Hadle Oftedal Andersen

#fff

For vaksne er det lett å smila skeivt av småskulebarn sine flyktige forelskingar. Dette er jo ikkje 

Men nett dette uferdige får Kari Stai godt fram i denne tredje, frittståande samlinga med historier om Juri, ein kjenslevar gut på kring ti år som heile tida har antennene ute for å forstå kva det er folk held på med.

I løpet av dei ti forteljingane møter han stadig nye sider av denne gåtefulle kjærleiken. Han forelskar seg i Victoria frå Ukraina. Han skriv kjærleiksdikt til Lena, lærarvikaren. Han møter att Katinka som han har kyssa i skuret i barnehagen. Han opplever at foreldra kranglar mykje, noko som får han til å lura på om dei skal skiljast. Han prøver å bli interessert i Elvira, fordi ho er interessert i han. Og han opplever sjalusi når bestevenninna Evy blir saman med Javed «som er snart fullstendig ungdom», og «bular både her og der», medan Juri sjølv «er berre ein gut som ikkje bular ut nokon stad enno».

utvikling, og veit det sjølv. Kanskje er det nett medvitet om dette som gjer at han og dei andre søker seg mot dette dei ikkje veit, fordi dei opplever at det finst noko der, noko magisk og ukjent som dei etter kvart skal få innsikt i.

Tekstane er stilte opp med ny line for kvar setning. Og desse setningane er korte, slik at ein som åtte-niåring godt kan ta seg igjennom dei sjølv om ein elles ikkje er så veldig flink til å lesa.

Eit par av forteljingane har biletlege nivå som ligg under og kommuniserer med den bokstavlege handlinga. Den mest tydelege av desse er ‘Sprekka’, der det går eit ras lenger nede i dalen, og Juri etter dette får auge på sprekker rundt forbi og over alt. Det er i denne historia han spør mora om ho og faren skal skiljast, og mora innrømmer at dei «slit litt», som ho uttrykker det. Slik blir raset, og sprekkene, bilete som uttrykker det Juri ikkje seier, men heilt sikkert føler: at alt kan rasa saman over han, at grunnen kan opna seg og sluka han.

nesten usynleg, er biletnivået i historia der Juri er forelska i Victoria, som vel kjem frå Ukraina, sidan det er tale om at ho skal reisa igjen når krigen i heimlandet er over. Kameraten Morten insisterer på at Juri må ta kontakt med henne fort, før ho reiser. Men det får han ikkje heilt til. I staden blir han ståande utanfor huset hennar og lengta, intenst, i ei merkeleg spegling av kva han kjem til å føla når ho ikkje lenger bur her. Dette spelet mellom kjærleik og lengting er ikkje til å forstå. Men det er, i og med den litterære omarbeidinga av det, til å forstå likevel. Og best som han står der utanfor huset hennar og lengtar, kjem ho ut med ein sjenert smil og ein fotball under armen, som ho sparkar bort til han.

Eg trur ikkje barnelesaren nødvendigvis tenker over desse biletnivåa. Men eg er ganske sikker på at dei blir med likevel, inn i den kjenslemessige forståinga av det ein les. Og det er slike kjenslemessige responsar denne fint avstemde barneboka legg opp til.

#000

Raringen

Uferdige kjensler

Emilie Johnson Godal

Etter min mening er det vesentlig informasjon å hente om tittelen på Arne Rusets nye roman, «Ein tragikomisk roman om kreft», et stykke inne i boka. Der kommer det fram at tittelen utgjør et nikk til Dag Solstad. Fortelleren møter Solstad på litteraturfestival, og får høre at «skulle han bli råka av sjukdomen ville han skrive ein tragikomisk roman om kreft og kalla boka for nettopp det». Dette er vesentlig fordi det avklarer en misforståelse som oppstår i romanens disfavør: Hvis man faktisk forventer en tragi

 roman, med trykk på ordets siste ledd, er det ikke det man får.

Den lille boka følger sykdomsforløpet til en forfatter og psykiater. Noe er galt med kroppen hans, og både han og kona Sol er nervøse. Som da han kommer hjem etter en liten tur med hunden kalt Dyret, og må hvile:

Sol står i døropet og ser spørjande på meg, eg svarar at frosten tok meg etter ein lang runde i den skarpe vårlufta, så no ligg eg for å få varmen i meg att, veit ikkje heilt kvifor eg ligg og lyg, har slettes ikkje gått nokon lang runde, heller ikkje var det skarp vårluft ute,

 Er eg redd for at forkjølinga som ikkje vil gå over dreier seg om noko eg helst ikkje vil tenkje på?

Med sammenbitte tenner holder han fast i håpet om at det ikke er farlig, inntil prøvene viser at det er benmargskreft med dårlige prognoser.

 kommer også fortellerens lynne tydelig fram. Han er utholdende, nøktern og munter. Det kommer enda tydeligere til syne når han ligger med livet på vent, langt hjemmefra på Rikshospitalet: «Heile førjulsvinteren og jamvel eit stykke inn i det nye året har eg halde meg i live trass i bratte motbakkar, kvar dag er ei gåve, eg finst verkeleg, namnet mitt står i kalenderen på veggtavla, attest på at eg lever.» Aksept, aksept, aksept synes å være det underliggende mantraet jeget møter den forferdelige situasjonen med, og med kommaer skal det formidles.

En stor andel av de 80 dagene han tilbringer på sykehus er i sterk morfinrus. Livet så vel som virkeligheten truer hele tiden med å forlate ham. Likevel er passasjene med skildringer av ulogiske drømmer, forvirret mimring og hallusinasjoner relativt kontrollerte. Det gir tidvis et rapport-preg og gjør at teksten oppleves en smule flat og uengasjerende. For eksempel blir enhver sang eller bok som nevnes, kun stående som detaljer fra perioden romanen tar for seg. Det er synd å si, for det skorter ikke på medfølelse under lesning og det er ikke tvil om at det største som kan stå på spill, livet, også gjør det.

Rusets roman er liksom litt for kommuniserende i stilen. Det kan tenkes at dette er noe andre vil vurdere som en kvalitet, gitt at de er enige i romanens lille tirade om «gravalvoret i norsk litteratur». For min del blir det sånn at det lettsindige glatter over det tragiske, og samtidig undergraver spennet jeg tror er nødvendig for at det virkelig skal bli tragi

 dette som er det tragikomiske: At livstruende sykdom ikke får englene til å synge, men den lille mannen til å skrive testamente – slik epigrafen antyder.

Arne Ruset

Sammenbitte tenner

Egon Låstad

Den første gangen jeg så Billie, var hun død». Slik starter den sorgmuntre, originale og høyst 

førsteboken om radarparet «Billie og Bo» fra 2023. Grensetesteren Billie har lagt seg i grøfta, og Bo består prøven som utvalgt når han forsiktig pirker borti henne. Herfra blir de bestevenner.

Forfatter Kristine Rui Slettebakken løfter flere viktige temaer for målgruppen i denne medrivende bokserien, inkludert utenforskap og gruppepress. I 2024 fikk hun Brageprisen for oppfølgeren «Billie og Bo og den heidundrandes jula» – en bok om sorgarbeid. Fattigdom er en fast underliggende faktor, og både Billie og Bo har eneforeldre med begrenset økonomi. I den tredje boken må Billies pappa endatil jobbe i ferien.

 Billie og Bo minner om den man finner i den empatiskapende barnebokserien «Igelkotten och Muldvaden» (1998–1999) av ekteparet Anna Höglund og Gunnar Lundkvist. Serien handler om en snill, men innskrenket muldvarp som blir venn med et selvrettferdig og fritenkende piggsvin. Dyrene får bryne seg mye på hverandre – akkurat som Billie og Bo. Billie er en rettferdighetssøkende person som ofte har piggene ute. Den som har mest å lære av vennskapet er den veslevoksne fortelleren Bo.

Vennskapet settes uventet på prøve i den tredje boken, når det umake paret drar på sommerleir uten foreldre. På campen må de sove adskilt i hver sin avdeling med henholdsvis gutter og jenter. Dermed oppstår nye relasjoner. Bo overtar på et vis Billies rolle når han blir kjent med en gutt som er enda mer puslete enn ham selv. Endelig kan han også være oppmuntrende, sterk og modig.

gir anledning til å flette inn både første-, andre- og tredjepersonsfortellinger som skaper et større vi i romanen. Dette er i utgangspunktet et godt grep, og gjennom fortellingen får leseren innblikk i formildende årsaker til at barn tidvis oppfører seg dårlig. Effekten av det utvidede persongalleriet er samtidig at den mest interessante stemmen – Billie – havner i bakgrunnen. Hovedattraksjonen i serien forsvinner praktisk talt i bakgrunnen, og blir irrelevant i sin egen fortelling. På et tidspunkt ser vi henne kun som et spøkelse. Dette er betegnende for en tekst som har mistet sin viktigste – og mest standhaftige karakter av syne.

Billie er en romanfigur som slekter på Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, komplett utstyrt med utforskertrang, mot og flokete hår. I bøkene stiller hun spørsmålstegn ved allment aksepterte sannheter og omgangsformer. Slik har det seg at barna blir venner med en alkoholisert uteligger i den første boken, og en fattig kioskeier i den andre. Fra disse personene får de oppmuntrende ord med dyrekjøpt livsvisdom. I bok tre må de stå for visdommen selv.

Billie og Bo på ferie­koloni

Billie og Bo trår vannet

Ayne Kifle 
Assefa Aalen

Antologien «Vår tid er nå!» er redigert av tidlegare Natur og Ungdom-leiar Gina Gylver og ført i pennen av tolv aktivistar med ulike politiske utgangspunkt. Gylver står for både for- og etterord, og det blir tydeleg frå start at redaktøren vil at antologien skal vise éin ting: Dei flinke ungdommane som skulestreika med Thunberg i 2019 har ikkje gått under jorda – vi bryr oss framleis, altså! Resultatet er berre middels engasjerande.

Dei tolv aktivistane tar oss mellom anna med bak kulissane i aksjonane for å verne Førdefjorden, menneskerettar og beiteområde på Fosen og Repparfjord, i tillegg til å diskutere dei to rundane med klimasøksmål diverse klimaorganisasjonar har drive fram. Det er ikkje vanskeleg å la seg imponere over handlekrafta og motet til desse tolv unge menneska – likevel kunne dei fleste tekstane hatt godt av strammare redigering. For mange av bidragsytarane lener seg på unødvendige gjentakingar og lange naturskildringar for å understreke klisjéen lesarar av antologien allereie vil vere klar over: moder jord er sjuk, og det er vår feil. Kjærleik til henne og kvarandre må vere utgangspunktet for all klimaaktivisme.

, Vebjørn Bjelland Berg, har ei sterk historie. Han sveltestreika i 41 dagar utanfor Stortinget i 2025 for å presse i hovudsak Arbeidarpartiet til utfasing av olje og gass, og er samstundes fetter til Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Teksten drøftar ikkje-vald og sveltestreik som politisk verkemiddel, men munnar ut i ein litt vassen konklusjon: «Jeg tror vi er tjent med å prioritere visdom i tiden foran oss, og da mener jeg at vi gjør lurt i å se til årtusengamle tradisjoner, som buddhismen.». Det kan godt hende at spiritualisme er ein viktig del av vegen vidare for klimarørsla, men samanlikna med tekstane til til dømes Ella Marie Hætta Isaksen og stortingspolitikar Frøya Skjold Sjursæther (MDG) er Berg sin tekst lite futt i.

Isaksen og Sjursæther er polemiske og konkrete, førstnemnde sin tekst har openbert vore gjennom betre redaksjonelt arbeid fordi teksten først var publisert som kronikk i VG. Sjursæther går til kjernen av ein sak som får mindre plass enn dei klassiske naturvernsakane i både boka og norsk klimarørsle generelt: kampen mot oljesektoren og at han har ei heilt enorm penge- og påverknadsmakt. Sjursæther er fødd i 2006, og kom inn i klimarørsla gjennom skulestreikane i 2019, fordi «kampen mot klimaendringene den største rettferdighetskampen av dem alle.». Sjølv om Sjursæther fokuserer på at parlamentarisk klimakamp handlar om tolmod, skriv ho kvassare enn nokon andre i denne antologien om mytane kring den norske oljesektoren som lever i beste velgåande i dag.

 ein antologi er det heilt greitt at bidragsytarane skal få leggje ut det dei måtte ønske innanfor tematikken sine grenser, men likevel saknar eg eit meir analytisk blikk på klimakampen. I forordet frå Gylver er det berre bestemt at dei unge framleis engasjerer seg i klimapolitikk, og at denne tekstsamlinga er prov på dette. Men er det ikkje, som Karpe har meldt, 

? Gylver er ikkje samd med Ola Svenneby i at generasjon Greta Thunberg er død, men seier ikkje oppslutninga i både skule og stortingsval noko anna? Det ville ikkje vore noko nederlag for denne boka å innrømme at unge i dag kanskje ikkje er så flinke og engasjerte som vi trudde dei var i 2019, tvert om! Ein kunne møtt noverande politiske realitetar med mindre skylappar og meir produktiv antagonisme.

Etter å ha lese boka sit eg, som sjølv var Thunberg-streikar i 2019, att med få verktøy for vidare engasjement, og ein kan lure på kven denne boka er skrive for. Er den skrive for dei unge som kjem etter oss som var rasande i 2019? Antakeleg passar ho betre som konfirmasjonsgåve frå ei velmeinande tante som var NU-ar i sin ungdom.

Vår tid er nå!

Vår tid var då

Even Teistung

For å parafrasere Knut Hamsun: Jeg har tenkt og tenkt på samtidsromanens evige presensform! Selv om det er vanlig kutyme å fortelle i presens, synes jeg oftere enn ikke at det lugger. Én ting er at presensformen har en lei tendens til å tømme teksten for romfølelse og atmosfære, en annen er at å fortelle i konstant nåtid kan skape helt konkrete brister i tekstens troverdighet. I verste fall kan den lede til en sjelens 

av handlinger i referatform, slik som dette:

Jeg går inn. Meny i andre etasje. Til brødhyllene, jeg får øye på en pizzabolle blant assortimentet med ostelandgang, briks og rundstykker. Den er pakket inn i plast; den skal jeg ha. Tar en colaboks ut av brushyllene og går til kassa. Betaler og går ut i korridoren og gir meg i vei mot utgangen igjen. River opp plasten mens jeg går, spiser pizzabollen nesten opp på vei ut.

Dette er ren transport, uten fyll – litt som skorpen på en plastinnpakka pizzabolle. Hva skal vi med det?

 at Magnus Aasdalens andre bok og første roman, «Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet», er en tekst som ikke er spesielt interessert i å forholde seg til stringens, realisme eller litterær logikk. Den er utforma som en monolog satt i munnen på en navnløs forteller: en åtteåring (!) som er både ufør (!) og tungt alkoholisert (!), henvendt til et «du», en navnløs jente i russealder (!) som etter alt å dømme har forlatt Bø i Telemark for alltid, og etterlatt fortelleren med et stort behov for å snakke. Han snakker i vei i sanntid om en tur fra Gvarv til Bø og tilbake igjen, sammen med vennen Metheus (med stum h, som det nevnes i en fotnote), og spinner en forholdsvis usammenhengende fortelling om … ja, hva da? Det er mye øl, en hel del russejenter, svært mye presensfortelling om hva som skjer 

, og minst ett sammenbrudd. En hjertesyk rangel på bygda, kanskje? Hvem vet.

 slike usikkerheter, men har vanskeligere for å akseptere dem når jeg ikke finner gode tolkninger av 

teksten er skrudd sammen som den er. Hvilke rom åpner seg? Hvordan det kan ha seg at fortelleren på samme tid er et barn, en alkis, en ordrik foss 

nylig ute av et forhold med Anne-Hege, en kvinne med to barn, er ikke helt godt å si – og så vidt jeg kan forstå er det heller ikke Aasdalens hensikt å gi noen forklaring. Virkelighetsbruddene får stå ukommenterte i teksten, som invitasjoner til tolkning. Men selv om det er mulig å gå velvillig fram – at fortellerens unge alder for eksempel er et konkret utslag av en form for 

, eller at det har å gjøre med «en slags grensepsykotisk logikk», som det heter et sted mot slutten av boka – forblir flere av disse «grepene» nettopp 

, påfunn, uten noen egentlig forankring eller effekt. For å dra en urimelig parallell: I en av historiens beste romaner, Günter Grass’ «Blikktrommen» (1959), er fortelleren en treåring som nekter å vokse; gjennom hans øyne ser vi Tysklands historie før, under og etter nazismen fra en uhyre fruktbar skrå vinkel. Et av få reelle utslag det får å gjøre vår mann i «Wild thing» til en åtteåring, er at han er svært lav. Hva er da vitsen?

 «Wild thing» blir en roman hvor det idérike, grenseoverskridende litterære universet, Aasdalens beundringsverdige vilje til å bryte normer, holdes tilbake av en uforpliktende litterær form og et språk som sitter fast i presensprosaens pizzabolletørre register. Det er klart, det er anløp til andre uttrykksformer: fortelleren bryter ut i liksom-lyriske passasjer, bedriver metaforer, insinuerer at det foregår en kollisjon innad i teksten mellom et skjørt sinn og en uutholdelig virkelighet. Men det forblir på påstandsnivå: Selve teksten er i hovedsak ordrik, tørr og utydelig.

