Eit dokuteater som kunne ha blitt i lengste laget var det ikkje for ein framifrå skodespelar.
Barneteater med sukker på – og altfor lettvint slutt.
I nedlagte Sarpsborg fengsel er det diktet en forunderlig teaterverden.
Tre briljante rolletolkninger gjør «Frankenstein» til en helt spesiell kveld i teatret.
Mannlig identitet er et bærende tema i Det Norske Teatrets iscenesettelse av «Heil ved».
Lars Noréns «hotelltrilogi» er ei gåve til alle som er glad i engasjerande teater.
Ikke engang Pia Tjelta kan redde denne teksten.
Kan eit sju hundre år gamalt verk seie oss noko om moral i vår eiga tid?
I Det Norske Teatrets oppsetning av Disneys «Frost» er det massevis av show, konfetti og gjenkjennelige hits.
Underhaldande og godt observert om reklame, sponsing, influensarar og retten til å vere barn.
Ei nesten fire timar lang hundreårig slektskrønike om storpolitikk, kjærleik og svik, men som faktisk med hell kunne ha vore ein time lenger.
Ett kvarter inn i denne forestillingen triller tårene hos første publikummer.
Ein intelligent tekst om eitt av våre største tabu, formidla presist, til ettertanke og med ein god porsjon humor.
«Evig ung» er musikkteater med skyhøy nostalgifaktor.
Ein klassisk lukka rom-krim og ein humoristisk parafrase over sjangeren, men altfor omstendeleg.
En ting er sikkert: «Rasisten» er ikke laget for å tilfredsstille noen.
Selv det mest abstrakte føles fysisk og taktilt i Verdensteatrets nyeste forestilling.
Om «Nibelungens ring» fungerer som teateropplevelse eller ikke, avhenger av om man blir med på premisset.
Med forestillingen «Sorte gutter gråter ikke» forvandles en leilighet på Rodeløkka til et kunstnerisk kraftsentrum av de sjeldne.
Ei framsyning som vil litt for mykje utan heilt å bestemme seg.
Til tross for at satiren mister piffen, er «Sudden death» en absurd forestilling med god fres.
Kilden Teaters «Woyzeck» er pen og stram, men mangler desperasjon.
Kledelig mørkt og murrende i en forestilling der Jon Fosse ligner for mye på seg selv.
En handelsreisendes død er en av verdens beste teatertekster. Versjonen på Den Nationale Scene er veldig god, men aldri virkelig spektakulær.