Amund Grimstad

#fff

#000

Rett sør for Midtbyen i Trondheim, vis a vis Nidarosdomen, ligg Gløshaugen. Der opna Norges Tekniske Høiskole (nå NTNU) i 1910. Det var i ei tid då den unge nasjonen tok seg råd til å byggje institusjonsbygg for æva, for hovudbygget på gamle NTH er ein av dei vakraste bygningane i Trondheim. Mange er dei som har kome til Stiftsstaden for første gong, og trudd at det var Nidarosdomen dei såg. Den staselege bygningen kneisar over Trondheim som ein kunnskapens katedral .

I dette ikoniske bygget, der eg sjølv studerte for 50 år sia, blir det nå spela teater. På campusen som studentane i dag kallar «Gløs», har Trøndelag Teater invitert inn de Wangen produksjoner til å lage «stadspesifikt teater» i nettopp hovudbygningen. Gjennom fleire år har Claire de Wangen og Cici Henriksen spesialisert seg på denne særeigne sjangeren.

stadspesifikt teater, er at det tar for seg eit eksisterande bygg. Det kan vere alle typar bygningar, men sams er at det i veggane på desse bygga sit historier. Ved å ta publikum med på vandring gjennom kontor, korridorar og salar, bøttekott og klosett, møter vi aktørar som på ulike vis høyrer til her og som deler sine forteljingar. Og med eit aktivt og interessert publikum kan det oppstå spennande og uføresette situasjonar.

På «Gløs» startar vi i eit auditorium der vi, inndelte i fire grupper, skal vere med på eit seminar om fuglar. I teknologiens høgborg, og der førelesaren er ekspert på KI, går det sjølvsagt gale for han som skal styre teknikken (Alexander Karlsen El Younoussi). I staden blir gruppene våre sende rundt i det store bygget med kvar vår leiar. Slik blir det i røynda fire ulike forteljingar der publikum berre får ei, men små innblikk i dei andre ettersom gruppene stundom møtest.

Aktørane er ein A-student (Natalie Grøndahl Tangen) som får barn og opplever at karakterane rasar, og som så får tilbod om å kjøpe ein master. Det er den evige student (Christian Eidem) som har halde på i ni år, bytta liner, men er mest oppteken av fest og moro. Det er leiaren for reinhald og vedlikehaldsavdelinga (Jon Vegard Hovdal), ein liten stat i staten. Og det er den svenske KI-forskaren (Maria Pontén) som slit med sine indre demonar. Midt oppi det heile er det ein edderkopp (Øyvind Brandtzæg) som spinner sitt økonomiske nett av innovasjon og forsking, og som er meir opptatt av tilpassing enn sanningssøking. Og institusjonen har sin eigen nærradio med ein kjenslevar og empatisk radiovert (Marianne Meløy).

 framsyningar skal bli gode, må bygget sjølvsagt vere spesielt og historiene truverdige. Og så blir det best når publikum tek del og det blir interaktivt. På «Gløs» er scenografien fantastisk. Det er magisk å vandre rundt i dette bygget, i landets vakraste trapperom og i den mellomalderske «rådsalen». Sjølve vandringa er vel verd besøket åleine. Men forteljingane er diverre noko ujamne og tidvis for dårlege. Og gjennomgangsfiguren som meiner alt er til sals, er nok meir amerikansk enn ein frå norsk akademia. I ein slik situasjon er det diverre ikkje nok med gode skodespelarar.

På premierar er det ofte mange inviterte samfunnstoppar, og dei er ikkje kjend for akademisk respektløyse eller spontanitet. Så eg valde å sjå att framsyninga eit par dagar etter med eit meir vanleg publikum, og med ny gruppe. Det blei faktisk noko heilt anna, og langt betre. Om skodespelarane i større grad inviterer inn publikum, og publikum blir med på leiken, kan framleis magiske situasjonar oppstå. Det er i alle fall ikkje scenografien det står på.

I kunnskapens katedral

Sjølv om eg set pris på tradisjonelt teater, kan stundom spelet kome i vegen for teksten. Det er ein refleksjon det er fort gjort å gjere etter å ha sett Henrik Ibsens «Brand» slik stykket nå blir formidla, meir enn spela, på Trøndelag Teater.

Skodespelaren og scenekunstnaren Espen Klouman Høiner held for tida på med eit doktorgradsarbeid i scenekunst. Integrert i oppgåva hans er også nokre eigne oppsetjingar der to av dei er på Trøndelag Teater.

For tre år sia sette han opp Herman Melvilles novelle «Bartleby» som ei symboltung framsyning der tolkingshøva for publikum var legio. Nå er han attende på same teater med nok ei heilt annleis framsyning, eller formidling, og denne gongen av Henrik Ibsens «Brand».

skriven i 1865 som eit episk dikt i fem akter. Hovudpersonen, presten Brand, er kompromisslaus til det absurde og øydeleggjande i sine krav til både seg sjølv og omgjevnadane. I strevet etter den rette trua og å følgje kallet, ofrar han både mora, sonen Alf og til slutt kona Agnes. Men kven er han eigentleg?

Til liks med Hedda i «Hedda Gabler» er Brand av dei mest gåtefulle personane i Ibsens mange drama. Er han ein revolusjonær sanningssøkar? Eller ein rottefangar og folkeforførar (med klår adresse til eit utal politiske leiarar)? Eller er han berre ein tragisk feiging som skyv avgjerdene over på andre?

Tolkingshøva er mange, og Espen Klouman Høiners førelegg med denne framsyninga er å gjere desse synlege, meir enn å setje i scene eit vanleg drama.

 seg til Ibsens tekst i bunden form, men har kutta ein del, og stilisert og forenkla presentasjonen. På studioscena tek det til med eit mørker der eit mønstra stort klede på golvet tek til å bølgje som i eit uver før skodespelarane trer fram.

I den opphavelege teksten er det rundt tjue aktørar samt nokre større menneskemengder, men her er det skore ned til berre tre, der Isak Holmen Sørensen presenterer Brand, medan Sara Francesca Brænne og Paal Herman Ims er Agnes, futen og alle dei andre. Når dei tre kjem fram, er det som ein skapning med tre hovud i heilt uformelege sekkeliknande kostyme.

Dei er ikkje dei ulike menneska, men tre vesen som utan heilt å vite korleis, har fått til oppgåve å presentere rollene. Dei vekslar mellom å lese forklårande scenetilvisingar og å resitere teksten. Det blir gjort ganske monotont, særleg for Brands vedkomande, men stundom med ein ironisk distanse der i alle fall dei to andre openbert kan more seg litt over kva dei presenterer.

Bak minimalismen ligg det stor skodespelarkunst

«Brand»

Nådelaus presentasjon

Julie Rongved 
Amundsen

På hovedscenen på Nationaltheatret har scenograf Gjermund Andresen bygget et stort åpent rektangel på forscenen. Foran er orkestergrava åpen, og sammen med firkanten som framhever scenens avgrensing mot salen, skaper det en uvanlig merkbar avgrensing mellom scene og sal.

Mot bakveggen står det en tilsvarende konstruksjon som den på forscenen, men den flytter seg gradvis fra høyre til venstre i løpet av forestillingen. Utover det er scenen tom, og når forestillingen begynner, regner det vann fra taket i firkantene.

 kommer en mann (Nils Jørgen Kaalstad) og en kvinne (Mariann Hole). De befinner seg på en kirkegård og treffes der tilfeldig. De kjenner hverandre fra før, men har ikke møttes på mange år. Ut av samtalen kommer det fram en langvarig gjensidig tiltrekning mellom de to, men hva som har skjedd tidligere, får vi ikke vite.

