Mariken Lauvstad

De tilhører den nye generasjonen norsk humor: Humorkollektivet Peak Performance ble etablert i 2023 og har gjort seg bemerket med intelligent, surrealistisk sketsjehumor med feministiske undertoner. Gjengen består av kvinner midt i 20-åra: Synneva Lindblad, Marie Guldteig, Eline Radharani Breitenstein, Signe Dammann Anker, Helle Ryg Eia og Anna Filippa Hjarne. Etter å ha debutert med sketsjeforestillingen Peak Performance (2023) på Centralteatret i Oslo, har de seks laget to sesonger av sketsjprogrammet Peak TV for NRK. For sistnevnte mottok kollektivet Humorprisen for Årets humorspire og Gullruten-nominasjon i kategorien beste humorprogram. 18.–22. februar inntok sekstetten Centralteatret for andre gang, med oppfølgeren Peak Performance 2.

inndekning for anledningen. Noen stoler dekket i hvitt stoff med rysjer er plassert tilsynelatende vilkårlig. Det ser ikke spesielt interessevekkende ut, men så hører jeg en slags summing like over hodet mitt – er det lyden av en drone? Små fjernstyrte helikoptre flyr blinkende rundt i lufta over publikum. En filmsnutt projisert på den hvite inndekningen starter, der de seks komikerne figurerer som helikoptrenes ørsmå piloter, i hektisk diskusjon med hverandre. Likesom fra cockpitene kommenteres det direkte på publikum: «Se, hun med det lyse håret» Følgespottens lyskjegle søker gjennom radene. Det er et absurd, metakomisk og ordentlig morsomt anslag.

Derfra smeller det i gang – plutselig har gjengen inntatt scenen i en energisk dansekoreografi i klassisk «girls dance group» – stil. Men den er selvsagt ørlite granne tweaket og skal gradvis utvikle seg i en temmelig absurd retning. Og plutselig ligger scenen tom igjen. Kun lyden av et spinkelt cembalo høres, som overgang til neste sketsj.

Det er ikke alltid lett å forklarehvorfor noe er morsomt. Hvorfor en overgang fungerer, timing sitter eller en ørliten nyanse gir et poeng riktig valør. Det finnes jo heller ikke entydige svar. Men komikk handler selvsagt om gode ideer: smart forvaltning av situasjoner og temaer publikum kan kjenne seg igjen i, i kombinasjon med uforutsigbare dreininger, kreative påfunn, godt spill og aller helst: noe helt eget.

 er mer absurd, mer eksperimentell og mer internett-preget enn det meste vi ser innen Humor-Norge. Kollektivet bruker metakomikk og surrealistisk overdrivelse når de leker med popkultur og samtidsfenomener. Denne kvelden får vi se en (hysterisk morsom) parodi på en skrivescene fra Joakim Triers film «Verdens verste menneske», der Julie (Renate Reinsve) viser Aksel (Anders Danielsen Lie) en kortprosatekst hun har forfattet. Vi får skotte inn i en forestilt prøvesituasjon på Nationaltheatret der Peer Gynt er satt til et trance-miljø: «Peer, du er føkked up!» Vi får servert en uovertruffen Lars Berrum-parodi i musikalformat, og vi tas med på pønkrock-konsert i med et russisk band ikledd trange sølvbukser og ushanka – og Åsne Seierstad på trommer.

Peak Performance har vært tydelige på at de har et ønske om å «dra humorsjangeren inn i det feministiske tussmørket», for å sitere dem fra et intervju med Universitas fra 2024. De har et uttalt mål om å trekke publikum med inn i sin verden av humoristiske situasjoner og observasjoner.

Gjengen skriver alle sketsjene sammen og har byttet på regirollen i arbeidet med Peak TV. De komponerer musikk og er involvert i alle ledd. Selv har jeg ikke tall på hvor mange humorshow jeg har sett i løpet av mitt liv, men aldri et med bare kvinner. Det er tankevekkende.

 en projisert parodi på sentimental film som sømløst flyttes over på scenen, der filminnspillingen fortsetter live og crewet beveger seg i sanntid – komplett med mikrofonstativ og live kameraføring – i en slags kattemyk ballett med akrobatikk-innslag. Den absolutte vinneren må imidlertid bli forestillingens merkeligste innslag: Inn på en tom scene, med foruroligende musikk i bakgrunnen, kryper et larveaktig vesen – helt nede langs gulvet og så vidt synlig under et grått dekken. På pussig svensk begynner det å proklamere en liten monolog, og det viser seg at den vesle klumpen, som snart skal vise seg å ikke være så sympatisk, bare drømmer om litt kjærlighet. Både følget mitt og jeg ler så vi holder på å ramle av stolen. Hvorfor det er så morsomt? Helt oppriktig: jeg vet ikke!

Men det gjør gjengen i Peak Performance. De har fått tak i noe særegent, obskurt og annerledes, de mestrer en haug av ulike dialekter, gibberish-språk og aksenter. De kan koreografi, sang, timing og teknisk detaljspill. Jo da, det er numre her som kunne vært kuttet, showet kunne helt klart vært strammere. Men sånt har man et langt yrkesliv å bli god på. Diamanten kan alltids slipes, først må noen finne den – og skjønne at det er en diamant.

Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor noe er morsomt

«Peak ­Performance 2»

Bare å stille seg i kø for å signere denne gjengen

Amund Grimstad

#fff

I 1854 skreiv den amerikanske filosofen Henry David Thoreau den sivilisasjonskritiske romanen «Walden» etter å ha budd eit par år ute i villmarka i Massachusetts. Boka er blitt ein klassikar og ei kultbok for mange. Nøyaktig 150 år etter ga Erlend Loe ut romanen «Doppler» om den tilsynelatande vellukka Andreas Doppler.

Etter eit sykkeluhell gir han faen i kone, ungar, karriere og byliv og flyttar ut i skogen der han bur i eit telt og etter kvart blir besteven med elgkalven Bongo. Boka er på mange vis ein norsk versjon av «Walden», men med Erlend Loes ironiske vri og masse absurd humor.

Trøndelag Teater den slovenske regissøren Tomi Janežič til å dramatisere og setje opp «Doppler». Det var ein produksjon det framleis går gjetord om, og ganske annleis enn det vi er vande med på norske scener.

Nå har Hålogaland Teater nytta same dramatisering, men med ei langt enklare tilnærming. I regi av Petter Næss er det blitt ein underhaldande komedie med mykje surrealistisk humor, men ikkje så mykje meir. Den djupare sivilisasjonskritikken, og det verkeleg eksistensielle som også er del av både romanen og dramatiseringa til Tomi Janežič, er det diverre blitt lite att av.

Det er sjølvsagt eit val Næss står fritt til å gjere, men personleg meiner eg at framsyninga med det mista mange viktige element.

 som er intimscena til Hålogaland Teater, har Dagny Drage Kleiva skapt eit flott og truverdig skoglandskap der Doppler (Jørn-Bjørn Fuller-Gee) har busett seg i teltet sitt. Framsyninga har mange lag, både surrealistiske og metaprega, og trass i at nokre av tablåa kan bli litt langdryge, er ho ei fin blanding av forteljarteater og absurd realisme.

Gina Lindås Theodorsen og Jonas Delerud er forteljarar og samspelarar som kommenterer både Doppler og handlinga. I tillegg spelar dei ni ulike personar som dukkar opp i skogen. Fire barn frå Lille HT (Teaterets barne- og ungdomsavdeling) alternerer i dei to rollene som elgkalven Bongo og sonen Gregus.

at skrubbsvoltne Doppler greier å lokke ei elgku i ei felle, og drep henne med kniv. Kjøtet døyver svolten hans, men elgen hadde kalv. Den vil ikkje forlate Doppler som etter kvart blir ven med kalven, kallar han Bongo, nyttar han som sovepute og fordriv tida med å spele dyrelotto og andre spel med han. Doppler likar ikkje folk, hatar alt det flinke og vil aller helst berre vere åleine.

Men det er ikkje så lett for han må stadig ned til sivilisasjonen for å skaffe seg mjølk, og stele mat. Og ved plassen hans i skogen blir det etter kvart folksamt. Dit kjem kona, både bebreidande og for å få seg litt sex, barna hans der sonen Gregus etter kvart får lyst til å bli, ein sjarmerande innbrotstjuv, ein plagsam høgremann, den eksentriske Düsseldorf og nokre til.

Sivilisasjons­kritikken er det diverre blitt lite att av

«Doppler»

Søker skogens einsemd

Elle (Anja Bongo Bjørnstad) bur i Kautokeino saman med foreldra sine (Nils Henrik Buljo og Marte Fjellheim Sarre) som er reindriftssamar. Alt er lagt til rette for at Elle skal overta reindrifta, og når ho har vakse opp med naboguten Máhtte (Paul Ol Jona Utsi) som er arving til ein minst like stor flokk og samstundes har eit meir enn godt auge til Elle, skulle framtida vere sikra. Både for dei to unge, og kanskje i like stor grad for dei to foreldrepara?

Men så vil Elle ta litt ekstra utdanning for å ha fleire bein å stå på. Og på studiet i Kautokeino møter ho Oslojenta Lise (Ida Klem). Det utviklar seg raskt til meir enn berre vennskap, og slik blir Elle rive mellom forventingar, lojalitet og tradisjon på eine sida og kjærleiken på den andre.

Našunálateáhter (Det samiske nasjonalteateret) sin produksjon «Gavdnjejuvvon – Drevet» møter vi såleis eit klassisk kjærleiksdrama om fornuft eller kjensler, men sett til eit samisk miljø, eit lite og tradisjonsbunde samfunn der kostnadane ved å vere annleis framleis er atskilleg større enn i storbyen. Og i tillegg til å dreie seg om skeiv eller streit kjærleik, er det også ein kjend og like stor parallell til det norske jordbrukssamfunnet og forventingane til arvingen med odel.

Dette er dramatikardebuten til Anne Berit Anti. Ho er klesdesignar frå Karasjok, men har også fartstid frå journalistikken. Som kostymedesignar har ho og vore innom teateret. Ideen til «Gavdnjejuvvon – Drevet» fekk ho etter skytinga ved London Pub under Pridedagane i Oslo. Då Beaivváš inviterte til skriveprosjektet «Sápmi forteller», sende ho difor inn ei skisse, og etter god hjelp frå mellom anna Dramatikkens Hus, er resten historie. Etter urpremiere i Kautokeino var det turnépremiere på Hålogaland Teater i Tromsø før framsyninga skal til Oslo og deretter Nord-Norge.

 regien, og ho har gjort ein del uvanlege, men særs vellukka val. For det første innbyr all den varme humoren i teksten til ei leiken tilnærming med mykje komikk, men ho let også det meste bli spela i store bokstavar. Sjølv kallar ho det Bollywood, men eg får assosiasjonar til teikneseriar. Alt er litt overdrive, stilistisk i forma, men aldri overspela.

Til dette får ho særs god hjelp av rekvisittane og scenografien til Bård Lie Thorbjørnsen. Scena er møblert med fire element av stålrammer og kryssfiner som blir transformert til kva det skal vere. Og bakveggen er to bua halvtransparente draperi. Saman med den utsøkte lysdesignen til Øystein Heitmann skapar Thorbjørnsen enkelt og effektivt ulike rom og settingar, og også fine skuggebilde bak draperia. Og for å understreke det overdrivne nyttar aktørane komisk store vinglas og kaffikoppar.

Eva Svaneblom har koreografert illustrerande og kjenslevare små danseopptrinn til Roger Ludvigsens nydelege tonefølgje. Musikken hans følgjer framsyninga som ein akustisk scenografi.

spelar dei to ungjentene, medan dei fire andre aktørane går ut og inn av ulike roller med små kostymeskift som gjer det lett å skilje dei frå kvarandre. Bjørnstad får fint fram dei kvalane Elle må gjennom – lojalitet til foreldre og tradisjon eller til hjartet. Ida Klem har på få månader lært seg litt samisk, og på overtydande vis får ho fram ei velmeinande Oslojente som med annleisheit på mange nivå freistar å vinne innpass.

Nokre av tablåa mellom henne og Elle, også dei koreograferte, er både vare, vakre og varme. Prosessen Elle, og nesten i endå større grad foreldra hennar går gjennom, blir skildra både humoristisk og truverdig. Mot slutten av første akt blir det nokre brot og raske stemningsskifte som verkar noko umotiverte, men i det meste følgjer vi ei gradvis og fint formidla utvikling der eg ikkje skal røpe korleis det går.

«Gavdnjejuvvon – Drevet»

Er det lojalitet eller kjærleik?

Etter å ha hatt regi på fem oppsetjingar av den russiske dramatikaren Anton Tsjekhov i løpet av elleve år, står Hanne Tømta fram som ein av dei fremste Tsjekhov-tolkarane i Norge. I fjor presenterte ho «Onkel Vanja» på Torshovteatret, og nå har ho sett opp det same dramaet på Teatret Vårt i Molde, men i ein heilt annan versjon.

Den britiske dramatikaren Simon Stephens skreiv for tre år sia «Onkel Vanja» om til ein monolog. Framsyninga hadde premiere i 2023 og blei filma live. Både oppsetjinga og filmen hausta gode kritikkar. Men monologen i Molde, godt omsett av Mari V. Kjelstadli, greier ikkje å forsvare omarbeidinga av Tsjekhovs originalmanus.

(1860–1904) var ein produktiv dramatikar, og særleg fire av hans drama blir rekna som noko av verdsdramatikkens fremste. Dei er alle sette til det førrevolusjonære Russland i ei slags fin-de-siècle-stemning. Lågadelen lever keisame og innhaldslause liv og draumane deira er det ikkje blitt noko av. Det er lite faktisk handling i Tsjekhovs drama. I staden skildrar han situasjonar og stemningar.

I «Onkel Vanja» er vi på eit gods der Vanja og niesa Sonja har slitt og arbeidd i alle år for mellom anna å finansiere Vanjas svoger, og Sonjas far, professoren Aleksander. Han er enkemann, har gifta seg på nytt med den langt yngre Helena og dei to kjem reisande til godset. Her er også Vanjas mor, Elisabeth, legen Michael, husvennen Liam og den gamle barnepassaren Marina. Aleksander varslar at han vil selje godset utan tanke på kva som då skal skje med Vanja og Sonja. Og i den grad det er noka ytre handling utanom dette, er det også ulykkeleg kjærleik på kryss og tvers.

I omarbeidinga til monologen «Vanja» har Stephens flytta handlinga til dagens Irland, og Aleksander er ikkje professor, men ein fallert filmregissør. Det er han også i Hanne Tømtas regi, men det er lite i framsyninga som tyder på at dette skjer i dag. Om ein ikkje har lese bakgrunnsstoffet, vil ein fort tru at dramaet finn stad i tsarens Russland. Og på slutten av 1800-talet blir det litt ulogisk å vere filmregissør.

 scenografi, som er eit stort tre montert på ein sirkel som kan dreiast, og der det er nokre få andre element som ein sjeselong og ein stol, møter vi musikaren Sindre Klykken og skodespelaren Lars Melsæter Rydjord. Klykken spelar piano, bass og gitar, følgjer monologen tett og gir han nerve. Samstundes fyller han brota mellom dei fire aktene framsyninga er bygd opp av.

Lars Melsæter Rydjord kjem slentrande inn på scena, opnar ei bok og les ein intro og nokre scenetilvisingar før han går over til å spele alle dei åtte rollene i dramaet. Han følgjer Tsjekhovs opphavelege forteljing tett, og freistar å gi dei ulike rollene nokre særmerke som dialekt, intonasjon og eit kroppslyte. Men sjølv om han leverer ein tidvis sterk tolking der mykje av både Tsjekhovs humor og det meiningslause i livet blir fint formidla, har regien gitt han altfor lite å spele på. Vanja sjølv og legen Michael er ganske tydelege, men mange av dei andre er svært vanskelege å få tak på.

Eg kjenner «Onkel Vanja» og handlinga godt, men likevel sleit eg med å forstå kven som var kven. Det finst mange omarbeidingar av gamle drama, og med annleis vinkling kan dei ofte gi nye tolkingar og djupare innsikt. For denne produksjonens del er originalen langt å føretrekkje.

Regien har gitt Rydjord altfor lite å spele på

«Vanja»

Kven er det som snakkar?

Julie Rongved Amundsen

Ludvig Holberg skrev komedien «Den stundesløse»omkring 1722. Den handler om den rastløst travle Vielgeschrey, som vil gifte bort sin datter til Leonora til en bokholder. Hun på sin side vil gifte seg med den mer verdensvante og utdannede Leander. Som vanlig i forviklingskomedier utvikler den slu hushjelpa Pernille et komplott der Vielgeschrey blir lurt, og alle blir lykkelig gift til slutt.

Den danske regissøren Christian Lollike har flere ganger tidligere bøyd og tøyd i Holbergs tekster, og jeg har sett ham gjøre både «Erasmus Montanus» og «Jeppe på Bjerget», begge gangene med begrenset hell og en tendens til å gå seg bort i sine egne fikse grep. I «Den stundesløse» har han skrevet en helt ny tekst der bare noen karakterer og premisset om den giftesyke dattera er beholdt.

ønsker Leonora å gifte seg med poeten Arthur. Faren Vielgeschrey er mest opptatt av aksjekurser og lite interessert i datteras gifteplaner, annet enn at han ikke har mye til overs for kunstnersjela Arthur. Arthur prøver å innynde seg hos sin kommende svigerfar først med å 

poesi som det neste store, deretter teater og til slutt en «nåtidsmaskin» som skal føre til mer tilstedeværelse.

Dette siste faller Vielgeschrey for, men da han dør kort tid etter, er det Arthur som arver forretningsimperiet, og også han blir korrumpert til å tro at salgbarhet er veien til frelse. Denne omskrivningen gir Lollike mye frihet, men det gjør også at det er lite å falle tilbake på når fiksfakseriet tar overhånd.

 hovedscene har scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel bygget flere store konstruksjoner av tre. Jeg synes den ene ser ut som en stor ost som noen har tatt en bit av, og en annen som en stor barneleke fra klosseskuffen. Verdenen som framstilles på scenen, er dermed ikke realistisk, men framstår som et alternativt og abstrakt sted, og scenografien blir mer som et arbeidssted for skuespillerne enn en etterlikning av noe kjent.

Spillestilen hviler tungt på en ­komedietradisjon der det er plass til overdrivelser og ­karikeringer, noe ­ensemblet ­behersker godt. Olav ­Waastad er alltid best når han får gjøre sin greie, som er å utfolde seg i et ­skuespill som inneholder store fakter kombinert med ­presis komikk og kommunikasjon med publikum. Han skaper derfor en Vielgeschrey som ikke er spesielt ­gjenkjennelig, men som blir morsom i kraft av å være outrert. Eivin Nilsen Salthe gjør også godt komediespill i rolla som Arthur.

 ut som om det kunstneriske teamet har hatt en prøveprosess der det har vært mye rom for improvisasjon. Fordi det idérike komediespillet er satt i sentrum, går det innimellom over stokk og stein. Tidvis blir det så kaotisk at jeg lurer på hva forestillingen egentlig handler om og hvor den er på vei.

I dette kaoset oppstår det likevel noen øyeblikk som bare blir til fordi ingenting egentlig gir mening. Da Salthe som Arthur skal overbevise svigerfaren om at teater er framtida, men det ender med at han slår nesa si så blodet renner mens Waastad roper at han ikke skjønner poenget med offentlig finansiering av kunst, er det så kaotisk absurd at det ikke er annet å gjøre enn å akseptere den manglende logikkens egen logikk.

der alt går i oppløsning, løfter også dekonstruksjonen av Holberg seg, og da ser jeg at det finnes kvaliteter i verket. Men når Lollike igjen prøver å samle alle trådene for å formidle en tydelig moral til publikum om vår egen tid, blir det for entydig. Her tenker jeg at Lollike burde vært rausere i prosjektet sitt og tydeligere i nysgjerrigheten på Holberg. Da kunne han åpnet for at det finnes kvalitet i kaos, ikke bare i moralsk analyse.

«Den stundesløse»

Tid er penger

#000

Da nazistene kom til makta i Tyskland i 1933, begynte den tysk-jødiske lingvisten og litteraturhistorikeren Victor Klemperer å skrive dagbok. Klemperer hadde konvertert til kristendommen og var gift med en protestant, og at han unngikk å bli sendt i konsentrasjonsleir, tilskrives ofte dette. I dagboka dokumenterer han likevel at livet som jøde ble stadig vanskeligere.

Dagboka ble utgitt posthumt med tittelen «Jeg skal vitne til siste slutt». Klemperer var også interessert i hvordan språket endret seg under nazismen. I boka «Det tredje rikets språk» tar han for seg nazistenes språkbruk og hvordan et teknisk og mekanisk språk spredte seg og påvirket livet i Tyskland i perioden.

Tore Vagn Lid har tatt utgangspunkt i disse tekstene i tillegg til Klemperers andre selvbiografiske skrifter i sin forestilling «Det tredje rikets språk?»

På amfiscenen på Nationaltheatret er det satt opp fire små katetre med notestativer og mørke lamper, og alle har hver sin mikrofon. Rommet er ellers utstyrt med det som ser ut som mekaniske apparater, blant annet en maskin de legger papirmanuskriptet inn i så den vises på et lerret som mikrofilm. Skuespillerne er kledd i likt arbeidstøy – de framstår som arkivarer eller norner som spinner skjebnen etter at den har spilt seg ut.

Tore Vagn Lid er en regissør som ser teaterskapelsen som en musikalsk prosess. Manuset er derfor delt inn i tre «suiter» som igjen er delt inn i satser, og i teksten er replikkene delvis satt opp i et rutenett, systematisert etter tema og datoer for dagboksoppføringen.

 kronologisk, og på noen små skjermer får vi se datoen for oppføringen før den leses. De fire skuespillerne Ola G. Furuseth, Ågot Sendstad, Stine Fevik og Hanne Skille Reitan veksler på å lese fra oppføringene, men etter hvert blir det tydelig at Furuseth spiller Klemperer og Sendstad kona Eva. Det monologiske i dagboksformen åpner seg da opp til en dialog.

Siden vi i publikum kjenner historien og stadig kan følge med på når teksten som framsies, er skrevet ned, fortettes fortellingen etter hvert mot det politiske bakteppet. Dette er virksomt. Særlig i de delene som omhandler fascismens framvekst og de stadig vanskeligere vilkårene for menneskene nazistene ikke vil ha i sitt rike, er parallellen til vår tid ubehagelig. Men også slående, ikke minst fordi Klemperers syn på sin egen tid er klartenkt og analytisk.

ser vi utdrag fra manuset på lerretet. På scenen sitter også pianist Eirik Hellerdal Fosstveit som blant annet spiller musikk av Bach, Eva Klemperers yndlingskomponist. Tidvis spilles det med mye pedal sånn at tonene glir litt inn i hverandre, noe som skaper en litt sentimental stemning. Når replikkene framføres samtidig som vi kan lese dem, skjer det en understreking som blir litt trøttende.

Lid er godt bevandret i teaterteoretiker Bertolt Brechts ideer, og jeg ser hvordan tekstplakatene og spillet drar veksler på hans 

 Men i motsetning til Brechts mål om avstand og refleksjon synes jeg tidvis at jeg her blir fortalt hva jeg skal tenke. Alle virkemidlene understreker det samme, og jeg savner noe mer motstand og brudd i materialet.

«Det tredje rikets språk?»

Ubehagelige paralleller

Vi er nok mange som kunne ønske oss at handlingen i Oskar Braatens teaterstykke «Ungen» (1911) var mindre aktuell i 2026. Skuespillet ble skrevet i sjangeren nyrealisme og skildrer arbeiderlivet på østkanten i Oslo på slutten av 1800-tallet. Oskar Braaten hadde selv vokst opp i fattige kår på østkanten i Kristiania, og han kjente både arbeiderklassehverdagen og fabrikkarbeiderlivet fra innsida.

I «Ungen» møter vi ungjenta Milja. Hun er en fabrikkarbeider som har havnet «i uløkka». Faren Julius har nok med sine egne problemer og roter det til for seg med fyll og utroskap. I Hønse-Lovisas hus får Milja beskyttelse. Der får enslige mødre og fabrikkjenter omsorg og husly slik at de skal slippe å måtte gi fra seg ungene sine.

premieren på Oslo Nye Teaters nydramatisering av Braatens klassiker la organisasjonen Oxfam fram svært oppsiktsvekkende tall over ulikhetsutviklingen i Norge. Tallene har druknet mellom Epstein- og Marius Borg Høiby-overskrifter, men de fortjener betydelig oppmerksomhet: I 2025 steg formuen til norske milliardærer med ufattelige 

Til sammenlikning sitter den fattigste halvparten av befolkningen i Norge på bare 3,5 prosent av den samlede formuen. Ordet forskjellseksplosjon er knapt tilstrekkelig for det som skjer.

– som for øvrig selv står i store økonomiske utfordringer etter flere runder med kutt i tilskudd fra Oslo ­kommune – har valgt å sette opp en forestilling som borer i samtidas ulikhetsparadoks.

Oskar Braatens klassiker er for anledningen modernisert – en omarbeidet versjon av musikalen fra 1973. Scenografien blir nesten et bilde på teaterets umulige budsjettutfordringer: En konstruksjon av finerplater og støttebjelker i to etasjer markerer ulike rom der de unge kvinnene bor tett og fattigslig. Scenografien kan skyves rundt og gjør det lett for skuespillerne å bevege seg i ulike nivåer.

Dette fungerer godt med musikalarrangement og et uttrykk som fordrer mye bevegelse og dynamiske scenebilder.

 utfordringer for Oslo Nye Teater i disse tider, men en de i hvert fall ikke har, er manko på dyktige skuespillere. Både Catharina Vu som Milja, Gunnar Eiriksson som Julius og Karoline Schau i rolla som Petrine leverer skuespiller- og sangprestasjoner på høyt nivå. Hele ensemblet er bunnsolid.

Det fineste er likevel at hele gjengen ­spiller med sårbarhet også, som om de hadde sjølve hjertet i hånda. Tolkningene er ikke bare teknisk gode, de blir ordentlig rørende.

Det er jo ikke slik at folk på østkanten ikke har tilgang til helsebehandling for barna sine

«Ungen»

Et samfunn i uløkka

I Isabella Hammads roman «Gjenferdet inn»fra 2023 følger vi den britisk-palestinske skuespilleren Sonia som reiser for å besøke sin søster Haneen i Israel. Der blir hun bedt om å spille Gertrude i en oppsetning av «Hamlet»på Vestbredden og blir kastet inn i utfordringene med å lage teater under israelsk kontroll med myndigheter som vil kutte finansiering og legge hindre i veien for gjennomføring. Samtidig blir reisen et møte med hennes egen familiehistorie og eksiltilværelse.

Når romanen er bearbeidet for scenen av regissør Melanie Mederlind og oversetter Njål Helge Mjøs, er handlingen fortettet. På Scene 3 på Det Norske Teatret har scenograf og kostymedesigner Katrin Nottrodt laget et åpent rom med tepper på gulvene. Publikum sitter enten rett på teppene eller på plaststoler som kan settes oppå teppene. Midt på gulvet står det en enkel konstruksjon i tre. Utover dette brukes hele rommet, og baren som er åpen for publikum, brukes også som spillested. Veggene er bare, og det litt røffe preget som viser frem teaterrommet, understreker at dette er et sted det skal skapes teater både på ordentlig og i fiksjonen.

Sonia med overbevisning og med forståelse for materialet. Hun er kledd i et litt underlig kostyme med en topp som er tilnærmet gjennomsiktig, men med et mønster som gjør at det nesten ser ut som hun er tatovert. Mønstret har en amerikansk ørn og flagg på seg. I tillegg har hun på seg blå treningsbukser, og i kontrast med søsterens Haneens (Hibba Najeeb) nøkterne og heldekkende linklær, lurer jeg på om det er et forsøk på å kontrastere en vestlig nihilisme med en tilbakeholdenhet de tenker passer virkeligheten i Midtøsten.

Dramatiseringen er knapp. Det går fort fremover, og mye skjer på kort tid. Noe av det som forsvinner på veien, er de større spørsmålene om det å vokse opp i eksil og erfaringene av generasjonelt tap. Sonia har store privilegier med sitt britiske pass, og i forestillingen problematiseres disse privilegiene litt lite. Vi får møte faren til Sonia og Haneen på skjerm i telefonsamtaler, og vi høre historier om sommerferier i besteforeldrenes hus i Haifa som nå er solgt, men disse erfaringene kommer litt i skyggen av teateroppsetningen. Replikkene blir tidvis også litt vel pedagogiske når Palestina-konflikten skal forklares, som om de er redde for at ikke alt skal være selvforklarende.

 øyeblikkene oppstår når Serhat Yildrim i rollen som popstjernen Wael som skal prøve seg i rollen som Hamlet, leser den kjente «to be or not to be»-monologen på arabisk, mens Witt leser den på engelsk over. Selv om jeg ikke forstår de arabiske ordene, forstår jeg innholdet, og spørsmålet om eksistens på Vestbredden gir en dimensjon som løfter situasjonen inn i teaterrommet. Scener som dette kunne det med fordel vært flere av, men det ville nok krevd et ensemble der flere var arabiskkyndige.

«Gjenferdet inn» er en del av Det Norske Teatrets Palestina-program, der de i februar og mars vier Scene 3 til teater og formidling om Palestina. Selv om forestillingen kjennes som den er satt sammen litt fort, ligger det en oppriktighet i formidlingen som jeg setter pris på. Som del av dette større programmet som inneholder både historiske foredrag og stand-up i tillegg til teater, gir «Gjenferdet inn» god mening.

forestillingen får Sonia en forståelse for at deres oppsetning av «Hamlet»er avhengig av den politiske situasjonen. Jeg lurer ofte på hvorvidt teater virkelig er nødvendig når verden er full av motstand som bør løses politisk, men lander alltid på at teater er menneskelig, og at når det skorter på humanisme, trenger man påminnelser om det menneskelige.

Gang på gang viser det seg også at autoritære regimer er redde for teatrets muligheter, og selv om «Gjenferdet inn»ikke vil skremme noen myndigheter, viser Det Norske Teatret oss at det er et mulighetenes rom.

Gjenferdet inn

Kunsten og krigen

Romanen «Matilda» frå 1988 er ei av mange bøker der Roald Dahl skriv frå barnas synsstad, men om det litt makabre og uhyggelege, og der ungane er heltane og dei vaksne fullstendig stupide. Hovudpersonen er den sju år gamle Matilda, ei uvanleg skarp, og særs litterært kunnig jente som i tillegg har magiske evner. Ho er ein intellektuell Pippi Langstrømpe, ei superjente som etter kvart får med seg dei andre ungane og gjer opprør mot dei dumme og vonde vaksne.

Romanen blei filmatisert i 1996, og i 2010 kom musikalen, skrive av Dennis Kelly og med musikk og songtekstar av Tim Minchin. Den blei raskt ein stor verdssuksess. Folketeateret i Oslo hadde Norgespremiere i 2022, og to år etter sette Rogaland Teater den opp. Laurdag var det premiere på Trøndelag Teater i regi av Kjersti Haugen.

 13 år gamle Anna Josefine Laugen Robson (alternerande med Kaia Wik) er ein uønskt unge. Foreldra hennar (Patrick Hilmar Ingvaldsen og Ingrid Myhre Løvik) er sjølvopptekne til det heilt monomane. Dei ønska seg slett ikkje eit barn, og i alle fall ikkje ei jente. Faren er ein luguber bilseljar som freistar å prakke gamle vrak på rike russarar, og mora er ein tanketom bimbo og dansar. Dei har ein son frå før (Fabian Heidelberg Lunde), og det får halde, særleg ettersom han er gut og minst like dum som foreldra.

Mot absolutt alle odds veks Matilda likevel opp til å bli ei klok og velfungerande jente. Ho oppdagar biblioteket, ein oase der bibliotekaren (Ragnhild Risnes) blir hennar mentor. Sjølv om foreldra legg ned forbod mot bøker, har Matilda lese både Dickens og Shakespeare før faren i desperasjon sender henne til skulebenken der han håpar at den særs mannhaftige og vondsinna rektoren, Agatha Trunchbull (Tor Ivar Hagen), skal gjere livet surt nok for henne til at ho kjem på andre tankar enn litteraturen.

Men på skulen får ho Miss Honey (Natalie Grøndahl Tangen) som lærar. Ho er omsorgsfull, empatisk og ser Matilda og alt ho står for.

meg frå å fortelje meir, anna enn at ungane sjølvsagt gjer opprør mot rektoren, og at dette også er ei framsyning med mange lag, der det er to parallelle historier som møtast i ein overraskande finale.

I Kjersti Haugens regi er det ungane som står i sentrum. Dei vaksne, med unnatak av bibliotekaren og læraren, er overspela og komiske pappfigurar. Og slik skal det vere. Haugen får fint formidla innhaldet i dei parallelle forteljingane, sjølv om det (utan at eg skal drive røpealarm) mangla litt på logikken i finalen.

Personinstruksjonen av alle ungane er verkeleg imponerande. To lag på rundt dusinet kvar alternerer rollene som skuleelevar, og dei syng, dansar og spelar som om dei aldri skulle ha gjort anna. Fremst er Matilda som på premieren blei spela overtydande godt av Anna Josefine Laugen Robson. Dette er ei stor og heilaftans hovudrolle, og i røynda alt for omfattande for ein trettenåring. Men Robson greier det til fulle. Ho er til stades på scena nesten heile framsyninga, syng klokkeklårt og vakkert, dansar og har samstundes full kontroll på mimikken.

Nokre av tablåa og songnumra med Matilda og læraren hennar er av framsyningas høgdepunkt. Det er også dei vakre og stiliserte akrobatiske danseinnslaga med Maria Pontén og Daniel Mauricio i den parallelle historia.

«Matilda»

Rett å gjere opprør

For tida spelar Nationaltheatret «Sagaen om Isfolket» basert på Margit Sandemos romanar. Om tre veker set Turnéteatret i Trøndelag opp «Heimert», eit dykk ned i heimebrentkulturen. Og torsdag hadde Teater Innlandet urpremiere på «Takk for livet – en hyllest til Håkon Banken», dansebandmusikkens ukrona konge.

