Elise Winterthun

Sara Hegna Hammer

#fff

Dette er ikke Klassekampens markering av surrealismens hundreårsdag.

PANG! gjaller det over Paris da poeten André Breton lanserer sitt surrealistiske manifest i 1924.

Manifestet er et flammende oppgjør med rasjonaliteten og realismen som har lagt sin klamme hånd over vestlig kunst og kultur. Breton og hans voksende krets maner i stedet til en kunst som springer ut av undring, fantasi – og drøm, en tilstand de anser som like viktig og virkelig som det våkne livet.

«Jeg tror på den framtidige forening av disse to tilsynelatende så uforenlige tilstander som drøm og virkelighet er, i en slags absolutt virkelighet, en surrealitet», lyder Bretons mest ikoniske linjer (oversatt av Solveig Schult Ulriksen).

Snart strålte surrealismen ut fra Paris og fikk avleggere over hele verden. Hva dreide bevegelsen seg om? Hva forener dens mange viltvoksende uttrykk? Den neste uka dykker Klassekampen ned i surrealismens svimlende univers av drømmer, gåter, speilsaler, erotiske tablåer, underlige fabeldyr og monstrøse maskinmennesker.

Vår første veiviser er Mark Polizzotti, forfatter av flere kritikerroste bøker om surrealismen, inkludert en biografi om André Breton.

– Surrealismen er ikke først og fremst en kunstretning. Det er en måte å leve i verden på, forteller Polizzotti.

Han snakker med Klassekampen på linje fra New York, der han arbeider som sjefredaktør ved Metropolitan Museum of Art.

Polizzotti forteller at surrealismen ikke kom 

 ut av det blå, men hadde noen forløpere: ikke minst dadaismen, som oppsto i Zürich rundt 1915.

Surrealistene anså seg som store ­politiske tenkere.

Drøm og revolusjon

Tommy Olsson

Parallelt med den større, fargesprakende og på alle måter mer støyende mønstringen «Killi-Olsen og venner» (som tar opp det aller meste av det uendelige antall kvadratmeter på K.U.K.) ligger denne lille skatten av en utstilling gjemt vekk lengst inn i nedre etasje. Der ligger den som en mørk asteroide i svært dempet belysning og med heller beskjedne virkemidler.

«Nattlige betraktninger»er den mest bokstavelige utstillingstittelen jeg har vært borti så langt i år; en serie sorthvite fotografier tatt under vandringer foretatt på nattetid. Øyeblikk av det som ser annerledes ut i dagslys og som i mørket bestandig virker evig forlatt: parkeringsplasser, boligblokker, opptråkkede skogsstier.

Det er selvsagt ikke et menneske å se noe sted.

 seg til at dette foregår – eller ikke foregår – i den bortglemte, ytterste delen av en by. Der hvor villmarka begynner og folk flest sover fordi de skal tidlig på jobb og kollektivtrafikken bruker en drøy time til sentrum. Et sted uten særlig aktivitet altså, i hvert fall ikke på denne tida av døgnet.

Derimot fanger utsnittet spor etter diverse hverdagslig framfart, i hvert fall så lenge bildene er tatt der det er bebyggelse. Det blir, naturlig nok, en nyanse mer uforutsigbart når vi befinner oss blant trær og busker, og i de bildene framstår all sporproblematikk som irrelevant.

For dette handler i første rekke om natta per se, og ikke en serie forlatte åsteder – selv om det gjenkjennelige fører med seg en motstridende følelse av illusorisk trygghet – en trygghet som undergraves av at ingen er til stede. Men det er jo, når alt kommer til alt, tryggest å holde seg unna folk, og mer enn noe annet minner disse hodelyktbelyste snapshotene om nødvendigheten av å legge mest mulig av sin våkentid til de timene av døgnet hvor folk flest holder kjeft. Og ikke minst holde seg mest mulig offline.

Selv har jeg mulighet til både det ene og det andre, men det er vrient å skulle flytte helt inn i natta, selv for meg.

å få fram alt dette under omstendigheter hvor du ikke egentlig får sett noe særlig av selve bildene. Det er litt som når sikringene ryker, og man må bevege seg med en viss grad av forsiktighet for å finne en lommelykt eller lighter. Men jeg skal ikke ta i for hardt: det er ikke helt kompakt blekksvart her. Du kan forestille deg at utstillingen er opplyst av et gatelys på andre siden gata. Omtrent sånn.

I det ene rommet er det akkurat litt for svak punktbelysning på hvert bilde og ellers mørkt. I det andre hakker en diafremviser fra et tapt teknologisk univers fram bilder fra en karusell, og projiserer dem på en tynn provisorisk skjerm – bakfra.

«Nattlige betraktninger»

Med hodelykt mot evigheten

Andreas Breivik

#000

I kunstfilmen «Nærme» blir vi, gjennom fine intervjuer, kjent med tre personer. Først ut er en eldre kvinne som forteller hvordan hun mirakuløst nok unnslapp et steinras. Deretter hører vi fra en tunnelentusiast som elsker å tenke på og kjøre gjennom tunneler. I tillegg møter vi en funksjonær fra Norsk Tipping hvis jobb er å ringe og fortelle folk at de har vunnet i Lotto.

Filmen, som Eli Mai Huang Nesse (f. 1992) viser på Kunstnernes Hus i Oslo, er et solid stykke håndverk. I en voice-over forsøker kunstneren å sy disse fortellingene sammen. Filmen inviterer oss til å undre over tilfeldighetenes natur, om hvordan vi lader flaks med betydning og forklarer hvorfor noen blir lottovinnere, mens andre blir tatt av steinras.

veldig bra ut. Filmen virker å være skutt med et tungt kamera, det beveger seg med varsomme, trege og jevne bevegelser. Det veksles fint mellom fortrolige bilder av intervjuobjektene, det dramatiske landskapet med bratte fjell og dype fjorder, og snurrende lottokuler.

