Guri Kulås

#fff

Ei veke før Eurovision-finalen i Sveits har både eit norsk og eit europeisk musikaropprop stilt krav om at Israel må bli utestengd frå tv-showet, verdas største musikkonkurranse. Kravet vart også reist i fjor og burde ikkje overraska. Arrangørane har nemleg gjort Eurovision til ein blinkande lynavleiar for politisk avmakt.

har signert oppropa, har i halvtanna år vore sanntidsvitne til skrekken på Gaza. Israels militæraksjonar har for lengst vorte noko anna enn eit svar på Hamas’ terroråtak og gisseltakingar 7. oktober 2023. Så langt har krigføringa kosta over 52.000 (registrerte) palestinske liv, og enno er det ikkje politisk vilje til å få slutt på valden eller tvangsforflyttinga av sivile. Ikkje ein gong Israels to månadar lange blokade av vatn, mat og naudhjelp er det råd å oppheva.

I staden har krigen fått bli eit folkemord der alt kan bli verre. Tysdag etter at Benjamin Netanyahu annonserte ein ny storoffensiv og okkupasjon av Gaza, uttalte finansminister Bezalel Smotrich at «heile Gaza kjem til å bli øydelagd», og at palestinarane skal drivast ut til «tredjeland». For eit alminneleg medmenneske er sjokk og sinne tilbakelagde stadium. Fortviling har glidd over i djup skuldkjensle, som vekslar med deprimert apati.

 hadde rett då han 28. april sa til NTB at «verdenssamfunnet er altfor stille. Det er en himmelstormende kontrast mellom det som skjer i Gaza og det fokuset det får». Ja, dei meiner også dei som har kravd endå klårare handling frå den norske regjeringa.

Då Klassekampen følgde opp med ein rapport om at norsk mediedekking av Gaza nådde eit lågpunkt i april trass i både naudhjelpsblokade og aukande drapstal, vart det forklart av Aftenpostens utanrikssjef med minkande «interesse» blant lesarane. Truleg var Amnesty Norge meir treffsikker i ordbruken då dei meinte at færre klikk handla om «maktesløshet» overfor Israels folkerettsbrot. «Det er tilsynelatende ingen røde linjer …».

Eurovision melder seg som ein sjeldan sjanse til grensesetting med konkrete konsekvensar. Jamvel dei av oss som ikkje er ihuga for kulturboikott som politisk verkemiddel, ser at ei utestenging frå Eurovision vil stilla Israel til ansvar på ein internasjonal arena, og gje landet eit rettkome omdømetap som rettsstat.

Eurovision-arrangørane i Den europeiske kringkastingsunionen, EBU, burde ha opna for ein medlemsdebatt om utestenging slik den spanske allmennkringkastaren RTVE har tatt til orde for, men Både den spanske utfordringa og musikaroppropa har vorte avviste av både EBU og av NRK, som har lagt seg på EBUs line.

ved at alle EBU-medlemmar, inkludert israelske KAN, er kvalifiserte og at arrangementet er apolitisk. Det siste står ikkje til truande. «KAN deltar ikke på noen nøytral måte», sa Magnus Børmark i Gåte til Afteposten denne veka. Gåte var nær ved å trekka seg frå Eurovision-finalen i fjor på grunn av Israels framferd – i konkurransen. Blant anna vart Gåte omtalt av KANs Eurovision-kommentatorar som «søner av Amalek», ei nemning for Israels fiendar.

Kontroversane om Israels eigne Eurovision-bidrag etter 7. oktober er òg døme på at konkurransen på meir og mindre subtile vis blir brukt politisk. I 2024 stilte EBU krav om tittel- og tekstendring i «October Rain», i 2025 deltek artisten og terror-overlevaren Yuval Raphael med «New Day Will Rise».

La det swinge!

Endre Ugelstad Aas

Mylena Kifle

Selma Stormyren Larsen

#000

Nesten alle filmene om okkupasjonstida har kommet de siste 25 årene.

Ennå står hendingene fra de onde, de herdende krigsårene i friskt minne hos oss alle. De opptar våre tanker, de preger våre samtaler. Krigsårene har ikke sluppet sitt tak på oss.»

Ordene tilhører historiker Sverre Steen og sto på trykk i 1947 i første bind av «Norges krig». Dette var det første omfattende historieverket om andre verdenskrig i Norge – skrevet av aktører som bare noen få år tidligere hadde opplevd okkupasjonsårene og kampen mot Nazi-Tyskland.

Spoler vi 77 år fram i tid, er det bare de eldste blant oss som kan fortelle om sine erfaringer fra okkupasjonen. Samtidig vil de færreste bestride at krigen stadig «opptar våre tanker» og «preger våre samtaler».

Siden 1945 er det utgitt over 2000 sakprosabøker om andre verdenskrig på norsk. Mer overraskende er det kanskje at over halvparten av disse er utgitt etter årtusenskiftet.

Klassekampens egen opptelling viser også at nærmere halvparten av spillefilmene om krigen er utgitt i samme tidsrom.

Hva er det med krigen som gjør at den fortsatt engasjerer så mye? Og hvordan har forståelsen og framstillingen av krigen endret seg i trykte og visuelle medier siden 1945?

«Norges krig» ble utgitt i tre bind i perioden 1947–1950. Den er et av tre historieverk om krigen i Norge som historiker Synne Corell og undersøkte i sin doktoravhandling.

De to andre er åttebindsverket «Norge i krig, fremmedåk og frihetskamp» (1984–1987) og «Norsk krigsleksikon 1940–1945» (1995). Spørsmålet hun stiller, er hvordan historien om andre verdenskrig i Norge har blitt framstilt i ettertida.

Jeg skulle ønske flere ville lage filmer som ikke handler om krutt og kanoner.

Krigen slipper aldri taket

Dag Eivind Undheim Larsen

Tirsdag 8. mai 1945 står flammene opp fra et tun på Birkeland. Det veldige bålet brenner utenfor huset til familien Bjorvatn: Det er svarte blendingsgardiner, flittig brukt i fem år, som går opp i røyk.

Ryktene om krigens slutt har svirret i flere dager, men først nå har Åse, mora til Øyvind, Kjell, Mari, Bjarne og Einar, turt å stole på dem. Ektemannen hennes sitter i tysk fangenskap. Når kan de vente ham hjem?

I dag er det 80 år siden det offisielt ble fred i Norge – men denne tirsdagen i 1945 var ennå mye uvisst. Hva opplevde folk i de kaotiske maidagene?