«Jeg snakker ofte i bilder», sier fortelleren på et tidspunkt, «jeg tror alle disse bildene og symbolene er et symptom på noe uforløst». Jeg tror han har rett.

Wild thing. Eller, som ­Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Tørr skorpe

Hanne Kristin Wolden

Det hender jeg tar meg selv i å synes at kvinner er litt kjedelige. De (vi!) er altfor ofte prydlige, forsiktige, korrekte. Fine, rene, skikkelige. Kom igjen, da. Vær litt annerledes. Bryt med noe! Misogynt? Absolutt – jeg er ikke stolt av dette. Men nå har jeg uansett støtt på et unntak. Den gamle bestemora Stasia som ligger i en sykeseng, drikker vodka og snakker om sex.

Jeg er nesten nitti år, men har bare hatt ett godt knull. Å, jenta mi. For et knull, det har aldri skjedd meg siden. Og jeg har hoppet i høyet både titt og ofte.

Ja, slik åpner den altså, «Mot kjøreretningen», Sylwia Chutniks første roman på norsk. Polske Chutnik er en kjent aktivist, akademiker og forfatter – som debuterte skjønnlitterært i 2008. Hun som tiltales i åpningen, «jenta mi», er det 40 år gamle barnebarnet Magda. Magda lever som transkvinne i et samtidig Polen med alt det innebærer av hat, vold, tap og sorg. Bestemora er det eneste familiemedlemmet som har akseptert henne som den hun er og vil være, og romanen forteller historien til de to, stort sett gjennom Magdas perspektiv, med Stasias rådgivende, livsanskuende monologer innimellom.

 av gårde i et heseblesende tempo, i et røft, «ukvinnelig» språk ispedd mye av det som sikkert er ment som en fandenivoldsk humor: «Etter samleiet må man jo finne den en gang hvite trusa i størrelse XXL, som henger over stolryggen, og bh-en som fint kan tjene som tilfluktsrom mot atom­nedfall, og sokker sist vasket for to uker siden».

Det er forfriskende nok, men i lengden blir det anmasende og bikker mot det revyaktige. Og selv om romanens fortellergrep fungerer godt, blir de to kvinnene i litt for stor grad gjort til talerør for Chutniks politiske agenda. Et sted i romanen står Magda foran speilet med et ønske om å «dra ned glidelåsen og ta huden av». Det samme ønsker jeg meg for boka som sådan – den tydelige intensjonen står, sammen med den gjennomgående harde, liksom gøyale tonen, i veien for at vi kommer ordentlig innpå de to karakterene.

 størst verdi som aktivistisk prosjekt. I det deprimerende konservative Polen har det, slik vi vet, ikke akkurat gått framover de siste årene med tanke på kvinners og skeives rettigheter og livs­situasjon – det er mye i romanen som tyder på at Stasia fikk leve sitt liv i et friere land enn det Magda gjør nå. Selv om portrettet av Polen i store drag er velkjent og nokså overfladisk, er Chutnik god (og morsom!) når hun virkelig drar på. Som når hun trekker paralleller mellom fortidens og nåtidens behandling av diverse minoriteter:

Med noen års mellomrom gjør Polen storrengjøring blant borgerne, som Marie Kondo: Åpner skapene, la oss ta en titt. Dette går i søpla, dette kan du makulere, det der kan du hive på dynga, kanskje noen vil ha det. Stikk herfra og kom aldri tilbake. Vi vil ha pene interiør i landet vårt.

Det er absolutt ikke oversetter Julia Aagenæs Wiedlochas feil at dette litterært sett ikke er en høydare, jobben virker solid gjennomført. Chutniks fremste styrke er nok ikke, og skal kanskje ikke heller være, litterær fintfølelse. Heller anbefales boka til de som i sitt eget liv ønsker å ta et steg utenfor den opptråkkede sti – det er aldri for seint: «Skal jeg fortelle deg hvordan du skal leve? Mot kjøreretningen. Selv om du blir kvalm. Gå på.»

Mot kjøre­retningen

De frimodige

Jonas Bals

Marius Braatt (hvis egentlige navn var Hans Marius Hansen) ble født i Kristiania 11. november 1886. Det var en skjebnetung dato. Den samme dagen ble fire anarkister hengt i Chicago, USA, dømt til døden for deres rolle i kampen for åttetimersdagen. Den norske forfatteren Arne Dybfest møtte en av de dødsdømte i cellen, og tok med seg anarkismen tilbake til Norge. 22 år seinere var den unge arbeidergutten Marius Braatt, fra Rodeløkka i Kristiania, en av dem som hadde omfavnet tankegodset. Det året skrev han en bokanmeldelse av Johan Falkbergets siste bok i bladet Ung-Socialisten, hvis forside var viet nettopp martyrene fra Chicago. I samme blad var også hans egen bok – hans første og siste – anmeldt.

Ifølge anmelderen Ivar Sæter var Braatts bok blitt skrevet «fra dybet af folkelivet, men ogsaa fra dybet af menneskesindet.» Han behandlet «de største problemer, som i det hele tat kan besætte en hjerne», og beskrev livet slik det ble levd av «Moder jords stedbarn». Novellene ’Tæring’ og ’Far og søn’ mente han var «som skaarne ud af det virkelige liv.»

 som møter de samme novellene mer enn 100 år seinere, kan det være vanskelig å bedømme realismen i historiene, i alle fall uten litt kjennskap til forholdene på hovedstadens østkant. Rent litterært kan man slå fast at Braatt skrev hardt, tidvis hatsk, med en skarp brodd mot det borgersamfunnet han mente hadde dømt ham selv og så mange av hans søstre og brødre til en tidlig død. «Det røde hats evangelium», kalte han læren om klassekampen. Han led selv under denne fattigdommen, og døde bare noen måneder etter at boken hans var utgitt – av fattigdomssjuken tuberkulose.

Før han døde, rakk Braatt å gjøre mye. Bare 15 år gammel ble han valgt til sekretær i Grünerløkkens socialdemokratiske ungdomsklub, og kort tid etter ble han formann i ungdomslaget «Frihed», med Grünerløkka og Rodeløkka som operasjonsfelt. I tillegg til å skrive for Ung-Socialisten skrev han for Det tyvende aarhundrede, Storm og vittighetsbladet Hvepsen. Redaktøren i sistnevnte blad, Hans Østerholt, skrev et minnedikt om Braatt etter hans død i 1909, der han beskrev Braatt som «forkrøblet og spinkel, mismodig og blek, født midt i en fattigmands flok». Diktet fortsatte: «Men fik han en bok at fordybe sig i/han læste, til øinene sved./Og frem i hans følsomme sjæls fantasi/steg brændende længsel til digter at bli/ og vise, hvad fattigfolk led.»

 kan Braatt i dag framstå som sentimental og klisjéfull; på sitt beste, som i ‘Tæring’, er boken fremdeles dynamitt. Selv om de færreste i Arbeiderpartiet i dag nok vil konkludere slik Social-Demokraten i sin tid gjorde, da de spådde at «Hver eneste partifælle vil blive aandelig rigere ved at stifte bekjendtskab med denne bog», så vil den kanskje kunne vekke et historisk minne, som vi har bruk for i en tid og et land der hundre tusen barn vokser opp i vedvarende fattigdom?

Hva så med den rent kunstneriske, litterære dommen? Arnulf Øverland var en av de strenge, som i sin tid vurderte «Fra Dybet» som umoden og «uden enhver litterær verdi»; han mente de kun var interessante som «documents humains».» I et lite skrift om Braatts forfatterskap sa forfatter og æresmedlem i Norsk Kritikerlag, Martin Nag, seg sterkt uenig. Han var helt på linje med Johan Falkberget, som i en artikkel publisert ti år etter Braatts død, «En ung døende digters sidste hilsen», hevdet at Braatts brutalt korte forfatterskap var «et uomstøttelig vidnesbyrd om, at der findes store evner og en fin kultur ogsaa i de nederste samfundslag». Ifølge ham gjaldt det bare «at faa ryddet op den sociale jordbund, saa de store aandelige værdier i folket faar skyte vekst i sol og varme.» Nag var enig. «Braatt la for dagen betydelige evner både som prosaist og poet, politisk artikkelskribent og litteraturkritiker. Han var en målbevisst arbeidende ung kunstner, og han visste hva han ville. Det han etterlot seg, er lite i omfang, men er et verdifullt pionér-bidrag til folkets kultur, en socialistisk norsk litteratur», skrev Nag.

Jeg er enig. Det nye og lille Almuen forlag skal ha stor takk for å ha tilgjengeliggjort Braatts forfatterskap for en ny generasjon lesere – og hvem vet, kanskje for en ny generasjon ungsosialister?

