#fff

Anniken C. Mohr: Den skjulte miljøgiften.

Juryens begrunnelse: Serien er superintelligent og viser et godt redigert arbeid. Her evner fotografen å levere vekselvis sterk fortelling og presisjon. Gjennom nøye utvalgte bilder klarer fotografen å formidle historien på en måte som både er gjennomarbeidet og engasjerende.

Christopher Olssøn: Et skamfert portrett.


Juryens begrunnelse: Portrettserien er løst på en overraskende og fin måte. Man får ikke de samme bildene av Assad; At fotografen har laget et portrett av et portrett, viser en uventet variasjon. Det er også spennende at fotografen kjenner til begrepet å putte sko på noen, at det er en fornærmelse. Det gir serien noe mer.​

Årets bilde

Endre Ugelstad Aas

Dag Eivind Undheim Larsen

#000

Finn Gustavsen var skeptisk til å erstatte SF med SV.

Finn Gustavsen var kjent som en bramfri og spissformulert politiker. I mange år var han en sentral skikkelse i Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV. SF sto til venstre for Arbeiderpartiet og arbeidet for nedrustning og Norges utmelding av Nato.

I spissen for prosjektet sto altså Finn Gustavsen.

– Gustavsen hadde taket på opinionen. Han var utadrettet og folkelig, sier Terje Rasmussen, som har skrevet en biografi om Gustavsen.

Under EF-kampen på starten av 1970-tallet dannet SF en allianse med Norges Kommunistiske Parti (NKP) og andre uavhengige sosialister. Dette resulterte i partilista Sosialistisk Valgforbund.

Men da Sosialistisk Venstreparti ble dannet i 1975, var Gustavsen skeptisk til nyvinningen.

– Gustavsen var motstander av å legge ned SF. Han ville bygge partiet større snarere enn å legge det ned. Gustavsen hadde heller ingen tro på at NKP ville bli en del av SV, og der fikk han jo rett.

I SVs indre gemakker ble Gustavsen etter hvert en kontroversiell figur. Han trakk seg som parlamentarisk leder i 1975 og stilte ikke til gjenvalg under stortingsvalget i 1977.

Ti små historier om et lite-til-­mellomstort norsk parti

Selma Stormyren Larsen

uth Maier, den evige jøde. Den evige flyktning. Den evige intellektuelle. Den evige kunstnersjel. Den evige androgyne. Den evige outsider. Sterk og hjemløs. Et medmenneske.

Slik avsluttet forfatter Jan Erik Vold forordet til «Ruth Maiers dagbok» i 2007. Boka, satt sammen og utgitt mer enn 60 år etter forfatterens død i Auschwitz, skulle for alvor gjøre navnet hennes kjent.

Raskt ble nedtegnelsene – om flukten fra Wien i 1939, årene i Oslo, forholdet til poeten Gunvor Hofmo og deportasjonen med Donau – kanonisert som et jødisk vitnesbyrd.

– Det ble mottatt som et etterlengtet vitnesbyrd over det norske holocaust. Hun ble framstilt som vår Anne Frank, sier ­litteraturforsker Ingeborg Rebecca Mjelde Helleberg.

Helleberg har nettopp disputert med en ­doktoravhandling om Maiers livsskriving, basert på nylesning av Ruth Maiers tyskspråklige originaltekster, som finnes i Arkivet ­etter Ruth Maier på Holocaustsenteret. Der går hun i rette med framstillingen som har rådet i norsk offentlighet de siste 20 årene.

– Da jeg begynte å lese «Ruth Maiers dagbok», tenkte jeg, som de fleste, at det handlet om et offer for holocaust. Snart opplevde jeg at Maiers tekster protesterte mot rammefortellingen, sier Helleberg.

– Maier forhandler sin jødiske identitet hele veien. Hun reflekterer over den i kontekst av nasjonalsosialismen, men også sionismen. Hun utfordrer den konstant. Hun skriver fram et selv i en tid da hun blir påtvunget en identitet utenfra.

Noe går tapt når vi prøver å presse henne inn i kategorien ‘dokumentasjon over holocaust’.

Ikke Norges Anne Frank

Mylena Kifle

Klar tale fra opposisjonen: Send forslaget om påbygg til Statsbygg

En privat arbeidsgruppe med Ellen Horn i spissen vil bygge ut Nationaltheatret. Det skal ta seks år og vil ­koste fire milliarder kroner.

– Dette er kreativt! Og de har klart å treffe på et eksteriør som jeg tror de aller fleste liker, sier Tage Pettersen, kulturpolitisk talsperson for Høyre.

– De utfordrer tanken om kostnader og tidsaspektet på en veldig god måte, sier han.

Den gamle ­teater­bygningen må rehabiliteres, og de ansatte har ønsket seg nye scener under bakken på Tullinløkka. Utfordringen er nettopp prisen og tida det vil ta før alt står ferdig: nesten ti milliarder kroner og 18 år.

Arbeidsgruppa har gått sammen med arkitekt­kontoret LPO. De foreslår et påbygg på 2500 kvadratmeter vestover i retning T-banen.

Det er ikke første gang noen prøver å løse Nationaltheatret-floken med en utvidelse av bygget. Tage Pettersen er én av dem.

