Merete Røsvik

#fff

#000

Tenk deg at barnet ditt kom til deg og sa: «Eg har det vondt, men du vil ikkje sjå det. Når eg seier det, høyrer du ikkje. Eg vil vere med og hjelpe deg på same måte som søskena mine, men du avviser meg.» Så svarar du: «Eg er lei meg for at du føler sånn – men diverre står det i oppdragarmanualen at eg 

 behandle deg slik fordi du er annleis. Men eg skal lese manualen om igjen, kanskje han kan tolkast på ein annan måte!»

Omtrent slik var situasjonen mellom Den norske kyrkja og LHBT+-medlemmane lenge. Men 16. oktober 2025 ga preses Olav Fykse Tveit eit langt betre svar på vegne av kyrkja: Han ba skeive om orsaking for uretten dei har lide. Det var etter at kyrkja hadde sluttført ein lang prosess mot ny praksis som gir alle lik tilgang til seremoniar og posisjonar, uavhengig av kjøn og seksuell legning. Til slutt i «Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk» skriv Halvor Moxnes at orsakinga må følgjast opp av ein forsoningsprosess med utgangspunkt i faktiske, skeive erfaringar.

 i teologi ved Universitetet i Oslo og har som aktiv debattant heilt sidan 1973 gitt viktige bidrag til kampen for likestilling i kyrkja. I «Fra kjønn til kjærlighet» gir han ei samanfattande og forklarande oversikt over den nølande politiske prosessen som enda med ei dramatisk heilomvending. Tilnærminga er å vise kor avgjerande utviklinga i storsamfunnet har vore for at kyrkja motvillig har rørt seg frå ein diskriminerande mot ein inkluderande praksis etter at forbodet mot sex mellom menn vart oppheva i 1972. Slik blir boka også eit stykke mentalitetshistorie.

Forfattaren går gjennom argumenta som har blitt lagt fram både frå konservativt og liberalt hald i offentlege utgreiingar, lovarbeid, utsegner frå Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet og kristne organisasjonar samt offentleg debatt mellom teologar og andre leiarfigurar, politikarar og skeive aktivistar. Han framhevar nokre viktige stemmer, som til dømes Kim Friele, helseminister Karl Evang og biskop Sigurd Osberg, men utover det har boka få forteljande innslag. Det gjer at teksten framstår meir som faglitteratur enn popularisering, og språket er tidvis tørt. Teksten inneheld ein del gjentakingar, kanskje for å formidle tydeleg trass i det språkleg tunge i den kronologiske gjennomgangen av relevant, skriftleg materiale.

Likevel er dette ei god og lærerik samanfatting av ein komplisert og langvarig prosess, prega av at Moxnes har lang erfaring, fagleg oversikt og sterkt personleg engasjement. Ikkje minst er det interessant å lese den kritiske gjennomgangen av bruken av bibelstader i debatten, og den større analysen av korleis samfunnskontekst har blitt avgjerande for dei teologiske resonnementa.

boka slår det meg først og fremst kor absurd det er at fleire tusen år gamle tekstar skal bestemme korleis vi som fellesskap behandlar menneske som står rett framfor oss, her og no, med ressursar, behov og kjensler. Men der har du fenomenet religion i eit nøtteskal. Om du tvilar på makta i ei god forteljing, sjå nøyare på korleis Bibelen har lagt premissane ikkje berre for det norske samfunnet, men for verdshistoria og internasjonal politikk akkurat no. Det vil også vise at det ikkje er ei løysing å berre avskrive religionen.

Skal ein først snakke om mirakel, så må det vere at det ikkje berre finst skeive som framleis ønskjer å vere med i kyrkja, men at dei har ført – og vunne! – kampen for å bli behandla som likeverdige medlemmar. Moxnes peikar på at det neppe villa ha blitt resultatet om det ikkje samtidig hadde skjedd ei demokratisering: Vanlege kyrkjemedlemmer fekk meir makt i samband med at statskyrkja vart avvikla i 2012. Eit sentralt poeng er: «I vår kultur er ekteskap blitt et sentralt symbol på fullt medborgerskap.» Det er årsaka til at retten til å gifte seg vart spydspissen i kampen for «seksuelt medborgerskap»; å kunne starte samliv med dei same rituala og reguleringane som alle andre. No er den kampen vunnen.

 problematiserer forfattaren at homofile blir «assimilert» inn i heteronormative levemåtar, og spør: «Kanskje bør vi tenke mer i retning av å være del av mangfoldet i Norge, og at likestillingen skal inkludere oss nettopp som mangfoldige?»

Etter først å ha vist til at eit internasjonalt tilbakeslag for både LHBT+-rettar og demokrati tok til etter 2010, går han også inn transdebatten med både logisk og menneskeleg overtydande argumentasjon mot 

-rørsla i Noreg, altså dei som meiner at to kjønn er biologisk gitt.

Boka blir også eit stykke mentalitets­historie.

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Offentleg kjærleik

Sissel Henriksen

Anna Pedersen Markvatnet (1883–1969) bodde det meste av livet på Hamar­øy. Hun opplevde enorme samfunnsendringer. Fra en barndom der man tok seg fram til fots eller med robåt, til hun som gammel fikk prøve sjøfly. Da hun var barn snakket alle rundt henne samisk, da hun døde gjorde ingen det. Journalist og forfatter Billy Jacobsen, som tidligere har skrevet biografi om trubaduren Jack Berntsen, har brukt fire år på å bringe historia om den lulesamiske kvinnen fram i lyset. Et liv med slit, sorger og gleder, og en heroisk innsats som grenselos under siste krig.

Anna vokste opp på et småbruk der hardt arbeid var hverdagen. Skolegang ble det smått med. Men som niåring fikk hun være med bestefaren på bjørnejakt. Arbeidsom og lett til beins sprang jenta rundt i det vakre landskapet.

tap.Tuberkulose og difteri herjet, småsøsken døde. I 1900 døde også Annas mor. Faren tok tre av barna med seg til Røst. Anna (17) måtte finne fosterhjem til lillebror på tre og lillesøster på ni. I 1915 flyttet Anna til forloveden Magnus på hans hjemgård, også den på Hamarøy. De to drømte om bryllup og barn. Men Magnus døde av tæring i 1920. Gullringen med «Din Magnus» ble med henne videre i livet. Anna fikk i 1900 jobb som gjeter, budeie og tjenestejente på gården Kråkmo i Hamarøy. På Kråkmo leide de ut rom. En av dem som tok inn der for å skrive var Knut Hamsun. Dikteren og tjenestejenta fikk et nært forhold. Hun var den eneste som fikk slippe inn på hans arbeidsværelse, og fikk lese deler av manus. De to hadde lange samtaler og gikk tur sammen. Når man leser Jacobsens skildring av hvordan Annas besteforeldre ryddet gård, kan man lure på om den historien inspirerte Hamsun da han skrev «Markens Grøde». At Hamsun ofte skildret samer negativt, ser ikke ut til å ha ødelagt den gode tonen mellom de to. «Denne livlige samejenta ble hans venn», skreiv Lofotposten.

 døde dro Anna langt av lei, til Sparbu i Trøndelag, der hun fikk jobb som budeie. Men i 1925 var det bruk for henne igjen nordpå. Ei søster var blitt sjuk, to onkler var gamle og trengte hjelp. Hun flyttet hjem til Markvatnet. Under krigen ble hjemstedet sentralt. Ingen steder nordpå var det kortere fra kysten til svenskegrensa enn fra Tysfjorden. Anna ble grenselos. Losene i Tysfjord reddet samlet 3000 flyktninger. Anna reddet trolig over 150 av dem. Takken ble anklager etter krigen mot Tysfjordlosene for påstått landssvik. Henleggelsen fikk mindre blest. Unnskyldningen fra Kongen kom først i 2005, fra regjeringen i 2019. Anklagene rammet Anna hardt. Bedre ble det ikke av at hun sleit økonomisk. De siste årene levde hun aleine og fattig på den forfalne gården Markvatnet. Etter en stormnatt høsten 1969 ble hun funnet flytende død i elva.

Jacobsen skildrer, men det er ikke en dyster bok. Tvert om viser han hvor sterk Anna var. Hun var et arbeidsjern, trivdes i naturen, og hadde mange som satte pris på henne og hjalp henne. Jacobsen har gjort en stor jobb for å samle informasjon fra utallige kilder. Han setter det inn i et større historisk bilde, både når det gjelder verdensbegivenheter og samiske traumer som skallemåling, fornorsking og samehets. Jacobsen navngir grundig stedene Anna var på. Det er viktig dokumentasjon, men som leser uten lokalkunnskap kunne man til tider ønsket seg et kart. Boka er lettlest, krydret med samiske ord, og med formuleringer som «Journalisten ble hos Anna både to og tre kjeler kaffe» og «uendelige åretak seinere».

I 2021 ble det satt opp et minnesmerke i Markvatnet over grenselos Anna. Billy Jacobsens bok er nok et verdig minnesmerke over ei sterk og modig kvinne.

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Et stritt liv

Jonas Bals

I 2023 skrev aviskommentator Synnøve Vereide Trampe en kronikk i Dagsavisen, om «giftig kjønnskamp» som ble ført «i blinde». Et av de sentrale poengene hennes var at mange menn har vært ofre for det samme patriarkatet som kvinnene, og at systemet ble skapt «av og for en håndfull mektige menn, på bekostning av kvinner og menn flest». Teksten påpekte også at menn modnes seinere enn kvinner, og kanskje burde få seinere skolestart, at biologi spiller inn i tillegg til kultur og sosialisering, og «at kjønnsforskjeller finnes». Samt spissformuleringer som at «en klasse med ydmykede og latterliggjorte menn» fant en livline i Andrew Tates kvinneforakt.

I ukene som fulgte mottok Trampe en mengde e-poster fra menn som delte negative erfaringer og opplevelser av tap: Tap på «kjønnsmarkedet», tap i foreldrerollen, tap i skolen. Og en dag sa hennes egen far, ut av det blå: «Altså, jeg er jo født i november … og jeg burde nok begynt på skolen litt senere. Vet du, i så mange år var jeg den dårligste. Både på skolen og i idretten. Jeg var den dårligste i absolutt alt.»

Mange, særlig menn på venstresiden, skrev ifølge Trampe at de ikke «våget å mene noe offentlig om likestilling i frykt for å bli stemplet som antifeminister», og at de velger å «gå stille i dørene når spørsmål av denne art kommer opp. Vi ønsker ikke å bli klassifisert som ‘patriarkatets forsvarere’ av sinte kvinner».

 påstanden er et viktig premiss for Trampes aktuelle bok, «Gutta. Den nye likestillingskampen». Skal vi tro forfatteren er det mange som opplever det sånn. Og den opplevelsen er, uansett hva man tenker om realiteten i den, eller hva vi tenker at løsningen er, et problem for oss alle. Spørsmålet er så: Bringer Trampes bok oss videre mot det bokas tittel kaller «en ny likestillingskamp», der mennesker av alle kjønn kan spille en rolle?

La meg begynne med det udelt positive. Trampe skriver godt om det feminismen i sin tid lærte oss om interseksjonalitet, altså hvordan kombinasjonen av ulike makt­strukturer er forbundet med og styrker eller svekker hverandre. Klassedimensjonen ved ufrivillig barnløshet er et eksempel. De fem prosentene menn med dårligst økonomi har dobbelt så stor sannsynlighet for å ende opp som barnløse sammenlignet med kvinnene i tilsvarende gruppe. Samtidig står barnløse menn oftere uten partner, med konsekvensene det har for livskvalitet, livslengde og sårbarhet for selvmord.

«Det er på høy tid å røske opp i historiefortellingen om den evig privilegerte mannen», skriver Trampe, og fortsetter: «Det er et faktum at gutta kommer systematisk skjevt ut i skolen og i opptak til høyere utdanning. Menn kjønnsdiskrimineres i arbeidslivet og har svakere rettigheter i familielivet. Menn forskjellsbehandles i rettsvesenet – fordi de er menn, og bare derfor.»

Hun referer også til flere tankevekkende studier som blant annet har sett på menns og kvinners forventninger om hvem som skal være forsørgeren i forholdet. «Kanskje er det slik at menn har brutt løs fra tradisjonelle kjønnsroller, mens kvinner holder fast på dem?», spør hun.

 Trampe provokativt generaliserende, noen ganger så mye at det står i fare for å skygge over nettopp de nyansene hun oppfordrer oss til å få øye på. Men selv en bok på nesten 300 sider bør ha rom for spissformuleringer, slik de blant annet kommer til uttrykk i bokas avsluttende del, ‘Ti bud for likestilling i Norge’. Noen av disse er mer konstruktive enn andre, som å la det personlige være politisk, også for gutta. Andre er nok ment å være provoserende, som budet «La ikke feminismen være hellig». Det handler egentlig bare om at «enhver person, bevegelse og institusjon som besitter makt, må tåle å bli utfordret», om å være «lydhør overfor kritikk mot egen bevegelse», og bidra til å skape et «rom for å snakke om gutter og menns problemer uten å bli anklaget for å være motstander av likestillingen.»

Når det gjelder noe av det mest personlig-politiske som finnes, kjærlighet, sex og forhold, er Trampe forsiktig og nyansert. Kvinner skal ikke «pliktskyldigst sveipe til høyre» på Tinder (altså takke ja til menn de egentlig ikke finner attraktive), understreker hun, men kanskje kan både single menn og kvinner ha «godt av å prøve et annet verktøy enn Tinder». Hun peker også på menns ansvar for selv å handle: «Menn kan ikke kontrollere hva kvinner skal ønske seg – men vi kan alle prøve å ta kontroll over og forbedre egen situasjon.»

Selv en bok på nesten 300 sider bør ha rom for spissformuleringer.

Gutta. Den nye likestillingskampen

Til kamp for gutta

Tommy Olsson

John Savio er, som alle de andre unge døde – han klarte å bli 36 før tuberkulosen tok ham i 1938 – litt vanskelig å helt få øye på som faktisk person. Distansen i tid lager automatisk myter, som etter hvert blir legender. I kunsthistorien står han som en solid bauta for den samiske samtidskunsten som nå, med god grunn for øvrig, stadig oftere er å finne innenfor institusjonenes vegger. I et her og nå fungerer arbeidene hans for samisk kunst litt på samme måte som teppene til Hannah Ryggen gjør for tekstilkunsten. Et aktivum, en forankring, og bensin på bålet (ja, bokstavelig talt i den sammenhengen her – jeg kommer tilbake til det).

Savios samtid vitner om en lavmælt, tvangsmessig tegner – en av de som tegnet hele tiden. I vår egen samtid tror jeg de aller fleste i første rekke tenker på grafikken hans: Ikoniske tresnitt, merkelig tidløse i sin registrering av lassokasting, reinsdyr og det som gutter og jenter gjør. Viktige arbeider, jeg er ikke sikker på om likningen ville gått opp uten dem. Og jeg må si at de har en viss langtidsvirkning – det begynner med at man liker dem, men gitt et par tiår risikerer euforien å sprenge seg inn i tilstander av ren galskap. Besettelsen som motiverer Isalill Kolpus’ første bok, «Hvem brente John Savio?», er ikke overraskende, sånn sett, men den forblir et intrikat mysterium, som alt som har et snev av autentisitet.

 i Sør-Varanger, hvor det finnes de som husker han, eller i hvert fall vokste opp med foreldre og besteforeldre som husket han. Utgangspunktet for Kolpus’ ekskursjon bakover i tid er et traume, og bokens episenter: et bål. En historie om at forfatterens bestefar angivelig skal ha brent opp trykkplater som John Savio skal ha lagt igjen på loftet. Kunstneren hadde ikke noe familie, og pleide overnatte i huset da han var innom hjembygda Bugøyfjord.

Det gnager, så klart, men mormor sier en ting og mamma en annen, og så begynner det som på mange måter likner den forsinka etterforskingen av et 

. Nesten hundre år gamle sakspapirer som er blitt sendt fra politiet i Finnmark til Tromsø, hvor de har forsvunnet. Faglitterære forfattere som aldri har hørt noe om denne destruksjonen av trykkplater, og folk som ikke vil snakke om det. Igjen og igjen kjører prosjektet fast, og boken blir stående i utilfredsstilt frustrasjon over en motstand som stikker enda dypere. Forbi flammene i det eventuelle bålet.

 selvsagt ikke bare om å verifisere, eller få avkreftet, denne historien. Det handler like mye om en fjern bestefar det er vanskelig å helt huske i ettertid, annet enn som en mild snill mann – hvorfor i alle dager skulle han brenne disse tingene? Alt det som handler om familien – hvor denne brannen altså er noe folk husker svært forskjellig, eller ikke i det hele tatt – er i seg selv en liten labyrint, sentrert rundt et hus hvor loftet aldri ble ferdigbygget, og nåde den som prøvde seg på å ordne opp i det. Det er nært og familiært skildret, sært på en gjenkjennelig måte for de av oss som har akseptert de ukonvensjonelle sidene ved familieforholdene våre. Men selve kjernen ligger i behovet for å gjenerobre den identiteten som skulle fulgt med oppveksten i dette landskapet, og i en forfatter som er vrang nok til å ha lært seg samisk på eget initiativ i voksen alder. Hvordan gravitasjonen i Finnmark er så sterk at det blir dønn nødvendig å reise tilbake med jevne mellomrom, selv om man bor i Oslo.

reist denne veien vet at dette er to svært forskjellige planeter med stor avstand mellom - jeg tenkte egentlig jeg skulle droppe å kontekstualisere meg selv inn i dette her, men det er vanskelig å bare sitte inne med det; jeg har en gang i dette livet spist fiskesuppe i Bugøyfjord. Jeg har en interessant fortid, skjønner dere, jeg har faen meg vært steder. Det var i forbindelse med et seminar om monumenter, helt tilbake i 2002, og Harald Flor insisterte på å bare snakke om fotball. (At Eldar Hansen scoret fem av seks mål for RBK i cupfinalene mot Odd i 1960, og derfor fikk kallenavnet Femmåls-Hansen, er av en eller annen grunn det jeg husker best) Det er altså mye mer å si, men nå nevner jeg denne forunderlige førstehåndserfaringen mest for å understreke at jeg tror jeg skjønner noe. Mennesket må jo komme fra et sted, og noen steder blir en del av deg fortere og mer fundamentalt enn andre – jeg kommer fra et veldig annerledes sted, og jeg har da også mer ettertrykkelig forlatt det. Jeg både skjønner og ikke skjønner denne tilhørigheten, men såpass har jeg forstått, at intensiteten i det å skulle finnes, tenderer til å bli sterkere jo lenger nord man kommer.

 i at formidlingen av dette mysteriet legger seg tett opp mot krimsjangeren, samtidig som historien blir litt for nær til bare å være faglitteratur, hvor man jo ellers alt for sjelden fornemmer forfatterens hjerte banke særlig hardt, og at dette handler om så mye mer enn den personlige politikken og kampen. Selv om den også byr på en god del trøst i eksemplifiseringen av noe som er svært basic: Hvis du lurer på noe, må du jo bare spørre, ikke sant? Det kan hende du må spørre til du blir blå i trynet, men det er ingen bedre måte å gjøre det på.


Hvis du lurer på noe, må du jo bare spørre, ikke sant?

Hvem brente John Savio?

Evig eies kun det tapte

Eivind Myklebust

Pappa, kan vi ta med denne boka i symjehallen, spør femåringen ein dag vi straks er på veg dit. Nei, det går ikkje, svarar eg. Men så les vi litt til i «Bløte folk», Kjersti Synneva Moens nye myldrebok frå samfunnets plaskekatedral, og på eit av oppslaga finn vi ein gut som les i nett den same boka som vi les i. Så, jo, det går visst, og eg har fått eit forklaringsproblem.

Det meste synest å vere lov i denne symjehallen – ikkje berre å lese bøker, men å spele sjakk, syngje karaoke, ete lap­skaus, drikke vin. Nokre musiserer, andre mosjonerer. Ei dame har ein kanin i bur på ryggen og står i bassenget og kliner med ein fysak. Nokon har sett opp eit telt.

 i myldrebøker er at dei vekkjer fascinasjon for kor ulike (og rare) vi er; kor ulike kroppar og personlegdomar vi har, alle tinga vi gjer, alt som omgir oss i kvardagen, men som vi knapt legg merke til mellom rutinar og gjeremål. Åh, livet!

Og i «Bløte folk» er livet eit karneval. Ei dame har iallfall funne fram dei brasilianske karnevalfjæra, andre har kledd seg ut som fluger og bier, spøkelse og yeti (eller, vent!).

Det er mykje medbrakt med andre ord, mykje liv og samrøre og tvilsam hygiene – «vi digger hygiene!» skryt likevel plakatane i garderoben. Men det er òg ei historie her, om Pelle, som elskar å bade og som vi får følgje til symjehallen, der han og mora skal ha ein herleg laurdag. Dei har avtalt å hoppe frå stupebrettet, og for å tore det, treng dei kvarandre.

 har fått vaska av seg basseluskane i fellesdusjen, mistar dei kvarandre av syne. Det blir ei klassisk «eg har mista omsorgspersonen min»-forteljing, der ei fin lita uro legg seg under moroa, som består i å finne alle folka og tinga Pelle ser medan han leitar etter mora – eit gammalt plaster, ein fyr på stylter, ein fjert i bassenget.

 oppslaga er det ingenting å seie på, men variasjonen 

 dei kunne ha vore større. I starten og slutten er det nokre nærare utsnitt av Pelle og mora som får meg til å tenkje at liknande grep kunne ha brote opp undervegs. Historia får ei enkel og fin avrunding, men er uansett ikkje det viktigaste her. Allereie under første lesing inviterer boka oss til å leite meir enn vi les, og bak i boka er det samla snodige saker ein kan sjå etter i trengselen av plaskande kroppar. Det lokkar til rask og ivrig gjenlesing.

 av kroppspositivisme og plask med den baken du har, men like viktig er det at boka kryr av emosjonar og engasjement: Streken til Moen viser eit mangfald av både kropps- og livshaldningar, der sjølvopptatte posørar står side om side med einsame grublarar, sosiale klikkar ved sidan av meir utflytande grupperingar – som dei med krøllete hud i gamlisbassenget.

«Bløte folk» minner meg for så vidt om kvifor vi som regel unngår symjehallen på laurdagar, men også om kvifor vi aldri nokon gong har angra når vi likevel har drege dit. Les gjerne boka, men gjer du det i bassenget, er det på eige ansvar.

Bløte folk

Trengsel og plask

Silje Bekeng-Flemmen

Utgangspunktet for den nye barnebokserien «Troll­vettreglene» er akkurat så enkelt og fengende som målgruppa på 6+ liker: Ni år gamle Mattis og familien hans får seg et troll. Det skjer etter at familien lot bagasjerommet på bilen stå åpent under en rastestopp et sted mellom Dovre og Jotunheimen. Vel hjemme igjen stikker et lite, grønt og rufsete troll hodet ut mellom kjølebagen og kofferten.

Mammaen orker så klart ikke tanken på å kjøre hele veien tilbake til Jotunheimen med Mattis og lillebror Frank i baksetet. Dermed får trollet bli, mamma oppkaller det etter Leonardo DiCaprio.

En fin ting ved «Trollvettreglene» er hvordan både familien og omverdenen tar det ganske så med ro at trollet gjør sitt inntog i familien. Visst er han en attraksjon, på linje med et annet eksotisk kjæledyr, men ingen stusser over hans eksistens. Den stumme, vennlige dotten får på seg bukser, mates med grus fra oppkjørselen og er med familien i ett og alt.

 antar jeg hver bok i serien vil dreie seg rundt en spesifikk trollvettregel. Her dreier det seg om å tørre å hoppe fra stupetårn, og mesteparten av boka foregår på stranda der Mattis for å imponere noen kule ungdommer prøver å få Leo opp i – og ned fra – stupetårnet. Mattis har nemlig nylig mistet bestevennen Amir, som flyttet sin vei, en ubearbeidet sorg som nå utløser en vilje til å gå på akkord med både sunn fornuft og egen moral, alt for å få en ny bestevenn.

Er han villig til å ofre Leo, eller lillebror Frank?

kvikt og uanstrengt i Mattis’ stemme, i en lett og ledig tekst og et manus som samtidig er stramt og kutta til beinet. Korte, humørfylte digresjoner er det plass til, som lar oss bli kjent med en hovedperson som er kulere enn han selv er klar over.

Boka er tilegnet lesere fra seks år. Jeg liker det når forlagene holder målgruppa åpen, men tiåringen i huset syntes det ble for enkelt (men fullførte likevel) når «nesten all handlingen foregår på stranda og det bare handler om å få seg en venn». Med andre ord vil nok boka, med sin enkle ramme og klare moral, passe best for de rundt 6-8 år. Kristoffer Kjølbergs livlige, vennlige illustrasjoner byr på et fint følelsesregister og ikke minst er det mange av dem på sider som også har en bra, luftig tekststørrelse.

Trollet Leo forblir som karakter like ullen som han er tegnet. Siden han verken sier noe eller har en veldig sterk vilje, blir han et nav mer enn en motor i fortellingen, og etter hvert en markør i den indre kampen Mattis kjemper.

Forhåpentlig får han skinne mer i kommende bøker.

Trollvett­reglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Min venn trollet

Da Grünerløkka i sin tid begynte å ta form, ble det lille området ved Akerselvas østre bredd passende nok kalt Ny York. Gradvis vokste området til å bli et av Oslos største fabrikk- og boligområder, sterkt formet av menneskene som bosatte seg og arbeidet der. Selve bygårdene var mer farget av Berlin enn av New York; arkitekttegningene kom sørfra, og det samme gjorde en hel del innflyttere. «Løkka» ble nemlig også et innflytter- og innvandrerområde, noe de mange snublesteinene etter områdets jødiske innbyggere bærer vitnemål om i dag.

Og så var Løkka selvsagt, og kanskje først og fremst, et enormt industriområde. I den nye boka «Håndverk i by», utgitt av ildsjelene i Grünerløkka historielag, får vi fortalt denne historien i tekst og bilder: Om redskaper, butikker, verktøy, verksteder, fabrikker og mennesker. Mange av bildene er ikke bare i farger, de er 

. Kunstmalerier, faksimiler og nåtidige bilder supplerer tidligere tiders svart-hvitt-fotografier og bidrar til å gjøre historien levende.

 historien vil være gjenkjennelig for langt flere nordmenn enn dem som har tilbrakt sitt liv på og rundt Løkka. En bok om arbeid, håndverk og handel handler jo egentlig om vilkårene for å leve, noe som kan være enkelt å glemme i dag, når byområder som Løkka er avindustrialisert og boligprisene presser annen virksomhet ut av by- og bakgårder. Selv husker jeg hvordan det var å komme til Løkka som rekkehusunge fra et ensformig boligfelt på slutten av 1980-tallet, og løpe rundt på kveldstid og sniktitte inn i industribygg, bryggerier og verksteder (for ikke å snakke om videospillene og godterihyllene i «innvandrerkioskene»!). Vegard Holm, som vokste opp flere tiår tidligere og som har ledet mange byvandringer i bydelen, forteller om gleden ved å vokse opp i et miljø som den gang fremdeles krydde av små og store verksteder, i kapittelet ‘Å vokse opp med håndverkere’. Der forteller han blant annet om rørlegger’n, snekker’n, baker’n, og pølsemaker’n, og om et miljø der håndverket hadde høy status.

