Tom Egil Hverven

#fff

#000

Med en nær fem hundre siders antologi, skrevet av forlagets egne forfattere, feirer Kolon forlag 30 år. De mer enn førti bidragene i ulike sjangre dokumenterer forlagets bredde. Antologien rommer tekster av blant andre Karoline Brændjord, Tone Hødnebø, Cecilie Løveid, Steinar Opstad, Gunnhild Øyehaug og Vemund Solheim Ådland. De beste tekstene lover at mer er i vente.

Kolon ble i 1995 startet som et imprint, et selvstendig forlag i Gyldendal Norsk Forlag. Torleiv Grue var eneste redaktør, og slik har Kolon fortsatt. Bjørn C.W. Aagenæs tok over ansvaret i 2009. Grue fortsatte som hovedkonsulent, mindre aktiv de siste årene før han døde i 2024. Karin Nygård var redaktør i en treårsperiode, i tillegg nevnes en rekke redaksjonskonsulenter av Aagenæs i antologiens innledning. Det må sies klart, også her: Ved siden av Forlaget Oktober representerer Kolon det ypperste innen kvalitetsforleggeri for ny norsk skjønnlitteratur, med sterkere vekt på poesi enn de fleste forlag.

korte bidrag på to til ti boksider. Memoarer forstås vanligvis som erindringer om eget liv og virke, uten at forleggeren legger sterke føringer på valg av form og innhold. Han åpnet for dikt, fortellinger, essays og dramatikk – og fikk en bred vifte av bidrag. Noen av dem overskrider målet om maksimum ti sider, noe som ikke er en fordel for flyten i antologien. Poetiske tekster vinner på å være konsise, særlig Brændjords, Hødnebøs og Aadlands bidrag utmerker seg i så måte.

Flere av de mest interessante prosa-­bidragene kombinerer personlige memoarer med å utforske noe samfunnsmessig, politisk. Tekstene er ordnet alfabetisk, etter forfatternavn. Det passer godt å begynne med Kjersti Anfinnsen. To av hennes romaner, om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, har fått bred oppmerksomhet og er oversatt til tolv språk. Hennes bidrag i antologien, ‘Landet heter Ruija’, undersøker Anfinnsens kvenske røtter. Hun ble klar over dem først på begynnelsen av 2000-tallet. Teksten starter ved hustufter i en åker nær Rovaniemi i Finland. Slektninger reiste i sin tid nordover derfra. Anfinnsen skildrer familiens erfaringer som kvener i Finnmark i fornorskingspolitikkens mest brutale periode. Språket ble nærmest utradert i løpet av to generasjoner. Først i 2005 blir kvensk offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Norge, nå sterkt truet.

Som servitør og guide på Nordkapp oppdaget Anfinnsen at kvenske trekk ved Finnmarks kultur var fraværende i samtidas fortellinger. Faren hennes leste Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula» (2000). Romanen fra den svenske siden av grensen fungerte som en øyeåpner. Anfinnsen gir gløtt inn i en trist historie om hvordan hennes mormor tilpasset seg et norsk samfunn som Vesisaari/Vadsø, der spor av finske røtter ble effektivt fjernet. Den korte teksten fungerer som et speil for en akutt samtidig debatt, om konsekvenser av ulike former for innvandring. Anfinnsen skriver godt om hvordan hun gjennom egen erkjennelsesreise fikk introdusert det kvenske som noe fremmed i identiteten. Hun rommer det kvenske, men «det fremmede er ikke bare skjørt og utrygt, det er en kilde til 

» (min utheving). De litterært produktive ordene preger også hennes bidrag til Kolons antologi.

finnes i Johan Lindvalls ‘Tre pianoer’. Lindvall er oppvokst i Kungsbacka i Sverige, utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Skrivekunstakademiet i Bergen. Han er pianist og komponist og debuterte som forfatter med romanen «Februar» (2023). Bidraget til antologien speiler ulike perspektiver på kunst, særlig det å framføre musikk, med referanser til pianister som Keith Jarrett og Glenn Gould. På ulike måter vendte de ryggen til publikum i forsøk på å vende oppmerksomheten mot selve musikken. Fortelleren i teksten, antakelig nær Lindvall selv, vil spille like stille som han snakker, han vil at «stemmen skal være svak og nesten ikke høres». Har man som meg tilbrakt utallige timer med Jarrett og Goulds innspillinger, virker eksemplene fra de to pianistenes liv sterke. Lindvall forstår hvorfor Gould sluttet å spille konserter. De langsomme satsene hos Brahms appellerer til forfatteren fordi de hemmer tiden:

Det var den eneste formen for politisk mening jeg kunne se i musikk, at den ikke tilpasset seg kapitalismen i form av overflod og en slags påtrengende intensitet, musikk som ikke brydde seg om du lyttet eller ikke, som bare eksisterte.

Høres det ut som abstrakt, livsfjern estetisering av musikk – eller litteratur? Lindvalls tekst fungerer motsatt, som insitament til å lytte desto mer intenst til prosaens egen klang. Lindvalls bidrag peker mot en «ekte natur, en vill natur uten mening», noe jeg tolker som en utemmet, varm form for vitalisme, for eksempel slik man kan tolke hendenes sideveis forflytning, fingrenes løp over tangentene mens Glenn Gould spiller.

også ved Sonja Nyegaards ‘Hjerteflimmer’, en tekst som pulserer mellom realisme og surrealisme. Fortelleren er i dialog med en lege, som konstaterer hjerteflimmer. Om flimmeret er å forstå som en konkret hjertelidelse eller som et bilde på en tilstand, forblir svevende. Dialogen tar rare, fine vendinger, med flere tomme flater, åpne for tolkning. Fortelleren veksler mellom å arbeide på et hagesenter og på en kirkegård. Som en noe uortodoks praksis tar hun med seg planter som er til overs fra senteret til kirkegården. Noen av dem begynner å mutere, vokse vilt, i en av Kolon-antologiens mest fascinerende tekster.

Poetiske tekster vinner på å være konsise.

Memoarer

Det ypperste

Carline Tromp

Kort tid etter at jeg begynte å bruke internett, møtte jeg min første konspirasjonsteoretiker. På et lite, lokalt forum la han ut lange innlegg om at flystripene på himmelen var 

 jobbet for å sløve oss ned og, etter hvert, at 9/11 var en innsidejobb. Noen forsøkte å snakke ham til fornuft, noen lo av ham, noen ble rasende. Ingenting beit på vår mann; han kunne hisse seg opp og forlate diskusjonstråder, men startet like raskt nye igjen.

, 11. september og et påståelig behov for å dele «sannheten» dukker opp i «Mamma er konspirasjonsteoretiker», journalist Christine Rehn Jensens fortvilte beretning om sin mors ferd inn i en alternativ virkelighet. Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier om alt fra vaksiner, 5G og liv på andre planeter, til dypstaten, pedofiliringer og Adolf Hitler – og til miljøer der slike tanker blir gjødslet.

Boka har likhetstrekk med «Nettforgiftning» av Siw Aduvill og Didrik Søderlind, som kom i fjor. Her fortalte ti «pårørende» til konspirasjonsteoretikere sin historie – anonymt. Også Jensen har kjent på vegring for å gå ut offentlig, skriver hun. Under pandemien skrev hun for første gang om sin mor, i en anonym kronikk i Aftenposten. Da kom det flere reaksjoner fra folk som sa hun måtte ha diktet opp det hele. Det var for mye, for sprikende, for usannsynlig.

Men at folk som tror på én konspirasjonsteori plukker opp mange flere, er ikke uvanlig. I en lukket chatgruppe mora er aktiv i, og som Jensen ved en tilfeldighet får innsyn i, stables motstridende teorier oppå hverandre uten å møte motstand. Det som forener miljøet, er et hat mot myndigheter og eliter, og en skråsikker tro på at de vet noe ingen andre vet.

 i norske konspi-miljøer og finner både kyniske svindlere (skal det være en strålebeskyttende skyggelue til 4000 kroner, eller en investering i irakisk dinar?) så vel som 

. Noen har rotet seg opp i dypt økonomisk uføre. Mora er del av et miljø som mener at staten er illegitim, såkalte friborgere. De mener også at de ikke trenger å betale skatt, og at det snart vil skje en omveltning der all gjeld slettes.

Boka avkrefter fordommen om at konspi-tenkning er forbeholdt folk uten utdanning eller venneløse outsidere. I Jensens barndom var mora et aktivt og engasjert samfunnsmenneske, åpen, varm, med mye kunnskap om naturen. Hun var opptatt av barnas utdannelse og at de skulle tenke kritisk. Rundt 2012 endret ting seg. Nå ser hun på skolen som «programmering» og mediene som løgnere, og truer med å bryte med familien som ikke forstår.

Nøyaktig hva som skjedde, får Jensen aldri tak på. I likhet med flere av de omtalte i «Nettforgiftning» hadde mora lenge vært opptatt av helse og velvære, og av å unngå giftstoffer. Også vaksiner var hun skeptisk til, men som Jensen påpeker i en nyttig passasje (som gjerne kunne ha stått tidligere i boka) er ikke dette det samme som å være konspirasjonsteoretiker.