I starten av mai 1945 var det fremdeles utstasjonert over 300.000 tyske soldater på norsk jord, men noe var i emning.

30. april hadde den fryktede despoten Adolf Hitler tatt sitt eget liv i Berlin. Noen dager etterpå, nærmere bestemt 5. mai, kom det meldinger om at tyskerne hadde kapitulert i både Danmark og Nederland.

På Birkeland i Agder befant det seg på dette tidspunktet en spent og observant åtteåring som registrerte at det skjedde dramatiske ting ute i den store verden.

– Selv vi som var små barn, fikk med oss at folk lyttet på London. Det kom stadig mer optimistiske meldinger om at Hitler var død, sier Bjarne Bjorvatn.

I disse dagene hadde han og søsknene blikket rettet mot himmelen. Mulige signaler ble iherdig tolket: Sto det «NU» i flyeksosen? Når allierte fly slapp ned sølvpapirstrimler for å sabotere fiendens radiosignaler, lette bygdas unger etter mulige beskjeder på dem.

Kanskje kommer pappa

Her må nordlendinger kjøre to timer for å kjøpe seg en bok

– Tilgjengelighet er viktig når det kommer til lesing. Både for forfattere og lesere, sier forfatter Kathrine Nedrejord.

I forrige uke skrev Klassekampen om bokhandelsituasjonen i Norge. En kartlegging viser at det på ti år har forsvunnet over hundre bokhandler rundt om i landet.

I 2015 var det 571 bokhandler i Norge. Ti år seinere er dette tallet redusert til 462 – noe som er en nedgang på nærmere 20 prosent. Det viser tall fra Bokhandlerforeningen.

I Finnmark er det «bare» forsvunnet tre bokhandler, men her merkes avskallingen godt, for i dette fylket er det allerede lange avstander mellom butikkene.

Blant Finnmarks 18 kommuner er det nå bare sju som har en bokhandel.

Forfatter Kathrine Nedrejord er fra Finnmark, og hun omtaler utviklingen som «veldig alvorlig».

– Jeg kommer jo fra et fylke der en del må reise langt om de skal i bokhandelen, og der enhver nedleggelse vil gjøre det ytterligere vanskelig å få tak i ferske bøker, sier hun.

Nedrejord mener bokhandlene er viktige institusjoner i sine nærmiljø.

Jeg ville ikke kjørt to timer for å kjøpe ei bok.

Finnmark har bare åtte bokhandler igjen

Kåre Bulie

Tre innrammede motiver på papir, det ene smalere enn det andre, er stablet oppå hverandre. Sammen danner de en kropp av bilder. På det øverste ryker det fra sigaretten til det flosshatt-iførte skjelettet som er arbeidets hovedskikkelse. I midten utgjør en abstrakt, organisk form trolig et menneskes indre. Nederst ruver en beholder fylt med noe som kan ligne avføring, også den dampende. Krukken leder tankene til det Supermann-universet mannen bak verket gang på gang har gjort til kunst.

«Black Soul», som den høyreiste komposisjonen heter, er nemlig laget av amerikaneren Mike Kelley (1954–2012). For tiden henger det svart-hvite akrylarbeidet fra 1991 i den første salen gjester entrer når de oppsøker Astrup Fearnley Museets nyåpnede samlingsutstilling. Alle delene av det er dessuten preget av to avrundede former som kan minne om så vel luffer som vekster, poser som kjønnsorganer.

 mellom å antyde en rasepreget parodi på vitenskapelig undersøkelse, nattklubb-underholdere med ‘blackface’ og iført aftenantrekk, skjelettfigurene til den meksikanske politiske karikaturtegneren José Guadalupe fra 1800-tallet og de tjæreaktige restene av sigaretter og menneskelig forbruk», skrev kunsthistorikeren Cathy Curtis i opphavsmannens regionavis, The Los Angeles Times, om Kelley-verket da det ble vist på en gruppeutstilling i vestkystbyen Fullerton i 1993. Blant de 75 bidragsyterne trakk hun typisk nok frem Kelley som en av dem som representerte «the cool stuff».

Den statusen har fulgt kunstneren også etter at han begikk selvmord i 2012. Som Curtis’ beskrivelse vitner om, lagde amerikaneren verk som pekte mot tider som skulle komme. Forholdet mellom majoritet og minoritet, mellom hvit og svart, har fortsatt å dominere debatten i USA etter at Kelley gikk bort. Trolig var bakgrunnen hans fra Detroits arbeiderklasse med på å gi ham et annet blikk på hjemlandets fellesskap enn det kunstverdenens tallrike borgerbarn er utstyrt med. Kelley ble da også berømt for å skape verk i alskens medier og med «lave» materialer – særlig kosedyr.

 kjøpte «Black Soul» i 2023 og viser det nå for første gang offentlig. Det er samlingens andre Kelley-tilskudd. I en utstilling i 2008 inkluderte institusjonen «Dialogue #2 (Transparent White Glass / Transparent Black Glass)», en Kelley-installasjon som karakteristisk nok kombinerer lekedyr med et teppe og en kassett.

Siden årtusenskiftet, da Hans Rasmus Astrup for alvor kastet blikket over Atlanterhavet, har amerikansk samtidskunst vært særlig avgjørende for museet samleren skapte i Oslo. Etter at Solveig Øvstebø, som tidligere har ledet en viktig kunstinstitusjon i USA, overtok direktørjobben i 2020, har museets program likevel forandret seg betraktelig.

 understreker imidlertid at hun holder fast i den hardt prøvede stormakten i vest. Kelley har selskap av moderne klassikere fra USA som Nan Goldin, Glenn Ligon og Ellsworth Kelly. Tre bidrag signert Jeff Koons, ledet an av hans overdådige skulptur av Michael Jackson og kjæledyret Bubbles fra 1988, er for hovedverk i samlingen å regne. Arbeider av ruvende amerikanske kvinner som Kara Walker og Nicole Eisenman – sistnevnte stod bak den første utstillingen den nye direktøren planla ved museet – forteller om Øvstebøs endrede kurs. Hver på sitt vis målbærer de to minoritetserfaringer.

Ikke minst etter den kaotiske fasen som har innledet Donald Trumps andre presidentperiode, er det fristende å betrakte museets amerikanske samling med et justert blikk. At Øvstebø har inkludert Kelley, en utøver med interesse både for kontinentets institusjoner og for dets underbevisste lag, er på sin plass. Han er en kunstner som taler til verdenssituasjonen akkurat nå.

 overraskelse at arbeidet hans er særlig synlig for tiden. Den omfattende Kelley-mønstringen «Ghost and Spirit» har vandret mellom noen av Europas mest prestisjetunge museer. I 2023 ble den vist av Bourse de Commerce, samleren François Pinaults Paris-institusjon. I vinter var turen kommet til Tate Modern i London, og denne uka avdukes den i Moderna Museet i Stockholm.

