Endre Ugelstad Aas

#fff

#000

Kristelig Folkeparti har fått en ny vår, og de rir nå på en verdikonservativ bølge inn mot valgdagen på mandag. Tradisjon, tro og verdispørsmål er viktige saker for partiet. Men hvor står KrFs kulturpolitikk i 2025?

Partiets andre nestleder Jorunn Gleditsch Lossius tar seg tid i en hektisk valgkampinnspurt til å gi oss en og annen pekepinn.

– Hva mener du er den viktigste kulturpolitiske saken i vår tid?

– Å sikre brei tilgang til kultur for alle – uavhengig av bakgrunn og bosted. I en tid med økende polarisering og digital fragmentering må kulturpolitikken styrke fellesskapet og identiteten vår. KrF mener at kultur ikke bare er underholdning, men en bærer av verdier, historie og tilhørighet. Derfor må vi investere både i profesjonell kunst og frivillig kultur.

– Hvis de borgerlige vinner valget og KrF havner i regjering med Frp, samarbeider dere med et parti som vil kutte drastisk i kulturbudsjettet. Vil KrF kjempe for kulturen i en slik regjering?

– KrF vil alltid kjempe for kultur og frivillighet. Vi har et verdibasert syn på kulturpolitikken og mener kulturen er en bærebjelke i samfunnet vårt. Vi vil stå fast ved vår politikk og ikke akseptere kutt som svekker kulturens rolle i samfunnet.

– Jeg leser i KrFs partiprogram at dere vil gjennomføre et «kulturminneløft». Fortell!

– Kulturminneløftet handler om å ta vare på vår felles historie – ikke bare gjennom statlige tiltak, men ved å mobilisere frivillige, organisasjoner og lokalsamfunn. KrF vil styrke tilskuddsordninger og gi mer ansvar og støtte til dem som kjenner kulturminnene best: De som bor der, bruker dem og formidler dem videre.

– Hvorfor er vern av kulturminner så viktig for KrF?

Kulturminner er bindeledd mellom generasjoner.

Lover å verne om kulturen i regjering

Mylena Kifle

, taktisk stemmegivning og store pengegaver: Årets valgkamp har mer enn tidligere vært preget av det politiske spillet, hevder flere.

Våre danske naboer er kanskje ikke kjent for lite politisk spill, men meningsmålinger får langt mindre plass i valgkampene deres.

Den siste måneden før valget har norske medier publisert dobbelt så mange meningsmålinger som danskene gjorde en måned før Folketingsvalget i 2022.

Det stemmer overens med Signe Bock Segaards oppfatning av valgkampdekningen i de to landene. Hun har dansk bakgrunn og jobber som valgforsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

– Meningsmålinger får mye mer plass i den norske valgkampen enn i den danske. Mitt klare inntrykk er at i Norge kan enkeltmålinger plutselig få veldig stor betydning, og dét til dels på bekostning av innholdet i politikken, sier Segaard.

Den siste måneden før det danske valget i 2022 publiserte mediene 32 meningsmålinger, ifølge en oversikt Klassekampen har fått fra statsviter Kasper Møller Hansen ved Københavns Universitet.

Noen dager før valget er det samme tallet i Norge mer enn dobbelt så høyt. Fra 6. august til 4. september publiserte norske medier 67 meningsmålinger.

Hadde det ikke vært for de mange målingene, ville ikke debatten om taktisk stemmegivning fått så mye plass, slår Segaard fast.

I Norge kan enkeltmålinger plutselig få veldig stor betydning,­ delvis på bekostning av innholdet i politikken.

Måles dobbelt så ofte som danskene

Guri Kulås

Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen har lukkast i å få merksemd som Kultur-Noregs mest kontrære røyst med eit karakterdrap på filmregissør Joachim Trier og medmanusforfattar Eskil Vogt. «Affeksjonsverdi er nok en påminnelse om hvor pinlig det er at Joachim Trier er Norges fremste kultureksport», opnar pamfletten, som Ellefsen heller burde ha levert som protest til juryleiar Juliette Binoche i Cannes enn å stila han til ei filminteressert allmente, som enno ventar på norsk kinopremiere.

som kulturredaktøren ikkje berre vil åtvara oss mot «Affeksjonsverdi», men også ta i skole 261.911 billettkjøparar som gjekk på norsk kino for å sjå «Verdens verste menneske». Ein annan av Triers prisvinnande filmar som, ifølgje Ellefsen, manglar «Allens humor, Truffauts visuelle lekenhet, Bergmans dybde. Samme hvor ivrig de prøver å plassere seg selv i storhetenes filmatiske selskap».

Vel, vel. Ellefsen minner oss også uunngåeleg om Allens parafrasering av George Bernard Shaw: 

Those who can, do; those who can’t, teach

 slutten på filmen, blir rekna som normbrot blant filmkritikarar.. Å pakka inn personlege antipatiar mot uttrykk ein ikkje liker eller ikkje forstår som «filmkritikk», har derimot tradisjon i norsk presse. Ellefsens reduksjonistiske og dømmesjuke lesing av «Affeksjonsverdi» kling kaldt av 1980-tal.

historiske årsaker vore eit så lite kulturfelt her til lands at levande bilde berre unntaksvis har vorte tatt på alvor som kunst med 

. Filmskaping og filmstudium var marginale fenomen fram til tusenårsskiftet.

