Geir Pollen

#fff

#000

Spør du en gjennomsnittlig norsk forsamling hvem Erik Valkendorf var, vil det neppe fyke en skog av hender i været. Denne ikke lite merkelige mannen var født i Danmark i 1465. Da han døde i Roma seinhøsten 1522, hadde han bak seg en ti år lang karriere som betrodd kansler, nærmest sekretær, for hertug, seinere kong Christian 2, og deretter tolv år som erkebiskop i et Nidaros der helgenkongen Olav fremdeles hadde status som den egentlige Kongen. Det er dette karrierespranget, og de historiske omstendighetene rundt det, som Mona Ringvej nå har skrevet bok om. Hvilke krefter var det som drev den politisk fingernemme Valken­dorf til å snu ryggen til sin konge og i stedet bli Sankt Olavs mann? Var alt bare profan streben etter materiell rikdom og politisk makt, eller ble den nye erkebiskopen også grepet av de religiøse og nasjonale følelsene som fløt sammen i dyrkingen av den norske helgenkongen?

 på slutten av Kalmarunionen, da Norge, Sverige og Danmark på papiret hadde felles valgt konge, men ellers i stor grad fikk styre seg selv gjennom riksrådene, sammensatt av landenes egne verdslige og geistlige eliter. Da Ringvej går inn i historien, har Sverige forlatt unionen, og tyrannen Christian 2, som svenskene kalte ham, gjør sitt ytterste for å undergrave det som er igjen av den norske selvstendigheten. Kongen sørger selv for å få satt sin pålitelige fikser Erik Valkendorf i erkebispesetet i Nidaros, for slik håper han å kunne rive ned innenfra det største hinderet for å få all makt på sine hender: den norske kirken, samlet rundt «den evige kongens mirakuløse hvile i Nidarosdomen».

For ettertiden kan det være vanskelig å skille sakralt fra profant i disse fjerne århundrene, men forfatteren går langt i å antyde at det skjer noe med Erik Valken­dorf i møtet med helligdommen i Nidaros. Ikke minst vier hun mye plass til selve kirkerommet, oktogonen, det åttekantete høykoret der den utsmykkete kisten med helgenkongens relikvier står. Stikk i strid med kongens planer ender i hvert fall Erik Valkendorf opp med å forsvare Olav den helliges kongerike til sin dødsdag. Som vi vet, var ikke det nok til å motstå kongemaktens press i lengden. Når etterfølgeren i erkebispesetet, Olav Engelbrektsson, våren 1537 må rømme for å slippe unna den protestantiske Christan 3s forfølgelse, er Norges historie som katolsk kongerike over.

 er det [...] i dag om at Norge var et katolsk land i 500 år?» spør Mona Ringvej retorisk i innledningen til bokas etterord. Spørsmålet rammer absolutt meg selv også, og da jeg heller ikke går rundt og tenker særlig mye på Kalmarunionen i det daglige, må jeg i den første fjerdedelen av fortellingen, omtrent, mens aktørene kommer og går, og de historiske referansene stadig skifter, smugkikke i dertil egnede oppslagsverk for å skaffe meg et minimum av grep om fortellingen. Det hjelper heller ikke på leseflyten at unødvendige gjentagelser og klønete formuleringer flere ganger får meg til å etterlyse skikkelig språkvask. Etter hvert er det som om forfatteren skriver av seg startvanskene, og når Valkendorf samtidig står fram som en stadig gåtefull, men tydeligere hovedperson, blir «Et kongerike foran undergangen» både fint fortalt og spennende folkeopplysning. Aktuell er den også, skal vi tro medieoppslag som melder om at stadig flere nordmenn, særlig unge, søker til den katolske kirken i dag.


Et kongerike foran undergangen. Erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant

Folkeopplysning

Emilie Johnson Godal

Hilde Østbys «Sju slag» er en kalenderroman som strekker seg fra første desember til andre juledag. På omslaget finner man fyldig gran, forfatterens navn på et fløyelsaktig, rødt bånd og rikelig med stjernestøv. Det eneste bruddet med den klisjéaktige juleestetikken er at bjellene som pryder treet er byttet ut med boksehansker, et hint til hvordan boka angivelig «er en mørk og morsom juleroman som utfordrer tradisjonene».

Utfordrer og utfordrer, fru Blom. Men litt mørk er den kanskje, bakenfor den bitre glasset-er-halvtomt-holdningen til Stella, hovedkarakteren og fortellerstemmen.

 litt fortapt, forsøksvis prydelig barneskolelærer med sinnemestringsproblemer», som omsider har flyttet ut av huset hun delte med eksmannen og tenåringsdatteren Julia. Bruddet med Ole var et faktum da han på julaften i fjor innrømte å ha et forhold til en annen kvinne. Gjennom Stellas linse framstår situasjonen heller småirriterende enn smertefull:

Jeg ville jo ikke ha ham selv, jeg hadde bare ikke trodd at han skulle forlate meg på den måten. Jeg hadde ikke trodd at han skulle finne en annen! Skulle noen forlate, så skulle det være meg, og hvis noen skulle innlede et forhold, så skulle det være meg!

på Grefsen har hun havnet i en toroms på Stovner, for henne «en omvendt klassereise, et fall, et nederlag. Hvorfor prøve å gjøre det til noe annet, til noe fint?»

En av mange kvelder der hun trøster seg med vin fra eksmannens årgangslager og 

e, melder hun seg på boksing. Disse treningene, og ikke minst treneren, preger adventstiden. I tillegg til en juleforestilling med elevene, vedleverandørenes 

, en katt som aldri slutter å bite, «Love Actually»-referanser og datterens grønne hår.

Som roman er «Sju slag» tidvis repetitiv, klisjéfylt og blottet for kompleksitet. Samtidig er det kanskje hensikten? Mens jeg leser «Sju slag» får jeg først og fremst assosiasjoner til 

 en situasjonskomedie. Det er forutsigbart og komfortabelt, og hadde det ikke vært for leseaktivitetens krav om konsentrasjon, kunne boka fungert som en slags bakgrunnsstøy. Man vet dessuten at det verste ligger bak henne, og at den virkelige forbedringen av situasjonen først og fremst handler om et perspektivskifte, noe som så å si er innenfor hennes kontroll. Det er med andre ord lite som står på spill.

I denne kritikken ligger det også et kompliment. For er ikke karakterene i en sitcom typisk irriterende venner man vender tilbake til? Stella er selvmedlidende, men glimtvis også selvbevisst nok til å vite dette – hvilket gjør det hakket mer tilgivelig. Dessuten kan det bli litt komisk, som når hun for ente gang spiser Fjordland til middag: «Hvis jeg lukket øynene, kunne jeg late som om jeg bodde på en institusjon.»

 kommer av de få hintene man får til hvorfor hun har et anstrengt forhold til jula, og at den første alene siden datteren ble født er ekstra vond i seg selv. En datter som for øvrig holder seg bemerkelsesverdig upreget av Stellas mange og usympatiske 

 og følelsesutbrudd. Mørket kommer også av noen av hendelsene i arbeidshverdagen hennes. I det hele er det skildringene fra skolen som har størst rekkevidde. Om dette hadde vært en sitcom, tror jeg det er i disse partiene jeg hadde tatt en pause i hva enn jeg drev med for å gløtte mot TV-en.

Sju slag

Sitcom mellom to permer

Sindre Andersen

ÅGE. Tre salte og lodne bokstaver, lyden av norsk hverdag mellom drømmer og kjøkkenbenk, ungdom og ettertenksomhet. En stemme som alltid har vært der, som Donald og fatter’n og brød i boksen. Bortimot den eneste norske trubaduren i vår tid som synger det han føler - og ikke legger skjul på det når han ikke får det til.

Etter 50 år er han fortsatt leirbålpoeten til et folk som i mellomtiden er blitt verdens rikeste og mest sekulære, men som ikke har det noe lettere når mørket senker seg av den grunn.

Denne høsten forlater 76 år gamle Åge Aleksandersen den store manesjen, og legger opp etter en gedigen farvel-turné med Sambandet. En samtalebok som går rett på sangene, som nå foreligger med boka «Lørdagsbarn. Historien om sangene», er i utgangspunktet en god idé. Men var virkelig Levi Henriksen den rette å spørre?

