Jon Hagene

#fff

Nylig åpnet en temapark i Florida, kalt 

. Der kan man besøke viking-øya Berk (Borkøy) og leke at man er vikingene fra filmene og tv-seriene om «Dragetreneren» (og til en viss grad bøkene som disse er basert på). At det nokså samtidig lanseres en nyinnspilling av den første av de tre animerte «Dragetreneren»-filmene, som så vidt har rukket å bli 15 år, kan lett sees som mer enn en tilfeldighet.

 årets live-action-utgave av tegnefilmen fra 2010, ville alt vært enklere. Da kunne jeg slaktet filmen og gitt argumentene mine en ekstra harmdirrende nerve idet filmen attpåtil var del av en større markedsføringsstrategi. Men så er – uheldigvis eller takk og pris – ikke tilfellet.

Jeg likte filmen godt og er overbevist om at husets syvåring – som for lengst har sett alle tv-serienes episoder gjentatte ganger, og som aldri vil bruke en krone på temaparken – kommer til å elske den. (Da jeg nevnte at jeg hadde sett en film som fortalte «dragetrener-historien» med levende mennesker, formelig lyste han opp.) Etter litt frem og tilbake bestemte jeg meg for å anmelde filmen som film og legge reklameverktøy-poenget til side.

en slags viking-klan, bestående av folk fra alle verdens hjørner – i hvert fall de av hjørnene med ildsprutende drager som stjeler buskap og setter fyr på hus. Vi befinner oss med andre ord i en fantasiverden basert på Cressida Cowells bøker, hvor termen «viking» ser ut til å bety noe litt annet enn hva vi i Norden tradisjonelt mener. Uansett kjempes det mot dragene med livet som innsats, med høvding Steinur Digre i spissen.

Sønnen hans, Hikken, er dessverre ingen tøffing. I stedet gjør han gjerne vondt verre ved å forstyrre de andre med oppfinnelsene sine (som sjelden virker), og når han omsider får sjansen til å drepe en drage, klarer han det ikke. I stedet blir han venn med den!

I og med at den originale animasjonstrilogien er basert på de samme bøkene 

 er omskrevet for film og regissert av samme Dean DeBlois som har manus og regi her, kommer det neppe som en overraskelse at denne første live-action-versjonen (nummer to kommer i 2027), er svært lik sin animerte forgjenger. Nesten bilde for bilde, faktisk.

ikke umiddelbart fremstår som særlig nyskapende eller spennende, bør et par poeng tas med i betraktning: Tross at filmens målgruppe (7–15 år, cirka) trolig har sett animasjonsoriginalen, er de for unge til å ha sett den på kino. Og selv for den som ikke bryr seg om forskjellen mellom skjerm og stort lerret, vil det å se en favorittfilm, og derved bli fortalt en favoritthistorie (tegnefilmene er 

 populære), på en litt annerledes måte, være svært forlokkende. (Barn 

 å høre historier om igjen.) Når årets animerte drager endatil oppleves som like levende som filmens øvrige figurer, blir totalen virkelig attraktiv.

I hvert fall for barn og unge ungdommer. Så hvis de – i trygg avstand fra USA og temaparken der – har lyst til å agere på den attraksjonen, synes jeg de skal få lov til det. Filmens unge ensemble er engasjerende, fortellingen flyter fint og har både spenning og varme – samt et budskap som fortsatt er fint: Vær deg selv, vær snill, og gjør ditt beste.

«Drage­treneren»

På ekte, på en måte

Guri Kulås

#000

Den britiske filmnestoren Mike Leigh sluttar aldri å interessera seg for tilhøvet mellom grunnleggjande bestanddelar i menneskelivet – psyke, samhandling og samfunn. «Hard Truths», som fortel om to diametralt ulike søstrer og familiane dei har skapt, er eit relasjonsdrama av klassisk Leigh-merke, men framleis utvidar 82-åringen motivkrinsen med nye element.

Mest synleg i «Hard Truths» er at alle rollene er svarte. Har det noko å seia reint bortsett frå det opplagde poenget at svarte britar utgjer ein stor, men lite inkludert del av samfunnslaga Leigh alltid har skildra? Nei og ja. Karakterdraga, familiedynamikken og livsutfordringane er som ein kunne venta i eit av Leighs aspirerande småborgarlege arbeidarklassemiljø, men filmen viser òg medvit om at det å vera svart brite, gjeve ei felles livsrøynsle som kvite ikkje deler.

det ikkje uproblematisk å dramatisera historier som (i alle fall ytre sett) ikkje er eins eigne, men Leighs alltid eksepsjonelle skodespelarar har også stor innverknad på filmane sidan manus blir til gjennom ein kollektiv improvisasjonsprosess i dramaverkstadar. Marianne Jean-Baptiste og Michele Austin, som spelar søstrene med dei mykjeseiande, motsett-klingande namna Pansy og Chantelle, har dessutan samarbeidd med Leigh på fleire av hans viktigaste filmar.

Marianne Jean-Baptiste vart nominert til alle dei største filmprisane for sin debut i Gullpalmevinnaren «Hemmeligheter og løgner» (1996). At hennar 

som Pansy har vorte oversett av alle utanom BAFTA, er smått utruleg. Kanskje er det fordi rolla ikkje er berre enkel å lika?

å akseptera at ein mann lèt bitterheit, redsle og sjølvforakt slå ut i aggressivitet, slik David Thewlis’ einsame, arbeids- og huslause hovudrolle gjorde det i Mike Leighs «Naken» (1993). Pansy er den Leigh-rolla som liknar mest på Thewlis’ sinte, unge arbeidarklassemann trass i at ho er ei middelaldrande, gift kvinne og husmor, som bruker dei vakne delane av dagen til å halda den upersonlege byvillaen nærast sterilt rein for (innbilte) bakteriar og smuss.

Pansy har angst, ho vaknar alltid med eit skrik. Det skjer fleire gongar i døgnet for ho er djupt deprimert, og søv mykje. Pansy er redd, ho er på vakt mot krenkingar frå alt og alle og slik ho møter kassadama, tannlegen, sofaseljaren og andre framande med «førebyggjande åtak» i form av infernalske, fordomsfulle harangar mot deira person og utsjånad, møter ho sin eigen mann Curtley (David Webber) og vaksne son Moses (Tuwaine Barrett) med endelaus refs for unnlatingssynder som å gå med sko inne eller ikkje å tørka av kjøkenbordet. Dei to nær tause mennene er oftast å sjå høvesvis på jobb eller på rommet sitt med øyreklokker på.

 psykisk vanhelse på alvor også gjennom ikkje å gjera krav på å kjenna alle svar. Vi får mange ulike ymt, men kjem aldri helt til botnars i 

Pansy har vorte den ho er, eller kvifor ho er så ulike den harmoniske søstera. Vi forstår berre at det Pansy kallar å vera «heimsøkt», er uuthaldeleg både for henne og dei omkring henne. Vi får også glimt av tolsame kjærleikshandlingar frå Chantelle og Moses som kanskje kunne ha forløyst Pansy, men det finst ingen 

, og i beste fall kan vi tolka filmen dit at han held det ope om situasjonen kan endra seg til det betre.

 er filmen meir enn både eit reint familiedrama eller ein konsekvensanalyse av nedbygd helseomsorg, som ligg uadressert, men tett oppunder handlinga her. Til liks med alle Leighs unike roller fortel òg Pansy, Curtley og Moses noko allment om det å vera menneske. «Hard Truths» er også eit studium av eksistensiell einsemd, og på det meir trivielle planet ei forteljing om korleis koronapandemien og smitteverntiltaka gjorde livet mykje vanskelegare for mange. Den vesle kjernefamilien lever enno isolerte i kvar sine strengt og destruktivt beskytta 

Detaljane i observasjonane legg nye lag til både kroppsspråket og dei verbale utbrota til karakterane. Når Pansy blir hysterisk og skremmer ein rev som har forvilla seg inn i den inngjerda bakhagen, blir aggresjonsdynamikken i det mentale fengselet hennar blottlagt. Ektemannen Curtley ser ut til å sjå parallellen, men han har ikkje energi til å koma kona i møte. I all si framferd både ber ho om og avviser all hjelp. Depresjon er ein sjølvsentrert tilstand, eller som ei av Pansys nieser sukkar om tanta: «ho får alt til å handla om henne».

