Selma Stormyren Larsen

#fff

#000

For to år siden reiste statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) til Svalbard for å åpne et nytt skolebygg: Svalbard folkehøgskole. I talen sa han at skolen var viktig for å få unge til Svalbard – og for å skape arbeidsplasser i det lille samfunnet.

To år seinere står Folkehøgskole-Norge overfor et betydelig kutt: Elevenes stipendandel reduseres fra 40 til 15 prosent i regjeringens statsbudsjett. Folkehøgskoler landet over frykter at det betyr færre elever og mulige nedleggelser.

– Vi er et politisk verktøy, sier Anne-Line Pedersen, som er konstituert rektor ved Svalbard Folkehøgskole.

– Vi er et redskap for å ha norsk tilstedeværelse og innbyggere på Svalbard, både gjennom elever og ansatte.

Folkehøgskolen hadde første kull med elever i 2019. Åpningen hadde gått på rekordfart: I løpet av 2018 vedtok Stortinget å endre folkehøgskoleloven, slik at Svalbard var omfattet.

I tillegg fikk folkehøgskolen en ekstraordinær søknadsfrist, slik at de kunne søke om godkjenning for oppstart høsten etter.

– Det gikk rekordfort. Ideen om en folkehøgskole på Svalbard hadde oppstått tidligere, men det måtte en lovendring til for at det skulle bli mulig, sier Pedersen.

Særlig Venstre, som satt i regjering fram til 2021, var sentrale i opprettelsen – men det var brei tverrpolitisk enighet.

– Vi er et ­politisk verktøy

Dag Eivind Undheim Larsen

Elise Winterthun

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Det var spent stemning da Aschehoug forlag og Marius Borg Høibys forsvarere møttes i Oslo tingrett i går. Klassekampen var til stede i retten.

Striden står om sakprosaboka «Hvite striper, sorte får», skrevet av Dagbladet-journalistene Øistein Monsen og Torgeir Pedersen Krokfjord. Høibys advokater ønsker å få boka stoppet på grunn av det de mener er krenkende og feilaktige passasjer.

Særlig skal det gjelde en passasje der det hevdes at politispanere observerte Høiby selge kokain på Karl Johan. Et viktig bevis i denne forbindelse er et lydopptak hvor Høiby snakker med to politispanere.

Men partene tolker lydopptaket ulikt: Ifølge Høibys advokat avslører samtalen at spanerne ikke selv har observert Høiby i en salgssituasjon. Aschehougs advokat mener derimot at det fullstendige lydopptaket understøtter bokas påstander.

I går var det mye pressefolk til stede i sal 616 i Oslo tingrett. På tilhørerbenken satt blant annet direktør i Den norske Forleggerforening, Trine Skei Grande. Til stede var også tidligere Ap-politiker Jan Bøhler, som har skrevet positivt om boka i Nettavisen.

Høibys advokater hadde innkalt sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson som vitne i retten. Han omtalte kildebruken som «en skandale» og viste til det han mente var mangelfulle henvisninger til kilder som Facebook og svenske politidokumenter.

Dette er eksempler på slurv som svekker bokas etterrettelighet, uttalte Tønnesson.

I retten fortalte Aschehoug-sjef Mads Nygaard at forlaget har brukt mye tid på å kontrollere bokas faktagrunnlag. En del av personene som omtales, har også fått mulighet til å gi samtidig imøtegåelse.

Dette er en veldig underlig sak, bare tøv.

– En ekstrem handling i norsk sammenheng

Mylena Kifle

Altinget fikk nok en gang avslag om pressestøtte

– Vi opplever at vi til de grader treffer på formålet til mediestøtta, sier Veslemøy Østrem, sjefredaktør i ­Altinget.

Men de får likevel ikke en del av potten i år. Medietilsynet mener nemlig de ikke oppfyller kravene for å motta pressestøtte. Fredag kom årets tildelinger, og Altinget får for andre år på rad avslag på sin søknad.

Samtidig er ti nye medier inne i ordningen. Deriblant Inyheter, som drives av Helge Lurås, og Samtiden.

Per Brikt Olsen, direktør i Fagpressen, mener årets tildelinger viser at det er på tide å endre tildelingskravene for nasjonale nisjemedier.

Mediene som søker om støtte, plasseres i én av fire kategorier. Nasjonale nisjemedier er én av disse kategoriene.

Fire nasjonale nisjemedier har i år fått avslag:

Nisje­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­me­diene er med på å sette dags­ordenen.

Flere nisjemedier går glipp av pressestøtte

Kåre Bulie

Sett fra perrongen ruver det: et betongtak som kan gi inntrykk av å sveve. Under platen og søylene som bærer den, befinner en skjult verden av spisesteder og forretninger seg. Stedet er T-banestasjonen på Grorud. Paviljongen er den arkitekten Håkon Mjelva (1924–2004) reiste på byggverkets topp i 1966.