Kongsvinger treffer i alle fall en slags spiker når han påpeker at trønderen har «[skildret] en hel nasjons skrøpelighet og robusthet». Åges karriere er uløselig knyttet til Arbeiderparti­æraen, og til et Norge som vel er i ferd med å forsvinne: Kompromissene mellom opprør og middelkultur, det litt moralprektige, det undrende forholdet til Gud, tiltroen til det som formidles fra høyere hold.

Det at Åge «forveksler virkeligheten med Dagsrevyen» var nettopp én av mange infamiteter Georg Johannesen (med Henriksens ord «en forholdsvis hemmelig poet og litteraturforsker») serverte i sin berømte nedsabling av tekstene på «Eldorado» i musikkavisa Puls i 1986. Slikt skrev man ikke for 40 år siden uten at det ble bråk. Men fra 1990-tallet minnes jeg hvor irrelevant Åge var for den seriøse (musikk)pressen – mens han hadde fast plass i underholdningssofaene på TV.

 resultat av flere samtaler mellom Henriksen og Åge, på artistens skrivekontor øverst i havnefogdens gamle tårn i Trondheim. 21 sanger er valgt ut (av hvem?), både de folkekjære og de som er «viktige» for Åge selv. Fra «14 pages» med Prudence fra 1972 til fire låter fra i år. Vi møter Åges uttrykk på godt og vondt: I den ene enden heisalåter med småvammel humor og/eller oppbyggelighetspatos, som bestilt for det nevnte lørdagsunderholdning-segmentet – ‘Rio de Janeiro’, ‘Dekksgutten’, ‘Rosalita’, ‘Min dag’ – i den andre de mer innovervendte, og ikke mindre folkelige, som treffer ømt med tagger av veldreid språkløshet – ‘Dains med dæ’, ‘Lys og varme’, ‘Fire pils og en pizza’, ‘Skin sola’, ‘Trondheimsnatt’, ‘Danserinnen’. Åge er best når han ikke griper an verdensproblemer, men lar dem ligge som et bakteppe.

Så hvorfor er ikke ‘Levva livet’ med? Selve partyhymnen til det lille livet i ly for «tullingen» i vest og «gærningen» i øst? Jeg får tårer i øynene av introen hver gang.

Og av refrenger som dette: «Skin sola/på jorda/på dæ/og på mæ»

Også Levi Henriksen har et utpreget sentimentalt utgangspunkt for sin Åge­fascinasjon. Det startet da han som 14-åring ble imponert over at Åge synger om å gråte i «14 Pages». Slikt setter an tonen. Henriksen er selv låtskriver og musiker, de to har fått et langvarig kollega- og kompisforhold. Og det virker som de har lagt ned mye tid på dette prosjektet.

Lørdagsbarn. Historien om sangene

Store gutter gråter

Kåre Bulie

Andeby er rik ikke bare på lesende – endog diktende – ender, men foruten biblioteker også på både bokhandler og bruktbokhandler som kan skaffe fuglene de skrevne godsakene. Til de førstnevnte utsalgene hører Fjonsmo så vel som Trond S. Moe, påpeker Alf Kjetil Walgermo i «Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene», hvor han utroper bøker til bærebjelker i det tegnede fellesskapet.

Den som har besøkt den legendariske Oslo-bokhandelen Tronsmo, vil straks gjenkjenne henvisningen. Navnene er betegnende for den språklige humoren og tilpasningen til lokale forhold Walgermo viser at kjennetegner det internasjonale Andeby-universet (Dvaskehoug, Slaschehoug og Askedal opptrer alle).

ut klasseskilja i Andeby. Ingen er for rik, dum eller heldig til ikkje å få ein roman i skallen på eit eller anna tidspunkt», skriver forfatteren. Den uformelle studien hans plasserer seg i forlengelsen av Jon Gisles klassiker «Donaldismen» fra 1972 og Øyvind Holens førti år yngre «Donald-landet».

Walgermo er litteraturkritiker, og som tittelen innvarsler, er anliggendet hans alt som knytter Donald og andens venner og uvenner til bøker. Til å hjelpe seg i belysningen av emnet har han fått en rekke fargesprakende Donald-faksimiler.

Walgermo er født i 1977, lærte å lese ved hjelp av Donald og anskaffet snart både det ukentlige bladet og pocketbøkene (nå landets lengstlevende bokserie). Slike erfaringer vil mange i Walgermos generasjon, meg selv inkludert, kjenne seg igjen i. Som mange av oss utviklet han tidlig en forkjærlighet for Donald-fortellingene til mesteren Carl Barks.

gjort meir for lesinga i Noreg enn dei fleste andre fiksjonsfigurar frå verdslitteraturen», spissformulerer Walgermo seg. I en tid da bekymringen for ungdommens leseevne er enorm, bør landets offentlighet merke seg påstanden. Verket hans er ikke bare en feiring av Andeby-størrelsene (og av verdenslitteraturens prominenser), men dessuten en påminnelse om kulturhistorisk kunnskap som i 2025 trues av glemsel. Den mengden Donald-stoff Walgermo må ha lest under arbeidet, på en rekke språk, vitner om en fan av de sjeldne, og hans godmodige entusiasme er smittende.

Klart best liker jeg bokens hundre første sider. De handler om litteraturens rolle i Andeby i vid forstand, enten den anvendes til folkeopplysning eller livsmestring eller som sjekketriks, og de artige poengene er tallrike. Hakkespettbokas status som «det viktigste sakprosaverket i Andeby» (Walgermo eier selv tre utgaver) vil de fleste Donald-lesere minnes. Hvem husker derimot at lyrikkelskeren Dolly har holdt foredrag om kommateringen i forfatterskapet til K. Kvakkbakken, for eksempel, eller at hun har gitt Donald en 1600 sider tykk roman i julegave – og vært blogger?

Donald brenner særlig for sakprosaen, men også gir seg i kast med «Krig og fred» og selv forsøker seg som serieforfatter og drømmer om å skrive seg til millionær, erindret jeg. «Donald er blant forfattarane som føregrip Knausgård», hevder Walgermo – fordi anden allerede i 1970-årene diktet med eget liv som materiale.

Og hvem skulle ha trodd at onkel Skrue har kledd seg ut som dame for å slippe bibliotekenes straffegebyr, og at til og med B-gjengen oppsøker biblioteket – på jakt etter en roman av forfatteren Derdis Vassaas (som rett nok rommer en stjålet pengeseddel)? Bokappetitten til tross later imidlertid gjengens litteratursmak til å forbli heller folkelig og konservativ. Også de snusfornuftige Ole, Dole og Doffen virker skeptiske til for mye høykultur. «Dogmet som går fram av Andebys lyriske korpus, er at humor og enderim trumfar djupne og kompleksitet», konkluderer Walgermo.

Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene

Litterært kvakk

Merete Røsvik

Norske misjonærar har reist verda rundt for å frelse heidingar, men deira eigne barn har betalt ein høg pris. Sidan Liv Kristin Steen Brundtland saksøkte Norsk Luthersk Misjonssamband og Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 2013, har ho ført ein heroisk kamp for å halde dei ansvarleg for omsorgssvikt og overgrep ho opplevde på den misjonsdrivne internatskulen på Taiwan. Tittelen på boka ho no gir ut, «I varetekt meg ta», er henta frå ein kristen godnatt-sang eg sjølv song kvar kveld som barn. Samtidig peikar tittelen mot Brundtlands hovudpoeng: Ho var i misjonens varetekt. Og «o, fader i det høye» beskytta ikkje «fra synd, fra sorg, fra fare». Den sjølvbiografiske forteljinga viser kor mykje mot, viljestyrke og ikkje minst 

 som skal til for å ta eit oppgjer med religiøse autoritetar.

