Silje Bekeng-Flemmen

#fff

#000

Navnet på Kristine Klings novellesamling refererer til en innstilling på Tesla-­biler som garanterer for tryggheten til hunden din når du er borte fra bilen. Bilens klimaanlegg optimaliserer temperaturen, du kan følge med på hunden via en app og på den lysende skjermen kan forbipasserende bli forsikret om at dyret har det bra. Som fortelleren i tittelnovellen sier: «Jeg sa at det kunne vært praktisk for oss mennesker å ha en slik modus man enkelt kunne skru på: 

Hovedpersonene her er slett ikke sikre på om de er elsket eller har det bra. Ofte har de i stedet status som 

 – de er i ferd med å tape, i kjærligheten eller i livet generelt. De lider alle av en slags mangel­tilstand som er sårt og skånselsløst framstilt:

Jeg tror ikke han vil forlate meg, i så fall burde han ha gjort det nå. En mulighet er at han venter til ferien er over og forteller det når vi kommer hjem, det er lett å tenke at det er mer skånsomt.

 utspiller seg i spansktalende deler av verden. For eksempel møter vi i ‘Marion’ et yngre par på reise i Guatemala. Hun har nylig hatt en fram­provosert abort, «orket ikke tanken på at det skulle vokse hår og negler inni henne.» Han sørger – en illegitim sorg – mens hun går opp i rollen som uempatisk. Les det som en forsvarsmekanisme om du vil.

I ‘Isbrann’ får fortelleren, som har flyttet til Portugal, besøk av sin gamle venninne Cecilia. De forsøker desperat å ha det fint, men det ligger for mye sårhet og bitterhet mellom dem. I ‘Calling’ forstyrres einstøingen Odd av en fremmed som stadig ringer på om natta. Men hvem er det som utgjør en trussel for hvem?

‘Ester puster’ er samlingens svakere punkt. Den går tett på den tragikomiske miseren til en sykelig overvektig oversetter. De inngående beskrivelsene av hennes fullkomne forfall kan framstå på kanten til latterliggjørende og ikke mer enn en elendighets­beskrivelse.

ved historiene er rollen barn spiller: De er fullstendig spilt ut på sidelinja. De har flyttet hjemmefra, blitt abortert, er døde eller bare ignoreres. Som det heter i ‘Liv’: «Barnet deres forble diffust for meg, det fantes, men samtidig ikke, det var ikke vesentlig.» Dette er et voksenunivers der den nesten insisterende avskårne relasjonen til barn blir som et symbol på de voksnes emosjonelt avsondrede verden.

Handlingsrammen i ‘Dog mode’ og ‘Ikke et hellig sted» er nesten identisk. I begge ankommer et skakkjørt par – der mannen bærer et spanskklingende navn – et feriested, på besøk hos den enes bror og hans kjæreste. Avstand og kommunikasjonskollaps pipler fram i smertefulle, klare dråper.

Hunder spiller en uavklart rolle i de to historiene; de er både kilde til ro og noe foruroligende. Og de er avhengig av andres kjærlighet, det hovedpersonene tørster etter. Likhetstrekkene gjør det er nærliggende å tenke at de to novellene er ment å gå i dialog – men jeg ser ikke helt merverdien. Hver for seg er de imidlertid solide.

Dog mode

Menneskelig modus

Frode Molven og Ronny Skaar

USAs president Donald Trump kan sies å representere det filosofene har motarbeidet fra dag én. For rundt 2400 år siden krevde Platon presise definisjoner og filosofisk klarhet gjennom sokratisk dialog, samtidig som han kritiserte tyranni, demagogi og intellektuelle autoriteter uten solid begrunnelser. I dialogene sine kunne han for eksempel gå i direkte dialog med Trump-aktige typer som argumenterte for at den sterke må avgjøre hva som er rettferdig.

Etter Platon består filosofihistorien av filosofer som yter motstand mot alt Trump representerer.

Lars Fr. H. Svendsen står i en tradisjon av norske filosofer som skriver bøker for allmennheten i tillegg til sitt faglige virke. Han er både forsker og en intellektuell som bryr seg om tiden vi lever i og som kan skrive tankevekkende, ja briljant, om den.

Nå har han altså satt filosofihistorien på Trump. Hvor vellykket er det?

 tenker på fellesskapet og samfunnet, på den orden som må til for at samfunnet ikke skal bli en alles kamp mot alle. Trump representerer noe antikkens filosofer ville kalle en krigstilstand i sjelen og maner frem noe som ligner Hobbes’ naturtilstand i samfunnet. For filosofene handler det ofte om hvordan samfunnet må organiseres for å utbalansere særtrekk mennesket er disponert for. Først må en herske over seg selv, før man kan herske over andre.

Filosofihistorien er en skattkiste som kan leses på nytt og på nytt, men det er litt vemodig å bli minnet på alle disse innsiktene i selvkontroll, moderasjon, refleksjon – dygder mange av tidens helter daglig demonstrerer mot.

Men samtidig sitter filosofien også i institusjonene og i lovene våre. Vi lever etter maktfordelingsprinsippet, fordi opplysningsfilosofene innså at makten må begrenses ved å spres – og balanseres med motmakt, mens for Trump er enhver motmakt illegitim, som Svendsen skriver. Det som holder Trump igjen i dag, er tanker fra filosofer på 1700-tallet. Loven må stå over mennesket, over egeninteressen, over naturtilstanden. Det knaker i et gammelt skip, men statsskipet holder seg flytende – inntil videre.

anstrengende å lese boken fra begynnelse til slutt, nettopp fordi den gang på gang viser at Trump står for det motsatte av det filosofene byr på. Man kan kjenne forfatterens oppgitthet i den tidvis oppramsende stilen: I stedet for trygghet, X. I stedet for lov, Y. Kanskje kunne boken vært gruppert som noe annerledes enn historie med kronologisk drøfting av utvalgte filosofer. Men man må ikke lese kronologisk. Og viktigere: Innimellom får vi verktøy som er 

 til å forstå Trump. Enten det er Platons tyrann, Spinozas grep om frykt som maktvåpen, Edmund Burkes tanker om voldsomhetens estetikk, Adam Smith om moralsk innbilningskraft eller Ernst Cassirer lanserer mytisk politikk. Et cetera.

Men har filosofihistorien midler til å gripe tiden Trump er et uttrykk for? Altså det som er større enn lastene hans?

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Fake frihet

Daniel Willumstad Gunstveit

eg ser en sommerfugl åpne vingene sine. Det er en blodflekk jeg ser. Men så er det Butterfly Nebula. Men så er det rød formløshet. Men så er det en skjoldbruskkjertel. Vingene er revet opp, kjertelen fragmentert

For syv år siden ble den danske poeten Mette Moestrup diagnostisert med Hashimotos sykdom, en stoffskiftesykdom som rammer skjoldbruskkjertelen. I diktsamlinga «Butterfly Nebula», som nå utkommer på norsk i Eira Søyseths strålende gjendiktning, danner den sommerfuglformede kjertelen utgangspunktet for en poetisk utforskning som renner over av blod, død, ritualer og herlig, bankende liv. Rent oppmerksomhetsøkonomisk er nok sykdommen et godt innsalg for boka, men dette poenget yter den på ingen måte rettferdighet. For selv om sykdomsskildringen oppleves som både sterk og relevant, er diktene hele veien henvendt utover – til nærmiljøet, til klimakrisen, til kjønn, til minoriteter, til Hashimoto (som oppdaget lidelsen), til verdensrommet; ingenting er for stort, ingenting for lite.

er levende / Alt som er levende, skifter stoff» heter det i en av de mange gjentakende verselinjene, og er det jeg leser som et slags motto for samlinga. Det er stoffskiftedikt i aller bredeste forstand: Parallelt med dypdykk inn i egen sykdom – blant annet gjennom en serie kostelige brev til Hashimoto selv – er særlig klimakrisen et fremtredende tema. 

, kalles det som skjer med klima og miljø – «et uhelbredelig, ulegelig brudd». I avdelingen «Habitathymnen» tror jeget at hun har sett en antatt utryddet blåknapp­rutevinge (så lite som skal til for å tenne et håp!), som blir til en refleksjon om det som snart er borte, eller allerede er forsvunnet. Koret formaner: «beskytt dette habitat» mot – til syvende og sist – mennesket, mens diktet (og listen over menneskenes overgrep) vokser. Det er hjerteskjærende, og imponerende gjort.