Bildene er lyssterke og fargene i det litt grå hjørnet, hvilket gir filmen et luksuriøst uttrykk. Andre tagninger er statiske og dveler ved svære kampesteiner som har forvillet seg ut på fylkesveier og fotballbaner – å bli truffet av dem medfører åpenbart døden.

Et følelsesmessig klimaks finner sted inne i en tunnel som er under utbygging, da fortelleren snakker om en ung student som omkom på en rasutsatt strekning, like før en tunnel stod ferdig.

 er at vi får få oversiktsbilder. Det er mange tette og litt uventede utsnitt, og selv om filmen har et tilnærmet «objektivt», dokumentarisk formspråk, blir kunstnerens valg, hennes nærvær bak kamera, påtakelig.

Visningssituasjonen på Kunstnernes Hus er dessuten ukonvensjonell. Tre, fire store steiner ses i rommet. Ut av den bakre galleriveggen er det bygget et slags skur som minner om filmens rassikre tunneler. Ikke minst projiseres filmen på et stort lerret som er vinklet 30 grader, slik at det heller nedover.

For å se bildene av de store, rasutsatte fjellene må jeg enten krøke meg sammen og tvinge hodet bakover, eller ligge på gulvet – og da kommer bildene liksom komme ramlende, rasende over meg.

er tempoet i filmen likevel litt for sakte og undrende. Det fine, dvelende, hverdagslige uttrykket kjennetegner mye kunstfilm om dagen, og er også karakteristisk for Dag Johan Haugeruds spillefilmer.

«Nærme»

Flaks og uflaks

Skal man få utbytte av utstillingen «Bneid al Gar», fordrer det at man setter av god tid. Det er det til gjengjeld verdt.

Myrlandskapet sør i Irak, der elvene Tigris og Eufrat møtes, er av mange ansett som virkelighetens Edens hage.

En gang var det et av de største våtmarksområdene i regionen, men fra 1950-tallet, og særlig fra 1970, ble det foretatt omfattende drenering for å drive jordbruk og oljeutvinning.

I Saddam Husseins presidentperiode, som strakte seg fra 1979 til 2003, ble stadig større deler av dette verdifulle landskapet drenert for å drive bort sjiamuslimene som levde der. Da Hussein ble henrettet for 21 år siden, var hele 90 prosent av myrene tørrlagt, og bare en tidel av de opprinnelige 450.000 innbyggerne holdt stand.

Seinere er sumpene delvis blitt gjenopprettet, og siden 2016 har de stått på Unescos verdensarvliste.

Men som Alia Farids videoverk «Chibayish» (2022–2023) viser, er de mørke skyene på ingen måte forduftet. I det tankevekkende og betagende verket, vist på to skjermer på Henie Onstad Kunstsenter, gis vi innblikk hverdagslivet til områdets oppvoksende generasjon. På overflata er det rein idyll – frydefulle barn og ungdommer bader og gjeter bøfler i elva. Men lydsporet forteller en annen historie: Stadig flere naboer ser seg tvunget til å forlate området.

Hvorfor sies det ingenting om. Men gitt myrlandskapets historie, kan man jo gjette.

 Alia Farid (f. 1985) er tredje vinner av Lise Wilhelmsen Art Award. Prisen, som er Norges største, deles ut i samarbeid med Henie Onstad Kunstsenter. I tillegg til 100.000 amerikanske dollar gis vinneren en separatutstilling i kunstsenteret på Høvikodden.

«Bneid al Gar», som utstillingen heter, er den hittil største presentasjonen av Farids arbeider. Tittelen, som på arabisk betyr «land av tjære», viser til oljeutvinningen i regionen, en industri landene har gjort seg økonomisk avhengige av. Ikke ulikt nasjonen som er gjesteland for denne utstillingen.

Det fremste blikkfanget er verket «In Lieu of What Is» – fem enorme glassfiberskulpturer som imiterer drikkefontenene man kan finne gatelangs i Kuwait. Heller enn å være del av den offentlige infrastrukturen er fontenene satt ut av privatpersoner, selskaper og organisasjoner. De besnærende og av størrelse nesten overveldende skulpturene symboliserer med det en altruistisk tradisjon med røtter tilbake til da den kuwaitiske befolkningen fikk vannet sitt fra elva Shatt al-Arab – altså der Tigris og Eufrat blir til en.

Krysspollineringen mellom ulike kulturer er en bærebjelke i Alia Farids kunstnerskap

«Bneid Al Gar»

Som olje og vann

Det finnes få argumenter mot den definisjonen av helvete Jean-Paul Sartre etterlot seg. At det ganske enkelt er andre mennesker. Noe som kan forklare tingenes tilstand og minalt sterkere overbevisning om at det haster med å finne en øde øy.

Anna Odell bekrefter alt sammen – det har hun bestandig gjort. I tillegg minner hun om at ingen kan påføre større skade enn den som vil gjøre godt. Det er et dypt ubehag som hefter ved kunstnerskapet. For selv jeg, som jo er en hyggelig fyr, utgjør jo nødvendigvis et helvete for noen.

 – og de fleste andre – hørte om Odell, var hun student på Konstfack i Stockholm. Det er 15 år siden, omtrent da myndighetspersoner sluttet å messe fram det tåpelige mantraet om at «kunst SKAL utfordre og provosere», etter å ha skjønt man kanskje skal være forsiktig med hva man ber om.

Også den gang utgikk arbeidet fra en psykose som skulle rekonstrueres – noe som endte med tvangsinnleggelse, og en djevelsk jamring i media da det viste seg å være del av et kunstprosjekt. Jeg 

det er den samme psykosen som adresseres her. Det er i alle fall et gravearbeid som krysser metodene til Sophie Calle med en grevling som biter deg i leggen og ikke gir slipp før det knirker i beinpipa.

I en todelt videoprojeksjon ringer Odell dem som jobbet på institusjonen hvor hun var innlagt. Det er en foruroligende serie telefonsamtaler mellom noen som nekter å huske og noen som husker veldig mye.

