Mariken Lauvstad

#fff

#000

La du ikke merke til at det nesten ikke var reklame, plakater og skjermer og sånt? Rundt om i byen liksom?»

Søstera mi spurte meg. Hun hadde vært og besøkt meg en helg i Budapest noen uker tidligere mens jeg var der en stund for å skrive. Nå mimret vi tilbake til hvor fint det hadde vært, og hvilken behagelig by Budapest var å traske rundt i. Kanskje var det bare fordi vi bodde i gamlebyen, et jødisk kvartal med vakker arkitektur i nyrenessanse-stil og historisk atmosfære i gatene? Men jo, søstera mi hadde rett. Det hadde vært veldig lite reklame, og resultatet var, hva skal jeg kalle det,

I 2024 innførte bystyret i Budapest strengere regler for reklame i byrommet. Avgjørelsen ble tatt på bakgrunn av tilbakemeldinger fra turister og innbyggere. Med mange vakre og historiske bygg og Unesco-vernede områder, var manglende regulering av billboards og reklame blitt opplevd som estetisk forstyrrende av mange.

 – selv om tallene kan variere veldig for eksempel ut fra hvor man bor og hvor mye man bruker smarttelefonen – at gjennomsnittsmennesket mottar mellom 100 og 150 reklame- og salgsbudskap 

Og det er bare dem vi registrerer bevisst. Langt flere bare flyr forbi, som hjernene våre likevel bruker energi på å fortolke. En studie i Storbritannia fra 2017 i regi av nettverksorganisasjonen Adfree Cities, som jobber med å begrense utendørsreklame til fordel for kunst, fellesskap og natur, viste at innbyggere i store byer kan eksponeres for flere hundre kommersielle budskap daglig bare gjennom plakater, skjermer, billboards og transportreklame.

For en stund siden ble det montert digitale reklameskjermer på nærstasjonen min, Helsfyr. Der jeg før kunne stå morgentrøtt og stirre ut i lufta og bare tenke på alt og ingenting, er det nå blitt nesten umulig. Lysstyrken og bevegelsene fra skjermen suger blikket mitt til seg som en magnet, og så står jeg der og koper:

«Oppdag et nytt solsystem! Med vitaminer og mineraler kroppen trenger. Sanasol.» 

Sanasol-tablettene fyker mot meg som store, hvite kometer fra skjermen. 

«Weed kan forstyrre hjernens utvikling»

 opplyser «Weedensenteret» – en ny kampanje fra Helsedirektoratet, illustrert av en animert cannabisplante. 

«Simply breadtaking! Brødhyllen kommer aldri til å bli den samme!» 

Et polarbrød svever på skjermen foran meg noen sekunder etter.

av digitale reklameskjermer? I fjor inngikk Sporveien en avtale med JCDecaux – et fransk selskap som er en av verdens største aktører innen utendørsreklame. De leverer reklameskjermer til flyplasser, kjøpesentre, bussholdeplasser og transportinfrastruktur. På hjemmesida skriver JCDecaux at de skal rulle ut storskjermer av typen X-track Premium mellom sporene på de største stasjonene i Oslo denne høsten. Slike skjermer finnes foreløpig bare i Madrid og Shanghai, skryter selskapet, og hver av dem er på 10 kvadratmeter:

«Fra nå av har annonsører en unik mulighet til å fange oppmerksomheten til flere hundre tusen reisende som ukentlig besøker Jernbanetorget, Nationaltheatret og Stortinget T-banestasjon. DNB, Maarud, Max, Munch, Vipps og Thon Hotel er noen av de første annonsørene som allerede er i gang med sine budskap på de nye skjermene, og mange flere er på gang.»

Man regner med at vi i snitt mottar mellom 100 og 150 reklame- og salgsbudskap hver dag

Drømmen om en vegg som ikke vil meg noe

Selma Stormyren Larsen

Da Christine Jorgensen steg ut av flyet i New York i 1953, var det som en ny kvinne – i alle fall ifølge omverdenens øyne. Rundt henne var det tett med fotografer og journalister, for Jorgensen ble omtalt som en sensasjon.

Danske leger hadde «forvandlet» ungdommen fra Bronx til en «lykkelig kvinne»: Hun var den første som hadde gjennomgått en vellykket kjønnsskifteoperasjon i Danmark.

– Hun var veldig viktig – ikke på grunn av inngrepene i seg selv, men fordi det ble så stor medieoppmerksomhet rundt henne, sier Ketil Slagstad.

– Det førte til at hundrevis av mennesker over hele verden kontaktet de danske legene – og etter hvert også norske leger. Jorgensen viser omverdenen hvilke muligheter som ligger i medisinen, og det fører til at leger til Skandinavia i økende grad blir interessert i temaet.

Slagstad er postdoktor ved universitetssykehuset Charité i Berlin og utga nylig boka «Standardizing Sex». Der forteller han historien om skandinavisk transmedisin fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til vår tid.

Det som foregikk i Skandinavia, har hatt betydning langt utover våre landegrenser, mener Slagstad – og ikke bare i amerikanske Christine Jorgensens tilfelle.

– Denne historien har vært viktig for framveksten av transmedisin generelt, men også for synet på kjønn innenfor medisinen. Der har Skandinavias rolle vært underkjent.

De følte seg ikke truet. Det var mer: Jøss!

