Tommy Olsson

#fff

Pressemeldingen begynner med et passe vanskelig spørsmål: «Hvordan føles det å leve som kvinne?». Vel, mitt korte svar: Hakke pipling. På A svarer jeg Vet ikke og på B sjanser jeg på Boerkrigen. Man må nesten være kvinne for å gi et fornuftig svar, men selv da blir det fort diffust – det kommer da an på hvilken kvinne du spør.

 ikke at spørsmålet interesserer meg, og så har gjort i tilstrekkelig lang tid til at jeg forsiktig har begynt å mistenke at det ikke er meningen at jeg skal vite alt mulig. Men ikke sjelden kan jeg fornemme en dyp universell resonans stilt ovenfor arbeider som dette, hvor kroppen som oftest befinner seg ute i marginene og er gjenstand for all mulig slags idealisering og hets.

Den er gammel, den er alt for svær, den er helt ødelagt, en kilde til unevnelig skam, eller så ukonvensjonell at folk bare står og måper når den kommer inn i rommet. Og noen ganger er den helt jævla ekstrem.

av Yuliya Antonova er en solid motgift mot den typen generisk, tabloid visvas hvor en uendelig strøm av influensere og modeller i alderen 30–40 forteller om komplekser de har overvunnet, men som nå er komfortable med å «vise alt», sier seg «fornøyd med rumpa», eller de «elsker puppene» sine. Avrundet med resirkulerte selvfølgeligheter fra en sexolog som konstaterer at man blir i bedre humør av å ha et godt selvbilde.

Dette her er noe annet, selv om det samtidig på så mange måter er nøyaktig det samme. Forskjellen er at her kommer selvbildet som en bitter pille og mørkt speil. Kroppen er en arena for en livslang kamp som ikke kan vinnes. Hvordan det føles å leve som kvinne er, slik jeg antydet, noe jeg naturlig nok aldri vil oppnå annet enn en i beste fall teoretisk forståelse for, men så pass har jeg jo skjønt, at det ikke er veldig enkelt. Og at det er en grunn til hvorfor spørsmålet jevnlig må stilles.

Det skjer sykt mye forandringer med kvinnekroppen i løpet av et liv. Å leve som mann er nesten demonstrativt udramatisk i forhold, og det føles som om jeg – som med så mye annet – har nevnt dette før: Som mann blir man født med en finger i nesa og den andre hånda beskyttende rundt ballene. Og så blir man større. 

. Det skjer mer med kroppen til det motsatte kjønn i løpet av noen uker.

er et videoessay satt sammen av intervjuer med kvinner som ikke har mer til felles enn at de bor i Göteborg. Alder og bakgrunn spriker omtrent like mye som kroppene deres, men det graviterer sakte mot en felles forståelse av kroppen som en markør for både tid og oppsamlet erfaring. Der er et før og etter overgangsalder og det å føde barn, og det kan over tid oppleves langt mer problematisk å vise magen enn puppene.

Og kroppen kan samtidig være selve manifestasjonen av ens ambisjoner: Denne relativt korte videoreisa gjennom løs hud og hengepupper kommer igjen og igjen tilbake til praksisen med kvinnelig bodybuilding, og en utøver som befinner seg hinsides både det å skamme seg over kroppen og det å være fornøyd med den. Kvinnelig bodybuilding, blir vi fortalt, er jevnlig blitt forsøkt regulert – underforstått mer eller mindre fjernet som sport på linje med mannlige utøvere. Konkurranser jekkes ned til å handle om 

, og man får fornemmelsen av en eksisterende subkultur.

i disse sekvensene det innledende spørsmålet blir insisterende og vanskelig å verge seg mot. Å leve som kvinne med den utslitte og litt for store kroppen, hvor bevisstheten om alle skavanker effektivt bremser alle tilløp til entusiasme, er tross alt det medfører av selvkritikk langt mer sosialt akseptert enn det å som kvinne målbevisst forme kroppen til å handle om mest mulig muskelmasse.

«Body Framed»

Bitter pille

Kåre Bulie

#000

Også landets rikeste vil følge med i tiden: Introduksjonen til «Gjennom årstidene», Henie Onstad Kunstsenters utstilling av kunst Christen Sveaas har handlet og samlet i stiftelsen som bærer millardærens navn, understreker at nylige innkjøp har bedret helhetens kjønnsbalanse, ført til økt mangfold og inkludert politisk kunst. Kulturlivets endrede geografi er merkbar også ute i rommene.

Forretningsmannen har samlet gjennom nærmere et halvt århundre, og hans utvikling fra å ha begynt med historisk kunst fra hjemlandet til å bevege seg ut i samtidskunsten internasjonalt er typisk. Sist jeg så mye av det han har kjøpt, var i 2020, da Sveaas’ Jevnaker-institusjon Kistefos viste et utvalg.

 årstidene» er kuratert av amerikaneren Lydia Yee. Med sitt almanakkpreg er den blitt mer poengtert enn «Come out!», som Kistefos-mønstringen het. På Høvikodden lanseres prosjektet som en del av senterets tradisjon for å vise andre private samlinger. Hvorfor en samler med sitt eget museum bare noen få mil unna skal stille ut det han har valgt ut, også her, forblir likevel uklart.

Årstidene organiserer altså den 80 verk sterke presentasjonen. Bidragenes tilknytning til dem er imidlertid oftere vag enn åpenbar. I Andreas Gurskys gigantiske dansefotografi «Mayday IV», for eksempel, later vårforbindelsen til å være tydeligst i tittelen. Anna Eva Bergmans abstrakte maleri «No 4 1960 – un bateau» har tilsynelatende fått plass i sommeravdelingen på grunn av båtmotivet.

 skiftende stemninger preger uansett veggene. Utvalget spenner over et tresifret antall år, og slektskap i motiv er avgjørende i monteringen. Malerier dominerer, men inkludert er også – foruten fotografi – tekstil, video og skulptur. Fordi så mange stjerner er med, fra Martin Kippenberger til Ed Ruscha, fra Robert Rauschenberg til Nan Goldin, tar jeg meg i å feste meg ved innslagene som er laget av mindre feirede navn eller bryter med den «korrekte» smaken.

Til førstnevnte kategori hører et figurativt New York-maleri signert Johan Knoff, en fargesprakende «pike med blomst» skapt av den undervurderte Lars Tiller og et abstrakt bilde malt av lyrikeren Stein Mehren, til sistnevnte malerier fra hånden til Kjell Nupen, nok en nordmann.

 er det mye givende å studere i disse salene – Sveaas er en toneangivende norsk samler og har stilt ut innkjøpene sine også i viktige institusjoner i andre land – men slike mer eksentriske innslag bidrar til et tiltrengt element av overraskelse mellom alle de ruvende signaturene.

De er dessuten med på å gi en samling som ellers kunne ha stått i fare for å lene seg vel tungt på en viss type internasjonal konsensus, et noe mer personlig preg.