Fra dybet. Skisser og stemninger

Sot og sult

Karoline Henanger

Det tok ikke så lang tid inn i «Nattsol» før det slo meg: Disse ungdommene er mer i naturen enn på telefonen. For et håp for framtida! Nå er riktignok Ilias fanget på et asylmottak og Maja strever med å få til noe som helst, men på fjellet åpner hele verden seg for dem begge to. Dette er nydelig formidla friluftsengasjement ispedd noen gærne kriminelle og nær døden-opplevelser. Skrekk finnes det nok vanligvis mer av på telefonen enn i fjellheimen midt på natta. Men ikke i denne boka.

 nummer tre i en serie om Maja og Ilias, som er 16 og 17 år. Plottet i denne er for svakt til å stå aleine, men lest sammen med «Polarnatt» og «Soldagen» blir det et gledelig gjensyn med de to vennene, som vi kommer enda litt tettere innpå. Også «Nattsol» er en spennende og ganske dramatisk snutt fra livet til to nesten helt vanlige ungdommer som har det med å ramle borti lumske greier.

I starten av boka er Ilias stressa og redd etter at en fyr som veit litt for mye om ham, har sluppet ut av fengsel. Det hjelper ikke at han fortsatt lever i limbo på asylmottaket sammen med søstera si, som han mer enn alt i verden vil beskytte.

Vi leser om Ilias og Maja i annethvert kapittel. Etter hvert drar de sammen ut på eventyr igjen.

Den rastløse Maja er en sånn som ikke føler hun mestrer ting som «alle andre», men ute i naturen får hun det til. Hun veit at fyrstikkeska må pakkes inn i en plastpose, og at i regnvær er det best med kaps.

Ilias er ikke helt der. Men på turen Maja tar ham med på, blir han tvunget til å sette beina i bakken. Gjennom ham skildrer Sunniva Relling Berg den plutselige blanke roa som bare stille fjell på alle kanter kan gi. Her får Ilias nok med de helt grunnleggende sansene og følelsene: «Berre eit enkelt sug i magen fordi det er langt ned. Fordi brua vinglar».

 seg en grei kontrast når frykten til Ilias viser seg å ikke være grunnløs. Og på et tidspunkt blir det rett og slett ganske nifst. Slikt kunne fort gjort språket knapt og nedstrippa, men Berg veit å lage gode bilder. Som når Maja sitter nedkjølt ved ei elv: «Ho er som kapsla inn i plast. Ein størkna tyggis i lyngen».

De utfyllende tegningene som tidvis dukker opp, er med på å sette farge på fortellingen (selv om de er i svart-hvitt). Sammen med de ellers ganske lette sidene med mange linjeskift, åpner Bjørn Rune Lies fine illustrasjoner boka for en brei leserskare.

I bok nummer tre viser tegningene betydelig mindre våpen, vold og frykt sammenliknet med de andre – noe jeg synes er en bra ting i seg sjøl, samtidig som at det gir anledning til å speile naturkrafta i teksten.

Nattsol

Ikke bare ille ute

Kåre Bulie

Bak seg har Dag Kullerud et langt journalistliv kjennetegnet av en særlig interesse for Danmark og kristendom. Til bøkene hans hører utgivelser om den kristenkonservative avisen Dagen så vel som predikantene Hans Nielsen Hauge og Ole Hallesby.

I sin nye bok, «Porten til Norden», fortsetter han undersøkelsen av både Danmark og menneskelivets store spørsmål. Tittelen vitner om at forfatteren denne gangen beveger seg gjennom de historisk viktige småbyene nær Danmarks grense mot Tyskland. Undertittelen, «En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen», fanger bokens sjangerblanding: Noen ganger nærmer den seg reiseveilederen; andre ganger presenterer forfatteren tettpakkede resymeer av danske kriger. «Porten til Norden» viser seg i tillegg å ha anstrøk av minneboken og familiehistorien, prominente danske aner som Kullerud har – og av de betydelige geopolitiske utfordringene verden står overfor i 2026.

Kongeåen og i Ribe og avslutter på Ærø. Distriktsreisen introduserer forfatteren som et resultat av mangeårig undring: «Kan det være slik at til tross for at dansker og nordmenn årlig passerer hverandres grenser i et milliontall, vet de likevel lite om hverandre – om historie, kultur, samfunn og politikk?» Enhver som har registrert at dansker under 40 nesten konsekvent slår over til engelsk i møte med norske ord de åpenbart ikke skjønner, vil ha forståelse for Kulleruds spørsmål.

Boken hans er like åpenbart et forsøk på å bøte på de manglende kunnskapene om danmarkshistorie blant journalistens landsmenn – og særlig om den delen av den som har tilknytning til Norge. Kullerud får godt frem hvordan dét gjelder enormt mye: Foruten kjempene Ibsen og Bjørnson opptrer trioen Rye, Schleppegrell og Helgesen i boken hans. De tre sistnevnte er velkjente navn for alle som har beveget seg på Grünerløkka i Oslo, men de færreste av byvandrerne kjenner disse nordmennenes betydning i dansk militærhistorie. I en tid da verdenssituasjonen igjen har aktualisert det nordiske fellesskapet, er timingen god for forfatterens entusiasme for våre nærmeste naboland.

 å minne om avgjørende danske konger og slag, egentlig vil fortelle, forblir likevel vagt. I likhet med ikke så rent få reisebøker virker utgivelsen hans skrevet etter «litt av hvert»-oppskriften. Hvorfor han velger å inkludere akkurat de opplysningene han gjør, er ofte på ingen måte klart.

Et tydelig jeg står i sentrum og reflekterer i møte med landskapene det vandrer eller kjører bil og buss i, men for sjelden blir resultatet ordentlig engasjerende. I tillegg treffer Kullerud sjelden mennesker han siterer. Han later til å foretrekke biblioteket – og å føre ordet selv. Til gjengjeld har han diktet opp en herre som er teolog, og som han underveis fører oppstyltede samtaler med om kultur og identitet. Grepet fungerer ikke særlig godt og blir ikke tilstrekkelig forklart.

Bokens aldrende forteller ynder å oppsøke museer og kirker. Forståelig nok later han til å trives særlig godt også med øl i glasset på en dansk kro. «Porten til Norden» er utvilsomt drevet av genuin interesse for så vel dansk som skandinavisk historie fra viktingtiden og fremover, men minimalt står på spill i den. Boken etterlater inntrykket av en journalist som med fordel kunne ha tilbrakt mer av tiden i møte med levende dansker og mindre av den med en bok eller avis på restaurant.

Porten til Norden. En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen

Danske gleder

Daniel Willumstad Gunstveit

Av alle følelser må nostalgien være den rareste. Der de fleste andre følelser driver oss fremover, tar nostalgien oss tilbake til noe som ikke lenger er, med en bittersøt smak. På overflaten virker ikke Vilde Heggems nye roman «I henne i meg» som en utpreget nostalgisk bok, med sin kjølige, konstaterende skildring av den vordende forfatteren Vs skriveopphold på Island i 2005. Snart kommer imidlertid en annen stemme inn i teksten gjennom omfattende fotnoter, hvor forfatteren – som jeg leser som Heggem selv – kommenterer egen tekst og dens tilblivelse: «Teksten er en karakter i teksten. Det er tre hoved­karakterer: hun, teksten og jeg».

I fotnotene blir det tydelig at V er en versjon av forfatteren for tjue år siden, og at hendelsene som skildres ligger tett opptil virkeligheten – hva nå det egentlig betyr. Lengselen blir tydelig: «Jeg pleide å være henne, men nå er jeg meg. Skal jeg fortsette å miste meg selv sånn, skal jeg om tjue år ikke kjenne igjen hun som skrev dette».

plottlinja er at V blir med K – en annen kunstnerspire – hjem fra biblioteket (Ah! Biblioteket som sjekkearena!), ligger med ham noen ganger, før hun avslutter relasjonen like plutselig som den startet. Mens et slags etterspill finner sted på Vs telefon i form av stadig mer ubehagelige meldinger fra K, fremstår narrativet tidvis mer som et påskudd for fotnotene. For mer enn en kjærlighets­roman er «I henne i meg» en kunstnerroman, to innganger til det merkelige skrivelivet noen velger som levevei. Her skildrer den nå middelaldrende forfatteren med fasit i hånd Vs begynnende liv i litteraturen, samtidig som hun selv går gjennom en kunstnerisk-eksistensiell krise – for hvordan og hvorfor skrive i en verden som vår? I flere fotnoter leker hun alvorlig med tanken om å slutte å skrive.

 kommenteres i fotnotene (!): «Fotnotene veksler mellom å være utforskende og insisterende, utømmelige og irriterende, de går fra å utvide romanen til å være romanen».