Det er når det dukker opp påstander om ondskapsfulle kabaler med planer om massedrap og hjernevask, at det bikker over. Da kan også folk føle at de må «redde» andre, om nødvendig med vold – en type tankespinn vi kjenner fra terrormanifester, som også preger flere konspi-grupper på sosiale medier. En dag spaserer mora inn på en barneskole for å «informere» ungene om vaksiner. Da velger Jensen å sende bekymringsmelding til kommunen.

 humpete i gang. Den lider av tendensen til å ta med hele researchprosessen inn i teksten, som preger en del dokumentarjournalistikk. Å lese om at forfatteren har hørt en podkast eller sendt en e-post til en ekspert er ikke så spennende. Hun kunne også med fordel ha kuttet en del sitater: Når man har en så nær og sterk 

, tilføyer ikke anekdoter fra USA eller Danmark så mye.

Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier.

Mamma er konspirasjons­teoretiker

Ikke stol på planen

Tore Linné Eriksen

Antisemittisme er et ord som brukes flittig både i polemisk debatt og i faglige sammenhenger, men det er både uklart og omstridt. Det skyldes særlig at det ikke lenger begrenses til fordommer og handlinger rettet mot jøder utelukkende i kraft av etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet. I dag er begrepet blitt et våpen for å stigmatisere kritikk av staten Israel og støtte til det palestinske folkets rettigheter.

Er det så mulig å foreta nødvendige grenseoppganger? Det er det vi får i «On antisemitism», skrevet av Mark Mazower. Som professor ved Columbia University i New York er han kjent for sine ruvende bøker om europeisk historie og Det tredje riket som et imperium. Kanskje bør det også legges til at han har jødisk bakgrunn.

 har vakt så stor internasjonal interesse, er det fordi den kommer i rett tid og avspeiler forfatterens evne til å levere solid dokumentasjon i et tilgjengelig språk. Det skyldes også at han avviser ideen om et tidløst, unikt og evigvarende «jødehat» fra kristen middelalder til i dag, men isteden velger å studere antisemittisme i en situasjonsbestemt historisk kontekst. Det gjelder for eksempel etnonasjonalistiske forestillinger om «reinhet» og motstand mot kapitalistisk modernitet sist på 1800-tallet og Adolf Hitlers jakt på «jødisk-bolsjevikiske» syndebukker.

Nærmere vår egen tid viser Mazower at bruken av a-ordet for alvor blei mobilisert etter seksdagerskrigen i 1967, som israelske myndigheter framstilte som en kamp for jøder uansett hvor i verden de bodde. I de neste tiåra fulgte en markert oppsving i antisemittismeforskning og i antallet museer og minnemarkeringer for Holocaust. Forfatteren knytter dette også til forestillinger om et utvalgt folk med bibelsk rett og plikt til å underlegge seg hele det historiske Palestina som en jødisk nasjonalstat, slik ei stadig mer ekstrem regjering legger til rette for gjennom både lovverk og krigføring. Under dagens Trump-regime bruker Mazower så sitt eget universitet for å illustrere hvordan anklager om antisemittisme følger en høyst omstridt definisjon fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) i 2016. Det er denne som anvendes for å kneble uavhengig forskning, avsette lærere, kansellere pensumlister, trekke tilbake milliardbevilgninger og møte pro-palestinsk aktivisme med militære tropper.

 stor bekymring for at akademisk frihet og åpen debatt er alvorlig truet. Det er det samme temaet som belyses i en grundig rapport fra Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO), ført i pennen av rasismeforsker Sindre Bangstad. Ettersom den er på norsk, kan leses gratis og har en usedvanlig sjenerøs litteraturliste, er den et viktig bidrag til en opplyst samtale. Sjøl om Norge kommer godt ut i internasjonale sammenhenger, advarer forfatteren mot å bagatellisere forekomsten av fordommer og fiendtlige holdninger – enten åpent eller i kodete former. Men han deler også Mark Mazowers innvendinger mot IHRA-definisjonen, og viser detaljert hvordan den blei til, hvilken faglig kritikk den har møtt og hvordan den brukes (eller misbrukes). Det gjelder særlig de ledsagende eksemplene på hva som 

regnes som antisemittisme, der de fleste knyttes til staten Israel. Slik skiller IHRA-definisjonen seg fra definisjoner som HL-senteret i Oslo og den offentlige Ekstremismekommisjonen legger til grunn, og den er heller ikke gitt lovstatus i Norge. Ledende antisemittismeforskere har dessuten valgt den alternative Jerusalem-erklæringa fra 2020 som kort – kanskje for kort – blir presentert.

til verks når han dokumenter at begreper som rasisme, apartheid, folkemord og bosetterkolonialisme blir stadig hyppigere brukt av jødiske forskere både i og utafor Israel. Det samme skjer i ledende fagtidsskrifter og rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner. Han konkluderer derfor med at motstand mot Israels okkupasjon, krigføring og folkerettsbrudd i seg sjøl ikke kan stemples som antisemittisme, alt er avhengig av kontekst.

Ettersom det er akademisk frihet som står i sentrum i rapporten, er det naturlig at de autoritære vendingene i USA og Tyskland vies mest oppmerksomhet. Men Bangstad viser også at a-ordet henger løst i vårt eget land, slik som når den jødiske organisasjonen B`nai B`rith Norgeslosjen anklager HL-senteret for å svikte i kampen mot antisemittisme. Også statsminister Jonas Gahr Støres deltaking i ei markering av Krystallnatta (i regi av Antirasistisk Senter, LO Oslo og Jødiske stemmer for rettferdig fred), har blitt omtalt som nedrig antisemittisme. Jeg skulle gjerne sett at hjemlige forhold hadde fått større plass, for problemstillingene rapporten reiser er høyst aktuelle.

On Anti­semitism. A Word in History

A-ordet

Sindre Andersen

En poet skriver om sin nyfødte datter: «kva er eit barn?/Ronja har inga skam	kvart augeblikk er rått	ho tar imot det heilt ærleg». Mens han grubler på om han vil duge i rollen som far, prøver han selv å ta inn hvert øyeblikk ærlig. Som voksen er ikke det så lett. Skammen som livsvilkår har vært gjennomgående hos Martin Ingebrigtsen, fra de groteske fantasiene i debutsamlingen «Riv av seg ansiktet» (2018) til innblikkene i poetens eget tvilrådige verksted i «Bukk & Sigd» (2023). Han er en sjelden maksimalist i norsk poesi, der han blikker i flere retninger og lar diktene rulle i vei, bøkene blir tunge og tykke.

som døden», hans tredje bok, fra i høst, har allerede fått bred og skarp mottakelse. En anmelder avfeier den som kroneksempel på en pratete, roman-etter­apende trend i norsk poesi, uten lyriske kvaliteter. En annen gir den ros for å ta tenkningen rundt hva poesi er, og hva den kan brukes til, på alvor. Begge tendenser bunner i bokas selvbiografiske utgangspunkt, med et dobbelt livsomveltende bakteppe: To måneder etter at datteren blir født, dør poetjegets mor. Som grubbel i sorgen tenker han på hvordan kjærligheten fra moren bør føres videre som kjærlighet til den nyfødte. Boka er kronologisk nedtegnet over en toårsperiode, selv kaller han den «ein elegi og ei lærebok», som «har lært meg at eg ikkje kan vite kvifor eg skriv / berre at eg ikkje kjem til å slutte». Skjønt «dette er bokas poetiske arbeid», skriver han et annet sted, med en av flere referanser til det amerikanske poet-forbildet CAConrad: «eg poetar-som-eit-verb å vere far / og slik overlever eg å ville døy». Inntrykket er at han rett og slett skriver for å holde seg selv, og dermed også den nyfødte, gående og i live. Da er det ikke lett å sette punktum.

 å framheve på disse 300 sidene, kan jeg være enig i, men det er virkelig ikke det samme som at de 

kvalitetene uteblir. Ingebrigtsen har et ømt og underfundig blikk på verden, og det svinger som regel av strofene. Et irriterende trekk ved prosjektet er imidlertid at han synes å dyrke maksimalismen for å kunne vri og vrenge på seg, helgardere seg når det gjelder ståsteder og standpunkter. Han har tatt med både private e-poster og bidrag fra tidsskrifter, formmessig varierer det fra små vers og notater til tette bolker med pustende hverdagsflyt («trekkprosa»?). De mange erklæringene om livet og skrivingen er ofte selvmotsigende – som vist i avsnittet over. Bokas innledende sitat, fra et brev av Rainer Maria Rilke, påkaller alle «dei antatte motsetningane» der de samler seg i menneskehjertet og «syng hymna om si foreining». Men jeg føler jo at Ingebrigtsen sikter mot noe mer spesifikt enn det å favne livet i alle dets paradokser.

 uansett et nokså konsistent begrepspar. Skammen hos Ingebrigtsens poetjeg skyldes i første rekke måten han alltid har håndtert angst på: aggresjon utover og innover, inkludert tilbakevendende selvmordstanker. Han refererer stadig til sin gamle kollega Stig Sæterbakken, som i et essay kalte skam for «det fryktinngydende», en urokkelig menneskelig erkjennelse knyttet til «vår person, vår vandel, 

.» Ingebrigtsen legger seg tidvis nært opptil kollegaens galgenmuntre fortvilelse over umuligheten av å leve slik det er allment forventet. Men der Sæterbakken konkluderte med at litteraturen er en nytteløs og uoppbyggelig syssel, holdes Ingebrigtsens univers sammen av overbevisningen om at det kreative er noe 

. Det blir et motstykke til volden – «å skape og å øydelegge», i «ei transcenderingshumpedisse».