«Gjennom årstidene. Christen Sveaas’ Kunststiftelse»

Private imellom

Nicholas Norton

I det innflytelsesrike essayet «L’Animal que donc je suis» (Dyret som jeg derfor er) fra 1997 utfordrer Jacques Derrida den vestlige filosofiens tendens til å redusere alle ikke-menneskelige vesener til kategorien «dyr». Her hevder han blant annet at kunsten og litteraturen ofte gjør dyrene til symboler og underspiller deres egenrådighet. Slik unngår vi – menneskene – å anerkjenne at dyr antagelig opplever verden på et mylder av måter vi ikke fullt ut kan fatte.

problematikken aktualiseres på tankevekkende vis av Ingeborg Tysse, som gikk ut fra Kunstakademiet i Bergen i fjor, i utstillingen «Wild Watch» på Billedhoggerforeningen i Oslo. Innerst i utstillingen finnes et overdimensjonert, kuppelformet fuglebur hvor enkelte av spilene er vridd fra hverandre – spor etter et vellykket rømningsforsøk. Ved inngangen til samme rom står det et gitter av typen man forbinder med aviarier. Like ved er det flere tykke trestokker som balanser vertikalt på avkappede greiner, slik at de ligner på overdimensjonerte klør eller fuglebein. På toppen av disse er det festet vinger. I ett tilfelle stikker det også ut en klo fra én av knoppene.

Fuglene representeres her som noe mystisk og uhåndgripelig – omgjort til folkloristiske symboler på alt fra spådomstegn til frihetslengsel. Det mørke, eventyraktige uttrykket i utstillingen fremmaner sjamanen som leser fremtiden i fuglenes innvoller eller bruker nebb og klør i ritualer. Men gitteret og buret antyder samtidig at fuglene kan bryte ut av den symbolske innrammingen. Dette resonnerer med Derridas kritikk: at vi, øverst i artshierarkiet, systematisk unngår det autentiske møtet med dyrenes annerledeshet.

 mellom å vise fuglene som ladede symboler på menneskets premisser og som vesener med en fremmed eksistens som er lukket for oss. Denne dobbeltheten forsterkes gjennom verk som kontrasterer fugletrekk med menneskets klokketid. Høyt på veggen roterer et par vinger i heseblesende tempo rundt en klokke, som om to visere har gått amok. På en Iphone festet til en av skulpturene vises migrerende fugleflokker avbrutt av bilder av et stativ fullt av klokker.

Mennesket ser naturen gjennom egne kategorier – tid målt i timer, rom kartlagt i koordinater, distansert fra naturens rytmer. Fugler navigerer derimot via magnetfelt, svever på termiske luftstrømmer. Deres verden av signaler forblir fremmed for oss.

Tysses verk antyder at utfordringen ikke er å forstå fuglene, men å erkjenne at de eksisterer utenfor våre kategorier – og at denne annerledesheten har egenverdi. I møtet med det genuint fremmede ligger kanskje muligheten for å tenke annerledes om vår plass i verden.

«Wild Watch»

Buret brister

Over et hundreår senere er Pablo Picasso fortsatt sagnomsust for sine kunstneriske perioder – henholdsvis den blå og den rosa. Da legendens norske etterfølger Steinar Haga Kristensen (f. 1980) i sin tid annonserte sin «brune periode», var det umulig ikke å tenke på den ruvende spanjolen – og ikke å smile av den kombinasjonen av stormannsgalskap og humoristisk sans som betegnelsen antydet.

Kristensen markerte seg da også raskt som en av de mest markante – og egenartede – signaturene på landets kunstscene etter årtusenskiftet. Toneangivende priser har han for lengst mottatt, og Kristensens uforglemmelige stueinteriør-installasjon «Fortvilelser i leire» (2012) har siden åpningen spilt en viktig rolle i samlingsutstillingen til Nasjonalmuseet – som eier hele 45 Kristensen-verk.

 sansen for humor og den brune perioden er alle representert også i kunstnerens nye prosjekt i Kunstnernes Hus’ tradisjonsrike overlyssaler. Institusjonen omtaler det som en «dobbel sommerutstilling» og skriver fenomenet inn i en lengre Kristensen-tradisjon for å arbeide med «doble verk». Ifølge kunstneren er det nemlig tale om to mønstringer, en i hver sal: «PANSOSIALUTVIKLINGSSENTRAL» til venstre, «PARASOSIALTVEKKELSESAPPARAT» til høyre.

Kristensens kompliserte begreper både vitner om gleden hans ved å leke med språk (serietitlene «Figur overkommer abstraksjon» og «World Report (ekkokammmmmeraderi)» fortjener også å nevnes) og antyder kunst med et siktemål – noe som skal utvikle og vekke.

 sett nordmannens bredspektrede arbeid før, vil gjenkjenne en hel del i de klassiske rommene, rike på eldre innslag som de er: Kristensens karakteristiske mørke ugler, den såkalte syke profeten – en mystisk mannsskikkelse med glorie som har fulgt kunstneren gjennom mange år – og figurer som klemmer, for eksempel. Først og fremst vil gjester bli slått av at de to salene er nesten helt like: Kristensen har brukt de arkitektoniske mulighetene «Huset» har tilbudt ham, til å lage to parallelle utstillinger som i praksis er bortimot den samme.

Dette storslåtte grepet understreker at prosjektet hans – i realiteten er mønstringene for ett å regne – vel så mye som det tresifrede antallet enkeltverk det er satt sammen av, er for én omfangsrik installasjon å regne. I kombinasjon med utstillingsarkitekturen til den berømte duoen Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas – skapt i overgangstiden mellom nyklassisismen og funksjonalismen – utgjør Kristensens bidrag et på samme tid underholdende, forvirrende og utpreget selv- og historiebevisst tverrestetisk monument.

Gabrielsen har skrevet to tekster som introduserer prosjektet – én til hver utstilling. Han bemerker at «PANSOSIALUTVIKLINGSSENTRAL» like godt kunne ha hett «innviklingssentral», og lanserer mottoet «La famlingen begynne!» På treffende vis karakteriserer Gabrielsen Kristensens arbeid som et kunstsosiologisk teater, men den jevne publikummer vil neppe famle mindre etter å ha gitt seg i kast med abstraksjonsnivået hans.

I tråd med institusjonens påpekning av prosjektets «ideer rundt likhet og forskjell» blir jeg gående frem og tilbake mellom salene og lete etter ulikheter. Den som ser etter, vil oppdage dem, men de er små. Kristensens dobling er både vittig og med på å reise spørsmål om kunstens opphøyde status og såkalte originalitet.

 som de er, er begge salene delt i to. De brede dekorerte veggene midt i dem presenteres som «ikonostaser». Begrepet knytter Kristensens verk til så vel trosliv som ortodoks kirkearkitektur, og strukturenes motiver understreker kunstnerens interesse for dobling og repetisjon. Under åpningen ble romdelerne brukt som arena for fremføring av et korverk kunstneren selv har bidratt til. Poenget understreker den stadige vekslingen hans medier imellom – foruten skulpturer og malerier er for eksempel tekstiler og grafikk utstilt – men også Kristensens sans for det performative og anvendelsen av objektene han lager, som rekvisitter i og rammer for ytterligere forestillinger.

Han etterlater gjesten i en tilstand av fruktbar undring

«PANSOSIALUTVIKLINGSSENTRAL & PARASOSIALTVEKKELSESAPPARAT»

Dobbel fantasi

Selma Stormyren Larsen

Christopher Olssøn

Utstillinger, konserter, ungdomsklubb, kontorer og kafé: I går skrev Klassekampen at det yrer av liv i det gamle Munchmuseet på Tøyen.