Sommerfugltemaet er også til stede i kroppens endringer på godt og vondt, i livets overganger, og i tekstens metamorfe preg. Diktene snus og vendes, ja, innimellom er det som om de lever med sin egen vilje. Gjentakelsen, å vri om på setninger, bilder, meninger (som ofte utløser en befriende latter) er blitt noe av Moestrups varemerke, i tillegg til en uovertruffen rytmisk sans.

 med grenser, blod og lammeskjoldbruskkjertler. I avdelingen ‘Blodspådommer’, brytes diktene opp av en rekke sommerfuglformede Rorschach-tester som hun angivelig har laget med eget blod. Som hun formulerer det selv: «Syv år med hyppige blodprøver har unektelig gjort meg litt nonsjalant med blod».

Blodig alvor med andre ord, og sikkert ikke for alle – likevel tør jeg si at «Butterfly Nebula» nettopp 

noe for alle, hvis man våger å utsette seg for den. Formmessig er den også spenstig, med oppsplittede avdelinger med sidehenvisninger hit og dit, som minner om barndommens grøsserbøker. Innimellom diktene kommer til og med en rekke quizspørsmål om stoffskiftet med avkrysningsbokser for sant eller 

. En mer surmaga leser ville kanskje avskrevet slikt som 

 – og det er det jo! – men jeg kjøper det. For det er i vekslingen mellom høyt og lavt, usmakelig og smakfullt, intellekt og følelser (og en hel rekke andre ytterpunkter), at Moestrup utmerker seg som en av Nordens sterkeste nålevende poeter. Det er lenge siden jeg har gått meg så deilig og ettertrykkelig vill i en diktsamling.

Butterfly Nebula

Glitrende stoffskiftedikt

Kåre Bulie

Da den fremgangsrike journalisten Lea Korsgaard nådde trettifemårsalderen, slo hun seg på hagearbeid. Fem år senere lærte hun å strikke. Deretter bestemte hun seg for at hun, som ikke kunne noe om temaet, ville observere alle de 64 dagsommerfuglene som fortsatt finnes i Danmark, i løpet av én sesong.

«Da jeg fikk øynene opp for dem, dukket sommerfuglene opp overalt: i kunsten, hos de døde, i eventyrene, på kalkmaleriene, i mytene. Jeg tenkte at hvis sommerfuglens samlede kulturhistorie var en tekst, ville den teksten handle om menneskets makeløse og mystiske evne til håp», skriver dansken i boken hun forfattet om prosjektet.

Den inkluderer sommerfuglinteresserte fra Aristoteles til Damien Hirst – og både mystiske erfaringer og store ord. Så forhekset av skapningene med de poetiske navnene ble Korsgaard at hun også dekorerte sidene med sine egne sommerfugltegninger.

er omme», antyder utgivelsens heller svake motor: hvorvidt forfatteren, som også er tekstens hovedperson, finner alle de 64 «dyrene» i løpet av månedene som organiserer boken kronologisk.

Trolig også fordi ikke mer står på spill, klipper hun stadig fra sommerfugljakten til høyttravende refleksjoner over idé-, religions- og naturhistorie. Det markant nærværende jeget som fører ordet, later imidlertid heller ikke i disse fagene til å ha særlige forutsetninger. Likevel beveger det seg uten blygsel over enorme distanser i tid og rom og går på ingen måte av veien for sveipende generaliseringer.

Korsgaard omgås Platon og Paulus, Rousseau og Hegel og kompliserte spørsmål om historie- og natursyn uten å inkludere en eneste note, og som i teksten for øvrig forblir det gjerne uklart hvor poengene kommer fra. Den brede penselen bidrar til at forfatteren nå og da strever med å opparbeide seg tilstrekkelig autoritet.

 innslag fra Korsgaards familieliv virker som en kontrast til de «store» emnene sommerfuglene aktualiserer for henne. Den følelsesmessige besettelsen insektene blir – oppdagelsesreisen gjør henne så vel desperat som febril – forblir lenge vanskelig å forstå og mest en påstand for meg, levende skildringer av den og landskapene den utvikler seg i, til tross. At den påvirker kjernefamilien, er uansett utvilsomt, men dvelingen ved mann og barn sliter med å bli særlig mye mer enn en klangbunn.

Fra å ha virket som nok en prestasjon i et suksesspreget liv knytter forfatteren i ­stigende grad jakten på de vakre skapningene og innsiktene den gir henne, til det som virker som en miljøpolitisk oppvåkning. Til bokens tallrike interessante detaljer hører det dramatiske fallet i sommerfugl­arter som lenge har preget Danmark så vel som resten av verden. Utgivelsen er ikke uten romantiske trekk, men er samtidig et stykke kulturkritikk og et varsel.

er en dreven skribent, etterlater sidene ingen tvil om: Språket og fremstillingen hennes flyter ledig, og vekslingen mellom nær slektshistorie og livets og verdens mest ruvende spørsmål, mellom sommerfuglentusiaster som Vladimir Nabokov og Winston Churchill og danske eksentrikere av arten, mellom essayistikk og reportasje, er profesjonelt utført. Boken byr ganske visst på mye å lære om sommerfugler, og forfatterens voksende appetitt på virkelig å se – og hennes smittende glede ved å lære noe helt nytt – utgjør en betimelig påminnelse til enhver.

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Sommerfugl­titteren

Mathias Basma Moen

Ja, så er man endelig voksen / søvnløs om natta og bevisstløs om da’n / pengeproblemer og kvinnfolkproblemer / og alkoholproblemer som de gamle bohemer», lyder et vers i sangen ‘Gutta’ av Jokke & Valentinerne. Sil bort litt av Jokkes selvironi og spe på en god del 

, og du vil få en god smaksprøve på Mario Arayas «Du var medvirkende»

I alle novellene i samlingen – som nesten like gjerne kunne blitt kalt en roman – møter vi en jeg-person tømt for kjærlighet, arbeidslyst, sexlyst og generell livslyst. Han er altså blottet for det meste som gjør livet utholdelig, med unntak av alkohol, bøker, kunst og en skarp persepsjonsevne (gode forutsetninger for en gryende forfatter, dette!). I de seks novellene får leseren et innblikk i hans sjeleliv, sett gjennom formative forhold til moren, faren, en samboer, to kjærester og en eks. Hver novelle tar for seg ett av disse forholdene, fremstilt gjennom én representativ episode og primært utspilt på ett sted (en hage, en bar, et hotell i syden, hjemme hos far, så hos mor).

forholdene er den emosjonelle distanseringen som kulminerer når novellene finner sted. Som i ‘Plattingen’, der jeget reiser hjem til sin aleneboende og deprimerte far. Symptomatisk for relasjonen har han ikke fått med seg at kjæresten til faren har hatt kreft og dødd. Dette hindrer ham imidlertid ikke fra å drikke seg full, bli småfrekk og få faren til å pese: «Hvorfor har jeg fått en sånn sønn». Gjennom hele boka dras jeget mer og mer mot selvmordet, og det blir nærliggende å tenke at disse anstrengte relasjonene har vært særlig 

Bokas fremste kvalitet er at Araya på en tidvis sårbar og sympatisk måte uttrykker en (formodentlig) ektefølt følelse av livslede, letargi eller melankoli av den 

 variasjonen. Det er også noe tiltalende ved Arayas språk, med sine nøkterne og åpenbart gjennomtenkte setninger. Samtidig synes jeg språket kan bli for akademisk og omstendelig, og hakket for ofte går beskrivelsene over i det irrelevante og uinteressante. Jeg misliker setninger som «den gangen da algoritmene fortsatt hadde en stor feilmargin når det gjaldt å fylle brukergrensesnittet med relevant informasjon», og jeg kjedes av plattheter som at væske som helles i et glass gjør «meg tissetrengt».

derfor at Araya også viser at han kan slippe seg litt mer løs, skrive mer vilt og spontant og strømmende, mer med «sinnets blomst», om du vil, som flere steder i ‘Det gamle stedet’ (bokas beste novelle) eller slutten på ‘Kryssord’. I sistnevnte faller jeget, som vanlig snydens, ned i et basseng hvis «undervannsstillhet» hensetter ham i en bevissthetsstrøm om maleriene til David Hockney og roen de gir, som passer godt med jegets egen dødslengsel. Mer av dette i neste utgivelse!

Alt i alt er det for lite nerve her. To noveller kunne vært strøket helt ut – ‘Hagen’ og ‘Verandaen’ – de blir matte og overflødige i forhold til de øvrige tekstene. Stor litteratur kjennetegnes gjerne av 

 noe Kjell Askildsen og Tor Ulven (to klare inspirasjonskilder) er eksempler på. Araya er på vei, men – kanskje naturlig nok – ikke helt der ennå.

