Jon Hagene

#fff

#000

Siden «BoJack Horseman», den animerte serien om den selvsentrerte menneske-hesten ved samme navn, ble en kjempesuksess for serieskaper Raphael Bob-Waksberg (og Netflix), lå det i kortene at en ny serie ville dukke opp. Og ganske riktig, drøyt fem og et halvt år etter at de siste episodene av «BoJack Horseman» ble sluppet, var det duket for første sesong av «Long Story Short». Amerikansk presse var umiddelbart positiv, og det skjønner jeg godt.

Også «Long Story Short» hører hjemme i kategorien tegnefilmserie for voksne, og igjen står traumer og emosjonelle arr høyt på tematikklista. Men til forskjell fra Hollywood-showbiz-serien om og med hestemannen, dreies «Long Story Short» rundt en nokså ordinær jødisk familie, i en verden svært lik vår egen – helt uten snakkende dyr, antropomorfe dyr eller andre animalske skapningsvarianter.

 likevel er spesiell, forstår vi allerede tidlig i første episode. For når familiens eldste sønn, Avi, har med seg sin nye kjæreste hjem fra college, blir hun (og vi) møtt av en veritabel storm av følelser, spørsmål, passiv-aggressivitet og interne referanser ingen utenforstående kan henge med på. Mora, Naomi, er som en levende kakofoni av krevende kjærlighet, krasse kommentarer og knivstikkende konversasjon – mens faren, Elliot, fikler og pusler og småprater litt innimellom og rundtomkring. Lillebror Yoshi (som snart skal ha sin bar mitsva, hvilket er hovedårsaken for Avi og kjærestens besøk) framstår som den sløve tenåringen han er, mens Shira, den mellomste, mest av alt er opptatt av å posisjonere seg som litt «bortenfor» alle de andre – som den evig irriterte, frustrerte og (i hennes øyne) oversette familiekomponenten hun er.

 andre ord perfekt inn i den jødisk-humoristiske tv-serietradisjonen og stikker seg i liten grad ut. Men i nesten alle øvrige henseender har den noe eget å by på. Animasjonen, designet av Bob-Waksbergs venn Lisa Hanawalt (som hadde sin egen serie, «Tuca and Bertie»), er enkel, livlig og engasjerende, mens stemmeskuespillerne ikke bare er fra øverste hylle; de er også perfekt castet. Samt at seriens form – vi hopper fram og tilbake i tid på en måte som både er lett å følge 

 som gir oss innblikk i hvorledes hendelser i barndommen setter spor som varer resten av livet – gjør oss intimt godt kjent med figurene på rekordtid.

Familiedynamikk- og personlighetsutviklingen er av filigrans-intrikat kaliber, ispedd så mange vittigheter, syrligheter og herlige (eventuelt hjerteskjærende) hendelser, at vi snart er fullstendig oppslukt av både familiens og enkeltindividenes skjebner. Her er kjærlighet, giftermål, gravferder, fødsler, rivaliseringer, vennskapstap, (tilløp til) utroskap og meget, meget mer. Samt, naturligvis, en god dose religiøst funderte komplikasjoner.

episode tar opp i seg og knytter sammen så mange store og små poeng, korte og lange plott-tråder, samt morsomme og rørende bånd familiemedlemmene imellom, at en vanskelig kan annet enn å overveldes. Og be om at sesong to slippes snarligst.

«Long Story Short»

Oy vey!


Guri Kulås

Den unge, lys levande Abed står på kanten av eit bombekrater likt dei vi etter kvart har sett tallause av frå Gaza. Det er dag og stille. Han ser tankefullt ned i holet, fylt av armeringsjarn, sprengde betongblokker og alskens restar av ein bygard. Dette er holet Abed vart hala levande ut av. Eit mobilopptak frå bergingsaksjonen tar oss tilbake til den intense natta der friviljuge grav ut Abed, som er fanga i massar heit opp til haka. Berre centimeter unna ansiktet hans ser vi hovudet til den døde Khalil, Abeds jamgamle søskenbarn og næraste ven gjennom skoleåra. Abed kjem heilskinna opp, men har ikkje før vakla frå åstaden før alt blir svart, og han igjen hamnar under ruinar – ikkje berre ein gong, men to gonger til i løpet av eit døgn. Den siste eksplosjonen tok livet av foreldra, søstera og familien hennar.

Dokumentaren «24 Hours» er under ti minutt, men Abeds opplevingar – som han skildrar med den same rolege og ordknappe presisjonen, som alltid forundrar ein med vitnemåla frå Gaza – samanfattar livet her sidan 7. oktober: «Bit for bit såg eg livet mitt forsvinna framfor augo på meg.» Filmen grensar opp mot nyhendereportasje, men overskrid både det journalistiske formatet og tredjepersonsperspektivet, som dominerer nyhenda.

 ein del av kortfilmsamlinga «From Ground Zero – Untold Stories from Gaza», som i kveld blir vist på Cinemateket i Oslo under menneskerettsfestivalen One World Film Festival. «From Ground Zero» er initiert og produsert av den palestinske regissøren Rashid Masharawi, som har gjeve lokale filmskaparar – profesjonelle og amatørar – kunstnarisk fridom til å fortelja sine historier. Det er på alle nivå eit formidabelt prosjekt å få i hamn. Heile 22 ulike filmar med kvar si distinkte, kunstnariske røyst er med i samlinga.

Eit fellestrekk med filmane er at dei ikkje, ikkje ein gong når eit fåtal av dei refererer til 1948 og al-Nakba, handlar om politikk, men om freistnad på verdige daglegliv, om tap og trassig von. Nokre av snuttane er enkle, statiske bilete fylde med innhald av ei forteljarrøyst. Mange er ganske sofistikerte produksjonar, skapte under ekstreme vilkår (opptaka er frå det første krigsåret). Til dømes er mobilkameraopptak dels betre brukt enn i mange filmar frå velfungerande filmproduksjonsmiljø.

viser òg eit kreativt sjangermangfald, som reflekterer at den sams krigskvardagen ikkje har redusert mangfaldet blant individa. Her er ikkje berre dokumentarar, musikkdokumentarar og kunstnarportrett, men spelefilmar og iscenesett røynd frå teltleirane og frå stranda, ikkje minst: «Havet er den einaste horisonten i Gaza.» Himmelen over landstripa er som kjent dødeleg, og dronar og jagarfly utgjer lydsporet på fleire av filmane.

Her er også dokketeater, med marionettar av hermetikkboksar. Her er ein gripande hybridfilm frå ein animasjonsverkstad for barn, som vi skjøner også fungerer som lågterskelterapi når vi ser den ferdige collage-animasjonen om jenta som ikkje får sova etter at mora har skrive namnet hennar rett på barnekroppen (noko palestinske mødrer har gjort for å kjenna att drepne barn). Her er jamvel ein satire! «Hell’s Heaven» fortel om ein ung mann som vaknar opp i ein likpose og om kvifor han har brote forbodet mot å stela posane til martyrane: «Det er som å reisa levande frå Helvete til Himmelen».

Krigskvardagen har ikkje redusert mang­faldet blant individa

«From Ground Zero – Untold Stories from Gaza»

Vitnemål frå avgrunnen

I og med at jeg aldri helt har «fått fot» for japansk tegnefilm, nærmet jeg meg denne med en viss skepsis og en brei indre enighet om at dette filmanmelderoppdraget kom til å bli en prøvelse. Men, skulle du sett: Jeg satt som fortryllet.