Det er i kontrast til Nasjonalgalleriet, som har vært lukket nesten sammenhengende siden Nasjonalmuseet stengte dørene i 2019.

Men også på Gamle Munch, som det heter nå, er framtida uviss. Samarbeidet mellom Kulturetaten, Bydel Gamle Oslo og Oslobygg ble påbegynt som et pilotprosjekt i 2022 – og avsluttes i 2025.

– Vi har ut dette året. Det er det vi vet, sier hussjef Linn Meyer Kongshavn.

Hva som skjer med bygningen etter det, er opp til bystyret.

– Endelig vedtak kommer først i desember, sier Kongshavn.

– Ja. Vi ser at det har noe for seg. Pilotprosjektet har vist at huset kan fungere som et flerbrukshus for kunst, kultur og nabolagsaktiviteter.

Kort­siktighet er også ressurs­krevende.

Må kanskje stenge til jul

Én av utstillingene som gjorde størst inntrykk på meg i forrige tiår, var Tori Wrånes’ soloutstilling «Hot Pocket» på det nå nedlagte Museet for samtidskunst i Oslo i 2017. Her møtte man et dunkelt miljø fylt med skulpturelle trollskikkelser og fragmenterte kropper, alle kledd i sportstøy og ofte plassert i konstellasjoner hvor de enkeltvis og sammen strevde med å utføre atletiske manøvre. Det kjentes som om Wrånes hadde gitt form til datidens lille vindu av gryende sosial optimisme, ved å skape et bilde på et fellesskap der forskjeller ikke bare aksepteres, men blir en styrke. Utstillingen syntes å si at samhandling kan være et slit, men til syvende og sist er verdt innsatsen.

 grunnene til at forventningene mine – og andres – er høye når Wrånes, som neste år skal representere Norge på Veneziabiennalen, nå inntar Bergen Kunsthall som festspillutstiller. I «Moon Bag», som utstillingen i kunsthallen heter, utvikler Wrånes sitt fantasiunivers noen hakk videre, ikke minst som en utpreget scenografisk totalinstallasjon, enda mer fullpakket med visuelt oppslukende detaljer enn tidligere utstillinger.

Denne gangen, i en tid preget av kulturkrig og politisk polarisering, virker den magiske realismen til Wrånes å være stilt inn på å gjøre verdens kriser og den påfølgende følelsen av usikkerhet mer håndterlig. Dermed reiser utstillingen også spørsmål om kunstens rolle når virkeligheten blir vanskelig å forholde seg direkte til.

 samtlige av tre rom kledd i et gulv-til-vegg-teppe med et vakkert marmormønster. Teppet på gulvet og nedre del av veggen har en dyp blå farge, mens det opp mot taket er beige. Det oppleves som om vi er på havet, ikke minst fordi kanten mellom fargene ikke er rett, men kurver langs veggen, slik at den blå delen ligner store bølger. Høyt på veggen i inngangsrommet henger det dessuten to digre åreskaft, der bladene stikker ut i rommene ved siden av.

Flere skulpturer, fordelt utover de tre rommene, henger loddrett fra veggen og ser ut som frosset bølgesprut. Andre har vanndråpemønster laget av skimrende blåskjell. Havet og årene kan leses som et bilde på vår tids politiske drift – den destabiliserende følelsen av å være prisgitt krefter større enn oss selv, enten det handler om minoriteters truede rettigheter eller etterkrigstidens liberale orden som rakner. De myke teppene og de dekorative elementene skaper også et inntrykk av at utstillingen forsøker å skape en trygg ramme – stanse den politiske virkeligheten fra å sige direkte inn i rommet.

 skaper opplevelsen av vind og buldrende bølger som kaster seg gjennom rommet, over og under oss. Vinden øker iblant i intensitet og avtar igjen, før den erstattes av en stemme som synger på oppfunnet urspråk og etter hvert horn. På et tidspunkt synges det fra begge ender av salen, som om vi er i en diger hule eller i magen på en hval. Lyden er et subtilt grep i en utstilling som for det meste er monumental og prangende. Den gir en fornemmelse av store krefter, men også en kamp om å orientere seg, holde stø kurs.

En liten mus på sparkesykkel forflytter seg fra rom til rom på en sølvfarget skinne som løper gjennom musehull høyt på veggene. Den piper og hviner med manisk glede når den passerer. I et annet musehull, dette i gulvhøyde, kan man skimte to mus som danser. Ved musefesten avtar lyden av vinden, og man kan så vidt høre housemusikk. Slik jeg opplever det, insisterer musene på å være lekne og frie, på tross av at de er små og utsatte. Det oppleves som at Wrånes løfter fram betydningen av å verne om lekenhet og skape fristeder, uansett hvordan den overordnede situasjonen er.

 mye: Vi er på havet med den usikkerheten, ensomheten og sublime naturopplevelsen det kan innebære, samtidig som musene er som små opprørere, i ferd med å skape sine egne rom i kunsthallen. Utover dette kommer verkene som handler om familier, vennskap og relasjoner. En stor bronseskulptur av to menneskefigurer – som verkstittelen forteller at er mødre – sitter på gulvet vendt mot hverandre, med ansiktene hengende sammen gjennom det som ser ut som en blokkfløyte. På gulvet like ved er det en skulptur av en sprellende og trolsk baby med fire armer.

Her er vi nærmere deler av tematikken fra «Hot Pocket»: familiekonstellasjoner som bryter med normative forventninger. Med er også flere store gråfargede lerreter som viser omriss av borddekking med like bestikktyper, det vil si gaffel og gaffel, i stedet for kniv og gaffel, ved hjelp av hyssing. De fremstår som et åpenbart bilde på det å bryte med binære kjønnsnormer.

På et tidspunkt synges det fra begge ender av salen, som om vi er i magen på en hval

«Moon Bag»

Kunstner i drift

Der er noen få nålevende malere som er direkte gjenkjennelige og som selv de middels interesserte kan gjette riktig på i en kviss.

Håkon Gullvåg har tilsynelatende vært det fra fødselen av, eller i hvert fall siden 1980-tallet – selv om alle de svingene arbeidet hans, og for så vidt resten av verden, har tatt siden da, har medført at det han lager i dag, ikke likner veldig på det han laget den gang.

Det er mange måter å være gjenkjennelig på, må vite. Noen ting forandrer seg sakte, andre ikke i det hele tatt.

 har jeg jevnlig hørt kritiske stemmer si at Gullvåg gjenkjennes på at kunsten er altfor pen. Men selv om den kan være direkte forførende for øyet – den har bestandig vært pen nok til å vekke skepsis noen steder, og i verste fall faglig misunnelse – er det jo langt fra hele bildet.

Tross alt foregår det stadig et organisk forfall i bakgrunnen, og selv om det tilsynelatende manes fram utsnitt fra en eventyrverden i reint gull, er den åpenbart underkastet de samme naturlover og aldri langt unna fullstendig oppløsning.

