Egon Låstad

#fff

En gang var verdensveven et frirom, med mulighet for å sanke og dele informasjon. I dag er teknologien i ferd med å fortære seg selv ved hjelp av generativ kunstig intelligens. Hvorfor nevner jeg dette? Jo fordi bind to i Bjørn Ouslands tegneserie «Bokslukeren» tematiserer nettopp hvordan man innhenter, bearbeider og nyttiggjør seg informasjon. Barna i denne fortellingen minner oss på at kunnskap må fortolkes.

Hovedpersonene i «Bokslukeren 2» klarer seg forbausende fint uten internett, noe som er et utmerket poeng i seg selv. Kunnskap er både mektig og gøy, derfor har vennegjengen dannet en leseklubb (nettet bruker de mest til å bestille bøker på biblioteket). Klubben består av fortellerstemmen Sana, praktikeren August og organisatoren Ella, samt det ufrivillig komiske og veslevoksne «orakelet» November Nilsen. Sistnevnte er foreldreløs og har forlest seg på bøker. «Bokslukeren» er hans beste venn.

 er et amfibielignende vesen fra verdensrommet som bokstavelig talt sluker bøker, og etterpå husker alt. Utfordringen er at den ikke kan snakke. Ousland gjør denne figuren til er en sjarmerende blanding av Erik Knights romanfigur «Lassie» fra 1943, og den flyvende hunden Falkor i Michael Endes «Den uendelige historien» (1979). Rask flyging og tålmodig gestikulering løser dermed det meste – men kun fordi barna er lydhøre og samarbeider godt. Bokens antagonister er i derimot selvhevdende – og klarer 

Fortellingen starter med at en gjeng korttenkte pirater vil sikre seg Bokslukeren for egen vinning. Kort tid etter ser vi Bokslukeren skadeskutt med et blodig sår i hodet. Ousland dveler ved denne scenen i en 14 sider lang sekvens som innledningsvis sjokkerer, men som viser seg å være en innlevende øvelse i empati. Ved hjelp av en førstehjelps-bok forstår etter hvert vennene hvordan de skal bandasjere såret og pleie den skadede. Hjemreisen neste dag skildres levende og dramatisk; opptrinnet minner om båtflyktninger på havet.

årene levert flere glimrende barneserier, som dessverre må sies å ha blitt avsluttet for tidlig. Serien om «Peder og Pi» (2019–2021) er kanskje den sterkeste av disse og i «Sjøtrollet» (2020) finnes det også flere paralleller til boken som omtales her. «Bokslukeren 2» har undertittelen «Hjem til stjernene», og selv om det skildres episk føles det også antiklimaktisk at serieskaperen selv skriver ut sin egen hovedfigur. Mysteriet med Bokslukeren blir løst, men fortellingen ender likevel i det blå. Er dette virkelig slutten?

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

For god for vår verden

Morten Langeland

Maleriet «Natt i Saint-Cloud» av Edvard Munch pryder forsiden av Kaj Skagens nye roman «Nattens grenser», epigrafen er hentet fra Salomos høysang og selveste August Strindberg er en gjennomgangsfigur som kommer tilbake fra de døde for å prate fornuft i den kjærlighetstyngede, aldrende forfatteren. Lerretet er altså spent opp stort og jeg tar meg i å frykte en roman som er tung på labben i møte med et langt livs kjærlighetserfaringer. Det unngår imidlertid Skagen ved å ganske sprettent å hoppe mellom jeg-fortellerens erobringer og ulike tider i korte kapitler – heldigvis er ikke 

 så høy – og den ensomme fortelleren står ikke av veien for å stundvis selv forstå sin latterlighet.

idet hans livspartner Maja kjører av sted i grålysningen for å dra på en akademisk konferanse, dette hender ofte. Nåtidsplanet begrenser seg til at han romsterer rundt i et landlig hus og drar på fisketur, men tilbakeblikkene til da han var en aktiv forfører og de først møttes, skjer i Bergen og Paris og gir en passende urban motvekt. Frykten for at Maja har dratt en gang for alle, etter en utroskap, understøtter desperasjonen og gir framgang til historien.

Det amorøse feltet – elskov og kjærlighet – ses som selve nøkkelen til livsmysteriet, og da kan det være vanskelig å holde tilbake de store ordene:

I årevis, ja, tiår, hadde jeg lett etter et dyp i tilværelsen jeg ante, og her var det. Det stod klart for meg at jeg uforberedt og ufortjent var nådd til mitt livs høydepunkt. Selv om jeg skulle vinne henne, kunne ikke et helt liv med henne overgå den mirakuløse avsløringen av hennes blotte eksistens.

 veksling til at vi ikke bare lever i den nyforelskedes livsinnsikter, men også i den gamle elskerens dødsfrykt. Hans jakt på Maja tar ham etter hvert til Paris hvor også komikk oppstår, særlig i møte med livets praktiske utfordringer. At fortelleren også bærer en notorisk hang til voyeurisme med kikkert, gjør ham rimeligvis til en passe utstilt og stusselig figur!

Fordomsfullt hadde jeg forventet flere bitre slag og ulmende feider, men så vidt jeg kan se er det bare et utfall mot sekstiåttere, og det er til gjengjeld nusselig: «Ved fortausbordene henger og slenger utrangerte sekstiåttere som drikker og røker og ler, jeg griper meg i å misunne dem.»

Boken har flere likheter med Arild Linnebergs memoar-roman om Arnold Busk fra fjoråret. To eldre menn ser tilbake på et halvt århundres liv i Norge med kjærlighetens briller. Det er ganske så underholdende når de holder seg til saken.

#000

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Pirrende ømhet og nattlig lede

Geir Pollen

Det hører til sjeldenhetene at en forfatter – la gå at han også er forlegger! – må la slektstreet sitt trykke på innsiden av permen når historien om noe så nært og hverdagslig som ens egen Mamma skal skrives. Anders Heger må det. Hovedpersonen med det unorske navnet i «Wanda. En familiehistorie» er kalt opp etter farmoren sin, den brandenburgske adelskvinnen Wanda von der Marwitz, datter av grevinne Marie Itzenplitz, med aner tilbake til 1200-tallet, Snorres tid. Gjennom ekteskapet med Johan Hjort, marinbiolog og Norges første fiskeridirektør, havner Wanda v. d. Marwitz i år 1900 i Bergen. Med seg har hun fire barn. Den eldste, Johan Bernhard – som senere skal bli far til bokas hovedperson Wanda – er da fem år gammel.

Tolv år senere treffer katastrofen dem: Marinbiologen forlater hustru og barn for å gifte seg med sekretæren. Overlatt til seg selv flytter den adelige, nå først og fremst enslige, Wanda med barneflokken til Oslo og finner en ny festning for Familien på Bestum, i dag en del av Ullern. Slik trekker Heger med berettiget selvfølelse opp den tysk-norske linjen som senere skal bestemme familiens skjebne, når den europeiske sivilisasjonen eksploderer i to tysk-initierte verdenskriger.

 kan husets frue sitte trygt i sitt nøytrale hjem og lete etter familie og kjente i de tapslistene som Neue Preussische Zeitung bringer. Det er det neste infernoet som for alvor skal sette familien på prøve. Når det bryter ut er forfatterens mor Wanda blitt tenåring og har rukket å legge bak seg en oppvekst preget av trygg, men ikke ødsel velstand. Hun er født i 1921, som eldste datter av den utrettelige Johan Bernhard Hjort og hjemmets milde, snille Anna Cathrine Holst, datter av indremedisineren Peter F. Holst. Et viktig øyeblikk i Wandas barndom synes å inntreffe da hun leker med de andre ungene i nabolaget og en inntrengerjente fra Gamlebyen fryses ut med barns velkjente grusomhet. Øyeblikket, valget: Wanda nøler, men underordner seg den sterkestes urett. «Hun skal huske – og skamme seg over – øyeblikket i åtti år etterpå.» Den ventende verdenskrigen skal gi henne rikelig anledning til å gjøre opp for feilen.

Skjønt historien kunne fort ha tatt en helt annen vending. Johan Bernhard Hjort, i teksten bare Far, er Quislings parhest da NS blir dannet i 1933, og driver som fylkesfører i Akershus en intens antisemittisk, fascistisk valgkamp for partiet foran stortingsvalget i 1936. Heger beskriver selv morfarens politiske utvikling som en «vandring fra anstendig konservatisme til fullblods ekstremist». I en familie der lojalitet er en selvfølge og det alltid bare «var synd på Far» når noe gikk skeis for ham, er det fullt mulig å se for seg familien Hjort oppført i landssvikerregisteret. Heldigvis ryker pater familias uklar med Quisling etter valgfiaskoen i 1936, melder seg ut av partiet og rekker å komme til politisk sans og samling før det er for sent. I 1941 arresteres han, deporteres året etter til Tyskland, men slipper på grunn av det tunge tyske innslaget i familien unna med å interneres på Gross Kreutz utenfor Potsdam, i det lille landsens slottet til en av sine «utallige fettere». Betingelsen er at resten av familien følger med.

 inntas scenen i hele sin bredde av fortellingens store helter: Wanda Hjort og legestudenten, KZ-fangen og senere med-internerte på Gross Kreutz, Bjørn Heger. Med en enestående evne til å vinne tillit, dupere tyske leirvakter med småprat og smil, gjør førstnevnte en stor, ubegripelig fryktløs innsats for å få ut nummer og navn på norske fanger i Sachsenhausen, Ravensbrück, Natzweiler, Dachau, Neuengamme, Buchenwald, Sennheim. Navnelistene, et møysommelig sammenpuslet kartotek, gjør det etter hvert også mulig for den praktiske problemløseren Bjørn Heger å spille en viktig rolle når grev Bernadottes hvite busser skal frakte «15 000 mennesker, halvparten skandinaver, resten fra andre land» bort fra de kaotiske restene av Hitlers tusenårsrike. Anders Heger oppsummerer begge foreldrenes krigsinnsats i en uforglemmelig scene som utspiller seg da Bjørn Heger under et offentlig arrangement i Oslo rådhus lenge etter krigen, på 1970-tallet, gir seg til kjenne for Trygve Bratteli. Lille Anders var til stede og så det: «Landets statsminister legger armene rundt faren min, hodet på skulderen hans. Jeg tror ikke han sa noe (...) Han begynner bare å gråte. Det var første gang de så hverandre siden 1945.»