Kor går skilja mellom personlegdom, livsrøynsle og psykisk helse?

«Hard Truths»

Angsten et sjela

Jai Courtney har så til de grader spesialisert på å spille drittsekker at de gangene han spiller en trivelig fyr, heier man nærmest motvillig på ham. Det gjør ham perfekt for rollen som hai-fiksert seriemorder i «Dangerous Animals».

ved Australias Gold Coast, som er meget populær blant surfere og uheldigvis også blant haier – som i australske farvann er mange og store. Dessverre for filmens heltinner viser det seg at haiene ikke er på langt nær like farlige som Bruce Tucker (Jai Courtney) og hans turistfelle 

Tucker tar kundene ut i rom sjø i sin halvrustne, helshabby sjark, for så å la dem oppleve hai på nært hold. Fra innsiden av et solid metallbur, så klart. Beklageligvis for turistene dyrker Tucker også en spesielt opprivende hai-relatert hobby, som blant annet involverer bedøvende sprøyter, håndjern, heisekran og videokamera.

og regissør Sean Byrne klarer på effektivt vis å porsjonere ut det eksplisitte, blodige og voldelige, slik at hverken film eller handling drukner i blod og gørr. I stedet får vi tid til å bli kjent med og bry oss om Zephyr (Hassie Harrison) og Moses (Josh Heuston), to surfere som møtes tilfeldig – før Zephyr er så uheldig å møte Tucker. Moses’ forsøk på å redde Zephyr går 

Hvor troverdig psykopatutskeielsene til Tucker er – og de er 

 – kan jeg (heldigvis) ikke si noe sikkert om. Men i den verdenen filmen tegner opp, fungerer de aldeles strålende, hvilket vil si at Tucker er et vesen du virkelig ikke ønsker å tilbringe tid med. Bortsett fra halvannen time i en kinosal, på land, langt unna så vel fiskebåter og haier, som Australia.

 Animals» gjør god bruk av gammeldags skrekkfilmmusikk, kvikke klipp og fiffig lek med sjangerklisjeer. Den er hverken perfekt eller uforglemmelig, men mens skrekkelighetene står på, holder den rimelig godt grep om oss. Har du vannskrekk, eller endog hai-fobi, er dette 

 filmen for deg. Er du klar for litt uforpliktende uhygge og voldsomme blodsutgytelser pakket inn i vemmelig skrekk, har du imidlertid mye å glede deg til.

«Dangerous Animals»

Sjanger-sjark

Jeg er gammel nok til å ha sett den første Karate Kid-filmen på kino da den kom (og til å bli flau over en bekjent som framførte trane-sparket utenfor Colosseum kino, rett etterpå). Jeg er også gammel nok til å ha sett «Dawson’s Creek» på tv da den kom, og med det sett Joshua Jackson i rolla som Pacey, for så å ikke se ham siden. Men hva har vel disse poengene med hverandre å gjøre, enn si med denne omtalen? Heng med, så får du se.

mer om Karate Kid-filmene: Originalen, «The Karate Kid», kom i 1984, i regi av John G. Avildsen (som vant en Oscar for å regissere «Rocky» i 1976), og ga oss historien om lille, snille Daniel LaRusso (Ralph Macchio) som er ny i byen og som blir mobbet av noen slemme karate-bøller – for så å møte Mr. Miyagi, som lærer ham å forsvare seg. Med større eller mindre variasjoner (gjerne en kjærlighetshistorie) er det denne historien som fortelles i alle Karate Kid-filmene.

Så også i årets, som er lagt til New York, hvor Li Fong er ny i byen og blir mobbet av en karate-bølle. Men her er ingen Mr. Miyagi, for han er for lengst gått bort. I stedet må Li (Ben Wang) klare seg selv. Hvilket ikke betyr at alt er håpløst, for i Beijing, hvor Li bodde med sin mor før de flyttet til NY, var Li en av stjernestudentene ved oldefarens kampsportinstitutt.

Li vet altså å forsvare seg. Men, og dette er viktig: Etter at hans bror ble drept i forbindelse med en kampsportturnering noen år tidligere, lovet Li sin mor å aldri mer slåss. For å komplisere situasjonen ytterligere blir Li venn med Mia, som jobber i pizzasjappa rundt hjørnet. Mias far, eksbokseren Victor (spilt av Joshua Jackson, som fortsatt «er» Pacey!), skylder penger til en karateklubb-eier, hvis sønn viser seg å være den samme bølletypen som mobber Li, og som også er Mias ekskjæreste.

du heldigvis ikke være. «Karate Kid: Legends» er klar, konsis og kjempelett å følge. Handlingen farer av gårde på supereffektivt vis, uten å rote det til. Noe den får til blant annet ved å anta at publikum har et visst kjennskap til Karate Kid-filmenes grunnpremiss – og det har jo de aller fleste. (Hvis ikke, se andre avsnitt.)

Dessuten er filmskaperne flinke til å kombinere musikk, kamerabruk, klipp og tydelige persontegninger – samt til å befolke filmen med velkjente arketyper, slik at også uinnvidde kan følge fortellingen.

byr med andre ord ikke på store overraskelser. Men et par smarte variasjoner over sitt kjente tema har den – samt glimt i øyet, plenty med personkjemi og to aldrende trumfe-ess i ermet. På toppen av alt dette er den familievennlig uten å være tannløs, spennende uten å være skremmende, og så filmfaglig solid at selv en formeltro handling gir yngre publikummere lyst til å heie høylytt på helten.

Mer enn dette røper jeg ikke, så kom deg på kino om du vil finne ut av resten.

«Karate Kid: Legends»

Nye kids og gamle gubber

Abirami Logendran

Nyoppdaget arkivmateriale var også utgangspunktet for Peter Jacksons miniserie The «Beatles: Get Back» (2022) med opptak fra innspillingen av bandets siste album. Dokumentarfilmen «One to One: John & Yoko» begynner der «Get Back» slutter. På begynnelsen av 1970-tallet er The Beatles oppløst, og John Lennon og Yoko Ono bor i en loftsleilighet i New Yorks Greenwich Village.

 mishandling av barn med utviklingshemming ved Willowbrook State School på Staten Island gjør inntrykk på paret, som organiserer veldedighetskonserten «One to One» i Madison Square Garden i august 1972. Nyrestaurert film og remastret lyd fra konserten er utgangspunktet for dokumentaren. Konsertopptakene veves sammen med arkivmateriale fra tiåret – tv-intervjuer, politiske nyheter og reklamefilmer – som gir oss tidskoloritt, men også innblikk i parets aktivisme, omgangskrets, karriere og kunst.

 i seg selv fremme et poeng, men her virker grepet overfladisk. Richard Nixons store valgseier, Vietnamkrigens brutalitet og USA som konsumsamfunn er alle kjente bilder, men det er som om filmskaperne lener seg på at materialet snakker for seg selv istedenfor å finne en egen vinkling.

som ikke bare gjenbruker eksisterende filmopptak, men viser at disse har stort potensial til å kommunisere et politisk budskap. Det gjelder for eksempel svenske Göran Olssons «The Black Power Mixtape 1967–1975» (2011) som forteller historien om Black Panthers sett gjennom svenske journalisters blikk, eller belgiske Johan Grimonprez’ Oscar-nominerte «Soundtrack to a Coup d’etat» (2024 – kommer på kino til høsten) som forteller historien om amerikanske jazzmusikeres ufrivillige innvikling i mordet på den kongolesiske frigjøringslederen Patrice Lumumba.

humoristisk innslag i «One to One» presenteres flere lydklipp av assistenter som forsøker å skaffe levende fluer til Yoko Onos kunstprosjekt. Det er ment som et morsomt avbrekk, men jeg oppfatter også 

hånlighet overfor Ono som kunstner – noe hun ofte utsettes for gjennom sin assosiasjon til Lennon. Yoko Ono var allerede en anerkjent samtidskunstner før hun møtte John Lennon og hadde stor innflytelse på konseptkunst og Fluxus-bevegelsen. Til tross for at hennes videokunst dukker opp sporadisk i filmen, er det lite her som støtter opp om Ono som en viktig kunstner uavhengig av ektemannens arbeid.

byr på interessante sammenstillinger av bildemateriale, men mangler fokus og forblir et sammensurium av inntrykk. I stedet for original analyse nøyer filmskaperne seg med nostalgisk underholdning som fungerer best for de som allerede har et nært forhold til John Lennon og hans musikk.