I denne bildeverdenen er det mer eller mindre forventet å bli eksponert for en dekadanse som oppfører seg som et sultent dyr – forestill deg scener fra Narnia, illustrert av en Francis Bacon i skikkelig dårlig humør, sånn omtrent – og kan til tider være vanskelig å navigere riktig, all den stund man aner at noen komponenter kommer med machiavelliske undertoner og ikke nødvendigvis er der annet enn for å destabilisere alle tilløp til indre ro.

 kunstnerskap står jo ikke stille, og årets utstilling på Galleri Ismene heter tross alt, sånn passe tørt og saklig, «Nye arbeider». Den består av omtrent like deler svære malerier i olje og mindre arbeider i pastell og akvarell, pluss noen litografier. Det er i de mindre formatene det hintes aller mest til at det uansett dreier seg om den faktiske verden.

Det er gjennomgående mange dyr: et par hunder, men i hovedsak fugler, og noen ganger ser de ut til å ha blitt registrert midt i prosessen med å mutere til noe helt annet. Særlig i akvarellene oppstår en organisk korrespondanse mellom mediets iboende uvilje til å gi fra seg full kontroll, og det frodige kaoset som foreløpig utgjør planetens flora og fauna.

Nå, hvis mennesket ikke har kontroll over naturen, vil sivilisasjonen falle, det har saktens skjedd før. Men alternativet er at det verken er natur eller kultur her. Det spiller liksom ikke noen rolle om du har vært på riktig side av historien hvis det plutselig ikke er noen historie. Håkon Gullvågs nye arbeider har like mange lag av beskjeder som det har lag av maling, men det som for noen vil være rein eskapisme, vil for andre være en forsiktig kartlegging av mulige veier ut av samtidas faenskap.

«Nye arbeider»

Trekkfugler

Elise Winterthun

I hagen til Fredensborg slott utenfor København finnes en underlig severdighet: 70 skulpturer i sandstein av norske bønder, samer og færøyinger.

Skulpturparken Nordmandsdalen ble satt opp på initiativ av kong Frederik 5. på siste halvdel av 1700-tallet. Hvorfor ble parken laget, og hva forteller den oss om dansketida?

Det er emnet for en fersk utstilling på kunstmuseet Kode i Bergen, som åpner i dag.

– Nordmandsdalen har forbindelseslinjer til hvordan vi tenker om naturressurser i dag, sier professor i kunsthistorie Mathias Danbolt.

Han arbeider i København, og har kuratert utstillingen sammen med seniorforsker Tonje Haugland Sørensen og postdoktor Helene Engnes Birkeli i Bergen, i samarbeid med Kode.

Her til lands har 1700-tallet vært en understudert kunstepoke, forteller Danbolt.

– I «Peer Gynt» kalles dansketida en 400-årsnatt. 1700-tallet forbindes gjerne med pudrede parykker og rokokko. Kunsthistorien i Norge har vært mer opptatt av 1800-tallet og nasjonalromantikken, fortsetter han.

Riktignok har Nordmandsdalens bønder fengslet folk i mer enn 250 år, ikke minst kulturhistorikere.

Kongens undersåtter

Andreas Breivik

Det spares ikke på høytidelige effekter i Nasjonalmuseets utstilling «Amasone» med A K Dolven. Kunstnernavnet hennes er like godt gravert inn i de store trappetrinnene som leder opp til Lyshallen og museets mest prestisjefulle utstillingsrom, som Dolven har fått helt for seg selv.

Alt er lyst og luftig her oppe. På toppen av trappa vises to veldig høye malerier av oppadstigende prikker, som bidrar til å løfte stemningen. Det neste som møter oss er to forgylte steintavler som forteller om Dolvens «tidløse og universelle» kunstverk. Kunstnerskapet er liksom allerede skrevet inn i stein, i museets vegger og i den kunsthistoriske himmelen.

 Dolven ble født i Oslo i 1953 og gikk ut av Kunstakademiet i 1986. Hun har i tillegg studert i Paris, og det er sin internasjonale karriere hun er mest kjent for. I lange perioder har hun bodd i Berlin og London. Hun kan vise til en rik utstillingsvirksomhet. Kunstnerskapet favner maleri, video, film, lyd- og installasjonskunst, i et stilreint, varsomt og litt sakralt uttrykk, og er innkjøpt av private og offentlige samlinger over hele verden.

Oppholdet utenlands har nok også sørget for at navnet hennes ikke er allment kjent her hjemme. Riktignok har Dolven hatt fast bolig og atelier ute i havgapet i Kvalnes i Lofoten, og været, naturen og lyset derfra preger kunstnerskapet. I tillegg var hun Festspillkunstner i Bergen i 2004, og i 2019 hadde hun en stor utstilling i Trondheim. Likevel er utstillingen på Nasjonalmuseet mitt første møte med kunsten hennes.

 i Lyshallen gir utstillingen assosiasjoner til et moderne kirkerom. Det er veldig høyt under taket, sola siver inn gjennom de nesten-gjennomsiktige veggene. Fargene er ellers duse og beige. En stor glasstunnel skrår midt gjennom rommet og bidrar til det luftige preget. Flere skulpturer er laget av praktfull marmor. Bilder av kors går igjen.

Inni det store utstillingsrommet har man dessuten bygget et par små rom. I det ene henger en serie malerier med den eggende tittelen «can women think» (2003), der man så vidt kan se sirkler og linjer blant skimrende gråfarger. Det andre rommet er bygget av lecablokker, hvorfra det strømmer hardere teknomusikk som skaper en røffere kontrast til det ellers såre og varsomme uttrykket.

 forførende bilde, «1 am south» (2003), er et stort fotografi av en langgrunn Lofot-strand i deilig midnattssol. Store fjell ses i en disig horisont, mens en merkelig kvinneskikkelse sitter midt i bildet, oppå en stein og med ryggen til. Hun er snauklipt og ser ut til å mangle armer og bein.

Dolven har laget flere variasjoner av dette motivet. I en konteiner ute på museets takterrasse vises videoen «between the morning and the handbag» (2002), som er et nærbilde av den samme, nakne kvinneryggen. Kvinneskikkelsen kan tas til inntekt for en feministisk kritikk. Kanskje handler bildet om kroppens sårbarhet? På en annen side forblir denne kritiske tanken en vag antydning, i en ellers en mytologisk visjon om Norden som fritt og paradisisk.

 i utstillingskatalogen, får jeg dessuten inntrykk av at forfatterne er mer frelst enn omtenksomme. Tekstene er skrevet av en imponerende rekke direktører og kunsthistorikere, som alle er påfallende begeistret for kunsten. Det er typisk at Dolven knapt sammenlignes med andre kvinnelige eller nålevende kunstnere. Det ypperste fra kunsthistorien er liksom målestokken.

«A K Dolven. amasone»

Ikke helt i himmelen

Blyantstreker tett i tett. Slik kan den største og viktigste delen av Inger Johanne Gryttings (f. 1949) første retrospektive tegneutstilling oppsummeres. Sammen danner de mørke bilder som med sine bølgende linjer noen ganger får meg til å tenke på vann. Andre ganger trer de frem som ruter, rektangler og trekanter i geometriske komposisjoner. Noen motiver er tydelig delt i to.