Store deler av både hendelsene og persongalleriet i «Wanda. En familiehistorie» er endevendt og gjennomlyst i talløse publikasjoner etter 1945. Helt nytt, i alle fall for meg, er derimot kjærlighetshistorien mellom to intense, svært forskjellige mennesker, som Hemingway ville ha elsket å skrive roman om. Når Hegers familiehistorie oppleves som tidligere ufortalt, er én viktig grunn at han som den durkdrevne forfatter og manusleser han er, ikke faller for fristelsen til bare å gjenbruke historien, men arbeider den inn i andre kilder, først og fremst fire kofferter «kaotisk usorterte brev», ført i pennen av dramaets aktører, hvorav brevvekslingen mellom Mamma og Pappa ikke kan ha vært den minst interessante. Den personlige tilnærmingen krystalliseres i de daglige samtalene med den over nitti år gamle pleietrengende Mamma, sanntidsintermessoer i den ellers retrospektive fortellingen. Avtalen var at Anders skulle skrive om henne, men kanskje har han mest skrevet for å forstå seg selv? Om 

 lyktes, vites ikke. Sikkert er det at Sønnen har skrevet en bok som gav meg en, jeg er fristet til å si 

, leseglede som jeg trodde jeg hadde glemt.

Den ventende verdenskrigen gir henne rikelig anledning til å gjøre opp for feilen.

Wanda. En familie­historie

Jente i krig

Eivind Myklebust

Tara Selter. Henry Dale, Ralf Kern, Olga Periti. Anton Janas, Juna Viltars, Stevan Karr. Mayte Matson, Lenk Hamon, Clive Wearing. Heilt sidan det byrja å kry av folk i Solvej Balles romanserie «Om utregning av romfang», har namna til personane hennar forundra meg. Dei er vakre og varierte, men har noko generisk alleuropeisk over seg – som noko ein språkmodell kunne ha kokt i hop, om den skulle namngi ein flokk europearar.

Personane bak namna har elles til felles at dei er fanga i 18. november: Dei vaknar til same dag på ny og på ny, med minne om dagane som (ikkje) går, medan menneska rundt lever dagen som for første gong. Den siste i namnerekkja høyrer rett nok ikkje heime i Balles bok: Clive Wearing er ein ekte 87 år gammal engelskmann. Han var ein prominent ekspert på tidlegmusikk, men i 1985 pådrog han seg eit virus som øydela evna til å lagre nye minne. Sidan då har han levd i evig notid, med eit ekstremt korttidsminne som restartar medvitet hans kvart halve minutt.

Den kjende britiske nevrologen Oliver Sacks skreiv om Wearing i «Musicophilia. Tales of Music and the Brain» (2007). Også kona til Wearing, som han dag for dag har møtt med ektefølt gjensynsglede, har skrive bok om han, med tittelen «Forever Today» (2005).

 på Clive Wearing under lesinga av sjette band i Balles serie. «Det føles som om det har skjedd noe med hjernene våre», tenkjer hovudpersonen Tara Selter mot slutten: «Vi kan kalle det tanker eller sjeleatomers bevegelser. Vi kan kalle det nevronal aktivitet og cerebralkjemi [...]. Men det er tydelig nå. Det er noe vi deler. Utveksler. Noe som strømmer inn og ut.»

Tara og dei andre er då tidsfangar på 40. året og har bestemt seg for å setje lit til eit prosjekt som har sprunge ut av forskinga på eit såkalla «fremtidslaboratorium» i Campania-regionen utanfor Napoli. Dei har forsøkt å finne ein veg attende til den framoverskridande tida, og kome fram til at den einaste vegen fram, er bak: «Vi prøver å dreie tankene våre rundt. Vi prøver å se fortiden som en fremtidig reise. Den veien vi har kommet, er veien vår tilbake.»

Gjennom boka har Tara uttrykt skepsis til fruktene av forskinga i framtidslaboratoriet. Det liknar mest eit museum, synest ho, men viser seg å vere eit vekselbruk mellom gartneri og bibliotek. Ein må stelle hagen sin, heiter det i innsikta frå Epikur (341–270 fvt.), livsnytaren som Balle her brukar med matnyttig bravur: Når naturressursane i verda blir fortært, er det lite som gir meir meining enn å dyrke, odle, avle. Ei udelt glede ved å lese boka er å få meske seg med mangfaldet av grønsaker dei dyrkar i drivhusa rundt framtidslaboratoriet, der smakar, lukter og fargar frå regnbogebeter, artisjokkplanter og physalis er i fri flyt.

 og greske verb», rapporterer Tara. Dei greske verba er også del av sanningssøkinga i romanen: ei filosofisk-arkeologisk utgraving av arven etter Epikur. I Balles bok blir han meir enn ein enkel leverandør av motto om hagebruk: Dei filosofiske frøa hans, ikkje minst atomlæra, får spire hos etterkomarar som Filodemos og inn i romartida hos Lukrets. I Campania ligg vulkanen Vesuv, som i år 79 la både Pompeii og byen Herculaneum under oska. I ein villa der blei biblioteket til Filodemos funne, med hundrevis av forkola papyrusrullar.

I framtidslaboratoriet tek dei i bruk avansert teknologi for å avkode skrifta i rullane. Funna skal eg ikkje rulle ut i detalj, men mot slutten av boka byggjer det seg i alle fall opp ei forventing om forandring og framtid hos tidsfangane: «Jeg tror vi er mange som har tenkt at hvis man kunne få adgang til et skrift man ikke hadde hatt adgang til i to tusen år, var det kanskje også andre lukkede dører som kunne åpnes. Kanskje døra til den nittende».

Eit av skriftene legg likevel ei oskesky av ironi over den nyvunne framtidsoptimismen. Det er Filodemos’ verk om musikk, som to tidsfangar diskuterer med eit ektepar dei møter på toget. Mannen er hjerneforskar, og har undersøkt ein fysiologisk mekanisme han kallar «oppmerksom ubevegelighet» – med innlysande likskap til dei tidsstranda sin situasjon. Kvinna er musikkhistorikar, ho kjenner ikkje Filodemos’ verk, men i løpet av togturen les ho seg opp på epikurearane sin musikkfilosofi og slår fast at den neppe er til hjelp: For Filodemos var musikk «en naturlig, men unødvendig nytelse», medan Lukrets meinte dikting var «et slags søtningsmiddel».

Om utregning av romfang VI

Hage og bibliotek

Tore Linné Eriksen

Rima Iraki vil for mange være kjent som tidligere nyhetsanker i Dagsrevyen og programleder for utenriksprogrammet Urix. Hun har ikke bare formidlet nyheter om flyktninger og konflikter, men var sjøl en gang en statsløs flyktning. «Flukten fra Palestina» er hennes første bok, der hun vever den store historien sammen med fortellingen til egen familie gjennom tre generasjoner. Bak dette arbeidet ligger et bredt utvalg av dokumenter, samtaler med slektninger og – ikke minst – muntlige beretninger og dagbøker fra foreldrene, Fadia og Youssif Iraki. Med et tidsspenn tilbake til besteforeldrenes oppvekst, trekkes det opp lange linjer som minner oss på at krig og konflikt ikke starta 7. oktober 2023.

Etternavnet har skapt mange forviklinger, men Iraki-familien har levd i den lille landsbyen Arab el-Raml ved Haifabukta i mange hundre år. Da farfar Ahmed var åtte år gammel i 1922, bestemte verdenskrigens seierherrer at det palestinske området skulle overføres fra det tyrkisk-osmanske riket til britisk koloniherredømme. Han var en karismatisk lederskikkelse i lokalsamfunnet og sto opp i kampen for sjølstyre, men blei som hundretusener av andre fordrevet da staten Israel blei oppretta i 1948. Det gjør et sterkt inntrykk å komme tett på familien under flukten til Libanon under 

Og trass i utallige FN-resolusjoner om retten til å vende tilbake og motta erstatning, har israelske myndigheter fjerna landsbyen fra kartet.

 er de varme og rike portrettene av forfatterens far og mor, Yousiff og Nadia. Han var tre år gammel under 

 og vokste opp som flyktning i slummen i Beirut. Som ung kom han med i motstandsbevegelsen Fatah, som seinere blei en del av PLO, og inntok en betydningsfull rolle i organisasjonen under oppholdet som medisinstudent i Moskva. Han arbeidet deretter som lege i Libanon, i den samme flyktningleiren hvor Nadia var født i et telt, og hvor hun nå var sjukepleier. Etter krig, massakrer og utvisning av PLO, slutta de seg til slektninger som hadde etablert seg i De forente emirater. Neste runde som hjemløs var spesialiststudier i Øst-Berlin, etterfulgt av arbeid i det krigsherjete Syria.

