Tom Egil Hverven

#fff

Finnes det tjukkere, mer fyldige tekster enn Gunnhild Øyehaugs noveller på norsk? Jeg tviler. De femten tekstene i «Elskarane mine» gjør brå kast mellom ulike perspektiver. Surrealistiske, drømmeaktige sekvenser veksler med realistiske, erotiske detaljer, som igjen kan gå over i essayistiske, undrende passasjer. Leseren rekker ikke å kjede seg.

I tillegg til andre kvaliteter, er Øyehaugs noveller klar over at de står i en tradisjon. Boka vrir på temaer hos tidligere mestere innen sjangeren. Idet et hode henger løst og ramler av en person i ‘Hovudet’, med komiske konsekvenser for resten av kroppen, assosierer fortelleren til ‘Nesen’ av Nikolaj Gogol, der han nøyer seg med å skildre en person uten nese. Hos Øyehaug bidrar en anonym stemme med en lite beroligende påstand: «Alle mistar hovudet til slutt». Setningens absolutistiske innhold har en implisitt moral: Bruk hodet så lenge du kan.

 de ulike fortellerne for ikke å bruke hodet, også til å reflektere over akutte utfordringer i samtida. Uvær og naturødeleggelser antydes i flere scener. I ‘Brev’ opplever hovedpersonen at en orkan nærmer seg. I stedet for å bekymre seg for om hustaket ramler av, dagdrømmer hun om å kaste seg inn i et maleri av billedkunstneren Mamma Andersson. Hun assosierer videre til en skildring hun har lest – av Flannery O’Connors noveller:

[…] at dei følgjer karakterane sine fram til det punktet der det blir gitt ein nåde, og det er opp til karakterane om dei tek imot eller avviser denne nåden, og novella følgjer dei ikkje lenger enn dit, til det punktet, 

, og det synest Vakk er nydeleg, slik vil også Vakk helst skrive, men når sant skal seiast, aller helst vil ho flyte ikring i det punktet.

» er uthevet. De beskriver en bevegelse mot et punkt, rettere sagt en flyt omkring punktet. Å være i en slik flyt gir Øyehaugs noveller rikelig anledning til, for eksempel i den fremragende ‘Sjøstjerna’, hvor fortelleren og dyret smelter sammen og verden ses fra havbunnen. I novellen ‘Mamma’, bringer fortellerens mor inn flere fantastiske elementer. Hun har bygget en såpefabrikk med hemmelige rom. Teksten dveler ved ørsmå detaljer, som en unbrakonøkkel med stjerneformet tupp, en nøkkel det i novellen bare finnes én av. Den åpner tilgang til det hemmelige rommet der fabrikkens produkt omformes til milliarder av såpebobler. At moren har brukt så mye penger på «berre å skape magi», synes datteren er idiotisk. Samtidig venter hun på å motta en grønn, global såpepris. Også denne novellen viser veier ut, inn i malerier av Edward Hopper, eller til Thomas Bernhards «Mine priser». Den posthumt utgitte boka om litterære utmerkelser østerrikeren mottok, tjener i novellen som en tvilsom forberedelse til mottakelsen av såpeprisen. Bernhard var kjent for sine utskjellinger, mesterlig ironiske, desto mer nådeløse, mot dem som anerkjente ham.

 variant av ordet nåde dukker opp i tittelnovellen, bokas siste, der fortelleren skildrer noen av sine elleve elskere. Igjen refererer teksten til en annen novelle, Tarjei Vesaas’ ‘Japp’, der en hund er på tur med eieren i fjellet. Mannen mister fotfestet, faller, og hunden blir liggende igjen på fjellhylla, krafsende med potene uten å forstå hva som er hendt. Japp ligger alene og vrir på de brune øynene. «Det var på den måten han tenkte, og tenke hadde han sårt bruk for», skriver Vesaas, sitert av Øyehaugs forteller. Hun vet ikke hvorfor det kjennes så fullt av nåde, å få være inne i hodet til en forskrekket hund. Leseren har nådd fram til en av bokas mest alvorlige scener, som også er et novellistisk høydepunkt: undringen over hvordan det er mulig å leve seg inn i et annet levende vesen, et nakent liv på kanten av stupet.

Elskarane mine

Innlevelsens under

Janneken Øverland

Mona Høvrings nye jeg-roman er en broket, energisk fortelling som starter i en tre generasjoners vestnorsk familie­historie. I sent­rum av boka, om bare sjelden på samme sted, er en datter og hennes mor. Romanen befolkes av mange personer og handlingen flytter seg mellom svært ulike geografiske steder og miljøer.

Boka åpner med at romanens jeg-forteller, den voksne datteren Vanessa, tar seg på tak og beskriver seg selv: «Vel. Dette er jeg i alle fall sikker på. Jeg var ei kvinne i noe som kunne kalles mellomalderen. Verken ung eller gammal var jeg den dagen jeg befant meg utafor det der sjøhuset.»

, som hun har kjøpt usett, viser seg å være det andre viktige sjøhuset i livet hennes: Hun har nemlig vokst opp i «et lignende hus, på et lignende sted.»

Disse to sjøhusene, til forveksling like, utgjør rammene rundt fortellingen om Vanessas liv. Først om den tidlige oppveksten med en søster, mor, far, og besteforeldre. Og mange år senere, i det andre huset, om den erfarne og kreative Vanessas nye liv.

I r anen utvider Høvring sitt allerede breie uttrykksregister. I årevis er hun blitt berømmet og prisbelønt for sin livlige lyrikk, for sine originale romanfortellinger og for sin spretne språkstil, med innslag av kvass samnorsk.

Alle disse særegenhetene tar hun med seg inn i årets bok. Kanskje skriver hun nå enda mer utagerende, frekt og huiende, og enda mer poetisk, intenst, sårt og fortvilet.

 tittelen «Som den hellige Teresa av Lisieux» vil antakelig bringe enkelte lesere til Google, for hvem er denne Teresa? Og hva er det ordet «som» står for? Fornuftig nok er boka utstyrt med et knippe korte, informerende noter. Teresa var karmelittnonne, mystiker og kirkelærer og levde i Lisieux i Calvados i Normandie mellom 1873 og 1897. Gravstedet hennes er en turistattraksjon, og byen er landets fremste valfartsby etter Lourdes. Teresa er viktig i norske, katolske miljøer, og noen av tekstene hennes finnes på norsk. Hun tigget seg som ungjente til å bli nonne og ble vigslet som 15-åring. Hun er mest kjent for sitt valg av åndelig vei, beskjedent kalt «den lille veien». Den handler om å vise kjærlighet i det skjulte, og å gjøre små handlinger med stor kjærlighet. Teresa levde et kontemplativt, kort liv med livsmottoet «Mitt kall er kjærlighet». Og hun skrev både religiøse tekster, dikt og skuespill.

Teresa er ikke en person i Høvrings roman, men fortellingene om livet og ideene hennes ligger som en slags grunnmur i bokas handling, særlig over de delene som er knyttet til Vanessas mor.

 er svært ung, opplever familien stor sorg. Vanessas religiøst søkende mor tiltrekkes av Teresas kjærlighetsbudskap så drastisk at hun forlater barnet og reiser ut i verden for å gjøre gode gjerninger. Bare svært sjelden gir hun lyd fra seg, og den morløse Vanessa opparbeider et stort, ubotelig savn. Men hun karrer seg gjennom ungdomstid og utdannelse til et yrke som eiendoms­megler. Gapet mellom den åndelige mora og den praktiske og saklig orienterte datteren preger fortellingen, og de to livsinnstillingene kontrasteres utover i handlingen.

Som den ­hellige ­Teresa av Lisieux

Kjærlighet og kall

Eivind Myklebust

Ein roadtrip til Astruptunet i Jølster og omkringliggjande herlegdomar høyrer med i danninga til ein kvar dunete vestlending med eit grann kulturell sjølvrespekt. Sjølv drog eg dit med to andre slaurar, i ein bil som hadde sett betre dagar, og med ei lomme­bok som skulle sleppe å sjå verre. Plast­laminatet hadde knapt kjølna på førarkortet, og vi kjende livsrøynsla sprengje på for kvar kilometer vi køyrde. Rett nok blei det mest utanomastruplege affærar: Vi sanka inn lødig litteratur frå bokbyen i Fjærland – mellom anna apokryfe skrifter av ein viss Hovland – og dreiv eksperimentelt friluftsliv i skogen oppom det ikkje så reint lite fordoms hotellet Mundal.

Serveringa var stengt, men ei verdsvand dame som gjesta hotellet, forbarma seg over oss og sikra nysmurde sandwichar til spottpris frå kjøkenet. Vi fekk endåtil kjøpe øl. Før vi drog, kravde den myndige dama at vi lagra nummeret hennar, i fall vi skulle møte Gassen eller andre nifse vesen i ville vestlandsnatta. Etter ei våt og svevnlaus natt svinga vi innom Astruptunet og fekk dei unge sjelene våre evig merkte av kunsten.