Han er en kunstner som taler til verdenssituasjonen akkurat nå

«The cool stuff»

Stemmer myten om at NRK er venstrevridde? Legger vi til grunn funnene i en ny rapport fra tankesmia Manifest analyse, er svaret nei.

De har kartlagt hvem som slipper til i NRKs debattprogrammer «Dagsnytt 18» og «Politisk kvarter» over to perioder: Fra september 2018 til oktober 2019 og fra september 2022 til oktober 2023.

Et hovedfunn er at det i begge perioder er en tydelig overrepresentasjon av kommentatorer som kan plasseres til høyre for det politiske sentrum i økonomiske spørsmål. Mens 71 prosent av kommentatorene kan plasseres til høyre, står bare 29 prosent til venstre.

Manifest har basert seg på hvor kommentarene står i økonomiske spørsmål når de har plassert dem politisk.

– Representasjon i mediene er et viktig demokratisk spørsmål. I hvert fall hos NRK. Som en offentlig finansiert allmennkringkaster har de et særlig ansvar for å opprettholde en politisk nøytral sendeflate, sier Emil Øversveen.

Han er sosiolog og spesialrådgiver i Manifest Analyse og har skrevet rapporten sammen med spesialrådgiver i Manifest Magnus E. Marsdal.

Øversveen mener funnene viser at NRK har en klar utfordring med å være balanserte over tid i sin politiske dekning.

Særlig kommentatorer fra den sosialistiske venstresida er underrepresentert. De utgjør bare fire prosent av utvalget, selv om de to partiene lengst til venstre hadde 13 prosent oppslutning på meningsmålingene i den undersøkte perioden.

Dette er en litt banal temperaturmåler på bredden i ordskiftet. 

Mener høyresida får mene mest på NRK

Christopher Olssøn

Ni av ti unge vil ha aldersgrense på Tiktok

– Det bør absolutt være en aldersgrense på sosiale medier, og den bør være høyere enn den er i dag.

Det sier Lydia Rustad-­Hængsle, som går tredjeåret på Elvebakken videregående skole i Oslo.

I likhet med 88 prosent i aldersgruppa 16 til 24 år ønsker hun seg lovfestet aldersgrense på sosiale medier. Det viser tall Klassekampen har fått fra Medieundersøkelsen, som er gjennomført av ­Respons Analyse.

Regjeringen jobber med å innføre en aldersgrense på sosiale medier. I den ferske undersøkelsen kommer det fram at også de unge er for et slikt forbud.

I dag er det 13-årsgrense på sosiale medier, men flere plattformer tillater personer under 13 år hvis foreldrene godkjenner. Det mener Rustad-­Hængsle er for lavt.

– Spesielt Tiktok er en stor plattform hvor man finner alt mulig rart. Det kan være en fordel å være eldre og ha egne meninger og perspektiver før man eksponeres for alt som finnes på Tiktok, sier hun.

14 prosent av de spurte i undersøkelsen mener grensa bør settes til 13 år. 33 prosent mener den bør settes til 14, 15 eller 16 år.

Til tross for dagens grense på 13 år er halvparten av norske niåringer på sosiale medier, ifølge Medietilsynet. Av landets 12-åringer er 91 prosent på sosiale medier.

Det er mange politikere som har prøvd å forby internett før, og det har aldri fungert.

Ni av ti unge ønsker seg ­aldersgrense på Tiktok

Elise Winterthun

Få amerikanske forfattere har vært like myteomspunne som Joan Didion. Hvem var hun egentlig bak de bekmørke Celine-brillene? Kanskje kan en fersk utgivelse gi oss flere svar.

Da Didion døde i desember 2021, åpnet redaktørene hennes et arkivskap ved siden av forfatterens skrivebord. Der fant de en umerket mappe med et lite utvalg dokumenter: en kopi av talen hun holdt i datteras bryllup, en oversikt over reservasjoner på Hotel Bristol i Paris, en liste over gjester på juleselskaper, noen passord.

Den har forlaget Knopf nå utgitt under tittelen «Notes to John». Utgivelsen, som kommer på norsk i sommer, har fått flere til å heve øyenbrynene. For er det egentlig etisk forsvarlig å publisere en død forfatters private notater?

. Det var det jeg følte da jeg leste boka, sier forfatter og kritiker Lynn Steger Strong til Klassekampen på linje fra USA.

I en anmeldelse i The Atlantic sammenlikner hun opplevelsen med den gangen hun så bestemora si 

ved ektemannens sykeseng, en kvinne som ellers aldri viste seg uten leppestift og hårspray.

– Uansett hvor mye kontroll Didion hadde i setningene sine, kunne hun ikke alltid ha kontroll i livet, sier Strong.

– Dette beviser at det var vanskelig også for Didion å være menneske. Men jeg vet ikke om vi trengte en bok for å forstå det.

Det er så enkelt som at denne boka inneholder klisjeer.

Didion og livet etter døden

I boka «Careless People» forteller forfatteren Sarah Wynn-Williams om et møte i toppledelsen i Facebook i 2014. Det de diskuterer, er hvem som skal reise på en forretningstur til Sør-Korea. Landet har utstedt arrestordrer mot flere av Facebook-lederne etter at selskapet unngikk å føye seg etter et sett med nasjonale lover. «Vi trenger et legeme å arrestere», sier en av dem. Alles blikk rettes mot småbarnsmora Wynn-Williams, som har lavest ansiennitet blant dem som sitter rundt bordet.

vitnet samme Wynn-Williams foran Kongressen om hvordan Facebook delte brukerdata fra amerikanske borgere til Det kinesiske kommunistpartiet. Hun trues nå med bøter på 500.000 kroner fra Meta hver gang hun nevner selskapets navn i offentligheten.

Samtidig står selskapet overfor det som av amerikanske medier blir omtalt som en antimonopol-rettssak av «blockbuster»-dimensjoner. Den føderale handelskommisjonen (FTC) mener at Meta (som den gang het Facebook) bevisst kjøpte appene Instagram og Whatsapp i perioden 2012–2014 for å motvirke konkurranse og opprettholde monopol over sosiale medier-markedet. Vinner FTC fram med sin sak, risikerer Meta å måtte selge begge appene.

 og selskapets ledere møter i retten, mottar selskapet altså også kritikk fra en av sine tidligere ansatte. I boka, som ble publisert i mars, forteller «varsleren» Wynn-Williams om de sju årene hun jobbet i Facebook med ansvar for global offentlig politikk. Bildet hun tegner av Facebooks ledelse, er alt annet enn rosenrødt.

