Guri Kulås

#fff

Den 19. november 2006 vart amerikanske spesialstyrkar frå US Marines og Navy Seals omringa i nærkamp med irakiske opprørarar i eit uidentifisert bystrok i Irak. Ifølgje filmens fortekst er «Warfare» ein rekonstruksjon av hendingane basert på vitnemåla og fotoa til overlevande amerikanske soldatar. Deira verkelege namn blir brukte i filmen, og den mest intense kamphandlinga er attgjeven så å seie i realtid.

 er blant fleire ting som overraskar med Alex Garlands nye spelefilm. Den britiske forfattaren og regissøren har tidlegare fokusert på mogleg omveltande trugsmål i framtida gjennom filmar og seriar som «Ex Machina» (2014), «Annihilation» (2018) og «Devs» (2020). Kvifor nettopp USAs «krig mot terror» akkurat no har freista han til å rekonstruera definerande historiske kriser, er ikkje openbert. I alle fall ikkje ut frå filmen åleine. Den reindyrka krigshandlinga er nemleg riven ut av all samanheng.

Filmen fortel ingenting om at i 2006, tre år etter den amerikanskleidde invasjonen av Irak, hadde okkupasjonen også ført landet ut i ein svært blodig, sekterisk borgarkrig. I november vart blant anna hundrevis av menneske drepne av vegbomber og bombekastaråtak inne i Bagdad. 5. november vart også den styrta presidenten Saddam Hussein dømd til døden, ein dom som vart effektuert 30. desember.

følgja to lag med amerikanske soldatar ut i ei stille irakisk bynatt. Frå aude gater i eit mørklagd bustadstrok tar det eine laget seg inn i eit tilfeldig hus som lagleiaren Erik (Will Poulter) meiner ligg godt til for eit oppdrag vi ikkje veit kva er. Soldatane overrumplar to saklause og sovande familiar, som dei kontrollerer ved hjelp av lokale, arabisktalande kontraktørar.

Innan daggry har dei installert seg i det alt halvt raserte huset og driv overvaking av eit travelt torg utanfor – eit miljø vi berre ser gjennom vekselvis satellittbilde (Irak-krigens ikonografiske uttrykk) og trådsiktet til skarpskyttaren Elliott (Cosmo Jarvis) medan han med fingeren på avtrekkaren speidar etter menn i «kampalder». Kartlegginga av unge menn i joggebukse verkar farleg paranoid, men den høgteknologiske alarmberedskapen hindrar ikkje at eit koordinert irakisk geriljaåtak kjem uventa. Den siste filmtimen er ein samanhengande, både realistisk og ekspressivt formidla, slagscene i og utanfor huset.

Som skildring av «moderne krigføring» verkar «Warfare» likevel datert i dagens dronekrig.

er ikkje det same som mangel på meining. Den detaljerte observasjonen av både soldatane og dei maltrakterande kamphandlingane fortel oss at «Warfare» i det minste er meint som eit røynslebasert korrektiv til fiksjonsvald. Korleis samverkar militær drill, røynsle og psykologi under ekstremt press? At filmen er ei «illustrert debrifing», blir understreka på rulletekstane som viser dokumentariske opptak frå innspelinga der veteranane driv nitid militærteknisk skodespelarinstruksjon.

Bilda frå bak kulissane er det næraste filmen kjem ei romantisering av historia. Ettertekstane identifiserer også dei verkelege soldatane med foto, noko som uvilkårleg gjer «Warfare» til ei hylling – i første rekkje av deira profesjonalitet og brorskap – eller eit minne om deira offer. Det samsvarer med etosen i storparten av all soldatnær krigsfilm, på tvers av sjanger.

 reint handverksmessig er eit godt stykke filmforteljing, er ingenting av det ovanfor nemnde nytt i spelefilmsamanheng. Det er då filmens mangel på ein større militær, sosial eller politisk kontekst faktisk blir meiningsberande.

Den reindyrka krigshandlinga er riven ut av all samanheng

«Warfare»

Tørre fakta om blodig krig?

Jon Hagene

#000

Man kan lett få bange anelser mens man ser de første minuttene av «Kayara – på eventyr i Inkariket». Animasjonen minner mest av alt om noe man husker fra gamle dataspill, dialogen er så som så, og ens engasjement er følgelig av det mer tilbakeholdne slaget.

Heldigvis bedrer alt seg. Riktignok tar det litt tid, og i animasjonens tilfelle er det ikke egentlig snakk om en bedring; snarere er det slik at man venner seg til den. Uansett viser filmen seg å romme veldig mye mer av spenning og plottvendinger enn man først fikk inntrykk av.

 – på eventyr i Inkariket» er en uforglemmelig eller spesielt god film. Såpass er den dessverre ikke. Men for barn i alderen fem til ni år (den intenderte delen av målgruppen) og de voksne som tar dem med på kino (den betalende delen av målgruppen), skal det godt gjøres å ikke ha en fin opplevelse.

Den titulære Kayara vokser opp i Paititi i Inkariket. Hennes far er en av rikets beste Chasquier, og Kayaras høyeste ønske er en dag å bli som ham. Men Chasquiene – Inkarikets viktige og høyt skattede budbringere – er en elitegruppe bestående kun av menn. Hverken jenter eller kvinner har noe der å gjøre, for slik har det alltid vært og slik vil det alltid være. Det blir i hvert fall Kayara fortalt, til tross for at hun er Paititis overlegent beste og raskeste løper.

 med Paullu, den kommende inkaen (rikets keiserlignende enehersker), hjelper naturligvis på både selvtillit og muligheter, men etter hvert som tiden går og Kayara vokser opp – og det går rykter om nylig ankomne fremmede (les: conquistadorer) – blir hun i stadig større grad nødt til å stole på seg selv og sine egne evner.

Heldigvis kan hun støtte seg på et smart marsvin hun blir venn med, fjellguden Apu, en hval, og alt faren har lært henne om stjerner og stjernetegn – noe som kommer meget godt med når hun mot slutten sendes ut på et farefullt oppdrag.

Tross flere logiske brister og en god porsjon 

 historieomskriving (som kun voksne vil kunne la seg sjenere av) fungerer filmen alt i alt fint. Husets syvåring satt stort sett som fjetret og uttalte da rulleteksten gikk: «Den var skikkelig 

» – for så å imitere Wari og hans avsluttende marsvin-show gjentatte ganger.

«Kayara – på eventyr i Inkariket»

Marsvin-show

Må eg venta med å skilja meg til Palestina blir fritt?

Hjartesukket frå den 45-årige Mariam (Clara Khoury) er ei påminning om at vegen til kvinnefrigjering er ekstra lang når heile nasjonens eksistens står på spel. Samstundes kan den overordna statspolitiske konflikten også bli brukt som eit moralsk argument mot kvinner som krev respekt, jamstilling og rettar i familien, slik vi får demonstrert i Laila Abbas’ velskrivne arvedrama «Takk for at du venter».

