Tore Linné Eriksen

#fff

Mange kvier seg for å kaste seg over bindsterke verk om arbeiderbevegelsens historie, men heldigvis har Forlaget Manifest gått i gang med en klassikerserie med beskjedent omfang og vennlige priser. Nå har turen kommet til Martin Tranmæl, trøndersk bondesønn og malersvenn, født i 1879, som blei en av nøkkelpersonene i norsk historie i forrige århundre. Han var aldri partileder eller regjeringsmedlem, men satt motvillig en kort tid på Stortinget. Det var som agitator på torget under demonstrasjoner, som taler på LO- og partikongresser, i møterom der politikken blei tømra ut og – ikke minst – i redaktørstolen, at han var i sitt ess.

 rammer kyndig inn de tre tekstene, og gir nødvendig bakgrunn for å forstå hvorfor Tranmæl rundt århundreskiftet reiste opprørsfanen mot det han så som en prinsippløs og opportunistisk ledelse i Arbeider­partiet. Det fører oss rett inn i Fagopposisjonen av 1911, som med Tranmæl som spydspiss sprang ut fra fagforeninger i Trondheim. Gjennom det sentrale dokumentet fra 1913, som utgjør halvparten av boka, får vi god innsikt i Fagopposisjonens ideologiske og organisatoriske grunnlag. En rød tråd i «tranmælismen» er at det bare er gjennom fagbevegelsens revolusjonære kamp at det er mulig å erobre samfunnsmakta. Teksten får tydelig fram at dette er noe helt annet enn parlamentariske illusjoner og skrittvise reformer som ikke utfordrer borgerskapets herredømme. For Tranmæl gikk veien til frigjøring gjennom politisk massestreik, demonstrasjoner og arbeiderklassens disip­linerte kampvilje.

Med Tranmæl som ubestridt leder vokste Fagopposisjonen i styrke over hele landet. Det var også støtte å hente fra partiets ungdoms- og studentforbund, som nok hadde større betydning enn det som framgår av de historiske oversiktene i boka. Etter flere forsøk på å vinne flertallet på landsmøtene, førte det fram i 1918, etterfulgt av en tilsvarende seier på LO-kongressen året etter. Dette var ei tid hvor inspirasjon fra den russiske revolusjonen ga håp om at grunnleggende samfunnsomveltninger sto for døra også i andre land. Tranmæl var derfor en pådriver for å melde partiet inn i den kommunistiske internasjonalen (Komintern) i 1921, men ledet utmarsjen to år etter på grunn av sentralstyring fra Moskva. Det var for mye for det Jonas Bals treffende omtaler som en «frihetlig sosialist».

, da Tranmæl blei valgt til Arbeiderpartiets sekretær, inntok han stadig flere maktposisjoner. Han var medlem av sentralstyret uavbrutt fram til 1963 (!) og langvarig medlem av samarbeidskomiteen for parti og LO. Størst påvirkningskraft hadde han som sjefredaktør av det som i dag er Dagsavisen, fra 1921 til 1959. Det er derfor ikke overraskende at det nettopp er han som på landsmøtet i 1933 holdt hovedtalen for å introdusere – og gi begrunnelser for – det nye prinsipprogrammet, og det er et heldig valg å gjengi den i sin helhet i pamfletten. Sjøl om mye er å kjenne igjen fra andre dokument, er det ei tydelig endring i retning av parlamentarisk arbeid, økonomiske krisetiltak og alliansebygging mot den framvoksende fascismen. Det er fyndig oppsummert i Tranmæls berømte avslutning i talen: «Hele folket i arbeid! Folkeflertall og regjeringsmakt til Arbeiderpartiet.»

Klassiske tekster er på sitt beste når de både gir tidsbilder og viser endringer i ideologi og politisk praksis. «Om arbeiderkamp» kunne ha trukket noen linjer fram til Tranmæls rolle under Arbeiderpartiets glansperiode i tiåra etter 1945, med den lange marsjen fra demokratisk sosialisme til sosialdemokrati, fra klassekamp til klassesamarbeid og fra anti-militarisme til Nato-medlemskap. Men utvalget i boka inspirerer og viser hvilken betydning enkeltpersoner kan få som del av en bevegelse.

Om arbeiderkamp. ­Hvordan kjempe, hvordan vinne

Tranmæls røde tråd

Even Teistung

#000

er en som aktivt går inn for å sjokkere og provosere, i håp om å oppnå oppmerksomhet, beundring og berømmelse. Internett er stappfullt av dem, og det er utrolig slitsomt. Det er lett å tro at begrepet har å gjøre med det beslektede 

, som betegner en seksuell praksis med å jobbe seg opp mot orgasme, men stoppe før den inntreffer. Aner vi et potensielt paradoks? Eller handler det om at all eksessen og overskridelsen aldri egentlig våger å gå 

langt nok? At det er mer av et salgbart image enn reelt opprør?

Tro meg når jeg sier at spørsmålet er relevant for Einar Stensengs tredje roman, «Einats bok». Stenseng er en forfatter som later til å tro at å skrive «pikk», «fitte», «knulle» og «suge» svært ofte forlener en tekst med litterær kvalitet, og som tilsynelatende er ute etter å tråkke på så mange sensibiliteter som mulig. Hvorfor ellers skrive en tekst om en sexavhengig østtysk kolahjernes destruktive romanse med en sexavhengig israelsk 

-variasjon, slik at alle drøye innfall og utfall umiddelbart kan settes i kontekst av både jødeutryddelsen – en vare så salgbar som noe i en kynisk, seinkapitalistisk virkelighet – og vår egen samtids anspente forhold til Israel?

svært korte ordelag de sentrale komponentene i «Einats bok»: Den 34 år gamle forhenværende østtyskeren Andreas, utdanna scenograf, flykter til Israel, i hovedsak for å gjøre opprør mot de kommunistiske foreldrenes Israel-hat. Der møter han danseren Einat, en «gal» og «genial» kvinne som aldri blir annet enn en endimensjonal fantasi. Han faller hodestups for henne, de lever et vilt og upoetisk liv – og så går det åt skogen.

I en frase som fanger romanens «tøffe» tone perfekt, bemerker Andreas at Einat «kunne sjarmert Hitler». Når han skal forklare sin forelskelse, er det vesentlig 

… selvfølgelig falt jeg for jødiskheten hennes, hennes jødiske skjønnhet, den jødiske tragedien i ansiktet hennes, den flere tusen år gamle tristheten, og å se dette lengselsfulle jødetrynet transformert av en lykksalighet, overveldet av orgastisk lykke.

I sannhetens navn skal det sies at prosaen ofte flyter mer enn godt nok – for Stenseng kan skrive. Verre er misforholdet mellom det liksom-provokative i ansamlinga av klisjeer og stereotyper og den faktiske virkningen slike avsnitt har på leseren: de skaper ingen verdens ting, annet enn trøtthet.

romanens sentrale problem, nemlig dens monotoni. Stensengs strenge skille mellom ekstremt innhold og kontrollert form gir teksten på sitt beste et lakonisk vidd, men langt, langt oftere er det trøttheten som veller over ved enda et «tøft» og «drøyt» utsagn av typen «Herren Sebaot elsket å se på oss knulle» eller «Hun sugde meg og sa pikken min hadde samme konsistens som tofuen» eller «Deg skulle jeg ha sugd på en strand på Seychellene mens du fortalte meg mer om Adorno». For hver nye drøyhet er det som om teksten tømmes for triks: Når alt kommer til alt 

det bare en simpel fortelling om kjærlighetshat og avhengighet, kledd i uendelige mengder pikk og kokainstriper. Men i sin edgelordete insistering på det «nedrige» og «ekstreme» ender romanen likevel opp med å aldri egentlig gå langt nok; i stedet trekker tryllekunstneren den samme kaninen opp av hatten igjen og igjen, og for hver gang blir den litt mindre spektakulær.

Så når Andreas på et tidspunkt beklager lengselen etter monogamiet i «sin konforme samfunnsopplærte enfoldighet», er det vanskelig å ikke snu utsagnet mot teks­ten selv: Hva er vel denne romanen annet enn en konform, samfunnsopplært, enfoldig gjentakelse av historien om Sid Vicious og Nancy Spungen – det vil si en klassisk fortelling om giftig kjærlighet – bare uten den høyst reelle fortellingas ekstreme, tragiske utfall, og med et langt sterkere ferniss av estetisk salgbarhet?

Einats bok

På kanten

Tom Egil Hverven

Signalene har vært her lenge. Flommer og orkaner gjør skader for milliarder bare i Norge. Tørke fører til kritisk reduserte elver, reduserte avlinger og skogbranner over store deler av Europa – for ikke å snakke om konsekvenser av ekstremvær i verdens mer utsatte områder, som oversvømmelsene i Bengalbukta eller tørken i det afrikanske Sahel-beltet. Millioner av mennesker rammes av naturtap, økte CO₂-utslipp og global oppvarming.

