Eivind Myklebust

#fff

Ein framtidsfabel, eit forteia drap, eit forsvunne dikt. Ian McEwans nye roman er ei lise å lese i det nye året, ikkje fordi den byd på så mykje lindring mot verdssmerta i vår tid, men fordi den er smart og kløktig komponert, medrivande og melodramatisk – stort sett på den gode måten. «Hva vi kan vite» opnar i 2119, der litteraturforskaren Tom Metcalfe er besett av eit bortkome dikt – ein over hundre år gammal sonettkrans som den fiktive poeten Francis Blundy skreiv og resiterte til kona si i eit middagsselskap i 2014. Blant tilhøyrarane i den ombygde landsens låven der ekteparet heldt hus, var det fleire notabilitetar frå intellektuelle kretsar i Oxford og London, men ingen som sette større avtrykk i litteraturhistoria enn Blundy gjorde med diktet: ‘En krans for Vivien’ las poeten opp frå ein prydeleg pergamentrull, som han gav til kona før han kvitta seg med alle andre utkast og kopiar. Diktet blei aldri publisert og såleis aldri lese etter denne første og siste opplesinga, som sjølvsagt blir gjenstand for frimodig mytologisering i ettertid.

Nokre år etter selskapet skriv ein av gjestane ein artikkel om diktet og kvelden, no døypt «Den andre udødelige middagen»; i den første «udødelege middagen» i 1817 var romantikarane William Wordsworth og John Keats gjestar. Artikkelen spør kor diktet har blitt av, og utløyser ei interesse som akselererer med åra. Etter kvart oppstår det konspirasjonsteoriar og aktivistiske rørsler rundt selektive lesingar av omstenda rundt diktet, og Blundy blir eit kulturelt ikon, som kjærleiksskald og som økopoet.

I 2119 er altså Tom Metcalfe på sporet og prøver å snuse opp og nøste i dei biografiske trådane som samla seg den legendariske kvelden. «Et ulest dikts renommé» er emnet hans, men han drøymer naturlegvis om å finne fram til sjølve diktet, som kanskje, kanskje ikkje finst der ute ein stad.

 frå perioden 1990–2030, ein gryande gullalder rett før det romanen kallar «Galskapen» og «Oversvømmelsen», då den katastrofale fornektinga av klimaendringar kombinert med omsynslaus stormaktspolitikk fører til flodbølgjer og overfløyming av store landområde i Europa, Amerika og Vest-Afrika. Byar som New York, Lagos og London blir lagt under vatn. I romanens notid kontrollerer Nigeria internett og har sigla opp som verdsleiande nasjon i tomrommet etter dei falne stormaktene USA og Kina, som har utkjempa sine krigar. Tre fjerdedelar av artane på jorda er utrydda, men menneskeslekta er ikkje utsletta – berre halvert og vel så det, frå ni til fire milliardar. «

», seier dei som lever vidare etter katastrofane. Det ligg ein slukøyra optimisme i McEwans framtidsscenario: Her har det meste, men ikkje alt, gått ad undas. Skjelpaddene klarte seg, delfinane òg. 

Humaniora er framleis i krise – der har du éin ting som ikkje forandrar seg. Studentane som Tom og akademikarkona Rose rettleiar, er fulle av forakt for fortida og knapt interesserte i å kjenne til anna enn sine eigne bukselommer. «De levde på og blant øyer», sukkar Tom, men også han er ein slags øybuar i si tid, opptatt med eige prosjekt og oppslukt i fortida, «ulykkelig fordi jeg befant meg i feil århundre», som han gir til sjølvdiagnose ein stad. Mellom undervisingsperioder reiser han rundt til bibliotek og arkiv som har relokalisert opp i fjellhøgdene i det nye øylandskapet. Ein stor del av arbeidstida går med til å grave seg gjennom mengder med private e-postar og SMS-ar, som her har blitt offentleg allemannseige – å, gru! Informasjonen er enorm i omfang og rik på kvardagslege detaljar, men kanskje ikkje like rik på relevans. Den kan dessutan freiste ein forskar til å byrje å førestille seg det som hende i fortida «innenfor grensene av det høyst sannsynlige», slik Tom vedgår at han gjer. Noko vesentleg må nødvendigvis gå tapt i alt mylderet.

 etter fortida er djup og inderleg – både rørande og litt latterleg – og i forsøket på å gripe historia synest han å ha mista grep om si eiga samtid. McEwans sofistikerte, tørrvittige prosa er perfekt innstilt for å fange ein slik akademisk type med sympatiske siktemål og komiske blindsoner; den glid særdeles godt også i Einar Blomgrens norske versjon.

Verdsbygginga i romanen er ikkje så omhyggeleg på detaljplan, og undervegs kan ein lure på om den er sterk nok til å bere dei spektakulære framtidsspekulasjonane som kjem for dagen. Nettopp det avsondra og oppslukte ved Tom og tankelivet hans gjer det likevel lett å akseptere at slike spekulasjonar blir skisserte heller enn utbroderte, og når McEwan sender Tom ut på litterær skattejakt mot slutten av første del, viser både førestillingskrafta og presisjonen i prosaen at han kan gå levande og konkret inn i framtidslandskapet han har skapt.

 får eit prosaisk og komisk antiklimaks, som like fullt blir eit skjelvande og godt grunnlag for romanens andre del. Den skal eg ikkje røpe mykje om, berre nemne at den er fortalt av ein annan person og at McEwans spekulasjonar om framtida og refleksjonar om kollektiv hukommelse her blir ført djupare ned på eit personleg og moralsk plan.

Den andre delen er nok meir kjent territorium for McEwan-lesarar og andre, men den er både spennande, vittig og trist. Han skrur til melodramaet, stiller store spørsmål om svik og skuld og medansvar, men trass i intriger og dramatikk kjøler han faktisk også ned lesaren etter den fantasifyrige første delen. Romanen munnar ut i ein ettertenksam og balansert ambivalens, som sjølvsagt lèt spørsmålet om kva vi kan vite – om fortida, om framtida, om kvarandre – henge der det hang, utan svar, men med enorme implikasjonar.

#000

Hva vi kan vite

Det som går tapt

Tom Egil Hverven

I møte med den nye boka til Vidar Sundstøl spør jeg meg om det er mulig for en roman å stille et sikte skarpere – og samtidig overlate så mye til leseren å se og tolke. Fortellingen undersøker situasjonen – vår situasjon – etter en siste avgjørende trefning mellom det som lenge ble kalt «indianere og hvite». En urfolk-massakre i Sør-Dakota i 1890 dannet innledningen til en periode med hvit dominans. For tida tar epoken dramatiske vendinger idet USA truer med å innta det ene landområdet etter det andre. Fortelleren i Sundstøls roman ser massakren ved Wounded Knee fra sin egen, relativt trygge situasjon, en idyllisk sommerkveld i Norge i 2025. Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

 årene har Sundstøl i januar utgitt en roman med en forteller som deler trekk med forfatteren, uten å falle sammen med ham. I mengden av autofiksjon, villedende kalt virkelighetslitteratur, kan man si at Sundstøls bøker står godt hver for seg, mens de undersøker naturen, mennesket og historien. Årets utgivelse er et intenst høydepunkt i en løst sammenbundet serie. «Neste morgen ved Wounded Knee» henter stoff fra begge sider av Atlanteren, fra en brutal nedslakting på prærien i Midtvesten til stillheten ved fuglelokaliteter i Nedre Telemark.

Tittelen og romanens åpning fører leseren til et viktig historisk fotografi: Si Tanka (Big Foot) var leder for lakotafolket. Soldater fra den amerikanske hæren drepte ham i 1890 sammen med nesten tre hundre andre, også kvinner og barn. Massakren ved Wounded Knee regnes som slutten på de såkalte indianerkrigene. Morgenen etter udåden ligger liket igjen i snøen, i en forvridd stilling fortelleren analyserer. Ytte Si Tanka motstand i dødsøyeblikket? Fortelleren leser bildet av den halvt oppreiste kroppen fra forskjellige vinkler.

over nøden lakotaene må ha kjent før massakren. Tre av dem la i vei langt av gårde, til Nevada ved Rocky Mountains. Der hadde paiuten Wovoka i 1889 en visjon om at en åndedans skulle samle urfolkene. Lokal religion blandet seg med kristendommens drøm om utfrielse, frelse. Dansen skulle gi dem deres gamle områder tilbake, præriens ville natur skulle bli restaurert, bison ville igjen strømme over slettene, og de hvite skulle forsvinne. Hvite nybyggere, blant dem utvandrede nordmenn, feiltolket den ikke-voldelige motstanden i åndedansen som en trussel.

