Kåre Bulie

#fff

#000

Kunståret 2025 har så langt vært preget av utøvere som levde sammen – på en måte som antyder at disse tilværelsene også ga profesjonelle resultater.

Henie Onstad Kunstsenter har vist en omfattende utstilling av arbeidene til Jean Arp og hans kone, Sophie Taeuber-Arp. I Kristiansand dominerer parene for tiden fullstendig: Byens kunsthall har i en noe mindre mønstring ført maleriene til finske Nina Roos sammen med skulpturene og bildene til Martti Aiha, kollegaen hun holdt sammen med inntil han døde i forfjor.

I Kunstsilo opptrer nok en nordisk duo: danskene Carl-Henning Pedersen (1913–2007) og Else Alfelt (1910–1974).

 har til felles med Arp-paret at de foruten å være utpregede modernister inspirerte hverandre markant også i arbeidet. Selv om de ikke signerte bidrag i fellesskap, slik den langt mer berømte duoen fra lenger sør i Europa gjorde, og til tross for at det i motsetning til i Arp-utstillingen i Kunstsilo knapt er noen tvil om hvem som har laget hva, hevder mønstringen at livsverkene deres vitner om «et dypt personlig bånd». Danskenes bilder er da også montert om hverandre.

Begge kunstnerne var i noen intense år rundt 1950 del av den berømte CoBrA-bevegelsen, som tok til orde for kunstnerisk revolusjon etter annen verdenskrig. «Kosmiske dimensjoner», som sørlandsutstillingen heter, etterlater likevel ingen tvil om at det finnes gode grunner for at den formidable, mer egenartede Asger Jorn, ikke disse to, ble Danmarks mest ruvende bidrag til det utpreget internasjonale CoBrA-fenomenet.

 på ingen måte at Kunstsilo-presentasjonen er uinteressant, solide eksempler på moderne skandinavisk kunst som de involverte signaturene er. Begge er de dessuten godt representert i samlingen til Nicolai Tangen, som danner utgangspunktet for Kunstsilo. Utstillingen er i det hele tatt betegnende for den konsentrasjonen om nordisk modernisme som kjennetegner den.

Å stille ut verkene til mann og kone sammen er dessuten ikke Kunstsilos påfunn. I hjemlandet har kunstnerskapene holdt hus under samme tak i mange tiår – i Carl-Henning Pedersen og Else Alfelts Museum i Herning på Jylland.

Utstillingen er blitt til i nært samarbeid med den danske institusjonen, og maleriene angir tonen. «På hver sin måte utviklet de kunst på linje med ideer i avantgardekunsten i Europa før, under og etter andre verdenskrig, hvor de insisterte på en felles humanisme preget av kreativitet, frihet og åndelighet», heter det i introduksjonen.

Særlig med tanke på det som etter hvert skulle følge, er det vanskelig ikke å tenke at det hviler noe naivt over det fremtidsoptimistiske, intellektualisme-skeptiske tankegodset mønstringen tillegger paret: en intuitiv, spontan søken etter «nye, universelle uttrykksformer». Det er nærliggende å tro at de skulle anta det tittelen noe svulstig lover: «Kosmiske dimensjoner».

«Kosmiske dimensjoner»

Par i avantgarde

Tommy Olsson

Det er litt merkelig timing å skulle snuble over en utstilling med tekstilkunst i Trondheim akkurat nå, som ikke er en del av den ellers forsiktig sagt dominerende Hannah Ryggen-triennalen.

Men, litt bortgjemt i første etasje til kunstforeningen, hvor de i hovedsak driver restaurant og man forstyrrer folk som sitter og spiser når man kaver rundt og ser på kunst, foregår altså det som sannsynligvis er den mest konsekvente utstillingen i byen akkurat nå: Kristina C. Karlsens stedsportretter. Én kunstner, og én måte å gjøre jobben på.

 av kombinasjonen tufting (teppeknyting) og naturlandskap, med bare ett avvik; en svær, blå, strikket bølge av noe som er like deler fiskegarn og drømmefanger.

Effekten er som å gjenkjenne noe selv om man har mistet brillene. Et fragmentert, assosiativt blikk på omgivelser man ikke nødvendigvis har oppsøkt mange ganger, men likevel husker.

Eller, jeg aner ikke noe om utgangspunktet – det kan like gjerne være permanent som temporært, men verkene beveger seg såpass hyppig mellom by og natur, og gjennom de aller fleste årstider, at den litt diffuse effekten av teknikken tilsier at det i grunn kan foregå hvor som helst.

 så viktig, all den tid man fornemmer både temperatur og lukta av nyklippet gress i disse arbeidene, eller hvor stille det kan være i vinternatta etter at en halvmeter snø har lagt seg som solid lyddemper over nærområdet.

Det er svært sanselig, dette, og på en måte mer overbevisende enn et hvilket som helst landskapsmaleri, siden det foretar en fullstendig uventet bypassoperasjon forbi den refleksmessige lysten til å se skarpere konturer, og går rett inn i følelsen av å vite nøyaktig hvor disse stedene befinner seg geografisk.

Men så går man nærmere og da blir alt bare 

 og fullt av tråder, akkurat som når man ellers anstrenger seg for å huske noe riktig.

 for tredje gang forstyrrer de folkene som sitter og spiser med å stå ved bordet deres og stirre på bildet på veggen (og ikke tro det er noe annerledes for meg – jeg er minst like forstyrret av at de sitter der og tålmodig prøver å late som at noe som helst med denne situasjonen er uproblematisk) vet jeg det begynner å bli dårlig med tid.

«Portretter fra steder»

Skiftende landskap

Marianne Bjørneboe

Jeg har et bilde på veggen som har fulgt meg hele livet, en gave jeg fikk til dåpen. Det er ­litografiet «Vekst» av Else Hagen, som er med i utstillingen av hennes bilder – «Mellom mennesker» – som har vært vist på flere museer det siste året.

Bildet viser to nakne skikkelser som strekker seg opp, de er innrammet eller stengt inne av noe som likner trær, og over dem er det to fugler. Bildets motiv er ikke entydig, men det kan vise til en kamp for frigjøring. Fargene og figurene er ikke naturalistisk gjengitt, menneskene er grønn-brune og rosa – mens trærne er mørkeblå med lyseblå blader. Bildet er ekspresjonistisk, det er uttrykket som er vektlagt – ikke noe forsøk på realisme.

utstillingen, som nå vises i Kunstsilo i Kristiansand, har jeg endelig fått et større bilde av Else Hagens kunst. Og ved lesning av boka som er laget i forbindelse med utstillingen, lærer jeg noe nytt om hennes liv som gjør at jeg tenker på både min mor og min mormor – og samtidig får et utvidet perspektiv på kvinnelighet og hva det innebærer.

