Elise Winterthun

#fff

Hvordan bør vi mennesker bruke vår tilmålte tid her på jorda?

Det er spørsmålet den svenske professoren Martin Hägglund stiller i boka «Vårt enda liv. Sekulär tro och andlig frihet».

Den ble en bestselger da den kom ut i 2019 – og har allerede fått innflytelse på en rekke tenkere. En av dem er Ola Morris Innset, historiker og forfatter.

Selv om Hägglund er litteraturviter, inneholder boka øyeåpnende innsikter om økonomisk ulikhet, forteller Innset.

– Den vitner om en sunn selvtillit på fagets vegne: Om man kan noe om litteratur, kan man også si noe om helt andre ting. «Vårt enda liv» har hjulpet meg å tenke om samfunnsøkonomi, sier han.

I sommer snakker Klassekampen med et knippe kloke hoder om bøker som inspirerer dem, som åpner horisonten og gir verktøy for å forstå utfordringene verden står overfor.

Én slik utfordring er økonomisk ulikhet, som Innset har vært særlig opptatt av. I hans egen bok av våren, «Kampen om verdiene. Om velferdsstaten og landet som fikk for mange rike», argumenterer han for at de superrikes makt utgjør en trussel for demokratiet.

Hva sier egentlig Martin Hägglund om ulikhet? Først må vi gå en liten omvei.

Når noen blir veldig rike, kan de dirigere hva andre skal gjøre med sine liv.

Ta livet tilbake!

Maria Horvei

Eg veit, eg veit. Det høyrest sprøtt ut. Ei fomlande, usikker 

? Som i løpet av ei 90 minuttars forteljing viser seg å vere riktig person til å avverje dei katastrofale hendingane som trugar med å utslette alt ho held kjært? Og det til trass for at ein 

som på alle måtar ser ut til å vere suverent betre rusta til å handtere dei ikkje så reint beskjedne utfordringane dei alle står overfor, er eitt hundre prosent klar til å ta på seg jobben?

Kall meg medlem av skrotfeminismen, men eg trur me har eit konsept her.

 ein slik film høyrest kjent ut, men noko likevel skurrar, gje meg lov til å hjelpe deg: Dette er tropen som har drive eit uvisst antal familiefilmar i ei årrekke – berre med omvendt kjønnsforteikn. Ringer det ei bjølle?

der ein lat pandabjørn med fråverande ansvarskjensle viser seg å vere sjølvaste «drakekrigaren» – den episke kung fu-meisteren som ifølge profetien er den einaste som kan redde dalen der han har vakse opp. Tigress, ho som gjennom heile livet har trena kampsport på uhyre høgt nivå, og som alle – ikkje utan grunn! – trudde kom til å vere drakekrigaren dei hadde venta på, viser seg til slutt å vere ei heilt vanleg, ekstremt dyktig jente. Kunne ho gjort ein god jobb? Ja. Var ho «utvald»? Nei.

? Eg veit, det er i utgangspunktet bøker. Men det er ikkje dumt tenkt! Er Harry Potter nokon gong i nærleiken av å vere ein betre trollmann enn Hermine Grang er ei heks? Nei. Er han «utvald»? Ja.

For ikkje å snakke om filmen som for tida rullar over kinolerreta, og som eg gjerne innrømmer er årsaka til at denne sjuke ideen falt meg inn: «Dragetreneren», ein splitter ny spelefilm basert på animasjonsfilmen med same namn. Høvding­sonen Hikken er altfor svak og klønete til å hamle opp med drakane som har det med å angripe landsbyen deira – trur alle! Men gjett kven som endar med å redde dagen? Hikken, eller den supertrente jamaldringen Astrid?

det same som i desse filmane. Berre at den fullstendig inkompetente karakteren er ei jente. Og som i desse filmane er det heilt avgjerande å få med scena mot slutten, der den avsindig dyktige jenta – eller, i vår hypotetiske monsterhit, guten – ser den klønete guten (hjå oss: jenta) djupt inn i augo og innrømmer at ho (han) rett og slett ikkje hadde det som skulle til.

Om eg høyrest streng ut, er det absolutt ikkje meininga. Eg er fullstendig klar over at superjentene i desse filmane er skrivne inn som eit feministisk alibi. Det einaste eg forsøker å seie, er at dette feministiske alibiet er heilt på trynet. Hugs­eregel: Det er ikkje mogleg å skape 

på førehand til Mímir Kristjánsson, som på starten av året uttrykte misnøye med den konkurrerande barnefilm-tropen, der jenter som heile tida har hatt det i seg, får eit lite dytt i retning av å sleppe kreftene sine laus.

Beklagar på førehand til Mímir Kristjánsson

Svake jenter utan ansvars­kjensle

Hannah Bull Thorvik

Saga Eline Jonsson

Selma Stormyren Larsen

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Norsk festivalsommer er for alvor i gang, og flere av de store festivalene har allerede pakket sammen telt og forsterkere. Juni har bydd på alt fra hardrock på Tons of Rock til stemningsfull indie på Bergensfest.

Mens artistene stemmer gitarene, har én gruppe tilsynelatende valgt å slå seg løs på annet vis: nemlig med småprat og skravling midt i konserten.

Musikkanmelder Petter Lønningen i Bergens Tidende tok nylig turen til en Aurora-konsert under Bergensfest, og han oppsummerte opplevelsen med tre velvalgte ord: «Hold kjeft, skravlebøtter.» Det er ikke første gangen det skjer: I 2019 fikk publikum i Bodø høre det direkte fra selveste Robert Plant, og seinere tok musiker Unni Wilhelmsen bladet fra munnen og hevdet at nordmenn er de verste i klassen på prating under konsert.

Hva har skjedd med festivalpublikummet? Stemmer skremmebildet? Vi har spurt årets festivalartister.