Dette er egentlig mer presist enn jeg klarer å formulere det selv, og er samtidig et eksempel på Heggems litt underfundige humor som bryter opp det som kunne ha blitt en i overkant alvorstung tone. Fotnoter kan raskt bli en gimmick, en slags skriveøvelse som først og fremst appellerer til intellektet, men Heggem gjør god bruk av formgrepet, hun skriver strålende og utprøvende om skriveakten, uten at det blir for pretensiøst. Fotnotene tilfører også teksten temperatur og et unikt blikk som på samme tid er innenfor og utenfor selvet – forfatteren finnes samtidig i V, i seg selv, i teksten. Og det 

virkelig som at det står noe på spill – som det så upresist heter – for V så vel som forfatteren: selve skrivingen. Kanskje var det likevel noe å hente der i fortida, en slags livskraft som trengs i alt det skapende.

I henne i meg

Portrett av kunstneren som ung kvinne

Marius M. Kjølstad

Én ting skal det ha, dette ­«forbannede tjuende ­århundre», som Jenny Erpenbeck omtaler det som i en av romanene sine: Det utgjør en storslagen kulisse for dramatiske tragedier. For den tyske ­juristen Fritz Bauer (1903–1968) var århundret rent ut forbannende – han var jødisk, han var sosialist, og han likte menn. Umulig under Adolf Hitler, vanskelig under ­forbundskansler Konrad Adenauer.

Bauer strittet imot århundrets forsøk på å valse over ham. Han flyktet til Danmark i 1936, senere videre til Sverige. Etter krigen arbeidet han som statsadvokat i Tyskland, og hans store prosjekt ble å etterforske og føre rettssaker mot nazi-forbrytere. Han bidro blant annet til israelernes pågripelse av Adolf Eichmann i Argentina, og han sto bak den første Auschwitz-prosessen i Frankfurt am Main i 1960-årene. Med oversettelsen av den britiske forfatteren Jack Fairweathers nye bok, foreligger fortellingen om Bauer nå på norsk. Det er en uhyre interessant og viktig historie.

. Replikken fra en av filmene om Bauer, «Jakten på Adolf Eichmann» (2015), har brent seg inn i meg. Det er en av Bauers kolleger i påtalemyndigheten som uttaler ordene, etter å ha mottatt en politirapport om Bauers kontakt med en mannlig prostituert i København i 1930-årene. Replikken er et bilde på det filmens originaltittel – «Der Staat gegen Fritz Bauer» – hentyder til: hvordan deler av det vest-tyske statsapparatet motarbeidet Bauer.

Det krydde av tidligere nazister i etterkrigstidens Tyskland. De satt på Bauers nabokontorer og rundt Adenauers ­møtebord. Mest kjent er Hans Globke, en fremtredende embetsmann under ­nazi-­perioden, som ble utnevnt til stabssjef ved kanslerens kontor i 1953. Da Bauer begynte å etterforske Globkes fortid, grep Adenauer personlig inn. Og da Bauer fikk gode tips om at Eichmann oppholdt seg i Argentina, visste han at dersom han gikk tjenesteveien, ville noen advare ­Eichmann. Derfor inngikk han i stedet i all hemmelighet et samarbeid med israelske myndigheter.

Bokens elleville skildringer av hvordan den tyske etterretningstjenesten overvåket Bauer og ransaket kontoret hans i hemmelighet er rystende. Samtidig etterlater Fairweathers nøkterne, ikke-moraliserende fremstilling tilstrekkelig rom for historisk refleksjon, og etter mitt syn fremstår betydningen av den kalde krigen som særlig viktig. Krigsoppgjøret var storpolitikk fra dag én. For eksempel startet Bauer sin etterforskning av Globke etter å ha fått tilsendt en pakke dokumenter fra Stasi – for DDR var all oppmerksomhet om vest-tyske eks-nazister effektiv propaganda.

frem som en rettslig regissør når jeg leser boken. Bakteppet for hans arbeid med den store Auschwitz-prosessen (1963–1965) er et forhold vi lett glemmer i dag, nemlig at Holocaust hadde en marginal plass i den offentlige bevissthet etter krigen. I 1949 hadde Adenauer manet tyskerne til «å la fortiden hvile», og Tyskland var blitt en taushets- og glemselskultur. Bauers idé var å lage en rettssak som skulle fungere som et pedagogisk teater for samfunnet.

Nærmere bestemt var det avgjørende for Bauer at oppgjøret ikke ble til individuelle, avsondrede drapssaker, men at det planmessige ved folkemordet skulle belyses. I realiteten var det den tyske nasjon han ville sette på tiltalebenken. Dramaturgiske overveielser styrte spørsmål av typen hvor mange og hvem som burde tiltales – Bauer ville at de tiltalte skulle representere et utsnitt av Auschwitz, for å anskueliggjøre drivhjulene i folkemordets mekanikk. Symbolsk valgte han unge kolleger fra en ny generasjon til å prosedere saken, mens han selv holdt seg i bakgrunnen og drev offentlig formidlingsarbeid. Saken endte med domfellelse, men Bauer var svært skuffet over at domstolen nettopp fragmenterte forbrytelsene. På sikt skulle likevel arbeidet hans bære frukter, da Holocaust fra 1970-årene og fremover ble en del av den offentlige minnekulturen.

Forstår man Bauer som en rettslig ­regissør, overskrider historien om arbeidet hans etter mitt syn heltefortellingens forenklede sort/hvitt-tablå. De performative, symbolske og strategiske elementene vitner om en skapende prosess, og de viser hvor komplekst et rettsoppgjør og et nasjonalt minnearbeid er. Uten sammenligning for øvrig, går tankene til alle de symbolske elementene i rettssaken mot 22. juli-­terroristen.

og som noteapparatet og kildelisten vitner om, er det snakk om et grundig historisk arbeid. Noe annet skulle i og for seg bare mangle, gitt at Fairweather i etterordet takker et «research-team» på intet mindre enn tre ledere, elleve bidragsytere og åtte praktikanter, samt 25 (!) manusvaskere.

Bauer strittet imot århundrets forsøk på å valse over ham.

Anklageren. Én manns kamp for å stille nazistene til ansvar

Oppgjørets regissør

Espen Stueland

The Waste Land» (1922) er kanskje det forrige århundrets mest kjente enkeltdikt. Kanonisert, med udødelige 

 av typen «April is the cruellest month». Verket er samtidig omdiskutert: Formen er fragmentarisk og selv om diktet er rikt, krever det innsats om man skal forstå dybdene i det. Allerede diktets epigram tvinger de av oss som ikke behersker gresk og latin til å ta turen til fotnotene. Innsatsen gir imidlertid rik belønning. «Det misfarne landet» ble utgitt rett etter første verdenskrig. T.S. Eliot jobbet i utenriks­avdelingen i en bank. I likhet med økonomen John Maynard Keynes var han bekymret for at Versaillestraktaten kunne få fatale konsekvenser. De to kjente hverandre fra den såkalte Bloomsburykretsen. Keynes hadde deltatt i fredsforhandlingene i 1919. «Waste Land» formidler en uro ved verdens gang, det åndelige ligger i stykker og stumper, noe den kristne Eliot registrerte med sorg. Eliot selv skal ha sagt noe sånt som at diktet oppsto av det ekteskapelige havariet med kona Vivienne Haigh-Wood. Som en premissleverandør til nykritikken sto Eliot for et tolkningsideal som tilsier at forfatterens biografi skal holdes utenfor. I dag leses Eliot gjerne stikk i strid med slike ideer. Et gjennomgående tema er seksuell frustrasjon; om det så er forventningene til traumatiserte, hjemvendte krigsveteraner, eller til grenseløse direktørsønner som tar seg til rette overfor kontordamer:

Det misfarne landet; Fire kvartettar

Poesikanon! Lykke!

Geir Pollen

Så vidt ferdig med å lese Sofija Andrukhovytsjs drøyt ni hundre sider lange tobinds romanverk «Amadoka», oppleves den korte, konsise tittelen som et så velkomment pustehull at jeg begynner med den. Ifølge Herodot, antikkens store historiker, ble grenseområdet mellom dagens Ukraina, Polen og Belarus en gang dekket av en enorm innsjø, inntegnet på 1500- og 1600-tallskart som 

, men ellers aldri funnet spor etter. Som Atlantis må dette innlandshavet tidlig ha hørt hjemme i mytenes verden, og det er også slik det opptrer i Andrukhovytsjs overdådig komplekse roman: som bilde på alt det glemte, fortrengte, fortidde både i den individuelle og den kollektive ukrainske historien.

 på ukrainsk i 2020. I den første av verkets tre deler, alle med undertitler etter de kvinnelige hovedpersonene Romana, Uljana og Sofija, skal vi tilbake til Donbas og forpostfektningene til den russiske fullskalakrigen. Bohdan, mannen til arkivaren Romana, er savnet på slagmarken. De to møtte hverandre en dag han dukket opp på arbeidsplassen hennes og ba henne ta vare på fire kofferter med gamle familiebilder som han angivelig hadde stjålet fra sin egen far, en plastisk kirurg, kjent for sin evne til å gi folk et nytt ansikt. Da Romana til slutt mener seg å ha funnet mannen sin igjen på et militærsykehus, er ansiktet hans så vansiret at bare munnen minner om den gamle Bohdan. Selv husker han ingenting verken om seg selv eller henne, så i fortsettelsen er det hun som har hånd om den identiteten han forhåpentligvis en dag kan vende tilbake til.