For Odell innledet et forhold til en pleier, og ble gravid. Det er selvsagt 

 når pleiere ligger med pasientene – det finnes regler for den slags, må vite. Men hva har vi kunsten til hvis den ikke belyser tilfeller hvor regelboka ikke lar seg bruke til noe fornuftig?

seg skyldig i overgrep før han sa opp, vekker hos noen av de involverte fortsatt berettiget harme. Men samtidig er han ivideoverket, med sine nådeløst tomme korridorer, et overraskende kjærlig episenter. Konklusjonen er at uten dette risikerte Odell å bli permanent institusjonalisert – hennes vei ut av diagnoser og behandling gikk gjennom kaoset som oppsto. Overskridelsen reddet angivelig Odell fra et liv under oppsyn av folk som bare vil vel og kan sin statistikk.

Det er selvsagt ikke gitt at alle som lever sine liv på den måten ville blitt fungerende samfunnsborgere hvis bare noen i personalet smelte dem på tjukka, men det er heller ikke det dette handler om. Det avgjørende er å plassere ubehaget der det hører hjemme.

At det offentlige apparatet som skal berge fornuften vår når vi slutter tro på oss selv og ikke klarer slutte å grine, er så fiendtlig til avvik er jo litt mystisk – er det ikke?

«Rekonstruktion – Psyket»

Ansvaret til de ansvarlige

Kåre Bulie

Å bevege seg inn i det mørke Kunstsilo-rommet den britiske keramikeren og forfatteren Edmund de Waal (f. 1964) for anledningen har døpt «Ovnen», er en stor opplevelse: Titler som «Vase med spirende løk», «Krukke i knoppet stil» og «Krukke med øgle» antyder den unike måten den danske keramikeren Axel Salto (1889–1961) kombinerte referanser til natur og mytologi med et moderne uttrykk på. Som betrakter beveger man seg bokstavelig talt gjennom Saltos verk: Skapningene hans – et mer dekkende ord for det han laget, enn bruksgjenstander, som det i tillegg er – er plassert høyt oppe på hver sin side i rommet, på mykt formede platåer som avspeiler de organiske kjennetegnene også arbeidene har.

 Saltos objekter umulige å gi en uttømmende beskrivelse av: De er preget av snodige utvekster og uvanlige overflatevirkninger og kan endog minne om digre kaker. Skjellene, konglene og kråkebollene han beundret, ble med ham inn i arbeidet. Kunstsilo hevder at Salto-gjenstander «svulmer opp til de er like ved bristepunktet».

Aller mest monumental er den betimelig mystisk titulerte «Kraftens kjerne», som opptrer i flere varianter: En slags belger strekker seg oppover fra en rund base full av knopper. I disse bidragene har Salto fullført steget fra nyttegjenstand til skulptur. De poengterer den fabulerende visuelle dramatikken som gjør «Ovnen» til høydepunktet i «Playing with Fire», den meget innholdsrike Kunstsilo-utstillingen av Saltos og de Waals verk – kuratert av sistnevnte.

to ruvende fotografier av hovedrolleinnehaverne: Salto i svart-hvitt, tittende på en versjon av «Kraftens kjerne» som er nesten like høy som han er selv; de Waal i farger, tittende direkte på den som ser på ham. Grepet gjør det fristende å betrakte utstillingen som en duell, selv om de Waal snarere presenterer den som en samtale.

Briten oppdaget sin danske kollega på en museumsutstilling i København for tre tiår siden, falt umiddelbart for Saltos merkverdighet og omtaler ham nå som en av det tyvende århundrets største kunstnere. Dansken var feiret i hjemlandet og stilte ut også utenfor det, men i 2024 er det briten som er den internasjonale stjernen av de to: I tillegg til for porselenet sitt er de Waal berømt for bøkene han skriver – særlig for den fenomenale familiehistorien «Haren med øyne av rav».

 en ivrig skribent, og det faktum at de begge har bidratt til flere kunstarter, knytter dem sammen: Den forbløffende mangesidige – og interessante – Salto var i tillegg maler, grafiker, tekstilformgiver og tidsskriftgrunnlegger. Kollegaen går så langt som til å sammenligne ham med Pablo Picasso.

Til felles har de to også at de har skjøvet kunsthåndverket i retning av den «høye» kunsten – de Waal er noe så uvanlig som en keramiker i stallen til Gagosian, verdens ledende kommersielle galleri. «Beholdere» har dessuten begge gitt form til. Objektene deres er likevel slående forskjellige: Mens Saltos kraftfulle skapninger introduseres hver for seg, har de Waal i stigende grad yndet å presentere sine mindre og skjørere gjenstander i grupper plassert på hyller i store møbler – som om de var tegn i en fortelling.

 anliggende er «Saltos visjoner om transformasjon», som både viser til det som skjer med utøvernes materiale underveis i arbeidsprosessen, og til prosjektets interesse for den romerske forfatteren Ovid og hans klassiske «Metamorfoser». Danskens uttrykk for dette var «det brennende nå». Kuratoren har benyttet det som tittel på et nytt arbeid, som også er blitt mønstringens avsluttende installasjon. Briten innleder den dessuten, og han har dermed gitt seg selv rollen som den som rammer inn presentasjonen.

«the burning now» har imidlertid spor av den pompøsiteten som jeg innimellom synes svekker de Waals prosjekt. Det er tale om et rom av porselen som han utover å fylle det med egne krukker og rester av dem har notert og deretter strøket over ord på. «Jeg har skrevet på disse veggene som et skriblende barn», bemerker han og erklærer at rommet er «min refleksjon over tiden jeg har tilbragt med Salto». Titlene på vitrinene i det beslektede, stort tenkte prosjektet «Library of Exile», som handler om eksilforfattere, vitner om en den samme hangen til det høystemte: «Psalms».

Grepet gjør det fristende å betrakte utstillingen som en duell

«Playing with Fire. Edmund de Waal and Axel Salto»

Ting som lever

Ekebergparken i Oslo har lagt sin elsk på den meritterte sveitsiske kunstneren Pipilotti Rist (f. 1962): I 2022 avduket hovedstadsanlegget hennes «Nordic Hiplights» – et opptog av underbukser med lys i plassert mellom parkens trær. Også i møte med høstens tilskudd bør betrakteren vende blikket oppover: «Nordic Pixel Forest», signert samme kunstner, er på lignende vis preget av lys og hengt atskillige meter over bakken.

