Guri Kulås

#fff

Den ungarske filmskaparen Ildikó Enyedi lagar nokre av vår tids mest originale og sympatiske filmforteljingar. Det blir stadfest i hennar nyaste produksjon «Silent Friend» (

), som blir vist på cinemateka denne månaden. Sjeldan har ein sett ein film som på vakrare vis skapar ein «økologisk» og estetisk heilskap av natur, fordomsfri vitskap og kunstnarleg skaparkraft.

, Gullbjørn-vinnaren «Om kropp og sjel» (2017), var ei underfundig kjærleikshistorie på eit slakteri. Her skapte regissøren ein ur-mystikk rundt erotikken mellom to alminnelege arbeidsfolk og det brutale yrket deira med å la elskarane først møtast i draumane sine – og då som to staselege hjortar i skogen.

I «Silent Friend» er vi i vitskapens verd ved eit tradisjonsrikt, tysk universitet med ein enorm botanisk hage. Her er det ikkje draumar, men historiske parallellar henta frå 1908, 1972 og 2020, som skapar band mellom tre isolerte, men empatiske og nyfikne menneske.

tid fokuserer på ein gjesteprofessor frå Hongkong, som blir koronaisolert på internatet ved hagen. Pandemihistoria er ingen gimmick slik som i mange andre filmar, men godt brukt i karakterteikning og filmforteljing. Professor Wong er nevrolog og skulle ha førelese om si banebrytande forsking på spedbarns medvit. Når studentane må forlata campus, lèt Wong seg inspirera av ein botanikar (med idear frå økologen Monika Gagliano) som studerer plantars «medvit» og vender si interesse mot eit gigantisk tempeltre (Ginko bilboa – verdas eldste tre).

brua tilbake til tidlegare nytenkjande «einstøingar» ved universitetet. I 1908 ser vi den intelligente Greta (Luna Wedler) trassa kjønnsgrenser og eit utspekulert professorpanel av eldre menn, som prøver å vippa den uvelkomne studenten av pinnen med ein sexistisk eksaminasjon i Carl von Linnés «seksualsystem». Først når Greta blir kjend med ein fotograf, finn ho eit medium ho kan utforska natur og kropp med, fri frå patriarkalske fordommar, restriksjonar og eigedomsbegjær.

To dryge mannsaldrar seinare blir den unge bondestudenten og germanisten Hanno (Enzo Brumm) «gartnar» for den meir tidsrett 70-talsopprørske botanikkstudenten Gundula (Marlene Burow). Den komande bonden vil helst nytta friåra på universitetet til Goethe, men Gunduals forsøk på å «kommunisera» med ein Geranium gjev Hanno eit nytt, ikkje-instrumentelt syn på naturen.

mellom tidsepokane, flott skildra i høvesvis 35mm svart/kvitt, 16mm fargefilm og i digitalformat. Forteljingane er på same tid sjølvstendige og tematisk forbundne på mange nivå – slik menneska og vekstane i filmen er forbundne i ulike emosjonelle, intellektuelle og konkrete rotverk.

Alle rollene er godt skrivne og sterkt tolka. Særleg viktig er likevel Tony Leung Chiu-wai sin nydeleg underspelte professor Wong, ei rolle som kroppsleggjer essensen i humanisme. Jamvel om vi ikkje får vita mykje om Wongs forsking, legg ideane hans (som er inspirerte av den verkelege psykologen Alison Gopnik) premissen for filmens holistiske menneske- og natursyn. Alt tidleg når du ser fargesprakande bilde av hjernebølgjene til ein baby som kikkar på eit kosedyr, veit du at dette blir ein film du ønskjer ikkje skal ta slutt. Det er som å forelska seg og få att trua på mennesket igjen.

Ildikó Enyedi viser at vi responderer betre på stimuli som vekkjer positiv lengsel og samkjensle i oss enn straff og kontroll. Filmen opnar med eit ginkofrø som spirar og endar med det moderlege treet i full haustprakt. Vakkert.

Det er som å forelska seg og få att trua på mennesket igjen

«Silent Friend»

Å tala med tre

Jon Hagene

Selv om filmen åpner med en gruppe kvinner som sitter under et tre og snakker om en avdød venninne, på en måte som kan få oss til å tro at filmens historie fortelles via et klassisk gresk teater-kor, viser det seg snart at «DJ Ahmet» er enklere anlagt enn som så.

På effektivt vis blir vi introdusert for en snill, mild, femtenårig Ahmet (Arif Jakup), som åpenbart elsker musikk – akkurat slik damene under treet sa at deres savnede venninne hadde gjort. En venninne som viser seg å være Ahmets mor og hvis bortgang får faren til å ta ham ut av skolen.

 at Ahmet skal overta ansvaret for sauene, slik at yngstemann – som ikke har snakket siden morens død – kan behandles av den lokale helbrederen. Naim (som sjarmbomben av en lillebror heter) er ekstra preget av morens bortgang, men finner stor trøst i storebror. Og godt er det, for selv om faren forsøker å være mild og snill, får han det ikke til. Spesielt sliter guttene med at faren forbyr musikk i hjemmet; et uheldig utslag av sorgen han selv strever med.

«DJ Ahmet» tar oss med til et fattig, ruralt og tradisjonsbundet Nord-Makedonia, hvor et strengt patriarkat styrer. Ingen har mye av noe som helst, og det de har (klær, biler og øvrige eiendeler), er gjerne gammelt og slitent. Ahmet og Naims hverdag domineres av savn, sorg og sauehold, og deres ene kilde til glede og håp er musikken de sniker seg til å høre på når faren ikke ser dem. Så får Ahmet øye på Aya.

 av nabogårdene er nylig hentet hjem fra Tyskland for å bli giftet bort. Aya (Dora Akan Zlatanova), som har opplevd at verden er større enn det som kan skimtes fra et nord-makedonsk jorde, er slett ikke klar for å bli solgt, forhandlet om eller på annet vis bli behandlet som en del av familiens buskap.

Derfor har hun lagt en snedig plan: Under den årlige kulturfestivalen skal hun og fem nabojenter fremføre en tradisjonell dans, men på en ny og 

 måte. Så upassende at hennes tilkomnes familie garantert vil trekke seg fra det arrangerte giftermålet – noe Ahmet gjerne vil hjelpe til med.

 som planlagt, kommer ikke som en overraskelse, for «DJ Ahmet» gjør det tidlig klart at plottet følger godt opptråkkede stier. Likevel føles den frisk og annerledes, med en egen stil og atmosfære. Fotograf Naum Doksevski lar landskapet vekselvis skinne og stråle og fremstå som mørkt og mystisk. Slow motion benyttes på sparsommelig og effektfullt vis; så også humor og komikk.

Både Ahmet og Aya spilles av (overraskende gode) amatører, hvilket tilfører filmen en ukunstlet sjarm og varme som til de grader forsterkes av Agush Agushev i rollen som Naim. Alt i alt og med hjelp fra fengende musikk, krasse kulturkrasj, en midnatts-

 i skogen og en bortkommen sau – samt en traktor med hjemmesnekret høyttaleroppsett – er det lett å se hvorfor filmen vant publikumsprisen under fjorårets Sundance-festival.