Hvordan vi oppfører oss på konsert, er ikke bare en detalj for Øystein Greni. Frontfiguren i Bigbang har i årevis irritert seg over publikums festivalmanérer – og han har sin egen teori om hvorfor det står så dårlig til.

– Det handler ikke om at folk er slemme eller vil ødelegge. Men mange skjønner rett og slett ikke hvor viktig konsentrasjon og ­tilstedeværelse er for det kunstneriske, sier han.

Ifølge Greni mangler vi i Norge en sterk tradisjon for lyttende konsertkultur. Resultatet? En publikumsatferd som minner mer om lørdagskvelden foran tv-en enn en levende musikkopplevelse.

– Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus. Folk skravler i vei og forstår ikke at de saboterer noe som kunne vært magisk, sier han.

Folk tror at de ser på Mesternes mester med potetgull og brus.

Selfies, skravling – og litt musikk?

Hanne Skogvang Stork

«Snipp, snapp, snute/La flasketuten sprute!»

Slik lyder refrenget i «Badebussen» (2023) av Kjartan Lauritzen – en monsterhit av en barnesang, som også er en parodi på en russelåt.

Klassekampen har i det siste skrevet om musikkritikere som hevder at deler av dagens barnemusikk kunne «sklidd rett inn på afterski» – eller at den vitner om «musikalsk forflatning».

Men hva har egentlig endret seg? Også barnemusikklegende Trond-Viggo Torgersens «Hjalmar», som «rocka som Elton John», fra 1979, tangerer populærmusikken i sin tid – med piano, elgitar og refrenget på «engelsk».

– Jeg er ikke så kritisk, mer undrende, sier Torgersen da Klassekampen spør om han har gjort seg noen tanker om musikken som etterfulgte hans slagere.

Torgersen har en teori om hva som har gjort at Thorbjørn Egner og Alf Prøysens sanger er blitt «hengende i garnet», mens andre er gått ut i havet igjen.

– De skrev sanger med innhold og en baktanke. Og det er veldig gode melodi­linjer.

Hva som vil bli stående av musikken fra de siste 30 årene, vil han ikke spekulere i. Men deler av det som lages i dag, består av enkle melodier som legges oppå noen akkorder, ifølge Torgersen.

Dårlig ­musikk er som sukker­rik frokostblanding.

Spør om det lages for mye musikk

Saga Eline Jonsson Hoff

Synne Folstad Moen

Oslo-politikerne ser til Økern når National­theateret får ny scene. Men dit vil ikke skuespillerne. 

– Jeg tror ikke teateret kjenner så godt til planene for byutviklingen på Økern. De har kanskje forståelse for hva Økern er nå, men ikke hva det skal bli.

Det sier Haakon Riekeles (V), leder av byutviklings­utvalget i Oslo bystyre.

For en knapp uke siden ble det klart at regjeringen går inn for den såkalte minimumsløsningen for rehabiliteringen av Nationaltheatret. Etter årevis med debatt har de bestemt at det skal bygges en midlertidig hovedscene, som etter oppussingen av det gamle bygget skal gjøres om til permanente biscener.

Hvor skal scenene plasseres? Enn så lenge er det kun klart at de skal være ved eller innenfor Ring 3. Riekeles ber regjeringen se til Økern øst i Oslo.

– Der har man en snart ferdig regulert tomt. Erfaringene blir trolig så gode, at når hovedscenen kan åpne igjen i sentrum, vil det være logisk å videreføre biscenene i de samme lokalene, sier han.

Alternativet er både det raskeste og det billigste, understreker Riekeles.

Men dit vil ikke skuespiller ved Nationaltheatret Øystein Røger. Han ber innstendig politikerne om å se til sentrum, og mener det er «krise» om teateret legges for langt unna bykjernen:

– Teateret skal ikke være et utstillingsobjekt og fluepapir for å kunne selge boliger og tjene næringslivsinteresser.

Det verste som kan skje, er at dette brukes i en diskusjon om byutvikling.

Peker på Økern – og får refs

Endre Ugelstad Aas

#000

Fullt mulig å grille i høyblokk!

Det her blir bra, altså, det her blir bra!

To makrellfileter ligger og knitrer på en liten kullgrill. Forfatter og matskribent Andreas Liebe Delsett står ved siden av og følger nøye med.

Balkongen i høyblokka på Bjølsen i Oslo er ikke større enn at den så vidt får plass til kokken og Klassekampens to utsendte. Noen minutter med skinnsida ned på direkte varme er alt som skal til.

– Fisk på grillen er ikke så vanskelig som man skal ha det til. Man må bare passe på at fisken er tørr, pensle med olje og tørre å la den ligge lenge nok, forklarer Delsett.

– Bare sleng fileten i en lompe. Det smaker også mye bedre enn pølse i lompe!

Helt siden mennesket lærte å bruke ilden for 350.000 til 400.000 år siden, har varmebehandling av mat vært et sentralt ritual i de fleste sivilisasjoner. I dag kan vi bare spekulere i hva våre forgjengere snakket om rundt leirbålene da de tilberedte dagens fangst.

Gleden og entusiasmen over et perfekt tilberedt kjøttstykke eller en fisk med sprøtt skinn og myk innside må vel være noe av det nærmeste vi kommer en fellesmenneskelig erfaring. I hvert fall når sulten melder seg.

Sommeren er, som vi alle vet, høysesong for grilling. Og i den anledning vil Klassekampen vie dette redskapet de fleste av oss – på godt og litt vondt – vil møte på å i løpet av sommermånedene, litt ekstra oppmerksomhet. Direkte eller indirekte varme? Vegetar eller kjøttkaker? Hva kan du ikke legge på flammene? Det er over grillen noen av de viktigste samtalene skjer i fellesferien.

