Jon Hagene

#fff

#000

Denne serien er ikke for alle. Men det er «This Is a Gardening Show» heller ikke ment å være. Én grunn er at den ikke forsøker å ta over for programmer for garvede gartnere, de med episoder om poding for viderekomne, tilsetningsstoffer man bør ha i blomsterjorden og vekster som bør beskjæres før høsten kommer. En annen er at seriens medskaper og vert heter Zach Galifianakis. Han er en raring.

vet hvem Zach er, kjenner ham fra rølpete komedier som «The Hangover», eller fra serier som «Between two Ferns», hvor han spiller en uhøflig og/eller uintelligent ekstremvariant av seg selv. Riktignok har «This Is a Gardening Show» blitt til fordi medskaper og produsent Chris Kim ville lage en serie om hagearbeid, samtidig som Zach gjerne ville være vert for en – 

 få anledning til å være sitt hverdagslige, vennlige jeg. Men å fri seg fra «raring-rollen», har han ikke klart. (I den grad det var planen, da.)

Heldigvis fungerer den odde personligheten aldeles strålende i hans møter med de mange barna som også deltar i serien. Dette er nemlig et litt vimsete og «liksom-ikke-planlagt» show, som i stor grad er konstruert rundt Zachs evner som improvisator. Og er det noe som krever evnen til å tenke raskt og å la seg rive med, så er det å holde samtaler og lek med barn gående.

også de voksne gjestene (ekspertene) ut til å føle seg trygge og komfortable – og svarer villig vekk etter hvert som Zach spør dem om frukt, grønnsaker og andre jordbruks- og hagearbeidsorienterte emner, uansett hvor tullete spørsmålene blir. Den avslappede atmosfæren rekker helt inn til tv-sofaen og omfavner selv den som sitter og venter på ordentlige hagearbeidstips. Tonen holdes lett og spøkefull. Bortsett fra når Zachs tullball med barna fullstendig (om enn på sjarmerende vis) tar farvel med ideen om et i det minste 

Til å begynne syntes jeg barne-tullet tok fokus fra fakta og lærdom jeg håpet å tilegne meg. Men etter hvert skjønte jeg at programmet henvender seg til et mye yngre publikum enn meg. Et publikum man åpenbart håper å inspirere og motivere: Til å så, til å pleie, til å høste. Til å gi seg gartneriet i vold. For som Zach avslutter hver episode med: «Fremtiden er agrarisk!».

å få oss til å forstå at fremtiden må være jordbruksorientert, er Zach og serien innom seks tema. For hvert av temaene henter han inn en ny ekspert, og en ny gruppe med barn. I rask rekkefølge (episodene er kun seksten minutter) ser vi på: Epler, tomater, sanking, rotgrønnsaker, mais, og kompostering. Noen episoder er ekstra morsomme; andre ekstra lærerike. Hvordan sette poteter, pode epletrær, lage god matjord – eller drikkbar te av det vi finner i skogen – er bare noe av det som dekkes. Samt maistelefoner og pølsefinger-tomater.

Hvis du tror du kan la deg fascinere: Benk deg foran skjermen. Hvis ikke: Ta en titt likevel. Dessuten (og tross den merkelig høye 13-årsgrensen): La barna få se! Det verste som kan skje, er at enkelte vittigheter går over hodene på dem. I beste fall ser de viktigheten av det som spirer og gror.

«This Is a Gardening Show»

Varm, vittig, vitenskapelig

Abirami Logendran

Filmen «The Devil Wears Prada» har en unik plassering i populærkulturen. Den brukes stadig som referanse, og er en av de filmene folk ser om og om igjen, også tjue år etter 2006-premieren. Mye av grunnen er de ikoniske karakterene: sjefsredaktør for motemagasinet Runway, Miranda Priestly (Meryl Streep), hennes høyre hånd og stylist Nigel (Stanley Tucci) og hennes assistent Emily (Emily Blunt) – alle sett gjennom sine relasjoner til hovedrollen Andy Sachs (Anne Hathaway), en høyst motivert journalist som plutselig ramler inn i moteverdens episenter.

et skarpt portrett av mediebransjens maktstrukturer på midten av 2000-tallet – en tid da de store moteredaksjonene fungerte som ubestridte kulturelle autoriteter, og én redaktørs smak kunne diktere hva millioner av forbrukere til slutt endte opp med å kle seg i. De som har sett filmen, husker antagelig 

-monologen (scenen ble spilt av som en del av min designutdanning på Kunsthøgskolen i Oslo), som avdekker hvordan estetiske valg filtreres nedover fra redaksjonsbordet til kjedebutikkene og at det forbrukeren opplever som fritt valg, i stor grad er forhåndsbestemt.

Filmen tok motejournalistikken på alvor som maktfelt og lot Miranda Priestly være et symbol på et system der redaksjonell autoritet, kulturell kapital og sponsorkroner var uløselig sammenvevd.

behøver ikke en oppfølger, og det er også grunnen til at den ikke har fått det før nå. Men i 2026 er medielandskapet forandret drastisk nok til at det kanskje finnes en ny historie å fortelle. Premisset for «The Devil Wears Prada 2» er derfor ikke så overraskende: De trykte mediene er under sterkt press. Miranda Priestly sitter fortsatt i førersetet, men møter stadig krav fra eierne om å levere på lesertall og omdømme. Det trykte bladet er nærmest en suvenir, alt innhold publiseres digitalt og promoteres gjennom sosiale medier. Når eierselskapet overtas av en ny generasjon, hyres det inn en gruppe konsulenter som ikke har noe med mote eller kultur å gjøre, men er der for å måle kostnadseffektivitet og telle klikk.

Ideen er velformet, men den spilles likevel ut gjennom et haltende handlingsforløp der enkelte scener virker konstruert utelukkende for å drive plottet fremover.

de fire skuespillerne Streep, Blunt, Tucci og Hathaway. Streeps tolkning av Priestly er imponerende konsekvent med den fra for tjue år siden, som om hun bare har sklidd rett tilbake i rollen. Også Blunt viser at hun er en av de beste, aktive skuespillerne i dag.

Ideen om at du må ofre alt for å jobbe med det du virkelig brenner for, lever i beste velgående i kulturbransjen, særlig i New York, og også film nummer to får uten tvil frem det poenget. Andy innrømmer at hun ikke har vært i et fast forhold siden forrige film, Miranda at hun har neglisjert familien i alle år, men begge er fortsatt stolte av å kunne begrunne det med at 

bransjen er til tider overraskende skarpt. Der den første filmen fokuserte på glamouren, ser toeren bak kulissene på mer dystre sannheter. Mediemakten har forskjøvet seg: Algoritmer styrer hva slags innhold som når folk, konsentrasjonsevnene har snevret seg inn, seriøs journalistikk blir stadig mindre lest, og pengene har forflyttet seg til teknologiselskapene.

Denne nye realiteten er filmens sentrale bakteppe: Miranda behandler plutselig Emily med respekt fordi hun nå jobber for Dior og kontrollerer sponsorpengene de er helt avhengig av. Andy blir viklet inn i en budkrig om Runway mellom noen 

-typer som har tilnærmet null interesse for mote. Selv dronningen Miranda Priestly kan ikke lenger diktere vilkårene.