,forfordeling og umyndiggjering av kvinner i det palestinske samfunnet 

 vorte handsama sannferdig i trøysteslaus sosialrealisme, men slike forteljingar er ikkje alltid dei som set mot i folk. Og filmskapar Abbas ønskjer opplagt å verka for ei endring både av lover og normer. Hennar tilnærming, som ikkje kjem i vegen for dramaet, er å setja problem under debatt gjennom varme, humor og spaning. Den plottstyrte filmen dreg raskt publikum inn i handlinga, og maktar på vellukka vis å nytta sjangergrep frå noko så maskulint som bankkupp-thrilleren til å ta opp kvardagsutfordringane til to vaksne søstrer i Ramallah.

faren til Mariam og Noura (Yasmine Al Massri) brått døyr, oppdagar dei svært ulike søstrene at dei har fleire felles interesser enn den årelange kjeklinga dei i mellom tydar på. Medan den yngste, ugifte og yrkesaktive Noura har budd heime og tatt seg av den lenge pleietrengande faren, har Mariams ekteskap med storsjarmøren frå ungdomsåra surna etter 20 år. Ektemannen nyttar no berre sjarmen overfor andre kvinner, og Mariam angrar at på ho ikkje fullførte utdanninga før ho gifta seg.

Mariam har sett på det som innlysande at Noura skulle stella for faren, men hennar eigne, ubetalte omsorgsoppgåver som husmor, byrjar å tæra på. Vi ser Mariam slepa heim tunge handleposar midt i varmaste lunsjtid for å laga mat til to søner, som slappar av heime og tar det for gjeve at ho vartar dei opp og står på for at leksene deira blir gjort.

, pubertetslampen Ali, får seg jamvel til å kritisera mora for å «overvaka mannen i huset» når ho må inndra den dyre smarttelefonen ho har kjøpt til sonen berre for å få han til eit ferdigdekt bord. I tillegg til at filmens kjernefamilieskildring byr på plenty universelt attkjenneleg konfliktstoff, er Alis kommentar typisk for den stadige påminninga om rangordninga mellom kjønna, som dei to vaksne kvinnene møter over alt rundt seg.

begge underlagde arvelovene som seier at deira for lengst emigrerte bror, som vi berre høyrer over telefonen, kjem til å arva faren. Vel vitande om at det einaste som vil få broren til å ta ein tur heim til Palestina, er nyhenda om at faren er gått bort og utsiktene til å selja familieheimen og tømma farens bankkonto, held søstrene dødsfallet skjult.

Kvinnene har hatt ansvaret for faren, kvifor skulle ikkje dei arva han og slik få ein sjanse til større fridom og lukke? Søstrene legg ein plan for å få hand om farens sparepengar før dei avslører dødsfallet, men er dei i stand til å agera som Ibsens Nora og lura banken?

og Nouras kontakt med banken byggjer på høgst kjente og trivielle rutinar. Det er kosteleg at Laila Abbas har fått så stor spaning ut av berre noko så enkelt som ein samtale på banktelefonen, men for søstrene er berre 

på ei overskriding av lova nervepirrande. Mykje av komikken ligg i korleis dei to samvitsfulle kvinnene utviklar seg og tøyar sine eigne moralgrenser når farens dødsfall openberrar seg som ein sjanse som gjev dei mot til å sjå sine eigne liv og kjønnsroller i ei klårare lys.

Utviklinga av dei jordnære og tru­verdige karakterane er medrivande

«Takk for at du venter»

Eit oppgjer med brorparten

Bak den truskuldige, norske tittelen «Den grøne dalen» skjuler det seg alt anna enn ein pastoral idyll. Debuterande langfilmregissør Louise Courvoisiers skildring av heimtraktene i Juradalen er snarare frodig på det viset den sverjande, franske originaltittelen «Vingt Dieux» ymtar om.

Courvoisier vann i fjor ein ungdomspris ved filmfestivalen i Cannes for si livskraftige oppvekstskildring i ei marginalisert, fransk landbruksbygd.

 Antoine, kalla Totone (Clément Faveau), fordriv sommardagane i lag med to kompisar. Dei tre har nådd toppen av puberteten, og attåt mopedkøyring og mekking krinsar både handling, tanke og samtale rundt utsiktene til at dei hyppige og svært fuktige bygdefestane kan munna ut i sex. Noko det oppsiktsvekkjande ofte gjer. I så måte må Juradalen vera reine paradiset for alle Tinder-sveiparane. Her er det unge som enno får det til på «gamlemåten»!

Livet kunne ha halde fram slik ei god stund enno om det ikkje var for at Totones forfylla far døyr og lèt etter seg ein forgjelda mjølkegard og ansvaret for Totones veslesyster Claire (Luna Garret). Ingen ser ut til å tenkja at ein telefon til barnevernet kanskje ville vore på sin plass akkurat her.

 det nok dei som vil tenkja at dette må leia opp til i historie om grov omsorgssvikt, men Louise Courvoisier vender det høgst utrygge utgangspunktet til ei røff forteljing om sjølverkjenning, om å bli ansvarleg vaksen og om å finna meining i ein broten tradisjon: ysting av comtéost på gammaldags handverksvis i koparkjele over vedfyring. Det er ein prosess og ein tradisjon vi får ganske god kjennskap til.

filmspråk og med dyktige, unge amatørskodespelarar framfor kamera skildrar Courvoisier Totones utvikling som ei «gutebokforteljing».

Først blir ysteinteressa vekt av draumen om «raske pengar» i den lokale ostekonkurransen. Metodane for å skaffa den beste mjølka, frå den pur-unge bonden Marie-Lise (Maïwène Barthélemy), er også av det mindre høgverdige slaget. Men når han først er i gang, kjenner også Totone ei lyst til å visa seg som ein kar med tæl. Ein som ikkje gjev opp ved første motstand eller på grunn av hånflir og bank frå jamgamle rivalar.

har herlege miljøskildringar frå ein regissør som kjenner lokalsamfunnet, og dei unge heltane i filmen set sin eigen standard for det gode livet på tvers av kriteria til smaksdommarar utanfrå. Produkta kan vi alle nyta i form av både gode forteljingar og ost.

«Den grønne dalen»

Brunst og ysting

Mange filmskaparar har trekt inn på restaurantkjøkenet. Meir enn av maten har dei vorte lokka av eit internasjonalt miljø som i miniatyr speglar samfunnet og konkurransen menneska i mellom.

Det hektiske og hierarkisk organiserte arbeidet, som hovudsakleg går føre seg i skjul for dei oppvarta gjestene, er ein innfallsport til yrkeslivet både for faglærte og ufaglærte, for svermeriske gründerar, kokkekunstnarar og lønsslavar av alle kjønn. For mange er restaurantkjøkenet også ein universelt kjent innfallsport til eit nytt land, eit nytt språk og – vonleg – ei ny framtid.

i den britiske dramatikaren Arnold Wekslers teaterstykke «The Kitchen» (1957, filmatisert første gong i 1961), og slik er det i Alonso Ruizpalacios nye, omarbeidde filmversjon av dramaet «Kjøkkenet – appetitt på livet», som går føre seg bak kulissane på The Grill. Den mexicanske regissøren skildrar her ein stor, generisk lunsjrestaurant i New York som om han var vår tids Ellis Island, ein sorteringsmaskin for immigrantar – ikkje minst frå hans eige heimland. I utgangspunktet er sorteringsmaskinen den beste ideen i ein svært ujamn film.

