Kåre Bulie

#fff

#000

Ni hele dager fikk de sammen som ektefolk, «vulkanen» Jan Inge Hovig og hans annen kone, NRK-legenden Ingrid Espelid Hovig. Han ble 57 år gammel. Målet for den bryllupsreisen de aldri rakk å legge ut på, hytta i arkitektens hjemtrakter ved Steinkjer de sammen hadde planlagt, rakk han aldri å se ferdig.

Den mest dramatiske historien i «Hovigs hus», den rikt illustrerte boken om byggekunsten Jan Inge Hovig (1920–1977) etterlot seg i Nord-Norge, står i utgivelsens siste kapittel. Poenget understreker at den snarere enn en biografi er en heller kortfattet gjennomgang av bygninger rammet inn av personopplysninger.

, som har lagt ut på Hovig-vandring i Tromsø så vel som i Harstad og jevnlig passerer arkitektens oppsiktsvekkende Villa Hegard i hovedstaden, er «Hovigs hus» en gledelig utgivelse. Trønderen utførte mange av bidragene sine til Nord-Norge i Oslo, men ga uansett fysisk form til den gjenreiste regionens sosialdemokrati på en enestående måte.

Aller mest berømt er Ishavs­katedralen, det ekspressive Tromsø-verket som har skrevet Hovig inn i norsk arkitekturhistorie til evig tid. Men også arbeidskirken hans i Harstad, i opphavsmannens øyne perlen, er bemerkelsesverdig, og det samme er byens Hovig-kino. I Tromsø etterlot han seg dessuten Alfheim svømmehall, et av flere Hovig-klenodier som vitner om ressursene etterkrigssamfunnet la ned i folkehelsen.

Til Narvik, hvor han 27 år gammel ble landets yngste byarkitekt, skapte han offentlige bygninger i flere kategorier. I tillegg tegnet Hovig privatboliger av skiftende type ikke bare i de tre nevnte byene, men også i Bodø og Lofoten.

inn i en iøynefallende rekke bøker om moderne arkitektur det seneste året. «Norsk arkitektur 1980–2025», avslutningsbindet i historieverket Ulf Grønvold og Elisabeth Seip redigerer, presenterer den ideologiske arven etter Hovig og medmodernistene hans. I «Korsmo & Utzon» forteller ­Elisabeth Tostrup om trønderens noe eldre fagfelle Arne Korsmo og den internasjonalt orienterte nordmannens danske venn Jørn Utzon. I Nasjonalmuseets pågående utstillings- og trykksak-prosjekt om Hovigs jevngamle kollega Wenche Selmer spiller hennes mer lavmælte modernisme hovedrollen.

Interessant nok løftes disse verkene frem i en tid da den byggeskikken de representerer, ikke minst på grunn av Arkitekturopprøret, møter fornyet og mer høylytt motstand. De nøkterne, boksaktige formene Hovig ofte skapte, faller neppe i opprørernes smak. Flere er da også allerede blitt kraftig endret eller revet.

«Hovigs hus» føyer seg inn i nok en sammenheng. I fjor utga Tor Eystein Øverås en jubileumsbok om Nordnorsk forfatterlag. Betegnende nok kom også «Så langt borte, så nært» ut på det nordnorske forlaget Orkana. Sammen er arbeidene med på å utvide bildet av landsdelens nyere kulturhistorie, som fortsatt er underdekket sammenlignet med Sør-Norges.

 Øverås selv er forfatter, er Erling A. Johansen, en av herrene bak «Hovigs hus», arkitekt. I tospann med mediemannen Bård Borch Michalsen står han bak teksten, som hviler på tallrike avisarkiver. Sistemann i trioen, alle med nær tilknytning til Nord-Norge, er Trym Ivar Bergsmo, fotografen som døde underveis i arbeidet.

De tegner et bilde av en selvpromoterende arbeidshest.

Hovigs hus. Arkitekten som tegnet det moderne Nord-Norge

Nordnorsk form

Uten grunn, kalte Vilém Flusser (1920–1991) den eksiltilstanden han levde i store deler av livet sitt. Uttrykket ble da også tittelen på en selvbiografi utgitt etter at opphavsmannens ukonvensjonelle tilværelse endte med en bilulykke.

Han vokste opp i Praha, men tilbrakte mye av voksenlivet i eksil i Brasil. Forhåpningene den ellers fremsynte tenkeren hadde til at giganten i Sør-Amerika skulle utvikle seg til «sivilisasjonsprosjekt» i kontrast til verdensdelen han hadde forlatt, ble imidlertid ikke innfridd. I alderdommen vendte Flusser tilbake til Europa, hvor han gjerne levde som en nomade i bilen sin.

I Eirik Høyer Leivestads bok om hjemløshet «som eksistensielt, kulturkritisk og politisk tema» er «den notorisk trettekjære» kommunikasjonsfilosofen den tredje, siste og yngste skikkelsen han skriver om. Dette partiet av «Hjemløs» er det mest givende og øyeåpnende – også fordi de to foregående figurene, Flussers tyske kolleger Siegfried Kracauer og Hannah Arendt, er bedre kjent i Norge fra før.

 et sted man står plantet, er det bildet rotløshetsmetaforen maner frem. På samme tid ligger en tilværelse uten grunn tett på det eksistensialistene kaller det absurde», skriver Leivestad om Flussers uttrykk og poengterer at det grunnløse er det som ikke er forankret i fornuften og ifølge tsjekkeren gir en «svimlende følelse av å sveve over avgrunnen, der begreper som ‘sann’ og ‘falsk’ ikke fungerer».

I sin studie viser Leivestad at hjemløsheten i kulturkritikken lenge er blitt betraktet som «en grunnerfaring for mennesket i den moderne tidsalder» – og som skremmende så vel som fruktbar. For de tre jødiske tenkerne han har valgt, endret den livet på dramatisk vis. Kracauer og Arendt forlot sitt hjemland av samme årsak som den som brakte Flusser til Sør-Amerika – nazistenes fremrykning – og gjorde karriere i USA, som teoretiker innen henholdsvis film og politikk.

 utlegning av hovedpersonenes tekster og tanker med henblikk på tittelmotivet med opplysninger om den historiske og biografiske sammenhengen de står i. Særlig Flusser-partiet kan også leses som en introduksjon til et egenartet livsverk.

Leivestads refleksjoner er alltid interessante, men med sitt høye abstraksjonsnivå og sine mange henvisninger ikke alltid like lette å følge. Tekstene han siterer, er krevende, og forfatteren gir ingen klar begrunnelse for sin interesse for hjemløsheten disse tenkerne både representerte og skrev om. Jeg tar meg i å undre på hvor han vil.

Først i et knapt etterord tydeliggjør Leivestad det historiske stoffets paralleller til samtiden, enten de handler om nasjonalisme eller om teknologi. Bruk av ord som «sklerotiske», «kataklysmiske» og «numinøse» understreker at fremstillingen krever ressurssterke lesere.

 tekstens mangel på et jeg – særlig fordi Leivestad lenge har bodd i Berlin. I bokens avsluttende setning takker nordmannen sin «ledsager i hjemløsheten». At stoffet har en personlig dimensjon, forblir ellers ukommentert.

Hjemløs. Mellom kultur­kritikk og eksil

Ideer bortefra

Geir Pollen

Etter å ha kommet seg gjennom NRK TVs dekning av kong Haralds død – en hva dramaturgien angår ti dager lang pludrete 17. mai-sending med sørgerand – føles det befriende å kunne fordype seg i ei ny bok av Peter Englund. Her skrives det for alminnelig opplyste voksne, og til overmål – ren bonus! – om et fenomen som går rett til kjernen av den innledende misstemningen: Hvordan kan det ha seg at selv prosjekter med de aller beste intensjoner havarerer?

«Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil» er et drøyt 160 sider langt essay som med utgangspunkt i en rekke himmelvidt forskjellige eksempler, hjemmehørende både i vår ganske nære og vår meget fjerne fortid, belyser dette tilsynelatende paradokset. Når Englund går utenom sin egen samtid, er forklaringen enkel: Selv store fiaskoer og fatale feil blir ikke synlige i helfigur før 

, når det er altfor seint å gjøre noe med dem. Essayistisk suveren hopper forfatteren fram og tilbake mellom for eksempel 1970-tallets moteskaper-ikon Roy Halston og 800-tallets Khmerrike, eller den romerske keiseren Valerian, død og flådd i persisk fangenskap cirka år 260, og engelskmannen John Franklins ulykkelige polferd i 1845, eller den nesten-katastrofale Apollo 13-ferden (1970) og den fullbyrdete katastrofen med Umberto Nobiles luftskip Italia (1928), eller Hans Holmérs dilettantiske Palme-etterforsk­ning og Michael Ciminos fiasko «Heaven’s Gate», filmen som skulle følge opp kritiker­suksessen «The Deer Hunter», men i stedet ruinerte produsenten United Artists. Paul Auster og Virginia Woolf sørger for at forfatterne også får være med – den første med sin «totale 

på tidlig suksess», ifølge ham selv en frukt av ungdommelig misforhold mellom ambisjoner og evner – og den siste med «The Years», «en vakker fiasko», drevet fram av Woolfs egen prisverdige definisjon på en mesterlig forfatter: en som har «evnen til nådeløst å knuse støpe­formen».