Et eksempel på bokas lærerike illustrasjoner er et kart over Grünerløkka fra 1960-årene, der man kan se hvor store arealer som en gang var viet til industri. Selv om mange (men ikke alle!) disse bedriftene i dag har flyttet ut, lever flere tradisjoner videre, om enn i ny form. I kapittelet ‘Levende håndverk’ skriver Lars Alldén om nye systuer som vokser fram, der de driver med klima- og menneskevennlig omsøm og reparasjon, og Henrik Askjer skriver om den sagnomsuste Håndverkergården i Københavngata 2, der jeg selv har en venn som i sin tid gikk i læra.

er en vakker bok om hverdagsliv, men i motsetning til en del andre bøker som har selve håndverket i fokus, er den ikke blind for at arbeidslivet også er en arena for interesse- og maktkamp. I denne boka er det heldigvis funnet plass til både arbeidskamp og klassekonflikt. Vegard Holm, som selv er tidligere redaktør i Transportarbeideren og faglært bokbinder, skriver i et annet bidrag om bokbindersvennenes streik i 1898, og Bente Bolstad skriver om boktrykkeriene i Thorvald Meyers gate. Der får vi også et glimt inn i historien om de kvinnelige setterskenes «beskjørtede general», Oluffine Amundsen, som måtte ta kampen ikke bare mot boktrykkerprinsipalene, men også sine mannlige kollegaer.

Om du er interessert i sosial- eller byhistorie, industri- eller håndverkshistorie, er denne boka å anbefale. Om du bare er glad i å se på gamle bilder og kart, så holder det også i massevis!

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Løkka-liv

Elise Winterthun

Få hendelser i et menneskeliv er helt umulige å gjøre om. Døden er én. Foreldreskapet er en annen, og på et vis er de to forbundet: Mange har skildret det å bli forelder som en slags død. Den gamle deg er borte, heretter vil alt være preget av hensynet til en annen. Kanskje er det når man setter barn til verden at man 

 forstår at også mennesket er et dyr. Hele kroppen sier fra når barnet er truet; man får ikke ro før man befinner seg godt innenfor det Samanta Schweblin i en roman har kalt «bergingsavstand».

Den «vanskelige, mirakuløse og helt vanlige» erfaringen det er å få barn legges under lupen i Kristin Vegos essaybok «Kanskje det er mitt hjerte». Den dansk-norske forfatteren har tidligere utgitt to skjønnlitterære bøker, men er også kjent som en innsiktsfull kritiker. Årets bok er delt opp i to deler. Den første, ‘Litterære metoder’, består av tekster Vego har publisert før. De forteller om Vegos poetikk, og om bøker hun setter høyt og som har med moderskap å gjøre. Vi leser om Judith Hermann, Cora Sandel, Sigrid Undset og flere. Bokas andre del er et nyskrevet essay kalt ‘Om mødre og døtre’, som springer ut fra Vegos egen barseltid. Her er de litterære koblingene hun gjør punktert av små, stemningsfulle snutter om det man antar er hennes hverdagsliv med den vesle datteren.

en hardtslående analyse som river i moderskapets politiske dimensjoner, må leite videre: Vego er ingen polemiker. Perspektivet er mildt og undersøkende, og hun er opptatt av den eksistensielle og kroppslige opplevelsen det er å bli mor slik den er beskrevet i litteraturen. Hennes litterære smak trer fram: Hun har sansen for det drømmeaktige, gåtefulle. Særlig er hun opptatt av erindring, og av lesing og skriving som måter å holde fast ved det som renner ut mellom fingrene våre. Å få barn er å entre en tilstand av tap – barnet vokser ut av magen din, armene dine, fanget ditt, huset ditt. «Kanskje dette er moderskapets virkelige sorg, at vi mister barna våre dag for dag. De kommer aldri tilbake», lyder en linje som siteres fra Marlen Haushofer. Vego gir rom til en dobbelthet: På den ene sida er forholdet mellom mor og barn intenst symbiotisk. På den andre sida må det innebære en respekt for barnets egenart som individ. En forfatter Vego vender tilbake til, er Elizabeth Strout, og hun siterer fra «Lucy ved havet»:

Så kom jeg på den gangen jeg var gravid med Chrissy og så ned på den store magen min og la en hånd på den og tenkte: Uansett hvem du er, så tilhører du meg ikke. Jobben min er å hjelpe deg ut i verden, men du tilhører meg ikke.

Noen av mødrene Vego skriver om, trår feil og svikter sine barn, som i Alice Munro-novellen ‘Barna blir her’, en av de sterkeste tekstene om moderskap som er skrevet, og som jeg umiddelbart fikk lyst til å gjenlese.

kan føles litt uforpliktende», skriver Vego om en roman av Christina Hesselholdt, og det samme kan man si om hennes egen bok; valget om å la tidligere publiserte tekster utgjøre halvparten, gir en springende komposisjon, og iblant er moderskapsrelevansen vag. Men det plager meg ikke så mye; jeg liker å oppholde meg i Vegos «litterære rom», gleder meg over å lese litterære tolkninger med en slik intelligens. Mange av Vegos egne innskytelser er ansporende, som denne:

Nylig bemerket moren min at jeg er i ferd med å bli litt grå. Jeg har selv lagt merke til det. Jeg elsker det. For meg er det vakkert. Jeg merker at ting endrer seg, kroppen føles annerledes, her kommer de første grå hårene, flere linjer rundt øynene. Hendene mine som er solbrente etter å ha trillet barnevognen hver dag – det gir meg så mye glede.

Ja, kan man ikke som kvinne se slik på det å eldes, at det er storslått å få merkes av naturen, det store mysteriet? Jeg tror jeg velger det.

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Det store spranget

Mímir Kristjánsson

S. A. Cosby har de siste årene markert seg som et hovednavn i amerikansk krimlitteratur. Når man leser bøkene hans, er det enkelt å forstå både hvorfor han har vunnet flere titalls litterære priser og blitt hyllet av Barack Obama. Cosbys hardkokte «sørstats-noir» er ikke seriekrim av den typen det går tretten av på dusinet, men originale kriminal

 preget av både stort språklig overskudd og dyp moralsk ambivalens. Bakteppet er alltid de gamle amerikanske slavestatene i sør, som med sin mørke, forbryterske fortid nærmest er som skapt for å skrive noir.

 ble for alvor kjent med Cosby i 2024, da Forlaget Press ga ut «Alle syndere blør». I årets utgivelse, «Til aske skal du bli», er det ikke lenger sørstatenes rasistiske historie som er bakteppe, men ruinene av det industrielle Amerika. Småbyen Jefferson Run i Virginia er av typen det finnes tusenvis av i USA. En gang var byen landets største produsent av Mason Jars, den amerikanske utgaven av Norgesglass. Så ble industrien nedlagt, arbeidsplassene forsvant og gjengene tok over gatene.

Ruiner som dette er overbevisende kulisser for en mørk krim av den typen Cosby spesialiserer seg på. Nettopp derfor er også sørstats-noir mye mer troverdig enn vårt hjemlige motstykke nordic noir. Det har formodningen mot seg at fullt av seriemordere går løs i skandinaviske bygdemiljøer. For å skape en troverdig motivasjon for drapsmenn i land som våre, blir man nødt til å dikte opp stadig mer monstrøse personlighetsforstyrrelser. I Jefferson Run, derimot, framstår det helt naturlig at folk dreper og blir drept.

 engang så blomstrende småbyen driver familien Carruthers et krematorium. Men når den yngre broren Dante havner i dopgjeld og faren blir invalidisert av gjengen som han skylder penger, må storebror Roman vende tilbake fra sitt glamorøse liv som finansrådgiver i Atlanta. For å redde både broren og seg selv, tilbyr han sine finansielle tjenester til de livsfarlige brødrene Torren og Tranquil. Samtidig som han flytter penger for gangsterne, jobber han målrettet for å knuse dem. Det utløser en voldsspiral uten like.

Selv om Carruther-familiens motto er «Alt brenner», tar det ikke ordentlig fyr i de mange action-sekvensene i boka. Da er Cosby bedre når han borrer i Romans moralske dilemmaer. For å beskytte familien tvinges han til å tråkke over stadig flere grenser. Vil han klare å stoppe i tide, eller ødelegger han seg selv på veien? Men selv om Roman er en mangefasettert karakter, forblir skurkene Torrent og Tranquil karikaturer. Uten en karismatisk skurk man kan heie litt på, mister romanen noe av den ambivalensen som er nødvendig i en god krim.

 Roman blir stadig mer hensynsløs, graves Carruther-familiens store hemmelighet opp. Hva skjedde egentlig med Romans mor, som forsvant for mange år siden etter å ha blitt tatt i utroskap, og som bysladderet vil ha det til at faren brant opp i krematorieovnene?

Det trengs flere krimforfattere som S. A. Cosby, som utforsker gråsonene mellom rett og galt og som evner å skrive både spennende og samfunnskritisk. Derfor er det bare å håpe at neste Cosby-bok blir bedre enn «Til aske skal du bli».