Makrell på balkongen

Guri Kulås

Israels spesielle status i amerikansk politikk har vore ein katastrofe for palestinarane. USAs nær vilkårslause, tverrpolitiske støtte til Netanyahus høgreekstreme regjering har òg potensial til å bli ein katastrofe for verdas jødar. At det er ei delt frykt blant jødar i Israel og USA, kan ein lesa av kontakten mellom høgtståande israelske krigsmotstandarar og New York Times-journalistar som Thomas Friedman og Ezra Klein. Men at Israel er heva over all politisk debatt i USA, er også ein veksande katastrofe for seriøse, amerikanske medium og ei underopplyst allmente.

kulturkrigen»i Det demokratiske partiet, sa Ezra Klein nyleg i ein podkast om ordførarnominasjonskampen i New York og nykomaren Zohran Mamdanis siger over partieliten. Muslimen og palestinavenen Mamdani, som stør ein ikkje-jødisk israelsk stat med like rettar for alle borgarar, vart Demokratane sin ordførarkandidat i verdas nest største jødiske by trass ein massiv kampanje for å stempla han som antisemitt.

Kva Mamdanis siger seier om gapet mellom etablissementet og grasrota i Det demokratiske partiet, er éin ting. I denne samanhengen er det viktigare at Mamdani vann trass i at liberale media agerte som fraksjonspressa til partileiinga. Dei grilla han om Midtausten i ein 

der stjerneskotet stilte på eit oppsiktsvekkjande sosialdemokratisk program.

av verdadebatterer folkemord, og tidlegare statsminister i Israel Ehud Olmert kallar Israels handlingar på Gaza krigsbrotsverk, har den partipolitiske opposisjonen til Trump-styret og dei politiske vaktbikkjene i USAs liberale, 

 media handsama Israel-støtte som ein identitetsmarkør i ein intern maktkamp.

Innstillinga er øydeleggande for kvaliteten på og truverdet til journalistikken. Ho undergrev arbeidet oppsummert i slagordet «Demokratiet døyr i mørkeret», som The Washington Post tok i bruk då Trump først vart president i 2017.

truskapsløfta til journalistiske prinsipp om faktarapportering og sanningssøking har ikkje omfatta Gaza-dekkinga. Tvert om har den tradisjonelle identifiseringa med Israel vorte stadfesta gjennom ordbruk og kjeldeutval med politisk slagside.

Amerikanske tv-stasjonar har gjeve frå seg redaksjonell kontroll når dei har vore 

 med den israelske hæren (IDF), og trass i at internasjonale presse- og menneskerettsorganisasjonar har dokumentert IDFs målretta drap på palestinske journalistar inne på det avstengde Gaza, har dei største media i USA (og Storbritannia og Tyskland) slutta opp om krigsstøtte til Israel og vidareformidla IDFs talepunkt om at drepne, palestinske journalistar har «hatt band til» Hamas.

Det er som om lærdommane frå Irak-krigen vart sletta frå det kollektive medieminnet etter 7. oktober eller «vårt 11. september», som den israelske regjeringa har kalla Hamas-åtaket.

seg mellom Trumps åtak på pressefridomen til media og borgarrettane til palestinaaktivistar på den eine sida og liberale media si blinde Israel-støtte på den andre.

USAs medie­problem

Vilma Taubo

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

– Jeg mener Blime står for en musikalsk forflatning av musikk og kunst som lages for barn, sier Aksel Dalmo Tollåli.

Han er kritiker i Periskop og aktiv i flere organisasjoner på musikkfeltet.

Klassekampen skrev lørdag om at flere kritikere hevder mye av den mest spilte barnemusikken i dag, er enkel og «såpeglatt». Blime-konseptet til NRK føyer seg inn i en slik trend, ifølge Tollåli.

– Det føles veldig surmaga å si dette. Det får meg til å føle meg 78 år gammel, sier 32-åringen.

Det er riktignok flere ting Blime skal ha ros for, ifølge Tollåli. I snart 15 år har NRK hatt en årlig vennskapskampanje i form av lansering av en låt og tilhørende dans under tittelen Blime, som danses i norske skolegårder og barnehager.

Låtene tematiserer inkludering og har i flere år kommet på samisk i tillegg til norsk. I årets låt «Være med» er det Matoma og Agnete Saba som synger og joiker.

Men hvor blir det av musikken i det hele? spør Tollåli.

Han kaller det «minste felles multiplum-estetikk».

Jeg tror det enorme ­apparatet i NRK ­hadde kunnet lage annen musikk.

– Blime står for en musikalsk forflatning

Takk for interessen, men vi tar ikke lenger imot manus, og vi har mottatt så mange at vi trolig ikke rekker å svare alle.

Omtrent slik lød det automatiske svaret Klassekampen mottok da vi kontaktet Conduit Books for et intervju med forlagssjefen.

Det lille, britiske forlaget er helt ferskt og har ennå ikke utgitt en eneste tittel – men de har allerede gjort seg bemerket. Da forfatteren og kritikeren Jude Cook lanserte forlaget i vår, vakte det oppsikt: De skal nemlig kun utgi mannlige forfattere – og aller helst debutanter under 35.

– Vi har fått inn 1500 manus. Å gå igjennom dem har vært en enorm oppgave, sier Cook på linje fra London.

Klassekampen har de siste ukene skrevet flere artikler om kjønnsbalansen i den norske bokbransjen. Med unntak av på bestselgerlistene er kvinner overrepresentert i nesten alle deler av sektoren, blant annet på debutantlistene, skriveskolene og i redaksjonene.

Det samme er tilfellet i Storbritannia, ifølge forlagssjef Jude Cook.

– Her er rundt 80 prosent av redaktørene kvinner. Det er ikke et problem som må fikses, det er ingen dårlig ting at kvinner gjør det bra i forlagsbransjen. Går man 30 år tilbake i tid, var det omvendt, sier han og fortsetter:

– Men forlagsvirksomhet er personlig. Vi selger ikke tomatbønner, men bøker man resonnerer med følelsesmessig. Resultatet er at bokutgivelser ofte følger kjønnslinjer.

