Selma Stormyren Larsen

Line Ørnes Søndergaard

#fff

#000

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

Det jeg gjør nå, er illojalt, sier Hilde Rød-Larsen.

Forfatteren sitter ved et antikt kjøkkenbord i en leilighet på Tøyen i Oslo. Det er tidlig formiddag, hun har tent stearinlys, og utafor vinduet rusler en flokk godt polstrede barnehageunger forbi.

Ingenting her vitner om at familien hennes er sentrum for en politisk skandale av internasjonale dimensjoner. De siste dagene er det blitt avslørt at flere norske samfunnstopper har vært tett koplet til den nå avdøde seksualforbryteren Jeffrey Epsteins nettverk av mektige mennesker verden over.

En av dem er den tidligere diplomaten Terje Rød-Larsen – Hilde Rød-Larsens far. Også selv ble hun på et tidspunkt viklet inn.

Forfatteren har invitert Klassekampen hjem, og nå spør hun seg hvorfor.

– Jeg kommer til å si ting som er kritiske mot faren min. Hvorfor gjør jeg det? Er jeg et forferdelig menneske da? Å snakke kritisk om sin egen far i offentligheten er ikke lojalt.

– Er lojalitet en viktig verdi for deg?

– Lojalitet er et vakkert ord, sier hun.

– Det går inn i problemets kjerne. Epstein-saken er grotesk. Jeg er rystet i mitt innerste. Men jeg har visst om at det finnes korrupte elitenettverk som er basert på at man gjør tjenester for hverandre – og som er bundet sammen av en form for pervertert lojalitet.

Min fars valg av mennesker å være sammen med er et stort mysterium for meg.

– Jeg skammer meg

Sara Hegna Hammer

For de av oss som sender barna våre i barnehage, som har fått kostbar behandling på sykehus gratis og som nyter godene av gratis skolegang, treffer ikke karakteristikken av den nordiske velferdsstaten som en 

Men la oss nå høre hva den danske litteraturforskeren Tue Andersen Nexø mener når han omtaler den som nettopp det:

– En ruin er en bygning som ånden har forlatt, der andre kan flytte inn. Velferdsstatens arkitektur finnes stadig: Vi har gratis sykehus, gratis utdannelse og så videre. Men det er noe som har skjedd. Det føles som det har flyttet inn en annen ånd, sier Nexø.

Han er i Bergen i anledning LitFestBergen, der han i dag deltar i en panelsamtale om velferdsstaten i litteraturen.

Den formodentlig onde ånden som har tatt bolig i ruinene, er kanskje det den danske forskeren Ove Kaj Pedersen har kalt «konkurransestaten» – en effektiv stat hvis mål er å mobilisere alle sine ressurser i konkurranse med andre stater.

– Borgerne fornemmer at dersom de ber velferdsstaten om hjelp, vil de bli betraktet med mistro: Kan du ikke klare det selv? Trenger du virkelig så mye? Har man barn med spesielle behov, forventer man nå å bli motarbeidet av kommunen for å få hjelpa man har krav på. Det heter seg at man skal være veldig sterk for å få hjelp fra velferdsstaten i dag.

Denne gryende mistilliten har materialisert seg i dansk samtidslitteratur, mener Nexø.

De seineste årene er det kommet en rekke romaner skrevet fra perspektivet til ansatte i velferdsstaten, som bekrefter dette bildet av nedslitte institusjoner som betrakter sine brukere med mistro.

Borgerne fornemmer at dersom de kommer til velferdsstaten og ber om hjelp, vil de bli betraktet med mistro.

I ruinene av velferdsstaten

Guri Kulås

I år feirar USA 250 årsjubileet for den amerikanske revolusjonen i 1776. Først ute blant markeringane er ein Youtube-serie lansert på kanalen til ­velrenommerte Time Magazine, der publikum, gjennom små nedslag i historia, får følgja utviklinga gjennom opprørsåret fram mot signeringa av sjølvstendeerklæringa 4. juli.

Formatet burde vera godt tilpassa dei unge rastlause med mobiltelefon som sin primære filmskjerm, men «1776: On This Day» har fått hard medfart frå digitalt innfødde på Reddit så vel som frå godt vaksne filmkritikarar i tradisjonelle media. Årsaka til motstanden er estetisk. Kortfilmserien er visuelt fullstendig KI-generert, og resultatet blir av mange omtalt som KI-skvip (

dei to episodane som så langt er publiserte, er det lett å seia seg samd i kritikken. Serien held ikkje mål jamført med standarden for forteljande film med levande skodespelarar i fysiske miljø. Ein ting er at dei sterkt komprimerte forteljingane nyttar seg av reklamefilmens assosiasjonsvekkjande og symbolladde bildekollasjar, som gjev filmane eit pompøst og propagandistisk preg. Ein annan ting er den distraherande lite truverdige framstillinga av til dømes hår og hud og dessutan flytande væsker, som penneblekk. Her kan ikkje generativ KI konkurrera med den formidable utviklinga innan digital animasjon, slik vi har sett den frå Disneys «Encanto» til James Camerons «Avatar»-serie.

I The Guardians nær hånlege kritikk vart det peika på at vi ser mange av menneskefigurane bakfrå. Dette kan jo vera for å gje meir rom til å visa den sosiale samanhengen figurane står i når bilda er tilpassa små mobilskjermar, men det kan også vera, slike kritikaren tolkar det, for ikkje for ofte å visa fram dei tydeleg syntetiske ansikta og for å unngå å avsløra at replikkar og munnrørsler er usynkrone.