I tillegg understreker titlenes geografiske element slektskapet: I begge tilfeller er det tale om en variant av et arbeid Rist har skapt til andre steder og sammenhenger tidligere.

er det 46. permanente bidraget til skupturparken og – med sine 212 kvadratmeter – det fysisk største siden åpningen i 2013. De 24.000 fargesprakende led-lysene plassert i små kunstige skjell som sammen danner et tettpakket miljø inne i skogen, gjør verket umulig å overse.

I løpet av kort tid varierer arbeidet mellom å være blått, grønt og rødt. At det også er et videoverk, skriver det inn i den tradisjonen Rist er mest berømt for å jobbe i. Teknologisk virker det komplisert: Parken kaller den abstrakte video- og lydinstallasjonen «et eksplodert bildelandskap som fullstendig omslutter seeren».

 kan den betraktes som et svar på de senere årenes «immersive art»-publikumsbegeistring: I tråd med skogen i tittelen kan gjester vandre inn i verket og, på mer enn én måte, la seg oppsluke av det. Da jeg var der, på dagtid, ble det brukt både til å lufte hunden i og til å utveksle kyss i. Det enkelte menneske blir lite i Rists overveldende pikselskog, som ganske riktig har romantiske trekk og trolig blir enda mer slående i mørket.

Jeg minnes i det hele tatt synet av dette funklende fellesskapet langt bedre enn lyden av det. Det står i stil med at parken selv presenterer sistnevnte som et middel til å skape «en rolig, eterisk og fortryllende atmosfære».

 adjektiver underbygger inntrykket av at «Nordic Pixel Forest» henvender seg til følelsene i atskillig høyere grad enn til hodet. Christian Ringnes, skulpturparkens gründer, kaller verket «et undringsunivers». Undertøyet som i lampeform spiller hovedrollen i «Nordic Hiplights», knytter dét arbeidet til tidstypiske emner som kjønn og kropp på en måte som kan skape diskusjon – og gir det dessuten et velkomment anstrøk av absurditet og humor.

Årets tilskudd gjør seg utvilsomt godt visuelt der det henger som et gigantisk smykke mellom parkens frodige naturlige innslag, og vil ganske sikkert begeistre mange besøkende. I motsetning til i det forrige Rist-bidragets tilfelle har jeg likevel vondt for å se at det tilbyr særlig mye mer enn et elegant ytre og en tidsriktig «kunstopplevelse».

«Nordic Pixel Forest»

Mellom trærne

Lotte Konow Lund

Anniken C. Mohr

For noen vil det kanskje komme som en overraskelse at kunstutdannelsen er like lang, om ikke lengre, enn den som skal til for å bli ingeniør eller lege. Mange aspirerende kunstnere, arkitekter og designere starter med en toårig kunst- eller fagskole, før de søker seg inn på en bachelor ved en høyskole og siden videre til en master.

Konkurransen er stor og plassene få ved kunsthøyskolene. Det er ingen selvfølge å få studieplass på første forsøk, derfor kan man bruke ett eller to år på å bli kjent med faget, for eksempel på en forskole som Prosjekt­skolen i Oslo.

Til nyttår går skolen inn i sitt 20 år, og forberedelsene til festivitas og jubileumsbok skulle vært godt i gang. I stedet har Prosjektskolens ledelse brukt det siste året på å slåss for å bli kategorisert som ideell kunstskole. Etter å ha vært kasteball mellom ulike forskrifter er skolen i dag motvillig plassert under «forskrift for diverse skoler», en situasjon rektor og grunnlegger Vilde von Krogh beskriver som usikker.

– Vi er satt i bås med én yrkesdykkerskole og 27 bibelskoler, forteller hun da jeg treffer henne og medeier Marianne Bredesen i skolens lokaler på Tøyen i Oslo.

Vilde von Kroghs kombinerte kontor og atelier minner mer om et kuriosakabinett enn et rektorkontor. Store barokke skulpturer, satt sammen av avstøpninger av kvinnekropper og dyrehoder, med blottede bryst og skjørtene trukket opp, dominerer rommet.

– Det er egentlig to fontener, sier von Krogh.

– Når de blir restaurert ferdig vil det komme melk ut av brystene på den ene, og en rød væske fra underlivet til den andre. Det er absolutt på tide at de blir vist igjen.

Forviklingene rundt Prosjektskolen og tre andre forskoler startet i 2010. Da fikk de beskjed fra Kunnskapsdepartementet (KD) om at de måtte søke status som fagskole – ellers ville det bli kroken på døra. Det ble med advarselen, og med litt kamp ble skolen flyttet til Voksenopplæringen, så til friskoleloven og privatskoleloven, og så altså til forskrift for diverse skoler.

Under halvparten hadde noensinne brukt en hammer.

Hamsterhjulets nødutgang

Det å skulle se fire år bakover i tid virker kanskje ikke fristende. Få har lyst til å mimre noe særlig over 2020 – tida da en plutselig smitterisiko fikk styresmaktene til å legge føringer for alt fra antall kunder på Vinmonopolet til ubeskyttet analsex med fremmede.

På den andre siden: I vår kollektive marsj mot avgrunnen er det fort gjort at hukommelsen skjønnmaler denne tida med Netflix og hjemmekontor. Da kommer jo tvangsvaksinering med noe oppkok som fantes på lager og ukevis i karantene på et hotell for egen regning fort i bakgrunnen, sammen med alle de desperate tiltakene som skulle bøte på at en masse rikinger tapte penger på at samfunnet stengte (eller «stengte ned» som det ble hipt å si).

