Tom Egil Hverven

#fff

Romanen «Barnet mitt» følger spor fra foregående bøker av Hanne Ørstavik. Den anonyme jeg-fortelleren befinner seg i Italia. Hun bearbeider hendelser kjent fra Ørstaviks tidligere utgivelser, for eksempel «ti amo» (2020) og «bli hos meg» (2023). Mannen hennes, L, døde for fire år siden. Et nytt forhold til en yngre mann, nå kalt «gutten», tok slutt for ett år siden. Idet «Barnet mitt» begynner, vender hun tilbake til leiligheten ved kysten der hun og gutten pleide å være. Hun vil skrive en ny roman, og den skal foregå på stedet hun forlot ett år tidligere. Hun ser for seg en sirkel i sanden, av og til en sirkel av ild. Romanen utgjør en ring, en tilbakevendende bevegelse på flere plan, geografisk og mentalt. Slik sett virker den mer statisk enn de to foregående romanene.

minnebilder, særlig av traumatiske barndomserfaringer med foreldre som ikke klarer å leve sammen, er et gjennomgående trekk i flere av Ørstaviks romaner. Høstens bok retter blikket mot fortelleren ved å åpne en dør til hvordan hun mener å ha gjort sin egen datter vondt. Store deler av «Barnet mitt» er stillestående, kvernende i desperasjon over hva hun har gjort mot datteren, uten at datteren får noen egen stemme. Hva består sviket i? Påstanden i romanens første linjer er at fortelleren først nå, når datteren er voksen, blir klar over at hun ikke har 

 henne. Hun har neglisjert datteren i arbeidet med å bli forfatter, overleve som forfatter. Hun har stengt døren til datteren for å kunne skrive, selv da jenta bare var fire eller fem år. Alt avhenger av skrivingen, for ikke å «gå under».

Innsikten kom plutselig for ett år siden, da fortelleren «kom hjem fra havet» etter at forholdet til gutten var slutt. Romanens språk er en underlig blanding av romantiske, absolutistiske formuleringer som å komme «hjem fra havet», og et mer fragmentert språk, der minnebilder trer fram. Idet de første bildene av datteren kommer mot henne, holder fortelleren seg fast i madrassen for ikke å kaste seg ut av vinduet. Beskrivelsene veksler, med utstrakt bruk av komma, av og til med punktum inne i setninger. Hun har gått «helt til slutten» i forholdet til gutten. Hun har mistet troen på at det gode, kjærligheten, kan komme utenfra. Teksten vender gang på gang tilbake til en liten jente som sitter ved vinduet og venter på de andre, bilder der datteren og fortelleren smelter sammen:

At da, kanskje. Kanskje det blir fint. Hvis. Bare. Nei. De kommer ikke. Jenta mi. Hvordan skal du leve med det.

hukommelse gir romanen form og innhold. Fortelleren framstiller tolv år i forhold til datterens far, omkring hennes fødsel, fra de flytter sammen til de skilles, som et stort hull. Det er som om alle årene er borte. Mens hun skriver, pipler likevel detaljer fram. Datteren er elleve år da moren, fortelleren, vil flytte med henne inn til byen. Elleveåringen sitter med hodetelefoner og en lang skjøte­ledning og ser tegnefilmer mens moren pakker bøker og andre ting i banankasser. Skjøteledningen har fortelleren kjøpt fordi hun ikke klarer lyden av filmene. Hun avbryter seg selv: «Hva er dette for noe å ta med i en roman, det er en helt tom scene, et hult minne, det viser ikke noen ting, kommer ikke borti noe […]».

Indirekte antydes romanens poetikk: å la fragmenter av minner berøre hverandre. Fortelleren stanger hodet mot veggen av detaljer hun mener hun ikke husker, likevel kommer de fram gjennom skrivingen. Et sted skriver hun at hun bare har bilder, ikke følelser. Et annet sted ønsker hun å åpne seg for datteren, for det nye livet hun innebærer, men fortelleren oppdager bare seg selv, en liten jente inni en murvegg, en vond hardhet bare skrivingen kan lindre.

 om man leser på ny – leter i hulrommene, så å si. En av brødrene bemerker hvor veslevoksen hun var i oppveksten. Fortelleren husker hvordan hun begynte å etterligne en jente som holdt styr på kiosken der begge jobbet. Fortelleren begynte «å være sånn» hjemme. Likevel trodde hun alle forsto at hun egentlig var en annen. Samtalen fungerer som en av flere mulige nøkler til å forstå fortellerens splittelse, hennes fortvilelse, grunner til at hun oppsøker ulike former for behandling. Hun har tidligere gått sju år i terapi hos en klinisk psykolog. Behandlingen gjør henne godt, men en gang blir hun sint. Psykologen kaller henne primitiv, og raseriet stiger før forklaringen kommer: Det handler om «en organisering i den psykiske strukturen som tilhører et veldig tidlig utviklingsnivå […] med dissosiering og splitting».

Romanen beskriver andre, mildt sagt alternative behandlingsformer. Mens fortelleren var sammen med gutten, oppsøkte hun en ayahuasca-retreat, der inntak av urtete med psykedeliske stoffer skal fremkalle hallusinasjoner. Hun finner videoer på Youtube med ulike meditasjoner og prøver dem ut.

 og utfører også rituelle, fysiske øvelser jevnlig. En periode onanerer hun hver morgen mens hun tenker på oliventrær, på mykheten i formene. Trærne står som et merkelig, symbolsk motbilde til fortellerens hardhet. Hennes vilje er som en søyle hun ikke kan klare seg uten. Romanen ebber ut i korte glimt av øvelser i ømhet, uten at leseren får ordentlig inntrykk av om ømheten gjelder – eller når fram til – datteren. Det kan virke som om datteren blir stående utenfor romanens sirkel. Romanens sannhetssøken gjør inntrykk, men datterens rolle forblir problematisk.

Store deler av Barnet mitt er stille­stående.

#000

Barnet mitt

I sirkel

Merete Røsvik

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977), som besøkte Litteraturhuset i Oslo tidlegare denne veka, kjem frå ein katolsk familie i Nigerias øvre middelklasse og er både intellektuell og velståande. Då ho som 19-åring begynte på utdanninga i USA, merka ho raskt at det ikkje var dette studiekameratane venta av ei afrikansk kvinne. I dei populære TED talk-foredraga «The Danger of a Single Story» (2009) og «Why We Should All Be Feminists» (2012), som har bidratt sterkt til å gjere henne internasjonalt kjent også utanfor litterære kretsar, set ho ord på kvifor det er problematisk å halde seg med sterkt forenkla forteljingar om så omfattande kategoriar som «kvinner» eller «afrikanarar».

Det litterære gjennombrotet fekk ho med oppvekstromanen «Dyprød hibiskus» og «En halv gul sol» (høvesvis 2003 og 2006, norske omsetjingar av Mona Lange i 2006 og 2013), der ho skildrar livet til to søstrer gjennom borgarkrigen i Nigeria vi kjenner som Biafrakrigen. Adichie har markert seg som ein særs dyktig forteljar som legg vinn på nettopp å vise mangfaldet i levemåtar og drøfte samfunnsutviklinga i både Nigeria og USA, som ho no pendlar mellom.

aktuelle romanen «Drømmeregnskap» er Adichies politiske engasjement tydeleg. Her møter vi fire kvinner i 30-åra som har fått erfare at draumar kan bli knust. Samtidig viser romanen den grelle kontrasten mellom migrasjonsvilkåra for fattige og rike. Venninnene Chiamaka, Zikora og Omelogor kjem frå den nigerianske overklassen og er utdanna i USA, men endå dei verken møter økonomiske, sosiale eller administrative hinder, finn dei ikkje Den store kjærleiken. Kadiatou kjem til USA som arbeidsinnvandrar frå Guinea og hjelper av og til Chiamaka i huset. Ho har ikkje andre draumar enn å kunne tene nok til å leve i ro og fred, men blir brutalt valdteken på jobben som stuepike i New York.

I etterordet fortel Adichie at skildringa av Kadiatou tar utgangspunkt i historia til Nafissatou Diallo, kvinna som i 2011 anmelde Dominique Strauss-Kahn (dåverande sjef for Det internasjonale pengefondet) for seksuelt overgrep. Forfattaren vil gi verdigheit og skape balanse i historia til Nafissatou, som tapte både i rettssalen og media fordi det kom fram at ho hadde loge då ho søkte opphald i USA. Adichie skriv at forhistoria frå Guinea er oppdikta, men at det som gjeld overgrepet er basert på den verkelege saka. Målet hennar er å skape forståing for den typen livserfaringar som legg premissane for kvinner som Nafissatou.

 prosjekt, og skildringa av overgrepet og dei følgjande hendingane er opprørande lesing. Men sjølv om det er opplysande å lese om livet til ei fattig kvinne på landsbygda i Guinea og reisa hennar fram til rettssaka mot ein av verdas mektigaste menn, verkar den stillferdige og arbeidssomme Kadiatou som ein forenkla og idealisert type samanlikna med dei meir komplekse, rike venninnene.