Zuckerberg, Joel Kaplan, tidligere direktør Sheryl Sandberg og andre som nå forsvarer selskapets strategi i retten, beskrives som kyniske, ensporede og moralsk skruppelløse maktpersoner med ett mål for øyet: å øke profitten til selskapet og størrelsen på egne lommebøker.

Boka kaster et interessant blikk over den pågående rettssaken. Wynn-Williams forteller fra innsida om selskapets vei fra å forvalte en primært USA-sentrert underholdnings- og kommunikasjonsplattform til å bli en maktspiller i global politikk. Da Wynn-Williams begynte i selskapet sommeren 2011, hadde ikke Facebook noen strategi for hvordan de skulle møte krav om regulering og tilpasning i landene de ønsket å vokse i. Hennes oppgave ble derfor å bygge relasjoner mellom Facebook og regjeringsledere over hele verden – noe hjemmekjære og politisk uinteresserte Mark Zuckerberg personlig ikke var spesielt begeistret for.

øyeblikk forfatteren beskriver, er da New Zealands statsminister kommer på det første offisielle «regjeringsbesøket» til Facebooks lokaler. I alt hysteriet som oppstår med sikkerhetsvakter og presseoppbud virker Zuckerberg totalt uinteressert i å høre på hva gjesten har å si, og bruker heller kreftene på å skjelle ut Wynn-Williams for at sikkerhetsvaktene forstyrrer arbeidet til utviklerne. De har nemlig den høyeste statusen i selskapet. 15 år seinere var Zuckerberg en av flere tek-oligarker som satt på raden bak Donald Trump under presidentinnsettelsen i slutten av januar.

Samtidig er «Careless People» en bok om hva Facebook og nå Meta 

ha blitt – hvis lederne hadde edlere visjoner. Wynn-Williams beskriver entusiastisk hvordan hun hadde en genuin tro på at Facebook kunne gjøre verden til et bedre sted da hun søkte seg til selskapet. I bakgrunnen lå grunnlegger Zuckerbergs utspill om at Facebook ikke var bygd for å være et selskap: Målet var å tjene en større oppgave om å «gjøre verden mer åpen og sammenbundet».

tidspunkt da selskapet ennå hadde mye godvilje rundt om i verden. Skeive i små bygder fortalte at de endelig hadde funnet et trygt fellesskap gjennom plattformen. Besteforeldre fikk en ny nærhet til sin barnebarn. Og i den arabiske verden hadde folk brukt plattformen til å mobilisere motstanden mot totalitære ledere. Dette var eksempler som overbeviste forfatteren om at Facebook var 

Sannheten er ikke til å komme unna. Myanmar hadde vært et mye bedre sted uten Facebook.

Grådighet varer lengst

Andreas Breivik

Etter at Matias Faldbakken vant konkurransen om å lage nasjonalt minnested etter 22. juli, er forslaget hans, «En opprettholdelse», blitt debattert. Endelig, kan vi si. For i løpet av de tre årene konkurransen har vart, har det ikke vært mye engasjement å spore i avisenes spalter eller debattsider. I hovedsak er det en gruppe kunst- og kulturkritikere som har uttalt seg, og de fleste hadde «Minnelunden» som favoritt.

For min del var det en gledelig overraskelse at Faldbakken vant. Men særlig i Morgenbladet har misnøyen vært stor. Flere har kritisert forslaget, og kritikk er bra, men det er ille når avisa mistenkeliggjør juryens arbeid. Arkitekturkritiker Gaute Brochmann har gått langt i å omtale konkurransen som rigget. Han misliker juryens sammensetning og mener premissene har endret seg underveis i konkurransen.

Lindgrener redd juryen har sett seg blind på Faldbakkens kunstneriske renommé. En tendensiøs artikkel 28. april setter AUF-ere og overlevende opp mot hverandre, og juryen presses om hvorfor de ikke valgte favoritten til AUFs 22. juli-utvalg. Men hva skal vi med en jury som ikke er selvstendig?

Anklagen om at konkurransen ikke har tatt hensyn til de berørte, er uansett alvorlig. Selv om det ikke var opp til AUFs 22. juli-utvalg å bestemme, er det vanskelig å forsone seg med at AUF-ere sier de ikke er blitt hørt. Imidlertid er det mye som tyder på at jury og kunstnere har lyttet. Representanter fra AUF og de overlevende har sittet i juryen. Både jury og kunstnere har deltatt i et historisk omfattende forankringsarbeid, og i etterkant har kunstnerne gjort store endringer i forslagene sine.

 punkt er hvor nærme pårørende og folk flest vil ønske å komme «En opprettholdelse». Flere omtaler den store skulpturen som ruvende, nesten fryktinngytende. Men det er viktig å huske at det skråstilte stillaset som bærer mosaikkbildet, vil dempe den vertikale bevegelsen og det monumentale uttrykket. Skulpturen er ikke en vegg som stiger rett til værs. Stillaset skaper et mellomrom, en intim sone foran bildet. På stillaset skal navnene til de drepte graveres i en høyde som barn og gamle kan berøre, og da kan mosaikken fungere som en levegg.

Seint i konkurransen lanserte Faldbakken dessuten ideen om å la de berørte delta i ferdigstillelsen av mosaikken. Det er en søt idé, veldig i takt med samtidas idealer om deltakelse. Samtidig begeistrer den meg; å legge ned de siste steinene kan bli en verdig seanse som gir eierskap til skulpturen. Kanskje kan den tenkes som en stor, felles gravstøtte som man kan være nær, berøre, for å tenne lys og legge ned blomster, og betrakte på avstand.

 hevder at «En opprettholdelse» ikke handler om 22. juli, men om rivningen av Y-blokka. Det blir for enkelt. Ved å gjenbruke stillaset som beskyttet Picasso-bildet, griper skulpturen rett inn i eksplosjonens konsekvenser. Uten bomba ville ingen funnet på å rive Y-blokka eller flytte rundt på Picasso-bildet. Det er viktig å formidle med hvilken kraft terroren har ommøblert byen. Stillaset er et håndfast minne om den byggeplassen regjeringskvartalet har vært siden 2011.