Hvorfor utløser ikke natur- og klimakrisa større kollektiv vrede, omsatt i mer solidarisk handling? Kanskje fordi den utvikler seg saktere enn andre kriser. Norsk offentlighet tar høyere kraft-, drivstoff- og matvarepriser mer alvorlig. Partiene konsentrerer seg om å løse akutte problemer gjennom Norgespris, redusert drivstoff­avgift eller matmoms. Jonas Kittelsens debutbok, «Verden venter på oss», minner om at natur- og klimakrisa er resultat av overforbruk. Nordmenn er blant dem som tjener mest på oljeutvinning – og forbruker mest. Vi ligger nesten høyest i Europa i konsum per innbygger. Hvem tror for alvor at krisa lar seg løse av støtte til høyere norsk forbruk? Hvor blir det av visjonene om mer radikal endring?

 stiller spørsmålene med styrke. Med boka ønsker han å bidra til å samle klima- og naturengasjement i en folkebevegelse kalt Solidaritet. Boka holder høy temperatur. Han kaller den «Et kampskrift for en levelig framtid». Kittelsen går konkret til verks. Han dokumenterer klimakrisa i tekst, tall, grafer og seksti sider noter og kilder. Seint i boka, når han blir enda mer konkret om virkemidlene, opplyser han at han skriver som privatperson, ikke som talsmann for klimaaksjonistene i Extinction Rebellion (XR), en rolle han er blitt kjent for gjennom omfattende aksjoner de siste årene. Hans erfaringer som ledende figur for sivil ulydighet i Norge klinger med i boka. For eksempel gjennomførte XR en serie aksjoner i valgkampen 2025, som Kittelsen mener bidro til at Arbeiderpartiet «ble tvunget til å akseptere en omstillingskommisjon» for olje- og gassvirksomheten. Skolestreikene Greta Thunberg startet i 2018, bidro også til å mobilisere. Han innser likevel at de politiske resultatene er magre.

, Kittelsen vil til roten av problemet. Han vil arbeide for systemendring, fra et samfunn som har økonomi og akkumulering av kapital for de rikeste som mål, til en politikk som sikter mot å skape en levelig verden for alle, inkludert de stemmeløse: unge og ufødte mennesker, planter, dyr, natur. Et poeng som ofte drukner i klimadebatten, er nødvendigheten av intakt natur, globalt sett. Ødeleggelsen av naturmangfold, også i vitale deler av Norge, som områdene i og rundt Oslofjorden, har fortsatt med høy hastighet.

Kittelsen argumenterer for et skifte fra økonomi til økologi som grunnleggende måte å forstå nødvendige samfunns­endringer på. Troen på at mer penger skaper trygghet, sitter dypt. Oljeformuen forsterker opplevelsen i Norge, men det finnes ingen trygghet uten respekt for planetens grenser. Kittelsen peker på det åpenbare: På sikt ødelegger norsk formue og økt forbruk den tryggheten styringspartier som Arbeiderpartiet og Høyre lover velgerne. Klimaendringene kommer til å ramme oss, både direkte, slik den særlig gjør på Svalbard og i nordområdene, og indirekte, fordi vi er avhengig av samhandling med andre land.

Ved starten av boka er Kittelsen klar over at miljøbevegelsens argumentasjon i for stor grad består av tørre tall og faguttrykk. Framstillingen veksler mellom gode eksempler og tyngre, tekniske avsnitt, med enkelte ufullstendige konstruksjoner som denne, om samtaler som stopper opp: «En akademisk uenighet mellom strategisk nedskalering av karbonintensive sektorer og økonomisk vekst for å fremme teknologisk innovasjon.» Hva betyr det?

Boka lykkes ikke helt med å unngå tall, men møter med enkeltmennesker som er rammet, gjør framstillingen mer levende enn andre norske bøker om emnet. I seks kapitler beskriver boka situasjonen for ulike sektorer av samfunnet – og formulerer visjoner. Kittelsen kritiserer ideen om bærekraftig utvikling. Etter at den ble lansert på 1980-tallet, har ideen mislykkes fatalt, mener han. Tanken om at økonomisk vekst er mulig uten å ta hensyn til naturens lokale og globale begrensninger, tjener bare de aller rikeste. Han skildrer nådeløst samarbeidet mellom kapital og stat, helt ned på det absurd høye nivået på bøter for sivil ulydighet i Norge, sammenlignet med nabolandene.

 spaltister, som Dag O. Hessen, Frans-Jan Parmentier, Anne Sverdrup-Thygeson eller Arne Johan Vetlesen, er argumentene til Jonas Kittelsen gjenkjennelige. Hvorfor har vitenskapelig og moralsk funderte argumenter så lite politisk gjennomslag? Miljøbevegelsen har mislykkes i å danne en folkebevegelse. Oljesmøringen av norsk økonomi er en del av forklaringen. Kittelsen vil ikke starte med krav om utslippskutt. Tvert imot kritiserer han eldre deler av miljøbevegelsen for å ha vært for fiksert på kutt ovenfra. Han skriver på vegne av en yngre generasjon som vil arbeide for systemendring og klimarettferdighet. Kittelsen vil bidra til å forme en ny folkebevegelse. Den nye bevegelsen skal etablere lokale fellesskap, hjelpe folk til å handle solidarisk nedenfra. I boka argumenterer han for å demokratisere demokratiet, ved å legge mer vekt på det han kaller «den tause majoritet»: fremtidige generasjoner, dyr og natur. Hvis ikke naturen settes i stand til å regenerere seg selv, styrer vi mot massedød.

Om Kittelsen kan beskyldes for retorisk patos, er han mildere enn FNs generalsekretær António Guterres, som i 2022 sa at valget står mellom kollektiv handling eller kollektivt selvmord. Jeg deler fortvilelsen.

Verden ­venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Solidaritet nå!

Hanne Kristin Wolden

Kjenner du til den amerikanske sosialpsykologen Paul Piffs Monopol-eksperiment? For omlag femten år siden, ved Berkeley-universitetet i USA, fikk tilfeldige mennesker komme og spille en runde med det verdenskjente spillet. Piff hadde imidlertid endret reglene en smule – den ene spilleren startet med dobbelt så mange penger, en ekstra terning og fikk underveis dobbelt så mange penger som den andre hver gang hen passerte «start». Med ett var Monopol-spillet blitt mer likt virkeligheten.

Piffs forskning på ulikhet, psykologi og penger løper som en rød tråd gjennom Ia Genbergs bok «Mager trøst». Den kom på svensk i 2018, nå solid oversatt av Bodil Engen. Utgangspunktet for boka er at penger er en av de viktigste, men minst undersøkte variablene for menneskelig atferd. Hva gjør pengene med oss? Hva har de å si for hvordan vi oppfører oss mot andre, og ikke minst – hvordan vi forstår vår egen situasjon? (Da vinnerne av Piffs Monopol-spill ble bedt om å forklare egen seier, la de fleste vekt på egen genial innsats).

er vanskelig å sjangerplassere, la meg kalle det en litterær idestudie av penger – en bok sammensatt av fem løst forbundne historier. Alle gjør nedslag i en konkret menneskelig situasjon, som i ‘Tale i bryllup’ – bokas aller sterkeste del. I en grotesk, mørk hevnfantasi holdes talen til den velstående brudgommen av en rullestolbundet mor hvis datter er en avdød prostituert, utsatt for vold av den formuende mann som nå skal gifte seg:

Hvem orker å huske på et gammelt tilfelle av stump vold nå som det endelig blir fart på børsen igjen? Nei, ingen. Eller nesten ingen. For noen husker deg jo, kjærester, horer, de som har betalt for sin taushet eller fått betalt for den, de har fortalt meg hva de hendene kan gjøre. Og hvis jeg nå skal komme til saken, stille spørsmålet: Husker du i det hele tatt datteren min, John? Hun var ikke svakere enn andre, men hun hadde en blodig uflaks. Du konsumerte henne siden hun var til salgs, og jeg vet ikke hva i henne som vekket din vrede.

Bryllupstalen er boka på sitt mest dirrende konfliktfylte, men Genbergs tilnærming er alt annet enn ensidig. Genberg briljerer med sitt språklige repertoar og psykologiske bredde. Historiene har en salig blanding av skarp humor og dypt alvor. En overraskende sterk kjærlighetsscene oppstår av et pubmøte mellom en rik kvinne innen 

 og en fattig forskningsassistent: «Forvalt meg, sier jeg, men jeg mener: spis meg og bevar meg inne i deg.» I historien med Monopol-eksperimentet avkler Genberg det nyliberale språket (og samfunnet) på kostelig vis, her illustrert med en kommentar til forskningen om 

[De følte seg] betydelig bedre etter en samtale med en coach og vurderte sine egne forutsetninger for å få en jobb betydelig høyere enn før samtalen. På den annen side påvirket ikke coachingen muligheten for faktisk å få en jobb, og den bidro dessuten til en reell senkning av den arbeidssøkendes kunnskaper om arbeidsmarkedets mekanismer.

I det hele er Genbergs bok utenkelig uten det nyliberale samfunnet som dystert bakteppe. Den politiske kontrollen er borte, pengene er planløst kastet opp i lufta – noen har blitt for rike, andre kjører Uber eller henvises til en såkalt jobbcoach.

sørger jeg over en avdød samfunnskontrakt og ser tydelige paralleller til en annen briljant skandinavisk forfatter – danske Asta Olivia Nordenhof. Det finnes et tydelig slektskap mellom Genbergs undersøkelse og Nordenhofs ambisiøse Scandinavian Star-serie, hvis overordnede prosjekt er å undersøke betingelsene for kjærlighet, vold og penger under kapitalismen. Genberg skaper, i likhet med Nordenhof, litteratur som kombinerer sylskarp systemkritikk med varme og humor – i en tid da pengene rundt oss er mer ujevnt fordelt enn på veldig, veldig lenge.

Mager trøst & fire andre fortellinger om penger

Ubetalelig

Merete Røsvik

På eit poesiarrangement eg var på for fleire år sidan, heldt den kjende finlandssvenske poeten Tua Forsström eit innlegg frå salen. Ho fortalde at orda «en trädgård i regn» var det vakraste ho kunne tenkje seg. Det er alt eg hugsar frå den dagen; tenk at noko så enkelt kunne skape så mykje inni henne! Poesi handlar ikkje berre om flotte formuleringar, men om å opne seg for underet i det vanlege. Den kan også handle om å sjå mot undergangen.

, den fjerde diktsamlinga til Erlend Skjetne, skildrar han korleis det er å sjå sitt eige barn vekse opp samtidig som nyhenda viser lidinga og døden som rammar menneske i krig. Det er litt flaut at det første biletet eg verkeleg stoppa opp ved, er det konvensjonelt naturromantiske «alle menneska / som ein vill bukett», men det handlar mykje om samanhengen og stemningsskiftet biletet skaper. Dette er siste del av eit dikt der den slitne faren, som nettopp har levert sonen i barnehagen, stoppar bilen ved eit fotgjengarfelt:

Plikt til det daglege, plikt til framhald.

Grønt, gult, raudt blanda i hop av regnet.

Ein urørleg augneblink – deretter alle ­

Brått er ikkje fotgjengarane berre ei grå folkemasse, men ei samling unike lagnadar. Det blikket på folk flest får tilbakeverkande kraft for krigsoffera han har skrive om rett før. Skjetne nemner ingen stadnamn, men bileta frå nyheitene er gjenkjennelege når han skriv om ei morgonstund der «sola gyller strendene og røper / at byen ligg i ruinar», eller om «det loddrette mennesket, den steile viljen» til dei som leitar etter sine: «Sorga står ei stund på knea, slit på tøyet, / så må ho berre reise seg / børste støvet av hendene».

Det er gripande på ein nedtona måte, med tydeleg medkjensle og respekt for dei som opplever det utolelege.

 er eit namn å merke seg. For debutsamlinga fekk han Tarjei Vesaas’ debutantpris, sidan har han skrive både poesi og prosa og fått Brageprisen og ein nominasjon til Kritikerprisen for ungdomsromanen «Eit anna blikk» (2021). Han kunne godt ha vore blant forfattarane som Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival i 2025 kåra til dei ti beste under 35, men var to år for gamal – ei påminning om å ikkje leggje for mykje vekt på slike kåringar.

«Råemne» er lett å lese, men rommar mykje. Stemninga vekslar mellom det dystre og det ømt registrerande, perspektivet mellom det universelle og det nære. Diktaren siterer til og med «gullkorn frå barnemunn», trassar at det «er for dumt». Slik set han barnet som utforskar omgivnadane, opp mot den desillusjonerte vaksne, og opp mot mørket som ligg utanfor det barnet ser: naturøydeleggingane og døden. «Råemne» kan vere barnet, verda set grensene for kva det kan bli. I det ligg frykta alle foreldre kjenner.

 på den poetiske risikoen i prosjektet, for barnet er «eit sentimentalt bilete» og «[d]ei drepne borna er ei overdriving». Og ja, nokre av antikrigsdikta og barneskildringane er tydelege og enkle. Han kunne godt ha luka ut klisjear som «flykte hals over hovud» og «går av hengslene». Men å gi rom for det «rå» uttrykket, jamfør tittelen «Råemne», kan også vere ein veg ut av apatien han viser til tidleg i samlinga: «Eg mister eit spørsmål ut i lufta / blir teken av eit skred / av stille.»

Råemne

Vonlaus og vedunderleg

Line Norman Hjorth

Jeg er ikke av dem som har fulgt rettssaken mot Marius Borg Høiby særlig tett. Sannsynligvis har jeg fulgt den vesentlig mindre enn nordmenn flest. Til tross for min grunnleggende interesse for og innblikk i rettsprosesser som sådan. Jeg kan neppe skylde på at jeg bor i København, da saken som kjent har vakt oppmerksomhet vidt og bredt. Også danske medier dekket den. Uansett, poenget er dette: Jeg leser boka til Lena Lindgren, Martine Aurdal og Rakel Haugen Strand «Etter rettssaken. Refleksjoner omkring saken mot Marius Borg Høiby» ganske uhildet, uten selv å ha dannet meg et inntrykk av saken eller den omfattende dekningen. Om dette er en fordel eller ulempe, vet jeg ikke – men sjansene for å lære noe er i alle fall stor. Og det er mye å lære av saken, skal vi tro forfatterne, som jeg i hovedsak gjør; de skriver alle med en nøktern og kunnskapsrik saklighet.

I «Etter rettssaken» har de tre forfatterne hver sine kapitler der de drøfter ulike juridiske og menneskelige sider av saken. Som forfatterne samlet peker på i bokas innledning, er rettssaken både ordinær og ekstraordinær på samme tid. Saker om voldtekt og vold i nære relasjoner behandles støtt i norske rettssaler, men sjelden blir de gjenstand for sensasjonell oppmerksomhet. Tematikken og de rettslige aspektene ved den er det som gjør saken viktig, slår forfatterne fast. Samtidig erkjenner de at det er det usedvanlige ved den – kjendiseriet og Høibys tilhørighet til konge­familien – som vekker offentlighetens store interesse.

som konkret utgangspunkt belyser tekstene relevante problemstillinger forbundet med sentrale rettslige spørsmål, for eksempel hvordan samtykkebegrepet skal tolkes, den digitale tidsalderens rettslige implikasjoner, forskjellen på moralisme og bevisvurdering, samt overgrepsofferets mangel på selvbestemmelse – for å nevne noen.

Sistnevnte er det verdt å dvele litt ved, ettersom Høiby-saken er et sjeldent tydelig eksempel på at det er «påtalemyndigheten […] som ‘eier’ voldtektssaker», som Lindgren formulerer det. Hun drøfter de viktige og kompliserte spørsmålene som melder seg i og med at de fornærmede ikke selv har valgt å reise tiltale, ja at de eksplisitt har gitt uttrykk for at de ikke vil «kjempe kampen», men likevel er blitt tvunget til å gjøre det, ettersom påtalemyndigheten tar ut tiltale i den kollektive rettsordens øyemed. Hennes rammende referanse til Edouard Louis’ betoning av voldsofferets rett til å tie, er tankevekkende og representerer en betimelig kritikk av rettsvesenets «maktutøvelse», i en bok som ellers jevnt over krediterer retten for sin evne til å holde hodet kaldt i «den hete tropestormen av en skandale» saken har vært.

når Aurdal diskuterer offentlighetens tilbøyelighet til å ville diskvalifisere Nora Hauklands troverdighet på bakgrunn av hennes manglende skyhet; hun viste seg fram for pressen og lot seg avbilde, da kan hun neppe være oppriktig berørt? Aurdals tekst inviterer til dypere refleksjon over vanskelighetene ved å tro på en person som ser ut til å begunstige seg på en alvorlig situasjon. Kan ikke et menneske som utnytter en krevende omstendighet, samtidig snakke sant?

I en annen perspektivutvidende tekst stusser Lindgren over hvordan Høibys forsvarere vektla at tiltalte ikke spredte bildematerialet som utgjorde en vesentlig del av de tekniske bevisene i saken, noe de mente talte i hans favør. Dette forteller, ifølge Lindgren, om en moderne rettslig problemstilling, der «det virale» blir avgjørende for å vurdere skadeomfang for fornærmede i overgrepssaker. Det viser også tydelig hvordan rettssaker avspeiler et samfunns og tidens aktuelle spørsmål. Som Dostojevskij påpekte: Vil du lære et samfunn å kjenne, oppsøk dets fengsler. I mine øyne peker Lindgrens betraktninger indirekte på at vi like gjerne kan oppsøke rettssalen. Ja, kanskje vi alle burde oppsøke rettssaler for å få innblikk i hvilke sentrale problemstillinger som rører seg i samfunnet, og også hvordan vi som kollektiv forstår, vurderer og håndterer dem. På hvilken måte vi diskuterer og drøfter vesentlige spørsmål, avslører like mye om oss, som hvordan vi konkluderer omkring dem. Hvordan ser grunnene til våre beslutninger ut, spør Wittgenstein og vil med dette rette blikket vårt innover. Det samme synes jeg denne boka gjør; den er mer opptatt av å forstå og å vinne innsikt, enn å dømme – og det er fra mitt perspektiv en stor styrke.

stemmer i havet av sensasjonslystne journalister. Lindgrens skrift er dreven, tekstene hennes setter i spill begreper som åpner opp nye perspektiver, gjør meg klokere. Aurdals vurderinger av rettslige begrepers betydning og fortellingen i tingrettens dom, er presise og overbevisende. Strands mer klassiske journalistiske stil minner oss om det medieperspektivet vi oppholder oss i. Samlet sett underbygger boka tilliten til pressen som den fjerde statsmakt og kan bidra til folkeopplysning omkring rettsvesenets praksis og sentrale rolle i demokratiet.

Boka er mer opptatt av å forstå enn å dømme.

Etter retts­saken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Høiby og oss

Frode Molven

At en diplomat må være tilnærmet udiplomatisk for å få noe til, er en vanlig trope i diplomaterindringer, nesten på linje med at politi­etterforskere i tv-­serier må ha en avdelingssjef som de trosser for å få tak i den reelle morderen.

Som forlagsredaktør har jeg tidligere prøvd å få realisert et prosjekt om Terje Rød-Larsen inspirert av George Packers glimrende «Our Man: Richard Holbrooke and the End of the American Century». Det ble ikke noe av. Men å skrive en slik bok med utgangspunkt i den mangeårige toppdiplomaten Tor Wennesland er nesten bedre, fordi han har en mer normal karakter. Han er tettere på arbeidshverdagen i nyere norsk utenrikspolitikk.

Det er en rekke eksempler på vellykket trossing av systemet i Marte Heian-Engdals nye bok «Et helsikes oppdrag» – men også av kreativitet på villspor. Først og fremst er den en livsreise inn i begrunnelsene for en aktiv utenrikspolitikk.

at alt Wennesland har arbeidet med av fredsløsninger i Midtøsten gjennom førti år, har gått opp i liminga. Hvordan kunne det gå galt – han som jo hadde både Arne Treholt og Terje Rød-­Larsen som læremestre?

Uavhengig av læremestre er dette først og fremst en bok om et spill som er uhyre vanskelig å kontrollere – men det betyr ikke at en ikke skal forsøke, tvert imot.

Boken er hverken en biografi eller en portrettbok, men en dokumentar som i likhet med «Our Man» bruker et biografisk spor – et liv i handling og vurdering fører oss tett på store begivenheter og utviklingstrekk, fra innsiden av norsk utenrikspolitikk.

Heian-Engdal bruker karriereveien forbilledlig som en skildring av systemet. I departementet og utenrikstjenesten sjongleres ambisiøse mennesker med, og de bytter jobb med hverandre i hierarkiet på en nesten uforutsigbar måte. Her er det hviskelek, uformell makt og taus kunnskap – i tillegg til byråkratiets regler.

Oslo-kanalen var Wennes­land i permisjon som generalsekretær i Europabevegelsen. Etter EU-nederlaget gikk han rett på nederlaget med Jaglands Det norske hus, da han i en kort periode var Terje Rød-Larsens nærmeste rådgiver.

Deretter går Wennesland inn i Midtøsten‑arbeidet for alvor. Han blir seniorrådgiver for Midtøsten‑kvartetten, leder Norges kontor i Ramallah, er ambassadør i Egypt og Libya, og senere UD‑spesialrepresentant. Til slutt ender han som FNs spesial­koordinator for fredsprosessen i Midtøsten.

Her er det hviskelek, ­uformell makt og taus kunnskap.

Et helsikes oppdrag. ­Diplomaten Tor Wennes­land og tiårene da Norge skulle redde verden

Vår mann

Fredrik Hagen

Midt i diktet ‘Hvordan huske’ står en enkel strofe: «Ingens hud mot min». Alene er den banal, men sammen med resten av diktet og samlingen den er en del av, skjerper den blikket mitt. 

. Fraværet av en følelse er også en følelse. En hel fortid, et helt forhold, kanskje et helt liv, bebodd av et bilde av noe som 

 skjer. Det går opp for meg hva det er jeg skal se etter i denne boken: fraværets nærvær.

Det er enkelt å kjenne igjen følelsen av ingens hud mot sin egen, men det er et bilde kun litteraturen kan skape. Det er ikke mulig å fotografere eller filme hud som ikke legges mot en annen hud, det er ikke mulig å gjenskape det på en scene eller på et lerret. Det er en menneskelig opplevelse som bare språket kan romme.

Men hva betyr egentlig det? Har språket fanget noe virkelig, eller skapt en illusjon? Eller kanskje noe midt mellom og begge deler. For poesien, og all poetisk litteratur, er det et perfekt rom å befinne seg i.

Newzealandske Alice Miller leter etter det i verden som språket kan fange, hun leter både etter trøst og etter noe å tenke med. Hun leter gjennom litterære teknikker, og i sin egen biografi og personlige geografi. Hun ramler over anekdoter, gjentakelser og historiske skikkelser. Diktene i boken fremfor meg springer i ulike retninger, men de står på et reisverk av ensomhet, eller i alle fall av følelsen av å være alene i en verden. Jeg-et i diktene leter etter noe som ikke er her og finner det over alt.

fleste av diktene i samlingen «Ingensteds nærmere» til en by som passer fraværstematikken perfekt. Igjen og igjen skriver hun om et Wien som ikke er den byen den en gang var. Alt som en gang gjorde Wien stort, alt som en gang gjorde det til en verdensby, er borte. Borte er også det som ruinerte Wien. Det står igjen en kulisse av en by, og det er i denne kulissen Miller befinner seg, hvor hun også er blitt forlatt, enten som enke eller bare som ensom. Kanskje er detaljene uviktige.

«Jeg flyttet til Freuds by for deg», skriver hun et sted i boken, før hun stopper opp og spør seg om det egentlig var sånn det var, om dette vi-et egentlig fantes, eller om hun var alene hele tiden. Men det er ikke en sentimental eller privat poet som står igjen alene i Wien. Miller retter nysgjerrig blikket mot det som ikke lenger finnes.

 kan leses som opplevelsen av å være menneske frosset i et øyeblikk. Ikke som et helt portrett, men som et indre liv, med alle sine tankesprang og humørsvingninger. Det er alle slags dikt i denne boken. Det er listedikt, dikt med enkeltstrofer, lange fragmentdikt og mer nøye sammensatte dikt. Hun veksler mellom å være besinnet og bekjennende, uten at diktene står i veien for hverandre.

Det er langt mer fragmentert enn det man pleier å møte i norske diktbøker, men jeget er gjennomgående – et konstant jeg som boken hele tiden peker tilbake på, og det er dette jeget som stiger frossent frem mellom diktene. Det er et jeg som er opptatt av fravær mer av noe annet, «det er forbløffende å være her / blant disse fremtidige døde», skriver hun i et fragmentdikt.

 tegner hun konkrete bilder, i andre dikt er hun nærmest essayist. Disse tenkende partiene er blant de mest minneverdige i boken, som når hun skriver om hvordan Freud ordlegger seg om erindring og glemsel i sine tekster, hvordan han insisterer på å sette inn et subjekt selv når det roter til den tyske grammatikken. Her er koblingen til jegets egne tekster om ensomhet åpenbar.

Har språket fanget noe virkelig, eller skapt en illusjon?

Ingensteds nærmere

Blant fremtidige døde

Bjørn Ivar Fyksen

Jo Nesbø kan myrde hvem han vil, straffritt og på de mest barokke måter – for eksempel sakte og pinefullt med et langt bor, som i starten av sin nye Harry Hole-­roman. En krimforfatter kan derimot ikke tillate seg å starte med avsløringen, men den friheten har en bokanmelder, så la oss få det unnagjort: «Nådeskudd» er lite grann kjedelig. Eller, det meste er nå relativt: Den er minst et par knepp daffere enn Nesbø på det beste. Samtidig demonstrerer også siste tilskudd til Harry Hole-sagaen hvorfor Jo Nesbø er Norges beste krimforfatter.

La oss starte med det siste: Fordi jeg ikke hadde lest forrige Harry Hole-bok, «Blodmåne» (2022), smekket jeg nylig i meg både den og «Nådeskudd» på ganske kort tid, og det den doble dosen minnet meg på, er hvor usedvanlig og inni granskauen god Nesbø er til å bygge plott. Utover boksidene strør han et utall bipersoner, kryssklipp, cliffhangere og frampek; avledningsmanøvre, skjulte spor, falske spor og sidespor – men så å si aldri blindspor. Ofte, og ikke minst i «Blodmåne», er selve drapsmetoden så skrullete at den er vanskelig å svelge, men 

dette litt forskrudde fiksjonsuniverset føyer alle brikker seg sammen til et forseggjort hele, og til slutt sitter alt som ei kule … i panna, antagelig.

imidlertid sikker på å ha oppdaget en løs tråd og var veldig fornøyd med min miss Marple-aktige observasjonsevne, men fem sider før slutt – og 

oppklaringen av selve mordgåten – fikk også den detaljen sin forløsende plass i en bihandling. Det var riktignok et sideplott uten avgjørende betydning i seg selv, men jeg gjetter på at det vil få konsekvenser i senere Harry Hole-bøker. Nesbøs handlingsmessige finsnekring begrenser seg nemlig ikke til hver enkelt bok; i større og større grad henger romanserien sammen via lange og såpeoperaaktige plottlinjer. Amorøse eventyr og kniving med erkefiender kan strekke seg over et knippe bøker før de får sin, gjerne voldelige, avslutning, og innen den tid er allerede en ny handlingstråd blitt spunnet. Skjønnheten i sånt håndverk skal virkelig ikke undervurderes som litterær kvalitet.

 handlingen i «Nådeskudd»? Jo, en sprø fyr myrder en rekke mennesker på grufullt vis, men Harry –

 som ungdommen sier – fakker ham til slutt. Eller, litt mer blod og kjøtt på beinet kan vi spandere, selv om de enkelte elementene sant å si er mindre bemerkelsesverdige enn kunstferdigheten de er føyd sammen med: Etter arbeidet med fjernsynsfilmatiseringen av «Marekors» (2003), som hadde premiere på Netflix i vår, var det kanskje å forvente at Nesbø ville trekkes mot lerretet også i bøkene, og årets roman kretser rundt film. Nådeskuddet i tittelen refererer ikke til kuler og krutt, men til den siste tagningen en skuespiller deltar i på en filmproduksjon, og her blir det bokstavelig: Drapene blir filmet. Videre har alle ofrene tilknytning til samme filminnspilling, og referanser til berømte scener i seriemorderfilmer som «Peeping Tom» og «Seven» spiller en viktig rolle i oppklaringen. At morderen ikke leverte tilbake en spesifikk obskur japansk kultklassiker hos Jansen Video på Ekeberg på slutten av nittitallet, er faktisk avgjørende for at han blir tatt. La det være en lærepenge for alle samvittighetsløse slubberter der ute!

kommer altså Harry Hole endelig hjem: til filmens verden. Jo Nesbø har jo aldri vært en samfunnsorientert krimforfatter, og Harry har aldri vært en Martin Beck eller på noen måte befattet seg med kriminalitet som minner om virkelighetens verden. Den Jim Beam-­supende Harry er et barn av amerikansk underholdningsindustri, et produkt av hardkokt krim og Hollywood-­thrillere, og det kan man mene både det ene og det andre om; selv setter jeg med årene mer og mer pris på den bredpenslede eskapismen, selv om den nevnte Netflix-­serien ble litt vel glorete.

I «Nådeskudd» synes jeg derimot Harry Hole er litt tam, og kanskje kommer det av at Nesbø her hopper over viktige øvelser i sjangermesterskapet. For eksempel havner ikke Harry i en skikkelig knipe. Ellers settes han jo 

i en aldeles ekstraordinært actionfylt og umulig klemme, som han med et nødskrik, skulderen ut av ledd og håret i flammer redder seg ut av mens blodet spruter. I tillegg mangler «Nådeskudd» det emosjonelle trykket som følger av at en av Harrys nærmeste som regel settes i en livstruende situasjon eller til og med blir drept. Det skjer ikke her, selv om jeg aner at både hans hemmelige sønn og et par av hans kvinnelige bekjentskaper kan få kjørt seg i de kommende bøkene. Et annet element Nesbø låner fra tv-serienes verden, er nemlig at «Nådeskudd» i likhet med «Blodmåne» avsluttes med en cliffhanger som peker mot neste bok, og skal vi tro sluttscenen, har Harrys neste nemesis ham selv og sønnen i kikkerten.

med stor glede, men samtidig har jeg alltid irritert fletta av meg over alle de engelskklingende vendingene som har skjemt prosaen hans. Derfor er det med glede jeg registrerer at anglisismene i «Nådeskudd» er blitt færre, og at Harrys kollegaer gjør seg lystige – den illusjonsløse Alexandra på rettsmedisin blir faktisk litt kåt – over hans faste og corny måte å ta telefonen på: «Snakk til meg!»

Når jeg tenker etter, lurer jeg på om USA-vennen Nesbø tross alt har gjort en bommert i de to siste bøkene. «Blodmåne» startet i Los Angeles, med skruppelløs mafia, en gammel skuespillerinne og et havarert filmprosjekt. Kanskje var dette omgivelser han burde ha spart til «Nådeskudd»? Det er leit å påpeke det, men på samme måte som at seriemorderne tradisjonelt ikke har hatt like god rekruttering til yrket i Oslo som i California, skinner ikke Filmparken på Jar i Bærum med samme glød som Hollywood.

Harry Hole kommer endelig hjem: til ­filmens verden.

Nådeskudd

Whisky utpå Jar

Emilie Johnson Godal

Alexander Kielland Krags romandebut for voksne har et omslag som slår hardt. Alarmerende rødt, med en rennende strime sæd og svart skrift. Det er insisterende, i likhet med boka.

«Flink gutt» er fortalt av Jacob, en mannlig forfatter på rundt 30 år, og er en nesten 250 sider lang dveling over hans første seksuelle relasjon. Den ble innledet da han selv var 16 og mannen han møtte 30. De møtes over nett: «De fleste som er eldre enn meg, har villet møtes for sex. Det er regelen. Men han foreslår å møtes på dagtid, gå en tur.» Når de så møtes, er det likevel sex som står for tur. Romanen beveger seg inn i de mørkegrå sonene.

Det er i disse sonene romanens insistering kommer av seg selv, som en kvalitet. Jacobs inngang til seksuallivet blir nærværende gjennom ubehagelig eksplisitte skildringer. Spennet mellom driftsliv og usikkerhet skaper medfølelse for den unge gutten:

Jeg kunne trukket meg unna eller bitt tennene sammen, slått ham på brystet, stoppet det. Men jeg vil ikke stoppe det. Jeg vil fremskynde det. Jeg trekker pusten gjennom nesen, holder den nede i lungene. Lager en lyd som skal høres ut som noe jeg har sett på porno, som nytelse, 

så digg med pikk, hører du at jeg syns det?

Det er også forståelig hvordan et tilfeldig gjensyn med denne mannen trigger en bearbeiding som fordrer at hver stein og hvert sandkorn snus. Som Jacob selv grubler over: «Hvordan vite mens man står i det, at man opplever noe avgjørende? Nesten umulig. Først senere, når alt er kommet på avstand, ser man hvordan man ble formet.» Det er en smule banalt formulert, men en viktig nøkkel til fortolkningen.

 i tre ulike lag. Nåtidslaget består av forfatteren som lever i et lykkelig ekteskap med sin tålmodige mann Philip. Et annet lag utgjøres av tilbakeblikkene på relasjonen til den eldre mannen. Det tredje kjennetegnes av korte innskutte kapitler med flertallspronomen, der det virker som Jacob snakker på vegne av andre skeive. Disse passasjene bikker ofte over i det svulstige og forkynnende, som når det står: «Det handler om å forstå hva vi er. Vi må spille rollene vi er blitt tildelt» eller «Annerledesheten ligger i oss som en sykdom. Sånn tenker noen på det».

I nåtiden virker alt polert, friksjonsløst og langt, langt unna gråsonene. Her er spontane turer til hytta, vinglass, løpeturer, dulling og klisjéaktige refleksjoner over skrivetrang: «Jeg har vendt tilbake til historien og kjent det som nødvendig å skrive den av meg.» Kontrasten mellom denne selvframstillingen og de rystende scenene fra Jacobs seksuelle debut gnisser litt uhensiktsmessig mot hverandre. Jeg tar meg i å trekke unna fortellingen og lure på om fasade er et vel så viktig behov for jeget som bearbeidelse.

 siste del utsletter delvis denne avstanden. Her blir det ellers skrivende subjektet en deltaker i verden og ikke bare framfor tastaturet, og situasjonen som oppstår, gir anledning til at alt betviles uten at han selv insisterer på det. Jacob møter en ung gutt som selv søker mot ham, og leker med hvordan den andre siden kanskje kan oppleves. Noe står muligens på spill, og scenen taler for seg selv uten at fortelleren legger øvrige føringer.

Krag får overbevisende fram hvordan tvil kan virke parasittisk, og man blir som leser av «Flink gutt» i stor grad medtenkende. Det er troverdig og trist hvordan den unge gutten i romanen drives mot 

 møtesteder, i frykt for manglende aksept fra omgivelsene. Samtidig gjør strukturen og språket at romanen oppleves litt stille­stående, og den selvbevisste fortelleren spenner tidvis bein på sitt eget materiale ved å insistere på at det er 

 der. For det er jo det, men det blir stående litt alene i den større sammenhengen.

Flink gutt

En intens påstand

Marjam Idriss

Leonid bor alene i et svært kråkeslott på Tøyen og har knapt pratet med et nytt menneske i de førti årene som har gått siden faren døde. Lørdagene tilbringer han innelåst på farens kontor. Her titter han på stjernene i teleskopet han har etter den avdøde astrobiologen. Resten av dagene bruker han på det hemmelige prosjektet i kjelleren. Kjøleskapet er fullt av brus og Fjordland, og på sine femti år har Leonid aldri smakt kaffe. Han er kanskje blitt lang (han måler hele 213 cm), men følelsesmessig har han har knapt vokst siden faren døde da han var ti år gammel under en ekspedisjon til øya Île aux Cochons i det sørlige Indiahavet. Leonid er engstelig, keitete og veldig, veldig eksentrisk.

Det er først da den tretten år gamle rømlingen Dima dukker opp og ber om ukepenger for å vaske, at han blir tvunget til å stille spørsmål ved tilværelsen sin og de merkelige omstendighetene rundt farens dødsfall.

 romandebut «Lockwoodgrensen» skisserer det usannsynlige vennskapet mellom en veslevoksen tenåring og en eldre einstøing. Og før noen sier det: Sånne vennskap er etter hvert blitt så hverdagslige i science fiction og fantasy at de knapt kan kalles ­usannsynlige lenger. Bak enhver innbitt ein­støing med ubearbeidede traumer står det en rappkjefta trettenåring klar til å smelte hjertet hans og åpne øynene hans for omverdenen. Det trenger vi ikke se lenger enn til tv-serier som «The Last of Us» for å skjønne. Vi elsker tydeligvis disse duoene.

