Andreas Eriksson er ikke akkurat pastellfargenes mann. Utstillingen på Lillehammer kunstmuseum preges av nyanser av beige – kjærlighetens farge.
Gammel trykketeknikk gir Mikael Øye Hegnars bilder et tiltalende uttrykk.
Jumana Mannas utstilling i Stavanger vil overraske den som måtte forvente høyrøstede budskap av den palestinske kunstneren.
Med nål og tråd forteller den uforlignelige Britta Marakatt-Labba samenes historie. «Sylkvasse sting» rommer sorg, kjærlighet og fandenivoldsk hevnlyst.
Anne-Karin Furunes spøker med all plassen Gustav Vigeland opptar på sitt eget museum.
På K.U.K streber Endre Aaltrust etter realistisk magi heller enn magisk realisme.
Henie Onstad Kunstsenters «svartekunst» består av imponerende verk. Koloristisk har utstillingen mer enn det svarte å by på.
Denise Ferreira da Silva og Arjuna Neumans «Corpus Infinitum» er forførende – men veldig kryptisk.
Det kolonialistiske språket er skyteskive i Anawana Halobas eksperimentelle opera på Trondheim Kunstmuseum.
Igjen opptrer Vibeke Tandberg i kunsten sin – denne gang som gammel mann i full cowboymundur.
Man kan ikke unngå å bli sugd inn i Leiken Viks arbeider.
Det er sprut i Marit Benthe Norheims monumentale skulpturer.
Anders Sunna setter de nordiske statenes lovbøker på tiltalebenken. Der anklages de for overgrep mot hans samiske familie.
Mysteriet i Borghild Rudjord Unnelands utstilling «Bevismaterialer» vil neppe bli løst. Og det er heller ikke gitt hva som bevises.
Lene Baadsvig Ørmen bringer flodhester, krokodiller og blekkspruter til Frogner i Oslo.
Håkon Bleken er aldri redd for å ta tak i de virkelig store spørsmålene.
I Yamile Calderóns fotobok fremstår det norske storsamfunnet som en gjerrig og aggressiv utbygger.
Tørrvittig konseptkunst som den Pål Lersveen demonstrerer på K.U.K., er blitt en sjeldenhet.
Yoko Onos oppfordring til fred er lett å stille seg bak, men løsningen hennes kolliderer med virkeligheten.
Julian Opies utstilling på Galleri F 15 er en heller kjølig affære. Det forblir uklart hva briten har på hjertet.
Limboen mellom sovende og våken tilstand er kanskje det mest stabile gravitasjonspunktet vi har.