Det trykte bladet er nærmest en suvenir.

«The Devil Wears Prada 2»

Lettbent mediekritikk i stiletthæler

Guri Kulås

Dokumentaren «Gaza» av Garry Keane og Andrew McConnell fekk ei entusiastisk mottaking ved Sundance filmfestival på nyåret i 2019. Regissørane er ikkje journalistar og ikkje i første hand politisk interesserte, men opptatt av forteljingar om menneske. Dei kom til Gaza med bakgrunn som filmfotografar. McConnell hadde i tillegg røynsle med musikkvideo. Denne fagkompetansen nyttar dei til å løfta filmen til eit oppmerksamt, lyttande og empativekkjande kollektivportrett av dagleglivet i Deir al Balah midt på Gazastripa.

observerande dokumentar med «flytande», assosiativt redigerte opptak frå byliv og transport, strandliv og fiske. Kameraet plasserer oss i gatemiljø, i taxiar, på surfebrett og i fiskebåtar. I staden for støyande reallyd er bilda (dels i 

) hovudsakleg akkompagnerte av eit velredigert musikkspor og av forteljarrøystene til eit knippe innbyggarar.

Ein fiskar og hans 14-årige son (frå ein uvanleg talrik barneflokk!) har andre perspektiv på tilværet enn ei middelklassekvinne og hennar cellospelande dotter. Samfunnet er samansett, men sams for alle er lengten etter fridom, fred og framtid. Havet gjev ein horisont som kan spegla desse draumane, og er på same tid ei påminning om at palestinarane er nekta utreise både sjøvegen og landvegen.

 regissørane vekt på korleis den klaustrofobiske isolasjonen og øydelagde økonomien (etter krigen i 2008-09), saman med dei stadige israelske drapa på sivile, skapte ein sosial trykkokar. Både arbeid og basisvarer var manko og steinkasting ved grensa til Israel, blir skildra som ein avmektig protest blant unge menn. «I dag, i går og i morgon er den same dagen», seier ambulansearbeidaren som hentar invalidiserte og døde demonstrantar.

Når filmen sju år etter premieren er kinoaktuell her til lands, gjev «Gaza» både ein djupare bakgrunn for den siste krigen, og ei naudsynt menneskeleggjering av palestinarane. Det er ei grim erkjenning at det øydelagde samfunnet vi ser på lerretet no, kan gje ei nostalgisk kjensle.

«Gaza»

Vi vil berre leva

Benjamin Yazdan

I takt med at medielandskapet har gått fra vondt til verre til ulidelig siden pandemien, har noe forandret seg. Der strømmetjenestene for like lenge siden var representanter for algoritmekapitalismen på sitt mest utspekulerte, framstår de i dag nærmest som nostalgiske varmeflasker. Kort sagt har det som var et kulturelt symptom i alle fall fått et 

 av riktig medisin. Resultatet er at i alle fall jeg iblant opplever noe så uventet som et fysisk og sjelelig savn etter å fråtse i den såkalte 

 (en estetisk formel mer enn en faktisk vurdering), og at denne utrolig nok erfares som en slagkraftig motvekt til, tja – Oskar Westerlins sjokoladeboller, Trumps dommedagstrusler på Truth Social eller livestrømmingen av Terje Rød-Larsens undergang.

sykehusserien «The Pitt», som akkurat har lagt sin andre sesong bak seg, den perfekte remedien. Den er velregissert og seriøs, proppfull av dyktige og ikke altfor kjente skuespillere, og vet å porsjonere ut sentimentaliteten i overbevisende såpestykker.

Premisset er like opplagt som det er effektivt: Hver sesong foregår i sanntid på akuttmottaket «The Pitt» i Pittsburgh, Pennsylvania, fra morgenskiftet klokka sju til kveldsvaktene overtar, med én episode per klokketime. Både for å intensivere stress-simulatoren, og for å kunne forklare medisinsk terminologi til lekfolk, er dette også et universitetssykehus med studenter i opplæring. Seriens bankende hjerter (alle sykehusdramaer må ha mange slike) er jevnt fordelt ut over et stort, velfungerende ensemble. Her er den plagede og utslitte, men heltemodige overlegen Michael Robinavitch (Noah Wyle fra «Akutten» – samme serieskapere!), den røffe, men kjærlige avdelingssykepleieren Dana (Katherine LaNasa), den nye, hardbarkede overlegen Baran (Sepideh Moafi) og munnrappe Langdon (Patrick Ball) – akkurat tilbake etter et år i avrusning – omkranset av et knippe varierte, elskelige turnuskandidater, som siden forrige sesong har blitt desto mer garvede.

Ringvirkningene etter pandemien er fortsatt markante, og den institusjonelle muskulaturen er under økonomisk og politisk press. I sesong to, som akkurat er ferdig vist, utspiller slitasjen og den generelle irritabiliteten blant legene seg på selveste uavhengighetsdagen 4. juli.

som krever umiddelbar behandling, er uløselig forbundet med trumpismens 

 patologier – nedskjæringer i og mistillit til offentlig sektor, dyp kunnskapsforakt – er seriens estetiske klangfarge iøynefallende 

 (og anti-trumpsk). Sykehusunderholdningens store gjenkomst siden i fjor kan simpelthen ikke bare forklares med den vulgærpsykologiske modellen for enkel sublimering: at det er livsbejaende og betryggende å se liv- og død-situasjoner på trygg avstand. Det som i nettbasert serie-fankultur gjerne går under navnet 

 er naturlig nok ettertraktet i udugelighetens æra i amerikansk stor- og lokalpolitikk. Populariteten har utvilsomt også alt å gjøre med hvor kompetent dette selv er, som seriehåndverk betraktet.

en serie som handler om intervaller: det store gapet mellom spontaniteten og nysgjerrigheten som kreves av fagpersonell i behandlingssituasjoner, og den irrasjonelle, profittorienterte detaljstyringen av sykehusbedriftene – og mellom den medisinske forskningen, som fortsatt er verdensledende i USA, og et politisk regime som gjør det umulig å gi behandling. Og mellom verdighet og selvoppofrelse på gulvet, og skamløshet og narsissisme på topp. (Serien ville antakeligvis ha vært mer kompleks hvis den også tok tidsintervallet mellom hver 

Foruten gnisninger innad i legeteamet og privat dramatikk, dreier det seg denne gangen mye om feilbarlig generativ KI, ICE-invasjon på akutten, systemisk diskriminering, cyberangrep og sykehusregninger som tårner seg opp uten helseforsikring. Alle pasienthistoriene som ledet opp mot den grusomme masseskytingen i første sesong utgjorde også en tematisk smørbrødliste, men nå har alt blitt ytterligere overforklarende og didaktisk.

gjentakelse ligger også i legevaktas natur, men her går det samme dramaturgiske skjemaet i ring: En pasient trilles inn med relativt harmløse plager, hun eller han er ved sine fulle fem og diagnosen blir stilt på sekundet, men så mister vedkommende plutselig bevisstheten og må opereres under tidspress. Når dette skjer omtrent ti ganger hver sesong, oppstår det en annen bivirkning av massekonsumet (30 episoder på en uke), nemlig en form for eskapistisk tankegymnastikk hvor jeg forestiller meg mer eksperimentelle versjoner av det jeg ser på. Hva med to eller tre spesialepisoder som utelukkende ser institusjonen fra én pasients perspektiv i den samme sykesenga, med stillestående kamera og lange strekk med venting og total stillhet på grunn av underbemanning, utbrenthet og nyfascisme?