«One to One: John and Yoko»

Konsert-remiks

Allerede i navnet til filmens protagonist Zsa-zsa Korda finner vi hint om hvor mange referanser til svunne tider og store personligheter «The Phoenician Scheme» har å by på. Og i løpet av filmens introsekvens (delvis sett ovenfra, i slow motion, med hovedpersonen i badekaret), blir navnet repetert så ofte at det sitter som støpt.

Året er 1950, og den famøse industrimagnaten, spilt av en fabelaktig Benicio Del Toro, nyter en spennende bok og en fin sigar i sitt privatfly, før noe overraskende inntreffer. Dette «noe» viser seg å være enda et attentatforsøk. Det sjette han på mirakuløst vis overlever, faktisk. Og med mirakuløst, menes nettopp det. Noe som får Zsa-zsa til å innse at han ikke vil leve evig, og at han må få orden i sysakene.

annet å finne en arving til sin ikke ubetydelige formue. Zsa-zsa har ni sønner (noen av dem adopterte) og én datter (som snart skal avgi sine klosterløfter som nonne). Zsa-zsa velger datteren. Liesl (en bunnsolid Mia Threapleton, Kate Winslets datter) møter pliktskyldigst opp i familiens palass, full av skepsis. Det er seks år siden sist hun møtte faren, og hun har ingen ønsker om verdslig gods. Dessuten aner hun en baktanke med det hele.

viden kjent som en sleiping, siden han har fiender over alt – og siden han visstnok tok livet av Liesls mor – er hennes motstand forståelig, selv for Zsa-zsa. Derfor legger han alt han har av overtalelsesevner i forsøket på å overbevise datteren om å takke ja til arven. Og til å reise Fønikia rundt med ham for å skaffe pengene han mangler for å gjennomføre sitt livsprosjekt: Den Fønikiske Plan (

Til slutt godtar Liesl farens forslag, dog med flere anmerkninger, forbehold og en innbakt prøveperiode, før de legger av gårde. Med seg på reisen har de Bjørn (en superb Michael Cera), en norsk privatlærer som fort omskoleres til Zsa-zsas privatsekretær. Trioen er på alle vis umake, og den lange reisen introduserer oss for enda flere merkelige personligheter, så alt i alt er grunnlaget for komikk meget godt.

Wes Andersons sedvanlig ekstreme ornamentikk i alt fra kapittelinndelinger til kostymer, dekor og dialog – og her: Zsa-zsas lange presentasjoner – får vi selvsagt også de velkjente glidende kameraføringene fra høyre mot venstre, bilder og sekvenser sett rett ovenfra, diorama-lignende sceneoppsett – samt særs gjennomtenkt farve- og mønsterbruk. Mer uvanlig er at han dessuten har klart å inkorporere to interessante temaer. Hvordan være god i business 

 et godt menneske, og hvor langt er en far villig til å strekke seg for sin datters respekt og kjærlighet?

at filmens figurer er karikaturer, som attpåtil må gjennomgå de villeste prøvelser, innhyllet i regissørens særegne filmfaglige snurrepiperier, foregår alle åndelige bukseringer og endringer et godt stykke under overflaten. Derfor kan det ta litt tid før man ser at stilen på det nærmeste matches av substansen. Som for eksempel ved hvordan Liesl gradvis nærmer seg faren (både fysisk og som person), og hvorledes Zsa-zsa selv endrer seg. Eller at tryggheten Liesl søker paradoksalt nok finnes i farens ro i møte med kaos og livsfare.

Takket være høy tull-og-tøys-faktor og en eksepsjonell detaljrikdom har Wes Anderson lykkes i å smugle inn ekstra mye interessant tankegods, og det i en intrikat fortelling som attpåtil fungerer som en parallell til hans eget strev med å få finansiert filmene sine.

Hvordan være god i business og et godt ­menneske?

«The ­Phoenician Scheme»

Fønikiske ­festligheter

Ernest Cole (1940–1990) er ikkje eit namn dei fleste knyter noko til i dag, men i 1967 vart den unge sørafrikanaren internasjonalt kjent med fotoboka «House of Bondage». Arbeida til den 27-årige, sjølvlærte fotojournalisten var av det slaget som kallar på klisjeen «eit bilde seier meir enn tusen ord». Kameraet såg i augehøgd på motiva sine og eksponerte sanninga om apartheidkvardagen i Coles heimland.

Her, i landet på sørspissen av Afrika, ser Cole den svarte mannen i skuggen bak den kvite kvinna på ein benk merka «berre for europearar». Her ser han skrekken i augo til dei svarte unggutane som er stoppa av politiet og det likeglade blikket til ein forbipasserande kvit mann. Han ser dei hushjelp-uniformerte svarte kvinnene som gjev omsorg til kvite barn, men som sjølve risikerer å mista både familie og heim om den kvite staten ønskjer nett den jordlappen huset deira står på. Han ser dei som er forviste til øydemarka for å stå i vegen for kvitt overherredøme. Over alt ser han skilt, ein urban skog av skilt som seier «Whites Only, Net Blankes».

vi minna oss sjølve om at fotoboka kom ut berre tre år etter at Nelson Mandela vart send til Robben Island med ein livstidsdom for «terrorisme og konspirasjon mot staten». Antiapartheidrørsla vaks i og utanfor Sør-Afrika, men statsleiarane i USA, Storbritannia og Frankrike motsette seg boikott av landet. Også difor var det viktig at «House of Bondage» tydeleggjorde for all verda at heile staten var eit rasistisk fundert fengsel. Fotoa dokumenterte at den umenneskeleggjerande krenkinga av den svarte majoriteten auka dag for dag, forsterka av straffridom for kvite overgriparar.

Ernest Cole visste at fotografia kunne kosta han livet. Han reiste frå Pretoria til New York med negativa gøymde i bagasjen, fullt klar over at han ikkje kunne venda tilbake. Boka vart publisert i USA og straks forboden i Sør-Afrika. At ingen i heimlandet fekk sjå Coles bidrag til frigjeringa frå apartheid, var 

medverkande årsak til at den intelligente, kjenslevare og modige mannen enda med å gå til grunne som statslaus uteliggar i den amerikanske storbyen – berre dagar før Nelson Mandela vart slept fri i 1990.

film om Ernest Cole, men få er betre skikka til å analysera fotoa og forstå livshistoria til fotografen enn Raoul Peck. Det svært intellektuelle dokumentarportrettet «Ernest Cole: Lost and Found» er også ei innlevande skildring av ein svart eksilkunstnar frå det globale sør, laga av ein annan svart eksilkunstnar frå det globale sør busett i Vesten. Sjeldan har nokon funne meir presise ord for å identifisera nettopp 

eksilerfaringa eller for å formidla henne til oss som ikkje har kjent erfaringa på kropp og sinn.

lærdom å henta når filmen konfronterer publikum med den vestlege allmenta si reduksjonistiske forventing til Cole som «apartheidfotografen». I USA får han berre finansiert oppdrag om å skildra svarte amerikanarar i Post-Jim-Crow-Sørstatane, ei av fleire nedbrytande opplevingar for Cole i USA. Mannen som enno ikkje er fylt 30 år, ønskjer også å leva, og «eit heilt menneske blir ikkje skapt av ei røynsle», som Cole blir sitert på i opninga av filmen. «Ein ting er å avsløra sanninga for ein kvar pris. Noko anna er å vera livslang kronikør av elende, omsynsløyse og urettvise», som forteljarrøysta seinare seier.

det han har funne av Ernest Coles eigne utsegner, og saman med informasjon frå fotografens familie og vener, pluss si eiga forståing av mannen og tida, har filmskaparen skrive ei essayistisk, førstepersons forteljarrøyst – nydeleg lesen av skodespelar og musikar LaKeith Stanfield.