– Dette er ganske likt min idé i 2022. Intensjonen den gang var å samle teateret i én bygning i sentrum. Det foreslår også denne gruppa.

Ber Jaffery sende forslag til Statsbygg

Torgrim Eggen

«Det er kjedelig å spise 20 retter på restaurant. Ikke er det hyggelig heller»

Én gang i wienerschnitzelens barbariske mørke, rundt 1990 eller så, fikk Eivind Hellstrøm sin første Michelin-stjerne på restaurant Bagatelle. Han ble intervjuet om begivenheten, og journalisten, som neppe visste så mye om hva slags tildeling dette var, spurte:

«Vel, Hellstrøm, da er vel ditt neste mål å få to stjerner?»

«Nei, for i Norge har vi ikke tostjerners gjester», svarte Eivind.

Dette må ha løst seg. For i 2025 er det 20 norske spisesteder som har Michelin-stjerner, og både Oslo og Stavanger har etablissementer med tre stjerner, fullt hus, det vil si restauranter i absolutt verdensklasse. Det er mistenkelig høyt. Men Michelin-guiden opererer med andre kriterier enn for 30 år siden, for eksempel fins det en taco­sjappe på ni kvadratmeter i Mexico by med stjerne. (Ikke for å disse en god taco, men i gamle dager måtte man ha hvit duk på bordet og tøyhåndklær på do.)

det skarpt i Bocuse d’Or, en individuell konkurranse for kjøkkensjefer hvor Norge vanligvis er på eller i nærheten av seierspallen. Muligens er det noe med sømmen i kokkebuksa som er prestasjonsfremmende og konkurransevridende – følg med! Bidragene til Bocuse d’Or likner bare unntaksvis på mat; de er skulpturer som kunne stått på bordet hos Ludvig XIV. Konkurransematen setter i sin tur preg på tilbudet på spisestedene.

Er det ikke også blitt forskrekkelig dyrt?

Med restaurantbarometeret i Dagens Næringsliv som kilde finner man at et besøk på Maaemo i Oslo (17 retter) vil komme på 12.000 kroner for to med vinpakke. Speilsalen på Britannia i Trondheim, som kjører en tidsriktig Mar-a-Lago-stil med gull i taket og gull på maten, tar nærmere 10.000 for samme oppvartning (14 retter). Så kan man oppgradere til «premium» vinpakke eller «supervinmeny» og forverre skaden med ti eller tjue tusen.

 du eller jeg råd til. Den kriseherjede næringen jeg tilhører, altså mediebransjen, har for lengst gitt opp å bruke topprestauranter til representasjon, med mindre det da dreier seg om styreledere eller konsernsjefer.

Så hvem er det som går dit? For det første er det ikke så mange. Flere av stedene taper penger. Og selvfølgelig vil tilbudet tilpasse seg gjestene. Skal man punge ut med ti–tjue lakser, skal det jaggu være «fint».

Det er kjedelig å spise en 15–20 retters meny. Det går tregt og sakte. Ikke er det hyggelig heller

Pinsett­problemet

Oscar-vinner «No Other Land» får kjeft fra uventet hold. Palestinakomiteen stiller seg bak kritikken.

For snart to uker siden vant «No Other Land» ­Oscar, men fortsatt stormer det rundt filmen. Kritikken har så langt kommet fra proisraelsk side, som mener filmen er antisemittisk.

Nå får de kjeft fra uventet hold: Den internasjonale bevegelsen «Boycott, Divestment and Sanctions» mener filmen bryter med deres retningslinjer.

Gruppa hevder at noen av israelerne som har jobbet med filmen, ikke har tatt tydelig avstand fra Israels folkemord i Gaza, og at filmskaperne dermed bidrar til å normalisere israelsk okkupasjon.

Line Khateeb er leder for Palestinakomiteen, som er tilsluttet BDS-bevegelsen. Hun oppfordrer alle til å se filmen, men hun stiller seg bak bevegelsens standpunkt.

– Jeg mener det er viktig å løfte fram det BDS-bevegelsen sier om filmen og normalisering. Når israelere og palestinere samarbeider, er det en maktubalanse. Derfor er det viktig at den som representerer kolonimakta, har tatt tydelig stilling, sier hun.

«No Other Land» er en norsk, palestinsk og israelsk produksjon. I filmen skildres livet under israelsk okkupasjon i Masafer Yatta på Vestbredden. Vi møter jurist og aktivist Basel Adra, som selv er fra Masafer Yatta, og Yuval Abraham, en israelsk journalist.

Filmen er delvis finansiert av den israelske organisasjonen Close Up, som står på BDS-bevegelsens boikottliste.

Bevegelsen har ikke satt «No Other Land» på selve boikottlista, men retter offentlig kritikk mot filmen.

Jeg tror ikke filmen ville vunnet en Oscar hvis det hadde vært en rein palestinsk produksjon.

Palestina-aktivister ut mot «No Other Land»

Guri Kulås

Styreleder synes de nye Nationaltheatret-skissene er «flotte». 