Slik introduseres den identitetsproblematikken som binder sammen de tre, hva handlingen angår, frittstående delene. I fortsettelsen flyttes scenen først til Holocaust og deretter Stalins terror, og med det podes spørsmålet om hvem du er, også uløselig til hva du 

Uljana, Bohdans farmor, vokser opp i en landsby i Vest-Ukraina, tidligere Galicja, der Hitler-Tyskland, godt hjulpet av lokale ukrainske nasjonalister, fra 1941 likviderer den jødiske befolkningen. Faren hennes er nazioppnevnt landkommissær, det vil si sivil leder i sitt distrikt, og i den rollen også med på å administrere det lokale Holocaust. Stilt på spissen blir det etiske dilemmaet når Uljana samtidig skjuler sitt livs store kjærlighet, jødegutten Pinkhas Birnbaum, under gulvet i residensen hans. Nei, Andrukhovytsj er ikke redd for billige effekter!

‘Sofija’, forteller så historien om hvordan Stalin likviderte hele den generasjonen ukrainske intellektuelle og kunstnere – blant dem mer enn to hundre forfattere – som med viktige forbilder i sin egen eldre nasjonale kultur, skapte den ukrainske modernismen på 1920-tallet. Den underlig ansiktsløse Sofija deler seg mellom to av generasjonens foregangsmenn: Hun er hustruen til poeten, oversetteren og kritikeren Mykola Zerov – og elskerinnen til dennes venn, romanforfatteren, filosofen, litteraturviteren og arkeologen Viktor Petrov. Mens den utadvendte Zerov ble henrettet i 1937, overlevde den tilknappede, sære Petrov terroren i rollen som tysk-sovjetisk-ukrainsk dobbeltagent. Tydeligere framvises ikke den identitetens tvetydighet som går som en rød tråd gjennom hele denne labyrintiske romanen.

formelig over av høydramatisk handling, og stiller betydelige krav til leserens tålmodighet og konsentrasjonsevne. At romanen trekker tunge veksler på ukrainsk historie, uten å gi nevneverdig hjelp med bakgrunnskunnskaper, gjør den ikke lettere. Helt ned på setningsplanet er «Amadoka» et betydelig eksempel på den maksimalistiske romanpraksisen som er et markant innslag i vår tids litterære motebilde. Jeg imponeres et stykke på vei, men detter for eksempel av lasset når et avgjørende øyeblikk mellom Bohdan og Romana moses i følgende harang:

Det som i det øyeblikket åpner seg i hans gulbrune øyne, fremmede for henne, ligger langt utenfor grensene for menneskeliv og bevissthet, ja, selve eksistensen. Det er en morderisk materie, et svart kosmisk hull som suger universet inn i seg. Det er en nøytronstjerne med den kalde, glatte overflaten, som knuser den fysiske kroppen til atomer med tyngdekraften sin.

Andre ganger kaller hangen til språklige fiksheter heller på latteren, som her: 

En hårlokk falt ned på kinnet som et sceneteppe.

 Marina Hobbel, har ikke hatt en enkel jobb med å oversette den ordrike teksten, og så vidt jeg kan se, kommer hun bare helskinnet fra halvparten av oppgaven. Mens «Amadoka II» med få unntak har fått en kledelig norsk språkdrakt, skjemmes nemlig «Amadoka I» på mystisk vis av altfor mange språklige feil og merkverdigheter. Her er strømmende vann ikke dovent, men 

; mennesker er ikke lute, men – tre steder i teksten – 

å dele statshemmeligheter, mens en kort kommando 

fra strupen til en SS-mann. Og skriver Andrukhovytsj virkelig at en mannshånd som gled inn mellom beina til en kvinne, ble

? Da er det tross alt mer uskyldig, men heller ikke uten betydning for strykkarakteren på den redaksjonelle kvalitetssikringen, at Uljana tidlig på 1930-tallet inviterer søstrene sine med på en 

Amadoka renner formelig over av høydramatisk handling.

Amadoka I (Romana og Uljana) | Amadoka II (Sofija)

Ukrainsk maksimalisme

Tom Egil Hverven

Diktene til Einar Økland (f. 1940) kan bestå av bilder, aforismer og dekomponerte visdomsord. I årets bok, «Karikaturar i spegel med hol», utgjør kroppens deler rekvisitter diktene kan bruke og gjenbruke til det ugjenkjennelige. De lyriske skissene er en slags ligninger som logisk sett ikke går opp. De går heller ned, ned på landjorda, inn i det kroppslige, på måter som får legemet til å framstå fremmed: Øyne, ører, munn, svelg, hender og føtter henger ikke sammen slik de vanligvis gjør. De danner nye formasjoner. Det lyriske jeget i Øklands tekster vrir og vender på figurer, omskaper dem til poetiske karikaturer, ikke bare for moro skyld (det også), men for å oppnå erkjennelse, hentet fra bak­siden av speilet, vrangsiden av dagligspråket, ved tekstens dreining, inn og ut av søvn og drøm.

«Karikaturar i spegel med hol» består av korte dikt med ujevn høyremarg, de fleste under én side, noen få med enderim. Mange dreier seg om å lese og skrive, om identitet – eller like gjerne om negasjonen av det samme, selvoppløselig identitet. Er språket et speil i diktene? Hva ser et lyrisk jeg om det kikker inn i et speil med hull? Leser man bokas tittel i lys av helheten, ser jeget ikke bare karikaturer av seg selv, men tomhet, mørke, natt. Diktene nærmer seg fenomener det er vanskelig å finne språk for. Å bevege seg inn dit, mot det språkløse, virker som et av bokas mål, helt fra det første diktets bilde i speilet, der en flekk i glassflaten kommer med et slags kafkask tilbud, i en fram-og-tilbake-bevegelse: «Vekk herifrå – her!». Det lyriske jeget kunne sagt nei, utbryter diktet, men jeget velger å svelge flekken. Hvordan svelger man en flekk? Ved å legge ansiktet inn mot speilet, inn mot språket?

 der lyd formes som grunnlag for tale, vender tilbake i diktene, i likhet med blyanten, som på lignende måte danner grunnlag for skrift, for eksempel i ‘OBS!’:

Å forholde seg rolig, på grensen til apati, kan virke som det lyriske jegets varmeste anbefaling for leseren i «Karikaturar i spegel med hol». Forfatteren er åttiseks år. At noen av diktene dreier seg om å bli eldre, er ikke egnet til å overraske. Å leve er en slags koking «utan koketid», som et dikt foreslår, lakonisk. Andre dikt leker med tegnsettingen; tegn kan tale for seg selv, som i ‘Teikn i tida’:

på skyggelegging, skravering og taushet, idet de kombinerer blyantens og svelgets egenskaper på uutgrunnelige måter. I overgangen mellom dag og natt, mellom våken tilstand og drøm, utfolder en skyggeaktig, forbigående verden seg: «Skål difor for skuggane mens dei er her!/ seier brått ei skuggelaus røyst/ som kan vere mi/ i den lydlause halsen min.» Om jeg skulle svare «skål!» – og anbefale poesi for noen jeg kjenner som nå sakte begynner å lese, eller som nærmer seg en del av livet der man ikke lenger kan lese, vil jeg si: Gå til Einar Øklands bøker. Hans dikt kan du lese uten noen gang å bli ferdig.

Karikaturar i spegel med hol

Blyant og svelg

Fleire har med undring notert seg at Tor Ulven, for mange den desidert største lyrikaren i Noreg mot slutten av førre hundreåret, ikkje har blitt definerande for korleis seinare generasjonar har kome til å skriva. Men i Mathias Nyhagen Asplund har han så definitivt fått ein etterfølgjar. Og det på nynorsk:

 igjen denne minimalistiske forma, med blankliner og ultrakorte avsnitt. Dei blanke linene markerer, som hos Ulven, at det skjer eit større sprang i den skildra eksistensen nett der. Til dømes kan me sjå eit slikt sprang i mellomrommet mellom dei to siste avsnitta i diktet ovanfor, der teksten skiftar frå å konstatera at det finst ei avbilding til å peika direkte mot det som er avbilda.