Nydelig ord det, altså. Ingebrigtsen er virkelig god på å holde ting på bakkenivå. Også i de direkte beskrivelsene av datteren: «og når ho bæsjar strammar ho heile kroppen	ser stivt ut i lufta / jobbar hardare	enn eg nokon gong har gjort med noko dikt». Et barn konsentrert om noe det ikke vet hva er – og en poet som nedvurderer seg selv. Her har vi Sæterbakkens svartsyn komprimert, med livsbejaende snert.

 tatt over hos Ingebrigtsens poetjeg. De suicidale tendensene utgjør jo faktisk en risiko for henne: «kvar gong eg ser på dotter mi [ser eg] nokon eg har forsøkt å drepe faren til […] eg føler på skuld dette betyr også: eg ventar på straff / om eg ikkje sluttar å vente på straffa så kjem den til å komme / og no kjem den ikkje berre til å ramme meg for eg er ikkje aleine lenger» Han bærer altså på skyld for at han har prøvd å utsette datteren for fare (før hennes fødsel), og for at han ikke kommer til å være noen god far. I siste instans skyldbelegger han seg selv også fordi selve 

, av foreliggende bok, krenker og går utover de nærmeste. Her er det som om han bryster seg i 

, et slags martyrskap, fyrt opp på heller uinteressante refleksjoner rundt jeget og kunsten: «Ronja har ikkje bedt om å bli skriven om […] likevel sit eg her og gjer det / eg trur eg har mitt på det tørre/eg trur eg ikkje har sagt noko stygt om nokon andre enn meg sjølv / likevel å gjere om dei menneska ein elskar til litterære figurar er ikkje heilt greitt». Det blir for utflytende og unnvikende, særlig i kombinasjon med følelsen av det er her poeten virkelig skal bedyre sannheten.

 mest omfattende delen – 120 sider – utspiller seg i tiden rundt morens død. Her er Ingebrigtsen på sitt ærligste og mest tankenære. Tro mot øyeblikket – som det barnet han tross alt er – og mot omstendighetene og savnet av moren. Det er tøft av Ingebrigtsen å tore å oppholde seg i klisjeer, som når han fantaserer om at moren kanskje venter utenfor i sin egen begravelse, eller når han konkluderer med at «sorga er vakker sjølv når den er vond og kolossal / fordi den er så grunnleggande menneskeleg». Her gjennomhulles skammen: 

Jeg blir revet med av Martin Ingebrigtsens tro på kjærligheten og poesien, men sukker over at det blir det pliktskyldige selvoppgjøret som får triumfere i dette ambisiøse verket. «Ein filleting som døden» blir kjekk å ha i hylla, men får neppe varig plass blant Ingebrigtsens betydeligste bragder.

Han er en sjelden maksimalist i norsk poesi.

Ein filleting som døden

Tro mot øyeblikket

Morten Langeland

I kunstmaler Sverre Bjærtnes’ debutbok fra 2021 «Mine bilder – om kunst og alkoholisme» foretok han en personlig og åpenhjertig undersøkelse av to av sitt eget livs vedvarende problemer. Han forteller om å samle på kunst – og om et liv ut og inn av rehab for alkoholisme. På det syvende forsøket eller så med innleggelser gir han opp å få assistentene til å medbringe malersaker, han går ikke lengre i dress. I stedet tar han på seg flip-flops og joggedress som de andre beboerne, først da funker behandlingen og han blir tørrlagt.

Jeg leste boken da jeg selv var innlagt på fire måneders alkohol­behandling, parallelt med andre klassikere innenfor temaet, deriblant Per Olov Enquist sin selvbiografi «Et annet liv». Slike bekjennende bøker ligner, man får innblikk i noen felles­erfaringer, i planleggingen, skammen og den sosiale angsten, lengselen etter glemsel og forsvinning, blackoutene og så klart det sosialt nedrige som kanskje mer enn noe sliter på folk rundt en. Om ikke helsa ryker først.

 er det sørgesjangeren han behandler. Boka er skrevet i dagboksform gjennom de syv dagene moren ligger på dødsleiet på et sykehjem i Trondheim etter mange år med demens. Det er en glemselssykdom vi får anta at litteraturen vil beskjeftige seg stadig mer med i framtiden; talende nok er beboerne på aldershjemmet som er på Bjærtnes’ egen alder, forfalt av alkoholisme.

Et påfallende trekk ved Bjertnæs’ bøker er hvor mye han får ut av det å se – som sentral kunstner er det noe han er god på – men at han klarer å overføre sin interesse for billedkunst til leseren, er ikke noen selvfølge. Disse kunsthistoriske snarturene kontrasterer forsvinningen som preger beboerne på hjemmet: «Øyehulene er synlige, og kinnene har sunket litt inn, hun har begynt å få det uttrykket som er felles for alle døende og som får dem til å ligne hverandre.» Dag-til-dag på det stille hjemmet, omgitt av familien mens moren ikke mottar mer næring, sitter han og venter og lar tankene fly. Ved siden av døren på rommet hennes henger et trykk av Aage Storstein – moren var keramiker og deres felles estetiske interesse gjør disse kunsthistoriske ekskursjonene til noe som likner en samtale, der hun ligger utenfor rekkevidde: «Det som plager meg med Storstein, er kanskje at han minner meg om de sidene ved mine egne malerier som oftest fyller meg med usikkerhet og tvil, det at han er språkløs, på sett og vis.»

– og med språkløsheten i mente, så er det døden, livet og de kunstneriske forsøkene på å holde fast noe som har ‘nok problemer i seg’, boken bestreber seg på. Bjærtnes skriver enkelt og rettfram, men refleksjonene vil som regel inn i sentrale sider ved å være menneske. Om det er babyen hans, livets feilprioriteringer eller beskrivelser av nære venner som har dødd han behandler, så gjør han det med en stille inderlighet som gir omgivelsene verdi, selv om nesten ingenting blir igjen av dem.

Morsdager

En malers blikk

Bjørn Ivar Fyksen

En «fengslende familiesaga», heter det på baksiden av sveitsiske Nelio Biedermanns roman «Lázár». Og ja – en ungarsk adelsfamilie virvlet gjennom det tjuende århundre av Europas historiske kastevinder, politikk og penger, krig og kjærlighet – dette 

 jo noe man ønsker å lese! I tillegg later forfatteren til å være et vidunderbarn: bare 22 år gammel da «Lázár» utkom – og det var ikke engang hans første bok. Det er både løfterikt og nesten makeløst; man kommer i tanker om Thomas Mann, som utga «Buddenbrooks. En families forfall» – som senere var hovedbegrunnelse for at han ble tildelt nobelprisen i litteratur – bare 26 år gammel. Men for å si det litt diplomatisk: Biedermann er ingen Mann.

, som nokså mystisk. Forlaget kan på omslaget skryte av rosende omtale i tyske medier, hundretusenvis solgte og utgivelse på 23 språk, og dette er knapt til å forstå, for «Lázár» er virkelig ingen god roman.

 i å lure på om forlagsrettighetene er kjøpt på grunnlag av sammendrag, for i kortform synes også jeg at romanen tar seg godt ut: Vi følger tre generasjoner av den adelige Lázár-familien i Østerrike-Ungarn – fra forrige århundreskifte, gjennom verdenskrigene og Habsburg-monarkiets fall fram til Sovjets invasjon av Ungarn i 1956. Og vi følger dem gjennom kjærlighet og utroskap, drap og selvmord, drømmer og mareritt.

Det vil si – det er litt vanskelig å følge med på. Fortellingen vimser som en forvirret bie fra det ene blomstrende innfallet til det neste, uten å feste seg ved noe eller binde det sammen til en romanhelhet. Det liksom 

en mengde tilfeldige greier uten betydning eller sammenheng: Romanens første del avsluttes med en dirrende henvisning til et skjellsettende minne – som leserne aldri får vite hva handlet om. I skogen er det visstnok noen mystiske vesener, men vi møter dem aldri. Baronens sønn blir utsatt for noe traumatisk utenfor en ruin, et 

stearinlys er involvert, men romanen sier ikke mer, og leseren kunne etter hvert ikke brydd seg mindre.

Personene er vagt tegnede pappfigurer fargelagt med underlige tilbøyeligheter og umotiverte sinnsbevegelser. Det er nesten som om hver enkelt episode er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens og så litt halvhjertet er forsøkt lappet sammen. Så galt er det antagelig ikke, men det føles i hvert fall som om romanen er skrevet innenfor den kulturen der KI trives, altså Internettets fragmenterte informasjonsunivers, der de snodigste ting popper fram, men ingenting har vekt. Lite henger på greip, bortsett altså fra cliffhangerne, som faktisk bare blir hengende. Selv 1900-tallets turbulente europahistorie oppleves som nesten betydningsløs. Første verdenskrig og keiserdømmets kollaps utspiller seg mest litt i forbifarten; jødeforfølgelsene under neste krig er fæle greier, men fort glemt. At kommunistene på 1950-tallet eksproprierer familiens eiendom, er så klart litt ergerlig, men det går nå greit.

