Nasjonalmuseet har formet 1990-tallet i vår tids bilde.
Det hviler et ubehag over Ørnulf Opdahls malerier. Ut av dem strømmer den uutholdelige larmen av universets nådeløse stillhet.
Den rike Lillehammer-utstillingen av storbyfotografi fra USA er en uvanlig ambisiøs satsing for et norsk regionmuseum.
«Intermezzo» kunne gitt meg hodepine, hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde det.
100 år etter utgivelsen av første surrealistiske manifest lever ideene videre i norsk samtidskunst, men i andre visuelle former.
André Breton og Diego Rivera signerte «Manifest: For en fri og revolusjonær kunst». Men skyggeforfatteren var ingen ringere enn Lev Trotskij.
Hvis olja var et dyr, hvilket dyr ville den ha vært?
Det går bokstavelig talt en rød tråd gjennom Sonja Krohns portretter.
Surrealismens diktere ville feste drømmenes logikk til arket. Det gjorde de med varierende hell, mener litteraturforskere.
Var Norge landet der surrealismen gikk for å dø? Den en gang så seiglivede oppfatningen om at kunstretningen aldri slo rot her, har smuldret opp.
Det er for mørkt til egentlig å se noe i Håkon Sandmo Karlsens fotografier fra nattlige vandringer. Helt perfekt, med andre ord.
Eli Mai Huang Nesse har laget en poetisk og litt konvensjonell film om lotto og tunneler.
På betakende og tankevekkende vis belyser Alia Farid oljeutvinningens paradokser.
Samtaler mellom en som husker og dem som nekter å gjøre det.
I Kunstsilo har Edmund de Waal lagt opp til en storslått duell han selv går tapende ut av.
Nok en gang lyser Pipilotti Rist opp Ekeberg. Hva hun vil formidle, forblir uvisst.
I snart 20 år har Prosjektskolen vært et pusterom for lovende kunstnere og skoletrøtt ungdom. Og en kasteball i systemet.
En fire timer lang zoom-samtale fra koronaåret vekker entusiasme.
I Astrup Fearnley Museets severdige gruppeutstilling om elver renner vannet behersket heller enn å fosse frem.
Emilie Louise Gossiaux skildrer forholdet til sin førerhund.