Det spiller egentlig ikke så stor rolle – i Jon Fosses tekst «Draum om hausten»veksler tidene og relasjonene etter hvert som stykket utvikler seg. Samtidig som dette gir en følelse av noe drømmende og uhåndgripelig, er «Draum om hausten» en svært konkret fortelling om kjærlighet, død, samlivsbrudd og voksne barns relasjoner til foreldrene sine.

 som Mann iført anorakk, jeans og en svart t-skjorte med et rocka motiv. Hole er kledd i en blågrønn, rutete kåpe, vide bukser og et lett ullskjerf. De ser ut som gjenkjennelige og realistiske karakterer, og også de øvrige karakterene som dukker opp litt seinere, hans foreldre (Ågot Sendstad og Øystein Røger) og ekskone (Stine Fevik), er kledd typete og gjenkjennelig. Røgers bruk av en sekk fra Fagforbundet og Sendstads bruk av en plastpose fra kjøkkenbutikken Traktøren understreker hvordan kostymene er brukt til å danne konkrete og realistiske karakterer. På denne måten står kostymene og rekvisittene i kontrast til den langt mer åpne scenografien.

I Sigrid Strøm Reibos regi er spillet holdt i en realistisk stil. Samtlige av skuespillerne har godt grep om materialet og formidler overbevisende karakterer. De viser fram sterke følelser, og gråten ligger ofte nært. Men de tør også å nærme seg det komiske, og på den måten blir uttrykket dynamisk. Det skjer likevel noe med Fosses tekst når den presenteres i et tradisjonelt psykologisk-realistisk spill og med tydelige karaktertegninger.

 Drude von der Fehr har skrevet om det hun mener er et metafysisk element i Fosses forfatterskap. Fosse er ofte opptatt av det overnaturlige og guddommelige, og i hans utforskninger av døden finnes det alltid en nysgjerrighet for det metafysiske. Von der Fehr har vist hvordan denne nysgjerrigheten ofte pares med konkrete objekter og det svært jordnære.

Slik er det også i «Draum om hausten». I første akt snakker Mann og Kvinne om kjærlighet som noe uforståelig og uhåndgripelig, og om hvor vanskelig det er å vite hva det er å elske noen. Like etterpå snakker de om sex som noe nesten i overkant fysisk i relasjon til den store og nesten umenneskelige kjærligheten. Å forstå mennesket blir da å anerkjenne noe som både higer etter innsikt i det som oppleves som større enn en selv, og som noe fysisk, nærmest dyrisk med begjær og behov.

 av Fosses tekster blir disse kontrastene i det menneskelige framstilt på ulike måter. Ofte legges det opp til en spillestil som framhever det tekstlige, og der menneskets ensomhet får mer plass enn det relasjonelle.

De mer filosofiske og poetiske sidene ved Fosses tekst får ikke tre like sterkt fram

«Draum om hausten»

Kjærligheten og døden

Grace Tabea Tenga

Det kan umulig ende godt når man ut fra indre uro forkledd som morskjærlighet snikleser i datteras dagbok. «Gjentakelsen» av Vigdis Hjorth viser kollisjonen mellom tenåringsdatteras utforskningstrang og moras velmente bekymring for jentas ve og vel. Med denne romanen inviterer forfatteren oss hjem til sin egen ungdomstid, nærmere bestemt 1975 på Tåsen i Oslo.

Den småsjenerte og fantasifulle 16 år gamle drømmeren har nettopp begynt på Berg videregående skole med elever fra alle byens kanter, inkludert «Grünerløkka!», som mor sjokkert uttaler det.

 har brei erfaring med ungdomsteater, deriblant monologen «Å leve videre»om 22. juli. Hun byr på skarpt lys, få rekvisitter og fokus på persongalleriet.

Det er den hese og nervøse stemmen til mor (Birgitte Victoria Svendsen) som bærer fortellingen. Der de andre rollene bare får morsomme one-liners eller korte dialoger, fyller Svendsen tanker og refleksjoner mellom linjene på fortreffelig vis. Hun deler som mange foreldres bekymring for rus, kriminalitet, skolefrafall og ikke minst gutter og hvilke grenser jenta kan krysse med dem.

Derimot later bekymringen til å ha snev av projisering. Under en julekonsert fanger linja «Slekt skal følge slekters gang» fra «Deilig er jorden» oppmerksomheten hennes. Står dattera i fare for å falle i samme felle som mor?

forblir hengende i løse lufta, er karakteristisk for de dypt relasjonelle spørsmålene Hjorth behandler. Romanen «Arv og miljø» (2016), delvis basert på egne barndomstraumer, føyde seg inn i den daværende debatten om virkelighetslitteratur og om hvor mye en forfatter kan utlevere om eget liv uten å ramme andre samtidig.

Hos Hjorth får grenseoppgangen mellom genuin bekymring og kontroll en allmennmenneskelig drakt – det er ikke bare noe som rammer «de andre», for eksempel innvandrere. Når mora ser datteras imaginære seksuelle debut beskrevet som svært lystig og erotisk i dagboka, tolkes det bokstavelig og setter huset opp ned. Verst er det når far spør «Blødde du?» i en fyllerus utløst av den vonde avsløringen.

At samleiet ikke ble fullbyrdet fordi Finn bommet på målet, spiller ingen rolle når sjokket er et faktum. I «Gjentakelsen» havner moraliseringen i bakgrunnen, til fordel for en gransking av skammens vonde grep.

«Gjentakelsen»

Mors skam

På Nordland Teater har Helene Uri debutert som dramatikar ved å dramatisere sin eigen roman «Honningtunger» frå 2002. Der boka er langdryg og omstendeleg, er dramatiseringa meir fortetta og difor langt betre. Det dreier seg om ein venninnegjeng som i 25 år har hatt ein syklubb der snakketøyet er mykje viktigare enn sytøyet.

To av kvinnene, Tamara (Hina Zaidi) og Sara (Linda Brean Mathisen), har halde saman sia dei blei født. Liss (Elizabeth Piro Volan), som er heimeverande, blei lenge mobba av dei to andre, men etter ei spesiell hending i barndomen blei ho tatt opp i gjengen. Og så er det læraren Eva (Vera Holthe), som kom med for berre eit par år sia. Alle ber på løyndomar, og sjølv om dei er både hyggelege og rosande med kvarandre, er det berre utanpå.

regi følgjer vi fire syklubbkveldar heime hjå kvar av dei, før vi i andre akt er i København, der dei feirar 25-årsjubileum. For å lage tilbakeblikk og forklåre fortida til kvinnene nyttar Wikdahl videoprojeksjonar, eit vellukka grep.

Gjennom første akt blir historia etablert, og vi får godt, stundom litt for godt, presentert både korleis dei fire strir med å leve opp til det perfekte, men mest kor giftig og vondsinna undertonen er. Her blir du fort «Dronninga av Toro» om ikkje all mat er laga frå botn.

Dei fire aktørane er fortrulege med rollefigurane sine og presenterer dei godt, men noko outrert. Menyen er kvinnestereotypiar og gamle mytar i stort og lite nyansert monn. Det meste er ganske føreseieleg.

 det er vanskeleg å tru på det vi ser. Eva er den einaste nokolunde vanlege og fornuftige av dei fire. Ho ber på ein stor og personleg løyndom om Tamara som ho avslører i plenum for dei alle. Ei verkeleg Eva ville sjølvsagt ha tatt opp dette diskré og åleine med Tamara. Men då hadde ikkje Uri hatt ei historie, og slik fell mykje av premissen for intrigen saman.

«Honningtunger» er i beste fall ein humoristisk situasjonsrapport, men lukkast i liten grad. Det er ei historie om kvinner som aldri har kome ut av puberteten og framleis oppfører seg som fjortisar. Kva Ketil Kolstad, nytilsett teatersjef på Nordland Teater, vil signalisere med å presentere den seigliva myten om at «kvinne er kvinne verst» som opningsframsyninga si på sjølvaste kvinnedagen, er for meg ei gåte.

«Honningtunger»

Giftig systerskap

Frøydis Århus

Tonar breier seg i rommet. I musikken anar vi lyden av eit sjukehusapparat av den sorten som gjev frå seg eit lite regelmessig pip så lenge pasienten er stabil.