Du var ­medvirkende 

Kaldt hjerte, varmt øl

Bjørn Ivar Fyksen

 misbrukes ofte i litteraturkritikken, som et liksom selvforklarende argument for at en bok er under pari. Boka er sentimental, kan vi skrive, og mener at vi med det også har slått fast at den er dårlig. Denne rutinemessige likestillingen av sentimental og litterært underlødig mener jeg er skjødesløs. Sjelelig desperasjon er en del av livet, så snørr og tårer, store fakter og tenners gnissel kan godt være sakssvarende uttrykk for et menneskes indre.

Alt dette for å understreke at det ikke er en karakteristikk jeg kaster rundt meg i tide og utide, men når jeg sier at jazzklubb­gründer og kulturlivsleder Martin Revheims debutroman «Det snur nå» er sentimental, er det dessverre fordi bokas store følelser er av en art jeg ikke helt tror på.

bokas problemer allerede i første avsnitt, der bokas jegforteller, Johannes, minnes begravelsen til ekskjæresten Philip. Johannes ville ikke være med på å bære kista ut, sier han, henvendt til den avdøde, men banket i stedet på lokket – fem ganger, deres felles kode: «Jeg ventet på at du skulle åpne, for du åpnet alltid for meg.» Det høres kanskje rørende ut, men i mine ører er det magisk tenkning på – i beste fall – barns vis, og Johannes er ikke et barn.

Vel hjemme etter begravelsen knuser han speilet i gangen, siger ned på gulvet og ser seg selv «langt borte, knust og blodig», som gjennom en kikkert snudd bak fram. Så får vi litt sånn i forbifarten høre om det som skal vise seg å være bare ett av Johannes’ flere selvmordsforsøk, og fremdeles er vi ikke lenger enn på første side. Det er ganske enkelt for mye patos på for liten flate. Det kunne kanskje ha fungert i en veldig trist countrylåt, men ikke som åpning i en emosjonelt realistisk roman for voksne.

 nåtidsplan sitter Johannes i fengsel for å ha drept en mann. Historien som vikles ut, avslører etter hvert at nettopp selvmord ble Philips endelikt, og det aner leseren at denne tragedien også danner bakgrunn for drapet. Vi blir servert noen fragmenter av kjærlighetshistorien de to imellom, og boka risser videre opp konturene av en vanskelig oppvekst og en kirkelig bakgrunn – alt sammen sosialt og menneskelig interessant, men Revheim benytter for få streker til at det blir en ordentlig roman. Både Johannes og Philip er for nødtørftig tegnet til å bli romanpersoner som kan romme alle disse følelsene og destruktive tilbøyelighetene, og som leseren kan tro på og bry seg om.

Gjennom karakteristikker av fengselsbetjentene, samspillet med en psykolog og minnene om en venn fra studietiden med de store hagers selvtillit kan vi skimte glimt av den romanen dette 

 ha blitt om Revheim hadde bygd den ut litt. Det er tilløp til veldig mye godt her, for forfatteren mangler hverken observasjons- eller formuleringsevne, men slik den foreligger, er boka rett og slett for tynn.

Det snur nå

Som en countrylåt

Eivind Myklebust

Alfred Fidjestøls nye bok skulle eigentleg handle om det unge og framstormande norske landslagets heroiske prestasjonar i fotball-EM i Tyskland 2024 – det som lenge såg ut til å bli første meisterskap for Norge sidan år 2000. Ein dobbel leggkrampe på midtstoppar Leo Østigård og eit mønsterangrep av nokre skotske ring­revar frå engelsk andrenivå var nok til å knuse meisterskapsdraumen i siste stund – og til å velte bokplanane til Fidjestøl.

Eller i alle fall velte om på dei, med fleire lagnadstunge feilsteg å turnere. «Oppstandelsen» rullar opp dei ulukksalige siste 25 åra i norsk landslagsfotball, og følgjer samstundes det norske laget tett gjennom den utrulege VM-kvalifiseringa våre beste menn spelte i 2025. Ein treng knapt vere fotballfrelst for å kjenne til prestasjonane, men for dei som stikk hovudet i sanden så snart nokon nemner ein ball, kan det samanfattast med at Italia aldri hadde tapt ein VM-kvalifiseringskamp på heimebane før Norge kom til San Siro.

 med 5-0 borte mot Moldova i mars og slutta med 4-1 borte mot Italia i november. Fidjestøl sluttar same stad, men byrjar med ein kamp som verken er hugsa for resultat eller prestasjonar: I siste gruppespelkamp i EM 2000 gjekk Ståle Solbakken på bana i Arnhem som kaptein for det norske laget, og bak han følgde ei forrykande rekkje europeiske toppspissar: Solskjær, Iversen, Carew og Flo. Tidenes tiår i norsk landslagsfotball låg bak, men mot Slovenia blei det ingen nettsus. Stillinga var 0-0 då det kom melding om at Jugoslavia leia 3-2 mot Spania. Med det var Norge vidare, dei sikra resultatet og jubla reservert – før spanjolane snudde kampen til 4-3 på overtid og sende Norge heim. Drillos arvtakar Nils Johan Semb sokk ned i kneståande ute på graset og blei modell for eit slåande bilete av den norske fotballmiseren som skulle følgje. På stadion spelte ein norsk trompet det triste temaet frå «Karius og Baktus», fortel Fidjestøl.

‘Da Gud gikk lei norsk fotball’, kallar han kapittelet. Han spekulerer på om Gud blei forbanna over feigskapen til det norske laget, som prøvde å kvile på andre sine laurbær heller enn å dyrke eigne. Grublinga om inngripen frå Gud og Djevelen slår meg som litt forterpa, og går over styr når Fidjestøl spør om forbanninga var tidsbestemt, «at straffen for eksempel var satt til å vare i 25 år og bare kunne brytes av [ …] mannen som hjulbeint hadde sprunget omkring på banen som Nils Johan Sembs forlengede arm og videreformidlet innstillingen om at det var greit å surfe inn et 0-0».

Etter mange års røynsle med uflaks, tabbar og tap er det også ein VAR-inngripen i 2-1-sigeren mot Austerrike hausten 2024 Fidjestøl framhevar som vendepunktet for landslagssjef Solbakken – og ikkje berre som vendepunkt, men som «hint fra høyeste hold» om den komande kvaliken. Sjølv sat eg på Ullevål og venta dei 152 sekunda det tok å godkjenne Haalands mål. Eg har aldri jubla meir halvhjarta for ei norsk scoring, og nektar å tru at Gud i det høge ville ha nytta djevelens verktøy for å rette opp i slike menneskelege feil.

Forbanninga, og draumen om å bryte den, blir likevel ei solid ramme for boka, og eg lèt meg fullt og heilt rive med av Fidjestøls levande landslagshistorie og detaljrike innsideforteljing.

 dei 25 forbanna åra, då? Det går frå «slagene i Drammen til drammer mellom slagene», skriv Fidjestøl, med referanse til basketaket mellom John Carew og John Arne Riise i 2003 og til fyllekula halve laget la ut på før ein nøkkelkamp mot Danmark i 2011. Andre lågpunkt er keeper Thomas Myhres brølarar mot Tyrkia i 2007, dei gråe joggebuksene til Ungarns eminente sisteskanse i 2015 og den nemnde skotske snuoperasjonen på Ullevål i 2023, med to mål på like mange minutt.

Det er meir opptur i innsideforteljinga, men også her er det utfordringar: Korona og Qatar-VM var tilbakelagde bekymringar, men no skulle Norge spele og arrangere kampar mot eit land som utførte folkemord på Gaza-stripa. På bana la ikkje skaden på midtbanemaestro Martin Ødegaard før dei siste kampane nett nokon dempar på den kollektive, nasjonale angsten for å mislukkast. På personleg plan hadde Solbakken mista mor si og var i sorg då kvaliken starta.

 er på mange måtar ei bok om Ståle Solbakken. Fidjestøl gir riss frå spelarkarrieren og meir plass til ein episode frå treningsfeltet i København i 2001. Der stoppa hjartet hans i sju minutt, han låg i kunstig koma i over eit døgn, før han stod opp att frå dei døde. Han blei ikkje gjenfødd som spelar, slik han ynskte, men etter kvart som trenar i verdsklasse. I stordoms­periodane i København yppa han seg mot meistertrenar Pep Guardiola, og jobben som norsk landslagstrenar låg i korta i over eit tiår før han blei tilsett i 2020.