I tilfellet «Lockwoodgrensen» er det derfor ikke Leonids famlende forsøk på omsorg for Dima som driver romanen, til det er forholdet mellom dem for forutsigbart. Her er det heller Nordgardens velsnekrede plot som briljerer. Dima er katalysatoren som får Leonid opp av kjelleren og ut i verden. Det er hun som først stiller spørsmål ved steinen han har hatt liggende i en skuff etter faren, en meteoritt som kanskje kan gi svar på farens dødsfall, samt på noen langt større spørsmål om aliens, menneskelivets opprinnelse og meningen med det. Dima tvinger Leonid ut for å møte folk, og introduksjonen av et større persongalleri gjør også at vi slipper de langtrukne beskrivelsene av sosial angst og turer på butikken som preget hans tredjepersonsperspektiv og får mye mer spennende skildringer av astrobiologi og muligheter for liv på andre planeter.

mellom karakterene i tredjeperson. De er for det meste eksentriske forskere, og som Dima og Leonid tangerer de hele tiden klisjeene. Men Nordgarden skriver med stor kjennskap til og kjærlighet for science fiction-sjangeren, og tar forskningen hun skriver om på alvor.

Jeg tilgir at professor Rask Steinnes heter Rask Steinnes, er spesielt interessert i astrogeologi, og at han stirrer seg så blind på labresultater at han krasjer med en lyktestolpe «som en annen klisjé av en distré professor». Jeg tilgir det fordi vi både før og etterpå får det som for meg er svært troverdige beskrivelser av Evy Liveruds forskning på meteoritten. Her må det sies at det er mange tunge ord for de av oss med lite naturfagserfaring. Vi får blant annet høre Liverud kjøre «massespektrometri for å identifisere molekylære signaturer». Det høres kanskje ikke sånn ut, men fokuset på vitenskapelig metode gjør både Liverud og universet Nordgarden skisserer, mer troverdig, tredimensjonalt og spennende. I tillegg er det ingen tvil om at Liverud er et friskt pust i en norsk bokheim som helt klart favoriserer humaniorastudenten. Det er nesten eksotisk å fordype seg i en roman som er så interessert i naturvitenskapen.

Det er i den ganske så uetiske forskeren Evy Liveruds framferd at noe virkelig står på spill i romanen, og her overrasker både karakterene og plotet til Nordgarden. Karakterene hennes er humoristiske og lettbente, men astroforskningens betydning for livets opprinnelse på jorda er såpass nøkternt skildret at jeg tror på det. Her er det ikke en tentakel å spore, og den største styrken og trusselen ligger i menneskelige forskeres framferd.

er mer fokusert på de etiske og samfunnsmessige konsekvensene av forskningen Leonids far var ute etter, og som Evy Liverud, Leonid Stang, Dima og Rask Steinnes plukker opp i romanens nåtid. Her er hint av både Jeff VanderMeers dystre øko-sci-fi-roman «Annihilation» og Douglas Adams’ mer koselige humorserie «Haikerens guide til galaksen»

men stilmessig ligger nok Nordgarden litt nærmere sistnevnte.

«Lockwoodgrensen» er sjarmerende, varm og svært fengende i sin behandling av mysteriet rundt en bortkommen far og en bortglemt meteoritt. Sånt har det ikke vært for mye av på norsk, og Berit Nordgarden er helt klart en debutant det er verdt å følge med på.

Bak enhver innbitt einstøing står en rappkjefta tretten­åring.

Lockwoodgrensen

Muligheter for liv

Ali Jones Alkazemi

USAs visepresident har skrevet sin andre memoar. Den forrige, «Hillbilly Elegy» (2016), var en klassememoar fra en da nokså ukjent forfatter – om veien fra en filleproletarisk barndom i Ohio til uteksaminert i juss på eliteuniversitetet Yale. «Communion» er en konversjonsmemoar som skisserer en evangelikal kristen barndom, ateistisk ungdom og, fra 2019, katolsk voksendåp.

I boka heter det at Vance, tross sin suksess, lenge manglet ressursene til å gjøre sine barn til gode mennesker – selv om han kan få dem inn på eliteuniversiteter og tilby dem alt av materielle goder. Vellykkethet hardnet hjertet hans, hevder Vance. Han argumenterer for at materiell rikdom ikke tilsvarer et moralsk sinnelag – snarere er det motsatte tilfellet. Ekstra hardt ble hjertet av desperasjonen fra å ha vokst opp i trakter vi kjenner fra Thomas Seltzers UXA, forlatte industribyer preget av elendighet.

Samtidig gir han denne hardheten og åndelige dumheten en beskrivelse som ligner Thomas Pikettys begrep om «venstresidens brahmanisering». Det handler om «de politisk korrekte elitene» i USA, som jobber mer enn noen andre, som ikke får barn grunnet karriere, selvrealisering og kynisk individualisme. I Amerika, mener han, har arbeid blitt til en religion, fagforeningskulturen gått tapt og solidariske fellesskap forvitret. Vance forsøker så på et motsvar. Han tar til orde for å kreve et moralsk-åndelig kompass i en umoralsk og menneskefiendtlig verden … ironisk nok når avsenderen er den amerikanske visepresidenten.

kan minne om profeten Esekiels bok i Bibelen, der det i de siste tider spås at Gud vil ta ut vårt steinhjerte og erstatte det med et kjøtthjerte: Han går fra å være en evangelikal kristen som avviste evolusjon og vektla den øyeblikkelige omvendelse, til å forstå frelse i katolsk forstand, som en prosess og som en oppmykning av vår syndige forsteinethet. Psykologisk terapi hjalp ikke den hardhjertede Vance. Men skriftestolens selvransakende sakrament gjorde det. «Jeg fant frigjøring», skriver han, «i anger. I å anerkjenne at jeg hadde gjort noe galt og måtte be om tilgivelse».

Samtidig skriver han kritisk om vestens kyniske datingkultur og uttrykker bekymring for hvordan dagens digitalisering svekker unges evne til å knytte sunne bånd. Utenom seg selv skriver Vance mest om kona Usha.

Et barn av venstresiden vil finne det vanskelig å overse hvor 

Vance er, med sin kritikk av kapitalisme, økonomisering og teknologisering. Vance dyrker en klassisk katolsk sosiallære etter pave Leo XIIIs ensyklika «Rerum novarum» (1891), som ga han tilnavnet «arbeidernes pave». Sosiallæren er kjent for sin moderasjon og middelvei. Det vil si at Vance i boka er fagforeningsvennlig og mener at arbeid skal tjene menneskene. Samtidig mener han arbeid blir destruktivt når det dyrkes som en religion, 

, der barn fremstår som en økonomisk og eksistensiell byrde. Det er et familiefiendtlig samfunn. Mens de rike kan 

 forpliktelser ved å arbeidsdele dem, vokser skillet mellom fattig og rik.

 åpner for spørsmålet om denne boka er strategisk skrevet. Riktignok dukker to setninger opp som på en forventet og innskutt måte hevder at Peter Thiel er en klok kristen mann, og Elon Musk en samfunnsnyttig arbeidsskaper. Men dette er minimalt MAGAete sammenlignet med det vi ellers leser om MAGA-bevegelsen i mediene. De færreste forbinder Vance med katolsk sosiallære.

14. april i år sa Vance til pave Leo XIV at det er «veldig viktig at paven er forsiktig når han snakker om teologiske emner» og at hvis han skal gjøre dette, så er det nødt til å være «forankret i sannheten». I boka fremstiller derimot Vance seg selv som pavetro. Han gir plass til en rørende beskrivelse av å ha vært et av de siste menneskene Frans møtte dagen før sin bortgang i påsken i fjor.

Han skriver at de var «uenige om innvandring». Under pave Frans’ tid hadde Vance fremmet en etnonasjonalistisk tolkning av Augustins 

, noe Frans korrigerte ved å referere til den barmhjertige samaritan. Pave Frans snakket om «globaliseringen av likegyldighet» i møte med migranter. Vance mener at migranter må kunne integreres. Han foreslår militæret og kirka som de sentrale integrerende institusjoner som favner bredden i USAs klasselag og etnisiteter. I Norge forbindes disse målsetningene med den offentlige skolen. Hos oss er det høyresiden som vil privatisere og dermed oppheve denne samfunnsintegrerende institusjonen.

Communion. Finding My Way Back To Faith

Trosbekjennelser

Daniel Willumstad Gunstveit

Det er noe nærmest farseaktig over den utløsende hendelsen i Ben Lerners nye roman «Transkripsjon», som nå er tilgjengelig på norsk i Thomas Lundbos stødige oversettelse: En navnløs forfatter – ikke ulik Lerner selv – forbereder et intervju med sin mentor og venn, den aldrende intellektuelle Thomas, og er redd for å gjøre en feil med opptaket. Dette kunne jo bare vært en av mange små, hverdagslige katastrofetanker de fleste av oss plages mer eller mindre av, men etter å ha vasket hendene, feier han med seg telefonen ned i vasken, hvor vannet trenger inn i skjermens sprekker og slukker fortellerens digitale liv. Konsekvensene av den ufrivillige digitale 

På ny strakte hånden seg etter liket av telefonen min. Normalt ville jeg ha startet veibeskrivelse på kartet – selv om jeg kunne veien. Og jeg pleide å sjekke telefonen ved hver eneste overgang, hver gang jeg gikk ut av en sfære og inn i en annen, eller skiftet fra stående til sittende stilling (eller vice versa), eller begynte eller sluttet å gå

mer enn å raljere over hvor avhengige vi alle er blitt av skinn-relasjonen til den hersens telefonen (selv om boka også innbyr til selvrefleksjon); han bruker situasjonen som en plattform til å tenke godt rundt hva og hvordan vi husker, og om tida i seg selv, i en roman som er både intelligent og velskrevet. På vei til intervjuet (som han ikke får til å utsette siden han ikke husker nummeret til Thomas, og heller ikke finner en fysisk utgave av telefonkatalogen noe sted) oppdager han en skjerpet oppmerksomhet overfor omgivelsene, og at fraværet av telefonen skaper små løkker av tid og minner som sender ham tilbake til collegedagene på samme sted, som om nåtida faktisk oppløses:

Lyset som kom fra stjernene var også yngre, fuglene som drømte i hulrom i trærne var fugler fra fortiden, flere årringer hadde forsvunnet fra trærne de sov i – og denne tidsreisen hadde oppstått av den manglende muligheten til å ringe Eva eller google «sangfugler forventet levealder» eller «Caroline Sharp» mens jeg gikk.

