Kåre Bulie

#fff

#000

I 1896 ble et ukonvensjonelt bilde til i et fotoatelier i Telemark. At kvinnen i det nygifte paret det fanget, hadde beholdt etternavnet sitt, understreker det uvanlige ved scenen. Hun het Thekla Resvoll, han Andreas Holmsen.

«Like jakker, skjorter og luer, like ryggsekker, lange fjellstøvler med snøring – og like bukser», oppsummerer Kjersti Helene Hernæs i «Thekla Resvoll». Sistnevnte plagg er det avgjørende: Biografen utroper det utpreget regisserte fotografiet til det «første kjente bildet av en norsk kvinne i bukser uten skjørt over». Hovedpersonen hadde da også en forkjærlighet for «en pragtisk buksedragt».

undertittelen, «Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér», skilte Resvoll (1871–1948) seg ut på flere vis. Hun ble botaniker i en tid da de norske kvinnene som hadde doktorgrad, kunne telles på to hender – og kjempet for sine medsøstres stemmerett.

«Thekla Resvoll» er blitt en tidstypisk utgivelse. Interessant nok har en rekke av kvinnene som stod Resvoll nær, etter årtusenskiftet vært utgangspunkt for bøker. Det gjelder så vel Ragna Nielsen, skolepioneren som Hernæs’ hovedperson lærte og jobbet hos, og som for tiden kan studeres i Asta Nørregaards portrett i Nasjonalmuseet, som biologen Kristine Bonnevie og kjemikeren Ellen Gleditsch.

Ikke minst gjelder det Resvolls søster Hanna Resvoll-Holmsen, hvis fotografier Nasjonalbiblioteket har utgitt. Oppsiktsvekkende nok ble også hun botaniker. At Hernæs i så begrenset grad behandler den profesjonelle likheten og forholdet søstrene imellom, virker derfor påfallende.

 forfatteren har for å skrive biografien, forblir uvisst: Boken gir ingen introduksjon. Først og fremst later begeistringen hennes til å handle om Resvolls status som kvinnelig pioner. Hernæs er på fornavn med Thekla fra første side, og kritiske poenger er fraværende. Forfatteren overbeviser da også om at den hjertegode planteelskeren og pedagogen fortjener en grundig presentasjon.

Biografien løftes dessuten av de mange bildene i den. Foruten av en lang rekke historiske fotografier preges sidene av Esra Røises nye botaniske illustrasjoner.

Problemet er imidlertid at forfatteren har lite annet enn den heller ukjente hovedpersonens karriere å spille på. Kildene hennes, først og fremst Resvolls dagbøker og øvrige skrifter, avdekker ingen dramatikk. Forfatteren medgir selv at livet hennes virker «nokså vanlig». Likevel bruker Hernæs nærmere 100 sider på tiden før det som rettferdiggjør utgivelsen – kvinnesaks- og det akademiske arbeidet – tar til.

 65 sider til å skildre én faglig reise, til Java, understreker bokens mangel på action. Rett nok betraktet Dr. Resvoll den lange turen som sitt livs største opplevelse, men antallet detaljer burde ha blitt redusert betraktelig også i dette partiet.

Hvilken bakgrunn forfatteren har for å skrive biografien, forblir uvisst.

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Grønn pioner

Frode Molven

Den som var så heldig å være i USA utover høsten 1999, kunne i helgene høre forfatteren Paul Auster i programmet «All Things Considered» på National Public Radio. Her tok han imot historier som lytterne sendte inn. Kravet var enkelt: Det måtte være sanne hendelser fra eget liv og alle måtte være slik at de utfordret våre forestillinger om verden.

For eksempel fortalte en anonym innsender om en Ku Klux Klan‑parade som en dag gikk gjennom hjembyen. Plutselig hadde en hund revet seg løs fra tilskuerne og løp ut i paraden og rev begeistret drakten av et av medlemmene, slik at familien og resten av byen gjenkjente familiefaren.

Etterpå samlet Paul Auster 180 av disse 

 i boken «True Tales of American Life». Alle sanne, og ofte like tydelige på tilfeldighet og sammentreff som Austers egen fiksjon. I «Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie» har journalisten Njord Svendsen fått tak i en historie fra virkeligheten som nok ikke kunne vært med i «True tales of American Life»: Til det er den for lang – det den inneholder av sammentreff og parallelle liv har stoff nok i seg til en hel bok.

skildres livene til den amerikanske lingvisten Bruce Timothy Morén-Duolljá og den lulesamiske kunstneren og språkarbeideren Svenn-Egil «Svenne» Knutsen Duolljá fra barndom til nåtid. Det er en reise fra elendighet og krenkelse på henholdsvis Staten Island i New York og i Tysfjord, til gode liv med flertydige identiteter i en viss annerledeshet idag. De to har lenge parallelle liv med overraskende mange fellestrekk før de møtes og blir et par.

Svendsen kom tilfeldig over en flik av denne historien, og skrev først om den i nyhetsavisen Khrono for høyere utdanning og forskning, der han arbeider. Responsen han fikk og rikdommen i historien, gjorde at han bestemte seg for å skrive bok.

Det er en historie med mange for- og sidehistorier – læstadianisme og fornorskning, fattigdom og mobbing, utvandring, amerikansk universitetsliv og det samiske språket, for å nevne noen, fortalt som en litterær reportasje. Svendsen zoomer inn og ut, peker fram og vender tilbake, slik at de to mennenes liv rulles opp parallelt. Vi følger deres respektive oppvekster og dannelseshistorier i annethvert kapittel fram til de møtes og derfra det felles livet de har. Underveis brytes gjenfortellingen av en typisk dag i livet deres nå.

å bli tatt med på innsiden av erfaringer i det fattige USA, med en gutt som kalles «SPED» («Same pants every day») på skolen fordi moren ikke hadde råd til mange bukser på den ene siden, og en lulesame som vokser opp som homofil i skyggen av fornorskning og rasisme på den andre.

Noe av det mest gripende er historiene om fraværende fedre. Kapitlet ‘Til Svenne, frå pappa’ er blant bokens sterkeste: Svenne får hver jul en fin gave fra faren, men får ikke møte ham før han er 14 år. (Og selvsagt er begge 14 år da de får møte sin far første gang).

 og drivende, både kunnskapsrikt og til tider poetisk. Samtidig kan en god penn forføre. Fordi virkeligheten selv allerede har ytt forbausende sammentreff, kan mye i materialet bli til tegn og mulige sammenhenger som veves inn. Noen få ganger lurer jeg på om fremstillingen blir noe for polert, for sammenhengende eller for bearbeidet. Om fremstillingen blir mer språk enn virkelighet, er det ikke en 

. I sin redegjørelse for Bruces forskning på det samiske språket, venter jeg et øyeblikk på om Svendsen vil gjøre det slik at det særegne ved språket skal speile noe i livet – kanskje bli et bilde på kjærligheten deres.

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie. 

Parallelle liv

Espen Stueland

Etter å ha lest ferdig Anders Hammers «I front», så jeg dokumentarfilmen «The Takeover», som samme mann har regissert. Han skriver i bokas epilog at filmen og oppmerksomheten den fikk, har skaffet ham fiender som gjør det umulig å dra tilbake til Afghanistan. Den er basert på Hammers filmopptak gjort i Afghanistan umiddelbart etter at USA trakk ut soldatene i september 2021 og Taliban overtok makten. Han bruker en del av det samme kildematerialet i både bok og film, men stoffet formidles på ulike måter, interessant nok. Filmteknikken bruker han, med egne ord, for ikke å fortelle seerne hva de skal tenke. Er intensjonen den samme i boka?

«I front» er en førstepersonsfortelling og forfatterens fysiske tilstedeværelse er absolutt mer fremtredende enn i «The Takeover». Fortellerens nærvær i teksten har mye å si både for hva som fortelles, hvordan kildene kommer til orde og hvilke bilder og inntrykk som former seg i leserens hode. Jeg synes det er vanskelig å svare entydig på spørsmålet om hvor mye han fortolker for oss. Han skildrer sin journalistiske metode og framferd i farlige situasjoner. Leseren inviteres til å identifisere seg med fortelleren, skjønt han ikke fremstår som en som foretrekker å forskanse seg i trygge og gode sosialdemokratiske rammer. Både i filmen og boka framgår at sår og blåmerker er prisen for å være så tett på opptøyer og demonstrasjoner, og han har mottatt alvorlige trusler. I boka går han mer personlig inn i hendelsene. Det gjør i mine øyne boka mer interessant.

var det mange som rømte landet. Hammer reiste mot strømmen. Han vil skrive om de afghanske kvinnene fordi de kommer til å bli «hardest rammet av Talibans nye lover og regler». Han vet at situasjonen vil bli uoversiktlig og farlig, men håper «at vi som journalister kan operere som observatører som kan virke voldsdempende». Ikke akkurat noen smålåten forhåpning. Han følger kvinnene som demonstrerer for sine menneskerettigheter. Mens de roper slagord og holder opp plakater, begynner talibanere å skyte i lufta og kvinnene må flykte. Hammer forteller at Taliban kunngjør at kvinnene må dekke til hud og hår – og det ene øyet. Når de er utendørs, skal kvinnene bare få se med ett øye.