«DJ Ahmet» gir oss fine innblikk i fremmede liv og skjebner, og en forsiktig tro på fremtiden.

«DJ Ahmet»

Enkel, men ikke naiv

I sitt 73. år har Jim Jarmusch våga seg inn i kjernefamilien. Nærare bestemt tre ulike familiar frå tre ulike land i kvar si ufullstendige, men avslørande forteljing. Jarmusch har til no omgått denne sosiale kjerna i all dramatikk inkludert kunsten til hans førebilete Yasujirō Ozu. I «Father Mother Sister Brother» fornyar Jarmusch sin humanistiske dialog med Ozu nettopp gjennom familiesettinga samstundes som han destillerer sin særmerkte, minimalistiske estetikk i eit kjent antologiformat.

 har kome ei far-mor-barn-historie før, er «Broken Flowers» (2005): her får ein middelaldrande mann vita om ein ukjent son og oppsøker alle sine ekskjærastar/ potensielle mødrer i scener som gjer kjernefamilien til ymse urealiserte (uattraktive) alternativ til livet hovudpersonen har levd. Det overraskar difor ikkje når «Father Mother Sister Brother» presenterer oss for aldrande foreldre og vaksne barn som held avstand til kvarandre og sjeldan møtast.

heng ikkje saman, men avheng av kvarandre. Den velspelte filmen byggjer stødig vidare på overlappande tema – som gapet mellom ei feilbarleg røynd og førestillingar om idealforeldre og drøymebarn. Medan nokre prøver innfri ideala i rollespel, har andre bytta om på omsorgsrollene. All familiedynamikk er ein tragikomisk karikatur.

Dei første delane – «Father» og «Mother» – speglar kvarandre i det at begge er tilslørande trivielle «teselskap» der det som 

blir sagt, fortel meir og enn det som blir sagt, og løgn og løyndom vakar under orda. Tvillingforteljinga «Sister Brother» gjev så ei vel enkel, men ikkje urealistisk forsoning av konfliktar i alle tre forteljingar.

har komponert musikken saman med Annika Henderson, har passande jamført filmen med eit musikkstykke i tre satsar. Visuelt abstrakte mellomspel mellom «aktene» er ein del av dette. Repeterte musikalske og visuelle motiv og dialogbrokkar er med på å gjera filmen meir formsterk enn han først gjev seg ut for. «Father Mother Sister Brother» veks i minnet.

«Father ­Mother ­Sister ­Brother»

Frosne familiar

Abirami Logendran

#000

Helt siden den første traileren ble sluppet, har Kristoffer Borglis nyeste film, «The Drama», vært en stor snakkis. Premisset er som følger: Emma (Zendaya) og Charlie (Robert Pattinson) er forlovet og planlegger bryllupet sitt, men en uke før den store dagen kommer førstnevnte med en avsløring om sin fortid som setter alt på spill. Etter måneder med spekulasjoner om hva avsløringen er, kan publikum endelig se filmen på kino.

ungt, stilfullt par med vellykkede karrierer. Emma jobber i et forlag, Charlie er sjefkurator ved et kunstmuseum, de har et pent hjem i Boston fylt med kunst og litteratur.

Filmen hopper i tid, mellom parets første møte, ulike stadier i forholdet, og nåtida – en uke før bryllupet. Klippingen er rask og montasjeaktig. I én scene sitter Charlie og skriver tale sammen med forloveren Mike (Mamoudou Athie) og innrømmer at han har blandede følelser for Emmas latter – den er fin, men også, av og til, frastøtende. Filmen hopper umiddelbart til en montasje av latteren hennes fra ulike øyeblikk i forholdet. Man skjønner etter hvert at disse glimtene alltid er hentet fra Charlies sinn og gir hans perspektiv på Emma.

med forloverne i dagene før bryllupet bestemmer gruppa seg for å dele det verste de noen gang har gjort. Når turen kommer til Emma, overrasker hun alle rundt bordet: som tenåring planla hun en voldshandling som kunne rammet mange, men trakk seg i siste liten. Avsløringen vender filmen på hodet. Charlie får gradvis et sammenbrudd ved tanken på at kvinnen han skal gifte seg med, kanskje er noe helt annet enn hva han har trodd. Forestillingene hans tar over, og de raske montasjene er ikke lenger minner, men fantasier – tempoet øker og bildene blir stadig mer intense, som et forsøk på å speile sammenbruddet innenfra.

 satset stort på «The Drama», som er markedsført som en 

med to av Hollywoods mest ettertraktede skuespillere i hovedrollene. Filmen 

 være morsom, om enn på en altfor bokstavelig måte for min smak, men romantisk er den sjelden. Sjangeren inngir en forventning om romantikk man dras inn i, og filmens endevending av denne premissen rommer en interessant problemstilling: hva gjør du når du plutselig blir tvunget til å se den du elsker i et nytt lys?

Men fordi vi kun ser Emma gjennom Charlie, blir hun aldri egentlig en karakter vi får tilgang til. Derfor framstår det som om forholdet, for Charlie, i stor grad om handler ytre faktorer, ikke bare hennes utseende, men også hvordan hun og de som par framstår utad. Når avsløringen så lander, er det Mikes reaksjon Charlie forestiller seg først – altså hvordan det hele vil ta seg ut utenfra. I stedet for å forfølge spørsmålet om hva den uventede vendingen betyr for forholdet, kaster filmen seg over Charlies sammenbrudd – som Pattinson i og for seg spiller troverdig nevrotisk og panikkslagen.

kommer til uttrykk gjennom filmens bærende grep: Charlies forestillinger. Men det er også her filmens sentrale problem ligger. Selv med et absurd og mørkt utgangspunkt klarer ikke Borgli å løfte materialet til et annet, mer komplekst plan. Charlies frykt for at han ikke kjenner kvinnen han skal gifte seg med, manifesterer seg på den mest bokstavelige måten: forestillingene hans vender stadig tilbake til vold og sex. På jobben ser han en fotobok med lettkledde kvinner som poserer med våpen og forestiller seg umiddelbart Emma i samme positur – gang på gang.

Sånn sett har «The Drama» de samme problemene som Borglis forrige film «Dream Scenario». Også den startet med et potent konsept: Rollen til Nicolas Cage som plutselig dukker opp i fremmede menneskers drømmer. Men når ideen fikk utfolde seg, viste drømmene seg å være overraskende endimensjonale, på tross av at drømmer ofte har vært blant det aller rikeste materialet en filmskaper eller kunstner kan ha. I begge filmene tolkes og visualiseres alt bokstavelig. Der premisset i «The Drama» kunne åpnet for nyanser, flere lag eller nye vinklinger, velger Borgli i stedet å vise karakterenes indre liv som forutsigbare og sjablongaktige. Lite overlates til forestillingsevnen.

karakteren er kanskje Rachel, kona til Mike og forloveren til Emma, fantastisk spilt av Alana Haim. Hun ser ut til å ha et svakt moralsk kompass i nær sagt enhver setting – bortsett fra akkurat når det kommer til Emmas brutale nesten-handling. Det viser seg å handle om at hun selv har vært berørt av nettopp en slik handling Emma har vurdert å utføre. Gjennom Rachel åpner filmen et lite øyeblikks ettertanke: hva vi vurderer som rett og galt, handler oftere om personlige erfaringer enn om vanntette prinsipper. Hvor grensene går for hvilke synder vi kan tilgi og ikke, er heller ikke alltid konsekvent.