Fra Køben med kjærlighet

Endre Ugelstad Aas

Torsdag var det møte i kringkastingsrådet, hvor NRKs dekning av drapet på Charlie Kirk var et av temaene. Den amerikanske aktivisten og Trump-støttespilleren ble skutt og drept under et arrangement på et universitet i Utah 10. september.

NRK har siden mottatt over 1000 klager på dekningen av drapet.

Klagene handler blant annet om at NRK dagen etter det brutale attentatet viet en sending av Debatten til å diskutere hans politiske synspunkter. Samtidig har flere vært kritiske til at NRK direktestrømmet minnemarkeringen for Kirk sist søndag på sin nettside.

Rådsmedlem Guri Idsøe Viken tok opp nettopp overføringen av minnemarkeringen i sitt innlegg. Viken argumenterte for at Kirk fremmet ekstreme synspunkter om skeive, innvandrere og kvinnerettigheter, og at han hadde et uttalt mål om å påvirke andre med denne typen holdninger. Derfor savnet hun en tydeligere journalistisk innramming av sendingen.

NRKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen redegjorde for at minnestunden hadde stor nyhetsverdi, da dette ikke var en vanlig minneseremoni, men en «politisk massemønstring hvor hele den politiske eliten i Trumps USA deltok». Mikkelsen mente den journalistiske innrammingen av sendingen var god, med eksperter i studio og korrespondenter med fra USA.

Anders Anundsen bemerket i et innlegg at NRK bruker «meget sterke ord» i den politiske plasseringen av Kirk. Han pekte på at det også finnes forsvarere av enkelte av Kirks synspunkter i konservative partier, som KrF, og blant unge gutter. Å plassere Kirk ytterst til høyre i det politiske landskapet kan ifølge Anundsen bidra til å svekke tilliten til NRK.

I sitt svar kommenterte Mikkelsen at Kirk har synspunkter og meninger som gjør det helt tydelig at han kan plasseres ytterst til høyre i politikken. «Det må vi klare å si», sa Mikkelsen.

NRK fikk ris og ros for Kirk-dekning

Mylena Kifle

Nationaltheatret har lenge ønsket å sikre seg det gamle Munchmuseet på Tøyen. Nå kan den skrinlagte drømmen bli en realitet.

– Skuespillerne er positive til en sånn plassering, sier tillitsvalgt Thorbjørn Harr.

Byrådet i Oslo sa mandag at de vil selge det gamle museet. Det kommer de fram til på et passende tidspunkt for Nationaltheatret. Teateret trenger nemlig en oppussing og leter etter nye biscener.

Også teatersjef Kristian Seltun liker tanken på biscener på Tøyen:

«Den må ligge på et sted der det er god kommunikasjon, og det gjør det gamle Munchmuseet. Alle T-baner stopper på Tøyen», sa han tidligere i uka til Norsk Shakespearetidsskrift.

I 2019 var både teateret og kommunen enige: Nationaltheatret skulle flytte til Tøyen.

Planen var at de skulle ta over bygget i 2020, pusse det opp og bruke det som permanent leietaker fra 2022. Seinere skulle teateret kjøpe bygget av kommunen.

«Dette blir et teater som har ambisjoner om å trekke lokalbefolkningen tettere inn, og jeg tror det vil bidra til statusheving i et område som trenger det», sa daværende byrådsleder Raymond ­Johansen (Ap) til Aftenposten.

Jeg tror det ville vært fint for både bydelen og National­theatret.

National­theatret vil til Gamle Munch

Bendik Wold

Mars kunne vært en jubelmåned for fans av artisten Jade. Den tidligere Little Mix-vokalisten hadde nettopp gjort seg bemerket med en kaotisk, men spektakulær live-framføring av singelen «Angel of my dreams» på Brit Awards – komplett med flere parykk- og klesskifter, nakne mannerumper og et fire–fem meter høyt fall ned i et basseng av hvit skumplast. Like etterpå måtte hun kare seg opp på scenen igjen for å motta prisen for årets «pop act».

Men på nettforumet Popjustice var stemningen laber. Rett før Brit Awards hadde Jades kommende debutalbum lekket på nettet, den neste singel-lanseringen var blitt flyttet til 

prisshowet – en rein amatørfeil, ifølge forumets sakkyndige – og fansen ble i stedet avspist med et nytt merch-utvalg som simpelthen «ikke var 

Da Jades nye musikkvideo omsider ble sluppet, var heller ikke den til trøst og husvalelse. «Litt pinlig», skrev en. «Full av halv-realiserte ideer», skrev en annen. Stakkars Jade, skrev en tredje – «hva er poenget med å være på en ‘major label’ hvis de ikke gjør jobben for deg?»

som har rast i Klassekampen den siste tida, har flere utpekt den såkalte 

til syndebukk: Orienteringen mot kommersielle uttrykk har gjort anmelderiet mer servilt og ha-stemt, delvis fordi mektige fanskarer – fra 

– terroriserer kritikere som våger å vanære popgudene.

