Amund Grimstad

#fff

Frida (Anne Wiig) er dramaturg, og saman med Sara og Karoline driv ho det vesle teaterkompaniet «Nullutslipp». Dei to andre er skodespelarar, medan Frida gjer førebuingane, researchen og alt anna.

Vi sit benka på Storyville, Teatret Vårt si biscene, der «Nullutslipp» skal ha siste vising av ei framsyning dei har turnert med i to år. Slik blir det ikkje. Mora til Sara ligg for døden, og Frida får beskjed om at denne siste visinga får ho greie sjølv.

Lett fortvila fortel ho oss at dette ikkje er så greitt. For Frida er dramaturg, og ikkje skodespelar. Men ettersom det er ho som har gjort alle undersøkingane, veit ho råd. I staden for å spele det dystopiske stykket der ho røper at alle, absolutt alle dør til slutt, tek ho oss gjennom ei reise frå the big bang, gjennom heile evolusjonen, dei fem store masseutryddingane og inn i vår tid.

At vi nå er midt inne i den sjette utryddinga, er kanskje ikkje openbert for alle, men etter Fridas pedagogiske halvannan times monolog, bør det ikkje vere mykje tvil.

 levende i en døende verden» er skriven av den amerikanske dramatikaren Miranda Rose Hall og blei utvikla gjennom kompaniet LubDub Theatre Co i New York der ho sjølv er kunstnarleg leiar.

Nå er framsyninga blitt ein del av det europeiske samarbeidsprosjektet STAGES (Sustainable Theatre Alliance for a Green Environmental Shift) der ho blir sett opp i femten land etter eit konsept av den britiske regissøren Katie Mitchell, og der Teatret Vårt i Molde har fått dei norske rettane.

 ingen scenografi, berre nokre få rekvisittar og eit par syklar montert på ruller. I ei litt klein setting skal Frida freiste å redde stumpane for «Nullutslipp». Og ho gjer det ved å gi oss ein innsiktsfull og lærerik kortversjon av verdshistoria sett frå naturens, og ikkje minst feminismens ståstad.

Å turnere med teater er ikkje av det mest økologiske ein kan gjere, og Frida veit at ei framsyning brukar «sjukt mykje» straum. Så i staden for å kjøpe kvoter og avlat, som er den vanlege måten å skuve problemet over på andre, er denne framsyninga sjølvforsynt med energi.

To lokale syklistar er hyra for å sitje på kvar sin sykkel. Den eine driv lyset på scena og den andre lyd og bilde. Slik skal denne framsyninga vere den første nullutsleppsoppsettinga i Norge, og det fungerer faktisk. Kvar av syklane generer dryge 400 watt, og det er nok på ei lita intimscene. At rommet også treng energi til varme og anna, får vi la liggje i denne omgangen.

På eit enkelt vis set ho det meste i perspektiv, og gir døden ei viktig rolle

«Et stykke for de levende i en døende verden»

Naturfagtimen

Mariken Lauvstad

I foajeen på Det Norske Teatret vrimler det av barn i Elsa-kostymer som skal se «Frost» på hovedscenen. De som tar heisen opp til scene 3, later til å være ei mer blanda gruppe, både økonomisk og kulturelt. Her oppe vises «Hans og Grete» som del av teatrets «Alt er gratis»-prosjekt.

Det er på én måte fint å se at Det Norske Teatret later til å nå ut til målgruppa, men samtidig tankevekkende at Norge er blitt så tydelig klassedelt.

Barnepublikummet sitter på hver sin side av en avlang spilleplass markert av en brei, grønn kunstgress-stripe på gulvet. Det likner en skogssti, og i hver sin ende av denne stien er det plassert et kjøleskap. Det ene representerer det tomme kjøleskapet i en fattigslig leilighet, og det andre skal etter hvert vise seg å være heksas bugnende kammer av sukkertøy og kaker.

 iscenesettelse av Grimms eventyrklassiker er Hans og Grete blitt til Frans og Merete, som bor sammen med aleinemora deres. Det nærmer seg jul, og i kjøleskapet er det ikke engang melk til å ha på cornflakesen. Over kveldsmaten – cornflakes uten melk – deler Frans og Merete sine julegaveønsker med mora. At det ofte bor altfor store ønsker i små barnehjerter, skaper nok smertefull gjenkjennelse hos foreldre med skrantende økonomi.

Når Frans og Merete skal sove, forteller mora en kortversjon av eventyret om Hans og Grete for dem. Dette er et smart dramaturgisk trekk, for når det egentlige eventyret er etablert i starten av forestillingen, kan skuespillerne spille på barnas forventning om hva som skal skje når Frans og Merete snart får oppleve sin helt egen versjon av historien.

 , og da hun står opp og går ut på kjøkkenet, overhører hun mora fortelle venninna si at hun ikke har råd til å få bilen på verksted og at den lille familien snart må stille seg i matkø på Fattighuset. Merete bestemmer seg for å redde mamma. Og hun har jo hørt at det – et eller annet sted – finnes et overflødighetshorn av et hus som har alt de trenger for å spise seg mette. Hun lurer lillebror med ut i natta. De legger cornflakes som spor etter seg, men snart møter de en mystisk, hvit kanin …

Som mange andre eventyr tematiserer Hans og Grete nettopp sosiale ønskedrømmer, nærmere bestemt de fattige og ulykkeliges drøm om å bli rike og bekymringsløse. Eventyret er fortalt fra et barneperspektiv, og dét er også grunnen til at symbolet på rikdom og lykke er et hus bygget av kaker og godteri. Det er en barnlig fantasi om hva overflod og luksus betyr.

 (Kenneth Homstad) som fungerer som «comic relief» i den lille familien. Han er full av små påfunn som får barna i publikum til å le. Det at lillebror ofte misforstår og må gjenta og spørre om ting, gjør at skuespillernes dialektbruk blir gjentatt og språket tilgjengeliggjort for barna.

Forestillingen har oppdaterte referanser til dagens barnekultur, og regissøren ser ut til å stå tett på både barnesinn og omsorgsdilemmaer i morsrollen. Her er forestillingen innsiktsfull og varm. Ordentlig magisk blir det når heksa dukker opp med godteri-stokk, høyt hår av glitrende sukkerspinn og briller av sukkertøy. Men ikke alt framstår helt forløst. Karakteren Merete ligger jevnt på et nokså oppjaget og intenst stemningsnivå. Det blir lite variasjon i spillet og derfor etter hvert anmassende.

«Hans og Grete»

Ingenting er gratis

I september i fjor bestemte regjeringen at Sarpsborg fengsel skulle legges ned for godt. En tilstandsrapport konkluderte med at det ikke var forsvarlig å opprettholde driften. Høysikkerhetsavdelingen med 25 plasser ble stengt, og de innsatte overført til andre steder. Siden har bygget stått tomt. Inntil nå.

I 2023 innledet Østfold Internasjonale Teater et treårig samarbeid med regissør, produsent og skuespiller Cici Henriksen, som frem mot 2025 skal lage tre interaktive, stedsspesifikke forestillinger i bygninger i hjemkommunen. Nedlagte Sarpsborg fengsel er først ut med forestillingen «Særp Tropez», som hadde premiere 16. november.

Et fengsel er et bygg som skaper helt konkrete forventninger, selv når det er tømt for mennesker. Premisset for kontroll, observasjon og straff ligger i selve arkitekturen, og starter allerede ved murene og metallgitteret som skaper et tydelig skille mellom oss og dem. Et fengsel er på mange måter et sted som befinner seg i samfunnets liminalsone. Langt de fleste av oss har aldri satt vår fot i et.

 i lufta. Et femtitalls mennesker står og hutrer på den lille parkeringsplassen utenfor når den store mekaniske porten endelig åpner seg. Nærmest ærbødig tusler publikum inn på innsida av det høye metallgitteret. Der blir vi stående på en åpen plass og vente et øyeblikk før en skuespiller, uniformert som fengselsbetjent, dukker opp. Han ser rett på oss, ikke spesielt imøtekommende.

Gjennom kroppsspråk, gester og blikk etableres det fra første øyeblikk et maktforhold som lar oss skjønne at vi nå vil komme til å bli behandlet omtrent som innsatte på vei inn til soning. Publikum må gi fra seg klokker og mobiltelefoner, som legges i små poser, og henge fra seg yttertøyet. En elegant antrukket kvinne (Cici Henriksen) dukker opp og presenterer seg som fengselsbestyrer Nelly Pavil Ljunggren. Hun tar tilsynelatende vennlig imot oss, men har samtidig noe ubehagelig ved seg som gir seg utslag i måten hun smiler og snakker til publikum på.

