Jon Hagene

#fff

Når en norsk forfatter skriver en så vidt frekk og fresk krimthriller som Johan Høst gjorde i 2023, i hvert fall ifølge en hel drøss bokanmeldere – og som attpåtil ble en real salgssuksess – mer eller mindre 

 det bli en film av den. Selv har jeg hverken lest eller gjort meg særlig kjent med boken, men at en slemming fanger statsministeren og annonserer at han vil kun gå fri dersom noen slår skurken i et parti sjakk, mente jeg å ha fått med meg. Og det stemte.

standard introsekvens og en del krøkkete innledende replikkvekslinger kommer plottet kjapt i gang. Anton Block (Pål Sverre Hagen), sjef for antiterrorpolitiets Delta-tropp, har fått påvist hjernesvulst. Siden hans forhenværende fosterdatter (Penda Faal), som han ikke er helt på talefot med, er hans nestkommanderende(!), og siden han tar oppdraget når han blir informert om at statsministeren er forsvunnet (tross svulsten), er de fleste actionfilmklisjeer på plass.

 fremstod «En nasjon i sjakk» som en nesten-god film, kanskje til og med helt ok. Fremdriften var fin, og utporsjoneringen av nye ledetråder var god. Men stadig tittet det frem småting som skurret: En teit formulering her, enda en actionfilm-klisjé der, overtydelige frempek, unødvendige repetisjoner, merkelige reaksjoner og altfor opplagte plottvendinger. Skuespillet er jevnt over solid, men siden så godt som alle rollefigurer fremstår – og er trolig ment som – spenningsfilm-arketyper, er det begrenset hvor gode skuespillerne får anledning til å være. (Dessuten kan det ikke akkurat sies av hevede øyenbryn, skulende blikk, intenst fokus og oppgitte gester smyges diskret inn i handlingen.)

det med andre ord mer og mer tydelig at denne historien trolig fungerer langt bedre i bokform, og det ble mer og mer frustrerende å se hvorledes en interessant historie forsvinner i klisjédragsuget. Så kom slutten.

Handlingens klimaks byr på så mange unødvendige overdrivelser og altfor anstrengt hektiske øyeblikk – samt en slåsskamp om en Ipad som er så hinsides det troverdige at følelsen av å se utilsiktet pute-tv på kino nesten tar pusten fra oss – før filmens to store «overraskelser» ikke overrasker i det hele tatt. Synd, men sant.

«En nasjon i sjakk»

Matt av sjakk

For meg er serieskaper Elizabeth Meriwether først og fremst kvinnen bak «New Girl», en romcom-dramaserie jeg var veldig begeistret for på 2010-tallet. Meriwethers figurer var vittige, varme, vinglete og – mest av alt – menneskelige. Det å oppdage at samme menneske har tenkt frem og skrevet en thrillerdramaserie om en seksuelt misbrukt seriemorder og den ikke helt stabile FBI-agenten som forsøker å fange henne, kom som et sjokk. Et lite et, men dog. (Serien er riktignok inspirert av filmen «Black Widow», som gikk på kino i 1987 og som jeg husker godt, men film og serie er 

 spennende og vellaget, kom ikke som et sjokk. Meriwether skrev tross alt den prisbelønnede HBO-serien «Dying for Sex» (2025). Men at jeg skulle la meg fengsle i så stor grad som jeg gjorde, hadde jeg ikke sett for meg. Helt nøyaktig hvorfor jeg satt som fjetret, vet jeg fortsatt ikke, men jeg føler meg rimelig sikker på at seriemorderens hevnmotiv spiller inn. Å se genuint ekle (for ikke å si onde) mennesker få som fortjent føles godt. Eller forresten: Etter å ha tenkt meg om én gang til, vet jeg akkurat hva som gjør «Furious» bedre enn nesten alle andre serier: de to kvinnelige protagonistene.

Alice Black (Emmy Rossum) er en nyutdannet FBI-agent med fortid som politidetektiv. Hennes nærmeste overordnede er en skikkelig kødd, og hennes tidligere politikolleger hater henne – ekskjæresten mest av alle. Hennes ene lyspunkt i tilværelsen er den forhenværende politimakkeren, Danny (Scoot McNairy) – den eneste som ikke snakker stygt både om og til henne. Heldigvis er det han som har ansvaret for saken som politiet ber FBI om hjelp med.

Caleb Easton blir drept i eget hjem, på halloween. Han hadde nylig fått en kjæreste ved navn Catherine (Lola Petticrew), som hverken venner eller familie hadde møtt. Catherine er nå som sunket i jorden. Politi og FBI kan ikke engang finne et skikkelig foto av henne. Men en sammenheng mellom dette drapet og to eldre, uløste saker, mener Alice å kunne se.

Parallelt med at vi følger Alice og Danny i deres etterforskning, får vi også se hvordan Catherine arbeider – både med å hevne seg på mennene som misbrukte henne og med å skape diverse dekk-identiteter hun kan skjule seg bak. Sakte, men sikkert avdekkes lag på lag av forferdelige forhistorier, hos begge kvinner. Alice har også fått gjennomgå i årenes løp, og også hun sliter med traumer og usunn oppførsel, om enn på et annet vis enn Catherine.

å ha et eksepsjonelt spennende plott og en handlingskurve som følges i et perfekt avpasset tempo – mens det porsjoneres ut ny informasjon i akkurat passe doser – er «Furious» meget velspilt. Særlig imponerer Rossum som Alice og Petticrew som Catherine – og Quincy Tyler Bernstine som sjefen for FBIs overgrepsavdeling – men alle skuespillerne overbeviser. Dessuten takler serien de forskjellige effekter av overgrep og de mange måtene traumer kan komme til uttrykk (og som varierer fra person til person), på uvant og smertefullt godt vis.

Det er viktig å ikke røpe for mye om serier som dette, for de sees best uten særlig forhåndskunnskap. Men to avsluttende, informative setninger skal du få: «Furious» har av gode grunner fått aldersgrense 18 år og er ikke for sarte sjeler. Spenningen bevares til siste slutt, kun avløst av hjerteskjærende øyeblikk. God «fornøyelse».

‘Furious’ har av gode grunner fått aldersgrense 18 år

«Furious»

Musens lek med katten

Den er ikke en film for alle. Til det er «The Rivals of Amziah King» altfor vrien å kategorisere; altfor uvanlig i formen og for full av uvante bestanddeler og merkelige figurer, plottråder og måter å uttrykke seg på.

 likte den. Et lite stykke uti filmen befinner Kateri (nykommeren Angelina LookingGlass) seg på kjøkkenet til Amziah (Matthew McConaughey) – hennes tidligere fosterfar. De har ikke sett hverandre på lenge og er i ferd med å bli kjent igjen. Plutselig fylles rommet av naboer og venner som alle har tatt med seg instrumentene sine, og Kateri – som virkelig ikke er komfortabel med å synge – blir nødt til å bidra med koring. Der og da, i den scenen, hvor Kateri lar seg selv 

og frem til dette har filmen servert den ene lille (og rare) vignetten etter den andre, introdusert stadige nye (og rare) rollefigurer, sneket inn flere fakta om bier og honningproduksjon enn du trodde kunne være relevant, og ispedd hele hurlumheien med heftige bluegrass-sekvenser – fremført 

 av skuespillerne selv – nesten som i en musikkdokumentar. Ved minst to anledninger tok jeg meg i lure på hva dette var for slags film, men ved kjøkkenbordet til Amziah lot jeg meg altså overvinne: Jeg sluttet å bry meg om hvilken type film jeg så og overgav meg i stedet til en sprudlende, sprell levende filmfest.

som navet i et småby-/bondesamfunn i rurale Oklahoma. Han produserer honning, klimprer på sin høyt elskede mandolin, og samler sammen musikervennene sine så snart han føler for å jamme litt. Amziah kjenner alle; alle kjenner ham. Når noen trenger hjelp, trår alle til, og hele samfunnet trekker i samme retning. Overveldet av gleden over å se igjen Kateri og omgitt av gode venner, føler Amziah at livet smiler. Helt til han utsettes for et tyveri av livsendrende proporsjoner.