Man foretrekker jo å huske de fine tingene, som at man fikk være i fred og ikke trengte å reise noe sted.

vil man jo bare glemme det året. Så når hovedverket i en utstilling i 2024 er en fire timer lang zoom-samtale fra den isolerte tida, der to kunstnere diskuterer faglige spørsmål, er det forståelig hvis noen instinktivt styrer unna. Det gnis da også inn at man slett ikke trenger å se hele greia.

Utstillingen som er bygget opp rundt dette utgår fra, naturlig nok, de nære hverdagslige ting, tegnet opp i den grad at utstillingen – ja, hele verden – i seg selv oppfattes som en eneste svær ansamling nervøse streker.

Men, min entusiasme i møte med denne faglige praten kjenner ingen grenser. Det har ikke noe å si hvor mange timer de snakker – det skal ha vært en besøkende som stoisk satt gjennom hele greia og konstaterte at verket er fantastisk. Og jeg tror på det.

 ikke satt så lenge, rakk jeg å bli minnet på hvor løsningsorientert man må være som billedkunstner. Jeg fikk også med meg spørsmål som: Hvordan lager man sine egne kullstifter hvis det blir nødvendig? Vel, først må man lage kull. Og jeg overvar en lang diskusjon om hvordan forskjellige pigmenter setter seg fast i kroppen, med det bærende eksempel at rødbeter kan få deg til å tisse rosa.

Og jeg skjønte hvor genuint oppløftende dette er når Anna Brag forteller om en mus som kom i skade for å spise koboltblå pigment og deretter fødte blå musebarn. Bente Stokke nekter å tro på det og sier det forresten ikke er alle som tisser rosa av rødbeter heller.

Men det er ikke så viktig om dette er sant eller ikke. Fordi tanken på blå mus, og denne samtalen, gjør verden til et bedre sted. Selv om det vil bli nødvendig å lage sitt eget kull om ikke altfor lenge. Dette her er gull.

«Samtale»

Det helt vilt faglige

Endre Ugelstad Aas

Kunstsilos nye direktør har bakgrunn fra kunst­fel­tet, men mangler bilde­kunst­kom­pe­tanse.

Spenningen var stor før den nye direktøren for Kunstsilo ble offentliggjort i går.

Den nye sjefen for det omdiskuterte bildekunstmuseet i Kristiansand viser seg å bli Maria Mediaas Jørstad. Hun tar over etter Reidar Fuglestad, som trer av ved nyttår. Da Klassekampen får Jørstad på tråden, forteller hun at hun er «stolt og glad» over å innta sjefsstolen.

– Det føles som et unikt øyeblikk i Kunst-Norge: Nå står denne bygningen her med den fantastiske samlingen. Det å få ta museet inn i neste fase, føles som en sjanse man får én gang i livet, sier Jørstad.

Jørstad kommer fra stillingen som direktør i Nordisk kulturfond. Hun har tidligere vært leder for Talent Norge og sjefprodusent ved Nationaltheatret. Foruten ledererfaring har Jørstad utdanning i teaterproduksjon fra Stockholms konstnärliga högskola.

Flere i det norske kunstmiljøet har etterlyst mer kunstfaglig kompetanse ved Kunstsilo. Fuglestad kom fra jobben som direktør for Dyreparken i Kristiansand, og det har ikke blitt ansatt en ny kunstnerisk leder siden Trude Gomnæs Ugelstad sa opp for to år siden.

– Flere har ment at en direktør må ha erfaring fra bildekunstfeltet. Har du det, Jørstad?

– Jeg har jobbet tverrfaglig med alle sjangre og har et overblikk. Men jeg har ikke vært ansatt på et kunstmuseum. Jeg er veldig klar over hva min kompetanse er, og det har vært et uttalt mål ved Kunstsilo at man også skal rekruttere kunstfaglig kompetanse, sier Jørstad.

– Har du stilt som premiss at det også blir ansatt en kunstnerisk leder?

Hun kan bli sittende aleine

Vann er iøynefallende populært som tema i kunstlvet for tiden. I sommer viste Henie Onstad Kunstsenter den omfattende gruppeutstillingen «Atlanterhavet». Nylig fulgte Louisiana opp med mønstringen med den enda mer ambisiøse tittelen «Havet». Samme dag som den åpnet utenfor København, introduserte Tegnerforbundet i Oslo «kunstnere som på ulike måter jobber med vann». Snart åpner norske Linda Lamignan utstillingen «If you go to the river» på Galleri F 15, og før helgen presenterte Astrup Fearnley Museet «Between Rivers», som tar for seg «elvenes plass i våre liv».

Som sistnevnte prosjekt gjør klart, er elver noe som forener verden – og et avgjørende og komplisert tema i samtidens miljø- og klimadiskusjoner. Selv om sammenfallet er påfallende, kan det derfor knapt kalles overraskende. Det livsviktige vannet er øyensynlig moderne, og ikke minst i 2020-årene politisk, men også tidløst.

«Elver er som årene i kroppen din. Hvis årene er tilstoppet, dør du», slår et av bidragene til Astrup Fearnley-utstillingen fast.

-tittelen befinner verk av tolv kunstnere seg, som sammen representerer de fleste av kontinentene. Også aldersspredningen er markant: Bidragsyternes fødselsår varierer fra 1943 (amerikanske Senga Nengudi) til 1989 (franske Alex Ayed). Cato Løland er født i 1982 og gjengens eneste nordmann.

At museet arrangerer en tematisk gruppeutstilling, er i seg selv verdt å bemerke. Det er nemlig bare andre gang det skjer i de nærmere fem årene Solveig Øvstebø har ledet institusjonen. I likhet med programmet til Oslo-scenens øvrige arkitektonisk oppgraderte hovedrolleinnehavere, Nasjonalmuseet og Munchmuseet, er Astrup Fearnley Museets dominert av en blanding av samlings- og separatutstillinger.

Kjente navn er åpenbart lettere å markedsføre enn et prosjekt om noe på samme tid så konkret og så abstrakt som vann.

 da heller ikke blitt noe publikumsfrieri. Urfolks- og postkolonialitetstematikk danner et tidstypisk bakteppe, men kurator Owen Martin har komponert slående åpne og luftige saler. Heller enn å koke av sosial indignasjon er prosjektet både visuelt og tematisk tilbakeholdent. Elvene forblir et utgangspunkt langt mer enn et sentralt motiv i hvert enkelt verk. At den utstilte kunsten befinner seg mellom elver, virker derimot dekkende: Om ikke en elv er synlig, finnes rennende vann som regel i nærheten av det publikum betrakter – geografisk, historisk eller konseptuelt.

Det begynner på samme tid visuelt tørt og smått truende: med nøkterne svart-hvite fotografier hentet fra amerikanske Zoe Leonards (f. 1961) omfangsrike nyere serie «To the River». Den tematiserer Rio Grande, elven som danner grense mellom USA og Mexico, og signaliserer med sine kretsende helikoptere uro, muligens overvåkning. Hvor motivenes badende mennesker er på vei, forblir uvisst.

Utstillingens avslutning – i etasjen over – er svart-hvit, den også, men pakistanske Lala Rukh, den eneste bidragsyteren som ikke lenger lever, blandet fotografiet med tegning og skapte små bilder som har noe mystisk, endog romantisk ved seg. «River in an ocean», heter 1990-tallsverkene, som med sine buktende former i større hav antyder det tittelen forteller.

Elvene forblir et utgangspunkt langt mer enn et sentralt motiv

«Between Rivers»

Lavmælt strøm

Selv om det er sant at samfunnet begrenser mulighetene våre, gjør vi det meste av jobben selv. Alle vet hvor umulig det kan være å få til ting man er dønn sikker på at man ikke klarer.

Utstillingen til amerikanske Emilie Louise Gossiaux (f. 1989) er, selv om den kommer med en agenda, svært personlig. Den kryper under huden din og blir med deg hjem; du skal være rimelig kald hvis du forlater kunsthallen uberørt. Det er den mest inderlige utstillingen jeg kan huske å ha sett.

Jeg tror alle skjønner hvor det bærer hen hvis jeg sier at det utgår fra det symbiotiske forholdet mellom kunstneren – som er blind, og hennes førerhund London – som muligens er britisk.

ganske svære tegninger og en uendelig mengde skulpturer i håndterbar størrelse, alle med dette gjensidige avhengighetsforholdet som utgangspunkt. Det er fragmenter fra hverdagen, og det er gjengivelser av drømmer. Det er veldig nært, uten å være i nærheten av klamt – de fleste som har, eller har hatt, hund skjønner hva dette dreier seg om.

Men utstillingen utfordrer i tillegg nedarvede reaksjonsmønster i møte med avvik fra normen. For eksempel rammes jeg av en øyeblikkelig skepsis når jeg skal forlate hjemmet for å se tegninger av en blind kunstner – selv om tvilen bare varer i et nanosekund, før jeg husker at jeg vet bedre enn å gruble over den slags på forhånd.

 er enklere å akseptere som tanke, men typisk nok er tegningene det fineste her. På den første jeg ser, har førerhunden London fått vinger (dette motivet er selvsagt fra en drøm – selv om mange har konstatert at hunder er engler, så har de jo ikke vinger). Og i ettertid har jeg lurt på om også det går begge veier; drømmer London om Emilie? Sannsynligvis, men kanskje ikke med vinger. Eller, hvem vet?

Når et forhold er så nært som dette, hvor kun den ene parten kan kommunisere med setninger, og den andre er aleine om å kunne se med øynene, er det ikke helt usannynlig at det utvikles en form for telepati. Den slags kan i noen tilfeller oppstå mellom to mennesker også, men da oftest med katastrofale konsekvenser.

 en veldig søt (og det er ikke et ord jeg bruker lettvint) utstilling, som utfordrer hvordan vi forholder oss til både dyr og hverandre. Den omkalfatrer vedtatte sannheter; det at en såkalt funksjonsnedsettelse er et stigma er i seg selv et tegn på at menneskenes verden er dysfunksjonell.

Folk er forskjellige, men det varierer jo hvor forskjellig det er lov å være. Ikke at det mangler på argumenter for å underbygge det, men når kritikken kommer via en veldig elsket bikkje, som blir tegnet av en blind kunstner, opphører alle muligheter for å forstå det annerledes. Kunstneren er kanskje blind, men hun ser klarere enn de fleste.

«Kinship»

Helt uten grenser

Selma Stormyren Larsen

Flere er kritisk til hemmeligholdet som har preget Kunstsilos direktørjakt.

– Det er foruroligende at et offentlig finansiert museum bygger en kultur hvor de prøver å holde mest mulig skjult og unndra seg diskusjon, sier kunstkritiker Lars Elton.

Siden juni har Kunstsilo vært på jakt etter en ny direktør. Ved nyttår trer Reidar Fuglestad av etter å ha ledet Kunstsilo gjennom byggingen og åpningen av museet.

I dag klokka elleve blir det klart hvem som overtar sjefsstolen i Kristiansands nye museum. Men flere er kritiske til at Kunstsilo har holdt søkerlista for seg selv.

– Lista burde selvfølgelig ha vært åpen. De som har behov for å holde sitt navn hemmelig, har anledning til å be om det, sier Elton.

Han påpeker at det ikke er første gang museet holder kortene tett til brystet. Kunstsilo har tidligere hyret inn advokatfirmaet Wiersholm for å få klarhet i hvorvidt museet er underlagt offentlighetsloven, som blant andre Fædrelandsvennen har omtalt.

I en rapport konkluderer advokatfirmaet med at museet ikke er underlagt loven, og det er også derfor de ikke må oppgi søkerlista til direktørstillingen.

– Hva er dine forventninger til Kunstsilos nye direktør?

– Det er all grunn til å håpe at det ansettes et fornuftig menneske med kunnskaper og vilje til å prioritere det kunstfaglige i utviklingen videre, sier Elton.

Blir det en direktør uten kunst­kompetanse, kan Kunstsilo gå og legge seg.

