Ayne Kifle Assefa Aalen

#fff

#000

Jeg så min generasjons beste hoder/på nettet og myste tilbake». Slike samtidsmotiv er det fleire av i denne tredje diktsamlinga til Bendik Vada, fødd i 1996. Med generasjonsspesifikke opplevingar, storslagen fantasi og språkleg leik set han fingeren på og pirkar i tidsånda.

«Hva betyr det å være født i nittiseks?». Ein del av svaret er at verda i stor grad kan sjåast gjennom to tommar skjermlys: «At håndholdt internettporno ble allemannseie/rundt da du fylte tretten, og at ingen eldre enn deg/visste hva det betydde for en trettenåring.» Mange av motiva kommenterer notida, og porno i utvida forstand er prov på det forskrudde samfunnet:

Alle disse forskjellige pornoene: Du åpner chrome/ og ser rema-reklamene hvor tallene deiler seg/ fordi de er av lav verdi, og kyllingfileten deiler seg/ fordi den har vært i brystet på ei lykkelig høne.

 er likevel ikkje noko klageprosjekt over eigen ­generasjon. Dikta komponer ofte merkelege stillbilde som fortel like mykje om æva og døden som samtida. I diktet ‘ØYA RAFAH’ er det palestinske området sør på Gaza blitt ei flytande øy av brent plastikk: «tau og hyssing fjær pels tenner negler/tålmodig gredd hår likkleder gitt i dåpsgave/utflod og sikkel og smokker». Det vi har høyrt frå det faktiske Rafah, som fekk sin vesle augneblink i nyheitsbildet, er grufullt nok frå før, men Vada drar ut tida. Staden blir ei helvetesøy som smuldrar til støv, og bles med vinden så det svir i auga våre.

Som stor kontrast finn vi motiv frå Klett i Trøndelag der Vada veks opp, orda er no utan mareritt og død. Ungdomstid i ­trøndersk vinter er hjarteleg skildra: ­«Vinteren kommer til bruktbilsjappa så karsken/ fryser i dunkene morran kommer hver morra/før du rekker å se den». Dialekt­ord er det fleire av, og som debutsamlinga «Vak» er heile diktet ‘VITEN(CALL AND RESPONSE)’ skrive på trønderdialekt.

Vada for seg både store verds- og heimlege fenomen, og dei fleste dikta har fri form og er utan systematiske rim. Formuleringar som treffer fleire av sansane er det heldigvis mange av, ein kan særleg merke seg det lydlege i dikta. Det svingar i assonansen: «I sing my body eclectic. På naturhistorisk museum/ ser du at skåla varte lenger enn pila. Synden/ preget ynden, helt fra bynnelsen.». Seinare får lesaren lydane inn i sitt eige hovud: «de døde banker på trommehinna/ la dem komme inn» og «Stillheten skrives av naglene lyden holdes i ro av.».

Det finst eit par passasjar der Vada ikkje viser same poetiske forestillingsevne. Sjølv om dei er tematisk interessante, er det svakare deler av samlinga. Vi får til dømes ein ekfrase av eit fotografi av nordmenn i Kenya i 1933 og ei utforsking av kvit skam og kolonihistorie, før vi beveger oss gjennom eg-et sitt venskap med ein kenyansk poet og til slutt landar i notida og norsk medskuld i folkemordet på palestinarane. Det er ingen tvil om at Vada har mykje på hjartet, men i desse linjene gaper han likevel over for mykje, språket er reportasje-aktig og utan det sanselege som pregar resten av diktsamlinga.

 sine naturskildringar leikne og vakre, men det er oftast ­menneska si rolle i naturen han dveler mest ved: «bakom haver havet seg/ i elva elver ­elvevannet seg/ og gutten er grensesoldat». Eit rikt persongalleri gir han oss også, med poetar frå alle tider, Valerie Solanas, ­evangelisten Matteus og ­sufipoeten og filosofen Ibn Al-Arabi. «Matteus fant som oftest/ kilden inni seg/ som Ibn Al-Arabi mente han/ ­hjertet har to øyne/ ett for fornuften/ ett for forestillingsevnen».

I dette mest underlege diktet i samlinga hamnar det lyriske eg-et i telefonsamtale med Matteus og Al-Arabi, der dei begge legg på røyret når eg-et stiller for merkelege spørsmål. Vi kan likevel hekte oss ved det Vada siterer Al-Arabi på: Det kloke hjartet treng både fornuft og forestillingsevne, og i «Ete og gjødsle» møter vi stadig begge to.


Ete og ­gjødsle

Født i nittiseks

Even Teistung

Noe av det første jeg tenker om Anette, fortelleren i Eli Fossdal Vaages fjerde bok og første roman, «Dei vaksne», er at hun har et usunt oppheng i sin barndomsvenn Frodes penis. De har ikke sett hverandre på årevis, da Anette flytta fra bygda der de vokste opp for flere tiår siden, og likevel dukker spekulasjoner om forhuden hans opp allerede på side to. Men slik er blikket Anette tilbyr oss i denne romanen: grovt, opphengt, grublende, og hele tiden trukket tilbake til oppveksten og bygdelivet som utgjør romanens materie.

For hva er det egentlig boka handler om? Hvorfor begynner den med at Anette, som i romanens nåtid har bikka 40, plutselig husker at hun som barn slo til en voksen mann – attpåtil Frodes far Harald? Hvorfor prøver hun å forklare psykologen at hun «eigentleg var eit dårleg menneske»? Og hvorfor sender hun sin fabelaktig navngitte samboer Even på dør uten videre forklaring, for så å reise sporenstreks tilbake til hjembygda, hjem til Betzy, den demente nabodama som var surrogatmor for henne i tenårene?

skal det vise seg, for «Dei vaksne», som begynner med en iscenesettelse av Anette hos psykologen, har antatt en litterær form som imiterer psyko–analysens struktur: Den er lang, langsom, full av digresjoner, den lirker på bortimot hver eneste rot i fortidens liv, den fører årsakssammenhenger til barndommens og ungdommens råskap, og den er, ikke minst, helt forbløffende klaustrofobisk å befinne seg inni.

Dette har to årsaker. Den ene er av romanteknisk art, og handler om narrative nivåer. Romanen deler seg i to plan: På nåtidsplanet følger vi Anette dag for dag, time for time, idet hun vender tilbake til bygda og støter på den verdenen hun har forlatt. I Anettes indre monolog vender vi derimot stadig tilbake til fortiden, til det kompliserte vennskapet med den kaotiske venninna Renate, til den nevnte Frode, en anorektisk fyr med en tyrannisk far og en ubehagelig eldre bror, og til Janko, en guttunge som alltid lukter skittent, til mora, til Betzy, og til Even, hennes perfekte kjæreste som – spoiler! – viser seg å være en sosiopat av den virkelig, 

Poenget er at spaltinga skaper en form for narrativ dragkamp som gjør romanens første 200 sider svært langdryge: Det tar rett og slett uhyre lang tid før Vaage får satt opp brikkene og knyttet trådene, og den klimaktiske avslutninga kan nås. Symptomatisk nok er teksten i første halvdel slarkete, ordrik, full av «altså» og «som sagt», liksom Anette hele tiden må gjøre leseren oppmerksom på hva hun faktisk refererer til, eller som om Vaage ikke helt stoler på at vi får det med oss. Det gjør romanen pratsom, treig og tung med fornemmelsen av at vi går rundt grøten.

Men akkurat dette henviser også til det andre klaustrofobiske punktet, nemlig at Anettes sinn er et særdeles lite trivelig sted å befinne seg. Hennes selvforakt kjenner knapt noen grenser, og jo mer teksten utfolder seg – og la det være sagt: midtveis blir den stadig bedre! – desto mer fortetter og kompliserer Vaage det som viser seg å være romanens anliggende: Den seksualiserte voldskulturen som er vår overflateverdens underside, og som i «Dei vaksne» langsomt kommer til å gjennomsyre både romanteksten og samfunnet den forteller om.

 i denne romanen av en sånn rå, brutal kraft at de er nærmest uutholdelige, ja, innen jeg lukker den, har «Dei vaksne» rukket å bli en sterk tekst. For skjønt jeg finner komposisjonen for løs, og tempoet for langsomt, og Anettes tanker for gjentakende, så lar jeg meg likevel imponere av Vaages språk – for hun skriver virkelig svært godt, og særlig når hun noen få ganger forlater Anettes slitsomme perspektiv – og av hvordan et system av gjentakelser etter hvert blir synlig i romanen, ja, hvordan den ender med å stille en uhyre mørk diagnose over det misogyne, pornofiserte bygdesamfunnet: at mennesket ikke egentlig kan endre seg, men beveger seg i sirkler; at vi som en annen Raskolnikov vender tilbake til åstedet igjen og igjen; at vi gjentar våre fedres synder; at traumer varer hele livet; at de som var barn den gang nå er blitt «dei vaksne», og at det ikke nødvendigvis er en hedersbetegnelse.

