Sindre Andersen

#fff

I en tid hvor all verdens øyne er rettet mot en halvkolonisert, tynt befolket øy langt mot nord, burde Jo Eggens serie med reisedikt-­bøker kunne vekke ny interesse. Fire av hans sju samlinger siden 2010 har konsentrert seg eksplisitt om nordeuropeiske øysamfunn med særegne etterlevninger og statuser, som Irland, Island og Åland. Med blikk for steder hvor alternative tanker kan graves fram og spire, frilommer innimellom sivilisasjonskriger og gørr, har han skapt en idealistisk diktning hvor trauste observasjoner subtilt vris om til skarpe poetiske innsikter. I «Norden» holder han seg mest på det skandinaviske fastlandet, snusende i spor etter den katolske fransiskanerordenen, også kjent som «gråbrødrene».

De gråkledde munkene (som også spiller en sentral rolle i samlingen «Ålands­øyene» fra 2024) var kjent for sine freds­meklende evner, men ble nærmest utradert fra Norden med den brutale lutherske reformasjonen. Sentralt i et norsk perspektiv står klosterbrødrene Mauritius og Sigurd, som hjalp Magnus Lagabøte i forhandlingene med Skottland i 1266 hvor Norge endte med å avstå herredømmet over Hebridene og Man, men fikk beholde Orknøyene og Shetland. Fransiskanerklosteret i kongens Bergen var i sin tid en integrert del av Domkirken, og ruinene står der i dag som en motvekt til det materialistiske og «provinsielle» Oslo. Eggen driver underfundig gjøn med makt og jåleri, og lar nåtid tre ut av fortid. Stort sett er det poeten selv som fører ordet, og på usentimentalt vis fletter notater og refleksjoner sammen, ett dikt per sted.

nødvendigvis poesien av syne ved å google seg gjennom de historiske sveipene og anekdotene. Et sted går han under trær plantet av «tenåringen som styrer Sverige». Er han dobbeltspydig her og mener Greta Thunberg, eller er det snakk om Birger Magnusson, sønn av Jönköpings grunnlegger Magnus Ladulås, som ble kront til konge som barn i 1284? Påskelabyrinten lever!

Særlig vekt legger Eggen på det som stadig ligger igjen og vibrerer etter at munkene ble jaget vekk. Ruiner og knapt nok det. Dette utvides til et bredere, flertydig oppheng i tomrom som fenomen: Anonyme sletter på landsbygda, tomt ingenting i søvnige provinsbyer, tom kultur (smart­telefoner, businesskoler, kjedebutikker, plast) – men også vakre rom som åpner for å meditere over det som var, finest framstilt i sammenlikningen av den hvitkalkede kirken i Ystad med en «tom julekalender». Han kan også skildre tomheten i et deprimerende hotell, og gi den en egen mystisk, språklig fylde: «hvor kom dette gråhvite rommet fra, i verden, og jeg, her / et taust lys slår seg av, en vannkoker slår seg ikke på» Blir det altfor tomt, tenker han på Gaza. Som også er en ruin, og som noen hver har sveket.

 moralske kjernen er agget mot de rikes overgrep mot fattige, og fransiskanernes insistering på grunnleggende Jesus-dyder som barmhjertighet og fredsommelighet. Ikke veldig originalt, men en funklende og gripende gulltråd i historiens kaos. Gråbrødrenes virksomhet blir et håpefullt punkt, lyset fra en ellers gjennomkorrupt menneskehet. Bruken av fargen grå vipper jevnt mellom noe dølt og noe salig («grått er verdens arbeidsfarge», het det i «Ålandsøyene») – som Eggen turnerer med organisk finmekanikk.

Hangen til fred og gråhet får naturligvis politiske implikasjoner. Når leste du sist et politisk dikt det faktisk er mulig å være uenig med; som ikke går rett på urhumanisten i oss alle, men snarere rører et spisst debattinnlegg med i gryta? Jo Eggen kvier seg ikke for slikt – beundringsverdig nok, også i den grad at jeg kan irritere meg grå over hans blindflekker. I Eggens verdensbilde er Amerika et imperium man slutter seg til ved å ønske velkommen til biblioteket på ukrainsk. I et omdiskutert essay fra 2014 ga han den bestselgende finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen berettiget kritikk for historiske unøyaktigheter. Men det at han samtidig avskrev bøkene hennes som antisovjetisk – og indirekte pronazistisk – propaganda, avdekker igjen noen inn­snødde sider ved den gamle russisk-oversetteren og NKP-eren.

 seg med å tulle med «Nordens ledere» der de, istedenfor å mekle fred i kjortel, flyr til «Antikrist» i New York og leser «Ann Applebaum» (sic) – åpenbart valgt som representant for de senere års mainstream-kritikk av unnfallenheten mot Russland – mens lukten fra avføringen deres forpester kabinen (!). I slike dikt er det tydeligere hva Eggen mener enn at han har noe poetisk å komme med. Det politiske blir furtent, slik det ofte blir i litteraturen. Og for å smøre på de siste klattene av uenighet: Kan virkelig den fredsæle hestehandelen med skotske­kongen overføres på 2000-tallets putinosfære? Hvis Eggen mener at det å gi våpenstøtte til Ukraina skulle stå i moralsk motsetning til fordømme Israels groteske hevnaksjoner, tenker i hvert fall jeg at både kompass og kart har blåst bort.

Irritasjonen hindrer ikke «Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt» i å være enda en ilandstigelig holme i Jo Eggens poetiske skjærgård. Kanskje han tar oss til Grønland neste gang?

Blir det altfor tomt, tenker han på Gaza.

#000

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Fra kloster til kloster

Jonas Bals

Den svenske syndikalistiske fagforeningen Solidariska byggare består av noen hundre medlemmer fra hele det tidligere Sovjetunionen, og en håndfull svenske aktivister og organisatorer. De siste årene har de stått for brorparten av sakene som er blitt ført for den svenske Arbetsdomstolen, og de har drevet inn mer utestående lønn enn fagforeninger som har hundre ganger så mange medlemmer og tusen ganger så mye ressurser. To av de drivende kreftene i denne foreningen er kjent for Klassekampens lesere: Emil Boss skriver jevnlig i avisa, og ble nylig omtalt på kultursidene i forbindelse med teateroppsetningen av Marx’ «Kapitalen» i Sverige. Pelle Sunvisson har gitt ut flere romaner, hvorav den forrige, «Svenska palmen», ble anmeldt her i Bokmagasinet i 2021.

Boss og Sunvisson er med andre ord produktive både i fiksjonens og virkelighetens verden. Det fungerer godt, også i rent litterær forstand. Som russisktalende har Sunvisson kunnet «walraffe» som ukrainsk bygningsarbeider i Stockholm, og deretter skrevet om erfaringene i fiksjonalisert form. Metoden har han beskrevet som «faktiska villkor, fiktiva karaktärer»: Alt han beskriver, har han selv sett.

 «Andra vågen», er det en litt annen metodikk som ligger til grunn. Romanens handling var opprinnelig lagt til en rasteplass ved Gräfenhausen i Tyskland for tre år siden, der nærmere hundre langtransportsjåfører streiket i flere måneder mot sin polske arbeidsgiver. Sjåførene, som hovedsakelig kom fra Usbekistan og Georgia, ble blant annet utsatt for angrep fra sikkerhetsselskapet til den tidligere høyreekstreme politikeren Krzysztof Rutkowski, og hendelsen involverte mot slutten en dramatisk sultestreik. Sunvisson dekket streiken for avisa Arbetaren, men ville også bearbeide inntrykkene litterært. Det endte opp med å bli en tekst Sunvisson strevde lenge med, og som først løsnet da han valgte å skrive seg selv inn i teksten.

Romanen er derfor ikke bare en roman om sjåføren Ravshan, men også om forfatteren, aktivisten og småbarnsfaren Pelle. Deler av boka handler om den utbrentheten man kan kjenne på når man slåss, om hvor magisk, men også slitsomt det kan være å være småbarnsfar, og om frustrasjonen over ikke å strekke til i møte med alt det som må gjøres i et urettferdig klassesamfunn. For fagforeningsfolk er det mye å hente i disse passasjene, både når det handler om å ta vare på seg selv, om å bygge tillit hos arbeidere som har gode grunner til å ha mistillit mot alt og alle, og om å bygge organisatorisk styrke og solidaritet nedenfra. Innimellom alt dette vil den litteraturinteresserte dessuten finne noen svært fruktbare og eggende tanker om arbeiderlitteraturens og litteraturens vilkår i dag.

Under skrivingen av romanen innså fortelleren, Sunvissons forfatter-jeg, at han måtte la manuset (og seg selv) hvile en stund. Det gikk mange måneder før han plukket opp igjen teksten, og da han gjorde det, ble han ikke bare slått av tungsinnet og introspeksjonen som preget førsteutkastet, men også en tanke om at den verken kunne bli lest eller forstått på Ravshans premisser. Teksten var på et vis mørk, skriver han, men han ble snarere slått av det motsatte: At den led av altfor mye lys, og en tro og overbevisning om at det skal være tilstrekkelig å skildre Ravshans liv for at leserne skal kunne engasjere seg.

storhet var at millioner av mennesker kunne få se sine liv utenfra, eller fra siden, og at de med bøkene kunne få øye på at vilkårene de levde under var noe de kunne endre på, skriver Sunvisson. I dag lever en stor del av arbeiderklassen under forhold som er radikalt annerledes enn majoriteten. «De som väntar på en ny arbetarlitteratur måste ställas inför frågan om de skulle förstå den om den skrevs, om de skulle känna igjen sig som annat än samvetsömma konsumenter», heter det i boka.

Som forfatter innså Sunvisson at leseren måtte ha noen å identifisere seg med, noen de kunne gjenkjenne seg i, og som kunne oversette og forklare for dem. Løsningen ble å skrive seg selv inn i historien, som i en slags glidelås: «Ett kapitel Ravshan, ett kapittel jag». Da løsnet det, mener forfatteren. Som leser sier jeg meg enig. Romanen sitter som et skudd, rett i baugen på det klassesamfunnet som langt på vei har erstattet det sosialdemokratiske byggverket fra forrige århundre.

