Jon Hagene

#fff

At krimdronning Camilla Läckberg også skriver barnebøker, som attpåtil er basert på hennes egen familie, var nytt for meg. Men så er altså tilfelle, og siden 2011 har hun rukket å skrive ni bøker om Charlie, babyen med superkrefter. Og nå er filmen her; en svensk-dansk samproduksjon som støtter seg på utvalgte hendelser fra hele bokserien, men som fornuftig nok har fått samme tittel som seriens aller første bok – «Super-Charlie».

 Charlie ble så super, har sin opprinnelse i et sykkelløp mellom to intenst knivende søsken, som ble avholdt for hele femti år siden, og det er her filmen starter. Like etter at den yngste syklisten havarerer, farer en entitet fra en annen planet over himmelen og sender fra seg en grønn gass som inhaleres av minstemann. Full av utenomjordiske krefter fyker den forhenværende puslingen i mål – og endrer søskendynamikken radikalt.

Femti år senere – altså i dag – er den eldste bitter og hundset, mens den yngre (men større og sterkere) sjefer og herjer. Helt til eldstemann, som er blitt en briljant (men gal) vitenskapsmann, finner ut at samme meteorlignende fenomen snart vil gjenta sin ferd over byen og gi ham sjansen til å høste inn den magiske gassen til seg selv. En plan som selvsagt slår spektakulært feil og ender med at nyfødte Charlie puster den inn i stedet.

Wille, som lenge har gledet seg til å få en lillebror, får dermed sitt liv fullstendig snudd på hodet. Ikke nok med at hans romanskrivende mamma og politimann-pappa bruker all sin tid på lille Charlie; lillebroren lærer på under en måned å gå, snakke og løfte tunge ting med tankene sine!

Heldigvis klarer Wille å holde Charlies evner skjult for foreldrene, og når han ved en tilfeldighet oppdager løsningen på saken faren jobber med – uten å få gehør hos hverken pappa eller mamma – må han og Charlie ta affære, sammen.

heftig, livlig, oppfinnsom og underholdende animasjonsfilm for nesten hele familien. Plottet er i overkant intrikat (fortid, nåtid, budsjettprat, lange og parallelle handlingsforløp) for de yngste, men desto mer underholdende for de litt eldre. Animasjonen er frisk, levende og sjarmerende enkel – uten å se billig ut.

Willes blandede følelser (storebrorkjærlighet ispedd en god dose sjalusi) skildres imponerende godt, og miksen av komikk og spenning er fin-fin. Men – og her kommer to viktige poeng: Filmens skurker har unødvendig realistiske og skumle våpen, og barnas dialog er 

 full av engelske ord og uttrykk. Sistnevnte skavank skurrer fælt i en ellers god norsk dubbing, i tillegg til at den gjør det enda mer vrient for dem under ti å følge med.

Bortsett fra dette er «Super-Charlie» super-gøy.

«Super-­Charlie»

Full fart og vill action

Guri Kulås

#000

Mange vil nok kjenne att familiekonflikt og arveoppgjer i «Alt skal bort».

På eitt tidspunkt i livet oppdagar ein at familiesamlingar hovudsakleg har vorte reduserte til gravferder. Det som før var eit spekter av merkedagar i kalenderen, og som årvisst munna ut i ei rad meir og mindre friksjonsfrie feiringar av barnefødslar, bryllaup, høgtider og fødselsdagar, handlar no oftast om å ta farvel med sin eigen foreldregenerasjon.

Det er både rart og tungt, men rituala og sorga gjer også gravferda til ein nøytral møtestad for menneske som deler ei historie dei ofte hugsar og ikkje minst tolkar ulikt.

Arveoppgjeret har derimot ingen av dei siviliserande rammene til gravferda, og er difor eit mykje brukt utgangspunkt for både familie- og krimdrama i bøker og film.

sjangeren er Silje Salomonsens og Arild Østin Ommundsens «Alt skal bort», der søskena Ellen (Salomonsen), Amund (Tomas Alf Larsen) og Carl Olav (Torbjørn Eriksen) møtast for å rydda ut av og selja barndomsheimen der faren, ein kjend komponist, nettopp har døydd.

At den fråskilde mora (ei alt for sjeldan sett Liv Bernhoft Osa), som forlét familien då barna var på veg inn i puberteten, dukkar opp og har passivagressive ønskje og meiningar om deling av buet, gjer ikkje det kjensleladde arbeidet enklare.

stiller seg i ein lang, internasjonal tradisjon med filmen «Alt skal bort».

Ivrige kinogjengarar blir kanskje særleg minte om filmens overflatiske likskap med Olivier Assayas’ «Summer Hours» («L’heure d’été», 2008) der Juliette Binoche, Charles Berling og Jérémie Renier spelar tre svært ulike, vaksne søsken, som møtest for å drøfta kva som skal skje med huset etter den dominerande mora og forvaltinga av familiens kunstnararv.

Samstundes klarar dei norske filmskaparane – som alltid – å gjera ein kvar ny film og sjanger til ein del av det særprega universet Ommundsen har vidareutvikla sidan den komiske og sorgmilde regidebuten med den lokalpatriotiske lågbudsjettklassikaren «Mongoland» (2001).

At Salomonsen og Ommundsen òg har bygd manuset på personlege røynsler, kjem dessutan godt fram i realistiske detaljar og allment attkjennelege scener, konfliktar og rollefordeling i alle familiar. Ellen er den ansvarsfulle praktikaren, storesøstera som har spela mor sidan ho var 15 år, som har vore farens næraste pårørande, og som straks tar styring om «ryddinga». Amund – den «usynlege» fotballguten midt i søskenflokken – og Carlo – det melankolske vedunderbarnet som har fått farens talent – fell straks inn i smågutrollene att.

«Alt skal bort»

Livet i dødsbuet

Serieskaper Steven Knight er trolig best kjent som mannen bak den råsterke serien om forbryterbanden «Peaky Blinders». Han står riktignok også bak andre serier og har skrevet og regissert en av senere års mest kritikerkvestede thrillere «Serendipity», men hva angår denne omtalen, er det førstnevnte som er relevant.

Selv om mesteparten av handlingen i «Peaky Blinders» er lagt til mellomkrigstidens gjengmiljø i Birmingham og omegn, har den også sitt å si om datidens sosiale og politiske strømninger i Storbritannia – samt om forbudstiden i USA, nazismens komme og mere til. Med «A Thousand Blows» har Knight tatt flere steg bakover; heldigvis mer tidsmessig enn hva kreativitet, kvalitet og sosialt engasjement angår.

utspiller seg i 1880-tallets London og følger skjebnen til to nyankomne jamaicanske barndomsvenner – Hezekiah og Alec – og deres møte med miljøet rundt den illegale 

-scenen. Der må de håndtere rasisme, råskap, juks og annet svineri, i tillegg til den hensynsløse (og rabiat voldelige) boksebossen Henry «Sugar» Goodson – og den kvinnelige tyveribanden Forty Elephants, med den fryktløst ambisiøse Mary Carr i spissen.

Møtene disse figurene imellom fremstilles på fiffig, engasjerende, tilforlatelig vis. Via godt spill, smarte manusgrep og fine persontegninger blir vi kjapt kjent med så vel personer som sosiokulturelle regler og strukturer – sistnevnte gjerne av uskreven art. Som i «Peaky Blinders» befinner vi oss i en brytningstid, her representert ved overgangen fra «knoke-boksing» til bruk av boksehansker. Men selv om lorder og annen fiff ønsker Hezekiah og hans åpenbare talent velkommen til deres egen «siviliserte» bokseklubb, behandles både han og Alec som laverestående (mørkhudede) fremmedelementer.

og plott holder høyt nivå, og det er nær umulig å ikke la seg fenge av det brutale smugtitt-bildet av en tid og en verden som ikke lenger eksisterer. Eller er det nettopp fordi verden ikke egentlig har endret seg – penger er fortsatt makt – at vi lar oss fengsle? I denne uavklarte gråsonen, og i det evig aktuelle ved fattiges ønske om penger og frihet, ligger seriens appell.