Nærbilda av rukkene, leppene og mimikken til Benjamin Franklin tar oss djupt inn i 

 – uttrykket som blir brukt om datagenererte bilde som blir uhyggeleg uekte når dei strekkjer seg etter fotorealisme. CineD, ei nettside for digitalfilmnyhende og tekniske bransjeressursar, noterer seg anna dårleg arbeid, som at «America» har vorte til «Aamereedd» på framsida av Thomas Paines kjende opprørspamflett.

sikta mot, er ei anna sak. Kanskje er dei nøgde med at «1776: On This Day» er god trening av teknologien, som truleg vil bli betre før alle episodane er lanserte? Kanskje ser dei på serien som eit laboratorium for ny, ­KI-fundert stilistikk og forteljarstrukturar tilpassa teknologiens styrker? Kanskje vil «nakkebilda» utvikla seg til eit subjektivt perspektiv for ­sjåaren slik vi kjenner altoppslukande historieforteljing frå spel og VR?

Det siste låg litt i korta då seriens regissør Darren Aronofsky i fjor vår annonserte at han hadde oppretta produksjonsselskapet Primordial Soup for å samarbeida med Google Deepmind om utvikling av KI-genererte kortfilmar som «eit tillegg» til eksisterande filmproduksjon. Og det første produktet Primordial Soup stod bak, var hybridfilmen «Ancestra» regissert av Eliza McNitt – som nettopp har røynsle frå arbeid med VR-video.

varierande hell vist stor vilje til å eksperimentera både med store idear, sjangrar og overskridande visuelle uttrykk i filmar som «Black Swan», «Noah» og «Mother!». At han var den som først braut rekkjene i Hollywood og formaliserte eit så omfattande samarbeid med Silicon Valley, var ikkje heilt overraskande. Han vil ikkje bli den siste. Utviklinga vil gå langs mange spor, men det som er sikkert, er at KI-reguleringa som vart kjempa fram gjennom Hollywood-streikane i 2023, var ein høgst mellombels siger for skodespelarar og andre kunstnarar i filmindustrien.

KI er alt innarbeidd i etterarbeidet på film, men ikkje utan usemje om avgrensingar av teknologien. I fjor var det ein Oscar-kontrovers rundt bruken av KI i produksjonen av Brady Corbets og Mona Fastvolds «The Brutalist». Filmskaparane hadde brukt KI til å generera scener som herma 1980-tals videoestetikk, og røysta til Adrien Brody – som faktisk vann Oscar for beste hovudrolle – var miksa med ei anna røyst for å forbetra ungarsken til karakteren László Tóth.

Kanskje er serien eit laboratorium for KI-­stilistikk

KI-revolusjonen?

Maria Horvei

Fullfør denne rekka: Intelligens, kraftig nedgang, Mensa, organisasjonssvikt, quiz ….

For det fyrste er orda ordna etter annakvar bokstav i alfabetisk rekkefølgje. For det andre har den britiske greina av Mensa – organisasjonen for dei med som skårar blant topp 2 prosent på ein standardisert IQ-test – opplevd eit dramatisk fall i medlemstalet dei siste åra. Ifølgje ei sak i The Times denne veka har faktisk medlemsmassen til British Mensa halvert seg sidan starten av 2000-talet, og svært kloke hovud er no lagt i bløyt for å finne måtar å gjere IQ kult igjen.

 feirar me mangfaldet, men intelligens er truleg ein av dei siste tinga folk feirar», seier den britiske Mensa-leiaren Kayleigh Mapstone til avisa. Ho meiner høg IQ er noko å framheve og glede seg over, på lik linje med den breie aksepten som har vakse fram i møte med ulike seksuelle identitetar.

Til dette kunne ein sikkert lagt til mykje, inkludert ein liten komplikasjon av kor samanliknbare storleikar høg intelligens og minoritetsseksualitet eigentleg er. Men avisartikkelen fekk meg i alle høve til å tenke på IQ-score og Mensa-medlemskap, og dét for fyrste gong på veldig lenge. For fanst det ikkje ei tid då dette stod høgare på den felleskulturelle dagsordenen? Ei tid då kvart einaste helgebilag verka å kome med ei eiga side med abstrakte figurrekker som skulle fullførast, små utfordringar som kunne gje deg eit hint om du faktisk, slik dei aller fleste verkar å tru, ligg «litt over snittet» på intelligensskalaen?

på det, dess sterkare kjendest koplinga mellom eit kollektivt oppheng i IQ-score og ein svunnen epoke av optimisme, av framtidstru, av trua på at før var dei dumme, men no er veit me heldigvis betre. Stoltenbergs fyrste regjering! Nyateisme! Redaktørstyrte medium! Stephen Hawking på bestseljarlistene! Rikskjendisen Knut Jørgen Røed Ødegaard!

På den andre sida: Nedgangen i britiske Mensas medlemstal neppe kan seiast å vere symptomatisk for at intelligens har gått av moten. Å ha høg IQ kjem heilt sikkert med sine utfordringar, men det er litt som å vere fødd som vestleg mann: Det er vanskeleg å kome unna at du har fått eit heldig utgangspunkt, same kva veg tidsånda svingar.

Å halde fast på trua på at intelligente menneske er dei som skal redde oss, er derimot blitt vanskelegare med åra.

 meg til å anslå den samla IQ-skåren til tek-milliardærane som sat i fremste rekke under Donald Trumps innsettingsseremoni, men eg tør å tippe at ho låg langt, langt over gjennomsnittet. Å halde seg inne med verdas mektigaste mann – same kor dum han er – er då også ein heilt fornuftig strategi, gitt at målet ditt er å auke eiga makt og rikdom.

Fanst det ikkje ei tid då IQ-score stod høgare på den felleskulturelle dagsordenen?

