Amund Grimstad

#fff

Stiklestadspelet er Norges eldste historiske spel, og blir ofte omtalt som «alle spels mor». Med unnatak av pandemien er det oppført kvart år sia 1954. Meir enn 900.000 publikummarar har sett det, og dyktige skodespelarar, regissørar og andre scenekunstnarar har valfarta til Verdal for å delta.

Eg har sett og meldt «Spelet om Heilag Olav» ved to tidlegare høve, og har båe gongar undra meg over kva som kunne vere så fengslande med dette dramaet. Med Maren Bjørseth på regi, Torodd Wigum som dirigent og Magnus Myhr på koreografi var eg spent på om dei i år kanskje kunne få til noko meir givande. Men med eit altfor dårleg tekstgrunnlag er det diverre ikkje mogeleg å lage meir enn ei spektakulær innpakking av det som i røynda er temmeleg innhaldslaust.

 grunn. Det var her kong Olav Digre fall i slaget mot bondehæren for snart tusen år sia, eit slag som blei
skilsetjande for kristendomens utbreiing i Norge. I eit vakkert og nærast naturleg amfi, og til den storslegne musikken til Paul Okkenhaug, får vi presentert «Spelet om Heilag Olav», som dei fleste vil tru handlar om helgenkongen og slaget på Stiklestad. Men i staden dreier det seg om kva som skjedde på nabogarden Sul kvelden før slaget.

Her rår bonden Torgeir Flekk og kona Gudrid, godt tolka av Hans Petter Nilsen og Ingunn Beate Strige Øyen. Dei ber på ein vond løyndom. Fem år tidlegare fødde Gudrid ein vanskapt son som ho, i tråd med heidensk skikk, sette ut for å døy, det ein kalla utburd. Trua på Kvitekrist, og med den også andre morallover enn i den norrøne åsatrua, er i ferd med å vinne fram. Men på Sul står dei framleis med ein fot i kvar leir. Likevel rir utburden dei, og i særleg grad dottera Gudrun (Natalie Bjerke Roland) som stadig ser syner av små kvitkledde vesen.

 Olav Digre og hæren hans opp før dei dagen etter skal møte den langt overtalige bondehæren. Det blir ulike konfrontasjonar om tru og tvil, gamal og ny tru og om ein utburd som får altfor stor plass. Slik har nok Gullvåg ønska å lage ei personleg vinkling på dei store spørsmåla, men det blir for mange, sprikande og ganske innhaldslause historier, og lite om det storpolitiske som skjedde dagen etter.

Med det flotte amfiet, tidsriktige kostyme, hestar i rask galopp, eit hundretals statistar i velkoreografert dans, eit mektig mannskor og eit talrikt og dyktig orkester er spelet sjølvsagt ei stor sanseleg oppleving. I Maren Bjørseths regi er det lagt mykje vekt på det religiøse, og scena der kongen døyper Gudrun og frir henne frå utburdens forbanning, er for meg framsyningas høgdepunkt. Personinstruksjonen og dermed dei mange rolletolkingane er framifrå. Like imponerande er den omfattande koreografien til Magnus Myhr med det eine synkrone danseopptrinnet etter det andre. Paul Okkenhaugs musikk er monumental og åleine verd besøket, og under Torodd Wigums leiing er den blitt endå meir illustrerande og tydeleg.

 ein noko neddempa konge prega av brytingstida, der han på same tid får godt fram både den hemningslaust brutale krigarkongen og den tilsynelatande fromme som også kan vise nåde. Even Stormoen som den meir pragmatiske kårkallen Gamal-Jostein bringar ein del lun og god humor inn i handlinga. Natalie Bjerke Roland er særs tydeleg i tolkinga av Gudrun, ikkje heilt av denne verda, og meir eit symbol enn eit verkeleg menneske. Maren Bjørseths regi er symboltung, men nokre av grepa hennar blir i overkant tydelege. Det gjeld særleg alle dei små kvite utburdane som eigentleg berre skal vere synlege for Gudrun, og finalen med eit hav av kors.

Alle på og under scena gjer formidable jobbar, men det hjelper lite når tekstgrunnlaget er så svakt og innhaldslaust. Den unike historia og den historiske settinga fortener absolutt eit spel, men med eit betre manus. Det er eg ikkje åleine om å meine.

 fann spelnemnda på Stiklestad ut at manuset var for dårleg, og i 1966 lyste dei ut konkurranse om ny tekst. Den blei vunne av Bjarne Slapgard med dramaet «Den nye kongevegen». Men etter tretten år var Olav Gullvågs tekst alt blitt ein tradisjon som spelnemnda ikkje våga å tukle med. Og slik blei det.

Tekstgrunnlaget er svakt og innhaldslaust

«Spelet om Heilag Olav»

Sola er borte over Stiklestad

Kvar sommar sia 2011 har Rabarbrateateret sett opp teater i ein bakgard på Bakklandet i Trondheim. Det er ny framsyning kvart år, og repertoaret har vore både sjølvlaga og klassikarar. Mest vellukka har det vore når dei har sett opp komediar av William Shakespeare i nordtrøndersk og særs folkeleg språkdrakt.

I Sparbu utanfor Steinkjer bur Hans-Magnus Ystgaard. Han er ein språkleg trollmann som gjennom sine omsetjingar gjer arkaiske og vanskeleg tilgjengelege ord om til eit fargerikt og lett forståeleg sparbumål. Når Ystgaard i tillegg er ein stor humorist og leikar seg hemningslaust med ord og vendingar, har han rett som det er gjort komediane til Shakespeare langt artigare enn originalen.

 er «Komedien om mestak» («The Comedy of Errors»), eit av Shakespeares første drama. Det er tidlegare omsett to gongar til norsk med titlane «Forvekslingskomedien» og «Tvillingene», men det er berre spela sju gongar sia noregspremieren i 1899. Intrigen legg verkeleg opp til den ultimate forvekslingskomedien. To einegga tvillingpar er like gamle. Det eine er søner av forretningsmannen Egeon og kona Emilia. Det andre er sønene til fattigfolk, og blir tatt inn som tenarar for dei to første. I tillegg til å vere kliss like, har dei to rike brørne fått same namn, Antipholus, medan båe tenarane heiter Dromio.

I eit uver på sjøen kjem gutane frå kvarandre, og det gjer også foreldra. Men båe versjonane av Antipholus og Dromio held fram som herre og tenar, det eine paret i Efesus, og det andre i Syrakus. Med ei slik setting er det openbert at det kan bli forviklingar, og intrigen er så komplisert at det kan vere svært så vanskeleg også for publikum å henge med.

med at handelsmannen Egeon (Ståle Kvarme Tørring) er dømd til døden i Efesus. Men byens hertug (Stian Hovland Pedersen) er ein rettvis mann som let han få høve til å kjøpe seg fri. Frå skafottet held Egeon ein forsvarstale om kva som skjedde med kona, tvillingsønene og tvillingtenarane, og det på eit vis som trollbind forsamlinga. Slik får vi ein pedagogisk introduksjon før galskapen tek til.