Som man kan gjette, varer ikke denne forhøyede sensitiviteten i lengden. Når han omsider kommer frem til Thomas, nå agitert i sin post-digitale nakenhet, får han seg ikke til å fortelle at han ikke har opptaker med seg, og mentoren prater i vei om livet sitt som om det var et virkelig intervju. I løpet av samtalen blir den aldrendes mentale forfall tydeligere. Personer og hendelser renner over i hverandre som vannfarger på papir, han svarer på spørsmål som ikke er stilt, og snakker i perioder til fortelleren som om han var sønnen, Max – likevel er ikke setningene hans uten poetiske kvaliteter: «Jeg glemmer navn og tall. Vi kan si at det er en demning i øynene som brister – og så strømmer avstanden inn.» Dette er jo virkelig nydelig! Samtalen balanserer hele tiden på et punkt mellom dyp mening og intellektuelt nonsens, ispedd et visst ubehag – som om dette er en samtale vi egentlig ikke er ment å lytte til.

ikke bare Thomas’ hukommelse som er upålitelig, viser det seg senere. I den tredje delen av boka, som hovedsakelig består av en dialog – eller snarere en monolog fra Thomas’ sønn, Max (jeg-fortelleren kommer her knapt til orde og blir ofte avbrutt) – blir det enda mer utydelig hvem sitt minne vi egentlig er vitne til, og hvorfor. Flere av påstandene fra bokas første og andre del blir tilbakevist eller korrigert og handlingstråder blir liggende eller glemt – i det hele tatt er det mange tomrom og antydninger som en dårligere forfatter ville følt seg presset til å (opp)fylle, men som gir «Transkripsjon» et gåtefullt preg. Jeg tror refleksjonene rundt hukommelsens upålitelighet og Lerners åpenbare lek med fakta og fiksjon er nøkkelen her.

En vesentlig porsjon av den tredje delen skildrer sykdomsforløpet til datteren til Max, som er blitt diagnostisert med ARFID – unnvikende, restriktiv spiseforstyrrelse, en relativt ny betegnelse på spisevansker som ikke dekkes av de andre, mer kjente spiseforstyrrelsene. De marerittaktige sykdomsbeskrivelsene avleder en presis kritikk av vår tids forhold til diagnoser: «Man kommer inn med et problem – ‘Datteren min vil ikke spise’ – de stiller noen spørsmål, så gir de en diagnose som gjentar akkurat det du har sagt i et språk som høres mer teknisk ut, som om denne oversettelsesprosessen utgjør en kunnskapsgevinst.»

Der bokas første del i stor grad dreier seg om fortelleren og Thomas’ fortid og minner – og tapet av disse – speiles mye av dette i unge Emmie, som på mange måter risikerer fremtiden sin, der inne i sykdommen. Jeg skal ikke røpe hvordan hun blir bedre fra sin spiseforstyrrelse, annet enn å si at her er romanen på sitt mest dystopiske, hvor den ene problematiske siden ved samtida slår den andre i hjel.

 nesten bli svimmel av alle tidsmarkørene som preger teksten. Her finnes både skolevegring og psykiatriske akronymdiagnoser, Covid-19, 

-­videoer og ASMR. Det er som om Lerner vifter et rødt tørkle av samtid foran leseren for så å henlede oppmerksomheten et helt annet sted, fra høyt til lavt til høyt igjen, i en smart og uforutsigbar, men samtidig veldig tilgjengelig lek med fakta og fiksjon. Det store spennet i «Transkripsjon» – fra riktignok nydelig formulerte, men relativt konvensjonelle tanker rundt smarttelefonens skadevirkninger, til de drømmeaktig utflytende minnesekvensene i samtalene med Thomas – gjør «Transkripsjon» til en bok som fester seg, ikke så mye grunnet svarene den gir, men spørsmålene den formulerer om samtida og om oss som gjenskaper den på nytt, uavbrutt.

Fraværet av telefonen skaper små løkker av tid.

Transkripsjon

Se! Samtida!

Anna Arnos «Paul Celan: a life» er den første omfattende biografien om den viktigste tyskspråklige poeten etter andre verdenskrig. Celan var selv fange i arbeidsleir. Han levde med følgene av Holocaust på kroppen – og i språket. Biografien, som kom på polsk i 2021, gir fyldige bilder av Paul Celans liv (1920–1970). Arno beskriver byene han bodde i – familie, venner og det litterære miljøet omkring ham. Skildringene av en mangfoldig, flerspråklig kultur i Bukovina, landskapet mellom Romania og Ukraina, der Celan vokste opp, er særlig verdifulle. Biografien gir innsikt i bakgrunnen for Celans poesi, etter at viktige brevsamlinger er publisert de siste tiårene, i tillegg til en rekke essays og forskningsarbeider. Diktene fremstår ikke lenger like utilgjengelige som tidlige kritikere hevdet. Arnos biografi er en advarsel til kritikere – og en litterær offentlighet – om ansvaret for å snakke og skrive sant.

 (han omsnudde og forenklet navnet til Celan) vokste opp i en jødisk familie i byen Czernowitz i Romania, nå Tsjernivtsi i Ukraina. Foreldrene ble deportert under krigen og døde i konsentrasjonsleir, mens Celan selv havnet i en annen arbeidsleir. Et tidlig omdreiningspunkt i biografien er ‘Todesfuge’ (‘Dødsfuge’), Celans mest kjente dikt, med tema fra nazistenes dødsleirer. Diktet i samlingen «Valmue og minne» (1952) ble sannsynligvis påbegynt i Czernowitz mot slutten av krigen og fant sin endelige form etter at Celan hadde flyktet til Bucuresti. Han levde et par år i et livlig litterært miljø i den rumenske hovedstaden før reisen gikk videre via Wien til Paris, der han ble boende.

I Wien møtte han blant andre Ingeborg Bachmann, et av flere vennskap som resulterte i lange brevvekslinger. Brevene utgjør viktig kildemateriale for Arnos biografi. I 1952 giftet Celan seg med den franske kunstneren Gisèle Lestrange. De fikk sønnen Eric i 1955. Som jødisk forfatter i eksil var Celan sårbar for motstanden han møtte i det tyskspråklige området: Han ble anklaget for plagiat, knyttet til poeten Yvan Goll, som Celan en kort tid samarbeidet med. Golls enke beskyldte Celan for litterære tjuverier. Hun søkte støtte i det litterære miljøet. Anklagene ble etter hvert tilbakevist, men beskyldningene bidro til å ødelegge Celans psykiske helse. Tysk antisemittisme, som ikke forsvant etter krigen, gjorde situasjonen verre. Celan fikk Bremen litteraturpris i 1958 og den høythengende Georg Büchner-prisen i 1960. De tyske utmerkelsene lindret, men hjalp ikke. Celan tok sitt eget liv i 1970.

av ‘Todesfuge’ som plagsom. Diktets syngende, flerstemmige form ble etter hans oppfatning ikke forstått av kritikerne, heller ikke av tyske forfattere under en opplesning i mai 1952. En av kollegene utbrøt: «Den gærningen leser som Goebbels i en synagoge.» Celan ble dypt såret. Han betraktet diktene som sitt vita, en form for levnedsbeskrivelse. ‘Todesfuge’ var ikke «ren poesi», som noen påsto. Teksten sprang ut av historiske erfaringer. Diktene var hans forsøk på å skaffe seg fotfeste i verden. Han skrev et alternativ. Diktet ‘Engführung’ (‘Trangføring’, 1958) viderefører fugeformen, men er mer oppbrutt, fragmentarisk.