Fra å være et overflødighetshorn av innfall og avstikkere – så vel musikalske som anekdotiske – transformeres filmen til en mer formeltro, om enn uvanlig oppfinnsom, thriller av hevntokt-typen. Filmens livsbejaende 

 tones ned, og spenningsnivået stiger, mens moralske pekefingre glimrer med sitt fravær.

 Amziah King» er forfatter-regissør Andrew Pattersons første film siden debuten; den atmosfæriske sci-fi-thrilleren «The Vast of Night» (2020), og at han har jobbet lenge med den, er åpenbart. Nesten alt som kan oppleves som overflødig eller irrelevant i første halvdel, blir viktig og emosjonsbærende i andre, og når brikkene omsider begynner å falle på plass, kjenner vi ekte tilfredshet.

Det betyr riktignok ikke at alt går bra med alle eller at «eventyret får sin lykkelige slutt», men likevel. Med «The Rivals of Amziah King» har Patterson skapt et fullendt, fascinerende og farvesprakende verk langt utenfor allfarvei. Hvis du tror du kan håndtere det, er oppfordringen klar: tre inn i Amziah Kings rike. Der råder et herlig kaos fylt med musikk, nestekjærlighet, fiender og frender, med Matthew McConaughey i en rolle han er skapt for, og en nykommer hvis prestasjon truer med å stjele hele filmen.

Et herlig kaos fylt med musikk, neste­kjærlighet, fiender og ­frender

«The Rivals of Amziah King»

Bi-merkelsesverdig

Guri Kulås

Gjennom sommar har skrekk-komedien «Widow’s Bay» vore ein veksande publikumstrekkar for Apple. Strøymeselskapa konkurrerer om å kopiera kvar andre sine suksessar, og denne vellaga småbyserien òg er eit svar på Netflix-hiten «Stranger Things». Sesong to er alt annonsert.

endå eit algoritmeprodukt, men serien er òg i lange strekk ei vellukka blanding av stilsikker, sjølvironisk skrekk og karakterdriven komedie. Her er det ikkje snakk om nyskaping à la David Lynch, men heller eit underhaldande tilbakeblikk på heile sjangerhistoria. Serien er ei dyktig samanfletting av amerikanske skrekktropar, og den underliggjande tragedien bak notidshandlinga følgjer historia og ikonografien til den 250-årige settlarnasjonen tett. Ti West er blant regissørane som yter til uhygga. Jamvel som lett underhalding er serien ei stadfesting av den sentrale plassen frykt har i USAs kollektive mentalitet.

 namnet på eit (fiktivt) øysamfunn utanfor kysten av New England der tida har stått stille, men fortida lever for å seia det slik. Lokalhistoria er mildt sagt urovekkjande full av underlege naturkatastrofar og menneskeskapte tragediar.

Den innflytta ordføraren Tom Loftis (Matthew Rhys) ignorerer alle anekdotar og åtvaringar, og prøver med offensive medieframstøyt å omskapa den økonomiske bakevja til eit ferieparadis med Martha’s Vinyard som mal. Det heile byrjar som ein variant av «En folkefiende» slik amerikanarane kjenner Ibsen via Steven Spielbergs «Haisommer».

kjenner si sjangerhistorie og episode for episode går serien gjennom skrekkregisteret frå mordarklovnmarerittet til tenårings-slasheren og det heimsøkte huset – og så vidare. Ja, vondskap ser ut til å bu i jorda på den isolerte øya og dei som er fødde her, er kanskje forbanna av syndene til pionerforfedrane. Ein jo tru kva ein vil om lanseringa i jubileumsåret er tilsikta eller tilfeldig.

«Widow’s Bay»

USAs 250 år med skrekk

#000

Filmen om fjellklatraren Kristin Harila og hennar feira og fordømte verdsrekord på verdas tak kjennest som ei åtvaring. Men mot kva?

 underbygger tittelpersonens versjon av kva som hende i 2023, då ho i løpet av 92 dagar var på alle 14 fjelltoppar over 8000 meter før ho på aller siste nedstiging – frå K2 – bokstavleg tala måtte gå over lik for å koma i mål.

Den internasjonale triumfen vart raskt overskygga av like internasjonal kritikk. Snart tre år etter mediestormen får ho svara i ein film som viskar ut grensene mellom portrett og forsvarsskrift.

Etter mal av tv-dokumentarar er filmen strukturert rundt tittelpersonens vitnemål – eit langt, tilbakeskodande og vidfemnande 

-intervju der spørsmåla er redigerte vekk. Storparten av Harilas svar er brukt som styrande forteljarrøyst over bileta frå verdsrekordekspedisjonen. Andre bidrag – hovudsakleg frå Harilas familie i Vadsø og hennar vener og klatrearrangørar i Nepal – fungerer som karaktervitne og stør opp om hennar framstilling. Den samstemte historia verkar på same tid tillitvekkjande og forståeleg ut frå dei medverkande si side.

Harilas gjennomgang av K2-ulukka samsvarar dessutan med vår generelle kunnskap om klatreindustrien i dag. Likevel, når filmskaparane har vald å identifisera seg så sterkt med tittelpersonens perspektiv i eitt og alt, skulle ein ønskja at dei hadde prøvd å gå djupare i portrettet av henne utover å freista prova at bondedottera og friluftsjenta frå Finnmark ikkje er ei typisk rik og privilegert kvit kvinne med 

og produsent Filip Christensen har bakgrunn frå frikøyring og skifilmar. Sports- og naturskildringane deira har utvikla seg over åra, men er enno prega av den reklamelike nettfilmestetikken i profesjonelle frikøyrarfilmar (som òg promoverer produkt som Red Bull). I si råaste form er slike filmar ei samling gjennomregisserte, men lausrivne scener av spektakulær kroppskontroll i like spektakulære omgjevnader dokumentert av fotografar som sjølve er atletar.

Merksemda til eit raskt blasert publikum blir halden oppe av stadig nye vriar på oppfinnsamt vågemot presentert i høgt klippetempo og med adrenalinpumpande musikk. I kinofilmar frå «Supervention» (2013) til «Aksel» (2021), eit portrett av Aksel Lund Svindal, har filmskaparduoen utvikla seg mot meir tradisjonelt forteljande dokumentar.

overraskande at Sigstad og Christensen har interessert seg for ein ekstremsportutøvar som Kristin Harila og hennar grensesprengande forsøk på å bli den raskaste til å klatra alle fjell over 8000 meter. Det er derimot litt overraskande at ein film signert nettopp dei to, vier så liten plass til sjølve klatringa.

Nærgåande skildringar av den tekniske, fysiske og mentale utfordringa står sentralt i all klassisk klatrefilm, men ikkje her. Her er det tida som er det kritiske momentet, og det er rekordforsøket som gjeld. Vi hastar kronologisk frå den eine heilage toppen etter den andre. Fleire delmål blir nådde i nattemørker, i beste fall får vi sjå generiske toppfoto frå legendarisk farlege fjell som Annapurna.

Forteljinga går inn den smertefulle sjølvgranskinga

«Harila - Nådeløse fjell»

Botsøving i tynn luft

Benjamin Yazdan

Den 30. spillefilmen til 88 år gamle Ridley Scott har allerede rukket å få en særdeles lunken mottagelse – så lunken at det må være snakk om den mest apatiske resepsjonen på godt over et tiår. I skrivende stund er det vel også usikkert om filmen i det hele tatt kommer til å spille inn mer enn budsjettet på 110 millioner dollar.

