Jon Hagene

#fff

For en del år tilbake var samtlige sesonger av «Helt katastrofe» tilgjengelige på NRK TV. Der spilte Sharon Horgan og Rob Delaney fiksjonaliserte versjoner av seg selv og var gjennomgående smålige, egoistiske, kåte, frekke, sinte, patetiske, pinlige og forelsket. Og vittige. Serien var med andre ord aldeles uimotståelig.

Seinere har Horgan skapt, skrevet og/eller spilt i flere kritikerroste serier, så da jeg leste at hun var klar med 

 en selvskrevet serie, var jeg spent som en bue og klar som et egg. Igjen skulle hun framstille en omskrevet versjon av seg selv: Den femtiårige, skilte karrierekvinnen Alex, som er på nippet til å få tilbake sin frihet og sitt sosiale liv, når sønnen skal flytte hjemmefra.

– kan tolkes på flere måter. For det første er Alex (Horgan) på vei inn i en ny livsfase; en slags «annen ungdomstid». En tid med frihet, flørting, dating og (forhåpentlig) sex. For det andre går det ikke bedre enn at Alex’ sønn flytter hjem igjen etter en liten uke – uten å ville fortelle hvorfor. Følgelig må Alex – i tillegg til full stilling som forfatteragent – jobbe overtid med å få sin mutte tenåringssønn i tale.

Ruarí, som gutten heter, spilles for øvrig av Aran Murphy (sønn av Cillian) og framstår i de første episodene som en forferdelig selvsentrert, kravstor og surmulende skittunge hvis oppførsel det er vanskelig å forstå at Alex tolererer. Et annet aspekt ved serien jeg hadde problemer med å fullt ut skjønne, er Alex’ forhold til sin sjef. Sam (Sharlene Whyte) er nemlig også Alex’ bestevenn, noe som gjør at dynamikken dem imellom – overordnet/underordnet vs. bestis/bestis – er både omskiftelig og vanskelig å dekode. I hvert fall for en mann. Og nettopp her ligger nøkkelen til «Youth». Eller kanskje jeg heller skulle si: Her finner vi seriens tveeggede sverd.

mann som i ungdomsårene så på sin mors boksamling (Fay Weldon, Alice Hoffman, Marilyn French og så videre) og magasinabonnement (Kvinner og Klær, Damernas Värld blant annet) som en kilde til kunnskap og informasjon, er det fortsatt vanskelig å tro på at man forstår 

. Og i tilfellet Alex – en irsk kvinne i London, med et vilt varierende sosialt liv og sexliv, og en dum eksmann med ny og yngre kjæreste – er det enda litt vanskeligere.

Denne ekstra vanskeligheten kan både sees som en svakhet, idet det gjør serien mer utilgjengelig for menn, parallelt med at den presenterer et moderne kvinneportrett som menn ideelt sett 

 forstå. Samtidig fungerer vanskeligheten som en garantist for realismen og sannheten i skildringen av livene til Alex og Sam. (Les: Kvinner lever fortsatt i en annen verden enn menn, med litt andre regler – uansett hvor dyktige og suksessfulle de er.)

, eventuelt mannlige seeres evne til å relatere, seg til. Scener og reaksjoner som tidligere framsto som drøye, synes mer naturlige, og både Alex og Ruarís oppførsel blir lettere å forstå. Dessuten blomstrer birollefigurene, og idet sjuende episode (den siste jeg fikk se) sluttet, var jeg fullstendig fanget. Jeg bare 

Den presenterer et moderne kvinneportrett som menn ideelt sett burde forstå

«Youth»

Overgangs­­sex og slikt

#000

Som representant for en husstand som har elsket Aardman Animation sine 

-filmer fra første stund, er det med blandede følelser jeg skriver denne omtalen. Det er spesielt Sauen Shaun som har vært populær her i huset: Både kortfilmene og de to fåregående (unnskyld) spillefilmene er sett så mange ganger at det er rent skummelt å tenke på. (Skummelt vil snart vise seg å være et nøkkelord.)

Plastilinfiguren som på norsk går under navnet Sauen Shaun, er opprinnelig en birollefigur hentet fra 

-kongen Nick Parks stop-motion-klassiker «Wallace forelsker seg» (1995) med Wallace og Gromit. Kortfilmene om Sauen Shaun dukket ikke opp som tv-serie før i 2007, men etter hvert er det til gjengjeld laget hele 190 episoder.

 utkom i 2015, oppfølgeren «Sauen Shaun filmen:Farmageddon» fulgte i 2019 – og i år er det altså klart for den tredje langfilmen om Shaun og vennene hans. Mens den første filmen tok for seg farene ved det å få sitt ønske oppfylt (i kombinasjon med hukommelsestap) og den andre laget spenning og moro av et besøk fra det ytre rom, dreies handlingen i «Sauen Shaun – Gårdens fårbannelse» rundt det skumle med dårlig kontrollerte vitenskapelige forsøk, spesielt når halloween nærmer seg.

Shaun og de andre sauene har i anledning den forestående «høytiden» anlagt en hemmelig gresskaråker. Der dyrker de store, flotte, knall-oransje gresskar som de skal dekorere låven sin med. Men så en dag – via en lang rekke uheldigheter med utspring i bondens klønete forsøk på å invitere den besøkende kvinnelige veterinæren på Halloween-dans – ender bonden med å ødelegge alle gresskarene.

For ikke å knuse hjertet til lille Timmy (Shauns nevø) finner Shaun frem hjemmekjemi-boken sin i håp om å finne opp et hurtigvekstserum han kan helle på noen gresskarfrø. Og han lykkes! Dessverre havner det overskytende serumet i bondens flaske med hårvekstmiddel, noe som selvsagt får katastrofale, vidtrekkende (og tullete!) konsekvenser.

Hva plott og historiefortelling angår, er Aardman Animation stadig blant de beste i klassen; kanskje til og med de aller beste. Men til forskjell fra alt jeg tidligere har sett fra dem, er «Gårdens fårbannelse» belemret med computergenererte bakgrunnsbilder, animerte sekvenser og annet kunstig ræl. Tidligere var alt fra plastilinfigurene, klærne og trærne, til bilene og bygningene, håndlaget. Nå har helheten et skjær av falskhet, juks og KI-assistert hastverk – hvilket føles fryktelig feil. (Og skummelt.)

 med husets niåring, som riktig nok ikke lot seg sjenere. Han synes til og med at «… musikken passet bra» (selv hatet jeg den), samt at han «… likte hvordan stemningen var i filmen». At han også «… likte at det var så mange overraskelser», skjønner jeg imidlertid godt. Oppfinnsomheten, detaljrikdommen og de smarte referansene til «Frankenstein», «Thriller», «Fredag den 13.», «Jurassic Park» og flere var direkte imponerende. Likevel er det autentisk-artistiske preget som gjorde tidligere Sauen Shaun-eskapader unike, bleknet nå.

anmeldelse: «Den var litt mer spennende enn de to andre filmene, men allikevel var den litt ekstra hyggelig.»