I dag får Kunstsilo ny sjef

«Ingen andre enn Vanessa Baird kan få synet av et mannshode stappet inn i en rumpe til å bli rørende»

Det er ikke gitt at det å fylle et rom med avrevne lemmer, utsultede barn og avkappede hoder er en verdig måte å skildre grusomhetene i Gaza på.

Det er en overhengende fare for at det vil virke spekulativt å på trygg avstand fra uhyrlighetene fylle papir eller lerret med barnelik og mødre med øynene sprengt ut av hodeskallen. Heller enn å vekke avsky mot Benjamin Netanyahus regime, kan slike arbeider framstå som grafsing i palestinernes lidelse.

Men slik er det ikke hos Vanessa Baird. For rommet som avslutter hennes 600 verk tunge retrospektive utstilling på Munchmuseet i Oslo, er nettopp dette: titalls paneler fylt fra tak til gulv med krigsmotiver. Pastellpanelene er en forlengelse av hennes ramsalte kritikk av europeisk flyktningpolitikk som dekket veggene i Kunstnernes Hus for sju år siden.

Seks av panelene fra den gang har da også fått plass her, noe som synliggjør en talende utvikling: Der skildringene fra Middelhavet hadde en relativt stor bredde i motiver, er Gaza-panelene monotone. Den ene lemlestede kroppen avløser den andre i et klaustrofobisk rom uten lyspunkter.

– Da jeg begynte, hadde jeg ingen plan. Men så kom 7. oktober, sier Vanessa Baird.

nettopp repetisjonen som fjerner enhver mistanke om at verket er utført av en opportun kunstner med mål om å gi utstillingen sin et dagsaktuelt skjær. Panelene, dekket fra topp til bunn av nitide, bølgende streker og hjerteskjærende scener, vitner heller om at hun i måneder har fått utløp for sin fortvilelse over det som utspiller seg i Midtøsten. Og det uten tanke for hvordan betrakteren vil oppleve verkene.

Det er i det hele tatt symptomatisk for det rike kunstnerskapet til Vanessa Baird: Det som på papiret kan virke både platt, provokativt, plumpt og passé, oppleves som genuint, selvsagt og nødvendig. 

Ingen kan få synet av et mannshode stappet inn i en rumpe til å bli rørende slik hun kan. Ingen kan få banale vitser til å stikke i hjertet som henne. Og det er i alle fall ingen som kan få gjentatte sexscener mellom dyr og mennesker til å framstå som noe annet enn et dypt frastøtende rop om oppmerksomhet.

Kanskje har det å gjøre med at det gjennom alle arbeidene går en dirrende, eksistensiell nerve. Enten hun på herlig barnslig vis avkler helseadelen som legger ned hennes kjære Ullevål sykehus, eller med burlesk strek skildrer sitt eget familieliv, ligger fortvilelsen, frykten og ensomheten rett under overflata.

Ingen andre kan få synet av et mannshode stappet inn i en rumpe til å bli rørende

«Go Down With Me»

Mye vil ha enda mer

Da jeg i september vandret forbi den inngjerdede etterkrigsbygningen i Bodøs hovedgate som skal bli en filial av det hardt prøvede Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, tydet lite på at det blir åpning med det første. Den omstridte utvidelsen til Nordland – Maja Sojtaric, Nordlys’ politiske redaktør, skrev i sommer om «utarmingen» av modermuseet og kalte oppsplittingen «et katastrofalt politisk kupp» – ble under fjorårets offentliggjøring lovet å være «i fullverdig aktivitet fra 2024 når Bodø og Nordland blir europeisk kulturhovedstad».

Men dersom museet overhodet skulle rekke å holde åpent mens festen pågår, må det i så fall bli i et minimalt tidsrom. At et for Nord-Norge så avgjørende tilskudd knapt får anledning til å skinne i året da hele landets kulturoffentlighet ser mot Bodø, er mildt sagt synd.

vil påvirke Tromsø-institusjonen, gjenstår å se. At den konkurrerende byen lenger sør får en ny, ambisiøs arena for kunst, er i alle tilfelle gledelig. Bodø2024-programmet er en påminnelse om at det allerede foregår givende ting på byens kunstscene.

Den internasjonale kunstfestivalen i Lofoten arrangerer nå en utstilling i samarbeid med det kunstnerdrevne Bodø-utstillingsstedet Noua, som har en monumental sal til rådighet. Galleriet i biblioteket Stormen stiller på sin side ut den severdige tekstilkunsten til norske Ann Cathrin November Høibo.

ambisiøs i høst, og aller tydeligst knyttet til regionen den foregår i, har Sápmi-triennalen vært, en omfangsrik gruppeutstilling i bymuseet, som i anledning Bodø2024 er forvandlet til en samisk institusjon. Kunstnere fra tre nordiske land belyser – gjennom bruk av en rekke medier og teknikker – hva samisk kunst er i 2024. Utvalget skal reise videre til nabolandene.

Da jeg besøkte Bodø, var det fortsatt mulig å se en tilsvarende interessant gruppeutstilling av såkalt Outsider Art fra fire nordiske land i byens kunstforening. Den var rammet inn av danske Kenneth Rasmussens fargesprakende, ekstravagante strikkede plastpose-skulpturer. Også dette prosjektet hadde regional tilknytning: Bak de 26 kunstnerne stod Nasjonalt Senter for Outsider Art, som springer ut av Trastad Samlinger, en del av Sør-Troms Museum.

 var representert: Den private institusjonen Bodøgaard, et stykke utenfor sentrum, viste inntil sent i september to ambisiøse utstillinger som hver på sitt vis belyste nordnorsk fortid. Mest kjent av bidragsyterne er Peder Balke, 1800-tallsmaleren som reiste til Nord-Norge det året han fylte 28, og ble berømt for sine mange bilder fra landsdelen.

Den andre mønstringen bestod av et overveldende utvalg fra det den lite kjente Bodø-samleren Terje Øiesvold etterlot seg da han døde. Bodøgaard presenterte det han eide, som «en tilnærmet komplett samling av bokillustrasjoner og trykk» når det gjelder Nordkalottens billedhistorie i perioden 1550—1850. Dersom samlingen ikke forblir i landsdelen – og i så høy grad som mulig offentlig tilgjengelig – er det et betydelig tap for Nord-Norge.