Min mor var knyttet til Else Hagen som til en eldre søster, eller morsfigur. Jeg husker besøk hos henne på Ekely, et ­boligområde for kunstnere bygget på Edvard Munchs tidligere eiendom. Det var en egen fin stemning der, syntes jeg, så deilig i atelieret hvor det var høyt under taket, og rekkehusbebyggelsen – der naboene hadde tett kontakt – var så hyggelig. Else var en kvinne som gjorde inntrykk på meg, hun sto så støtt i sitt arbeid og sitt hjem.

Else Hagen (1914–2010) skildrer kvinner og jenter med et moderne perspektiv som bryter med en tradisjon der den kvinnelige akt-figuren framstilles idealisert og stereotypt, gjerne fra et mannlig perspektiv. Hennes avbildninger viser kropper som uttrykker følelser som sorg, frustrasjon, ensomhet, hemmeligheter, samhold og atskillelse. De bærer på noe eget, en slags fysisk tyngde som viser at de er fullt ­tilstedeværende i sine følelser og situasjoner.

 sammen med at Else Hagen var svært opptatt av kroppens mulige uttrykkskraft gjennom moderne dans, som hun selv arbeidet med på 1930-, 40- og 50-tallet. I et intervju sier hun: «Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins. Hadde jeg så sant eid mulighetene, ville jeg blitt danserinne. […] Moderne karakterdans interesserer meg særlig, også fordi det gir en rekke verdifulle impulser til malingen.»

I et annet intervju understreker hun at det er mennesker som interesserer henne som bildekunstner, ikke naturen – men heller da i urbane eller familiære miljøer. Det er kvinnene som står i sentrum i bildene, i ulike stillinger og situasjoner. De poserer ikke, men framstår som naturlige – på tross av at de ikke er naturalistisk gjengitt, men utført i et modernistisk bildespråk som likevel får dem til å utstråle en form for realisme.

Det handler om noe sant, ektefølt som liksom springer ut av bildene, tror jeg. Samtidig er det en sterk bevissthet her, knyttet til formene og fargenes forhold til hverandre. Dette var noe hennes lærere på Kunstakademiet understreket i sin undervisning, og hun sier i et intervju: «Jeg lærte respekt for bildeflaten, oppdaget relasjonen mellom flate og rom, forsto at bildets eget liv er viktigere enn motivet.» Dette tolker jeg ikke som at motivet er mindre betydningsfullt – kvinnene er alle i sentrum av bildene – men at hun snakker om bildets liv, får meg til å tenke på dansens bevegelser. Det er åpenbart en sammenheng her for henne.

at Hagen hadde danset i så mange år, og at hun hadde lærere som var nære kolleger av min mormor (Signe Hofgaard Tveteraas, 1901–1998), som var en pioner på det frie dansefeltet i Norge. Det var dans som ble skapt i sterk kontrast til den klassiske balletten, der kroppene er innsnørt og helst skal sveve over gulvet.

Uttrykksdansen tok opp i seg impulser fra maleri, musikk og teater

«Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins»

Selma Stormyren Larsen

– Dette er et inngrep i et sentralt verk i 1900-tallsavantgarden. Det er ganske iøynefallende, sier Frans Josef Petersson.

For kort tid siden fikk den svenske redaktøren i Kunstkritikk et lesertips: Moderna Museet hadde sensurert et av surrealismens mest ikoniske kunstverk. Kunne det stemme?

Sannelig: I «Un Chien Andalou» (1929), på norsk kjent som «Den andalusiske hund», hadde museet redigert inn en sort rute over filmens uforglemmelige åpningsscene – der et menneskeøye (i realiteten et kalveøye) blir skåret opp med et barberblad.

– Dette er filmens mest berømte scene. Utstillingen har vært oppe i fire måneder, men ingen har lagt merke til dette tidligere, sier Petersson.

Utstillingen heter «Den underjordiska himlen» og viser surrealistiske verk fra museets samling. I et mørkerom kan publikum få se utdrag av ti kortfilmer, blant annet «Den andalusiske hund», laget av Luis Buñuel og Salvador Dalí.

Petersson tror ikke Moderna Museet ville redigert et kunstverk på denne måten for ti år siden.

– Det kan ses som et tegn på forandringer i kulturen. Tidene er blitt mer autoritære og innsnevrende – det er en slags infantilisering av samfunnet. Bare det ­behagelige og positive skal være igjen.

Da han kontaktet Moderna Museet til en artikkel i Kunstkritikk, forklarte museumsledelsen at målet var å skåne barn.

Hensikten var å unngå kraftige reaksjoner fra publikum.

Kuttet ikonisk øye

Andreas Breivik

Det er en særdeles rik verden kunstneren Shwan Dler Qaradaki viser i overlyssalen på Kunstnerforbundet i Oslo. Tett i tett henger 33 store papirark som er fylt til randen med tegninger og figurer i vannfarger, blekk og blyant.

Ifølge Qaradaki handler utstillingen om å finne opp et nytt visuelt språk for å uttrykke kurdiske tanker og forestillinger, som lenge har vært forbudt i de kurdiske områdene. Qaradakis bilder viser både død og fordervelse, vannfarger som eksploderer utover arkene, i tillegg til særdeles vakre tegninger av fugler og disige, duvende skyer som uttrykker håp og fremtidstro.

 del av en kunstnerisk doktorgrad Qaradaki ferdigstiller på Kunsthøgskolen i Oslo denne våren. I tillegg til akvarellene består prosjektet av tegneserieboka «Sarin» som ble utgitt før jul, en podkast med inviterte gjester, og en serie kortfilmer som ble vist på Cinemateket før påske. Kortfilmene er dessuten tilgjengelige på en egen ­nettside. De utspiller seg som små hørespill, der kamera sakte glir over Qaradakis akvareller, mens stemmer forteller om tortur, vold og overgrep til stemningsskapende lyder og musikk.

