Even Teistung

#fff

I en av mange skjellsettende passasjer i «Totalitarismens opprinnelse» (1951) bemerker Hannah Arendt at «konsentrasjonsleirenes virkelighet» mest av alt ligner «middelalderske bilder av helvete»: Endeløs avstraffelse. Men, legger hun til: Det som gjorde bildet av helvete utholdelig i middelalderen, var dommens dag, «ideen om en absolutt rettferdighet kombinert med en uendelig mulighet for nåde», altså en form for moralsk forklaring. Men denne forestillingen om rettferdig straff i helvete er forsvunnet i konsentrasjonsleiren: «mennesket kan virkeliggjøre helvetiske fantasier uten at himmelen faller ned eller jorden åpner seg».

Enhver som har lest et og annet vitnesbyrd fra utrydningsleirene (eller lest en avis de siste årene), vet svært godt hvor åpenbart og presist dette bildet er, og likevel har det vært usedvanlig påtrengende gjennom den langsomme lesinga av den franske motstandskvinnen og leiroverleveren Charlotte Delbos vitnesbyrdbok, «Ingen av oss skal vende tilbake». Boka er første bind i trilogien «Auschwitz og ettertiden», som nå for første gang foreligger i norsk oversettelse – de to øvrige er under utgivelse. Den ble skrevet månedene etter krigsslutt, etter at hun selv hadde overlevd både Auschwitz og Ravensbrück, men utgitt først i 1965.

to helt avgjørende elementer ved livet i konsentrasjonsleirene som understreker det grufulle ved erfaringen. Det første er den overordnede, påtrengende meningsløsheten – fangens egen erkjennelse av at lidelsen er fullstendig meningsløs – og det andre er den samme erfaringens 

. Det er her Delbos bok skiller seg fra det meste annet jeg har lest av vitnesbyrdlitteratur: «Ingen av oss skal vende tilbake» er både en streng tilstandsrapport og et sprengt skrekkabinett av gjentagelser, bruddstykker av samtaler, lyriske intermessoer og verbale spasmer, som samla sett later til å ville gi den meningsløse lidelsen en litterær form som svarer til innholdet. I stedet for et nøkternt, realistisk formspråk bryter Delbo enhver etablert form, og med det også følelsen av 

, for å virkelig gi uttrykk for erfaringen av å leve i en dødsleir: en tilstand hvor tid og mening ­opphører å eksistere, ja, hvor tilværelsen er som et middelaldersk helvete. Derfor står det, helt først i boka, et knøttlite forskrift: «

I dag er jeg ikke sikker på at det jeg har skrevet, er sant. Jeg er sikker på at det er sannferdig

Dette forvarselet er også en av hovedgrunnene til at boka gjør så sterkt inntrykk. Jeg har ofte tenkt på litteraturen fra konsentrasjonsleirene som uleselig. Ikke fordi den 

det – hvert eneste vitnesbyrd er umistelig – men fordi det går en grense for hvor mye meningsløs lidelse man kan lese om før sansene sløves og den gråbrune massen av leire, søle og døde kropper blir usynlig. Men kanskje er det nettopp derfor Delbos tekst ignorerer de fleste konvensjonelle formgrep: for å gjøre virkeligheten synlig igjen.

 så man får øye på i denne boka? For egen del er det fottøyet. Fra ankomst i Auschwitz, tvers gjennom en grusom vinter og til de første vårtegnene dukker opp på de siste sidene, merker jeg meg hvor ofte Delbo skriver om sko og føtter. I en sekvens beskriver hun hauger av kvinnelik: «Hodene er glattbarberte, kjønnshårene stive, strittende. Likene er frosne. Hvite med brune negler. Tærne som stikker opp, er latterlige, når sant skal sies. Grusomt latterlige». En gruppe menn bruker «lerretssko med tresåle som ikke satt fast på føttene».

«Vi tenker bare på føttene våre», skriver hun i et kapittel som beskriver marsjen mot dagens arbeid: «går du bak en som er barføtt fordi skoene hennes er stjålet, vil disse føttene som går nakne i is eller søle, disse nakne føttene, nakne i snøen, disse forpinte føttene som du helst vil slippe å se, disse ynkelige føttene som du er redd for å støte borti, plage deg til du blir uvel».

Hvorfor dette fokuset på føtter? Hva er en fot, en sko? De er røtter, forbindelsen mennesket har til jorda det lever på – og det er noe som kan ødelegges. De nakne føttene i snøen er absolutt sårbarhet, skoen en tentativ beskyttelse. Alle føttene og alle skoene i «Ingen av oss skal vende tilbake» er ­påminnere om den ekstreme sårbarheten i tilværelsen i ­konsentrasjonsleiren: fraværet av sko en dødsdom, de maltrakterte skoene en hån mot enhver form for menneskeverd. Men det å observere de marsjerende føttene er også en overlevelsesmekanisme. Det fortellende blikket som observerer føtter og sko, hekter seg fast i slike tilsynelatende ubetydelige detaljer, fyller teksten med sko og føtter. Kanskje nettopp fordi det elendige fottøyet – 

, som journalisten Victor Gollancz kalte det da han så de utbombede tyskernes eget fottøy den første fredssommeren – både vitner om den prosaiske livsforakten i leirene, 

 minner om at andre sko har eksistert. Den tynneste tenkelige tråd til en annen virkelighet – men likevel?

Men dette vage håpet er uendelig langt unna i Delbos bok. Når den avslutter, om våren, er det med en av de mest gruoppvekkende skildringene av vårsolas varme jeg har vært borti, og med minnene om tidligere vårsoler. For minner er relative, og i siste kapittel beskriver Delbo hvordan de forvitrer, hvordan alt blir borte når sola varmer bakken og gjør gjørma til støv. Ved siden av henne sitter en kvinne og dør: «Langt bortenfor piggtråden synger våren. / Øynene hennes er tømt. / Og vi har mistet minnene.»

i «Ingen av oss skal vende tilbake», ikke noe forklarende blikk fra ettertiden, ingen trøst eller støtte i en nøktern fortellerstemme eller en litterær form som gjør den meningsløse lidelsen lettere fordøyelig. Dens nakne patos er frastøtende. Jeg har brukt lang tid på å lese dens forholdsvis få sider, og det har vært forferdelig. Noen ganger har jeg vanskelig for å forstå at vi som lever i etterdønningene av Auschwitz på noe som helst vis kan befatte oss med annet enn utslettelsens historie, fakta og ettermæle, men forklaringa finnes i denne boka: Det er uutholdelig. Og nettopp derfor bør den leses.

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Helvete på jord

Tore Linné Eriksen

#000

Det er ikkje så ofte ein forfattar blir tildelt Brageprisen to gongar, men dette har Erna Osland nå oppnådd med årets pris for beste sakprosa for barn og unge. Æra blir delt med Victoria Sandøy, som med sjenerøse illustrasjonar har vore med på å gjera «Barnas verdshistorie» så vellukka. Boka er gitt ut på det vesle Skald forlag, som har basen sin i Leikanger i Sogn, og speglar dermed mangfaldet i det norske språket gjennom eit lett tilgjengeleg nynorsk.

Som ein av våre mest produktive forfattarar skriv Osland i alle sjangrar og for lesarar i alle aldrar og med ulike funksjonsvariasjonar. Denne gongen er målgruppa mellom åtte og 12 år, noko som betyr korte og rytmiske setningar som kler godt tydelege og fargerike illustrasjonar. Med ordet til juryen: Fortida blir vekt til live både pedagogisk og poetisk. Det er ingen dårleg kombinasjon.

 til barna i dobbel tyning, ho er både skriven for barn og set deira skiftande liv gjennom tidane i sentrum. Det er ingen liten prestasjon når det gjeld eit tema som faghistorikarar lenge har forsømt, og det aukar utvilsamt sjansen for at unge lesarane kan identifisera seg med andre barn til andre tider og på andre kontinent.

Møta med barna er fletta naturleg inn i dei viktigaste historiske epokane, med særleg sans for kva endringar som har funne stad. Slik forstår vi evolusjon og den krunglete vegen mot vår eigen art gjennom møtet med eit nærmenneske av hokjønn – Selam – for tre millionar år tilbake, for deretter å få eit innblikk i det å vera barn i den lange perioden med jegerar, sankarar og fiskarar. Kanskje har denne tida vorte litt for idyllisk, men ho får oss til å tenkja på kva som har gått tapt i form av fritid, leik og nærleik til naturen i det vi kallar den moderne verda.

 kjend for å fremja eit verdisystem som byggjer på likeverd, gleda ved fellesskap og djup respekt for natur og miljø. Det er òg ein raud (eller grøn) tråd gjennom desse forteljingane, som syner at historia handlar like mykje om samarbeid, omsorg og evna til å løfta i flokk som konfliktar, kappestrid og krig. På same måten har ho eit vakent blikk for ulikskapane mellom barn etter kva samfunnslag dei er i, eller kva kjønn dei høyrer heime i. Barna til faraoane lever på same tid som barna til slavane, og gutar og jenter i mellomalderen sørgjer for at barna til kongar og riddarar lever eit liv i luksus. Og under den industrielle revolusjonen ser barna til fabrikkeigaren sjeldan dei barna som risikerer livet som barnearbeidarar i mørke fabrikkar eller gruver. Det kunne ha vore doserande, men det styrer Osland meisterleg unna.

historiebøker er det gjerne Europa som blir tildelt hovudrolla, og det er nok òg her Osland har tyngdepunktet sitt gjennom den vekta som blir lagt på oppdagartida og maskinenes inntog. Men for å fortelja om den nye røyndommen til barna ved overgangen til å dyrka jorda og halda husdyr, er det områda langs Nilen for 12.000 år sida som blir løfta fram. Lesarane blir også tekne med på til Harappa-sivilisasjonen ved Indus i dei siste tusenåra før vår tidsrekning, der ulikskapane mellom rike og fattige ser ut til å vera små. Både under og etter koloniseringa blir det tydeleg kor ulike levekåra er i vår del av verda og hos dei barna som dyrkar kaffi, te, sukker og bomull til forbruket i Noreg. Iblant blir linjene kanskje trekte for langt, i dagens Noreg veks 100.00 barn opp i fattigdom.