Det var umulig å vende tilbake til det som en gang var et hjemland, men de norske legene Dag Sørlie og Mads Gilbert foreslo Norge som ei nødhavn. Her fikk de både asyl, statsborgerskap og stillinger som lege og sosialarbeider i flyktning- og innvandringstjenesten, og det var her forfatteren vokste opp på Lørenskog. Når vi blir kjent med en far med 20 år som fastlege på Romsås, ei mor som i en alder av 69 år debuterte som 8. mars-taler og ei datter som har lost oss gjennom TV-nyheter, skulle jeg ønske at boka blei lest av dem som roper høyest om «flyktningproblemet». Men fortsatt bærer de på en sorg: I dag er deres drøm om et frigjort Palestina som stat for både jøder, kristne og muslimer, lenger borte enn noen gang. Å ikke bli begravd i hjemlandets jord, er ifølge tradisjonen det samme som å være naken.

 seg noe, må det være at familiens historie før og under massefordrivinga i 1948 blei gitt større plass. Dette er et landskap som er ukjent for mange, mens kapitlene om forfatterens eget liv fra flyktning til norsk statsborger kanskje kunne vært stramma inn. De tar oss med på innsida av møtet med enda et nytt land og språk, men kunne nok ha lagt mer vekt på hva som er spesifikt ved å ha 

bakgrunn både under oppveksten og i skyggen av det stadig flere fagfolk beskriver som et folkemord. Men la det samtidig være sagt: Det er ikke alle bøker med sjølbiografisk tilsnitt som like nært og bevegende viser hvordan storpolitiske temaer setter sine menneskelige avtrykk. Dessuten avspeiler «Flukten fra Palestina» forfatterens journalistiske evner til å fortelle i et lett tilgjengelig språk.

Flukten fra Palestina. Min norsk-palestinske familiehistorie

Motstand og flukt

Kan du se ham?» står det på første side i «Orkesteret», Per Dybvigs nye biletbok om den vesle trompetisten Fink. Han er ein underleg, litt ubestemmeleg dyrefigur, men heilt umiskjenneleg i Dybvigs univers – med tredelt halepryd og rufsete fjør- eller pelsprakt, ein slags piggsveis og markant nebb. På første side veit enno ikkje lesaren kven han er, og må leite gjennom oppslaget for å finne han: Er det han som solar seg på balkongen? Han som sit i eit tre og les? Eller han som nett har kjøpt ein is så stor som seg sjølv nede i kiosken? Den vesle leiteaksjonen vekkjer blikket for detaljar, før vi på neste side får eit tydeleg hint: «Fink leter. Han leter på loftet. Hva leter han etter?» – og der ser vi han, gjennom loftsvindauget i eit vaklevore femetasjes hus.

På neste oppslag er vi inne med Fink på det rotete loftet. I eit mylder av målingsspann, lampar og gamle møblar finn han trompeten sin og går ned for å spele. Snart kjem det snirklete tonar, strekar og krusedullar ut av trompeten hans – eit effektivt og snart mangefasettert visuelt uttrykk for klingande musikk.

 får nemleg flust av fargar og former etter kvart som fleire dyr blir del av orkesteret: Ein etter ein kjem det makelause musikantar til – ei perlehøne med triangel, ein katt med fiolin (og stilig dress!), tvillingar med tamburin. Dyra dreg med seg både klokke- og trekkspel, og for kvar figur som tek plass i orkesteret, slår boka fast: «Fink er fornøyd. Det låter bra!».

Får den harpa plass? Jo, visst. Når tubaen kjem, byrjar det likevel å drage seg til: «Musikken fyller rommet. Fyller huset. Huset rister!» Og så kjem nokre små skapningar dragande på eit svært piano, og då går naturlegvis alt over stokk og stein: Golvet sprekk, orkesteret fell gjennom etasjane og landar i rampelyset på restauranten i første etasje. Der oppstår det plutseleg samspel mellom sterke solistar!

har nokre av dei same underfundige kvalitetane som Dybvigs førre barnebok, «De står i kø», som fekk Kritikarprisen i fjor. Denne nye manglar likevel litt av den filosofiske kløkta frå den boka, og gir ikkje like mykje å reflektere eller prate om i etterkant. Til gjengjeld held «Orkesteret» bra trøkk under lesinga, med finurlege figurar og fri energi i illustrasjonane – og såleis er det mykje å jazze seg opp over for både små og store musikantar.

Orkesteret

Leven og lyd

Emilie Johnson Godal

Ellen Støkken Dahl har allerede lyktes som sakprosaforfatter, mest kjent for «Gleden med skjeden» skrevet sammen med Nina Brochmann. «Dyrisk» er Dahls skjønnlitterære debut, men det er fortsatt, på subtilt vis, relevant at hun også er lege. Menneskeorganismen fordreies og utfordres. Allerede etter den første av de syv novellene, ‘Ormeyngel’, har en intens uhygge klebet seg fast.

Novellen fortelles fra perspektivet til en kvinne hvis liv i stor grad går ut på å tyvlytte til naboene, en familie med snart tre barn, gjennom tynne vegger. Selv er hun forlatt og ufrivillig barnløs:

Jeg var sikker på at jeg hadde hørt unnfangelsesøyeblikket til fosteret nabomoren bar på nå. Stønnet stakk meg som en kniv i flanken, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tenkt at naboene gjorde det for å spotte og håne meg.

 Et tredje barn oste av overflod og skryt. Det var prangende og råflott. Misunnelsen slukte meg hel.

 hel anskaffer hun seg en pytonslange for å døyve ensomheten. Til å begynne med virker slangen sykelig, og jegets selvforståelse forsterkes: «Jeg kunne ikke nære noe barn med kroppen min. […] og nå viste det seg at jeg heller ikke kunne nære en slange.»

Parallellen mellom barn og slange er ­drivende: Hvorfor skulle ikke morsinstinktet kunne vekkes av en annen art, er det ikke bare et spørsmål om vilje og desperasjon? De kveiler seg gradvis sammen, det er uhyrlig og underholdende.

Neste novelle, ‘Flokken’, fortelles gjennom et vi, en løpegruppe med tenåringsjenter, aggressivt opptatt av løpeklubbens stjerne Tor-Kristian: «Vi trodde det måtte være en sammenheng mellom det ene og det andre, at hvis han løp som et dyr, måtte han knulle som et også.» De løper i flokk, begjærer i flokk, jager i flokk og har idealisert et menneske som ikke kan innfri. For det skal han straffes. Klimakset nærmer seg noe mytologisk.

med andre ord på overveldende vis, i positiv forstand. Dessverre utgjøres intensiteten og uhyggen mer av forventningen skapt av de to første fortellingene, enn av de påfølgende i seg selv. I ‘Pattedyr’ og ‘Sevje’ er det gåtefulle 

 gåtefullt og tidvis ugjennomtrengelig. ‘Fiskelykke’ handler om Erik fra den så å si kvinne­tomme bygda Skipsfjord, som ser sitt snitt til et romantisk forhold i det han får en skjellete, øreløs, grønnhåret og pukkelrygget kvinnefisk på kroken (bokstavelig talt). Ideens tilhørighet til samlingens helhet er åpenbar, men utover å være vill i utgangspunktet blir gjennomførelsen liggende i vannskorpa og snappe etter (vitse)byttene som er lette å fange. ‘Delfi­orakelet’ er elegant gjennomført, blant annet med et uanstrengt nikk til farsfiguren fra ‘Sevje’. Likevel framstår den litt løsrevet fra helheten.

I den avsluttende novellen ‘Hestejentene’ får uhyggen igjen næring, og leken med grensene for det sosialt konstruerte og aksepterte gjenvinner utfordrende kraft. Hva er egentlig 

lig? På sitt beste viser novellene i «Dyrisk» hvordan det bare er en tynn og porøs hinne som skiller det menneskelige og det dyriske, en innsikt som forsterkes av et språk der flertydighet utnyttes på humoristisk vis.

Dyrisk

Kattunger i svelget

Tora Sanden Døskeland

Kjøttetende bakterier på Sørenga, en naturvinbar på Sagene og berusede samtaler i en bakgård på Tøyen. Trump, Zalando, Meta, Bollinger, Kneecap, Øya, Simen Velle, Arbeiderpartiet, 20-bussen og ChatGPT – alt er flettet inn i livene til karakterene vi møter i Hilde Rød-Larsens nye roman «I hvalens buk». Forfatteren har gjennomgående sakset inn autentiske klipp fra ulike medier datert sommeren 2025, med lidelser i Gaza, angrep mot Ukrainske byer, uforutsigbart sommervær: Dette er ikke lesning for å drømme seg vekk – romanen foregår så ettertrykkelig i året vi ennå ikke har forlatt, i et middelklasse-sommer-Oslo.