Så er det vanskeligere å gi uttrykk for AUFs ekstreme opplevelser. Elin L’Estrange var på Utøya og sier til Morgenbladet at vadefugl-motivet «er diffust og vanskelig å skjønne». Jeg synes vadefuglen er tydelig nok. Med en spinkel kropp og et standhaftig uttrykk virker den både selvstendig og viktig å beskytte. Den speiler seg tydelig i vann, og den forvrengte refleksjonen gir bildet en uhellsvanger stemning. Hanne Aukrust Waagan er også overlevende, hun skriver fint i Morgenbladet og mener mosaikken «både kan symbolisere resultatet av bomba samt alle individene som ble rammet».

Ikke minst er den rødfargede siden av skulpturen viktig. Rødt er venstresidas farge. Fargen kan også gi assosiasjoner til blod, til å se rødt, til alarm og katastrofe.

AUF-ere og overlevende settes opp mot hverandre

Rører i misnøye

Hannah Bull Thorvik

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.

Som barn var jeg, som mange andre, fascinert av Harry Potter-universet. Jeg slukte alt jeg kom over om J.K. Rowlings verden. I ettertid har jeg ofte lurt på hva som bokstavelig talt trollbandt meg.

Min dragning var nok preget av både eventyrlyst og et snev av opprør og humor. På overflata virker moralen enkel: en kamp mellom det gode og det onde. Men innbakt i bøkene var det også en oppfordring til, som man sier på godt norsk, «å tenke sjæl». Mange av de voksne i bøkene – «gompene» – er utrolig opptatt av status og fasade. Fortellingen om Harry Potter kan leses som en klassereise ut av småborgerlig konformitet og inn i et magisk univers som likner et gammeldags, engelsk universitet. Her møter vi typer som spenner fra det briljante til det eksentriske – og noen som er reine manifestasjoner av ondskap.

 Youtube hovedscenen for debatt i min generasjon. Her dominerte også noen 

, nemlig «The Four Horsemen». Blant dem var nå avdøde Christopher Hitchens den skarpeste og mest underholdende. Sammen med vitenskapsmennene Sam Harris og Richard Dawkins og filosofen Daniel Dennett dannet de et slags intellektuelt boyband.

Hitchens, som var skribent for det venstrevridde tidsskriftet New Statesman, ble raskt et Youtube-fenomen takket være sin overlegne retorikk og høye whisky- og sigarettføring. Hans stikk, kalt «Hitchslaps», var den typen maskulin, retorisk fekting som man kan la seg underholde av … i en viss alder. For eksempel husker jeg godt da en programleder sa surt: «Jeg skjønner ingenting av hva du sier.» Og han svarte: «Vel, det overrasker meg ikke det minste.»

Hitchens og Rowling, som jeg likte så godt? Jo, begge er uvanlig morsomme, begge har tatt uventede politiske u-svinger: Rowling gjennom sin kontroversielle rolle i transdebatten, Hitchens da han støttet invasjonen av Irak. Men foruten disse politiske helomvendingene deler de også en felles favorittbok, «Hons and Rebels» av Jessica – «Decca» – Mitford (1917–1996), som hadde «en enorm påvirkning» på dem som unge lesere.

J.K. Rowling oppkalte dattera si etter forfatteren; Hitchens skrev et raust forord til utgaven. På et tidspunkt intervjuet han også Decca. I intervjuet fra 1988, som ligger tilgjengelig på nett, sitter de og skravler på The New York Library. Han innleder med å si: «Jeg lærte talløse ting av boka di, men viktigst av alt lærte jeg at det faktisk er mulig å være et engasjert menneske – uten å skrive kjedelig og belærende.»

 og fant ut at den var den beste typen memoarer – skrevet av en forfatter med stil og humor, og med et liv som faktisk er interessant. Hun vokste opp i et aristokratisk hjem som en av de berømte og beryktede Mitford-søstrene. Blant søsknene finner vi en kjent satirisk forfatter (Nancy Mitford), en fascist, en nazist – og én kommunist, altså Jessica selv – familiens «røde får». Totalt var de seks søstre med det man kan kalle «sterke personligheter».

At søstrene havnet på hver sin side av de ideologiske frontlinjene, var nok ikke bare et resultat av dyp ideologisk overbevisning. I boka skildres en nokså røff søskenrivalisering. «I vinduene, som fortsatt kan sees, er det hakekors risset inn i glasset med en diamantring, og for hvert hakekors en nøye tegnet hammer og sigd. De ble laget av min søster Unity og meg da vi var barn», skriver hun.

 et erotomant forhold til Adolf Hitler. Hun reiste ned til Wien og besøkte nazistenes stamkafé så mange ganger at Hitler til slutt ba henne om å slå seg ved hans bord. Siden ble hun innlemmet i kretsen hans. En dag ba hun søstera å komme på besøk, og det var da Jessica fikk en idé.

Blant søsknene finner vi en kjent satirisk forfatter, en fascist, en nazist – og én kommunist, altså Jessica selv

Et rødt får

– Dette er et inngrep i et sentralt verk i 1900-tallsavantgarden. Det er ganske iøynefallende, sier Frans Josef Petersson.

For kort tid siden fikk den svenske redaktøren i Kunstkritikk et lesertips: Moderna Museet hadde sensurert et av surrealismens mest ikoniske kunstverk. Kunne det stemme?

Sannelig: I «Un Chien Andalou» (1929), på norsk kjent som «Den andalusiske hund», hadde museet redigert inn en sort rute over filmens uforglemmelige åpningsscene – der et menneskeøye (i realiteten et kalveøye) blir skåret opp med et barberblad.

– Dette er filmens mest berømte scene. Utstillingen har vært oppe i fire måneder, men ingen har lagt merke til dette tidligere, sier Petersson.

Utstillingen heter «Den underjordiska himlen» og viser surrealistiske verk fra museets samling. I et mørkerom kan publikum få se utdrag av ti kortfilmer, blant annet «Den andalusiske hund», laget av Luis Buñuel og Salvador Dalí.

Petersson tror ikke Moderna Museet ville redigert et kunstverk på denne måten for ti år siden.

– Det kan ses som et tegn på forandringer i kulturen. Tidene er blitt mer autoritære og innsnevrende – det er en slags infantilisering av samfunnet. Bare det ­behagelige og positive skal være igjen.

Da han kontaktet Moderna Museet til en artikkel i Kunstkritikk, forklarte museumsledelsen at målet var å skåne barn.

Hensikten var å unngå kraftige reaksjoner fra publikum.

