Guri Kulås

#fff

Eit viktig referansepunkt i europeisk filmhistorie er 

 frå slutten av 1940-talet. Medan italiensk film under fascismen var synonym med propaganda og røyndomsflukt, gjekk regissørar ut på gata i etterkrigsåra.

I nøkternt svart-kvite foto fortalde dei sosialt engasjerte og litt sentimentale filmane om kampen for arbeid og meining i trongbudd fattigdom. Mest kjend er Vittorio De Sicas «Sykkeltyvene» (1948). Når eg nemner alt dette, er det fordi Paola Cortellesis kinoaktuelle «Vi har ennå i morgen» er ein neorealistisk pastisj, men ikkje berre det.

harlagt handlinga så tett på krigsslutt at amerikanske soldatar enno held vakt i gatene der Delia nær spring av seg føtene mellom eit utal «småjobbar». Motsett 1940-talsfilmane, som såg verda gjennom mannsauge, er denne filmen definert av livsrammene til den aldri kvilande husmora.

Delia (spela av regissøren sjølv) står opp med sola og gatestøvet, som velt inn i likt monn gjennom vindauga i det spartanske kjellarhusværet. Her stellar ho for tre misnøgde barn, den valdelege ektemannen Ivano og ein sengeliggjande svigerfar, som ankar på at sonen ikkje gifta seg med eit medgjerleg syskenbarn – «slik skikken var før».

inne i patriarkalsk misære, men Paola Cortellesi skapar ei solidarisk samkjensle mellom seg sjølv som regissør og hovudrolla ho spelar. Det verkar som Delia er med på «spøken», når regissøren ser bakover i historia med eit sarkastisk notidsblikk og lèt skildringar av familievald gli over i danserutinar lydlagde med moderne popmusikk. Frå dagens perspektiv er den stoiske Delia det einaste rasjonelle og framtidsretta mennesket, og filmen lèt henne også bli ei banebrytande formor.

Nitid karikerte, reaksjonære menn og nabokvinner, som bruker kreftene på å konkurrera mot kvarandre, gjer filmen meir banal enn han kunne vore. Cortellesi når ikkje opp til forbilde som Elsa Morante og Elena Ferrante, men filmen er gjennomført vellaga.

Nitid karikerte menn gjer filmen meir banal enn han kunne vore

«Vi har ennå i morgen»

Du ska få en dag i mårå

Jon Hagene

#000

At Magne Havnaa var så god, og at broren Erling var så skadeskutt, var nytt for meg. Og den mangelen på kjennskap, som jeg gjetter på at jeg deler med mange, gjør at «Team Havnaa» fungerer.

struktur er filmen svært lik en lang rekke amerikanske boksefilmer (spesielt er det lett å minnes «The Fighter»), og det må være lov å spørre seg om vi egentlig trengte en såpass «foreleggsnær», norsk boksefilm. Heldigvis er mitt svar på det spørsmålet 

 all den tid «Team Havnaa» i store partier er ordentlig engasjerende.

Det at regissør-forfatter Bård Breien (som med dette gjør sin første kinofilm på ti år) har valgt å følge en velkjent boksefilmformel, og å legge seg tett opp mot tradisjonell underdog-plottkurve, er ikke egentlig en hemsko. Én ting er at formelen fungerer (slik formler gjerne gjør), en annen at vi mennesker liker å heie på David i hans kamp mot Goliat. En tredje er at vi innenfor disse vante rammene får god anledning til å la oss fascinere av de to brødrene.

er god som supertalentet Magne, er Tobias Santelmann eksepsjonelt god som storebror Erling. (Han har til og med Erlings lurvete Stoltenberg-­lignende diksjon (et sted mellom Jens og Thorvald).) Når den yngre, sprekere, mer talentfulle broren ønsker å satse alt på å bli en del av boksepromotør Mogens Palle sin stall, er det storebror Erling han vil ha med på laget. Erling kjenner Magne best, gir ham trygghet, og får ham til å yte aller best.

Dessverre er ikke Erling den mest sofistikerte, profesjonelle eller rasjonelle trener en bokser med håp om verdensmestertittelen kan ha – noe Palles ansiktsuttrykk tydelig gir uttrykk for. Sofistikert er generelt ikke et ord for denne filmen. Litt for ofte skrives poengene med store bokstaver; litt for ofte er dialogen overdrevent forklarende – og så videre. Og la meg ikke gå i detalj på parykker, tupeer og glansvask.

(budsjettet ser eksempelvis ikke ut til å ha rukket så langt som det burde i skildringen av Magnes VM-kamper), har «Team Havnaa» dette spesielle man vanskelig kan definere eksakt, men som vi gjerne kaller «kjemi»: Santelmann og Waage 

 brødre, uansett hvor ulike de på mange måter er. Samlivet med deres respektive koner er til å tro på, og som en herlig bonus har vi Jacob Lohmann som en gyselig Mogens Palle.

ikke perfekt. Men den er tidvis gripende og givende, og den forteller en historie det føles riktig å kjenne – med glemte VM-bragder, Nokas-ran og enda mye mere. Og det gjør den til en film som er verdt å se.

«Team ­Havnaa»

En rak venstre

Å levendegjøre et snart to hundre år gammelt eventyr i form av en tegnefilm for hele familien er ingen enkel sak. Men jommen har forfatter Maja «Bienes historie» Lunde og regissør Mikkel Brænne Sandemose fått det til! Selv om jeg ikke er enig i alle kunstneriske valg (mer om det senere), har jeg vondt for å tro at ikke hovedmålgruppen – barneskolebarn og foreldre – vil la seg glede og underholde.

Sandemose har jo en viss erfaring med emnet, idet han tidligere har regissert to eventyrfilmer om Espen Askeladd, mens forfatter Lunde er mer uerfaren som forvalter av felles eventyrarv. Med på laget har de formidabelt flinke Kristine Kujath Torp, som synger og snakker for hovedpersonen Liv – i tillegg til Odd Nordstoga, som både har komponert sangene (dette er en semi-musikal) og har stemmen til Livs bestefar. Øvrige roller også meget godt tolket.

Den belgiske(!) animasjonen er detaljrik, leken og godt tilpasset historien. Så vel natur som rollefigurer og kulisser gis liv og karakter på fin-fint vis, men spesielt egenartet kan man ikke si at den er. Alt fra Disney via Asterix til Yakari ser ut til å ha inspirert og influert den, og det på en påtagelig «standard tegnefilmutforming»-måte. (Uten at jeg tror de yngste vil la seg sjenere.)

Historien (med stor H) som står i sentrum. Ikke overraskende har Lunde gitt den en diskré artsmangfold-dytt (med et aldri så lite ekstra bie-fokus), uten at dette trekker i andre retninger enn opp. Med mulig unntak for at man bruker mais som såkorn i et område fullt av grantrær, omkranset av snedekkede fjelltopper.

I årets filmutgave av eventyret handler det altså om Liv, som bor med småsøstrene og bestefaren i et hus i en dal i et halvt norsk/halvt «alpete» landskap. Huset er beskjedent, og en del av slags kollektiv som jobber for storbonde-konen. (Handlingen og rollegalleriet er med andre ord betydelig endret fra Asbjørnsens og Moes nedskrevne versjoner av «Kvitebjørn kong Valemon» og «Østenfor sol og vestenfor måne». Samtidig henter filmfortellingen også ideer fra andre folkeeventyr som «Bord-dekk-deg»). Fra første stund er det klart at Liv sliter med å konsentrere seg om oppgavene sine, og at hun gjerne forsvinner inn i sine egne drømmerier – eller ut i skogen.