– Nå er jeg bare så vidt blitt presentert skissene. Utenfra ser de jo flotte ut, men alle skisser stiller nye spørsmål om hva som kan realiseres, så jeg kan ikke si her og nå at dette er løsningen for teateret.

Det sier Nationaltheatrets styreleder Gisele Marchand om de alternative utkastene til et «nytt» teaterbygg i Oslo sentrum, som ble presentert i går.

Arbeidsgruppa «Ny fremtid for Nationaltheatret» foreslår å utvide baksida av det eksisterende bygget vestover på Johanne Dybwads Plass – i retning T-banestasjonen.

Skissene, utarbeidet av LPO arkitekter, har tatt utgangspunkt i Henrik Bulls originale arkitekttegninger og speiler «fronten» av det nåværende teaterbygget slik at Nationaltheatret blir en avlang, symmetrisk utformet bygning stående parallelt med Karl Johans gate.

Som Klassekampen rapporterte torsdag, kommer disse nye planene fra en uavhengig gruppe med Ellen Horn i spissen, og i gårsdagens avis begrunnet den tidligere teatersjefen engasjementet med fortvilelse.

Det såkalte Tullinløkka-alternativet er av Statsbygg estimert til å koste nær 10 milliarder kroner og ta 18 år å realisere. Tidligere finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) avviste raskt forslaget, som ennå er til behandling i Kulturdepartementet.

«Ny fremtid for Nationaltheatret» ønsker å lansere en plan «som flertallet på Stortinget ut fra kostnad og fremdrift vil kunne gå inn for», slik med-initiativtaker Erik Rudeng sier i gruppas pressemelding.

Ethvert annet stil­forslag ville straks ha sporet av debatten.

Får ros for skissene

Elise Winterthun

Før jul falt en stor, innrammet plakat ned fra veggen min og knuste. Egentlig skulle jeg henge den opp på nytt, men foreløpig står den litt beskjemmet i en krok. 

: en følelse av at denne plakaten ikke lenger representerer meg og min person på en fordelaktig måte.

Plakaten er en kopi av Hilma af Klints «No. 6» og er, ifølge en venninne, «noe av det mest 

 man kan ha på veggen». Min interesse for Klint er omtrent lik null. Plakaten ble kjøpt av én eneste grunn, nemlig den rosa fargen som sto så pent til soverommet malt i Fargerike-nyansen «Sitron». Samlet skulle det vel gi følgende inntrykk: Her bor ingen gråmus, men en bohemsk eksentriker!

 meg med at jeg ikke er aleine om den slags filistinsk idioti. Etter at Klint fikk sitt posthume gjennombrudd i 2013, har de fargerike motivene fått enorm spredning – først ved internasjonale utstillinger og så i form av plakater, sofaputer, skrivebøker og annet fjas.

Denne uka har en bisarr sak rullet i Sverige: Klints etterkommere vil inndra originalverkene fra offentligheten og plassere dem i et tempel, kun tilgjengelig for mennesker i «åndelig søken». De begrunner det med at verkene aldri var ment som kunst, men som uttrykk for Klints sterke spiritualitet. Siste nytt er at de vurderer å selge hele sulamitten til en privatsamler i Amerika.

Saken har naturlig nok skapt hurlumhei, med kunstprofiler som vil redde Klint fra tempelskjebnen. Andre er mer på glid. For ville ikke det vært det mest interessante som har skjedd dette kunstnerskapet?

Jo, mener Expressens Victor Malm, som i et nyhetsbrev feller en hard dom over kvaliteten på Klints verker: Det er snakk om «kitsj, en antroposofisk Josef Frank for 2010-tallets hipsterklasse». Han trekker linjer til en fersk roman, Vincenzo Latronicos «Perfection», et slags sosiologisk studium av millenniumsgenerasjonens hyperestetiserte glansdager.

suksess må også ses i sammenheng med instagramfeminismen som skyllet over 2010-tallet og ga seg ymse utslag, som den uforglemmelige emneknaggen 

(onde tunger vil ha det til at det dreide seg mest om å hylle sitt grenseløse bekreftelsesbehov inn i radikale gevanter).

Nå skulle vi løfte døde kvinner fram i lyset, særlig dem som hadde noe rebelsk ved seg, eller som laget kunst av kvinnekroppen. Klint var én. Kroneksempelet var Georgia O’Keeffe, hvis vulvablomster framsto som den perfekte motgifta til Trumps 

Snart fikk det hele et strøk av noe opportunt. I 2017 åpnet Brooklyn Museum utstillingen «Living Modern», der O’Keeffes garderobe ble vist side om side med bildene. Ifølge museet var hensikten å få fram hvordan hun «uttrykte sin uavhengige, progressive livsstil gjennom sitt nøye kuraterte offentlige persona». Omformulert: Hensikten var å tilby 

 en nøye kuratert, liksom-progressiv livsstil.

Bare til pynt

Uttrykket «islomani» finnes ikke i den norske ordboka. Går vi derimot til den engelske, betyr «islomania» en tvangsmessig besettelse av eller forkjærlighet for øyer. Er det mulig å kalle det en diagnose?

