Hadle Oftedal Andersen

#fff

#000

Dei siste åra har ein god del av den norske lyrikken tatt imot sterke impulsar frå romanen som sjanger, og då særleg oppvekstromanen. Hilde Myklebust si nye diktsamling legg seg i forlenginga eller som ein vri på dette. For «Kvit stig morgon skir» er noko så uventa som ein biografi i diktsamlings form.

Den biograferte er Aron Thunem, forfattarens oldefar, som levde frå 1877 til 1956. Bokas første del handlar om barndomsåra. Det er to sentrale omdreiingspunkt: Den trygge Anna, den eitt år eldre nabodattera, som han går på oppdagingsferd i røyndomen med. Og så barnedødsfalla. Han mister først ein veslebror, og så ein nyfødd bror som har fått same namnet.

 i eg-form. Og det første ein kjem til å spørja seg, er korleis skriftrøysta i denne boka artar seg: «Det er stilt her inne/ Ei sval tyngd av nøtene/ som heng langs veggene/ krummar seg kring meg»

Dette er språket til ein vaksen poet som lever i 2025.

Utan å tenka over det opplever ein helst diktet som ein sjanger der eit autentisk eg, eit forfattar-eg, uttrykker seg om korleis han eller ho opplever å vera i verda. Men i denne diktsamlinga blir det i staden som om ein er vitne til korleis forfattar-eget forsøker å sjå verda med blikket til eit barn frå 1800-talet, og forklara det ho ser med sitt eige språk.

 pastisj me har med å gjera, men ei forsiktig, poetisk utprøving av eit univers som ikkje er forfattaren sitt. På denne måten blir ein gjort merksam, heile tida, på at det er ei historie som blir fortalt, av nokon annan enn den som har gjennomlevd henne. Medan ein med jamne mellomrom blir minna på det autentiske ved historia, idet her finst 

 – funne objekt – i form av faksimilar frå kyrkje­bøker og sitat frå avistelegram.

Men om dette er ein biografi, så er det altså ein biografi av ein heilt ny type. Dei to barnedødsfalla er ikkje sette inn i ein meir eller mindre kronologisk gjennomgang av større og mindre hendingar oppetter den biograferte sine unge år. I staden samlar det seg i stor grad kring ulike pendantar til barnet og døden som tema. Her er nyfødde kattungar i høyløa. Her er ein daud kval som flyt inn i bukta der dei bur. Og når dei drikk kvae, er det skildra slik som dette: «Eg set faldekniven i borken	det renn blankt/ Vi legg munnen til/ Vi er spedbarn nyst fødde/ endå utan namn».

Slik oppstår det, gjennom samlinga kring ulike biletmønster, eit samband som ikkje har med forteljing, men med biletskaping å gjera. Slik blir dette til ein 

barndomsskildringa, er omgangen med sjøen, og dei stadige observasjonane av slikt som lever der: musling, skarv, sel, nise og mykje meir. I bokas andre del får etableringa av denne motivkrinsen ei forklaring, i form av noko som vel er avskrift frå eit sjømannsregister:

Kvit stig ­morgon skir

Med lyset ut

Eivind Myklebust

På puben fell det bankande hjartet til ro. I dette er eg-forteljaren i Vigdis Hjorths nye roman lik dei andre gjestane på skjenkestaden ved stasjonen i Sandvika som ho byrjar å frekventere – først som mellomstasjon på veg til og frå Oslo, sidan i eins ærend, som endestasjon, med hunden som kompanjong og skrivearbeid for handa. I mykje anna er ho ulik: Ho er forfattar med utflytta ungar og kjærleikssorg, etter alt å døme anerkjent og økonomisk bemidla; dei andre på puben er strevande sjeler med utslitne lommebøker, dei blir borte i dagane før trygda kjem, men er på plass att med kvikke oppsyn så snart Nav har gjort sitt.

Gjestane held kvarandre med «et slags selskap», sender kvarandre blikk med «gjenkjennelse, kanskje også en slags anerkjennelse», men lèt kvarandre elles i fred. Medan dei andre balar med sanninga i botnen av glaset og drikk «i et slags ikke fordømmende fellesskap», går forfattaren dit for å arbeide: «[J]eg veksla ikke ord, jeg skrev dem, jeg var på puben for å skrive, i andres nærvær og kanskje for å kjenne en slags følelse av fellesskap». Ho er klar over at det også er alkoholen som driv henne dit, men at ho stadig gjentek «en slags» i setningane ovanfor, tyder på at ho ikkje har kome heilt til botns i kva ho gjer der. I sidesynet byrjar ho å ta inn litt av livet som utspelar seg på barkrakkane og båsrekkjene rundt, og særleg merkar ho ei kvinne som kvar laurdag legg Lottokupongar framfor seg på bordet.

og hunden hennar går inn på ein bar … det lyder mest som ein vits. Og sant nok er «Det gode mennesket i Sandvika» morosam, stundom på beint fram vitsete vis, som når ein på puben blir døypt om frå Drikke-Per via Pikke-Per til Hikke-Per i løpet av eit avsnitt – Snurrebarten og Pille-Padda er andre figurar her. Noko av komikken spring ut av at forfattaren klatrar klassestigen nedover og blir del av eit anna miljø enn ho vanlegvis vankar i. Slike forviklingar har Hjorth skildra med hell før, mellom anna i kjærleikshistoria om ein litteraturprofessor og ein bilseljar i «Hjulskift» (2007) og i fengselsforteljinga i «Tredve dager i Sandefjord» (2011).

«Det gode mennesket i Sandvika» minner meg vel så mykje om romanar som «Leve Posthornet» (2012) og «Et norsk hus» (2014), der spørsmål om politiske ideal og økonomiske privilegium pressar seg sterkare på eksistensen. For sjølv om latteren sit laust, losnar den som regel frå triste lagnadar i årets roman. Hjorth sjanglar elegant mellom komedie og tragedie, men i «Det gode mennesket i Sandvika» tek fortvilinga og alvoret gradvis meir over.

 lett å vere god når er alt er så dyrt! Det ropar det gode mennesket frå Sezuan i Brecht-stykket som tittelen nikkar til, og det hulkar det gode mennesket i Sandvika her. Dette gode mennesket er ikkje forfattaren sjølv, men den stillferdige kvinna med Lottokupongane: Ada har eit «barnlig» og «enfoldig» oppsyn, og spanderer gjerne øl på ein forfattar som har forlagt betalingskortet sitt. Små velgjerningar blir snart følgde av større, når fru Fortuna grip inn i lagnaden. Med midlar til å hjelpe, stiller ho opp for dei rundt som sit med «regnestykker i minus i hue og hjerte».

Dei som kjenner Hjorths forfattarskap, veit at det ikkje er første gong ho brukar Brecht som brekkstong for å føre politiske problemstillingar tett inn på livet til lesaren. I essaysamlinga «Fryd og fare» (2013) skriv ho om sitt første teaterbesøk som tolvåring, der ho såg onkelen spele i nettopp «Det gode mennesket fra Sezuan». Han hadde rolla som ein av gudane som stig ned til menneska på uvarsla kontroll. Der står det dårleg til, og berre den prostituerte Shen Te byd gudane husrom. Ho får ein butikk til takk, men er for sjenerøs og naiv til å drive den på forretningsmessig vis: Ho gir til dei som ikkje har, og blir grovt utnytta.

For Hjorth var teateropplevinga skilsetjande, det gjorde henne «bevisst som samfunnsmenneske». I «Det gode mennesket i Sandvika» kjem dette heilt til rette, når forfattaren med hamrande hjarte går opp i det godes problem – «at gode mennesker ikke fikser å være gode i landet vårt».

 flyt praten friare enn på puben, og der fortel Ada «fomlende og famlende og plutselig forbløffende» om kvifor ho gir vekk gevinsten: For henne finst det «to slags mennesker i verden, [ …] mennesker som ga og mennesker som tok imot», rettare sagt dei som 

 ta imot. Når ho omsider har fått, vil ho vere ein som gir – ein som ikkje må vere takknemleg, og som kan gi utan å forvente attende.

Som alltid les eg Hjorth med både hjarte og hovud i høgspenn, men når tragedien utspelar seg her, ser vi den heile vegen gjennom auga til forteljaren og såleis litt på avstand. I gjentakande rørsler sirklar ho inn situasjonen til Ada, men når nauda når sitt ytterpunkt, maktar ikkje forteljaren å ta inn fortvilinga. I staden klamrar ho seg til kjensla av å vere «realitetsorientert» og «politisk konsekvent».

Fortvilinga og alvoret tek gradvis meir over.

Det gode mennesket i Sandvika

Pengar i lomma

Janneken Øverland

Agnes Ravatns femte roman, «Doggerland», bekrefter noe lesere av hennes tidligere bøker allerede vet: Hun skriver energisk og intenst og hun balanserer alvor og komikk på en utsøkt måte. I tillegg er persontegningene hennes nyanserte og skarpe.