Hvor er historiene fra svarte arbeiderklassemenn? De blir ikke utgitt.

Har startet forlag for unge menn

– Du verden, så mange år vi har sølt bort – bare for å ende opp omtrent der vi startet, sier Pettersen.

Stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) uttrykker frustrasjon over framdrifta i arbeidet med Nationaltheatret. Etter mange år med utredninger og diskusjoner lanserte kulturminister Lubna Jaffery (Ap) på fredag omsider regjeringens beslutning i debatten om Nationaltheatrets skjebne.

Regjeringen går videre med «minimumsløsningen», som innebærer oppussing av hovedbygningen i sentrum og etablering av biscener andre steder i Oslo. Prisen er estimert til mellom fire og fem milliarder kroner.

Pettersen er glad for at det ­endelig finnes et spor av retning i saken, men advarer mot at den foreslåtte minimums­løsningen vil gå ut over ­kvalitetene ved dagens teaterhus.

– Gitt de fysiske begrensningene i det gamle bygget vil det uansett bli en svekkelse av teateraktiviteten i Oslo sentrum, sier han.

Pettersen er særlig skuffet over at innspillet med tittelen «Ny framtid for Nationaltheatret», utformet av en gruppe bestående av blant andre Ellen Horn og Erik Rudeng, ble avvist så tidlig i prosessen.

– Jeg hadde håpet at det forslaget fikk en mer grundig vurdering før det ble forkastet. Det er ikke åpenbart at den nye løsningen blir ­rimeligere, og den medfører dessuten en flytting av funksjoner bort fra bykjernen, sier han.

Jeg mener det er fornuften som har vunnet.

Skuffet over at tilbygg skrotes

Kåre Bulie

Et lite dyr later han til å knuge inntil ansiktet, et større ser på sin herre mens han gjør det. Mannen har øynene lukket – på en måte som understreker kjærligheten til skapningene rundt ham. Modellen er Reidar Wennesland (1908–1985), og det udaterte fargefotografiet er tatt i San Francisco, vestkystbyen han gjorde til sin, i et av tiårene etter annen verdenskrig.

I 1956 åpnet kristiansanderen legepraksis i storbyen som skulle komme til å stå særlig sentralt i 1960-tallets motkulturer – og ble på sitt eksentriske vis selv del av dem. I San Francisco behandlet han både norske utvandrere og sjøfolk fra hjemlandet som la til kai. Ikke minst tok han imot fattige kunstnere. Nå og da betalte de ham med verk som han sent i livet ga til sitt gamle gymnas, Kristiansand Katedralskole, og til distriktshøgskolen i sin barndoms by. Institusjonene har for lengst fått nye navn, men veggene deres prydes den dag i dag av den såkalte beatkunsten fra den omfattende, egenartede Wennesland-samlingen.

Norge 200-årsjubileet for den store utvandringsbølgen til USA. Nasjonalbiblioteket i Oslo, for eksempel, markerer det med den bredt anlagte utstillingen «Rett vest». Om de opp mot 900.000 nordmennene som reiste over Atlanterhavet i århundret etter at 52 pionerer satte kursen fra Stavanger mot Amerika med båten Restauration i 1825, heter det: «De fleste dro bokstavelig talt vestover til områdene med billig jord i Midtvesten, som på den tiden utgjorde grenseområdet for De forente stater.»

Folkemuseet konsentrerer seg heller om dem som reiste etter annen verdenskrig, men som snarere enn å dra videre innover kontinentet forble i New York. «Lapskaus Boulevard», som museets jubileumsbidrag heter, har hentet tittelen fra 8th Avenue, en gate i Brooklyn som inntil for ikke 

 lenge siden var markant preget av nabolagets mange norske innslag. I utstillingens fotografier har utvandrerne dokumentert sitt eget dagligliv.

 som valgte en annen skjebne, fantes altså. Reidar Wennesland ble hverken jordbruker i Minnesota eller del av Brooklyns norskamerikanske arbeiderklasse-miljø. Han hadde da også en uvanlig historie bak seg, illegalt arbeid og flukt til Sverige under annen verdenskrig inkludert. I boken «Beatkunst i Norge» (2008) forteller Frida Forsgren om Wenneslands «sterke opplevelser som lege blant ofrene for Tysklands konsentrasjonsleire» og ekteskap med den tyske jøden Katharina Quesse. Begge deler – og forbindelser i hjemlandet – la han bak seg da han ikke lenge etter fredens ankomst dro til Amerikas vestkyst for å bli forskningsstipendiat.

«I USA arbeidet han med forskning på prestisjetunge universiteter som Stanford og UC Berkeley, han utviklet blant annet en svært pålitelig metode for å påvise kullosforgiftning i blodet», skriver kunsthistorikeren om det vitenskapelige arbeidet nordmannen etter hvert forlot.

 så sterkt skulle komme til å prege Wenneslands tilværelse i USA, hadde han opparbeidet seg lenge før avreise. Sørlendingen skal ha kjent så vel Arne Ekeland som Rolf Nesch. Ifølge Forsgren kom han dessuten tidlig i kontakt med Edvard Munch, som han kjøpte et litografi av. Motivet var medisinprofessoren Kristian Schreiner, som hadde vært både Munchs lege og Wenneslands lærer. I Amerika skal han også ha eid verk signert europeiske notabiliteter som Picasso, Ernst og Kirchner, men det var de yngre, radikale kunstnerne nordmannen møtte i California, som ble hovedanliggendet hans.