Charlies forestillinger vender stadig tilbake til vold og sex

«The Drama»

Overdramatisk

Gjør døren høy, gjør porten vid – her kommer en med dårlig tid! Høytidens fridager nærmer seg med stormskritt, gjester skal inviteres, måltider skal planlegges og innkjøp skal foretas. Dessuten er tiden kommet for vår årlige titt på påskekrimtilbudet, og siden dette har eksistert i tv-serieform på NRK siden 1976, kan vi i år feire femtiårsjubileum. Hurra!

Årets NRK-serier ble sluppet løs på nett i går og består av den gamle traveren «Shetland» (sesong ni), den 

 «Lynley» (en mild oppdatering av den gamle serien) – samt to genuint nye serier: en belgisk, den andre britisk. Vi ser på de nye.

Handlingen i belgiske «Kunsten å myrde» er lagt til et engelsk gods, det Herrens år 1936. Lord James har invitert en gruppe nesten-berømte surrealist-kunstnere til å bo og jobbe der en ukes tid, før oppholdet skal avsluttes med en salgsutstilling. En eksklusiv, men godt promotert og potensielt meget innbringende salgsutstilling. Med en kunstnergruppe bestående av René Magritte, Man Ray, Lee Miller, Nash Lesley og Max Ernst – samt Gala og Salvador Dalí, og Lord James’ niese, Sheila Legge – bør det ikke komme som noen overraskelse at stemningen etter hvert blir både opphetet og intens. For ikke å si morderisk.

I sentrum for begivenhetene står den unge belgieren Magritte (Pierre Gervais). Ikke bare er det hans mest kjente maleri 

 som har gitt serien sitt originale navn 

Det er også han som våkner opp ved siden av seriens første mordoffer, i en positur hentet fra hans verk 

. Siden han blir utpekt som mistenkt, føler han et sterkt behov for å hjelpe de to utsendte (og odde) Scotland Yard-detektivene med å løse mysteriet. Eller snarere 

. Snart dør nemlig enda en gjest, denne gang på mer dramatisk vis.

Serien er ikke riktig så surrealistisk og nyskapende som man kunne ønsket. Likevel er den mer enn artig, annerledestenkende og intelligent nok til å engasjere. Det refereres til tradisjonell krim, det lekes med paralleller og forskjeller mellom tradisjonell kunst og «ny» – samt likheter mellom deres samtid og vår – i tillegg til at det gjøres god bruk av datidas skarpe klasseskiller. Og Lord James’ enorme gods.

«Kunsten å myrde» er litt ujevn, både hva angår tempo og intensitet, men regissør Hans Herbots (som i 2022 regisserte «The Serpent») redder seg inn via originalitet, sjarm, humor – og en avslutning utenom det vanlige.

«Mistenkt» er enbritisk krim av det tradisjonelle slaget. En hardt presset rektor ved en fancy overklasseskole opplever like før semesterets avgjørende eksamener og sesongens siste rugby-match at hans kone forsvinner.

«Kunsten å myrde»

Kunstkrim

pne øynene deres. Det er et enkelt mønster. En rød ledestjerne. Et femkantet djevelkors skal vise veien

Slik snakker seriemorderen i «Jo Nesbøs Harry Hole» til oss og til politidetektivene som forsøker å løse saken. Først blant dem er Harry Hole (Tobias Santelmann), som – slik det passer seg i en tv-serie basert på en bekmørk detektivroman – strever med anger, alkohol og et lass med ubearbeidede følelser, samt et generelt autoritetsproblem. Ikke at samarbeidet med kollegene går på skinner, det heller.

av første episode får vi veldig tydelig forklart hvorfor Harry har det som han har det, hvorfor han oppfører som han gjør, 

. (Hvis du ikke kjenner ham fra bøkene: Frykt ikke. Her er få uklarheter.) Snart dukker det heldigvis opp en sak som tar fokus vekk fra det nokså klisjétunge rammeverket, et utgangspunkt som for øvrig gis en ekstra ladning sand i maskineriet ved at serien innledningsvis jobber svært hardt med å fremstille seg som noe den ikke er – nemlig amerikansk.

Men altså: Det er sommer, det er varmt, og ingen svetter så hardt som Harry. Hver dag er en kamp for å holde seg på matta, både overfor seg selv og kjæresten Rakel (Pia Tjelta). Krevende overordnede hjelper virkelig ikke på. Så oppdages et lik. En ung kvinne er skutt i hodet og har en liten, stjerneformet edelsten under det ene øyelokket. Og hun mangler en finger.

 kriminaltekniker-kollega, er blitt svensk (Ellen Helinder) og har av ukjente grunner et anstrengt forhold til deres felles overordnede, Tom Waaler – som av en eller annen grunn også er svensk (Joel Kinnaman). Men før slike underligheter forklares, dukker enda et lik opp, og det på en måte som gjør at Harrys edruelighet slår store sprekker.

Dersom du har lest «Marekors», Jo Nesbøs femte bok om Harry Hole, vet du hva som skjer. Hvis du ikke allerede kjenner historien, skal jeg forsøke å ikke ødelegge den for deg. Likevel er det klart at et prosjekt på størrelse med dette må gås litt nærmere etter i sømmene.

bokanmeldere omtaler «Marekors» som en genuint god krimroman, med et godt uttenkt, smart presentert plott. Ifølge Nesbø selv var det spennende å gå tilbake til boken (som ble utgitt i 2003) for å puste nytt liv i så vel figurer som beveggrunner og handling. Men den ni-episoders tv-serien han skrev, som nå er blitt filmet av Øystein «Exit» Karlsen, har flere skavanker og mangler.

«Amerikansk» intro og svensk politi er allerede nevnt. Og selv om Tom Waaler (en god, men overtydelig Kinnaman) og hans 

 burde fått en ordentlig forklaring, er ikke den det største problemet. Det lugger mer når en av Holes kolleger i en kritisk situasjon foretar et skjebnesvangert valg hinsides fornuft og rasjonalitet, når den ene av byens to vilt voldelige gjenger ser ut til å bestå av kids, at man tidvis går for en televisuell 

-taktikk som både er anstrengt og anmassende, at flere av seriens kjente fjes føles malplassert og unødvendige – og at mange musikkvalg er (tekstlig sett) sjenerende overtydelige.

den øvrige musikken er komponert og fremført av Nick Cave og Warren Ellis, at den kanadiske fotografen Ronald Plante eksellerer, at Pia Tjelta og Tobias Santelmann har god kjemi, og at Maxime Baune Bochud (Rakels sønn) fungerer veldig godt sammen med Santelmanns Harry. Samt at selv om mye er for gjennomskuelig og/eller blir fremstilt på enkelt og uelegant vis, kjennes etter hvert et 

En sak tar fokus fra det klisjétunge rammeverket

«Jo Nesbøs Harry Hole»

Bedre enn fryktet

Filmar – både fiksjon og dokumentar – har vorte stadig viktigare for å ta vare på og vidareformidla den palestinske historia. I løpet av det siste året har det ikkje berre vorte laga ein akutt aktuell og sjangersprengande spelefilm som Kaouther Ben Hanias «Hind Rajab – stemmen fra Gaza», men også to tilbakeskodande kostymedrama som set vår tids folkemord i perspektiv.