– stort sett homofile menn i aldersspennet 30 til 50 år, har jeg inntrykk av – er det lite sånt å spore. Det mest påfallende ved forumdebatten er at den er så uromantisk. Pop forstås som kulturindustri; debattantene nærer ingen illusjoner om at «kvalitet» aleine kan få en artist til å bryte lydmuren. Riktignok blir musikken dissekert, men vel så mye handler debatten om image, coverdesign, singelvalg og PR-kampanjer. Med matematisk kløkt og inngående bransjekjennskap regner man på hvor mange enheter som må «flyttes» for at en singel skal nå toppen av de britiske hitlistene.

ligger solidariteten hos artisten; skurken er de store plateselskapene. Det er 

som er råttent, som knuser talenter og kveler alle anslag til originalitet. Vi gjenkjenner plottet fra rockekritikkens kanon, men også fra fotballverdenens mange supporterfora: I strid med myten om fotballfans som en «blind masse» som ukritisk følger klubben i tykt og tynt, er de mest hardbarkede tilhengerne forbausende opptatt av eierskap og klubbøkonomi. Vis meg den revisoren som finkjemmer et årsregnskap med like stor flid som en gjeng fotballfans som leter etter penger til en ny venstreback!

er som skapt for denne typen fankultur. Hun lager en slags metapop som kontinuerlig kommenterer hennes egen posisjon i det kulturindustrielle komplekset. På debutsingelen «Angel of my dreams», som interpolerer Sandie Shaws gamle Eurovision-hit «Puppet on a string», synger hun om sitt bittersøte forhold til bransjen – og peker nese til eksmanager Simon Cowell med linja «sellin’ my soul to a psycho» (Cowells gamle plateselskap het Syco Records). I musikkvideoen figurerer han som «M», en Botox-svulmende ruslebiff med gigantiske never og urovekkende høyt konsum av unge, kvinnelige popvokalister.

Horace Engdahl hevdet for snart 20 år siden at høykulturen var blitt en ny subkultur. Det samme kan vel sies om popen – i hvert fall pop i dette segmentet. Den gjør ikke krav på allmenngyldighet, den er ikke avhengig av mainstreamsuksess. Den dyrkes, diskuteres og kritiseres med en nisjementalitet, av fans som oppfatter seg selv som en truet rase.

 er dette miljøet likevel ikke. Da musikknettstedet Pitchfork denne uka belønnet Jades debutalbum med karakteren 7,5, var det som om hele Popjustice-forumet pustet ut. Stemningen var lett, lettet, som om fansen der inne hadde utrettet noe stort sammen. På en måte stemte det også. De nesten 700 sidene med foruminnlegg hadde vært en emosjonell berg-og-dal-bane: Det var begeistring der, og skuffelse, og bitter ironi, og en liten tanke hysteri – men aldri, ikke på noe tidspunkt, hadde det vært ukritisk.

Fansen oppfatter seg selv som en truet rase

Kritisk masse

Elise Winterthun

Dag Eivind Undheim Larsen

Tom Henning Bratlie

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

HL-senteret i Oslo har som formål å drive forskning om holocaust, andre folkemord og minoriteters vilkår i moderne samfunn.

Nå er forskningssenteret kommet i hardt vær. 

I går skrev Klassekampen om en 74-sider lang rapport hvor HL-senteret blir anklaget for å ha sviktet sitt oppdrag om å ivareta norske jøder

Blant annet blir det hevdet at senteret har nedprioritert forskningen på antisemittisme.

Overfor Klassekampen har HL-senterets direktør Jan Heiret avfeid rapporten som «tendensiøs».

Det er den jødiske organisasjonen B’nai B’rith Norgeslosjen som står bak utredningen. De holder fast på sin kritikk.

– Det er mange i den jødiske minoriteten som opplever ugreie ting, sier Norgeslosjens president Robert Hercz.

Han snakker med Klassekampen flankert av losjens visepresident Leif Knutsen. De vil ikke si hvor mange medlemmer losjen har, men beskriver seg som et lite selskap.

Bekymringene om HL-senterets opptreden siden høsten 2023 deles imidlertid av mange blant den jødiske minoriteten i Norge, hevder de.

Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av HL-senteret.

Varsler om misnøye blant norske jøder

– Jeg måtte jo finne på noe smart da jeg plutselig sto uten jobb, sier Knut Gørvell, som er et kjent navn i det norske bokfeltet.

Han har blant annet vært direktør i De norske Bokklubbene under gullalderen på 1990-tallet. De siste årene har han vært salgs- og markedsdirektør i forlaget Cappelen Damm, men i sommer hadde han sin siste arbeidsdag i forlaget.

De mange årene i litteraturens tjeneste har ikke bremset Gørvells virketrang. Nå har han gått nye veier og lansert en podkast om bøker – under det tidsmessige navnet Bokpodd1.

– Her skal jeg intervjue Norges viktigste forfattere, og målet er at dette skal øke leselysten og interessen for norsk litteratur, sier Gørvell.

Første sesong av podkasten består av i alt 30 episoder, og tolv av dem er allerede ferdig innspilt. Fram til jul vil det bli publisert to episoder i uka. Samtalene varer i en times tid og har et uformelt preg, forteller Gørvell.

Blant forfatterne finner vi navn som Gunnar Staalesen, Erika Fatland og Erlend Loe.

– Du har med mange kjente prosaforfattere. Hva med dem som skriver smal lyrikk?

– Smal lyrikk er det lite av, og jeg har vel tenkt at det er lurt å ha forfattere med brei appell i begynnelsen. Samtidig har jeg intervjuet kvalitetsforfatteren Fredrik Svindland, som burde nå et større publikum.

Jeg måtte jo finne på noe smart da jeg plutselig sto uten jobb.