Han tillèt seg frislepp i fyrig entusiasme.

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

Opptur

Hanne Kristin Wolden

Hvis du aldri har lest en roman av Auður Ava Ólafsdóttir: Gjør det. Nesten uansett hvilken du velger, vil det som møter deg være et omsorgs- og innsiktsfullt portrett av et enkeltmenneske på Island, en stille vind av et poetisk språk som først og fremst rommer og bærer dette ene mennesket og dets historie, lar det få en raus og fortjent plass. Du kan prøve «Arr», romanen som fikk Nordisk råds litteraturpris i 2018, der den ulykkelige Jonas pakker verktøykassa, reiser fra Island til et krigsherjet land, for å avslutte sitt eget liv. Eller «Frøken Island», der den unge Hekla på 1960-tallet føler seg tvunget til å forlate et mannsdominert islandsk samfunn for å kunne fortsette livet som skrivende kvinne.

Hovedpersonen i Ólafsdottir nyeste roman døptes Vilhjálmur. Nå heter hun Logn. Hun er Islands eldste transkvinne, 61 år gammel, jobber som biokjemiker, bor alene. Den siste tiden har hun brukt fritiden på befaringer langs strendene utenfor Reykjavik på leting etter et velegnet sted der hun kan legge på svøm. Og aldri komme tilbake.

Det eneste som hindrer meg fra å la bølgene vugge meg i søvn, er tanken på at det ikke vil være en kvinnekropp som ligger i kisten. Jeg har ikke tenkt å dø før mitt livs store misforståelse er rettet opp, den store feilen at Skaperen lot meg fødes som gutt.

 er stille, sorgfull, vakker. Helt fra barnsben av har hun båret på noe voldsomt og ensomt – noe hun ikke våget å komme ut med før hun var passert femti. Livet handler nå i stor grad om å vente på en telefon fra Landshospitalet. I seks år har hun stått i kø for «nedre operasjon». Familien har med få unntak brutt all kontakt. I et fåment samfunn er stirring og skjellsord en integrert del av livet. Sønnen vil ikke la henne treffe det eneste barnebarnet. «Det enkleste hadde naturligvis vært at jeg ikke fantes». Det ligger en brutal smerte under Logns lengtende væren i Ólafsdóttirs forsiktige, milde språk.

Og det går an å lese denne romanen slik: Som et stillferdig portrett av et menneske som tilfeldigvis oppfatter seg selv som født i feil kropp. På mange måter kan man si at denne romanen, i likhet med dens hovedperson, ikke ber om så meget. Den innbyr til omsorg og respekt – den viser med ømhet fram et normbrytende menneske i all sin hverdagslighet, et menneske som for alle oss andre burde være 

fullstendig, virkelig fullstendig uproblematisk. 

Lest på denne måten er romanen, med unntak av en litt i overkant stor trang til dikotomisk symbolikk, en liten perle.

 la være å problematisere det hele. For om dette på den ene siden er et velkomment portrett, er det på andre siden en dypt konservativ fortelling om kjønn. Jeg tror ikke Ólafsdóttir ønsker å bidra med noe innlegg i en betent samfunnsdebatt. Dette er en 

 – om et menneske som finnes i verden – som har rett til sin fortelling, sine meninger og sine oppfatninger og følelser knyttet til egen kropp og identitet. Så klart. Men: Pakket inn i varme omslag pipler det her ut ideer om kvinnelighet og biologi som sender kalde grøss nedover ryggen på en leser som lengter etter og tror på et samfunn der det såkalt mannlige og kvinnelige spiller 

rolle, ikke mer. Etter at Logn begynner på østrogen blir alt mykere, «verdens hjørner blir rundere». Hun kan ikke lenger tenke store tanker om samfunn og klima, da «kjønnshormonene gjør [henne] liten og sensitiv». Transvenninnen Hafalda forteller om synkende jobbambisjoner etter at hun begynte på kvinnelige hormoner. Logn merker etter hvert at Hafalda har rett: «Jeg skjønner sant å si ikke hvordan kvinner greier å utføre jobben sin og inneha ansvarlige stillinger, så fulle av kjønnshormoner som de er».

Problemet med dette er ikke at det ytres – eller at Logn føler at dette er sant. Det må hun gjerne gjøre. Problemet er at mye av transordskiftet preges av en dypt essensialistisk forestilling om kjønn, som vi blir bedt om å akseptere – og det i progressivitetens navn! Som denne setningen som får stå alene som overskrift til en av Logns barndomsrefleksjoner. «Det hender at noen fødes som en annen enn den de er». Umiddelbart er dette en påstand vi kjenner til, og som, hvis vi ikke vil være på det konservative laget, bare skal svelge. Men er den sann? Og viktigere: Hva i alle dager betyr den, sånn egentlig? Fødtes jeg som den jeg 

 om underlivsoperasjon, ser hun for seg hvordan hun etterpå vil gå og bade i havet og stige «opp av det varme sjøskummet, gjenfødt som skjønnhetens gudinne i et maleri fra det femtende århundret.» Er det noe jeg virkelig unner Logn, så er det at hennes drømmer går i oppfyllelse. Men jeg vet da søren hva jeg ble født som, om det er dette som er å være kvinne.

I et fåment samfunn er stirring og skjellsord en integrert del av livet.

DJ Bambi

Himmel og hav

Geir Pollen

I «Empusion», første gang utgitt i 2022 og nå svært velkomment oversatt til norsk, viser Olga Tokarczuk Thomas Mann den største ære en romanforfatter kan vise en kollega: Hun gjenbruker – stjeler, selvbevisst og muntert! – det berømte lungesanatorieplottet i «Trolldomsfjellet», Manns fenomenale idé- og dannelsesroman fra 1924. Der den tyske mesteren plasserte sin protagonist, 24 år gamle Hans Castorp fra Hamburg, på kurstedet Berghof i sveitsiske Davos, ankommer Tokarczuks hovedperson Mieczyslaw Vojnicz, jevngammel ingeniørstudent fra Lwów, dagens ukrainske Lviv, det bortgjemte lungesanatoriet Görbersdorf i det fjell- og skogrike Nedre Schlesien. I dag heter stedet Sokolowsko og ligger i Polen.

 av ledig plass i selve Kurhuset innlosjeres den nyankomne på det eksklusivt maskuline Herrepensjonatet, i en strengt regulert terapihverdag der verden utenfor, for eksempel en verdenskrig som bare ligger ett år unna, reduseres til en stabil leverandør av interessante diskusjonstemaer, perfekte til å slå i hjel pausene med mellom plagsomme kur-økter, men heller ikke mer. Som hos Mann representerer Herrepensjonatets beboere ulike livssyn og politiske orienteringer i samtiden. Her er, for å antyde spennvidden, både en Longin Lukas, katolsk tradisjonalist og gymnaslærer fra Königsberg, og en August August, sosialist, humanist, klassisk filolog og forfatter fra Wien. Tettest knytter Vojnicz seg imidlertid til Thilo, kunststudent og landskapsmalerikjenner fra Berlin, som har skjønt at et bilde ikke bare er et bilde, men et møte mellom den konkrete gjenstanden og blikket som ser på den. Ellers skiller Thilo seg ut fra de andre ved at han faktisk er den eneste det knyttes en reell sykdomshistorie til, med lungetuberkulosens pinefulle og til slutt dødelige forløp.

Tokarczuk sammenfatter den spesielle sanatorieatmosfæren helt presist i navnet på den lokale likøren kurgjestene konsumerer store mengder av som oppvarming til samtalene: Schwärmerei, på godt norsk: svermeri. Som smaksprøve på en replikkveksling – og samtidig forfatterens finstemte humor – kan man for eksempel gå inn i en diskusjon om fenomenet demoner, eller demonologi, der herr Lukas hevder at disse vanskelig definerbare vesenene ikke finnes, men «vi utkjemper en vedvarende kamp mot dem», hvorpå unge Vojnicz, «overrasket over hvor vågal han var», tillater seg å spørre: «Unnskyld, men hvordan kjemper man mot en fiende som ikke finnes?»

 Madame Chauchat i «Trolldomsfjellet», det erotiske fascinasjonsobjektet som med sitt katteaktige navn kompliserte hverdagene for unge Castorp. Vojnicz’ hverdager på Görbersdorfs Herrepensjonat har også sin kvinne, men i motsetning til Madame Chauchat, som alltid smelte med dørene, husker vi, er hun helt stille, det vil si: død, rett og slett. Wojnicz oppdager henne en dag han kommer inn på et for anledningen folketomt og vidåpent Herrepensjonat. Der – «i spisestuen, oppå bordet hvor man inntok måltidene» – ligger hun, husverten Opitz’ hustru.

