Olaug Nilssen

#fff

#000

Romanen «Katastrofelengsel» krinsar rundt to spektakulære hendingar i livet til Live. Eg tar den første først: Ein dag på heimekontoret får Live ei kjensle av at ho må hente barna på skulen. Same dag skjer det ei terrorhending. I forlagets presentasjon av boka står det at Live er ein katastrofetenkar. «Det er ikke til å tro. Endelig er Live og verden i sync.»

Eg har ikkje lese langt før eg forstår at denne presentasjonen er misvisande, og det er ikkje fordi denne 

 med alle moglege andre slags tankar. Det står rett ut midt i boka: «Jeg tenker ikke på det hele tiden. Hva enn det er. Jeg bare tenker. Hele tiden. Og det gjør vel alle.»

som skulle skrive baksidetekst til romanen, hadde eg skrive at det var ein roman om å tenke og å prøve å fange tanken på same måte som ein drøymer og prøver å fange draumen. Det er ein roman om å finnast, om å begjære og sanse, om å vere i ønskte og uønskte relasjonar. Live har jobb, ho har barn, ho har kjærast, ho har gode vener. Vi blir kjende med Live som kjærasten til Espen og som venninna til Anna og Yvette. Anna og Yvette er kunstnarar, og samtalane mellom venene dreier seg både om eksisterande kunst, idéar og pågåande kunstprosjekt. Tankestraumen beskriv og analyserer hierarki, tillit og små svik mellom dei nære samstundes som små og store gjeremål og observasjonar flyt forbi; tannpuss, dotteras tissing, vinglasets avtrykk som liknar på horn, bøsset frå stearinlyset som det ikkje er nokon stad å kaste. Assosiasjonane sit laust, og noko sviv forbi og blir borte i grauten for denne lesaren, sjølv om eg brått kan lyse opp over oppdaginga av at det var mjukt smør på benken både den dagen det blei skote eit barn på skulen og den dagen Live opplevde at ein fisk åt seg inn i handa hennar og blei borte. Men kva så? Alt framstår like (lite) viktig når detaljane blir påtenkt og framført mellom Lives innsikter om eiga katastrofetenking. Heller ikkje dei få delane som er fortalt frå Espens perspektiv endrar på dette.

 og vrangførestillinga om fisken er spektakulære hendingar, men romanen verken forklarer eller prøver å forklare nokon av delane som noko anna enn ei tilfeldigheit eller ei vrangførestilling. Derimot får eg inntrykk av at både personane og kunstnarane dei omgir seg med, prøver å finne ei meining eller ei forklaring som er utanfor rekkevidde for dei, som stadig glipp. Dette kunne fått meg til å kalle boka uforløyst, særleg sidan baksideteksten altså legg så sterk vekt på at Live er ein katastrofetenkjar og at no er ho og verda endeleg i sync. Eg føler i alle fall verken frykt for katastrofen eller undring over episoden med fisken når eg les. Ei heller trur eg at Live verkeleg prøver å kople på Gud som ei slags forklaring mot slutten av romanen, også Gud følest som ein tilfeldig besøkande i denne pulserande hjernen, henta opp frå ei haltande barnetru. «Et merkelig sted, hjernen. Et sted i alle steder hvor man samtidig kan være alle steder. Et speil i et speil i et speil.»

Det er vanskeleg å forstå det storslegne i andres draumar.

med at romanen er ein litterært vellukka og truverdig tankestraums­monolog. Begjæret mellom Espen og Live er spreidd som glimt ut over det heile, eit perfekt tema for ein tankestraumsmonolog – her er Espens tankar rett etter ein krangel om is på Akvariet: «Brystvortene er synlige gjennom T-skjorta. Det er litt kult at hun fremdeles går uten bh. Han kjenner plutselig brystvortene hennes mot tunga. Må ta seg sammen.» Også fleire av minna og scenene er strålande formidla, og av desse vil eg særleg framheve handmjølking av harde bryst i New York og eit lite blaff av sjalusi under feltarbeid på ein ikkje nærare namngitt stad i Afrika.

Katastrofelengsel

Detaljane

Marius M. Kjølstad

I Dag Solstads «Roman 1987» ledes hovedpersonen Fjord inn i historiefaglige og eksistensielle grublinger når han skriver hovedfagsoppgave om Absalon Pederssøn Beyers «Om Norgis Rige» fra 1567. Han opplever at Beyers norgeshistorie er fanget i 1500-tallets forutsetninger, men driver han ikke selv bare og reproduserer 1900-tallets tenkemåter? Ja, tenker Fjord, er det egentlig mulig for en historiker å slippe løs fra samtidens lenker? For Terje Tvedt er det ikke bare mulig, men strengt nødvendig. I «Norges historie. Med verden som speil» ønsker han å frigjøre seg fra «nåtidens korte tidshorisonter». I hvilken grad har han lyktes med det? Og hva slags bilde er det vi får av landets historie når det som ifølge herværende avis er en av landets fremste intellektuelle, får boltre seg over 800 sider inkludert sluttnoter?

Bokens inngang er paradoksalt nok usedvanlig nåtidsorientert. Tvedts mål er å kunne forklare det han omtaler som Norges «eventyrlige utvikling», en tanke som ble født da han var bistandsarbeider i Sør-Sudan på 1980-tallet. For meg er det et spesielt utgangspunkt for en norgeshistorie å skulle forklare «hvorfor Norge ble Suksess-Norge», og som Tvedt vedgår helt mot slutten av boken, risikerer man å lage blomstrende eventyrfortellinger. Heldigvis er innholdet langt mer sammensatt enn innpakningen, og Tvedt får på tvisynt vis frem skyggesider, paradokser og dilemmaer. Likevel er det ikke til å komme unna at Norge ganske gjennomgående blir presentert som et helt unikt land (på godt og vondt) – allerede i steinalderen tar «annerledeslandet» form, ifølge en underoverskrift.

tre hovedtema. Han vil sette Norges historie inn i globale sammenhenger, han er opptatt av forholdet mellom natur og samfunnsutvikling, og han vil undersøke formative tenkemåter. De to første temaene vitner om en forfatter som har blitt formet av nyere historiefaglige tankestrømninger, et inntrykk som forsterkes av en utstrakt bruk av begreper fra kolonialismeforskningen. Bildet er likevel ikke entydig. Til tross for fokuset på naturen skriver Tvedt litt overraskende nesten ingenting om menneskeskapte klimaendringer.

Med sitt tematiske rammeverk gyver Tvedt løs på fortiden med en utrettelig intellektuell kraft. Mange av kapitlene er bygget over omtrent samme lest: Tvedt viser til utbredte oppfatninger blant norske historikere eller til globalhistoriske teorier, ofte om historiske årsakssammenhenger eller merkelapper, før han går over til å diskutere disse. Diskusjonene er pedagogiske, og Tvedt lykkes godt med å åpne landskapet uten å ty til overforenklinger. Stemmen er tydelig og ofte kritisk, men sjelden polemisk. Resultatet er en rekke interessante drøftelser, av typen hvorvidt vikingsamfunnet var en slaveøkonomi, om Norge var en slags koloni under danske­tiden og om 1814 kan forstås som en del av en avkolonialiseringsprosess. Tvedt lanserer også mange betegnelser, som at Norge var et «havbårent imperium» i høymiddel­alderen og en «hydroelektrisk stat» fra rundt 1900 og fremover, samt at norsk utenrikspolitikk i mellomkrigstiden kan forstås som en «økologisk imperialisme». I tillegg foreslår han nye periodiseringer. Hovedinndelingen hans går mellom det han kaller bein og steinalderen (9500 f.Kr.–500 f.Kr.), jernalderen (500 f.Kr.–800 e.Kr.), vannalderen (800–1970) og energialderen (1970–). For nyere norsk historie vil han sondre mellom et nasjonalt, et sosialt og et internasjonalt gjennombrudd.

Med disse utgravningene har Tvedt gitt et betydningsfullt bidrag til norsk historieforståelse. Det er ikke hverdagskost at man får en samlet analyse av landets utvikling, sammenbundet av én pennefører. Mange av Tvedts teser vil nok bli diskutert, og det er generalistens lodd at spesialistene helt sikkert vil finne ting å plukke på innenfor sine områder, men for meg ligger bokens verdi uansett i helheten og viljen til å stake ut kurs.

samtidshistoriske del om perioden fra 1960-årene og fremover etter mitt syn svakere enn de foregående. Her stusser jeg for eksempel over at EØS-avtalens betydning for demokratiet ikke er nevnt – dette behandles av en eller annen grunn først i bokens avsluttende refleksjoner. 22. juli blir bare nevnt i forbifarten, og da som en mulig forklaring på at regjeringen har laget en handlingsplan mot muslimfiendtlighet, noe Tvedt ikke synes er «umiddelbart lett å forstå». Mer generelt synes jeg Tvedt i denne delen tidvis legger bort den nysgjerrige og åpent reflekterende historikerstemmen som preger resten av boken, og går over til å bli en mer endimensjonal politisk kommentator.

Mest av alt spør jeg meg om ikke Tvedt her selv faller for det han omtaler som «tidsåndens kortsynthet». Boken vier egne kapitler til datasentre og ikke minst til det som i et langtidsperspektiv vel utgjør en historisk parentes, nemlig koronapandemien. Dessuten heter det at vi i løpet av de siste 60 årene har gjennomgått «den mest omfattende og hurtigste samfunnsomformingen i Norges historie», der landet ble «økonomisk, politisk, kulturelt og demografisk forandret på en måte som savner sidestykke». Nøyaktig i Tvedts egen levetid, som også markerer overgangen mellom to av fire historiske hovedepoker – tenk dét. Denne kortsyntheten minner meg på en annen solstadsk historierefleksjon, nemlig den man finner hos hovedpersonen i «Armand V.». Armand blir indignert når han ser epokeinndelingen i Aschehougs verdenshistorie, hvor hans eget liv inngår i fire av 16 bind. For å bruke Tvedts formulering: Hvilken samtidsimperialisme! Fjord og Armand minner oss om hvor vanskelig det kan være å studere fortiden – Terje Tvedt viser oss, tross innvendingene man kan gjøre mot boken, hvor eventyrlig det er.

Norge blir gjennom­gående presentert som et helt unikt land.

Norges historie. Med verden som speil

Eventyret ute

Sindre Andersen

Man kan bli svimmel av å tenke på Thomas Seltzer. Dødsrockbassisten og urokråka som ble et symbol på unorsk 90-tallsnihilisme, og så bygde seg sakte opp til humanistisk rikssynser, programlederveteran i NRK, betrodd kunnskapsformidler og en av de mest respekterte av landets tallrike «USA-omsider-mot-stupet»-krønikere. Svimmel – mest av at det 

, altså å lirke seg fram sånn uten å miste seg selv.

En gang hadde han jo en litt annen status. Som da to norske forleggere i en flammende debattekst myntet begrepet «seltzerisme» om en innstilling som går på at «det som tross alt forener menneskeheten, er vår naturgitte egoisme og grådighet» slik at «den åpne umoral [blir] å foretrekke framfor enhver filantropisk, ‘politisk korrekt’ positur». Ringer det noen bjeller, nå 16 år etterpå? Seltzer har ikke mistet seg selv; han spiller stadig i et band hvis navn befinner seg innenfor sensurens fangstfelt, men er også den brede venstresidens favoritt med sin perfide MAGA-utdriting. Hans forrige bokutgivelse, USA-befaringen «Amerikansk karmageddon» (2022), ble til etter noe så unorsk som en budkrig blant forlag. Han kaller seg sosialdemokrat – av «new deal»-typen: også en måte å tro på det gamle Amerika på.

av Seltzers podcast-avbrytelser og ville stikk. På mine gamle dager har jeg til og med begynt å digge – det vil si 

– bandet hans Turbonegro, etter i årevis å ha avskrevet dem som lam partylarm og konseptuelt epigoneri. Og når Seltzer nå skal skrive om sitt førti år lange musikkliv, blir det naturligvis et metaparty av dimensjoner. Hans evige hang til ordspill har gitt boka en overivrig tittel, som er litt vanskelig å huske – undertittelen er passende nok «Minneverdige blackouts og andre erindringer fra et rockeliv». Boka er med egne ord mest en samling kjærlighets­erklæringer, «takksigelser», til rock’n’roll-­livet – «folke

», intet mindre. Kapitlene er av svært varierende lengde, og satt i vilkårlig rekkefølge – litt for vilkårlig; forvirrende kryssreferanser tyder på dårlig ettersyn et par steder. Det går iblant litt fort i selve prosaen også, men han redder seg stort sett inn med sitt veldreide, hyperaktive språk som til forveksling likner 

, men hvor svada er byttet ut med et bisart faktahelvete man bare er nødt til å danse med i. Om Turbonegros «turné-dverg» (jepp) fra tidlig 2000-tall heter det eksempelvis: «Rent estetisk så han ut som om Morten Harket anno 1982 hadde blitt skvisa til en smått avlang kube menneskekjøtt i søppelsjakta i den første 

boka inneholder forsvinnende lite slikt. Seltzer slår fast at det ikke har vært mer sex i hans verden enn hva normalen er i «en norsk mediebedrift». 

 er det desto mer av. «Amerikansk karmageddon» var krydret med fun-facts – i «Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner» utgjør fun-factene, og -faktene, selve kjernen. Seltzer kan være didaktisk og fortelle saklig og interessant om ulike fasetter ved det praktiske turnélivet – før han fjaser i vei og peprer med drøye fotnoter. Han har også et moralsk drevet temperament, som når han raljerer mot viking-romantiseringen av den norske black metal-scenen – som Turbonegro jo har fått mye mørk drahjelp fra. Utlegningene om hvor vanskelig det er å gjøre sitt fornødne på leide turnébusser, får sin «moral» i anekdoten om da en pose Turbo-avføring smalt i ruta på en tysk bobil langs E6, men tyngden legges på turnésjåføren til voksenrockerne Dave Matthews Band, som presterte å tømme 360 kilo septik fra en bro i Chicago og rett ned på en smekkfull sightseeingbåt. Norge er et lite land i verden – og man kan si at Turbonegro forblir et intellektuelt tributeband sammenliknet med den globale rockens virkelige galskap.

som han er etter å mimre om egen karriere, er han etter å fortelle om 

, fra krangling i Beach Boys til de mest obskure psykopater, og om 

. Kanskje dypest sett som et bilde på hva som er mulig i verden. Langkapitlet med tittelen «Fra Kuka til Kuken» (clickbait igjen) – som i grunnen handler om noe så kjedelig som at det ikke er så lurt å begynne med kokain – må være det mest overendekastende essayet jeg har lest på lenge: en halsløs odyssé gjennom sivilisasjonens giftdynger, fra Vietnamkrigen til dyresex og surfing. Hans engasjement for fødelandet USA er tydelig både i skjemtet og alvoret, men den anarko-sosiologiske appetitten leder oss like gjerne til andre kyster. Scandirockeren og Hamburg-farerens ambivalente forhold til stormaktene Sverige og Tyskland er både påfallende og underholdende – innbefattet behendig innlemming av uttrykk som «numera» og «bjuda på».

Et sted inne i sagaen om Turbo-kompisene Plainfield begynner jeg å tenke på den tiden, før kabelkanaler og internett, da folk og fe faktisk måtte sette seg og 

, om det var lugubre lefser eller tvilsomme biografier man tilfeldigvis kom over, for å kunne kose seg med rare historier om gærne folk – fortrinnsvis psykisk ustabile hvite amerikanere, som åpenbart er et slags livets sukker for Seltzer.

For han er selvfølgelig smertelig bevisst på at det nettopp er en sånn gærning, som lever for å bryte sivilisasjonens regler, vi det siste tiåret har hatt sittende på den øverste politiske stolen i verden. Seltzers moral blir at så lenge ikke galskapen går seriøst utover menneskene og deres bærebjelker, må man kunne elske disse skruppelløse svina.

av Thomas Seltzer er å bli svimmel av verden – som den snurrer, veksler mellom lys og mørke, barmhjertighet og kynisme, dådyrøyd sympati og 

. Det er der vi alle befinner oss, og Seltzer står opp for den kontrollerte galskapen – kombinasjonen av Apollon og Dionysos, som det heter i hans «tyske» kapittel – uten å framstå kokett eller falsk. Hans «Visjoner» er en hyllest til livet, energien og musikken, en superheltbok med historier nok til å holde praten gående i et par utvidede ungdomstider til.

Seltzers evige hang til ordspill har gitt boka en overivrig tittel.

Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner

Kukrockerindringer

Hanne Kristin Wolden

Det hender at jeg må lese romaner på skjerm. Underveis i lesningen går det varmt i copy/paste-funksjonen, og bemerkelsesverdige utdrag havner i dokumentet som senere skal bli til en anmeldelse. Denne gangen hadde radbrytingen gått i stå da jeg åpnet dokumentet igjen, og plutselig satt jeg der med et langdikt.

femten år på fjerde dagen / hun har nesten alt hun vil ha / ti prince mild i lomma / en barnekvinnekropp under klærne / på det ene øyet er hun blind / av lengsel / dypt i pupillen på det andre / gnurer en anklage / hun / med en fortreffelig mangel / på dømmekraft

Ok, jeg hjalp til litt. Men formuleringene er forfatterens, når hun i åpningen beskriver romanens hovedperson, tenåringsjenta fra drabantbyen som syns hjemmet er «tett som en tupperwareboks, hun vil ut der lufta er for alle». Poenget står seg: Heidi Mittun-Kjos er en poet! «Barnas hus» er Mittun-Kjos tredje roman, men først og fremst et oppkomme av berørende lyrisk formuleringsevne, ofte med en rytme og en klangbunn vi er vant til fra poesien:

Havet vugger bølgene og jentene i pilleland, vinden vugger trekroner og håndklærne på snor. Nils vugger hammocken og Vivi, den beduggede, lallende i campingnatta og fanget til han far. Nå sovner hun ved rokken sin, der hun spinner fablene, rundt munnen er hun måneblek og littegranne rar. Restene av leppestift har stivnet inni vikene, men Vivi har fart hinsides, der Nils er prins og slottet er uten nymfene hun solgte på basar.

er hovedpersonen og hennes bestevenn Yasmin på et eventyr av en ferie med sistnevntes velstående og liberale foreldre. Selv vokser hovedpersonen – bare kalt 

 – opp med en aleinemor som vasker gamle kropper og iblant stjeler et smykke eller en klokke for å ha råd til husleia og jentas framtid. Mye av fortellinga ligger nettopp her, i forholdet mellom mor og datter, slik det også gjorde i Mittun-Kjos’ forrige roman, «Jenter i trær». Det er mildt sagt kompliserte forhold – smertefulle og distanserte. I «Jenter i trær» kommuniserte mor og datter hovedsakelig via en slags hvesing. I årets roman «har taushet blitt det nye språket, med unntak av når det sukkes høyt og tostemt.»

Og kanskje det hadde vært mer enn nok – fortellingen om disse to, 

, med sosial arv, klasse, seksualitet og sårbarhet som omdreiningspunkter som forener dem, og samtidig, eller kanskje derfor, skyver dem fra hverandre. Men romanen har egentlig et annet prosjekt: I et hus, slik tittelen refererer til, bor en voksen, mystisk mann. Med penger. Han drar til seg de unge, særlig guttene, de skjøre og spenningssøkende, som fluepapir. Vi befinner oss på slutten av 80-tallet, og på kveldene samles de hos han, Lars og Kris og Haider. Kris er jentas flamme – hun får sitte på mopeden hans til de er framme ved huset, deretter er hun en statist: Mannens hvite skinnsofa er guttenes univers, den høye bassen gjør enhver samtale umulig, guttene får sprit og sigaretter mot at de holder kjeft. Om hva? For leseren er det åpenbart at den klisjéfylt suspekte mannen utsetter guttene for overgrep av noe slag. Dette åpenbare, sammen med en uforholdsmessig lang oppbyggingssekvens, gjør at man på thrillervis forventer seg brutale avsløringer av Joseph Fritzl-karakter. Det hele resulterer i et antiklimaks, og proporsjonene blir merkelige i det som setter i gang en hevnaksjon av dansk TV-krim-karakter.

en roman som vil gape over så mye forskjellig at den til dels ødelegger for seg selv. På ene siden er «Barnas hus» en mørk ungdomsthriller av middels karakter med en slags avskrekkende pass-deg-for-pedofile-hilsen fra 1989. På den andre siden briljerer poeten Mittun-Kjos med sitt rike billedspråk og blikk for det noe av det vanligste og vondeste som finnes: Den uoverstigelige avstanden mellom en mor og en datter.

Barnas hus

Mørk og mystisk

Hélène Dorion fra Québec er en av Canadas etab­lerte, meritterte forfattere, og i tillegg et stort navn i den franskspråklige verdens­poesien. Hennes over førti år – og førti bøker – lange forfatterskap har omsider nådd Norge med en diktsyklus skrevet i pandemiens tid, der hun perfeksjonerer sin livslange utfors­king av forholdet mellom menneskeindivid og natur. «Skogene mine» har blitt Dorions mest populære bok, og man skjønner hvorfor: Den er tematisk håndgripelig, og samtidig gåtefull, preget av godt håndverk mellom drøm og disiplin.

«[S]kogene mine er mine oppreiste håp/ et bål av kvister/ og ord som skyggene lar knake/ i regnets frosne speilbilde», heter det i åpningsdiktet: Man blir slått av de ulike nivåene i metaforikken, som skrur vante vendinger til akkurat passe krokete tankeskulpturer. Hvert av de påfølgende fire kapitlene avsluttes med en tilsvarende, smått majestetisk påkallelse av skogenes ulike indre og ytre egenskaper. Kan skogen være alt mulig rart? Nei – den motsetter seg bestemt oppmerksomhetsteknologien: «veier av kjøtt og åndens tidevann/ et verb som bøyes sakte/ langt fra 

» For Dorions «jeg», på vei ut i verden og inn igjen, er skogen markant overveldende. Det er naturen som avslører menneskets hemmeligheter, ikke omvendt.

er ellers ulike suiter hvor skogen ikke nødvendigvis er hovedmotiv. Den nest lengste, «Skiftende bark», består av elegante miniatyrer, meditasjoner over avgrensede natur-forløp. Dorion plasserer sin linse slik at språket, mennesket og naturen oppleves nærmest som én og samme eventyrlige sfære: «vinden bryter ned lyset/ leter etter et ansikt/ for kommende tordenvær» Og det er slett ikke bare mennesket som er subjekt: «Tinden// ligner en dråpe jord/ for skyen som farer forbi». Naturen skildres som like deler drama og fortæring, og de menneskeskapte, fatale endringene ligger hele tiden og lurer. Skogen har like mye rett på drømmer som mennesket, er Dorions poeng. Kanskje vi og trærne faktisk drømmer likt – som filosof Anders Dunker er inne på i etterordet.

I det firesiders langdiktet «Ras av rulle­steiner» er vi i et mer realistisk litterært landskap, mer orientert mot den direkte samhandlingen mellom alt i naturen, hvor omkvedet er at det som skjer, «er lyden av verden/ tidens gang». Mer klang, håp og luft, mindre tragedie. Men det åpnes også for det åndelige hos mennesket, for eksempel i det å stenge seg inne og hengi seg til «den hemmelige lyden av skyer/ som blåser/ på den andre siden av natten». For en betagende enkelhet og klarhet! Et ekstra tydelig «jeg» blir et individ i mylderet, med et «du» det trekkes til. Et stykke er det som om jegets begjær samkjøres med det å finne et nullpunkt for verden å begynne på nytt fra. Kjærligheten blir det som får menneskene til å finne nye livsformer: «vi oppfinner andre steder for livet». Dorion klarer å skape et eventyr av en undergang som også er en slags gjenfødelse.

, «Tidens brus», tre enkeltdikt à rundt tre sider, blir en parentes for min del. Her får vi historier om menneskets utvikling, med et karikert menneskesubjekt og der den poetiske dypsindigheten man finner i de andre delene, glir over i noe mer fikst, og det økologiske blir tvangsmessig. I siste strofe i det siste av de tre diktene fortelles det nokså flatt om et dikt som hvisker «en vidstrakt og lysende vei/ som gir mening/ til det vi kaller 

». Nei, hun skriver mye mer interessant om 

Dorion har nemlig ryggrad til å være helt nedpå og banal, og gjøre at det funker å si sånt som at «natten faller på». Kombinasjonen av sivilisasjonskollaps og kjærlighetshåp holdes oppe av en sterk integritet i språket og en synålspresisjon som gjør at bildene ofte virker glassklare og bunnløse på samme tid.

etterlater meg så goddøsig harmonisk at jeg bare må følge standardregelen for kritikere av oversatt litteratur og avrunde med noen ord om gjendiktningen, gjort av poeten Charlotte Vaillot Knudsen. Språklig er dette godt pusset treverk, uten flis som står ut. Man merker seg sansen for det klanglige, som i uttrykket «i dette været av vrede og steinras» Og hva med det lett luggende i «triste vanskeligheter»? Det er uvurderlig at det gis tid og rom til å få ut slike internasjonale enkeltverk på norsk.

Dorion har ryggrad til å være nedpå og banal.

Skogene mine

En dråpe jord

Jonas Bals

«Det er viktig og bra at det vi vet om norske Epstein-bindinger, nå er samlet mellom to permer»

Follow the rape from the frat house to the Epstein files», sto det på plakaten til en av demonstrantene som gjennomførte en sju timer lang sitt-ned-og-sitt-inn-aksjon ved Cornell University nylig. Noen dager senere ble en kvinne banket opp av sinte Trump-tilhengere på en MAGA-rally i Youngstown, Ohio, fordi hun hadde på seg en T-skjorte med påskriften «Release the Epstein files». Ifølge Fox News ble hun dyttet og slått mens publikum ropte «USA! USA!». «Mannen tok også tak i kvinnens hår og forsøkte å presse ansiktet hennes mot bakken», het det hos Fox, som også rapporterte at overfallsmannen utvekslet high-fives med andre deltakere, mens Trump kommenterte opptrinnet fra scenen ved å gjøre narr av vekten hennes og kalle henne «avskum».

Epstein-filene fortsetter å hjemsøke mektige mennesker. Skjønt: Hjemsøke? Hittil er Ghislaine Maxwell, Jeffrey Epsteins tidligere kjæreste og nære medarbeider, den eneste som er dømt i sakskomplekset som involverer Epstein-nettverket, eller det amerikanerne har døpt 

. Takket være arbeidet til journalisten Julie K. Brown, som i 2018 klarte å identifisere 80 mulige Epstein-ofre og fikk flere av dem i tale, vet vi i dag en del – men ikke alt – om denne eliteklubben. Og takket være DN-journalistene Tore Gjerstad og Gard Oterholm, som begynte å grave i nettverkets norske grener for flere år siden, vet vi nå også en hel del om aktører som Terje Rød-Larsen, Thorbjørn Jagland, Børge Brende – og landets dronning.

 nå er samlet mellom to permer er både viktig og bra, og det skader ikke at de to journalistene skriver svært godt. Det gjelder ikke bare språkføringen, men også selve fremstillingen. Vi får følge dem på jobb som journalister, og selv om leseren må antas å vite en hel del om saken på forhånd, klarer de å bygge en spenningskurve. Løken blir skrellet lag for lag, og når vi ved veis ende ikke har kommet til noen kjerne, er ikke det forfatternes skyld. Skal vi finne noe slikt, må nemlig Epstein-filene frigis – slik amerikanske demonstranter og politikere vedblir å kreve.

Noe av det forfatterne har avdekket, er nytt, som at Rød-Larsen advarte Epstein om at han ikke burde dra tilbake til USA rett før han ble pågrepet, og at han flere ganger var referanseperson for Epsteins «praktikant». Vi får også vite mer om de russiske kvinnene som jobbet ved IPI og som hadde tilknytning til Epstein, og vi får gjentatt kunnskap det er viktig at vi ikke glemmer – ikke minst om koblinger til Russland og den fascistiske MAGA-strategen Steve Bannon.

Fremfor å bruke plassen her på mer velfortjent ros, eller å gjengi deler av et puslespill som best kan forstås når man ser det i sin helhet, vil jeg heller peke på biter jeg synes mangler. Én av dem vil jeg kalle en unnlatelsessynd.

har vi en sittende nestleder i Nobelkomiteen, som i Epstein-filene bare er omtalt som «Nobelfyren». Asle Tojes navn dukket opp sammen med hun som i dag er leder for Norges største politiske parti på meningsmålingene. «Hun [Sylvi Listhaug] tenker ganske likt som Steve [Bannon]», heter det i en utveksling mellom Epstein og Rød-Larsen. «Nobelfyren ønsker å sette opp et møte mellom deg og parti­nestlederen[Listhaug]», het det. «Denne fyren er 

», skrev Bannon. Når Toje senere igjen var tema, spurte Epstein: «Svarte du noen gang Nobelpris-nordmannen?». «Jeg mailer ham fem ganger daglig», svarte Bannon. 

I en utgivelse om «Epsteins norske nettverk og løgnene som skjulte det», burde dette blitt viet litt oppmerksomhet. I stedet er Toje bare nevnt én gang, i forbifarten, sammen med den på alle vis forhenværende Thorbjørn Jagland – som til gjengjeld er nevnt over 300 ganger.

Noen ganger savner jeg også mer kontekst, som med Rød-Larsens «gode venn», Østerrikes eks-kansler Sebastian Kurz, som fikk kontakt med Bannon via Rød-Larsen. Her burde leseren fått en setning eller tre om Kurz’ første fall (etter den såkalte Ibiza-affæren), og hans andre fall, som kom etter anklager om korrupsjon.

Dette er blitt en svært solid, lesverdig og ikke minst viktig bok. Det er også bra at de har funnet plass til noen av dem som hadde integritet i møte med dette nettverket, som Kjell Magne Bondevik, Anette Ringnes og Bjørn Klouman Bekken. Eksemplene viser at det går an å ha integritet og ryggrad selv om man er omgitt av penger og makt, at ikke alle er kjøpt og betalt. I konspirasjonsteorienes tid er det viktig å huske. Det er menneskelig å feile, men ikke uunngåelig; det kan være vanskelig å si nei når alle rundt deg smisker og smører deg, men ikke umulig.

Epsteins ­norske nettverk og løgnene som skjulte det

Den norske gren

Ayne Kifle Assefa Aalen

Orgelbyggjaren Svein køyrer frå Bergen til ei lita svensk bygd, han er på veg til eit hus han ikkje har vore i på 20 år. Huset han skal til, var dei nyleg avdøde besteforeldra sitt og i praksis barndomsheimen hans. Då Svein var barn, drap faren mora hans og måtte sone fleire år i fengsel. No må huset kome i orden for sal, og gravferda til besteforeldra skal han vere med på. Samstundes som førebuingane og ryddinga er i gang, rullar barndomen utan foreldra i det svenske huset seg ut framfor han i meir eller mindre klare tilbakeblikk, dei kjem i korte passasjer som held drivet i romanen oppe. Svein hugsar til dømes at han den første sommaren fekk ansvar for å passe hagen medan farfaren styra med det juridiske etter drapet. Han gløymde å vatne gladiolane ein dag, blomane døde, og farfaren klikka. Elles kjem tilbakeblikk om puslespel og stille, i tillegg til at Svein aldri kunne snakke om 

. Faren til Svein er i romanens notid snart ferdig med å sone, og den fåmælte orgelbyggjaren sit åleine i huset etter gravferda i fleire veker og ryddar like mykje som han ventar på noko.

Olav H. Hauge sitt kjende dikt om katten opnar romanen, og Bøyum lar rett som det er katten Gloger vere «han som er varast i garden». I det svenske huset veit katten det når noko er på ferde; rett før romanens vendepunkt står Gloger ved døra og «mjauar slik Svein aldri har høyrt noko anna dyr låte før». Den andre epigrafen, eit sitat frå «Orgelsjøen» av Øyvind Rimbereid, kan vi forstå som eit søskenverk til Bøyum sin roman. Svein sin orgelskog er ein underleg stad som finst meir i sjela hans enn i røynda, og Rimbereid sine dikt er fulle av orgelrefleksjonar og orgelrom som kunne vore dit Svein drar når det ikkje finst ord for sorga. Under gravferda til besteforeldra snakkar presten Johan om sonen deira, som også er drapsmann og far til Svein: «Etter kvart klarar ikkje Svein å oppfatte det Johan seier. Han koplar ut, herifrå er alt berre lys og rørsle. Suset kjem frå orgelet.»

ikkje ei sånn sorgbok der kjenslene er så vanskelege at dei fragmenterer narrativet og gjer historia unødvendig vanskeleg å følgje. Tvert om skriv Bøyum fram historia om Svein med ein klar og behageleg kronologi der balansen mellom det uttalte og det løyndomsfulle er god. Bøyum gjer lurt i å utelate overforklaringar og meditative, seige repetisjonar som finst i mange dikt og romanar om sorg: Vi veit gjennom heile boka akkurat nok om fortida for å forstå notida. Sjølv om boka ikkje inneheld noko særleg med bråe vendingar, er omsorga forteljaren utøver overfor Svein, medrivande nok i seg sjølv. Det er ikkje rart at lesarhjartet bløyter av vesle Svein som slit med å framkalle minne av mora hos den snille svenske psykologen Alma, for kvifor skulle han eigentleg hugse henne? «Aldri hadde han vel sett på henne med vit om at ho skulle forsvinne slik.»

i det tomme svenske huset, og etter Svein har vore der aleine i meir enn seks veker etter gravferda, kjem kona Beate på besøk att, og huset blir annleis. Beate, som Bøyum like gjerne kunne gitt epitetet «den sæle» (som jo er etymologisk passande), trefte Svein for første gong inni eit orgel. Ho var kantor i Johanneskyrkja, og han skulle reparere orgelet der, og så var det gjort. Beate er ei god kone og eit tvers gjennom godt menneske, kristen og tolmodig. Tilgiving, kanskje på grunn av sitt kristelege hjarte, er eit ord Beate blir berar av i romanen. Mørkeret i Svein har sin motsats i Beate sitt lys, og dei varme dialogane Bøyum skriv fram mellom paret, saman med omsorga forteljaren har for Svein, gjer at vi kan seie at «Orgelskogen» slår fast at størst av alt er kjærleiken.

Orgelskogen

Stilla frå eit orgel

Tom Egil Hverven

Omkring 1920 står revolusjonære og reaksjonære krefter skarpt mot hverandre i en rekke land. I Bergen utkrystalliserer motsetningen seg etter den kraftige bybrannen i 1916. Store deler av sentrum lå øde. Hvor skulle folk bo? Romanen «Borgen» av Erlend O. Nød­tvedt (f. 1984) skildrer et samfunn på vippen mellom kommunisme og fascisme.

Nødtvedts forfatterskap eksellerer i det vestlandske og det bergenske, i veksling mellom poesi og prosa. Hans to foregående romaner, «Vestlandet» (2017) og «Mordet på Henrik Ibsen» (2021), utforsker områder i og omkring Bergen ved å knytte an til litterære tradisjoner i regionen med språklig oppfinnsomhet og humor. «Borgen» fortsetter i samme spor, men mer alvorsfylt enn de tidligere romanene. Boka skildrer naken nød og politisk kamp.

 fire år etter den store bybrannen. En mor og hennes fem barn har mistet nesten alt de hadde. I 1920 lever de i kummerlige omgivelser, delvis under jorden, i den såkalte Undervannsbåten, en «nødsbarakke», en enkel, hurtig oppført bygning for husville på Wilhelmineborg ved Sandviken. Et av de mindre barna er døden nær av tuberkulose. De to eldste velger hver sin vei i opprørene som preger byen. Romanens heltinne, Lotte (19), forener seg med streikende revolusjonære i kampen for bedre boligpolitikk. Broren Ingvar (21) vakler. Etter hvert framstår han som en streikebryter. Flere sentrale personer er vanskelige å definere i bergensk regn og mørke. Forflytninger skjer i trange, illeluktende smau; det er vanskelig å vite hvem som er på Lottes side i kampene som utspiller seg.

Peder Furubotn, seinere en kontroversiell leder for Norges Kommunistiske Parti, er på denne tiden sekretær i Bergen faglige samorganisasjon og dermed leder for en av Norges mest radikale fagbevegelser. Kampen for bedre boliger endte historisk sett med seier. Nødtvedts gode grep består i å skildre de uoversiktlige streikene og kampene innenfra, dels med virkelige, dels med fiktive personer. Furubotn får i romanen (som i virkeligheten) hjelp av den danske syndikalisten Robert Nielsen, som okkuperer boliger og omplasserer folk. Bergens borgerskap fikk den norske regjeringen til å utvise Nielsen.

 skikkelse, Stanley Møller, er en fiktiv fikser på utsiden av de etablerte nettverkene. Han skaffer Lotte jobb som tjenestepike hos en av Bergens mest fremgangsrike forretningsfolk. I familiens hus lytter hun til samtaler mellom borgerskapets ledende menn. De danner en lokal variant av «Norges Samfundshjelp», som ikke bare hjelper bedrifter med streikebryteri, men utvikler seg i paramilitær, fascistisk retning, noe som også antydes i Nødtvedts roman. En anonym forteller gir historien dokumentarisk preg ved å benytte seg av fiktive og reelle tekster fra samtiden, blant annet brev fra Nordahl Grieg til forfatteren (!). Griegs brev hyller Lotte. Hun dør under kamper i Spania i 1937. Romanen peker eksplisitt på Lotte som en parallell til kvinnefiguren i Eugène Delacroix’ maleri «Friheten fører folket».

De to brevene fra Grieg til Nødtvedt, datert 1937 og 1938, omslutter romanen. Grieg får til og med lese Nødtvedts manus – nesten nitti år før det er skrevet. Grieg ergrer seg over at forfatteren «ikke skriver en ordentlig stor roman». Samtidig håper han forfatteren i et nytt bind kan trekke linjer fra Samfundshjelpen til Fedrelands­laget og Nasjonal Samling. Underforstått kan verket slik utvikle seg til en enda mer treffende kritikk av tendenser i samtida, enten man tenker Griegs 1930-tall eller vårt 2020-tall.

deler jeg. Samtidig er det grunn til å advare mot å se for snevert på paralleller mellom 1920- og 2020-tallet. For hundre år siden framsto kloden fremdeles rommelig. Nazistene ville skaffe seg livsrom – 

 – ved å ekspandere. Riktignok ofret de millioner av jøder, slavere og andre folkegrupper, men selve jordkloden fremsto fortsatt rommelig. 

 definert som folkets «naturlige rett til livsrom» preget nazistenes partiprogram nettopp i 1920. Hundre år seinere er nesten all dyrkbar jord utnyttet, større deler av kloden står i brann. Om nyskapende litteratur vil behandle vår tids problemer i historisk perspektiv, må innsikten om hele menneskehetens begrensede livsrom på en eller annen måte synke inn i teksten.

Borgen

Livsrom som problem

Kåre Bulie

Ni år etter at Halfdan Egedius døde, i en alder av 21, mintes hans kollega Gerhard Munthe det malende fenomenet slik: «For oss alle er han nå som en stjerne med klar og stille glans – og vil alltid bli stående slik i norsk kunst.»

118 år etter Munthes hyllest har tidene likevel skiftet. Egedius’ givende billedverden kan ganske visst studeres i Nasjonalmuseet, og to biografier har lenge foreligget, men Espen Ytreberg hevder uansett at kunstneren er blitt offer for den «store glemselen».

, med sin appetitt på landskaper og bygdekultur, virke «genial på en støvete museumsmåte», skriver professoren i sin nye bok. I tråd med tittelen tematiserer «Ut av denne verden! Halfdan Egedius og øyeblikket» både sted og tid i nordmannens kunstnerskap. Utgivelsens årsak, utover at medieviteren interesserer seg for bildene, forblir likevel uklar for meg. Det samme gjør det hvor forfatteren egentlig vil.

Ytreberg er usynlig teksten gjennom og begrunner ikke sin fascinasjon for den sagn­omsuste «unge døde» direkte, men etterordet inneholder noen få ord som kaster lys over ambisjonene: På bredt anlagt vis vil forfatteren studere det forrige århundreskiftets kultur, tenkning, teknologi og kunst i sammenheng og skrive «fortellende og litterært, men uten å gå glipp av innsikt­ene som forskningen byr på».

Én karakteristisk sveipende Ytreberg-­formulering lyder slik: «Det var en tid da sansene og mediene skulle forenes. Ambisjonene for kunsten kunne bli voldsomt høye. Kunstnerne prøvde også fange inn det som var gyldig for alle tider, noe grunnleggende og evig. Til slutt kunne det hele få et preg av noe mystisk.» I mine øyne er slike setninger for generelle og vage.

Om det berømte Egedius-maleriet «Spill og dans» (1896) skriver forfatteren at det «var et forsøk på å lage ikke bare et bilde for alle sanser, men også for alle tider». I møte med denne påstanden får jeg på lignende vis inntrykk av at forfatteren har latt seg forføre av sin egen formuleringsevne. «De forvandlende øyeblikkene av enhet, fellesskap og kjærlighet som han mante fram i så mange av bildene sine, har oftest gått tapt på veien», bemerker Ytreberg om den reduksjonen av Egedius’ bilder til nasjonalromantikk som han mener ettertiden har bedrevet. Setningen føyer seg inn i rekken av storslåtte, men ved nærmere lesning uklare formuleringer.

langt på vei en billedstudie. Ytreberg beveger seg fra det ene Telemark-motivet til det andre og avslutter med Snorre-illustrasjonene som ble kunstnerens siste krafttak. Underveis supplerer forfatteren på instruktivt vis bokens rike utvalg av Egedius-arbeider med beslektede bilder skapt av andre.

Dvelingen ved det enkelte verk bidrar til tekstens lave tempo. For øvrig har den biografiske trekk, men er ingen biografi: Ytreberg legger vekten på kunstnerens jevnlige opphold i Bø, småstedet Egedius elsket.

Telemarks særlige plass i norsk kulturhistorie er, i likhet med markant smaksendring, et av mange interessante poenger forfatteren berører. Som forventet bruker han mye plass på Egedius’ nære forhold til kollegaen Torleiv Stadskleiv, det temaet som i størst grad knytter stoffet til samtidens interesser. Ytreberg har imidlertid begrenset med kildemateriale å lene seg på og later til å konkludere med at det først og fremst var den eldre bøheringen som elsket Egedius.

Ut av denne verden! ­Halfdan Egedius og øyeblikket

Støvete stjerne

Morten Langeland

Ved endt lesning av Joakim Fink Graasvold debutroman «UNDO (ME)» er jeg litt usikker på hva slags sjanger jeg har lest. Spenning av noe slag er det definitivt! Boken handler om KI og dataspill-programmering, med løpende spørsmål som hva som utgjør et menneske, om friheten finnes og hva virkelighet er. Filmer og serier som «The Matrix», «Groundhog Day» og «Severance» ligger ikke langt unna – likevel er det fjorårets vinner av Uprisen, «Det hvite rommet» av Jørn Tore Nordeng, jeg tenker mest på. Jeg kommer tilbake til den, men først et handlingsreferat.

 er cirka førti og programmerer dataspill i Oslo, han skiller mennesker i «de som strukturerer livet etter 

 koder, og de som forstår verden gjennom 

». Vår mann er av det siste, litt avstumpede slaget, han har aldri passet inn, og det er et under at kjæresten holder ut med ham på attende året. Men så er det slutt og han blir en ennå gråere versjon av seg selv.

Hans sosiale livbestår av den yndige kollegaen Tina, hans ungrike og uspiselig gründersjef Varg, samt hans bror, forsvarsadvokaten Abel. På en tur til spillmessen Game Developers Conference i San Francisco møter Enoch helten sin, den legendariske utvikleren Joseph Crow. Etter et tosomt nachspiel stjeler Enoch med seg en sitrongul minnepenn med Crows oppskrift på et program – som under de kyndige tastefingrene til Enoch – snart blir funksjonelt. Programmet tar over og skaper ikke bare Enochs, men også andres verden: Det består av en angreknapp for livet og Enoch blir i stand til endre på handlinger og hendelser i verden. Den kjipe konsekvensen er at følgefeilene også dukker opp, når han ber om å «undo» andres minner, endrer hele livsbanene deres seg.

merkelige uengasjerende virkelighetseffekter, som å trykke en bord med «01010011-01100101-0110» histen og pisten henover siden, eller å innlede hvert kapitel med en søvndyssende forklaring på ulike programmeringsbegrep som «­Glitcher og bugs» eller «Multilinearitet». Minst engasjerende er imidlertid et tilbakevendende grep hvor leseren må stokke seg gjennom Enochs reaksjoner i programkode på ganske vanlige situasjoner: «void NyDag­Omme(int DagerPassertSidenBrudd, int GjeståendeLivsglede) […]» – her har til og med korrekturleseren sovnet av html-imitasjonen og glemt en 

Det som funker i boka, blir også dens fall. Spenningsoppbyggingen de første drøye hundre sidene lover godt – Graasvold skriver effektive om enn ikke særlig minneverdige setninger – men det heseblesende og anmassende på handlingsnivå tar av og gjør det til en forvirrende leseopplevelse: «Selvfølgelig! Backupløsningen! Jeg hadde programmert den med en loopguard så den ville trigge seg selv hvis systemet ble ugjenkallelig ødelagt. Jeg var i ferd med å begynne å reflektere over hvorvidt dette betydde at jeg nå hadde en save-funksjon i livet i tillegg til angrefunksjonen, men i det samme ble jeg oppmerksom på at jeg ikke var alene i rommet.»

 med den prisvinnende ungdomsboken «Det hvite rommet» består hovedsaklig i at romanens sted blir dette uutgrunnelige rommet mellom fysisk virkelighet og et dataspill – ‘limbo’ som det kalles i «Det hvite rommet». Persontegningene og reelle sosiale konsekvenser for karakterene blir skadelidende av den først så spennende angreknappen: I «UNDO (ME)» rekker Enoch å drepe sin bror Abel tre ganger – men han kommer tilbake! Den enerverende frekvensen av 

, som de unge sier, gjør samtidstematikken mindre engasjerende og mer på liksom.