Samspillet linjene imellom og mellom det svarte og det hvite skifter fra verk til verk. Nå og da later noe til å opptre i bakgrunnen, og linjene brytes innimellom av runde former. I likhet med mye av den kunsten Gryttings reduserte arbeider er i slekt med – Tegnerforbundet har hengt opp flere eksempler i kjelleren – belønner verkene hennes den oppmerksomme betrakter med forskjeller som trer klarere frem etter hvert. De springer ut av endringer i trykk og hastighet.

 til «Tre tiår i tegning» forteller også om et markant brudd. I tillegg til de abstrakte arbeidene Grytting er mest kjent for, inneholder nemlig mønstringen figurative bilder, alle fra det første av utvalgets tre tiår. I dem er variasjonen tilsynelatende større: fra pinner som danner en figur eller noe stollignende, til former som leder tankene til en stige eller et mål. Nesten alle inneholder de imidlertid knuter – og forbindelser mellom dem.

Tegnerforbundet knytter sammen Gryttings ved første øyekast så ulike faser ved å vektlegge at bildene hennes handler om ubevisste indre tilstander og følelser og er «et unikt uttrykk for kunstnerens personlige tankeprosesser». Denne romantiske innrammingen – «hver strek bærer spor av tid, tanke og følelse» – etterlater minimal tvil om knutens symbolske betydning. Kunstnerens titler, derimot, er med sine årstall og numre ytterst nøkterne og gir prosjektet et konseptuelt anstrøk. Seriepreget understrekes av monteringen.

bodd lenge i New York. At hun regner Jan Groth, nok en norsk Amerika-farer, som en mentor, gir mening. Med ham deler hun dvelingen ved streker. I motsetning til Groth har hun imidlertid fylt bildene sine med mange av dem. Med årene har materialutforskning fått angi tonen. Hun fortsetter å tegne når spissen knekker – til treet møter papiret. «Kontinuiteten i linjene blir brutt der blyanten knekker», bemerker institusjonen om en repetisjonspraksis den kaller «meditativ».

Den litteraturinteresserte kunstneren har samarbeidet med redaktøren av magasinet Fiction, som også er mannen hennes. I et intervju i tidsskriftet Numer forteller Grytting om støtten fra den feirede forfatteren Donald Barthelme. Hun omtaler det hun har skapt, som et «grafisk alfabet» og linjene sine som utstrakte ord. De elegante tegnene hennes føyer seg inn i en lang asketisk tradisjon og vitner om en fruktbar dialog over Atlanterhavet.

«Tre tiår i tegning»

Livets avtrykk

Det er sjelden jeg bruker så kort tid på å se en utstilling som den Tor Jørgen van Eijk viser på galleriet Centralbanken i Brugata i Oslo: «Native American Sweat Lodge». Men jeg oppdaget at det ville være skadelig for kroppen min om jeg oppholdt meg for lenge inne i det mørklagte galleriet, der en øredøvende, pulserende basslyd durte med en intensitet som fikk hele nabolaget til å skjelve.

Lyden kunne ha vekket de døde til live. Den presset i alle fall på skallen min slik at hjernen liksom krympet seg sammen for å unngå støyen, på en måte jeg fortsatt kan kjenne når jeg sitter her foran tastaturet og tenker tilbake på utstillingen.

 side er de fem–seks videoene van Eijk også viser i galleriet gode å se på. Som tidligere arbeider han med eldre analogt videoutstyr, og til denne utstillingen har han brukt synthesizere for å forstyrre og mikse sammen videosignaler slik at de danner diamantaktige mønstre. Mønstrene seiler mykt nedover skjermene, i gode, varme, klare farger i en psykedelisk palett. De fine, bølgende bildene, framkalt som de er av analoge videosignaler, skiller seg klart og tydelig fra slike digitale bilder vi vanligvis ser på, som består av kantete piksler.

Mønstrene i videoene er gjenkjennelige fra klær og tekstilkunst laget av amerikanske urfolk. Utstillingstittelen, «Native American Sweat Lodge», refererer dessuten til en type religiøse badsturitualer, der ekstreme temperaturer, damp, røyk og andre stoffer er viktige ingredienser. Den rituelle hensikten er å presse deltakerne over smertegrensa og inn i en transe som skal gi nye innsikter, der sykdommer og onde ånder svettes ut av kroppen. Van Eijk kaller i tillegg kunstverkene for «Totem», mens galleriets åpningstider omtales som «seremonier».

 kunstneren i utstillingen som en slags sjaman, og det jeg tror han maner fram, er krafta og energien til elektroniske signaler. I vår verden er elektrisitet fullstendig dagligdags og abstrakt. Den omgir oss på alle kanter, i lomma og på håndleddet, i ledninger og batterier, men på måter som er fullstendig usynlig, og som virker trygt og pålitelig. Van Eijk sjamanistiske innsats gjør imidlertid den elektroniske energien mer sanselig. På skjermene danser de elektroniske signalene som ild og flammer, mens den uutholdelige støyen vitner om et veldig potensial for kraft og skade.

Kunstnerens sanseliggjøring av et hverdagslig og slumrende fenomen er en typisk modernistisk strategi. Hvorvidt mine onde ånder faktisk slapp taket, kan jeg ikke si for sikkert. Kanskje var jeg der ikke lenge nok. Men da jeg endelig var kommet såpass langt vekk fra Brugata at lyden og vibrasjonen var redusert til en mørk summing, kjente jeg på en nyvunnen takknemlighet for dagslyset og den relative stillheten i livet utenfor.

«Native American Sweat Lodge»

Eksorsisten

På kort tid er Damien Ajavon overalt i det norske kunstfeltet. Kunstneren, som er født i Frankrike med foreldre fra Senegal og Togo, er i midten av trettiårene, bor i Skien og arbeider på tvers av medier som billedvev, installasjon, tekstil og skulptur, ofte med utgangspunkt i tradisjonelle håndverksteknikker fra både Afrika og Europa.

Én årsak til at kunstnerskapet er særlig spennende å følge med på, er at Avajon stadig prøver ut nye ideer, teknikker og innfallsvinkler. Blant temaene de har vært innom de siste årene er kjønnsidentitet (Ajavon er ikke-binær), kulturarv og kulturell krysspollinering på tvers av Afrika og Europa, selvbiografi og håndverksteknikker – men også, som på en utstilling på BO i Oslo tidligere i år, kunstfeltets mekanismer.

 nysgjerrigheten – og en interessant konseptuell forbindelse mellom håndverk, dekorative tradisjoner og skeiv identitet – kan skimtes i Ajavon aktuelle utstilling på Kunsthall Oslo med den forføreriske og frankofone tittelen «Sérénade Enchantée: Mélodie du Refuge». Her har de konstruert en multisensorisk og sensuell hage man trer inn igjennom en trådgardin bestående av skinnende, spunne tekstilstrimler i jordfarger, myk lilla og rosa. Selve hagen er mørklagt og bader i et rødlig lys og en tung duft av roser og peoner, utviklet for prosjektet i samarbeid med Simon Daniel Tegnander Wentzel. Et lydspor, laget i samarbeid med Francesca Heart, består av slentrende enkelttoner, gong og korstemmer.

Hengende og gjennomskinnelige tekstiler – i farger tilsvarende trådgardinen – deler inn rommet og har en myk og inviterende stofflighet. På gulvet ligger tepper i jordtoner og rosa, dekket med skulpturelle blomster, sistnevnte også laget av flettet og spunnet tekstil. Disse har overdimensjonerte og uttrykksfulle blader, som iblant også er gjennomskinnelige. Uttrykket har en forfinet, delikat sanselighet ved seg, som gir assosiasjoner til hager og blomster fra franske rokokko-malerier fra 1700-tallet.

neppe tilfeldig. Den amerikanske forfatteren Susan Sontag skrev i sitt berømte essay «Notes on Camp» fra 1964 om hvordan det overdrevne og teatralske utgjør en estetisk strategi som mange skeive har brukt for å kommunisere motstand mot samfunnets krav om «naturlighet» og seksuell konformitet. Her fremhever hun rokokkoens kunstferdighet og dens sans for det dekorative som en viktig estetisk forløper til camp-estetikken, som senere skulle bli et kjennetegn ved skeiv kultur.