Bokens handling er primært lagt til sjåførenes rasteplass utenfor Frankfurt, men vi er også på Europavei 22, i skrivestua med forfatteren i Tyresta, på syndikalistenes hovedkvarter på Sveavägen i Stockholm, på byggeplassen i Sundbyberg der fem utenlandske arbeidere ble drept i en arbeids­ulykke i 2023, og ikke minst: På WhatsApp, der sjåførene maner hverandre til handling, og til å stå opp for rettigheter det er nokså usikkert om de egentlig har. Og selv om vi blir kjent med Pelle, er det først og fremst usbekiske Ravshan som bærer romanen.

Ravshan var blant de sjåførene som feiget ut og ble streikebryter første gang arbeiderne forsøkte å organisere seg, og som ved andre forsøk i stedet blir en organisator. Hoveddelen av handlingen er lagt til denne «andre bølgen» av streiken, vakkert illustrert på bokas omslag, der en stor mengde blå lastebiler står hulter til bulter og ved første øyekast mest minner om et urolig hav. Om boka har et hovedtema, handler det om hvordan denne uroen kan bli noe mer – hvordan den kan vokse til å bli et opprør og en kollektiv kraft, i et system der sjåførene stort sett opplever å stå alene mot det allmektige 

, transportselskapet som kjøper arbeidskraften deres. «Det som var meningslöst att utföra i ensamhet fick en helt annn kraft när det utfördes av många», heter det et sted. «Var de tillräckligt många och tillräckligt modiga skulle de kunna krossa åkeriet.»

Andra vågen

En kamp etter en annen

Tom Egil Hverven

Romanen «Skam» er siste del av Ann-Helén Laestadius’ trilogi om et samisk miljø i og omkring gruvebyen Kiruna. De to foregående, «Stjålet» (2022) og «Straff» (2024) har en ytre dramatisk nerve, der viktige deler av handlingen utgjør konflikter mellom den svenske majoriteten og den samiske minoriteten. Tredje bok foregår i større grad på et indre plan, hos en jente som har mistet kontakten med det samiske språket. Om romanen ikke er avansert som fortelling, gir den sterke inntrykk av dilemmaer i en yngre samisk befolkning.

«Skam» undersøker langsomme, pinefulle ettervirkninger av en svensk parallell til fornorskningspolitikken. Hovedpersonen, Marina, vokser opp i gruvesamfunnet i Kiruna, uten nær kontakt med samisk språk og kultur. Besteforeldrene og deler av familien bor utenfor byen, nærmere reindriftens dagligliv. For gruvearbeiderfamiliene i Kiruna kuttes båndene fra generasjon til generasjon. Når noen i familien snakker samisk, forstår Marina lite eller ingenting. I eksistensielt ladede øyeblikk opplever hun å bli «kvalt på begge språk». Moren hennes ble sendt på nomadeskole, internater der det var forbudt å snakke samisk. Laestadius behandlet de strenge forholdene ved nomadeskolene i forrige bok, «Straff», uten at romanene direkte overlapper hverandre.

 fikk barn, valgte hun å fortrenge det samiske. Romanene avdekker lag for lag konsekvensene av sentralistisk svensk språkpolitikk. Samtidig belyser «Skam» andre dimensjoner ved samisk identitet. Den indre dramatikken i romanen er knyttet både til språket og til konservativ kristendom. Deler av miljøet er preget av vekkelsesforkynnelsen til den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861). I romanens nåtid er Marinas onkel legpredikant i de læstadianske miljøene. Hans datter Eva er Marinas nærmeste venn i unge barneår, med sterke lojalitetsbånd. Romanen følger et i og for seg velbrukt skjema ved at jentene forelsker seg i samme gutt. Daniel må velge mellom fromme Eva eller mer frilynte Marina, som knytter seg til et miljø med festing og alkohol. Gjengitt slik, kan «Skam» virke i overkant enkel og skjematisk. Laestadius’ anonyme forteller, som ser verden med Marinas blikk, gir likevel et komplekst bilde av skamfølelsen som bygger seg opp idet hun innser hva hun risikerer å miste. En eldre, fåmælt slektning med innsikt i familiens historie – og ferdigheter i samisk håndverk – gir romanen en viktig omdreining, med vidtrekkende konsekvenser for Marinas selvforståelse. Samtalene med Nils-Ante, mormors bror, åpner hennes blikk for det kulturelle tapet, samtidig som hans forsiktige tilnærming til familiehistorien gir henne en mulighet til å kople seg på igjen.

roman opererer på to tidsplan, vekslende mellom årene omkring 1980 og slutten av 1990-årene. Hullene som skal fylles ut, fører til enkelte mindre interessante transportetapper. Romanen er på sitt mest intense i skildringen av språket. Vi følger Marina mens hun sakte oppdager konsekvensene av ikke å beherske annet enn svensk. Når slektninger snakker til henne på samisk, gjengis samiske ord uten forklaring i løpende tekst i romanen. Effekten er at leseren stilles på utsiden av språket, omtrent der Marina befinner seg. Bakerst i boka finnes en ordliste over anvendte samiske ord, samt enkelte uttrykk på meänkieli, tornedalsfinsk med sterke islett av svensk.

Det er verdt å merke seg parallellene til Kathrine Nedrejords roman «Sameproblemet» (2024), som hun vant Brageprisen for. I tillegg har Ingeborg Arvola skildret erfaringene til norskfinske innvandrere i sine romaner. Kjersti Anfinnsen omtaler lignende opplevelser med kvensk i den ferske Kolon-antologien «Memoarer». Statsadministrasjonenes ensidige vekt på det som gjerne kaller sammenhengskraft, ved å ensrette språkundervisningen, rammet nordområdenes minoriteter. Nordiske lands mangfold har ikke oppstått med de nye innvandringsbølgene etter 1970. Flerkulturen som ytre høyrekrefter framstiller som en trussel, har eksistert i århundrer, i blandingen av folkeslag som samer, russere, finner, svensker, dansker og nordmenn. Romaner som «Skam» gir nødvendig innsikt i hvilke vanskelige valg unge mennesker står overfor, etter langvarig nasjonal ensretting.

 Underveis velger hun bort både Eva, det kristelige miljøet og en mer avansert utdanning. Læstadianismen stiller unge mennesker på nær sagt umulige valg, mellom streng pietisme og mer åpen liberalitet. Motsetningene gjelder også likestilling, noe Marina får merke i møte med Kirunas kvinnelige prest. Lignende kamper foregår fortsatt på begge sider av den svensk-norske grensen, der læstadianske menigheter ikke aksepterer kvinnelige prester.

«Skam» fikk blandet mottakelse i svensk presse da den utkom i fjor. Kanskje skyldes det at enkelte svenske kritikere ikke overskuer konsekvensene av romanens kopling mellom språklige, kulturelle og læstadianske komponenter. For min del oppveies bokas romantekniske svakheter av innsikten den gir i skammen som følger av å miste språk og tilhørighet. Ann-Helén Laestadius’ roman er et vitnesbyrd, skriver hun i takksigelser til slutt. Ordet vitnesbyrd har flerbunnet klang i pietistisk tradisjon, der ærlig, oppriktig tale betraktes som en lettelse av en byrde når den deles i fellesskapet. Laestadius har skrevet en roman, ingen selvbiografi, men sorgen er min, skriver hun. Romanen vitner om smerten, traumene forbundet med å miste et språk, men den viser også en flik av lettelse over at de verste kampene snart kan være over.

I eksistens­ielt ladede øyeblikk opplever hun å bli kvalt på begge språk.

Skam

Språktapet

Silje Bekeng-Flemmen

Et lite hus. En liten familie. En storm som stenger dem inne. Blir det huset, forstanden eller ekteskapet som ryker først? Utgangspunktet for chilenske Paula Carrascos roman «Det går over» er en velkjent, men effektiv ramme for et fortettet drama. Hos Carrasco utspiller det seg et lidenskapelig, psykologisk kammerspill. Relasjoner, slektshemmeligheter og personlige og nasjonale traumer tærer på et par i et avsidesliggende hus i Santiagos fjelltrakter.

Det er Ana som forteller. Hun er midt i livet og gift med den lunefulle Pedro. Ekteskapet er ikke hva det var. Nærheten som er tapt mellom dem, finner Ana i stedet i Pedros tenåringsdatter Rebeca. Ana har vært nær og fortrolig med henne siden Pedros første kone døde og en uventet, sterk morskjærlighet vokste fram. Rebeca har bak seg en historie med psykisk sykdom og Ana er livredd for at noe skal skje med henne.

dukker Anas ukjente nevø Vicente opp. Han vokste opp i Paris, byen bestefaren dro til etter Pinochets statskupp i 1973. Nå leter han etter røttene sine. Men oppholdet hans blir lengre enn planlagt når ekstremværet setter inn. Det setter alle på prøve. Vicente framstår vekselvis omsorgsfull og manipulerende, imøtekommende og beregnende, forførende – overfor både mor og datter? Noe er galt.

Eksilet, forstår vi, er et smertepunkt. Familien ble delt i to, uten muligheter for bearbeiding eller forsoning. Omstendighetene er lenge uklare og skal ikke røpes her, klart er det i alle fall at traumer, skyld og skamfølelse er arvelig, og boka er på sitt beste i skildringene av det chilenske traumet etter diktaturet.

Nærværet til Vicente vipper Ana ut av en skjør balansetilstand når han graver i minner. Anas nølende vilje til å konfrontere sin egen familiehistorie speiles i det tabubelagte begjæret hun føler overfor nevøen. Hun kastes som en filledukke mellom de store følelsene innenfor husets fire vindherjede vegger.

 er psykolog, overrasker ikke. Det psykologiske portrettet av Ana er nærgående og komplekst, med et skjult aspekt som mot slutten av romanen setter hele handlingen i et nytt lys. Det viser en dyp innsikt i traumepsykologi og inviterer til å bla bakover, lese partier igjen, forstå på nytt.

Romanen fester seg likevel ikke veldig sterkt. Kanskje jeg smittes av klaustrofobien i huset. Det kjennes som om forfatteren stort sett spiller på den samme emosjonelle, anspente strengen. Anas ­grunnstemning og innstilling til omgivelsene skifter med mer eller mindre uprovoserte, voldsomme kast for hver eneste side. Men det blir noe monotont over kastene, lik en pingpongkamp – du skjønner etter hvert hva det går i og synes du har sett ballen sprette fram og tilbake mange nok ganger.

«Det går over» er en klok bok. I lengden ikke uforglemmelig, men hva er vel det.

Det går over

Stormfulle høyder

Kåre Bulie

Beretningen begynner i Christiania midt på 1700-tallet, med danskekongens statutter for det som senere ble hetende Krigsskolen. Den avsluttes utenfor en barnehage i Trondheim, ved en gammeinspirert bålhytte skapt av det norsk-israelske arkitektkontoret Haugen/Zohar to og et halvt århundre senere. Spennet er betegnende for det mangfoldet i byggeoppgaver og den overgangen fra en militært dominert til en «mykere» formgivning som kjennetegner de to først utgitte bindene i «Norsk arkitektur». Det nye oversiktsverket om landets bygninger skal når det er ferdig, bestå av fem bøker – signert hver sin skribent – og bli det mest omfattende av sitt slag noensinne.

Samtidig fanger spennet den bevegelsen mellom sentrum og periferi som preger utgivelsene, hovedstadsdominans til tross. Den kontinuerlige refleksjonen over hva «norsk» innebærer i denne sammenhengen, og overgangen fra det klassiske til det moderne, vitner det dessuten om. I tillegg forteller kontrasten om utviklingen fra den såkalte ingeniøroffiserens dager til senere århundrers tydeliggjøring av fagidentiteten arkitekt.

At historien begynner først i opplysningstiden, forklares av arkitekturdefinisjonen som ligger til grunn for den: «byggverk formgitt av profesjonelle arkitekter, det vil si personer med utdannelse i faget». Involvert i verket er det som finnes av tunge institusjoner på området: Nasjonalmuseet, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Universitetet i Oslo, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Riksantikvaren.

er Ulf Grønvold (f. 1947), og hans viktigste samarbeidspartner er Elisabeth Seip (f. 1946). I fellesskap er veteranene redaktører for helheten. Derfor er det passende at de har forfattet hvert sitt av de to bindene som lanseres først og rammer inn prosjektet. Seips bok dekker perioden 1750–1850 og handler også om hvordan arkitektprofesjonen, kontrollert av skiftende herrer utenlands, gradvis vokste frem her i landet.

Grønvolds tar for seg en kortere periode – 1980–2025 – og forteller om en samtid da norsk arkitektur, i forlengelsen av karrieren til Sverre Fehn, landets mest feirede representant for standen, vant anerkjennelse ute i verden. De to forfatterne forholder seg ikke strengt til tidsrommene de har valgt, men den fortellingen som trer frem over de 275 årene skribentene befinner seg i hver sin ende av, handler altså om markant vekst og fremgang for både formgivningen og staten den ble til i.

forutsetninger for den formidable oppgaven de har påtatt seg: Foruten å være arkitektutdannet har de begge lang fartstid som direktør for landets arkitekturmuseum og dermed upåklagelig oversikt over feltet. I tillegg har de fått hjelp av en av dreven billedredaktør: Sammen med Guri Dahl har de skrivende valgt ut et gedigent og opplysende illustrasjonsmateriale.

Så omfattende er det, og så innholdsrike billedtekster har mange av motivene fått, at bøkene nærmer seg å kunne «leses» på to måter: ved å forholde seg til brødteksten, men i tillegg ved å konsentrere seg om illustrasjonene og kommentarene som følger dem. De tallrike portrettbildene av arkitekter minner om at bøkene handler ikke bare om bygninger, men også om menneskene som har tegnet dem – og om enkeltindividers betydning i historien. Med sin frimerkestørrelse er de imidlertid så knappe at jeg ikke er overbevist om nytten av dem utover ren registrering.

 kan boltre seg i samtidens arkitekturfotografi, må Seip av teknologihistoriske årsaker i stor grad lene seg på tegninger og malerier. Bildene blir i alle tilfelle viktig støtte for teksten, som krever betydelig innsats av leseren. Ved siden av bygningene i seg selv (Seip omtaler også mange som er endret eller revet) er tekster viktig kildemateriale. Seip har en forkjærlighet for å sitere direkte fra fortidige dokumenter som er formulert på et annet språk enn samtidens norsk. Det bringer fremstillingen i kontakt med perioden den handler om. Så mange slike sitater inkluderer forfatteren imidlertid at det på den annen side er med på å gjøre den unødig tung å lese.

Arkitektenes utdanningsforhold er avgjørende i begge bind og blir med årene stadig rikere, men i Seips år forblir en spesialisert norsk arkitektskole langt unna. Foruten nordmenn som reiser ut for å skaffe seg kunnskap, preges 1800-tallet derfor av utenlandske formgivere som setter sitt preg på Norge, og av det Seip kaller «europeiske stilidealer». Enkeltbidragsyterne hun har hedret med hvert sitt egne kapittel, er H.D.F. Linstow, den hardt prøvede dansken bak hovedstadens slott, og hans landsmann Christian Heinrich Grosch. Sistnevnte ble «stadskonduktør» i samme by og etterlot seg en omfattende produksjon i Norge. Slottet er i det hele tatt Seip-bindets toneangivende bygning. At det for øvrig er landets kirker som får mest oppmerksomhet, avspeiler posisjonen deres den gang så vel som den avgjørende rollen bygningskategorien fortsetter å spille frem til og inkludert Grønvolds periode.

Norsk arkitektur 1750–1850

En bygget fortelling

Geir Pollen

Når østtyske Daniela Krien åpner sin fjerde roman på norsk, «Mitt tredje liv», har alle foreldres verste mareritt allerede blitt virkelighet: 17 år gamle Sonja, Linda og Richards eneste barn, er død, meid ned av en lastebil mens hun var ute og syklet i hjembyen Leipzig. Linda selv har meldt seg ut av alle de sammenhengene som gav livet hennes innhold da datteren levde – familien, vennene, arbeidet som kurator ved en kunststiftelse – og hegner nå om sorgen alene på et slitent småbruk i en usjarmerende post-DDR-landsby et par titalls kilometer utenfor byen der familien var så lykkelig. Slik presenterer hun seg selv: «Jeg heter Linda. Linda betyr den milde, den vennlige, den myke. Dette navnet har ikke lenger noe med meg å gjøre.» Romanen handler om hvordan Linda langsomt, smertefullt, hverdag for hverdag, gjenerobrer betydningen i navnet sitt.

Inntil videre pendler tilværelsen hennes mellom å mate hønene og lufte den gamle, lurvete gårdshunden Kaja om dagen, og om natten dope seg ned på sovetabletter. Richard, som ble igjen i den gamle leiligheten deres i byen, sørger også, men klarer seg bedre. Han har to barn fra et tidligere ekteskap, han er billedkunster med lærerjobb ved siden av, og Lindas emosjonelle eksil driver ham etter hvert inn i et nytt lunkent­erotisk samliv med en krimforfatter.

er Linda ingen øy. Det finnes andre med tunge kors å bære i landsbyen. Viktigst er den frodige, robuste, usentimentale Natascha – «Hun er den eneste som ikke lar seg skremme av sorgen min» – og den 19 år gamle datteren hennes Nine, som er autist, 100 prosent avhengig av morens pleie, men også «eterisk vakker og utstyrt med en nydelig stemme». Så er det den uhelbredelig kreftsyke Bruni som drømmer om å skaffe seg et par alpakkaer (dverglamaer). Linda selv er forresten nylig helbredet av kreft, og også Richard rekker å pådra seg en potensielt dødelig sykdom før romanen er slutt.

Her er altså ingen ende på triste liv, onde skjebner, men paradoksalt nok blir det også redningen for Linda. Når hun etter hvert ikke kan unngå å berøres av andres ulykke, åpner det seg veier ut av hennes egen. Jeg skal ikke røpe detaljene, men gjett hvem som på romanens siste sider er med og støtter en redd Richard som skal på sykehus og opereres? Da har leseren også fått med seg et uventet, forsonende besøk av en mor som har vært fraværende i Lindas liv etter å ha søkt materiell trygghet i ekteskapet med den vesttyske forretningsmannen Konrad, som seinere (selvfølgelig) tok livet av seg etter mislykkede finansspekulasjoner. I en rødvinsdrevet samtale bretter moren ut et alt annet enn enkelt østtysk kvinneliv etter murens fall. Selv født og oppvokst i det gamle DDR, og i dag bosatt i Leipzig, byen der det endelige opprøret mot DDR-regimet startet, vet Daniela Krien mye om ossienes (østtyskernes) følelser av å være sosialt degraderte, sekunda borgere i det gjenforente Tyskland – et seiglivet selvbilde som ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland lever høyt på i dag.

 roman om sorg som tømmer tilværelsen for mening, men også en fortrøstningsfull fortelling om motkraften i fellesskapet, de gode gjerningene, omsorgen for hverandre. Her står hendelser og personer i kø for å ryste og røre. Og likevel blir jeg, en både lettrystet og lettrørt mann, aldri med på notene. Grunnen er åpenbar: Krien har skrevet en jeg-roman, for en stor del i sanntid, der alt skjer i handlingen, ingenting i det ulastelig konvensjonelle, friksjonsløse Romanspråket. Ikke en eneste gang hakker det, brister det, mister det pusten. «Silkemyk» kalte en overstadig begeistret Dagbladet-kollega Kriens samtidsdiagnose i den forrige romanen hennes på norsk, «Brannen» (2022). Jeg skjønner hva hun mente, og gjenbrukt på årets roman blir virkningen lammende. For ordens skyld: I denne ulykken er oversetter Ute Neumann frikjent.

Mitt tredje liv

Silkemykt

Morten Langeland

Jeg har to boksehistorier fra Bergen, den første fra en parmiddag hvor verten ba meg holde et minibankkort fast mellom haka og halsen, deretter skulle jeg opp med guarden og forsvare meg så godt jeg kunne. Jeg ble blågul. Selv om opptrinnet var vondt og dessuten pinlig foran min nye kjæreste, ville jeg ikke vært introduksjonen foruten. Fascinasjonen for boksing har mange unge menn vært innom, men jeg fikk ikke lov til å gå i noen som helst kampsport da jeg var liten. Om det skyldes lokale forhold, at vi var blitt middelklasse eller at de populære kampsportene før årtusen­skiftet var karate, judo, taekwondo og jiu-jitsu, vet jeg ikke.

 en tid hvor boksing var stor blant de små idrettene, et sted hvor byenes arbeiderklasseungdom som ikke passet inn i lagsportene kunne gå for å komme i form og lære seg livslekser. Denne tiden kunne begynt med stiftelsen av Norges Bokseforbund i 1920, eller som i Tron Jensens roman av året, tidlig på 1970-tallet, en brytningstid for boksing i Norge fordi proffboksing blir forbudt.

«Bokseren» er en oppvekstroman, men kunne også kalles en brytningsroman. Vi møter Alfred de to siste årene på ungdomsskolen. Han bor med kjernefamilien i hus i Nittedal og tar bussen til Oslo sentrum gjennom Groruddalen for å gå på boksetrening etter at han ble frelst av kampene som – av en eller annen unorsk grunn – ble fjernsynssendt fra München OL i 1972. På trening møter han de gamle gutta med sine livshistorier fra 

og ringen, mindre privilegerte gutter som deler rom i Ammerudblokkene, og han finner gleden i selvdisiplin og askese. Han blir også forelsket – i sigøynerjenta Lorena som bor i campingvogn på ‘Gazverket’ på Ankertomta! De kan ikke få hverandre, men det er vår blåøyde boksehelt ennå ikke i stand til å forstå. Jensen skriver mesterlig om den ennå ikke sårede unge mannens forelskelse og deretter den langsomme forståelsen av klasse og umulig kjærlighet. Det som hever det ennå et hakk, er den bråmodne takknemligheten seksten år gamle Alfred føler over å ha fått opplevd tilknytningen.

-tallet er skildret med Jensens enkle venstre-venstre-høyre-stil, ikke dansende i ringen, men knapp og konsis, som et blåøye som ennå ikke har rukket å bli blått. Av Jensens syv tidligere romaner har jeg lest «Til Capri» (2016), som også tar for seg maskulinitet og kjærlighetslengsel, om enn gjennom en eldre herre, den er også komprimert og tankevekkende å lese. Og det ser ut som Jensen har levert romaner av dette kaliberet hvert tredje eller fjerde år i femten år nå, stødig og med stor nærhet til sine karakterers følelsesliv.

Boken ender med at ungdomstiden slutter og livet begynner, som de sier – da legges hanskene på hylla for Alfred. Det minner meg om min andre boksehistorie fra Bergen, da jeg spurte Tomas Espedal om jeg kunne begynne bokse, han svarte, nei, du er for gammel.

Bokseren

Den brukne neses estetikk

Merete Røsvik

Hvis jeg dør» er ein roman utan historie og hovudperson i tradisjonell forstand – eller; forteljaren skildrar slutten av ei historie han ikkje kjenner utan å vite kven som var heltar og bipersonar. Lesinga av Hans Petter Blads bok 15, niande roman, minner om at han også er dramatikar og filmregissør. Gjennom stemningar og portrett i scener som berre gradvis og delvis antydar eit drama i fortida, leier han meg i retning av tematikken – men utan å følgje meg gjennom døra.

Memo og Sergio er to chilenarar som kom til Noreg som politiske flyktningar etter eit mislukka kupp mot Pinochets militærdiktatur og sidan har levd i eksil i Oslo. Då Memo rett før pensjonsalder får vite at han har kreft med spreiing, flyttar han inn på gjesterommet til ekskona, ho vil pleie han den korte tida han har igjen. Forteljaren Lukas er ein norsk forfattar som er ven av både Memo og Sergio. Då Memo ber han om å skrive nekrologen hans, begynner han å samle informasjon frå Memos tre ekskoner og andre han møter i miljøet.

 sitt intellektuelle image når han gjennom kontrasten mellom kameratane Memo og Sergio set i spel vanlege førestillingar om lett og tungt, overflate og djupne. Memo ber kjennemerka vi ventar hos ein traumatisert flyktning, han er den deprimerte drankaren som jobbar på fabrikk. Sergio, derimot, er ein smått komisk livsnytar: Ser uforskamma godt ut for alderen, har aldri hatt vanleg lønsarbeid, skriv poesi og lagar mat. Han er stilmedviten og sjølvoppteken, kikar på damer som er altfor unge og høyrer ikkje etter når kjærasten (den noverande) snakkar. Det er først når menneske frå fortida dukkar opp, at ei mørkare og meir heroisk side blir synleg. «Er det han som, dypest sett, ikke lenger er iblant oss?» spør forteljaren. Slik set Blad tankane i gang om kva det er å risikere livet, kva det er å leve i eksil og kva det er å døy – sosialt og emosjonelt så vel som fysisk.

 roman, «Den unge kvinnen» frå 2024, sa forteljaren: «det livet jeg ønsker å leve, skjer i pluralis». Årets bok viser ein liknande fascinasjonen for rikt befolka liv. Leilegheita der Memo ventar på døden, blir ein samlingsplass for familie, vener og folk i eksilmiljøet som vil vise støtte og respekt, og det går med ein heil del vin. Slik får vi innblikk i ein kultur for samvær som står fjernt frå den tradisjonelle, norske måten å takle livskriser på (altså å isolere oss endå meir enn før). Etter kvart som Milo blir svakare og ligg mykje til sengs, flyttar fokuset seg til menneska rundt han. Ikkje alle er samde om at Milo fortener eit ettermæle som opposisjonell helt.

Tittelen «Hvis jeg dør» peikar indirekte mot død i eksil og ettermæle, gitt at den liknar dei første orda i Robert Brookes kjende dikt ‘The Soldier’ (1915): «If I should die, think only this of me». Bodskapen i diktet er at soldaten som døyr på framand jord 

 ein bit av heimlandet og berikar staden han blir gravlagd på med alt heimlandet står for. Blads roman kan lesast nettopp som ei verdsetjing av det eksilantane representerer og tilfører det norske samfunnet.

opp av korte kapittel med scener som er skildra knapt og godt. Observasjonar, kommentarar og visuelle detaljar gjer til saman at tonen landar ein stad mellom det passande dempa (gitt alvoret i situasjonen) og det lakonisk vittige. Slik høyrest ei replikkutveksling mellom Memo og legen ut:

Omtrent like mye som jeg alltid har gjort.

Eit spesielt trekk ved teksten er bruk av hermeteikn og kursivering av heilt vanlege ord og frasar. Av og til gjeld det biletlege talemåtar eller ord sagt med ekstra trykk, men ikkje alltid. Eg trur grepet skal minne om at mykje av det som blir referert på norsk, eigentleg går føre seg på andre språk, noko forteljaren tar opp eksplisitt:

I denne fremstillingen, som bestreber seg på å være mangetydig, går naturligvis også argot, eller slang og det gebrokne, sosiolektene og dialektene tapt, i tillegg til hvordan alt Memo og Sergio sier (og ikke sier), er lenket til hendelser i et Chile under diktaturet 

Blad fornektar ikkje sitt intellektuelle image.

Hvis jeg dør

Døden i eksil

Daniel Willumstad Gunstveit

Vi befinner oss i to kriger / den som var, den som er / den som gir det den tar» heter det i et tidlig dikt i Øyvind Bergs nye diktsamling, med den litt pussige og samtidig 

 tittelen «Smuldre». Mange av diktene minner om at krigen ikke slutter med våpenhviler eller fredserklæringer, men lever videre i de overlevendes kropper og hukommelser. Et nærsynt gløtt mot samtida gjør det nærliggende å konkludere med at poeten følger sin egen oppfordring fra etterordet til «Offentlig ømhet» fra 2016 om at «diktene må forandre seg etter hva som skjer i verden».

Verden, og den ofte krigshissende politikken som dytter den hit og dit, har riktignok Berg befattet seg med i en årrekke, senest i den fine prosaboka «Sommeren med Balder». Likevel byr poesien på noen unike muligheter til å bearbeide dette potente råstoffet enda mer virkningsfullt. Derfor er det gledelig at Berg nå returnerer til diktsjangeren for første gang på tolv år.

ikke nødvendigvis negativt, noe poeten selv understreker i et intervju i forrige utgave av Bokmagasinet. Likevel gjennomsyrer en kjerne av tap og fravær samlingen. Noe er i ferd med å smuldre vekk mellom fingrene våre – om det da ikke allerede er borte, slik som de fysiske småmyntene fra poetens barndom, som han besynger i et elegisk dikt over tapet av tingenes materialitet, og dermed noe av deres verdi.

Menneskenes brutalitet og naturens skjønnhet utgjør to ytterpunkter i «Smuldre». Der folk er utstyrt med potensial for alskens faenskap, er fuglene for eksempel «væpna med vinger og melodi», som det heter mot slutten. (Vinge)spennet er med andre ord stort, fra høyt til lavt, mellom historiske krigshandlinger og overgrep og munkelusen som graver seg ned i gjørma. Sterkest er diktene som forankres i konkrete, kroppslige bilder, noe Berg trakterer mesterlig, som her: «Jeg som er vokst opp med den første fjernsynskrigen / hun som er vokst opp i den første / etterkrigskrigen / vi reagerer forskjellig på denne / virkeligheten vi får inn i stua / nå når det er krig igjen / og jeg for eksempel tar opp siste nytt / fra fronten under frokosten / mens hun forsøker å svelge / havregrøten i fred / for vonde minner vekket av nyheter / som vrir magesekken til en hard klump / ingen kan putte grøt inn i».

 helt naturlig, den er blitt et samtaleemne og noe man kan distansere seg fra. Den samme distansen finnes ikke for «hun» – jegets partner (som har mange likhetstrekk med Bergs kone, Dina, slik vi kjenner henne fra tidligere utgivelser) – som med sine krigserfaringer opptrer i flere av samlingens sterkeste dikt. At krigen gir det den tar, for å låne en formulering fra diktet, levendegjøres i den hverdagslige havregrøten og kroppen som låser seg, mens den bergske neologismen «etterkrigskrigen» bidrar til å løfte diktet ytterligere. Så også i et annet dikt om badekar (!) og «barndommens bakevjer», altså det vi tar med oss av tidlige erfaringer. Mens jegets trusselbilde besto av et mulig bytte av dusj mot badekar (ingen flere varme bad!), måtte hun sove i badekaret i et utbombet leilighetsbygg, mens familien gjemte seg for snikskyttere. Det absurd-komiske og alvorlige går hånd i hånd gjennom samlinga – som også har plass til litt leken dasshumor, for den som måtte savne det!

«Smuldre» kan også leses som en kjærlighetserklæring – til kona, til en stadig telefonerende eldre viskvinne som kalles «min broderende venninne» (en strålende poetisk samtalepartner!) og til naturen. I et av de vakreste diktene mot slutten av samlinga gjør Berg god bruk av språkets lydlige og lydhermende kvaliteter, idet han bruker høstanemonens livsløp som springbrett inn i verdenskunstens krigstablåer («Hieronymus med drillnavnet Bosch») og historien, med store bevegelser i et imponerende dikt som slynger seg nedover før det hele knyttes sammen i en syngende avslutning. Og kanskje finnes også en slags lesenøkkel i nettopp historiens gjentakelser, og et håp i evnen til å se på historien på nye, lekne måter: «Fortida peiler framtida tvers gjennom oss i nåtida / historien gir oss håp sett gjennom humor».

Smuldre. ­Et dikt

Smuldrende verden

Bjørn Ivar Fyksen

AKP (m-l) slutter ikke å fascinere. For et eksotisk fenomen! Selv er jeg oppvokst i et sosialt miljø der AKP-medlemskap ikke bare var uvanlig, men utenkelig. Jeg kan ikke forestille meg at noen i min familie var 

 med ml-erne, lot seg opprøre eller noensinne undret seg over hva slags snodige skapninger de monne være; AKP fantes simpelthen ikke innenfor det som på noen fornuftig måte kunne betraktes som virkeligheten.

Jeg tror jeg oppdaget dem via Dag Solstads bøker, som tenåring, nærmere femten år etter partiets glansdager. Hans forfatterskap gjør særlig tydelig den eksistensielle motivasjonen – i tillegg til de rent politiske grunnene: antikapitalisme, antiimperialisme, makt til folket – for å kaste seg ut på de tusen favners dyp i form av helhjertet tilslutning til maoismen. Nå kommer imidlertid fortellingene fra ml-barna, altså min egen generasjon, og det tilfører bildet andre nyanser. I fjorårets «Det har skjedd verre ting i utlandet» av Marte Michelet, om faren Jon, blir ønsket om fellesskap og mening, kombinert med tidsånden, beskrevet som avgjørende for foreldrenes vei inn i ml-bevegelsen. I Hilde Charlotte Blombergs nylig utkomne «Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død», som handler om forholdet til moren Wenche, er en psykologisk, for ikke å si psykiatrisk, komponent i den politiske vekkelsen åpenbar.

en oppvekst med en forsiktig sagt labil alenemor med hundre jern i ilden. Wenche Blomberg hadde hendene fulle som forfatter, filmkritiker, akademiker, aktivist, ml-er og en rekke andre ting, og leseren forstår at morsrollen sjelden kom i første rekke. Nokså talende er den lakoniske konstateringen fra kapittelet om da datteren får et avlastningsopphold på barnehjem mens mor er på filmfestival i Italia: Da hun henter datteren, forteller moren fra turen «med stor begeistring, og når jeg ser henne smile, håper jeg at hun skal spørre meg om noe morsomt eller spennende eller snakke om ting jeg vil snakke om, men mamma pleier ikke det».

Moren har humørsvingninger, kan bli forferdelig rasende, er emosjonelt krevende og alltid kritisk: Da en gledesstrålende datter i voksen alder ønsker moren velkommen til lanseringsfest for debutboka si, blir hun møtt med en irritert formaning om roe seg ned et hakk. I lange perioder kutter datteren kontakt for å beskytte seg selv.

På mange måter er boka et karakterdrap. Jeg bet meg særlig merke i et subtilt parti der moren kan fortelle at forfatter Thorvald Steen har holdt tale i sekstiårsdagens hennes og sagt at «Wenche er ikke kommet til jorden for å behage». Sagt av en venn er det et vittig og tvetydig, men sikkert genuint kompliment; når hun selv, 

, omfavner karakteristikken, er det derimot avslørende. Det er som når folk smykker seg med å 

 – da vet man med stor sikkerhet at man har med en i beste fall anstrengende, i verste fall fullstendig hensynsløs, personlighet å gjøre.

Portrettet av den nå avdøde moren beveger seg utvilsomt i et etisk grenseland, men jeg har stor forståelse for at en datters behov for å fortelle sin historie veier tyngre enn hensynet til morens ettermæle.

framfor noe en bok om omsorgssvikt, men selv om baksideteksten sier at dette «er en roman om hvordan det var å vokse opp som såkalt ml-unge på 70-tallet», lager ikke Hilde Charlotte Blomberg en årsaksforklaring der ml-engasjementet får skylden for vanskjøtselen. Som leser blir jeg imidlertid slått av det paradoksale i hvordan det tilsynelatende var fullt mulig å kombinere en galopperende selvopptatthet med den underordningen under kollektivet som ml-bevegelsen krevde. Paradokset omfatter selvsagt også flamboyante og erkeindividualistiske personligheter som Michelet (og for så vidt Solstad), men hos Blombergs mor går politisk vekkelse hånd i hånd med psykisk svekkelse. Hun hadde selv en traumatisk oppvekst preget av alkoholisme og psykiatri; hun tilbrakte perioder på barnehjem og opplevde i voksen alder psykoser og innleggelser ved psykiatriske institusjoner. Og den som har erfaring med det, vet at lite er så selvsentrert som psykisk sykdom.

«Hun fant mening, hun fant Mao og Lenin og Rosa Luxemburg, og episoder med sykehusinnleggelser på psykiatriske institusjoner gikk hånd i hånd med møtevirksomhet, aksjoner og demonstrasjoner.» Nettopp fra sykdommen stammer antagelig selvopptattheten som setter datterens behov fullstendig i skyggen, men derfra stammer kanskje også mye av den frenetiske aktivismen: en indre uro som stadig må overdøves av politiske kamper og rasende engasjement, av 

 bok er Blombergs klassifisert som roman, men i mange partier er virkelighetsforankringen hos sistnevnte vel så sterk: Hun benytter og gjengir materiale fra brev og dagbøker som moren har deponert i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Det skjønnlitterære kommer i grunnen sterkest til uttrykk i skrivestilen, som veksler mellom det streit fortellende, det innadvendt personlige og det mer poetiske, av og til drømmeaktige. Dessverre er det i de mest «litterære» partiene boka er svakest. Enkelte av barndomsminnene er framstilt i en nærmest hallusinatorisk form, som skaper distanse og svekker intensiteten heller enn å skape innlevelse eller forståelse.

Politisk vekkelse går hånd i hånd med psykisk svekkelse.

Jeg ­lengter etter skips­katastrofer og plutselig død

Mor på randen

Even Teistung

Jeg hører til blant dem som ikke leste Gunnar Berges «Avantgardeteologi» (2024), en 1040 sider lang mastodont av et essay som vekker både nysgjerrighet og frykt. Men da Forlaget H//O//F lokka med «Forsøk udi kunsten å Beskrive et Landskab» ved å omtale boka som en krysning av den spilloppmakende franske forfatteren Georges Perec og vår egen nasjonalskald Petter Dass, var det ikke vanskelig å forstå at jeg endelig måtte undersøke hva Berge har holdt på med denne gang. Etter endt lesing er jeg neigu ikke sikker, men her kommer noen forsøk på å beskrive det hele.

«Forsøk udi kunsten at beskrive et Landskab» er et diktverk som, så vidt jeg forstår, består av sitater. Berge har revet tekstbrokker ut av et nokså obskurt utvalg topografiske beskrivelser – det vil si landskaps- og virkelighetsskildringer – av Norges land og rike fra 1700-tallet (i all hovedsak) og organisert dem etter et for leseren usynlig system. I dette organiseringsarbeidet ligger forbindelsen til så vel Perec som til Dass. «Nordlands trompet» er, som forlaget skriver, «den mest kjente av de topografiske fremstillingene» – og alle som har lest den, vil vite hvilket overflødighetshorn av humør og absurditet Gamle-Dassens tekst er.

 finnes på sin side i det systematiske elementet. Perec tilhørte det eksperimentelle forbundet Oulipo, som utforska de mulighetene formelle og strukturelle krav og regler kunne gi til litteraturen. I essayet «Lipogrammets historie» (1973, utgitt på norsk av H//O//F i 2025) formulerer han noe jeg leser som et manifest for kretsens litterære modus. Etter å ha ramsa opp de fordommer «systemdiktning» har blitt møtt med opp igjennom litteraturhistorien («Kuriositeter», «Merkverdige planter», «Raritetskabinetter …», «Filologiske selskapsleker …», «Litterære bagateller …»), bemerker han at det er «verdt å minne om at de formmessige eiendommelighetene har eksistert til alle tider […] og har satt sitt preg på alle sjangre». Å lese Berges merksnodige tekstarbeid som et biprodukt av disse tendensene – den uttømmende skildringa av et avgrensa landskap, formelt bundet av sitering som metode – gjør «Forsøg udi Kunsten» til et mer eller mindre rent konseptuelt litterært prosjekt, men et som preges av to av de kvalitetene jeg finner viktigst ved ethvert litterært verk: Nysgjerrighet på tradisjonen – og lek.

å lese, snarere tvert om. Berges diktkollasjer er opphopninger av gammel, til dels svært fremmedgjørende staving og syntaks, gjennomsyra av et vitenskapelig blikk som står i spagat mellom eldre tiders element-lære og opplyst vitenskap. Da oppstår linjer som disse: «Mineralierne er saadanne Legemer, som have / hverken Liv eller Følelse. // De have ingen Mund som Dyrene og ingen Rødder som / Vexterne.» Okei? Den konstaterende stilen er til å begynne med seig, men gradvis, jo mer tid jeg tilbringer i dette forrevne, gjenkjennelige og samtidig sønderlemmede norske landskapet, desto mer forbløffa blir jeg over de plutselige glimtene av eldgammel, fremmed innsikt, for eksempel et gullkorn som «En Fordybning er det modsatte af en Forhøining», eller en påstand som at «Overgangen, som findes imellem øvrige / Ting i Naturen, synes og rimelig imellem Vand / og Steen eller Vand og Jord.»

 at Berges tekster, tross den lekne rammen, fullstendig mangler det humøret som preger Dass’ diktning – her er ingen «Steen-Biid! hvi grimer saa ilde din Flab, / Hvi est du saa skrubbed og fuld utaf Skab? / Sig, est du befængt med Frantzoser?» Det er i hovedsak tørt og, ærlig talt, nokså trøttende, foruten de nevnte glimtene av poesi. Men akkurat disse har sin egen verdi, som vinduer ut til en helt annen virkelighet. Og i bokas siste seksjon, et ‘Tillæg: Natur-Calender’, hvor et år følges fra vinter til vinter i enkeltlinjer, treffer Berge på noe nesten mirakuløst: fornemmelsen av tidens gang, i sin alminnelighet, kun gjennom korte notater om naturfenomener. «Spurren qviddrer ved mild Væjr.»; «Løve-Tand.»; «Klæggen slem.»; «Biers siste Udflugt.» Her er virkeligheten innkapsla i de minste bevegelser, liksom myggen i ravstykket. For alt det konseptuelle arbeidet i boka er det disse enkle notatene, satt i rekkefølge, som er av størst verdi – fordi den formelle rammen framhever heller enn å fordunkle, fordi det prosaiske blir til poesi.

Det er i hovedsak tørt og, ærlig talt, nokså trøttende.

Forsøk udi Kunsten at beskrive et Landskab

Tid og sted

What’s in a name?» spør en fortvilet Julie, forelsket i en mann som bærer familiefiendens navn, Montague. Det kan da ikke ha noe å si, hvilket navn noen har fått: «That which we call a rose / By any other name would smell as sweet».

Julie har jo rett i det, likevel har navnet en så stor kraft at tragedien ikke er til å stanse.

Britiske Florence Knapps oppsiktsvekkende debutroman «Navnene», som nå utgis på norsk og i en rekke andre land, utforsker også makten et navn kan ha over et livsløp og en familie. Når hun splitter handlingen i tre parallelle virkeligheter, blir spørsmålet: 

starte med å anbefale boka, uforbeholdent. Den er ikke bare litterært god – jeg leser så mange «litterært gode» bøker som jeg glemmer uka etter. Det er helt pinlig. «Navnene» er i tillegg en usedvanlig rik opplevelse, en uhyre velkomponert øvelse i empati som kommer til å bli sittende lenge. Men når dette – utrolig nok – er en debutroman, hva har så denne kvinnen, som er såpass voksen at hun har voksne barn, syslet med fram til nå? Hun har sydd! Florence Knapp er et navn i britisk symiljø, skriver for magasiner om håndarbeidet og er spesialist på 

, en lappesømsteknikk der stoffbiter sys sammen rundt papirmaler for å danne mønstre.

Utgangspunktet for romanen er dette enkle, elegante: En oktoberdag i 1987 er Cora og datteren Maia på vei for å registrere navnet på den nyfødte lillebroren som ligger i vogna. Og det skal bli ektemannen Gordons navn, det har han ikke bare bestemt, det er selvsagt. Slik han igjen er oppkalt etter sin far, og hans far, og så videre.

Cora liker ikke navnet: «Det starter med en splintrende lyd som minner henne om knasing i et drops, og dunket det ender i, er som når noen klasker en bag i gulvet.»

, er ikke tilfeldige: Gordon, utad sett en sjarmerende, kjekk og anerkjent lege, er en tyrann på hjemmebane. Vi snakker ikke om en fyr med ujevnt temperament, men om en psykopatisk, manipulerende, gaslightende kvinnemishandler-type som terroriserer og ydmyker sin kone til underdanighet og avhengighet.

Cora vil ikke at sønnen skal hete Gordon.

 seg i tre løp, helt «Sliding Doors». Et løp der Cora gjør opprør og kaller sønnen Bear – et forslag fra Maia; et der hun kaller ham Julian, i håp om at ektemannen skal finne navnebetydningen «himmelfar» formildende, og et der hun adlyder og sønnen blir hetende Gordon.

Navnene 

I ­hjemmets vold

Eivind Myklebust

I den fullstendig sjelerivande førre boka si, «Snu deg. Edvins bok» (2022), skriv Therese Tungen om å miste sonen, som får ei hjernebløding og døyr heilt brått sommaren før han fyller sju år. Boka er skjelvande, akutt, men tenkjer òg langs lengre linjer; tittelen peikar til dømes mot dei eldgamle mytane om etterlatne som prøver å hente sine kjære attende til livet, men opplever at dei blir dregne ned att i dødsriket. Etter ei utlegging om slike mytar, om Balders daude og om Orfeus og Evrydike, slår Tungen fast: «Edvin er på den andre sida av elva, kjempa kjem ikkje attende med han i armane. Vi blir trekt framover anten vi vil eller ikkje». Likevel kjem den lyslugga guten støtt attende, i tankane, i draumane, midt på dagen, midt på natta: «Tapet ligg som ein straum, like under, ofte over overflata».

å lese Tungens nye roman utan å høyre nokre ekko frå sørgjesongen i Edvins bok. «Den andre sida av elva» handlar likevel om heilt andre mytar, heilt andre traume og tap, og romanen er ei både plot- og kjenslemessig medrivande forteljing om ein utflyttar som vender attende til Tverrbygda, den fiktive Gudbrandsdalsbygda ho flykta frå som 16-åring. I opninga har Karnanne – eller Karen Anne, som ho vel heiter for oss som ikkje pratar døl – sett seg på toget frå Oslo etter å ha oppdaga ei melding på telefonen til ektemannen Knut. Når samlivet raknar, byrjar noko å løyse seg opp i henne, og fortida pressar seg fram og inn i livet hennar att: Ho bestemmer seg for å ta opp att den ufullførte masteroppgåva si, der ho skreiv om gamle folkesegner frå Gudbrandsdalen om bergtekne jenter. I bygda ho er på veg mot, mista ho sjølv systera Alicia under uklåre omstende i ungdomen, og snart får vi vite at Karnanne sjølv blei valdteken av den mistenkte drapsmannen ei tid før systera blei funnen død i elva.

av elva» er ei kvardagsnær krimaktig forteljing der desse samanhengande hendingane frå fortida blir nøsta opp i mellom kaffitårar, bygdeprat og besøk hos faren på gamleheimen. Berre ved å vise seg i bygda, kvervlar Karnanne opp grums frå fortida, og snart blir det påtrengjande å finne ut kva som hende med systera. Det er ei nokså langsam og tolmodig forteljing, som likevel held lesaren i spenn: Tungen lèt Karnanne nærme seg hendingane og dei involverte liksom i sirklar, og held såleis lenge på uvissa om kven som veit noko og kva dei veit. Ho held også på tvilen som knyter seg til eigne og andre sine minne, og til kven desse menneska ein trur ein kjenner eller har kjent, eigentleg er. Dette siste har også implikasjonar for livet Karnanne legg bak seg, men for meg blir aldri sideblikka til ektemannen Knut i Oslo like engasjerande som møta med gamle kjenningar på bygda.

Romanen er samstundes ei djuptgripande skildring av sorga og trauma som Karnanne har levd med sidan 16-årsalderen, og som no stig til overflata igjen. Her kjem masterprosjektet inn, med det lokale mytestoffet som motor. I studietida samanlikna ho folkesegnene nettopp med mytane om Orfeus og Evrydike og Balders daude, men fekk dårleg skotsmål frå professoren fordi ho dreiv med «psykologisering» av mytane. Karnanne er likevel viss på at mytestoffet byggjer på noko erfart, at det dreier seg om ekte tapserfaringar og smerte, og at det er dette som har gitt forteljingane kraft til å feste seg i kulturen gjennom hundreåra: «Ho hadde sett noko professoren tydelegvis ikkje kjente til – det djupe gapet mellom liv og død. Sjølve Styx, eller Gjoll, den norrøne dødselva. Eller ein lukka bergvegg. På den eine sida stod dei levande, på den andre sida var Alicia, umogleg å nå.»

vidare på faktiske folkesegner frå Gudbrandsdalen, og særleg på ei segn frå Vinstra om ei jente som blei bergteken tre gongar. Sjølve funnet av segnene, blant gamle folkloristar med endå eldre papir, er ikkje den mest medrivande delen av handlinga, men Karnanne sine lesingar av dei er både spennande og opnande. Trolldom og folketru er vesentlege innslag i slike segner, men spegla i Karnanne si historie framstår segnene snart som meir verkelegheitsnære overleveringar – som fråsegner om kvinnevald og -drap i dalen. Understraumane i kulturen som kjem til overflata her, er den mørke åra i romanen.

Det finst andre parallellar mellom segnene og samtida på bygda, der vonde ting ikkje blir snakka om direkte, men mumla og ymta og kremta om – og snakka bak ryggen om. Bygdesnakket er til stades frå opninga, og Karnanne forstår tidleg at mange veit meir enn dei gir uttrykk for. Tungens portrett av bygdefolket er truverdige, både fine og fæle – litt typete i nokre tilfelle, men slik er det vel i verkelegheita òg? Ho vekslar dessutan lett mellom dialekt og nynorsk i romanen, noko som mjukar opp dialogane og gir eigenarta islett til teksten. Også namnebruken, der fornamn og etternamn blir dregne saman – til dømes Halvorflaten og Iverås – gir lesaren små rykk ut av det vande og kjende.

Eit anna grep er mindre velutvikla og vellukka: Inn i mellom nokre kapittel talar ei kollektiv bygderøyst: «

Oss like å setta fyr på ting, det er sant, det. Og på sankthanskvelden kunn oss gjera det med god samvittigheit, da vettu.

» Det er ikkje så mange slike tekstar, og dei blir aldri sterke nok til å bere den ganske sentrale plassen dei får i avslutninga.

 av elva» er ein solid roman, stilsikker og velkomponert – og kanskje litt vel kontrollert. Etter kvart som hendingane frå fortida kjem opp til overflata, og Karnanne kjem seg djupare ned i folkesegnene, ventar i alle fall eg på at forteljinga skal slå nokre større gneistar eller sprekkar. Det er lite å seie på dramatikken og djupna, men eg saknar likevel eit språkleg eller stilistisk frislepp her – eit brot som verkeleg røskar tak i lesaren.

Romanen munnar i staden ut i ei avslutning som er både konfronterande og forsonande, og som fekk meg til å tenkje på eit dikt frå «Vårar seinare» (2014), Anna Kleiva si sterke bok om døde ungdomar i ei bygd som ligg i omlandet til Tungens fiktive Tverrbygda:

Romanen er ei både plot- og kjensle­messig med­rivande forteljing.

Den andre sida av elva

Vende attende

Ayne Kifle Assefa Aalen

Når sjølvhjelpsbøker og mindfulness ikkje strekk til, må ein kanskje berre flytte vekk frå alt og alle. I Kim Hiorthøys nye roman «Slutten» går draumen om eit liv i takt med eige indre nesten i oppfylling. Den namnlause hovudpersonen går med ei konstant, lågspent smerte i magen, «som om jeg hadde spist en skarp stein eller en råtten frukt som ikke ville ut og i stedet drev og vokste seg til der inne». Smerta fører hovudpersonen til merkelege, mørke plassar, og plutseleg flytter vedkommande til ei nedlagt militærforlegning leia av Gardar, ein fjern kjenning frå studietida.

Gardar er på eit vis denne underlege fortellinga sitt midtpunkt. Ingen har full oversikt, men hovudpersonen vår fortel at Gardar har drive med litt av kvart: han studerte filosofi, svindla folk, saboterte internasjonale relasjonar, jobba på «Liberalt forskningsinstitutt», starta bar, stengde bar, blei innlagt, kom ut, jobba på bakeri før han til slutt bestemte seg: Eg vil ikkje tilbake. Vegen vidare blei for den rotlause Gardar å kjøpe militærforlegninga, halde ein rekrutteringsprosess for å finne medsamansvorne til prosjektet sitt, for å så leve eit avsondra liv så lenge som mogleg. Her forsøker dei å gjere ingenting, men dette er eit komplisert prosjekt. Ingenting-verksemda går ikkje etter planen. Hiorthøy lar på intelligent vis både indre og ytre trugslar mot militærforlegninga drive den medrivande fortellinga framover.

 som flyttar til forlegninga vil som Gardar heller ikkje tilbake. Kva dei rømmer frå og kva dei venter å få ut av samværet i brakkene, er heile tida tema i samtalane mellom dei. Romanen sine dialogar blir slik ofte tettpakka uttrykk for eksistensielle plager, men andre gonger er dei meir undrande enn mørke. Det er særleg gjennom leirbebuaren Evne sine replikkar at Hiorthøy blandar den gnagande rotlause kjensla i gruppa med det absurde og morosame ved situasjonen deira. I forlegninga kan alle tankeeksperiment bli testa i røynda, og etter ein diskusjon på eit hypotetisk nivå bestemmer Evne seg for at leve etter eigen argumentasjon. Vedlikehaldsarbeid strir mot den sanne ingenting-verksemda, meiner han, så han sluttar å trene og pusse tenner. Naglelakk, når medbebuar Saskia byr, er ikkje vedlikehald: «Det er pynt, og pynt er en del av forfallet.»

Prosjektet på militærforlegninga er altså å gjere ingenting, men kva skulle Hiorthøy ha skrive om ingenting skjedde? Gardar sørger for at kvardagen er rutineprega, veka på forlegninga ser slik ut: Måndag: «skue» (nokon kjem og held foredrag). Tysdag: dei er ute og går. Onsdag og torsdag: «gjerning», dei bygger kister. Fredag: dei ryddar jernlageret i forlegninga. Laurdag: trening og lesing. Søndag: dei gjer «ingenting». Etterapinga av militærtenesta fungerer som subtil kommentar til militarismens meiningsløyse, og den går over i tragikomikk når Gardar får alle til å øve på nærkamp på kvarandre, tilsynelatande utan grunn.

 naturskildringar etablerer Hiorthøy ein motsats til det meiningslause og mørke. Skildringane gjer tilværet på forlegninga levande for lesaren, vi kjem tett på omgjevnadane på behageleg vis: Himmelen er mørk og hòl, som om nokon heldt ei enorm skål opp ned over dei, seinare krenger dei mørke trea over dei på kvar side som holete teppe, og det perleaktige regnet «høres ut som noen stryker en hånd over et uendelig stykke papir».

«Slutten» handlar om å forlate vår verd, skildra av Gardar som ein stad der folk «binder seg fast i glitrende snører som de tror skal lede dem gjennom mørket, men som i virkeligheten skjærer seg inn i huden deres og får dem til å blø ihjel så sakte at de ikke merker det.» Dystert er det, og den lågspente smerta frå magen til hovudpersonen smittar kanskje over på lesaren. Romanen er likevel like absurd og spennande som han er mørk. Etter å ha lese siste side kan vi undre oss over kor mykje ein må kome i utakt med omverda for å kome i takt med seg sjølv.

Slutten

Prosjekt stillstand

Steinar Opstad (f. 1971) har levert dikt på høyeste norske nivå siden debuten med «Tavler og bud» (1996). «Tørkesommer» er poetens første roman. Kjenner man diktene, drar man kjensel på omgivelsene til Snorre, hovedpersonen i boka. Tolvåringen vokser opp på en gård i det indre av Vestfold, i et vekslende skog- og åkerlandskap. Med en vellykket skildring av en ung gutts følelser, tanker og begjær utvider Opstad sitt litterære repertoar.

Jeg-fortelleren Snorre plasserer seg selv i et klassedelt samfunn, før liberaliseringen av Norge skjøt fart, slik jeg tolker romanen. På en liten grendeskole er det gjennomsiktig hvem som kommer fra rike og fattige gårder, hvem som har odelsrett og hvem som ikke har det. Snorres bror, Egil, er eldst, og skal overta Buvin. Faren driver grisefjøset godt, mens andre gårder framstår som dårligere skjøttet, for eksempel nabogården Håvin, der Snorre hjelper den eldre naboen Rolleiv med stell av kuene. Vennskapet dem imellom er nært – for nært, viser det seg, idet de bader i en liten innsjø etter arbeidet. Rolleiv nærmer seg Snorre som en voksen, kåt mann. Tolvåringen opplever seg selv som et barn, han dilter etter slik han «har gjort så mange ganger før», utlevert til den voksne.

 luktesans og fysiske berøringer gjennomsyrer fortellingen, med en intensitet som er sjelden å lese. «Tørkesommer» er på ingen måte den første oppvekstskildringen i norsk litteratur, likevel framstår den ambivalente beskrivelsen av seksualitet som genuin for en epoke noen tiår tilbake i tid. Gryende, uoppdaget seksuell lyst utgjør sammen med restene av konservativ seksualmoral byggesteiner i det som framstår som en usedvanlig godt gjennomført roman. Som i tidligere bøker, for eksempel «Kjærlighetstapene» (2015), mestrer Opstad å beskrive et vanskelig landskap mellom kristendom og sex, et terreng som har voldt mye sorg og smerte gjennom historien.

Følelseslivet til Snorre, hans antydede, internaliserte normer, samt detaljer om gårdsdriften og samfunnet som helhet, er så nøyaktig beskrevet at det er fristende å si at den foregår et år på 1980-tallet. Opstads forklarende note til slutt i boka er interessant i så måte. Han skriver at dialogene i romanen er farget av hvordan man snakket i Vestfold, omkring Andebu, i hans oppvekst. De eldre karakterene i romanen snakker Vestfold-­dialekt, mens de yngre snakker et bredt østnorsk, med færre islett av Vestfold-mål. Opstad forklarer godt hvordan romanen er formet av lokal dialekt – og dermed ikke er konsekvent i rettskrivningen. I og med at jeg har oppholdt meg mange somre ikke langt unna, kan jeg for mitt indre øre høre hvor riktig Opstads forklaring lyder – og hvor ytterligere sann romanen framstår gjennom hans litterære valg. Den forklarende noten fungerer som fernissen på et maleri: Den beskytter verket, metter fargene og gir økt glans. Boka skildrer et samfunn som ikke lenger finnes, på måter som øker forståelsen både for romanens tid og tida som fulgte.

psykiske problemer, eller «nerver», som man gjerne kalte det. Hun blir innlagt. Faren har sine utfordringer, han stammet som liten. Stammingen kommer tilbake når han denne sommeren må ta seg av sine to sønner alene. Han sender dem til naboene Liv og Rolleiv, uten å vite hva han da utsetter Snorre for. Selv drikker faren periodevis med en lokal dikter, mer enn de har godt av. Portrettet av naboen, poeten Henrik Midtbøen, er både varmt og fornøyelig, også som en inkarnering av Snorres lengsler etter et poetisk, alveaktig språk. Han er usikker på om han er en gutt, ei jente eller en alv. Lengselen og det poetiske uttrykket tar ulike former i romanen:

 det er som om varmen tar fra oss både dagene og tida. I den dørgende varmen har evigheta, så å si, stigi ner til oss.

Slike steder er det som om apokalyptiske inntrykk fra seinere tørkesomrer, for eksempel i 2018, slår inn, med bevissthet om mer fatale konsekvenser av klimaendringer enn ett års sviktende avling. Tørken sprer død. I romanens sommer framstår Snorre på sitt mest levende i nære omgivelser på skolen, i gårdsarbeidet og på fritida med jevnaldrende. Hans nærmeste venner er Evlyn og Thorleif. En lang skoleferie forandrer deres innbyrdes relasjoner på måter jeg ikke skal røpe her. Også skildringen av jente- og guttekroppers utvikling er sanselig, poetisk i Opstads roman. Evlyn går rett fram i sine tilnærmelser til Snorre, mens Thorleif, som kommer fra en kristelig familie, går vanskelige omveier, begge realistisk og nyansert skildret. Samtidig gir de korte kapitlene glimt av dagligliv på nabogårdene Buvin og Håvin, med ekstremt gode, nære skildringer av mjølking av kuer eller stell av nyfødte griser. Fjøsets fluer og spindelvev gir visuelt inntrykk, behandlingen av «klaka drit» og møkkamåking gir konkrete fornemmelser av lukt. Romanens lyriske språk går tett på den alkoholiserte farens fortvilelse over ikke å mestre gården og oppdragelsen av sønnene:

Pappa stirrer ner i den glinsende dritten i møkkatroa, som om det er der, i den lysende dritten, at sannheta om livet vårt står skrivi.

bue er tørkesommeren en ytre trussel mot gårdsdriften. Samtidig utgjør morens langvarige innleggelse på psykiatrisk sykehus en indre fare, særlig for Sondre, som ikke mangler foreldrenes nervøse trekk. Alt i alt skaper Steinar Opstad et helstøpt bilde av et ungt menneske i et samfunn som befinner seg på et vippepunkt. Kulturen i det indre av Vestfold kunne legge hindringer i veien for livsutfoldelse, men den kunne også åpne muligheter. Ved endt lesning håper jeg på en fortsettelse.


Opstad skaper et helstøpt bilde av et ungt menneske.

Tørkesommer

Heit sommer

Med en nær fem hundre siders antologi, skrevet av forlagets egne forfattere, feirer Kolon forlag 30 år. De mer enn førti bidragene i ulike sjangre dokumenterer forlagets bredde. Antologien rommer tekster av blant andre Karoline Brændjord, Tone Hødnebø, Cecilie Løveid, Steinar Opstad, Gunnhild Øyehaug og Vemund Solheim Ådland. De beste tekstene lover at mer er i vente.

Kolon ble i 1995 startet som et imprint, et selvstendig forlag i Gyldendal Norsk Forlag. Torleiv Grue var eneste redaktør, og slik har Kolon fortsatt. Bjørn C.W. Aagenæs tok over ansvaret i 2009. Grue fortsatte som hovedkonsulent, mindre aktiv de siste årene før han døde i 2024. Karin Nygård var redaktør i en treårsperiode, i tillegg nevnes en rekke redaksjonskonsulenter av Aagenæs i antologiens innledning. Det må sies klart, også her: Ved siden av Forlaget Oktober representerer Kolon det ypperste innen kvalitetsforleggeri for ny norsk skjønnlitteratur, med sterkere vekt på poesi enn de fleste forlag.

korte bidrag på to til ti boksider. Memoarer forstås vanligvis som erindringer om eget liv og virke, uten at forleggeren legger sterke føringer på valg av form og innhold. Han åpnet for dikt, fortellinger, essays og dramatikk – og fikk en bred vifte av bidrag. Noen av dem overskrider målet om maksimum ti sider, noe som ikke er en fordel for flyten i antologien. Poetiske tekster vinner på å være konsise, særlig Brændjords, Hødnebøs og Aadlands bidrag utmerker seg i så måte.

Flere av de mest interessante prosa-­bidragene kombinerer personlige memoarer med å utforske noe samfunnsmessig, politisk. Tekstene er ordnet alfabetisk, etter forfatternavn. Det passer godt å begynne med Kjersti Anfinnsen. To av hennes romaner, om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, har fått bred oppmerksomhet og er oversatt til tolv språk. Hennes bidrag i antologien, ‘Landet heter Ruija’, undersøker Anfinnsens kvenske røtter. Hun ble klar over dem først på begynnelsen av 2000-tallet. Teksten starter ved hustufter i en åker nær Rovaniemi i Finland. Slektninger reiste i sin tid nordover derfra. Anfinnsen skildrer familiens erfaringer som kvener i Finnmark i fornorskingspolitikkens mest brutale periode. Språket ble nærmest utradert i løpet av to generasjoner. Først i 2005 blir kvensk offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Norge, nå sterkt truet.

Som servitør og guide på Nordkapp oppdaget Anfinnsen at kvenske trekk ved Finnmarks kultur var fraværende i samtidas fortellinger. Faren hennes leste Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula» (2000). Romanen fra den svenske siden av grensen fungerte som en øyeåpner. Anfinnsen gir gløtt inn i en trist historie om hvordan hennes mormor tilpasset seg et norsk samfunn som Vesisaari/Vadsø, der spor av finske røtter ble effektivt fjernet. Den korte teksten fungerer som et speil for en akutt samtidig debatt, om konsekvenser av ulike former for innvandring. Anfinnsen skriver godt om hvordan hun gjennom egen erkjennelsesreise fikk introdusert det kvenske som noe fremmed i identiteten. Hun rommer det kvenske, men «det fremmede er ikke bare skjørt og utrygt, det er en kilde til 

» (min utheving). De litterært produktive ordene preger også hennes bidrag til Kolons antologi.

finnes i Johan Lindvalls ‘Tre pianoer’. Lindvall er oppvokst i Kungsbacka i Sverige, utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Skrivekunstakademiet i Bergen. Han er pianist og komponist og debuterte som forfatter med romanen «Februar» (2023). Bidraget til antologien speiler ulike perspektiver på kunst, særlig det å framføre musikk, med referanser til pianister som Keith Jarrett og Glenn Gould. På ulike måter vendte de ryggen til publikum i forsøk på å vende oppmerksomheten mot selve musikken. Fortelleren i teksten, antakelig nær Lindvall selv, vil spille like stille som han snakker, han vil at «stemmen skal være svak og nesten ikke høres». Har man som meg tilbrakt utallige timer med Jarrett og Goulds innspillinger, virker eksemplene fra de to pianistenes liv sterke. Lindvall forstår hvorfor Gould sluttet å spille konserter. De langsomme satsene hos Brahms appellerer til forfatteren fordi de hemmer tiden:

Det var den eneste formen for politisk mening jeg kunne se i musikk, at den ikke tilpasset seg kapitalismen i form av overflod og en slags påtrengende intensitet, musikk som ikke brydde seg om du lyttet eller ikke, som bare eksisterte.

Høres det ut som abstrakt, livsfjern estetisering av musikk – eller litteratur? Lindvalls tekst fungerer motsatt, som insitament til å lytte desto mer intenst til prosaens egen klang. Lindvalls bidrag peker mot en «ekte natur, en vill natur uten mening», noe jeg tolker som en utemmet, varm form for vitalisme, for eksempel slik man kan tolke hendenes sideveis forflytning, fingrenes løp over tangentene mens Glenn Gould spiller.

også ved Sonja Nyegaards ‘Hjerteflimmer’, en tekst som pulserer mellom realisme og surrealisme. Fortelleren er i dialog med en lege, som konstaterer hjerteflimmer. Om flimmeret er å forstå som en konkret hjertelidelse eller som et bilde på en tilstand, forblir svevende. Dialogen tar rare, fine vendinger, med flere tomme flater, åpne for tolkning. Fortelleren veksler mellom å arbeide på et hagesenter og på en kirkegård. Som en noe uortodoks praksis tar hun med seg planter som er til overs fra senteret til kirkegården. Noen av dem begynner å mutere, vokse vilt, i en av Kolon-antologiens mest fascinerende tekster.

Poetiske tekster vinner på å være konsise.

Memoarer

Det ypperste

Carline Tromp

Kort tid etter at jeg begynte å bruke internett, møtte jeg min første konspirasjonsteoretiker. På et lite, lokalt forum la han ut lange innlegg om at flystripene på himmelen var 

 jobbet for å sløve oss ned og, etter hvert, at 9/11 var en innsidejobb. Noen forsøkte å snakke ham til fornuft, noen lo av ham, noen ble rasende. Ingenting beit på vår mann; han kunne hisse seg opp og forlate diskusjonstråder, men startet like raskt nye igjen.

, 11. september og et påståelig behov for å dele «sannheten» dukker opp i «Mamma er konspirasjonsteoretiker», journalist Christine Rehn Jensens fortvilte beretning om sin mors ferd inn i en alternativ virkelighet. Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier om alt fra vaksiner, 5G og liv på andre planeter, til dypstaten, pedofiliringer og Adolf Hitler – og til miljøer der slike tanker blir gjødslet.

Boka har likhetstrekk med «Nettforgiftning» av Siw Aduvill og Didrik Søderlind, som kom i fjor. Her fortalte ti «pårørende» til konspirasjonsteoretikere sin historie – anonymt. Også Jensen har kjent på vegring for å gå ut offentlig, skriver hun. Under pandemien skrev hun for første gang om sin mor, i en anonym kronikk i Aftenposten. Da kom det flere reaksjoner fra folk som sa hun måtte ha diktet opp det hele. Det var for mye, for sprikende, for usannsynlig.

Men at folk som tror på én konspirasjonsteori plukker opp mange flere, er ikke uvanlig. I en lukket chatgruppe mora er aktiv i, og som Jensen ved en tilfeldighet får innsyn i, stables motstridende teorier oppå hverandre uten å møte motstand. Det som forener miljøet, er et hat mot myndigheter og eliter, og en skråsikker tro på at de vet noe ingen andre vet.

 i norske konspi-miljøer og finner både kyniske svindlere (skal det være en strålebeskyttende skyggelue til 4000 kroner, eller en investering i irakisk dinar?) så vel som 

. Noen har rotet seg opp i dypt økonomisk uføre. Mora er del av et miljø som mener at staten er illegitim, såkalte friborgere. De mener også at de ikke trenger å betale skatt, og at det snart vil skje en omveltning der all gjeld slettes.

Boka avkrefter fordommen om at konspi-tenkning er forbeholdt folk uten utdanning eller venneløse outsidere. I Jensens barndom var mora et aktivt og engasjert samfunnsmenneske, åpen, varm, med mye kunnskap om naturen. Hun var opptatt av barnas utdannelse og at de skulle tenke kritisk. Rundt 2012 endret ting seg. Nå ser hun på skolen som «programmering» og mediene som løgnere, og truer med å bryte med familien som ikke forstår.

Nøyaktig hva som skjedde, får Jensen aldri tak på. I likhet med flere av de omtalte i «Nettforgiftning» hadde mora lenge vært opptatt av helse og velvære, og av å unngå giftstoffer. Også vaksiner var hun skeptisk til, men som Jensen påpeker i en nyttig passasje (som gjerne kunne ha stått tidligere i boka) er ikke dette det samme som å være konspirasjonsteoretiker.

Det er når det dukker opp påstander om ondskapsfulle kabaler med planer om massedrap og hjernevask, at det bikker over. Da kan også folk føle at de må «redde» andre, om nødvendig med vold – en type tankespinn vi kjenner fra terrormanifester, som også preger flere konspi-grupper på sosiale medier. En dag spaserer mora inn på en barneskole for å «informere» ungene om vaksiner. Da velger Jensen å sende bekymringsmelding til kommunen.

 humpete i gang. Den lider av tendensen til å ta med hele researchprosessen inn i teksten, som preger en del dokumentarjournalistikk. Å lese om at forfatteren har hørt en podkast eller sendt en e-post til en ekspert er ikke så spennende. Hun kunne også med fordel ha kuttet en del sitater: Når man har en så nær og sterk 

, tilføyer ikke anekdoter fra USA eller Danmark så mye.

Bøker

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

Skam

Det går over

Norsk arkitektur 1750–1850

Mitt tredje liv

Bokseren

Hvis jeg dør

Smuldre. Et dikt

Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død

Forsøk udi Kunsten at beskrive et Landskab

Navnene

Den andre sida av elva

Slutten

Tørkesommer

Memoarer

Mamma er konspirasjonsteoretiker

On Antisemitism. A Word in History

Ein filleting som døden

Morsdager

Lázar

Naboer

Så langt borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Det tredje riket: Nazismen og Nazi-Tyskland, 1918-1945

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

Skam

Det går over

Norsk arkitektur 1750–1850

Mitt tredje liv

Bokseren

Hvis jeg dør

Smuldre. ­Et dikt

Jeg ­lengter etter skips­katastrofer og plutselig død

Forsøk udi Kunsten at beskrive et Landskab

Navnene

Den andre sida av elva

Slutten

Tørkesommer

Memoarer

Mamma er konspirasjons­teoretiker

On Anti­semitism. A Word in History

Ein filleting som døden

Morsdager

Lázar

Naboer

Så langt ­borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Det tredje riket: ­Nazismen og Nazi-­Tyskland, 1918-1945

Smuldre. Et dikt

Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død

Mamma er konspirasjonsteoretiker

On Antisemitism. A Word in History

Så langt borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Det tredje riket: Nazismen og Nazi-Tyskland, 1918-1945