Hvorfor tar forfatteren oss med hit? Mellom couscoussalat og caprese er en forklarende minipoetikk lagt i en middagsgjests munn: «Jævlig kul den saken i Morgenbladet, med sommerreportasje fra Radissons skybarer. ‘Hva snakker man om i norske skybarer når det er krig i Ukraina og på Gaza?’ Fet idé.». Romanen spenner opp et lignende prosjekt: i en tilsynelatende tilforlatelig sommerdøs utspiller konsekvensene av ulike maktstrukturer seg. Globalt gjennom nyhetsbildet, særs lokalt gjennom de to hovedkarakteren Maud og Jonas’ sammenflettede historie.

mellom frisøren Maud og den nyskilte og sykemeldte økonomen Jonas. Han har ikke tre dager og netter i hvalens buk, slik profeten Jonas hadde i Bibelen, men tre uker i Oslo. De to har ikke sett hverandre siden de var barn, nå møtes de tilfeldig; først på toget – så i byen. Erfaringene de deler, hefter fortsatt ved dem begge på ulikt vis. Begge var barn av mektige kulturmenn i reklame og forlagsbransje, menn som var premissleverandører for norsk offentlighet. I oppveksten havnet Jonas og Maud på samme nettverksfester der de voksne var fulle på øl og selvtillit. Fra tidlig i romanen blir det tydelig at det finnes en hendelse i fortiden som ikke nevnes, men som lekker ut i Jonas og Maud sin felles fortelling etter hvert som sommeren skrider frem. Denne hendelsen binder også romanen, som er andre bok i en trilogi, til sin frittstående forgjenger «I Pantalones hus». «De som styrer virkelighetsbeskrivelsen, har også makt over selve virkeligheten», sier Maud når hun forteller om farens arbeid for å få det slik han og hans venner ville. På tross av romanens mange tråder, forgreininger, relasjoner og karakterer er det ingen tvil om at det er dette som er kjernen i Rød-Larsens romanprosjekt. Maktovertramp påvirker oss, og etterdønningene virker lenger inn i fremtiden enn forutsett.

 og kollektive tone, har et oppmerksomt blikk for makt og forskjeller. Vi trasker gjennom et Oslo breddfylt at klassemarkører. Forskjellene som blir beskrevet er ikke mellom Jørgen hattemaker og Kong Salomon, men mer subtile, mellom mennesker som befinner seg i ulike segmenter og skjebner innenfor en middelklassetilværelse. Maud er fra en familie med penger, men valgte frisøryrket og bor i en selveier på Tøyen. Naboen hennes, Karima, blir kastet ut av leiligheten som hun leier i samme gård. Jonas kommer fra en familie med makt, men etter skilsmissen er han påfallende maktesløs og må ut av ekskonas overdådige familiehus i Kalfaret i Bergen og inn i en kjellerleilighet. Mauds nære barndomsvenninne Abi jobber i NAV, men føler ikke lenger at hun kan hjelpe folk tilstrekkelig. Harald, Mauds kompis og gamle flamme, har startet et idealistisk småforlag – noe han kun kan tillate seg fordi kona er lege. Karakterene beveger seg mellom Oslos øst- og vestkant, og forfatteren er hele tiden var på geografien, maten, drikken og samtaleemnene som plasserer dem på klassekartet.

Boka er skrevet tilnærmet i sanntid; fiktive karakterer er plassert inn i virkelige dager med virkelige hendelser. Karakterene tomler rundt i gatene, vil du være med, så heng på. Noen ganger er vandringen vel retningsløs, andre ganger i behagelig driv. Bokas samtidighet er både dens svakhet og styrke: En svakhet fordi den live-rapporterende nærheten til nyhetene, politikken og samtiden iblant ikke skaper tilstrekkelig litterær avstand; karakterene bakser i egne tankestrømmer, er pratsomme og ubesluttsomme. Det smitter også over på romanen. Samtidigheten er likevel en styrke fordi Rød-Larsen stoler på at leseren klarer å se sammenhenger på egen hånd. Samtiden er vanskelig å hanskes med, og Rød-Larsen har laget et tidsdokument over sommeren 2025. «Hva i alle dager var det de drev på med, menneskene, sommeren 2025?» «I hvalens buk» gir et årvåkent blikk inn.

Rød-Larsen stoler på at leseren klarer å se sammenhenger på egenhånd.

I hvalens buk

Det var en gang en sommer

Marius M. Kjøstad

Ifølge Pjotr Kropotkin, en av anarkismens store teoretikere, legger makthaverne en rekke bånd på tankene våre. «Å vikle oss ut av disse båndene», heter det i en kommentar til Kropotkin, «er å frigjøre oss fra maktens autoritet». Det kunne nesten vært et utsagn fra Jens Bjørneboe, for eksempel i boken hans «Politi og anarki» (1972). Men det er det ikke. Det er jusprofessor Hans Petter Graver som skriver dette i sin nye bok «Rett og anarki», som handler om «en opprører i Høyesterett».

Opprøreren het Arnold Hazeland (1859–1945). Hazeland er en ganske ukjent figur, men han var høyesterettsdommer mellom 1918 og 1933 – og han var uttalt anarkist. En mann i dommerkappe som både avviser og anvender statens rett høres jo unektelig ut som en vandrende selvmotsigelse. Men er det så enkelt? Gravers prosjekt er å benytte historien om Hazeland til å vikle oss ut av vante tankemønstre om retten og staten. Resultatet er en usedvanlig innholds- og perspektivrik bok.

starter Graver med å fortelle om Hazeland og om anarkismen i Norge rundt 1900. Den radikale juristen vanket i kretsen rundt Hans Jæger, knyttet seg til arbeiderbevegelsen og ble etter hvert aktiv politiker for Arbeiderpartiet, som han senere brøt med, i kjølvannet av den russiske revolusjon. Han skrev politiske tekster i avisene og oversatte både Kropotkin og Bakunin til norsk. Hans politiske ståsted var altså offentlig kjent, noe som gjorde ham til en kontroversiell dommer blant enkelte.

Når Graver trekker opp bakteppet for Hazelands dommergjerning, savner jeg at han sier noe om datidens juridiske tankestrømninger. Et «mainstream»-mantra blant jurister rundt 1900 var at retten skulle være «social», at den skulle brukes i samfunnsnyttens tjeneste. Det fantes dessuten en såkalt frirettsskole som argumenterte for at domstolene skulle forholde seg litt «anarkistisk» (i gåseøyne) til lovgivningen, altså at de skulle ha ganske fritt spillerom i lovtolkningen.

I det hele tatt lå rettstenkningen og samfunnet i et relativt radikalt leie, og det sier en del om tiden at sosialisten Karenus Thinn var høyesterettsjustitiarius mellom 1909 og 1920, noe Graver kun nevner i forbifarten. At Hazeland med sin anarkisme representerte noe helt egenartet, er utvilsomt, men det var trekk i tiden som la forholdene til rette for at en radikaler kunne bli høyesterettsdommer.

 av boken undersøker Hazelands virke som høyesterettsdommer. Han var med på å avsi nesten 800 avgjørelser, og selv om Graver ikke redegjør direkte for hvordan materialet er gjennomgått, fremstår det som en grundig undersøkelse, der vekten ligger særlig på de sakene der Hazeland tok dissens.

Den tydeligste tendensen Graver finner, er at Hazeland ganske konsekvent stemte for lave straffer. Dette passer jo godt overens med en anarkistisk legning, og i enkelte av sakene, knyttet til militærnektere og arbeiderpressens ytringsfrihet, skimter man ideologien hans i begrunnelsene han ga. Det er også en viss tendens til at han sympatiserte med den svake part, som arbeiderne. «Har juristene sjel?», spurte Jens Bjørneboe i en artikkel. For Hazelands del må svaret være ja.

 i en dristig og forfriskende konklusjon om at vi trenger flere anarkister i Høyesterett. Konklusjonen kommer etter at bokens tredje del har diskutert mulighetene for en anarkistisk inspirert rett i vår tid.

I denne delen syr Graver på imponerende vis sammen moderne anarkistisk rettsteori og en rekke konkrete eksempler. Han diskuterer hvordan alt fra mekling og forliksråd til miljømerkeordninger kan være et alternativ til klassisk statlig rett, ved å kombinere styring med autonomi. Jeg vet ikke hva en hardbarket anarkist ville tenkt om disse eksemplene, men Gravers anliggende er uansett hvordan man kan hente impulser fra anarkismen 

Jeg leser det som regnskap over egen karriere og appell til nye generasjoner.

Rett og anarki. En opprører i Høyesterett

Jurist med sjel

Elise Winterthun

Det går et visst støt av sorg gjennom meg idet jeg ser forlagsnavnet lyse fra omslaget – ikke fordi jeg har noe som helst imot Aschehoug, men fordi det minner meg på at det finfine lille forlaget Pelikanen, som utga de forrige av Claire-Louise Bennetts bøker på norsk, ikke er blant oss mer. Forlaget hadde sitt gravøl i Oslo denne uka, og er nå historie.

Kanskje er litteraturbransjen – som må forstås som noe annet enn bokbransjen – ferdig, uttalte forlegger Eirik Bø til Bokmagasinet i et nyhetsbrev-intervju. Den diagnosen er det lett å nikke dystert til. Vel, i det minste er britiske Claire-Louise Bennetts forfatterskap litteratur i ordets rette forstand. Nå kan vi lese en flunkende ny oversettelse, om enn brakt til oss av andre forlagshender.

 brakdebut i 2015 med «Dam», som nærmest er for en moderne klassiker å regne. I 2021 kom «Kasse 19», også den svært kritikerrost. Årets bok bærer den litt søtladne tittelen «Kyss og farvel», og Bennett­-lesere vil kjenne igjen den særegne grunntonen. Historien fortelles av en kvinnelig forfatter (hun virker å være rundt de førti) som lever en fri og nærmest nomadisk tilværelse etter å ha avsluttet et langt forhold vi får tilbakeblikk på.

Ekskjæresten er en eldre mann – og da ikke en ti-femten år eldre sølvrev, men en ordentlig gammel mann med hvitt hår og gebiss som nærmer seg pleiehjem-stadiet. Hvordan de to fant hverandre, er usikkert – men forholdet er ikke lenger erotisk. Like fullt trer det fram en rørende, om enn noe bisarr kjærlighetsfortelling.

Det beste ved denne historien er at fortelleren ikke gjør all verdens nummer ut av aldersforskjellen – forholdet er i hvert fall deilig fritt for noen konvensjonell psykologisk-sosiologisk analyse. Mannen, som heter Xavier, er en av de (ufrivillig) morsomste litterære personene jeg har vært borti på lenge. I sine yngre år levde han et slags jetsettliv som finansrådgiver for den globale overklassen. I nåtid virker formuen hans i all hovedsak å være forduftet. Personen som står fram på disse sidene, er en på samme tid stusselig og vital mann med en særlig forkjærlighet for småkaker.

 opptrer Xavier med en blanding av snurt eiesyke og omsorg for sin partner: «’Jeg syns det er på tide at du slutter i den jobben din, vennen min. Den er ikke noe for deg – den gjør deg nedtrykt.’» Omsorgen kommer til uttrykk på absurde måter, som ved at han virkelig 

 på at jeg-personen skal unne seg pene blomster når hun sliter med PMS. Han legger inn et fast beløp hun kan – nei, 

 – bruke hos den lokale blomsterbutikken, et beløp så raust at det skaper en følelse av stress. Det er faktisk ikke bare-bare å velge ut snittblomster til enorme buketter stadig vekk.

Xavier framstår ikke som noen utpreget litterær person, skjønt han har forsøkt å komponere sine memoarer i hasjrus på ­Mallorca. Når det umake paret går skilte veier, er det blant annet fordi Xavier fornærmer jeg-personens bok på det mest utidige (føler hun). Men hun klarer ikke å la ham forsvinne helt ut av livet sitt. Er han hennes store romantiske kjærlighet, eller hennes beste venn? Kanskje spiller det ingen rolle. Det eksisterer i hvert fall en sjelelig forbindelse dem imellom. Jeg-personen er tildelt en «sakrosankt rolle», opplever hun: «Jeg kommer til å være ved hans side når han dør, det er det nøyaktige dekretet». Det lyder kanskje litt svulstig sånn løsrevet fra kontekst, men framstår både naturlig og gjenkjennelig. Sånn oppleves jo dyp kjærlighet – som noe vi ikke selv rår over, noe som bare 

I mange av disse scenene skinner og funkler Bennetts subtile humor, godt ivaretatt av oversetter Bjørn Alex Herrman, som også mestrer hennes tidvis eksentriske grammatikk. Forholdet med Xavier utgjør imidlertid bare deler av denne to hundre sider korte boka – og her kommer vi til det som muligens er et problem. For det veksles også mellom andre minner, symbolske drømmer, tanker og hendelser som preger jeg-personens tilværelse. En god porsjon av romanen brukes på en e-postutveksling hun har gående med sin gamle skolelærer, en mann hun ikke har sett på 30 år. 

 interessante aspekter her, som hvor nervøst besatt man kan bli av å velge riktige formuleringer i skrift, og hvor nedslående det er når svaret bier litt for lenge. Det forekommer meg at Bennett vil si noe om død og tap også – parallellen mellom skolelæreren og Xavier er neppe tilfeldig. Romanen minner dessuten om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv. Dens epigraf er et talende sitat fra Joris-Karl Huysmans «Là-bas»: «Nei, du kan ikke høre de tusen samtalene min sjel plager din med.» Men for denne leseren framstår flere deler, og sammenhengen dem imellom, kryptisk på en måte som ikke tilfører så mye.

Romanen minner om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv.

Claire-Louise Bennett

Kort brev, lang avskjed

Sissel Henriksen

Det er et særdeles mangfoldig kvinneliv Aud Farstad skildrer i boka om Nanna With. Barneår i Vesterålen, voksenliv i hovedstaden. Tre ulike yrkeskarrierer og jorda-rundt-reise aleine som 45-åring. Boka kom ut i vår på Orkana Forlag, og ble nylig nominert til Brageprisen i klassen for sakprosa.

With ble født i 1874 og var en av Norges første kvinnelige redaktører. Hun var også en driftig forretningskvinne. Hun jobbet som musiker, musikklærer, journalist, og forlagssjef og bidro til å stifte en rekke foreninger. Mesteparten av livet bodde hun i Kristiania/Oslo, men hun hadde sterke bånd til Nord-Norge, og turnerte landet rundt med musikk og foredrag. Da hun døde, var hun æresmedlem i åtte foreninger og det var minneord om henne i aviser landet rundt. Likevel er det et relativt ukjent liv Farstad har gravd fram fra arkivene og levendegjort for et nytt publikum.

 (Nanna) With (1874–1965) var eldste datter av Hurtigrutens grunnlegger, Richard With. Hun vokste opp på Andøya og i Stokmarknes, i ei tid med karrige kår for de fleste. Selv hadde hun flaks og var født inn i samfunnets øvre sjikt, med en far som støttet og trodde på henne. Hun fikk dra med ham til Bergen som åtteåring, til Kristiania som tiåring, og fikk være med til Svalbard da hun var 22 år. Og hun fikk hjelp til å ta utdanning i inn- og utland.

Ein må ha hell i livet. Foreldre, tid, stad, klasse eller kjønn er ikkje noko vi kan velje. Nanna hadde hell

 skriver Farstad i boka. Og det er ikke tvil om at klassebakgrunnen ga With både økonomiske fordeler og et vidt kontaktnett i inn- og utland. Likevel må hun utvilsomt ha hatt både sterk vilje og stor arbeidskapasitet for å oppnå det hun gjorde, i et samfunn der kvinner ikke fikk stemmerett før hun var nesten 40 år.

 studerte musikk i Bergen, Oslo, Berlin og Paris. Hun drømte om å bli profesjonell pianist, men ga opp drømmen og forsørget seg som musikklærer fra slutten av 1800-tallet. For å bedre arbeidskårene tok hun initiativ til å stifte Kristiania Musikklærerforening i 1905.

Samme år ble hun kastet ut i et nytt yrke, som avisredaktør, da daværende redaktør i Vesteraalens Avis på Stokmarknes måtte slutte på grunn av politiske uenigheter rundt unionsoppløsningen. Hun drev avisa i to år, skrev artikler, dro på reportasjereiser over dårlige veier og opprørt hav, samt skaffet annonser og abonnenter. Hun hadde stoff om kvinner og kvinnesak i avisa, og i 1906 var hun med på å stifte Vesteraalens Kvindestemmerettsforening.

Fra lokalavisdrift gikk With i 1907 videre til magasindrift i hovedstaden. Bladet Hver 8. dag skulle være «et aktuelt, våkent ukeblad for kunst, litteratur, sosiale spørsmål og naturligvis kvinnenes likestilling». Bladet fikk eget trykkeri, og hun stiftet forlaget AS With & Co. I 1914 overtok hun redaktøransvaret for bladet Sportsmanden, og i 1920 ga hun ut et oppslagsverk over kjente norske menn og kvinner. Hun ga også ut den første tegneserien på norsk, og billige hefter med spenningshistorier.

I 1919 hadde hun trykkeri, forlag og 50 ansatte. Da solgte hun virksomheten, og la som 45-åring ut på ei reise verden rundt, der hun tjente penger på reportasjer i norske aviser. Reisa oppsummerte hun som «det festligste år jeg har levet». Hun dro først med dampskip til New York, og fartet rundt i USA og Canada. Videre til Japan, der hun ble tre måneder. Båtreisa hjem tok to måneder, via blant annet Shanghai, Yangon, Mumbai og Port Said. Fra Venezia tok hun tog til Norge.

Etter kurs i stemmebruk gjøv hun løs på sin siste yrkeskarriere, og stiftet «Akademiet for stemmedannelse».

Det er et relativt ukjent liv hun har gravd fram fra arkivene.

Undervegs med Nanna With. Globetrottar og samfunnsbyggar

En må ha hell i livet

Maia Nordsteien Nielsen

Symptomatisk! tenkte jeg mens jeg fulgte Magnus Marsdals overspente og litt krakilske oppgjør med Danby Chois støtte til høyresideaktivisten Charlie Kirk forrige uke, der Marsdal etterlyste mer «testosteron i debatten» i Klassekampen og fulgte opp med personangrep, som at Choi «skriver som en 17-åring». Jeg hadde nettopp lest den belgiske idéhistorikeren Anton Jägers bok «Hyperpolitikk», som nylig ble utgitt på norsk på Cappelen Damms upopulære-serie, og bikkjeslagsmålet mellom Marsdal og Choi framstod som et eklatant eksempel på den politiske situasjonen Jäger beskriver.

Mye er symptomatisk når du har Anton Jägers samtidsdiagnose i bakhodet. I «Hyperpolitikk» legger Jäger fram en analyse som balanserer mellom å være akkurat så original, så selvfølgelig og så omtrentlig at den framstår både nytenkende og superrelevant. Den lar seg anvende på alt fra en personrettet debattkultur, til mislykkede protestbevegelser, til Else Kåss Furuseths Ensomhetspartiets framvekst og fall. Og nylig grep Torbjørn Røe Isaksen til Jäger i en kommentar i E24 for å forklare at ungdommen søker seg til kristendommen.

 er ganske enkel: Fra tiden rundt 2010 har det politiske engasjementet i Vesten gått opp, mens den politiske institusjonaliseringen har gått ned. I hyperpolitikkens tid er folk mer politiserte og dårligere organisert, sintere og mer isolerte. Der politikken i store deler av 1900-tallet kunne beskrives som «møysommelig og langsom boring av harde planker», som Max Weber skrev – et treigt, institusjonelt arbeid – griper politikken nå inn i det private og i kulturen, i måten vi snakker på og i hva vi bryr oss om, alle steder der den ikke har dyptgripende, kollektive og varige konsekvenser. Jäger siterer Adam Tooze: «Dette er tidens tale: Alt er politisk.» Og, kan man føye til, ingenting er det.

Mens årene like før og rundt årtusenskiftet markerte den «postpolitiske» fasen, den tiden Francis Fukuyama kalte «historiens slutt», ble historien så smått igangsatt igjen etter finanskrisen i 2008, i form av det Jäger kaller «antipolitiske» bevegelser som Occupy Wall Street og Tea Party-bevegelsen. I tiden etter har de store protestbevegelsene, som Black Lives Matter og Gilets Jaunes, vært voldsomme, kortlivede og ganske konsekvensløse. Tiden etter brexit og det første valget av Donald Trump markerer den nye, hyperpolitiske fasen.

Jäger lener seg på Robert Putnams «Bowling Alone» for å forklare forutsetningene, eller mangelen på dem, for substansiell politisk organisering. Putnam beskriver hvordan kollektive foreninger og lag – fagforeninger, ja, men også kaninavlslag, speiderforbund og menigheter – ble færre og færre i USA fra 70-tallet og framover. Putnam la skylda for denne nedgangen i «sosial kapital» på TV-apparatet, økonomisk press og geografisk spredning. Situasjonen er selvfølgelig mye, mye verre i dag. Eroderingen av sosial kapital, som i sin tur ødelegger forutsetningene for substansiell politisk mobilisering, er i utgangspunktet en tverrpolitisk, nøytral tendens. Men den rammer venstresiden hardere enn høyresiden. Det er verdt å merke seg: «Hyperpolitikk er først og fremst en overlegent markedskonform variant av politikken, både i form og innhold».

 skjuler det seg altså en analyse mange, som Nancy Fraser, har framført før ham: politisk endring for venstresida er umulig uten bred, kollektiv mobilisering basert på noe mer substansielt enn felles harme, gode intensjoner eller identitetsmarkører og spinkle krav. Det konkrete kravet Black Lives Matter munnet ut i, for eksempel, var det ganske smale forslaget om å strupe penger til politiet, og til tross for massivt, globalt gjennomslag forsvant bevegelsen omtrent like fort som den oppstod.

Hyperpolitikken vanskeliggjør dyp politisk identifikasjon basert på interessefellesskap. Stemningen er det motsatte av den den amerikanske forfatteren Vivian Gornick beskrev i den nydelige memoarboka «The Romance of American Communism». I boka, der hun skildrer oppveksten i New York på 1940-tallet, skriver hun: «Before I knew that I was jewish or a girl I knew that I was a member of the working class.»

følger debatten mellom Danby Choi og Magnus Marsdal om en amerikansk påvirker – på NRK, Facebook og i flere riksaviser – er det et klart tegn på at politiseringen i offentligheten er skrudd opp noen hakk. Men når denne teksten er på trykk, et par uker senere, har du som leser sikkert glemt hele opptrinnet. Det er et trekk ved hyperpolitikken at folk hisser seg opp over ett tema den ene dagen, og har glemt det den neste. Mangelen på deltakelse i politiske institusjoner gjør også at folk ikke råder over tolkningsverktøy som tillater dem å danne meninger om mer enn en sak av gangen, ifølge Jäger. Politisk endring tar tid, og hele verden virker kronisk distrahert.

Gitt den situasjonen, vil venstresidas problemer bli løst av at flere kommer seg på Tiktok, slik flere har tatt til orde for i denne avisa? Jeg tror svaret heller ligger der Martin Kolberg i sin tid pekte: Hos fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen. Og i Gornicks Bronx på 40-tallet.

Folk hisser seg opp over et tema den ene dagen, og har glemt det den neste.

Hyperpolitikk. Ekstrem politisering uten politiske følger

Politikk uten bevegelse

Mímir Kristjánsson

Dette er ikke ment frekt, men noe av det fineste man kan si om Frederik Svindlands nye roman «Kaja 2000» er at den foregår i Porsgrunn. Eller rettere sagt, at den ikke foregår i Oslo. De siste årene har vi vasset i populærkulturelle skildringer fra Groruddalen og Holmlia, kanskje særlig på TV. Nesten alt vi har i Norge av kriminalitet, narkohandel, rusproblemer, integreringsutfordringer og ødelagte hjem er visst samlet her. Ikke bare er det stigmatiserende for de som bor på Oslo Øst, det bidrar også til en usynliggjøring av sosiale problemer i andre deler av landet. Det gjelder kanskje særlig byene rundt Oslofjorden. Drammen, Porsgrunn, Skien, Sarpsborg og Fredrikstad – alle disse byene har en uforholdsmessig stor andel barn som vokser opp i det som på fint kalles «vedvarende lavinntekt», men i virkeligheten bare er fattigdom.

 er det i alle fall nok av i livet til Frederik Svindlands halvt russiske hovedperson Vito, som akkurat har byttet skole for å slippe unna sine kriminelle venner. Faren drikker bort livet sitt, og har for lengst forvandlet mora til et apatisk nervevrak. Selv om Vito, eller Vitold som han egentlig heter, slipper unna noen av sine tyngste kriminelle bekjentskaper, vanker han fremdeles i et miljø som flyter over av slåsskamper, festing, alkohol og narkotika. De to store lyspunktene i Vitos liv er hiphop og Kaja2000. Kaja er den diggeste dama i verden:

Kaja er så fin du kan ikke fange hu med sil engang, gjør nesten vondt å se på hu, jeg veit ikke om hu veit det, men hu må jo det, det er umulig liksom når du er så fin, alle prater om deg hele tida, alle kikker når du går forbi, til og med lærerne, og fedrene til venninnene hennes blir weirde når hu er på besøk, kommer opp på rommet og er extra hyggelig sånn, vil dere ha kjeks, vil dere ha saft, helt tullinger.

 en oppfølger til «Jævelunge» (2024). Dessverre for Svindland har prosjektet havnet litt i skyggen av Oliver Lovrenskis kritikerroste og hypede roman «Da vi var yngre» (2023)

Akkurat som Lovrenskis halvt kroatiske Ivor er Svindlands halvt russiske Vito en taleflom av kebab-norsk, og han har et ordforråd som nesten ikke står til troende. Som regel flyter det bra, ofte er det morsomt og av og til er det til og med vakkert: «Det er ved politikammeret der, og gatelyktene over oss er bøyd framover med nakken sånn som gatelykter er, og Kaja sier, ja det er det, og se Vito, lyktestolpene bukker for deg».

I motsetning til «Da vi var yngre» er «Kaja 2000» først og fremst en desperat kjærlighetshistorie, om en ung fyr som prøver å få et liv som gangster til å gå i hop med intens forelskelse. For Vito finnes det ikke noen andre enn Kaja, som heller ikke er noen 

, men allerede har tilbakelagt et forhold med en drittsekk av kokaindealer – og har fått grundig nok av det livet.

Svindland klarer aldri å holde hovedpersonen sin borte fra narkotika. Like store problemer har han med å holde Vito borte fra litterære referanser. Hvis videregående-gangsteren Vito fra Porsgrunn faktisk tenker «sjekk da, jeg er rein poet jo, Arne Garborg gå og legg deg», da står det bedre til i skolen enn jeg fryktet.

enda en gang: Det nest beste med Fredrik Svindlands bok er at den ikke foregår i dag, men rundt årtusenskiftet, da forfatteren selv var 15 og vokste opp i Porsgrunn under vanskelige omstendigheter. Stikk i strid med hva Sylvi Listhaug later som, fantes det nemlig kriminalitet den gang også. Og ungene som solgte «hypperær» og havnet i problemer med Hells Angels i Porsgrunn for 25 år siden var kanskje ikke så annerledes fra dem som blir lurt til å gjøre jobber for Foxtrot-nettverket i dag. Det er ingen grunn til å bagatellisere volden og kriminaliteten vi sliter med nå, men det hjelper heller ikke å bli historieløs. En gang fantes det nemlig en «Kaja 2000»

og hun var så fin at hun var verdt å trekke kniv for.

Kaja 2000

En gang i Porsgrunn

Tom Egil Hverven

Rekyl er bevegelsen bakover et skytevåpen får ved avfyring. Formulert slik, kan tittelen på Inger Elisabeth Hansens essayistiske bok virke kantete, prosaisk. «Rekyler» har likevel stor bevegelighet, tanke- og billedmessig (se ukas intervju side 4–5). Bokas ni hoveddeler danner par, bestående av ny skrift som reagerer på eldre skrifter, både hennes egne og andres, ikke som tilbakeslag, snarere som nye verbale avfyringer. Forfatterens langvarige engasjement for Latin-Amerika, med omfattende kunnskap om spanskspråklig litteratur, er tydelig. Samtidig trekker Hansen linjer til den vestlige kulturens kilder og viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

«Rekyler» gir unike innblikk i forholdet mellom eldre skrifter og akutte politiske spørsmål. En av rekylene, ‘Stillheten brutt 2022–2025’, viser linjene fra de første voldelige erobringene omkring år 1500 til aktuelle konflikter, særlig i Mexico, et land Hansen kjenner godt.

Bokas lengste kapittel tar utgangspunkt i bøker av historikeren Bartolomé de las Casas (1484–1566) og Jens Bjørneboe. Misjonæren las Casas’ tidlige tekster om «ødeleggelsen av Vestindia» blir regnet som grunnleggende for etablering av folkeretten. Hansen undrer hvorfor de fikk så liten historisk virkning. I en annen ende av kolonialiseringens epoke skrev Bjørneboe om bestialitetens historie – i trilogien han avsluttet med «Stillheten» i 1973. Hansen setter de to tekstene i relieff mot det som skjer nå, i 2025, hvor «narren er blitt konge», som hun skriver, med referanse til presidenten i USA. Landet styres av en lovbryter med saker gående mot seg. Donald Trump hever seg over rettssystemet. Presidenter som han kan få rettsapparatet til å ikke virke, «når det ikke tjener dem selv», som Hansen skriver.

til en forfatter hun ikke nevner. Herman Melville nærmet seg en lignende type uvirksomhet i fortellingen «Bartleby», om en kopist som nekter å utføre oppgaver ved et advokatkontor i New York på 1800-tallet. Novellen demonstrerer hvordan selv en ubetydelig skikkelse kan skape uorden ved et kontor, «få det til å ikke virke». Bartleby setter systemet ut av spill 

. Inger Elisabeth Hansens tekst belyser hvordan et rettssystem kan ødelegges 

, av en demokratisk valgt myndighetsperson, som oppfører seg som autokratisk fyrste. Dystopisk.

 boka i en annen ende, i et engasjement mot naturtap som kan minne om Hansens tidligere diktsamling, «Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår» (2015). Åpningsteksten, ‘Klikk’, reflekterer omkring forskning på niser. To professorer undersøker hvordan småhvalene frembringer lyder, ved å sende luft gjennom avskårne hvalhoder. Teksten nærmer seg forskningen gjennom kaskader av spørsmål om hva lyd fra en død nise kan utgjøre. Teksten vrir og vender på spørsmål om hva dyrs språk og atferd kan bety, også som stedfortredere, ved at delfiner blir trent til å delta i krigføring til havs.

Hansen innrømmer at hennes egen tendens til å la dyrene bli stedfortredere er en «unnvikelsesmanøver». Hun klarer ikke å forholde seg til det som daglig utspiller seg på skjermer foran øynene hennes. Hva med hestene i Gaza? Gjentakelsen av forferdelige bilder låser blikket hennes. Lyden ‘klikk’, nisenes instrument for å orientere seg i flokken eller varsle et angrep, får nye betydninger.

Viktige deler av «Rekyler» beveger seg over og under vann. Bokas sterkeste, underligste bidrag er de to kalt ‘Fathers Point’, om opphavet til døpenavnet Inger Elisabeth. Forfatteren grunner over sitt opphav, begynnelser eller opprinnelser. En annen sentral tekst går tett på virksomhet hun kjenner godt som gjendikter. På begynnelsen av 2000-tallet ble Hansen og flere norske forfattere engasjert som konsulenter for den nye bibeloversettelsen. Som poet bidro hun til gjendiktningen av Forkynnerens bok i Det gamle testamente, en kort tekst med formuleringer som ofte siteres: «Alt er tomhet», oversatte man første kapittel i 1930 og 1978. «Alt er forgjeves!», ble det nå, i 2011. Fra tredje kapittel stammer ordene «Alt har sin tid, det er en tid for alt».

 skriver at hun er døpt og medlem av Den norske kirke. Samtidig skildrer hun sin avstand til de troende. Hun har aldri gått på søndagsskolen, alt «sånt» er helt fremmed for henne. Som forfatter har hun vært mer opptatt av ikke-vestlige skapelsesberetninger og myter. Gjennom studier av kolonitiden har hun sett hva slags vold vestlige kirker kan begrunne. Desto mer inntrykk gjør hennes personlige beretning om arbeidet med den norske bibeloversettelsen. Hun ble spurt om å være stilist på revideringer av poetiske deler av Det gamle testamente. I 2011 skrev Hansen en tekst til antologien «Bibelsk», der forfatterne ga ulike perspektiver på arbeidet som stilister. Nå formulerer hun en rekyl til denne opprinnelige teksten under en kompleks tittel: ‘Den beklådde boka (tilbake til opprinnelsen?) 2011–2025’.

«Den beklådde boka» er Bibelen. Hansen legger ikke skjul på konfliktene som oppstår i arbeidet med å bringe en norsk oversettelse mer i samsvar med et hebraisk opphav. Hvordan finne riktige kompromisser når ord og uttrykk har festet seg gjennom flere hundre års bruk av tekstene på dansk og norsk? Etter tre-fire års arbeid føler Hansen at det finnes noen «sandkorn i maskineriet». Hun blir i tvil om selve arbeidet med å finne fram til en opprinnelig versjon kan føre fram. Er selve det stilistiske arbeidet forgjeves? Hansen trekker seg fra oppgaven, samtidig som hun sitter igjen med «et overskudd av spekulasjoner». Overskudd gir også rekyl. Få har beskrevet dilemmaer ved oversettelse og tradisjonsbæring så presist og eksistensielt som hun gjør. «Rekyler» bør leses av alle som tror det er enkelt å bruke Bibelen eller andre religiøse tekster til å begrunne politikk, for ikke å si krigføring.

Hansen viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

Rekyler

Bibelsk sprengstoff

Henrik Keyser Pedersen

Vi skriver 1. november og det er mindre enn hundre dager til vinter-OL blåses i gang i italienske Val di Fiemme. Tror du de kommende månedene vil by på medieoppslag om langrennsløpernes formkurve? Spekulasjoner om hvorvidt Klæbo fortsatt er konge? Har Emil Iversen et comeback i seg? Og hvordan ser det egentlig ut på damesiden etter Johaug-æraen?

I en slik kontekst er Bernhard Ellefsens nye bok utvilsomt høyaktuell. Samtidig er den radikalt utidssvarende, for Morgenbladets profilerte kulturkommentator inviterer til et generaloppgjør med utviklingen innen moderne langrenn, og da særlig det mediale klisterføret idretten er endt opp i.

assosiasjoner av bokas tittel, «Afterski», blir raskt vekket til nøkternhet av en dyster undertittel: «Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt». Ellefsen har ikke angst for store ord og med et sterkt personlig engasjement forteller han en historie om ulykkelig kjærlighet til langrennssporten. Han skal ha takk for å spare leseren for lyriske rapporter fra den mosjonerende essayistens skiturer i løypene rundt Fredrikstad – alle som har spent på skiene en vinterdag med nysnø og sol vet vel hvor fantastisk det er! Nei, når Ellefsen snakker om «å elske», gjelder det i stedet pasjonene knyttet til TV-overførte langrennsløp; NRK-sendingene fra VM og OL omtaler han som nasjonens «felles leirbål» og det er varmen fra dette bålet som lenge har vært på hell.

Hva var det som gikk galt? I 14 korte kapitler griper boka tak i ulike sider av forfallet; i all hovedsak handler det om varianter av kommersialisering. Det mistes omtrent én sportslig dyd per kapittel, så det er selvsagt en ganske ufyselig toppidrettsgren som står igjen på siste side.

i 1984 og hans formative år foran skjermen fant sted på 1990-tallet, da nasjonalklenodium som Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Bente Skari feiret sine triumfer på ski, og vinter-OL på Lillehammer i 1994 satte en uslåelig standard for folkefest rundt langrennssporene. Heretter kunne det vel bare gå nedover – og det gjorde det da også, skal man tro Ellefsen.

1990-tallet ga oss også reklamefinansiert fjernsyn. På det nye TV2 hadde «karismatiske karer» som Ulvang og Dæhlie suksess med konseptet «Gutta på tur», og snart lanserte de hver sin kleskolleksjon i eget navn. For Ellefsen er de to skistjernene pionerer innen den type merkevarebygging dagens oppmerksomhetsøkonomi er så gjennomsyret av. Med provoserende sitater som «Haterne gjør meg til millionær» har den fallerte skikongen Petter Northug tatt profilbyggingen noen skritt videre og fremstår i dag mest av alt som en hyperkalkulerende sirkusartist. Men det er flere skurker i Ellefsens svikeralbum. Av alle kapitalismens stygge ansikter skulle man kanskje ikke umiddelbart tro at Therese Johaugs var det verste, men Ellefsens briljante analyse av skistjernens sammensausing av personlig profittjag og postulert omsorg for nasjonalsporten – under overskriften ‘Først som menneske, så som aksjeselskap’ – er en liten ideologikritisk perle, eller et sennepskorn om man vil. Det hører med til analysens styrke at Ellefsen hele tiden er smertelig klar over at sporten i bunn og grunn avspeiler samfunnet rundt: «Når det som skinner mot oss fra speilet, er den desperate Johaug og hennes klamme innholdskapital, er det også oss selv vi ser». Det er betegnende at 

 kjemper om å være det mest brukte ordet i boka.

 for viktig til å overlates til sports­journalister. Særlig fotballen har jo vist seg å fungere ypperlig som prisme for sosialanalytiske betraktninger. I «Afterski» demonstrerer Ellefsen at langrenn har noe av det samme potensiale; boka er spekket med gode iakttakelser, hver for seg er de neppe spesielt originale, men samlet i bokform utgjør de et etterlengtet analytisk supplement til avisenes løpende kommentarspor.

Elegante og underholdende spissformuleringer er Ellefsens varemerke, og han er best når han er mest kontrær. Betraktningene rundt Johannes Klæbos solariumsbrune vinterkropp eller den manglende folkelige oppslutning bak den nye skieliten fra Oslo-regionen er for meg noen av høydepunktene i boka. De mer oppbyggelige avsnitt, miniportrettene av Pål Golberg eller Marit Bjørgen, topputøvere som ikke deltok i dansen rundt gullkalven, er ikke preget av samme energi.

påkaller seg flere av idéhistoriens undergangsfigurer som Faust, Dorian Gray, Fukuyamas tese om «Historiens slutt» og Nietzsches «Siste menneske», kan umiddelbart virke som rundhåndet bruk av intellektuelle steroider, men han gjør det hele tiden med et glimt i øyet: Ellefsen erkjenner at kampen mot natur- og markedskreftene i skisporten er tapt. Det som gjenstår er den resignerte gleden ved å gjennomskue og sette ord på miseren, og det gjør han på en medrivende og overbevisende måte. Jeg liker dessuten at forfatteren spiller med åpne kort. Jeg tror han er bekjennende langrennsessensialist: Alt i løypa burde være som før!

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Renheten som forsvant

Gjennom mange tiår har den somaliske forfatteren Nuruddin Farah vært blant de fremste kandidatene til nobelprisen, men han har underveis mottatt andre prestisjefylte priser. Han skriver både noveller, romaner, skuespill og essays, og er en tydelige stemme i kampen mot diktatur og undertrykking i religionens navn. Ettersom han har vært i eksil sida 1970-tallet, er han i stand til å se det somaliske samfunnet fra både innsida og utsida. Hans store prosjekt går ut på å utforske den somaliske diasporaens vilkår i terrorismens tidsalder.

på norsk allerede på 1980-tallet, og Aschehoug forlag fullførte i 2013 den storslåtte trilogien «Lenker», «Knuter» og «Knokkelkors». Når interessen for hans forfatterskap nå er tatt opp igjen med «Nord for daggry», er det utvilsomt fordi romanen for det meste er lagt til Oslo. Alle hovedpersoner har bakgrunn fra Somalia, men de har enten levd her i mange tiår eller har kommet nylig som asylsøkere. Til de første hører det eldre ekteparet Mugdi og Gacalo, der han er en intellektuell eks-ambassadør som mest sysler med å oversette en roman fra norsk til somali. De bor på vestkanten, deres nærmeste venner er norske, de mestrer sitt nye språk til fulle og er kulturmuslimer slik andre regner seg som kulturkristne. Slik har de ytterst få berøringspunkter med dem som lever mer isolert fra majoritetssamfunnet og er sterkere bundet til religiøs tro og normer. Det er altså mulig å være norsksomalier på mange forskjellige måter, og det er dette spenningsforholdet som er bokas omdreiningspunkt. Vi får høre ulike stemmer, ofte med framtredende dissonans.

Sjøl om boka er skrevet i tredjeperson, er det gjennom Mugdis stemme vi møter et sympatisk, men ikke ukritisk, bilde av deres nye hjemland. Ikke minst har Gacalos liv en tydelig undertone av fremmedgjøring, både fysisk og psykisk, som ender i den verst tenkelige tragedie. Mugdi viser også til likhetene mellom ytterliggående islamister og høyreekstreme rasister. Han har levd lenge nok i Norge til å vite fra hvilken kant terrorhandlinger pleier å komme.

som tilsynelatende er ei fortelling om stabilitet og «integrering». I tillegg til en datter, har paret en sønn, Dhaqaneh, som helt uten forvarsel reiser til Somalia, der han tar mange uskyldige med seg i døden som jihadistisk sjølmordsbomber. Farah griper ikke dette ut av lufta, i 2014 blei hans søster, som jobbet for Unicef, drept av terrorister i Kabul.

Mugdi kjenner mer sinne enn sorg over sønnens ugjerninger, mens Gacalo ser det som en plikt å hente hans enke og hans to stebarn til Norge. Men Waylia går knapt ut av leiligheten på Grønland, isolerer seg fra det norske samfunnet, fordømmer barnas avvik og innleder et forhold til en religiøs veileder som ikke går av veien for å straffe sønnen med belteslag. Samtidig er vi vitne til hvordan de to barna oppdager en nødhavn hos besteforeldrene, der de finner rollemodeller for trygghet, toleranse og rett til å stille kritiske spørsmål. Naciim briljerer på skolen og får en bestevenn og en kjæreste utenfor det somaliske miljøet. Saafis sti er mer kronglete, men hun unngår arrangert ekteskap og skaper til slutt sin egen arbeidsplass. Budskapet er klart: Det finnes veier til frigjøring.

Men hvor trygge kan de egentlig være? To norsk-somaliske ungdommer blei drept på Utøya i 2011, i romanen er en av dem barn av Mugdi og Gacalos datter. I «Nord for daggry» borer Farah dypt og nådeløst i alt han mener lever videre av religiøs fundamentalisme, kvinneundertrykking og klanmentalitet i enkelte norsk-somaliske miljøer. Som norsk leser synes jeg at han iblant er for ivrig – sikkert didaktisk ment – etter å hogge kontraster i stein, sjøl om han også har et våkent øye for norsk dobbeltmoral, arrogante asylmyndigheter og forestillinger om at rasisme knapt finnes her hjemme.

 oppfatning kommer tettere inn på sine personer i flere tidligere bøker, er det sikkert fordi han er mer fortrolig med det somaliske enn det norske samfunnet, sjøl om han er godt innlest og gir oss ei kildeliste. Romanen er gjennomgående dialogdrevet, men iblant taler personene mer til oss med lærerstemme enn seg imellom. Men Farah rører også denne gang ved så mye sårt og viktig, og tramper på så mange ømme tær, at det er all grunn til å ønske Knut Ofstads gode oversetting velkommen. Og forfatteren kan i hvert fall ikke beskyldes for la være å «tørre å ta debatten», som det heter.

Nord for daggry

I terrorismens tidsalder

Daniel Willumstad Gunstveit

I Caravaggios maleri «Thomas tvileren» fører disippelen en finger inn i Jesus’ sår; han tror ikke på oppstandelsen før han får berøre den. Selv om jeg-fortelleren i Dag Johan Haugeruds nye roman bærer samme navn, er det ikke først og fremst religiøs tvil som rammer diakonen Thomas – han tror rett og slett ikke på Gud, utdanning og yrkesvei til tross. Tvilen er snarere rettet mot ham selv og valgene han tar.

For meg fremstår Haugeruds karakterer, både på kinolerret og boksider, på ulike måter søkende – de 

 de vil), enten det dreier seg om sex, mer varige relasjoner, eller å finne veien ut av sykdom. I «Sjelesorg» kommer Thomas’ følelsesliv i konflikt med hans strenge fagetikk som diakon. Når han blir kjent med, og senere forelsket i Lars, oppstår en eksistensiell kamp mellom kropp og sjel som blir et hovedtablå i romanen. Problemet består i at Lars ganske tidlig åpner opp om sine mer sårbare sider, og Thomas fornemmer at samtalen begynner å ligne på sjelesorg. Noen seksuell relasjon kommer da ikke på tale for diakonen, til sin egen sterke fortvilelse – 

, som barna sier mens de plukker kronbladene av en prestekrage.

 i stor grad av samtaler mellom Thomas og de andre karakterene, hvilket skaper noen problemer for fremdriften, spesielt i starten av boka, der den oppleves i overkant pratsom. Samtidig er det ikke måte på hvor dype og eksistensielle temaer de fleste samtaler finner frem til. Realismen satt til side (et fornuftig tips om man vil ha fullt utbytte av boka): tankene og dialogene i romanen lodder passe dypt i vesentlige spørsmål, som hvordan finne noen å leve sammen med, og hvordan utholde eksistensiell ensomhet. Andre av bokas dialoger synes snarere å understreke hvor mye tomprat (og kjedsomhet) det også er i mange av livets samtaler – kunstig åndedrett, som de kalles et sted i boka. Jeg tror disse tomgangssamtalene oppstår når vi gjør oss til på ulike måter, og sånn sett er mindre oss selv. Haugerud formulerer det slik i et fint, selvransakende parti, hvor Thomas fremstår nærmest knausgårdaktig i sin fortvilelse over seg selv: «Jeg så på speilbildet mitt i trikkeruta, prøvde å møte mitt eget blikk, men det var umulig; det jeg så, var alltid det jeg ønsket å være, ikke det jeg var, det var forstilt, forfengelig».

Denne beskyttelsen gjør Thomas til en ganske vag karakter gjennom store deler av romanen – han kommer liksom ikke helt på banen, men er mer en passiv lytter som gir plass til andre i samtalen. Lars påpeker dette i en nøkkelscene, at Thomas knapt deler noe som helst av personlig karakter. For meg blir spranget fra tankespinn og tomprat til handling og mer genuin dialog fra Thomas’ side, romanens sentrale bevegelse. Han blir mer tydelig for seg selv, men også for leseren. Taktskiftet oppleves også som helt nødvendig for romanen, siden den ellers raskt ville «henfal[t] til å leve gjennom snakk», for å låne en formulering fra boka.

 gjennomgående glimt-i-øyet-humor som ikke sparker så veldig hardt i noen retninger, men som likevel gjør boka mindre alvorstung enn den fort kunne blitt. For eksempel er et av stridstemaene internt i Paulus’ menighet, hvor Thomas jobber, hvem som skal ha ansvar for babysangen. Kirketjeneren blir sykmeldt, Thomas gir tydelig uttrykk for sin misnøye over barnefamiliene, mens presten Inger drar Jesus-kortet og antyder at det ikke er Kristus’ vilje at hun skal ha ansvar for babysangen (!). En mer åpen og løssluppen kirke, som den Haugerud portretterer i «Sjelesorg» kunne kanskje også gjort noe med troskrisen her til lands. Romanen er i alle fall en pratsom, søkende og behagelig leseopplevelse som lodder akkurat passe dypt.

Bøker

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Wanda. En familiehistorie

Om utregning av romfang VI

Flukten fra Palestina. Min norsk-palestinske familiehistorie

Orkesteret

Dyrisk

I hvalens buk

Rett og anarki. En opprører i Høyesterett

Claire-Louise Bennett

Undervegs med Nanna With. Globetrottar og samfunnsbyggar

Hyperpolitikk. Ekstrem politisering uten politiske følger

Kaja 2000

Rekyler

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Nord for daggry

Sjelesorg

Du eneste. Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Ingen av oss kommer tilbake

Jeg var lenge død

Om tingenes natur

Startsmannen Gunnar Knudsen – nu har vi magten, og den skal bli brugt!

Camgirl

Andres barn

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Wanda. En familie­historie

Om utregning av romfang VI

Flukten fra Palestina. Min norsk-palestinske familiehistorie

Orkesteret

Dyrisk

I hvalens buk

Rett og anarki. En opprører i Høyesterett

Claire-Louise Bennett

Undervegs med Nanna With. Globetrottar og samfunnsbyggar

Hyperpolitikk. Ekstrem politisering uten politiske følger

Kaja 2000

Rekyler

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Nord for daggry

Sjelesorg

Du eneste. Historien om Gunvor ­Hofmo og Ruth Maier

Ingen av oss kommer tilbake

Jeg var lenge død

Om tingenes natur

Starts­mannen Gunnar Knudsen – nu har vi magten, og den skal bli brugt!

Camgirl

Andres barn

Wanda. En familiehistorie

Du eneste. Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Startsmannen Gunnar Knudsen – nu har vi magten, og den skal bli brugt!