«Lázár» er en sentimental lek med verden av i går, den liksom pynter seg med Sentral-Europas glansdager og undergang, samt med forestillingen om «den store romanfortellingen», noe som stilistisk kommer til uttrykk i et melodramatisk språk: Vinteren kommer «galopperende fra nordøst som en rabiat rytter med en kårde av is»; hemmelige elskere opplever lyse dager som «nærmest barbariske for de såre hjertene». Menneskelig og litterært er det veldig overfladisk, men kanskje er nettopp denne fernissen av klassisk romankunst avgjørende for bokas suksess?

Det finnes antagelig et fortellertalent hos Nelio Biedermann, men det trenger modning. At «Lázar» nå oversettes og spres til halve verden, framstår som et bisart utslag av bokmesse-hype.

Lázar

Ingenting betyr noe

Merete Røsvik

Å vere innvandrar handlar ikkje berre om å finne sin plass i eit kulturelt framandt samfunn, men også om å takle normkollisjonar og forventingar frå andre innvandrarar. I si fjerde bok, romanen «Naboer», gir norsk-iranske Soudabeh Alishahi ei usminka skildring av korleis dette kan arte seg. Språk spelar ei stor rolle i intrigane, men er også akilleshælen til romanen.

Forteljarane Shapoor og Mari har kvar sin versjon av det som skjer etter at dei blir naboar i ei blokk i Oslo. Shapoor forelskar seg hovudstups og meiner å ha sett Mari før. Begge er iranske, men Mari lèt ho som om ho er italiensk og ikkje forstår persisk. Møtet blir starten på noko meir komplisert enn ei kjærleikshistorie.

 kor store forskjellane kan vere i ei ytre sett homogen gruppe. Mari har flykta frå prestestyret i Iran, Shapoor tente det same regimet. No er Mari velintegrert med utdanning, jobb og bustad, og ho har ei norsk bestevenninne. Shapoor jobbar svart for den kriminelle Nedamat, som på si side slit med krigstraume og hentar ei underdanig kone frå Irak. Eit papirlaust par blir skalta og valta med av alle. Eit gjennomgåande tema er at personane ikkje stolar på kvarandre, for alle lyg om både fortida og kva dei driv med.

Med ein demonstrasjon mot innvandring som ramme, får forfattaren fram endå fleire nyansar. Ein av Shapoors kriminelle kontaktar drar han med blant demonstrantane, medan Mari møter afghanarar som har blitt dårleg behandla i Iran og meiner at ho er både rasist og dårleg muslim. Mari reflekterer også rundt kulturelle forskjellar mellom iranarar og nordmenn. Det er interessant nok, men både handlinga og komposisjonen gir eit rotete inntrykk.

At eg ofte stussar over hendingar, reaksjonar og måten personane snakkar saman på, kan illustrere slike kulturelle forskjellar. Til dømes lurer eg på kvifor Mari, som først unngår usympatiske Nedamat, brått takkar ja til ein middagsdate? Men det handlar mest om sviktande forteljeteknikk. Nokre scener er svært detaljerte, så skjer det brå hopp der store ting har hendt i mellomtida. Lange refleksjonar er prega av unødige gjentakingar, og samtalane kan bli reine forelesingane. I siste halvdel har historia så mange raske vendingar at det nærmar seg ein kaotisk såpeopera.

 på farsi og sidan omsett til norsk i samarbeid mellom forfattaren og heile tre andre. Resultatet er mange krøkkete formuleringar og rare ordval, som denne: «Uansett, det kom ikke meg til gode å skrubbe eller protestere.» Det er logisk at forteljarar som har norsk som sitt tredje eller fjerde språk bommar på gjengs språkbruk. At det kan fungere godt litterært å ta inn ukonvensjonelle former og slang i skildringa av innvandrarmiljø, har andre forfattarar demonstrert. Men om det var intensjonen her, fungerer det ikkje. Spesielt i kombinasjon med lite treffande biletleg tale blir resultatet merkeleg. Ta til dømes ei setning som «Han husket ikke nøyaktig, men trodde at hennar gud enten var frosk eller svin». Det handlar om ei kvinne Nedamat ville ha til å konvertere til islam så dei kunne gifte seg. At han brukar dyr for å fornærme religionen hennar, viser kor grovt han snakkar, men setninga signaliserer eit faktaspørsmål. Referansen til svinet tar eg, men – kva religion representerer frosken?!

At eg sit forvirra igjen når boka er lesen, handlar nok om meir enn kulturelle forskjellar.

Naboer

Forviklingar

Kåre Bulie

På mer enn ett vis begynner Tor Eystein Øverås’ historie om Nordnorsk forfatterlag i Honningsvåg. På bokens forside lyser en av småstedets telefonbokser. Det mennesketomme landskapspanoramaet ble fanget av den undervurderte fotografen Leif Gabrielsen i 1989. På innsiden forflytter forfatteren seg ytterligere 19 år bakover i tid: til da samisk-studenten Laila Stien ankom Honningsvåg – og tok seg jobb på bohem-restauranten Aquarius, hvor også Gabrielsen var å finne.

Ifølge forfatteren utviklet nemlig et særlig levende kulturmiljø seg i fiskeværet rundt 1970, enten bidragsyterne kom fra landsdelen, som Stien og fotografen Kåre Kivijärvi, eller sørfra, som allkunstverket Kjartan Slettemark. Øverås utroper datidens Honningsvåg til en «magnet» på slike typer.

«Kjøkkenet på Aquarius framsto som like skapende som atelierene og hyblene der folk satt og skrev», oppsummerer forfatteren om fellesskapet han omtaler som «en glemt norsk kunstnerkoloni».

inngangen på en tekst som først og fremst er en historie om Nordnorsk forfatterlag, poengterer at Øverås har fått liv i stoffet. Mange artige illustrasjoner har bidratt til det samme. Flere av de unge Honningsvåg satte sitt merke på («vorspielet», kalles dét miljøet), skulle komme til å bli med i laget, som fylte 50 i 2022. Det har fått en jubileumsbok som ganske riktig forteller om organisasjonens indre, og ofte turbulente, liv. Verkets forfatter har selv vært del av lagets nyere utvikling, men legger på ingen måte skjul på problemene i det hverken før eller nå, en dreven kritiker som han også er. Ifølge Øverås har den lille gjengen befunnet seg i en permanent identitetskrise.

Forfatteren har imidlertid benyttet oppdraget til samtidig å skrive en bredere litteratur-, kultur- og distriktshistorisk bok om regionen både laget og Øverås hører hjemme i. «Så langt borte, så nært» handler ganske visst om institusjonsbygging – og utviklingen av en profesjonell kulturoffentlighet i nord – men også om sosiale miljøer og det de ledet til, enten det var dikt eller tidsskrifter.

Tittelen, som nikker til filmskaperen Wim Wenders, antyder den blandingen av å være langt unna sentrum og likevel å stå i kontakt med avgjørende tendenser som preger innholdet. Samtidig er dette fellesskapets alternativt orienterte blikk interessant: «De nordnorske forfatterne betraktet Nordkalotten som en sammenhengende region, på tvers av nasjonsgrensene, også litterært.»

 er med på å gjøre den kronologiske fremstillingens temaer aktuelle: den forsterkede interessen for samisk kultur spesielt og minoritetskultur generelt, den betydningen av nordområdene som 2020-årenes geopolitikk understreker, og den konfliktlinjen mellom sentrum og periferi som fortsatt kjennetegner Norge, for eksempel.

Da laget ble grunnlagt, blant elleve forfattere på Kjerringøy i 1972, var det «i opprør mot forfatterorganisasjoner og kulturredaksjoner i Oslo». Fremgang til tross tyder mye på at styrkeforholdet er forblitt ujevnt. Få av forfatterskapene Øverås dveler ved, vil være kjent for mange sør i landet.

Ikke desto mindre peker han på paralleller mellom lagets tilbakevendende konflikter om kvalitetsbegrepet og dem som nå herjer nasjonalt: «Det valget Nordnorsk forfatterlag tok, om å legge lista for medlemskap lavt, du må ikke ha gitt ut ei bok for å bli medlem, men dokumentere litterære evner i tekstene du sender inn, har Den norske Forfatterforening valgt å ikke ta.»

Ifølge Øverås har den lille gjengen befunnet seg i en permanent identitetskrise.

Så langt ­borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Ord i nord

Henrik Keyser Pedersen

Er det mulig å koke historien om Adolf Hitler, nazismen og Tyskland ned til bare 650 boksider? Skrive for et bredt publikum og samtidig være på høyde med den nyeste internasjonale forskningen? Klargjøre nazismens forhistorie, beskrive maktovertagelsen og det nye nazistiske Tyskland og likevel finne plass til andre verdenskrig, holocaust og tiden etter? Etter å ha lest Anders G. Kjøstvedts bok vil jeg besvare disse spørsmålene med et rungende ja. At det er tale om en bedrift av et helt eget kaliber, vitner alene de 70 tettskrevne sidene med referanser til tysk- eller engelskspråklig historieforskning om. Man blir stum av beundring.

Kjøstvedt, som til daglig jobber som førsteamanuensis i historie ved Oslo Met, har skrevet hovedoppgave om nazistenes valgkamppropaganda i Berlin og tok senere doktorgrad på en avhandling om den tidlige nazismens posisjon i nettopp byen Berlin. Boka som nå foreligger, markerer kulminasjonen av tjue års forskning, og det er all grunn til å tro at også Kjøstvedt betrakter «Det tredje riket» som karrierens magnum opus.

 samspill med nazismen er et sentralt anliggende for Kjøs­tvedt. Gang på gang understreker han at det ikke er belegg for å skille skarpt mellom vanlige tyskere og nazister. I tråd med dette refererer han helt på slutten – etter mer enn 500 sider om naziregimets grusomheter – til en ganske så sjokkerende undersøkelse fra 1951. Ifølge den mente nemlig «halvparten av innbyggerne i Vest-Tyskland at årene mellom 1933 og 1939 hadde vært blant de beste i deres liv».

Slike tankevekkere er boka full av. Også lesere som tror de har hørt det meste om Det tredje riket, vil helt sikkert måtte revidere et par myter i selskap med denne faktaspekkede 

Ved første øyekast virker Kjøstvedts oppdeling av boka i tolv grove kapitler med titler som ‘Arbeid’, ‘Rase’, ‘Rustning’ og ‘Kollaps’ lite oversiktlig, men etter endt lesning setter jeg stor pris på måten forfatteren har valgt å kombinere en tematisk med en kronologisk framstilling, da det gjør det mulig for ham å gå akkurat passe i dybden uten å miste helheten av syne. Som forskningsfelt blir andre verdenskrig fort et minefelt av fascinerende kaninhull som den engasjerte historiefortelleren kan dette ned i, men Kjøstvedts balansering og vektlegging av stoffet virker i seg selv svært tillitvekkende og utgjør en selvstendig kvalitet ved boka. På de siste sidene finner man dessuten et omfattende stikkordsregister som sikrer at verket utmerket kan fungere som oppslagsverk.

 et kort resymé av boka vil være en halsløs gjerning, men det går an å framheve noen markante innsikter. Kjøstvedt legger stor vekt på kraften i den revolusjonære ideen om et harmonisk «folkefellesskap» (

), hvor alle sosiale, regionale, religiøse og økonomiske skiller var gjort uvesentlige til fordel for et utelukkende etnisk basert fellesskap. Her skapes mye av det ideologiske grunnlaget for jødehatet. Krigsutbruddet høsten 1939 markerer på den andre siden Hitlers kontraktbrudd med folket: Heretter var det ingen utsikt til den materielle velstanden som naziregimet hadde forespeilet flertallet av tyskerne.

Forestillingen om at Nazi-Tyskland muligvis kunne ha vunnet krigen, maner Kjøstvedt ettertrykkelig i jorden. De alliertes militærindustrielle overmakt og tilgang til råstoffer var simpelthen for overlegen. Tysklands imponerende utstrekning på verdenskartet vinteren 1941–42 ga på ingen måte et reelt bilde av Det tredje rikets styrke og ressurser, noe forfatteren overbevisende belegger med tall av alle slag. Det verserer mange myter om nazistenes nesten demoniske effektivitet. En av dem handler om u-båtkrigen som ble ført helt borte ved USAs østkyst. Her minner Kjøstvedt om at 99 prosent av alle handelsskip i konvoifart over Atlanterhavet tross alt kom fram.

I et systematisk kapittel om kultur­livet under Det tredje riket stiller Kjøstvedt spørsmålstegn ved om det egentlig finnes en selvstendig nazikultur. Han viser blant annet til at det ble produsert 1094 filmer i perioden, og av dem var 941 utpreget underholdningsfilm. Leni Riefenstahls «Viljens triumf», som mange etterfølgende har forbundet med naziestetikk, ble i samtiden en stor publikumsflopp: I Berlin gikk den på kino i tre dager! Men det finnes også eksempler på det motsatte: Veit Harlans antisemittiske film «Jud Süss» ble sett av 20 millioner.

faghistorikeren – og her er han litt ukonvensjonell – perspektivet og vier et helt kapittel (‘Bilder’) til populærkulturens etterfølgende fremstilling av Hitler, nazismen og holocaust. Selvsagt lar 70 års kulturell fordøyelse av slike fenomener seg ikke sammenfatte på 36 sider, men Kjøstvedt får, med særlig fokus på Tyskland, satt fingeren på noen av de mest utbredte tendensene: Jeg hefter meg spesielt ved det han treffsikkert kaller «amerikaniseringen av holocaust», eksemplifisert med TV-serien «Holocaust» (1978), spillefilmen «Schindlers liste» (1993) og tegneserien «Maus» (1991). Det er genuint tankevekkende når Kjøstvedt påpeker at holocaust fylte «det moralske tomrommet Sovjetunionens sammenbrudd etterlot seg». Forfatterens syn på de aller nyeste underholdningsbidragene om nazismen og andre verdenskrig er også svært interessant. Støttet av en skarp analyse av spillefilmen «Der Untergang» (2004) mener han at det finnes en tendens til at populærkulturen og historieforskning i praksis skiller lag: Mens forskningen legger vekt på «kompleksiteten i rollene gjerningsperson, offer og tilskuer» synes populærkulturen litt for ofte å understreke distansen mellom naziledelsen og den vanlige tysker.

Det verserer mange myter om nazistenes demoniske effektivitet.

Det tredje riket: ­Nazismen og Nazi-­Tyskland, 1918-1945

Nazismen forklart for voksne

Eivind Myklebust

Ein framtidsfabel, eit forteia drap, eit forsvunne dikt. Ian McEwans nye roman er ei lise å lese i det nye året, ikkje fordi den byd på så mykje lindring mot verdssmerta i vår tid, men fordi den er smart og kløktig komponert, medrivande og melodramatisk – stort sett på den gode måten. «Hva vi kan vite» opnar i 2119, der litteraturforskaren Tom Metcalfe er besett av eit bortkome dikt – ein over hundre år gammal sonettkrans som den fiktive poeten Francis Blundy skreiv og resiterte til kona si i eit middagsselskap i 2014. Blant tilhøyrarane i den ombygde landsens låven der ekteparet heldt hus, var det fleire notabilitetar frå intellektuelle kretsar i Oxford og London, men ingen som sette større avtrykk i litteraturhistoria enn Blundy gjorde med diktet: ‘En krans for Vivien’ las poeten opp frå ein prydeleg pergamentrull, som han gav til kona før han kvitta seg med alle andre utkast og kopiar. Diktet blei aldri publisert og såleis aldri lese etter denne første og siste opplesinga, som sjølvsagt blir gjenstand for frimodig mytologisering i ettertid.

Nokre år etter selskapet skriv ein av gjestane ein artikkel om diktet og kvelden, no døypt «Den andre udødelige middagen»; i den første «udødelege middagen» i 1817 var romantikarane William Wordsworth og John Keats gjestar. Artikkelen spør kor diktet har blitt av, og utløyser ei interesse som akselererer med åra. Etter kvart oppstår det konspirasjonsteoriar og aktivistiske rørsler rundt selektive lesingar av omstenda rundt diktet, og Blundy blir eit kulturelt ikon, som kjærleiksskald og som økopoet.

I 2119 er altså Tom Metcalfe på sporet og prøver å snuse opp og nøste i dei biografiske trådane som samla seg den legendariske kvelden. «Et ulest dikts renommé» er emnet hans, men han drøymer naturlegvis om å finne fram til sjølve diktet, som kanskje, kanskje ikkje finst der ute ein stad.

 frå perioden 1990–2030, ein gryande gullalder rett før det romanen kallar «Galskapen» og «Oversvømmelsen», då den katastrofale fornektinga av klimaendringar kombinert med omsynslaus stormaktspolitikk fører til flodbølgjer og overfløyming av store landområde i Europa, Amerika og Vest-Afrika. Byar som New York, Lagos og London blir lagt under vatn. I romanens notid kontrollerer Nigeria internett og har sigla opp som verdsleiande nasjon i tomrommet etter dei falne stormaktene USA og Kina, som har utkjempa sine krigar. Tre fjerdedelar av artane på jorda er utrydda, men menneskeslekta er ikkje utsletta – berre halvert og vel så det, frå ni til fire milliardar. «

», seier dei som lever vidare etter katastrofane. Det ligg ein slukøyra optimisme i McEwans framtidsscenario: Her har det meste, men ikkje alt, gått ad undas. Skjelpaddene klarte seg, delfinane òg. 

Humaniora er framleis i krise – der har du éin ting som ikkje forandrar seg. Studentane som Tom og akademikarkona Rose rettleiar, er fulle av forakt for fortida og knapt interesserte i å kjenne til anna enn sine eigne bukselommer. «De levde på og blant øyer», sukkar Tom, men også han er ein slags øybuar i si tid, opptatt med eige prosjekt og oppslukt i fortida, «ulykkelig fordi jeg befant meg i feil århundre», som han gir til sjølvdiagnose ein stad. Mellom undervisingsperioder reiser han rundt til bibliotek og arkiv som har relokalisert opp i fjellhøgdene i det nye øylandskapet. Ein stor del av arbeidstida går med til å grave seg gjennom mengder med private e-postar og SMS-ar, som her har blitt offentleg allemannseige – å, gru! Informasjonen er enorm i omfang og rik på kvardagslege detaljar, men kanskje ikkje like rik på relevans. Den kan dessutan freiste ein forskar til å byrje å førestille seg det som hende i fortida «innenfor grensene av det høyst sannsynlige», slik Tom vedgår at han gjer. Noko vesentleg må nødvendigvis gå tapt i alt mylderet.

 etter fortida er djup og inderleg – både rørande og litt latterleg – og i forsøket på å gripe historia synest han å ha mista grep om si eiga samtid. McEwans sofistikerte, tørrvittige prosa er perfekt innstilt for å fange ein slik akademisk type med sympatiske siktemål og komiske blindsoner; den glid særdeles godt også i Einar Blomgrens norske versjon.

Verdsbygginga i romanen er ikkje så omhyggeleg på detaljplan, og undervegs kan ein lure på om den er sterk nok til å bere dei spektakulære framtidsspekulasjonane som kjem for dagen. Nettopp det avsondra og oppslukte ved Tom og tankelivet hans gjer det likevel lett å akseptere at slike spekulasjonar blir skisserte heller enn utbroderte, og når McEwan sender Tom ut på litterær skattejakt mot slutten av første del, viser både førestillingskrafta og presisjonen i prosaen at han kan gå levande og konkret inn i framtidslandskapet han har skapt.

 får eit prosaisk og komisk antiklimaks, som like fullt blir eit skjelvande og godt grunnlag for romanens andre del. Den skal eg ikkje røpe mykje om, berre nemne at den er fortalt av ein annan person og at McEwans spekulasjonar om framtida og refleksjonar om kollektiv hukommelse her blir ført djupare ned på eit personleg og moralsk plan.

Den andre delen er nok meir kjent territorium for McEwan-lesarar og andre, men den er både spennande, vittig og trist. Han skrur til melodramaet, stiller store spørsmål om svik og skuld og medansvar, men trass i intriger og dramatikk kjøler han faktisk også ned lesaren etter den fantasifyrige første delen. Romanen munnar ut i ein ettertenksam og balansert ambivalens, som sjølvsagt lèt spørsmålet om kva vi kan vite – om fortida, om framtida, om kvarandre – henge der det hang, utan svar, men med enorme implikasjonar.

Hva vi kan vite

Det som går tapt

I møte med den nye boka til Vidar Sundstøl spør jeg meg om det er mulig for en roman å stille et sikte skarpere – og samtidig overlate så mye til leseren å se og tolke. Fortellingen undersøker situasjonen – vår situasjon – etter en siste avgjørende trefning mellom det som lenge ble kalt «indianere og hvite». En urfolk-massakre i Sør-Dakota i 1890 dannet innledningen til en periode med hvit dominans. For tida tar epoken dramatiske vendinger idet USA truer med å innta det ene landområdet etter det andre. Fortelleren i Sundstøls roman ser massakren ved Wounded Knee fra sin egen, relativt trygge situasjon, en idyllisk sommerkveld i Norge i 2025. Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

 årene har Sundstøl i januar utgitt en roman med en forteller som deler trekk med forfatteren, uten å falle sammen med ham. I mengden av autofiksjon, villedende kalt virkelighetslitteratur, kan man si at Sundstøls bøker står godt hver for seg, mens de undersøker naturen, mennesket og historien. Årets utgivelse er et intenst høydepunkt i en løst sammenbundet serie. «Neste morgen ved Wounded Knee» henter stoff fra begge sider av Atlanteren, fra en brutal nedslakting på prærien i Midtvesten til stillheten ved fuglelokaliteter i Nedre Telemark.

Tittelen og romanens åpning fører leseren til et viktig historisk fotografi: Si Tanka (Big Foot) var leder for lakotafolket. Soldater fra den amerikanske hæren drepte ham i 1890 sammen med nesten tre hundre andre, også kvinner og barn. Massakren ved Wounded Knee regnes som slutten på de såkalte indianerkrigene. Morgenen etter udåden ligger liket igjen i snøen, i en forvridd stilling fortelleren analyserer. Ytte Si Tanka motstand i dødsøyeblikket? Fortelleren leser bildet av den halvt oppreiste kroppen fra forskjellige vinkler.

over nøden lakotaene må ha kjent før massakren. Tre av dem la i vei langt av gårde, til Nevada ved Rocky Mountains. Der hadde paiuten Wovoka i 1889 en visjon om at en åndedans skulle samle urfolkene. Lokal religion blandet seg med kristendommens drøm om utfrielse, frelse. Dansen skulle gi dem deres gamle områder tilbake, præriens ville natur skulle bli restaurert, bison ville igjen strømme over slettene, og de hvite skulle forsvinne. Hvite nybyggere, blant dem utvandrede nordmenn, feiltolket den ikke-voldelige motstanden i åndedansen som en trussel.

Fortelleren som reflekterer over dette, befinner seg i Nedre Telemark. Hans unge sønn er ute i sommernatten og formidler via mobiltelefon den halvt mytiske lyden av nattravn. Sangen ligner et pappstykkes rasping mot eikene på en sykkel. Lydene vekker fortellerens minner. Romanen beveger seg elegant mellom ulike plan, historisk og geografisk. Tanken på å skrive en bok om Wounded Knee fører ham til avgjørende punkter i hans eget liv. Noen få datoer fra de siste par årene fungerer som overskrift over ulike deler av teksten, et grep som gir en særegen virkelighetseffekt, som om romanen blir til mens dette skjer i forfatterens liv: Han treffer en kvinne han ikke har møtt på 23 år, K, blir forelsket, deltar med henne på en gudstjeneste under Glogerfestspillene på Kongsberg 28. januar 2024, der de synger:

Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

Neste morgen ved Wounded Knee

En skjør stillhet

Janneken Øverland

Atle Næss’ nye roman «Radium» er en original og folksom fortelling. Handlingen har et tidsspenn på nesten 150 år. De to viktigste personene er norske, men viktige deler av handlingen er lagt til Paris. Den ene viktige, forfatter Anders Abelsnes, er plassert i Oslo i nåtid. Forfatterskapet hans er stort, og rommer både skjønn- og dokumentarlitteratur. Abelsnes har også begått en bedriftshistorie og en bok om et stort kirkebygg, slik «Radium»-forfatteren har. Bokas andre viktige person er den historisk virkelige Ellen Gleditsch (1879–1968), dyktig norsk kjemiker og radium-forsker, født i Mandal, vokst opp i Tromsø og voksen i Kristiania/Oslo. Bereist faglig i Europa og USA og sterkt engasjert i kvinnerettighetsarbeid, nasjonalt og internasjonalt. Hun var Norges andre kvinnelige professor fra 1929.

I fem år fra 1907 var Ellen Gleditsch nobelprisvinneren Marie Curies assistent på laboratoriet i Paris. De to bevarte vennskap og faglig kontakt lenge, noe som kom norsk forskning til gode. Gleditsch brakte tidlig hjem et lite kvantum radium til behandling av norske kreftpasienter. I dag er Radiumhospitalets aller nyeste maskin, som veier 100 tonn, oppkalt etter henne.

 er en hardtarbeidende og aktiv yrkesutøver, og litt ensom. Leseren møter ham like før faren dør, noe som går sterkt inn på ham. Far-sønn forholdet er vanskelig, fordi faren aldri kom over et faglig nederlag. Han var en ambisiøs akademiker, men opplevde at doktorgraden hans om Cora Sandel ble avvist av komiteen. Sønnen levde i skyggen av farens tunge depresjon, og hans forventning om sønnens berømmelse. Men sønnen nådde aldri Cora Sandels nivå. Nå vil han reise til Paris og skrive om Cora Sandels liv der, som en forsinket kjærlighetserklæring til far.

Det blir en Paris-reise i denne boka, men ikke før hundre sider senere. Det er nok til at leseren rekker å kjenne på en liten utålmodighet. Først skildres Anders’ ungdomsrelasjoner; en kjæreste, et svik, et knapt synlig ekteskap, bokutgivelser, forholdet til forlaget. Dessverre er mye i disse partiene nokså alminnelige tilbakeblikk på gjennomsnittlige opp- og nedturer, håp og skuffelser. Også fordi metatekstene rundt denne romanen har flagget et internasjonalt, nybrottstema samt litterær og professoral berømmelse, kjennes disse tidlige partiene litt som pausefyll.

Men som godt voksen drar han altså til Paris. Og det er nå også en alvorlig livsendring som driver ham: Å bli rammet av en alderstypisk prostatakreft. Han har vært pasient på Radiumhospitalet og blitt interessert i moderne behandlingsmetoder, basert på utnyttelsen av radium.

 i Paris oppdager han dessuten forbindelsen mellom forfatteren Sara (Cora Sandel) og kjemikeren Ellen; de er flinke skolevenninner i Tromsø, og holder kontakten både i Paris-årene og i 1920-årene i Oslo. Ellen hjelper til å hemmeligholde Saras egentlige navn, og å tviholde på pseudonymet Cora Sandel. Bokplanene flyttes fra Sara til Ellen.

Den siste delen – Ellen-delen – av det som forfatteren kaller en meta(stase)roman er noe helt annet, språklig og tematisk engasjerende, enn den første. Atle Næss finner en rekke troverdige skriftlige kilder, og noen muntlige, som alle er ordentlig dokumentert bak i boka. Dette bidrar til en raus fortelling om den vitenskapelige pioneren. Men også om en barnløs, omsorgsfull eldstesøster i en barnerik familie, der foreldrene døde tidlig. Næss utnytter kildene på forskjellig vis, seriøst i faglige besøk på utenlandske universitet, men også muntert, som i audiens hos en amerikansk presidentfrue, utdannet som geolog.

Radium

Når kjemien stemmer

Kan du huske sist du leste en belgisk roman? Nei, nettopp, tenkte meg det. Et godt sted å begynne kan da være «Jeg som aldri har kjent menn» fra 1995 av Jacqueline Harpman. Ikke fordi den er typisk for belgisk litteratur – det kan jeg overhodet ikke tenke meg at den er – men simpelthen fordi den nå foreligger på norsk, fordi den er god, og fordi den er noe for seg selv.

Selv om belgisk litteratur er en sjeldenhet her til lands, er det faktisk ikke første gang Harpman kommer i norsk språkdrakt: I 2012 ga Bokvennen ut «Ostende strand» (i Steinar Lones norske oversettelse), men denne gikk meg, og de fleste andre, hus forbi: Arkivsøk gir ett treff i norske aviser, nemlig Sortlandsavisa, som lister den opp blant ni nye romaner som er ankommet biblioteket. Selv hadde jeg ikke hørt om Harpman før jeg i desember leste anmeldelsen av den danske utgaven, og dette handler antagelig om demografi og mediebruk: Jeg er ikke sortlending – og jeg er heller ikke ung kvinne i tjueårene. Stedatteren min viser seg nemlig å ha lest «Jeg som aldri har kjent menn» i engelsk oversettelse allerede i fjor sommer. Romanen skal visstnok ha fått stor oppmerksomhet på Booktok de siste årene, og plutselig utgis den i mange titalls land, med samme omslag som den engelske billigutgaven. For Harpman, som døde 83 år gammel i 2012, ville vel denne algoritmedrevne suksessen ha framstått som science fiction, men som Weekendavisens anmelder skrev: «Der kommer også gode ting ud af TikTok.»

bruker nettopp sjangermerkelappen science fiction om romanen, og det er forståelig, selv om fryserom for matvarer er den mest avanserte teknologien vi støter på. Postapokalyptisk dystopi er antagelig mer presist: Det er et dystert, øde og fullstendig fremmed landskap vi her beveger oss i. Den navnløse fortelleren, kun kalt veslejenta, vokser opp i et bur i en underjordisk bunker sammen med 39 voksne kvinner. Fangevoktere gir dem mat, men sier aldri et ord. De voksne kvinnene husker, i motsetning til veslejenta, en tid før fangenskapet – et liv som kan minne om vårt, med arbeid, familie, radio og tv – men har bare uklare fornemmelser knyttet til forløpet som har ført dem til fangehullet.

De lever i et kollektivt mareritt. De vet ikke hvor de er, hva som er skjedd der ute i verden, eller, verst av alt: De vet ikke hvorfor de er sperret inne, eller av hvem. De må ha vært der i årevis, men uten dagslys mangler de et begrep om tid før veslejenta etter hvert begynner å telle sine egne hjerteslag. Det ubegripelige er fortvilende, og det er en gjennomført uhyggelig – og uhyre medrivende – leseopplevelse.

 er av klassisk merke: Boka begynner med at fortelleren bestemmer seg for å skrive ned historien om sitt liv, som altså er teksten vi leser. Det er fra starten klart at hun på et tidspunkt har unnsluppet buret, men handlingen består av så få elementer at jeg skal avholde meg fra å avsløre mer. Verdenen som Harpman beskriver, minner om Odd Nerdrums landskaper i sin goldhet og mangel på tids- og stedsmarkører og om Cormac McCarthys forferdelige endetidsroman «Veien» (2006) i sin dysterhet og rystende mangel på håp.

En bok som dette inviterer selvsagt til allegoriske fortolkninger, ikke minst til en kjønnet lesning – om begrensninger lagt for kvinners livsutfoldelse og så videre. Mest av alt er dette likevel eksistensialisme i en enkel og helt grunnleggende form, og de urgamle spørsmålene den stiller, bidrar sikkert til å forklare bokas nyvunne popularitet blant relativt unge lesere: Hva i alle dager gjør vi på denne planeten? Er det overhodet noen mening med det hele? Det er kjente spørsmål, og i en form så enkel at den nærmer seg det banale, men litterært er det særdeles virkningsfullt.

Jeg som aldri har kjent menn

Kvinnene i buret

Emilie Johnson Godal

Hvor mye øker risikoen for utenforskap ved funksjonshemming? Spørsmålet er ubehagelig, men uunngåelig å sitte igjen med etter å ha lest «Pukkelrygg». Debutromanen til japanske Saō Ichikawa er kritikerrost og prisvinnende i hjemlandet, og ble inkludert i Den internasjonale Bookerprisens langliste for 2025. Spørsmålet om utenforskap er med andre ord forbeholdt det som foregår i det komprimerte, men komplekse universet Ichikawa skriver fram.

Jeget i «Pukkelrygg» skriver fra en omsorgsbolig og er avhengig av assistanse blant annet i form av rullestol, kanyler og respirator som følge av en alvorlig muskelsykdom og S-formet ryggsøyle. Hun lever isolert og sårbart:

Den om lag seksten kvadratmeter store hybelen med kjøkken, toalett og baderom er heile arealet eg greier å ta meg fram i på eiga hand. Om eg ikkje dreg nokon plass, møter eg ingen andre i løpet av eit år enn assistentane, sjefen på omsorgsbustaden, dei besøkande legane og representanten for firmaet eg leiger respiratoren av.

 betydningsfull arv foreldrene etterlot henne, slik at hun skulle være sikret god omsorg etter deres bortgang, lever Izawa Shaka også av å skrive såkalte «klipp-og-lim-artiklar» – gjerne pornografiske, slik som den romanen åpner med et utdrag av.

Ved siden av å tjene penger på disse internettske fortellingene av det grove slaget, tvitrer hun relativt ufiltrert. Alle disse lagene med tekst og spennet mellom kroppen som skriver dem gir en tung, mørk humor. Tonen er pragmatisk og upoetisk, som når hun forteller hvordan hun maksimerer lønnsomheten for tekstarbeidet sitt:

La det vere sagt ein gong for alle at kvinners erotiske gisp er umogleg å uttrykke i skrift. Mykje vanskelegare enn barneskrik. Det verkar som om alle skribentane på nettsida slit med dette, for i det siste ser eg at stadig fleire legg til hjarte: «gisp

», skriv dei. Eg synst det er harry, så eg gjer ikkje det. / Men sjølv om eg ikkje brukar hjarte, likar eg derimot å hale ut gispa. Det aukar også teiknmengda./ Mmmm, mm, åååå, åhhhhh, ååh, åååååååå-åååååååh!

mellom den som skriver og det som skrives 

er til dels en nøtt å forstå seg på. Det opereres innenfor andre grenser (hvis noen), og man ansvarliggjøres sjeldnere. Men som Shaka skriver i en oppgavebesvarelse ved universitetet: «

 […]». Når en av pleierne ved omsorgsboligen viser seg å ha fulgt med på Twitter-kontoen hennes, oppstår romanens intense vendepunkt. For hva signaliserer egentlig en tweet som dette: «Min store draum er å bere eit barn som ei vanleg kvinne og abortere det.»?

Om man er enig i logikken hennes, at hun oppnår en fullbyrdelse som menneske av å bli befruktet for så å abortere, er ikke av alskens betydning for innlevelsen. «Pukkelrygg» er først og fremst en psykologisk roman, der portrettet er komplekst uten å revne, ispedd en del samfunnsrefs, litterære og religiøse referanser og observasjoner av alt fra pornopoetikk og kulturelite.

Her kommer jeg tilbake til spørsmålet om risikoen for utenforskap. Ichikawas roman	synliggjør hvordan utenforskap både kan bli en identitet, men også en konsekvens av samfunnets innretning. Shaka retter en del av skytset rettmessig utover: «Funksjonsfriske japanarar har vel aldri eingong førestilt seg at det finst pukkelrygga misfoster som meg, som slit med å lese ei bok.» Samtidig ligger det en nådeløs selvoppfattelse gjemt i språkbruken.

Pukkelrygg

Skjult rastløshet

Høsten 2011 bodde jeg et semester i Reykjavík. Det var i de dagene byen ble styrt av komikeren Jón Gnarr, som hadde kommet til makta etter finanskrise, bankkollaps og den påfølgende «grytelokkrevolusjonen», der man fikk regjeringen til å gå av. 

! Eimen av opprøret hang fortsatt i lufta, en blanding av raseri, ironi og mørke vitser.

«101 Reykjavík», Hallgrímur Helgasons kultroman fra 1996, var obligatorisk lesning. Romanen, som ble filmatisert i 2000, satte fart på Islands rykte som hipster-hotspot. Boka om den kyniske slackeren Hlynur som lever et liv av tv-titting, festing og runking, fanget den rastløse utilfredsheten til en generasjon som vokste opp i et Island med historisk høy velstand, men uten retning og mål.

Det føles langt herfra til «Seksti kilo solskinn», den første av tre store romaner fra Helgason som tar for seg Islands utvikling fra utfattig utkant til moderne nasjon. Kagge forlag har varslet at de skal utgi hele trilogien. Både første og andre bok har fått Islands litteraturpris, og kritikere har sammenlignet Helgason med nasjonalskalden Halldór Laxness.