Dei smartaste blant oss

Endre Ugelstad Aas

Dag Eivind Undheim Larsen

Epstein-filene: – Dekningen av Mette-Marits e-poster får et preg av pute-tv

Forrige fredag ble tre millioner nye dokumenter fra etterforskningen av Jeffrey Epstein offentliggjort av det amerikanske justisdepartementet. Dokumentene avslører den overgrepsdømte finansmannens kontakt med verdens rike og mektige.

Særlig de 400 meldingene mellom kronprinsesse Mette-Marit og Epstein har fått mye medieoppmerksomhet her til lands.

Blant annet VG og TV 2 har publisert store deler av korrespondansen. Begge begrunner publiseringen med at informasjonen er av offentlighetens interesse. TV 2 argumenterer også for at de private meldingene bør publiseres for å vise hvordan Epstein bygde opp sitt elitenettverk.

om kronprinsessas kontakt med den overgrepsdømte milliardæren?

Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen mener ikke det. På lederplass i avisa torsdag skriver han at kronprinsessas feilvurderinger ikke begrunner «utilbørlig grafsing av utpreget privat karakter, som ikke har noe i offentligheten å gjøre». Han viser til det presseetiske prinsippet om ikke å framheve personlige og private forhold når det ikke har relevans for saken.

Braanen får støtte fra Trygve Aas Olsen, tidligere fagmedarbeider på Institutt for journalistikk.

– Dekningen av Mette-Marits e-poster får et preg av pute-tv. Vi smugtitter i noe som er veldig privat. Det er flaut for både henne og oss, sier han.

Olsen mener kronprinsessa må tåle at offentligheten gjøres kjent med at hun har hatt en relasjon til Epstein, og at det belyses at hun ikke har snakket sant om dette forholdet.

– Får et preg av pute-tv

Mylena Kifle

De siste ukene har Arbeiderpartiets kulturpolitikk blitt refset av både filmbransjen og kunst- og museumsfeltet.

«Jeg skulle ønske kulturministeren gikk i bresjen og turte å lage politikk som gjør kulturen viktig», sa Museumsforbundets Liv Ramskjær til Klassekampen i går.

Det er nettopp det jeg prøver å gjøre, sier Lubna Jaffery (Ap).

– Jeg skjønner at folk har meninger om kulturpolitikken, men jeg tenker at denne regjeringen gjør mye bra for kunsten og kulturen.

– For meg er det viktig å understreke at kunsten har en enorm egenverdi. Det er bunnplanken i alt jeg tenker om kulturpolitikk, sier statsråden til Klassekampen.

Mandag holdt Jaffery den såkalte «kulturtalen» på Nobels Fredssenter i Oslo. Talen er blitt en årlig begivenhet og arrangeres på initiativ fra Spekter og LO.

Cecilie Nissen, direktør for Kristiansand Kunsthall, mente Jaffery tilsidesatte bildekunstfeltet i talen. «Alle de andre feltene får mye plass i talen: musikk, film, dans», sa hun til Klassekampen torsdag.

Det er ikke mine ­personlige preferanser som avgjør hvem som får penger.

– Vi gjør mye bra for kunsten og kulturen

Bendik Wold

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

Til å ha sjarmert trusene av eksstatsministere, kongelige og presidenter i Verdens økonomiske forum, førte Jeffrey Epstein en forbløffende tam e-post- og tekstmeldingsprosa. Dét var nesten den største overraskelsen i dokumentslippet forrige fredag: Er det 

en suksessrik nettverksbygger ordlegger seg? Man kunne forvente en innsmigrende stil, full av høflighetsfraser og diplomatisk tomsnakk, men Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret. Rettskrivingen er omtrent på samme nivå også.

 Epsteins venner i den globale makteliten som kryper for 

, ikke omvendt. Da Terje Rød-Larsen 1. januar 2017 setter seg ned og skriver en ordrik, dyptfølt takk for alt den sexdømte milliardæren har gjort for ham det siste året – «you are my best friend, and a super rare, thoroughly good human being» – gjengjeldes ikke ett av komplimentene. «We should have a good year», lyder det flatt fra Epstein. «Thanks you too».

Thorbjørn Jagland forsøker å smøre vennskapet ved å etablere en 

 om at Epstein ikke kan foredra knekkebrød, men de mange referansene til det knasesprø næringsmiddelet blir glatt ignorert av mottakeren. Epsteins kommunikasjonsstil er rett-på-sak og blottet for personlighet, kanskje bortsett fra når han aktivt spiller 

: Da ei viss kronprinsesse prøver seg med et «U are very charming u know», kvitterer sexforbryteren med et eplekjekt «ofcourse i know».

 fenomenet ikke. Donald Trump er visstnok avholdsmann, men han ordlegger seg som om han satt kanakas foran skjermen klokka halv fire natt til søndag. Nicolai Tangens smiskende tekstmeldinger til Elon Musk, om noen husker dem, ble stort sett besvart med énstavelsesord – «sure», «cool» – inntil oljefondet stemte imot Tesla-gründerens nye lønnspakke. Da kom det hele sju illsinte linjer i retur, i relativt konsis prosa.