På grunn av dårlig økonomi har fengselet begynt å selge omvisninger til et publikum, får vi vite. Nå skal vi få den eksklusive opplevelsen av en grand tour innenfor murene, ja, til og med hilse på ekte innsatte.

 , lover hun. Uten forvarsel begynner utelyset å flakke foruroligende. «Ja, vi har dessverre hatt litt problemer med det elektriske anlegget,» forklarer bestyreren, nærmest som et ordløst hint om at her, på innsida, er kanskje ikke alt helt som det skal være. Fengselsbetjentene deler oss inn i seks forskjellige grupper med fargekoder. De ulike gruppene følger etter hver sin vakt inn i bygget. Det er en slags kombinasjon av Charlies besøk i sjokoladefabrikken og en live episode av Lars von Triers «Riget».

 ikke mange teaterkritikere som også har jobbet i fengsel, men denne anmelderen har faktisk det. Jeg har den nokså unike erfaringen av å ha jobbet på et Norec-finansiert prosjekt, hvor jeg i halvannet år arbeidet med å lage teater sammen med innsatte i fengselet Pollsmoor utenfor Cape Town i Sør-Afrika.

Innsikten jeg fikk når det kommer til sammenhengen mellom livsforutsetninger og enkeltskjebner, har gjort meg skeptisk til representasjon av innsatte på film og tv – når de ensidig fremstilles som komiske, fæle eller skremmende. Blant annet synes jeg den danske serien «Huset», som har gått på NRK i høst, gir et unyansert bilde av hvem straffedømte er, og hvorfor de har blitt det.

Som publikummer på «Særp Tropez» er jeg var for akkurat dette. Gruppa mi får følge en betjent (Felipe Orellana Castro) inn i fengselets oppholdsrom, der det befinner seg en tv-krok, stoler og bord med sjakkbrett, og et lite verkstedområde hvor man kan lage ting i tre. Vi får møte en loslitt type som står og mopper gulv, Pelli (Gaute Næsheim). Han beskriver seg selv som en gjenganger som etter hvert har blitt «ganggutt» med betrodde oppgaver.

«Særp Tropez: Fengselet»

Menneskebingo

#000

Scenen ligger i dunkelt mørke. En brei og dyp, svart trapp, fullstendig dekket av noe som likner svart sot eller aske, fyller hele sceneflata. Det er som om vi befinner oss i de gjenværende ruinene etter en brann, eller kanskje på en forlatt kirkegård om natta. Spinkle strimer av lys gjennom scenerøyk likner skinnet fra en gatelykt gjennom tåke. Foruroligende orgelmusikk og mørke, drønnende lyder høres.

Langsomt kommer en skikkelse i en lang gotisk lærfrakk til syne. Det er «Frankenstein». Med teatrale, dramatiske gester beveger skikkelsen seg langsomt ned trappa. Det er et visuelt stilreint, ubehagelig og veldig underlig skue på én og samme tid.

 moderne Prometeus» (1818) regnes for å være et av litteraturhistoriens største verk. Boka ble skrevet av en purung Mary Shelley og er blitt plassert i sjangeren 

 Etter sigende er romanen et resultat av at Shelley tilbrakte en sommer hos poeten lord Byron i 1816. Været var elendig hele sommeren, og for å få tida til å gå, inngikk de et veddemål om hvem som kunne skrive den beste skrekkhistorien. «Frankenstein» var Shelleys bud.

Kort fortalt kretser handlingen rundt den ambisiøse vitenskapsmannen Victor Frankenstein, som prøver å gi liv til et vesen som er satt sammen av deler fra døde mennesker. Da han en dag lykkes, blir han imidlertid så overveldet av redsel for sitt eget fryktinngytende skaperverk at han overlater monsteret til seg selv. Monsteret, på sin side, blir utstøtt og avvist overalt hvor det går. Etter hvert krever det at Frankenstein skal lage et monster til, slik at det ikke er tvunget til evig isolasjon.

Frankenstein samtykker, men ombestemmer seg idet den nye skapelsen er i ferd med å våkne til live. Skuffet av sviket bestemmer monsteret seg for å hevne seg ved å drepe Victor Frankensteins nærmeste og drive ham til desperasjon og ensom undergang.

 handlingen i «Frankenstein». Det som imidlertid gjør fortellingen så fascinerende, er at det er åpent hva monsteret i boka egentlig representerer. At det å gi politiske rettigheter til lavere klasser ville kunne skape et uhåndterlig «monster», er blant de tidlige tolkningsrammene som nærmer seg rein politisk satire. Mer vanlig er det å forstå fortellingen som en advarsel om at menneskets hang til «å leke gud» og «tukle med naturen» kan få fatale konsekvenser. Bokas undertittel refererer da også til den greske myten om Prometeus – den vise titanen som stjal ilden (vitenskapen) fra gudene for å gi den til menneskene.

En annen tolkning er at monsteret i historien rett og slett representerer annerledeshet – det mennesket som samfunnet har fremmedgjort og utstøtt. I dag er kanskje den mest aktuelle tolkningsramma uroa for implikasjonene som kunstig intelligens etter hvert kan få både for samfunnet og for mellommenneskelige relasjoner.

 på Oslo Nye Teater ser vi kraftig forenklet versjon av Mary Shelleys opprinnelige fortelling. De som ønsker seg ærbødighet for kompleksiteten i Shelleys verk, vil antakelig bli skuffet. Regissør Camilla Kold og Astrid Berg Hauge har krympet det store karaktergalleriet ned til bare tre skikkelser: Frankenstein (Stine Fevik), monsteret (Maria Agwumaro) og en mefisto-liknende djevelskikkelse (Karoline Schau). I stykket fungerer mefistofiguren som en transformativ kaoskraft og gjennomgår en rekke ulike «hamskifter» i løpet av forestillingen. Litt etter litt viser den forlokkende djevelen sin sanne natur.

Forestillingen befinner seg sjangermessig et sted mellom skrekkteater og komedie. Ubehaget i Shelleys roman kommer først og fremst fram gjennom det uforutsigbare ved regien: Her kommer uventede grep, brudd og merkelige detaljer som perler på en snor. Når Frankenstein gir monsteret liv, skjer det for eksempel i en sekvens som ender med at to store ledninger dramatisk støtes mot hverandre, noe som både refererer til Michelangelos «Adams skapelse» og til at vitenskapen på Shelleys tid var i rask utvikling på områder som anatomi og elektrisitet.

«Frankenstein»

Monstrøs moro

Hvorfor kjenner vi på slik en ro når vi kan hvile oss foran de flakkende flammende i et bål? Hvorfor skaper det å se gnister fra flammene virvle opp i nattelufta, en særegen form for tilfredshet? Som om det – et eller annet sted dypt inne i alle mennesker, i vårt urgamle DNA – finnes en kode for 

 Det at mennesker for hundretusener av år siden lærte å gjøre opp ild, og dermed kunne varme seg og lage mat over et bål, skulle bli avgjørende for vår utbredelse som art. Derfra er det kanskje ikke så fjernt å tenke at noe av den samme roen kan fremkalles av alt som leder frem mot dette bålet – sankingen, hoggingen, kløyvingen, stablingen, tørkingen og fyringen. 

 av Lars Mytting ble utgitt i 2011, skjedde det i hvert fall noe helt spesielt her i Norge. Boka ble tiårets største sakprosa-suksess og har nå solgt 600.000 eksemplarer i til sammen tjue land. Men suksessen handlet aldri bare om 

 . Fysisk arbeid er ikke enkelt, men det er 

 og representerer en tradisjonelt definert mannsrolle i ei tid mannsrollen har blitt mer tvetydig og krevende for mange 

 Ja, jeg tillater meg å anta at de aller fleste leserne har vært menn. I alle tilfelle – nå har Myttings bok blitt til forestilling på Det Norske Teatret, og det nettopp som svar på utfordringen med å få menn inn dørene. Langt de fleste som kjøper teaterbilletter er nemlig kvinner.

 dunkelt mørke, som under en stjerneklar kveldshimmel et sted uten lysforurensing. Vi ser en gårdsplass. På midtscenen står et par hoggestabber, bak til høyre er noen vedstabler med presenning. Til venstre er en stor, rund, nesten majestetisk vedstabel, opplyst av en svak lyskjegle ovenfra.

