Guri Kulås

#fff

#000

– Avkolonisering av blikket er filmfolk sitt bidrag til det globale skiftet, seier Orwa Nyrabia.

Omgrepet avkolonisering har gått att i fleire konfliktar ved universitet og kulturinstitusjonar i Europa og USA. Det har også skapt debatt at avkolonisering av dokumentarfilmen er sett på dagsorden ved International Documentary Film Festival Amsterdam (IDFA), verdas største dokumentarfilmfestival, etter at Orwa Nyrabia vart kunstnarisk leiar i 2018.

I helga var festivalsjefen i Oslo for å snakka om «avkolonisering av blikket» og for å fortelja korleis IDFA har tatt tak i utfordringar med representasjon, likeverd og inkludering for å fremja eit meir rettvist og ope kulturlandskap.

– Avkolonisering er ikkje «eit viktig tema», det er det 

 temaet slik eg ser det, seier Nyrabia under ein videosamtale før Oslo-besøket.

– Vi lever i ein historisk epoke der det hegemoniske systemet er pressa til endring. Vi innser at humaniteten har mislukkast på avgjerande område, og vi går frå ein katastrofe til neste. Endringane handlar beint fram om å berga sitt eige skinn, held Nyrabia fram.

Sjølv har han levd gjennom fleire katastrofar. Han er fødd i Syria og hadde ein lang og variert karriere både framfor og bak kamera i fødelandet etter å ha blitt utdanna ved akademiet for scenekunst i Damaskus.

Som mange kollegaer støtta han opprøret mot Assad-regimet i 2011, noko han også vart arrestert for. I 2012 måtte han forlata Syria, og han har sidan budd og arbeidd i Europa.

– Avkolonisering av blikket er filmfolk sitt bidrag til det globale skiftet, seier Nyrabia.

Han fortel at han elskar film og måten filmkunsten knyter han til verda og andre menneske på.

Avkolonialisering handlar om å erkjenna andre sin smerte.

– Vi er i ein nauds­situasjon

Bendik Wold

Dagens teatergjengere er innstilt på å flire, knegge og klaske seg på lårene

På kino spiser vi popkorn. På konsert klapper vi, plystrer med fingrene og skvalper øl. På diktopplesninger sitter vi musestille og håper at vi ikke glemte å sette mobilen i flymodus. På museum stiller vi oss megetsigende opp foran tilfeldige verk, legger armene i kors og forsøker å pønske ut en intelligent observasjon vi kan dele med sidemannen.

Og på teater? På teater ler vi – humrer, fniser, gapskratter, nesten uavhengig av om stykket er en komedie eller en tragedie.

I høstens store kulturdebatt har litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen beskyldt teatrene for å falle hen til «fiffige påfunn, show og etteraping av underholdningsindustriens virkemidler». Han savner gullalderen på 1800-tallet, da skuespill utløste pipekonserter, spyttklyser og svingslag. Men Pedersen legger skylda på kommersialiserte regissører og teatersjefer; kanskje lar han oss andre – publikum – få slippe litt for billig unna?

 ikke skjer i ensomhet, er til en viss grad underlagt kollektivets tvang. Selvforglemmelse er vanskelig når du sitter omgitt av andre menneskedyr med pust, puls og perspirasjon. Derfor er det heller ikke så overraskende at bestemte publikumsresponser vinner forrang framfor andre.

Den polske forfatteren Witold Gombrowicz mente at man aldri burde stole på folks reaksjoner i en konsertsal – «det kan tenkes at når hver enkelt tilhører klapper, roper og bærer seg med ansiktet forvridd av henførelse, er det fordi alle de andre klapper, roper og bærer seg». En konsert er uansett ikke en invitasjon til individuell refleksjon og domfellelse, påpeker Gombrowicz, men en «estetisk messe» der menighetens liturgiske oppgaver er strengt definert på forhånd.

 er det ikke henførelsen som er problemet. Den moderne norske teatergjenger er ikke ha-stemt, men 

 ; innstilt ikke på å bøye kne for store genier, men på å flire, knegge og klaske seg på lårene. Denne holdningen er nok i noen grad dyrket fram av teatrene selv, men som all annen latter må også teaterlatteren undersøkes fra to sider: Vi ler jo ikke bare på grunn av ytre stimuli, men også som følge av vår indre stemning.

Én hypotese kan være at denne stemningen bærer preg av usikkerhet. Latter, mente Freud, er en frigjøring av nervøs energi. Kanskje henfaller vi til smil og knis fordi vi ikke aner hvordan vi ellers skal oppføre oss; vi går for sjelden på teater, vi kjenner ikke de dramatiske klassikerne godt nok, vi famler i blinde når vi skal vurdere det som skjer på scenen.

At teaterlatteren så ofte framstår malplassert – Frode Helmich Pedersen gremmet seg over at bergenspublikummet «småfniste» under dødsscenen i «Romeo og Julie» – avslører at den egentlig er et uttrykk for engstelse; fnisingen er en ukontrollerbar refleks på linje med rødme, håndsvette og magerumling.

 ? På slutten av 1800-tallet, da «dekadanse» var et moteord, gikk Friedrich Nietzsche mot strømmen ved påstå at forfallstendensene i samtida ikke skyldtes kulturløshet, snarere 

 . Selve siviliseringsprosessen – forfinelsen, dannelsen, den endeløse «Reflexion over Reflexionen», som det heter hos Kierkegaard – har fjernet siste rest av «naturlighet» ved menneskers væremåte. I dag er det knapt mulig å reagere naivt og spontant på en kunstopplevelse; selvbevisstheten gjør oss alle til nihilister eller bitre ironikere.