Mange år etter venta eg telefon frå ein prominent samarbeidspartnar i hovudstadens kulturliv. Då det ringde og ‘Dame Mundal’ dukka opp på displayet, innsåg eg at danningsreisa hadde ført ein kulturlaus bygdeslaur så å seie strake vegen inn i fornemme krinsar.

og Steffen Kvernelands nye bok om Nikolai Astrup handlar omtrent like mykje om kunsten hans som eposet ovanfor. Nei då, eg overdriv og prøver berre å ta duoens føregriping av slik kritikk ved horna: «Kor blei det av Jølsters størs­te målar i alt mylderet? vil dei spørje», dei «namnlause og humørlause kritikarsurpompane», seier Hovland bak rattet på veg heim i slutten av boka. Det er faktisk ein heil del Astrup i mylderet, det er berre veldig mykje anna òg.

Eit førelegg for boka er klassikaren «Frykt og avsky i Las Vegas», med Hunter S. Thompsons rølpete rapportering og Ralph Steadmans rufsete illustrasjonar. Det er ikkje berre sjangernemninga «gonzobiografi» som nikkar dit, i opninga susar Raggen og Kvernis i full fart i ein flammesprutande, svart kabriolet med ‘Born to be Wild’ på anlegget. Ein karaktertru kommentar frå Hovland hentar oss ned på jorda: «Fint her ved Krøderen. [ …] Jørgen Moe var prest her. Han var eit forbilde for far min.» Her er to eldre menn – ein presteson og allroundvestlending og ei brillegeit frå Haugesund – på veg til førstnemnde si familiehytte i Jølster i ein hanglande, sjanglande Toyota Yaris (hybrid). Setebelta på!

 er eit skrinlagt biografi-prosjekt som Hovland tok på seg og la frå seg – alt i offentlegheitas nådelause lys – ein gong rundt tusenårsskiftet. I stillbilete frå ein NRK-reportasje om den varsla biografien ser vi biografen i arbeid ved Jølstravatnet: «[E]g kjenner meg litt i slekt med Astrup som uttalte tidleg i sin ungdom at ‘eg føler meg hensatt til dovenskap’», står det i tekstinga: «[D]et er i grunnen imot min natur å skulle jobbe så pass hardt med noko.» Slikt blir det fort ikkje biografi av, men heller eit lyst- og overskotsprega portrett, ispedd «metaperspektiv, alkoholromantikk og tøys og tull», dryge 20 år seinare. «Kven er det som les biografiar, eigentleg?» spør Hovland tidleg i boka.

Litt restmateriale frå prosjektet, i form av nokre halvhjarta pedagogiske presentasjonar av Astrups liv og kunst, er det plass til. Det er vel naudsynt, men knapt det artigaste i boka. Det beste Astrup-stoffet er ikkje sett frå sentralperspektiv. Kvernelands tolkingar av motiv frå Astrups kunst og liv er ganske få, men veldig gode – Astrups andlet framfor «Kollen» på fram- og baksats er eit mektig skode, og pluss i boka får også teikninga av han i djevelkostyme på bedehustaket. Dei hovlandske stiløvingane (i tradisjonen etter Raymond Queneau, som han omsette i 1996) over soga om det forsvunne stipendet til Astrup, er òg eit midtpunkt – kom for popsong-versjonen, bli for røvarspråk-versjonen og mist det fullstendig under gullpennversjonen. Duoens utstrekte og raffinerte hets av Astrups kunstnarkollega Ludvig Karsten er elles gjentakande høgdepunkt.

 forsvinn i mylderet, er det farta frå gonzosjangeren som gjer det. Det blir mykje dram, drøs og damer – det siste rett nok berre i kunsten til Astrup og skrønene frå livet hans – men foten trykkjer ikkje knallhardt på gasspedalen. Turtalet held seg lågt og stabilt, med i overkant mange oppslag der biografane sit i bilen eller til bords – ofte med ølboksar og akevittflasker, tomme eller halvfulle, og alltid med eksepsjonelt dårleg kroppshaldning. Verken resirkulering av vitsar eller godlynt flåsing får full fyr i teltet.

Fulle fyrar og alkoholromantikk er eit sentralt spor i Hovlands bøker – og ikkje minst i Kvernelands hyllest av han i teikneserieintervjuet frå femteutgåva av «Sveve over vatna» – men her inspirerer dei gylne dropane òg til nokre komiske lågpunkt, som ein «Stefflock Holmes og Dr. Hovland»-krim om eit fotografi av drankarane. «Skål, din slaur!» er slutten på den soga, som på mange andre her.

#000

Astrup

Frykt og akevitt i Jølster

Jonas Bals

I et eurosentrisk perspektiv kan mellomkrigstiden, og krigen som siden fulgte, i dag fremstå som noe særegent europeisk. Men sammenbruddet i sosiale strukturer som rystet blant annet de tyske, østerriksk-ungarske og russiske keiser­rikene etter første verdenskrig, hadde sine motstykker andre steder i verden, som i Midtøsten. Og det er først når man får øye på den japanske, koreanske og kinesiske delen av historien, at den 

Å få øye på slike perspektiver kan både gi aha-opplevelser knyttet til hvor annerledes noe er – men også til hvor mye som er likt. Og akkurat som mellomkrigstidens Europa ikke bare er en historie om fascisme og undertrykking, men også om antifascisme og frigjøring, er den kore­anske historien – her presentert i romans form, i Hwang Sok-yongs mesterverk «Mater 2-10» – full av både helter og skurker. Og noen som er midt imellom, verken–eller eller både–og.

«Mater 2-10» er fortalt i et nokså konsekvent nedenfra-perspektiv, gjennom flere generasjoner jernbanearbeidere. Den åpner imidlertid ikke nede langs togsporene, men høyt til værs, der vi blir introdusert for den oppsagte industriarbeideren Yi Jino. Han gjennomfører en mange måneder lang 

-aksjon på gangbroen rundt en fabrikkpipe, og det er fra denne lille motstandsbasen høyt over bakken vi får et tilbakeblikk på flere generasjoners arbeider- og demokratikamp, slik den ble opplevd av Yi Jinos forfedre og -mødre.

 født i Mandsjuria i 1943, et område som 15 år tidligere blant annet hadde sett en av verdens største anarkistbevegelser frigjøre et stort område i kamp både mot japanske okkupasjonsstyrker og kommunister. Forfatterens familie hadde søkt tilflukt i Mandsjuria etter å ha flyktet fra de japanske kolonimyndighetene, og bodde etter andre verdenskrig tre år i Nord-Korea, før de flyktet til Seoul. Etter et ulovlig besøk til Nord-Korea i 1989 måtte Hwang Sok-yong sone en fengselsdom (han ble senere benådet), og han er kjent for sitt forsoningsarbeid mellom nord og sør.

Biografien kan være grei å ha i bakhodet når man leser familiekrøniken «Mater 2-10». For selv om den handler om såkalte «små» mennesker og deres «ubetydelige» liv, er det en roman om hele Koreas nyere historie, om okkupasjon, frigjøringskamp, om streiker og om en tid der Tankepolitiet (ja, faktisk) slo ned på bokklubber og studiesirkler som om det skulle vært terrorisme.

Bokens tittel er også en referanse til denne dramatiske historien. Mater 2-10 er et strandet, gjennomskutt lokomotiv som står i den demilitariserte sonen som skjærer gjennom Koreahalvøya, der det har stått helt siden Koreakrigen delte landet i to for mange tiår siden. Lokomotivet står der fortsatt, med fronten vendt mot nord, og er blitt et symbol på lengselen etter gjenforening.

 foreligger i norsk oversettelse, etter hva jeg kan bedømme kyndig utført av Ragnhild Eikli, er det med utgangspunkt i den engelske utgaven – men fortsatt med mange koreanske ord i behold. Eikli har i et forklarende og klokt lite forord forsvart dette grepet med at romanen «handler om et lands kamp for selvstendighet og frihet, mot en kolonimakt og utenlandsk styre, et land der nasjonalspråket ble systematisk nedvurdert og angrepet, og befolkningen i en periode ble tvunget til å bruke japansk og ta japanske navn for i det hele tatt å få vanlige borgerrettigheter». Da blir det slik hun ser det, ekstra viktig å beholde koreanske ord, ikke minst i beskrivelsene av det nære og det private, som navn på familierelasjoner og ord som har tilknytning til mat, hus og hjem. Det er et klokt og riktig valg, men gjør nok også romanen litt mindre tilgjengelig. La likevel ikke det være avskrekkende: Om du gir deg i kast med en koreansk arbeiderroman, er sjansen stor for at det ikke er umiddelbar tilgjengelighet du er ute etter.

slektshistorie, og på sitt svakeste også et lite stykke jernbanehistorie, med flere tekniske passasjer. I bokas sentrum står imidlertid et kollektiv, den underjordiske arbeiderbevegelsen i Yeong­deungpo, bydelen der forfatteren selv vokste opp, litt utenfor Seoul. De to brød­rene Ilcheol og Icheol, Jinos bestefar og grandonkel, blir levende illustrasjoner på de valgene befolkningen ble stilt overfor av de japanske okkupantene: samarbeid eller motstand. Mens Ilcheol får bli lokomotivfører, med all den statusen og tryggheten det innebærer, slutter lillebroren hans seg til uavhengighetsbevegelsen, som kjemper både mot Japan og mot kapitalen.