Høsten 2006, på det årets Skulpturbiennale, i Vigelandmuseet, ble anlegget innskrevet i norsk kunsthistorie: Ane Hjort Guttu (f. 1971) gjenskapte Mjelvas T-banekrone, men plasserte den vest heller enn øst i hovedstaden.

 avdukingen av «Grorud T-banestasjon Håkon Mjelva 1966», som kunstneren kalte skulpturen, formulerte hun seg slik om taket som opprinnelig var tenkt å dekke en kafeteria og gjentas i en busstasjon like ved: «Langt de fleste på Grorud er enten uinteresserte eller direkte negative til Håkon Mjelvas senmodernistiske tak, og flere har ytret ønske om at det ble revet. Hvis så skulle skje, finnes det altså nå en modell av byggverket i form av denne prydskulpturen i størrelse 1:50.»

Guttu bemerket at drosjesjåfører som parkerte under det, var takets viktigste brukere. Hun poengterte dessuten avstanden mellom det slitte anlegget og Frognerparken, hvor hun presenterte sin versjon: «I motsetning til Grorud ånder Frogner av stabilitet, trafikknutepunkter blir pusset opp og slitte lekeskulpturer byttet ut. Jeg håper dermed at dette symbolet for østkantens mange motsetninger kan stå her og bare vare, ut i en fjern framtid.»

 virkelighet. Ikke bare våker paviljongen over stasjonen på Grorud også i 2025, stadig med ventende biler under seg – endog med kommunalt tilbud om å arrangere «loppemarked, byttemarked, kunstutstilling eller noe annet gøy» der. 19 år senere kan Mjelva-taket fortsatt studeres, i omskapt form, også mellom Frognerparkens trær.

Et verk turistattraksjonens utallige gjester snubler over, er det imidlertid ikke: Skulpturen står på en høyde nær Kirkeveien, på god avstand fra arbeidene til Gustav Vigeland, og bare den som oppsøker arbeidet, vil finne det. Den krympede firkanten hviler på en høy sokkel av granitt, men er uansett så lite iøynefallende at tilfeldige forbipasserende neppe vil legge merke til den.

siden fikk Guttus monument en slektning til på østkanten – som påfallende nok kan sies å våke over en annen stasjon på samme T-banelinje, Økern. Den er laget av Lars Ramberg, som må regnes til samme kunstnergenerasjon, og den belyser samme arkitekt: Rambergs arbeid holder hus i en av Mjelvas mest kjente bygninger.

«Tillit» kan imidlertid også betraktes som en motsetning til den lavmælte «Grorud T-banestasjon Håkon Mjelva 1966»: Ordet de lysende vinduene på begge sider av Økernsenteret danner, er gigantisk – og hver eneste dag umulig å unngå for tusenvis av reisende hovedstadsbeboere. «Tillit» har dessuten fått rikelig med omtale og er blitt udødeliggjort i Dag Johan Haugeruds feirede filmtrilogi om Oslo. At arbeidet er blitt stående mye lenger enn opprinnelig planlagt, har dessuten gjort det omstridt.

Der Guttu altså tematiserte det norske sosialdemokratiet og dets ulikheter og ideer om forstadsutvikling ved å redusere, gjenskape og forflytte, undersøker Ramberg beslektede problemstillinger ved å forvandle det moderne monumentet som en gang var landets største kontor- og forretningsbygg, til en lysende skulptur.

Mjelva-taket kan også studeres, i omskapt form, mellom Frognerparkens trær

Mjelva i øst og vest

Rikke Løe Hovdal

foto),

Et år på folkehøgskole kan redde liv, sier rektor ved Ringerike folkehøgskole

Tora Ørnhøi-Falnes gaper høyt opp og adlyder:

De har nettopp blitt bedt om å spille ut en scene på et tannlegekontor. Improteater er de ferske elevene på Ringerike folkehøgskole allerede godt kjent med.

Dæhli ber medelev – og for øyeblikket tannhelsesekretær – Lily Aiello Hamarsnes om utstyr. Nå skal det ryddes opp i munnen til pasienten.

Både Ørnhøi-Falnes og Dæhli går linja for «Humor og scene» på skolen i Hønefoss. De er langt fra sjenerte på scenen, men da vi spør om hva det er som gjør folkehøgskolen 

– Når man kommer hjem fra ferie og skal fortelle om hvordan livet på folkehøgskole er, så ender du bare opp med å sitte og smile for deg selv, for du har liksom ikke ord for å forklare det, sier musikkelev Tormod Hognestad Egeland og ler.

– Hvis du ikke går på folkehøgskole, kommer du aldri til å skjønne det!

Vi vet at unge i dag er mer ensomme, men her er det ikke et snev av det.

Ikke (bare) et sted for fjas

Mang en skoleklasse har sett norsklæreren trille en tv på hjul inn i klasserommet, for så å knote febrilsk med videospilleren – før Lise Fjeldstads uforglemmelige Nora endelig flimrer over skjermen.

Hun som skjelvende, men bestemt trekker på seg den brune pelskåpa og legger gifteringen sin i den sjokkerte Thorvalds hånd – og så går ut døra aleine, ut i det ukjente.

NRK Fjernsynsteatrets filmatisering av «Et dukkehjem» ble sendt i 1973. Siden har underlig få norske filmer tolket Ibsen. Liv Ullmann prøvde å få på beina en spillefilm basert på «Et dukkehjem» i 2005, men måtte skrinlegge prosjektet grunnet manglende finansiering.