I skogen er hun venn med både trær og dyr, noe som innledningsvis understrekes på litt overivrig vis, men som også sannsynliggjør Livs uredde møte med en stor, snakkende isbjørn: den fortrollede prins Valemon (Gunnar Eiriksson).

 For at den gjengse seks- og syvåring skal evne å henge med, er det viktig at de følger godt med fra starten av. Da serveres nemlig bakgrunnshistorien om prins Valemon og hans forhold til den farlig bortskjemte trollkvinnen Eira (Ingvild Holthe Bygdnes) – med mere. Bortsett fra dette, samt en nokså skummel dødskamp mot slutten, er filmen veldig barnevennlig og lett å følge, med flott natur i fine farver – alt presentert i perfekt avpasset tempo.

Med sitt budskap om nøysomhet, samarbeid, vennlighet og respekt – formidlet gjennom en spennende og magisk eventyrhistorie – er «Kvitebjørn» en fabelaktig fin barnefilm.

Animasjonen er detaljrik, men spesielt egen­artet kan man ikke si at den er

«Kvitebjørn – østenfor sol og vestenfor måne»

Et eventyr av en film

I 2024 har Noreg fått eit filmverk vi ikkje har sett make til. På eitt og same år har Dag Johan Haugerud lansert dei tre parallelt produserte langfilmane «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet». Filmane, alle med handling lagt til dagens Oslo, er sjølvstendige forteljingar, men estetisk og tematisk samanbundne.

Ambisjonane for alt «Sex, Drømmer, Kjærlighet» skal uttrykka, er skyhøge, og «måloppnåinga» varierer både i og mellom einskilddelane, men som heilskap er trilogien ein milepæl i skeiv, norsk filmhistorie – i tillegg til å vera ein kraftprestasjon frå alle involverte.

nok midtdelen att som det kunstnariske høgdepunktet, men den avsluttande «Kjærlighet» er til gjengjeld ei varm feelgood-forteljing, som gjev litt slepp på dei intellektualiserande formeksperimenta i «Sex» og «Drømmer». Her får vi nyta det sommarflørtande samværet med uimotståeleg gode og velspelte roller – spesialskrivne for skodespelarane.

har prostatakreftlegen Marianne (Andrea Bræin Hovig) og sjukepleiaren Tor (den nye stjerna Tayo Cittadella Jacobsen) eit avgrensa, kollegialt forhold. Det endrar seg ein sein kveld når dei møtest på Nesoddbåten inn mot Oslo. I den lettsindige sommarnatta og fridde frå dei kvite uniformene som markerer hierarkiet mellom lege og sjukepleiar, kjem dei i openhjartig prat.

Begge er single og trivst med det, men Marianne føler ansvar for å stilla opp når den velmeinande besteveninna (Marte Engebrigtsen) prøver å spleisa henne med menn. Samtalen med Tor blir forløysande (Og den nye venskapen gjer dei til betre yrkesutøvarar!). Sjølv er Marianne på veg heim frå eit ikkje 

vellukka, iscenesett stemnemøte med ein litt for nyskilt geolog og småbarnsfar (Thomas Gullestad burde bli fast i Haugerud-stallen) på Nesoddtangen. Tor derimot, bruker berre båten til uforpliktande cruising, sjekking av medpassasjerar han kan sjå er logga på Grindr. Tanken pirrar Marianne, men vil det vera mogleg for ei heterofil kvinne å agera på same vis som ein homofil mann?

skriven lenge før årets Tinder-debatt, men filmen fungerer som ein aktuell kommentar til den biologiske determinismen i ordskiftet. Det kan ein takka regissørens nyfikne utforsking av sosialt fastlåste kjønnsroller og identitetskategoriar for. Det er 

heile trilogien handlar om. Det uventa og nyanserte skråblikket på vår tids utskjelte sjekkeappar er berre ein av fleire bonuskvalitetar ved «Kjærlighet».

Om ein skulle våga seg på ei kort samanfatting av «Sex, Drømmer, Kjærlighet», så er filmane ei drøfting av forholdet mellom fridom og solidaritet, (kjønns)makt og moral i vår samtid. Motseiingspara er vovne inn i kvar einskild av oss så vel som i heile samfunnsstrukturen. Filmane framstiller lausriving frå og samankopling med heilskapen ved å ta i bruk Oslos infrastruktur, yrkes- og kulturliv og til slutt også hovudstadens topografi – Oslogryta.

i trilogien, konkretiserer ideane gjennom å vera part i «binære» forhold som ektemann/kone, huseigar/handverkar, lærar/elev, sjukepleiar/pasient. Det er makt- og avhengigheitsrelasjonar som typisk har vorte utnytta i erotisk film, men Haugerud avstår frå sexskildringar. Dei blir overlatne til vår fantasi. Kanskje er valet uttrykk for filmskaparen sitt medvit om eiga makt i relasjonen regissør/rolle? Men i «Drømmer» er også hovudpersonens skrivekunst eit produkt av sublimert seksualdrift. Og den forma for skaparkraft kan ein finna att i heile trilogiens sexfrie, men overskotsprega yttrykksregister. Blant anna i den utsøkte musikkbruken og nærast eksistensielle innslag av dans, blant anna i «Sex».

I staden for å la rollene vera reine begjærsobjekt inviterer Haugerud oss til å tenkja over korleis seksuell identitet og erfaring verkar inn på dei andre behova, lengslene og ideala som styrar liva våre og forholdet til andre menneske. I «Kjærlighet» står særleg forholdet mellom fridom og samhald sentralt. Spenningsforholdet blir originalt introdusert i opningsscenen der kunsten på ytterveggane av Oslo rådhus får ei svært vittig, skeiv tolking.

Som heilskap er ­trilogien ein milepæl i skeiv, norsk filmhistorie

«Kjærlighet»

Størst av alt er kjærleik

Abirami Logendran

Et konklave, prosessen der kardinalene samles bak lukkede dører i Det sixtinske kapell for å velge ny pave, har stadig fascinert oss som er på utsida, religiøse eller ei. Den visuelle symbolikken – kardinalene i sine identiske antrekk, ritualene og røyken som sendes ut – gjør dette særegne maktspillet svært egnet for filmatisering, men potensialet har aldri før blitt utnyttet så kraftfullt som i Edward Bergers «Conclave».

, og dekan for kardinalkollegiet Thomas Lawrence (Ralph Fiennes), må prosessere sorgen samtidig som han organiserer konklavet. Lawrence innleder prosessen med en tale om at tro går hånd i hånd med tvil. Hvis det bare fantes sikkerhet og overbevisning, ville det ikke vært behov for tro.

«Conclave» utforsker samspillet mellom tro og tvil, ikke nødvendigvis i religiøs forstand, men på et mellommenneskelig plan – hvordan kan vi stole på hverandre? På den måten minner filmen om et rettsalsdrama der vi tålmodig venter på nye avsløringer og plottvister, men her er det snakk om å finne både godhet og ondskap i alle. Søster Agnes (Isabella Rossellini), en slags husholderske for kapellet, dukker stadig opp og kommuniserer skepsis i et strengt, oppgitt ansiktsuttrykk. Den liberale kardinal Bellini (Stanley Tucci), i utgangspunktet en valgfavoritt, stiller spørsmål ved Lawrences egne ambisjoner. Alle kardinaler vil bli pave selv, påpeker han. Setningen blir hengende og forplanter en usikkerhet som vedvarer. Slik sår Berger gradvis tvil i samtlige karakterer, noe som gir filmen en sterk nerve.

bare en nedstrippet dialog, men også et stringent, minimalistisk formspråk. Den er stort sett filmet med statisk kamera eller sakte panoreringer, og 

bildene fremstår som maleriske komposisjoner.

Kardinalene filmes ofte ovenfra eller fra avstand, nærmest som for å avsløre hemmelighetene deres mens de vandrer i hager og korridorer. I nærbilder av Lawrence er kameraet plassert litt høyere enn det som kjennes normalt – et grep som legger en tyngde på ham. Og Fiennes’ eksepsjonelt gode rolletolkning klarer å vise karakterens indre konflikter gjennom kun ansiktsuttrykk. Kombinasjonen av en talentspekket rollebesetning og intellektuell regi får filmen til å fremstå behersket.

skjer det noe dramatisk, og dagslyset trenger inn i det mørke kapellet med en kraft som minner om gudsfremstillinger i kjente malerier. Lawrence faller sammen i samme positur som paven i Maurizio Cattelans «La Nona ora». Den kjente installasjonen av en pave som har blitt truffet av en meteor (for øyeblikket å se på Moderna Museet i Stockholm), krever ikke avansert lesning for å knyttes til den katolske kirkens fall.

Et lignende budskap er subtilt kommunisert her: selv de som anses som hellige er ikke unntatt menneskelige fristelser eller ytre, verdslige trusler. Filmens sluttscene kjennes derfor som et forsøk å si noe om mangelen på kontroll – når vi gir slipp på den, kan det oppstå et rom for forsoning.

«Conclave»

Katolsk minimalisme

Når det gjelder engelske julefilmfavoritter, er det vanskelig å komme utenom «Love Actually». Og hvis det gjelder julefilmer skrevet av Richard Curtis, blir det nær umulig. «Love Actually» er etter hvert blitt en real juleklassiker, en som alle har sett og som mange ser om igjen – jul etter jul. Hvilket blant annet har ført til at flere ikke-fans, og en del tidligere fans, er direkte lei av den. Kanskje er også Richard Curtis blitt lei av den?

Ikke bare er han Netflix-aktuell med den aldeles gjennomkoselige animasjonsfilmen «That Christmas» («Den julen»), basert på hans egen julebarneboktrilogi; det gjøres til og med narr av «Love Actually» i tegnefilmen – 

 ganger. Men la deg endelig ikke forlede til å tro at det her er snakk om en tulle- og tøysefilm, for «Den julen» er så full av fine og ektefølte scener at det aldri er tvil om hva som er målet med filmen: Å skape ekte julestemning og å minne alle på at samhold og samvær er viktigere enn gaver. Men hvor og hvordan har Curtis og regissør Simon Otto tenkt å vise oss dette?

er generelt sett en svært idyllisk småby på kysten av England, men akkurat 

 blir byen utsatt for den verste snestormen i manns minne – noe som viser seg å få vidt omgripende konsekvenser. For det første sliter Julenissen (som også har fortellerstemmen, via Brian Cox i originalen og Magnus Nielsen i den norske versjonen) med å levere gavene i sekken sin; for det andre kommer ikke faren til Danny på besøk til jul, og for det tredje blir en blandet barnegjeng sittende alene hjemme når tre sett med foreldre kjører av veien – med meget, meget mere.

Som om ikke disse situasjonene var alvorlige nok, sliter Danny med en håpløs forelskelse; Sam (Dannys utkårede) engster seg for søsterens rampete oppførsel; skolens overlærer er både ensom og fryktet, og mammaen til Danny tvinges til å jobbe hele julen. «Overraskende» nok viser det seg at Julenissen har et par ess i ermet (les: perfekt passende gaver i sekken), som både faller umiddelbart i smak, og senere viser seg hyperhendige i arbeidet med å rydde opp i alle julestormens omkalfatringer.

på langt nær så morsom og vitsete som en kunne forvente av en film basert på bøker av Richard Curtis. Og animasjonen – som ellers er spekket med lekre detaljer og forseggjorte scenerier – er litt for generisk i persontegningene til virkelig å tilfredsstille. Men filmen er samtidig så lun og koselig (uten å være klissete) og så lurt sammensatt (uten å bli for intrikat) at den simpelthen er en fryd å følge. Og å dele med familiens yngre medlemmer.

Husets syvåring så den norskdubbede versjonen og synes filmen var « … litt spennende, litt morsom og veldig koselig» – og mente den fortjener fem stjerner. Jeg har som nevnt mine innsigelser og går ned ett hakk, men har intet problem med å anbefale en film som fremmer søskenkjærlighet, omsorg, omgjengelighet og godt naboskap – og som attpåtil byr på rørende scener. Pluss 

«Den julen»

Julekos for hele familien

«Black Doves» gir oss en dose voldsom og forførende førjulsspenning

Serieskaper Joe Barton har med «Black Doves» gitt oss en dose voldsom og forførende førjulsspenning. Sist han befant seg i tilsvarende landskap, var i 2019, da hans «Giri/Haji» ble sluppet – også den på Netflix. Men mens han den gang dreiet spenningen rundt London og Tokyo, og forskjellene mellom britisk og japansk kultur, er «Black Doves» en rendyrket britisk affære.

Helen Webb (Keira Knightley) er gift med Simon Webb (Andrew Buchan), Storbritannias forsvarsminister. Sammen har de to barn, et nydelig hjem og et perfekt ekteskap. Bortsett fra at Simon ikke vet at Helens egentlige navn er Daisy, at hun jobber for en organisasjon som selger sensitiv informasjon til høystbydende, at hun har drept en drøss med mennesker, og at hun har en elsker. Hadde det ikke vært for at elskeren blir henrettet av ukjente aktører – noe som leder til en dødbringende kjedereaksjon igangsatt av Helens iskalde sjef Reed (Sarah Lancashire) og Helens beste venn, leiemorderen Sam (Ben Whishaw) – ville Simon aldri mistenkt noe slikt, heller. Men så heldig er han altså ikke.

 ikke ut av startblokkene. Den tar seg tid, gir oss glimt fra fortiden, etablerer settingen og bereder grunnen for det velkomponerte, medrivende og underholdende kaoset som følger. Til å begynne med er det som om serien ikke helt finner fotfeste, idet toneleie og intensitet varierer for mye, og den spionasjefaglige troverdigheten ikke alltid er på topp. Tidvis er serien saklig som «Le Bureau», uten helt å overbevise; andre ganger glatt som «The Americans», uten samme flyt. Men så, i tredje episode, skjer det noe uventet: Et av flashbackene åpner for en ny forståelse av livet hovedpersonene lever, hva dette krever og hvorfor de er så avhengige av hverandre.

 relasjonelle dimensjon åpner seg og det mellommenneskelige aspekt faller på plass, finner serien rytme og realisme – mens vi i tv-sofaen blir stadig mer «hekta». Dialogen får ny dybde og fremstår som ekte, og om vi ikke kan si at vi 

 Helen og Sam, føler vi i hvert fall at vi forstår dem, og heier på dem. Så når plottets nett snøres sammen og stadig flere havner i fare, kjenner vi på sitringen i kroppen at det forestående klimakset vil bli intenst.

først og fremst på det emosjonelle plan. Til gjengjeld scorer «Black Doves» ekstra høyt der – takket være Knightley og Whishaws eminente spill og samspill. Og så lenge man kan tro på og føle med hovedpersonene, er det lett å overse et par usannsynligheter her og der. Dessuten byr manuset på gullgod galgenhumor og semiabsurd leiemordervidd – av sorten som får en til å humre og til å like de involverte enda mer. Mordere eller ei.

«Black Doves» nytes best med et glass gløgg, og vil nesten garantert få deg til å glemme julestresset. En stakket stund, i hvert fall.


Realismen finnes først og fremst på det emosjonelle plan

«Black Doves»

Drap og drama

Berre suset frå insekt er å høyra medan kamera viser oss eit ope, forfalle kulturlandskap. Barskogåsar og bjørkelundar rammar inn den tørre, gulnande grassletta der korkje menneske eller dyr er å sjå. Varsamt nærmar filmskaparane seg noko som først liknar ein øydegard med stor låve, men så gjev staden seg til kjenne i det upersonlege internatbygget og den forsømte kyrkjegarden. Naturen er i ferd med å ta tilbake den isolerte, nedlagde skoleheimen for canadiske urfolksbarn, men melankolien i bilda fortel om ei sorg som – bokstavleg tala – må spas opp av jorda for at menneska som mot sin vilje har budd her, skal få fred.

i «Sugarcane» kan ikkje dempa dei skakande overgrepa dokumentarfilmen fortel om. Debuterande regissør Julian Brave NoiseCat, som vann dokumentarregiprisen ved Sundance Film Festival i år, lèt oss få innsyn i sine eigne familietraume for at vi skal kunne byrja å fatta dei konkrete handlingane, omfanget og konsekvensane av valden kanadiske urfolk har vorte utsette for.

Filmen, som frå i morgon er mogleg å sjå på National Geographic eller Disney pluss, gjer det klart at både den canadiske staten, ved statsminister Justin Trudeau, og den katolske kyrkja, ved pave Frans, har venta i det lengste med å erkjenna og orsaka meir enn 150-års systemiske overgrep frå vigsla prestar som har utført statens politikk. Dei offentlege vedgåingane som har kome, har meir eller mindre vorte pressa fram trass i at også Canada har gjennomført ein sannings- og forsoningsprosess mellom styresmakter og urfolksgrupper.

i 2021 sette ein antropolog fart i arbeidet med sine uhyggelege oppdagingar. Den gongen skapte det overskrifter i heile verda då bruk av georadar avdekte ei mengd umerkte graver ved ein tidlegare internatskole i Kamloops i British Columbia. Antropologen meinte å ha funne leivningane av 215 barn, elevar ved skolen driven av den katolske kyrkja som ein del av det canadiske internatskolevesenet for urfolksbarn.

Trass i avsløringa, som førte til at fem katolske kyrkjer i det vestlege Canada vart brende til grunnen, har urfolksamfunna måtta kjempa fram både vidare granskingar og bruk av georadar ved av andre skolar. «Sugarcane» følger kampen til eitt lokalsamfunn, Williams Lake First Nation, for å få fram sanninga om ein skole, St. Joseph’s Mission Indian Residential School, også denne i British Columbia.

For å setja saka i perspektiv vart den første skolen av dette slaget vart opna i 1828, den siste stengde i 1997. Heile 139 internatskolar vart drivne med statlege løyve, mange av dei drifta av den katolske kyrkja. Kor mange som i tillegg dreiv utan offentleg løyve og oppsyn for å fri landet for «urfolksproblemet», er ikkje klart.

vore ein sint, politisk film, som hadde sett historia frå kyrkjebrennarane sitt perspektiv, men dei vi møter i denne filmen har lagt rettvist raseri bak seg for å vera i stand til å berga sine eigne liv, og freista samla sine splitta familiar og samfunn. Det viser seg også å vera eit godt utgangspunkt for å informera og involvera oss utanforståande.

Vi får vera med når regissør Julian Brave NoiseCat oppsøker faren Ed Archie NoiseCat, som har brote med slekta og flytta frå Sugarcanereservatet. Julian har, tydeleg over tid, klart å overtala den sterkt traumatiserte Ed om å bli med på ei psykisk krevjande reise tilbake Sugarcane og St. Joseph’s Mission, der Ed vart fødd av ei mindreårig jente og seinare bortadoptert til ein oppvekst i elende. Eds mor og Julians farmor Kyé7e (namnet på shuswap er stava slik på engelsk) lever enno, men har til no halde tett om Eds opphav. Den godt vaksne mannen kjenner ikkje ein gong sin eigen fødselsdato.

 i slekta, Julians tante Charlene Belleau, har sjølv overlevd St. Joseph’s og har i fleire tiår arbeidd med å etterforska skolen på vegner av både overlevande og døde elevar, deira pårørande og Williams Lake First Nation. Via henne får vi eit glimt av dei mange byråkratiske hindra som blokkerer for sanninga på alle, offentleg administrative nivå i Canada.

Filmen styrkar ein heilingsprosess som styres­maktene burde ta sin del av ansvaret for

«Sugarcane»

Urfolksproblemet

Enda en «Ringenes herre»-film? Som jeg faktisk liker? Du verden. I og med at jeg er en av dem som mener at selv om en film har flere episke, storslagne scener enn du noensinne før har sett, så er den ikke automatisk god av den grunn – samt at «Ringenes herre: Atter en konge» er nesten latterlig uttværet – hadde jeg virkelig ikke sett for meg dette.

Men under de rette forutsetninger – altså at man er i humør til å se noe slikt, at man ser den på stort lerret i en sal som ikke er full av folk som fikler med blinkende mobilskjermer – er dette en filmopplevelse som så absolutt kan trekke deg helt inn i fortellingen. Ikke fra første sekund, nødvendigvis, med mindre du er blodfan av Tolkiens fantasiverden, eller endog ser den mer som en 

 verden enn en fantasiverden. Uansett forsøker jeg nå å forklare hva slags film dette er:

 på nett, er «Ringenes herre: Slaget om Rohan» en såkalt 

. Det vil si at den tilhører en animasjonssjanger hjemmehørende i Japan og at den følger et sett med animasjonsestetiske retningslinjer inspirert av landets karakteristiske tegneserietradisjon 

. De tegnede figurene, særlig de kvinnelige, utstyres med store, runde uttrykksfulle øyne, liten nese og munn, og ellers minimalt med ornamentikk – mens bakgrunner og kulisser er ofte uhyre detaljrike, noe som skaper en noe uvant kontrast mellom mennesker og omgivelser. For å nevne noe. I kombinasjon med en historie tuftet på J.R.R. Tolkiens litterære univers, nærmere bestemt appendiksene tilhørende bokserien «Ringenes herre» (1954–55), gir animasjonsstilen «Slaget om Rohan» en særegen stil og atmosfære.

med slet jeg litt med at fjellandskap og bygninger var sofistikerte og forseggjorte, mens mennesker og dyr var mer simplistiske og krøkkete i bevegelsene, litt à la barndommens franske tegnefilmserie «Det var en gang et menneske». Heldigvis er handlingen i «Slaget om Rohan» ny og på mange måter fristilt fra bøkene og filmene om hobbiter, alver, orker og andre Midgard-beboere. Historien, om Hammerhand-klanens kamp for overlevelse, utspiller seg nemlig 183 år forut for handlingen i «Ringenes herre»-trilogien, og har sitt eget sett med helter, samt den inspirerende heltinnen Héra (som stemmeskuespiller Gaia Wise puster liv i) i hovedrollen.

Héra far Helm Hammerhand (gitt karakter av Brian Cox’ stemme) har styrt Rohan både lenge og vel når Freca, sammen med sønnen Wulff og general Targg, en dag tropper opp med krav om samstyre. Kravet fremtvinger en konfrontasjon, situasjonen kommer ut av kontroll, og snart lever Helm, datteren Héra, sønnene Hama og Haleth og nevøen Freáláf vanskeligere og mer utrygge liv.

serverer en merkelig miks av småseig slektssaga, dødelige overraskelser, intense tvekamper, spektakulære slagsekvenser og sentimentalt eventyr. Her er også varierende grad av «fotorealisme» i bakgrunnstegningene, og varierende grad av flyt i animasjonen. Men mest av alt byr filmen på et godt konstruert plott, med tematikk og vendinger håndtert på eminent «eventyrlig» vis, pakket inn i store og sterke følelser.

Perfekt for Tolkien-fans, tenåringer og alle som lar seg fenge av fotoet øverst i omtalen, skulle jeg tro.

Filmen byr på et godt ­konstruert plott pakket inn i store og sterke følelser

«Ringenes herre: Slaget om Rohan»

Ikke kun for fans

Laurdag set NRK1 punktum for «Lykkeland» – tv-dramaet om Olje-Noreg i åra frå Phillips’ rekordfunn på Ekofisk i 1969 til opprettinga av Oljefondet i 1990. Sett under eitt er dei tre sesongane (frå 2018, 2022 og 2024) ein sjåverdig og solid, samtidshistorisk såpesaga med gode, velspelte roller.

om den nasjonale, norske klassereisa, og sjangertypiske familieintrigar og generasjonskonfliktar er strukturerte langs meir handfast realhistorie enn i elles jamførbare, men reint nostalgiske kostymedrama som «Carmen Curlers» og «Ku’damm». At «Lykkeland» er utvikla i samarbeid med Norsk Oljemuseum, har gjeve manusforfattar Mette M. Bølstad godt grunnlag for å hekta handlinga på industrielle og politiske milepælar. Samstundes kan ein mistenkja at samarbeidet òg er årsaka til at serien tidvis har fått ein litt offisiøs tone og har tyngd nokre av rollene med doserande monologar – historiske analysar som i dramasamanheng lyd som anakronistisk etterpåklokskap.

til siste sesong er kvinnerolla som ligg tettast på den offentlege, sosialdemokratiske etterkrigshistoria, Anna Hellevik (Anne Regine Ellingsæter). Småbrukardottera som vart NHH-økonom og kom inn i «oljå» som sekretær for stavangerordførar Arne Rettedal, er stadig i svingdøra mellom offentleg og privat sektor etter kvart som ho blir støytt av marknadsliberalismen i industrien eller kvinnediskrimineringa i forvaltinga. I siste sesong blir ho gründer i oppstartsbedrifta «Komponent», som blir sentral i automatiseringa av oljebransjen på 1980-talet.

Tredje sesong går føre seg frå 1987, året Brundtlandkommisjonen lanserte omgrepet 

 til 1990. Sju år etter Kielland-ulukka, det dramatiske midtpunktet i «Lykkeland», blinkar slutten på oljeeventyret i det fjerne og seriens sterke framtidstru blir 

utfordra. I næringshistoria handlar mykje om forholdet mellom velbetalte risikojobbar og ny datateknologi som aukar tryggleiken, men minkar mannskapsbehovet på plattformene og blant dykkarane. Det nervepirrande høgdepunktet er selskapet Nyman Divings freistnad på å klargjera dykkarar for ekstreme djup på Trollfeltet.

 med den markante matriarken Ingrid (Pia Tjelta) og sine familieband til bedehusopprøraren og utelivsgründeren Toril (Malene Wadel), har framleis størst underhaldningsverdi. Men skildringa av Ny-Stavanger som kokain-hedonistisk klubbscene, gjev eit meir overflatisk bilde av 80-talet enn dei mange scenene frå Rockokko tilseier. Her er skeive servitørar og dragartistar eksotisk stemning for streite taleroller.

«Lykkeland» er vellukka. Det er likevel synd at den tradisjonelt framstilte noregssoga i første rekkje talar til dei som, lik Anna, vart vaksne på slutten av 60-talet. Ideelt burde innhaldet ha fått ei form og roller som appellerte til dagens unge.

«Lykkeland 3»

Livet etter oljå?

Norske barnefamiliar omfamna Maja Lundes og Lisa Aisatos «Snøsøsteren» som ein ny juleklassikar då boka kom i 2018. Både barn og vaksne vart gripne av den spanande adventskalenderforteljinga om tiåringen Julian som har mista storesøstera Juni og som må berga både julefeiringa og sin eigen familie frå å gå til grunne i sorg.

Ikkje uventa vart boka raskt dramatisert. Alt i utgjevingsåret laga NRK Radioteatret ei dramatisert innlesing (av Steinar Berthelsen og Arne Barca) med Jonas Strand Gravli som Julian – forteljaren i bokas førstepersonsforteljing. I 2022 frigjorde koreograf og regissør Alan Lucien Øyen seg meir frå teksten då han sette opp den kritikarroste framsyninga «Snøsøstera» på Det Norske Teatret. Musikken var av Henrik Skram (som òg er komponisten på NRKs «Snøfall»), og stykket er i dag ein førjulstradisjon ved teateret.

 også har vorte ein habil film, er det Netflix som er oppdragsgjevar for ein norsk samproduksjon. Det amerikanske strøymeselskapet har sikkert betalt godt for rettane, og mange publikummarar – både i og utanfor Noreg – er nok glade for å kunne sjå og snakka om filmen i familiesofaen heime. Ei filmatisering av så sentral, nyskriven, norsk barnelitteratur skulle vi likevel gjerne ha sett handtert av norske filmselskap og distribuert både på norsk kino og tv. No er det Netflix som avgjer kor lenge filmen skal visast, om han skal visast om att seinare år og om andre kan få visa han.

har òg ein lei tendens til å bli veldig like i uttrykket. Netflix’ norske vaksenadventskalender «Hjem til jul» (2019) var eit tydeleg døme på korleis målet om å nå eit størst mogleg publikum, gav seg utslag i upersonleg forteljarstil, uengasjerande overflatiske roller og miljøskildringar som kunne 

om eit idealisert Vinter-Noreg, men framstilt som ein framandgjerande kompositt av juleklisjear frå hist og her – litt som Posten og Sporveien sin bruk av KI.

«Snøsøsteren» er heller ikkje fri for slik uorganisk universaliseringa av jula, som ikkje kjennest som «heime» nokon stad. Handlinga ser ut til å gå føre seg i ein innlandsby, som også viser seg å liggja på kysten der det er islagd og open fjord annankvar dag. Den ofte sette julemarknaden, som knapt spelar ei rolle i handlinga, er også av det filmgeneriske slaget.

at ein heilnorsk produksjon ville ha vald annleis. Ein del (eksport-) marknadsorienterte, norske filmprodusentar ser også ut til å tru at jo mindre eigenart ein film har, jo enklare er det å vekkja kjenslene til eit internasjonalt publikum.

Det skal i tillegg seiast at Lundes og Aisatos bok også nyttar kjende forteljarformular – som bruken av parallelle univers og romantiserande julekortklisjear, men då for å gjera dødstematikken konkret og tilgjengeleg for barnepublikum og for å balansera sorg med von og varme.

 finn vi dessutan ein sterk og rutinert duo, som har handtert det litterære materialet godt innanfor dei standardiserte rammene. Cecilie A. Mosli (regi) og Siv Rajendram Eliassen (manus) har ikkje har gått på akkord med bodskapen i ein tekst som både grip fatt i psykisk vanhelse blant unge og som tar barns sorgreaksjonar og vaksne si avmakt og lammande skuldkjensle på alvor.

Kalenderformatet er forståeleg nok komprimert til nokre glimt av Julians nattbordskalender, som fortel oss at førjulstida går faretrugande raskt medan liva til Julian (Mudit Gupta), veslesøster Augusta (Bal Advika) og dei apatiske foreldra (Sampda Sharma og Gunnar Eriksson), står i stampe. Foreldra toler ikkje snakka om eller sjå foto av den døde Juni, og dei klarer heller ikkje å sjå framover for å laga jul for Augusta eller fødselsdag for Julian, som er fødd på sjølvaste julaftan. Barna er overlatne til sine eigne spørsmål og eiget sakn. Når han ikkje går aleine til Junis grav, søker Julian tilflukt i symjehallen der han slepp å tenkja. Her er det også han først møter den løyndomsfulle Hedvig (Celina Meyer Hovland), som med god grunn verkar som ho kjem frå ei anna verd.

«Snø­søsteren»

Lys i sorgmørkeret

Hugh Grant er uhyggelig god som manipulativ ekling

Som de fleste skjønte for lenge siden, er ikke Hugh Grant like fomlete og elskelig som hans tidligste roller kunne tilsi. Ikke bare er han et menneske med (omtrentlig) samme mengder uheldige sider som resten av oss; han er også en meget dyktig skuespiller.

trolig rollen som Bridget Jones’ sjef det første bruddet med imaget – nokså tett fulgt av en ytterligere kursendring året etter, i «About a Boy» (selv om han der ble trivelig etter hvert). Uansett var det umulig å ikke ta stilendringen inn over seg med tv-serien «A Very English Scandal» (2018) og Guy Ritchie-filmen «The Gentlemen» (2019).

Og nå er vi altså kommet så langt at han fremstiller en ondsinnet, lærd og religionskritisk sadist, i en av senere års mest intellektuelt stimulerende skrekkfilmer.

en parkbenk, hvor to unge, kvinnelige mormonermisjonærer sitter og småprater. Artig nok dreies samtalen rundt sex og porno – dog på en klønete og kysk måte – men likevel. Ideen om at dette er en film som på forskjellige vis kan ha en overraskelse eller to på lur, er lansert. (

: Begge skuespillerne vokste opp som mormonere.)

Selv om de to misjonærene jobber seg gjennom flere husstander i sin søken etter potensielle omvendelser – akkurat slik en kan tro mormonske misjonærer pleier – har vi hele veien i tankene at det er først når de ankommer det store «utenfor allfarvei»-huset Mr. Reed (Hugh Grant) bor i, at noe spennende og ugreit kommer til å skje. Og – kan jeg love dere – det har vi rett i.

brukt svært lang tid på å åpne døren, mens Søster Barnes og Søster Paxton står ute i regnværet og venter på å bli sluppet inn, blir det kjapt klart at Mr. Reeds unnskyldende og innbydende tone er av det uekte slaget. Så også hans ridderlige tilbud om å ta kåpene deres, invitere dem til å sitte – og forsikre dem om at Mrs. Reed står på kjøkkenet, hvor hun har en pai i ovnen.

Som enkelte (ikke undertegnede) kanskje visste på forhånd, kan ikke kvinnelige mormonske misjonærer gå inn i et hus dersom ikke en annen kvinne er til stede – men her lot de seg altså betrygge av Mr. Reeds forsikringer. Noe som skal vise seg å være en stygg feilvurdering.

starter en aldeles herlig intellektuell, filosofisk og religionskritisk «katt og mus»-lek. Under dekke av å være genuint interessert i å høre hva Søster Barnes (Sophie Thatcher) og Søster Paxton (Chloe East) har å tilby ham, svarer Mr. Reed på alle deres fremstøt med et humør og en vitebegjærlighet som kunne lulle hvem som helst inn i troen på at han kun har godt i sinne.

Heldigvis er manus- og regiduoen Beck & Woods smarte nok til å ta den tiden de, vi, filmen og rollefigurene trenger, før de åpner døren til det innerste, dypeste mørket. Når de først gjør det, er både søstrene og vi fanget i et utsøkt ekkelt mareritt, fullt av snedige vrier og djevelske detaljer. Dessverre klarer ikke B&W 

 å avrunde den velkomponerte og imponerende gjennomtenkte helvetes-visitten. Men de er uhyggelig nære.

En herlig intellektuell, religionskritisk ‘katt og mus’-lek

«Heretic»

Ned i det dypeste mørke

La meg bare få si én ting nå, straks og med én gang (som politimester Bastian sa): Å anmelde barnefilmer er vrient. Altfor ofte finner man som voksen feil, mangler og andre skavanker som man mener bør bemerkes og legges til grunn for «poeng­trekk» – for så å oppleve at barna filmen er ment for, ikke bryr seg om de voksnes innsigelser i det hele tatt. Eller – hvis man har lyst til å føle seg ekstra teit – så kan man la seg omfavne av sitt eget, indre barn og gi filmen kjempeomtale fordi man bare «vet» at barn vil elske den, for så å oppleve at de synes den er treig, sær, kjedelig, dum eller noe i den stil.

Like fullt, og med dette poeng meget friskt i minne, melder jeg at «Vaiana 2» er en tipp topp barnefilm. I tillegg til at jeg ble positivt overrasket av dens relativt korte spilletid – halvannen time, om man ikke ser 

 den lange rulleteksten – og at sangene (dette er jo en tegnefilmmusikal) ikke var så mange og lange som fryktet, så hadde filmen mye moro å by på. Samt medrivende spenning, presentert i fantastisk fin animasjon, med artige rollefigurer, skumle kryp, gøyale overraskelser og en hjertelig velkommen medmenneskelig varme.

 ut på at Vaiana, som er blitt litt eldre siden sist, drar ut på storhavet for å finne en tapt og nedsunket øy som må heves, slik at den kan gi alle sjøfarende folkeslag mulighet til å samles. Mot seg har hun den ondsinnede ånden Nalo, og med seg har hun en skjeløyet hane, en overivrig og selvlært ingeniør, en fjollete muskelbunt, en gammel gartner og en spretten, skvetten gris. Det er med andre ord ikke åpenbart at dette vil gå slik Vaiana og publikum håper.

Men før reisen kan begynne på ordentlig, skal selvsagt halvguden Maui integreres i handlingen; han som var så avgjørende for at alt gikk bra i forrige film. Denne gang sitter han imidlertid i en skikkelig lei klemme, idet en hekselignende trollkvinne har lurt ham inn og bundet ham fast i et ekstra uhyggelig fangehull. Selvgod og eplekjekk som Maui er, ønsker han ikke hjelp fra noen – men all den tid Vaiana er fast bestemt på å ha ham med på ferden, veier ikke halvgudens ønsker så tungt.

situasjon er håndtert – og et sett med overraskelser forbundet med dette er taklet – bærer det videre; rakt mot den myteomspunne øya som skal forene alle sjøfarende folkeslag. Ikke overraskende støter gjengen på overraskelser av mange slag, kjemper seg gjennom forferdelige stormer, overvinner fiender og vinner venner – alt mens de synger, ler og overbeviser sitt kjernepublikum om at alt kan overkommes, bare man har tro på seg selv og hjelper hverandre.

Stort mer er det ikke å si om «Vaiana 2». Annet enn at de norske stemmene, med Nora Gjestvang og Jeppe Beck Laursen i spissen, gjør en god jobb, og at animasjonen gjennomgående er av det imponerende, overbevisende, engasjerende slaget. I hvert fall for den yngre garde, altså de fra seks–syv år og oppover (og kanskje til og med for foreldrene deres). Hurra.

Jeg ble positivt overrasket av filmens relativt korte spilletid

«Vaiana 2»

Ny vind i seilene

Den iranske fridomskampen blir òg ført på sportsarenaar. Iranske atletar må representera Den islamske staten, og mange vil hugse dramaet som følgde då klatraren Elnaz Rekabi «mista» hijaben under ein meisterskap i Seoul i 2022.

«Tatimi», titulert etter judomatta, er òg inspirert av eit verkeleg drama. Handlinga er sett til Judo-VM og skildrar splittinga som oppstår mellom stortalentet Leila (Arienne Mandi) og den dedikerte trenaren Maryam (Zar Amir Ebrahimi) når iranske styresmakter krev at gullkandidaten skal spela skadd og trekka seg for å unngå å møta ein utøvar frå «okkupantstaten» Israel.

seg på matta samanfattar både filmens stramme estetikk og Leilas val mellom å stå turneringa ut eller la vera å trø ut av dei politiske rammene, som er sett for henne. Nedsida av desse tydelege avgrensingane er filmens behov for å ty til stereotypiar og politiske snarvegar. Men Leilas og Maryams livsvilkår er presist skildra og inderleg spela av eksil-iranske skodespelarar. To av dei har regi- og manusansvar i eit unikt kunstnarisk samarbeid med amerikansk-israelske Guy Nattiv.

«Tatami»

På matta

Ted Danson, altså: Hva skal man vel si? Hovedrolleinnehaver i en av tidenes lengstløpende amerikanske komiserier (han spilte bareieren Sam Malone i 270 episoder av «Cheers») og 

 i et knippe andre serier (129 episoder av «Becker», 24 episoder av «Bored to Death», et hundretalls «CSI»-episoder og 50 episoder av «The Good Place»), samt ørten kortere serieopptredener og flere filmroller. Mannen er kort sagt en institusjon innen lettere amerikansk underholdningsindustri.

, at handlingen i hans nyeste vinnerserie dreies rundt en eldre herremann som later som han ønsker å flytte inn på en institusjon – eller i hvert fall 

. Men egentlig spionerer han for et detektivbyrå som skal løse mysteriet med et forsvunnet halssmykke. Overraskende og uvanlig nok for en komiserie, er plottet hentet fra en chilensk dokumentar, Oscar-nominerte «The Mole Agent». Mindre overraskende er det at Danson fungerer perfekt i «A Man on the Inside», all den tid seriens skaper, Michael Schur, også er mannen bak «The Good Place».

scene i første episode føler vi oss trygge. Det er åpenbart at vi tas vare på av dyktige, engasjerte og erfarne tv-folk. Før første kvarter er omme, vet vi hvem Charles er (pensjonert ingeniør og enkemann), hvem hans kommende arbeidsgiver er (et ungt, dynamisk detektivbyrå) og hvilken verden vi skal tre inn i.

Grunnet en lei feilvurdering later detektivbyråsjefen, Julie (Lilah Richcreek Estrada), som om hun er Charles’ datter Emily, som skal hjelpe ham med å finne et trygt og trivelig sted å tilbringe alderdommen. Vel installert i sitt nye hjem tar det imidlertid ikke lang tid før Charles får besøk av sin 

 datter – som faktisk heter Emily (Mary Elizabeth Ellis) – og som nå må introduseres som hans niese, Julie. Krevende opplegg, med andre ord.

Til alt hell har Pacific View en hel hurv med sosialt anlagt beboere, som er åpne for nye vennskap, noe som letter Charles’ jobb. Men her er også kjærestekrangler, giftermål og skilsmisser og baksnakking, regelrytteri og intriger – samt en særs populær 

 i husets velfylte bar. På den annen side har «institusjonen» en egen demensfløy, som Charles av grunner som etter hvert kommer for dagen, har et anstrengt forhold til.

er Pacific Views daglige leder av den mistenksomme og mistenkelige sorten, så i takt med at stadig flere «hendelser» inntreffer, øker spenningsnivået for så vel Charles og sjefen hans, som for oss i tv-sofaen – uten at det noen gang blir direkte intenst eller nervepirrende. Dersom noen synes opplegget minner dem om «Only Murders in the Building», vit at «A Man on the Inside» hverken er manisk eller panisk og aldri presser frem poengene sine – samt at hevede øyenbryn og teatralske fakter glimrer med sitt fravær.

«A Man on the Inside» er nemlig noe så sjeldent som en genuint koselig spennings-komiserie. En som neppe vil vinne priser for et imponerende intrikat mysterium eller formatmessig nyskapning – men som scorer nesten rørende høyt i kategorien «emosjonelt engasjerende mellommenneskelig drama». Som introduserer oss for rollefigurer vi ikke kan unngå å bry oss om og heie på. Som viser oss viktigheten av å snakke med hverandre – det være seg med ens foreldre, barn, venner eller kjærester – og til å ta oss tid til å bry oss om hverandre, uansett hvor i livet vi befinner oss.

er i slag, har kjemi med hverandre og glimt i øyet, hjelper selvsagt. Så også at komedie- og spenningsmiksen er perfekt balansert, og at det som er av sentimentalitet pakkes så pent inn i handlingen, samspillet, fotoet og musikken, at det aldri tipper over i føleri.

«A Man on the Inside» er med andre ord ikke revolusjonerende tv. Men den er velsignet vennligsinnet, sublimt sjarmerende, livlig og lun. Nokså nøyaktig hva vi kan trenge nå.

Serien scorer høyt som mellommenneskelig drama

«A Man on the Inside»

Spionen som kom inn i varmen

I USAs svært sjølvrefererande populærkultur er få verk viktigare enn «Trollmannen frå Oz». L. Frank Baums bok frå 1900 og Victor Flemings 1939-filmatisering (der Judy Garland song «Over The Rainbow») har vorte kalla eit 

 og er like ofte sitert som «Alice i Eventyrland».