Med dikt som dette er det heilt ­avgjerande at ein tar seg tid.

av ingenting

Ulvespor

Tore Linné Eriksen

Tidsskriftet Agora er gjennom 100 utgaver siden 1983 blitt kjent for solide og tematiske dobbeltnumre, der sentrale filosofer, samfunnsteoretikere og skjønnlitterære forfattere presenteres og diskuteres. Denne gangen har turen kommet til Karl Marx. Spørsmålet redaksjonen stiller, er hvilken status marxist-inspirert tenkning har i dag, ikke minst i lys av den globale finanskrisa i 2007–2008. Etter denne ble det vanskeligere å feste lit til at «markedet» kan løse problemer det sjøl har skapt. Jostein Jacobsen tar oss derfor i sitt bidrag lojalt gjennom Marx’ teorier om utbytting og langsiktig profittfall, men legger samtidig til at dagens kapitalisme kan utsette det varslete sammenbruddet gjennom lån, pumping av statlige midler og kamp mot arbeidsfolks rettigheter.

Et gjennomgangstema i nummeret er behovet for kritiske og udogmatiske tilnærminger. Det betyr at det stiger fram et langt mer treffsikkert Marx-bilde, slik som i åpningskapitlet til Mikkel Bolt, professor ved Universitet i København. Ikke minst supplerer – eller korrigerer – han forestillinger om at Marx bare var opptatt av kapitalismens økonomiske lovmessigheter, som motsats til den mest deterministiske utgaven av marxismen der alt annet enn produksjonsforhold («basis») er uinteressant.

 dager overbeviser Viktor Lund Shammas i sin lett tilgjengelige artikkel om nødvendigheten av å analysere tek-gigantene ved hjelp av marxistiske nøkkelbegreper: Deres støvsuging av tilgjengelige tekster minner om hvordan britiske storbønder med Parlamentets velsignelse underla seg det som hadde vært allmenning, og slik la grunnlaget for et nytt eiendoms­regime. I en ideologisk tilnærming stiller han spørsmålet om hvem det er som fører ordet gjennom KI. Shammas drøm er en offentlig, ikke-kommersialisert KI.

Verdt å nevne er også sosiologen Emil Øversveens bidrag, der han hevder at arbeiderbevegelsens kamp har et klart etisk fundament. Det handler om det store flertallets muligheter til å leve et bedre liv.

 gjør sosiologen Gunnar C. Aakvaag det litt for lett for seg, når han velger seg Marx’ analyse av økonomi og klasser i det britiske industrisamfunnet midt på 1800-tallet, for så – ikke overraskende – å slå fast at det ikke passer på Norge. Dette overser ny forskning som modifiserer tesen om et rettlinja britisk mønster uten hensyn til spesifikke forhold, ikke minst i den globale kapitalismens periferi. Marx blir også «falsifisert» gjennom en interessant, men i overkant idylliserende historisk gjennomgang av «den norske modellen» med sitt brede interessefellesskap. Eksemplene hentes ofte fra nærmere 30 år tilbake, og tar ikke høyde for skiftende regjeringers privatisering, New Public Management og et klassedelt helsevesen. For ikke å nevne olje- og lakselobbyens økte makt over staten, sosialdemokraters overgang til NHO, skattesabotører på flukt, høyresidas stormløp mot arbeiderrettigheter og svakere omfordeling når formues­skatten reduseres og arveskatten forblir borte. Men det gjør seg godt med et fyldig bidrag som utfordrer de andre forfatterne. Debatten fortsetter sikkert i neste utgave; i alle fall om Aschehougs nye eiere ikke velger å kvitte seg med et levende tidsskrift.

Agora 1–2/2026. Marx i dag

Marxismen er ikke død

Carline Tromp

Søkemotorene er ikke det de engang var. Når jeg slår opp Joshua Cohens novelle «Min camp», opprinnelig publisert i The New Yorker i desember 2024, for å forstå hva jeg akkurat har lest, går jeg meg vill i en lenkenes krattskog. Jeg får opp et par bokblogger og henvisninger til et intervju med forfatteren, men også et rettsreferat fra delstaten Georgia og hjemmesiden til et eiendomsmeklerfirma.

Skjønt, det siste gir faktisk litt mening. «Min camp» dreier seg i stor grad om jeg-fortellerens besettelse med å skaffe seg et sommerhus for å flykte fra New Yorks kvelende hete. Han leser annonser og avtaler visninger, selv om han ikke har råd. Det er sommeren 2023, og vår mann, en enslig forfatter og universitetslektor, kjenner på en indre tomhet.

Til slutt besiktiger han et forlatt leirsted i en furuskog. Campen har både vært religiøs speiderleir og innkvartering for migrantarbeidere, forklarer en nervøs mekler med falske negler. Fortelleren forelsker seg i stedet. Og her kommer knekken i novellen: Det skal herfra 

 handle om en middelaldrende manns jakt etter sommerhus, opplyser fortelleren, men om terrorangrepet 7. oktober 2023 og alt som fulgte etter det.

 er ikke fremmed for å leke med ilden. For norske lesere vil han særlig være kjent for «Familien Netanyahu» (2024), en vilter, satirisk idéroman om sionisme og jødisk-amerikansk identitet. Der romanens hovedperson Ruben Blum fikk verdenshistorien på besøk i form av Benzion Netanyahu og hans uregjerlige familie, blir fortelleren i «Min camp» dratt inn i Netanyahu juniors pågående krig.

helst litt brennkvikt: «[…] kropper lå og blødde ut i sola, ennå varme, ennå ikke hentet, og redaktøren ønsket å vite om jeg kunne tenke meg å skrive noe». Snart blir han dratt i fra alle kanter. Venner sender opprop som fordømmer Israels folkemord, studenter avkrever stillingtaken på kamera.

Fra motsatt side kommer en forespørsel fra hans israelske fetter Oded, som vil sette i gang en innsamlingsaksjon for IDF blant rike amerikanske jøder og bruke «den lille jødiske forfatterfyren» som trekkplaster. Ut av dette spinnes en høyst snurrig røverhistorie, der campen i skogen kommer inn igjen – jeg skal ikke avsløre mer.

 satiriker, særlig over folk og miljøer han kjenner godt. Portrettet av Oded, en ivrig, halv-mislykket gründertype, er både komisk og rørende. Eller ta den bombastiske givergleden hos kultureliten:

Jøder var i fare, nok en gang var jøder i fare, og muligheten til å vise hvem man egentlig var, befant seg nå rett foran dem.

Pisken svinges ikke like elegant over palestinabevegelsen; her blir latterliggjøringen noe plumpere, motviljen mer innbitt. Eller er det noe jeg innbiller meg? Omtrent her begynner det fruktesløse googlesøket, som jeg avslutter etter å ha funnet både folk som mener Cohen tøyser bort et folkemord, og folk som mener han sprer antisemittisme.

Min camp

Grubleren

Poeten Karin Haugane har tidligere utgitt essaysamlingen «Språk og erfaring» (2020), en bok med særlig blikk for det sårbare barnet. Tekstenes blanding av litterær selvbiografi og lesning vakte bred anerkjennelse. I årets essays, «Språk mellom fremmede», ønsker Haugane å hente verden inn i hennes eget land, Norge. Å hente inn verden betyr i denne sammenhengen å overføre tekster til norsk og gi dem tolkninger med klangbunn i Hauganes erfaringer. Med sterkt eksistensielt engasjement lykkes boka med å oversette og formidle tekster om fremmedhet. Haugane leser 14 forfattere og en filmskaper fra Midtøsten og ulike kanter av Atlanterhavet. Mange av dem har erfaringer av å leve i eksil, ofte i den postkoloniale epoken, der kulturer brytes mot hverandre på nye måter. Åpningsessayet, ‘Arabiske elegier’, leser tre forfattere med arabiske røtter, mens de fleste omhandler utvalgte verker av én og én forfatter, i tillegg til en filmskaper, franske Claire Denis. Noen av dem er sjeldent gode introduksjoner, for eksempel til fransk-algeriske Hélène Cixous, chilenske Gabriela Mistral, brasilianske Clarice Lispector, engelske Sarah Kane og amerikaneren Robert Frost.

 intervjuet Karin Haugane om essaysamlingen i Bokmagasinet 6. juni, la han vekt på hvordan den framstår som «dypdykk i et lesende liv». Essayene forankres ofte i Hauganes egne erfaringer. I «Språk og erfaring» fortalte hun om hvordan dramatiske hendelser i hennes familie bidro til å forme blikket på verden. Faren drepte moren før han tok sitt eget liv. I årets bok gjengir hun inntrykk fra reiser, og hun gjendikter også tekster som ikke finnes på norsk fra før. En styrke ved boka er at den inneholder en omfattende litteraturliste og fyldige noter, noe som gjør det lettere å finne tilsvarende steder i originaltekstene. Lenge eksisterte en tradisjon for at litterære essays ikke trengte kildehenvisninger. Hauganes nøyaktighet er å foretrekke.

verker om fremmedgjøring eller hjemløshet fra ulike kanter, der de fleste er fra de siste par hundre årene. Jeg assosierer fra bokas tittel til en pionér innen poesi om eksistensiell fremmedgjøring, romantikeren Friedrich Hölderlin. Tyske forfattere er, i motsetning til den forrige essayboka til Haugane, ikke med her, men noen linjer fra Hölderlins dikt ‘Mnemosyne’ kunne vært nevnt. Allerede på 1950-tallet gjendiktet Olav H. Hauge flere av tyskerens dikt. De ble en viktig del av hans «Dikt i umsetjing», et arbeid som kan ligne Hauganes: Litterær form blir til i forfatterens arbeid med andres former. Hölderlin skriver så tidlig som i 1803: «Et tegn er vi uten tydning,/ uten smerte er vi og har nesten/ mistet språket vårt i fremmed land» (min oversettelse).