Kuttet ikonisk øye

Kall meg tabloid – men disse ordene pipler faktisk fram fra dypet i min sjel. Der syder det nemlig av frustrasjon etter NRKs avsløringer om de massive naturinngrepene som ødelegger vårt land.

Tirsdag kom nok en nyhet: Planlagt hyttebygging truer over 300 kvadratkilometer norsk naturskog, ifølge miljøorganisasjonen Sabima. Det får man kalle litt av en bakrus etter en påske så varm at skirenn er en saga blott. Hvordan skal vi komme ut av massepsykosen, nemlig ideen om at hver eneste nordmann skal eie en egen hytte?

er vanskelig å forstå, hyttedrømmen. Den passer med vår urgamle dragning mot fjell og hav, mot å søke tilflukt i en koie mens naturkreftene raser. Det er innmari koselig. Som en kjent intellektuell uttrykte det, sitert fritt etter minnet: Norge er et godt land å bo i om du liker å sitte på en fjelltopp. Om du har et urbant sinnelag, har vi litt å gå på.

Her til lands har tradisjonen dessuten vært oppnåelig for hvermannsen. Lenge varhyttene prosjekter for arbeidsfolk som med kyndige never bygde seg opp til et verdig liv, påpekte Marit Eikemo i Klassekampen nylig. Hyttene var av solid håndverk og enkel standard, og ofte ble det brukt overskuddsmaterialer fra industrien.

hyttemanien imidlertid som en sykdom ute av kontroll. Det finnes 451.181 hytter i Norge, og flere skal det bli. Hyttene er gjerne pakkeløsninger satt opp av innleid arbeidskraft. De skal ha ymse fasiliteter og egne veier. Som stipendiat Carmen Mapis beskrev i et innlegg på NRK onsdag, svekkes allemannsretten bit for bit.

Det er et paradoks her, som organisasjonen Sabima også påpeker: Folk vil leve tett på naturen, og i prosessen raserer de den. Kommunene hevder seg avhengig av hyttefolket, men ofrer sitt arvesølv. Hyttelivet oppfattes stadig som noe rotnorsk og kjernesunt, selv om det i dag er langt fra sine røtter. Som alltid er det fristende å vifte med George Eliots «Middlemarch», romanen som forklarer absolutt alt som rører seg i mennesket: Vi har en formidabel evne til å pakke våre synder inn i gode hensikter, slik at materiell tilranelse og edel moral framstår som to sider av samme sak.

er at politikerne setter en øyeblikkelig stopper for hyttebygging i sårbare naturområder. Men om hyttemanien skal dabbe av i de breie lag, tror jeg det trengs noe mer: et kulturelt skifte, sosiale sanksjoner. Det må rett og slett bli smakløst å skaffe seg hytte i visse områder. Det må signalisere en grådighet man ikke ønsker å assosieres med.

For er det ikke først og fremst kulturelle bølger som får så mange til å skaffe seg hytte i utgangspunktet? Sju av ti norske hytter står tomme mer enn 300 dager i året, viser tall fra 2022. Det burde gi et hint om at langt fra alle er frilufts­entusiaster som bruker enhver anledning til å stulle på hytta.

 ofte dreier seg om noe annet: en automatisert forestilling om hva som utgjør den norske «pakka», modellen for et godt liv. Kommer du opp på et visst inntektsnivå, eller i en viss alder, skal du ha en fritidseiendom. Det holder ikke at dine gamle foreldre eier en hytte i et dalsøkk, helst skal hvert søsken ha en egen hytte, tilpasset sin lille kjernefamilies behov.

Helst skal hvert søsken ha en egen hytte

Hytter er harry!

Studenter steiler etter at arkitektur­høyskolen inngikk avtale med våpen­produsenten Kongsberg.

Siden Israel startet angrepene på Gaza i oktober 2023, er flere norske utdanningsinstitusjoner blitt bedt om å trekke samarbeidet sitt med våpenprodusenten Kongsberg.

Våpendeler fra Kongsberg kan nemlig ha blitt brukt i krigføringen i Gaza.

Nylig annonserte Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) at de nå har inngått en avtale med Kongsberg Maritime.

AHO-student Daniella Boateema reagerer på den ferske avtalen.

– Vi er kritiske til samarbeidet fordi Kongsberg produserer våpendeler som ender opp i Israel. Dette er også våpen som blir brukt til å bombe utdanningsinstitusjoner i Gaza.

Klassekampen møter Daniella Boateema og medstudent Maya Sophie James utenfor høyskolens lokaler. Studentene er med i AHOs egne Palestinakomité.

Nå jobber de med å informere andre studenter om samarbeidet, og de planlegger også en demonstrasjon.

– Som studenter ved AHO føler vi på et ansvar for å si fra om at vi ikke støtter samarbeidet, sier James.

Samarbeidet strider mot hva mange av høyskolens studenter mener.

Studenter steiler over avtale med Kongsberg

Tom Henning Bratlie

– Jeg tror mange av oss har vært litt forfjamset og ikke sett hva som kommer, sier tegneserieskaper og illustratør Flu Hartberg.

Mandag ettermiddag møter han Klassekampen i Grafills hus i Møllergata i Oslo sentrum. Her har illustratører og kunstnere samlet seg for å lage plakater og bannere med slagord mot tekgigantene.

Ideer rables ned på tavler og ark i et høyt tempo. Pensler renses og farger blandes. Den kreative stemningen er på topp, selv om alvoret munner i bakgrunnen.

Kulturarbeidere i Oslo har i år nemlig fått en ny parole å samle seg bak i årets 1. mai-tog: «Stans KI-tyveriet! Vern om opphavsretten».

Dette er en felles parole for illustratører, forfattere, musikere og designere som krever regulering av kunstig intelligens, og at åndsverkene deres blir beskyttet.

Det er nevnte Hartberg som står bak initiativet til både parolen og plakatverkstedet. I forrige uke rykket han ut på Facebook mot bruk av kunstig intelligens i norske ­aviser. Det skjedde etter at både ­Finansavisen og Itromsø ­hadde trykket KI-illustrasjoner.

Hartberg mente det føltes som å bli sveket av sine egne. I intervju med Klassekampen etterlyste han bevissthet om temaet: «Jeg har begynt å få mer og mer tro på å lage litt faenskap, sånn at de ikke slipper unna med det.»

Et snev av «faenskap» kommer man ikke utenom når illustratørene legger siste hånda på verket før morgendagens tog. «Fingra av fatet», «Tyven, tyven skal du hete, for du stjal min opphavsrett» og «La meg skape! La meg leve» lyder noen av slag­ordene illustratørene drodler med.

Ut mot KI med tusj og pensel

I Mexico blir det kalla «eit bit», i Kina «te-pengar», «I USA kallar vi det valkampbidrag». Slik rammar Alex Gibney inn sin nye dokumentar om legalisert korrupsjon i amerikansk politikk, «The Dark Money Game» (2025), som kan strøymast på Max.

Den fire timar lange dokumentaren er delt i to. Første del, «Ohio Confidential», er ein 

om dødsfallet til ein lokal lobbyist og korleis saka set FBI på sporet av hemmelege, politiske donasjonar (via såkalla 

). Del to «Wealth of the Wicked», som blir omtalt her, tar føre seg dei politiske drivkreftene bak høgsteretts deregulering av valkampfinansiering i 2010. Det er i første rekkje dette frisleppet Gibney omtalar som jamgodt med legalisert korrupsjon. Mange vil ha interesse av å sjå korleis dokumentaren kastar lys over motiva bak alliansen mellom kristenkonservative, storselskapa og Donald Trump.

granska ei rad institusjonar i USA, blant andre Enron, Scientologikyrkja og farmasiindustrien. Den dokumentariske metoden og stilen i «The Dark Money Game» er lik den i dei fleste av filmane hans. Med utgangspunkt i skrivne kjelder – her tidlegare Wall Street Journal-journalist Jane Mayers bok «Dark Money» – lagar Gibney ei pedagogisk framstilling av eit innfløkt sakskompleks.

Gibney er den allvitande forteljaren. Den effektivt formidla monologen hans, illustrert av rikt eit rikt arkivbildemateriale og kommenterande klipp frå fiksjonsfilmar med meir, følgjer klassisk dramaturgi og har prisverdig høg informasjonstettleik jamført med vanleg tv-reportasje. Eit nøye utval av velartikulerte intervjuobjekt, ofte godt symaptisk prestenterte aktørar i historia, fungerer som stadfestande vitne til forteljinga – anten dei er samde eller usamde med den liberale maktkritikaren Gibney.

 «Wealth of the Wicked» er at dereguleringa av valkampfinansieringa var «eit nøye planlagt kupp», slik både journalisten Mayer og regissør Gibney omtalar det. I mindre ladde termer er i alle fall snakk om ein 50 år lang og kynisk gjennomført maktkamp som med først med Trumps valsiger i 2016, vart ein vinn-vinn-strategi for USAs rikaste forretningsfolk og religiøse ekstremistar.

Filmen sporar kampen tilbake til 1971 og advokaten Lewis Powells memorandum til Handelskammeret i USA der han skisserte ein slagplan for å stansa den politiske påverknaden frå folkerørslene på 1960-talet og slagordet «makt til folket». Powells memo «Attack on American Free Enterprise System» var både «briljant og nådelaust», ifølgje tidlegare senator Russ Feingold. I etterkant av Watergate-skandalen var Feingold demokraten som saman med republikanaren John McCain, fekk gjennom ei vallov som sette tak på valkampbidrag og regulerte negativ propaganda. Lova skulle få ein mektig motstandar i Lewis Powell, som om lag samstundes vart høgsterettsdommar.

Jane Mayer klårgjer at ho «ikkje er nokon konspirasjonsteoretikar, men dokumenterer at nokre få har kjøpt seg enorm politisk makt». Denne blir parodisk synleg når vi ser arkivopptak med Powell i ei spesialsydd dommarkappe med Marlboro-logoen på – ei gåve frå Powells tidlegare arbeidsgjevar Philip Morris.

 mannen som meinte den verkelege fienden til den frie marknadsmakta ikkje var masserørslene, men elitens offentlege meiningar. Dei ein burde gå etter var intellektuelle og professorar, predikantar og prestar, politikarar med makt. Dei to siste gruppene skulle særleg få tilbod dei ikkje kunne takka nei til frå USAs formuane klasse.

Gibney og Mayer legg vekt på korleis næringslivet i Reagan-epoken sluttar opp om antiabortsaka som veljarmagneten, som kan kjøpa dei politisk makt i Det republikanske partiet. Dette fall heldig ut for næringslivet gjennom både Reagan og Bush Sr og Jr, men dei kristenkonservative, som hadde skaffa røystene, fekk ikkje betalt gjennom at dommen som sikra abortrettar, Roe v. Wade, var omstøytt. Det var ei årsak til at alliansen mellom marknadsliberalistar og kristne skifta fokus til USAs høgsterett. Historia har alle kunne følgja tett sidan senator Mitch McConnell hindra Barack Obama i å få godkjent sitt val av Merrick Garland til Høgsterett i valåret 2016.

Legalisert korrupsjon

Samfunnets nedre regioner har lenge vært et høyt skattet emne for litterær utforskning.

Riktignok har den litterære interessen for proletariatet vært gjennom ulike konjunktursvingninger. På 1970-tallet var for eksempel arbeiderklassen sterkt nærværende i norsk romankunst, før den forsvant ut til fordel for språklig eksperimentering i det påfølgende tiåret.

De siste årene har interessen for sosiale forhold igjen vært på stigende kurs. Her hjemme har Lars Ove Seljestad gjort klasseerfaringer til et sentralt litterært motiv, mens forfattere som Glenn Bech og Thomas Korsgaard har det samme i Danmark.

Også utenfor Skandinavia har sjangeren fått et oppsving de siste årene.

– Det har vært en økende interesse for klasseperspektiver i europeisk litteratur, sier litteraturprofessor Elin Nesje Vestli.

Sammen med forskerkollega Anje Müller Gjesdal har hun nylig lansert en antologi med tittelen «Klasse(reise) i samtidslitteraturen».

Her blir den litterære tendensen belyst fra ulike geografiske og kulturelle synsvinkler – ikke bare med eksempler fra Skand’inavia, men også fra Italia, Frankrike og Tyskland.

Elin Nesje Vestli arbeider som professor i tyskspråklig litteratur ved Høgskolen i Østfold og har tysk samtidslitteratur som spesialfelt.

Disse forfatterne er på ingen måte politiske aktivister.

­Proletariatets litteratur

Norske medier prioriterer bort saker om Gaza-krigen.

«Verdenssamfunnet er altfor stille. Det er en himmelstormende kontrast mellom det som skjer i Gaza og det fokuset det får», uttalte utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) til NTB i går.

Om få dager er det halvannet år siden Hamas-angrepet på Israel 2023 og det påfølgende krigsutbruddet i Gaza.