Skilnaden i status og kompetanse mellom filmkritikk på den eine sida og litteratur-, scene-, kunstmusikk- og bildekunstkritikk på den andre har ofte, men slett ikkje alltid, vorte reflektert i amatøristisk filmkritikk der subjektive meiningsdommar frå spitige skribentar har vorte redaksjonelt applaudert som salsplakatar for avisene. Journalistisk filmkritikk – og redaktørar si respekt for faget – har heller ikkje utvikla seg i takt med bløminga i filmbransjen dei siste 25 åra, som har dyrka fram talent som no konkurrerer om dei største filmprisane i verda.

kulturredaktør i ei kulturavis tar på seg å melda den nye filmen til landets mest meritterte regissør, 

 jo bety at film blir prioritert seriøst, men at same redaktør nyttar meldinga til å slå opp at han synest den internasjonale suksessen er pinleg, er snarare sjølvopptatt. At Ellefsen småminkar seg til å håna at det blir strødd litt popstjerneglans over filmskaparen og å omtala ein kulturinstitusjon i Oslo som «lille Vega», er på grensa til irrasjonelt. Og dei nedlatande, utanomkunstnariske kommentarane kjem i Ellefsens harang mot «hul» elitisme i filmane!

Når han så prøver å identifisera «den triersk-vogtske metoden», nyttar han ikkje kreftene på ei ope drøfting av det filmen inneheld, men søker nidkjært etter element som kan stadfesta fordommar. Han gjer jamvel «vakkert» foto til noko negativt. «Skjønnhet» står her i motsetnad til «sannhet», polemiserer Ellefsen utan å gå inn i fotoets tekniske og narrative kvalitet. Han prioriterer heller å redusera intertekstuelle referansar til «høykulturelle markører» som «en del av filmens uforpliktende rekvisittering.

Ellefsens kontrære vurdering byrjar å likna posering. Kvifor læst han, brått, som han ikkje veit at det er i bildekomposisjonen meining blir skapt i film? Triers «rekvisittering» er ein nitid samansett, meiningsberande mosaikk. Om kulturredaktøren hadde lese sin eigen filmkritikar Ulrik Eriksens gamle intervju med Joachim Trier, ville han fått eit detaljert innsyn i både ideane og «den triersk-vogtske metoden» og kunne ha brukt kreftene på å vurdera resultatet mot intensjonen. Det er god kritikarpraksis ikkje minst i ein slakt.

Han gjer jamvel ‘vakkert’ foto til noko negativt

Kontrær posering

Elise Winterthun

Anniken C. Mohr

Hvordan ser en familie ut? I den nye norske dokumentarfilmen «Tre fedre» ser den slik ut: Kristopher – eller Kris, som han blir kalt – er mann og høygravid med sitt første barn. Han har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling, men har fremdeles fungerende livmor.

Foruten ham vil barnet få to andre pappaer – Kris inngår nemlig i et flerpartnerskap med David og Sindre, begge homofile cismenn. Dokumentaren følger den ukonvensjonelle familien under svangerskap, fødsel og spedbarnstid.

Filmen hadde verdenspremiere i vår, og fredag kommer den på kino her til lands. Denne uka vant filmen publikumsprisen under Oslo Pix Filmfestival.

– Dette er kanskje den mest politiske filmen vi har laget, sier regissørene Even G. Benestad og August B. Hanssen.

De to har kjent hverandre siden de var smågutter i hjembyen Grimstad. Dette er ikke første gang de lager film sammen: I 2002 kom den prisbelønte «Alt om min far», et portrett av Esben Esther Pirelli Benestad, som er Even Benestads far.

Seinere samarbeidet de om dokumentarene «Natural Born Star» (2007), «Pushwagner» (2011) og «Club 7» (2014).

Det var Kris, David og Sindre som tok kontakt med dem. Først var de to filmskaperne usikre på om det var nødvendig å lage en sånn film nå. For var ikke verden tross alt blitt mer tolerant?

– Men dagen vi skulle begynne prosjektet, skjedde 25. juni-terroren. Den forandret Norge og viste at det ikke er så trygt å være skeiv likevel. Da var det ikke lenger noe spørsmål om at denne filmen burde lages, sier Benestad.

Dette er kanskje den mest politiske filmen vi har laget.

En ganske alminnelig familie

Selma Stormyren Larsen

Abba, Spotify og Lars Norén har én ting til felles – ingen er med i den svenske kulturkanonen

– Er det ikke merkelig at ikke Abba er der med sin «Waterloo»? spør programleder og journalist Fredrik Skavlan da Klassekampen ringer.

Tirsdag ble Sveriges offisielle kulturkanon lansert i Uppsala. Lista består av hundre verk i ti kategorier – deriblant litteratur, musikk, oppfinnelser og lov og rett.

Skavlan, som har bodd i Sverige i en årrekke, er undrende til selve ideen om en kanon.

– Dette er vel et forsøk på å styrke svensk patriotisme. Men at svenske Alexander Isak nettopp ble solgt til Liverpool som Premier Leagues dyreste spiller noensinne, betyr nok mer for den svenske selvfølelsen enn noen kulturkanon kan.

Hilma af Klint, Elsa Beskow, Edith Södergran og Vasaloppet: De utvalgte verkene har én ting til felles, nemlig at de ble skapt før 1975.

Det var også komiteens begrunnelse for at Abba ikke kom med – men Skavlan påpeker at «Waterloo» faktisk er fra 1974.

– Jeg syntes det var litt overraskende at den ikke kom med.

Forfatter Johan Harstad, som tidligere har lagt en roman til Stockholm-forstaden Hässelby, er ikke så positiv til kanonideen.

Norge savner Abba, Spotify og Lars Norén

Dag Eivind Undheim Larsen

Senterpartiet sliter med oppslutningen. På VGs siste måling denne uka ble partiet klokket inn på 4,8 prosent – faretruende nærme den berømte sperregrensa.