Til tross for at filmens hovedperson er en vilter, sjuårig pike med konsentrasjonsvansker og høy stemme (noe som i virkeligheten kunne tatt livslysten fra meg på få minutter), er Totto-chan på film slik en sjarmbombe av et hyperaktivt barn at hun vanskelig kan oppleves som annet enn bedårende. Og når hennes historie fortelles via innbydende, barnebok-milde farger og penselstrøk, med dertil hørende vakkert og vemodig musikalsk akkompagnement, er det lett å la seg fenge.

 Totto-chan er et sjuårig enebarn med kjærlige og relativt velstående foreldre. Når læreren til Totto-chan forteller dem at hun ikke orker å ha Totto-chan som elev, leter de seg fram til en skole som både er spesiell og forut for sin tid.

Skolen består av et vanlig skolebygg med gymsal, kjøkken og kontorer – samt en gammel jernbanevogn, hvor undervisningen foregår. Alle barna ved skolen er «annerledes»: mentalt, fysisk eller tvers gjennom. Felles for dem alle er at de ikke passer inn i det rigide offentlige skolesystemet. Men ved Tomeo-skolen – hvis motto er: 

Vi er alle like, og alt vi gjør, gjør vi sammen

 – er det rom for forskjeller og individuelle tilpasninger, noe som gir barna sjansen til å blomstre. Til å overgå forventninger.

 heter Yasuake og har polio. Han er en beskjeden og overforsiktig bokelsker, helt til Totto-chan lokker ham ut av skallet og viser ham hvilke øvrige gleder livet kan by på. Via deres vennskap lærer vi mye om barndom og samhold generelt, og om livet i Tokyo ved inngangen til andre verdenskrig spesielt.

Etter hvert som årene går, kaster krigen lengre og lengre skygger over barnas hverdag: først diskré, deretter eksplisitt og truende. I kombinasjon med filmens nokså beskjedne tempo (her er mer prat og mindre action enn vanlig for en barnefilm), tok jeg det for gitt at barn ville finne den kjedelig.

Men den gang ei! Mens jeg tenkte at filmopplevelsen var sår og bevegende på måter som særlig treffer foreldre – mens den går over hodet på barn – motbeviste husets åtteåring min teori. Han hang med hele veien og syntes filmen var «… veldig 

«Totto-chan, den lille piken ved vinduet»

Vemodig tidsreise

Richard Osman er en vittig og intelligent type – uten å være selvgod. I den grad nordmenn kjenner ham, er det nok i første rekke som den saklige, fakta-serverende halvdelen av programlederduoen i spørrelekprogrammet «Pointless». Men i tillegg til å skape, presentere og delta i quiz- og game shows, skriver han også bøker. Faktisk sluttet han i «Pointless» da han skjønte at bøkene om «Torsdagsmordklubben» hadde noe for seg. (Seriens fire bøker har solgt over ti millioner eksemplarer.)

 av den første boken klar, på Netflix. Steven Spielbergs selskap har produsert, Chris «Alene hjemme» Columbus har regissert – og i hovedrollene finner vi et veritabelt A-lag. På papiret ligger alt til rette for to tilfredsstillende timer i tv-stolen, men akk. Transformasjonen fra bok til filmmanus kan ikke sies å ha vært vellykket, idet de to manusforfatterne kun har fått med seg basisplottet og fint lite av detaljene, nyansene og den elegante presisjonen som gir boken snert og sjarm.

Osmans debutroman handler om fire eldre beboere ved et eksklusivt gamlehjem, som får tiden til å gå ved å løse gamle og uoppklarte drapssaker – før de plutselig snubler over et nytt og, 

, blodferskt et. Men mens boken er lun og lur, skjemmes filmen av utstrakt bruk av forklarende dialog og karikerte rollefigurer som snakker med store bokstaver. Verst går det ut over politiet, hvis representanter er så trege, selvtilfredse eller klønete at de på ingen måte står til troende.

fiffige, britisk-syrlige krimmysterium omgjort til et sukkersøtt produkt, er ikke bare trist – det er også ganske kjedelig. Filmen vi serveres er av såpass komprimert kaliber og i en så forflatet form at den tidvis fremstår som barne-tv. Eller som om romanens underfundighet og språklige eleganse ligger igjen i tekstlinjene filmen er ment å bringe til live. De få vitsene som fortelles, er så slappe at man må jobbe litt for å kunne le av dem. Det tøyses på usofistikert vis med skuespillernes tidligere rolletolkninger, og det hele er pakket inn i noe man kan anta er den jevne amerikaners forestilling av England og engelskmenn.

Skuespillerne gjør som best de kan, men når Helen Mirren spiller en rollefigurtype hun har spilt minst fire ganger tidligere – og hvis fortid er umulig å ikke gjette seg frem til, men likevel serveres som en «overraskelse» mot slutten – da er det nesten så man synes synd på Osman: Mens boken hans gleder leseren med sitt lekne og listige plott, kjeder filmen seeren med sitt formeltro format. Med mindre man 

 det trygge og forutsigbare. Da er kanskje dette fornøyelig.

«Torsdagsmordklubben»

Blodig, men blass

Guri Kulås

Bård Breien har laga tv-drama av sin eigen oppvekst i ein dysfunksjonell familie og om konsekvensane av å skjula sanningar og legga lokk på sinne i tretti år.

Familedramasjangeren er kjent. Det er jo ikkje uvanleg å oppleva at foreldre lyg og set barna i andre rekkje eller at familiar går i oppløysing på grunn av dette. Men vaksenløyndomane som barna i familien Bang må ta ansvar for, er av ein særmerkt art frå 1970-talets «kulturkrig». Desse konkrete røynslene klarer Breien berre unntaksvis å levandegjera nok til at sjåaren blir engasjert i rollene som noko meir enn karikaturar. Då blir åtte episodar vel mykje jamvel om skodespelarane løfter manuset, og det er reelt komiske scener her.

(Trond Espen Seim) byggjer seg opp som ein doldis i den veksande, skandinaviske pornoindustrien på 1970-talet. Medan dei to sønene Bjørnar og Balder er små, gjer han kommersiell suksess med «mannfolkblad». Og i det gutane når puberteten på 1980-talet, er pornografen med på den lukrative VHS-revolusjonen, som gjer familien rik.

Parallelt fattar kvinna i familien, mora og læraren Anne-Lise (Maria Bonnevie), interesse for bølgja av nyfeministiske idear og organisering for likeverd.

handlar altså om å veksa opp mellom to motstridande straumdrag i norsk kulturhistorie. Det er i første rekkje den kvaliteten som gjer at forteljinga vedgår eit større publikum. Gjennom Lars og Anne-Lise freistar Bård Breien å skissera dei konkurrerande syna på fridom, som prega foreldregenerasjonen hans og etterkrigsepoken dei dominerte. På den eine sida kvinnekampen for meir demokrati og lovfesta menneskerettar. På den andre sida høgreliberalismens krav om mindre regulering og offentleg «formynderi» over individet (Den verkelege «pornokongen» Leif A. Hagen var også FrP-ar).

Dette er interessant samtidshistorie, men samfunnskonflikten er ikkje integrert som personlegdomsdrag i foreldrekarakterane, men klistra på dei som sjablongar. Karakteristisk er ei tidleg skildring av ein ferietur til København i 1975 der barna må vera med Lars på studietur i Istedgades sexbutikkar og pornoredaksjonar før gutane får sjå Anne-Lise kle av seg saman med likesinna på Kvindehusets «Kvinne kjenn din kropp»-kurs.