Vi følger utviklingen deres videre inn i den kalde krigen, der diktaturet i nord i lange perioder fikk selskap av autoritære, amerikanskstøttede krefter i sør. Fengslene som ble bygget av japanerne ble stående, torturen bak murene fortsatte, og fagforeningsfolk ble stemplet som «kommunister». Historien ble også skrevet om. En av de store frigjøringskjempene i Mandsjuria, anarkist-generalen Kim Jwa-jin, ble en nasjonalisthelt både i nord og i sør. Og arbeiderne, som hadde kjempet så hardt, ble ifølge Hwang Sok-yong redusert til «bitte små støvkorn» i historien – en urett han har et uttalt mål om å rette opp med romanen. Han lykkes langt på vei, og vil forhåpentligvis egge mange til å lære seg mer om både Koreas og den internasjonale arbeiderbevegelsens historie.

Romanen er fortalt i et nedenfra-­perspektiv

Mater 2-10

Historiens støvkorn

Emilie Johnson Godal

Krig er et slående diffust og presist begrep på én og samme tid, slår det meg etter å ha lest Wencke Mühleisens diktsamling «Det er krig og jeg er krigen». Tittelen illustrerer to av de mulige betydningene: som (geo)politisk situasjon og som psykologisk tilstand. Det er sistnevnte, den indre krigen, opplevelsen av hardhendt uro, som er gjennomgående i Mühleisens samling. Samtidig er denne uroen unektelig et resultat av åpne porer mot nyhetsbildet.

Diktene er delt i fire bolker, der den første i størst grad står i forlengelse av tittelen. Hvordan bearbeide at far var nazist? Med dikt av det nesten arkivariske, men først og fremst personlige slaget, knas belastningen: «hvordan verge meg mot / volden / når jeg er blitt til / gjennom den?» Flere spørsmål melder seg: I hvilken grad er det nødvendig at man forstår seg selv gjennom sine foreldres synder? Og kan en nazist også være en god forelder?

 hans bærer bud om at det ikke er uforenlige kjennetegn i ett og samme menneske, slik samlingen åpner: «min fars hender / kjælte og kilte / tegnet humler, blomster, kirker / på papir / og på stoff / min fars hender / bar våpen / i krigen». Istedenfor å gå inn i den spesifikke situasjonen, forblir diktene på et mer symbolsk plan: én krig, én far, nærmest løsrevet tid og sted. Kanskje er det et vesenspoeng, at krig er krig – forferdelig, uansett? Rent språklig kan det virke fattig, en fare Mühleisens dikt tidvis kommer for nær. Litt som det sanne, men generelle sukket: «Verden er så urettferdig».

Samlingens andre del behandler morsrollen. Arv og foreldre–barn-relasjonen blir med videre fra første del. Innsiktene som formidles, er gjenkjennelige og ofte entydige: «jeg må være varsom / med drømmer for barnet mitt / de kan bli direktiver / som varer livet ut». Det er samtidig hele tiden en opplevd genuin vilje bak diktene, det lyriske jeget framstår som 

 runger ekkoet av Mühleisens forrige voksenutgivelse, romanen «Alt jeg frykter har allerede skjedd». Lengselen etter 

menneske i det som oppleves som en nådeløs periode – både i alder og verden – for at slike relasjoner skal kunne blomst­re: «aldri mer dette spillet / den eldgamle grammatikken / staver kroppen min som en annens / real estate». Engelske uttrykk opptrer tidvis i samlingen, og tilfører både humor og tidsånd.

Det er litt vanskelig å få øye på et overordnet prosjekt bak diktene. I hver del trer de fram i en sammenheng, men sammenhengen mellom de fire delene er vagere foruten den gjennomgående stemmen. «Det er krig og jeg er krigen» streifer gjennom en rekke vesentlige temaer med få dikt til rådighet. Undringen og dybden slipper ikke helt til. Samtidig kommer jeg ikke utenom en sympati for omgangen med erfaringene og verden, og ser at lettheten også kan være et gode som leseopplevelse: «om morgenen tror jeg alt kan skje / om kvelden / får jeg det travelt / alt har ikke skjedd». Noen ganger kan noe være godt sagt med få ord, og så kan man spørre seg om man bør kunne ønske seg mer fra lyrikken.

Det er krig og jeg er krigen

Tidens skarpe tann

Morten Harper

Den veltegnede agent­serien «Krüger & Krogh» av trioen Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein har siden debut­albumet i 2014 blitt en suksess på tvers av den kommersielle tyngdekraften. I et tegneseriemarked dominert av fantasybøker for de unge og humorstriper, er «Krüger & Krogh» en outsider presentert i klassisk franskbelgisk albumformat, som «Sprint» og «Asterix». Hovedpersonene er godt voksne menn i frakk og dress, og handlingen utspiller seg på 1960-tallet.

Det nye femte albumet «I nasjonens tjeneste» er en samling korte serier fra Oslo, med rikelig av både konspirasjoner og tidskoloritt fra hovedstaden. Krüger og Krogh er Norges svar på Men in Black, konspirasjonsteorien om menn i dress som for myndighetene dekker til UFO-observasjoner, med et anstrøk av James Bond og NRKs krimklassiker «Helmer & Sigurdson».

overnaturlige hendelser og spektakulær teknologi står sentralt i seriens intriger, og med vår tids krig i Europa og sabotasjeaksjoner treffer serien en nervøs tidsånd. Det nye albumet åpner med historien «Lekkasjen på Galgeberg», der en interdimensjonal gigantisk blekksprut er en ulmende trussel på Oslos østkant.

Ferden går videre til Vippe­tangen og sjøkanten med et knippe korte serier opprinnelig laget for utsmykning på havnepromenaden, som til dels er tegnet på nytt for albumutgivelsen. Seriene er finurlig forankret i stedenes virksomheter, bygninger og vandrehistorier.

Impulsive Krüger og konservative Krogh er et umake par, og mye av humoren retter seg mot Kroghs bedrevitende stil. Albumet utvikler forholdet mellom de to agentene, men sluttpoengene er ofte forutsigbare og ikke spesielt morsomme. Utdragene fra den fiktive «Håndbok for agenter», som er spredd mellom seriene, fungerer bedre med kløktige detaljer.

De forseggjorte bybildene fra Oslo er noe av det som fascinerer mest ved «Krüger & Krogh». Kabíček, Skandfer og Agdestein er alle tegnere med solid erfaring fra tegnefilm, og det er tydelig at de legger ned et stort arbeid på research og bildedetaljer.

 i det nye albumet har derimot dempet miljøskildringene og bruker større plass på figurene. Det gjør tegning­ene mer dynamiske og øker intensiteten i actionsekvensene, som har fått et filmatisk preg. Denne stilen kan være tidsbesparende for tegnerne, men jeg opplever det som en uheldig utvikling. Heldigvis har albumet en del helsider med den overveldende detaljrikdommen som har vært seriens varemerke.

Albumet avsluttes med hyllesten «Kjells garasje», der Kjell Aukrust er sjef for agentenes verksted, med fantastiske innretninger i Flåklypastil. Historien har tidligere vært trykt i boken «Aukrust i hundre!» (2020), men fortjener et gjensyn.

For nye lesere er det bedre å starte med et av seriens tidligere album, men for fansen er «I nasjonens tjeneste» et snedig hvileskjær.

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Konspirasjonenes Oslo

Daniel Willumstad Gunstveit

I forordet til nyutgivelsen av romanen «La det bare bli blåmerker igjen» fra 2022 redegjør musikerpoetromanforfatteren Pedro Carmona-Alvarez for sin litterære intensjon: «Skriving er for meg en barokk, myldrete syssel satt sammen av alt mulig ræl, slik både tankene og følelsene er det.» Beskrivelsen passer vel så godt til årets roman, «Den siste valsen», en nær tusensiders myldrende, maurtue­aktig mastodont som strekker seg på tvers av flere kontinenter, karakterer, plottlinjer og tidsmessige plan. Den markerer også avslutningen på trilogien som startet helt tilbake i 2012 med det jeg fremdeles mener er en av 2010-tallets beste romaner (og romantitler): «Og været skiftet og det ble sommer og så videre». Her beskrives Maritas utgraving av foreldrenes sønderrivende sorg over sine to døtre, drept av en fyllekjører i Amerika, i en fortid hvor Marita ikke ennå fantes. I «Bergen ungdomsteater» (nok en strålende tittel) har Marita flyttet til Bergen med sin mer eller mindre konstant berusede mor. Hun fester og ligger rundt, og blir etter hvert sammen med Johannes, og senere Andreas, i et intenst og ungdommelig trekantdrama.