En gammel, tungpustet gubbe subber tvers over plassen med en favn ved i armene. Det er Ottar 

 inspirasjonskilden til Myttings bok. Naboen hans var nemlig gammel og lungesyk da han brukte sin siste sommer på å stable og bære et stort lass bjørkeved over gårdsplassen på tunet. Nå har Ottar også blitt en karakter i forestillingen, som langsomt og møysommelig bærer og stabler, bærer og stabler.

 dvelende form. Handlingen finner sted i tablåer, så å si uten dialog. Plassen – og vedarbeidet som finner sted der, spiller på sett og vis hovedrollen: En traktor kjøres inn, et par gubber i arbeidsklær sitter og drikker kaffe og hører på radio i ei lita bu. På bakveggen kommer korte, poetiske tekstutdrag fra boka til syne og forsvinner igjen.

Og så kommer Stein Torleif Bjella kjørende inn på en liten beltegående lassbærer med tømmer. På lasset sitter det som skal vise seg å være en heller klønete lærling (Christian Ruud Kallum). Deretter skal det trefelles, motorsages, kløyves og stables, alt i et tempo som synes å være inspirert av NRKs sakte-TV – 

 Men det skal regissør Erik Ulfsby ha: det er behagelig, nærmest hypnotiserende meditativt å se på. Stein Torleif Bjellas musikk går som en rød tråd gjennom forestillingen. Etter hvert spiller elgitar, vokal og trommer en like stor rolle som motorsag og øks:

Mannlig identitet er et tydelig tema her, og det er som om det ligger til grunn et premiss om at det 

 også representerer det ekte eller opprinnelig mannlige. Det får meg i hvert fall til å tenke på min bestefar – som aldri trengte å lure på hva samfunnet forventet av ham.

For ham var mannsrollen enkel: Som skogsbestyrer kom han hjem på kveldene og luktet motorsagolje og tre og skau. Bestemor serverte middag, og så la bestefar seg på slagbenken med avisa og pipa i munnviken og leste om verden mens radioen gikk i bakgrunnen. Familiens ved hogg han selvfølgelig sjøl. Han var en mann av få ord og store tanker, ikke ulikt mannfolka på scenen i «Heil ved».

«Heil ved»

Med ved skal mannen lokkes

Den svenske dramatikaren Lars Norén (1944–2021) var særs produktiv og skreiv ei mengd drama frå slutten av sekstitalet og fram til han døydde. Gjennombrotet fekk han med «Natten er dagens mor» i 1982 og oppfølgjaren «Kaos er nabo til Gud» året etter. I 1988 kom «Stillheten» som ein slags epilog i det som mange kallar «hotelltrilogien».

Med ein god del sjølvbiografisk materiale og med sterk inspirasjon frå Eugene O’Neills «Lang dags ferd mot natt» har han i desse tre stykka skrive om ein temmeleg dysfunksjonell familie, der yngstesonen David er forfattarens alter ego. Norén er forbausande lite spela i Norge, men dei to første i denne hotelltrilogien, og særleg «Kaos er nabo til Gud», er tidlegare sett opp på fleire scener.

 saman med dramaturgen Cecilia Ölveczky tilarbeidd alle tre dramaa og laga ein heilaftans framsyning i tre akter. Laurdag var det norgespremiere på Trøndelag Teaters hovudscene på «Natten. Kaos. Stillheten». Og la det berre vere sagt med ein gong: Tre akter og langsamt og dvelande teater som verkeleg bora i menneskesinnet gjennom fire og ein halv time, var så intenst at det ikkje på noko vis kjentest som den maratonframsyninga det var.

Scena er eit stort ope rom, berre delvis møblert slik at scenografien til Erlend Birkeland gir rom for at vi er i ein hotellobby, på kjøkenet og i private gemakk. Den sparsame møbleringa gjer at avstanden til aktørane, og nokre gongar mellom dei, blir stor og nesten uoverkommeleg. Samstundes gjer lyssettinga til Eivind Myren og fin videodesign av Boya Bøckman at vi kjem nesten ubehageleg tett på i nokre av dei mest djuptborande tablåa. I tillegg gir videobruken gode illustrerande bakteppe for settinga. Eit like viktig bakteppe er lydbildet, med stemningsskapande bruk av jazzmusikk frå 1950- og 60-talet.

 plass ingenstad i Skåne der Martin (Trond-Ove Skrødal) og kona Elin (Janne Kokkin) driv eit lite hotell som heile tida ligg på konkursens rand. Her bur også dei to sønene, Georg (Jo Saberniak) og den litt yngre David (Paal Herman Ims). På bakteppet står datoen 9. mai 1956. Det er sekstenårsdagen til David, og familien er i ferd med å vakne til liv. Kvardagspraten er giftig, og vi ser raskt at her ligg det ei rekkje konfliktar og udetonerte bombar.

Etter kvart forstår vi at Martin er ein alkoholikar og livsløgnar, og at Elin ber på ein eller annan sjukdom. Og sjølv om brørne kan møtast i ei felles lidenskap for jazzen, er det eit underliggjande hat mellom dei som stadig kjem til overflata. Ein dysfunksjonell familie som i botn er både glad i og avhengig av kvarandre, men som berre heilt unntaksvis når fram i kommunikasjonen.

 til september 1961, og det er i dobbelt tyding haust i familien. Elin er kreftsjuk og kjem heim etter nokre månader på sjukehus. Alle forstår at ho ikkje har lenge att. Samstundes har Georg henta David heim frå ein psykiatrisk institusjon, der han har vore eit halvår etter å ha freista å ta livet av seg. I denne akta dreg det seg skikkeleg til med ei rekkje opprivande og dels valdelege tablå, nydeleg balansert av dvelande scener der dei fire tidvis faktisk greier å nå fram til kvarandre.

Siste akt er ikkje sett til nokon dato, og det er forståeleg, for her er kronologien broten opp. Vi er på eine sida midt mellom dei to første aktene der vi forstår at Elin er alvorleg sjuk, men ikkje terminalt. Samstundes kjem David heim frå Stockholm etter å ha fått gitt ut sin første roman. Slik blir «Stillheten» mest som ein epilog og oppsummering der vi får endå djupare innsikt i dei fire lagnadane.

 av tidlegare oppsetjingar av «Natten er dagens mor» og «Kaos er nabo til Gud». Dei har alle vore sterke og skilsetjande, men har synt det dysfunksjonelle, konfliktane, dei fysiske oppgjera og det sjokkerande med så brei pensel at eg i ettertid ser at noko gjekk tapt.

Alt er neddempa, og berre sjeldan blir det fysiske eksessar

«Natten. Kaos. Stillheten»

Kaos er  naturens  orden

Har du noen gang lurt på hva som skjedde med Henrik Ibsens Nora etter at hun forlot sin mann Torvald og deres felles barn natt til tredje juledag? Hva om det fantes «Et dukkehjem, del 2»?

 faktisk blitt gjort flere forsøk på å skrive en oppfølger, men ingen av dem har vært særlig vellykkede – før den unge amerikanske dramatikeren Lucas Hnath gjorde et forsøk. «A Doll’s House, Part 2» hadde urpremiere på South Coast Repertory i California i 2017, før det ble overført til Broadway senere samme år. Og ja, det dreier seg om en slags 

 av Ibsens klassiker, og det er unektelig noe ‘amerikansk’ over freidigheten. Ettersom Henrik Ibsens «Et Dukkehjem» (1879) er blant de ti mest spilte teaterstykkene på verdensbasis, måtte vel franchisenes hjemland USA gripe muligheten. Og det ble da også en Tony-nominasjon for beste scenetekst etter Broadway-suksessen.

 fikk «Et dukkehjem 2» sin norske premiere på privatteatret Christiania Teater i Oslo. Teateret er en del av det delikate boutiquehotellet Hotel Christiania, drevet av Petter Stordalens Strawberry Hospitality Group. De vakre lokalene har imidlertid en lang historie. Fra 1945 til 1985 huset de Det Norske Teatret. I dag drives scenen av Starworks og Over Norge, med Bjarte Hjelmeland i spissen. På hjemmesiden loves det at produsentene skal blåse nytt liv i den historiske teatersalen og tilby forestillinger av ‘ypperste klasse’.