Alle forstår at det er mykje som ikkje får plass på 90 luftige sider. Det ligg òg i denne sjangerens natur at det er lettare å fortelja enn å forklara, sjølv om det blir noko vege opp for ved spørsmål til undring og ettertanke. For eigen del trur eg at boka ville vera tent med litt fleire møte med barn i det førre og noverande hundreåret. Ikkje minst etter 1945, det vil seie i ein alder med klimaøydeleggingar, elektroniske dingsar på barnerommet og barn som flyktningar, synest eg det blir unaudsynt snautt. Men ein 75-årig forfattar som framleis har mykje å skriva om, har sikkert meir på lager.

Barnas verdshistorie

Barnas blikk

Carline Tromp

Å motsette seg noe er å opprettholde det», skriver karakteren Estraven et sted i Ursula K. Le Guins skjellsettende roman «Mørkets venstre hånd» (1969). Estraven er en garvet politisk spiller som har spilt høyt og tapt. Ordene skrives fra eksil i nabolandet, der folk spiller sine egne spill. Men det er noe fruktesløst i det hele, som holder fast alle i gamle spor.

Om du vender om på veien til hovedstaden, fortsetter Estraven, så befinner deg du fortsatt på hovedstadsveien. «Man må gå et annet sted; man må ha et annet mål; da kan man gå en annen vei.»

I romanen har ordene en spesifikk kontekst, men jeg leser dem også som en poetikk. Ursula K. Le Guin var ikke bare en framragende forfatter av science fiction-litteratur, men også en av sjangerens viktigste tenkere, som skrev mye om litteraturen som et mulighetsrom, et «tenk om …».

 vandring i det siste, til andre verdener og alternative framtider, i science fiction og fantastisk litteratur. Det er flere grunner til det, men i tillegg til de åpenbare vil jeg framheve et behov for å kjenne på 

. Jo dummere, hardere og dystrere verden synes å bli, jo dummere og hardere blir også jeg; tek-oligarker og fascister okkuperer hjernen min, krisestemning lammer tankene, alt blir mørkt og flatt og tapt. Med mindre …

Med mindre man altså kommer over noe som slår inn en annen vei. Som to bittesmå bøker som landet på pulten min nylig; jeg mistet dem umiddelbart i avishaugen, og har måttet grave dem opp flere ganger. For her snakker vi virkelig 

: to hefter, i solgult og spirende grønt pappomslag, omsorgsfullt brettet rundt tekstene. De er skrevet av nettopp Le Guin og oversatt av Simen Hagerup, som også sto for nyoversettelsen av «Mørkets venstre hånd» som kom i år, omtalt i Bokmagasinet av Elise Winterthun.

 om fiksjon» (1986) er et av Le Guins mest kjente essay, mens «Akasiefrøenes forfatter» består av tre innlegg i et fiktivt vitenskapelig tidsskrift. Dette er de første utgavene i Find Forlags lommeserie, leser jeg i omslaget. Forlaget ble etablert i 2023 av Signe Holm og Helene V. Nortvedt, som et «non-profit forlag for oversatt essayistikk og andre litterære kortformer». Finnes det noe som virker mer ute av takt med samtida? Ja, det er nesten noe provoserende over det, å gi ut noe så lite og 

La dette raseriet koke under lokk for nå, vi vil få bruk for det seinere. Først til tekstene. «Bæreposeteorien» bygger på en eneste, funklende og frigjørende tanke: Hva om den viktigste teknologien i menneskehetens utvikling ikke var våpen, men 

? Tanken stammer fra den amerikanske feministen Elizabeth Fisher, som i boka «Woman’s Creation» (1980) lanserte en alternativ evolusjonsteori der ikke jakt, vold og rivalisering står i sentrum, men samarbeid og sanking av mat.

 inn i fiksjonen. Det viktigste mammutjegerne tok med seg, sier hun, var ikke kjøttet, men en 

: Historien om Helten, han som felte beistet, beseiret naturen. Som hun skriver, i et vittig og rasende sveip:

Bare prat videre om hvordan mammuten falt på Búb og Kain felte Abel og bomben falt på Nagasaki og den brennende gugga falt på landsbyboerne og rakettene vil falle på Ondskapens Rike, og alle de andre leddene i Mannens opphøyelse

Leseren blir akutt klar over en kritisk mangel på forestillingskraft.

Bære­poseteorien om fiksjon / Akasie­frøenes forfatter

Et frø er sådd

Karin Haugen

I høst sto jeg og lette i et overfylt antikvariat, da to frakkekledde unge menn kom inn. De var den typen alle støter på når de studerer, med alle den ambisiøse unge mannens markører. Den ene spurte hvor de engelske bøkene sto, og forklarte til kameraten: «Jeg orker bare ikke lese på norsk. Det er så kleint». Når selv de frakkekledde har falt, kan alt falle.

At unge graviterer mot engelske utgivelser, var noe av bakteppet da Bonnier annonserte oppstarten av Fantastisk forlag. Riktignok har de kjøpt inn utenlandske tungtvektere, men de skal dyrke fram nye, norske stemmer, ledet av fantasy-dronning Siri Pettersen og Tone Almhjell, som står bak den vidunderlige «Vindeltorn». Selv om jeg mistenker at pendelen på et tidspunkt må svinge – hvor mange fantasyunivers klarer den jevne barne- og ungdomsleser å fordøye før man blir mettet? – er det all grunn til å hilse en strategisk satsning velkommen.

Det er en av de store gledene ved Håkon Marcus’ Villdyr-bøker (utgitt på Aschehoug), at han har gitt sitt univers en så ettertrykkelig norsk og nordisk drakt: Jenta Embla har sitt egentlige liv i den vanlige, kjedsommelige verden vi alle bor i. Men hun ferdes også i Utmark, blant hamskiftere, som alle har hver sin dyreham de kan skifte om til. Der går hun på skole og lærer å jakte, kontrollere sin magiske kraft, vilske – og i årets bok hamle opp med ondsinnede aktører og storpolitiske konflikter med urgamle røtter. Det er en verden bygget opp av like deler spenning og sjarm – som når en slettsnok utfører billettkontroll på tjukk Toten-dialekt.

 i Villdyr-serien, etter det som må kalles en brakdebut. Oppfølgeren er like solid, og har et sårt undertema – hva utenforskap gjør med deg, hvor skremmende store fordommer vokser seg, hvordan fellesskapet støter ut dem som er annerledes, og betydningen av samarbeid og tillit. Marcus gjør dette langt mer gripende enn det kan høres ut. Resultatet er ikke moralisering, mer et ekte ubehag som vokser i leseren. Han kan også overraske og gå mothårs, som når han understreker verdien av jakt, som den ganske barske Embla har mer enn sansen for.

En del fantasy for barn kan bli trettende i forklaringen av hvilke regler som gjelder i fantasiverdenen, men Marcus er god på å la stemningen dominere, og ratioen action og spenning går heldigvis i spenningens favør. Mange av detaljene er så oppfinnsomme at det gir små støt av glede, som mycelegram, beskjeder som kan sendes med signaler langs sopptrådene i bakken, eller rimulver, som kan bli så lange at været ofte ikke er det samme ved snuten som med haletippen. Selv om det finnes anglisismer her («Du er annerledes fra vennene dine»), er språket jevnt over stødig og godt.

 var den store plottvisten, som tillot Marcus å boltre seg maksimalt i sjangerens klisjeer og kommentere dem kritisk samtidig. Også her er det rikelig med vendinger på historien, og pekere om at historien skal drives framover i neste bok. Det skal vi ønske velkommen: Mens denne anmeldelsen ble skrevet tok jeg med min 12-åring for å bytte en bok hun allerede hadde. Vi stakk innom et av Norlis flaggskip, med enorm grunnflate til rådighet. Ungdomsavdelingen besto nesten bare av engelske titler. Høstens brageprisvinner, Hilde Hagerups «Du eneste», lå pliktskyldig nederst på en liten flik av en hylle, mens glorete og påkostede romantasy-titler lå i dynger overalt. Vet vi hvor vi er på vei? Måtte Håkon Marcus få et langt skriveliv, og foreldre kjøpe hans bøker til fullpris over det ganske land.