Det heile opnar med lyden av skipsfløyte og korsong til dei impresjonistiske, svart-kvite bilda av den mexicanske nykomaren Estela (Anna Díaz). Den unge kvinna skodar med eit smil om munnen frå båtdekket mot hamna i New York. Det er ein urscene i filmatiske immigrantforteljingar, sist sett i Brady Corbets «Brutalisten», og difor diverre også noko av ein klisje som Ruizpalacio kanskje hadde gjort vel i å stryka frå denne forteljinga. Særleg sidan Estelas historie berre skal leia oss fram til landsmannen og kokken Pedro Ruíz (Raúl Briones) – filmens velspelte, volatile og karismatiske hovudperson. Karakteren samlar dei psykologiske og sosialt analytiske nivåa i filmen.

 er på nokre vis ei vidareføring av Alonso Ruizpalacio filmatisk ambisiøse «institusjonsdrama» «Museo» (2018), som bygde på historia om det verkelege ranet av urfolksskattar frå Mexicos antropologiske museum, og den halvt dokumentariske «En politifilm fra Mexico» (2021). Også historiene i «Kjøkkenet» illustrerer dei små tilfella og dei store strukturane som styrar historia og liva våre, og liva til dei avmektige meir enn liva til dei mektige.

I det travle turiststroket rundt Times Square handlar et ikkje om gastronomi, men om masseproduksjon av så vel hummarsmørbrød som kyllingsalatar og ostekake servert med Kirsebær-Cola frå (lekkande) dispenser. Dei fleste tilsette er papirlause innvandrarar. Kommandoane lyd på engelsk, svara kjem ofte på spansk. Tempoet er høgt og temperamenta høgrøysta skarpe frå topp til botn.

Den kronologiske handlinga følgjer ein både vanleg og uvanleg arbeidsdag. Oppgåvene er dei same som alltid, men kvelden før har over 800 dollar forsvunne frå oppgjeret. Samstundes som alle førbur lunsjinnrykket, gjennomfører leiinga eit avhøyr av dei alt hardt pressa tilsette. Ei som kjem i søkeljoset er den tøffe servitøren Julia (ei god Rooney Mara), som i fleire dagar har freista å få lånt ein liknande sum hos kollegaer og som blant mange løyndomar har ein velkjent, «hemmeleg» affære med Pedro.

 frå Arnold Wekslers London-baserte, 1950-tals 

 til Ruizpalacios amerikanske samtidsdrama, men filmen ber likevel meir preg av å vera bygd på eit teaterdrama enn på den sosiale røynda regissøren freistar å koka ned til ein dramatisk essens. Enkelt sagt burde han ha kokt lengre og fjerna nokre av dei teatrale ingrediensane.

Filmfotograf Juan Pablo Ramírez yter sitt beste for å gjera «Kjøkkenet» til ei organisk, filmatisk oppleving der publikum får kjensla av å vera til stades i eit pulserande, produktivt kaos, men Ruizpalacios visuelt symbolmetta og tematisk utflytande ambisjonar gjer scenene for lange, eller for uoriginale innanfor «kjøkensjangeren», til at forteljinga ber. Dramaet mellom Pedro og Julia er trekt ut både i tid og melodrama, medan den episodiske strukturen og dei rytmiske scenene der dei tilsette ropar skjellsord til kvarandre på ulike språk til dømes, gjev ein kjensla av at dette eigentleg er ein musikal der songnummera manglar. Til sist fislar både den dramatiske nerven og dei store tematiske ambisjonane ut i eit spørsmål om kva alt dette var godt for.

«Kjøkkenet – Appetitt på livet»

Vi som går kjøkenvegen

«The Last of Us» har gode glimt av humanisme, men sadistisk vald kjem i vegen for samfunnskritikken.

Første sesong av «The Last of Us» (2023) enda hjarteskjerande og illevarslande. Etter å ha følgt Joel (Pedro Pascal) og Ellie (Bella Ramsey) tvers over eit postapokalyptisk USA og sett dei endra seg frå illusjonslause overlevarar til ein familie med frykt for å mista kvarandre, var det farskjærleiken som til slutt stod i vegen for målet med reisa.

Joel kunne ikkje leva med at Ellie, den einaste som er immun mot ein sivilisasjonsøydeleggande soppinfeksjon, måtte døy for å produsera ein kur mot pandemien. Han nekta å ofra henne for å frelsa verda, men bergingsaksjonen hans kosta mange liv i The Fireflies

 den paramilitære gruppa som kjempar både mot pandemien og styresmaktene si fascistoide handtering av han.

scene, der Joel og Ellie returnerte til utpost-byen Jackson og Joels bror Tommy (Gabriel Luna), laug Joel til Ellie om kva som skjedde då ho låg medvitslaus på operasjonsbordet. Alt då var det opplagt at Joels val ville kosta både han og forholdet til Ellie dyrt. Det er ein rolleslektskap mellom Joel og bergingsmannen John Wayne spelar i John Fords «The Searchers» (1956), ein referanse som skapar klangbotn for seriens western­ikonografi og sivilisasjonskrigsmotiv.

Kostnaden ved «umoglege» val, anten ein vel fellesskapets beste eller altoppslukande kjærleik og hemn, er ein hovudtråd i den psykologisk og skrekk­orienterte sesong to. Sesongen vekkjer minne om andre, populærkulturelle dystopiar og som diverre også er tilpassa ein kjend strøymeseriedramaturgi der dei to første og to siste episodane er substansen i sesongen. Med tanke på første sesongs rike, episodiske veksling mellom «gameplay»

karakterutvikling og samfunnsanalyse, er det ein nedtur.

ein dramatisk ekspedisjon til ruinane av den moderne storbyen Seattle, men har base i Jackson, Wyoming, som er skildra som ein kringsett «nybyggarby». Det er fem år etter første sesong, men enno agerer den eldre Joel og ei no 19-årig Ellie som fredlause i møte med bydemokrati og reglar som skal verna fellesskapen.

Ellies risikosøkande åtferd skapar konfliktar med den unge vaktleiaren Jesse (Young Mazino), men verkar tiltrekkande på Jesses vakre av-og-på-­kjæraste Dina (Isabela Merced). Begge får viktige roller i sesong to.

min er to alen av same stykke», seier den ansvarlege familiemannen Tommy til Ellie. Nøkkelreplikken fell når dei ein solfylt vinterdag er ute på riflejakt – med omstreifande, sopp­infiserte menneske i trådsiktet. Det er eit varsel om at valden har nådd eit nytt nivå av kynisme i åra som har gått.