På den andre sida er det vanskeleg å kjenne at noko står på spel i skildringa av 

 som har verda som leikegrind og hoppar på eit fly slik folk flest tar bussen. Når Chiamaka blir fanga i villaen i Maryland på grunn av koronapandemien, begynner ho å sjå tilbake på livet som frilans reiseskribent (i hovudsak finansiert av foreldra) og mennene ho har møtt i jakta på kjærleiken. Adichie skildrar representantar for ulike typar i den globale eliten, til dømes den afroamerikanske akademikaren, den nederlandske næringslivstoppen, den gifte, britiske poeten og den skikkelege, men keisame nigerianske ingeniøren. Heller ikkje dei mange nedturane i kjærleikslivet til advokaten Zikora får opp pulsen, men historia til mora hennar, og utviklinga i relasjonen mellom dei to, er eit lyspunkt. Adichie har tileigna romanen til si eiga mor som døydde i 2021.

 Omelogor med den skarpe tunga tar ordet, at boka blir verkeleg interessant. Ho framstår som talerøyr for samfunnsrefsaren Adichie som svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur. Omelogor er busett i Abuja i Nigeria, og overklassekulturen som ho motvillig deltek i, er eigna til å sjokkere ein enkel vestlandspietist – spesielt den skamlause korrupsjonen i bankvesenet og heime-­aleine-festane der rike, gifte kvinner skeiar ut med narkotika, kvinnelege stripparar og massasje med 

. Ho målber også kritikk av politisk korrekte 

 i USA med utsegner som «de er bare opptatt av å overvåke språkbruken din og bruker moteord som ikke betyr noen ting». Feministen og humoristen i Adichie viser seg når Omelogor gir menn vaksenopplæring om kvinner og romantikk på bloggen For Men Only: «Jeg vet det, det er mye å be om. Å si en eller to ekstra setninger kan være utmattende.»

«Drømmeregnskap» er ein mangfaldig roman som tidvis er både underhaldande og informativ, og den norske omsetjinga av Hilde Stubhaug flyt fint. Men romanen er meir ei samling av observasjonar og typeskildringar enn ei samla historie, noko som iblant gir kjensla av å lese ein intellektuell, globalisert versjon av «Sex og singelliv»

Ho svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur.

Drømme­regnskap

Migrasjonens to ansikt

Egon Låstad

Hva gjør du når foreldrene dine plutselig begynner å oppføre seg som tenåringer – akkurat i det du selv er i ferd med å bli én? Hovedpersonen Evi i tegneserien «Lava» går raskt lei av å være fredsmekler for sine nyskilte foreldre; hvorfor skal hun stå i midten for alle deres egosentriske krangler? Familiens planlagte sydenferie er også kansellert, men barne­billetten hennes er fortsatt gyldig. Evi øyner en anledning til å fly unna alle sine problemer, på en måte som kanskje kan tvinge foreldrene i tale? Dermed bærer det av sted, alene på høstferie, til F#*@INGS Tenerife! Kun hunden Lava får være med.

Annika Linn Verdal Hommes fargesprakende tegneseriedebut starter som en tragedie og ender som en komedie. Plottet er utrolig, men likevel realistisk i måten det er formidlet. Det er ingen liten bragd, gitt serieskaperens hang til visuelle overdrivelser og ablegøyer. På Tenerife blir den svarte valpen blå; alt håp virker lysere uten foreldrene.

 gjort seg bemerket som illustratør for tegneserieversjonen av hørespillet «Bilde av en brennende Tesla» i 2023. I fjor debuterte hun også som barnebokforfatter med den Kritikerpris-nominerte bildeboken «Gigabror». Sistnevnte utmalte positive følelser mellom bonus­søsken. Årets bok handler derimot om aversjon, først og fremst mot egoistiske foreldre. Begge Evis foreldre prøver å kjøpe datterens gunst; faren først med en hund, deretter moren med penger. Homme visualiserer opptrinnet som et gjennomskuelig skjermspill med tittelen «Guilt trip»

Alt som føles dumt tegnes svart i denne boken, inkludert Evis før så fargerike ukeplan. Det samme gjelder farens flaue skinnjakke som han flotter seg med for sin unge og hemmelige kjæreste – det vil si Evis basketballtrener. Begge får en ball i trynet når hun finner ut av det. Valpen er ment som kompensasjon for alt det vanskelige, men Homme tegner den i stedet for det den faktisk er – en konstant påminning om farens dårlige samvittighet, med innyndende øyne, klønete adferd og et ubrutt bekreftelsesbehov. Evi tar godt vare på valpen, men hvem skal passe på henne? Svaret kommer ut av det blå på ferie.

 en øy formet av vulkanutbrudd passer utmerket til bokens ledemotiv. Ordet «lava» kommer fra det latinske 

 som betyr «falle», «gli», «synke» eller «styrte sammen», og i bokens mange dramatiske sekvenser ser vi hovedpersonen gjøre nettopp disse tingene. Vulkanske følelser kan man godt kalle en klisjé når det gjelder tenåringssinne, men grepet fungerer overraskende godt i Hommes illustrasjoner. Serieskaperen overrasker med høyst originale komposisjoner, ofte i kombinasjon med digitale effekter og ekspressiv håndtegnet typografi. Homme baker også inn flertydige emojis som eksempelvis strigråt (loudly crying face) som ansiktsuttrykk på Evi. Målgruppen for boken vet selvsagt godt hva disse symbolene betyr.

Livets realiteter innhenter til slutt Evi, som solbrent og sliten får heteslag. Heldigvis skjenkes både leseren og Evi en solid dose galgenhumor på slutten – med introduksjonen av en eldre, kvinnelig, kjede­røykende antihelt. Måten elementene til slutt går sammen er elegant løst. Hevnen er tilsvarende søt.

Lava

Sydende sinne

Daniel Willumstad Gunstveit

Er det mulig å unngå at virkelighetens hendelser preger lesningen av Finn Skårderuds bok «Mer uro»? Som kritiker foretrekker jeg vanligvis (hvis det er mulig) å holde virkeligheten utenfor og konsentrere meg om verket. Likevel durer dette spørsmålet i bakgrunnen mens jeg leser Finn Skårderuds nye bok. Jeg tror ikke det er mulig å lese «Mer uro» i dag uten å – i hvert fall til en viss grad – komme inn på den mye omtalte varslingsprosessen som endte med at Skårderud mistet autorisasjonen som lege og psykiater. Han skriver riktignok åpent om smerten situasjonen har påført ham og familien, men reflekterer ikke dypere over varslingssakene i seg selv. Han nøyer seg med å kommentere at han er «svært uenig i konklusjonen» fra Helsetilsynet, at han er lei seg for hva han har påført egen familie, og at boka ikke skal være et forsvarsskrift.

På den ene siden går det an å forstå knappheten. En lengre drøfting av hvordan han selv ser på det han kaller «saken», ville nok stjålet mye fokus fra bokens øvrige innhold. På den andre siden tar nettopp 

 av en ordentlig drøfting vel så mye fokus, noe også mottakelsen demonstrerer. Hvorfor ikke utforske varslene og omstendighetene rundt dem på samme seriøse vis som han utforsker egne depresjoner – med nysgjerrighet og vidd?

 skriver Skårderud om en idealistisk og omsorgsfull lege kalt B som blir utsatt for en langvarig tilsynssak. Egentlig liker jeg godt denne lille fortellingen, siden den fungerer som et nærmest novellistisk destillat av helsesystemenes negative utvikling de siste årene. Men det skal godt gjøres å ikke lese inn Skårderuds nylige erfaringer med tilsynsmyndighetene i den kritiske fremstillingen. Mens mediekjøret er som sterkest, finner Skårderud frem bøkene «Prosessen» av Franz Kafka og René Girards «Syndebukken

mens en god venn inviterer ham med i teatret for å se «Heksejakt» av Arthur Miller. «Saken» blir et forstyrrende element, og boka får derfor likevel et skjær av forsvarsskrift – om forfatteren vil det eller ei. Dette betyr imidlertid ikke at man trenger å avskrive bokas øvrige kvaliteter. Skårderud har åpenbart – autorisasjon som psykiater eller ei – stor kunnskap og mye på hjertet, hvilket gjør «Mer uro» til en rik, mangslungen, og tidvis rotete, bok.

 del skriver Skårderud svært godt og åpent om depresjon som fenomen og egne erfaringer med lidelsen – det han kaller sin 

 som både terapeut og pasient. Skårderud ble nemlig selv innlagt på psykiatrisk avdeling i etterkant av varslene. Fallet var brått og dramatisk, og Skårderud beskriver depresjon som et språklig, så vel som fysisk og mentalt, sammenbrudd. Uavhengig av hva man måtte mene om varslingsprosessen, er dette sterk lesning – den depressive reaksjonen gir mening. Når han i ettertid finner tilbake til språket, resulterer det i noen virkelig lysende beskrivelser av egen depresjon: «Jeg følte meg som et åsted». Eller i beskrivelsen av det depressive minnet: «Det var perforert, som om det var skutt på med hagle. Gikk jeg tur med hunden i dag eller i går? Hvor ble det av mange timer?».