Wennesland inntok en slags mesenrolle og anskaffet ikke bare bilder av, men kjøpte også kunstmaterialer til utøvere som Michael Bowen og Jay DeFeo. Førstnevnte knytter særlig fargerike bånd mellom den i legens tid så religiøse sørlandshjembyen og den amerikanske hippiehovedstaden: Bowen, samlingens best representerte kunstner, får fargesprakende omtale for sitt avgjørende bidrag til opptakten til San Franciscos «Summer of Love» i Tom Wolfes nyjournalistiske klassiker «The Electric Kool-Aid Acid Test» fra opprørsåret 1968.

 trolig den blant Wenneslands beat-signaturer som i størst grad er blitt gjenstand for en renessanse: I 2012 og 2013 viste først det moderne kunstmuseet på hjemmebanen hennes i San Francisco og deretter Whitney-museet i New York en DeFeo-utstilling. Her til lands stilte Oslo-galleristen Peder Lund ut kunsten hennes i 2015.

Eiendommen hans rommet ikke bare aper, katter, hunder og honningbjørner, men i perioder også bohemer

Dyrenes konge

Ingrid Falkenberg Dokka og Aaslaug Vaa
Venner og kollegaer

Når et menneske går bort, hender det at verden kjennes litt fattigere, som om en farge i paletten er borte. Kine Aune (10. mars 1943–25. juni 2025) var en slik farge i norsk film, animasjonsfilm, tv og barneteater.

Kathrine Winther Aune ble født i Trondheim i 1943. Allerede som barn skal «Kine» ha funnet på små skuespill som hun fikk søsken og nabounger til å spille, og som ung kvinne søkte hun seg inn i det spirende norske teatermiljøet. Hun ville ikke bare fremføre andres historier – hun ville forme dem selv, fra bunnen av.

 som ­tekstilkunstner, og det var da NRK besøkte henne i vevstuen hun kom til å kritisere statskanalens ­barneprogram. Kine ble utfordret til «å gjøre en bedre jobb» – og vips så ble hun rikskjendis for flere ­generasjoner med sine ­under­fundige programmer på «Barne-tv».

For Kine ble fjernsynet en magisk portal – en måte å bringe historier ut av scenen, ut av byene og inn i alle hjem. Det passet hennes grunnleggende tro: At kultur og kunst ikke skulle være for de få, men for alle. Det som kanskje kjennetegnet henne sterkest, var en urokkelig respekt for publikum og spesielt barna. Hun hadde en fast leveregel: Barn skal aldri undervurderes. De ser alt, hører alt, forstår mer enn vi tror. Derfor skal de ha det beste.

 hun for alvor kjent som tv-regissør og produsent av programmer for barn. Samtidig dyrket hun en dragning mot eventyr og nordnorske sagn. Hun hadde en intuitiv følelse for hvordan urgamle fortellinger kunne få nytt liv gjennom moderne formidlingsformer. Et av hennes mest kjente prosjekter var en serie animasjonsfilmer basert på HC. Andersens eventyr. Hun gikk sammen med talentfulle animatører og hadde selv regi- og produsentrollen.

For Kine var animasjon en kunstform med uendelige muligheter. Hun snakket ofte om hvordan hun følte seg som en alkymist: Hun blandet ord, bilder, lyd og musikk til noe som ble større enn summen av delene. Mest kjent for det allmenne publikum er kanskje filmene fra samarbeidet med Bob Godfrey – særlig den hysterisk morsomme «For et svin» (1993). De berømmelige «Kevin»-filmene (1996–98) ble også svært populære. Kine Aune var svært opptatt av ny teknologi, og den siste filmen fra hennes hånd, «Den magiske tiden» (2013), er et fint eksempel på dette, sammen med musikersønnen Martin Aunes lyddesign og vakre synth-komposisjon. Det var gjennom denne filmen hun bearbeidet den store, store sorgen etter sønnens plutselige død i desember 2011.

 for kortfilmformatet og var med på å heve dets status gjennom å bidra til at det ble etablert regionale filmutdanninger, sikre mer statlig finansiering og synliggjøre betydningen av formidling og distribusjon av kortfilm. For Kine var det å tilgjengeliggjøre kunst, musikk og film del av en større tanke om demokrati og menneskerettigheter. I 1978 var hun med å etablere Kortfilmfestivalen – på Røros, ett av hennes to faste hjem gjennom livet. Hun engasjerte seg i statlige utvalg, i filmpolitikken og da særlig i likestillingsspørsmål. Hun var en dame med malmrøst og tydelige meninger og det kunne blåse friskt på toppene.

 også en sterk forankring i det nordnorske og var en av pådriverne for Hålogaland Teater – ikke som fast ansatt, men som en viktig samarbeidspartner og kunstnerisk drivkraft. Hun mente bestemt at historier fra nord måtte løftes fram. Også det samiske og det flerkulturelle var viktig for Kine. Hun arbeidet for å gi plass til samiske fortellinger og kunstnere lenge før det ble en selvfølge i norske medier.

Kine Aune var en pioner på mange områder og ble tildelt mange priser for sitt arbeid. I 2013 ble hun tildelt Fredrikstad Animation Film Festivals ærespris. Denne prisen satte hun høyt.

En livsreise i filmens tjeneste

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Da Håvard Førland nylig skulle skrive sin faste spalte i Tysvær Bygdeblad, valgte han et aktuelt tema: ­dalende leselyst blant norske barn.

«‘Legere ergo sum’ – eg les, altså er eg!», opp­summerte Førland i teksten, som avslutter med ti anbefalinger til ­bøker høyt på salgslistene. Men dem hadde han ikke lest.

Romanen «Ikke mennesker jeg kan regne med» av Kyrre Andreassen ble omtalt som en psykologisk thriller «så spanande at … forfattaren kan le heile vegen til banken». Guri Idsø Vikens roman «Krakk» omhandler hvor vanskelig det er med menneskelige relasjoner – og et krakk, ifølge Førlands tekst.