Forlagsveteran blir podkast-gründer

Rikke Løe Hovdal

– Vi vet at veldig mange ingeniører, sykepleiere og lærere er drept i Gaza. Samtidig skal gjenoppbyggingen av Gaza starte en dag. Da trenger sivilsamfunnet folk med utdannelse.

Det sier Hege Bae Nyholt, stortingsrepresentant for Rødt, til Klassekampen.

En FN-rapport fra juni oppgir at minst 90 prosent av alle skole- og universitetsbygninger i Gaza er blitt ødelagt etter israelske luftangrep. Tusenvis av palestinske studenter har mistet muligheten til å studere.

Nå oppfordrer Rødt og Norsk Studentorganisasjon (NSO) regjeringen til å hente studenter fra Gaza til Norge og gi dem et tilbud om studieplass ved norske læresteder. Også Miljøpartiet de Grønne har nylig bedt regjeringen om de samme.

Sigve Næss Røtvold, leder i NSO, legger til:

– Vi mener Norge og regjeringen må være i førersetet i gjenoppbyggingen av Gaza. Et viktig bidrag er å være med på å utdanne palestinere.

Både Røtvold og Nyholt viser til at Storbritannia og Irland de siste ukene har lykkes med å hente studenter fra Gaza.

Ifølge BBC er 34 studenter som allerede har opptak ved universiteter i Storbritannia, blitt hentet dit. I Irland har 52 studenter fått tilbud om fullfinansierte studieplasser, og de første 26 av disse ankom i slutten av august, ifølge The Irish Times.

Jeg etterlyser større ambisjoner for å hjelpe noen som står i en forferdelig situasjon.

Vil hente studenter fra Gaza til Norge

«Kan man snakke om antisemittisme på HL-senteret?»

Slik lyder tittelen på en fersk rapport forfattet av B’nai B’rith Norgeslosjen, den norske avdelingen av en internasjonal jødisk organisasjon.

Rapporten er tilsendt en rekke politiske kontorer og samfunnsaktører og inneholder krass kritikk mot HL-senterets framferd siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023.

Blant annet hevdes det at senteret har «bidratt til å normalisere premisser som forsterker israelfiendtlige og delvis antijødiske forestillinger».

Selv mener HL-senterets direktør at karakteristikkene ikke stemmer.

– Med tanke på de jødiske miljøene i Norge beklager vi at det blir skapt et sånt inntrykk, sier Jan Heiret.

De siste årene har HL-senteret, hvis formål er å fremme kunnskap om holocaust, folkemord, antisemittisme, rasisme og minoriteters vilkår, fått hyppig kritikk for ikke å ta tydelig nok til orde mot palestinske lidelser og økt islamofobi.

Seinest i august gikk en rekke propalestinske aktivister sammen om en kronikk i Klassekampen der de mente seg sviktet av senteret.

Vi har vært veldig tilbake­holdne på ordbruk.

HL-senteret får refs av jødisk organisasjon

– Det som gjaldt overfor Russland, bør gjelde overfor Israel, sier SVs kulturpolitiske talsperson Kathy Lie.

De siste ukene har NRK fått kritikk for at de ikke har gått inn for boikott av Eurovision. Fem land har nemlig varslet at de trekker seg fra konkurransen i 2026 dersom Israel får delta.

Flere NRK-profiler har bedt Norge følge deres eksempel. Det synet støtter SV.

– Det eneste riktige er at de tar det grepet. Jeg synes de bør gjøre det på selvstendig grunnlag og ikke lene seg på den europeiske kringkastingsunionen (EBU), sier Lie.

I forrige uke gjorde NRK det klart at de vil avvente EBUs beslutning om Israels deltakelse i Eurovision, som er ventet i desember. NRK har bedt EBU vurdere om Israels deltakelse skader konkurransens omdømme.

Til sammenlikning ga NRK og flere andre rikskringkastere klart uttrykk for at Russland ikke burde få delta etter landets fullskala invasjon av Ukraina i 2022. Konsekvensen var at Russland ble utestengt.

Spania, Irland, Island, Nederland og Slovenia har varslet at de trekker seg om Israel får delta. SVs holdning er at Norge bør gjøre det samme.

– Men NRK er et selvstendig, redaktørstyrt medium. De må selv komme til sin beslutning, sier Lie.

Det taler ikke til NRKs fordel at de er så unnvikende.

Ber NRK ta stilling selv, men forventer boikott

Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig», skriver Alexander Kielland i den hyppig siterte åpningen av romanen «Garman & Worse». Konfrontert med bølgene, fargene og horisonten er det lett å henfalle til eksistensielle grublerier. Hva rører seg der nede i dypet? Hvor går havets grenser? Og hvem kan egentlig påberope seg eierskap til dets – tilsynelatende – utømmelige rikdommer?

«Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte», fortsetter Kielland et stykke lenger ned i passasjen. Kjøper vi dette premisset, blir det en svimlende oppgave å forsøke å fange historien om hvordan ulike kunnskaper om havet har sirkulert de siste 500 årene – og dét mellom to permer.

Idéhistorikerne Ellen Krefting og Gard Paulsen må sies å ha gitt det et hederlig forsøk med boka «Havet – én idéhistorie», som nå foreligger på Kagge forlag.

Fra dekk møter leseren alt fra historier om havmonstre, stormer, kapring og røvere til hvalfangst, navigasjonskunst og havrett.