Gjennomgangsmelodien i anmeldelsene lar seg omtrent lese ut av den ufattelig uinspirerte plakaten til filmen, der post-apokalypsens fire ryttere og filmens hovedkarakterer – den generisk sårbare hobbypiloten Hig (Jacob Elordi), den generisk herdede og skyteglade veteranen Bangley (Josh Brolin), den generisk tøffe kvinneskikkelsen og legen Cima (Margaret Qualley), og hennes generisk overbeskyttende, men godmodige far Jack (Guy Pearce) – står foran en bakgrunn av forlatte høyblokker og gjengrodd gress man neppe blir felt i PFU for å lure på om er KI-genererte. De undersaturerte fargetonene og det blasse uttrykket ser ut som et halvhjertet svar på algoritmespørsmålet 

Liker du «The Walking Dead» og «The Last of Us?»

kanskje eller kanskje ikke sette pris på «The Dog Stars». Dette er nemlig en oppskriftsmessig actionfilm om de siste amerikanske gjenlevende etter en verdensomspennende influensapandemi som har lagt jorden øde og redusert menneskene – med et par avgjørende unntak – til fråtsende, tanketomme zombier.

Når den likevel også er mindre av et skuldertrekk enn mye annen storbudsjettsfilm på kino i år, har det for det første å gjøre med at Ridley Scott tilsynelatende er ute av stand til å inkludere mindre enn tre enormt velregisserte sekvenser selv i de mest forglemmelige filmene sine. For det andre gjør den nærmest performative blandingen av dramaturgisk stotring og filmteknisk frihet dette til et ganske fascinerende kasus, der enkelte av regivalgene er så gjennomsiktige at de nær sagt ber om å bli dissekert. Sånt kan man jo finne en viss nytelse i.

ga pandemien sjanger-tv- og filmindustrien en massiv utfordring. Post-apokalyptiske allegorier kan liksom ikke uten videre peise på med kløktige refleksjoner over bortfallet av den sosiale kontrakten, grådighet, konsumerisme eller klimakatastrofer uten å fremstå som en 1:1-bearbeidelse av 2020–2023. «The Dog Stars» har ikke de største filmfilosofiske ambisjonene, men den er også en mer eller mindre frivillig refleksjon over allegoriens kollaps. Selvfølgelig er det fortsatt stor forskjell på de tomme gatene og stengte butikkene i mars 2020, og dette golde landskapet der nesten bare kjøtere viser ansikt, men Ridley Scotts 2035 er påfallende 

, helt inntil dommedagsberedskapen og individualistiske, amerikanske fantasmer om selvberging og kosmisk ensomhet.

Så er jo også spørsmålet hvorfor lydsporet til denne ensomme westernromansen, foruten Van Morrisons «Tupelo Honey» (1971), er så underutviklet. Hvorfor ikke den elektriske gitarplukkingen til Steve Gunn, eller William Tylers psykedeliske americana?

skuespiller med et relativt begrenset repertoar, men som det falliske monsteret Nate i HBOs «Euphoria» og Elvis i Sofia Coppolas «Priscilla» (2023) har han utforsket et spekter av hul maskulinitet man ikke har sett så mye av siden film noir-epoken. Scott gjør ham til en tom beholder for en typisk «røff i kantene, men sår inni»-mannlighet, en konturløs kropp med smertefulle minner.

»-serien der det til slutt handler mer om friksjon, dynamikk og bevegelse enn om et menneskelig subjekt. I et knippe strekk av

noe lignende med sentimentaliteten. Fra tid til annen blir den søtladne formelen – det som i dag visstnok går under navnet 

 – så overspent og kunstig at den nærmest blir mer eksentrisk enn forutsigbar.

sist sitter man vel kanskje uansett igjen med en tålelig fabel om troen på menneskehetens grunnleggende kompetanse og godhjertethet, supplert med en håndfull virtuose actionsekvenser. Moralen er ikke ulik den i Nolans «The Odyssey» – at vi trenger menn som tar ansvar og evner å sørge i Trumps USA – ispedd komiske mengder produktplassering og nusselige aforismer under en permanent glassklar stjernehimmel.

Moralen er ikke ulik den i ‘The Odyssey’

«The Dog Stars»

Sjelens pandemi

I «Kjærast» møter Erik Poppe teksten til Jon Fosse med hemmande ærefrykt.

Tom Remlov la skulda på «auteursyndromet» (forstått som regissørens krav om full kreativ kontroll over manuskriptet) då han i Klassekampen laurdag skulle forklara kvifor det har tatt fleire tiår (og ein Nobel-pris) å få realisert ein Jon Fosse-film. Den tidlegare Norsk Film-direktøren skreiv interessant om sitt 1990-talssamarbeid med Fosse, som resulterte i originalmanuset «Bad Moon Rising». Når 

 frå 1997 endeleg har vorte realisert, er det nettopp av ein leiande, norsk auteur, Erik Poppe, som har vist (i «Utvandrarna», 2023) at han ikkje kvir seg for å gjera personlege tolkingar av kanoniserte forfattarar.

Likevel, etter å ha sett «Kjærast» kan ein slå fast at Remlovs 90-talsdiagnose ikkje er særleg råkande lenger. Poppe møter Fosses tekst og status med ærefrykt – i så stor grad at regissøren (med få unnatak) ikkje slepp til forfattarens ofte forløysande komikk, som kjærleikstragedien kunne hatt godt av. Det tydelegaste symptomet på «auteursyndrom» er den inderlege tittelen. «Bad Moon Rising» ville vore ein betre inngang til denne americana-farga, vestnorske sjømannsvisa. Komponist Roy Westad ser ut til å ha brukt originaltittelen som inspirasjon for filmmusikken, som utvidar hovudtemaet «lengt» til å femna både det kroppslege, eksistensielle og uoppnåelege.

 Asle (Leo Magnus de la Nuez) og Gerd (Kristi-Helene Giæver Engeberg), som møtast på ei bryggekro der han spelar til dans med bandet sitt. Ho legg straks merke til vokalisten, som spelar så godt gitar, og ho slit hard for å sjekka han opp etterpå. Introduksjonsscenen er blant filmens beste. Det er glimrande karakterteikning, og dei to hovudrollene viser kva for eit skodespelarkaliber dei er.

Gerds iver er urokkeleg nok til å trassa skamkjensla når Asle (bandfrontfiguren!) er for knølete til å svara på dei stadig meir overtydelege invittane hennar. I det dei to til sist delar namna sine med kvarandre, er utvekslinga så intim at det overskrid den komande, fysiske samansmeltinga mellom dei og ber i seg ein lovnad om union mellom motpolar. I dette glimtet blir også realistisk film og stilistisk Fosse til eitt.

sin, men må betala dyrt for å drøyma fram eit liv med gitarkunstnaren på scenen heller enn den tagale mannen i baren. Dei går inn i forholdet med ulike ønskje. Når «guten» (Audun Gallefoss) kjem til verda og familieforsørgjaren Asle tar gitaren med til sjøs, går den skjøre familietreeininga langsamt i oppløysing – utan at denne oppsummeringa yter rettferd til film eller manus.

og dynamikken mellom «han» og «ho» knyter saman verk og motiv frå heile Fosses kunstnarskap. Samstundes kjennest «Kjærast» som eit gløtt tilbake i kunstnarskapen mot dei kortare, meir verdslege romanane og minimalistiske dramaa, som dominerte Fosses produksjon då manuset vart skrive. Det ligg inga kvalitetsvurdering i påstanden. Denne delen av forfattarskapen er nok betre eigna for filmatisering enn dei nyare, meditative romanverka, men jamvel ut frå ein tekst skriven for lerretet, er det inga likefram oppgåve å konkretisera dei tekstlege refleksjonsromma i filmbilete. Korleis ta vare på det opne tolkingsrommet i teksten utan å tømma det for meining?

Fosse har både litteraturteoretisk og i litterær praksis utfordra kravet til tradisjonell 

. Dette kravet er endå sterkare i psykologisk realistisk spelefilm enn i roman og drama, og Poppes emosjonelle filmspråk er ikkje alltid ein intuitiv match for Fosses atterhaldne minimalisme. Filmens bildevakre, jordfarga og litt ubestemmelege etterkrigsestetikk har langt fleire spesifikke referansar enn det strippa Fosse-universet.