Da spalta ble delt i sosiale medier, fikk beskrivelsene flere forfattere til å stusse: På Facebook skrev Viken at «ingen av beskrivelsene stemmer med innholdet i bøkene». Flere reagerte også på at de angivelige åpningssetningene Førland siterte, var feilaktige – og spurte om han har brukt kunstig intelligens (KI) til beskrivelsene.

– Ja. Det har jeg, svarer Førland da Klassekampen ringer.

– Jeg må legge meg flat, det er ikke annet å gjøre.

Førland forteller at han har skrevet den innledende teksten selv, men at anbefalingene kommer fra språkmodellen ChatGPT.

En av de «rammede» forfatterne er Kyrre Andreassen. Han synes det hele er komisk.

Selv om man ramler av sykkelen, slutter man ikke å sykle for det.

Brukte KI til å lage bokreferat

Mylena Kifle

Over 100 bokhandler har blitt borte i Norge de siste ti årene, skrev Klassekampen i april. Nå blir enda en bokhandel en del av denne statistikken.

Etter 107 år skal Tynset Bokhandel legges ned etter sommeren. Daglig leder Siri Strømmevold skal gå av med pensjon, men ingen vil ta over butikken etter henne.

– Jeg prøvde å selge, men det førte ikke fram. Tynset er jo ikke en stor by, og det er også en Norli-butikk her. I distriktet ser man en endring fra familieeide butikker til kjeder. Da er det ikke like lett for neste generasjon å ta over familiebedriften, sier hun.

Strømmevold kommer egentlig fra oljebransjen. Der hadde hun jobbet i over 15 år da svigerinna hennes, som i årevis hadde drevet Tynset Bokhandel, ble syk.

– Da tulla jeg med mannen min om at vi skulle flytte fra Stavanger til Tynset og ta over bokhandelen, sier hun.

Det som bare skulle bli et års permisjon fra jobben i oljebransjen endte med 27 år i bokhandel.

Tynset ligger i Innlandet, som er et av fylkene hvor flest bokhandler har lagt ned. Siden 2015 har elleve bokhandler stengt dørene.

Det har blitt vanskeligere å drive bokhandel siden Strømmevold tok over seint på 80-tallet, forteller hun.

Bokhandel legges ned etter 107 år

Dag Eivind Undheim Larsen

Erik Rudeng tror ikke på prislappen for oppussingen av Nationaltheatret

– Dette blir neppe den billigste løsningen, sier forfatter og tidligere museumsdirektør Erik Rudeng.

Regjeringen, med kulturminister Lubna Jaffery (Ap) i spissen, har nå avgjort framtida for Nationaltheatret.

Etter flere år med utredninger og debatt ble det fredag kveld klart at de går for den såkalte minimumsløsningen, som innebærer oppussing av det eksisterende bygget og etablering av en midlertidig hovedscene et annet sted i byen.

Det har lenge vært klart at Norges teaterstorstue, som ligger sentralt plassert midt i Oslo sentrum, trenger både oppussing og oppgradering.

De siste årene er det blitt lansert flere alternativer for rehabiliteringen. Et av dem innebar å bygge et flunkende nytt og storstilt underjordisk teater på Tullinløkka, med en foreløpig prislapp på nesten ti milliarder kroner.

I tillegg har ei arbeidsgruppe, med blant annet tidligere teatersjef Ellen Horn og Erik Rudeng, foreslått at hovedbygningen i sentrum ikke bare skal pusses opp, men også utvides med et nytt tilbygg i klassisk stil.

I forrige uke kom altså beskjeden om at regjeringen har bestemt seg. Valget falt på den såkalte «minimumsløsningen». Tanken er at det skal etableres en midlertidig scene i nærheten av ring 3, som seinere skal kunne fungere som to permanente biscener for Nationaltheatret. Prislappen anslås til mellom fire og fem milliarder kroner.

Overfor Aftenposten uttrykte kulturminister Lubna Jaffery (Ap) glede over å kunne ta saken et steg videre «i stedet for å stå i stampe». Hun kaller det en «forsvarlig og nøktern bruk av penger».

Det å drive bydelsutvikling i hovedstaden er ikke en ­statlig oppgave.

Tror ikke på prislappen

Mariken Lauvstad

Det er torsdag 26. juni, klokka er litt over sju om kvelden. Jeg kaver meg opp en bratt skogssti som strekker seg fra boligområdet Tveteråsen på Ulsrud i Oslo og oppover åsen mot Østmarkseteren. Sommerkvelden er lys, lufta en anelse klam, men snart er jeg fremme. Den store hytta med restaurant og selskapslokaler ble bygget i 1926 og ligger like ved Ulsrudvannet inne i marka. Jeg skal på teater, av alle ting, forestillingen «Ihsan». Utenfor står allerede klynger av folk i begynnelsen av tjueåra og prater ivrig med hverandre i sommerkvelden.

Snart blir vi ført inn i hytta, til et av serveringslokalene. Vi tar plass rundt store langbord som er satt sammen i en hestesko. På bordene brenner telys, oppe langs taket strekker det seg en hylle hvor utstoppede fugler står på rekke og rad, og utenfor de store vinduene er bare grønn skog – ikke et hus og se.