En av kildene Hammer kommer i kontakt med, Zahra, er en journalist som stiller spørsmål ved Talibans behandling av kvinnene. På en pressekonferanse Taliban holder, stiller hun konfronterende spørsmål. Vi tilpasser oss «et ganske ekstremt trusselnivå», skriver Hammer, og inkluderer seg selv. I tillegg til at han får juling, blir han arrestert og tvunget til å tømme kameraets minnekort. Det som redder ham i enkelte farlige situasjoner, er at han har kontakter i Talibans organisasjon. Han har skaffet seg et nettverk etter å ha vært bosatt i Kabul i lengre perioder siden 2007. Norske myndigheter vil han derimot ikke kontakte – tilbakeholdenheten skyldes at han vil bevare sin integritet og uavhengighet. Lenger ut i boka omtales også Talibans besøk i Oslo i 2022, der de fortalte skjønne historier om hvor bra kvinnene skulle få det i hjemlandet. På kostelig vis lar Hammer det skinne gjennom at Kai Eide fremsto som en spradebasse (mine ord).

 tar for seg demonstrasjonene for demokrati i Hongkong i 2019 og krigen i Ukraina. Ukraina-delen har størst tyngde. Det skyldes kildene, og at Hammer følger dem over tid fra og med 2022. Vi møter sivile bosatt tett på russiske og ukrainske stillinger. Hammer spør om hvorfor de ikke flykter til tryggere områder. Vi får høre om vennskap og russisk-ukrainske familier som slites i filler på grunn av ulik virkelighetsoppfatning. Krigen er nedbrytende på mange måter. Vi får høre om korrupsjon og dyrtid, om å overleve på nærmest ingenting, om kulde som setter seg i margen, men også om omtanke og selvoppofrelse med livet som innsats. De fleste kildene snakker fritt, men en ukrainsk soldat han intervjuer blir avbrutt av en presseoffiser når han mener soldaten er for negativ. Det er en påminnelse om at grensene mellom sannhet, sensur og propaganda er skjøre. I et intervju med en ukrainer skyter Hammer inn at det som blir sagt er russisk propaganda. Han gjengir ellers en spesialrepresentant i UD som mener at en viss korrupsjon i forbindelse med bistand til Ukraina må tåles. Med de nye avsløringene av korrupsjon og avdekking av ukultur i norske UD, får slike utsagn en noe skjemmende odør.

bruker flere ganger i boka, består i at han sammenlikner seg med andre journalister. Han kan da fremstå pralende og lite raus. Han skriver om navngitte norske kolleger som arbeidsgiveren kaller hjem til Norge når det blir for utrygt i Afghanistan, mens han drar motsatt vei. Skrivende journalister kan «trekke seg tilbake om det drar seg til», får vi vite, mens en fotograf som ham må ha hendelsene i linsa og oppholde seg i det farlige. For å understreke det risikable, kan han åpne en del – den om Ukraina – med setningen: «En mann står med en revolver mot brystet mitt». Det er en litterær testosteronstil. Helt fri for lyter er denne stilen ikke. Hammers skrivemåte rommer dessuten få dypere analyser. Det han derimot vinner stort på, er at skrivemåten er medrivende og spennende. Portrettene er gode. Boka har en eksistensiell uro i bunnen og fremstår genuin. Kunnskapen den bringer til torgs har kostet mye. Det må man imponeres over!


I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Journalistisk vågemot

Silje Bekeng-Flemmen

Et hyper­kommersielt nett snører seg sammen i tradwife-snakkisen «Yester­year»

Det enkle, anstendige livet. Dager som går med til å stelle på gården, dyrke sin egen mat, la barna bli mange. Måtehold, tradisjon og flittighet, alt under Guds øye.

Det er tilsynelatende idealet for Natalie, en

-influenser som fra den avsidesliggende ranchen Yesteryear i Idaho kringkaster et nytt – eller gammelt, alt etter som – amerikansk ideal til millioner av følgere. På Instagram er idyllen komplett. Men så en dag våkner Natalie opp i 1855.

Det er til å forstå at «Yesteryear» har blitt en stor, internasjonal snakkis. Konseptet er eggende: Hvordan takler en influenser som har gjort karriere på å romantisere gammeldags, konservativ livsstil, å leve i de faktiske gamledager, uten innlagt vann og panelovner, uten barnepiker og moderne smertestillende?

først og fremst 1855 som opptar romandebutanten Caro Claire Burke. Mer om det etter litt kontekst: Natalie og den tafatte, men steinrike mannen Caleb dyrker grønnsaker som skal framstå økologiske og prøver å forhindre at kuene dør (for hva gjør man egentlig med en død ku?). Hun produserer fotogene barn mens han er dypt inne i nettets mannosfære. Da Natalies Instagram-konto anbefales av en tvilsom guru i det miljøet, eksploderer kontoen. Dermed synes Natalies skjebne forseglet: «Online-Natalie», som hun sier, har fått en fiksert identitet som en lyshåret, konservativ drømmedame i et USA som etter sigende står på randen av borgerkrig. Siden Natalie ikke er spesielt glad i verken barn eller gårdsbruk, blir gårdens ansatte stadig flere, selv om de er usynlige utad.

Men det er flere lag her (litt for mange, egentlig): Ektemannen Calebs far, Doug, er presidentkandidat, en slags 

, om enn av det mer tradisjonelt republikanske slaget. Han har inngått en avtale med Natalie, og det blir snart tydelig at hun er fanget i både eget og andres nett – ikke minst i blikket til fem millioner følgere som forventer at hun leverer en fiksjon de elsker å hate.

Caro Claire Burke er ikke opptatt av 1800-tallet. Når Natalie våkner i fordums tid, på sin egen gård og med en familie som likner hennes egen, men er fremmede, gjør ikke forfatteren særlig forsøk på å levendegjøre epoken. Detaljene er få og generelle. Alt er generelt bare kjipt. Det gjør disse partiene tammere enn de kunne ha vært. Spenningen knyttes først og fremst til hva det egentlig er Natalie opplever – har hun reist i tid? Er det noen som tuller med henne? Settes hun på prøve av Gud?

Historien som er viktigst her, og som gis mest plass, er tilbakeblikkene der Natalie forteller sin livshistorie. Fra en kristenkonservativ, spartansk barndom via møtet med ektemannens innflytelsesrike og kompromissløse familie, karrieren som influenser, hvordan ekteparet bygger sin fanatiske fantasi ute på gården – og hvordan den utvikler seg til et mareritt.

Samtidig er det en fortelling om et gjenkjennelig USA på et tragikomisk vippepunkt. Ultrakonservative krefter sprer dommedagsprofetier, krigspropaganda og paranoia på nettet, sosiale medier leder inn i kaninhull og speilverdener, pengene rår. Dette er også – i de vondeste, mest menneskelige partiene – en historie om vanskjøttede barn. Med andre ord er det en bok som sier litt om mye.

finner jeg bokas utforskning av de psykologiske sidene ved ikke bare influenserkulturen, men ved alles digitale dobbeltgjengere. Natalie – som tilhører en heller vagt definert form for kristen trosretning – drar selv paralleller mellom den religiøse ideen om at Gud alltid ser oss, og sin egen følelse av alltid å bli sett. Men hva er det å 

, spør boka, er det en trøst eller en byrde?

Yesteryear

Under Gud og hvermanns øye

Tom Egil Hverven

Pseudonymet Ylva Mørch står som forfatter av «Forsoningens bok», en roman som dirrer med sjelden kraft. I dialog med Albert Camus’ bok om selvmordet som filosofisk problem, holder bokas jeg-forteller et borende oppgjør med seg selv og sin tidligere ektemann. «Myten om Sisyfos» (1942) og bibelfragmenter er byggesteiner i en intens selvgranskning. Mot slutten av romanen skjer en vending, et omslag, som brokker av fortvilte bibelsitater leder opp til. Kjernen i teksten er fortellerens kaskader av spørsmål til en hendelse for over femti år siden: Hvor mange piller, hvor mye alkohol hadde mannen hennes, A, fått i seg der han lå på sofaen? Hvorfor ble hun ubesluttsom, lamslått, den kvelden han ønsket å dø, hjemme i stua, mens barna sov? Holdt hun en pute over ansiktet for å hjelpe ham over grensen? Hvor går skillet mellom selvmord og barmhjertighetsdrap?

 tilkalte hun lege, og A fikk hjelp. Noen år seinere ble han funnet død i skogen etter å ha tatt sitt eget liv. Hvordan forsone seg med samlivet de hadde? Bokas omslagstekst opplyser at Ylva Mørch er pseudonym for Mie Berg Simonsen (f. 1942). Man skal ikke lese langt for å ane sammenheng med en beslektet roman, skrevet av datteren til Simonsen, kunstneren Lene Berg (f. 1965). Hennes «Fra far» (2023) er en kollasj av tekster omkring et dødsfall i Paris midt på 1970-tallet. Faren, Arnljot Berg, filmregissør og forfatter, ble anklaget for drap på sin tredje kone, Evelyn Berg. Sju år seinere tok han sitt eget liv.