Og nå har de altså skaffet seg rettighetene til denne nokså ferske Broadway-suksessen, hanket inn Mattis Herman Nyquist på regi og et lite knippe svært solide skuespillere: Nasjonaldivaen Pia Tjelta som Nora, Anne Marit Jacobsen som Noras gamle barnepike Anne Marie, Ola G. Furuseth som Torvald og det unge stjerneskuddet Flo Fagerli som Noras voksne datter Emmy.

Nora og Helmers tidligere hjem markeres av skrå, elfenbenshvite sidevegger og et bakteppe i samme farge. En rad av pene, tidsriktige stoler står langs den venstre veggen –

 Det er enkelt, stramt og delikat. Anne Marit Jacobsen løser opp stemningen når hun entrer rommet, setter seg på en stol og uhøytidelig utbryter «Ja, bare snakk! Det har ikke begynt ennå, altså». Men snart banker det altså på døren, og inn seiler Pia Tjelta i en intenst koboltblå kjole som nesten blir lysende mot den hvite bakgrunnen.

 bringer altså publikum til et tenkt framtidsscenario hvor Nora etter femten år plutselig dukker opp igjen. Hun har oppdaget at Torvald aldri leverte inn skilsmissepapirene, noe som skaper problemer fordi hun har inngått forretningsavtaler som vil være både ugyldige og ulovlige dersom hun i realiteten fortsatt er gift. Hun har nemlig blitt en vellykket og formuende forfatter som skriver bøker om kvinnefrigjøring under psevdonym.

Tilbakekomsten skal vise seg å by på et oppgjør av det mest smertefulle slaget: Anne Marie – som ble stående igjen med ansvaret for Noras tre barn – har opparbeidet seg en god porsjon aggresjon overfor henne. Torvald, fanget i både bitterhet og anger, etablerte seg aldri på nytt, mens datteren Emmy har lært å undertrykke sorgen over å vokse opp uten en mor. Nå rives plastrene av, og alle tre stiller på ulike måter Nora til ansvar for konsekvensene av hennes skjebnesvangre valg.

 dukkehjem-oppfølger er skrevet som et slags forviklingsdrama med samfunnskritisk slagside, og er ment å trekke linjer fra Ibsens tid til vår egen samtid. Historien har flere dreininger, mens karakterene nærmest blir talspersoner for ulike samfunnsmessige perspektiv: Nora representerer den kompromissløse selvrealiseringen i vår tid, Torvald opplever seg overkjørt som mann og Emmy må finne sin egen sannhet i ei tid med oppløste familienormer.

Grepet er spennende, men som helhet blir Hnaths drama merkelig overfladisk. Selv ikke en strålende skuespiller som Pia Tjelta eller et naturtalent som Flo Fagerli er nok til å redde denne teksten. Det er ikke nok dybde i dialogen, og selv om det er skrevet inn en viss endring i dynamikken mellom karakterene underveis, er karakterutviklingen for svak. Resultatet blir et samspill mellom Nora og Torvald som mangler tilstrekkelig dybde, på tross av gode innsatser fra skuespillerne.

Ibsens skildring av Noras skjebne handlet jo aldri bare om Nora, men om alle kvinner

«Et dukkehjem 2»

Henrik Ibsen hadde snudd seg i graven

Nok ein gong legg den bergensbaserte kunstnarduoen Spreafico Eckly urpremieren sin til Rosendal Teater. For fire år sia var det med eit teaterstykke som handla om den tolvte av fleire fotnotar i eit avisessay(!). Og for to år sia sette dei søkeljos på Dantes sju hundre år gamle «Den guddommelege komedie». Det gjorde dei med ein kammeropera som tok for seg dei ni første av songane i «Skjærselden», den midtre delen av Dantes verk.

Ein skulle tru at dette var teater berre for spesielt interesserte, men det er heilt feil. Båe produksjonane var overraskande underhaldande, fulle av humor og språkleg leik og med rom for mykje ettertanke. Nå er Spreafico Eckly attende med ein ny kammeropera som tek for seg fleire andre av songane frå «Skjærselden», og i helga var det urpremiere på Rosendal Teater.

 forfattaren Dante Alighieri (1265–1321) skreiv «Den guddommelege komedie» dei siste åra av livet sitt. Verket er bygd opp i tre delar (Helvete, Skjærselden og Paradiset) og hundre songar (canti). Det handlar om då Dante sjølv vitja dei tre dødsrika nokre påskedagar i 1300, og der han hadde med seg den romerske diktaren Vergil som vegvisar. Nå dykkar Spreafico/Eckly vidare ned i materien, og med ein ny opera utforskar dei fleire av dei andre songane i «Skjærselden».

Det heile er bygd opp om Dante (eller Durante som han eigentleg heitte), som i dag fortel kva som skjedde då han for 700 år sia vitja dødsriket, og spesielt mellomstasjonen Skjærselden. Det er dit dei udefinerbare kjem for å få avklaring om endestasjonen blir paradis eller helvete.

Robert M. Johanson, kjend frå det amerikanske kompaniet Nature Theater of Oklahoma, er Dante, og fortel pedagogisk om at skjærselden er som ein lærestad med sju klasser, eller eit fjell med sju nivå, eitt for kvar av dødssyndene og på same tid også for ulike kompenserande dygder. Og så tek han oss med på ei reise i sju akter gjennom hovmod, avundsjuke, sinne, latskap, grådigheit, fråtsing og begjær. Og samstundes også gjennom deira guddommelege motsatsar.

 ope og den einaste scenografien er tynne draperi med teikningar som skal illustrere dei ulike nivåa vi skal gjennom. Vi får utlevert librettoen, og lyset er aldri meir dempa enn at vi kan følgje med – om vi vil. Førre gongen blei Dante spela av komponisten Matteo Fargion medan Robert M. Johanson var Vergil. Nå er Johanson den forteljande Dante medan Fargion er ein slags kommentator som syngande siterer frå originalen. Og mange av dei Dante møter undervegs, blir framført av dei to særs dyktige songarane Martha MacBean og Francesca Fargion.

Tonefølgjet, som for to år sia var tre strykarar, er nå erstatta av dei same musikarane, men på synth. Det gir eit heilt anna lydbilde. Når dei låner og stel tema frå både Rossini, Vivaldi, Puccini, Wagner og fleire til, og i tillegg også vegeterer litt på meir moderne filmmusikk, så er det både for å dra parallellar til dagens haldning til dygder og dødssynder, og for å skape ikkje så reint lite metateater.

 Matteo Fargion kan i starten kjennest litt monoton, men blir etter kvart overraskande melodiøs. Med tre, eller eigentleg fire, synthar blir det heile temmeleg insisterande og mektig. Men samstundes blir dette flott kontrastert av songarane. Robert M. Johanson er ein framifrå skodespelar, men også ein særs god bass med eit overraskande stort register. Og Martha MacBean og Francesca Fargion greier, med song og nesten banalt enkel koreografi, å få fram både undertekst og ikkje minst ein god porsjon humor.

I alle produksjonar eg har sett av Spreafico/Eckly har det vore det litterære, nyansane i språket og alle tolkingane som kan finnast i ein tekst, som ligg i botn. Slik er det også denne gongen, og for dei som set pris på slikt, er her uendeleg mykje å gle seg over.

«Durante and the Bad Loves (Purgatorio X-XXVI)»

Dødssynder og dygder

Julie Rongved Amundsen

Den amerikanske Disney-filmen «Frost» er blitt et allestedsnærværende kommersielt kulturprodukt. Jeg har sett filmen mange flere ganger enn jeg strengt tatt har villet, og jeg lever i et hjem med mange Frost-produkter. Som Disney-film er den heller slett ikke så verst. Den har kvinneroller med agens, og moralen er langt på vei at man må klare seg uten menn og at romantisk kjærlighet ikke er livets mål. Det er noen hakk opp fra Askepott. I 2018 hadde musikalen basert på filmen premiere på Broadway.

 har nok sett oppgaven om å lage en nordisk versjon av Frost som en mulighet de ikke har kunnet la gå fra seg. De har også satt inn en mengde ressurser på å få det til. For de som av ulike grunner har klart å unngå de siste ti årenes frostomania, handler fortellingen om prinsessene Elsa og Anna. Elsa har magiske krefter og kan skyte is og snø ut av hendene. Etter en ulykke der isen nesten tar livet av søsteren, blir de adskilt, og den dagen Elsa skal krones til dronning, går alt galt: Anna erklærer at hun vil gifte seg med en prins hun nettopp har møtt, og Elsa legger hele kongeriket Arendelle i en evig vinter mens hun flykter til fjells. Anna blir truffet av isen når hun prøver å hjelpe, og det viser seg til slutt at det bare er ekte kjærlighet som kan løfte trolldommen og redde Anna, og denne kjærligheten er den som finnes mellom søstrene.