Teater­gjengeren er ikke ­ha-stemt, men ha-ha-stemt.

Latterkick i plysjstolene

Selma Stormyren Larsen

Høyreprofiler stabler gjerne Carl Schmitt, Milovan Djilas og Abid Raja i en blå hylle i venstresidas bibliotek. 

Det er neppe venstresidas favorittøvelse: å rangere, utsortere og konservere. Og det har vært en del lange «nja» og tunge utpust når Klassekampen i sommer har slått på tråden til folk på vår fløy og bedt dem nominere bøker til en kanon for venstresida.

Når vi krysser midtlinja og ringer Torbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør i E24, er det derimot ingen forbehold å spore. Det var han som i rolla som kunnskapsminister for Høyre i 2017 foreslo å «utarbeide en oversikt over de mest betydningsfulle delene av norsk kulturarv».

– Jeg har sansen for sånne diskusjoner. Og så er det ekstra fint at det er et privat initiativ, sier Isaksen frydefullt.

Nemlig: Klassekampen har det siste halvåret satt seg fore å utpeke et bibliotek for venstresida, og juryens konklusjon nærmer seg med stormskritt.

De siste månedene har juryen fått mengder med innspill fra lesere og kjente venstresidefjes i Klassekampens spalter – og godt er det. Men det er få som har overvåket og analysert venstresidas bevegelser med større iver enn våre politiske motstandere. Kanskje har de noen velmenende råd?

– Det må sies at jeg er veldig mye mindre bevandret i hva som hører med i en venstresidas kanon enn høyresidas kanon, advarer Isaksen:

– Men jeg vil foreslå Carl Schmitts «Begrepet om det politiske» fra 1932. Han var jurist og fikk kallenavnet Hitlers hoffjurist fordi han involverte seg med Det tredje riket. Men først og fremst var han en dypt reaksjonær konservativ og autoritær skikkelse – og veldig interessant for juridiske ­tenkere i det 20. århundret og utover.

Schmitt er også mye lest på venstresida, påpeker Isaksen: Rune Slagstad utga en antologi om ham i 2019.

Jeg har ­sansen for ­sånne ­diskusjoner. Og så er det ekstra fint at det er et ­privat ­initiativ.

Den blå pilla

Hannah Bull Thorvik

Hva er emotikonet for kjærlighet, ville kanskje Platon filosofert over i dag

 a jeg bestemte meg for å skrive en tekst om emojis, slo det meg hvor umulig det er å si noe fornuftig om de små fargerike symbolene. Emotikoner – hjerter, smilefjes, cowboyer med hatt – flommer over i alle kanaler hvor mennesker kan kommunisere ved hjelp av tekst.

Emojis har ikke bare overtatt punktumets plass, eller språket vårt for den saks skyld. Litt flåsete kan man si at emojis er 

 De er overalt, men diskuteres så å si aldri.

Men jeg kom til å tenke på emojis da jeg her om dagen tok rulletrappa ned til Stortinget T-banestasjon. På den ene veggen hang Sporveiens nye reklamer, eller reklamer og reklamer, 

Sporveiens didaktiske skilt om trafikkhøflighet

 er mer presist. På den ene lyste emojiene opp: kvinne, kyssemunn, selfie, T-banevogn, smell og et skadet gult tryne. «Det er viktig å ta bra selfies, men enda viktigere er det at du ser deg for mens du gjør det», sto det.

Når man vil bruke minst mulig tid og penger på grafisk illustrasjon, ender man ofte opp med emojis, tenkte jeg. Men dette gjelder ikke bare i Sporveien. Det tok seg liksom opp da jeg snakket med en venn som jobber som kritiker for et norsk mediehus. Hun hadde levert en anmeldelse av en roman om sorg og kreft, og desksjefen hadde en genial idé: Hvorfor ikke illustrere kritikken med bloddråpe og grine-emoji, som på rebus-aktig vis skulle oppsummere boka?

 i flere tiår, men de tidlige variantene var primitive. Forgjengerne besto av bokstaver og symboler hvor den første kan spores tilbake til 1982. Men mange har lekt med ideen bak «smileyen» før den ble etablert.

Da The New York Times-journalisten Alden Whitman sendte Vladimir Nabokov en liste med spørsmål i 1969, var et av spørsmålene noe ledende: «Hvordan rangerer du deg selv blant levende og døde forfattere?» spurte han. Nabokovs svar var lurt: «Jeg har ofte tenkt at det burde eksistere et spesielt typografisk tegn for et smil – et slags konkavt merke, en liggende rund parentes, og det ville jeg besvart spørsmålet ditt med.»

Men emojis er ikke en smiley, altså en tegn- eller bokstavkombinasjon, men et piktogram. De gule trynene eksisterte i sin barndom i en drøss ulike varianter, for eksempel på Microsofts chattetjeneste MSN. Men vår kanon er blitt emojiene Apple introduserte med iOS-tastaturet i 2011: klassiske, stilreine og mangfoldige. I dag er emoji litt som esperanto: Symbolene skal være forståelige for alle som har en smarttelefon, som er nærmere 85 prosent av verdens befolkning. Når Apples grafiske designer skal lage en emoji, må de med størst mulig menneskelig samvittighet nedfelle en idé eller et fenomen i et lite ikon. Det er ingen lett jobb. Hvordan skal man framstille ei bikkje? En blomst? En bombe? En «eksotisk» nasjonalitet? Graviditet? Eller helt enkle ting som etikk og moral?

 så tett på virkeligheten vår som overhodet mulig: Når vi blar oss gjennom emoji-alfabetet, finner vi en rekke representasjoner av fenomener vi omgir oss med, skapt av Apple på best mulig måte. Hva er så den best mulige måten? Det er den mest intuitive måten, som flest mulig vil gjenkjenne på tvers av kulturer og nasjoner.