Ellers har Englund en egen affinitet til teknologi, utførligst demonstrert med fortellingene om hvordan både den stolte sovjetiske romfarten og mobilgiganten Nokia satt fast i velprøvde, men utdaterte løsninger mens NASA utviklet Apollo-programmet og Apple erobret verden med Iphone.

 eksemplene felles? Om det taler bokas motto, et Anaïs Nin-sitat: «Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi selv er.» Det handler altså om en slags selvspeilende blindhet som hindrer oss i å få kritisk avstand til det vi selv brenner for. Alternativene forsvinner, vi presser oss videre der vi heller burde ha stanset opp og tenkt oss om, overser eller fortrenger åpenbare feil, blir høye på urealistiske vyer eller graver oss ned i handlingslammende detaljer. Fenomenet har mange navn; tunnelsyn og fortrengning er bare to av dem. Av eksemplene vil jeg personlig huske lengst stakkars John Franklin som stolte så blindt på dampmaskinen og det jernbeslåtte skroget i båten sin at han fortsatte å stange seg vei i polarisen til farkosten satt bom fast. Og der ble den sittende mens mannskapet døde, én etter én. Moteskaperen Halston og filmmakeren Cimino blir derimot for fjerne for meg til at jeg klarer å dele forfatterens fascinasjon for historiene deres.

som han er, tier Englund om sin egen samtid, men ikke la deg lure av det. Gjett heller hvem som spøker mellom linjene når han henger følgende karakteristikk på den aldrende romerske keiseren Valerian: «‘fullstendig inkompetent’, vaklende mellom lammende passivitet og ugjennomtenkte innfall»? Som en foregangsmann i kunsten å gi sakprosaen både estetisk letthet og tanke­messig tyngde, ikke bare forgjengelig dagsaktualitet, er Peter Englund nok en gang en glede å lese. Midt i andres fiaskoer og feil letter han også forsiktig, forsiktig på sløret til «sin egen livslange frykt for å mislykkes». Det hadde han ellers ikke trengt å gjøre, for like sikkert som «lidenskap, talent og selvdisiplin» er obligatorisk for å lykkes i litteraturen, er redselen for å mislykkes lett gjenkjennelig felleseie. Ni av ti bøker blir aldri mer enn ordinært lesestoff; Peter Englund er en av dem som skriver den tiende.

Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil

Vakre katastrofer

Thula Kopreitan

Da den jødisk-amerikanske poeten Ariana Reines turnerte i Europa høsten 2023, skriver hun, var det belastende for henne å være så fysisk til stede i de landene som deltok i holocausts ødeleggelser, og som siden har blødd langs slektslinja. Året før hadde moren tatt sitt eget liv, etter tjue år som schizofren og hjemløs. Midt under disse sjelelige omstendighetene skjer angrepene 7. oktober og den påfølgende nedslaktinga som Reines konsekvent omtaler Israels gjengjerninger som. «Bølge av blod» er en intenst reflekterende lidelsesberetning som strekker seg over det første halvåret av blodbadet i Gaza.

blanding av dikt, journalnedtegnelser og sceneopptredelser med Reines’ refleksjonsmotor som samlende element. Hun legger seg tidlig på en litt uventet linje. Det begynner med forholdet til faren, som hun nylig sendte en bursdagsgave trass hennes raseri over alt han (ikke) har gjort. Et gjentagende poeng er hva man vinner på å unngå totalforakt:

Mange ting eg hatar, er verkelege. Å seie at det ikkje burde eksistere eller late som at dei ikkje gjer det – denne dynamikken synest berre forsterke idiotane, vondskapen. Å seie ‘Eg ser deg’ til det som gjer mest vondt – det er makt i det, kjende eg.

Reines utspiller slik ingen typisk pro-­palestinsk kampånd. Prosjektet hennes går lenger enn å erklære forakt for det foraktelige, for der sto hun og stanget i forakten sin, og klaffet til slutt sammen:

Det var ei forvirring inni meg. Eg beit på agnet. Eg vart sint på sjølve jødedomen, ikkje berre Israel. (…) Israel var far min. Men eg kjende meg framandgjord frå så mange progressive jødar også. På dette tidspunktet var eg meir ei slags heks (…)

I stedet for å bekrefte det godt etablerte meningsinnholdet i hennes sosiale gruppe, tenker og føler hun fritt. Mangelen på forbehold er forfriskende. Impulsen til å skrive alt ut med såpass trykk og bevegelighet er fantastisk å følge. Her har oversetter Anna Kleiva gjort en fremragende jobb, med en smidig og insisterende nynorsk. Så snart innholdet blir mer diffust ved at Reines trekker inn astrologiske elementer (hun jobber også som astrolog), supplerer hun like etterpå med konkrete eksempler og innhold fra andre tenkere, noe som forankrer hennes vagere utspill og forhind­rer leseren fra å falle fra.

hatt mer poesi. Kontrasten mellom diktene og den mer grublende prosaen blir imidlertid en egen opplevelse under lesingen: Der Reines bryter ut i diktning, bryter stemningen sammen, til bare nerven står igjen. Tankene går til krisetilstander hvor poesi blir den eneste mulige uttrykksformen. Reines skriver også 

poesi, blant annet at den er «så naken at den nesten ikkje eksisterer».

En måte å forholde seg til egen lidelse på, er å innlemme den i seksuallivet, tør Reines å antyde, der hun skriver om lengselen etter å tilbe: «men det finst ikkje noko å tilbe. Så du tilber di eiga liding». I gjenfortellingen av en drøm kommer vi tett på en tilstand som hun tross alt nedtegner i sanntid:

Det var eit rike av demonisk energi og overgiving til smerte. Ikkje den slags ‘vakker’ liding (...) Det var SORTER og KNULL og DREP.

Bølge av blod 

Opprøska sår

Emilie Johnson Godal

På flere tidspunkt i Frode Gryttens nyeste roman, «Vinter, vinter, vinter, vår», beskrives noe som filmatisk. Første gang den kvelden fortelleren Olga Buer og den irske mannen hennes Martin skal huse kommunestyret – eller «åtseletarane, gribbane i westernfilmane», som han kaller dem – i restauranten sin. Avskyen peker fram mot konfliktens kjerne i Gryttens fortelling.

Ikke ulikt mange av hans andre litterære univers utspiller «Vinter, vinter, vinter, vår» seg i omegn Odda, et post-industrielt bygdesamfunn med like mange nedlagte fabrikker som fjell og dalfører. Martin og Olga vil ikke ha gondol. Det vil ordføreren, den utsultede kommunekassa og lokalrikskjendisen Jack Danielsen. Han er like karikert som sponsornavnet indikerer, selv om tankene også går til faktiske ­personer av kjøtt og blod, enten de har lagd sin egen stavkirke eller skal bokse showkamp mot faktiske boksere. Paret bor og drifter restaurant midt i det saftige utbyggingsområdet og står dermed i veien for «gribbane». Samme kveld som de skal holde middagen, forsvinner Martin, og det er duket for en slags krim.

av flere grunner. For det første er historien relativt forutsigbar, selv om Olgas behov for oppklaring tross alt smitter over og gir driv. For det andre bobler det humor til overflaten jevnlig, og det blir aldri virkelig uhyggelig lesning. Olga er en gubbete dame. Hun påvirkes minimalt av andres oppfatning og bemerker ofte at noe er «litt spesielt». For det tredje er karakterene og konfliktene som nevnt karikert, og jeg tar meg i å lure på om Grytten har satt seg fore å skrive en satire, med et krimplott som skalkeskjul. Det er i hvert fall litterært uhøytidelig, selv om tittelen lyder lyrisk-melankolsk. I løpet av romanen kommer for eksempel nikk til et viralt Tiktok-dilemma om hvorvidt man (som kvinne) vil møte en mann eller en bjørn alene i skogen, og til NRKs humor­serie «Parterapi».

. Det lar seg litt vanskelig definere, men en scene fra romanen fungerer som illustrasjon. På et folkemøte ikler hun seg sin forsvunne manns dress, og når ordet er fritt, griper hun det (etter Jack Danielsen, så klart):

Eg vil snakke litt om sommarfuglar, sa eg. Allereie der oppstod ei forvirring i salen. […] Jo, eg veit, dette var over the top. Dette var over alle tindar og nutar og knattar, men eg var mann no, eg trong ikkje halde igjen. Du må lære deg å lyge som ein mann, hadde Martin sagt ei natt då vi krangla i senga.

 symptomatiske trekk ved Gryttens roman. En ting er at det er tilskrudd, og dermed framstår som oppdiktet – selv i de mer dempede passasjene der Olgas savn og sorg står i fokus. Ikke minst illustrerer scenen hvordan Olga er en feministisk stemme, som på tross av et langt ekteskap, også framstår som noe av en heteropessimist.

Mennene i romanen er antagonister, mens Olga i følge med to døtre, en svigerdatter og sin surrete mor er de eneste som kan redde Odda fra nyliberalismen. Jeg har enda ikke nevnt de håpløse og tragiske Larsen-brødrene, som bor på nabogården og har få forbehold mot å selge hjemmet sitt til de svenske investorene, her iakttatt av hovedpersonen:

[…] trioen såg ikkje ut slik eg trudde dei skulle sjå ut. Dei likna mest på norsklærarar, eller svensklærarar, då. Eg hadde sett for meg veltrente menn i førti

åra, slike weekendhomoar som forstår seg på framtida og reiser rundt i alle verdas byar med sine bankkort og breie smilar. I avisa hadde eg lese at dei kalla seg for Dolphin Brothers utan å vere brør på ekte. Dei hadde slått seg opp på kosttilskot og helseprodukt.

«Vinter, vinter, vinter, vår» har morsomme skildringer, men skillelinjene som tegnes opp mellom karakterene, blir for forutsigbare og unyanserte til å skape mer enn humring.

Vinter, vinter, vinter, vår

Da Hollywood kom til Odda

Espen Stueland

Toto Hølmebakks nye diktsamling er en biografi over en fiktiv svensk kirurg – Carl Vilhelm Hultén (1869–1928), utdannet i Lund og med studieopphold i Bern ved begynnelsen av forrige århundre. Dikt for dikt trer legens liv frem; vi får høre om familieliv, en adopsjon, kjærlighet til hunder, jakt, om utøvelse av yrket. Som ung er Hultén hospitant hos Emil Theodor Kocher (1841–1917) i Bern. Kocher var en faktisk person, han mottok Nobelprisen i medisin i 1909 som en av sin tids ledende kirurger, kjent for høye krav til hygiene og for å ha utviklet et instrument som hindret fatale blodtap. Det bidro i sin tur til å stanse døden på operasjonsbordet. Det kan høres ut som alt er fryd og gammen, men tro om igjen! Kocher fremstilles omtrent slik en ung kollega kan tenkes å betrakte læremesteren, som rival. Hultén kjenner seg dessuten avvist av Kocher, og portrettet farges av det. Kocher har gjort seg morsom på hans bekostning, Hultén glemmer ikke fornedrelsen. Det er et svært interessant og prisverdig grep.

Disse ordene legges i munnen på Hultén: Kocher er «en forsker av betydelig format / derfor er det under tvil / og med en følelse av å røpe ting som burde vært fortiet / jeg tilstår dette: jeg har ingen aktelse for mannen / han var en grobian i såret, og selv om pasientene kom levende av bordet / var de krøplinger for livet». Nyanser som dette gjør diktene til alt annet enn overdrevne idealiseringer av medisinhistorisk storhet.

tar seg dikteriske friheter her, fremgår ikke, men at enkelte sider ved fortidens medisin ikke tåler dagens lys, er lite overraskende. Utvikling innebar risiko og kom med en høy pris. Diktene handler altså også, men ikke bare, om fremskrittets pris.

Her må det skytes inn at poeten Hølmebakk også har en yrkeskarriere som kirurg. Diktene som skildrer operasjoner, har en helt egenartet kombinasjon av nærhet og avstand. De utgjør et visuelt rike. Aller best kommer det til sin rett hvis leseren tar seg bryet med å slå opp latinsk terminologi for anatomi og betegnelser av typen reseksjon og gastrektomi, striktur, distensjon og anastomose. Har man ikke betydningen på tunga, er Store medisinske leksikon på nett et ypperlig supplement.

med Sophie. Mens han henger over Kochers skulder, studerer hun fødselshjelp og kvinnesykdommer. Også hun blir vitne til slums og skrekkeksempler: «på Frauenhospital døde kvinnene som uforløste kyr på båsen / bare for å bæres bort og byttes ut med andre». Tilbake i Sverige etablerer han en klinikk i Karlskrona med sengeplass til 24, operasjonsstuer og røntgen. Klinikken og «Privaten» ligger i samme bygning.

Hølmebakk får godt frem at skillet mellom jobb og fritid kunne være uskarpt – nok et heldig grep i boka. Det var ikke uvanlig at fortidens leger hadde mottak og hjem i samme hus, kanskje bare skilt av dobbeltdør. Selv frekventerte jeg som barn jevnlig et slikt hjem og opplevde det brå skillet mellom stuas hoppesofa og godteriskål og visittrommets gynekologstol og stålinstrumenter, som skjellsettende.

i et dikt til å forestille seg den gjennomtrengende lukten av kanel i Privaten, men snart siver en annen lukt inn: Den «overveldende lukten av kloroform» fra en av sykestuene. Det hjemlige blir uhyggelig. En form for uhygge stiger også frem i partier som dette:

Enkelte sider ved fortidens medisin tåler ikke dagens lys.

Passasje gjennom slyngede strukturer

Fremskritt og avvik

Bjørn Ivar Fyksen

Midtveis i sin nye bok «Elementærpartikler» omtaler Morten A. Strøksnes Sør-Varanger som den «kanskje mest interessante kommunen i landet», og i hvert fall for denne leseren, som aldri har besøkt Nord-Norge og bare unntaksvis har våget seg nord for Gjøvik, stemmer det på en prikk. For en østlandsk heimføding framstår «den eneste kommunen i Norge som grenser mot Russland», akkurat så forlokkende fremmedartet og spektakulær som den antagelig er, med sine skoltesamer, grensevakter og lyttestasjoner.

«Elementærpartikler» er en reiseskildring, men også en erindringsbok med mange og sterke islett av historisk-politisk essay, kanskje egentlig mest det siste. I første halvdel reiser Strøksnes sammen med sin ni år gamle sønn til barndommens rike utenfor Kirkenes, og mens sønnen for første gang får se den 

verden etter en beskyttet tilværelse på Østlandet, vekkes lyse og mørke minner hos faren: på den ene siden en barsk, men fri syttitallsoppvekst, på den andre frykten for atomkrig; faren og alle naboene var Nato-ansatte.

Strøksnes har fra før et sakprosaforfatterskap som strekker seg verden rundt og vel så det, og med tanke på verdenssituasjonen er det i rett tid han vender blikket hjem igjen til de norsk-russiske grensetraktene. Imidlertid setter, på ulike vis, både en niårig reisekamerat og et aggressivt Russland begrensninger for forfatterens journalistiske armslag, og «Elementærpartikler» er ikke blant Strøksnes mest imponerende utgivelser.

og samkvem mellom nordmenn, finner, russere, samer og kvener har fra gammelt av gitt regionen en multikulturell befolkningssammensetning. Sammen med det arktiske klimaet og de skiftende storpolitiske værforholdene framstår virkelig Sør-Varanger som et enestående sted. Nærheten til Russland gir anledning til å fortelle om kald krig, mistenksomhet og gjensidig spionasje, og om forbrødring og felles fiskeri- og havforvaltning. Det politiske tøværet etter Sovjetunionens sammenbrudd, med handel og investeringer samt visumfrihet for folk bosatt langs grensen, setter han som kontrast til dagens situasjon: Etter angrepet på Ukraina er grensen på nytt nærmest helt lukket.

Han nevner også at finnmarkinger flest har et mer nyansert syn på Sovjet enn det mange andre nordmenn har, et mildt blikk som stammer fra da Den røde armé i 1944 frigjorde landsdelen fra tyskerne for så å trekke seg fredelig tilbake. I dag benyttes imidlertid krigsminnesmerkene som våpen i en «minnekrigføring» der sovjeternes heroiske kamp mot Nazi-Tyskland skal gi legitimitet til dagens invasjonskrig.

, i hvert fall tilsynelatende, sentralt i boka. Reisen til hjemtraktene med sønnen får Strøksnes til å reflektere over minnenes virkemåte, og elementærpartiklene i bokas tittel er en metafor som skal beskrive hvordan både barndomsminner og minnet om historiske begivenheter kan bindes seg til hverandre i nye og uventede – og potensielt eksplosive, kunne man legge til – kombinasjoner. Metaforen er presis, men tittelen er likevel ikke treffende for boka som helhet. Minnekrigføringen er bare et lite element i fortellingen om det sjåvinistiske Putin-Russland, og heller ikke barndomsminnene flommer fritt over boksidene i øyeåpnende sammensetninger. På et tidspunkt avviser forfatteren faktisk at oppveksten overhodet er særlig mye å snakke om.

Det kan man jo mene, men jeg skulle gjerne ha hørt mer om enkelte elementer fra den, spesielt om dette særegne miljøet av innflyttede Nato-ansatte uten tradisjoner og forankring i Finnmark: «Det var et miljø uten forventninger og press og med uvanlig svak gravitasjonskraft.» For en bokanmelder av østlandsk bondeslekt høres det eventyrlig ut.

 en niåringkan tilføre diskusjonene om geopolitikk i nordområdene, er også som man kan forvente, og sønnen er en litterært underutnyttet statist da han midtveis i boka forsvinner helt ut av fortellingen. Bokas andre del, der Strøksnes krysser grensen over til Kola, framstår som en helt annen bok. Den later til å være bygd på ikke minner, men notater, for på grunn av Ukraina-krigen var han sist over grensen i 2017. At skildringen av den russiske delen av regionen dermed ikke framstår som ferskvare, er likevel ikke den største svakheten. Strøksnes er ellers en dreven journalist, men i denne boka later han ikke til å 

med særlig mange. Fotnotene viser stort sett til relativt konvensjonelle skriftlige kilder, og i både nåtidsdelen fra Sør-Varanger og i tilbakeblikkene til tidligere Kola-reiser skulle jeg ønske vi hørte fra flere, tja, drosjesjåfører. I Teriberka, en nordlig utpost ved Barentshavets kyst, er faktisk to norske kunstnere, fulle av vyer og vodka, hans viktigste kilder av kjøtt og blod.

På det analytiske nivået viser derimot Strøksnes seg som vanlig som en uredd tenker. Å antyde at invasjonen av Ukraina kan ha 

forklaringer enn at Putin er en ondsinnet hauk omgitt av politisk interesseløse, vestlige fredsduer, er riktignok én ting, i hvert fall overfor akkurat Klassekampens lesere. Vel så brennbar er antagelig forfatterens forsøksvis nyanserte framstilling av fornorskingspolitikken myndighetene førte overfor samene. Et annet synspunkt som er verdt å stanse ved, er at kampen for urfolksrettigheter har innslag av den samme «rasebaserte essensialismen» som tidligere ble brukt for å undertrykke samene.

Jeg skulle ønske vi hørte fra flere drosje­sjåfører.

Elementærpartikler. Vest for Kola, øst for Varanger

Sør-Varanger rundt med sønn

Tom Egil Hverven

Kjartan Fløgstads første selvbiografiske roman, «Livet som innsats», gir en unik inngang til materielle og idemessige betingelser for noen av hans beste romaner, fra «Dalen Portland» (1977) til «Grand Manila» (2006). Å kalle boka «selvbiografisk» er likevel misvisende. Romanen er et portrett av et kollektiv, ikke et individ. «Livet som innsats» skildrer barn og ungdom oppvokst ved smelteverket i Sauda, i det Fløgstad kaller «industrialismens lykkelege augneblink». Tidlig i høstens utgivelse lurer jeg på om han går seg vill – ikke i skogen som flytter tregrensa opp liene rundt Sauda, men i språket, i romanens framstillingsform. Hvis Fløgstad er grunnleggende skeptisk til såkalt virkelighetslitteratur, hva representerer da denne romanen?

 å beskrive stien opp til familiehytta som lenge lå i tregrensa, fem hundre meter over havet. Hytta er preget av manuelt arbeid. Fortellerens far skar materiale til reisverk og bordkledning på åttitallet. Grunnmuren av gråstein hogde far og sønn til «og lirka på plass med spett». Nå puster hytta tungt, innestengt i vierkjerr og krattskog. Innvendig fins synlige tegn på det Fløgstad forteller om i ukas intervju (side 4–6): Bruksgjenstandenes form vokste ut av barokkens former for kunst, en stil Fløgstads forfatterskap i sin tur er inspirert av. I starten er det likevel noe som skurrer.

Etter den korte innledningen, «Mot tregrensa», er boka delt i fire hovedbolker: «Krigsbarn», «Fredsbarn», «Barn av fabrikken» og «Barnet er far til mannen». Hver av dem er igjen delt i korte tekster, konsentrert om minner fra de første tiårene i Fløgstads liv, med glimt mot samtida, for eksempel innledningen, datert 2025. Kapitlene veksler mellom realistiske og fiksjonaliserte framstillinger av minner fra Sauda og smelteverket, med dialoger ispedd Fløgstads kjente ordspill, med tydelig forankring i arbeiderkultur – og farens humor. Hvor skurrer det? Førstepersonsfortelleren hevder gjentatte ganger at han aldri ville skrive om seg selv:

Her i livet ville eg aldri skriva om meg sjølv. Tenkte aldri i dei banar. Eg hadde skrive meg sjølv ut av røyndomslitteraturen slik legen skriv ein pasient ut av sjukehuset.

Hva innebærer den siste setningen? Skriver Fløgstad seg med høstens bok inn på et hospital? Ordet «slik» kan tyde på at han mener forfattere av virkelighetslitteratur hører hjemme der. Lest slik høres det merkelig ut. Jeg tolker sitatet billedlig, som en innrømmelse av at Fløgstads forfatterskap, hans metode, er i endring. Skriveoppdraget han forteller om i ukas intervju, som førte til utgivelsen «Kniving i katedralen. Om kunsten og livet» (2025), forandret planene. Fløgstad ble klar over – og måtte skrive om – forbindelsene til hytta på Tengdal ovenfor Sauda. Han trodde han hadde oppdaget den barokke impulsen gjennom litteraturen, men det samme kunstneriske uttrykket hadde han altså hatt rundt seg «i hus og heim og hytte». Utgjør hytta et slags mikro-sanatorium, et oppklarende sted for forfatterskapet?

forbandt jeg aldri livet i industrien med lykke. Siden jeg begynte å lese Fløgstad, særlig som forberedelser til et intervju for Vagant (3/1991), undret jeg over hva avstanden mellom hans og mitt perspektiv på litteraturen og samfunnet besto i. «Livet som innsats» gir bedre grunnlag for å forstå forskjellen mellom en kritiker født i 1960 og en forfatter født i 1944. I høstens roman kan man identifisere tre årsaker til at industriens lykkelige øyeblikk tok slutt: Én grunn er innføringen av tidsstudier rundt 1960, også ved smelteverket, med effektivisering og rasjonalisering som resultat. Arbeidsstokkens vitale mangfold, levende framstilt i boka, blir redusert. En annen årsak til endringene er flytting av produksjonen til land med billigere arbeidskraft, med konsekvenser Fløgstad har fulgt i tidligere romaner. En tredje grunn er oppdagelsen av industriens ødeleggende virkninger på klimaet og naturen. Den innsikten økte i årene omkring 1970. Fløgstads tekster er på ingen måte blinde for miljøødeleggelsene. «Livet som innsats» skildrer 1950-tallshimmelen over Sauda som permanent dekket av skyer blandet «med tett røyk frå fabrikken». Arbeidets lys overstråler likevel lenge forurensningens mørke i forfatterskapet.

, som blir tydeligere nå, begynte å demre for meg som leser av Fløgstad på 1990-tallet. Jeg hadde vokst opp med inntrykk fra bygningsindustrien på nært hold. Solidariteten, samholdet Fløgstad beskriver, opplevde jeg ikke. Det betyr ikke at Fløgstads tidligere essays og romaner er usanne, eller at de ikke skildrer «røynda». De beskriver bare et samfunn som endret seg enda raskere enn tekstene fanger opp. Årets bok, derimot, gjør bildet klarere, vakkert omsluttet av romanens innledende og avsluttende partier – med «eineståande klår luft» over hytta i Tengdal, også som følge av rensing av røyken fra smelteverket.

Livet som innsats

Klarere luft

Jonas Bals

Jeg må innrømme at jeg først var litt skeptisk til denne boka. Jeg syntes fremstillingen var rotete og manglet struktur, og før historien hadde rukket å komme ordentlig i gang, var det som om forfatteren hadde foretatt så mange avstikkere at det var vanskelig å få øye på hovedfortellingen. Om lag 80 sider ut i boka endret jeg mening. Da hadde jeg forsonet meg med at boka ikke var skrevet av en historiker, men en journalist, og det jeg til å begynne med oppfattet som et rotete lappeteppe, hadde begynt å få et mønster. De mange sidesporene ga også mening. Gjennom dem er det ikke bare motstandskvinnen med kodenavnet Jakob som får sin historie fortalt, men et helt lite mikrokosmos på Hedmarken. Vi blir kjent med motstandsfolk, angivere, hverdagsmennesker og nazister av mange slag, fra de aktivt medvirkende til de mer passivt medløpende.

Når det er sagt, så handler altså denne boka først og fremst om én kvinne: Eva «Jakob» Kløvstad, eller Eva Jørgensen som hun het før hun tok kjærestens etternavn da de giftet seg, slik norsk lov lenge påbød. Jørgensen ble i en alder av 23 år leder for Milorg på Hamar, med kommando over 1200 mann, ansvar for flere flyktningruter og for forsyningslinjene fra Sverige. Det ble hun etter at en gruppe lokale angivere hadde avslørt det lokale motstandsapparatet, og lederen hadde blitt skutt og drept. Sammen med et par andre klarte Jørgensen å bygge opp igjen sambandsnettet i alle de sju hedmarks­distriktene.

 er en nokså klassisk norsk motstandsfortelling fra krigens dager – men samtidig ikke. For selv om dette er en velkjent historie om mot og offervilje, i en situasjon der alle involverte visste at de risikerte både tortur, konsentrasjonsleir og død, er det også en annen historie Duckert får fortalt. Hun vever frem en hverdagshistorie om hvordan livet arter seg under okkupasjon, og om hvilke (u)muligheter som finnes for å gjøre motstand. Men det er også noe mer. Dette er en historie om glemsel, eller skal vi kanskje si 

: Om kvinnene som forsvant da historien om motstandsbevegelsen skulle skrives, allerede våren 1945, da nazismen var slått og tiden hadde kommet for å gå i parade foran den hjemkomne kongen.

For Jørgensen selv foregikk det sånn: Rett før avreisen til hovedstaden fikk hun beskjed fra lederne i Milorgs Distrikt 25 om at de hadde diskutert saken, og at de hadde konkludert med at de ikke syntes det passet seg «å stille med en jente i paraden». Avgjørelsen var enstemmig, og inkluderte hennes forlovede. Beslutningen ble ifølge Duckert ekstra tung å akseptere da Jørgensen fant ut at lottene fra Oslo hadde fått delta. Det var en erkjennelse som traff henne «nærmest fysisk, som en knyttneve i magen», skriver Duckert.

 har i arbeidet med boka gravd i arkiver, funnet uredigerte intervjuer og fått tilgang til tidligere upublisert materiale, blant annet bragt til veie av kyndige (lokal)historikere som Jon Vegard Lunde og Egil M. Kristiansen. Jørgensens historie er blitt fortalt tidligere i kondensert form, i journalisten Celine Wormlunds bok «Kvinner i krig. Gløtt inn i en forsømt samtidshistorie» (Aschehoug 1979) – et resultat av et foredrag Helga Stene holdt på Ustaoset for 50 år siden. At Jørgensen nå endelig har fått sin helt egen bok, er det all grunn til å feire. Det har hun fortjent, men også 

. 80 år etter nazismens sammenbrudd kan vi i dag i sanntid bevitne hvordan mennesker foretar sine valg – eller unnlater å velge, i den tro at nøytralitet i møte med fascisme ikke 

 er et valg – og hva alle disse små og store valgene fører til. Historiene om dem som følte en forpliktelse til å handle, er noen av de viktigste historiene vi kan få høre i vår egen tid. Når de i tillegg er så godt fortalt som her, er det bare én ting å si: Les – og lær!

Kodenavn Jakob. Historien om Norges ukjente krigshelt

Jenta på skauen

Merete Røsvik

Terapeutisk litteratur er ei nemning eg trur kan utløyse éin av to reaksjonar: Nokre synes at alt som handlar om psykiske vanskar, hjelp og trøyst, per definisjon er anti-estetisk og anti-­intellektuelt, klamt og stusseleg. For andre er det knapt mogeleg å tenkje seg eit betre kompliment enn at lesaropplevinga var terapeutisk. Sjølv sympatiserer eg med dei siste, men er også så prega av litterær modernisme og generasjon x-ironi at eg slit med det eindimensjonale og inderlege. Debutboka til Agnes Nordvik utløyser dermed ein viss ambivalens hos meg.

Hovudpersonen i romanen «Kyssemerket» er 20 år gamle Ella, og når handlinga startar, har ho budd to månadar i Paris der ho skal studere sosiologi. I staden endar ho opp med å sjå på naturdokumentarar under skrivebordet. Resten av romanen fortel om to traumatiske livshendingar som har utløyst angst og tvangsmessig vasking, og kva som til slutt hjelper henne vidare. Handlinga er altså enkel å oppsummere, og kompleksitet finn eg heller ikkje i personteikningane. Her er alle snille og gode, unntatt 40-åringen som ikkje er det, han som synes det er greitt å invitere ein tenåring som sørgjer over mora si, på nachspiel for to. Den litterært interessante fallhøgda i boka ligg i det både poetiske og eksplisitte språket.

inn i det kompliserte, psykologiske landskapet i ei ung kvinne som saknar nærleik og dermed blir sårbar i møtet med skruppellause menn. Gjennom korte tekstar blir glimt frå fortida sett i samanheng med vanskane Ella opplever i kvardagen, som å tisse på do. Språket startar i det konkret og kortfatta. Så begynner syns- og lukthallusinasjonar å dukke opp, og spesielt kroppslege fenomen blir skildra gjennom havmetaforar som slimete maneter og andre skapningar frå havet.

Fallhøgda er stor når ein skal finne språk for erotikk, og enklare blir det ikkje når skiljet mellom frivillig sex og overgrep er uklårt. Eg synes Nordvik viser både mot og særpreg når ho skildrar korleis forsøket på å seie «nei» druknar i ei overveldande fysisk erfaring:

Jeg lagde en dyrelyd, kan fortsatt høre den. En hval som sukker og uler under vann, den kan høres på førti kilometers avstand. Suuuukk uuuul sl uuuu tt, hva er det han gjør? Fingrene som finner et jevnt mønster og gradvis øker i styrke. Noe åpner seg, får meg på glid? Det vonde blir til kiling. Sult. Et sug. Så sterkt, ja, et press opp i magen og halsen.

språkleg krumspring er at den avskyen Ella sidan utviklar for kjønnsorganet sitt, blir kopla til bokstavane «v» og «u» (vagina, vulva, underliv) og uttrykt ved at somme ord blir skrive med stor V og U, eller med manglande bokstav («hVal, «hUn», «H_em ropte?»). Det blir for abstrakt til å kommunisere godt. Derimot har eg sansen for at Nordvik ikkje vik unna det eksplisitte i skildringa av kroppslege former, fargar og væsker. Scenene der Ella får hjelp av omsorgsfulle kvinner til å overvinne skamma som har sett seg i kroppen, er fine, både pedagogiske og rørande. Slik hyller boka moderleg omsorg, samtidig som bodskapen er klår: Kvinner må verje kvarandre.

Det er både styrken og veikskapen i boka at det terapeutiske formålet er så tydeleg. Det er ei oppgåve for litteraturen å setje ord på det tabubelagde og skape fellesskap basert på sams erfaringar. Nordvik gjer det i eit språk som på same tid er barnleg tru­skuldig og modent nok til å vise fram seksuelt påført skam.

Kyssemerket

Vond og god berøring

Ayne Kifle Assefa Aalen

Linda Eides nye bok er essayaktig, blotta for akademisk snobberi og inneheld mange små kapittel med utvalde scener frå (språk)livet hennar. Med fotografi og illustrasjonar er dette ei lettlesen og uhøgtideleg bok som passar for folk både med og utan uttalt språk­interesse.

Høgdepunkt og arbeid bak kulissane frå Eide si tid i opplysningsfjernsynets teneste rører seg inn i historier frå oppveksten på Voss, åra på journalisthøgskulen i Oslo og tida i radiobransjen på 90-talet. Som i NRK-programmet Eides språksjov er både innsendarbidrag og professor Gunnstein Akselberg (skildra her som eit elskeleg flogvit med publikumstekke) til stades i heile boka. Professoren har kontrollert språkfagleg fakta i boka.

 med å stadfeste at språkinteressa i Noreg er skyhøg. Slutninga er basert på interaksjonen med publikum i språksjov-åra, og set tonen for vidare språknerding. Det som følger, er ikkje mindre enn ein språkleg godtepose (ja, det er eit eige kapittel om klisjéar). Eide tøysar, forklarar og eksemplifiserer om kvarandre: kva er eit eponym, visste du at fenomenet forklarer både «boikott» og «klementin»? Visste du at det sørsamiske ordet for internett er

, som på norsk tyder «i midten av edderkoppnettet»? Etter å ha lese boka kan ein underhalde ei heil forsamling med slike visste-du-at-spørsmål.

Eide skriv slik vi kjenner henne i tale, med både utropsteikn og vitsing. Om det uendelege store og grunnleggjande menneskelege ved alle språk skriv ho: «Me elskar ord, stablar dei inn i eit stadig veksande forråd, gamle, nye, det tek aldri slutt!!» Akkurat som på TV, og ei fin setning å ta med seg i språkmodell-tida vi lever og lid i. Humoren kjem til uttrykk på fleire vis, til dømes spør Eide om kva ein skulle gjort viss barnet sitt første ord ikkje var mamma eller gaga, men nymåne, hageflekk, eller seksmannstelt. Vi får også vittige metakommentarar om skriveprosessen frå Eide, som: «No måtte eg rykka inn med ny overskrift her, berre for å hala meg sjølv inn att.»

Setninga som følger, viser kvifor ho haler seg sjølv inn att: «Eg driv jo eigentleg på med den personlege homoforteljinga mi, som like mykje er ei forteljing om kor språkleg kreative me gjerne blir i møte med skam og tabu.» Teksten blir brått meir alvorleg, og dette med 

 ein brukar for å omtale kvinner som henne, blir ein naturleg veg inn i ei personleg historie om korleis det var å fortelje mora si at ho likte jenter. Då ho var yngre, var det vanleg å lene seg på tabuordet «sånn» for å snakke om legning: «Har du forresten fortalt det heime no, at du er 

?» Eide diskuterer kva som er riktig ord når ho skal snakke om legninga si: Kva med det mykje brukte «skeiv»? Nei, det ordet passar nok best for alle som er redde for å trø i salaten og seie noko feil, ordet er med på å «bleikvaska min homo­identitet». Sjølv likar ho det enkle ordet «homo». Poenget er uansett at mangfaldet 

gir oss, er eit resultat av auka aksept for eit mangfald av identitar.

mykje sidan nitti­talet – det gjeld ikkje berre i forståinga av LHBT+-rørsla (som Eide døyper om til LIVET+). Boka inneheld mange skildringar av oppsiktsvekkande hendingar frå det lange journalist­livet hennar som vitnar om sterke fordommar mot både nynorsk og dialekt, og boka tøysar med spørsmålet: Er det eigentleg håp for Oslo? Det er heldigvis mange år sidan den tåpelege bergensaren ringde til henne for å seie at «grautmålet» ho snakka, måtte av radioen sporenstreks, og lenge sidan ho fekk fyken i radiovikariatet sitt av same grunn. Språk blir ekstra viktig for ei som har møtt så mange austlendingar som ikkje er «goe i hove» på språkmangfaldsfronten. Alt håp er likevel ikkje ute, det får vi stadfesta i store bokstavar mot slutten av boka: «NORDMENN HAR BLITT EIT MEIR SPRÅKTOLERANT FOLK! Godt å tenkja på, og ei ørlita trøyst, når toleransen elles slit såpass kraftig som han gjer om dagen.»