At et så avgjørende tilskudd knapt får anledning til å skinne i året da hele landets kulturoffentlighet ser mot Bodø, er mildt sagt synd

Kulturbyens mangel

At Lars Holdhus’ utstilling på Kunsthall Oslo, «Where Oil Is First Found Is in the Minds of Men», handler om begrepet «petromaskulinitet», gjorde meg nysgjerrig. Ifølge denne teorien har vår kultur avfødt en rekke maskuline myter, idealer og væremåter knyttet til utvinning og forbruk av fossile brennstoff. Utstillingen vil dramatisere «koplingen av benzen og testosteron» og pirke borti ideen om at mandighet er proporsjonalt med bilstørrelse.

Men utstillingen borer ikke veldig dypt i teorien om petromaskulinitet. Den består av femten enkle skulpturer, laget av trepåler impregnert med kreosot, slik at hele galleriet lukter bensin. De er kledd i frakker, skjorter, hatter og briller, som komiske mannsfigurer. Så vidt jeg kan se har alle en forbindelse til oljeindustrien, eller til overdådig forbruk av slikt brennstoff.

Et par figurer stammer fra den tidlige oljealderen, med plasthjelmer, vernebriller og blå arbeidsjakker. De ligner cowboyer, og ved siden av dem ses en oljemagnat i tweeddress og flosshatt. Mens disse figurene er knyttet til oljeboring, er andre figurer knyttet til stort forbruk av drivstoff – motorsyklister, soldater og piloter. Andre har vagere forbindelser til fossile brennstoff, én er kledd ut som hippie, en annen ser ut som en utvikler fra tek-industrien.

figurene har Holdhus brukt rød teip og hvit tusj til å tegne opp et slags flytskjema over den globale kapitalismen, på gulvet i galleriet. Røde piler, streker og tekst viser hvordan de på toppen karer til seg penger ved å utnytte oljereserver og billig arbeidskraft. Men det forblir uklart for meg nøyaktig hva Holdhus forsøker å uttrykke med den karikerte framstillingen av kapitalismen og de utspjåkede skulpturene.

På den ene siden virker utstillingen å være en moralsk kritikk av disse figurene, at den latterliggjør en type maskulinitet som idealiserer drivstoff, kapital og dertil ødeleggelse av natur og miljø. Men denne kritikken blir vel innforstått og løst artikulert, og krever nok visse forhåndskunnskaper om begrepet petromaskulinitet.

side blir jeg tiltrukket av de breiskuldrede figurene – Holdhus har tatt en type breial, bråkjekk maskulinitet på kornet. Dessuten appellerer den søte eimen av kreosot til meg. Selv om jeg er klar over naturødeleggelsene oljeutvinningen forårsaker, og de mektige kapitalkreftene som står bak, er jeg nok ikke den eneste som 

Det kan virke som Holdhus mener drivstofforbruk er en kapitalistisk konspirasjon, at noen har lurt oss til å forbinde maskulinitet med buldrende motorer. Samtidig åpner utstillingen for å tenke på fossile brennstoff i mer primitive termer, at det er noe med forbrenningen i seg selv som tiltrekker oss.

«Where Oil Is First Found Is in the ­Minds of Men»

Det lukter bensin

Jeg tipper ganske mange kan relatere til det dumpe ekkoet i sjelens mørke

Tittelen på denne anmeldelsen kunne kanskje like gjerne vært «Støyen bak stillheten». For det ligger noe bak hypen rundt Nikolai Torgersen, bak det massemediale bråket, mytebyggingen og tårevåte NRK-produksjoner som «Kunstnerliv». Og jeg er genuint imponert over at fyren holder ganske stø kurs gjennom larmen. Gjør jobben sin, liksom.

Han er i alle fall langt mer fokusert enn meg, som til å begynne med mest går og irriterer meg over alle speilene i utstillingen, helt til de er så mange at jeg endelig skjønner nødvendigheten av dem.

Fra små fragmenter til noe større. Fra en ondskapsfull serie i sminke-størrelse, innrammet i svarte spydige utsagn helt opp til svære installasjoner hvor refleksjonen av ens egen tragiske skikkelse gjenspeiles fra gulv til tak. Speil, hva?

Til å begynne med tenkte jeg på dem som litt unødvendige spesialeffekter, men i ettertid lurer jeg på om det kanskje er en helt fundamental komponent. For du skal ikke få la blikket vike når du ser demonene dine i hvitøyet. Og med tanke på hvor mange speil det faktisk er snakk om, her blir det etter hvert vanskelig å overse dem.

 er det mest avgjørende her heller tradisjonelle saker. Tegning, maleri, grafikk og skulptur, og en over middels historiebevisst, kondensert form for mannsdominert 

 Tenk utsikten til Nikolai Astrup, eller for den saks skyld Edvard Munch, eller den fortryllede skauen til Christer Karlstad, sett med de paranoide øynene til Pushwagner og tegnet av Sverre Malling, før det hele blir omorganisert av Bjarne Melgaard, sånn omtrent.

Urnorsk, altså, og like vanskelig å forestille seg fullført av én person, som å tenke seg noen som helst andre geografiske omstendigheter som opprinnelse.

Maleriene inneholder noen drastiske og ukonvensjonelle motiver, som en sofa der noen så jevnlig har sovnet med røyken i hånda at en fjerdedel av møbelet er svidd vekk. Og kanskje skulle man tro at det ville gnistre mer av kombinasjonen av tagging og grafisk design.

Men det ligger en merkelig ro over det hele, selv om det åpenbart handler om en manisk, tvangsmessig produksjon.

er i seg selv imponerende, og tatt i betraktning hva slags verk det faktisk er, får man litt den samme følelsen som når man reflekterer over at «Heroes» er det tolvte albumet til David Bowie, lansert året han fylte 30 (jeg vet, jeg liker heller ikke å gruble for mye over det).