Fortelleren som reflekterer over dette, befinner seg i Nedre Telemark. Hans unge sønn er ute i sommernatten og formidler via mobiltelefon den halvt mytiske lyden av nattravn. Sangen ligner et pappstykkes rasping mot eikene på en sykkel. Lydene vekker fortellerens minner. Romanen beveger seg elegant mellom ulike plan, historisk og geografisk. Tanken på å skrive en bok om Wounded Knee fører ham til avgjørende punkter i hans eget liv. Noen få datoer fra de siste par årene fungerer som overskrift over ulike deler av teksten, et grep som gir en særegen virkelighetseffekt, som om romanen blir til mens dette skjer i forfatterens liv: Han treffer en kvinne han ikke har møtt på 23 år, K, blir forelsket, deltar med henne på en gudstjeneste under Glogerfestspillene på Kongsberg 28. januar 2024, der de synger:

Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

Neste morgen ved Wounded Knee

En skjør stillhet

Janneken Øverland

Atle Næss’ nye roman «Radium» er en original og folksom fortelling. Handlingen har et tidsspenn på nesten 150 år. De to viktigste personene er norske, men viktige deler av handlingen er lagt til Paris. Den ene viktige, forfatter Anders Abelsnes, er plassert i Oslo i nåtid. Forfatterskapet hans er stort, og rommer både skjønn- og dokumentarlitteratur. Abelsnes har også begått en bedriftshistorie og en bok om et stort kirkebygg, slik «Radium»-forfatteren har. Bokas andre viktige person er den historisk virkelige Ellen Gleditsch (1879–1968), dyktig norsk kjemiker og radium-forsker, født i Mandal, vokst opp i Tromsø og voksen i Kristiania/Oslo. Bereist faglig i Europa og USA og sterkt engasjert i kvinnerettighetsarbeid, nasjonalt og internasjonalt. Hun var Norges andre kvinnelige professor fra 1929.

I fem år fra 1907 var Ellen Gleditsch nobelprisvinneren Marie Curies assistent på laboratoriet i Paris. De to bevarte vennskap og faglig kontakt lenge, noe som kom norsk forskning til gode. Gleditsch brakte tidlig hjem et lite kvantum radium til behandling av norske kreftpasienter. I dag er Radiumhospitalets aller nyeste maskin, som veier 100 tonn, oppkalt etter henne.

 er en hardtarbeidende og aktiv yrkesutøver, og litt ensom. Leseren møter ham like før faren dør, noe som går sterkt inn på ham. Far-sønn forholdet er vanskelig, fordi faren aldri kom over et faglig nederlag. Han var en ambisiøs akademiker, men opplevde at doktorgraden hans om Cora Sandel ble avvist av komiteen. Sønnen levde i skyggen av farens tunge depresjon, og hans forventning om sønnens berømmelse. Men sønnen nådde aldri Cora Sandels nivå. Nå vil han reise til Paris og skrive om Cora Sandels liv der, som en forsinket kjærlighetserklæring til far.

Det blir en Paris-reise i denne boka, men ikke før hundre sider senere. Det er nok til at leseren rekker å kjenne på en liten utålmodighet. Først skildres Anders’ ungdomsrelasjoner; en kjæreste, et svik, et knapt synlig ekteskap, bokutgivelser, forholdet til forlaget. Dessverre er mye i disse partiene nokså alminnelige tilbakeblikk på gjennomsnittlige opp- og nedturer, håp og skuffelser. Også fordi metatekstene rundt denne romanen har flagget et internasjonalt, nybrottstema samt litterær og professoral berømmelse, kjennes disse tidlige partiene litt som pausefyll.

Men som godt voksen drar han altså til Paris. Og det er nå også en alvorlig livsendring som driver ham: Å bli rammet av en alderstypisk prostatakreft. Han har vært pasient på Radiumhospitalet og blitt interessert i moderne behandlingsmetoder, basert på utnyttelsen av radium.

 i Paris oppdager han dessuten forbindelsen mellom forfatteren Sara (Cora Sandel) og kjemikeren Ellen; de er flinke skolevenninner i Tromsø, og holder kontakten både i Paris-årene og i 1920-årene i Oslo. Ellen hjelper til å hemmeligholde Saras egentlige navn, og å tviholde på pseudonymet Cora Sandel. Bokplanene flyttes fra Sara til Ellen.

Den siste delen – Ellen-delen – av det som forfatteren kaller en meta(stase)roman er noe helt annet, språklig og tematisk engasjerende, enn den første. Atle Næss finner en rekke troverdige skriftlige kilder, og noen muntlige, som alle er ordentlig dokumentert bak i boka. Dette bidrar til en raus fortelling om den vitenskapelige pioneren. Men også om en barnløs, omsorgsfull eldstesøster i en barnerik familie, der foreldrene døde tidlig. Næss utnytter kildene på forskjellig vis, seriøst i faglige besøk på utenlandske universitet, men også muntert, som i audiens hos en amerikansk presidentfrue, utdannet som geolog.

Radium

Når kjemien stemmer

Bjørn Ivar Fyksen

Kan du huske sist du leste en belgisk roman? Nei, nettopp, tenkte meg det. Et godt sted å begynne kan da være «Jeg som aldri har kjent menn» fra 1995 av Jacqueline Harpman. Ikke fordi den er typisk for belgisk litteratur – det kan jeg overhodet ikke tenke meg at den er – men simpelthen fordi den nå foreligger på norsk, fordi den er god, og fordi den er noe for seg selv.

Selv om belgisk litteratur er en sjeldenhet her til lands, er det faktisk ikke første gang Harpman kommer i norsk språkdrakt: I 2012 ga Bokvennen ut «Ostende strand» (i Steinar Lones norske oversettelse), men denne gikk meg, og de fleste andre, hus forbi: Arkivsøk gir ett treff i norske aviser, nemlig Sortlandsavisa, som lister den opp blant ni nye romaner som er ankommet biblioteket. Selv hadde jeg ikke hørt om Harpman før jeg i desember leste anmeldelsen av den danske utgaven, og dette handler antagelig om demografi og mediebruk: Jeg er ikke sortlending – og jeg er heller ikke ung kvinne i tjueårene. Stedatteren min viser seg nemlig å ha lest «Jeg som aldri har kjent menn» i engelsk oversettelse allerede i fjor sommer. Romanen skal visstnok ha fått stor oppmerksomhet på Booktok de siste årene, og plutselig utgis den i mange titalls land, med samme omslag som den engelske billigutgaven. For Harpman, som døde 83 år gammel i 2012, ville vel denne algoritmedrevne suksessen ha framstått som science fiction, men som Weekendavisens anmelder skrev: «Der kommer også gode ting ud af TikTok.»

bruker nettopp sjangermerkelappen science fiction om romanen, og det er forståelig, selv om fryserom for matvarer er den mest avanserte teknologien vi støter på. Postapokalyptisk dystopi er antagelig mer presist: Det er et dystert, øde og fullstendig fremmed landskap vi her beveger oss i. Den navnløse fortelleren, kun kalt veslejenta, vokser opp i et bur i en underjordisk bunker sammen med 39 voksne kvinner. Fangevoktere gir dem mat, men sier aldri et ord. De voksne kvinnene husker, i motsetning til veslejenta, en tid før fangenskapet – et liv som kan minne om vårt, med arbeid, familie, radio og tv – men har bare uklare fornemmelser knyttet til forløpet som har ført dem til fangehullet.

De lever i et kollektivt mareritt. De vet ikke hvor de er, hva som er skjedd der ute i verden, eller, verst av alt: De vet ikke hvorfor de er sperret inne, eller av hvem. De må ha vært der i årevis, men uten dagslys mangler de et begrep om tid før veslejenta etter hvert begynner å telle sine egne hjerteslag. Det ubegripelige er fortvilende, og det er en gjennomført uhyggelig – og uhyre medrivende – leseopplevelse.

 er av klassisk merke: Boka begynner med at fortelleren bestemmer seg for å skrive ned historien om sitt liv, som altså er teksten vi leser. Det er fra starten klart at hun på et tidspunkt har unnsluppet buret, men handlingen består av så få elementer at jeg skal avholde meg fra å avsløre mer. Verdenen som Harpman beskriver, minner om Odd Nerdrums landskaper i sin goldhet og mangel på tids- og stedsmarkører og om Cormac McCarthys forferdelige endetidsroman «Veien» (2006) i sin dysterhet og rystende mangel på håp.

En bok som dette inviterer selvsagt til allegoriske fortolkninger, ikke minst til en kjønnet lesning – om begrensninger lagt for kvinners livsutfoldelse og så videre. Mest av alt er dette likevel eksistensialisme i en enkel og helt grunnleggende form, og de urgamle spørsmålene den stiller, bidrar sikkert til å forklare bokas nyvunne popularitet blant relativt unge lesere: Hva i alle dager gjør vi på denne planeten? Er det overhodet noen mening med det hele? Det er kjente spørsmål, og i en form så enkel at den nærmer seg det banale, men litterært er det særdeles virkningsfullt.

Jeg som aldri har kjent menn

Kvinnene i buret

Emilie Johnson Godal

Hvor mye øker risikoen for utenforskap ved funksjonshemming? Spørsmålet er ubehagelig, men uunngåelig å sitte igjen med etter å ha lest «Pukkelrygg». Debutromanen til japanske Saō Ichikawa er kritikerrost og prisvinnende i hjemlandet, og ble inkludert i Den internasjonale Bookerprisens langliste for 2025. Spørsmålet om utenforskap er med andre ord forbeholdt det som foregår i det komprimerte, men komplekse universet Ichikawa skriver fram.