Samstundes som København-turen viser at både kvinnefrigjering og porno var opprør mot kristenmoral og konformitet, er framstillinga typisk for serien si fokusering på politisk ladde sjølvmotseiingar i foreldra og særleg i den gåtefulle mora. Faren vil trass alt berre ha «litt moro» i livet. Ambisjonane om å formidla (notidsrelevant) kulturhistorie blir svekt av seriens diffuse forteljarrøyst, som ikkje skil mellom ei subjektiv og ei analytisk framstilling.

skarpe observatørar av karakterbrestane i vaksne omsorgspersonar, men barneperspektivet er rekonstruert i minnet til den presumptivt reflekterte vaksne Balder (Jonas Hoff Oftebro) – serieskapar Breiens alter ego. Hans forteljarrøyst kontrollerer både foreldreportretta og historia, som i sin heilskap blir fortalt i tilbakeblikk under den katastrofale dåpen til Balders førstefødde barn der familien samlast til oppgjer for open scene.

Balder fortel oss kva for eit samfunn som forma foreldra medan vi ser utvalde arkivbilde frå Noreg etter andre verdskrig. Det set standarden for måten serien fører saman dei to åtskilde sfærane røynd og minne på. Dramaet blir mindre enn det kunne vore når det ikkje er ein direkte dynamikk mellom familiehistoria og samfunnshistoria. Serievignetten, med kjente og ladde arkivbilde frå nyhende som prega Bård Breiens oppvekstår, innfrir heller ikkje lovnaden om eit perspektiv som ser ut over heimen.

«I kjærlighetens navn»

Mellom porno og feminisme

Alle gravide må rekna med å få truskuldig nyfikne spørsmål om dei ventar gut eller jente. Men når regissør Even Benestad spør ein av tittelpersonane i dokumentaren «Tre fedre», er det ei slags utfordring.

Den forfjamsa faren ser ut til å ville svara på refleks, så får andletet eit sint drag før han forstår at det heile er ein frekk vits frå ein venlegsinna filmskapar (regissøren av «Alt om min far», portrettet av Espen Ester Pirelli Benestad, som òg har vore konsulent på denne filmen). «Ah, det [kjønnet] veit vi jo ikkje før barnet sjølv avslører det», er svaret. Scenen viser at jamvel det i så personleg sårbare og politisk brennbare tema som kjønnsbestemming og transidentitet, kan det vera rom til sjølvironi.

 nemleg om tre homofile menn, Kristopher, Sindre og David, som ikkje berre bur saman som kjærastar, men som skal få barn saman og ikkje via surrogati. Kristopher er transmann med livmor og skal bera fram barnet. For dei er ikkje berre spørsmålet om babyen er gut eller jente feil, det er også spørsmålet om kva «mor» og «far» betyr.

For fleirtalet av kinopublikum inneheld denne filmen og familien så mykje framand at ein knapt kan tru filmskaparane har klart å handtera det i 

forteljing – som vi til overmål raskt godtar premissane for og lèt oss riva med av! Den empatiske magien, perspektivskiftet for heterofile og kanskje også heteronormative sjåarar, ligg i metoden som er trykt på plakaten: «en streit historie om en skeiv familie». Innanfråforteljinga kan minna om Sébastien Lifshitz’ «Lille jente» (2020).

 David er modige menneske som opnar heim og liv for at allmenta skal forstå meir av kva kampen om juridisk kjønn og råderett over eigen kropp handlar om for transpersonar. Desse politiske temaa, som vanlegvis får både religiøse og «biologistiske» transmotstandarar til straks å gå i vranglås, ligg som ein ikkje heilt forløyst undertekst i handlinga, men Benestad og kollega August B. Hanssen byggjer samkjensle med å visa trekantens høgst tradisjonelle reirbygging, den for kvinner attkjennelege utviklinga av graviditeten, og forhandlingane med forventingsfulle besteforeldre om eventuell dåp.

«Tre fedre»

Ut av svangerskapet

Lyden av et statskupp, «Soundtrack to a Coup d’Etat», er en dokumentar med jazz og jazzmusikere, men ikke en jazzdokumentar. Snarere er den en skremmende god og uvanlig intrikat fremlegging av hvordan vestlige nasjoner «tok affære» da seksten nylig selvstendige afrikanske stater ble innlemmet i FN, og endret maktbalansen.

Kongo og dets første president, Patrice Lumumba, var blant de aktive i arbeidet med å styrke afrikanske staters selvråderett – samtidig som Kongo satt på verdens største forekomster av uran, diamanter og mineraler – sendte USA CIA-agenter dit, under dekke av å hjelpe afroamerikanske jazzmusikere (anført av Louis Armstrong) på statssponset afrikaturné.

Filmen skildrer brutalitetene Kongo og kongoleserne ble utsatt for, helt fra den belgiske koloniseringen til Lumumbas henrettelse i 1961. Overgrepene er hinsides jævlige. FNs unnfallenhet, eventuelt delaktighet, er sjokkerende. Fortvilelsen som kom til uttrykk i den afroamerikanske samtidsjazzen, er hjerteskjærende. «Soundtrack to a Coup d’Etat» er en ekstremt god film.

«Soundtrack to a Coup d’Etat»

Knallsterk

Den første delen av «Morgendagens helter» er, om ikkje for alle så for mange, ei bortimot retraumatiserande tidsreise til ei samtidshistorisk krise vi kollektivt har fortrengt: koronapandemien. Den andre delen av Mariken Halles sjangeroverskridande film lèt handlinga gli over i eit sanseleg teatereksperiment, som vil ta ein «omstart» på dei sosiale fellesskapa som «krasja» på Teams under «koronaen».

For underteikna blir del to, som bygger på Lisa Lies deltakande teateroppleving «Vake», eit for esoterisk «svar» på den skarpsynte problemskildringa i del ein. Likevel likte eg freistnaden på å gjera kinoen til eit eksperimentelt rom der publikum forsøksvis blir suggerert frå ei attkjenneleg ytre røynd inn i ei indre sjølvoppdaging.

 Tilbaketrekking, isolasjon, polarisering. Mariken Halle klarer med tragikomisk presisjon å mana fram kjensla av å leva under smittevernregimet mot farsotta og dei psykososiale konsekvensane koronareglane fekk. Handlinga er lagt til Oslo og ein nedstengd høgskole for økonomi og leiing der både pensum og pedagogikk kjem til kort under unntakstilstanden.

Førelesingar om leiingspsykologi blir famlande når førelesarane er aleine att på skolen der dei må snakka til pc-skjermar med frimerkesmå webkamerabilde av utestengde studentar med tomme blikk. Undervisingskollegiet har også gått i oppløysing, og det har danna seg antagonistiske grupper mellom dei tilsette. Kva konflikten handlar om, er like uvisst som alt anna i dette universet der avgjerdsvegring konkurrerer med manglande myndigheit om å vera den mest karakteristiske eigenskapen til menneska anten dilemmaa deira er eksistensielle eller trivielle: Kan vi definera økonomisk berekraft utan å ta naturressursar med i rekninga? Kan vi servera god kaffi i umake koppar?

tilsette, Margaret (Guro Bruusgaard), prøver tappert å bryta mønsteret og samla kollegaene til fysisk 

. Prosessen er ein komedie samstundes som filmen spør om lagbygging i det heile er mogleg i eit samfunn der smittevernreglar berre har forsterka framandgjering og individualisering. Kommunikasjonsbresten og absurditetane er på Becket-nivå når planleggingsmøta for teambygginga blir haldne i snødrev ute i ein park der deltakarane kan henta kvar sin pappkaffi på benken, «sånn avstandsmessig», og den innleidde organisasjonspsykologensnakkar abstrakt og usamanhengande om «artefakter» som «manifesterer» noko for «enkeltindivid» medan alle skrollar på kvar sin mobil.