På Kunstnerforbundet synes jeg det er fruktbart å tenke på akvarellene som en slags bastarder. Qaradaki taler fra de fordømtes posisjon. I bildene blander han sammen og parasitterer på kunsthistorie fra øst og vest, nytt og gammelt. Under all den våte ­malingen har de store arkene krøllet seg, slik at de ligner gamle pergamenter. Samtidig ligner bildene på tegneserier og animasjonsfilm. Kristne og islamske motiver opptrer side om side. Ett av bildene viser en gruppe lubne, musiserende engler. Et annet sted ses en arabisk bygning, med kupler, bueganger og ornamentikk. Kurdiske tegn er skrevet over bildene i store og små bokstaver.

 seg ikke for å kline til med patos, ­voldsomme kontraster og motiver. Enkelte bilder er malt etter nyhetsbilder av massegraver og arrestasjoner. Mange steder ses våpen, droner og terrorister. Store berg av ­kropper, sko og ­dyreskrotter går igjen. Selv kan jeg styre meg for de mest patosfylte figurene, slik som den lille dokka som svever tragisk i ett av bildene, eller roseblomstene som regner over en kvinne omringet av glefsende hyener.

Selv om disse figurene slekter på gatekunstens sentimentale symbolikk, tar det plumpe heldigvis aldri overhånd i bildene som helhet. Til det er Qaradakis akvarelltegninger altfor storslagne. Måten han balanserer de flytende vannfargene med skarpere streker og detaljer, er til å fortape seg i. Dessuten handler prosjektet nettopp om å gjøre opprør mot den gode smaken og andre slike hierarkier. Det hadde ikke vært så godt om det ikke lugget litt.

«Halo of Shame»

Bastardbilder

Der er bare ett virkelig irritasjonsmoment å se her, og da snakker jeg selvfølgelig om denne utstillingens tittel. «Tradisjon og samtid»,huh?

Selv om det kanskje teknisk sett er korrekt, er det faen tørt nok til å framkalle astma, føles som et gruppearbeid om byplanlegging på ungdomsskolen, og er muligens den minst rocka tittelen på noe som helst jeg har vært borti siden millenniumsskiftet.

Men jeg skal holde det åpent om det er med vittig viten og vilje – det oppstår jo unektelig en form for komisk effekt når selve utstillingen 

, så det kan være tilsiktet. For denne her trigger musikk i bakhodet, altså.

 jeg burde bitt tennene sammen allerede for flere uker siden og skrevet om hele Hannah Ryggen-triennalen i Trondheim med en gang, i stedet for som nå, hvor jeg liksom i sakte film tar meg av et stykke ad gangen.

Men teksten ville blitt så vanvittig lang at selv de hardeste fagbladene ville bakket, og selv om hver eneste del av triennalen henger mer eller mindre intimt sammen med resten – og de tre moderskipene (Kunstmuseet, Nordenfjeldske og Kjøpmannsgata Ung Kunst) har så mange felles berøringspunkter (og involverte kunstnere) at forskjellene egentlig knapt er merkbare – spriker separatutstillingene nok til at jeg, under tvil, har valgt å gå fram på denne måten.

Og bak den døve tittelen skjuler seg altså prosjektets nervesenter, og hinter i grunn mer til framtida enn samtida. For eksempel har både Bente Sætrang og Gunvor Nervold Antonsen skrudd opp intensiteten i sitt virke et ekstra hakk.

Førstnevnte bærer ellers svært mye tradisjon med seg, men strekker seg rimelig langt utenfor alle kjente kart i arbeider hvor tegningen liksom svever vektløst over mer materielle arbeider. Jeg mener, presenning er ikke for pyser, og det stopper ikke der heller. Det stopper ikke, punktum.

 har kombinert tekstilarbeidene med svære grove treskulpturer en stund allerede, men her er det jekket opp noen grader. Det føles som at alt plutselig er større, selv om det ikke akkurat var småtteri før heller.

Noe er det, og kanskje det bare er meg som får alle komponenter til å ettertrykkelig falle på plass som en faktisk, fysisk førstehåndserfaring mer enn å bare være noe jeg står og ser på, men jeg kan umulig være aleine om å erfare det. Det er litt som å stå midt i det stille episenteret av en tornado og erfare hint av en altomfattende ekstase hinsides all fornuft.

Det er sjelden jeg ser noe som får meg til å føle meg så utrygg

«Tradisjon og samtid»

Progresjon og framtid

Mylena Kifle

Kunstner Emil Andersson står for tida uten atelier, men rakk å søke på de ledige subsidierte atelierene i Oslo før fristen løp ut søndag.

Det er imidlertid ikke sikkert at han får plass i et av de 35 ledige atelierene. Andersson konkurrer nemlig med 252 andre søkere. Det viser tall Klassekampen har fått fra Kulturetaten i Oslo.

Andersson ler da han får høre hvor mange som har søkt.

– Jeg er nysgjerrig på hvordan de skal velge. Jeg vil tro det er mange som oppfyller kriteriene, så dette blir jo et slags lotteri, sier han.

Mandag skrev Klassekampen at Ila pensjonat og Myntgata, som i 2023 hadde 163 atelierer, nå står tomme. Etter kunstnerne ble kastet ut i fjor, har kommunen opprettet atelierer i den gamle Veterinærhøgskolen og Romsås senter.

I dag har kommunen 306 atelierer. Emil Andersson har søkt på atelier i den gamle høyskolen og på Olaf Ryes plass.

– Som kunstner er man vant til å få avslag på det ene og det andre. Men når det gjelder atelierer, så har jo kommunen mulighet til å opprette flere. Jeg prater med flere som synes det er blitt umulig å jobbe i Oslo som kunstner og vurderer å flytte, sier Andersson.

250 kunstnere står i atelier-kø

For ett år siden mistet en rekke kunstnere i Oslo arbeidsrommene sine. Bygningene skulle brukes til andre formål, og kommunen sa derfor opp leieavtalene i Myntgata og Ila pensjonat – til store protester fra kunstnerne.

Derfor reagerer Yamile Calderón nå på at hennes gamle atelier fremdeles står tomt.

– Dette er veldig trist – spesielt når det allerede er så stor mangel på atelierer i Oslo, sier hun.

Calderón hadde atelier på Ila fram til desember 2023. Nå holder hun til på den gamle Veterinærhøgskolen i Ullevålsveien. Klassekampen skrev fredag at leieprisen på de nye atelierene på høyskolen er nesten dobbelt så høy som på Ila pensjonat.