Stilla mellom krigsstormane varar aldri lenge i «The Last of Us», men den 

normaliteten i Jackson pressar løgnene mellom Joel og Ellie til overflata i eit attkjenneleg pubertetsopprør. Joel søker jamvel hjelp frå byens no-nonsense psykoterapeut Gail (Catherine O’Hara i ei rolle som er ein komisk lufteventil), men sidan både «far» og «dotter» held tett om det som 

tynger dei, må vi venta til nest siste episode før konflikten – i form av ei generasjonsoverskridande drøfting av farskap, arv og miljø – blir bretta ut i full breidd.

Det er ein freistnad på å skapa drama på same nivå som den homofile kjærleiksforteljinga i sesong ein. Originaliteten frå første sesong er her bytta ut med nostalgi, men episoden er likevel avgjerande for den humanistiske integriteten til serien og aksepten av skeiv identitet som kjernen i denne humanismen.

Stilla mellom krigsstormane varar aldri lenge i ‘The Last of Us’

«The Last of Us»

Farsarv og -ansvar

Av fire nye påskekrim-serier, er en av dem bortimot perfekt

Påskekrim er gjerne en høytids- og drapsrelatert underholdning av det 

 slaget. Heldigvis finner vi også i årets påskeprogram tilstrekkelig med velkonstruerte mordmysterier til at vi selv i vanskelige tider som disse kan kose oss med død og fordervelse i gule og påskeeggfylte omgivelser.

Riktignok må det sies at ikke alt som tilbys, er av like imponerende kaliber, så det gjelder å velge sine serier med omhu. I den forbindelse har vi sett oss gjennom fire av dem: En er erketradisjonell, en annen er relativt tradisjonell, den tredje nokså nymotens, mens den fjerde er både herlig og litt annerledes. To av dem holder høy kvalitet, mens de to andre er akkurat så gode at de som velger dem, bør kunne oppleve at de får servert nøyaktig hva de søkte.

 er det TV 2 som holder seg med de aller mest tradisjonelle seriene. Det beste eksempelet på det er «Towards Zero», som er basert på en krimroman av krimdronningen selv: Agatha Christie.

Et knippe gjester – et skandaleombrust ektepar, en ekskone, en ekskjæreste, et sort får, en foreldreløs kleptoman og en aldrende advokat (med flere) – besøker Lady Tressilian på hennes gods i Devon. Stemningen er anstrengt, et testamente er i endring, et gammelt dødsfall blir aktuelt igjen – og to nye inntreffer.

Selv om historien er blitt serialisert tidligere (da med en innskrevet Miss Marple, som 

 er med i boken) er den fortsatt verdt en titt. Årets utgave er såpass omskrevet – både i forhold til boken og nevnte serie – at selv om man kjenner historien fra før, tar det litt tid før man husker hvem morderen er. Og da gjenstår stadig hvorfor og hvordan.

Serien byr på mange kjente navn og fjes (Anjelica Huston har riktignok skaffet seg et nytt et), og saken etterforskes av en fascinerende deprimert og alkoholisert politimann. Men totalen er litt for pen og pyntelig til å virkelig fenge.

 kategorien hører også aller siste sesong av «Vera»hjemme. Den er usedvanlig kort – kun to avsluttende episoder på 90 minutter – og dersom du tidligere år har fulgt med på Brenda Blethyns gestaltning av forfatter Ann Cleeves’ politietterforsker Vera Stanhope, vet du hva du har i vente.

Så vel birollefigurer som foto, lokasjon (som det visstnok heter nå), atmosfære, rytme, spenningsnivå er akkurat som sist. Plottene er også slik du kjenner dem fra før.

I det hele tatt er det så lite nytt her at det er helt i orden at «Vera» pensjoneres. Men dersom du ønsker deg noe kompetent og ikke for grusomt: Vel bekomme.

«Towards Zero»

Både krim og krims­krams på tv i påska

Dav Pilkey er en mektig populær barnebokforfatter. Hans to største suksesser omhandler bedriftene til «Kaptein Supertruse» og «Hundemannen». Førstnevnte er en fantasifigur i form av en flygende helt ikledd en hvit truse, i en «virkelig» verden. Sistnevnte er en «virkelig» figur, i form av en mann med hundehode, i en fantasiverden.

Pilkeys bøker oser ikke av finesse, uten at det betyr at de (eller filmene) er dårlige, samtidig som populariteten deres ikke er en garanti for at de er gode. Begge bokserier er uansett omgjort til animasjonsfilmer og må i grunnen sees for å kunne forstås. La meg likevel forsøke å forklare:

en forferdelig ulykke havner en politimann og hans politihund på operasjonsbordet, hvor de (for å redde det som reddes kan) blir sydd sammen til en hundemann, med menneskekropp og hundehode. Hvis du synes denne ideen er i dummeste/villeste laget: Spenn deg fast. Verre skal det bli.

Når Hundemannen kommer hjem, har kjæresten forlatt ham for en annen. Heldigvis har han fortsatt jobben sin, til tross for at han kun kan bjeffe og er ute av stand til å holde seg i ro hvis han får øye på en tennisball. På toppen av absurditetskransekaken troner Hundemannens tendens til å slikke politisjefen i munnen når han (Hundemannen, altså) blir ekstra begeistret.

dette var nok, trues byen av superskurken Petter («verdens mest ondeste katt»), som ikke bare rømmer fra fengsel ørten ganger, men som også kloner seg selv – for lettere å kunne kontrollere hele byen. Beklageligvis viser klonen, Lille-Petter, seg å være ham selv i barneutgave, nesten som en sønn. Siden Petter ikke orker å ta seg av Lille-Petter, dumper han ham. Heldigvis finner Hundemannen Lille-Petter og tar han med hjem til hundehuset sitt.

Hvis jeg nåforteller deg at dette bare er en 

 del av alt som skjer, i tillegg til viltflyvende droner, bygninger som kan gå, tullete liksom-tv-reportasjer og en død fisk som kan snakke når den vekkes til live – samt en overraskende fin håndtering av fenomenet fravær av farsfigur – og at alt foregår i et rasende tempo, med et øredøvende lydnivå og et kjempelass med ko-ko-komikk? Ja, da har du i hvert fall en viss idé om hva for slags film du kan ta med barna på.

filmen føles som et aggressivt, audiovisuelt angrep, men for barn er det nok snarere snakk om en ekstaseinduserende eventyrstund. Like fullt lurer jeg på om det er heldig å utsette barn for slike ekstreme mengder med sanseinntrykk – enn si venne dem til det – og føler derfor et ørlite ubehag ved å anbefale filmen.

Men bakenfor bråket finnes en varm og underholdende historie, som viser oss viktigheten av å ta vare på hverandre, særlig når man kjenner på vanskelige følelser. Det gjør filmen verdifull.

«Hunde­mannen»

Som hund og katt

I dei italienske alpane lever den talrike familien Graziadei slik forfedrane deira har levd i hundreåra før dei. Guds miskunn, som namnet deira tyder, ser verkeleg ut til å lysa over dei åtte barna som i opningsscenen søv trongt under pertentleg, kvitt lintøy.

