Guri Kulås

#fff

#000

«The Last of Us» har gode glimt av humanisme, men sadistisk vald kjem i vegen for samfunnskritikken.

Første sesong av «The Last of Us» (2023) enda hjarteskjerande og illevarslande. Etter å ha følgt Joel (Pedro Pascal) og Ellie (Bella Ramsey) tvers over eit postapokalyptisk USA og sett dei endra seg frå illusjonslause overlevarar til ein familie med frykt for å mista kvarandre, var det farskjærleiken som til slutt stod i vegen for målet med reisa.

Joel kunne ikkje leva med at Ellie, den einaste som er immun mot ein sivilisasjonsøydeleggande soppinfeksjon, måtte døy for å produsera ein kur mot pandemien. Han nekta å ofra henne for å frelsa verda, men bergingsaksjonen hans kosta mange liv i The Fireflies

 den paramilitære gruppa som kjempar både mot pandemien og styresmaktene si fascistoide handtering av han.

scene, der Joel og Ellie returnerte til utpost-byen Jackson og Joels bror Tommy (Gabriel Luna), laug Joel til Ellie om kva som skjedde då ho låg medvitslaus på operasjonsbordet. Alt då var det opplagt at Joels val ville kosta både han og forholdet til Ellie dyrt. Det er ein rolleslektskap mellom Joel og bergingsmannen John Wayne spelar i John Fords «The Searchers» (1956), ein referanse som skapar klangbotn for seriens western­ikonografi og sivilisasjonskrigsmotiv.

Kostnaden ved «umoglege» val, anten ein vel fellesskapets beste eller altoppslukande kjærleik og hemn, er ein hovudtråd i den psykologisk og skrekk­orienterte sesong to. Sesongen vekkjer minne om andre, populærkulturelle dystopiar og som diverre også er tilpassa ein kjend strøymeseriedramaturgi der dei to første og to siste episodane er substansen i sesongen. Med tanke på første sesongs rike, episodiske veksling mellom «gameplay»

karakterutvikling og samfunnsanalyse, er det ein nedtur.

ein dramatisk ekspedisjon til ruinane av den moderne storbyen Seattle, men har base i Jackson, Wyoming, som er skildra som ein kringsett «nybyggarby». Det er fem år etter første sesong, men enno agerer den eldre Joel og ei no 19-årig Ellie som fredlause i møte med bydemokrati og reglar som skal verna fellesskapen.

Ellies risikosøkande åtferd skapar konfliktar med den unge vaktleiaren Jesse (Young Mazino), men verkar tiltrekkande på Jesses vakre av-og-på-­kjæraste Dina (Isabela Merced). Begge får viktige roller i sesong to.

min er to alen av same stykke», seier den ansvarlege familiemannen Tommy til Ellie. Nøkkelreplikken fell når dei ein solfylt vinterdag er ute på riflejakt – med omstreifande, sopp­infiserte menneske i trådsiktet. Det er eit varsel om at valden har nådd eit nytt nivå av kynisme i åra som har gått.

Stilla mellom krigsstormane varar aldri lenge i «The Last of Us», men den 

normaliteten i Jackson pressar løgnene mellom Joel og Ellie til overflata i eit attkjenneleg pubertetsopprør. Joel søker jamvel hjelp frå byens no-nonsense psykoterapeut Gail (Catherine O’Hara i ei rolle som er ein komisk lufteventil), men sidan både «far» og «dotter» held tett om det som 

tynger dei, må vi venta til nest siste episode før konflikten – i form av ei generasjonsoverskridande drøfting av farskap, arv og miljø – blir bretta ut i full breidd.

Det er ein freistnad på å skapa drama på same nivå som den homofile kjærleiksforteljinga i sesong ein. Originaliteten frå første sesong er her bytta ut med nostalgi, men episoden er likevel avgjerande for den humanistiske integriteten til serien og aksepten av skeiv identitet som kjernen i denne humanismen.

Stilla mellom krigsstormane varar aldri lenge i ‘The Last of Us’

«The Last of Us»

Farsarv og -ansvar

Jon Hagene

Av fire nye påskekrim-serier, er en av dem bortimot perfekt

Påskekrim er gjerne en høytids- og drapsrelatert underholdning av det 

 slaget. Heldigvis finner vi også i årets påskeprogram tilstrekkelig med velkonstruerte mordmysterier til at vi selv i vanskelige tider som disse kan kose oss med død og fordervelse i gule og påskeeggfylte omgivelser.

Riktignok må det sies at ikke alt som tilbys, er av like imponerende kaliber, så det gjelder å velge sine serier med omhu. I den forbindelse har vi sett oss gjennom fire av dem: En er erketradisjonell, en annen er relativt tradisjonell, den tredje nokså nymotens, mens den fjerde er både herlig og litt annerledes. To av dem holder høy kvalitet, mens de to andre er akkurat så gode at de som velger dem, bør kunne oppleve at de får servert nøyaktig hva de søkte.

 er det TV 2 som holder seg med de aller mest tradisjonelle seriene. Det beste eksempelet på det er «Towards Zero», som er basert på en krimroman av krimdronningen selv: Agatha Christie.

Et knippe gjester – et skandaleombrust ektepar, en ekskone, en ekskjæreste, et sort får, en foreldreløs kleptoman og en aldrende advokat (med flere) – besøker Lady Tressilian på hennes gods i Devon. Stemningen er anstrengt, et testamente er i endring, et gammelt dødsfall blir aktuelt igjen – og to nye inntreffer.

Selv om historien er blitt serialisert tidligere (da med en innskrevet Miss Marple, som 

 er med i boken) er den fortsatt verdt en titt. Årets utgave er såpass omskrevet – både i forhold til boken og nevnte serie – at selv om man kjenner historien fra før, tar det litt tid før man husker hvem morderen er. Og da gjenstår stadig hvorfor og hvordan.

Serien byr på mange kjente navn og fjes (Anjelica Huston har riktignok skaffet seg et nytt et), og saken etterforskes av en fascinerende deprimert og alkoholisert politimann. Men totalen er litt for pen og pyntelig til å virkelig fenge.

 kategorien hører også aller siste sesong av «Vera»hjemme. Den er usedvanlig kort – kun to avsluttende episoder på 90 minutter – og dersom du tidligere år har fulgt med på Brenda Blethyns gestaltning av forfatter Ann Cleeves’ politietterforsker Vera Stanhope, vet du hva du har i vente.

Så vel birollefigurer som foto, lokasjon (som det visstnok heter nå), atmosfære, rytme, spenningsnivå er akkurat som sist. Plottene er også slik du kjenner dem fra før.

I det hele tatt er det så lite nytt her at det er helt i orden at «Vera» pensjoneres. Men dersom du ønsker deg noe kompetent og ikke for grusomt: Vel bekomme.