Før Calderón ble nødt til å flytte ut, hadde byrådet tenkt å huse ukrainske flyktninger i bygget. Det skjedde aldri.

– Vi ble plutselig bedt om å dra fra Ila fordi de skulle bruke bygget på flyktninger. De satte flyktningene opp mot kunstnerne, men så ble det vurdert at bygget ikke var egnet til det likevel, sier hun.

Calderón mener derimot at det gamle pensjonatet er ideelt for atelierer.

– Den beste bruken av bygget på Ila hadde vært permanente kunstneratelierer.

De satte flyktningene opp mot kunstnerne.

Atelierene i Myntgata og på Ila står tomme

Anniken C. Mohr

I fjor protesterte kunstfolket i Oslo da kommunen kastet ut over 150 kunstnere fra atelierer i Myntgata og Ila pensjonat. Politikerne kunne imidlertid berolige kunstnerne med nye, subsidierte atelierer i den gamle Veterinærhøgskolen.

Men prisen, viser det seg, er langt høyere i de nye atelierene.

Tall Klassekampen har fått fra Kulturetaten, viser at kvadratmeterprisen på atelierer på Ila lå på 85 kroner i måneden i 2023. Kvadratmeterprisen for de nylig utlyste lokalene på Veterinærhøgskolen er på 143 og 157 kroner i måneden.

Kunstner Ebba Moi flyttet fra Ila til Veterinærhøgskolen i fjor.

– Det er ganske stor prisforskjell. Det er vanskelig å få atelier, så som kunstner er man takknemlig for det man får, sier hun.

Selv betalte Moi 1100 kroner for 15 kvadratmeter i Ila pensjonat. I dag har hun et større rom, men betaler til gjengjeld mer per kvadratmeter.

Atelieret hennes på den gamle Veterinærhøgskolen er på 24 kvadratmeter og koster 3400 kroner i måneden. Hun deler rommet med en annen kunstner.

Det er felleskostnader og strøm som trekker opp prisen.

Man betaler for lange korridorer som ikke kan brukes til kunstformål.

Betaler mer for sitt atelier

Nicholas Norton

I motsetning til litteratur- og musikkpriser, som fremhever eksisterende verk, fungerer mange kunstpriser som produksjonsplattformer. En nominasjon er en invitasjon til å skape nye arbeider til en gruppeutstilling, og basert på disse kårer juryen én kunstner til vinner.

Dette fokuset på individuell prestisje kan imidlertid kjennes noe ute av takt med en kunstscene som i økende grad vektlegger samarbeid og samfunnsengasjement. Denne kløften er spesielt synlig i utstillingen som følger Sandefjord kunstforenings kunstpris.

Kunstforeningen, som har delt ut sin pris annethvert år siden 2013, satser ungt, med mål om å «støtte og stimulere nasjonale talenter». I år har det resultert i en utstilling med fem nominerte, som konkurrerer om 250.000 kroner: aktivistbiblioteket Assata, Melanie Kitti, Damla Kilickiran, Mohamed Mohamed og Jessica Williams. Blant disse er Kitti og Kilickiran de mest etablerte. Samtlige er likevel gjenkjennelige for den som følger med på de små og mellomstore visningsstedene i Oslo.

én av kunstnerne bak det innflytelsesrike visningsstedet Destiny’s i Oslo og har nylig hatt en soloutstilling på Overgaden i København. I Sandefjord viser hun et utvalg av fresker, malt på skjøre og flassende gipsoverflater. De er utført i ­formater som iblant kurver eller stikker ut fra veggen og avbilder bløtdyr, insekter og fisk i duse farger.

Gulvlamper gir et arkeologisk preg, og det kjennes ansporende å tenke seg verkene til Kitti som relikvier fra en kultur der skillet mellom menneske og natur er mindre absolutt. Freskenes skjøre materialitet står i kontrast til motivenes tidløse nærvær. Slik gir hun form til en tidstypisk lengsel etter andre væremåter.

Damla Kilickiran har hatt soloutstillinger på Unge Kunstneres Samfund og Bergen Kunsthall, og er en av kunstnerne som har laget utsmykninger til det nye Regjeringskvartalet. I hennes bidrag i Sandefjord møter man fragmenter av hieroglyfer støpt i svart og glinsende asfalt, samt tegninger og en video som begge består av delvis abstraherte arkitektoniske dekorfragmenter.

Videoen har et mørkt ambient lydspor, mens selve rommet bader i gult lys. Stemningen er mystisk og legger opp til et erfaringsmodus som skal kjennes heller enn rasjonaliseres; det er som verkene vil reintrodusere en førmoderne ærefrykt, der arkitekturens symbolske dimensjoner igjen får forrang over det funksjonelle.

 jobber med performancer som ofte har religiøse undertoner. Her har de bygget en rund jordhaug, med spader plantet i jorden og tynne heklede kleder drapert langs kantene. Ser man nøye etter, oppdager man det som ser ut som små spirer, riktignok laget i metall. En video viser en performance som ble gjennomført på åpningen, hvor kunstneren og en gruppe medvirkende ruller seg i jorden, graver i den og trøster hverandre.

Det oppleves som et esoterisk ritual for fruktbarhet og fornyelse, som veksler mellom bakkanalsk overdrivelse og det heslige. Det er et krevende, men interessant verk, som fremstiller ritualer som alternative rammer for eksistens, bortenfor kapitalismens krav til produktivitet og individualisme.

Formatet befester institusjonenes definisjonsmakt

Kunstprisen 2025

Individet først

Den uvanlig biografiske tittelen lover at kunstnerne som for tiden fyller Henie Onstad Kunstsenters prismasaler, var «Venner, elskere, partnere». Som etternavnene tilsier, var Sophie Taeuber-Arp og mannen som går under navnene Hans og Jean Arp, ganske riktig et par og et lag. Etter at de møttes i 1915, påvirket de hverandre – og samarbeidet – livet ut.