Mie Berg Simonsenvar Arnljot Bergs andre kone. Han hadde et barn fra før, de fikk to barn sammen på 1960-tallet. «Forsoningens bok» er sentrert om romanpersonen A og hans ønske om å dø fra kone og barn. Fortellingen er fra starten både insisterende og distansert: «Du må se dette for deg: Et rom, en ganske alminnelig stue […]», med bokhyller fulle av bøker, en kopi av Picassos maleri Guernica på veggen, barneleker utover gulvet, en mann utstrakt på sofaen, en kvinne i døråpningen. Hun forsøker å rekapitulere hva som skjedde tidligere på kvelden. Hviler han bare, sover han rusen ut? Eller har han svelget så mange piller at han dør foran øynene hennes? Igjen henvender fortelleren seg direkte til leseren:

Jeg møter ditt vantro blikk – kunne denne kvinnen virkelig være så famlende, så usikker? Du rygger tilbake, men du blir nødt til å tro meg, det er hun som har sittet ved siden av den mannen hun er gift med, han som har en datter på elleve år og er far til hennes to barn på fem og to. Hun har sett ham gulpe i seg en mengde piller, og nå er hun fanget i en slik avmakt, en sånn tvetydighet, tvil, villrådighet at hun trues av oppløsning.

mesterlig skildret. Romanen graver og graver i kvinnens minner. Hun anvender sitater fra «Myten om Sisyfos» for å klarne tankene, men avstanden til Camus’ illusjonsløse univers øker. Den franske forfatterens tro på fornuft og klarsyn i møte med dødslengsel, gir ikke lenger tilstrekkelig mening for henne. Samlivet med A ga fortelleren erfaring av en håpløshet hvor fornuften ikke strekker til. Camus mente en absurd helt som Sisyfos kunne hente styrke i forakt for sin skjebne: å bli dømt til å rulle en stein opp en skråning. Hun innvender at man kan ende med å forakte seg selv, sin egen avmakt, slik A gjorde. Fortellerens oppgjør med ektemannen, med seg selv og sosiologien hun studerer og virker innenfor, er sterk lesing, forsterket av et brev hun finner. Idet hun møter den elleve år eldre A, er han separert, han har en liten datter, og har nylig vært innlagt som psykiatrisk pasient på 6. avdeling på Ullevål sykehus. Nyforelsket, 19 år gammel, skriver hun til sin bekymrede mor:

Han og jeg må sammen finne ut om livet kan gi oss et sted der det er mulig for oss å være.

 barn, men et varig sted fant de ikke. Til slutt ble hun redd for at hun ikke ville klare å skjerme barna for As dødslengsel – og flyttet fra ham. Gradvis, delvis gjennom psykologisk behandling, er hun blitt en annen enn den unge Camus-leseren hun en gang var. Fortelleren finner seint i livet ro i den katolske messen. Samtidig er kirkerommet henne fremmed, språket ubegripelig. Hun tar seg tid, går i lære, blir ønsket velkommen som medlem. Romanens spredte, epigrafiske bibelord tidligere i boka fremstår i et klarere lys. Første sitat er « … fra det dype roper jeg til deg …» (Salme 130). Vendingen bidrar til å kaste lys over tittelen, «Forsoningens bok», men omslaget kommer seint og relativt brått. Sammenhengen hun ser mellom As dødslengsel og kristentroens gudslengsel er ikke umiddelbart innlysende. Litterært er jeg mer overbevist av romanens første, ubønnhørlige hoveddel enn av tilløp til forsoning mot slutten.

Samtidig kan teksten gi kritikeren grunn til skepsis til innlærte estetiske normer. Skjer det noe i samtida som gjør at virksomme standarder for hvordan man kan skrive, endres, i og med verker som Jon Fosses monumentale «Septologien» og Ylva Mørchs mer beskjedne «Forsoningens bok»? Begge anvender brokker av liturgi og bønner fra katolsk tradisjon. Lignende formuleringer er i nyere estetiske vurderinger av litteratur blitt kalt besvergelser – som toneangivende autoriteter har ment man bør unngå. Les for eksempel essayet om samtidspoesien av Fredrik Parelius i Bokmagasinet denne uka, der han ønsker seg en mer besvergende poesi. Mine eksempler fra fortellende prosa viser at fenomenene Parelius beskriver, ikke nødvendigvis begrenser seg til poesien. Å sitere fra Det gamle testamentet i en roman, innebærer på mange måter å forbinde den med poesiens opphav. Romaner som «Forsoningens bok» kan bidra til en mer interessant diskusjon om hvor samtidslitteraturen er på vei.

Forsoningens bok

Selvmordets problem

Eivind Myklebust

Så mye lyng å somle i», står det seint i Mats Tønjum Alfsens «Svartediket»: «Inn og ned i krattlyngens krøllede siv / for å lete etter multene, store og søte / og boblende og ravgule / med forhistorisk tryll og transformative safter».

Det slår meg som eit treffande bilete på korleis det er å lese denne uvanleg storsnuta debutdiktboka: Her er det tjukt av språk over mange sider, med mykje trask att og fram i same terreng, men med store klasar av fortryllande biletspråk å fortape seg i undervegs.

Svartediket er namnet på ei drikkevasskjelde i Bergen, i dalføret mellom Fløyen og Ulriken. Allereie på andre side, før ein rekk å spørje seg kva dei har i drikkevatnet der borte, kjem eit slags svar: «Se, hvor mange tusen dødfødte spedbarn som krabber, / og lyser bleikt mellom tangskogen på sjøgulvet / De kravler, blinde som kråkeboller, med hodet på slep».

Svartediket er nemleg ikkje berre omkransa av trivelege turområde, men har uhyggjelege historiske understraumar, frå vandresegn om sjølvmord og spedbarndrap. I Alfsens bok, som spelar seg ut i nærliggjande natur- og bustadområde, men også tek avstikkarar til slektsstadar i Lærdal og skipåske på Geilo, kling slike segner med frå starten, og etter kvart flyt den mørke materien heilt opp til overflata gjennom eit barns sjølvmord.

 kapittelsuitar, med strofer på fem verselinjer, diktar «Svartediket» fram ein heil barndom. Det er ei forteljing full av skogsutflukter og fotballkveldar, snott og fiselukt. Saman med den nye naboguten, ein kar med både Nintendo og natur-

 – og med ein forfylla far med «flaskeknusende disiplin» – skal diktar-eget lage ei skuleoppgåve om norrøne gudar. Prosjektet veks straks inn i leiken og livet deira, og legg seg over landskapet rundt med forhistorisk tryll:

Nabogutten kaster grus på vinduet mitt / Inne er det svart, ute er det nedlagte blåjotner / Himmelfarter av svarte fjorddaler, gymnastiske lyn i kortvarig hagl / Det går stjerne-elver over himmelen / og jeg ser mine hudspiste fingre snorke blod under neglene.

Snart er Frøy, Loke og Rån i sving der ute, med sverd og skjold og draumeskip, blant tussar, alvar og gydjer – og blant verkelege dyr og veslebrør, foreldre og besteforeldre, klassekameratar og parallellklassejenter. I Alfsens rike barndomsunivers kan ein trakke ned i ein sølepytt ved busshaldeplassen og stige opp att frå eit mytologisk myrsøkk ute på vidda.

påsett og vis denne skuleoppgåva deira, fullført av diktaren på eiga hand etter nabogutens sjølvmord, i ei slags traumebehandling gjennom eigne minne og felles mytologi. Ordet «traume» er samstundes for tungt og etterpåklokt til å fange tilnærminga i dikta, som er imponerande tru mot barnets utsyn, med djupe stemningar og springande observasjonar, friskt blikk og transformativ fantasi. Den intense språk­leiken i dikta, med sprang mellom stilnivå, ordsamansmeltingar og skamlaus allitterasjon, er ikkje berre rytme og klang, men ei spegling av gutungen si livsverd, der alt er handfast og nært, og samstundes høgst foranderleg: Ei hand er ei grein er eit sverd.

haldning minner om Erlend O. Nødtvedts, og stikk djupare enn ein generell Bergens-svai: Her går det inderlege og ironiske hand i hand, vitalismen blømer med skjelmsk sjølvtillit og samtida kastar neonlys over gamle mytar og segn. Alfsen tyr likevel til meir maksimalistiske metodar enn dei fleste andre norske poetar i dag i arbeidet med å omvandle verda gjennom språket. «Slik en variabel og ferskpresset verden!» får ein ofte lyst til å rope, med ei linje frå eit av dikta. Det er mykje overraskande og morosamt i «Svartediket», sant nok ein del masete og forgløymeleg òg, men det flottaste ved boka er måten Alfsen maktar å føre den brått avbrotne oppvekstsoga vidare på, når hans eigen oppvekst spring vidare, men gjer naboguten til grunnstoff i det diktariske svaret på gruppeoppgåva.

Alt er handfast og nært, og samstundes høgst foranderleg.

Svartediket

Ferskpressa verd

Tore Linné Eriksen

Det er ingen liten bragd å forene journalistikk, reiseberetninger og litterær fortellerglede, der vi på samme tid kommer tett på enkeltpersoner og blir opplyst om overgripende samfunnsstrukturer. Men det er dette vi nå har fått i Andreas Liebe Delsetts «Kapp det gode håp», som skriver seg inn i en sjanger vi kjenner fra blant andre Erika Flatland og Åsne Seierstad.