Det eine paret, Antipholus (Lars Magnus Krogh Utne) og Dromio (Erik Sand Angelsen) bur i Efesus, og Antipholus er gift med Adriana (Madeleine Brandtzæg Nilsen). Men så vil det seg slik at dei to andre, Antipholus (Erik Jimenez Hauge) og Dromio (Thomas Jensen Takyi) også kjem til Efesus. Dei fire er aldri på same stad samtidig. Då blir det sjølvsagt forviklingar og forvekslingar over ei låg sko, og også ekteskapelege ettersom Adriana ikkje ser forskjell på tvillingane, og han som ho ikkje er gift med, til overmål blir forelska i systera hennar (Emma Bones).

 scenografien til Jenny Hilmo Teig og Silje Botten Schrøder er vi på torget i Efesus og villniset rundt, medan ei dør fører inn til huset til Adriana og Antipholus. Her blir det spela forvekslingskomedie i høgt tempo, noko som set store krav til timing og synkrone sceneskift, og det har regissøren Øyvind Brandtzæg løyst førebiletleg. Dette er uhøgtideleg rølpeteater fullt av sjølvironi og ein god porsjon metagrep.

I tidlegare produksjonar har amatørane i ensemblet kompensert og kome unna med masse sjarm, men denne gongen er personinstruksjonen så god at det ikkje er råd å kalle nokon statistar. Framsyninga denne gongen har ikkje eige orkester eller mange songar, men i staden blir handlinga illustrerande musikalsk kommentert med jazzinspirert musikk av Ragnhild Risnes på gitar og Jenny Frøysa på barytonsax.

 av dette dramaet er tvillingpara spela av to, og ikkje fire personar. I Rabarbrateaterets versjon er tvillingpresentasjonen løyst med Jenny Hilmo Teigs flotte kostyme, og gjennom utsøkt parykk- og maskearbeid frå Leo Thörn. Og dette er viktig, for i finalen møtest sjølvsagt alle fire, og denne «sanningas augneblink» er avgjerande for historia.

Dette er uhøg­tideleg rølpeteater fullt av sjølvironi og ein god porsjon metagrep

«Komedien om mestak»

Forvekslingar utan ende

Høgt til fjells, grensande til Rondane og Dovrefjell, ligg den karrige vesle kommunen Folldal. På midten av 1700-talet blei det funne malm, og i 1748 starta det opp med gruvedrift. Etter ein konkurs i 1878 gjekk engelske investorar inn og tok opp att drifta i 1903. Den berre 25 år gamle ingeniøren Worm H. Lund blei tilsett som direktør. Han var ein dugande gründer som fekk eigarane til å investere og bygge ut, nesten over evne. Men Lund hadde inga forståing for fagorganisering, nekta å melde gruva inn i Bergverkernes Landssammenslutning, og difor blei det heller ikkje nokon tariffavtale. Tidleg på 1920-talet gjekk arbeidarane til ein eittårs streik som det kom lite ut av. Men ettersom lønsnivået i Folldal var mykje lægre enn i gruvene elles i landet, låg misnøya latent,

 arbeidarane ut i ny streik, og det blei starten på ein av dei lengste konfliktane i norsk arbeidsliv. Den vara i 22 månadar, og det var tøft nok med ei ikkje alt for stor streikekasse. Men i Folldal åtte gruveselskapet alt, infrastruktur, husvære og skule. Ikkje nok med at arbeidarfamiliane blei kasta ut av husværa sine, ungane blei også nekta skulegang. Så blei det hyra inn streikebrytarar, «pjalt», blant arbeidslaus ungdom frå Toten. Stemninga var oppheta, og det kom til mang ein konfrontasjon mellom pjalt og streikande. Direktøren rekna nok med at utan husvære for dei streikande, ville han få ein lett siger, men der forrekna han seg. Småbøndene i Folldal opna heimane sine og delte på det vesle dei hadde.

Dei engelske eigarane var meir opptekne av produksjon og botnline enn fagforeiningsknusing, så det heile enda med at direktøren blei sparka og arbeidet tatt opp att våren 1931. Streikebrytarane måtte gjere avbikt og betale ei bot til fagforeininga. I første omgang var ikkje streiken nokon suksess, for løna blei ikkje betre. Men samhaldet hadde gjort at arbeidarane sette seg i respekt, og det gav løns- og velferdsmessige resultat på lengre sikt. Folldalsstreiken blei også viktig i den nasjonale kampen for organisasjons- og streikerett, og mot streikebryteri.

har i lang tid nærast ropa på ei større dramatisering eller spel. For nokre år sia sette to unge folldølar, Ragnhild Moan og Synnøve Brøndbo Plassen, seg føre å gjere noko med det. Dei to er urøynde med teater, men er velmeritterte så det held innan musikk. Saman med regissøren Sandra Bringsjord Pape har dei skrive eit musikkspel som hadde urpremiere for to år sia, og onsdag var det duka for nypremiere. Med Plana på Verket som naturleg scenografi nyttar dei den verkelege historia som solid bakteppe, men har dikta inn nokre situasjonar for å skape betre dramaturgi. Direktøren (Erlend Rødal Vikhagen) og den sindige fagforeiningsleiaren Ole Beck (Arne Olav Vårtun) er historiske personar, men elles er det ein del fri fantasi.

Eit særs vellukka grep er at Einar Kvennom (Christoffer Masters), nestleiaren i fagforeininga, er frå Toten, og storebror til Johan (Håvard Moe) som etter kvart kjem til Folldal som streikebrytar. Slik får dei konfliktnivået også ned på det personlege planet. I framsyninga har kvinnene fått stor og velfortent plass. Møta med Liv Kvennom (Signe Krohn Gjessing), kona til Einar, og det aktive arbeidarkvinnelaget, syner at kvinnene gjorde langt meir enn å halde fortet på heimebane.

spela i dagslys, med mange folk og på eit stort område. Det fører til at det ofte er vanskeleg å oppfatte kven som snakkar. I Sandra Bringsjord Papes regi er historia godt formidla, men dramaturgien kunne ha vore strammare, og nokre av sceneskifta litt meir saumlause. Fem profesjonelle skodespelarar i dei viktigaste rollene er grunnfjellet i framsyninga, og mange av statistane gjer også framifrå tolkingar. Men med nærare femti lokale statistar, og berre éin regissør, har det ført til litt sviktande personinstruksjon for nokre av dei. Det tar dei fleirfaldig att på songen.

Det mest imponerande ved denne oppsettinga er den særs gode musikken til Moan og Brøndbo Plassen. Den er ei herleg sjangerblanding som står godt til framsyninga. Eit kompetent orkester på berre fire gir solid tonefølge til dei mange songane. Både koring og dei individuelle songinnslaga er overtydande godt framført.

 litt attende på personinstruksjon og regi, men er likevel blitt eit mangefasettert sosialt drama som vekslar fint mellom dei store og dei meir personleg konfliktane. Samstundes er det ein god dokumentasjon av ein viktig del av norsk arbeidarhistorie.

Det mest imponerande ved denne oppsettinga er den særs gode musikken

«STREIK!»

Konfliktar på mange nivå

I femten år har produksjonsselskapet Opera di Setra freista å utfordre naturlovene ved å setje opp opera på ei seter i Tylldalen i Tynset, 825 meter over havet og utan straum eller aggregat. Bak dette halsbrekkande prosjektet står to generasjonar Eggen, kårkallen Arne som er operasjef, dottera Marit som er gardbrukar, og sonen Lars, skolert baryton og til dagleg leiar av Opera Trøndelag.

På setra Svarthammerlia, dryge to mil sør for Tynset, er fjøset forlenga med ei scene forma som ein stor gapahuk, og med eit publikumsamfi med plass til 500. Med vakkert kultur- og seterlandskap som bakteppe, med kyr beitande heilt inntil fjøset også under framsyninga, og prisgitt vêrforholda, blir det her kvart år spela heilt akustisk opera på overraskande høgt nivå.

 er Jacques Offenbachs operette «Orfeus i underverdenen». Den blei skrive i 1858 som ein parodi på den greske myten om Orfeus og Evrydike. Når Evrydike dør, reiser mannen hennar, den guddommelege musikaren Orfeus, ned til dødsriket for å hente henne heim att. Men i Offenbachs versjon er det meste snudd på hovudet. Orfeus (Magnus K. Fremstad) og Evrydike (Gunda-Marie Bruce) er gått lei av kvarandre og båe har nokon på si. Når Evrydike dør, er Orfeus difor lukkeleg over å bli kvitt henne, og når elskaren hennar (Lars Eggen) berre har kledd seg ut, og i røynda er dødsguden Pluto, er det heller ikkje like ille for henne å vere i underverda.

Operetten er også ein kritikk av kongemakt og snobberi. Folkeopinionen er difor ein viktig ingrediens, personifisert ved «Den offentlege meininga» (Maia Reppe), som her er ein moralistisk sunnmøring, til forveksling lik ho Sylvi du veit. Ho pressar Orfeus til å reise etter Evrydike. Oppi dette menasjeriet dukkar også Jupiter, gudanes konge (Gunnar Andor Nieland) opp, og ei mengd andre smågudar. Meir skal eg ikkje fortelje, for til det er historia alt for omfattande og innfløkt.

 og koreograf Toni Herlofson har tilarbeidd teksten til dagens forhold. Med ein god porsjon respektløyse har dei dikta vidare, og med ytterlegare lokal tilpassing frå Lars Eggen og Eva Holm Foosnæs, er historia krydra med ei rekkje humoristiske, dagsaktuelle, politiske, populærkulturelle og lokale referansar som gjer dette til stor underhaldning.

Ronald Rørvik har i sin regi vald ei særs uhøgtideleg tilnærming til stoffet. Operetten er opphaveleg skrive som to akter med fire scener, og seinare utvida til fire akter. Når det i Tylldalen berre er to akter på til saman to timar inklusive pause, seier det seg sjølv at mykje må komprimerast. Når alle likevel skal med, har det resultert i at mange av aktørane har fått litt for lite å spele på til å kunne etablere rollene sine fullt ut. Dette er framsyningas største problem og det gjer det også litt vanskeleg å henge med i forteljinga. Men Rørvik kompenserer med ei mengd absurde påfunn og kreativ og intelligent galskap som gjer at om vi ikkje forstår alt, så let vi oss villig underhalde i eit univers som ligg i spennet mellom scenekunstnarane Lisa Lie og Mads Bones.

 både er mykje dugnad og eit lågkostprosjekt, held oppsettinga likevel eit overraskande høgt kunstnarleg og songleg nivå. Heile fjorten av aktørane er anten profesjonelle songarar eller under musikalsk høgare utdanning. Og utan bruk av mygg eller mikrofonar blir det levert imponerande songlege prestasjonar, også av det lokale koret som er blitt litt forsterka og som er dyktig instruert av kormeister Elin Persson. Gunnar Andor Nieland, Gunda-Marie Bruce og Lars Eggen som Jupiter, Evrydike og Pluto syner til fulle at dei også er gode skodespelarar med mykje komisk talent. Når galskapen er som verst, og det blir spela utan kryss og B-ar, kan dei andre songarane kompensere med sjarmerande overspel.

Offenbach skreiv stykket for tretti musikarar og utvida det seinare til langt fleire. Eva Holm Foosnæs har difor hatt ei formidabel oppgåve med å arrangere musikken for eit orkester på berre sju, men under hennar leiing er tonefølgjet blitt meir enn solid nok. Og akustikken på denne utandørs gapahukscena var forbausande bra. Det hjelpte sjølvsagt at det var uvanleg god diksjon på alle aktørane.

Det mest kjende innslaget frå denne operetten er «Galop infernal», eller «Can can» som det ofte blir kalla, eit dansenummer gjort udødeleg av Moulin Rouge og Folies Bergère på slutten av 1800-talet. Med seks unge dansarar, supplert av heile ensemblet, blei det ein forrykande finale som sette eit flott punktum for ei stor og underhaldande scenisk oppleving.

Når galskapen er som verst, kan dei andre songarane kompensere med sjarmerande overspel

«Orfeus i ­underverdenen»

Kreativ galskap

Eventyr, segn og mytar er munnlege overleveringar, og alle veit at slik formidling ikkje alltid er til å stole på. Difor har dramatikar og regissør Cecilie Grydeland Lundsholt sett nærare på historia om dei tre bukkane Bruse og trollet.

I eventyret er geitene søte, små uskuldige dyr, og trollet eit vondsinna monster. Men er dette sant? Kva om trollet er eit godsleg vesen som har søkt ro og stille under brua i øydemarka og berre vil vere i fred? Og kva om geitene ikkje er tre bukkar, men to hoer, og i tillegg bråkete og innpåslitne masekråker? For det er slik det eigentleg er. Så Lundsholt har skrive om historia frå trollets perspektiv.

i Skien er det eit naturleg lite amfi der Marianne Stranger har laga eit vakkert og fantasifullt trollhus bygd som ei bru. Her kosar trollet (Hadle Reisæter) seg med å lese og slappe av før dei to geitene (Elisabet Topp og Ida Ursin-Holm) ein vår dukkar opp og tek seg til rette på hustaket hans. Kven er det som vil ha masete geitefrøkner trampande på taket sitt? Så trollet freistar alt han kan å få stoppa dei. Det greier han ikkje, men geitene kjem att om hausten, og då har han pønska ut andre løysingar.

Sjølv om trollet er kreativ som få, og geitene ofte bit på, forstår dei likevel at dei blir lurt, og nektar å gå andre vegar. Til og med når trollet lagar ei eiga ny bru berre for geitene, er det ikkje godt nok for dei.

 tre gjennom eit par – tre år, stadig meir utspekulerte når dei på båe sider nyttar alle triks i boka. Det er artig, fullt av påfunn og gagns og ungane kosar seg og tar raskt til å heie på trollet. Det er forståeleg, for Hadle Reisæter er eit mildt og triveleg troll som det er lett å få sympati for. Medan geitene Elisabet Topp og Ida Ursin-Holm, utan å overspele, er så ekle og infame at det er få som ville ha hatt dei på taket, sjølv om dei òg er sjarmerande på sitt vis.

Bukkane Bruse sett frå trollets perspektiv er velspela og oppfinnsamt barneteater, og regien er stram og god. Men finalen er i overkant føreseieleg, historia er blitt vel omstendeleg. Etter mitt syn kunne Lundsholt med fordel ha konsentrert seg om berre geitene og trollet, og ikkje blanda inn mange andre forteljartekniske, men forstyrrande element.

«Trollet og bukkene Bruse»

Frå trollets ståstad

Mariken Lauvstad

Anton Tsjekhovs stykke «Tre søstre» (1901) er utvilsomt blant de aller mest kjente og spilte dramaene i verdenslitteraturen. Sammen med «Måken», «Onkel Vanja» og «Kirsebærhagen» regnes stykket som det ene av russerens «fire store» – en selvsagt del av standardrepertoaret ved teaterskoler og nasjonalteatre verden over.

Jeg har sett noen versjoner i mitt kritikerliv. Den kanskje mest minneverdige oppsetningen var dog den første: Ole Anders Tandbergs iscenesettelse på Nationaltheatret i 2002. Gisken Armand, Anneke von der Lippe og Cecilie Mosli briljerte som henholdsvis Olga, Masja og Irina Prozorov.

 forløper som følger: De tre søstrene – som har mistet begge foreldrene – bor sammen med broren sin Andrej i en provinsby, men lengter intenst tilbake til hovedstaden Moskva, hvor de egentlig kommer fra. Olga arbeider som lærer og blir stadig mer desillusjonert. Masja er ulykkelig gift med læreren Kulygin og forelsker seg i offiseren Versjinin – en situasjon det ikke finnes noen vei ut av. Irina drømmer om en tilværelse der arbeid gir en opplevelse av mening og retning, men heller ikke hun finner lykken hun drømmer om.