I lys av Sontags essay kan Ajavons hage leses som en metafor for skeive rom og hierarkiet i kunsthistorien. Arkitekturteoretikeren Aaron Betsky påpeker at mens arkitekturen historisk har vært heterofile menns domene (knyttet til maskuline idealer som styrke, storhet og rasjonalitet), har hager og interiør hatt lavere status og ofte blitt designet av kvinner og skeive, delvis for å skape trygge rom. Ajavons hage kan dermed tolkes som en metafor for alt fra cruising-steder til klubber og subkulturer som ballroom og drag.

 det dekorative som politisk ladet er ikke nye i samtidskunsten. Samtidig kan Ajavons hage helt sikkert oppleves langt mindre metaforisk og symbolsk – rett og slett som en vakker hage. Dette synliggjør et paradoks: Når skeive visuelle uttrykk innlemmes i mainstream-kulturen, risikerer de å miste sin særegne betydning og radikale og identitetsskapende intensjon, slik mange kulturelle praksiser som drag og 

 muligens står på terskelen til. Denne pendlingen mellom større aksept og tap av kulturell særegenhet opplever jeg – riktignok som utenforstående – at blir stående noe uforløst i utstillingen.

På den ene langveggen henger en stor jacquard-vev som avbilder kunstneren selv i tre ulike feminint-kodede antrekk, hver omkranset av en glorie. Verket er ornamentert med et gyllent mønster av hender og en frodig blomstereng i forgrunnen. At det er tre figurer virker ikke tilfeldig, med tanke på at Ajavon er ikke-binær. Ved å låne ikonografi fra religiøs kunst – særlig den kristne treenigheten hvor Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er tre manifestasjoner av samme guddommelige kraft – gir de ikke-binær identitet en opphøyd status. Slik jeg opplever det, stadfester veven en forståelse av individets identitet som pluralistisk og tøyelig, heller enn en fastlåst størrelse slik religionen ofte vil ha det til.

 står ikke i motsetning til hverandre, men eksisterer samtidig som ulike aspekter av en sammensatt identitet. Dette er som nevnt et kunstnerskap som vanskelig lar seg kategorisere, men hvor nettopp bevegelsen mellom ulike medier, referanser og temaer fremstår som et politisk prosjekt i seg selv.

Uttrykket har en forfinet, delikat sanselighet

«Sérénade Enchantée: Mélodie du Refuge»

Mer enn overflate

Kunståret 2025 har så langt vært preget av utøvere som levde sammen – på en måte som antyder at disse tilværelsene også ga profesjonelle resultater.

Henie Onstad Kunstsenter har vist en omfattende utstilling av arbeidene til Jean Arp og hans kone, Sophie Taeuber-Arp. I Kristiansand dominerer parene for tiden fullstendig: Byens kunsthall har i en noe mindre mønstring ført maleriene til finske Nina Roos sammen med skulpturene og bildene til Martti Aiha, kollegaen hun holdt sammen med inntil han døde i forfjor.

I Kunstsilo opptrer nok en nordisk duo: danskene Carl-Henning Pedersen (1913–2007) og Else Alfelt (1910–1974).

 har til felles med Arp-paret at de foruten å være utpregede modernister inspirerte hverandre markant også i arbeidet. Selv om de ikke signerte bidrag i fellesskap, slik den langt mer berømte duoen fra lenger sør i Europa gjorde, og til tross for at det i motsetning til i Arp-utstillingen i Kunstsilo knapt er noen tvil om hvem som har laget hva, hevder mønstringen at livsverkene deres vitner om «et dypt personlig bånd». Danskenes bilder er da også montert om hverandre.

Begge kunstnerne var i noen intense år rundt 1950 del av den berømte CoBrA-bevegelsen, som tok til orde for kunstnerisk revolusjon etter annen verdenskrig. «Kosmiske dimensjoner», som sørlandsutstillingen heter, etterlater likevel ingen tvil om at det finnes gode grunner for at den formidable, mer egenartede Asger Jorn, ikke disse to, ble Danmarks mest ruvende bidrag til det utpreget internasjonale CoBrA-fenomenet.

 på ingen måte at Kunstsilo-presentasjonen er uinteressant, solide eksempler på moderne skandinavisk kunst som de involverte signaturene er. Begge er de dessuten godt representert i samlingen til Nicolai Tangen, som danner utgangspunktet for Kunstsilo. Utstillingen er i det hele tatt betegnende for den konsentrasjonen om nordisk modernisme som kjennetegner den.

Å stille ut verkene til mann og kone sammen er dessuten ikke Kunstsilos påfunn. I hjemlandet har kunstnerskapene holdt hus under samme tak i mange tiår – i Carl-Henning Pedersen og Else Alfelts Museum i Herning på Jylland.

Utstillingen er blitt til i nært samarbeid med den danske institusjonen, og maleriene angir tonen. «På hver sin måte utviklet de kunst på linje med ideer i avantgardekunsten i Europa før, under og etter andre verdenskrig, hvor de insisterte på en felles humanisme preget av kreativitet, frihet og åndelighet», heter det i introduksjonen.

Særlig med tanke på det som etter hvert skulle følge, er det vanskelig ikke å tenke at det hviler noe naivt over det fremtidsoptimistiske, intellektualisme-skeptiske tankegodset mønstringen tillegger paret: en intuitiv, spontan søken etter «nye, universelle uttrykksformer». Det er nærliggende å tro at de skulle anta det tittelen noe svulstig lover: «Kosmiske dimensjoner».

«Kosmiske dimensjoner»

Par i avantgarde

Det er litt merkelig timing å skulle snuble over en utstilling med tekstilkunst i Trondheim akkurat nå, som ikke er en del av den ellers forsiktig sagt dominerende Hannah Ryggen-triennalen.

Men, litt bortgjemt i første etasje til kunstforeningen, hvor de i hovedsak driver restaurant og man forstyrrer folk som sitter og spiser når man kaver rundt og ser på kunst, foregår altså det som sannsynligvis er den mest konsekvente utstillingen i byen akkurat nå: Kristina C. Karlsens stedsportretter. Én kunstner, og én måte å gjøre jobben på.

 av kombinasjonen tufting (teppeknyting) og naturlandskap, med bare ett avvik; en svær, blå, strikket bølge av noe som er like deler fiskegarn og drømmefanger.

Effekten er som å gjenkjenne noe selv om man har mistet brillene. Et fragmentert, assosiativt blikk på omgivelser man ikke nødvendigvis har oppsøkt mange ganger, men likevel husker.

Eller, jeg aner ikke noe om utgangspunktet – det kan like gjerne være permanent som temporært, men verkene beveger seg såpass hyppig mellom by og natur, og gjennom de aller fleste årstider, at den litt diffuse effekten av teknikken tilsier at det i grunn kan foregå hvor som helst.

 så viktig, all den tid man fornemmer både temperatur og lukta av nyklippet gress i disse arbeidene, eller hvor stille det kan være i vinternatta etter at en halvmeter snø har lagt seg som solid lyddemper over nærområdet.