Forfatteren er ingen nybegynner, men tidligere utgivelser kretser rundt mat, kjøkken og hav. I årets bok tar han spranget ut i den store verden, men det er ingen kjapp reportasje fra en kort visitt i Sør-Afrika vi blir servert. Det er isteden en nærmere 500 sider lang bok som bygger på mange opphold på Afrikas sørspiss gjennom mer enn 20 år. I tillegg høstes fruktene av en rikholdig litteratur.

 til å tilhøre generasjonen av solidaritetsaktivister i tiåra før Nelson Mandela, leder av frigjøringsbevegelsen ANC (African National Congress), blei landets president etter apartheidregimets fall i 1994. Men han er voksen nok til å ha opplevd den folkelige entusiasmen, også her hjemme, der mange så lyst på mulighetene for et samfunn bygd på likeverd og sosial rettferdighet. Det kunne han kjenne på under sitt første besøk i 2004, der han representerte skoleungdommens «Operasjon Dagsverk».

Vi forstår raskt at de lyse utsiktene allerede var vendt til skuffelse under Delsetts studieopphold ved University of Cape Town i 2009/2010, der han møtte sviktende glød for ANC og misnøye med en ny elite som gjorde altfor lite for å bryte med den tunge arven. Langt på vei er dette ei bok om løftebrudd, korrupsjon, vold, arbeidsløshet, manglende omfordeling av jord og nyrike afrikanere med politisk nettverk. Alt er dokumentert gjennom et vell av samtaler med journalister, forskere, aktivister og velvalgte gaider. Forfatteren lar ikke gamle helter mimre, men løfter fram stemmer fra en generasjon som ikke har så mye å forsvare. Deres dom etterlater ikke mye tvil: ANC har vendt ryggen til sine idealer og foretrekker å få sin del av kaka framfor å demontere et undertrykkende statsapparat.

 grepet går ut på å velge ut et knippe dramatiske og voldelige hendinger som utgangspunkt for hver av bokas fire hoveddeler, for deretter å dykke ned i årsaker, forløp og ettervirkninger. I tillegg nøster han tråder bakover i apartheid­systemets og den rasebaserte kapitalismens historie, og gir oss både aktuelle nærbilder og kunnskaper for å forstå den tunge arven. Sterkest inntrykk gjør nok den delen som tar for seg Marikana-massakren i 2013, der streikende arbeidere i platinagruvene blei meid ned av væpnet politi, tilbake lå 39 døde. Slik får vi også illustrert hvordan staten, kapitalinteressene og den regjeringslojale fagbevegelsen gikk sammen for å knuse kampen for bedre lønn og mer menneskelige arbeidsforhold.

Men alt er ikke malt i de mørkeste farger, og bildet blir mer sammensatt når Delsett inviterer oss med inn i sivilsamfunnet, der kampen for å overleve og skape et bedre liv føres gjennom grasrot­aksjoner, protestbevegelser og kollektive løsninger uavhengig av staten. Det vies mye plass til initiativer nedenfra, slik som i Abahlali baseMjondolo («de som bor i skur») i Durban, som organiserer 4000 bosettinger med nær én million innbyggere. Vi blir også godt kjent med småskalafiskere og miljøorganisasjoner som gjennom rettsapparatet har klart å stanse kystnær oljeboring i regi av Royal Dutch Shell. I tillegg kommer vi tett på lokalsamfunn på landsbygda i Mpondoland, der sedvanerett og felles forvaltning av jorda fikk grunnlovsvern i striden med et stort gruveselskap. Der noen ser dette som nostalgi, ser Delsett et radikalt potensial.

 nedenfra som ligger til grunn for en litt overraskende – det vil si litt lysere – epilog etter et besøk tidligere i år. Her trekkes både uavhengige domstoler, et levende sivilsamfunn og en fri presse fram som positive trekk, og Sør-Afrika berømmes for å ha brakt folkemordet i Palestina inn for den internasjonale domstolen i Haag. Det gleder også forfatteren at ANC har mista sitt reine flertall ved siste valg, men han kunne kanskje ha reflektert over at dette særlig skyldes avskalling til partier som bygger på etnisk eksklusivitet, støtte til ekspresidenten Jacob Zuma og opportunistisk fremmedfiendtlighet. Sjøl ville jeg nok også ha sett en bedre gjennomgang av overgangsperioden 1990-1994, der begrensa handlingsrom var et resultat av kompromisser for å unngå borgerkrig og sterkt press fra embetsverket, kapitalinteresser, jord­eiere, Verdensbanken og utenlandske investorer. Noen vil finne det påfallende at vi aldri møter noen som har fått bolig, vann, strøm, vaksinasjon og utdanning etter apartheid. Og kanskje kunne noen fra ANC blitt direkte konfrontert med forfatterens sterke inntrykk.

Det er nok også et lite feilskjær når myten om det gode Norge videreføres ukritisk med et sitat fra Gro Harlem Brundtland, som skryter av vår rolle som foregangsland når det gjaldt sanksjoner på 1980-tallet. Men de kom ikke før i 1987, da apartheidregimet lå på sotteseng, og loven var så full av unntak og dispensasjoner som skipstransport av raffinerte oljeprodukter og rekordkjøp av manganmalm.

Men ikke noe av dette rokker ved at vi nå i norsk språkdrakt har fått både historiske perspektiver og velskrevne nærbilder fra et land som mange har et forhold til, og som spiller en nøkkelrolle på det afrikanske kontinentet og i internasjonal politikk. Dessuten minnes vi på at mange av Sør-Afrikas problemer også er allmenne: fattigdom, ulikhet og klimakatastrofer.

Kapp det gode håp. En reise i Sør-­Afrika ­etter ­apartheid 

Mørke og lys

Hadle Oftedal Andersen

For kvart oppslag skal me stoppa opp etter at eg har lese, og så skal me peika på illustrasjonen og snakka med glade stemmer om det me ser. Om dette er idealet for høgtlesing med barn, og det er det nok, trur eg Joakim Kjørsvik og Anette Saugestad Helland si biletbok med dikt for barn er ein perfekt opnar for slike kjekke samtalar. For her er det mykje ein kan komma langt av garde med, om ein verkeleg gir seg tid til å tenka saman.

Boka heiter «God morgen», og på kvart av dei tolv oppslaga møter me eit seks liner langt vers med den same strukturen. Her er eit eksempel:

 blir det tydeleg at boka skildrar eit barn som går igjennom morgonrituala sine, frå oppvakning i det første oppslaget til dei er ute på gata i det siste. Når kvart oppslag er bygd opp med fire «god morgen», gjer dette tydeleg at barnet møter dagen på ny og på ny gjennom desse faste programpostane. Kvar ny del av ritualet opnar for ei ny oppleving.

Men dette er ikkje alt! Det som er så kult med denne boka, er at dei tolv opplevingane ikkje er avgrensa til det ein gjer, til dømes å vaska seg eller eta cornflakes. Barnet som fører ordet i dikta assosierer fritt, slik at ein til dømes kan komma seg frå frukostbordet til ein brannbil – som ein kanskje høyrer i bakgrunnen – og frå dette til ein tanke om ein sjømann – utan skute – som tygg skrå.

Det heilt opne ved desse assosiasjonane fascinerer. Ein kan bare føreslå til dømes at brannbilen er noko ein høyrer i bakgrunnen. Og erkjenna at det nok er like gåtefullt for den vaksne som for barnet kor tanken om sjøulken kom frå. Men sjå! Då har ein allereie, mest utan å merka det sjølv, rørt seg inn i den menneskelege kreativiteten og fantasien sine djupe skogar.

 med vokabularet her. Det er nok ikkje så mange barn i biletbokalderen som veit kva skråtobakk er for noko. Og det er fleire stader i «God morgon» der ein finn slike ordval som tvingar den vaksne høgtlesaren til å delta i samtale med barnet som høyrer på. «Kva er skrå»? «Kva er ein fjott?» «Kva er beinprotese?» Og så vidare. Dette er eit originalt grep, som tvingar den vaksne til å stoppa opp og sjå på orda på boksida med barnet sine auge. Når det til dømes står om ein epleskrott at «din tid er svunnen», kan ein komma til å seia både det eine og det andre om korleis språket kan brukast til å seia ting på nye måtar.

Det er kort sagt poesi i denne boka. Ein invitasjon til å møta det mystiske, fabulerande og språkfornyande diktet i augehøgde med barnet. Og ein invitasjon til å utforska saman, utan at den vaksne veit alt.

Anette Saugestad Helland sine barneteikningaktige illustrasjonar står godt til bokas barneperspektiv. Særleg gjer dei små «doodlingane» med gråblyant, til dømes av fisk som hoppar i vatnet i dusjen, at det blir liv og røre i oppslaga.

God morgen

Ein ­invitasjon

Benjamin Yazdan

Hvis man allerede har spist seg mett på den norske gladnasjonalismen før sommerens VM for herrer i Canada, USA og Mexico, kommer Financial Times-ringreven Simon Kupers siste bok som bestilt. Det er få som vil protestere på at fotballens høyeste organ for lengst har blitt en korrumpert ansamling av ryggesløse idrettspamper uten annet enn egen formue i sikte, men i VM-krøniken «World Cup Fever» trer både Fifas og mesterskapets historie siden det tidlige 1900-tallet fram som en eneste lang oppvisning i utilslørt grådighet. Allerede før det første VM-et i 1930 ble Fifas sekretær tatt i å ha børsnotert selskapet og tapt 400.000 franske franc uten ledelsens velsignelse.

imidlertid ikke fri for idealisering av en innbilt gullalder – en der stjernene hadde medfødt karisma og VM var en vellykket framvisning i harmløs nasjonalisme og velfungerende globalisering. Den erfarne gravejournalisten lider av noe så menneskelig som et intenst begjær etter å fastholde den barnlige lykken han fant blant Panini-klistremerkene foran den lille tv-skjermen i Nederland på 1970-tallet. Jeg kan skrive under på at det å være en forsøksvis kritisk fotballkonsument i 2026 – som prøver å skille vakre pasningskombinasjoner fra økonomisk doping – er en prøvelse.

Det blir stadig vanskeligere når kvaliteten på selve sporten, som et direkte resultat av en hodeløst nyliberal modell, har stupt siden pandemien. I de mest pengesterke ligaene, og særlig i Premier League og La Liga, har langvarige skadeavbrekk og mindre dristig spillestil på grunn av slitasje blitt normen. Alle er misfornøyde, bortsett fra bakmennene som alltid vil ha mer fotball i alle kanaler. Et storslått VM skiller seg stadig ut i mengden av meningsløse turneringer – klubb-VM forrige sommer, der Chelsea-stjernene måtte posere med trofeet 

 en glisende Trump, var et foreløpig bunnpunkt – men ingen kan garantere noe annet enn at også denne utgaven blir verdenshistoriens største mediebegivenhet. Som Kuper bemerker, er det nesten aldri i VM den mest finslepne fotballen utspiller seg.

At sommerens mesterskap etter utvidelsen fra 32 til 48 lag byr på landslag som Haiti, Curaçao og Kapp Verde, har fint lite å gjøre med ønskedrømmen til Fifas franske grunnlegger Jules Rimet, som steg opp av skyttergravene etter første verdenskrig og postulerte fred og forbrødring på tvers av landegrenser (vel å merke lenge forbeholdt europeiske og amerikanske land). VM i 2010 ble tildelt Sør-Afrika for å få tilgang på afrikanske markeder; årets såkalte lilleputtnasjoner er lite annet enn beholdere for merverdi. Kuper er på sitt absolutt beste når han vever sammen lange, historiske linjer. I bokens lengste kapittel gir ferieturer til foreldrenes hjemland under apartheid et riss av et klassesamfunn i dyp krise: Sør-Afrika brukte milliarder på stadionanlegg som i dag nærmest står ubrukte. Det er heller ikke ofte en fotballskribent gjengir sluttscenen i Rainer Werner Fassbinders «Maria Brauns ekteskap» (1979), der ekstasen fra Vest-Tysklands triumf i VM-finalen i 1954 – det som på folkemunne bare kalles «mirakelet i Bern» – gjaller over radioen. Det er et formørket tablå av et nyrikt Vest-Tyskland som bare er avnazifisert på overflaten.

 og personligheter er for det meste kjent stoff for sportsidioter: Irans symbolske triumf over USA i Lyon i 1998, den japanske frykten for engelske hooligans i 2002, Maradonas og Guds hånd i 1986, hollandske dogmer om totalfotball og Sepp Blatters korrupsjonsregime. «World Cup Fever» er komponert som et slentrende oppslagsverk, der grensene mellom pappavits og vandrehistorie er flytende. Den legendariske uruguayanske journalisten Diego Lucero var på alle turneringene fra 1930 til 1994, men «fikk rødt kort av Gud» da han døde – virkelig? Grunnlaget for boka er Kupers notatblokker fra de ni turneringene han har vært på siden 1990, men på sitt mest sammenraskede blir dette mer 

 enn ansporende. Hvor mange lakoniske punchlines om absurd infrastruktur kan man egentlig tillate seg?

Slaget om sportens ubesudlede sjel synes uansett for lengst å være tapt, eller snarere: Færre og færre orker i det hele tatt å opprettholde myten om en ballsport som fortsatt, et eller annet sted, kan gjenoppstå uten bedervede institusjoner og dulgte heste­handler. Trump-VM føyer seg pent inn i rekken av nøye planlagte festforestillinger for narsissistiske autokrater; selve kampene kommer sannsynligvis til å være kjedeligere enn noen gang etter nok en sesong med overbelastning. Om ikke annet sørger billettprisene for at de fryktede ICE-invasjonene på tribunen uansett blir overflødige.

Utgivelsen er ikke fri for idealisering av en innbilt gullalder.

World Cup Fever. A Footballing Journey in Nine Tournaments

Notater fra en desillusjonert romantiker

Geir Pollen

Når Existenz Forlag nå presenterer første bok i serien Russiske tenkere, redigert av Jørn Holm-Hansen og Lars Holm-Hansen, er det – enkelt sagt – utfordringene med å forstå Kremls overfall på Ukraina som spøker i bakgrunnen. Det er ikke nok å peke på et i russiske øyne ekspansivt, truende Nato; årsakene må også søkes i «toneangivende russiske tanketradisjoner», nærmere bestemt den gamle striden om hvor verdens største land, utstrakt mellom Asia og Europa, egentlig hører hjemme: i en vestlig eller østlig kulturkrets?

Problemstillingen har røtter tilbake til middelalderen, men det var den russiske filosofen Pjotr Tsjaadajev (1794–1856) som med sine «Filosofiske brev til en dame» «avfyrte startskuddet på debatten mellom de såkalte vestvendte 

 og de ‘slavofile’ om Russlands plass i Europa og historien», for å sitere Pål Kolstøs instruktive forord til utgivelsen. Brevene – åtte i tallet – ble skrevet i 1829, på ulastelig fransk, men sirkulerte i Nikolaj 1s strengt sensurerte Russland lenge bare som illegale håndskrifter. Ikke før i 1836 ble det første, og mest interessante, brevet publisert i tidsskriftet Teleskop. Tsaren ble rasende, erklærte forfatteren for sinnssyk og satte ham i husarrest – hvorpå Tsjaadajev skrev ‘En gal manns forsvarstale’, der han forsikrer om sin fedrelandskjærlighet, hyller den vestvendte Peter den store og konkluderer med at Russland har en lysende framtid, velsignet med blanke ark som landet, i motsetning til Vesten, er.

krumspringer forståelige, for den dommen han tilsynelatende var kommet i skade for å felle over Russland, kunne ikke ha vært mer drepende. Følgende linjer er karakteristiske:

Vi tilhører verken Vesten eller Østen, og vi har verken tradisjonene til den ene eller den andre av dem. Vi står liksom utenfor tiden, og menneskehetens universelle opplysning har ikke nådd oss. 

 Fra vi oppstod som samfunn og til nå, har vi ikke bidratt med det aller minste til menneskehetens felles beste; ingen fruktbar tanke har spirt i vårt fedrelands golde jord, ingen stor sannhet har spredt seg blant oss 

Forfatteren fører den åndelige brakkmarken tilbake til Det store skismaet i 1054, da kristenhetens opprinnelige fellesskap under paven i Roma ble splittet i en vestlig katolsk og en østlig ortodoks kirke. Med det falt Russland ut av den opplyste verden. Som den dypt religiøse mannen Tsjaadajev er, springer nemlig det fellesskapet han drømmer om i alle de åtte brevene – all historie, all erfaring, all viten – ut av den ene Gud som har skapt oss alle.

Det finnes ingen menneskelig vitenskap som er i stand til å erstatte guddommelig viten. For den kristne er all bevegelse i menneskesjelen ikke annet enn et bilde av Guds vedvarende virk­ning i verden.

 er det mennesket må innse og underkaste seg. Tsjaadajevs brev hører hjemme i de samme romantiske strømningene som korfinalen i Beethovens samtidige 9. symfoni, med sitt «Alle Menschen werden Brüder», er et storslått uttrykk for. Vladimir Putins pinlige historieutlegninger om 

 – en russisk verden – som Kreml har en historisk rett til å bestyre – er det motsatte av Tsjaadajevs utopi, og det samme gjelder i om mulig enda større grad fascisten Aleksandr Dugins imperialistiske hunger etter å samle gamle sovjetrepublikker og nabostater i et nytt eurasiatisk imperium med Russland som selvskrevet sentrum.

Det skal bli spennende å se hvilke navn Existenz Forlag etter hvert velger å trekke fram i denne unorsk ambisiøse serien. Redaktørenes håp om at den «vil skape innsikt i russisk kultur og tenkning», er ikke vanskelig å dele. Samtidig er det god grunn til å minne om at de debattene Tsjaadajev utløste med sine «Filosofiske brev til en dame», engasjerte – og fremdeles engasjerer – kun en engere krets i den russiske eliten. Vanlige russere har alltid hatt nok med å løse de hverdagsproblemer Kreml sjelden har unnlatt å nedkalle over dem.

Filosofiske brev til en dame. En gal manns forsvarstale

Øst eller vest

Et nyord forekommer som overskrift på korte kapitler i Ellen Grimsmo Foros’ roman «Overnatte, overdage»: Det flertydige ordet «Årverk» betegner noe den anonyme fortelleren ikke behersker, utover å skrive romanen: «Ikke klare å lage en middag, ikke kunne føre en samtale». Noe verker. En vag smerte, skildret i en stil som veksler mellom nøktern, realistisk prosa og svulmende poetiske bilder. Kombinasjonen av slike stilistiske ytterpunkter er problematisk, romanen kan bli for vag. Likevel overbeviser boka som litterær dokumentasjon av et redusert liv. I korte tekster, de fleste på om lag én side, blander romanen skildringer av en inaktiv tilstand med noe man kunne kalle poetiske utglidninger. I metaforer og bilder beholder fortelleren en rest av kreativitet hun ellers mangler.

 på Forlaget Oktober, til gode kritikker, er «Overnatte, overdage» Foros’ debut som romanforfatter, utgitt som selvpublisering. Mens diktsamlingene beskriver mer abstrakte landskaper, er romanen plassert i et konkret, gjenkjennelig miljø i Byåsen i Trondheim. Boka er en inntrengende undersøkelse av et kjærlighetsforhold, der fortelleren lider av kronisk utmattelsessyndrom. Navn som Tollef, Anton og Ella angir hennes nærmeste: Kjæresten og to foreldre. Spredte tilbakeblikk på barndom og oppvekst utfyller bildet av en nåværende tilstand hvor fortelleren opplever bølger av tilbakefall. Hun blir lysømfintlig, mister evnen til konsentrasjon, utholdenhet. Hun fører lister over minkende minutter brukt på skriving, lesing og sosiale aktiviteter. Hun holder Tollef på avstand, unngår samtaler, mørklegger leiligheten. Romanen skildrer en form for fatigue, en kronisk utmattelse som rammer stadig flere mennesker i industrialiserte land, anslagsvis 15.000 mennesker i Norge, ifølge Store medisinske leksikon. Boka skildrer tilstanden fra innsiden, jeg henter informasjon utenfra, som kontekst.

 Foros’ diktsamlinger, som til dels er erotisk eksplisitte, skildrer romanen kjærlighetsforholdet som del av en gradvis innsnevring av sosialt liv. Fortellerens sykdom begrenser også samværet med Tollef, selv om lysglimt finnes. Mellom tilbakefallene av depresjon, som begge sliter med, opplever de øyeblikk av frigjørende latter, som når hun vil ha ham med på blomsterslang i nabolagets hager. Hun snubler og faller på gulvet i det de er på vei ut. Teksten tar en dyster poetisk vending, typisk for boka:

 og vi lo og lo av denne forskyvninga, han på skammelen, jeg på gulvet, den slo opp ei luke av frigjørende latter, men av og til når jeg tenker på det så ligger det aske i den luka, som om lufta og veden allerede har brent opp.

 veksler med mørke og dystre. I romanens store bue finnes et jeg som nær sagt eksplosivt oppdager naturen tidlig i tenårene. Hun er en periode brennende, energisk miljøaktivist, før hun praktisk talt slukner. Sjangerbetegnelsen pastorale, brukt som tittel på skildringer av det unge jegets utadvendte engasjement, særlig i Natur og Ungdom, utgjør tidlige idyller. En kollektiv protest mot utbyggingen av Moholt-krysset på E6 gjennom Trondheim, danner et klimaks i fortellerens aktivisme. Sammen med gruppa blir hun arrestert, de kastes på glattceller. I en paradoksal skildring av en isolasjon som kan ligne den hun beskriver i resten av boka, opplever hun en intens form for lykke i «felles ensomhet», skildret med aksjonistens allsang, overskudd og humør, fra hver sin glattcelle. I ettertid tenker annerledes om perioden:

Kanskje hadde jeg som miljøaktivist brukt opp krafta og håpet mitt. Jeg søkte trøst i naturen, men hadde mista den djupe kontakten med årstidene. Den sommeren imploderte jeg i angst. Skjønte at alt mitt en gang skulle ta slutt.

Boka bølger mellom optimisme og pessimisme, med gyldighet ut over jeg-fortellerens personlige misere: Mange har opplevd å gå tom for krefter etter sterkt engasjement i en ungdomsbevegelse. Samtidig åpner tilbakeblikkene i romanen for flere mulige forklaringer på utmattelsen, som tidlige problemer med å finne gode grenser for liv og utfoldelse. Fortelleren opplever seg som «et snitt av verden», hun blør og verker, skorper seg og gror. Tekstene virker sanne.

Boka bølger mellom optimisme og pessimisme.

Overnatte, overdage

Verkende sår

Egon Låstad

Over tretti år etter at den norsk-irske duoen Secret Garden vant Eurovision Song Contest turnerer de fortsatt med vinnerlåten ‘Nocturne’. Inderligheten i fremførelsen kan man både le og gråte av, men særlig i Kina virker det som om sangen treffer en dyp nerve blant publikum. Fenomenet kan forklares som en type reversert kulturimport; ‘Nocturne’ tyvlåner nemlig melodi fra låten ‘Chinese lullaby’ (1918) av Robert Hood Bowers, og har slående likheter med Martin Dennys coverversjon fra 1959. Ved å skrelle bort Bowers og Dennys lag av eksotifisering, trekkes melodien bakover mot sine kinesiske røtter. Resultatet vekker uante følelser av autentisitet.

En lignende mekanisme gjør seg gjeldende innenfor den norske tegneseriesjangeren 

 – hvor særlig de norske stereotypiene får blomstre fritt. Sjangeren innlemmer samtidig utlandets blikk på det norske, med moderne approprieringer av nordisk-inspirert Walt Disney fra 1940-tallet, så vel som Disney-influert japansk animasjon fra Studio Ghibli. I forskningssammenheng kaller man fenomenet norvegika, men her snakker vi altså om en form som er ladet og filtrert og gjennom flere land før det visuelle uttrykket bringes tilbake til Norge. Som nasjonalromantisk forestilling om Norge er dette opphøyd i n-te potens. Artig nok er nordisk manga lettomsettelig ut igjen til verden. Estetikken føles velkjent og eksotisk på samme tid.

På ARK-kjedens «Ti på topp barnebok» denne våren troner tegneserieskaperne Malin Falch og Odin Helgheim, med hver sin pågående serie om modige barn i norskinspirerte fantasiomgivelser. Begge forfatterne opererer under merkelappen nordisk manga, en sjanger som ble etablert av redaktør Tonje Tornes i 2018, da Falch debuterte med tegneserien «Nordlys». Malin Falch er stadig «dronningen» av nordisk manga, og rent kunstnerisk er det ingen av etterfølgerne som når hennes tegneriske nivå. Kommersielt er hun derimot forbigått, etter at verdens største forlag Penguin Random House kjøpte verdensrettighetene til Odin Helgheims nyeste bokserie «Drageviking». Krysskombinasjonen av østlige og vestlige visuelle uttrykk i samme serie treffer bredt.

lønnsomt å satse på nordisk manga, dyrkes det frem nye og unge tegneserietalenter i Norge. Har bibliotekene først kjøpt inn første bind av en serie, har man også sikret seg inntekt på de kommende utgivelsene. Slik ser vi en dreining bort fra å satse på enkeltstående, helhetlige tegne­serieverk i Norge. Forlag som No Comprendo Press, Samlaget og Aschehoug har banet vei for at tegneserier endelig tas seriøst som kunst i Norge. Med inntoget av nordisk manga går tegneserien nå tilbake til sin opprinnelige funksjon som serie. Falch demonstrerer heldigvis at kunst og kommers kan gå hånd i hånd.

Eventyret om Nordlys startet 6. juni 2015, da den San Francisco-baserte spill­designeren Malin Falch begynte å publisere tegneserien «Fjordson» på nett. Hjemlengselen til Norge kan man se som et tydelig avtrykk i den engelskspråklige originalen, som ble publisert med 109 sider. Serien skiftet navn til «Nordlys» da Tonje Tornes i Egmont skaffet delfinansiering fra Kulturrådet til å gi ut serien på norsk. Falch flyttet hjem til Norge og siden har eventyret rukket og vart. «Nordlys» er kanskje den beste barne- og ungdomstegneserien som går i Norge: ikke fordi den er perfekt, men fordi serieskaperen har kunne videreutvikle potensialet og håndverket sitt i ro og mak. Neste år avsluttes serien med totalt ti bøker.

er også det estetisk mest vellykkede eksempelet på den eksotiske kulturblandingen jeg først nevnte. I serien viderefører Falch det ytterst profesjonelle amerikanske tegnefilmspråket til Walt Disney Studios, kombinert med ærbødige nikk til den japanske filmkunstneren Hayao Miyazaki. Genistreken er måten hun forener disse helstøpte visuelle elementene med figurene og miljøene fra de norske folkeeventyrene. Falch tegner de urnorske trollene akkurat like magisk og skummelt som da de ble foreviget av norske kunstnere i de foregående århundrene. Høydepunktet i den nyeste boken er måten hun dikter videre på vannvesenet Nøkken. Theodor Kittelsens ikoniske versjoner av skremselsfiguren vekkes til live på sidene i all sin prakt. Falch gir figuren sjel.

Odin Helgheims «Drageviking» er på sin side et sammensurium av norrøn mytologi, tøysete karakterer og mangainspirerte actionsekvenser – som samtidig vekker assosiasjoner til den japanske franchisen «Pokémon Go». Handlingen følger hovedpersonen Ormøye på jakt etter runesteiner ved hjelp av en selvisk og magisk drage. Sammen kjemper de mot gudeskikkelser og fiender som de møter på sin vei. Det hele kan minne om de endeløse kampene i den populære japanske mangaen «Dragon Ball». Jakten på runesteinene er selvsagt bare en unnskyldning for å kunne tegne fartsfylt og gøy, og Helgheim tillater seg det ene snodige innfallet etter det andre.

for en kort stund siden ble det ramaskrik da Bonnier Norsk Forlag laget en KI-generert forside til Unni Lindells bokserie «Frøken Snushane» – i en versjon som var mistenkelig lik Helgheims original til den forrige boken i serien. Bonniers kunstig genererte variant er så begredelig at det blir krystallklart hva Helgheim har å tilby: tegneglede, fantasi og en menneskelig signatur. Helgheim balanserer samtidig på en knivsegg, når stilen hans er så generisk at Bonnier tror de kan hoppe bukk over ham som ledd.

Til tross for Helgheims kommersielle teft og produktivitet, er det Falch som vil bli stående igjen som en tegneseriekunstner med substansiell verdi. «Nordlys» er en kulturhistorisk reise i det ektefølte norske, hvor forfatteren går de norske folkeeventyrene i møte, og oppriktig evner å nyansere leserens oppfatning av troll. Falch antyder at trollene tilhører dyreriket og besitter noe uskyldsrent. Kanskje har hun rett?

Nordlys 8. ­Reisen til Rørøs

Nasjonal­romantikk i n-te potens

Carline Tromp

I et etterord til antologien «Malstrøm. Norsk science fiction 1972» delte den ikoniske duoen Jon Bing og Tor-Åge Bringsværd litteraturen i to. Den realistiske litteraturen, skrev de, holder seg nøye innenfor grensene av det folk mener er mulig og sannsynlig. Den fantastiske litteraturen «[…] har samme utgangspunkt (samtidens virkelighetsoppfatning), men bryter grensene der hvor den finner det tjenlig.»

Bing & Bringsværds felles­betegnelse på denne litteraturen, der de inkluderte både science fiction og fabler, eventyr og legender, var 

 – et begrep som har vakt både begeistring og kritikk for å være for vid til å kunne brukes analytisk. Som beskrivelse av novellesamlingen til Eike Aalen Øi, som spenner over et vidt spekter av fantastisk litteratur, er fabelprosa imidlertid svært dekkende.

 «Intensjon og uskyld» krever at leseren hopper uti det ukjente. Hver av dem bryter grenser, men på ulike måter. Flere av tekstene er tydelig plantet i en SF-tradisjon, og leker med kjente troper: et isolert gruvesamfunn der 

 sniker seg inn, en ensom astronaut på en romstasjon, og, i den villeste novellen, en hel sivilisasjon som vokser i øret til en ung jente. Andre slekter mer på sagn og eventyr.

Noen ganger, som i melankolske ‘Cindy’, er virkelighetsforskyvningen mer subtil, om den er der i det hele tatt. En ung jeg-forteller fantaserer seg ut av en trøstesløs tilværelse ved å lyve om å eie byens raskeste due. Det er ingenting i ‘Cindy’ som ikke er 

, men novellen er gjennomtrukket av noe hemmelig og drømmeaktig, en fortettet stemning der man varer at alt kan skje.

I motsatt ende finnes ‘Øret’, som kombinerer 

 og en annen SF-trope, den distanserte, vitenskapelige fortellerstemmen. Hovedpersonen Maria kommer aldri helt i fokus, men det er også poenget: noe skjer 

 henne, som vi bare kan observere. Når et mikroskop rettes mot øret hennes, viser den noe utrolig: «Det vi hadde trodd var sår, lignet små klynger av bebyggelse».

 å gå med på dette – i den grad at en guffen kløe melder seg i det ene øret mitt – handler det om en vilje til å tenke noe sprøtt 

, og et detaljnivå som vekker fysisk uhygge. Samtidig har novellen svakheter. Marias norske etternavn, 

, skurrer i et landskap der det også finnes kamelfarmer; ramme­fortellingen får ikke helt form. En utfordring med verdensbygging i kortformat er at det kan bli skisseaktig og fragmentert: løse fremmedelementer som ikke former et logisk hele. Flere av novellene føles også litt uforløste: slutten kommer for brått eller er for vag.

Men noen ganger er altså vaghet et poeng. I ‘Ne’ går hovedpersonen i bane rundt jorda, mens landet som sendte hen ut til romstasjonen, går i oppløsning i en borgerkrig. Den eksistensielle usikkerheten gjenspeiles i Nes usikkerhet på egen kropp og kjønn, og følelsen av å være grunnleggende ute av stand til å gjøre seg forstått.

De klarte ikke å se det Ne hadde sett, selv om Ne hadde forestilt seg at det bare var å si det. «Månen hang mellom trærne på veien hjem». At de bare ville forstå hvordan det hadde vært, og at det ville være en sammenheng mellom opplevelsen og reaksjonene fra de andre.

jeg får her, er til Tarjei Vesaas’ Mattis i «Fuglane», som så et rugdetrekk han mente ville endre alt. Flere av Øis hovedpersoner er outsidere, folk som ser mer, og andre ting enn andre – som kanskje lever i et litt annet univers.

Intensjon og uskyld

Her er så underlig

Det har blitt en utbredt oppfatning blant ledende forskere og menneskerettighetsorganisasjoner at Israels intensjon om å fordrive eller avlive Gazas befolkning støter mot FNs folkemordkonvensjon fra 1948. Som kjent så Den internasjonale domstolen i Haag kort tid etter 7. oktober 2023 tydelige faresignaler, og slo fast at alle stater er forpliktet til å motvirke ei slik utvikling.

Dette er ikke en konklusjon som er lett å trekke, ettersom det er forbundet med stor risiko for anklager om «antisemittisme», et begrep som henger løst hos dem som vil diskreditere eller fordømme også legitim kritikk av dagens israelske regjering. Det er derfor en modig handling når Omer Bartov nå gir ut boka «Israel: What Went Wrong?», men det er vanskelig å finne noen som kan tale med større tyngde. Han er ikke bare født i en kibbutz, men har tjenestegjort fire år i den israelske hæren, inkludert som høyere offiser under krigen i 1973. Som historiker har han sida slutten av 1980-tallet hatt universiteter i USA som sin base, der han nå leder programmet for holocaust- og folkemordstudier ved Brown University i Rhode Island.

oss med på en personlig reise fram mot å beskrive Israel som en etno-nasjonalistisk og rasistisk apartheid­stat. I november 2023 publiserte han et essay i The New York Times hvor han mente at det ennå ikke var bevis for at hjemlandets regjering hadde trådt over terskelen til juridiske definisjoner på folkemord, og at det fortsatt var tid til å unngå «forbrytelsen over alle forbrytelser». Han ba samtidig holocaustminne-institusjoner i USA og Israel om å stanse marsjen mot katastrofe, men blei møtt med taushet. I løpet av det neste året måtte Bartov skifte oppfatning, og i 2025 skreiv han i samme avis at det ikke lenger var noen rimelig tvil: «I am a genocide scholar. I know it when I see it». Det er dette som nå utdypes i bokform.

Bartov har fortsatt nære forbindelser til hjemlandet gjennom familie og venner, og trekker veksler på flere opphold der i de siste åra. Et hovedinntrykk er at det er mangel på forståelse og empati i møtet med de lidelser som palestinere påføres gjennom langvarig okkupasjon, bosettervold og brutal krigføring. Det inkluderer også massedrap på barn, som vies et eget kapittel, og hvor han finner spor av de samme holdningene som han i tidligere forskning har funnet i nazistisk indoktrinering i den tyske hæren under andre verdenskrig. Det er også likheter i en hybrisaktig tro på egen overhøyhet og framstilling av motparten mer som dyr enn som mennesker, og hvor kampen sies å stå mellom barbari og sivilisasjon. Da er det lite rom for kompromisser eller sjølransaking. Samtidig som Bartov fordømmer Hamas’ angrep på sivile 7. oktober 2023, etterlyser han også historisk kontekst og retten til motstand mot okkupasjon.

at det er utviklinga innad i Israel som står i sentrum, der det dokumenteres hvordan landet nå er dominert av religiøs ekstremisme («teokrati») og autoritært-korrupt styresett, og at motkreftene blir stadig mer marginalisert. Mens Bartov holder fast ved at det i foreldrenes sionisme også var innslag av frigjøring fra forfølgelse og en drøm om en rettferdig stat, ser han dagens sionisme utelukkende som en statsideologi der målet er hele «Stor-Israel» som en jødisk stat gitt av Gud. Det underslås heller ikke hvordan minnene om holocaust og antisemittisme aktivt blir brukt som et våpen for å rettferdiggjøre dagens apartheid og folkemord, som om ofre aldri kan bli overgripere eller at folkemordet i Europa kan gi et slags frikort for folkemord i Midtøsten. Her kan forfatteren hente aktuelle eksempler fra akademisk kapitulasjon ved universiteter i USA, samtidig som det nettopp er USAs støtte som muliggjør fortsatt krig og okkupasjon.

Det er også sider ved Bartovs bok som jeg finner mindre overbevisende. Når det vises til hva som har gått galt etter 1948, blir det nok undervurdert hvor dype røtter jordran, bosetterkolonialisme og ekskluderende sionisme allerede hadde. Det er heller ikke så lett å dele hans tro på at mye kunne ha vært annerledes om bare staten Israel ved opprettelsen hadde fått en demokratisk grunnlov. Han viser dessuten liten interesse for palestinske oppfatninger når det trekkes opp ulike scenarioer for ei mer fredelig framtid.

det å vise til andre folkemord gjennom historien, inkludert massevold under europeisk kolonisering i andre verdensdeler, er å bagatellisere eller relativisere holocaust. Det er ei beskyldning som vanskelig kan rettes mot Omer Bartov, som er anerkjent som en av verdens fremste holocaustforskere. I «Israel. What Went Wrong?» understreker han at alle folkemord i og utafor Europa har unike trekk, men at det også gjennom sammenlikninger er mulig å studere fellestrekk som krigens brutalisering, rasisme, avhumanisering av motparten som 

, kolonisering, massefordriving og ønsker om å utslette andre folkegruppers kultur og eksistensgrunnlag. Han viser også eksplisitt til at både holocaust og al-Nakba (massefordrivinga av palestinere i 1948 som aldri har tatt slutt) er med på å forme jødisk og palestinsk identitet, og at de må oppfattes som deler av den samme historiske prosess. Det er dette som gjør hans nyeste bok så utfordrende og viktig, og det er derfor mange som ser fram til – eller frykter – hans foredrag i regi av HL-senteret og Universitetet i Oslo 3. juni.

Det er ­vanskelig å finne noen som kan tale med større tyngde.

Israel. What Went Wrong?

Folkemord som frikort

Mímir Kristjánsson

Før stortingsvalget i fjor ble det brukt store pengesummer på å fortelle oss en historie. Den handlet om et land hvor de superrike ble skattet i hjel, en sovjetstat i nord som alle formuende mennesker før eller siden var nødt til å forlate. Ikke for å unndra seg skatt, men ganske enkelt for å redde seg selv. Det er derfor de kaller seg skatte

, fordi de identifiserer seg med de som flykter fra krig og konflikt i andre deler av verden.

I sin ferske bok «Milliardærer må også betale skatt»forteller økonomen Gabriel Zucman en annen historie. Hans utgangspunkt er ikke hvor vanskelig det 

 å være rik, snarere kjølige fakta. Med utgangspunkt i franske tall, men med overføringsverdi til hele den vestlige verden, viser han at skattesystemet vårt bare er progressivt fram til et visst punkt.

Både de fattige, vanlige folk og de «vanlig rike» betaler nær sagt halvparten av inntekten sin i skatt. De superrike, derimot, betaler knapt halvparten av det vanlige folk gjør i skatt – vel å merke målt i prosent. Slik Zucman påpeker, gir det ingen mening å måle skatt i kroner. De som har enorme inntekter, vil selvfølgelig betale enormt mye i skatt.

snakker om milliardærer, er det dollarmilliardærer han mener, det vil si mennesker som sitter på verdier til nærmere ti milliarder kroner. De har en egen metode for å unnslippe inntektsskatt, nemlig ved bruk av holdingselskaper: I de fleste vestlige land, også i Norge, er det skattefritt å flytte inntektene sine mellom selskaper. Det betyr at Kjell Inge Røkke (mens han bodde i Norge) årlig kunne ta milliarder i utbytte fra Aker, for så å flytte pengene til sitt private holding­selskap TRG. Først når han tok pengene ut av TRG, måtte han skatte av dem. Fram til han gjorde det, var i praksis inntekten hans skattefri. Det var ikke skattefritt for ham å bruke penger, men det var skattefritt for ham å bruke penger på å 

Når denne effekten akkumuleres, blir resultatet at ulikheten eksploderer.

Zucmans idé er enkel: I stedet for å beregne de superrikes inntekt, noe som er nærmest umulig, beregner man formuen deres. Så antar man at en vanlig formue gir en avkastning på seks prosent. Av dette bør man betale en tredjedel i skatt. Dermed får man en formuesskatt for planetens rikeste mennesker på to prosent i året (nær det dobbelte av toppnivået i formuesskatten).

Til dette regnestykket kan man høre dem jamre seg i Civita og i skatteplanleggingskontorene som kaller seg advokatfirmaer på Aker Brygge: «Jamen, jamen, hva med dem som ikke tjener penger?». Zucman svarer overbevisende, og han har også støtte i norsk forskning: Mennesker med over ti milliarder i verdier har alltid penger. Om de på mystisk vis ikke skulle ha det, så må de eventuelt selge noe av det de eier, verre er det altså ikke. De fleste vanlige folk må med jevne mellomrom ta av felleskontoen, kredittkortet eller fleksilånet for å betale skattesmellen.

 er så kort at den nesten ikke fortjener å bli kalt bok, den er heller en pamflett. Den er også rett fram, for allerede i tittelen ligger bokas konklusjon. Men den rommer noen overraskende innsikter (og har dessuten et velskrevet norsk etterord av økonomen Andreas Økland).

En av innsiktene er at det egentlig ikke er noen god grunn til å akseptere skatteflukt. I Norge godtar vi at nordmenn som flytter ut, skal skatte til landet de flytter til. Vi har til og med en egen skatteavtale som gjør det særlig gunstig å flytte til Sveits. Men i USA gjør de det motsatt: Om du er amerikaner, hjelper det ikke hvor du flytter. Alle amerikanere må betale skatt til den amerikanske staten, uansett hvor i verden de bor.

Et annet poeng henter Zucman fra den franske revolusjonen og menneskeretts­erklæringen av 1789. Det var her ideene om universelle rettigheter for menneskene for første gang ble slått fast. I artikkel 13 kan vi lese: «For å opprettholde den offentlige makt og dekke utgiftene til administrasjonen, er en felles skatt uunngåelig. Den skal fordeles likt på alle borgere i forhold til deres betalingsevne.»

Milliardærer må også ­betale skatt

Et beskjedent forslag

Merete Røsvik

Eg likar bøker med tolkingsrom og undertekst, som kritikarar flest. Så les eg av og til romanar som gir inntrykk av at alt er sagt rett ut, der poenget, både litterært og politisk, er å setje tydelege, tabuknusande ord på erfaringar og forklare kvifor alt gjekk som det gjekk. «På mandag vil de elske oss» av spansk-marokkanske Najat El Hachmi er ei sånn bok. Kva litterære kvalitetar kan det vere i ei slik overtydeleg forteljing?

El Hachmi kom til Spania frå Marokko med familien åtte år gamal, og har etter debuten i 2008 fått fleire prisar for forfattarskapen. Ifølgje forlaget er denne romanen, som Ingrid Melfald Hafredal no har omsett til norsk, ei sjølvbiografisk forteljing.

 ei lading i teksten som handlar om meir enn kor god eller godt fortalt historia er: Forfattaren får autoritet som sanningsvitne, og oppgjeret ho tar med undertrykkjande strukturar viser veg for nye generasjonar. Mange kan kjenne seg igjen i det strevet Hachmi set ord på i prologen: «På mandag skal vi begynne et nytt liv, vi skal være slik vi bør være, og ikke slik som vi er.»

Langt færre har den typen erfaringar ho skildrar av å stå i krysspress mellom motstridande kulturelle normer.

Bøker

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie.

I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Yesteryear

Forsoningens bok

Svartediket

Kapp det gode håp. En reise i Sør-Afrika etter apartheid

God morgen

World Cup Fever. A Footballing Journey in Nine Tournaments

Filosofiske brev til en dame. En gal manns forsvarstale

Overnatte, overdage

Nordlys 8. Reisen til Rørøs

Intensjon og uskyld

Israel. What Went Wrong?

Milliardærer må også betale skatt

På mandag vil de elske oss

Gi meg hånden. Vær meg fremmed. To skuespill

Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen

Historien om Pyton – humorbladet som aldri ble voksent, men som unnfanget gullalderen for norske tegneserie

Vinklingar. Om Olav H. Hauge. Om dikt og diktarar

Åpne dører, nakne værelser

Parapoetica

Oppreist. Historien om Sophies Minde og bevegelseshemmede i Norge

De etterlatte

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie.

I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Yesteryear

Forsoningens bok

Svartediket

Kapp det gode håp. En reise i Sør-­Afrika ­etter ­apartheid

God morgen

World Cup Fever. A Footballing Journey in Nine Tournaments

Filosofiske brev til en dame. En gal manns forsvarstale

Overnatte, overdage

Nordlys 8. ­Reisen til Rørøs

Intensjon og uskyld

Israel. What Went Wrong?

Milliardærer må også ­betale skatt

På mandag vil de elske oss

Gi meg ­hånden. Vær meg fremmed. To skuespill

Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen

Historien om Pyton – humorbladet som aldri ble voksent, men som unnfanget gullalderen for norske tegneserie

Vinklingar. Om Olav H. Hauge. Om dikt og ­diktarar

Åpne dører, nakne ­værelser

Parapoetica

Oppreist. Historien om Sophies Minde og bevegelseshemmede i Norge

De etterlatte

Kapp det gode håp. En reise i Sør-Afrika etter apartheid

Nordlys 8. Reisen til Rørøs

Milliardærer må også betale skatt

Gi meg hånden. Vær meg fremmed. To skuespill

Vinklingar. Om Olav H. Hauge. Om dikt og diktarar

Åpne dører, nakne værelser