Det er herleg. Her er ikkje dialog redusert til å styra ei dramaturgisk føreseieleg 

, men brukt saman med andre estetiske komponentar til å skildra sosial oppløysing. Forvitringa trengjer heilt inn i eit dobbeltkommuniserande kropps- og kvardagsspråk. «Jeg jobber på en sånn skole», seier Margaret med flakkande blikk og avslører kor diffus både jobben og institusjonen er for henne. Kanskje speglar det upresise ordvalet òg ei frykt for at «skole» har låg status i omverda? Dette er vel overtolkingar, men det er slike refleksjonar Mariken Halles nøye iscenesette observasjonar aktiverer i sjåaren.

, som å la kamera festa fokus ein annan stad enn der ho har plassert mikrofonen, er perfekt for filmens miljø og tema. Vi ser munnbindkledde barn, som ikkje får gå på i barnehagen, stira tomt framfor seg medan foreldra virrar rundt som zombiar. Ein kakofoni av vaksne røyster lyd i unnvikande telefonsamtalar eller snakkar monologisk forbi kvarandre om hytteprospekt og Pfizer-aksjar.

Lenge overskrid forma dei meir politisk didaktiske sidene ved manuset, men prosjektet blir enklare i både struktur og bodskap jo meir aktivistisk Halle blir. Når studentane okkuperer delar av skolen, og på godt gammalt fagkritisk vis inviterer alternative økonomar til å førelesa, blir filmens dveling ved handlingane overtydeleg. Det sagt, er det lett å sympatisera med Halles oppmoding til verdas unge biroller om å ta hovudrollene og bli framtidas heltar.

berre er ein del av problemet Margaret balar med å løysa. Dei ideologisk fastlåste og upraktiske høgskolefolka kjem aldri til gartneriet der dei – «i en kjempefin symbolikk» – skulle planta blomar saman. Desse handlingslamma eksemplara av «homo digitalis» tvingast til LARP-ing for å finna sin indre «homo ludens» – for å heila splittinga mellom natur og kultur og få ei djupare forståing av kva fellesskap er.

Den første delen er ei bortimot retraumatiserande tidsreise

«Morgendagens helter»

Korona tatt på kornet

Regissøren av filmer som «Black Swan» og «The Whale» leverer en 90-tallsknallert med et befriende enkelt budskap.

Det tar bare noen sekunder fra logoene til filmens produksjonsselskaper har flimret over lerretet før vi formelig 

 filmen. Stedet (Lower East Side), tiden (1998) og atmosfæren (bøssete og bomsete) står så tydelig frem for oss at vi er som transportert. Det at menneskene vi møter passer perfekt inn i verdenen vi befinner oss i, forsterker opplevelsen – og selv om vi ikke har levd tilsvarende liv, kjenner vi typene og livene deres.

er Hank Thompson (Austin «Elvis» Butler), et forhenværende baseballtalent med en særs uhellsbefengt fortid. Han jobber som bartender i en nedslitt bule, drikker for mye og sliter med sen-effektene av ulykken som gjorde at han ikke kunne forfølge baseballdrømmen sin. Men han er også snill, sjarmerende, sympatisk – og forelsket i kjæresten sin (Zoë Kravitz). At barens eier spilles av Griffin Dunne – mest kjent for sin rolle i den mørke 

-dramedien «After Hours» – bør gi filmfans et klart hint om hvilken retning Hanks liv er i ferd med å ta.

historien vi serveres, er litt av en fyr. Charlie Huston begynte å ruse seg som tiåring, lot dop og drikk ta styringen og ble ikke nykter før han var 55. Likevel klarte han å gifte seg, få barn og leve et fint familieliv – samtidig som han skrev manus til tv-serier og gav ut en rekke bøker; gjerne med forfyllede bartendere eller narkomane politimenn i sentrum. At han har dratt veksler på sine erfaringer fra et liv levd «litt på sidelinjen», er åpenbart – så også i historien om Hank. Huston har selv gjort boken om til filmmanus, og i samarbeid med regissør Darren Aronofsky – som kjenner tiden og stedet godt (det var der og da han spilte inn sin første langfilm, «π») – har han kokt i hop en elektrisk hektisk spenningsfilm.

lang; kun 280 sider (hvorav tyve går med til en torturbeskrivelse), så at fortellingen holder høy fart, er ingen overraskelse. Heldigvis er nevnte torturscene kortet og tonet betraktelig ned, dog uten at det gjør filmen mild og snill. Saken er nemlig den at fordi Hank passer katten til Russ – den engelske punkeren i naboleiligheten, som brått må reise bort – ender to russiske mafiahåndlangere opp med å grisebanke Hank, fordi de tror han vet hvor Russ har gjemt en nøkkel.

Derfra og ut går det, via misforståelser, tabber og uflaks, omtrent så galt som det kan. Snart sitter Hank opp til ørene i en smørje han umulig kan komme seg helskinnet ut av: I tillegg til de to russiske beistene har han også fått et brødrepar av den sterkt troende, hasidiske og morderiske sorten, samt en pistolelskende puertoricaner og en kvinnelig politidetektiv som stresser ham. For å si det forsiktig.

musikk fyrer hele veien opp under spenningen, og Hank er så sjarmerende uheldig at selv ikke de vonde flashbackene hans kan holde oss fra å heie på ham. Dessverre går filmen brått fra å følge en rørete fyr fanget i et rotete (men smertelig ektefølt) liv, til å bli en nokså 

 actionkomedie. Dette, samt en unødvendig anakronisme, slipper luften ut av ballongen.

Sjarm, vidd og publikums emosjonelle engasjement drar likevel filmen i mål. Om enn med en stjernes fratrekk.

«Caught ­Stealing»

Hardkokt på en ny måte

Abirami Logendran

Mellom 2021 og 2022 åpnet to av Nordens største kunstmuseer i Oslo, Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Kort tid etter at Munchmuseet åpnet, lanserte NRK tv-serien «Vi flytter Munch» om flyttingen fra Tøyen til Bjørvika. Formatet var en blanding av reportasje, dokumentar og reality-tv – nesten som en forlenget nyhetsreportasje med 

, forklarende tekster på bildene og intervjuer med ledelsen og de ansatte. Litt gråting foran kameraet måtte også til.

Tilnærmingen og resultatet er helt annerledes når kunstneren Birgitte Sigmundstad har laget film om samlingen og åpningen av det nye Nasjonalmuseet på den gamle Vestbanetomta. Stille som en mus og usynlig som en flue på veggen observerer hun flytteprosessene bak kulissene mens kritikken hagler rundt museet.

, som har norgespremiere på Oslo Pix i dag, følger i sporene til Frederick Wisemans observerende dokumentarer – her er ingen 

 eller forklarende tekster, ingen åpenbar regi eller lydeffekter, bare lyden av møter, konstruksjon og av publikum som summer rundt i lokalene.

For et drøyt tiår siden, i 2014, kom nevnte Wiseman og Johannes Holzhausen med hver sin dokumentar om henholdsvis Nasjonalgalleriet i London og Wiens Kunsthistorisches Museum. Sigmundstads «Det nye museet» føyer seg inn i rekka av museumsfilmer som Wisemans «National Gallery» og Holzhausens «The Great Museum» representerer. De er alle filmer som beholder en intellektuell ro og en subtil dramatisk struktur uten et overtydelig narrativt forløp.

klarer å få fram kritiske poenger om sammenhengen mellom kunst og penger, samtidig som den lar publikum selv trekke konklusjonene. For eksempel rettes det et særlig fokus mot dragkampen mellom kunstnerisk autonomi og integritet på den ene siden, og byråkratiske prosesser og økonomiske hensyn på den andre – de sistnevnte ofte forkledd som hensyn til publikum og demokratisk medvirkning.