Såkalt ‘competency porn’ er ettertraktet i udugelighetens æra

«The Pitt»

Kompetanse og verdighet

Det som skulle vært et fire timers kontroverskonfronterende epos om en av vestlig popkulturs største figurer, ble radikalt omskrevet på grunn av juridiske avtaler knyttet til Jordan Chandlers overgrepsanklager – som Michael Jackson betalte seg ut av i 1994. «Michael» er nå blitt et unnskyldende, ufullstendig og datagenerert glansbilde av et plaget pop-fenomen.

Én ting er at alle fra Colman Domingo (den megalomant narsissistisk-voldelige faren Joseph) til Miles Teller (Michaels hjertegode manager John Branca) ser ut som uskarpe kopier av seg selv. En annen er at alle miljøer, fra Jackson-familiens arbeiderklassehjem i Indiana til deres senere luksusbolig i California, ser ut som om de er KI-generert eller bygget i studio. Verst er portrettobjektet selv, spilt av nevøen Jafaar Jackson, og hans KI-justerte ansikt og KI-filtrerte stemme.

starten (tiden før Joseph drillet sønnene til å opptre synkront og fengende under navnet Jackson 5), var engasjerende. Beklageligvis kom engasjementet av at vi lurte på hvordan filmen ville bli, og at tidskoloritten holdt høy kvalitet. Etter at Joseph er etablert som et grønnøyet monster av «jeg lever gjennom mine sønners talenter»-typen, mens moren (Nia Long) er tafatt og Michaels søstre så godt som ikke-eksisterende, forsvinner engasjementet.

Ikke bare følger filmens handlingskurve en altfor velkjent mal; den formidler MJs uhyre trege utvikling fra liten gutt til stor gutt på hyperglanset vis. Emosjonelt og intellektuelt benyttes alle snarveier og knep for å få oss til å tro på MJs manglende evolusjon fra tiåring til pubertetsungdom.

Det terpes på MJs engleaktige nestekjærlighet, at dyrene var hans eneste venner, at han var forstyrrende fascinert av Peter Pan. Det brukes altfor mye tid på å gjenskape kjente konsertopptredener. Og vi blir bedt om å tro på en barne-tv-enkel fremstilling av hvordan videoen til megahiten «Beat It» ble til.

vært for den ekstreme kunstigheten, kunne man himlet med øynene og ledd av atter et erkeamerikansk underholdningsprodukt. Men dette falske helgenbildet er laget med en så kjip kynisme at denne hyperforenklende, «gi faen i fakta og det som skjedde senere; her kan vi tjene penger»-utgaven av «Michael» ikke engang fortjener såpass. Fysj.

«Michael»

Midt i det mørke alvoret gjev ein «vits» nøkkelen til Sergei Loznitsas forteljing om lov og rett i Stalins Sovjet. Det er ein anekdote knytt til Lenins gamle medkonspiratør frå eksilåra og seinare regjeringsmedlem Karl Radek. I det handlinga i filmen tar til i 1937, har Radek saman med ei rad andre bolsjevikveteranar nettopp vore stilt for retten og dømd i skinnprosessen kalla dei andre Moskvaprosessane.

Korleis svarte Radek då han vart spurt: Kva gjorde du før revolusjonen? Eg sat fengsla og venta på revolusjonen. Kva gjorde du etter revolusjonen? Eg venta på å bli fengsla.

Den språklege symmetrien er betre på russisk, og i tillegg til å vera eit godt døme på sovjetisk galgenhumor, illustrerer vitsen den stramt stiliserte og politisk poengterte estetikken i «To anklagere». Den nitid konstruerte thrilleren kan lesast både som historisk tragedie og kolsvart, notidsaktuell satire.

ferske statsadvokaten Kornjev (Aleksandr Kuznetsov) på ei lagnadstung tur-returreise frå Brjansk til Moskva. Den unge juristen har partiboka i orden, og styrt av ei pliktkjensle sterkare enn fryktinstinktet oppsøker jyplingen kontoret til sjølvaste riksadvokaten Andrej Vysjinskij (Anatolij Belyj) for å rapportera om øydeleggjande, lokal korrupsjon i Brjansk.

Eit klageskriv har sloppe ut frå fengselets strengt overvaka «spesialblokk» og nådd statsadvokaten, og etter eit overtydande møte med klageskrivaren, fangen Stepniak (Aleksandr Filippenko), meiner Kornjev han har meir enn nok grunnlag for å krevja gransking av om NKVD (forløparen til KGB) nyttar rettsapparatet til eiga vinning og får gode bolsjevikar fengsla for falske brotsverk dei har tilstått under trugsmål og tortur.

I dag ville vi kalla Kornjev ein varslar, og utan å trivialisera lidingane til politiske fangar er om ikkje brutaliteten så i alle fall maktlogikken filmen brettar ut overførbar til både små og store problem langt utanfor historiske diktatur.

og fast på «kommunistisk rettferd» – eit papiromgrep filmen bokstavleg tala har tilinkjesgjord i ein fengselsomn alt før Kornjev blir introdusert. Filmforteljinga, dei fleste andre rollene og vi sjåarar veit meir enn Kornjev om samfunnet er sett til å oppretthalda og vilkåra for arbeidet hans.

Fengselet i Brjansk og riksadvokatens kontor i Moskva er undersida og oversida i eitt, sentralstyrt terrorsamfunn, og filmen framstiller dei to institusjonane som perfekte speglingar av kvarandre. Det elegante hovudstadsbygget – yrande av pent kledde, sivile tenestemenn og -kvinner, som med dokumentmapper under armane hastar inn og ut av umerkte, lukka dører – er til forveksling likt det nedslitne provinsfengselet der mistruiske, uniformerte vakter fyller korridorane mellom bolta og låste celler. Utanfor Vysjinskijs kontor er det lågare tenestemenn med hatten i handa som fyller venterommet, utanfor fengselet er det dei hutrande konene til fangane som audmjukande ventar i kø.

byråkrati og etterretningsinfiltrert makthierarki overlevde arbeidar- og bonderevolusjonen i Russland (slik Radek-vitsen påpeiker), og like enkelt som retorisk genialt bruker regissør Sergei Loznitsa dei lange trappene i fengselet og justisministeriet til å skildra den gjennomgripande strukturen og styringsmetodane i autokratiet.

«To anklagere»

Stalins Sovjet i bleikt brunt

I 2014 valgte IS (Den Islamske Stat) seg Mosul i Nord-Irak som hovedstad for kalifatet de ville opprette, for deretter å gå løs på byens oldtidsminner – skulpturer, bygninger, utsmykninger – med slegger og sprengstoff. Etter tre års beleiring lå 80 prosent av gamlebyen i ruiner.