Underteikna er ikkje oppglødd for at Fosses «mytiske vestland» blir meir likt ein moderne turistreklame når kameraet sveipar over pittoresk doggvåte haustlandskap frå Hardanger til Stadt, men i si utforsking av einsemd og psykologisk isolasjon arbeider Poppe visuelt godt med tekst og undertekst (slik fotoet her viser). Regissøren gjer òg nokre subtile freistnader på å repetera motiv og gje dei nytt innhald – som høyrer med i ei Fosse-tolking. Eit døme er når Asle sit forlaten og vippar på ein stol med beina i vindaugskarmen. Han ligg nærast i lufta med sjøen som einaste moglege horisont. Det er eit vrengt, visuelt ekko av Gerds utsegn «så herleg det var å sveva fritt», som fell spontant etter deira første, seksuelle møte.

tilbake til «Terrence Malick-synder», der bileta seier mindre enn meint. Kanskje hadde det vore betre å kappa 20 minutt speletid enn å la publikum undra på kvifor opptaka av havbølgjer blir spela av baklengs? Bruken av Fosse-diktet «I det bråe» er derimot ein god tematisk nøkkel, men det er berre distraherande at det blir det lesen på engelsk – av ein nordmann.

«Kjærast»

Aleine saman

En av senere års aller beste nye sanger skrevet av norsk komponist/tekstforfatter heter «Hemingway», utkom i 2025, handler om en artist som har latt festingen sin skli altfor langt ut – og er fremført av Marie Ulven, bedre kjent under artistnavnet Girl in Red. Bortsett fra dette, samt at Ulven vokste opp i Horten og at hun allerede før det Spellemannpris-vinnende debutalbumet i 2021 var blitt et 

 (jf. New York Times), vet jeg lite om henne.

siden «Hemingway» er en sang av det utleverende selvbiografiske slaget, hadde jeg ingen særlige vanskeligheter med å se for meg hvilken kurve handlingen i Eivind Landsviks «Lave forventninger» kom til å følge. Og jommen hadde jeg rett, idet hovedpersonen, Maja (Ulven), har ødelagt pop-karrieren sin, flyttet hjem til mamma og fått jobb som eksamensvakt ved skolen hvor moren jobber. Hun smugdrikker, dagdrømmer og er depressiv. Heldigvis er det flere ved skolen (i administrasjonen, blant kollegene og elevene) som gir henne grunn til å se lysere på livet, men Majas problemer stikker virkelig dypt.

forutsigbarhet har filmen flere sterke sider. Eksempelvis er introen artig, trist og engasjerende, og den semibrutale virkelighets-dosen vi – og Maja – får servert like etter, legger alt til rette for den videre handling. Dessuten er samspillet mellom Maja og moren (Mostraum) levende og troverdig; enten de krangler, hygger seg eller sliter med å nå frem til hverandre. Tonen og det visuelle uttrykket kan minne om det til Joachim Trier (på en fin, Oslo-tro måte) og langfilmdebutant Eivind Landsvik er flink til å la stillheter tale.

 historien i overkant lett å kjenne igjen og rommer få overraskelser. I kombinasjon med at et par scener lider under «krøkkete» dialog og samspill, samt en forstyrrende tvetydighet i skildringen av en scene med en av Majas kolleger, trekker dette gleden over positivene ned. Attpåtil opplevde jeg slutten som noe uforløst og at den gir en så vidt tydelig «sett den før»-følelse, at jeg synes historiens poeng/budskap med fordel kunne vært spisset litt.

til med å si at «Lave forventninger» er en god film, at den attpåtil er både vittig og smart innimellom – og at alle som er det minste nysgjerrige på Girl in Red bør ta en tur på kino.

«Lave forventninger»

Uspektakulært god

Når en av de store strømmetjenestene bestemmer seg for å lage tv av mer eller mindre klassisk film, lyser varsellampene som regel umiddelbart – med god grunn. Heller enn å øse noe av det massive overskuddet inn i å produsere nytenkende serier som utfordrer og fornyer formatet – noe HBO var i stand til å gjøre lenge før strømmeplattformer i det hele tatt var et begrep – går tilsynelatende mesteparten av all profitt til å skape mer profitt ved å kapitalisere på kjente merkevarer. Resultatet er gjerne dramaturgisk tynt og uinspirert. Her fremstår foreleggene og originalene som mer av en slags populærkulturelle ressursbanker man kan referere litt til og foreta seg noen tidsriktige oppdateringer av, heller enn noe å gå i faktisk dialog med.

et mye eldre fenomen enn man kunne tro: Blaxploitation-klassikeren «Shaft» fikk sitt etterliv på CBS bare måneder etter at den tredje filmen gikk på kino i 1973, John Hustons formidable noir «The Asphalt Jungle» (1950) ble tv-serie allerede i 1961, og New Hollywood-suksessen «Serpico» (1973) hadde en kortlivet karriere som kveldsprogram på NBC i 1977. Det er en grunn til at ingen husker disse i dag, men en sjelden gang kommer det noe spennende ut av resirkuleringen, som da Olivier Assayas’ «Irma Vep» (2022) – en nyinnspilling av Assayas’ «Irma Vep» (1995) – plutselig viste seg å være en helt nydelig, åtte timer lang introspektiv refleksjon over aldring, minner, filmindustri og skapertrang. Her fremsto hverken den forrige filmen eller Louis Feuillades «Les Vampires» (1915–1916) som noe man simpelthen måtte 

meg ned med Apples nye serieversjon av John D. MacDonalds spenningsroman «The Executioners» (1957), som altså er tredje gang boken filmatiseres, var det med et visst, men lite håp om at noe lignende kunne skje. J. Lee Thompsons første «Cape Fear»-film (1962) er en stram, kynisk thriller av den gamle skolen. Det er fortsatt også den beste utgaven av fortellingen om den psykopatiske skurken Max Cady, som slipper ut av fengsel etter en årrekke, bosetter seg i nærheten av advokaten (Gregory Peck) som sørget for å sette ham bak lås og slå, og bestemmer seg for å terrorisere (det vil si langsomt ta livet av) hele familien hans. Robert Mitchum gestalter Cady som en relativt endimensjonal, men fullstendig uforutsigbar nevemagnet, og vinner mye på å være så 

 som overhodet mulig. I Martin Scorseses gjenfortelling fra 1991, som er tidsriktig glorete og oppspilt, er det Robert De Niro som med slesk, kalkulert sjarme kleber seg til advokat Bowden (Nick Nolte) – særlig den skadeskutte tenåringsdatteren hans.

Bowden blitt Amy Adams’ Anna Bowden, og Javier Bardems Cady er straffangen som slipper ut etter 17 år når det kommer for en dag at livstidsdommen han fikk for å ha drept sin gravide kone kan ha vært et justismord. Denne gangen spaserer han imidlertid ut i et Georgia med betraktelig mindre svett sørstatsgotikk og et betydelig større mediesirkus. Det utvidede kammerspillet med forsvarsadvokaten som under tvilsomme omstendigheter overtalte ham til å gå med på en tilståelsesdom – og kort tid etter giftet seg med statsadvokaten (Patrick Wilson) – utspiller seg med 

-fanatikere, liberale advokatfirmaer og kontinuerlig direktesending av Cadys gripende retur til storsamfunnet på sosiale medier som bakteppe. (Og med et stort antall helt nye, konstant glattpolerte MacBook Air-modeller.)

episoder, men heldigvis er ikke «mediekritikken» – som uansett er ganske banal – hovedpoenget her. I alle fall to tredjedeler av «Cape Fear» viser seg faktisk å være spekulativ, velspilt og delvis velregissert 

, der ambisjonene om å si noe vektig om det amerikanske rettssystemet, den amerikanske kjernefamilien og de amerikanske mediene synker i omvendt proporsjonal takt med mengden av kreative traumer, bestialske forbrytelser og tåpelige plottvendinger. Dette har alltid vært en sjablongmessig historie om at det fortrengte nødvendigvis kommer tilbake – i 1962 truer tilbakekomsten familieidyllen, i 1991 har idyllen allerede begynt å krakelere, og i år er det bare ruiner igjen. Serien er selvfølgelig helt latterlig og fullkomment utroverdig. Perverst nok er det noe dypt tilfredsstillende ved at den gir avkall på alt som måtte minne om kvalitets-tv.