I 2017, 50 år etter publiseringa av «House of Bondage», dukka det opp eit velorganisert Ernest Cole-arkiv med over 60.000 ukjende negativar i ein bankboks i Stockholm. Dette mysteriet kjem ikkje filmen til botnars i. Vi får berre ymt om forklaringar, men arkivskatten er inngangen til Raoul Pecks rekonstruksjon av Coles liv i desse 50 meir og mindre tapte åra. Mellom ser Peck fotografens lengsel etter eit anna liv i foto frå New York på 1960- og 70-talet. Han ser òg fotografkollegaer sine spreidde og tvitydige freistnader på å berga Cole på 1980-talet.

krav på å kjenna Coles inste tankar – og monologen gjer det klart når han spekulerer – men filmskaparen dreg saman informasjon frå ei rad kjelder som på respektfullt vis også gjer Cole til eit prisme for viktige, kollektive røynsler. Forteljarrøysta kastar lys over den store historia både i fortid og notid og gjer «Ernest Cole: Lost and Found» til ein komplementær bit av Raoul Pecks stadig veksande dokumentarforteljing om kolonialismens historie. Tidlegare bitar har vore det framifrå James Baldwin-portrettet «I Am Not Your Negro» (2016) og den knallsterke tv-serien «Exterminate All the Brutes» (2021).

«Ernest Cole: Lost and ­Found»

Eit uuthaldeleg eksil

Joachim Triers oppfølgjar til «Verdens verste menneske» er ikkje like original, men den elegant konstruerte og velspelte «Affeksjonsverdi» burde ha stor publikumsappell med sin attkjennelege familiedynamikk og sine stikk til kommersiell samtidskultur som Netflix og «skjermbarn-­oppvekst».

film i hovudkonkurransen i Cannes – etter «Louder Than Bombs» (2015) og «Verdens verste menneske» (2021) – krinsar kring tre vaksne menneske, ein far og to døtrer, som lengtar etter å bli heile som familie. På kvar sine vis har dei behov for ein «heim», som det blir sagt.

Ein gamal sveitservilla i Oslo huser familiens nedarva traume gjennom fleire generasjonar, men det er også i resonansen frå desse veggene at hovudpersonane kan møtast på meiningsfullt vis. Møtet kjem likevel skeivt ut når den sjølvopptekne, aldrande filmregissørlegenda Gustav (Stellan Skarsgård) snik seg inn døra, tilsynelatande for å ta del i gravferda til ekskona, døtrenes mor, og å selja huset.

Kor lenge han har vore borte, forstår vi på dei høvesvis sarkastiske og avmålte reaksjonane til skodespelardottera Nora (Renate Reinsve) og hennar yngre historikarsøster Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas). Dei to har vakse opp utan den engasjerte merksemda som Gustav beviseleg kan gje andre. Og «jentene» har grunn til å vera skeptiske.

 feira faren brått dukkar opp att i Noreg, er det fordi han ønskjer noko av døtrene. Han vil ha Nora i hovudrolla til sin store 

 og han vil bruka familiehuset til innspelinga. Ikkje uventa takkar Nora nei til samarbeidet – berre for å oppleva at faren dreg med seg Hollywood-stjerna Rachel Kemp (Elle Fanning) til Oslo og inn i barndomsheimen for å spela Noras rolle.

Alle Triers filmar er ein dialog med kunstfilmhistoria og ei utforsking av filmsjangrar og narrative verkemiddel. I så måte er han ein arving av dei franske nybølgeregissørane, som her blir vekt til live gjennom referansar til blant andre føregangsmannen Jacques Demy.

I «Verdens verste menneske» brukte Trier den romantiske komedien som ein slags sparringpartnar for filmforteljinga. I «Affeksjonsverdi» har melodramaet ein liknande funksjon. Trier nikkar til den mest standhaftige melodramatikaren (og scenekunstelskaren) Pedro Almodóvar når han lèt hovudhandlinga opna med ein scene frå Nationaltheatret, der den skjøre psyken til Nora (Renate Reinsve) blir vist fram i eit spektakulært panikkanfall før ho skal spela Medea.

«Reprise» (2006) har forholdet mellom sårbart liv og ambisiøs kunst vore ein tematisk tråd i Triers referanserike filmografi. Tematikken har utvikla og utvida seg i takt med korleis regissøren har vakse frå ung mann til middelaldrande far. Perspektiva har òg endra seg gjennom at hovudrollene har skifta kjønn frå menn til kvinner, og «Affeksjonsverdi» vidarefører det ein litt sjablongmessig kan kalla ein kvinneleg kritikk av Kulturmannens verdisyn, eit viktig motiv i «Verdens verste menneske», og her viser Trier seg som ein åndsfrende av sin samtidige, franske regissør Mia Hansen-Løve («Bergman Island»).

Årets Gullpalme-kandidat sender uunngåeleg tankane til Ingmar Bergmans sjølvgranskande drama om kunstens forrang framfor familien, og ikkje berre fordi ein karismatisk svenske spelar den mannlege hovudrolla. Men der Bergman driv nådelaus eksponering av menneskesjelene, er Trier meir antydande. Han lèt vera å dissekera rollene totalt. Rollene (og filmskaparen?) får halda på motiverande, personlege løyndomar, og både dei og vi får bala med uløyste spørsmål slik det er i livet.

«Affeksjonsverdi»

Sentimentalt på ein god måte

Jeg nærmet meg denne filmen med lave forventninger og aktiv mistro. Én ting er at jeg ikke er fan av sammenblandingen av computeranimerte figurer og levende mennesker; en annen er at dette er en «live action»-nyinnspilling av en helanimert film fra 2002 – noe som ikke lovet spesielt godt for originaliteten.

 tatt det mer med ro. Et meget viktig poeng i den forbindelse er riktignok at jeg ikke har sett tegnefilm-originalen, slik at alt var nytt for meg. (Etter nå å ha sett 2002-traileren, kan jeg dog forsikre at de to er forskjellige, både hva format og atmosfære angår.) Et annet er at årets utgave er så medrivende, full av fremdrift og pepret med livfulle skapninger av alle slag at jeg ganske snart hadde glemt min tidligere bekymring.

For det tredje kom jeg plutselig på at filmens regissør, Dean Fleischer Camp, stod bak den eminente og enestående «Marcel the Shell with Shoes On» (2021) – en live-action stop-motion, animert 

 jeg for øvrig anbefaler alle å ta en titt på. Viktigst er dog varmen, sjarmen og fortellergleden «Lilo & Stitch» har å dele med oss.

 på planeten Turo, hvor en vitenskapsmann får kjeft for å ha skapt et ustyrlig vesen, kalt Eksperiment 626, som av Romfederasjonsrådet dømmes til evig eksil. Men før de rekker å sende 626 av gårde, rømmer den blå urokråka, stjeler et romskip og krasjlander på en av Hawaiis øyer.

Der bor søstrene Lilo og Nani, som nokså nylig har mistet foreldrene sine. Storesøster Nani jobber og strever og gjør som best hun kan for å tjene nok til å kjøpe mat, betale regninger – og alt annet foreldre pleier å ta seg av. Men lille Lilo er av den ustyrlige typen og havner stadig i trøbbel, selv når hun forsøker å være grei. Noe som betyr at når Lilo finner 626 på et senter for hjemløse hunder (hvor han ble plassert etter et uhell) – og sporenstreks adopterer ham – går det meste fra vondt til verre.

I tillegg til de familiære problemene søstrene har å stri med (inkludert en snill, men streng sosialarbeider), må de nå håndtere et laboratorieskapt, kaosproduserende romvesen som bokstavelig talt lever for å lage problemer – samt to spesialutsendinger fra Turo, hvis oppdrag er å returnere 626 til hjemplaneten. Til alt hell viser det seg at Stitch (som Lilo døper ham) trives med å være del av en familie, og bare /elsker/ å være Lilos bestevenn.

 bestanddeler håndteres og kombineres på proft vis, og skaper til sammen en fantasi-action-drama-komedie av det fartsfylte, morsomme – og koselige – slaget, som attpåtil fungerer for hele familien. Til alt overmål behandler filmen element som foreldreløshet, barnevern, familieformer, vennskap (med mer) på nennsomt, relaterbart vis.