«Towards Zero»

Både krim og krims­krams på tv i påska

Dav Pilkey er en mektig populær barnebokforfatter. Hans to største suksesser omhandler bedriftene til «Kaptein Supertruse» og «Hundemannen». Førstnevnte er en fantasifigur i form av en flygende helt ikledd en hvit truse, i en «virkelig» verden. Sistnevnte er en «virkelig» figur, i form av en mann med hundehode, i en fantasiverden.

Pilkeys bøker oser ikke av finesse, uten at det betyr at de (eller filmene) er dårlige, samtidig som populariteten deres ikke er en garanti for at de er gode. Begge bokserier er uansett omgjort til animasjonsfilmer og må i grunnen sees for å kunne forstås. La meg likevel forsøke å forklare:

en forferdelig ulykke havner en politimann og hans politihund på operasjonsbordet, hvor de (for å redde det som reddes kan) blir sydd sammen til en hundemann, med menneskekropp og hundehode. Hvis du synes denne ideen er i dummeste/villeste laget: Spenn deg fast. Verre skal det bli.

Når Hundemannen kommer hjem, har kjæresten forlatt ham for en annen. Heldigvis har han fortsatt jobben sin, til tross for at han kun kan bjeffe og er ute av stand til å holde seg i ro hvis han får øye på en tennisball. På toppen av absurditetskransekaken troner Hundemannens tendens til å slikke politisjefen i munnen når han (Hundemannen, altså) blir ekstra begeistret.

dette var nok, trues byen av superskurken Petter («verdens mest ondeste katt»), som ikke bare rømmer fra fengsel ørten ganger, men som også kloner seg selv – for lettere å kunne kontrollere hele byen. Beklageligvis viser klonen, Lille-Petter, seg å være ham selv i barneutgave, nesten som en sønn. Siden Petter ikke orker å ta seg av Lille-Petter, dumper han ham. Heldigvis finner Hundemannen Lille-Petter og tar han med hjem til hundehuset sitt.

Hvis jeg nåforteller deg at dette bare er en 

 del av alt som skjer, i tillegg til viltflyvende droner, bygninger som kan gå, tullete liksom-tv-reportasjer og en død fisk som kan snakke når den vekkes til live – samt en overraskende fin håndtering av fenomenet fravær av farsfigur – og at alt foregår i et rasende tempo, med et øredøvende lydnivå og et kjempelass med ko-ko-komikk? Ja, da har du i hvert fall en viss idé om hva for slags film du kan ta med barna på.

filmen føles som et aggressivt, audiovisuelt angrep, men for barn er det nok snarere snakk om en ekstaseinduserende eventyrstund. Like fullt lurer jeg på om det er heldig å utsette barn for slike ekstreme mengder med sanseinntrykk – enn si venne dem til det – og føler derfor et ørlite ubehag ved å anbefale filmen.

Men bakenfor bråket finnes en varm og underholdende historie, som viser oss viktigheten av å ta vare på hverandre, særlig når man kjenner på vanskelige følelser. Det gjør filmen verdifull.

«Hunde­mannen»

Som hund og katt

I dei italienske alpane lever den talrike familien Graziadei slik forfedrane deira har levd i hundreåra før dei. Guds miskunn, som namnet deira tyder, ser verkeleg ut til å lysa over dei åtte barna som i opningsscenen søv trongt under pertentleg, kvitt lintøy.

Truskulda til dei tre, halvvaksne søstrene Lucia (Martina Scrinzi), Ada (Rachele Potrich) og Flavia (Anna Thaler) i «jentesenga», er likevel alt uroa. Det er like før jul den siste verdskrigsvinteren 1944, og ute i løa ligg to unge menn, desertørar frå slagmarka på den tyske nordsida av fjella. Heller ikkje i det pittoresk førmoderne Vermiglio, der livet og ritane enno liknar tablået i julekrubba, står tida så stille som vi først får inntrykk av.

Med utsøkt forståing for meiningsberande detaljar og bildeutsnitt skildrar filmskapar Maura Delpero korleis dei kunnskaps- og erfaringshungrige barna blir vaksne, og trør inn i ei verd som er annleis og meir uføreseieleg enn garden og grenda der far deira, læraren Cesare Graziadei (Tommaso Ragno), herskar.

veit at desertørane skjuler seg hos Graziadei og på den vesle tavernaen der mennene møtest, blir det ytra forarga ønskje om å melda «feigingane». Ingen set seg likevel opp mot Cesare. Fleire av dei eldre bøndene går i vaksenklassen til læraren for å læra seg lese- og skrivekunsten og når han slår fast at «om alle soldatar hadde desertert, ville det ikkje vorte nokon krig», er det jamgodt med ei domsavgjerd.

dei humanistiske lærarideane motsett utslag. Ja, visst kjenner både kona og barna sine plikter overfor patriarken og hans einaste herre i himmelen. Vi ser barna mjølka familiens einaste ku i det blåkalde morgongryet, og vi ser mor Adele (Roberta Rovelli) ta ein hastig matbit ved kjøkenbenken medan ektemannen sit lesande i ei bok ved enden av bordet der barna taust drikk den oppvarma mjølka. Men Cesare nyttar sin autoritet annleis enn presten.

I kyrkja må dei yngste Graziadei-sønene læra resitasjon som altargutar, men i klasserommet lærer faren dei å formulera seg sjølve, 

 er dagens ord på tavla. Og når Cesare tar med sveivegrammofonen til skolen, må barna læra å tolka kunsten ved å lytta etter fuglane i Vivaldis «Våren».

 Adele hevar røysta når Cesare har kjøpt ei tredje grammofonplate medan ho må telja potetane til barna, men ektemannen forsvarar sjeleføda, som han nærer seg godt av i eit rom som med sine bøker, sitt skrivebord og sitt golvteppe, skil seg ut i den spartanske heimen.

Dei nyfikne barna, som ofte styrar kamerablikket frå under benken og bak hushjørna, sug til seg alle ord og inntrykk gjennom lufta. Over taket om natta durar eit fly kanskje det myteomspunne 

, som smågutane snakkar om, på veg mot krigsdåd og eventyr, og ved kjøkenbordet har dei alle sett landa det kjempas om i det fargerike atlaset.

Om nettene i barnekammerset fortel treffande, ordknappe dialogar at både dei yngre, naive og eldre, pubertale søskena prøver å skapa meining i dagens opplevingar, og i sine ulike lengsler etter dei to mennene i løa. Karane som har tatt del i dette viktige og farlege bortom dei vernande tindane.