Jeget i «Pukkelrygg» skriver fra en omsorgsbolig og er avhengig av assistanse blant annet i form av rullestol, kanyler og respirator som følge av en alvorlig muskelsykdom og S-formet ryggsøyle. Hun lever isolert og sårbart:

Den om lag seksten kvadratmeter store hybelen med kjøkken, toalett og baderom er heile arealet eg greier å ta meg fram i på eiga hand. Om eg ikkje dreg nokon plass, møter eg ingen andre i løpet av eit år enn assistentane, sjefen på omsorgsbustaden, dei besøkande legane og representanten for firmaet eg leiger respiratoren av.

 betydningsfull arv foreldrene etterlot henne, slik at hun skulle være sikret god omsorg etter deres bortgang, lever Izawa Shaka også av å skrive såkalte «klipp-og-lim-artiklar» – gjerne pornografiske, slik som den romanen åpner med et utdrag av.

Ved siden av å tjene penger på disse internettske fortellingene av det grove slaget, tvitrer hun relativt ufiltrert. Alle disse lagene med tekst og spennet mellom kroppen som skriver dem gir en tung, mørk humor. Tonen er pragmatisk og upoetisk, som når hun forteller hvordan hun maksimerer lønnsomheten for tekstarbeidet sitt:

La det vere sagt ein gong for alle at kvinners erotiske gisp er umogleg å uttrykke i skrift. Mykje vanskelegare enn barneskrik. Det verkar som om alle skribentane på nettsida slit med dette, for i det siste ser eg at stadig fleire legg til hjarte: «gisp

», skriv dei. Eg synst det er harry, så eg gjer ikkje det. / Men sjølv om eg ikkje brukar hjarte, likar eg derimot å hale ut gispa. Det aukar også teiknmengda./ Mmmm, mm, åååå, åhhhhh, ååh, åååååååå-åååååååh!

mellom den som skriver og det som skrives 

er til dels en nøtt å forstå seg på. Det opereres innenfor andre grenser (hvis noen), og man ansvarliggjøres sjeldnere. Men som Shaka skriver i en oppgavebesvarelse ved universitetet: «

 […]». Når en av pleierne ved omsorgsboligen viser seg å ha fulgt med på Twitter-kontoen hennes, oppstår romanens intense vendepunkt. For hva signaliserer egentlig en tweet som dette: «Min store draum er å bere eit barn som ei vanleg kvinne og abortere det.»?

Om man er enig i logikken hennes, at hun oppnår en fullbyrdelse som menneske av å bli befruktet for så å abortere, er ikke av alskens betydning for innlevelsen. «Pukkelrygg» er først og fremst en psykologisk roman, der portrettet er komplekst uten å revne, ispedd en del samfunnsrefs, litterære og religiøse referanser og observasjoner av alt fra pornopoetikk og kulturelite.

Her kommer jeg tilbake til spørsmålet om risikoen for utenforskap. Ichikawas roman	synliggjør hvordan utenforskap både kan bli en identitet, men også en konsekvens av samfunnets innretning. Shaka retter en del av skytset rettmessig utover: «Funksjonsfriske japanarar har vel aldri eingong førestilt seg at det finst pukkelrygga misfoster som meg, som slit med å lese ei bok.» Samtidig ligger det en nådeløs selvoppfattelse gjemt i språkbruken.

Pukkelrygg

Skjult rastløshet

Carline Tromp

Høsten 2011 bodde jeg et semester i Reykjavík. Det var i de dagene byen ble styrt av komikeren Jón Gnarr, som hadde kommet til makta etter finanskrise, bankkollaps og den påfølgende «grytelokkrevolusjonen», der man fikk regjeringen til å gå av. 

! Eimen av opprøret hang fortsatt i lufta, en blanding av raseri, ironi og mørke vitser.

«101 Reykjavík», Hallgrímur Helgasons kultroman fra 1996, var obligatorisk lesning. Romanen, som ble filmatisert i 2000, satte fart på Islands rykte som hipster-hotspot. Boka om den kyniske slackeren Hlynur som lever et liv av tv-titting, festing og runking, fanget den rastløse utilfredsheten til en generasjon som vokste opp i et Island med historisk høy velstand, men uten retning og mål.

Det føles langt herfra til «Seksti kilo solskinn», den første av tre store romaner fra Helgason som tar for seg Islands utvikling fra utfattig utkant til moderne nasjon. Kagge forlag har varslet at de skal utgi hele trilogien. Både første og andre bok har fått Islands litteraturpris, og kritikere har sammenlignet Helgason med nasjonalskalden Halldór Laxness.

 – er klart fra første setning: «I begynnelsen var boksiden blank, et tomt hvitt papir. Det var ikke så mye som en barflekk i sikte, hverken punktum eller komma.»

Inn i dette nærmest bibelske intet – en fjord der et snøskred har dekket til alt – trasker husmannen Eilífur Guðmundsson med tre kilo mel. Han har vært borte i ti dager og har gått med på å skylde den absurde summen av 99 ørreter til den strenge kjøpmannen Kopp. Men strevet var forgjeves: Torvgården er slukt av snøen, med familien inni. De eneste overlevende er en ku og toåringen Gestur, som patter på kuas jur. Året er 1889 – 999 år etter at den første bosetteren slo rot på Island.

Her smøres det tjukt på! Helgason blander grim sosialrealisme malt med dickensk pensel, med ironiske kommentarer, skrøner og 

-referanser til islandsk historie og fortellerkunst. Oversetter Maren Barlien Guntvedt har gjort en god jobb: Setningene flyter og danser av gårde og river leseren med.

 i Segulfjörður helt nord i landet. Folk lever av haifangst og strikking og bor i det som kalles 

: de oppvarmede rommene i torvhusene der Islands fattige stuet seg sammen med dyra sine. Det er sirkulære og bokstavelig talt utsiktsløse liv, halvveis under jorda: «[…] det var det gamle Islands konfirmasjon: Når unger ble voksne, måtte de begynne å bøye seg».

Dette ulevelige stedet kryr selvsagt av fargerike typer: stupfulle prester, dikteriske lasaroner og værbitte profeter; frostbitte lemmer, råtnende lik og skyhøy dødelighet. Og Gestur, framtidas foreldreløse budbringer. Etter at Eilífur dør i et forlis, blir guttungen tatt inn av kjøpmann Kopp og lever ti feite år hos ham – før han i en oliversk tvist blir sendt tilbake til fattigdommen i Segulfjörður. Tenåringen rømmer til havs og får en smak av friheten, men blir også utsatt for grove overgrep og drar slukøret tilbake. Island lar seg ikke rømme fra.

Så ankommer den nye tida, i form av et skip med geskjeftige sjømenn fra Norge. På et blunk forvandler gjestene – eller er de kolonister? – Segulfjörður til et nav i sildehandelen. Framtida lukter fiskeslo, kroner begynner å rulle. «Der islendingene så en god saga, begynte nordmenn å lete etter en sag», slår fortelleren fast.

Seksti kilo solskinn

Med tvisyn

Daniel Willumstad Gunstveit

Den idiosynkratiske poeten Erling Kittelsen skriver seg inn i – og opp mot – vår tids storpolitiske konflikter i sin nye diktsamling «Ingen lang historie». Tittelen er mangetydig, og kan for eksempel knyttes til et kosmisk perspektiv, hvor vi mennesker har tatt del i en forsvinnende liten andel av universets tidsregning. Den kan også utgjøre en advarsel om at menneskeheten risikerer at vår fortelling ikke får så mange flere kapitler med krigshissende fingre som strekker seg mot atomknappen.

Diktsamlingens fem avdelinger favner bredt, også i hvor lett det er å avkode mening og budskap – fra en del mer kryptiske og innforståtte partier i første halvdel (blant annet to små fabler som det er vanskelig å få noe særlig ut av), til den mer åpne og direkte siste delen. Ulike sjakkbegreper og -figurer virker som en slags gjennomgangsfigur på tvers av avdelingene, særlig hesten (som også er avbildet på bokas forside), den egenrådige og elegant hoppende spillomvelteren som gode sjakkspillere vet å utnytte. I bokas midtparti kalt «Hesten kommer» er Kittelsen på sitt mest lekne, i et langdikt som består av korte to-linjere som krysser storpolitisk spill med sjakk. Visst er dette blitt noe av en klisjé, men det funker likevel her, mye takket være diktets humoristiske vendinger som en slags absurdistisk motvekt mot skildringen av virkelighetens konflikter: «hesten prøver / så godt den kan / over og under / bortenfor brettet / så artig å gå / sine egne veier / møte noen andre / enn hjemlige hester / og gale spillere / som gjerne tror / alt skjer på brettet / for å seire».

 også opp i samlingas siste avdeling med den resignerte tittelen «Alltid remis». Disse diktene er mest nærliggende å lese som protestdikt til dagens konflikter – og da særlig Russlands krigføring i Ukraina: «Men når landet måkes ned / av en storebror som sutrer / over land han mangler veldig / i et knapphull han vil fylle». Noen av diktene demonstrerer kraften som finnes i politisk poesi, mens andre blir for overtydelige og banale, som her: «Alle tror at ingen vil / gi avkall på sin velstand / den er blitt vår sukkermat / ingen kjedelig ernæring». Her er det lite rom for ettertanke, siden strofen er uttømt allerede ved siste stavelse og den samfunnskritiske pekefingeren er så tydelig.