Sigmundstad, som selv er bildekunstner, har tydelig sympati for arkitekten Klaus Schuwerk. Hans stigende frustrasjon under realiseringen av museet bunner ikke bare i at planene hans blir endret, men i den manglende respekten for faglige, estetiske vurderinger. Gjennom filmens mange møter og diskusjoner ser vi hvordan hans kunstneriske integritet og visjon ikke anerkjennes som verdier i seg selv, men blir behandlet som forslag som forventes å vike for brukerhensyn og demokratiske prosesser.

museet reiser stadig nye kompromisskrav til arkitekten, oppstår det diskusjoner blant kuratorene om noen franske malerier. Filmen viser uenighet om både kvalitetsbegreper og faglige prioriteringer – er de franske maleriene relevante for å forstå de norske? Hvordan kan man veie kunsthistorisk kvalitet?

Etter flere møter om det samme utstillingsrommet virker kjerneproblemet å være uklare beslutningslinjer. Framfor å gi tillit til enkeltkuratorers faglige vurderinger forventes en gruppe kuratorer med ulik kompetanse å komme til enighet. Dette leder til utallige møter hvor faglig myndighet ikke avklares, men utvannes gjennom kompromisser.

Nasjonalmuseets kontroversielle samarbeid med Fredriksen-familien. I interne styremøter og medieuttalelser framstiller museets ledelse kritikken som en generell norsk skepsis mot private midler – noe som framstår som en bevisst misforståelse som skyver det egentlige problemet til side.

«Det nye museet»

Møtemaraton i museet

Amerikanarane Michael Dweck og Gregory Kershaw har filmar spesialisert seg på å dokumentera svinnande kulturar. Frå eksentrisk motorsport på USAs Long Island i «The Last Race» (2018) via soppsanking i Italia i «Trøffeljegerne i Piemonte» (2020) til gjeting frå hesteryggen på den argentinske pampasen i «Gaucho Gaucho» (2024) går filmskaparduoen opp nye spor langs kjende forkastingsliner mellom tradisjon og modernitet, periferi og sentrum, samfunn og privat profitt. For gauchoane er også klimaendringar eit akutt trugsmål.

Den historiske himmelen over filmforteljingane er like høg og vid som den verkelege himmelen over pampasen, men dei grunnleggande humanistiske, ofte komiske, filmane lèt politiske over- og undertonar vera nettopp det. Fokuset ligg bokstavleg tala på karaktersterke menneske som med beina planta i sin eigen kvardag, stråler som stjerner i Gregory Kershaws vakre filmfoto.

 og særmerker Dwecks og Kershaws filmar på tvers av landegrenser og miljø er ein spesifikt visuell og stadig meir iscenesett og stilisert forteljarstil. «Gaucho Gaucho» er i hovudsak tatt opp med eit stilleståande kamera og strukturert som ei rad strengt komponerte, svartkvite tablå.

Uttrykket harmonerer med framstillinga av ein kultur som er fastfrosen i ei enno ikkje mekanisert og langt mindre digitalisert fortid. Det ofte lågt plasserte kameraet understerker også kor lite mennesket er ved foten av Andes og at livet her avheng av ein finstilt sameksistens mellom gaucho, dyr og natur. Det er kunnskap som enno blir overført frå generasjon til generasjon gjennom gjeting og hestesport, fanga i filmscener med sterk romantisk appell til framandgjorde tastaturarbeidarar i kinoen. Vi blir blant anna kjende med ei jente som vil bli rodeoryttar som sin far, ein annan far som lærer sin mindreårige son å klara seg i villmarka, og ein eldre mann som prisar sitt harde og frie liv.

 å intervjua dei medverkande framfor kamera lèt filmskaparane ektepar eller familiemedlemmar snakka saman to og to over eit bord der dei er filma i profil. Ein kan berre fabulera om kor mykje førearbeid og instruksjon som ligg bak dei sketsjliknande scenene. Spartanske interiør skapar ei meiningsberande ramme rundt samtalane, og bordtablåa vekslar med actionprega utandørsaktivitetar slik portrettliknande narrativar vekslar med observasjon.

Personleg er eg både entusiastisk og kritisk til Dwecks og Kershaws metodar. Graden av stilisering viser at dokumentarfilm enno har stort, uutnytta stilistisk og retorisk potensial. Innslaga av rein fotokunst, som når kamera dvelar ved at gauchoane sine enorme vernebukser av kuskinn (

) flagrar som englevingar langs hestebuken, yter også noko ekstra til framstillinga av jordnære liv. Samstundes balanserer «Gaucho Gaucho» på grensa mot gammaldags, eksotiserande etnografisk film. Tankane går i alle fall går til dokumentarpioneren Robert Flahertys iscenesetting av fangst- og fiskarliv «av i går». Det er påfallande at ein mobiltelefon, ein tv eller ei straummast aldri er innom synshald.

«Gaucho Gaucho»

Farvel til ein kultur

Mange politiske stridstema byggjer på erkjenninga av at dei sosiale skilja i Noreg aukar, og at skiljet mellom dei som har og ikkje har fridomen som følgjer av materiell velstand, i stor grad fell saman med geografiske og kulturelle skilje. I storbyane særleg kjem dei samanfallande skilja ikkje minst til uttrykk i skolen.

Statistikken viser at skilja trugar måla for fellesskolen, men også at desse måla ikkje kan bergast 

 ved å tilføra større skoleressursar. Graden av sosial og etnisk homogenitet blant elevane betyr også noko for læringsmiljø, skolekultur, forventingar og utsikter til vaksenlivet.

erkjenningar, men VGs kommentarskribent Shaza Majid vart møtt med kjensleladde lesarprotestar då ho på nyåret dreiv «antropologisk» observasjon ved Bjørnholt og Ullern vidaregåande skolar og dels stadfesta bildet av problem med sosial kontroll og vald på skolane i Oslo aust medan rus og sosial utfrysing gjorde seg sterkt gjeldande under ei tekkeleg overflate på Oslo vest. Det var det siste som provoserte dei omtalte elevane og deira foreldre.

Det er difor spanande når TV 2 i innspurten av stortingsvalkampen lanserer den ambisiøse programserien «Skolebytte». Serien ønskjer nemleg ikkje berre å kartlegga sosiale skilje og ulike verdiar, eller konfrontera fordommar mellom aust og vest i Oslo-skolen, men signaliserer i vignetten ein freistnad på å «bidra til å løse et voksende samfunnsproblem».

er det litt uklart kva slags sjanger «Skolebytte» er. «Et unikt eksperiment» er omtalen TV 2 sjølv nyttar om røyndomsserien der tolv niandeklassingar frå Oslo vest og tolv frå Oslo aust blir sette saman til ein ny klasse. I to veker er timeplanen deira fylt med heite debatt-tema som integrering og segresjon, religion og ytringsfridom, kjønnsroller og homofili, rus og festkultur.

Den første veka blir dei spente elevane frå Uranienborg skole på Frogner bussa til Bjøråsen skole på Romsås der like smånervøse elevar og to godt førebudde lærarar ventar dei. Veka etter tar romsåselevane bussen motsett veg. At begge grupper reiser inn i ukjent landskap, blir stadfesta alt første dag då ein av frognerelevane undrar på om dei er i ein ny kommune når bussen passerer Torshov på Ring 2. Men det som møter både oss og elevane, er noko heilt anna enn det Majid observerte på Ullern og det Margreth Olin dokumenterte frå Hauketo i «Ungdommens råskap» frå 2004.

elevane, er kjent. Debattane i klasserommet tar utgangspunkt i ein-til-ein-samtalar mellom to frå kvar sin skole. Aktuelle politiske saker blir også konkretiserte gjennom praktiske oppgåver, blant anna i form av demokratiske valkampøvingar. Men kven har lagt premissane for læringsopplegget? Er «det unike eksperimentet» journalistisk motivert og styrt, er det forskingsbasert eller har dei respektive skolane kontrollen på det faglege innhaldet? Det får vi ikkje vita noko om.