I det store utland festes Ibsen imidlertid til lerretet støtt og stadig. I disse dager vises den amerikanske stjerneregissøren Nia DaCostas «Hedda», med Tessa Thompson i hovedrolla – til strålende kritikker.

Hvorfor er det så få her hjemme som lager film basert på vår største dikter? Og er ikke det ganske sørgelig?

– Det er snakk om rein feighet fra filmfolkets side. Jeg skjønner det ikke, for materialet ligger jo bare der og skriker – så spennende er det, sier Lise Fjeldstad.

Hun har gestaltet Ibsens karakterer i utallige teateroppsetninger, i tillegg til Fjernsynsteatret. NRK filmet en rekke Ibsen-stykker i årene 1960–1991: «Et dukkehjem», «Fruen fra havet», «Gjengangere» og «Lille Eyolf», for å nevne noen.

Kanskje var det derfor ikke så rart at det i denne perioden var få andre som laget Ibsen-film her til lands.

Det er snakk om rein feighet fra filmfolkets side.

Hvem er redd for Henrik Ibsen?

Bibelforskeren viser hvordan ytre høyre bruker bibelsk vold til sin fordel

«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.»

Den som tror Jesus utelukkende opptrer som en snill og grei fyr i de kristnes hellige bok, vil få seg en overraskelse eller to ved nærmere ettersyn. Ifølge Bibelen – for eksempel evangeliet etter Matteus, sitert over – var han tidvis truende.

Bibelforsker Hannah M. Strømmen har gitt disse partiene et eget navn: krigsbibelen.

– Krigsbibelen ble for eksempel brukt under korstogene i middelalderen – og under første verdenskrig, da man hevdet at man hadde Gud på sin side. Dét er ikke radikalt nytt, sier Strømmen.

Men de siste årene har hun forsket på noe som 

– For mer enn ti år siden ble jeg interessert i hvilken rolle Bibelen spiller i høyreekstrem ideologi. Jeg ble først interessert i Breivik-saken. Deler av Bibelen er sitert i manifestet.

Strømmen har forsket på Bibelens resepsjonshistorie i mer enn ti år, både i England og Sverige, og i forrige uke gjestet hun et seminar i Oslo domkirke for å snakke om sin siste bok «The Bibles of the Far Right» (2024).

Den begynner med en studie av hvordan 22. juli-terroristen benyttet Bibelen i sitt manifest. De første timene etter terroren sirkulerte det rykter om at han kunne være en islamistisk terrorist.

Vold og andre Bibel-verdier

Hannah Bull Thorvik

Det er kjent at humoren er subjektiv, og fordi den er så forskjellig, finnes det flere teorier om hvorfor vi ler. En er teorien som ble framsatt av Sigmund Freud i «Der Witz». Han beskriver latteren som en ventil – en måte for oppsamlet, nervøs energi å slippe ut på. Det henger sammen med teorien om tabuet, om det forbudte eller sanne som plutselig «penetreres» – derav klisjeen om at det bare er menn som er morsomme.

Dette tenkte jeg på en gang jeg satt i en kinosal og så fire damer, som alle kan beskrives som ganske så borgerlige, le seg i hjel av komedien «Bridesmaids» (2011). I filmens mest kjente scene får fem bruder akutt omgangssyke – kvalme, diaré, hele pakka – og forsøker desperat å bevare den hvite fasaden.

morsom. Det betyr ikke at jeg har bedre humor enn dem – kanskje er jeg bare mer vant til kroppens naturlige funksjoner, tenkte jeg. Jeg har jo jobbet på sykehjem. Men den teorien, om at erfaring gjør et tabu mindre morsomt, holder egentlig ikke vann. Medisinstudenter er for eksempel kjent for å ha «dårlig humor». På bilder fra det forrige århundret poserer de tøysete med skjeletter, og man kan høre gamle historier om en finger gjemt i pølsesuppa.

Selv genier kan ha «dårlig» humor. Mozart elsket for eksempel toalettvitser og fylte brev og småstykker med ordspill som kunne stått på en dassdør. Biografer pleier å forklare at det var typisk for tida og miljøet hans. Noen mener det til og med var politisk: I et arvebasert aristokrati som stengte folk ute fra makta, ble vulgariteten en motvekt til den pyntelige kulturen ovenfra.

 ganske «uptight», litt som Mozarts Wien? Jeg syntes som sagt ikke omgangssyken i «Bridesmaids» var så morsom, men jeg lo desto mer da en av de samme damene – hun var den gang læreren min – en dag fortalte forskrekket at hun hadde oppdaget en cannabisplante i rosebedet.

Nylig dro jeg på det som i vid forstand kan kalles en «stonerfilm». Paul Thomas Andersons «One Battle After Another» handler om den avdankede revolusjonære Bob, og for en film dette er! Kanskje er det ikke rart – produksjonen kostet totalt 3,3 milliarder norske kroner, PR-budsjett inkludert. Det kulturelle avtrykket er ditto stort, sett gjennom utenlandske avisers omtaler. Likevel overser de fleste kritikker noe: Filmen er hysterisk morsom. Ja, etter min helt subjektive oppfatning.

 veldig godt, og det skjer sjelden. Vanligvis ler jeg bare av mine egne vitser – et sikkert tegn på at man er psykopat. «Dette er min form for humor!» kunngjorde jeg stolt etter filmen, som om jeg hadde funnet en diagnose som forklarer alle sider ved meg selv – før jeg oppdaget at ingen egentlig bryr seg.