Å gjenreise den er et enormt prosjekt, men både myndigheter og borgere ønsker å forsøke. Selvsagt er ikke et ønske nok, og arbeidet går tregt: Én ting er de ekstremt kompliserte puslespillene som millioner av statuebiter utgjør; en annen er det å skulle rehabilitere utbombede hus som er så vaklevorne at de kan rase bare det regner mer enn vanlig.

åpner en dresskledd duo dokumentaren «Løvene ved elven Tigris». Musikeren Fadel og antikvaren Fakhri vandrer gatelangs på leting etter attraktive artefakter og et passende sted å fremføre en sår fiolinmelodi. Dernest introduseres vi for Bashar, som sitter på det som er igjen av taket til familiens hus. Der pleide han å skue ut over elven, før han gikk ned til den grønne bakhagen og tilbragte tid med familien. Men huset finnes ikke lenger. Ikke egentlig.

Igjen står kun en grå ruinhaug med et slitent, men forseggjort inngangsparti – dekorert med to løver og en vinranke; en dekorasjon som Fakhri vil kjøpe. På en av sine turer rundt i byen kommer Fakhri over den ved en tilfeldighet, og han forelsker seg umiddelbart: Dekorasjonen vil passe perfekt til museet han vil åpne. Men siden myndighetene har sagt de vil gjenreise byens hjem, vil ikke Bashar selge løvene. Fakhir gir seg likevel ikke.

filmen litt fomlete og ustrukturert. Etter hvert som vi blir kjent med byen, historikken og menneskene, finner den imidlertid sin rytme og form. Selv om tematikken er nitrist og de vonde skjebnene mange, er filmen full av menneskelig varme. Og innimellom, i hvert fall så vidt, kan det spores et hint av et håp for fremtiden.

«Løvene ved elven Tigris» er en lavmælt og intim dokumentar som formidler sitt budskap ved å virkelig 

 sine omgivelser – levende som døde. Det beriker både filmen og oss.

«Løvene ved elven Tigris»

Kultur, hjem og liv i ruiner

 «LIS»: Norges fyste sjukehus­drama er meir heimleg enn såpete

Sjukehusdrama er ein sjanger som har følgt tv-mediet sidan starten. Det er smått utruleg at NRKs «LIS», med handlinga lagt til Sykehuset Innlandet på Lillehammer, er ei nyskaping i norsk serieflora. Når vi først får ein norsk variant av eit så kjent og kjært tv-format, er det difor gledeleg at «LIS» er vellukka både som engasjerande drama og attkjenneleg skildring av arbeidslivet i helsesektoren.

offentleg regionsjukehus gjev serien eit heimleg og meir kvardagsleg utgangspunkt enn glamorøse, «såpete» og medisinsk spektakulære, amerikanske mastodontar som «Grey’s Anatomy», «Dr. House» og «The Pitt».

«LIS» byggjer på sjangerens grunnelement, som alt var på plass i det britiske pionerdramaet «Emergency Ward 10» (1957–67): kombinasjonen av medisinske og relasjonelle utfordringar, «bak kulissene»-skildring av rutinar og behandlingsmetodar og konsekvensane av vala til feilbarlege menneske.

, det som tidlegare vart kalla turnuskandidat. Hovudrollene – med den usikre, men også eigenrådige Petra (Elpida Stojcevska) i spissen – er altså eit knippe medisinstudentar i si første turnusstilling. Valet av hovudroller er nok motivert av ønsket om å nå yngre sjåarar, men ved å fokusera på dei nyutdanna krympar også serien avstanden mellom dei profesjonelle og publikum: det øydelegg ikkje for realismen at dei unge legane må få forklart ting sjåarane også lurer på. Vi kjem også nærare det tyngande ansvaret og dei daglege dilemmaa legar står i når dei alltid travle veteranane støtt seier til ferskingane «det klarer du» – anten dei må ta den vanskelege samtalen med pårørande til terminalpasientar, dei må senda heim pleietrengande som ikkje har pårørande eller heimesjukepleie til å hjelpa seg, eller dei må vakta si faglege og moralske ryggmergskjensle mot eit konstant «produksjonspress».

Det er fortenestfullt at serien erkjenner at noko så trivielt som ein broten lårhals eller eit fall i fylla, er dramatisk for dei det gjeld. Og er du gamal og svekt, er lungebetennelse fort eit spørsmål om mellom liv og død. Alt i episode éin, der vi følgjer Petra på hennar første nattevakt, gjer ho ei samvitsbasert feilvurdering som førfølgjer henne gjennom halvåret serien dekkjer.

 medisinske ekspertar som konsulentar på kvar einskild episode. Serien nyttar seg av den kjende strukturen med å la episodane opna med 

, som sarkastiske kritikarar har kalla det. For ein lekperson ser ekspertrettleiinga ut til å ha vore vellukka. Det er i alle fall oppsiktsvekkjande lett å tru på Anders Baasmo og Andreas Stoltenberg Granerud som erfarne kirurgar og Thomas Gullestad som anestesilege. Det er heller ikkje brukt meir fagsjargong enn det som er naudsynt for realismen.

 realiserer manus så organisk som vi kunne venta. Scenene frå vaktrom, korridorar, pleieavdelingar og akuttmottak blir aldri statiske eller repetitive. Utan å ty til 

mange klisjear vekslar manuset til Karianne Lund elegant mellom dei ulike pasienttilfella og korleis desse påverkar konfliktar, venskap og romansar mellom dei tilsette.

Serien er ei dramaturgisk dyktig tilverking av research, og fram mot ein dramatisk slutt forsterkar «LIS» gradvis inntrykket av det imponerande lagarbeidet, som får eit sjukehus til å fungera. Det er ikkje amerikansk superlege-heroisme, men eit nitid oppbygd system, og serien eksponerer korleis systemet er truga av ressursmangelen og styringsproblema vi kjenner frå offentlege verksemder. «Nå skal det bli greitt å forholde seg til folk i narkose», som ein av dei overarbeidde kirurgane forløysande seier etter ein krangel.

«LIS» går ikkje djupt i rollenes liv, men dei har attkjennelege kvardagar (gamle foreldre på sjukeheim, barnehagebarn med utfordringar, samlivsbrot og så vidare) som gjer det enkelt å førestilla seg rollegalleriet som heile menneske. Den effektive avdelingssjukepleiaren Anne Kathrine (Cathrine Frost) er ein av mange, velspelte bifigurarar som gjer «LIS» til ein rik serie.

Det er oppsiktsvekkjande lett å tru på Thomas Gullestad som anestesilege

«LIS»

«Det klarer du»

Filmprodusent Brandt Andersens regidebut fekk Amnesty Internationals filmpris ved Berlinalen i 2024 og har sidan vunne publikumsprisar ved fleire andre, internasjonale festivalar.

Det er langt på veg ei stadfesting av at flyktningdramaet «I Was a Stranger» fungerer slik det er tenkt.

Rammehistoria om ein syrisk barnelege som må flykta frå borgarkrigen i heimlandet i 2015, for så å dukka opp i USA åtte år seinare, lenkar ledd for ledd saman lagnadane til ei rad menneske langs flyktningruta frå Aleppo til Chicago.