Stortingsrepresentant Åslaug Sem-Jacobsen er nå på intensiv valgkampturné i Vest-Telemark, men tar seg tid til å forsvare partiets kulturpolitikk.

– Hvilken kulturpolitisk sak trumfer alle andre etter din mening?

– Senterpartiets mål om å bruke én prosent av statsbudsjettet på kultur. Ikke minst fordi kultur er en sentral del av vår nasjonale beredskap.

– Hvordan kan kultur sies å være beredskap?

– Når vi nå snakker så mye om behovet for å øke forsvars- og beredskapsevnen her i landet, må man jo også få befolkningen til å stille opp. Folk må rett og slett ha noe å kjempe for, og da snakker jeg ikke bare om stavkirker og folkemusikk, men også om ytringsfrihet og demokratiske verdier. Og dette skal kulturpolitikken legge til rette for.

– I Sps partiprogram er det mye snakk om den norske kulturarven. Har dere et tilbakeskuende kultursyn?

– Aldeles ikke. Når vi for eksempel har kjempet for å etablere regionale kulturfond, er jo det noe som kommer dagens kunstnere til gode. Vet du hvorfor du leser partiprogrammet vårt på den måten?

Vi har så mye mer politikk rettet mot kulturminner enn andre partier.

Ser på kultur som nasjonal beredskap

Frida Holsten Gullestad

«Familien Abrahamsen hadde elleve barn – et helt fotballag!»

Skuespillerne er samlet til en av de første øvingene ute i gata. Manus sitter ennå ikke helt, og replikker og sangtekster hentes fram på mobilen.

I Nerbyen i Trondheim finnes det ett fysisk spor etter det som fra 1870 til 1940 var landets eneste jødiske kvarter: ei ringeklokke med navnet «D. Isaksen». Ringeklokka er fredet og skaper forbindelse til en annen tid.

– Vi er ærbødig uærbødige, sier Øyvind Brandtzæg, regissør og manusforfatter, om hvordan han vil fortelle om tradisjoner, kultur og språkforvirring blant jødene i Trondheim fra 1870-tallet til 1940.

Han har ikke jødisk bakgrunn selv, men har intervjuet trondheimere om deres besteforeldres liv i gatene rundt det som i dag er Olavskvartalet. De har fortalt om gater med mange jødiske butikker, store familier og sterke tradisjoner.

– Håpet er å vise fram en viktig del av Trondheims historie som ikke så mange vet om, sier Madeleine Brandtzæg Nilsen, skuespiller i forestillingen og for anledningen med kombinasjonen skaut, hatt og langt løsskjegg.

– Se for deg at fjorden var rett nedenfor her, og at gata var full av hester og hestemøkk, sier Bendik Sjømæling Nordgaard.

Vekker liv i jødisk bydel

– Jeg er enig i alt som står i dette oppropet og tar det gjerne videre direkte til Israel, sier utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) til Klassekampen.

I går morges mottak han et brev fra støttespillere bak det internasjonale journalistoppropet «Freedom to report» utenfor Utenriksdepartementets lokaler i Vika i Oslo. Over 1500 journalister og mediearbeidere krever at utenlandsk presse får slippe inn i Gaza.

Profilerte norske utenriksreportere som Sidsel Wold, Fredrik Græsvig og fotojournalist André Liohn var blant de oppmøtte. I brevet oppfordrer de den norske utenriksministeren til å legge press på Israel for å tillate utenlandske journalister fri og uavhengig adgang til Gaza.

– Når Netanyahu-regjeringen sier at mye av det som rapporteres, er feil, propaganda og løgn, vil det i så fall være en god løsning å la internasjonal presse komme inn og rapportere riktig. Hvis han ikke har noe å skjule, er det ingen grunn til å legge lokk på internasjonal presse, fortsetter Eide.

Siden Israels krig mot Gaza startet i oktober 2023, er utenlandske journalister blitt nektet fri adgang til krigssonen. Internasjonale medier har derfor samarbeidet med lokale team i Gaza for å få ut bilder og historier derfra.

I samme periode er minst 242 journalister blitt drept inne i Gaza ifølge FN, noe som gjør den til den dødeligste krigen for journalister noensinne.

– Hvis Israels ønsker å kalle seg et demokrati med ytringsfrihet, så må de sørge for at utenlandsk presse kommer inn. Dette er også noe som veldig mange israelske journalister nå krever av myndighetene, sier NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold.

Det er den norsk-brasilianske fotojournalisten André Liohn som har tatt initiativet til oppropet, som har fått mye internasjonal oppmerksomhet.

Eide er «enig i alt» i journalistopprop

Etter drapet på Tamima Nibras Juhar er spørsmålet om identifisering av den terrorsiktede igjen blitt aktualisert.

Medier som VG, Dagbladet og NRK har både navngitt og publisert bilder av den siktede. Aftenposten, NTB og Dagsavisen har derimot anonymisert 18-åringen.

I 2016 gikk en rekke franske medier sammen og sa at de ikke lenger ville identifisere terrorister. Medieforsker Kristin Skare Orgeret mener norske medier har noe å lære av franskmennene.

– Norske redaksjoner kan med fordel la seg inspirere av Frankrike. Vi vet at det terroristene ønsker mer enn noe annet, er å skape frykt og få oppmerksomhet, sier hun.

I løpet av 19 måneder i 2015 og 2016 var det elleve terrorangrep i Frankrike, med flere hundre døde. De mange angrepene var bakgrunnen for at flere medier delvis anonymiserer terrorister.