Livet er eit språksjov

I språkets teneste

Simen V. Gonsholt

En åpenbar utfordring med å skrive VM-bøker, er at vi allerede vet hvordan det gikk; en annen utfordring, spesifikk for sommerens mesterskap i USA, er at det i år vil komme et historisk stort antall norske VM-bøker. Det er sånn sett en fordel for Mímir Kristjánsson å være først ute i rekken – dette gir ham ikke minst anledning til å eie narrativet i den grad at han kan kalle boken sin simpelthen «VM i fotball 2026». Hans utfordring er mer den at vi allerede vet hvordan det gikk 

. Fordi han gjennom mesterskapet figurerte som «det Asle Toje er for Wolfgang Wee» i Erlend Mørchs NRK-podkast «Mørch og VM», vet vi allerede at han hadde et sosialt eksperiment gående hvor han brølte «Heia Norge!» opp i trynet på vilt fremmede og tilfeldig forbipasserende. Vi vet også hva han følte da Norge slo Brasil i åttendedelsfinalen, for det fortalte han til VGTV rett etter kampen. («Norge slo Brasil 2–1 i åttendedelsfinalen i VM, og jeg var der», svarte han, i kledelig sagastil.) Og så vet vi at hans kappløp med klokka for å få med seg både mesterskapet og sin samboer og partikollega Sofie Marhaugs fødsel – et dramatisk sideplott i «VM i fotball 2026» – gikk greit, for det sto i Se og Hør.

 er en såpass eksponert person, og det meste han tenker og gjør, er behørig dokumentert i andre kanaler, åpner også dører til noen av bokens mest ubetalelige (og på grensen til rørende) scener. Som da han i pausen i Brasil-kampen blir påspandert øl av en skrålete sørlending som viser seg å være faren til Norges høyreback Julian Ryerson. «Jeg har hørt de podkastene dine», sier Ove Kjell Ryerson hoderystende. «Du er jo steike gal!» Mímir Kristjánsson tar dette som et kompliment, kjælenavnet til Ryerson junior er tross alt «Psycho».

Under samme kamp er han blitt plassert i tribuneseksjonen med de norske spillernes familier og venner, og observerer at en gruppe høylytte trøndere «ligner Alexander Sørloth på samme måte som hunder ligner på eieren sin» – før han blir vinket noen seterader bort til sin sambygding Bjørn Maaseide, tidligere sandvolleyballspiller og SATS-milliardær, som i likhet med svirebroren Alfie Haaland har flyttet til Sveits. Han spør forfatteren «om jeg ikke synes det er fint at vi kan sitte her sammen, selv om vi ellers knapt er enige om noe som helst. Det er jeg enig med ham i».

Boken er imidlertid ikke bare en orgie i 

. Den er også et kjærlighetsbrev til hans åndelige far, biografisubjekt og VM-bokforfatterkollega Jon Michelet, som han stadig forestiller seg et skjebnefellesskap med. Første kveld i New York er han i drosje på vei til Queens for å se Ecuador–Curaçao på en lokal latin­amerikansk bar, men sjåføren antar at han egentlig vil til bordellet over gata. Det minner ham om at Michelet i sin tid hadde landlov på Curaçao, som den gang huset verdens største bordell, men han foretrakk den lokale sjømannsklubben, «der han havnet i slagsmål med en smører fra eget mannskap og mistet en av fortenna». Historien gjentar seg ikke. Derimot utløser Kristjánssons blotte nærvær en ecuadoriansk ro-seanse foran en tv-skjerm på fortauet, på stillingen 0-0 mot Curaçao. Tilbake på hotellet på Manhattan, sammen med Erlend Mørch, konstaterer han: «Vi er på toppen av verden.»

er ikke det definitive dokumentet over VM i fotball 2026. Men det er – og det er ikke noen liten prestasjon – det definitive dokumentet over Mímir Kristjánssons VM i fotball 2026.

Mímir Kristjánsson er fast skribent i ­Bokmagasinet, og boka blir derfor anmeldt av en ekstern kritiker.

VM i fotball 2026

Amerika for mine føtter

Janneken Øverland

Line Baugstøs nye bok «Et langt framskredent ekteskap» rommer flere forløp: en konfliktfylt ekteskapshistorie, en detaljrik skildring av alvorlig sykdom og noen sporadiske glimt inn i et samtidsmiljø i et relativt velberget villastrøk i en mindre norsk by.

Jeg-fortelleren er den nylig pensjonerte filologen og læreren Toril. Hun har, helt siden de var unge, vært gift med den to år yngre og økonomisk utdannete Ole. Han er mindre sosial enn henne, der han sitter i kjelleren med sin nettsjakk.

sirkler rundt ekteparet. Og store deler av romanen foregår innendørs i det rommelige huset deres.

Et av sidemiljøene som får en slags støttefunksjon for Toril, er en lokal kvinnegruppe. Den består av jevnaldrende, nærboende venninner. De møtes til sosialt samvær, skravling og hvitvin, og noen ganger til aktiviteter som sopp-plukking eller eksotisk dansing. Flere av kvinnene – og noen få menn – møter også opp til sporadiske sammenkomster i et lokalt hagelag. Der er ugifte menn eller enkemenn et eksotisk tilskudd. Et litt påtatt seksualisert preg gjør flere av disse partiene klisjéaktige og lett banale.

Tonefallet i romanen varierer ellers fra det kvikke og småfrekt muntre, som Baugstø tidligere har vist at hun behersker til fulle, via det intenst pågående til en naken, både øm og direkte stil som kommer tydeligst fram når det handler om ensomhet, kropp, sex og sykdom.

to svært alvorlige ting som setter avgjørende preg på resten av handlingen. Det første har med penger å gjøre, det andre med helse.

Plutselig oppdager Toril at ekteparets felles bankkonto er tømt, og at hele den langsomt oppsparte summen, som nå hadde nådd en halv million, er borte fra kontoen. Det er lett å finne ut at det er den økonomikyndige ektemannen som står for alle kontouttakene. Og det uten å si noe til henne. Hun får panikk, hva kan dette være? Raskt avviser hun både dyre vaner, eksklusive innkjøp eller en hemmelig, krevende elskerinne, siden Ole er det stillesittende, sjakkspillende kjellermennesket han er. Konfrontert med tallene innrømmer han at han har latt seg overtale av en gammel kollega. Han har satset familiens midler på noe som for ham lot til å være et svært godt tilbud, med høy rente og snarlig tilbakebetaling. Uten å ha forstått det er han blitt lokket inn i et slags Ponzi-bedrageri, der penger fra nye ofre blir brukt til å gi falske «gevinster» til dem som er blitt med tidlig.

etter 40 års samliv gjør henne både skuffet og rasende. Og ganske snart får raseriet hennes en retning. Hun vil skilles!

Øyeblikkelig! Og finner ut at hun da må søke Statsforvalteren om separasjonsbevilling. Overraskende impulsivt, også for henne selv, gjør hun det hjemmefra, elektronisk og kvikt.

De er i samme bygning, men på hver sin planet. 

Et langt framskredent ekteskap

Hver for seg og sammen

Handlingen i Tore Kvævens nye roman foregår i årene 1892–1894; det er bare fire–fem år før min egen farfar ble født, og likevel virker det hele som så uendelig, evig lenge siden. Dette selv om hovedpersonen Torstein, seksten år ved bokas slutt, altså ikke er eldre enn at han senere i livet kunne ha rukket å oppleve både folketrygd, fjernsyn og frysedisk. Moderniteten er kort, hittil bare et blaff; dette er 

 vår egen tid, selv om Kvæven beskriver en levemåte som ikke finnes lenger, men som i dagliglivets hovedtrekk antagelig hadde vært temmelig uendret i mange hundre år, preget av slit og kulde og sveltihjel. «Eit spor til endes» levendegjør dette på en måte som setter tankene i sving.

Torstein bor på en karrig fjellgård i indre Agder, i «ein sidedal til ein sidedal til Sirdal», med foreldre og småsøsken. På nabogården bor ei jente han begynner å bli forelsket i. Så omkommer faren i fjellet, og da moren møter en ny mann, føler Torstein behov for å markere seg gjennom en manndomsprøve – en reinjakt alene i vinterfjellet, som strekker seg over nesten hele den andre halvdelen av boka.

 sett en klassisk oppveksthistorie; det er i miljø-, natur- og jaktskildringene Kvævens roman skiller seg ut. I et patosfylt, men flott, av og til arkaisk språk – med innslag av for undertegnede ukjente dialektord som kanskje senker lesetempoet, men tilfører koloritt – følger boka Torstein innover i den nådeløse fjellheimen og inn i ungguttens nagende eksistensielle gru: «Verda har blitt overlaten til frostens einevelde. Sjølv stjernene må skjelva. Sjølv dei må frykta denne botnlause kulda.»