UNDO (ME)

Psycho plot twists

Maria Parr er kjent for moderne barnebok-klassikarar som «Oskar og eg», «Vaffelhjarte» og «Tonje Glimmerdal», men haustens bok er for vaksne. Det er ei tekstsamling av ti essay og talar ho har skrive gjennom åra som barnebokforfattar, der dei fleste tekstene handlar om korleis barn opplever lesing og fantasi. Kvar tekst har ein kort introduksjon, desse er til tider litt keisame. Tekstene er skrive til ulike høve, så personlege anekdotar om til dømes barsel og kor bestemora kjem frå, er ikkje alltid like tett kopla til barnebok- og leselystfokuset boka elles har.

Heldigvis er det keisame unntaket, regelen er meiningsfulle samanstillingar av eige liv og dei mange barnebokliva som finst. I den første teksten, ‘Ein mammut. Om heltar og heltinner’, skriv Parr om forteljingar som var viktige i oppveksten hennar på Sunnmøre – teksten tar utgangspunkt i at mora kjem heim med eit lass med bøker frå den lokale bokhandelen. Pippi Langstrømpe, Hardy-gutane, Nancy Drew og Ronja Røverdatter var viktige for henne, like mykje blir ho forma av den store teikneseriebibelen og dei komplekse menneska som ikkje alltid er til å stole på. David er ein helt som vinn over Goliat, sjølv om han er så liten! Her er det mykje identifiseringsmakt for eit barn, for å vere liten «er å vere mindre enn. Alltid», skriv ho. Men seinare skal David svikte ein av soldatane sine ved å ta kona Batseba frå han – det er vel ikkje sånt heltar gjer, og kvifor ordna det seg ikkje til slutt?

i det heile tatt mykje fint om identifikasjon, i barnehagen elska ho «Karoline på Nordpolen» av Pierre Probst. Her var den skjønne Karoline teikna med lange augevipper med frost på, og ho ville så inderleg vere som jenta i boka: «Eg sulla rundt i vintermildt sideregn på Sunnmøre og drøymde om sjølv å få rim på augevippene ein dag.» Det er lett å kjenne seg att i at bøkene sine fantasiverder blandar seg inn i eige liv på denne måten, spesielt som barn. Parr gjer også spennande drøftingar om representasjon i litteraturen, for er dette med kjønn så viktig for barn? Ho skriv at «tidleg på nittitalet var eg først og fremst eit barn. […] Deretter jente.»

Likevel har det noko å seie korleis ein skriv fram ulike identitetar i barnelitteraturen, for der ho og brørne identifiserte seg med Hardy-gutane og var klare for å 

 dersom det skulle vere noko kriminelt på ferde i nabolaget, var det mest dette med at Nancy Drew var pen og Karoline hadde desse augevippene som gjorde at ho likte å 

slik at alle barn har mødrer med tid og pengar til å kome heim med stablar av bøker til ungane sine. Parr lar det ikkje vere noko tvil om kor viktig språk og forteljing er, uansett kva bakgrunn barnet har:

Kvart einaste barn i verda, frå no og til æveleg tid, går rundt midt i eit enormt landskap som berre er deira. Og rundt dette landskapet som heiter barndom, ligg det ei hinne av språk og forteljingar som held alt saman. Kvar einaste barndom er like stor.

Utanom at sitatet er rørande i sin varme, er det også eit prisverdig utgangspunkt i debatten om lesing og leselyst der mange er oppelda og skuffa over barna som veks opp i dag. Det ho skriv om at språk og forteljing er like viktig for alle barn, fører naturlegvis til spørsmålet: 

 skal alle barn få vekse seg trygge i eit språk, lese bøker, meine noko, og lytte? Skulebiblioteka og høgt­lesing er blant svara Parr peikar på.

Trass i at boka tar for seg desse reiskapane, skriv Parr at ho absolutt ikkje veit alt om korleis barn skal begynne å lese meir. Gode, trygge, vaksne som les, er viktige, og vi kjem heller ikkje unna at det må eksistere «skikkeleg god og mangfaldig litteratur. Særleg for barn og unge». Poenget kan stå som forslag til ei tilføying i Barnekonvensjonen sin 55. artikkel: Alle barn har rett på tilgang til ei god forteljing.

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det ­fortalde

Ei eiga forteljing

Frode Molven

I sine bøker om Europa er Simen Ekern stadig i bevegelse i tid og rom. I «Europeerne» (2015) skild­ret han Europa under finans- og flyktningkrisen, samt etter Putins annektering av Krim. I «Folket, det er meg» (2017) tok han for seg høyre­populismen i Europa. Årets bok er komponert av kriser Europa har gjennomlevd og delvis fremdeles står i. Ekern er basert i Italia da pandemien bryter ut, og han tar oss med inn sin hverdag som journalist under pandemiens første dager. Videre går ferden via nedstenging og nasjonale reflekser til hvordan vitenskap, institusjoner og samarbeid over landegrenser etter hvert fungerte. I de følgende kapitlene undersøkes de i vid forstand politiske konsekvensene av klimaendringer, Putins fullinvasjon av et europeisk land og det prekære forholdet til Trumps USA.

Dette er en lettlest alvorsbok om oppløsningstendenser, fremtidsfrykt, mistillit og polarisering.

treffende karakteristikker av hvordan folk, land og grupper reagerer på kriser. Vi møter igjen de litt sanne stereotypiene om hissige italienerne, arrogante franskmenn, regelridende tyskere, men først og fremst grupperinger knyttet til ulike former for mobilisering og motstand, nasjonalister, separatister, vaksine- og klimaskeptikere, populister, konspirasjonsteoretikere, alternativbevegelse og så videre. Noen av dem har vi møtt før, andre er nye produkter av krisene. Åpenbart utfordret av krisene og med varierende mestringsgrad møter vi innimellom det overordnede, kontinentale, lett visjonære EU.

En politiker siteres tidlig på at pandemien «har hatt en svært merkelig kollektiv innvirkning på politikken som jeg tror vi ikke har tatt inn over oss ennå». Denne «merkelige kollektive virkningen» blir et nøkkelord også for Ekerns fremstilling av de kommende krisene.

forvandlinger, for det meste til det verre eller i alle fall til det mer motsetningsfylte og komplekse. Krisene har til felles at de krever overordnede svar, men svarene synes å føre til eller forsterke motvillige følelser og identiteter. Makten som takler viruset blir for noen også en trussel. Samtidig med krisene kommer nye former for mistillit og polarisering.

EU låner for første gang penger i kapitalmarkedene på vegne av alle medlemsland for å klare seg gjennom pandemien. Denne vellykkede forvandlingen fører også med seg vaksineskepsis og elitehat. Når kriser påkaller samhandling og forent maktutøvelse, tar det ikke lang tid før separatistene og skeptikerne ser en konspirasjon.

I det hele tatt er boken en reise gjennom et landskap av uintenderte konsekvenser, uventede reaksjoner og konflikter mellom reelle interesser, men også irrasjonelle stemninger. Ekern viser hvordan «følelsesentreprenører» utnytter motstanden mot det grønne skiftet, mistro til eliten, skepsisen til å viske ut forskjellene mellom Europas folk.

kapittel dukker håpet opp, nokså plutselig. En optimistisk meningsmåling og analyser av tidligere sjef for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, peker mot at en føderal vei ut av problemene vil tvinge seg fram. Men hvordan kan Europa bli sterkere uten å forsterke motsetningene innad? Reisen boken har tatt oss med på – følelsene, motsetningene som vises fram – gjør det vanskelig å håpe. Ekern har tidligere skrevet om den proeuropeiske britiske historikeren Tony Judt, som mente føderalisme i Europa var en umulighet, en stor illusjon. Judts skepsis var basert nettopp på slike motsetninger som Ekern har tatt oss gjennom.

Mens både pandemien og klimakriser som boken åpner med, har dramatiske fysiske konsekvenser, er krisene som fulgte, mer abstrakte. Fremstillingen i denne boken går derfor uvegerlig fra å være tett på hendelser og mennesker til å bli mer som en uriks-podkast, der det er lenger mellom stedene og stemmene.

Et nytt Europa. En beretning om ned­stengning, flom, ­invasjon, ydmykelse og håp

Oppløsningstendenser

Emilie Johnson Godal

Det er mer enn en håndfull år siden Bjørn Esben Almaas utga noe sist, da han i 2019 ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen «Den gode vennen». Selv om det er aldri så lenge siden, behandler også hans nye bok «Barbro» deler av den samme tematikken. Også i årets roman kan man si at en fortid som ligger i dvale hos fortelleren, blir reaktivert – utløst av et menneskemøte.

«Barbro» åpner på en lummer sommerdag, der jeget, en snart middelaldrende forfatter, befinner seg på Oslo S og tror han ser igjen Barbro, som han egentlig har konkludert med at er død. Sist han så henne, var da han gjennomførte siviltjeneste på slutten av 90-tallet, og han ble trollbundet fra første stund. Med dagens lingo kan man vel si at de havnet i et 

, enda hun var gift med Darik, en for øvrig lunefull type. Det er et forførende premiss, og man skal gjennom de nesten 300 sidene som følger, for å skjønne hvorfor den lille riften av tvil om hvorvidt hun fortsatt lever, kan rives stadig større: «Likheten mellom denne kvinnen og sånn Barbro så ut på det fotografiet som blei trykka på forsida av alle norske aviser da hun blei meldt savna den våren for så mange år siden, var innlysende.»

detaljer klarer Almaas å skape en fornemmelse av at det fins rom i tiden som stopper opp idet man går ut av dem; idet man dyttes inn igjen, har Barbros røde jakke falmet noe, men med en sterk opplevelse av nærvær, skildret av den voksne forfatterens myke blikk.

Samtidig er det noe famlende i forsøket på å skrive fram noe svunnent: Det spiller kanskje også inn at selv om Barbro ble aldri så betydningsfull for jeget, så var hun likevel noe av et mysterium. Slik er dynamikken mellom fortelleren og Barbro litt arketypisk: Forførelsen han opplever, sier nesten ingenting om 

, og det blir aldri helt tydelig hvorvidt besettelsen er gjensidig. Flere hint antyder en innforstått asymmetri. For leseren kan den utydelige skisseringen tidvis bli litt frustrerende, særlig når det til dels også gjelder fascinasjonskraften hennes.

Denne innsigelsen kunne vært mer rammende enn den er. Fortellerens liv, både nå og da, kommer til syne og er mer dynamisk i andre handlingstråder. Blant disse er kjæresteforholdet til Kim, som etter hvert går i oppløsning, et besøk i Ski, dagene på musikkskolen og relasjonen til Erik, en flyktig bekjent: «Det virker dumt å skrive det, men han var et tvers igjennom hjemsøkt, sjenerøst og trøb­lete menneske. Hvor mye av meg sjøl så jeg i ham?»

Dessuten er boka strukturert av en rekke mellomtitler som sørger for at det tidvis feberaktige forholdet mellom nåtid og fortid ikke blir for dvelende og utstrakt. Idet jeg kan kjenne at teksten stagnerer, brytes den opp av disse mellomtitlene som bærer løfte om bevegelse. Særlig gjelder dette de to mellomtitlene «Kapittel tretten» og «Kims lek». Disse er også blant bokas desidert beste kapitler.

 engasjerende når søkelyset er vendt vekk fra tittelfiguren og mot jegets øvrige liv – trolig kunne utforskningen av Barbro fått mer tyngde med noen nedskjæringer. Samtidig får Barbro en funksjon i romanen: Hun blir et bilde på en bestemt tid, i en tekst som ikke bare har som anliggende å være en enkel oppklaring, men også en utforskning av hukommelse og tid. Denne utforskningen gjøres både følsomt og presist.

Barbro

Et rom i tida

Er det fortelleren som utbryter «Jeg kommer hjem!» i tittelen på Maria Navarro Skarangers femte roman? I så fall viser ordene seg både gruvekkende sanne og dypt løgnaktige, begge deler på interessante måter.

Romanen fortsetter fortellingen om Emily og hennes liv som alenemor for sønnen Liam, som vi er blitt kjent med i de to foregående romanene «Emily forever» (2021) og «Jeg plystrer i den mørke vinden» (2023). Nytt i denne boka er at fortelleren gir inntrykk av at hun flytter seg selv «inn i handlinga, inn i de samme blokkene, den samme typen leilighet som Em» (navnet forkortes ofte slik). Hva skal hun der? Overvåke naboen? Sjekke enda mer av bakgrunnen til Pablo, kjæresten som forlot Emily da hun ble gravid? Den anonyme fortelleren beveger seg litterært virtuost rundt, opp og ned mellom etasjene i sin egen beretning. Ved bokas slutt, som ikke skal røpes, er relasjonen til naboene endret, og det kastes et grelt lys over den tidligere fortalte handlingen. Man fortsetter å undres over fortellerens rolle, samtidig som beretningen blir holdt sammen med imponerende konsekvens.

Den første delen skildrer Pablo, faren til Liam, som forlot Emily før sønnen ble født. Pablo tilhører et kriminelt miljø, uten at leseren ble særlig godt kjent med ham i de tidligere bøkene. Årets roman gir innblikk i hans familie og oppvekst. ­Alejandro, Pablos far, er flyktning. Han roter det til for seg selv og familiene rundt ham ved å forlate en datter på tre år og hennes mor i Chile. I Norge får han barn med to forskjellige kvinner. Et av barna er Pablo, men ­Alejandro lever ikke sammen med Pablos mor. Det meste av tida bor han på Skedsmo med ny kone, mens Pablo bor med moren i Oslo.

Sjelden har jeg lest en roman som til de grader viser hvordan samlivsvalg og dårlig økonomi er sammenfiltret, fra slektsledd til slektsledd, idet fedre forlater mor og barn. Som far, så sønn, kunne man si. Skildringen av deres eskalerende problemer med å betale barnebidrag er hjerteskjærende realistisk og kompleks. En underlig side ved realismen er at fortelleren eksplisitt skriver enkelte barn inn, andre ut av romanen, som en grell parallell til hva Alejandro og Pedro gjør med sine egne barn.

vist hvordan hun behersker detaljerte skildringer av økonomiske forhold i romanene om Emily. I forrige bok rykket Sidsel, Ems mor, i forgrunnen – også der skildres et liv i fattigdom. «Jeg plystrer i den mørke vinden» kan leses som en slags redningsoperasjon, et forsøk på å forhindre at uføretrygdede Sidsel forsvinner språkløst inn i seg selv. Fortelleren summerer det opp i årets roman: «Uten penger, hva er man da? Jeg tror ikke man er noen ting.» Romanen tar beskrivelsene av familieøkonomi til et nytt nivå. Fortelleren legger inn selvrefleksive nivåer, for eksempel ved å utbryte: «Det er så fryktelig rotete alt sammen. Man må nesten bare akseptere at noen liv er bare rot og helt umulig å forstå.» Hun aksepterer likevel ikke rotet. Fortelleren vil rydde, skyve Emily «i retning av skjebnen» som hun kaller det. Hun opptrer grenseløst. Hva ser og hører fortelleren faktisk? Hva forestiller hun seg, eller antar, på til dels sviktende grunnlag? Se på begynnelsen, der fortelleren på en tvetydig måte knytter an til foregående romaner:

Jeg skal nå rette blikket mot Pablo, som i likhet med meg selv vokser opp med mor, ikke far. Moren til Pablo sto igjen alene med Pablo etter at faren forsvant. Dette har jeg skrevet mange ganger før, at fedrene forsvant og ble borte, at mødrene står igjen, hvorfor er det sånn, det vet jeg ikke.

om forsvinnende fedre og alenemødre mange ganger før, hevder hun. Mye i årets roman, for eksempel gjentatte referanser til en død bror, med paralleller til Skarangers andre roman, «Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» (2018), antyder at forfatterskapet kan leses samlet. «Jeg kommer hjem!» er uten tvil Skarangers beste roman. Hva utgjør det litterært virtuose i høstens bok?

Først og fremst er jeg imponert over hvordan fortelleren plasserer seg selv, med flere lag av litterær ironi – doble bunner i framstillingsmåten. Foregår et måltid i stillhet, kan fortelleren med et glimt i øyet tilføye: «Man må ikke prate hele tida, selv om det er en roman.» Eller se på pendleren Alejandro, der han grubler mens han tar seg en røyk og venter på toget på Oslo S:

Jeg kan ikke vite hva han tenker, det er en hemmelighet for meg. Jeg ser for meg at han tenker på penger han skal sende fra Østbanehallen eller Grønland eller en eller annen sliten skranke der man bytter inn småpengene sine og sender til hjemlandet.

Her ­ligger et komplekst klasse­perspektiv gjemt.

Jeg kommer hjem!

Den nye naboen

Sigrid Strømmen

Sjøl om jeg sjelden kjører bil for tida, har jeg en refleks i kroppen når jeg er ute og går: Jeg tar en kjapp titt over skuldra for å sjekke om jeg har noen i blindsonen før en forflytning. Jeg husker godt da jeg tok kjøretimer og lærte om dette feltet som sidespeilet (eller som gående: sidesynet) ikke dekker. Det er ikke intuitivt å ta blikket vekk fra veien foran deg, men i visse tilfeller er det nødvendig.

Hva hvis blindsonen ikke er ett avgrensa felt, men en sammenhengende serie av øyeblikk? Ikke ett rykk vekk fra den «straka vegen», men en mer eller mindre varig tilstand? Noe slikt finner man i Morten Langelands nye diktsamling, «Blindsoner». Her forflytter vi oss fra Finland til Russland til Japan, uten å se oss over skuldra i brå bevegelser. Vi er i en modus hvor tida sakker, og kursen er diffus.

av tre suiter med indre stilistisk variasjon. Først befinner vi oss framfor et kunstverk i Finland, og stilen veksler mellom dialog og betraktning. Dikt-jegets kunstneriske refleksjoner avbrytes av et «du» som spør om husleia er betalt.

Det er en modig start på boka, for tonen er sjukt irriterende:

Hvordan skal jeg kunne se når du snakker hele tiden?

Blindsoner

Å slentre i sidesporet

Klaus Rothstein

Nylig har jeg sittet på Det Kongelige Biblioteks lesesal i København og fordypet meg i en rekke brev fra Sigrid Undset. Det jeg ble mest slått av, var følelsesregisteret hennes. I ett brev irettesetter hun som ganske ung Gyldendals direktør som hadde avvist det første manuset hennes (modig). I et annet roser hun dikteren Sophus Claussen opp i skyene, uoppfordret (innlatende). I et tredje brev skriver hun støttende til kollegaen Marie Bregendahl (empatisk). I et fjerde brev ydmyker hun på det groveste en stakkars, håpefull amatørforfatter som har sendt henne noen noveller (kolerisk, kynisk).

Fra samtlige av brevene stråler det et temperament, et engasjement, en livsild som brenner. Slik var Sigrid Undset: ikke til å komme utenom. Og slik møter vi henne i Kaja Schjerven Mollerins «Ved mørkets frembrudd», en interessant litterær gjennomlysning av forholdet mellom to betydningsfulle forfattere og venninner som levde i den samme verdenen, men som betraktet den ulikt, både med blikket og pennen. For å sitere bokas undertittel: «Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet».

for tida er under massiv gjenoppdagelse i Danmark (hennes første hjemland, men bare i to år – selv om kjærligheten hennes til landet aldri slapp taket, les bare det etterlatte romanfragmentet «Tolv år»), har Nini Roll Anker beklageligvis aldri blitt et etablert navn. Derfor er det litt av en gave for en dansk kritiker å få de to forfatterne skildret i tospann, slik at kjennskapet til førstnevntes liv og kunst blir en slags pedagogisk katalysator for introduksjonen av den andres.

De to forfatternes vennskap og det ideologiske motsetningsforholdet dem imellom tegner opp mellomkrigstida for leseren. Der Nini Roll Anker var erklært pasifist, hadde Sigrid Undset et annet, nokså pragmatisk syn på krig og fred:

«Tro aldri på pasifismen», fastslår hun, «hvis du med pasifisme mener troen på et rike her på jorda hvor begjæret etter makt ikke vil være til stede i talløse menneskesinn fylt av uartikulert misnøye».

Kaja Schjerven Mollerin mener Undsets innsikt i Danmarks gamle strid om grensedragningen med Tyskland har bidratt til å forme synet hennes på krig. «Ingen har fred lengre enn en nabo vil», konstaterer hun, for fred er ikke noe man selv kan avgjøre, og ingen fred varer evig. Mollerin skriver:

Undset beklaget seg gjerne over «menneskenes alminnelige mangel på sans for historisk perspektiv», og historien viser henne dette: Fred er unormalt. Her får hun etter hvert et stort register av eksempler å vise til, ikke minst fra middelalderen, som var den historiske perioden hun i størst grad fordypet seg i. Dette var det moderne Europas formative år, og disse årene var i stor grad preget av strid og politisk uro.

Rollefordelingen er klar, ja, ved første øyekast entydig. Mollerin har fått øye på en slags nøling i Nini Roll Ankers pasifisme, som aldri er blitt definert for alvor.

«Jeg pirker ved selvforståelsen fordi jeg ikke tror den er dekkende. Jeg tror hun var mer i tvil om hvor hun sto i dette spørsmålet enn utsagnet «Jeg er pasifist» skulle tilsi. I hvert fall er jeg flere ganger, i møte med disse tekstene, blitt i tvil om hva hun til syvende og sist mente, ettersom nyansene, forbeholdene og paradoksene i hennes ulike utspill om krig og fred er såpass mange.»

Ved mørkets frembrudd. Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet

Fredløse tider

Even Teistung

Ordet «Weimar» vekker en rekke helt spesifikke assosiasjoner i sinnene til historisk, politisk og kulturelt interesserte mennesker. Det følges som regel av «-republikken» og beskriver de femten årene fra november 1918, da første verdenskrig endelig var over, og til januar 1933, da NSDAP gjorde et brakvalg og en karismatisk foregangsfyr ved navn Adolf Hitler ble tildelt embetet som rikskansler – en periode prega av så mye tumult, så store kunstneriske ambisjoner og så mange helt grunnleggende navn for vår egen epoke at den ikke kan annet enn å anta mytiske dimensjoner. Og samtidig er den, for å si det med den tysk-engelske historikeren Katja Hoyer, «det nakneste, mest fryktinngytende eksemplet på et sammenrast demokrati i Vestens historie» – symptomatisk nok kan hun informere om at Hitler selv var blant de første til å bruke betegnelsen «Weimar-republikken», og det var, for å si det mildt, ingen hedersbetegnelse.

Spørsmålet Hoyer stiller i boka «Weimar. Life on the Edge of Catastrophe», er uhyre enkelt og svært betimelig: Hva med byen som ga republikken sitt navn? Weimar, som er plassert omtrent midt i Tyskland (og omtrent halvannen times kjøretur fra Tysklands egentlige hjerte, Teistungen (!)), har en særegen plass i tysk selvforståelse: Det er byen Goethe og Schiller bodde og arbeida i, det samme gjaldt Bach og Franz Liszt, det var Friedrich Nietzsches hjem. Denne konsentrasjonen av åndelig storhet gjorde Weimar til en metaforisk tysk sjel, og det er på bakgrunn av dette at den nye republikkens fundament ble utmeisla her: Langt unna den prøyssiske militærkulturen som hadde styrt keiserriket, kunne et nytt Tyskland formes i idealismens ånd.

av republikken som utgangspunkt tar Hoyer oss så gjennom hele republikkens levetid, år for år. Boka er en kollektivbiografi om en bys indre liv: Mellom prolog og epilog – begge to titulert «War» – følger hun en rekke mennesker som lever og virker i Weimar fra 1919 til 1939, og det er en aldri så liten begivenhet å lese slik velkomponert historie. Karaktergalleriet spenner fra Nietzsches søster Elisabeth, som solgte brorens renommé for økonomisk støtte, via hennes nære venn, den halvåpent homofile aristokraten og forleggeren Harry Graf Kessler, via Goethe-forskere, parlamentsmedlemmer, hotelleiere, Bauhaus-grunnlegger Walter Gropius og sosialisten Kurt Nehrling, og til den kanskje viktigste kilden av dem alle: bokbinderen Carl Weirich, en helt vanlig mann som, tilfeldigvis, førte dagbok år etter år, men hvis eksistens har vært skjult i arkivene fram til det øyeblikket Hoyer begynte å arbeide på denne boka.

Weirichs livshistorie – som har visse fellestrekk med den bibelske Job, og enkelte andre trekk med din jevne hverdagsmed­løper – er navet som forankrer den ambisiøse overbygninga i Hoyers bok: Gjennom Weirichs hverdagsnotater om penger, inflasjon, små håp og drømmer, og utallige spaser­turer på høydene utenfor byen (hvor konsentrasjonsleiren Buchenwald plutselig dukker opp rundt 1937, uten at han kommenterer det!), kan Hoyer trekke linjene fram og tilbake mellom de storpolitiske jordskjelvene som rysta den ustabile republikken igjen og igjen gjennom dens levetid, og enkeltindividets lille liv, som formes av disse skjelvene, som responderer på dem, og som slik gir et innblikk ikke bare i 

som skjedde, men i hvordan det ble tatt imot. Sammen med de utallige andre menneskelivene som farer gjennom boka, blir Weirichs liv del av en nesten romanaktig fortelling om et samfunns undergang – eller gjenfødelse, alt ettersom – idet økonomisk usikkerhet, nasjonalisme og latent fremmedfrykt piskes sammen til en usalig røre av bokas stadig mer påtrengende andre hovedperson: Hitler, som i Weimar så en by og en kulturhistorie som uten problemer kunne smis om til et ideologisk våpen.

Bøker

Katastrofelengsel

Norges historie. Med verden som speil

Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner

Barnas hus

Skogene mine

Epsteins norske nettverk og løgnene som skjulte det

Orgelskogen

Borgen

Ut av denne verden! Halfdan Egedius og øyeblikket

UNDO (ME)

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det fortalde

Et nytt Europa. En beretning om nedstengning, flom, invasjon, ydmykelse og håp

Barbro

Jeg kommer hjem!

Blindsoner

Ved mørkets frembrudd. Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet

Weimar. Life on the Edge of Catastrophe

Solen er en het juvel

Jakka til Knut

Lille Panda i verden

Utsettelsen

Ukraina. En vinterreise

Det britiske imperiet. En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London

Innvandringens skyggesider

Katastrofelengsel

Norges historie. Med verden som speil

Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner

Barnas hus

Skogene mine

Epsteins ­norske nettverk og løgnene som skjulte det

Orgelskogen

Borgen

Ut av denne verden! ­Halfdan Egedius og øyeblikket

UNDO (ME)

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det ­fortalde

Et nytt Europa. En beretning om ned­stengning, flom, ­invasjon, ydmykelse og håp

Barbro

Jeg kommer hjem!

Blindsoner

Ved mørkets frembrudd. Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet

Weimar. Life on the Edge of ­Catastrophe

Solen er en het juvel

Jakka til Knut

Lille Panda i verden

Utsettelsen

Ukraina. En vinterreise

Det britiske imperiet. En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London

Innvandringens skyggesider

Epsteins norske nettverk og løgnene som skjulte det

Ut av denne verden! Halfdan Egedius og øyeblikket

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det fortalde

Et nytt Europa. En beretning om nedstengning, flom, invasjon, ydmykelse og håp

Weimar. Life on the Edge of Catastrophe