– I 2016 var det en økt bevissthet i franske medier om hva terroristene ønsker å oppnå, og flere bestemte seg for å gi dem minst mulig oppmerksomhet for å unngå at de ble glorifisert, sier Orgeret.

Le Monde, RF1, France 24 og BMF TV var blant mediene som sluttet å publisere bilde av terrorister. Flere skriver heller ikke navnet på gjerningspersonen, mens noen bare skriver fornavn og forbokstaven i etternavnet.

Også Danmarks Radio sa den gangen at de ville slutte å vise bilder av terrorister.

Jeg tror det har en effekt å gjøre terroristene litt grå.

Ber norske redaktører lære av franskmennene

Kåre Bulie

I motsetning til kollegene Anna og Michael Anchers hus og boligen til den malende forfatteren Holger Drachmann og hans tredje kone, norske Soffi Lasson, er det siste hjemmet til P.S. Krøyer overraskende nok ikke sommeråpent for turistene. At Krøyer er den aller mest feirede av signaturene som sammen er blitt berømt under betegnelsen Skagen-malerne, ble nylig underbygget av at danske Weekendavisen, som kvinnemagasinet Woman før den, utropte ferietiden i 2025 til «Krøyer-sommeren».

«Den bestod av noe med stråhatter, lange kjoler, lyse netter, pastellfarget lin og en poetisk linje av Drachmann», bemerket avisens kulturkommentator Anne Sophia Hermansen om sin oppdagelse av fenomenet på Instagram og la til naturvin i glassene og ville blomster på langbordet.

 Krøyer-sommeren «en slags kulturell motgift mot algoritmer og modernitetens kompleksitet», opphavet i sosiale medier og mobilkamera-vennligheten til tross, og er «et uttrykk for at den langvarige betagelse av globaliseringen er i ferd med å klinge ut». Hun setter begeistringen for Krøyers Skagen i forbindelse med en gjenoppdagelse av det danske – og med «den åndelige opprustning som mange politikere har etterspurt».

I juni var jeg på Skagen for første gang på tre tiår – og ble altså del av en trend som forble ukjent for meg inntil jeg leste om den to måneder etter hjemkomst. Ganske riktig både spiste jeg middag på Brøndums hotell, stedets sagnomsuste kunstneretablissement, og besøkte Skagens museum. I takt med renommeet til maleriene den viser, P.S. Krøyers inkludert, har institusjonen typisk nok vokst flere ganger gjennom det hundreåret den har eksistert, og for lengst blitt atskillig mer omfangsrik enn Skagens størrelse skulle tilsi.

Skagen forblir i særklasse i Skandinavia med hensyn til rollen kunst har spilt i regionens omdømmebygging. Alene var malerne ikke – også kongelige bidro til å gjøre småstedet nord i Danmark ettertraktet. Men de velkledde vandrende kvinnene på stranden og de festlige selskapene i det grønne fra kunstnernes bilder har spredt seg høyt og lavt, til kalendere, plakater og ytterligere reproduksjoner – og glir i 2025 altså smidig inn i selvpresentasjoner i digitale kanaler.

besøkt Skagens museum, vil vite at det romantiske fenomenet som gjerne oppfattes som særlig dansk, også hadde betydelige norske innslag. Christian Krohg stod på god fot med sine berømte kolleger lenger sør og malte flere kjente bilder på Skagen i gullalderen. Også hans landsmenn Frits Thaulow og Eilif Peterssen oppsøkte stedet. Deres yngre kollega Ludvig Karsten kjøpte hus og malte der i 1920-årene.

Hermansens påstand om «Krøyer-sommeren» som uttrykk for en tilbakevending til det nasjonale utfordres først og fremst av det underbelyste faktum at også Peder Severin Krøyer, som kunstnerens fulle navn lyder, opprinnelig var nordmann. Han ble født i Stavanger sommeren 1851, for så, etter sitt første leveår, å bli plassert hos morens søster og hennes mann, zoologen Henrik Nikolaj Krøyer, i København.

omstendighetene rundt opphavet hans er dessuten med på å nyansere forestillingen om at en sommer i hans navn ligner en vakker drøm. Typisk nok nevnes hverken fødelandet eller sammenhengen kunstneren kom til verden i – utenfor ekteskap og med en far ettertiden ikke klarer å enes om hvem var – i avisteksten som slo fast at de seneste månedene står i Krøyers tegn.

To tiår etter malerens død i 1909 besøkte datteren hans Rogaland. «Hvorfor har dere ikke annektert far?» spurte hun da – og la til at Stavanger ikke hadde gjort nok for Krøyer. Læreren Gunnar A. Skadberg innleder sin bok «Peder Severin Krøyer sett fra Stavanger – fødebyen» (2009) med denne anekdoten – og sier seg enig med Vibeke Krøyer.

Allerede før kunstneren ble født, hadde moren fått diagnosen ‘sindssvag’

Krøyers norske fortid

Rødt har hatt en god formkurve gjennom valgkampen, og målingene viser at partiet ligger an til en oppslutning på rundt 6 prosent i det kommende stortingsvalget.

I dag forsvarer Rødts kulturpolitiske talsperson, Hege Bae Nyholt, partiets kulturpolitiske prioriteringer.

– Hvilken kulturpolitisk sak er viktigst, slik du ser det?

– At kultur blir tilgjengelig for flest mulig, og at kulturarbeiderne her i landet har gode arbeidsforhold.