Det minner om en moderne idéverden. Hvis Platon levde i dag, ville han ikke filosofert over hva som er ideen for det skjønne eller det gode. I stedet ville han fundert over hva som er selve 

 for kjærlighet. Og det vet vi alle hva er – det er helt åpenbart – det er det røde hjertet.

Noen ganger er en aubergine bare en aubergine

Folkespråket

Rikke Løe Hovdal

Er det en Backer? 

Landskapene hennes er stort sett malt i skumringen, men dette er lyst og vakkert. Det får sommerlyset inn på en sånn fin måte, sier Marit Lange. 

Hun har Norges eneste doktorgrad på Harriet Backer. Nå sitter hun bøyd over et omfattende verk hun skrev om kunstneren i 1995, hvor maleriet «Fra Sandvikselven», et av Backers heller utypiske landskapsbilder, pryder en hel side.

Første gang Lange fikk vite om maleriet, var da hun ble oppringt av Munchmuseets sjefkonservator Jan Thurmann-Moe vinteren 1993. Han hadde fått inn et maleri til vurdering, signert Harriet Backer. Det var dukket opp ut av intet og fantes ikke i en eneste av Backers utstillingsoversikter eller monografier.

Thurmann-Moe ville ha vurderingen til Lange, som da var leder for Nasjonalgalleriets maleriavdeling.

– Han visste at jeg holdt på med boka, og han sendte en profesjonell fargetransparent til meg, forteller Lange da vi møter henne hjemme på Majorstua.

– Jeg så på den og tenkte: Ja, det stemmer. Maleriet var signert, og det sto at bildet var malt i Sandviken i 1890 – året Backer var i Sandviken.

Det skulle gå mange år før Lange fikk se maleriet igjen: Bildet hang sannsynligvis på veggen i en heldig eiers private stue. Men Lange hadde til stadighet vendt tilbake til bildet hun hadde fått tilsendt fra Thurmann-Moe. Noe hadde gjort henne i tvil.

Maleriet er uferdig, forklarer kunsthistorikeren.

B-en og H-en er helt på ­jordet – sånn skrev hun aldri.

Striden om Harriets H

De siste ukene har jeg tatt meg selv i å tenke en del på salig prins Henrik. Hvilken prins, sier du? Jo, Henrik, den franske greven som fra 1967 var gift med Danmarks dronning Margrethe. Han har et litt dubiøst ettermæle blant våre naboer i sør, siden han i mange år okket seg – ganske høylytt også! – over at han ikke fikk kalles «konge», bare prins og etter hvert prinsgemal.

Et halvt år før Henrik døde, kunngjorde hoffet at han led av demens. Dét kunne kanskje forklare noen av hans pussigste utspill, for eksempel erklæringen om at han ikke ønsket å bli gravlagt ved siden av sin ektefelle. Men allerede 15 år tidligere hadde prinsen hisset på seg danskene ved å hevde seg «degradert … som et slags likegyldig vedheng».

Etter slike utbrudd pleide prinsen å trekke seg surmulende tilbake til familieslottet i Frankrike, der han røktet sine vinranker og skrev poesi med fast rim og rytme. Også diktene fikk han kjeft for – i 2014 slo Jyllands-Posten fast at hans bidrag til kunsten ikke var «mer originalt enn når en ape dreier på håndtaket på ei lirekasse».

 en annen gemal som har dummet seg ut og brakt sin mektige hustru i forlegenhet. Og selv om Sindre Finnes aldri har uttrykt misnøye med å stå i Erna Solbergs skygge, i hvert fall ikke offentlig, har han nå gjort det fryktelig lett for oss andre å avskrive ham som bare enda en selvopptatt guttemann med mindreverdighetskomplekser.

Populærkulturen elsker denne arketypen. I den umåtelig populære Netflix-serien «The Crown», for eksempel, ter prins Philip seg omtrent like smålig og kjempebaby-aktig som sin danske kollega: Han motsetter seg å bøye kne for dronninga under kroningsseremonien i Westminster Abbey – gesten ville fått ham til å føle seg «som en evnukk, en amøbe». Prinsen må til slutt gi etter, men i resten av sesongen sørger han over denne avmaskuliniserende «ydmykelsen» ved å tusle rundt med vrengt underleppe. Noe av hans tapte ære forsøkes gjenopprettet ved risikofylte investeringer – ikke i aksjer, men i flytimer som gjør ham i stand til å tumle rundt i høyere luftlag på svært så mandig vis.

 eller rike koner blir redusert til «evnukker», er en kjønnsstereotyp vaneforestilling. Forhåpentlig tenker ikke Sindre Finnes slik om sin egen rolle i det hele tatt. Men når fordommer omsettes i 

 , når de skrives inn i «tingens orden», er de likevel svært vanskelige å verge seg mot.