Det er det islandske teatret Vesturport og regissør Gísli Örn Garðarsson som står bak den nye, nordiske versjonen i samarbeid med Det Norske Teatret. Scenograf Börkur Jónsson har skapt en fin og fleksibel, men litt kjedelig scene som enkelt veksler fra Anna og Elsas soverom på slottet til de frosne fjellene. Christina Lovery har laget kostymer som ligner klesdraktene fra filmen, men som har noe egenart. Ensemblet på Det Norske Teatret gir alt de har, og det er ganske mye. Mimmi Tamba og Ina Svenningdal som henholdsvis Elsa og Anna viser med all tydelighet at de er blant Norges beste musikalskuespillere. Tamba synger kraftballadene med overbevisning, og Svenningdal er enda bedre enn jeg har hørt henne før.

 litt flat, fordi den går for nesten fullt trøkk hele tiden. I avslutningsnummeret før pause kulminerer det i filmens mest kjente scene, Elsas sang «Let it go», som i ny nynorsk oversettelse har fått tittelen «Det må ut». Da smeller det fra konfettikanoner med plastsnø, og snøen blåser ut over salen til vill jubel og begeistring blant publikum. Det fulle trøkket har dermed litt å gå på, men forestillingen mangler mer ettertenksomme partier. De hyppige sceneskiftene og fokuset på fremdrift gjør at budskapene om kjærlighet forsvinner i rent show, og det er lite karakterutvikling eller underbygging av karakterenes agens.

Dette gjør at forestillingen får form av en slags hitparade der vi nærmest venter på at det skal komme en ny sang eller bare en liten musikalsk referanse som plasserer oss i det universet vi allerede kjenner. Gjenkjennelsesfaktoren blir viktigere enn tekst, visuell estetikk og innsats. Jeg har lyst til å kalle det en «Stjernekamp»-effekt, der vi skal bli grepet av showet og de eksisterende sangene. Ingenting nytt skal bringes til torgs, og musikk er ikke lenger er en kunstart, men en samling gjenkjennbare låter vi kan sammenligne med originalen. Dette preger en ny og mer kommersiell måte å se kunst på i Norge. Teatrene har holdt igjen. De har laget teater for det brede laget av befolkningen, men de har ikke vært styrt av utelukkende kommersielle interesser. Når Det Norske Teatret også blir grepet av stjernekampeffekten, er heller ikke teatret en selvstendig eller fremadstormende kunstart.

 fallitterklæring for norsk teater. Det er et politisk spørsmål om det er dette de offentlig finansierte norske teaterhusene skal lage. Det Norske Teatret pleide for ikke lenge siden å være Norges mest risikovennlige teater. Hvis vi skal tilbake dit, må det politisk handling til. Bevilgningene til norske institusjonsteatre må øke. Nå skjer ikke dette i statsbudsjettet for 2024, så da får jeg bare oppfordre alle de som har råd til det, til å ta turen til Det Norske Teatret for å få show og plastsnø i håret. Kanskje vil det finansiere skapelsen av det teatret jeg mener vi faktisk fortjener, mens vi fortsetter å jobbe for å gjenreise teatret.

«Frost»

Det må ut

Forteljinga om influensarfamilien er sjølvsagt overdrive

For mange, spesielt dei unge, blir dagsorden i dag ofte sett av heilt røyndomsfjerne rosabloggarar og influensarar. Dette fenomenet har dramatikaren og regissøren Ida Høy late seg fascinere av, og saman med ensemblet ved Haugesund Teater laga ho i fjor oppsetjinga «Instamamma». Det er ei humoristisk lita familieframsyning, særs underhaldande, litt surrealistisk og ikkje så reint lite magisk.

Nå har den nytilsette teatersjefen på Turnéteatret i Trøndelag, Arne Fagerholt, vald «Instamamma» som si opningsframsyning, og tysdag var det premiere i Verdal, også denne gongen i regi av Ida Høy.

 upersonleg og nærast sterilt kjøken møter vi influensaren «Instamamma» (Evy Kasseth Røsten), stæsja og utspjåka. Til sine tusenvis av følgjarar byr ho ikkje berre på seg sjølv og sitt oppkonstruerte og falske tilvære, men også på mannen Glenn Robin og døtrene Sol og Samantha. Dei lever eit heilsponsa liv som er berre så perfekt og lykkeleg. I alle fall så lenge kameraet er på.

Når historia tar til, er det berre to dagar til yngstedottera Sol (Trine Flinder Haraldsen) fyller ni år. Mora planlegg ein online beauty-bursdag, og heile verda utanom Sol veit at gåva ho vil få er den dyraste smarttelefonen, sjølvsagt med ekstrem produktplassering. Medan Sol berre ønsker seg ein vanleg bursdag og eit kjæledyr.

 (Andreas Koschinski Kvisgaard) som er den nye guten i parallellklassen. Han bur saman med den spesielle og fargerike bestemora (Ingunn Beate Strige Øyen), og i deira verd er leik og magi heilt avgjerande. Sol fell sjølvsagt for dei to og deira levevis, og gjer til slutt eit lite opprør. Så endar det i ein heilt surrealistisk finale, og utan å røpe for mykje blir det meir enn nok kjæledyr for Sol til slutt.

Jenny Hilmo Teig har laga ein velfungerande scenografi der veggane er som ei biletbok ein kan bla i, og som effektivt gjer at ein kan veksle mellom den sterile heimen til Instamamma, skolevegen, og den langt meir fargerike bustaden til Marco og bestemora.

 vere av landets mest produktive dramatikarar og regissørar for tida. På fire månadar har eg sett tre premierar på framsyningar ho både har skrive og instruert, ein av dei ein urpremiere. Trass i stort arbeidspress, og berre eit drygt år sia førre oppsetjing av «Instamamma», gjer både casting, scenografi og ein del regigrep at dette likevel langt frå er nokon reprise på det som også var ein god produksjon.

Forteljinga er sjølvsagt litt outrert og overdrive slik ei god historie skal vere, men likevel til å kjenne att. Og det kryr av artige opptrinn, ikkje minst i dei mange kulturkollisjonane. Særleg underhaldande er bestemoras manglande kjennskap til dagens kodar, terminologi og sjargong. Det er framifrå spel av alle fem på scena, som gjennom raske skift fyller sju roller. Og kanskje er det typisk at den artigaste av dei alle var den mest absurde då godt vaksne Tore B. Granås spela ei avundsjuk og utspjåka ungjente.

Ei lita innvending i all rosen er at teateret kallar oppsetjinga ein familiemusikal. Til det er det for få musikkinnslag, og songane er diverre korkje særleg melodiøse eller fengande.

Forteljinga er sjølvsagt litt outrert og overdrive slik ei god historie skal vere

«Instamamma»

Bak fasaden

Den georgisk-tyske forfattaren Nino Haratischwili (f. 1983) skreiv i 2014 romanen «Det åttende livet (Til Brilka)», ei bok på heile 1150 sider som tek for seg to familiar i Tbilisi i Georgia frå 1900 fram til i dag. Med historia som bakteppe er romanen blitt både ei storslått slektskrønike og ei litterær forteljing om Georgia og Sovjetunionen gjennom 1900-talet. Boka blei raskt ein bestseljar, blei dramatisert for Thalia Theatre i Hamburg i 2017 og kom på norsk i 2021. Laurdag var det norgespremiere på Trøndelag Teater.