Ifølge senteret viste han henne maleriets muligheter, hun ham trematerialets. Etter hennes tidlige død «nytolket» han endog konas verk. Som utstillingen demonstrerer, er det i det hele tatt på ingen måte selvsagt hvem som laget hva. Først og fremst stod imidlertid den tysk-sveitsiske duoen i sentrum av det modernistiske oppbruddet den europeiske avantgarden ga form til i første halvdel av 1900-tallet.

 verste forstemmende lite fruktbare kritikken av modernismen som Arkitekturopprøret så vel som Nerdrum-familien målbærer, gjør det ekstra forfriskende å studere den elegansen og frodigheten som kjennetegner Arp-parets hypermoderne, abstraherte og geometriske bidrag. De nye, «klassiske» form-forordningene på den andre siden av Atlanterhavet understreker poenget ytterligere.

De to etterlater ingen tvil om hvor tverrestetisk modernismen – og kunstnerskapene deres – var: Ved siden av tegninger, malerier, kollasjer, relieffer og skulpturer består utstillingen av dikt, smykker, figurer, tekstiler, tidsskrifter og design- og interiørprosjekter. Typisk nok danset Sophie til lydpoesi på dadaistenes galleriåpning i Zürich i 1917. Portrettet hun skapte av sin utvalgte året etter, er tilsvarende ukonvensjonelt: et treobjekt malt slik at det ligner hodet til en morsk herre, og plassert på noe som minner om en lysestake.

 avspeiler kunstnere i rastløs bevegelse, og så omfattende og rikt på informasjon er prosjektet at det ikke alltid er like enkelt å orientere seg i. På den annen side er dette kunst som er lett å glede seg over også uten bakgrunnsopplysninger: Et par nysgjerrige øyne er tilstrekkelig.

Av særlig interesse her til lands er delen om da paret stilte ut i Norge. Høsten 1938 var de to både deltakere i og medkuratorer av en mønstring av «Konstruktivisme. Neoplasticisme. Abstrakt kunst. Surrealisme» i Kunstnerforbundet. Dagbladet slo fast at det var tale om «en utstilling som vil sette sinnene i bevegelse». Som utstilt korrespondanse viser, endte prosjektet da også med rot og skadet kunst.

Først og fremst er Arp-parets arbeider intenst visuelt lekne og sjarmerende. En skjorte kan bli et ansikt, fargefelt en storby. Et verk av ham med tittelen «Hode med irriterende objekter» vitner om oppkvikkende sans for humor. Sammen skapte de to naturligvis «Ekteskapelig skulptur».

Vital kjærlighet

Når man forholder seg til tekstilkunst – noe man gjør, fordi det er der overraskelsene kommer tett og noe bestandig svinger i uventet retning – kommer man noen ganger over det som kanskje ikke er 

Sånne ting som broderi, strikk, hekling og søm. Grunnleggende verktøy og teknikker, ingen fremmedmaterialer – og, som her, i Ingrid Viksmos «Det stille språket», en disiplinert stramhet. I hovedsak små formater, i svart-hvitt. Noen ganger flankert av arbeider du tenker på som heller tradisjonelle mønstre, andre ganger markert med et iltert signalgult parti.

 opererer i spennet mellom streng tradisjon og grenseløs progresjon, noe som avføder en serie heller spesielle arbeider. De er ikke veldig store i format, som oftest kvadratiske, og jeg får en følelse av at dette har vært et tidkrevende arbeid. Trådene ligger så tett at selv når man står nær, ligner det i ett sekund noe fotografisk, og i det neste en abstrakt kulltegning.

Referansene er ellers få; arbeidet har på den ene sida dype røtter, men likner ikke veldig på noe annet. Det er ikke øyeblikkelig klart hva det er man faktisk står og ser på. Det virker som om noe, til en viss grad, utløper fra det svarte kvadratet til Kasimir Malevitsj, eller det hvite. Enten det er bevisst eller ubevisst.

Men det ville vært like riktig å si dette i hovedsak handler om den til tider nesten usynlige tråden. Og, like selvsagt, det nødvendige verktøyet: nåla. Det kan ikke bli mer grunnleggende enn som så. Likevel ender det opp med denne personlige, spesielle kartleggingen av et intrikat mikrokosmos. Et kompakt mørke hvor verden henger i en tynn tråd innenfor et format på sånn omtrent 42 ganger 42 centimeter.

en av flere satellitter som utgjør Hannah Ryggen-triennalen, og dermed underkastet årets tematikk, morskapet. Hva temaet angår, er Viksmo kanskje den som på samme tid er mest solid og den som beveger seg lengst ut av kartet.

Flere arbeider går under tittelen «Oldemors bok», og dyrker det tradisjonelle – jeg kan bare gjette meg til hvor mange generasjoner bakover det strekker seg – på en nesten demonstrativ måte. Men det finnes altså en fortettet spiss ut mot det ukjente. Forbi abstraksjon sånn som vi husker den fra vi var små, og videre mot noe veldig alvorlig.

Viksmo opererer i spennet mellom streng tradisjon og grenseløs progresjon

«Det stille språket»

Den tynne tråden

I Bodøs såkalte glasshus – den overbygde handlegata i den nordnorske byens sentrum – henger et banner som forteller hva som nå befinner seg i den gamle sparebanken et par minutters spasertur lenger opp i gågata. «Alt snakker – fortellinger i bevegelse», åpningsutstillingen til Bodø-filialen av Tromsø-institusjonen Nordnorsk Kunstmuseum, innvarsles ikke bare med ord, men også med et bilde av gullsmeden Philipp Spellmanns kledelig maritime bidrag til den: en lakseskive-formet brosje skapt av sølv og en oransje plast-trålkule.

40 år etter at museet ble til, har det, høy temperatur i ordskiftet til tross, fått fotfeste også i landsdelens nest største by: I en bygning som er betegnende for den nøkterne etterkrigsmodernismen som preget flere bombede norske byer enn Bodø, er første etasje nå blitt omgjort til en avlang sal for utstillinger med resepsjon og kafé foran.

er så generell at utstillingsarealet kunne ha blitt fylt med bortimot hva som helst. Til gjengjeld er den delt opp i underkategorier som i ordlyden virker desto mer spisset: «Matsikkerhet og matsuverenitet», for eksempel, og «Fisk, kjønn og seksualitet», prosjektets mest uventede kombinasjon.