En kvinne som stadig får hjelp av all verdens gentlemen til å åpne dører, skru av syltetøylokk og løfte kofferter ned fra hattehyller, vil før eller siden begynne å oppfatte seg selv som svak. Tilsvarende skal en prinsgemal eller statsminister-ektemann ha et svært stødig selvbilde for ikke å bli påvirket av alle blikk, gester og morsomheter som daglig påminner ham at hans rolle ikke er «den naturlige».

 bok av fjoråret, «Ved Ernas side», et forsøk på å ta tyren ved hornene. Her fulgte han oppskriften til Arne Olav Brundtland, som i sin tid solgte hundretusener av bøkene «Gift med Gro» og «Fortsatt gift med Gro». Brundtland gikk ikke av veien for å ironisere over sin egen rolle som «statsministerens dekorasjon», men selvforminskingen ble ledsaget av en like sterk impuls til forstørrelse. Jo visst var han Gros «overhoffmesterinne», men jammen sto han på – i den første boka serverer han kapittel­lange utlegninger om klesvask, skjortestryking og oppfølging av barnas fritidsaktiviteter.

Når menn overtar kvinnens tradisjonelle oppgaver, får de adelig status, skriver Bourdieu. Arne Olav virker på feministisk grunnlag fornærmet, men på egne vegne storfornøyd når han forteller om Dagbladets foto av en kjøleskapslapp som viste arbeidsfordelingen i Brundtland-hjemmet. Etter «avsløringen» fikk han skjenn av utenriksminister Knut Frydenlund, som fryktet at dette ville bli «brukt mot alle oss andre».

Gemene gemaler

Mylena Kifle

Tidsskriftet Prosa ville se hvordan en med og en uten erfaring med rasisme skriver om temaet. Men det fortalte de ikke kritikerne selv. 

Kritikerne Nora Warholm Essahli og Martin Svedman ble i høst bedt om å anmelde de samme tre bøkene om rasisme og diskriminering i Prosas neste nummer.

Hensikten var å undersøke hvordan en anmelder som har personlige erfaringer med rasisme, og en som ikke har det, ville behandle disse temaene i en anmeldelse.

Redaktør Merete Røsvik hadde bevisst ikke opplyst Essahli og Svedman om konseptet. Begge trodde de var hyret til å skrive en vanlig bokanmeldelse.

Essahli har nå trukket anmeldelsen sin fra Prosa-nummeret, som lanseres 26. oktober. Hun reagerer på at hun ikke ble fortalt at teksten hennes skulle brukes til å illustrere forskjellene mellom hennes og Svedmans bakgrunn.

– Jeg har ikke fått innsyn i hva jeg var med på, og at det er min personlige og kulturelle bakgrunn som er tema, sier Essahli.

Bøkene Svedman og Essahli ble bedt om å anmelde, er alle utgitt av den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk.

Forfatter og kritiker Martin Svedman bekrefter at heller ikke han var klar over at en annen kritiker skulle anmelde de samme bøkene som ham.

– Det er fortsatt mye som er uklart. Var dette et eksperiment? Det er uansett veldig ugreit. Vi har ikke fått vite premissene, og det er merkelig.

Kritikere mener seg utsatt for eksperiment

Endre Ugelstad Aas

Dag Eivind Undheim Larsen

Høyreradikale Legatum Publishing vil utgi Hamsun, men avviser sammenheng med forfatterens nazi-sympatier. 

– Ettersom Knut Hamsun er en gigant innenfor norsk litteraturhistorie, ser vi det som naturlig å gi ut hans samlede verker, sier Tore Rasmussen, forlegger i Legatum Publishing.

Ved nyttår opphørte opphavsretten på Knut Hamsuns forfatterskap. Dermed står hvem som helst i prinsippet fritt til å gi ut forfatterens verker.

Tirsdag skrev Klassekampen at det høyreradikale australsk-amerikanske forlaget Imperium Press allerede har gitt ut en ny oversettelse av «Markens grøde».

Nå følger også det norske høyreradikale forlaget Legatum Publishing opp med en egen Hamsun-satsing.

Legatum Publishing drives av Bjørn Christian Rødal og Tore Rasmussen. Sistnevnte er tidligere medlem av den nynazistiske gruppa Vigrid – men har seinere tatt avstand fra dem.

Forlagets eget uttalte mål er å «gi europeere næring til å kultivere sin egen kulturarv og historie».

Rasmusen avviser derimot at de planlagte utgivelsene av Hamsun henger sammen med forfatterens sympatier med nazismen.

– I motsetning til andre forlag som kanskje ønsker å utgi Hamsun 

 hans tilknytning til Hitler-Tyskland, er vårt utgangspunkt at vi mener en nyutgivelse av Hamsuns samlede verker er på sin plass, 

 hans støtte til Det tredje rike, sier Rasmusen. 

Alle står fritt til å lage nye utgaver og kontekstualisere Hamsun slik de ønsker. Det tåler både han og norsk offentlighet.

Hamsun kan få mørkeblå innpakning

– Siden denne saken kom på mitt bord, har det vært viktig for meg å ha full oversikt over saken før det ble trukket konklusjoner. På bakgrunn av en ny vurdering har jeg nå konkludert med at oppnevningen av leder for felles klagenemnd i april 2022 er ugyldig, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) i en pressemelding.

Det var i forrige uke VG skrev at advokat Marianne Klausen, som leder Felles klagenemnd som håndterer klager fra studenter blant annet i saker der de er anklaget for å ha jukset, er blitt oppnevnt til tre perioder selv om medlemmene maksimalt kan sitte i to perioder.