Eg skal ikkje seie at eg kvir meg til å sjå dette teaterstykket, men jau. Eg gjer det. Den Nationale Scene, Monica Isakstuen og regissør Line Paulsen pirkar i ein materie eg ikkje har lyst til å bruke tid på i dag. Kunne eg, ville eg utsett til ein dag der eg kjende meg spesielt sterk og hadde sove godt. Ein dag der eksistensielle spørsmål ville prella av. Kanskje helst sett det med eit glas vin attåt, slik at teksten landa litt mjukare og stakk mindre.

skrive denne teksten på oppdrag frå Den Nationale Scene, Line Paulsen har hatt regi og Olav Myrtvedt har skapt både kostyme og scenografi. Det er hardt å sjå realitetane utspela seg på scena, dei vaksne borna som må bestemme at mora ikkje lenger kan bu heime og styra sitt eige liv. Truleg har ho også ein demenssjukdom som gjer det vanskeleg å forstå dette nye tilværet på sjukeheim, langt mindre akseptera det, der ho pakkar ut overdimensjonerte nipsfigurar av dyr i gråtonar.

For Teaterkjelleren er grå i kveld. Mora (Sissel Ingri Tank-Nielsen) er kledd i grått. Dei fire borna hennar, spelt av Kristian Berg Jåtten, Kristi-Helene J. Engeberg, Kristoffer Sagmo Aalberg og Reny M. Gaassand Folgerø, er også kledd i grått. Dei går i tradisjonelle strikkegenserar med mønsterstrikk. Der dei vanlegvis er strikka i klåre fargar, eller i alle fall med kontrastar, er det i staden berre gråfargar. Dette skapar ei kjensle i meg av å vere avskoren frå det å kunne sjå verda i fargar. Der fargesynet tilhøyrer det friske mennesket, er dette den aldrande og nedbrotne kvinna si verd.

 også igjen i scenografien til Myrtvedt. Mora sit i ei grå såte av ullgarn. Den er symboltung, ulla. Det er omsorg frå mor til born, den tynne, mjuke ulltrøya på eit spedbarn, genserar strikka over tid med tusenvis av masker fylt med tolmod og uavkorta kjærleik. I bakgrunnen ser vi eit snes kvite blomar stikka opp frå bakken. Dei minner om sorgblomar frå ei gravferd.

Framsyninga reiser spørsmål på fleire nivå. Kva skuldar eit barn si eiga mor, ho som gav oss livet og gjerne forsaka moglegheiter i sitt eige liv for å ta hand om oss då vi trong henne? Og kva skuldar velferdsstaten oss innbyggjarar? Eldrebølgja som er i ferd med å slå inn over oss, stiller heilt andre krav til bemanning og skattefinansiering enn før. Fleire må bu heime lenger om reknestykket skal gå i hop. Burde eg bygd på huset, laga ei eiga eining, lagt til rette for at eg kan stelle, mate, vaske, trøyste og bere deg?

håp for norsk samtidsdramatikk av Isakstuen si skriving. Ho mottok Ibsenprisen i 2023 for «Dette er ikke oss», som også hadde urpremiere på Den Nationale Scene. Isakstuen går inn i mellommenneskelege situasjonar og skriv fram dei næraste og mest sårwbare sidene våre. Dette krev både mot, ork og stamina.

Regissør Line Paulsen held på skiljet mellom scene og sal. Publikum ser inn i verda til mora. Det er ikkje teke invaderande regigrep. Skodespelarane leverer monologar som i stor grad står lausrive frå kvarandre, men som krinsar kring same tema, den einskilde sitt forhold til eiga mor. Framsyninga er noko statisk, det er lite som driv handlinga framover, fordi det handlar om ein person som nettopp i møte med institusjonen ikkje skal framover, men har nådd eit slags tidlaust tilvære.

 for regissør Paulsen, å skapa framdrift i eit liv som står stilt. Her kviler mykje av ansvaret på den enkelte skodespelar. Samspelet mellom skodespelarane er også noko svakt, og dette meiner eg at framsyninga lir under. Når det er sagt, er særleg rolletolkinga til Tank-Nielsen som mor skremmande nær. Dei som har sett demens utvikle seg, vil kjenne seg igjen i måten ho skildrar mora.

Isakstuen skriv fram dei næraste og mest sårbare sidene våre

«Takk for gaven»

Gråt i grått

Mariken Lauvstad

Året er 2018. Det er juni og sommer og varmt i Norge – men vinter og kjølig i Sør-Afrika. Jeg har bodd i Cape Town i et par år og er på roadtrip med min sørafrikanske venninne Ella langs den legendariske Route 62, som skjærer tvers gjennom noen av Western Capes vakreste landskap.

Instagram er full av minner: Et foto tatt med selvutløser viser oss sittende på bilpanseret med breie smil i et landskap av tørr fynbos, villdaddelpalmer og sukkulenter, med snødekte fjell i det fjerne. Målet for turen er Makhanda-festivalen – Sør-Afrikas årlige nasjonale kunstfestival, og støvet virvler under hjulene mens vi suser gjennom Klein Karoo. Den lille universitetsbyen er for noen dager stappfull av tilreisende – så stappfull bare en sørafrikansk by – gjestfri til det overfylte – kan være.

er Mamela Nyamza, en av Sør-Afrikas mest internasjonalt anerkjente koreografer. Som født i 1976 levde hun under apartheid til hun var 18. Hele Nyamzas oppvekst fant sted i den segregerte townshipen Gugulethu utenfor Cape Town. Hun vokste opp i en verden der de vakreste strendene kun var for hvite, der læreplanen ved «svarte» skoler var designet for å forberede svarte barn på lavt betalte jobber, der busser og tog hadde separate vogner og køsystemer for hvite og ikke-hvite, og der «svarte» og «fargede» sørafrikanere manglet stemmerett i nasjonale valg.

Undertrykkelsen gjennomsyret hele tilværelsen: hvor man kunne bevege seg, hvilke offentlige toalett man kunne bruke og hvilke drikkefontener man fikk lov til å drikke av. Men det fantes frirom – organisasjoner og mennesker som motsatte seg systemet: Capab Ballet School tok imot fargede elever, og mora lot Mamela få danse. Dermed endte Nyamza med skolering i klassisk ballett – en vestlig danseform utformet for overklassen under Ludvig XIVs tid og kjent for diskriminering av mørke kropper helt fram til i dag. Det skulle ikke bli noen enkel reise.

er oppgjøret med klassisk ballett blitt et gjennomgangstema i Nyamzas kunstnerskap. I soloforestillingen «Hatched», som hun laget rundt millenniumsskiftet mens hun bodde i New York, dekonstrueres klassisk ballett både som teknikk og estetisk univers.

Under Makhanda-festivalen i 2018 fikk jeg mulighet til å se forestillingen med en fullstappet sal. Jeg husker at den traff meg sterkt, men enda bedre husker jeg hvordan den traff spesielt svarte og fargede. Det var utrop og knipsing (uttrykk for støtte og gjenkjennelse) gjennom hele framføringen. Noen gråt. Folk reiste seg umiddelbart etterpå, ropte og klappet. Og jeg skjønte at «Hatched» treffer noe mange ikke finner ord for, noe som har satt seg dypt i kroppen: apartheids store skygge – selve 

. Men også forventningene til det å være kvinne i både xhosa- og zulu-kulturen, der svært mye ansvar og stor arbeidsbyrde tilfaller nettopp kvinner. Det var aldri noen selvfølge at Mamela Nyamza skulle få forfølge sin drøm om å leve av dansen.

 fått lov til å leve og utvikle seg i 25 år. Nyamza kaller den et livslangt prosjekt. 6.–8. mars ble «Hatched Ensemble» – som altså er soloen utvidet til ensemblekoreografi for ti dansere – framført ved Dansens Hus i Oslo.

Det hele starter med en dunkel scene og lyden av «The Dying Swan» av Camille Saint-Saëns, et ikonisk stykke innen klassisk ballett som ofte brukes til teknikkøvelser. De ti danserne befinner seg nokså langt bak på scenen, vi ser bare silhuettene deres der de sitter tett sammen i en klynge, med ryggen til publikum. Dansernes bevegelser er har noe dvelende og utforskende ved seg, som om de var fugleunger travelt opptatt med å klekke seg ut av eggene sine. De tar nærmest høytidelig på seg hvert sitt par ballettsko. Fra før bærer de hvite tyllskjørt fulle av trefargede klesklyper som lager lyd for hver minste bevegelse.

«The Dying Swan» spiller om og om igjen, stadig mer insisterende og påtrengende. «Hatched» er en forestilling med en uhyre langsom oppbygning som nærmest tvinger tilskueren til å reflektere over hvert eneste bilde. Gradvis skjer bruddene – med musikken, med skoene, med den klassiske tutuen, med den hvite fargen.

Tyngdekrafta, og ­bruken av den, er en ­sentral del av uttrykket

«Hatched»

Å danse seg fri

Haugesund Teater vil om eit par år få eit nytt teaterhus. Men teateret satsar friskt også i dei kummerlege lokala dei har, og denne gongen med «Hedda Gabler» av Henrik Ibsen. Det er ei framsyning med mange gode sider, men som ikkje lukkast heilt.

«Hedda Gabler» er eitt av Ibsens meir psykologiske drama, og Hedda sjølv er ei av verdsdramatikkens mest gåtefulle kvinner. Ho (Anna Ladegaard) er ei omsverma kvinne i slutten av tjueåra som nettopp har inngått eit fornuftsekteskap med Jørgen Tesman (Pål Fredrik Kvale), mykje fordi han snart vil få eit professorat og slik kan by på ein viss sosial og økonomisk tryggleik.

Men raskt går det opp for henne at ho har tatt feil.

tidsfordriv der ho leikar seg med andre menneske som ein stor intrigant. Ein tidlegare flamme, den litt mystiske og turrlagde Eilert Løvborg (Manish Sharma), og husvennen Assessor Brack (Fabian Heidelberg Lunde), står båe for løyndomar ho ikkje har delt med Jørgen.

Og Eilerts assistent, den meir jordnære og uskuldsreine Thea Elvsted (Malene Wadel) blir fort, saman med Eilert, fanga i Heddas mange løgner og spel.

Hedda kan tolkast som ei livstrøytt og bortskjemt kvinne som fordriv tida med intrigespel, heilt til ho fell for eige grep. Men ho kan og sjåast som ei kvinne fanga i den borgarlege heimen, og som vil vekk frå å vere mannens leiketøy, men som nyttar andre middel enn Nora Helmer.

 har laga ei framsyning som er minimalistisk i forma, men ikkje i innhald. Med få unnatak er dette teksten slik Ibsen skreiv han i 1890.

Det er eit godt val for å få fram kompleksiteten i dramaet. Og når scenografien til Bård Lie Torbjørnsen er ekstremt minimalistisk, berre eit bord og ein designarstol frå vår tid, peikar både regi og scenografi på det ålmenne og tidsuavhengige, og let samstundes ord og handling stå i fremste rekkje.

Eriksen er også komponist, og har skrive ein del fin stemningsskapande musikk, men stundom blir den litt i kraftigaste laget for å bygge opp under dramatikken, som om Ibsens tekst ikkje er sterk nok.

Ei framsyning som er minimalistisk i forma, men ikkje i innhald

«Hedda Gabler»

Ei litt utydeleg Hedda

Gjestene» av Agnes Ravatn er ein roman som eigentleg er eit kammerspel, tenkte eg då eg las boka. Dette har regissør Morten Joachim gjort alvor av på Lille Scene ved Den Nasjonale Scene i Bergen. Saman med dei fem skodespelarane har han laga eit litt utriveleg innblikk i kva rivalisering og misunning kan gjere med eit stakkars gjennomsnittsmenneske.

Lille Scene er ein liten teatersal med 80 plassar og såleis ideelle tilhøve for eit kammerspel. Me kjem tett på skodespelarane, og det kjennest som om eg som publikum er ein del av deira rom på det enorme designkjøkkenet til Iris Vilden. Det er både verksamt og ukomfortabelt å vere del av eit rom fylt av stress og løgner, men det manar til latter, og det er jamt over god underhaldning.

 er vanlege folk. Han er snikkar, ho er jurist. Ho ikkje høgprofilert strafferettsadvokat, men jurist på byggesak. I kommunen. Ho har eigentleg alt: to gutar som ho elskar, ein mann som elskar henne og god jobb. Ein dag treff ho barndomsvenninna si, Iris Vilden, og gamal sjalusi kjem til overflata.

Det er lenge sidan sist, men ho er like irriterande som før. Ho er av den sorten som alltid får det slik ho vil, og ho manar fram alt av gamalt agg og mindreverdskjensler hjå Karin.

Dette vert glimrande tolka av skodespelar Stine Robin Eskildsen. Karin let seg presse til å gi gratis jussråd og får låna Iris si luksushytte som takk.

Nokså motvillig tek Karin med seg ektemannen Kai på dette påtvungne hytteopphaldet. Hytta kjem sjølvsagt med hyttenaboar, og det er i møte med dei at Karin kjem i skade for å lyge på seg denne eigedomen med utsikt, vinskap og det heile. Den eine løgna tek den andre, og slik får innbilt klasseforakt og desperasjon fritt spelerom.

skodespelarane har regissør Joachim lagt opp til ei blanding av innbilt og faktisk dialog. Den innbilte dialogen inneber stadige besøk av fantasifosteret Iris Vilden (Susanne Bugge Kambestad). Kai (Hugo Mikal Skår) er ankeret til Karin. Han er fylt av ein stoisk ro og ser ut til fryda seg over det å leike hytteeigarar for ei helg. Spelet til Skår er like uanstrengt som rollen han tolkar, og han fungerer som sosialt blandevatn i cocktailen med hyttenaboane Hilma Ekhult, forfattar og Svenska akademiet-medlem med skrivesperre (Marianne Nielsen) og Per Sinding, humanist, forfattar og posør (Svein Harry Schöttker-Hauge).

Både Nielsen og Schöttker-Hauge i desse rollene er dømer på briljant casting. Det er likevel spelet mellom Bugge Kambestad som Iris og Eskildsen som Karin som får mest plass i regien. Og det er her, gjennom det innbilte i Karin sitt tankespinn, at spelestilen vert mest outrert. Det er på grensa til det uuthaldelege for oss litt sarte sosiale sjeler, men det er også i dette pinsame at det vert gøy. Godt og vondt på same tid, sådan.

 lydkulisser og scenografi er godt knadd og snakkar same språk. Midt i scenerommet tronar ei blank kjøkenøy i edle stein- og tresortar. Bak sjikt av tre og glasdører i full takhøgde ser me havutsikten i bakgrunnen. Det kunne vore spennande å verta presentert med meir scenografi. Eg vil sjå meir av det vakre interiøret, meir av det rike og overdådige. Hytta til Iris Vilden er ifylgje Karin irriterande lite invaderande og provoserande godt tilpassa landskapet. Litt på same vis er også scenerommet irriterande sobert og tilbaketrekt, sikkert for å gi rom til det outrerte og leikne spelet som regien har lagt opp til.

Gjestene

Det er den hyttedraumen me ber på

Språk er makt, sies det. Jeg tenker ofte på de ordene. Når det kommer til politikk, når det kommer til enhver skrivendes ansvar, og når det kommer til teateret. Hvilke ord, hvilke sosiolekt, perspektiv og talemåter får plass i dramatikken og på teaterscenen? Hvem er karakterene som sier dem?

Oppvekstromanen «Da vi var yngre» – om Ivor og kompisene Marco, Jonas og Arjan og deres harde liv ute i Oslos gater – tok lesere og kritikere med storm i 2023. Boka skildrer vennskapene mellom gutta – rotløshet og utenforskap, dopbruk og identitetssøken – alt fortalt gjennom korte, intense scener og tilbakeblikk. Den bare 19 år gamle debutforfatteren Oliver Lovrenski ble nærmest kultfigur over natta. «Som en slags speeda Ivar Aasen samler Oliver Lovrenski opp ordene fra gata og stapper de ned i den litterære skreppa si», skrev NRK den gang.

 forestilling på Det Norske Teatret, med sosiolekten og begrepene fra østkantens undergrunnsverden intakt. Nettopp det er ingen selvfølge – Det Norske Teatret er et nynorskteater. Men teaterets oppdrag er også å spille teater på «norske dialektar for folk i bygd og by».

Selv skulle jeg gjerne sittet med «ordbok til gatesosiolekt» i hånda underveis, for selv om Det Norske Teatret faktisk har laget en slags ordbok, forstår jeg fortsatt ikke 15 prosent av begrepene som brukes. Aows, bastoolada, bausj, dharbaaxo og gerro?! Hjælp. Bare syntaksen gjør meg svimmel. Jeg, som alltid har språket i min makt – nå er noe snudd opp ned, og det kjennes som det på en eller annen måte har med nettopp makt å gjøre?

 gutterommet bygget som en stor, åpen boks. På veggen henger ei fotballskjorte og en poster av bokseren Mike Tyson, i ei bokhylle står tomflasker, en boksesekk henger fra taket og en skittentøykurv står på gulvet. Projeksjon skal brukes mye i forestillingen: bilder av lavblokker, gaming-sekvenser, til og med foto fra overvåkingskameraer. Det er enkelt, og det fungerer svært godt.

Det er Aksel Hennie som har regien på denne oppsetningen – en svært god match med nettopp dette tekstmaterialet. Hennies regi har en filmatisk, stilrein og elegant kvalitet over seg, som når Ivors rom dreier langsomt på hjul og senga hans subtilt forvandles til Babas (bestemoras) sykeseng, enkelt markert med en lysendring og den umiskjennelige pipelyden fra en EKG-monitor, alt mens karakteren selv forteller.

 – ser også ut til å være dyktig på å gi skuespillerne handlinger å utføre: Bokse på en boksesekk, rydde, spise takeaway med masse mat i munnen midt i en monolog. Dette gjør alt som utspiller seg, mer autentisk. Ikke minst må dette ha vært en god hjelp for skuespillere som egentlig er nokså uerfarne:

Ivor spilles av rapperen Jonas Benyoub, som aldri har stått på en teaterscene før. Astin Souleymane i rolla som Marco er kjent som danser for Karpe, mens Jonas spilles av den mer erfarne og profesjonsutdannede Randin Kummeneje. Alle tre er udiskutable talenter, og sammen er de både rå, lune, harde, såre og tidvis utrolig morsomme.

 forestillingen er regien noe mer ujevn, som om man har fått knapt med tid eller gått litt tom for krutt. Den episodiske handlingen med sine stadige brudd blir monoton når dramatiseringen nesten opphører og erstattes av lange fortellersekvenser med Benyoub aleine på scenen: sittende på kasse og fortelle – gående, stående, sittende på annen kasse og så videre. Det hjelper ikke at musikken er for stemningsmalende mørk for lenge, eller at hovedpersonen lenge befinner seg i omtrent akkurat samme stemningsleie.

Hennies regi har en filmatisk, stilrein og elegant kvalitet over seg

«Da vi var yngre»

Gatas språk

«For første gang er jeg lei meg for at Klassekampen ikke har terningkast»

Det er lørdag ettermiddag, en knapp time til «Europavisjonar» har premiere på Det Norske Teatret, og jeg står nølende foran klesskapet med en paljettgenser i hendene. Det er under et døgn siden jeg sist satt med tårer i øynene over et nyhetsklipp: Donald Trump omgitt av støttespillere og håndplukkede journalister inne på det ovale kontor, som skjeller ut Volodymyr Zelenskyj.

«Hvorfor har du ikke på deg dress?» spør en korrespondent fra den høyrevridde kanalen Real America’s Voice. «Jeg lurer bare – eier du overhodet en dress?» Hånlatteren fyller det ovale kontor, og når jeg ser klippet, klarer jeg nesten ikke tro at det er virkelig.

 alt faller nå. Hva – og hvem – skal vi tro på nå? Alle følelsene rundt det som skjer i verden, hvor skal vi få utløp for dem?

Uansett, her jeg står foran klesskapet med paljettgenseren i hendene må jeg innrømme at jeg gleder meg til kveldens premiere. Konseptet er bemerkelsesverdig: «Europavisjonar» er laget som en Eurovision-musikal der vår kjente og folkekjære transeuropeiske sangkonkurranse brukes til å ta med publikum på en reise gjennom europeisk politisk historie fra 1989 til i dag.

Ekte Eurovision-hits har fått nye tekster og legges i munnen på virkelige politiske skikkelser fra de siste 35 årene. Boris Jeltsin, Tony Blair og Angela Merkel skal gi alt for å få publikum til å stemme på akkurat deres visjon: Blir det nyliberalisme, forbruk og uendelig vekst? EUs blytunge byråkrati? Eller en spirende ukrainsk folkerevolusjon?

paljettgenser, faen heller, men jeg angrer ikke, det er full folkefest allerede i foajeen: Glitter og glam overalt, et hav av lilla heliumballonger hengende fra taket. På vei inn i hovedscenesalen kan min venninne og jeg plukke med oss Eurovision-effekter og flagg fra kostymekasser. Vel inne er det bare å konstatere at hele rommet har gått gjennom en massiv metamorfose.

Høyt oppe på veggen til venstre i salen er det laget en kommentatorboks, på høyre side et «greenroom». Det er hengt opp store bannere – logoene til Nato og EU, og britiske, tyske og kinesiske flagg. På scenen er en massiv lysrigg og et lett forhøyet, avlangt podium markert med glitter. Setene våre er i «Hellas»-seksjonen. På seteryggen foran finnes en liten QA-kode vi kan skanne med mobilen og bruke i stemmegivningen når den tid kommer.

Salen nærmest koker av forventning når kveldens floormanager Karl (Tord Kinge) småløper energisk inn på scenen og skal peppe publikum som før en talkshow-innspilling. Han trenger ikke prøve hardt – Eurovision-stemningen har satt seg allerede. Hele salen jubler og veiver ivrig med flaggene.

 det hele i gang. Først ut er Mikhail Gorbatsjov (Heidi Gjermundsen Broch) og Ronald Reagan (Pål Christian Eggen) med duetten «Unite, unite Europe», som handler om Berlinmurens fall, nedrustning, håp og signeringen av INF-avtalen.

«Europavisjonar»

En spektakulær og dypt rørende hyllest til demokratiet

Julie Rongved Amundsen

«Svart og hvit natt» byr på morsom og presis kapitalismekritikk i en mørk kjeller

I kjelleren til Grusomhetens Teater på Hausmania er publikum plassert på hver sin side av scenen. Over det ene lille amfiet henger det et skilt der det står «Norsk Vacuum Oil Company», og på veggen henger det ei stor klokke som har stoppet. I det ene hjørnet står det en tilforlatelig vanndispenser av typen som bare finnes på arbeidsplasser. Bortsett fra dette er scenen tom.

En kvinne kommer inn kledd i dress og sko som gir god gjenlyd. Hun går fort, som i en stressende marsj over gulvet. Hun stopper, ser på klokka og trommer med fingrene på noen dokumenter hun holder tett til kroppen. Flere skuespillere entrer scenen, kledd på samme måte og med samme småstressede kroppsspråk og holdning. De snakker til og over hverandre, gjentar replikker på overdrevent vis og beveger seg hardt og kantete fram og tilbake over scenen.

 tydelig fra start. Estetikken gir assosiasjoner til kontor- og næringslivsjobb, og replikkene, som både er på norsk og engelsk, har et satirisk preg. I tillegg gjentar flere av karakterene sitater fra «Peer Gynt»som både passer i helheten og framstår komisk vilkårlige

Sammen med det fysiske og overdrevne teaterspråket settes det en morsom grunntone som også inneholder en kritikk av et merkantilt syn på verdiskaping og stiller spørsmål om hva som er menneskets plass når verdiene skal defineres.

Regissør Lars Øyno tør å la teaterspråket få utfolde seg og bygge seg sakte opp. Sekvensen med kontorarbeiderne dras ut på en måte som fungerer tematisk understrekende, men som også blir komisk. Til slutt faller den stressede, interne sivilisasjonen på arbeidsplassen, og vi får en mer desperat fysisk sekvens der skuespillerne beveger seg nesten som i dans og lager ulike gutturale lyder og skrik.