Annemarie Jacirs «Palestine 36» er vist på norske filmfestivalar og ser tilbake på omstenda rundt generalstreiken og opprøret mot det britiske mandatstyret i 1936. Den handlingspakka filmen har materiale og karakterar nok til å fylla ein heil tv-serie. Jacir rekonstruerer historiske, palestinske bymiljø og gjev ei instruktiv, men summarisk framstilling av kynisk, britisk imperiepolitikk og britiskstøtta jødisk innvandring så vel som arabiske statars pragmatiske spel og lagnadstunge, palestinske (klasse) motsetningar – alle kjelder til vedvarande undertrykking, vald og tap.

 kjem på kino i påska, fyller ut «Palestine 36» på fleire vis ved å 

 inn på og følgja ein familie gjennom tre generasjonar frå al-Nakba i 1948 fram til i dag. Den amerikansk-palestinske skodespelaren og filmskaparen Cherien Dabis står for både manus og regi i tillegg til å spela den sentrale kvinnerolla i filmen. I staden for som Jacir å la karakterane illustrera overordna, politiske konfliktar, konsentrerer den rutinerte tv-serieregissøren Dabis seg om det menneskelege dramaet. Ho skildrar det vi i dag kallar generasjonstraume og granskar på empatiskapande vis kva det gjer med folks psyke å bli fordrivne frå sine heimar og bli ein dehumanisert, nær fullstendig rettslaus underklasse i eige fødeland.

Jaffa, i 1948 heimbyen til Sharif (Adam Bakri). Den suksessrike appelsindyrkaren og poesielskande unge familiefaren roar sonen Salim med at 

aldri vil oppleva noko liknande som den jødiske militsmassakren på palestinarar i Deir Yassin. Like etter dukkar uniformert milits opp i appelsinlunden, og den vantru mannen mistar hus og land på eit vis som i dag er så vanleg at vi i beste fall les om det i notisar.

Innan den aldrande Salim (Saleh Bakri), saman med kona Hanan (Cherien Dabis), får sjå att barndomsheimen nær 75 år seinare, har filmen til fulle forklart kva originaltittelen «All that’s left of you» betyr av tap både for familien og nasjonen.

nedslag i slektssagaen, i år som også er viktige i palestinsk historie – utan at det blir utbrodert. Etter dei skilsetjande hendingane i 1948, dukkar Sharif (Mohammad Bakri) opp i ein flyktningleir på Vestbreidda i 1973, året for jom kippur-krigen og Israels militære siger over dei invaderande, arabiske nabolanda.

Sharif deler den kummerlege heimen til den resignerte sonen Salim og svigerdottera Hanan. Her veks barnebarnet Noor opp med dei nasjonalistiske historiene til bestefaren. Og når guten blir vitne til korleis den vaksne faren blir audmjuka av unge, israelske soldatar, endrar livet hans retning. Noor (Muhammad Abed Elrahman) tilhøyrer generasjonen som tar del i den første intifadaen. Hans lagnad får ei avgjerande rolle i forteljinga frå 1988, året Arafat lanserte den palestinske sjølvstendeerklæringa og året filmen nyttar til å drøfta grensene for kva ein kan oppnå med væpna motstand mot ei ekspanderande overmakt.

òg standhaftige epilogen endar i Jaffa (no Tel Aviv) i 2022 – året før 7. oktober-terroren og Gaza-krigen.

Den sirkulære filmstrukturen ber i seg draumen om å venda heim. Samstundes styrkar filmen bodskapen om at folket lever vidare i sitt språk og sin kunst både ved bruk av eit kjent dikt av den egyptiske poeten Hafez Ibrahim, og gjennom at dei sentrale mannsrollene blir spela av veteranskodespelaren Mohammad Bakri (som døydde i desember) og sønene hans Adam og Saleh. Cherien Dabis er har omforma sin historiske kunnskap og tydelege patriotisme til ei gripande, allmenngyldig forteljing om at ein berre kan leva vidare som menneske om ein tar vare på sin humanitet.

«Mitt Palestina: All that’s left of you»

Palestinsk krønike

Charter-giganten Tui har meldt at det enno er folk som vil tinga ferieopphald i Dubai. Desse reisesugne ser ut til å tenkja at den «lokale» krigen ikkje vedkjem dei. Nokre er opplagt heller ikkje skremde av andre europeiske turistar, som har kravd statleg hjelp for å koma heim frå krigsstengde flyplassar ved Persiagulfen.

 overraska at ferieparadis og krigshelvete eksisterer og side om side. Oppsiktsvekkjande mange feriefolk frå vårt hjørne av verda er viljesblinde for katastrofar rundt turisthotell i utlandet. Klimaforsterka skogbrannar og ørkenspreiing, dødelege hetebølgjer i byane eller drukna båtflyktningar på strendene har ikkje stansa folk frå å strøyma til sol og shopping rundt Middelhavet.

Denne røynda får ein til å tvila på om Maria Sødahls prisa moraldrama «Paradis» vil nå publikum, som ikkje alt er samd med henne.

 med til den skandinaviske feriefavoritten Kanariøyene. Her får vi sjå kva som skjer med ein dansk familie når dei køyrer ned ein afghansk flyktning og – bokstavleg tala – blir var alt som har vore skjult framfor augo på dei. Middelklasseparet Mikkel (Esben Smed) og Louise (Danica Curcic) prøver først litt tafatt å gjera opp for seg, men Ahmad (Aziz Çapkurt) vil ikkje til politiet, og både sjukehuset og hotellet er motviljuge til å hjelpa.

Ahmad har ikkje andre enn sine nyfunne, danske «vener» å venda seg til. Då endrar han raskt karakter frå å vera eit medmenneske og ekteparets dårlege samvit til å bli ein plagsam framand og ein utgiftspost, som dei byrjar å mistru motiva til.

slags «The White Lotus» med og for skandinavar i offentleg sektor. Perspektivet er styrt av Mikkel og Louise og deira alminneleg bortskjemde småjenter Sille og Ella (to gode barneroller, glitrande spela av Sif Lucca Gersby og Chili Olivia Jensen). Først og sist er filmen opptatt av dynamikken desse fire i mellom etter kvart som dei «gode» sjølvbilda til foreldra på føreseieleg vis går sund.

Om filmen hadde vore realisert som ein rein satire, ville manuset kome til sin rett. Innanfor rammene av eit drama blir rollegalleriet som konsekvent speglar seg i kvar sine motsatsar, redusert til representative figurar i eit didaktisk lærestykke. Esben Smed gjer mykje for å gje psykologisk truverd til Mikkel, men at ein progressiv dansk lærar og far skadar og svik ein likesinna afghansk kollega på ei øy utanfor Nord-Afrika(?), er typisk for korleis «Paradis» pressar likninga si til å gå opp: Det er ikkje nok å setja strandmøtet mellom båtflykting og badegjest i ein samanheng. Filmen må også direkte spegla Isaf-fiaskoen i Afghanistan.

Om ein ville bevega folks sjel og sinn heller enn å be om skamkjensle, ville det truleg vore betre å fortelja historia (også) frå Ahmads perspektiv.