– Prosjektet er nesten absurd i den forstand at vi håndterer noe som er så stort. Men så finnes det heller ingen fasit på hvordan havet skal fanges, og det tenker vi er en øvelse som leseren skal være med på, sier Paulsen.

Vi kaster loss og blir med. Første havn er FNs generalforsamling i New York. Datoen er 1. november 1967. Fra talerstolen kommer den maltesiske FN-ambassadøren Arvid Pardo med et banebrytende innlegg: Havbunnen må få status som «menneskelig fellesarv» – og det haster.

Krefting og Paulsen skriver at Pardos tale ble et omdreiningspunkt for en moderne havrett – sementert gjennom FNs havrettskommisjon av 1982. Hvorfor var ideen så radikal?

– I dag er det fort å glemme at det Pardo foreslo, var ekstremt radikalt og noe som ga veldig gjenklang i datidas politiske klima, sier Paulsen.

Det Pardo egentlig gjør, er å iverksette en diskusjon om en ­rikdom som ingen vet noe om.

Det blå paradokset

Kåre Bulie

Det jeg husker best fra vikariatet mitt i Vårt Lands nyhetsredaksjon, er jobbintervjuet. Våren 1995 fløy avisen meg ens ærend fra Kristiansand til Oslo, og ikke bare ble jeg intervjuet; jeg ble i tillegg testet praktisk resten av dagen. For en 19-åring som aldri hadde skrevet et ord i rikspressen, virket det på samme tid skummelt og imponerende å bli prøvd ut så grundig for bare noen ukers sommerjobb. Selv om jeg ikke husket hvem som var annen nestleder i Høyre, ble jeg ansatt.

Ressursbruken avspeiler at Vårt Land var i sine glansdager den gang. Noen nettutgave ble fortsatt ikke til i hovedkvarteret i Kongens gate, noen få meter fra Karl Johan, men de over 30.000 papiravisene som daglig ble sendt ut, var rekord. Sjefredaktør Helge Simonnes skulle med sine etter hvert 25 år komme til å bli publikasjonens lengstsittende i stillingen.

tidene ansporende for et medium som i programmet fra grunnleggingsåret 1945 slo fast at det skulle «stå vakt om de verdier vi som kristent folk har i Den norske kirke, i de kristelige organisasjoner, i de evangeliske trossamfunn samt i skolen og samfunnet for øvrig». Verdispørsmål ruvet i det allmenne nyhetsbildet: Antiabort-aktivistene Ludvig Nessa og Børre Knudsen var fortsatt i sving. Andreas Aarflot var stadig biskop i Oslo, men to år tidligere hadde Rosemarie Köhn fått samme stilling i Hamar og blitt landets første kvinne i denne maktposisjonen. Homofilisaken var i ferd med å splitte kirken.

Jeg ankom en redaksjon hvor de unge medarbeiderne jeg ble kjent med, var atskillig mer liberale enn renommeet som kristenfolkets avis skulle tilsi – og en trykksak som med sin kommentarjournalistikk og kulturdekning var del av en større blomstring for kristendom med breddeappell: Plateselskapet Kirkelig Kulturverksted, en intellektuell slektning av Vårt Land som feiret femtiårsjubileum i fjor, var for lengst overtatt av Aschehoug og ga samme år ut Kari Bremnes-samleplaten «Erindring».

 Vårt Lands tur til å jubilere. 80 år er gått siden avisen som tok mål av seg til å holde sine lesere «godt underrettet om det kristelige liv og virke både i vårt eget land og ute i verden», så dagens lys. At VG, den mye større dagsavisen som også den vokste ut av annen verdenskrig, har feiret sin 80-årsdag tidligere i år, gjør at Vårt Lands bursdag kommer noe i skyggen. For tre uker siden sendte imidlertid den religiøse lillebroren ut en jubileumsavis som vitner om at det fortsatt står til liv. Godord fra så vel Jon Fosse og Bjørn Eidsvåg som Sigrid Sollund forteller at bladet har beholdt gjennomslaget.

«Behovet for en avis med kompetanse på teologi og kristne verdiers betydning for det liberale demokratiet øker i en tid der autoritære politikere påberoper seg et oppdrag fra Gud», bemerket sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore, den tredje i Bore-familien med lederstilling i Vårt Land. I en ånd som trolig fortsatt virker provoserende på enkelte av avisens lesere, fortsatte Bore med å sitere sin redaktørfars ord fra 1978 om at rollen som «læretuktorgan som skal avsi endelige dommer» i kirkesaker, ikke nødvendigvis er den rette for Vårt Land.

 må arbeide i forsoningens tjeneste», kalte sjefredaktøren kommentaren sin. Sistnevnte uttrykk hentet Bore fra Ronald Fangen, den kristne forfatteren som stod så sentralt i Vårt Lands opprettelse at han fikk pryde jubileumsforsiden, men aldri ble leder selv.

«Politisk fri og uavhengig kristen dagsavis», står det fortsatt på side to. Denne ånden har trolig bidratt til at Vårt Land i årevis har vært Kristen-Norges største – og i tillegg stått i tett forbindelse og utveksling med det ikke-kristne medielandskapet. Ikke desto mindre gjør det faktum at avisen daglig trykkes med bibelord på både for- og baksiden, at den skiller seg tydelig fra de sekulære alternativene. Lenge var kinoannonser for kontroversielt.