Det er svært sanselig, dette, og på en måte mer overbevisende enn et hvilket som helst landskapsmaleri, siden det foretar en fullstendig uventet bypassoperasjon forbi den refleksmessige lysten til å se skarpere konturer, og går rett inn i følelsen av å vite nøyaktig hvor disse stedene befinner seg geografisk.

Men så går man nærmere og da blir alt bare 

 og fullt av tråder, akkurat som når man ellers anstrenger seg for å huske noe riktig.

 for tredje gang forstyrrer de folkene som sitter og spiser med å stå ved bordet deres og stirre på bildet på veggen (og ikke tro det er noe annerledes for meg – jeg er minst like forstyrret av at de sitter der og tålmodig prøver å late som at noe som helst med denne situasjonen er uproblematisk) vet jeg det begynner å bli dårlig med tid.

«Portretter fra steder»

Skiftende landskap

Marianne Bjørneboe

Jeg har et bilde på veggen som har fulgt meg hele livet, en gave jeg fikk til dåpen. Det er ­litografiet «Vekst» av Else Hagen, som er med i utstillingen av hennes bilder – «Mellom mennesker» – som har vært vist på flere museer det siste året.

Bildet viser to nakne skikkelser som strekker seg opp, de er innrammet eller stengt inne av noe som likner trær, og over dem er det to fugler. Bildets motiv er ikke entydig, men det kan vise til en kamp for frigjøring. Fargene og figurene er ikke naturalistisk gjengitt, menneskene er grønn-brune og rosa – mens trærne er mørkeblå med lyseblå blader. Bildet er ekspresjonistisk, det er uttrykket som er vektlagt – ikke noe forsøk på realisme.

utstillingen, som nå vises i Kunstsilo i Kristiansand, har jeg endelig fått et større bilde av Else Hagens kunst. Og ved lesning av boka som er laget i forbindelse med utstillingen, lærer jeg noe nytt om hennes liv som gjør at jeg tenker på både min mor og min mormor – og samtidig får et utvidet perspektiv på kvinnelighet og hva det innebærer.

Min mor var knyttet til Else Hagen som til en eldre søster, eller morsfigur. Jeg husker besøk hos henne på Ekely, et ­boligområde for kunstnere bygget på Edvard Munchs tidligere eiendom. Det var en egen fin stemning der, syntes jeg, så deilig i atelieret hvor det var høyt under taket, og rekkehusbebyggelsen – der naboene hadde tett kontakt – var så hyggelig. Else var en kvinne som gjorde inntrykk på meg, hun sto så støtt i sitt arbeid og sitt hjem.

Else Hagen (1914–2010) skildrer kvinner og jenter med et moderne perspektiv som bryter med en tradisjon der den kvinnelige akt-figuren framstilles idealisert og stereotypt, gjerne fra et mannlig perspektiv. Hennes avbildninger viser kropper som uttrykker følelser som sorg, frustrasjon, ensomhet, hemmeligheter, samhold og atskillelse. De bærer på noe eget, en slags fysisk tyngde som viser at de er fullt ­tilstedeværende i sine følelser og situasjoner.

 sammen med at Else Hagen var svært opptatt av kroppens mulige uttrykkskraft gjennom moderne dans, som hun selv arbeidet med på 1930-, 40- og 50-tallet. I et intervju sier hun: «Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins. Hadde jeg så sant eid mulighetene, ville jeg blitt danserinne. […] Moderne karakterdans interesserer meg særlig, også fordi det gir en rekke verdifulle impulser til malingen.»

I et annet intervju understreker hun at det er mennesker som interesserer henne som bildekunstner, ikke naturen – men heller da i urbane eller familiære miljøer. Det er kvinnene som står i sentrum i bildene, i ulike stillinger og situasjoner. De poserer ikke, men framstår som naturlige – på tross av at de ikke er naturalistisk gjengitt, men utført i et modernistisk bildespråk som likevel får dem til å utstråle en form for realisme.

Det handler om noe sant, ektefølt som liksom springer ut av bildene, tror jeg. Samtidig er det en sterk bevissthet her, knyttet til formene og fargenes forhold til hverandre. Dette var noe hennes lærere på Kunstakademiet understreket i sin undervisning, og hun sier i et intervju: «Jeg lærte respekt for bildeflaten, oppdaget relasjonen mellom flate og rom, forsto at bildets eget liv er viktigere enn motivet.» Dette tolker jeg ikke som at motivet er mindre betydningsfullt – kvinnene er alle i sentrum av bildene – men at hun snakker om bildets liv, får meg til å tenke på dansens bevegelser. Det er åpenbart en sammenheng her for henne.

at Hagen hadde danset i så mange år, og at hun hadde lærere som var nære kolleger av min mormor (Signe Hofgaard Tveteraas, 1901–1998), som var en pioner på det frie dansefeltet i Norge. Det var dans som ble skapt i sterk kontrast til den klassiske balletten, der kroppene er innsnørt og helst skal sveve over gulvet.

Uttrykksdansen tok opp i seg impulser fra maleri, musikk og teater

«Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins»

– Dette er et inngrep i et sentralt verk i 1900-tallsavantgarden. Det er ganske iøynefallende, sier Frans Josef Petersson.

For kort tid siden fikk den svenske redaktøren i Kunstkritikk et lesertips: Moderna Museet hadde sensurert et av surrealismens mest ikoniske kunstverk. Kunne det stemme?

Sannelig: I «Un Chien Andalou» (1929), på norsk kjent som «Den andalusiske hund», hadde museet redigert inn en sort rute over filmens uforglemmelige åpningsscene – der et menneskeøye (i realiteten et kalveøye) blir skåret opp med et barberblad.

– Dette er filmens mest berømte scene. Utstillingen har vært oppe i fire måneder, men ingen har lagt merke til dette tidligere, sier Petersson.

Utstillingen heter «Den underjordiska himlen» og viser surrealistiske verk fra museets samling. I et mørkerom kan publikum få se utdrag av ti kortfilmer, blant annet «Den andalusiske hund», laget av Luis Buñuel og Salvador Dalí.

Petersson tror ikke Moderna Museet ville redigert et kunstverk på denne måten for ti år siden.

– Det kan ses som et tegn på forandringer i kulturen. Tidene er blitt mer autoritære og innsnevrende – det er en slags infantilisering av samfunnet. Bare det ­behagelige og positive skal være igjen.

Da han kontaktet Moderna Museet til en artikkel i Kunstkritikk, forklarte museumsledelsen at målet var å skåne barn.

Hensikten var å unngå kraftige reaksjoner fra publikum.

Kuttet ikonisk øye

Det er en særdeles rik verden kunstneren Shwan Dler Qaradaki viser i overlyssalen på Kunstnerforbundet i Oslo. Tett i tett henger 33 store papirark som er fylt til randen med tegninger og figurer i vannfarger, blekk og blyant.