Hvordan hun har havnet der, hører til de spørsmål som denne ikke lite voldelige, men også fornøyelig fabulerende skrekkhistorien overlater til leseren å finne et endelig svar på. Vi må tilbake til demonene, i hvis rekker Empusa, som romanens kryptiske tittel er avledet av, på sitt vis også hører hjemme. I gresk mytologi, og blant annet omtalt i Aristofanes’ komedie «Froskene», er hun en obskur kvinneskikkelse, kjent for å kunne skifte ham og både forføre og fortære unge menn. Usynlig til stede overalt i «Empusion» representerer den ugripelige Empusa det motsatte av den maskuline rasjonelle og instrumentelle dualismen, verden som svart eller hvit, mann eller kvinne, kultur eller natur. Forfatteren morer seg med å parafrasere en lang rekke autoritative misogyne betraktninger om kvinner og deres plass i verden gjennom vår lange åndshistorie, men lar samtidig Wojnicz føle en uimotståelig dragning mot det gamle rommet til fru Opitz i etasjen over seg. Før romanen er slutt, går han opp dit, kler av seg sine egne klær og tar, med en følelse av å være «mangedobbel, flerfoldig, flerdimensjonal, sammensatt og kompleks som et korallrev», sannelig også på seg – nei, jeg sier ikke mer.

For en oversetter er det en stor gave å få lov til å gi et forfatterskap som Olga Tokarczuks ny, fremmed språkdrakt. Julia Aagenæs Wiedlocha, i fjor velfortjent hedret med Kritikerprisen for sin oversettelse av «Jakobsbøkene», viser nok en gang at hun er tilliten verdig.

Tokarczuk sammenfatter den ­spesielle sanatorie­atmosfæren helt presist.

Empusion

Forførende demoner

Morten Langeland

Lyrikkutgivelsene i Norge har blitt temaifiserte, heter det, senest i en debatt startet av Eirik Vassenden i Vagant i fjor. De har også begynt å ligne romaner med sine narrativ, og enkeltdiktene har forsvunnet til fordel for lengre, pratete og virkelighetsnære tekster. Tendensen kan vanskelig bortforklares, hvorfor det har blitt sånn er et vanskeligere spørsmål å besvare.

I «Portrett av en slags dame», Karen Havelins første diktbok, følger hun opp sykdomstematikken fra sin roman «Les pakningsvedlegget nøye» som utkom i 2019. Her møter vi jeg-sterke dikt, hvor henvendelsen gjennomgående kommer fra samme sted: Dette er et jeg som lever med endometriose – å være smertepasient og måtene det totalpåvirker diktjegets liv er tematikken. Det finnes knapt aspekter ved livet det diktes om som ikke på en eller annen måte kaster skygge på sykdommens begrensende sider, eller motsatt.

 enkle vers i et enkelt språk, bortsett fra noen få medisinske begreper. Følelsesregisteret favner forståelig nok om smerte, sinne, fortvilelse, takknemlighet, frustrasjon, de fleste følelser er involvert, og diktene har en klart 

tone. De snakker fra en sykdomserfaring og til oss som ikke deler denne erfaringen. Og de snakker om en sykdom som har dobbeltbelastningen av å ha blitt møtt med mistenksomhet og som har vært vanskelig å diagnostisere, samtidig som det har blitt kalt en folkesykdom som rammer opp til ti prosent av alle kvinner.

Tittelen «Portrett av en slags dame» peker fint mot hvordan gjengse forventninger til hva en kvinne er – med egne barn og et aktivt seksualliv – blir utfordret. Havelins bok er best når hun klarer å føre sykdommen opp mot samfunnet og synliggjøre væremåter også hos friske: «Hun er en glimrende gjengivelse av kvinne / Sånn snakker de, sånn kler de seg / Sånn smiler de på absolutt alle bildene / Pusten hennes så anstrengt at jeg fremdeles kan kjenne det i nakken.»

går hun kort i rette med filosofen Marta Nussbaum: «Et funksjonshemmet menneske er tragisk / i motsetning til en frisk sjimpanse / sier du». Her er det nettopp agget i møtet og den direkte henvendelsen som får diktet til å leve, ikke den filosofiske debatten som ligger under. Hvorfor er det best i disse møtene? Jo, nettopp fordi tonen i diktene strammer seg til når de overstiger anamnesen og går i klinsj med omverdenen! Det aktivistiske potensialet i vreden trenger ikke være dokumetarisk eller sloganbasert eller ligne Caspar Eric sin danske braksuksess «Crip» fra i fjor, men et dikt trenger språklig presisjon og noe mer enn anekdotisk gjenfortelling. Dette er ikke et spørsmål om tema, men et spørsmål om lyrisk tone, rikdom og bevegelse i diktet.

 et langdikt i navnet, diktene har titler. Til gjengjeld er boken for ensformig og for mange av diktene er i enkleste laget, her er ‘Jeg har ikke lyst til å prate om det’: «For noen år siden sa en skeiv, butch kvinne / at for henne hadde det å gå på gaten medført en viss mengde / bedriten oppmerksomhet / Men det var ikke halvparten så mye dritt som hun fikk / ved å gå rundt som en vanlig dame».

Hvorfor stoppe der? Det er bare et gjenfortalt poeng, et dikt fortjener mer. Da har jeg mer sans for denne avslutningen – legg merke til at det er et pregnant bilde – av diktet med den herlige tittelen ‘Portrett av den funksjonshemmede og kronisk syke som toppidrettsutøver’: «Hun sa at på slutten av pasientorganisasjonsmøtene ligger nesten alle på gulvet / og planlegger strategi med lukkede øyne.»

Portrett av en slags dame

Sykdomsskygger

Marius M. Kjølstad

Nils Rune Langelands nye bok «Dikatoren» åpner med en stilig one-liner: «Politisk teologi handlar om makta åt individet og er den einaste politiske teorien om einsemd.» Uttrykket «politisk teologi» er hentet fra tyskeren Carl Schmitt (1888–1985), som utga en studie med denne tittelen i 1922. Schmitt, som på mange måter er Langelands Vergil i boken, er selv kjent for slående formuleringer, og åpner for eksempel den nevnte boken med å proklamere at «suverenen» er den som bestemmer over unntakstilstanden. For Langelands del handler politisk teologi altså om ensomhet.

Eller gjør det egentlig det? Etter å ha lest boken er jeg litt usikker, og jeg må i det hele tatt innrømme at det ikke er helt enkelt å få et presist grep om hva Langeland mener med sitt nøkkelbegrep. Det skal jeg komme tilbake til. Til tross for dette, er det utvilsomt snakk om en usedvanlig perspektivrik bok og et imponerende arbeid, med en dristig kreativitet og et sjeldent personlig nærvær.

i Tyskland i mellomkrigstiden, en periode Langeland skrev doktoravhandling om for 30 år siden. Langeland følger både sentrale idédebatter – særlig mellom antagonistene Schmitt og Hans Kelsen (1881–1973), to av datidens viktigste politiske tenkere – og de totalitære bevegelsenes fremvekst. Et gjennomgangstema er tanken om diktatoren som «levande lov», som en heroisk skikkelse som bryter gjennom lovens skranker og hevder å utøve sin makt med guddommelig misjon.

Langeland trekker lange linjer bakover, ofte i krysningspunktet mellom kristendom og politikk – helt tilbake til Jesus, som han omtaler som «ein levande gud og difor levande lov». Etter reformasjonen finner Langeland et uttrykk for det han kaller politisk teologi i vestlige, protestantiske staters kolonialisme. «Landnåmet» var en djerv handling der statene forserte havets skranker og opptrådte som en «levende lov» i møte med nytt land og nye innbyggere.

Boken er preget av en rekke tematiske sammenstillinger, og Langeland lar Walter Benjamin (1892–1940) symbolisere skiftet fra kolonialisme til postkolonialisme etter andre verdenskrig. I det posthume verket «Om historiebegrepet» (1942) skrev Benjamin, med Langelands ord, et utkast til en «offerets politiske teologi», der historien skulle skrives nedenfra, fra ofrenes og de glemtes perspektiv.

er krokete og mangslungne. Noe av det mest særegne ved boken er det språklige og formmessige, som det åpenbart er lagt mye arbeid i. Langeland skriver 

-aktig og assosiativt, og de mange gjentakelsene gir teksten tidvis en messende rytme. I noen deler av boken blir det etter mitt syn litt mye av det gode, i hvert fall når Langeland tar for lett på grunnarbeidet med å invitere leseren inn i sitt univers. I slike passasjer føler man seg som leser litt … ensom.