– I Rødts arbeidsprogram står det at «kunstnere skal få betaling og rettigheter som arbeidstakere når situasjonen tilsier det». Innebærer dette at forfattere skal få timebetaling for å skrive romaner?

– Nei, det innebærer at vi vil styrke de ulike stipendordningene vi har på kulturfeltet i dag. Vi ønsker ikke bare å utvide dem, slik at flere kan få stipender, men også gjøre dem mer langvarige.

– Dere vil også styrke pressestøtta. Hvorfor er det viktig?

– For å verne om demokratiet. Velfungerende redaktørstyrte medier er viktigere enn noensinne. Pressestøtta stimulerer også til mer gravende journalistikk, slik at det ikke bare blir plass klikkvennlige artikler med pupp eller penis i overskriften.

– Dere vil også fylle på med mer penger i innkjøpsordningen for sakprosa. Betyr det at dere vil gjøre den automatisk etter mønster fra den skjønnlitterære ordningen?

Velfungerende redaktør­styrte medier er viktigere enn noensinne.

Åpner lommeboka for kunstnerne

Medier over hele verden går i svart for å fordømme Israels drap på journalister. 

I dag deltar over 250 aviser og mediehus fra mer enn 50 land i en felles aksjon til støtte for journalister i Gaza. Forsidene til storaviser som The Independent og Frankfurter Rundschau, samt nyhetskanalen Al Jazeera og den spanske allmennkringkasteren RTVE, vil preges av det samme budskapet. Også dagens forside av Klassekampen er viet til saken.

Det er Reportere uten grenser og organisasjonen Avaaz som står bak kampanjen. De har tre mål:

Å fordømme Israels systematiske angrep på palestinske journalister i Gaza

Å beskytte og evakuere journalister i Gaza

At internasjonal presse får slippe inn i Gaza

– Dette er et nødanrop for å øke presset på myndigheter verden over. Målet er å få dem til å stoppe det israelske militærets krigsforbrytelser mot journalister i Gaza, sier Martin Roux, som er sjef for krisedesken hos Reportere uten grenser (RSF) til Klassekampen.

Minst 242 palestinske journalister har blitt drept siden 7. oktober 2023 ifølge tall fra FN. Reportere uten grenser opererer på sin side med et tall på 220. Det gjør Israels krig mot Gaza til den dødeligste for journalister noensinne, ifølge presseorganisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ).

Roux fra RSF, som har jobbet med å koordinere «blackout»-kampanjen, påpeker at angrepene mot palestinske journalister i Gaza har blitt flere og kraftigere de siste ukene.

Systematisk hindrer Israel rapportering om grusomhetene i Gaza-krigen.

Over 250 medier aksjonerer mot journalistdrap i Gaza

Det er små marginer. En av sykepleierne er borte fra jobb på grunn av sykdom. Sykehuset er fullt, men likevel er ingen vikarer ringt.

De er underbemanna, som de ofte er, men denne kvelden presses den unge og dyktige Floria til bristepunktet.

Oppgavene hoper seg opp, og Floria får knapt et øyeblikk til å puste ut.

– Mange har lest om den stressende hverdagen til sykepleiere i avisene. Men med filmen ønsket jeg å lage en konkret fysisk og emosjonell opplevelse for seerne. Jeg vil at folk skal kjenne pulsen øke gjennom filmen. Jeg tror det kan vekke mer empati.

Det sier sveitsiske Petra Volpe. Hun har regissert «Kveldsvakt» og er i Oslo i forbindelse med visningen av filmen på festivalen Oslo Pix.

Filmen er allerede blitt hyllet i en rekke land, og den er Sveits’ Oscar-kandidat. Floria spilles av tyske Leonie Benesch, kjent fra filmen «Lærerværelset» og tv-serien «Babylon Berlin».

Vi følger Floria denne ene kveldsvakta og får ellers vite lite om privatlivet hennes.

Syke­pleierne er dyktige og motiverte, men sånn systemet er nå, kan de ikke vinne.

Florias kamp mot klokka

Demian Vitanza

Valgdagen nærmer seg, og det norske folk skal peke ut sin politiske framtid. Gjennom stemmeseddelen skal vi være med og bestemme skattepolitikk, skolepolitikk, klimapolitikk og masse annet.

Én sak som imidlertid ikke avgjøres i dette valget, er opprustningen av forsvaret. For litt over ett år siden stilte et samlet storting seg bak et forsvarsforlik som innebærer 600 milliarder kroner mer til militæret i årene fram mot 2036.

Beløpet skal inflasjonsjusteres og fases inn i økende grad. Dette innebærer nesten en dobling av forsvarsbudsjettet mot slutten av perioden. Vi skal ha seks nye ubåter, fem nye fregatter, nytt luftvernsystem og øke hæren fra en til tre bataljoner. Fra å utgjøre omtrent 4,8 prosent av statsbudsjettet i 2024 skal forsvaret sluke anslagsvis 7–8 prosent av de offentlige utgiftene i 2036, litt avhengig av hvor mye resten av økonomien og statsbudsjettet vokser.

 samtidig med at eldrebølgen virkelig smeller til, og vi kommer til å ha enorme ressursmangler på sykehus, eldrehjem og skoler. I tillegg burde vi gå gjennom en krevende grønn omstilling av økonomien. Jeg mener befolkningen er blitt snytt for muligheten til å stille spørsmål ved opprustningen.

Riktignok har partiet FOR utfordret opprustningskonsensusen, men de er også negative til å støtte Ukraina og framstår i praksis som Russland-vennlige. Dette er heldigvis ikke et parti vi kommer til å se på Stortinget.

Så hvem skal representere dem som ønsker å støtte Ukraina, men som ikke har tro på en storstilt militær opprustning utover dét? Og hva med dem som i hvert fall ønsker å sette spørsmålstegn ved hvor stor satsingen på det militære trenger å være?

 elsker skyting og våpen, har ikke militæret noen egenverdi. Forsvaret skaper ikke reelle verdier, det beskytter dem. Derfor bør Forsvaret være akkurat så stort som nødvendig, og helst ikke større. Det kritiske spørsmålet er derfor hva som er nødvendig. Hvor sannsynlig er et angrep på Nato? Hvor sannsynlig er et angrep mot Norge? Og ikke minst: Hva slags karakter vil et slikt angrep ha?

Mange har sitert det danske forsvarets etterretningstjeneste, som i februar i år kom med en oppdatert trusselvurdering. De mener at Russland, seks måneder etter en eventuell slutt på Ukraina-krigen, vil være klar for en lokal krig i et grenseland. Etter to år vil de være klar for en regional krig rundt Østersjøen. Etter fem år vil de være klare for en storskalakrig på kontinentet.

 egentlig disse påstandene? Det kan se ut som de ikke tar innover seg de enorme omkostningene krigen i Ukraina har hatt, med tap av opp mot en million russiske soldater, hvorav om lag 200.000 har mistet livet. Den økonomiske situasjonen i Russland er ekstremt prekær, og de har en befolkningssammensetning som er enda mer alderstynget enn Europa, med spesielt få mennesker i tjueårene. De kommer ganske snart til å mangle enorme mengder arbeidskraft. Det finnes en grense, selv for Russland, for hvor mange menn de kan sende inn i ei kjøttkvern og samtidig opprettholde intern stabilitet.

Politikerne kan ikke fortsette å late som at dette ikke blir en byrde

Opprustning uten debatt

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

De har kommet jevnt og trutt, nyhetene om Trump-administrasjonens angrep på det amerikanske kulturfeltet det siste året.

Mens Donald Trump bestandig har rettet skyts mot kulturaktører, mediebransjen og akademia, er kampanjen blitt giret betraktelig opp i hans andre presidentperiode.

Administrasjonen har kuttet i statlig støtte til kunst og kultur, sparket landets nasjonalbibliotekar, gått til søksmål mot Harvard-universitetet og avviklet finansieringen av offentlig kringkasting – for å nevne noe.

Den siste måneden har særlig presset mot Smithsonian, verdens største museums- og forskningskompleks, fått oppmerksomhet. Museenes innhold skal granskes for å sikre at det er i tråd med «amerikanske verdier».

Denne uka signerte 275 kulturpersoner og representanter fra 150 kunstorganisasjoner et opprop der de hevder at den kunstneriske og intellektuelle friheten i landet er «alvorlig truet».

Hva er det egentlig som skjer med det som pleide å være et foregangsland for kunst, litteratur, journalistikk og forskning? Og hva er Trumps overordnede mål?

– Det handler om å gjeninnføre gamle hierarkier og gjøre hvithet til sentrum i amerikansk kultur, sier professor Michèle Lamont til Klassekampen.

Hun er blant USAs mest framtredende sosiologer og arbeider til daglig ved Harvard-universitetet, som det siste året har stått i en intens kamp med presidenten.

Det Trump ­lover, er at hvite menn igjen skal stå øverst i hierarkiet.

Den store utraderingen

Pernille Ekornrud Grøndal

NRKs supermåling for august viser at Frp fosser fram i valgkampen. De er nå Norges nest største parti med klar margin.

I dag stilles Frps kulturpolitiske talsperson Silje Hjemdal til veggs i Klassekampens kulturpolitiske spørrerunde.

– Hvilken kulturpolitisk sak er det som trumfer alle andre, slik du ser det?

– Skjevfordelingen av statlige kulturkroner. Det er altfor mange penger som havner Oslo, og de bør i større grad spres rundt om i landet. En god nummer to er gjeninnføring av gaveforsterkningsordningen [ordning der staten gir et ekstra tilskudd på 25 prosent av donasjoner fra private givere, red.anm.].

– Frp vil at kulturinstitusjoner i størst mulig grad finansieres av publikum. Teater- og konsertbilletter blir altså betraktelig dyrere dersom Frp får en hånd på rattet i kulturpolitikken?

– Det er din påstand. Vi er opptatt av at norske kulturinstitusjoner må finne andre finansieringskilder enn statlig pengestøtte. Det er blant annet grunnen til at vi ønsker å gjeninnføre gaveforsterkningsordningen.

– Hva synes du forresten om det prisnivået vi har på teaterbilletter her i landet?

– Jeg ser at det kan være dyrt for en hel familie å gå i teateret. Dersom Frp får gjennomslag for sin skattepolitikk, vil flere norske familier også sitte igjen med mer i lommeboka, noe som betyr at man får mer penger til å bruke på kultur.

– Det står lite om litteraturpolitikk i Frps partiprogram. Vil dere for eksempel støtte Høyres forslag om å fjerne momsfritaket på bøker?

­Poker er dessuten et kunnskapsspill og er blitt til en folkesport.