Han skriver også godt om morens depresjoner, og hvordan de har preget ham. Skårderud pendler mellom egen erfaring som terapeut og pasient, og korte dykk ned i fag- og skjønnlitteratur for å beskrive og forstå en rekke tilgrensende fenomener, slik som depressiv tid, depressiv selvopptatthet og elektrosjokk. Han lykkes i stor grad med å tilby en oppdatert og lettfattelig beskrivelse av fenomenet, ikke minst ved å demonstrere at ingen depresjoner er like, og ved å trekke inn ulike depresjonsfremmende krefter i det senmoderne samfunnet.

 i et mer gjennom­psykologisert samfunn enn forgjengeren «Uro»

som utkom i 1998, og lover i god oppfølgertradisjon 

 Den voldsomme interessen for, og tilgangen på, psykologisk kunnskap innebærer at noen av poengene nå føles forslitte, slik som lettbeinte refleksjoner over kommersielle slagord på barnetøy, eller stadige henvisninger til TikTok som negativt for psykisk helse. Her går ikke Skårderud dypt nok i materien til at det blir virkelig interessant, men nøyer seg til å vise til det vi allerede har hørt flere ganger før («vi har laget smarttelefonen, men blir vi nødvendigvis smartere av det?»).

Mer vellykket er det når han skriver om den britiske psykoanalytikeren Susie Orbachs refleksjoner omkring hvordan sterk kroppsmisnøye og mødres botox­injeksjoner kan prege barseltida, eller de japanske praksisene 

(yngre japaneres tilbaketrekning fra sosiale fellesskap) og 

(skogbading som helsefremmende aktivitet). Parallellene mellom topp­idrett og spiseforstyrrelser trekkes også på tankevekkende vis: «Toppidrett og spiseforstyrrelser er begge avvik. [...] forskjellen er at toppidretten er det idealiserte avviket, mens spiseforstyrrelsen ender opp med å bli det sykelige avviket».

 hvordan Skårderud bruker psykoanalytiker Donald Winnicott til å reflektere rundt at barnet i smarttelefonens tidsalder aldri får utviklet den viktige evnen til å være alene, og John Keats’ begrep 

til å belyse psykiske helseplager hos barn og unge. At disse sprangene fungerer bedre, skyldes ikke minst at de er forankret i mer konkrete observasjoner, heller enn abstrakte størrelser, slik som «sosiale medier» eller «samfunnet», som litt for ofte er tilfellet ellers i boka.

Skårderud byr ikke på revolusjonerende innsikter, og burde enkelte steder boret dypere – ikke minst i seg selv. «Mer uro» er likevel en ambisiøs, sammensatt og rastløs samtidsdiagnostikk som vekker interesse og nysgjerrighet for den komplekse, vakre og grufulle tida vi lever i.

Skårderud har åpenbart stor kunnskap og mye på hjertet.

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Urolige tider

Silje Bekeng-Flemmen

Det må kalles en forfatters vri på å dø med støvlene på, når Tor Åge Bringsværds siste roman kommer ut samme måned som han gikk bort. «Magnoliadamen» er et lavmælt, stemningsfullt etterspill av en framtidsfabel, umiskjennelig bringsværdsk.

Fortelleren, Kaj, bor med sin kjære Heline i en avsidesliggende skogshytte ved et lite tjern. De har en katt, Zakkeus. For å livnære seg tegner Heline portretter på oppdrag, Kaj arbeider som skyggeforfatter for kjendiser. Kunsten er med andre ord underlagt markedet.

De to lever tilbaketrukket i harmonisk tosomhet, og skiller seg ut først og fremst ved det at Heline er ti prosent magnoliatre.

I den framtida «Magnolia­damen» er satt til, var det nemlig i en periode mulig og lov å få en del av arvestoffet til et dyr eller et tre. Nå er det forbudt, en konservativ puritanisme sprer seg i samfunnet, «et hvert menneske bør være rent og ublandet og helt seg selv.»

 omrisset av en ustabil verden, høyteknologisk med dyrket kjøtt og dronelevert mat, samtidig preget av alvorlige klimaendringer. Menneskeheten går ikke under, folk og natur har til stor grad tilpasset seg, men virkeligheten har blitt vanskeligere, hardere og farligere.

I Norge er Frihetspartiet landets største parti, de «vil gi enda mer frihet til de som har mer enn nok frihet fra før», samtidig som de rensker biblioteker for skadelig litteratur og vil landsforvise alle muslimer. Med andre ord er en del av framtidsscenarioet ubehagelig likt vår tid.

Alle innbyggere har rett til å bære våpen, California og Arizona har ligget i krig med hverandre, det er gruvedrift på månen. I naturen dukker det opp ukjente skapninger, et resultat av svenske reaktorbranner hundre år tidligere. Blant dem er de mystiske, tilsynelatende truende nattgnagerne.

vises til i bisetninger, som når de spiser danske appelsiner eller snakker om skjærgården utenfor Billund (som i virkeligheten enn så lenge ligger midt på Jylland).

Samtidig er noe uforanderlig; kjærligheten mellom Heline og Kaj er bare dypt gjenkjennelig og rørende. Ikke at den er helt uten kanter, stadig får de besøk av Helines gamle venn Adrian, som er åtte – og stadig flere – prosent ulv.

Magnolia­damen

Vi holder ut

Tore Linné Eriksen

Det er ikke mer enn et par år sida Odd Karstein Tveit utga et storverk om israelsk og palestinsk historie, som også viste oss norske regjeringers unnfallenhet og medansvar: «Palestina. Israels ran. Vårt svik» (2023). Boka er obligatorisk lesning for dem som vil forstå bakgrunnen for dagens krig, okkupasjon og folkemord. Tveit har som journalist, forsker og forfatter fulgt Midtøsten tett i over 40 år, og er kjent både for sitt omfattende nettverk og for å spore opp nye og avslørende kilder. Dette gir også hans nye bok troverdighet når han dykker ned i den israelske krigs- og etterretningsorganisasjonen Mossad, som har spesialisert seg på spionasje og målrettete drap utafor landets grenser.

Årets bok starter med ‘Jakten på den røde prinsen’, Mossads kodenavn på Ali Hassan Salameh, som tidlig på 1970-tallet var Yasir Arafats sikkerhetssjef og en mulig etterfølger. Når godt over en tredel av boka er viet denne historien, er det også fordi Mossad gjorde sin store feiltakelse da de i 1973 trodde at han oppholdt seg på Lillehammer. Isteden likviderte de en tilfeldig marokkaner bosatt i byen, Ahmed Bouchiki.

Da har vi allerede fulgt i detalj Mossads rekrutterings- og arbeidsmetoder gjennom virksomheten til en av de fire agentene på Lillehammer, den sørafrikanske Sylvia Rafael, seinere gift med sin advokat, Annæus Schjødt. Hun blei dømt til fem og et halvt års fengsel for medvirkning til drap, fikk privilegerte soningsforhold og slapp ut etter bare en tredel av tida. For Ap-regjeringa gjaldt det å bevare det gode forholdet til Israel. Ali Hassan Salameh blei likvidert i Beirut seks år seinere.

kunne ha vært tema for en egen bok, og kanskje er det nettopp det vi ville ha fått om ikke de siste åras dramatiske utvikling gjorde det naturlig å trekke tråder fram til i dag. Den andre av de tre hoveddelene tar derfor utgangspunkt i Tveits erfaringer som NRK-korrespondent i Beirut fra 1979, og dekker kortfattet både israelske massakrer i flyktningeleirene, Mossads drapsmaskin, Oslo-prosessens falske forhåpninger og Yasir Arafats død under uavklarte omstendigheter i 2004.

I bokas siste del oppdaterer Tveit sin framstilling og utvider perspektivet. Av særlig interesse er de kapitlene som omhandler Hamas som politisk og militær bevegelse, der vi først minnes på at det gikk tjue år med okkupasjon før organisasjonen fikk sin start i 1987. I denne perioden blei det gjort utallige forsøk fra Israels side ikke bare på å knuse motstands- og frigjøringsbevegelsene, men også å fortelle palestinerne hvem som satt med makta. De som helst vil tro at alt startet med Hamas’ brutale angrep 7. oktober 2023, vil ha nytte av å lære en historie om folkerettsstridig jordokkupasjon på Vestbredden, målrettete likvideringer av palestinske ledere og de mange israelske angrepene med sivile tap på Gaza mellom 2005 og 2019.