Truskulda til dei tre, halvvaksne søstrene Lucia (Martina Scrinzi), Ada (Rachele Potrich) og Flavia (Anna Thaler) i «jentesenga», er likevel alt uroa. Det er like før jul den siste verdskrigsvinteren 1944, og ute i løa ligg to unge menn, desertørar frå slagmarka på den tyske nordsida av fjella. Heller ikkje i det pittoresk førmoderne Vermiglio, der livet og ritane enno liknar tablået i julekrubba, står tida så stille som vi først får inntrykk av.

Med utsøkt forståing for meiningsberande detaljar og bildeutsnitt skildrar filmskapar Maura Delpero korleis dei kunnskaps- og erfaringshungrige barna blir vaksne, og trør inn i ei verd som er annleis og meir uføreseieleg enn garden og grenda der far deira, læraren Cesare Graziadei (Tommaso Ragno), herskar.

veit at desertørane skjuler seg hos Graziadei og på den vesle tavernaen der mennene møtest, blir det ytra forarga ønskje om å melda «feigingane». Ingen set seg likevel opp mot Cesare. Fleire av dei eldre bøndene går i vaksenklassen til læraren for å læra seg lese- og skrivekunsten og når han slår fast at «om alle soldatar hadde desertert, ville det ikkje vorte nokon krig», er det jamgodt med ei domsavgjerd.

dei humanistiske lærarideane motsett utslag. Ja, visst kjenner både kona og barna sine plikter overfor patriarken og hans einaste herre i himmelen. Vi ser barna mjølka familiens einaste ku i det blåkalde morgongryet, og vi ser mor Adele (Roberta Rovelli) ta ein hastig matbit ved kjøkenbenken medan ektemannen sit lesande i ei bok ved enden av bordet der barna taust drikk den oppvarma mjølka. Men Cesare nyttar sin autoritet annleis enn presten.

I kyrkja må dei yngste Graziadei-sønene læra resitasjon som altargutar, men i klasserommet lærer faren dei å formulera seg sjølve, 

 er dagens ord på tavla. Og når Cesare tar med sveivegrammofonen til skolen, må barna læra å tolka kunsten ved å lytta etter fuglane i Vivaldis «Våren».

 Adele hevar røysta når Cesare har kjøpt ei tredje grammofonplate medan ho må telja potetane til barna, men ektemannen forsvarar sjeleføda, som han nærer seg godt av i eit rom som med sine bøker, sitt skrivebord og sitt golvteppe, skil seg ut i den spartanske heimen.

Dei nyfikne barna, som ofte styrar kamerablikket frå under benken og bak hushjørna, sug til seg alle ord og inntrykk gjennom lufta. Over taket om natta durar eit fly kanskje det myteomspunne 

, som smågutane snakkar om, på veg mot krigsdåd og eventyr, og ved kjøkenbordet har dei alle sett landa det kjempas om i det fargerike atlaset.

Om nettene i barnekammerset fortel treffande, ordknappe dialogar at både dei yngre, naive og eldre, pubertale søskena prøver å skapa meining i dagens opplevingar, og i sine ulike lengsler etter dei to mennene i løa. Karane som har tatt del i dette viktige og farlege bortom dei vernande tindane.

"Delpero har laga noko nær eit meisterverk i observerande bildeforteljing"

«Vermiglio – landsbyen mellom fjellene»

Patriarkens siger og fall

På kino skjer innvandring i all hovudsak til USA og EU frå resten av verda. Det snevre perspektivet underbyggjer ei førestilling om at Vesten er staden der våre delte draumar om framgang og lukke kan bli realiserte. Det gjer Abderrahmane Sissakos «Black Tea» interessant berre ut frå si miljøskildring. Hovudhandlinga i den sanselege og språkmektige filmen er nemleg lagt til Guangzhous afrikanske bydel, på folkemunne kalla Sjokoladebyen.

Namnet smakar meir av rasisme enn av søtsaker, men Sissako ymtar mest om maktrelasjonane mellom Kina og landa som har opna seg for «Belte- og veginitiativet». I tråd med forteljingar om migrasjon som reiser mot ei open framtid, er regissøren vel så oppteken av fridomen frå tradisjonsband som eksilet kan tilby og av kor ulikt menn og kvinner nyttar fridomen. Den skilnande blir avgjerande i møtet mellom ivorianske Aya (Nina Mélo) og den skilde te-grossisten Cai (taiwanske Chang Han).

Aya og Cai er knutepunktet for dei tematiske trådane i filmen, men Sissako overlèt for mykje til sjåarane å nøsta opp. Dei vakre bilda kjennest overflatiske, og regissøren forstrekker seg når han prøver å gjera te-metaforikk til terminologi for både kjønnskonflikt og elskarane si romantisering av «den andre».

«Black Tea»

Endar i eksotisme

Ein kan forstå freistinga til å framstilla Maria Callas’ liv som ein opera, men det er også noko høgmodig med å gjennomføra ideen, slik Pablo Larraín gjer når han lèt Paris bli ein grandios scene for operadivaa si siste, haustgule akt i 1977.

Filmhistoria rommar fleire fiaskoar der liva til store kunstnarar er pressa inn i kunsten deira. Slike biografiske tilnærmingar forsterkar ikkje berre mytologisering, men forenklar like ofte personane og trivialiserer det mytiske ved dei. Samstundes risikerer filmskaparen sjølv å redusera sitt eige uttrykk til etterapande kitsch. «Maria» er ei slik kunstnarisk felle for Larraín, og ei meir banal tilnærming til kunstnarbiografien enn regissørens upedagogiske freistnad på å fanga ein poetisk essens i den forfølgde landsmannen Pablo Neruda i «Neruda» (2016).

ut av Larraíns tre kvinneportrett frå 1900-talet. «Jackie» (2016) skildra Jackie Kennedy som sjølve arkitekten bak JFKs ettermæle, og «Spencer» (2021) utforska juleferien då kronprinsesse Diana bestemde seg for å søka skilsmål frå Charles. Dei sympatisk valde titlane lausriv kvinnene frå mennene sine og makta dei representerte i liva deira. Til liks med dei to første dramaa, er «Maria» ei forteljing om både etterlengta og sorgtung frigjering – frå notorisk utru ektemenn og frå sin eigen ikonstatus. (Heldigvis møtast ikkje Jackie og Maria ved Onassis’ dødsleie.)

«Maria» har kontroll, i motsetnad til operastjerna 

som alle kravde ein del av. Og Angelina Jolies tolking av tittelrolla er like sterk og særmerkt som Natalie Portmans Jackie og Kirsten Stewarts Spencer. Jolie måtte læra å synga, og røysta hennar er miksa i opptak av Callas for å minka skilnaden mellom tale og songrøyst. Det fungerer for eit utrent øyre.

er at «oppfinnsame» forteljargrep i stort og smått berre blir nettopp det og verre: dei fører oss ikkje nærmare kvinna det handlar om. For å gje publikum ein nyfiken representant i filmen har (ein svært ujamn) manusforfattar Steven Knight late den pilleavhengige divaa fantasera fram tv-dokumentaristen Mandrax (quaalude).