Gjenferdene av Maritas søstre hjemsøker trilogien og kaster et dødens lys over alt, også de mest levende partiene. For dette er 

bøker fulle av liv, av musikk, seine kvelder med enorme alkoholmengder og forventninger om alt som skal komme, midt i 1990-tallets brytningstid. Etter som Marita blir eldre, vokser både verden og romanprosjektet. «Den siste valsen» følger henne, Andreas og Johannes fra tidlig i tjueårene, frem til de fyller førti. Marita bor nå i USA, hvor hun etter hvert blir naturfotograf. I romanen går det ofte lange strekk mellom hver gang vi treffer henne, selv om hun alltid finnes der et sted i bevisstheten til Johannes og Andreas – i den forstand blir hun også en av trilogiens mange gjengangere.

anmeldelsen kan kanskje fornemme en viss vegring mot å gjengi plottet i «Den siste valsen», antakelig fordi det er så fordømt vanskelig å gjøre det på en måte som yter det mangfoldige romanstoffet rettferdighet. For hvordan skal man for eksempel oppsummere Andreas’ vei fra stjernestudent i arkeologi på Nygårdshøyden i Bergen til smugler av kunsthistoriske artefakter for en mystisk mangemillionær i etterdønningene av Golfkrigen? Her trakterer Carmona-­Alvarez et annet, mer maksimalistisk og plottdrevet, narrativt gir enn i de mer nedpå skildringene av forholdet mellom Marita og foreldrene. Man skulle kanskje ikke tro det, siden beskrivelsene av et krigsherjet Irak er såpass grufulle, men her er også romanen på sitt mest underholdende, med sitt vell av levende miljøskildringer, tegneserie­aktige bikarakterer og verdenskonflikter som bakteppe. Igjen er det som om forfatteren insisterer: «Ja, dette – men også 

De mest emosjonelt ladde partiene foregår fremdeles i triangelet mellom Marita og foreldrene. I «Den siste valsen» er den alkoholiserte moren eldre, mer dempet, noe som gjør dynamikken mellom henne og Marita enda sårere. Det er mange partier jeg kunne sitert fra, så mye vondt og samtidig vakkert skildret, men her vil jeg nøye meg med denne enkle, fra Maritas tankestrøm: «

, er det som om øynene hennes sier». Og fortvilelsen i svaret, som Marita holder inni seg: «Men det går jo ikke. Jeg er jo ikke dem.» Forfatteren har et ekstremt godt blikk for barnets emosjonelle spagatøvelse mellom sorg og sinne over alt man ikke fikk på den ene siden, og skyldfølelse og omsorg overfor sine foreldre på den andre.

går det dårligst med Johannes av de tre. Fra å ha vært en ung og lovende kunstnerspire (i hvert fall i egne øyne), skifter han nå ham til blod­kapitalistisk forretningsadvokat. Han gjør det svært bra i finansbransjen, er på evig opptur, og etter hvert tvinnes Andreas og Johannes stadig tettere sammen via diverse lyssky aktiviteter. Det er her, en fuktig bergensnatt med altfor mye innabords, at ting virkelig tar av – både for Johannes og i romanen. I en lang og uhyggelig nattlig sekvens, begynner veggene mellom hva som er virkelig og ikke, for alvor å slå sprekker. Uten å røpe for mye, dukker det her opp en ubehagelig (men også humoristisk!) David Lynch-aktig skikkelse ved navn Jørgen Agder (en annen gjenganger), som får en helt sentral rolle i den uhyggelige avslutningen. «Sånn er det med døden. En slags sløyfe», heter det et sted i «Og været skiftet …». Og til slutt kommer den jo hit også, døden, slik den også utgjorde starten på hele trilogien, og knytter det hele sammen på bekmørkt, men genuint overraskende, vis.

I tillegg til disse hovedlinjene myldrer det av små historier, lange, nattlige samtaler om det som har vært og det som kanskje skal komme, usmakelige bipersoner, spøkelsesfortellinger, religiøse betraktninger, musikk, poetiske bilder, gjentakelser og omveier, og mye, mye mer som skaper en ordentlig rik leseopplevelse. Det er for eksempel lenge siden jeg har lest så levende og varme beskrivelser av hunder i skjønnlitteratur.

at «Den siste valsen» er en visuelt vakker bok. Den er designet av en annen mursteinsforfatter, Johan Harstad, og selv om han og Carmona-Alvarez arbeider på ulike litterære frekvenser, har de til felles hvordan de utnytter romansjangerens elastisitet – de synes å insistere på at romanen kan være flere ting på én gang. Carmona-Alvarez’ vilje til å hele tida drive teksten videre inn i nye rom, frem til uventede steder, og å ta alt – høyt og lavt – på like stort alvor, gjør at romantrilogien aldri står i fare for å stivne i formen eller bli uinteressant, men gjør at den snarere kan bli stående som et høydepunkt i et sterkt forfatterskap.

De synes å insistere på at romanen kan være flere ting på én gang.

Den siste valsen

Dødsdansen

Karoline Henanger

Først trodde jeg Gruffalo bare var enda et masete konsept som kloner seg sjøl fortere enn noen kan si «kommers». Men dette er faktisk bare den tredje boka om den rufsete karen og den smarte musa siden 1999. Sett bort ifra noen puslespill- og klaffebøker, naturligvis. Noen filmer og en del 

Men bøkene handler om fantasi, kløkt og fortellerkunst – og nå er en etterlengtet oppfølger her.

 hovedpersonen er ingen gruffalo, men ei snarrådig, askeladdensk mus. Han er kanskje minst, men det gjør ikke noe så lenge han også er smartest. I den første Gruffalo-historien var engelske Julia Donaldson inspirert av et kinesisk eventyr, og i «Bestemor Gruffalo» er det fortellingen over alle fortellinger som danner bakteppet.

Med plottet henta fra «Tusen og en natt», der evnen til å fortelle spennende historier redder liv, er dette en hyllest til fortellerkunsten.

Også her står det om livet. Musa blir fanget av store og lille Gruffalo, som skal lage middag til bestemor som kommer på besøk. Men de får seg aldri til å kaste den kvikke gnageren oppi lapskausen før han har fortalt ferdig neste historie. Og sånn holder de på helt til musa rømmer (og ikke blir satt barn på, som i originalen). Den lykkelige slutten er dobbel, for bestemor har uansett slutta å spise kjøtt.

å si at jeg er litt skuffa? Ikke over at bestemor Gruffalo er vegetarianer, men av den litt forslitte gjenbruken av «Tusen og en natt». Det er selvfølgelig bra at unga får litteraturhistorien inn med nattaboka (fireåringen har ennå ikke blitt lei av den litterære referansen). Samtidig skulle jeg ønske at Julia Donaldson gjorde flere forsøk på å finne opp hjulet på nytt.

Her er det til og med de andre barnebøkene til forfatteren som utgjør metahistoriene musa forteller over gryta. I det klebrige landskapet mellom tolkning og gjenbruk, befinner denne boka seg litt nærmere det siste.

Ja, klassikerne må bli fortalt igjen og igjen for at de ikke skal havne i lapskausen – men det å lage åpenbart planlagte bestselgere basert på allerede utarbeida tanker og ideer har fått en litt emmen smak etter KI. Jeg tror ikke nødvendigvis at KI er brukt her, men jeg forventer uansett hjemmelaga mat uten halvfabrikata.

 skrevet på rim, som resten av bøkene til Donaldson. Det gjør dem egenarta og mer imponerende – spesielt i Håkon Viggens oversettelse, som vitner om stor kjærlighet til det norske språket.

Bestemor Gruffalo

Tusen og en Gruffalo

Bjørn Ivar Fyksen

Hovedpersonen i Tore Renbergs siste roman er til å begynne med en løfterik romanfigur. Ikke bare fordi hun er en blendende skjønnhet, eller fordi hun som adoptert fra India til oljehovedstaden Stavanger representerer det moderne Norge på interessante måter. Og faktisk heller ikke først og fremst fordi hun i ungdommen, full av liv og ikke minst lyst, river russedressen av Renbergs litterære alter ego Jarle Klepp og rir ham ekstatisk inn i den nordiske vårnatta, voksenlivet og det gryende nittitallet. Ja, scenen er både minneverdig og, tja,

– «ha ha, jeg har pult så mye pikk, jeg har sugd så mye russepikk, jeg har blitt helt pikkihodet» – men slik Jarle blir liggende ør og utkjast i gresset etter det korte basketaket, mister også romanen noe av piffen da vår heltinne, Agate Milde, forlater barne- og ungdomstiden.