Nå har helheten et skjær av falskhet, juks og KI-assistert hastverk

«Sauen Shaun – Gårdens ­fårbannelse»

Hårete horror for barn

Guri Kulås

Filmen «Drapet på Benjamin Hermansen» skildrar to livsvegar som kryssar kvarandre på verst mogleg vis. Eit kvart hundreår etter den fatale knivstikkinga er dobbelthistoria om den drepne 15-åringen Benjamin Hermansen (Elikem Leon Akpan) og den 19-årige drapsmannen Joe Erling Jahr (Magnús Blöndal Jóhannsson) også fortvilande aktuelle forteljingar om norske unnlatingssynder. Ein kan ikkje sjå filmen utan å tenkja over vår manglande vilje til å ta rasisme på alvor og vår halvhjarta evne til å bøta på omsorgssvikt. Det har samfunnet betalt dyrt for fram til i dag.

 eitt år har det kome to dramatiseringar av hendingane på Holmlia 26. januar 2001. NRKs dramaserie «Etter Benjamin» i regi av Mikael Diseth vektla samhaldet i lokalmiljøet og effekten drapet hadde på og rundt skolen. Ingvild Søderlinds spelefilm gjer rettssaka mot dei tre nynazistiske gjerningspersonane til eit nav i si forteljing. Det er eit godt utgangspunkt for å byggja vidare på kjende fakta, og setja drapet inn i ei juridisk og politisk ramme, men dette er – nær sagt diverre – ikkje eit klassisk rettssalsdrama. Med unnatak for det sentrale vitnemålet til Marit Hermansen (Laila Goody), er rettssalsscenene blant dei svakare delane av filmen.

ein augna ein målretta struktur med veksling mellom rettsforhandlingar og tilbakeblikk på nøkkelscener i liva til offer og drapsmann, men i praksis nøler filmen i utføringa og fortaper seg i episodar som tilfører mindre enn venta ut frå tidsbruken. Unnataka er kontante, rå valdsscener (inkludert ranet av Joe Erling på T-banen), som frå fleire perspektiv peikar fram mot drapet. Filmskaparane kunne ha laga eit liknande konsentrat av til dømes Benjamins opplevingar med rasisme på Dana Cup – som uansett ikkje er forsøkt realistisk framstilt.

Søderlind er ein god observatør, og kunne ha lita enno meir på publikums intuitive forståing av hovudrollenes talande minespel. Jóhannsson er sterk i den krevjande, fåmælte rolla som Jahr, og debutanten Akpan vinn alles hjarte med sjølvmedviten sjarm.

«Drapet på Benjamin Hermansen»

Vart vi sinte nok?

Benjamin Yazdan

Advarsel: Her avsløres et vendepunkt i handlingen, som filmskaperne ikke vil at publikum skal vite på forhånd. Om du vil bevare overraskelsen, bør du vente med å lese til etter du har vært på kino.

i Alejandro González Iñárritus åttende spillefilm, når skuespilleren som Tom Cruise gestalter, har tatt av seg masken som oljebaronen «Digger Rockwell» og gått ut av øvingslokalet, åpenbarer det seg en ørliten, talende detalj. Kamera panorerer til høyre og avdekker en plakat for John Cassavetes’ «Opening Night» (1977) like over sminkespeilet. Nå dreier det seg om to helt ulike tilnærminger til film, men i generelle trekk mangler «Digger» alt som gjorde Cassavetes til den amerikanske indiefilmens gudfar: emosjonell og dramaturgisk uforutsigbarhet, kompromissløs søken etter en 

 filmatisk form og en nesten uutholdelig tiltro til egne skaperevner, som nettopp ble mulig å både utholde og beundre fordi den var ledsaget av inntrengende selvransakelse. I Iñárritus maksimalistiske metafilm til 125 millioner dollar er grensene mellom selvkritikk og selvforherligelse helt utydelige, og ikke på den gode måten.

dukket det plutselig opp en e-post fra Warner Bros., med en liten hilsen fra filmskaperne som i utgangspunktet skulle ha blitt vist 

We are excited for you to see the film. We would like to give future audiences the same opportunity to enjoy the film and allow them to discover the story as it unfolds. Please refrain from revealing any spoilers in your coverage, including on social media.

 Dette er helt vanlig før sperrefristen, men ikke etter kinopremieren. Det har riktignok alltid funnes en uformell avtale mellom regissører, produksjonsselskap og kritikere om å ikke røpe avgjørende handling i anmeldelser av ny film. Grunnen til at dette for det meste er uproblematisk er at lange resyméer av plott gjerne er fullstendig uinteressante å lese (og å skrive). Man kan til og med legge godviljen til og ta det som en oppfordring til å beskrive filmatisk form, noe som uansett er mangelvare i moderne filmkritikk.

det litt mer vrient. Hva betyr «any spoilers»? I alle trailere, markedsføringsstunt og intervjuer har det blitt gjort et stort poeng ut av at vi har å gjøre med en overdådig, fjollete satire i tradisjonen etter Kubricks «Dr. Strangelove» (1964). Den nevnte rovdyrkapitalisten Rockwell, som bryr seg mest om å holde sin døende katt i live, har blitt verdens rikeste ved å utarme alt som måtte finnes av naturressurser. Etter en katastrofal ulykke på Svalbard, som truer med å sende et massivt isfjell ned til Europa og utløse en flyktningkrise av uante proporsjoner, får han sjansen til å redde kloden. Det skjer jo ikke, og farsen blir komplett når den udugelige amerikanske presidenten (John Goodman), presidentens mange oppblåste lakeier, vitenskapsmannen Ganesh (Riz Ahmed) og Rockwells søster Emma (Sandra Hüller) sauses inn i satiren. Så tar det omtrent en halvtime før det avdukes at vi befinner oss noen tiår frem i tid 

 at dette faktisk – i filmens univers – har skjedd: at klimakatastrofen er total og at Cruise spiller en berømt skuespiller i et bejublet stykke om Diggers hulhet og Vestens moralske forfall. Herfra og ut veksler Iñárritu mellom innlevelse i teaterstykket, 

-sekvenser og ulike «festlige» brudd med den fjerde veggen.

denne tvisten, som åpenbarer filmens «egentlige» konsept – og som de intetanende tilskuerne skal måpe av begeistring over – ikke kan røpes fordi den er 

 unik? At kritikerne må forstå at de forbryter seg mot kunsten hvis de ikke går med på pakten? Det går jo ikke an. For det første er det umulig å diskutere «Digger» uten å snakke om «den store avsløringen». Kvalitetsvurderingen står og faller på hvorvidt man synes konseptet fungerer. For det andre røper formuleringene både en påfallende selvgodhet og store mengder nervøsitet. Denne devisen er nemlig hverken genuint overraskende eller særlig intelligent utført.

«Digger» er heller ikke interessert i å utforske Cruise som motsetningsfylt, problematisk mediefenomen. De største karaktertolkningene hans, i «Eyes Wide Shut» (1999) og «Magnolia» (1999), sa ikke bare en hel del om kapital, patriarkat og tomhet – de tok utgangspunkt i Cruises deltagelse i alt dette, uten at det bikket over i ekshibisjonisme. I «Digger» beviser han at han fortsatt kan gjøre noe vektigere enn å leke actionfigur i «Mission: Impossible». Samtidig føles det aldri som om det står noe mer på spill her enn drømmen om Oscar for beste mannlige hovedrolle.

og fremst ment å si noe om umuligheten av satire, nå som alle vet at satiren for lengst har blitt inn­hentet av (medie) virkeligheten, det vil si av trumpisme og andre former for klovnete, spektakulær nyfascisme. Bong Joon-hos sci-fi-kalkun «Mickey 17» (2025) var tvers gjennom mislykket av mange grunner, men særlig på grunn av mangelen på selvrefleksjon.

 naturligvis blitt laget god satire om amerikansk markedstotalitarisme, fascismens gjenkomst og andre sosiale patologier siden Trumps første valgseier – Sean Price Williams’ «The Sweet East» (2023) ga en fornemmelse av form til noe som føles uvirkelig og formløst. Imidlertid har det gått langt mellom hver gang en ambisiøs storbudsjettsfilm har gjort noe mer enn å heve pekefingeren. Her er det vel egentlig bare «One Battle After Another» (2025) som kommer til å bli stående. Og Paul Thomas Andersons analyse av den sadomasokistiske katt-og-mus-leken mellom statsmakt og motmakt ville aldri ha vært så poengtert uten Pynchon-romanen filmen var basert på.

aldri vært noen stor tenker. Filmens moralske leksjon går omtrent som følger: Vi mesker oss i andres lidelse, vi begjærer vår egen undergang så lenge vi kan konsumere, nyte og skape oss gjennom den, og klimakrisen har blitt redusert til katastrofeporno. Påstandene er helt riktige. Problemet er at de 

 påstander i en ­allerede avklart diagnose.