I denne perioden blei det også kanalisert israelske midler til Hamas for å skjerpe motsetningene til «sjølstyremyndighetene» basert på Vestbredden. For enkelte er det kanskje nytt å få vite om initiativene fra Hamas på å få til en varig våpenhvile, som alltid har strandet på det israelske målet om etnisk rensning og annektering av hele det historiske Palestina. Det legges også vekt på endringene i Hamas-charteret i 2018, som åpner for sameksistens mellom to stater.

 beveger Tveit seg inn i dagens landskap, inkludert norsk medansvar, der han i tillegg til å følge Mossad i nabolanda gir oss innblikk i rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, FN, domstoler, helsemyndigheter og sentrale forskere (også i Israel), noe som burde gjøre det vanskelig for folkemordsfornektere. Som journalist, er det også naturlig at han inngående avslører løgnpropaganda og systematiske drap på mediefolk, slik vi foreløpig har sett 250 eksempler på.

Sjøl om hovedtrekkene i områdets historie etter 1948 er kjent for mange, ville det ha vært på sin plass med et introduksjonskapittel med gode kart for å ramme inn nærstudiene av Mossad. Enkelte opplysninger er såpass personlige, interne eller oppsiktsvekkende at direkte referanser ville ha gjort seg godt. Noen vil kanskje innvende at dette er ei bok som består av forskjellige deler hvor sammenhengen – og utvalget av de ulike temaene i korte kapitler – ikke alltid er like klar. Men etter mitt syn er det nettopp en styrke at vi mellom to permer både får et dypdykk i Mossads «blodspor» og øyeblikksbilder av massedeportasjoner, etnisk rensning og et Gaza-samfunn som kjemper videre.

Mossad har spesialisert seg på spionasje og målrettete drap utafor landets grenser.

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

I drapsmaskinen

Morten Langeland

Innledningen i «Mitt internett. Då www kom til Noreg» er en myk apologi for at boka handler så mye om forfatterens egen ungdomstid i den grisgrendte vestlandsbygda Vikedal: «Skulle eg forstå korleis internett vart stort, måtte eg også forstå denne frekke fjortisen og vennene hennar».

Det som følger, er en fortelling der kulturjournalist og forfatter Anne Gunn Halvorsen veksler mellom utdrag fra sin egen skoledagbok (!) og faktasveip innom den ekstreme datateknologiske utviklingen som har feid over verden fra slutten av 1980-tallet fram til i dag.

Hvordan teknologien faktisk fungerer, blir i boka forklart via gjennomgående platte og ikke veldig opplysende resymeer:

Og kva er ein protokoll? Det er det du finn om du flerrar huda av tenester som for eksempel chatting, e-post og fildeling. Det er rett og slett oppskrifta og koden som gjer at det går an å utføre noko på nettet. Dei største kjendisane blant protokollane heiter TCP/IP og er to protokollar utvikla av Vint Cerf og Bob Kahn i 1974.

altså forfatterens, er et internett jeg også husker, ettersom jeg begynte på skolen ett år etter henne. Hun skriver mest om chattetjenesten IRC på slutten av 1990-tallet. Tvillingsøsteren min og jeg kunne kappes i kjellergangen fem om morgenen for å snike oss inn på rommet hvor storebroren vår sov og husmaskinen stod. Jeg ville spille fotballmanager, hun ville logge inn på kanalen #hellemyr og chatte med lokale nicks som også var våkne to timer før skolen.

Boken begynner hjemme hos Halvorsen en lørdagsmorgen i nåtid, hvor hun, mann og tre barn alle føler seg «matte og ekle etter fire morgontimar med skjerm» når frokosten til sist kommer på bordet. Who can relate?! Hun stiller seg det gode spørsmålet, og beveggrunnen for boken: “[K]orleis vart internett ein del av oss?».

Fra den spede IRC-begynnelsen blir ungdomslengselen bort beskrevet i beste Fucking åmål-stil. Følelsen av at avstander opphører en stakket stund, selv om man fortsatt sitter i kjellerstua i fucking, jävla kuk-Vikedal! Det sosiale rommet som Internett var da, mellom mer eller mindre anonyme tenåringer som chattet tomsnakk i timevis for å bygge en identitet og få venner, fortsatte gjennom MySpace, Blog­spot og Tumblr før Facebook og Instagram og så videre slukte våre ikke lenger hemmelige identiteter.

 – hvordan ble egentlig internett en del av alt? – viser seg vanskeligere å beskrive. Etter at IRC kom til byen, var det ikke så mye som hendte før Halvorsen begynte på videregående og fikk dele pult med to hun kjente fra plattformen. Dernest bærer det til Oslo, og Internett er bare et høyst naturlig verktøy i arbeidet som journalist.

«Mitt internett» forblir et nostalgisk tidsbilde og en lovsang til internett slik forfatteren vokste opp med det. Om selve Internett eller de utallige problematiske sidene ved det – om man er bekymret over skjermtid, pornografi, sosiale ferdigheter, ensomhet eller KI – lærer man svært lite, og det er synd. Det ville vært en annen bok, svært mye vanskeligere å skrive, men også desto viktigere å lese.

Mitt internett. Då www kom til Noreg

En del av alt

Eivind Myklebust

Denne veka har gutungen og eg lese eit kapittel av Maria Parrs nye «Oskar og eg»-bok kvar kveld, om eit syskenpar som lever kvardagslivet sitt til fulle i ei lita bygd på Vestlandet. «Alle tinga vi har» er undertittelen til boka, der kapitla er små avrunda forteljingar, bygd opp rundt ulike gjenstandar som spelar inn i store og små hendingar frå oppveksten deira.

Når gutungen har sovna, har eg plukka fram Lars Ellings nye roman og lese meg inn i eit univers som er heilt ulikt i ytre omstende – her er vi på Austlandet, og i mindre trygge omgivnader – men som lese slik, rett etter kvarandre, i det sløve skinet frå kveldssola, har nokre påfallande likskapar: «Nei, dette husker vi» er òg bygd opp av spreidde forteljingar frå barndomens rike, der kvar forteljing grip inn i dei andre, men står støtt på eigne bein. På første side får dessutan lesaren servert ei smørbrødliste over alle tinga ein gutegjeng har gøymt i eit nedgrave skrin ein stad djupt inne i barndomens skog.

I dag er skogen hogd og jamna ut til bustadområde, med «villaer og rekkehus og et lite kjøpesenter, og en ­friluftsbarnehage der slengtauet hang». Ei heil samfunnsutvikling har utspelt seg sidan skrinet blei grave ned, men ein stad under ligg framleis gjenstandane og gløder i små kammer i minnet: Eit kompass, ein fiskesprettstein, ein jojo, eit fotballkort.

 kjenner vi frå Ellings sjeldsynte suksess av ein debut­roman, «Fyrstene av Finntjern» (2022). Der møtte vi han som ung kunstnarspire i midten av 1980-åra og fekk lytte med når bestefaren fortalde villmarkshistorier frå tida rundt utbrotet av den første verdskrigen. I årets roman er Filip litt yngre. Forteljingane har tyngdepunkt i 1970-åra, frå skulestart og utover, men dei hoppar også lenger fram i tid, til studietid og pappaliv og heilt inn i våre dagar, der han er kunstnar omtrent midtveges i livet. Filip står heller ikkje alltid i sentrum her. Forteljingane flakkar fritt mellom gutane i gjengen hans – Vemund, Henriksen, Myrvold og Bøe – og i nokre kapittel tek dei også sidesprang med meir perifere personar, til dømes ein innflyttar frå Sørlandet som aldri får innpass i gjengen («dialekten hans er som et slapt håndtrykk») og snart flyttar igjen.

Gutane har forlate kjernefamiliens klammaste famn, men er enno ikkje ungdomar – dei er «et år eller så unna stemmeskiftet» og står på terskelen, trakkar litt fram og attende i løpet av romanen, men stig ikkje heilt over før til slutt. Då legg dei ned våpena i krigsleiken, erklærer evig våpenkvile og synest å få sjølvmedvit og forfengelegheit i krigserstatning.

Før det møter vi dei i fri utfalding: «Glem skolen. Den virkelige verden er denne: veien, skogen og vannet», heiter det kjekt. Dei fiskar i marka, tek guteslengen på sykkelen, og fartar mellom skule, nabolag og natur. Filips far er teikna i glitrande figur, men elles er dei vaksne ofte antagonistar – særleg lærarane og foreldra til ungar som ikkje har vunne respekt i gjengen. Dei kan fort få utleverande karikaturar teikna på tavla eller postkassa si påtent. Gutane lever likevel ikkje i lovlause tilstandar: Internt er det uskrivne, men strenge reglar som gjeld.

 ei relativt ordinær oppvekstskildring, men frå første stund spring eigenarten ut av Ellings prosa, som er forbausande fartsfylt og skarpsynt på same tid. Det bør kanskje ikkje overraske at ein biletkunstnar av Ellings kaliber evnar å sjå og skildre verda med fylde og detaljrikdom, men det er likevel verdt å framheve at denne boka, som «Fyrstene av Finntjern», er spekka med nydelege naturskildringar og både taktile og teknisk kompetente skildringar av menneskelege bedrifter og gjeremål. Medvitet om korleis desse siste verkar inn på naturen, er like sterkt til stades som i førre bok. «Det er strek i regninga», heitte det enkelt om naturinn- og overgrepa der.

