Emilie Johnson Godal

#fff

Robuste barn, forsømte fødende kropper, 

, ropene om demografisk krise, kjønnsroller og oppdragelsens altoppslukende krav; Kamilla Danielsens andre bok henleder tankene til en rekke temaer som river i offentligheten, slik debut­boken «Diskomus på venteværelset» (2023) også grep inn i et da pågående ordskifte om (paradoksalt utilgjengelig) kjærlighet i konsumets tidsalder. På tross av den nesten påtrengende aktualiteten som hefter ved «Andres barn», oppleves den lett og genuin.

Jeget, Iselin, henvender seg i brevform til «bonusdatteren» Oda, lenge etter at det ble slutt mellom Odas far og henne selv da Oda var barn. Da Iselin møter André, er hun 39 år og barnløs. Iselin har en liste med grunner til at hun ikke vil bli mor, en liste verken Oda eller leseren skånes for, for som romanen ettertrykkelig understreker: Å ikke ville bli mor er avgrenset til nettopp morsrollen. Slik settes spørsmålet om frivillig barnløshet i spill. Kan man som kvinne spille ut en annen rolle i barnets liv enn morsrollen? I brevene til Oda reflekterer Iselin over slike spørsmål: «[…] uansett hvor lite jeg vil eller ønsker det, så kommer folk til å se på meg som en bonusmamma».

 med en fars forventninger, ha hans frihet: «En mor som ikke klarer å trøste barnet: en dårlig mor // En far som ikke klarer å trøste barnet: en fortvila far». Iselin har en skjematisk oppfatning av rollegalleriet som må fylles i oppdragelsen av et barn. Derfor er André perfekt: «Dette falt jeg for ved faren din: at han var mor.» Odas biologiske mor dro da Oda var rundt tre. Hun utgjør en projeksjon for Iselin, speilbildet som i motsetning til henne fødte, men i likhet med henne heller ikke ville ha morsrollen: «Moren din elska deg i begynnelsen, helt til du beit henne til blods i brystvorta og hun ble minna på at hun var kvinne, at hun pleide å ha en selvstendighet, før du ble til i kroppen hennes».

belegg for det, har jeg inntrykk av at det de siste årene har utkrystallisert seg en litterær tendens til å utforske kvinnens kroppslige omkostninger ved å bli mor. Et slags oppgjør med likhetsfeminismen, uten at det nødvendigvis ropes om mindre permisjon til fedre. Bare en våkenhet overfor at det ikke er et «vi» som, tross alt, er gravide, og at det er underkommunisert hvor 

 denne erfaringen kan oppleves. Noen eksempler er å finne i forfatterens sluttnote til leseren av «Andres barn», som «tips til videre lesning». Her er blant annet feministisk sakprosa, skjønnlitterære verk om sulten etter barn og depresjonen som kan følge av å få eller ikke få det.

Danielsen føyer seg inn i denne litterære tendensen, men på befriende vis. Først og fremst fordi romanen er morsom. Det er en vitsete humor som jevnlig avløser trykket, avvæpner kjønnskampen eller alt som står på spill gjennom en barndom: «På Mallorca dør tjuefem turister i året fordi de faller fra balkonger i fylla. Det er vel noe sånt han vil at du skal unngå i fremtiden». Dernest fordi Iselins kropp ikke har stått på spill på samme måte som en biologisk mor sin. Hun er uforpliktet, «kun» bundet opp av samvittighet overfor familien hun er sluppet inn i.

 lekse opp feministiske innsikter om «transgenerasjonell arv», «Det tredje skiftet og The Mental Load», oppleves det performativt, som et teatralsk nei til omgivelsenes (angivelige) forventninger og blikk. Jeg tror på at det utgjør brennende grunner til at hun har forblitt barnløs, samtidig som det virker som intellektuell lekenhet og forsøk på å finne tilhørighet i kvinnesaksfellesskap. I underteksten er noe viktigere, mer håndgripelig, noe som gir romanen følelsesmessig tyngde: Iselin har mistet et barn, Oda. Kanskje var hun ikke hennes, men hun elsket henne, og hun trengte henne: «du var den første på veldig lang tid som var villig til å ta imot all den ubrukte omsorgen som fantes inni meg».

«Andres barn» overlater dermed ikke leseren bare til å ta stilling til et feministisk ståsted. Den er tankevekkende og underholdende, litt lurvete og tvetydig, og tilslutter seg en litterær tendens, men på et ironisk og respektfullt vis om hverandre. Det blir forfriskende lesning.

#000

Andres barn

Morskvaler

Even Teistung

Den utbredte usikkerheten som fulgte tildelinga av Nobelprisen i litteratur til Han Kang i fjor, om hvorvidt hun egentlig fortjente den i det hele tatt, vitner om både kritisk forutinntatthet og manglende lesning. «Levende og døde», hennes roman om Gwangju-massakren i 1980 og dens ettervirkninger i Sør-Koreas historie, er ganske enkelt en av de sterkeste bøkene jeg noensinne har lest, og gjør henne alene prisen verdig. At hun ellers framstår ujevn, er sin sak – jeg har alltid tenkt at noe sannsynligvis blir borte i oversettelsen – men det faktum at hennes forrige roman oversatt til norsk, «Leksjoner i gresk», så vidt jeg kan telle bare fikk én eneste anmeldelse (her i Klassekampen, hvor ellers?) forteller meg at vi som kritikerstand, og som lesere, ikke helt vet hvordan vi skal forholde oss til dette forfatterskapet, og dermed velger å la være.

Når Pax nå utgir sin sjette Han-bok i norsk oversettelse, den korte samlinga «Fire fortellinger», dykker jeg ned i den og leser den ut på én kveld i mer eller mindre ren litterær glede. Han Kang er en fabelaktig forfatter, og jeg blir påminna en håndfull kvaliteter som hennes sterkeste tekster deler: først og fremst den florlette prosaen, som oversetter Jarne Byhre gjengir med stadig sterkere språkfølelse, deretter den voldsomme intensiteten hun konsentrerer omkring tablåene som ofte utgjør sentrum i tekstene hennes – et blåmerke, en sykkeltur, en vrikket ankel – og til sist, et element jeg først blir ordentlig oppmerksom på når jeg leser årets bok, nemlig 

. Man skulle tro at Hans prosa, som borer i tap, traumer og menneskelig ondskap, og attpåtil på en måte som gjerne omtales som «stillferdig», ville være gravalvorlig, men nei: etter hvert finner jeg meg selv humrende over de sutrete, passe misogyne mannsfigurene som befolker tekstene hennes.

 som utgjør årets bok, er den første, ‘Min kvinnes frukt’, den suverent beste. Så vidt jeg har skjønt stammer den fra år 2000, og er altså en tidlig tekst i forfatterskapet – Han debuterte i 1993 – og den begynner slik: «Første gang jeg så blåmerkene på min kones kropp, var i slutten av mai». Derfra vever hun en fortelling om en overarbeida, muggen mann og hans kone, hvis blåmerker ikke går vekk og snart brer seg over hele kroppen. ‘Min kvinnes frukt’ er en åpenbar forløper til Hans internasjonale gjennombrudd, «Vegetarianeren», og den jobber med tilsvarende motiver – helt ned i similene. Ektemannen omtaler konsekvent sin kone med variasjoner over grønnsakbeskrivelser: kinnene ligner «eplekart som akkurat begynte å rødme», midjen «hadde vært smidig som stilken på en ung søtpotetplante», håret hennes er «tørt og stritt som tørkede reddikblader». Og sannelig, gradvis forvandler kona – som på et tidspunkt sier at hun «har lyst til å leve livet uten å slå rot» – seg til en plante. Hvor merkelig det enn er, lar Han teksten dvele i de små endringene og i erindringer heller enn store fakter. Fortelleren kommenterer: «Hun hadde aldri vært vakrere».

Men hva skal det bety? Hvordan skal man forstå konas forvandling? Er den patriarkalsk underkastelse (han ønsker å være hobbygartner, og nå kan han 

henne!), transformativ frigjøring eller guddommelig straff i arven etter Ovid? Flukt eller fengsel eller noe helt annet? Teksten røper ingenting, den dveler bare i det uforklarlige, forteller det så tilforlatelig som alt annet. Det er en suveren tekst, uforglemmelig i sin enkelhet.

dette med humoren, som kommer til uttrykk i fortellerens toskete syn på verden. Når han tenker på sin kones frihetslengsel, og på at hun likevel forble hos ham, skriver Han:

Hadde friheten hun drømte om, hatt noen reell betydning for henne? Ettersom hun kunne gi slipp på den så lett, gjettet jeg på at den egentlig ikke hadde vært så viktig. Jeg syntes at planene hennes var barnslige, uvirkelige og romantiske fantasier. Senere innså hun dette selv, og jeg følte meg rørt og stolt da jeg gjettet meg til at innsikten til en viss grad kom fra meg.

En mann som tenker slik, og i neste avsnitt sammenligner sin kones skuldre med «visne kinakålblader», bør man på generelt grunnlag ta med noen klyper salt. Men blandinga av det latterlige – for han er jo en tosk! – og det ubehagelige i at Han så å si ikke slipper konas stemme til – slik Yeong-hye i «Vegetarianeren» også konsekvent sees gjennom andres blikk – skaper et kritisk bilde av den ensomheten forfatterskapets kvinner svært ofte finner seg fanga i: De er låst i et samfunn som heller vil se dem som planter enn mennesker.

 (hvis proveniens jeg ikke har klart å oppspore – her skulle jeg ønske forlaget hadde tatt seg bryet med et kort etterord) er ikke like sterke, men de bidrar alle til å utvide forståelsen av forfatterskapet. I den andre, ‘Europa’, skriver Han: «De fleste lever sitt liv uten å endre verken farge eller form i særlig grad, men noen mennesker bytter kropp gjentatte ganger». Det framstår for meg som et credo for forfatterskapet som helhet, for forvandlinga, enten den er rent fysisk eller symbolsk og metaforisk, er blant de helt sentrale motivene i alle bøkene jeg har lest av Han.

Og derfor er det kanskje at det gjør så sterkt inntrykk når jeg i den siste fortellinga, ‘Ni historier’, leser om en ung jente som river opp foten på en tornebusk mens hun sitter bakpå en ung gutts sykkel, og Han skriver om selve denne erfaringas forvandling:

Fire fortellinger

Forvandlingens kunst

Joakim Kjørsvik

Slampoesien oppstod på Chicagos barscener på midten av 1980-tallet, men den litterære tradisjonen strekker seg bakover til beatpoetene på 1950-tallet og svarte jazz-poeter på 1920-tallet. Slampoesien er først og fremst en diktform som skal leses høyt, bli fremført på en scene, gjerne et utested med alkoholservering i en konkurranse med andre poeter. Fremførelsen og stemningen i salen veier tungt for hvordan diktet oppfattes, rent litterært. Slampoesien gjør seg sjeldent særlig godt mellom to stive permer. Likevel finnes det hederlige unntak … og så finnes det Anne Elvedals «De som dreper på en mandag

Elvedal har bakgrunn som krimforfatter og manusforfatter, og forsøker i denne samlingen å forene krimsjangerens mørke univers med slampoesiens rytmiske, ofte humoristiske uttrykk. Ambisjonen er i utgangspunktet interessant: En krimnovellesamling i diktform er et originalt grep. Med 15 ulike historier møter vi et bredt persongalleri bestående av seriemordere, selvmordere, konemishandlere og hevnere, fremstilt med en tydelig hang til det groteske og absurde. Men det er dessverre også her svakhetene melder seg, både i innhold og form.

 i stor grad på humor som virkemiddel, men dette krever presisjon, timing og språklig teft. I «De som dreper på en mandag» uteblir alle tre. Nødrimene står i kø, og det virker til tider som om rimet får bestemme handlingsforløpet, snarere enn at historien finner sin naturlige rytme. Diktene oppleves som flate, påtatte og overforklarende, og den satiriske snerten som kunne ha reddet dem, glimrer med sitt fravær: «Han var raus med ros, kos, han var viril, virtuos,/hun lot seg blende, falt over ende. Herlighet!/så sulten hun var på kjærlighet,/begjærlighet, han ga henne alt hun trengte,/ de stengte verden ute, …» Og så videre, og så videre.

 en høy grad av teatralskhet og patos, og fungerer som nevnt ofte best i samspill med et engasjert publikum og et glass i hånda. Det tok jeg med i betraktningen da jeg åpnet boka. Likevel er det vanskelig å se for seg at disse tekstene ville fungere bedre i fremføring. Et forsøk på høytlesning for en gruppe venner endte i pinlig stillhet, og etter hvert høflige, men tydelige oppfordringer om å legge boka bort.

Elvedal skal ha anerkjennelse for forsøket på å fornye krimsjangeren gjennom slampoesien. Dessverre står det litterære resultatet til stryk. Når både formen og innholdet svikter, hjelper det lite at boka er illustrert av selveste Knut Nærum, tegningene klarer ikke å redde helheten.

«De som dreper på en mandag» er et bevis på at det å være original ikke er det samme som å være god. Det skrives dårlige bøker hver dag, det er i seg selv ikke bemerkelsesverdig. Det som derimot er forbløffende, er hvordan denne samlingen har funnet veien gjennom forlagets kvalitetskontroll og endt opp i bokhandlene.

De som dreper på en mandag

Kriminelt dårlig

Tom Egil Hverven

Andre del av Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» starter i juni 2025, med samme detaljrike intensitet som første del, som kom i fjor. Romanene utgjør en grundig undersøkelse av hva det å fortelle egne historier betyr for enkeltmenneskets mulighet til å finne en plass i det norske velferdssamfunnet. Slik verden ser ut nå, imidlertid, idet klodens ressurser snart er brukt opp, viser bøkene indirekte svakheter ved å begrense seg til analyse av klassemotsetninger.

I «Arbeidarhjerte 2» mister Trond fotfestet, både i jobben som byråkrat i UDI, som vikarlærer, og i samlivet med kona Therese og deres to døtre. Trond kommer fra arbeiderklassebakgrunn i Namsos, med farfar og far ved sagbruket, oppvokst under den kalde krigen. Han flytter til Trondheim, utdanner og gifter seg inn i middelklassen. Etter den lovende første delen skrev jeg at «Tronds refleksjoner over klassereisen han har foretatt, er knyttet til konkrete observasjoner, ikke til luftige ideologiske posisjoner». Andre bind, som ikke er noe dårligere, går nærmere inn på nettopp ideologi. Tronds far var kommunist og ble overvåket av etterretningstjenesten. Han fikk utdelt mappa si i 1997. En viktig del av romanen utforsker konsekvensene av overvåkningen for familien, for forholdet til kolleger, naboer, venner og bekjente som har stilt seg til rådighet for E-tjenesten.

 samtidig som han gjengir familie og venners historier. Selv blir han en del av ironigenerasjonen på 1990-tallet, inspirert av postmoderne estetikk og tv-programmer som Lille Lørdag, Åpen post og Ut i vår hage. Faren skjønner ikke humoren, han mener den sparker nedover. Trond ser at den fanger en ny tid, hvor Norge er forandret. Nye underholdningsformater tar for gitt at samer og innvandrere har selvironi – ved å inkludere dem. «Arbeidarhjerte 2» er formet som en rekke tilbakeblikk fra 2025, der Trond ser sin generasjons ironi på avstand. En sentral person er bestekompisen Bjørn, som Trond har kjent siden ungdomstida. Tidlig i romanen nevnes en samtale på en av de nye, eksklusive restaurantene i Trondheim, en av romanens mange effektive tidsmarkører omkring årtusenskiftet. Samtalen med Trond og Therese på restauranten, der Bjørn kommer med kraftige utbrudd om politiske spørsmål, nevnes flere ganger før den gjengis fyldig mot slutten.

Innen romanen kommer så langt, fletter den inn referanser til «Arild Asnes 1970». Trond leser Dag Solstads roman som uttrykk for «behovet for å gripe si eiga tid, kople seg på og vere i samtida». Over femti år etter at den ble utgitt opplever han fremdeles romanen som relevant. Tronds assosiasjoner går til Erlend Loes roman «L», der hovedpersonen har liknende lengsel etter å være del av et større fellesskap. I «L» er alle store samfunnsmessige oppgaver tilsynelatende fullført, alt er gjort og oppdaget. For Trond blir Loes bok fra 1999 en påminnelse om hvor fjernt og fremmed 1990-tallet virker, sett fra 2020-tallet. Samtidig vekker begge romanene erkjennelsen av at Trond mangler en oppgave, et fellesskap, en virksom fortelling, her og nå.

bakgrunnen Bjørns utbrudd på restauranten vekker gjenklang hos Trond. I et av de siste kapitlene, ‘Fine dining’, sitter de tre endelig på restauranten. Ingeborg, Bjørns kone, er ikke med. Hun er alvorlig syk av kreft. Bjørn er sliten, han vil ikke snakke om sykdom. Samtalen stykkes opp, slik den blir på slike restauranter, av grundige beskrivelser av mat og vin. Trond minnes en foreleser som på 1990-tallet hevdet at det ikke lenger finnes noen arbeiderklasse i Norge. Trond forteller at han den gangen ikke tok ordet for å si det opplagte: Hans familie finnes. Trond innser at han likner moren, som ikke vil innrømme at hun er en del av arbeiderklassen. I middagen innvender Bjørn at morens holdning er mulig å forstå, i lys av at norske politikere i hele etterkrigstiden har tonet ned alt snakk om klasse. Det har vært viktig for å bygge velferdsstaten: Arbeiderklassen var nødt til å få med seg middelklassen. Sosialdemokratene i nordiske land skjønte det, hevder Bjørn. De konsentrerte seg om det samlende, ikke det splittende. Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt, derfor er det viktig å samle seg om universelle ordninger, som opprettholder skatte­viljen, ønsket om å bidra til fellesskapet. Kulturkriger bunner i konflikter mellom klasser, mener Bjørn. De virker splittende, og de eneste som tjener på dem er de rikeste.

 danner en mørk klangbunn for Bjørns utbrudd, slik Trond forstår ham. Hvis høyresida vinner fram med privatisering, for eksempel av helsesektoren, blir Norge et nytt USA, mener Bjørn. På et annet nivå svever eksklusiv mat og lyse viner over samtalen, og danner en elegant, komplisert ironi, med utstuderte detaljer. Samtalen om en nødvendig forsoning mellom arbeiderklassen og middelklassen får en virkning for Trond, som har strevd med å finne ut av hvem han er, mellom røttene i farfars og fars arbeiderkultur og den kulturmiddelklassen han som voksen blir en del av, gjennom utdanning og giftemål.

Samtidig får jeg ikke Bjørn og Tronds resonnementer til å gå opp, sett i lys det omfattende naturtapet Carl Frode Tiller har skildret i foregående bøker, som romanen «Begynnelser» og diktsamlingen «Det framande landet». Hvordan sikre velferd og framgang når naturgrunnlaget brukes opp og klodens klima raseres? Skal 

 sikres, må den gjelde alle bankende hjerter, all strømmende sevje i et mangfold av levende organismer. Serien «Arbeidarhjerte» får kanskje flere bind?

Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt.

Arbeidar­hjerte 2

Alle hjerter skal med

Det ligger kanskje i sakens natur at en roman om en hemmelig sabotasjeaksjon der så å si all direkte kommunikasjon foregår gjennom tarmsystemet til en prestegårdsbikkje, vil være langsom. Behøver det av den grunn å være et problem? Nei. Men jeg mener langsomheten er en utfordring i Eirik Ingebrigtsens «Konglefall». La meg forsøke å forklare hvorfor.

 over den første desemberuka i året 1942: Norge er okkupert, og i den fiktive grenda Sjuskog er tre menn i ferd med å gjennomføre en snedig sabotasjeaksjon mot den lokale tyske kontingenten. De tre herrene – bonden Eilert, trevarefabrikanten Anton og presten Milton – følges i hver sine kapitler, de to første i tredjeperson, Milton i førsteperson. Svært kort fortalt innebærer sabotasjen å bruke naturen, grantrærne selv, mot fienden: rotnettverket binder trærne sammen, og ved å manipulere enkelte trærs sukkerinnhold, ved å gi grantrærne føling, som Eilert sier, kan de konstruere et sinnrikt, naturlig alarmsystem – et konglefall – for å beregne nøyaktig når de skal sprenge den lokale brua, med okkupantene oppå.

Dette er romanens plot: Tre menn og en bro som skal sprenges så fort konglene ramler på Eilerts bølgeblikktak. Det er en fabelaktig idé som bare delvis funker, og dette «delvis» kommer av at romanen følger handlinga kronologisk, dag for dag, gjennom hvert enkelt perspektiv. De tre har sine hverdagsrutiner og verdslige problemer: Eilert har hesten Akar, en symboltung naturkraft av et dyr som setter ham i klinsj med de lokale okkupantene; presten Milton er full av faen på okkupasjonens vegne, samtidig som kona Borgny viser tegn til tidlig demens; Anton, på sin side, er ungkaren som driver treforedlingsfabrikk på dagen og maler myr om natta, et spor jeg har vanskelig for å forstå hvorfor er med i teksten. Dessuten planlegger de å smugle en tysk jøde, Adler, opp til grenda: han skal undersøke grantrærne for å kvalitetssikre sabotasjeforberedelsene.

som skjer i «Konglefall», men det skjer svært langsomt. Ingebrigtsens stil veksler mellom korthugde, mutte dialoger og lengre, lett omstendelige skildringer av tankerekker og stemninger. Dette siste er blant romanens fremste kvaliteter: den sterke fornemmelsen av sted, av desemberkulde, bakker, trær, veier og myr. Men oftere er følelsen av manglende framdrift påtakelig. Hverdag er hverdag, og under trykket av en kommende eksplosjon er det som om de hverdagslige syslene – samtalene på fabrikken, Miltons indre monologer om sin kones sykdom, hellinga av melassevann på granrøtter – haler tida enda lenger ut enn nødvendig. At det kan være en 

framstilling av okkupasjonens egen temporalitet, en tid hvor enhver åpen ytring er livsfarlig og absolutt alt står på spill, endrer ikke på at å lese time-for-time-skildringer av venting og planlegging og pusling (og korte meldinger sendt i pølsesnabber gitt til prestens hund) ganske enkelt blir trøttende.

Til det langsomme tilhører dessuten at Ingebrigtsen liksom holder igjen prosaflyten; teksten lugger litt, sannsynligvis med vilje. Det er først mot slutten at «Konglefall» virkelig treffer tonen. Når tidspunktet for sabotasjen nærmer seg, slipper forfatteren løs sitt språklige trykk. Borte er de korthugde samtalene og det langsomme, gnagende tempoet. I stedet følger lange, slyngende, messende setninger som framviser det jeg har savna de første 200 sidene: rytme, tempo, klang – et musikalsk og kunstferdig språk som utgjør den fremste attraksjonen ved Ingebrigtsens tekster, rett og slett fordi det er jævlig bra, kanskje særlig i de to prekenene Milton holder. Her kommer romanens viktigste temaer – mot, fellesskap, erindring, handling – til syne, klart, tydelig og kraftfullt.

Konglefall. Ein sabotasje

Langsom eksplosjon

Simen V. Gonsholt

Det er etter hvert mange norske influensere som har skrevet egne bøker, men det er ikke skrevet fullt så mange bøker 

 dem. «De blander seg inn i alt mulig og utkonkurrerer både pressen, forskere og myndigheter som kilder folk gidder å høre på», begynner Carline Tromp: «Hvor kom alle influenserne fra, hva driver de med, og hvorfor er alle så intenst opptatt av hva de mener og tjener?» Dette er spørsmålene den nederlandsk-norske kritikeren (blant annet her i Bokmagasinet) konsentrerer seg om i sin tredje bok «Forført», for med det å fortelle «historien om hvordan influenserne fikk verden til å klikke», som undertittelen lyder. Det er imidlertid ikke fritt for at «Forført» til tider minner mer om en bok om internett, sånn generelt.

På side 86 trekkes Harvard-professoren Shoshana Zuboff og hennes begrep «overvåkningskapitalisme» inn. På side 87 kommer den bokaktuelle blogger-aktivisten Cory Doctorows forfallsteori om «enshittification», eller 

, i Tromps oversettelse. På side 116 dukker salig René Girards mimesis-hypotese opp.

Ingenting av dette er irrelevant for å forstå influensernes makt over sinnene, men det er ikke akkurat ubrukte forklaringsmodeller i den senere tids norske teknologiessayistikk, heller. Desto mer forfriskende er det at Carline Tromp deretter går over til å snakke om den tyske forfatteren og gamle norske bokklubbfavoritten Siegfried Lenz, nærmere bestemt hans idéroman «Forbildet» (1973), hvor en av karakterene etter Tromps mening uforvarende forutser influensernes komme når vedkommende foreslår at bare «et forbilde som det står strid om, kan bli et forbilde for moderne mennesker.» Siegfried Lenz, altså! Herfra kan hva som helst skje, tenker man plutselig.

: Tromp avstår fra en endelig definisjon, utover at en influenser er en nettpersonlighet som «selger» et eller annet, være seg et produkt, budskap eller bare seg selv. Du har for eksempel bokinfluensere, helseinfluensere, finfluensere og matinfluensere; noen er nanoinfluensere (mindre enn 1000 følgere i sosiale medier), noen få er megainfluensere (den for min del ukjente reisebloggeren Helene Myhre, med over én million følgere på Instagram). «En utfordring med å skrive om dette landskapet er at ingen av oss ser det samme», påpeker Tromp: «Mine influensere er ikke dine influensere.» Men et orienteringspunkt man ikke kommer utenom i det norske influenserlandskapet, er Vixen Awards. Den årlige bransjekåringen symboliserer både i hvilken grad influensere har utkonkurrert tradisjonelle medier, i og med at prisen er kalt opp etter et magasin som ikke lenger fins, og hvor mye industrien har vokst, siden kåringen nå består av hele 17 priskategorier. Her foregår også mye av bokens reportasjevirksomhet, som leder til noen kostelige, men ikke utmalende miljøskildringer – Carline Tromp er norrønfilolog og ikke sosietetskronikør à la Tom Wolfe i bunn.

dybden på de jevnaldrende Vixen Awards-grossistene Emilie (Voe) Nereng og Sophie Elise (Isachsen), og den nærmest dialektiske prosessen dem imellom: Begge startet opp som såkalte rosabloggere, med offentlige tenåringsdagbøker som etter hvert også fremsnakket sponset innhold. Men mens Nereng, slik Tromp ser det, aldri har prøvd å bli noe annet enn en «norsk 

», var Sophie Elises blogg delvis en motreaksjon på hva hun oppfattet Nerengs for perfekte fasade: «Vi skjønte det måtte være noe fucked up med den lille cheerleaderen der», skriver hun i en av sine bøker. Selv sto Sophie Elise frem med hva Tromp karakteriserer som en «komplisert og potent cocktail av skam, usikkerhet og oppmerksomhetsbehov», som ble «en viktig driver for influenserkulturen som vokste ut av bloggene».

 i «Forført» noe partikulære – Tromp følger særlig en hageblogger, en vegetarmatinfluenser og Klassekampen-journalist Jo Røed Skårderud, som har lansert seg som politisk tiktoker – og miljøene hun oppsøker, er knapt heldekkende for feltet: I et kapittel som foregår på Influenser- og sosiale medier-konferansen til fagbladet Kampanje, bemerker hun at hun «er langt fra Andrew Tate og mannosfære-guruer». Denne avstanden er egentlig gjennomgående – vi «har» ikke Oskar Westerlin etter denne boken. Men Carline Tromp kan heller ikke anklages for berøringsangst overfor den såkalte mannosfæren, i og med sine to foregående bøker «Kulturkrig» (2022) og «Tilbakeslaget: Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett» (2022). Sånn sett er «Forført» som avslutningen på en løs trilogi, som gir et veldig verdifullt bidrag til å forstå hvorfor personer det er strid om – for nå en siste gang å trekke inn Siegfried Lenz – blir forbilder for moderne mennesker.

Carline Tromp er kritiker i Bokmagasinet. Boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker.

Herfra kan hva som helst skje, tenker man plutselig.

Forført

Under innflytelse

Tora Sanden Døskeland

Hva vil det si å være pårørende til en mor som er så syk at 

 etter hvert blir hennes fremste karaktertrekk?

Gjennom korthugde observasjoner forteller Andreas Øverland i sin debutbok om et mor-sønn-forhold der alt henger sammen med alt: psyke, penger og pårørende, systemsvikt og organsvikt.

Som Øverland selv har sagt i intervjuer, har boka utspring i tekster han skrev til sin egen mors begravelsesseremoni. I boka har tekstene beholdt det muntlige og Øverland gir i tillegg plass til sms-er, linker, litt skrivefeil og slang, en Finn-annonse og detaljer fra morens leilighet. Kanskje er det nødvendig å insistere gjennom slike elementer på at dette er 

, nettopp fordi morens liv og død har få vitner. «Jeg var ikke der

, sier jeget. Men hvem var til stede i et liv ingen så? Leiligheten var der. Puten og sengen, veggene. Jeg-et «[…] lurer på om madrassen / savner henne / Er den kald?»

 blir mellommenn i sønnens forsøk på å nærme seg en utilnærmelig mor. Spørsmålet er om leseren hadde fått komme tettere på uten madrassen som støtdemper.

Rotet i leiligheten på Haugerud tar overhånd; mellom størknede skiver, piller, poser med brukte bleier, lapper med passord og bestikk ligger også boka «Tenk deg frisk». Det er til å både humre og bli betuttet av, men de galgenhumoristiske poengene lander litt for ofte plumpt i siste setning: «Hun la ned mer enn 10 000 timer /på å øve på å dø /Jeg var som sagt ikke der/ så jeg får anta / at hun besto med glans». Den lakoniske tonen gir en overflate det er vanskelig å trenge gjennom.

 og nedrige i morens forfall er et godt utgangspunkt for å bevege seg inn i både spørsmål om klasse, sykdom, skam og den voksne som må tas hånd om av sitt barn.

Øverland er best når han lar sønnen vise både sårhet og avsky for det skitne og uverdige ved morens skjebne, samtidig som han ser moras selvstendighet og standhaftighet. Det er de to mot verden, i en leilighet som blir trangere og trangere.

Tekstene er nummerert, mange av dem titulerte, men henger sammen som én fortelling. De er ofte ikke sterke nok til å bli lest som enkeltdikt, og er avhengig av rammefortellingen. Samtidig beveger Øverland seg såpass fritt mellom stiler og perspektiver at resultatet ikke blir et snakkesalig poetisk vitnesbyrd. Tekstene blir i stedet stående som en rekke forsøk på å nærme seg en utilnærmelig mor.

Jeg vet ikke, jeg var ikke der

Er mor død

Mímir Kristjánsson

En sønn har lovet sin demente far å ta ham med ut til familiehytta før han skal dø. Uten innlagt strøm eller vann skal de to tilbringe en måned ute i det sørlandske havgapet, alene med hverandre. Slik er utgangspunktet for Birger Emanuelsens nye roman «Odysseen». Det er en håpløs idé han har fått, denne sønnen. Er det virkelig trygt å ta med seg en dement mann ut på en gammel hytte på denne måten? Nei, mener både søsteren hans og sykepleierne hun sender på sporadiske besøk ut i skjærgården. Men et løfte er et løfte, og sønnen har lovet faren at han skal få komme ut hit i omgivelsene han elsker, framfor å bli stengt inne på det han kaller «forglemmegeiavdelingen» på sykehjemmet.

Som sønnen sier: «Jeg orker ikke å se ham på et hjem. Jeg orker ikke å komme så sjelden på besøk. All den dårlige samvittigheten.»

 er gjerne en kamp mot kjedsomheten. Derfor er også min erfaring at det er vanskelig å skrive om langvarige sykdomsforløp uten at det blir kjedelig. Uten å røpe for mye kan jeg avsløre at Emanuelsens odyssé ikke når de samme episke høyder som Homers originale. I den grad vi har å gjøre med en reise i det hele tatt, er det gjennom mimring og tankesprang. Sønnen har riktignok til hensikt å lese «Odyseen» for sin far, men dette påfunnet virker det nesten som Emanuelsen glemmer i løpet av boka (jeg glemte det i alle fall i løpet av lesningen).

Å ta seg av syke og gamle hører til det feminine. Både i hjemmet og i velferdsstaten er det kvinner som står for mesteparten av omsorgen i samfunnet. «Odysseen» er en bok om omsorg mellom menn. Når far og sønn har reist ut på hytta, er det ikke bare for å være sammen. Det er også for å være i fred, ikke minst fra denne brysomme søstera som ikke har tid til å ta seg av faren selv, men som likefullt har blitt hans juridiske verge, og mest av alt ønsker å få ham innlagt. På trygg avstand fra både henne, helsevesenet og sønnens egen familie, kan far og sønn starte dagen med en Jäger og drikke øl hver kveld. De kan ta båten ut på vannet og gå lange turer i skogen, uten å bli belemret med bekymringer eller bebreidelser fra kvinnene i livet deres. Det er noe forfriskende med hvordan Emanuelsen på denne måten utfordrer det feminine monopolet på omsorg, og tør å sette ord på typiske maskuline tankerekker som denne: «Jeg tåler ikke at andre ser på meg som svak. Jeg tåler ikke andres omsorg. Jeg blir flau av å få hjelp. Jeg vil klare meg selv. Jeg er sterk nok til å klare det.»

 er det ikke enkelt, langt derfra. En gang var faren i «Odysseen» selv sterk nok til å klare seg selv. Sønnen vil gjerne tviholde på dette stolte bildet av faren, og gjør sitt ytterste for å bevare selvrespekten hans. Men virkeligheten jobber mot ham. Faren må mates, vaskes, og få hjelp med å tørke opp etter seg når han tisser i senga. Emanuelsen skildrer varsomt, men knivskarpt, hvordan sønnen som pårørende står i en spagat mellom å forsørge og fornedre sin egen far. Hele tida balanserer han mellom å være hengiven venn og formyndersk barnevakt.

I forholdet mellom fedre og sønner skjer det som regel et tronskifte. På et tidspunkt tar sønnen makta fra faren, det er han som blir den voksne nå. I «Odysseen» opplever sønnen gang på gang hvordan den demente faren blir som et barn for ham. På et tidspunkt får han så store problemer på skogstur at sønnen ikke ser noe annet alternativ enn å bære faren på skuldrene: «Han holder seg fortsatt fast i håret mitt, slik alle mine barn har gjort når de har sittet der oppe.»

En dag skal vi alle bli gamle. Det er bare å håpe at vi får gleden av å gjøre det mens vi sitter på skuldrene til de samme barna som vi en gang har båret på våre.

Odysseen

Tronskifte ved havet

Hanne Kristin Wolden

La oss starte med slutten. Lev og Kato, de to hovedpersonene – barndomsvennene som nå er i en slags kjærlighetsrelasjon – står på et fergedekk ved kysten av Frankrike. Lev reiste fra hjemlandet Romania for å finne igjen Kato – nå har de vært på reise i flere uker. Kanskje fortsetter livet sammen. Kanskje ikke.

De tok alt som det kom, hadde tilbrakt noen dager hver for seg også, de trengte ikke mange ord for sine luner og innfall. Til det kjente de hverandre for godt, til det hadde de vært for lenge fra hverandre.

Den siste setningen er typisk for den tyske forfatteren Iris Wolff, som nå blir oversatt til norsk for første gang. Det kan være på den ene måten. Eller den andre. «Det var og det var ikke», som det heter i romanens begynnelse, en formulering hun låner fra en muntlig fortellertradisjon hos romfolket. Betegnende er det at også Wolff starter med slutten. Romanen åpner med kapittel 9, når Kato og Lev endelig har funnet hverandre. Så brettes historien ut, en kronglete omvendt kronologi som slutter med kapittel 1, når Lev og Kato er små barn. Man blir lett svimmel av slike leseopplevelser, men grepet er velsignet: Det er som at Wolff vil oppheve kausaliteten – livet ble bare slik. Hvorfor er ikke alltid verken lett eller viktig å forklare. Det kunne like gjerne vært annerledes.

 i det multietniske området Transilvania i Romania i 1977 og emigrerte som åtteåring med familien til Tyskland. «Lysninger» er hennes femte roman – og igjen bruker hun egen bakgrunn i fortellingen. Lev og Karo vokser også opp som tyskspråklig minoritet i Transilvania under Ceaușescus regime; diktaturet sitter i veggene, fattigdommen er påfallende, og det er en forbrytelse å forlate landet. Mange forsøker desperat og ulovlig å krysse grensene vestover. Dialogen og handlingen er imidlertid sparsom, fortellingen blir i stor grad skapt gjennom Wolffs stemningsbilder, solid og vakkert oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen. «En maur kryper over armen din og vet det ikke, vinden blåser mot åsene og vet det ikke; men du, du vet: Hun er borte.»

I dette universet har de fleste mistet noen, blitt forlatt eller selv forlatt noen. Wolff lar den politiske historien flyte sammen med naturen og mytologien, iblant får man følelsen av å befinne seg i et moderne epos. Lev besøker vennen Imre som etter en grusom hendelse har rømt og bosatt seg i en avsidesliggende hytte. Hva gjør han der? «Han lette etter en underjordisk elv, sa Imre. Drakk man av den, glemte man fortiden.»

Han er bare en av mange som vender seg til naturen med sin ensomhet og fortvilelse: «Hver kveld streifet Lev rundt i skogen til han fikk øye på et tre som så ut til å vente på ham.»

blir voksne, har både muren og Warszawapakten falt. Grensene er i teorien åpne. Kato reiser først, livnærer seg som gatekunstner i det nye Europa. Sender sporadiske livstegn til Lev. En dag får han et postkort: «Når kommer du?» Han begir seg vestover for å lete. I det nye Europa leter han ikke bare etter sitt livs kjærlighet, men også etter sin tilhørighet. Som tysk-rumensk med brokete familieforhold har Lev vært «en blanding av alt sammen», han har «nektet å la seg kategorisere». Men hvem er han nå – i alt det nye? I en av flere passasjer som forklarer hvorfor hun er en av Tysklands mest leste samtidsforfattere, svarer Iris Wolff på sin hovedpersons eksistensielle spørsmål:

Han var rommene i huset, han var gården, landsbyveien, dalen, åsene, elva. Spindelvev, vinranker, stier og elvesteiner. Svalgangene snodde seg rundt husene på en bestemt måte, trappetrinnene ga etter på en bestemt måte, det fantes en gateklang, elveklang, alt sammen nådde helt inn til ham, han måtte være alt sammen. Og nå tenkte og så han det klart og tydelig, fordi alt dette var fraværende for første gang.

Lysninger

Livets uklarhet

Kåre Bulie

Alexander er en tenåring fra et velstående Oslo-hjem. Han har ambisjoner om å bli jurist og jobbe i næringslivet. Han er vant med store hager og tilsvarende selvtillit, med rause mengder alkohol og fenomenet han selv omtaler som drøye 

. Kombinasjonen av rus og slagsmål er ham på ingen måte fremmed.

«Det var en russebuss fra en annen skole. De var frekke. Jeg klinte til en av dem, så knuste jeg ruta på bussen. Så gikk flere av dem løs på meg», forteller gutten til Willy Pedersen, sosiologen og ungdomsforskeren som i årevis har vært særlig interessert i nordmenn som Alexander. I sin nye bok legger professoren til at intervjuobjektet beholdt riksmålet da han fortalte om sjøslaget, og på sine kretsers vis «snakket med en ertende og litt selvironisk tone». Utgivelsen har fått den betegnende tittelen «Rusmidlenes skjønnhet og smerte».

 karakteristisk for dobbeltheten den tiltalende frisinnede Pedersen, på sitt selvbiografiske vis, presenterer som bokens hovedærend: «Gjennom tiår har jeg levd i miljøer med mye alkohol. Det har gitt mye glede. Men rusen har også vært vevet inn i sykdom og død, også helt nær meg.»

Med årets utgivelse vil veteranen «samle trådene i mange års forskning på feltet». Forlaget har «Akademisk» i navnet, og punktoppsummeringer og utstrakt bruk av tekstbokser (selv om de kan hete alt fra «Drikkehistorier» til «Amerikansk president på speed») gir boken skolepreg. Studenter og folk som arbeider med rus, utropes da også til målgruppe, og i tråd med det går Pedersen ikke av veien for å inkludere 422 noter og uten forklaring å skrive om «longitudinelle surveydata».

Den som kjenner tekstene hans fra før, vil imidlertid vite at sosiologen skiller seg ut blant forskere med hensyn til å engasjere et bredere publikum. «Rusmidlenes skjønnhet og smerte» kan leses også av den som ganske enkelt vil lære mer om rusmidler – fra klassikerne sigaretter og alkohol til tyngre saker som heroin og LSD.

 så vel følelsen av å våkne bakfull med senga full av oppkast i en alder av 15 som opplevelsen av å se venner forsvinne inn i alvorlige rusproblemer og dø tidlig. Mye av æren for at også den nye boken hans vil ha appell til andre enn fagfolk, har både det faktum at Pedersen er så uredd når det gjelder å bruke egne erfaringer, og hans evne til å få typer som Alexander i tale.

Den alkoholglade, men velfungerende vestkantgutten illustrerer ikke bare Pedersens poeng om at bruken av rusmidler, lovlige og illegale, ofte er særlig intens i såkalt vellykkede miljøer. Han er dessuten den første i en lang rekke case-studier som er med på å gi vitalitet og farge til sosiologens fremstilling, enten det gjelder innvandrersønnen Daniel, som både bruker og selger hasj ved Akerselva, eller Mette, som begynte med heroin som 15-åring og først som voksen og rusfri lærte hva advent er. De frodige sosiologiske portrettene av «idealtyper» blant brukerne bidrar til at utgivelsen aldri blir kjedelig.

 også av Pedersens gehør for stammespråket som har det med å følge med rusen, og hvordan det har endret seg over tid – enten det gjelder «rev» eller «pepper». Samtidig har han store kunnskaper om de ulike stoffenes preg og (kultur)historie. Livsfortellingene han introduserer utgivelsen med, fortsetter å kjennetegne teksten boken gjennom, men størsteparten av den er likevel delt opp i pedagogiske kapitler om den enkelte rusmiddel-gruppe – fra alkohol til psykedelika.

Pedersen innledet sitt samarbeid med myndighetene med i 1980-årene å føre i pennen den andre norske stortingsmeldingen om narkotikapolitikk på oppfordring fra Høyre-statssekretæren Astrid Nøklebye Heiberg («slett ikke mitt parti»). Siden er han forblitt en prominent røst i rusdebatten. Derfor er det ikke til å undres over at han avslutter sin tilbakeskuende fagbok med delen «God ruspolitikk».

Kombinasjonen av rus og slagsmål er ham på ingen måte fremmed.

Rusmidlenes skjønnhet og smerte

Fyll og spetakkel

Knut Gjerseth Olsen

I 1983 falt dommen i en av de mest spektakulære rettssakene i norsk historie. Arnfinn Nesset, en religiøs familiemann i Orkdal i Trøndelag, ble dømt for i løpet av fire år å ha drept 22 mennesker på sykehjemmet der han var bestyrer. Norgeshistoriens største seriemorder hadde brukt Cyracit for å kvele ofrene, sa dommen.

Nesset tilsto overfor politiet, men trakk de fleste tilståelsene før rettssaken begynte. Etter at han likevel ble dømt, har han blitt stående igjen som et av de store mysteriene i norsk rettshistorie.

 og forfatter Simen Sætre skrev brev til Nesset, som i dag er 88 år og har fått nytt navn, var i 2011. Det tok 13 år før han fikk svar. Han ventet også 14 måneder på innsyn i straffesaken. Siden ble han sittende i halvannet år og studere den kolossale mengden politiavhør, vitnesbyrd og medisinske rapporter.

Metodene som ligger til grunn for «Den usannsynlige seriemorderen» er ikke spektakulære – gravejournalistikk er sjelden det. Det er snarere med enorm utholdenhet og systematikk at Sætre har vasket fram en sjokkerende historie.

Gjennom nitid arbeid med tidslinjer og ulike vitnesbyrd lest opp mot hverandre, viser Sætre hvordan politiet nærmest instruerte Nesset til å tilstå drap han selv ikke kunne huske. Noen tilståelser var beviselig falske og ble lagt bort av politiet. Andre, som han ble dømt for, framstår syltynne. Sætre viser blant annet at politiet fikk Nesset til å bytte ut et drapsoffer med et annet for å få alt til å passe.

Slike politimetoder, der målet er å presse fram tilståelser gjennom utmatting og manipulasjon, var vanlige i Norge. Et eksempel er Fritz Moen-saken fra 1981. Birgitte Tengs-saken fra 1995 er et annet. Men ingen har før nå sett detaljert på hvordan politiets metoder spilte inn i den mest uhyggelige saken fra denne epoken.

, og går til flere kilder: aktor, forsvarer, etterforskere og vitner. Litt etter litt begynner de 22 sakene mot Nesset å slå sprekker. Var han ikke seriemorder likevel?

Et lite men viktig eksempel på resultatene av Sætres iherdige gravearbeid, finner vi når han studerer mulige krysseffekter av medisinene Nesset brukte i perioden da han ga sine tilståelser. Det er rystende å lese hvor tynn, utmattet og psykisk nedkjørt Nesset var da politiet ledet ham til å tilstå drap han neppe kan ha begått.

Like skremmende er det å lese hvordan en uhellig allianse av bygdedyr, politi og presse spilte på lag da Nesset ble forhåndsdømt. Aviser skreiv, uten dekning, at Nesset var nekrofil. De bomma på mengdene gift han hadde bestilt. Dag etter dag, uke etter uke, ble han framstilt som seriemorder – før retten i det hele tatt var satt.

Den usannsynlige serie­morderen. Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser

En triumf

I «Moderat sikt», Brit Bildøens frittstående oppfølger til «Gult farevarsel» (2023), utgjør mennesket i naturen og naturen i mennesket igjen det bakenforliggende for et krimplott. Handlingen foregår elleve måneder etter forrige roman, der en familie med tre voksne barn ble værfaste på gjestegården Innsetra gjennom en helg, sammen med to fremmede jegere. Konfliktnivået tiltok i takt med familiehundens sykdomstilstand, og idet skydekket hadde lettet var jegerne forgiftet, familiens allerede anspente relasjoner forverret – og politiet ført bak lyset.

Mens «Gult farevarsel» hadde et konsentrert og kronologisk hendelsesforløp, begynner «Moderat sikt» midt i det akutte; et av de tre voksne barna, Karl, ligger livstruende skadd et sted i villmarken omkring Innsetra. Deretter hopper romanen en uke tilbake i tid, og man får opptakten til det som har skjedd. Karl har startet opp firmaet Call of the wild, som skal tilby «rovdyrcamp» og «fotosafari». Slik leseren og de rundt Karl allerede har tenkt, synker det også gradvis inn for ham at å velge Innsetra som 

kanskje ikke var så gjennomtenkt etter fjorårets hendelser. Naturen husker. Kroppene deres husker, som hos storesøsteren Anette:

Det er ikkje berre overgangsalderen som pressar sveitte ut gjennom porer ho ikkje visste ho hadde. I fukta som piplar ut, er ho sikker på at ho kan lukte dette andre; frostvæska, dyreblodet, det halvrotne kjøtet.

Idet fortellingen har innhentet Karls situasjon, kommer romanens andre del, ‘Søket’. Her er fortellerstrukturen den samme som i «Gult farevarsel» og man følger vekselvis de ulike søsknene. Karls tvillingsøster Dorte leder an i leteaksjonen, Anette vil bøte for sine synder og Karl forsøker å redde seg selv.

 ved hvordan vi kan være ugjennomsiktige for oss selv og voldelige overfor hverandre. Romanen levendegjør dessuten det polariserte ordskiftet om ulv. I det jeg oppfatter som en nøkkelscene, hører Karl og turfølget hans ul i skogen. Ekstasen over at de kanskje får se ulv, avløses straks av angst når de skjønner at mennesker står bak lyden: «’Det er nok best vi er samla no når vi veit at dei er her’.»

Karls villmarksturisme er uforenlig med jegernes ønske om å beskytte folk og dyr fra trusselen de opplever at ulven utgjør i nærmiljøet.

Det er nærliggende å tenke at romanen forsøker å vise hvordan menneskenaturen er den største naturtrusselen. Likevel lykkes den etter min mening ikke helt med dette. Til det framstår jegernes grenseløshet og sabotasjevilje ikke overbevisende nok, samtidig som romanen ikke får sagt så mye mer om konflikten enn det en i Karls turfølge uttrykker: «’Eg vil mykje heller møte ein flokk med ulvar enn ein flokk med ulvemotstandarar’».

av «Gult farevarsel» skrev Bokmagasinets Tom Egil Hverven at den var «en anelse overlesset», et trekk som i enda større grad preger «Moderat sikt». Ved siden av spenningsplottet, flettes det inn en rekke relasjonelle floker. Siden sist har en ukjent sønn blitt kjent, ryktet om en affære truer med å nå den bedratte, en ny labrador skal oppdras, et ekteskap er tynnslitt og økonomisk risiko presser flere.

Når så mye skal rekkes over, går det på bekostning av mulighetene for innlevelse. Dette gjør at karakterenes påstander om «uhygge» som oftest forblir stående som nettopp påstander. Og der naturen i «Gult farevarsel» framsto som en kraft, blir den i litt for store deler av oppfølgeren til en kulisse. Selv om det er alvor, unnslipper alvorsfølelsen.

Moderat sikt

Villmarkens gjester

Esther var et stykke inn i overgangsalderen da hun hoppet fra vinduet sitt høyt oppe i leiegården på Manhattan og rett ned på Park Avenue. Esther er bestemora til jeget som fører ordet i Miranda Julys roman «På alle fire». Det fortelles at det ikke kom noe forvarsel – det eneste folk hadde hørt henne klage over, var litt for mange grå hår. Før hun hoppet, klatret hun inn i en svart søppelsekk, slik at det ikke skulle bli så mye søl for den som skulle rydde opp. Høflig tenkt.

Den amerikanske multikunstneren Miranda July har satt seg fore å skrive om en kvinne som 

 Hva skjer om man drar fram i lyset noe som de fleste kvinner har lært seg å holde inni seg – kanskje så dypt begravd at vi ikke engang vet at det finnes? Hva skjer om dette egoet en dag tok styringa? Resultatet er romanen «På alle fire», som har potensiale til å bli en feministisk klassiker.

 år gammel kunstner, bosatt i Los Angeles. Hun lever et privilegert middelklasseliv med en snill mann, et ikke-binært barn, matpakker med grønnkålsalat og suksessrik karriere. Ikke ulikt forfatteren selv. Det er en 

 tilværelse, men noe gnager: Grafen hun har sett hos gynekologen, som viser hva som snart kommer til å skje med hormonnivåene i kroppen. Bestemora og tanta, som begge tok livet sitt når de var litt eldre enn hun er nå. Det er ikke uten grunn at romanens omslag viser et stup. Det er som om Miranda July forsøker å svare på spørsmålet: Hva skal en middelaldrende kvinne gjøre om hun ikke vil dø?

Hovedfortellinga starter når jeg-personen skal reise til New York på en lenge planlagt reise. Plutselig får hun ideen om å kjøre hele veien, istedenfor å fly. Ta tre uker 

Ikke være kone, ikke være mamma. Hvem kommer hun da til å være? Bortenfor matpakkelaging og planleggingskalendere? Frykten for det nært forestående stupet ligger og putrer under linjene, sammen med et uregjerlig begjær.

 reisen kort. Utenfor en bensinstasjon i Monrovia, et par mil hjemmefra, oppstår en merkelig øyekontakt med en mann som vasker frontruta hennes. Davey, som han heter, jobber på et bilutleiefirma, har samboer, er altfor ung og kler seg pinlig – som en skater. Likevel fylles jeget snart av en besatthet hun aldri før har opplevd. Før har hun vært tiltrukket 

 Nå opplever hun, for første gang, en enorm kroppslig vilje. Hun tar inn på et motell, bruker 20.000 dollar på å innrede rommet hun får tildelt (penger hun har tjent på å selge en formulering om runking til en whiskyprodusent). Her møtes hun og Davey daglig, og det er mest i disse ubetalelige, absurde og nærmest desperate scenene fra et ellers stusselig motell at romanen virkelig lyser. Hun skulle bo på luksushotell i New York City. Nå sitter hun knallkåt på fanget til en femten år yngre bilutleier i Monrovia, to mil hjemmefra. Her blir hun i to uker.

July blander eksistensielt alvor med en komikk av sorten som får meg til å le høyt. Hovedpersonen er for eksempel overbevist om at målene av Daveys triangelformede overkropp går igjen i Bibelen eller finnes innrisset i en gresk vase. Seinere i romanen får hun en gummistrikk av venninnen sin til å ha på håndleddet og smekke seg selv med hver gang hun tenker på Davey (slik noen røykesluttere har). Hver morgen flytter hun strikken over på motsatt håndledd «for å fordele vevskadene».

 unikt verk om kvinners eksistensielle vilkår, om konflikten mellom frihet og ansvar, mellom trygghet og begjær. July gir fritt spillerom til en hodeløs kvinne med et upassende begjær, en kåt rebell som hengir seg fullstendig til sin kropp, til sitt ego. Menn har lengre tradisjon for dette i kulturen – plutselig inntreffer en livskrise, og så forlater de kone og barn for noe impulsivt, uforklarlig, totalt ansvarsløst. Ikke at dét er populært, men en aldrende kvinne som gjør det samme? En mamma? Som stikker av for å ljuge, onanere og nyte? Det er sprengstoff – jeg prøver å komme på noe som ligner. Jeg tenker på Doris Lessings «Sommeren før mørket» og flere av Vigdis Hjorths romaner, der en kvinnelig hovedperson bryter opp fra et «spissborgerlig» ekteskap, eller Hanne Ørstaviks rå undersøkelser av egen seksualitet. Likevel er det noe ved «På alle fire» som gjør den til noe mer, noe annet. Som at overskridelsen er mer gjennomgående. Hun som i det ene øyeblikket mister pusten av Daveys ryggtavle, er få sider senere tøylesløs i møte med den betydelig eldre kvinnen Audra. «Det var ikke fitte/tomrom/pupper, det var fitte hele veien opp til puppene. Hele kroppen var pupper. Jeg fantaserte om å prøve å få plass til alt i munnen, bare for den sitrende følelsen av ikke å kunne tøyle henne, av at alt bare flommet over og veltet ut.» Nei, det er ikke en mann som har skrevet dette!

 oversettelsen flere steder. Originalen er frydefullt velformulert, med en poetisk og sexy snert, som ofte faller bort i den tidvis stolpete norske versjonen. Et eksempel er når fortelleren tørt kommenterer situasjonen der en åtti år gammel mann er den eneste som følger beundrende med på hovedpersonens erotiske dans: «This wasn’t a funny anomaly; this was the order of the day.» På norsk har dette blitt det kronglete «Dette var ikke en morsom engangsforeteelse, det var den nye dagsordenen». Og når aforismen som på mange måter oppsummerer romanen, «You should always be emerging from a shell if possible», blir til det platte (og uforståelige?) «Man burde alltid tre ut av et skjell, hvis det var mulig», forsvinner mye av den litterære skarpheten i Julys fortelling. Oversettelsen til side: En annen innvending er at July på filmteknisk vis prøver å knytte sammen alle trådene mot slutten – jeg skulle ønske hun hadde valgt en litt åpnere løsning.

Likevel – i et land og en tid der Valgerd Svarstad Haugland får målbære det feministiske prosjektet mens det går sport i å tilslutte seg 

-kulturen, oppleves Miranda Julys bidrag som etterlengtet, anti-inflammatorisk kost. Det er lett å glemme, men 

er feminismen et livsomveltende og livreddende frigjøringsprosjekt.

På alle fire

På stupet

Merete Røsvik

Allereie då eg las epigrafen i Marianne Marthinsens andre roman, «Rekonstruksjoner», slo det meg at det var noko risikabelt ved prosjektet. «Den som vil fødes, må ødelegge en verden». Korleis skal eg tolke dette Hermann Hesse-sitatet, når romanen skildrar den knusande sorga etter ei terrorhandling? Mot slutten kjem forklaringa gjennom ein referanse til Marshall McLuhan, professoren bak uttrykket «den globale landsbyen» som såg vald som reaksjon på opplevinga av å mangle, eller miste, identitet. Betenkt blir eg først når romanen ymtar om at terrorhandlinga kan sjåast som eit katastrofalt utslag av eit normalt ungdomsopprør, samanliknbart med at foreldregenerasjonen reiste til Praha for å demonstrere mot Verdensbanken. Eg kan finne innvendingar, men ideen kan ikkje utan vidare avvisast, og i det ser eg litterær kvalitet: Her foregår det tenking med fallhøgde, samtidig som kjenslene i høgste grad er med i skildringa av akutt livskrise.

Den tidlegare stortingsrepresentanten for Arbeidarpartiet debuterte lovande med romanen «Selveiersanger» i 2021. Med «Rekonstruksjoner» har ho tatt eit langt steg vidare som forfattar, i portretta av to foreldre som har opplevd det verst tenkelege. Maja må sjå dottera Ellie døy etter å ha blitt skoten på skulen. Erling er faren til terroristen, Elias, som skaut inn i ei mottaksklasse, drap fire elevar og skada fleire. Gjennom det fiktive scenarioet bidrar Marthinsen til bearbeiding av dei kollektive trauma etter terrorhandlingane som har ramma Noreg i nyare tid, frå 22. juli 2011 til drapet på Tamima Juhar i august i år.

over fem dagar, frå dagen for terrorhandlinga til ei minnemarkering for dei drepne ved Oslo Rådhus. Hyppige skift mellom opplevingane til Maja og Erling understrekar kontrastane, men også likskapande mellom trauma dei gjennomlever. Begge strittar imot å ta katastrofen inn over seg, begge slit med å få minna om barnet dei har oppfostra til å stemme med mennesket dei no ser for seg – den eine kopla til respirator i sjukehussenga, den andre i rettssalen med armen heva til nazihelsing.

Spesielt portrettet av Maja er overtydande. Ho er aleinemor og programleiar i «God morgen, Norge», og personlegdomen kjem tydeleg fram både på heimebane og i TV-studioet. Forfattaren skildrar sorgreaksjonane hennar sett innanfrå på ein meir detaljert, kroppsleg måte enn noko eg har lese før. Det er hjarteskjerande og umogeleg å verje seg mot.

At Marthinsen også gir rom til usympatiske utslag av sorga, gjer det heile endå råare og meir verkeleg. Til og med kvardagsrasisme kjem fram når den fortvila mora tenkjer på dei andre terroristen drap:

Hodet hennes klarer ikke å ta bort at disse guttene akkurat har kommet hit, de har ikke vokst opp her, de hører ikke til her sånn som Ellie gjorde. Så klart det ikke gjør like vondt for oss å miste dem som å miste Ellie, så klart alle bryr seg mer om henne, sånn er det bare. Dem som sørger over de tre guttene, gjør det på et helt annet språk. Og de er mye mer vant til at barna dør der hvor de kommer fra, det er ikke så spesielt, de har vokst opp med at det er sånn det er, det er en del av livet på en annen måte.

Dette er særs ubehageleg å lese, men vitnar om Marthinsens sterke vilje til få fram alle sider av saka. Empatien rommar også det problematiske og tabubelagde.

 like tydeleg som menneske, men talande glimt av livet med Elias som barn set meg i kontakt med den umogelege sorga: Korleis kunne 

 bli terrorist?! Spørsmålet rungar gjennom kvar bit av informasjon om barndomen hans: Kan 

 ha bidratt til at han vart drapsmann? At mora var meir oppteken av akademisk karriere enn av barnestell? At foreldra vart skilt? At faren resignerte og drog seg unna? Romantisk avvising, einsemd?

Marthinsen lar spørsmåla stå opne. Men ved å knyte terror til behovet for identitet, som jo oppstår i samspel med miljøet, peikar ho på samfunnsutviklinga. At namna til offer og gjerningsmann er så like, Ellie og Elias, kan signalisere at dei kanskje ikkje var så ulike i utgangspunktet, men at oppvekstmiljø, kjønnsroller og det digitale universet drog dei i ulike retningar.

Rekonstruksjoner

Empatisk provokasjon

Ane Barmen

Sei kva du vil om Halloween og amerikaniseringa av norsk kultur og alle dei greiene der. Eg var også oppgitt ei stund. Men så innsåg eg at ungane veit best: ei høgtid som kombinerer skumle ting 

Då er det høveleg at A. Audhild Solberg lanserer grøssaren «Skyggene i skolegården», ein skummel barneroman for ni- til tolvåringar, i desse dagar.

Livia, 13 år, er einsam. Ho snakkar ikkje med nokon på skulen, anna enn nabojenta Elise og kattedreparen Daniel, som er sonen til eit venepar av foreldra hennar.

Elise mest med andre folk, så Livia heng litt med Signe på biblioteket, men elles er lyspunktet i tilværet skulechatten. Der er Livia anonym og snakkar dagleg med emoen Natan – upopulært kalla Satan – i tiande klasse. Natan er mørk, mystisk og venelaus, og Livia er stormforelska. Då skulen set opp stykket «Skyggene i skolegården» i høve haustfesten, får Natan hovudrolla.

Men kva er greia med den andre emoen i skulegarden, han med den lange frakken som alltid står åleine? Og kven er eleven med 

Skyggen, som kontaktar Livia på skulechatten?

Livia gjer skumle oppdagingar om både medelevar og seg sjølv, og alt strammar seg kraftig til då haustfesten går av stabelen. Plutseleg står det om livet – både for Livia og andre.

 har gjort suksess med barneromanane «Kampen mot superbitchene» (2014) og grøssaren «Harpa» (2019), som begge vann barnebokprisen til Ark. I «Skyggene i skolegården» har ho stålkontroll på løyndommane i forteljinga, som ho porsjonerer og avslørar fint utover. Dramaturgien er stram og velkomponert. Her er det ingen dødpunkt eller transportetappar, men det blir aldri heseblesande.

Teksten er såpass luftig og lettlesen at han passar godt til målgruppa, særleg fordi han brytast opp av snakkebobler frå skulechatten, men eg vil tru at også ungdomsskuleelevar kan ha glede av denne boka. Dei yngste lesarane kan strekke seg etter Livia og ungdomsskulelivet, og eldre kan kjenne seg igjen i kjenslene og kvardagsdramaet med einsemd, baksnakking og intrigar.

Der ein del barnebokforfattarar kan skrive seg for langt ned i alder i frykt for at barna ikkje skal henge med, verkar Solberg å vite akkurat korleis ungdomsskuleelevar snakkar, resonnerer og oppfører seg. Når Livia til dømes spør nabojenta Elise om kvifor ho ikkje går med Uggsa sine lenger, svarar Elise: «Mo sa at han liker jenter som kjører sin egen stil.»

Skyggene i skolegården

Gjenferd rundt kvart hjørne

Ayne Kifle Assefa Aalen

Etter at Idas mor frå Lofoten og faren frå Kairo går frå kvarandre, blir Ida eit sånt barn som berre besøker far sin, anten det er i Noreg, USA eller i Egypt. Avstanden mellom dotter og far er raskt etablert i Ida Hegazi Høyers nye roman, og ho er aldri heime hos han. «Det nye hjertet» utviklar seg likevel til noko meir komplisert enn ei klassisk skilsmisseforteljing.

Høyer leitar etter årsakene til at denne avstanden kjennest så stor. Undersøkinga gjer ho ved skrivebordet sitt, for boka er ei eg-forteljing der forfattar-Ida og forteljar-Ida eksplisitt er den same. Ho sit aleine med orda, for i røynda snakkar ikkje ho og faren ærleg saman, og «så lenge ingen snakker, kan man glemme alt.» Ho har fleire tesar om avstanden: er dotter og far «utenlandske for hverandre» fordi barndommen hans i Kairos sandete gater aldri vil samanfalle med brakkehusoppveksten hennar i Follo? Eller er det sjukdommen hans, at dotter og far blir erstatta med rollene pårørande og sjuk?

Kva som gir mest utslag kan vere det same, for som sosiologisk case er klasse, etnisitet og helse små bekker som saman blir til eit stort, djupt elvefar mellom dotter Ida og far Hassan.

seier Hassan Hegazi når han på nytt overlever ein sjukdomsrunde dottera er sikker på at han ikkje kjem til å overleve. Håper ho òg at han skal stryke med denne gangen? Relasjonen deira er skrive fram på så ambivalent vis at omsorga dottera gir, ofte kan lesast som plikt og ikkje kjærleik. På paradoksalt vis manifesterer avstanden mellom dei seg i omsorgsarbeidet Ida gjer for han. Han har eit dårleg hjarte, og Ida har vent seg til å vente på at han skal døy sidan ho var barn. Når han er i sekstiåra, får han ein hjartetransplantasjon som betrar helsa, sjølv om han framleis får hyppige infeksjonar og blir dårleg til beins som konsekvens. Driven av dårleg samvit og frykt for å seie nei køyrer ho i årevis att og fram mellom Follo, sjukehuset og bustaden sin i Oslo med matpakkar, skittentøy, reine klede, agg og indre mørke.

Men heldigvis fargelegg Høyers barnlege beskrivingar det vonde og tomme frå oppveksten fint. Frå soverommet sitt med vindauge vendt mot inngangspartiet har ho lite anna å tenkje på før ho sovnar enn kven som knakar i grusen: «Natta, nettene, en sveiv av grus.». Når mora fortel henne at det er viktig at ho held fram å besøke faren sin, ser Ida for seg «dataanimerte bilder av silhuettmennesker i endeløse rekker på elektriske rullebånd gjennom udefinerbare landskap, og så oi, et av disse menneskene som falt av og skled av gårde lik en kropp i universets svarte tomrom.»

 forfattar-Ida må sette saman det mørke, det fargelagde og dei mange tomme felta frå livet med far sin, og ho er heile tida ærleg på at denne lappeteppeoperasjonen inneber utveljing, bortlegging, tvilsam rekonstruksjon og kunstige minne.

Boka kommenterer altså stadig korleis den blir til, Høyer skriv at historia om faren er ei sånn som snik seg inn bakdøra når ein ikkje følger med. Ho trur verkeleg at faren skal døy, og difor må ho sette sitt noverande bokprosjekt på pause for å skrive denne historia: «Å skrive er også en måte å avslutte på.»

Dei mange besøka Ida gjer til Egypt og USA skapar rom for forfriskande refleksjonar kring identitet og tilhøyrsle. Angår revolusjonen i Egypt henne, ho som er så norsk at ho ikkje ein gang kan uttale namnet på farmora si rett, og berre er på turistbesøk hos sine egyptiske slektningar? Avstanden mellom far og dotter frigjer kanskje Ida frå identitetskvalane fleire samtidsforfattarar i dag vil skildre som «ein fot i kvar leir»: «Hvis jeg er spaltet, er det på et annet vis. Jeg har tatt et valg. Jeg har valgt bort den ene halvdelen.» Kanskje har ho falle til ro med at det er enklare slik, for når ho står i gravferda til onkelen sin i ørkenen utanfor Kairo kjenner ho seg så framandgjort at det nesten blir ei forløysing for henne. Ho tenker på hud, knoklar og sand: «Det man stammer fra, er ikke det man består av».

 er ikkje farsarven meir konkret, kanskje fordi Hassan Hegazi er det redaktøren til Ida undervegs i boka kaller «en veldig ekspansiv figur». Ho får kanskje ikkje heilt grep om kvifor denne relasjonen blei som han blei, men Høyer brukar skrivinga til å falle til ro med at dette elvefaret berre må renne slik. «Det nye hjertet» er tidvis svært utleverande og ligg tett på det vonde og rotlause. Dette gjer at boka sine skildringar av det fine og nære i farsrelasjonen veg endå tyngre, og styrker bokas truverd som ryddeprosjekt i Ida Hegazi Høyers eige hjarterot.

Det nye hjertet

Farsarven

Fugler du kan ha møtt» er laget av en erfaren og prisvinnende illustratør, Marianne Gretteberg Engedal. Boka gir oppfinnsom innføring i fuglenes verden, med effektfulle tegninger av et utvalg vanlige arter i Norge – og noen uvanlige. Boka er rettet mot barn og unge, men «Fugler du kan ha møtt» kan engasjere flere aldersgrupper. Engedal gir fuglene snakkebobler slik at de kan delta i framstillingen. Jeg leser boka sammen med 2-5-åringer. De kommenterer fluer som surrer rundt på sidene, fugler som gjør akrobatiske bevegelser – eller kråker som krangler om en søppelpose. «Fugler du kan ha møtt» gir samtidig stødig veiledning med biologen Christian Steel som fagkonsulent.

Bøker

Andres barn

Fire fortellinger

De som dreper på en mandag

Arbeidarhjerte 2

Konglefall. Ein sabotasje

Forført

Jeg vet ikke, jeg var ikke der

Odysseen

Lysninger

Rusmidlenes skjønnhet og smerte

Den usannsynlige seriemorderen. Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser

Moderat sikt

På alle fire

Rekonstruksjoner

Skyggene i skolegården

Det nye hjertet

Fugler du kan ha møtt

Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet

Mors valg. Krigen og ufreden

Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge

Det har skjedd verre ting i utlandet. Scener fra et farskap

Meditasjon for begynnere

Hvordan er det å være barn?

Israel. Et land i kamp med seg selv

Andres barn

Fire fortellinger

De som dreper på en mandag

Arbeidar­hjerte 2

Konglefall. Ein sabotasje

Forført

Jeg vet ikke, jeg var ikke der

Odysseen

Lysninger

Rusmidlenes skjønnhet og smerte

Den usannsynlige serie­morderen. Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser

Moderat sikt

På alle fire

Rekonstruksjoner

Skyggene i skolegården

Det nye hjertet

Fugler du kan ha møtt

Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet

Mors valg. Krigen og ufreden

Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge

Det har skjedd verre ting i ut­landet. Scener fra et farskap

Meditasjon for begynnere

Hvordan er det å være barn?

Israel. Et land i kamp med seg selv

Arbeidarhjerte 2

Den usannsynlige seriemorderen. Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser

Det har skjedd verre ting i utlandet. Scener fra et farskap