Er det slik at språklig og sosial nonchalanse her går hånd i hånd – eller er disse alfahannenes skrivestil 

skjødesløs? Man kan lure. I Epsteins tilfelle er kommunikasjonen så ordknapp, så triviell, at man spørre seg hva tiltrekningskrafta hans egentlig besto i. Det gjenstår i grunnen bare to muligheter: Enten må mannen ha framstått umåtelig karismatisk og veltalende i levende live, ja, som et reint vrengebilde av sin funksjonelle analfabetisme i skrift. Eller så var det pengene. Penger og makt, det er vel de eneste kreftene i verden som kan få folk til å utholde grenseløs døllhet.

 bydende stilen har også en annen fordel: Den gir inntrykk av fravendt travelhet, av både 

. Epstein, for eksempel, har det så hektisk at han på et tidspunkt feilstaver «ok» som «ol». Det forsterker også mottakerens underkastelse: Mente han «ok»? Hva er verst, å feiltolke herren eller å bry ham med et oppfølgingsspørsmål?

Språklig slendrian blir ofte forbundet med de lavere klasser, men kan også virke opphøyende. Når 

slurver med språket, kan sjusket framstå nærmest som et rojalt prerogativ – på linje med det å slippe gevantene sine rett ned på gulvet ved leggetid. Man kjører rundt med diplomatskilter, så å si, og kan ikke arresteres for noe som helst.

 et uttrykk for at «det teoretiske mennesket», som Nietzsche kalte det, igjen er havnet i vanry. Sokrates var hans yndlingseksempel. Nietzsches egen «Lebensphilosophie» setter nettopp livet selv – livsviljen eller «viljen til makt» – opp mot det moderne menneskets hang til problematisering og grublerier.

Jo visst kan det bli for mye pjatt her i verden. Men det spørs om ikke de reine viljesytringene – gryntet fram av maktpersoner uten omsorg for verken språk eller samfunn – tross alt er skumlere. Når folk slutter å snakke ordentlig sammen, vet vi hva som skjer: Da blir det krig.

Epsteins venner kryper for ham, ikke omvendt

Verden går under i telegramstil

I årets «kulturtale» lovet Lubna Jaffery (Ap) å sette i gang en nasjonal strategi for kulturarenaer. Regjeringen skal se på hvordan ubrukte bygg kan gis nytt liv.

Det skal komme både profesjonelle kunstnere, frivilligheten, lokalsamfunn og publikum til gode.

Det er LO og arbeidsgiverforeningen Spekter som inviterer kulturministeren til å holde tale for fjerde år på rad. Talen varte i en halvtime, og statsråden skrøt av både redaktørstyrte medier, filmfeltet, forfattere og musikere.

Kulturfeltet er imidlertid lite imponert over talen.

– Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende, sier Cecilie Nissen, direktør ved Kristiansand Kunsthall.

Nissen mener det er tydelig at bildekunstfeltet ikke er på toppen av Jafferys prioriteringsliste.

– Alle de andre feltene får mye plass i talen: musikk, film, dans. Hele bildekunstfeltet, utenom museene, er underfinansiert og pressa. Jeg skjønner at alle kulturministere har sine interesseområder, men jeg ble provosert av talen.

Hun mener det er krise for mellomstore kunstinstitusjoner.

Dette er ærlig talt ikke veldig oppløftende.

Feltet refser Jafferys årlige tale

Brenner man inne med en sterk mening eller en analyse som ikke kan skvises inn i en kronikk, kan en fort bli rådvill. For i en tid da pamfletten nærmest er henvist til trykksakenes skraphaug, finnes det knapt noe format for den slags.

Det mener Manifest Medias redaktør Magnus Marsdal, som vil komme de skrivetrengte til unnsetning med sitt nye lydpocket-konsept: en lydbok av relativt beskjeden lengde, som du for en relativt beskjeden sum kan kjøpe der du hører podkast.

– Lydpocketens løfte er at den skal være mer gjennomtenkt og forseggjort enn podkastpraten, sier Marsdal, som forteller at ideen springer ut av at han selv hører mye på podkast, men sjelden på lydbøker.

– Her har et forlag og en forfatter jobbet med teksten og gir deg noe konsentrert og kraftfullt, noe mer enn bare det vanlige podkast-babbelet. Dette formatet inviterer til en ny type tekst skrevet i affekt. En man kan rive av seg i løpet av to uker i stedet for to år.

Prøvekluten er lydpocketen «Den rike pøbelen» av Sigurd Hverven. Der bruker filosofen Hegels begrep om den rike pøbelen for å forstå Maga-bevegelsen og «Trumps grenseløse grenseløshet». Og dét uten at det føles kunstig, ifølge Marsdal.

– Sigurd Hverven er en tenker i aksjon som oppdager noe hos Hegel som han kjenner igjen hos Trump. Det er forfriskende, sier redaktøren.

Dessverre, påpeker han, blir denne type grundig og akademisk forankret tenkning gjerne gjemt bort i lange bøker myntet på et smalt publikum.

– Å lese en lang bok er en investering som man ikke alltid har tid til å gjøre, sier Marsdal.

Hvorfor skal tyngre ­tanker sitte fast i ­papirboka?

Pamflett rett i øret

Få kunstformer er like egnet til å sette sinner i kok som portrettet. Tenk bare på da Lyndon B. Johnson nektet å akseptere Peter Hurds presidentportrett fordi det var det styggeste han noensinne hadde sett. Eller da The Suns slottsfotograf ville stenge Lucian Freud inne i Tower of London etter at han portretterte Dronning Elizabeth II i 2001.

Her til lands var det Håkon Gullvåg som gjorde seg skyldig i en «majestetsfornærmelse» da han samme år portretterte Kong Harald med ekspressive penselstrøk.

«Kongen er fremstilt med et ansikt som får deg til å lure på om han er alvorlig syk», skrev daværende VG-anmelder Lars Elton.

Men så er ikke en god portrettmalers mål å skape en flatterende gjengivelse av mennesket som sitter foran ham. Heller ikke Edvard Munch slapp unna sine modellers vrede.