Fantomet er høveleg levandegjort av den syltynne Kodi Smit-McPhee, men om han finst eller ikkje, har ingen funksjon for den tradisjonelle oppsummeringa av nøkkelscener i Marias liv. Marias strukturerte medvitsstraum er teknisk fint redigert, men det er som om filmen kryssar av ei sjekkliste.

den berande ideen i filmen har ariene vi høyrer, også ein biografisk funksjon, men Callas’ signaturroller i Puccini- og Verdi-operaer er også blant operahistoria sine største svisker. Den kvaliteten overdøyver dei mange tematiske underklangane i songen.

Som biografi når ikkje «Maria» opp mot Tom Volfs tre(!) Callas-dokumentarar frå 2017 til 2023.

«Maria»

Operasviske

Når en kaldkrigsroman blir kinofilm alt i utgivelsesåret, vet man at den har noe å by på. Når filmen av kritikere omtales som «tidvis latterlig», skjønner man at boken ikke nødvendigvis er skapt for filmatisering. Men nå, førtifire år senere, har man prøvd igjen.

I motsetning til originalen har ikke nyfilmatiseringen av Robert Littells 1981-roman noe særlig nytt eller sjokkerende å si om CIAs eller andre «snille» etterretningsorganisasjoners dødelige, uoffisielle aktiviteter – men den illustrerer på effektivt vis hvor ekstremt vidtrekkende overvåkningsressurser myndigheter og superhackere har til rådighet i dag. (Visste du for eksempel at det i London er montert 947.000 overvåkningskameraer?)

Heller (Remi Malek) er krypteringsekspert for CIA. Dagen etter at han dekoder et dokument han ikke var ment å skulle lese, blir hans kone drept på en reise til London. Ad særs smarte omveier klarer Charles å skaffe seg agentopplæring, slik at han kan finne og straffe morderne. Men det er kun første ledd i planen.

Rami Malek, som også er medprodusent på filmen, passer godt i hovedrollen. Han ser litt rar og puslete ut, viser ingen åpenbare tegn på dødelig styrke – men har det samtidig i seg å fremstå som lett å undervurdere. Hvilket naturlig nok er nøyaktig hva overordnede og fremmede agenter gjør. Igjen og igjen.

er blitt kjent med Charles, hans avdøde kone og kjærligheten de delte, er det klart vi heier på ham. Når vi så blir vitne til et skittent internpolitisk spill i CIA, heier vi selvsagt enda mer – før vi tas med på den farefulle reisen rundt i Europa på jakt etter de skyldige.

Helt ut i tredje akt ser «The Amateur» ut til å være en super spionthriller med mange gode overraskelser og snedige fortellergrep, i en historie som både imponerer og skremmer med sin bruk av hypersofistikert overvåkningsteknologi, men mot slutten søler den bort troverdigheten. Via et knippe merkelige plottvendinger og unødvendige klisjeer fisler spenningen ut, før filmen forsvinner i det forglemmelige. Men det var ordentlig gøy så lenge det varte.

«The ­Amateur»

Nerdens hevn

Magnus von Horn er ein sjeldan filmskapar i Skandinavia. Med ei vel så konseptuell som forteljande tilnærming til spelefilm, har Horns «Etterskjelv», «Sweat» og «Piken med nålen» vore meir formalistiske og mindre innlevande enn vi er vande med. Det trass i at dei vilt ulike filmane alle observerer einsame menneske i sjelenaud.

med nålen»byggjer på ei dansk krimsak frå 1920-talet og følgjer den desperate, gravide fabrikkarbeidaren Karoline (Vic Carmen Sonne) gjennom ei handling som vekslar mellom usentimental skillingsvise, ekspresjonistisk skrekk og sosialt drama. Filmens svart-kvite foto har klare, filmhistoriske referansar samstundes som den elektroniske musikken provar Horns ambisjon om å gjera pastisjen dagsrelevant. Filmen vart også Oscar-nominert i eit USA med svinnande, reproduktive rettar.

 regissøren for retorisk tung på labben. Karoline blir ei utsugd amme! Hennar veg mot humanitet er fylt av fall og anten ho snublar av frykt, kynisme eller naivitet, landar ho i elende-klisjear. Og Horns bruk av tivoliet som solidaritetens siste skanse, er mindre truverdig no enn i Tod Brownings «Freaks» (1932).

«Piken med nålen»

Bekmørkt

Abirami Logendran

Man spør ikke om sånt, svarer Akam (Peiman Azizpour) når romkameratene Stian (Magnus Lysbakken) og Pernille (Theresa Eggesbø) lurer på hvor lenge onkelen hans fra Kurdistan skal bli boende hos dem i det lille kollektivet på Tøyen. «Er det en kulturell greie, eller?» spør de tilbake, og konkluderer med at det må de selvfølgelig respektere.

De neste ukene fortsetter det med en endeløs rekke av kulturer som møtes, krasjer og blandes sammen i spillefilmdebuten til Brwa Vahabpour, som selv er født i Kurdistan og oppvokst i Norge.

en varm og komisk skildring av å tilhøre ulike kulturer. Akam er norsklærer på en ungdomsskole i Oslo, født i Kurdistan og oppvokst i Bergen. En sen kveld dukker plutselig Khdr (Hamza Agoshi) uanmeldt opp. Onkelen (som introduserer seg som Jens til nordmenn) kommer tilsynelatende rett fra flyplassen, med kofferten full og uten åpenbare planer om å dra tilbake.

Det går knapt sekunder fra Khdr kommer inn døren til han begynner å blande seg opp i alt Akam gjør: Spiser du ikke nok? Hvorfor bor du i kollektiv? Har du (en blond) kjæreste?

i ubalanse når onkelen ramler inn i tilværelsen. Som flerkulturell er det lett å kjenne seg igjen i det – vi opererer med et slags indre kontrollpanel der vi justerer ulike sider av oss etter situasjonen. Hos familien skrur vi opp tilhørigheten til røttene våre, mens på jobb eller med venner kan andre sider være dominerende. Det er ikke et tegn på mangel på oppriktighet, men kanskje selve kjernen i en flerkulturell identitet – evnen til å navigere mellom ulike tankesett.

Slik jeg opplever det, beriker det livet enormt og gir deg fra en ung alder mulighet til å forstå verden fra flere perspektiver samtidig, skaper en åpenhet for forskjeller, og gjør deg bevisst på hvor ulike livserfaringer folk har.