«Jeg ble skambanket innvendig», skriv Brundtland ein stad. Det handlar om opplevinga av å blir gjenstand for endå ein intens debatt i den kristne dagspressen etter at podkasten Misjonærbarn skapte ny merksemd rundt historia hennar våren 2024. Formuleringa er treffande, ikkje berre for den psykiske belastninga ved å stå i offentleg storm, men for den emosjonelle smerta Brundtland vart påført heilt frå ho fire år gamal såg den to år eldre broren rase i protest mot å bli forlaten av foreldra på internatskulen. Då det to år seinare var hennar tur, hadde ho lært seg å skjule frykta og sorga.

Sjølv om ho seinare vart utsett for seksuelle overgrep både av morfaren i Noreg og husfaren i Taiwan, var dette kanskje det verste: Å bli sendt bort fordi misjonen var viktigare enn henne, til eit liv utan trøyst, kos og kjærlege blikk. På internatskulen delte 27 barn til ei kvar tid 

 vaksen omsorgsperson. Forteljinga viser korleis det gjorde vesle Liv Kristin sårbar for grense­overskridande vaksne.

nært og personleg i korte setningar som gjer teksten lett å følgje. Ho gir eit verdifullt innblikk i kor grunnleggjande religiøse forteljingar pregar livsopplevinga til barn, samtidig som ord aldri kan erstatte fysisk nærleik og omsorg.

Han var snill med alle, vekket folk, jenter også, opp fra de døde, og alle barna fikk sitte på fanget hans, selv om de voksne mennene sa at han heller burde gjøre viktige ting, som å være sammen med dem. Han ble sint på de voksne mennene som trodde at de var viktigere enn barna.

Dette er ei sår skildring av korleis jentungen såg det ho lengta etter i bibelforteljinga. Men det er også eit første, subtilt spark til misjonen som gjorde andre prioriteringar, ja, ein må kunne snakke om ein ukultur. Det er til dømes sjokkerande å lese om presten som la ansvaret for den seksuelle relasjonen mellom ein vaksen husfar og ein 14-åring på sistnemnde. Han oppfordra henne til å be om orsaking – og det gjorde ho.

driv Brundtland ikkje med, og ho røpar ikkje korleis det har gått med gudstrua. Men ho peikar på at læra om evig fortaping låg under då ho som barn følte seg nøydd til å tole og skjule: «Hvis jeg sa hvor forferdelig jeg hadde det, var jeg redd for at jeg kunne ødelegge, at jeg sto i veien for foreldrene mine, for misjonen, for Gud og hans plan.» Læra skapte også angsten og depresjonen som kom seinare fordi ho «levde i synd».

Den inngåande skildringa av kva det gjer med sjølvkjensla å vekse opp som eit levande offer på misjonens alter, er ei trist, men viktig påminning om kva resultatet kan bli når Jesu radikale krav om forsaking blir retta mot barn.

I varetekt meg ta

Ofra på ­ misjonens alter

Eivind Myklebust

Når vi høyrer om Algerie­krigen her til lands, er det som regel frigjeringskrigen frå Frankrike (1954–1962) det er snakk om. Eit stykke ut i Kamel Daouds roman «Hurier» skildrar forteljaren eit minnesmerke etter krigen på eit torg i Oran. Ho omtalar minnekulturen etter denne «eneste anerkjente krigen» med spit i røysta, og forbannar fråværet av minne og monument etter krigen ho sjølv har overlevd, borgarkrigen som herja frå tidleg i 1990-åra og inn i det nye tusenåret – «Algeries sanne krig», som ho kallar den.

Uvissa om kor mange som blei drepne – 100.000? 200.000? – er eit talande uttrykk for den tvungne tausheita i ettertid: Å snakke om krigen er forbode og etter at «Hurier» kom ut, har Daoud fått utferda ein arrest­ordre mot seg og inndrege stats­borgarskapet sitt. Korleis kan eit monument etter borgarkrigen sjå ut, spør forteljaren, her i Christina Revolds omsetjing:

Kanskje som en kanyle i hvit marmor i en betongstrupe som strekker seg mot Orans himmel? Eller skulle arkitekturen være stilren som en tom grav

Eller hvorfor ikke se for seg en stor forbrenningsovn i massiv marmor med nyfødte barn på rad og rekke inni?

 som betyr daggry, og natt til det nye tusenåret blir ho og familien angripe av islamistane. Dei drep foreldra, skjer strupen av storesystera og prøver på det same med fem år gamle Aube – som overlever på mirakuløst vis og pustar vidare gjennom ein kanyle. Romanen opnar når Aube er midt i tjueåra og gravid, ho fortel historia si til fosteret, som ho kanskje, kanskje ikkje skal kvitte seg med. Ho lever ikkje utan mein etter angrepet: Andletet er prega av eit arr – «et bredt, uavbrutt smil» – og røysta hennar ber knapt fram til dei ho snakkar med, dei må sitje heilt nær og «venne seg til pusten min, som hver gang minner om et siste sukk». Forteljinga fører ho i sitt «indre språk», sitt «vakre rungende og stumme språk» til den ufødde dottera, som ho støtt kallar «min lille Huri».

Ifølgje Koranen er hurier vakre jomfruer som ventar dei truande i paradis; i politisk islamisme er dei premie for martyrdød. Med snedig ironi brukar Daoud snarare ordet om jordiske kvinnefellesskap, til dømes i frisørsalongen til forteljaren. Den ligg rett over gata for ein moské som er i stille krig mot salongen, gjennom nattlege innbrot og andre skremmeskot. Salongen har namnet Sjeherasad, etter kvinna som fortel for å overleve i 1001 natt.

Gjennom forteljing, men utan talens bruk, gjenopplivar Aube minnet om krigen. Det er ei umogleg oppgåve i eit lukka land, men berre gjennom oppsynet sitt er ho ei påminning – ein vandrande konfrontasjon med tvungen gløymsle. Med ein eigenarta bokhandlar som sjåfør legg ho ut på ei reise attende til landsbyen der overgrepa skjedde, og til slutt når ho innsikter som også lyser opp litt i alt det mørke.

 staselege Goncourtprisen i fjor – Daoud er faktisk den første frå Algerie som har fått den – og det er i det heile mykje prisverdig å seie om romanen: Innsynet Daoud gir i borgarkrigens tildekte blodbad, innsiktene han dreg ut av det, med enorme personlege kostnadar, er både grufulle og rike – og vanskelege ikkje å møte med takksemd.

Litterært sett er eg mindre takksam, for i lange strekk er romanen ganske strevsam å lese, på grunn av ein insisterande stil. Størst inntrykk gjer dei meir stillferdig forferdelege skildringane av konkrete overgrep og etterverknadane deira i det nære livet og den nære historia, men ofte grip den svært sjølvmedvitne forteljarrøysta inn og blæs skildringane opp. For meg framstår Daoud som litt forelska i forteljarposisjonen han har funne fram til: Igjen og igjen ser han sitt snitt til å framheve den med store gestar og gestikulering. Det gjer faktisk romanen mindre og mindre medrivande jo lenger ein les.

Hurier

Talens bruk

Mathias Basma Moen

Enda en ny, norsk diktsamling som kretser rundt en sterk, sår og virkelighetsnær historie?

Joda, men forfatter Lars Olai Lillehagens debutbok «På klare netter ser vi opp» er ikke desto mindre en rørende, mangetydig og absurdistisk liten bok som med fordel kan leses både høyt og flere ganger.

Samlingen sirkler rundt særlig to motiver: et naturmotiv og et sykdomsmotiv. Allerede fra dikt én etableres stedet brorpartene av diktene befinner seg på: en mørk skog, like ved et tjern, som det vokser et underlig tre ut fra. Dette gjennomgående bildet utfylles etter hvert av en krefterfaring som jeget synes å ha kommet levende ut av. På elegant vis veves denne sterke erfaringen sammen med naturbildet, samt små hint om en kjæreste som blir benevnt med forkortelsen S.