Dessverre er ikke «A Thousand Blows» på høyden i alle avdelinger. Hvorvidt det har skortet på tid, penger eller begge, vites ikke, men eksempelvis står de computergenererte bakgrunnene ­(fabrikker, havneanlegg og annet) ikke til troende, og minner oss litt for ofte på at det vi ser er påhitt, spill og spetakkel. Like fullt er seriens første sesong så full av interessante figurer og skjebner; så rik på overraskelser og intriger – og på et mellommenneskelig nivå, så lett å rives med av – at når siste episode er over, ønsker vi oss bare mer. Og det får vi, for sesong 2 er allerede innspilt.

«A Thousand Blows»

På tørre never

Kva skjer i Russland tre år inn i storkrigen? Kva tenkjer folk om «spesialoperasjonen» i Ukraina, som ser ut til å kosta livet til ein generasjon russiske menn?

Sidan våren 2022 har både opne krigsprotestar og uavhengig medierapportering tørka inn i takt med knebling av ytringsfridomen og drakoniske fengselsstraffer for dissidentar. Den nye danskproduserte dokumentaren «Mr. Nobody Against Putin» er difor eit sjeldan innanfråblikk frå det russiske kvardagssamfunnet. Filmen blir no vist på Human dokumentarfilmfestival i Oslo, og innsynet han gjev, har skremmande relevans for den orwellske politiske utviklinga i mange land.

med frykt og løgner, er ikkje nytt, men russiske borgarar under 35 år har ikkje hatt røynsler med politisk indoktrinering av det slaget vi ser effekten av i «Mr. Nobody Against Putin». Filmen er det personlege vitnemålet til ein grunnskolelærar i Ural og skildrar hans lokale – einsame – motstand mot «Ny føderal patriotisk utdanningspolitikk».

Reint filmatisk følgjer (den godt regisserte og klypte) filmen ein kjent, underhaldande dokumentarstruktur der ei styrande forteljarrøyst loser oss fram mot eit dramatisk klimaks, som vi alt får eit frampeik mot i opningsscenene. Den enke, hovudsakleg kronologiske forteljinga er velgrunna. Ikkje berre fordi den likeframme tonen stør karakteren til læraren Pavel Iljitsj «Pasha» Talankin, men også fordi forma lèt publikum få ei forståing av korleis ein attkjenneleg undervisingskvardag på kort tid kan bli endra til ein 

eldre enn at han blir sett på som ein ven av elevane, som brukar kontoret hans som ein fristad. Pasha er arrangementsansvarleg ved ein grunnskole i tungindustribyen Karabasj. Det er ein av verdas mest forureina stadar, men Pasha elskar både byen og skolen han sjølv var elev på. Blant arbeidsoppgåvene hans er å filma skoleavslutningar og elevframføringar, men dette endrar seg over natta 24. februar 2022. I staden for sur korsong og latter må Pasha no filma at lærarane les opp det nye, uvande pensumet. Mykje tid går med på å lasta opp 

til «mystiske statlege databasar», som han seier.

Vi ser korleis lærarar slit med både å ta instruksane seriøst og å forstå kva dei les – «denazifisering av Ukraina?». Det blir mykje prøving og feiling i videoopptaka, men innan også elevane må byrja å lesa opp ferdigskrivne svar på ferdigskrive spørsmål om «Krim-våren», har alvoret i skodespelet festa seg.

går heilhjarta inn i si nye rolle – den nasjonalistisk innstilte historielæraren. Når Pasha spør han på kamera om han har nokre forbilde frå historia, undrar vi på om han faktisk vil seia Stalin, men sanneleg overgår han fordommane ved å seia Lavrentij Berija, NKVD-sjefen under moskvaprosessane. Det er tilsynelatande 

ein «test» av kor den opent regimekritiske kollegaen Pavel står.

leverer Pasha inn sin avskilssøknad, før han bestemmer seg for å bruka jobben til å dokumentera hjernevaskinga. Snart blir ein ny pionerorganisasjon oppretta, før ein veit ordet av det er idrettsdagar fylde med konkurransar i granatkasting, og så kjem leigesoldatane i Wagner-gruppa på skolen for driva sjølvpromotering.

Filmen endar sommaren 2024. Då er krigsfeberen som har herja landet, borte – saman med tilliten i lokalsamfunnet og ei rad drepne brør, fedrar og vener som blir gravlagde i gravferder det er forbode å filma. Og kva med dei faglege resultata til elevane? Dei stupar. Skolen – i eit land med sterk eldrebølge og fallande fødselstal – produserer no reint kanonfôr.

«Mr Nobody Against Putin»

Ein landsbylærars dagbok

Benjamin Yazdan

På høyden av den amerikanske etterkrigstidens økonomiske oppsving – og kvelende monokultur – har William Lee (Daniel Craig), kultforfatteren William Burroughs’ alter ego, rømt til Mexico by. Dagene og nettene tilbringer han på sporet av lunken mezcal, forlokkende unge menn, reinere heroin og litterær inspirasjon. Mest forlokkende av alle er den unge amerikanske soldaten Eugene Allerton (Drew Starkey), og sammen legger de ut på latinamerikansk jakt etter den sagnomsuste psykoaktive 

-planten (bedre kjent som ayahuasca), som etter sigende skal gi telepatiske evner. Dessverre svikter telepatien mellom Luca Guadagnino og Burroughs’ kortroman «Queer» (1985) i en adapsjon som aldri finner formen.

ikke den eneste som ikke har turt å ta i beatgenerasjonen med ildtang siden før studietiden. Burroughs hadde sitt øyeblikk på 80- og 90-tallet som motkulturell skytsengel for band som Sonic Youth og Psychic TV, men har han ikke forsvunnet fra den litterære og den subkulturelle bevisstheten de siste årtiene? Siden Roberto Bolaño slo gjennom med den selvironiske post-beat-romansen «Ville detektiver» i 1996, er det så godt som ingen yngre forfattere som har turt å stille seg i tradisjonen etter Burroughs, Kerouac og Ginsberg i dag.

Det gir imidlertid mening at Guadagnino, som både er en publikumsfrier og en filmhistorisk forsker i all slags 

-estetikk fra tidlig modernisme til i dag, skrider til verket. Romanen er et epokegjørende referanseverk. Men hvis «Queer» er et lidenskapsprosjekt, og det er liten grunn til å mistenke noe annet, har lidenskapen blitt borte et sted på veien. Selv om Craig øyensynlig har hatt det latterlig morsomt under innspillingen, behandler filmen til syvende og sist Burroughs og hans univers som en relikvie.

vært god på sansbare ekstremer. Han er ingen avantgardist, men selv om filmverkene hans er finslepne og innbydende – eller kanskje nettopp derfor – består kvalitetene ofte i at han tar de fulle og hele formale konsekvensene av å bringe et uttrykk til sin ytterlighet.

«I Am Love» (2009) er både en pastisj på og et verdig bidrag til det svulmende melodramaet i tradisjonen etter Visconti. «A Bigger Splash» (2016) er like skøyeraktig glatt som Hockney-maleriet det siterer. «Call Me By Your Name» (2018) viser ikke bare frem nyfiken erotikk – den senker seg helt ned i oppvåkningen. «Suspiria» (2018) er både en sleip Fassbinder-hommage og et ekstremt teoretisk lærestykke om Holocaust og tysk etterkrigstid, «Bones and All» (2021) er en nesten altfor ekspansiv, kannibalistisk Romeo og Julie-i-rustbeltet-allegori over AIDS og marginalisering, og fjorårets «Challengers» pulserer av filmteknisk pornografi.