I store deler av boken sitter det derimot bedre, og da kan det virkelig gnistre av språket. Det kan være formuleringer, som når Langeland beskriver hvordan «den borgarlege patriarken frå midten av 1800-talet, han som ruva kroppsleg tung, utrena og hårete som hustyrann over eit interiørrike folkesett av kvinner, born og tyende» blir erstattet av «den nye, meritokratiske mannen», som entrer «cockpiten i jagarflyet leikande lett skinnjakkekledd med ein hånleg flir om munnen. Han er ung, glattbarbert, senete slank og usentimentalt hard». Setninger som dette er rett og slett en fryd å lese.

Men også lengre tekststrekk har flotte kvaliteter. Et særlig fint bilde er når Langeland først beskriver hvordan hundeelskeren Fredrik den store ønsket å bli gravlagt ved siden av yndlingshundene sine, før han gjør et sceneskifte og tar leseren med til dødsplassen for en annen tysk statsleder som var glad i hunder, nemlig Hitler. I bunkersen i Berlin fant sovjetiske soldater restene av Hitlers to schæferhunder. Bilder som dette gir liv til de mer overgripende analysene de inngår i.

«politisk teologi» egentlig skal være for noe, er for meg altså litt uklart. Det vil si, kjernen i begrepet er greit nok, nemlig «levende lov»-tematikken. Men underveis i boken er det ikke måte på hva som blir lagt inn i begrepet, alt fra forholdene i de greske bystatene til den amerikanske retten til å bære våpen – det virker nærmest som en slags politisk tautologi. Det er talende at det på ulike steder i boken både heter at Benjamin formulerte en politisk teologi om offeret og at hans teori rettet seg mot «alle former for politisk teologi». For min del er dette ingen avgjørende innvending, for boken står godt på andre ben. Kanskje kan man si det slik at det ikke er makrolinjene som er bokens styrke, men flettverket av mikrofortellinger.

Setninger som dette er rett og slett en fryd å lese.

Diktatoren. Vestens ­politiske teologi

Å gå i hundene

Merete Røsvik

Sjansen er stor for at tradisjonelt truande kristne vil setje kaffen i halsen fleire gongar om dei skulle lese Ali Jones Alkazemis bok om reisa frå sjia-islamsk gnostisisme via kommunisme, nihilisme, buddhisme og Jordan Peterson til katolisisme. Alkazemi karakteriserer Den norske kyrkja slik: «En så ren og korrekt teologi, med en kirke som åpent sa at den ikke var noe særlig annet enn en dobørste eller Pepsi-flaske [...]». Kristne i meir konservative kyrkjesamfunn vil truleg seie seg samde i at mykje av høgtida og mysteriet er forklart vekk i folkekyrkja. Men kaffen kjem garantert opp igjen når dei les at «Jesus faktisk hadde to stefedre, Josef og Gud Fader» og «[...] skal vi virkelig late som om vi er helt sikre på at Jesus og Gud alltid er ved sine fulle fem?»

Eg veit at takhøgda er stor på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, der Alkazemi no er stipendiat, men dette må vere ein slags rekord i uærbødig, teologisk omgang med det kristne gudsbiletet. Boktittelen «Jeg, en kristen-muslimsk ateist» er i seg sjølv paradoksal når forfattaren nyleg har late seg døype, men lener seg på Slavoj Žižeks omgrep «kristen ateisme». Forteljarstemma vekslar mellom det intellektuelt bråmodne og det ungdommeleg sleivete. Det er nettopp denne frekke, men også ærleg sjølvgranskande stilen som gjer Alkazemis eksistensielle oppdagingsreise til interessant lesing.

kanskje Alkazemi som Subjekt-spaltisten som i 2023 tok offentleg avstand frå det han meinte var uansvarleg, polariserande journalistikk i avisa. Han kom til Teologisk fakultet frå ein mastergrad i filosofi, og skriv jamleg i filosofiske fagtidsskrift, Samtiden og Ny Tid. At han berre 26 år gamal kan gi ut ein intellektuell sjølvbiografi, er resultat av intense studiar av filosofisk og religiøs litteratur som, fortel han, sprang ut av mindreverdskjensler og eksistensiell desperasjon.

Han er irakisk-norsk og vaks opp med ei aleinemor med svært dårleg økonomi. Den intellektuelle utviklinga og klassereisa han fortel om, minner om høvesvis historiene til Bjørn Stærk og Abid Raja, to andre samfunnsdebattantar som starta som unge, sinte menn. Ein kan lure på kvifor Alkazemi finn det naudsynt å avskrive nettopp Abid Raja med familie som «folk som har gjort karriere av å bekrefte fordommene til redde, naive nordmenn» og omtale avdøydde Walid Al-Kubaisi og Shabana Rehman som «opportunistiske innvandrere». Det er useriøs polemikk som underslår dei intellektuelle prestasjonane og alvoret i livserfaringane deira.

 og reflekterer elles godt rundt drivkreftene bak politisk radikalisering og den drifta mot konservativ kristendom som no gjer seg gjeldande blant ein del unge. Han innrømmer å vere «litt kontrær», og det kjem tydeleg fram i møtet med dei ressurssterke «SV-jentene». Så sterk var avsmaken hans, at raseriet dei viste mot kristensionistane og Israels krigføring på Gaza faktisk fekk Alkazemi til å gi kristendommen ein ny sjanse. Slik belyser han kompleksiteten i kjenslene som styrer korleis vi nærmar oss religion og politikk.

Det er både givande og underhaldande å sjå korleis ein som kjem til Bibelen utan dei tradisjonelle, norske brillene opplever tekstane. Alkazemi les i lys av eigne erfaringar med fattigdom, rasisme og opprørsk utanforskap, og omfamnar slikt som vanlegvis blir oppfatta som problematisk, til dømes at Gud i Det gamle testamentet er både sjalu, valdeleg og ustabil. Han likar Det gamle testamentet betre enn det nye, men «fattiggutten Jesus» appellerer fordi han var «en følsom, grinete og alvorlig mann, som Jordan Peterson og meg.»

 trusspørsmål gjennom filosofisk resonnement. Det var mellom anna den franske tenkjaren René Girard som leidde han til erkjenninga av kjernen i det kristne livssynet; at grunnproblemet ikkje er vondskapen rundt oss, men den som er inni oss. Men han er tydeleg om kor avgjerande det emosjonelle har vore, ikkje minst for kva autoritetar han har lytta til. Jordan Petersons forelesingar om Første Mosebok vart første steg mot kristendommen. Når Alkazemi skal utdjupe kvifor, viser han til Marilynne Robinsons bok om same tema, men utan å forklåre glideflukta frå Peterson til Robinson nærare, og verken faglege eller ideologiske forskjellar mellom dei to kjem fram.

Ønsket om å dekkje mange, store emne kan altså gå ut over presisjonsnivået. I den kjappe, historiske presentasjonen av Den katolske kyrkja som «viktig korrektiv til lokale fyrstedømmer» hoppar forfattaren til dømes bukk over den harde forfølginga av alle dissidentar. Forlaget burde ha vore grundigare med språkvasken, teksten har litt for mange småfeil, spesielt i preposisjonsbruken.

Alkazemi viser at postsekularismen handlar meir om lengten etter fellesskap og identitet enn dogmatikk og sterk tru. Alle konvertittar er neppe like lærde og reflekterte som han, men innblikket han gir i miljøet av søkjande får fram viktige nyansar ved ei utvikling mange av oss ser på med ein viss nervøsitet.

Han likar Det gamle testamentet betre enn det nye.

Jeg, en kristen-­muslimsk ateist

Litt kontrær

Egon Låstad

Hvordan føles det egentlig å ha dysleksi? Bildeboken «Olav og bokstavene» gir et sansesprengende bilde av opplevelsen, med detaljer og skrifttegn som bokstavelig talt stokker seg på sidene. Handlingen følger den oppvoksende Kong Olav (1903–1991) i et heller innviklet språkmiljø, anført av en norskspråklig lærer, dansktalende far og en mor som utelukkende prater engelsk. De medfødte lese- og skrivevanskene til den lille prinsen gjør ikke språkforvirringen mindre.