Siden da er mer enn 52.000 mennesker blitt drept av israelske angrep, inkludert 16.000 barn. Samtidig er tusenvis av mennesker savnet.

Likevel er dekningen av krigen på vei ned i norske aviser, viser tall fra Retriever: Antall nettartikler om Gaza hittil i april 2025 er halvert sammenliknet med april i fjor.

I krigens to første måneder var antallet publiserte nettartikler om Gaza drøyt 9000. I hele 2025 har antallet ligget under 3000, med denne måneden som et foreløpig bunnpunkt med drøyt 1700 saker.

Kva er verst for NRKs truverd: å krevja utestenging av Israel eller å lata som at Eurovision eksisterer i «drøm og fantasier»?

Nesten alle filmene om okkupasjonstida har kommet de siste 25 årene.

Arne sang «Ja, vi elsker» for første gang. Bjarne ventet på at faren skulle komme hjem. I dag er det 80 år siden freden kom til Norge.

Finnmark har bare åtte bokhandler igjen

Donald Trump er i ferd med å gi Astrup Fearnley Museets rike amerikanske kunstsamling nye fasetter. I vår angir den ettertraktede Mike Kelley tonen.

71 prosent av kommentatorene i NRK lener seg mot høyre, ifølge ny Manifest-rapport. Frithjof Jacobsen i DN er lite imponert over metoden.

Ni av ti unge vil ha aldersgrense på Tiktok

Didion og livet etter døden

«Careless People» er historien om et selskap som kunne forandret verden til det bedre, men valgte å jage profitten.

Etter at Morgenbladets favoritt tapte konkurransen om å bli minnested etter 22. juli, har avisa gått til angrep på juryen.

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.

Kuttet ikonisk øye

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Studenter steiler etter at arkitekturhøyskolen inngikk avtale med våpenprodusenten Kongsberg.

I årets 1. mai-tog i Oslo samles mange kunstnere bak parolen «Stans KI-tyveriet!». Vi ble med på det som må være Norges mest kreative plakatverksted.

Legalisert korrupsjon

Gjestearbeiderbarna gjør klasse til et sentralt tema i den europeiske samtidslitteraturen, mener forsker.

Norske medier prioriterer bort saker om Gaza-krigen.

Reiulf Ramstad blir den tredje nordmannen som gir form til Göteborgs sentralstasjon.

250 kunstnere står i atelier-kø

Ett år etter at 156 kunstnere ble kastet ut, har ingenting skjedd med atelierene i Myntgata og Ila pensjonat. – Veldig trist, sier kunstner Yamile Calderón.

Over 100 bokhandler har blitt borte i Norge de siste ti årene

Nesten 450 amerikanske rektorer har denne uka signert et opprop mot Donald Trumps angrep på universitetssektoren.

Gjøre verden virkelig

Kva er verst for NRKs truverd: å krevja ute­sten­ging av Israel eller å lata som at Eurovision eksisterer i «drøm og fantasier»?

Nesten alle filmene om okku­pa­sjonstida har kommet de siste 25 årene.

Arne sang «Ja, vi elsker» for første gang. Bjarne ventet på at faren skulle komme hjem. I dag er det 80 år siden freden kom til Norge.

Finnmark har bare åtte bokhandler igjen

Donald Trump er i ferd med å gi Astrup Fearnley Museets rike ameri­kanske kunst­sam­ling nye fasetter. I vår angir den etter­trak­tede Mike Kelley tonen.

71 prosent av kommen­ta­to­rene i NRK lener seg mot høyre, ifølge ny Manifest-rapport. Frithjof Jacobsen i DN er lite imponert over metoden.

Ni av ti unge vil ha alders­grense på Tiktok

Didion og livet etter døden

«Careless People» er historien om et selskap som kunne forandret verden til det bedre, men valgte å jage profitten.

Etter at Morgen­bladets favoritt tapte konkur­ransen om å bli minnested etter 22. juli, har avisa gått til angrep på juryen.

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkka­gra­vere.

Kuttet ikonisk øye

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Studenter steiler etter at arkitektur­høyskolen inngikk avtale med våpen­produsenten Kongsberg.

I årets 1. mai-tog i Oslo samles mange kunstnere bak parolen «Stans KI-­tyveriet!». Vi ble med på det som må være Norges mest kreative plakat­verk­sted.

Legalisert korrupsjon

Gjeste­ar­bei­der­barna gjør klasse til et sentralt tema i den europeiske samtids­lit­te­ra­turen, mener forsker.

Norske medier priori­terer bort saker om Gaza-krigen.

Reiulf Ramstad blir den tredje nordmannen som gir form til Göteborgs sentral­sta­sjon.

250 kunstnere står i atelier-kø

Ett år etter at 156 kunstnere ble kastet ut, har ingenting skjedd med atelierene i Myntgata og Ila pensjonat. – Veldig trist, sier kunstner Yamile Calderón.

Over 100 bokhandler har blitt borte i Norge de siste ti årene

Nesten 450 ameri­kanske rektorer har denne uka signert et opprop mot Donald Trumps angrep på univer­si­tets­sek­toren.

Gjøre verden virkelig

Kva er verst for NRKs truverd: å krevja utestenging av Israel eller å lata som at Eurovision eksisterer i «drøm og fantasier»?

Nesten alle filmene om okkupasjonstida har kommet de siste 25 årene.

Donald Trump er i ferd med å gi Astrup Fearnley Museets rike amerikanske kunstsamling nye fasetter. I vår angir den ettertraktede Mike Kelley tonen.

71 prosent av kommentatorene i NRK lener seg mot høyre, ifølge ny Manifest-rapport. Frithjof Jacobsen i DN er lite imponert over metoden.

Ni av ti unge vil ha aldersgrense på Tiktok

Etter at Morgenbladets favoritt tapte konkurransen om å bli minnested etter 22. juli, har avisa gått til angrep på juryen.

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.

Studenter steiler etter at arkitekturhøyskolen inngikk avtale med våpenprodusenten Kongsberg.

I årets 1. mai-tog i Oslo samles mange kunstnere bak parolen «Stans KI-tyveriet!». Vi ble med på det som må være Norges mest kreative plakatverksted.

Gjestearbeiderbarna gjør klasse til et sentralt tema i den europeiske samtidslitteraturen, mener forsker.

Norske medier prioriterer bort saker om Gaza-krigen.

Reiulf Ramstad blir den tredje nordmannen som gir form til Göteborgs sentralstasjon.

Nesten 450 amerikanske rektorer har denne uka signert et opprop mot Donald Trumps angrep på universitetssektoren.