Vi befinner oss altså i sentrallyrikken: Samlingen rommer dikt om død, kjærlighet, natur, og ikke minst en haug av referanser til natten (for om man skal skrive om døden i lyrikken, så 

jo diktene utspille seg om natten). Ikke desto mindre evner Lillehagen å gjøre en fin vri på disse urgamle temaene. Blant annet rammer han inn sykdomserfaringen på en oppsiktsvekkende måte. Hver linje i de syv første og de syv siste diktene består av et henholdsvis økende og synkende antall stavelser, slik at hver linje i det første diktet har én stavelse, i det andre diktet to stavelser, og så videre. Dette enkle grepet er påfallende virkningsfullt, både fordi det skaper en forsiktig, men sikker inngang og utgang til beskrivelsene av kreften og fordi det samtidig gir linjene en slags uro. Som her (hvor det er fire stavelser i hver linje): «Vinden bruser / ikke rosa / makrellskyer».

 er skrevet på frie vers, på grensen til prosadiktet. Visuelt blir det mer rotete, men problemet forsvinner når man 

 til diktene. Hvis man leser høyt, vil man faktisk merke at linjeskiftene fungerer som fine instrukser for når man skal ta pustepauser.

Disse diktene er dessuten rikere på originale språklige bilder, ofte med en underliggjørende effekt. Her virkeliggjøres sykdomserfaringen uten at det blir patosfylt eller selvmedlidende. Snarere grenser flere av diktene opp til det komiske. Som her (hvor en dansk onkolog snakker, da kreften har blitt gjennomlevd i Danmark):

din punghud var et gennemsigtigt øjenlåg:

På klare netter ser vi opp

Ringer i vannet

Even Teistung

Jeg vet ikke hva som er verst, om det er den manglende språklige presisjonen, det pompøse gravalvoret, den ex.phil.-aktige bruken av store forfattere og tenkere for å dekke over tekstens manglende tyngde eller den klamme fortellerposisjonen, et jeg henvendt til et «du» som, jo visst, er fortelleren «Simon Strangers» døde far. Sistnevnte gjør meg uhyre svett, hvilket jeg skal komme tilbake til, men først: Fakta!

«Stranger» er en roman om å vokse opp i skyggen av psykisk sykdom. Den handler om fortelleren Simon sitt forsøk på å forstå sin fars livshistorie. Faren, som bærer etternavnet «Stranger» («et familienavn som betyr ‘fremmed’», som det megetsigende heter), blir adoptert bort som barn, og vokser opp med adopsjonen som en åpen hemmelighet. I voksen alder synker han gradvis inn i en smørje av angst, depresjon, aggresjon og psykisk terror, før han etter ti år tilsynelatende kommer ut av mørket. Når Simon nå må skrive denne boka, er det fordi også moren er døende, og vitnene til barndommens virkelighet forsvinner.

Dette er klassisk romanmateriale: Barndommen hjemsøker oss livet ut, foreldrene våre kjenner vi aldri ordentlig. Spørsmålet er hva man 

 med stoffet, altså hvilken form romanen får, og med hvilken nødvendighet teksten oppstår. «Jeg skriver fordi jeg må», står det et sted, og det besvarer kanskje mitt siste spørsmål, om enn uten at det holder mål: både fordi ingen skriver en roman «fordi de må», og fordi formuleringa forsøker å fylle teksten med nødvendighet på påstandsnivå, men i praksis kun fyller den med vammel patos.

 til «du», altså Simons døde far. En henvendelse av denne typen 

være uhyre effektiv. I Stig Sæterbakkens «Ikke forlat meg» (2009) gjør den aller første setningen, «Se det for deg», at romanen blir en øvelse i innlevelse: Leseren blir invitert til å ta rollen som romanens hovedperson. Det er dypt ubehagelig og litterært briljant. «Du»-henvendelsen i «Stranger» har ingen slik funksjon. Effekten er ikke innlevelse eller nærhet, men en form for intimitetstyranniserende likkledeløfting, hvor vi som lesere kan få glo inn på en privat verden av lidelse og sykdom som, ærlig talt, hadde fortjent å bli spart fra offentlighetens blikk.

 å beskrive lidelsene: «Du må ha følt deg utstøtt, mislykket, uønsket, selv av dine egne foreldre, som ikke ville ha deg». Verre blir det når fortelleren går over til å spekulere i mulige selvmordstanker:

Jeg slapp å finne deg dinglende fra en bjelke på loftet, med gapende kjeft og piss nedover buksebeinet. Jeg slapp å komme hjem og se bilen på gårdsplassen stå med motoren i gang, og med kupeen så full av eksos at vinduene var opake og ugjennomskinnelige.

Denne passasjen er smakløs. De fleste som har levd i nær relasjon til en suicidal har sannsynligvis tenkt lignende tanker, men likevel. Å skrive fram slike fantasier for sjokkeffekt – for de har ingen annen funksjon i teksten – er både billig og ufølsomt.

Men slik er skildringene i teksten. «Du lignet de utsultede fangene fra historiske fangeleirer, med skarpt fremtredende nese og spinkle, knoklete bein og armer», heter det et sted. Seinere beskriver fortelleren «de slunkne lårene dine», «de halvdøde føttene», «den bleke løshuden på lårene» som «flagret i vannet bak knoklene» – og slik fortsetter det.

 av at han ikke egentlig forsøker å forstå faren, men å kontrollere ham: Å lage et narrativt fengsel hvor han kan redusere ham til sykdom og elendighet, for deretter å utvise omsorg og godhet. Tydeligst kommer dette til uttrykk når faren er svært svekket, og fortelleren skal mate ham:

Stranger

Så godt å se deg svak

Silje Bekeng-Flemmen

, hengte jeg opp et fotografi av Patti Smith over skrivebordet. Jeg visste knapt hvem hun var, men bildet hadde noe uutgrunnelig tiltrekkende ved seg. Det ville håret og den henslengte holdningen, den sarte, hvite kjolen. Jeg skjønte at dette var en uvanlig kul person en aspirerende kunstner burde ha på veggen.

Siden har jeg både vært på konsert og lest flere av den nå 78 år gamle Patti Smiths bøker, som «Just Kids», «M Train» og «Sanka ull». Den poserende 21-åringen hadde helt rett.

 fra samme serie som det nevnte pryder omslaget på «Brød frå englane». Her fortsetter Smith sitt poetiske memoarprosjekt. Hun starter i barndommen med skildringer av en økonomisk trang, men emosjonelt rik oppvekst, de første årene i et subsidiert boligkompleks i utkanten av Philadelphia. Dopapir blir stappet inn i skoene om de er for store, Patti er ofte syk, omgivelsene er ytre sett ødslige. Men «barndomstimens hage» er likevel brennende av mening og betydning. Patti har en blå tannbørste som er magisk, to høyt elskede søsken, hun dras mot bøker før hun lærer å lese. En gang – bare én – tar faren ungene med på kunstmuseum. En usynlig forvandling finner sted: «Eg hadde falle for kunsten.»

Fortellingen fortsetter med Patti som ung voksen i New York. Hun møter fotografen Robert Mapplethorpe, de to «var livbøyer for kvarandre – det er ham den nydelige boka «Just Kids» handler om. I New York inngår hun i en krets av legendariske kunstnere, som William Burroughs og Allen Ginsberg, og dras fra poesien til musikken. Dette er den delen av boka, sidevis med utgivelser, konserter og låtskriving, som engasjerer meg minst.

Imidlertid har jeg sans for oppmerksomhet hun vier til estetikk og sanseopplevelser. Som når beskrivelser av mat og bybilde fyller stemningen med inntrykk: «milkshakesoda hos aviskiosken Gem Spa, eggerøre og challah hos B&H Dairy, italienske bakeri og morgonopne grønsakhandlarar.»

Men det virkelig fine med Patti Smiths bøker er hvordan hun låner oss blikket sitt. Verden framstår litt mer brennende, mer fortryllet, etter å ha vært i hennes tekster en stund. Den rytmiske, vekselvis slentrende og dvelende, poetiske prosaen er trygt ivaretatt i Ingvild Holviks finstemte, nynorske oversettelse.

Smith gitaristen Fred Sonic Smith. De får barn, lever idyllisk og tilbaketrukket før, som hun sier, en malstrøm sluker livet. Robert og en rekke andre venner og bekjente dør i Aids-epidemien. Også Fred dør, 46 år gammel, på sykehuset der barna ble født. Minnestunden holdes i kirken der paret giftet seg, Patti kler seg i kjolen fra deres første møte. «Fødsel, kjærleik og død, aldri rører dei ved kvarandre, men er forbundne for alltid.»

Noen måneder senere dør lillebror Toddy av et slag. Enkle ord viser omfanget av tapet: «Ein gong i tida hadde vi eigd barndomen vår saman.»

På toppen av det personlige tapet (foreldrene dør naturlig nok også etter hvert) beskriver Patti Smith en bred skuffelse og sorg over hvordan det tjueførste århundret utvikler seg.

Brød frå englane

Et kunstnerliv

På arbeidsrommet sitt har Einar Duenger Bøhn hengt opp en tegning av seg selv. Hver dag vandrer han forbi den. Den er nemlig en gave fra Odd Nerdrum.

Kitschmaleren portretterte den yngre filosofiprofessoren ved Universitetet i Agder under et av de mange besøkene Bøhn har avlagt på den gården i Vestfold som NRK har sørget for at hele Norge kjenner. «Det er som å ankomme en liten landsby i en glemt tid på et glemt sted», skriver Bøhn anerkjennende i sin nye, i enhver forstand tilbakeskuende bok «Nerdrum som oppdrager» om den ukonvensjonelle storfamiliens hjem.

Patriarken selv er ifølge forfatteren «en individuell kraft av et menneske jeg aldri har møtt maken til», en «anarkistisk dyphumanist» og «en som kan løfte oss ut av vår tids utilstrekkelighet».

skriver hobbykunstneren: «Nerdrums tegning av meg var ikke bare en presentasjon av meg. Det var heller ikke bare en re-presentasjon av meg. Det var en bekreftelse av meg.» Den uvanlige begrepsbruken står i stil med utgivelsens undertittel, «Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers». Som en hel del i Bøhns tekst er ordene hentet fra hovedpersonens særegne vokabular. For Nerdrum er nemlig det å bekrefte mennesker kunstens høyeste mål, ifølge hans skrivende disippel.

Den ultimate rosen Bøhns formulering derfor innebærer, avspeiler at filosofen med boken står frem som en av landets mest innbitte fans av den malende eksentrikeren. Bøhn mener at Nerdrum på sitt beste overgår Rembrandt, kunstnerens legendariske 1600-tallsforbilde.

 om den storheten Bøhn tillegger sin hovedperson: Den er en referanse til Nietzsche-teksten «Schopenhauer som oppdrager» – om den eldre tenkerens betydning for den yngre. Bøhns intense Nerdrum-beundring leder til en rekke henvisninger til Nietzsche, som han oppfatter som malerens slektning i ånden – som nok et kompromissløst unntaksmenneske med styrke til å vandre sine egne veier heller enn hopens.

Foruten tyskeren drøfter forfatteren Nerdrums univers i lys av så vel Aristoteles og Søren Kierkegaard som Bibelen og Immanuel Kant. Sistnevnte har kitsch­maleren så mange høner å plukke med at han har skrevet et kritisk skuespill om tenkeren. Dramaet er et av de tallrike Nerdrum-verkene, fra malerier til aforismer og lengre tekster, Bøhn gjennomgår og oppvurderer i boken. Konklusjonen er at kunstneren blir bedre og bedre.

imidlertid med en lang­trukken og ytterst diskutabel drøfting av begreper. Ordene Bøhn bruker, forblir ofte vage. Hva vil det si «å være enkle og ærlige i tenkningen og i livet», slik han mener at Nerdrum kan lære oss å være? Finnes «objektive kvaliteter»? «Jo mer klassisk et kunstverk er, jo mindre kontekst krever det», skriver forfatteren. Snarere er imidlertid de henvisningene mye klassisk kunst hviler på, i hovedsak ukjente for publikum i 2025 og derfor mye vanskeligere å avkode enn et abstrakt maleri.

Hva betyr det at modernistisk kunst fornekter det «dypere menneskelige» i oss? Og hvor tar forfatteren det fra at det bare er såkalt klassisk kunst som «gir oss den form for eksistensiell trøst vi dypest sett ønsker oss, nemlig å bli sett som menneske»?

Boken gjør rett og slett maleren kjedeligere enn han er.

Nerdrum som oppdrager. Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers

Den evige Odd

Ayne Kifle Assefa Aalen

For forfattaren er heimlandet Cuba ei korkøy i ordets metaforiske forstand: øya flyt rundt utan heilt å finne sin plass i verda, men på tross av alle rørslene og bølgene søkk ho ikkje. Det er Triana sitt liv på denne korkøya som er utgangspunktet for boka, og bokas prosjekt blir etablert i epigrafen, der ho siterer den spanske forfattaren Almuneda Grandes: «Når alt kommer til alt, er vanlige menneskers privatliv en like verdifull vei som noen annen til å skrive en nasjons samfunnshistorie.». «Korkøya» følger Grandes’ innstilling: ei rekke med klare minne frå oppvekst og tidleg vaksenliv på Cuba skal fortelje noko om Cuba si nasjonalhistorie i same periode. Minna spenner seg frå åttitalet og fram til reisa til Bergen, der ho etablerer seg med sine to barn.

Innhaldet i boka er altså sjølvbiografisk, og språket er for det meste meir beskrivande og nøkternt enn kjensleprega og undrande. Ho deler frå livet sitt i korte dokumentariske episodar, og framstår meir som eit tidsvitne frå Castros post-sovjetiske Cuba enn som ein skjønnlitterær diktar som prøver å skrive ei samanhengande forteljing om Cuba. I denne kubanske barndommen var leikene rangert av myndigheitene etter kategoriane «Vesentlig», «ikke vesentlig» og «tilpasset», ein sykkel kunne vere vesentleg, men klinkekuler var rekna som «tilpasset» og dermed unyttig. Det kan vere det same, for Triana har ikkje noko minne av å ha hatt ei leike uansett. Favorittaktiviteten til ungane i nabolaget var heller å samle innpakningar frå ulike produkt og byte dei med kvarandre: «Jeg bytter to Palmolive mot fem Goya-krydder!» Triana undrar seg over at dette kunne vere favoritthobbyen til ungar i eit sosialistland.

 i boka verker hensiktsmessig, her er det fire deler som handlar om det trasige, det repetitive, det familiære og det nye norske ved livet hennar. Under desse fire hovuddelane er teksten igjen delt opp i mange småkapittel med titlar som ‘Gamlehuset’, ‘Uniform’ og ‘Orkaner’. Småkapitla er sjeldan på meir enn tre sider og fortel nettopp om det tittelen tilseier, på eit vis gjer det lesinga mindre interessant. Kapittelet «Uniform» handlar nettopp om at cubanske barn må gå med skuleuniform, men at fordi kleda er rasjonerte og vanskelege å få tak i blir uniformbruken enda eit bevis på den tvungne egalitarismen.

Bokas sterke side er altså innhaldet og utveljinga: det er ei rekke hendingar som framstår absurde, tidvis morosame og unikt kubanske på grunn av øyas politiske historie. Forma er det meir å utsetje på. Hendingane, som hyppige straumbrot, orkanar, rottefylte internat, opptog i gatene, kunne vore utgangspunkt for meir fargelegging, fleire språklege bilete og meir undring. I staden for er dei presentert i oppstykka episodar som ikkje klarer å gjere forfattaren og dei andre menneska sine personlegdomar og indre kjensleliv forståelege i særleg grad. Det er heldigvis enkelte unntak: Triana gjer seg fine refleksjonar kring bestemoras demens, sitt eige morskap og diasporatilværet i Noreg.

skriv fram, er klare; det er, med få unntak, fritt for metalitterære kvalar og skrivekommentarar: dette gir behageleg lesing. Forordet til omsetjar Ane Christiansen losar alle utan kjennskap til Cuba eller det spanske språket fint i hamn i denne korte boka. Ho forklarar mange av dei særkubanske neologismane Triana nyttar, som at det spanske ordet 

 tyder mark, men på Cuba viser til dei lange svarte posane overfylt med alt som er mangelvare sendt til flyplassen i Havanna frå diasporakubanarar. Å kalle noko eller nokon for 

 er difor eit nedsettande kallenamn på dei som har forlate Cuba.