I starten av «Et livsforsøk» er Agate derimot sju år og noe i moderne fiksjon så sjeldent som et litt usympatisk barn med brun hud. Hun er skoleflink og fremmelig, greit nok, men også selvhevdende, hånlig og belærende. Ikke minst liker hun å rette på andre: «Agate sa at det ikke heter 

, det heter tilbakestående.» Boka gjør punktnedslag i Agates «livsforsøk» – hennes versjon av et nokså midt på treet moderne, norsk livsløp – fra 1979 og frem til slutten av 2026, og selv om det ikke er en original romanidé, så er den god: å se det moderne Norge gjennom nesten et halvt århundre, fra synsvinkelen til et individ som med kombinasjonen av middelklassetilhørighet og hudfarge ser «verdens lykkeligste land» både innenfra og litt fra siden på samme tid. Til syvende og sist er det likevel ikke forsøket på å framstille et levende, pulserende liv Renberg her lykkes best med.

ungdomstiden forvandles Agate nemlig til en svært så fornuftig og dempet voksen. Hun blir lærer og rektor; hun får passe mange barn med middels store problemer med sin milde og friksjonsfrie mann. Hun blir med andre ord en mønsterborger av en middelklassekvinne, men bare en middels fascinerende romanperson.

Riktignok kunne nettopp det vanlige og representative gjort henne interessant, men sant å si oppleves ofte nedslagene i livet hennes som for lite utbygde og romankomposisjonen etter hvert som litt skjematisk: I hvert kapittel møter vi Agate i en ny livsfase, midt i en situasjon som Renberg lar spille seg ut før kapitlet oppløses i en kaotisk bevissthetsstrøm som kobler scenen sammen med tidligere glimt fra livet samt hendelser fra moderne norsk historie.

livsforsøk etter hvert som litt papirknitrende, til tross for at Renberg som alltid har en nydelig språkføring, med stor entusiasme og høyt trykk. Midtveis i boka ledes da også leserens nysgjerrighet inn på et annet, men svært boklig spor: Da Agate skal rydde ut etter sin avdøde, litt distanserte, men høyt elskede far, finner hun dagbøkene hans. Der er det – gjennom tiår etter tiår – knapt spor av levd liv overhodet. Faren har vært en lidenskapelig leser, og journalene er så å si utelukkende fylt av notater om litteratur. I dette kapitlet – et av romanens lengste – trer konturene av et menneskelig mysterium fram: Hvordan ser eksistensen ut for et menneske som tilsynelatende alltid har søkt mening et helt annet sted enn i hverdag, familie og arbeid? Dette blir jeg gående og gruble på, og når «Et livsforsøk» er over, er jeg fremdeles mer interessert i faren og hans litterære lengsler enn i datterens faktiske liv.

Selv om vi nesten ikke får vite noe om ham, er faren på mange måter stormens øye i Agates virvel av liv; ordet «pappa» benyttes mange hundre ganger i romanen. Også i bøkene om Jarle Klepp er farstematikken viktig, og det aner meg at Renberg her bare har presentert første akt i en langt større fortelling. «Et livsforsøk» er ikke et mesterverk, men en interessevekkende opptakt.

Et livsforsøk

Et halvt liv

Even Teistung

Leonard Karahodas debut­roman «Hvite Drin» tar sats i en av modernismens urscener: Gjennom et påskudd – i denne romanen en grandonkels plutselige død i Kosovo – reiser den navnløse fortelleren gjennom et landskap som på samme tid er familiehistorie og realhistorie. Fortelleren, en ung mann som arbeider som stipendiat i historie ved Universitetet i Oslo, får beskjed om at «onkel Mon» er død, og denne nyheten, som kommer på toppen av et brudd med kjæresten Madelene, leder ham til å reise til Kosovo, familiens hjemland, for å besøke sin mor, og etter hvert for å oppsøke stedene grandonkelen har lev.

Allerede her finnes en av grunnene til at «Hvite drin» er en av de beste debutene jeg har lest på lenge. Denne enkleste av alle narrative strukturer skaper rom for en svimlende – og samtidig helt prosaisk! – reise gjennom totalitarismens århundre, gjennom en families indre konflikter, og det uoverstigelige problemet med å forstå fortiden og hva som drev menneskene da. Dette er, i all hovedsak, romanens handling: Fortelleren reiser rundt i Kosovo og graver i fortiden – så reiser han hjem.

 er tilstrekkelig talentfull, vil et slikt narrativt premiss kunne gjøre nært sagt hva som helst til romanstoff. Når jeg leser «Hvite Drin», blir jeg igjen og igjen slått av romanuniversets 

: fornemmelsen av å være i en verden som i teorien kan ekspandere og ekspandere, og som, lik elva den er oppkalt etter, stiger og synker, tykner og tynnes. Det finnes en 

 i denne romanteks­ten: Hvert bynavn, hver nye slektning som nevnes, alle matrettene boka er gjennomsyret av, og Karahodas åpenbare glede over å beskrive de mange små detaljene som utgjør dagliglivet og det for meg og mine norske øyne særegent 

 i denne kosovoalbanske reisen, gir romanteksten en fylde som synes å overskride det vi kaller «virkelig». Og likevel er jeg aldri i tvil når jeg leser, om at det jeg leser, 

er virkelig: at det fanger en form for sannhet. I en av svært mange sterke sekvenser, hvor fortelleren har rota seg borti en tilfeldig begravelse, observerer han et barn som bryter med alvoret, idet det løper etter en hund bort til en gruppe kyr:

Gutten løp etter, og da han var borte ved kyrne, gav han seg til å raute høyt så alle hørte det. Vi så alle i hans retning, eller vi vendte oss mot ham med overkroppene, men uten å løfte blikkene, uten å se opp. Å se opp ville ha betydd å forplikte seg til en erkjennelse. Det ville ha betydd å se for mye. Hunden og kyrne hadde ingen slike forbehold. De var oppstemt og rautet og gjødde tilbake, og hunden hoppet på og veltet gutten, som med det samme reiste seg leende opp igjen. Moren småløp bort og hentet sønnen sin, og sa noen ord til ham på vei tilbake til gårdsplassen. Gutten skjøv frem underleppen som en gjedde og kastet et blikk over skulderen, bort på hunden og kyrne. De hang som ham skamfullt med mulene.

I denne scenen er tekstens liv helt påfallende, og nettopp dette trekket skiller Karahodas debut fra så uendelig mange andre: Tekstens (metaforiske) tykkelse gjør den på samme tid distinkt virkelig 

distinkt romanaktig. I kombinasjon med det familiehistoriske stoffet er denne tykkelsen så å si oppskriften på en god roman av en viss type.

 bare om virkelighetssans, det handler også om språk. I Karahoda har den norske litterære faunaen fått en forfatter hvis språktone mer enn noe er 

. Jeg har tenkt underveis at det framstår som om boka egentlig er oversatt av en litt uvøren oversetter, for det hefter noe fremmed, forstyrrende, nesten tilsikta snålt ved den. For eksempel kan han skrive at «Under sengen satt en gruppe sammensvorne støvdotter i sluttet ring», eller at de gikk langs en «siklende bekk», eller, i en setning som synger usedvanlig, men i denne romanen ikke skiller seg voldsomt ut, at «Bortenfor beitet løftet lendet seg til en lav runding som noen av kyrne solte seg på». Les det igjen! Smak på klangene! Boka er breddfull av denne snåle språkføringa, halvveis flytende og halvveis anstrengt, liksom Karahoda tvinger fram språklige blomster der de ikke hører hjemme. Men skjønt det står i fare for å bikke over, og jeg av og til lurer på om mannen har kontroll på hva enkelte ord egentlig betyr, så bidrar det til å gi teksten dens særegne fortellerstemme – en stemme jeg, i mangel på bedre uttrykk, 

. Og når den samme fortelleren, i en av bokas vakreste similer, skriver at den avdøde grandonkelen «bar ordene sine varlig mellom hendene, slik man bærer en breddfull suppeskål», kan jeg ikke annet enn å si: nettopp sånn.

Det hører med, som siste grunn, at jeg har en dyp forkjærlighet for vandrende, observerende fortellerskikkelser som graver rundt i familiehistorie og realhistorie, uten at det behøver å være nevneverdig med plott. Karahoda plasserer seg i et litterært landskap som resonnerer i meg med uhørt kraft: Han stiller seg i selskap med W.G. Sebald, Lea Ypi og Eduardo Halfon. Og skjønt «Hvite Drin» ikke har den samme kraften som disse forfatternes verk, er det likevel ikke til å komme unna at dette er en debut av det sjeldne slaget.

Det finnes konsistens ­i denne ­romanen.

Hvite Drin

Tidens elv renner langsomt

Geir Pollen

Finlandssvenske Kjell Westö, kjent og priset særlig for sine historiske romaner om den finske mellomkrigstida, legger i sin nyeste roman, «Koda», handlingen til et forfatter- og kunstnermiljø han selv har vært en framgangsrik del av gjennom førti år. Plottet spenner forventningene. Når romanen begynner, sitter den aldrende suksessforfatteren Willy Thelin på scenen og må ta inn over seg at den nye romanen hans for første gang i karrieren verken begeistrer publikum eller kritikerne. Og hva heter den nye boka? Jo, «Koda»! Tittelen er hentet fra musikkvokabularet og betegner det avsluttende partiet i et musikkstykke. Der er det Willy befinner seg: rett før fallrepet. Så vondt og vanskelig det er, må han se på at andre, yngre kolleger okkuperer rampelyset.

