Eivind Myklebust

#fff

#000

I Karl Ove Knausgårds roman frå i fjor var hovudpersonen ein astrofysikar med autistiske trekk, og historia hans strekte seg frå brødsmulane på kjøkkenbenken til morgonstjerna på himmelen. Eit slikt spenn er det også i Dorthe Nors’ nye roman, som heiter nettopp «Spenn», og som òg har ein astrofysikar i hovudrolla. Professor Gunn Haven er ikkje på spekteret som Knausgårds figur, men ho er eit hjernemenneske – rutinestyrt, litt livsfjern og lett rive med av eiga nysgjerrigheit.

Gunn forskar på gammaglimt – korte stråleutbrot frå sloknande stjerner – og ser etter lysstrålar frå det tidlegaste universet. I opninga har ho flytta ut på landet for å sjå stjernene betre og få fred til å studere dei. Samstundes som himmelen opnar seg over henne, opplever ho at omverda lukkar seg rundt henne. Trass i at ho har vakse opp der, verkar det sosiale systemet ugjennomtrengeleg: Ho forstår ikkje naboane, verken dei vennlege eller dei som truar med vald.

ut «En linje i verden», ei reisebok med rike landskapsskildringar frå Vest-Jylland. «Spenn» spelar seg etter alt å døme også ut vest på Jylland, men lenger inne i landskapets mørke, langt frå lyskoloniane i byane, mellom jorde, hede og skog. Nors har openbert henta kraft frå arbeidet med reiseboka, for i «Spenn» spelar landskapet ei leiande rolle – både natur- og kulturlandskapet, med jakttårn, lebelte og gamle landbruksmaskiner. Omgivnadane gir, i samspel med det pussige persongalleriet, ei særprega stemning til romanen. I Danmark kom boka ut kort tid etter at David Lynch døde, og Weekendavisens kritikar drog linjer til TV-serien «Twin Peaks».

Ein dose bygdeuhygge og landsbymystikk er det i alle fall her. Tidleg i romanen trakkar Gunn over nokre grenser. Ho køyrer seg vill og finn eit forfalle hus med gapande gavl. Der luskar ho nysgjerrig rundt blant viltkamera, og snart står ei militærkledd kvinne framfor henne med eit andlet «beruset av eiendomsrett». Nors’ snodige humor blir synleg i skildringa av kvinna, som blir omtala som «Gavlkvinnen», og som skrevar med beina som om ho må «få plass til den kolossale pikken sin». Ho blir romanens store, sære antagonist.

lusking i buskene, og ein del fri vandring i ope lende. Ikkje alt er like retningsgivande, og ei stund lurer eg på om det er Gunn Haven eller romanen om henne som er mest flakkande. Gjennom små hendingar og større tankesprang festar likevel romanen grepet og hentar meg inn i sine særeigne tankebaner. Bente Klinge skal ha ros for å ha fanga både tankar og stemningar på norsk.

Eit «Til sals»-skilt dukkar opp på eigendomen til Gunn, ein død fugl i postkassa. Men omverda pressar seg også fram på meir vennleg vis. Bonden Svend byd på ein litt tvitydig kaffi. Frisøren Brit er informasjonssentral i bygda, og kjem på døra med kake og dottera Jenny, som treng hjelp til eit skuleprosjekt. Jenny er gåverik, men litt annleis nevrologisk sett og finn ikkje fram på skulevegen. Gunn blir ein slags rettleiar for henne i vitelyst og verketrong. Eit liknande forhold har ho hatt til «gutten», som har vore under vengane hennar på Instituttet og no er sendt ut i verda på eigne vengar. «La de rare barna komme til meg», kommenterer Gunn for seg sjølv.

Rettleiar-rolla er ikkje eit morskaps-substitutt for barnlause Gunn. Snarare ser ho med undring på korleis foreldre vaktar grensene rundt avkoma sine og vegrar mot å sleppe andre inn – eller sleppe barna ut. I Brit møter ho ei mor som kanskje innser at ho kjem til kort og lèt dottera søkje assistanse på anna hald. Det trengst ein landsby, ja, men kanskje også nokre utbrytarrepublikkar for meir spesielt interesserte.

 lagar sprekkar i professor-skalet til Gunn. Mot slutten har ho ei lita profesjonskrise, der ho lyg på seg influensa, tek 

frå gammaglimta og spør seg om meininga med det heile. Ho går ut til kyrne på jordet, legg seg ned i ei potetfòr og kjenner seg åleine i universet.

Krisa bles forbi, og ho synest å lande tryggare i både universet og lokalmiljøet. Når ho blir invitert i selskap hos Brit for å feire at Jenny skal byrje på gymnas, kler ho seg til «rollen som den hyggelige naboen, som også var en liten smule professor». Det lyder som realisme, men før ho kjem så langt, hamnar ho i skarp konfrontasjon med Gavlkvinnen, romanens store grensevaktar.

Spenn

Professoren og potetene

Bjørn Ivar Fyksen

Enkeltmenneskets liv i verdensbegivenhetenes stormer er et eviggrønt emne for litteraturen, og Lea Ypi fikk for tre år siden mye og i hovedsak velfortjent oppmerksomhet for barndomserindringene «Fri. En oppvekst ved historiens ende» (opprinnelig fra 2021). Der var det albanske kommunistregimets fall utgangspunktet for fortellingen, og overgangen til politisk frihet og markedsliberale herjinger på nittitallet ble beskrevet med det halvstore barnets stemme (Ypi er født i 1979).

Dette barneperspektivet var et effektfullt grep, men likevel savnet jeg den gang mer av den voksne Ypis refleksjoner. I «Uverdighet» har hun en helt annen tilnærming: Her forteller hun om sin høyt elskede farmors liv på det krigsherjede Balkan – fra Det osmanske rikets kollaps, via fascistisk og nazistisk okkupasjon til kommunistisk diktatur – og hun dikter seg inn i sine familiemedlemmers indre liv i romanform. Boka har imidlertid en høyst dokumentarisk ramme, der den voksne Ypi gjennomsøker frigitte etterretningsmapper på jakt etter opplysninger om farmoren. Det merkverdige er at famlingen i det kommunistiske regimets støvete arkiver er de definitivt mest medrivende delene av boka.

og tenker er Lea Ypi marxistisk orientert og har et mildt sagt edruelig blikk på markedsøkonomiens velsignelser etter Murens fall. Derfor er det en slags dyster logikk i at hennes nye bok starter i senkapitalismens aller mørkeste svovelpøl: Facebook, der en fremmed legger ut et fotografi som går viralt over hele Albania. Bildet viser farmoren Leman og farfaren Asllan Ypi på bryllupsreise i de italienske alper i vinteren 1941, i solstoler, Leman med hvit pelskåpe og et stort smil, og kommentarfeltet syder. Farmoren blir kalt hurpe, kommunistisk spion og fascistisk kollaboratør, og barnebarnet får behov for å forsvare hennes ære, eller verdighet.

Hun vet at farmoren ble født inn i en osmansk embetsmannsfamilie i Hellas i 1918, flyttet til Albania og giftet seg med sønnen til en av landets tidligere statsministre. Etter krigen ble hun ansett som klassefiende av kommunistregimet og satt under overvåkning. Det er imidlertid enkelte uklarheter i familiehistorien, og Ypi bestemmer seg for å oppsøke arkivene for å fylle ut blanke flekker og finne ut av hva slags person Leman virkelig var.

hverken arkivenes etterretningsrapporter eller farmorens egne beretninger en fullstendig livshistorie. Derfor er det forståelig at Ypi føler behov for å dikte og forestille seg sammenhengene som mangler, men antagelig burde hun stått imot fristelsen: Det både fengslende og virkelighetstro i «Uverdighet» er nettopp hullene og informasjonsbitene som ikke passer helt sammen, og det er derfor uheldig at størstedelen av boka er en streit romanfortelling – konvensjonell, konsistent og strengt tatt temmelig kjedelig, de dramatiske historiske begivenhetene til tross.

Mot slutten byr imidlertid arkivene selv på en plottvending som kaster nytt lys over det vi har lest, og som nesten, men bare nesten, veier opp for en del av langhalmen tidligere i romanen. Samtidig understreker den at det nettopp er i rammefortellingen gullet ligger, og uten å avsløre hva plottvendingen består i, kan jeg antyde at den i praksis innebærer å hente en glemt eksistens opp fra en umerket grav i fortidens arkivmørke.

En sidefortelling i boka handler om ødeleggelsen av gravplassen til de sefardiske jødene i Thessaloniki under nazistenes okkupasjon av Hellas, og denne vekker assosiasjoner til forestillingen i jødisk tradisjon om at man dør to ganger: når livet forlater ens jordiske legeme, og når man ikke lenger minnes av noen. Ved at et nytt minnesmerke reises og historien fortelles igjen, mislykkes den totale utslettelsen. På lignende vis, men i mindre skala, motarbeider Lea Ypi glemselen ved å hente Leman opp fra arkivet.

Uverdighet. Overlevelse i en ekstrem tid

Farmors mappe

Geir Pollen

Alexander Stubb er en tungvekter i finsk (og europeisk) politikk, med en CV så full av prestisjefylte samfunnsoppdrag at de nærmest snubler i beina på hverandre. Fra 2024 er han sitt lands president, utgått fra det konservative Samlingspartiet, Finlands Høyre. Mellom 2008 og 2015 var han både utenriksminister, Europa- og utenrikshandelsminister og statsminister, og han har også hatt betrodde poster i EU-systemet. En doktorgrad i internasjonal politikk fra The London School of Economics og et par professorater ved utenlandske læresteder hører også med. Av kompetanse fra politikkens randsoner kan han skilte med så gode golfferdigheter at tsar Donald 2 innvilget ham en hel dag i sin egen lekegrind, Trump International Golf Club.

 ryggdekning når han snakker med selvbevisst statsmannsstemme i «En ny verdensorden. Maktens triangel». Prosjektet sammenfattes i den konsise tittelen. Vår multilaterale verdensorden, formet av Vestens liberale, demokratiske spille­regler, med vekt på enkeltindividets rettigheter, frihandel og kapitalistisk konkurranse, krakelerer og trenger oppussing. Bakteppet er så overveldende tydelig omkring oss at det nesten føles overflødig å snakke om det. Europa hjemsøkes igjen av en imperialistisk storkrig. I Midtøsten eksploderer den jødisk-palestinske konflikten. USA har fått en ny president som trives bedre med Putin og Xi Jinping enn allierte europeere, elsker toll og driver utenrikspolitikk etter velprøvde mafia­metoder. Ulikhetene og spenningene vokser. Klimaendringene utløser stadig verre stormer. Ny teknologi truer med å underlegge seg, ikke tjene de som skal bruke den. De sterkeste tar seg til rette, så får de svakeste klare seg selv.

«Kjernepåstandeni denne boken er at hovedkreftene som former vår fremvoksende verden, representerer et maktens triangel – vest, øst og sør. Og samspillet mellom disse tre vil til slutt bestemme hvordan verden ser ut», skriver Stubb. Som store deler av denne boka høres dette ikke spesielt konkret ut, men forfatterens hovedanliggende er altså å pledere for en ny rettferdig, omforent verdensorden, der Det globale sør – land som India, Indonesia og Pakistan i Asia, Sør-Afrika, Kenya og Nigeria i Afrika, Saudi-Arabia i Gulfregionen og Brasil i Latin-Amerika – må få en avgjørende rolle. En slik nyordning vil kreve at Vesten legger av seg sin tradisjonelle arroganse og moralisering, aksepterer forskjeller og er villig til å inngå kompromisser. «Verdi­basert realisme» og «verdig utenrikspolitikk» kaller forfatteren det.

 at finnene er en gjeng uforbederlige melankolikere, blir i møtet med Stubb en illusjon fattigere. Sjelden har jeg møtt en større optimist i en tristere verden; her opphøyes optimismen til nødvendig arbeidsverktøy for å kunne føre verden ut av den blindgaten den har rotet seg inn i. Det meste av boka kunne uten videre ha tjent som manuskript til en altfor lang tale ved Verdens økonomiske forum i Davos eller Sikkerhetskonferansen i München; god til å stille diagnoser, men svakere på å foreskrive medisin som pasienten også kan tenkes å ville ta. Når Stubb mot slutten av framstillingen, like før det korte kapittelet «Prat mindre, gjør mer», endelig blir konkret, føles det som en befrielse. Han foreslår å gjennomføre tre endringer i FN, som vil gjøre organisasjonen langt mer fortjent til navnet enn den er i dag: «1. Utvid sikkerhetsrådet med fem nye faste medlemmer (ett fra Latin-Amerika, to fra Afrika og to fra Asia), pluss ti roterende medlemmer. 2. Avskaff enkeltstaters vetorett. 3. Suspender stemmeretten til medlemmer av Sikkerhetsrådet som bryter FN-pakten.» Gjenstår bare å si amen.

En ny verdens­orden. ­Maktens triangel

Optimisten

Merete Røsvik

Er det å bli eldre alltid betre enn alternativet? Som mange med gamle foreldre vil ha observert på kloss hald, kjem livet uunngåeleg til eit punkt då svaret endrar seg frå ja til nei. Samtidig må dei som møter den problemstillinga på grunn av alderdom aleine, eigentleg rekne seg for heldige. Kjersti Ericsson skildrar ei tilårskomen kvinne som er vand med å klare seg sjølv, men som begynner å merke at noko endrar seg.

Kjersti Ericsson har ein lang og rikhaldig forfattarskap bak seg, og seinast i fjor gav ho ut sakprosaboka «Gammel. Tanker om å aldres». Tittelen på årets roman, «Ømhet og forferdelse», fangar fint kva som oppstår når ein observerer verknadane av høg alder, anten det no er i seg sjølv eller andre. Den er henta frå eit treff mellom hovudpersonen og ei venninne på same alder som har invitert på reker og vin i hagen: «Slik satt de, skålte og gransket hverandres eldete fjes, hals, hender. Med ømhet og forferdelse.» Dei er blant dei friske og ressurssterke, dei som enno held stand i villaer fulle av gode minner frå familielivet. Dei som både har barn og barnebarn så nær at dei får besøk og praktisk hjelp, og ein venekrins dei framleis møter – sjølv om det etter kvart skjer oftare i gravferder enn i demonstrasjonstog. Den namnlause hovudpersonen refererer til kunstverk, fortel om utanlandsferiar og siterer dikt.

 andre utgjevingar for tida, betyr ikkje sjangernemninga roman på omslaget at boka inneheld ei samanhengande historie. I staden får vi ei rekkje episodar som forfattaren knyter refleksjonar til, kvar og ein komponert rundt fenomenet som har gitt tittel til kapittelet. Det kan til dømes handle om å gå i gravferda til ein kjenning, eller om møter mellom generasjonane. Språket er godt, sjølv om eg til tider synest det blir i overkant bilettungt: «Mørket trykker seg mot ruta og stirrer inn på henne.»

Ericsson gjer fleire skarpe og vittige observasjonar, spesielt om dottera som set i gang fjernadministrasjon av oppfølginga ho meiner mora treng. Men ikkje alle skildringane kjennest like naudsynte, spesielt ikkje når mora gir seg nostalgien i vald. Eg ser poenget i å vektleggje at kvar gjenstand i huset representerer eit minne, men desse brokkane av minne har lite interesse i seg sjølv. Det er også ein kontrast mellom det sterke, politiske engasjementet hovudpersonen fortel om og manglande sideblikk mot pensjonistar som lever under langt verre vilkår enten det no handlar om økonomi, helse eller sosialt nettverk.

Ved å halde seg til den ressurssterke alderdomen, oppnår Ericsson å isolere alder som årsaksfaktor. Her finst det ikkje andre forklaringar når det nesten alltid gjer vondt ein stad i kroppen og – endå verre – dei mentale evnene ikkje er som før. Ein dag den eldre kvinna går tur i nærskogen, veit ho brått ikkje kor ho er.

mange sider av alderdomen, også pårørandeperspektivet: Sonen som bur i nærleiken og hjelper til med alt praktisk, eldstedottera som viser omsorg gjennom å ta rolla som administrator, og yngstedottera som opplever at sorga hennar over faren ikkje blir sett av mora.

Eg tippar at lesarar i same livsfase som hovudpersonen vil humre gjenkjennande til mykje her – og kanskje grøsse av og til. Men det er noko småkoseleg både i form og innhald som gjer at det eksistensielle alvoret ikkje sig heilt inn. Eg las nyleg alderdomsskildringa i romanen «Spuria» av Johan B. Mjønes. Sjølv om han skriv om ein livsfase han ikkje har opplevd, var historia ei sterk påminning om at kjenslene er like akutte sjølv om kroppen og tankekrafta er svekka. Ericsson stansar handlinga før hovudpersonen når det punktet der alderdomen blir riktig dramatisk på grunn av sjukdom, skadar eller busituasjon. Dermed held ho også på avstand kjenslene som nødvendigvis må kome når det blir verkeleg; at ein må sleppe taket i alt som er kjent og kjært.

Ømhet og forferdelse

Det uunngåelege

Kristin Auestad Danielsen

Det er kanskje eit teikn på eskapisme at eg her på nyåret har sett mange episodar av doku-serien «Dog House», som handlar om folk som kjem til eit senter for omplassering av hundar. Vi blir kjende med folka som vil ha ein hund og får vite kva type hund dei ønsker seg; det kan vere triste skjebner som gjer at dei kjem til hundesenteret, men no er dei endeleg klare for å skaffe seg det som skal gjere at alt kan bli betre. Dei møter samvitsfulle tilsette som elskar hundar, som gjer alt i si makt for å finne 

Grunnen til at eg nemner det her, er at eg, etter å ha lese romanen «Vera» av Sandra Lillebø, skulle ønske desse folka kunne hjelpe foreldra til den 13 år gamle hovudpersonen med å finne den perfekte hesten. For då hadde dei kanskje funne ein annan hest enn føllet Vera og det heile kunne ha fått eit lukkelegare utfall.

 roman om å vere ei ung jente som får sin første hest, for så å få sin første kjærast nokre år seinare, for så tredve år seinare prøve å skjøne meir om seg sjølv, og eg likar det eg les.

Den namnlause hovudpersonen veks opp i ein heim der faren sit bortvend ved middagsbordet, og der mora aldri dukkar opp på skuleavslutningane; dottera må sjølv forklare kvifor ho aldri kjem. Ungjenta går langs gjerdestolpane i friminutta og gøymer seg i skogen for å unngå å bli sett av møtande bilar. Som nyinnflytta i bygda Dalen, er det som om trettenåringen treng noko, ein ny start, ho skal få ein hest. Som det så vakkert står:

Da foreldrene mine ga meg Vera, forpliktet de meg til lykken og jeg skjønner hvorfor de gjorde det. Noe var ødelagt i oss, eller mellom oss, og selv om ingen av oss visste hvorfor eller hvor det kom fra, skjønte vi at det var slik.

Problemet er at hesten dei finn er Vera, eit føll på fire månadar, for ung til å bli teken frå mor si. Ho kan ikkje bli ridd på før om to-tre-fire år. Hovudpersonen treng sårt å bli sett på rett vis, å bli sett på av andre på den rette måten, ho drøymer om å ta hesten med til skulen og ri i full galopp inne i skogen.

 naturopplevingar og det nære møtet mellom trettenåringen og føllet på ein svært presis måte. Det første møtet er utruleg rørande; trettenåringen kjenner på lukke, der ho leier føllet rundt medan foreldra og bonden Johnsen ser på.

Lillebø turnerer forteljinga om Vera med dramaturgisk presisjon, det er spennande å lese og vi veit ikkje korleis det vil ende. Eg assosierer til Anne-Cath. Vestly: Eg les forteljinga om Vera på same vis som då eg las om mormora som blir svært freista når ho ser ein hjulvisp i butikkvindauget. Kjem ho til å kjøpe den sjølv om ho ikkje har råd? Vil Vera ein gong stikke av når heile bygde­folket ser på? Lillebø er ikkje redd for å bruke didaktiske verkemiddel, som ein plutseleg femtilapp som fører til fatale utfall.

Men i motsetning til i Anne-Cath Vestlys univers, er det ikkje koseleg å vere fattig i romanen «Vera». Vi møter ein familie som er langt nede på rangstigen; hovudpersonen har eit nådelaust blikk på seg sjølv og på andre rundt seg som heller ikkje er som dei skal vere.

Hovudpersonen treng sårt å bli sett på rett vis.

Vera 

Flytande minne

Tom Egil Hverven

Sammenbruddet i den liberale verdensordenen blir gjerne tidfestet til Donald Trumps andre presidentperiode, fra 2025. På bakgrunn av Arne Johan Vetlesens bok er det grunn til å spørre om ikke sprekker og revner oppsto langt tidligere, for eksempel da vitenskapsfolk på 1980-tallet slo fast at den globale oppvarmingen truet livet på kloden. Fysikeren James Hansen hevet stemmen i den amerikanske kongressen allerede i 1988. Greta Thunbergs startet sin «skolstrejk för klimatet» i Stockholm i 2018. Liberale demokratier og land med andre styringsformer har til sammen fortsatt som før, med økende karbonutslipp, tross forsøk på å skape internasjonal enighet, som i Parisavtalen i 2015. Konsekvensene blir stadig tydeligere, med økende ekstremvær, skogbranner, flommer, tørke og smeltende isbreer. Tross varsler, med overveldende vitenskapelig dokumentasjon, har klimabevegelsen de siste årene opplevd tilbakegang. Vetlesens bok behandler skuffelsen i møte med miljøkrisen: «Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis». Undertittelen, «Resilience, Resistance, and Denial», kan oversettes med robusthet, motstand og fornektelse. Enkelte spissformuleringer er kjent gjennom Vetlesens mangeårige bidrag som spaltist i Klassekampen. I bokform kombinerer han grundig filosofisk argumentasjon med en liknende skarp polemikk. Utgivelsen er den fjerde i en engelskspråklig serie om konsekvenser av naturtap og klimaendringer fra hans hånd siden 2015.

Vetlesens bok er en intens bekreftelse på noe jeg har ant – men ikke vært i stand til å formulere tilstrekkelig klart: Å knytte sammenbruddet i verdensordenen til Trump og høyreradikale bevegelser i Europa, er å skrape på overflaten. Et mer grunnleggende faktum er at menneskeheten hvert år forbruker mer, og slipper ut mer karbon, enn planeten kan tåle. Det truer klodens klima og naturens evne til regenerering med fare for alle levende veseners eksistens. Innsikten har etiske konsekvenser: Å se bort fra fakta er ingen farbar vei, verken i enkeltmenneskers liv, i organisasjoners, bedrifters eller staters liv. Vi er alle rammet på ulike måter. Norges oljerikdom, grunnlagt på det som med voksende kunnskap framstår som uetisk utnyttelse av naturressurser, kan på sikt ikke kjøpe oss ut av konsekvensene.

‘Drill, baby, drill’, tar utgangspunkt i forverringen under Donald Trump. Med presidentens oppheving av USAs klimareguleringer i forrige uke, altså etter Vetlesens ferdigstilling av boka, er tilbakeslagene han beskriver blitt desto verre. Ved at klimagasser ikke lenger regnes som trussel mot folkehelsen – i strid med tilgjengelig vitenskapelig kunnskap – åpner Trump for økt olje- og gassutvinning. Det samme gjør for øvrig norske regjeringer, med en annen forklaring: Europas behov for fossil energi. Til grunn ligger kapitalismens trang til fortsatt vekst, og den nyliberale økonomiens fornektelse, dens blindhet for konsekvensene. Bokas første del har tittelen ‘Ingen vei ut: Varianter av en perfekt moralsk storm’. Norsk debatt er for tida med god grunn opptatt av mulig korrupsjon blant politikere og diplomater. Vetlesen peker på en mer alvorlig form for korrupsjon: Ved å skape fordeler for oss selv gjennom fortsatt olje- og gassutvinning, stjeler vi muligheten til liv fra framtidas generasjoner. Folk i de rikeste landene har riktignok ennå mulighet til teknologisk å påvirke utfallet til sitt eget beste. Men hvor lenge? Virkningen av karbondioksid er langvarig i havet og atmosfæren. Boka peker på sentrale problemer i vestlig kultur: Den frambringer individer som forstår seg selv som konsumenter, ikke som voksne, ansvarlige mennesker: 

Vi lever i en epoke hvor shopping er blitt en mer overbevisende markør for frihet enn stemmegivning

, siterer Vetlesen en av mange gode kilder.

Andre del, ‘Å drepe samtalen: Den sosiale organiseringen av fornektelse’, starter med lesning av en norsk forfatter. Per Espen Stoknes skriver blant annet om klima­paradokset: Mens vitenskapelige data viser mer og mer dramatiske konsekvenser av karbonutslipp, bryr folk i USA og Norge seg mindre og mindre. I boka kommer Vetlesen tilbake til historiske situasjoner som kan ligne, for eksempel avskaffelsen av slaveriet, opphevelsen av apartheid eller innføringen av røykeloven – historiske øyeblikk hvor moralske vippepunkter oppsto og opinionen snudde. Forskjellen er at konfliktene gjaldt forholdet mellom mennesker. Klimakrisen gjelder i tillegg forholdet mellom menneske og natur. Vetlesen referer til et bredt utvalg av forskere som utvider perspektivet på dilemmaene i møte med økende vekst og utslipp.

 (robusthet, motstandsdyktighet) i nyliberale samfunn. Han ser nærmere på hvordan opinionen møtte varslere som Rachel Carson («Den tause våren», 1962) og Greta Thunberg. Begge møtte sterk motstand. Når konsekvensene av fortsatt vekst fornektes, skyves vekten over på tilpasning, også det med mulige fatale konsekvenser. Vetlesen veksler mellom dialog og polemikk i møte med teoretikere som Judith Butler og Andreas Malm. Også lesningen av Mark Fishers kritikk i «Den kapitalistiske realismen» (2009, norsk oversettelse 2023) tilfører gode perspektiver. Vetlesen ser muligheter i samspillet mellom varslere og institusjoner, en faktor han mener Butler og Malm underspiller. Desto viktigere blir det å sørge for at samfunnets institusjoner opprettholder etiske standarder. Vetlesen etterlyser lederskap. Boka er et livsnødvendig tilskudd til en etisk debatt om klimaendringene.

Å se bort fra fakta er ­ingen farbar vei.

Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis

Etterlyser lederskap

Henrik Keyser Pedersen

På det ideologiske dopmarkedet er preparatet 

 for tiden det mest populære rusmiddelet. Støttet av tilsynelatende uangripelige forsvarsanalyser og USAs ghosting av Europa synes vårt kontinent å være på vei inn i en spiral av svindyr og avhengighetsskapende militær oppgradering. I slike tider, preget av angstdrevet konsensus, kan et pasifistisk budskap i bokform – som Unni Eikeseths «Krigens laboratorium» – nesten oppleves som et lite bombenedslag. Men velkommen skal det være! Vi trenger motstemmer mer enn noen gang.

Eikeseth er kjemiker og førstelektor ved NTNU, og i boka kaster hun som fagperson et kritisk blikk på det vitenskapelige grunnlaget for dagens høyteknologiske militær­industri. Uten at det proklameres direkte, skjønner vi fort at forskere, ifølge Eikeseth, bør holde avstand til våpenindustrien. Forfatteren har valgt å krydre gjennomgangen av de ulike våpentypenes historie med en rekke virksomhetsbesøk og en håndfull personlige møter med eksperter. De mange intervjuene gir boka en sympatisk og lettlest reportasjekarakter. Likevel kunne emnet ha fortjent en liten dose revolverjournalistikk à la Hunter S. Thompson, for jevnt over er tonen nesten like blodfattig som i en laboratorierapport. Kan det tenkes at det naturlige hemmeligholdet i våpenindustrien legger en demper på de ansattes løsmunnethet?

 at det produseres våpen i fredsnasjonen Norge er neppe lenger egnet til å overraske noen, men for mange av oss forblir det likevel en underlig abstrakt størrelse: På skitur i Oslos vakre Østmarka slår det meg aldri at det i hovedstadens nærområder produseres verdensledende våpenteknologi. Ved å avlegge bedriftene Chemring Nobel i Asker og Nammo i Raufoss en visitt gjør Eikeseth denne innsikten håndgripelig på en høyst pedagogisk måte.

Når forfatteren skal forklare eksplosivene som kjemikerne på Chemring perfeksjonerer, går hun ikke av veien for å bruke vanskelig fagterminologi som 

. Selv om Eikeseth virkelig bestreber seg på å få med alle lesere, er det helt klart ingen ulempe med R-matte i bagasjen hvis man vil ha fullt utbytte av boka.

 produseres i Asker forarbeides blant annet av Nammo, som – ifølge egne nettsider – er «ein av verdas leiande produsenter av ammunisjon og rakettmotorar». Konsernet har 3700 ansatte, den ene halvparten eies av den norske stat og den andre av Finland. Eikeseth vier et kapittel til å beskrive den typen panserbrytende ammunisjon som utgjør en av Nammos største suksesser. Rettet mot mennesker kan den være grusomt effektiv. Av samme grunn er det omstridt hvorvidt ammunisjonen er i strid med folkeretten og internasjonale våpenavtaler. At israelske soldater har fortalt at de har brukt «12,7 multipurpose» fra Nammo til å skyte levende mål, får Eikeseth til å stille spørsmålet: «Kva om teknologien du er med på å utvikle blir brukt på ein annan måte enn det er tenkt? Kva for ansvar har du då?»

leseren en perspektivrik innføring i missiler, kjemiske våpen, biologiske våpen, atomvåpen og den aller seneste utviklingen, nemlig dronenes inntog på slagmarken. For den universitetsansatte Eikeseth er det ikke bare forskernes helt sentrale rolle i utviklingen av alle disse dødelige våpen som er et stort tankekors, det samme er utdannelsesinstitusjonenes samarbeid med våpenbedrifter. Forfatteren er ikke i tvil: Vitenskapen burde i stedet aktivt bidra til fredsarbeid, eller som hun retorisk formulerer det: «Det manglar ikkje verdsproblem å løyse for unge menneske som skal velje høgare utdanning i dag».

På kort sikt kan bokas fredsbudskap virke naivt – personlig deler jeg overhodet ikke Eikeseths nedtonende trusselbilde – men at fredstanken møysommelig må holdes levende og ikke begraves i opprustningspanikken er og blir et godt poeng.

Krigens ­laboratorium

Dårlig kjemi

Ayne Kifle Assefa Aalen

Safae el Khannoussis debutroman «Oroppa», som no er omsett frå nederlandsk, er eit flettverk av raude trådar. Tittelen er den arabiske versjonen av ordet Europa, og romanen gir oss nye tankar om kva som rører seg både på og under kontinentet.

Ved første møte kan dei raude trådane opplevast flokete, så la oss følge den tjukkaste tråden først: Den store kunstnaren Salomé (fødd Salma) Abergel har forsvunne.

Kor drog Salomé? Før forsvinninga budde ho i eit hus i Amsterdam og målte svære måleri i kjellaren sin. Salomé sin tidlegare elskar, Hbib Leybad, fekk eit oppdrag i forkant av forsvinninga hennar: Finn nokon som kan passe huset, og ikkje la nokon hente måleria i kjellaren. Hbib er sjefen på ein snackbar og gir oppdraget til ein tilsett: Hind el Arian, som er høg både i centimeter og ruspåverka forstand. Ho hamnar midt i forsvinningssaka, og eit storstilt eventyr mellom fleire verdsdelar tar til.

er imponerande: Boka går frå å vere krim-aktig mystisk til å hoppe i både tid og rom for å portrettere nye personar utførleg. Alle personane har på sitt vis ei tilknyting til «det 21.», som kanskje siktar til det ikkje-eksisterande 21. arrondissement i Paris, og er beskrive som ei underverd der blakke, eldre, landstrykarar, papirlause og diktarar oppheld seg. Ein kan i enkelte parti slite med å forstå korleis det 21. og alle bipersonane heng saman med forsvinningshistoria, men når el Khannoussi plutseleg med små detaljar viser korleis alt er knytt til Salomés liv, er romanen desto meir medrivande.

Gjennom menneska ho portretterer, forstår vi meir av Salomé Abergels forsvinning og forstyrra vesen. Tredje del av boka tar for seg Yousef Slaoui, som har bakgrunn som torturist i Casablanca-fengselet på 1970-talet. Etter kvart får vi vite at Salomé er eit av offera: Som ungdom blei ho henta og stua inn i dei marokkanske fengsla, slik mange unge, studentar og venstrevridde blei i perioden som har fått namnet «blyåra» i marokkansk historie. Perioden kom etter sjølvstendet i 1956, og Kong Hassan den andre stod til ansvar for tilnamnet: Blyåra var kjenneteikna av tung og kvelande styring, utbreidd bruk av tortur, kidnappingar og avretting av opposisjonelle. Forfattaren har sjølv marokkansk opphav, og i etterordet kjem det fram at ho bygger romanen på historier frå vener og familie: Slik er også «Oroppa» eit stykke historisk dokument.

 av både Yousef og Salomé sine minne frå torturen i fengselet, set el Khannoussi eit av romanens mange gjenferd ut i livet. Fleire av bokas karakterar er del av den same politiske historia, og dei forstår sine levande ustraffa gjerningsmenn og traume som gjenferd, gjenferd som følger dei så tett at dei like godt kunne vore deira eigen skugge.

Likevel gjer «Oroppa» det tydeleg at Europa ikkje berre ber på gjenferd frå det afrikanske kontinentet. Gjennom forteljinga om Salomé sin kurator Hannah Melger forstår vi at holocaust er ein skugge som følger mange. Etter returen til huset dei blei fjerna frå, var Hannahs mor aldri den same: I sine få turar ut av huset gjekk ho alltid «i raskt tempo, med hendene stukket dypt ned i jakke­lommene og med bøyd hode, som om hun hadde mistet noe på fortauet». Dei mange raude trådane blir mot slutten av boka tydelegare samanfletta, men slutten på Salomé sitt forsvinningsnummer er ikkje naudsynleg det storstilte eventyret verdig. Det gjer kanskje ingenting, for i siste del av boka, ‘Angstdagbøkene’, får el Khannoussi ut tettpakka samfunnskommentarar som bygger på hovudforteljinga.

er skrive av den anonyme poeten O., ei kvinne som ser inn på hovudkarakterane sine liv. Ho har vore utsett for det same som Salomé i blyåra, men har eit meir innoverretta vesen. På flukt til Paris forstår ho at Europa endrar seg i møte med henne og dei andre flyktningane:

i sypressene og furuskogen som omgir maritime landegrenser, havnebyer, alternative ruter via fjellkjeder, stasjoner, overfylte asylmottak, venterom på sykehus, og egentlig alle steder der adgang forbys av en høyere orden som endrer, utvider, begrenser og visker ut kartet og terrenget i en evig pågående konfigurasjon.

Oroppa er også eit stykke historisk dokument.

Oroppa 

Gjenferd over Europa

Kristin Nordvoll Mork

Astrid bor i en skuff i en enorm kommode. Eller, det er slik hun beskriver den nye blokkleiligheten i Bergen. Den føles i alle fall ikke som et hjem.

Og Bergen er ikke helt som vanlig heller. For nylig har spøkelser blitt synlige for alle, i noen få land. Faren til Astrid har fått seg jobb i GhostBnB – utleie av boliger med paranormal aktivitet. Dermed jobber han natt og er litt fraværende på dagtid. Han får ikke med seg vesentlige ting som at en fakir nesten blør i hjel på skolen til dattera si. «Vi har jo fått meldingar med heim. Du kunne jo ha sjekka Vigilo, då, pappa.»

Mammaen til Astrid ligger til sengs med en ukjent sykdom: «I snart to år hadde heile mamma lege bortgøymd på loftet, stuva vekk som gammal julepynt.» Lillebror skygger som regel banen og Astrid er for det meste overlatt til seg selv.

Blant svevende spøkelser, blødende fakirer og mistenkelige husbranner dukker det heldigvis opp en bestevenn som heter Ine – og en kjekk gutt. Her er det grøss og kyss i perfekt harmoni.

melder seg i lesningen: Hvorfor er plutselig spøkelser dagligdags? Hvorfor oppfører lærer Birger seg mistenkelig, og hvorfor får ikke Astrid bli med Ine hjem?

Dahle holder oss på pinebenken mens han avslører litt etter litt. Han runder elegant av kapitlene med en liten sannhet, et grøss eller en cliffhanger: «Det var dei døde som prøvde å få kontakt med meg.» Det fungerer godt for fremdriften. Og jeg koser meg Dahles beskrivelser, som «han mangla berre ein sånn flat fransk hatt for å sjå ut som ein galen kunstkritikar».

 til Annette Saugestad Helland er naive i streken og kule i uttrykket. Omslaget gir meg umiddelbar leselyst, men inne i boka er de sparsomt fordelt utover. Tegningenes gråtoner kler imidlertid det nitriste bergensværet godt.

Selv om dette er en bok om spøkelser, handler den også om synlighet. Alt fra å bli ghosta av en bestevenn til å ha en mor med en usynlig sykdom. Den utforsker aldersbestemte tema som klassemiljø og ungdomsforelskelse, men Dahle synliggjør også universelle utfordringer med noen setninger som fester seg på minnet: «Og når ein ikkje seier ifrå med ein gong, blir det jo berre vanskelegare og vanskelegare å gi beskjed, heilt til det kjennest umogleg».

Om boka begynner litt fomlende, avsluttes den med et klokkeklart dramatisk høydepunkt der alt ser ut til å gå galt for Astrid. Til sist vikler Dahle sammen de løse trådene en etter en og lander historien på et trygt sted. «Over mitt lik» har potensial til å bli en innertier hos leserne.

Over mitt lik

Grøss, kyss og skrem

Daniel Willumstad Gunstveit

Psykoanalysen har helt siden den ble utviklet vært uløselig knyttet til kulturen – i motsetning til for eksempel kognitiv atferdsterapi, alle effektiviseringsbyråkraters foretrukne behandlingsform. Til gjengjeld har den vært preget av et til dels ugjennomtrengelig (og tidvis litt pompøst) språk, som gjør teorien mindre allment tilgjengelig enn de kognitive datamaskinanalogiene for menneskesinnet. Dette har nok også gitt psykoanalytisk orienterte terapeuter et noe eksotisk preg som er lett å latterliggjøre, noe (den kognitivt orienterte) podkast­psykologen Lars Dehli gjorde i et intervju i fjor, hvor han hevdet at mange psykoanalytikere er «faglig forkvaklet». Nå var nok dette mest ment som en litt umoden provokasjon fra evig spissformulerte Dehli, men jeg tror likevel han bringer en utbredt fordom frem i lyset – for 

egentlig psykoanalysen faglig og samfunnsmessig ­relevant i 2026?

Psykoanalytiker og psykolog Siri Erika Gullestad argumenterer overbevisende for at den er det i sin nye bok «Vanlig ulykkelig». Tittelen er hentet fra Sigmund Freud og forfekter en forsiktig optimisme hva gjelder behandlingsresultatet til den den gang ferske terapiformen. Målet var intet mindre enn å «omforme Deres hysteriske elendighet til vanlig ulykke», som i sin tur vil gjøre pasienten bedre i stand til å håndtere livets uunngåelige sorger og konflikter. Med denne, og andre psykoanalytiske læresetninger (for eksempel «vi er ikke herre i eget hus») som tilbake­vendende figurer, analyserer og kritiserer Gullestad en rekke sider ved det senmoderne samfunnet, og vi som lever i det.

 ‘En ny vitenskap’, får vi en kortversjon av psykoanalysens historie. Dette kunne blitt tørr materie å starte med, om det ikke hadde vært for Gullestads upretensiøse og samtidig kritiske behandling av sine faglige foregangsfigurer. Komplekse faglige begreper blir gjort forståelige gjennom moderne eksempler, blant annet en uredd psykoanalytisk tolkning av Anders Behring Breivik. Psyko­analysen behandler ikke bare pasienter, den tilbyr også en kulturkritisk linse å se samfunnet gjennom, noe som blir spesielt tydelig i denne første delen. Her understreker Gullestad også, i likhet med Freud, at psykoterapi er et 

 for pasienten, også etter endt forløp – en holdning som gjennomsyrer boka som helhet. Dette er ikke selvsagt i dagens helsesystem, hvor stadig flere – også psykologer, som nevnte Dehli – snakker om terapi som en form for medisin. Tar du den, blir du frisk! Det høres jo fantastisk ut, men bidrar også til urealistiske forventninger hos både pasienter og politikere – og tilsvarende høye skuldre hos terapeuten. «Kanskje er det lettere å ha en diagnose enn å leve livet som vanlig ulykkelig», heter det i en flott formulering mot slutten av boka. Denne hypotesen kan man selvsagt krangle med – det er mange diagnoser det slett ikke er lett å ha – men Gullestad peker på en tendens (kanskje særlig blant yngre) hvor diagnosen blir det eneste språket for psykisk uhelse.

 og lengste del ligger hovedvekten på vignetter fra terapirommet, hvor målet er å hjelpe pasientene til å bli «vanlig ulykkelig», altså mindre preget av (ubevisst) selvbedrag, og mer i stand til å takle livets utfordringer. Kasuistikkene veves sammen med psykoanalytisk teori og kortere eller lengre tolkninger av skjønnlitteratur, kunst, film og myter. Alt fra «Team Ingebrigtsen» til «Løvenes konge», via en lengre lesning av Vigdis Hjorths selvbiografiske romaner, brukes for å belyse ulike sider ved sinnet. I den kortfattede behandlingen av Ingebrigtsen-saken blir Gullestad riktignok litt høystemt når hun spør om det kan være snakk om et idrettens #metoo, siden ingenting (foreløpig) tyder på at debatten blir løftet opp fra denne enkeltsakens familie- (og medie-) dynamikk.

Innimellom savner jeg også at vi får være i ett eksempel over lengre tid, som i lesningen av Hjorth. Samtidig er det en egen kraft i gjentakelsen, og å se på samme tema eller objekt flere ganger i håp om å oppdage noe nytt. Slik demonstrerer boka også holdningen som bor i terapimetoden. I denne delen av boka fremhever Gullestad hva som skiller en psykoanalytisk dialog fra hverdags­dialogen, og skriver at analytikeren kan være brutal «når vi ikke trøster eller gir råd, ikke søker å trygge, ikke umiddelbart gir svar». Snarere blir analytikeren med pasienten inn i usikkerheten for å analysere den ordentlig. Det oppnår man ikke ved hjelp av behagelige, betryggende ord, man må «holde såret åpent» – for å bruke en formulering fra boka. Det er både ubehagelig og nødvendig.

 kanskje over litt mye i en bok på 200 sider – både en kortversjon av psykoanalysens historie, analyser av skjønnlitteratur og film, kulturkritiske betraktninger og pasientkasuistikker blir en del å henge med på. Som oftest lander hun imidlertid på beina, og bokas essayistiske form, hvor hun returnerer til de samme temaene og eksemplene flere ganger, skaper etter hvert et helhetlig preg. For eksempel fører en diskusjon av ødipuskompleksets metaforiske kvaliteter til en drøfting av moderne barneoppdragelse og (mangelen på) grensesetting. Her puster Gullestad virkelig liv i stoffet og aktualiserer begreper som kan være lett å latterliggjøre for skeptikere. Terapeuten i meg skulle ønske at hun viet noe mer oppmerksomhet til terapi­rommets famling og stillhet, ordene som 

treffer – som et terapiforløp også er fullt av – innimellom de terapeutiske gullkornene som kan løse opp i fastlåste mønstre.

Siri Erika Gullestad har skrevet en engasjert, velinformert og håpefull bok. Hun lykkes i prosjektet sitt med å bevise at psykoanalysen stadig er relevant som mer enn en historisk kuriositet, og gjør samtidig kompleks teori tilgjengelig for den allmenne leser uten at det går på bekostning av det faglige nivået.

Vanlig ­ulykkelig. Psyko­analysen om et friere liv

En psykoanalyse for vår tid

Silje Bekeng-Flemmen

Ute i Nord-Atlanteren, over tretti mil fra land, ligger klippeøya Rockall, høy som en fireetasjes bygning, bebodd av sjøfugl. For Ambrose Bonnar, en godlynt fisker fra Donegal nord i Irland, symboliserer Rockall «pålitelighet, eiendommelighet og ren styrke». Men tråleren hans, den beskjedne Christine Dawn, når ikke ut dit, så han får aldri se klippene. Ambrose må nøye seg med fantasiens mytiske Rockall.

 er Ambrose ikke alene om i Donegal, når «Gutten fra havet» starter i 1973. Det er et levevis. «Finfint», sier innbyggerne til hverandre: 

«’Finfint’» var det vi sa for å vedgå at noe ikke var bra eller flott, samtidig som vi sa at det ikke var noe en kunne gjøre og ingen vits i å mase mer om det

Det «vi» som snakker her, foregir seg å være Donegals innbyggere, et kollektiv som fører ordet gjennom romanen til Garrett Carr. Vi-fortellere kan være gudsjammerlig irriterende, men i «Gutten fra havet» sitter det som en kule, i et sveipende, men likevel detaljnært og innlevd språk godt ivaretatt av oversetter Kirsti Vogt. Fra første side løftes leseren nennsomt inn i byen av det stoiske, men vennlige fellesskapet, inn i lukta av fisk og fuktige garn, diesel og smøreolje, sjøsprøyt og torv.

er et portrett av Donegal, så fargesterkt malt fram at man etter endt lesning kan sverge på at det lukter sjøsprøyt også av ens egne klær. Samtidig samles fortellingen rundt Bonnar-familien. De blir sentrum for oppmerksomheten etter at et ukjent spedbarn blir funnet flytende i en halv tønne ved stranda. Det er Ambrose Bonnar som tar beslutningen; hans egen toåring, Declan, er ute av sprinkelsenga, han tar ungen med hjem og satser på at kona Christine synes det er greit. Hun er av den tålmodige typen. Barnet får navnet Brendan.

«Hvorfor?» spør toåringen da han ser babyen.

Fortellingen velter så gjennom de neste par tiårene. Mens storpolitiske endringer utgjør et fjernt bakteppe, vokser guttene opp, økonomien blir trangere, det blir stadig vanskeligere å livnære seg av fiske.

Brendan. Det er mitt største ankepunkt mot boka, at det er vanskelig å gå med på at to småunger som vokser opp så tett, aldri på noe tidspunkt føler en nærhet. Apropos nærhet er det også øyeblikk der leseren holdes på så stor avstand at det går på bekostning av innlevelsen. Beboernes fraværende evne til å snakke om følelser kan kvele tilløp til genuin tilknytning. Som når Declan får tårer i øynene, moren ser på ham og erklærer: «Det der blir for mye».

Brendan forblir en gåte. I en periode som barn går han gatelangs og velsigner lokalbefolkningen. Men når han blir eldre og finner sin plass blant «de alternative», byens hippier, er det nesten så han skrives ut av historien. Viet vet ingenting om «de alternative».

Declan går i farens fotspor, men hater å fiske, han har et talent for kokkelering som ignoreres og latterliggjøres – Donegal-folka vil ikke ha persillekvaster og hvitløk.

Gutten fra havet

Donegals sønner

Kåre Bulie

Under lesingen av etterskriftet i Torgeir E. Sæveraas’ nye bok sperrer jeg for alvor øynene opp. Etter å ha sitert fra regjeringens ferske totalberedskapsmelding, blant annet om desinformasjon, skriver han: «Hva har det i et slikt perspektiv å si at enkelte norske forfattere i sin omgang med krigen og okkupasjonstiden forvandler litteraturen til et samfunnsundergravende instrument 

som til dels eksplisitt utfordrer nettopp de samfunnsfunksjonene som er nødvendige for å møte krise og krig på en god og hensiktsmessig måte?» 

Han fortsetter på illlevarslende vis: «Kan vi gjøre noe med det? Og 

I «Om krigen – og litteraturen» følger spørsmålene etter en 200 sider lang nedvurdering av den norske litteraturen om annen verdenskrig. Ifølge Sæveraas og hans brede pensel utgjør den «en historie om bortkastede muligheter og sløsing med talent».

 tekster han kaller samfunnsundergravende (bare Knut Hamsun og Dag Solstad utpekes eksplisitt), er uklart. Mye taler imidlertid for at flere forfattere på den radikale venstresiden rammes.

«Svaret på det siste spørsmålet kan sett fra visse synspunkter synes å være et opplagt ‘ja’, selv om den kunstneriske frihet må og skal bevares for enhver pris, uten at det nødvendigvis burde være i konflikt med et positivt svar på spørsmålene over», fortsetter Sæveraas kryptisk etter å ha spurt seg om noe bør gjøres med umoralen.

Om de angivelige samfunnsundergravernes skrifter bruker han dessuten uttrykket konspiratorisk anlagt. At forfatteren neppe kommer til å bli kulturminister, er jeg glad for.

 i historie med krigen som emne, og dette er ikke den første sakprosaboken hans om temaet. Utgangspunktet er da også interessant: Baksideteksten hevder at han «utforsker hvordan erfaringene fra krigsårene har nedfelt seg i norsk skjønnlitteratur – fra de første etterkrigsromanene til dagens prisvinnende bestselgere».

Blant dem som har støttet prosjektet, er Norges Hjemmefrontmuseum, og det Sæveraas først og fremst etterlyser, er moralsk klarhet: «Utgangspunktet for analysen må være den tyske okkupasjonsmaktens suverene maktposisjon, dens ideologi og vilje til maktutøvelse.» Tydelig avstandtagen er «den eneste gyldige posisjon».

Å utforske er for lengst blitt en klisjé i omtale av skapende virksomhet, men i Sæveraas’ tilfelle virker verbet særlig lite treffende. Det går lang tid mellom hver gang jeg støter på en så lite åpen og undrende stemme i tekst. Snarere er den preget av en mangel på tvil som får den til å virke dømmende. Sæveraas gir inntrykk av å vite langt bedre enn forfatterne som har diktet om krigen, hvordan de bør behandle den, og hva som skal være tillatt å si om den og ikke.

å vite bedre enn dem hva slags bøker de har skrevet: I så vel Karl Ove Knausgårds som Edvard Hoems tilfelle hevder han at det de kaller romaner, er sakprosa.

Sæveraas overbeviser hverken som stilist eller som litteraturkritiker.

Om ­krigen – og ­litteraturen

Historisk slakt

Mens jeg leste danske Helle Helles siste roman «Hey Hafni», søkte jeg på Internett etter dette merkverdige personnavnet, Hafni, og lærte av selveste Store norske leksikon at Hafnia er det latinske navnet på København (opprinnelig bare Havn). Dermed har Helle med to små ord pekt i retning av det danske, det engelske (

, og nettopp en pussig, uutgrunnelige språklek er denne snodige romanens fremste særtrekk. I årets roman har nemlig Hafni – som Helle-entusiaster vil huske fra «Hafni forteller» fra 2024, der hun, nyskilt, farter Danmark rundt på jakt etter højtbelagte smørrebrød – reist til det sørlige Storbritannia, nærmere bestemt badebyen Brighton. Hafni bader imidlertid ikke, men dansken hennes (eller i vårt tilfelle norsken, i Trude Marsteins lommekjente oversettelse) får skubbet seg mot det engelske i alt fra trøbbel med konsonant­opphopningen i 

 til flørt med en butikkekspeditør gjennom utveksling av bruddstykker fra Beatles-låta ‘Hello Goodbye’. Når en mann blir omtalt som «our Billy» av foreldrene, blir Our Billy navnet hans i boka. Alt her er skakt og rart, og ofte tar prosateksten avstikkere inn i nonsensdiktsjangeren:

i dette snåle universet da Hafni på første side får besøk av sin bror, og da taxisjåføren på flyplassen sier noe som ligner «Jack», blir broren hetende Jack resten av romanen. Hafni og Jacks forhold er ikke uten lyter og hakk, noe som – apropos ‘Hello Goodbye’ – lar seg illustrere av goddag-mann-økseskaft-aktige – og komiske! – samtaler som denne: «Jeg ringer til Elisabeth i kveld, sier Jack. Hafni sier: Ja, gjør det. Ja, det sier du, sier han, så enkelt er det ikke. Kanskje du har rett, sier Hafni, Jack sier: Du må alltid si imot.» Det ender med at Hafni drar alene for å besøke Virginia Woolfs hjem i nabolandsbyen, men det som var tenkt som en dagstur, viser seg å vare boka ut.

For Hafni roter det til. Hun går feil vei, misforstår veibeskrivelser, glemmer åpningstider, går av på feil busstopp, må overnatte. Det er etter hvert noe nesten Donald-aktig komisk over henne, der hun etter tur mister telefon, pengepung, veske og bærenett. Hun er sosialt klønete og setter seg i den ene for så vidt uskyldige, men pinlige situasjonen etter den andre – hun er kontinuerlig månebedotten, men hennes viming og surr har selvsagt en eksistensiell bunn: Dette er livet slik det framstår for henne på denne underlige kloden: Litt anstrengende, temmelig uhåndterlig, og sosialt sett lurer et bananskall rundt hvert hjørne. Med tanke på de britiske omgivelsene: Hafni er en slags eksistensialismens Mr. Bean. Og plutselig kommer det et nonsensdikt som med sin såre klang kanskje ikke er nonsens likevel:

Hey Hafni

Hello man, økseskaft!

Egon Låstad

Hvordan skulle det gått hvis ingen lyttet til den uskyldiges røst i H. C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær»? Dette skrekkscenarioet utbroderes i den tredje boken i Vegard Markhus lettlestserie «Alien i klassen». Hverken foreldre, lærere eller barna på skolen tror på hovedpersonen Ulrik når han hevder at skolens nye rektor er en 

. Snart er det Ulrik selv som står i skuddlinjen.

Forfatter og illustratør Vegard Markhus har siden debuten i 2008 laget flere sterke – og til dels sjokkartede barnebøker, med skrudd humor og dobbel bunn. Klassikeren «Timothy mister seg sjølv» (2010) handler om å falle i biter, for deretter å pusle sammen et nytt og bedre – og demonstrativt uperfekt selvbilde. «Det runde problemet» (2019) er enda mer grotesk, og følger en hodeløs kropp som blindt sparker ball med sitt eget hode. Løsningen kommer både tankevekkende og befriende i disse bøkene. Humoren peker mot et større alvor.

 Fake news» speiler forfatteren dagsaktuelle, internasjonale problemstillinger. Handlingen følger en forhenværende rektor som gjenvinner makten ved hjelp av bakvaskelser, trusler og sabotasje. Hans første ordre som skolesjef er å forby tegning, før han gir bokens helt skylden for å ha rablet ned skoleveggene. Ulrik reagerer med vantro: Han som aldri har tegnet utenfor streken en gang! Hjemme ender det med husarrest og stotring foran mor. I boken ser vi hvilken effekt trusler og kjeft kan ha på et barn: Ulrik fryser til og blir føyelig. Selv om han vil si nei, svarer han ja. I disse partiene er Markhus på sitt aller beste.

«Alien i klassen»-serien er lett å undervurdere på grunn av sin lettvinte form. Dette er heldigvis et bevisst grep. Bøkene følger en generisk dagboksjanger, med linjerte sider og amatøraktige tegninger – alt etter mal fra den amerikanske bestselgeren «En pingles dagbok». Markhus låner også stiltrekk fra den britiske arvtakeren «Tom Gates». Formen på disse bøkene er flåsete nok til å passere som underholdning, og fengende nok til å holde på leseren.

Markhus lavt og høyt. Eksempelvis kan man se på det pære­formede hodet til antagonisten som en hyllest til Honoré Daumiers berømte karikatur av Ludvig Filip av Frankrike slik det ble publisert i satirebladet La Caricature under tittelen ‘La Poire’ i 1831. Det opprinnelige fireruters tresnittet viser kongens gradvise transformasjon fra konge til en pære. I «Ulriks teikneskule» på siste side ser vi steg for steg overgangen fra pære til rektor.

 ikke bare sjangeren til å flette inn følelser og situasjoner som leseren kan kjenne seg igjen i, men gir også innblikk i andres reaksjonsmønstre. Mot slutten får vi eksempelvis vite at diktatoren Tor Denver har vært arbeidsledig siden forrige bok, og at han har isolert seg for mye. Dette er selvsagt ingen unnskyldning for oppførselen hans, men en kurant opplysning er det jo likevel. Problemet viser seg slik å kunne løses, ved å omplassere ham til en ny jobb. Tolker man Tor som en parodi på president Trump, er det både ironisk og oppmuntrende at håndsrekningen han til slutt får, gis av en migrant. I sin nye rolle legger Tor fra seg slipset.

Alien i ­klassen 3. Fake news

Alternative fakta

Emilie Johnson Godal

Omslaget er pent på Viktoria Lindbergs tredje novelle­samling. Mot den babyrosa bakgrunnen er et mykt stillbilde av blomster, og skriften er tidsriktig rød, for de som jevnlig titter innom motenettsider og blir oppdatert på de angivelige trendfargene som gjelder

. Det er nesten mistenkelig pent, og jeg tar meg i å møte en fordom om at det kanskje også er tomt? Men nei, fordommer har det heldigvis med å briste i møte med faktisiteter.

Det fremste adjektivet som derimot utpeker seg etter endt lesning av «Vokter over kroppens dal», er at det er stilsikkert. Fra det ytre til det indre. Den lille samlingen består av fem noveller. Så å si hver og en står godt for seg selv, men også godt i den større sammenhengen de inngår i. Kanskje litt i motsetning til menneskene man møter i tekstene; de står 

for seg selv, alminnelige og forvillede i den hverdagslige verden.

, ‘Festen for de andre’, møter man en voksen datter på nyttårs­aften. Noe har fått henne til å tenke tilbake på oppvekstens nyttårsaftener, som også var morens bursdag – en fødselsdag som alltid havnet i bakgrunnen av alle andres feiring. Kanskje synliggjorde nyttårsaften først og fremst at moren generelt havnet i skyggen, at hun var ensom:

Jeg tror du kjente lettelse da jeg fant ut at det gikk an å skjule fødselsdatoen på Facebook. ‘Det er bedre med ingen gratulasjoner enn påfallende få’, sa du. Slik fikk dagen isteden passere i stillhet. Festdagen du aldri kunne be noen til, siden alle var bedt til andre fester.

Morens mangelfulle nettverk rammer datteren, som blir fanget i en venninnerolle med en ulmende engstelse for hvorfor moren har så få. Kan det arves?

i Lindbergs samling er fortalt i tredjeperson og to med jeg-forteller. Uavhengig av denne variasjonen oppleves menneskene og konfliktene de står i nyanserte. Ikke med det sagt at man ikke kan le 

 dem, noen blir menneskelige symptomer på tidsånden, men de er like fullt forståelige.

Kanskje mest symptomatisk er læreren Synnøve i ‘Myrlendt landskap’, hvor også samlingens tittel er hentet fra. Mang en gang har hennes romantiske relasjoner havarert fordi hun viser seg å være en 

 i språkpolitiet, besatt av særlig «fitte» som skjellsord. På novellens nåtidsplan sitter hun på en buss for tog i retning Bergen, etter å ha mistet besinnelsen overfor skoleklassen sin fordi «hun hadde hørt en av guttene si til en av jentene 

fremført med et flir om munnen». Hvor mye har egentlig språket, og de forslitte uttrykkene som sirkulerer, å si for folks livsutfoldelse? Spørsmålet gjør seg gjeldende i alle novellene.

, ‘Dagen Diana døde’, går jeget tilbake til dagboksnotatene sine fra nettopp dagen tittelen viser til etter et radioinnslag 25 år etter tragedien. Det som kunne blitt fikst, blir heller en finurlig konkretisering av hvordan noen liv antar mytologiske høyder, mens andre forblir nede på jorda, før de legges under den: «Jeg kjenner plutselig en fysisk matthet, en avmakt overfor hvor mye hvert liv inneholder, og hvor lite av andres liv som blir husket av alle som et kollektivt minne.»

Novellene til Lindberg er tro mot øyeblikkene, det som kan skje og skjer en eller annen dag, og gjør at den dagen ikke ble som alle andre. Dermed kveler verken språkfilosofering eller kjønnstematikk drivet – det blir tvert om morsomt, og en gjennomgående spørsmålsstilling i tekstene åpner opp det kjente på nye måter. Hvis jeg skulle rettet pekefingeren mot noe, er det at det nevnte øyeblikket kanskje ikke er sannsynlig nok, ei heller for fiksjonen, i den siste novellen. En kvinne har reist til Buenos Aires for å fri seg fra sin egen bitterhet etter alvorlig sykdom, og plutselig er en gammel kjenning der.

Vokter over kroppens dal

Tro mot øyeblikket

På morgenen 7. oktober 2023 er Eli Sharabi hjemme i kibbutzen Be’eri, sammen med kona Lianne og deres to døtre, 16 år gamle Noiya og 13 år gamle Yahel. De vekkes av varsler om rakettangrep og setter seg i husets tilfluktsrom. På TV ser de at terrorister har angrepet nabobyen Siderot. Gjennom Whatsapp får de vite at terroristene er i kibbutzen deres. Og i Reim, i Ofakim, i Netivot, «hver eneste kibbutz i området».

Så knuses vinduet i trappa. Fem terrorister stormer hjemmet og drar familien ut i stua, som fortsatt er full av ballonger etter jentenes bursdagsfeiringer. Barføtt blir Eli dratt ut av huset. Han går umiddelbart i overlevelsesmodus, holder fast i tanken om at familien som blir igjen, er trygg, og samler seg om én oppgave: «å overleve, slik at jeg en dag kan vende hjem.»

 av de 251 gislene Hamas tok med seg inn i Gaza etter å ha drept 1200 mennesker. Han tilbringer som tittelen antyder 491 dager i Hamas’ fangenskap før han løslates. Memoarene hans ble gitt ut i Israel bare fire måneder senere. Sharabi er den første av de tidligere gislene som har formidlet opplevelsene sine i bokform.

Som fange har Sharabi noen fordeler: Han er kanskje bare en forretningsfører fra en fredelig kibbutz, men han kan arabisk og har militær bakgrunn fra den israelske etterretningstjenesten. I tillegg gir boka inntrykk av en person med ekstraordinær viljestyrke. Han forteller hvordan han fokuserer på å ivareta andre, mer sårbare gisler. En impuls som også bidrar til å holde ham selv i live: Han gir seg selv et mål.

Den første tiden holdes Sharabi i en familiebolig med ett annet gissel. Den bemidlede familien og vaktene – av Sharabi kalt Masken og Ryddegutten – behandler dem etter forholdene ordentlig. Hamas-­krigerne tror at det hele vil være over innen noen dager.

Sånn ble det som vi vet ikke. Sharabi flyttes ned i tunellene.

 nettverk av underjordiske tuneller står fram med klaustrofobisk gru i «Gissel». En endeløs, mørk labyrint av smale korridorer. Dypere, stadig dypere.

Sharabi stues sammen med en gruppe yngre gisler, flere av dem fra Nova-massakren. Den ene, Hersh, deler sin rettesnor: «Han som har et 

.» Sharabi mottar ordene som en gave: «Jeg har et 

. […] Jeg kan klare dette.» Gislene gir navn til alle fangevokterne, gjerne basert på utseendet og ikke uten humor. «Trekanten» får navnet sitt fordi han likner på sjøstjerna Patrick fra tv-serien «Svampebob Firkant».

Forholdene er kummerlige. Men når de flyttes til en ny tunell, blir det enda verre; ingen madrasser, ikke toalettpapir, uker mellom hver kroppsvask. Lenker. Det yngler av små, hvite mark. Det blir stadig mindre mat, spesielt til gislene, men også til fangevokterne. Sulten farger alt. Gislene krangler om smuler, men Sharabi knytter bånd til den følsomme unggutten Alon Ohel.

Gissel er en oppsiktsvekkende velskrevet bok.

Gissel. 491 dager i ­mørket

Ned i tunellene

Å få og oppdra barn kan gjere at du får eit nytt syn på kven du er som menneske og kva som har forma deg, og det er ikkje berre behagelege sanningar som dukkar opp. Eg trur det er ei slik sjølvgransking som går føre seg i samlinga av korte tekstar som utgjer den tredje romanen til Janne-Camilla Lyster. Kvinna som fortel har fått ein son med alvorleg, psykisk utviklingshemming, noko som får henne til å sjå hendingar og menneske i eige liv, og ikkje minst seg sjølv, på ein annan måte. Tittelen, «Et annet navn», viser til at ho og barnefaren ikkje synest namnet dei hadde tenkt ut passar til guten som blir fødd – han er ikkje ein kjenslevar «Ola», men ein høglydt og krevjande «Gustav». Det påverkar også identiteten til mora.

Lyster er dansar og poet med ei rekkje poesiutgjevingar bak seg. Årets utgjeving på 165 sider går inn i ein trend der romanane blir stadig kortare og meir fragmentariske i forma. «Et annet navn» er ikkje ei klassisk historie med fyldige personportrett og miljøskildringar, i staden sirklar forfattaren inn tematikken gjennom minner og observasjonar.

Under ein fjerdedel av sidene handlar om sonen og kva mora tenkjer og føler om han, men heile boka kretsar om spørsmålet som utviklingshemminga til sonen har gjort akutt: Kva er eit normalt liv? Mange av historiene handlar om folk som det på ein eller måte går gale med: onkelen som slår kona, naboguten som blir drapsmann, klasse­venninna med eit bein som er kortare enn det andre, studentparet som blir drepne på hybelen, doktorgradsstipendiaten som tar sjølvmord. Når forteljaren fortel om seg sjølv, er fokuset ofte på lite sympatiske sider, som at ho som barn var hemngjerrig og forakta veikskap.

 å samanlikne romanen med Lars Amund Vaages «Syngja» og Olaug Nilssens «Tung tids tale», som også handlar om å få barn som aldri vil kunne klare seg sjølv. Dei fortel meir samanhengande historier. Den mest påfallande forskjellen er likevel kor direkte, nesten brutalt, Lyster uttrykkjer sorga forteljaren kjenner over at sonen er fødd med utviklingshemming:

Om natta trodde kroppen min at jeg hadde mista ungen. At den som hadde ligget inne i magen, hadde dødd. For det var jo ikke han som kom ut, det var Gustav.

Den tradisjonelle førestillinga om «bytingen» ligg snublande nær, altså tanken om at et barn med feil og manglar ikkje er eins eige, men er etterlate av dei underjordiske som tok det friske menneskebarnet.

Det er bra at Lyster tør å ta opp noko så tabubelagt som å sørgje over barnet ein har fått. Eg veit ikkje om tekstane er basert på eiga erfaring, og tar meg i å lure: Er det greitt å skrive om eit så sårt tema viss ikkje? At problemstillinga dukkar opp, seier noko om kor dominerande det sjølvbiografiske har blitt i skjønnlitteraturen. Prinsipielt må det vere lov å nærme seg emosjonelle og tabubelagde emne gjennom research og empatisk innleving.

 spørsmålet saman med formspråket, nærare bestemt mangelen på ein utbygd fiksjon. Den fragmentariske, laust samanvevde komposisjonen av barndomsminne og observasjonar frå vaksenlivet ligg nær dagboka i uttrykket. Når eg til dømes lurer på kvifor det er relevant for tematikken at forteljaren har vakse opp i arbeidarklassen, så er det fort gjort å slutte at det må vere fordi forfattaren skildrar sitt eige liv.

Poeten Lyster uttrykkjer seg presist og gjer seg refleksjonar verd å stoppe opp ved. Likevel tar eg meg i å tenkje at det er noko lettvint ved denne forma. Eller kanskje heller: at det er for lett 

Bøker

Spenn

Uverdighet. Overlevelse i en ekstrem tid

En ny verdensorden. Maktens triangel

Ømhet og forferdelse

Vera

Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis

Krigens laboratorium

Oroppa

Over mitt lik

Vanlig ulykkelig. Psykoanalysen om et friere liv

Gutten fra havet

Om krigen – og litteraturen

Hey Hafni

Alien i klassen 3. Fake news

Vokter over kroppens dal

Gissel. 491 dager i mørket

Et annet navn

Bestefar Vincenzo og meg

Himmelbrann

Etterlatt bagasje

Energirevolusjonen

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

Skam

Spenn

Uverdighet. Overlevelse i en ekstrem tid

En ny verdens­orden. ­Maktens triangel

Ømhet og forferdelse

Vera

Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis

Krigens ­laboratorium

Oroppa

Over mitt lik

Vanlig ­ulykkelig. Psyko­analysen om et friere liv

Gutten fra havet

Om ­krigen – og ­litteraturen

Hey Hafni

Alien i ­klassen 3. Fake news

Vokter over kroppens dal

Gissel. 491 dager i ­mørket

Et annet navn

Bestefar Vincenzo og meg

Himmelbrann

Etterlatt bagasje

Energi­revolusjonen

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

Skam

En ny verdensorden. Maktens triangel

Krigens laboratorium

Vanlig ulykkelig. Psykoanalysen om et friere liv

Om krigen – og litteraturen

Alien i klassen 3. Fake news

Gissel. 491 dager i mørket

Energirevolusjonen