Filmen er lenge blitt omtalt som episk action, men forrige uke ble det kunngjort at den skal konkurrere i komediekategoriene under Golden Globe. En riktig avgjørelse, for «One Battle After Another» kunne nesten vært beskrevet som «Blues Brothers» regissert av Stanley Kubrick. Mer presist er det å kalle den en sort komedie.

 må romme tragedie – og det gjør denne filmen lett når den speiler den politiske virkeligheten i dagens USA. Den bygger på Thomas Pynchons «Vineland», en roman om hvordan USA mistet sine 1960-tallsidealer under Reagan-æraen, men handlingen er satt til vår tid. Vi følger flere ekstreme politiske grupperinger, blant dem en voldelig venstrebevegelse som minner om 70-tallets Weather Underground.

Vanligvis ler jeg bare av mine egne vitser – et sikkert tegn på at man er psykopat

Stoner mot tidsånden

Gitte Johannessen

, NTB

– Jeg måtte jeg ta kontakt med plateselskapet på nytt og spørre om det var greit med en dobbelt-LP, sier initiativtaker til «Legende – en høylytt hyllest til Bjørn Müller», Stig I. Lona.

– Likevel er det flere som lurer på hvorfor de ikke ble spurt.

Sist helg var det på lyttefest for utgivelsen nøyaktig – på dagen – ett år etter at Bjørn Müller gjorde sin aller siste konsert med Backstreet Girls.

Det skjedde 25. oktober 2024 på baren Brewgata i Oslo. 18. november samme år gikk han bort, 64 år gammel, noe som kom som et sjokk på Rocke-Norge.

Etter hyllestkonsert i romjulen i fjor på Rockefeller og på Tons of Rock i sommer, der Backstreet Girls hadde med ulike vokalister, begynte Lona å sysle med plateplaner. Slik han tidligere har gjort for hele bandet i 2015 og for Trashcan Darlings i 2011.

– Jeg tenkte at nå var det på tide – for å vise hvor viktig Bjørn Müller var i den norske rockeverdenen. Jeg har lenge ment at det er Backstreet Girls som har vært «Norges rockeband». Det som skiller dem fra mange andre er at de «ikke går på jobb» – de mener det, de lever det.

Alle ville være med og gi til beste låter som Bjørn Müller hadde sunget – og skrevet prisbelønte tekster til – gjennom flere tiår. Ikke bare i Backstreet Girls, men også i band som Speed of Sound, Schweinhund og Z-Off.

Hyller Müller med to vinyler

Roald Aga Haug og en rekke andre Ap-ordførere rykker ut mot regjeringens forslag om kutt i skolestipend

– Man må få lov til å si fra om man er uenig. Og akkurat her er jeg veldig uenig med mitt eget parti.

Det sier Unn-Elisabeth Tronstad Kristiansen, som er ordfører i Inderøy kommune. Hun representerer Arbeiderpartiet, og sammen med et dusin andre ordførere går hun nå ut mot regjeringens forslag om å kutte i støtta til elever på folkehøgskole.

– Vi er en del ordførere som har folkehøgskoler i vår egen kommune. Vi ønsker å bevare tilbudet til ungdommen, uavhengig av partitilhørighet, sier Kristiansen.

 om at regjeringen nå vil redusere stipendandelen for folkehøgskoleelever fra 40 til 15 prosent. Blir forslaget vedtatt, vil det altså bli betydelig dyrere å gå et år på folkehøgskole.

Sindre Lysø (Ap), statssekretær i Kunnskapsdepartementet, har på sin side uttalt til Klassekampen at de håper å spare nærmere hundre millioner kroner på kuttet.

I forrige uke samlet Kristiansen i Inderøy ti ordførere fra Trøndelag for å vise motstand mot kuttet, noe NRK tidligere har omtalt.

Nå har flere ordførere fra andre deler av landet sluttet seg til kritikken, som Ap-ordfører Øystein Morten i Buskerud-kommunen Rollag.

Selv om initiativet er tverrpolitisk, er det altså mange Ap-ordførere å finne på lista – slik tilfellet er med kommunene Gloppen, Steinkjer, Grong, Selbu, Orkland og Melhus.

Selv om dette er min regjering, må jeg få si at her er jeg uenig.

Ap-ordførere rykker ut mot kutt i skolestipend

Bendik Wold

Synes du det er mange bøker som blir skamrost for tida? I så fall har du helt rett. En kjapp opptelling viser at VGs kritikere har et terningsnitt på 4,6 i sine 60 siste anmeldelser.

Aller blidest er Guri Hjeltnes, som i gjennomsnitt triller terningen til 5,4. Annenhver bok hun leser for avisa, belønnes med en sekser. Karakterinflasjonen etterlater leseren i stuss: Når Hjeltnes en sjelden gang tyr til en firer – er det da å forstå som en slakt?