Kontrasten mellom disse to delene bidrar til å gi den siste delen en fysisk intensitet, og med noen få unntak der bevegelsene føles litt keitete, er denne delen også dynamisk koreografert, og skuespillerne viser alle bredde i den sceniske kroppsbeherskelsen.

 er den 37. forestillingen til Grusomhetens teater. I den lille foajeen henger det plakater fra mange av de tidligere produksjonene, og jeg reflekterer over mangfoldet som finnes i et kunstnerskap som kanskje har framstått ensporet.

Helt siden begynnelsen har Øyno & co. basert estetikken sin på skriftene til den franske teaterteoretikeren Antonin Artaud, og det er mange ting i «Svart og hvit natt» som inneholder en gjenkjennelig signatur. Denne gangen skal utgangspunktet for forestillingen være det korte essayet «Serafimes teater», som ifølge teateret var tenkt innlemmet i Artauds kjente bok «Det dobbelte teater», men som ble utelatt av redaktøren.

en gjengivelse av denne ganske absurde teksten, men en inspirert lesning der særlig pustens betydning for det hellige i teateret løftes opp gjennom skuespillernes uttrykk. Kontorarbeiderne framstår som ideologiske roboter i et system som verdsetter økonomisk vinning over menneskets kroppslige væren i verden. I en tid der kunstig intelligens beveger seg inn på kunstens banehalvdel, leser jeg forestillingen blant annet som en protest mot det automatiserte mennesket.

Noe av materialet har en overtydelighet ved seg, og noen ganger skulle jeg ønske denne overtydeligheten ble presentert mer selvbevisst. Men forestillingen er morsom og presis, og det jeg til slutt setter aller mest pris på, er insisteringen på å lage kapitalismekritisk teater i en mørk kjeller og kunst som aldri viker fra ambisjonene om å si noe vesentlig om det menneskelige.

Kontorarbeiderne framstår som ideologiske roboter

«Svart og hvit natt»

Eksistensiell kontorsatire

Prompehumor går aldri av moten. Ei av dei bøkene som har gjort mest lykke på området, er Jo Nesbøs roman «Doktor Proktors prompepulver» frå 2012. Historia om venneparet Lise og Bulle og den originale oppfinnaren Doktor Proktor er for lengst både filmatisert og dramatisert.

Nå har den kreative trioen Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal laga ein fullstendig ny musikalversjon der berre skjelettet er att av Nesbøs historie. Handlinga er lagt til Trondheim, og tekstane er fulle av nyskrivne ordspel og referansar til underbuksehumoren til både barnehagebarn og vaksne. Som vanleg når desse tre lagar musikal, blir det hemningslaust og ustyrleg, og stundom litt i meste laget, men først og fremst underhaldande så det held.

mista bestevenninna Anna, som har flytta. Men i huset til Anna flyttar den litt veslevaksne Bulle (Thomas Kvamme Urnes) inn, og han viser seg raskt å vere ein meir enn god nok erstatning. I klassen til Lise og Bulle går også dei slemme, men ikkje så smarte, brørne Truls (Malin Skjolde) og Trym (Benedicte Søreng). Far deira, Herr Thrane (Aslak Maurstad), er søkkrik, men rikdomen er skaffa på uærleg vis.

I nabolaget bur også den eksentriske professoren Doktor Proktor (Klaus Sonstad) med eit hav av lite brukbare oppfinningar. Det går mot 17. mai, og militæret skal fyre av salutt, men blir i beit for krut. Før nasjonaldagen er det også korpsøving, men dirigenten (Olve Løseth) har ikkje akkurat full kontroll.

Historia er komplisert og intrigane mange, men det viktigaste er prompepulveret som Doktor Proktor har funne opp, og som til slutt reddar både han, Lise, Bulle og nasjonaldagen.

med Jo Nesbøs forteljing. Men i dialog, kommentarar og dei ville ordspela, er det meste nytt. I tillegg kjem den flotte nyskrivne musikken til Havdal med gode tekstar av Bones. Alt dette gjer at produksjonen verkar heilt ny og skil seg kraftig frå dei tidlegare. Slik er det også med omdreiingspunktet. Tittelfiguren er Doktor Proktor. I Sonstads finstemte tolking er han både komisk og litt kos, men likevel meir nedtona enn originalen. I staden er det Bulle som blir den viktigaste figuren.

Det er eit regigrep som gjer det lettare for ungane i salen å identifisere seg med helten. Men så skuldast det også at Urnes er høgt og lågt og spelar Bulle med stor energi. Med eit oppkome av overskot sjarmerer han oss i senk. Det er høgt tempo i framsyninga, og dette blir for nokre av skodespelarane kompensert med litt for høgrøysta spel og dermed dårleg diksjon.

scenografi av plankar på høgkant gir fin illusjon av ein by samstundes som den enkelt gir rom for både laboratoriet til Proktor, fengsel og meir til. Oppsetjinga har berre sju aktørar der seks av dei spelar drygt 30 ulike roller. Men grunna Christina Loverys særs gode kostymedesign går skifta saumlaust og smertefritt.

Musikken til Havdal er både melodiøs og stemningsskapande. Det definitive høgdepunktet er Doktor Proktors mollstemde song om den ulykkelege kjærleiken frå studietida i Paris, vakkert framført. Den stramme og fartsfylte regien som også byr på mange overraskingar, er ved multitalentet Mathias Luppichini, meir kjend som skodespelar, musikar og komponist. Med to tilsvarande regioppdrag på Rogaland Teater dei siste åra har han vist at dette er ein sjanger han meistrar, og denne produksjonen er definitivt ikkje noko unnatak.

«Doktor ­Proktors prompe­pulver»

Langt frå ein smygar

DING-DONG! Det ringer på døren, og utenfor står en ung mann.

«Hei!» sier han, høflig smilende. «Hei?» svarer du, overrasket. «Ja, du bestilte til klokka sju?» Den unge mannen plukker frem mobilen som for å sjekke noe, åpner en app og holder skjermen opp foran deg, så du kan se selv: «Se på tv. Ikke seksuell berøring.»

Åh herregud, nå demrer det. I et anfall av eksistensiell fortvilelse og akutt ensomhet falt du kvelden før for fristelsen å benytte deg av den nye apptjenesten «Rent – a – boyfriend». Egentlig en tjeneste langt under din verdighet, så klart (og hadde du ikke uansett avbestilt rett etterpå?) Men nå står han jo likevel der, på trappa. En veldig pen mann. Og når han først gjør det – kanskje han like gjerne kan komme inn?

«Dette fortjener du», som hadde premiere på Nationaltheatrets Torshov-scene 21. februar, møter vi musikkterapeuten Mette (Kjersti Tveterås), som jobber i fengsel, besøker sin demente mor (Trine Wiggen) på sykehjem og er ellers et politisk engasjert menneske med alle de rette meningene.

Drømmen om noe eget kjærlighetsliv har hun skrotet – det er liksom enklere å ikke trenge noen. Men så en dag forteller altså kollegaen hennes Benedicte (Seda Witt) om denne nye tjenesten.

Mette avfeier hele opplegget som totalt uetisk, inntil den kvelden en kjekkas fra Ukraina (Sjur Vatne Brean) plutselig står der på døra. En mann som får betalt for å like henne, akkurat som hun er.

finner du Oslos eneste sirkulære scenerom, der publikum omkranser hele den intime scenen. Dette gir en særskilt mulighet for å utnytte teaterets potensial som fellesskapshendelse: Skuespillerne må forholde seg til publikum på alle kanter.

Regissør Even Torgan er etter hvert blitt dreven i dette teaterformatet: å skape intersosiale teaterrom hvor tett samhandling med publikum er en essensiell del av uttrykket. Denne gangen er han tilbake i tekstsamarbeid med Markus Neby og Fanny Vaager, som han har laget flere vellykkede forestillinger med tidligere. Sammen har de tre skrevet et uferdig manus som deretter har blitt videreutviklet sammen med skuespillerne på gulvet.

«Rekk opp hånda du som tenker at du tilhører øvre middelklasse.» Det er fengselsbetjenten Benedicte som spør, hun står på den lille sirkulære sceneplattingen med et klembrett i den ene hånda, som om hun samler inn statistikk til kvantitativ analyse. Noen få hender strekkes nølende opp i været, akkurat som da hun like før spurte om arbeiderklasseforankring. Vanlig middelklasse var godt representert i salen. 