Villdyr – ­under ­røttene

En slettsnok fra Toten

Eivind Myklebust

Bokstaven Å har fleire bruksområde, og i Thor Magnus Tangerås’ tredje diktbok blir han brukt til det meste: «[T]rå ut i det opne», formanar Tangerås, i eit ekko frå Friedrich Hölderlin, heilt tidleg i boka, og lokkar lesaren ut i det «uavgrensa» og «infinitivsmerkte». Som infinitivsmerke opnar «å» for alle slags verb, og dermed for alle slags handlingar og hendingar. Som interjeksjon kan bokstaven brukast i både utrop og påkallingar: Å, for eit dikt! Å, Gud! I Tangerås’ bok er det likevel substantivet å som er viktigast – ifølgje oppslagsverka ein vasstraum som er større enn ein bekk, men mindre enn ei elv.

Eg tenkjer raskt på Onkelsulliken frå Tove Janssons «Sent i november», ein litt forvirra, gammal kranglefant som nyttar eit kvart høve til å understreke at han likar bekkar mykje betre enn elver og åer. I Tangerås’ dikt vandrar eg-et langs ei sakteflytande å som er «meir bekk enn elv» og har såleis sulliken på si side, får vi tru. Gjennom boka speglar Tangerås vasstraumen i ordstraumen og forsøkjer å forme og fange den omskiftelege naturen i språket. Ein «lyrisk hydrografi» kallar forlaget det, men også «eit vitnesbyrd frå vatnet om natur i endring».

ein «elvetur-ouverture», som introduserer eit musikalsk motiv i teksten og skrur lesarinnstillinga over mot lydpoesi: Vi er her «i vatnets tonetrapp» og les og lyttar til orda i «elvedur og å-moll». Oppsettet på sidene følgjer også elvefaret, med slyngande meandrar, frå kjelde til munning – «[...] fr

ng [...]». I sitatet er vokalane framheva i feit skrift, slik dei også er i nokre andre passasjar, som for å aksentuere at det er dei opne, runde lydane som rår i boka. Konsonantane lever likevel ikkje i noko lydrike her, men rislar, sildrar og skrapar med langs elveleiet.

Grunngrepet i boka minner meg om det den britiske poeten Alice Oswald gjer i «Dart» (2002), der ho diktar seg langs elva med same namn i Devon sør i England, frå utspringet og heilt til havet. Elva som Tangerås følgjer, er mindre stadspesifikk, men meir Åa med stor Å. Og der Oswald gir ordet til faktiske menneske langs elvebreidda – til fiskarar og båtbyggjarar, kanoistar og kloakkarbeidarar – er Tangerås meir oppslukt i sjølvet, språket og naturen; han treffer helst gråsporv og pilfink og mest tistel og tiriltunge på sin veg. Hos begge teiknar det seg like fullt opp ein høgare himmel over elvesongen gjennom referansar til litteratur og mytologi; Ovid og Odysseen, men også William Wordsworth og N. F. S. Grundtvig, er blant dei mange samtalepartnarane til Tangerås.

 er ikkje fartsfylt, men full av vokster, rørsle og liv – både i naturen og språket. I diktbøkene «Ø» (2022) og «Landskap med vindturbinar» (2024) viste Tangerås seg som ein naturnær diktar, men ikkje minst som ein ordhag og eksperimenterande poet. Han skrur og vrir på orda, stokkar om på bokstavar for å lage nye lydar og tydingar med teikna han har til råde. Også i «Å» florerer det av allitterasjon og assonans i linjene hans, han nektar seg knapt ein samklang eller eit ordspel undervegs og synest i strekk å falle for alle språklege assosiasjonar og innfall. Det språklege frisleppet er likevel ikkje ukontrollert, men røskar effektivt opp i forventingane våre til orda og gjer dei meir organiske.

Når det er sagt, skal det også seiast at det er veldig mange poetiske innfall her, og at ikkje alle verkar like motiverte, verken musikalsk eller på meiningsplan – eller i det magiske møtet mellom dei to. I nokre delar fell eg rett som det er i (bok)stavar under lesinga av lengre passasjar:

Elvelangs

Elise Winterthun

Hun var ikke noen skjønnhet, George Eliot (1819-1880) – Henry James sammenliknet henne med en hest. Men graver man litt i biografien hennes, får man inntrykk av at det uheldige utseendet var en velsignelse. Det var en årsak til at foreldrene ikke la gifteplaner for henne, og hun fikk mer skolegang enn det som var vanlig for jenter på denne tida.

Som voksen kom hun inn i et radikalt miljø i London, og ble av sine samtidige beundret for sitt formidable intellekt. Hun turnerte en rekke litterære sjangre – skjønt det var for sine romaner hun ble mest kjent. Det maskuline «George Eliot» var et pseudonym; fødenavnet var Mary Ann Evans. Men ved midten av 1800-tallet sto romaner skrevet av kvinner ikke særlig høyt i kurs.

idéromanen «Middlemarch» (1871–72), som ble trykket som føljetong i Aftenposten og Bergensposten året etter. Generelt hadde Eliot en høy stjerne i Norge – Ivar Aasen skal ha forsøkt å oversette debutromanen «Adam Bede» til landsmål. Nå smiler han kanskje i det hinsidige, for det foreligger en fersk Eliot-oversettelse på nynorsk: «Silas Marner. Vevaren frå Raveloe», som del av Skalds suverene klassikerserie.

Romanen kom opprinnelig ut i 1861, men handlingen utspiller seg rundt år 1800. Som tittelen antyder, følger vi veveren Silas, som har slått seg ned i Raveloe – en landsby midt i England. Her lever han som en mystisk, mistenkeliggjort outsider, tilbaketrukket i en liten hytte. Bak seg har han en dyster fortid. I hjembyen ble han utsatt for et komplott av sin beste venn, som fikk ham urettmessig anklaget for tyveri, og stjal forloveden hans i samme slengen. Sviket har fratatt Silas troen på Gud og på vennskap med andre mennesker. Det eneste han har igjen, er sitt talent for tekstilarbeid, og han får oppdrag for de velstående husstandene i Raveloe. Pengene han tjener, sparer han under senga. Gullmyntene får en besettende makt over ham; om kveldene henter ham dem fram for å kikke på dem, liksom nyte at de finnes.

 bygdas godseierfamilie og deres udugelige og moralsk forkvaklede sønner som soser bort sine privilegier og vasser i gjeld. Ryktene om Silas’ oppsparte midler har kommet dem for øret, og en dag sniker den ene seg inn i hytta og stjeler myntene. Den slags kriminalitet strider mot landsbyjustisen i Raveloe, og hele bygda setter seg i bevegelse for å fakke tyven. Han forblir sporløst borte, og Silas synker ned i dyp depresjon. Men det viser seg at tapet er det beste som kunne skje. Ikke bare setter det ham i kontakt med sambygdingene; han får også en skatt av langt mer dyrebart kaliber i fanget.

Den andre godseiersønnen har nemlig også svin på skogen. I et øyeblikks lidenskap har han giftet seg med og satt barn på en fattigkvinne, en skamfull hemmelighet han prøver å holde unna offentlighetens lys. Den forsmådde kvinnen begir seg ut på hevntokt i morfinrus (!), men fryser i hjel i en snøfonn. Barnet overlever ved at det stabber mot nærmeste varmekilde – hytta til Silas. Scenen da han får øye på den vesle ungen, er gripende i all sin tydelige symbolikk. Barnets hår skinner i lyset fra grua, og et øyeblikk tror Silas at det er gullet som har kommet tilbake: «Endeleg lente han seg fram og strekte ut handa, men i staden for dei harde myntane med den velkjende faste forma møtte fingrane mjuke, varme krøllar.»

 kjøtt og blod har altså tvunget seg inn i Silas’ ensomhet – en som trenger ham. Han velger å beholde jenta, og når farskjærligheten gror fram, våkner også hans sjel fra slummeren. Arbeidet får en dypere mening. Du kan ikke elske et barn uten å, på et eller annet nivå, ha troa på framtida og på det gode i mennesket – og gjennom barnet oppstår det vennskap mellom Silas og andre i deres omkrets. Som en engel har den vesle barnehånda leiet ham bort fra mørket og mot «eit stillare og lysare land». Som leser er det umulig å ikke assosiere til Jesu’ ord i Johannes’ åpenbaring: «Se! Jeg gjør alle ting nye.» Det ville ikke vært en viktoriansk roman uten en god porsjon intriger, og forholdet mellom far og datter settes på prøve da hennes biologiske far etter flere års fravær prøver å ta over jenta.

 professor John Mullan i forbindelse med Jane Austen-jubileet nylig, påpekte han hvor ulikt de to forfatterne skriver. Mens Austen holder seg i bakgrunnen og lar romanpersonenes perspektiv tre fram, er Eliot en aktiv forteller som villig tolker på vegne av personer og miljøer. Og der Austens politiske brodd er subtil, er Eliots oppe i dagen; særlig er det framveksten av det industrielle samfunnet hun interesserer seg for. Hun skriver om brytningstida der arbeid utført av menneskehånd ennå har verdi, om den gamle verden der «rokkene enno snurra i stovene på gardane». Ennå utgjør hver landsby et mikrokosmos hvor alle utvekslinger er personlige, og hvor man er avhengige av hverandres omsorg. Det er øyeblikket før fabrikkene driver folk fra bygd til by og forandrer samfunnet på grunnleggende måter. Religionen smuldrer bort. Hva kommer nå? Hva skal være menneskenes livsprosjekt? Hvilket liv venter en som Silas noen få tiår fram i tid?