«Dette er et pågående lovbrudd som må ryddes opp i», sa jussprofessor Anneken Sperr ved Universitetet i Bergen til VG.

Hun krevde at Kunnskapsdepartementet fjerner Klausen som leder.

Sandra Borch sier det er viktig at studenter og andre kan ha full tillit til systemet for håndtering av fuskesaker, at det derfor ikke skal hefte noen tvil om at oppnevningen av leder er håndtert på riktig måte.

Konsekvensen er dermed at Klausen kastes som leder for nemnda. En ny leder vil oppnevnes så raskt som mulig.

– Jeg understreker at Klausen ikke har noe ansvar for de vurderingene som departementet har gjort. Da hun ble gjenoppnevnt som leder av Felles klagenemnd i april 2022, spurte Klausen departementet om det var i tråd med reglene for oppnevning til nemnda. Det bekreftet KD at det var, sier Borch.

Vedgår ulovlig oppnevning

At Imperium Press gir ut Hamsun på engelsk, viser ytre høyres kamp for kulturelt hegemoni, ifølge seniorforsker Terje Emberland. 

– Fascistene kommer ikke lenger gående i lærstøvler. Nå går de kledd i Armani-dresser, sier religionshistoriker Terje Emberland.

I går skrev Klassekampen om det høyreradikale australsk-amerikanske forlaget Imperium Press. I slutten av august ga de ut en ny utgave av Knut Hamsuns klassiker «Markens grøde» – etter at rettighetene til dette verket nå er falt i det fri.

Knut Hamsun regnes som en av Norges fremste forfattere, men han var også en kontroversiell skikkelse, blant annet fordi han støttet den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig.

Imperium Press, som selv erklærer at de ønsker å være en spydspiss for høyreradikal tekning, har mer enn Knut Hamsun på menyen: De kan også tilby tekster av Shakespeare, Homers episke dikt «Iliaden», europeiske folkeeventyr og bøker om politisk økonomi.

Forlagskatalogen inneholder også boka «Why I Am Not a Liberal» av Jonathan Bowden, som var en svært kontroversiell figur på ytre høyrefløy i Storbritannia.

Dessuten selger forlaget plakater av den høyreradikale forfatteren Ernst Jünger og den konservative historikeren Thomas Carlyle.

Terje Emberland er seniorforsker ved Holocaustsenteret og har arbeidet med politisk ekstremisme i en årrekke.

Han mener forlagsvirksomheten til Imperium Press er uttrykk for at ytre høyre nå kjemper for å vinne det kulturelle hegemoniet.

Fascistene kommer ikke lenger gående i lærstøvler. Nå går de kledd i Armani-dresser.

Marsjerer rett inn i finkulturen

Kåre Bulie

En bensinstasjon i Berlin har blitt en av Tysklands skarpeste satirikeres utstillingsplass

Mannen med de stikkende øynene later til å være i ferd med å sprekke på midten. I tillegg er hodeskallen hans åpen øverst – som om den skulle være en krukke. I kinnene har han fått spiker, rundt halsen en lenke. Armene hans peker først ut- og så innover og ender ved hvert sitt øre. De tilsvarende utstrakte bena understreker at den hårete figuren ligner et insekt. Bak det fortvilede oppsynet troner slitte industribygninger. Rundt det strekker noe som ligner piggtråd, seg.

George Grosz (1893–1959), motivets utpreget politiske opphavsmann, ga det tittelen «Den grå mannen danser». Han malte bildet i annen halvdel av 1940-årene. Da hadde den radikale tyskeren for lengst emigrert til USA: Han kom dit første gang i 1932 og ble amerikansk statsborger seks år senere. Nazistene gjorde livet vanskelig for kulturarbeidere med hans gemytt: Grosz’ arbeid ble stemplet som «entartet». «Den grå mannen danser» vitner om den skuffelsen som preget den aldrende Grosz, en kunstner som alltid hadde hatt anlegg for pessimisme.

 føyer seg inn i en serie bilder som alle er merket av den krigs- og atomfaren skaperens samtid hadde gjort så akutt. Grosz, som under Weimarrepublikken hadde vært del av dada-bevegelsen og deretter en av «Ny saklighet»-kunstnerne, døpte serien «Pinnemennene».

I høst er disse skapningene å se i et nytt tilskudd til den rike kunstscenen i Berlin, tyskerens fødeby: Das kleine Grosz Museum (Det lille Grosz-museet). Institusjonen anvender dem i sitt forsøk på å styrke det europeiske bildet av kunstnerens sene, amerikanske produksjon – og som argument for at hovedpersonen på ingen måte ble myk og apolitisk på sine eldre dager. Den oppfatningen avfeier museet som en «utbredt fordom». Det åpner også for at den dansende mannen kan være Grosz selv. Sent i livet slet han med alkoholisme og depresjon.

 dørene i mai i fjor. Det er en av flere nyheter i europeisk kulturliv som kommer til å få plass i denne spalten i ukene fremover – i selskap med enkelte gamle kjenninger. I høst legger Kulturtirsdag ut på togtur gjennom Tyskland og Frankrike for å studere et kontinent som er i ferd med å komme seg til hektene igjen etter koronapandemien, og tilskudd til det fra perioden da reiseaktiviteten landene imellom var sterkt redusert.

I tråd med navnet er Grosz-museet et uvanlig lite tilskudd til den etablerte kategorien enkeltkunstner-institusjon. At hovedrolleinnehaveren ble født som Gross, det tyske ordet for stor, antyder at anleggets navnevalg også har en munter dimensjon.