«Olav og bokstavene» er basert på en idé av kongebiograf Tore Rem, og skrevet i samarbeid med forfatter/barnebokforfatter Erlend Loe. Sistnevnte bidrar med empati­ladede skråblikk og en vellykket lek med ord og lyder – inkludert korte absurdvers i tradisjonen etter André Bjerke. Spørsmålet er likevel om en slik komplisert tekst kan passe for den andelen barn og voksne i Norge som sliter med dysleksi? Her trer heldigvis bildene støttende til. Illustratør Svein Nyhus realiserer tekstens potensiale til noe nært et kunstverk.

bildetolkningene til Nyhus omdanner boken til en fascinerende og engasjerende myldrebok, fullstappet av overraskelser og oppdagelser som kan få utrente lesere til å føle seg smarte. Her snakker vi om leseglede uavhengig av ferdighetsnivå. Oppslagene er en visuell maktdemonstrasjon, med illustrasjoner som er rike på kontraster og kontradiksjoner. Stilen forener spisse kanter med myke linjer, mens den kongelige paletten med rødt, blått og gull er foruroligende kald og varm samtidig. Summen av grepene peker mot utryggheten i det overdådige og overprivilegerte hjemmet.

Valgets kvaler mellom plikt og lyst lyser opp på hver eneste side, med ordene JA og NEI flettet inn et utall steder. Det hele bygger opp til et uforløst oppgjør hvor hovedpersonen tenker at han ikke vil være prins. Nyhus tegner det motløse barnet med en rødmende «X» over ansiktet mens han nytteløst forsøker å lese høyt fra lærerens bok. Foldene i skrittet hans staver ordet «NEI». Hele scenen dirrer av skam.

 grep er bruken av umulige perspektiver. Nyhus tegner nemlig objekter med forsvinningspunkter som går 

 leseren istedenfor bakover mot horisonten. Resultat er en slags hypervirkelighet hvor alle regler kan brytes. I kontrast til dette har illustratøren lagt inn tallrike rettinger med rød penn, hvor hjemmets danske boktitler fortløpende korrigeres til norsk. Mot slutten blir pennen enda mer rampete, og omformer «NRK» til «SNORK». Antipatien mot rikskringkastingen skyldes selvsagt alle årene Kong Olav slet med å lese nyttårstalen på direktesendt tv. Nyhus boltrer seg med marerittaktige detaljer i særlig denne scenen, med en integrert dødningskalle i det ikoniske pausebildet, og en gjesteopptreden i bakgrunnen av den skremmende norskamerikaneren fra «Pernille og Mr. Nelson» (1961–1972). Kongens stramme slips former en «Å». Munn og ansikt staver «A».

Boken er et overflødighetshorn av detaljer, men ikke for dekorens skyld. Overfloden i boken representerer nemlig det motsatte av lykke, og viser hvor presset og fanget hovedpersonen føler seg. Nyhus understreker poenget med stjålne glimt av lykke i scener hvor Olav får fryde seg på ski og i seilbåt. Kun i luften føler han seg fri. Et åpent vindu må dermed til i sluttscenen.

Olav og ­bokstavene

Kongens aj

Emilie Johnson Godal

Begynnelsen på Oksana Zabuzjkos tredje oversatte bok til norsk er betegnende for resten av romanen. Det begynner med et «Nei,» og vikler seg snart inn i en laaang parentes, mens pronomenene veksler – her er et hun, et du, et jeg og kanskje et vi; «ladies and gentlemen»? «Feltstudier i ukrainsk sex», som først kom ut i 1996, er myldrende, men skjerpet. Det er ingen ende på parenteser eller tankestreker, og teksten utfolder seg tilsynelatende uhemmet.

Romanens du/hun/jeg, en poet ved navn Oksana, har vært i et destruktivt og voldelig forhold med en skulptør, Mykola. Dette forholdet er bokens omdreiningspunkt. Oksana er ukrainsk, men har kommet seg inn i amerikansk akademia. Mykola er også ukrainsk: «dette var den første mannen fra din egen verden, den første som du utvekslet ikke bare ord med, men en hel verden av flimrende bunnløshet». I ransakelsen av relasjonen blir også det nasjonale et viktig prisme for å forstå, slik at det vel så mye blir en folkesjelegranskning.

dynamikk viser seg allerede fra start, selv om man kan lure på om fortelleren i etterpåklokskap ser sammenhenger som ikke var like åpenbare den gang (og dermed er hardere mot seg selv enn hva som er rimelig). Mykola er spesiell, ja, «

», men han er også et produkt av Ukraina, «Kronos som fortærer sine egne barn».

I dagens situasjon kan det hefte en ambivalens ved å lese slike kritiske utlegninger om landet som på uutholdelig vis er angrepet av Russland. Samtidig viser også romanen nettopp hvordan nabolandets autoritære vold har gjennomsyret samfunnet i lang tid:

å, min kjære bror, og hele dette forbannede brorskapet vårt – uansett er vi alle venner fra samme leir, hvor mange år skal denne faens arven være med oss, og hvordan skal vi årelate oss fri fra den, spytte den ut, hvordan?

Ikke minst er romanen konsekvent i sin nådeløse gjengivelse av nasjon

s ukultur, og valget hennes om å oppholde seg i USA er ikke et uttrykk for troen på 

 få steder representerer håp, er romanen likevel ikke dyster lesning. Intensiteten er høy og fandenivoldskhet, (selv)forakt og hybris virker om hverandre på humørfylt vis. Romanen er markedsført som «bibelen i ukrainsk feminisme», og lest som feministisk verk er den uhyrlig interessant, all den tid kvinnelighet presenteres som alt fra en forbannelse til noe glødende hemmelig. At kvinneligheten ikke lar seg fange, har et frigjørende potensiale.

Den gjennomgående henvendelsen til «ladies and gentlemen» brukes tidlig i forbindelse med et tenkt (?) foredrag som deler tittel med romanen. Iblant blokkerer grepet tilgangen til det som fortelles, men vel så ofte står det seg som selvironisk retorikk som gir holdepunkter i mylderet:

vis dere ennå ikke har trampet ned den lille jenta inne i dere (eller den lille gutten som står på et beite med en kjepp i hånden, skrekkslagen over solnedgangens mektige flammesymfoni, så altfor storslagen for et menneske å gripe) – så har ditt liv ikke gått av sporet, det har slingret i vei, hvor tungt og smertefulle det enn har vært, i sin egen retning, det har altså blitt 

og det gratulerer jeg dere for – og kjærligheten, ladies and gentlemen, sann kjærlighet kan alltid se den gjemte (andre) gutten (eller jenta: ta meg – det betyr alltid: ta meg sammen med min barndom

Feltstudier i ukrainsk sex

Folkesjelegranskning

Byung-Chul Hans vesle bok «Utmattingssamfunnet» byd på nye filosofiske blikk på velkjende tankar i vestleg kulturkrets: I opninga les han myten om Prometeus som «ei scene frå innsida av psyken til prestasjonssubjektet i dagens samfunn»; mot slutten av boka tek han føre seg Herman Melvilles legendarisk motvillige Bartleby – han som svarar «Eg vil helst sleppa det» når han blir bede om å gjere noko i novella med same namn. Han les ikkje Bartleby som ein uverksam, gjenstridig person, slik andre har gjort, men som eit utslite, apatisk individ for vår tid.

Byung-Chul Han er fødd i 1959 i Sør-Korea og studerte metallurgi i Seoul før han flytta til Tyskland i 1980-åra. Han var ein «technikfreak» som blei teknologikritikar, skriv Fredrik Wilhelmsen i sitt opnande føreord til den norske utgåva. Dei siste tiåra har Han gitt ut ein bråte små bøker om store emne – «Hyperculture» og «The Crisis of Narration» er to talande titlar frå den engelske katalogen. «Utmattingssamfunnet» kom ut i 2010, og synest å vere boka som blir breiast diskutert i filosofsæren av 

er at lidingane til det sein-moderne mennesket ikkje lenger kjem som eit negativt trykk utanfrå, men heller som positivitetspress innanfrå: Vi lever ikkje lenger i disiplinærsamfunnet, men i eit prestasjonssamfunn der fridom og tvang smeltar saman og alle er sin eigen pisk og si eiga gulrot. Vi fortærer oss sjølve, resultatet er at vi blir utbrende.