Grepet er ment å si noe om umuligheten av satire

«Digger»

Satiren er død, lenge leve metafiksjonen?

Første gang jeg så filmplakaten, fikk jeg bange anelser, og etter å ha sett traileren, var jeg redd for at dette 

 var en film for meg. Ja, så feil kan man ta. For da jeg så filmen, storkoste jeg meg. Og selv om «Glemselens øy» på sett og vis er masete, høylytt og overtent på ideen om å fortelle historien sin med så mye futt og fart, og så mange innfall og avstikkere som overhodet mulig, er den uimotståelig.

Historien starter på en barneskole på Filippinene på 1990-tallet, hvor en korthåret, fantasifull urokråke ved navn Jo blir kjent med det langhårede, systematiske skolelyset Raissa etter at begge er blitt sendt til rektors kontor. Kort tid senere er de uadskillelige bestevenninner som stadig fester nye minneobjekter på «bestevenninnearmbåndene» de bærer. Men når 

 er over, presses Raissa av foreldrene sine til å søke seg til USA for å studere videre. Vennskapet som skulle vare evig, ser plutselig ut til å ryke.

 i tråd med historiene bestemoren til Jo underholdt dem med da de var små, finner de en sanddollar på stranden hvor de har sin siste kveld sammen. Sanddollaren åpner en portal til en annen verden – nærmere bestemt Nakali, glemselens øy. Jo og Raissa forsvinner inn i den alternative dimensjonen og våkner ikke opp igjen før morgenen etter – på en ganske annen strand, uten å huske noe som helst av de tolv foregående timene!

Den ekstremt ville, fartsfylte og farvesterke eventyrferden som følger, er proppfull av filippinske folklore-elementer, skremmende vesener, snille hjelpere, ikke så snille sleipinger – og skapninger av alskens slag og former.

 om alt fra Moebius’ mest eksperimentelle tegneserier, Studio Ghibli-tegnefilmer og tradisjonell anime til ekstra eksotiske Disney-filmer, Netflix-animasjonsserien «The Midnight Gospel» – og mere til. Plottet ser delvis ut til å være hentet fra en 

jeg aner ikke hvordan vi skal ordne opp i dette for jeg husker ikke noe fra i går

-film à la «The Hangover», men er mest av alt oppleves filmen som en lett gjenkjennelig, eventyr-tuftet skildring av to gode venners kamp for å redde vennskapet, minnene deres, og hverandre. Fortalt på fortryllende friskt vis.

Det som gjør «Glemselens øy» ekstra god, er – i tillegg til animasjonens høye nivå – filmskapernes evne til å skyte inn så mange små gullkorn (visuelle blinkskudd og overraskelser, lekne vittigheter og variasjoner over kjente eventyrtroper) at man hele tiden har noe nytt og smart og underholdende å forholde seg til. Uten at det går på bekostning av handlingens fremdrift, eller trivialiserer det genuine ved venninnenes gjensidige tilknytning – eller de filippinske folkeeventyrene manuset har lånt fra.

 derfor klar: Vær ikke redd for kaoset, farvefyrverkeriet og lydnivået. Gled deg heller over et fabelaktig overflødighetshorn av en animasjonsfilm med mye fint å si om minner og venninner – og vennskap generelt. Eller sagt på enklere vis: Gå på kino og se noe 

«Glemselens øy»

Uimotståelig wow-film!

Umålbar omsorg legg grunnlaget for alt vi 

måla i samfunnet. Det hevdar den svenske filosofen Jonna Bornemark i boka «Det omätbaras renässans. En uppgörelse med pedanternas världsherravälde».

Bornemark, og hennar engasjement for å løfta statusen til praktisk kunnskap (det Aristoteles kalla 

), er også ein viktig premissleverandør i Nils Petter Löfstedts dokumentar, som levandegjer kvifor omsorg ikkje kan styrast etter produktivitetsmåla i vareproduksjon.

haust norske kinoar, og på Oslo-premieren laurdag stiller regissøren i samtale med Barnehageopprøret. Aksjonens svenske motsvar, Förskoleupproret, har vore aktiv i samfunnsdebatten sidan 2013, og i filmen er aksjonisten Anki Jansson blant dei erfarne omsorgsarbeidarane som praktiserer kunnskapen Bornemark snakkar varmt om.

Også «Det umålbare» har vakse fram over tid. Regissøren har i fem år (inkludert pandemien) følgt tilsette ved eit knippe institusjonar. Han har fått innpass i ein barnehage, eit bufellesskap for psykisk utviklingshemma, ei demensavdeling og heimesjukepleia. Her er glimt av kvardagsmagi – rundt Ludo-brettet på sjukeheimen og under sovestunda i barnehagen.

 inngang til og innanfråblikk på tematikken er avgjerande for at filmen skil seg ut blant andre, meir problemfokuserte filmdrøftingar av ressursmangel og rovdrift på tilsette. Regissørens foreldre, Jan og Lotta Löfstedt, har arbeidd høvesvis som ergoterapeut og førskolelærar heile livet. Filmen startar like før dei blir pensjonistar og nærmar seg alderen då dei går frå å gje omsorg til å bli avhengige av andre.

I tillegg til ulike analytiske perspektiv frå Bornemark, Jansson og Nina Björk blant fleire, er familiehistoria ei dobbelt relevant ramme som styrkar observasjonane. Også Nils Petter Löfstedt har jobba i «vården». Han ser ikkje berre omsorgsyrka frå golvplanet, han finn med eit erfarent blikk fram til kvardagslege scener som viser kva dei ulike fagarbeidarane positivt bidreg med – til einskildindivid og til samfunnet – kvar dag, år etter år.

«Av og til er jobben berre å vera til», seier ein av dei intervjua, «det krev empati, ein robot dug ikkje her».

«Det umålbare»

Velferdens gullstandard

To tilsynelatande diametralt motsette halvsøsken, barnehagelæraren Diana (Helene Bjørneby) og performancekunstnaren Lily (Renate Reinsve), møtast for å organisera gravferda for si grenselause mor Vera (Lillian Müller). Dei har ikkje hatt kontakt med mora eller kvarandre på 25 år, og dødsfallet tvinger søstrene til å konfrontera alt dei har rømt frå: barndomen, kvarandre og seg sjølve.