Mellom det kryptisk-innforståtte og det overtydelige i samlingen finnes det likevel mat for både tanke og sjel. Ja, tidvis er Kittelsens usvikelige tro på poesien som motstandskraft rørende. «Ingen lang historie» krever noe arbeid å komme inn i, og enkelte av poetens påfunn går meg over hodet. Likevel utgjør den en betimelig påminnelse om at poesien gjennom historien ofte har utgjort en motkulturell kraft. Den er ikke alltid lett å forstå, men kan være både vakker, egenrådig og omveltende – slik hesten danser over sjakkbrettet på vei mot nok en remis.

Ingen lang historie

Poetisk ­beredskaps­lager

Silje Bekeng-Flemmen

En av de mer provoserende reklamefilmene jeg har sett, lagde Mester Grønn for seks år siden. En dame i sportsklær haster inn i en mørklagt leilighet, slenger en skvett fra vannflaska si på en plante av typen 

Poenget var at Mester Grønn selger planter som ikke trenger kjærlighet. Planter for vår tid!

Én ting vet jeg om stueplanter: Mange av dem kan klare seg med veldig lite oppmerksomhet. Men vil man egentlig omgi seg med levende vesener som bare så vidt 

? Ingen blomsterhandler med respekt for seg selv oppfordrer planteeiere til å neglisjere sine grønne venner, spør du meg. Etter å ha lest etnolog Liv Emma Thorsens nydelige bok om potteplantenes norske kulturhistorie, får provokasjonen en ny dimensjon: Å betrakte potteplanter med et kjærlighetsløst blikk er en hån mot flere hundre års hardt arbeid. Mot lange tradisjoner, nedarvet kunnskap og den omsorgsfulle oppmerksomheten mennesker på sitt beste kan ha for sine umiddelbare omgivelser. Som en historisk kilde sier i boka: «Reglar og tru om potteplanter er at dei er levande væsen som ein skal stella med varsemd og kjærleik.»

viser Thorsen hvordan våre innendørs planter forbinder «globalisering, imperialisme, botanikk, teknologiske og arkitektoniske nyvinninger med forandringer i norske levekår, vaner og tradisjoner.» Hun legger for dagen et imponerende forskningsarbeid med et bredt kildetilfang det ikke kan ha vært lett å samle inn. Som kvinnearbeid og «unyttig» tidsfordriv har plantehold ikke hatt den store forrangen blant historikere.

Potteplanter begynte å dukke opp i Norge på midten av 1700-tallet, «ved inngangen til moderniteten». Det er først en overklasse-sak: oransjerier med eksotiske planter som en del av et prangende forbruk. I likhet med samlinger av skjell, steiner, utstoppede dyr og så videre, inngår plantene i en bredere interesse for naturhistorie. Rundt 1850 eksploderer tilbudet av arter og sorter og potteplantene blir «en urban skikk», og rundt 1900 «står de i alle vinduer».

hvordan planter fra tidlig av blir forbundet ikke bare med skjønnhet, men også med et velstelt, renslig hjem. Kan husmoren ta seg tid til slikt luksusarbeid, må hun nok ha alt annet på stell.

Norges klima taler imidlertid ikke til potteplantenes fordel, derfor har det blitt lagt ned så mye arbeid for å holde dem i live, og derfor inngår de i en historie om teknologi og velstandsutvikling. Enkle ting som at man får større vinduer med klart glass, hus som holder godt nok på varmen.

Sveitserhus-stilen, populær fra midten av 1800-tallet, blir en velsignelse for plantene, med store vinduer, takhøyde og frostsikre kjellere. I ornamenterte, overfylte interiører passer bladverk naturlig inn. I senere tids funkis-stil blir både boligenes utforming og den minimalistiske estetikken noe mindre plantevennlig.

detaljrike historiske gjennomgang er supplert med en mengde gamle fotografier, tegninger og malerier, og forfatteren vektlegger selv at bildematerialet er en avgjørende del av prosjektet. Flere av fotografiene viser folk som poserer med potteplantene sine. Da stasjonsmester Sigurd Rasmussen skulle fotograferes med familien på Gransherad stasjon, ble potteplantene båret ut på trappa for å være med. Planter har vært et statusobjekt og en markør for skikkelighet.

Jeg har hørt at de beste stiklingene er de man stjeler.

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Du grønne

En kollega uttrykte nylig en smule irritasjon over den stadige omtalen av Torgrim Eggen som «gullpenn». Jeg var uenig: Det er gjerne en eleganse og et vidd over Eggens formuleringer som gjør ham fortjent til en slik merkelapp. Ikke bare det – han har faktisk papir på betegnelsen: I vår mottok Eggen Riksmålsforbundets pressepris Gullpennen for sin journalistiske skrivekunst. Høyst velfortjent, spør du meg – men hvorfor i all verden venter han fire hundre sider med å framvise disse kvalitetene i sin nye roman?

«Blodet» er riktignok ikke en uinteressant bok, men i lange partier savnet jeg Eggens livlige prosa; det er som om den dramatiske fortellingen om de to purunge frontkjemperne Oddmund og Sigurd har fått noe litt stivt og forsiktig over seg, og jeg funderer på hvorfor.

fiksjonalisert fortelling om det Eggen i intervjuer har fortalt at er hans egne onkler på morssiden, som i ung alder meldte seg frivillig for å kjempe på Nazi-Tysklands side og ble dømt for landssvik etter krigen. Eggen har også uttalt at han har ventet hele livet på det rette tidspunktet for å skrive denne historien. Kan det være herfra problemene stammer? Kan det være at en slags ærbødighet for familiehistorien og – ikke minst – krigens alvor har forhindret Eggen fra å slippe seg løs og la det gylne blekket boble?

Det litt tunglabbede viser seg på flere måter. I første del hører vi om onklenes oppvekstmiljø i Ringebu og på Dovre, en omgangskrets preget av bolsjevikfrykt og dermed med god grobunn for NS-sympatier. Med perspektivet lagt til mellomkrigstidas adstadige gudbrandsdøler er det kanskje naturlig at forfatteren har dempet enkelte slike kvaliteter som Riksmålsforbundet setter pris på, men resultatet er litt fargeløst, og enkelte innslag av dialekt understreker mest av alt preget av en slags Fattigmanns-Mytting.

 romanen blir vi med de unge onklene inn i Den norske legion, altså avdelingen av Waffen-SS bestående av norske frontkjempere. Og de er faktisk sjokkerende unge, nærmest for barnesoldater å regne. Den yngste, Sigurd, er knapt i stemmeskiftet da han avlegger troskapsed til Hitler; som 19-åring 

 krigen er han fremdeles umyndig og må ha med sin mor som verge da han stilles for retten for landssvik.

Guttene blir sendt til østfronten, henholdsvis for å delta i beleiringen av Leningrad og som del av det tyske bidraget til fortsettelseskrigen mot Sovjet i Finland. Senere i romanen blir det sagt at onklene i liten grad fortalte om hva de hadde vært med på, så her antar jeg at handlingen er diktet opp ut fra arkivmateriale og andre historiske kilder som forteller om hendelsene onklenes bataljoner var involvert i. Det er rystende begivenheter som blir gjenfortalt, men i denne delen får jeg følelsen av at Eggen ikke helt greier å forene troskap til researchen med dikterisk innlevelse.

Om disse partiene litterært sett ikke alltid virkelig beveger, er boka innholdsmessig sett likevel interessant, kanskje særlig på grunn av romanens mest brennende spørsmål: Hvordan kunne to unge og på alle måter blåøyde gudbrandsdøler melde seg til tjeneste i en krigsmaskin ledet av Heinrich Himmler? Hvordan foregår en slik radikalisering? Romanen gir ingen fyllestgjørende svar – det ville da også ha vært storforlangende – men tenåringens umodne storhetstanker kombinert med tidas sterke antibolsjevikiske strømninger utgjør brikker i puslespillet.

bokas siste hundre sider som gjør den verdt å lese. Her er Torgrim Eggen slik man forventer ham – frekk i stilen og lett i steget – og det er vel ganske enkelt fordi han her trer fram og forteller resten av historien fra sitt eget perspektiv. Dermed følger også Eggens egen stemme og syrlige ironi, som da han mot slutten forteller hvordan han ble lovet å arve Jernkorset, den tyske militære fortjenestemedaljen, etter den ene onkelen, men at det aldri ble noe av: «Alt i alt har jeg greid meg noenlunde godt uten.»

Stilistisk sett forlater siste del av boka romansjangeren og klinger mer som personlig sakprosa, og her er Eggen svært leseverdig: Han forteller om onklenes videre liv etter krigen, slik han selv opplevde dem i barndommen, om hvordan han i ettertidas lys vurderer valgene de tok som unggutter, og om hvordan Sigurd og Oddmund i voksen alder selv forholdt seg til krigsforbrytelsene. Det kan røpes at klokskap, anger og klartenkthet ikke var blant deres fremste egenskaper, og boka gir et lite innblikk i hvor vanskelig det må ha vært å skulle vedkjenne seg delaktighet i verdenshistoriens verste forbrytelser. Sigurd og Oddmund er atale og selvrettferdige, men det går an å kjenne godhet for dem.

Bokas siste hundre ­sider gjør den verdt å lese.

Blodet

Landssvik på barns vis

Erik Rudeng

Drømmen for en historiker er å oppdage et rikt arkiv som ingen før har sett – eller skjønt betydningen av. Noen kan ha vært der før, uten å ane dets «ukjende grotter», som Narve Fulsås kaller det i sin nye bok. For noen år siden forberedte han en artikkel om Knut Hamsun i Nazi-Tyskland. En kollega rådet ham til å oppsøke Opplandsarkivet på Maihaugen. Nærmere bestemt privatarkivet etter advokatkontoret Thallaug & Moe på Lillehammer.

Her fant Fulsås de Hamsun-detaljene han lette etter, men også mye mer: Det mangfoldige materialet etter en hittil ukjent, betydelig aktør i norsk litteratur- og bokhistorie, nemlig «Det litterære byrå». Det var navnet på advokatfirmaets bok­agentur – drevet av høyesterettsadvokat Eilif Moe, innflytelsesrik lokalpolitiker, en periode ordfører på Lillehammer. Moe ble Sigrid Undsets nabo og juridiske rådgiver. Undset utkom på Aschehoug, men holdt seg med sin egen fortrolige bokagent på hjemstedet.

Allerede før hun mottok Nobelprisen i 1928, var det atskillige rettighetsspørsmål å passe på. Med basis i Undsets utgivelser bygde advokat Moe gradvis opp en betydelig kompetanse med kontaktnett særlig overfor tyske forlag – og ikke minst blant svært mange andre norske forfattere som ville inn på det tyske markedet. Som styre­leder i Den norske Forfatterforening i en årrekke kunne Undset formidle erfaringer og gi råd til interesserte forfatterkolleger.

åpenbarte seg for en sporhund som Fulsås, var omfanget av det oppsiktsvekkende korrespondansearkivet på Lillehammer. Det viste seg å dokumentere vesentlige trekk ved den norske skjønnlitteraturens «suksess» i Nazi-Tyskland, opp til den paradoksale posisjonen som den mestselgende utenlandslitteraturen i Det tredje riket, mens angelsaksisk og fransk litteratur etter hvert ble forbudt mot slutten av 1930-tallet.

Den fascinerende studien til Fulsås representerer en mildt sagt tvetydig fase i historien om norsk litteratur i utlandet. De første tiårene etter 1814 synes det først og fremst å ha vært sakprosa i sentrum – som Christopher Hansteens «Reise-Erindringer fra Sibirien» (oversatt til tysk og fransk), D.C. Danielssen og W. Boecks store verk om spedalskhet til fransk og W. Boecks bøker om syfilis likeså til fransk. I forbindelse med verdensutstillingen i Paris i 1867 utga Paul Botten-Hansen på fransk en oversikt over norsk fag- og skjønnlitteratur med tittel­oversettelser.

Ibsen. Og siden har det tyske bokmarkedet stort sett vært den store trampolinen for norsk litteratur i utlandet – like til i dag. Karakteristisk for Fulsås som teoretisk orientert historiker er ikke minst beskjeftigelsen med litteraturhistorie eller snarere 

. Sammen med Tore Rem har han tidligere bidratt med en sentral omfortolkning av «det skandinaviske øyeblikket i verdenslitteraturen». Med tanke på Norge inntraff dette ikke til tross for den tilbakeliggende kultursituasjonen, snarere 

 det uferdige Norge med blant annet reisestipender til utlandet og viktige teaterleder-stillinger til helt unge, lovende folk som Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, i et bitte lite fagmiljø. Altså: 

 som økonomiske historikere har kalt et slikt tidlig stadium av industriell nasjonsbygging.

Da Hamsun og senere også Sigrid Undset seilte opp i kjølvannet etter Ibsen, fascinerte de prestisjefylte tyske forlag – og bante veien for en rekke andre norske forfattere: Ikke bare fra de dype skoger, slektshistorienes og bygdetradisjonenes diktere, men i høy grad også for en til dels frisinnet forfatter som Sigrid Boo – med «Vi som går kjøkkenveien» og en rekke andre underholdende og populære oversettelser i det tyske markedet.

Hele 82 forfattere bidro til å gjøre Norge til den største eksportøren av litteratur til Nazi-Tyskland. I tillegg til de allerede nevnte: Trygve Gulbranssen, Olav Gullvåg, Magnhild Haalke, Barbra Ring, Olav Duun, Johan Falkberget, Tarjei Vesaas, Johan Bojer, Mikkjel Fønhus med flere. De færreste av de 82 hadde nazi-sympatier.

 innsiktsfull analyse av det tyske forlagssystemet fra 1933 – ensrettet, men fragmentert i konkurrerende enklaver. Jøden Max Tau, forlagskonsulent og markant forkjemper for norsk litteratur, kunne med støttespillere holde det gående helt til han kom seg til Oslo i desember 1938. Flere andre tyske forlagsfolk fortsatte av litterære og kommersielle grunner å utgi norske bøker inntil systemet brøt sammen i 1944.

Svært mange forfattere sa uansett ja-takk til royalty fra Nazi-­Tyskland.

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det litterære byrå

Inn i mellom lesinga av essaya i Marilynne Robinsons «Det som er gitt oss» hastar eg hit og dit og handlar julegåver til den eine og den andre – og ikkje minst den tredje, som vel også må få noko attåt boka eg har funne i stablane på kontoret. På alle kantar kryr det av oppjaga forbrukarar, men også av heroiske tiltak for å stogge kjøpetrongen, om ikkje givargleda, og dempe trykket på bankkonto og jordklote: Kjøp brukt, send eit kort, gi ei geit.

I det siste essayet i Robinsons bok, ‘Realisme’, har ho sjølv nett kome seg gjennom jula, og formulerer nokre ettertankar om det at folk stimlar saman i butikkar for å finne gåver til kvarandre. Vi snakkar om det som materialisme og grådigskap, skriv ho, men eigentleg er det «en betent form for gavmildhet». Betennelsen ligg i økonomien, som vel ville ha funne andre måtar å halde omsetninga i sving på om vi avskaffa julehandelen: «Jeg har en mistanke om at i løpet av et år eller to ville fenomenet ganske enkelt ha forskjøvet seg til fjerde juli i stedet». For Robinson er det viktig å minne om at ei gåve blir gitt og tatt imot som «en elskverdighet», og at vi kunne ha funne «mye skjønnhet i alt dette», om ikkje «konvensjonene for sosial kritikk» hadde hindra oss.

Det er ikkje eit forsvar for løpsk forbrukskultur ho leverer, men prinsipiell motvilje mot det ho kallar «lettkjøpte nedvurderinger» av menneskelege impulsar – mot den tillærde vanen vår til å gjere oss dårlegare enn vi er og sjå dei svake sidene som dei djupaste i oss.

er den tredje sakprosaboka av Robinson Verbum gir ut på få år, men den av dei som kom først ut på engelsk, i 2015. Det er ei samling omarbeidde føredrag som Robinson har halde på ymse lærestadar og universitet i USA og Europa. Kontinuiteten og brota mellom europeisk og amerikansk historie og kultur er ein gjengangar i essaya, som også elles er fulle av gjentakingar og parallelle poeng. «Det som er gitt oss» er ikkje ei bok ein nødvendigvis les frå start til slutt, men heller ei bok å hoppe rundt i – og gjerne porsjonere ut. Språket til Robinson, som i romanane hennar skin så klårt og gjennomsiktig, er nemleg temmeleg innfløkt i essayistikken. Det er ein karakteristikk meir enn ein kritikk; også essayspråket hennar er fullt av djuptstikkande formuleringar og litterær eigenart.

Boka opnar med eit stykke om ‘Humanismen’, ein sentral og oppsummerande tekst: her presenterer Robinson den radikale, kristne humanismen sin som eit framskot frå renessansen, og forsvarar den mot både krav til kvantifisert nytteverdi og det ho meiner er forenklande innsnevringar av mennesket og universet frå positivistisk hald. Ho kritiserer forskarar som forvekslar «den delen av virkeligheten som deres metoder kan avdekke, med hele virkeligheten som sådan», og held fram audmjukskap og medvit om menneskets strålande, men mangelfulle evner som kur mot skråsikker reduksjonisme. Sjølv er ho så utidsmessig at ho held seg med omgrep som sjølv, sjel og sinn, og framleis finn forklarande kraft i teologiske tekstar av Jean Calvin (1509–1564) og Jonathan Edwards (1703–1758).

Polemikken mot positivismen dukkar opp i mange av essaya, utan at mottakarsida av kritikken blir meir handfast enn nokre ikkje-namngitte nevrologar. Det generelle og stundom analogi-drivne i argumentasjonen hennar er neppe eigna til å overtyde meiningsmotstandarar, og lese frå perm til perm kan den slite på dei som sympatiserer med synspunkta òg. Det er like fullt sporande innsikter å hente når ei som er «godt fornøyd med å plassere mennesket i skaperverkets midte», er så kvass mot «naiv antroposentrisme» hos vitskapsfolk som meiner å kunne vite det meste.

 kor Robinson skriv ifrå, er den andre teksten i boka, ‘Reformasjon’, ein god stad å gå. Der løftar ho fram dei europeiske røtene til tenkinga si, i renessansehumanismen og reformasjonen, og meir spesifikt i rørslene som kjempa for å fjerne «barrieren mellom lærd og ulærd ved å gjøre kristendommen fullt forståelig på folkespråkene». Bibelen kom inn i det engelske språket som ein undergravande tekst, skriv Robinson, og viser korleis fattigfolk blei plassert i sentrum av teologien til britiske rørsler rundt lollardane og puritanarane. Her er William Langlands visjonsdikt «Peter Plogmann» òg ein grunntekst, som Robinsons bok verkeleg vekkjer lyst til å lese.

Den sterke vektlegginga av likskap i reformasjonsrørslene – av respekt for heller enn medynk med fattige – er éin grunn til at Robinson meiner amerikanarar i dag lever i reformasjonens ruinar; i eit reisverk av likeverd og demokrati som delvis og gradvis er rive ned av frykt, profittjag og privatisering – det siste kallar ho ironisk «et tillegg til Den hellige skrift som holdes ekstra høyt i akt i de områdene som er mest tilbøyelige til å kalle seg kristne». Robinson er ikkje mild med misbruk av religion i amerikansk politikk, blant dei som kjenner «en selvbestaltet oppfatning av å være utvalgt», men ho har heller ikkje tolmod med rekylen av aggressiv avvising av alt religiøst. «Så dårlige vi er til å bebo historien», sukkar ho. Sjølv kjenner ho seg «aldri mer kristen enn når jeg hører om en ny plan for å frarøve og ydmyke de fattige».

Sidan Robinson gav ut boka, har ikkje desse ruinane nett blitt restaurerte i USA. I staden er det restaurasjonen av ein gammal orden av utbytting og undertrykking som er sett i gang. Og kling det ikkje eit ekko, heilt hit til vårt vesle land, når Robinson skriv om korleis det veks fram konsensus rundt tankar om at sosiale tiltak skapar «en dødvekt av latsabber og folk som bare tar, som setter samfunnet i fare ved å tynge de produktive ned og la dem bære kostnadene for de lates uvirksomhet og tiltaksløshet». Ordet «verdi» har ei oppblåst tyding i vokabularet til kulturkrigarar på kristne vegner, og ei tilsvarande innsnevra tyding i reknearka til såkalla økonomiske realistar.

Ho held seg med omgrep som sjølv, sjel, sinn.

Det som er gitt oss

Gitt og tatt

Astrid Hygen Meyer

De fleste av oss blir hverdagsmennesker, enkelte blir pionerer og foregangsmennesker. Hvordan vokser den evnen fram? Etter å ha lest «Likestilling for kvinner», selvbiografien til 89 år gamle Torild Skard som utkom denne høsten, er jeg ikke i tvil om at det kreves en viss ukuelig personlighet, en sta egenvilje og krum hals. Boka er full av setninger av typen: «Det var ingen enkel sak å skulle endre Unescos arbeid, men …» og så videre.

Utover personlighetstrekkene: Å tråkke sine barnesko i en generasjonsbolig på Lysaker, med den kjente barnepsykologen Åsa Gruda Skard som mor, litteraturprofessoren og dikteren Sigmund Skard som far og utenriksminister Halvdan Koht som morfar, kan heller ikke ha vært en ulempe. Mormora Karen Grude Koht beskrives som den virkelig tilstedeværende klippen – men hun var også pedagog og kvinnesakskvinne og hadde i sin tid kjempet for kvinners stemmerett.

på Lysaker etter noen år som krigsflyktninger i USA, og det var et hjem med vinduene åpne mot verden: Halldis Moren Vesaas, Henrik Sørensen og Lise Lindbæk kunne svinge innom, sammen med et kobbel av andre kunstnere, kvinnesaksforkjempere og store personligheter. Innimellom kom det norske, danske og svenske ukeblad på besøk for å skrive reportasjer om den moderne og likestilte familiens forunderlige metoder, som da moren samlet familien til familieråd. Under disse seansene slapp alle familiemedlemmer til orde da familiens anliggender skulle drøftes, barna lærte å argumentere rasjonelt og saklig for å bli hørt. Og slik ble altså Torild Skard til Torild Skard, en framtredende feminist som blant annet var første kvinne i Stortingets presidentskap og første kvinne til å lede Unicef internasjonalt. Tvillingsøsteren hennes, Målfrid Skard Flekkøy, ble verdens første barneombud.

Skard graviterer mot denne oppveksten hele livet, også i selvbiografien. Den rike oppveksten rommer også komplekse motsetninger: Mye har hun fått, men noe ble også tapt. Et livstema for Skard stammer fra den aller tidligste fasen av livet, da den svakere tvillingsøsteren må ha fått mye av nærheten den mer livskraftige Torild også trengte. Det er en melankolsk grunntone hun skriver inngående om i boka, og som hun mener festet seg i form av depresjoner og mindreverdighetsfølelse. Refleksjonene hennes om disse erkjennelsene er både omsvøpsløse og tankevekkende. «Inne i meg var det en understrøm av tvil. Ble jeg virkelig godtatt, generelt, som meg?», skriver Skard. Mye av Skards seinere engasjement for likestillingspolitikkens dilemmaer må stamme herfra. Hun er en kompromissløs forsvarer for lange fødselspermisjoner til mødrene og en motstander av for tidlig barnehagestart. Likestillingspolitikken som ble frontet av hennes eget parti SV under Kristin Halvorsen barnehageforlik og Audun Lysbakkens pappakvote skriver hun både skarpt kritisk om – etter hvert med en stigende sårhet over ikke å ha blitt hørt eller lyttet til av partiet.

 av den litt stive, refererende prosaen man gjerne finner i denne sjangeren, vi skal innom smått og stort. Men mot slutten av boka kommer Skard selv inn på de strukturelle problemene bak utgivelsen: Det er i grunnen sjelden kvinners selvbiografier fra samfunnslivet gis ut. «Av ti biografier som blir utgitt, er gjennomgående åtte om menn og to om kvinner», skriver hun. Skard forteller at hun hadde skrevet intenst på sin egen bok i to år, «både dag og stundom natt», men da manuset var ferdig, var interessen for det laber hos forlagene. Det er synd. For i Skards bok, som omsider så dagens lys på det lille forlaget Svein Sandnes Bokforlag i høst, finnes det verdifull og klok historieskriving.

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Notorious

Morten Langeland

Tittelen på poet og oversetter Johanne Fronth-Nygrens debut for tre år siden var «Vannverk», boka fikk en del oppmerksomhet og diktene framstod sikre i sin besyngelse av fellesskap og sammennhenger i byen. Årets bok «Kav» er mindre umiddelbar, men vesentlig sterkere fordi den er grundigere i sin behandling av sorg og tap gjennom generasjoner i et maritimt østfoldsklima.

Vann kan som kjent finnes i tre former – flytende, is og som vanndamp – og Fronth-Nygren har valgt elegien som form i undersøkelsen av eget biografisk stoff, særlig hvordan farfarens tidlige død på sjøen har virket inn på familien. Elegien kan saktens også finnes i flere former: Fra den nesten språkløse sorgen ved tapet av noen kjære, til de lengre dønningene i tiden som følger og mer forsiktige ringer i vannet når år har gått og tapene behandles mer ettertenksomt. Gjennom buktende dikt og ulike formoppsett på de store sidene får lesningen av boken en herlig bølgende kvalitet. Noen dikt er bare en sentens og bruken av enslige klammeparenteser [ hermer det grafiske uttrykket i gjengivelser av ufullstendige fragmenter, kjent fra for eksempel Sapfo – som har skrevet bokens motto –det gir leseren stadige påminnelser om savn og mangler i diktet. Andre dikt gjør det motsatte og bruker nettopp historiske dokumenter – avisutklipp og bygdebok – for å få fram omstendighetene rundt farfarens forlis med lastebåten Pulp 1 utenfor Hvaler en desemberdag i 1938.

mellom det faktiske forliset og løsere dikt om tap framstår som balansert, det blir rom til å dikte samtidig som diktene henter kraft fra det historiske faktum at svært mange av mennene som hadde havet som levevei også døde der. Ikke minst får man som leser grunne nettopp over tiden som har gått og forandringene i skjebne når båtutviklingen gjorde å ro fiske sikrere.

Fronth-Nygrens far var arkitekt og maler og døde da forfatteren var tyve, det er tydelig at mye av sorgstoffet som har fått sin faste form i «Kav» har fått modne over tid og slik blir behandlet som både damp, is og bølgeslag – i et særdeles sikkert framskrevet Hvaler-arkipelag. Bølgespruten står, mens tidene skifter. Avslutningsvis kan jeg jo sitere et lite dikt om en håpløs lengsel:

jeg misunner vannet som vet å bli rim i kulda / som svarer med en krystall når været slår om // som ikke sørger over dråpen / men glitrer sekskantet i morgensol / kjenner sin egen form / i mykt vær / i hardt vær / som fryser og smelter uten å nøle / uten å kalle det slutt.

Hører til havet

Som tittelen mer enn antyder, handler «Over ditt lik», Lasse W. Fosshaugs tredje roman, blant annet om døden. Hovedpersonen Terje er gravferdsagent i eget familiebyrå. Fosshaug bruker dette som en inngang til morsomme (hvis det er lov å synes) beskrivelser av lik, dødsøyeblikk og pårørende i det ikke-navngitte lokalsamfunnet.

En sentral grunn til at disse beskrivelsene blir morsomme er at Terje, som også er fortellerstemmen, er av det usentimentale slaget. Med det sagt er han ikke ufølsom eller usympatisk: Han har lav terskel for å gi rabatter til de etterlatte, og prøver «heller å selge de pårørende de rimeligere alternativene, kanskje fordi jeg selv synes det er galskap å bruke titusenvis av kroner på noe som enten skal i ovnen eller i jorda etter bare noen timers bruk». Det går utover lønnsomheten, og ikke minst relasjonen til sønnen han driver sammen med, Siggen, som har mer forretningsteft.

Det største problemet for likviditeten er likevel inkassokravene som hoper seg opp. Terje har et spilleproblem, og appen BingoBingo forfører ham med varsler av typen: «

Vi savner deg, Terje! Derfor får du hundre freespins. Tilbudet gjelder kun i dag

.» Savnet etter Eldrid, hans avdøde kone, gjør det enda vanskeligere å stå imot.

 aldri lever på romanens nåtidsplan, er hun gjennomgående til stede gjennom tilbakeblikk og fordi Terje snakker med henne. Relasjonen deres avslører (eller bekrefter mistanken om) at Terje er en smule gubbete. Et eksempel, og jeg sier ikke dette fordømmende, er hans forhold til serviset Eldrid satte fram i forbindelse med selskaper: «[…] jeg måtte demonstrativt gå og hente en vettug kopp på kjøkkenet for ikke å stå med kanna i hånda hele selskapet. Vi hadde en uttalt avtale om at jeg surra rundt med min egen mugge uten å lage et nummer av det.»

Det usentimentale og gubbete ved Terje er både romanens styrke og svakhet. Ettersom han til en viss grad unngår å skildre egne beveggrunner, ender en del vesentlige valg, som håndteringen av spilleproblemet eller hvordan han et knippe ganger betror seg til omverdenen, med å framstå umotiverte og barduse. Dessuten blir det som kunne vært kimer til forandring, forlatt uten videre forpliktelse eller konsekvens.

 eksempler i romanen på at det er mulig å lodde 

at Terje må legge seg ned på sjeselongen og forvalte et terapispråk. I skildringen av hans, Siggen og den andre sønnen, Ronny, sin forsøksvise tilbakevending til verden etter Eldrids død, rekker det å berøre uten å briste troverdigheten hans:

Vi ble usynlige alle tre. Gled mellom hverandre, en flyktig klem her, en seddel der, TV-kvelder i sofaen uten at noen kunne huske hva vi hadde sett, dagen etter. Uendelig mye fiskepudding. De kava seg sakte ut av sine svarte hull. Selv krafsa jeg på veggene uten å komme meg av flekken. De titta over kanten, hilste på venna sine, la knærne oppå og løfta seg tilbake i tida. Sto der i lyset og levde mens jeg kom med oppmuntrende tilrop fra mørket.

En annen viktig relasjon i livet til Terje er til vennen Ibrahim som drifter det lokale kebab- og pizzastedet. I det jeg antar er et slags vendepunkt, forsøker Terje til dels å redde seg selv gjennom ham. Det forlenger det sympatiske inntrykket av Terje, men etterlater meg også med en murrende følelse av at lite egentlig har skjedd. «Over ditt lik» blir dermed litt blek. De morsomste passasjene er de minst personlige, og de mest rørende passasjene foregår i fortiden.

Over ditt lik

Likviditet

Even Teistung

I en av mange skjellsettende passasjer i «Totalitarismens opprinnelse» (1951) bemerker Hannah Arendt at «konsentrasjonsleirenes virkelighet» mest av alt ligner «middelalderske bilder av helvete»: Endeløs avstraffelse. Men, legger hun til: Det som gjorde bildet av helvete utholdelig i middelalderen, var dommens dag, «ideen om en absolutt rettferdighet kombinert med en uendelig mulighet for nåde», altså en form for moralsk forklaring. Men denne forestillingen om rettferdig straff i helvete er forsvunnet i konsentrasjonsleiren: «mennesket kan virkeliggjøre helvetiske fantasier uten at himmelen faller ned eller jorden åpner seg».

Enhver som har lest et og annet vitnesbyrd fra utrydningsleirene (eller lest en avis de siste årene), vet svært godt hvor åpenbart og presist dette bildet er, og likevel har det vært usedvanlig påtrengende gjennom den langsomme lesinga av den franske motstandskvinnen og leiroverleveren Charlotte Delbos vitnesbyrdbok, «Ingen av oss skal vende tilbake». Boka er første bind i trilogien «Auschwitz og ettertiden», som nå for første gang foreligger i norsk oversettelse – de to øvrige er under utgivelse. Den ble skrevet månedene etter krigsslutt, etter at hun selv hadde overlevd både Auschwitz og Ravensbrück, men utgitt først i 1965.

to helt avgjørende elementer ved livet i konsentrasjonsleirene som understreker det grufulle ved erfaringen. Det første er den overordnede, påtrengende meningsløsheten – fangens egen erkjennelse av at lidelsen er fullstendig meningsløs – og det andre er den samme erfaringens 

. Det er her Delbos bok skiller seg fra det meste annet jeg har lest av vitnesbyrdlitteratur: «Ingen av oss skal vende tilbake» er både en streng tilstandsrapport og et sprengt skrekkabinett av gjentagelser, bruddstykker av samtaler, lyriske intermessoer og verbale spasmer, som samla sett later til å ville gi den meningsløse lidelsen en litterær form som svarer til innholdet. I stedet for et nøkternt, realistisk formspråk bryter Delbo enhver etablert form, og med det også følelsen av 

, for å virkelig gi uttrykk for erfaringen av å leve i en dødsleir: en tilstand hvor tid og mening ­opphører å eksistere, ja, hvor tilværelsen er som et middelaldersk helvete. Derfor står det, helt først i boka, et knøttlite forskrift: «

I dag er jeg ikke sikker på at det jeg har skrevet, er sant. Jeg er sikker på at det er sannferdig

Dette forvarselet er også en av hovedgrunnene til at boka gjør så sterkt inntrykk. Jeg har ofte tenkt på litteraturen fra konsentrasjonsleirene som uleselig. Ikke fordi den 

det – hvert eneste vitnesbyrd er umistelig – men fordi det går en grense for hvor mye meningsløs lidelse man kan lese om før sansene sløves og den gråbrune massen av leire, søle og døde kropper blir usynlig. Men kanskje er det nettopp derfor Delbos tekst ignorerer de fleste konvensjonelle formgrep: for å gjøre virkeligheten synlig igjen.

 så man får øye på i denne boka? For egen del er det fottøyet. Fra ankomst i Auschwitz, tvers gjennom en grusom vinter og til de første vårtegnene dukker opp på de siste sidene, merker jeg meg hvor ofte Delbo skriver om sko og føtter. I en sekvens beskriver hun hauger av kvinnelik: «Hodene er glattbarberte, kjønnshårene stive, strittende. Likene er frosne. Hvite med brune negler. Tærne som stikker opp, er latterlige, når sant skal sies. Grusomt latterlige». En gruppe menn bruker «lerretssko med tresåle som ikke satt fast på føttene».

«Vi tenker bare på føttene våre», skriver hun i et kapittel som beskriver marsjen mot dagens arbeid: «går du bak en som er barføtt fordi skoene hennes er stjålet, vil disse føttene som går nakne i is eller søle, disse nakne føttene, nakne i snøen, disse forpinte føttene som du helst vil slippe å se, disse ynkelige føttene som du er redd for å støte borti, plage deg til du blir uvel».

Hvorfor dette fokuset på føtter? Hva er en fot, en sko? De er røtter, forbindelsen mennesket har til jorda det lever på – og det er noe som kan ødelegges. De nakne føttene i snøen er absolutt sårbarhet, skoen en tentativ beskyttelse. Alle føttene og alle skoene i «Ingen av oss skal vende tilbake» er ­påminnere om den ekstreme sårbarheten i tilværelsen i ­konsentrasjonsleiren: fraværet av sko en dødsdom, de maltrakterte skoene en hån mot enhver form for menneskeverd. Men det å observere de marsjerende føttene er også en overlevelsesmekanisme. Det fortellende blikket som observerer føtter og sko, hekter seg fast i slike tilsynelatende ubetydelige detaljer, fyller teksten med sko og føtter. Kanskje nettopp fordi det elendige fottøyet – 

, som journalisten Victor Gollancz kalte det da han så de utbombede tyskernes eget fottøy den første fredssommeren – både vitner om den prosaiske livsforakten i leirene, 

 minner om at andre sko har eksistert. Den tynneste tenkelige tråd til en annen virkelighet – men likevel?

Men dette vage håpet er uendelig langt unna i Delbos bok. Når den avslutter, om våren, er det med en av de mest gruoppvekkende skildringene av vårsolas varme jeg har vært borti, og med minnene om tidligere vårsoler. For minner er relative, og i siste kapittel beskriver Delbo hvordan de forvitrer, hvordan alt blir borte når sola varmer bakken og gjør gjørma til støv. Ved siden av henne sitter en kvinne og dør: «Langt bortenfor piggtråden synger våren. / Øynene hennes er tømt. / Og vi har mistet minnene.»

i «Ingen av oss skal vende tilbake», ikke noe forklarende blikk fra ettertiden, ingen trøst eller støtte i en nøktern fortellerstemme eller en litterær form som gjør den meningsløse lidelsen lettere fordøyelig. Dens nakne patos er frastøtende. Jeg har brukt lang tid på å lese dens forholdsvis få sider, og det har vært forferdelig. Noen ganger har jeg vanskelig for å forstå at vi som lever i etterdønningene av Auschwitz på noe som helst vis kan befatte oss med annet enn utslettelsens historie, fakta og ettermæle, men forklaringa finnes i denne boka: Det er uutholdelig. Og nettopp derfor bør den leses.

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Helvete på jord

Tore Linné Eriksen

Det er ikkje så ofte ein forfattar blir tildelt Brageprisen to gongar, men dette har Erna Osland nå oppnådd med årets pris for beste sakprosa for barn og unge. Æra blir delt med Victoria Sandøy, som med sjenerøse illustrasjonar har vore med på å gjera «Barnas verdshistorie» så vellukka. Boka er gitt ut på det vesle Skald forlag, som har basen sin i Leikanger i Sogn, og speglar dermed mangfaldet i det norske språket gjennom eit lett tilgjengeleg nynorsk.

Som ein av våre mest produktive forfattarar skriv Osland i alle sjangrar og for lesarar i alle aldrar og med ulike funksjonsvariasjonar. Denne gongen er målgruppa mellom åtte og 12 år, noko som betyr korte og rytmiske setningar som kler godt tydelege og fargerike illustrasjonar. Med ordet til juryen: Fortida blir vekt til live både pedagogisk og poetisk. Det er ingen dårleg kombinasjon.

 til barna i dobbel tyning, ho er både skriven for barn og set deira skiftande liv gjennom tidane i sentrum. Det er ingen liten prestasjon når det gjeld eit tema som faghistorikarar lenge har forsømt, og det aukar utvilsamt sjansen for at unge lesarane kan identifisera seg med andre barn til andre tider og på andre kontinent.

Møta med barna er fletta naturleg inn i dei viktigaste historiske epokane, med særleg sans for kva endringar som har funne stad. Slik forstår vi evolusjon og den krunglete vegen mot vår eigen art gjennom møtet med eit nærmenneske av hokjønn – Selam – for tre millionar år tilbake, for deretter å få eit innblikk i det å vera barn i den lange perioden med jegerar, sankarar og fiskarar. Kanskje har denne tida vorte litt for idyllisk, men ho får oss til å tenkja på kva som har gått tapt i form av fritid, leik og nærleik til naturen i det vi kallar den moderne verda.

 kjend for å fremja eit verdisystem som byggjer på likeverd, gleda ved fellesskap og djup respekt for natur og miljø. Det er òg ein raud (eller grøn) tråd gjennom desse forteljingane, som syner at historia handlar like mykje om samarbeid, omsorg og evna til å løfta i flokk som konfliktar, kappestrid og krig. På same måten har ho eit vakent blikk for ulikskapane mellom barn etter kva samfunnslag dei er i, eller kva kjønn dei høyrer heime i. Barna til faraoane lever på same tid som barna til slavane, og gutar og jenter i mellomalderen sørgjer for at barna til kongar og riddarar lever eit liv i luksus. Og under den industrielle revolusjonen ser barna til fabrikkeigaren sjeldan dei barna som risikerer livet som barnearbeidarar i mørke fabrikkar eller gruver. Det kunne ha vore doserande, men det styrer Osland meisterleg unna.

historiebøker er det gjerne Europa som blir tildelt hovudrolla, og det er nok òg her Osland har tyngdepunktet sitt gjennom den vekta som blir lagt på oppdagartida og maskinenes inntog. Men for å fortelja om den nye røyndommen til barna ved overgangen til å dyrka jorda og halda husdyr, er det områda langs Nilen for 12.000 år sida som blir løfta fram. Lesarane blir også tekne med på til Harappa-sivilisasjonen ved Indus i dei siste tusenåra før vår tidsrekning, der ulikskapane mellom rike og fattige ser ut til å vera små. Både under og etter koloniseringa blir det tydeleg kor ulike levekåra er i vår del av verda og hos dei barna som dyrkar kaffi, te, sukker og bomull til forbruket i Noreg. Iblant blir linjene kanskje trekte for langt, i dagens Noreg veks 100.00 barn opp i fattigdom.

Alle forstår at det er mykje som ikkje får plass på 90 luftige sider. Det ligg òg i denne sjangerens natur at det er lettare å fortelja enn å forklara, sjølv om det blir noko vege opp for ved spørsmål til undring og ettertanke. For eigen del trur eg at boka ville vera tent med litt fleire møte med barn i det førre og noverande hundreåret. Ikkje minst etter 1945, det vil seie i ein alder med klimaøydeleggingar, elektroniske dingsar på barnerommet og barn som flyktningar, synest eg det blir unaudsynt snautt. Men ein 75-årig forfattar som framleis har mykje å skriva om, har sikkert meir på lager.

Barnas verdshistorie

Barnas blikk

Å motsette seg noe er å opprettholde det», skriver karakteren Estraven et sted i Ursula K. Le Guins skjellsettende roman «Mørkets venstre hånd» (1969). Estraven er en garvet politisk spiller som har spilt høyt og tapt. Ordene skrives fra eksil i nabolandet, der folk spiller sine egne spill. Men det er noe fruktesløst i det hele, som holder fast alle i gamle spor.

Om du vender om på veien til hovedstaden, fortsetter Estraven, så befinner deg du fortsatt på hovedstadsveien. «Man må gå et annet sted; man må ha et annet mål; da kan man gå en annen vei.»

I romanen har ordene en spesifikk kontekst, men jeg leser dem også som en poetikk. Ursula K. Le Guin var ikke bare en framragende forfatter av science fiction-litteratur, men også en av sjangerens viktigste tenkere, som skrev mye om litteraturen som et mulighetsrom, et «tenk om …».

 vandring i det siste, til andre verdener og alternative framtider, i science fiction og fantastisk litteratur. Det er flere grunner til det, men i tillegg til de åpenbare vil jeg framheve et behov for å kjenne på 

. Jo dummere, hardere og dystrere verden synes å bli, jo dummere og hardere blir også jeg; tek-oligarker og fascister okkuperer hjernen min, krisestemning lammer tankene, alt blir mørkt og flatt og tapt. Med mindre …

Med mindre man altså kommer over noe som slår inn en annen vei. Som to bittesmå bøker som landet på pulten min nylig; jeg mistet dem umiddelbart i avishaugen, og har måttet grave dem opp flere ganger. For her snakker vi virkelig 

: to hefter, i solgult og spirende grønt pappomslag, omsorgsfullt brettet rundt tekstene. De er skrevet av nettopp Le Guin og oversatt av Simen Hagerup, som også sto for nyoversettelsen av «Mørkets venstre hånd» som kom i år, omtalt i Bokmagasinet av Elise Winterthun.

 om fiksjon» (1986) er et av Le Guins mest kjente essay, mens «Akasiefrøenes forfatter» består av tre innlegg i et fiktivt vitenskapelig tidsskrift. Dette er de første utgavene i Find Forlags lommeserie, leser jeg i omslaget. Forlaget ble etablert i 2023 av Signe Holm og Helene V. Nortvedt, som et «non-profit forlag for oversatt essayistikk og andre litterære kortformer». Finnes det noe som virker mer ute av takt med samtida? Ja, det er nesten noe provoserende over det, å gi ut noe så lite og 

La dette raseriet koke under lokk for nå, vi vil få bruk for det seinere. Først til tekstene. «Bæreposeteorien» bygger på en eneste, funklende og frigjørende tanke: Hva om den viktigste teknologien i menneskehetens utvikling ikke var våpen, men 

? Tanken stammer fra den amerikanske feministen Elizabeth Fisher, som i boka «Woman’s Creation» (1980) lanserte en alternativ evolusjonsteori der ikke jakt, vold og rivalisering står i sentrum, men samarbeid og sanking av mat.

Bøker

Hva vi kan vite

Neste morgen ved Wounded Knee

Radium

Jeg som aldri har kjent menn

Pukkelrygg

Seksti kilo solskinn

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Blodet

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det som er gitt oss

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Kav

Over ditt lik

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Barnas verdshistorie

Bæreposeteorien om fiksjon / Akasiefrøenes forfatter

Villdyr – under røttene

Å

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Rust sover aldri

Dinosaurenes rekordbok

Jakten på talltyvene

Sammen bekjemper vi fascismen

Hva vi kan vite

Neste morgen ved Wounded Knee

Radium

Jeg som aldri har kjent menn

Pukkelrygg

Seksti kilo solskinn

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Blodet

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det som er gitt oss

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Kav

Over ditt lik

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Barnas verdshistorie

Bære­poseteorien om fiksjon / Akasie­frøenes forfatter

Villdyr – ­under ­røttene

Å

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Rust sover aldri

Dino­saurenes rekordbok

Jakten på talltyvene

Sammen bekjemper vi fascismen

Bæreposeteorien om fiksjon / Akasiefrøenes forfatter

Villdyr – under røttene

Dinosaurenes rekordbok