For å fange denne innovervendinga, hevda Han at det immunologiske samfunnet var over – ti år før koronapandemien. Når ein møter påstanden fem år etter pandemien, på norsk i Runa Kvalsunds sikre omsetjing, må ein spørje seg om teorien var feil i førstninga, eller berre har blitt avleggs? Det er lett å sjå at analysen er overdriven, slik Wilhelmsen antydar i føreordet, og kanskje overspent, men det er heller ikkje vanskeleg å anerkjenne poenget i påstanden om at vår tids sjukdom er nevral heller enn viral – i alle fall i Vesten. Sjukdomstilstandar som utbrentheit og depresjon er «ikkje infeksjonar, men infarkt, som ikkje er forårsaka av 

til den immunologiske andre, men av ei overflod av 

Kanskje er det ikkje berre i vestlege samfunn analysen finn best grobotn, men i visse sjikt av desse samfunna. Det psykologiske brennpunktet i analysen svir i eit arbeidsliv styrt av internt prestasjonspress, men er ikkje europeisk arbeidsliv framleis dominert av ekstern produktivitetstvang? I Hans analyse ligg ikkje berre klassemedvitet bak oss – sjølve klassetilhøyrsla er fortidig: «Klassetilhøyrsla hjelpte arbeidsdyret å finne ei dyrisk sindigheit. Det seinmoderne eg-et er derimot heilt aleine». Tilstanden Han skildrar er nok lettare å kjenne seg att i for Uber-sjåførar og folk i frie yrke enn for butikk- eller barnehagetilsette.

påstandsprosaen aukar skepsisen min undervegs. Kritiske fråspark i filosofar som Hannah Arendt og Giorgio Agamben er spenstige, men landar ofte skeivt, som når han brukar «muselmenn» – dei mest utmagra og apatiske konsentrasjonsleirfangane – som bilete på sein-modernitetsmennesket i dag, «med den forskjellen at det er velernært og ikkje sjeldan overvektig». Forklaringskrafta i ei samanlikning med overvektige muselmenn er ikkje openlys.

Eg kan likevel ikkje nekte for at den retoriske tendensen til å snu opp-ned på synspunkt vekkjer både nye tankar og motseiingstrong, til dømes når han snur Agamben på hovudet og hevdar at «unntakstilstanden» er i ferd med å forsvinne, fordi «normaltilstanden absorberer kvar ein unntakstilstand». Det slår meg som ein påstand som jamleg er avvist sidan 2010, men kven veit korleis den kling i 2030?

Mot slutten prøver Han å snu sjølve utmattingstilstanden til noko motstandsdyktig; til ei djup keisemd som opnar for kontemplasjon i det han omtalar som ei «

». No, we can’t, synest Han å rope – med ein viss entusiasme.

Utmattingssamfunnet

No, we can’t

Frida Fliflet

Ved første augekast ser omslaget til Claudia Ulloa Donosos «Liten fugl» nesten nusseleg ut: lyserosa bakgrunn, vakre fjør som dalar i lufta, ein søt liten katt som tittar opp. Men etter eit par sekund skjønar ein at omslaget heller er illevarslande. Ein katt blant mange fykande fjør er strengt tatt ikkje eit godt teikn – for kor er eigentleg denne lille fuglen? Brått verkar katten mindre søt. Og rett nok, når ein opnar boka og ser tittelsida, blir varselet ekte: Her ligg ein liten fugl på rygg med beina i været. Blar ein om til første novelle, dukkar katten opp som det aller første ordet: Kokorito, sju kilo tung, som gong på gong drar inn torturerte småfuglar til eigaren. «Med sju liv i Amerika og ni på den skandinaviske halvøya gir Kokorito meg døden i gåve», slår forteljaren fast.

Dette er ikkje einaste gongen ein «dødsmaskin» av ein katt dukkar opp i boka, men opningsnovella, som samlinga har tittelen sin frå, er den beste. Ho er ei finurleg, smart lita historie, der forteljaren skal på jobbintervju som prosjekt­rådgjevar akkurat når katten hennar har torturert og 

 drepe ein fugl. Forteljaren, som må rekka bussen, klarar ikkje gå ifrå den vesle fuglen, og tar den like godt med i lomma under intervjuet.

 tredje novellesamlinga til Claudia Ulloa Donoso (f. 1979), som bur i Noreg, men opprinneleg kjem frå Peru. Boka kom ut i 2015 – ho har «allereie oppnådd kultstatus blant spansktalande lesarar», ifølgje forlaget – og først no finst ho på norsk, finfint omsett av Bente Teigen Gundersen. Det er det nokså nystarta, vesle forlaget Les Bones Dones («dei gode kvinnene» på katalansk) som står bak utgjevinga. Dette er for øvrig ikkje første gong Donoso er å lese på norsk: i 2024 kom romanen «Jeg drepte en hund i Romania» på Camino.

Om du vil kalla dette noveller eller forteljingar eller noko anna, kokar vel ned til kor streng definisjon du har av novella. Sjølv om eg meiner novella kan romma så mangt, vil eg nok kalla mange av dei tretti tekstane her for kortprosa: dei verkar meir som reine observasjonar eller små tankerekker, og manglar den narrative sløyfa novella helst skal ha.

 å emigrera, immigrera, ligg som ein grunnstein i «Liten fugl». Ofte har eg kjensla av at det er same forteljar som dukkar opp: Fleire av historiene føregår i Nord-Norge – der forfattaren har budd – eller blir fortalde frå perspektivet til ein latinamerikansk, i alle fall spansktalande, migrant. Ulloa Donoso skriv sårt og presist om den dirrande kjensla av framandgjering og einsemd som følgjer med det å vera ny i eit land. Men dette er inga dyster bok: Tekstane er lettlesne og uføreseielege, stadig vekk ramlar dei ut i det småabsurde eller surrealistiske. Ein framand mann dukkar opp i stova for å glo på forteljarens (symboltunge) plante. Den nye kjærasten driv og forvandlar eldfloger til menn. Slikt skjer.

Eg, som i kvardagen har såpass pingpong-hjerne at eg ikkje klarar å lese romanar, er ein sucker for korte noveller. «Liten fugl» burde passe slike som meg perfekt: Her er mange av historiene så korte at ein er gjennom på eit minutt eller to. Likevel skulle eg ønska at dei hadde fått meir kjøt på beina – at vi får komme tettare på karakterane og stå i scena lengre. Trass i at tekstane har noko akutt over seg, verkar mange av dei meir som gode idear eller snedige innfall, heller enn faktisk ferdige tekstar. Litt for ofte sluttar dei før noko rekk å få konsekvensar; før tankerekkene borar djupt nok. Då står heller ingenting på spel.

‘Tredje konjugasjon’, for eksempel, har eit lovande utgangspunkt: Ein spansklærar står ved tavla og klarar ikkje forklara elevane sine den fulle betydinga av verbet 

; at det ikkje berre er å bu ein stad, men også å 

 ein stad, og ein skjønar at læraren, som bur (

!) i eit framand land, der og då får ei lita identitetskrise. Her er ei historie som verkeleg kunne ha dirra om ho hadde fått vekse fram, men ho er berre ei side lang, og lesaren må nøya seg med at introscena er det hen får.

Bøker

Dog mode

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Butterfly Nebula

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Du var medvirkende

Det snur nå

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

DJ Bambi

Empusion

Portrett av en slags dame

Diktatoren. Vestens politiske teologi

Jeg, en kristen-muslimsk ateist

Olav og bokstavene

Feltstudier i ukrainsk sex

Utmattingssamfunnet

Liten fugl

Grell kabaret

Hendenes metode. Manuell kunnskap i teoriens gullalder

Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945

Rombo

Habitat

Auschwitz – syv norske vitneskildringer

Pass dine eigne saker

Lychnos – Årsbok för idé- och lärdomshistoria 2025

Dog mode

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Butterfly Nebula

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Du var ­medvirkende

Det snur nå

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

DJ Bambi

Empusion

Portrett av en slags dame

Diktatoren. Vestens ­politiske teologi

Jeg, en kristen-­muslimsk ateist

Olav og ­bokstavene

Feltstudier i ukrainsk sex

Utmattingssamfunnet

Liten fugl

Grell kabaret

Hendenes metode. Manuell kunnskap i teoriens gullalder

Mellom­mannen. USA og Europa i de ­avgjørende årene 1933–1945

Rombo

Habitat

Auschwitz – syv norske vitne­skildringer

Pass dine eigne saker

Lychnos – Årsbok för idé- och lärdomshistoria 2025

Du var medvirkende

Diktatoren. Vestens politiske teologi

Jeg, en kristen-muslimsk ateist

Olav og bokstavene

Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945

Auschwitz – syv norske vitneskildringer