«Gritt»-regissør Itjonje Søymer Guttormsens nye 

 spring ut av den same dødsbu-premissen som ein velkjend familiedramasjanger bygger på. «Butterfly» liknar likevel ikkje noko du har sett i norsk film før, jamvel om miljøet filmforteljinga tar utgangspunkt i, er besøkt av mange nordmenn: nemleg dei gigantiske charterferieanlegga på Gran Canaria.

unge Vera frå Askim for å bu og arbeida som Star Tour-guide for pakketuristar. Blant desse var også dei to mennene, som med ti års mellomrom vart far til Diana og Lily. No må søstrene bryta opp frå sine liv i høvesvis Askim og Hamburg, og – fulle av agg – venda tilbake til det sjellause «alt inkludert»-hotellet der dei vaks opp på sjølvstyr. Her var den komande barnehagelæraren Diana både eit morssubstitutt for Lily og fast aktivitetsleiar i «Bamseklubben» medan den vakre veslesøstera var ein Lolita-figur for skiftande «onklar» som flytta inn og ut av heimen.

«Bagasjen» kvinnene dreg på, ville gjeve kraftig overvekt om det var mogleg å måla han, men Guttormsen nærmar seg det vonde med ein like lett og komisk som forbausande empatisk karikatur av søstrene. Bjørneby og Reinsve er begge knallgode, og bygger nyanserte, substansielle personar av rollene.

meir enn nok å ta tak i om Guttormsen berre ønska å ta eit tradisjonelt, psykologisk eller sosialrealistisk oppgjer med omsorgssvikt, men regissøren har gjort alt for å unngå å laga endå ei deterministisk forteljing om dårlege mødrer og deira skadde barn. Slike reduksjonistiske historier overlèt filmen til tabloidpressa å gassa seg med. Ein løpande sarkasme gjennom «Butterfly» er telefonane Lily får frå VG, som søker stadig nye, pikante detaljar i saka «Naken, norsk kvinne funnet død på Gran Canaria».

Samstundes er mysteriet rundt moras brutale død – skildra i ein fabellik prolog – og jakta på hennar ukjende og forsvunne partnar Cheto (Numan Acar), det som driv handlinga framover gjennom eit anekdotisk villnis av biroller og dessutan verbale og visuelle kommentarar til masseturisme, flyktningkrise og kunstnarflyktningar, urfolkskultur og New Age-religiøsitet.

og møta med (ekte) menneske er eit resultat av Guttormsens årelange research på Gran Canaria. Som journalist kan ein kjenna seg att i ønsket om å vidareformidla alt det spanande ein har grave fram i staden for å samla merksemda om ein stringent hovudtråd i materialet. Det kan fort enda i ein ufokusert og forvirrande bodskap til publikum, men jamvel om nokre innfall i filmen verkar som komiske observasjonar i forbifarten, er kaoset i «Butterfly» i hovudsak skapt med vilje.

Dei mange universa Diana og Lily reiser gjennom på øya er ikkje berre instrumentelle for deira gradvise sjølverkjenning og forsoning. Timeshare-agenten, kunsthandverkarane og handspåleggjarane filmen presenterer oss for, gjev også ulike perspektiv på ei livsforteljing døtrene til Vera trudde dei visste alt om. Mora har etter at døtrene reiste, nyoppfunne seg sjølv som ein slags Gaia-feministisk healer og skulptør. Oppe i fjella har ho etablert ein heilt annan slags retreat enn den ho jobba på då turselskapa enno arrangerte sine «grisefestar» på strendene.

dominerande monokulturen masseturismen har skapt (eit verkeleg dystopisk syn sett frå lufta), finn «Butterfly» fram til eit anna Gran Canaria der menneskeleg mangfald, kreativitet, ordinær galskap og overnaturlege «under» tyt ut frå eldgamle bergholer og forheksa skogar. Guttormsens fordomsfrie tilnærming til alt dette er forlokkande inkluderande, den vesle ironien hennar held filmen frå å bli esoterisk vas.

«Butterfly»

Det utopiske Granka

For seks år siden leverte foreldreparet Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen en aldeles super barnefilm med «Tottori! Sommeren vi var alene». I tillegg til å stå for både manus og regi lot de døtrene Vega og Billie bekle hovedrollene, som semifiktive utgaver av seg selv på skogtur med pappa. Når faren faller og skader benet, må jentene hente hjelp på egen hånd.

Siden Vega og Billie den gang var åtte og fire år (i hvert fall i filmen), ble små hindre til store vanskeligheter, og ubehageligheter til skumle stunder – mens naturens skjønnhet og livfullhet opplevdes som den reneste magi. Dessuten var jentene så små og sjenanse-fri at samspillet og samværet deres fremstod helt av seg selv som ekte og ukunstlet.

 er søstrene blitt seksten og tolv, noe som endrer dynamikken. Tolv år gamle Billie er selvstendig, realistisk og initiativrik, mens sekstenårige Vega sliter med depresjon og velger å «sjekke inn» ved et senter for ungdom som sliter. Vegas problemer springer trolig ut fra at moren er kjempedeprimert (sover, drikker, sliter med temperamentet), mens faren har flyttet til Filippinene for å bli influenser og 

Når Vega er reist, ser Billie at hun enten kan sitte sammen med moren og vente på at Vega kommer hjem – eller ta saken i egne hender og hjelpe søsteren med å finne tilbake til seg selv. I Billies hode er den beste medisinen for Vega å bli minnet på hvor fint de klarte seg sammen, bare de to, da de på egen hånd fant veien til fjellet Futabolten i Setesdalen.

 til Vega, med bilder fra Futabolten og naturen rundt, blir Billies mål. Men planlegging er ikke hennes sterke side, og da hun i tillegg kaster fra seg telefonen sin etter å ha sett én for mange av farens selvpromoterende videoer på den, ligger hun ekstra dårlig an.

Parallelt med Billies strabaser får vi se hvordan det går med Vega på institusjonen. (Hverken morens eller Vegas problemer blir klart definert; ei heller institusjonen Vega mottar behandling ved.) Til å begynne med er Vega taus, men gradvis tør hun åpne seg litt og skrive ned tankene sine i en bok. Dette hjelper henne til (så smått) å se lys i enden av tunnelen.

 hvileløst i retning av Futabolten – med kun et analogt kamera og en filmrull som fast følge. Heldigvis treffer hun flere som hjelper henne. Men også noen som ikke er så trivelige. Klippingen mellom søstrenes to reiser, iblandet klipp fra den første turen deres, fungerer godt, og gir årets «Tottori»-film et ømt, varmende, lengtende tilsnitt.

På mange måter er «Tilbake til Tottori» like fin som forgjengeren. Men der søstrene i første film gjorde alt i tospann, er de nå splittet, og samspillet deres savnes. I tillegg er de eldre, mer selvbevisste og derved mindre i stand til å være «barnlig naturlige». At de har mottatt instruksjoner, at de er vare for hvordan de fremstår, gjør at vi ser dem litt mer som gode skuespillere og litt mindre som faktiske søsken.

 vel. Familien Østin Ommundsen/Salomonsen har igjen laget en god film. Og selv om den ikke er like magisk som den forrige, har den mye å fortelle sitt kjernepublikum. Dagens barn og ungdom (helt opp til Billie og Vegas alder) 

 å bli minnet på at fine ting fortsatt finnes, at verden ikke bare er vond, og at vennskap og samhold er verdifullt.