Også når setningane blir meir kompliserte, skildringane meir målande eller kunnskapen meir detaljert, er språket kvikt og medrivande. Elling slepper seg jamleg laus i uhøgtidleg ordleik, guteaktig humor og lausleppa skrøner – om ein gravemaskinførar blir det til dømes sagt at «han kan klø ei katte i nakken med grabben så forsiktig at den skyter rygg og maler». Samstundes har Elling ei imponerande evne til å skifte tempo og få ei stemning til å glide lett over i ei anna, som skyer over himmelen.

er Elling ein biletsterk prosaist. Romanen er lasta full av lysande bilete som ikkje vil slokne i hovudet mitt med det første, mellom anna av ein trastemassakre i hagen på Lambertseter, ei vinterleg Brueghel-scene sett frå Sankt Hanshaugen og ein bunke dyrebare fotballkort som svevar fritt i lufta og «glitrer som høstløv i vårsola mens de daler, spinnende, svirrende» ned over ein skulegard på Karlsrud.

Nei, dette husker vi

Guteslengen

Lars Olsen

Forfatter

Nylig hadde jeg besøk av en journalist fra The New York Times, som var på researchreise i min hjemkommune Holbæk på Sjælland. Vi var i kolonihagen vår, et sted som opprinnelig het «Arbejdernes Kolonihaveforening av 1912». Derfra dro vi ut til et stort boligområde, eid av et kooperativt boligselskap, som tidligere hadde hatt store problemer med integrering. Nå hadde det gjennomgått en omfattende og svindyr renovering, og de unge i området var satt i sving med å holde området pent. «Hvem betaler for alt dette», ville journalisten vite. Det gjør Landsbyggefonden, som eies av de kooperative bolig­selskapene og finansieres kollektivt av leieboerne, lød svaret. Til slutt spiste vi lunsj på restauranten Sidesporet. Kelneren var utviklingshemmet og snakket ikke engelsk, og jeg oversatte menyen. «Hva er dette for et sted?» spurte journalisten. Jo, det er eid av et sosialt fond som blant annet skaper jobber til handikappede, forklarte jeg.

Journalisten hadde kommet til et sosialdemokratisk «annerledesland».

 som nå har skrevet boka «Gjør Norge greit igjen – et manifest for å gjenreise annerledeslandet», har rett. Norge er – som Danmark – et «annerledesland». Samfunnene våre er bygget på en fundamentalt annen logikk enn de angelsaksiske landene, og det skal vi verne om. For det har, som «Gjør Norge greit igjen» kartlegger, skjedd en nyliberal dreining de siste tiårene.

Det begynte på 1980-tallet med Reagan, Thatcher og Kåre Willoch. Kristjánsson beskriver hvordan det opp gjennom 1900-tallet skjer to «langsomme revolusjoner». Den første er fra 1930-tallet og framover, der «arbeiderbevegelsen erobret samfunnsmakta og bygget et samfunn med små forskjeller, sterke fagforeninger og demokratisk kontroll over økonomien».

På 1980-tallet begynte deretter «en kontrarevolusjon fra høyre», som steg for steg tok oppgjør med den sosialdemokratiske styringslogikken fra Einar Gerhardsens epoke. Den sosiale ulikheten begynte igjen å øke, med flere fattige og stigende konsentrasjon av rikdom i toppen.

For Norge var dette et brudd. Til forskjell fra Danmark og Sverige hadde ikke Norge en superrik adel, påpeker Kristjánsson, men i dag får den rikeste prosenten hele 20 prosent av inntektene. Og ja, det er radikalt, også i forhold til Danmark, der tallet er ni prosent.

 kartlegger videre den gradvise liberalistiske dreiningen av samfunnet: privatisering, voksende ulikhet i helsesektoren, større lavlønnssektor på arbeidsmarkedet og pensjonsreformer som rokker ved en bærende bjelke i velferdssamfunnet – folkepensjonen.

«Tunge løft, ubekvem arbeidstid, psykisk stress og nattarbeid øker risikoen for uførhet betydelig. I yrker som bussjåfør, butikkmedarbeider, sykepleier eller elektriker er det fiksjon å tro at de fleste kan stå i arbeid til de er over 70», konstaterer Kristjánsson med rette.

Dette er velkjent i Danmark. Da Mette Frederiksen vant valget i 2019 og ble statsminister, skyldtes det framfor alt forslaget om en egen sliterpensjon. En utbygging av denne blir også et avgjørende tema ved det danske valget neste år – de borgerlige har ikke lært noe og vil nok enda en gang tape et valg på grunn av dette.

Jeg er med på alt – bortsett fra punkt ni.

Gjør ­Norge greit igjen – et ­manifest for å gjenreise annerledes­landet

Et forsvarsverk

Vulkaner! De kobler enkeltmennesket til en historie like gammel som selve jorden og minner mennesket om sin egen skrøpelighet. Brennbart materiale for kunst, ja?

Men den symbolske kraften i sydende lava kan fort bli

: Kreftene som buldrer og gløder under den rolige overflaten, utbruddet som kan komme når som helst, som forandrer alt, ødelegger og gjenskaper … I «Eldane» brukes symbolikken for alt den er verdt – og utløser en tsunami av overtydelighet.

 hovedperson i denne kritikerroste, islandske romanen er den middel­aldrende geologen Anna, veletablert med sin kultiverte, snille ektemann (skatteadvokat), en voksen sønn og ei lita datter, en ibsensk uskyld. Anna er Islands ledende ekspert på vulkanologi, og når Reykjaneshalvøya ristes av en serie jordskjelv, må hun trå til.

Hun får ikke jobbe i fred, for myndighetene har opprettet et nytt organ «for å effektivisere katastrofehandteringa». Sivilforsvaret, Miljødirektoratet, Meteorologisk institutt, politidirektøren, Reiselivsforbundet og Justisdepartementet er blant dem som skal ha sitt å si, ikke minst i spørsmålet om evakuering. Mens myndighetene ikke vil skape unødig panikk, ivrer reiseindustriens representant for å sende busslaster med turister så nært opptil vulkanen som mulig.

Anna forakter den nye tidas ånd, som hun mener gir mindre myndighet til vitenskapsfolk og større til embetsmenn og interesseorganisasjoner.

 skriver interessant og smart om den konfliktfylte krisehåndteringen og de (velkjente) ideologiske strømningene som skinner gjennom her. Ikke minst er det skikkelig spennende å lese om geologenes arbeid og skjelvenes utvikling. Björnsdóttir lager på imponerende vis thrillerstemning ut av stoffet: Reykjaneshalvøya utgjør et underjordisk vulkansystem; å finne ut hvor lava eller farlig gass vil komme til overflaten, framstår som en skjebnesvanger gjettelek.

Dessverre har Anna hodet sitt et annet sted – mellom beina til fotografen Tómas Adler (analyser den), en ruskete, fri sjel som ramler inn i livet hennes som den plutselige, store kjærligheten. Etter et par korte møter settes himmel og jord i bevegelse, i billedlig og bokstavelig forstand.

Annas forhold til sine avdøde, høyst ulike foreldre, brettes ut for å underbygge hennes sentrale konflikt som manifesterer seg i valget mellom elsker og ektemann: På den ene siden det vitenskapelige, kontrollerbare, ryddige, og på den andre siden det emosjonelle, intuitive, ville, lidenskapelige. Hvilke verdier og krefter bør hun lytte til i møte med vulkanen?

 det noe latterlig over måten Anna skal tilpasses sjablongen Fornuftig Forsker. Hun kan forbanne et øyeblikk der hun plutselig kjenner på frykt: «Eg strammar meg opp og prøver å skyve dei irrasjonelle kjenslene ut av hovudet. […] kva for slags forbanna sentimentalitet er dette? Eg er vitskapskvinne, for svingande».

Anna skal tilpasses sjablongen ­Fornuftig  	Forsker.

Eldane. ­Kjærleik og andre ­katastrofar

Fornuft og følelser

Forfattarnamnet Nescio er eit pseudonym for Jan Hendrik Frederik Grönloh, og i Nederland er han visst ein udiskutabel klassikar som folk først blir påtvinga gjennom skuleverket. Før dei med skulevegring blar vidare i avisa, må eg skunde meg å legge til at dei tre novellene som no er omsette i «Unge titanar», slett ikkje ber preg av pedagogiske pliktøvingar, men tvert om er forbausande friske: Det ligg ein lur og lun smil bak forteljingane, som er ektefølte og ironiske på same tid. Sjølv om dei er skrivne for godt over hundre år sidan, sprett dei fram frå sidene mest som om dei var skapte i går.