«Lilo & Stitch» er en forrykende film, så rik på sjarm og festligheter at man kan tilgi dens resirkulerte, konvensjonelle plottkurve og den i overkant «barnestjernesjarmerende» lillesøsteren. I hvert fall om man ikke har sett originalen.

«Lilo & Stitch»

Morsom spenning

Steve Coogan er en fabelaktig komiker og imitator. Blant høydepunktene finner vi serier og figurer som «Alan Partridge», «The Trip» og «Paul & Pauline Calf»; alle varianter av mennesker med latterlig lav selvinnsikt. Det gjør hovedrollen i «Pingvinen og professoren» – en sorgtynget engelsklærer i Argentina på 1970-tallet – til et overraskende valg. Men så snart man husker at han også produserte, del-skrev og spilte i det Oscar-nominerte dramaet «Philomena» (om et offer for irske klostres salg av uekte barn på 1950-tallet), faller brikkene på plass.

kan ikke «Pingvinen og professoren» måle seg med «Philomena». Til det er den for mild og snill og savner sistnevntes livgivende dynamikk fra samspillet mellom Coogan og Judi Dench. Riktignok er også «Pingvinen» basert på virkelige hendelser og byr i tillegg på en spennende og uvant setting, men Coogan blir for alene.

Til en viss grad passer det at Tom Michell – en enslig engelsklærer ved en super-eksklusiv gutteskole i Buenos Aires, det året militæret overtar makten i landet – fremstilles av en lavmælt Coogan. Tom strever åpenbart med vonde minner, er takknemlig for å ha en jobb og følgelig villig til å følge retningslinjene han får fra rektor (Jonathan Pryce). Men så, ad omveier, ender han som matfar for en pingvin. En pingvin som på merksnodig vis får folk til å snakke og åpne seg. Snart vil ikke Tom lenger late som den politiske situasjonen i Argentina ikke angår ham: Han endrer på elevenes pensum, bruker pingvinen i undervisningen og blir med «vanlige folk» hjem – noe som avstedkommer ytterligere endringer i ham.

er basert på memoarer og adaptert for film av Jeff Pope. Men siden Coogan egentlig er for gammel for denne rollen, foretas såpass store omskrivninger at det går på troverdigheten løs. Flere scener føles oppstyltet, og et avgjørende sammentreff blir bare 

«Pingvinen og professoren» kunne fortalt en viktig, aktuell historie, men blir for enkel og tilgjort til å virkelig fungere. Derfor ender den som en mildt interessant historietime, i folkelig, om enn kompetent, 

«Pingvinen og professoren»

En liten sjarmør

At Tom Cruise er over 60 og for lengst burde være for gammel til å spille i actionfilmer av såpass ekstreme og fantastiske proporsjoner som «Mission: Impossible»-filmene, er hevet over tvil. Men siden Cruise er av den eksepsjonelle sorten, som også i virkeligheten ser ut til å forholde seg til andre naturlover enn resten av oss (han gjør som kjent sine filmstunts selv), slipper vi heldigvis å slite nevneverdig med slike tanker mens vi ser filmene hans. 

Det vil si: I og med at det åttende og siste(?) kapittelet i sagaen om super-agenten Ethan Hunts liv og virke også fungerer som del to av et gigant-action-epos (første del het «Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One» og gikk på kino i 2023), brukes første halvtime på å samle trådene fra forrige film, minne oss på hva som skjedde der – samt å legge grunnlaget for hva som nå må gjøres. Dette partiet kan ikke sies å gå unna.

 utvalgte plottpoeng bemerkelsesverdig ofte, tempoet er lavt og filmens klipperytme (eller flyt, om du vil) er ujevn. Det er nesten så en skulle tro filmskaperne ble tvunget til å redigere om innledningen etter at et testpublikum fant den for vrien å følge – noe den definitivt ikke er nå. Det terpes så innstendig på viktigheten av den juvelbesatte nøkkelen som passer inn i den unike kjernemodulen i den forsvunne atomubåten at det halve burde vært nok. Ikke bare snakkes det om disse elementene, vi får også til stadighet servert nærbilder av dem.

Til alt hell introduseres et nytt poeng i spenningsmiksen: Ethans udiskutable, om enn ikke-intenderte, medvirkning til at menneskeheten nå står på kanten av avgrunnen. Gjennom sin lange agentkarriere har Ethan Hunt (Tom Cruise) så mange ganger spilt hasard med så vel eget som andres liv, at den totale, overveldende summen av hans agentgjerning nå er i ferd med å innhente både ham spesielt og menneskeheten generelt.

 uvisst hvor i verden, ligger en forlist russisk atomubåt. I dens atomkjerne finnes en modul med en kildekode som kan kontrollere et AI-program som er i ferd med å ta kontroll over all viktig IT-infrastruktur i hele verden. For å sikre at dette programmet (kalt 

) ikke igangsetter en menneskehetsutslettende atomkrig, må Ethan og teamet hans få fingrene i den før superskurken Gabriel (Esai Morales) gjør det – noe som selvsagt åpner døren for et spinnvilt kappløp rundt jorden: til lands, under vann og høyt oppe i luften. Hele veien med menneskehetens skjebne i potten.

Som om ikke dette var spennende nok i seg selv, pågår det en intens maktkamp mellom USAs president, CIA, hæren og en drøss med andre relaterte organisasjoner og underavdelinger, i tillegg til at verdens øvrige atommakter (Russland, Kina, og så videre) er i ferd med å miste kontrollen over atomrakettsystemene sine til 

. Dessuten ser Gabriel – som har overraskende store og dødelige ressurser til rådighet – ut til å ønske å både mele sin egen kake, 

Heldigvis betyr dette at Ethan & Co. må benytte alt de har av erfaring, evner, oppfinnsomhet, heltemot og viljestyrke – og med livet som innsats delta i planer og plott så hakkende ville, farlige, uforutsigbare og spektakulære at det er direkte spennende å se på.

Uheldigvis tar det ikke så lang tid før spenningen avtar, idet filmskaperne mener det er på tide med enda litt mer overtydelig forklaring og planlegging, som forberedelse til filmens neste runde med action.

 filmen slipper spenningen såpass tak at man får tid til å minne seg selv på at alt sannsynligvis kommer til å gå bra til slutt, slik at ingen av de «så spennende at man burde holde pusten»-sekvensene egentlig er så spennende likevel. Noe som legger en viss demper på moroa.

Cruise og ­kompani klarer å hale i land en franchise-­avslutning som rommer uvant mange store følelser

«Mission: ­Impossible – The Final Reckoning»

Et siste oppgjør

Er det krigspropaganda? Det er skuldinga mot den omstridde dokumentaren der regissøren skildrar kvardagen blant russiske soldatar i det okkuperte Aust-Ukraina. Det korte svaret er nei, «Russians at War» er ikkje Putin-propaganda. Regissøren – som oppheld seg saman med ikkje-stridande forsynings- og sanitetsavdelingar – stiller seg likevel lagleg til for kritikk på grunn av sitt avgrensa, empatiske portrett av soldatar i invasjonshæren og gjennom romantiseringa av «slavisk brorskap», som russiskstøttande ukrainarar får formidla utan oppfølgingsspørsmål.

 i går, har ukrainske styresmakter og eksilukrainarar fått stoppa visingar av «Russians at War» ved leiande filmfestivalar på begge sider av Atlanteren. Den ukrainske ambassaden i Noreg har også bede Oslo Dokumentarkino om å avlysa si vising i kveld. Det er eit krav som overskrid både solidaritetstiltaka og sanksjonane som vestleg film- og kinoindustri innførte etter fullskalainvasjonen i 2022. Då vart det innført boikott av statsstøtta russisk film, samstundes som ukrainsk film fekk europeisk støtte på mange nivå og framheva merksemd ved festivalar, seinast i Cannes på tysdag.