Delkapitla, med undertitlar som «Legen», «Soldaten», «Smuglaren», «Poeten» og «Kapteinen», teiknar lettforståelege skisser av attkjennelege medmenneske i desperate livssituasjonar, som – i alle fall der og då – vekkjer medkjensle og engasjement.

den humanitære bodskapen som er viktigast, blir understreka i ein appell til publikum frå filmskaparen personleg – formidla over rulleteksten. Vel nok. Faktisk meir enn vel nok i ei maktkynisk samtid der mange krigsmotstandarar er lamma av apati.

Så kvifor bryggjar eg på eit «men» her? I første omgang på grunn av filmens forslitne flettverksform, som trugar med å gjera røynda til endå ein fiksjon blant mange liknande som vi har etterlate i kinosalen dei siste 30 åra.

Den litterære flettverksstrukturen (favorisert av Robert Altman og popularisert gjennom hans filmatisering av Raymond Carvers «Short Cuts», 1993) er i og for seg veleigna til å gjera filmforteljingar meir perspektivrike enn det som er vanleg i underhaldningsfilm med tydelege heltar og skurkar. Brandt Andersen ser også først ut til å ville utnytta det fleirstemmige potensialet i forma.

Aleppo under regjeringsoffensiven mot opprørshæren hausten 2015. Sjukehuslegen Amira (Yasmine Al Massri, sist sett i «Palestine 36») risikerer livet for å behandla alle som treng hjelp uavhengig av uniforma dei ber. Parallelt med den sjølvdestruktive militariseringa av helsevesenet ser vi sekterismen splitta familiar. Ein eldre far arbeider for «Dei kvite hjelmane» medan sonen Mustafa (Yahya Mahayni, kjent frå «The Man Who Sold His Skin») er lojal soldat i regjeringsstyrkane.

Lojaliteten til Assad-regimet er likevel avgrensa av humaniteten Mustafa deler med far sin. Snart er Mustafa, Yasmine og tenåringsdottera hennar på flukt saman. Og alt her, i det vi kjem inn i kapittelet om menneskesmuglaren Marwan i Izmir (ei uvanleg dempa rolle av Omar Sy), får filmen ei stadig meir eintydig, moralsk røyst og konvensjonell handling.

Kvifor bryggjar eg på eit ‘men’ her?

«I Was a ­Stranger»

Flyktningen er ingen framand

«Ikke overraskende er turen mer krevende enn antatt»

Samtidig som vi har fjernet oss fra naturen i hverdagen, har bøker om naturens helbredende kraft hatt en real renessanse. Flere av dem, som «Wild» og «The Outrun»,handler om å bekjempe avhengighet, mens andre, som «H for Hauk», skildrer bearbeiding av sorg. Felles for dem er at forfatteren finner styrke ved å utfordre seg selv, i pakt med naturen. De tre nevnte er attpåtil blitt filmatisert med kjente fjes i rollene.

tilfellet med «Saltstien» (2018), Raynor Winns bestselger og debutprisvinner. Boken forteller historien om da Raynor og Moth (hennes mann) mistet gården sin, samtidig som Moth ble diagnostisert med en dødelig sykdom.

I sin fortvilelse og husløshet får Ray en sprø idé: Hva om de følger en legendarisk turgåer-rute langs den engelske sydvest-kysten, telter og lever på de få pundene de har – mens de finner ut av ting?

turen mer krevende enn antatt, og Moths sykdom mer plagsom når han må bære sekk og telt. Men de gir seg ikke. De støtter hverandre, kjemper seg opp bakker, ned skrenter og bortover stier i alskens vær. Innimellom scener fra parets vandring i vill, vakker og vindblåst natur får vi flashbacks fra blant annet legebesøk og utkastelsen fra gården.

kjent med personlighetene, dynamikken og det kjærlige forholdet de fortsatt har etter mange års ekteskap og problemer-a-plenty. Det vil si: Vi blir kjent med 

 som Raynor Winn presenterte i «debut»-boken sin. Men siden det i ettertid er fremkommet at Winn (som egentlig heter Sally Ann Walker) selvpubliserte en bok allerede i 2012, samt at en rekke spesialister stiller seg svært tvilende til at Moth faktisk lider av en dødelig sykdom – i tillegg til at familiehjemmet gikk tapt fordi de misligholdt et lån som ble tatt opp for å betale tilbake penger Ray hadde stjålet fra sin arbeidsgiver – er det vanskelig å vite hvor sant noe som helst er her.

Hvis du søker en sannferdig historie om å reise seg etter en katastrofe, bør du nok se noe annet. Er du klar for en mer billedskjønn affære, er «Saltstien» en kandidat. 

«Saltstien»

Striglet versjon

Den ungarske filmskaparen Ildikó Enyedi lagar nokre av vår tids mest originale og sympatiske filmforteljingar. Det blir stadfest i hennar nyaste produksjon «Silent Friend» (

), som blir vist på cinemateka denne månaden. Sjeldan har ein sett ein film som på vakrare vis skapar ein «økologisk» og estetisk heilskap av natur, fordomsfri vitskap og kunstnarleg skaparkraft.

, Gullbjørn-vinnaren «Om kropp og sjel» (2017), var ei underfundig kjærleikshistorie på eit slakteri. Her skapte regissøren ein ur-mystikk rundt erotikken mellom to alminnelege arbeidsfolk og det brutale yrket deira med å la elskarane først møtast i draumane sine – og då som to staselege hjortar i skogen.

I «Silent Friend» er vi i vitskapens verd ved eit tradisjonsrikt, tysk universitet med ein enorm botanisk hage. Her er det ikkje draumar, men historiske parallellar henta frå 1908, 1972 og 2020, som skapar band mellom tre isolerte, men empatiske og nyfikne menneske.

tid fokuserer på ein gjesteprofessor frå Hongkong, som blir koronaisolert på internatet ved hagen. Pandemihistoria er ingen gimmick slik som i mange andre filmar, men godt brukt i karakterteikning og filmforteljing. Professor Wong er nevrolog og skulle ha førelese om si banebrytande forsking på spedbarns medvit. Når studentane må forlata campus, lèt Wong seg inspirera av ein botanikar (med idear frå økologen Monika Gagliano) som studerer plantars «medvit» og vender si interesse mot eit gigantisk tempeltre (Ginko bilboa – verdas eldste tre).

brua tilbake til tidlegare nytenkjande «einstøingar» ved universitetet. I 1908 ser vi den intelligente Greta (Luna Wedler) trassa kjønnsgrenser og eit utspekulert professorpanel av eldre menn, som prøver å vippa den uvelkomne studenten av pinnen med ein sexistisk eksaminasjon i Carl von Linnés «seksualsystem». Først når Greta blir kjend med ein fotograf, finn ho eit medium ho kan utforska natur og kropp med, fri frå patriarkalske fordommar, restriksjonar og eigedomsbegjær.

To dryge mannsaldrar seinare blir den unge bondestudenten og germanisten Hanno (Enzo Brumm) «gartnar» for den meir tidsrett 70-talsopprørske botanikkstudenten Gundula (Marlene Burow). Den komande bonden vil helst nytta friåra på universitetet til Goethe, men Gunduals forsøk på å «kommunisera» med ein Geranium gjev Hanno eit nytt, ikkje-instrumentelt syn på naturen.

mellom tidsepokane, flott skildra i høvesvis 35mm svart/kvitt, 16mm fargefilm og i digitalformat. Forteljingane er på same tid sjølvstendige og tematisk forbundne på mange nivå – slik menneska og vekstane i filmen er forbundne i ulike emosjonelle, intellektuelle og konkrete rotverk.