Kontrasten til det seneste årets øvrige museumslanseringer er markant: Der Kunstsilo i Kristiansand åpnet med en gigantisk utstilling av modernistisk kunst fra hele Norden og Posten Moderne i Trondheim med en mønstring av internasjonale stjerner, har Nordnorsk Kunstmuseum holdt fast i regionen det hører hjemme i.

bidragsyterne til «Alt snakker», enten de er levende eller døde, har nær tilknytning til Nord-Norge eller de samiske områdene over grensen. De kommer derfra og arbeider der – eller gjør en av delene. Valget er sympatisk og en nyttig påminnelse om nødvendigheten av at landsdelsinstitusjoner tar et særlig ansvar for kunsten fra sitt område. Det gjør nemlig ingen andre.

Også arkitekturen er radikalt annerledes: Bodø-institusjonen er blottet for Kunstsilos visuelle dramatikk, og jugendbygningen som huser Posten Moderne, er tyngre og mer monumental. Til felles med begge har prosjektet i Bodø likevel at det gjenbruker eksisterende bebyggelse. Men der formgiverne i Trondheim har kombinert mange små rom over flere etasjer med fargesprakende moderne inngrep, er det begrensede utstillingsarealet i Bodø sammenhengende, uten kontraster rundt seg og altså på ett plan. Takhøyden i de gamle banklokalene er ikke all verden, og også en rekke vinduer begrenser mulighetene.

 et gedigent 1800-tallsmaleri av Bodøs havn signert Adelsteen Nordmann, nordlendingen som til høsten hedres med en separatutstilling. Verket føyer seg inn i en rekke malerier som har vært med på å sette standarden for hvordan landsdelen og det båt- og fiskerlivet som har kjennetegnet den, er blitt presentert i kunsten. Lenger inn følger så vel bilder av reisende søringer som Betzy Akersloot-Berg og Matthias Stoltenberg som maritime motiver av regionale signaturer som Oscar Bodøgaard og Einar Berger.

Sistnevntes bilde av tvangsevakueringen av Finnmark har et overraskende bakteppe: Maleren var NS-medlem. For øvrig er det et av flere bidrag som tematiserer andre, dystrere kapitler i landsdelens historie. Franskmannen François-Auguste Biards digre maleri «Læstadius preker for samene» fra 1840 er for anledningen på demonstrativt vis skilt fra sin storslåtte ramme, som heller enn rundt det har fått plass på gulvet. Katalogen bemerker at arbeidet, som ble kjøpt inn i 2002, er blant de aller største investeringene museet har gjort, og at det den gang ble betegnet som et «signalbilde». Det forteller hvor mye som har endret seg på to tiår.

og historiene de forteller, står nemlig sentralt i «Alt snakker». «Offerstøttene», en mystisk skulptur av mesteren Iver Jåks, ruver på gulvet, og fra taket faller de fargesprakende, men illevarslende løkkene skapt av brukte lassoer som har vært med på å gjøre Máret Ánne Sara til en av samtidens mest omtalte politiske kunstnere. På veggen like ved henger et utpreget moderne maleri av Alf Magne Salo hvor bare tittelen, «Soltegn», vitner om noe annet enn form og farge.

Flere bidrag tematiserer dystrere kapitler i landsdelens historie

«Alt snakker – fortellinger i bevegelse»

Nordnorsken

En utbredt definisjon på kunstens vesen sier at den er et forsøk på å skape mening av verden og dens problemer. Hos norsk-gambiske Mickael Marman, utdannet ved Städelschule i Frankfurt og med base i Berlin og Oslo, er det imidlertid like mye den estetiske bearbeidelsen som står i sentrum.

I utstillingen «hello driver!» på OSL Contemporary gjenspeiler maleriene den omflakkende livsstilen til en kunstner som reiser mye og som oftere stiller ut internasjonalt enn i Norge. Det er som om de på kaotisk vis har sugd til seg alle synsinntrykkene og energien fra disse erfaringene på én og samme flate, uten klart hierarki.

 består av store rektangulære fargefelt i duse farger som gjerne både overlapper og trenger inn i hverandre. På dette underlaget er det igjen flust med krøllete streker, ekspressive gester og fargerike prikkemønster.

I «hello driver!» benytter han seg dessuten av et grep han ofte har brukt tidligere: fotoutskrifter klistret på malingen. Denne gangen er de ofte tydelig bearbeidet – revet av, klistret på igjen eller oppklippet og tilsynelatende tatt med mobil under reiser til ulike varme og tropiske strøk. Ofte viser de dekorerte vegger og fasader og skaper dermed et inntrykk av at maleriene i seg selv er værslitte veggflater som har blitt overmalt og dekket med plakater igjen og igjen.

Bildet «World of its mouth» (2025) er et godt eksempel på Marmans uttrykk. Et stort rosa felt med sandblandet maling gir en tekstur som minner om grovpusset vegg. Grønne og grå drypp bryter opp rålerretet. Et påklistret fotografi viser en slitt vegg med et malt kart av Jamaica flankert av amerikanske og jamaikanske flagg, mens et utklipp fra en jamaikansk tabloidavis forsterker spenningen mellom abstraksjon og virkelighetsreferanser, men også mellom den umiddelbare erfaringen og det medierte.

 som gir en fornemmelse av tid og sted, men som samtidig er slørete og flyktige. Et tittelløst verk domineres av røde, gyllengule og sølvfargede felt med koboltblå prikker og hastige drypp og flekker. Her viser et påklistret foto en taxilampe – en klar referanse til utstillingens tittel. Ved siden av henger et lite bilde hvor et fotografi av en beige murvegg foran et hus med skråtak er klistret på en bakgrunn av løse gule og oransje malingsstriper. Selve veggen i fotografiet har tilfeldige fargeflekker i blått, rødt og gult – som uferdige fargeprøver. Det er som om et stykke estetisk inspirasjon er klistret direkte på maleriet.

Blant yngre kunstnere på Oslos galleriscene har en tendens i senere år vært figurative malerier som kobler seg på kunstnerens nære omgivelser, livsstil eller omgangskrets. Marman skiller seg ut ved å velge en abstrakt tilnærming, som samtidig lar virkeligheten trenge inn. Det sanselige ved maleriet som medium smelter sammen med hans subjektive inntrykk av reiser til ulike steder. Maleriene gir form til den reisendes modus – et skjerpet blikk på overflaten av steder, uten å nødvendigvis trenge gjennom til livet som leves der. Det er konseptuelt interessant, men viktigst av alt engasjerende å se på.

«hello ­driver!»