At VGs anmeldere vegrer seg for å ta i bruk hele karakterskalaen, er ikke noe nytt. Flommen av femmere og seksere ble påpekt av Klassekampen allerede i 2020. Den gang fikk hver sjette bok terningkast tre eller lavere. Fem år seinere er andelen enda lavere. I høst har VG delt ut to treere; enere og toere later til å ha forsvunnet helt ut av kritikerstallens repertoar.

utgangspunktet en okay terningscore – litt under middels, godt over bestått. En firer bør man i hvert fall ikke syte over. Men i et anmelderunivers dominert av henførelse og trampeklapp er den 

 boka en uønsket gjest, ja, den er som en fjert i et riktig pent middagsselskap.

Vi vet omtrent hvordan VG vil forsvare de høye terningkastene: Avisa har begrenset med ressurser til kritikk, derfor prioriterer man å trekke fram de viktigste og beste bøkene. Dessuten er det så vrient å få anmelderiet til å fly på nettet: Ingen gidder å klikke seg inn på omtaler som er reserverte, ambivalente eller forbeholdne. Man ser for seg den moderne nettavisleser som en gammeltestamentlig gud, smågretten og utålmodig: «Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.»

siden ble det varslet at VG ville kutte i bokanmelderiet, fra omtrent seks anmeldelser i uka til én. Så galt gikk det aldri. Kanskje burde vi egentlig holde kjeft og være fornøyd med det vi får servert – at Norges største tabloidavis fortsatt bryr seg om å anmelde litteratur, er vel et gode i seg selv?

Problemet med VGs femmer- og sekserkavalkade er at den gir et fordreid bilde av tilstanden i norsk litteratur. Genistreker er sjeldne. Kalkuner likeså. De fleste bøker som utgis på etablerte forlag, er 

gode, verken mer eller mindre. Man kan legge normalfordelingskurven til grunn: Det skal deles ut ganske få enere og seksere, noen flere toere og femmere – men flest treere og firere.

Man kan også spørre seg: Hvordan kan VG være så sikre på at det faktisk er de «beste» bøkene som velges ut til anmeldelse? Policyen fordrer at noen, enten i kritikerstallen eller i redaksjonen, leser mye og bredt. Man kan mistenke at smaksdommen – eller 

dommen – i noen tilfeller foregriper selve lesingen: Fordi en bok 

er god, blir den satt ut til anmeldelse, og anmelderens oppgave blir å godtgjøre at beslutningen var rett.

 som dreier kulturjournalistikken mot positivitet og begeistring. NRK har skåret ned på kritikken og satser tungt på personlig formulerte «bokbrev». Aftenposten har nylig lyst ut en prosjektstilling som «bokprofil», inspirert av «Vink-jentenes» vidgjetne prøvesmaking av smashburgere og rosinboller rundt om i hovedstaden. Det legges opp til forbrukerveiledning mer enn kritikk i ordets rette forstand; målet er å «skape engasjement rundt boklesing».

VGs kritikere har et terning­snitt på 4,6

Terningkast fire er den nye slakten

– Det er ikke mye som har forandret seg siden 1973, sier Vibeke Løkkeberg.

Filmskaperen har gjennom mange år vært en markant stemme i norsk kulturliv – både som regissør og forfatter. Ikke minst er hun kjent for sitt tydelige feministiske standpunkt.

Lørdag er det premiere på dokumentarfilmen «The Long Road to the Director’s Chair», som er basert på Løkkebergs egne arkivopptak fra 1973, da hun intervjuet kvinnelige filmskapere i det daværende Vest-Tyskland.

I arkivopptakene snakker de om hvilke utfordringer de møter i det daglige, som for eksempel at de må arbeide ekstra hardt for å overbevise mannlige kolleger om at de duger.

Det intervjuobjektene sier, er fremdeles høyaktuelt, mener Løkkeberg.

– Det viser også reaksjonene jeg har fått når jeg har vist filmen i utlandet. De samstemte tilbakemeldingene er at vi strever med akkurat den samme ukulturen i dag.

– Filmbransjen har vel endret seg mye siden 1970-tallet?

– Jo da, og det ble også lagt til rette for kvinnelige regissører den gangen. Men da handlet det mye om å få fram det usagte og at vi skulle ­fortelle om våre egne liv. ­Samtidig er det slik, den gang som nå, at de mannlige film­skaperne stikker av med de største produksjonsbudsjettene.

Jeg er var på alle former for urettferdighet.

Retter søkelyset mot ukulturen

Mens folkehøgskolene får kutt, sparer regjeringen bibelskolene. Det får Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) til å reagere.

– Dette gir ingen mening overhodet, sier stortingsrepresentant Sunniva Holmås Eidsvoll (SV).

I regjeringens forslag til statsbudsjett senkes støtta til elever på folkehøgskole drastisk: Stipendandelen går fra 40 til 15 prosent. Blir forslaget vedtatt, vil det altså bli betydelig dyrere å gå et år på folkehøgskole.

Elever på en av landets bibelskoler får derimot beholde dagens ordning på 40 prosent stipend. Det får SV-politikeren til å reagere.

– Vi er ekstremt kritiske til kuttet i stipendandelen som Ap har foreslått, og i vårt alternative budsjett vil vi foreslå å reversere kuttet. Det strider mot all fornuft.

 at nærmere 30.000 mennesker har signert et opprop i protest mot stipendkuttet.

Eidsvoll sitter i utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. For henne er det uforståelig at bibelskoleelever skal få mer stipend enn elever på folkehøgskole.