Ja, mener forfatter og psykolog Kirsti MacDonald Jareg, selv om den mangler sin egen kode. Hun husker ikke nøyaktig når hun ble smittet. Men smittekilden er ikke vanskelig å oppspore.

Den strekker seg fra Island, via Færøyene, øyene på vestkysten av Irland og øya Man. Deretter nordover til Hebridene vest for Skottland, Orknøyene og Shetland og over Nord-Atlanteren til Røst. Men det tok lang tid før Jareg ble bevisst at øyene kan forstås som et sammenhengende område.

Dette er også temaet for boka «Hav på alle kanter: En (forblåst) reise til de nordatlantiske øyene», som hun nå er aktuell med.

For Jareg startet reisene til øyene med familieferier til Hebridene på 1970-tallet, hvor de besøkte slektninger. Tippoldefaren var viltvokter på et jaktgods på øya Harris som det fortsatt er mulig å besøke.

Da Jared var i 20-årene, begynte hun å utforske øyene på egen hånd – ofte med telt.

– Folk der borte er veldig gjestfrie, og naturen er storslått og variert. Det var vel sånn jeg ble knyttet til disse områdene. Jeg følte meg veldig hjemme, sier Jared.

Svaret på hvorfor det er så lett å føle seg velkommen, ligger kanskje i den keltiske kulturen. De keltiske folkeslagene fikk fotfeste på De britiske øyer i hundreårene før Kristus. I dag lever kulturen deres videre i språket, musikken, myter og tradisjoner.

Skal du leie et hus på Hebridene, må du ofte være ute to år i forveien.

En sjanse i havet

Marie von Krogh

Professor emeritus Arnfinn Bø-Rygg avslører at han har en trang til perfeksjonisme. Etter flere års intenst arbeid er 80-åringen nå aktuell med boka «Estetisk leksikon» – et storverk bestående av 743 oppslagsord innenfor temaet estetikk.

Om det er av numerologiske eller estetiske årsaker, er litt uklart, men forfatteren mener altså at boka ideelt sett skulle hatt 34 oppslagsord til.

Andre vil kanskje være mer opptatt av at det nå – for første gang – foreligger et estetisk leksikon på norsk.

Her finner vi alt fra tyngre filosofiske begreper som «autonomi» og «autentisitet», men også mer hverdagslige uttrykk som «fyrverkeri», «wow» og «applaus». De ulike stikkordene blir krydret med eksempler fra ulike fagområder, som musikk, bildekunst og arkitektur.

– Svært mange av våre hverdagslige diskusjoner handler om estetikk – uten at vi bruker dette ordet, sier Bø-Rygg på telefon fra Stavanger.

Han peker på at mange av våre dagligdagse vurderinger ofte blir tatt på bakgrunn av et teoretisk standpunkt. For eksempel gjelder det norske elever som blir satt til å lese litterære klassikere på ungdomsskolen.

– Da vil de alltid lese ut fra en estetisk tilnærming. Elevene vil på et eller annet tidspunkt vurdere hvorvidt det er godt, mindre godt eller rett og slett dårlig.

Det er klart jeg måtte skrive om applausen.

Estetikkens irrganger

Et rehabilitert og utvidet Nationaltheater kan stå ferdig om fem år, ifølge en arbeidsgruppe.

I dag presenteres et nytt forslag for rehabiliteringen av Nationaltheatret. Ei arbeidsgruppe med tidligere teatersjef Ellen Horn i spissen foreslår noe som ikke har vært på bordet de siste årene.

De vil bygge ut teateret på Johanne Dybwads plass i Oslo og skrote planene om å bygge et nytt. Et utvidet og rehabilitert teater vil kunne stå ferdig i 2030.

– Det er nesten for godt til å være sant. Men det er faktisk mulig. Med denne løsningen vil man kunne få modernisering og fornyelse i huset, sier Horn.

Nationaltheatret trenger en oppussing, og det er anslått at teateret vil være stengt i fem til seks år.

Men i forslaget til arbeidsgruppa som kaller seg Ny framtid for Nationaltheatret, vil det gamle bygget bare være stengt i to år: fra 2028 til 2030.

– I tida det er stengt, må man finne et midlertidig teater i nærheten, men det går vi ikke inn i nå, sier Horn.

På spørsmål om hvordan de skal rekke å pusse opp bygget på to år, svarer Horn at fagfolkene i arbeidsgruppa må svare på det etter at de har lagt fram skissene i dag.

Gruppa består ellers av sivilingeniør Eilif Holte, forlags- og museumsmann Erik Rudeng og arkitektene Erik Collett og Peter Butenschøn.

Det er nesten for godt til å være sant.

Foreslår å bygge ut teateret

«De vil ikke det beste for Hilma, men er først og fremst interesserte i å redde antroposofien», sa Johan af Klint til SVT i 2017.

På det tidspunktet sto Klint-slekta – etterkommerne av den svenske kunstneren Hilma af Klint – midt i en bitter strid. Årsaken? Hun skulle få et museum, og slekta var sterkt imot.

Men det var ikke bare opp til dem. Stiftelsen som forvalter de 1300 maleriene etter Hilma af Klint, består av representanter for Klint-familien, men antroposofer fra en forening i Järna har flertallet. Det skyldes at kunstneren var en aktiv del av antroposofibevegelsen i sin levetid.