Alle rollene er godt skrivne og sterkt tolka. Særleg viktig er likevel Tony Leung Chiu-wai sin nydeleg underspelte professor Wong, ei rolle som kroppsleggjer essensen i humanisme. Jamvel om vi ikkje får vita mykje om Wongs forsking, legg ideane hans (som er inspirerte av den verkelege psykologen Alison Gopnik) premissen for filmens holistiske menneske- og natursyn. Alt tidleg når du ser fargesprakande bilde av hjernebølgjene til ein baby som kikkar på eit kosedyr, veit du at dette blir ein film du ønskjer ikkje skal ta slutt. Det er som å forelska seg og få att trua på mennesket igjen.

Ildikó Enyedi viser at vi responderer betre på stimuli som vekkjer positiv lengsel og samkjensle i oss enn straff og kontroll. Filmen opnar med eit ginkofrø som spirar og endar med det moderlege treet i full haustprakt. Vakkert.

Det er som å forelska seg og få att trua på mennesket igjen

«Silent Friend»

Å tala med tre

Selv om filmen åpner med en gruppe kvinner som sitter under et tre og snakker om en avdød venninne, på en måte som kan få oss til å tro at filmens historie fortelles via et klassisk gresk teater-kor, viser det seg snart at «DJ Ahmet» er enklere anlagt enn som så.

På effektivt vis blir vi introdusert for en snill, mild, femtenårig Ahmet (Arif Jakup), som åpenbart elsker musikk – akkurat slik damene under treet sa at deres savnede venninne hadde gjort. En venninne som viser seg å være Ahmets mor og hvis bortgang får faren til å ta ham ut av skolen.

 at Ahmet skal overta ansvaret for sauene, slik at yngstemann – som ikke har snakket siden morens død – kan behandles av den lokale helbrederen. Naim (som sjarmbomben av en lillebror heter) er ekstra preget av morens bortgang, men finner stor trøst i storebror. Og godt er det, for selv om faren forsøker å være mild og snill, får han det ikke til. Spesielt sliter guttene med at faren forbyr musikk i hjemmet; et uheldig utslag av sorgen han selv strever med.

«DJ Ahmet» tar oss med til et fattig, ruralt og tradisjonsbundet Nord-Makedonia, hvor et strengt patriarkat styrer. Ingen har mye av noe som helst, og det de har (klær, biler og øvrige eiendeler), er gjerne gammelt og slitent. Ahmet og Naims hverdag domineres av savn, sorg og sauehold, og deres ene kilde til glede og håp er musikken de sniker seg til å høre på når faren ikke ser dem. Så får Ahmet øye på Aya.

 av nabogårdene er nylig hentet hjem fra Tyskland for å bli giftet bort. Aya (Dora Akan Zlatanova), som har opplevd at verden er større enn det som kan skimtes fra et nord-makedonsk jorde, er slett ikke klar for å bli solgt, forhandlet om eller på annet vis bli behandlet som en del av familiens buskap.

Derfor har hun lagt en snedig plan: Under den årlige kulturfestivalen skal hun og fem nabojenter fremføre en tradisjonell dans, men på en ny og 

 måte. Så upassende at hennes tilkomnes familie garantert vil trekke seg fra det arrangerte giftermålet – noe Ahmet gjerne vil hjelpe til med.

 som planlagt, kommer ikke som en overraskelse, for «DJ Ahmet» gjør det tidlig klart at plottet følger godt opptråkkede stier. Likevel føles den frisk og annerledes, med en egen stil og atmosfære. Fotograf Naum Doksevski lar landskapet vekselvis skinne og stråle og fremstå som mørkt og mystisk. Slow motion benyttes på sparsommelig og effektfullt vis; så også humor og komikk.

Både Ahmet og Aya spilles av (overraskende gode) amatører, hvilket tilfører filmen en ukunstlet sjarm og varme som til de grader forsterkes av Agush Agushev i rollen som Naim. Alt i alt og med hjelp fra fengende musikk, krasse kulturkrasj, en midnatts-

 i skogen og en bortkommen sau – samt en traktor med hjemmesnekret høyttaleroppsett – er det lett å se hvorfor filmen vant publikumsprisen under fjorårets Sundance-festival.

«DJ Ahmet» gir oss fine innblikk i fremmede liv og skjebner, og en forsiktig tro på fremtiden.

«DJ Ahmet»

Enkel, men ikke naiv

I sitt 73. år har Jim Jarmusch våga seg inn i kjernefamilien. Nærare bestemt tre ulike familiar frå tre ulike land i kvar si ufullstendige, men avslørande forteljing. Jarmusch har til no omgått denne sosiale kjerna i all dramatikk inkludert kunsten til hans førebilete Yasujirō Ozu. I «Father Mother Sister Brother» fornyar Jarmusch sin humanistiske dialog med Ozu nettopp gjennom familiesettinga samstundes som han destillerer sin særmerkte, minimalistiske estetikk i eit kjent antologiformat.

 har kome ei far-mor-barn-historie før, er «Broken Flowers» (2005): her får ein middelaldrande mann vita om ein ukjent son og oppsøker alle sine ekskjærastar/ potensielle mødrer i scener som gjer kjernefamilien til ymse urealiserte (uattraktive) alternativ til livet hovudpersonen har levd. Det overraskar difor ikkje når «Father Mother Sister Brother» presenterer oss for aldrande foreldre og vaksne barn som held avstand til kvarandre og sjeldan møtast.

heng ikkje saman, men avheng av kvarandre. Den velspelte filmen byggjer stødig vidare på overlappande tema – som gapet mellom ei feilbarleg røynd og førestillingar om idealforeldre og drøymebarn. Medan nokre prøver innfri ideala i rollespel, har andre bytta om på omsorgsrollene. All familiedynamikk er ein tragikomisk karikatur.

Dei første delane – «Father» og «Mother» – speglar kvarandre i det at begge er tilslørande trivielle «teselskap» der det som 

blir sagt, fortel meir og enn det som blir sagt, og løgn og løyndom vakar under orda. Tvillingforteljinga «Sister Brother» gjev så ei vel enkel, men ikkje urealistisk forsoning av konfliktar i alle tre forteljingar.

har komponert musikken saman med Annika Henderson, har passande jamført filmen med eit musikkstykke i tre satsar. Visuelt abstrakte mellomspel mellom «aktene» er ein del av dette. Repeterte musikalske og visuelle motiv og dialogbrokkar er med på å gjera filmen meir formsterk enn han først gjev seg ut for. «Father Mother Sister Brother» veks i minnet.