Det er særleg språket som spritar opp. I innhaldet er ikkje novellene fullt så notidige; her er vi attende i bohemske kunstnarkrinsar i Amsterdam i tida før og under den første verdskrigen. Novellene følgjer eit knippe kunstnarspirer som ikkje lenger er fullt så unge, men har byrja å gro fast i det borgarlege samfunnet. Nokre av dei har sant nok ikkje takla overgangen så godt, og blitt galne eller tatt livet av seg, men for resten er det kontorjobb frå ni til fem som gjeld. Frå dette traustare tilværet ser dei tilbake på den tapte ungdomstida si, ikkje utan ei viss tristesse. Trykket i novellene er like fullt framleis prega av visjonane og ovmotet til den svermeriske ungdomen dei ein gong var: «Det som er på innsida, skal ut», proklamerer ein av dei tidleg i boka.

 om ‘Snyltaren’ skildrar ein type mange vil kjenne – ein som «prata for tre og åt for seks» og som «drakk for endå seks til». Munnen hans beveger seg i eitt set, spaserstokken peikar hit og dit, og rundt han teiknar forteljaren opp det fornøyelege kollektivet av kunstnarsjeler – og eit sjarmerande nederlandsk landskap, med både kyr og kanalbåtar. Gjennom vittige karakteristikkar, og med resignert haldning, penslar forteljaren ut lagnaden til sine stakkarslege likemenn – som like fullt blir smått heroiske i kontrast til utviklinga i bysamfunnet rundt dei, der folk riv vakre hus og set opp nye, stygge over ein låg sko.

«Gutar var vi – men greie gutar», heiter det i tittelnovella ‘Unge titanar’. Den er òg fortald frå ei fornuftig ettertid, der svermeriet og opprøret er eit tilbakelagt stadium. I ein sluttkommentar frå Gud sjølv kjem det likevel tydeleg fram at sympatien ligg hos dei unge himmelstormarane heller enn hos dei fine herrane i byens borgarskap:

Eit nytt kull unge titanar er allereie i gang med å stable små steinblokker oppå kvarandre for å styrte han frå trona og endeleg ordne verda slik dei vil. Han berre ler og tenkjer: «Stå på, gutar, sjølv om de er galne, har eg dykk meir kjær enn desse fine, kloke herrane. Eg beklagar at de er nøydde til å knekke nakken medan herrane får ha det som plomma i egget, men eg er no berre Gud.»

Van de Walles etterord er fullt av fine observasjonar, om «livsnytarar med sigar i munnen og hovudet oppe i skyene» og ikkje minst om at poesien framleis finst der ute, for den som ikkje lèt sjela si forkrøple i kontorkvardagen, men ser seg syn med å oppsøkje det vakre: «For sjølv om titanane er lenkja fast til kontorpulten, står trea enno langs kanalen, vinden blæs, og sola er framleis blodig raud.»

Omsetjinga har belgiske Van de Walle gjort saman med Øystein Vidnes, og utan at eg veit korleis eit slikt samarbeid går føre seg i praksis, kan eg trygt slå fast at det har vore vellukka. Særleg den snedige tonen – talemålsnær, men vektig litterær – treffer blink. Den demonstrerer at ein kan gå ganske langt inn i eit vestlandsprega nynorsk utan å skugge for den blodig raude sola som skin over kyr og kanalbåtar i det nederlandske flatlandet.

Unge titanar

Greie gutar

Hvordan forholde seg til krig? Hvilket personlig ansvar har man i møte med tragedier som utfolder seg i sanntid, enten de skjer i Ukraina, Gaza – eller Sudan? Geir Gulliksens nye bok retter blikket mot norske blindsoner. Hilding, den provoserende hovedpersonen, har selv blinde flekker. Samtidig åpner romanen viktige perspektiver.

En insisterende, selvkommenterende forteller fører leseren inn i et ukjent landskap, sett fra «Luftrommet over Ukraina». I veikanten står en utbrent Toyota Corolla. Som om et dronekamera filmer bilen, registrerer romanen kulehullene i døra, «et skudd har gått gjennom nakkestøtten», den bakre delen av bilen har eksplodert. Med flakkende tilbakeblikk viser fortelleren hvordan bilen havnet der, i krigssonen i Ukraina. Selv om det politiske aldri har vært langt borte i Gulliksens forfatterskap, er boka om en fraskilt norsk mann, Hilding, og en ukrainsk familie han forsøker å redde, mer eksplisitt rettet mot ansvaret man kan oppleve i en internasjonal konflikt. Hilding mener han har en politisk og moralsk forpliktelse, et personlig, individuelt ansvar for å handle. Nå.

 Russlands krigføring som en akutt nødssituasjon, særlig etter fullskala-invasjonen 24. februar 2022. Fortelleren klipper effektivt mellom den utbrente bilen i romanens nåtid og en ensom nordmann som ser nyhetssendinger og videoklipp vinteren 2022. Hilding sitter på kne foran tv-skjermen, som i en slags bønn, en overgivelse. Han klarer ikke å tenke på annet enn krigen. Han ser også nyhetene 7. oktober 2023, den dagen Hamas angrep israelske sivile. I ukene som følger får han med seg hver eneste oppdatering: «Faens jævla nedslakting, jævla faens Nethanyahu [sic]».

Hildings omvendelse, om man kan si det slik, begynner med videoen av en mann som ble skutt på gaten i Kyiv. Identifiseringen med mannen – Maksym Iovenko – endrer Hildings pasifisme. Hans bidrag er å kjøre sin egen bil fra Hamar til den polske grensen mot Ukraina for å hente flyktninger. Hilding var mot Nato og atomvåpen. Nå er han for Nato, «det føles tryggest, i hvert fall inntil videre».

 har resonnementene en nakenhet som både overbeviser og provoserer. Kan det være så enkelt? Romanens styrke er at den gjør personlig ansvar mulig å omsette i umiddelbar handling. Samtidig spør fortelleren hvordan verden hadde sett ut om alle var som Hilding. Navnet er ikke tilfeldig valgt. Verbalsubstantivet av «å hilde» kan ha ulike betydninger omkring det å være viklet inn i noe. Å være hildet betyr å være så involvert i en sak at man framstår forblindet, uten evne til å skjelne mellom rett og galt. Også andre ord kunne vært analysert, for eksempel romanens bruk av «alle». Fortelleren kommer med en rekke påstander om hva «alle» vet, hva «alle» har sett og må forholde seg til, i en blanding av påståelighet og tvil som utfordrer leseren.

 «Luftrommet over Ukraina» til en viss grad er formet som en spennings­roman (hvordan havnet bilen i Ukraina? Hva skjedde med menneskene som satt i den?), skal jeg ikke røpe mer, bare antyde at Hilding vikler seg inn i uløselige konflikter. I en av de beste passasjene, på grensa mellom Polen og Ukraina minnes han en dokumentar om en dansk kvinne som virker taus i møte med krigens gru. Hun bare gråter mens mannen hennes forsøker å hjelpe:

Hilding er redd for at det skal være noe med ham også. Noe han ikke forstår hos seg selv, en mørk strøm i kroppen, en trang til å bli berørt av verden, uansett hva det innebærer for andre.

Tross en slik tvil tar Hilding en kvinne og hennes to tenåringsbarn med i bilen, impulsivt – han vet ikke hva han skal gjøre når de kommer hjem. Dramaet eskalerer idet de er på ferga til Sverige fra Polen. Kvinnens sønn vil ikke til Norge. Familien går i oppløsning. Hildings forsøk på å hjelpe viser seg å ha fatale konsekvenser, i romanen framstilt på måter som skyver ansvaret for å ta stilling til begivenhetene tilbake på leseren. Utenfor romanen er offentligheten full av appeller om handling, for eksempel at Norge må trekke 

 oljefondets investeringer ut av Israel. Ropene påvirker valgkampen kort tid før stortingsvalget. Romanens åpne slutt antyder at all oppmerksomheten om Ukraina og Gaza kan føre til at vi glemmer andre konflikter, selv om flere dør der, for eksempel i Sudan. Den amerikanske forfatteren Anne Applebaum skriver i tidsskriftet The Atlantic (6. august) at minst 150.000 har mistet livet der, 14 millioner mennesker er drevet på flukt under to års borgerkrig. Halvparten av befolkningen, nær 25 millioner, sulter. Applebaum kaller borgerkrigen i Sudan for den mest nihilistiske konflikten på jorda. Grådigheten og anarkiet hun skildrer er ikke begrenset til Sudan.

få nordmenn en følelse av personlig ansvar for befolkningen i og omkring Sudan – vi som gjennom vår oljeutvinning bidrar til endrede klimatiske forhold, med vekselvis drepende hete, tørke og flom i utsatte områder? Nordmenns rikdom er andres fattigdom. Vår frihet er andres ufrihet.

Luftrommet over Ukraina

En moralsk fabel

Bjørn Ivar Fyksen

At Ingvar Ambjørnsen planla den vesle novellesamlingen «Sorgen i St. Peter Ording» som sin aller siste utgivelse, slik han annonserte en måneds tid før han døde nå i sommer, er et slående uttrykk for hans sans for komposisjon som forteller: Selv om det ikke er en lytefri utgivelse, er det et nærmest perfekt punktum for hans nesten femti år som forfatter. Her gjenbrukes et knippe av de viktigste motivene fra hans tallrike bøker, og i flere av novellene lyder gjenklangen av den forsonte holdningen til livets nært forestående avslutning – Ambjørnsen var svært syk på slutten – som ikke minst kom til uttrykk i samtalebiografien «Ønsk meg heller god tur» (2023) med Alf van der Hagen. I tillegg er boka en bekreftelse på det i hvert fall undertegnede alltid har ment: Ingvar Ambjørnsen var best som novelleforfatter.

Ambjørnsen hadde en rufsete utstråling, en kunstnerpersona preget av rødvin, sigaretter og tjall, men han var en særdeles 

 forfatter, og i «Sorgen i St. Peter Ording» gir han forfatterskapet en verdig og dempet avrunding. Siste side i avslutnings- og tittelnovellen inneholder nøyaktig fire adjektiver: 

, i den rekkefølgen. Sammen sier de sitt. Dette er en bok som rydder, stenger og slukker lyset.

 blitt. Alle de siste novellene utspiller seg i avsidesliggende, forlatte og forfalne omgivelser. Rå og kalde hytter. En mørklagt bilferje i natten. En skitten tysk kneipe der samfunnets forlorne avkom slukker sine sorger og alle håp for lengst er sluknet. Et nedlagt bygdehotell, «dyttet inn på et av tidens sidespor» – en av samlingens mange flotte formuleringer. Til slutt et fraflyttet steinhus «stående alene som en skulptur under den enorme himmelhvelvingen» på et øde jorde ved den forblåste, tyske nordvestkysten, med toget dundrende forbi med nesten tomme vogner. Tomhet, forgjengelighet, avslutning.

Steinhuset og toget stammer fra tittelnovellen og er særlig talende. Der skriver fortelleren at det var hans nå avdøde kone, som var forfatter, som først la merke til dette huset. Hun skrev en novelle der hun befolket det med en familie og lot det evig forbipasserende toget styres av en ung lokomotivfører som utøver en erotisk tiltrekning på moren som kikker drømmende ut av vinduet – lengsel, en gnist av liv. Fortelleren tømmer huset igjen, lar det stå som en ruin, et monument over det henfarne.

 det er nesten parodisk mørkt, slik også deler av forfatterskapet for øvrig er – bare tenk på tittelen på enkelte av hans beste bøker, som novellesamlingen «Natt til mørk morgen» (1997) eller romanen «Natten drømmer om dagen» (2012) – og likevel er det ikke latterlig. «Døden, døden, døden» – slik skal visstnok Astrid Lindgren og søstrene hennes ha innledet telefonsamtaler med hverandre, for liksom å ha dét temaet unnagjort, og dette er også følelsen «Sorgen i St. Peter Ording» forsøker å formidle: Døden, intetheten, er ingenting å frykte, den er bare et nøytralt faktum.

Heller ikke ensomheten er fryktinngytende hos Ambjørnsen. Fra den nevnte romanen «Natten drømmer om dagen» vil mange kjenne vandrerskikkelsen som vi møter igjen i novellen ‘Rød totem’ fra årets bok. Han er en skoggangsmann etter eget valg, som bryter seg inn i hytter i folketomme strøk, overnatter og forsyner seg av hermetikk og suppeposer, men som gjerne forlater hyttene i bedre stand enn han fant dem. I ‘Rød totem’ reiser han en totempæl langt til skogs, som på sin side er et motiv Ambjørnsen-kjennere kan huske fra tittelnovellen i «Sorte mor» (1994), og som med sin tilknytning til urfolk også er et potent underdogsymbol.

 er outsideren sentral i alle novellene i «Sorgen i St. Peter Ording», i likhet med antagelig samtlige bøker i Ambjørnsens forfatterskap. Mørke skoger, forfalne hus og ensomme menn – alt er motiver vi kjenner fra før, og det rare er at Ambjørnsens litterære univers er et behagelig sted å oppholde seg, enda så dystert og gudsforlatt det ofte er. Noen ganger mener jeg at Ambjørnsen har gått for langt i å romantisere outsiderposisjonen, rusen og tilbaketrekningen fra det sosiale, men samtidig er nettopp dette en del av hans litterære tiltrekningskraft: Han beskriver ensomhet på grensen til menneskelig misere, men midt i elendigheten finnes det en ro, en mangel på forpliktelser og krav som bærer en mørk forlokkelse i seg – så lenge man ikke omfavner den fullt og helt. Som fortelleren sier om den miserable tyske kneipa i novellen ‘På bunnen’: Du befinner deg ikke der «dersom du ikke allerede har tapt, eller en spion som meg». Det er en kjent sak at Ambjørnsen var en storforbruker av rusmidler, men han var ikke på bånn.

 identifikasjonen med samfunnets utslåtte utvilsomt sterk, og i novellen ‘Hærverk’ nikker Ambjørnsen høflig til Jon Fosses «Septologien» og dennes fordobling av sin fordrukne hovedperson Asle når fortelleren omtaler 

 forkomne venn Asle som «mitt speilbilde på jorden». Ambjørnsens forsoffenhet var også en litterær positur, og sammen med ham fikk leseren en stakket stund følelsen av få være spion i de fortaptes rike.

Av de sju novellene i «Sorgen i St. Peter Ording», holder ‘Hærverk’, ‘Rød totem’, ‘Nattevakten’ og tittelnovellen høyt nivå; de tre andre er uforløste og forglemmelige. At kritikerne har trillet seksere over en lav sko, kunne man derfor gjette på at handler om ærbødighet for den nylig avdøde, men overvurderingen deler den vel sant å si med flere av Ambjørnsens bøker. Ambjørnsen var god på sitt beste, men forfatterskapet er ujevnt. Når det er sagt – fire gode noveller så å si fra dødens venteværelse, det er imponerende. Og når Ambjørnsen er god, kan han være nærmest rystende. Bildene fra ‘Nattevakten’ av elgkua som har gått i fossen, og som i mørket og vannmassene kjemper for livet uten en lyd, kommer jeg til å bære med meg i årevis.

Ambjørnsen nikker høflig til Jon Fosses ‘Septologien’.

Sorgen i St. Peter Ording

Siste runde

Mímir Kristjánsson

Det finnes noen politiske visdomsord som alltid går sin seiersgang på sosiale medier, som en slags venstrepopulistisk variant av kjøleskapspoesi. Et av disse gullkornene kommer fra den tidligere Arbeiderparti-statsministeren Odvar Nordli, og lyder slik: «Et langt liv har lært meg at markedskreftene enda ikke har løst 

sosialt problem, men du verden hvor mange de har skapt».

Dette sitatet er ikke med i Tore Lis nye Nordli-biografi, som har fått undertittelen «Plikten, makten og oppbruddet»

Til tross for at hedmarkingen Nordli var statsminister i fem år, har han for min generasjon blitt noe av en glemt mann i Aps kongerekke. Det er i grunnen ikke så rart, for Nordli falt på mange måter mellom to stoler. For å si det med biografen: «Han var en del av generasjonen som var for ung til å delta i krigen, men gammel nok til å bli preget av den». Denne generasjonen ble stående i skvis mellom den ruvende krigsgenerasjonen og de maktfullkomne etterkrigsbarna.

som statsminister mellom Bratteli og Brundtland fant sted i en oppbruddstid for sosialdemokratiet, preget av strid og splittelse. Talende for denne splittelsen er det at partiet ikke klarte å samle seg om en leder, men delte vervene som partileder og statsminister mellom Reiulf Steen og Nordli. Deloverskriftene fra Nordlis fem år som statsminister i denne biografien er i så måte talende nok. Det begynner med ‘Driv’

men går så raskt nedover med ‘Hestekur’

Kiv’ og til slutt rett og slett ‘Slit’

I tillegg til politiske konflikter ble disse årene også preget av at både partiformann Steen og statsminister Nordli hadde alvorlige personlige problemer, førstnevnte med alkohol og psykisk uhelse, sistnevnte med særdeles smertefull klasehodepine.

Det som ifølge biografen Li kjennetegnet Nordli mer enn noe annet, var hans trauste jordnærhet. Gang på gang bankes det inn at Nordli var en «hverdagsorientert praktiker» og «politisk håndverker». Mens den visjonære Steen var en politikkens «sirkushest», var Nordli en «arbeidshest». «Hans enkle ideologi var arbeid, utdannelse og mat til flest mulig», for å bruke Lis ord.