Det private initiativet ligger diskré til i Schöneberg i det gamle Vest-Berlin. Bak en mur av grønt ut mot gaten åpenbarer en idyllisk hage med bambustrær og vannspeil seg. Mest iøynefallende er en elegant bygning fra midt på 1900-tallet med store vindusflater og flatt tak, som opprinnelig var en bensinstasjon. Der det en gang ble fylt drivstoff, tilbys det nå billetter til mønstringer av livsverket til en av Tysklands viktigste satirikere og drikke til den som måtte ha behov for oppfriskning etterpå.

 bygning av nyere dato ved siden av finner visningene sted: én etasje med en biografisk orientert presentasjon som er permanent, en annen med skiftende Grosz-utstillinger. Institusjonen åpnet med en plan om å vise til sammen ti mønstringer med utgangspunkt i kunstnerens «kosmos» over et tidsrom på fem år. Deretter vil den ta stilling til om denne perioden har demonstrert at «vår idé kan blomstre».

Det begynte med en utstilling av ungdomsarbeider og fortsatte med en presentasjon av kommunistens store reise til Sovjetunionen i 1922 og 1923, hvor Grosz møtte så vel sin revolusjonære kollega Vladimir Tatlin som Lenin. Inkludert i den mønstringen var interessant nok også en rekke skisser Grosz utførte i Norge: Sammen med den danske arbeiderforfatteren Martin Andersen Nexø reiste tyskeren til Murmansk via Trondheim og Vardø. Mens han ventet på å krysse grensen, tegnet han den nordnorske småbyens nøkterne bebyggelse.

Hverken det grovkornede eller det groteske gikk Grosz av veien for

Grosz på tanken

Et høyreradikalt forlag gir ut «Markens grøde» på engelsk. 

– Dette bekrefter at det er en gruppe Hamsun-beundrere der ute som fremdeles knytter sin beundring til hans nazisme og reaksjonære politiske holdninger, sier litteraturprofessor Tore Rem til Klassekampen.

En ny utgave av Knut Hamsuns klassiker «Markens grøde» ble i slutten av august gitt ut på det høyreradikale australsk-amerikanske forlaget Imperium Press.

Utgivelsen kommer samtidig som rettighetene til Knut Hamsuns forfatterskap har falt i det fri. Åndsverkloven sier nemlig at et opphavsretten til et kunstverk oppheves 70 år etter kunstnerens død.

Fra 1. januar 2023 står dermed alle i prinsippet fritt til å framstille og distribuere Hamsuns verker.

Knut Hamsun regnes som en av Norges fremste forfattere, men han var også en kontroversiell skikkelse. Under andre verdenskrig støttet han den tyske okkupasjonen av Norge og pleide tett kontakt med Hitler-Tysklands representanter.

Litteraturprofessor Tore Rem, som i 2014 skrev boka «Hamsun – reisa til Hitler» om Hamsuns forhold til nazismen, sier det ikke er noe nytt i at klassikerne forvaltes på ulike måter.

– Men det overrasker meg at dette forlaget er kommet på banen så fort, sier Rem.

Ståle Dingstad er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og ekspert på Knut Hamsuns forfatterskap.

Vi er selv­følgelig sterkt imot at verket blir misbrukt på denne måten.

Høyreradikalt forlag gir ut Knut Hamsun

– Makt er eit tema eg alltid har vore opptatt av, seier filmskapar Ane Hjort Guttu.

– Eg trur mange dokumentarfilmskaparar har ein tanke om at dei gjer subjekta sine ei teneste. Det er ikkje alltid enkelt å forstå kva for ei makt du har, kva tilgang til viktige media gjer med relasjonen mellom filmskapar og subjekt, seier bildekunstnar og filmskapar Ane Hjort Guttu, som denne veka tar steget frå galleri til kino med «Voice».

I den satiriske spelefilmen blir ein profesjonell dokumentarfilmskapar konfrontert med både si eiga makt og sine eigne fordommar når ho får NRK med på å laga film om ein videoverkstad for ungdom i Groruddalen på austkanten i Oslo.

«Snakk med din egen stemme», kan ein lesa på plakaten ved døra til videoverkstaden Voice. Her skal ikkje ungdom berre læra å bruka filmteknikk. Viktigare er det at dei unge kjem til orde for uttrykka både kjenslene og meiningane sine, hevdar dei tre politisk motiverte vaksne som driv verkstaden og som legg vekt på antirasisme og feminisme i sine rettleiingar av ungdommane. Dokumentarfilmskaparen Rhea (Iselin Linstad Hauge) synest Voice gjer så interessant og viktig arbeid at ho gjerne vil laga film om dei, og NRK vil gjerne bli med på produksjonen fordi han «passar i deira Ramadan-satsing». Er eksponeringa eit lukketreff for dei unge filmskaparane, som har mykje å seia om sine eigne liv og sin eigen kvardag, eller kan Rheas utanfråblikk bryta med sjølve intensjonen bak Voice?

Før ho veit ordet av det, har Rheas nærvær aktivert ei rad kjende og kryssande konfliktar, som den mellom Oslo vest og aust, mellom majoritet og minoritet, vaksen og ung, mann og kvinne.

«Voice» lager med andre ord også drama av ein debatt som dei seinare åra har fått store, politiske ringverknader ikkje berre i kunstlivet og akademia, blant anna ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), der Ane Hjort Guttu er professor, men også i samfunnet utanfor: Må kunstnaren/debattanten ha personleg røynsle med eit tema for å kunne fortelja truverdig og sannferdig om det?