Dette ser vi tydelig når Akam som lærer møter eleven Marko (Marko Lazic), som har utfordringer på skolen. De finner forståelse i hverandre når de snakker om å leve med to språk, og ikke alltid å kunne henge med, verken hjemme eller på skolen. I det Khdr dukker opp, er det nettopp denne identitetskontrollen Akam mister, og han vakler mellom motstridende følelser – han sjekker hotellpriser og ringer moren for å be henne ta inn svigerbroren sin, samtidig som dårlig samvittighet gjør at han ber onkelen bli værende.

og onkelen, mellom onkelen og romkameratene, samt romkameratene og Akam skildres stort sett med humor og letthet. Dette grepet springer trolig ut av Vahabpours kjærlighet til begge kulturer. Det interessante er at skepsisen går begge veier: Akam er skeptisk til sin eldre slektning, men Khdr mangler også tillit til sin yngre nevø, som han betrakter som «for norsk». Onkelen holder tilbake informasjon om hvorfor han egentlig er i Norge, og bemerker på et tidspunkt: «I dette landet stoler dere så mye på myndighetene», før han innrømmer at han innledningsvis ikke stolte på Akam heller.

leder onkelens besøk Akam til Elena (Sarah Francesca Brænne), som er jurist i UDI. Det er et møte som etter hvert utvikler seg til en romanse.

Kollisjonen skildres stort sett med humor og letthet

«Onkel Jens»

Innsiden av Oslo

Enkelte datoer kaster en mørkere skygge enn andre, som 9. april, 22. juli, 11. september. En annen, mindre kjent, er 5. september. Året var 1972, og byen var München; nærmere bestemt de olympiske sommerlekenes utøverlandsby. Klokken 04.31 brøt den palestinske terrorgruppen Sort September seg inn til israelske idrettsutøvere og ledere og tok elleve gisler.

 tidspunktet hadde det amerikanske tv-selskapet ABCs sportsavdeling tilgang på satellitt-tid. Følgelig kunne de sende tv-bilder hjem og til resten av verden. Sjefen for sportsavdelingen, den ambisiøse Roone Arledge, klarte dessuten å skaffe ekstra sendetid samtidig som han nektet å gi fra seg dekningen av de pågående hendelsene til nyhetsavdelingen.

«September 5» skildrer hendelsesforløpet, samt den høydramatiske forlengelsen, via arkivopptak kombinert med nyinnspilt drama – med meget god effekt.

, briller, skjorter og bukser, via tidstypisk mannsdominans og tenkesett, til svære kameraer og bitte små skjermer, spleises smidig med de gamle opptakene. Her er ingen tilløp til sensasjonalisme. Ingen forsøk på å gjøre hendelsene til noe mer eller annet enn hva de faktisk var. Dramaet er sterkt nok uten fiksfakserier.

Denne tidsspesifisiteten, kombinert med siste års hendelser – samt de ABC-ansattes interne diskusjoner om hvor riktig/galt det ville være å dekke terrorhandlinger 

 – gjør at «September 5» oppleves som en skarp speiling av, og et tydelig motstykke til, vår egen tid. Overbevisende skuespill paret med autentiske tv-bilder skaper en uvanlig heftig spenning og gjør totalopplevelsen til noe mer enn et vanlig drama.

, historisk signifikant, poeng, møter vi også den unge, kvinnelige tyske tolken Marianne, som jobber side om side med de amerikanske tv-folkene, og som fungerer som en representant for «det nye» Vest-Tyskland: En nasjon og en generasjon som intenst ønsker å legge fortiden bak seg. Vi opplever også den uhyre usympatiske Conrad Ahlers, lederen for regjeringens pressekontor, hvis korte, men hårreisende opptreden gjør uutslettelig inntrykk, samtidig som den bringer fortid og nåtid enda tettere sammen.

«September 5»

Tragisk og aktuell

Korleis er det å leia Nato under den største tryggingspolitiske krisa i Europa sidan andre verdskrig? Det var mandatet regissør Tommy Gulliksen gav seg sjølv då han fekk følgja Jens Stoltenbergs siste periode som Natos generalsekretær. «Stoltenberg – Facing War» er altså ei innanfråhistorie, og som 

Mest spanande for politikknerdar er det å vera fluge på veggen når Stoltenberg saman med sin næraste stab pussar på ordlyden i talepunkt og pressemeldingar før møte med ulike statsleiarar. I Nato er ekstern kommunikasjon også del av den interne dialogen mellom (no) 32 land som «er og må handsamast som likeverdige, sjølvstendige statar», slik stabssjef Stian Jenssen minner om. Alle ord har meining og vil bli tolka slik. Då gjeld det å kjenna sine pappenheimarar.

følgjer Stoltenbergs stadig tøffare utfordring med å innfri lovnaden til Volodymyr Zelenskyj i Kyiv: Nato vil stå saman med Ukraina – så lenge det trengst. Etter eit dramatisk år på slagmarka og i Nato-alliansen kan filmen munna ut i vedtaket om støttepakken til Ukraina på Stoltenbergs siste Nato-toppmøte i Washington sommaren 2024. Drøymeslutt for ein dokumentarregissør, men Gulliksen nyttar også sjangergrep frå politisk drama. Tempoet er høgt, sceneskifta mange. Her er fleire Aaron Sorkin-like scener der Stoltenberg er 

 med Zelenskyj, thriller-like debrifingar med militærrådgjevarar på toget til og frå Kyiv og 

-bilkortesjar gjennom byar der vår felles framtid kan bli avgjort.

er ein film om makt, men det er òg ein film om å nå sine politiske mål på den diplomatiske, kanskje også den nordiske, måten. I Trump 2.0-epoken har det interesse òg utover dei konkrete problema filmen tar tak i.

I ein tidleg nøkkelscene pratar Gulliksen med Stoltenberg i bilen på veg frå Det kvite hus, der Joe Biden nettopp har pressa Stoltenberg til å ta endå eit år ekstra i Nato. Det blir Stoltenbergs tiande – alle etter Russlands annektering av Krym. «Det handlar ikkje om deg, men om alliansen», har presidenten kontra når Stoltenberg har snakka om sine mange brotne lovnader til kona om å koma heim. Blant mykje anna interessant i scenen er det lett å tenkja som sjåar (og regissør?) at den sympatiske lojaliteten overfor ektefellen også avdekker ein sensitivitet som er viktig i ein-til-ein-forhandlingar.

Gulliksen, som òg har laga to filmar om 22. juli, grip også tilbake til Stoltenbergs familiehistorie og røynsle med terrorhandteringa for å visa personlege eigenskapar som gjer han eigna i Nato-jobben, og for å grunngje hans personlege engasjement for Ukraina.

politisk handverk noterer filmen to – tilsynelatande personlege – sigrar for Stoltenberg: Tyrkias godkjenning av Sveriges medlemskap og Ungarns aksept av Nato-koordinert våpenstøtte til Ukraina. Då er ein privat båttur med ekteparet Erdogan over Bosporos og eit «turistbesøk» i Budapest hos ein smørblid Viktor Orbán avgjerande. Blant filmens komiske observasjonar er Orbáns ønskje om å få Stoltenberg som leiar for EU-kommisjonen, for han «har noko trøbbel med dei».

I Nato-hovudkvarteret og på privatflyet ser vi Stoltenberg ta av seg skoa (eit av mange rutinerte energisparetriks). Han er også på sokkelesten diplomatisk.

seg til eit internasjonalt publikum som ikkje lever med 

-varsel. «Stoltenberg – Facing War» bruker pedagogiske tekstplakatar som legg seg tett på Natos offisielle samtidshistorieskriving. Nato-kritikarar kunne jo ønska at Gulliksen utforska det som ligg i den retorisk smarte tittelsekvensen (til velvald Röyksopp-musikk): nemleg ei visuell framstilling av Natos opphav og historie. Stoltenberg blir ikkje hardt konfrontert med kritikken mot Nato-utvidinga før 2014, og filmen tar aldri opp kontrasten mellom det diplomatiske talentet og innsatsen vi ser bli brukt i alliansen og fråværet av diplomati med Natos fiendar. I staden går Gulliksen djupare i yrkesportrettet – og er det éin ting han får fram, er det at generalsekretærjobben er hardt arbeid

 Ein blir imponert over Stoltenbergs stamina og pliktkjensle.

«Stoltenberg – Facing War»

På sokkelesten

Historia om rosabloggane og korleis dei vart til påverkarindustrien vi kjenner i dag, er eit opplagt tema for den som er kalla til å drøfta ungdomskultur. «Rekviem for Selina» fyller i så måte eit tomrom i NRKs katalog av ungdomsdrama. Og at den alt anna enn uskuldsrosa forteljinga har stort dramapotensial, viser serieskapar Emmeline Berglund til fulle. Fleire av handlingstrådande kunne (og burde, kanskje) vore eigne seriar.

Etter å ha sett siste episode, sit ein likevel att med smak av dobbeltmoral i munnen. Ei påklistra «åtvaring» til unge jenter mot plastisk kirurgi verkar bestilt frå NRK. Samstundes brukar allmenkringkastaren «Rekviem for Selina» til igjen å dra ekte påverkarar og særleg manuskonsulent Sophie Elise til sine plattformer via podkasten «Seriesnakk». Det er vinn-vinn for merkevare-påverkarane medan NRKs motiv for å bruka påhalden penn på manus blir meiningslaust. Difor får ikkje serien betre «karakter».

følgjer tittelpersonen (heilt glitrande spela, på vekslande talemål, av Elli Müller Osborne) frå ho er utstøytt tenåring i eit nordnorsk lokalsamfunn fram til hennar online-persona Celine Isabelle blir 

i hovudstaden som landets største påverkar med vaksen, mannleg agent (Jon Øigarden, kven elles) og eit lag av utdanna (mannlege) trendkonsulentar, som kunne vore henta frå ein Ruben Östlund-film.

I bloggkulturens ånd er forteljarrøysta lagt i munnen på Selina/ Celine, ein upåliteleg forteljar med splitta identitet heilt til siste bilde. Historia blir fortalt i retrospekt med fleire dramaturgisk effektfulle hopp i tid medan ulike sider ved hovudrolla blir spegla i ein regi, som på krevjande vis vekslar mellom drama og satire. For at begge delar skal fungera, må vi kunne tru at forteljinga kjem innanfrå Selina, ellers vippar serien over i foraktfull sarkasme.

, men ikkje sympatisk framstilt som ei einsam jente med eit grenseoverskridande ønskje om å få stadfest sitt kvinneverd gjennom popularitet. I 

framstilling er oppvekststaden ei giftig bakevje, som kallar på hyppig bruk av ordet «fette», Selinas aleinemor er «fette fattig» til dømes. Den intuitive innsikten i forholdet mellom pengar og popularitet 

vore kopla til patriarkatet, men serien sparar den samanhengen til sin karikatur av Oslos media og forlagsbransje. Forfattar-elskaren Nikolaj (Pål Sverre Hagen) verkar henta frå røynda.

Her passar ei forherda Selina inn med sin kyniske innsikt i at eit sponsorbetalt klikk er eit klikk anten den som reagerer elskar eller hatar hennar kirurgisk framstilte, seksuelt provokative Kokain-Celine. Til liks med verkelege påverkarar har ho sterk forståing for rollespel og sjanger, noko serien leikande formidlar i metaperspektiv. Ein kunne likevel ønska ei meir analytisk samtidsramme, som ville lausrive serieskaparane frå dei biografiske anekdotane og referansane til kjeldene.

«Rekviem for Selina»

Jenter er jenter verst?

Slik jeg hadde forstått bildene, plakatene og infotekstene om «Black Dog», var dette historien om en einstøing som adopterte en løshund, for så å legge ut på en eventyrlig og begivenhetsrik motorsykkelreise med den. Noe som gjorde at jeg tilbragte altfor mye av filmens spilletid på å lure på når i all verden mannen og hunden skulle sette seg på sykkelen og komme seg av gårde. Før jeg skjønte at dette likevel ikke er en sånn film.

sted i og rundt den forfalne, fraflyttede byen Chixia (i det nordlige Kina, like syd for Gobi-ørkenen), i månedene forut for sommer-OL i Beijing, 2008. Hovedpersonen, Lang (Eddie Peng), er på vei hjem med en skranglete, fullastet rutebuss, etter ti år i fengsel. Halvveis gjennom ørkenen blir imidlertid sjåføren overrumplet av en flokk villhunder og krasjer bussen. I løpet av ulykkens etterspill blir vi godt kjent med Lang – og hans ikke altfor imøtekommende personlighet.

Etter hvert blir vi også kjent med byen han returnerer til, hjemmet han måtte forlate, og hans ene gjenværende venn. For ikke å snakke om mennene i Hu-familien, som mener at Langs fengselsopphold ikke på langt nær er straff nok for smerten han har påført dem. Akkurat som sin lite pratsomme hovedprotagonist er filmen tilbakeholden med informasjon, og mye av det vi får vite kommuniseres på smart vis via plakater på murvegger, skilt på bygninger og statlig propaganda over radioen.

i landets forberedelser til sommerolympiaden, skal fraflyttede byer som Chixia pusses opp og gjøres klar for nye innbyggere og bedrifter. Noe som betyr at områdets store og uregjerlige villhundbestand må reduseres, hvilket igjen gir gode muligheter for jobb, også for fengselsfugler. Ikke overraskende er det i forbindelse med denne jobben Lang møter og lærer å kjenne den titulære, beryktede og visstnok rabiessmittede, sorte hunden.

Kjærlighet ved første blikk er det ikke snakk om. Forholdet mellom Lang og hunden er snarere anstrengt, for ikke å si hissig og voldelig. Men ad snirklete omveier ender de opp med å (i det minste) sameksistere, for så omsider finne ut at de trives i hverandres selskap. Reisen det hintes om og alluderes til i omtaler av filmen er med andre ord først og fremst en indre en, så ikke sitt og vent på en annen.

Warfare

Kayara – på eventyr i Inkariket

Takk for at du venter

Den grønne dalen

Kjøkkenet – Appetitt på livet

The Last of Us

Towards Zero

Hundemannen

Vermiglio – landsbyen mellom fjellene

Black Tea

Maria

The Amateur

Piken med nålen

Onkel Jens

September 5

Stoltenberg – Facing War

Rekviem for Selina

Black Dog

Afternoons of Solitude

Solistene

Adolescence

Snehvit

Frøet fra det hellige fikentreet

Bird