Hölderlin skildrer et nullpunkt, en mulig nedre grense for fremmedhet, der språket er tapt, i nummenhet, uten smerte. Kunstnerne Karin Haugane behandler, søker å gjenfinne eller gjenoppfinne språk for erfaringer i dette grenselandet. Kapitlet om nobelprisvinneren Derek Walcotts diktning er interessant, men enkelte partier, særlig om hjemkomsten til Karibia, framstår mer refererende enn fortolkende. Behandlingen av Clarice Lispector (1920–1977) er annerledes, mer intens, med dyp resonans i historiske hendelser. Lispectors jødiske foreldre var fra Ukraina. Omkring 40.000 ukrainske jøder ble drept under borgerkrig og pogromer etter 1918. Moren ble voldtatt av en gruppe russiske soldater og fikk syfilis. I ukrainsk folketro mente man graviditet ville redde henne fra sykdommen. Chaya Pinkhasovna Lispector var to måneder gammel da familien flyktet til Brasil, der hun fikk navnet Clarice. Hun fikk senere høre at hun ble født for å prøve å redde moren, som døde da Clarice Lispector var ni år gammel.

Clarice følte skyld for at hennes egen fødsel ikke hadde klart å kurere moren. […] For et barn vil det å se sin egen mor såret, på både kropp og sinn, uten å kunne hjelpe henne, ha en skakende virkning.

– med klangbunn i egne, tidlige erfaringer – å leve seg inn i de første årene til den brasilianske forfatteren, som en bakgrunn for å forstå en novellesamling som «Familiebånd» (1960). En hel verdensanskuelse, basert på hasidisk jødedom, står på spill. Lispector forkaster i et intervju ideen om jødene som Guds utvalgte folk. Hun leste religionskritikken til Baruch Spinoza og forlot organisert jødedom etter at faren døde i 1941. Haugane beskriver Lispectors vei ut av «religionenes humaniserte Gud» i korte setninger. Hun antyder flere steder, også i bolken om Edith Södergran, sammenhengen mellom industrialisering, modernisering og gudsforlatthet. Samtidig er essayene fylt av undring og sorg, med gode spørsmål til hva som skjer i og med en moderne erfaring av Guds død. Brasilianske Lispector opplever som jødisk kvinne med ukrainsk opphav at hun lever midt i det mystiske, i latin­amerikansk folketro. På denne bakgrunnen leser Haugane Lispectors siste roman, som hun kaller «Et livspust (Pulseringer)» etter en engelsk oversettelse. Her kunne hun nevnt den norske versjonen, «Et pust av liv», oversatt fra portugisisk av Anne Elligers (Solum Bokvennen, 2024). Viktigere er gjengivelsen av håpet til litteraturen som kommer til uttrykk i den siste romanen: Den navnløse forfatteren skriver «som for å redde noens liv», antagelig sitt eget. Haugane siterer fra «At skrive og leve», Lispectors notatbøker, utgitt på dansk: «At skrive er også at velsigne et liv, der ikke blev velsignet». Essayene i «Språk mellom fremmede» viser styrken i å tolke grenseoverskridende litteratur biografisk, forsterket av Karin Hauganes evner som nærleser.

Litterær form blir til i forfatterens arbeid med ­andres former.

Språk ­mellom ­fremmede

Intense lesninger

John Erik Riley

Hva kan seks flasker melk si om krig og konflikt? Det er det første spørsmålet som faller meg inn da jeg først ser «The Memories of Others», en fotobok av japanske Akihiko Okamura (1929–1985). Bildet det er snakk om finnes på forsiden og er nesten ubegripelig enkelt. Flaskene står perfekt plassert på bakken i velordnede rader, melken hverken skinner eller framstår matt. Jeg kan ikke se dugg på glasset. Mens spillet av lys og skygge bak antyder at temperaturen i luften er akkurat passe, det er en fin vårdag eller en kjølig sommerdag. Det eneste som forstyrrer er fargen på flaskekorkene. Fem av dem er røde. Én er like grønn som de irske fjellene.

Okamuras fotoserie ble utformet over flere tiår, mens han bodde i Dublin. De fleste av bildene er fra Nord-­Irland, tatt under 

, en periode preget av etnisk konflikt, bombinger og demonstrasjoner, kidnappinger og attentater.

The Troubles tidfestes gjerne til 1998, da Good Friday-avtalen ble undertegnet. Mens begynnelsen ligger enda lenger unna; det er snart 60 år siden de første, alvorlige voldsepisodene. Likevel lever konflikten på boksidene, slik den fortsatt lever i nordirenes hukommelse og på veggmalerier i Belfast og i Derry, Nord-Irlands nest største by. Okamura viser soldater på vakt og utbombede hus, piggtråd i gatene og folkemengder som demonstrerer. Samtlige bilder er i farger, med en tone og et uttrykk som minner om mestre som Saul Leiter og William Eggleston.

Fotoserien har en dokumentarisk funksjon, i den forstand at den får fram forskjellige aspekter ved konflikten. Men jo mer jeg blar, desto mer kommer andre fotografier i fokus, i alle fall for meg; det er disse jeg ofte vender tilbake til og studerer nøye. Bildet av melkeflaskene dukker opp igjen, nå i et større format enn på omslaget, i en innledende del som nesten utelukkende viser hverdagslivet i området. Vi ser også melkens opphav, i et pastoralt landskap med kuer i en åker. Og veien til produksjonen og tappingen: To melkespann står på en sliten rampe og venter på en lastebil.

 fotografi får meg til å tenke på maleriene til Edward Hopper, som er kanskje mest kjent for maleriet «Night­hawks». En mann – fotografert ovenfra – står med ryggen til kamera, lent inntil en lyktestolpe. Avisen han holder og leser er overeksponert, slik at ordene er usynlige. Det er en rolig scene, i likhet med bildet av melkeflaskene, og kan leses som en kontrast til det boka ellers rommer, de mange skildringene av smerte og tragedie. Mens skiltet like over mannens hode kan leses som en advarsel. Det signaliserer at han står ved grensen til en langt mer uregjerlig verden. NO ENTRY, står det der.

Bøker

Raringen

Arne Ruset

Billie og Bo på feriekoloni

Vår tid er nå!

Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøreretningen

Fra dybet. Skisser og stemninger

Nattsol

Porten til Norden. En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen

I henne i meg

Anklageren. Én manns kamp for å stille nazistene til ansvar

Det misfarne landet; Fire kvartettar

Amadoka I (Romana og Uljana) | Amadoka II (Sofija)

Karikaturar i spegel med hol

av ingenting

Agora 1–2/2026. Marx i dag

Min camp

Språk mellom fremmede

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Villkjøttet

Engstelig svarting

Robotministeren

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Raringen

Arne Ruset

Billie og Bo på ferie­koloni

Vår tid er nå!

Wild thing. Eller, som ­Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøre­retningen

Fra dybet. Skisser og stemninger

Nattsol

Porten til Norden. En annerledes danmarksreise med historie i bagasjen

I henne i meg

Anklageren. Én manns kamp for å stille nazistene til ansvar

Det misfarne landet; Fire kvartettar

Amadoka I (Romana og Uljana) | Amadoka II (Sofija)

Karikaturar i spegel med hol

av ingenting

Agora 1–2/2026. Marx i dag

Min camp

Språk ­mellom ­fremmede

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Villkjøttet

Engstelig svarting

Robot­ministeren

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Billie og Bo på feriekoloni

Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøreretningen

Språk mellom fremmede

Robotministeren