«Russians at War» er ein fransk-kanadisk produksjon. Det er regidebuten til den dyktige kanadisk-russiske filmfotografen Anastasia Trofimova, som utan presseakkreditering i 2023 fekk innpass på lågt nivå i den russiske hæren, der ho opererte som eit «ei-kvinnes-filmteam». Det vi ser på lerretet, gjev oss ikkje grunn til å tvila på at dette er ein uavhengig produksjon, og at Trofimova åleine står bak regivala. Men at filmen er legitim, er jo ikkje det same som at han er uproblematisk. Trofimova har store blindsoner. Ho «trudde vi var immune mot krig etter å ha mista så mange på 1900-talet». Ei utsegn som fortel at jamvel ein russisk journalist busett i Canada ikkje reknar Putins skrekk-krigar i Tsjetsjenia eller den valdelege opprettinga av «utbrytarrepublikkar» i naboland som krigføring.

frå ukrainsk ståstad er at Trofimovas «billett» til fronten er ein ukrainar som kjempar på russisk side. Ilya slutta seg til opprørsmilitsen i Donbas då den ukrainske hæren bomba heimen hans i 2014. No kjempar han på russisk side i den for heimlandet eksistensielle krigen. Trofimovas første, tilfeldige møte med Ilya er eit like absurd som opprørande bilde av soldaten som kjemper mot hardt pressa landsmenn. Regissøren møter Ilya på t-banen i Moskva nyårsaftan i 2022. Permsoldaten er kledd som julenissen og på veg for å besøka kona og barna i den russiske hovudstaden.

Ilya er talefør og får mykje taletid i filmen, men til liks med fleire av soldatane Trofimova slepp til, framfører den 50-årige ukrainaren samansette og skiftande motiv for å verva seg. Han har agg mot «nasjonalistane i vest» som øydela huset hans, og han hyllar slavisk brorskap som eit ekko frå sovjetiske skolebøker. Samstundes liker han også den høge soldatløna (i den grad ho blir utbetalt), og etter ti års krig er han adrenalinjunkie.

er filmen også ei reise gjennom eit postsovjetisk ruinlandskap. Ei natt søv soldatane i ein gammal atomrakettsilo, der berre slagorda for fred og framgang står att på veggane. Sovjetretorikk og -ikonografi blir aktivt brukt i russisk okkupasjonspropaganda, samstundes som møtet med ei isolert gamal kone tydeleggjer at området har vore ei bakevje for så vel Moskva som Kyiv før det vart politisk eksplosivt. «Russians at War» er også ei førstepersonsforteljing som dokumenterer verda rundt seg og opnar for publikums eiga tolking av det vi ser gjennom Trofimovas kamera.

Overfor dei russiske soldatane har regissøren ein tydlegare journalistisk ambisjon. Trofimovas forteljing opnar i det vinterkalde Moskva, der nyttårspynten må konkurrera med det uhyggelege krigsmerket «Z» og enorme verveplakatar. «Kven er mine landsmenn som krigar?» spør Trofimova på lydsporet. «I russiske media er dei heltar som aldri døyr. I Vesten er dei krigsforbrytarar som spreier terror og øydelegging.»

Jamvel om forteljarrøysta alt frå starten gjev uttrykk for skepsis til begge syn på soldatane, spør Trofimova gong på gong karar og kvinner ho møter, kvifor dei har vorte soldatar, kva dei kjempar for, og kva dei kjempar mot. Svara er ein miks av Putins talepunkt om ein antinazistisk spesialoperasjon og meir og mindre velfunderte private motiv, men konfrontert med realitetane aukar kynisme, anger og dødsangst gjennom året.

fått berre to av ti moglege stjerner på Internet Movie Data Base, tyder på at det også er ein nettkampanje mot filmen. For vurdert som dokumentarhandverk er «Russians at War» ein svært vellaga film, som gjev publikum eit unikt innblikk bak russiske frontliner. Der avkreftar filmen framstillinga av krigen i (attverande) russiske media – som er totalt kontrollert av Kreml og drakoniske krigslover.

«Russians at War»

Ei brikke i krigsbildet

Under LO-kongressen fekk Henriette Steenstrup LOs kulturpris for sitt varme portrett av aleinemora Pernille «Pørni» Middelthon og hennar personleg og fagleg engasjerte arbeid i Barnevernets førsteline. Det var ein veldig fortent pris og god kulturkritikk frå LO!

Serien «Pørni», som i dag slepper femte og siste sesong på Netflix, skil seg ut blant tv-drama ved ikkje berre å fokusera på romantikk og familieintrigar, men å skildra eit attkjenneleg, jamvel norsk!, arbeidsliv. Her er referansar til etatar og praksis i offentleg forvalting, som vil få mange til å kjenna sine eigne arbeidsutfordringar sett og forstått.

relevante livsrøynsler i internasjonale strøymeseriar, men for at omsorgssvikt, psykisk vanhelse, samlivstrøbbel, sorg eller familiekonfliktar skal koma på skjermen framfor tv-sofaen, «må» tematikken pakkast inn i hard valdskrim, zombiekrigar og superhelteventyr eller handlinga vera lagt til ein annan galakse. «Pørni» går føre seg i dagens Oslo og tar for gjeve at publikum er interessert i eigen kvardag, ein hypotese sjåartala stadfestar.

 Henriette Steenstrup har funne balansepunktet for velskrive, kjent dramakomediemateriale. Til liks med andre serieforteljingar som er bygde kring kvinneroller, handlar «Pørni» mykje om å handtera ulike, men like eigenrådige barn. Pubertetsdøtrene Hanna (Vivild Falk Berg) og Sigrid (Ebba Jacobsen Öberg) er herlege stereotypar.

Pørnis nyleg ute av skapet homofile far Ole Johan (Nils Ole Oftebro), som er sentral i siste sesong, er ein sjangertypisk sjablong, men Pørnis triple omsorgsbør for barn – forelder – jobb er tatt på kornet. Serien har også godmodig kritikk av den geskjeftige, grenselause morsrolla.

mange, flotte mannsportrett i «Pørni». Barnevernskollegaer som Madjid (Deniz Kaya) og «Kommune-Bjørnar» (Gunnar Eiriksson), Pørnis store kjærleik, er alternative idealmenn i alfamann-kulturen. Den sjølvopptatte Kulturmannen har derimot aldri vorte råka av ein meir drepande karikatur enn i «Pørni». Jan Gunnar Røise toppar parodien i rolla som Pørnis eksmann. Vi toler at siste sesong er nær ein rein sjarmøretappe.

«Pørni»

Hurra for Pørni!

Den britisk-indiske filmskaparen Karan Kandhari spelefilmdebuterer med ein kritikk av indiske kjønns- og ekteskapsnormer så eksplosiv at handlinga er for kraftig til å samlast i ei samanhengande forteljing eller berre éin sjanger. «Sister Midnight» kryssar mange logiske grenser og sprengjer seg ut av dei fleste kategoriar – drama, satire, sosialrealisme, myte, skrekk – for å få rom til sitt oppdemde sinne og frustrasjon.

filmen saman, er bollywoodskodespelaren Radhika Apte i hovudrolla som den nygifte Uma. Til liks med filmen bryt også figuren karaktertrekka og utviklingshistoriene til dei fleste kvinneroller vi har sett på film, men Apte får oss likevel til å tru på Uma og hennar eventyrlege forvandling eller «reinkarnasjon», som eit menneske frigjort frå alle samfunnets undertrykkande krav. Men prosessen er ikkje utan kostnad eller varige konsekvensar.

bilde av ein skjenegang, og «Sister Midnight» fortener verkeleg den slitne, metaforiske merkelappen «ei reise». På toget sit Uma og ektemannen ho nyleg har gifta seg med, Gopal (Ashok Pathak). Dei har ikkje møttest sidan dei var barn, men no er dei – framleis ikledd bryllaupsstasen – på veg frå festen i landsbyen der dei vaks opp til Mumbai, byen der Gopal arbeider. Vonde tunger vil ha det til at dei to vart gifte for at «ingen ville ha han, og ho er galen».