Lyset forsvinner brått, og plutselig får publikummer etter publikummer lysstrålen fra en lommelykt midt i ansiktet:

Forestillingen gjør meg enormt oppløftet i troen på hva teateret kan være

«Dette fortjener du»

Svart komedie med sprengkraft

Det er hele 15 år siden Maria Bonnevie sist sto på en norsk scene. Dermed er det også en betydelig teaterbegivenhet når hun endelig er tilbake – i den ikoniske rolla som Blanche Dubois i Tennessee Williams’ «En sporvogn til begjær». Stykket ble skrevet i 1947 og er blant moderne teaters største klassikere. Handlingen kretser rundt en falmet sørstatskvinne som, etter å ha tapt familiegodset, ankommer New Orleans i Louisiana for å søke tilflukt hos søstera Stella og hennes ektemann Stanley Kowalski. Det intense dramaet utspiller seg i et lite, nedslitt leilighetskompleks i det arbeiderklassepregede French Quarter.

På Christiania Teater er scenografien svært enkel og laget nærmest 1–1. Her finnes ingen tydelig scenografisk tolkningsinngang eller forsøk på konseptuell vri. Til venstre er et slitent 50-tallskjøkken, på midtscenen står et enkelt bord med stoler, og på bakscenen finnes en liten forhøyning der Blanche etter hvert får sitt lille hjørne med en enkel madrass. Tykke mursteinsvegger og fraværet av vinduer og dybde i scenerommet understreker følelsen av klaustrofobi, konflikt og sosialt forfall, som preger stykkets handling. Samtidig framstår scenografien nokså datert. Det er vanskelig å ikke plassere den i en slags 90-talls teatertradisjon.

 sitter skuespillerne på scenen mens publikum finner plassene. De går fram på scenen når stykket starter, og Trond Espen Seim – som spiller rolla som Stanley – gir selv publikum beskjed om å skru av mobilene. Deretter starter ensemblet en jovial sang de selv akkompagnerer på gitar, trekkspill, tamburin, vaskebrett (en kvinne på raden foran meg filmer hele seansen). Dette anslaget slår meg som nokså ubegripelig. Er det Tennessee Williams som farse vi skal se? Hvorfor har man valgt dette anslaget som oppspill til et stykke dryppende av eksistensiell smerte og desperasjon?

Blanche er på mange måter et menneske i fritt fall. Hun er ikke lenger en del av overklassen og vet ikke hvordan hun skal håndtere fraværet av økonomisk og sosial trygghet. Maria Bonnevie er en skuespiller kjent for intens tilstedeværelse og stor evne til å uttrykke subtile nyanser og kompleksiteten i karakterenes indre liv. Og hun leverer også en Blanche som er full av nyanser og spilles med dirrende nerve. Men stykkets åpning skal snart vise seg å være helt i tråd med en tolkning der regissør Marit Moum Aune tilsynelatende er preget av gjennomgående berøringsangst for stykkets grimhet.

Bonnevie spiller nærmest på tross av regien, som om hun har tatt på seg ansvaret for hele forestillingen aleine. Trond Espen Seim i rolla som Stanley gir henne liksom ikke noe motstand.

 – bare en knapp uke siden forrige gang jeg så «En sporvogn til begjær», da på Almeida Theatre i Londons West End, i Rebecca Frecknalls regi og med ingen ringere enn Paul Mescal («Gladiator II», «Aftersun», «All of Us Strangers») i rolla som Stanley. Og bare for å ha understreket dette først: Det er selvsagt urimelig å sammenlikne Trond Espen Seim, eller nær sagt hvem som helst, med en av verdens for øyeblikket aller største stjerner. Men det er heller ikke berømmelsen eller sexsymbol-statusen som gjør Paul Mescals prestasjon i «En sporvogn til begjær» så sterk. Det er måten han balanserer indre konflikt og strid med en dypt forankret fysikalitet, som fungerer så godt for Stanleys natur.

Det slår meg at dette kanskje er særskilt viktig i Tennessee Williams’ stykker, fordi karakterene ikke bare er konstruert med en dypt psykologisk dimensjon, de er like mye bygget opp rundt drifter og begjær. Ja, ofte river og sliter disse motstridende kreftene i karakterene på en måte som kan være direkte pinefull, nesten uutholdelig å følge. Men det er også nettopp dette som gjør dem så fascinerende. Williams’ kvinneskikkelser er ofte både sterke, skjøre og fulle av undertrykt lidenskap, slik Blanche forsøker å skjule sin sårbarhet bak en fasade av eleganse som gradvis og nådeløst går i oppløsning.

, derimot, er gjerne brutale og dominerende, slik Stanley både har rå og voldelige sider, men også noe dypt usikkert ved seg. Både Stanleys, Stellas og Blanches seksualitet går som en streng gjennom hele stykket; den er kilde til både maktspill, destruksjon og identitet. For Blanche er seksualiteten både en desperat søken etter trygghet og en selvdestruktiv flukt fra ensomhet. For Stanley er den et maktmiddel: Forholdet til Stella er preget av intens tiltrekning, men overfor Blanche bruker han den til slutt til å knuse henne. For Stella er det seksualiteten som til slutt gjør at hun velger Stanley framfor Blanche.

Dersom disse spente strengene ikke finnes mellom karakterene, blir det mye vanskeligere å forstå valgene deres. Tennessee Williams’ stykker fordrer altså at skuespillerne også er kropp. Derfor fungerer det ikke at Seim lunter seigt rundt på scenen som om han spiller Nils i «Mot i brystet» på leting etter en cornflakes-pakke. I Moum Aunes regi har «En sporvogn til begjær» blitt en lettfordøyelig feelgood-utgave av et stykke som egentlig skal rive og slite hardt i tilskueren. Navnet Maria Bonnevie vil selge billetter uansett, og takket være henne er de verdt å kjøpe. Men ellers: Bonnevie hadde fortjent et comeback i en forestilling som nådde henne lenger enn til anklene.

Blanche er på mange måter et menneske i fritt fall

«En sporvogn til begjær»

I farseland

Forfattaren Kjell Askildsen (1929–2021) var ein særs kresen minimalist der ikkje eitt ord var overflødig. Særleg gjennom novellene sine vann han seg eit ry som «forfattaranes forfattar». Sjølv om han har omsett ein del drama, er det nok ikkje utan grunn at ingen av tekstane hans er blitt dramatisert. Til nå. Det er eit litterært stoff ein tek i med ærefrykt. Men nå har regissøren og skodespelaren Trond Lie laga ei særs varsam dramatisering av «Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten», og urpremieren var på Vinterlysfestivalen i Mo i Rana for eit lydhøyrt og svært begeistra publikum.

«Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» er ei novellesamling frå 1983, og blei av Dagbladet kåra til den beste skjønnlitterære boka dei siste 25 åra. Med denne novellesamlinga vann Askildsen seg ei langt større lesarskare enn tidlegare. Boka består av to noveller der den siste er tittelnovella. Ho består igjen av ti korte tekstar lagt i munnen på den aldrande enkemannen Thomas F. Ikkje så reint lite folkesky har han forskansa seg i leilegheita si, litt sur på det meste, og også noko lei av livet. Men ikkje meir enn at han likevel er nyfiken på kva som skjer og også har kontaktsøkjande og sosiale sider. Med lun humor og ein god porsjon sjølvironi gir Askildsen oss den gamle mannens meiningar om livet, tilværet og mykje anna.

Trond Lie (f. 1949) er utdanna skodespelar, men har dei siste 30 åra hovudsakleg arbeidd som regissør. Dramatiseringa hans av «Thomas F» er ei varsam og særs respektfull tilnærming til Askildsens forteljing. På eit kvadratisk scenegolv markert med raud teip er det ikkje anna enn skodespelaren og fem stolar. Brota mellom dei ti kortnovellene fyller han med å stadig ommøblere stolane, og i siste novella forstår vi at dette ikkje berre er eit fikst regigrep, men direkte knytt til det Thomas F fortel. Når han ein sjeldan gong bryt ut av eksilet og forlét leilegheita, går han ut av kvadratet og lyset blir litt kraftigare. Det er det heile når det gjeld sceniske effektar. For her er det forteljinga og orda som står i sentrum.

Med lun humor, god tid (slik gamle menneske har) og finstemt mimikk gir Trond Lie oss eit vakkert og innlevande portrett av Thomas F og hans mange betraktningar. Det er blitt ei lun, humoristisk og litt blå framsyning som eg håpar Lie får høve til å ta med seg ut til litteraturhus og småscener og til alle som er glad i god litteratur og framifrå scenekunst. For det skal ikkje meir til enn dette for å lage godt teater.

Det er eit litterært stoff ein tek i med ærefrykt

«Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten»

Blues for Thomas F

I regi av Nordland Teater, og som eit kulturelt lyspunkt i ein elles mørk etterjulsvinter, er det i 24 år blitt arrangert Vinterlysfestival i Mo i Rana. I ei dryg veke står den vesle byen i Helgeland på hovudet med heile 268 ulike teaterframsyningar og andre arrangement som konsertar, film og kunstnarsamtalar. I samarbeid med Rana kunstforening, er det også ein årleg festivalkunstnar med eiga separatutstilling, og i år var det Kjell Erik Killi-Olsen. Frå forsiktig programmering i starten, har Vinterlysfestivalen vakse seg til å bli ein av dei aller største teaterfestivalane i landet. Med tanke på kor mange som bur i Mo og omland, måtte Heddadagane i Oslo hatt om lag 10.000 arrangement for å kunne måle seg med Vinterlys. Det seier litt om kulturlivet i det langstrekte landet vårt og bør kanskje vere ein vekkjar for nedskjeringskåte politikarar.

Vinterlysfestivalen har under Wenche Bakkens 23-årige kuratering vore ein viktig arena for det som rører seg i underskogen av scenekunstfeltet. Slik har den vore ein inngang til grupper og skodespelarar som til nå ikkje har fått så mykje merksemd. Nå har Bakken gitt stafettpinnen vidare til Sissel Brean som både har utvida omfanget og halde fram i same stil. Nok ein gong var det ei flott blanding av eldre produksjonar og av nytt og ukjend. Heile ni premierar var det og funne plass til. Sjølv fekk eg «berre» med meg rundt 35 arrangement, og på alle var det så godt som fullt hus. Her er nokre høgdepunkt.

Riksteatret sette standarden då dei første festivaldag hadde turnépremiere på «Prima Facie» (meld her i avisa 

). Applausen hadde knapt rukke å leggje seg før det var nok ein premiere, denne gongen på eit lokalt og enkelt lite stykke, «Til de voksne». På bakgrunn av utvalde tekstar av Linn Skåber hadde tidlegare nemnde Wenche Bakken laga ei særs forsiktig dramatisering der sju personar, der berre eit par av dei hadde skodespelarrøynsle, på imponerande vis framførte innsiktsfulle tekstar som ga lyst til å lese meir av Linn Skåber.

I samband med Ibsenfestivalen i Oslo for nokre år sia der hiphopen møtte fru Thalias salongar representert ved SPKRBOX og Nationaltheatret, blei det også eit møte mellom skodespelaren Håkon Ramstad og rapparen André Martin Hadland (Son of Light). Det har utvikla seg til eit utkast til ei framsyning dei kalla «Onkel Aage og den kosmiske smie». Det var ei varm og upretensiøs oppsetjing tufta på to heilt ulike historier som båe på sitt vis handla om utanforskap og som dei absolutt bør utvikle vidare.

Skodespelaren Sigmund Njøs Hovind, hadde med seg to framsyningar, «Amor Fati», som han hadde laga sjølv, og P. O. Enquists «Styrtet engel» i regi av Kjersti Elvik. I båe nytta han ekspressiv dans til å illustrere handlinga. Gjennom ein stutt einaktar greidde han i «Styrtet engel» på eit poetisk vis å formidle kjensler, draumar, minne og essensen i romanen, men framsyninga var nok best for den som kjenner innhaldet og tematikken. Enklare å forstå var «Amor Fati» der han gjennom dans og fine repeterande regi- og forteljargrep ga oss ein bitter eldre mann i retrospekt, tungt akkompagnert av jazzmusikaren Stephan Meidell. Men historia om mann utan sjølvinnsikt, har vi høyrd nokre gongar før, og denne ga oss, trass godt spel, ikkje så mykje ny innsikt.

Vinterlysfestivalen baud på ein omfattande meny i ei fin blanding av nytt og gamalt. Og i ein god meny får ein desserten til slutt. Torsdag hadde skodespelaren og regissøren Trond Lie urpremiere på ein inderleg og lun presentasjon av Kjell Askildsens «Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» (sjå eiga melding). Og rett etter var det urpremiere på «Manual for Living Beings» av det spanske kompaniet La Mula, medprodusert av Figurteatret Nordland. Det var eit humoristisk og ganske annleis figurteater. Lenge sat vi og lurte på når det skulle ta til, før vi etter kvart forstod at det for lengst hadde starta. I langt større grad enn vanleg for figurteater, var det orda og språket som var det viktige, og med ein sinnrik scenerigg som både var imponerande og baud på humor, forstod vi etter kvart at i den grad dette var dokketeater, så var det faktisk vi som var marionettane. Framsyninga blir vist på Beddingen kulturhus i Bodø i dag, men dreg deretter til Spania.

Ikkje overraskande sette årets Vinterlysfestival publikumsrekord. Neste år er det 25-årsjubileum og neppe mindre omfattande program. For teaterinteresserte bør det difor vere ein god idé å vurdere ein tur til Mo den andre veka i februar i 2026.

I ein god meny får ein desserten til slutt

Varme lys i vintermørket

Med sin blanding av futurisme, atletisisme og samfunnsengasjement kan det engelske hiphop-kompaniet Far from The Norm lett forveksles med det afrikanske eventyrlandet Wakanda fra superheltfilmen «Black Panther». I «Until We Sleep» er de sju danserne med sin kvinnelige leder på jakt etter rettferdighet mens verdensordenen går mer og mer i oppløsning.

Klimautfordringer, kneblet ytringsfrihet og menneskerettighetsbrudd får et kroppslig uttrykk gjennom det vitale språket til koreograf Botis Seva. Han grunnla kompaniet ved en ungdomsklubb på Dagenham i Øst-London som nittenåring. Siden suksessen med hans helaftens koreografidebut «BLK DOG» har kompaniet turnert internasjonalt. «Until We Sleep» hadde siste stopp på sin verdensturné ved Bærum Kulturhus i helga.

 er samlet rundt et «bål» av en lyskaster som lyser opp ansiktene deres og det mørke jeansstoffet til fjær- og mosekostymene signert Ryan Dawson-Laight. Utenom sirisslyder aner vi lite om hva som skjer. Lyset slås av og på, og utøverne står i ulike stillinger hver gang.

I kunnskapens katedral

Brand

Draum om hausten

Gjentakelsen

Honningtunger

Takk for gaven

Hatched

Hedda Gabler

Gjestene

Da vi var yngre

Europavisjonar

Svart og hvit natt

Doktor Proktors prompepulver

Dette fortjener du

En sporvogn til begjær

Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten

Varme lys i vintermørket

Until We Sleep

Beyond Love

Arven

Prima Facie

Forbrytar og straff

Once

Drontheim

I kunn­ska­pens katedral

Brand

Draum om hausten

Gjenta­kelsen

Honning­tunger

Takk for gaven

Hatched

Hedda Gabler

Gjestene

Da vi var yngre

Europa­vi­sjonar

Svart og hvit natt

Doktor ­Proktors prompe­pulver

Dette fortjener du

En sporvogn til begjær

Thomas F’s siste nedteg­nelser til almenheten

Varme lys i vinter­mørket

Until We Sleep

Beyond Love

Arven

Prima Facie

Forbrytar og straff

Once

Drontheim

I kunnskapens katedral

Gjentakelsen

Honningtunger

Europavisjonar

Doktor Proktors prompepulver

Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten

Varme lys i vintermørket