Det minefeltet av ulike meninger og menigheter et medium som kaller seg kristent, må manøvrere i, avsløres i jubileumsutgavens intervju med Boe Johannes Hermansen, leseren Vårt Land utroper til sin «ivrigste kritiker». Så opptatt av avisen har lederen i den konservative bevegelsen For Bibel og Bekjennelse vært at han er blitt oppfordret å ta eksamen i Vårt Land. Nå mener imidlertid 72-åringen at det er gått nedover med prosjektet i den grad at det er «blitt et hofforgan for Skeivt kristent nettverk».

Lenge var kinoannonser for kontroversielt

Vind i seilet

Søndag kveld ble det avholdt minnestund for Charlie Kirk i Arizona. En rekke sentrale Maga-skikkelser talte, inkludert president Donald Trump. Over 60.000 mennesker møtte opp som publikum.

Også her hjemme kunne nordmenn benke seg: NRK sendte markeringen i sin helhet i sine nettkanaler søndag kveld.

Det har fått mange seere til å klage til Kringkastingsrådet. I skrivende stund er det meldt om 60 klager. En av dem tilhører forfatter Jonas Bals.

– Jeg mener det var en fullstendig journalistisk kollaps hos NRK. Jeg kjente på en sorgreaksjon, sier han til Klassekampen.

Han viser til den russisk-amerikanske journalisten Masha Gessens advarsel om at USA nå befinner seg i en ytterst kritisk fase.

– Det å gjengi disse aktørene så ukritisk og ufiltrert som NRK gjorde, attpåtil med Turning Point-logoen nederst i hjørnet, er en del av normaliseringen av vår tids fascisme, sier Bals.

Turning Point er navnet på Kirks høyreradikale ungdomsbevegelse.

Bals ser paralleller til fascismens framvekst på 1920- og 1930-tallet, da norske aviser sviktet i sin dekning.

Mener NRK sviktet

– Det er ikke ofte en avisredaktør går på dagen i Norge, sier medieprofessor Helle Sjøvaag.

I går ble det kjent at Frode Hansen slutter som sjefredaktør i Dagbladet – etter bare to år i stillingen. Det er det danske Aller-konsernet som eier Dagbladet.

«Vi har behov for nye øyne i en verden som er under stor forandring», sier Michael Aller, konsernsjef Aller Media Nordic, til bransjeavisa Medier24 om Frode Hansens exit.

De siste to årene har Dagbladet kjempet i en økonomisk motbakke. Fra 2023 til 2024 opplevde avisa et omsetningsfall på nærmere 25 millioner kroner. Samtidig ble overskuddet redusert fra 45 millioner kroner til en drøy million.

Opplagstallene har også vært gjennom en fallende kurve. For eksempel falt papiropplaget til Dagbladet med hele 40 prosent fra 2023 til 2024.

I dag kommer opplagstallene for første halvdel av 2025. Det spørs om Dagbladet har greid å snu den negative trenden.

Helle Sjøvaag, som er professor ved Institutt for medie- og samfunnsfag på Universitetet i Stavanger, peker på at redaktørens brå avgang er uvanlig.

– Det pleier å bety at resultatene ikke er helt gode, sier hun.

Det pleier å bety at ­resultatene ikke er helt gode.

Dagbladet er på jakt etter en ny redaktør

Mediene anmelder 95 prosent færre plater enn for 30 år siden 

Når hadde musikkritikken sin storhetstid? Skal vi tro kildene i Klassekampens saker om den nye, høflige tonen i musikkanmelderiet, er det i hvert fall ikke i dag.

Hvis antallet anmeldelser er noen pekepinn på når storhetstida var, er svaret 1990-tallet. Det viser en gjennomgang Klassekampen har gjort av plateanmeldelser i uke 38 i 1985, 1995, 2010 og 2025.

Vi har sjekket riksavisene Dagbladet, VG, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen og Dagsavisen, i tillegg til magasinene Beat, Puls og Natt & Dag på papir.

Morten Ståle Nilsen var redaktør i Beat på 1990-tallet. Han mener det kanskje ble for mye av det gode den gangen.

mange musikkanmeldelser på 90-tallet. Det ble brukt mye ressurser på det i rikspressa, som kunne ha 20–25 anmeldelser ukentlig. En mellomting mellom det og dagens nivå hadde vært fint, sier Nilsen.

vei å gå. For på 30 år har antallet anmeldelser falt med 95 prosent – fra 306 anmeldelser i uka til 17.

I 1985 hadde magasinene og avisene 141 musikkanmeldelser i uka.

Ti år seinere, i 1995, var antallet mer enn doblet: 306 anmeldelser.

Det var nok litt for mange musikk­anmeldelser på 1990-tallet.

Mediene anmelder 95 prosent færre plater

NRK-profiler vil ha Eurovision-boikott dersom Israel deltar: - Norge viser total feighet, sier Sigrid Bonde Tusvik.

– NRK bør følge folkets krav, sier Sigrid Bonde Tusvik til Klassekampen.

Komikeren og podkastverten oppfordrer NRK til å gjøre som Nederland, Spania, Slovenia, Irland og Island: trekke seg fra neste års Eurovision-konkurranse i Wien dersom Israel deltar.

– Jeg ble helt rørt av at elleve NRK-veteraner engasjerer seg i dette, sier Tusvik og viser til en kronikk publisert i Aftenposten i forrige uke.

Der oppfordret tidligere NRK-ansatte – blant dem Agnes Moxnes, Christian Borch og Ole Torp – NRK til å boikotte Eurovision.

– Majoriteten mener vel det samme som disse veteranene: Boikott Eurovision hvis Israel er med. Hvor mye ødeleggelser og slakt av uskyldige mennesker må til før en musikkonkurranse tør å ta et så riktig og viktig valg? spør Tusvik.

Kritikken av Norges deltakelse i Eurovision har kommet fra flere hold de siste dagene og ukene. Likevel står NRK på sitt: De avventer den europeiske kringkastingsunionen EBUs beslutning i saken om Israels deltakelse. Den er ventet i desember.

I et svar til de tidligere NRK-ansattes kronikk i Aftenposten skrev NRK-ledelsen før helga at de ønsker at EBU tar stilling til om Israels deltakelse skader konkurransens omdømme.

I tillegg mener de at EBU må endre stemmesystemet slik at Israel ikke kan påvirke utfallet gjennom kampanjer.

NRK-profiler ber om boikott

Johannes Frandsen

En gang satt tre store dramatikere i antikkens Athen og skrev historiens mest berømte tragedier. Lite visste de at en svensk poet skulle skrive fortsettelsen 2500 år seinere – i Stockholm, nærmere bestemt forstaden Bagarmossen.

Klassekampen møter tragediedikter Athena Farrokhzad på Bagarmossens agora – nokså folketomt en mandag morgen, men like fullt et midtpunkt, med fontene, bibliotek, grønnsakhandel og nedgang til tunnelbanan.

– Helt siden jeg leste tragediene for første gang, har jeg lurt på: Hva skjer så? Hva skjer når stykket er over? sier Farrokhzad idet vi finner en plass på biblioteket.

«Tragedierna», poetens nye bok, består av tre dramaer for vår tid: «Moral enligt Medea», «Antigones arv» og «Persernas pris». De er skrevet som fortsettelser til de klassiske tragediene av Evripides, Sofokles og Aiskhylos.

Det uttales ikke, men stykkene utspiller seg i blant annet Palestina og Iran, forteller hun.

– Jeg har tenkt på de greske stykkene som et slags preludium til forfallet i samtida. Det er ganske 

å kalle boka si «Tragedierna» – som at dette er de egentlige tragediene, sier Farrokhzad og ler.

Det er en grunn til at Farrokhzad har gått til antikkens Hellas i sin siste bok. I de greske tragediene finnes et konsentrat av menneskelivets formative øyeblikk, ifølge forfatteren.

– Det er urscenene i sin reineste form, skåret inn til beinet. På et vis er tragediene noen av de mest samtidige tekstene i litteraturhistorien – for meg ligger Sofokles, Aiskhylos og Evripides nærmere vår samtid enn Strindberg og Ibsen.

Sverige er på kort tid blitt forvandlet til et av Europas mest høyre­ekstreme land.

Første stein

Hannah Bull Thorvik

Det er noe eget med kunsten i den tyskspråklige delen av verden – det står alltid noe på spill. Det minner litt om russisk litteratur: Enda russerne lever i konstant krise og uten støtteordninger – selv i dag overlever de færreste som forfattere – blir bøkene deres stadig bedre. Det er lett å peke på det samme hos Munch og Strindberg: Jo verre de har det, jo sterkere kunst lager de.

Eller kanskje handler det om noe annet. Kanskje det er det eksistensielle alvoret – vissheten om at en borgerlig innlært lydighetsrefleks kan skyve deg over på den dårlige siden av den sylskarpe god/ond-aksen – som gir tysk kunst dens freidighet. Der franskmennene har romantikken og forførerens eleganse, har tyskerne desperasjonen.

 symboliserer denne freidigheten, er den østerrikske forfatteren og dramatikeren Elfriede Jelinek. Ingen annen forfatters romaner har krevd like mye av meg. De er 

. Hun er nærmest umulig å få tak på – med ordspill, vitser, abstraksjoner og ville innfall som nekter å underordne seg et tradisjonelt plott. Men i forfatterskapet hennes finnes noen av de høyeste alpetoppene – og de dypeste dalene – jeg vet om. Og det får meg til å le. Noe som slett ikke er lett.

Hun er 78 år nå. Selv om tyske nett-troll annethvert år varsler hennes død, og selv om publikumsappellen hennes er langt mindre enn mange andre nobelprisvinneres, har hun fått økt oppmerksomhet de siste årene. I fjor kom hennes magnum opus, zombieromanen «De dødes barn» (1995), endelig ut på engelsk – et oppgjør med fortrengningen av holocaust. I 2021 utga det sjarmerende forlaget Fitzcarraldo Editions en engelsk oversettelse av operetten «Rein GOLD».Her møter vi en Wagner-gud med sjelslivet til en stor, fallert finansmann under finanskrisa.

Aktuelt

Finnes det noen øvre grense for hvor mye reklame i det offentlige rom som er greit?

Den medisinske behandlingen av transpersoner i Skandinavia fikk internasjonale konsekvenser, ifølge Ketil Slagstad.

Rådsmedlemmer var kritiske til innrammingen av minnemarkeringen og begrepsbruken i omtalen av Charlie Kirk.

Nationaltheatret vil til Gamle Munch

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

Knut Gørvell er ferdig i Cappelen Damm. Nå har bransjenestoren kommet seg på Tiktok – og startet podkast.

Vil hente studenter fra Gaza til Norge

I en 74 sider lang rapport anklages HL-senteret for å ha sviktet sitt oppdrag om å ivareta norske jøder. Selv avviser senteret kritikken.

I fjor fikk SV kjeft for å ville «instruere» NRK til å droppe Eurovision. Nå har Kathy Lie pusset på formuleringene.

Havet er i krise, men det rommer også alt som skal redde oss i framtida, mener idéhistorikerne Ellen Krefting og Gard Paulsen.

Vind i seilet

Kritikken hagler etter at NRK sendte minnestunden for Charlie Kirk i sin helhet. Journalistisk kollaps, mener Jonas Bals.

Frode Hansen fikk bare to år i Dagbladets redaktørstol. Skyldes trolig svake resultater, sier medieforsker Helle Sjøvaag.

Mediene anmelder 95 prosent færre plater enn for 30 år siden

NRK-profiler ber om boikott

Skjebnebegrepet er ikke så utdatert som vi tror, ifølge tragediedikter Athena Farrokhzad.

Med stort mot fortsetter Elfriede Jelinek å utfordre østerrikernes selvbilde.

Robert Redford (1936 – 2025) satsa på amerikansk ungdom og på den humanistiske filmen.

Tjente stort på boksalg i Hitlers rike

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litteraturen for livet.

De profesjonelle musikkanmeldernes tidsalder er over, mener Åge Sten Nilsen

Solstads siste stikk

Uenighet, hjelp!

Finnes det noen øvre grense for hvor mye reklame i det offentlige rom som er greit?

Den medisinske behand­lingen av trans­per­soner i Skandi­navia fikk inter­na­sjo­nale konse­kvenser, ifølge Ketil Slagstad.

Rådsmed­lemmer var kritiske til innram­mingen av minne­mar­ke­ringen og begreps­bruken i omtalen av Charlie Kirk.

National­theatret vil til Gamle Munch

Er det nå så sikkert at «popti­mis­tene» er musikkri­tikkens verste fiende?

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

Knut Gørvell er ferdig i Cappelen Damm. Nå har bransje­nes­toren kommet seg på Tiktok – og startet podkast.

Vil hente studenter fra Gaza til Norge

I en 74 sider lang rapport anklages HL-senteret for å ha sviktet sitt oppdrag om å ivareta norske jøder. Selv avviser senteret kritikken.

I fjor fikk SV kjeft for å ville «in­stru­ere» NRK til å droppe Eurovision. Nå har Kathy Lie pusset på formu­le­rin­gene.

Havet er i krise, men det rommer også alt som skal redde oss i framtida, mener idéhis­to­ri­kerne Ellen Krefting og Gard Paulsen.

Vind i seilet

Kritikken hagler etter at NRK sendte minne­stun­den for Charlie Kirk i sin helhet. Journa­listisk kollaps, mener Jonas Bals.

Frode Hansen fikk bare to år i Dagbladets redak­tør­stol. Skyldes trolig svake resultater, sier medie­fors­ker Helle Sjøvaag.

Mediene anmelder 95 prosent færre plater enn for 30 år siden

NRK-profiler ber om boikott

Skjebne­be­grepet er ikke så utdatert som vi tror, ifølge trage­die­dikter Athena Farrokhzad.

Med stort mot fortsetter Elfriede Jelinek å utfordre øster­ri­kernes selvbilde.

Robert Redford (1936 – 2025) satsa på amerikansk ungdom og på den huma­nis­tiske filmen.

Tjente stort på boksalg i Hitlers rike

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litte­ra­turen for livet.

De profe­sjo­nelle musikk­an­mel­dernes tidsalder er over, mener Åge Sten Nilsen

Solstads siste stikk

Uenighet, hjelp!

Den medisinske behandlingen av transpersoner i Skandinavia fikk internasjonale konsekvenser, ifølge Ketil Slagstad.

Rådsmedlemmer var kritiske til innrammingen av minnemarkeringen og begrepsbruken i omtalen av Charlie Kirk.

Nationaltheatret vil til Gamle Munch

Er det nå så sikkert at «poptimistene» er musikkritikkens verste fiende?

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

Knut Gørvell er ferdig i Cappelen Damm. Nå har bransjenestoren kommet seg på Tiktok – og startet podkast.

I fjor fikk SV kjeft for å ville «instruere» NRK til å droppe Eurovision. Nå har Kathy Lie pusset på formuleringene.

Havet er i krise, men det rommer også alt som skal redde oss i framtida, mener idéhistorikerne Ellen Krefting og Gard Paulsen.

Kritikken hagler etter at NRK sendte minnestunden for Charlie Kirk i sin helhet. Journalistisk kollaps, mener Jonas Bals.

Frode Hansen fikk bare to år i Dagbladets redaktørstol. Skyldes trolig svake resultater, sier medieforsker Helle Sjøvaag.

Skjebnebegrepet er ikke så utdatert som vi tror, ifølge tragediedikter Athena Farrokhzad.

Med stort mot fortsetter Elfriede Jelinek å utfordre østerrikernes selvbilde.

Robert Redford (1936 – 2025) satsa på amerikansk ungdom og på den humanistiske filmen.

I sin siste bok ofrer Dag Solstad litteraturen for livet.

De profesjonelle musikkanmeldernes tidsalder er over, mener Åge Sten Nilsen