Til aske skal du bli

I industriens ruiner

Tom Egil Hverven

Historikeren Ole-Albert Rønning Nordby tar i «Morð» for seg en sjelden kriminalgåte. Tittelens norrøne stavemåte nærmer seg scenen i Ringsaker ved Mjøsa i 1432, der storbonden Sigurd blir drept. Kona Gudrun sier han ble sparket i hjel av en hest. Andre kjente vitner finnes ikke. Ingen av Ringsakers mektige menn på tinget tror henne. Kongens to utsendinger tviler. De vil prøve saken på nytt. Gudrun får ni måneder på å forsvare seg mot anklagen om at hun har drept Sigurd. «Morð» sirkler inn det norske bondesamfunnet for 600 år siden. Nordby låner trekk fra spenningsromaner, samtidig framstår boka som etterrettelig historieskriving, med et bredt kildeapparat.

Seint i boka innrømmer Nordby at sympatien hans har ligget hos Gudrun. Det merker man som leser. Samtidig ligger historikerens sympati også et annet sted: hos sannheten. Nordbys tvil, utformet med spekulativ kreativitet, utløser kaskader av spørsmål: Hvordan ble Sigurd drept? Hvilke konflikter fantes i ekteskapet, i lokalsamfunnet, i bispedømmet på Hamar, som eide gården, eller hos kongens menn, som ser det hele fra Oslo og København? Hvordan løste man i det hele tatt drapsgåter i en tid hvor moderne rettsmedisin ikke fantes? Bygdefolkets oppfatninger viser seg å ha avgjørende betydning, ikke minst fordi de utgjør en definerende myndighet, idet bygdas storbønder samles på tinget utenfor Ringsaker kirke for å dømme i Gudruns sak.

 ligger Magnus Lagabøtes landslov (1274): «Hvis noen dreper en annen, skal de miste alt de eier […] enten en mann dreper en kvinne, eller en kvinne dreper en mann». Alt står på spill for Gudrun. At en kvinne dreper sin egen mann, var antakelig like uvanlig på 1400-tallet som i dag, mener Nordby. Utfordringen hans er at boka kun bygger på to kortfattede dokumenter, fra begynnelsen og slutten av rettsprosessen. Ellers er kildene tause om ekteskapet mellom Gudrun og Sigurd og deres liv på gården i Ringsaker. Desto mer ligger åpent for historikerens begrunnede tvil, spørsmål og undersøkelser. Noen vil kanskje mene at faghistorikere skal holde seg til det de vet med sikkerhet. «Morð» viser at så enkelt er det ikke, særlig fordi Nordbys bok inneholder et vell av interessant informasjon om et av norgeshistoriens minst omtalte århundrer, 1400-tallet, begynnelsen på drøyt fire hundre år under dansk styre. Nordby møter mangelen på kunnskap ved å bringe inn informasjon fra andre kilder, i vide sirkler omkring Ringsaker, fra bunnen til toppen av samfunnet.

Boka utmerker seg ved at Nordby zoomer inn og ut av middelalderens dagligliv, økonomi og jus, konteksten for dødsfallet og rettsprosessen. Ringsaker er på denne tiden en av Norges rikeste jordbruksbygder, samtidig som velstanden er ujevnt fordelt. Kirken en betydelig landeier, Sigurd var leilending under Hamar biskop. Betalingen for leie av jorda, såkalt landskyld, skjer gjerne i form av huder, der de med best kvalitet garves, strekkes og skrapes til nettopp slike tynne pergamentbiter som dommen over Gudrun skrives på. Nordby beskriver i detalj hvordan det skjøre dokumentet i Riksarkivets fjellmagasiner ser ut, med lagrettemennenes segl, «preget med våpenskjold, kors, nøkler og bumerker».

 pronomener som «vi» og «jeg» hyppig. Vanligvis er jeg skeptisk til sakprosa som veksler slik i omgang med kilder, med alle tvilsomme forutsetninger som kan bakes inn i et omfattende «vi». Hvem er «vi» i 2026? «Vi» omfatter i hovedsak et lesende fellesskap, offentligheten, i en slags oppsummering av hvor historisk forskning står på 2020-tallet. Likevel, når pronomenet «vi» gjentas over tusen ganger, går det inflasjon i bruken. Tidlig i boka skriver Nordby om hva «vi» kjenner hjemmefra, hva som er fremmed for «oss». Når han skriver at mennesker på 1400-tallet «ligner mye mer på oss enn vi skulle tro», strekker han forutsetningene langt. Et merkelig valg er ellers å skrive «på Ringsaker». Det vanlige er «i Ringsaker». Bruken av «jeg» er mindre problematisk, selv om også dette ordet forekommer relativt hyppig, et par hundre ganger. Pronomenet brukes først og fremst til å gjøre rede for valgene i framstillingen, steder der Nordby eksponerer sin egen usikkerhet. Det gjør «Morð» til desto mer dirrende lesing.

 ni månedene åpnes Sigurds grav. Hvordan ble han drept? Hvilken dom fikk Gudrun? Uten å røpe for mye, vil jeg løfte fram hvordan boka taler inn i vår tids debatter om «løgn, sannhet og ære», slik undertittelen antyder. Én sak er at Norge har en rettssak gående mot en kvinne i Løten som skal ha drept og partert sin eks-kjæreste på sin egen gård nyttårs­aften 2023. Hun skifter stadig forklaring. Om boka ikke refererer direkte til slike pågående saker, trekker Nordby linjer til vår tid. Han går i dialog med moderne kilder, som historikeren Erling Sandmos «Voldssamfunnets undergang. Om disiplineringen av Norge på 1600-tallet» (1999). Bruken av Sandmos arbeid i avsnittet om ære viser hvordan en diskusjon av hendelser på 1400-tallet kan kaste lys over debatter som foregår her og nå, for eksempel om norske aktørers troverdighet etter Epstein-avsløringene. Enkelt sagt: Tillit og troverdighet er ikke noe man kan påberope seg uavhengig av folks oppfatninger. Nesten alltid vil det være slik at et menneskes ærlighet hviler på andre beretninger om dem som ærlige, «og slik strekker sannheten seg bakover som en endeløs rekke av fortellinger», som Sandmo skriver. Nordbys vell av referanser åpner avgrunner mens man leser. Samtidig virker det uunngåelig å prøve å forstå mennesket Gudrun.

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, ­sannhet og ære

Et spørsmål om troverdighet

Tore Linné Eriksen

Få har bidratt så mye til å opplyse oss om Midtøsten som den israelske historikeren Ilan Pappe. Bak seg har han ei rekke bøker som regnes som internasjonale standardverk bygd på solide arkivstudier, og på ulike plattformer leverer han nye analyser og dagsaktuelle kommentarer. Med sin kritiske holdning til hjemlandet og støtte til den palestinske frigjøringskampen har han vært i eksil sida 2007, og leder nå European Centre for Palestine Studies ved Universitetet i Essex, England. Denne gang oppsummer han sin forskning i 15 korte kapitler, som i første rekke henvender seg til lesere som trenger mer innsikt i den historiske bakgrunnen for bosetterkolonialisme, krig og okkupasjon. Sjøl om framstillinga dermed blir sammentrengt, gjør det pedagogiske grepet og det tydelige språket at det er lett å følge med i resonnementene.

Et gjennomgangstema er at konflikten verken starta 7. oktober i 2023 eller ved delinga av det historiske Palestina og den store katastrofen (

 i 1948. Forfatteren går derfor tilbake til den tidlige sionismen ved slutten av 1800-tallet, og legger stor vekt på åpninga for jødisk innvandring under britisk styre fra 1920. Det er også en historie om motstand, som endte med at koloniherrene systematisk knuste det store opprøret (1936–1939) og forhåpningene om en palestinsk stat. Vi får deretter kapitler om både jødiske terrororganisasjoner og stormaktsspillet fram mot den til israelske staten i 1948. Pappe dokumenterer detaljert hvordan fordriving av palestinere og etnisk rensning er en følge av forestillingene om et Stor-Israel som en gudgitt jødisk stat. Og de som måtte mene at det er uheldig å bruke betegnelsen «apartheid» om forholdene i Israel og i de okkuperte områdene, blir her tvunget til å tenke om igjen.

 historie er nok bedre kjent for mange, men sjelden er den framstilt så klart og konsist. Det gjelder ikke minst de kyniske manøvrene under navnet Oslo 1 og Oslo 2, som la grunnlaget for en ny form for okkupasjon og – som vi nå er minnet på – ga Terje Rød-Larsen og Mona Juul en israelsk «fredspris». Også Hamas’ angrep 7. oktober 2023 har sin bakgrunn, der Pappe viser til de dystre konsekvensene av vestlige stormakters motvilje mot å anerkjenne Gaza-valget i 2005. Han argumenterer også for at den israelske grunnmuren er i ferd med å slå sprekker, og at et stadig mer høyre-religiøst Netanyahu-­regime derfor blir desto mer desperat i sine handlinger. Det er et bidrag til å forstå disse dagers opptrapping av bosettervolden på Vestbredden og krigen mot Iran.

 mange fortrinn, er det synd å måtte vente så lenge på ei norsk oversetting. En svensk utgave kom samtidig med originalen i 2024, og i fjor kom den ut på dansk. Slik fanges ikke opp nye tapstall i krigen, styrking av de mest fanatiske høyre-religiøse strømningene i Israel, opptrapping av vold og jordokkupasjon på Vestbredden og den totale raseringa av livsgrunnlaget i Gaza. Dette kunne lett ha vært oppdatert gjennom et nytt for- eller etterord, der forfatteren hadde hatt mulighet til å trekke veksler på sine nyeste bøker. Det gjelder ikke minst «Israel on the Brink» (2025).

I mellomtida har også andre bøker gitt utmerkete oversikter i et lett tilgjengelig språk, men Ilan Pappe er med sin bakgrunn en historiker som taler med særegen autoritet. Hans presise innføring kan derfor tjene som en døråpner for dem som vil dykke videre ned i et betydningsfullt forfatterskap, men står også støtt på egne bein.

En kortfattet innføring i Israel-­Palestina-konfliktens historie

Kort og konsist

Vesle Tormon frå Nordgard er ein lydhøyr kar, i alle fall lyttar han til dei vaksne rundt seg – på posten, i butikken, nede ved kaia – om han enn ikkje alltid lystrar det dei seier. Som unggut får han vere med farfaren på jobb på det lokale likningskontoret, der gamlekarane sit framfor skrivemaskiner og pikkar og tikkar på tastane for å få fram bokstavar og tal på papir. Det dei reknar og skriv på, forstår han lite av, men det er klikk og klakk frå hòl- og stiftemaskiner, stolbein som skrapar i furugolv, skosolar mot golvflata, ringpermar som glir på plass i hylla: «Alle rørslene til dei som arbeidde på kontoret, laga ljodar som lagra seg som noko mjukt og stilt i meg».

Undervegs er det mest så ein gløymer at ein eldre Tormon fortel. Han er i slutten av tjueåra, med eigen unge og verken far eller farfar i livet lenger, men vi får ikkje vite så mykje om det før mot slutten. I staden fortel han svært røynslenært frå barne- og ungdomsåra, og kanskje er det djupast sett dette røynslenære den draumelike og litt løyndomsfulle romanen handlar om: Om korleis sjølv og sinn lèt seg forme av det auga og øyra høyrer og ser, og om dei særeigne kunnskapane som sildrar gjennom generasjonane, i samspel og brot med samfunnet elles, som alltid er på veg inn i ei ny tid.

av eit moderniserings- og sentraliseringstiltak, då likningskontoret blir flytta frå Nordgard og nyinnreidd på Midtgard. Farfaren blir tvangspensjonert, men saman med kollegaen Olman klamrar han seg fast og opnar eige kontor på heimgarden. Arbeidet held fram med gamle møblar og maskiner, og Tormon får straks plass i kontorlandskapet – han får seg endåtil ein røyk til innviingsritual. Pedagogikken er ikkje etter læreboka, men slik startar opplæringa i arbeidsverktøy og -måtar som samfunnet allereie har avskilta som utdaterte. Tormon meiner seg ferdig på skulen. Dei relevante myndigheitene meiner noko anna.

Farfar Mon er den oppsedande farsfiguren her, medan far Argon stort sett er ute i arbeid, eller på jakt etter nye arbeidsmarker og -marknader. Han ser for langt fram, står det fleire stadar: Ute i dei ugjestmilde utgardane har han grave opp grøfter i eit nybrot, men det kjem snart fram at han har forlate dei til fordel for kontorjobb på Midtgard. Olman tek Tormon med ut dit, og det er denne merkelege mannen som blir romanens store skikkelse. Han er «ein vanleg mann [...] som med sine daglege vanar vart uvanleg», og i utgarden har han sant nok eit forunderleg føretak: Inne i ei hòle har han laga si eiga grav – og attpåtil eit skjelett av pinnar som er snarlikt han sjølv.

 Mon og Olman døyr i romanen, og gravferdene deira er sentrale i forteljinga. I begge ser ein den gamle tida som går ut, men også noko som set seg og blir med vidare i Tormon. I Olman, med sine «munnljodar», si finkjensle for «trykk og lette» i orda og sitt mumlande tvisyn, ser eg òg noko av ein kunstnarfigur – i alle fall ein figur som viser Tormon at det finst andre måtar å sjå og lytte og leve på. Tormon snakkar støtt om at nokon, kanskje han, kunne ha skrive ned det han opplever i ei bok.

Haugland minner om både Jon Fosse og Ragnar Hovland, men liknar mest seg sjølv. Humoren hans veks bygderealistisk ut av landskapet, som når karane fører rekneskap over teigane og kjem til dei såkalla tre­holmane, eit namn som «kunne verke misvisande, men sikta til at det var tre holmar utan tre». «Ljodane» har òg noko fabelaktig over seg, som gir den eit filosofisk og lett allegorisk islett, men den berande kvaliteten er språket, som er solid som stein, men med rørsle og svev i seg. Det er atterhalde, stundom på grensa til det monotone, men dei seige kvalitetane i språket slepper stadig laus i små ras der ordlyd og -meining klinkar i kvarandre og lagar ein heilt eigen samforstand – av bilete og klang, av skurr og svar, av gammal og ny tid.

Ljodane

Grøfter og grav

Daniel Willumstad Gunstveit

Italienske Vincenzo Latronicos «Det perfekte» har av kritikere blitt utpekt som den store 

romanen. Jeg tror ikke jeg er den eneste som blir skeptisk når bøker liksom skal representere en hel generasjon, og det er derfor med en viss motvilje jeg må innrømme at det er en ganske treffende beskrivelse. Det er det nystartede forlaget 4.48 som har fått kloa i rettighetene til den Booker­nominerte romanen, og den foreligger nå på norsk i Thea Marie Dolvas nydelige oversettelse.

I distansert, men vakker prosa skildrer Latronico et ungt og fremadstormende par, Anna og Tom, fra et uspesifisert land i Sør-Europa, som flytter til Berlin for å leve ut, eller snarere skape, en identitet som unge, kreative, liberale mennesker. Vi får ikke vite mye om dem utover navnene, vanene, og fremfor alt, tingene deres. De er dermed ikke ferdig utviklede karakterer slik jeg ser det, mer et slags tomt lerret som leseren kan projisere seg selv på. Romanens handling består i korte trekk av Anna og Toms forsøk på å finne en retning og mening i livet, når alt er passe bra og ingenting er lagt på forhånd. Men så er det ikke først og fremst handlingen som gjør denne boka god. Det er språket og de presise beskrivelsene, og det dels inderlige, dels ironiserende portrettet av millenniumsgenerasjonen, som gjør «Det perfekte» interessant.

 fra midten av 2000-tallet og frem til handlingens slutt i 2019, utgjør romanens linse. Det første blikket vi får på Anna og Toms leilighet i Berlin, blir presentert via fotografier av leiligheten med alle de riktige smakfulle rekvisittene, badet i et Joachim Trier­aktig lys:

Varheten overfor skjønnhet og nytelse synes drysset utover hverdagen som et fint støv i lufta. Det er et godt liv, eller det virker sånn ut fra bildene i annonsen for leiligheten som leies ut på korttidsbasis for hundreogatten euro dagen.

Det indirekte, estetiserende språket, der ingen akkurat fører ordet, er gjennomgående i romanen. Latronico kaller «Det perfekte» en hyllest til Georges Perecs debut­roman «Tingene». Faren for å begå simpel kitsch er stor når man skriver så tydelig i dialog med en klassiker, men formen viser seg godt egnet til å skildre millenniumsgenerasjonens litt tafatte livslede på passe avstand.

Tida beveger seg nærmest umerkelig i den korte romanen, på samme måte som sidene flyter raskt under lesingen, besnærende likt en form for skrolling. Boka er da også full av referanser til internettfenomener som sjelden benevnes direkte, men som jeg likevel husker å ha sett. Den aldri sovende internettstrømmen infiltrerer livene til Anna og Tom, og utøver en myk makt over tankene og handlingene deres, i form av hva slags produkter de kjøper, men også ved at skoleskytinger og talene til Barack Obama virker mer ekte enn livet de lever i Berlin, som det heter et sted i boka. Alle referansene kan nok medføre at boka vil føles litt datert om noen år, men oppleves samtidig som nødvendig, siden internettilværelsen er like viktig og hverdagslig som en tur på supermarkedet.

 imidlertid virkeligheten gjennom den millenniale lydmuren. Flyktningkrisen på midten av 2010-tallet setter sitt preg på Berlin, parallelt med at gentrifiseringen får fotfeste for alvor. Det er vanskelig å si sikkert hvilken av krisene som rammer Anna og Tom mest personlig, men strømmen av flyktninger gir livet deres retning, i hvert fall en stund. Et bilde av en druknet gutt (ja, 

bildet) ryster dem tilstrekkelig til at de slutter seg til dugnaden – ikke uten en viss begeistring:

De ble drevet, selvfølgelig, av hvor akutt den humanitære krisen var, men også av følelsen av at noe foregikk rundt dem som de ikke ville gå glipp av – et slags møte med historien, endelig.

Dette peker på generasjonens lengsel etter mening i disse avfortryllede tider, men det er også noe herlig (og ærlig) smakløst over hvor selvsentrert aktivismen beskrives. Anna og Tom tilbyr seg å formgi en tysk-arabisk ordliste noen andre har samlet i et (beklageligvis uestetisk) Google Sheets­dokument, men denne essensielle oppgaven har allerede blitt utført av andre kreative sjeler. Dermed virrer de hit og dit uten helt å være til hjelp og serverer suppe fire timer i uka, før aktivismen deres går i en slags permanent vinterdvale under februarsnøen. Latronicos finstilte humor arbeider godt i denne delen av boka, samtidig som han i effektive riss sier noe vesentlig om dagens internettbaserte folkebevegelser:

Sidene ­flyter raskt, besnærende likt en form for skrolling.

Det perfekte

Millenniums­krøniken

Jeg må innrømme at det var med en viss ærefrykt jeg begynte å lese Neda Alaeis fjerde ungdomsroman. Hva slags forutsetninger skulle jeg ha for å vurdere en bok som handler om det å være tenåringsjente i 2025 – utover å være far til en selv? Om noe har det gitt meg en forståelse for at det ikke er alt i verden man kan skjønne fullt ut.

Samtidig er dette noe av det skjønne med skjønnlitteraturen: At den kan åpne andres erfaringer for oss, tilgjengeliggjøre følelser, tanker og perspektiver. Alaeis roman kan for eksempel få oss voksne til å skjønne 

 annerledes det er å være ung i dag sammenlignet med da vi selv var ungdommer – blant annet fordi vi ikke levde i en verden der mobiltelefonen hele tiden var med (og mot!) oss. Som når vennene dine blir tause og står og tekster hver for seg, og du med ett blir usikker på om det er deg de tekster om.

forutsetningsløs til boka. For det første har jeg lest om hovedpersonen Mitra før, den gangen hun bare var en biperson i historien om Yousef (som her har blitt en biperson), i «På én betingelse» (2023). I «Bare vent» er Mitra blitt 17 år, hun står midt i foreldrenes opprivende skilsmisseprosess hjemme, og i en kanskje enda mer opprivende konflikt i vennegjengen, der nye og gamle venner og kjærester gjør ting komplisert.

Vel så viktig som kjennskapen til Mitra, var det nok at jeg innså at det var en fordel å være en 

: Taylor Swift har preget boka langt mer enn bare på omslaget. «Trouble, trouble, trouble …» står det på bokas bakside, og det tar ikke mange setningene før låta ‘I Knew That You Were Trouble’ dukker opp. Swifts låtunivers setter sterkt preg på både romanen og dens hovedkarakter, og til slutt får man til og med en «girl power»-liste med låter signert Mitra – som jeg må innrømme at i urovekkende grad stemmer overens med min egen.

 det altså ikke noe å si på, selv ikke for en 49 år gammel mann. Men hvordan fungerer boka som 

roman? Jeg tror boka – i likhet med Alaeis tidligere bøker – vil falle i smak hos målgruppa, med en rekke temaer jeg tror mange vil kjenne seg igjen i, enten det er selvopplevd eller noe man har møtt på blant venner og kjente. Den handler om å stå på tredemølla på Sats og løpe for livet – og kanskje fra seg selv? – og om å ta med seg et skjold når man trenger det, for eksempel i form av en Taylor Swift-låt på øret. Samtidig skriver Alaei klokt om hvor lett det er å gjøre skjoldet til et våpen mot seg selv og la det vokse til å bli et skall. Uten å avsløre for mye handler det om å våge å slippe folk innpå seg, om å være nysgjerrig på folk rundt seg og ikke fortape seg i sin egen navle.

Alaei får leseren til å skjønne hvor viktig det er å ikke være for streng med seg selv, og derigjennom kanskje også klare å være mindre 

 mot andre. Hun skriver om å kunne tilgi, både seg selv og andre – men også om det å klare å gå videre, når noe bra tar slutt. Ikke ved å stikke av fra trøbbel, men ved å gjøre seg ferdig med ting. I det hele tatt er dette en liten bok proppa med livsvisdom, inkludert visdom som vi litt eldre ofte glemmer. Boka har også en veldig kul punchline til slutt – fra ei jente med framtida foran seg. Bare vent!

Bare vent

Løp for livet

Janneken Øverland

Jeg lever. Mannen min, Paul Auster, er død. Han døde 30. april 2024, klokken 18.48, her i huset i Brooklyn hvor jeg nå skriver disse ordene.»

Så kontant innleder den ferske enken Siri Hustvedt sin nye jeg-fortelling, «Gjenferd», en vakker og detaljrik minnetekst om ektemannen.

På engelsk har boka fått tittelen «Ghost Stories» med undertittelen «A memoir». Tittelens gjenferd er knyttet til at Paul, like før han dør, sier at han håper å kunne komme tilbake som et gjenferd, som en som vokter og trøster de gjenlevende. Den originale undertittelen, «A memoir», er i den norske boka byttet ut med «En kjærlighetshistorie». Det er et modig valg av oversetter Hilde Stubhaug og forlaget. «Memoarer» er i dag for flere et litt gammeldags begrep med en falmet klang som ikke helt kler Siri Hustvedts skarpe, åpenhjertige og modige fortelling.

Den norske undertittelen gir dessuten god mening. Den står godt til den vakre parhistorien om Siri og Paul som er fortellingens ryggrad. Og den rommer bokas rause storfamilieskildring, fylt av hjerteskjærende sorg og krevende omsorg. Sine aller dypeste røtter har fortellingen i et vidt og omfattende kjærlighetsbegrep.

 livet til familiemedlemmer gjennom tre generasjoner. Mest handler det om Siri og Paul, fra de treffes i New York som unge voksne. Dernest om deres voksne barn, og til slutt om det gryende livet til to barnebarn. Familiemedlemmene preges av å være født inn i og vokse opp i svært forskjellige tider og miljøer.

Hun begynner å skrive en tid etter at Paul er død. Boka starter med refleksjoner rundt egne enke-erfaringer, og med en opplevelse av å ha blitt en helt annen, av å ha blitt «[…] forstyrret inntil det ugjenkjennelige.»

Paul sa en gang at han ville dø mens han fortalte en vits. Siri har beholdt sin sans for det komiske: «Jeg setter meg i et halvfylt badekar og oppdager at jeg har glemt å ta av meg sokkene.» Og: «Jeg er glad jeg fremdeles kan le av meg selv. På den annen side dør også hypokondere av sykdom.»

 rydder seg gjennom hus og eiendeler, gir hun leserne et portrett av den levende, hjemmeværende og skrivende Paul: Små, hverdagslige detaljer, at han aldri hadde mobil, angsten for å komme for sent, at han sverget til den avdankede faks-­maskinen. Og hun hegner om det de hadde felles glede av: Det enorme hjemme-biblioteket, og at de som helt unge gjorde blandingen av sine to boksamlinger til et ritual, på linje med et giftermål.

Gjennom årene – gjennom femten tusen netter, sa han – førte de en rullende dialog, gjerne med liv og død som ytterpunkter, ofte med erotikk og litteratur som sentrum. Etter Pauls død er det Siris jobb å «bo seg inn» i det som tidligere var «vårt» hus. Det er et ensomt fysisk arbeid, men også et krevende psykisk arbeid. Hver detalj i ryddeprosessen kaller fram minnet om Paul: «Jeg bor i et hjemsøkt hus, med et spøkelse Paul og jeg skapte sammen, et «vi» som ikke lenger eksisterer […] et hus med spøker og referanser bare «vi» forstår.

Siri har ­beholdt sin sans for det ­komiske.

Gjenferd

Femten tusen netter

Da Vidar ved en tilfeldighet finner sin avdøde pappas telefonbok, begynner han å bla. Snart finner han et kjent nummer. Fem sifre til familiens sommerhus. Vidar, som er midlertidig utestengt fra lærerjobben etter en «hendelse», får et innfall: Han finner fram telefonen og ringer barndommen. Siden dette skjer i en roman av Alex Schulman, er det klart barndommen svarer. Det gjør den på en eller annen måte i de fleste av romanene til den populære svenske forfatteren. Med vekslende grad av nærhet til virkeligheten har han skrevet om familierelasjoner preget av rus og vanskjøtsel. Den eksplisitt selvbiografiske «Glem meg» kom på norsk i 2017 og tok for seg forholdet mellom Alex og hans alkoholiserte mor. I «Overleverne» fra 2021 møtes tre brødre ved barndommens landsted for å spre sin mors aske.

 zero. Alt i livet mitt springer ut fra dette torpet», skriver Schulman om barndommens feriested i «Glem meg». Sommerhuset i årets roman, «17. juni», deler mange trekk fra landstedet i både «Glem meg» og «Overleverne»: Den isolerte plasseringen mellom sjø og skog, høyspentledninger som blir ledestjerner for bortkomne barn i skogen, en betydningsfull steintrapp. Foreldreparet i bøkene likner også hverandre: En alkoholisert og uberegnelig mor, en far som er noe mer stabil, men som også kan eksplodere.