Politiske masserørsler som metoo og Black Lives Matter, i tillegg til akademiske kampanjar for å avkolonisera pensum, har sett fokus på skilnaden på bli skildra av andre og å definera seg sjølv. Spring filmen ut av desse debattane?

– Ikkje direkte. Makt er eit tema eg alltid har vore opptatt av både som kunstnar og pedagog. Makta ein får både som filmskapar og lærar, må nyttast etisk. Det handlar både om empatisk innleving og research. Representasjon er dessutan eit heilt sentralt tema i både dokumentar og etnografisk film, og eg har alltid tenkt at det ville vore interessant å laga ein film der ein dokumentarist fekk motstand frå subjekta sine, seier Ane Hjort Guttu.

Det er programmet frå ‘Arild Asnes, 1970’.

Komikk mot kulturkrig

Christopher Olssøn

Kjetil Braut Simonsen vil vise «hvordan antijødiske tankestrømninger har levd videre».

– Den helhetlige ideologiske antisemittismen er primært et fenomen vi finner på ytre høyre i det politiske landskapet, sier historiker Kjetil Braut Simonsen.

Det er blitt skrevet bindsterke verk om hvordan fordommer og negative forestillinger om jøder kom til uttrykk i mellomkrigstida og under andre verdenskrig. Og om hvordan disse kulturelle stereotypiene har ført til både direkte trakassering og voldelig forfølgelse av jøder.

I sin nye bok har historiker Kjetil Braut Simonsen forsøkt å kartlegge hva som skjedde med de antijødiske holdningene i Norge etter Hitler-Tysklands fall i 1945. Han forteller at synet på antisemittiske holdninger endret seg raskt etter andre verdenskrig.

– Det å komme med antijødiske ytringer i den offentlige debatten etter 1945 blir forbundet med skandale. Det var nærmest slik at det å være motstander av antisemittisme blir en del av den nye nasjonalforståelsen her i landet etter 1945.

Det betyr ikke at jødehatet blir borte, forteller historikeren.

– Selv om stereotypiske holdninger og negative forestillinger om jødene blir uakseptable i offentligheten, lever de videre i kulturen og befolkningen. Dette er for øvrig et mønster vi også ser i andre land, sier Simonsen.

Denne uka lanserer han boka «I skyggen av Holocaust. Antisemittisme i norsk historie 1945–2023». I den forsøker han å vise hvordan diskusjonen om jødene har endret seg siden andre verdenskrig, men også hvordan antisemittiske strømninger har «overvintret i ekstreme politiske miljøer».

– Det vi kan kalle en helhetlig og ideologisk antisemittisme, er hovedsakelig et ytre høyre-fenomen. Da snakker vi om forestillinger som at jødene står bak en verdenssammensvergelse og benektelse av holocaust, sier Simonsen og legger til:

Jakter moderne jødehat

Mariken Lauvstad

Få forfattere har større plass i barns hjerter enn Roald Dahl. Hans tidligste lesere utgjør dagens besteforeldregenerasjon, og de aller fleste foreldre i dag har en gang lyttet med spissede ører til bøker som «Heksene», «Mathilda» eller «Charlie og Sjokoladefab­rikken». Utover 60-, 70- og 80-tallet – ei tid da barnebøker først og fremst skulle være oppdragende – kom merkelige universer og drøye karakterskikkelser på løpende bånd fra Dahls skrivehus i Buckinghamshire. Dahl var barnebokforfatteren framfor noen tok barnas uforbeholdne parti, og det i ei tid da barnebøker framfor alt skulle være oppdragende.

Da de første bøkene kom ut, ble de kritisert for å være altfor vulgære og brutale, og for å undergrave voksnes autoritet. Som kjent får nemlig særlig voksenskikkelser gjennomgå i Roald Dahls universer, spesielt hvis de er voksne som ikke liker barn. Og barn elsket umiddelbart Roald Dahls bøker. De var lekne, grensesprengende fantasifulle og fryktelig morsomme.

 (1970) er ikke blant Dahls mest kjente utgivelser. Historien skiller seg ut blant annet fordi det ikke er noen barn med – denne gangen er det antropomorfe dyr som er heltene.

Historien kretser rundt den fantastiske Mikkel Rev og familien hans, som bor i en hule med utsikt utover en dal. I dalen finnes tre store bondegårder, eid av de slemme og dumme bøndene Boggis, Bunce og Bean. Trioen hater alle de ville dyrene i dalen og prøver å drepe dem hver eneste gang de får mulighet. Spesielt er de besatte av tanken på å ta kverken på den lure og fortreffelige Mikkel Rev. Han forsørger nemlig familien sin ved å stjele fra bondegårdene. Hver natt sniker han seg ut for å kverke høner eller andre fugler som han kan fore familien sin med. Boggis, Bunce og Bean får stadig øye på Mikkel, men blir rundlurt av ham hver eneste gang.

«Den fantastiske Mikkel Rev» er bygget opp rundt en konflikt mellom menneske og dyr. Fortellingen viser hvordan det å tenke smart kan lede til seier over de sterke. I likhet med mange av Dahls andre bøker, handler historien også om å seire over onde og egoistiske krefter, samtidig som den tar for seg verdien av familie og venner.

 ei stor hule i milde pastellfarger. Den ser ut som om den er laget av myke, ulne tepper, og likner på mange måter mer en kunstinstallasjon enn det man forventer som scenografi i en barneteaterforestilling.