Gjennom stykkets fire akter går livet sin skjeve gang: Det oppstår nye konflikter og allianser, men ytre sett skjer det fint lite, og karakterene framstår paralyserte og passive. De veksler mellom å lengte mot en idealisert fortid og en tilsynelatende uoppnåelig framtid. Med «Tre søstre» ønsket Tsjekhov å rette kritikk mot den russiske intelligentsiaens privilegerte handlingslammelse.

 i denne handlingslammelsen som de tre kunstnerne bak «The Chekov» – Nicola Gunn, Caroline Eckly og Ida Wigdel – framfor alt tar for seg. Forestillingen, som hadde premiere 7. juni under Festspillene i Bergen, tar utgangspunkt i stykkets fortellerstruktur og rekontekstualiserer handlingen til 

samtid, der paralysen i møte med samtidas polykriser har en åpenbar parallell til «Tre søstre».

«The Chekov» er – forsiktig sagt – en dekonstruert og postdramatisk versjon: Publikum plasseres i små amfier på alle fire sider av scenen. I midten står et bord fullt av rot, bøker og post-it-lapper, i et hjørne viser en nittitalls-tv kornete kunstløpscener.

Carte Blanche-danser Eckly – som spiller Masja – har tilsynelatende forvandlet adjektivene «likeglad» og «sarkastisk» til obskure bevegelsesuttrykk, der hun – helt i sin egen verden – beveger seg rundt i rommet som om ingenting rundt henne betyr noe. Olga (Wigdel) er blitt en desillusjonert kunstprofessor ved et samtidskunstakademi i budsjettkrise, mens Irina (Gunn) har fått funksjonen som vår bru inn til Tsjekovs verden – som vekselvis forklares og vekselvis spilles ut for oss.

at det har gått en stund siden jeg sist så performanceteater à la 2000-tallets «Sons of Liberty»,og denne forestillingen minner meg på hvor mye jeg har savnet nettopp denne sjangeren. Det går virkelig for seg etter hvert: En absurd borddekkingssekvens med baklengs marsjtakt til «Boléro» av Ravel, surrealistiske innslag av pyroteknikk (inkludert en scene der Irina plasserer et stjerneskudd mellom rumpeballene) og en hællvettes masse retningsløst babbel.

Det siste provoserer minst like mye som Tsjekovs originale versjon. De tre umake søstrenes totalt manglende evne til å forholde seg til sine egne liv og sin egen samtid på en konstruktiv måte, går i hvert fall denne kritikeren på nervene. 

Hvis dere så fryktelig gjerne vil til Moskva (eller her: fra Bergen til Oslo), så dra, da!

«The Chekov»

Pønke-Tsjekhov

Det har gått 15 år siden terrorangrepet mot regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya, og dagen er brent inn i minnene våre for alltid. Selv husker jeg lukter, smaker, alle telefonsamtalene og vantroa.

Mange av dem som ble rammet på Utøya, var rundt 15 år. Femtenåringer i dag kjenner kun til Utøya som en fortelling: en dramatisk historisk hendelse man lærer om på skolen.

Men 22. juli var mer enn det: Det var dagen Norge mistet sin uskyld. Et nasjonalt traume. Hadde det politiske Norge vært et annet i dag, dersom 22. juli aldri hadde skjedd?

 har regissør Tatu Hämäläinen og dramaturg Ingrid Weme Nilsen – sammen med dramatiker Kathrine Nedrejord – snakket med overlevende og etterlatte etter terrorangrepet. Hvorfor ville alle disse ungdommene – over fem hundre – dra på politisk sommerleir? Hva var det som hadde fått dem til å engasjere seg i politikk?

Jeg ser «15 år» som en del av Heddafestivalen 2026. Forestillingen vises på Rommen scene i bydelen Stovner i Oslo, og jeg har syklet som en gal for å rekke det, men heldigvis rekker jeg å gli inn som siste publikummer før dørene lukkes.

Inne i salen blir jeg stående andpusten og forfjamset et øyeblikk: Det er tilsynelatende bare vanlig taklys i taket, noen flightkasser står langs sidene, en teknikkpult, en liten stasjon med instrumenter. Det ser ut som en blackbox første prøvedag.

en gruppe midt i rommet – både publikum og skuespillere sammen, som om vi venter på noe sammen. Men så begynner skuespillerne å fortelle. De begynner å gjengi korte utdrag fra de mange intervjuene med overlevende: Hvordan det hele begynte, hvordan de ble med i AUF og meldte seg på Utøya-leiren. Skuespillerne beveger seg rundt og mellom oss, helt tett på. Og litt etter litt, nesten umerkelig, tas vi med til Utøya. Vi blir rett og slett invitert til å bygge leiren sammen med dem.

Først trekkes et par svartmalte sceneelementer formet som svaberg ut på scenen. Snart følger tepper og pledd, noen med naivistiske påmalte blomster, og plutselig dannes en teltleir. Benker og fluktstoler kommer til, et stort lerret med et påmalt motiv – en intenst glødende sol som speiler seg i havet – heves fra taket. Det dukker opp en talerstol, en provisorisk kiosk, vi lager et «bål» ved hjelp av trekubber som plasseres rundt en vifte med oransje stoff festet over og en vifte under. Vi får utdelt en liten juicekartong og en liten eventyr-sjokolade om vi vil. 

 En musiker (Natali Abrahamsen Garner) spiller gitar og synger. Og plutselig er vi der. På Utøya.

 stadig nærmere den skjebnesvangre hendelsen: 

Vitnemål om skudd som først lyder som kinaputter i det fjerne. Individer som reagerte på helt ulikt vis: noen med vantro, noen med umiddelbar dødsangst. Og så: skildring av mannen i ­politiuniform som dukker opp, ber ungdommer komme nærmere og føle seg trygge. Før han skyter dem.

Vi blir rett og slett invitert til å bygge leiren sammen med dem

«15 år»

Alltid Utøya

#000

Berre eit par veker før pandemien råka oss i 2020, hadde Haugesund Teater premiere på José Saramagos «En beretning om blindhet». Ein skulle tru teatersjef Morten Joachim var synsk, for dette stykket handlar om ein pandemi. Men vel så interessant var kva teateret gjorde då alt måtte stengjast.

Der andre teatersjefar sløkte lyset og permitterte dei tilsette, sende Joachim skodespelarane heim med kvart sitt videokamera. Og med rekordrask ny dramatisering av det same stykket lagde dei føljetongteater med vekentlege episodar på Youtube. Det var kreativt, artig, ganske meta og særs underhaldande.

Men mest av alt viste det at det går an å hive seg rundt og tenkje nytt når situasjonen krev det.

 vesle regionteateret gjort eit liknande stunt. For fire veker sia fann dei ut at dei hadde litt ekstra kapasitet for tre av teaterets skodespelarar. Så brukte dei halvanna veke på å finne rett drama og enda opp med Harold Pinters «Betrayal».

Dei omsette det på nytt medan dei tok til med førebuingane, og etter to og ei halv veke med omsetjing, scenerigg, kostymelaging og prøver var det torsdag premiere på det som blei ei overraskande god og leiken tolking.

Den britiske forfattaren og nobelprisvinnaren Harold Pinter (1930–2008) var ein av førre hundreårets fremste dramatikarar. Spesielt var han ein meister i å formidle det usagde. «Betrayal» frå 1978 er eit særs godt døme på dette. Det er også eitt av hans mest spela drama og handlar om utruskap der ei kvinne gjennom sju år har eit intimt forhold til bestevennen til mannen sin.

Spesielt er det at dramaet blir spela i revers, der vi tar til eit par år etter at forholdet er avslutta, for så i tablå etter tablå å nøste oss attende til då det heile starta.

norske omsetjingar har dramaet fått tittelen «Bedrag». Haugesund Teater kallar det i staden «Utro», som i større grad går rett inn i tematikken. Dei har også gitt deltakarane norske namn, og referansane er lokale og stundom ganske artige. For sjølv om dette er eit alvorleg tema, ligg det mange humoristiske skråblikk i Pinters tekst.

Opninga er løyst særs kreativt reint scenisk. Som publikum benkar vi oss i Øst Vinbar, ei triveleg lita vinstue rett ved sia av teateret. Der sit vi og hygger oss når med eitt Emma (Hedda Emilie Østrem) og Jesper (Pål Fredrik Kvale) kjem inn, som om dei var to av oss. Dei har i mange år hatt eit forhold bak ryggen på Robert, Emmas mann og Jespers bestevenn.

Spesielt er det at dramaet blir spela i revers

«Utro»

Tre nære venner har lurt ­kvarandre – trur dei

Berit Einemo Frøysland

Tittelen på Arne Lygres nye stykke «Vær meg fremmed» er i seg sjølv eit paradoks – ein kan ikkje halde fram å vere framand for ein annan særleg lenge. Etter eit par treff utviklar ein relasjon seg ofte til noko anna, ein vert på hels, blir kjenningar, vener, partnarar.

Kan ein tilpasse seg eller i det heile forandre seg i ein relasjon? Og kva skjer når ein relasjon tek slutt?

Det er sentrale spørsmål av mellommenneskeleg art som blir forhandla i stykket som hadde urpremiere på Rogaland Teater førre veke og er laga i samarbeid med Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen.

Regissør Stèphane Braunschweig arbeider på ny med dramatikken til Lygre etter å ha sett opp allereie seks av stykka og gjort den norske dramatikaren kjend i Frankrike.

 treffest under ein skulptur i eit kystlandskap. Me møter ei som øver seg på å bli annleis, ein som er fastgrodd, ei svanger kvinne i sorg, og ei som har blitt vrang og bitter. Ein offentleg plass, eit skur blir det kalla. På scena tar det form av eit brutalistisk betongrom som vernar dei frå glitrande regn, det naturlege kystlandskapet må me førestille oss, det menneskeskapte rår.

Frå skulpturen dryp det vatndråpar – eller bitre tårer – frå nokre tynne orgelpiper i taket og ned i ein vatnspegel. Historier om brotne, skakkøyrde eller forvitra relasjonar rullast ut som eit vove teppe i møteaugneblinkar mellom dei fire.

I det som blir til eit heilande treff fortel dei kvarandre om havarerte venskap, mislukka foreldreskap og kjærleiksrelasjonar. Dei tek oppgjer med skuggane frå si eiga fortid, menneske som ein gong var viktige for dei, men som no verkar som gjenferd eller faktisk er døde.

Tilbakeblikka blir spela ut på scena, med stramme og effektive lyd- og lysskift: Ein diskré sub og eit dust rosa lys er nok til å sende oss tilbake til ein studentfest, eit firkanta lys blir ei sjukehusseng. Tapte delar av eigen personlegdom som er lagra i andre menneske, kjem fram, og gradvis blir dei fire framande på scena som kjende for oss.

Det fører til at eg faktisk blir langt meir interessert i det som skjer mellom dei enn det dei fortel om. Men utan førhistoriene kan heller ikkje dramaet utspele seg, det har me lært frå Ibsen.

Arne Lygres språk er som ein pen kjole under ei allvêrsjakke og med joggesko til

«Vær meg fremmed»

Halde fram som framand

En aksjeverdi med en stigning på over 1000 prosent de siste ti årene og 27,1 milliarder i driftsinntekter for 2025. De gjorde ingen dårlig investering, Ola Borten Moe og ektemennene til Anniken Huitfeldt og Erna Solberg, da de var snare med å sikre seg aksjer i Kongsberg Gruppen like etter Ukraina-krigens start. For midt i krigstid, dyrtid og dritt-tid går det så det griner for Norges eget «teknologi- og forsvarsselskap», der staten sjøl er største aksjonær. I en verden der «alle» frykter krig, vil selvsagt også «alle» sikre seg våpen.

I forestillingen «Det har vore eit fantastisk år», som hadde premiere på Det Norske Teatret i Oslo 22. mai, inviterer gjengen bak megasuksessen «Europavisjonar» til en spinnvill komedie basert på Kongsberg Gruppens årsrapport. De har latt seg inspirere av det de sjøl beskriver som «crazy-komediesjangeren» fra 1980- og 90-åra for å harselere med det faktum at fredsnasjonen Norge faktisk tjener store penger på krig.

 klart for fiktiv årskonferanse. Publikum sjekkes inn og får konferansebånd rundt halsen. Oppe i den lyse mesaninen i andre etasje er det hengt opp blå gardiner og bannere med selskapets verdier, som «innovation», «dedication» og «sustainability». Det er pyntet med blomsterdekorasjoner, og stoler er satt ut i tette rader.

Allerede idet vi ønskes velkommen fra scenen, sprer latteren seg i publikum, for alle som har vært i arbeidslivet noen år, kjenner igjen jobbkonferansens og firmafestens dramaturgi. Kunstnerne harselerer med klisjéfylt og tomt språk om innovasjons- og markedsstrategier.

 arketypiske konsernsjefen Erling Viks framtoning tatt på kornet, men vi møter også andre kolleger mange vil dra kjensel på fra egen arbeidsplass – som tillitsvalgte Ivar Knut: en engasjert, men lettkrenket mann som har gjort vervet til en del av sin personlighet, kan samtlige av arbeidsmiljølovens paragrafer på rams og er i konstant konflikt med det meste.

Direktør for bærekraft og innovasjon representerer den «flinke piken» med fortid i Grønn Ungdom som etter hvert lot idealismen avslipes i jakta på karrierepoeng, mens finansdirektøren har en CV med fullstendig absurde meritter og viser seg etter hvert å være villig til å gå over lik.

Ekstra kostelig blir det da sikkerhetsvakta med mikrofon på øret styrter ned trappa for å håndtere noen demonstranter utenfor vinduet, som ender med å kaste ham i fontena på Sehesteds plass – et skue som foregår slik at vi alle kan se fra mesaninen. Seansen er et tydelig spark til Equinors høstkonferanse, som inntil høsten 2025 ble holdt i Det Norske Teatrets lokaler, med ­demonstrerende miljøaktivister utenfor vinduet.

minner uttrykket om «Mannen med den nakne pistol» med forfølgelsesscener som klippet rett ut av «Dum og dummere». Tenk slapstick møter gummikylling møter revy, og du nærmer deg faktisk ko-ko-universet som regissør Simen Formo Hay med venner har tråklet sammen på bare tre ukers prøvetid.

Kongsberg Gruppens årsrapport ble lagt fram så seint som 26. mars i år, deretter skulle det også skrives manus. Hay og det kunstneriske laget er opptatt av potensialet i teater som lages i tett samspill med samtida, noe også «Europavisjonar» – som stadig har fått oppdatert manus siden premieren – er et eksempel på.

Slapstick møter gummikylling møter revy

«Det har vore eit fantastisk år»

Hjelp, vi jobber i våpenbransjen!

Julie Rongved Amundsen

Amerikaneren Annie Bakers dramatikk har en tydelig kulturell amerikansk forankring. Dramaene hennes har vært gjengangere på scenene Off-Broadway i New York siden hun debuterte i 2008, men så vidt jeg kan se, har det bare vært én tidligere oppsetning i Norge av et verk hun har skrevet.

Det var da Nationaltheatret iscenesatte «Antipodene»i 2020, et stykke som handlet om å lage den neste store fortellingen for å tjene penger. Verket kunne leses kapitalismekritisk, men meningen alle karakterene lengtet etter, viste seg til slutt å ligge i transaksjonen.

 som nå spilles på Nationaltheatret, kan man se noe av den samme dragningen mot å kritisere samfunnets ideologier samtidig som meningen i siste omgang finnes i det som kritiseres.

47 år gamle Sofi (Mariann Hole) har lagt seg inn på en fasteklinikk i Nord-California i håp om å bli kurert for ekstreme smerter i underlivet. Med seg til klinikken har hun også et ferskt samlivsbrudd og et emosjonelt utroskap med en kollega. Sammen med fire andre kvinner (Andrine Sæther, Liv Bernhoft Osa, Marika Enstad og Tone Mostraum) og én mann (Ola G. Furuseth) prøver hun å finne mening i sykdomsfortellinger og kureringshåp.

I Norunn Standals scenografi er scenen utstyrt med fem solstoler i tre som brettes ut av et opphøyet scenegulv i det samme materialet. Standal, som også er lysdesigner, har plassert lys under det opphøyde scenegulvet. Det understreker det tomme rommet og mørket som finnes under scenen. Skuespillerne er kledd i duse farger, og alle har på seg stripete morgenkåper, noe som gir et inntrykk av helseinstitusjon og noe slitent og uelegant.

 Nationaltheatret plassert skuespillere som både behersker karakterarbeidet og har komisk talent. Det betyr at vi får servert personer som oppleves realistiske i sine begjær og håp, men som også er gjenkjennelige i en sånn grad at det går an å le av dem.

Marika Enstad er rent ut festlig når hun i rollen som Yvette ramser opp sin egen sykdomshistorie og listen over medisiner hun har tatt gjennom årenes løp. Men selv om rollen kan leses komisk, er det et anstrøk av sårbarhet i henne. Dette gjør at vi også kan lese inn en kritikk av hvordan kvinner som Yvette avskrives som hysteriske selv med alvorlige medisinske diagnoser fordi det som feiler dem er «kvinnesykdommer».

 omsorg i Sigurd Zieglers regi som gjør at det aldri gjøres narr av rollefigurenes mer eller mindre latterlige forestillinger og dragninger. Tvert imot føles det som at karakterene er tolket med empati både fra regissør og skuespillere.

Dette gjør at det pipler frem innsikt om menneskenaturen og hvordan vi forholder oss til både psykisk og fysisk smerte, og til et inderlig begjær om å ha kontroll over eget legeme mens det eldes. «Jeg er vanligvis en sånn som er veldig frisk», sier Sofi tidlig i forestillingen, og med det blottstilles det at sykdom også er et identitetsspørsmål.

«Uendelig liv»

Sykdom og mening

Hvordan gir man naturen agens i dag? I den ødelagte naturskogen og de drenerte myrenes tid, hvordan kan kunsten skape fortellinger som integrerer mennesket som 

 naturens kretsløp, ikke hevet over det?

Det siste tiåret har scenekunstnere og teaterteoretikere fattet interesse for dramaturgiske grep for å gi naturen hovedrollen – for eksempel ved å innta dyrs eller organismers perspektiver, besjele materie og natur eller fjerne mennesket som premissgiver for fortellingen. Forestillingen «Treework» – laget av kollektivet Landmarks med norske Espen Dahl Hjort og nederlandske Mees Borgman i spissen – er et slik prosjekt.

Den beskrives som «en opera for et ensemble av mennesker og trær» og hadde premiere under Festival Oerol i Nederland i fjor. Nå er den programmert av Black Box Teater i Oslo, denne gang «i samarbeid med trær i Østmarka».

 opp ved Bøler T-banestasjon Haraløkka utfartsparkering. Der står Black Box-ansatte i svarte refleksvester for å guide oss videre. Snart danner vi en åre av mennesker innover stien. Mobilene er skrudd av. Nå skal vi være til stede.

Jeg har antagelig tilbrakt for mye tid på jobb i det siste, for mitt møte med naturen denne kvarterlange vandringen oppleves smått euforisk. Synet av gressmumsende sauer og brekende lam ved Sørli Besøksgård (så søte!). Lukta av mose og fukt og fuglekvitter (en hel fuglesymfoni!). Ja, selv skogsunderlaget under turskoene – steiner, røtter og tuer – er en befriende avveksling fra sentrumslivets asfalttråkking. Alt får dessuten mer oppmerksomhet av at vi går nesten uten å snakke.

 viser seg å tjene som kveldens amfi. Sitteunderlag og termoser fiskes opp av sekker, plasser organiseres. Så sitter vi der altså, på rekke og rad, og ser utover skogen: Irrgrønn blåbærlyng dekker bakken. Høye, blågrå trestammer skaper dybde. Jeg kunne virkelig sett bare på det.

Og – urettferdig nok – her er vi allerede ved det som blir forestillingens utfordring: Det som skal utspille seg av menneskelig aktivitet mellom trestammene denne kvelden, havner nemlig ofte i konkurranse med naturen og naturlydene – enten spenningen er intensjonell fra kunstnernes side eller ikke.

Tre aktører befinner seg mellom trærne: Mees Borgman, Ruth Borg og Julie Solberg. Først bare stående, deretter løfter en av dem blikket opp mot trekronene, og fuglesangen blir med ett tydeligere. Dette er ett av få øyeblikk hvor jeg opplever at forestillingen lykkes med å rette vår oppmerksomhet 

Formatet er abstrakt: Aktørene beveger seg rundt i skogsterrenget. Det ristes i trær, jeg hører bruddstykker av tekst. Det synges – enkle harmonier og mer atonalt, kraftig og rytmisk – før det brått blir stille og fuglesangen overtar. Det løpes mellom trestammene før én legger seg ned i skogbunnen foran oss, kravler og ruller i lyngen, mens de andre to plutselig er ute av syne.

«Treeworks»

Malplassert applaus

Møt opp utenfor China Plaza (St. Marie gate 93), se etter den slitne småbarnsmoren med tre gule poser og en barnevogn. Vis henne billetten din og se hva som skjer.

Slik lød instruksen som dumpet inn i e-postkassa et par dager før jeg skulle reise til Sarpsborg og anmelde «Kvartal 99», siste forestilling i scenekunstkompaniet Særp Tropez’ trilogi ved samme navn.

I 2023 inngikk kompaniet en avtale med Østfold Internasjonale Teater om produksjonen av tre stedsspesifikke teaterforestillinger i ulike nedlagte bygninger i hjemkommunen. Gradvis har kompaniet – med regissør Cici Henriksen i spiss – bygget en fiksjonsverden så omfattende at den altså også inkluderer e-postene man får i forkant.

 svinger inn St. Maries gate i Sarpsborg sentrum, skjønner jeg at noe er i gjære: En munter, høylytt ungdomsgjeng med en liten gettoblaster framstår akkurat så påfallende ekspressive i sin livlighet at jeg får en 

En gjeng publikummere er i ferd med å danne seg utenfor kinarestauranten China Palace. Og der er jammen den slitne dama med posene og handlevogna! Jeg går bort til henne. Hun gir meg et rosa bånd til å ha rundt halsen som indikerer hvilken gruppe jeg er i og hvilken karakter jeg skal følge på denne vandreforestillingen rundt i Østre Sarpsborg.

Så får jeg instruks om å bevege meg inn et lite portrom der det deles ut boarding pass og en reisebrosjyre: «99 drømmereiser», leser jeg på forsida. «Din drøm – vår ekspertise. Vi tar deg med til de uoppnåelige destinasjonene.»

 Særp Tropez begynte i 2023, med en stedsspesifikk forestilling i det da nylig nedlagte Sarpsborg fengsel. Publikum ble også da delt inn i grupper og fikk følge hver sin karakter; skikkelser som vekket stadig mer empati etter hvert som bakgrunnshistorien deres ble avdekket. Det intrikate flettverket av fortellerspor i kombinasjon med et originalt format resulterte ikke bare i Hedda-nominasjon, men også lokal braksuksess.

Året etter kom «Pappen», som utspilte seg i den nedlagte emballasjefabrikken Sarpsborg Papp, der publikum ble tatt med på en to og en halv kilometers vandring i det enorme lokalet – dypere og dypere ned i fiksjonsuniverset, med en forunderlig trailerpark som endestasjon.

Denne gang skal min gruppe følge karakteren David (Adela A. Cudjoe) – en høy, oppkavet mann med blankpussede sko, dress og lange dreads. Han er overstrømmende hyggelig når han hilser på oss – er en selvlært fotograf som har jobbet seg opp fra ingenting, lærer vi, mens han halser av gårde bortover gågata i Sarpsborg med gruppa på slep og mottar stadige telefoner.

Denne gangen er det råkapitalismens løgnaktige drømmefabrikk som nagles til korset

«Kvartal 99»

Alt annet enn en drømmereise

Det var midt under pandemien i 2020 – isolasjonens, trøstesløshetens og den uutholdelige kjedsomhetens møkkapandemi, der mange av oss etter hvert hørte selvdestruktivitetens lokkesang fra hver krik og krok på hjemmekontoret – at folkrockbandet Valkyrien Allstars slapp sin aldeles deilige skranglelåt «Slutte og byne». Låta har form som en assosiativ heisatur og skildrer det dypt gjenkjennelig krasjet mellom et genuint ønske om mer retning i tilværelsen og den uimotståelige trangen til å bare la alt fare: 

Jeg skal byne å ta det piano/ byne å lage noe bra no’/ Byne å holde det ekte, Tony Soprano/ holde det rent, holde det Lano.

Jeg husker hvordan kaoslåta på repeat av en eller annen grunn klarte å holde meg på matta på hjemmekontoret, antakelig mye fordi den var så ekstremt godt skrevet – og for øvrig ble æret med en Spellemann for beste vise i 2021.

blitt utgangspunkt for en hel teaterforestilling. På Nationaltheatrets satellittscene Torshovteatret, som er kunstnerdrevet og for tida har skuespillerne Marte Engebrigtsen, Petronella Barker og Maria Kristine Hildonen ved roret, hadde forestillingen «Meliorisme» premiere 27. april. Med seg på scenen har de tre fått sjølveste Allstars-stjerne og kultfigur Tuva Syvertsen.

– og henviser til troa på at verden, tross alt, kan forbedres – såframt vi mennesker velger å gjøre en innsats. Forutsetningen er imidlertid at vi klarer å skille mellom hva vi bør slutte med og hva vi må begynne med, både som individer og fellesskap. Og der sliter vi jo en smule, som kjent.

 plass rundt Torshovteatrets sirkelformede scene mens skuespillerne – alle iført romslige kjeledresser – avslappet tar oss imot. Midt på scenen hviler ei stor, hvit bøye som et kjempeegg midt i et rede av sammenkveilede, tykke hampetau. Tuva Syvertsen slår noen løsrevne strofer på fela.

Forestillingen begynner henslengt, nærmest glidende – en slags ikke-start. Skuespillerne henvender seg til hverandre med sine virkelige navn. De begynner rett og slett bare å snakke. Delvis med hverandre, delvis tilsynelatende mest til seg selv, vendt mot oss i publikum:

«Jeg kommer til å savne dere. Jeg savner dere allerede. Jeg savner dere.»

Skuespillerne kaver av seg ut av kjeledressene som tumlende bjørnunger

«Meliorisme»

Byne å lage noe bra no’

Når to av landets fremste humoristar slår seg saman, kviler seg på Knut Hamsuns episke forteljing i «Markens grøde» og samstundes vegeterer på nokre av Nord-Norges dyktigaste forteljarar, er det lov å ha forventingar. Og i hovudsak innfrir Kristian Fr. Figenschow i monologen «Markens lille grøde» som hadde premiere på Hålogaland teater laurdag.

 at Knut Nærum blei beden av teateret om å skrive ein tekst for Figenschow basert på romanen «Markens grøde». Det gjorde han, men etter kvart som Figenschow, saman med regissør Morten Kjerstad og dramaturg Mari Andreassen jobba med stoffet, oppdaga dei at Hamsuns roman i røynda er starten på ein nordnorsk forteljartradisjon, seinare vidareutvikla og foredla av folk som Cora Sandel (1880–1974), Peter Wessel Zapffe (1899–1990), Asbjørn Dybwad (1924–1973), Arthur Arntzen (1937–2025) og mange fleire, heilt fram til Isalill Kolpus, ein av Knut Nærums etterfølgjarar i «Nytt på Nytt».

Slik blei Nærums opphavelege tekst i «Markens lille grøde» skjelettet i ein hyllest til forteljargleda i nord, til den fargerike historia til Hålogaland Teater, og med mangt eit venskapeleg spark til søringar, og ikkje minst vestlendingar ettersom «Markens grøde» nå skal filmatiserast og innspelinga er lagt til – vestlandet!

 at det ikkje lenger er leirbålet, men kjøkenet som i dag er forteljingas heimstad. Rundt kjøkenborda blir det fortald historier og loge. Difor er scena eit enkelt kjøken med respatexbord og stålrøyrsstolar sjølv om Figenschow vil ha det til at ettersom vi er på HT (Hålogaland teater), så er det vel eit HT-H-kjøken. Frå opninga av strør han om seg med eit utal ordspel av denne typen, gags, aforismar og onelinerar, og det stundom i eit tempo der du skal følgje godt med for å få med deg alt.

I løpet av ein dryg time tek Figenschow oss gjennom den nordnorske forteljartradisjonen frå ein «Markens grøde for dummies» via Hålogaland teaters eigen 55-årige historie, men der han også tek oss heilt attende til Petter Dass (1647–1707) og diktverket «Nordlands trompet» som kanskje var der det heile starta.

Mellom alle ordspela og humoren har han også rolegare og meir alvorlegare parti der han fortel om historiene til filosofen Peter Wessel Zapffe, om Asbjørn Dybwad sine radiokåseri og til Arthur Arntzen som blei den mest folkekjære av dei alle. Og ettersom nordnorske heimar ofte hadde to biblar, humorbibelen «Vett og uvett» og den eigentlege, greier han også å gi oss sin eigen humoristiske versjon av første mosebok.

 laga ein enkel scenografi, som er eit kjøken med ulike reiskapar som Figenschow på kreativt vis nyttar til å gi liv til dei mange han portretterer. Tore Bruvoll har skrive noko ny musikk medan han også gir oss eit lydbilde frå James Brown til Mark Knopflers «Telegraph road» som faktisk blei inspirert av nettopp «Markens grøde».

Morten Kjerstad har hatt regien. Mot slutten kunne nokre av scenene ha vore stramma litt inn, men i hovudsak får han til ei framsyning utan alt for mange daudpunkt, og der det spesielt er ei fin veksling mellom det hysterisk artige og det djupt alvorlege som tidvis faktisk også er ganske rørande.

 er ein av landets fremste komikarar, og denne forteljinga er som skapt for hans rike register. Ikkje all teksten er like god, men med sin sceniske sjarm greier han å gjere gull også av andre mineral. Det er sikkert nokre søringar, for ikkje å snakke om vestlendingar, som ikkje fattar alle poenga, men det får vere verst for dei.

«Markens lille grøde»

Ekte forteljarglede

Med dagens verdssituasjon er det meir enn forståeleg at forteljingane frå andre verdskrig framleis er aktuelle. I dag blir det heldigvis også løfta fram sider ved krigshistoria som lenge har vore ukjende, slik som kvardagen i den eigentlege heimefronten og den kampen dei mange anonyme kvinnene førte. Samstundes med å halde fortet heime med ungar og dagleg stell dreiv mange av dei med livsfarleg illegalt arbeid – utan å få korkje medaljar eller anerkjenning.

Regissøren og dramatikaren Arnulf Haga har tatt tak i ei slik historie, og i ein samproduksjon mellom Turnéteatret i Trøndelag og Ulvilla teater er det blitt eit lite og intenst kammerdrama som nå blir spela på Turnéteatrets intimscene i Verdal.

blei den framståande kommunisten Rolf Nevermo frå Verdal arrestert av Gestapo, torturert og sett i fengsel på Vollan i Trondheim, før han eit par månadar seinare blei overført til Falstad fangeleir sør for Levanger. Heime i Verdal, tre mil unna, sat kona Johanne att med fire ungar og økonomisk og kjenslemessig uvisse.

Gjennom dei tre åra mannen var fengsla, tok ho den lange turen til fangeleiren heile tretti gongar. I starten med mat og klede og for å vitje han, men etter kvart også som kurer med viktig informasjon mellom Milorg og dei innsette. Det siste var sjølvsagt med livet som innsats. Og etter tre år var ho, med fare for represaliar mot henne og ungane, med på planlegginga av Rolfs dramatiske flukt frå Falstad og over til Sverige.

 til Johanne Nevermo stort sett berre vore kjend i familien. Men gjennom mesteparten av dei tre åra skreiv ho dagbok, og det er på bakgrunn av desse notata at Arnulf Haga har skrive dramaet «Vandringer til Falstad». I dagbøkene skreiv Johanne berre om draumen om å redde mannen og få han heim, men lite eller inkje om det illegale arbeidet. Difor er dramaet blitt ei blanding av fakta og fiksjon, men med solid forankring i kva som faktisk skjedde.

På intimscena til teateret har Haga plassert publikum på alle fire sider rundt eit opphøgd og nake podium. I eine hjørnet av denne enkle scenografien sit cellisten Øyvind Gimse i fangedrakt og spelar nykomponert musikk av Asgeir Skrove. Den både byggjer opp under dramatikken og understrekar handlinga, og følgjer framsyninga som ein skugge.

 med at Rolf (Lavrans Haga) blir arrestert, og Johanne (Line Heie Hallem) sit att med redsle og uvisse. Kronologisk følgjer vi Johanne gjennom tre år med besøk, kurerverksemd og planlegging av flukt, men først og fremst kjenslane og frykten hennar.

Eit godt og heilt avgjerande regigrep er at Johannes alter ego blir personifisert ved ungjenta Oda Eggen som yter henne motstand og blir både samvit og samtalepartnar. At den tolv år gamle amatøren akslar den tekstrike rolla så overtydande, er verkeleg med på å løfte framsyninga.

Line Heie Hallem greier på utsøkt vis å gi truverdig og mangesidig liv til Johanne, til kvardagane med ungar og økonomisk uvisse, lengt og kjærleik, det livsfarlege illegale arbeidet og draumen om å få mannen heim. Ekstra sterkt og nært blir det når vi veit at Hallems eigen farfar var ein av grenselosane som i 1944 fekk Rolf Nevermo trygt over til Sverige. Lavrans Haga som Rolf har mindre å spele på, og blir meir eit symbol på kva Johanne kjempa for enn ein heil person å kome innpå og forstå. I dei mange rollene som tyske soldatar, fangevaktarar, milorgmenn og grenselosar nyttar framsyninga tre dyktige amatørar frå Ulvilla teater.

«Vandringer til Falstad»

Den eigentlege heimefronten

Oppsetjinga «Pippi Langstrømpe» på Teatret Vårt i Ålesund syner at det er fullt mogeleg å lage særs vellukka framsyningar med relativt enkle middel. Forteljinga om Pippi er godt kjend, og i Johanna Mørcks overtydande regi er dette blitt ein forkorta og konsentrert versjon der vi gjennom berre ein snau time likevel får med det viktigaste, som historia til Pippi, vennskapet med Tommy og Annika, dei udugelege politimennene Kling og Klang, og møtet med tjuvane som vil stele gullmyntane hennar.

På den vesle scena i Arbeideren kulturhus i Ålesund har Silje Sandodden Kise laga ein scenografi som både er eit klatrestativ og Villa Villekulla, og som slik gir overraskande godt rom for akrobatikk, forbrytarjakt, leik og masse ablegøyer.

(Anne Wiig) flyttande med hesten sin (kjepphest), apen Herr Nilsson og ein koffert full av gullmyntar. Rett etter at ho har etablert seg, dukkar Tommy (Conrad James McLean) og Annika (Anette Sissener Amundsen) opp på veg til skulen.

Etter dei kjem også politimennene Kling og Klang for på urkomisk og fullstendig fåfengt vis å overtyde Pippi om lukka ved å bu på barneheim. Og om natta får ho besøk av to tjuvar som også kjem fullstendig til kort mot den oppfinnsame niåringen.

 grenser for kva den enkle, men kreative scenografien kan nyttast til, og Zezé Kolstad har laga ein koreografi som passar scenografien perfekt. Klatring, dans og akrobatikk i scenografien gjer Pippi til ei jente som med sine halsbrekkande stunt rett som det er nærast opphevar tyngdekrafta.

Anne Wiig spelar Pippi med ein enorm energi, med presis timing og eit kroppsspråk og ein mimikk som er overtydande. Ho er passe rampete og full av sjarm i tillegg til at ho syng godt. Conrad James McLean og Anette Sissener Amundsen spelar både Tommy og Annika, Kling og Klang og dei to tjuvane. Medan Pippi syng eller finn på rare ting, er det raske scene- og kostymeskift for dei to andre, og sjølv om dei vekslar på fleire roller, er det aldri tvil om kven som er kven. Særleg var dei herleg komiske som dei to klossete politimennene.

, til dagleg skodespelar ved Teatret Vårt, har laga ei framsyning som er opplevingsrik, utan daudpunkt og som blir spela i høgt tempo og med mykje energi. Kontakten med publikum var upåklageleg, og det nærast kokte i salen den stutte timen det heile varte.

Det er ikkje grenser for kva den enkle, men kreative sceno­grafien kan nyttast til

Teater

Spelet om Heilag Olav

Komedien om mestak

STREIK!

Orfeus i underverdenen

Trollet og bukkene Bruse

The Chekov

15 år

Utro

Vær meg fremmed

Det har vore eit fantastisk år

Uendelig liv

Treeworks

Kvartal 99

Meliorisme

Markens lille grøde

Vandringer til Falstad

Pippi Langstrømpe

Antropolis

Ruth Maier

Pippi på sirkus

U>N>I>T>E>D

Til minne om familien

Den stygge

"Gi meg hånden"