For det er jo de voksnes løgnaktige liv som blir malen for barnas overskridelser, og nettopp løgnen – i barndommen, i ungdommen, voksenlivets selvbedrag – ender opp med å fargelegge hele romanteksten og dens selvforaktende forteller. «Det er den som snur ryggen til og går, som vinn», sier Anette på et tidspunkt, men også dette er selvbedrag. I «Dei vaksne» er det ingen som vinner, og denne grunntanken, som har røtter i naturalismens svartsyn, synes å understreke et av de uomgjengelige faktum om oss mennesker: at vi aldri kan unnslippe oss selv, og at det onde vi gjør blir værende hos oss livet ut.

Dei vaksne

Gjentakelsestvang

Morten Harper, med Sebastian

Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur har de siste årene blitt fargelagt av flere tegneserier. Nora Dåsnes fikk prisen i 2022 for tegneserieromanen «Ubesvart anrop» om 22. juli-terroren, og to år senere gikk den til Jakob Martin Strids fabel i storformat, «Den fantastiske bussen». I fjor ble «Ørn» av danske Jeppe Sandholt nominert.

Modningshistorien om gutten Tor og en ørneunge har blitt en bestselger i Danmark, og som en lettlest bok på over 800 sider er dette en utgivelse som skiller seg ut. Det er derfor med høye forventninger jeg begynner å bla i den norske utgaven. Jeg merker raskt at animatøren Sandholt, som gjør bokdebut med «Ørn», viser mye av den samme fortellergleden og barnlige fantasien som den mer kjente landsmannen Strid.

Tor er ti år når boken starter, og fyller elleve underveis. På jakt med faren blir han presset til å skyte en havørn. De spiser opp ørnen, men en skogvokter er på sporet av forbrytelsen. Samtidig finner Tor en etterlatt ørneunge, og tar den til seg som en lillebror. Ørneungen vokser til og begynner å snakke og lese. Den lærer raskt og hjelper skolesvake Tor med leksene. Når ørnen blir større og vil bestemme mer selv, blir det et dramatisk brudd mellom dem.

Boken har mange handlingstråder og tema. Det handler om å vokse opp som noe annet enn det man er. Om mobbing og skolegang som oppleves meningsløs, men også vennskap og forelskelse. Hvordan bøker og fantasien utvikler oss. Om menneskets forhold til naturen.

Alt dette knytter Sandholt på både muntert og rørende vis sammen til kritikk av et samfunn og familieliv som ikke tar hensyn til barnas beste. På ulike måter viser boken barn som er prisgitt de voksnes innfall og ikke får forme sitt eget liv.

Dette kommer tydeligst frem i forholdet mellom Tor og faren, som er en aggressiv og hysterisk type. Han har nok omtanke for sønnen, men den er vanskelig for Tor å oppfatte i farens dominante fremferd. «Alt som kryper og går, er til for å bli spist» sier faren, og han tar en munnfull ørnekjøtt, mens Tor holder ørneungen i skjul.

Faren er så grovt karikert at figuren nesten velter bokens troverdighet, men bare nesten. Ut av farens kaos spinner Sandholt en solid handlingstråd om macho-idealer, manglende evne til å håndtere følelser og misbruk av naturen. «Ørn» kan med utbytte også leses av voksne.

 ørneungen til sin perfekte lillebror, før ørnen oppdager at den ikke er et menneske. Historien slekter slik sett på H.C. Andersens eventyr «Den stygge andungen». Det er derimot skrekk-klassikeren «Frankenstein» som Sandholt selv viser til i boken, for å understreke at Tors oppfostring av ørneungen er et egoistisk eksperiment.

Sandholt har tidligere arbeidet med tegnefilmserier som Lego Star Wars og Ninjago. Vi merker animatørens hånd i «Ørn». Det er få bilder per side, ofte bare ett. Den forenklede streken kan virke sjuskete og lettvint, men den er uttrykksfull og effektiv.

Ørn

Ørnebrødre flyr høyt

Olaug Nilssen

Politikken er en evig kamp om å få en plass i rampelyset. Det er ikke alltid så lett å skille hva vi gjør for å fremme en sak og hva vi gjør for å fremme oss selv.» står det i «Sosialistenes guide til Bibelen», Raudt-politikarane Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons nye bok.

Eg burde starte med det positive, men eg startar heller her: Det er ikkje heile tida så lett å skilje i kva grad denne boka er ei fremjing av kjendiskjærastane Mímir og Sofie eller om ho er ein guide til Bibelen, slik tittelen lovar. Særleg strittar det i starten av boka, når dei to greier ut om kvifor dei bestemte seg for å lese Bibelen og om kor stor merksemd og interesse dei allereie har oppnådd gjennom å kringkaste denne felles aktiviteten. Ja, unnskyld meg, men kva så? Er det ei bok om kva Bibelen inneheld, eller er det ei bok om kor mange som 

at Mímir og Sofie les Bibelen? Etter kvar si truvedkjenning i innleiinga, der dei greier ut om korleis dei oppfatta kristendommen då dei var barn, er det publisert barnebilete av dei. Jammen var dei søte! Men dersom dei ikkje ser at dette er å fremje seg sjølv framfor sak, så kan det vere sjølvransakinga i sitatet eg starta med ikkje stikk så djupt.

 fokuset på tilgjeving, som sjølvsagt er ein naturleg del av ein kvar guide til Bibelen – men jaggu har dei ikkje rokke å få med ein diskusjon om ålmentas tilgjeving av Mímirs trugande meldingar til ein eldre mann frå Bryne i påska. Som ein kjenning oppsumerte det: «Jesus hang på korset for at Mímir skulle få tilgivelse fra folket for fyllemeldingene sine.»

Eg protesterer forsåvidt ikkje, Jesus hang på krossen for alle! Dessutan kan eg forstå at det er vanskeleg å skilje den offentlege verksemda elles (politikk/reality) frå den offentlege verksemda det er å skrive ei bok; dei er begge rikskjende og folkekjære politikarar som stadig er å sjå i både sosiale og tradisjonelle medium. Det er til og med fint, i alle fall 

 fint, at det kjem pusterom med personlege anekdotar undervegs i dei analyserande og diskuterande partia. Her kan eg til dømes trekke fram Sofie Marhaugs svimlande utgreiing av Franz Kafka og Søren Kierkegaards take på historia om Abraham, som var klar til å ofre sonen Isak då Gud bad han om det. Ikkje fordi det eigentleg er eit 

, det er det tyngste partiet i heile boka, men fordi eg blir imponert.

analyserande og diskuterande delane av boka som interesserer mest, og det svingar best i siste halvdel av boka, når dei har gjort seg ferdig med Donald Trumps (mis)bruk av Bibelen og er ferdig med ein gjennomgang av Krfs endring frå snill-kristent til sur-kristent parti. Ikkje for det, det er viktig nok å vere opplyst om begge delar, og det 

gøy når dei gjer narr av at KrF har fjerna hjartet frå logoen sin, men det framstår likevel som repetisjonar av informasjon som har vore grundig dekt i media heilt nyleg.

Mange kjenner nok også til at Jesus var både sosialist og revolusjonær, men når Kristjánsson og Marhaug skriv om dette, er det både interessant og kjekt å lese. Det same gjeld den sjølvgranskande framvisinga av at venstresidefundamentalisme liknar kristenfundamentalisme. Dei er gode når dei gjennomgår bibelske uttrykk vi framleis brukar, som uriaspost og tretti sølvpengar. Dei er smarte og beleste skribentar, og dei har utmerka formidlingsevne; stoffet blir lett, morosamt og forståeleg samstundes som det framstår solid. Å lese deira analyse av mine favorittlikningar om den bortkomne sonen, den bortkomne sauen og den bortkomne sølvmynten, blir det tydeleg kor forvitneleg bibelen 

, og kor godt han stemmer overeins med den varme, omsluttande nåden i Velferdsstaten. (

: også her blir det vel mykje hinting om at Mímir er ein bortkomen son, og ja, det kan vere	det er audmjukt, men det er også masete.) Dei skriv med eit imponerande tilfang av kjelder, både skjønnlitterære og historiske, og det er moro å bli minna om at George Orwells «Animal farm» ikkje berre er ein allegori over den russiske revolusjonen og kommunismen i Sovjetunionen, men også peikar på Bibelen gjennom «den gamle ravnen Moses»:

Når revolusjonære ideer sprer seg blant dyrene, forteller han en fantasihistorie om det magiske Sukkertøyfjellet, der alle dyr kommer når de dør.

 Moses bruker myten om Sukkertøyfjellet bevisst for å lure de andre dyrene til å finne seg i slitet og undertrykkelsen.

 innimellom mistenkjer harelabb, sjølv om eg synes dei gjentar poenga sine, sjølv om eg lurer på om dei har telt over kor mange gongar dei brukar munnlege uttrykk som «tenk bare på» eller «se bare på», synes eg først og fremst det er overtydande og gode litterære og politiske analyser.

Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug argumenterer for at det er bra å følgje Jesus, også for sosialistar, og her preikar dei til kyrkjelyden med denne lesaren. Om boka berre hadde innehalde siste halvdel, hadde eg kjent meg eggja og glad som etter ei god preike – eller 1. mai-tale for den saks skuld.

­Sosialistenes guide til Bibelen

Sjå, vi les Bibelen!

Tom Egil Hverven

Fra et norsk perspektiv er spørsmålene relevante midt i mai: Forstår man det egne best gjennom møtet med det fremmede? Framtrer Norge tydeligere om man går til to tusen år gamle tekster? Med langdiktet «Rot, eller kunsten å elske Norge» leverer Thea Selliaas Thorsen originale svar, inspirert av en forfatter hun har arbeidet med i flere tiår, Ovid (43 f.Kr. – 17 e.Kr.). I dialog med hans tekster utforsker hun forholdet mellom kjærlighet og nasjon, mellom kvinnelig og mannlig skaperkraft.

Thorsen er en internasjonalt anerkjent ekspert på et av romertidens best bevarte forfatterskap. Hun har gjendiktet Ovids verker fra latin siden 2001. «Ars amandi – kunsten å elske» var en viktig grunn til at han ble forvist til eksil ved Svartehavet av keiser Augustus i år 8 e.Kr.. Mesterverket «Metamorfoser», om menneskers, dyrs og guders forvandlinger, ble fullført på den tiden. På fremragende vis blander Thorsen bilder og former fra verkene i «Rot, eller kunsten å elske Norge». I kamp med diktjegets fantasifulle innfall har boka tre hoveddeler, i tillegg til tematisk tydelige underkapitler som ‘Havet’, ‘Fisket’, ‘Lykke’, ‘Ulykke’ eller «Makt». Tredelingen følger Norge fra nord til sør. Første bok tar for seg Nord-Norge, andre bok skildrer Midt-Norge og Vestlandet, tredje bok Sør- og Østlandet. Tidlig ligger vekten på næringer som fiske, olje- og gassvirksomhet, med en flom av historiske og litterære digresjoner, bundet sammen av et omfattende noteapparat med lesverdige kommentarer og krysshenvisninger. Diktjeget, som står forfatteren nær, bringer inn personlige erfaringer med natur og kultur, født som hun er i Oslo, oppvokst i Østfold, bosatt i Trondheim, der hun er professor i klassiske fag, det vil si gresk og latin, ved NTNU.

å elske Norge» er en oppfinnsom lek med ord, myter og vitenskapelige kjensgjerninger. Diktet er skrevet i klassisk form, 

som Ovid benyttet i «Ars amandi – kunsten å elske». Elegi betyr opprinnelig klagesang, men allerede omkring år 600 f.Kr. beveget greske elegier seg friere, bort fra klagesang i streng forstand. Et distikon er en rytmisk versenhet bestående av en seksfotet og en femfotet linje – riktignok med variasjonsmuligheter. Tradisjonelt bygger formen på mytisk stoff, noe Thorsen anvender til fulle ved å la nyere hendelser utspille seg mot antikkens myter. Diktets tvetydige lek med ord foregår også på detaljplanet, med et vell av interne referanser. Ordet «rot» kan stå for både uryddighet og plantedeler under jorden – og billedlig, om det å slå rot i et land. Bokas fiktive samtalepartner, italieneren Angelo, mener diktjeget aldri har slått rot noe sted, slik hun farter omkring. Hva betyr det å være rotfast?

Svaret på spørsmålet for meg, det er Norge, mitt

Norge, og kjærlighet: Jo visst, for rot eller røtter

ofte med det at man har følelser knyttet til et

kunnskap som er relevant for det å elske et land». Hun håper dessuten at diktet kan gjøre leseren klok på det norske, siden litteratur i et land med ytringsfrihet er et sted der man har lov til å si alt, si hva som helst. Å si alt medfører også kritikk. Diktjegets ramsalte kritiske bemerkninger er spredt gjennom hele diktet. I nord, der fiske er en viktig næring, er hun opptatt av sjøsamenes rettigheter. I viltre sprang beveger diktet seg mellom Nordkapp, Barentshavet og 

, nordsamisk for Melkøya, der gassen fra Snøhvit i vår tid blir brakt i land, for å kondenseres og videresendes i flytende form. De neste linjene følger spor etter de første menneskene som holdt til her, i steinalderen. Hva har skjedd? Diktet mer enn antyder at vi har mistet kontakt med sjøsamisk kunnskap:

Rot, eller kunsten å elske vårt Norge

Et salig rot

Emilie Johnson Godal

Hvem er ansvarlig for barn med omsorgspersoner som sliter? I Steve Leirviks andre roman, med handling lagt til 1980-og 90-tallet, er svaret så å si ingen. Oppvekstsvilkårene til gutten i «Alle de russiske horene» er skrøpelige, slik foreldrenes livsvilkår stadig også er preget av utsatthet. I løpet av romanens utstrekning, som i antall år kan være litt vanskelig å få grep om, flytter de fire ganger, bytter fra den ene tunge, midlertidige lavtlønnsjobben til den andre, og frykter namsmannen. Det geografiske strekket er stort; fra Lofoten, til Trøndelag, så Fauske og til sist Hammerfest.

Guttens barndom har likevel sine konstanter. Mest framtredende er morens tunge tvangslidelse og kontrollbehov, eller som han selv beskriver det i fravær av psykologiserende språk: «Låse opp, åpne døra, låse igjen, kjenne på håndtaket. Igjen og igjen det samme», alt mens han får beskjed om å «STÅ I RO».

 nærvær er med på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Det samme er farens laster, i tillegg er hans tilstedeværelse uforutsigbar – enten fordi han er til havs, forsvinner for en stund eller stenges ute etter konflikt. Foreldrene er en mildt sagt elendig

, noe man aner allerede ut ifra den tvisynte skildringen av hvordan de ble sammen:

Far nærma seg tretti da de møttes. Han var tilflytter til Hammerfest. En kjekkas. Sånn kløft i haka som Travolta. Litt samme sveis også. Bare noe drikkfeldig. Men ikke verre enn de andre! Flink til å jobbe. Rolig, nesten litt sky av seg, når det bare var kaffe i koppen. Noe mindre beskjeden og raskt ute av kontroll hvis det var noe sterkere. Han hadde nylig tatt seg jobb på trålerne. Var nyskilt. Men, men. La det ligge.

 fortellerperspektivet er slik jeg ser det romanens fremste kvalitet. Omsorgssvikten gløder, men barnet er barn for første gang og vet ikke helt hvordan det 

vært. Han vet bare at de kanskje er litt annerledes, at moren sliter med å få jobbvakter på Findus fordi hun er litt rar? Det blir stor plass til leserens innlevelse og dveling når noe fortelles stramt og rettlinjet, men med barnets åpenhet og manglende analysering.

En annen kvalitet, særlig i romanens andre halvdel som utspiller seg i Hammerfest rundt Sovjetunionens fall, er tidsånden som manes fram. Nesten ubemerket trenger en høyere fortelling inn i barnets opplevelse:

En by i oppsving. Fylkessykehuset! Findusfabrikken! De nye trålerne! 

 Og nye rekkehus! Flotte, fargesterke bygg, fire og fire på rad, som Findus bygger i et område på en høyde over byen og som derfor bare kalles Findus-husene. Blokka bestemor bor i, eies også av Findus. Den kalles bare Chicago.

 Blokka blir kalt Chicago på grunn av den slumlignende tilstanden i og omkring. Det er liv og røre rundt boligblokka Chicago.

 (mormoren) som de på et tidspunkt flytter inn til, utgjør en kime til håp. Hun tør å irettesette datteren sin og frigjør dermed guttens kropp fra konstant kontrollering. Ikke minst er hun en kilde til uforbeholden omsorg.

En slik kilde håper også gutten å finne i Lumina, en av de russiske kvinnene som har kommet til Hammerfest etter Sovjetunionens oppløsning. Hun hjelper ham etter et fall og det oppstår en lengsel etter å se henne igjen. Jeg forstår denne dragningen på et teoretisk plan, men fikseringen hans på henne slik den kommer til uttrykk lugger. Dermed er det fint at denne handlingstråden ikke blir til et tyngdepunkt, og tittelen først og fremst blir stående som en pekepinn mot nyåpnede grenser hvor nøden er større «der borte». I det hele utgjør «Alle de russiske horene» et prakteksemplar når det gjelder

, med en overbevisende og overraskende slutt. Sårbarhet og svikt formidles med en tankevekkende romslighet gjennom barneblikket.

Alle de ­russiske horene

På fattigmanns­karusellen

Geir Pollen

I sin tredje roman, «Russiske spesialiteter», stødig oversatt av Ute Neumann, tar Kyiv-fødte, men tyskskrivende Dmitrij Kapitelman leseren med til det store russisktalende miljøet i tyske byer som Berlin, Dresden og Leipzig. De fleste skiftet fedreland i de brutale 1990-årene, og blant de mange særlig kasakhstanere, russere og ukrainere som kom, utgjorde jøder en egen stor kontingent, med særlig gunstige innvandringsvilkår. Bak sjenerøse sosiale ytelser spøkte naturligvis tyskernes ønske om å gjøre opp for fortidens forbrytelser.

Det er nettopp en slik, her jødisk-russisk-ukrainsk familie, bosatt i Leipzig, Kapitelman lar oss møte, men nå drøyt tretti år seinere. Familien driver en liten butikk –магазин – som selger et bredt utvalg russiske spesialiteter med den felles egenskapen at de nærer nostalgien like mye som magen. Vodka er naturligvis obligatorisk, men også 

, lettsaltet sidespekk av gris, som skåret i tynne skiver, gjerne oppå en rugbrødbit, er elsket av både ukrainere og russere som fingermat ved siden av den felles nasjonaldrikken. Delikatessennevnes hele ti ganger i teksten, og er med det den fremste av flere så innforståtte detaljer at leseren nesten må være fortrolig med russisk dagligliv for å gripe den mangebunnede betydningen i dem. Jeg glemte å si hvor butikken får varene sine fra? Selvfølgelig Ukraina, nå som Russland selv er sanksjonert.

og desidert lengste del spinner forfatteren fortellingen rundt butikkhverdagen og den kundekretsen han med et russisk eiendomspronomen kaller 

, «de som er som oss». Selv kan jeg, og helt sikkert mange innvidde med meg, ikke se dette i og for seg uskyldige, ja, hjemlige ordet uten å fylles av et sterkt ubehag. For det var det, 

, Vladimir Putin alltid brukte når han i årene før 24. februar 2022 innprentet sine undersåtter at uansett hvor russere levde, var det en nasjonal plikt å komme dem til unnsetning hvis de ble truet.

KRIG er altså den viktigste russiske spesialiteten i Kapitelmans roman, her utspilt ikke på slagmarken, men mellom en mor og en sønn som ikke har annet felles enn det russiske språket. Født i Sibir, oppvokst i Moldava og med voksenliv i Kyiv før hun kom til Leipzig, kjenner denne nevrotisk serierøykende mater familias Russland bare gjennom offisielle fjernsynssendinger, altså TV-Russland, som har lært henne at nazistiske ukrainere bedriver folkemord på fredelige russere, og at Butsja-massakren bare var ondsinnet fjernsynsteater. Sønnen, som hun omfatter med en like stor som lammende morskjærlighet, vet bedre – og fortviler.

Siden denne krigen startet, vet jeg ikke lenger hva språk er. Hva språket er godt for. Hva språket vil oppnå. Hva språket kan få til. Om det tilhører noen, hvem det tilhører, hvor det hører til. Hvor avhengig språket er av tiden.

 denne forvirringen, formulert tidlig i romanen, som speiles når det alvoret som utvilsomt ligger mellom linjene, altfor lenge surres inn i en framstilling som mest av alt ligner en masete standupkomedie som pålegger seg selv å være morsom i hver eneste linje. Selv lo jeg spontant bare én gang, av en erkerussisk vits. Foran sitt første fallskjermhopp spør kadetten korporalen: «Men hva om fallskjermen ikke åpner seg?» Korporalen: «Da får du en ny etterpå.»

Heldigvis flytter romanens andre del handlingen over til Kyiv. I mellomtiden har jeg-fortelleren overtatt som daglig leder av магазин fordi den inntrufne koronaepidemien tvinger foreldrene til å holde seg hjemme. Men samtidig gir viruset også butikken dødskysset. Mens moren sitter hjemme og bare er opptatt av at sønnen ikke må glemme å kjøpe med seg hjem til henne uovertruffen ukrainsk 

, møter han, full av skam og skyld, men også hjemmefølelse, gamle ukrainske venner i en by der krigens ansikt griner mot ham over alt. Og her, omsider, skriver Kapitelman en prosa som ikke bare tøffer seg, men griper meg rett i hjerterota. «Virkelig stor litteratur», som en tysk kritiker skrev, er det ikke, men en original påminnelse om et fellesskap som det er vanskelig å snakke om i dag.

Russiske spesialiteter

Krig på menyen

Eivind Myklebust

Ein gong prøvde eg å lese J. R. R. Tolkiens «Hobbiten» for treåringen. No trudde eg vel ikkje at det kom til å klaffe, men nokre gongar er lysta sterkare enn trua, og vi kom oss trass alt heilt til side 3. I desse dagar grublar eg på om femåringen snart er klar for Harry Potter.

Det finst mykje fantasy for barn der ute, men eg finn sjeldan noko som maktar å fortrylle dei minste lesarane. Denne mangelen gjer at eg møter den nye franske fantasybarneboka «Dragefjellet» med store forventingar. Det franske forlaget oppgir målgruppa som 8–12 år, det engelske 7–9 år, medan Aschehoug utvidar til 6–9. Med illustrasjonar på nær sagt kvar side og ein enkel, fortryllande tekst trur eg høgtlesande foreldre trygt kan kaste seg ut i eventyret saman med endå litt yngre barn.

 systrene Amaranta og Medusa, som bur hos onkelen sin Oxalis, eit sjarmtroll av ein trollmann (som artig nok er mindre i storleik enn niesene sine). Dei bur i landet Traktene (utbrettbart kart fremst i boka), der systrene er under opplæring som hekser. I opninga skal dei ut og sanke glefsurt – ein spesielt mannevond blome – for å lage usynlegheitsbrygg, og der møter dei unge Julius og anda Kringle.

Kven Julius er, og kor han kjem ifrå, blir ikkje klårt før til slutt, der vi får lese Kringles dagbok, for i sekken har han noko som krev rådsnar reaksjon: eit drageegg. Der det finst eit egg, finst det som regel ei mor, og egget kan dessutan klekke når som helst. Det gjer det òg, og ut sprett den vesle drageungen Fabelfiks. Eventyret handlar om at heksene må få ungen heim til dragemora – helst utan å bli grilla sjølve.

på ferda er djupe innsjøar og monstrøse froskeskikkelsar. Det krev både syster- og vennskap – og ikkje minst ei and med kløkt og mot. Kringle er ikkje berre eit kjærkome komisk innslag undervegs i dramatikken – han svarar «kvakk, kvakk» til det meste – men spelar òg ei avgjerande rolle i forteljinga. Eit høgdepunkt er når han blir trylla om til eit slags før-moderne telefonapparat, slik at heksene kan rådslå seg med onkelen.

Illustrasjonane til François Maumont er tvers gjennom sjarmerande, og balanserer perfekt det skumle med det søte for dei små. «Dragefjellet» er også omsett til norsk med rette barnlege tone av Stéphanie de Miranda, og ikkje minst med nødvendig kreativitet der det trengst: «Glefsurt» er eit nydeleg ord og «kvexxene» eit passe framandt namn på dei fryktinngytande froskeskapningane.

 i bøkene til Tolkien, og for så vidt Rowling, er at lesaren anar at det er uendeleg mykje meir å oppdage i fantasiuniverset. Slik er det her også, ikkje minst på grunn av kartet over Traktene og Kringles dagbok til slutt. Undervegs er utsynet meir avgrensa og fokusert på akutte utfordringar, og nettopp det er viktig for å halde på merksemda og forståinga hos dei yngste lesarane. Ein oppfølgjar skal vere på veg på fransk. Eg håper forlag og omsetjar er på hogget i Norge, og at dei små lesarane får vekse vidare med serien.

Dragefjellet

To små hekser

Elise Winterthun

Den kraftfulle skrivekunsten er konsis. En setning bør ikke inneholde noen unødvendige ord, og et avsnitt ingen unødvendige setninger, av samme grunn som et maleri ikke bør inneholde unødvendige streker eller en maskin unødvendige deler», heter det i W. Strunk og E. B. Whites «The Art of Writing». Jeg vet ikke om Elizabeth Strout har lest denne smått ikoniske manualen, men hun oppfyller dens idealer: Bøkene hennes er skrevet i et likefram språk uten jålete fiksfakseri, og i det enkle og hverdagslige åpner det seg noe storslått.

En rekke av bøkene hennes er oversatt til norsk, deriblant «Olive Kitteridge» og serien om Lucy Barton. Nå kan vi lese en flunkende ny roman, «Det vi aldri sier», også den iført norsk språkdrakt av den formidable Hilde Rød-Larsen. Fortellingen spiller seg ut i 2024, da Donald Trump blir valgt som president for andre gang. Hovedpersonen, Artie Dam, er en aldrende historielærer i Massachussetts, en kant av USA vi kjenner fra Strouts tidligere bøker.

 alminnelig menneske, verken voldsomt evnerik eller spesielt dum. Da vi møter ham, står han i en livskrise. Nabodama Flossie har flyttet til Ohio, og med det mister Artie sin eneste ordentlige samtalepartner, som han kunne snakke med om sånt som betyr noe – og slike vennskap vokser som kjent ikke på trær. Artie bærer i det hele tatt på en god del smerte. Han går med selvmordstanker, og tidlig i romanen forsøker han å drukne seg i sjøen. Men dødsangsten slår inn, og i siste sekund blir han reddet av en forbipasserende motorbåt.

Hva er det som plager Artie? Summen av belastning over tid. Ekteskapet med kona Evie er respektabelt, men ikke særlig nært; det mangler en sjelelig kontakt mellom dem, og Artie framstår som noe av en tøffel. Han bekymrer seg over sønnen Rob, som aldri ble den samme etter en bilulykke der kjæresten hans ble drept (bare Artie kjenner Robs skamfulle hemmelighet, nemlig at kjæresten gav ham en 

 mens hans kjørte bilen, og at det bidro til ulykken). Han er en fremmed fugl i eget liv, og som i andre av Strouts romaner skyldes det klassestrukturer: Artie vokste opp i enkle kår i en italiensk-amerikansk familie i Chicago, men giftet seg inn i sjiktet av velstående østkystamerikanere som gjerne kalles 

Selv om han ble tatt inn i varmen av svigerfamilien, har han aldri følt seg hjemme, og underveis forstår vi at klassereisen førte til tap av kontakt med hans egne foreldre, som nå er døde.

er lagt på hylla, men Artie er på sammenbruddets rand – skjønt han klarer å skjule det sånn noenlunde for omverden. Han begynner å gjøre ukarakteristiske ting, som å stjele to dyre skjorter i en herrekonfeksjon. Han blir tatt på fersken, men den snille butikksjefen lar ham gå. Artie strever med å forklare de destruktive impulsene overfor seg selv – har han fått slag? Nei, men han har desperat behov for å unnslippe det fasadepregede livet han er fanget i, tenker leseren. Muligheten til å snu opp ned på alt kommer som lyn fra klar himmel. Sønnen Rob oppdager noe sjokkerende: Artie er ikke hans egentlige far. Det viser seg at Evie hadde en affære da Rob ble unnfanget. Artie er rystet, og på nippet til å konfrontere Evie – men lar det være. Kanskje fordi hemmeligheten fører ham nærmere Rob, som han fremdeles elsker som sin sønn. Og kanskje fordi den gjør noe med maktbalansen i ekteskapet; i sitt stille sinn vet Artie hva Evie må leve med av løgner og gammelt grums.

 seg en større krise: Amerika er på vei inn i fascismen, og utviklingen griper inn i Arties lærerhverdag. Å nei, tenker jeg instinktivt da den politiske samtida først bringes på banen: Her kommer det enda flere livsfjerne liberalere som skal okke seg over de barbariske trumpistene. Heldigvis er Strout klokere enn som så. Vi ser samtida med Arties bekymrede, men rause blikk. Aller mest er dette en roman om det trumpismen forhåpentligvis aldri klarer å utslette: små glimt av solidaritet mellom vidt forskjellige mennesker. I dypet av sin depresjon får ikke Artie øye på det selv, men for leseren blir det tydelig at han inngår i et nett av relasjoner, noen varige og noen flyktige, som holder verden oppe.

Et tema hos Strout er hvor viktige små handlinger av godhet kan være for et menneske, særlig et sårbart barn, og for noen av Arties elever er det han som spiller en slik rolle. Alle mennesker «bærer i seg et vidstrakt univers som ingen noensinne vil kjenne», forstår han på et tidspunkt, og innsikten gjør ham forbløffet. «Han skjønte at det kunne gjøre et menneske ensomt», tenker han videre, og konkluderer med at «folk måtte ta og gi til hverandre det de kunne.»

Lyder det sviskete? Strout er en forfatter som balanserer på grensa til det naive. Men nok en gang opplever jeg at hun får det til å bære: «Det vi aldri sier» er en gripende og dypt menneskelig roman.

Det vi aldri sier

Alt menneskelig

Hanne Kristin Wolden

Det er ikke ofte man leser en bok så rik, så kraftfull, så elegant gjennomført at det er vanskelig å yte den rettferdighet gjennom en kort tekst i en avis, men sånn er det med «Etter Sapfo». At det er den amerikanske akademikeren Selby Wynn Schwartz’ 

er utenfor fatteevne – åpne boka og les to avsnitt, og du vil tro du har å gjøre med en anerkjent poet.

Så til det viktigste: Dette er en lesbisk bok. Vi kan gjerne ta det i versaler: EN LESBISK BOK. Igjen: Åpne boka og les to avsnitt, og du vil skjønne det. Eller, du 

skjønne det. «Etter Sapfo» er en skjønnlitterær kollektivbiografi om kvinner som i liv, språk, kunst, OG SEKSUELT BEGJÆR lever i Sapfos ånd – det er samtidig et rungende litterært oppgjør med en mannlig historie som har drept, fengslet, fortrengt og usynliggjort disse kvinnene. Det viser seg dessverre også at forlag (Samlaget) og litteraturscener i Norge i markedsføringen av denne boka delvis fortsetter i usynliggjøringens tradisjon, la meg komme tilbake til dette om litt.

gjorde, var å endre namn. Vi skulle være Sapfo». Med disse ordene åpner romanen, som ikke er en roman. Kanskje er det heller en fragmentarisk essayistisk kollektivbiografi – mest riktig er nok å si at vi her har å gjøre med en rekke overskridelser – i både sjanger, tematikk, språk og form. Her presenteres tekstens hovedperson, «vi», den kollektive stemmen til fortidens og nåtidens sapfister. Det er herlig bramfritt av Schwarz å skrive utfra et stort «vi» – slik viser hun hvordan vi tross alt henger sammen med hverandre, alle vi som inngår i arven etter denne greske oldtidslyrikeren fra øya Lesbos. Hun som ville «syngje glade songar vakkert for [sine] systrer». Joda, det 

 høres ufarlig ut, men når Sapfo spenner lyren, blir det som kjent hetere. «... hit til min sviande lengt kom du / og du kjølte ned hjartet der attråa brand for deg» (Fragment 48).

Schwartz presenterer kvinnenes historier i korte fortellinger, sydd sammen med en lysende rød tråd fra Sapfo til den tidlige modernismens mange skeive kvinnelige kunstnere: Cordula Poletti, Gertrude Stein, Renée Vivien og Djuna Barnes, for å nevne noen. Avslutningsvis veves Virginia Woolfs liv og litteratur inn, og hennes kjærlighetsforhold til Vita Sackville-West: «Bit for bit spreidde dei ut livet for kvarandre som om det var stykke av farga stoff på eit bord.»

«Etter Sapfo» skriver brev og bøker. De lengter, de kaster seg i elver, de maler, de rømmer og drømmer. «Av alle måtane vi kunne vere saman på, var tribadisme og klitorisme berre to av dei meir synlege». Men boka er langt fra bare biografiske fortellinger om lesbisk liv – det som gjør den så rik er sammenblandingen av disse livene med litteraturhistorie, grammatikk, poesi og politikk. Vi får bli med til det britiske underhuset, som i 1921 behandler et forslag om å forby kvinnelig homoseksualitet. Overhuset er redd for å «egge uskyldige kvinner til å eksperimentere», så det blir ikke noe forbud mot det lesbiske – «Sjølve ordet fraus til is i munnen på en lord». Formidlingen av modernismen som litteraturhistorisk periode er også briljant – teksten når en av flere svimlende (og humoristiske!) høyder når Virginia Woolfs fornyelse av romanen behandles. Den engelske litteraturen skildres som en «keisam flat masse» der alt går som forventet: «Bryllaupa stod kvar helg i juni, alltid i fint vêr. No og då døydde ei gammal peparmøy av ei tante og etterlet seg ein klekkeleg arv til den unge helten.»

var i stadig forandring, protesterte Virginia Woolf, ein roman burde følge det slik skuggen til ei togvogn fer over landskapet. Brått reiser han seg og flyt langs ein låg mur, brått fell han ned i elva, lar silhuetten sin gli ujamt over gras og grus: 

var livsgneisten som bevegde seg på ei bokside. [...]Det heile skulle ikkje skri fram som forventa.

Og så har vi måten Schwartz omgås med grammatikken på. Sjelden har noen så sjelfullt latt kasuslære få plass i en skjønnlitterær tekst. (Broderi er ingenting, gresk derimot! Har en hel genitiv for minne!) Kvinnene omgås hverandre på tvers av tid og rom – læren om språkets oppbygning er med dem hele tiden: «I skogen bak sommarhuset let dei kjolane falle; nakne heile ettermiddagen apostroferte dei kvarandre i vokativ.» Her vil jeg gjerne også påkalle oversetter Oda Malmin. For et arbeid! Det er intet mindre enn imponerende å frakte Schwarz’ skarpe, begavede prosa over i nynorsk på den måten som her er gjort.

skrevet av Janne Stigen Drangsholt, er en skuffelse. Etter å ha vært igjennom noe av det mest pulserende som har blitt publisert i Norge på lange tider, velger forlaget å presentere en anemisk smulesamling av en tekst som unngår bokas tydeligste tematikk. Drangsholt spanderer noen obligatoriske, uinspirerte linjer om den historiske Sapfo, resten av etterordet vier hun til en relativt livløs forelesning om modernismen. Bortsett fra i omtale av én av karakterene, nevnes ikke det lesbiske overhodet, og jeg må dessverre, etter å ha fulgt forlagets markedsføring av boka, slå fast at etterordet er i tråd med en større forbigåelse. Her ligger en mørk ironi. Å lese denne boka som noe annet enn at den først og fremst handler om lesbiske fellesskap, er bare mulig hvis man, bevisst eller ubevisst, fortsetter med en usynliggjøring som boka samtidig synger opp mot. Når Samlaget (og også bibliotek og litteraturhus som i vår har hatt besøk av Schwartz) lar være å nevne det lesbiske, eller alle kreative omskrivinger av det ordet som boka tilbyr, er det i beste fall en uheldig feillesing. Forfatter og kritiker Siri Lindstad kom med samme innvending i Blikk tidligere denne måneden, og redaktør i Samlaget Maren Ingeborg Hvamstad svarer at Lindstads innfallsvinkel «kom brått på». Markedsføringsstrategien minner om Schwarz’ beskrivelse av det britiske parlamentsmedlemmet Noel Pemberton Billing, han som ikke «kunne kjent att lesbisk ekstase om det så hadde bite han i foten».

Å lese «Etter Sapfo» er å bli bitt i kropp og sinn av ekstase, særlig av den lesbiske typen. Hvis Samlaget eller andre skulle trenge det, finnes fortsatt noen «rettleiande parablar» som den britiske forfatteren Radclyffe Hall skrev til de skraleste leserne, de «som ikkje såg forskjell på Sapfo og eit paraplystativ.»

Så til det viktigste: Dette er en lesbisk bok.

Etter Sapfo

Sapfisk idyll

Det var i de våryre dager i det herrens år 2026 at Det Norske Samlei … nei, Samlaget!, forlaget sprunget ut av Ivar Aasens språklige forplantnings­arbeid, utga antologien «Attrå», med undertittelen «erotiske fantasiar», for å pirre den norske lesers sanser. Selv har jeg alltid tenkt at herr Aasens fjes må være det minst erotiske som tenkes kan i norsk kulturhistorie, men la gå. Gitt eksplosjonen av 

og hockeyromantikk i boksalgdatabasene kan det kanskje finnes et rom også for mer litterært finstemt erotikk? Noe som kan pirre både lemmer og litterater – enn si litteraters lemmer? La oss se hva som skjuler seg bak smussomslaget!

«Attrå» består av tolv noveller skrevet av en variert bunt forfattere – noen erfarne, noen med den skjønnlitterære jomfrudommen fortsatt intakt – og et forord av Ellen Støkken Dahl, medforfatter av «Gleden med skjeden». Hun sirkler inn det komplekse feltet vi kaller «erotisk litteratur», og gir forsøksvis et svar på hvorfor vi ofte opplever litterær ligging så beklemmende:

Hemmelegheita bak å skrive godt om sex er kanskje at ein lyt meine det, verkeleg lene seg inn i det, og sidan hinna mellom det opphissande og det kleine eller beint fram fråstøytande er så skjør, så tynn, er inkje anna tema like risikabelt 

frastøtende: her ligger stikkordene som har fulgt erotikken i litteraturen siden blyghetens morgen, og det er fristende, umiddelbart, å lage en typologi over tekstene i «Attrå». Hvilke treffer? Hvordan? Og, vel så interessant: Hvordan ser norske forfatteres erotiske fantasier ut i praksis?

For å begynne med det siste: Når jeg leser meg gjennom novellene – som er av nokså variabel kvalitet, ingen av dem er direkte dårlige, men det er få som … tenner meg – blir jeg oppmerksom på enkelte gjennomgangsmotiver og -figurer, som etter alt å dømme er standard litterært kåthetsmateriale. Det er påfallende mye blod: dyreblod, slakting, rå kraft og kjøtt. I forlengelse av blodet ligger dyreverdenen som en parallell i svært mange av tekstene, være seg i form av slakt, av Oda Malmins finurlige sammenskriving av menneskelige og umenneskelige synsvinkler, eller som i Maren Barliens i utgangspunktet sterke tekst, som bikker over i det corny idet vår protagonist oppnår en jordrystende orgasme 

idet minken hun har forgifta, segner om og dør. 

! Javel, men ærlig talt: symbolmetting er drepen for litterære klimaks, og nettopp i dette blir flere av tekstene distinkt usexy – kanskje aller mest i Brynjulf Jung Tjønns fortelling om en taus mann som mister sin mor og samme kveld lar seg pule av tekstens hovedperson, omgitt av utstoppa dyr: «Det var som om dei var inne i skogen, at dyra stod rundt i buskene og stira på dei». 

 leder oss til den tredje gjengangeren, ham jeg bare kaller 

. Han er selve innbegrepet av uanstrengt maskulin seksualitet: stille, mutt, rufsete, grov i kantene, en slags naturkraft som feier over kvinner med både økonomi og lidenskap. Han dukker opp i mange av tekstene (ofte med blod på hendene!) og fungerer som selve samlingspunktet for triangelet 

– en slags mannlig hulder som dreper dyr og fanger kvinner, og som dras til sitt ytterpunkt i Ingvill Kjærsteins tekst om å bokstavelig talt kidnappes av «trollet».

Det er ikke helt min kopp med nektar, men enhver har sin smak og så videre, og for min del – en spinkel, bleik litterat med hårløs brystkasse og begynnende ølmage – er de tekstene som 

makter å reise lysten, dem som ikke bare skriver ut en fantasi, men som lar kåtheten skinne gjennom i selve språket, og i den narrative konstruksjonen. Det er kanskje ingen overraskelse at de gamle er eldst: Tormod Hauglands fortelling ‘Ei anna stove’, samlingas ubestridt sterkeste, er en variasjon over Naturmannen, denne gangen som spelemann, der begjæret pulserer bak hver setning, og der selv de mest uappetittlige fenomen – som det rennende skrittet til en brunstig hoppe! – svøpes i, ja, attrå. Det er rett og slett en svært sterk liten tekst. Bjørn Vatnes fortelling – som basker seg i alle middelmådige menns fantasi om at ens kone skal 

 tanken på en trekant med en vellystig dansk najade på ferie i Spania – briljerer i sin narrative enkelhet: Vi får utelukkende mannens replikker, fantasien åpenbares 

fantasi, men uten at det svekker dens litterære ereksjon!

Odd Nordstoga. Hvem ellers! Kanskje hadde ingen forventa noe annet, gitt hans luringvesen og sangens iboende lyst, men spelemannens første litterære fortelling, ‘Slik ei varm tid’, er en tekst som tar erotikken, lengselen og begjæret på alvor på en såpass oppriktig, leken måte at det bare er å gi seg hen. Når unggutten Trym glor på tre jenter som nakenbader i fjellet, og ser brystene deres åpenbare seg, skriver Nordstoga: «Brysta der nede, dei ligg der som pirrande overskrifter på verdas beste forteljing». Sannelig! Det er så enkelt og så sant. Så går det som det må, og når teksten til slutt oppnår klimaks, etter et saftig basketak i lyngen, står det: «Dei kjem fram og ligg tvinna fast i kvarandre som nyvaska klede». 

! Når leste du sist en så vakker – og dessuten presis! – beskrivelse av slutten på et ekstatisk, overveldende knull?

Og med det: god lesing – husk beskyttelse!

Og til sist: Odd Nordstoga. Hvem ellers! 

Attrå. ­Erotiske fantasiar

Mye å ta i, passe å bli glad i

Silje Bekeng-Flemmen

Her om dagen så vi 1989-klassikeren «Kjære, jeg krympet barna» og siden har det vært mye snakk om krympemaskiner hjemme. Dessverre er forskerpappaen Wayne Szalinskis maskin fortsatt en fjern drøm i 2026. Men det 

 faktisk en måte å krympe mennesker på, om enn først og fremst i metaforisk forstand. Det er nettopp det som skjer i den nye, andre boka om radarparet Kåre og Marimba. (Den første kom i 2022.)

Også her bygges det maskiner, om enn ikke for krympeformål. Kåre og Marimba ønsker egentlig å finne opp noe man kan spille fotball med, se på fugler med og som kan lage iskrem – samtidig. Heldigvis møter de en ekte oppfinner! Det selverklærte geniet Mastrojanni har til og med medaljer. At de ser litt hjemmelaget ut, vil kanskje barneleseren se, men for Kåre og Marimba spiller det ingen rolle. De digger sin nye oppfinnervenn.

Den eksentriske Mastrojanni har selv akkurat laget en blomstermaskin. Som viser seg å lage elger i steder. Pytt. Mastrojanni hjelper gjerne ungene med deres drømmeoppfinnelse. Men så dukker hans gamle lærer opp, og hun er snar til å fortelle sannheten om Mastrojanni, eller Svein Ingvar, som han visst heter: «du var den 

 eleven eg nokonsinne har hatt. Du var håplaus i matte og fysikk, og du kunne ikkje stave eitt einaste ord rett.»

 Mastrojanni! Han blir bitte liten, blå og skjelvende.

grepene i denne boka er at det er den voksne som utsettes for den emosjonelle krympingen, mens barna – med sitt ukuelige pågangsmot – trøster og hjelper. Slik kan barneleseren undersøke den ekle krympefølelsen fra et trygt sted, og samtidig se at dette med krymping gjelder både store og små. Markus Lanttos energiske tekst er full av humør og treffende onelinere av typen: «Mastrojanni viser korleis ein reparerer ein gammal radio … og Kåre viser korleis ein sløkker ein 

Overskuddet i Camilla Kuhns ruskete og glade illustrasjoner får oppslagene til å poppe fra start. Kroppsspråk og ansikter viser et fint register av følelser og personlighet, og hvert oppslag er fylt av småabsurde detaljer som er litt på siden av historien – følg spesielt godt med på elgene som lever sitt eget liv. Her kan en person gå med en knokkel på hodet og en isbjørn kan kjøpe is til ungen sin i bakgrunnen, det er lettbeint og fyldig på samme tid.

som etter hvert blir avgjørende, burde ha vært presentert tydeligere for den lille leseren som i utgangspunktet kanskje også trenger å få konseptet forklart. Uten tydelig etablering kan sluttpoenget framstå uklart, selv om det ender med et pang.

Det til side, er «Kåre og Marimba finn ein oppfinnar» sjarmerende og klok. I likhet med barna til Wayne Szalinski, finner også Mastrojanni tilbake til sin opprinnelige størrelse. Til sist står han tryggere, fyller seg selv helt, på langs og på tvers, fra øverst til nederst.

Kåre og Marimba finn ein oppfinnar

Kjære, jeg krympet!

Gotisk inspirert litteratur har vært i vinden en stund. BBC knyttet i 2021 bølgen til Covid-pandemien; hvilken sjanger kunne bedre dekke den kollektive følelsen av isolasjon, invasjon og mystisk sykdom? Og, kan man legge til, ettersom trenden fortsatte innover 2020-tallet, er det ikke uimotståelig med bøker som både appellerer til eskapisten i oss 

 taler til dype psykologiske lengsler i en verden som virker stadig mer tappet for både mystikk og fornuft, både hjerte og hjerne?

Har ikke 2020-årene så langt vært en eneste stor horrorparade?

Denne våren får vi i Norge utgivelser som Lina-Marie Ulvestad Halås’ «God natt, Nosferatu» («en slags Dracula-fortelling»), nyoversettelsen av Shirley Jacksons «Vi har alltid budd på slottet», i fjor kom Ellen Støkken Dahls «Dyrisk». Rekken av engelskspråklige utgivelser som denne våren har fått merkelappen på seg, er for lang til å gå inn på. Forfattere som Emily Brontë og Emily Dickinson kikker stadig fram bak steiner i det samtidslitterære landskapet.

 journalisten og forfatteren Mariana Enríquez har skapt seg et internasjonalt navn med romaner og noveller som er fylt av gotikk, horror og uhygge, men som samtidig står midt i sin, vår, samtid. Å legge ut på svøm i hennes nyeste novellesamling på norsk er å dykke ned i makabre malstrømmer, bli dratt med av groteske, spøkelsesaktige skapninger gjennom fryktinngytende opplevelser, og bare unntaksvis få lov til å komme opp og trekke luft.

«Et solfylt sted for dystre folk» er hennes fjerde bok på norsk og består av tolv relativt lange fortellinger som vever skrekktematikken inn i en argentinsk hverdag preget av gatekriminalitet, utfordringer knyttet til kvinners liv og rettigheter, og spøkelsene etter militærdiktaturet og 

, de anslagsvis 30.000 menneskene som «forsvant» etter å ha blitt bortført av juntaen. Enríquez har selv i et intervju sagt at horrorsjangeren er en måte å gi de menneskelige lidelsene, ofte redusert til trist statistikk, tilbake sin sanne, fryktelige natur.

Tittelen «Et solfylt sted for dystre folk» er passende på så mange vis. Foretrekker du å fortie dine traumer, er ikke dette boka for deg. Så er det sagt.

opp allerede i den første novellen, ‘Mine triste døde’, der fortelleren blir i stand til å se både sin avdøde mor og hysteriske, lokale drapsofre hvis skjebne tynger hele nabolagets samvittighet. I ‘Nattfugler’ råtner fortellerens hud, i en annen novelle går et voldtektstraume i arv og gjør både mor og datter bokstavelig talt ansiktsløse. I ‘Forvandlingen’ får en middel­aldrende kvinne fjernet livmoren, men velger å tilbakeføre den til kroppen, som klumper langsmed ryggsøylen. Slik tar hun tilbake kontrollen over kroppen, fra både aldringsprosess og helsevesen.

I tillegg har vi fortellinger om en druknet jente i oppløsning i vanntanken til et hotell («Elisa råtnet opp, flytende i tanken, og gjestene drakk henne.»); om en fraflyttet spøkelsesby; onde, hjemløse barn, og så videre. En voldtektsmann uten ansikt og med føttene stilt feil vei, er nok den mest 

 figuren her som jeg skal forsøke ikke å ta med meg videre.

Enríquez viderefører med andre ord elementer og grunntemaer fra tidligere i forfatterskapet. Den ustoppelige utpøsingen av kroppsvæsker, voldsbeskrivelser og makabre endelikt, kunne kanskje oppfattes som påhitt-aktige og anmassende, og leseren kan, slik en av fortellerne også gjør, rammes av 

. Det er faktisk et fenomen blant spøkelsesjegere, som virker påfallende likt følelsen man for tida får av å følge med på nyhetene. Dette leder meg ned i kaninhullet hos Higgypop, nettsted for det paranormale, der jeg lærer at nok drikke, mat og søvn samt amuletter er gode virkemidler mot utmattelsen man kan få etter å ha blitt tappet for energi av et spøkelse – triks som nok er overførbare på nyhetsbildet.

Hva kommer ut om man pirker i uforklarlige sår?

Et solfylt sted for dystre folk

Før vi jevnes med jorden

Ein gong på 2000-talet fann eg eit smotthòl i De norske Bokklubbene, der ein kunne melde seg inn i dei 14 (?) ulike bokklubbane og få velkomstgåve frå kvar og ein: Tre valfrie bøker, dvd-ar eller noko nips til heimen. Etter postgang var boksamlinga mi femdobla – og eg hadde vinglas på guterommet. Prisen var at eg eit heilt år aktivt måtte avbestille månadens bok i kvar klubb – eit lynkurs i økonomistyring for pengelens ungdom. Utvalet var avgrensa, men utvidande for ein ung lesar: Per Pettersons «Ut og stjæle hester» kom i hus, og var det ikkje her eg møtte Jan Kjærstads Jonas Wergeland? Sikkert er det at eg fekk sett heile sesong 16 av The Simpsons.

Thomas Korsgaard vaks opp med beskjedne bokhyller, og han var ikkje like heldig med medlemsvilkåra i sin danske bokklubb: Han tingar tre bøker til ni kroner, utan å lese den vesle skrifta om kjøpeplikt og 12 månadars bindingstid. Den matnyttige, men fattige bondefaren blir rasande, gir han øyrefik og ukvemsord. Det blir eit år med nye bøker og olme blikk frå foreldra.

er første tekst i Korsgaards «Hastetilfelle», ei samling små bakomartiklar frå ein så langt litt einspora forfattarskap: Her handlar det om klassereisa ut (og opp og fram), om både bagasjen og draumane ein ber på, og inn i mellom om bagasjen ein har gløymt att. Tekstane i «Hastetilfelle», innforliva omsette til norsk av Hilde Rød-Larsen, handlar om å finne seg sjølv gjennom lesing og skriving, og om å ta plass i eit nytt kulturelt habitat. Mor og far er gjengangarar i tekstane, og særleg faren framstår som ein ulikandes kar; som ein slave av eigne bekymringar og fange av eigen fattigdom – ikkje ulikt farsfiguren i Korsgaards romantrilogi om Tue.

I ‘Pokalpussing’ er ikkje Korsgaard sjølv så lett å like. Her skriv han passe nedlatande om kor stolt faren er over pokalen for Årets Familielandbruk 1999. Ti år etter er fjøset tomt og mjølkemaskinen seld. «Kjenner du kanskje noen andre som har fått en sånn en», spør faren sjølvskrytande og set pokalen på plass i hylla etter puss, «til evig beundring og misunnelse for at han i motsetning til meg alltid hadde noe å pusse og polere når det ble uutholdelig å tenke på alt man mistet eller uvegerlig ville miste».

Teksten er ein takketale for ein pris Korsgaard fekk i 2024, og det er lett å sjå føre seg forsamlinga humre med hånleg medynk for faren. Sjølv er Korsgaard så smålåten at han ikkje berre trykkjer denne, men to takketalar til for laurbæra sine der sjølvskrytet piplar fram i meir sjølvironiske og sofistikerte former. Ironien bør i alle fall vere vanskeleg å oversjå.

‘Professorspråk’ er på si side ein rørande tekst om mora og avslaga ho får på uføretrygd, men også den gir ein litt sjølvfeirande bismak.

 openlyst ein gåverik skribent, han har både vidd og brodd, men mellom fornøyelegheitene svingar prosaen seg jamleg opp i meir høgstemte vendingar. «[P]røv hele tiden å bevare ditt eget blikk, ditt eget perspektiv, undringen din», rådfører han i ‘Brev til en yngre forfatter’, før han konkluderer: «[H]vis du stoler på skriften, vil du i perioder bli belønnet med en fylde som er så nær som et menneske kan komme det motsatte av ensomhet». Tittelteksten landar i ei formulering om kor «[T]vingende, nødvendig, viktig. Akutt» det er for han å skrive.

Tittelen «Hastetilfelle» skal eg elles ikkje bruke mot boka, for sjølv om samlinga har eit visst sop-i-hop-preg, er tekstane forseggjorde nok. Sjarmerande portrett av Ida Jessen og Vigdis Hjorth maktar likevel ikkje heilt å overvinne mistanken mot den svære skriftstorleiken boka er trykt med, eller mot den luftige linjeavstanden mellom korte avsnitt: Det får boka til å framstå som like delar forfattar- og publikumspleie for ein prisvinnande forfattarskap.

Hastetilfelle. Tekster om å skrive

Takk, takk, takk

Kåre Bulie

En vårdag for 81 år siden satt en nordmann og en danske som nylig var blitt kjent med hverandre, på hver sin matte på gulvet i et tehus i en svensk hage. Annen verdenskrig hadde ført de to herrene, fra hver sin kant, til Stockholm. Arkitekturen, begges livsprosjekt, hadde fått dem til å oppsøke storbyens etnografiske museum og den østasiatiske byggekunsten det også bød på.

Bøker

Ete og gjødsle

Dei vaksne

Ørn

Sosialistenes guide til Bibelen

Rot, eller kunsten å elske vårt Norge

Alle de russiske horene

Russiske spesialiteter

Dragefjellet

Det vi aldri sier

Etter Sapfo

Attrå. Erotiske fantasiar

Kåre og Marimba finn ein oppfinnar

Et solfylt sted for dystre folk

Hastetilfelle. Tekster om å skrive

Korsmo & Utzon. To nordiske arkitekter

Legenda om den heilage drankaren

Kart over kjærligheten. Om hva som holder oss i live

Kryptozoologi. Håndbok i monsterjakt

Folk som hater lokalhistorie

Det jeg helst ikke vil tenke på

Salt/Land

Radikal

Smørrebrødet

Bare la dem komme

Ete og ­gjødsle

Dei vaksne

Ørn

­Sosialistenes guide til Bibelen

Rot, eller kunsten å elske vårt Norge

Alle de ­russiske horene

Russiske spesialiteter

Dragefjellet

Det vi aldri sier

Etter Sapfo

Attrå. ­Erotiske fantasiar

Kåre og Marimba finn ein oppfinnar

Et solfylt sted for dystre folk

Hastetilfelle. Tekster om å skrive

Korsmo & Utzon. To nordiske arkitekter

Legenda om den heilage drankaren

Kart over kjærligheten. Om hva som holder oss i live

Krypto­zoologi. Håndbok i monsterjakt

Folk som hater lokalhistorie

Det jeg helst ikke vil tenke på

Salt/Land

Radikal

Smørrebrødet

Bare la dem komme

Ete og gjødsle

Sosialistenes guide til Bibelen

Alle de russiske horene

Attrå. Erotiske fantasiar

Kryptozoologi. Håndbok i monsterjakt