Enda mer effektfullt kommer alvoret til syne i de nitide beskrivelsene av alt det livsavgjørende i en slik tilværelse: hvordan man holder kulda ute (eller mislykkes med det), hvordan man flår et nedlagt bytte, eller kanskje enda viktigere – alle de tusen små tingene som en enke på en fjellgård i 1893 måtte ha kompetanse til å ordne med for å få det hele til å gå rundt: «slåttemyrane og stakkane, mjølka og smøret, slipinga, ljåane, dyra og garna og fisken, systrene mine og bøtinga, og [hesten] som for lengst skulle vore omskodd, og sauen som skulle vore slakta». Her 

 det vært fristende å karakterisere ham som en Lars Mytting uten humor, men selv om Kvæven ikke er en munter forfatter, balanseres det alvorstunge av glitrende nysnø i vintersol, praktfulle landskap og flokker av fjellryper i flukt over Guds langstrakte vidder.

 og livsfølelsen er gjenkjennelig fra Kvævens tidligere bøker, selv om den første delen av forfatterskapet består av storslåtte og actionfylte vikingromaner og en like storslagen og enda mer voldsom sci-fi-dystopi – alle svært leseverdige. «Eit spor til endes» er til sammenligning en mye mindre, nesten litt unnselig roman, uten at dét skal holdes mot den, og det må framheves at scenene fra fjellet og jakta er intenst spennende.

Én innvending har jeg imidlertid, og den angår det håndverksmessige: Rent fortellerteknisk mener jeg at å skrive akkurat denne historien i jeg-form er en dårlig beslutning, fordi det påfører forfatteren begrensninger han ikke helt greier å forholde seg til. Med en tredjepersonsforteller kunne Kvæven fremdeles ha lagt seg tett på den unge Torsteins synsvinkel, men uten å oppgi den voksne fortellerens refleksjonsnivå. Fortalt i førsteperson er det flere betraktninger jeg som leser ganske enkelt ikke tror på at Torstein er moden nok til å gjøre seg.

 bringer den skjebnetunge kampen mot naturkreftene tankene i retning av både Mikkjel Fønhus og Jack London, men valget av jeg-forteller frarøver også forfatteren muligheten til å utføre sitt glansnummer fra tidligere bøker: å skifte synsvinkel og plutselig se verden fra et dyrs perspektiv, det være seg isbjørn, hest eller hai. Det ville kanskje ikke vært like imponerende om han nok en gang ristet dét trikset ut av ermet, men ved å gjeninnsette mennesket alene i sentrum av romanens verden, gjør Kvæven denne boka 

 likere den øvrige samtidslitteraturen. Men altså bare litt. Kvæven er fremdeles en sjelden blomst i det litterære fjellheimen.

Eit spor til endes

Frostens enevelde

Marius M. Kjølstad

I sin nye biografi om Trygve Lie skriver Morgenbladet-journalist Tove Gravdal at den tidligere Arbeiderparti-politikeren, utenriksministeren og generalsekretæren i FN er «en biografiforfatters idealobjekt». Det er han, forklarer hun, på grunn av sine sammensatte og motsetningsfylte karaktertrekk. Lies personlige egenskaper får mye plass i boken, og ved lesningen spør jeg meg: Forteller dette grepet mest om sider ved Lie, om (utenriks)politikkens vesen eller om biografisjangerens fallgruver?

gjennom Trygve Lies innholdsrike og fartsfylte liv fra fødsel i 1896 til død i 1968. Lie vokste opp i Groruddalen, ble tidlig aktiv i arbeiderbevegelsen og tok del i de intense rivningene i Det norske Arbeiderparti i kjølvannet av den russiske revolusjon. Perioden var konfliktfylt på flere måter, og som LO-advokat på 1920- og 30-tallet representerte han arbeiderne i saker mot arbeidsgivere og myndigheter. Han ble justisminister i 1935, og etter et kort mellomspill som handelsminister tok han over posten som utenriksminister mot slutten av 1940. Under krigen markerte han seg som en av eksilregjeringens mest sentrale statsråder.

Størst plass vies naturlig nok Lies periode som første generalsekretær i det nyopprettede FN, mellom 1946 og 1953. Disse årene ble preget av kald krig og politiske konflikter som opprettelsen av staten Israel, Korea-krigen og kommunistenes maktovertakelse i Kina. I 1950-årene måtte han også håndtere at amerikanernes kommunistjagende tentakler strakte seg helt inn i FN-administrasjonen. Hans største suksess var nok at han loset i havn oppføringen av FN-bygningen på Manhattan.

et rikt og solid primærkildegrunnlag, som arkivmateriale, brev og avisklipp. Stoffet er godt disponert og fremstilt i en enkel, journalistisk prosa. Rent håndverksmessig er det altså lite å si på boken – med ett vesentlig unntak:

Gravdal går i svært liten grad i kritisk dialog med tidligere litteratur om Trygve Lie. Leseren får ikke engang vite at det bare det siste tiåret er skrevet to bøker om ham, av Odd Karsten Tveit og Ellen J. Ravndal. De figurerer riktig nok i noen noter og i litteraturlisten, men blir aldri presentert, med unntak av en henvisning i forbifarten til Tveits kritiske fremstilling av Lie som en gudfar for staten Israel. For meg er dette et helt uforståelig valg. Hvordan kan man som forfatter bidra til kunnskapsutvikling, refleksjon og faglig kritikk dersom man ikke ønsker å diskutere egne tolkninger og perspektiver opp mot andres?

bidratt til å løfte det som til tross for flere fine partier overordnet sett har blitt en litt enkel bok. Det jeg savner, er at Gravdal innimellom senker tempoet og tillater seg mer høyttenkning, i stedet for å haste videre til neste begivenhet. Da den første av Lies i alt fem memoarer ble utgitt i 1954, het det i en anmeldelse at det var blitt «mer en protokoll over inntrufne begivenheter enn en dyptpløyende analyse av de prinsipper som binder begivenhetene sammen og gir dem perspektiver». Det samme kan man si om denne biografien. For eksempel skriver Gravdal om hvordan Lie under krigen sto for en overgang fra nøytralitetspolitikk til transatlantisk alliansepolitikk, som også skulle gjelde når freden kom. Noen nærmere analyse av Lies betydning for dette paradigmeskiftet i norsk utenrikspolitikk får man imidlertid ikke. Samtidig var han også opptatt av brobygging mellom øst og vest, men heller ikke her stopper Gravdal opp og dveler noe særlig over dette veivalget.

De gangene der Gravdal går inn i en mer vurderende modus, er det ved flere anledninger Lies personlige egenskaper som blir trukket frem. Nå kan man selvsagt si at det ligger i biografiens natur at hovedpersonen vies mest oppmerksomhet. Men også en biograf må forholde seg til hva slags historiefortelling man legger frem dersom man i for stor grad knytter for eksempel internasjonal politikk til betydningen av personlige forhold. Som en sidebemerkning: Det utgis en mengde norske biografier hvert år, så spørsmålet om biografisjangerens innretning har en mer generell rekkevidde. Etter mitt syn fortjener dette spørsmålet mer diskusjon enn det får i dag.

på karaktertrekk er at Lies politiske prosjekt og visjoner blir utydelig. Men her handler det nok vel så mye om at Lie var en pragmatiker uten synderlig sans for ideologi og prinsipptenkning. Ifølge Gravdal var partivalget i ungdommen neppe resultat av en dyp ideologisk overbevisning, men snarere knyttet til omgivelsene han vokste opp i. Kanskje er det hos Lie vi finner røttene til Ap-politikere med svak ideologisk forankring og størst interesse for utenrikspolitikk og diplomati?

Kanskje er det også hos Lie vi finner røttene til noen av de skyggesidene ved «fredsnasjonen» Norge som har blitt rullet opp i den senere tid. Ved å følge Lies bevegelser mellom lunsj- og middagsbord og møte- og hotellrom demonstrerer boken fint hvordan det renner av både melk, honning og andre fluidum i fredsdiplomatiet, og hvilken hårfin grense det er mellom nettverksbygging og korrupsjonslignende forhold. Utover dette kan man også spørre seg hva et så overdådig jetsettliv gjør med maktmenneskers politiske blikk på verden – uansett hvilke personlige egenskaper man er utrustet med.

Er det hos Lie vi finner røttene til Ap-politikere med svak ideologisk ­forankring?

Trygve Lie. Byggherre i krig og fred

Mannen med egenskaper

Ane Barmen

Ei slem alkoholikar-mor hadde gjort ting mykje lettare for meg. Då kunne eg ha hata ho med godt samvit». Dette tenker Markus, femten år, om mor si, og med slike setningar får Tone E. Solheim fint fram ambivalensen som pårørande til alkoholikarar kan kjenne. «Promille» er den tredje boka til Solheim, som tidlegare har gjeve ut to ungdomsromanar. For debutboka «Svarttrasta syng i natta» fekk ho Nynorsk barnelitteraturpris. Teksten er ikkje alltid så nyansert som dette, og boka passar nok best til den yngre delen av målgruppa (12–16 år).

 alt på stell: Han er skuleflink og kjem frå ein møblert heim med mor, far og veslesyster. Han har to nære vener, og kvar dag sender han meldingar med Vida, som han er stormforelska i. (Vida var for øvrig hovudpersonen i førre boka til Solheim, «Eg er V-vida» (2024), som denne nye er ein frittståande oppfølgar til.)