På gjennomreise

Dette er situasjonen nå; den tredje Hannah Ryggen-triennalen har åpnet i Trondheim, og det skal godt gjøres å finne en institusjon som ikke er involvert med en del av utstillingsprogrammet. Det er sånn triennalene (byen har én til: MetaMorph – for kunst og ny teknologi) funker i den byen her. De tar over det aller meste av infrastruktur, fra våren til et stykke inn i høsten.

 det er en bra eller dårlig ting, jeg sier det bare sånn som det er. Dette er situasjonen nå. Og denne teksten er den første om triennalen, så det passer godt å gå rett på sak med en gang. Tematisk tar triennalen sikte på moderskapet, under paraplytittelen «MATER» (det latinske ordet for mor), og etter det som føles som veldig lenge har Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum åpnet dørene med utstillingen «Mors hjerte».

denne triennalens hjerte, det er her det begynner, og hvor det aller meste av Hannah Ryggens verker er samlet. Tittelen er ellers tatt fra en vev fra 1947 – en tid ulik vår egen, full av fred og forsiktig optimisme.

Det er også i denne utstillingen man finner mange av 

, selv om overraskelsene står i kø. For eksempel er det en sjelden mulighet til å se Kjell Erik Killi-Olsens første skulptur «Det annerledes barnet» fra 1983, og det er omtrent like sårt og vrangt som tittelen indikerer.

ikke grunn til å løfte noen øyebryn over tilstedeværelsen til Gunvor Nervold Antonsen, eller nylig avdøde Elisabeth Haarr – men det er uansett eksepsjonelle kunstnerskap stappfulle av overraskelser. Kunstnerskapet til Elisabeth Haarr står igjen som en ubrutt serie av uventede grep og strategier, og jeg vet ikke om noen som så til de grader involverte fremmedmaterialer i sin praksis. Som her, hvor plastremsene og avispapiret for lengst er forventede grep, mens jeg overhodet ikke regnet med alle klesklypene. Eller sjøskjellene i tråder som balanserer den grenseløse tyngden i Erlend Leirdals monumentale rekonstruksjon av en gammel vevstol.

 det pleier, og jeg tenker det hver gang, at det beste med Hannah Ryggen-triennalen er Hannah Ryggen – enten man behandler henne som et tilnærmet religiøst ikon eller prøver å dempe hennes tilstedeværelse innenfor omstendigheter hvor det stadig er noe som skurrer.

«Mors hjerte»involverer ikke bare flere arbeider, men byr i tillegg på dokumentarfilm – noe som bare understreker følelsen av at dette er selve hovedkvarteret. Utstillingen er ellers påfallende museal. Flere av arbeidene ligger i montre, belysingen i lokalet er dempet med utplasserte spotlys. I tillegg er det tatt et besnærende grep med utplasserte objekter av ukjente kunstnere. Diverse små skulpturer og fragmenter kontrasterer de større arbeidene av kjente navn, og utgjør et kuratorisk grep som gir utstillingen en nerve den ellers sannsynligvis ikke ville hatt.

 over hvor mye det har å gjøre med hva objektene faktisk er for noe, eller hvor mye den kollektive anonymiteten bidrar til å destabilisere en kontekst som ellers fort ville vært «helt grei», men glemt i det øyeblikket man stengte døra bak seg. Disse duppedittene, uten særlig forhistorie eller kontekst, markerer marginene i et arbeid som aldri vil bli helt ferdig, og gir «Mors hjerte»et løft.

Ikke spektakulært på noen måte, men et løft på sånn omtrent en halvmeter over gulvet. Nok til å gjøre deg obs på de nesten ekstreme variasjonene i tyngde i utstillingen. De bastante, åpenbart tunge verkene til nevnte Nervold Antonsen og Leirdal kontra Tove Pedersens «Koptisk hode», som er halvveis inne i en fullstendig vektløs tilstand, eller de undersøkende ekskursjoner i forskjellige typer vev som foretas av Damien Ajavon.

Det er aller best når jeg ikke har pipling på hva som foregår

«MATER: Mors hjerte»

Det uknuselige hjertet

Elise Winterthun

Christopher 
Olssøn

Det var trengsel og spent stemning da Koro åpnet pressekonferansen på Kunstnernes Hus i Oslo i går. Etter taler fra blant andre statsråd Karianne Tung (Ap) og ledere for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli entret juryleder Marianne Borgen scenen.

Hun kunne endelig avsløre at minnestedet i regjeringskvartalet skal utformes av kunstner Matias Faldbakken.

Hans forslag, «En opprettholdelse», består av en stor stålrigg, opprinnelig konstruert for å holde på plass ­Picasso- og Carl Nesjar-­verket «Fiskerne» da det ble skåret ut av Y-blokka.

Stålriggen skal males blå og fylles med en mosaikk bestående av en halv million små steiner. Mosaikkens motiv er en vadefugl og noen kvister og strå, etter ­Faldbakkens tegninger fra Utøya og Tyrifjorden.

Dette skal plasseres på Johan Nygaardsvolds plass, og skal være åpen for markeringer døgnet rundt.

Juryen leste opp begrunnelsen i fellesskap. Verket er «krevende, stort og insisterende» og blir stående som en vedvarende protestplakat, hevdet én. En annen uttalte at mosaikken representerer det flerkulturelle Norge.

I mylderet etterpå møter vi Klassekampens egen kunstkritiker Andreas Breivik. Han ble både overrasket og rørt over juryens valg.

– Jeg trodde at «Minne­lunden» (av Sune, Stange og Tyrmi, journ.anm.) skulle vinne. Det virket som et mye snillere opplegg. Jeg ­synes, som Faldbakken selv sa, at det var modig av juryen å ­velge noe som ikke er så ­diplomatisk.

Det er et godt verk, men det har en litt for løs forbindelse med traumet.

«Krevende» forslag vant

Husker du hva som hang i stua i 1965, 1990 eller 2010? Kanskje får du svaret her.

Caravaggio, Rembrandt og Odd Nerdrum: Den som har fulgt vinterens kunstdebatt, kan fort komme til å tro at det er reproduksjoner av disse herrenes verk det finnes flest av i norske hjem. Aldri har vel den 

kunsten stått så høyt i kurs her i nord?

Men skal vi tro kunsthistoriker og -rådgiver Cornelia Svedman, er det helt andre uttrykk som dominerer i norske stuer.

For eksempel finnes mange plakater med de abstrakte maleriene til Hilma af Klint – ja, for du trodde vel ikke du var aleine om dem?

– Jeg så utstillingen på Moderna Museet i 2013, og jeg har en plakat av Hilma af Klints «Ungdommen» på barnebadet, sier Svedman da Klassekampen ringer.

– Jeg elsker den plakaten. Vi er ikke så individuelle som vi tror.

Til vanlig jobber Svedman med de rikeste kunstkjøperne iblant oss – ikke det norske gjennomsnittshjem.

Men det finnes en sammenheng mellom hva som foregår på det internasjonale milliardmarkedet, og hvorvidt det henger landskapsmalerier eller abstrakte fargeklatter på veggene i de tusen hjem, mener Svedman.

– Den økonomiske eliten setter standarden. Når de kjøper nasjonalromantikk, begynner resten å innrede med furubord og nasjonalromantiske plakater. Det begynner med 50 millioner for en Mark Rothko i New York – og ender med et abstrakt maleri over et spisestuebord i Oslo.

Interiøret er vinduet til lomme­boka. Kunst er et vindu til sjela.

Pushwagner og en Jesus over sofaen

Jeg kjenner på blandede følelser i Jinbin Chens «Setting Off Alone From the Far Side of the Moon» på Galleri LNM i Oslo. Utstillingen består av ti relativt små bilder som er fint og luftig installert. Bildene er malt etter fotografiske forelegg og viser skarpt avtegnede figurer i en melankolsk blålilla palett. Med de smarte bildene virker det som Chen har fingeren på pulsen. Maleriene har et digitalt preg, de vitner om en ung generasjon som forsøker å orientere seg ute i verden.

Chen er født i Kina, men bor i Oslo og har en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo. Utstillingen på LNM er Chens tredje separatutstilling på kort tid. I 2023 viste han utstillinger på både Standard (Oslo) og Kunstnerforbundet, i tillegg har han deltatt på flere toneangivende gruppeutstillinger. Dessuten er han nylig blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet.

 på LNM preges en slags stum, avventede, men likevel talende atmosfære. For eksempel det eggeformede «Portrait of a Woman». Bildet viser en dame med stort grått hår som retter et litt strengt, sørgmodig blikk ut av bildets purpurfargede bakgrunn. Eller dobbeltportrettet vis-à-vis, «Whisper», der vi ser en vakker ung mann, som lener hodet på skakke, sannsynligvis for å høre hva den andre blå, nakne og spøkelsesaktige figuren forsøker å hviske i øret hans.

Utstillingens hemmelighetsfulle atmosfære og dens lilla fargepalett får meg dessuten til å tenke på Netflix-serien «Euphoria», som handler om forvirrede unge mennesker som strever med å bli voksne. Spesielt foran det store maleriet «Portrait of a Son» får jeg inntrykk av at noe har gått galt. Bildet viser en liten gutt i hvit singlet med lilla hår og underbukser. Blikket er søkende, som om han er tatt på fersk gjerning, eller at han uroer seg for den ene fingeren sin, som er rar og deformert.

 er bildet en effektiv framstilling av ung ensomhet. På den andre siden kjennes bildet vel klisjémessig. Spesielt er det isoleringen av gutten mot en helt grå, uensartet bakgrunn som kjennes oppbrukt, som et tydelig tegn på at han er avskåret fra verdens levende omgivelser.

Bildet jeg blir stående lengst foran, er «Farewell», som tross sin melankolske tittel likevel skiller seg ut. Det viser to hender med lange fingre som holder hverandre om tomlene. Hendene har ulike farger, den ene mye varmere enn den andre. De tilhører sannsynligvis to personer som kanskje tar farvel, men som likevel ikke er ensomme, idet de er forent i et fint håndtrykk. Viktigere er det at hendene er plassert mot en dypblå bakgrunn full av maleriske teksturer, ujevnheter, forskjellige nyanser og en veldig fin glinsende overflate.

Fargespillet gir bildet vibrasjon, fylde og liv. Hendene former vingene på en fugl og bidrar til å løfte utstillingen opp fra sin melankolske modus.

«Setting Off Alone From the Far Side of the Moon»

Teen spirit

I motivet møtes for- og samtid, men malemåten er umiskjennelig moderne. Tyskeren Ernst Ludwig Kirchners bilde «Bro over Rhinen i Köln» fra krigsåret 1914 har fått æren av å innlede «Gothic Modern», en utstilling som med sitt monumentale anliggende fyller mesteparten av Nasjonalmuseets såkalte lyshall.

Kosmiske dimensjoner

Portretter fra steder

«Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins»

Kuttet ikonisk øye

Halo of Shame

Tradisjon og samtid

250 kunstnere står i atelier-kø

Atelierene i Myntgata og på Ila står tomme

Betaler mer for sitt atelier

Kunstprisen 2025

Vital kjærlighet

Det stille språket

Alt snakker – fortellinger i bevegelse

hello driver!

MATER: Mors hjerte

«Krevende» forslag vant

Husker du hva som hang i stua i 1965, 1990 eller 2010? Kanskje får du svaret her.

Setting Off Alone From the Far Side of the Moon

Gothic Modern. Fra mørke til lys

Creations of Care

Winter Mood

METAATEM

Tid

Satte foten ned for kunsthall

Kosmiske dimen­sjoner

Portretter fra steder

«Kroppen er et av de fineste uttrykks­midler som fins»

Kuttet ikonisk øye

Halo of Shame

Tradisjon og samtid

250 kunstnere står i atelier-kø

Atelierene i Myntgata og på Ila står tomme

Betaler mer for sitt atelier

Kunst­pri­sen 2025

Vital kjærlighet

Det stille språket

Alt snakker – fortel­linger i bevegelse

hello ­driver!

MATER: Mors hjerte

«Krevende» forslag vant

Husker du hva som hang i stua i 1965, 1990 eller 2010? Kanskje får du svaret her.

Setting Off Alone From the Far Side of the Moon

Gothic ­Modern. Fra mørke til lys

Creations of Care

Winter Mood

METAATEM

Tid

Satte foten ned for kunsthall

Kosmiske dimensjoner

«Kroppen er et av de fineste uttrykksmidler som fins»

Kunstprisen 2025

Alt snakker – fortellinger i bevegelse

hello driver!

Gothic Modern. Fra mørke til lys