Det er denne sorten spørsmål Eliot utforsker over 800 sider i den uovertrufne «Middlemarch». «Silas Marner», som altså ble skrevet ti år før, er ikke på det nivået – den er mer sentimental og noe stivere i personportrettene. Men den sår mange av frøene som seinere skal slå ut i full blomst, og for den som vil prøve seg på Eliot, er den en høyst leseverdig introduksjon. Og la meg avslutte med å uttrykke min beundring for Øystein Vidnes’ oversettelse. For den er fenomenal – ikke minst gjelder det Raveloe-folkets Warwickshire-dialekt, som kreativt nok er oversatt til et troverdig sunnhordlandsk. Gi den mannen en pris!

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Av menneskehånd

Ayne Kifle Assefa Aalen

I «Rust sover aldri» lar Pedro Carmona-Alvarez personane frå romanen «Chiquitita» (2023) tre fram på scena for å bli avhøyrt i tre akter. «Har du sett døde mennesker?» spør karakteren som berre har namnet «Den som spør». «Det kan jeg ikke svare på», svarer Den middelaldrende kvinnen. Slike replikkvekslingar er det mange av, og dei legg det vonde som grunnkjensle i stykket – likevel forlèt ikkje Carmona-Alvarez oss i mørket. Skodespelet er skrive på oppdrag frå Den Nationale Scene i Bergen.

I tillegg til den vi kan kalle avhøyraren, er det tre karakterar i stykket: Barnet, Den unge kvinnen og Den middelaldrende kvinnen. For dei som kjenner «Chiquitita» kan ein tolke desse tre karakterane som representasjonar av ulike livsfasar i romanen sin hovudperson Marisol sitt liv. Det er Den som spør som styrar og strukturerer handlinga i stykket. Sideteksten er minimal, og innleiingsvis får vi i hovudsak vite korleis karakterane går kledd, og at Den som spør noterer og blar i papir undervegs. Kleda deira koplar karakterane til både Chiquitita-universet og samtida, Den middelaldrande kvinna har grøn genser slik den eldre Marisol har i romanen, og Den unge kvinna har eit palestinaskjerf om halsen.

 ende i ein rapport, men beretningane i stykket er for oppstykka og gjentakande til at ein kunne laga noko slikt av dei. Slik spør Carmona-Alvarez: korleis skal ein skal leve gjennom, hugse, og til slutt fortelje om det umenneskelege ein har vore vitne til? Barnet veit at språket forandrar seg: «Det skjer noe med substantivene når mennesker faller fra himmelen som snøflak med buken sprettet opp.»

Den som spør får ikkje kome for nære nokon av karakterane, dei unngår heile tida å svare slik Den som spør ynsker. Avhøyraren vil vite kven desse menneska er, kor dei har reist frå, og kva dei har opplevd, men nysgjerrigheita og avhøyrarens intense behov for bestemmande detaljar er plagsam. Avhøyraren vil vite om landet dei flykta frå er Chile, kva heiter foreldra dine?, og «dette er Atacamaørkenen, ikke sant?». Mange av spørsmåla har ein UDI-aktig tone, medan andre er av typen ein sjølv kan ha stilt i lesing av «Chiquitita». Den middelaldrende kvinnen set ikkje pris på nysgjerrigheita: «Det spiller ingen rolle hvilket land det er. Det vi snakker om, dreier seg ikke om 

. Det har ikke noe med det å gjøre. Det du etterlyser, er glatthet. Polerte skillingsviser. Klissete skilt.»

at poenget med å insistere på universalismen i si eiga historie er å klamre seg til humanismen: Lidinga mi kan alle menneske måtte gjennomleve, og slik må eg insistere på alle menneske si ukrenkelege verdi.

Replikkane til Barnet er tettast på det vonde og groteske, og dette fungerer som ei refleksjon over korleis minner og traume verkar. Barnet seier det som barnet hugsar: «[…] Jeg lærer alt mulig. De dreper folk. Det kommer et brev. Min tantes fiolinlærer blir skutt mot en mur. Og så hogger de av ham hendene og føttene, og så er det elevene hans som må hente de avkappede lemmene.»

Dette er til og med ikkje den mest makabre replikken frå Barnet. Kanskje er det slik at berre ho kan bere desse skarpe minna av det vonde – og at dei som er eldre 

I hovudsak fører Den som spør dialog med kvar karakter, men i enkelte passasjer vist i replikk eller sidetekst vender dei tre seg mot, og har omsorg for kvarandre. Stadig beskyttar Den middelaldrende kvinnen dei yngre frå avhøyraren sine intense spørsmål, ofte på sarkastisk og spydig vis – det finst altså også humor i stykket.

Carmona-Alvarez har igjen skrive ei universell fluktforteljing, men i ny drakt, og han nyttar dramasjangerens moglegheit for fortetting til å skape eit utvida Marisol-univers. «Rust sover aldri» er vond og vakker lesing som mobiliserer humanismen i oss, og ein kan berre gle seg til å sjå korleis stykket blir sett opp på scena.

Rust sover aldri

Nakent avhøyr

Egon Låstad

Kopien blir aldri bedre enn originalen, sies det. Det kommer naturligvis an på intensjonen. Sakprosaforfatter Reidar Müller tyvlåner både idé og tittel fra «Dinosaurenes rekordbok» (2014, norsk utgave 2017) av Darren Naish, men lykkes likevel langt bedre enn forgjengeren med det ferdige verket. I motsetning til den britiske paleontologen Naish har nemlig den norske geologen Müller med seg en dyktig visuell formidler. De to bøkene demonstrerer forskjellen på generisk og fantasirik kommunikasjon.

Hvordan gjør man dinosaurer interessante, uten å ty til klisjéer? Tegneserieskaper Sigbjørn Lilleeng tegner dem tett på, med tykke konturlinjer, detaljrik skravering og dramatiske vinkler. Bokformatet er digert, men dyrene enda større, og tidvis for store for sin egen bok! Som en intern gjennomgangsvits stikker både hode og hale ut forbi sidene. Det flottest grepet i tegningene er måten Lilleeng motvirker bildet av dinosaurer som klisjéfylte monstre. Tradisjonen er å demonisere dem, men strengt tatt finnes det ingen belegg for at dinosaurer skal ha vært ekstra ondsinnete skapninger. Lilleeng tegner dem som dyr, med et overbevisende naturalistisk uttrykk.

 møter vi også antropomorfe, snakkende dinosaurer med vidt forskjellige personligheter. Den mest profilerte av disse er en bøllete Tyrannosaurus rex med tydelige mindreverdighetskomplekser. Gjennom dialogen får den bryne seg på hovedfiguren Iggy, som er en slags tegnefilmdinosaur med et barns utseende. Sistnevnte bruker ironisk bekledning mens den presenterer bokens rekorder, som for eksempel normcore-plagg når det handler om «normale» dinosaurer, og nagler og lær når det handler om de hornete og piggete variantene. På én av sidene leser hovedfiguren en bok om «Den lille tyrannosaurusen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet dens». Referansen til Werner Holzwarth og Wolf Erlbruchs bildebokklassiker fra 1989 er genuint morsom, fordi begge eksemplene er like absurde. De vittige detaljene i tekst og tegning gjør at man får lyst til å lese mer.

 denne boken er at ingenting slåes fast med full sikkerhet. Fortiden forblir åpen for fortolking ved at forfatteren forløpende kommentere nye og eldre feilslutninger. Forfatterduoen virker i det hele tatt mer opptatt av å være etterrettelig en av å skulle imponere: Når Norges eneste dinosaur får sin egen pokal, er den tegnet komisk liten. Flere steder er det de minst overveldende rekordene som fremheves – som at kanarifuglen er verdens aller minste dinosaur.

Den største innvendingen mot «Dinosaurenes rekordbok» må være at duoen Müller og Lilleeng har laget enda bedre bøker om temaet dinosaurer før. Den brageprisnominerte forgjengeren «Livet er livsfarlig» (2024) utmerket seg særlig fordi den var kontrær – med en hovedperson som slett ikke interesserte seg for dinosaurer eller historie. Via den snodige sidekicken Iggy ble skoleleven Liv likevel overbevist om at kunnskap er gøy. Karakteren Iggy må denne gangen bære boken selv, med en mindre utviklet T-rex som sparringspartner. Sistnevnte er selvhevdende og dum, og har i bunn og grunn lite å skryte av. Budskapet i boken snikes inn litt etter litt; det viktigste er hverken å være størst eller best. Lek og nysgjerrighet trumfer det meste.

Dino­saurenes rekordbok

Under­drivelsens kunst

I mengda av barnebøker som kjem i hus, er det ein god del som forsvinn ut att ganske raskt, men «Alfabetjakten» (2023) av Sunniva Relling Berg er definitivt ein 

. Den var illustrert av Vidar Flak, og var både visuelt appellerande og pedagogisk engasjerande – ikkje minst fordi dei små blei hjelpte vidare i bokstavjakta gjennom enkle og effektive rim.

Dette siste grepet er gjentatt i den nye barneboka til Berg, «Jakten på talltyvene», som har fleire openlyse likskapar med forgjengaren: Også her skal vi ut på jakt, og vi skal tulle med og trene på ein av dei minste og mest grunnleggjande bestanddelane i skulekvardagen. Denne gongen er illustrasjonane laga av Skinkeape, som mildt sagt har eit sprøare uttrykk enn Flak. Det gir spenstige sider og fører til detaljfokus under lesinga. I motsetnad til Flaks stilreine strek kan ein derimot ikkje hevde at uttrykket er utprega 

 hadde i det heile tatt eit meir ordna oppsett – vi rima oss frå A til Å etter stort sett same oppskrift. «Jaken på talltyvene» er meir variert, og spelereglane er heller ikkje spikra heilt fast: Her er det både oppgåveløysing og krimhistorieforteljing, visuelle vitsar og verbale rim – og dessutan eit element av myldrebok. Det er ambisiøst og gøy, men kan også vere litt forvirrande – i alle fall dei første gongane ein les boka: Er det ei oppgåve å løyse her, spør ein seg i enkelte oppslag, eller skal ein berre blade vidare?

Historia er litt tynn – smurd ut mellom meir spennande oppslag der det er talnøtter å knekke – men gir like fullt ei nødvendig ramme til boka: Nokre taltjuveraddar er ute og knabbar tal, slik at både kritiske samfunnsfunksjonar (bollebaking, issal) og mindre viktige saker (kollektivtransport, finansspekulasjon) blir sette ut av spel. Politiet er på saka og infiltrerer tjuveraddane sitt «tallball» i «skatteparadis». Flukta frå festen fører til at tala hamnar på heilt feil plass til slutt – med fornøyeleg effekt: Bollar: 0 kr. Is: 499 kr. Fartsgrense: 194 km/t. Neste buss: klokka tusen.

 som gir mest og best giv under lesinga: Kor gammal blir bursdagsbarnet Leo, som har blitt fråstole talet frå krona si? (Psst: tel lysa på bursdagskaka) Kven av tjuvane tek førsteplass i konkurransen på ballet? (Finn det største talet!) Oppgåvene opnar også barneauga for detaljane i illustrasjonane til Skinkeape. Dei som har lese om «Pølsetjuven» (2019), «Polititjuven» (2021) og «Verdas rikaste tjuv» (2023), vil vite at Skinkeape (eller Marianne Gretteberg Engedal som ho heiter, når ho også skriv bøkene sjølv) kan politi- og tjuvefaget. Ho kan også å leike med proporsjonar, og plasserer store hattar på små hovud, små hattar på store. Ikkje minst kan ho kommunisere gjennom kroppar og minespel: I denne boka er det alle slags skapningar, og alle slags kroppsformer og klesstilar, og bodskapen om at vi alle har vore snåle sider og preferansar, er uuttalt, men klår.

Eg er usikker på om «Jakten på talltyvene» har fullt så stor 

-evne som «Alfabetjakten», men etter nokre gjennomlesingar har den i alle fall auka medvitet om tala sin sentrale funksjon i livet og samfunnet, og gitt barna både talglede og utforskingstrong. It’s a 

Jakten på talltyvene

Tjuvtriks

Stein Aabø

Forfatteren Jonas Bals har mange, gjensidig forsterkende, roller. Han er maler, fagforeningsmann, historiker, forfatter, tidligere rådgiver og medforfatter for Jonas Gahr Støre, nå rådgiver i LO, spaltist og aktivist. Han har skrevet tre bøker om kampen mot fascismen, utgitt på forlaget Res Publica i 2023, 2024 og 2025. I de to første, «Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865-1940» og «Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 fram til i dag» er det først og fremst historikeren Bals som preger bøkene. I den siste, «Sammen bekjemper vi fascismen», trer aktivisten fram i full figur. Denne boka som kom ut nå i høst kan kalles en håndbok mer enn en historiefaglig gjennomgang.

Bals legger ikke skjul på sitt engasjement – innholdslista i denne siste boka er en liste med oppfordringer til motstand. Bokas undertittel er «Strategier mot fascismen i dag»

 Han har dedisert boka til minne om Tamima Nibras Juhar, den 34 år gamle barnevernsarbeideren som ble drept av den unge mannen hun passet på i sommer, i det som ble nok et rasistisk motivert drap i Norge i nyere tid.

i vinter ble innsatt for sin andre periode som amerikansk president, har akademikere og journalister spurt seg om han og MAGA-bevegelsen er i ferd med å avvikle det amerikanske demokratiet, med sine angrep på viktige institusjoner og politiske motstandere. Min mangeårige kollega i Dagbladet, Halvor Elvik, slo i en godt dokumentert bok i vår fast at USA under Trump II representerte en «amerikansk kollaps». Og mens jeg skriver denne anmeldelsen, diskuteres Trump-administrasjonens siste strategi­notat heftig. Notatet er blant annet et angrep på Europa og kontinentets innvandringspolitikk og velferdsstater.

Det er med andre ord tid for en oppvåkning som Bals maner til. Jeg tar meg selv i å nynne på Bjørn Afzelius’ og Mikael Wiehes melodi ‘Valet’ under lesningen: «Vakna upp / Fatta mod / Börja se dej omkring / Bli inte en av dom som bara står där sen / och säger att jag visste ingenting».

med bred pensel, bredere enn det mediene og journalistene gjør. «Å rapportere om denne utviklingen har vist seg å være krevende for mediene», skriver han:

I praksis bidrar de ofte, bevisst eller ubevisst, til hvitvasking av det som skjer. Det gjør de ved å bruke forskjønnende begreper, ved ikke å rapportere om det som finner sted, eller ved å ta i bruk fascistenes egne ord og uttrykk. Medienes krav om nøytralitet og balanse blir aktivt brukt av ytre høyre.

Bals viser til at det samme var tilfellet på 1930-tallet, da Aftenposten og flere andre norske medier var bakpå og hadde forståelse for Adolf Hitler og hans maktutøvelse i Tyskland. Kontrasten var Dagbladets utenriksredaktør Ragnar Vold, som så tidlig som i 1934 slo fast at «fascismen er som vannet, den antar form etter forholdene i det land den opptrer i». Seks år før angrepet på Norge og Danmark skrev Vold at fascismen for lengst hadde opphørt å være et italiensk eller tysk fenomen, men snarere «en internasjonal kampbevegelse mot det borgerlige demokratiet» og en «universell politisk strategi».

 sin egen rolle som forfatter og historiker. Som tolvåring på slutten av 1980-tallet ble han selv engasjert i antirasistisk arbeid, og ser denne aktivismen som en del av motivasjonen for å skrive bøkene. I «Våre kamper» kunne han studere tematikken på avstand i form av gamle dokumenter. Den neste boka, «Kampen fortsetter», er ifølge ham selv også skrevet med en hensikt som går ut over den rent historiefaglige interessen. Målet er at leserne og offentligheten skal gjenkjenne fascismen i en tid der den igjen vokser, «langt utover de subkulturene de lenge var forvist til.»

I «Kampen fortsetter» viser han også til historikeren Berge Furre, som var aktiv politiker for SV samtidig som han skrev Norges historie. Furre klarte, ifølge seg selv, å se på sitt eget parti med kritisk distanse. Blindflekkene slike dobbeltroller kan ha, mener Bals blir mer enn oppveid av Furres oppskrift: «den innsikta i samfunnet som berre politisk arbeid kan gje, og som kjem historikaren til gode».

Sammen bekjemper vi fascismen

Vakna upp, fatta mod

Kåre Bulie

En produsent av en fiskesaus som Julius Cæsar har særlig glupsk appetitt på, er blitt kastet i fengsel etter falske anklager. En venn av lusitaneren (i 2025 ville han ha blitt kalt portugiser) ber to legendariske gallere og styrkedråpene deres om hjelp, og duoen er ikke vond å be. Gjengen setter straks kursen sørover, i retning intrigante, korrupte romere med hang til bevernyrefarserte hegrelegger, og «Asterix i Lusitania» er i full gang.

Tittelen er nok til å sende tankene bakover i tid: Blant klassikerne fra gulalderen til opphavsmennene Goscinny og Uderzo er så vel «Asterix i Spania» som «Asterix i Alpene». Ikke bare er reisemotivet gjenkjennelig i årets utgivelse; det samme er sjørøverne, festene, slåsskampene og en rekke andre innslag fra fortiden.

 fikk Asterix et nytt – og oppsiktsvekkende – liv da Fabcaro overtok som tekstforfatter og sammen med tegneren Didier Conrad i 2023 skapte det slagferdige «Den hvite iris», seriens album nummer 40. At en pensjonist av et tegneseriefenomen kunne vitaliseres på en slik måte, var imponerende.

Samtidssatiren som kjennetegnet Fabcaros Asterix-debut, preger også nummer 41. «Asterix i Lusitania» forflytter vår tids passord- og sikkerhetsbesettelse til Cæsars dager, og også markedsføringsbransjens sludder har iført seg romerske gevanter.

Kjedelig blir det ikke, men i nærheten av å kunne tilby den gleden «Den hvite iris» ga meg, kommer «Asterix i Lusitania» aldri. Kan hende henger dét også sammen med at løftet fra andre «sene» Asterix-fortellinger denne gang ikke kommer som en like stor overraskelse.

Bladets portugisere lever opp til nasjonal mytologi, henfalne til melankolsk sang og store ord og følelser som de er – og til å meske seg med bacalao og vinho verde. Også 1970-årenes nellikrevolusjon nikkes det til, og menneskets maktbrynde og dum- og dårskap avsløres blant innbyggerne i den blomstrende handels- og havnebyen Olisipo (Lisboa).

 norsk av oversetteren Svein Erik Søland, spiller dessuten, med sine stadige ao-endelser, en avgjørende rolle. Hicnotess er blant albumets største skurker, Njubizness dets selgerguru. Til figurene Asterix og Obelix treffer underveis, hører Mestutenrix, som er på ferie med sin kone i datidens variant av bobilen, en dyretrukket «flytthytte».

Historien er ikke all verden, og det er heller ikke dens alkoholpåvirkede finale, visuell storslåtthet til tross. Likevel kan den som fra før er glad i «liten nervebunt» og «nonchalant tjukkas», som fienden omtaler gallerheltene som, og foretrekker at lite forandrer seg i livene deres, trygt gi seg i kast med «Asterix i Lusitania».

I takt med tiden vinner endog småprodusenten over den sleske giganten. Jeg setter imidlertid min lit til at album 42 blir ytterligere skjerpet.

Asterix i Lusitania

Gallere på sydentur

Det er ei lita, men lang bok illustratøren Per Ragnar Møkleby har gitt ut med «Tur retur». Korleis heng det i hop? Jo, når du opnar den tynne flisa, ramlar det ut ei remse av boksider som kan strekkjast ut på kjøkkenbordet (om det er stort nok) eller stovegolvet. Ein 

 sjølvsagt halde sidene på plass i boka, og blade seg gjennom dei éi etter éi på tilnærma vanleg vis, men trekkspel-metoden er absolutt å anbefale om du les boka med barn: Saman viser sidene ein heil togkupé med passasjerar på utreise på eine sida, og den same kupeen, med litt utskifting i passasjergruppa, på heimreise på andre sida.

Det er tur på dagen, retur på natta: Lokomotivføraren sit rakrygga og vaken på veg ut, krumrygga og trøytt i trynet på tilbaketur. Om bord på toget er det likevel stor aktivitet, også på heimreisa: Kjærleiken blomstrar mellom paret som sat slukøyra og sjenerte på utreisa, og i ei sitjegruppe går det føre seg eit religiøst dialogmøte. I eit anna sete har også ein mann blitt knivstukken – iiiik!

i boka – i alle fall ingen som blir fortalt eller uttalt. «Syden» står det på ein lapp som heng rundt halsen på ei gås med broten venge, og på boka til ein nokså badass sjimpanse står det «Darwin». Elles må lesarane fylle boka med eigne ord og observasjonar, men det er null problem, for det er mykje å snakke om her.

Boka er nemleg eit referansorama utan like, og mykje av moroa består av å kjenne att figurar og motiv frå andre samanhengar: Raudhette og ulven sit andsynes kvarandre ein stad, Lady og Landstrykaren ved sida av kvarandre ein annan; det er stjernekrig utanfor eit vindauge, ei bølgje henta frå måleriet til Hokusai i eit anna. Mellom seteryggane har dessutan ein vaksen og eit barn bretta ut «Den fantastiske bussen» av Jakob Martin Strid som reiselektyre – «den får jo ikkje plass i bagasjen!» kjem det frå medlesaren min. Vi har prøvd.

 «Bukkene bruse på badeland» ved sidan av ein mann vi straks kjenner att som forfattaren sjølv, Bjørn F. Rørvik, med karakteristiske briller, bart og hatt. Han dukka også opp som karakter i Lars Mæhles «Kråkeslottet barnehage»-serie for nokre år sidan – nok eit teikn på at Brusebukk-imperiet breier om seg!

På hattehylla over er det fleire referansar, attkjennelege motiv og ordtak – nissar på lasset og ulvar i fåreklede. Hattehylla kan elles stå som bilete på kva denne boka gjer: Den pressar inn masse liv og røre på lita flate – nok til å halde oss aktive i lang tid under lesinga.

Illustrasjonsstilen til Møkleby er snedig og uttrykksfull, men det er evna til å fortelje og formidle små historier med få strekar som fascinerer mest. «Tur retur» er kanskje ikkje ei stor bok, men ein artig liten sak som, med gode hjelparar frå litteratur- og kulturhistoria, gir fôr til fantasien – på godt og vondt for vaksne medpassasjerar på neste togtur.

Tur retur

Fram og tilbake igjen

Morten Harper

På bussen i hjembyen Lyon med babyen sin en dag i 2014, blir den franske illustratøren Isabelle Maroger sittende overfor en kvinne som er fra seg av begeistring for den søte gutten. Kvinnen mener de bør få et barn til, og sier overbevist: «Blonde med blå øyne, det begynner å bli en sjelden rase!»

Maroger gjenforteller episoden som anslaget i tegneserieromanen «Lebensborn», om moren som kom til livet ved et av nazistenes fødehjem på Hurdal Verk. Slik trekker hun en slående strek fra nazistenes dyrking av en arisk rase til vår tids konspirasjonsteorier om ikke-vestlige innvandrere som fortrenger den hvite befolkningen i Europa, regissert av den politiske eliten. Tegneserien nevner ikke Renaud Camus direkte, men sekvensen fremstår som en tilbakevisning av hans bok «Le Grand Remplacement» (Den store utskiftningen) fra 2011, som har hatt skremmende sterk innflytelse ikke bare i Frankrike.

henspiller på SS-anfører Heinrich Himmlers organisasjon for å øke antallet fødte ariske barn. Ved Hurdal Verk etablerte nazistene det første Lebensborn-hjemmet utenfor Tyskland. Her ble over 600 barn født under krigen, blant dem serieskaperens mor i 1944, med norsk mor og en far som var tysk soldat. Etter krigen ble moren adoptert vekk til en familie i Frankrike.

Den prisbelønte tegneserien utspiller seg i stor grad i Norge, rundt Hurdal Verk og i Ski der mormoren vokste opp. Maroger fletter fint sammen familiehistorien gjennom tre generasjoner, med mormoren, moren og seg selv. Slik tegner og skriver hun seg inn i en rekke selvbiografiske serier som undersøker egen families forhold til andre verdenskrig.

Særlig for tyske serieskapere har krigen og nazismen blitt et sentralt tema, naturlig nok. Nora Krug i «Heimat» (norsk utgave 2019) og Bianca Schaalburg i «Duften av furu» (på norsk 2023), to av de siste årenes beste ­dokumentarserier, gransker slektningene for å avdekke hvor delaktige eller medskyldige ­familiemedlemmer var i naziregimets overgrep.

 Katherine Maroger, utga i 2008 boken «Les racines du silence» (Stillhetens røtter), og ­«Lebensborn» ­støtter seg mye på hennes fortelling. ­Samtidig legger Isabelle Maroger til egne opplevelser. Serien viser hvordan moren lenge skjulte familiebakgrunnen for henne, og ikke ville snakke om den. Isabelle ­skildrer godt sjokket hun opplevde da hun i ­tyveårene fikk vite at morfaren var en tysk soldat. Hun beskriver en glede over å vite opphavet, men også skyldfølelse og skam.

47 år gamle Maroger er en erfaren illustratør, men «Lebensborn» er hennes første tegneserieroman. Boken er lettlest og elegant tegnet. Den karikerte streken med myke former og vennlige farger i nåtiden står som en livskraftig kontrast til den tragiske historien.

Boken er godt oversatt av Thomas Lundbo med et enkelt språk, som sammen med de fine tegningene gjør at den bør appellere også til unge lesere.

 opp som en lagvis avsløring, der vi møter nye opplysninger og historier sammen med hovedpersonene. I tilbakeblikkene fra krigen skifter tegningene effektfullt, om enn ikke spesielt originalt, til sort-hvitt.

Lebensborn

Den store utskiftningen

Seierherrene skriver ikke historien; de har folk til det. De første norske kongene leide inn skalder for å stå tett på historien der den ble skapt og dikte om det for ettertida. I Tore Skeies nye bok «Hardråde» siterer han en av kongens godt gasjerte skalder: «Kongens lydige krigere må sitte eller reise seg som det behager den strålende fyrsten. Hele folket bøyer seg for han som metter ravnene; alle må bøye seg for kongens vilje.»

Jeg kom til å tenke på de norrøne hoffpoetene da jeg leste Giuliano Da Empolis essaybok om dagens brutale herskere. Italiensk-sveitsiske Da Empoli har vært rådgiver for Italias tidligere statsminister Mattheo Renzi, er professor i Paris og leder en tankesmie. Han brøt igjennom som forfatter med romanen «Trollmannen i Kreml», om en skikkelse modellert på Vladimir Putins hensynsløse strateg Vladislav Surkov.

I «Rovdyrenes tid» har han forlatt fiksjonen. Boka består av en rekke korte tekster, mellom essay og reportasjer. Vi er med Da Empoli i FNs hovedkvarter i New York der grå byråkrater og glefsende autokrater møtes, og til Ritz Carlton-hotellet i Riyadh, der den smilende prinsen Muhammad Bin Salman («MBS») i 2017 truet og torturerte rivaler til lydighet ved hjelp av leiesoldater fra Blackwater. Vi er flue på veggen i møterom der KI-konger selger sine visjoner, og slentrer gjennom Firenze og Paris.

 en forteller det er lett å gi seg hen til. Han er beleven og ironisk, og en svært god observatør med sans for talende detaljer. En tidlig scene der en amerikansk, en fransk og en iransk livvakt kapper land foran en lukket dør, er som tatt rett ut av en politisk satire à la tv-serien «Veep» - som forfatteren nevner som en personlig favoritt.

Men dette er drama, ikke komedie. Bokas tese er at en ny type hensynsløse maktspillere er i ferd med å velte den gamle verdensordenen. Statsledere som Donald Trump, Nayib Bukele og «MBS» har slått seg sammen med tek-imperialister. De har det til felles at de forakter eksperter og demokratiske ideer, og elsker impulsiv og voldsom 

. Forfatteren sparer ikke på kruttet: «Foran oss ligger en ny æra med grenseløs vold».

Da Empoli går riktignok ikke til norrøn middelalder, men til den spanske erobringen av aztekerriket på 1500-tallet. Tek-gigantene er vår tids 

, som braser inn med overlegen teknologi. Liberale ledere, som slapp dem inn, får rollen som aztekernes øverste hersker Moctezuma, som overga seg æreløst. Selv iscenesetter han seg som «aztekisk skriver», som nedtegner den gamle verdens undergang. Men den lakoniske skriveren virker til tider mer fascinert enn skremt av det han ser.

I tillegg til conquistadorene er det nemlig en annen historisk type som hentes fram: 

, som Da Empoli kaller de nye autokratene. Den hensynsløse Cesare Borgia (1476-1507) var modell for Machiavellis «Fyrsten», og sistnevntes syn på makt preger boka. Politikk er krig og kamp, en arena som (nødvendigvis?) domineres av voldsomme hanndyr. Det er så man lukter testosteronet.

Da Empoli opptatt av å beskrive pomp og prakt, klær og staffasje. El Salvadors tyranniske president Nayib Bukele ser ut som en «moderne sagnhelt» i sine designerklær. Bygninger får olympiske proporsjoner. Et hotell i New York, der Joe Biden holder hoff under FNs generalforsamling høsten 2024, blir til kulissene for en spionroman: «[Det råder] en stemning som under de siste dagene før Saigons fall: militære, diplomater, håndlangere, forretningsfolk, spioner. En bar, whiskeyglass, noen øl […].»

Det er effektfullt – men det skjer lite. Et rykte om at Benjamin Netanyahu er på vei, viser seg å være et rykte. Den eneste likheten til Saigons siste dager er vel at vi er i en hotellbar.

Det er ­effektfullt – men det skjer lite.

Rovdyrenes tid. Hvordan autokrater og teknogigantene tar over verden

Tenner og klør

Tora Sanden Døskeland

? Det er Vidar som spør retorisk, i slutten av romanen «Svart skissebok» av Erlend Skjetne. I løpet av over tre hundre sider har boka vist oss en mann som ikke beveger seg fremover, han velger å gå bakover. Han velger sirkelbevegelser mellom barer og barndomsminner i Trondheim by, han velger å gjenkalle fortiden for å nøste opp i nåtiden. Og hvem kan klandre ham? Det er vanskelig å satse på fremtiden når fortiden er uavklart.

Skjetne sirkler inn en barndom og et nabolag: Risvollan sør i Trondheim. Det er en etterkrigsdrøm, en drabantby og Norges største borettslag; et område av lavblokker der opphopningen av 

 statistisk er høyere enn i andre trondheims-bydeler. Det henger keramikk-soler fra Syden på terrassene og i stuene prøver folk å hanskes med problemer av ulik størrelsesorden. «Vi er alle like jævlige, så vi kan like gjerne vera snille mot alle» er det moralske kompasset. Barna er ute og leker alene i timevis. I dette nabolaget vokser Vidar og stesøsteren Malin opp, tilfeldig stuet sammen i samme leilighet på G-feltet. Kanskje er det derfor gravitasjonskraften tilbake hit er så sterk. Malin er eldst, datter av Leifen som er stillasarbeider, lystløgner og drukkenbolt. Vidar er yngst, sønn av en mor som drikker og drar på quiz på pizzarestauranten Capri. Moren ba barnefaren om å refundere bussbilletten til fødestua, der hun fødte mens han var på byen, men har fortsatt ikke fått igjen pengene. Skjetne bruker god tid på å skrive frem Risvollan, han gir lavblokkene liv og historie. Blokkene på Risvollan blir tydelige for leseren, på samme måte som de unektelig har satt tydelige spor i barna som vokste opp der.

en pratsom bok, fortellingen er rik på mennesker, innfall og anekdoter. Den er tro mot menneskene den forteller om, speiler folk med laster og livshistorier som det er verdt å gjenfortelle. På den måten speiler formen innholdet godt: Det pratsomme, det fellesskapsorienterte og det folkelige er gjennomgripende. Skjetne er poet, og også her skriver han poetisk, men aldri på en slik måte at det skurrer med det unge voksne fortellerperspektivet. For Vidar er «Sola [..] ein tørr svamp som lagnaden dreg langs ei tavle, lyden skjer gjennom marg og bein og eg vaknar, blaut av sveitte.»

Spenningsforholdet mellom de to stesøsknene blir etter hvert et bærende element i romanen. Fortelleren Vidar ser på og ser opp til sin eldre stesøster Malin. Hun snakker alle imot, mesker seg i kirsebærene på den andre siden av gjerdet – Malin har makt og Vidar er veik. Malin rømmer og viser en langfinger til alle som vil sinke henne, etter hvert lever hun et liv av spraykanner, rus og kriminalitet. Vidar, i bokas nåtidsplan ung voksen, leter etter Malin. På barer, i slitne leilighetshotell, enda brunere barer, gatelangs og i skogbryn.

 boka skrider frem, får Vidars jakt etter Malin en eim av noe annet enn genuin omsorg. For vil Malin egentlig bli funnet av ham? I ubehagelige og subtile glimt forhandler Skjetne maktbalansen mellom de to stesøsknene: Vidar har en kjærlighet til Malin som overskrider det broderlige. Han vil ha henne, men kan ikke få henne eller nå henne. Men hvem er det egentlig som har makten, og muligheten til å misbruke den, nå som Vidar er voksen med litt på stell og Malin trenger penger? «Forsøka mine på å koma nærare, på å røre heller enn berre å sjå, kostar meg framleis dyrt.» sier Vidar. Det subtile maktovergrepet som sakte, men sikkert siver frem mellom linjene er et av romanens sterkeste trekk.

Det Skjetne klarer aller best, er å nesten umerkelig fortelle om Vidars utglidning, mens han selv er opptatt med å fortelle om alt mulig annet. Han skal flytte sammen med kjæresten, men han klarer ikke å legge sammen pappkassene som skal transportere ham videre. Han klarer ikke å forlate bydelen, barndommen eller ideen om Malin. I stedet drikker han, mye. Romanen fletter sammen et vell av ulike tidsplan, episoder og karakterer. Skjetne får det til å se lett ut, men det er imponerende hvordan han får fortalt så mange historier og likevel hele tiden forteller oss denne ene historien om et altoppslukende stesøskenforhold.

 en bok som er fylt til randen av sterke historier. Fattigdom, selvmord, sosialhjelp, rus, vold mot barn, overgrep, omsorgssvikt og kriminalitet finnes mellom linjene og i blokkene. Likevel er romanen mye mer og annet enn en 

 Skjetne holder på med noe annet, han er i gang med et litterært prosjekt der karakterenes barndom og voksenliv brukes for å stille åpne spørsmål om hvordan vi formes av våre omgivelser og av andre menneskers handlinger.

Skjetne var nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for diktsamlingen «Skare». Han fulgte opp med den særs gode romanen «Kleda er gjennomvåte» – før han gikk hen og ga ut både diktsamlinger og brageprisvinnende ungdomsbøker. Hvorfor hører man ikke oftere Skjetnes navn når Litteratur-Norge leter med lys og lupe etter mannlige forfattere under førti med ambisiøse forfatterskap? Det er for meg et mysterium. Med «Svart skissebok» har Skjetne levert en roman som burde finne mange lesere, og som gir god grunn til å løfte blikket fra Groruddalen og vende det mot Risvollan.

Svart skisse­bok er fylt til randen av sterke ­historier. 

Svart skissebok

Risvollans skjebner

Nora Dåsnes er knapt tretti år, men har allerede vunnet høy anseelse for sine tegneserieromaner – inkludert Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2022. I år ble hun også kåret til én av Norges ti beste unge forfattere, av en jury bestående av Norsk Litteraturfestival og Morgenbladet. Det er første gangen en norsk tegneserieskaper får slik oppmerksomhet.

Hva er det så som gjør Dåsnes’ tegneserier så gode? Det korte svaret er forfatterens åpne og grublende tone rundt dagsaktuelle samfunnsspørsmål. Mesterverket «Ubesvart anrop» (2021) tar for seg ettervirkningen av terrorisme, og føyer seg inn som en viktig del av den kollektive sorgbearbeidelsen etter det nasjonale traumet 22. juli. Debutboken «Ti kniver i hjertet» (2020) dveler ved vanskene ved finne sin identitet som ung, mens oppfølgeren «La skogen leve» (2022) tematiserer klimaangst hos barn. Årets bok «Bare si ja» er den tredje, og formmessig sterkeste i denne serien. Som med de foregående titlene handler det om redsel.

rundt tema som sceneskrekk og frykt for avvisning. Tilsynelatende handler det om skolekorps, men dette er kun en katalysator for misforståelsene og dramatikken som oppstår når vennene Tuva, Linnea og Bao drar sammen på leir. Plutselig skal alle romantiske relasjoner og ikke-relasjoner utforskes. Først senere skjønner vennene at de har havnet i «leir-bobla» – som de treffende nok sammenligner med «reality-bobla». Forviklingene står i kø, og forfatteren gir disse fritt spillerom. Den inngående dvelingen ved det voksne vil kunne kalle små og flåsete problemene viser at Dåsnes er på nett med lesergruppen sin. Inderligheten hos de ulike karakterene fremstår svært ekte.

Et dramatisk høydepunkt i boken er et 24-timers overtramp med en bildepost som hovedpersonen Tuva deler i sosiale medier uten fascinasjonsobjekts samtykke. Fotografiet er uskyldig, men det private øyeblikket forkludres. Her tar forfatteren klar stilling til en svært relevant problemstilling. Tuva er ellers en snusfornuftig type som bruker pH-nøytral shampo, og generelt er redd for å bryte regler. Ønsket om å gjøre alt riktig gjør henne til en ufrivillig komisk figur, samtidig som de edle personlighetstrekkene hennes gjør henne interessant. Tuva prøver og feiler, og gjennom en rekke frivillige og ufrivillige eksponeringer oppnår hun også en personlig utvikling. Økt mestringsflyt er resultatet.

hos Dåsnes er interaksjonen mellom karakterene. Bildene består i stor grad av ansikter som leseren må tolke og leve seg inn i. Karakterenes lengsler og engstelser forsterker hverandre i en ivrig runddans, helt til det viser seg at problemene faktisk kan løses. Serieskaperen bruker en dvelende dramaturgi med mange små bunner og topper. Ting er tungt underveis, men forløsningen er tilsvarende stor når alt klaffer. Dåsnes blåser disse scenen opp i fargesterke oppslag.

Glemte jeg å nevne at denne boken også handler om skeiv kjærlighet? Det er fordi forfatteren elegant gjør aspekter som kjønn, legning og etnisitet til en ikke-sak i romanen. Alt dramaet i vennegjengen gjør at det er de ulike personlighetene man blir engasjert i. Når romantikken til slutt seirer, er det personene man heier på.

Bare si ja

Fra sceneskrekk til søt musikk

Bjørn Ivar Fyksen

Det heter seg at ungdom er bortkastet på de unge; de har ikke vett til å sette pris den. En kropp i sin fulleste blomstring kombinert med uutviklet konsekvenstenkning – uslåelig! Det var kanskje ubevisst den gang, men følelsen er lett å gjenkalle i dag: Verden lå liksom åpen. Og det er få livssituasjoner der denne følelsen kommer sterkere til uttrykk enn den da man flytter hjemmefra for første gang, for eksempel fra en liten østlandsbygd og inn til Oslo, slik som hovedpersonen i Flu Hartbergs nye tegneserie «OsloLovers» – og, tilfeldigvis, som undertegnede.

Jeg vil ikke legge skjul på at det er med en nokså selvsentrert nittitalls­nostalgi jeg har kastet meg over denne serien, og parallellføringen er halve gleden: Selv flyttet jeg fra Hadeland til Oslo i 1998; Ove Grankollen i «OsloLovers» kommer fra det fiktive Haralia til Oslo «en gang på slutten av forrige millennium», ifølge vaskeseddelen, selv om Hartbergs tidsmarkører plasserer fortellingen litt på begge sider av årtusenskiftet. For eksempel hører vel røykeloven og Børre Sæthres enhjørning-installasjon på Astrup Fearnley til på 

 siden? Det gjør imidlertid ingenting, sånn er det med minner.

i de samme strøkene, på de samme utestedene, som jeg gjorde: sentrum, Grünerløkka, Cacadou, Mir. Å, det var tider! Jeg husker riktignok ingen figur à la Dikter-Leif i «OsloLovers», men jeg glemmer aldri han fyren vi stadig møtte på Sangam Café ved Schous plass sånn rett før år 2000, og hvis glansnummer var å utenat deklamere – i bytte mot øl – Astrid Hjertenæs Andersens vidunderlige ‘Hestene står i regnet’ samt André Bjerke-diktet om egypterne som bygger pyramidene ved hjelp av fløytespill. Jeg var lavmælt sjalu da min daværende kjæreste inviterte ham på nachspiel og hun ble belønnet med fot­massasje; på mer fargesterkt vis forlater den unge Oves østlandske sinnsro ham da han fersker sin hjertenskjær Målfrid halvnaken sammen med en snørrhoven kunsthippiebackpacker i full gang med «auralesning».

Mens Ove starter på Ostehøvelen kunstskole, gikk jeg på Blindern, men jeg kjente godt til Ostehøvelens tvilling i virkelighetens verden – Strykejernet nede ved Akerselva, der Hartberg ifølge egen nettside selv har gått, og som jeg både titt og ofte var innom for å besøke venner. Jeg husker skolemiljøet som utflytende, svermerisk og fritt på en måte jeg syntes var både befriende og litt frastøtende. Ostehøvel-eleven som utelukkende lager penisskulpturer, komplett med ejakulasjoner av gelatin og bakepulver, virker forankret i virkeligheten; jeg tror jeg møtte vedkommende.

 vil være kjent for mange, ikke minst fra den faste stripa Fagprat i Dagbladet. I «OsloLovers» er fargepaletten redusert til hvitt og melankolsk gråblått, og den liksom storøyde, men også realistiske og uhyre detaljrike streken passer Ove Grankollens læreår godt. Midtveis får vi imidlertid et lengre parti som åpner tegnestilen mot kunsthistorien – og fortellingen mot en praktfull kulminasjon, selvsagt med Ostehøvelen kunstskole som åsted:

En av skolens sentrale lærerkrefter doserer idiosynkratisk om moderne kunst fra romantikken til 1900-­tallets modernisme, og forelesningen kryssklippes med en fest på skolen der elevene drøser i vei om alt fra sexisme og dronning Sonja til dragning mot sydenfylla som menneskelig urinstinkt; det skjenkes og røykes, praten duver frem og tilbake med et spenn av referanser fra graffiti til Leif Juster, og mens både foredraget og streken nærmer seg ekspresjonismen, sniker Ove og Målfrid seg vekk for en aldri så liten hyrdestund, et kunsthistorisk inspirert nyp som gjennom Picassos ulike faser beveger seg mot ekstasen, et klimaks i form av et erotisk Guernica som flyter ut i Salvador Dalí-aktig surrealisme idet turtelduene med bulder og brak knuller en medelevs kunstinstallasjon i filler før de, og forelesningen, lander utladet i Mark Rothkos monokrome ro.

En like fargesprakende tildragelse kan jeg ulykkeligvis ikke erindre fra egne studieår i Oslo, men poenget Hartberg utmaler etter alle tegnekunstens regler, er hvor vid og åpen og løfterik tilværelsen kunne fremstå for et ungt menneske som fikk et gløtt inn i kunstens og den urbane verden på tampen av forrige årtusen. «OsloLovers» anbefales til alle, og aller mest til dem som i likhet med meg er gamle nok til å gjenta seg selv: Å, det var tider!

Bøker

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Barnas verdshistorie

Bæreposeteorien om fiksjon / Akasiefrøenes forfatter

Villdyr – under røttene

Å

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Rust sover aldri

Dinosaurenes rekordbok

Jakten på talltyvene

Sammen bekjemper vi fascismen

Asterix i Lusitania

Tur retur

Lebensborn

Rovdyrenes tid. Hvordan autokrater og teknogigantene tar over verden

Svart skissebok

Bare si ja

OsloLovers

Wilhelmsens metode. Bli sjef i eget liv – du også

Bestemordikt

Nettenes hage

Vrengte kofter. Kampen for en samisk fremtid

En positiv forskjell

Teori om underkastelse

Øie=Viise, 1720

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Barnas verdshistorie

Bære­poseteorien om fiksjon / Akasie­frøenes forfatter

Villdyr – ­under ­røttene

Å

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Rust sover aldri

Dino­saurenes rekordbok

Jakten på talltyvene

Sammen bekjemper vi fascismen

Asterix i Lusitania

Tur retur

Lebensborn

Rovdyrenes tid. Hvordan autokrater og teknogigantene tar over verden

Svart skissebok

Bare si ja

OsloLovers

Wilhelmsens metode. Bli sjef i eget liv – du også

Bestemordikt

Nettenes hage

Vrengte ­kofter. Kampen for en samisk fremtid

En positiv forskjell

Teori om ­underkastelse

Øie=Viise, 1720

Bæreposeteorien om fiksjon / Akasiefrøenes forfatter

Villdyr – under røttene

Dinosaurenes rekordbok

Vrengte kofter. Kampen for en samisk fremtid

Teori om underkastelse