Guadagnino velger eklektisisme foran konsekvens, men det har gitt en filmografi nesten uten feilskjær – og helt uten hvileskjær. Den gir også håp om at det fortsatt finnes rom for de mellomstore produksjonene – filmer med kommersiell appell, store budsjetter, gjenkjennelige stjerneskuespillere 

er «Queer» påfallende middelkulturell på den mest kjedelige måten. I all sin famling er den nærmest – tro det eller ei – trygghetssøkende. Men den står heller ikke støtt nok i et velsmurt, konvensjonelt formspråk. For bare én uke siden hadde det vært utenkelig å mene at James Mangolds «Dylan fra Greenwich Village til elektrisk gitar»-ballade «A Complete Unknown» ble den soleklart beste av fjorårets to mest etterlengtede filmer om kompromissløse ikoner fra amerikansk popkultur. Etter å ha sett begge på rappen, er det liten tvil.

en uspennende innsigelse å ønske seg en mer direkte Burroughs-inspirert form – mer rotløst narkotisk og gjennomført hallusinatorisk, og genuint outrert ikke bare i enkelte drømmesekvenser. «Suspiria» beviste at Guadagnino er altfor smart til å skulle leve seg uhemmet inn i forestilte fortider. Bevisstheten om at han først og fremst arbeider med bearbeidelser og fantasier er til stede i «Queer» i form av anakronistiske musikkinnslag: Nirvana, Prince, New Order og Sinéad O’Connor. Men det feiler når homsebarene i utkanten av Mexico by i 1950 minner om Michelin-anbefalte smårett- og naturvinsteder i Berlin anno 2015.

David Cronenbergs adapsjon av «Naked Lunch» fra 1991 skjønte at den eneste riktige måten å nærme seg en burroughsk estetikk på, var å trenge seg helt inn under huden på den frenetiske og febrile prosaen. Først da, og ikke gjennom å 

 den, kan det ferdige resultatet bli like forskudd og sitrende som forelegget.

«Queer»

Trygg overskridelse

Hele 120 millioner dollar går opp i røyk når Bong Joon-ho – seks år etter «Parasitt» – har inngått en faustiansk pakt med Warner Bros. om å ødelegge sitt gode navn og rykte. I adapsjonen «Mickey 17» røres Elon Musks romfartsfantasier for rike gutter, rovdyrkapitalismens utbytting av prekariatet og transhumanistiske villfarelser sammen i en altfor stor gryte som aldri er i nærheten av å nå kokepunktet i løpet av 137 minutter.

har den ganske udugelige – og lutfattige – Mickey (Robert Pattinson) meldt seg som «erstattelig». Han er en av mange håpefulle ombord på romskipet til den flamboyante, toskete 

-aktige politikeren Kenneth Marshall (Mark Ruffalo), som har satt kursen mot planeten Niflheim, som skal koloniseres idet jorda blir mer og mer ubeboelig. Mickey blir sendt ut for å dø igjen og igjen, klones på ny og på ny og innleder en skjult romanse med agenten Nasha (Naomi Ackie). Naturligvis fungerer ingenting som det skal på den reaksjonære romfarten.

får «Mickey 17» meg til å tenke på det tidlige 2000-tallet og på alt vi erobret på den lokale videoutleia – actionkomedier som «Kung Fu Hustle», «Rush Hour» og «Men in Black», navn som Jackie Chan, Chris Rock og Eddie Murphy og humor som bare kan beskrives som 

. Ofte satt latteren så løst at storverkene måtte ses både to og tre ganger i løpet av de 48 timene før man måtte levere tilbake VHS-kassettene. Vi hadde, som de fleste som vokste opp for tjue år siden, en amerikansk barndom, og det var fantastisk.

Dette er ikke et forsøk på å skildre nostalgisk lengsel etter et populærkulturelt forbruk som ved siden av Trump/Musk-administrasjonen – og det geopolitiske marerittet de har iverksatt – ser direkte utopisk ut. Det er en skamfull innrømmelse av å ha skjønt at en type filmstil jeg trodde avgikk ved døden etter 11. september, lever videre i beste velgående i et spesifikt sjikt av kommersiell amerikansk film. Ikke siden naturfagstimene for like lenge siden har jeg vridd meg så rastløst og passiv-aggressivt i et sete.

enerverende kjedelig. Den har ikke ett verdifullt utsnitt eller én interessant takning. Det intellektuelle og allegoriske nivået er en fornærmelse mot ethvert voksent menneske med selvstendige refleksjonsevner og en enda større hån mot ungdom som skulle være så uheldige at Bongs mageplask er stedet der de oppdager at film kan være allegorier over reaksjonær storpolitikk. «Mickey 17» er kulturkritikk om klasseundertrykkelse for Høyre-velgere som synes det er litt dumt at Elon Musk lefler med et nazistisk tegnunivers, men som føler seg like trygge som i skolepolitikk-dagene på at marxisme er «dårlig i praksis», og som slipper å bli fornærmet av filmens tannløse budskap.

«Mickey 17»

Tannløst om Musk

Feministisk skrekkfilm har fått ein verdig, norsk utøvar i Emilie Blichfeldt. Både gjennom manus og regi på «Den stygge stesøsteren» provar filmskaparen at ho kjenner si eventyrhistorie og si skrekkfilmhistorie, og at ho kan bruka kunnskapen til å forløysa eigne kunstnariske og politiske idear.

Filmens originalitet og vilje til å rista det billettkjøpande publikum ut av si passive konsumentrolle veg sterkare enn innvendingane ein måtte ha til ein debutlangfilm.

tsjekkiske 70-talsklassikaren «Tre nøtter til Askepott» og Andy Tennants «Evig din» (1997) snudde opp ned på Disneys kulturelt dominerande objektivisering av Askepott-figuren, og gjorde henne til ei handlekraftig kvinne med eigne mål og meiningar. Desse kvalitetane har ho også i Blichfeldts radikale omskriving av eventyret, men Askepott/Agnes (Thea Sofie Loch Næss) har mista både sin noble karakter og jomfrudom saman med tapet av hovudrolla i forteljinga.

Her handlar det om Elvira (Lea Myren), den svermeriske stesystera, som les prins Julians publiserte kjærleiksdikt og lèt orda bli levande i rosa draumar. Elvira og den meir jorda veslesøstera Alma (Flo Fagerli) er med på lasset når enkjemora (Ane Dahl Torp) flyttar samen med Agnes’ far og enkjemann Otto. Begge har gifta seg på grunn av pengane dei feilaktig trudde den andre parten hadde, og når Otto døyr under bryllaupsmiddagen samstundes som dei får vita at prins Julian må finna ei kone, blir det opp til døtrene å tryggja moras sosiale ambisjonar.

 som ei tilvising til Dickens’ «Store forventningar», og både den overdådige maten og liket av Otto får rotna blant mus og maggot, slik Peter Greenaway ville ha late det skje i sine symbolmetta 80-talsfilmar.

Det verkeleg nye Blichfeldt fører til bords, er ein notidskritikk av «skjønnheitsindustri» kombinert med det som liknar ein velretta langfinger til rådande «russesexnormer». Filmen grip tilbake til Grimm-eventyret si skildring av grov sjølvskading, som eit uttrykk for den kommersielt lukrative ideen om at kvinner 

kan bli vakre nok, samstundes som Elviras lengsel etter metamorfose stør pubertetsjenteangsten for aldri å ha sex om du ikkje både fyller krava til eit feminint ideal og er grenseoverskridande «viljug» nok i møte med menn.

Her kryssar filmskaparen eit ideologisk skiftande terreng, teikna opp av franske feministprovokatørar frå Catherine Breillat («Til min søster», 2001) via Julia Ducournau («Titane», 2021) til Coralie Fargeat («The Substance», 2024). Medan Elviras blodige behandlingar hos Dr. Estetique og sadistiske ballettimar på etiketteskolen, set filmen inn i tradisjonen etter David Cronenbergs kirurgiske kroppsskrekk og Dario Argentos psykoseksuelle «Suspiria» (1977).

samfunnet i filmen er skildra med den anakronismen vi finn i satiriske tv-seriar ala «Vikingane». Vår tidsånd og talemåte – som vi har vorte blinde og døve for, blir påfallande synleg og underleg når plassert i historiske eller eventyrlege miljø.

 vidareutvikling av den barnlege og ansvarslause prinsen i «Tre nøtter til Askepott», han som heller vil jakta og tura med kompisane enn å bu seg på å styra landet og føra dynastiet vidare. I «Den stygge stesøsteren» får dette kollektive mannsportrettet målbera haldningar i munnhell som 

«Den stygge stesøsteren»

Grimm og glamour

At Gints Zilbalodis, «Flow» sin latviske regissør, medforfatter, komponist, klipper, kameramann og produsent, ikke er mer enn 30 år, er nesten ikke til å fatte. Hans andre langfilm – etter «Away» i 2019 – er så formfullendt, gjennomført og flott at man automatisk ser for seg en hvithåret filmskaper. Men så er altså ikke tilfelle. Og med tanke på hvor banebrytende «Flow» er, burde det ikke overraske.

Filmen er laget i Blender, en fri programvare som blant annet brukes til 3D-modellering og 2D-animasjon, og forteller sin historie via fem hovedfigurer: katt, hund, kapivar, lemur og sekretærfugl – helt uten å gi dem menneskelige karakteristika. Som om ikke dette er uvant nok, er filmen dialogfri.

Dyrene kommuniserer gjennom kroppsspråk og egne (dyre)lyder, noe som fungerer utmerket. Ikke et sekund er vi i tvil om hvilke emosjoner som er i spill i en gitt situasjon; ikke et øyeblikk lurer vi på hva som forsøkes formidlet. Og her er mange emosjoner i omløp.

 fravær av menneskeliggjøring av dyrene er filmen fri for navn) bor i et forlatt hus. I den omkringliggende hagen og skogen ser vi et stort antall katteskulpturer, og på et arbeidsbord i rommet hvor katten pleier å sove, står enda en: nesten ferdig. Katt var tydeligvis høyt verdsatt, men av hvem? Her er ingen mennesker, kun vekster og dyr. Og vann.

En dag katt er ute på tokt, slår en flodbølge inn over skogen. Plutselig er nesten alt vått, og det som er igjen av tørr grunn, trues av en stadig stigende vannstand. Snart er kun de høyeste topper levelige. Katts forvirring, frykt og desperasjon er følbar.

Heldigvis kommer en liten seilbåt drivende. Om bord er en vennlig kapivar, og snart får duoen selskap av en lemur, en hund og en sekretærfugl. På mesterlig, nesten magisk vis skildres kvintettens vei til en levelig sameksistens – et samarbeid som skal vise seg avgjørende i møte med farene de senere må takle.

 emosjonelt og estetisk gripende film. Animasjonen er fantastisk flott, dyrene ekte, historien universell og engasjerende. For de eldre er en overliggende, menneskeskapt naturkatastrofe-tematikk lettere tilgjengelig enn for de yngre, men som alltid med særskilt gode kunstneriske uttrykk: Her er mer enn nok for alle.

Husets åtteåring savnet den vante «alt ordnet seg i siste liten!»-barnefilmslutten, men synes fortsatt at «Flow» fortjener «… fem sterke stjerner, for den er så spennende, vakker og koselig». Jeg strekker meg helt uanstrengt ett hakk lenger.

«Flow»

Her lukter det Oscar

Lindis Hurum i Leger Uten Grenser (MSF) fekk i 2016 mykje merksemd for boka «Det finnes ingen de andre, det er bare oss», som skildra hennar opplevingar i felt. Boka viste kor avgjerande organisasjonens arbeid er – ikkje minst i «gløymde konfliktar».

Samstundes var det ein avgrensa, men livstrugande episode frå borgarkrigen i Den sentralafrikanske republikk på julaftan i 2013 som vekte størst interesse i norske media. Ikkje uventa har dette dramaet – då Hurum måtte skjula ein muslim frå kristne militsar i eit overbelasta flyktningsjukehus – og vorte trekt ut til spelefilmen «Før mørket».

rører ved komplekse, reelle utfordringar, men premissen er problematisk. Hurums røynsler er hennar eigne, men ein 

som ser ein afrikansk borgarkrig gjennom augo til ei kvit heltinne kalla Linn, inntek eit forteljarperspektiv med filmhistoriske føringar det er uråd å fri seg frå – jamvel om problemet blir tatt opp i dialogen.

spelar Linn med truverdig ro og handlekraft. Ho blir sett i eit etisk dilemma ingen ønskjer å bli stilt overfor – og som difor er ein klassisk konflikt i thrillersjangeren: Skal Linn trygga livet til sine tilsette og dei mange flyktningane, eller skal ho freista å berga mennesket som har søkt tilflukt hos henne? Kunnskapen om at handlinga bygger på «ei sann historie», er nok til å forstå alvoret. Ein konflikt mellom Linn og ein norsk lege (Mattis Herman Nyquist) som mistar hovudet, er ein unødig, banalt skriven distraksjon. Den tar også mykje tid i ein elles stramt regissert actionfilm.

i samarbeid med MSF. Det lyd jo bra for realismen, men det får ein til å stussa over Linns utfall mot den fråverande Raude Krossen, Unicef og FN, som vurderer situasjonen som for farleg. All respekt for MSF, men naudhjelp er vel ikkje ein konkurranse om å våga mest? Kva ville dommen vore om Linn feila?

«Før mørket»

Humanitær thriller

Brady Corbets «The Brutalist» strutter av kunstnerisk selvtillit og gjennomføringsevne selv om regissøren kunne ha risikert å rive hele reisverket til filmen allerede med sin første, monumentalt overtydelige tagning. Om bord et skip i innseilingen til New York i 1947 presser den holocaustoverlevende, jødisk-ungarske arkitekten László Tóth (Adrien Brody) seg gjennom de sultne og desperate massene fra Europa og får et salvelsesfullt glimt av Frihetsgudinnen. Men kobberstatuen som troner over de håpefulle, ser vi bare opp ned, ute av fokus – et vrengebilde av en fiksjon som for lengst har slått sprekker. Og i de lange årene mens László venter på at kona og journalisten Erszébet (Felicity Jones) og niesen Zsófia (Raffey Cassidy) skal få innvilget innreise så de sammen kan starte en ny tilværelse i USA, famler arkitekten seg gjennom dagjobber på utsatte byggeplasser frem til heroinavhengighet og desillusjon.

 hans er et kløktig amalgam av Bauhaus-modernisme og befinner seg et sted mellom Marcel Breuer og Mies van der Rohe. Lászlos skjebne er en formørket forvrengning av de mange historiene om europeiske kunstnere og åndsarbeidere som flyktet fra hitlerismen eller dens etterdønninger og som måtte manøvrere i en amerikansk kapitalisme som aldri har sett så optimistisk ut som på begynnelsen av 1950-tallet. Når han får sjansen til å stille ut i fetteren Atillas møbelbutikk i Philadelphia, er det med en blåkopi av Breuers Cesca-stoler, og når Atilla og László blir hentet til den søkkrike Van Buren-familiens prangende hjem for å pusse opp biblioteket til patriarken, er det en avart av Breuers Long Chair som får pryde lesekroken.

 til ur-konflikten mellom arkitekt og byggherre – mellom kunstnerisk autonomi og finanskapital, mellom storsamfunnets fordommer og den nyankomnes annethet – når Harrison Van Buren (Guy Pearce) etter et raseriutbrudd skjønner at László 

har destruert biblioteket hans, men tvert imot utsmykket det i en minimalistisk stil som høster lovord blant kjennere og dermed hyrer ham til å konstruere et gedigent kultursenter til ære for sin avdøde mor. Harrison er selv en mann blottet for kunstneriske evner – ikke bare er han ute av stand til å skape noe annet enn merverdi, han mangler også evnen til å improvisere og til å forme sitt eget liv.

Corbet gjenforteller forholdet mellom overmakten og dens tjenere som en psykoseksuell thriller om finansiering, arbeidsvilkår og avhengighet. Det er lenge siden den amerikanske drømmen har lignet så lite på en faktisk drøm som i «The Brutalist» med sine få, håpefulle stigninger og endeløse rekke av fall.

 en halv timene er ingen Trump-allegori – til det er Corbet heldigvis for lite interessert i å utarme fortiden. Foruten Maga-republikanernes korstog mot migranter er det likevel vanskelig å ikke assosiere Van Buren-familien med 

 som preger hele bevegelsen. Trumpismens klossete dresser kunne ikke ha lignet mindre på den heroiske modernismens renskårne linjer, estetiske koherens og radikale røtter.

Selv er Tóth påfallende lite interessert i å formidle sin egen filosofi med referanse til Bauhaus eller egalitær utopisme. Hans visjon for kultursenteret er ubøyelig, men periodiseringen og teoretiseringen har han overlatt til andre. Det er et kledelig grep, all den tid velskrevne monologer om etterkrigsmodernismens politiske radikalitet ville hatt mer å gjøre med tannløse liberale agn til Oscar-akademiet enn den beske tragedien filmen fordyper seg i. Og når det kommer til formspråket, er filmen alt annet enn rigorøst modernistisk. «The Brutalist» er prektig, overdådig skutt på 35mm i Vistavision, som den første store amerikanske produksjonen siden Alfred Hitchcocks «Vertigo» (1958), og glir ubesværet og uskadd gjennom en spilletid som 

samtidssatiriske «Vox Lux» (2018) er det mest bemerkelsesverdige med Brady Corbets tredje film at han, i alle fall tilsynelatende, har gjort Hollywood-klassisist av seg. «The Brutalist» har ristet av seg forgjengerens masochisme. Den er ikke i nærheten av å operere i det kritiske intervallet til «Vox Lux», hvor den påtagelige avstanden mellom innlevelse og kulturkritikk mante til selvransakelse. I stedet er årets Oscar-favoritt svulmende av forførerisk, fortellerteknisk bravur, storslagne lyd/bilde-symbioser og 

 av godt, gammelt merke. Ja visst er den selvbevisst og selvrefererende, med høytidelige tittelkort, kapittelinndelinger og et femten minutter langt intermesso som teller ned til andre halvdel, men Corbet og medmanusforfatter Mona Fastvold er ikke ute etter å peke nese, hverken til seg selv eller sitt publikum.

er «The Brutalist» rystende inderlig i sitt portrett av Tóth – empatisk i møte med prøvelsene, nådig med karakterbristene og insisterende tålmodig. Taktskiftet i filmens epilog snur derimot opp ned på den estetiske formelen: I et kort, lakonisk etterskrift til lidelseshistorien på 50-tallet har vi plutselig kommet til den aller første arkitekturbiennalen i Venezia i 1980. Under den glade postmodernismens storhetstid, og med Lászlós niese som festtaler, avholdes det et retrospektiv til ære for den renommerte pensjonisten. The Van Buren Institute løftes nå frem ikke bare som spydspissen i Tóths samlede produksjon, men som en subversiv motstandshandling med skjult konsentrasjonsleirtypologi, der den harde, omsluttende konstruksjonen fortolkes som en påminnelse om fangenskapet og lidelsen i Buchenwald, og der lyset som strømmer ned fra det himmelhøye taket symboliserer håpet om overlevelse. Opphavsmannen selv, som synger på siste verset, halvsover i rullestolen.

like mye av en fornedrelse og en hån mot Tóths bestrebelser som den amerikanske mynten Harrison knipser på ham under den første middagen etter Erszébets ankomst til Pennsylvania. Den frivole, gladliberale vernissagen har sørget for å utslette minnet om all konflikt mellom byggherren og hans undersåtter.

Det er lenge siden den amerikanske drømmen har lignet så lite på en faktisk drøm

«The Brutalist»

Amerikanske byggeklosser

Den franske vaksen-animasjonsfilmen «Mars Express» kunne knapt vore meir aktuell. Om lag 200 år inn i framtida skildrar filmen jorda som ein økologisk og økonomisk ruin der berre arbeidslause enno lever, medan dei produktive har kolonisert Mars i eit urbant og elegant, høgteknologisk «paradis».

Livet i bobla på den raude planeten er likevel ikkje sutlaust. Robotar blir gjort til syndebukkar i valdelege demonstrasjonar mot at kunstig intelligens erstattar stadig fleire jobbar. Samstundes arbeidar hackarar for å frigjera sjølvmedvitne robotar frå programmeringssperrer, og ny «AR-teknologi» har brote ned grensene mellom syntetiske og organiske borgarar. I tillegg kan ekstrahering av minne frå hjernen gje menneske som ekssoldaten Carlos nytt liv etter døden.

teknodystopi og -utopi med å byggja på idear ein finn i blant anna «Blade Runner», «Robocop», «Terminator», «Ghost in The Shell» og «After Yang». Dei sosiale og eksistensielle problemstillingane som dei nemnde filmane reiser, kan ein finna att både i namnereferansar og sjølve kjernen av historia, men sjølve handlinga i «Mars Express» er forma etter den klassiske, hardkokte krimmen med den alkoholiserte privatdetektiven Aline som den sentrale rolla saman med robo-partnaren Carlos. Plottet er intrikat, tempoet høgt og actionscenene spektakulære frå første stund når mordet på ein kybernitikkstudent viser seg å vera del av ein mektig maktkamp der eit datavirus spelar ei viktig rolle, men vel så viktig som plott er det stilistiske uttrykket.

kjenna debuterande langfilmanimatør Jérémie Périn frå tv-filmatiseringa av Yves «Balak» Bigerels teikneserie «Lastman» (2016). I «Mars Express» har Périn arbeidd med ei rad animatørar for å skapa imponerande mange, ulike og detaljerte miljø og animasjonsspesifikke framstillingar av til dømes futuristisk kommunikasjon og automatisert trafikktryggleik.

«Mars Express»

Visuelt flott og aktuelt om KI

«Timothée Chalamet har med rette fått skryt for si framstilling av Bob Dylan»

Det biografiske dramaet «A Complete Unknown» skildrar gjennombrotet til den unge protestsongaren Bob Dylan tidleg på 1960-talet før filmen kulminerer i 1965 då Dylan demonstrativt braut med den motkulturelle visebølgja, som hadde gjort han til ein motviljug frontfigur.

Manuset er bygd på Elijah Walds bok «Dylan Goes Electric! Newport, Seeger, Dylan, and the Night That Split the Sixties» (2015), og både tematisk og estetisk held filmskapar James Mangold seg innanfor rammene til den offisielle «Dylan-teologien» og den tradisjonelle spelefilmbiografien. «A Complete Unknown» manglar originaliteten til Todd Haynes’ «I’m Not There» (2007), men blir ei overraskande gripande kinooppleving fordi Mangold opnar ein dialog mellom lerretets 1965 og salens 2025.

inviterer filmen oss til å tenkja gjennom det skjøre forholdet mellom kollektive, aktivistiske kulturrørsler og store, individualistiske kunstnarskap. Langs eit anna spor aktiverer filmen på nytt Dylans protestsongar gjennom å bruka speletid på nær komplette framføringar av dei. Den norske kinoversjonen har originaltekstane «trykte» på lerretet, nærast som ei oppmoding til publikum om å synga med. Gjev det skjedde òg i USA.

Jamvel om den så vidt 20-årige Dylan, ikkje uforståeleg, skydde unna ei framtid der han risikerte å måtte spela «Blowin’ in the Wind» på 

, blir det tydeleg for eit nytt publikum at viseklassikaren er like aktuell i dag som i 1962.

Låtkatalogen er elles brukt som narrative og psykologiske mosaikkbitar i musikarportrettet, slik tittelens verseline frå «Like a Rolling Stone» også varslar.

opnar inne i ein bil på veg over George Washington-brua frå New Jersey til New York i 1961. I baksetet skriblar den haikande tenåringen og aspirerande musikaren Bob Dylan tekstar i ei notisbok. Framme i Manhattans West Village hoppar han ut for å søka opp inspirasjonskjelda Woody Guthrie. Scenen har fleire nikk til Coen-brørnes visesongarportrett «Inside Llewyn Davis» (2013), som var laust basert på ei anna Elijah Wald-bok «Dave Van Ronk: The Mayor of MacDougal Street» (2005), men etter opninga er det aldri tvil om kor 

Phedon Papamichaels vakre filmfoto – romantiserande lyssette bildekomposisjonar i ein nedtona, jordfarga palett – er ikkje berre eit nostalgisk tilbakeblikk på eit mangfaldig Greenwich Village før gentrifiseringa. Fotoet og fargebruken – som dels reproduserer kjende stillfoto frå tida – formidlar også ei sympatiserande tilnærming til den breitt inkluderande, kulturelle grasrotdyrkinga, som visebølgja sprang ut av. James Mangold, som òg stod bak Johnny Cash-portrettet «Walk the Line» (2005), legg alltid vekt på inderlege, mellommenneskelege forhold i sine handverksmessig velgjorde drama. Tyngdepunktet i «A Complete Unknown» er forholdet mellom nykomlingen Dylan og farsfiguren Pete Seeger – hovudrepresentanten for den røynde, venstreradikale mellomkrigsgenerasjonen.

med rette fått skryt for si bramfrie framstilling av ein mytoman Bob Dylan. Det er jamvel utbreidd semje om at synginga hans styrkar rolletolkinga. Som moderne 

er Chalamet i tillegg rette person til å kanalisera Dylans tviegga idolstatus på lettfatteleg vis for yngre sjåarar. Vel så fengjande er Edward Nortons inkarnering av den ukuelege banjospelaren, folkeopplysaren og motkulturaktivisten Pete Seeger. Rolla – antitesen til Dylans kranglefant – stikk seg også ut som ei uvanleg likande mannsrolle i amerikansk film og ei mild motrøyst til det konfliktsøkande urbrølet frå vår tids «mannosfære». Og det utan at Seeger nokon gong verkar «veik».

i retten der han vart dømd for å ha vist «forakt for Kongressen». Musikaren hadde nekta å forklara seg for kommunistjegerane i senatskomiteen for uamerikansk aktivitet – HUAC – fordi han meinte arbeidet deira var grunnlovsstridig og umoralsk. Rettssalsscenen siterer frå Seegers HUAC-vitnemål (som er verd å lesa i sin heilskap), og dommarens ord kling som eit kaldt ekko av vår tids Maga-nytale om demokrati og ytringsfridom.

Pete Seeger stikk seg ut som ei mild motrøyst til urbrølet frå vår tids ‘mannosfære’

«A Complete Unknown»

Kulturelt vegskilje

«'Harald & Sonja' kan trygt visast på ein kristenkonservativ konfirmantleir»

Kongedrama er kontroversielt, sist demonstrert av kritikken mot «Atlantic Crossing» (2020) for manglande respekt av historiske personar og fakta. I kva grad tidlegare debattar har påverka Vibeke Idsø og hennar kjærleiksdrama «Harald & Sonja», er uvisst, men historikarar kan legga bort notisboka før dei set seg i tv-stolen. «The Crown» er ein tydeleg referanse i eitt og alt her, men både einskildepisodar og vignett nyttar autentiske foto, som signaliserer ei anna forplikting til røynda.

overskriftene om kronprinsesse Mette Marits son friskt i minne, er det mest oppsiktsvekkjande at «Harald & Sonja» portretterer den sterke ungdomsforelskinga mellom kongen og dronninga med slik pietet. Nesten med like stor diskresjon som VG viste kongehuset på 1960-talet, ifølgje serien. Dei ni åra kjærastane venta på å få gifta seg – 31 år gamle – er så sømeleg skildra at konservative kyrkjesamfunn trygt kan nytta serien på konfirmantleir.

Spaninga i kostymedramaet, det som får hovudrollene til å likna danna opprørarar, ligg i at serien greier å formidla den borgarlege tidsånda på 1960-talet. Idsøes framstilling av Sonjas perfide veninner og sjalu friarar og mor Dagny Haraldsens uforskamma kjolekundar, er klaustrofobisk.

konstitusjonelle krisa, som vart skapt av at tronarvingen ville gifta seg borgarleg, er kjent frå intervju og historiske biografiar. Serien kunne ha komprimert meir, men vektlegginga av rolla til justisminister og bryllaupsmotstandar Elisabeth Schweigaard Selmer viser med sin kvinne-er-kvinne-verst-moral at Idsøe òg har gjort eigne tolkingar.

At tradisjon og modernitet er motpolane i forteljinga og i forholdet, er overtydeleg, men skapar òg ein dynamikk som gjer Sonja (ei glitrande Gina Bernhoft Gørvell i 

60-talsgarderobe) til den mest spanande rolla opp mot den plikttru passiviteten til Harald (Sindre Strand Offerdal). Sonjas interesse for modernistisk kunst blir også fint brukt som metafor for samfunnsendring.

vel langt for det pent realiserte manuset, men i siste episode er dramatikken fortetta, og Anders Baasmo, som igjen tolkar kong Olav, er både vittig og god når den konservative monarken endeleg fell ned på å stø sonens val av kronprinsesse. Olavs første samtale med Sonja er òg kosteleg.

«Harald & Sonja»

Lojalt drama

I 2002 vart Renée Zellweger Oscar-nominert for tittelrolla i «Bridget Jones’ dagbok»! Det hadde eg fortrengt. Zellweger var ein Hollywood-favoritt rundt tusenårsskiftet, men den nominasjonen fortel mest om kor stort kulturfenomen Helen Fielding skapte med bøkene om dei yrkesmessige og romantiske fiaskoane til den 30-årige ungkarskvinna frå London.

Då den første romanen kom i 1996, var den ufikse, bannande, røykande og drikkande, kaloriteljande og kjærleikshungrande Bridget eit alternativ til den suverene Carrie Bradshaw, moteprinsessa av New York i «Sex og singelliv». Medan Carrie skreiv om kjærleikslivet sitt i ei like suksessrik avisspalte, noterte forlagsassistenten Bridget sine nederlag i ei dagbok. Bridget vart dagleg trakassert av sin sexistiske sjef Daniel (Hugh Grant), som ho fornedrande nok òg fantaserte om. 20 år før metoo gav dette trøyst.

i 2001 med Colin Firth som Mark Darcy, Bridgets utkåra, tydeleggjorde skodespelarvalet også Fieldings milde harselas med kvinnekulten rundt BBCs Jane Austens-serie «Stolthet og fordom» (1995). Men kor mange tok spøken?

Suksessen førte til at Bridget i 2004 og 2014 fekk to likegyldige oppfølgjarfilmar, som er like blåst ut av minnet som nemnde nominasjon. Og «Bridget Jones: Mad About the Boy» vil, om noko, berre sikra Zellweger ein Razzie-pris. Dei plastiske operasjonane hennar er no til direkte hinder for menneskeleg minespel. Men filmen speglar livet på absurd vis når Bridgets smått katastrofale test av eit sexy «leppeserum», tar frå henne evna til å snakka forståeleg. Filmens eine vittige scene.

2025 handlar i smått og stort om å vera middelaldrande kvinne og starta på nytt halvvegs i livet. Bridget 

, er tobarnsmor og heimeverande enkje på fjerde året. Den 90-tals-grisepratande Daniel spring enno etter fotomodellar, men sit òg barnevakt for Bridget (Grant greier utruleg nok å sannsynleggjera typen).

På mest banale vis, ved hjelp av ­eventyrlege samanfall, fortel filmen korleis Bridget kjem seg ut av pyjamasen, tilbake i jobb og inn i den nye Tinder-røynda. Jobb, barn og kjærleik fell så lett på plass at ein må tru enkjestatusen gav Bridgets karma total 

. Først fører våren med seg ein 28-årig beundrar (ein storøygd Leo Woodall), så kjem jula med ein vaksen lærar (alltid sjarmerande Chiwetel Ejiofor) som elskar barna hennar. Dette er kanskje òg ein trøystefilm – for kvinner i Bridgets generasjon?

timar, men romantikken gjev ikkje rom til utforska nettdating, dårleg morssamvit eller triste yrkeskarrierar for kvinner i 50-åra. Dette blir berre nemnt i forbifarten gjennom birollegalleriet der Emma Thomsons 

 lege er best. Ein merkar lite til at feministen Abi Morgan har skrive manus saman med «Borat»-forfattar Dan Mazer. Korkje drama eller komikk vidareutviklar Bridget på interessant vis, og tidsånd-kritikken manglar sting. Det filmen har i overflod, er sentimentalitet – i handling, replikkar og musikk.

«Bridget Jones: Mad About the Boy»

Stiv i maska

Ver varsam med kva du ønskjer deg, åtvarar ­munnhellet, som eit ekko av moralen i folkeeventyr der ei ulukkeleg sjel blir straffa for å ha ønskja seg alt som er utanfor rekkjevidd i hens eige liv, anten det er rikdom, ungdom eller popularitet.

Den amerikanske filmskaparen Aaron Schimberg har med den sjangeroverskridande identitetsfabelen «A Different Man» laga ein original og psykologisk brutal samtidsvariant av eventyra. Schimberg greier ikkje å omsetta all si overflod av motiv til godt drama, og filmen mistar av og til – særleg mot slutten – fokus, men den sentrale, satiriske trekanthistoria er både gripande, grufull og godt spela.

Sebastian Stanerførst uattkjenneleg i si Berlinale- og Golden Globe-prisa rolle som Edward, ein aspirerande skodespelar med nevrofibromatose. Sjukdommen fører ikkje berre med seg stadig verre, fysiske lidingar. Den har òg gjort hovudet til Edward så deformert at folk reagerer med frykt, forakt og hån.

Det er dobbelt ironisk at den einaste jobben Edward får, er å spela ut si eiga liding i ein kampanjefilm for inkludering av «annleis utsjåande» arbeidstakarar i yrkeslivet. At Edward ikkje ein gong kan få teaterroller «han er fødd til å spela», blir tydeleg under ein tragikomisk audition der Edward prøvespelar for «Cyrano de Bergerac». Privat skjermar den djupt engstelege mannen seg mot omverda med å gjera seg så usynleg som mogleg.

heilt til den aspirerande teaterdramatikaren Ingrid frå Ålesund blir Edwards nye nabo i New York. Ei herleg Renate Reinsve innfrir avslappa amerikanske fantasiar om langbeinte og lettsinna skandinaviske kvinner. Den einsame Edward er sjanselaus mot Ingrids solgule hotpants og udiskriminerande flørt. Mot alle instinkt seier han ja til å vera medisinsk prøvekanin for ein «kur» mot sjukdommen.

Illevarslande nok lèt han seg ikkje skremma av at ein tilsynelatande lukkeleg nabo med vakker kjæraste tar livet av seg.

eventyret kjem inn. Gjennom ein potent substans med nesten like radikal verknad som den i «The Substance» blir Edward «ny» – i alle fall utanpå. Til liks med Coralie Fargeat nyttar Aaron ­Schimberg også skrekkeffektar og musikk (eit godt brukt jazz-spor av Umberto ­Smerilli) til å tumla rundt med ­problemstillingar som grensar mot den franske kollegaens kulturkritikk, men «A Different Man» er ikkje eit vilt, feministisk oppgjer med venleikstyranniet. Schimbergs ironiske forteljing ligg nærare dei sjølvrefleksive ideane og den svarte humoren til Kristoffer Borgli («Dream Scenario», 2023).

Etter forvandlinga hoppar filmen fleire år fram i tid der vi møter Edward like einsam, men no som framgangsrik ­rundbrennar og eigedomsmeklar (ekstra komisk sidan Sebastian Stan er Oscar-nominert for rolla som den unge Donald Trump i «The Apprentice»!) Når han ­oppdagar at Ingrid er i ferd med setja opp sitt første stykke – «Edward» – ­Off-Broadway, blir den ekte Edward på ny forgjort av tanken på Ingrid og av ein eksistensiell trong til å la henne sjå han spela ut rolla som opplagt er bygd på hans eige liv. Men Edward ser jo ikkje ut som Edward lenger. Det gjer derimot Oswald (Adam Pearson, som verkeleg har nevrofibromatose) – utan at det hindrar han i å leva livet til fulle med ein sjølvtillit av ei anna verd. Pearsons velformulerte skurkerolle er ubetaleleg.

 perfid komikk i at Edward får innfridd ønsket om å bli ein annan berre for å oppleva at ein annan briljerer i livet Edward sjølv har gjeve avkall på. Litt meir diffus blir Schimbergs manus når han prøver å bruka eit så unikt døme som «A Different Man» til å drøfta betente spørsmål om autentisitet og appropriasjon i fiksjon, som til dømes i kva dramatikaren kan hevda at roller henta frå røynda er «hennar skapningar» og ikkje minst om skodespelarar må dela livsrøynslene til rollene for å vera kvalifiserte.

Den satiriske trekanthistoria er gripande, grufull og godt spela

«A Different Man»

Dyrt identitetstap

I virkeligheten er Mo Amer en 44 år gammel palestinsk-amerikansk komiker som kom til USA i 1990, da han flyktet fra Gulf-krigen med moren og søsknene. De bosatte seg i Houston i Texas, og ble fort assimilert. I hvert fall sosiokulturelt. Men å sikre amerikansk statsborgerskap skulle ta nærmere to tiår.