Når framtida ikke har mye løfterikt å hvile øyet på, er det en god plan å heller se seg tilbake. Oppgaven med å sette 

ut i livet betror Westö, fikst nok, ikke forfatteren, men forleggeren hans. Anders Montag, Andy blant venner, har hele sitt forleggerliv stått last og brast med Willy. Samtidig vet han at forfattere ofte er «begavede mennesker, men begavelsen er som regel ensidig, og rause personer er de sjelden. Jeg er bedre skikket enn dem til å fortelle denne historien.»

1980-tallet og Kommando Kronopio, en gruppe unge, opprørske, utagerende mennesker som med varierende talent og gjennomføringskraft setter seg fore å bli kunstnere. Navnet har de avledet fra en boktittel av Julio Cortázar, et tidstypisk forbilde da litteraturen skulle sparke seg løs fra 1970-tallets sosialrealisme. Willy når altså målet, Andy foretrekker å bli en høyt respektert leser av det andre har skrevet, mens gruppens karismatiske lederskikkelse, overklassejenta Corinne, som forleggeren og forfatteren begge har intenst erotiske, aldri helt forglemmelige forhold til, dropper ut, studerer juss og ender opp som «maktmenneske og styrevervgrossist». Med andre i kretsen går det verre. Niko Vuolle, for eksempel, blir frastjålet historien til det som kunne ha blitt hans debutroman, og forsvinner deretter til utlandet for mer enn en mannsalder. Tyven er en konkurrent i vennegjengen. Gjett hvem?

Det meta-inspirerte grepet – å presentere «Koda» som en roman om en roman, ført i pennen, som man sa i gamle dager, ikke av forfatteren selv, men forleggeren hans – kunne ha gitt Westö frihet til å gå utenom de mest konvensjonelle romanoppskriftene. Den friheten benytter han seg ikke av. I stedet leverer han en ulastelig velskrevet, streit romanfortelling, uten forstyrrende særpreg av noe slag. Er det forfatterens overdrevne hensynsfullhet som gjør at «Koda» aldri føles viktig, aldri varter opp med en setning som virkelig hugger tak? Googling på det rike utvalget av boktitler, personnavn og, ikke minst, stedsnavn i Helsingfors og omegn, gir ingen treff som kan underbygge mistanken, men likevel kan jeg ikke dy meg for å tenke at den omtalte innpakningen ikke er annet enn en hendig måte å kamuflere at «Koda» egentlig er Westös altfor engstelige, taktfulle fortelling om eget og nære kollegers ungdoms- og voksenliv.

konstaterer forleggeren at selv om han mangler begavelsen til forfatterne sine, må det bli hans lodd å lete etter den bunnsorgen i livet – «forsøke å fange dens farge og toneart» – som ingen av forfatterne hans våger å møte, «ikke fullt ut, ikke ennå». Døden, altså. I mitt 74. leveår er den umulig å stikke under stol, så hadde jeg ikke vært kritiker, kunne jeg for så vidt bare ha lukket «Koda» og pustet lettet ut: Her er ingenting som ryster mer enn vanlig. Gjenstår bare å legge til at Erik Krogstad, 

i oversetterfaget, kommer trygt og godt fra en jobb som neppe skriver seg inn blant hans større utfordringer.

Koda

Forleggeren forteller

Jon Fosses «Vaim Hotell» følger opp tragikomiske elementer fra fjorårets roman i en planlagt trilogi. I «Vaim», første bind, førte tre menn ordet. Alle hadde forbindelser til Eline, en kvinne med sterk vilje og svak forståelse for andres grenser, noe som ga romanen atskillig humor. Komikken videreføres i andre bok, som har enklere struktur. Midt i en trilogi utgjør den et mellomspill, kanskje en bagatell innen forfatterskapet. Samtidig viser romanen seg mer kompleks jo mer man leser. Jeg blir på kanten av sjøsyk av å prøve å forstå hva som foregår i «Vaim Hotell». Små detaljer, som skifte av verbtider og synsvinkler, blir avgjørende.

Første forteller, Gjesten, ankommer Vaim i en bil han nettopp har kjøpt. Han kjører tilsynelatende uten mål og mening. Med seg inn på hotellet har han to tunge kofferter, skildret på måter som henspiller på Dag Solstad (blytunge kofferter går igjen i flere av hans bøker) og Franz Kafkas romaner, idet hotellet byr på et sammensurium av tvetydige hendelser og dulgte anklager mot Gjesten. I det forfalne nabohuset ser han et slags gjenferd. I siste del av romanen overtar den handlekraftige innehaveren av hotellet, Brita, fortellingen. Hennes avslutning oppleves som for kort. Den skaper ubalanse, i et ras av hendelser som ikke kan gjengis uten å røpe for mye.

Gjesten får rom av Brita, som òg driver Vaim Kafé. Han går til Vaim Handelsbu for å kjøpe toalettsaker, men Handelsmannen overbeviser ham om at han trenger fiskeutstyr. Gjesten finner ikke lommeboka når han skal gjøre opp for seg. Pakken med stang og snelle, håv og sluker flytter seg på merkelig vis. Driver Brita og Handelsmannen gjøn med ham? Er romanen en slags allegori over kapitalismens intrikate spill med priser på varer og tjenester, ikke ulikt opplevelsene til en forteller i forrige roman? Ettersom Gjesten ikke lenger har penger, foreslår Brita at han betaler for rommet ved å levere sei til henne, fisket fra kaikanten – eller ved å skifte lyspærer på rommene.

 som en fisk i garnet til Brita og Handelsmannen. Samtidig antyder romanen at Gjesten kan ha sine egne svin på skogen. Han blir stadig gjenkjent i Vaim. En gang var det bilde av ham i avisa, «eller i aviser» som han noe upresist retter seg selv, i den velkjente tankestrømmen Fosses romaner består av, uten punktum. Gjengivelsen av Gjestens og Britas bevissthetsstrøm er en sak for seg. Når en liten bok består av nærmere fire hundre formuleringer som «tenkte eg», «tenkjer eg» og «seier eg», blir stilen en anelse monoton. For tida leser jeg bøker høyt – en skjerpende del av kritikerarbeidet. Høytlesningen forsterker inntrykket av overdrevne gjentakelser. Jeg vet at jeg gjentar en velbrukt, nesten utslitt kritikk av Fosses prosa: Stilen 

 bevisst repetitiv – og har vært det siden 1980-tallet. Gjentakelsene har åpenbart en musikalsk funksjon, men konsentrert i «Vaim Hotell» blir effekten trettende.

Dialogene er utformet med bruk av ekko-virkninger. Brita gjentar for eksempel Gjestens formuleringer, med en destabiliserende effekt på teksten. Det litterære grepet skaper en tvetydig stemning av komikk og uhygge:

Ja det er mitt, så kan eg ikkje no få det tilbake, seier eg

Vaim Hotell

På kaikanten

Etter at Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen og Roy Jacobsen døde i fjor, er det i tur og orden kommet posthume utgivelser fra deres hånd – muligens ikke høydepunktene i sine respektive forfatterskap, men leseverdige. Når jeg fabulerer om hva mer disse forfatterne muligens kunne tenkes å ha etterlatt seg i skrivebordsskuffen, kommer jeg samtidig i tanker om den typen jubileums- og «deluxe»-utgivelser fra avholdte artister og for lengst oppløste band som til stadighet utgis, gjerne inkludert en bonus-CD med alternative versjoner og tidligere uutgitte låter.

Ofte tenker jeg at det er gode grunner til at disse opptakene er blitt valgt bort ved tidligere utgivelser, for som regel skal du være en usedvanlig hengiven fan for virkelig å glede deg over de uslepne diamantene; låtene kan gjerne slutte midt i et vers med noe skrammel fra trommesettet og litt oppgitt latter fra bandmedlemmene. Den nye boka av Ingvar Ambjørnsen som Cappelen Damm utgir i disse dager, minner om en sånn ekstra-CD.

, med undertittelen «litterær dagbok», er oppkalt etter bydelen i Hamburg der Ambjørnsen bodde store deler av livet. De korte tekstene i boka er mer notater enn dagbøker – mer usammenhengende fragmenter enn kronologiske opptegnelser – men de er i høyeste grad litterære, i betydningen fiktive, selv om fortelleren kan minne om en versjon av Ambjørnsen selv. Vi møter en forfatter som reker omkring i dystre gater, inn og ut av nedslitte, nikotinfargede buler; han og vennene drikker rødvin og hører på Miles Davis fra hans mørke, elektroniske fase, og igjen og igjen blir leserne presentert en ny variant av det som kanskje er det viktigste motivet i Ambjørnsens forfatterskap: den avsondrede sonen på siden av samfunnet, der forsofne eksistenser kan slikke sine sjelelige sår i skjul for A4-menneskets misbilligende blikk. En bortgjemt kneipe, en kolonihagehytte ved elva, et hemmelig trykkeri med gammeldags blysetteri der en bitte liten, stillferdig typograf utholder sin verdige ensomhet under eksistensens tunge hvelving.