Serien er selvfølgelig helt latterlig og fullkomment utroverdig

«Cape Fear»

Traumefest i sørstatene

June, ei Oslo-kvinne i tjueåra, blir fortalt av legen at ho har tre veker att å leva. Stilt overfor denne uomgåelege realiteten kastar ho seg inn i ein virvelvind av hastige yolo-avgjerder som å påføra seg ei «ironisk» 

-tatovering i panna, kjøpa heile tre små «veskehundar», tømma ein liten kortstokk av kredittkort og, ikkje minst, byrja på eit svært avgjerande keramikk-kurs.

Alt dette og mykje meir skjer i løpet av ein knapp halvtimes speletid fortelt på 21 minuttkorte episodar i NRKs første 

er mikrodrama eit fiksjonsformat hovudsakleg utvikla på og for Tiktok. Bileta har det smale, ståande (vertikale) formatet, som er vanleg i den kinesiske appen, og kinesiske produsentar har vore leiande i å utvikla og definera dei små serie-dramaa.

Fullkome tilpassa eit lettdistrahert skrolle-publikum er episodane på eitt til to minutt, handlinga skoren ned til reint plott med eit visuelt uttrykk prega av mange nærbilde, kjappe klipp og med nær konstante 

. Sjangermessig har romantiske intrigar og krim(mysterium) dominert mikrodrama.

Amatørar i dramafaget har greidd å vekkja latter hos serie-kritikarar med sine absurd usamanhengande forteljingar og ekstreme rolleklisjear, som ofte snyltar på ideane til suksess-seriar. Men uavhengig av kvalitet er mikrodrama både billeg å produsera og populært blant unge. To faktorar som uvilkårleg peikar mot at ein hardt pressa film- og tv-industri vil erobra marknaden: Hollywood er no på «mikroballen».

meining og ikkje at NRK er norsk pioner i formatet. Allmennkringkastaren har og bør nyutvikla audiovisuelle fiksjonsformat for unge. Samstundes er det ikkje ein del av NRK-oppdraget å yta sitt til at det same publikummet blir endå meir avhengig av mobilen. «21 dager» er eit produkt som speglar at NRK slit med nokre av dei same problema som hovudrolla June.

«Du må velja mellom kopp eller bolle,» seier keramikklæraren Sol (Anne Krigsvold), men June klarer ikkje å bestemma seg for noko i livet, for kva kan ho ikkje då gå glipp av? Avgjerdsvegringa er både ei i drivkraft i forteljinga og eit tematisk hovudpoeng i det ganske gode, men svært Oslo-innforståtte, manuset til serieskapar Caroline Glomnes.

Glomnes’ «21 dager» er eit innhaldsrikt mikrodrama med ein kjent nedteljingsstruktur. Estetisk kombinerer serieskaparen godt ungdomsdrama med ei knallgod Hedda Gundersen Gullikstad i hovudrolla med påfunn frå den gif-spekka 

-kulturen på nettet. Kanskje er det her ifrå at målgruppa for serien også vil kjenna att referansane til Jerry Zuckers keramikk-erotikk i 1990-talsfilmen «Ghost»?

også laga influensarsatiren «Cammo» for NRK, har greidd å takla serieskaparutfordringa som følgjer med at NRK vil vera både Tiktok (og andre sosiale medium) og allmennkringkastar på same tid. Dilemmaet viste seg tydeleg i siste episode av den elles gode ungdomsserien «Rekviem for Selina» om norsk rosabloggarhistorie. I den samarbeidde NRK med kommersielle påverkarar, som er aktive på alle plattformer inkludert Onlyfans, men «balanserte» den skamlause kommersen med ein didaktisk oppdragar-undertone av det slaget vi kjenner frå fleire NRK-Super-seriar.

«21 dager»

Kopp eller bolle?

I overgangen fra 1980- til 1990-tallet var jeg svært opptatt av Paul Auster, etter formelig å ha 

 hans «New York Trilogy». At han hadde en norskættet forfatter-kone visste jeg ikke da, men etter hvert fikk jeg med meg at så var tilfelle, og at også Siri Hustvedts romaner og essays kretset tematisk rundt opplevelser og minner, identitet og kjærlighet, tilfeldigheter og skjebner – samt kunst, kjønn og sammenhenger mellom kropp og sinn.

jeg omsider lest en av bøkene hennes. «What I Loved» var og er for meg en stor leseopplevelse. Gleden var følgelig stor da jeg oppdaget at det kommende dokumentarportrettet av Siri Hustvedt også ville inneholde scener med Siri og Paul sammen, i samtale med hverandre.

På disse feltene leverer dokumentaren virkelig. Naturlig nok er Pauls fysiske tilstedeværelse begrenset. Både fordi dette er filmen om Siri, og fordi samtalene, intervjuene – og innfallsvinkelen generelt – er farvet av hans bortgang. Paul Auster døde mens dokumentaren var under innspilling, og dette bærer den ferdige film preg av. Siri og Paul bodde sammen i mer enn førti år, Paul uttaler i et av sine siste intervju at han fortsatt er vilt forelsket i henne, og Siri omtaler Paul som sin 

fullt mulig å fortelle historien om Siri Hustvedt uten å se alt gjennom Auster-kulørte briller. Filmen om Hustvedts karriere er mangslungen og innholdsrik, og forteller blant annet historien om en ung norskættet kvinne som flyttet fra Minnesota til Manhattan for å studere ved Columbia University (hvor hun mottok sin doktorgrad i litteratur i 1986).

I løpet av dokumentarens 110 minutter blir vi kjent med den Siri var da hun ankom storbyen, og hvordan hun allerede hadde ideer nok til det som skulle bli hennes første roman («The Blindfold»). Filmen åpner med en blanding av Siris høytlesning og/eller intervjustemme, over animasjonssekvenser basert på hennes egne tegninger – samt nyinnspilte videosnutter med en skuespiller i rollen som Siri – noe som gir filmen en lett og leken inngang.

seg imidlertid (for den som ikke allerede visste) at Siri Hustvedt er en eksepsjonelt veltalende, gjennomtenkt og presis kvinne. Uansett om hun svarer på spørsmål, leser fra romaner eller essays, eller deltar i en samtale, fengsler og engasjerer hun med sitt intellekt, sin evne til å forklare og sin emosjonelle ærlighet. Etter hvert som filmen dekker forskjellige faser av Siris liv og karriere føles det som vi kommer nærmere og nærmere henne, godt hjulpet av uttalelser fra så vel Paul, som Siris søstre og en nær venninne.

Filmen reiser frem og tilbake i tid; inn og ut av aspekt ved personlighet og kunstnerskap. Formen kler subjektet ypperlig og tiden flyr. Men mot slutten roter forfatter-regissør Sabine Lidl (som i 2019 lagde en tv-dokumentar om Paul Auster) det litt til. Midt i Siris sorgprosess rettes fokus mot et museum og monument over hekseprosessene i Vardø på 1600-tallet, og Siris møte med sin (og Pauls) gamle venn Wim Wenders. Da er det som om vi våkner fra fortryllelsen, og befinner oss på et sidespor, uansett hvor interessant det i og for seg er.

i mange år fulgt kunstnerskapet til kvinnen bak monumentet, Louise Bourgeois, samt både lest og skrevet om 1600-tallsforfatterfilosofen Margaret Cavendish (og dennes anti-hekse-fremtidsvisjon, «The Blazing World»), men likevel føles ekskursen som et sidespor. Også fordi Siri Hustvedt tidlig i filmen forteller at det er feil å la en vond slutt på noe fint (ektemannens død/deres liv sammen) farve synet på helheten, mens filmens fokus på hans død og Siris håndtering av dette en stund lar dette i unødvendig stor grad nettopp farve vår totalopplevelse.