– Det var ikke alltid portrettene hans falt i god jord, sier Karl Olav Segrov Mortensen.

Han er kurator for «Edvard Munch – Portretter», som åpner på Kunstsilo i Kristiansand førstkommende torsdag. Det er en bearbeidet versjon av den kritikerroste Munch-utstillingen som ble vist ved National Portrait Gallery i London i fjor.

– Det virker som om Munch alltid søker noe som ligger bakenfor utseendet til personene han portretterer, at han prøver å gå inn i sjela deres på et vis, sier Mortensen.

En av dem Munch terget i sitt forsøk på å «gå inn i sjela», er ingen August Strindberg. Det han fant der, skulle han, ifølge dramatikeren, helst holdt for seg selv.

August Strindberg ­ville ha et portrett som likner dem man finner av Goethe.

Munch fanget ikke bare ansikter

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Det har lenge vært ventet at rettssaken mot Marius Borg Høiby vil by på et voldsomt medietrykk mot den tiltalte og de fornærmede. Etter helgas frigivelse av Epstein-dokumentene er også kronprinsesse Mette-Marit i hardt vær.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor Fanny Duckert.

Sammen med Kim Edgar Karlsen har hun skrevet boka «I medienes søkelys» (2017), der de dybdeintervjuer personer som har stått i mediestormer.

Duckert nøler med å gjøre et intervju om Mette-Marit og Høiby – hun vil ikke bidra til det hun mener er en kynisk mediedekning.

– Å stå i en sånn mediestorm er katastrofalt for enkeltmennesket, også for folk som er medievante, sier hun.

I går var norsk og utenlandsk presse samlet i Oslo tingrett. Nesten 200 journalister fra 55 medier skal følge rettssaken der Høiby er tiltalt for 38 forhold, deriblant fire voldtekter.

Høibys forsvarer Ellen Holager Andenæs startet første dag med å hevde at dekningen «inneholder alle de ingredienser som skal til for å gjøre Marius til fritt vilt».

Samtidig har kronprinsessa stått i sin egen storm de siste dagene: I de nylig frigitte Epstein-dokumentene kommer det fram at Mette-Marit hadde nær kontakt med overgrepsdømte Jeffrey Epstein i perioden 2011–2014. Bare de siste sju dagene har Mette-Marit og Høiby vært omtalt i cirka 1500 nyhetssaker, viser tall fra Retriever.

Tvilen kommer på ingen måte tiltalte til gode her.

Høiby-saken og kongehuset: Psykologprofessor advarer mot mediestorm

NTB_dJYNQMkog8U.jpg

Om det som er avslørt, er «normal diplomatisk aktivitet», er det grunn til å frykta for langt verre politiske konsekvensar enn fallet til det norske monarkiet

Stanley Kubricks film «Eyes Wide Shut» følgjer den velståande Manhattan-legen William Harford (Tom Cruise) på ein nattleg storbyodyssé der han får sjå bak fasaden til dei 

 rike og mektige klientane sine. Filmens dramatiske klimaks utspelar seg då Harford snik seg inn på ein privat klubb i ein grandios villa med vakter og passord. Det som møter både oss og den forventingsfulle, kåte doktoren bak tunge dører, er ein rus- og sexorgie der mørkt kappekledde og maskerte menn tar føre seg av unge og avkledde kvinner.

av sjalusi, og natta gjennom har han vore på jakt etter den seksuelle tilfredsstillinga som tilsynelatande alle omkring han har tilgang til. Sjansen til å bryta ekteskapet og til å overskrida sine eigne moralske og yrkesetiske grenser oppstår gong på gong, men han nøler. For freistingane kjem ikkje utan risiko – ikkje for Harford og aller minst for kvinnene, som er begjærsobjekta i forteljinga.

«Eyes Wide Shut» er ein psykoanalytisk draum der den sjalu mannen konfronterer sine seksuelt dyriske og sosialt destruktive drifter. Då Harford entrar trappa til den hemmelege klubben, gjev Kubrick den voyeuristiske fantasien ein isnande dissonans med György Ligetis pianostykke «Musica Ricercata II: Mesto, Rigido e Cerimonale».

eit kulturelt ekko medan eg i helga har lese e-postar mellom Jeffrey Epstein og blant andre ein sosialdemokratisk leiar av den norske nobelkomiteen, ein tidlegare norsk utanriksminister og den norske kronprinsessa.

Ein må undra på kor mange mektige nordmenn som dagleg har vakna opp med illevarslande pianotonar i bakhovudet sidan det amerikanske justisdepartementet byrja å frigje «Epstein-filene»?

seksuell kåtskap er like vanskeleg å skilja frå kvarandre som sidene i eit Möbius-band, visste alt våre forfedrar og formødrer instinktivt før dei reiste seg på to bein og byrja å setja ord på verda. At dette doble begjæret ikkje er noko vi har utvikla oss vekk frå som art, vart vi seinast minte om under metoo.

Og at nordmenn ikkje er meir motstandsdyktige enn andre mot luksusklokker, prostituerte og betalte jaktturar, var skandalen i det internasjonale skiskyttarforbundet eit prov på. Så kvifor er vi «alle» så skuffa, sjokkerte og sinte over dei som har late seg «kila i hjernen», og kanskje andre stadar, av vår tids Mefistofeles, Jeffrey Epstein?

massive dokumentmengda amerikanske styresmakter har samla, er litt som dei tunge dørene i «Eyes Wide Shut»? Idet du ser bak representasjonsromma, ser du at «alle» som har makt over våre felles livsvilkår, er der – frå USAs presidentar og verdas leiande næringslivsfolk til Nordens kongehus og sosialdemokratar som starta i organisasjonane til arbeidarrørsla.