Eg må vedgå at eg var skeptisk til prosjektet. Romanen er rett nok ei særs god historie, men med store litterære problem. Den har eit uavklart forteljarperspektiv, svulstig språk og er for omstendeleg. I tillegg har den norske utgåva ein del pinleg dårlege direkte omsetjingar frå tysk. Skepsisen eg hadde, blei heldigvis gjort grundig til skamme, men det tyder likevel ikkje at framsyninga kom heilt i hamn.

 har nytta dramatiseringa til Thalia Theatre og sjølv sydd den saman med den norske omsetjinga. Og så har dei engasjert det same tyske kunstnarlege laget som sette opp den særs spennande oppsetjinga «Parsifal» for halvtanna år sia. Den iransk-tyske regissøren Mina Salehpour har gjennom nærare femten år samarbeidd med komponisten Sandro Tajouri, scenografen Andrea Wagner og kostymedesignaren Maria Anderski.

Den einaste utanfrå er teaterets eigen lysdesignar Eivind Myren, som også var med på «Parsifal». Det langvarige og tette samarbeidet til dette kunstnarlege laget fører sjølvsagt til særleg einskaplege produksjonar, og det såg vi tydeleg både i «Parsifal» og i denne.

 i 2005, når familien Jasjis yngste medlem, 12 år gamle Brilka, rømmer frå Tbilisi til Wien, og tanta hennar, Nitsa, som er krønikas eigentlege forteljar, set ut for å få send henne heim. Då finn Nitsa også ut at ho vil skrive ned og fortelje heile familiehistoria som tar til når oldemora hennar, Stasia (Maria Pontén), blir fødd i 1900. Gjennom 100 år, fem generasjonar, åtte bøker og like mange hovudpersonar følgjer vi familiane Jasji og Eristavi, med hovudvekt på den første.

Jasji er ein relativt velståande konditorfamilie i Tbilisi, medan Eristavi-familien er av litt meir uklår bakgrunn, og langt mindre innstilt på å tilpasse seg dei ulike politiske endringane i Georgia. Med bolsjevikrevolusjonen i 1917, borgarkrigen som følgde, Stalins utreinskingar, verdskrigen, tøvêret på 50-talet, glasnost og austblokkas oppløysing som bakteppe følgjer vi dei to familiane. Medlemane blir entusiastiske deltakarar, tilpassar seg stillteiande, eller er i ulike former for opposisjon til dei store politiske omveltingane, og det grip sjølvsagt inn i liv og lagnad – nokre gongar på heilt umenneskeleg og brutalt vis.

Viktig er det å hugse at sjølv om Georgia var ein av dei mindre Sovjetrepublikkane med færre innbyggjarar enn i Norge, så fostra landet to av unionens verste politikarar, Josef Stalin, og politisjefen hans, Lavrentij Berija. Den siste får ei viktig rolle i denne historia då Kristine (Emma Deichmann), litlesystera til Stasia, blir tvungen til å vere hans elskarinne.

Det vil føre altfor langt å gi eit resymé av innhaldet i forteljinga, men særs sentralt står Stasias to barn, sonen Kostja (Arturo Scotti) og dottera Kitty (Madeleine Brandtzæg Nilsen). Kostja blir ein trugen og systemlojal kader høgt oppe i systemet i Moskva. Medan Kitty, på grunn av kjærleiken til Andro Eristavi, som går i tysk teneste under krigen, blir utsett for umenneskeleg mishandling, tek ein brutal hemn og må reise i eksil.

 scenografi er Gamle scene ganske strippa, og rekvisittane er få. Scenografien blir til etter kvart, der symboltung jord og eit hav av blomar, som ofte gir gravferdsassosiasjonar, er det viktigaste – saman med eminent lyssetting av Eivind Myren. Det er ei uvanleg omfattande historie, og Mina Salehpour har vald ei fin og balansert blanding av regi- og forteljarteater, der svært mykje er stilisert og med mange og lange illustrerande, ordlause og forsiktig koreograferte innslag.

Det er ei uvanleg omfattande historie, og Mina Salehpour har vald ei fin og balansert blanding av regi- og forteljarteater

«Det åttende livet (Til Brilka)»

Eit lagnadsfylt hundreår

«Husk at du skal dø» er en befriende teateropplevelse

Det sies at når en general returnerte til det gamle Roma etter et slag, ble han fulgt av en slave under hele seiersprosesjonen. Mens gatene var fylt av folk som hyllet generalen, var det slavens oppgave å minne ham på at triumfen ikke ville vare for alltid. Memento mori, hvisket slaven om og om igjen i generalens øre: Husk at du skal dø.

Selv om de fleste i dag har hørt dette latinske uttrykket og vet hva det betyr – tenker vi egentlig noe særlig på døden? Eller skyver vi alle tanker om den lengst mulig unna? Døden blir ofte referert til som vår tids store tabu – henvist til lukkede rom som sykehus og institusjoner, så langt unna hverdagen vår som mulig. Men faktum er at rundt 42.000 mennesker i Norge dør hvert år, noe som betyr at minst en halv million av oss er pårørende årlig. Tap av venner og familie – brått eller gjennom alvorlig sykdom – er noe alle mennesker opplever på ulike tidspunkt. Ofte blir vi preget av disse opplevelsene resten av livet. Så hvorfor snakker vi ikke mer om døden? Hvorfor skaper vi ikke rom hvor det er lov å kjenne på tristhet, redsel og savn – men også de morsomme og fine minnene som er bittersøte å tenke på?

 vært spørsmålene scenekunstnerne i kompaniet Feil Teater stilte seg da de gikk igang med forestillingen «Husk at du skal dø» 

 Forestillingen er basert på en rekke intervjuer gjort med helt vanlige mennesker, hvor hver og en har fått i oppgave å dele sine personlige erfaringer med døden. Visningene finner sted i en leilighet i Toftes gate 56 F på Grünerløkka i Oslo, hvor publikum geleides opp trappa, inn i gangen og videre inn i en stue uten møbler, med stoler å sitte på langs veggene.

Lyssettingen skaper en lun og intim atmosfære, og i et hjørne sitter en musiker med diverse instrumenter. Vi blir budt et glass øl, vin eller kaffe, og under serveringen etableres en uformell stemning med småprat og musikk i bakgrunnen, litt som begynnelsen av en fest hvor man ikke kjenner så mange.

Forestillingen starter ved at en båndopptager plasseres midt på stuegulvet, og to skuespillere (Eirin Schou Fævelen og Vilde Johannessen) setter seg på gulvet på hver sin side. Vi forstår raskt at dette skal forestille en intervjusituasjon, og snart skjønner vi også at historien Schou Fævelen forteller, ikke er hennes egen, men historien til en av intervjuobjektene. For dette er fortellerteater hvor de tre skuespillerne (Sebastian Skytterud Myers er den tredje) fungerer som formidlere av mange helt ulike historier i løpet av kvelden. Alle fortelles fra et jeg-perspektiv, og skuespillerne går dermed inn og ut av ulike «roller», men stort sett uten å karakterspille. Formidlingen er avdempet, nær og liketil.

 både morsomme og triste på samme tid, som den aller første – om tapet av hunden Bart. Andre historier er vemodige, noen rare, og noen forferdelig såre, men alle handler de om døden. Det er fortellingen om Anette, som døde like etter at hun som dødssyk ville reise til New York – det viktigste punktet på bucketlista. Om «Arnstein fra kommunen», som mener å vite veldig godt hvordan man bør møte mennesker i sorg, og som kurser publikum i bruk av ordet «kondolerer». Det er historien om en ung gutt som leser eksistensfilosofi og sliter med suicidale tanker, og om datteren som ser moren sin bli en annen lenge før døden kommer.

Etter hvert hentes publikum inn til kjøkkenet, hvor noen får sitte på kjøkkenbenken, andre på stoler, og enkelte står langs veggene. Her blir vi servert nybakt sjokoladekake, mens en av skuespillerne åpner en liten boks og leser brevet hun skrev som barn til bestemoren som nettopp hadde dødd. Og det er da det skjer noe merkelig med denne anmelderen. Tydelige bilder av min egen bestemor dukker plutselig opp i hodet mitt, helt konkrete bilder fra ulike situasjoner. Det er så jeg kan kjenne hvordan hun luktet, huske stemmen hennes og ikke minst den dagen hun døde.