Den kulturhistoriske Oz-tradisjonen – alt frå korleis Baum var påverka av kvinnesak, via innskrivinga av afroamerikansk samtidskultur i musikalen «The Wiz», til effekten eventyret fekk på David Lynchs surrealisme – er for omfattande til å gå inn på. Når ein skal skriva om «Wicked», kjem ein likevel ikkje utanom å notera at regissør Jon M. Chus skamlaust underhaldande og filmatisk velgjorde fornying av Oz-universet, tar opp i seg tidlegare tolkingar av urforteljinga.

sjå «Wicked» utan å kjenna tradisjonen, for historia endevender rollegalleriet i «Trollmannen frå Oz» og gjer tematikken meir «vaksen». Her handlar det ikkje om Kansas-jenta Dorothys reise i fantasilandet Oz og hennar møte med ei god og ei slem heks og ein mektig trollmann, men snarare om korleis dei gode, vonde og mektige fekk sitt rykte og sin status.

«Wicked» er ei filmatisering av Stephen Schwartz’ Broadway-musikal frå 2003, som igjen byggjer på Gregory Maguires revisjonistiske Oz-roman frå 1995 der den slemme heksas liv og lagnad blir fortalt. Kinoversjonen legg seg tett på kjende filmsjangrar som opphavshistorie og kostskoledrama og har meir enn ein samnemnar med Harry Potter.

slemme heksa (Cynthia Erivo) har fått namnet Elphaba, og vi får vita dei lagnadstunge omstenda rundt hennar opphav og kvifor ho er grøn. Den medfødde utanforskapen blir spegla i Elphabas goth-stil, og på det magiske Shiz-universitetet blir ho motpolen til den bortskjemde, rosa-prinsessa Galinda (Ariana Grande) før dei blir umake vener.

Dei velskrivne rollene levandegjer spørsmål om kva som skapar vondskap og kva som er skilnaden på illgjerningar og velmeinte handlingar som går gale.

klassikar», men framføringa er suveren og skodespelet engasjerande. Her er òg eit moderne visuelt uttrykk som kan måla seg med Flemmings bruk av technicolor og aktuell politisk kommentar.

«Wicked»

Heksene frå Oz

Filmer basert på bøker er nå én ting, men filmer basert på tegneserier – eller 

som det også kan kalles? «Det kan da umulig bli bra», kan jeg formelig høre folk tenke. Men ganske så mange av dem – som for eksempel «Blå er den varmeste fargen», «Ghost World», «Persepolis» og «American Splendor» – var på hvert sitt særegne vis både vellykkede og interessante.

Så er også det aktuelle eksemplaret av arten, «Vår Juliette», som har gjennomgått en fin forvandling fra sitt litterært-visuelle forelegg. Camille Jourdys nydelige tegneserieroman fra 2016 het noe så ekstravagant som «Juliette: Les fantômes reviennent au printemps» («Juliette: Spøkelsene returnerer om våren»), mens filmatiseringen har fått en tilsynelatende enkel norsk tittel. Heldigvis har det seg slik at både tittel, og flere element i filmens innledende partier, som lett kan oppleves som vilkårlige og tøysete, snart viser seg å passe perfekt inn og fungere meget godt.

 barnebokillustratør av yrke, reiser tilbake til småbyen hun vokste opp i, for å besøke familien. Bestemor er i ferd med å bli senil, mor og far er «veldig skilt», mens storesøster Marylou er så stresset av mann, barn, jobb (og en elsker på si) at hun hele tiden er på nippet til å eksplodere. Juliette selv sliter med søvnproblemer, angst og en generell følelse av at det henger en «tåkegardin» mellom henne og virkeligheten; som om noe essensielt holdes fra henne.

Moren – som da Juliette var liten, forlot dem alle for å fokusere på kunsten sin – tar stadig nye elskere; faren, som satt igjen med jentene, er enslig, innesluttet og ute av stand til å kommunisere foruten gjennom vitser og tøys, og Marylou føler seg fanget i alt ansvaret som helt siden barndommen er blitt lesset på henne. Her er med andre ord frustrasjon og spenninger-a-plenty – håndtert på forbilledlig, ikke-klisjéfylt fransk vis.

Juliette gjenfinner sin plass i familiekaoset, blir vi – via diskré talende hverdagsscener – kjent med dem alle. Som i tegneserien formidles mye av det mellommenneskelige i detaljer, ansiktsuttrykk og uforløste reaksjoner – mens originalens helsider med Matisse-lignende, stemningssettende hvileskjær erstattes av pent samspill mellom foto og musikk.

Så, i forbindelse med at søstrene hjelper faren med å rydde ut av bestemors gamle hus, skjer to ting: Juliette treffer ham som leier andreetasjen, og bestemor forteller henne noe som for lengst var glemt. Dette setter i gang en rekke personlige prosesser hos Juliette, og flere (for alle) uventede hendelsesforløp, som blant annet involverer en foreldreløs andunge, en katastrofal barnebursdag, et nakent spøkelse og et sort-hvitt foto som får tårer til å trille.

Det er her «Vår Juliette» er best. I måten små episoder til sammen danner et stort, håndgripelig og emosjonelt medrivende bilde; omtrent som når man tenker tilbake på opptakten til viktige vendinger i eget, levet liv: Rotete, rørete og muligens irrelevant. Like fullt ekte og sant.

«Vår Juliette» 

En salig røre

Tittelen «Rinnans rival» seier effektivt at det her skal handla om ein som utfordra Henry Rinnan som den mest notoriske, norske agenten i Gestapos teneste. Det den tabloide tittelen skjuler, men som den interessante dokumentaren fortel, er at mannen det er snakk om, Karl Adding (1913–43), var eit heilt anna menneske enn den frykta torturisten og bandeleiaren.

Filmen gjev nye perspektiv på livsvala krigen tvang fram, og minner om at helte- og skurkeroller 

 ikkje krav på å kjenna heile sanninga om ein dobbeltagent som kosta sine vener i motstandsrørsla liv og helse innan han døydde før verdskrigen var over. Men regissør Marte Hallem ­sannsynleggjer korleis eit utsett liv gjorde Karl Adding til ein usannsynleg spion for nazistane. Adding var nemleg den halvt jødiske sonen av Salomon Isaevitch frå Tsjetsjenia og til 1942 – året for jødedeportasjonane – bar han farsnamnet.

Karl vaks dessutan opp i tronge kår i eit klassedelt Mellomkrigs-Trondheim. Fleire av skolekameratane vart kommunistar, som drog «Kalle» inn i freds- og fråhaldsorganisasjonen Norges Godtemplar Ungdomsforbund. Under andre verdskrig vart venene leiande motstandsfolk i Midt-Noreg. Karl fekk ein nøkkelposisjon i det illegale pressearbeidet, og mange nekta å tru han var dobbeltagent. Adding døydde før landssvikoppgjeret og er i dag gløymt.

 som journalist og dramatikar tematisert trøndersk okkupasjonshistorie («Operasjon Oleander»), og hennar kjennskap til dei historiske rammene kjem her publikum til gode. Krigen i Midt-Noreg er nasjonalt underdekt, men den komprimerte filmforteljinga med eit for mange «nytt» persongalleri, er lett å følgja. Men når Karl Addings barnebarn Fredrik Lie er invitert inn 

, saknar vi nokre element i eit samtidskapittel om arvesynd.