«Father ­Mother ­Sister ­Brother»

Frosne familiar

Helt siden den første traileren ble sluppet, har Kristoffer Borglis nyeste film, «The Drama», vært en stor snakkis. Premisset er som følger: Emma (Zendaya) og Charlie (Robert Pattinson) er forlovet og planlegger bryllupet sitt, men en uke før den store dagen kommer førstnevnte med en avsløring om sin fortid som setter alt på spill. Etter måneder med spekulasjoner om hva avsløringen er, kan publikum endelig se filmen på kino.

ungt, stilfullt par med vellykkede karrierer. Emma jobber i et forlag, Charlie er sjefkurator ved et kunstmuseum, de har et pent hjem i Boston fylt med kunst og litteratur.

Filmen hopper i tid, mellom parets første møte, ulike stadier i forholdet, og nåtida – en uke før bryllupet. Klippingen er rask og montasjeaktig. I én scene sitter Charlie og skriver tale sammen med forloveren Mike (Mamoudou Athie) og innrømmer at han har blandede følelser for Emmas latter – den er fin, men også, av og til, frastøtende. Filmen hopper umiddelbart til en montasje av latteren hennes fra ulike øyeblikk i forholdet. Man skjønner etter hvert at disse glimtene alltid er hentet fra Charlies sinn og gir hans perspektiv på Emma.

med forloverne i dagene før bryllupet bestemmer gruppa seg for å dele det verste de noen gang har gjort. Når turen kommer til Emma, overrasker hun alle rundt bordet: som tenåring planla hun en voldshandling som kunne rammet mange, men trakk seg i siste liten. Avsløringen vender filmen på hodet. Charlie får gradvis et sammenbrudd ved tanken på at kvinnen han skal gifte seg med, kanskje er noe helt annet enn hva han har trodd. Forestillingene hans tar over, og de raske montasjene er ikke lenger minner, men fantasier – tempoet øker og bildene blir stadig mer intense, som et forsøk på å speile sammenbruddet innenfra.

 satset stort på «The Drama», som er markedsført som en 

med to av Hollywoods mest ettertraktede skuespillere i hovedrollene. Filmen 

 være morsom, om enn på en altfor bokstavelig måte for min smak, men romantisk er den sjelden. Sjangeren inngir en forventning om romantikk man dras inn i, og filmens endevending av denne premissen rommer en interessant problemstilling: hva gjør du når du plutselig blir tvunget til å se den du elsker i et nytt lys?

Men fordi vi kun ser Emma gjennom Charlie, blir hun aldri egentlig en karakter vi får tilgang til. Derfor framstår det som om forholdet, for Charlie, i stor grad om handler ytre faktorer, ikke bare hennes utseende, men også hvordan hun og de som par framstår utad. Når avsløringen så lander, er det Mikes reaksjon Charlie forestiller seg først – altså hvordan det hele vil ta seg ut utenfra. I stedet for å forfølge spørsmålet om hva den uventede vendingen betyr for forholdet, kaster filmen seg over Charlies sammenbrudd – som Pattinson i og for seg spiller troverdig nevrotisk og panikkslagen.

kommer til uttrykk gjennom filmens bærende grep: Charlies forestillinger. Men det er også her filmens sentrale problem ligger. Selv med et absurd og mørkt utgangspunkt klarer ikke Borgli å løfte materialet til et annet, mer komplekst plan. Charlies frykt for at han ikke kjenner kvinnen han skal gifte seg med, manifesterer seg på den mest bokstavelige måten: forestillingene hans vender stadig tilbake til vold og sex. På jobben ser han en fotobok med lettkledde kvinner som poserer med våpen og forestiller seg umiddelbart Emma i samme positur – gang på gang.

Sånn sett har «The Drama» de samme problemene som Borglis forrige film «Dream Scenario». Også den startet med et potent konsept: Rollen til Nicolas Cage som plutselig dukker opp i fremmede menneskers drømmer. Men når ideen fikk utfolde seg, viste drømmene seg å være overraskende endimensjonale, på tross av at drømmer ofte har vært blant det aller rikeste materialet en filmskaper eller kunstner kan ha. I begge filmene tolkes og visualiseres alt bokstavelig. Der premisset i «The Drama» kunne åpnet for nyanser, flere lag eller nye vinklinger, velger Borgli i stedet å vise karakterenes indre liv som forutsigbare og sjablongaktige. Lite overlates til forestillingsevnen.

karakteren er kanskje Rachel, kona til Mike og forloveren til Emma, fantastisk spilt av Alana Haim. Hun ser ut til å ha et svakt moralsk kompass i nær sagt enhver setting – bortsett fra akkurat når det kommer til Emmas brutale nesten-handling. Det viser seg å handle om at hun selv har vært berørt av nettopp en slik handling Emma har vurdert å utføre. Gjennom Rachel åpner filmen et lite øyeblikks ettertanke: hva vi vurderer som rett og galt, handler oftere om personlige erfaringer enn om vanntette prinsipper. Hvor grensene går for hvilke synder vi kan tilgi og ikke, er heller ikke alltid konsekvent.

Charlies forestillinger vender stadig tilbake til vold og sex

«The Drama»

Overdramatisk

Gjør døren høy, gjør porten vid – her kommer en med dårlig tid! Høytidens fridager nærmer seg med stormskritt, gjester skal inviteres, måltider skal planlegges og innkjøp skal foretas. Dessuten er tiden kommet for vår årlige titt på påskekrimtilbudet, og siden dette har eksistert i tv-serieform på NRK siden 1976, kan vi i år feire femtiårsjubileum. Hurra!

Årets NRK-serier ble sluppet løs på nett i går og består av den gamle traveren «Shetland» (sesong ni), den 

 «Lynley» (en mild oppdatering av den gamle serien) – samt to genuint nye serier: en belgisk, den andre britisk. Vi ser på de nye.

Handlingen i belgiske «Kunsten å myrde» er lagt til et engelsk gods, det Herrens år 1936. Lord James har invitert en gruppe nesten-berømte surrealist-kunstnere til å bo og jobbe der en ukes tid, før oppholdet skal avsluttes med en salgsutstilling. En eksklusiv, men godt promotert og potensielt meget innbringende salgsutstilling. Med en kunstnergruppe bestående av René Magritte, Man Ray, Lee Miller, Nash Lesley og Max Ernst – samt Gala og Salvador Dalí, og Lord James’ niese, Sheila Legge – bør det ikke komme som noen overraskelse at stemningen etter hvert blir både opphetet og intens. For ikke å si morderisk.

I sentrum for begivenhetene står den unge belgieren Magritte (Pierre Gervais). Ikke bare er det hans mest kjente maleri 

 som har gitt serien sitt originale navn 

Det er også han som våkner opp ved siden av seriens første mordoffer, i en positur hentet fra hans verk 

. Siden han blir utpekt som mistenkt, føler han et sterkt behov for å hjelpe de to utsendte (og odde) Scotland Yard-detektivene med å løse mysteriet. Eller snarere 

. Snart dør nemlig enda en gjest, denne gang på mer dramatisk vis.

Serien er ikke riktig så surrealistisk og nyskapende som man kunne ønsket. Likevel er den mer enn artig, annerledestenkende og intelligent nok til å engasjere. Det refereres til tradisjonell krim, det lekes med paralleller og forskjeller mellom tradisjonell kunst og «ny» – samt likheter mellom deres samtid og vår – i tillegg til at det gjøres god bruk av datidas skarpe klasseskiller. Og Lord James’ enorme gods.