«Tilbake til Tottori»

Gamle stier om igjen

Jeg så alle de fire sesongene av «Ring min agent!» og likte den meget godt. Jeg gav den fem stjerner, til og med. Så da jeg fikk vite at det var laget en spillefilm-fortsettelse av serien, var jeg usikker: På den ene side ville jeg gjerne se igjen «gjengen»; på den annen side var det vanskelig å tro at filmen ville nå serien til knærne.

høyere enn som så, selv om den ikke er 

 på samme nivå. Mens serien hadde 24 episoder á 50 minutter å boltre seg på – med dertil hørende muligheter for etablering og evolvering av rollegalleriet – må filmen først transportere oss tilbake til et miljø vi ikke lenger kjenner så godt, dernest presentere intriger, problemer og overraskelser, for så å intensivere dem – før den til slutt rydder opp i alt rotet. I løpet av to snaue timer.

 nær ved å klare alt den prøver på. Etter en smart prolog gjenforenes vi med seriens hovedperson, Andréa (Camille Cottin), som er blitt regissør etter at seriens agentbyrå ble kjøpt opp av konkurrenten. Andréa starter snart innspillingen av sin første film og er stresset, men happy med folkene hun har samlet både foran og bak kamera. Helt til alt begynner å rakne.

 må gamle venner (og uvenner) samles for å redde henne. I tillegg til Andréas karriere står nemlig også hverdagen på spill, idet hun trolig vil miste datteren sin om hun ikke kan overbevise retten om at hun kan tilby trygge oppvekstkår, så vel emosjonelt som økonomisk. (Her er kriser og katastrofer rundt ethvert hjørne.)

 og med samme spissfindigheter, sjokk, snertne gjesteroller og fiffig problemløsning som vi kjenner fra serien, tar intrigene fullstendig av – på en god måte. Akkurat som serien klarer filmen å holde seg innenfor rammene av det vi kan tro på (i hvert fall nesten), og mens pessimistiske Andréa og hennes superpositive produsent, Noémi (fra seriens agentbyrå), krangler, gråter, stresser og svetter, kan vi i tv-sofaen kose oss med en «dramedie» av den velkalibrerte sorten.

 til rulleteksten. Problemet med den relativt sett korte spilletiden og det stadig mer intrikate plottet lar seg bare ikke løse på tilfredsstillende vis, og litt for mange brikker må falle litt for pent på plass. (For dem som ikke likte serien godt, tviler jeg på at filmen vil engasjere i det hele tatt. Særlig ikke emosjonelt.)

For fans av serien byr «Ring min agent! – filmen» på et kjærkomment gjensyn, og de fire stjernene er fullt fortjent.

«Ring min agent! Filmen»

Déjà-vu

Paul Greengrass kan no føya namnet sitt til lista over dei som har freista å aktualisera Robin Hood utan å ta legenda ut av mellomalderen. Førre filmskapar ut var Michael Sarnoski, som seinast i sommar lanserte sin revisjonistiske «The Death of Robin Hood». Her var tittelpersonen ein aldrande og i beste fall angrande valdsmann av verste skuff, som på ingen måte hadde handla i rettferdas namn på vegner av underklassen.

«The Uprising» bygger også ei ny tolkingsramme rundt legenda slik vi kjenner henne på film, men utan å endevenda bildet til eit anti-heroisk portrett. Men så er også Greengrass’ forteljing ei opphavshistorie, som skodar framover jamvel om handlinga går føre seg drygt 130 år etter Sarnosiks dødsdrama.

Den sentrale personen i «The Uprising» er ein pest-enkjemann (Andrew Garfield), som vi møter bøygd over okseplogen i vonlaust og einsamt slit. Han kallar seg berre «Ploughman» 

som òg er tittelen på eit kjent, engelsk dikt frå tida.

forteljinga til 1381 kan Greengrass la dei actionspekka hendingane falda seg ut etter at den europeiske ur-pandemien – Svartedauden – har desimert folketalet og sett det sosiale preget sitt på England gjennom fleire bølgjer i over 30 år. Spesifikt 1381 er likevel vald fordi det var då engelske bønder reiste seg i eit opprør, som spreidde seg over store delar av landet og leidde til at blant anna til at Tower of London vart rana og rikskanslar Simon Sudbury (Stephen Dillane) og riksskattmeister Robert Hales (Tom Hollander) vart drepne.

 eit referansepunkt for den politiske venstresida sidan 1800-talet, og historia kunne lett aktiverast att på 1980-talet då Margaret Thatcher innførte ein svært upopulær koppskatt. Den utløysande årsaka til Bondeopprøret var nemleg innføringa av endå ein ny skatt for nær alle vaksne innbyggjarar. Pengane trong krona – på denne tida den unge Rikard 2. (Woody Norman i ei rolle der han er illevarslande lik sjakkspelaren Hans Niemann) – til å dekka eit enormt statsunderskot. Pengeproblema skuldast ikkje minst at det gjekk dårleg i den meiningslaust lange og kostbare konflikten med Frankrike, som i dag er kjent som Hundreårskrigen. Ein kollaps i internasjonal handel forverra samstundes den økonomiske situasjonen.

Denne svært forenkla framstillinga – som vert like rudimentært og komprimert formidla i brokkar av filmdialogen – har likevel fleire moment som gjev gjenklang i dag, og som truleg har motivert Paul Greengrass til å henta fram det historiske dømet.

spelarar i dette dramaet mellom interessane til ulike sosiale grupper, men regissøren ser opprøret frå perspektivet til den mest bundne allmugen, som ikkje var frie til å søka lukka i handelsbyane. Når dei i første omgang rettar sinnet mot kongens riksråd og meir generelt mot adel og kyrkje, var det fordi desse «oligarkane» vart sett på som ei korrupt kraft mellom kongen og hans lojale, lokalt sjølvstyrte folk: 

, som dei kallar seg i filmen, medan riksrådsmedlemmene nyttar Hillary Clintons notoriske formulering 

 identifikasjonsobjektet vårt, er ikkje naiv, men han set si lit til den av Gud innsette kongen. Den sivilisatoriske heidersmannen frå heiane fell på prinsippfast vis ned på rett (les: demokratisk) side i alle opphissa massekonfliktar heilt til han etter eit siste svik og ein tvungen utanforskap, vel valden. I det han til sist vert leiar for dei fredlause, har den namnlause også nærast vorte eit opprørspøkjelse, klar til å gå gjennom historia og heimsøka kongens draumar. Det siste: godt tenkt, parodisk gjennomført.

Den politiske åtvaringa i filmen er sjølvforklarande. Analysane til Paul Greengrass er det ofte lett å vera samde i, og den gamle dokumentaristen har nok ikkje slurva meir med historiske fakta og personar enn andre filmskaparar som fuskar i same fag. Samstundes er det ikkje rom til mykje nyanse eller ettertanke i Greengrass sin insisterande 

, som kjem mot oss som eit hurtigtog av ein actionfilm.

«The ­Uprising»

Folk mot oligarkar

Når en norsk forfatter skriver en så vidt frekk og fresk krimthriller som Johan Høst gjorde i 2023, i hvert fall ifølge en hel drøss bokanmeldere – og som attpåtil ble en real salgssuksess – mer eller mindre 

 det bli en film av den. Selv har jeg hverken lest eller gjort meg særlig kjent med boken, men at en slemming fanger statsministeren og annonserer at han vil kun gå fri dersom noen slår skurken i et parti sjakk, mente jeg å ha fått med meg. Og det stemte.

standard introsekvens og en del krøkkete innledende replikkvekslinger kommer plottet kjapt i gang. Anton Block (Pål Sverre Hagen), sjef for antiterrorpolitiets Delta-tropp, har fått påvist hjernesvulst. Siden hans forhenværende fosterdatter (Penda Faal), som han ikke er helt på talefot med, er hans nestkommanderende(!), og siden han tar oppdraget når han blir informert om at statsministeren er forsvunnet (tross svulsten), er de fleste actionfilmklisjeer på plass.

 fremstod «En nasjon i sjakk» som en nesten-god film, kanskje til og med helt ok. Fremdriften var fin, og utporsjoneringen av nye ledetråder var god. Men stadig tittet det frem småting som skurret: En teit formulering her, enda en actionfilm-klisjé der, overtydelige frempek, unødvendige repetisjoner, merkelige reaksjoner og altfor opplagte plottvendinger. Skuespillet er jevnt over solid, men siden så godt som alle rollefigurer fremstår – og er trolig ment som – spenningsfilm-arketyper, er det begrenset hvor gode skuespillerne får anledning til å være. (Dessuten kan det ikke akkurat sies av hevede øyenbryn, skulende blikk, intenst fokus og oppgitte gester smyges diskret inn i handlingen.)

det med andre ord mer og mer tydelig at denne historien trolig fungerer langt bedre i bokform, og det ble mer og mer frustrerende å se hvorledes en interessant historie forsvinner i klisjédragsuget. Så kom slutten.

Handlingens klimaks byr på så mange unødvendige overdrivelser og altfor anstrengt hektiske øyeblikk – samt en slåsskamp om en Ipad som er så hinsides det troverdige at følelsen av å se utilsiktet pute-tv på kino nesten tar pusten fra oss – før filmens to store «overraskelser» ikke overrasker i det hele tatt. Synd, men sant.

«En nasjon i sjakk»

Matt av sjakk

For meg er serieskaper Elizabeth Meriwether først og fremst kvinnen bak «New Girl», en romcom-dramaserie jeg var veldig begeistret for på 2010-tallet. Meriwethers figurer var vittige, varme, vinglete og – mest av alt – menneskelige. Det å oppdage at samme menneske har tenkt frem og skrevet en thrillerdramaserie om en seksuelt misbrukt seriemorder og den ikke helt stabile FBI-agenten som forsøker å fange henne, kom som et sjokk. Et lite et, men dog. (Serien er riktignok inspirert av filmen «Black Widow», som gikk på kino i 1987 og som jeg husker godt, men film og serie er 

 spennende og vellaget, kom ikke som et sjokk. Meriwether skrev tross alt den prisbelønnede HBO-serien «Dying for Sex» (2025). Men at jeg skulle la meg fengsle i så stor grad som jeg gjorde, hadde jeg ikke sett for meg. Helt nøyaktig hvorfor jeg satt som fjetret, vet jeg fortsatt ikke, men jeg føler meg rimelig sikker på at seriemorderens hevnmotiv spiller inn. Å se genuint ekle (for ikke å si onde) mennesker få som fortjent føles godt. Eller forresten: Etter å ha tenkt meg om én gang til, vet jeg akkurat hva som gjør «Furious» bedre enn nesten alle andre serier: de to kvinnelige protagonistene.

Alice Black (Emmy Rossum) er en nyutdannet FBI-agent med fortid som politidetektiv. Hennes nærmeste overordnede er en skikkelig kødd, og hennes tidligere politikolleger hater henne – ekskjæresten mest av alle. Hennes ene lyspunkt i tilværelsen er den forhenværende politimakkeren, Danny (Scoot McNairy) – den eneste som ikke snakker stygt både om og til henne. Heldigvis er det han som har ansvaret for saken som politiet ber FBI om hjelp med.

Caleb Easton blir drept i eget hjem, på halloween. Han hadde nylig fått en kjæreste ved navn Catherine (Lola Petticrew), som hverken venner eller familie hadde møtt. Catherine er nå som sunket i jorden. Politi og FBI kan ikke engang finne et skikkelig foto av henne. Men en sammenheng mellom dette drapet og to eldre, uløste saker, mener Alice å kunne se.

Parallelt med at vi følger Alice og Danny i deres etterforskning, får vi også se hvordan Catherine arbeider – både med å hevne seg på mennene som misbrukte henne og med å skape diverse dekk-identiteter hun kan skjule seg bak. Sakte, men sikkert avdekkes lag på lag av forferdelige forhistorier, hos begge kvinner. Alice har også fått gjennomgå i årenes løp, og også hun sliter med traumer og usunn oppførsel, om enn på et annet vis enn Catherine.

å ha et eksepsjonelt spennende plott og en handlingskurve som følges i et perfekt avpasset tempo – mens det porsjoneres ut ny informasjon i akkurat passe doser – er «Furious» meget velspilt. Særlig imponerer Rossum som Alice og Petticrew som Catherine – og Quincy Tyler Bernstine som sjefen for FBIs overgrepsavdeling – men alle skuespillerne overbeviser. Dessuten takler serien de forskjellige effekter av overgrep og de mange måtene traumer kan komme til uttrykk (og som varierer fra person til person), på uvant og smertefullt godt vis.

Det er viktig å ikke røpe for mye om serier som dette, for de sees best uten særlig forhåndskunnskap. Men to avsluttende, informative setninger skal du få: «Furious» har av gode grunner fått aldersgrense 18 år og er ikke for sarte sjeler. Spenningen bevares til siste slutt, kun avløst av hjerteskjærende øyeblikk. God «fornøyelse».

‘Furious’ har av gode grunner fått aldersgrense 18 år

«Furious»

Musens lek med katten

Den er ikke en film for alle. Til det er «The Rivals of Amziah King» altfor vrien å kategorisere; altfor uvanlig i formen og for full av uvante bestanddeler og merkelige figurer, plottråder og måter å uttrykke seg på.

 likte den. Et lite stykke uti filmen befinner Kateri (nykommeren Angelina LookingGlass) seg på kjøkkenet til Amziah (Matthew McConaughey) – hennes tidligere fosterfar. De har ikke sett hverandre på lenge og er i ferd med å bli kjent igjen. Plutselig fylles rommet av naboer og venner som alle har tatt med seg instrumentene sine, og Kateri – som virkelig ikke er komfortabel med å synge – blir nødt til å bidra med koring. Der og da, i den scenen, hvor Kateri lar seg selv 

og frem til dette har filmen servert den ene lille (og rare) vignetten etter den andre, introdusert stadige nye (og rare) rollefigurer, sneket inn flere fakta om bier og honningproduksjon enn du trodde kunne være relevant, og ispedd hele hurlumheien med heftige bluegrass-sekvenser – fremført 

 av skuespillerne selv – nesten som i en musikkdokumentar. Ved minst to anledninger tok jeg meg i lure på hva dette var for slags film, men ved kjøkkenbordet til Amziah lot jeg meg altså overvinne: Jeg sluttet å bry meg om hvilken type film jeg så og overgav meg i stedet til en sprudlende, sprell levende filmfest.

som navet i et småby-/bondesamfunn i rurale Oklahoma. Han produserer honning, klimprer på sin høyt elskede mandolin, og samler sammen musikervennene sine så snart han føler for å jamme litt. Amziah kjenner alle; alle kjenner ham. Når noen trenger hjelp, trår alle til, og hele samfunnet trekker i samme retning. Overveldet av gleden over å se igjen Kateri og omgitt av gode venner, føler Amziah at livet smiler. Helt til han utsettes for et tyveri av livsendrende proporsjoner.

Fra å være et overflødighetshorn av innfall og avstikkere – så vel musikalske som anekdotiske – transformeres filmen til en mer formeltro, om enn uvanlig oppfinnsom, thriller av hevntokt-typen. Filmens livsbejaende 

 tones ned, og spenningsnivået stiger, mens moralske pekefingre glimrer med sitt fravær.

 Amziah King» er forfatter-regissør Andrew Pattersons første film siden debuten; den atmosfæriske sci-fi-thrilleren «The Vast of Night» (2020), og at han har jobbet lenge med den, er åpenbart. Nesten alt som kan oppleves som overflødig eller irrelevant i første halvdel, blir viktig og emosjonsbærende i andre, og når brikkene omsider begynner å falle på plass, kjenner vi ekte tilfredshet.

Det betyr riktignok ikke at alt går bra med alle eller at «eventyret får sin lykkelige slutt», men likevel. Med «The Rivals of Amziah King» har Patterson skapt et fullendt, fascinerende og farvesprakende verk langt utenfor allfarvei. Hvis du tror du kan håndtere det, er oppfordringen klar: tre inn i Amziah Kings rike. Der råder et herlig kaos fylt med musikk, nestekjærlighet, fiender og frender, med Matthew McConaughey i en rolle han er skapt for, og en nykommer hvis prestasjon truer med å stjele hele filmen.

Et herlig kaos fylt med musikk, neste­kjærlighet, fiender og ­frender

«The Rivals of Amziah King»

Bi-merkelsesverdig

Gjennom sommar har skrekk-komedien «Widow’s Bay» vore ein veksande publikumstrekkar for Apple. Strøymeselskapa konkurrerer om å kopiera kvar andre sine suksessar, og denne vellaga småbyserien òg er eit svar på Netflix-hiten «Stranger Things». Sesong to er alt annonsert.

endå eit algoritmeprodukt, men serien er òg i lange strekk ei vellukka blanding av stilsikker, sjølvironisk skrekk og karakterdriven komedie. Her er det ikkje snakk om nyskaping à la David Lynch, men heller eit underhaldande tilbakeblikk på heile sjangerhistoria. Serien er ei dyktig samanfletting av amerikanske skrekktropar, og den underliggjande tragedien bak notidshandlinga følgjer historia og ikonografien til den 250-årige settlarnasjonen tett. Ti West er blant regissørane som yter til uhygga. Jamvel som lett underhalding er serien ei stadfesting av den sentrale plassen frykt har i USAs kollektive mentalitet.

 namnet på eit (fiktivt) øysamfunn utanfor kysten av New England der tida har stått stille, men fortida lever for å seia det slik. Lokalhistoria er mildt sagt urovekkjande full av underlege naturkatastrofar og menneskeskapte tragediar.

Den innflytta ordføraren Tom Loftis (Matthew Rhys) ignorerer alle anekdotar og åtvaringar, og prøver med offensive medieframstøyt å omskapa den økonomiske bakevja til eit ferieparadis med Martha’s Vinyard som mal. Det heile byrjar som ein variant av «En folkefiende» slik amerikanarane kjenner Ibsen via Steven Spielbergs «Haisommer».

kjenner si sjangerhistorie og episode for episode går serien gjennom skrekkregisteret frå mordarklovnmarerittet til tenårings-slasheren og det heimsøkte huset – og så vidare. Ja, vondskap ser ut til å bu i jorda på den isolerte øya og dei som er fødde her, er kanskje forbanna av syndene til pionerforfedrane. Ein jo tru kva ein vil om lanseringa i jubileumsåret er tilsikta eller tilfeldig.

«Widow’s Bay»

USAs 250 år med skrekk

Filmen om fjellklatraren Kristin Harila og hennar feira og fordømte verdsrekord på verdas tak kjennest som ei åtvaring. Men mot kva?

 underbygger tittelpersonens versjon av kva som hende i 2023, då ho i løpet av 92 dagar var på alle 14 fjelltoppar over 8000 meter før ho på aller siste nedstiging – frå K2 – bokstavleg tala måtte gå over lik for å koma i mål.

Den internasjonale triumfen vart raskt overskygga av like internasjonal kritikk. Snart tre år etter mediestormen får ho svara i ein film som viskar ut grensene mellom portrett og forsvarsskrift.

Etter mal av tv-dokumentarar er filmen strukturert rundt tittelpersonens vitnemål – eit langt, tilbakeskodande og vidfemnande 

-intervju der spørsmåla er redigerte vekk. Storparten av Harilas svar er brukt som styrande forteljarrøyst over bileta frå verdsrekordekspedisjonen. Andre bidrag – hovudsakleg frå Harilas familie i Vadsø og hennar vener og klatrearrangørar i Nepal – fungerer som karaktervitne og stør opp om hennar framstilling. Den samstemte historia verkar på same tid tillitvekkjande og forståeleg ut frå dei medverkande si side.

Harilas gjennomgang av K2-ulukka samsvarar dessutan med vår generelle kunnskap om klatreindustrien i dag. Likevel, når filmskaparane har vald å identifisera seg så sterkt med tittelpersonens perspektiv i eitt og alt, skulle ein ønskja at dei hadde prøvd å gå djupare i portrettet av henne utover å freista prova at bondedottera og friluftsjenta frå Finnmark ikkje er ei typisk rik og privilegert kvit kvinne med 

og produsent Filip Christensen har bakgrunn frå frikøyring og skifilmar. Sports- og naturskildringane deira har utvikla seg over åra, men er enno prega av den reklamelike nettfilmestetikken i profesjonelle frikøyrarfilmar (som òg promoverer produkt som Red Bull). I si råaste form er slike filmar ei samling gjennomregisserte, men lausrivne scener av spektakulær kroppskontroll i like spektakulære omgjevnader dokumentert av fotografar som sjølve er atletar.

Merksemda til eit raskt blasert publikum blir halden oppe av stadig nye vriar på oppfinnsamt vågemot presentert i høgt klippetempo og med adrenalinpumpande musikk. I kinofilmar frå «Supervention» (2013) til «Aksel» (2021), eit portrett av Aksel Lund Svindal, har filmskaparduoen utvikla seg mot meir tradisjonelt forteljande dokumentar.

overraskande at Sigstad og Christensen har interessert seg for ein ekstremsportutøvar som Kristin Harila og hennar grensesprengande forsøk på å bli den raskaste til å klatra alle fjell over 8000 meter. Det er derimot litt overraskande at ein film signert nettopp dei to, vier så liten plass til sjølve klatringa.

Nærgåande skildringar av den tekniske, fysiske og mentale utfordringa står sentralt i all klassisk klatrefilm, men ikkje her. Her er det tida som er det kritiske momentet, og det er rekordforsøket som gjeld. Vi hastar kronologisk frå den eine heilage toppen etter den andre. Fleire delmål blir nådde i nattemørker, i beste fall får vi sjå generiske toppfoto frå legendarisk farlege fjell som Annapurna.

Forteljinga går inn den smertefulle sjølvgranskinga

«Harila - Nådeløse fjell»

Botsøving i tynn luft

Den 30. spillefilmen til 88 år gamle Ridley Scott har allerede rukket å få en særdeles lunken mottagelse – så lunken at det må være snakk om den mest apatiske resepsjonen på godt over et tiår. I skrivende stund er det vel også usikkert om filmen i det hele tatt kommer til å spille inn mer enn budsjettet på 110 millioner dollar.

Gjennomgangsmelodien i anmeldelsene lar seg omtrent lese ut av den ufattelig uinspirerte plakaten til filmen, der post-apokalypsens fire ryttere og filmens hovedkarakterer – den generisk sårbare hobbypiloten Hig (Jacob Elordi), den generisk herdede og skyteglade veteranen Bangley (Josh Brolin), den generisk tøffe kvinneskikkelsen og legen Cima (Margaret Qualley), og hennes generisk overbeskyttende, men godmodige far Jack (Guy Pearce) – står foran en bakgrunn av forlatte høyblokker og gjengrodd gress man neppe blir felt i PFU for å lure på om er KI-genererte. De undersaturerte fargetonene og det blasse uttrykket ser ut som et halvhjertet svar på algoritmespørsmålet 

Liker du «The Walking Dead» og «The Last of Us?»

kanskje eller kanskje ikke sette pris på «The Dog Stars». Dette er nemlig en oppskriftsmessig actionfilm om de siste amerikanske gjenlevende etter en verdensomspennende influensapandemi som har lagt jorden øde og redusert menneskene – med et par avgjørende unntak – til fråtsende, tanketomme zombier.

Når den likevel også er mindre av et skuldertrekk enn mye annen storbudsjettsfilm på kino i år, har det for det første å gjøre med at Ridley Scott tilsynelatende er ute av stand til å inkludere mindre enn tre enormt velregisserte sekvenser selv i de mest forglemmelige filmene sine. For det andre gjør den nærmest performative blandingen av dramaturgisk stotring og filmteknisk frihet dette til et ganske fascinerende kasus, der enkelte av regivalgene er så gjennomsiktige at de nær sagt ber om å bli dissekert. Sånt kan man jo finne en viss nytelse i.

ga pandemien sjanger-tv- og filmindustrien en massiv utfordring. Post-apokalyptiske allegorier kan liksom ikke uten videre peise på med kløktige refleksjoner over bortfallet av den sosiale kontrakten, grådighet, konsumerisme eller klimakatastrofer uten å fremstå som en 1:1-bearbeidelse av 2020–2023. «The Dog Stars» har ikke de største filmfilosofiske ambisjonene, men den er også en mer eller mindre frivillig refleksjon over allegoriens kollaps. Selvfølgelig er det fortsatt stor forskjell på de tomme gatene og stengte butikkene i mars 2020, og dette golde landskapet der nesten bare kjøtere viser ansikt, men Ridley Scotts 2035 er påfallende 

, helt inntil dommedagsberedskapen og individualistiske, amerikanske fantasmer om selvberging og kosmisk ensomhet.

Så er jo også spørsmålet hvorfor lydsporet til denne ensomme westernromansen, foruten Van Morrisons «Tupelo Honey» (1971), er så underutviklet. Hvorfor ikke den elektriske gitarplukkingen til Steve Gunn, eller William Tylers psykedeliske americana?

skuespiller med et relativt begrenset repertoar, men som det falliske monsteret Nate i HBOs «Euphoria» og Elvis i Sofia Coppolas «Priscilla» (2023) har han utforsket et spekter av hul maskulinitet man ikke har sett så mye av siden film noir-epoken. Scott gjør ham til en tom beholder for en typisk «røff i kantene, men sår inni»-mannlighet, en konturløs kropp med smertefulle minner.

»-serien der det til slutt handler mer om friksjon, dynamikk og bevegelse enn om et menneskelig subjekt. I et knippe strekk av

noe lignende med sentimentaliteten. Fra tid til annen blir den søtladne formelen – det som i dag visstnok går under navnet 

 – så overspent og kunstig at den nærmest blir mer eksentrisk enn forutsigbar.

sist sitter man vel kanskje uansett igjen med en tålelig fabel om troen på menneskehetens grunnleggende kompetanse og godhjertethet, supplert med en håndfull virtuose actionsekvenser. Moralen er ikke ulik den i Nolans «The Odyssey» – at vi trenger menn som tar ansvar og evner å sørge i Trumps USA – ispedd komiske mengder produktplassering og nusselige aforismer under en permanent glassklar stjernehimmel.

Moralen er ikke ulik den i ‘The Odyssey’

«The Dog Stars»

Sjelens pandemi

I «Kjærast» møter Erik Poppe teksten til Jon Fosse med hemmande ærefrykt.

Tom Remlov la skulda på «auteursyndromet» (forstått som regissørens krav om full kreativ kontroll over manuskriptet) då han i Klassekampen laurdag skulle forklara kvifor det har tatt fleire tiår (og ein Nobel-pris) å få realisert ein Jon Fosse-film. Den tidlegare Norsk Film-direktøren skreiv interessant om sitt 1990-talssamarbeid med Fosse, som resulterte i originalmanuset «Bad Moon Rising». Når 

 frå 1997 endeleg har vorte realisert, er det nettopp av ein leiande, norsk auteur, Erik Poppe, som har vist (i «Utvandrarna», 2023) at han ikkje kvir seg for å gjera personlege tolkingar av kanoniserte forfattarar.

Likevel, etter å ha sett «Kjærast» kan ein slå fast at Remlovs 90-talsdiagnose ikkje er særleg råkande lenger. Poppe møter Fosses tekst og status med ærefrykt – i så stor grad at regissøren (med få unnatak) ikkje slepp til forfattarens ofte forløysande komikk, som kjærleikstragedien kunne hatt godt av. Det tydelegaste symptomet på «auteursyndrom» er den inderlege tittelen. «Bad Moon Rising» ville vore ein betre inngang til denne americana-farga, vestnorske sjømannsvisa. Komponist Roy Westad ser ut til å ha brukt originaltittelen som inspirasjon for filmmusikken, som utvidar hovudtemaet «lengt» til å femna både det kroppslege, eksistensielle og uoppnåelege.

 Asle (Leo Magnus de la Nuez) og Gerd (Kristi-Helene Giæver Engeberg), som møtast på ei bryggekro der han spelar til dans med bandet sitt. Ho legg straks merke til vokalisten, som spelar så godt gitar, og ho slit hard for å sjekka han opp etterpå. Introduksjonsscenen er blant filmens beste. Det er glimrande karakterteikning, og dei to hovudrollene viser kva for eit skodespelarkaliber dei er.

Gerds iver er urokkeleg nok til å trassa skamkjensla når Asle (bandfrontfiguren!) er for knølete til å svara på dei stadig meir overtydelege invittane hennar. I det dei to til sist delar namna sine med kvarandre, er utvekslinga så intim at det overskrid den komande, fysiske samansmeltinga mellom dei og ber i seg ein lovnad om union mellom motpolar. I dette glimtet blir også realistisk film og stilistisk Fosse til eitt.

sin, men må betala dyrt for å drøyma fram eit liv med gitarkunstnaren på scenen heller enn den tagale mannen i baren. Dei går inn i forholdet med ulike ønskje. Når «guten» (Audun Gallefoss) kjem til verda og familieforsørgjaren Asle tar gitaren med til sjøs, går den skjøre familietreeininga langsamt i oppløysing – utan at denne oppsummeringa yter rettferd til film eller manus.

Film

Youth

Sauen Shaun – Gårdens fårbannelse

Drapet på Benjamin Hermansen

Digger

Glemselens øy

Det umålbare

Butterfly

Tilbake til Tottori

Ring min agent! Filmen

The Uprising

En nasjon i sjakk

Furious

The Rivals of Amziah King

Widow’s Bay

Harila - Nådeløse fjell

The Dog Stars

Kjærast

Lave forventninger

Cape Fear

21 dager

Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet

La Grazia

Min ukjente familie

Teenage Sex and Death at Camp Miasma