«Paradis»

Pirkar i privilegium

I 2019 vart Tamara Kotevska Oscar-nominert for dokumentaren «Honeyland». I fleire år følgde filmskaparen livet til den makedonske birøktaren Hatidže Muratova, ei av dei siste i Europa som enno haustar honning frå villbier.

Kotevska er vitne når Muratova lærer bort kunnskap samla gjennom generasjonar til ein omflakkande familiefar med mange munnar å metta. Pressa til å søka raskt utbytte, bryt han læremeisterens instruksar om alltid å la det vera att nok honning til biene. Den naturlege balansen kollapsar, og Muratova og hennar bikoloni må betala prisen.

Den tolsame observasjonen av kvardagen langt utanfor moderne allfarvegar likna ein moralsk fabel, og vart straks forstått som ei universell forteljing om rovdrift på ressursar.

 i ein ny film, men i «Sagnet om Silyan» ser ho ut til å ha snudd om på framgangsmåten. Her er eit folkeeventyr utgangspunktet og den narrative ramma rundt dokumentaropptak, som speglar krisa i makedonsk landbruk. Segna tittelen refererer til, fortel om bondesonen Silyan, som blir omskapt til ein stork av far sin fordi han ønskjer å reisa bort til eit lettare liv.

Dagens makedonske bondebarn flyg i hopetal til Vest-Europa for å bli lønsarbeidarar, fordi dei må. Det makedonske landbruket er utkonkurrert, og bygdene blir forgubba. Når Nikola Conevs kone Jana reiser for å passa barnebarn i Tyskland, kan ikkje 60-åringen åleine driva garden i Češinovo-Obleševo.

for sin store kvitstorkpopulasjon – fuglen som er eit mytisk symbol på fruktbarheit. Og for ei norsk fjellbondedotter er det forstemmande å sjå den låtteleg grøderike jorda til Nikola og Jana bli liggjande brakk, medan Nikola og storkane som har funne næring i plogfòrene hans, må finna jobb og «mat» på søppelfyllinga.

Kultur- og biomangfald er tett samanvovne med verdige og meiningsfulle liv på tvers av artsgrenser, og den grelle røynda som bryt banda, blir ikkje skjult av Jean Dakars vakre foto.

og ein emosjonelt styrande musikkbruk «Sagnet om Silyan» ein meir fiksjonslik struktur og ein sterkare sentimental tone enn «Honeyland».

Etter Oscar-merksemda fekk Kotevska produsentar i USA og romantiseringa av det tradisjonelle leveviset til Nikola og Jana (nydelege menneske som i 60-åra enno er varmt forelska), har eit skin av slike glansbilete som Michael Dweck og Gregory Kershaw har skapt i dokumentarar som «Gaucho Gaucho» (2024).

«Sagnet om Silyan»

Om storkar og menn

Takket være en åtteårig sønn og ungdomsår fylt med basketball er jeg vel kvalifisert til å anmelde en barnefilm hvis handling dreies rundt basketball. (I hvert fall en slags parallellunivers-versjon av sporten, basert på ordinære basketballregler).

Likevel er jeg usikker på hvor godt «GOAT – Drøm stort» passer for norske seks- til tolvåringer. For hva kan egentlig den aldersgruppen av basketregler, -sjargong og slikt? Og hvor avhengige er vel ikke de av norske stemmer når dialogen er rask?

Den norske dubben – som i hovedsak fungerer fint – er overraskende full av ord og uttrykk som 

 promo, figurativt, choka, fallert, slick, stempla inn 

 noe som neppe gjør det lett for målgruppen å henge med. Når det så klinkes til med 

, begynner jeg virkelig å lure på om de har glemt hvem de dubber for.

I min bedømming har jeg uansett gått ut fra at barna henger godt nok med til ikke å bry seg det de ikke skjønner.

 enkel å følge: Den lille geitegutten Will vokser opp med moren sin, som han elsker over alt på jord. Ved siden av basketball, da. Eller 

, som det heter i filmen. På nabolagsbanen herjer han vilt og ydmyker både den en og den andre motstanderen, også de større spillerne.

Hans drøm er å få spille i brøleball-ligaen, hvor seks supre lag møtes til teatralsk underholdende brøleballkamper, med tribuner smekkfulle av antropomorfe (menneskelignende) dyr som simpelthen 

Det spesielle med brøleball er at hver bane er forskjellig og rommer hver sine hindringer. Noen steder dukker det opp speilblank is, andre kamper spilles i et bur, enkelte byr på lava – og så videre. (Litt som i et PlayStation-spill.)

Sporten i filmen ligner med andre ord ikke veldig på basketball slik det spilles i NBA, VM, OL og den type steder: Brøleballspillere må hele tiden kunne manøvrere seg forbi hindre av hyper-omskiftelig slag, og så vel hastighet som intensitet er skremmende høy – noe som garanterer høy underholdningsfaktor, både for dyrene på tribunen og barna i kinosalen.

 sett: Via en rekke «overraskende» tilfeldigheter ender Will opp med å skrive kontrakt for favorittlaget sitt, Tornene. Hvilket betyr at han får spille på lag med sitt store idol, den sorte panteren Jett Fillmore; en av tidenes største brøleballspillere! Problemet er bare at Jett ikke vil ha Will på laget, samt at Tornenes eier (vortesvinet Florence) har skikkelig skumle planer på gang.

«GOAT – Drøm stort»

Tidenes beste, liksom

I Norge er «Project Hail Mary» definert som en fim for ungdom/voksne, og i USA lanseres den som en science fiction-

men siste halvdel er kun spennende for barn – samtidig som dialogen er full av voksen tematikk. Den uheldige blandingen kan komme av at manusforfatter Drew Goddard har tatt en 

-roman – altså en som er nøye på at vitenskapelige fakta er korrekte og at handlingen logisk sett er plausibel – og skrevet den om til en kosedyrmyk fabel.

 våkner opp fra koma i et romskip. Han vet ikke hvem han er eller hvorfor han er der. Hans med-astronauter er døde, og han er rimelig fortvilet – før han begynner å huske bruddstykker fra sitt liv på jorden: Der er han naturfagslærer i ungdomsskolen, blir kontaktet av en ordknapp romfartsdame (Sandra Hüller) som forteller at solen er i ferd med å dø – og at hun vil ha den tidligere velansette vitenskapsmannen med i arbeidet med å redde solsystemet. Herfra og ut veksler filmen mellom det desperate, mikrobiologiske laboratorie-arbeidet på Jorden, og det desperate hukommelses- og overlevelsesarbeidet i rommet. Snart forstår Ryland at en retur er umulig selv om oppdraget skulle lykkes.

(også den med manus av Goddard basert på en Andy Weir-roman) lettes den overveldende følelsen av isolasjon og desperasjon med mild humor. Derfor trodde jeg Rylands småartige flashbacks her hadde samme funksjon. Etter hvert blir det klart at de i stedet bereder grunnen for filmens barnevennlige sistedel. Da blir Ryland kjent med et romvesen som ligner en stor edderkopp laget av sten. På null komma svisj lærer de å snakke og leke sammen og blir venner. Så samarbeider de om å finne svaret på hvorfor så mange solsystemer dør, mens de trøster og hjelper hverandre på flere vis. (Det hele er så søtt at det blir rent nusselig.) Samtidig skal vi ta på alvor at de to snart vil dø, at alle verdens mennesker er i ferd med å dø (fordi solen dør) og at lidelsene på Jorden er reelle og grusomme. Filmens slutt er som hentet fra en barne-tv-episode.

«Project Hail Mary»

Undergangskos

Kinoaktuelle «Portrett av en forvirret far» er Gunnar Hall Jensens personlege handsaming av sjokk og sorg etter tapet av sonen Jonathan (21), som døydde dramatisk etter å ha vorte radikalisert i onlinekulten rundt Andrew Tate.

Filmen er eit minneportrett av Jonathan, men også ei kronologisk utforsking av både allmenngyldige og personspesifikke sider ved forholdet mellom far og son. Det gjer filmen til regissørens tredje, sjølvbiografisk funderte dokumentar om maskulinitet og mannsroller i ulike livsepokar. «Portrett av en forvirret far» er mest interessant som del av dette filmatisk større prosjektet. Tragedien som rammar inn forteljinga, er både nifs og hjarteskjerande, men i filmenkastar han lite lys over kva som dreg unge menn mot den mørke «mannosfæren». Kanskje er nettopp det som for faren er uforståeleg ved sonen – og meiningslaust med lagnaden hans – kjernen i historia, men det gjer også filmen frustrerande.

eit kvart hundreår sidan Gunnar Hall Jensen braut barrierar med den intime sjølvstudien «Gunnar Goes Comfortable» (2003). Både tematisk og formmessig representerte filmen noko nytt i eit land der dokumentaristar i all hovudsak har retta kameraet vekk frå seg sjølv mot samfunnet. Jamvel Margareth Olins «Kroppen min» (2002) – ein annan banebrytande film frå 00-talet – var politisk i si nakne utforsking av kvinneideala som hadde forma regissørens sjølvbilde.

Gunnar Hall Jensen forsøkte derimot å forstå kven han var med å sjå innover, gjennom å leita etter psykologiske årsaker til si rastlause og risikosøkande åtferd. Spørsmåla krinsa rundt eit svart hôl, som var Gunnars forhold til ein totalt fråverande far og mangelen på maskuline rollemodellar. Først då han sjølv vart ektemann og far, fann han eit ankerfeste i livet.

, då som no, til å sjå livshistoria si slik 

 opplever henne innanfrå. Narrativt redigerte bildekollasjar av private familiefoto og «heimevideoar» frå oppveksten vart kommentert av ei styrande forteljarrøyst. Det viktigaste materialet var likevel opptaka den vaksne filmskaparen hadde gjort av seg sjølv gjennom fleire år. Gunnar var i sentrum av nær alle kamerainnstillingar.

To år før lansering av Youtube og fire år før Iphone likna «Gunnar Goes Comfortable» ei redigert livestrøyming av livet. Den estetikken har han halde fast på berre oppgradert med ny kamerateknologi. I 2011 kom oppfølgjaren «Gunnar Goes God». Den vidfemnande filosofiske jakta på meining fortalde oss at Gunnars småborgarlege familieliv kunne fylla alle timane i døgeret, men ikkje alle tomromma i tilværet. Det er ei erkjenning mange foreldre på eitt eller anna tidspunkt kan kjenna seg att i.

mogleg å kjenna seg att i «Portrett av en forvirret far», særleg den første halvdelen, som i høgt tempo og via ei rad nærgåande kvardagsepisodar oppsummerer åra frå «den hyperaktive» Jonathan blir fødd til han blir myndig. Indirekte kjem det fram at bildematerialet også har vorte samla til eit planlagt framhald av regissørens filmrefleksjonar om far-son-forhold.

Jensen opplever, som oss andre, at lovnader om ikkje å kopiera feila til foreldra våre, er vanskelege å innfri til fulle. Som sjåarar kan vi òg identifisera oss med rådløysa når Gunnars foreldreideal kjem til kort overfor ein son han ikkje kan kjenna seg att i: Det den vaksne tenkjer på som ein ideell oppvekst ut frå sjølvopplevde behov i fortida, er sjeldan identisk med notisdraumen til eins eigne barn. Gunnar skildrar si idolisering av Roald Amundsen (som «likna sterkt på far») og ønsket om at han og tenåringssonen skal koma nær kvarandre ved å gå på ski saman over Hardangervidda. Ikkje overraskande har pappa-ekspedisjonen null appell til Jonathan, som heller vil henge med jamgamle vener og utforska verda og kva han er god for på eigne premiss.

augna psykologiske parallellar og repeterte handlingsmønster frå farfar, til far til son, men Jensen er ikkje interessert i å drøfta om eller korleis mønstera på tvers av generasjonar kan vera skapte av arv og miljø eller ein delt (men ueinsarta!), mannleg motvilje overfor rådande kjønnsnormer.

«Portrett av en forvirret far»

Frustrerande portrett

Kåre Bulie

Én mann. Én kvinne. Én ­leilighet. Én dag. ­Premissene for «Peter Hujar’s Day» er tilsynelatende enkle. Rammen viser seg ­likevel å være mer intrikat: ­Skuespillerne publikum følger i stadig bevegelse fra rom til rom en desemberdag i 1974, tar utgangspunkt i to reelle personer og et beslektet møte i deres liv: fotografen Peter Hujar (1934–1987) og hans skrivende venninne Linda Rosenkrantz (f. 1934).

Også på andre måter undersøker «Peter Hujar’s Day» forholdet mellom fiksjon og virkelighet: Fotografen har, slik han fikk i det virkelige livet, fått i oppdrag av ­skribenten i detalj å fortelle alt som skjedde i livet hans dagen før. I løpet av den lange samtalen som utgjør filmen, blir det ­imidlertid klart ikke bare hvor vanskelig det er tydelig å minnes selv så ferske erfaringer, men også at Hujar, i likhet med mange andre, er en høyst upålitelig ­forteller. En sjelden gang gir bildene dessuten signaler om at de to er del av et filmopptak.

har laget filmen etter at en versjon av lydbåndopptaket duoen gjorde for et halvt århundre siden, for ikke lenge siden dukket opp igjen og ble utgitt i bokform. Fotografen er filmens stjerne og får i tråd med oppgaven sin mesteparten av taletiden.

Lyset spiller i likhet med de stadig skiftende velmøblerte værelsene mannen og kvinnen opptrer i, en viktig rolle: Fra morgen til kveld snakker han om alt fra pengenes betydning i den skapende hverdagen til rettene han inntok, menneskene han traff, og jobben han gjorde: «Peter Hujar’s Day» handler først og fremst om å huske og fortelle og er en samtale om samtaler.

Særlig mye snakker fotografen om bildene han ble hyret av The New York Times til å ta av Allen Ginsberg. Poeten er betegnende for den motkulturelle glamouren som gjør «Peter Hujar’s Day» til en gave til enhver med appetitt på 1970-årenes romantiserte Manhattan-forfall: I den sladrete utvekslingen hovedpersonene imellom dukker også stjerneskribenter som Glenn O’Brien, Fran Lebowitz og – fremfor alt – Susan Sontag opp. Det samme gjør fotografen Richard Avedon, modellen Lauren Hutton og forfatteren William Burroughs. Ånden til Andy Warhol hviler over det hele.

av flere kunstnervenner virkelighetens Rosenkrantz intervjuet om hva de fylte timene med, og i filmen sammenligner hun en hverdag med en roman. Prosjektet har da også anstrøk av datidens konseptuelle kunstideer. At dagen i filmen speiler dagen fotografen gjenforteller, understreker tid som et avgjørende anliggende. Tidens gang poengteres også av at mediene den kontinuerlig røykende fortelleren nevner, er trykksaker som Elle, Vogue og The Village Voice.

Samtidig er «Peter Hujar’s Day» et intimt dobbeltportrett: Hun stiller ham spørsmål, men han svarer også ved å legge hodet i fanget hennes og kjærtegne henne. Skribenten og den homofile fotografen later til å være del av et miljø hvor barn er fraværende og de sosiale relasjonene på storbyens vis hviler på vennskap heller enn familie. Filmen dveler gang på gang ved de fotogene ansiktene til skuespillerne Rebecca Hall og Ben Whishaw.

Bortsett fra noen få pauser på bygningens utside finner det levende samspillet deres sted innendørs. Likevel er filmen også et portrett av New York og byens avantgarde- og bohemmiljøer. Ulike strøk drøftes, og på det iørefallende lydsporet kan metropolens larm høres.

 selvbevisste og sjarmerende filmen er del av en Hujar-renessanse. Under Veneziabiennalen i 2024 så jeg en utstilling av portrettene hans av intellektuelle størrelser – Sontag og Lebowitz blant dem – og bildene hans fra sicilianske katakomber. I 1976 samlet han temaene i fotoboken «Portraits in Life and Death». At det spanske luksusmerket Loewe bruker Hujar i markedsføringen, vitner om moteriktigheten hans.

«Peter Hujar’s Day»

Minnets kunst

Jobbmarkedet kan være brutalt. Kutt i budsjetter, effektivisering, trusselen fra kunstig intelligens, stadig flere omstillinger og nedskaleringer – det er nok mange som vil kjenne seg igjen i premisset for Park Chan-wooks nye film.

jobbet i papirindustrien i 25 år da han plutselig mister jobben. Ett år seinere jobber han i en lavtlønnet jobb, uten å ha fått napp på en eneste søknad innenfor sitt felt. Familien nedskalerer gradvis: Hundene må sendes til slektninger, huset legges ut for salg, cellotimene til dattera blir for dyre, Netflix-abonnementet ryker.

Til slutt griper Man-su til det ytterste – han begynner å eliminere konkurrentene sine, bokstavelig talt.

Filmens bilde på kapitalismen er banalt, men det er effektivt. Man-su er ikke direkte fattig. Det han ikke klarer å leve med, er å ha mindre enn det han er vant til – det store familiehuset, den beste cellolæreren til dattera. Alt er knyttet til en bestemt forestilling om hvem han er.

 filmen «Parasite» (2019), som også handler om en familie som søker et mer behagelig liv, har en skarp skillelinje mellom fattig og rik, går «No Other Choice» et steg videre. Kapitalismen er ikke bare et system som fordeler goder ulikt, men et system som er bygget på begjær etter alltid å ha mer og mer.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noen stor fan av Park Chan-wooks mest kjente filmer, og synes både «Oldboy» (2006) og «Kammerpiken» (2016) er overvurderte. Trangen til å alltid dra ting ett hakk lenger med mer vold, mer sex og mer overskridelse, oppleves mer som sjokkeffekt enn som noe genuint urovekkende i filmene hans. Regien er så stram og klinisk, estetikken så mettet, at filmen lukker seg rundt sitt eget uttrykk og etterlater lite fortolkningsrom.

 spiller på dette. Allerede i åpningsscenen, der Man-su griller på taket omgitt av et blomstrende tre, kjennes noe kunstig – himmelen er for mettet og blå, blomstene faller for pent, som om familieidyllen utspiller seg på et filmsett snarere enn i virkeligheten.

Etter hvert i filmen er det som om Park begynner å gir litt slipp, og filmen får en overraskende kroppslig, slapstick-aktig som bryter med den visuelle kontrollen. Det gjør filmen genuint morsom, til tider – nærmere Chaplins «Modern Times» enn «Oldboy».

Noen vil påstå at dette gjør «No Other Choice» til en ujevn film i katalogen til Park, og på mange måter er den det. For meg er det nettopp i ujevnheten at den finner sin styrke.

«No Other Choice»

Desperat jobbjakt

Benjamin Yazdan

Olivier Assayas’ «The Wizard of the Kremlin» er en filmatisering av Giuliani di Empolis debutroman ved samme navn, som i 2023 ble belønnet med det franske akademiets Grand Prix. Handlingen i filmen så vel som i boka kretser rundt de mildt sagt tvilsomme bedriftene til Vadim Baranov (Paul Dano), en karakter basert på livet til Putin-hviskeren og spinndoktoren Vladislav Surkov.

Assayas’ versjon (skrevet sammen med forfatteren Emmanuel Carrère) er en relativt underholdende, ganske kompetent historietime om overgangen fra anarkokapitalisme og frislipp av markedene under Boris Jeltsin til dagens autoritære Russland, med Baranovs fangarmer som ledetråder.

filmen imidlertid ikke. Den som løser inn billett i håp om å lære mer om ideologien bak Putins enevelde og invasjonen av Ukraina, bør nok heller se til vektigere sakprosa. Her dukker skikkelser som Jevgenij Prigozjin og Eduard Limonov opp i et heseblesende, selvbevisst tabloid tempo. Rammefortellingen, der den amerikanske forfatteren Rowland (Jeffrey Wright) oppsøker Baranov i hans semi-eksil utenfor Moskva, er i beste fall en keitete inngang til oligarkenes rike.

-satirer over inkompetanse i maktens korridorer – Armando Iannuccis BBC-kultserie «The Thick of It» (2005–2009) melder seg – enn på de ærbødige, dystre og altfor selvhøytidelige diktatorportrettene det har vært altfor mange av de siste, tja, femti årene. Særlig Jude Laws inkarnasjon av Putin er som tatt ut av en skolerevy med Hollywood-budsjett (i denne sammenhengen er det et kompliment!). Dano har alltid vært godt likt av kritikere, men har egentlig ikke fått en virkelig ambisiøs rolle siden «There Will Be Blood» (2007), kanskje med unntak av Brian Wilson i «Love & Mercy» (2014). Hans Baranov-gestaltning er helt fantastisk – en oppvisning i ondskapens banalitet forkledd i valpefett, toskete ansiktsuttrykk og blåøyd fascinasjon for avantgardeteater.

gjerne anklage Assayas – en av de største franske filmskaperne siden 60-tallets nybølge – for å ikke helt ha funnet ut av hvilket toneleie han skal legge seg på. Han har lenge vært ujevn, men nå har han også blitt ujevn innad i én og samme film. «The Wizard of the Kremlin» er mye, men den er absolutt ikke virtuos. Så må man ikke glemme at Assayas ikke bare er en cinefil mediearkeolog med bakgrunn som 

-kritiker, men også et ektefødt barn av situasjonisten Guy Debord (1931–1994).

, skuespillet – grovt sagt: den spektakulære vareformen som har kolonisert menneskelivet og produsert fremmedgjorte, adskilte og passive subjekter – gjennomsyrer da også fremstillingen av tsaren i Kreml. Det er en hulhetens tanke og tale som brer seg om i et politisk-økonomisk regime hvor alt er fabrikkert, og hvor sannhet og dømmekraft er porøse, utbyttbare størrelser.

og Carrère seg for gode for billige Trump-analogier, men «The Wizard of the Kremlin» er åpenbart også en refleksjon over den postmoderne fascismen på en global skala. At de fleste skuespillerne oppfører seg som om de deltar i halvgode dokudrama-rekonstruksjoner, føles etter hvert helt naturlig. Her er det ingen forsøk på å kamuflere britiske aksenter eller manglende likhet. Skuespillets dominans er total.

Paul Danos rolle er en oppvisning i ondskapens banalitet

«The Wizard of the Kremlin»

Skolerevy i Kreml

Filmskaperparet Mona Fastvold og Brady Corbet var senest i fjor Oscar-nominert for episk anlagte «The Brutalist», som vant Sølvløven i Venezia, og har tidligere gitt oss intense drama om samliv, oppvekst og berømmelse. Men de dekker et enda bredere spekter enn som så: Deres nye film følger livet til en religiøs leder, er basert på virkelige hendelser fra 1700-tallet, og bruker sang og dans for å skildre aktørenes sjelsliv.

 at jeg valgte å se «The Testament of Ann Lee» uten først å lese om den, ble jeg smått engstelig da filmen nærmet seg musikalenes verden samtidig som jeg skjønte at filmens hovedperson var av den dypt religiøse sorten.

Men jeg hadde lite å frykte. «The Testament of Ann Lee» er nemlig en imponerende engasjerende film. Musikal-elementene fungerer fin-fint, både fordi de er velgjort og fordi Ann Lees historie også er historien om etableringen av shaker-samfunnet i USA – en religiøs sekt utgått av kvekerne (

) og som så på sang, musikk og dans som viktige elementer i sin ekstaseinduserende tilbedelse av gud.

 i Manchester, England. Året er 1736 og Ann fødes inn i en fattig familie. Snart får hun en lillebror som følger henne overalt, også til bomullsfabrikken hvor de jobber. Etter hvert tiltrekkes Ann av det lokale kvekersamfunnet, hvor hun møter sin fremtidige ektemann. Tragiske hendelser får henne til å forsake og forakte seksuelt samkvem, og til å ofre seg helt og holdent til forkynnelse – for deretter å bli sett på som Jesu andre komme (kvekerne tror på en kjønnsoverskridende gud) og å få tilnavnet Moder Ann.

Snart vil hun emigrere til «den nye verden» for å opprette et nytt, fritt og trygt samfunn der. På ferden over havet tar hun med seg mannen, broren og en rik kveker-sponsor med et lite følge. Vel fremme finner de stedet Ann har sett i sine syner, og det farefulle, strabasiøse arbeidet med å skape et Utopia begynner.

eller satiriserer over Ann og hennes følgere, kommer an på øynene som ser. Selv fant jeg mye å le av og riste på hodet over, mens mer gudfryktige seere kanskje vil gledes over Ann Lees overbevisning og iherdighet. Uansett ståsted og livssyn er det tilnærmet umulig å ikke la seg imponere. Amanda Seyfried overbeviser i hovedrollen, og filmen som helhet er vakker, vidtfavnende og ektefølt.

Tidskoloritt (kostymer, interiør, farkoster) og et diskret, ukunstlet foto er med på å gi oss en opplevelse av å reise tilbake i tid; musikk og dialog likeså. Med «The Testament of Ann Lee» befester Mona Fastvold sin posisjon som en intelligent, visjonær og spennende filmskaper, hvis symbiotiske samarbeid med partneren Brady Corbet borger for flere fengslende filmer. Og hurra for det: Deres portretter av «hele» mennesker, med feil og mangler, er berikende.

«The ­Testament of Ann Lee»

Jesus i skjørt

Fra en gård i Sachsen-Anhalt framstiller regissør Mascha Schilinski det tyske 20. århundret som et makabert 

 av patriarkalsk undertrykkelse og skjebnesvanger fortielse. «Ekko fra fortiden»hopper ustanselig mellom fire tider – første verdenskrig, naziregimet på 40-tallet, 80-tallets DDR og nåtida – og plasserer kvinnenes lidelser, om det så er småjenter, tjenestepiker eller matriarker, i begivenhetenes sentrum. Gården antar oversanselige kvaliteter, og innsjøen i nærheten blir ikke bare en terskel mellom Øst- og Vest-Tyskland – den tar form av et mytologisk åsted for tapte minner, som en slags moderne versjon av Lethe, glemselens elv i Hades i gresk mytologi.

I en avgjørende scene blir sju år gamle Alma på 1910-tallet stående fengslet foran et fotografi av et dødt barn omkranset av familien – en fjern slektning, også hun ved navn Alma – og fester blikket ved en uintendert dobbelteksponering, en kvinne som står over det døde barnet og liksom allerede er på vei et annet sted: Fortidas spøkelser er fortsatt i bevegelse. Og her, som i mange andre tilfeller, er symbolikken umiddelbart så påtrengende og så instruktiv at arbeidet med å gjøre fortida nærværende fisler ut. På sett og vis 

 dødsriket av fortolkningsnøklene, og det hele føles snart som å delta i en gjettelek uten undring. Selv lydbildet, som mimer skjulte sukk, stønn og smertehyl med faretruende ambient-droner – og som i utgangspunktet må sies å være en av filmens styrker – opphører å være urovekkende.

 – for det er dessverre snakk om en rekke budskap, og ikke en utforsking av film som et spekulativt, kritisk refleksjonsmedium – er både ganske håndgripelige og ikke særlig vanskelige å gå med på. For det første forvalter vi historien slik vi forvalter våre døde: På samme vis som de balsameres, stilles ut og utsettes for en rekke ritualer slik at vi, de levende, skal kunne føle oss fortida overlegen, konstrueres historien som noe stabilt og tilbakelagt. For det andre lever fortrengte traumer videre i nåtidsmenneskenes nervesystem: De unevnelige hendelsene i Anhalt – tvangssteriliseringen av tjenestepiker, maltrakteringen av gårdsguttens bein, onkelen som forgriper seg på niesa – siver inn i middelklassefamilien som har kommet fra Berlin for å starte et nytt liv på landet i 2025. Her er ikke jentene og kvinnene i fire generasjoner selvstendige individer – de er sammenfiltrede blodårer i en uhyrlig historisk muskulatur.

ta opp i seg slike erkjennelser i selve formen? Det holder ikke å 

Film

Silent Friend

DJ Ahmet

Father Mother Sister Brother

The Drama

Kunsten å myrde

Jo Nesbøs Harry Hole

Mitt Palestina: All that’s left of you

Paradis

Sagnet om Silyan

GOAT – Drøm stort

Project Hail Mary

Portrett av en forvirret far

Peter Hujar’s Day

No Other Choice

The Wizard of the Kremlin

The Testament of Ann Lee

Ekko fra fortiden

En dag uten kvinner

Kenny Dalglish

Operasjon bever

Pillion

I Swear

A Fox Under a Pink Moon

Hamnet