Og her, midt i Østmarka, skal norskpalestineren og skuespilleren Ali Waarieh fortelle oss en historie. Historien til faren, Ihsan, som vokste opp i en palestinsk flyktningleir i Libanon. Waarieh sitter ved enden av bordet, i midten av hesteskoformasjonen. Ung han også, med et vennlig, åpent ansikt. «I ganske mange land ville jeg ikke kunnet fortalt denne historien», begynner han, mens han ser dvelende på oss. «Ingen støtteordninger ville gitt oss penger og ingen restauranter eller scener ville leid ut lokalene sine til oss. Så siden jeg befinner meg i den situasjonen at jeg 

fortelle, så skal jeg gjøre det.» Og slik starter denne fortellerteater­forestillingen.

 mye på fortellinger de siste månedene – hvilke det finnes plass til og rom for i denne merkelige, splittede tida. Tre dager etter at jeg så «Ihsan», søndag 29. juni, leste jeg om pønk-rap-duoen Bob Vylan og den irske hiphop trioen Kneecap som hadde havnet i trøbbel etter sine opptredener under den verdenskjente engelske Glastonbury-festivalen dagen før. Kneecap hadde ropt «fri Palestina» og anklaget Israel for folkemord fra scenen, foran en enorm folkemengde der hundrevis av mennesker veivet med palestinaflagg.

Bob Vylan gikk lenger. «Død, død over IDF», ropte de fra scenen. «Død, død over IDF!» ropte tusener av mennesker i publikum tilbake. Men konsertene ble live-sendt på BBC, og konsekvensene kom umiddelbart. Bob Vylan ble fratatt sitt amerikanske visum og må dermed avlyse høstens konsertturné. Englands kulturminister Lisa Nandy ringte kringkastingssjef Tim Davie direkte og anklaget ham for å «ha et ledelsesproblem». Tirsdag la Bob Vylan ut en post på Instagram: «Vi ønsker ikke verken jøder, arabere eller noen annen folkegruppe døde. Vi er for avviklingen av en voldelig militærmaskin.» Torsdag annonserte BBC at de skal slutte å kringkaste liveopptredener som anses som «høyrisiko».

«Noe av det pappa er mest redd for, er at vi skal slutte å fortelle palestinske historier», sa Waarieh, der han satt ved enden av bordet i selskapslokalet på Østmarkseteren. «Gjennom oppveksten har jeg hørt mange historier. Om oliventrær, bryllupsfeiringer og borgerkrig.» Han fortalte at faren hadde sagt til ham at historien hans måtte fortelles ærlig. Ikke et glansbilde. For faren hadde båret våpen og kastet stein fordi han var sint. «Jeg har hatt god grunn til å være sint», hadde faren sagt.

I det siste har det slått meg hvor besynderlig det er at jeg ikke visste mer om Palestina før Israels blodige massakre startet. At jeg ikke visste mer om Al Nakba i 1948 – da 750.000 palestinere ble fordrevet fra hjemmene sine. Det er en vanvittig, bestialsk historie, og jo mer jeg lærer om det, desto mer åpenbart blir det at palestineres skjebne er viklet tett sammen med Vestens manglende vilje og evne til å anerkjenne at etableringen av Israel også hadde omkostninger.

ble sesongens siste episode av en av mine favorittpodkaster, den danske avisa Informations «Langsomme samtaler med Rune Lykkeberg»,sluppet

Denne gangen var den indiske forfatteren og postkoloniale tenkeren Pankaj Mishra intervjuet i anledning hans siste bok, «The world after Gaza». Den kulturkritiske boka, som kom i februar, har ført til at Mishra – tidligere omfavnet av både amerikansk og europeisk offentlighet – nå betraktes som mer kontroversiell. Problemene startet imidlertid allerede i begynnelsen av 2024, da Mishra skulle holde et foredrag – «The Shoah after Gaza», som del av London Review of Books’ vinterforelesninger ved den prestisjetunge kulturinstitusjonen Barbican Centre i London. Men Barbican trakk seg plutselig og begrunnet avgjørelsen med at temaet var følsomt og at de ikke hadde tid til den nødvendige forberedelsen.

I «The World After Gaza» forteller Mishra om sin oppvekst i et propalestinsk India – et land som var britisk koloni helt til 1947 og som under sin første statsminister Jawaharlal Nehru var et progressivt land med sosialistiske ambisjoner. Men i dag, under Narendra Modi og hindunasjonalismen, er India proisraelsk. Mishra bruker dette som inngang til å diskutere hvordan krigen i Gaza har avdekket og forsterket dypere, globale spenninger mellom Vesten på den ene sida og tidligere vestlige kolonistater på den andre.

Når mennesker dør, dør ofte fortellingene deres med dem.

Rundt bordet

– Mye av barnemu­sikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Vi avslutter med litt rock, sier barnehagelærer Rafael Henning Berg og teller opp til «Rock ‘n’ roll, fiskeboll» på gitaren.

Flere av barna som til nå har sittet ganske rolig i Langleiken barnehage, reiser seg. De må danse.

Det dunete håret på et av de minste barna står rett opp i en uintendert hanekam, mens hun gjør en langsom piruett på småbarns vis. Noen gutter som før var oppslukt i leken, strømmer til og gjør noen halvrytmiske utfall.

Hva slags musikk liker dere? spør Klassekampen etter dansen.

– Rock! svarer en gutt som nærmer seg skole­alder.

– Marcus og Martinus! Det gjør han også, sier gutten og peker på en jevnaldrende kompis.

– Jeg liker å danse, smiler en jente på omkring tre og et halvt.

Jeg tror det er viktig for mennesker å høre en litt sur gitar og en ­stemme som sprekker.

Aktuelt

Kampen mot ulikhet bør ikke bare handle om penger, men om tid til å følge sine drømmer, mener Martin Hägglund.

Ein briljant, heilt original idé til ein familiefilm: Ei inkompetent jente dankar ut ein overkvalifisert gut.

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Spør om det lages for mye musikk

Oslo-politikerne ser til Økern når Nationaltheateret får ny scene. Men dit vil ikke skuespillerne.

Fullt mulig å grille i høyblokk!

Støtte til eit Israel som drep journalistar, er kravet for å sleppa til i amerikanske, liberale media.

– Blime står for en musikalsk forflatning

Menns historier er underrepresentert i fiksjonen, ifølge britiske Jude Cook. – Jeg bekymrer meg for at min åtte år gamle sønn ikke vil ha noen litterære helter.