For «Husk at du skal dø» er en forestilling som vil oppleves forskjellig for hver eneste publikummer. Historien om hunden vil treffe publikummeren som selv har mistet et elsket kjæledyr. Historien om venninnen vil treffe de som selv har mistet en venn. Derfor er denne forestillingen en modig forestilling: Man vet ikke hvilke erfaringer publikum selv tar med seg inn i rommet. Ikke minst tror jeg publikum selv kan bli overrasket over hvor sterke følelser det er som strømmer på. Forestillingen kunne derfor gått ganske galt, var det ikke for at Feil Teater har gjort veldig mye riktig.

 og trygge atmosfæren som skapes i starten, står helt sentralt. Dette er et liketil, sympatisk og genuint format med kort vei fra sorg til latter. Som når en kiste bæres inn, den ene skuespilleren tar plass oppi og spiller rollen som en svært meningssterk og døende mor, som planlegger sin egen begravelse ned til minste detalj – men altså allerede ligger klar i kista med hendene foldet på brystet. «Husk at du skal dø» er rett og slett en befriende teateropplevelse.

«Husk at du skal dø»

Forløsende og nært om døden

Fleire generasjonar foreldre og barn har i over femti år gledd seg over bøkene om Albert Åberg, hans fiktive ven Skybert, og den tilbaketrekte og piperøykjande faren. Men i historiene til Gunilla Bergström er det noko som manglar, og som vi stillteiande berre aksepterer. Det er inga mor der. Om vi som lesarar har reflektert over saka, har dei fleste slått seg til ro med at faren må vere enkemann. Ja, slik må det vere, for heilt frå antikkens Medea har det vore eitt av dei største tabua at ei mor sviktar sine barn.

Men kva om mora finst og plutseleg dukkar opp? I ein leiken og humoristisk, men likevel djupt alvorleg parafrase over Albert og farens tosemd, let Monica Isakstuen ulike utgåver av mora dukke opp ein sein nattetime etter at Albert (som her berre heiter «barnet») har sovna, og faren endeleg skal få seg litt kvile.

 Erlend Nielsen er eit amfi der publikum sit i vanlege stolar på alle fire sider. Slik kjem vi tett på stua til faren og barnet. Fem runde teppe med ein pendellampe over kvart av dei markerer revir. Det er mørkt, det er natt, faren til barnet (Alexander Rindestu) er trøytt og sigen. Men med eitt kjem mora til barnet (Julia Bache-Wiig), eller «den eine eg kan vere», på uventa besøk. Ho er regnvåt, forhutla, lett nevrotisk, og fortel på overtydande vis at dette har ho lurt på lenge. Kven er ho, kva skjedde, kvifor bur ho ikkje saman med barnet? Så mange spørsmål. Og så utviklar det seg ein spennande og særs velspela dialog mellom henne og faren.

Eg skal ikkje røpe så mykje, men her får vi verkeleg presentert Monica Isakstuens blikk for detaljar og trivialitetar. Det er munnleg og høgst truverdig, men ikkje utan overraskande vendingar. Og heile tida med eit skråblikk til historia om Albert Åberg, for også her er faren like uinteressert som i bøkene. Han har meir enn nok med kvardagen og å ta seg av barnet.

Så tek framsyninga ei ny vending når «den andre eg kan vere» (Hege Aga Edelsteen) reiser seg frå publikumsstolen. Då blir konfrontasjonane kraftigare, for ho er eit offer som blei slått. Og etter kvart reiser tre til seg frå stolane og hevdar dei også kan vere ei utgåve av mora – med si spesielle historie for årsaka til fråværet frå barnet. Og som ikkje det er nok, presenterer dei heile seksten mogelege scenario. Mest intenst blir det når dei fem nærast tar til å konfrontere kvarandre, medan faren blir ein tilskodar som til slutt går.

 har skrive mykje om nære relasjonar der ho viser stor innsikt og observasjonsevne. Det gjer ho også i «Kjære Albert», men denne gongen med endå meir humor. Det er ein framifrå tekst der ho stiller eit hav av spørsmål, – frå det store tabuet om ei kvinne som forlèt sine barn til kven som eig historia. Kva har skjedd i den åbergske heimen? Og ho greier også å dra dette saman til ein overraskande og god finale.

Egill Pálssons regi er tru mot Isakstuens tekst, og sjølv om det absolutt blir spela fysisk, er det likevel den gode dialogen som får vere viktigast. Pálsson har laga eit intenst og intimt kammerspel, nesten utan daudpunkt. Alexander Rindestu er stø som faren – passe uinteressert og let seg nesten aldri vippe av pinnen. Dei fem «som eg kan vere» er alle kledde nokolunde likt, men har heilt ulike veremåtar. Dette greier dei å portrettere med utsøkt balanse og innleving, og fremst står Julia Bache-Wiig som syner eit enormt register i tolkinga av «den eine eg kan vere».

«Kjære Albert» er ein samproduksjon med Vega Scene og blir spela i Oslo frå 27. september.

«Kjære Albert»

Men kor er mora?

Evig ung» på Chat Noir i Oslo er langt fra noen uroppføring. Originalen, som er laget av den sveitsisk-svenske dramatikeren og regissøren Erik Gedeon, ble et kultfenomen i Hamburg i 2001, den gang under tittelen

 Siden har det gått sin seiersgang i Europa og er satt opp en rekke ganger i Norge, for eksempel på Det Norske Teatret i Oslo i 2009. I oppsetningen på Chat Noir er det gjort enkelte grep for å tilpasse rammefortellingen til nettopp dette stedet.

Vi befinner oss i ei tenkt framtid hvor eldrebølgen virkelig må ha gjort sitt inntog. Bygget som tidligere huset Chat Noir er forvandlet for å møte behovene til byens aldrende befolkning. Flere tiår etter deres storhetstid som skuespillere har Hege Schøyen, Mari Maurstad, Bjarte Hjelmeland, Henrik Mestad, Paul-Ottar Haga og Gisle Børge Styve (sistnevnte best kjent som mangeårig pianist i «Beat for Beat») flyttet inn på sykehjem i det tidligere teatret. Den monotone hverdagen brytes først når den velmenende sykepleieren Benedicte setter i gang med platt allsang og nedlatende aktiviseringstiltak som «hode, skulder, kne og tå». For det er jo da gamle folk koser seg? Vel, kanskje ikke, skal det vise seg. En dag får seniorene nok og gjør revolt.

 musikalsk komedie som rett og slett handler om det å bli gammel. Sjangermessig er stykket skrevet som et slags ‘sang-drama’ (Gedeons eget begrep), ikke som et skuespill eller noen fortelling i klassisk forstand. De mange kjente låtene som framføres, som «Stayin Alive’», «Forever Young» og «I Will Survive», tar stor plass i forhold til dialogen. Derfor kan det ta litt tid å komme inn i konseptet. Her er nemlig replikker og handling kuttet til et minimum. Snarere ligger komikken i det fysiske uttrykket og små spilldetaljer, som hvordan karakterene utfører bevegelser og reagerer på eldgamle utgaver av hverandre.

Privatteatret Chat Noir, som åpnet i 1912, er bygget etter modell av franske kabaretteatre. Fortsatt sitter publikum i små fløyelssofaer, hver av dem har et bord med en liten, dunkel lampe foran. Drikke og snacks kan kjøpes fra sitteplassen, og servitører balanserer sine overfylte serveringsbrett elegant mellom radene. Det intime kabaret-formatet skaper en helt spesiell, uformell stemning, og det er antakelig derfor revy har stått sentralt i programmeringen helt siden slutten av første verdenskrig.

 i akkurat denne oppsetningen er at de vi ser på scenen – framfor alt Hege Schøyen og Mari Maurstad – er enormt folkekjære revyskuespillere med en stor del av karrierene sine bak seg. Maurstad, som i virkeligheten er kjent for å snakke ‘rett fra levra’, har på sine eldgamle dager blitt ei mildt sagt temperamentsfull dame med null selvsensur. Schøyen, med en komisk signatur som ofte spiller bevisst på naivitet og forvirring, har på sin side blitt dement og responderer på tidligere karakternavn som ‘Bitten’ og ‘Stælken’.

I «Evig ung» får du på mange måter akkurat det du kan forvente av en musikalkomedie på Chat Noir: lettbeint, uhøytidelig showteater som til tider ligger tett opptil underbuksehumor. Her går det periodevis inflasjon i groviser og sekvenser hvor inkontinens og forfall står sentralt. Scenografien likner mest av alt på noe man kunne skramlet sammen til en terminavslutning på dramalinja på videregående skole.

 har også flere magiske øyeblikk. Når Hege Schøyen framfører deler av Radioheads «Creep», forvandler hun sangen til en sterk fortelling om hvordan eldre ofte fremmedgjøres og blir statister i eget liv.