– Folkehøgskolene bidrar med veldig viktig erfaring, dannelse og kultur, sier hun.

Hun kaller kuttet et «målrettet spark» mot elever fra trange kår.

Det blir kanskje enda rarere når du finner ut at bibelskolene ikke har fått det samme kuttet.

Elever på bibelskole slipper kutt i stipendet

Guri Kulås

Hva skjer når verden benekter et folkemord? Det høyaktuelle spørsmålet blir stilt på et internasjonalt seminar i Oslo i morgen. Der blir problemstillingen belyst gjennom et historisk viktig eksempel: det osmanske rikets folkemord på armenerne i 1915.

«Understanding Genocide Denial: Insights from the Armenian Genocide 110 years later» legger til grunn at benektelsen er en del av ugjerningen. Et hovedmål for seminararrangørene er å starte en prosess for å få Norge til å anerkjenne det armenske folkemordet, som blir sterkt bestridt av Tyrkia.

– Fornektelsen er en av grunnpilarene i den tyrkiske republikken og former selve dens struktur. Strukturen produserer en politikk som på mange måter likner det sørafrikanske apartheidregimet, sier historieprofessor Taner Akçam.

Akçam, som er en av hovedforeleserne i Oslo i morgen, var på 1990-tallet den første tyrkiske akademikeren som omtalte massakrene på armenerne som folkemord. I dag leder han Promise Armenian Institute ved Universitetet i California Los Angeles.

– Fornektelsen er faktisk fornektelsen av 

til det «armenske problemet» – nemlig armenernes krav om sosial og politisk likhet. I stedet for å anerkjenne kravene som legitime borgerrettigheter, behandlet osmanske myndigheter dem som en trussel og utryddet armenerne.

– Hva kunne, hypotetisk, bli den politiske effekten om Tyrkia anerkjente folkemordet i dag?

– Det ville ha en dyp effekt på landets sosiale og politiske struktur. Anerkjennelse ville bety slutten på et internt apartheidsystem som fortsatt behandler kristne, jøder, alevitter og kurdere som annenrangs borgere – en struktur som ligner dagens Israel. Det ville markere begynnelsen på et virkelig demokrati.

Folkemordet på armenerne fant sted før den tyrkiske republikken ble opprettet i 1923. Taner Akçam understreker også at en anerkjennelse av de historiske overgrepene «ikke er et juridisk, men et moralsk spørsmål». Likevel ville det fått konsekvenser i dag.

Politisk anerkjennelse gir moralsk validering og en følelse av kollektiv helbredelse.

Ber Norge anerkjenne folkemordet

30.000 sier nei til regjeringens kuttplaner for folkehøgskolene

– Det er mange som føler seg tråkka på, sier Anne Tingelstad Wøien, daglig leder i Folkehøgskolerådet.

De som bryr seg om folkehøgskolene rundt om i landet, fikk seg en kalddusj da regjeringen la fram forslag til statsbudsjett for to uker siden. Her ligger det inne et forslag om å redusere stipendandelen til elever som velger å ta et år på folkehøgskole.

Regjeringen vil kutte denne andelen fra 40 prosent til 15 prosent. På denne måten vil folkehøgskoleelevene bli likestilt med studenter som tar et årsstudium på høyskole eller universitet.

Det vil innebære en innsparing på nærmere 100 millioner kroner i budsjettet for neste år.

Forslaget har vakt oppsikt, og bare i løpet av noen dager har nærmere 30.000 personer signert en underskriftskampanje i protest mot regjeringens planer.

Anne Tingelstad Wøien i Folkehøgskolerådet forklarer det sterke engasjementet med at mange nordmenn har et forhold til folkehøgskolen som institusjon.

– Derfor blir det reaksjoner når regjeringen nå vil gjøre det vanskeligere for mange unge å ta et år på folkehøgskole. Det er rett og slett uforståelig, sier Wøien.

– Er det ikke rimelig å likestille folkehøgskoleelever med studenter som tar et årsstudium?

En folkehøgskole ­genererer folk, inntekt og arbeids­plasser i ei lita bygd.

Kutt i skolestipend kan ramme Utkant-Norge

De sosiale ordningene for frilansere og selvstendig næringsdrivende er gode nok, slås det fast i Aps ferske statsbudsjett.

Regjeringen vil derfor ikke endre på ordningene, slik den tidligere har sagt at den skal. Men der møter de motstand fra samarbeidspartnerne sine i SV og Rødt.

– Arbeiderpartiet er tradisjonelt opptatt av et trygt arbeidsliv, og det må også gjelde for denne gruppa, som absolutt er arbeidsfolk, sier Mirell Høyer-Berntsen, SVs representant i kulturkomiteen på Stortinget.

Tirsdag skrev Klassekampen om slagverker Anders Kregnes Hansen, som i fjor ble diagnostisert med tarmkreft med spredning.

Hansen hadde før sykdommen jobbet som frilanser og selvstendig næringsdrivende. Som selvstendig næringsdrivende får man bare 80 prosent av sykepengegrunnlaget, og ingen av gruppene får sykepenger de første 16 dagene.

LO-forbundet Creo mener det er uholdbart og foreslår at de skal få penger de 16 første sykedagene, samt at sykepengedekningen økes til 100 prosent.

Høyer-Berntsen støtter forslagene til Creo.

– Det er gode forslag, og det er helt mulig å få det til med politisk vilje.

Presser Ap om sykepenger for kunstnere

Han står med ryggen til og maler. Bildet hviler på et «staffeli» som ligner Eiffeltårnet. Motivet er et pengebeløp: Frits Thaulow (1847–1906), nordmannen som for lengst hadde flyttet til kontinentet, er i ferd med å male «Kr. 1500». Rundt kunstneren myldrer små franskmenn ved Seinen.

Andreas Bloch, karikaturtegneren som drev gjøn med den store elvemaleren, visste å spille på Thaulows suksess på det fremvoksende kunstmarkedet og sans for midlene som må til for å skape et godt liv. «Flot Kunst (norsk Pariserliv)», stod det under bildet. Vittighetsbladet Korsaren trykte det i 1901, fem år før hovedpersonen døde under et maleopphold i Nederland.

 i «Frits Thaulow», den interessante katalogen over høstens Thaulow-utstilling ved Haugar-museet i Tønsberg. I 1901 var kunstneren for lengst blitt vant med latterliggjøring i pressen: Som utstillingens hovedkurator, kunsthistorie-professor Øystein Sjåstad, skriver, var han blitt tegnet både som pave og som «Overmaler» og «Der grosze Fritz». Slikt forekommer bare dersom den spottede dras kjensel på av mange.

Det Sjåstad karakteriserer som «Thaulows imponerende korpus», gjorde seg på trykk. Noe av det mest fascinerende katalogen demonstrerer, er hvor kjent kunstneren i sin tid var ikke bare i hjemlandet, men også internasjonalt, og hvilke eleverte kretser han beveget seg i. I 2025 virker Thaulows liv vel så fargerikt som bildene han skapte.

kunstnerens utvikling: fra marinemaler i ungdommen, over alt det rennende vannet han med rette er så kjent for at selv kuratoren bekjenner frykt for «elve-fatigue», til nyromantisk stemningsmaler ved århundreskiftet. Gjennomslaget hans da står i kontrast til det renommeet kunstneren har fått i nyere tid.

«Karrieren er omtrent uten sidestykke i norsk kunsthistorie. Thaulow er trolig den norske kunstneren som er best representert i samlinger utenfor Norge», hevder Haugar. Påstanden fremmes på tross av den formidable utenlandssuksessen til Edvard Munch, den yngre kollegaen Thaulow ga undervisning. I amerikanske museumssamlinger er maleren i særklasse blant sine landsmenn.

 i 1952 skrev en kjent norsk kritiker om verdensborgeren fra Christiania at han «vil overleve mang en billedstorm». Men tiårene som har fulgt, har altså gjort påstanden høyst diskutabel. Kritikken Thaulow fikk for å være «en lettvekter, en postkortmaler, en businessmann», har klebet. I Frankrike, hvor han ellers ble omtalt som «den vennlige kjempen», måtte han tåle motstand for «formelpreg», «overdreven produktivitet» og «et ditto ønske om å behage». I Norge stemplet den mektige smaksdommeren Jens Thiis ham som en «koloristisk lækkermund».

28 år er da også gått siden forrige gang et tilsvarende bredt utvalg av apotekersønnens kunst ble vist offentlig. Ifølge Sjåstad har norsk kunsthistorieskriving ikke vært snill med Thaulow – og tildelt ham den ambivalente rollen som «gourmand». Malerens kollega Erik Werenskiold siterte en gang Thaulow på at «et smukt Billede skal virke som et Glas dejlig Vin». Ordene kledde en herre som i tillegg forlystet seg med seiling og cellospill.

satiretegningene sammen med fotografier som vitner om kunstnerens uvanlige sosiale evner og forbindelser. Flere av portrettene av Thaulow og familien hans er tatt av vennen Edward Steichen, som senere ble stjernefotograf og fotokurator ved Museum of Modern Art i New York.

I 2025 virker Thaulows liv vel så fargerikt som bildene han skapte

Kunst på stor fot

Flere har luftet sin uro for Ibsenåret 2028, den nasjonale feiringen av dikterens 200-årsjubileum.

Erik Rudeng, tidligere Fritt Ord-redaktør, og Hege Knarvik Sande, direktør for PAHN – Senter for scenekunst Norge, har stilt spørsmål ved finansieringen.

Den skal foregå etter sektorprinsippet: Alle som vil lage noe jubileumsrelatert, må finne penger i egne budsjetter og sektorer.

Det gjelder også Ibsen-forskere som gjerne vil ha nytt arbeid klart til jubileet.

Men ifølge Giuliano D’Amico, leder ved Senter for Ibsen-studier, er det foreløpig lite klingende mynt å finne i hans sektor.

– Det bekymrer meg litt, for 2028 er like om hjørnet, og forskning tar tid, sier D’Amico til Klassekampen.

Rudeng og Sande har etterlyst en sentral Ibsen-pott bevilget av regjeringen, med friske midler til jubileumsrelaterte initiativer.

Det er ikke nødvendigvis den beste løsningen, tror D’Amico.

2028 er like om hjørnet, og forskning tar tid.