Det er gjennom karakterene at Roald Dahls fantastiske fantasiunivers virkelig kommer til sin rett. Boggis, Bunce og Bean (Anders Mordal, Malin Landa og Christina Sleipnes) er akkurat så avskyelige som man kan ønske seg. Her er dessuten en slags Quentin Blake-aktig estetikk over både kostymer og fremtoninger, som kler sceneformatet godt. Til kontrast er revefamilien (Jakob Stabell, Vilde Moberg og Karin Svihus Knutsen) nydelig sjarmerende – også de med et gjennomarbeidet fysisk uttrykk – lette hopp og akrobatiske sprett, og en lynrask responstid og årvåkenhet som kjennetegner alle dyr som til enhver tid må lytte etter mulige farer.

 har gjort mange smarte, underliggjørende grep i sitt arbeid med denne fortellingen. Én ting er den originale bruken av musikk, som er innarbeidet i stykkets dramaturgi. Når karakterene får en ny idé, må de gjøre en bevegelse, som å trampe i bakken, slik at neste lydspor starter og handlingen kan gå videre. I de mange hektiske forfølgelsesscenene beveger revene seg fremover ved å lage stier og veier på scenen, nærmest ut fra en slags dataspill-logikk. Karakterene er stadig vekk inn og ut av huleåpninger, av diverse dører og opp og ned publikumsamfiet.

Spesielt magisk blir det når Mikkel Rev viser seg å ha ninja-ferdigheter og kan hypnotisere ei høne rett i gapet på seg, eller når reveungen skal overvinne sin redsel og lykkes i å fange ei stor gås.

Spesielt magisk blir det når Mi­kkel Rev viser seg å ha ninja-ferdigheter

En ikke helt ­fantastisk Mikkel Rev

Amanda Schøyen

Anniken C. Mohr

Klassekampen tok med skeptikeren og kritikeren på «Byggmester Solness».

Man skal ikke beskylde tigeren for å ha striper. Alle vet hva man kan forvente av en Vinge og Müller-oppsetning.

Det sier Frode Helmich Pedersen, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, som de siste ukene har satt sinner i kok i teatermiljøet. Både i Klassekampen og litteraturavisa Bla har han beskyldt institusjonsteatrene for å neglisjere litteraturen til fordel for «påfunn, show og etteraping av underholdningsindustriens virkemidler».

Klassekampen var derfor nysgjerrig på hva han ville synes om teaterkompaniet Vinge og Müllers iscenesettelse av «Byggmester Solness» på Det Norske Teatret i Oslo.

For de siste to tiårene har Vegard Vinge og Ida Müller slått seg opp som noen av landets mest grenseoverskridende teaterregissører. Kroppsvæsker, nakenhet og iscenesettelser av Ibsen-stykker som bikker et tosifret antall timer, er blitt deres kjennetegn.

Kompaniet kom for alvor i offentlighetens søkelys under Festspillene i Bergen i 2009, da deres oppføring av «Vildanden» ble stanset klokka tre om natta, fire timer på overtid. Forestillingen ble av flere omtalt som en skandale, mens andre mente at kompaniet var det beste som hadde skjedd norsk teater på flere år.

Seinere har Vinge og Müller høstet stor internasjonal anerkjennelse, og Det Norske Teatret har invitert dem til et mangeårig samarbeid.

Men hva vil så den skeptiske, og langt fra ivrige teatergjengeren Frode Helmich Pedersen mene om duoens dekonstruksjon av Henrik Ibsens skuespill?

Med oss på Det Norske Teatret var også Therese Bjørneboe. Teaterkritikeren og redaktøren for Norsk Shakespearetidsskrift inngikk i den lille, men høylytte minoriteten som hyllet Vinge og Müllers «Vildanden» under Festspillene i Bergen i 2009. I Klassekampen skrev hun den gang at forestillingen var «en av de politisk sterkeste Ibsen-oppsetningene» hun hadde sett.

Jeg synes det er helt feil å si at teaterfolk ikke er beleste nok.

Groteske ­repetisjoner

Vladimir Nabokov var besatt av sommerfugler. Og på én av sommerfuglturene ble «Lolita» til. 

Etter å ha fanget, studert, dissekert og festet sommerfugler, nattsvermere og møll til små nåler gjennom et halvt liv kom Vladimir Nabokov på en ny teori. Den gang, i 1945, vant amatørlepidopteristen lite gehør blant forskerne: at en liten blå sommerfugl skulle ha oppstått i Asia for ti millioner år siden, for deretter ha fløyet over det enorme kontinentet, og så krysset Beringstredet over til Amerika – i hele fem forskjellige omganger – virket kanskje søkt. Det var vanskelig å tenke seg at sommerfugler fra varme strøk kunne leve 

Helt fra han var en liten pjokk hadde Nabokov drømt om å få navnet sitt nedskrevet i sommerfugllitteraturen. Før den russiskfødte forfatteren flyktet fra oktoberrevolusjonen, og lenge før han oppnådde berømmelse som forfatter i USA, hadde han våknet hver sommermorgen på familiens landsted med én plan for dagen. Hans første våkne blikk gled til glipen mellom vinduslemmene: Var været grått, kunne han døse videre, men kom en stripe lys inn i rommet, spratt han opp og ut med sommerfuglnettet.

I selvbiografien «Min europeiske ungdom» skildrer Nabokov besettelsen: