Kaja Schjerven Mollerin

#fff

Da jeg for litt over åtte år siden intervjuet den indiske forfatteren Arundhati Roy, i forbindelse med at hennes andre og lenge etterlengtede roman – «Ministeriet for den høyeste lykke» (2017) – ble utgitt, sa hun uoppfordret litt om hvorfor det hadde tatt så lang tid å skrive den. (Boken kom hele tjue år etter «Guden for små ting», som vel vil bli stående som en 1990-årenes sterkeste debutromaner). Etter den enorme suksessen med debuten, fortalte hun, kjente hun gradvis et intenst behov for å hoppe av «bestselgertoget», som hun sa (eller rømme «det forgylte buret», som det står i årets bok), for å bli fri til å mene noe på en forpliktende måte, til å virke i verden som et politisk menneske. For Roy skulle det innebære å beskrive de sosiale og miljømessige omkostningene av Indias mirakuløse økonomiske vekst: atomprøvesprengningene, hindunasjonalismen, militariseringen, fordrivelsen av urbefolkninger, volden mot kvinner og ikke minst den langvarige konflikten i Kasjmir.

Så sa Roy – og det var egentlig det jeg husket best her forleden, før jeg begynte å lese Roys seneste bok, en bok om moren som på norsk har fått tittelen «Min havn og min storm»; hun sa at da hun begynte å skrive politiske essay, måtte hun lære seg en ny litterær modus, hun måtte lære seg å intervenere raskt. «Det er NÅ det skjer», sa hun. «Denne uskyldige personen blir hengt NÅ», sa hun. «Demningene i Narmada blir bygget NÅ,» sa hun. «Operation Green Hunt i Dandakaranya-skogen starter NÅ», sa hun. Når hun skriver essays, sa hun, vil hun forsvare og beskytte, gi et våpen til folk som kjemper, for da, sa hun, «handler det ikke bare om meg selv».

Hva skjer, tenkte så jeg, for noen dager siden, når denne intervensjonens forfatter – dette NÅ-ets forfatter – som åpenbart har vært mer komfortabel med å skrive om det som brenner i andres liv, enn det som foregår i eget, ja, hva skjer når hun setter seg fore å skrive om en svunnen tid, en tid som krever rom og kontemplasjon og smertefull selvgranskning for å kunne bli pustet liv i?

 i fortellingen om moren er noe av det fineste jeg har lest av Roy. Utover i boken, når hun også oppsummerer egen karriere, går det av og til i dur og moll, med noen gjentagelser for den som fra før kjenner hovedlinjene i Roys historie, men som helhet er boken praktfull.

Originaltittelen på Roys bok, «Mother Mary Comes to Me», er genial, så genial at det er vanskelig å forstå at det norske forlaget har valgt en såpass generisk og forglemmelig tittel som «Min havn og min storm» (en formulering som riktignok er fra boken, men som der henter emosjonell kraft fra sammenhengen den inngår i). Kanskje har forlaget tenkt at tittelen er vanskelig å oversette – og det er den jo – og at den ikke kan stå på engelsk. Men det kunne den vel, så kjent som denne linjen er, fra «Let It Be», en av Beatles’ mest spilte sanger?

Beatles-besettelsen Roy legger for dagen i boken, er interessant nok i seg selv, men en mer poetisk, klarsynt oppsummering av Roys forhold til moren enn den som ligger i originaltittelen, skal man lete lenge etter; moren som Roy i årenes løp hadde sett utfolde seg i det syrisk-kristne samfunnet i Ayemenem og Kottayam – i Kerala, Sør-India – moren med «sin genialitet, sin eksentrisitet, sin inderlige godhet, sitt militante mot, sin hensynsløshet, sin raushet, sin ondskap, sin hersing, sin forretningssans og sitt ville uforutsigbare temperament».

Har man lest boken, vet man dessuten hvor sterkt det er at moren, Mary Roy, i tittelen kommer til henne som mor Mary, og ikke Mrs. Roy, som Arundhati og den halvannet år eldre broren ble oppfordret til å kalle henne, i likhet med de andre barna ved den uvanlige skolen i Kottayam som moren grunnla i 1967, og styrte egensindig i tiårene som fulgte.

Før den tid, da Arundhati var rundt tre år, og broren litt over fire, forlot moren barnas far, Baba, som jobbet på en teplantasje i Assam, og tidlig i forholdet begynte han å drikke. «Han var en ingenting-mann», var morens drepende analyse. Broren var gammel nok til å huske faren, og savnet ham, men for Arundhati forble han en fjern skikkelse. Hun pleide å si at hun var «resultatet av en jomfrufødsel».

 og faren deres, og jeg elsker dere dobbelt opp», skal moren ha sagt en gang, men mother Mary fremstår ikke som innbegrepet på en omsorgsfull mor (det ligger altså også, typisk for Roy, svart humor i dette navnespillet). Roy beskriver moren som infam, lunefull, fysisk straffende, nedlatende og ydmykende, og aller verst var hun angivelig mot sine egne barn. Boken er skrevet i lojalitet med barnet Roy var, uten spor av selvmedlidenhet: «Som barn elsket jeg henne irrasjonelt, hjelpeløst, engstelig, fullstendig, som barn gjør. Som voksen forsøkte jeg å elske henne kjølig, rasjonelt og på trygg avstand». I passasjer som dette får Roys direkte og ukunstlede, men høyst veloverveide språk sin fulle virkning. Dette er også takket være Kirsti Vogts kompetente oversettelse.

De beste kapitlene i fortellingen om moren er noe av det fineste jeg har lest av Roy.

#000

Min havn og min storm

Mother Mary

Tom Egil Hverven

Medisin skulle i utgangspunktet være basert på vitenskap, med noen av de beste og mest kostbare metodene mennesker har utviklet. Norske sykehus utgjør en annen virkelighet, noe forfatteren Tore Rem viser med all uønskelig tydelighet i «Tidligere frisk mann». Et stykke ut i boka skriver han lakonisk: «Antakelig undervurderte jeg graden av skjønn i behandlingen» – en av bokas største underdrivelser. Graden av vilkårlighet i behandling ved norske sykehus er forstemmende. Rems erfaringer virker ikke enestående – og de får her et unikt litterært uttrykk. «Tidligere frisk mann» bør leses av flest mulig, både i og utenfor helsevesenet.

5. januar 2014 faller litteraturforskeren Tore Rem om ved en fotballbane i Oslo, etter full innsats på trening. Han hadde kjent symptomer på rytmefeil i hjertet en stund, men hverken han eller fastlegen tok dem alvorlig nok. Langvarige undersøkelser viser at en sjelden, aggressiv auto­immun sykdom, sarkoidose, har skadet hjertet over tid. Autoimmunitet består i at kroppens selvforsvar vender seg mot kroppen selv, i Rems tilfelle mot selve hjertet, og påfører det betennelser, sår og arr. Sarkoidose virker uhelbredelig. Det finnes et håp om at sykdommen kan brenne ut, skriver Rem, i et av bokas mange nøkterne partier. Mindre nøktern er stilen når han beskriver bivirkningene av medikamenter for å motvirke sykdommen, særlig kortison. Brudd i akillessenen, kompresjonsbrudd i ryggen, total forandring av utseende er bare noen av de mange alvorlige følgene. Perioder med utmattelse, 

, er for Rem det aller verste, mentalt sett.

som er identiske med Tore Rems. Som han skriver, får en del mennesker ikke lignende diagnoser før de er døde. Likevel, mange av oss lever nær alvorlig syke. Hadde jeg ikke levd tett på et menneske med livstruende sykdom, ville jeg kanskje lest «Tidligere frisk mann» annerledes. Teksten provoserer ytterligere fordi jeg har sett det han skildrer på nært hold. Store norske sykehus burde ha rutiner og faglig medisinsk tyngde som reduserer vilkårlighet i behandlingen. Tore Rems erfaringer etter snart tolv år som hjertepasient er annerledes. Tar han ikke selv ansvar, risikerer han feilbehandling, for eksempel å få utskrevet uriktig doserte medisiner.

Noe er galt med ‘Systemet’, tittelen på bokas tolvte kapittel. Det starter med en forbilledlig kort setning: «Sykdom er politisk». Gode sitater av blant andre forfatteren Henry David Thoreau, begrunner hvordan det å skrive kan fungere bevisstgjørende, både for Rem selv og et fellesskap av lesere. Kapitlet skildrer konsist hvordan det å bli alvorlig syk gjør en avhengig av omgivelsene, fellesskapet. Vel så viktig som Rems godt begrunnede klage over manglende dekning av utgifter til dyre, livsnødvendige medisiner, er bokas kritikk av systemet. Som sykehuspasient møter han stadig nye leger som ikke har rukket å lese journalen. Han opplever mange eksempler på dårlig kommunikasjon, både med ham direkte, og mellom avdelingene som behandler ham. Hvorfor har vi et system som behandler kroppsdelers sykdom, men ikke hele mennesket?

 mangelfulle sider. Etter å ha blitt utsatt for en rekke kardiologer, immunologer og andre spesialister, foreslår Rem en «helsekoordinator med ansvar for at pasienten får en mer helhetlig behandling». Er ikke forslaget svært nær noe som allerede bør finnes ved alle sykehus? En kontaktlege for alle i spesialistbehandling er jo lovpålagt i «Lov om pasient- og brukerrettigheter»? Kontaktleger med liknende ansvar finnes altså på papiret, men ordningen fungerer ikke i praksis, slik Rem erfarer. Er ikke det i så fall lovbrudd?

«Tidligere frisk mann» er preget av omfattende referanser til skjønn- og faglitteratur. Jeg kan fryde meg over henvisninger til for eksempel Witold Gombrowicz, som mente grunnen til at vi beundrer en forfatter som Marcel Proust, er at han «våget å være skjør». Karakteristikken kunne passe på flere. Noen passasjer er likevel for tettpakkede, som når Rem ramser opp referanser til Michel de Montaigne, Nick Cave, Stephen Jay Gould, Dylan Thomas, Virginia Woolf, Charles Dickens, William Shakespeare, Jens Bjørneboe og Jean-Jacques Rousseau – på to (!) sider.

 ferdige løsninger, den formidler erfaringer som gir grunnlag for politikk. Det politiske består enkelt sagt i å skrive en bok som «Tidligere frisk mann». Boka får fram noe fundamentalt: Å lese og skrive er å dele erfaring med andre. Mennesker er «døende dyr, i stadig endring, på vei mot undergangen», skriver Rem. Alle er vi avhengige av noen rundt oss i faser av livet. Boka er et vågestykke, også ved at en av Norges mest prisbelønte sakprosaforfattere viser svakhet, sårbarhet. Samtidig mobiliserer Rem formidable krefter som skrivende mens han er syk. Det har en pris for omgivelsene, Rems familie og venner. Kona Norunn og deres to barn er med i beretningen, med en selvransakende tone fra forfatterens side. Et siste kapittel med det uhellsvangre tallet 13 har tittelen ‘Tilbakeslaget’. Sykdommen blir Rem ikke kvitt. Det gjør boka til vond lesing, samtidig som den beholder et litterært overskudd. Rems velkjente vidd som forfatter, sammen med nøyaktige beskrivelser av fysiske lidelser, gjør boka til et skjellsettende innlegg i en nødvendig debatt om hvordan vi som samfunn ser på sykdom.

Som fortelling tilbyr «Tidligere frisk mann» å bli en del av et fellesskap: «Å lese kan, blant annet, bety å søke sammen. Å få bekreftet at man ikke er alene», skriver Tore Rem. Slike setninger, og boka som helhet, er gaver til dem som vil tenke over hva vi gjør med velferdsstaten i Norge.

Tidligere frisk mann bør leses av flest mulig.

Tidligere frisk mann. En sykdomshistorie

Sykdom er politisk

Geir Pollen

Jeg innrømmer blankt: Med en voksende bokstabel om «Den største forbrytelsen» (av Marte Michelet, skrevet i 2014) eller «Likvidasjonen» (av Synne Corell, skrevet i 2021) på skrivebordet, er det mer med en matt følelse av déjà vu enn glupsk nysgjerrighet at jeg åpner Frode Hellands første utgivelse for den opplyste allmennheten, «Holocaust. En historie fortalt av ofrene»: Er ikke den ferdig fortalt, da? Så kan en unnskylde seg med at forfatteren selv nesten lokker fram en upassende ryggmargsrefleks når han gir verket sitt en så demonstrativt flat tittel. Vanligvis utstyres jo utgivelser om dette emnet med emosjonelle triggere allerede på omslaget. Helland, professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, synes i stedet å si: I denne historien er ingenting fortalt før du selv har lest og tatt det til deg.

fortalt av ofrene» er fra tittel til siste punktum en eksepsjonelt gjennomtenkt bok. At vi har å gjøre med den første historiske framstillingen på norsk av 

 Holocaust, er i seg selv verdt et kryss i taket, men likevel ikke det viktigste. For 

, tilnærmingen til historien, er det som løfter denne utgivelsen høyt over vanlig respektabelt sakprosahåndverk. Åtti år etter krigens slutt er litteraturen om Holocaust enorm og Nazitysklands rasistiske forbrytelser så overveldende dokumentert at utfordringen ikke er å vite, men å unngå at seks millioner drepte mennesker, ingen helt lik hverandre, reduseres til et 

, et overpersonlig ondskapens urbilde som bare kan begråtes. Helland insisterer på å få fram forskjellene, det individuelle, lokale. En kommentar knyttet til gettoen i Łódź, kan gjelde som ledesnor for hele prosjektet, nemlig at folkedrapet «var historisk skapt, de var del av samfunnsmessige prosesser, med sine faser og endringer i betingelser og begrunnelser. Man må unngå å forstå dem ‘baklengs’, med tilintetgjørelse som forutbestemt mål, og man bør unngå vurderinger som ikke bygger på kunnskap om den lokale konteksten.»

 muligheten til å oppfylle disse absolutte kravene, flytter forfatteren fokus fra selve holocaust-erfaringene og til de individuelle dokumentasjonene av dem. Han tar kort og godt i bruk det verktøyet en litteraturprofessor sannsynligvis er mer fortrolig med enn noe annet: å nærlese tekst. Det dreier seg om dagbøker og retrospektive beretninger, skrevet av de første til å befatte seg med historien om Holocaust: ofrene selv. I dialogen mellom de som skriver, og den som leser, de første nødvendigvis med et tids- og stedsbegrenset perspektiv på hendelsene, og den andre med sin ballast av tekstkompetanse og historiekunnskap, får ofrene ansikt og blir selvstendige individer, hver med sitt eget uferdige liv som brått tar slutt.

«Holocaust. En historie fortalt av ofrene» er inndelt i sju store kapitler. Helland begynner sine lesninger med den mest berømte dagboken av alle, Viktor Klemperers «Jeg skal vitne til siste stund». Gift med en arisk kvinne overlevde litteraturprofessoren fra Dresden hele folkemordets epoke, og kunne samvittighetsfullt nedtegne hvordan det krevde et monstrøst byråkrati og oppbud av pedantisk tjenesteflid for å berøve de jødiske medborgerne først alle attributter som kjennetegner et menneske, og til slutt – logisk nok – drepe dem. Fra denne opplysende innledningen flyttes så fokus i tur og orden over på tekster fra Polen, Nederland og Frankrike, Ukraina (Galicja) og Ungarn, alle land som hadde store jødiske befolkninger. Så tar nest siste kapittel for seg dødsmarsjene i 1944-45, før vi helt til slutt er hjemme i Norge og følger typografen Moritz Nachtstern, én av bare 38 overlevende, og den første norske dødsleirfangen som gir ut bok om det helvetet han hadde vært igjennom.

begå en urett når plassen ikke tillater å dvele ved alle de skrivende aktørene som Helland respektfullt, kunnskapsrikt og følsomt går i dialog med, men når jeg må velge, trekker jeg fram nederlandske Etty Hillesum, født 1914, drept i Auschwitz 20. november 1943 – og franske Hélène Berr, født 1921, drept i Bergen-Belsen 10. november 1945, fem dager før leiren ble befridd av engelske og amerikanske tropper. Begge disse unge kvinnene førte dagbok for å dokumentere, vitne om den lidelsen de så rundt seg. Begge mente de også at det var feigt å flykte, og ville heller bli der de var, sammen med de andre. En skulle tro at så unike tidsdokumenter som de etterlot seg, umiddelbart fant veien til offentligheten etter krigen, men nei. Hillesums dagbok – «Det tenkende hjerte» – ble først publisert i 1979 (norsk oversettelse 1983), mens Hélène Berrs «Dagbok 1942–44» ikke forelå på fransk før i 2008. «Dette skyldes ikke rene tilfeldigheter, for ofrenes perspektiver var ikke ønsket tidligere», konstaterer Helland.

Og hvordan gikk det så med Moritz Nachtsterns forfatterdebut? Boka hans, «Falskmyntner i blokk 19», kom ut i 1949, men da var de mest brutale beskrivelsene i originalmanuset for sikkerhets skyld omskrevet i formildende retning.

Frode Hellands dypt berørende nærlesinger bærer i seg et kraftig varsko mot å tro at Holocaust ikke kan gjenta seg. De skrivende ofrene idealiseres ikke, men står likevel fram som eksemplariske motsetninger til de bøllene som drepte dem. Boka inviterer ikke åpent til tanken, men den presser seg likevel fram: Hva ville Etty og Hélène sagt om det folkemordet Netanyahus ekstremistregime i skrivende øyeblikk gjennomfører på Gaza?

Ofrene får ansikt og blir selvstendige individer.

Holocaust. En historie fortalt av ofrene

Vitner til siste stund

Ayne Kifle

Kjersti er nybakt mor og mykje sjuk. Når ho ikkje får sove om natta, kjem oldemora Elise Skomsvold til henne, det kjennest så ekte at ho kan halde den gamle skrukkete damehanda i si. Slik byrjar prosjektet med å gjere formora levande: Forfattaren inviterer oss inn i slektsforskinga si, og vi følger det ganske sannferdig skisserte mennesket frå barndom til død. Bokas prosjekt er å finne ut kven Elise var: tok ho avgjersler basert på veret, var ho glad for å leve? Gjorde ho nokon gang eit forsøk på å bli kvitt barna ho bar inni seg?

Den nysgjerrige notidskvinna fungerer godt som inngang til forteljinga om Elise, fortidskvinna med eit liv som ikkje var stort anna enn slit. Ho fødde tolv barn, det første då ho var sytten, og seks av dei døydde i hennar levetid.

Naturen strukturerer fortellinga, og utanom mykjeseiande kapittelnamn som ‘Nygift’ eller ‘Morskap’ brukar forfattaren årstidenes gang for å spegle og skape Elise si utvikling og hennar indre liv. I enkelte passasjar, slik som i samansettinga av vår og pubertet, blir likevel naturen meir klisjéfylt enn verkeleggjerande.

til kysten av Nord-Trøndelag, og avstanden forfattaren har, både i tid og rom, til opphavsstaden sin er vist gjennom fleire originale skildringar. Til dømes ser kysten for slektsforskaren Kjersti ut som metallspon med ein magnet under: «Det er som om øyene forflytter seg for hver gang jeg tar en titt».

ein avstand mellom Kjersti og Elise, den eine har aldri kava seg gjennom det tøffe livet på ein sjølvbergingsgard på starten av 1900-talet. Romanen er god når forfattaren tør å understreke dette: «Jeg ønsker i den grad det er mulig å skjønne hva det betyr for henne å miste barna sine (men bare i skriften! Bank i bordet!)». Desse kvinnene lever fundamentalt forskjellige liv.

Elise kjenner seg så tung når ho går med det første barnet, systrene hennar kan berre sleppe vedkubbane dei ber på og springe lett og ledig gjennom snøen. Då ho og den tolv år eldre ektemannen Andreas flytter til eigen gard, er det så mange levande skapnader som er avhengige av henne. Kvar dag må ho mjølke kyr, fôre gris, måke møkk, fôre ungar, amme spedbarn, alt dette før dugurd. Skildringa av livet som bondekone er ei av dei sterke sidene i romanen. Kjersti koplar Elise sitt strev fint til den feministiske forståinga om kor urettferdig denne arbeidsdelinga er: Elise misunner Andreas for at han får vere i lag med andre vaksne menneske.

ikkje rart at Elise blir innbiten og hard. I enkelte passasjar er det likevel som om forteljaren har for mange feministiske erkjenningar å prakke på henne. Slektsforskinga er delvis motivert av å kunne avskrive Elise Skomsvold sitt ettermæle som fæl barnemishandlande heks. Det blir fortalt at ho gir ungane øyrefik og slår dei, og mot slutten slår ho dottera helselaus med ei steikepanne. Som lesar kan ein av og til ynskje at Elise sjølv får kome meir til orde og gjere greie for seg sjølv, framfor å bli avbroten av slektsforskaren frå notida.

Mot slutten av romanen er ikkje slektsforskingsarbeidet like godt handsama. Forfattaren kjem til dømes med ein plutseleg, laus referanse til Olav Duun og hans «Juvikfolket», og dei siste sidene av romanen står nærast som ei punktliste under teksten: «Noen siste notater om Elises strevsomme liv».

Like fullt er romanen eit solid forsvarsskrift for formora, og det er styrka av dei allmennmenneskelege refleksjonane livet hennar kastar lys over. Sorga over dei døde barna til Elise er den same sorga eit kvart menneske i dag kan kjenne. Romanen spring ut frå morskapa til Kjersti og Elise, og dei mest innsiktsfulle refleksjonane kjem frå den tematikken. Trass i somme passasjar med klisjéar og andre der forteljaren tek for mykje plass, er ikkje Skomsvold sin tittel til å ta feil av: Ho, Elise Skomsvold, blir levande.

Hun er ­levende. Elises bok

Strevsame liv

Jonas Bals

Er det en selvhjelpsbok? En IQ-test? Et aktivitetshefte til flyturen? Nei, vent … det er Bård Torgersen! Som er tilbake med nok ei rivningskule av en diktsamling. En bitte liten en, vel å merke, men den slår hardt fra seg allikevel. Så det er bare å gruglede seg: Her finnes mange grunner til å humre, men også noen som kan få deg til å felle en tåre eller to – selv om det siste vel ikke skal sies høyt, etter at kritikerstanden nylig har fått påpakning for sin sentimentalitet og hang til å grine.

Men altså: Bård Torgersens dikt beveger. Det har de gjort siden han debuterte som poet med samlingen «Bird imitator» i 2008, tre år etter hans første roman, «Alt skal vekk». Den nye samlingen kan altså ved første øyekast se ut som et aktivitetshefte eller en manual. Det er også førsteinntrykket når man ser hvordan diktene er skrevet: Gjør ditt, gjør datt!

Men påbudene viser seg å være lavmælte. Her møter vi ikke Trumps VERSALER, som er blitt brukt med stort hell av poeter som den avdøde palestinsk-danske Yahya Hassan, tvert imot. I Torgersens dikt finnes det nemlig ikke én eneste stor bokstav, ingen utropstegn og heller ikke noen punktum. Diktene er ikke påtrengende på annet vis heller – kanskje med unntak av diktet ‘drittprat’. De er stort sett små, og de er korte – som diktet ‘forhold’, som lyder: «legg et sandkorn på toppen av et fjell»

 mester i å male bilder med språket, og diktene hans har ofte noe musikalsk ved seg – i alle fall om man regner pønk som musikk. Torgersen har en postpønkmusikalsk fortid fra bandene Nemlig Hemlig og Masters of Møh, noe det er vanskelig ikke å komme i hu når man leser dikt som ‘fest’, ‘transport’ og ‘poesi’ – for ikke å snakke om det ganske typisk torgersenske ‘kjæledyr’: «kjøp en syk / gammel hund // barna dine trenger / å øve på å / ta farvel»

I et Norge som nå igjen er blitt rammet av fascistisk terror, begått av en ung mann som er groomet av borgerkrigslengtende og akselerasjonistiske miljøer (folk som ønsker å framskynde rasekrig gjennom voldshandlinger og trolling på nett), er det vanskelig ikke å få assosiasjoner til mannosfærens mørkeste kroker og fenomener som black pills av enkelte av diktene – selv om det kanskje først og fremst er teknologiske endringer som er temaet i et dikt som ‘framtid’: «si akselerasjonisme / fortere og fortere og fortere»

De politiske tolkingene er også nærliggende å gripe etter i et dikt som ‘aksjonisme’, skjønt det er vanskelig å si hvordan: «ta stilling / kast den første steinen / løp»

 mindre når man leser diktet ‘tilknytning’, der vi oppfordres til å «ta pauser sammen / fra steiningen / av de uønskede». I det hele tatt er det mange av oppfordringene som gjør at bokas tittel, «la oss gjøre dette sammen», etterlater en nokså sterk følelse av ubehag, i en tid der vi ser millioner av velgere gi sin tilslutning til sadister – nettopp fordi de tilbyr dem sadistiske gleder.

Mange av Torgersens dikt unndrar seg imidlertid en slik politisk tolkning. Brorparten graver seg snarere ned i våre allmennmenneskelige vilkår med en arkeologs tålmodighet og blikk for detaljer. Resultatet er noen ømme skildringer av tilværelsens uutholdelige absurditet, gjort på urovekkende lett vis. Som i diktet ‘nåde’:

la oss gjøre dette sammen

Gjør ditt, gjør datt!

Bjørn Ivar Fyksen

Det er helg og fremdeles mildt i været, så la oss slå ut håret med en detaljfiksert nærlesning av tittelen på Don DeLillos snart 35 år gamle roman som nettopp er kommet på norsk: «Mao II». Tittelen refererer til en portrettserie signert Andy Warhol av den kinesiske statslederen, i samme stil som de mer kjente portrettene av Marilyn Monroe og, her i Norge, daværende kronprinsesse Sonja. Oversettelsen er kompetent utført av Knut Ofstad, men noen ganger er selvsagt en og annen utkrøpen spissfindighet nødt til å gå tapt, og på engelsk skjuler tittelen et ørlite ordspill – som også kan være en lesenøkkel: Bildet er nummer 2 i serien, ja visst – 

 – men kanskje er dette ikoniske portrettet 

 Mao, og kanskje like mye som Mao Zedong selv?

I praksis enda mer: For de av oss som knapt kan formulere en fornuftig setning om Maos tenkning, og langt mindre kjente mannen selv, er det nettopp bildet av ham som 

 Mao; virkelighetens Mao, av kjøtt og blod, har vi ingen berøring med, og han ville uansett ikke kunne måle seg med glansen fra portrettet, en glans det deler med for eksempel bildet av Che Guevara. Eller Marilyn. Eller ayatolla Khomeini.

 i folkemengden, i massene, sentralt, og det har forbindelser til dette Bildet med stor B – tv-opptredenen, plakaten, 

 – som fullstendig overstråler virkeligheten det avbilder, og som kan knyttes til moderne, avgudslignende persondyrkelse. Dette er heller ingen fremmed tanke for den som kjenner forfatterskapet; her kan Hitler sidestilles med Elvis, som sterkt lysende symboler som ligger og dupper om hverandre på kulturens overflate. Dette er idédrevne romaner – noen ganger på grensen til det esoteriske, men de er alltid interessante, og jeg vil anbefale dem på det varmeste.

Don DeLillo er blant de helt store amerikanske forfatterne i generasjonen født på 1930-tallet, der oppe sammen med for eksempel Toni Morrison, Cormac McCarthy, Thomas Pynchon og Philip Roth, men med noe mindre gjennomslag her til lands. DeLillos åtte første romaner er ikke utgitt på norsk, men fra og med hans mest berømte bok, «Hvit støy» fra 1985, har det bare manglet én – nettopp «Mao II» fra 1991 – og det nystartede Briskeby forlag skal ha takk og honnør for å ha valgt den som sin andre utgivelse.

 er intet mindre enn Amerika, nærmere bestemt medie- og forbrukerkulturen i Etterkrigs-USA, iblandet elementer som politisk vold og moderne kunst, og «Mao II» er bygget rundt en snodig sammenstilling av litteratur og terrorisme. Vi møter forfatteren Bill Gray, som etter stor suksess med to små romaner har gått i skjul for offentligheten. I flere tiår har han vært i dekning og skrevet på et stadig esende romanmanus. Av litt uklare årsaker får den svenske fotografen Brita Nilsson lov til å komme på besøk – hun har et pågående kunstprosjekt som dreier seg om forfatterportretter – og hun har med seg en beskjed fra Bills gamle redaktør: Redaktøren vil at Bill skal vise seg for offentligheten igjen i et mediestunt for å bidra til frigivelsen av en fransk poet som er tatt til fange av en eksentrisk maoistisk terrorgruppering i Beirut.

 en forfatter? Hvilken vekt har forfattermyten, kan den aktivere noe når forfatterens ansikt skinner mot oss fra portrettet eller tv-skjermen?

 80-tallets uroligheter i Midtøsten som bakgrunn – revolusjonen i Iran, borgerkrigen i Libanon, den første intifadaen – og antagelig med terroraksjoner som Lockerbie-saken i 1988 friskt i minne. Gjennom flere besynderlige dialoger gir Bill til beste en mildt sagt overspent kulturanalyse som i korte trekk dreier seg om at terroristen har overtatt for forfatteren som den som evner å påvirke vår kollektive bevissthet: «Beckett var den siste forfatteren som formet måten vi tenker og ser på. Etter ham inneholder de viktigste verkene eksplosjoner og sammenraste bygninger.»

En kan saktens lure litt på Bills virkelighetsbeskrivelse – var det virkelig forfattere som i størst grad beveget massenes hjerte og sinn i det 20. århundre? Var det 

? – men særlig én sak i samtida til «Mao II» støtter resten av resonnementet: Forfatteren Salman Rushdie må være en av de mest omtalte personlighetene i min levetid, men berømmelsen stammer ikke fra bøkene hans; den skyldes utvilsomt fatwaen og attentatene som kom i kjølvannet. Ayatolla Khomeinis talehandling – dødsdommen – har preget internasjonal politikk og gjensidig kulturforståelse i de påfølgende tiårene i en grad som en forfatter eller intellektuell bare kan drømme om.

 forfatterskapet idédrevet, men det er verdt å understreke DeLillos stilistiske særegenheter. Prosaen veksler gjerne mellom en melankolsk tone og en komikk støpt i gravalvorets form. Særlig gjelder dette i dialogene, der biter og brokker fra ting romanpersonene har hørt på radioen eller lest i en bok, kan blande seg med strøtanker og innskytelser og smitte over i replikkene. Ofte får samtalene et absurd skjær. Her er et eksempel, der Bill og Brita snakker om hvordan World Trade Center preger nedre Manhattan:

Mao II

Terrorens tidsalder

Egon Låstad

Hva gir man til barn som ikke vil lese bøker? Tegneserier, vel. Første bok i Peder Hornseth Nygaards debutserie «Supernova» er et vellykket eksempel på hvordan bilder og tekst kan brukes sammen til å formidle rikholdige historier til barn – uten at de behøver å overlesses med avskrekkende mengder bokstaver. Antihelten Finn er en handlingens mann, som kun snakker når situasjonen avkrever det. Følgelig er dialogen befriende fri for fyllstoff. Samtidig får vi innblikk i Finns tanker gjennom egne, parallelle tekstmonologer. Grepet er fint, siden hovedpersonen ofte funderer på det samme som leseren.

 i et en postapokalyptisk fremtid hvor biomekaniske rovdyr truer med å overta verden. Hovedpersonen Finn jakter ned disse spisslemmede «Makinaene» slik at han kan gjenvinne hjertene deres til livgivende «celler». Uten påfyll av disse går man til slutt tom for «blodmarg» og dør. Finn bruker ironisk opp storparten av energien sin i jakten på stadig nye hjerter. Hjertesankingen minner ellers mye om dataspill. Store deler av fortellingen handler da også om å utforske miljøer, løse mysterier, fylle opp ny energi og overvinne farer.

Nygaard vinner mye på å holde igjen på virkemidlene, og oppnår en behagelig seig og meditativ tone mellom de brå, velkoreograferte og tegnefilminspirerte actionsekvensene. Den digitale tegnestilen kler spillreferansene godt. Blodmargs-motivet har ellers en klar parallell til serieskaperens barndom da han ble diagnostisert med blodkreft. Lillebroren Jakob stilte opp som donor i en vellykket beinmargstransplantasjon.

 hjerter, men kun ett av dem gjør inntrykk; hjertet til en såkalt «gynoide». Den egentlige fortellingen starter når Finn møter et pikebarn i den forbudte dødssonen langt unna sivilisasjonen. Jenta heter Nova og har svarte hull i hukommelsen. Snart viser det seg at hun også har superkrefter. Attpåtil er hun en maskin som skårer høyt på empati. Dette er god medisin for Finn, som fortsatt sørger over sin døde datter. Resten av boken handler i essens om dynamikken mellom de to figurene. Nygaard maler samspillet med bred palett, så de både blir morsomme og rørende. Nova er ivrig, forundret og åpen. Finn er sindig og seig. Sammen (gjen)oppdager de verden.

 tegneserier vil enkelt kunne kjenne igjen hovedtrekkene i denne boken fra andre populære verker, som Osamu Tezukas «Astro Boy» (1952–68) og Yukito Kishiros «Battle Angel Alitta» (1990–95). Alle tre bøker handler om kunstige vesener med sterke krefter og menneskelige følelser. Til bunn for alle disse fortellingene ligger «Pinocchios eventyr, fortellingen om en dukkemann» (1883) av den italienske forfatteren Carlo Collodi (1826–1890).

I Japan er fremveksten av dystopisk science fiction i manga og populærkultur en del av bearbeidelsen av det nasjonale traumet etter bombingene av Hiroshima og Nagasaki i 1945. Med den økende frykten for atomkrig er det kanskje ikke så søkt med en slik bok i Norge i 2025? Tja. Som leseopplevelse er dette først og fremst eksotisk. «Supernova» er langt mer manga-aktig i stil og tone enn noen andre serier på TNT Forlag. Det kryr av ulike mangatroper, som eksempelvis figurdesignet til Nova, som har et ultrasøtt utseende med en slags snutelignede nese. Finn bærer på et digert sverd, som er som hentet ut av den japanske tegneserien «Berserk».

«Supernova» er en barnevennlig variant av disse foreleggene. Blodet flyter, men det er ytterst stilisert med neonrosa farger, og kun antydning til rødt i de aller mest dramatiske partiene. Monstrene er tross alt overvinnelige. Den egentlige konflikten består av hovedpersonenes indre kamp.

Supernova

Jakten på hjerter

Silje Bekeng-Flemmen

Vi befinner oss et tiår inn i framtida. Foruten at alt er litt 

kriger, nasjonalister, klimaødeleggelse), er den mest påfallende utviklingen to språklige nyvinninger: Bra ting omtales som 

. De antikvarisk lydende ordene blir raskt markører for bokas manglende evne til å ta sin tid på kornet.

I Oslo møter vi Johan Svovel, en 34 år gammel kosovoalbansk flyktning og kranfører. Hans miljøaktivistiske kjæreste Tiril Tind fører ham mot en politisk oppvåkning. Han holder så en lang monolog for henne om at kunstig intelligens vil bli vårt endelikt: «vi leker med en teknologi vi ikke aner konsekvensen av.» Hun blir skrekkslagen, for noe slikt har hun ikke tenkt på før.

Det er et gjennomgående trekk ved boka at banale og selvsagte ideer, tanker og informasjon presenteres som sjokkerende avsløringer.

erkjennelsen konkluderer paret med at det er deres personlige oppgave, «vi to», å forhindre at menneskeheten går under og «få denne plagede kloden på rett kjøl». Gjerne ved å finne «noe i teknologien» som kan slå tilbake på den selv: «Jeg har en viss følelse av at det finnes et eller annet i de avanserte redskapene vi har utviklet, og som gjør at disse har muligheten til å slå seg selv grundig på kjeften.»

Tidlig luftes den pirrende ideen om at «det verktøyet vi leter etter, kanskje ligger rett foran nesen vår og heter datamaskin?»

Johan Svovel og Tiril Tind allierer seg med Johans kurderkompis Haydir Pamuk og Kurt Klimpen, tidligere hacker og nå praktisk nok utro tjener i Nasjonal sikkerhetsmyndighet – av Johan omtalt som: «En gigant i forståelsen av verden, en titan når det gjaldt politiske meninger».

 verden, er første steg selvsagt å arrangere et symposium i Hamar. Også dette framstilles som en idé uten sidestykke. Symposiets navn

, gjør alle opprømte. Ja, det er så bra at de trykker det opp på T-skjorter som Haydir selger syv tusen av på gata før arrangementet. Horder av miljøforkjempere og freds­aktivister strømmer så til Hamar fra hele kloden for å skape 

 (mer konkret blir det ikke). Hvordan skal de få til det? Jo, ved brainstorming, avisinnlegg og «bruk av sosiale medier på en langt mer aktiv og målbevisst måte».

Er «Den røde døren» en satirisk kommentar til naive nordboere som tror de kan redde verden med gode slagord og en snill hacker eller to? I så fall hadde det vært mulig å svelge noen av de mange kamelene som stiller seg på rekke ettersom historien utfolder seg. Til det framstår boka imidlertid for selvhøytidelig (tross enkelte bevisst komiske elementer). En del av de eklektiske overdrivelsene må skrives på thrillersjangerens regning; med stor velvilje kan man kanskje kalle boka en pastisj. Men både forfatter og forteller oppleves å stå urokkelig på karakterenes side.

Innimellom luftes tvil om hvorvidt symposiet og T-skjortene 

 vil endre verden, men arrangementet framstilles likevel som tidenes 

: «Vi får håpe at dette bunner ut i et kraftig momentum, en skikkelig trøkk, slik at våre politiske ledere våkner.»

Er Den røde døren en satirisk kommentar?

Den røde døren

KI på ville veier

Merete Røsvik

Opplegget i «Maos enke» av Kristian Klausen høyrest forfriskande sprøtt ut: Maos antatt fjerde kone Jiang Qing var ei drivande kraft bak forfølginga av intellektuelle og kunstnarar under Kulturrevolusjonen i 1960-åra. Klausen lar henne få samvitskvalar etter å ha reflektert over «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen. Det fører til at ho i 1972 rømmer for å starte eit nytt liv med falsk identitet, og på grunn av møtet med ein norsk ambassadør og ei misforståing om vegen til Ibsen-museet i Oslo, endar ho i Drammen. Der begynner ho å jobbe på kafé og forelskar seg i ein klårsynt, eldre mann som går rundt og gjer gode gjerningar når han ikkje skriv på ei bok om Kristus som førebilete på alle livets område.

I realiteten prøvde Jiang Qing å ta makta i Kina etter at Mao døydde i 1976, men vart fengsla og hengde seg i 1991. Med den kontrafaktiske historia reflekterer Klausen rundt skuld og soning, og han set teoretisk idealisme opp mot politiske realitetar og ei åndeleg røynd.

 i 2008 med novellesamlinga «Måltidet i Emmaus» og plottet i den nye romanen følgjer ein velbrukt mal. Klausen har gjort det til eit prosjekt å hente verdshistoria til Drammen – ofte til same adresse, Konnerudgata 10D – til dømes i form av naziforbrytaren Adolf Eichmann («Den lille mannen fra Argentina», 2022) og den sovjetiske etterretningsagenten Mikhail Alekhin («Fra en russisk skrivemaskin», 2023). Også dei forelskar seg og blir innhenta av samvitskvalar for alt det grusomme dei har gjort.

«Maos enke» byr altså på gjenvisittar, ikkje berre til dei same gatene, lokala og menneska i Drammen, men også til kritikk av dei norske kommunistane som var på sitt mest aktive etter 1968. Under dekknamnet Hong Ming kan diktatorkona besøke kunstnarkollektivet GRAS og kjøpe Anders Kjærs trykk som viser ein smilande Mao inni ei stigande sol.

Klausen siktar nok ikkje mot psykologisk realisme, men sidan romanen trass alt er bygd opp rundt ein hovudperson, ei forteljarstemme og ei serie hendingar, er det ein veikskap at ingen av delane verkar overtydande. Ikkje noko i Hong Mings vesen eller blikk på verda vitnar om at ho kjem rett frå maktens tinde i ein framand kultur. Det er nesten som om det er eit poeng for forfattaren å bryte fiksjonen når han til dømes set inn ein forklarande parentes i forteljinga hennar: «9000 amerikanske dollar (om lag det samme som 63 000 norske kroner i 1972; drøyt to årslønner for en industriarbeider).»

Landskapet og bymiljøet i Drammen er derimot skildra med kjærleg kjennarblikk, noko som ikkje akkurat står i stil med opplevinga av å kome som flyktning frå Peking til den norske småbyen.

 som forherliga kommunismens diktatur er på sin plass sjølv om det begynner å bli lenge sidan 1972. Men sidan vi har sett ei ny politisering av kunsten dei siste åra, kan det vere at forfattaren ved å skildre fortida vil gi ei meir generell åtvaring. Klausens forfattarskap er prega av stor tru på at kunst – både litteratur og biletkunst – har kraft til å påverke, men med det følgjer også eit stort ansvar. I «Maos enke» kjem den trua tydeleg fram i scena der han lar den tidlegare kinesiske førstedama forsvare Ibsen mot unge, brennande marxistar som meiner at diktarhøvdingen var reaksjonær og småborgarleg.

Trass i at Klausen går i sine eigne spor, kan det vere at han, midt i det tilsynelatande utidsmessige, er på spor av rørsler i samtida. At han legg vekt på klårsynte innsikter og religiøs tru som manifesterer seg i gode gjerningar, har til dømes eit motsvar i at fleire unge menneske søkjer mot religion no som framtidsutsiktene verkar usikre. «Maos enke» har altså interessante sider, men generelt synes eg at dette blir for tynt, og då siktar eg ikkje berre til at romanen er på 144 sider.

Klausen siktar nok ikkje mot psykologisk realisme.

Maos enke

Åndskamp i Drammen

Maia Nordsteien Nielsen

Det er vel et tegn i tiden: Unge kvinnelige debutanter skriver om sex. «Sexy høylitteratur i vinden» var overskriften i en reportasje i NRK nylig. Men som en av dem, Elida Karo, presiserer i reportasjen: Debuten hennes er ikke en «runkeroman». Tema for både hennes og April Alexandersdottirs debutromaner er snarere mislykkede forsøk og 

Det svarer til tidsånden. Rapporter viser at unge har mindre sex, og når de først har det, som en venn av meg påpekte, så 

 de hverandre. Samtidig er offentligheten så blottet for tabu at den allerede nevnte rikskanalen ganske nylig hadde en overskrift til forveksling lik noe fra fronten på Dagbladet: «Så mange bør du ha hatt sex med», om «idealtallet» for din «body count». Samtiden er som et vrengebilde av Foucaults beskrivelse av Victoriatiden, der moralen var så kysk at seksualitet ble allestedsnærværende: Sex er overalt og ingen har det.

Ikke for det, det er ingen mangel på sex i April Alexandersdottir debutroman «Ruby Baby». Men seksualiteten er malplassert, upassende, den flommer utover sine bredder. Den mangler der den helst skulle vært og opptrer der den liksom ikke bør.

er en 19 år gammel jente fra kulturmiddelklassen som jobber på Kaffebrenneriet på fulltid mens de fleste rundt henne studerer. Det gjør også samboeren hennes, Jonas, en kjekk og grei filosofistudent som Ruby deler en liten hybel med. Ruby mangler retning, men vil 

, hun søker seg «utover, utover, utover», hun oppsøker fremmedes blikk og flørter med «morgentrøtte menn bak disken. Menn med skrikerunge i barnevogna. Menn med fure i panna og id-kort i snor rundt halsen.»

Alexandersdottir skriver originalt og billedrikt om den inspirerte og frustrerte mellomfasen i livet Ruby befinner seg i, etter barndommen og før det voksne. Språket er så sanselig, oppfinnsomt og finstemt at det er til å bli nostalgisk av, før Alexandersdottir minner om alt det tunge som følger med et åpent og enda ikke formet liv.

Det minst interessante for Ruby er det konvensjonelle, monogame hverdagslivet. Det understreker også Alexandersdottir i romanens åpningsscene: En oralsexscene kulminerer i at Ruby «feiker» en orgasme. Det gruoppvekkende er ikke detaljrikdommen i den ublu skildringen. Ruby lever i en kultur – en urban, feministisk, seksuelt frigjort sådan – der det er langt pinligere å 

 ha vellykket, frigjort sex enn det mest outrerte av seksuelle preferanser. Ingenting er så avslørende som å bli tatt i å late som. Denne moralen formidles til og med av 

 til Ruby, som allerede da Ruby er tenåring innprenter en leveregel i datteren: «Lov meg at du aldri feiker en orgasme, Ruby.» «Da forråder du deg selv.»

Når seksualitet sanksjoneres av moren din og statskanalen, er det rart den mister sin appell?

Det er litt den samme sykdommen Ruby lider under i forholdet til Jonas: Han er en grei fyr, men så snart forholdene gjør relasjonen til trygg hverdag og livet blir en fornuftig innretning, når det får voksenlivets godkjentstempel, søker Ruby seg bort.

Den bevegelsen er ikke bare en frigjøring: Ruby søker hele tiden blikket til menn, hun vil bli 

I en parmiddag forteller Ruby om da hun fikk blomster av en eldre mann på jobben. Det hun ikke forteller, er at hun dagen før ga den samme kunden en pose med boller. Ikke bare å bli sett, men å bli sett for å bli sett – det er ikke mye frihet i Rubys utbrytertrang.

Ruby Baby

Se og bli sett

Tore Linné Eriksen

Tidlig på nyåret i 2001 vakte funnet av et dødt barn i kjeledress og redningsvest på Karmøykysten stor oppmerksomhet – ingen var jo meldt savna. I dag veit vi at Artin på halvannet år tilhørte en kurdisk-iransk familie, og at han var drevet med strømmen nordover etter et forlis i forsøket på å krysse Den engelske kanalen.

Gutten omtales i Kristina Quintanos nye bok «Fisker eller liksvøper?», som følger opp fjorårets bok «Smugler eller grenselos?» i en planlagt kvartett om flyktninger, migranter og asylsøkere. I sentrum for årets bok står de tre havområdene som hundretusener hvert år forsøker å komme seg over, Kanalen, Middelhavet og Atlanterhavet, sett fra lokale fiskeres perspektiv. Bare i fjor var det minst 13.000 som døde underveis, hvorav 1700 var barn. Langt nær alle dødsfall er dokumentert, og det virkelige tallet er derfor mye høyere. Samtidig patruljerer militariserte kystvaktbåter og tvinger titusenvis tilbake til Nord-Afrika, der det i Libya venter et liv (eller en død) i det som nærmest er EU-finansierte konsentrasjonsleirer.

og forfatter, og har i tillegg mangeårig erfaring som solidaritetsaktivist. Som journalist har hun en særegen evne til å få folk i tale, og som forfatter har hun gjennom flere bøker kombinert personlige nærbilder med fagkunnskap og et skarpt overblikk. Det gjør hun også i årets bok der hun følger fluktruter, reiser til de aktuelle havområdene, besøker havnebyer og lar både flyktninger og fiskere få føre ordet.

Forfatteren har et personlig og språklig fortrinn som norsk-malteser – hun har tilbrakt mange somre nettopp i en av de mange fiskerlandsbyene rundt havene vi blir kjent med. For kystfiskere i småbåter er livet i ferd med å bli ødelagt av stortråleres rovdrift på begrensete ressurser og fabrikkskip basert på korrupsjon, kriminalitet og asiatisk arbeidskraft på slavevilkår. Men de er også altfor ofte vitne til hvordan mennesker drukner i deres nærområder. Når garn trekkes, kan det følge lik eller kroppsdeler med. Det gir både konstante traumer og økonomiske tap. I tillegg kastes de inn i vanskelige og etiske vurderinger når de oppdager skrøpelige farkoster i havsnød, og ofte påkaller de kystvakta forgjeves. Mange følger en fiskers instinkt, som er å redde liv som er i fare. Men dette kan også ha en høy pris, det er alltid en fare for å bli arrestert og dømt for det myndighetene definerer som menneskesmugling. Dette er også et tema som splitter kystbyenes befolkning. Disse fortellingene er både lærerike og bevegende.

 viser hvor nødvendig det er for flyktningene å bryte ut av en desperat tilværelse i krig, fattigdom, undertrykking og katastrofer knytta til klimaendringer – de er vel vitende om den høye risikoen for å drukne eller bli drevet tilbake. Hun viser også til at europeere som bærer så mye av ansvaret for global oppvarming, samtidig er de som bygger murer og piggtrådsperringer mot dem som allerede er hardest rammet. Det slås også fast at EUs Frontex-system, der Norge er med, virker som en pådriver for dagens umenneskelige tilstander. Dessuten: Jo vanskeligere det blir å ta seg over Middelhavet, jo flere tvinges til ei mye lengre og dødeligere fluktrute fra Nordvest-Afrika til Kanariøyene. Ikke så få har Gran Canaria som mål, akkurat der titusener av nordmenn overvintrer eller er sommerturister.

I årets valgkamp har vi sett mange eksempler på hvordan det spilles på fremmedfrykt og hvordan det framstilles som om «horder» står klar ved grensene for å true og oversvømme oss. I Oslo har jeg sett plakater som «Ingen slagord. Bare mindre innvandring» og «Det er ditt land». Kristina Quintanos bok tilbyr et moralsk kompass i valgkampen. Den bør kunne fungere som motgift mot kyniske politikere og mot alle som sprer rasistisk grums.

Fisker eller liksvøper? Havet – en blindsone for slaveri, forbrytelser og flyktningers død.

Havet gir og tar

Tora Sanden Døskeland

Alle ser på alle – men ser vi hverandre egentlig? Debutant Frida Fliflet lager fra første side relasjonelle speilsaler i novellene sine. I midten av rommet sitter ofte et ungt menneske som er rammet av 

 – for eksempel en bunadskledd ung kvinne som kjenner slektens øyne vurdere hennes anstrengte forhold til kroppen og kakestykket foran seg på tallerkenen. «Å spy i bunad er ein kunst» konstaterer hun, der hun sitter i et traust konfirmasjonsselskap med ønske om å forsvinne. Hun vil vekk, og hun vil være like lett som en kolibri eller syltynn som mormor da hun var ung. Hun kaster opp, og klarer ikke å balansere hvor mye av henne som må forsvinne før hun kan begynne å bli seg selv.

 novelleformatet tillater ikke dannelsesromanens hjem–ute–hjem-bevegelse, men huker tak i flere av karakterene i det de er på vei over dørstokken. De er ofte tynget av foreldrenes stemme og stemning i gangen. 20-åringen i novellen ‘Vår’ går ut i våren med raske steg og et one night stand-foster i magen, og vil ikke bo i barndomshjemmet der Jesus stirrer på henne fra stueveggen. Hun vil reise på ryggsekktur til Asia, venninnen sier «let’s get fucking lost» når billettene er bestilt, men det er lettere sagt enn gjort å frigjøre seg fra sitt opphav. Novellen slutter ikke med en fødsel eller en ny begynnelse i utlandet, men med en telefon hjem til mamma.

Fliflet skriver godt om hvor ambivalent det er å være noens barn, stor og handlekraftig i et øyeblikk, liten og maktesløs i det neste. Ubehaget spenner fra fluktønsket ved familiesammenkomsten der marsipankaken skal spises, til familiesituasjoner med dominans og konflikt i hjem som dirrer av usikkerhet og frykt. I samlingens desidert korteste tekst, ‘Parfymen’, blir Annie låst inne på badet av sin uberegnelige og bryske far. Hun vil at han skal bytte parfyme, for det er hun som må oppholde seg i hans lukt. Teksten spiller ut hennes konkrete dagdrøm om hvordan hun med list og forsiktighet skal få ham til å skifte parfyme. Den dyre nye parfymen hun har valgt, skal overrekkes med omhu, og til sist skal han «(..) ta fjeset mitt mellom hendene sine, han skal sjå meg inn i auga, grått mot grått, og han skal seia: Du kjenner far din, du. Så skal han sleppa taket.» Mellom linjene skriver Fliflet godt om hvorfor det kan være vanskeligere å forlate det utrygge enn det trygge.

 Fliflet verd­setter musikk høyt, og lar flere av karakterene sine lytte, tenke på og referere til musikk. Likevel er det stillheten som gjør størst inntrykk i tekstene. Det er den typen stillhet som fyller et hjem etter en krangel, etter et slag, eller etter at noen har sett noe de ikke skulle ha sett. Karakterenes sviktende formuleringsevne er troverdig fremstilt, og spiller godt på lag med kulturen i de mindre norske by- og bygdesamfunnene der de er plassert ut. Novellene er innom flere dramatiske og mørke tema – kjærlighetssorg, ulykker, spiseforstyrrelse, uønsket graviditet, seksuell vold, nakenbilder på nettet og potensielt selvmord – men har sin største kvalitet i de relasjonelle tomrommene som oppstår før eller etter at noe har skjedd. De krøkkete samtalene og den dårlige stemningen. I ‘Eplet, stammen’ er Edvard på besøk hos besteforeldrene sine i en liten bygd ved fjorden. Før han flyttet til byen bodde han her, rett ved siden av eplegården bestefaren pliktskyldig driver. Røttene stikker dypt, og stillheten er tykk: «Det var liksom umogleg å få vera aleine, han kjente seg invadert av stilla, ho avslørte alt, alle rørsler, alle hemmelegheiter. Sjølv når han låg på rommet i andre etasje med døra lukka, følte han at han forstyrra [ …]». Eplet løsner fra stammen, og er det bratt nok triller det langt.

Frida Fliflet er ansatt i Musikkmagasinet i Klassekampen. Boka er anmeldt av en ekstern kritiker.

Kan eg sjå på

Familie­blikket

Eivind Myklebust

Det er vanskeleg å ikkje bli glad i guten som gir namn til Marte Magnusdotter Solems tredje roman. Gustav er skulegut på tredje, snart fjerde trinn, han er livleg, entusiastisk og søkjande, men sosialt utilpass og sårbar. Fantasien hans er fri og ustyrleg, i omgangen med andre kan han vere bestemt og bardus, og han har vanskar med å styre kjensler og innfall inn i same kanalar som barna rundt han. I staden får dei utløp i klovneri, konfliktar og desperate handlingar. Det er vanskeleg å ikkje bli litt frustrert av Gustav òg, særleg sidan vi heile vegen følgjer han gjennom auga til mora Frida, som har hjartet i halsen og blikket festa på kvar minste rørsle i kroppen og sinnet hans.

«Jeg er mer til stede i Gustavs kropp enn min egen», seier ho eit stykke ut i romanen. Heilt sidan fødselen har han gjort krav på henne i mykje større grad enn storesystera Anna og veslebroren Even gjer og har gjort. Eit mønster har sett seg i familien, og forsterka seg i ein periode der mannen Jakob har streva med sitt. Han tek mest ansvar for dei to tilsynelatande problemfrie barna, og ovanfor Gustav er han nokre hakk meir avslappa eller avkopla – alt etter korleis ein ser det. I løpet av romanen refererer han til ting «hun psykologen i avisa» skriv og uttrykkjer skepsis til curlingforeldre – altså foreldre som går framom og ryddar vekk vanskar og hindringar for barna sine.

Utviklinga i romanen tvingar fram nye mønster i familien, men for lesaren er det frå starten av interessant å trakke med langs denne grensa romanen teiknar opp, mellom foreldrestyring og friare tyglar, tillit og kontrollbehov, overspent fotfølging og mangelfull oppfølging.

 spelar seg ut gjennom eit år, frå skuleavslutninga i juni til 17. mai året etter. Det startar med eit slag for Gustav og Frida, når han blir avvist i leiken av ein klassekamerat og ho blir avvist av foreldra hans, som ser på henne «som om jeg var av en lavere kaste». I forsøket på å sikre Gustav sosial kontakt i ferien får ho høflege ynskje om ein strålande sommar attende.

Ganske snart snur det. I bygarden der dei bur, flyttar Isak inn, ein gut på same alder som Gustav. Dei to kjem overeins, Frida knyter seg til Isaks mor, og når leiken i bakgarden glir over i lange besøk og overnatting, ser ho ei lettare og lysare framtid for Gustav – og seg sjølv. Under harmonien byrjar det likevel snart å skjelve litt, og utover i romanen ristar det stadig sterkare: Når ferien er over og Isak byrjar i klassa til Gustav, glid dei inn i skulegardens sosiale mønster. Slikt smittar over på foreldra òg, og utan å røpe for mykje om utviklinga vidare kan eg seie at det borgar for ein roman som er full av såre og knusande scener.

er det også ein litt einspora roman. Her skjer det lite som ikkje har direkte med det tett samanknytte kjenslelivet til Gustav og Frida å gjere, og eg tek meg i å sakne ei opnare, vidare romanverd. Like fullt synest det avgrensa utsynet motivert, sidan det på truverdig vis lèt lesaren kjenne den altoppslukande bekymringa og kjærleiken til Frida. Når Solem grev så djupt og inderleg i dette sporet, stikk det også fram flust av trådar som er verdt å trekkje vidare i etter lesinga, om sosiale avvik og spesielle behov, om tilpassingsvanskar og mobbing, om vaksne og barnlege kjensler, om livsviktige og vanskelege fellesskap.

Prosaen til Solem er på ingen måte prangande, og det er ikkje så mange setningar som stikk seg fram og glinsar eller skrik etter å bli sitert. Ho teiknar like fullt opp scener og situasjonar med skarpe konturar, og prosaen er heile vegen lada med både innsikt og intensitet. Det gjer «Gustav» til ein roman som er medrivande lett å lese, og som ein kjenner tyngda av etterpå.

Gustav

Spesielle behov

Jon Fosses roman er den første i en planlagt trilogi. «Vaim» er et sted nord for byen Bjørgvin, begge oppdiktet, med sterk likhet med et velkjent vestnorsk landskap. Romanen framstiller mennesket som utlevert til andre, særlig i økonomiske og erotiske relasjoner. Teksten stiller seg på de svakes side, samtidig som «Vaim» skildrer en uvanlig handlekraftig kvinne. Elines energi gir romanen et overskudd av humor. Tre eldre menn fører ordet etter tur. De er knyttet til sjøen, til fisket – og til kirke og bedehus. Både Jatgeir, Elias og Frank er relativt passive. På ulike tidsplan ser de tilbake på viktige hendelser i livet omkring Eline.

 historien enklere enn i Fosses Andvake-trilogi (2007–2014) og «Septologien» (2019–2021). Bak enkle grep ligger likevel muligheter til å utvikle kompleksitet. Stilen er kjent fra foregående verk av Fosse: flytende historier uten punktum. Leseren kommer tett på fortellernes strøm av tanker og minner. Først ut er Jatgeir, bosatt i Vaim. Egentlig heter han Geir, men alle kaller ham Jatgeir, kanskje fordi han bare jatter med. Kallenavn er viktige ingredienser i romanens humor. Navnene framstår som ustabile størrelser, de skifter etter hvem som har definisjonsmakt. Selv er Jatgeir sygning, fra området nord for Bjørgvin. Striler er navnet på dem som bor nærmest byen. Raskt blir klasseskille et tema. Folk i Bjørgvin utnytter strilene. Byfolk er rikere, strilene forblir fattige. På besøk i Bjørgvin får Jatgeir bekreftet skillet. Han vil kjøpe nål og tråd, men loppes for to hundre og femti kroner, ikke bare i Bjørgvin, sannelig òg på Sartor, utenfor byen. Livet på sjøen er sikrere. Jatgeir skildrer båten, en pålitelig snekke, med kjærlighet. Den heter da også Eline etter en ungdomsforelskelse. Folk mener han er gift med båten.

Den unge jenta Eline fra Vaim fant seg tidlig en annen mann, fiskeren Frank fra Sartor, og flyttet til ham. Jatgeir har lengtet etter henne. Mange år er gått idet han sovner der, i fremmed havn på Sartor. Han våkner av at Eline roper på ham. Hun er lei samlivet med Frank, hun vil hjem til Vaim med Jatgeir. Det skjer som i en drøm, han har ingen ting å stille opp. En annen vilje råder. Dialogene er kostelige. Alt skjer fort. Snart er de på vei ut sundet, akkurat i tide til å unngå Frank.

 forteller er Elias, Jatgeirs nærmeste venn, noen år seinere. Etter at Eline er kommet inn i Jatgeirs liv, har vennene sett lite til hverandre. En vinterkveld banker noen på hos Elias. Han trenger lang tid på å åpne, i karakteristisk, nølende stil for eldre mennesker i Fosses romaner. Utenfor står ingen. Først etter mer søvn og gjentatt banking, med Elias’ mistanke både om skrømt og om unger som stikker av, står Jatgeir utenfor. Ikke før er han kommet, så går han igjen, i en underlig scene. Elias blir urolig, går ned mot kaia for å finne noen å snakke med. Karene der står tause, med bøyde hoder. Jatgeir døde tidligere den dagen, han ble funnet i sjøen ved båten. En knapp dialog fører fram til reinskårne setninger om døden:

Det er som om ein ikkje kan seia noko om det […]

og så er det som vert sagt eit surr av røyster, […] orda og setningane går i kvarandre

Den fromme Elias forstår at han kan ha sett Jatgeir etter at vennen døde. På hjemveien forestiller han seg at han ser Jatgeir i himmelen. Scenen kan minne om Fosses roman «Morgon og kveld», eller Dag Solstads visjon av sin døde far i skyene i «16.07.41». Det siste Elias ser, er Jatgeirs hånd og arm «kverva inn i den mørke himmelen». Romanen strekker en hånd mot andre tekster, i og utenfor Fosses forfatterskap.

Vaim

Heim til Vaim

Joakim Kjørsvik

Stadig flere flytebruer og undersjøiske tunneler til tross, ferger har det med å dukke opp i norske bøker. I Lene Asks nye ungdomsbok «ikke visne» tar hovedpersonen Maria og tvillingsøsteren Signe daglig ferga til ungdomsskolen. På ferga jobber den tre år eldre Morten, som Maria har et godt øye til. Rolige Morten med det flammende røde håret.

Gårdsbruket Maria og familien bor på ligger på ei øy hvor mange er medlemmer av Salem, en streng menighet som blant annet taler i tunger. At fortellingen har et kristent bakteppe etableres effektivt allerede på første side: «Hadde mamma kunnet banne, ville hun gjort det nå». Ask klarer med få ord å etablere en gjenkjennelig verden, selv om den kan være fjern fra leserens virkelighet. Vi forstår at menigheten er et godt sted, men samtidig et samfunn i samfunnet, noe som er utfordrende for en tenåring.

Lene Ask er en produktiv forfatter og tegneserieskaper og er selv oppvokst i Misjonssambandets bedehusmiljø på 

 i Stavanger. Hun debuterte for 18 år siden med den prisbelønte tegneserieromanen «Hitler, Jesus og farfar».

 snart bursdag. Maria jobber med et portrett av henne. Før hun rekker å tegne ferdig bildet, tar livet brått en vond vending, da det skjer en forferdelig ulykke, som faren er skyld i. Moren dør. I sorgen og tomrommet etter mor, faller familien fra hverandre. Faren holder seg på soverommet, hvor han sørger høylytt og ulende, Signe flytter til en venninne, Maria bor etterhvert hos onkel og tante. Her blir hun dog kastet ut etter å ha trøstet den gudfryktige nevøen Leo med at Gud ikke finnes.

Maria og Signe er tvillinger, men selvsagt forskjellige. «Noen kaller oss Signe-Maria, fordi de ikke klarer å se hvem som er hvem. De burde skjerpe seg», tenker Maria. Der hun trekkes mot kunsten og samfunnet utenfor, vender Signe seg mot menigheten. Dette slår en kile mellom de to i forsøket på å forsone seg med tapet over moren.

i en stil som skal gi inntrykk av å være hovedpersonens egne tegninger, men denne intensjonen kommer ikke tydelig fram uten forlagets forklaring. Ask er en dyktig kunstner og illustrasjonene er vakre, men virker til tider for polerte til å overbevise som ungdomsarbeid. Det skaper en liten dissonans mellom uttrykk og fortellerstemme.

 er en lavmælt og sterk ungdomsroman om tro, tvil, søsterskap og det å miste fotfestet. Ask skriver økonomisk, men klarer likevel å formidle komplekse følelser og tema. Boka kunne med fordel vært lenger, ikke fordi den mangler noe i seg selv, men fordi leseren ønsker å bli enda bedre kjent med karakterene, øya og menigheten.

Det er vel heller et kompliment, enn kritikk.

ikke visne

Stille fjord

Hanne Kristin Wolden

Noen barn kommer til verden som et planlagt og etterlengtet resultat av en dyp kjærlighet mellom to mennesker. Noen barn kommer til verden etter et 

 mellom en full blitzer og en fullere bygningsarbeider (begge helt uinteressert i å bli foreldre) etter en våt natt på Teddy’s Softbar i Brugata i Oslo. Hvis man tenker seg livet som en roman, så er den siste varianten absolutt å foretrekke. Det svinger liksom litt mer.

«Og forresten heter jeg Leah» er en oppvekstroman fra det som gjerne kalles samfunnets lavere sjikt – Leah er hovedperson og resultatet av møtet på Teddy’s i 1999. Leahs mamma ligger mye på sofaen hjemme, gjerne med en pose fryste erter på hodet. Mennene kommer innom «på rad og rekke, med blomster eller vin eller ingenting i hånda, med svett sleik i håret og det der gliset» – et glis Leah seinere får lære seg at heter «fitteglis». Pappaen, som bor på 13 kvadratmeter i en brakkeby på Alnabru, treffer hun cirka en helg i måneden. Da får hun vaffel med brunost sammen med drankerne på Teddys.

 one night stands en del, men one nights stands skylder meg minst 150 % tilbake, og derfor har jeg sett meg nødt til å skrive dette» heter det i starten av romanen. Kapitlene er delt inn etter Leahs mange (dårlige) one night stands i ungdomstida (om man kan kalle et ligg på en tjukkas i gymsalen på Årvoll skole etter stengetid dét), og for de av oss som levde et betydelig mer pertentlig og ordnet tenåringsliv er det både sørgelig og litt eksotisk. Sørgelig fordi det er så åpenbart at Leah egentlig er på jakt etter noe annet («Jeg ville bare ha en klem. Men da skjønte jeg jo ikke at pikker ikke kan klemme») og eksotisk fordi fortellingen egentlig aldri er 

sørgelig, men mer en reise i en utagerende søkende ungdoms liv, en jente som er lei av å ligge allerede som 16-åring, men som tross alt lander på beina i de fleste situasjoner. Det går aldri helt skeis. Fortellinga peker mot et sammenbrudd, en kollaps som aldri kommer. Heldigvis for Leah – litt synd for romanen.

 øker kanskje både salget og leselysten, men om boka skal anbefales, så er det på grunn av elegansen og vittigheten i skildringen av klasse. Selv om fortellingen som helhet hadde hatt godt av enda mer alvor, er de nærmest nonchalante beskrivelsene av oppvekstforholdene en (sorgblandet) fryd. Som når hun skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde på Teddy’s den kvelden, men innser at det ikke finnes noen vitner å forhøre:

Kjersti, venninna til mamma, hadde drukket ti gin and tonics den kvelden og husker ingenting, og Pavel, kompisen til pappa, døde på jobb før jeg fikk spurt han om det.

Joda, det er trist, men kom igjen, det er også morsomt. Leah vil gjerne snakke sant, hun lyver bare i «visse situasjoner» – som når mammaen hennes spør om hun ser ut som en hore. Og når Kjartan i 10. klasse (som hun selvsagt ligger med, blir gravid, «dreper barnet») mansplainer henne om at kjærligheten er gratis, peaker romanen. «[G]ratis kjærlighet? Jeg lurer på hvor den hadde vært! Mellom tenna til pappa? Der var det mye plass, han hadde bare tretten stykk.»

Lite visste jeg at det kunne komme såpass mye eleganse ut av en fuktig natt på Teddy’s – baren i Brugata der det fortsatt lukter «øl, sigg og et hint av piss».

Bøker

Min havn og min storm

Tidligere frisk mann. En sykdomshistorie

Holocaust. En historie fortalt av ofrene

Hun er levende. Elises bok

la oss gjøre dette sammen

Mao II

Supernova

Den røde døren

Maos enke

Ruby Baby

Fisker eller liksvøper? Havet – en blindsone for slaveri, forbrytelser og flyktningers død.

Kan eg sjå på

Gustav

Vaim

ikke visne

Og forresten heter jeg Leah

HAT. Fortellinger om ytre høyre

Fugleperspektivet. Erobringen av naturen

Triks

Dødsverk

Kollaps

Barnet mitt

Drømmeregnskap

Lava

Min havn og min storm

Tidligere frisk mann. En sykdomshistorie

Holocaust. En historie fortalt av ofrene

Hun er ­levende. Elises bok

la oss gjøre dette sammen

Mao II

Supernova

Den røde døren

Maos enke

Ruby Baby

Fisker eller liksvøper? Havet – en blindsone for slaveri, forbrytelser og flyktningers død.

Kan eg sjå på

Gustav

Vaim

ikke visne

Og forresten heter jeg Leah

HAT. ­Fortellinger om ytre høyre

Fugle­perspektivet. Erobringen av naturen

Triks

Dødsverk

Kollaps

Barnet mitt

Drømme­regnskap

Lava

Hun er levende. Elises bok

HAT. Fortellinger om ytre høyre

Fugleperspektivet. Erobringen av naturen

Drømmeregnskap