Heldigvis henter filmen seg inn igjen gjennom en av Siris opplesninger, og 

, så er vi på rett spor igjen – fullstendig fanget av mennesket, intellektet og kunstneren Siri Hustvedt. Og sprekkfulle av leselyst!

«Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet»

Intimt portrett

Den flamboyante filmskaparen Paolo Sorrentino har støtt målt skaparkrefter med dei ekstravagante maktmennene han har skildra. Og anten det har vore biografisk funderte portrett av statsministrar eller tidsåndsfablar om oppkomlingar i kulturlivet og pavekyrkja, har dei dominerande hovudrollene vore plasserte i italienske miljø og tradisjonar.

Det gjeld også for «La Grazia» – Sorrentinos framstilling av det ærverdige, italienske presidentembetet. Det er likevel uråd å sjå filmen utan å tenkja på den fiktive presidenten Mariano De Santis’ motpol i den verkelege verda – Donald Trump. Ironisk nok ser denne underteksten ut til å dempa Sorrentinos eigen latente hang til stormannsgal bløff, sentimentalitet og sexisme.

stoltheitFrecce Tricolori får, på satirisk vis, opna «La Grazia» med å røykleggja himmelen i italienske fargar. Ein rulletekst informerer oss samstundes om presidentembetets fullmakter og plikter. Dei er både vide og mange, men årsaka til at dei italienske presidentar er meir populære enn stadig skiftande regjeringssjefar, er – slik filmen vil det – at presidenten er atterhalden med å bruka makta si. Juristen Mariano De Santis kanskje meir så enn nokon.

Toni Servillo spelar igjen førstefiolin i ein Sorrentino-komposisjon, og hans minimalistiske minespel er utsøkt. De Santis er ein inneslutta, djupt sørgjande enkjemann som berre har eit halvår att av gjerninga si, men nettopp no – når han har overlate dei fleste oppgåvene til den oppofrande dottera og sekretæren Dorotea (Anna Ferzetti) – blir den aldrande statsmannen sett på prøve som mann, far, dommar og nasjonens samlande leiar. Han må ta stilling til eit lovframlegg om aktiv dødshjelp, og han må vurdera nådegiving av to mordarar, som begge har tatt livet av sine partnarar. Samstundes er han heimsøkt av ei gammal historie om utruskap.

«La Grazia» er eit både didaktisk og pent konstruert moralstykke der Sorrentino nyttar sin formidable evne til å fortelja med bilde til pompøsitets-avvæpnande komikk og (saman med rapparen Guè!) til å undergrava karakteranes sjølvframstilling.

«La Grazia»

Nådegåver

Carla Simón er eit av dei store talenta i spansk og europeisk film i dag. Det stadfestar ho med sin tredje langfilm, «Min ukjente familie» (2025). Det er ei like medrivande som lågmælt forteljing om ei foreldrelaus kvinne som søker sine familierøter samstundes som ho frigjer seg frå ein dobbel sosial arv.

seg som ein meister i å få fram dei store dramaa i livet og samfunnet utan å tapa detaljane i den «vesle» kvardagen av syne. Det såg vi først i barndomsskildringa «Sommer 1993» (der ei seksårig byjente mistar si rusavhengige mor og må flytta til familie på landet) og seinare i familiedramaet «Ferskenlunden i Catalonia» (som skildrar effekten av at jordbruket tapar for tørke og solcellefarmar).

Eit naturalistisk formspråk der handling vekslar med reine naturobservasjonar og det nærgåande kameraet som alltid er i augehøgd med både barn og vaksne, er med å gje Simóns filmar ei smittande kjensle av nyfike utforskande og empatisk nærvær.

I «Min ukjente familie» utvidar filmskaparen dette estetiske registeret med å binda saman to tidsplan med ein emosjonelt viktig draumesekvens, og den glimrande filmfotografen Hélène Louvart yter mykje til alle dei ulike forteljarmodusane. I tillegg har filmen eit sjølvbiografisk utgangspunkt som kastar nytt lys over heile filmografien.

er ein 18-årig, aspirerande filmstudent frå Barcelona, alltid med videokameraet innan rekkevidd. Sommaren 2004 møter vi henne på folkeregisteret i den galisiske kystbyen Vigo, der ho søker opplysingar om sin biologiske far for å kunne søka studiestipend. Vi forstår at reisa (i tråd med filmens originaltittel «Romería» – pilegrimsreise) er motivert av meir enn byråkratiske krav.

Det var i Vigo, sør for det kjende pilegrimsmålet Santiago de Compostela, at dei unge, festglade og forelska foreldra hennar fall ned i eit gradvis hardare rusliv på 1980-talet. Marinas guide til byen og ein far ho aldri fekk møta, er moras dagbok frå desse åra, men at fakta om fortida er vanskeleg å stadfesta, blir klart når ho møter farsslekta med alle sine onklar, tanter og søskenbarn og deira vilt varierande, sjølvsentrerte minnebilde av Marinas foreldre.

Familiedynamikken er allment attkjenneleg, men også sosialt spesifikk. Mykje fell på plass når Marina aller nådigast får audiens hos farmora og farfaren. Søndags­middagen hos desse besteborgarlege fasadevaktarane av familiens gode namn og rykte er den mest handfaste tidsreisa i filmen.

er berre tilsynelatande ei likefram forteljing. Her byggjer Carla Simón sitt mest nitid konstruerte og sofistikerte audiovisuelle univers til no der både tematikk og karakterar speglar kvarandre i mange fasettar. Filmen kunne vore ørlite grann kortare, men er alltid gjevande jamvel i sekvensar der ein anar at ambisjonane har vore større enn resultatet.

I tillegg til å vera eit miniportrett av Galicia og eit mangslunge ungdomsportrett, har Marinas slektsgransking også form av ei etterforsking som avdekker foreldregenerasjonens mislukka opprør mot den gamle makta i Spania etter Francos død. Med å gje oss historia om heroin- og aids-epidemiane som prega 1980-talet, gjev Simón oss eit realistisk korrektiv til Pedro Amodóvars 80-talsfarsar og deira triumferande fornekting av det patriarkalske autokratiet, kyrkja og monarkiet.

«Min ukjente familie»

På sporet av den tapte familie

Ikke langt ut i «Teenage Sex and Death at Camp Miasma» faller det en replikk som både klargjør hvilket landskap vi befinner oss i, smører tematikken tykt ut over lerretet og dessverre røper en hel del om filmens svakheter. Den unge, fremadstormende filmskaperen Kris (Hannah Einbinder) – et helt åpenbart alter ego for regissør Schoenbrun – har fått i oppdrag av Hollywood å vekke til live den søplete, «Fredag den 13de»-aktige VHS-slasherfilmserien «Camp Miasma» etter flere tiår med uinspirerte oppfølgere.

Lavbudsjettfabelen om tenåringsspøkelset Little Death og sommerleirmassakrene hans har trollbundet filmskaperen til et punkt hvor de campy sexscenene i den originale 80-tallsklassikeren har blitt navet i fortellingen om Kris’ egen seksuell oppvåkning. Nå har industrien bestilt en politisk korrekt 

 for å kapitalisere på mulighetene for en ny farsott, og Kris er smertelig klar over at hun er hanket inn som franchisemaskinens skeive Sundance-alibi.

i barndommens skrekkblandede fryd og det andre i en dypt cerebral tilnærming til horrorfilm setter Kris kursen mot det opprinnelige innspillingsstedet for å hanke inn originalfilmens ikoniske 

. Billy Presley (Gillian Anderson) pensjonerte seg som skuespiller ganske umiddelbart etterpå, og av foreløpig uklare årsaker har hun bosatt seg i de støvete sommerleirkulissene.

Når Kris står krumbøyd over sortimentet med fargesprakende e-stoffer på den lokale bensinstasjonen like før ankomst, kommer den forventede referansen til Norma Desmond (fra Billy Wilders «Sunset Boulevard», 1950) på telefon til kjæresten. Her er det altså ingen tvil om at Gloria Swansons portrett av den fallerte stumfilmdivaen som klamrer seg til en degenerert fantasi om egen storhet – skal tjene både som motbilde og markør.

nemlig ikke med å la allusjonene løpe fritt i underteksten. Den hyperreferensielle tilnærmingen, der enhver skeptisk «show, don’t tell»-pekefinger liksom skal senkes i møte med filmens spøkefulle selvbevissthet, er humremorsom på sitt beste.

Sitatfesten blir (i beste fall) utmattende når avstanden til foreleggene blir enorm. Bergmans «Persona» (1966) er selve grunnteksten for psykoseksuelle, identitetsoppløsende kammerspill mellom to kvinner, og de siste årene har Lucile Hadžihalilović’ «The Ice Tower» (2025) og Todd Haynes’ «May December» (2023) vært blant de mest nevneverdige bidragene. Det finnes et strekk på omtrent 15–20 minutter i «Camp Miasma» etter at den obligatoriske generasjonskomikken er tilbakelagt – Billy skjønner seg hverken på Kris’ polyamorøse livsstil eller subversive inngang til Miasma-franchisen – der Schoenbrun absolutt er inne på noe. Den unge filmskaperens idealisering av den eldre kvinnen grunnstøter, tiltrekningen mellom dem føles fortsatt famlende og antagonistisk, og den filmatiske konsentrasjonen er sterk, men det varer ikke så lenge.

med akademisering av popkulturelt avfall og med Hollywoods umettelige appetitt på kommersiell utvinning av subkulturer. Det har kommet så mange oppfølgere og spin-offs av mesterverk som «Halloween» (1980) og «A Nightmare on Elm Street» (1984) at selv de mest tålmodige skrekkfilmentusiastene må gi tapt i møte med en kvantitetslogikk som ikke kunne ha brydd seg mindre om originalitet.

Kris er en kjærlig karikatur av den akademiske tilnærmingen til kroppshorror, 

, b-film og slashermoro – liksom inkarnasjonen av artikler og antologier som leter med lys og lykte etter mer eller mindre trojanske elementer i sjangerfilm. Erfarne og dominante Billy setter foten ned: Den elskede Miasma-originalen handlet jo om «kjød og kroppsvæsker»!

I den siste halvdelen smelter grensene mellom virkelighet og horrorunivers sammen, og Kris’ indre konflikt – hun er intenst, sanselig tiltrukket av en utdatert, heteronormativ og transfiendtlig film fra 80-tallet – blir gradvis forløst.

Filmen lefler med akademisering av popkulturelt avfall

«Teenage Sex and Death at Camp Miasma»

Keiserens nye videokassetter

At «The Invite» startet sitt liv som teaterstykke blir tidlig tydelig. Ikke før har Joe (Seth Rogen) karet seg hjem fra sin traurige jobb, til en superstresset Angela (Olivia Wilde) som er i ferd med å legge siste hånd på et veldandert middagsbord, så setter de i gang en høylytt krangel. Kamera, musikk, klipp og spill gir oss utsikt og innsikt fra første rad.

det bråkete paret fra leiligheten over dem til en bli kjent-kveld, noe Joe hverken har fått med seg eller liker. Siden Angela og Joe åpenbart har større relasjonsproblemer enn kun et uønsket middagsbesøk å stri med, åpner dette for en langt hardere «meningsutveksling» enn en slik situasjon vanligvis ville gjøre.

Flere stygge stikk senere ringer Piña (Penélope Cruz) og Hawk (Edward Norton) på døren. Stemningen er fra første stund anstrengt, noe selvsikre, avslappede Piña og Hawk takler langt bedre enn vertskapet. Til overmål avslører naboene at de kunne høre Joe og Angelas krangel før de ringte på.

seg imidlertid at kvelden skal anta andre former enn innledningen legger opp til, idet Piña og Hawk har flere avsløringer på lager. Som følge av disse blir seksualitet, attrå, åpenhet, ærlighet og selvinnsikt de dominerende tema gjennom en kveld som vanskelig kan kalles annet enn uvanlig. Og som minst ett av parene vil føle effekten av i lang tid.

på fine overraskelser, spredte vittigheter, et tidvis anstrengt «filmet teater»-preg, urimelig usympatisk opptreden fra en av figurene, og en avslutning som på besynderlig vis beveger. Skuespillerkvartetten leverer solide prestasjoner (Norton eksellerer), men regissøren Wilde skaper litt for mange overtydelige øyeblikk. Like fullt er filmen vel verdt et kinobesøk, særlig hvis man er åpen for skrantende parforhold som forsøkes gjenopplivet/ivaretatt via eksplisitt sexprat, tequila og marihuana. Og kanskje til og med litt faktisk sex?

«The Invite»

Klam og kåt komikk

Utgangspunktet for «Alley Cats» er utmerket: Ricky Gervais har elsket katter hele sitt liv, og det å lage en serie fra katteverdenen – med katter som snakkende protagonister – er noe han mener han kan gjøre herfra til evigheten uten å gå lei. I hvert fall hvis han kan fortsette å gjøre det med ensemblet han har samlet til sesong 1, et poeng jeg ikke skal bruke mot ham.

Skuespillertruppen som gir stemmer til seriens animerte katter, består nemlig av folk han allerede har jobbet med flere ganger (men først og fremst i «After Life»), som hver for seg har enestående komikerkvaliteter, men som i fellesskap fungerer ekstra godt. På toppen av dette er serien innspilt ved at hele gjengen står i samme studio og fremfører dialogen som et «live radioteater», med rom for improvisasjon der stemningen tilsier det – i stedet for at hver og en går inn i sin egen bås og fremfører sine replikker alene (før de forskjellige replikk-remsene klippes sammen til en helhet).

hverken konsept eller manus mål. I et forlatt hus i en middels stor engelsk by bor fire «foreldreløse» katter i et slags kollektiv. En femte katt må sies å høre med i gruppen, idet han, til tross for at han har sitt eget hjem hos en velstående menneskefamilie, stadig stikker innom for i det minste 

 å ta del i et felint fellesskap. Dessuten dukker ganske snart en bortkommen kattunge opp.

, om du vil) er Gus (Gervais) den ubestridte leder, mens Puke, Fang, og Olive – samt Ponce (den femte katten) – i all vesentlighet følger Gus’ påhitt, støtter opp om hans meninger og fyrer opp under hans selvgodhet. Ikke fordi han er størst eller sterkest, men fordi han er styggest i kjeften.

 later «Alley Cats» til å være bygget rundt ideen om at røffe og rufsete tegnefilmkatter som banner uavbrutt, og som uavhengig av samtalens utgangspunkt alltid avrunder den med grisete sex-referanser, er kjempegøy. Og fascinerende nok til å holde på vår interesse.

Men det er det ikke. Kattefigurene er endimensjonale og uten særpreg utover det som avdekkes i løpet av seriens første femten minutter. Det eneste som finnes av dramaturgisk dynamikk, springer ut av den bortkomne kattungens behov for trøst og hjelp til å finne hjem igjen. Seriens stadige pendling mellom slitsomt overdreven banning, og liksom-overraskende ømhet overfor kattungen, oppleves som kunstig og anstrengt.

 lite å utsette, og den positive effekten av at ensemblet spilte inn dialogen sammen og med rom for improvisasjon, er åpenbar. Men siden serien ikke kan skilte med en eneste genuin overraskelse eller uventet vending (den er nesten provoserende forutsigbar) ender det negative opp med å nulle ut det positive. Til alt overmål har serien forsvinnende få fascinerende eller artige poeng basert på katters mange og særegne eiendommeligheter. «Alley Cats» er, som Gervais selv, sørgelig slapp og selvgod.

