Susie Wang kombinerer sjokkeffekter med samfunnskommentar på sitt eget, helt unike vis.
Ein komedie med alvorlege og tragiske undertonar, men som ikkje heilt greier å bestemme seg for kva han skal vere.
Stamsund Teaterfestival er ein viktig møteplass, men har potensial til også å trekke eit langt større publikum.
Med «Dead as a Dodo» set Wakka Wakka eit meir enn verdig punktum for figurteatertrilogien «Animalia».
Er det noe kunstnere burde være de første til å respektere, så er det åndsverksretten.
Er det ein skilnad på medynk og djuptfølt medkjensle, og er eit skadd menneske berre ein diagnose eller ein heil person?
Nationaltheatrets «Hvem er redd for Virginia Woolf?» kunne slått hardere, men Laila Goody og Trond Espen Seim gjør det blir ubehagelig nok.
Hva skal man med teaterkritikere når man like gjerne kan gi publikum en terning og vente på første sekser?
Hvordan skal man fortsette å tro på det gode i de menneskene man elsker etter krigen?
Ein tvers gjennom velspela, underhaldande og akkurat passe skummel musikal om ei sjarmerande lita heltinne.
Det Norske Teatrets «Einkvan» er første urpremiere på et Jon Fosse-stykke etter Nobelprisen.
Ein absurd og stilisert presentasjon av eit fullstendig dystopisk samfunn.
I «Red flag» oversettes klimaaktivistenes rop til dans.
Det britiske teaterkompaniet Bullyache yter motstand gjennom fløyelsmyke boyband-låter.
Nationaltheatrets «Prosessen» har godt spill, et pent rom og god timing. Men den stiller for få spørsmål om vår tid.
Hva blir det av verden dersom alle til syvende og sist er villige til å la seg kjøpe?
Eit humoristisk, velspela og absurd kammerdrama om framandgjering og manglande kommunikasjon.
«Caligula» er fremragende visuell historiefortelling, men karakterene er ikke dype nok.
Gjennom eit nesten kviskrande spel kjem vi tettare på psykologien bak Medeas val.
Det iscenesettes ikke like mange klassiske romaner på norske scener som før. «Anna Karenina» på Centralteatret minner meg på hvorfor.
I Teater Vestlands ungdomsforestilling «@Ragnarok08» blir makta lagt i publikums hender.
Ved å blande alt og inkje greier «Kongsemnerne» likevel å vere eit heilskapleg kunstverk.