Dette er nok riktig. Samtidig er det talende for Aps utvikling fra sosialdemokratisk styringsparti til sosialliberalt sentrumsalternativ de siste femti årene. Når Nordli lister opp «de nære ting» som stod på dagsorden på Folkets Hus, nevner han ikke bare arbeid for alle og trygghet under sjukdom, men også «Produksjonsbedrifter og banker over på samfunnets hender. Skogen skulle eies av fellesskapet». I dag ville ikke denne typen krav vært regnet som jordnære, men blitt henvist til det venstreradikale sirkus.

Nordlis statsministerperiode var ikke bare preget av politiske intriger, men også reformiver. Selv om grunnlaget delvis var lagt av hans forgjenger, var det under Nordli vi fikk både arbeidsmiljøloven, sykepengeordningen og retten til selvbestemt abort. Det er vanskelig å si noe annet enn at Nordli har etterlatt seg en politisk arv som de fleste sosialdemokrater bør være stolte av. Det kan man kanskje ikke si i like stor grad om alle hans etterfølgere.

 å arbeide på Tangen brenneri som 13-åring under krigen. Men i motsetning til sine forgjengere fikk han seinere en viss akademisk utdannelse, som revisor. Likevel kjente Nordli på mindreverdighetskomplekser overfor de som hadde høyere kulturell kapital enn ham selv. Etter debuten på Stortingets talerstol fikk han sinte brev for å snakke brei hedmarksdialekt, eller det innsenderne kalte «grautmål». Nordli la da bort dialekten sin til fordel for en «mer bokmålsstandardisert Løvebakken-dialekt».

Da han ble spurt av Bratteli om å bli kommunalminister, svarte Nordli først nei fordi han manglet teoretisk ballast til å hanskes med et sprenglærd embetsverk. Bratteli, som selv bare hadde sjuårig folkeskole, skal da ha svart: «Jeg kjenner situasjonen. For min del har jeg bare kunnet søke to stillinger i et departement. Den ene er som bud, den andre er som statsråd».

I dag er det opplest og vedtatt at det eneste saliggjørende i Arbeiderpartiet på Nordlis tid var å tilhøre industriarbeiderklassen. Men historier som denne viser at etterkrigssamfunnets framvoksende utdanningshierarki ganske raskt festet grepet også om arbeiderbevegelsen. Etter Nordli har tre av fire Ap-statsministere hatt sin bakgrunn fra samfunnets øverste eliter, og samtlige har hatt solid akademisk utdannelse.

I dag ville ­slike krav blitt ­henvist til det venstre­radikale ­sirkus. 

Odvar Nordli. Plikten, makten og oppbruddet

En glemt hverdagshelt

Geir Pollen

Sikkerheten som Nato garanterte Europa og Norge i alle år etter 2. verdenskrig, finnes ikke lenger og vil heller ikke kunne manes fram igjen i en mer forutsigelig Trump-fri framtid. Dertil har oppløsningstendensene i amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk kommet for langt. Heretter må nordmenn og europeere i en helt annen grad sørge for sin egen sikkerhet. Hvordan gjør vi det?

Det er utgangspunktet for Iver B. Neumanns nye bok «Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene», skrevet på oppfordring fra Pax Forlag. Med forfatterens breie bakgrunn som akademisk forsker, politisk rådgiver og uavhengig, frittalende debattant på feltet internasjonal politikk og utenrikspolitikk trenger Pax’ personvalg ingen nærmere begrunnelse. Selv presenterer Neumann utgivelsen som et klassisk opplysningsprosjekt. En mannsalder med studier har gitt ham kunnskaper som det er en borgerplikt å dele med allmennheten, hvis skattesedler han har å takke for sine år ved diverse universiteter. Kunnskap er som kjent det beste våpenet mot spøkelser, også krigerske, som skremmer folk mer enn nødvendig.

 i to hoveddeler, der den første tar for seg den nye verdensordenen med særlig fokus på de gamle erkefiendene USA og Russland, det nye Kina – og EU. Alle er i endring. I USA sitter en høyreradikal president og utfordrer daglig de prinsippene etterkrigstidens (vestlige) liberale verdensorden var tuftet på: rettsstat, demokrati og frihandel. I Russland drømmer en brutal tsarkloning om å gjenreise et imperium som historien for lengst har lagt på skraphaugen. Neumann konstaterer at Trump-regimet ennå ikke kan diagnostiseres som fascistisk, men at «fascismen står i døren», mens Putin-regimet «har gått fra kommunistisk til fascistisk på rekordtid». Samtidig som Donald fraterniserer åpent med Vladimir, er et selvbevisst Kina den nye erkefienden USA ruster seg mot. Og EU? Omgitt av en virkelighet som for få år siden var utenkelig, rykker sikkerhetspolitikk opp som det viktigste punktet på dagsordenen i Brussel.

Hva kan så Norge gjøre, og hva må vi gjøre i denne nye situasjonen? Om det handler bokas del to. Den lange linjen i norsk utenrikspolitikk har vært å slutte seg til den liberale verdensordenen som USA gikk i bresjen for etter 2. verdenskrig. Sikkerhetspolitisk har det sentrale hensynet vært «å ikke bli alene med russerne i nord». I dag, da amerikanerne gjør en kunst av å være upålitelige, blir spørsmålet: Hvor finner vi allierte som gjør det mulig å videreføre denne linjen, inkludert å slippe alenegang med et Russland som har kastet tidligere tillitsskapende samarbeid på krigsbålet? Neumanns svar er entydig: i EU.

Således munner boka ut i oppfordringen om «å legge oss så tett opp til EU som overhodet mulig», det vil i praksis si å søke medlemskap jo før, jo heller. Siden det vil ta tid «å forberede den norske offentlige opinionen for EU-medlemskap», gjør forfatteren et vesentlig poeng av at det norske politiske establishmentet, anført av Støre og Solberg, må vise politisk lederskap og overvinne sin berøringsangst for en diskusjon om norsk EU-medlemskap som burde ha startet for lenge siden. Det haster!

 naturligvis bedre enn noen at konklusjonen hans vil hisse på seg en betydelig del av den norske befolkningen. 161 små boksider gir ikke rom til mye mer enn bastante konklusjoner; tvisynte resonnementer må finne seg en annen arena. På den andre siden er ensidigheten, der skillet mellom kunnskapsbasert opplysning og politisk selvmarkering demonstrativt oppheves, også bokas forfriskende styrke. Ingen som vil gjøre seg opp en kvalifisert mening om Norges sikkerhet og politiske plassering i den europeiske virkeligheten anno 2025, kommer unna å tenke grundig gjennom de synspunktene Neumanns ikke lite arrogante statsvitenskapelige selvhjelpsbok bringer til torgs.

Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene

Til opplysning

Drøyt tre år etter at Joan Didion døde, er det laget bok av de private notatene hun skrev fra sine egne og datterens terapitimer. Forhåpentligvis vil utgivelsen bli stående som en skandale, et personovergrep og et grotesk eksempel på forlagsbransjens 

Bøker

Barnet mitt

Drømmeregnskap

Lava

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Magnoliadamen

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

Mitt internett. Då www kom til Noreg

Nei, dette husker vi

Gjør Norge greit igjen – et manifest for å gjenreise annerledeslandet

Eldane. Kjærleik og andre katastrofar

Unge titanar

Luftrommet over Ukraina

Sorgen i St. Peter Ording

Odvar Nordli. Plikten, makten og oppbruddet

Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene

Nedtegnelser til John

Air

Johanne den vanvittige

Så gjør vi så

Superbloom

Ingenting blir som før – en generasjonsfortelling

Mitt følelsesliv er som en åpen bok

Alexander Kielland Krag | Ikke se nå | Gyldendal 2025, 224 sider

Purgatorium. En dansende tanke

Barnet mitt

Drømme­regnskap

Lava

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Magnolia­damen

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

Mitt internett. Då www kom til Noreg

Nei, dette husker vi

Gjør ­Norge greit igjen – et ­manifest for å gjenreise annerledes­landet

Eldane. ­Kjærleik og andre ­katastrofar

Unge titanar

Luftrommet over Ukraina

Sorgen i St. Peter Ording

Odvar Nordli. Plikten, makten og oppbruddet

Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene

Nedtegnelser til John

Air

Johanne den vanvittige

Så gjør vi så

Superbloom

Ingenting blir som før – en generasjonsfortelling

Mitt ­følelsesliv er som en åpen bok

Alexander Kielland Krag | Ikke se nå | Gyldendal 2025, 224 sider

Purgatorium. En dansende tanke

Drømmeregnskap

Magnoliadamen

Gjør Norge greit igjen – et manifest for å gjenreise annerledeslandet

Eldane. Kjærleik og andre katastrofar

Mitt følelsesliv er som en åpen bok