Helt fra debutboka «Veke 53» (2010), og ikke minst fra og med storsuksessen «Fugletribunalet» (2013), har hun vist en evne til å fabulere fram spenning og konflikt, men også til å holde fast i begge deler gjennom en hel fortelling - og til å overraske mot slutten. I tillegg har hun et eget talent for det litt bisarre. «Doggerland» holder, helt til mål.

 ved Ravatns romaner er at handlingen i hver bok foregår på et bestemt geografisk sted, i en bolig, et hus eller en hytte. Også i «Doggerland» har både stedet og boligen en viktig betydning for handlingen. Alt foregår på en knøttliten øy i skjærgården utenfor Bergen. Der ligger et krypinn av et overnattingssted som oppleves nær klaustrofobisk. Det kaller seg «eit halvsofistikert konferansehotell» og har båtanløp bare på bestilling.

Dit forflytter hun bokas hovedpersoner, barn og voksne i den tett sammensveisede familien Høst. De er blitt hasteinnkalt til et akutt, todagers seminar. Der skal de diskutere endringer i ledelsen i familiebedriften de alle jobber i, det lengelevende og velrenommerte bokforlaget Høst.

Ravatn har tjuvlånt regelen for et klassisk, litterært drama, bygd på tre momenter: tiden, stedets og handlingens enhet. Men det er ikke å røpe for mye å si at handlingen i liten grad preges av de klassiske dydene et slikt drama burde inneholde; struktur, fornuft og orden. Snarere tvert imot.

er at forlagets to eldste, Myrna og Gustaf Høst, som vurderer å trekke seg tilbake, vil diskutere framtiden. Mater familias nærmer seg 70. Hun er forlagets drivende kraft, sammen med mannen. Hasteinnkalt til øya er deres to voksne barn, tvillingene Filip og Henny, redaktør og økonomiansvarlig. Dessuten Filips kone, Edda, sammen med deres åtteårige sønn, Matias. Edda har avansert fra resepsjonsansatt til dyktig, skjønnlitterær redaktør. Hun er akseptert som arvtaker etter en legendarisk, mannlig forgjenger, her spøker han i kulissene. Den siste voksne er Hennys ferske kjæreste, Alvar. Kysthotells factotum, kokk og organisasjonspsykolog Jesper Holt, skjenker, megler og trøster når turbulensen øker.

På 200 sider skildres denne sammenstuingen av nærskyldte, kolleger og hjelpere på en så fargerik, skarp og engasjerende måte at leseren nærmest dyttes videre i teksten. Så å si hele romanen foregår inne i det relativt lukkete familierommet og består av lange, heftige og subjektive dialoger.

Og det må sies: Ravatn er en mester i dialogkunsten! Kjappe, innholdsfokuserte og ståsteds-nyanserte skifter replikkene på ping-pong-aktig vis. På tross av at forlagsarbeidet i en viss grad binder aktørene sammen, er det tydelig at de har svært avvikende syn, både på forlagets fortid og på dets framtid. Initiativet til å tenke nytt åpner for både relativt egoistiske og mer tradisjonsrelaterte forslag. Ingen legger fingrene imellom når de uttaler seg! Konflikten tilspisses og bølger mellom ulike alternativer: Å selge? Å prøve nye plattformer? Å bli mer kommerse? Legge mer vekt på klassisk kvalitet?

dette som sære problemstillinger, bare interessante for de av oss som lever og ånder for alt som har med bok å gjøre? Er det virkelig mulig å legge inn spenning, driv og morsomheter i konflikter om bøker og forleggeri? Jeg kan love den som tviler - og som jo i hvert fall er så interessert i bokstoff at hen leser dette: I Ravatns vidløftige, hårreisende, grublende, latter- og sinnevekkende framstilling av gode og dårlige personegenskaper, lederegnethet, smak og behag, er det få, om noen dødpunkter. I tillegg rommer familiehistorien intime, beksvarte hemmeligheter på tvers av generasjonene.

Doggerland

En tapt verden

Tom Egil Hverven

Poesi kan vise vei inn – og vise vei ut – i ett og samme vers, én og samme strofe. Wera Sæthers nye diktsamling har et vers, en vending, som tittel. Der den dukker opp, mot slutten av et dikt om konsekvenser av naturtap og klimaendringer, har setningen i tillegg en annen vri, et brudd i form av økt mellomrom, som øker flertydigheten:

Raseriet får stå alene, utsatt, ytterst på linja, med desto større vekt. Første del av setningen legger vekten på manglende anger. Raseriet skyldes diktets nevning av «skoger som gråner», fuglesang som stilner, «mold som mister reddende ganger for småkryp». Småkrypene lever under jorden, utenfor menneskers blikk, kanskje bortsett fra øyeblikket etter at plogen har vendt jorda, slik diktets vers vender betydningen. Over det hele hviler en uhygge i lufta vi puster inn: «Døden venter i været». Wera Sæthers dikt åpner leserens øyne for verden sett fra andre vinkler enn norsk velstand, steder langt sør, der «de fattige faller først». Diktene er ikke blinde for krigene som raser i Europa og Midtøsten, men de peker mot en større, underliggende krise: Utarmingen av jorda, drastiske endringer i klimaet.

både mild og rasende, preget av Sæthers reiser. Boka er del av et omfattende forfatterskap i flere sjangere, også med gjendiktninger, et ruvende verk av en forfatter som fylte 80 år tidligere i år. De nye diktene kan med utbytte leses mot fjorårets roman «et essay i gud», en slags indre selvbiografi, fra oppvekst i Slemmestad til omfattende arbeid blant fattige i mangroveskogen innerst i Bengalbukta. Den høye, rått bygde sementfabrikken på hjemstedet ved Oslofjorden, danner kontrast til lave, skjøre planter som vokste i nærheten, liljekonvall, ballblom og blåklokker – eller et spesielt tre, en bjørk, som barnet vannet. Nå er diktjeget «ikke lenger et barn men et vitne/ som tilrettelegger for en langvarig streik/ før stråene våre tar fyr».

 igjen i flere dikt og danner kontraster til en mer brutal virkelighet, for eksempel i kolonihistoriene til Joseph Conrads roman «Mørkets hjerte», eller i Francis Ford Coppolas filmversjon, «Apokalypse nå!». Sæthers dikt går i dialog med kunsthistorien, for eksempel Vincent van Goghs solsikker, eller hans selvportrett med avskåret øre. Diktjeget var 17 år i møte med maleriene. Ungdomsopplevelser blandes med seinere erfaringer i det lange diktet, et av få som går over to hele sider, med slående bilder. Ordet «rampe» forbindes i boka med raseri eller ild, som om overgangen mellom to nivåer er akutt, noe som skjer akkurat nå, for eksempel blant solsikker lenger øst i Europa, i Ukraina, slik jeg leser diktet om van Goghs kunst. Teksten flytter seg raskt; diktet skildrer syrlig vår tids gjenoppbygde Notre-Dame, etter brannen, som «en restaurert himmel over pengene».

Diktjeget henvender seg direkte i et slags utvidet kirkerom: «Kjære Vincent, øyelokkene våre henger over evnen til å se,/ vi siger ned i pengene lenge etter den siste vanlige vinteren […]». Som til en katolsk helgen trygler diktjeget maleren: «be for oss».

sukker oppgitt: «Butikkene selger ikke åpne øyne». Åpne øyne fordrer at man ser verden fra ulike kanter. Mangroveskogen i Bengalbukta evner å binde jord i områder med saltvann, noen av klodens mest grøderike steder. Som følge av klimaendringene er slike store elvedeltaer likevel noen av klodens mest utsatte områder. Et av diktene, «synet ditt kan bli omskåret», uttrykker det klart og direkte, igjen med utvidet mellomrom, brudd: «det er her jeg lærer å se, vannet presser/øyelokkene mine opp mot pannen,/ du er en av oss,	du skal våke.»

Sæthers dikt åpner øynene for den som våger å se.

jeg angrer ikke raseriet

Dikt som våker

Kåre Bulie

I den strømmen av utgivelser om annen verdenskrig som preger enhver norsk bokhøst, føyer teksten med den tabloide tittelen «Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene» seg nå inn. Bak den står den erfarne journalisten og historikeren Aage G. Sivertsen, som i et kvart århundre har båret på følelsen av «at landssvikoppgjøret var alt annet enn rettferdig».

Den fornemmelsen har virket styrende på sesongens Sivertsen-bidrag, hvis bakside lover «en uredd beretning om maktmisbruk, fortielser og overgrep». I forordet antyder forfatteren at det var noe muffens særlig med virket til Paal Berg, lederen av Høyesterett ved krigsutbruddet og den som tok initiativ til opprettelsen av det såkalte Administrasjonsrådet.

 innledningen atskillig mindre poengtert enn ordene på omslaget: «Det er mange historier om landssvikoppgjøret som ennå ikke er fortalt. Her kommer noen av dem», avslutter Sivertsen den, heller vagt, med. På sin egen nettside hevder han at skrivemotivasjonen hans er «den nådeløse jakten på sannheten».

Resten av boken består ganske riktig av en serie korte fortellinger om norske skjebner formet av krigen. Men at historiene om torturisten Henry Rinnan, som Sivertsen selv har utgitt mer enn én bok om, «tyskertøser» eller NS-politimannen Knut Rød, som det bare i høst lanseres to andre utgivelser om, skulle være ufortalt, er vanskelig å følge forfatteren i.

Dessuten forblir jeg altfor lenge i tvil om hvor Sivertsen egentlig vil med prosjektet sitt. Mye tyder på at han har lagt seg på «show, don’t tell»-linjen, som ofte anbefales, men i dette tilfellet ville ærendet hans blitt klarere dersom han heller enn å vinkle disse historiene og stille ledende spørsmål for å få frem poenget sitt hadde argumentert mer åpent og direkte.

Gradvis blir det tydeligere at det forfatteren vil vise, er at i kjølvannet av krigen gjaldt «Seierherrenes justis», som en bok han peker på, heter. Han forsøker å gi inntrykk av at mens Hjemmefronten og deler av landets øvrige toneangivende sjikt beskyttet seg og sine – ikke minst når de handlet på måter Sivertsen mistenkeliggjør – måtte folk med dårligere forbindelser lide urettmessig også for passive NS-medlemskap. Typisk for bokens moral er forfatterens avsluttende påpekning av «hvordan makt korrumperer».

 av «heltene» er fristende å betrakte også som del av vår tids utbredte eliteskepsis. Som hans kollega Karsten Alnæs er sitert på omslaget på, belyser boken dessuten «hvor skjøre og uklare grenselinjene mellom landssvik og frihetskamp kan være» – hvordan kompliserte overlegninger angående forholdet mellom unnfallenhet, endog drap, og motstand kunne være med på å avgjøre fremtiden til folk.

Innimellom tar fremstillingen seg opp, og mye av stoffet forfatteren behandler, er utvilsomt vanskelig. Flere av historiene gjør inntrykk, men for ofte virker boken oppramsende og tynget av tallrike navn og detaljer. Selv om den later til å være skrevet for et bredt publikum, har den noe innforstått og teknisk ved seg. Sivertsens prosa hever seg dessuten aldri over det gjennomsnittlige. I tillegg er presentasjonene av de individuelle skjebnene for knappe til at forfatteren makter å overbevise meg om de nettverkene og mønstrene han antyder.

Mest pikant i 2025 er trolig kritikken av Jonas Gahr Støres morfar, Johannes Gahr, som var direktør for Jøtul, et ovnfirma som ifølge Sivertsen «tjente gode penger på samarbeidet med tyskerne». At en utgivelse som går til angrep på statsministerens nære familie, ikke har skapt enda større bølger, antyder at andre deler min skepsis.

Lands­svikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

Tvilsomme topper

Morten Langeland

Ganske tidlig i Tore Stavlund (f. 1976) sin debutroman «1996. En roman» gjør hovedpersonen Torstein en evaluering av livet sitt. Han befinner seg alene på familiehytta som så mange ganger før, han spiller musikk og blar i bøker og skriver notater mens han nipper til i den gylne spriten. Det høres ikke så ille ut: Å være et sted man kjenner godt, tett på elementene i Guds frie natur, med rolig Van Morrison på kassettspilleren og flammer slikkende i ovnen!

 noe som skurrer, Torstein skriver «røyne på» i notatboka si sammen med andre megetsigende linjer fra H.G. Wells’ verdenshistorie eller Schopenhauer, ikke helt tilfeldige bøker han blar i. Det blir ikke bedre når et brev faller ut av eksistensialisten Sartre sin bok «Frihetens veier» og han med en gang kjenner igjen håndskriften til Karianne …

Vi pendler mellom møysommelige hytteoppgaver som å hente ved i høstmørket, brenne opp kvisten og steike pølser, og over til den personen som mottok brevet nesten tretti år tidligere, Torstein det også, men da 20 år gammel, ikke 50, og er det virkelig samme fyr?

mangsysler i norsk litteratur, for meg mest kjent som tidsskriftskribent med musikkinteresse, men han har også skrevet en sakprosabok om melk! Melkeveien over hytta og musikken klinger med også her, hvor forfatteren på kløktig vis vet å gjøre nåtidsplanet enkelt, og minnene fra fortiden såre. Vi får ikke vite noe mer om Torsteins nåtid, det kan synes som tinnitusen er den eneste følgesvennen de siste tretti årene. Eller at det andre bare ble borte, ubetydelig, livskriser kan se slik ut.

Torstein 1996 var nyinnflyttet til Oslo, studerte ex.phil., jobbet i en oppvask og var i-mellom-band. I juleferien møter han Karianne hjemme i Tønsberg og besøker henne på interrail gjennom Paris, deres relasjon har kort vei mellom høydepunkt og bunnpunkt. Intensiteten i en 20-årings liv og nåtidsplanets turnering av arbeidet og tvilen i møte med minnene, frykten for å rippe opp i emosjonene fra 30 år før, blir møysommelig skrevet ut. At brevet som introduseres på side 32 først åpnes på side 226, kan høres ut som en i overkant langdryg 

, men det er i sammenstillingen av livets ulike tidsplan at tapet synes størst.

 et dobbeltgjengermotiv, hovedpersonens fremmedhet innenfor seg selv som voksen og vekselvis fascinasjon og oppgitthet over sin ungdomsversjon får en voldsom svart himmel over seg på hytta der. Men det er stilen til Stavlund som bærer det, han kan referere til indieband fra 1990-tallet og skjønnheten i støyen over flere sider, være på café i Paris eller elte ut grublingen med gjentakelser og variasjoner som bærer fortellingen.

Ikke dermed sagt at dette er en original roman om en hovedperson med eksistensielle kvaler, men den er var og fin å være i for folk som lurer på hvor tiden blir av og hvorfor alt det som skulle skje, ikke skjedde.

1996. En roman

Alt som ikke skjedde

Ole Øyvind Sand Holth

Det var noen timer i slutten av juni 2023 da verden holdt pusten. Jevgenij Prigozjin, sjefen for den paramilitære Wagner-gruppa, hadde tatt sin hær av leiesoldater ut av krigsteateret i Ukraina og satt kursen mot Moskva. Konvoien inntok russiske byer uten kamp. Selv befant jeg meg i Odessa, sør i Ukraina, og mens jeg fulgte dramaet på telefonen, tenkte jeg nok en gang det jeg har tenkt så mange ganger siden krigsutbruddet, nemlig hvor lite vi egentlig forstår av hva som rører seg i Putins Russland. Vårt største naboland er blitt en svart boks – på et tidspunkt der det som skjer i landet er viktigere enn noen gang for oss i Vesten.

Russiske myndigheter må ta sin del av skylden også for dette. Det har vært vanskelig å få pressevisum (selv måtte jeg mase i to år før jeg til slutt slapp inn i 2024). Men det er heller ikke til å komme bort fra at mye av journalistikken om og fra Russland også i Norge lider under en uvilje mot nyanser, mot å forstå eller menneskeliggjøre det som isteden bare kan framstilles som 

Det oppleves derfor nesten for godt til å være sant at Norges mest profilerte sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, ikke bare befant seg i Moskva den dagen Prigozjin begynte sitt mislykkede mytteri – men har fortsatt å dra inn og ut av Russland i de to årene siden. I reportasjeboka «Ufred – Russland fra innsiden» får vi bli med på hennes iherdige forsøk på å forstå hvordan krigen har forandret landet, og hun unnskylder seg ikke for å la både en tidligere leiesoldat, hans nærmeste familie og en hel skokk av andre russere fra ulike steder og samfunnslag komme ettertrykkelig til orde. Resultatet er medrivende, lærerikt og dypt rystende – og en av de beste reportasjebøkene jeg har lest på norsk noensinne.

 at Seierstad gir avkall på det som lenge har vært både hennes signatur og suksessoppskrift: den nærmest guddommelig allvitende fortellerstemmen. Skjønt: helt har hun ikke sluppet den. Boka begynner med en prolog der Seierstad, etter et besøk i Russland på turistvisum, tar kontakt med Andrej Medvedev, en russisk leiesoldat og avhopper fra Wagner-gruppa som flyktet over grensa til Norge i januar 2023. I bokas første del får vi deretter servert hele Medvedevs livshistorie – inkludert hvordan han ligger mørbanket på en fengselscelle og minnes det siste moren sa til ham før hun ble overkjørt og drept av en full mann på traktor.

Valget av Medvedev som hovedperson fungerer uansett glimrende, ikke bare fordi han har en utrolig livshistorie («du skal føle at du leser Dostojevskij», er hans bestilling til Seierstad når han går med på å fortelle) men også fordi hans flukt over grensen og opphold i Norge gjør ham til en levende manifestasjon av vårt betente naboskap til Russland, noe som lader boka med akutt relevans. Historien er dessuten medrivende fortalt, og jeg synes ikke spørsmålet om hvordan forfatteren vet akkurat hva som skjedde er så påtrengende, siden det til en viss grad er besvart både i prologen og senere i teksten.

Mer forstyrrende er det at fortellerstemmen som er så tett på Medvedev at vi ofte er inne i hodet hans, også kommer med observasjoner som rykker oss ut av hans verden, for eksempel når Wagner-soldatenes røyking blir beskrevet som at de «dro enda mer skitt ned i svelget», eller når hele bakgrunnen for den krigen de står midt oppe i svært bastant oppsummeres med at «en president en gang hadde bestemt at russere og ukrainere er ett folk».

raskt i glemmeboka når vi kommer til del 2. Her er Seierstad tilbake i Russland, der hun har fått arbeidsvisum for å skrive om «russisk samfunn og kultur». Hun begynner med å kontakte gamle venner og bekjente, men samtidig bruker hun Medvedevs historie som strukturerende ramme for sine egne undersøkelser.

Grepet fungerer fenomenalt godt. Ved at vi allerede er blitt kjent med hovedpersonen og nå vandrer i hans fotspor, lades alt vi ser og hører med flere lag av betydning, samtidig som den tydelige rammen gir uendelig med tålmodighet for digresjoner og sidespor.

Seierstad er dessuten et fantastisk reisefølge. Hun kan språket, viser til egne opphold i Russland helt tilbake til starten av 1990-tallet, og har i det hele tatt en uanstrengt autoritet som er enormt tillitvekkende. Hun påpeker elegant når noen bruker spesielt talende formuleringer, sjonglerer historiske og kulturelle referanser med letthet, og krydrer reisen både med overhørte samtaler og ting hun leser i aviser og hører på tv. Hun har også et glitrende blikk for beskrivende detaljer, og kommer stadig med fiffige personkarakteristikker og treffende betraktninger.

Vårt største naboland er blitt en svart boks.

Ufred. Russland fra innsiden

Salmer fra krigskjøkkenet

Elise Winterthun

Da Jamaica Kincaid var 17 år gammel, ble hun sendt fra Antigua til New York for å arbeide som au pair. Egentlig skulle hun sende penger hjem til den fattige familien sin, men i stedet kuttet hun kontakten og snakket ikke med dem på tjue år. Hva får et menneske til å ta et slikt valg? Den vesle, betagende memoarboka «Broren min» gir noen svar. Den ble opprinnelig utgitt i 1997, og foreligger nå på norsk.

På bokas nåtidsplan er Kincaid en godt voksen familiemor i USA, og selv om kontakten med den antiguanske familien er gjenopptatt, er den sporadisk og skjør. Da hun får vite at yngstebroren Devon ligger syk av aids på et lurvete sykehus, reiser hun ned til hjemlandet. Ved hjelp av sin amerikanske kjøpekraft får hun skaffet ham en medisin som bremser utviklingen, og en stund kvikner han til. Men snart innhenter sykdommen ham, og han dør bare 33 år gammel.

dødsleiets pinsler likefram og ufiltrert; brorens kropp spises opp av trøske, en type sopp som rammer aidssyke. Mot slutten mister han kontrollen over kroppsfunksjoner, og da han endelig forlater denne jorda, er det med angst og skrik. Begravelsen blir en stille affære – på Antigua er aids både utbredt og svært stigmatisert.

Også broren selv er gjenstand for et usentimentalt portrett. Det har aldri blitt orden på livet hans; han har drevet dank som rastafari, rusmisbruker og forfører, og eier ikke nåla i veggen. Da medisinen for en kort stund gjør ham bedre, faller han tilbake i gamle vaner, og har ubeskyttet sex med prostituerte. Etter brorens død får Kincaid vite noe som stiller ham i et nytt lys. Det blir åpenbart at han er et menneske som aldri riktig er blitt sett av noen. For Kincaid blir brorens skjebne en rystende påminner om hva som kunne hendt henne om hun ble på Antigua: «livet hans er det jeg ikke levde». Slått i bakken av sorg – over en lillebror hun egentlig ikke kjente – reflekterer Kincaid slik over tragedien hans:

det hadde ikke vært noen blomstring i livet hans, livet hans var det motsatte av det, av blomstring, livet hans var som en svulmende blomsterknopp som i stedet for å åpne seg i blomst blir brun og faller av foran føttene på en.

aldri kommet seg bort fra deres dominerende mor, familiens matriark. Hun er en intelligent kvinne, med en form for praktisk omsorg, men livet har gjort henne hatefull. Elsker hun egentlig barna sine? For Kincaid virvler besøkene opp en rekke minner. Selv var hun morens barn fra et tidligere forhold. Moren giftet seg med en ny mann og fikk tre sønner, men da mannen ble syk, havarerte familiens økonomi. Særlig var det yngstegutten Devons tilkomst som førte til at de «falt utfor» – helt fra han ble født var han et problem, en byrde. Lesehesten Kincaid ble tatt ut av skolen for å passe sine brødre. Et særlig opprivende minne er av moren som, i raseri over at Kincaid glemmer å skifte bleie på Devon, samler alle de høyt elskede bøkene hennes i en haug og setter fyr på dem.

Leseren forstår at slike hendelser har vært utilgivelige for Kincaid, og en årsak til at hun, med en gang hun fikk muligheten, løsrev seg kort og brutalt: «[J]eg kunne ikke ha blitt meg selv hvis jeg hadde fortsatt å bo sammen med de menneskene jeg kjente best», slår hun fast. Samtidig viser brorens sykdom hvor sterk tilknytningen faktisk er – når alt kommer til alt, er disse menneskene en uløselig del av henne.

som en kandidat til Nobelprisen i litteratur, og denne boka vitner om en usedvanlig språklig varsomhet og emosjonell dybde, førsteklasses oversatt av Ingrid Haug. Selv kunne jeg iblant ønske meg færre parenteser – Kincaid er svært glad i dem, også når de drar lesningens tempo ned. Det er i de enkle, likeframme partiene boka virkelig skinner; når relasjonene får tre fram uten for mye stilistisk fiksfakseri.

Familien er flokken din, sies det, og det innebærer vel at det ikke er vennskap, felles interesser eller et sammenfallende verdisyn som binder en sammen, men noe dyrisk, kanskje også monstrøst. Ingen kan skade oss så intenst som vårt nærmeste kjøtt og blod, og ingen er vi villige til å gå gjennom ild og vann for bortsett fra dem. I de tjue årene Kincaid ikke snakket med sin mor, var hun likevel «det første jeg tenkte på om morgenen og det siste jeg tenkte på om kvelden». Vi aner at sorgen over Devon vil være en følgesvenn resten av hennes dager. «Broren min» er en lavmælt, men storslått fortelling om familiekjærlighetens på samme tid farlige og helende kraft.

Hva får et menneske til å ta et slikt valg?

Broren min

Heftige bånd

Tore Linné Eriksen

Phillippe Sands er både fransk-britisk folkerettsjurist i internasjonal toppklasse, professor ved University College London, bestselgende forfatter med litterært driv og en iherdig sporhund på jakt etter krigsforbrytere i flere verdensdeler. Den best kjente av hans tre tidligere bøker på norsk er «Tilbake til Lemberg» (2018), det vil si den ukrainske byen som i dag heter Lviv. Her fletter han historien om sin egen bestefar, som i motsetning til mange andre slektninger overlevde opphold i en konsentrasjonsleir, sammen med gjennomgang av Nürnbergprosessen i 1945–46 og Folkemordkonvensjonen av 1948.

Årets bok, «De forsvunne fra Londres nr. 38», henter tittelen fra en bygning i Santiago, Chiles hovedstad. Dette var Sosialistpartiets hovedkvarter fram til Augusto Pinochet med USAs støtte gjennomførte et militærkupp 11. september 1973. Etter at det folkevalgte styret til Salvador Allende og hans radikale reformpolitikk blei knust, tjente huset som et internerings- og tortursenter. For mange var dette første etappe på veien til fangeleirer, mens andre blei tatt av dage på åpen gate eller «forsvant» uten spor. Blant dem var den spanske FN-diplomaten Carmelo Soria

som Sands seinere fikk vite var i slekt med hans spanske ektefelle. Også denne gang gir dette en personlig nerve til den historien som rulles opp.

 Pinochet valget, og blei deretter gitt immunitet og utnevnt til senator på livstid. Men åtte år seinere utstedte spanske påtalemyndigheter en arrestordre som stilte han til ansvar for drap på spanske statsborgere. De krevde derfor den avgåtte diktatoren utlevert fra London, der han akkurat da oppholdt seg på en dyr privatklinikk og brukte tida til å lese Napoleon-biografier. Sands blei en part i saka på vegne av menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch, og kan derfor gi detaljrike beretninger fra innsida i et rettsdrama som heller ikke var fritt for politisk innblanding. For å gjøre en lang historie kort: Kravet om utlevering blei til slutt godkjent, men Pinochet fikk reise hjem til Chile med dårlig helse som begrunnelse, noe som nok var et spill. Med dommer som gikk i høyst ulike retninger, forstår vi at jus ikke er en eksakt vitenskap og at rettferdigheten ikke alltid skjer fyllest. I 2006 døde Pinochet uten noen gang å ha blitt dømt i en domstol.

får ei ny vending, et nytt spenningsnivå og et raskere tempo når scenen forflytter seg fra London til Chile. I arbeidet med ei tidligere bok om nazistenes fluktruter («Skyggespillet») støter Sands på navnet Walther Rauff, en 

som var hjernen bak de mobile gasskamrene kamuflert som ambulanser, der nervegassen sarin krevde rundt 97.000 liv. Blant dem var en slektning av Sands bestemor. I den nye boka følger forfatteren Rauff videre gjennom flukten fra en en en italiensk interneringsleir etter krigen. Først søkte han ly i Ecuador, der han blei venn med en ung chilensk offiser – Augusto Pinochet – som anbefalte sitt eget land som et godt sted for nazister på flukt. Det høres ut som et spenningsplott sinnrikt konstruert av John le Carré, der vi blir vitne til et møysommelig detektivarbeid for å avdekke hvilke roller Rauff kom til å innta i sitt nye land under diktaturet

I det som tidvis også er memoarer og reisereportasjer, følger vi Sands når han i årevis saumfarer arkiver, brev og vitneforklaringer, fører samtaler med fagkolleger og møter både tidligere fanger, pårørende, opposisjonelle og deltakere i regimets forbrytelser. Blant kildene er også biografier, dikt, romaner, skuespill, tv-serier og avisreportasjer som alle kretser rundt Rauff som rådgiver for tortur, transport og «forsvinninger». Kanskje våger litteraturen mer enn den nøkterne jussen, og et av Sands litterære virkemidler er å legge ut tråder som det er opp til leseren å nøste opp. Mer skal ikke røpes. Men det som kan slås fast, er at Sands enda en gang gir oss et personlig og veldokumentert bidrag som avdekker den europeiske fascismen, dens latinamerikanske varianter i nyere tid og – ikke minst – forbindelsene mellom dem. Christian Rugstad leverer ei solid oversetting her som i Sands tidligere bøker.

 i Sands forfatterskap er spørsmål som både er etiske, historiske og juridiske: Hva er det som driver mennesker og systemer til forbrytelser mot menneskeheten, hvordan kan vi finne bevis og hvorfor slipper noen unna mens andre straffes? Når immunitet og smutthull utnyttes gjennom politisk beskyttelse, hvordan kan vi sørge for at forbrytelser mot menneskeheten ikke blir glemt? Slike tanker fikk ny aktualitet da Sands i fjor var med på å føre Palestinas sak for Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag. Det endte med en rådgivende uttalelse som kjente Israels okkupasjon ulovlig og ba verdens stater om å hindre at den fortsetter. Kanskje danner dette utgangspunktet for neste bok, der folkerettens normer stilles opp mot en verden der rå maktpolitikk og geopolitiske allianser dominerer?

De forsvunne fra Londres nr. 38. Om Pinochet i England og en nazist i Patagonia

Forbrytelse uten straff

Bjørn Ivar Fyksen

Det er vanskelig å ta innover seg den fulle tyngden av Sumayo Jirde Calis løpebane i norsk offentlighet, enda den i tid strekker seg over mindre enn ti år. (Utskiftningen av navnet hun inntil nå har vært kjent under, Sumaya Jirde Ali, blir delvis forklart i boka.) Etter at hun som tenåring i 2017 begynte å publisere debattinnlegg, kronikker og bøker, har hun før fylte 28 år mottatt mer anerkjennelse – i form av rosende kritikk og et vell av litteratur- og ytringsfrihetsutmerkelser – enn de fleste skribenter kan håpe på gjennom et langt liv. Parallelt er hun blitt møtt med rasistiske hatytringer i en mengde og av en karakter som ikke noe menneske burde få oppleve.

At det er skadelig å skulle leve i et slikt spenn, i full offentlighet, spesielt gjennom sine aller første voksenår, er ikke vanskelig å forestille seg, noe hun nøkternt beskriver i sin forrige bok, «Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme» fra 2023 (du-et hun henvender seg til her, er henne selv som yngre): «At disse to virkelighetene kunne eksistere samtidig, at du kunne være hyllet og hetset, motta så mye ubehag og samtidig flere goder, etterlot deg med en følelse av å være desorientert og fragmentert».

 som uredd, men årets utgivelse, «Om kamp, om kjærlighet», viser hvor mye dette motet har kostet: Forstrukket mellom jevnlige, rasistiske tildragelser og den brede offentlighetens virak er hun blitt alvorlig syk, og den utløsende faktoren ser ut til å være det beryktede sammenstøtet med en landskjent komiker på et utested i Oslo høsten 2022, som Cali anmeldte til politiet, men som siden ble henlagt. 

 – den blir bare referert til som det, og komikeren blir ikke navngitt – er noe av det siste som blir beskrevet i «Et liv i redningsvest», mens i «Om kamp, om kjærlighet» fyller hendelsen på mange måter alt, selv om hun altså bare hentyder til den: «Hendelsen er sølt utover hele mitt vesen og væren, min hverdag og alt som skal komme.»

«Om kamp, om kjærlighet» forteller om angstanfall, beroligende medisiner og innleggelser på psykiatrisk avdeling og er et trist vitnesbyrd fra tilværelsen som syk. En god bok er det imidlertid ikke, og grunnen er at den er for innelukket i denne sykdomstilstanden.

 å beskrive bokas store svakhet på, er å sammenligne den med «Et liv i redningsvest», som den i all hovedsak kan betraktes som en litt for lang epilog til. Dét var en bok det gikk an å være uenig med og diskutere med. For eksempel: Blandet ikke forfatteren smått og stort i beskrivelsen av «norsk rasisme»? I én passasje fortalte hun om da hun blir kalt «kakerlakk» og «fandens svarte avkom» av en kvinne (som senere blir dømt i tre rettsinstanser for hatefulle ytringer) og blir beskrevet som «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge» på Resett.no.

Et annet sted kunne vi lese om to eldre kvinner som bekymrer seg for om forfatteren og hennes mor «er godt nok kledde for det norske været». Det siste er selvsagt irriterende for en voksen kvinne som har bodd lenge i landet og har hørt lignende ørten ganger før, men er det virkelig del av samme situasjonsbeskrivelse som det første? For hva kvalifiserer i så fall som rasisme? Er det fruktbart å blande malplassert omsorg sammen med hets og hat? I «Et liv i redningsvest» var rasismen et tema som kunne diskuteres, i «Om kamp, om kjærlighet» er den bare et traume som må pleies, og dermed har boka i svært begrenset grad allmenn interesse.

 sies at den forrige bokas nokså skråsikre forteller-jeg kanskje ikke 

 til en slik diskusjon; faktisk var det nesten som om fortelleren av og til nærmest klappet sitt yngre selv på hodet i overbærenhet over hennes umodne og villfarne nyanseringer. Leseren fikk inntrykk av at forfatteren hadde importert et sett identitetspolitiske nøkler fra amerikansk 

, og at den største feilen hennes yngre selv gjorde, var at: «Du kategoriserte hetsen ut fra tematikk, ikke reaksjonen.» Den voksne forfatteren visste bedre: 

 hun reagerer sterkt, er nettopp det som bekrefter at overtrampet hun er blitt utsatt for, er graverende.

Denne logikken videreføres i den nye boka, og dermed handler saken om komikeren «ikke om ham, eller om hva han sa eller gjorde mot min kropp og person, men om meg og etterdønningene, og hvordan jeg takler det hele». Rent saklig er jo dette feil – som potensiell straffesak var 

 mannens utsagn og handlinger i sentrum – men i den nye boka blir ikke «hendelsen» undersøkt; den er bare omdannet til skorpen som er blitt revet av et stort, nesten altomsluttende sår.

 Thula Kopreitan skrev i sin anmeldelse av den forrige boka at den hadde «en tydelig selvterapeutisk hensikt». Den nye boka er på sin side nesten 

selvterapi, først i klassisk forstand – å formulere og forstå smerten kan som kjent ha en behandlingseffekt – men etter hvert ligner de lindrende grepene mer på selvhjelp fra et ukeblad: «Jeg begynner å se egenomsorgen som finnes i kafé- og restaurantbesøk. Omsorgen som finnes i å alene lufte meg selv for å sluke mat eller bakst […]» Da hjelper det lite at Cali i innledningen påkaller autoriteten til den amerikanske poeten, akademikeren og feministen Audre Lorde, som skal ha skrevet at «det å ta vare på og elske en selv ikke uttrykker selvopptatthet, men selvoppholdelsesdrift». Det kan det være noe i, men 

 av en slik selvomsorg – i form av sminke, kafébesøk og varme bad – er mindre vederkvegende. Mot slutten nekter også forfatteren seg stadig mindre, og prosaen flyter ut i en slags snodig Instagram-poesi av typen «min m, min m, // min månete manet av en // munn».

Å formulere smerten kan som kjent ha terapeutisk effekt.

Om kamp, om kjærlighet

Når traumet tar all plass

Morten Harper

Ragnvald Blix, som gjennom første halvdel av 1900-tallet var en av landets fremste tegnere, uttalte tidlig i karrieren at «for at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is ligeoverfor alle Meninger og alle Personer» (Verdens Gang 14. mars 1905).

Jan Kokkin siterer Blix i sin nye bok «Bildet som våpen», og uttalelsen kan stå som en programerklæring for det uredde tegneridealet som går som en strek gjennom Kokkins historie om karikaturene. I forordet forteller Kokkin, som er kunsthistoriker, at han fikk ideen til boken etter angrepet mot Charlie Hebdo i 2015. Det franske satiremagasinet ble internasjonalt kjent da det trykket de omstridte danske Muhammed-karikaturene, og dette var bakteppet for terrorangrepet.

Boken kommer 20 år etter at Jyllands-Posten publiserte de fatale karikaturene 30. september 2005. Kokkin gjengir hele avissiden med de tolv karikaturene, og gir en god innføring i hvorfor de ble tegnet og de voldsomme motreaksjonene. Hendelsen er likevel en nokså liten del av den fyldige boken, som tar mål av seg å dekke «karikaturens historie fra antikken og frem til i dag».

 i boken at den i stor grad er «eurosentrisk», den dekker blant annet ikke USA, Sør-Amerika og Asia. Han mener likevel at boken er «den første på norsk som tar for seg karikaturhistorien i en større bredde». Det har han rett i. Nærmeste konkurrent er Erle Marie Sørheims «Karikaturenes historie» fra 2021, som behandler en del av de samme tegnerne og publikasjonene, men denne er ikke i samme grad et oversiktsverk. Kokkins bok har dessuten mange illustrasjoner, både av gamle og nyere karikaturer, og er grundig kildebelagt med noter.

«Bildet som våpen» er ikke bare en beskrivelse av historien, men også et forsvarsskrift for viktigheten av karikaturene og ytringsfrihet for tegnerne. Kokkin advarer mot «en stille død» for karikaturene. Mange aviser har kuttet ut faste tegnere som sparetiltak og i overgangen fra papir til nettaviser. En annen årsak er frykt for negative reaksjoner, enten det er fra publikum eller medienes eiere.

Et av eksemplene Kokkin trekker frem er Washington Posts sensur i fjor av anerkjente Ann Telnaes sin tegning – der Jeff Bezos, avisens eier, sammen med flere techoligarker tilber Donald Trump. De siste årene har særlig beskyldninger om antisemittisme utløst sensur. Selv liberale The Guardian sparket den dyktige tegneren Steve Bell etter en karikatur av Benjamin Netanyahu.

 ofte raskt og flyktig. Kokkin setter tegningene inn i en sammenheng, og gir dem dermed også varighet og historisk relevans. Det er interessant å lese hvordan samfunnsendringer som reformasjonen og opplysningstiden virket inn på karikaturene. Boken gir dessuten et fint innblikk i Europas historie, gjennom de hendelsene og lederskikkelsene som karikaturene kommenterer.

Noen ganger bruker Kokkin for mye plass på å gjenfortelle innholdet i tegningene, som i det grundige kapitlet om den britiske 1700-tallstegneren William Hogarth, kalt «satirens far». Teksten er ellers strukturert rundt korte biografier om de mest sentrale tegnerne, samt noen oppsummerende avsnitt om de forskjellige epokene eller områdene.

Kokkin skriver særlig bra om hvordan opplysningstiden banet veien for en spissere politisk karikatur på 1800-tallet. I Storbritannia med den fargerike streken til James Gillray, og i Frankrike bladene La Caricatureog Le Charivari, som la et grunnlag for Charlie Hebdo. Kapitlet om tyske Simplicissimus, lansert i 1896, der norske Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix ble markante tegnere, utmerker seg med skildringen av hvordan magasinet endret seg fra maktkritisk satire til propagandategninger for myndighetene.

Bildet som våpen. Karikaturer i politikkens og religionens tjeneste 

I kryssilden

Jonas Bals

Siden debuten «Liten dansende gutt» i 2002 har Gaute Heivoll gitt ut 30 romaner, skuespill, diktsamlinger og noveller. Etter hva jeg har lest meg til, kan brorparten av verkene karakteriseres som en form for heimstaddiktning. Motivene og handlingen er ofte lagt til hans eget hjemsted i indre Agder, og karakterene hans er gjerne det man med et forslitt uttrykk kaller «vanlige folk». Slik er det også i hans 31. utgivelse, «Himmelens krystall», som er den første – men definitivt ikke den siste – boka av Heivoll jeg har lest.

Heivolls 14. roman kretser rundt postmannen Tomas og omgivelsene hans i Heivollen. Vi følger ham fra fødselen på Kveddan våren 1873 og fram til hans død mange tiår seinere, gjennom gode og onde dager – alle sammen hverdager. Mange av dem blir tilbragt på postruta, i naturskjønne omgivelser, men boka handler vel så mye om Tomas’ indre landskap.

 historie vi blir fortalt. Med noen få unntak er Tomas’ liv kronologisk framstilt, og hverdagene følger hverandre som perler på en krøllete snor. Vi får vite akkurat nok om bror, foreldre og andre mennesker i Tomas’ omgivelser til å skjønne hva det er som former ham til å bli den han er, men vi følger altså også Tomas fra innsiden. Det er et psykologisk portrett av en helt ordinær mann, men som alltid med ordinære mennesker, viser de seg å ha mer å by på enn hva man er i stand til å se ved første øyekast. Og dramatikk kan være så mangt, både i det ytre og i det indre.

Tomas opplever ting tidlig i livet som setter i gang en «utmattende grubling», som fortsetter å plage ham og etter hvert utvikler seg til en sykdom. Den må han streve seg ut av på egen hånd, uten tilgang på psykolog og helt uten noe språk som kan hjelpe ham til å forstå hva det er som skjer inni huet sitt. Heivoll formidler hvor skremmende det må være å ikke kunne føle seg trygg noe sted, fordi man ikke kan «flykte fra seg selv». Det er godt gjort. Men det er enda bedre gjort at han klarer det uten å overdramatisere. Psykisk sykdom framstår snarere som noe ganske normalt, og uten å avsløre for mye, klarer Tomas å vikle seg ut av det han har viklet seg inn i på et vis: Livet går videre, om enn med flere kronglete avstikkere enn den faste postruta hans byr på. Han er «ein vanskeleg kar frå enkle kår», som Sirkel Sag synger i låta «Rural myte».

 gjennom et liv fra begynnelse til slutt skaper ikke bare rom for refleksjon, men også nostalgi. Heivoll klarer heldigvis å være nostalgisk uten å bli sentimental, og han er like god på å beskrive fryden over de enkle ting i livet – særlig knyttet til naturopplevelser, som en postmann i Agder tidlig på 1900-tallet naturlig nok hadde en hel del av – som han er til å beskrive et sinn som gradvis blir sykere. Som godt voksen mann kan Tomas etter hvert også se seg tilbake og konstatere at barnet i ham klarte å komme seg nesten uskadd gjennom livet, og bli fylt av «en takknemlighet så enkel og likefrem at han aldri torde si det høyt til noen». Dette indre lyset følger oss gjennom hele boka, og reflekteres også når det er som mørkest i sinnet.

Evnen til å kunne forestille seg det usynlige springer ut av gleden over den verden som er synlig, heter det et sted i romanen. Det gjelder åpenbart både forfatter og hovedperson. Her ligger det vel trolig også en slags nøkkel til å forstå romanens tittel, som ikke bare henspiller på det synlige himmelhvelvet over postmannsruten, men også Tomas’ indre forestillinger om noe større enn seg selv, og – igjen uten å røpe for mye – med et forsiktig nikk til de norske jødenes skjebne da Europa sist ble kollektivt mørkt til sinns.

Himmelens krystall

Gode og onde dager

Simen V. Gonsholt

I en tidlig nøkkelscene i Odd Isungsets grundige sakprosabok «Dei fordømte karikaturane» sitter en gruppe danske imamer i en moské i Odense og følger med på tv-sendingen fra pilegrimsvandringen til Mekka. I månedsvis har de jobbet for å få muslimske ledere til å fordømme Jyllands-Postens karikaturtegning av profeten Muhammed, og da den saudiske imamen fra talerstolen i Mekka lyser bann «i dette liv og det neste» over dem som håner islams hellige profet, får den unge imamen Ahmed Akkari, foran tv-en i Odense, følelsen av at «eg hadde skåra eit avgjerande mål i ein VM-finale i fotball», slik Isungset gjengir ham i sin nynorske språkdrakt.

Dette skjedde tilfeldigvis samme dag som den kristne avisen Magazinet gjenga Muhammed-tegningen, og med det tok karikaturstriden til Norge. Siden skulle Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk også ty til en idrettsmetafor, etter at Pressens Faglige Utvalg (PFU) kom frem til at publiseringen ikke var i strid med norsk presseskikk: «Vi vant 10–0», sa han til Dagbladet.

gravejournalist i NRK og TV2, var leder for PFU på det tidspunktet, og han har lenge interessert seg for «The Thin Line between Blasphemy, Racism, Hate Speech and Freedom of Expression», for å si det med tittelen på et foredrag han holdt på en dialogkonferanse på Bali i 2013. Men han er i mindre grad opptatt av hvem som «vant», eller av å skrive seg selv inn i historien – Isungset har, til hans ære, veldig lav «main character energy». «Dei fordømte karikaturane» er snarere et dokumentasjonsprosjekt om absolutt alt som har med karikaturstriden å gjøre, kronologisk fortalt. Boken er gjennomgående illustrert med avisforsider og baserer seg overveiende på skriftlige kilder, blant dem memoarbøkene til Selbekk, Akkari (som senere tok avstand fra sin islamisme) og Jyllands-Postens kulturredaktør Flemming Rose, som tok initiativ til tegnekonkurransen som ledet til karikaturen.

Isungsets største nybrottsarbeid er å gjennomgå 600 nedgraderte dokumenter fra Utenriksdepartementets arkiv, som gir et innblikk i den frenetiske jakten på de rette «talepunktene» i stridens hete. (Man føler med ambassadøren i Riyadh som skriver hjem til UDs Midtøsten-seksjon: «Etter å ha fordømt handlinger eller uttalelser som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet slår man fast at det også må utvises toleranse for meninger som ikke alle kan slutte seg til … Dette rekker ikke langt i vår kontekst!») Men all denne korrespondansen har ikke like åpenbar allmenninteresse, og det hjelper ikke at Isungset som regel gjengir den i sin helhet.

Innimellom legger han inn sceneskifter som i et effektivt språk formidler hvordan konflikten eskalerer – «På motorvegen i Jordan susar ein svart BMW med norske diplomatskilt gjennom landskapet»; «På Gardermoen går utanriksminister Jonas Gahr Støre ut av regjeringsbilen og inn i avgangshallen»; «På hemmeleg adresse ein plass på Austlandet sit Vebjørn Selbekk …» – men det blir etter hvert noe forutsigbart over grepet.

 rett person til å skrive den definitive boken om karikaturstriden, 20 år etter. Han har i mellomtiden laget tv-dokumentarer om temaet og skrev i 2023 boken «Blodspora i Dagaliveien», om attentatet på forleggeren William Nygaard etter utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers», som han ser i sammenheng med Muhammed-tegningen. «Nygaard hadde, på same måte som Rose og Selbekk, ikkje i sin villaste fantasi førestilt seg korleis ei enkelt publisistisk avgjerd skulle prege resten av hans liv», minnes han i årets bok. «Då manuset til 

 kom inn til forlaget i 1988, var det liten tvil om at Aschehoug ville gi ut boka. Den einaste tvilen handla om at romanen var litt tung å lese.»

Det kan man tenke om «Dei fordømte karikaturane» også.

Dei for­dømte karika­turane: Om makt­spelet bak Muhammed-­krisa

I stridens hete

Silje Bekeng-Flemmen

Jeg kan huske et par svarte lakksko med sløyfe på, sorgen over å vokse ut av dem. En såpe formet som en bjørn, som luktet kokos. En leke av typen Keypers, med et skall som kunne åpnes med en nøkkel, for oppbevaring av hemmeligheter.

Enhver barndom har sine relikvier, magiske gjenstander som ligger midt i oppveksten og lyser av betydning. Den kraften utnytter Maria Parr når hun lar andreboka om søskenparet Oskar og Ida ha undertittelen «Alle tinga vi har». I første bok var hvert kapittel viet et 

. Nå er det altså gjenstander som er omdreiningspunkt i et knippe fortellinger som kan leses hver for seg, men der noen røde tråder skaper en lavmælt, storslagen 

-fortelling. Gjenstandene blir emblemer for dype aspekter ved et ungt liv, som trygghet, tilknytning, utforskertrang, grenseutprøvning og sjalusi.

Boka blir lett en av de første jeg vil anbefale, når folk ganske snart begynner å spørre om julegavetips.

setter tonen. Der får storesøster Ida på ni år med seg klassebamsen hjem. Klassebamsen Boms, som pleide å være så stas! Men nå har venninnen Naia-Maj erklært at «Boms er boooooring» og med det utløses et av bokas hovedtemaer: Idas tvilende første steg på vei fra barndom til noe annet, skammen og forvirringen som følger med, og hvordan det i tur påvirker forholdet til lillebror Oskar, seks år.

I et annet kapittel er det en gammel sykkel som gjør Ida flau, ikke minst er det flaut med en lillebror som gjør sånt som å klatre opp i skolegårdens høyeste tre eller lime masse fjær på sykkelen sin. Men Oskar, han bare turer fram, høyintensiv og sjarmerende, han har ingen sperrer, og leseren forstår at han nok også er til stor hjelp for den mer tilbaketrukne, forsiktige storesøsteren. Åshild Irgens tegner dem begge med uttrykksfull vennlighet; det er et behagelig visuelt univers å være i.

Andre gjenstander som får skinne, er en fiskestang, en buksedress, en hårbørste og en dinosaur. Noen ganger dukker det opp andre familiemedlemmer, som pappaens lite barneorienterte bror, som kommer i bursdagen til Ida uten å hilse ordentlig på henne. Men han gir henne en smoothiemaskin! Og han har en fin, rød bil med et bagasjelokk som kan åpnes 

 identitetskrise, er sorgen det dypeste sporet i boka. Det har gått ett år siden 

 bror, onkel Øyvind, døde (i forrige bok). Hos kjæresten hans, onkel Bulle, har stueplantene visnet. Ida betrakter sorgen mamma og Bulle deler, den vibrerer i henne også, midt oppi alt det andre. Her finner vi noen av bokas sterkeste og desidert mest rørende scener. På bursdagen sin får Ida en helt spesiell siste hilsen fra Øyvind.

De er så finstemte i denne boka, de ørsmå forskyvningene i en hverdagssituasjon som kan forårsake dyptloddende stemningsskifter og snu en søskenrelasjon på hodet og tilbake igjen. Det er ekstremt godt gjort av Parr. Som når Ida ikke tør å kjøpe det barnslige pennalet hun helst har lyst på – og så får Oskar det i stedet. Hvem kan ikke kjenne igjen følelsen?

Oskar og eg. Alle tinga vi har

Stor og liten

I ukas intervju i Bokmagasinet (side 4–5) sier Per Petterson at romanen «Du er hjemme nå» ikke er tenkt som et plot. Den er skrevet setning for setning, uten tanke på handlingsgang, om jeg forstår ham rett. Jeg som ser romanen fra en annen vinkel – ikke som avsender, men som mottaker – skimter i romanens indre et plot med en gjenkjennelig figur, urgammel i litteraturen: en trekant. Romanen skildrer forholdet mellom Kasper og Inger, som er gift, og Signe, deres felles venninne, som Kasper forelsker seg i. De tre former et ustabilt emosjonelt triangel, som i sin tur driver leseren til å finne ut hvordan det går. Slik 

Aller innerst er historien likevel fylt av en maskulin sødme, i betydningen berusende fornemmelse, som bare Petterson kan skrive fram – vekslende mellom forelskelsens nakne ekstase og en minst like avkledd fortvilelse. «Du er hjemme nå» oppleves helt ned i veigrøftene sannferdig. Jeg kjenner fortellingen på kroppen. Gjennom oppveksten, langt opp i moden alder, har jeg ferdes med buss og bil i liknende trakter, i et bølgende skog- og åkerlandskap øst for Oslo. Skildringene av hvordan skumringen og kulda forandrer fargene på denne tida av året spenner opp et forsiktig kolorert lerret rundt Kasper, Inger og Signe.

åpningskapittelets kollisjon med et rådyr reflekterer Kasper mer over framstillingsformen enn jeg kan huske fra foregående romaner av Petterson. Fra en slags nåtid, med tilbakeblikk til 1980-tallet, da Norge forandret seg raskere enn noen rakk å registrere, framtrer Kasper som en utvidelse av fortellerens muligheter. I dialogene med vennen Einar legger Kasper fram ideer til hvordan han kan skrive, for eksempel i brevform, forkaster dem delvis, for så å innføre brev i romanen allikevel, med velkonstruerte vridninger. Som alltid i Pettersons bøker er perspektivet lavt, denne gangen fra et fast sete, «to seter etter døra bak i bussen […] hvis det var ledig».

Formelt sett sitter han høyere enn han seinere i livet sitter bak rattet i Mondeoen, en eldre Ford som trenger jevnlige verkstedbesøk. Sosialt sitter Kasper lavere i bussen, uten bilens individuelle frihet. Han er snarere utlevert til fellesskapet, for eksempel hvis han sovner, eller glemmer igjen veska. I landlige områder rundt Oslofjorden er du på 2020-tallet en merkverdig, sjelden figur om du som middelaldrende mann er passasjer i en buss. Skikkelige menn kjører bil.

 er Kasper? I romanen er han utlevert til følelsene, enten de er rettet mot Inger og de to barna, eller mot Signe, som han altså innleder et lidenskapelig forhold til, om lag midtveis i et travelt liv som småbarnsfar: Kasper jobber skift i en grafisk bedrift. Lag på lag avdekker romanen Signes og Kaspers hemmeligheter, enten de ligger i barndom og ungdom, eller i forholdet de vikler seg inn i. Mye forblir usagt, historien har tomrom som gir rikelig plass til tolkning. Samtidig er analysen av tida relativt fast i klypa, for eksempel bildet av Kaspers svenske tante, hun som «hadde kommet seg opp i verden på en måte som fikk andre til å føle de var kommet seg ned».

Jeg fester meg ved presise skildringer av forhold på arbeidsplassen, der formannen som mellomleder opplever at alle kan sparke ham bak. «Ikke jeg», sier Kasper, og formannen gir ham rett. Pettersons beskrivelser av skrevne og uskrevne regler i et arbeidsmiljø noen tiår tilbake i tid virker mer realistiske enn for eksempel Kjartan Fløgstads tilsvarende. Pettersons roman er mindre idealisert, mer illusjonsløs.

at «Du er hjemme nå» forholder seg enkelt til framstilling av virkelighet. Et sted, på romanens 1980-talls­nivå, forteller Kasper at han hadde bestemt seg «for aldri å juge mer». Likevel går det ikke mange sider før han juger for å gjøre seg interessant, om en film han sier han har sett. Scenen utspiller seg nær maskinen han betjener, som skjærer ark i tjukke bunker. Selve kniven danner et plot i plotet. Den giljotin-aktige innretningen etableres tidlig, for seinere å gjøre et brutalt innhogg i handlingen. Elegant assosierer Kasper til henrettelsen av Robespierre under den franske revolusjonen, en historisk hendelse som danner overgangen til en periode dominert av demokratier og nasjonalstater, en epoke vi fremdeles befinner oss i – men ikke kjenner utgangen av.

skjønnlitteratur er et kapittel for seg i romanen. Noen sider før Lev Tolstojs «Anna Karenina» dukker opp, tenker jeg på hvilken bok jeg nylig leste som kombinerer realisme og avansert fortellermessig ironi på måter som kan ligne Pettersons. Tolstojs «Då Ivan Iljitsj døydde» ligger langt framme i minnet. Skald forlag ga ut Geir Pollens oversettelse for et par år siden. I likhet med «Du er hjemme nå» kombinerer langnovellen en trist historie med komplekse humoristiske skildringer av klassemotsetninger. I tillegg gir Pettersons roman blikk inn i Kaspers indre, på måter litteraturen ennå ikke hadde nådd fram til på 1800-tallet.

Du er ­hjemme nå

Begjærets triangel

Carline Tromp

Tenårene er ikke en periode i livet der kvalitet står i høysetet. Appetitten og følelsene er store, livet overveldende. Som 13-åring gomlet jeg dvaske burgere etter skolen, så dumme såpe­serier og byttet mellom å lese hesteblader og 

 pocketbøker der amerikanske ungdommer klinte, hadde seg og ble myrdet på oppfinnsomme måter. Disse siste nektet mora mi å kjøpe, så jeg brukte lommepengene mine. Å, 1997.

Dagens tenåringer bruker flere timer på mobilen hver dag, og å få dem til å lese framstår som en utopisk bedrift på linje med å løse klimakrisa. Randi Fuglehaug og Anne-Gunn Halvorsen skal ha for at de har klart det. Paret står bak suksess-bokserien «Halve kongeriket», om pikante forviklinger i en vennekrets på videregående, med kongelige medlemmer. «Starlet» er første bok i en ny serie, som utspiller seg på ungdomsskolen.

, er dattera til en kjent influenser. Fra unnfangelsen av har hun vært eksponert på sosiale medier. Boka åpner med en veritabel grøsserscene: På 13-årsdagen vekkes Helene av en klovn, mens mora filmer seansen til en reklame. Verre blir det når hun brukes i en annonse for 

. Det tegner til å bli en oppvekstfortelling for Tiktok-alderen, når Helene barberer hodet for å få fred og finne seg sjæl.

Men ungdomsopprøret forsvinner i bakgrunnen til fordel for såpete forviklinger. Tanta Celine og kusinen Frida, som har levd i sus og dus i London, ankommer under mystiske omstendigheter. Barndomsvennen Alexander satser alt på toppidrett, mens Helene flørter med den kjekke Pelle. På skolen herjer Oslo 101-gjengen, som er store på Tiktok og mener at Helene er en taper.

og Halvorsen vet å skrive fengende. «Starlet» har korte kapitler fulle av cliffhangere. Helene er ingen lytefri heltinne, og det er både humor og drama. Jentene er kjappe i replikkene, som avslører grundig research på trender. Helene vil ha Douchebag og iPhone, Knekki-hårstrikker og Adidas-sko. Når hun skal ta kontakt med Pelle, tenker hun i 

: «Hva skal hun si? Skal hun sende en morsom Kendrick-gif? Eller det bildet av Drake med kulehull i t-skjorta?».

Boka gjenspeiler en kultur tenåringer marineres ifra morgen til kveld. Språket er spekket med Youtube-engelsk, og også bokas idéverden er hentet fra sosiale medier. Det handler mye om penger og om å lykkes. Forfatterne formidler influenserkulturens livsfilosofi, der det viktigste er å 

sine for å lage innhold er ikke greit, men Helenes influensermamma gjøres ikke til skurk. Hun går bare litt over streken, i et romanunivers der 

 vil bli sett og likt og delt. Det er fint å nyansere, men boka ender opp med å stenge alle dører ut av sosiale mediers speilsal. Alle vil bli noe stort, og mens det antydes at prestasjonspresset kan gå 

 langt, yter romanen ingen motstand mot denne måten å forstå livet på.

Hva er egentlig poenget med bøker, om de bare skal kopiere Tiktok og Snapchat og servere en strøm av merkevarer, jentedrama og statusjag? Det er en forskjell på å ta barns verden på alvor, og å gi dem det de vil ha helt uten tyggemotstand.

Bøker

Kvit stig morgon skir

Det gode mennesket i Sandvika

Doggerland

jeg angrer ikke raseriet

Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

1996. En roman

Ufred. Russland fra innsiden

Broren min

De forsvunne fra Londres nr. 38. Om Pinochet i England og en nazist i Patagonia

Om kamp, om kjærlighet

Bildet som våpen. Karikaturer i politikkens og religionens tjeneste

Himmelens krystall

Dei fordømte karikaturane: Om maktspelet bak Muhammed-krisa

Oskar og eg. Alle tinga vi har

Du er hjemme nå

Starlet

Sort hund

Fly, ville svaner. Om Kina, min mor og min egen historie

Triggersystemet

Alt et

Himmelsk måne over verdens ytterste rand

Ulvespor

Kukene/Kukane

Kjøtt

Kvit stig ­morgon skir

Det gode mennesket i Sandvika

Doggerland

jeg angrer ikke raseriet

Lands­svikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

1996. En roman

Ufred. Russland fra innsiden

Broren min

De forsvunne fra Londres nr. 38. Om Pinochet i England og en nazist i Patagonia

Om kamp, om kjærlighet

Bildet som våpen. Karikaturer i politikkens og religionens tjeneste

Himmelens krystall

Dei for­dømte karika­turane: Om makt­spelet bak Muhammed-­krisa

Oskar og eg. Alle tinga vi har

Du er ­hjemme nå

Starlet

Sort hund

Fly, ville ­svaner. Om Kina, min mor og min egen historie

Trigger­systemet

Alt et

Himmelsk måne over verdens ytterste rand

Ulvespor

Kukene/Kukane

Kjøtt

Kvit stig morgon skir

Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

Dei fordømte karikaturane: Om maktspelet bak Muhammed-krisa

Du er hjemme nå

Fly, ville svaner. Om Kina, min mor og min egen historie

Triggersystemet