På sitt beste har de nattlige tablåene fra Hamburgs urbane landskap en melankolsk, filmatisk kvalitet som snakker fint med Ambjørnsens øvrige forfatterskap, men de fleste av tekstene framstår mest som uforløste novelleideer som på notatmaner renner ut i impresjonistiske funderinger om løst og fast. Litt om byoriginaler her, litt om kroppslig forfall der, noen betraktninger om Axel Jensen eller om kråker strødd utover og innimellom. Den avsluttende teksten bygger opp en aldeles nydelig julemiddagsscene, som så brått kuttes av. Leseren kan nesten høre litt oppgitt latter og skrammel fra trommesettet.

 Alf van der Hagen fra 2023, «Ønsk meg heller god tur», forteller Ambjørnsen at Eppendorf-notatene så dagens lys i bloggform og etter hvert fikk et videre liv som lydbok, innlest av Kristoffer Schau. Det er altså ikke rent sop-i-hop fra nederst i skuffen forlaget her presenterer, men originaltekster er det heller ikke, og knapt av interesse for andre enn de mest hardnakkede Ambjørnsen-entusiastene. For dem som savner en dose Ambjørnsen i kortformat, kan jeg heller anbefale å lete fram igjen de flotte novellesamlingene hans fra nittitallet.

Eppendorf-­notatene. Litterær Dagbok

Skranglete bonusspor

Kåre Bulie

Da Ingrid får kreft, sjokkerer legen henne ved å fortelle at mulighetene for behandling er dårlige: Lav «koeffisient» gjør at hun ikke prioriteres. I øynene til det sorteringssamfunnet Norge er blitt, har den hardt rammede kvinnen uten mann og barn ikke den betydningen som må til for at landet skal hjelpe henne.

«Det er egentlig et enkelt regnestykke som ligger til grunn, selv om politikerne har gjort sitt ytterste for å tåkelegge det», sier legen til henne. Han legger til: «Rettferdighet er for barn. Vi andre må forholde oss til virkeligheten.»

Med den ensomme Ingrids livskrise introduserer den mangeårige NRK-programlederen Sigrid Sollund det fremtidsfellesskapet hun har diktet opp. Abort­rettighetene er blitt innskrenket, Frp har lagt ned Vinmonopolet, og Norge har fått EU-medlemskap. Som romanens tittel, «Hevnklinikken», antyder, aksepterer imidlertid ikke alle livet under nyordningen.

jobbet «som en slags torpedo for en obskur klinikk» – og endog sittet i fengsel. Hennes lyssky arbeidsgiver var etablissementet i boktittelen. Utgivelsen består av ytterligere tre deler med hver sin hovedperson. Til felles har alle skikkelsene at de bærer på misnøye. Gradvis går det opp for leseren at de samme menneskene går igjen i flere av fortellingene – og hvordan partiene griper inn i hverandre. Men Sollund nøyer seg gjerne med antydninger og krever i så måte sitt publikums fulle oppmerksomhet.

Historiene i «Hevnklinikken» er dessuten bundet sammen av tittelforetakets dystre virksomhet og det groteske drapet på en kvinne og den eldre legen som viser seg en gang å ha vært dets sjef. Slik sett er utgivelsen en spissfindig konstruert kriminal­roman. I tråd med tittelen står hevn­motivet sentralt i flere av livsskjebnene den kaster lys over.

 mer enn som så. Foruten å ha dystopiske trekk vil romanen både bedrive satire og, på journalistens vis, sette problemer under debatt. Sollunds plassering av handlingen i nær fremtid sørger for at samfunnsendringene ikke er mer omfattende enn at forholdene er gjenkjennelige.

Stikk til kunstig intelligens og digitalisering, for eksempel, ledsages av gjøn med moderne familieidealer og arvestrider. Også den bransjen Sollund arbeider i til daglig, gjør hun til scene. En fallert avisreporter kommer på sporet av bokens mordsak og håper på revansj. Den han kan takke, er en flørtende frisør av den gamle skolen.

Først og fremst er det likevel helsevesenet, legene og de mulighetene teknologien kan komme til å åpne for på den arenaen, forfatteren dikter om. Romanen hennes tematiserer så vel organ­donasjon som surrogati. Sollund vil i det hele tatt si litt av hvert om mangt.

 stillestående start utvikler «Hevnklinikken» seg til en mer fartsfylt og stadig artigere roman. Sollunds tallrike dialoger og hverdagsnære språk flyter ledig – på en måte som gir inntrykk av ambisjoner om å problematisere og underholde mer enn om å skape kunst. Bokens mange frustrerte typer gir henne begrenset med plass til å utvikle hver enkelt.

Hevn­klinikken

I krim og kjærlighet

Egon Låstad

Fire år etter det prisbelønte verket «Kvit norsk, mann» (2022) gnistrer det igjen av Brynjulf Jung Tjønns forfatterskap. Både oppfølgeren «Norsk kjærleik» (2024) og fjorårets bildebok «Kva tenker du på?» belyser sider av den samme kjernetematikken, tilhørighet – men ikke like sterkt. Denne gangen skriver Tjønn med fornyet intensitet.

Ungdomsromanen «Bøen» er fiksjon, men med klare selvbiografiske elementer. Teksten går i rette med inngrodde holdninger i et avsond­ret norsk vestlandsmiljø. Boken handler om adoptivbarnet Ragnar som uvillig forsøkes oppdratt som odelsgutt; faren er sterkt jordbunden mens moren bærer på en depresjon. Mor og sønn holder hverandre oppe. Konflikten mellom far og sønn driver fortellingen.

Å være hvit, norsk mann er talende nok ikke lenger et ønske hos forfatteren, noe som blir klart gjennom et nært og nådeløst fars­portrett. Åpningskapittelet slår an en konfliktfylt tone, med en tekst formet som et dikt: «Eg dyttar hjartet tilbake i brystkassa til far / Den slimete, blodige muskelen. / Som nesten glir ut av hendene mine. / Eg dyttar. / Eg skyv. / Og slår.»

 i Tjønns forfatterskap, ungdomsromanen «Smadra» (2018), handler om en mor som utøver vold. Vold i nære relasjoner er også motiv i den nye romanen. Faren på gården slår ikke bare bøen, men også sin adoptivsønn og kone – hvis de taler ham imot. Verst er den psykologiske volden, hvor det hamres inn at sønnen er feminin og veik. Ragnars respons er å ta eierskap til det hele – ved å anlegge langt hår. Medeleven Eivind både slår og truer: «Eg skal dytte deg ut i elva. Eg skal sjå på at du kjempar for livet.» Her alluderer Tjønn kraftfullt til Beheim Karlsen-saken i Sogn 1999.

Interessant nok viser forfatteren at også karakteren Eivind lar seg intimidere. Når venninnen Vera kommer Ragnar til unnsetning, 

Eivind blikket ned. Romanen har flere slike fascinerende partier hvor forfatteren leker seg med språk og ords betydning. Adoptivfarens språkfattigdom møter sterk språksikkerhet hos fortelleren.

Navnevalgene i boken har en etymologisk betydning som understreker karakterenes funksjoner. Overtydelig vil kanskje noen si, men i en ungdomsbok er dette et vellykket grep. Vera (tro) symboliserer håp, mens mobberen Eivind representerer livets harde realiteter. Navnet hans er sarkastisk nok norrønt for «seierherre» og «vinner av lykke». Hovedpersonens navn Ragnar betyr «skrekkens kriger», men faren kaller ham i stedet Ragna – og mener han hører hjemme på kjøkkenet. Det han ikke vet, er at Ragna betyr «guderåd». Utover i teksten tar fortelleren flere allmektig grep.

et traume fra barndommen som gjør ham sårbar for overtro. Denne skrekken tar fortelleren tak i og baker inn mørke elementer fra den norske folkediktningen. Gjennom en rekke drømmesekvenser manes det frem noe diabolsk og fremmed hos fortellerpersonen, først i form av en flaggermus, senere også som Nøkken. I de mest konfronterende partiene vrir fortelleren kniven rundt i det samme hjertet som han innledningsvis forsøker å redde.

«Eg har lenge førestilt meg at hjartet til far ikkje er ein muskel, men ein mørk myrklump fylt av spytt og stein», står det i en av de mest dramatiske nøkkelscenene. Sønnen berger sin far, men med ambivalente følelser. Hovedpersonen slites mellom vonde og vare følelser. Tankene fremstår som ugress, ikke ulikt Per Dybvigs bilder i boken; det er mørkt, tett og uregjerlig, men samtidig skjørt – og originalt.

I et tidlig minne ønsker hovedpersonen faren sin bort. Som barn står han syngende ved vinduet og ser sin far kjøre traktor. I tankene styrer han traktoren bort fra gården og ut i vannet. Illust­ratøren griper fatt i denne scenen med et foruroligende grep. Den hvite elven vasker alt bort.