Ifølge Qaradaki handler utstillingen om å finne opp et nytt visuelt språk for å uttrykke kurdiske tanker og forestillinger, som lenge har vært forbudt i de kurdiske områdene. Qaradakis bilder viser både død og fordervelse, vannfarger som eksploderer utover arkene, i tillegg til særdeles vakre tegninger av fugler og disige, duvende skyer som uttrykker håp og fremtidstro.

 del av en kunstnerisk doktorgrad Qaradaki ferdigstiller på Kunsthøgskolen i Oslo denne våren. I tillegg til akvarellene består prosjektet av tegneserieboka «Sarin» som ble utgitt før jul, en podkast med inviterte gjester, og en serie kortfilmer som ble vist på Cinemateket før påske. Kortfilmene er dessuten tilgjengelige på en egen ­nettside. De utspiller seg som små hørespill, der kamera sakte glir over Qaradakis akvareller, mens stemmer forteller om tortur, vold og overgrep til stemningsskapende lyder og musikk.

På Kunstnerforbundet synes jeg det er fruktbart å tenke på akvarellene som en slags bastarder. Qaradaki taler fra de fordømtes posisjon. I bildene blander han sammen og parasitterer på kunsthistorie fra øst og vest, nytt og gammelt. Under all den våte ­malingen har de store arkene krøllet seg, slik at de ligner gamle pergamenter. Samtidig ligner bildene på tegneserier og animasjonsfilm. Kristne og islamske motiver opptrer side om side. Ett av bildene viser en gruppe lubne, musiserende engler. Et annet sted ses en arabisk bygning, med kupler, bueganger og ornamentikk. Kurdiske tegn er skrevet over bildene i store og små bokstaver.

 seg ikke for å kline til med patos, ­voldsomme kontraster og motiver. Enkelte bilder er malt etter nyhetsbilder av massegraver og arrestasjoner. Mange steder ses våpen, droner og terrorister. Store berg av ­kropper, sko og ­dyreskrotter går igjen. Selv kan jeg styre meg for de mest patosfylte figurene, slik som den lille dokka som svever tragisk i ett av bildene, eller roseblomstene som regner over en kvinne omringet av glefsende hyener.

Selv om disse figurene slekter på gatekunstens sentimentale symbolikk, tar det plumpe heldigvis aldri overhånd i bildene som helhet. Til det er Qaradakis akvarelltegninger altfor storslagne. Måten han balanserer de flytende vannfargene med skarpere streker og detaljer, er til å fortape seg i. Dessuten handler prosjektet nettopp om å gjøre opprør mot den gode smaken og andre slike hierarkier. Det hadde ikke vært så godt om det ikke lugget litt.

«Halo of Shame»

Bastardbilder

Der er bare ett virkelig irritasjonsmoment å se her, og da snakker jeg selvfølgelig om denne utstillingens tittel. «Tradisjon og samtid»,huh?

Selv om det kanskje teknisk sett er korrekt, er det faen tørt nok til å framkalle astma, føles som et gruppearbeid om byplanlegging på ungdomsskolen, og er muligens den minst rocka tittelen på noe som helst jeg har vært borti siden millenniumsskiftet.

Men jeg skal holde det åpent om det er med vittig viten og vilje – det oppstår jo unektelig en form for komisk effekt når selve utstillingen 

, så det kan være tilsiktet. For denne her trigger musikk i bakhodet, altså.

 jeg burde bitt tennene sammen allerede for flere uker siden og skrevet om hele Hannah Ryggen-triennalen i Trondheim med en gang, i stedet for som nå, hvor jeg liksom i sakte film tar meg av et stykke ad gangen.

Men teksten ville blitt så vanvittig lang at selv de hardeste fagbladene ville bakket, og selv om hver eneste del av triennalen henger mer eller mindre intimt sammen med resten – og de tre moderskipene (Kunstmuseet, Nordenfjeldske og Kjøpmannsgata Ung Kunst) har så mange felles berøringspunkter (og involverte kunstnere) at forskjellene egentlig knapt er merkbare – spriker separatutstillingene nok til at jeg, under tvil, har valgt å gå fram på denne måten.

Og bak den døve tittelen skjuler seg altså prosjektets nervesenter, og hinter i grunn mer til framtida enn samtida. For eksempel har både Bente Sætrang og Gunvor Nervold Antonsen skrudd opp intensiteten i sitt virke et ekstra hakk.

Førstnevnte bærer ellers svært mye tradisjon med seg, men strekker seg rimelig langt utenfor alle kjente kart i arbeider hvor tegningen liksom svever vektløst over mer materielle arbeider. Jeg mener, presenning er ikke for pyser, og det stopper ikke der heller. Det stopper ikke, punktum.

 har kombinert tekstilarbeidene med svære grove treskulpturer en stund allerede, men her er det jekket opp noen grader. Det føles som at alt plutselig er større, selv om det ikke akkurat var småtteri før heller.

Noe er det, og kanskje det bare er meg som får alle komponenter til å ettertrykkelig falle på plass som en faktisk, fysisk førstehåndserfaring mer enn å bare være noe jeg står og ser på, men jeg kan umulig være aleine om å erfare det. Det er litt som å stå midt i det stille episenteret av en tornado og erfare hint av en altomfattende ekstase hinsides all fornuft.

Det er sjelden jeg ser noe som får meg til å føle meg så utrygg

«Tradisjon og samtid»

Progresjon og framtid

Mylena Kifle

Kunstner Emil Andersson står for tida uten atelier, men rakk å søke på de ledige subsidierte atelierene i Oslo før fristen løp ut søndag.

Body Framed

Gjennom årstidene. Christen Sveaas’ Kunststiftelse

Wild Watch

PANSOSIALUTVIKLINGSSENTRAL & PARASOSIALTVEKKELSESAPPARAT

Må kanskje stenge til jul

Moon Bag

Nye arbeider

Kongens undersåtter

A K Dolven. amasone

Tre tiår i tegning

Native American Sweat Lodge

Sérénade Enchantée: Mélodie du Refuge

Kosmiske dimensjoner

Portretter fra steder

«Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins»

Kuttet ikonisk øye

Halo of Shame

Tradisjon og samtid

250 kunstnere står i atelier-kø

Atelierene i Myntgata og på Ila står tomme

Betaler mer for sitt atelier

Kunstprisen 2025

Vital kjærlighet

Det stille språket

Body Framed

Gjennom årstidene. Christen Sveaas’ Kunst­stif­telse

Wild Watch

PANSO­SIAL­UT­VIK­LINGS­SENTRAL & PARA­SO­SIALT­VEK­KEL­SES­AP­PARAT

Må kanskje stenge til jul

Moon Bag

Nye arbeider

Kongens under­såtter

A K Dolven. amasone

Tre tiår i tegning

Native American Sweat Lodge

Sérénade Enchantée: Mélodie du Refuge

Kosmiske dimen­sjoner

Portretter fra steder

«Kroppen er et av de fineste uttrykks­midler som fins»

Kuttet ikonisk øye

Halo of Shame

Tradisjon og samtid

250 kunstnere står i atelier-kø

Atelierene i Myntgata og på Ila står tomme

Betaler mer for sitt atelier

Kunst­pri­sen 2025

Vital kjærlighet

Det stille språket

Gjennom årstidene. Christen Sveaas’ Kunststiftelse

PANSOSIALUTVIKLINGSSENTRAL & PARASOSIALTVEKKELSESAPPARAT

Kongens undersåtter

Kosmiske dimensjoner

«Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins»

Kunstprisen 2025