Lukker døra for moms på bøker

Når man leser romaner fra forrige århundre – la oss si 1920-tallet – er én ting påfallende: Hvor myldrende europeiske storbyer var, til tross for at de befolkningsmessig var mindre enn nå. Vel var de økonomiske forskjellene groteske. Men det urbane dagliglivet var kjennetegnet av konstante interaksjoner mellom vilt ulike folk; spaserte man noen kvartaler, kunne man observere et spekter av klasser og mennesketyper.

 reise 100 år tilbake i tid for å se at ting var annerledes før. I en nylig tekst skildrer den italienske forfatteren Vincenzo Latronico – kjent for 

-­romanen «Perfection» – sin ungdomstid rundt årtusenskiftet. Ennå hadde storbyene billige områder der studenter og kunstnere levde side om side med arbeidsfolk, innvandrere – ja, også småkriminelle. Det var nok av plass, og det florerte av husokkupanter.

Spol et tiår fram, til 2008, og bolig var et spekulasjonsobjekt. Det som hadde vært et obskurt fenomen, gentrifisering, ble normen. «Sytten år seinere lyder ordet forslitt og selvsagt», skriver Latronico; at hele bydeler endrer karakter i takt med boligprisene, er nå en uløselig del av det urbane livet. Folk som for tjue år siden ville hatt råd til en ålreit bolig i byen, lever i bofellesskap til de er langt oppe i trettiårene.

å sammenlikne det kontinentale Europa med Skandinavia, hvor de fleste eier sin egen bolig, også i byene. Spørsmålet er om ikke denne æraen snart er på hell, når prisveksten ligger på nærmere seks prosent i året.

Det burde vekke en viss oppmerksomhet når selv dem som har som jobb å drive prisene opp, tar bladet fra munnen og bekymrer seg over utviklingen. Det gjør den danske stjernemekleren Adam Schnack, som i denne ukas Weekendavisen deler følgende spådom over en tallerken vitello tonnato: «[A]t byen blir en getto hvor det kun er plass til svært velstående mennesker.» Hans seineste knallsalg er en villa i Valby til 72 millioner.

 galopperende boligpriser er velkjente: Folk presses ut av områder hvor de har hele sin historie. Forskjeller mellom by og bygd forsterkes. Nærhet til nasjonens maktsentrum blir forbeholdt et sjikt som allerede har makt. Klasseskillene antar nye former idet de som i praksis drifter byen, dyttes ut i forstedene og bruker timevis på pendling. Som filosofen Martin Hägglund argumenterer for, handler klasse også om tid.

Aspektet det snakkes mindre om, er hva boligkrisa gjør med selve den urbane kulturen. Hva skjer når sentrale strøk blir uoppnåelige for karakterene som skaper interessante og morsomme byer?

I København er utviklingen kommet så langt, hevder Schnack, at byen er i ferd med å miste det pulserende preget folk flyttet dit for i utgangspunktet. «Jeg har ingenting imot millionærer, men hva skal skje med dem som ikke har penger, men som til gjengjeld er fuckings fete for byen? Kultur og undergrunn støtes ut. Man fjerner nyansene», sier han. Igjen står treningssentre, hudpleiesalonger og brunsjrestauranter.

kan være enige om en ting: Kjennetegnet på en spennende by er virvar av arkitektur og stilarter, som sier noe om stedets historie. Gjelder ikke det samme for borgerne? Essensen av den urbane opplevelsen har, siden metropolene skjøt fart i mellomkrigstida, vært at man kan finne seg selv opp på nytt i møte med andre mennesker, miljøer, subkulturer. I boligkrisas tid står storbyen i fare for å bli provinsiell.

Storbyen står i fare for å bli provinsiell

Den dølle byen

247 verk av Edvard Munch går under hammeren i Bern

– Det er en sensasjon. Et kvart tusen grafiske arbeider kommer for salg på én dag – det har aldri skjedd før, sier kunsthandler Einar Tore Ulving.

Begivenheten vil finne sted ved auksjonshuset Kornfeld i den sveitsiske byen Bern: Torsdag om halvannen uke går en samling på 247 grafiske verk av Edvard Munch under hammeren.

Alle har tilhørt samme samling og har vært i én families eie siden før andre verdenskrig. Den tyske kunstsamleren Arnold Budczies (1866–1943) kjøpte de aller fleste verkene mellom 1928 og sin død i 1943.

Samlingen overlevde krigen til tross for at nazistene betraktet Munchs arbeider som «entartete Kunst» – ­degenerert kunst.

– Det var en spesiell samling. Jeg har aldri før hørt om samleren, men det finnes enkelte kjempesjeldne og superfine verk der, sier Ulving.

Han er en av Norges framtredende Munch-handlere og har studert katalogen inngående. Samlingen er sprikende, mener han.

– Samlingen har den fineste utgaven av «Kysset» jeg noen gang har sett. I tillegg har den en del akvatinter som er helt fantastiske. Men det er også mange vanlige trykk, sier Ulving.

– Er det noe som bør inn i norske museers samlinger?

Aktuelt

KrFs Jorunn Gleditsch Lossius vil kjempe for kultur og medier dersom det blir borgerlig flertall etter valget.

Under valgkampen har norske medier i snitt publisert to meningsmålinger daglig. Hyppige målinger forvirrer velgerne, mener Høyres Henrik Asheim.

Vi treng meir usemje i norsk filmkritikk, men ikkje meir smålegskap.

En ganske alminnelig familie

Abba, Spotify og Lars Norén har én ting til felles – ingen er med i den svenske kulturkanonen

Åslaug Sem-Jacobsen er glad i stavkirker, men det er popkulturen som ligger henne nærmest.

En gang hadde Trondheim et eget jødisk kvartal. Nå gjenoppstår det som vandreteater.

Eide er «enig i alt» i journalistopprop

Flere franske medier nekter å publisere bilder av terrorister. Nå bør norske aviser vurdere det samme, sier medieforskere.