I Netflix-serien «Mo», som nettopp har sluppet sin andre sesong, møter vi Mo Najjar, hvis liv er løselig basert på den virkelige Mos opplevelser. Han bor sammen med sin snille mor og autistiske bror, og er kjæreste med meksikanskættede Maria. Siden Maria er amerikansk statsborger, eier sitt eget bilverksted og tjener gode penger – mens Mo som asylsøker sliter med å skaffe seg arbeid – har forholdet sine utfordringer også utover de religiøse.

sesong 1 befinner Mo seg uheldigvis i Mexico, og her er han fortsatt når sesong 2 starter. (Har du ikke sett første sesong, bør du gjøre det. Men du 

 også klare deg med resymeet som åpner andre sesong.) Som de fleste fort forstår, er veien tilbake til USA farefull for en papirløs flyktning.

 kommer seg hjem for å delta på statsborgerskapshøringen familien endelig er blitt innvilget, er det klart for desperate metoder.

 ikke dette ut som et godt utgangspunkt for en komiserie. Men Mo Amer og medskaper Ramy Youssef («Ramy») klarer på nydelig vis å fylle selv de vondeste, vanskeligste øyeblikk med humor og varme. De går sjelden for langt og holder komikk, forviklinger og utskeielser akkurat «innafor». I hvert fall som regel.

Innimellom blir Mos stahet og emosjonelle utbrudd i overkant drøye, men jeg valgte å se dem som et bilde på hans manglende evne til å tøyle egen frustrasjon, noe som for øvrig er et gjennomgangstema i serien, og som skildres på vakkert vis i samtaler mellom Mo og moren.

I tillegg tøyses det friskt med de ulike kulturene innad i Mos vennegjeng (palestinsk, israelsk, meksikansk, nigeriansk, amerikansk). Nok til å erte alle seergrupper med, men aldri så det blir ufint. Som om ikke denne balansegangen er imponerende nok, klarer serien å integrere det kompliserte ved å ha en førtiårig, udiagnostisert autist til bror av hovedpersonen. Og, til overmål, hvor gyselig (nærmest menneskefiendtlig) USAs håndtering av asylsøknader, flyktninger og andre vanskeligstilte i realiteten er.

sesong nærmer seg sin avslutning, samles trådene på så vel-timet og rørende fint vis at undertegnede ble nødt til å ta flere gråtepauser. Særlig er siste episode, lagt til Palestina og avsluttet 6. oktober 2023, emosjonelt brutal. Like fullt velter ikke serien seg i smerte og dysterhet. Noe av det fantastiske ved den er dens evne til å finne glimt av lys og et positivt utkomme i nær sagt enhver situasjon. Om ikke umiddelbart, så i det minste etter hvert.

«Den er bedre enn perfekt», leste jeg en gang i omtalen av en film, «den er magisk». Det vil jeg ikke påstå om «Mo». Men den kommer veldig nær, og anbefales på det aller varmeste.

Under­tegnede ble nødt til å ta flere gråtepauser

«Mo»

Noe bedre enn perfekt

Kaptein Sabeltann kan verka som eit utdatert kulturprodukt for vaksne filmkritikarar, men kvar gong den kvite «kongen på havet» heiser det svarte hovudskalleflagget og inviterer til røvartokt, er han i stand til å mønstra nye generasjonar barn. Det vart openbert då underteikna såg «Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral» på førpremiere i ein kokande, fullsett kinosal med barn i barnehagealder sist søndag.

Publikumssuksessen er imponerande og litt trist på same tid. Imponerande fordi det kommersielle barnekulturtilbodet er så enormt mykje større i dag enn då musikaren og entreprenøren Terje Formoe lanserte Sabeltann på scenen i Kristiansand Dyrepark i 1990. Trist fordi bøkene, spela, tv-serien og ikkje minst filmane om Sabeltann i liten grad har vidareutvikla Formoes enkle univers frå det opphavleg musikkdrivne teaterstykket. Musikken er i dag mindre viktig, og tonespråket frå 1990 er kanskje det mest akterutsegla i 2025-estetikken.

NRK-serien «Kaptein Sabeltann – Kongen på havet» (2011) er ein nøkkel til den karibisk-eksotiske, norske sjørøvarverda på filmlerretet. Det var her barnerollene – som i dag heiter Pinky og Ravn – vart meir sentrale, og Kyrre Haugen Sydnes debuterte i tittelrolla. Når ein ser Sabeltann-filmane frå 2019 og 2025, verkar det som desse vender seg til eit publikum som har sett tv-serien og kjenner miljøet og typane der frå.

Den nye kinofilmen frå Qvisten Animation har så svakt manus at ein må gå ut frå at dei 

, erfarne barnefilmskaparane som er krediterte for forteljinga, faktisk har villa det slik. Det er ikkje historie, karakterutvikling eller tema, som er viktig i denne produksjonen. Filmens reinskorne 

 handlar berre om å engasjera det yngste publikummet med 

 det Sabeltann sjølv som blir utsett for rov. Den magiske og galne grevinna Sybilla røvar ein kjær eigedel frå skuta Den sorte dame for å lokka sjørøvarane i ei bakhald på øya Gral, der ho blant anna gøymer ein drake.

Utan å ha kjennskap til heile Sabeltann-produkthistoria kan det verka som «Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral» er ein litt for vaksen «Game of Thrones»-remiks av «Kaptein Sabeltann og den forheksede øya» (2000). Der var det Greven av Gral som utfordra Sabeltanns status som kongen på havet.

mykje skummelt for dei minste. Sibylla er dødeleg utspekulert, og fortrollar Pinky til ein zombie. Berre Ravn held hovudet kaldt, men for å hjelpa vennene, må ho blant anna forsera ei nifs felle vi kjenner att frå «Indiana Jones». Når jenta på eit tidspunkt blir fanga og putta i eit jarnbur mellom andre bur der fangane har tørka til skjelett, vart det i skumlaste laget for nokre av mine yngre medpublikummarar. Sibyllas drake, eller linnorm (i filmen kalla linDorm med hard d), kan også bli vel spanande med sin glupske munn og skarpe tenner.

Spaningseffekten ligg dels også i det som er filmens styrke, Qvistens stadig meir plastiske og detaljerte dataanimasjon. Visuelt har ikkje filmen mykje eigenkarakter, men han ser proff ut på eit vis som vil vera attkjenneleg for internasjonale sjåarar.

«godt» med både Ravn, Pinky og Sabeltann til slutt, og når kapteinen og grevinna endeleg barkar saman i sverdduell, var det velutstyrte publikummet i sitt ess. Kinoen glitra i gullkanta hattar og frakkar og blanke krumsablar nok til å fylla eit kvart sjørøvardepot – for ikkje å snakka om mors Instagram-konto.

«Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral»

For fansen

Mahin er sytti år og har vært enke i tredve av dem. Den enslige kvinnen sliter med søvnen, spiser for mye, og har få aktiviteter å beskjeftige seg med. Eller å glede seg over. Med unntak av de overromantiske tv-seriene hun følger.

Når det er Mahins tur til å arrangere en årlig venninnemiddag, kokkelerer hun til langt på natt – noe som verdsettes høyt av de andre gamle damene. Stemningen er god, men essensen i visdomsordene som deles, er at Mahin må se til å komme seg ut. Forsøke å finne en mann å dele hverdagen med.

Super-Charlie

Alt skal bort

A Thousand Blows

Mr Nobody Against Putin

Queer

Mickey 17

Den stygge stesøsteren

Flow

Før mørket

The Brutalist

Mars Express

A Complete Unknown

Harald & Sonja

Bridget Jones: Mad About the Boy

A Different Man

Mo

Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral

En liten bit av kaken

Emilia Pérez

Når høsten kommer

Rev og Hare redder skogen

Severance

A Real Pain

Paddington i Peru

Super-­Charlie