«Kunsten å myrde» er litt ujevn, både hva angår tempo og intensitet, men regissør Hans Herbots (som i 2022 regisserte «The Serpent») redder seg inn via originalitet, sjarm, humor – og en avslutning utenom det vanlige.

«Mistenkt» er enbritisk krim av det tradisjonelle slaget. En hardt presset rektor ved en fancy overklasseskole opplever like før semesterets avgjørende eksamener og sesongens siste rugby-match at hans kone forsvinner.

«Kunsten å myrde»

Kunstkrim

pne øynene deres. Det er et enkelt mønster. En rød ledestjerne. Et femkantet djevelkors skal vise veien

Slik snakker seriemorderen i «Jo Nesbøs Harry Hole» til oss og til politidetektivene som forsøker å løse saken. Først blant dem er Harry Hole (Tobias Santelmann), som – slik det passer seg i en tv-serie basert på en bekmørk detektivroman – strever med anger, alkohol og et lass med ubearbeidede følelser, samt et generelt autoritetsproblem. Ikke at samarbeidet med kollegene går på skinner, det heller.

av første episode får vi veldig tydelig forklart hvorfor Harry har det som han har det, hvorfor han oppfører som han gjør, 

. (Hvis du ikke kjenner ham fra bøkene: Frykt ikke. Her er få uklarheter.) Snart dukker det heldigvis opp en sak som tar fokus vekk fra det nokså klisjétunge rammeverket, et utgangspunkt som for øvrig gis en ekstra ladning sand i maskineriet ved at serien innledningsvis jobber svært hardt med å fremstille seg som noe den ikke er – nemlig amerikansk.

Men altså: Det er sommer, det er varmt, og ingen svetter så hardt som Harry. Hver dag er en kamp for å holde seg på matta, både overfor seg selv og kjæresten Rakel (Pia Tjelta). Krevende overordnede hjelper virkelig ikke på. Så oppdages et lik. En ung kvinne er skutt i hodet og har en liten, stjerneformet edelsten under det ene øyelokket. Og hun mangler en finger.

 kriminaltekniker-kollega, er blitt svensk (Ellen Helinder) og har av ukjente grunner et anstrengt forhold til deres felles overordnede, Tom Waaler – som av en eller annen grunn også er svensk (Joel Kinnaman). Men før slike underligheter forklares, dukker enda et lik opp, og det på en måte som gjør at Harrys edruelighet slår store sprekker.

Dersom du har lest «Marekors», Jo Nesbøs femte bok om Harry Hole, vet du hva som skjer. Hvis du ikke allerede kjenner historien, skal jeg forsøke å ikke ødelegge den for deg. Likevel er det klart at et prosjekt på størrelse med dette må gås litt nærmere etter i sømmene.

bokanmeldere omtaler «Marekors» som en genuint god krimroman, med et godt uttenkt, smart presentert plott. Ifølge Nesbø selv var det spennende å gå tilbake til boken (som ble utgitt i 2003) for å puste nytt liv i så vel figurer som beveggrunner og handling. Men den ni-episoders tv-serien han skrev, som nå er blitt filmet av Øystein «Exit» Karlsen, har flere skavanker og mangler.

«Amerikansk» intro og svensk politi er allerede nevnt. Og selv om Tom Waaler (en god, men overtydelig Kinnaman) og hans 

 burde fått en ordentlig forklaring, er ikke den det største problemet. Det lugger mer når en av Holes kolleger i en kritisk situasjon foretar et skjebnesvangert valg hinsides fornuft og rasjonalitet, når den ene av byens to vilt voldelige gjenger ser ut til å bestå av kids, at man tidvis går for en televisuell 

-taktikk som både er anstrengt og anmassende, at flere av seriens kjente fjes føles malplassert og unødvendige – og at mange musikkvalg er (tekstlig sett) sjenerende overtydelige.

den øvrige musikken er komponert og fremført av Nick Cave og Warren Ellis, at den kanadiske fotografen Ronald Plante eksellerer, at Pia Tjelta og Tobias Santelmann har god kjemi, og at Maxime Baune Bochud (Rakels sønn) fungerer veldig godt sammen med Santelmanns Harry. Samt at selv om mye er for gjennomskuelig og/eller blir fremstilt på enkelt og uelegant vis, kjennes etter hvert et 

En sak tar fokus fra det klisjétunge rammeverket

«Jo Nesbøs Harry Hole»

Bedre enn fryktet

Filmar – både fiksjon og dokumentar – har vorte stadig viktigare for å ta vare på og vidareformidla den palestinske historia. I løpet av det siste året har det ikkje berre vorte laga ein akutt aktuell og sjangersprengande spelefilm som Kaouther Ben Hanias «Hind Rajab – stemmen fra Gaza», men også to tilbakeskodande kostymedrama som set vår tids folkemord i perspektiv.

Annemarie Jacirs «Palestine 36» er vist på norske filmfestivalar og ser tilbake på omstenda rundt generalstreiken og opprøret mot det britiske mandatstyret i 1936. Den handlingspakka filmen har materiale og karakterar nok til å fylla ein heil tv-serie. Jacir rekonstruerer historiske, palestinske bymiljø og gjev ei instruktiv, men summarisk framstilling av kynisk, britisk imperiepolitikk og britiskstøtta jødisk innvandring så vel som arabiske statars pragmatiske spel og lagnadstunge, palestinske (klasse) motsetningar – alle kjelder til vedvarande undertrykking, vald og tap.

 kjem på kino i påska, fyller ut «Palestine 36» på fleire vis ved å 

 inn på og følgja ein familie gjennom tre generasjonar frå al-Nakba i 1948 fram til i dag. Den amerikansk-palestinske skodespelaren og filmskaparen Cherien Dabis står for både manus og regi i tillegg til å spela den sentrale kvinnerolla i filmen. I staden for som Jacir å la karakterane illustrera overordna, politiske konfliktar, konsentrerer den rutinerte tv-serieregissøren Dabis seg om det menneskelege dramaet. Ho skildrar det vi i dag kallar generasjonstraume og granskar på empatiskapande vis kva det gjer med folks psyke å bli fordrivne frå sine heimar og bli ein dehumanisert, nær fullstendig rettslaus underklasse i eige fødeland.

Jaffa, i 1948 heimbyen til Sharif (Adam Bakri). Den suksessrike appelsindyrkaren og poesielskande unge familiefaren roar sonen Salim med at 

aldri vil oppleva noko liknande som den jødiske militsmassakren på palestinarar i Deir Yassin. Like etter dukkar uniformert milits opp i appelsinlunden, og den vantru mannen mistar hus og land på eit vis som i dag er så vanleg at vi i beste fall les om det i notisar.

Film

This Is a Gardening Show

The Devil Wears Prada 2

Gaza

The Pitt

Michael

To anklagere

Løvene ved elven Tigris

LIS

I Was a Stranger

Saltstien

Silent Friend

DJ Ahmet

Father Mother Sister Brother

The Drama

Kunsten å myrde

Jo Nesbøs Harry Hole

Mitt Palestina: All that’s left of you

Paradis

Sagnet om Silyan

GOAT – Drøm stort

Project Hail Mary

Portrett av en forvirret far

Peter Hujar’s Day

No Other Choice