Men Markus har altså ein løyndom: mamma er alkoholikar. Ho slutta å drikke for eit år sidan, då det skjedde noko dramatisk, men Markus er framleis hyperårvaken. Snøvlar ho i dag? Er smilet hennar litt rart?

Pappa jobbar i Nordsjøen, og det sjølvpålagde ansvaret for å halde mamma under oppsyn når pappa er borte, kjennest kvelande for Markus. Dessverre skal mistankane hans vise seg å vere riktige, og mora hamnar utpå igjen i løpet av boka. Sjølv om faren kjem heim frå Nordsjøen og ser kva som skjer, er 

 svært avslappa til drikkinga til mor. For lesaren er dette litt vanskeleg å tru, for etter kvart får vi vite meir om hendinga året før ,som Markus stadig refererer til: Mora drakk seg nesten til døde. Ein skulle tru at også far til Markus var meir på vakt.

 god på å vise fram i staden for å fortelje. I ei spesielt god scene får vi sjå korleis Markus stivnar til av lyden av ein boks som blir opna. Lyden vekker vonde minne, og han trur fyrst mora har opna ein ølboks. Då det viser seg berre å vere vatn, roar han seg noko – men ikkje heilt.

Solheim er tyngre på labben når ho lèt Markus ramse opp info om alkoholikarar undervegs i forteljinga. Eg trur gjerne på at skuleflinke Markus har lese seg opp, han nemner at familien har vore til ein rådgjevar. Litt for ofte kjem likevel ei kjensle av at forfattaren vil åtvare unge om rus. Konsekvensar av alkoholisme blir servert på løpande band, og kvar gong nokon drikk, går det gale, med seksuelle overgrep, oppkast eller ekstrem fyllesjuke til følge. På eit tidspunkt måtte eg sjekke om boka var skriven i samarbeid med ein fråhaldsorganisasjon, men det ser ikkje sånn ut. Mindre peikefinger hadde styrka boka og overlate meir av tolkinga til lesarane.

skrive i eit lettfatteleg språk med korte kapittel. For yngre lesarar kan nok «Promille» vere med på å sette både tankane og empatien i sving.

Promille

På vakt

Langs større vassdrag kan man om våren høre traner på bakken og i lufta kommunisere med hverandre i lyse trompetstøt. Lydene kan gi gjennomtrengende ekkovirkninger i landskapet. Med vingespenn på rundt to meter er fuglene et mektig syn der de sirkler over nylig ankomne artsfrender, underveis til hekkeområdene på øde myrer og våtmarker. I Cecilie Engers ellevte roman, «Et øye lukket», kommuniserer tranene ikke bare med hverandre. Peter Sunde, en ung gutt som drømmer om å bli kunstner, mener tranene på myra kommuniserer med ham. Noen ganger er det som han selv svever og kan betrakte menneskenes liv ovenfra. Romanen beveger seg i store sirkler omkring et bilde han maler, seint i livet, med tittelen «Hesten i myra». Naturskildringene i boka er vakre, særlig fra vandringer i fjellene omkring industristedet Dale i Vestland. «Et øye lukket» er en ambisiøs roman om menneskets ødeleggelsestrang, rettet mot sin egen art – og mot livsgrunnlaget for andre arter. Samtidig har boka noen problematiske sider.

som forfatter kom med «Mors gaver» i 2013. Minnearbeid og menneskers forhold til historien er et sentralt tema i forfatterskapet. Høstens roman opererer med ulike fortellere fordelt over et langt tidsrom, fra 1940-tallet til vår tid. Hver av fortellingene er knyttet til konkrete steder og årstall, fra 1942 til 2024. Geografisk plassering i Asker, Bergen, Oslo og Dale bidrar til å gi kapitlene et preg av realisme som utformingen av fortellerstemmene ikke lever opp til. Særlig skeptisk er jeg til hvordan Peter Sunde som tiåring kan fortelle, i et tilsynelatende voksent språk, om møtet med tranene på myra.

Romanens kronologiske utgangspunkt i året 1942 er ikke tilfeldig. Jødeutryddelsen som rammet norske statsborgere det året, er de siste tiårene omtalt vidt og bredt i film og litteratur. Etter hvert har ofrenes og overgripernes barnebarn begynt å fortelle, med tilførsel av nye perspektiver. Cecilie Engers roman behandler temaet ved å knytte en flerstemmig, kompleks fortelling til opplevelser av billedkunst og naturtap. Størst inntrykk gjør en eldre, ustø mann, nesten nitti år gamle Helge Amble, født i 1934. Ved starten av romanen signaliserer Helges familiemedlemmer til en etterkommer av Peter Sunde et ønske om å kjøpe maleriet som ble vist på Høstutstillingen i 2001. «Hesten i myra» hang noen uker i Kunstnernes Hus i Oslo før Peter plutselig tok det ned. Helge rakk å gjenkjenne noe i bildet, uten at han umiddelbart forstod hva gjenkjennelsen innebar.

Det var som om jeg så noe i utkanten av minnene mine. […] En blinkende, levende myr. Et sumpområde med små vannpytter, der blå himmel og hvite skyer speilet seg. Høyt oppe fløy en trane, på skrå, fanget i øyeblikket idet den skulle passere. Og nederst i maleriet, under torven, lå gyngehesten min.

Med et dobbelt sett øyne, både åpne og lukkede, blir gyngehesten et bilde på fortrengning av historien hos ulike fortellere i romanen. Gyngehestens og andre gjenstanders forflytninger fra den jødiske familien er bakgrunn for romanens tittel, «Et øye lukket». Helge Amble, et navn som ikke er hans opprinnelige, viser seg å være en overlevende jødisk gutt. De andre familiemedlemmene ble deportert. Helge bærer på et traume. Cecilie Engers framstilling av ham er blant romanens sterkeste sider. Andre fortellergrep virker mer tvilsomme. Romanens skifte fra den intense skildringen av Helge som aldrende mann i Oslo i 2024, til unggutten Peter på vei fra Dale opp til myra i 1960, virker for brå. Selv om man med litt godvilje kan tolke Peters skildring som et voksent tilbakeblikk, skurrer noe i mitt hode, og jeg blir aldri like fortrolig med Peters og andre fortelleres perspektiver som med Helges.

mellom seks fortellere i tre generasjoner. Faren til kunstnerspiren Peter, Kristian Sunde, er 27 år idet han takserer eiendeler til norske jøder i en forlatt leilighet på Grønland i slutten av november i 1942. Også hans fortellerstemme framstår problematisk. Hvem er tenkt som tilhører, eller leser? Han forteller om sin egen alder, men historiske detaljer er utelatt. Alle med en viss kunnskap om norske jøder vet at den største deportasjonen skjedde med lasteskipet «Donau» 26. november. Kristian Sunde er omtrent samtidig i leiligheten på oppdrag fra Likvidasjonsstyret.

Sønnen Peters nydelige skildring av tranenes hemmelige liv på en myr det kan ha tatt tusener av år å danne, er mer overbevisende, fordi naturbildene i romanen anvendes på gjennomførte måter fram til myra dreneres i nyere tid. Fjellområdet gjøres klart til omfattende hyttebygging, som underforstått ødelegger maleriets forankring i natur og historie – samt livsgrunnlaget for tranene.

 vakre fortelling begynner med en påstand om at «Hesten i myra» åpner noe i ham, en vag følelse av gjenkjennelse. Kristian Sunde har i større grad lagt lokk på virkningen av egne gjerninger, med konsekvenser i flere generasjoner. Peters bilde av myra, som kan ha en rensende funksjon om den får bli intakt, bidrar til å danne en tankevekkende, om enn ikke helt vellykket roman.

Bøker

Hovigs hus. Arkitekten som tegnet det moderne Nord-Norge

Hjemløs. Mellom kulturkritikk og eksil

Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil

Bølge av blod

Vinter, vinter, vinter, vår

Passasje gjennom slyngede strukturer

Elementærpartikler. Vest for Kola, øst for Varanger

Livet som innsats

Kodenavn Jakob. Historien om Norges ukjente krigshelt

Kyssemerket

Livet er eit språksjov

VM i fotball 2026

Et langt framskredent ekteskap

Eit spor til endes

Trygve Lie. Byggherre i krig og fred

Promille

Et øye lukket

En verdig sak for Thomas Hegel

Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss.

Oder

Om å brenne bøker

Elva som renner rundt livet

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Glem alt om dikt

Hovigs hus. Arkitekten som tegnet det moderne Nord-Norge

Hjemløs. Mellom kultur­kritikk og eksil

Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil

Bølge av blod

Vinter, vinter, vinter, vår

Passasje gjennom slyngede strukturer

Elementærpartikler. Vest for Kola, øst for Varanger

Livet som innsats

Kodenavn Jakob. Historien om Norges ukjente krigshelt

Kyssemerket

Livet er eit språksjov

VM i fotball 2026

Et langt framskredent ekteskap

Eit spor til endes

Trygve Lie. Byggherre i krig og fred

Promille

Et øye lukket

En verdig sak for Thomas Hegel

Bak­mennene. Om at det ­finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde ­bekymre oss.

Oder

Om å brenne bøker

Elva som renner rundt livet

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Glem alt om dikt

Hjemløs. Mellom kulturkritikk og eksil

Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss.