Mariken Lauvstad

#fff

#000

Over Det Norske Teatrets hovedscene hviler et tungt mørke, og scenerøyken svever som disig tåke. Svære, monumentale, betonggrå bokstaver antyder et kaldt, forlatt og utbombet landskap. En mann står på ei oljetønne med ei løkke rundt halsen idet en annen mann, iført en sliten dress, kommer trekkende på ei diger, overfylt vogn med presenninger over. Kjerra er full av kunst som er reddet fra bombede museer og herskapshus.

I den serbisk-amerikanske dramatikeren Steve Tesichs stykke «Under open himmel» spiller kunst en symbolsk og meningsbærende rolle, selv om den ikke har hovedfokuset.

Stykket er bygget opp som en dystopisk allegori der verden slik vi kjenner den har kollapset. Handlingen utspiller seg i et landskap herjet av borgerkrig der to vidt forskjellige mennesker på flukt slår seg sammen fordi de trenger hverandre.

Intellektuelle Al er rik på kulturhistorie og kunnskap, men fullstendig desillusjonert. Angel representerer «jordas avskum»: Han har gjort store feil i livet, men drømmer om tilknytning og tilgivelse. For ham er kunst noe fremmed, samtidig som han på mange måter er mer åpen enn Al. Begge forsøker å komme seg ut av krigens jerngrep og over grensa til Frihetens Land. Men det skal vise seg å bli vanskeligere enn noen av dem kan forutse.

postapokalyptiske setting, i en verden preget av kaos og vold, har kunsten blitt redusert til et bytteobjekt. Angel og Al deler en lengsel etter det tapte, etter et kulturfellesskap og en kilde til skjønnhet og mening.

«Under open himmel» er Erik Ulfsbys siste forestilling etter 14 år som teatersjef ved Oslo Nye. Det har vært ei tid preget av store kunstneriske vyer – både på institusjonens vegne og i hans egne forestillinger.

Som regissør har Ulfsby teft for å finne tidsaktuelle stykker og spennende konseptuelle innganger. Men når han også denne gangen på ny spenner lerretet svært høyt – i møte med en filosofisk tekst som fordrer nærhet og dybde – oppstår det noen problemer.

 å samarbeide med konseptkunstneren Lars Ø. Ramberg, blant annet kjent for «TILLIT», en omdiskutert installasjon i det nedlagte Økernsenteret i Oslo der enkelte av vinduene lyser opp og former nettopp dette ordet. Ramberg bruker mye ord i kunsten sin – det skal vi også merke under premieren.

På framscenen lager nemlig en usynlig vannskriver ord og mønster i fallende regn, som et gjennomskinnelig, magisk lerret. En rekke ganger i løpet av forestillingen brytes scenene av og vannskriveren overtar med et regnskyll av ord: «PUTEKRIG» «ATOMKRIG», «TØM» «RØM», «KUNST ER KAPITAL» «KULTURELL KAPITAL», og så videre.

«Under open himmel»

Insisterende bokstaver

Amund Grimstad

God dag, herr Jul», som for tida blir spela på Det Vestnorske Teateret, er basert på Laura Djupviks roman med same namn. Det er ei ganske annleis juleforteljing med mange lag og ein god porsjon mystikk.

 (Vilde Biserød Vengnes) er ti år, og saman med mora (Johanne Fossheim) har ho flytta til ein ny stad der ho ikkje kjenner nokon. Faren er på Sydentur med «ho der nye», og mora er også litt fråverande. Det nærmar seg jul, og Malin vil at jula skal vere som ho alltid har vore. Men mora er ikkje like opptatt av slikt og har «gløymt» å lage julekalender. Malin er overlate til seg sjølv, men når ho tar til på ny skule, får ho kameraten Henrik (Anders Vårdal Gjerde). Han bur i same gata og kan fortelje at i nabohuset bur det ei heks. Der bur også Jørgen, som av merkelege grunnar får levert eit nytt juletre kvar dag. I forteljinga dukkar også Malins onkel Thor opp, ein som er meir i det religiøse, og ein lærar som er varm og forståingsfull.

Så er det ikkje slik at alt er slik det ser ut, for alle har sine løynde sider. Forteljinga har fleire lag og tema. Viktigast er nok spørsmålet om innhaldet i jula og kvifor vi feirar henne. Men her er samstundes tema som einsemd og Malins lengt etter faren – og også psykisk helse, for heksa er sjølvsagt ikkje heks. Og her er litt mystikk og merkelege ting som desse juletrea som kjem på døra til Jørgen kvar dag.

har laga ein poetisk regi som reiser fleire spørsmål enn svar. Fire gode grep understrekar det poetiske. Torbjørn Berglund Eriksen har skrive nydeleg og stemningsskapande musikk som smyg seg om framsyninga. Even Børsums scenografi er stilistisk, enkel og gjennomført juletregrøn, men gir likevel rom for mange ulike situasjonar. Silje Grimstads lysdesign og særleg bruken av skuggeteater med dobbeleksponering, er særs effektfull. Og så er framsyninga krydra med små lyriske brot der Piero Issa dansar, klatrar, og gjer noko så uvanleg som å breakdanse.

Alle desse elementa gjer framsyninga til noko langt meir magisk enn den meir prosaiske forteljinga, og dei løfter fram undringa og det både mystiske og mytiske.

Vengnes er trygg og truverdig i rolla som Malin og får godt fram tiåringens ulike sider som både nyfikna, det triste og lengten etter faren. Anders Vårdal Gjerde er den varme og gode vennen Henrik, men syner også tydeleg at han har ei heilt anna tilnærming til røyndomen enn Malin. Johanne Fossheim, Sigmund Njøs Hovind og Piero Issa spelar alle fleire roller, men gjer det tydeleg og med lett attkjennelege karaktertrekk.

«God dag, herr Jul» er inga enkel eller typisk juleforteljing, og ho kan vere litt krevjande å kome inn i. Men ungane i salen sat som tende ljos, så det var openbert at dei fint greidde å leve seg inn i all mystikken.

Desse elementa gjer framsyninga til noko langt meir magisk enn den meir prosaiske forteljinga

«God dag, herr Jul»

Mystikk og undring

NRK sin førjulsserie «Kristiania magiske tivolitheater» tok sjåarane med storm for tre år sia. I fjor sette serieskaparane opp ein to timars versjon på Oslo Nye Teater. Nå har Hålogaland Teater fått Hilde Brinchmann til å dramatisere historia på ny og sette henne i scene.

Gjennom åtte år har ho vore primus motor for det oppsøkjande gratistilbodet «Tigerstadsteatret» som har fått nye grupper barn i teateret. På same tid har Brinchmann dramatisert og regissert fleire skilsetjande og Heddavinnande produksjonar med barne- og ungdomsteater på andre scener. Det var difor ikkje utan forventingar eg såg Hålogaland Teaters versjon av «Kristiania magiske tivolitheater». Og ho innfrir til fulle. Ikkje sia «Mio, min Mio» på Barneteatret Vårt i Ålesund for seks år sia, også den i regi av Brinchmann, har eg sett betre teater for barn.

Rogaland Teater har Hålogaland Teater ei avdeling for barneskodespelarar – «Lille HT». Og for teateret og regissørar er det ei Sareptas krukke å ause av. I oppsetjinga i Tromsø er det barn i alle barnerollene, heile 35 som ambulerer anna- og tredjekvar dag. Og under Katrine Strøms enormt dyktige leiing er desse ungane så flinke at dei ikkje blir statistar, men fullgode skodespelarar som gir framsyninga ein eigen autentisitet.

Historia er godt kjend, men vi er i Vika i Kristiania for 115 år sia. Den polioråka tiåringen Luka bur saman med faren, Hugo, som blei enkemann og gjennomgåande trist, to år tidlegare. Hugo jobbar på krutverket og vil ha Luka til også å arbeide der. Men Luka er fascinert av det noko rufsete Kristiania tivolitheater, og med sjarm og litt kunnskap om trylling får han jobb på teateret.

Da som nå ligg det mørke skyer over hovudstadsscenene. Teaterbygget er eigd av den snørrhovne aristokraten Erle Butenschøn. Mannen hennar er truga av konkurs, og i monoman redsle for å bli fattig gjer ho alt ho kan for å kunne kaste ut teateret og selje bygget. I denne skitne konspirasjonen mobiliserer ho både Aftenposten, politiet og sunnheitskommisjonen, der ho sjølv sit. Mot denne overmakta står scenekunsten, fattigfolk, kreativitet og litt flaks. Det går sjølvsagt godt til slutt, og vi forstår til og med Erles personlege bakgrunn for å vere så vond. Når det nærmar seg jul, er vel dei fleste gode.

 har laga ein scenografi som skapt til framsyninga. Ein kreativ bruk av dreiescena og ei rekkje store element som blir flytta rundt på scena, skapar teatermagi i seg sjølv. Elementa kan opne seg som forundringsboksar og på eit blunk endre seg frå slummen i bakgardane i Vika til ein overdådig patrisiarheim. Og med Helena Anderssons utsøkte kostyme blir framsyninga også ei visuell oppleving av det heilt sjeldne. Hilde Brinchmanns regi er full av lag og overraskingar. Luka både spelar og er ein forteljar som på metavis, eller kanskje magisk vis, kan stoppe og fryse framsyninga og kommentere den før han set henne i gang att. Og både han og heile ensemblet spelar hemningslaust på publikum som villig let seg forføre. Den første trampeklappen kom etter berre eit kvarter.

Eit firepersonars orkester spelar nyskriven musikk av Sindre Hotvedt i ei herleg sjangerblanding slik omreisande vaudevilleartistar gjerne gjorde. Og ikkje berre dei vaksne profesjonelle, men også ungane har songstemme så det held.

Personinstruksjon og spel er framifrå. Ellen Andreassens tolking av oppkomlingsfrua Erle er infernalsk og akkurat passe karikert. Og Julia Bache-Wiig er myndig og klår som teatersjefen og unganes mest fortrulege. Men i denne oppsetjinga er det ungane som rår, og dei vaksne skodespelarane blir nærast statistar. Katrine Strøm har gjort ein heilt imponerande jobb med instruksjon av desse 35 aktørane, nokre av dei i store berande og ufatteleg tekstrike roller. Diksjon, mimikk, spel, skifte: Alt er på plass!

«Kristiania magiske tivolitheater» er ei oppsetjing som leikar seg med eit utal av teaterets verkemiddel. På botn av det heile ligg ein gedigen hyllest til scenekunsten og teaterets evne til å skape glede, undring og magiske augneblikk. Det vi kallar kunst.

Den første trampe­klappen kom etter berre eit kvarter

«Kristiania ­magiske tivolitheater»

Magisk er ordet!

Den Bergen-baserte kunstnarduoen Spreafico Eckly er eitt av dei mest innovative og spennande teaterkompania i landet for tida. I løpet av dei siste åra har dei produsert to særs gode minioperaer med utgangspunkt i Dante Alighieri og hans «Skjærselden» frå «Den guddommelege komedie».

Men det er framsyninga «Footnote # 12» frå 2019 som verkeleg sette dei på kartet for min del. Der greidde dei å lage ei heilaftans framsyning om ein fotnote i David Foster Wallaces ikoniske essay «Federer as Religious Experience», om Wimbledon-finalen mellom Roger Federer og Rafael Nadal i 2006. Med kanadiske James Long frå Theatre Replacement på scena blei det ei intelligent og særs underhaldande framsyning.

 med ein litt tilsvarande produksjon, der James Long er med både som medforfattar og skodespelar. I tillegg har dei fått med Helga Guren, som nettopp har opplevd prisdryss for den kinoaktuelle filmen «Elskling». Det er blitt nok ei leiken framsyning med eit utal lag, og som i «Footnote # 12», med ei høgst litterær tilnærming.

Denne gongen er førelegget den argentinske forfattaren Jorge Luis Borges (1899–1986) og hans korte tekst «Ragnarök». Den handlar om gudanes tilbakekomst, der menneska blei skuffa og enda opp med skyte dei («And We Cheerfully Put he Gods to Death»). På bakgrunn av denne teksten har James Long og Andrea Spreafico laga ei meta-meta-meta-framsyning der det aldri er heilt enkelt å forstå i kva for lag av historia vi er.

 karaokebaren Trolls Lounge i Fargo i Nord-Dakota. Dit kjem den norske turisten Anna og møter den lokale Roger (James Long) som er i overkant opptatt av det norske. Eller kanskje er utgangspunktet Helga Gurens og James Longs arbeid med eit filmmanus om hendingane i denne karaokebaren? Kva framsyninga handlar om, spelar i røynda inga rolle, for her er det den leikande vekslinga mellom alle laga som gjer det spennande.

Etter ein forsnakk mellom Guren og Long, moderert av Andrea Spreafico, og der vi eigentleg blir meir nysgjerrige og kanskje forvirra enn opplyste, er vi i gang. Scena er baren Trolls Lounge med bardisk, stolar og bord, og for å gjere dette meir autentisk, møblerer Long og Guren lokalet med folk frå publikum. Anna er ein ung norsk turist som har forvilla seg inn i denne baren, og der møter ho Roger som har fornorska namnet sitt til Råger, som han uttalar Ruger. Han er gift med Karen, ei norsk, eller i alle fall norskætta, kvinne som driv med rosemåling.

Roger nærast fetisjerer det norske i ein etter kvart ganske rasistisk måte, som i utsegna «Norwegians make the best Americans». Som mange norskamerikanarar trur han Noreg er rosemåling, lutefisk og hardingfele. Når Anna ikkje er med på dette, og etter kvart får eit latteranfall som set publikums tolmod på prøve, er tolmodet også over for Roger. På fiktivt vis plaffar han ned Anna, eller den guden han har drøymt i hop.

er ikkje det viktige i denne framsyninga, men vekslinga mellom alle dei ulike laga, og, som i «Footnote # 12», leiken med ord og språk, der dei stoppar opp ved einskildord og ulike tydingar og vrir og vrenger på dei. Dette er stor underhaldning for den som er glad i språklege nyansar og det litterære. Alle metalaga er også til å kose seg med, som når Roger fortel Anna at ho studerer psykologi. Ho spør korleis han veit det, og svaret hans er «because I made you up».

Helga Guren og James Long er så avslappa og naturlege i rollene at vi like gjerne kunne tru vi var fluger på veggen i ein verkeleg bar der dei går to gjennom eit filmmanus som handlar om nokon på ein bar som igjen handlar om ein korttekst av Borges som sikkert igjen handlar om, ja Gud veit – om du forstår kva eg meiner. For det er her den verkelege opplevinga ligg. Framsyninga er kanskje ikkje det eg ville tilrådd for den som aldri har vore på teater før, men for dei som er opptekne av litteratur, scenekunst og teaterets mange konvensjonar, verkemiddel og uttrykksmåtar, er denne framsyninga ei skikkeleg gåvepakke.

«And We ­Cheerfully Put the Gods to Death»

Uendeleg mange lag

Ingvild H. Rishøis vesle roman «Stargate» frå 2021 har for lengst blitt ein juleklassikar, ein moderne versjon av «Piken med svovelstikkene». Ti år gamle Ronja bur saman med faren og systera Melissa i eit slite husvære på Tøyen i Oslo.

Ronja er ein drøymar medan storesystera på 16 er langt meir nøktern og har forstått det meste, slik det ofte er for ungar som ikkje får lov å vere barn. For sjølv om denne vesle familien har eit tett og varmt forhold, og openbert er svært glade i kvarandre, er pappa også glad i flaska. Han er arbeidslaus og likar seg best saman med sviresystera Sonja på puben Stargate.

Det nærmar seg jul, og Ronjas fortrulege, vaktmeisteren, tipsar henne om at det er ledig jobb som juletreseljar. Ronja legg det fram for faren som, overraskande nok, får jobben. Så er kanskje jula berga? Faren får forskot, handlar inn mat, men drikk opp resten, og er ikkje lenger i stand til å arbeide. Melissa hoppar inn for faren, og saman med den kreative seljaren Tommy, og minst like kreativ bruk av Ronja som åte, går salet strykande. Ei stund. Meir skal eg ikkje røpe.

 frå ståstaden til ein tiåring, og er ei sosialrealistisk skildring av omsorgssvikt, fattigdom, rus og redsla for barnevernet. Men ho er også ei umåteleg vakker og poetisk forteljing om håp, vennskap og draumen om noko betre. Forteljinga om Ronja kan oppfattast som realisme heilt fram til finalen, men då blir likskapen med H.C. Andersens eventyr meir og meir tydeleg, og ein forstår at her er det draum og røyndom i skjønn foreining.

 fått Maria Drangeid til å dramatisere og regissere «Stargate», som nå blir spela på teaterets studioscene. Dei to produksjonane eg har sett av Drangeid tidlegare, «Sanger for bortkomne dager – og grønn tusj» og «Den Gylne Drage», har båe særmerkt seg ved at i den grad det er noka forteljing, så bryt ho den opp.

Med ei uærbødig og leiken tilnærming til innhaldet boltrar ho seg i staden i absurditetar og det surrealistiske. I dei to nemnde produksjonane har det vore svært vellukka. Dette regigrepet har ho tatt med seg i «Stargate» der ho alt frå opninga syner oss at dette ikkje er realisme.

 Grimsgaard er stua i husværet til Ronja. Framsyninga tar til med at ein figur kjem dalane ned på altanen, ikkje «englar i skjul», men vaktmeisteren (Christian Eidem). Dermed er magien, og det ikkje heilt realistiske, etablert på eit oppfinnsamt vis. Brotet med realismen blir også understreka ved at både scena med Lucia-markering på skulen og juletresalet ved bensinstasjonen også går føre seg i stua.

Til nyskriven musikk av Fredrik Storsveen, i positiv forstand litt julete i forma, kjem det eine treet etter det andre vandrande inn i stua som slik blir både draumen og den triste røyndomen i Ronjas univers.

 ein formidabel rolleprestasjon som Ronja. Med barnets ståstad, utan å overspele, men med utsøkte detaljar og fin mimikk er ho verkeleg til å tru på. Det er også Madeleine Brandtzæg Nilsen som den omsorgsfulle og kloke storesystera.

Emma Deichmann gjer ein formidabel rolleprestasjon som Ronja

«Stargate»

Varmt om det vonde

Under nemninga «War Travels» og i samarbeid med Bodø 2024, den europeiske kulturhovudstaden, har Nordland Teater dei siste åra sett opp fleire nyskrivne drama om andre verdskrig i Nord-Norge. Det har dreidd seg om slaget om Narvik i 1940, Majavatn-affæren hausten 1942, om NSB sin bruk av sovjetiske krigsfangar for å bygge Nordlandsbanen, og om dei mange fangeleirane med austeuropeiske slavearbeidarar.

Som eit mektig og verdig punktum for dette særeigne prosjektet, har teateret nå laga ei maratonframsyning om det hemmelege og lite ærerike prosjektet som forsvarsminister Jens Chr. Hauge sette i verk hausten 1951 med i løynd å grave opp og flytte over 8000 sovjetiske lik.

Stein Elvestad, mangeårig tilsett skodespelar ved Nordland Teater, har lenge arbeidd med dette stoffet. I samarbeid med forfattaren og journalisten Halvor Fjermeros planla han i 2012 å lage ein dokumentarfilm om det som regjeringa gav kodenamnet «Operasjon Asfalt». Det blei ingen film, men Fjermeros gav ut bok, og stoffet låg der.

Nå har Elvestad skrive eit drama, og i Øystein Ulsberg Bragers regi er det blitt ei omfattande og veldokumentert framsyning som syner ein nesten gløymd del av norsk etterkrigs- og kaldkrigshistorie.

 fleire sovjetiske fangar i Norge under krigen enn det samla tapet av nordmenn. Krigsfangane blei gravlagde på kyrkjegardar over heile landet. Men då den kalde krigen tok til, blei regjeringa redd for at gravplassane skulle tiltrekkje seg sovjetiske spionar.

I løynd blei det vedtatt å grave opp alle sovjetiske lik i Nord-Norge og flytte dei til øya Tjøtta på Helgelandskysten. Sjølv om det meste blei utført i løyndom, resulterte det i store protestar. I Mo i Rana mobiliserte fagrørsla, husmorlag, kommunistane og fleire, og då meir enn 700 møtte opp på kyrkjegarden, våga ikkje regjeringa å fullføre prosjektet.

Framsyninga blir presentert som ei form for doku-teater der vi følgjer Elvestad i arbeidet med stoffet for tolv år sia. Det er eit godt forteljargrep der Elvestad spelar seg sjølv og er til stades på scena heile tida som deltakar eller som tilskodar. I retrospekt får vi rulla opp tablå etter tablå frå krigen og fram til dokumentararbeidet, men med hovudvekt på det som skjedde i 1951. Det tar til med at Elvestad er på Grønsvik fort, ein del av Helgelandsmuseet, der sju sovjetiske fangar har ei namnlaus grav. Styraren (Roger Opdal Paulsen) finn tyske papir som fortel kven dei sju er.

I tillegg til likflyttinga blir historia om desse sju, og arbeidet med å finne etterkomarar i dei tidlegare sovjetstatane, eit omdreiingspunkt i framsyninga. Ti skodespelarar, fleire av dei russiskspråklege, spelar rundt 80 roller.

Mari Lotherington er i hovudsak ein todelt flyttbar rigg som fungerer illustrerande både som skipsbru, kyrkje og mykje meir. I hennar mange tidsriktige kostyme er det overraskande lett å halde alle dei ulike personane frå kvarandre. Det skuldast i tillegg eit samspela og godt instruert ensemble som er tydelege i rollene sine. Og alle skifta, og ikkje minst kostymeskifta, går imponerande saumlaust.

Publikum får sjølv dømme, og det gjer vi

«Kodenavn: ­Operasjon Asfalt»

Gravskjending i statleg regi

Julie Rongved Amundsen

Bak en firkantet scenografisk vegg man kan se gjennom, danser en naken mann. Han er badet i et oransje lys. Det spilles elektronisk musikk som gir nattklubbassosiasjoner, men som også inneholder detaljer som løfter den forbi det repetitive. Bevegelsene og musikken gir et inntrykk av noe rituelt og hedonistisk, noe dyrisk og samtidig dypt menneskelig.

Skuespillerensemblet kommer inn på scenen i kostymer (Signe Becker) som framhever noe klovnete og jordnært. Én etter én begynner de å snakke om teater. Når Verk produksjoner tar for seg Stanislav Lems bok «Solaris» og Andrej Tarkovskijs filmatisering av den, er det for å sette fortellingen i et særegent perspektiv med tydelig signatur.

 handler om psykologen og vitenskapsmannen Kris Kelvin, som blir sendt til Solaris – en planet menneskene har forsket på i nesten 100 år, men fremdeles ikke forstår. Hele planeten er dekket av et stort, bevisst geléhav. De som oppholder seg på romstasjonen, møter fysiske manifestasjoner av sine egne minner, og Kelvin treffer sin unge, avdøde kone som han en gang forlot.

Verk produksjoner har i etter hvert ganske mange forestillinger tematisert teaterets funksjon på måter som oppleves som hyllester til en kunstart som gjerne bærer med seg noe litt kleint. Teater handler om å late som og har derfor ofte noe sårbart og keitete ved seg, men nettopp derfor avdekker det performative også noe genuint om menneskelig atferd.

ligger det en latent ironi i framføringene, som gjennomgående balanseres med oppriktighet. Denne balansen er sårbar, for det finnes hele tida en fare for at det bikker over i noe enten sentimentalt eller komisk som unndrar seg det filosofiske. Styrken ligger i at begge perspektivene framheves samtidig, noe som blottlegger sårbarheten og åpner et tolkningsrom.

Mellom anekdotene om teateret og kunsten gjenfortelles historien om Solaris. Tekstpartiene avløses av mer koreografiske sekvenser og særlig en scene der to av aktørene danser med speil som masker som reflekterer lys, utfordrer visuelt samtidig som den fungerer som en kommentar til rammefortellingen og møtet med egen underbevissthet.

Jakob Oredssons scenografi framhever det tomme, svarte rommet og bruker lyset til effektivt å skape stemninger og understreke at scenerommet i seg selv har en teatral kvalitet. Per Platous lyddesign veksler mellom det nesten klubbaktige i innledningen og noe mer flytende, som når vi hører knitrende stemmehvisking. Lyden blir romlig og føles tett sammenvevd med scenografien og lyset.

 er både menneskets motsetning og dets aller innerste. Det bevisste havet trekker det underbevisste ut av menneskene og representerer en kompleks dikotomi mellom mennesket i samhandling med sine omgivelser og det indre som ikke kan kommuniseres.

Når fem aktører på en scene går i dialog med dette materialet og framhever den teatrale situasjonen, stilles det indirekte også spørsmål om hva teater og kunst er. I flere og flere sammenhenger opplever jeg at det må argumenteres for at kunst har en funksjon og en nytteverdi, men Verk produksjoner minner oss om at kunst er konsentrert humanisme og en iboende menneskelig aktivitet som ikke trenger å tjene et formål for å fortelle oss hvem vi er.

«Solaris»

Et hav av gelé

Forrige helg gjestet forestillingen «Afrikan Party» Dansens Hus i Oslo som del av Oslo World Festival. Sammen med sitt crew av dansere 

har den ivorianske koreografen Oulouy skapt en forestilling som kombinerer ulike afrikanske street dance-stiler. «Jeg ble født dansende», sier koreografen i podkasten til Dansens Hus og forklarer at det å vokse opp på Elfenbenskysten er å vokse opp i en kultur hvor dans er 

Sammen med dansere fra både hjemlandet, Nigeria og Sør-Afrika, har Oulouy og medregissør Yemi Osokoya mikset urbane dansestiler fra det afrikanske kontinentet til en energibombe av en forestilling.

 kan gi inntrykk av et generisk og eksportvennlig fusion-uttrykk. Denne forestillingen lodder imidlertid dypere enn som så. Sjangermessig ligger uttrykket tett opp mot danseteater, med en fortelling som finner sted i en tenkt framtid: En gutt vokser opp i 2090 – i Afrikas Forente Stater. Det afrikanske kontinentets utallige kulturer, tradisjoner og feiringer bor

Det starter med at det gule, varme lyset fra en scenelampe stiger langsomt i styrke – som en brennende het afrikansk morgensol. «Gutten» – Oulouy selv – tråkker over det nakne scenegulvet og etterlater hvite fotspor, det likner avtrykk i sand eller støvet fra knusktørr jord. Vi befinner oss i en dunkel verden – et øde sted eller et tørt slettelandskap. Tre kropper bæres eller trekkes inn på scenen, tilsynelatende livløse. Men så skjer det noe. De våkner til live, de samles til ett.

Det er ikke lett å få øye på rammefortellingen i «Afrikan Party» slik den beskrives i introduksjonen av forestillingen på Dansens Hus sin hjemmeside – i hvert fall ikke om man forventer noen tydelig historie. Her er derimot tallrike abstraherte hverdagssituasjoner fra afrikanske land og fra den afrikanske diasporaen.

vokste Oulouy opp med flere ulike dansestiler. Den opprinnelig kongolesiske dansen ndombolo var blant de mest populære, mens zaouli har dyp kulturell forankring i det ivorianske samfunnet og er knyttet til både feiringer og høytider.

Coupé-décalé – som Oulouy nå underviser over hele Vesten – er en ndombolo-fusion retning som ble popularisert da ivorianske DJ-er i miljøet rundt nattklubben Atlantis i Paris bidro til å forankre musikken på den europeiske musikkscenen. I likhet med mange andre afrikanske musikk- og danseformer ble coupé-décalé til som et uttrykk for både motstand og feiring av egen kultur på samme tid: Den ivorianske borgerkrigen hadde etterlatt mye uro.

Coupé-décalé ble en måte å markere glede og styrke på, til tross for politiske utfordringer. Det samme kan sies om mye av Afrikas design- og motekultur: Farger er uttrykk for både glede, styrke og motstand.

I likhet med afrobeat og afrofusion må danseformen forstås som prinsipper for improvisasjon snarere enn bare teknikk. Gjennom improviserte sekvenser viser danserne fram sin personlige stil og kreativitet. En av de grunnleggende bevegelsene er å «skjære» (coupé) og «flytte seg til siden» (décalé), som symboliserer å bryte ut av rekka, gå sin egen vei og vise fram sin individualitet. Musikken er ofte bygget rundt tunge, dansbare rytmer med tydelige afrikanske perkusjonslinje og elementer fra house, elektronika og afrobeat.

Publikums­responsen var panegyrisk på grensa til det parodiske

«Afrikan Party»

En energibombe av en forestilling

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš har i år fått sitt eige nybygg, Čoarvemátta i Kautokeino. Det er teikna av Snøhetta, 70° N arkitektur og Joar Nango, og førsteinntrykket for denne meldaren (som også er arkitekt) var imponerande. Det er blitt eit vakkert og praktisk bygg som har to scener og topp moderne produksjonslokale, og det inneber sjølvsagt eit enormt løft for teateret.

Til opningsframsyning på hovudscena Čoarvvuš har dei vald å dramatisere den svensk-samiske forfattaren Linnea Axelssons prisvinnande diktepos «Ædnan» frå 2018. Gjennom ein 750 siders diktsyklus gir Axelsson oss historia til to samiske familiar gjennom tre generasjonar med særleg vekt på kvinnene.

Det tar til i 1919 då Norge og Sverige signerte den første reinbeitekonvensjonen som førte til at Sápmi, det samiske busetjingsområdet, blei delt mellom fleire nasjonar med strenge grenser, noko som resulterte i tvangsflytting for fleire samiske familiar. Neste generasjon er på femtitalet då koloniserings- og forsvenskingspolitikken skaut fart med oppretting av nomadeskular. Samisk ungdom mista røter, identitet og språk. Samstundes kom gruvedrift og utbygging av vasskraft i konflikt med beiteområda.

I siste generasjon møter vi vår tid der mykje framleis er uløyst, men der framtidshåpet er større, og fleire og fleire tek attende identiteten sin og er stolte av den,

 og regissere «Ædnan» har Beaivváš henta inn Leif Stinnerbom, til vanleg leiar av Västanå Teater i Sunne i Sverige. Han er ein røynd scenekunstnar som har sett opp eit utal framsyningar, også i Norge, og fleire av dei for Beaivváš. For å få det enorme eposet ned til ei totimars framsyning har han gjort det om til ein mangefasettert bildevev med ei mengd tablå der han, som i boka, hoppar saumlaust fram og attende i tid og rom.

Scenografien til Jakob Jakobsson er eit amfi der det særs dyktige åtte personar store orkesteret sit synleg på eit platå over ein portal på bakscena. På sidene er det kassar som formar ein slags tribune der skodespelarane sit når dei ikkje er i aksjon. Scenografien er velfungerande og gir gode rom for både dans og dei mange ulike tablåa.

Framsyninga tek til med at Elin Oskal, som ein forteljar, dreg opp ein dans med to blåe draperi, som ei buktande elv. Gjennom ei rekkje tablå, ubunde av tid og rom, og med like mykje song og dans som rein tale, blir vi presenterte for dei tre generasjonane der Ristin (Mary Sarre) er den eldste, Lise (Marte Fjellheim Sarre) i midten, og Sandra (Ingá Márjá Sarre) er den yngste.

Det er heile femten aktørar på scenen, men omdreiingspunktet er dei tre kvinnene medan orkesteret og forteljaren Elin Oskal bind det heile saman.

 tatt med seg fleire frå den kunstnarlege staben ved Västanå Teater. Inger Hallström Stinnerboms kostyme er både tydelege og symboltunge. Folka i dei tre generasjonane er gitt drakter i ulike farger, og det gjer det lettare å halde dei frå kvarandre. Storsamfunnets kostyme gir assosiasjonar til makt og overgrep utan å bli for tydelege. Den nyskrivne musikken til Magnus Stinnerbom ligg som eit tungt, illustrerande og stemningsskapande lydbilde over framsyninga, og er samstundes akkompagnement til alle songane. Saman med dansen, som kanskje er mest koreografert rørsle, gir det god samanheng mellom dei ulike tablåa.

Det er likevel ­nærast uråd å følgje og forstå alle historiene

«Ædnan»

Poetisk draumspel

Henrik Ibsens «Lille Eyolf» er et av hans mørkeste og mest ubehagelige verk. Det hadde urpremiere i 1895, elleve år før forfatteren døde, og har en mer psykologisk og symbolistisk form enn hans tidlige samtidsskuespill. Verkets styrke ligger i hvordan tekst og undertekst blandes sammen i en eksistensiell miks av seksuelt begjær, dødslengsel, angst og skyld.

Eyolf er ni år gammel og har en skade som gjør at han ikke kan leke, svømme eller slåss. Skaden fikk han da han som baby falt ned fra stellebordet fordi foreldrene glemte ham i et øyeblikk av heftig begjær. Nå minner Eyolfs blotte tilstedeværelse dem om vanskjøtselen.

Når stykket begynner har faren hans, Alfred, bestemt seg for å vie livet sitt til å være en god far. Etter et skjebnesvangert besøk av den symbolske karakteren Rottejomfruen, går Eyolf ned på brygga. Om han drukner fordi han prøver å svømme eller fordi Rottejomfruen, som har tilbudt seg å fjerne alt som «gnager», drar ham ut på dypet, forblir åpent. Men dødsfallet blir skjebnesvangert for de gjenværende, som må ta et oppgjør både med sin egen fortid og fremtid.

 scenografi på Torshovteatret er det lagt et tykt, turkisfarget teppe over gulvet med en liten opphøyning på midten. Når Eyolfs mor Rita (Mariann Saastad Ottesen) kommer inn i en lang, gullfarget kjole med åpen rygg (kostymer av Ane Ledang Aasheim) spilles rolig og jazzete pianomusikk, noe som gir inntrykk av en pianobar og sliten eleganse. Her spiller Øyvind Wangensteens lysdesign en rolle fordi den endrer scenografiens farge og stil underveis. Rita legger seg på opphøyningen og gjør det tydelig at hun ønsker å bli begjært.

Alfreds søster Asta (Selome Emnetu) ankommer, og selv om forestillingen bare har pågått noen få minutter, fremstår hun som et friskt pust i en trykket stemning. Som motsetning til Rita er Asta kledd i jeans, svart skjorte og høye slangeskinnsstøvletter. Det er kanskje ikke de mest anvendelige skoene, men hun har likevel en praktisk og løsningsorientert fremtoning.

(Mads Ousdal) giftet seg med Rita levde han sammen med den yngre halvsøsteren i et forhold som ofte leses incestuøst. I denne oppsetningen synes jeg det begjærlige ved Asta og livet med henne handler mer om et ønske om sunnhet og ansvar for eget liv enn noe seksuelt. Alfred virker i denne oppsetningen både vilje- og hvileløs, og det er nesten som om det er fraværet av seksuelt begjær som frister ham.

Vanja Kern Vestenfor spiller Eyolf med et gjenkjennelig trass som gjør at han virker noe eldre enn ni år. At han tolkes med et tydelig sinne, gjør at han ikke blir et stakkarslig offer, men kan leses som et oversett barn med et berettiget harme mot de voksne. Det gir også motivasjon til hendelsen ved vannet, og jeg leser det her som mer sannsynlig at Eyolf begir seg ut på dypet av egen vilje.

 skuespill om begjær og ansvar. I første del av denne oppsetningen ligger seksualiteten utenpå alle karakterene. Underteksten tydeliggjøres, og det gir en komisk effekt.

Det å fremheve absurde sider ved Ibsens dramatikk kan late til å være i tiden. Jeg tenker på de to oppsetningene av «Hedda Gabler»som spilles på henholdsvis Nationaltheatret og Det Norske Teatret i høst og som begge legger vekt på dramatikkens komiske potensial.

Jeg leser det her som mer sannsynlig at Eyolf begir seg ut på dypet av egen vilje

«Lille Eyolf»

Noe som gnager

h, nei! Ikke enda en oppsetning av Pinocchio!

 Hva som er galt med fortellingen om den vesle, rampete tredukken? Han som blir til når treskjæreren Gepetto forsøker å lage en marionette som likner sønnen han alltid har ønsket seg?

Vel. Det finnes kjente og kjære fortellinger for barn som iscenesettes gang på gang uten at historiene egentlig fungerer spesielt godt som teater. Pinocchio er en slik. Jeg har sett en håndfull versjoner – samtlige har vært fulle av hektiske forflytninger og knotete sceneskift. Hvorfor?

Utfordringen henger sammen med at den italienske forfatteren Carlo Collodis klassiske fortelling først ble til som føljetong i en barneavis. Da boken «Le avventure di Pinocchio» (Eventyret om Pinocchio) kom ut i 1883, var historien satt sammen av flere mindre fortellinger fra barneavisen. Pinocchios reise er en lang og strabasiøs ferd på land og under vann, og fortsatt lider de fleste teaterforestillinger under dette. Det skal rett og slett godt gjøres å få med alt sammen uten at det ender i en slags familieforestillingenes kamp mot klokka.

I tillegg bærer forestillingen preg av italiensk oppdragermoral fra 1800-tallet: Den er bygget opp rundt straff og konsekvens: Når Pinocchio ignorerer sine plikter og drar til et fornøyelsesland, forvandles han til et esel. Lyver han, vokser nesen hans. Pinocchio blir også stadig påminnet hvor viktig skolegang er, og at han lydig må hjelpe Gepetto. Det er altså mye som kan sende historien om Pinocchio på kollisjonskurs med dagens liberale barnefamilier. Så hvordan har Teater Innlandet og regissør Huy le Vo løst flokene?

 markertgjennom et teppe og et bakteppe med snirklete mønster som dekker hele scenen. Lysdesignet skal en rekke ganger forvandle hvilke fargeelementer og deler av mønsteret som er de mest framtredende. Dermed oppleves en i utgangspunktet statisk scenografi som bemerkelsesverdig dynamisk og levende.

Gepettos hus felles enkelt ned som en del av teppet. Lilla trær og endimensjonale – altså flate – rekvisitter, skaper en underliggjørende effekt: Som om alt som skjer både er en forestilling og en slags barnets lek som utspilles der og da.

Kostymene er kostelige: Pinocchio (Tone Oline Knivsflå) har for eksempel en pussig drakt med overdimensjonert sløyfe, håret klistret til hodet i en slags Playmo-sveis og en liten, kjegleformet blå hatt festet på hodet. Kostymet tydeliggjør Pinocchios annerledeshet og minner litt om den eksperimentelle tyske artisten Klaus Nomi – kjent for sine skarpt vinklede, geometriske kostymer, ikoniske trekantede sminke og nesten marionett-aktige, utenomjordiske framtoning.

Det er mye ved estetikken og rombruken i Le Vos «Pinocchio» som fremstår inspirert av billedkunst. I det hele tatt er forestillingen en påminnelse om at estetikk er en viktig del av historiefortelling. Deler av handlingen er flyttet inn i det visuelle, koreografiske og lydmessige, og skildres gjennom lekne koreografier og snedige rom- og scenografiløsninger.

Både lysdesign og lyddesign bidrar til å gjøre scenen til et evig foranderlig sted, mens skuespillerne selv animerer stoff og objekter, for eksempel under Pinocchios actionfylte reise for å redde Gepetto, som ender i hvalens buk.

Her tør jeg gi et lite spark til Hedda-­juryen

«Pinocchio»

Ren teatermagi

Et høyt, skarpt bjeff. Lyden er overraskende og høres ut som om den kommer fra et eller annet sted i publikumsamfiet.

«Har noen sluppet inn ei bikkje i salen?» rekker jeg å lure på i et millisekund. På scenen hviler en enorm tue, eller er det en løvhaug? Så lyder et mjau, og en dyp, malende lyd – som fra en gigantisk katt. Er det fra tua der oppe på scenen? Ja, for er det ikke en hale som bukter seg fra tua og bortover scenegulvet? Jo, og nå løfter den seg!

en katt, ikke ei tue! Og vent litt, kravler det ikke noe rundt i tua? Eller, jeg mener,

Jo, det kravles og det krypes! Til ambient musikk ser vi små fjes titte ut – snodige vesener med ullete rødlig hår, høyt hårfeste, store ører, flate neser og svære føtter som likner overdimensjonerte, hvite Nikes.

De jumper og klyver ut av den rufsete pelsen med noe som likner små ryggsekker på ryggene. Hva 

blant Norges mest internasjonalt anerkjente kunstnere. Hun forener performance og musikk med særegne mytologiske og lekne fantasiuniverser og kjennetegnes med et unikt uttrykk i samtidskunsten.

Forestillingen «Retro Katt» ble vist i Oslo denne uka, men hadde premiere under Festspillene i Bergen 24. mai i år og ble like etter nominert til Hedda-pris for beste danseforestilling. Produksjonen er en samproduksjon mellom Carte Blance og Bit Teatergarasjen, og representerer et nytt format fra Wrånes: I «Retro Katt» har hun koreografert noen av Norges dyktigste samtidsdansere, og det aner meg at denne prosessen ikke har vært helt standard prosedyre for kompaniet.

Det tumles, kravles, rulles, og hoppes. Å betrakte vesenene på scenen er som å betrakte atferden til noe som er både er gjenkjennelig menneskelig og merkelig mytologisk på en gang. Vesenene framstår som en krysning mellom huldretussene i «Ronja Røverdatter», de små lemenene i 1990-talls dataspillet «Lemmings» og de utrettelige konstruksjonsarbeiderne i Fraggelberget, doserne. Men dette er bare forsøk på å beskrive dem, først og fremst likner de noe helt eget.

Så hvem er de, og hva holder de egentlig på med? Hva er reglene i deres verden?

«Retro Katt» gir ikke svar – snarere er forestillingen en utforskning av et fiksjonelt rom hvor disse vesenene finnes og samhandler på sitt eget vis og ut fra sin egen logikk. Dette gjøres gjennom alt fra særegne gester til små detaljer i måten de kommuniserer og beveger seg på. Tilskueropplevelsen kan minne om det å studere bevegelsene til maur, biller eller fisker i et akvarium: Atferden til noe som er delvis fremmed og utilgjengelig, og derfor også et uutgrunnelig mysterium.

«Retro katt»

Bjeff, mjau og et rumpehull inn til en annen dimensjon

Det er eit svært ambisiøst prosjekt som ligg bak «Kill Devil» som nå blir vist i Kilden teater og konserthus i Kristiansand. Regissøren og skodespelaren Petter Width Kristiansen har ønska å løfte fram og problematisere i kor stor grad Norge var ansvarleg og tok del i slavehandelen og koloniseringa av Dansk Vest-India (i dag Dei amerikanske Jomfruøyane) i tida 1670 til 1802. Til dette har han vald å nytte skuggeteater, ei gamal teaterform der bilde ved hjelp av baklys blir projiserte som skuggar på ein skjerm.

I den vesle intimsalen til teateret er det bygd opp ei scene som eit titteskap, og der scenefronten er ein kopi av inngangsportalen til den norske paviljongen på verdsutstillinga i Paris i 1889. Bak scena er det laga ein omfattande og sinnrik rigg med snortrekk, stillas, figurar og ikkje minst eit utal flotte og illustrerande teikningar av Håvard Steensen. Ifølgje teatersjefen er dette ein av dei største multimedia- og tekniske satsingane i teaterets historie.

 framsyninga tek til, ser vi at det diverre blir med dei store orda i programmet. Tematikken, og det som skulle vere innhaldet og vel verd å problematisere og iscenesette, druknar rett og slett i form i ei framsyning som er uferdig, altfor lang, og i beste fall ei skisse av kva dei ønska å få til. Teikningane til Håvard Steensen er framifrå, og ein del av skuggespelet fungerer også godt og illustrerande, men resten held ikkje mål.

Det tek til med ei teikning av eit norsk nasjonalromantisk bygdemiljø med stabbur og ei kvinne som bles i prillarhorn før vi blir leidde vidare til skipsfart, trelasthandel, sukkerhus, fiskeri og gruvedrift, til Vest-Afrika og så til dei tre koloniøyene St. Croix, St. Jan og St. Thomas. Meininga er sjølvsagt å knyte slavehandelen og kolonialismen til norsk næringsverksemd i einevaldstida. Og for alt eg veit, kan det vere mangt å diskutere i dette, men framsyningas argumentasjon og prov er diverre ikkje spesielt overtydande.

det med den tekniske gjennomføringa. Det blir stadig vekk lese frå ulike historiske dokument. Men med eit altfor høgt generelt lydbilde, og med opplesarar som snublar i orda og i tillegg har dårleg diksjon, er det vanskeleg å få med seg innhaldet. Lenge trudde eg at det var vald ei medvite naivistisk presentasjonsform, men eg forstod etter kvart at det rett og slett dreidde seg om sviktande framføring.

Midtvegs i framsyninga tek scenearbeidarar til å demontere kulissene og scenefronten slik at vi kan sjå alt det sinnrike på bakscena. Dette er eit interessant grep, men tek altfor lang tid og fungerer ikkje heilt i samsvar med kva eg trur dei vil oppnå. Etter denne demonteringa blir det rigga opp ein gamaldags overheadprosjektor der Petter Width Kristiansen viser transparentar med kart og teikningar, men presentasjonen er nesten pinleg rotete og famlande.

regissørar som tek seg god tid for å ha tillit til publikum. Men det er ei grense for alt. Denne framsyninga har midtvegs eit tablå som kan illudere eit stormfullt hav. Og i finalen er det eit tilsvarande der vind og storm, og tidas tann, etter kvart riv i sund segla på seglskipa. Symbolikken er tydeleg, men det varar altfor lenge.

Med ambisjonane, undersøkingane som ligg bak, skuggeteaterforma og ikkje minst alt det intrikate på maskineriet på bakscena, kunne dette ha blitt ei interessant framsyning, og kanskje eit godt grunnlag for vidare diskusjon om temaet. I staden blei det diverre ei langdryg og særs uferdig oppsetjing som langt frå var premiereklår.

Så snart fram­syninga tek til, ser vi at det diverse blir med dei store orda i programmet

«Kill Devil»

Uferdig skisse

Frå 1400-talet og fram til opplysingstida tre hundre år seinare var det i Europa og dei amerikanske koloniane eit utal trolldomsprosessar. Over 50.000 blei avretta, langt dei fleste kvinner, og her i landet var vi ikkje noko unnatak.

Ei av dei mest kjende sakene er hysteriet som braut laus i den vesle staden Salem, litt nord for Boston i Massachusetts, i 1692. Saka var ikkje spesiell, men er veldokumentert gjennom rettsprotokollar og fleire bøker, seinast Arthur Millers drama «Heksejakt» (Crucible) frå 1953.

På bakgrunn av den politiske heksejakta som senator Joseph McCarthy dreiv mot kommunistar og kunstnarar på starten av 1950-talet, og der Miller sjølv blei dømt for forakt for retten, skreiv han dette dramaet. I innhald er det ei forteljing om prosessane i Salem 250 år tidlegare der frykta gjorde at folk både anga venner og naboar og i tillegg vedgjekk kva som helst for å sleppe tortur og henging.

Men i teksten ligg ei klår og tydeleg adresse til 50-talets hysteriske kommunistjakt. Dramaet hadde premiere i 1953, og berre halvåret etter sette Nationaltheatret det opp. I dag blir «Heksejakt» rekna som eitt av dei viktigaste i amerikansk dramatikk.

diverre framleis sørgjeleg aktuell når kunnskap må gi tapt for løgn, frykt og overtru i land etter land. Det er difor høgst relevant at Den Nationale Scene i Bergen set opp «Heksejakt» som haustens storsatsing.

Det er blitt eit mektig drama med sterke audiovisuelle verkemiddel, men som i dialogen blir litt for omstendeleg. Regissøren Miriam Prestøy Lie har kutta Millers fire akter til to, fjerna den forklarande introduksjonen og går rett inn i handlinga. Ei gruppe ungjenter dansar ute i skogen i det som kan verke både erotisk og suggestivt, ei av jentene fell om og blir sjuk, og dei blir oppdaga av den lokale presten. Så er helvete laus.

Uforklarleg sjukdom blei ofte sett på som resultat av trolldom, og i dette vesle samfunnet var det i tillegg ei rekkje løynde og underliggjande intrigar og maktkampar. For å berge seg sjølve, peika alle på kvarandre, frykt og overtru tok over, og i løpet av eit drygt år blei meir enn 200 tiltala, 30 funne skuldige i trolldom og 19 hengde, i tillegg til at ein døydde av tortur.

stort og komplisert persongalleri, og når ein etter den flotte opninga skal etablere situasjonen og dei ulike rollene, blir det litt for omfattande.

Det er heller ikkje nokon typisk hovudrolle i dramaet, før den rettskafne, men noko oppfarande bonden John Proctor (Tormod Løvold) og kona hans, Elisabeth, (Siren Jørgensen) kjem inn eit stykke ute i framsyninga. Men då blir det også tett og gripande. Dei fleste av rollene er samansette menneske med tvil og tru før dei blir rivne med. Proctor er ingen helgen, og har sine svin på skogen, men i det eksistensielle dramaet dette blir for han, står han etter kvart rak ved sanninga og får støtte frå kona.

Det er vanskeleg å ikkje sjå parallellen til Julian ­Assanges nylege ‘tilståing’

«Heksejakt»

Frykta som drivkraft

Dei sju bøkene C.S. Lewis skreiv om fantasilandet Narnia på første halvdel av 1950-talet, har fascinert og undra fleire generasjonar med barn. Ettersom dette er bøker der lesarane må skape seg sine eigne bilde, er det ikkje alltid like enkelt å dramatisere dei, for då mistar ein fort publikums individuelle fantasering.

Når Trøndelag Teater likevel har vald å setje opp «Narnia – løven, heksa og klesskapet», den første av bøkene til Lewis (1950), så gjer dei det med ei storslått hovudsceneoppsetjing. Og dei gjer det med scenografi og kostymedesign som er så spektakulær at det gir rikeleg høve til vidare fantasering og innleving.

attende til andre verdskrigen i England og bombinga av London. Ungar blir evakuerte for å kome i tryggleik på landet, og dei fire syskena Lucy, Edmund, Susan og Peter blir sende til eit stort, gamalt hus der ein professor og hushalderska hans bur. Der blir dei installerte på eit soverom og med streng formaning om korleis dei skal oppføre seg. Men ungar er ungar, og dei fire vil sjølvsagt utforske huset.

Når dei går inn i soverommets gedigne klesskap, fylt av gamle pelsfrakkar, syner det seg at bakveggen er borte, og så kjem dei ut i eit kaldt og kvitt vinterlandskap. Det er landet Narnia der den vonde, kvite heksa (Ingrid Bergstrøm) regjerer. Ho har avskaffa årstidene, og det er vinter heile året. All opposisjon gjer ho om til steinstøtter.

 syskena, Lucy (Marte M. Steinholt) og Edmund (Isak Holmen Sørensen), har rukke eit besøk til Narnia før dei får med seg dei to eldste (Natalie Grøndahl Tangen og Snorre Ryen Tøndel). Lucy møtte då den hyggelege faunen Tumnus (Jo Saberniak) som etterpå må betale dyrt for kontakten sin med eit menneske.

Medan Edmund trefte heksa og lèt seg både lure og forføre av henne slik at han blir ein forrædar når heile syskenflokken etter kvart set ut for å finne og redde faunen. Dei første dei møter, er ein kosteleg beverfamilie (Tor Ivar Hagen og Sunniva Du Mond Nordal) som kan fortelje at løva Aslan (Ragne Grande), den verkelege kongen, er på veg attende, og at ho planlegg å møte syskena ved ein stor stein for å hjelpe dei.

Men Edmund forlèt dei, tek seg til heksa, røper alt, og så er vi i gang. Det blir eit skikkeleg oppgjer, faktisk eit lite slag, og ettersom dette i botn er ei historie om kampen mellom det gode og det vonde, går det sjølvsagt godt til slutt. Men vegen dit er full av overraskingar og mellombels tilbakeslag. Og i tillegg ikkje så reint lite skummel.

har laga ein scenografi som er illustrerande og tydeleg, men som likevel gir mykje att til fantasien. Det er lenge sia eg har sett ei oppsetjing med så aktiv bruk av snorloft. Det er godt gamaldags kulisseteater der teaterets målarar har fått boltre seg i snøtunge grantre, spektakulært slott og mykje meir.

Slik blir scenografien ei eventyrverd og ei oppleving i seg sjølv. Det same gjeld i høgste grad kostymedesignen til Åsa Gjerstad som ikkje har spart på noko. Kleda er fantasi- og fargerike, og maskeringa av dei mange ulike vesena i Narnia er små kunstverk. Særleg imponerande er heksas hærførar Maugrim (Arturo Scotti).

«Narnia – løven, heksa og klesskapet»

Mat til fantasien

Det duskregner, høstlufta er kald og gressplenen utenfor Kulturkirken Jakob i Oslo er nesten helt dekket av løv. Klokka nærmer seg to om formiddagen, og en stor ansamling mennesker i regnklær fyller plassen. Folk snakker sammen, noen klemmer hverandre.

Hun kaller det ikke for en forestilling, men for 

. Dansekunstner og koreograf Mia Habib hadde premiere på den performative hendelsen «Samkome» under Olavsfestdagene i Trondheim i slutten av juli. Lørdag var «Samkome» del av dansefestivalen Coda, denne gang utenfor Kulturkirken Jakob.

«Samkome» er et bud på å skape et kollektivt sørgerom. I en tid der så mye rundt oss raser, der så mye som brytes ned og ødelegges: Hvor er det kollektive rommet der vi kan komme sammen og dele smerten?

tar Habib en mikrofon til munnen og forklarer at dette er et ritual, et forsøk på å holde hverandres sorg. I dag er tilfeldigvis den jødiske helligdagen jom kippur, forklarer hun. Forsoningsdagen 

 den helligste og mest alvorstunge dagen i det jødiske religiøse året. Dagen for å se tilbake på alt det som er ødelagt.

Habib, som selv er jøde og har familie i Israel, er også hoveddrivkrafta bak det nye nettverket Jødiske Stemmer for rettferdig fred

en sammenslutning av jøder i Norge som tar tydelig og offentlig avstand fra Benjamin Netanyahus politikk og blant annet krever at oljefondet trekker seg ut av israelske selskaper. For mange jøder har dette nettverket blitt et fristed der man kan finne fellesskap i en tid med stor splittelse, også innad i det jødiske miljøet. «Samkome» framstår som i hvert fall delvis beslektet med dette prosjektet.

Mange jøder tilbringer jom kippur i meditasjon. «Samkome» er også en slags meditasjon, i kollektiv, rituell form. Vi får først beskjed om å danne en sirkel rundt en brennende bålpanne. Sirkelen blir stor, vi må være flere enn Habib har regnet med. Deretter inviteres vi til å hilse på begge våre «naboer». Det kan lyde banalt, men Habib har en ro og intensjon i det hun sier og gjør som skaper retning og fokus.

sunget av norsk-gambiske Mariama Ndure. «Lamentation», eller «klagesang» som det heter på norsk (en litt upresis oversettelse ettersom det ikke er snakk om å klage, men å uttrykke sorg og smerte) har vært tradisjonell praksis i en rekke ulike kulturer verden over. Sørgesangen oppsto fra menneskets universelle behov for å uttrykke sin smerte og sorg kollektivt.

Men hvor er dette rommet nå? Kirkene står (så å si) tomme, døden finner sted bak tykke sykehusvegger og åndelighet er det stort sett bare New Age-tilhengere som snakker om. De kollektive, fysiske ritualene som i tusenvis av år har vært del av menneskers måte å håndtere følelser på, er langt på vei borte. Så hva med det som smerter oss i dag, både som kollektiv og individer? Skal folk bære det aleine, distrahere seg ut av smerten gjennom underholdning, eller vente på at noen ringer i myndighetenes anbefalte åtte minutter?

hendelsen i «Samkome» går ut på at alle – og vi er virkelig mange – blir bedt om å skrive en sorg vi bærer på, på en lapp. Fordi det regner så mye, må vi holde paraplyene for hverandre så papiret ikke skal bli vått og blekket flyte utover. Kurdiske, palestinske, greske, gambiske, norske og jødiske sanger framføres underveis.

Det som blir tydelig, er at veldig mange sørger over det samme

«Samkome»

Kunsten å sørge sammen

Denne helga ble den internasjonale Ibsen-prisen – verdens største teaterpris – utdelt på Nationaltheatret i Oslo. Årets vinner er argentinske Lola Arias – den andre kvinnelige mottakeren i prisens historie, og den første fra Latin-Amerika. I 25 år – gjennom tjue teaterstykker og to filmer – har Arias skapt kunstneriske rom som gir marginaliserte grupper en stemme.

På scenen står ikke-skuespillere – mennesker som gjennom sin livserfaring og sin historie kan formidle unike og særegne samfunnsperspektiver. Arias lager forestillinger 

 og plasserer selv arbeidet i sjangeren dokumentarteater. Kunsten hennes blir ofte kalt demokratiserende.

– Du kan ikke gjøre dette aleine, du er nødt til å jobbe sammen med andre, sier prisvinner Lola Arias

altså har endt i forestillingen «The days out there», startet med en filmworkshop Arias holdt i kvinnefengselet Ezeiza i utkanten av Buenos Aires. Hun ble berørt av historiene de innsatte fortalte, og workshopen ble begynnelsen på et større kunstnerisk arbeid. I februar hadde «REAS» premiere. Filmen beveger seg i grenselandet mellom dokumentar, kunstfilm og musikal og skildrer ekte historier fortalt av kvinner og transpersoner i argentinske fengsler.

Under arbeidet med filmen sonet flere av dem dommene ferdig, men på utsida av fengselsveggene møtte de fordommer og mangel på reelle muligheter til å bygge opp et liv utenfor kriminaliteten. Som oppfølger til filmen laget Arias derfor en teaterforestilling med de samme innsatte, som handler nettopp om overgangen fra innsida til utsida. Forestillingen har allerede turnert Europa før den, i forbindelse med Ibsenprisutdelingen, ble vist på Nationaltheatret på lørdag.