Både «Overleverne» og «17. juni» kretser rundt ett avgjørende traume. Leser man de tre bøkene ved siden av hverandre, dukker mange av de samme detaljene opp, motiver overlapper. Barnas følelse av å være overlatt til foreldrenes luner renner som en åre av ondt blod: «Hver dag i barndommen veier et tonn.» At Schulman kretser inn variasjoner over egen barndom i roman etter roman, fikk nylig VGs anmelder til å spørre: «Er du ferdig med barndommen nå, Alex Schulman?» Samtidig: Er ikke det et poeng, at et ærlig svar på det spørsmålet alltid vil være nei?

 Vidar fortsetter å ringe, får han snakke med faren, moren, storesøsteren Tora og med seg selv. Dagen han ringer til, er alltid 17. juni 1986. Det som på formiddagen later til å være en idyllisk sommerdag, endrer dramatisk karakter utover kvelden: Klokka 19.25 sier gutten at mammaen er på vei opp til hytta. De neste 55 minuttene er det ingen som svarer. Klokka 20.21 tar gutten igjen telefonen. Han er fra seg av skrekk. «Jeg ringte og ringte. Hver kveld klokka 20.21 trådte jeg rett inn i marerittet.»

Guttens skrik forfølger Vidar i drømme og han våkner i panikk med en fryktelig innsikt: «Gutten er der fortsatt. Han har blitt igjen i det huset og kommer seg ikke vekk».

Samtidig som Vidar får oversikt over 17. juni, mister han grep om sin egen hverdag. Vekslingen mellom en nåtid som faller i grus og en fortid som pusles sammen, gir boka driv. Schulman doserer ut uro, pur skrekk, drypp av ømhet og veldreide plot­tvister på en måte som skaper en medrivende leseopplevelse.

konstruert over den konseptuelle rammen, «2025 ringte og ville ha tilbake barndommen sin» – noen vil kanskje synes det blir for enkelt og tungt på labben samtidig. Det hele nøstes unektelig litt vel ­pyntelig opp til slutt.

Min kollega Bjørn Ivar Fyksen leste i 2023 Schulmans «Malma stasjon» og mente at forfatteren skuffet på «med virkemidler hentet fra trivial­litteraturens verktøykasse». Bjørn Ivar, du trenger nok ikke lese «17. juni». Men meg gjør den inntrykk på. Med sitt uhyggelige morsportrett nærmer romanen seg både skrekk og psykologisk thriller, og under den kontrollerte prosaen ligger det i Schulmans forfatterskap et skarpt blikk for barnets utsatthet og traumefortrengning. Barna i bøkene veksler mellom forsøk på å gjøre seg usynlig og å gjøre seg verdt å elskes. Men når det smeller, er det uansett deres feil: «jeg har gjort kvelden farlig».

17. juni

Barndommens tonn

Frode Molven

Året 1867 var en begivenhet i barndommens historie i Norge. Da ga Oluf Vilhelm Falck-Ytter ut boken «Ude og inde»

 om lek og fysisk fostring sommer og vinter. Han var ikke skolemann eller pedagog, men jurist i Finansdepartementet. Hvem skulle tro at viktige premisser i diskusjoner om barndom i Norge skulle komme derfra?

I boken «Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg» forteller Gudmund Skjeldal en historie som knapt er fortalt før – som er overdøvet av historien om voksenidrett. Skjeldal er idéhistoriker, rutinert sakprosaforfatter og førsteamanuensis på Norges idrettshøgskole (NIH).

vil han forstå barneidrettens opphav i Norge, før organisert konkurranse og før barndommen ble organisert. Han tar fenomenet med seg ut fra idretts­haller, gymsaler og organisasjonskontorer og tilbake til gjøgleri og sirkustelt, til fargerike bakmenn og kvinner, tvilsomme praksiser og uklare skjebner. Den organiserte idretten etter 1860 hadde noen røtter her.

Han begynner med gutten på bokens forside, fem år gamle Axel Paulsen cirka 1860, som «ein fortryllande overgangsfigur» som også «demonstrerer monteringa av det moderne barnet». Lille Axel er fotografert på en måte som viser foreldrenes forventninger kanskje vel så mye som hans egne. Så trekker Skjeldal tråden tilbake til «sirkusborna» – barn av uklar alder som viser fram kunster på markeder i regi av voksne, som må få tillatelse fra øvrigheten på hvert sted de kommer til. Sirkus er alt det idrett ikke er, men har samtidig flere fellestrekk. Dette er, som han skriver, historien om hva Idrettsforbundets uttrykk «barn er barn, og ikke små voksne» opponerer mot.

 var allsidighet et ideal. Dilettanter og amatører var viktige, det var ikke noe strengt skille mellom voksne og barn. Begge kunne delta både på scenen og i publikum. Skjeldal viser hvordan barna tidligere ble forstått, øvd og utviklet, og hvordan forståelsen av alder, forskjellen mellom barn og voksne, lek, gymnastikk og kunst har endret seg. Han bruker historikeren Johan Huizingas klassiske verk om det lekende menneske til å vise at barneidrett er en naturlig forlengelse av lek. Leken danner sin egen magiske krets og har konkurranse i seg som en helt essensiell del, skrev Huizinga.

Skjeldal har funnet fram viktige hendelser og skikkelser som går gjennom mange av epokene boken tar opp. Det er et imponerende materiale, som Skjeldal bruker kyndig – fra trykte kilder til tegninger og malerier. Han har et spørrende, reflektert, følsomt og nysgjerrig blikk på de ulike små artistene eller utøverne.

Han skriver ofte levende, tidvis litterært i et utvalg tablåer. Blandingen av historie og essay gir innimellom en litt springende framstilling som nok kunne vært strammet litt inn. Kanskje er han litt for glad i figurene han har funnet og dveler for mye ved dem.

bidrag til å forstå den organiserte idretten, som ni av ti norske barn på et eller annet tidspunkt er innom. Innledningsvis stiller Skjeldal spørsmål ved den offisielle idrettsorganiseringen og forståelsen av barn, og ved idrettsforbundets regelverk for barneidrett som er under revisjon. Et savn i boken er at den ikke vender tilbake til disse spørsmålene til slutt, men stopper når den kommer til dagens idrettssirkus.

Skjeldal spør flere ganger underveis om hvem barneidretten er for. Er den for barnas skyld eller for de voksne? Idrettens konkurranseelement er elefanten i rommet for organisasjonene.

Barne­stjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Stjerner i sikte

Hanne Kristin Wolden

Vi skal til Danmark, men la oss begynne med en liten avstikker til svensk kulturdebatt. Mens Kultur-Norge med få unntak hoiet og plasket rundt i et nesten tosifret antall Oscar-nominasjoner til storfilmen «Affeksjonsverdi», hadde kultur­sjefen i svenske Aftonbladet, Karin Pettersson, følgende kommentar i podkasten Café Bambino: «Hur fan kan man göra en sån film i den här tiden?» Pettersson mener publikums panegyriske innstilling handler om at de «bara vänder sig inåt och slipper titta på världen» – filmen er kort sagt bare «ett jävla fucking lugnande medel för medelklassen».

Spørsmålet er friskt formulert, men betimelig, og det handler om mye mer enn Triers film. Hva vil vi ha når verden blåser – vil vi være med, se på, handle? Eller vil vi helst trekke oss tilbake? Og like viktig – hva gjør kunsten?

 av den danske romanen «Ned fra himmelen» av Liv Duvå vises flere enorme høyblokker. Lyset er tent i de fleste vinduene: et tegn på liv – tusenvis av liv. Omslaget er en illustrasjon av et boligområde i Brøndby Strand, rett utenfor København. De 16-etasjes betongblokkene ble oppført på 1960- og 70-tallet, den gangen den skandinaviske boligpolitikken tok ansvar for at også arbeidere skulle få lys og frisk luft. Den friske luften blir det så som så med – utpå 2000-tallet blir det oppdaget at betongen er full av giftig PCB. Noen år senere starter det som skal bli Danmarks mest omfattende rivingsprosjekt noensinne – høyblokkene skal bort. Og her starter også Duvås roman.

Bøker

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Gutta. Den nye likestillingskampen

Hvem brente John Savio?

Bløte folk

Trollvettreglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Til aske skal du bli

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-Palestina-konfliktens historie

Ljodane

Det perfekte

Bare vent

Gjenferd

17. juni

Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Ned fra himmelen

Om å gå i frost. München – Paris 23.11 til 14.12 1974

Tenk for en jubel

Gina Krog. En biografi

Dagbok frå eit tomrom

Hyper

Sagor om Tomtebobarnen. Efter berättelser av Elsa Beskow

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Gutta. Den nye likestillingskampen

Hvem brente John Savio?

Bløte folk

Trollvett­reglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Til aske skal du bli

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, ­sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-­Palestina-konfliktens historie

Ljodane

Det perfekte

Bare vent

Gjenferd

17. juni

Barne­stjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Ned fra himmelen

Om å gå i frost. München – Paris 23.11 til 14.12 1974

Tenk for en jubel

Gina Krog. En biografi

Dagbok frå eit tomrom

Hyper

Sagor om Tomte­bobarnen. Efter berättelser av Elsa Beskow

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

Trollvettreglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-Palestina-konfliktens historie

Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Sagor om Tomtebobarnen. Efter berättelser av Elsa Beskow