"Delpero har laga noko nær eit meisterverk i observerande bildeforteljing"

«Vermiglio – landsbyen mellom fjellene»

Patriarkens siger og fall

På kino skjer innvandring i all hovudsak til USA og EU frå resten av verda. Det snevre perspektivet underbyggjer ei førestilling om at Vesten er staden der våre delte draumar om framgang og lukke kan bli realiserte. Det gjer Abderrahmane Sissakos «Black Tea» interessant berre ut frå si miljøskildring. Hovudhandlinga i den sanselege og språkmektige filmen er nemleg lagt til Guangzhous afrikanske bydel, på folkemunne kalla Sjokoladebyen.

Namnet smakar meir av rasisme enn av søtsaker, men Sissako ymtar mest om maktrelasjonane mellom Kina og landa som har opna seg for «Belte- og veginitiativet». I tråd med forteljingar om migrasjon som reiser mot ei open framtid, er regissøren vel så oppteken av fridomen frå tradisjonsband som eksilet kan tilby og av kor ulikt menn og kvinner nyttar fridomen. Den skilnande blir avgjerande i møtet mellom ivorianske Aya (Nina Mélo) og den skilde te-grossisten Cai (taiwanske Chang Han).

Aya og Cai er knutepunktet for dei tematiske trådane i filmen, men Sissako overlèt for mykje til sjåarane å nøsta opp. Dei vakre bilda kjennest overflatiske, og regissøren forstrekker seg når han prøver å gjera te-metaforikk til terminologi for både kjønnskonflikt og elskarane si romantisering av «den andre».

«Black Tea»

Endar i eksotisme

Ein kan forstå freistinga til å framstilla Maria Callas’ liv som ein opera, men det er også noko høgmodig med å gjennomføra ideen, slik Pablo Larraín gjer når han lèt Paris bli ein grandios scene for operadivaa si siste, haustgule akt i 1977.

Filmhistoria rommar fleire fiaskoar der liva til store kunstnarar er pressa inn i kunsten deira. Slike biografiske tilnærmingar forsterkar ikkje berre mytologisering, men forenklar like ofte personane og trivialiserer det mytiske ved dei. Samstundes risikerer filmskaparen sjølv å redusera sitt eige uttrykk til etterapande kitsch. «Maria» er ei slik kunstnarisk felle for Larraín, og ei meir banal tilnærming til kunstnarbiografien enn regissørens upedagogiske freistnad på å fanga ein poetisk essens i den forfølgde landsmannen Pablo Neruda i «Neruda» (2016).

ut av Larraíns tre kvinneportrett frå 1900-talet. «Jackie» (2016) skildra Jackie Kennedy som sjølve arkitekten bak JFKs ettermæle, og «Spencer» (2021) utforska juleferien då kronprinsesse Diana bestemde seg for å søka skilsmål frå Charles. Dei sympatisk valde titlane lausriv kvinnene frå mennene sine og makta dei representerte i liva deira. Til liks med dei to første dramaa, er «Maria» ei forteljing om både etterlengta og sorgtung frigjering – frå notorisk utru ektemenn og frå sin eigen ikonstatus. (Heldigvis møtast ikkje Jackie og Maria ved Onassis’ dødsleie.)

«Maria» har kontroll, i motsetnad til operastjerna 

som alle kravde ein del av. Og Angelina Jolies tolking av tittelrolla er like sterk og særmerkt som Natalie Portmans Jackie og Kirsten Stewarts Spencer. Jolie måtte læra å synga, og røysta hennar er miksa i opptak av Callas for å minka skilnaden mellom tale og songrøyst. Det fungerer for eit utrent øyre.

er at «oppfinnsame» forteljargrep i stort og smått berre blir nettopp det og verre: dei fører oss ikkje nærmare kvinna det handlar om. For å gje publikum ein nyfiken representant i filmen har (ein svært ujamn) manusforfattar Steven Knight late den pilleavhengige divaa fantasera fram tv-dokumentaristen Mandrax (quaalude).

Fantomet er høveleg levandegjort av den syltynne Kodi Smit-McPhee, men om han finst eller ikkje, har ingen funksjon for den tradisjonelle oppsummeringa av nøkkelscener i Marias liv. Marias strukturerte medvitsstraum er teknisk fint redigert, men det er som om filmen kryssar av ei sjekkliste.

den berande ideen i filmen har ariene vi høyrer, også ein biografisk funksjon, men Callas’ signaturroller i Puccini- og Verdi-operaer er også blant operahistoria sine største svisker. Den kvaliteten overdøyver dei mange tematiske underklangane i songen.

Som biografi når ikkje «Maria» opp mot Tom Volfs tre(!) Callas-dokumentarar frå 2017 til 2023.

«Maria»

Operasviske

Når en kaldkrigsroman blir kinofilm alt i utgivelsesåret, vet man at den har noe å by på. Når filmen av kritikere omtales som «tidvis latterlig», skjønner man at boken ikke nødvendigvis er skapt for filmatisering. Men nå, førtifire år senere, har man prøvd igjen.

I motsetning til originalen har ikke nyfilmatiseringen av Robert Littells 1981-roman noe særlig nytt eller sjokkerende å si om CIAs eller andre «snille» etterretningsorganisasjoners dødelige, uoffisielle aktiviteter – men den illustrerer på effektivt vis hvor ekstremt vidtrekkende overvåkningsressurser myndigheter og superhackere har til rådighet i dag. (Visste du for eksempel at det i London er montert 947.000 overvåkningskameraer?)

Heller (Remi Malek) er krypteringsekspert for CIA. Dagen etter at han dekoder et dokument han ikke var ment å skulle lese, blir hans kone drept på en reise til London. Ad særs smarte omveier klarer Charles å skaffe seg agentopplæring, slik at han kan finne og straffe morderne. Men det er kun første ledd i planen.

Rami Malek, som også er medprodusent på filmen, passer godt i hovedrollen. Han ser litt rar og puslete ut, viser ingen åpenbare tegn på dødelig styrke – men har det samtidig i seg å fremstå som lett å undervurdere. Hvilket naturlig nok er nøyaktig hva overordnede og fremmede agenter gjør. Igjen og igjen.

er blitt kjent med Charles, hans avdøde kone og kjærligheten de delte, er det klart vi heier på ham. Når vi så blir vitne til et skittent internpolitisk spill i CIA, heier vi selvsagt enda mer – før vi tas med på den farefulle reisen rundt i Europa på jakt etter de skyldige.

Helt ut i tredje akt ser «The Amateur» ut til å være en super spionthriller med mange gode overraskelser og snedige fortellergrep, i en historie som både imponerer og skremmer med sin bruk av hypersofistikert overvåkningsteknologi, men mot slutten søler den bort troverdigheten. Via et knippe merkelige plottvendinger og unødvendige klisjeer fisler spenningen ut, før filmen forsvinner i det forglemmelige. Men det var ordentlig gøy så lenge det varte.

«The ­Amateur»

Nerdens hevn

Magnus von Horn er ein sjeldan filmskapar i Skandinavia. Med ei vel så konseptuell som forteljande tilnærming til spelefilm, har Horns «Etterskjelv», «Sweat» og «Piken med nålen» vore meir formalistiske og mindre innlevande enn vi er vande med. Det trass i at dei vilt ulike filmane alle observerer einsame menneske i sjelenaud.

med nålen»byggjer på ei dansk krimsak frå 1920-talet og følgjer den desperate, gravide fabrikkarbeidaren Karoline (Vic Carmen Sonne) gjennom ei handling som vekslar mellom usentimental skillingsvise, ekspresjonistisk skrekk og sosialt drama. Filmens svart-kvite foto har klare, filmhistoriske referansar samstundes som den elektroniske musikken provar Horns ambisjon om å gjera pastisjen dagsrelevant. Filmen vart også Oscar-nominert i eit USA med svinnande, reproduktive rettar.

 regissøren for retorisk tung på labben. Karoline blir ei utsugd amme! Hennar veg mot humanitet er fylt av fall og anten ho snublar av frykt, kynisme eller naivitet, landar ho i elende-klisjear. Og Horns bruk av tivoliet som solidaritetens siste skanse, er mindre truverdig no enn i Tod Brownings «Freaks» (1932).

«Piken med nålen»

Bekmørkt

Abirami Logendran

Man spør ikke om sånt, svarer Akam (Peiman Azizpour) når romkameratene Stian (Magnus Lysbakken) og Pernille (Theresa Eggesbø) lurer på hvor lenge onkelen hans fra Kurdistan skal bli boende hos dem i det lille kollektivet på Tøyen. «Er det en kulturell greie, eller?» spør de tilbake, og konkluderer med at det må de selvfølgelig respektere.

De neste ukene fortsetter det med en endeløs rekke av kulturer som møtes, krasjer og blandes sammen i spillefilmdebuten til Brwa Vahabpour, som selv er født i Kurdistan og oppvokst i Norge.

en varm og komisk skildring av å tilhøre ulike kulturer. Akam er norsklærer på en ungdomsskole i Oslo, født i Kurdistan og oppvokst i Bergen. En sen kveld dukker plutselig Khdr (Hamza Agoshi) uanmeldt opp. Onkelen (som introduserer seg som Jens til nordmenn) kommer tilsynelatende rett fra flyplassen, med kofferten full og uten åpenbare planer om å dra tilbake.

Det går knapt sekunder fra Khdr kommer inn døren til han begynner å blande seg opp i alt Akam gjør: Spiser du ikke nok? Hvorfor bor du i kollektiv? Har du (en blond) kjæreste?

i ubalanse når onkelen ramler inn i tilværelsen. Som flerkulturell er det lett å kjenne seg igjen i det – vi opererer med et slags indre kontrollpanel der vi justerer ulike sider av oss etter situasjonen. Hos familien skrur vi opp tilhørigheten til røttene våre, mens på jobb eller med venner kan andre sider være dominerende. Det er ikke et tegn på mangel på oppriktighet, men kanskje selve kjernen i en flerkulturell identitet – evnen til å navigere mellom ulike tankesett.

Slik jeg opplever det, beriker det livet enormt og gir deg fra en ung alder mulighet til å forstå verden fra flere perspektiver samtidig, skaper en åpenhet for forskjeller, og gjør deg bevisst på hvor ulike livserfaringer folk har.

Dette ser vi tydelig når Akam som lærer møter eleven Marko (Marko Lazic), som har utfordringer på skolen. De finner forståelse i hverandre når de snakker om å leve med to språk, og ikke alltid å kunne henge med, verken hjemme eller på skolen. I det Khdr dukker opp, er det nettopp denne identitetskontrollen Akam mister, og han vakler mellom motstridende følelser – han sjekker hotellpriser og ringer moren for å be henne ta inn svigerbroren sin, samtidig som dårlig samvittighet gjør at han ber onkelen bli værende.

og onkelen, mellom onkelen og romkameratene, samt romkameratene og Akam skildres stort sett med humor og letthet. Dette grepet springer trolig ut av Vahabpours kjærlighet til begge kulturer. Det interessante er at skepsisen går begge veier: Akam er skeptisk til sin eldre slektning, men Khdr mangler også tillit til sin yngre nevø, som han betrakter som «for norsk». Onkelen holder tilbake informasjon om hvorfor han egentlig er i Norge, og bemerker på et tidspunkt: «I dette landet stoler dere så mye på myndighetene», før han innrømmer at han innledningsvis ikke stolte på Akam heller.

leder onkelens besøk Akam til Elena (Sarah Francesca Brænne), som er jurist i UDI. Det er et møte som etter hvert utvikler seg til en romanse.

Kollisjonen skildres stort sett med humor og letthet

«Onkel Jens»

Innsiden av Oslo

Enkelte datoer kaster en mørkere skygge enn andre, som 9. april, 22. juli, 11. september. En annen, mindre kjent, er 5. september. Året var 1972, og byen var München; nærmere bestemt de olympiske sommerlekenes utøverlandsby. Klokken 04.31 brøt den palestinske terrorgruppen Sort September seg inn til israelske idrettsutøvere og ledere og tok elleve gisler.

 tidspunktet hadde det amerikanske tv-selskapet ABCs sportsavdeling tilgang på satellitt-tid. Følgelig kunne de sende tv-bilder hjem og til resten av verden. Sjefen for sportsavdelingen, den ambisiøse Roone Arledge, klarte dessuten å skaffe ekstra sendetid samtidig som han nektet å gi fra seg dekningen av de pågående hendelsene til nyhetsavdelingen.

«September 5» skildrer hendelsesforløpet, samt den høydramatiske forlengelsen, via arkivopptak kombinert med nyinnspilt drama – med meget god effekt.

, briller, skjorter og bukser, via tidstypisk mannsdominans og tenkesett, til svære kameraer og bitte små skjermer, spleises smidig med de gamle opptakene. Her er ingen tilløp til sensasjonalisme. Ingen forsøk på å gjøre hendelsene til noe mer eller annet enn hva de faktisk var. Dramaet er sterkt nok uten fiksfakserier.

Denne tidsspesifisiteten, kombinert med siste års hendelser – samt de ABC-ansattes interne diskusjoner om hvor riktig/galt det ville være å dekke terrorhandlinger 

 – gjør at «September 5» oppleves som en skarp speiling av, og et tydelig motstykke til, vår egen tid. Overbevisende skuespill paret med autentiske tv-bilder skaper en uvanlig heftig spenning og gjør totalopplevelsen til noe mer enn et vanlig drama.

, historisk signifikant, poeng, møter vi også den unge, kvinnelige tyske tolken Marianne, som jobber side om side med de amerikanske tv-folkene, og som fungerer som en representant for «det nye» Vest-Tyskland: En nasjon og en generasjon som intenst ønsker å legge fortiden bak seg. Vi opplever også den uhyre usympatiske Conrad Ahlers, lederen for regjeringens pressekontor, hvis korte, men hårreisende opptreden gjør uutslettelig inntrykk, samtidig som den bringer fortid og nåtid enda tettere sammen.

«September 5»

Tragisk og aktuell

Korleis er det å leia Nato under den største tryggingspolitiske krisa i Europa sidan andre verdskrig? Det var mandatet regissør Tommy Gulliksen gav seg sjølv då han fekk følgja Jens Stoltenbergs siste periode som Natos generalsekretær. «Stoltenberg – Facing War» er altså ei innanfråhistorie, og som 

Mest spanande for politikknerdar er det å vera fluge på veggen når Stoltenberg saman med sin næraste stab pussar på ordlyden i talepunkt og pressemeldingar før møte med ulike statsleiarar. I Nato er ekstern kommunikasjon også del av den interne dialogen mellom (no) 32 land som «er og må handsamast som likeverdige, sjølvstendige statar», slik stabssjef Stian Jenssen minner om. Alle ord har meining og vil bli tolka slik. Då gjeld det å kjenna sine pappenheimarar.

følgjer Stoltenbergs stadig tøffare utfordring med å innfri lovnaden til Volodymyr Zelenskyj i Kyiv: Nato vil stå saman med Ukraina – så lenge det trengst. Etter eit dramatisk år på slagmarka og i Nato-alliansen kan filmen munna ut i vedtaket om støttepakken til Ukraina på Stoltenbergs siste Nato-toppmøte i Washington sommaren 2024. Drøymeslutt for ein dokumentarregissør, men Gulliksen nyttar også sjangergrep frå politisk drama. Tempoet er høgt, sceneskifta mange. Her er fleire Aaron Sorkin-like scener der Stoltenberg er 

 med Zelenskyj, thriller-like debrifingar med militærrådgjevarar på toget til og frå Kyiv og 

-bilkortesjar gjennom byar der vår felles framtid kan bli avgjort.

er ein film om makt, men det er òg ein film om å nå sine politiske mål på den diplomatiske, kanskje også den nordiske, måten. I Trump 2.0-epoken har det interesse òg utover dei konkrete problema filmen tar tak i.

I ein tidleg nøkkelscene pratar Gulliksen med Stoltenberg i bilen på veg frå Det kvite hus, der Joe Biden nettopp har pressa Stoltenberg til å ta endå eit år ekstra i Nato. Det blir Stoltenbergs tiande – alle etter Russlands annektering av Krym. «Det handlar ikkje om deg, men om alliansen», har presidenten kontra når Stoltenberg har snakka om sine mange brotne lovnader til kona om å koma heim. Blant mykje anna interessant i scenen er det lett å tenkja som sjåar (og regissør?) at den sympatiske lojaliteten overfor ektefellen også avdekker ein sensitivitet som er viktig i ein-til-ein-forhandlingar.

Gulliksen, som òg har laga to filmar om 22. juli, grip også tilbake til Stoltenbergs familiehistorie og røynsle med terrorhandteringa for å visa personlege eigenskapar som gjer han eigna i Nato-jobben, og for å grunngje hans personlege engasjement for Ukraina.

politisk handverk noterer filmen to – tilsynelatande personlege – sigrar for Stoltenberg: Tyrkias godkjenning av Sveriges medlemskap og Ungarns aksept av Nato-koordinert våpenstøtte til Ukraina. Då er ein privat båttur med ekteparet Erdogan over Bosporos og eit «turistbesøk» i Budapest hos ein smørblid Viktor Orbán avgjerande. Blant filmens komiske observasjonar er Orbáns ønskje om å få Stoltenberg som leiar for EU-kommisjonen, for han «har noko trøbbel med dei».

I Nato-hovudkvarteret og på privatflyet ser vi Stoltenberg ta av seg skoa (eit av mange rutinerte energisparetriks). Han er også på sokkelesten diplomatisk.

seg til eit internasjonalt publikum som ikkje lever med 

-varsel. «Stoltenberg – Facing War» bruker pedagogiske tekstplakatar som legg seg tett på Natos offisielle samtidshistorieskriving. Nato-kritikarar kunne jo ønska at Gulliksen utforska det som ligg i den retorisk smarte tittelsekvensen (til velvald Röyksopp-musikk): nemleg ei visuell framstilling av Natos opphav og historie. Stoltenberg blir ikkje hardt konfrontert med kritikken mot Nato-utvidinga før 2014, og filmen tar aldri opp kontrasten mellom det diplomatiske talentet og innsatsen vi ser bli brukt i alliansen og fråværet av diplomati med Natos fiendar. I staden går Gulliksen djupare i yrkesportrettet – og er det éin ting han får fram, er det at generalsekretærjobben er hardt arbeid

 Ein blir imponert over Stoltenbergs stamina og pliktkjensle.

«Stoltenberg – Facing War»

På sokkelesten

Historia om rosabloggane og korleis dei vart til påverkarindustrien vi kjenner i dag, er eit opplagt tema for den som er kalla til å drøfta ungdomskultur. «Rekviem for Selina» fyller i så måte eit tomrom i NRKs katalog av ungdomsdrama. Og at den alt anna enn uskuldsrosa forteljinga har stort dramapotensial, viser serieskapar Emmeline Berglund til fulle. Fleire av handlingstrådande kunne (og burde, kanskje) vore eigne seriar.

Etter å ha sett siste episode, sit ein likevel att med smak av dobbeltmoral i munnen. Ei påklistra «åtvaring» til unge jenter mot plastisk kirurgi verkar bestilt frå NRK. Samstundes brukar allmenkringkastaren «Rekviem for Selina» til igjen å dra ekte påverkarar og særleg manuskonsulent Sophie Elise til sine plattformer via podkasten «Seriesnakk». Det er vinn-vinn for merkevare-påverkarane medan NRKs motiv for å bruka påhalden penn på manus blir meiningslaust. Difor får ikkje serien betre «karakter».

følgjer tittelpersonen (heilt glitrande spela, på vekslande talemål, av Elli Müller Osborne) frå ho er utstøytt tenåring i eit nordnorsk lokalsamfunn fram til hennar online-persona Celine Isabelle blir 

i hovudstaden som landets største påverkar med vaksen, mannleg agent (Jon Øigarden, kven elles) og eit lag av utdanna (mannlege) trendkonsulentar, som kunne vore henta frå ein Ruben Östlund-film.

I bloggkulturens ånd er forteljarrøysta lagt i munnen på Selina/ Celine, ein upåliteleg forteljar med splitta identitet heilt til siste bilde. Historia blir fortalt i retrospekt med fleire dramaturgisk effektfulle hopp i tid medan ulike sider ved hovudrolla blir spegla i ein regi, som på krevjande vis vekslar mellom drama og satire. For at begge delar skal fungera, må vi kunne tru at forteljinga kjem innanfrå Selina, ellers vippar serien over i foraktfull sarkasme.

, men ikkje sympatisk framstilt som ei einsam jente med eit grenseoverskridande ønskje om å få stadfest sitt kvinneverd gjennom popularitet. I 

framstilling er oppvekststaden ei giftig bakevje, som kallar på hyppig bruk av ordet «fette», Selinas aleinemor er «fette fattig» til dømes. Den intuitive innsikten i forholdet mellom pengar og popularitet 

vore kopla til patriarkatet, men serien sparar den samanhengen til sin karikatur av Oslos media og forlagsbransje. Forfattar-elskaren Nikolaj (Pål Sverre Hagen) verkar henta frå røynda.

Her passar ei forherda Selina inn med sin kyniske innsikt i at eit sponsorbetalt klikk er eit klikk anten den som reagerer elskar eller hatar hennar kirurgisk framstilte, seksuelt provokative Kokain-Celine. Til liks med verkelege påverkarar har ho sterk forståing for rollespel og sjanger, noko serien leikande formidlar i metaperspektiv. Ein kunne likevel ønska ei meir analytisk samtidsramme, som ville lausrive serieskaparane frå dei biografiske anekdotane og referansane til kjeldene.

«Rekviem for Selina»

Jenter er jenter verst?

Slik jeg hadde forstått bildene, plakatene og infotekstene om «Black Dog», var dette historien om en einstøing som adopterte en løshund, for så å legge ut på en eventyrlig og begivenhetsrik motorsykkelreise med den. Noe som gjorde at jeg tilbragte altfor mye av filmens spilletid på å lure på når i all verden mannen og hunden skulle sette seg på sykkelen og komme seg av gårde. Før jeg skjønte at dette likevel ikke er en sånn film.

sted i og rundt den forfalne, fraflyttede byen Chixia (i det nordlige Kina, like syd for Gobi-ørkenen), i månedene forut for sommer-OL i Beijing, 2008. Hovedpersonen, Lang (Eddie Peng), er på vei hjem med en skranglete, fullastet rutebuss, etter ti år i fengsel. Halvveis gjennom ørkenen blir imidlertid sjåføren overrumplet av en flokk villhunder og krasjer bussen. I løpet av ulykkens etterspill blir vi godt kjent med Lang – og hans ikke altfor imøtekommende personlighet.

Etter hvert blir vi også kjent med byen han returnerer til, hjemmet han måtte forlate, og hans ene gjenværende venn. For ikke å snakke om mennene i Hu-familien, som mener at Langs fengselsopphold ikke på langt nær er straff nok for smerten han har påført dem. Akkurat som sin lite pratsomme hovedprotagonist er filmen tilbakeholden med informasjon, og mye av det vi får vite kommuniseres på smart vis via plakater på murvegger, skilt på bygninger og statlig propaganda over radioen.

i landets forberedelser til sommerolympiaden, skal fraflyttede byer som Chixia pusses opp og gjøres klar for nye innbyggere og bedrifter. Noe som betyr at områdets store og uregjerlige villhundbestand må reduseres, hvilket igjen gir gode muligheter for jobb, også for fengselsfugler. Ikke overraskende er det i forbindelse med denne jobben Lang møter og lærer å kjenne den titulære, beryktede og visstnok rabiessmittede, sorte hunden.

Kjærlighet ved første blikk er det ikke snakk om. Forholdet mellom Lang og hunden er snarere anstrengt, for ikke å si hissig og voldelig. Men ad snirklete omveier ender de opp med å (i det minste) sameksistere, for så omsider finne ut at de trives i hverandres selskap. Reisen det hintes om og alluderes til i omtaler av filmen er med andre ord først og fremst en indre en, så ikke sitt og vent på en annen.

forflyttes til et sted og en tid (om ikke også en sinnstilstand), som du sannsynligvis ikke tidligere har opplevd – i hvert fall ikke på denne måten. Via en originalt fortalt rehabiliteringshistorie, hvor den ordknappe Lang motvillig oppfyller politiets krav til rapportering og oppførsel, forholder seg til Hu-familiens stadig mer aggressive oppførsel, og motvilligst kontakter sin alkoholiserte, nedbrutte far.

en film som klarer å være både storslått og intim, der den følger hovedpersonen tett, fra tidlig til sent – samtidig som den åpner for episke scener og overraskende, berikende episoder. Selv om flere velkjent tema takles på relativt konvensjonelt vis, har filmen mer enn nok av egenart (inkludert en sær sans for humor), til å holde på vår interesse parallelt med at den holder oss uvitende om hvordan historien vil ende.

Men lenge før den tid har vi altså rukket å bli kjent med to tøffinger av typen som sjelden får fylle kinolerretet (én taus og én firbent), og med et utsnitt av det kinesiske samfunnet vi heller ikke har sett mye av tidligere. Kontrastene mellom nasjonens grandiose OL-forberedelser og lokalsamfunnets stakkarslige tilstand er både slående og megetsigende. Paret med svulstig statlig propaganda og andre kommunismemarkører er det lett å tenke på den slags som noe fjernt og fremmed. Men er det egentlig det?

filmen med «riktigere» forventninger ville jeg kanskje likt den enda litt bedre. Men en annerledes og givende filmopplevelse, det var det – åkkesom.

Forholdet mellom Lang og hunden er snarere anstrengt

«Black Dog»

Intimt og storslagent

I kveld er siste sjanse til å sjå eit særmerkt filmportrett av verdas fremste, aktive tyrefektar, superstjerna Andrés Roca Rey, på Kunstnernes Hus i Oslo.

«Afternoons of Solitude» er ein rein observasjon, som går tett på den rituelle, for lengst kommersialiserte, men i Spania også grunnlovsverna dødskampen mellom torero og tyr. Filmen følgjer ein sesong 

 – ein evig runddans av brutalitet på nær like arenaer i spanske storbyar. Berre mikrofonar monterte i «pauseboksane» til toreroane, fungerer som kommentarspor.

lange film oppmodar til konsentrert merksemd, der nyansar i repetisjonane er like viktige som den repetitive forma i seg sjølv. Små glimt slår sprekkar i fasaden – ein spitefull kommentar om fylla på tribunen, eit komisk hjartesukk til det prangande kostymet, som krev hjelp frå ein påkledar. Den katalanske regissøren skapar interessant distanse og friksjon gjennom taust nærvær og nærleik til film­objekta.

Det kan nemnast at spansk høgsterett i 2016 oppheva Catalonias forbod mot tyrefekting frå 2012.

 ‘banderilleros’ «debrifar» som soldatar i minibussen kvar kveld, sit Andrés fremst, filma 

av eit statisk kamera, like alvorsam og uutgrundelege som oksane han har nedkjempa. Tradisjonen lever tungt i han, men skildringa av Andrés føyer seg òg inn i rekkja av Albert Serras spelefilmar om erobrande menn og deira kamp mot døden, portrett av kulturhistoriske figurar som Don Quijote, Casanova (som møter Dracula) og Ludvig XIV.

«Afternoons of Solitude»

Torero mot tyr

På nyåret 2022 la kammer­ensemblet Kyiv-solistane ut på Italia-turné. Risikoen for ein russisk storinvasjon var noko dei hadde tillate seg å spøka med. 24. februar var dei 15 musikarane utanfor rekkevidda til fiendens bomber, men utanfor deira eiga rekkevidd var også barn, ektefellar, søsken og foreldre i Ukraina.

Der og då, i samråd med «heimefronten», bestemmer musikarane seg for å halda fram turnéen i Europa for å samla støtte til heimlandet. Med heimehekla blomar i blått og gult på jakkeslaga og eit ukrainsk repertoar på notestativa, kasta dei seg ut i 46 konsertar i seks land i løpet av to månadar før turnébussen vart bytta med hus og eit halvårs engasjement ved Arktisk Filharmoni i Bodø.

dokumentaristen Trond Kvig Andreassen («Riv i hjertet – en film om Sondre Justad») kontakt. Hans norsk-­regisserte og -produserte film «Solistene», som nyleg vann det norske programmet ved Human dokumentarfestival i Oslo, ­skildrar det første fullskalakrigsåret frå eksilperspektiv.

Røynslene og kjenslene musikarane delar med oss – som sjokk, sinne, sorg og skuldkjensle – talar for millionar av ukrainarar som flykta frå heimlandet. Samstundes gjev den velredigerte filmen oss ei nærast intuitiv forståing av musikk som overlevingsstrategi og motstandshandling, i tillegg til å gje uttrykk for lengsel etter (tapte) menneske og stadar. Som det nybygde konsert­huset i Kherson med sin gode akustikk – eitt av mange ukrainske kulturbygg som raskt vart jamna med jorda.

Krigens tvungne eksil og musikkens eksistensielle kraft er filmens to hovudtema, som blir fletta saman på innsiktsfullt vis gjennom framstillinga av dei sterke individualistane i solistorkesteret. Berre éin gong blir vi diskret minte om at det har vore ein aktiv regissør som òg har stilt spørsmål og fått dei medverkande til å opna seg.

ganske intim film trass i at det er unntakstilstanden som definerer rammene for forteljinga og set grensene for kor godt vi blir kjende med musikarane. Mykje av intimiteten blir skapt gjennom fråvær av forteljarrøyst og god bruk videoopptak frå musikarane sine mobiltelefonar.

Reint praktisk skuldast nok dette eit behov for bildemateriale både frå Ukraina og frå turnéen før Andreassen vart involvert, men estetisk gjev snuttane av spontant dokumentert kvardagsliv og barneleik, byskildringar og reiser også ei kjensle av autentisitet og empativekkjande identifikasjon.

slag kryssar farlege grenser i kyberrommet. Skjermane som lyser opp ansikta i turnébussen, formidlar siste nytt frå fronten medan opptaka konkretiserer det kontrasterande eksillivet: erfaringa av at livet er sett på vent, at ei planlagt framtid er avlyst, at det er nær uråd å slå seg til ro i utlandet, men kanskje heller ikkje noko å venda heim til.

Mannen til fiolinisten Katja, som er sentral i filmen, blir sendt til Donbas medan ho er utanlands. Paret ville starta familie. No sit ho i staden ved eit vinterkaldt atlanterhav og les ein brosjyre med informasjon frå den ukrainske staten til pårørande for soldatar i fall dei blir sakna i strid eller drepne. Orkesteret blir ein ny familie og eit sårbart Mini-Ukraina i eksil.

«Solistene»

Motstandsmusikk

At foreldre har mye å bekymre seg for, er noe alle vet. Og noe dem med ansvar for barn tenker på som dagligdags. Men dersom man brått må bekymre seg for hva ens aller kjæreste kan ha gjort mot andre: 

 Det vet jeg heldigvis ikke, men det å skulle gi seg i kast med en serie som er kritikerrost for sin realisme, om en trettenårig gutt som anklages for å ha drept en skolevenninne, føltes likevel så krevende at jeg flere ganger utsatte det.

skapt og skrevet av Jack Thorne og Stephen Graham, som helt siden 2010 har samarbeidet om sosialrealistiske gullserier (som «This is England ’86, ’88 og ’90»), så jeg var helt trygg på at jeg hadde med et kvalitetsprosjekt å gjøre. Men siden hver av denne seriens fire episoder er skutt i én eneste, lang tagning, helt uten klipp – noe som hever intensiteten til uvante høyder – ble det nesten til at kvalitetsstempelet trakk ned og ikke opp.

Vel; ikke egentlig. «Adolescence» er noe så sjelden som en tv-serie som nærmer seg sitt tema på voksent, tenksomt, relaterbart vis. Som i stedet for å tabloidisere søker å forklare, illustrere og beskrive hvordan det verst tenkelige kan skje – og hvorledes «vanlige mennesker» vil kunne møte en slik prøvelse.

– enten den er forankret i virkelige hendelser eller ei – treffer best når mottageren ikke kjenner handlingsforløpet på forhånd. Jeg vil derfor forsøke å balansere en tilbakeholdenhet med avslørende detaljer, med behovet for å formidle hva som gjør «Adolescence» til en opprivende god serie.

Tidlig en morgen slår politiet inn døren i et forstadshjem like utenfor Liverpool. Mor, far og to barn overrumples fullstendig; moren og barna begynner å gråte, faren vet ikke om han skal eksplodere eller forhandle, og sønnen, som blir pågrepet, tisser på seg av redsel. At han blir pågrepet for drapet av en jente på skolen kommer som et sjokk – på alle. Følelsen av å være overrumplet, usikker og utrygg, og med et intenst behov for å få vite mer, smitter fort over på oss i tv-sofaen – formulert i ett, konkret spørsmål: 

Har han gjort det, eller tar politiet feil?

? Handlingsforløpet fordeles på fire episoder som gjennom sitt én-tagningsformat gir foreldrenes, politiets og lærernes avdekking av barnas liv på sosiale medier et realistisk, dokumentarisk, skremmende preg.

I tillegg er kamera så tett innpå dem vi føler at alt annet som foregår mens vi observerer den aktuelle person eller hendelse, er ukjent for oss. Vi presenteres kun for et utsnitt, et grep som øker usikkerheten og vitebegjæret kraftig. Og siden hver episode er lagt til hvert sitt spesifikke tidspunkt, gis serieskaperne muligheten til å variere setting, stemning, synsvinkel og fokus, for derigjennom å belyse historien og dens relaterte samfunnsproblemer fra så forskjellige ståsted og på så grundig vis at de evner å si noe helhetlig og viktig om dem. (I Storbritannia har serien ført til et lovforslag om sekstenårsgrense på smarttelefon.)

mobbing og kodede meldinger langt utenfor voksnes begrepsverden er viktige element og mye av forklaringen på hvorfor det gikk som det gikk her. Og på hvorfor det går som det går ellers i verden.

«Adolescence» er intelligent, ubehagelig og oppslukende. Alle bør se den. Alle bør snakke om den.

Nærmer seg tema på voksent, relaterbart vis

«Adolescence»

Min sønn, morderen?

Det er heldigvis ikke hver dag en animert klassiker fra 1937 lanseres i ny spillefilmutgave. Walt Disneys tegnefilmperle «Snehvit og de syv dvergene» er i flere generasjoner blitt omtalt som et kroneksempel på ekte tegnefilmkunst, så at det ble ballade da Disney i 2016 annonserte at de ville spille den inn på nytt, som musikal med levende mennesker, var ingen overraskelse. Men at bråket skulle bli så høylytt og langvarig …

Blant rabalderets «høydepunkter» kan nevnes Maga-tilhengere som klaget på at Snehvit (Rachel Zegler) ikke var hvit nok, og på at de syv dvergene skulle bli erstattet av «magiske skapninger» fordi verden var blitt 

. I tillegg brøt det i 2022 ut brann på settet, og i 2023 gav filmens kjendis, israelske Gal Gadot (den onde dronningen), sin støtte til Israel etter 7. oktober-angrepene – før hennes motspiller Zegler ønsket seg et fritt Palestina, og tvitret at Trump og tilhengerne hans aldri måtte finne fred.

side er hverken engasjerende eller imponerende. Likevel innser jeg at barn vil kunne like den. I hvert fall om de elsker live-action-nyinnspillingene av «Askepott» og «Jungelboken», og/eller er genuint glad i musikaler. Regissør Marc Webb har tross alt laget et utall musikkvideoer, og vet hvordan man får musikk og bilder til å fungere sammen. Årets syngende Snehvit spilte også María i Steven Spielbergs versjon av «West Side Story», og hennes mannlige motspiller, Andrew Burnap, er en prisvinnende musikalartist fra Broadway.

På den annen side er filmen så plast- og computerkunstig at jeg gjentatte ganger måtte blunke, Snehvits kongelige foreldre er henholdsvis «trendy-ubarbert» og nåtidssminket, og Snehvit selv (personlighet: «hundre prosent generisk musikaljente») er vekselvis sminket/usminket, gjerne flere ganger i én scene. Den onde dronningen har rørete replikker og rotete sanger, mens dyrene i den magiske skogen er så uekte at alle som har sett «Flow», vil gremmes.

gjennom på de fleste plan i sitt forsøk på å tekkes publikum. Som når dvergene – som faktisk 

 dverger, om enn datagenererte – i en slåss-scene roper «yippee-ki-yay!» (

). Eller når Minsten (det norske navnet på 

) er en blåkopi av Alfred E. Neumann, MAD Magazines ansikt gjennom flere tiår, og Snehvits fremtidige kjæreste – som ikke lenger er en prins, men en Robin Hood-lignende type, med minst én («ekte») kortvokst i gjengen sin – alltid er nybarbert, også etter flere dager i et fangehull.

Hver for seg er dette småtterier. Men sammenlagt skaper de en dissonans, et skurr, en forstyrrende følelse av at filmens bestanddeler ikke henger ordentlig sammen – noe som forsterkes av flere plotthull og filmens datagenererte mangel på sjarm og varme.

grad målgruppen – barn i barneskolealder – vil sjeneres av dette, er riktignok usikkert. Derfor holder jeg igjen litt i stjernefratrekket.

Filmen faller gjennom i sitt forsøk på å tekkes publikum

«Snehvit»

«Snehvit» frarøves all sjarm og varme

Gudefiken er ein snyltarplante som spreier frøa via (fugle) avføring. Treet veks ovanfrå og ned på vertsorganismen, og på veg mot jorda sprenger røtene stammen på det opphavlege treet. Veksten som har gjeve gudefikenen liv, blir kvelt.

Tittelen på Mohammad Rasoulofs siste film frå Iran er ein slåande metafor for Den islamske republikken. Før Cannes-premieren på «Frøet frå det hellige fikentreet» i 2024, flykta ein av vår tids viktigaste regissørar frå heimlandet etter å ha vorte dømd til pisking og åtte års fengsel for antistatleg propaganda.

dei politiske dommane mot Rasoulof absurditetar. Den mest effektive, antistatlege propagandaen er det teokratiet sjølv som produserer gjennom valden mot og avrettinga av iranske borgarar som har våga å ytra seg mot diktatur. Den sakte kvelinga av sivilsamfunnet kjem til syne i alle Rasoulofs filmar og når regissøren konfronterer handteringa av demonstrasjonane etter Jina Masha Aminis død (i autentiske mobilopptak), ser vi at maktgrepet òg trugar statsforvaltinga.

«statsadvokaten» Iman (Missagh Zareh) blir utnemnd til dommar i det protestane bryt laus i Teherans gater og universitet, og arresten blir fylt til randa. Forfremjinga er godt nytt for Imans sosialt ambisiøse kone Najmeh (Soheila Golestani), men sjølv oppdagar dommaren at nyjobben inneber å signera dødsdommar han ikkje får vurdert juridisk, samstundes som stillinga er så farleg at ho kjem med anonymitet og tenestepistol.

The Last of Us

Towards Zero

Hundemannen

Vermiglio – landsbyen mellom fjellene

Black Tea

Maria

The Amateur

Piken med nålen

Onkel Jens

September 5

Stoltenberg – Facing War

Rekviem for Selina

Black Dog

Afternoons of Solitude

Solistene

Adolescence

Snehvit

Frøet fra det hellige fikentreet

Bird

Super-Charlie

Alt skal bort

A Thousand Blows

Mr Nobody Against Putin

Queer