Kattefigurene er endimensjonale og uten særpreg

«Alley Cats»

Katzenjammer

Abirami Logendran

Da jeg oppdaget at NRK skulle vise Ken Burns’ «Den amerikanske revolusjonen» som en del av årets dokusommer, tenkte jeg umiddelbart at jeg ville skrive om den. Jeg så den nemlig i fjor, da jeg bodde et semester i New York. Men først etter at jeg hadde begynt på denne artikkelen, ble jeg oppmerksom på noe som snudde hele saken på hodet: Versjonen NRK viser, er ikke den samme som den amerikanske kringkasteren PBS sendte. Det tolv timer lange eposet er kuttet ned til under seks timer, i det jeg antar er den internasjonale eksportutgaven (NRK har ikke svart på henvendelser). Dette blir derfor en slags «2 for 1»-anmeldelse av begge versjoner.

 sett noen av Burns’ tidligere dokumentarer, er formatet velkjent. Titlene er rett fram – «The Civil War», «The Vietnam War» og nå «The American Revolution

– satt i en ærverdig hvit seriff med store bokstaver og en tynn rød strek under. Peter Coyote leser manuset til Geoffrey C. Ward med rolig fortellerstemme. Det vi ser på skjermen, er veldig nedtonet, det er et par rekonstruksjoner og dronebilder av Amerika, og når de intervjuede historikerne har ordet, dukker det opp et snakkende hode. For det meste vises malerier og håndtegnede kart fra den aktuelle historiske epoken, filmet med langsomme zoom inn og ut.

Strengt tatt ligger all informasjonen i lydsporet, og serien kunne like gjerne vært en podkast, men mye av opplevelsen ligger nettopp i disse statiske bildene. Du blir sugd inn, samtidig som bildene aldri stjeler fokus.

, Sarah Botstein og David Schmidt – beskriver den amerikanske revolusjonen som den mest følgerike i verdenshistorien. USA feirer 250-årsjubileum i år, og gitt tilstanden landet er i akkurat nå, er det en feiring med kraftig bismak, trolig også for amerikanerne selv. På mange måter er det derfor et perfekt tidspunkt å skru klokka tilbake og se på hvordan det hele begynte.

Det vi lærte på skolen, er at den amerikanske revolusjonen var opplysningstidas seier: like rettigheter for alle menn, proklamert i klartekst. I serien påpeker historikeren Alan Taylor at den største misforståelsen om revolusjonen er at den samlet amerikanerne. I realiteten var den like mye en blodig borgerkrig mellom landsmenn – og ikke alle kom seirende ut.

 motivasjonene for revolusjonen var svært sammensatte. Britenes proklamasjonslinje fra 1763 stengte for ekspansjon vestover og gjorde både bosettere og landspekulanter rasende – Washington instruerte selv sine forvaltere om å trosse loven og sikre seg de beste jordene bortenfor Appalachene.

Utsikter til profitt og land var altså en av de viktigste drivkreftene for flere av de såkalte landsfedrene. For urfolkene var regnestykket motsatt: Britisk styre framsto tidvis som et vern mot nettopp denne ekspansjonen. Men heller ikke urfolkene var én enhetlig blokk – flere nasjoner valgte side strategisk, og noen kjempet med de såkalte patriotene. Disse nyansene kommer blant annet fram gjennom brev, dagbøker og annet arkivmateriale, lest inn av en lang rekke kjendiser (Tom Hanks, Claire Danes, Paul Giamatti og Josh Brolin, for å nevne noen), perspektiver som kompliserer bildet.

 sporene som er klippet ut av den halverte NRK-versjonen – det kan virke som de små historiene har måttet vike til fordel for de store linjene. Ta episode 2, «Et asyl for menneskeheten», der George Washington tar kommandoen i den nye amerikanske hæren, og marsjen mot frihet starter for alvor. I originalen kommer en lengre sekvens om Washington som forretningsmann, etterfulgt av en beskrivelse av ham som slaveeier med over 300 mennesker, kvinner og barn inkludert som sin eiendom. En av dem skriver i brev at han var alt annet enn «en gentleman». Historikerne understreker at dette er nødvendig for å forstå Washington og hans rolle i revolusjonen. I NRKs versjon er disse betraktningene borte.

Hvorfor akkurat de slavegjorte menneskenes historier er viktige, blir tydelig i en annen del av episode 2, som også er kuttet. Lord Dunmore, britenes guvernør i Virginia og selv slaveeier, lovte i november 1775 frihet til alle som var slavegjort av opprørerne og som tok til våpen for den britiske kronen. Innen en måned hadde rundt 300 rømt og sluttet seg til det Dunmore kalte Det etiopiske regimentet. Frihetstilbudet kom altså fra kronen, ikke fra revolusjonen, og den britiske øverstkommanderende Henry Clinton utvidet det seinere til å gjelde alle som rømte fra patriot-eiere, uten krav om å bære våpen.

Det tolv timer lange eposet er kuttet ned til under seks timer

«Den amerikanske revolusjonen»

Halve historien

Uansett hva mange kritikere måtte mene om filmene, hadde Marvel Cinematic Universe (MCU) utvilsomt en storhetstid. Særlig i perioden 2012–2019 klarte studioet å produsere store underholdningsfilmer som fikk et bredt publikum – langt utover tegneserieleserne og superheltfansen – til å flokke seg til kinoene. Med dollartegn i øynene fortsatte MCU å pumpe ut nye titler, og på det meste kom det tre storfilmer i året.

Etter hvert ble det likevel åpenbart at kvaliteten ikke holdt tritt med produksjonsviljen: Manusene var slurvete skrevet, regien slapp og skuespillerne virket halvmotiverte foran grønne skjermer der de knapt kunne vite hva de spilte mot. «Ant-Man and the Wasp: Quantumania» (2023) er et talende eksempel, slaktet av filmkritikere så vel som trofaste fans.

 har studioet derfor forsøkt å fornye seg. Særlig har de satset stort på tv-serier, ofte basert på mindre karakterer fra filmene. Noen av dem har vært vellykkede målt i seertall, men de har gjort lite for å dra publikum tilbake til kinosalene – snarere tvert imot – og lite for studioets omdømme som «cinematic universe». Det er i denne konteksten «Spider-Man: Brand New Day» lanseres, Tom Hollands fjerde solofilm som Spider-Man. Tittelen lover at studioet nå virkelig skal vise at det kommer en ny start, og filmen har vært den mest etterlengtede MCU-premieren på mange år.

 grunner til det. Spider-Man er en av de mest populære superheltene noensinne, i både film- og tegneseriehistorien. Tom Holland var bare 19 år gammel da han ble castet, og den første skuespilleren som var ung nok til å virke troverdig som tenåring i rolla. Spider-Man er kanskje også den vennligste av dem alle, med god kjemi med de øvrige heltene, og filmene har spilt ekstra mye på humor og vittige replikkvekslinger mellom Peter Parker og vennene hans.

Da MCU lanserte sin første Spider-Man-film i 2017, var det midt i storhetstida, og karakteren ble flettet rett inn i nettverket av Avengers. Det store spørsmålet nå er om filmen klarer å stå selvstendig i en tid der de andre heltene enten er ute av bildet eller stemplet som irrelevante av fansen.

Film

En nasjon i sjakk

Furious

The Rivals of Amziah King

Widow’s Bay

Harila - Nådeløse fjell

The Dog Stars

Kjærast

Lave forventninger

Cape Fear

21 dager

Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet

La Grazia

Min ukjente familie

Teenage Sex and Death at Camp Miasma

The Invite

Alley Cats

Den amerikanske revolusjonen

Spider-Man: Brand New Day

Sugar, sesong 2

The Odyssey

Not A Pretty Picture

Jean de Florette

Life, Larry and the Pursuit of Unhappiness

Minions og monstre