Bøen

Vestlandsmørke

Hanne Kristin Wolden

Det er nyttårsaften, og Iris er på fest med vennene sine. De er voksne, i 30–40-åra. Det er såkalt god stemning, snart skal de ut, drikke mer champagne og se på raketter. Plutselig får hun, hovedpersonen, en melding: «Kan du huske om jeg noen gang var voldelig mot deg?» Iris går inn på badet, setter seg på dolokket og puster dypt med magen.

Spørsmålet, som får stå alene på en side, er utgangspunktet for Linn Strømsborgs sjette roman. Det er Mattias som spør – en fyr Iris var sammen med på videregående. Strømsborg, som ofte skriver med et lett språk og en tydelig agenda, nådde sitt foreløpige litterære høydepunkt med romanen «Aldri, aldri, aldri» (2019). Da handlet det om fenomenet frivillig barnløshet. Denne gangen skal det, skjønner vi tidlig, handle om vold i nære relasjoner.

 jeg noen gang var voldelig mot deg? Et spørsmål på Messenger, tjue år etter endt forhold. I seg selv tror jeg et slikt spørsmål kan fungere som inngang til noe som virkelig 

være litterært interessant: Hvorfor tar en eks-kjæreste kontakt, tjue år senere? Hva kan komme ut av en undersøkelse av en eventuell destruktiv relasjon langt tilbake i tid? Og ikke minst – kan man stole på hukommelsen? Hvis dette lykkes, kan leseren få tre inn i teksten og tenke, minnes og reflektere, og eventuelt trekke noen konklusjoner, hvis det faller seg slik.

Men i Strømsborgs roman blir ikke leseren invitert inn – det meste serveres som ferdig tygget innsikt. Vi følger den voksne Iris, som gjennom romanen ser tilbake på forholdet med Harald og minnes et betydelig antall små og store urettferdigheter han utsatte henne for. På sitt verste er det grusomme og, ikke minst, straffbare hendelser: Harald presser seg inn i henne når Iris har sagt nei eller later som hun sover. Vanligere, og ille nok, er den daglige kontrollen, trakasseringen og kjeftingen som Iris lever med gjennom tre år. Denne redegjørelsen, som kanskje kan kategoriseres som en type traumelitteratur, er svært tydelig i sitt ærend. Historien fortelles ensidig og enkelt fra Iris perspektiv. Dermed får spørsmålet som stilles innledningsvis, gang på gang et krystallklart ja som svar. Leseren reduseres til et vitne til en sørgelig fortelling, med tydelige konklusjoner og lærdom. «[K]jærester kan man ligge med. Når man vil? Nei, det er ikke sånn. Vi har lært det nå, vi har terpa på samtykke og at det er viktig og at det er lov å si nei, også i et forhold.»

 milligram i meg som mener at tematikken her er uviktig eller feil på noen måte. Men som roman hadde den hatt godt av en åpnere tilnærming – jeg tenker for eksempel på Ingrid Z. Aanestads nylig utkomne «Eit verkelig liv», der minnene av et destruktivt forhold kommer fram med en betydelig sterkere litterær fintfølenhet. Nå skal det sies at Strømsborg nok skriver for et yngre publikum, fortellingen egner seg best for de som er på vei ut i sine første seksuelle kjærlighetsrelasjoner. Jeg tror gjerne historien om Iris og alle lærdommene kan gjøre susen i et klasseromsbesøk om sex og samliv på videregående skole. Men også unge lesere fortjener å oppleve skjønnlitteraturen som en åpen plass.

Det er ingen som passer på oss

Stopp volden

Carline Tromp

Noen ting trenger man ikke å forklare. Som havet. Det er bare å dyppe tærne og kjenne suget, bølgene som ruller innover og så trekker seg bakover, mot frihet og farer. Mange av de beste barnebøkene har også et slikt sug i seg, eventyrets sug. Mot Nangijala, mot dragens hule. Eller altså mot det åpne havet, for å finne sine brødre som på mystisk vis er blitt borte.

Dette er oppgaven til tolv år gamle Elisa, hovedpersonen i «Krikkel». Vi møter henne i en luguber tatoveringssjappe, der innehaveren tar dobbelt betalt for å betjene en jente. Fem navn lar Elisa risse inn i låret sitt: James, Joshua, Oliver, Elliot og Billy. Utenfor venter en sjette bror: attpåklatten Krikkel. Suget er der, med en gang, også i tegningen som åpner boka: en klynge hus som skjelver under en stor, stormfull himmel.

 (f. 1965) hadde en lang karriere som illustratør bak seg da hun ga ut sin første roman for barn, «Lampe», i 2017 (på norsk i 2021). Den ble en braksuksess. Her, ble det sagt, var en forfatter av et sjeldent format. Også «Krikkel» har høstet jubel – og jeg må bare slå fast at jeg er dundrende enig. Men hva er det som gjør Schaaps bøker så bra?

Jeg lurer på om det er at hun gjør det stikk motsatte av det mange tror er «riktig» måte å skrive på for dagens (ukonsent­rerte, antatt ikke-lesende) barn. «Krikkel» er tjukk, ambisiøs og gammeldags, på flere måter. Den utspiller seg i en udefinert fortid med jenter i kjoler og snørestøvletter, barske voksne og et snev av magi i lufta. Det er et utpreget 

Så er det språket. Schaap vet noe som jeg kan savne i mengden av lettflytende og hverdagsnære barnebøker: At du ikke trenger å forstå alt for å forstå mye, og at språket kan være med på å tegne et landskap. Hedda Vormelands saftige oversettelse bidrar til å ta oss til et sted der alt er mystisk og skummelt og lukter rart, selv ordene: 

 får vi historien: Da Krikkel ble født, døde moren i barsel. Faren, togbaronen James Tacker, ble knust. Han nektet å se den yngste sønnen og overlot ham til seks år gamle Elisa. Så møter Tacker en ny kvinne: den vakre Duen. Hun liker ikke de største guttene, og vips er de borte – dratt til sjøs, sies det, og forlist. Elisa vet det er løgn, og får et hint av gartneren Nick: Hun må lete ved De hvite klippene.

Mye holdes tilbake, men Schaap legger ut noen gedigne hint tidlig. Det viktigste er et åpningssitat fra H.C. Andersens klassiske eventyr «De ville svanene». Det handler om en Elisa som må redde sine elleve brødre, som er tryllet om til hvite svaner av en heks. Det finnes mange versjoner av eventyret, men kjernen er alltid den samme: jenta må strikke trøyer av brennesler, og være taus til hun er ferdig.

Når både svaner, brødre og brennesler dukker opp tidlig i «Krikkel», er det altså lagt noen sterke forventninger. Det følger en emmen følelse av hvor det bærer for Elisa: lidelse, taushet, martyrdom. Hun er jo «bare en jente», som hun selv tenker og mange andre sier. I tilbakeblikk ser vi de elskede brødrene som en Gutte­klubben Grei, som stenger døra for jenter og snørrunger. Far vil ikke engang la Elisa lese bøker (hun gjør det likevel).

litt uhørt i 2026. Schaaps vri på et modernisert eventyr er ikke å skrive en verden der uredde jenter fikser alt – men en der man kan være liten og redd, og sterk likevel. Elisa møter på kvinneforakt og 

 fra voksne, men boka har med en god dose humor og livsvisdom. Den kommer for eksempel fra skipper Berg, en morsk grobian av en fyr som formulerer en konsis teori om lengsel: «Så snart du er der, blir det her. Og her blir der igjen.» Og ta den steile Frøken Amalia, som er i konstant dialog med et malt portrett av Jesus (som ikke kommer særlig godt ut av det).

Bøker

Elskarane mine

Som den hellige Teresa av Lisieux

Astrup

Mater 2-10

Det er krig og jeg er krigen

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Den siste valsen

Bestemor Gruffalo

Et livsforsøk

Hvite Drin

Koda

Vaim Hotell

Eppendorf-notatene. Litterær Dagbok

Hevnklinikken

Bøen

Det er ingen som passer på oss

Krikkel. Et himmelsvimlende eventyr

Ventrakl

Gris

Seksti kilo juling

Jacky

Eit verkeleg liv

Vemodsfysikk

Delirium

Elskarane mine

Som den ­hellige ­Teresa av Lisieux

Astrup

Mater 2-10

Det er krig og jeg er krigen

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Den siste valsen

Bestemor Gruffalo

Et livsforsøk

Hvite Drin

Koda

Vaim Hotell

Eppendorf-­notatene. Litterær Dagbok

Hevn­klinikken

Bøen

Det er ingen som passer på oss

Krikkel. Et himmel­svimlende eventyr

Ventrakl

Gris

Seksti kilo juling

Jacky

Eit verkeleg liv

Vemods­fysikk

Delirium

Som den hellige Teresa av Lisieux

Eppendorf-notatene. Litterær Dagbok

Hevnklinikken

Krikkel. Et himmelsvimlende eventyr

Vemodsfysikk