Snart er det gått et tiår siden museumstegningene kom på bordet. Hva skjedde?

Også i dag er det konflikt omkring arven etter Hilma af Klint, som Klassekampen skrev i går. Erik af Klint, styreleder i stiftelsen, har nylig uttalt at maleriene etter Hilma af Klint ikke bør være tilgjengelig for allmennheten.

De er nemlig ikke kunst, men «budskap fra åndeverdenen», hevder han – og de bør kun ses av mennesker som deler Hilmas åndelige søken. Derfor vil han lukke verkene inne i et tempel.

Men at slekta var skeptiske til museumsplanene i 2017, hadde andre årsaker.

Den gang gikk museumsplanene likevel gjennom, takket være antroposofenes styreflertall.

Satte foten ned for kunsthall

«Ansettelsesboomen» i mediene er byttet ut med store nedbemanninger.

Nesten samtlige av landets største aviser har vært nødt til å nedbemanne det siste året. Sist ut er Schibsted-avisene, som må kutte totalt 124 stillinger.

Men for bare noen år siden oppbemannet de samme avisene voldsomt. I starten av 2022 meldte nettavisa Kampanje om en «ansettelsesboom» – mediehusene hadde varslet oppbemanninger på rundt 200 årsverk.

Medieviter Paul Bjerke ved Høgskulen i Volda sier oppbemanninger og påfølgende nedbemanninger er et relativt nytt fenomen i mediebransjen.

– Avisene har gått fra å ha eiere som ikke krevde store avkastninger hvert år, til å bli en ordinær kapitalistisk virksomhet. Da får man også sånne runder med opp- og nedbemanninger, kommenterer Bjerke.

Høsten 2022 måtte flere medier begynne å stramme inn igjen. Kort tid før det var det gode tider i mediebransjen.

TV 2 meldte i starten av 2022 at de ville oppbemanne med 30 nye stillinger.

Aller Media opprettet 80 nye stillinger i Dagbladet, Se og Hør, KK og Sol.

VG ansatte 27 personer i faste roller i 2021. I 2022 rustet de opp VGTV-satsingen og ansatte ni personer. I tillegg opprettet de «Avdeling Z» for å nå unge lesere.

I etter­tid ser det åpenbart veldig dumt ut.

Mediene utvidet staben – nå kuttes hundrevis

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

«Det er et budskap fra åndeverdenen. Punktum.»

Kanskje var det noen som satte kaffen i halsen da de leste uttalelsene til Erik af Klint i Dagens Nyheter i går. Der hevder han, en av arvingene etter Hilma af Klint, at det hun skapte, ikke var kunst.

Erik af Klint er krystallklar på hva som er målet: å fjerne Hilma af Klints verk fra offentligheten. De 1300 maleriene etter Klint (1862–1944) skal bare være tilgjengelig for «åndelig søkende», ifølge ham.

Han hevder dette er et forsøk på å «redde Hilma».

– Det er heftig, sier Tone Hansen, direktør ved Munchmuseet.

Hun ledet Henie Onstad da Hilma af Klint ble stilt ut ved kunstsenteret i 2015.

– Hilma af Klint er et fantastisk fenomen. Det er først de siste 20 årene at hun virkelig er blitt skrevet inn i kunsthistorien. Det ville være veldig trist om hun forsvant igjen, sier Hansen.

Erik af Klint er ikke bare kunstnerens etterkommer, men også styreleder i Stiftelsen Hilma af Klints verk, som siden 1972 har forvaltet kunstnerskapet.

Hun er blitt ­løftet inn i kunsthistorien. Skal man lukke den døra nå?

Hilma af Klint kan bli innestengt i et tempel

Kåre Bulie

Kikking. Homofili. Mannlig prostitusjon. Nekrofili. En kvinnes seksuelle fantasi. Temaene Espen Søbye, Rolf Stenersens biograf, slår fast at nordmannen nærmet seg i «Godnatt da du» (1931), kommer ikke alltid eksplisitt til uttrykk i utgivelsens knappe bidrag. De understreker uansett at debutboken fortsatt virker mer outrert enn de fleste skjønnlitterære tekster som lanseres her til lands snart hundre år senere.

At Gyldendal har valgt ut «Godnatt da du» som en av fire titler forlaget – aktualisert av 100-årsjubileet for dets berømte «hjemkjøp» fra Danmark – utgir på ny som «De utskjelte bøkene», er derfor knapt til å undres over. For å understreke forfatterens dristighet har gyldendølene utvidet Søbye-etterordets temaoversikt med så vel nevroser som galskap. Også vold og selvmord kunne ha vært lagt til.

 «Følelsers forvirring», ifølge Gyldendal «Norges første lesbiske roman», Agnar Mykles sagnomsust omstridte «Sangen om den røde rubin» og skapsprengeren Anker Rogstads selvbiografiske krimfortelling «Etterlyst» har, sammen med «Godnatt da du», for anledningen fått hvert sitt retro-omslag. De fargesprakende forsidene skapt av illustratøren Tzenko Stoyanov vitner om at verkene ble til i tiden fra 1930- til 1950-årene.

Rolf Stenersen (1899–1978) er en av de mest mangefasetterte skikkelsene i dét århundrets norske kulturhistorie. Biografen utroper ham til «en kultfigur». I samtiden var han kjent ikke bare for sin suksess som forretningsmann, men også for sin oppsiktsvekkende mesterskapsinnsats som idrettsutøver.

 Stenersen oftest i forbindelse med bildene han kjøpte – og ga videre. Da Munchmuseet for tre år siden viste mange av dem, kalte institusjonen ham «Norges mest profilerte samler av moderne kunst på 1900-tallet». «Nærbilde av et geni», boken Stenersen skrev om Edvard Munch, den signaturen som ble aller viktigst for ham, er da også den han er mest berømt for. Fortsatt er teksten blant de mest underholdende som er forfattet om fenomenet på Ekely.

Men det dysleksi-rammede renessansemennesket etterlot seg altså i tillegg et skjønnlitterært forfatterskap – påvirket av de avantgarde-impulsene som ga form også til kunstsamlingen. Bøkenes modernitet poengterte opphavsmannen selv: Han sammenlignet dem med Skansen, Oslo-restauranten tegnet av Lars Backer som var en av den norske funksjonalismens gjennombruddsbygninger.

 enkelt å påvise eksakt hva som er ekspresjonisme, surrealisme og psykoanalyse i disse tekstene. Og antakelig er det ikke så viktig heller, de er skrevet av en mann som tok nye retninger innover seg, og som lot seg inspirere av dem alle», hevder Søbye om «Godnatt da du».

Først og fremst ble de 29 stykkene – som varierer fra under én side til opp mot syv – påvirket av ekspresjonisten Munchs «lange og tilsynelatende usammenhengende enetaler»: «Munch snakket surrealistisk, blir det sagt», bemerker etterordet. Forbindelsen kunstartene imellom i Stenersens liv understrekes av at Munchmuseet kalte opp utstillingen av verkene samleren kjøpte, etter en av tekstene han skrev: «Kan hende er det vakkert».

 er kunst intet hovedanliggende, men bilder av Edvard Munch så vel som Vincent van Gogh opptrer i teksten. Synssansen er nemlig dominerende – utgivelsen er rik på menn som kikker. Med all mulig tydelighet går det frem at Stenersens øyne bedømte ikke bare kunstverk, men også kvinnekropper. Åpningsnovellen handler om et jeg som forfølger et par inn i skogen og både studerer og oppsøker de to mens de har sex. Stenersen slipper underbevisstheten løs.

Det er stadig en utstikkende, endog makaber trykksak

Vovet ungdom

Fornærmet øybeboer saksøker forfatter Thomas Boberg.

Nylig ble nominasjonene til Nordisk råds litteraturpris offentliggjort. En av dem som kan vinne den gjeve prisen, er den danske forfatteren Thomas Boberg for romanen «Insula».

Romanen forteller om noen år Boberg og hans familie tilbrakte på øya Fejø og har begeistret kritikere og lesere. Men ikke alle mener den fortjener ros: Flere Fejø-beboere har hevdet seg utlevert i boka.

Nå går en av dem, Frank Strathe, til søksmål mot Boberg og danske Gyldendal for det han mener er injurierende påstander om sin person.

«Jeg håper denne stevningen får den konsekvens at det blir kjent at Thomas Boberg er full av løgn», uttaler Strathe til avisa Politiken.

I Bobergs roman blir Fejø aldri navngitt. Like fullt har en rekke av beboerne på den vesle øya utenfor Lolland hevdet at de er lett gjenkjennelige karakterer i boka, og at Boberg har misbrukt deres vennskap og fortrolighet.

Selv har Boberg holdt fast ved at boka er fiksjon. 

 har han imidlertid kommet de opprørte øyboerne i møte: En av dem, en kvinnelig sykepleier, fikk ham til å love å endre på teksten ved et potensielt andreopplag.

Frank Strathes varsel om søksmål har han imidlertid ikke villet kommentere. Forlaget hevder at det ikke foreligger noe grunnlag for anklager om injurier, og at boka er å betrakte som et kunstverk.

Klassekampen har kontaktet Thomas Boberg, som ikke ønsker å kommentere saken.

Suksessforfatter trekkes for retten

På kort tid har president Donald Trump og hans administrasjon gjennomført en rekke økonomiske kutt som rammer både forskning og utdanning i USA.

Dette har ført til massive protester fra akademikere over hele verden. Før helga ble det under parolen «Stand Up for Science» arrangert en rekke demonstrasjoner i USA – blant annet i hovedstaden Washington, D.C.

Under dette arrangementet var flere av landets mest framtredende forskere på talerlisten. En av dem var den profilerte klimaforskeren Michael E. Mann, som arbeider innen et fagfelt som er direkte truet av de økonomiske kuttene.

I en e-post til Klassekampen beskriver Mann situasjonen som kritisk.

«Derfor må vi bruke stemmene våre til å øke bevisstheten om den grunnleggende trusselen denne administrasjonen, og de som støtter eller hjelper dem, utgjør», skriver Mann.

Han påpeker at det er langsiktig og forpliktende finansiering av grunnforskning som har gjort det mulig for USA å oppnå økonomisk velstand.

«Så Trump-administrasjonens kutt i forskning er en grunnleggende trussel mot denne nasjonen», skriver Mann.

Dette er noen av de omstridte nedskjæringene:

Langer ut mot Trumps kutt

MMA skal no vinna arbeidargutar for Raudt.

Sist helg var det landsmøte i Raudt. I skuggen av fornya støtte til forsvarsforliket gjorde landsmøtet også andre vedtak, som i eit historisk perspektiv er oppsiktsvekkjande for partiet. Klassekampen vigde berre ein notis til denne poengterte observasjonen:

«Denne helgen har Rødt blitt et parti som er for kjernekraft, merking av ultraprosessert mat, legalisering av hasj og kampsporten MMA. ‘Vi er blitt Joe Rogan-partiet’, ble det sagt i gangene etterpå, med henvisning til den amerikanske podkastverten som er glad i kjøtt, dop og slåssing.»

Er det dette som skal vinna den unge arbeidarklassen, ikkje minst sterkt etterspurde arbeidargutar, for venstresida?

og cannabis er stikkord for saksfelt der skiljelinene går på tvers av partigrenser. Legalisering av profesjonell kampsport har derimot vore ei typisk høgreliberalistisk symbolsak mot sosialdemokratisk overformynderi. Mange vil hugsa dei 

 bilda frå 2016, då Oslo Spektrum var fylt opp frå Høgres Hus. Etter å ha opna for proffboksing på norsk jord igjen, jubla statsminister Erna Solberg og kulturminister Linda Hofstad Helleland på Cecilia Brækhus frå første rad. Dei hadde jamvel kjøpt øl i plastbeger, for å demonstrera at dei gjekk 

idrett Raudt no har stilt seg i spissen for å godkjenna. Det var Framstegspartiet som i 2022 sist utfordra dåverande idrettsstatsråd Anette Trettebergstuen (Ap) til å «likebehandle» MMA «med boksing … slik at forbudet blir opphevet». Men det finst ikkje noko spesifikt forbod mot MMA. Som Trettebergstuen forklarte i Stortinget, handlar det om at all kampaktivitet som tillèt knockout, må utøvast i samsvar med lovfeste, medisinske tryggingstiltak for å få godkjenning.

Som vanleg amatør­utøvar har du sidan 2019 kunne praktisera både Mixed Martial Arts (MMA) og Muay Thai (thaiboksing) i organiserte former. Begge idrettar vart då tatt opp i Norges kampsportforbund.

anekdotisk er mine røynsler med ymse kampsportar – som 

 berre positive. Desse tekniske, fysisk harde og sterkt regelstyrte, individuelle idrettane krev at du må arbeida med deg sjølv samstundes som lagånda i klubbane er sterk. Som «kampsportmor» har eg opplevd kombinasjonen av kroppsmeistring og disiplin, konkurranse og samhald som suveren for rastlause gutar – barn og tenåringar som sit alt for lenge på skolepultar og framfor skjermar.

Om det framleis fanst organisert arbeidaridrett, ville «nye» kampsportar høyrd heime der. Boksing og bryting var nok i si tid ikkje uviktig for å trekka unge menn til fagrørsla.

anna sak. Det er ikkje idrettsprestasjonar, men idrettsvasking og korrupsjon, overgrep og kommersiell utbytting av utøvarar og deira helse, som har skapt internasjonale overskrifter dei seinare åra. Profesjonell MMA er i tillegg politisert på steroid.

Boksing og bryting var nok i si tid ikkje uviktig for å trekka unge menn til fagrørsla

Bangkok ready?

Står du opp i gryningen, rer opp senga og drar rett på gymmen? Forsørger du familien din – og krever din plass? Er du en «selfmade» mann? Har du kanskje en polfarer i magen – eller heter rett og slett Erling Kagge?

I så fall er du den perfekte høyresidemann, skal vi tro Øyvind Søraas Skorge. I en fersk VG-kronikk hevder statsviteren at høyresidas idealmann dyrker sin maskuline natur og bruker den til familiens fordel.

Men på vår fløy mangler et slikt ideal, mener han: Venstresidemannen «mistror sin maskulinitet som noe mørkt, dyrisk og skamfullt; noe som bør undertrykkes, eller helst utslettes. Gjennom samtaleterapi skal driftene drives ut».

– Unge menn er i identitetskrise og stemmer nesten utelukkende på høyresida, sier Skorge da Klassekampen ringer.

– Jeg begynte å lure: Hva har venstresida gjort galt?

To av Klassekampens fotografer fikk utmerkelser ved gårsdagens kåring av Årets bilde.

SV fyller 50 år i dag.

Vi bør ikke lese Ruth Maiers dagbøker bare som en historie om holocaust, mener forsker.

Ber Jaffery sende forslag til Statsbygg

«Det er kjedelig å spise 20 retter på restaurant. Ikke er det hyggelig heller»

Oscar-vinner «No Other Land» får kjeft fra uventet hold. Palestinakomiteen stiller seg bak kritikken.

Styreleder synes de nye Nationaltheatret-skissene er «flotte».