Fra begynnelsen av 1960-tallet økte Celans psykiske problemer. Arno skildrer hvordan de ga seg utslag i raserianfall og angrep på kona, selvmordsforsøk og innleggelser ved psykiatriske institusjoner. Samtidig skrev han energisk på nye dikt, som ga grunnlag for posthume bokutgivelser. Detaljene i Arnos avsluttende kapitler er rystende lesning for en som har lest tekster av og om Celan siden 1980-tallet. Å se dikt og liv i sammenheng, slik Arnos biografi innbyr til, gjør bildet av poesien rikere. John Felstiners monografi «Paul Celan: poet, survivor, Jew» (1995) var en øyeåpner, men kildematerialet Arno har å øse av, er mer omfattende. Hun skildrer for eksempel Celans utenomekteskapelige forhold mer inngående. Arno reflekterer over hvordan han til tider kunne leve i hemmelige forhold, samtidig som han var inntil det selvutslettende innstilt på å leve og skrive sant. «Han tolererer ikke løgner, likevel bedrar han sin kone», skrev Lestrange i sin dagbok. Motstridende trekk ved Celan liv kommer også fram i de siste kapitlene, i fortellingen om Celans besøk i Israel i 1969, som han avbrøt fire dager tidligere enn planlagt. Celans berømte samtaler med filosofen og nazisten Martin Heidegger i Schwarzwald på 1960-tallet beskrives detaljert og nyansert. Celans håpefulle dikt etter møtet framstår modigere enn Heideggers taushet.

gjendiktet tidlig Celan til norsk, med «Språkgitter» (1983). Et omfattende utvalg, «Etterlatt» (1996), ble revidert og utvidet i 2020, med kommentarer som utgjør den beste inngangen til forfatterskapet for norske lesere. Berg fant de mest pålitelige opplysningene om forholdet mellom liv og diktning i en vitenskapelig utgave av Celans samlede dikt, «Die Gedichte» (2018). Barbara Wiedemanns kommenterte utgave er blant Arnos hovedkilder. Jeg skulle gjerne sett biografen referere mer direkte til den, til tyske titler og originaltekster. En amerikansk arroganse trer inn i den oversatte biografien, med vekt på engelske oversettelser av diktene. Mange av Celans viktigste dikt, ypperlig gjendiktet hos Berg, blir knapt nevnt av Arno. Hun legger riktignok en viss vekt på Celans mer teoretiske bidrag om poesi, som takketalen ‘Meridianen’ og andre tekster. Også de er oversatt i «Etterlatt».

Gjendiktning motvirker den «historie­løshetens glemsel» som Celan advarte mot. Øyvind Bergs «Etterlatt» er stedet å begynne om man vil lese Celans dikt og Arnos biografi.

En amerikansk arroganse trer inn i biografien.

Paul Celan: a life

Sårmerket

Elise Winterthun

Mannen min døydde, og eg slutta å tru at livet ville meg vel», leser vi tidlig i den andre romanen til Margreth Olin, som for de fleste er mest kjent som filmskaper. Jeg-personen, en middelaldrende kvinne, har levd alene og tynget av sorg etter at ektemannen døde. Under et besøk i hjemtraktene på Vestlandet treffer hun sin ungdoms store forelskelse, som fremdeles er bosatt i bygda. Han har vært den som på godt norsk kalles 

, altså en person hun har en spesiell kjemi med, men som det aldri har utviklet seg noe videre med.

Kanskje har tida endelig kommet for dem nå? De innleder et erotisk forhold med lidenskapelige møter hjemme hos barndomsvennen, til fjells og i Oslo, der jeg-personen er bosatt. Samtidig som hun forelsker seg hodestups, knytter hun seg nærmere barndommens landskap og de aldrende foreldrene, og vi forstår at dette er en historie om å komme hjem på flere vis.

 ikke reisa. Barndomsvennen er en klassisk ungkar og spelemann: Bak seg har han et liv som damemagnet, og et par-tre havarerte samliv med barn involvert (det har for øvrig også jeg-personen). Kontakten dem imellom vil han helst holde diskret, for å unngå bygdesnakk. Så hva er det han vil? Forholdet får aldri noen merkelapp, og jeg-personen frykter at hun har rotet seg borti et såkalt 

, et uforpliktende forhold uten framtid. Usikkerheten tærer på henne, og det følger en rekke feilslåtte forsøk på kommunikasjon. Gradvis forstår vi at også barndomsvennen har gamle sår i bagasjen, og at det må noen modige samtaler til om det skal bli de to på ordentlig.

Et befriende trekk ved Olins roman er at den er skamløst inderlig hva angår sex og begjær. Heller enn å trekke seg sobert tilbake i det seine midtlivets trygge boble, lever romanpersonene livet med hjertet som innsats, og uten å hemmes av forakt knyttet til egen kropp. Historien byr på naken hud, tander berøring og sex i alskens kriker og kroker, om enn ikke spesielt grafisk beskrevet. Det er godt å slippe den kyniske eller nedstemte tonen som hefter ved mye av det som skrives om dating i godt voksen alder.

 romanen av et par andre problemer. For det første er den for lang: Paringsdansen smyger seg langsomt fram, uten nok dramatikk og med så mye grunning hos jeg-personen at leseren sliter med å holde interessen oppe. Så snakk med hverandre, da! vil man rope til de to. Det gjør de heldigvis til slutt, men da trer romanens andre problem fram, nemlig rause doser patos. Tredje problem er at mens Olin har noen sanselige skildringer av sorg og forelskelse, skorter det på de dype innsikter; vi er ment å sympatisere med jeg-personen, men i likhet med barndomsvennen framstår hun mest som en umoden seriemonogamist (jeg merker meg blant annet en romantisert trang til å lage barn med alle hun elsker, uten nevneverdig refleksjon deromkring). Kanskje får man ikke alt på en gang – kanskje er kloke mennesker for kjedelige til å knulle på et pubtoalett? «Utan språk for kjærleik» er i alle tilfeller en bramfri bok som knaker under vekta av banaliteter.

Margreth Olin 

Kroppene våre

Ayne Kifle Assefa Aalen

Frode Johansen Riopelles nye roman handlar om Amerika, men tar utgangspunkt i eit norsk kjærastepar som blei saman på vidaregåande, og korleis dei veks frå kvarandre både i hjarte- og kilometerforstand. Han er blomehandlar i Hammerfest og gjer livet spennande ved å sjå for seg fjerne land og andre univers medan han vandrar i myr og hei. Ho er også frå Hammerfest, men etter studiar i Bergen og interrail-turar veit ho at kjensla som ho har hatt i magen heile livet, er rett: Eg er for stor for denne vesle plassen.

 Inger-Lise Jansen er klisjéfylt, men genuin. Det er synd at dette først blir tydeleg i del tre av romanen, der ho sjølv får kome til orde som forteljar. Dei to første delane er ekskjærasten (blomehandlaren) si forteljing om det fantasifulle livet heime i Hammerfest, og Inger-Lise sitt liv i USA, dit ho først reiste for å besøke sin nye amerikanske flamme. Ekskjærasten diktar fritt etter brev han har fått av henne. Inger-Lise sitt møte med USA, og livet sine gleder og sorger der borte, er altså fortalt dobbelt opp: først gjennom historia ekskjærasten skriv, og så av ho sjølv. Det er lite ny og spennande informasjon frå den eine forteljarmodusen til den andre, og det er kjedeleg å høyre om det same fleire gongar. Visjonen til Riopelle med denne narrative strukturen er kanskje at nyansane i dynamikken mellom hovudpersonane skal bli meir tydelege og spennande, men gjentakinga lukkast ikkje med å halde lesaren interessert.

Eit anna problemer at Riopelle vil fortelje oss mykje om det amerikanske samfunnet. Allereie på side 17 blir det klart at opplysingsprosjektet hans kjem i klinsj med ei truverdig framstilling av romanpersonane: Ekskjærasten fortel at Inger-Lise sitt første møte med Manhattan er noko ho har vore klar for heile livet:

[…] all fortidens bagasje var samlet og stuet inn i hennes hjernes krinkelkroker med Manhattan som endelig bestemmelsessted, omtrent på samme måte som når en av attenhundretallets slaver nyttiggjør seg av hvert ærend han løper, det være seg til naboplantasjen med et brev, eller nedover Blackwater River på en fullastet pram, til å sondere terrenget og kartlegge omgivelsene, og endelig en dag, etter måneder og år med tusk og knep og forstillelser, i lånte klær og med falske papirer, legger i vei over åkrene der nede i de sepiafargede sørstatene, ut på den store flukten med Polarstjernen som kompass. Nå skal livet leves.

Bøker

Om arbeiderkamp. Hvordan kjempe, hvordan vinne

Einats bok

Verden venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Mager trøst & fire andre fortellinger om penger

Råemne

Etter rettssaken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Et helsikes oppdrag. Diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden

Ingensteds nærmere

Nådeskudd

Flink gutt

Lockwoodgrensen

Communion. Finding My Way Back To Faith

Transkripsjon

Paul Celan: a life

Margreth Olin

Over havet på en sky

Regnbuen

Mitt første ekteskap

Alienisten og andre noveller

Koke Mosebok

Kamrat Bamse. Revolution och klasskamp i 70-talets svenska serier

Gyldenløves arv

Ingen vender tilbake

Hjertehuset

Om arbeiderkamp. ­Hvordan kjempe, hvordan vinne

Einats bok

Verden ­venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Mager trøst & fire andre fortellinger om penger

Råemne

Etter retts­saken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Et helsikes oppdrag. ­Diplomaten Tor Wennes­land og tiårene da Norge skulle redde verden

Ingensteds nærmere

Nådeskudd

Flink gutt

Lockwoodgrensen

Communion. Finding My Way Back To Faith

Transkripsjon

Paul Celan: a life

Margreth Olin

Over havet på en sky

Regnbuen

Mitt første ekteskap

Alienisten og andre noveller

Koke ­Mosebok

Kamrat Bamse. ­Revolution och klasskamp i 70-­talets svenska serier

Gyldenløves arv

Ingen vender tilbake

Hjertehuset

Om arbeiderkamp. Hvordan kjempe, hvordan vinne

Verden venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Etter rettssaken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Et helsikes oppdrag. Diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden

Koke Mosebok

Kamrat Bamse. Revolution och klasskamp i 70-talets svenska serier