 – er klart fra første setning: «I begynnelsen var boksiden blank, et tomt hvitt papir. Det var ikke så mye som en barflekk i sikte, hverken punktum eller komma.»

Inn i dette nærmest bibelske intet – en fjord der et snøskred har dekket til alt – trasker husmannen Eilífur Guðmundsson med tre kilo mel. Han har vært borte i ti dager og har gått med på å skylde den absurde summen av 99 ørreter til den strenge kjøpmannen Kopp. Men strevet var forgjeves: Torvgården er slukt av snøen, med familien inni. De eneste overlevende er en ku og toåringen Gestur, som patter på kuas jur. Året er 1889 – 999 år etter at den første bosetteren slo rot på Island.

Her smøres det tjukt på! Helgason blander grim sosialrealisme malt med dickensk pensel, med ironiske kommentarer, skrøner og 

-referanser til islandsk historie og fortellerkunst. Oversetter Maren Barlien Guntvedt har gjort en god jobb: Setningene flyter og danser av gårde og river leseren med.

 i Segulfjörður helt nord i landet. Folk lever av haifangst og strikking og bor i det som kalles 

: de oppvarmede rommene i torvhusene der Islands fattige stuet seg sammen med dyra sine. Det er sirkulære og bokstavelig talt utsiktsløse liv, halvveis under jorda: «[…] det var det gamle Islands konfirmasjon: Når unger ble voksne, måtte de begynne å bøye seg».

Dette ulevelige stedet kryr selvsagt av fargerike typer: stupfulle prester, dikteriske lasaroner og værbitte profeter; frostbitte lemmer, råtnende lik og skyhøy dødelighet. Og Gestur, framtidas foreldreløse budbringer. Etter at Eilífur dør i et forlis, blir guttungen tatt inn av kjøpmann Kopp og lever ti feite år hos ham – før han i en oliversk tvist blir sendt tilbake til fattigdommen i Segulfjörður. Tenåringen rømmer til havs og får en smak av friheten, men blir også utsatt for grove overgrep og drar slukøret tilbake. Island lar seg ikke rømme fra.

Så ankommer den nye tida, i form av et skip med geskjeftige sjømenn fra Norge. På et blunk forvandler gjestene – eller er de kolonister? – Segulfjörður til et nav i sildehandelen. Framtida lukter fiskeslo, kroner begynner å rulle. «Der islendingene så en god saga, begynte nordmenn å lete etter en sag», slår fortelleren fast.

Seksti kilo solskinn

Med tvisyn

Daniel Willumstad Gunstveit

Den idiosynkratiske poeten Erling Kittelsen skriver seg inn i – og opp mot – vår tids storpolitiske konflikter i sin nye diktsamling «Ingen lang historie». Tittelen er mangetydig, og kan for eksempel knyttes til et kosmisk perspektiv, hvor vi mennesker har tatt del i en forsvinnende liten andel av universets tidsregning. Den kan også utgjøre en advarsel om at menneskeheten risikerer at vår fortelling ikke får så mange flere kapitler med krigshissende fingre som strekker seg mot atomknappen.

Diktsamlingens fem avdelinger favner bredt, også i hvor lett det er å avkode mening og budskap – fra en del mer kryptiske og innforståtte partier i første halvdel (blant annet to små fabler som det er vanskelig å få noe særlig ut av), til den mer åpne og direkte siste delen. Ulike sjakkbegreper og -figurer virker som en slags gjennomgangsfigur på tvers av avdelingene, særlig hesten (som også er avbildet på bokas forside), den egenrådige og elegant hoppende spillomvelteren som gode sjakkspillere vet å utnytte. I bokas midtparti kalt «Hesten kommer» er Kittelsen på sitt mest lekne, i et langdikt som består av korte to-linjere som krysser storpolitisk spill med sjakk. Visst er dette blitt noe av en klisjé, men det funker likevel her, mye takket være diktets humoristiske vendinger som en slags absurdistisk motvekt mot skildringen av virkelighetens konflikter: «hesten prøver / så godt den kan / over og under / bortenfor brettet / så artig å gå / sine egne veier / møte noen andre / enn hjemlige hester / og gale spillere / som gjerne tror / alt skjer på brettet / for å seire».

 også opp i samlingas siste avdeling med den resignerte tittelen «Alltid remis». Disse diktene er mest nærliggende å lese som protestdikt til dagens konflikter – og da særlig Russlands krigføring i Ukraina: «Men når landet måkes ned / av en storebror som sutrer / over land han mangler veldig / i et knapphull han vil fylle». Noen av diktene demonstrerer kraften som finnes i politisk poesi, mens andre blir for overtydelige og banale, som her: «Alle tror at ingen vil / gi avkall på sin velstand / den er blitt vår sukkermat / ingen kjedelig ernæring». Her er det lite rom for ettertanke, siden strofen er uttømt allerede ved siste stavelse og den samfunnskritiske pekefingeren er så tydelig.

Mellom det kryptisk-innforståtte og det overtydelige i samlingen finnes det likevel mat for både tanke og sjel. Ja, tidvis er Kittelsens usvikelige tro på poesien som motstandskraft rørende. «Ingen lang historie» krever noe arbeid å komme inn i, og enkelte av poetens påfunn går meg over hodet. Likevel utgjør den en betimelig påminnelse om at poesien gjennom historien ofte har utgjort en motkulturell kraft. Den er ikke alltid lett å forstå, men kan være både vakker, egenrådig og omveltende – slik hesten danser over sjakkbrettet på vei mot nok en remis.

Ingen lang historie

Poetisk ­beredskaps­lager

Silje Bekeng-Flemmen

En av de mer provoserende reklamefilmene jeg har sett, lagde Mester Grønn for seks år siden. En dame i sportsklær haster inn i en mørklagt leilighet, slenger en skvett fra vannflaska si på en plante av typen 

Poenget var at Mester Grønn selger planter som ikke trenger kjærlighet. Planter for vår tid!

Én ting vet jeg om stueplanter: Mange av dem kan klare seg med veldig lite oppmerksomhet. Men vil man egentlig omgi seg med levende vesener som bare så vidt 

? Ingen blomsterhandler med respekt for seg selv oppfordrer planteeiere til å neglisjere sine grønne venner, spør du meg. Etter å ha lest etnolog Liv Emma Thorsens nydelige bok om potteplantenes norske kulturhistorie, får provokasjonen en ny dimensjon: Å betrakte potteplanter med et kjærlighetsløst blikk er en hån mot flere hundre års hardt arbeid. Mot lange tradisjoner, nedarvet kunnskap og den omsorgsfulle oppmerksomheten mennesker på sitt beste kan ha for sine umiddelbare omgivelser. Som en historisk kilde sier i boka: «Reglar og tru om potteplanter er at dei er levande væsen som ein skal stella med varsemd og kjærleik.»

viser Thorsen hvordan våre innendørs planter forbinder «globalisering, imperialisme, botanikk, teknologiske og arkitektoniske nyvinninger med forandringer i norske levekår, vaner og tradisjoner.» Hun legger for dagen et imponerende forskningsarbeid med et bredt kildetilfang det ikke kan ha vært lett å samle inn. Som kvinnearbeid og «unyttig» tidsfordriv har plantehold ikke hatt den store forrangen blant historikere.

Potteplanter begynte å dukke opp i Norge på midten av 1700-tallet, «ved inngangen til moderniteten». Det er først en overklasse-sak: oransjerier med eksotiske planter som en del av et prangende forbruk. I likhet med samlinger av skjell, steiner, utstoppede dyr og så videre, inngår plantene i en bredere interesse for naturhistorie. Rundt 1850 eksploderer tilbudet av arter og sorter og potteplantene blir «en urban skikk», og rundt 1900 «står de i alle vinduer».

hvordan planter fra tidlig av blir forbundet ikke bare med skjønnhet, men også med et velstelt, renslig hjem. Kan husmoren ta seg tid til slikt luksusarbeid, må hun nok ha alt annet på stell.

Bøker

Memoarer

Mamma er konspirasjonsteoretiker

On Antisemitism. A Word in History

Ein filleting som døden

Morsdager

Lázar

Naboer

Så langt borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Det tredje riket: Nazismen og Nazi-Tyskland, 1918-1945

Hva vi kan vite

Neste morgen ved Wounded Knee

Radium

Jeg som aldri har kjent menn

Pukkelrygg

Seksti kilo solskinn

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Blodet

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det som er gitt oss

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Kav

Over ditt lik

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Memoarer

Mamma er konspirasjons­teoretiker

On Anti­semitism. A Word in History

Ein filleting som døden

Morsdager

Lázar

Naboer

Så langt ­borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Det tredje riket: ­Nazismen og Nazi-­Tyskland, 1918-1945

Hva vi kan vite

Neste morgen ved Wounded Knee

Radium

Jeg som aldri har kjent menn

Pukkelrygg

Seksti kilo solskinn

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Blodet

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det som er gitt oss

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Kav

Over ditt lik

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Mamma er konspirasjonsteoretiker

On Antisemitism. A Word in History

Så langt borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Det tredje riket: Nazismen og Nazi-Tyskland, 1918-1945