Bare til pynt

Kirsti MacDonald Jareg er rammet av «diagnosen» islomani. Helbredelse finner hun på øyene i Nord-Atlanteren.

Arnfinn Bø-Rygg fikk kjeft da han kritiserte konsertgjengere som klappet på feil sted. Nå kontrer han med mursteinen «Estetisk leksikon».

Et rehabilitert og utvidet Nationaltheater kan stå ferdig om fem år, ifølge en arbeidsgruppe.

Satte foten ned for kunsthall

«Ansettelsesboomen» i mediene er byttet ut med store nedbemanninger.

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

«Godnatt da du» er interessant mer enn god, men boken bærer bud om en opphavsmann som skulle bli noe ganske for seg selv i norsk kulturliv.

Suksessforfatter trekkes for retten

Trump-administrasjonens forskningskutt vekker bekymring både i USA og Norge. – Situasjonen er kritisk, sier den amerikanske klimaforskeren Michael E. Mann.

MMA skal no vinna arbeidargutar for Raudt.

En språklig begavet alliert – eller en myndig beskytter? Jakta på venstresidas nye idealmann er i gang.

Anonyme da, anonyme nå

I utrivelige tider blir selv en kopp kaffe markedsført som en liten virkelighetsflukt.

Folk vil ha krig, konflikt og politikk. Dette er storselgerne.

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.

Til kjeldene!

To av Klasse­kam­pens fotografer fikk ­­utmerkelser ved gårsdagens kåring av Årets bilde.

SV fyller 50 år i dag.

Vi bør ikke lese Ruth Maiers dagbøker bare som en historie om holocaust, mener forsker.

Ber Jaffery sende forslag til Statsbygg

«Det er kjedelig å spise 20 retter på restaurant. Ikke er det hyggelig heller»

Oscar-vinner «No Other Land» får kjeft fra uventet hold. Pale­stina­ko­mi­teen stiller seg bak kritikken.

Styreleder synes de nye Natio­nal­thea­tret-skissene er «flotte».

Bare til pynt

Kirsti MacDonald Jareg er rammet av «dia­gno­sen» islomani. Helbre­delse finner hun på øyene i Nord-Atlanteren.

Arnfinn Bø-Rygg fikk kjeft da han kritiserte konsert­gjen­gere som klappet på feil sted. Nå kontrer han med mursteinen «Estetisk leksikon».

Et reha­bi­litert og utvidet Natio­nal­theater kan stå ferdig om fem år, ifølge en arbeids­gruppe.

Satte foten ned for kunsthall

«Anset­tel­ses­boomen» i mediene er byttet ut med store nedbe­man­ninger.

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

«Godnatt da du» er inter­essant mer enn god, men boken bærer bud om en opp­havs­mann som skulle bli noe ganske for seg selv i norsk kulturliv.

Suksess­for­fatter trekkes for retten

Trump-ad­mi­ni­stra­sjonens forsk­ningskutt vekker bekymring både i USA og Norge. – Situa­sjonen er kritisk, sier den ameri­kanske klima­fors­keren Michael E. Mann.

MMA skal no vinna arbei­dar­gutar for Raudt.

En språklig begavet alliert – eller en myndig beskytter? Jakta på venstre­si­das nye idealmann er i gang.

Anonyme da, anonyme nå

I utrivelige tider blir selv en kopp kaffe mar­keds­ført som en liten virke­lig­hets­flukt.

Folk vil ha krig, konflikt og politikk. Dette er storsel­gerne.

Lærer­stu­den­tene er slett ikke så uinter­es­serte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskole­kol­lega.

Til kjeldene!

To av Klassekampens fotografer fikk utmerkelser ved gårsdagens kåring av Årets bilde.

Oscar-vinner «No Other Land» får kjeft fra uventet hold. Palestinakomiteen stiller seg bak kritikken.

Styreleder synes de nye Nationaltheatret-skissene er «flotte».

Kirsti MacDonald Jareg er rammet av «diagnosen» islomani. Helbredelse finner hun på øyene i Nord-Atlanteren.

Arnfinn Bø-Rygg fikk kjeft da han kritiserte konsertgjengere som klappet på feil sted. Nå kontrer han med mursteinen «Estetisk leksikon».

Et rehabilitert og utvidet Nationaltheater kan stå ferdig om fem år, ifølge en arbeidsgruppe.

«Ansettelsesboomen» i mediene er byttet ut med store nedbemanninger.

«Godnatt da du» er interessant mer enn god, men boken bærer bud om en opphavsmann som skulle bli noe ganske for seg selv i norsk kulturliv.

Suksessforfatter trekkes for retten

Trump-administrasjonens forskningskutt vekker bekymring både i USA og Norge. – Situasjonen er kritisk, sier den amerikanske klimaforskeren Michael E. Mann.

MMA skal no vinna arbeidargutar for Raudt.

En språklig begavet alliert – eller en myndig beskytter? Jakta på venstresidas nye idealmann er i gang.

I utrivelige tider blir selv en kopp kaffe markedsført som en liten virkelighetsflukt.

Folk vil ha krig, konflikt og politikk. Dette er storselgerne.

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.