Tage Pettersen (H) mener det var feil å avvise forslaget om et tilbygg til Nationaltheatret. – Det blir en svekkelse av aktiviteten i sentrum.

Fra Kristiansand til etterkrigstidens California-motkulturer: Norge feirer utvandrerjubileet, men Reidar Wennesland valgte en alternativ vei.

En livsreise i filmens tjeneste

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Siri Strømmevold har drevet Tynset Bokhandel i 27 år. Nå skal hun pensjonere seg, men ingen vil kjøpe den tradisjonsrike bokhandelen av henne.

Erik Rudeng tror ikke på prislappen for oppussingen av Nationaltheatret

Rundt bordet

– Mye av barnemusikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Johan Fredrik Grøgaard (1934–2025) la tannlegeboret bak seg og plukket opp pennen. Nå utgir Jan Erik Vold en bok med hans uutgitte språkleker.

Regissøren tok jobb i heimesjukepleien før han laga filmen «Hjem kjære hjem»

Tror Trump ville tapt CBS-søksmål

Menn er fortsatt på salgstoppen i Bok-Norge. – Mange menn vil ikke lese om kvinner, sier Hilde Susan Jægtnes.

Frp og Ap har til sammen sendt 1,2 millioner kroner til Meta siden april. – Paradoksalt, sier Amedias Marte Ingul.

Det palestinske filmteamet bak norsk film er alle bekreftet døde.

Samtiden fikk medhold i klage

Kampen mot ulikhet bør ikke bare handle om penger, men om tid til å følge sine drømmer, mener Martin Hägglund.

Ein briljant, heilt original idé til ein fami­lie­film: ­Ei inkom­petent jente dankar ut ein overkva­li­fisert gut.

Dårlig konsert­kultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Spør om det lages for mye musikk

Oslo-po­li­ti­kerne ser til Økern når National­theateret får ny scene. Men dit vil ikke skuespil­lerne.

Fullt mulig å grille i høyblokk!

Støtte til eit Israel som drep journa­listar, er kravet for å sleppa til i ameri­kanske, liberale media.

– Blime står for en musikalsk for­flat­ning

Menns historier er under­re­pre­sentert i fiksjonen, ifølge britiske Jude Cook. – Jeg bekymrer meg for at min åtte år gamle sønn ikke vil ha noen litterære helter.

Tage Pettersen (H) mener det var feil å avvise forslaget om et tilbygg til Natio­nal­thea­tret. – Det blir en svekkelse av akti­vi­teten i sentrum.

Fra Kris­tian­sand til etter­krigs­tidens California-mot­kul­turer: Norge feirer utvand­rer­ju­bi­leet, men Reidar Wennesland valgte en alternativ vei.

En livsreise i filmens tjeneste

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Siri Strøm­me­vold har drevet Tynset Bokhandel i 27 år. Nå skal hun pensjonere seg, men ingen vil kjøpe den tradi­sjonsrike bokhan­delen av henne.

Erik Rudeng tror ikke på prislappen for oppus­sin­gen av Natio­nal­theatret

Rundt bordet

– Mye av barnemu­sikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Johan Fredrik Grøgaard (1934–2025) la tannlege­boret bak seg og plukket opp pennen. Nå utgir Jan Erik Vold en bok med hans uutgitte språkleker.

Regissøren tok jobb i heime­sjuke­pleien før han laga filmen «Hjem kjære hjem»

Tror Trump ville tapt CBS-søksmål

Menn er fortsatt på salgs­top­pen i Bok-Norge. – Mange menn vil ikke lese om kvinner, sier Hilde Susan Jægtnes.

Frp og Ap har til sammen sendt 1,2 millioner kroner til Meta siden april. – Para­dok­salt, sier Amedias Marte Ingul.

Det pale­stinske filmteamet bak norsk film er alle bekreftet døde.

Samtiden fikk medhold i klage

Ein briljant, heilt original idé til ein familiefilm: Ei inkompetent jente dankar ut ein overkvalifisert gut.

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Oslo-politikerne ser til Økern når Nationaltheateret får ny scene. Men dit vil ikke skuespillerne.

Støtte til eit Israel som drep journalistar, er kravet for å sleppa til i amerikanske, liberale media.

– Blime står for en musikalsk forflatning

Menns historier er underrepresentert i fiksjonen, ifølge britiske Jude Cook. – Jeg bekymrer meg for at min åtte år gamle sønn ikke vil ha noen litterære helter.

Tage Pettersen (H) mener det var feil å avvise forslaget om et tilbygg til Nationaltheatret. – Det blir en svekkelse av aktiviteten i sentrum.

Fra Kristiansand til etterkrigstidens California-motkulturer: Norge feirer utvandrerjubileet, men Reidar Wennesland valgte en alternativ vei.

Siri Strømmevold har drevet Tynset Bokhandel i 27 år. Nå skal hun pensjonere seg, men ingen vil kjøpe den tradisjonsrike bokhandelen av henne.

Erik Rudeng tror ikke på prislappen for oppussingen av Nationaltheatret

– Mye av barnemusikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Johan Fredrik Grøgaard (1934–2025) la tannlegeboret bak seg og plukket opp pennen. Nå utgir Jan Erik Vold en bok med hans uutgitte språkleker.

Regissøren tok jobb i heimesjukepleien før han laga filmen «Hjem kjære hjem»

Menn er fortsatt på salgstoppen i Bok-Norge. – Mange menn vil ikke lese om kvinner, sier Hilde Susan Jægtnes.

Frp og Ap har til sammen sendt 1,2 millioner kroner til Meta siden april. – Paradoksalt, sier Amedias Marte Ingul.

Det palestinske filmteamet bak norsk film er alle bekreftet døde.