Uten å vite det havnet jeg nylig i hjertet av P.S. Krøyer-sommeren. Skagenmalerens dystre opphav i Stavanger var ikke del av den.

Rødt vil at folk flest skal slippe å velge mellom kunst og kneipp.

Over 250 medier aksjonerer mot journalistdrap i Gaza

På film er sykepleiere elskerinnen til legen. I virkeligheten spiller de hovedrolla i pasientenes liv, sier regissør Petra Volpe.

Den store satsingen i norsk politikk er lagt for de neste tolv årene. Valget 2025 handler om å fordele smulene.

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

Lukker døra for moms på bøker

Boligkrisa er også en kulturkrise.

247 verk av Edvard Munch går under hammeren i Bern

NTB viser til åndsverkloven når de sender ut straffegebyrer til privatpersoner. Jurist Anine Kierulf synes de tolker loven for strengt.

Strekker ut en hånd til den frie kunsten

Ludvig Karsten ble spådd en sentral plass i norsk kunsthistorie. Slik ble det ikke. Nå etterlyser Munchmuseet tre savnede verk.

Biblioteksentralen i Oslo har store leveringsproblemer. Sølvberget bibliotek i Stavanger har ikke fått inn nye titler på tre måneder.

– Evolusjonsmessig er vi barn som har funnet opp atombomba på lekerommet, sier forfatter Gert Nygårdshaug

Odd i verden

KrFs Jorunn Gleditsch Lossius vil kjempe for kultur og medier dersom det blir borgerlig flertall etter valget.

Under valgkampen har norske medier i snitt publisert to menings­må­linger daglig. Hyppige målinger forvirrer velgerne, mener Høyres Henrik Asheim.

Vi treng meir usemje i norsk film­kri­tikk, men ikkje meir smålegskap.

En ganske alminnelig familie

Abba, Spotify og Lars Norén har én ting til felles – ingen er med i den svenske kultur­ka­nonen

Åslaug Sem-Jacobsen er glad i stavkirker, men det er popkul­turen som ligger henne nærmest.

En gang hadde Trondheim et eget jødisk kvartal. Nå gjen­opp­står det som vandre­tea­ter.

Eide er «enig i alt» i journa­list­opprop

Flere franske medier nekter å publisere bilder av terro­rister. Nå bør norske aviser vurdere det samme, sier medie­fors­kere.

Uten å vite det havnet jeg nylig i hjertet av P.S. Krøyer-sommeren. Skagen­ma­lerens dystre opphav i Stavanger var ikke del av den.

Rødt vil at folk flest skal slippe å velge mellom kunst og kneipp.

Over 250 medier aksjonerer mot journa­listdrap i Gaza

På film er syke­plei­ere elsker­innen til legen. I virke­lig­heten spiller de hovedrolla i pasi­en­tenes liv, sier regissør Petra Volpe.

Den store satsingen i norsk politikk er lagt for de neste tolv årene. Valget 2025 handler om å fordele smulene.

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjen­inn­føre rasehie­rar­kiet, mener flere.

Lukker døra for moms på bøker

Boligkrisa er også en kultur­krise.

247 verk av Edvard Munch går under hammeren i Bern

NTB viser til åndsverk­loven når de sender ut straffe­ge­byrer til privat­per­soner. Jurist Anine Kierulf synes de tolker loven for strengt.

Strekker ut en hånd til den frie kunsten

Ludvig Karsten ble spådd en sentral plass i norsk kunst­his­torie. Slik ble det ikke. Nå etterlyser Munch­mu­seet tre savnede verk.

Biblio­tek­sen­tralen i Oslo har store leve­rings­pro­blemer. Sølvberget bibliotek i Stavanger har ikke fått inn nye titler på tre måneder.

– Evolu­sjons­messig er vi barn som har funnet opp atombomba på lekerommet, sier forfatter Gert Ny­gårds­haug

Odd i verden

Under valgkampen har norske medier i snitt publisert to meningsmålinger daglig. Hyppige målinger forvirrer velgerne, mener Høyres Henrik Asheim.

Vi treng meir usemje i norsk filmkritikk, men ikkje meir smålegskap.

Abba, Spotify og Lars Norén har én ting til felles – ingen er med i den svenske kulturkanonen

Åslaug Sem-Jacobsen er glad i stavkirker, men det er popkulturen som ligger henne nærmest.

En gang hadde Trondheim et eget jødisk kvartal. Nå gjenoppstår det som vandreteater.

Eide er «enig i alt» i journalistopprop

Flere franske medier nekter å publisere bilder av terrorister. Nå bør norske aviser vurdere det samme, sier medieforskere.

Uten å vite det havnet jeg nylig i hjertet av P.S. Krøyer-sommeren. Skagenmalerens dystre opphav i Stavanger var ikke del av den.

Over 250 medier aksjonerer mot journalistdrap i Gaza

På film er sykepleiere elskerinnen til legen. I virkeligheten spiller de hovedrolla i pasientenes liv, sier regissør Petra Volpe.

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

Boligkrisa er også en kulturkrise.

NTB viser til åndsverkloven når de sender ut straffegebyrer til privatpersoner. Jurist Anine Kierulf synes de tolker loven for strengt.

Ludvig Karsten ble spådd en sentral plass i norsk kunsthistorie. Slik ble det ikke. Nå etterlyser Munchmuseet tre savnede verk.

Biblioteksentralen i Oslo har store leveringsproblemer. Sølvberget bibliotek i Stavanger har ikke fått inn nye titler på tre måneder.

– Evolusjonsmessig er vi barn som har funnet opp atombomba på lekerommet, sier forfatter Gert Nygårdshaug