Her opplever man dessuten nostalgi i tredobbel forstand: Nostalgien over ikoniske norske revyskikkelser fra 1990-tallet, nostalgien som kommer med pop- og rockelåter fra de siste femti årene, og nostalgien over tapet av sitt yngre jeg – noe mange i publikum ganske sikkert kjenner på.

Alt i alt: «Evig ung» er en til tider rørende medley over levd liv, men regien kunne vært langt strammere og mer gjennomført.

«Evig ung»

Ta med morra di på Chat Noir!

Dei siste ti åra har Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal laga den eine musikalen meir ellevill enn den andre. Framsyningane er ofte bygd over gamalt kjent stoff som med stor grad av respektløyse blir vridd og vrengt på. Humoren er burlesk, folkeleg og med haugevis av ordspel og metaforar. Dei leikne og oppfinnsame tekstane til Løseth og Bones, para med særs melodiøs musikk av Havdal har sørgt for eit utal publikumssuksessar toppa av spelparodien «Slaget på Testiklestad» som dei spela for fulle hus kvar sommar i mange år.

Etter ein idé av Øystein Røger har dei tre nå gitt seg i kast med «Detektimen», ein programpost som samla nasjonen på fredagskveldane den tida det berre var NRK. Som ein samproduksjon mellom Riksteatret, Nye Hjorten Teater og Nationaltheatret er det blitt ein kriminalmusikal-komedie der referansane til og harselasen med krimsjangeren sit laust.

 vi er på M/S Kronprins Harald, også kjend som Kielferja på veg frå Oslo til Kiel. I botn av båten ligg Unter den Wellen, ein nattklubb for spesielt inviterte. Under øving fell klubbens primadonna, songaren Nora Boman (Silje Lundblad) om etter cyanidforgifting.

Tilfellet vil ha det til at den pensjonerte kriminaletterforskaren Stephan Reckyll (Øystein Røger) er om bord på veg heim til Hamburg etter å ha vore på fiske med sin gode ven og kollega Horst Tappert (meir kjend som Derrick). Reckyll har overmot så det held og let ikkje høvet gå frå seg til å finne ut av ei klassisk mordgåte.

 drepne, ein kjend menneskerettsadvokat, er med på båten og blir Reckylls Harry Klein eller Doktor Watson om du vil. Og i tillegg møter vi skipets kaptein (Marit Adeleide Andreassen), skipslosen (Olve Løseth), ein politikar og ei umake og ganske fargerik forsamling av artistkollegaer til den avlidne. Ein av dei må vere mordaren, men kven?

Det syner seg sjølvsagt raskt at alle har sterke motiv for å ta livet av Boman. Som ei blanding av Derrick, Columbo, Sherlock Holmes og med referansar til mange fleire, nøstar Reckyll opp heile historia, ikkje utan sprang og sidespor, og alt medan vi som publikum også blir dregne inn i gjettinga. Før sjefetterforskaren konkluderer, og peikar ut ein mordar som naturlegvis ikkje er den opplagde. Undervegs blir det heile krydra med eit utal songar og ein god del humor, diverre ikkje alltid like artig.

 , presise skift og mykje god song, men spelet er litt ujamt. I spissen står ein særs opplagt Øystein Røger som eig både situasjonen og scena. Silje Lundblad er trygg i dobbeltrolla som syster og myrda og syner nok ein gong fantastisk stemmeprakt. Og Emil Olafsson som Bruno Bang har vore med i fleire tilsvarande produksjonar, og viser at dette er ein type humor han kan og er fortruleg med. Elles går det litt over stokk og stein, og då er det ofte diksjonen som blir den skadelidande.

Framsyninga kjem diverre ikkje heilt i hamn. Ho er for omstendeleg, mange av ideane blir uforløyste, og det tek for lang tid før det heile verkeleg tar til. Humoren er heller ikkje så subtil, frodig og ellevill som det Bones og Løseth har vist oss i tidlegare produksjonar.

Humoren er burlesk, ­folkeleg og med ­haugevis av ordspel

«Detektimen – en kriminal­musikal»

På gyngande grunn

Seks skuespillere og en regissør har bestemt seg for å lage teater om rasisme. De første prøvedagene er stemningen god, men snart oppstår det friksjon mellom skuespillerne. Hvem skal få siste ordet: Den hvite regissøren, eller skuespillerne som selv kjenner rasismen på kroppen? Temaet viser seg å ha flere lag enn regissøren var forberedt på ved prøvestart, og snart nærmer spenningen i gruppa seg bristepunktet.

Det er dette som er rammefortellingen i Antiteatrets nye forestilling « 

 som spilles i Teaterkjelleren på Oslo Nye Teater. Publikum møtes av klubbmusikk og åpen bar, og kan kjøpe seg en øl eller et glass vin før de finner seg en stol rundt spilleplassen – et firkantet kvadrat som er enkelt markert med hvit teip.

 metagrep er interessant. For mens han selv ikke tar aktivt del i forestillingen, figurerer Jonas Hoff Oftebro som den velmenende, men stadig mer dominerende, fiktive regissøren Henrik S. Hildal. I starten sitter skuespillerne blant publikum, og i tråd med fiksjonskontrakten blir vi en slags forlengelse av ensemblet. «Dette skal være et 

 ,» sier Hildal vennlig, men han skal snart streve med å holde løftet.

Hildal vil nemlig skildre subtil rasisme og mikroaggresjoner – som kroppsvisitering på flyplasser – men møter motstand fra Aurora Hicks (Natalie Bjerke Roland) og Noa Mbetu (Tani Dibasey). Som de eneste skuespillerne med mørkere hud blir Noa og Aurora utsatt for et tiltakende press etter hvert som ensemblet borer dypere i rasisme-problematikken.

Janne Heltberg spiller den politisk korrekte skuespilleren Finken Johannesen, skolert til fingerspissene i hva som er ‘rette’ og ‘gale’ meninger. Skuespillerveteranen Tom Erik Persson (Per Egil Aske) er lei av hele rasismedebatten, som han synes er nokså «ferdigtygd», mens Sol Hallboe (Tora Dietrichson) er stykkets følelsesstyrte joker.

Nyutdannede Tage Meløy (Ulrik William Græsli) er mer enn villig til å belære de andre skuespillerne om hvor lite bevisste vi er på hvem som har mest taletid i et rom – uten å innse at det i dette rommet antakelig er ham selv. Her er altså gjenkjennelige typer.

 mange måter en satire over vår egen tid. Vi befinner oss et sted mellom virkelighet, fiksjon og metafiksjon. Skuespillerne – altså de ekte – henter tilsynelatende elementer fra egne liv. Kritikken mot strukturell rasisme ved Teaterhøgskolen og i institusjonsteatrene er tydelig og skarp. Men hvilke episoder bygger på reelle hendelser, hvilke er fiksjonelle, og hvilke er overdrevet? Det er ikke nødvendigvis så enkelt å forstå.

Antiteatret, som ble etablert i 2012, har markert seg med en type dogmeteater hvor hovedreglene er at forestillingene alltid skal ha en tematikk som er samfunnsrelevant, og at de aldri skal snakke primært til teaterinteresserte. Tidligere har gruppa utforsket temaer som klima, metoo og pedofili. Regissør Even Torgan opererer ofte med en slags uenighetsdramaturgi, hvor handlingen beveger seg rundt etiske dilemmaer og konflikter som publikum tvinges til å ta stilling til.

 som Torgan iscenesatte for Brageteatret i 2020. Sentralt i begge forestillinger er forhandlinger om makt og historiefortelling. Hvor villig er hvite folk til å gi fra seg definisjonsmakta? I « 

 teatret – som eurosentrisk teaterhistorie – og fortellingene 

 teatret, hvor melaninrike fortsatt er ekstremt underrepresentert både på regi- og teatersjefnivå her i landet.

«Rasisten»

Teater som gjør vondt

Verdensteatret er et av Norges mest særegne teaterkompanier. I en årrekke har de laget forestillinger i krysningspunktet mellom bildekunst, samtidsmusikk og installasjon. Den siste forestillingen, «a z», kaller de en «utvidet kinoopplevelse, konsert og performance».