«Dårleg dømmekraft» er ikkje reservert politiske elitar, men kva driv dei? Har du gått på dei beste skolane, jobba 24/7 med politikk, mekla fredsavtalar, vore statsråd og leia nobelkomiteen – berre for ein 

med luksusklokker, tannbleiking og privatflyreiser? Det er så smått. Så smått. Og tillitsbrota, som set nasjonal tryggleik på spel, er så store. Er det verkeleg så stas å få sjansen til å drikka og prompa i boblebadet saman med andre maktgubbar, og få «massasje» av flatbrysta jenter som er enno ikkje har fått musklar til å kna ei filledokke – 

Drenér stampen

Kåre Bulie

Jeg måtte gni meg i øynene: I forbindelse med at Anders Vaa skal begynne som sakprosa-redaktør i Res Publica, poengterer han at han liker «å sette komma på rett plass». Artikkelen på bransjenettstedet Bok365 var basert på en pressemelding forlaget selv stod bak, og av den går det dessuten frem at Vaa har en doktorgrad i lingvistikk og egne bokutgivelser om språk bak seg.

Offentlig å fremheve sin interesse for kommaregler er i 2026 likevel blitt så uvanlig at Vaas prioritering er verd å dvele ved. I en tid da tiltredelsesintervjuer gjerne er like rike på floskler som på tegnsettingsfeil, er det særlig gledelig at noen tar kommaet i forsvar.

 kommareglene, er faren overhengende for at feilene blir mange. De oppstår nemlig like gjerne når kommaet settes, som når det ikke settes. Likevel later det til å herske en taus konsensus i norsk offentlighet om at kommafeil er noe man ganske enkelt må regne med – og intet å beklage. Men dersom øynene mine faller på en reklame på trikken, for eksempel, klarer jeg ikke å la være å tenke på hvor få ord som skal til for at bommerter sniker seg inn – og på hvor dyrt oppdragsgiveren har måttet betale for bare én setning som likevel slående ofte har feil i seg.

Kommafeil har nærmest fått anstrøk av noe demokratisk, høyt og lavt i samfunnet som de opptrer. Den som følger med i landets offentlighet, vil vite at manglende beherskelse av reglene på ingen måte er noe hinder for å bli redaktør i store aviser eller ledende forlag. Ei heller stopper det en professorkarriere. Også i humanistiske fag kan man oppnå prestisjetittelen uten å kunne sette komma.

 måttet smile av den særegne kombinasjonen av henvisninger til poststrukturalistisk teori og manglende basiskunnskaper om grammatikk som kjennetegner så mange tekster om billedkunst her til lands. Enkelte hederlige unntak finnes, men sett bort fra dem går det i det hele tatt lang tid mellom de gangene jeg leser en bok eller en artikkel på norsk hvor hvert komma står på rett plass.

Kommareglene er til for å gjøre tekst lettere å lese og forstå. Den som tar seg bryet med å lære dem, vil innse at tegnene ganske visst gjør meningen tydeligere, og at de reduserer faren for å si noe annet enn det tilsiktede. Ny kreativ leder og ny, kreativ leder betyr ikke det samme. Den analysen det å sette komma innebærer, gir dessuten opphavsmannen mer kontroll over setningene generelt.

 imidlertid at kommagrammatikk blir betraktet som noe bare pedanter og paragrafryttere er opptatt av, og som noe som heller enn å styrke den skapende utfoldelsen begrenser den. Det undrer meg – ikke minst fordi feilene, for den som ser dem, er så iøynefallende.

Profesjonelle, endog feirede skribenter gjør likevel så mange slike feil, i setning etter setning, i tekst etter tekst, at mye tyder på at de ikke er dem bevisst – eller ikke bryr seg. At Bård Borch Michalsen i 2014 utga boken «Komma. Kommategnets personlighet, historie og regler», ser ikke ut til å ha fått dem på bedre tanker.

på at mange som lever av å kritisere andres skriving, ikke er mer opptatt av å holde språklig orden i eget hus. En sakprosa-tekst skjemmet av kommafeil har ikke den samme autoriteten som en uten dem.

Kommafeil har nærmest fått anstrøk av noe demokratisk

Til kommaets pris

Pågripelsen av tidligere CNN-anker Don Lemon føyer seg inn i en etter hvert lang rekke angrep på pressefriheten i USA. Så langt i år har Trump-administrasjonen, Ice og FBI grepet inn overfor amerikanske journalister 25 ganger.

Det viser en oversikt fra presseorganisasjonen Freedom of the Press Foundation. Blant de 25 tilfellene finner man pågripelser, ransakinger og stevninger, men også uttalelser og trusler som organisasjonen mener er krenkelser av pressefriheten.

Det var justisminister Pam Bondi som beordret pågripelsen av Don Lemon. 18. januar dekket han en demonstrasjon mot innvandringspolitiet Ice i en kirke i St. Paul i Minnesota. Det samme gjorde den uavhengige journalisten Georgia Fort.

Begge anklages nå for to lovbrudd: sammensvergelse for å frata andres rettigheter og forstyrrelse av folks religionsfrihet i et gudshus.

Lemon og Fort nekter straffskyld og er nå løslatt uten kausjon. Medieprofessor Kristin Skare Orgeret sier pressefriheten i USA svekkes av disse sakene på flere måter.

– Én ting er de enkelte journalistenes sikkerhet. Men ringvirkningene er også alvorlige, sier Orgeret.

– Andre journalister blir naturligvis redde av å se videoer av FBI-agenter som kommer på døra og pågriper journalister. Det er klart det virker truende og gjør at mange vil kvie seg for å dekke myndighetene kritisk.

Mange av de 25 angrepene på reportere så langt i år har skjedd i Minnesota. Ved noen av tilfellene har ­reporterne vært tilfeldige ofre.

Mange vil kvie seg for å dekke myndighetene kritisk.

Reportere i USA er blitt angrepet 25 ganger i år

Anne Kari Hinna

Er bokloven bare til pynt? spør daglig leder i Tekstallmenningen

– Jeg er bekymret for at bok­loven ender opp med å bare bli symbolpolitikk, sier daglig leder i Tekstallmenningen, Inga Moen Danielsen.

Det er to år siden den mye omtalte bokloven trådte i kraft. Formålet er å legge til rette for bredde, mangfold og kvalitet i litteraturen som utgis i Norge.

Til tross for flotte festtaler om lovens formål tar det tid å få på plass detaljene. Et sentralt punkt i loven handler om hvor store innkjøpsrabatter bokhandlerne kan kreve av forleggerne.

Her sier loven at det skal være en maksimalsats og en minimumssats. Kulturdepartementet skal fastsette størrelsen på disse satsene gjennom en forskrift.

Departementet har gjort en utredning av spørsmålet, og rapporten ble sendt på høring i fjor. Etter dette har det vært stille rundt den varslede forskriften.

Årsaken til at myndighetene ønsker å regulere rabattene, er at innkjøpsprisen til bokhandelkjedene ofte ligger på rundt 50 prosent av det kundene må betale.

Men det finnes eksempler på at mindre forlag er blitt presset ytterligere på rabattene. For noen år tilbake skrev Klassekampen om Falck Forlag, som ifølge forlegger Christer Falck hadde fått beskjed fra bokhandlerkjeden Tanum om at de ønsket å sitte igjen med 55 prosent av salgssummen til en av Falck Forlags titler.

Høsten 2008 uttalte forlegger Arve Juritzen til Aftenposten at «de store kjedene krever mellom 50 og 70 prosent i rabatt når de kjøper inn større antall».

De minste forlagene taper i praksis penger på å ha bøkene for salg i bokhandelkjedene.

Har ventet i to år på rabatt-tak

Se for deg dette: Norge utsettes for et nøye planlagt cyberangrep, og ut av det blå mister du tilgangen til internett, mobiltelefonen og fasttelefonen.

Du sjekker nettavisene for å finne ut av hva som skjer, men de er naturligvis også nede.

Eller hva om flere medier utsettes for dataangrep samtidig, og en ondsinnet aktør pøser ut falske artikler i timevis?

Mediekonsern som Schibsted, Amedia og Polaris har begynt å klekke ut nødløsninger hvis president Donald Trump skulle bestemme seg for å blokkere Europas tilgang til tek-leverandører.

Men flere Klassekampen har snakket med, mener dette bare er én av flere trusler mediene bør være forberedt på.

Er norske medier godt nok rustet for en krisesituasjon?

Vi trenger ikke bevege oss utafor vårt eget kontinent for å høste erfaringer om krisesituasjoner. Da Russland invaderte Ukraina om morgenen torsdag 24. februar 2022, var ukrainske medier forberedt.

Eller, de trodde i hvert fall det, forteller Oksana Brovko. Hun er leder i Foreningen for uavhengige lokalaviser i Ukraina.

Det er et ­andre verdenskrig-preg over det.

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

For Lothar Gorris begynte 1980-årene med en lang vandring gjennom Köln sammen med Nick Cave og bandet hans, The Birthday Party. Ifølge den tyske sønnen av borgerskapet, som var på samme tid imponert og sjokkert, var stjernen fra Australia så full av heroin at Gorris undret på hvordan Cave skulle overleve kvelden.

Den gang var han ung bidragsyter til Stadtrevue. Den nye Köln-trykksaken var typisk for datidens tyske blomstring av bymagasiner som informerte om det som foregikk, på en annen måte enn de tradisjonelle mediene gjorde.

I 1980-årene var Gorris med på å prege Spex, et selvbevisst musikkmagasin med impulser hentet fra både fanzinemakere og poststrukturalistiske akademikere, sammen med Diedrich Diederichsen, som i 2026 er en internasjonalt anerkjent kulturkritiker. Deretter beveget han seg videre til tidsånd-rivalen Tempo.

 avslutning til en novemberdag i 1989, like etter Berlinmurens fall: Da observerte journalisten en østtysk Trabant på Kölns veier. Det nye samfunnsmessige alvoret synet antydet, kom til å prege karrieren hans: I 1997 fikk Gorris jobb i det tradisjonsrike Hamburg-ukemagasinet Der Spiegel, der han fortsatt er å finne. Köln, hjembyen hans, ble dessuten forbigått av det samlede Berlin som kulturhovedstad.

Reporterens minner er gjengitt i «Gegenwart machen. Eine Oral History des Popjournalismus», en ny bok utgitt av den tyske akademikeren Erika Thomalla. «Å skape samtid. En muntlig historie om popjournalistikken», som den ville ha hett på norsk, handler altså om en gren av det skrevne ord som Gorris’ karriere symboliserer, men som har fått lite oppmerksomhet: popjournalistikken.

«Den subjektive, offensive tonen og en estetikk som undergravde grensen mellom høyt og lavt, utløste en generasjonskonflikt», bemerker Thomalla om fenomenet.

Fra først å ha spiret i fanziner og bypublikasjoner kom denne alternative skrivemåten gjennom 1980- og 1990-årene til å blomstre i en rekke nylanserte tyske magasiner og få et stort gjennomslag og publikum. Med tiden flyttet den typisk nok inn i de etablerte medienes bilag, enten det var hos Süddeutsche Zeitung i München eller hos Die Zeit i Hamburg.

egenrådige jeg-fortellere, en sterkere interesse for stil, estetikk og overflate og en nærere tilknytning til bransjer som mote og reklame som trekk ved denne journalistikken. Pop-betegnelsen handlet om en holdning til verden, men også om tematikk: «I intervjuer ble musikere ikke lenger bare spurt om det nye albumet deres, men også om valget av deodorant og sko», oppsummerer forfatteren.

Det uvanlige formvalget er i seg selv et nikk til tradisjonen hun tematiserer: Heller enn en konvensjonell akademisk bok er altså utgivelsen hennes en «Oral History», hvor et gedigent kor av stemmer som var med på å utvikle popjournalistikken, fører ordet.

Aktuelt

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Det er opprør mot Googles og Hollywoods KI-genererte versjon av 1776.

Dei smartaste blant oss

Epstein-filene: – Dekningen av Mette-Marits e-poster får et preg av pute-tv

Lubna Jaffery (Ap) slår tilbake mot kritikerne. – Jeg har et prosjekt, og det er mer kunst og kultur i hele landet.

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

Feltet refser Jafferys årlige tale

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Drenér stampen

At det vekker oppsikt når en forlagsredaktør presiserer gleden ved å sette komma på riktig sted, forteller hvor marginalisert tegnet er blitt.

Amerikanske myndigheter angriper nesten daglig mediene. Konsekvensene kan bli mindre kritisk journalistikk, sier professor.

Er bokloven bare til pynt? spør daglig leder i Tekstallmenningen

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

En ny tysk bok forteller om en lite påaktet skrivetradisjon: popjournalistikken. Også her til lands er kulturfenomenet ufortjent usynlig.

Vi lever i et interregnum. Er det derfor kulturen vår er blitt så nostalgisk?

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Kulturell beredskap

Fritt Ord er i ferd med omgjøre Litteraturhuset til et konferansesenter, mener Ingvild Herzog i Norsk forfattersentrum.

Schibsted er klare dersom USA trekker ut tek-pluggen – og vil dele løsningen med andre

Litteraturhuset i Oslo skal utvide kapasiteten. Samtidig kastes organisasjoner og skrivende ut av huset.

Avslørte KI-juks i akademia

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milli­ar­dærens Paris-leilighet.

Mistillit til velferds­staten gjennom­syrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litte­ra­tur­forsker enes om.

Det er opprør mot Googles og Hollywoods KI-genererte versjon av 1776.

Dei smartaste blant oss

Epstein-filene: – Dekningen av Mette-Marits e-poster får et preg av pute-tv

Lubna Jaffery (Ap) slår tilbake mot kritikerne. – Jeg har et prosjekt, og det er mer kunst og kultur i hele landet.

Epsteins medde­lelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenårings­jente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

Feltet refser Jafferys årlige tale

Manifest Media lanserer et nytt lydbok­format for tekster skrevet i affekt.

Britiske kritikere roste Munch-ut­stil­lingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

– Medie­dek­ningen er helt ute av propor­sjoner, sier psyko­logi­pro­fessor om Høiby-saken

Drenér stampen

At det vekker oppsikt når en forlags­re­daktør presiserer gleden ved å sette komma på riktig sted, forteller hvor margi­na­lisert tegnet er blitt.

Ameri­kanske myndig­heter angriper nesten daglig mediene. Konse­kven­sene kan bli mindre kritisk journa­lis­tikk, sier professor.

Er bokloven bare til pynt? spør daglig leder i Tekstall­men­ningen

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

En ny tysk bok forteller om en lite påaktet skrive­tra­di­sjon: popjour­na­lis­tikken. Også her til lands er kultur­fe­no­menet ufortjent usynlig.

Vi lever i et inter­regnum. Er det derfor kulturen vår er blitt så nostalgisk?

Fagtids­skrif­tene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Kulturell beredskap

Fritt Ord er i ferd med omgjøre Litte­ra­tur­huset til et konferanse­senter, mener Ingvild Herzog i Norsk forfat­ter­sen­trum.

Schibsted er klare dersom USA trekker ut tek-pluggen – og vil dele løsningen med andre

Litte­ra­tur­huset i Oslo skal utvide kapa­si­teten. Samtidig kastes orga­ni­sa­sjoner og skrivende ut av huset.

Avslørte KI-juks i akademia

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Epsteins meddelelser kunne like gjerne blitt knasta ned av ei furten tenåringsjente med én hånd på mobilen og den andre på Voi-styret

Manifest Media lanserer et nytt lydbokformat for tekster skrevet i affekt.

Britiske kritikere roste Munch-utstillingen da den ble vist i London. Men kanskje vrir August Strindberg seg i grava når den nå inntar Kunstsilo.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

At det vekker oppsikt når en forlagsredaktør presiserer gleden ved å sette komma på riktig sted, forteller hvor marginalisert tegnet er blitt.

Amerikanske myndigheter angriper nesten daglig mediene. Konsekvensene kan bli mindre kritisk journalistikk, sier professor.

Er bokloven bare til pynt? spør daglig leder i Tekstallmenningen

En ny tysk bok forteller om en lite påaktet skrivetradisjon: popjournalistikken. Også her til lands er kulturfenomenet ufortjent usynlig.

Vi lever i et interregnum. Er det derfor kulturen vår er blitt så nostalgisk?

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Fritt Ord er i ferd med omgjøre Litteraturhuset til et konferansesenter, mener Ingvild Herzog i Norsk forfattersentrum.

Litteraturhuset i Oslo skal utvide kapasiteten. Samtidig kastes organisasjoner og skrivende ut av huset.