Mariken Lauvstad

#fff

Året er 2018. Det er juni og sommer og varmt i Norge – men vinter og kjølig i Sør-Afrika. Jeg har bodd i Cape Town i et par år og er på roadtrip med min sørafrikanske venninne Ella langs den legendariske Route 62, som skjærer tvers gjennom noen av Western Capes vakreste landskap.

Instagram er full av minner: Et foto tatt med selvutløser viser oss sittende på bilpanseret med breie smil i et landskap av tørr fynbos, villdaddelpalmer og sukkulenter, med snødekte fjell i det fjerne. Målet for turen er Makhanda-festivalen – Sør-Afrikas årlige nasjonale kunstfestival, og støvet virvler under hjulene mens vi suser gjennom Klein Karoo. Den lille universitetsbyen er for noen dager stappfull av tilreisende – så stappfull bare en sørafrikansk by – gjestfri til det overfylte – kan være.

er Mamela Nyamza, en av Sør-Afrikas mest internasjonalt anerkjente koreografer. Som født i 1976 levde hun under apartheid til hun var 18. Hele Nyamzas oppvekst fant sted i den segregerte townshipen Gugulethu utenfor Cape Town. Hun vokste opp i en verden der de vakreste strendene kun var for hvite, der læreplanen ved «svarte» skoler var designet for å forberede svarte barn på lavt betalte jobber, der busser og tog hadde separate vogner og køsystemer for hvite og ikke-hvite, og der «svarte» og «fargede» sørafrikanere manglet stemmerett i nasjonale valg.

Undertrykkelsen gjennomsyret hele tilværelsen: hvor man kunne bevege seg, hvilke offentlige toalett man kunne bruke og hvilke drikkefontener man fikk lov til å drikke av. Men det fantes frirom – organisasjoner og mennesker som motsatte seg systemet: Capab Ballet School tok imot fargede elever, og mora lot Mamela få danse. Dermed endte Nyamza med skolering i klassisk ballett – en vestlig danseform utformet for overklassen under Ludvig XIVs tid og kjent for diskriminering av mørke kropper helt fram til i dag. Det skulle ikke bli noen enkel reise.

er oppgjøret med klassisk ballett blitt et gjennomgangstema i Nyamzas kunstnerskap. I soloforestillingen «Hatched», som hun laget rundt millenniumsskiftet mens hun bodde i New York, dekonstrueres klassisk ballett både som teknikk og estetisk univers.

Under Makhanda-festivalen i 2018 fikk jeg mulighet til å se forestillingen med en fullstappet sal. Jeg husker at den traff meg sterkt, men enda bedre husker jeg hvordan den traff spesielt svarte og fargede. Det var utrop og knipsing (uttrykk for støtte og gjenkjennelse) gjennom hele framføringen. Noen gråt. Folk reiste seg umiddelbart etterpå, ropte og klappet. Og jeg skjønte at «Hatched» treffer noe mange ikke finner ord for, noe som har satt seg dypt i kroppen: apartheids store skygge – selve 

. Men også forventningene til det å være kvinne i både xhosa- og zulu-kulturen, der svært mye ansvar og stor arbeidsbyrde tilfaller nettopp kvinner. Det var aldri noen selvfølge at Mamela Nyamza skulle få forfølge sin drøm om å leve av dansen.

 fått lov til å leve og utvikle seg i 25 år. Nyamza kaller den et livslangt prosjekt. 6.–8. mars ble «Hatched Ensemble» – som altså er soloen utvidet til ensemblekoreografi for ti dansere – framført ved Dansens Hus i Oslo.

Det hele starter med en dunkel scene og lyden av «The Dying Swan» av Camille Saint-Saëns, et ikonisk stykke innen klassisk ballett som ofte brukes til teknikkøvelser. De ti danserne befinner seg nokså langt bak på scenen, vi ser bare silhuettene deres der de sitter tett sammen i en klynge, med ryggen til publikum. Dansernes bevegelser er har noe dvelende og utforskende ved seg, som om de var fugleunger travelt opptatt med å klekke seg ut av eggene sine. De tar nærmest høytidelig på seg hvert sitt par ballettsko. Fra før bærer de hvite tyllskjørt fulle av trefargede klesklyper som lager lyd for hver minste bevegelse.

«The Dying Swan» spiller om og om igjen, stadig mer insisterende og påtrengende. «Hatched» er en forestilling med en uhyre langsom oppbygning som nærmest tvinger tilskueren til å reflektere over hvert eneste bilde. Gradvis skjer bruddene – med musikken, med skoene, med den klassiske tutuen, med den hvite fargen.

Tyngdekrafta, og ­bruken av den, er en ­sentral del av uttrykket

«Hatched»

Å danse seg fri

Amund Grimstad

Haugesund Teater vil om eit par år få eit nytt teaterhus. Men teateret satsar friskt også i dei kummerlege lokala dei har, og denne gongen med «Hedda Gabler» av Henrik Ibsen. Det er ei framsyning med mange gode sider, men som ikkje lukkast heilt.

«Hedda Gabler» er eitt av Ibsens meir psykologiske drama, og Hedda sjølv er ei av verdsdramatikkens mest gåtefulle kvinner. Ho (Anna Ladegaard) er ei omsverma kvinne i slutten av tjueåra som nettopp har inngått eit fornuftsekteskap med Jørgen Tesman (Pål Fredrik Kvale), mykje fordi han snart vil få eit professorat og slik kan by på ein viss sosial og økonomisk tryggleik.

Men raskt går det opp for henne at ho har tatt feil.

tidsfordriv der ho leikar seg med andre menneske som ein stor intrigant. Ein tidlegare flamme, den litt mystiske og turrlagde Eilert Løvborg (Manish Sharma), og husvennen Assessor Brack (Fabian Heidelberg Lunde), står båe for løyndomar ho ikkje har delt med Jørgen.

Og Eilerts assistent, den meir jordnære og uskuldsreine Thea Elvsted (Malene Wadel) blir fort, saman med Eilert, fanga i Heddas mange løgner og spel.

Hedda kan tolkast som ei livstrøytt og bortskjemt kvinne som fordriv tida med intrigespel, heilt til ho fell for eige grep. Men ho kan og sjåast som ei kvinne fanga i den borgarlege heimen, og som vil vekk frå å vere mannens leiketøy, men som nyttar andre middel enn Nora Helmer.

 har laga ei framsyning som er minimalistisk i forma, men ikkje i innhald. Med få unnatak er dette teksten slik Ibsen skreiv han i 1890.

Det er eit godt val for å få fram kompleksiteten i dramaet. Og når scenografien til Bård Lie Torbjørnsen er ekstremt minimalistisk, berre eit bord og ein designarstol frå vår tid, peikar både regi og scenografi på det ålmenne og tidsuavhengige, og let samstundes ord og handling stå i fremste rekkje.

Eriksen er også komponist, og har skrive ein del fin stemningsskapande musikk, men stundom blir den litt i kraftigaste laget for å bygge opp under dramatikken, som om Ibsens tekst ikkje er sterk nok.

Ei framsyning som er minimalistisk i forma, men ikkje i innhald

«Hedda Gabler»

Ei litt utydeleg Hedda

Frøydis Århus

Gjestene» av Agnes Ravatn er ein roman som eigentleg er eit kammerspel, tenkte eg då eg las boka. Dette har regissør Morten Joachim gjort alvor av på Lille Scene ved Den Nasjonale Scene i Bergen. Saman med dei fem skodespelarane har han laga eit litt utriveleg innblikk i kva rivalisering og misunning kan gjere med eit stakkars gjennomsnittsmenneske.

Lille Scene er ein liten teatersal med 80 plassar og såleis ideelle tilhøve for eit kammerspel. Me kjem tett på skodespelarane, og det kjennest som om eg som publikum er ein del av deira rom på det enorme designkjøkkenet til Iris Vilden. Det er både verksamt og ukomfortabelt å vere del av eit rom fylt av stress og løgner, men det manar til latter, og det er jamt over god underhaldning.

 er vanlege folk. Han er snikkar, ho er jurist. Ho ikkje høgprofilert strafferettsadvokat, men jurist på byggesak. I kommunen. Ho har eigentleg alt: to gutar som ho elskar, ein mann som elskar henne og god jobb. Ein dag treff ho barndomsvenninna si, Iris Vilden, og gamal sjalusi kjem til overflata.

Det er lenge sidan sist, men ho er like irriterande som før. Ho er av den sorten som alltid får det slik ho vil, og ho manar fram alt av gamalt agg og mindreverdskjensler hjå Karin.

Dette vert glimrande tolka av skodespelar Stine Robin Eskildsen. Karin let seg presse til å gi gratis jussråd og får låna Iris si luksushytte som takk.

Nokså motvillig tek Karin med seg ektemannen Kai på dette påtvungne hytteopphaldet. Hytta kjem sjølvsagt med hyttenaboar, og det er i møte med dei at Karin kjem i skade for å lyge på seg denne eigedomen med utsikt, vinskap og det heile. Den eine løgna tek den andre, og slik får innbilt klasseforakt og desperasjon fritt spelerom.

skodespelarane har regissør Joachim lagt opp til ei blanding av innbilt og faktisk dialog. Den innbilte dialogen inneber stadige besøk av fantasifosteret Iris Vilden (Susanne Bugge Kambestad). Kai (Hugo Mikal Skår) er ankeret til Karin. Han er fylt av ein stoisk ro og ser ut til fryda seg over det å leike hytteeigarar for ei helg. Spelet til Skår er like uanstrengt som rollen han tolkar, og han fungerer som sosialt blandevatn i cocktailen med hyttenaboane Hilma Ekhult, forfattar og Svenska akademiet-medlem med skrivesperre (Marianne Nielsen) og Per Sinding, humanist, forfattar og posør (Svein Harry Schöttker-Hauge).

Både Nielsen og Schöttker-Hauge i desse rollene er dømer på briljant casting. Det er likevel spelet mellom Bugge Kambestad som Iris og Eskildsen som Karin som får mest plass i regien. Og det er her, gjennom det innbilte i Karin sitt tankespinn, at spelestilen vert mest outrert. Det er på grensa til det uuthaldelege for oss litt sarte sosiale sjeler, men det er også i dette pinsame at det vert gøy. Godt og vondt på same tid, sådan.

 lydkulisser og scenografi er godt knadd og snakkar same språk. Midt i scenerommet tronar ei blank kjøkenøy i edle stein- og tresortar. Bak sjikt av tre og glasdører i full takhøgde ser me havutsikten i bakgrunnen. Det kunne vore spennande å verta presentert med meir scenografi. Eg vil sjå meir av det vakre interiøret, meir av det rike og overdådige. Hytta til Iris Vilden er ifylgje Karin irriterande lite invaderande og provoserande godt tilpassa landskapet. Litt på same vis er også scenerommet irriterande sobert og tilbaketrekt, sikkert for å gi rom til det outrerte og leikne spelet som regien har lagt opp til.

Gjestene

Det er den hyttedraumen me ber på

Språk er makt, sies det. Jeg tenker ofte på de ordene. Når det kommer til politikk, når det kommer til enhver skrivendes ansvar, og når det kommer til teateret. Hvilke ord, hvilke sosiolekt, perspektiv og talemåter får plass i dramatikken og på teaterscenen? Hvem er karakterene som sier dem?

Oppvekstromanen «Da vi var yngre» – om Ivor og kompisene Marco, Jonas og Arjan og deres harde liv ute i Oslos gater – tok lesere og kritikere med storm i 2023. Boka skildrer vennskapene mellom gutta – rotløshet og utenforskap, dopbruk og identitetssøken – alt fortalt gjennom korte, intense scener og tilbakeblikk. Den bare 19 år gamle debutforfatteren Oliver Lovrenski ble nærmest kultfigur over natta. «Som en slags speeda Ivar Aasen samler Oliver Lovrenski opp ordene fra gata og stapper de ned i den litterære skreppa si», skrev NRK den gang.

 forestilling på Det Norske Teatret, med sosiolekten og begrepene fra østkantens undergrunnsverden intakt. Nettopp det er ingen selvfølge – Det Norske Teatret er et nynorskteater. Men teaterets oppdrag er også å spille teater på «norske dialektar for folk i bygd og by».

Selv skulle jeg gjerne sittet med «ordbok til gatesosiolekt» i hånda underveis, for selv om Det Norske Teatret faktisk har laget en slags ordbok, forstår jeg fortsatt ikke 15 prosent av begrepene som brukes. Aows, bastoolada, bausj, dharbaaxo og gerro?! Hjælp. Bare syntaksen gjør meg svimmel. Jeg, som alltid har språket i min makt – nå er noe snudd opp ned, og det kjennes som det på en eller annen måte har med nettopp makt å gjøre?

 gutterommet bygget som en stor, åpen boks. På veggen henger ei fotballskjorte og en poster av bokseren Mike Tyson, i ei bokhylle står tomflasker, en boksesekk henger fra taket og en skittentøykurv står på gulvet. Projeksjon skal brukes mye i forestillingen: bilder av lavblokker, gaming-sekvenser, til og med foto fra overvåkingskameraer. Det er enkelt, og det fungerer svært godt.

Det er Aksel Hennie som har regien på denne oppsetningen – en svært god match med nettopp dette tekstmaterialet. Hennies regi har en filmatisk, stilrein og elegant kvalitet over seg, som når Ivors rom dreier langsomt på hjul og senga hans subtilt forvandles til Babas (bestemoras) sykeseng, enkelt markert med en lysendring og den umiskjennelige pipelyden fra en EKG-monitor, alt mens karakteren selv forteller.

 – ser også ut til å være dyktig på å gi skuespillerne handlinger å utføre: Bokse på en boksesekk, rydde, spise takeaway med masse mat i munnen midt i en monolog. Dette gjør alt som utspiller seg, mer autentisk. Ikke minst må dette ha vært en god hjelp for skuespillere som egentlig er nokså uerfarne:

Ivor spilles av rapperen Jonas Benyoub, som aldri har stått på en teaterscene før. Astin Souleymane i rolla som Marco er kjent som danser for Karpe, mens Jonas spilles av den mer erfarne og profesjonsutdannede Randin Kummeneje. Alle tre er udiskutable talenter, og sammen er de både rå, lune, harde, såre og tidvis utrolig morsomme.

 forestillingen er regien noe mer ujevn, som om man har fått knapt med tid eller gått litt tom for krutt. Den episodiske handlingen med sine stadige brudd blir monoton når dramatiseringen nesten opphører og erstattes av lange fortellersekvenser med Benyoub aleine på scenen: sittende på kasse og fortelle – gående, stående, sittende på annen kasse og så videre. Det hjelper ikke at musikken er for stemningsmalende mørk for lenge, eller at hovedpersonen lenge befinner seg i omtrent akkurat samme stemningsleie.

Hennies regi har en filmatisk, stilrein og elegant kvalitet over seg

«Da vi var yngre»

Gatas språk

«For første gang er jeg lei meg for at Klassekampen ikke har terningkast»

Det er lørdag ettermiddag, en knapp time til «Europavisjonar» har premiere på Det Norske Teatret, og jeg står nølende foran klesskapet med en paljettgenser i hendene. Det er under et døgn siden jeg sist satt med tårer i øynene over et nyhetsklipp: Donald Trump omgitt av støttespillere og håndplukkede journalister inne på det ovale kontor, som skjeller ut Volodymyr Zelenskyj.

«Hvorfor har du ikke på deg dress?» spør en korrespondent fra den høyrevridde kanalen Real America’s Voice. «Jeg lurer bare – eier du overhodet en dress?» Hånlatteren fyller det ovale kontor, og når jeg ser klippet, klarer jeg nesten ikke tro at det er virkelig.

 alt faller nå. Hva – og hvem – skal vi tro på nå? Alle følelsene rundt det som skjer i verden, hvor skal vi få utløp for dem?

Uansett, her jeg står foran klesskapet med paljettgenseren i hendene må jeg innrømme at jeg gleder meg til kveldens premiere. Konseptet er bemerkelsesverdig: «Europavisjonar» er laget som en Eurovision-musikal der vår kjente og folkekjære transeuropeiske sangkonkurranse brukes til å ta med publikum på en reise gjennom europeisk politisk historie fra 1989 til i dag.

Ekte Eurovision-hits har fått nye tekster og legges i munnen på virkelige politiske skikkelser fra de siste 35 årene. Boris Jeltsin, Tony Blair og Angela Merkel skal gi alt for å få publikum til å stemme på akkurat deres visjon: Blir det nyliberalisme, forbruk og uendelig vekst? EUs blytunge byråkrati? Eller en spirende ukrainsk folkerevolusjon?

paljettgenser, faen heller, men jeg angrer ikke, det er full folkefest allerede i foajeen: Glitter og glam overalt, et hav av lilla heliumballonger hengende fra taket. På vei inn i hovedscenesalen kan min venninne og jeg plukke med oss Eurovision-effekter og flagg fra kostymekasser. Vel inne er det bare å konstatere at hele rommet har gått gjennom en massiv metamorfose.

Høyt oppe på veggen til venstre i salen er det laget en kommentatorboks, på høyre side et «greenroom». Det er hengt opp store bannere – logoene til Nato og EU, og britiske, tyske og kinesiske flagg. På scenen er en massiv lysrigg og et lett forhøyet, avlangt podium markert med glitter. Setene våre er i «Hellas»-seksjonen. På seteryggen foran finnes en liten QA-kode vi kan skanne med mobilen og bruke i stemmegivningen når den tid kommer.

Salen nærmest koker av forventning når kveldens floormanager Karl (Tord Kinge) småløper energisk inn på scenen og skal peppe publikum som før en talkshow-innspilling. Han trenger ikke prøve hardt – Eurovision-stemningen har satt seg allerede. Hele salen jubler og veiver ivrig med flaggene.

 det hele i gang. Først ut er Mikhail Gorbatsjov (Heidi Gjermundsen Broch) og Ronald Reagan (Pål Christian Eggen) med duetten «Unite, unite Europe», som handler om Berlinmurens fall, nedrustning, håp og signeringen av INF-avtalen.

«Europavisjonar»

En spektakulær og dypt rørende hyllest til demokratiet

Julie Rongved Amundsen

#000

«Svart og hvit natt» byr på morsom og presis kapitalismekritikk i en mørk kjeller

I kjelleren til Grusomhetens Teater på Hausmania er publikum plassert på hver sin side av scenen. Over det ene lille amfiet henger det et skilt der det står «Norsk Vacuum Oil Company», og på veggen henger det ei stor klokke som har stoppet. I det ene hjørnet står det en tilforlatelig vanndispenser av typen som bare finnes på arbeidsplasser. Bortsett fra dette er scenen tom.

En kvinne kommer inn kledd i dress og sko som gir god gjenlyd. Hun går fort, som i en stressende marsj over gulvet. Hun stopper, ser på klokka og trommer med fingrene på noen dokumenter hun holder tett til kroppen. Flere skuespillere entrer scenen, kledd på samme måte og med samme småstressede kroppsspråk og holdning. De snakker til og over hverandre, gjentar replikker på overdrevent vis og beveger seg hardt og kantete fram og tilbake over scenen.

 tydelig fra start. Estetikken gir assosiasjoner til kontor- og næringslivsjobb, og replikkene, som både er på norsk og engelsk, har et satirisk preg. I tillegg gjentar flere av karakterene sitater fra «Peer Gynt»som både passer i helheten og framstår komisk vilkårlige

Sammen med det fysiske og overdrevne teaterspråket settes det en morsom grunntone som også inneholder en kritikk av et merkantilt syn på verdiskaping og stiller spørsmål om hva som er menneskets plass når verdiene skal defineres.

Regissør Lars Øyno tør å la teaterspråket få utfolde seg og bygge seg sakte opp. Sekvensen med kontorarbeiderne dras ut på en måte som fungerer tematisk understrekende, men som også blir komisk. Til slutt faller den stressede, interne sivilisasjonen på arbeidsplassen, og vi får en mer desperat fysisk sekvens der skuespillerne beveger seg nesten som i dans og lager ulike gutturale lyder og skrik.

Kontrasten mellom disse to delene bidrar til å gi den siste delen en fysisk intensitet, og med noen få unntak der bevegelsene føles litt keitete, er denne delen også dynamisk koreografert, og skuespillerne viser alle bredde i den sceniske kroppsbeherskelsen.

 er den 37. forestillingen til Grusomhetens teater. I den lille foajeen henger det plakater fra mange av de tidligere produksjonene, og jeg reflekterer over mangfoldet som finnes i et kunstnerskap som kanskje har framstått ensporet.

Helt siden begynnelsen har Øyno & co. basert estetikken sin på skriftene til den franske teaterteoretikeren Antonin Artaud, og det er mange ting i «Svart og hvit natt» som inneholder en gjenkjennelig signatur. Denne gangen skal utgangspunktet for forestillingen være det korte essayet «Serafimes teater», som ifølge teateret var tenkt innlemmet i Artauds kjente bok «Det dobbelte teater», men som ble utelatt av redaktøren.

en gjengivelse av denne ganske absurde teksten, men en inspirert lesning der særlig pustens betydning for det hellige i teateret løftes opp gjennom skuespillernes uttrykk. Kontorarbeiderne framstår som ideologiske roboter i et system som verdsetter økonomisk vinning over menneskets kroppslige væren i verden. I en tid der kunstig intelligens beveger seg inn på kunstens banehalvdel, leser jeg forestillingen blant annet som en protest mot det automatiserte mennesket.

Noe av materialet har en overtydelighet ved seg, og noen ganger skulle jeg ønske denne overtydeligheten ble presentert mer selvbevisst. Men forestillingen er morsom og presis, og det jeg til slutt setter aller mest pris på, er insisteringen på å lage kapitalismekritisk teater i en mørk kjeller og kunst som aldri viker fra ambisjonene om å si noe vesentlig om det menneskelige.

Kontorarbeiderne framstår som ideologiske roboter

«Svart og hvit natt»

Eksistensiell kontorsatire

Prompehumor går aldri av moten. Ei av dei bøkene som har gjort mest lykke på området, er Jo Nesbøs roman «Doktor Proktors prompepulver» frå 2012. Historia om venneparet Lise og Bulle og den originale oppfinnaren Doktor Proktor er for lengst både filmatisert og dramatisert.

Nå har den kreative trioen Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal laga ein fullstendig ny musikalversjon der berre skjelettet er att av Nesbøs historie. Handlinga er lagt til Trondheim, og tekstane er fulle av nyskrivne ordspel og referansar til underbuksehumoren til både barnehagebarn og vaksne. Som vanleg når desse tre lagar musikal, blir det hemningslaust og ustyrleg, og stundom litt i meste laget, men først og fremst underhaldande så det held.

mista bestevenninna Anna, som har flytta. Men i huset til Anna flyttar den litt veslevaksne Bulle (Thomas Kvamme Urnes) inn, og han viser seg raskt å vere ein meir enn god nok erstatning. I klassen til Lise og Bulle går også dei slemme, men ikkje så smarte, brørne Truls (Malin Skjolde) og Trym (Benedicte Søreng). Far deira, Herr Thrane (Aslak Maurstad), er søkkrik, men rikdomen er skaffa på uærleg vis.

I nabolaget bur også den eksentriske professoren Doktor Proktor (Klaus Sonstad) med eit hav av lite brukbare oppfinningar. Det går mot 17. mai, og militæret skal fyre av salutt, men blir i beit for krut. Før nasjonaldagen er det også korpsøving, men dirigenten (Olve Løseth) har ikkje akkurat full kontroll.

Historia er komplisert og intrigane mange, men det viktigaste er prompepulveret som Doktor Proktor har funne opp, og som til slutt reddar både han, Lise, Bulle og nasjonaldagen.

med Jo Nesbøs forteljing. Men i dialog, kommentarar og dei ville ordspela, er det meste nytt. I tillegg kjem den flotte nyskrivne musikken til Havdal med gode tekstar av Bones. Alt dette gjer at produksjonen verkar heilt ny og skil seg kraftig frå dei tidlegare. Slik er det også med omdreiingspunktet. Tittelfiguren er Doktor Proktor. I Sonstads finstemte tolking er han både komisk og litt kos, men likevel meir nedtona enn originalen. I staden er det Bulle som blir den viktigaste figuren.

Det er eit regigrep som gjer det lettare for ungane i salen å identifisere seg med helten. Men så skuldast det også at Urnes er høgt og lågt og spelar Bulle med stor energi. Med eit oppkome av overskot sjarmerer han oss i senk. Det er høgt tempo i framsyninga, og dette blir for nokre av skodespelarane kompensert med litt for høgrøysta spel og dermed dårleg diksjon.

scenografi av plankar på høgkant gir fin illusjon av ein by samstundes som den enkelt gir rom for både laboratoriet til Proktor, fengsel og meir til. Oppsetjinga har berre sju aktørar der seks av dei spelar drygt 30 ulike roller. Men grunna Christina Loverys særs gode kostymedesign går skifta saumlaust og smertefritt.

Musikken til Havdal er både melodiøs og stemningsskapande. Det definitive høgdepunktet er Doktor Proktors mollstemde song om den ulykkelege kjærleiken frå studietida i Paris, vakkert framført. Den stramme og fartsfylte regien som også byr på mange overraskingar, er ved multitalentet Mathias Luppichini, meir kjend som skodespelar, musikar og komponist. Med to tilsvarande regioppdrag på Rogaland Teater dei siste åra har han vist at dette er ein sjanger han meistrar, og denne produksjonen er definitivt ikkje noko unnatak.

«Doktor ­Proktors prompe­pulver»

Langt frå ein smygar

DING-DONG! Det ringer på døren, og utenfor står en ung mann.

«Hei!» sier han, høflig smilende. «Hei?» svarer du, overrasket. «Ja, du bestilte til klokka sju?» Den unge mannen plukker frem mobilen som for å sjekke noe, åpner en app og holder skjermen opp foran deg, så du kan se selv: «Se på tv. Ikke seksuell berøring.»

Åh herregud, nå demrer det. I et anfall av eksistensiell fortvilelse og akutt ensomhet falt du kvelden før for fristelsen å benytte deg av den nye apptjenesten «Rent – a – boyfriend». Egentlig en tjeneste langt under din verdighet, så klart (og hadde du ikke uansett avbestilt rett etterpå?) Men nå står han jo likevel der, på trappa. En veldig pen mann. Og når han først gjør det – kanskje han like gjerne kan komme inn?

«Dette fortjener du», som hadde premiere på Nationaltheatrets Torshov-scene 21. februar, møter vi musikkterapeuten Mette (Kjersti Tveterås), som jobber i fengsel, besøker sin demente mor (Trine Wiggen) på sykehjem og er ellers et politisk engasjert menneske med alle de rette meningene.

Drømmen om noe eget kjærlighetsliv har hun skrotet – det er liksom enklere å ikke trenge noen. Men så en dag forteller altså kollegaen hennes Benedicte (Seda Witt) om denne nye tjenesten.

Mette avfeier hele opplegget som totalt uetisk, inntil den kvelden en kjekkas fra Ukraina (Sjur Vatne Brean) plutselig står der på døra. En mann som får betalt for å like henne, akkurat som hun er.

finner du Oslos eneste sirkulære scenerom, der publikum omkranser hele den intime scenen. Dette gir en særskilt mulighet for å utnytte teaterets potensial som fellesskapshendelse: Skuespillerne må forholde seg til publikum på alle kanter.

Regissør Even Torgan er etter hvert blitt dreven i dette teaterformatet: å skape intersosiale teaterrom hvor tett samhandling med publikum er en essensiell del av uttrykket. Denne gangen er han tilbake i tekstsamarbeid med Markus Neby og Fanny Vaager, som han har laget flere vellykkede forestillinger med tidligere. Sammen har de tre skrevet et uferdig manus som deretter har blitt videreutviklet sammen med skuespillerne på gulvet.

«Rekk opp hånda du som tenker at du tilhører øvre middelklasse.» Det er fengselsbetjenten Benedicte som spør, hun står på den lille sirkulære sceneplattingen med et klembrett i den ene hånda, som om hun samler inn statistikk til kvantitativ analyse. Noen få hender strekkes nølende opp i været, akkurat som da hun like før spurte om arbeiderklasseforankring. Vanlig middelklasse var godt representert i salen. 

Lyset forsvinner brått, og plutselig får publikummer etter publikummer lysstrålen fra en lommelykt midt i ansiktet:

Forestillingen gjør meg enormt oppløftet i troen på hva teateret kan være

«Dette fortjener du»

Svart komedie med sprengkraft

Det er hele 15 år siden Maria Bonnevie sist sto på en norsk scene. Dermed er det også en betydelig teaterbegivenhet når hun endelig er tilbake – i den ikoniske rolla som Blanche Dubois i Tennessee Williams’ «En sporvogn til begjær». Stykket ble skrevet i 1947 og er blant moderne teaters største klassikere. Handlingen kretser rundt en falmet sørstatskvinne som, etter å ha tapt familiegodset, ankommer New Orleans i Louisiana for å søke tilflukt hos søstera Stella og hennes ektemann Stanley Kowalski. Det intense dramaet utspiller seg i et lite, nedslitt leilighetskompleks i det arbeiderklassepregede French Quarter.

På Christiania Teater er scenografien svært enkel og laget nærmest 1–1. Her finnes ingen tydelig scenografisk tolkningsinngang eller forsøk på konseptuell vri. Til venstre er et slitent 50-tallskjøkken, på midtscenen står et enkelt bord med stoler, og på bakscenen finnes en liten forhøyning der Blanche etter hvert får sitt lille hjørne med en enkel madrass. Tykke mursteinsvegger og fraværet av vinduer og dybde i scenerommet understreker følelsen av klaustrofobi, konflikt og sosialt forfall, som preger stykkets handling. Samtidig framstår scenografien nokså datert. Det er vanskelig å ikke plassere den i en slags 90-talls teatertradisjon.

 sitter skuespillerne på scenen mens publikum finner plassene. De går fram på scenen når stykket starter, og Trond Espen Seim – som spiller rolla som Stanley – gir selv publikum beskjed om å skru av mobilene. Deretter starter ensemblet en jovial sang de selv akkompagnerer på gitar, trekkspill, tamburin, vaskebrett (en kvinne på raden foran meg filmer hele seansen). Dette anslaget slår meg som nokså ubegripelig. Er det Tennessee Williams som farse vi skal se? Hvorfor har man valgt dette anslaget som oppspill til et stykke dryppende av eksistensiell smerte og desperasjon?

Blanche er på mange måter et menneske i fritt fall. Hun er ikke lenger en del av overklassen og vet ikke hvordan hun skal håndtere fraværet av økonomisk og sosial trygghet. Maria Bonnevie er en skuespiller kjent for intens tilstedeværelse og stor evne til å uttrykke subtile nyanser og kompleksiteten i karakterenes indre liv. Og hun leverer også en Blanche som er full av nyanser og spilles med dirrende nerve. Men stykkets åpning skal snart vise seg å være helt i tråd med en tolkning der regissør Marit Moum Aune tilsynelatende er preget av gjennomgående berøringsangst for stykkets grimhet.

Bonnevie spiller nærmest på tross av regien, som om hun har tatt på seg ansvaret for hele forestillingen aleine. Trond Espen Seim i rolla som Stanley gir henne liksom ikke noe motstand.

 – bare en knapp uke siden forrige gang jeg så «En sporvogn til begjær», da på Almeida Theatre i Londons West End, i Rebecca Frecknalls regi og med ingen ringere enn Paul Mescal («Gladiator II», «Aftersun», «All of Us Strangers») i rolla som Stanley. Og bare for å ha understreket dette først: Det er selvsagt urimelig å sammenlikne Trond Espen Seim, eller nær sagt hvem som helst, med en av verdens for øyeblikket aller største stjerner. Men det er heller ikke berømmelsen eller sexsymbol-statusen som gjør Paul Mescals prestasjon i «En sporvogn til begjær» så sterk. Det er måten han balanserer indre konflikt og strid med en dypt forankret fysikalitet, som fungerer så godt for Stanleys natur.

Det slår meg at dette kanskje er særskilt viktig i Tennessee Williams’ stykker, fordi karakterene ikke bare er konstruert med en dypt psykologisk dimensjon, de er like mye bygget opp rundt drifter og begjær. Ja, ofte river og sliter disse motstridende kreftene i karakterene på en måte som kan være direkte pinefull, nesten uutholdelig å følge. Men det er også nettopp dette som gjør dem så fascinerende. Williams’ kvinneskikkelser er ofte både sterke, skjøre og fulle av undertrykt lidenskap, slik Blanche forsøker å skjule sin sårbarhet bak en fasade av eleganse som gradvis og nådeløst går i oppløsning.

, derimot, er gjerne brutale og dominerende, slik Stanley både har rå og voldelige sider, men også noe dypt usikkert ved seg. Både Stanleys, Stellas og Blanches seksualitet går som en streng gjennom hele stykket; den er kilde til både maktspill, destruksjon og identitet. For Blanche er seksualiteten både en desperat søken etter trygghet og en selvdestruktiv flukt fra ensomhet. For Stanley er den et maktmiddel: Forholdet til Stella er preget av intens tiltrekning, men overfor Blanche bruker han den til slutt til å knuse henne. For Stella er det seksualiteten som til slutt gjør at hun velger Stanley framfor Blanche.

Dersom disse spente strengene ikke finnes mellom karakterene, blir det mye vanskeligere å forstå valgene deres. Tennessee Williams’ stykker fordrer altså at skuespillerne også er kropp. Derfor fungerer det ikke at Seim lunter seigt rundt på scenen som om han spiller Nils i «Mot i brystet» på leting etter en cornflakes-pakke. I Moum Aunes regi har «En sporvogn til begjær» blitt en lettfordøyelig feelgood-utgave av et stykke som egentlig skal rive og slite hardt i tilskueren. Navnet Maria Bonnevie vil selge billetter uansett, og takket være henne er de verdt å kjøpe. Men ellers: Bonnevie hadde fortjent et comeback i en forestilling som nådde henne lenger enn til anklene.

Blanche er på mange måter et menneske i fritt fall

«En sporvogn til begjær»

I farseland

Forfattaren Kjell Askildsen (1929–2021) var ein særs kresen minimalist der ikkje eitt ord var overflødig. Særleg gjennom novellene sine vann han seg eit ry som «forfattaranes forfattar». Sjølv om han har omsett ein del drama, er det nok ikkje utan grunn at ingen av tekstane hans er blitt dramatisert. Til nå. Det er eit litterært stoff ein tek i med ærefrykt. Men nå har regissøren og skodespelaren Trond Lie laga ei særs varsam dramatisering av «Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten», og urpremieren var på Vinterlysfestivalen i Mo i Rana for eit lydhøyrt og svært begeistra publikum.

«Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» er ei novellesamling frå 1983, og blei av Dagbladet kåra til den beste skjønnlitterære boka dei siste 25 åra. Med denne novellesamlinga vann Askildsen seg ei langt større lesarskare enn tidlegare. Boka består av to noveller der den siste er tittelnovella. Ho består igjen av ti korte tekstar lagt i munnen på den aldrande enkemannen Thomas F. Ikkje så reint lite folkesky har han forskansa seg i leilegheita si, litt sur på det meste, og også noko lei av livet. Men ikkje meir enn at han likevel er nyfiken på kva som skjer og også har kontaktsøkjande og sosiale sider. Med lun humor og ein god porsjon sjølvironi gir Askildsen oss den gamle mannens meiningar om livet, tilværet og mykje anna.

Trond Lie (f. 1949) er utdanna skodespelar, men har dei siste 30 åra hovudsakleg arbeidd som regissør. Dramatiseringa hans av «Thomas F» er ei varsam og særs respektfull tilnærming til Askildsens forteljing. På eit kvadratisk scenegolv markert med raud teip er det ikkje anna enn skodespelaren og fem stolar. Brota mellom dei ti kortnovellene fyller han med å stadig ommøblere stolane, og i siste novella forstår vi at dette ikkje berre er eit fikst regigrep, men direkte knytt til det Thomas F fortel. Når han ein sjeldan gong bryt ut av eksilet og forlét leilegheita, går han ut av kvadratet og lyset blir litt kraftigare. Det er det heile når det gjeld sceniske effektar. For her er det forteljinga og orda som står i sentrum.

Med lun humor, god tid (slik gamle menneske har) og finstemt mimikk gir Trond Lie oss eit vakkert og innlevande portrett av Thomas F og hans mange betraktningar. Det er blitt ei lun, humoristisk og litt blå framsyning som eg håpar Lie får høve til å ta med seg ut til litteraturhus og småscener og til alle som er glad i god litteratur og framifrå scenekunst. For det skal ikkje meir til enn dette for å lage godt teater.

Det er eit litterært stoff ein tek i med ærefrykt

«Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten»

Blues for Thomas F

I regi av Nordland Teater, og som eit kulturelt lyspunkt i ein elles mørk etterjulsvinter, er det i 24 år blitt arrangert Vinterlysfestival i Mo i Rana. I ei dryg veke står den vesle byen i Helgeland på hovudet med heile 268 ulike teaterframsyningar og andre arrangement som konsertar, film og kunstnarsamtalar. I samarbeid med Rana kunstforening, er det også ein årleg festivalkunstnar med eiga separatutstilling, og i år var det Kjell Erik Killi-Olsen. Frå forsiktig programmering i starten, har Vinterlysfestivalen vakse seg til å bli ein av dei aller største teaterfestivalane i landet. Med tanke på kor mange som bur i Mo og omland, måtte Heddadagane i Oslo hatt om lag 10.000 arrangement for å kunne måle seg med Vinterlys. Det seier litt om kulturlivet i det langstrekte landet vårt og bør kanskje vere ein vekkjar for nedskjeringskåte politikarar.

Vinterlysfestivalen har under Wenche Bakkens 23-årige kuratering vore ein viktig arena for det som rører seg i underskogen av scenekunstfeltet. Slik har den vore ein inngang til grupper og skodespelarar som til nå ikkje har fått så mykje merksemd. Nå har Bakken gitt stafettpinnen vidare til Sissel Brean som både har utvida omfanget og halde fram i same stil. Nok ein gong var det ei flott blanding av eldre produksjonar og av nytt og ukjend. Heile ni premierar var det og funne plass til. Sjølv fekk eg «berre» med meg rundt 35 arrangement, og på alle var det så godt som fullt hus. Her er nokre høgdepunkt.

Riksteatret sette standarden då dei første festivaldag hadde turnépremiere på «Prima Facie» (meld her i avisa 

). Applausen hadde knapt rukke å leggje seg før det var nok ein premiere, denne gongen på eit lokalt og enkelt lite stykke, «Til de voksne». På bakgrunn av utvalde tekstar av Linn Skåber hadde tidlegare nemnde Wenche Bakken laga ei særs forsiktig dramatisering der sju personar, der berre eit par av dei hadde skodespelarrøynsle, på imponerande vis framførte innsiktsfulle tekstar som ga lyst til å lese meir av Linn Skåber.

I samband med Ibsenfestivalen i Oslo for nokre år sia der hiphopen møtte fru Thalias salongar representert ved SPKRBOX og Nationaltheatret, blei det også eit møte mellom skodespelaren Håkon Ramstad og rapparen André Martin Hadland (Son of Light). Det har utvikla seg til eit utkast til ei framsyning dei kalla «Onkel Aage og den kosmiske smie». Det var ei varm og upretensiøs oppsetjing tufta på to heilt ulike historier som båe på sitt vis handla om utanforskap og som dei absolutt bør utvikle vidare.

Skodespelaren Sigmund Njøs Hovind, hadde med seg to framsyningar, «Amor Fati», som han hadde laga sjølv, og P. O. Enquists «Styrtet engel» i regi av Kjersti Elvik. I båe nytta han ekspressiv dans til å illustrere handlinga. Gjennom ein stutt einaktar greidde han i «Styrtet engel» på eit poetisk vis å formidle kjensler, draumar, minne og essensen i romanen, men framsyninga var nok best for den som kjenner innhaldet og tematikken. Enklare å forstå var «Amor Fati» der han gjennom dans og fine repeterande regi- og forteljargrep ga oss ein bitter eldre mann i retrospekt, tungt akkompagnert av jazzmusikaren Stephan Meidell. Men historia om mann utan sjølvinnsikt, har vi høyrd nokre gongar før, og denne ga oss, trass godt spel, ikkje så mykje ny innsikt.

Vinterlysfestivalen baud på ein omfattande meny i ei fin blanding av nytt og gamalt. Og i ein god meny får ein desserten til slutt. Torsdag hadde skodespelaren og regissøren Trond Lie urpremiere på ein inderleg og lun presentasjon av Kjell Askildsens «Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» (sjå eiga melding). Og rett etter var det urpremiere på «Manual for Living Beings» av det spanske kompaniet La Mula, medprodusert av Figurteatret Nordland. Det var eit humoristisk og ganske annleis figurteater. Lenge sat vi og lurte på når det skulle ta til, før vi etter kvart forstod at det for lengst hadde starta. I langt større grad enn vanleg for figurteater, var det orda og språket som var det viktige, og med ein sinnrik scenerigg som både var imponerande og baud på humor, forstod vi etter kvart at i den grad dette var dokketeater, så var det faktisk vi som var marionettane. Framsyninga blir vist på Beddingen kulturhus i Bodø i dag, men dreg deretter til Spania.

Ikkje overraskande sette årets Vinterlysfestival publikumsrekord. Neste år er det 25-årsjubileum og neppe mindre omfattande program. For teaterinteresserte bør det difor vere ein god idé å vurdere ein tur til Mo den andre veka i februar i 2026.

I ein god meny får ein desserten til slutt

Varme lys i vintermørket

Grace Tabea Tenga

Med sin blanding av futurisme, atletisisme og samfunnsengasjement kan det engelske hiphop-kompaniet Far from The Norm lett forveksles med det afrikanske eventyrlandet Wakanda fra superheltfilmen «Black Panther». I «Until We Sleep» er de sju danserne med sin kvinnelige leder på jakt etter rettferdighet mens verdensordenen går mer og mer i oppløsning.

Klimautfordringer, kneblet ytringsfrihet og menneskerettighetsbrudd får et kroppslig uttrykk gjennom det vitale språket til koreograf Botis Seva. Han grunnla kompaniet ved en ungdomsklubb på Dagenham i Øst-London som nittenåring. Siden suksessen med hans helaftens koreografidebut «BLK DOG» har kompaniet turnert internasjonalt. «Until We Sleep» hadde siste stopp på sin verdensturné ved Bærum Kulturhus i helga.

 er samlet rundt et «bål» av en lyskaster som lyser opp ansiktene deres og det mørke jeansstoffet til fjær- og mosekostymene signert Ryan Dawson-Laight. Utenom sirisslyder aner vi lite om hva som skjer. Lyset slås av og på, og utøverne står i ulike stillinger hver gang.

Scenografien i verket står og faller på lysdesignet til Tom Visser. Det består av «bålet» og de tjue diagonale lyspålene som rammer inn scenen. For dramatisk effekt er lyset synkronisert med den virkningsfulle musikken, sammensatt av afrikanske perkusjoner og elektronisk musikk ved Torben Sylvest. Det forsterker verkets cinematografiske følelse. I noen partier er lyspålene knallgrønne som fuktige regnskoger, i andre er de grå fengselsgitre som utøverne desperat stikker hendene sine igjennom.

Scenisk oppleves det hele som hemmelighetsfullt, mystisk og avsidesliggende. Utøverne framstår som et uberørt folk som mangler kontakt med omverdenen. Innadvendtheten gjør at jeg som publikummer føler at jeg titter på dem i smug gjennom et kikkhull. Det er sjelden en forestilling på en stor scene føles såpass intim.

 mettet koreografi, med bevegelseskrav på alle plan. Danserne går fra å krabbe flatt på armene sine til å gjøre høye spensthopp. De danner allianser og fiendskap om hverandre. Konfrontasjon er et tydelig tema. I en tid der debattklimaet er svært polarisert, er kroppsspråket gjenkjennelig. Koreografien ble til under pandemien, som en måte å kommunisere frustrasjon over de krevende samfunnsforholdene på.

Mye har endret seg siden virusutbruddet som snudde opp ned på mange millioner menneskers hverdag. Derimot er den politiske og kulturelle splittelsen, drevet fram av sosiale medier, fremdeles til å ta og føle på – om ikke aksentuert etter de siste årenes kriger og autoritære utvikling i land etter land. I så måte oppleves verket svært aktuelt og som et uttrykk for usikkerheten som rår her og nå.

 forgrunnen med et intenst bevegelsesrepertoar blir overvåket av en større, maskert utøver som beveger seg sakte i bakgrunnen. Iblant danner utøverne øyekontakt med figuren, andre ganger forblir den glemt og ikke anerkjent. Den virker som en slags samvittighetsfigur, en oppfordring til å tenke i lange linjer heller enn å trekke for raske konklusjoner.

«Until We Sleep» lykkes med å fange en gnagende uro over framtidsutsiktene, og forestillingen gjør det med en unik koreografisk og metaforisk presisjon.

Verket lykkes med å fange en gnagende uro

«Until We Sleep»

Kampklar koreografi

Klassekampens kritiker havnet uforvarende i tête-à-tête med ei sexdokke.

Speeddating. Kan jeg overhodet tenke meg noe verre? Mens jeg går med raske skritt i retning Black Box Teater på Rodeløkka i Oslo, tenker jeg på akkurat dette. Jeg er på vei til koreograf og forsker Dragana Buluts nye forestilling – «Beyond Love» – et slags interaktivt, performativt speeddating-konsept der vi publikummere skal medvirke aktivt.

«Hvordan endres måten vi blir forelsket på av datingplattformer, relasjoner mediert av algoritmer og kjærlighetsroboter?» lyder forestillingsbeskrivelsen på Black Box’ hjemmesider.

Rent intellektuelt er jeg nysgjerrig. Jeg er gjerne laboratorierotte for en kveld, jeg, om det kan bringe meg nærmere noen av samtidas mest presserende eksistensielle spørsmål.

 hilset velkommen av Bulut selv og hennes medaktør Caroline Neill Alexander. De viser en QR-kode og forklarer meg vennlig at jeg må fylle ut en 

før forestillingsstart. Ok. Jeg setter meg ved et bord, tar opp mobilen og begynner pliktskyldigst å plotte inn svar på spørsmål: «Hvordan er din relasjon til din mor?», «Hvilken type forbindelse leter du etter?», «Anser du seg selv for å være en god elsker?»

«Hi!» Jeg ser opp fra mobilen. En ung mann har satt seg ned ved bordet med et glass vin og smiler til meg. Det er like før jeg ser meg over skuldra for å forsikre meg om at det faktisk er meg, og ikke noen rett bak meg, han snakker til. «Hei?» svarer jeg spørrende. Han forteller at han bare er i Oslo denne helga, at han tilfeldigvis oppdaget forestillingen på internett, at han er ingeniør og bor i Stockholm. Han stiller meg en masse spørsmål og er veldig hyggelig.

Hva i all verden er dette, lurer jeg, er det en del av forestillingen? Før jeg rekker å tenke mer på det, er det tid for å gå inn i salen. De fleste har med seg vinglass – det var bare å forsyne seg fra noen pappkartonger i foajeen. Selv har jeg tappet et prektig glass eplemost – jeg er da på jobb, tross alt.

 Bulut og Alexander. En rekke små kafébord plassert i en stor hesteskoformasjon, på bordene står små blomstervaser og led-telys som blaffer kunstig. Hvert bord har to stoler, det er bare å finne seg en plass.

Etter en kort introduksjon fra Bulut starter fire minutters speeddating. Jeg sitter overfor en litt eldre mann. Vi begynner ganske raskt å snakke om Sørlandet om sommeren, om svaberg, han forteller at han en gang som barn var uheldig og svømte inn i en tykk grøt av brennmaneter og brant seg veldig.

Det er ikke til å komme bort fra at hele settingen denne kvelden er fullstendig absurd. Og det skal snart bli merkeligere.

«Beyond Love»

Speeddating som teater

The Inheritance» av den amerikanske dramatikeren Matthew Lopez har vært en sjelden storsuksess. Etter urpremieren på The Young Vic i London i 2018 ble det satt opp på Broadway i 2019, og de siste årene har det også vært å se på de store scenene i København og Stockholm. Nationaltheatret kommer i så måte litt seint til festen, men det har ikke hindret stykket fra å bli mye omtalt og debattert, noe som øker spenningen før Oslo-premieren.

«Arven» er et langt skuespill, og på Nationaltheatret spilles det i to deler. Når man ser begge delene etter hverandre, varer det til sammen i åtte timer inkludert tre pauser. Lopez har latt seg inspirere av E.M. Forsters roman «Howard’s End», og «Arven» handler kort fortalt om den homofile mannen Eric Glass, om hans kjærlighetsliv og om det å møte homofile menn av generasjonen før ham som sto midt i New Yorks aidsepidemi.

 synes jeg regissør Johannes Holmen Dahl og ensemblet har behandlet teksten, den skeive erfaringen og kulturen med respekt og nysgjerrighet, men det ligger også mye glede og overskudd i regien.

Forestillingen er best når den lar kropp, seksualitet, overskridelse og populærkultur smelte sammen til noe livsbejaende og kjærlighetsfylt. Når Karl Vidar Lende kommer opp fra et hull i gulvet som en forgylt dragqueen mens han 

til «Voyage, voyage» av den franske artisten Desireless, eller når det danses under det som skal være en natt på klubb, er det både gøy og nødvendig. Ensemblet gjør også gjennomgående gode roller, og måten det stereotypiske balanseres mot det individuelle på, er fint gjennomført.

 er dermed ikke regien eller teateret, det er at teksten ikke er spesielt god. Det tas utgangspunkt i et ekstremt privilegert miljø. Karakterene bor på de dyreste adressene på Manhattan, og selv om det sies om Eric at han ikke har så mye penger, er han utdannet fra Yale og har masse fritid som han bruker på dyre kulturopplevelser. Med noen få unntak er hele rollebesetningen hvite cismenn, og karakterene virker bare overflatisk interessert i dem som er mindre heldige enn dem selv.

Midtveis gifter Eric seg også med en eldre milliardær og går inn i en rolle der han leter etter måter å bruke penger på. Toby, som er Erics kjæreste i begynnelsen, har hatt en traumatisk barndom, men det er ikke verre enn at han skriver et skuespill som blir satt opp på Broadway. Han framstår dessuten som en bipolar narsissist med store rusproblemer, så det er vanskelig å forstå den store kjærlighetssorgen han etterlater Eric med.

Leo er en ung prostituert fra fattige og voldelige kår, men heldigvis er han en perfekt fattig som liker å lese bøker, og med bare litt penger og omsorg kan også han ta del i middelklassens gode liv som en annen Pygmalion.

 sentimental, og den forteller oss for ofte hvorfor den er det istedenfor å la oss forstå hva homohistorien betyr for Eric. Jeg setter egentlig pris på flere av partiene der homohistorie og -kamp forklares i klartekst, men de blir i overkant didaktiske. Karakterene overbeviser meg bare om at de sympatiserer med at det var nødvendig å ta kampen den gang, ikke om at det finnes viktige rettigheter å kjempe for 

Alt dette gjør at handlingen minner om en halvgod, selvbevisst tv-serie som anerkjenner at politikk finnes, men mest handler om selvrealisering og sexliv.

Det tas utgangspunkt i et ekstremt privilegert miljø

«Arven»

Sex and the City

Det er uråd å ikkje bli sterkt gripen av Riksteatrets framsyning «Prima Facie» som hadde turnépremiere under Vinterlysfestivalen i Mo i Rana laurdag. Dette er ei oppsetjing som verkeleg går inn i si tid, tar opp eit brennaktuelt tema og som i uvanleg stor grad gjer noko med publikum.

Tessa (Maria Kristine Hildonen) er forsvarsadvokat, særs vellukka, og ser på jussen meir som ein konkurranse enn som eit spørsmål om rettstryggleik. Det handlar om å vinne og ikkje om saka får eit rettvist utfall. Om Tessa får ein skuldig til å gå fri, er det aktoratet som har gjort ein dårleg jobb. Og Tessa vinn dei fleste av sakene sine.

Men ein dag blir rollene brått snudd. Ho blir utsett for eit overgrep, ei valdtekt. Og som i dei fleste slike saker, av ein mann ho kjenner godt og har tillit til. Så opplever ho å slite med å bli trudd. Det er ei sterk forteljing om både eit fall, og om å møte seg sjølv i døra, men først og fremst om truverdet til alle dei som er utsette for slike overgrep, der prova er få, og der påstand står mot påstand. Framsyninga grip rett inn i spørsmålet om ei samtykkelov.

 Suzie Miller er opphaveleg jurist og har tidlegare arbeidd som menneskeretts- og forsvarsadvokat. «Prima Facie» frå 2019 er det store internasjonale gjennombrotet hennar, truleg både fordi det er skrive med detaljkunnskap om jussen, er ein framifrå og særs godt dramaturgisk oppbygd tekst, og fordi dramaet går bakom dei anonyme rettsreferata og rett inn i dei store menneskelege kostnadane slike overgrep medfører. Statistikken fortel at kvar femte kvinne har opplevd noko liknande, og endeleg er det ei som set ord på dette på eit så gripande vis.

 har saman med eit eksepsjonelt samspela kunstnarleg lag skapt ei særs komplett og samansett framsyning. Prima facie er eit juridisk omgrep som tyder tilsynelatande eller førsteinntrykk. Og tilsynelatande er dette ein produksjon som framstår enkel i uttrykket, men som er eit finmaska og utsøkt samarbeid mellom scenografi, kostyme, lys, lyd, koreografi og spel. Scenografien til Norunn Standal er eit golv som i starten viser ei Tessa fullstendig i water, men som etter kvart som livet hennar går i knas, gradvis skrår og til slutt blir den veggen ho endar opp med å møte. Det er enkelt, illustrerande, men likevel ikkje påtrengande tydeleg. Lysdesignen til Standal er like utsøkt der Tessa i finalen endar opp med å bli sin eigen skugge.

, munnleg og godt omsett av Agnes Banach, der Maria Kristine Hildonen i tillegg til å vere Tessa, også illuderer alle dei andre i forteljinga. Med seg på scena har ho musikaren Elisabeth Mørland Nesset som med slagverk lagar rytme og brot i framsyninga og effektivt driv ho framover. Og som ei særs finstemt lydkulisse ligg Sjur Miljeteigs diskrete og stemningsskapande musikk.