Korkje den nye heimen eller mannen er kva Uma venta. Husværet er eitt rom med dør rett ut i ei travel bygate, og Gopal spring ut i skrekk når brura tar av seg kleda om kvelden. Den dårlege starten set seg til eit mønster, stilisert framstilt i «slapstick-tablå». Den tafatte Gopal drikk, den sinte og komplett uhuglege Uma kjeftar og keiar seg.

Filmen følgjer Uma gjennom fleire stadium, som med alle sine absurditetar (inkludert musikk av Howlin’ Wolf, Motörhead og noko kambodsjansk pop) er ein «tydeleg» frigjeringsprosess frå patriarkatet og karmahjulet. Go Girl!

«Sister Midnight»

Punk-opprør mot kjønnsnormer

Det første som openberrar seg for oss, er menneske i kø. Det er den første av mange køar tittelpersonen Souleymane (Abou Sangaré) er nøydd til å stå i gjennom ein lang dag, men denne køen er spesiell.

Kameraet finn straks den unge, afrikanske mannen i mengda. Det tankefulle fjeset kallar på vår interesse. Dei mange røystene rundt han er som ein diffus dur. Han skakar nesten umerkeleg på hovudet – tvilande, spent, konsentrert. Ei høg røyst bryt gjennom bobla med tydelege instruksar på fransk om at alle må ta fram innkallingspapira sine. Både vi og den unge mannen blir rivne ut av spekulasjonane våre og dregne inn i ei verd der alle slags tankar er fullstendig underordna reallyd, eit faktum filmens bodskap og estetikk er konsekvent og effektfullt tufta på.

ved immigrasjonskontoret (OFPRA) i Paris som snakkar. Dei som har venta på at dørene skal opna, skal i sitt kanskje livs viktigaste intervju. Det køståarane seier til immigrasjonsbyråkratane, vil avgjera om dei får opphalds- og arbeidsløyve. Opningsscenen lèt oss følgja den ungen mannen fram til han blir ropt inn som Souleymane Sangaré, men i eit thrillerliknande grep blir vi så kasta to døgn tilbake i tid, og vi får ikkje høyra orda som fell i møtet før heilt til slutt. Då har vi fått vita nok til at vi «like» sterkt som Souleymane, ønskjer at utfallet av intervjuet må bli positivt, men til liks med den nervøse mannen sjølv har også vi grunn til å tvila på at samtalen vil gå godt. Guineanske Souleymane har nemleg kjøpt dyre «konsulentråd» – frå eks-landsmenn med fransk statsborgarskap – om å lyga til dei velinformerte styresmaktene.

Kvifor har han vi lærer å kjenna som eit fromt og arbeidsamt menneske, kome fram til at løgn er hans einaste sjanse til å innfri pliktene livet har lagt på han? Og kva skal han lyga om? Det freistar filmen å forklara i løpet av 90 minutt intens, informasjonstett handling, som leier fram til det dramaturgiske, emosjonelle og politiske klimakset under intervjuet der lenge gøymde tankar blir til ord, som ber om svar frå politiske veljarar i salen så vel som frå statleg innvandrarforvalting.

«Souleymane’s Story» var ein av snakkisane ved filmfestivalen i Cannes i fjor der filmen vann både juryprisen og skodespelarprisen i sideprogrammet 

. Prisane verkar høgst fortente og vart delte ut akkurat ti år etter at Lojkine spelefilmdebuterte i Cannes med «Hope» (2014). Den filmen var ei høgst aktuell innanfråskildring av skrekken som møter både kvinner og menn langs emigrantruta gjennom Sahara mot Europa, røynsler som også ligg til grunn for historia i «Souleymane’s Story».

Begge spelefilmar er i tillegg ei vidareføring av (fransk) postkolonial tematikk, som Lojkine tidlegare har utforska gjennom dokumentarfilm. Dokumentarbakgrunnen er enno tydeleg i «Souleymane’s Story» der mange vi møter er uprofesjonelle skodespelarar som til liks med den heilt fantastiske Abou Sangaré i hovudrolla, anten (dels) spelar seg sjølve eller sine eigne livsrøynsler. Abou Sangaré, som har vorte heidra med både Den europeiske filmprisen for 2024 og begge dei største filmskodespelarprisane i Frankrike, fekk først i år mellombels opphald i Frankrike.

 i filmen er ikkje berre høgst reelt, Boris Lojkine lèt oss bli ein del av det gjennom eit hyperrealistisk formspråk. Vi kjem så tett som mogleg på Souleymane utan å «bli» han. Den jagande stilen kan minna om Dardenne-brørnes framstilling av det belgiske prekariatet i «Rosetta» (1999) der dei observerte tittelpersonens daglege kamp for livsopphaldet. Lojkines bruk av spaningssjangerens rammeverk og ekspressive verkemiddel i tillegg til regissørens fokus på papirlause arbeidsinnvandrarar gjer likevel «Souleymane’s Story» til ein både meir empatisk og politisk konfronterande film.

ein sovesal der han må tinga overnatting frå dag til dag, og han livnærer seg med å levera mat som sykkelbod. Sidan han ikkje har arbeidsløyve, «leiger» han kontrakten med den app-styrte leveringsbedrifta av ein som har lovleg opphald. Skildringa av app-økonomien står ikkje tilbake for Ken Loaches «Sorry We Missed You» (2019).

Souleymanes «lovlause» status gjer han endå meir utsett enn den britiske arbeidarklassen, og det er ein type sårbarheit som inviterer til grov utnytting. Mannen han leiger jobbkontoen av, også han vestafrikanar, held ikkje berre tilbake løna. Han møter også Souleymanes meir enn rimelege krav om betaling med nedlatande karakteristikkar av «de afrikanarar». Replikken er ein av mange detaljar som seier mykje om statusen eit opphaldsløyve, for ikkje å seia ein statsborgarskap, representerer. Mange trakkar hard nedover for sjølve å ta endå eit lite steg opp i det sosiale hierarkiet.

«Souleymane’s Story»

Gagns menneske søker godkjenning

Som ung hadde jeg et slags «comedy-crush» på skuespilleren Alan Alda, hvilket vil si at jeg så og elsket alt han var med på – i hvert fall det som var tilgjengelig i Norge på 1980-tallet. Noe som igjen vil si at jeg hadde hele «M*A*S*H» på VHS og leide alle filmene hans på Video Nova. Jeg synes han var superfestlig og råvittig, på en sofistikert måte. (Hvilket sier en del om hvor ung jeg var.)

Uansett husker jeg fortsatt hans romantisk-dramatiske komedie «The Four Seasons» (1981), hvor tre velstående New York-par drar på ferie sammen, fire ganger i året. De er gamle venner, kjenner hverandre godt og gleder seg alltid over samværet. Helt til én av mennene, Nick, annonserer at han ønsker å forlate sin kone. Med ett forrykkes balansen i gruppa, og ikke lenge etter dukker et nytt og langt yngre medlem opp – Nicks nye kjæreste.

filmen smart og varm, og jeg husker særlig hvor vanskelig det var for Nicks unge kjæreste å bli godtatt av «de voksne». Flere ganger har jeg ønsket å se den igjen, men har latt være, av frykt for å ødelegge et godt (film)minne. Men da Netflix slapp en oppdatert serieversjon av filmen, skrevet av Tina «30 Rock» Fey (sammen med to andre meritterte komiforfattere) – med Fey selv i en av hovedrollene – var jeg ikke vond å be.

Manustrioen har klokelig beholdt filmens hovedpunkter og -poenger, i tillegg til å legge inn flere nye vendinger. Så vel endringer gjort for å gi serien en levende 2025-setting, som dem de har konstruert for å fylle den doblede spilletida, fungerer upåklagelig godt. Her er ingen fyllekalk, intet irrelevant eller avsporende.

 er først og fremst at det ene paret er homofilt (spilt av Colman Domingo og Marco Calvani, som begge selv er homofile) – samt en 

 til, som jeg ikke ønsker å røpe her. Det suverene med ekteparoppdateringen er at den tjenestegjør både som prov på at ekteskap mellom to av samme kjønn er blitt relativt vanlig, 

 som et forbilledlig eksempel på hvordan man kan portrettere homofile par i en tv-serie. (De er med andre ord akkurat like ordinære, rare, sære og greie som de andre.)