Den no Bergensbusette forfattaren og lingvisten som ser tilbake på livet sitt er derimot ikkje klar i si vurdering av heimlandet. Ho undrar seg over «hva jeg skulle kalle det som hadde skjedd på Cuba i 1959 uten å fornærme noen, uten å såre følelser og uten å øve vold mot min egen prosess med å navngi det». Slik set Triana med «Korkøya» ord på dei heilt spesielle kubanske diasporakvalane.

Ho framstår som eit tidsvitne frå Castros post-sovjetiske Cuba.

Korkøya. Fortellinger om Cuba

Kubanske kvalar

Det har skjedd et skifte i den norske romanfloraen de siste årene. Virkelighetslitteraturen har (endelig) satt ned tempoet mens stadig flere forfattere griper til historisk stoff, eller (nok en gang) vender blikket innover, men via funderende, ofte litt passive tredjepersonsfortellere.

Jeg skal legge vekk den brede penselen. Uansett kan man trygt si at Olav Løkken Reisops prosjekt, en trilogi der andreboka nå er utgitt, skiller seg fra alt det ovennevnte. Med «Skriverholmen» fra 2023 sjøsatte han et ambisiøst og forgreinende romanunivers. Han ledet leseren dypt inn i det hurdalske landskapet og malte fram et sammenviklet og konfliktfylt lokalsamfunn. En hel bråte karakterer og deres livsvalg over flere tiår ble spent opp på stort lerret der miljøødeleggelser, etikk og ansvar var bakteppet. Hvilket ansvar har mennesker for å handle når vi ser naturen ødelegges – og hvilket handlingsrom har vi?

I sentrum for historien sto det hundeglade paret Sivert og Maija, og ikke minst Siverts eksentriske, kanskje riv ruskende gale far Mikkel, som med tragisk resultat påtok seg å slå tilbake på naturens vegne.

to år etter at Mikkel drepte 253 mennesker (inkludert deler av regjeringen) i en terroraksjon. Maija bor alene med sledehundene sine, Sivert forsvant etter angrepet, mens hun martres av en skyldfølelse som innimellom virker ute av proporsjoner. Kunne hun ha forhindret det hele?

Andre kapitler går bakover i tid, til Mikkels oppvekst og forholdet til onkel Hans, en solid fyr som brer vingene over både Mikkel og to andre farløse gutter, Einar og Ulf. De tre guttene skal vise seg å dele en mørk skjebne. Partiene som kretser rundt Hans er noen av bokas fineste, kanskje fordi han er en så overbevisende karakter og en av bokas mer sympatiske.

 er menneskenes forhold til naturen i kjernen, i en økokritisk, værbitt skogsthriller som forgreiner seg innover i tida, ned i jorda, under vann og inn i et komplisert nett av hendelser. Svakheten fra «Skriverholmen» har Reisop langt på vei rettet opp i den nye boka. Mens karakterenes mange utfall om klimakrise og dommedag i første bok hadde noe utmattende pubertalt over seg, er klimatematikken i «Jeppedalen» trygt forankret i det inngående beskrevne naturlandskapet og innbyggernes nære forhold til det. Tilnærmingen framstår for meg som sannere og mer fruktbar som utgangspunkt for økokritikk. Det til tross for at vi etter hvert beveger oss langt inn i Gaia-hypotesen om at hele jorda kan regnes som én levende organisme og at naturen besitter en slags bevisst vilje.

 noe litt selvforelsket og pompøst over seg, som jeg ikke synes kler den hurdalske naturen eller virker helt troverdig selv i det oppsiktsvekkende beleste bygdesamfunnet der intellektuell namedropping er gjengs og sledehunder får navn som Kepler, Vinci og Deleuze, og man gjerne ordrikt forfølger de lange tankebaner: «Selvsagt er dette et forsøk på å etterrasjonalisere tiltrekningen, og til og med et forsøk på å etterrasjonalisere det som skal skje siden. Det gir ikke umiddelbart mening, men det er akkurat slik det er: en forskuttert etterrasjonalisering.»

På den andre siden er det hele veien god driv i språket til Reisop, det er sterke stemninger, flere interessante karakterstudier og ikke minst gode naturbeskrivelser.

ha vært mindre – forfatteren kan slumpe til å bruke en og en halv side på å beskrive hvordan en perifer megler tilbereder kaffe. Samtidig er det noe deilig fråtsende ved det hele, en stor fylde, liksom at fortellingen er en svamp som suger til seg hele Jeppedalen og omegn, og alle svin som finnes på skogen der. De er mange! Skogen skjuler blant annet en mystisk sjakal, gammel miljøkriminalitet, opptil flere mord, en ihjelfrosset guttunge og muterte sopparter som muligens er naturens biokjemiske våpen i kampen mot menneskene. Og – kirsebæret på toppen – en og annen portal til parallelle virkeligheter og til fortiden.

Fortellingen er en svamp som suger til seg hele Jeppedalen.

Jeppedalen

Når ingenting er umulig

Hanne Kristin Wolden

Tidlig i Nina Lykkes roman «Full spredning» fra 2019 skuer den desillusjonerte fastlegen Elin utover kontoret sitt og slås av en undring over alt sammen. «[H]vor er legen, det er jo bare meg her. Hvor er de voksne, hvordan havnet jeg her.» Elin er en nokså typisk Lykke-karakter, slik vi har lært å kjenne dem gjennom det som etter hvert har blitt fem romaner: skilt, bedrukken, full av forakt for de fleste, ikke minst seg selv.

Ett av Elins spørsmål har nå blitt til en hel roman. Hvor er det egentlig blitt av de voksne i dagens Norge? Nina Lykkes svar er ikke overraskende at de har forsvunnet – det vil si mistet evnen til å være voksne i møte med en gjeng ufyselige snørrunger, det vil si den oppvoksende generasjon. Hovedperson Ida mener å se det overalt rundt seg: En mor som lar den feite sønnen på 32 fortsette å bo hjemme, en far som ikke reagerer når tenåringen legger føttene på setet på t-banen, og en annen far som venter med å skifte bæsjebleie til toåringen selv tar initiativ til det. «Det var som om en slags bakterie, en smittsom sykdom, hadde sneket seg inn overalt.»

 altså Ida, en to ganger fraskilt parterapeut. Hun sliter med forholdet til sin avdøde mor – som hun bærer med seg innenfor kragebeinet (!) – og til eldstesønnen Sigurd, som har brutt kontakten med henne. I begynnelsen av romanen får hun etter fem års taushet en sms, der sønnen spør om hun har tid til en prat. Det er denne forespørselen som driver romanen: mens hun funderer på hva som får Sigurd til plutselig å ville ha kontakt, ser hun tilbake på alt som har skjedd. De vage begrunnelsene for Sigurds brudd med moren skaper en viss sympati med hovedpersonen – eller i det hele tatt for foreldre som blir offer for det man skulle kunne kalle en meget individualistisk traume- og lidelseskultur. Selv om det nok for mange av de det gjelder er både krevende og berettiget å bryte med egne foreldre, finnes det samtidig en milliardindustri av influensere og kvasipsykologer som vil ha oss til å grave fram våre egne traumer (vi vet du har noen!) og kvitte oss med folk i vår nærhet som har bidratt eller bidrar til å holde oss nede. I romanen er det Sigurd som husker en gang da han var åtte-ni år gammel og falt og slo seg uten at moren la merke til det – dette har satt seg i ham som et slags bevis på at han var et oversett barn og nå en traumatisert voksen. Moren kan ikke si noe, for det er alltid barnet som har rett. Nå sitter hun og hører på Sigurd som får prate uavbrutt inne hos «terapeuten»

en siviløkonom som har omskolert seg til mindfulnessinstruktør og 

 «Vi ville ha fått en mye bedre og mer rettferdig behandling hos en spåkone eller en rørlegger», tenker Ida.

 og egosentriske brudd med moren utgjør romanens tendens til noe substansielt. Dessverre blir parodien stort sett humørløs. Sammenlignet med de forrige romanene har Lykke gjort en balanseforskyvning: Satiren er mindre påfallende, nå har hun lagt alt kruttet i det kyniske og foraktfulle. Synd! Forakt i romanform funker definitivt best med skikkelig satirisk snert – dessuten ødelegger det for diskusjonene Lykke forsøker å skrive seg inn i. Det som hele veien har vært Lykkes mantra – 

trenger både komikk, presisjon og fornyelse for å fungere – her er jeg redd alt mangler. I stedet sitter vi igjen med en parterapeut som syns folk flest er for feite, som blir sur over at barns sinneutbrudd møtes med forståelse fra foreldrene og som mener begrepet «tomsing» burde gjeninnføres i dagligtalen. Kanskje kan man lese romanen som et tegn på hvordan det går med folk som er som hovedpersonene i Lykkes romaner; de sure, bitre og foraktfulle er kanskje underholdende 

. Etter hvert blir de irriterende og relativt uinteressante.

Hvor er de voksne?

På tomgang

Da jeg var tenåring på 2010-tallet forsvant Mosselukta, og med det begynte jeg å forbinde stedet med et fravær. Ikke at man merket lukta helt til Son, der jeg kommer fra, men inntil vi begynte å dra til Ski storsenter og ikke 

 Amfisenteret i Moss for å shoppe, var den en slags sensorisk markering av kommunegrensa. Jeg vet ikke hva som gjorde dunsten verst; søppeldynga forbi den lille byens andre kjøpesenter, Mosseporten, eller cellulosefabrikken M. Peterson & Søn som hang kroken på døra i 2012.

I Ola Innsets to skjønnlitterære bøker med handling fra Moss, er dette fraværet heller å betegne som et tap. Derav forlagets merkelapp «postindustriell krim». Med lukta forsvant noe som tenåringsjenta ikke tenkte over den gangen: arbeidsplasser, nærhet til produksjonen og den konkrete opplevelsen av verdiskaping.

«Under Moss» er den frittstående oppfølgeren til «Moss» (2024). I begge bøker dannes en slags nordisk noir-stemning der Innset, som har doktorgrad i historie, ved hjelp av grundig research levendegjør byen både som by i seg selv, og som symptom på en (uheldig) samfunnsutvikling.

 av drapsetterforskningen som utgjør bokas handling. Offerets navn? «- Litt rart at han het «Fredrik August», hvis de var sånn Glassverket-familie – arbeiderklasse, liksom? tenkte Synne Lindgren høyt». Ettersom Are Nyquist, etterforskeren fra «Moss», døde i samme bok, har politibetjenten Synne Lindgren overtatt for ham som etterforsker i «Under Moss». Hun er litt kjedeligere å følge der hun sysler med oppussing, gjentar tankene til den radikale presten fra forrige bok og i motsetning til Nyquist ikke flykter fra fortiden sin der den utspilte seg. Hun er en smule flat som karakter, og var nok bedre egnet som 

Fredrik August Brikks (mislykkede) flukt fra morderne utgjør bokas åpningskapittel: «Han ville på ingen måte at dette skulle være hans siste løpetur, i en mørk tunnel langt under Moss sentrum». Vel, det blir det. Til å hjelpe med etterforskningen kommer Amir Baran fra Kripos: «– Det er den samme etterforskeren som var her i forbindelse med Foxtrot-saken», informerer politisjefen.

Foxtrot-saken blir ikke irrelevant i etterforskningen, og «Under Moss» har en annen nærhet til nyhetsbildet enn det «Moss» hadde. For eksempel snakker Baran og Lindberg på et tidspunkt om gjengkriminalitet: «– Mange vil jo at det skal handle om innvandring, sa Amir Baran, litt brydd. […] – Men, […] – Det er jo høy innvandring i 

 med noe annet: Ingen ordentlig integreringspolitikk, og ingen boligpolitikk. Sverige er jo nesten helt segregert.» Eller da de to skal finne et sted å ta en øl og Baran antar det er lett, siden hun bor midt i sentrum:

– Det som er igjen av det i hvert fall, sa Synne Lindgren, og tenkte på alle serveringssteder og butikker som hadde blitt lagt ned de siste par årene – og på de gjenværende som sikkert ville stenge, de også, når inntjeningen ble for lav og husleia for høy. Eiendomsinvestorene var vel omtrent de eneste som gjorde det bra, og det var merkelig at det skulle være så mye penger å tjene på en så død by.

Denne nærheten til nyhetsbildet gir tidvis en følelse av deja vu, og kan oppleves litt tørr. Omstendeligheten har også sin bakside. Den forsyner seg av bokas driv, og i noen partier kan man bli uimottakelig for det som egentlig er kurante analyser.

er lekenheten intakt i «Under Moss», som hos forløperen, og Innset vet hvordan han kan utnytte at virkeligheten parodierer seg selv. Foruten et litt uengasjerende etterforskerteam, er karaktergalleriet morsomt – særlig en økokritisk, finsk beverjeger utmerker seg. Jeg skulle bare ønske at det kom litt friskere luft til i sentrum, og at man ikke måtte ut på Jeløya – metaforisk sett, for å få det.

Under Moss

Åpen by

Tore Linné Eriksen

Først i 1994 tok det sørafrikanske apartheidsystemet slutt. Det var mer enn 40 år etter FNs Menneskerettighetserklæring og 30 år etter FN-konvensjonen om apartheid som en forbrytelse. I tillegg til å undertrykke flertallet i eget land, okkuperte sørafrikanske styrker Namibia og førte krig mot både Angola og Mosambik. Motstanden mot regimet var sterk, men rasistdiktaturet fikk god hjelp fra vestlige stormakter i form av våpen, investeringer og veto mot sanksjoner.

krigsmaskinen hadde ett svakt punkt: Den trengte store mengder olje til transport, stridsvogner og kampfly. Både før og etter sjahens fall i 1979 var Iran viktigste leverandør. Men ingen var så ivrige transportører – eller profitører – som norske skipsredere, slik gravejournalisten Tarjei Leer-Salvesen nå har dokumentert ned til hvert enkelt skipsanløp. Der fartøy flyte kan, er Fredriksen, Bergesen, Dahl, Høeg, Ugland, Rasmussen, Hansen-Tangen og Mosvold førstemann. Den siste av dem er også kjent for sine uttalelser om hvor bra «de innfødte» hadde det.

Forfatteren kan trekke veksler på kartlegging i regi av Fellesrådet for det sørlige Afrika og Shipping Research Bureau i Amsterdam, og har fått bidrag fra Mikal Olsen Lerøen. Resultatet er ei oppvisning i triks for å forfalske papirer, oppgi gale anløpssteder, dekke til skipsnavn, endre kallesignaler og la lasten skifte eiere underveis. Mellom 1979 og 1987 foregikk mer enn 40 prosent av oljefrakten på skip med norske eiere. Det var i strid med FN-flertallets oppfordringer om oljeembargo, noe fredsprisvinner Desmond Tutu kalte «blodpenger».

 til et solid nybrottsarbeid, er at Leer-Salvesen har trålet arkivene etter Strategic Fuel Fund og intervjuet en stolt leder, Kobus van Zyl. Han har også fått flere sjøfolk i tale. Frarederhold lyder det unisont: Vi gjorde ikke noe i strid med norsk lov, det er politikernes oppgave å bestemme hva som er rett og galt. Etter min mening burde forfatteren derfor ha gjort mer for å forklare hvorfor så lite skjedde før i 1987, da sanksjonsloven stoppet transport av råolje, men tillot lukrative leveranser av raffinerte produkter. Det er ikke overraskende at Høyre hadde tett bånd til rederinæringa, men Aps handelsministre, enten de het Reiulf Steen eller Hallvard Bakke, brukte de samme talepunktene. De viste til sanksjonsmotstand fra Sjømannsforbundet og LOs internasjonale kontor, med det velkjente argumentet: Gjør ikke vi det, overtar andre. Og for en handelsminister fra KrF var tonnasje viktigere enn teologi, trass i sterke krav fra store deler av Kirken.

Norge ga humanitær bistand til frigjøringsbevegelsen ANCs flyktningleirer i nabolanda, men «Oljefrakten» viser hvordan norske regjeringer med åpne øyne lot våre redere forsyne flyene med olje for å bombe de samme leirene. Slik minner Leer-Salvesens grundige graving oss på at dobbeltmoral er en utbredt øvelse. Han reflekterer også nyansert over sanksjoners betydning overfor Russland og Israel. Men han kunne nok ha gravd litt mer for å finne ut hvorfor de store partiene lot rederne drive omfattende transport av olje til Sør-Afrikas krigsmaskin, og slik være med på å forlenge apartheidsystemets levetid.

Oljefrakten. Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika

Som man reder

Mette Paust-Andersens debutroman «Eller havet» åpner med en kort refleksjon: Jegets foreldregenerasjon «ble værende», mens hennes generasjon flyttet vekk, jaktende på noe 

. Dette andre viste seg å være det samme, bare andre steder, og jegets generasjon endte opp fremmedgjort og rotløs: «Til slutt er det som om alle vi møter, ligner folk vi allerede kjenner, som om vi kjenner alle disse vilt fremmede i kraft av andre, som om alle vi møter, er noen vi kjenner som alle.» Etter dette begynner romanens hoveddel ‘Mot vinter’, der nostalgi viser seg som løsrivelsens bakside.

 bosatt i Bergen. Hun lider av sykelig hjemlengsel, til oppvekstens Stavanger: «Hjemmet mitt er en magnet, det trekker i meg, trekker fargene ut av leiligheten jeg bor i, ut av byen, trekker all oppmerksomhet mot seg selv og står der, fargesterkt og lysende.» Situasjonen forhindrer henne fra å følge denne lengselen. Hun er bundet av familielivet, av de andres røtter.

Noen tekster kreverat man tilpasser temperamentet sitt for å få tilgang til, og glede av, det som står. For meg er «Eller havet» en slik tekst. Tonen gjenspeiler jegets depressive tilstand, det negativt fikserte blikket, en stum livsfølelse. Tidvis forårsaker det utålmodighet underveis i lesingen, særlig i partier der oppussing og leilighetssalg blir årsaker til jegets utilfredshet. Dvelingen foregår innenfor velstandens grenser. Samtidig blir jeg aldri virkelig rastløs som leser, og det tror jeg først og fremst kommer av Paust-Andersens språk.

 stemning er konsistent fra start til slutt, er setningene preget av stor variasjon og noen formuleringer er overraskende, men likevel logiske – jeg vil oppholde meg i de en liten stund: «Jeg kan si noe, eller jeg kan la være å si noe, det betyr ingenting, det gjør ingen forskjell. / Jeg blir feit eller tynn, jeg vet ikke, jeg er i dynene, som fjell.»

Dessuten gis det gradvis mer og mer plass til gjengivelsen av en parterapeuts innspill, som slipper til et ansvarliggjørende perspektiv. Parterapeutens ord lander tungt på sidene: «Parterapeuten sier: Du er på besøk her, / på besøk der, / du er verken her eller der. / Du har ikke festet deg noe sted. / Du må feste deg.» For er nostalgi utelukkende noe man rammes av, eller kan det også være noe man selv forårsaker? Eller handler det om noe enda enklere, at man ofte vil ha det man ikke kan få?

Kroppen har forledet meg. Den var så rastløs, den ville videre og videre og videre. Den ble forelsket, ble gravid, fødte barn, og nå vil den hjem igjen. Den har ikke forutsett konsekvensene, at det ikke lar seg gjøre.

 en slags avvisning av familien hun lever med, og etter hvert trer faren for brudd fram fra andre enn henne selv. Som parterapeuten advarer: «Det er ingen som i lengden orker å høre på en dame som lengter hjem til en annen by i det samme landet som hun kommer fra.» Man kan notere seg at utspillet potensielt er en metakommentar til romanen, uten at jeg vil si at den rammes av det. Til det er det for bevegelig og åpent innenfor den havblå stemningen. Ikke minst er den korte og avsluttende delen ‘Mot vår’ løfterik og åpen, uten at det virker framtvunget eller utroverdig. Simpelthen bare fint.

Eller havet

Anger og årstid

Carline Tromp

Fortell flere myter, ba dattera mi. Vi var på ferie i Hellas, og noen bruddstykker om kong Minos og minotauren hadde skapt et lite monster med voldsom appetitt. Fortell, tryglet hun, 

! Heldigvis lå det et eksemplar av Stephen Frys «Mythos» i leiligheten vi leide, som jeg kunne tygge i småbiter og fôre den sultne ungen med. Året etter oppdaget hun kristendommen og ble en misjonærs drøm: 

Kan du ikke fortelle flere historier om Jesus?

At vi mennesker bærer på en lengsel etter å samles rundt leirbålet og fortelle, er en floskel elsket av både gurutyper og reklamebransjen. Det er også sant. Myter, sagn og legender rører ved noe dypt i oss, og selv om vi ikke (lenger) bruker dem til å forklare verden med, klarer vi ikke la dem ligge. Fra dikt og teater til Disney-filmer, dataspill og fantasy – de gamle fortellingene er eldst.

fortellinger» har Haddy Njie samlet tolv eventyr, myter og sagn fra ulike verdensdeler og epoker og gjenfortalt dem for barn. Boka spenner fra Gilgamesj-eposet, som antas å ha blitt til rundt 2100 fvt. i det som nå er Irak, via greske og norrøne myter, vestafrikanske, slaviske og japanske folkeeventyr, og jammen er det ikke en liten historie om Jesus også, eller rettere sagt om hans mor, Maria, som blir gravid og føder Guds barn.

Njie er en dreven forteller. Hun har tidligere gitt ut barnebøkene «Snart sover du» (2016), sammen med søsteren, illustratør og forfatter Lisa Aisato, og «Dans!» (2021), med Christoffer Grav. Som vokalist, skuespiller og programleder har hun mye erfaring med muntlig formidling, som klinger gjennom: Språket ligger godt i munnen. Njie har øre for gjentakelsene og rytmen i eventyr og tar seg tid til å bygge opp en stemning.

 krydret med humør og detaljer som menneskeliggjør: Den uovervinnelige kongen Gilgamesj heller rosiner ned i gapet, gudinnen Parvati finner på å skape et menneske når hun kjeder seg under sitt 

, ridderen Bradamante er både en tøff kriger og en kjærlig hestejente. Maria er en tenåring som tynges av bygdedyrets blikk når hun blir gravid før hun og Josef er gift.

Ikke minst i historiene om mødre og barn evner Njie å legge en varme i språket som overstiger tid og kulturell avstand. Andre, som hopi-folkets fortelling om hjelpeåndene 

, og det japanske sagnet om månejenta, blir noe mer distanserte. Sett under ett er dette livfulle gjenfortellinger, som overgår mye av det som gis ut i det overmettede prinsesse- og heltemarkedet.

Bøker

Et kongerike foran undergangen. Erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant

Sju slag

Lørdagsbarn. Historien om sangene

Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene

I varetekt meg ta

Hurier

På klare netter ser vi opp

Stranger

Brød frå englane

Nerdrum som oppdrager. Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers

Korkøya. Fortellinger om Cuba

Jeppedalen

Hvor er de voksne?

Under Moss

Oljefrakten. Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika

Eller havet

Verdens største fortellinger

Noe vidunderlig vil skje

Alternativt statsbudsjett. Løsninger for landet som ble for rikt

Der hegre stig. Glimt av Garborg

Jens Arup Seip. Historikeren og hans land

En uventa dragning mot jungelen

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Et kongerike foran undergangen. Erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant

Sju slag

Lørdagsbarn. Historien om sangene

Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene

I varetekt meg ta

Hurier

På klare netter ser vi opp

Stranger

Brød frå englane

Nerdrum som oppdrager. Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers

Korkøya. Fortellinger om Cuba

Jeppedalen

Hvor er de voksne?

Under Moss

Oljefrakten. Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika

Eller havet

Verdens ­største ­fortellinger

Noe vidunderlig vil skje

Alternativt statsbudsjett. Løsninger for landet som ble for rikt

Der hegre stig. Glimt av Garborg

Jens Arup Seip. ­Historikeren og hans land

En uventa dragning mot jungelen

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Verdens største fortellinger

Jens Arup Seip. Historikeren og hans land