Aktuelt

I 2019 ble Svalbard folkehøgskole opprettet for å få unge til Svalbard. Nå kutter regjeringen i støtta til sektoren.

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Altinget fikk nok en gang avslag om pressestøtte

Mjelva i øst og vest

Et år på folkehøgskole kan redde liv, sier rektor ved Ringerike folkehøgskole

Mens en amerikansk «Hedda» går sin seiersgang, glimrer Ibsen med sitt fravær i norsk film.

Bibelforskeren viser hvordan ytre høyre bruker bibelsk vold til sin fordel

Stoner mot tidsånden

Da hyllestplaten til den avdøde rockevokalisten Bjørn Müller skulle lages, ville så mange artistkolleger delta at det ble dobbeltalbum.

Roald Aga Haug og en rekke andre Ap-ordførere rykker ut mot regjeringens forslag om kutt i skolestipend

Så mye jubel på så liten flate.

Retter søkelyset mot ukulturen

Mens folkehøgskolene får kutt, sparer regjeringen bibelskolene. Det får Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) til å reagere.

Massakrering og fordriving av armenere lå til grunn for folkemord-begrepet. 110 år seinere har Norge ennå ikke anerkjent ugjerningene.

30.000 sier nei til regjeringens kuttplaner for folkehøgskolene

Presser Ap om sykepenger for kunstnere

Frits Thaulows renommé har bleknet, men han etterlot seg flere malerier i USAs museer enn noen annen nordmann.

Hvis man ønsker ny forskning til Ibsen-jubileet i 2028, begynner det å haste, advarer professor Giuliano D’Amico.

Nav skylder musiker Anders Kregnes Hansen 166.000 i sykepenger

Frykter skattesmell vil bremse lydsatsing

«Stalin var tross alt verre», har vi trøstet oss med. Spørs om det lenger er sant.

In memoriam.

I 1975 skulle sosialismen spres på alle vis – også flerstemt. Det viste seg å være en bærekraftig strategi.

Kjønnsdialektikk

I 2019 ble Svalbard folke­høgskole opprettet for å få unge til Svalbard. Nå kutter regje­ringen i støtta til sektoren.

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Altinget fikk nok en gang avslag om presse­støt­te

Mjelva i øst og vest

Et år på folke­høg­skole kan redde liv, sier rektor ved Ringerike folke­høg­skole

Mens en amerikansk «Hedda» går sin seiersgang, glimrer Ibsen med sitt fravær i norsk film.

Bibel­fors­keren viser hvordan ytre høyre bruker bibelsk vold til sin fordel

Stoner mot tidsånden

Da hyllest­platen til den avdøde rocke­vo­ka­listen Bjørn Müller skulle lages, ville så mange artist­kol­leger delta at det ble dobbelt­album.

Roald Aga Haug og en rekke andre Ap-ordførere rykker ut mot regje­ringens forslag om kutt i skole­sti­pend

Så mye jubel på så liten flate.

Retter søkelyset mot ukulturen

Mens folke­høg­sko­lene får kutt, sparer regje­ringen bibel­sko­lene. Det får Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) til å reagere.

Massa­krering og fordriving av armenere lå til grunn for folkemord-begrepet. 110 år seinere har Norge ennå ikke anerkjent ugjer­nin­gene.

30.000 sier nei til regje­ringens kuttplaner for folke­høg­sko­lene

Presser Ap om sykepenger for kunstnere

Frits Thaulows renommé har bleknet, men han etterlot seg flere malerier i USAs museer enn noen annen nordmann.

Hvis man ønsker ny forskning til Ibsen-jubileet i 2028, begynner det å haste, advarer professor Giuliano D’Amico.

Nav skylder musiker Anders Kregnes Hansen 166.000 i sykepenger

Frykter skatte­smell vil bremse lydsatsing

«Stalin var tross alt verre», har vi trøstet oss med. Spørs om det lenger er sant.

In memoriam.

I 1975 skulle sosia­lismen spres på alle vis – også flerstemt. Det viste seg å være en bære­kraf­tig strategi.

Kjønns­dia­lektikk

I 2019 ble Svalbard folkehøgskole opprettet for å få unge til Svalbard. Nå kutter regjeringen i støtta til sektoren.

Altinget fikk nok en gang avslag om pressestøtte

Et år på folkehøgskole kan redde liv, sier rektor ved Ringerike folkehøgskole

Bibelforskeren viser hvordan ytre høyre bruker bibelsk vold til sin fordel

Da hyllestplaten til den avdøde rockevokalisten Bjørn Müller skulle lages, ville så mange artistkolleger delta at det ble dobbeltalbum.

Roald Aga Haug og en rekke andre Ap-ordførere rykker ut mot regjeringens forslag om kutt i skolestipend

Mens folkehøgskolene får kutt, sparer regjeringen bibelskolene. Det får Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) til å reagere.

Massakrering og fordriving av armenere lå til grunn for folkemord-begrepet. 110 år seinere har Norge ennå ikke anerkjent ugjerningene.

30.000 sier nei til regjeringens kuttplaner for folkehøgskolene

Frykter skattesmell vil bremse lydsatsing

I 1975 skulle sosialismen spres på alle vis – også flerstemt. Det viste seg å være en bærekraftig strategi.

Kjønnsdialektikk