«Skolebytte» er produsert av selskapet Teddy TV som står bak realityliknande infotainment som «Team Pølsa», «Helsekost Furuseth» og «Petter Uteligger», men kven som står bak innhaldet i serien, korleis val av skolar og utvalet av elevar har gått føre seg, er uklart. Det burde det vorte opplyst om både fordi utanforståande eksperiment i grunnskolen er strengt regulerte og fordi TV 2 rammar inn serien med å spørja om 14-åringane kan bidra til å løysa samfunnsproblem.

sine respekterte gravejournalistar frå «Norge bak fasaden», Janne Amble and Kadafi Zaman, til å presentera dei fem episodane i «Skolebytte», men deira journalistiske tyngde spelar tilsynelatande inga rolle her. Dei kommenterer berre «funna» i klasserommet med meir og mindre relevante personlege anekdotar og sjeldnare i form av forskingsbasert tilleggsinformasjon. Dette gjer serien meir overflatisk enn han kunne vore. På den andre sida: at journalistane snakkar ut frå ulike private røynsler om å endra syn på både religionsvitsar og kjønnsroller, gjer det kanskje lettare for publikum å tenkja litt opnare om tema mange har fasttømra oppfatningar om?

«Skolebytte»

TV 2 samlar Oslo

Den skeive filmhistoria har produsert ei mengd medrivande kjærleiksdrama om den første, totalt identitetsomveltande forelskinga. Noko av den emosjonelle spaninga og empatiske krafta i 

av desse forteljingane botnar i det som også er ei smertefull utfordring for publikum anten dei er skeive eller streite. Nemleg det at det så ofte endar ulukkeleg for hovudpersonane du har identifisert deg med og heiar på.

Det er ei allmenn oppvekstrøynsle at den første forelskinga leier til avvising og/eller vonbrot, men risikoen er sjølvsagt større når kjenslene på ulike vis har vorte og dels enno blir, rekna som forbodne. Anthony Schattemans langfilmdebut «Young Hearts» ser ut til å ha som sitt fremste mål å minka risikoen ved sjølverkjenning og å koma ut av skapet. Filmen har fått 9-årsgrense på kino, og det høver godt for hovudmålgruppa og deira foreldre og familiar. Jamvel om det handlar om 14-åringar, gjev «Young Hearts» assosiasjonar til korleis skeiv oppvakning kunne vorte takla i «Linus i Svingen».

 i tenåra, men ikkje heilt i puberteten enno. Den vesle heimbyen på den flamsksnakkande landsbygda i Belgia er ei idyllisk lita boble der alle kjenner alle, skolevener passar på kvarandre og kjernefamiliane er omsorgsfylte reir for barna. Den einaste som stikk seg ut er Elias’ «flaue-far», musikaren Luk (Geert Van Rampelberg), som nettopp har skrive årets lokale sommarhit («Den første kjærleiken er som honning søt …» ), og er for oppslukt av eigen suksess til å sjå at noko er i ferd med å skje med sonen.

Det som skjer, er at den jamgamle Alexander kjem flyttande frå Brussel med sin storbyfransk og urbane sjølvtillit. Alexander blir ikkje berre Elias’ nabo og klassekamerat, den nye guten gjer det også brått og uventa tydeleg for Elias at han aldri har vore forelska i småkjærasten Valerie. Elias må finna ut kva det betyr for han sjølv og for forholdet til Alexander, Valerie, venene og familien sin.

 det uråd for nykomaren Anthony Schatteman å unngå jamføring med sin svært talentfulle landsmann Lukas Dhont og hans prepubertale tragedie «Close» (2022). Schattemans evne til å formidla drama gjennom bilde kan ikkje måla seg med Dhonts både samansette og ­intuitivt forståelege karakterteikningar, hans sanselege og emosjonelt gjennom­borande kamerabruk eller narrative klipping.

Schattemans talent er habilt, men ordinært. Han arbeider heilt innanfor etablerte handverksrammer for realistiske, barnedramakomedier. Det utprega debutantmanuset er også noko utilfredsstillande i sine overflatiske freistnader på å skapa ytre spaning og ein underutvikla ide om å gjera Elias og Alexander til kunstnariske tvillingsjeler.

Schatteman og hans elskelege skodespelarar gjort debutfilmen til ei mogleg terapeutisk lindrande oppleving for dei som sjølve går gjennom det Elias gjer eller som skulle 

at deira eiga identitetsoppdaging hadde vorte møtt på same trygge og kjærleiksfulle vis som det Elias’ bestefar og foreldre viser han.

At «Young Hearts» vart kåra til beste film under den vanlegvis kunstnarisk sterke Oslo Fusion-festivalen, tyder på at det finst eit behov for forteljingar som bryt med historiene om øydeleggande fordømming og ei lengt etter skeive forteljingar som ikkje munnar ut i sjølvfornekting og sorg.

Filmen gjev assosiasjonar til korleis skeiv oppvakning kunne vorte takla i ‘Linus i Svingen’

«Young Hearts»

Trygt å stupa ut i livet

To år etter eksponeringa av fleire aksjehandelskandalar i norsk toppolitikk er Erna og Sindre-satiren «Ingen kommentar» klar for kino. Det er raskt levert når ein kjenner finansierings- og produksjonsprosessane i norsk spelefilm. Samstundes kan ingen heiltent filmskapar – og både regissør Petter Næss og manusforfattar Ståle Stein Berg er på ein formtopp her – konkurrera med den galopperande politiske røynda.

Når rammevilkåra for liva våre blir definerte av verdsleiarar som regjerer som mafiabossar, bleiknar raskt minnet om korrupsjonssaker i dei heimelege styringspartia. Den erkjenninga er kanskje det største hinderet for at «Ingen kommentar» skal bli nettopp ein 

 politisk kommentar. At satiren har slike ambisjonar, blir stadfest alt i den ironiske ansvarsfråskrivinga som står skriven over opningsfotoa av Oslo, slottet og statsministerbustaden: «Dette er en film. Enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig.»

 bur regjerings- og familiematriark Alma Solvik (Laila Goody), partileiar for «De blå», saman med ektefelle Sondre Bortnes (Anders Baasmo). Utan tydelege posisjonar korkje her eller der luskar Sondre i dørene mellom dei private og offentlege romma når han ikkje ivrig følgjer børskursane på laptopen sin. Frå å leva komfortabelt i skuggen blir Sondre brått kasta inn på den farlege, offentlege valplassen når næringslivsavisa N24 (i røynda E24) stiller spørsmål ved om statsministergemalens 

verkelege saka er gjort til reisverk i ein tydeleg fiksjon godt dekorert med ymse pinlege realitetar frå den nære politiske historia til fleire parti. I staden for å gjera dramaet til ein satire om politikk som ein veg til privat forteneste via uetisk/uvørden handsaming av privilegert informasjon – som var kjernen i skandalane rundt både Ola Borten Moe, Anniken Huitfeldt og Erna Solberg – vel filmskaparane ein på alle vis lettare utveg med å la «Ingen kommentar» bli (endå) ein farse om krisehandtering. Pia Tjeltas kyniske og ærgjerrige spinndoktor Karianne Moen har trekk frå både Dustin Hoffmans og Robert De Niros stormannsgalne tåkeleggarar i Barry Levinsons Clinton-satire «Wag the Dog» (1997), som også blir direkte referert til i handlinga.

Det sagt, så råkar Tjeltas karakter spikaren på hovudet. Inspirert av Kariannes «Dirty Dancing»-motto «Nobody puts Baby in a corner» får skodespelaren briljera i ei herleg breial, 

 rolle. Karianne er både filmskaparane sin doktor Relling-figur og filmens smartaste og mest omsynslause maktspelar (den som gjennomført nyttar politisk salbar informasjon til personleg vinning). I det heile verkar det som både Tjeltas, Goodys og Baasmos roller er skrivne for nettopp dei, og jo flauare scener dei blir utfordra med, jo meir ser dei ut til å kosa seg.

også Petter Næss’ mest vellukka filmregi så langt. Hans gode komiske timing og personinstruksjon blir denne gongen forløyst i ei forteljing som er på høgd med mediet.

Vi har sett twittermeldingar på lerretet før, men her er både slike og ei rad scenografiske detaljar med på å fylla kvart bilde med utfyllande karakter-, miljø- og historieinformasjon på eit vis som inntil dei siste åra har vore sakna i norsk film og tv-drama.

Til dømes yter det til satiren at PST berre er visuelt til stades ved regjeringsbilar og i dørkameraet på statsministerbustaden for å gje ein alvorsam, ytre kontrast til det politiske og personlege tøyset på innsida. Medan statsministerekvipasjen må stansa for å plukka opp ei pizzabestilling, ser vi PST bruka hundeposen på fortauet. Og når dei gamle gymnasvenene Alma og Karianne dreg i gang ein grand prix-låt i baksetet, står dei dresskledde stivt vakt rundt bilen.

på lag med det referansespekka manuset og lèt identifiserbare anekdotar veksla saumlaust med generell bak-kulissene-karikatur. Regien har fingerspisskjensle for kva ein kan ta for gjeve at publikum veit. Det blir ikkje kasta bort speletid eller -rytme på unødige forklaringar, og filmen klokkar inn på formfullenda 90 minutt.

Jo flauare scener dei blir utfordra med, jo meir ser dei ut til å kosa seg

«Ingen kommentar»

Den norske andedammen

Kven er dei unge, ofte frå arbeidarklassen, som «lèt» seg karikera og audmjuka i show som «Paradise Hotel»? Og kvifor går viljesterke jenter med på å reprodusera ufyselege kjønnsstereotypar til bruk som klikkagn?

Desse tematisk tidsrette spørsmåla var med å sikra Agathe Riedingers langfilmdebut plass i hovudkonkurransen i Cannes i fjor.

uomtvisteleg regitalent, men etter å ha sett «Wild Diamond» sit ein att med kjensla av at regissøren 

ikkje har søkt svar på sine spørsmål gjennom research blant ungdom, men snarare fylt manus med eigne fordommar og kulturell ballast.

I alle fall er det noko skjematisk med nærstudien av 19-årige Liane, som drøymer stort medan ho overlever frå dag til dag i ein av dei meir uglamorøse byane i Sør-Frankrike. Liane er i aggressiv opposisjon mot si fjerne og blakke mor, som lit på stadig nye kjærastar for å trygga tak over hovudet på seg og døtrene Liane og Alicia. Liane har kome att frå eit opphald på barneheim, ein lagnad ho vil unngå for søstera. Når pubertetsjenta postar utfordrande foto av seg sjølv i sosiale media, er det 

 for å koma i kontakt med lokale menn. Ho vil bli oppdaga og reisa ut, og sjansen kjem kanskje når ein castingagent for «Miracle Island» ser Instagram-kontoen hennar.

, den marginaliserte, sinte og lengtande Liane, har fleire likskapsdrag med Antoine Doinel – hovudpersonen i François Truffauts «På vei mot livet» (1959), sjølve urfiguren i moderne fransk oppvekstfilm.

Der Truffaut hadde Jean-Pierre Léaud, har Riedinger Malou Khebizi til å kroppsleggjera Lianes sjelelege smerte og motstridande pubertetskjensler. Vi trur på henne, men motsett Truffauts sjølvbiografisk drivne skildring av Antoine er ikkje Lianes røynsler Riedinger sine. Kanskje er det difor eg synest at ei utanforståande, vaksen tolking formar portrettet?

 indre livskraft i si kunstnarsjel. Lianes kjendisdraum kokar ned til eit ønskje om at 

 skal fylla tomrommet ei likeglad mor har skapt i hjarta hennar. Det er ikkje psykologisk utruverdig, men som innanfråportrett av utleverande tenåringsjenter har NRK-serien «Rekviem for Selina» (basert på liva til norske rosabloggpionerar) meir å by på av forståing for kva som motiverer påverkarar og realitydeltakarar.

«Wild Diamond»

På veg mot reality

For ikke lenge siden skrev jeg om en «live action»-nyinnspilling av den første og helanimerte «Dragetreneren»-filmen. Nyinnspillingen hadde tydelige forbindelser til en nyåpnet temapark i Florida, hvor man kunne besøke vikingøya Berk (Borkøy), kjent fra «Dragetreneren»-bøkene (noe jeg syntes var problematisk). Og nå, med en splitter ny 

«Grand Prix – Poten på pedalen» springer nemlig ut av et ønske om å skape oppmerksomhet rundt femtiårsjubileet til Park of Europe; en fornøyelsespark i Tyskland. Til forskjell fra «Dragetreneren» og dennes temapark er ikke museanimasjonen basert på et velkjent kulturfenomen (bøkene og filmene om dragetrenerne på Borkøy) eller et nyåpnet, promosjonssugent underholdningskonsept (temaparken). I stedet møter vi figurer som er ukjente for det norske publikum, knyttet til et fenomen de færreste nordmenn har hørt om.

 hovedrolleinnehavende gnagere er ikke originale, idet de fartsglade musene Ed og Ella lenge har fungert som Park of Europes maskoter. Likevel har jeg valgt å ikke la dette styre min bedømmelse av filmen: Parken og promoteringen er for distansert fra det norske publikum til at bindingen føles relevant. (Mer om dette seinere.)

Fartsglade Ella elsker å kjøre racerbil, og drømmer seg stadig bort til en imaginær racerbilbane hvor hun kjører enda bedre og fortere enn sitt store idol, den verdenskjente racerbilmusa Ed. Egentlig skal Edda hjelpe faren med å drive familiens fornøyelsespark (som aldri navngis), men dagdrømmene kommer stadig i veien. Helt til det kommer for dagen at parken er så nær ved å gå konkurs at Edda bestemmer seg for å redde den – og det brennkvikt!

sett med tilfeldigheter (av typen som kun fungerer i barnefilmer) befinner Edda seg plutselig bak scenen ved et Grand Prix of Europe-event. Via enda flere uroligheter ender Edda opp med å overta Eds plass bak rattet og å kjøre Grand Prix-løpene i hans sted. Edda er overlykkelig, mens Ed høyst motvillig og i all hemmelighet hjelper henne.

Som om ikke all spenning og moro forbundet med dette identitetsbyttet er nok, viser det seg at en av de andre sjåførene prøver å sabotere bilen til Ed/Edda! Men hvem av de andre førerne er det som står bak slikt juks? Klarer Ed og Edda å avsløre vedkommende? Og kan Ed/Edda vinne pengepremien, slik at fornøyelsesparken ikke går konkurs?

 (som aldri var i nærheten av å se noen markedsføringskoplinger noe sted) mente at filmen var « … 

fin og veldig spennende. Og ganske morsom og koselig». Dessuten ville han gjerne se den igjen, og håpet at det kom en oppfølger.

Selv synes jeg film og rollegalleri er sjarmerende, artig og underholdende, på et barnlig uskyldig vis. Handlingens forakt for fysiske lover er unødvendig drøy – det er nesten så den romantiserer livsfarligheter – men visuelt sett er den så leken og «velsmurt» (særlig i toppfart-sekvensene) at det er smått imponerende.

også undrende til bruk av ord og begrep som «cocky», «VIP Meet & Greet», «pandemonium» og «desillusjonert», men alt i alt klassifiserer jeg dette som en fin barnefilm for hele familien.

Her møter vi figurer som er ukjente for det norske publikum

«Grand Prix – Poten på pedalen»

Moro med motor

Da Françoise Sagan brakdebuterte med den semiskandaløse kortromanen «Bonjour tristesse» («God morgen, vemod») i 1954, var det særlig to element ved utgivelsen som skapte furore: Sagan var bare atten år, og romanens skildring av det veldig nære forholdet mellom far og datter ble antatt å være basert på egne opplevelser. (Noe Sagan aldri eksplisitt benektet.)

Allerede i 1958 – mens boken fortsatt var en del av den kulturelle diskurs – kom den første filmatiseringen, i regi av Otto Preminger og med Jean Seberg, David Niven og Deborah Kerr i hovedrollene. I stedet for å dykke ned i bokens ubehagelige understrømninger lot Preminger hovedrolleinnehaverne, spesielt Niven og Kerr, leke med eget image. Dessuten benyttet han seg av bredfilmformatet Cinemascope, noe som gav filmen storslagen vidde og intim dybde, hvilket igjen stilte ekstra krav til formidlingen av romanens subtiliteter – et krav flertallet av samtidens filmanmeldere gav uttrykk for at ikke ble oppfylt.

, altså 71 år senere, dukket en ny kinoversjon opp – denne gang i regi av den kanadiske skribenten og forfatteren Durga Chew-Bose. Beklageligvis tar heller ikke hun ordentlig tak i romanens mørkeste undertoner – det blir med hintene – riktignok uten at dette ødelegger filmen. Den nye filmatiseringen er fortsatt en fascinerende gjenfortelling av en evigaktuell historie, om hvorledes et ungt menneskes egosentrisme kan få fatale følger.

Foruten å oppdatere romanens setting har Chew-Bose også gjort endringer i persontegningene. Cécile anno 2024 (Lily McInerny) er fortsatt ung og voksen på én gang, men langt mindre «lettlest» enn i boken, og hennes anti-monogame enkemann-far, Raymond (Claes Bang), har gått fra å være uten kulturelle aspirasjoner til å bli er høytlesningselskende bokorm. (Siden ikke bare alles klær, men også far og datters feriehus, har et tydelig 1950-tallstilsnitt, må vi riktignok se en mobiltelefon før vi sikkert kan si at historien er nåtidig.)

 kjenner historien fra før eller ei – om hvis plott jeg ikke røper mer enn at Cécile liker den ene av farens flammer (Elsa) langt bedre enn den andre (Anne), forsøker å styre ham i «riktig» retning, og ender opp med å få seg en overraskelse – har farens nye litteraturinteresse lite å si for vår opplevelse av sommerintrigene. Å fjerne Céciles fortellerstemme og derved innsynet i sjelelivet hennes har derimot stor innflytelse på vår opplevelse – særlig mot slutten av filmen. Det som i boken fremstår som en skjellsettende erkjennelse, fremstår i denne filmatiseringen mer som en vag og mer generell skuffelse over at sommeren ikke ble som ønsket.

Forflatningen av dramaet til tross: 2024-filmatiseringen av «Bonjour tristesse» er en lekker og «så detaljrik at den nesten er taktil» filmopplevelse, fylt med spennende mennesker, innhyllet i et sommerferielett lydbilde og utsøkt foto.

Alt i alt er den mer enn god nok til å rettferdiggjøre en tur på kino. Som insitament til å (gjen)oppsøke boken fungerer den også.

Chew-Bose tar ikke ordentlig tak i romanens mørkeste undertoner

«Bonjour Tristesse»

Vakkert vemod

Bob Odenkirk er for de fleste kjent som Saul Goodman i HBO-serien «Breaking Bad», og spin-offen «Better Call Saul». Men før han hadde suksess i dramaserier, stod han sammen med David Cross bak sketsj-tv-serien «Mr. Show», og skrev for «Saturday Night Live».

I 2021 dukket han opp i det som må kunne kalles nær perfekt matching: drama-action-komedien «Nobody». Selv fikk jeg ikke med meg at den gikk på kino, så da jeg fant den på en strømmetjeneste en torsdagskveld, hadde jeg ingen forventninger. Snarere var jeg forberedt på å slå av tv-en før kvarteret var gått. Men den gang ei og langt derifra!

. Han ser kjedelig ut, lever et kjedelig liv, glemmer å sette ut søppeldunken på onsdager, har et askegrått (om ikke bekmørkt) syn på livet – og en familie som tolererer ham mer enn de liker ham. Imidlertid røper filmens pre-intro-sekvens, hvor en blodig og forslått Hutch avhøres av politiet, at Hutch’ (og filmens) triste hverdagsrutine ikke ville vedvare.

Ganske riktig: Ad omveier som er akkurat tilforlatelige nok til at vi kan velge å tro på dem, havner Hutch i den typen kjempetrøbbel man kun kan slåss, lemleste, skyte og drepe seg ut av. Hvilket han til de grader gjør. Plutselig transformeres den unnselige kjedeligheten til en morderisk, metodisk helvetesmaskin som øser sin vrede over alle som fortjener det. (Etter hvert får vi også vite hvordan det har seg at han besitter sitt «spesielle sett med ferdigheter», og det på en langt mindre selvhøytidelig måte en i, eksempelvis, «Taken»-filmene.)

for «Nodoby 2» er nesten nøyaktig den samme. Riktignok er Hutch i full drapsmaskinmodus allerede i det filmen starter, fordi han i førstefilmen skaffet seg en gjeld så enorm at han fortsatt sliter med å betale den – via dødelige oppdrag for en lyssky organisasjon, naturligvis. Like fullt tar han, etter rimelig klare hint fra sin stoiske kone (Connie Nielsen), en time-out slik at familien kan dra på sommerferie. Til fornøyelsesparken han har sitt ene, lykkelige barneferieminne fra.

Selvsagt vikler Hutch (og familien) seg inn i horrible hesligheter atter en gang, og like selvsagt peker alle filmens action-piler i retning av et gedigent og fullstendig «over the top» klimaks.

Gleden over å se noe nytt og annerledes er borte denne gang, plottet mangler følgelig ekte overraskelser – og ender med å gå på tomgang. Men sjarmen er stadig der, og Sharon Stone som psykotisk skurkedronning er 

«Nobody 2»

Blodig ferie

Den private fattigdomen veks i vårt oljerike sosialdemokrati. Paradokset er godt illustrert av at køane til Fattighuset i Oslo veks eit par kvartal bak Operaen der billettane kostar 900 kroner. Det geografisk korte, men sosialt store spennet blir vist i vignetten til Thomas Seltzers reportasjeserie «Den norske fattigdommen».

Film

Long Story Short

From Ground Zero – Untold Stories from Gaza

Totto-chan, den lille piken ved vinduet

Torsdagsmordklubben

I kjærlighetens navn

Tre fedre

Soundtrack to a Coup d’Etat

Morgendagens helter

Caught Stealing

Det nye museet

Gaucho Gaucho

Skolebytte

Young Hearts

Ingen kommentar

Wild Diamond

Grand Prix – Poten på pedalen

Bonjour Tristesse

Nobody 2

Den norske fattigdommen

Eddington

Barske Bøller 2

Materialists

Gondola

The Fantastic Four: First Steps