Etter valdtekta blir det eit brot der Nessets akkompagnement kjem tettare på, og med handpan og eit par andre instrument nærast tar til å kommentere handlinga. For ytterlegare å visualisere det som skjer, har Magnus Myhr laga ein forsiktig koreografi der Hildonen meir ekspressivt enn gjennom tale kan syne kjensler og sinnsstemning. Alle desse «tilsynelatande» små ingrediensane dreg i same einskaplege retning og gjer oppsetjinga så komplett. Men fremst i det heile er den tekstrike og omfattande monologen til Tessa ein skodespelarprestasjon av aller beste klasse.

Framsyninga handlar om truverd, og ikkje ofte opplever vi ei så eksepsjonelt truverdig rolletolking som den Maria Kristine Hildonen gir oss. Finstemt, kjenslevart, mangefasettert og med eit enormt register, frå det lågmælte til det ekspressive, får ho fram Tessa frå klassereisa hennar opp til jussens øvste divisjon, og deretter fornedringa og fallet. Og denne perla av ei framsyning får nå heile landet høve til å sjå.

«Prima Facie»

Kampen om truverdet

Julie Rongved 
Amundsen

I romanen Forbryter og straff fra 2022 forteller forfatter Kathrine Nedrejord inngående om en overfallsvoldtekt hun opplevde i Paris noen år tidligere. Bokens premiss er at hun ønsker å skrive om gjerningsmannen, men underveis forteller hun også om seg selv og om forsøket på å lære seg å leve med traumet, etablere et parforhold, ønsket om å stifte familie og om de juridiske prosessene som kommer som konsekvens av overfallet.

På Scene 2 på Det Norske Teatret har scenograf Sven Haraldsson bygget et rom med halvhøye hvite vegger foran på scenen sånn at scenen fremstår liten og intim. Når publikum kommer inn, går skuespiller Kirsti Refseth rundt på denne inngjerdede scenen og venter på publikum.

Hun drikker litt fra en vannflaske som står sammen med andre flasker på den ene siden av scenen, hun smiler og ser nervøs ut. Når hun til slutt begynner, kommenterer hun sin egen nervøsitet, sier de første replikkene, stopper, og begynner på nytt. Replikkene fremsies raskt og anstrengt, hun snakker om å ville skrive om ham, men det tar litt tid før vi får vite hvem han er. En del av replikkene slukes i farten, og selv om desperasjonen hun spiller med gir mening, hadde denne innledningen trengt litt mer ro for balansen i kommunikasjonen.

av tekstlige forelegg der jeg-et i teksten ligger svært nær forfatteren selv, er det en utfordring å gi den sceniske teksten et nytt jeg. I manuset er alle referanser til Paris fjernet, og det er få andre identitetsmarkører. Det gir Refseth mulighet til å lage en scenisk karakter som ikke er Kathrine Nedrejord, og hun kan behandle teksten mer som fiksjon.

Refseth spiller også rollen på sin egen sør-trønderske dialekt, noe som løfter karakteren nærmere henne selv og fjernere fra Nedrejord. Disse valgene har både fordeler og ulemper.

Det gir noe til lesningen av romanen at handlingen løftes opp fra Nedrejords faktiske erfaringer og gis en mer allmenn klangbunn, men fjerningen av andre identitetsmarkører gjør at karakteren på scenen blir vanskeligere å få grep om. Når vi ikke vet hvor dette foregår eller hvor karakteren befinner seg mentalt i prosessen, oppstår det en avstand som gjør at situasjonen blir mer utydelig samtidig som den blir ensidig.

Det samme gjelder voldtektsmannen. I teksten er han gitt såpass mange detaljer at han står frem som et menneske, noe som i seg selv er skremmende og ubehagelig og derfor litterært virksomt. I teaterversjonen forsvinner han nesten ut av syne.

selv i boken som et «banalt offer» fordi hun reagerer på en så gjenkjennelig måte. Hun skriver om hvordan litteraturen krever nyanser for å fremstå realistisk selv om det mest virkelighetsnære ikke nødvendigvis er så nyansert. Det merkes også på teksten at forfatteren vet dette når hun veksler mellom det desperate og det reflekterende i bokens oppbygning. I noen passasjer er det en sint og fortvilet stream of consciousness og i andre er det nesten som om hun kan analysere sine egne tanker og oppførsler utenfra.

Den virkelige erfaringen er nok ikke alltid så pent balansert, men det fungerer veldig godt i kunsten. En sånn type balanse mellom fortvilelse og ettertenksomhet er det mindre av i iscenesettelsen. Regissør Julia Marko-Nord har laget en forestilling som går for full desperasjon helt fra begynnelsen av. Det er noen mer avdempede partier der Refseth snakker til publikum gjennom mikrofon, og vi hører et lyddesign med lange strykertoner, men også her er det fortvilelsen som er i forgrunnen.

Jeg kjenner på en takknemlighet for at de her ikke har forsøkt å gjøre historien og hendelsen pen

«Forbrytar og straff»

Volden og mennesket

«Det er grenser for hvor mange ganger man trenger å se to elskende stirre tårevått inn i hverandres øyne»

En gatemusiker står med gitaren sin i en travel gate i Dublin. Han synger en ukjent sang, en han må ha laget selv. Mannen er utvilsomt talentfull. Han synger med lidenskap. Likevel haster folk forbi og legger knapt merke til ham. Men så stopper en ung kvinne opp. Hun blir stående. Og hun 

. Det er åpenbart at musikken hans treffer henne på en helt spesiell måte. Nysgjerrig og direkte spør hun om låtene, forteller at hun spiller piano, og de begynner å snakke om musikk.

Slik møtes de to navnløse hovedpersonene i den irske filmen «Once» (2007) – en sosialrealistisk kjærlighetsfortelling som ble spilt inn med et utrolig lavt budsjett – knappe 1,2 millioner kroner. Filmen tok verden med storm. Det gnistret av kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne Glen Hansard og Markéta Irglová, som begge var musikere uten skuespillererfaring. Det autentiske og lavmælte samspillet mellom dem, i kombinasjon med naturlig lys og et enkelt, nærmest dokumentaristisk filmuttrykk, bidro til at publikum identifiserte seg med karakterene og musikken deres, som var komponert av Hansard og Irglová selv.

 John Carney (tidligere bassist i det irske bandet The Frames), hadde neppe sett for seg den enorme ­suksessen da han prøvde å overtale venner til å låne bort leilighetene sine til filminnspillingen fordi det ikke var budsjett til å leie.

I 2012 ble «Once» adaptert til teatermusikal med premiere på Broadway, hvor nok en kassasuksess og åtte Tony Awards ventet. Og nå er altså turen kommet til Det Norske Teatret, der Ina Svenningdal og Kim Helge Strømmen spiller henholdsvis Ho og Han. Regissør Jakob Höglund har allerede iscenesatt musikalen flere ganger tidligere, mens låtskriver Frida Ånnevik har sørget for kyndig oversettelse.

Hatched

Hedda Gabler

Gjestene

Da vi var yngre

Europavisjonar

Svart og hvit natt

Doktor Proktors prompepulver

Dette fortjener du

En sporvogn til begjær

Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten

Varme lys i vintermørket

Until We Sleep

Beyond Love

Arven

Prima Facie

Forbrytar og straff

Once

Drontheim

Songs of the Wayfarer

Stille inn

Den stundesløse

Folketeater for de pengesterke

Lady Macbeth

Motsette retningar

Hatched

Hedda Gabler

Gjestene

Da vi var yngre

Europa­vi­sjonar

Svart og hvit natt

Doktor ­Proktors prompe­pulver

Dette fortjener du

En sporvogn til begjær

Thomas F’s siste nedteg­nelser til almenheten

Varme lys i vinter­mørket

Until We Sleep

Beyond Love

Arven

Prima Facie

Forbrytar og straff

Once

Drontheim

Songs of the Wayfarer

Stille inn

Den stun­des­løse

Folke­tea­ter for de penge­ster­ke

Lady Macbeth

Motsette retningar

Europavisjonar

Doktor Proktors prompepulver

Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten

Varme lys i vintermørket

Den stundesløse

Folketeater for de pengesterke