Uttalelsen slår fast at det pågår et folkemord og at boikott er en folkerettslig forpliktelse, frem til folkerettens gyldighet er realisert for palestinerne. LO-kongressen følger dermed rådene fra et overveldende flertall av palestinske fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner. Oppsummert de helt på linje med tidligere leder for New York-kontoret for FNs høykommissær for menneskerettigheter, Craig Mokhiber som i fjor uttalte at: «ICJs autoritative avgjørelse om den israelske okkupasjonen slår fast at boikott, de-investering og sanksjoner mot Israels okkupasjon, kolonisering og apartheid ikke bare er et moralsk imperativ, men også en juridisk forpliktelse.» Denne store og avgjørende seieren på kongressen er blitt beskrevet som et nederlag for LOs ledelse, administrasjon og, ikke minst, for Ap og regjeringen. Det stemmer ikke. Vedtaket fra LO-kongressen er et bidrag, en hjelp til at Norge kan ta nye og nødvendige skritt.
Rekordhøy arbeidsledighet
Etter tre år begynner Sveriges nye arbeidsmarkedspolitikk å gi resultater. Det var politikken som skulle styre svenskene fra «bidragslinjen» til «arbeidslinjen» og dermed redusere arbeidsledigheten. Men resultatet er dessverre elendig. I januar i år var arbeidsledigheten oppe og luktet på de høyeste arbeidsledighetstallene for en enkelt måned på 20 år. Nå ligger den stabilt på det høyeste nivået på ti år. Og på kort tid har det nå kommet to forskningsstudier som kan forklare hvorfor. Den ene studien er utført av evalueringsmyndigheten IFAU. Den viser at matchingen mellom jobber og arbeidsledige i Sverige har utviklet seg dårligst i hele Norden siden pandemien.