, og som tittelen indikerer, følger vi parene på fire turer, én for hver årstid. Seriens to første og vårlige episoder lar oss bli kjent med gjengen, før Nick (Steve Carell) forteller de andre mennene at han ønsker å forlate Anne (Kerri Kenney).

Gjennom seinere episoder og turer får vi være med på krangler, misforståelser og pinligheter av svært så ymse slag – det være seg på en «eco resort» hvor alle må bo i jurter, på hyttetur, i et utendørs boblebad eller i skibakken – før vi får møte Nick og Annes datter, Ginny (Erika Henningsen) og hennes venner, og så videre. Hele veien akkompagnert av Vivaldis årstidskonsert, samt overraskende gode skildringer av midtlivskriser av alskens slag.

da jeg så filmen, er jeg nå voksen. Mine reaksjoner på rollefigurene, deres personligheter og oppførsel, er nå så annerledes at jeg lo ganske godt av «de voksnes» latterliggjøring av Ginny og hennes venner – og av forskjellene mellom de to generasjonene – samtidig som jeg kjente meg igjen i langt flere av samlivsproblemene (og -gledene) serien tar for seg. Hvilket ikke akkurat er overraskende, all den tid serien, som sin filmatiske forgjenger, er skrevet og framført av og for voksne, livserfarne mennesker.

Det mest imponerende ved serien er imidlertid at kvaliteten på dialog, samspill, karaktertegning og mellommenneskelig interaksjon er så høy at langt flere enn kun ett alderstrinn vil kunne la seg fenge, glede og underholde – alle de fire årstidene gjennom.


Samspill og karakter­tegning av høy kvalitet

«The Four Seasons»

Voksnes voksesmerter

Den 19. november 2006 vart amerikanske spesialstyrkar frå US Marines og Navy Seals omringa i nærkamp med irakiske opprørarar i eit uidentifisert bystrok i Irak. Ifølgje filmens fortekst er «Warfare» ein rekonstruksjon av hendingane basert på vitnemåla og fotoa til overlevande amerikanske soldatar. Deira verkelege namn blir brukte i filmen, og den mest intense kamphandlinga er attgjeven så å seie i realtid.

 er blant fleire ting som overraskar med Alex Garlands nye spelefilm. Den britiske forfattaren og regissøren har tidlegare fokusert på mogleg omveltande trugsmål i framtida gjennom filmar og seriar som «Ex Machina» (2014), «Annihilation» (2018) og «Devs» (2020). Kvifor nettopp USAs «krig mot terror» akkurat no har freista han til å rekonstruera definerande historiske kriser, er ikkje openbert. I alle fall ikkje ut frå filmen åleine. Den reindyrka krigshandlinga er nemleg riven ut av all samanheng.

Filmen fortel ingenting om at i 2006, tre år etter den amerikanskleidde invasjonen av Irak, hadde okkupasjonen også ført landet ut i ein svært blodig, sekterisk borgarkrig. I november vart blant anna hundrevis av menneske drepne av vegbomber og bombekastaråtak inne i Bagdad. 5. november vart også den styrta presidenten Saddam Hussein dømd til døden, ein dom som vart effektuert 30. desember.

følgja to lag med amerikanske soldatar ut i ei stille irakisk bynatt. Frå aude gater i eit mørklagd bustadstrok tar det eine laget seg inn i eit tilfeldig hus som lagleiaren Erik (Will Poulter) meiner ligg godt til for eit oppdrag vi ikkje veit kva er. Soldatane overrumplar to saklause og sovande familiar, som dei kontrollerer ved hjelp av lokale, arabisktalande kontraktørar.

Innan daggry har dei installert seg i det alt halvt raserte huset og driv overvaking av eit travelt torg utanfor – eit miljø vi berre ser gjennom vekselvis satellittbilde (Irak-krigens ikonografiske uttrykk) og trådsiktet til skarpskyttaren Elliott (Cosmo Jarvis) medan han med fingeren på avtrekkaren speidar etter menn i «kampalder». Kartlegginga av unge menn i joggebukse verkar farleg paranoid, men den høgteknologiske alarmberedskapen hindrar ikkje at eit koordinert irakisk geriljaåtak kjem uventa. Den siste filmtimen er ein samanhengande, både realistisk og ekspressivt formidla, slagscene i og utanfor huset.

Som skildring av «moderne krigføring» verkar «Warfare» likevel datert i dagens dronekrig.

er ikkje det same som mangel på meining. Den detaljerte observasjonen av både soldatane og dei maltrakterande kamphandlingane fortel oss at «Warfare» i det minste er meint som eit røynslebasert korrektiv til fiksjonsvald. Korleis samverkar militær drill, røynsle og psykologi under ekstremt press? At filmen er ei «illustrert debrifing», blir understreka på rulletekstane som viser dokumentariske opptak frå innspelinga der veteranane driv nitid militærteknisk skodespelarinstruksjon.

Bilda frå bak kulissane er det næraste filmen kjem ei romantisering av historia. Ettertekstane identifiserer også dei verkelege soldatane med foto, noko som uvilkårleg gjer «Warfare» til ei hylling – i første rekkje av deira profesjonalitet og brorskap – eller eit minne om deira offer. Det samsvarer med etosen i storparten av all soldatnær krigsfilm, på tvers av sjanger.

 reint handverksmessig er eit godt stykke filmforteljing, er ingenting av det ovanfor nemnde nytt i spelefilmsamanheng. Det er då filmens mangel på ein større militær, sosial eller politisk kontekst faktisk blir meiningsberande.

Den reindyrka krigshandlinga er riven ut av all samanheng

«Warfare»

Tørre fakta om blodig krig?

Man kan lett få bange anelser mens man ser de første minuttene av «Kayara – på eventyr i Inkariket». Animasjonen minner mest av alt om noe man husker fra gamle dataspill, dialogen er så som så, og ens engasjement er følgelig av det mer tilbakeholdne slaget.

Heldigvis bedrer alt seg. Riktignok tar det litt tid, og i animasjonens tilfelle er det ikke egentlig snakk om en bedring; snarere er det slik at man venner seg til den. Uansett viser filmen seg å romme veldig mye mer av spenning og plottvendinger enn man først fikk inntrykk av.

 – på eventyr i Inkariket» er en uforglemmelig eller spesielt god film. Såpass er den dessverre ikke. Men for barn i alderen fem til ni år (den intenderte delen av målgruppen) og de voksne som tar dem med på kino (den betalende delen av målgruppen), skal det godt gjøres å ikke ha en fin opplevelse.

Den titulære Kayara vokser opp i Paititi i Inkariket. Hennes far er en av rikets beste Chasquier, og Kayaras høyeste ønske er en dag å bli som ham. Men Chasquiene – Inkarikets viktige og høyt skattede budbringere – er en elitegruppe bestående kun av menn. Hverken jenter eller kvinner har noe der å gjøre, for slik har det alltid vært og slik vil det alltid være. Det blir i hvert fall Kayara fortalt, til tross for at hun er Paititis overlegent beste og raskeste løper.

 med Paullu, den kommende inkaen (rikets keiserlignende enehersker), hjelper naturligvis på både selvtillit og muligheter, men etter hvert som tiden går og Kayara vokser opp – og det går rykter om nylig ankomne fremmede (les: conquistadorer) – blir hun i stadig større grad nødt til å stole på seg selv og sine egne evner.

Dragetreneren

Hard Truths

Dangerous Animals

Karate Kid: Legends

One to One: John and Yoko

The Phoenician Scheme

Ernest Cole: Lost and Found

Affeksjonsverdi

Lilo & Stitch

Pingvinen og professoren

Mission: Impossible – The Final Reckoning

Russians at War

Pørni

Sister Midnight

Souleymane’s Story

The Four Seasons

Warfare

Kayara – på eventyr i Inkariket

Takk for at du venter

Den grønne dalen

Kjøkkenet – Appetitt på livet

The Last of Us

Towards Zero

Hundemannen

Drage­treneren