Om det er ein trend, skal eg ikkje påstå, men teatera i Norge har openbert funne at det er kvalitetar og ein rikdom også i den folkelege subkulturen. I ein situasjon der verda er i ferd med å bli meir og meir polarisert, er det viktigare enn nokon gong at vi snakkar saman, ser og forstår kvarandre. Og det trur eg at «Takk for livet» på Teater Innlandet vil bidra til.

 (1949–2018) var født i Hof i Solør, vaks opp i pinserørsla og opptredde tidleg med gitar og fiolin på møter. Sytten år gamal braut han med religionen. Draumen var Sverige og å mekke bilar, og slett ikkje å bli plateartist. Men tilfellet ville at Arne Bendiksen fekk høyre eit kassettopptak med han, noko som resulterte i debutplata «Takk for livet» i 1977, og i åra fram til 2001 kom det femten album til.

Utan marknadsføring, promotering eller konsertar selde han kassettar frå bensinstasjonar og daglegvarebutikkar, og det til den eine gullplata etter den andre. Songen «Riktige venner» frå 1980 blei ein internasjonal megahit med den danske artisten Jodle Birge i 1986. Musikken hans var etter måten enkel dansebandmusikk, men der andre song om kjærleik og bilar, var Banken også nådelaust ærleg om angsten og depresjonane sine og skreiv om dette på eit enkelt, usminka og ope vis lenge før slikt blei vanleg.

er skrivne medan han var innlagd på psykiatriske institusjonar. Med desse tekstane trefte han ein nerve hjå lyttarane. Angsten hans gjorde at han var folkesky og ikkje våga å gi konsertar. Men historiene er tallause om alle dei som har funne hjelp og støtte i tekstane hans.

Det er denne arven Teater Innlandet har ønska å løfte med framsyninga «Takk for livet – en hyllest til Håkon Banken». Basert på songane hans og mykje anna stoff har Sigmund Løvåsen skrive eit varmt lite drama. I staden for å fortelje biografisk om Håkon Banken gir det oss eit gløtt inn i universet hans og det miljøet han kom frå og skreiv for.

 opp i stetsonhattar og boots er på veg til konsert med Banken i ein sekstitals Chevrolet. Konserten er sjølvsagt avlyst, så i staden gir dei seks oss ei rekkje tablå som i Erik Ulfsbys lågmælte regi på ulike vis illustrerer Håkon Bankens liv og songar og kulturen rundt. Det heile er flott bunde saman av eit titals av songane hans i nye og ganske annleis arrangement av Kjetil Bjerkestrand.

Scenografien til Even Børsum er i utgangspunktet berre ei gatelykt, men så syner det seg at den gule Chevroleten er langt meir enn ein rekvisitt, og undervegs gir han rom for det meste, til slutt også sitt eige spegelbilde. Det er fikst gjort og knyter samstundes kontakten til raggarmiljø og rånekultur.

Jon Anders Narum på gitar og Trond Augland på rytmeinstrument og dei får hjelp av skodespelaren Hans Rønningen på tangentar. Både Rønningen og dei tre andre skodespelarane er habile songarar, og sjølv om det er lite danseband-aktig att i ein del av arrangementa til Bjerkestrand, gir dei oss såre og blå tolkingar som ligg nærare opp til det tekstlege innhaldet.

For meg var dette ei framsyning til å bli glad av

«Takk for livet – en hyllest til Håkon Banken»

Til å bli glad av

Berit Einemo Frøysland

Stykket «Gitarmannen» vart skriven til Bjørn Willberg Andersen i 1995. Den unge skodespelaren hadde spela hovudrolla i den aller fyrste Jon Fosse-oppsettinga på Den Nationale Scene året før, «Og aldri skal vi skiljast». Fosse skreiv etter oppmoding frå Willberg Andersen ein monolog. Dei to dela interessa for musikkteater, og begge to hadde spela i band i ungdommen. Kvar elles blir vel store gutedraumar fødd, enn på prøverommet, med fingrar stive av øving på akkordar?

Ein kan finne att tematikken om den hardtøvande, men undermåls gitaristen i mellom anna romanen «Naustet». Men «Gitarmannen» handla om ein middelaldrande mann, tida gjekk, og urpremiera vart i Göteborg i 1998. Det er fyrst no, over 30 år seinare, at stykket om dei tapte illusjonane, om å vera middelmåtig, miste kvinner og hundar og livsgnist, blir sett opp med Willberg Andersen i rolla.

Det gir meining å sette opp stykket no som han sjølv har nådd ein viss alder. Det blir nesten som ein tidskapsel – modningsprosessen siv inn i materialet.

 er inne i sin andre sesong utanfor sitt eige hus, som for tida er under renovering. Det kler kveldens førestilling godt å spelast på Sardinen, konsertlokale og bar på USF Verftet. Det heng lyspærer i taket som kan dimmast og endre fargetone, og metalliske overflater kastar attende eit kjølig skjær. Lokalet er fullt når eg kjem inn, og folk sit spreidde omkring runde bord som på ein vanleg jazzkonsert.

Sist gong eg var på Sardinen, var det for å sjå ein av verdas dyktigaste gitaristar, Bill Frisell, spele konsert. Men denne gitarmannen er ikkje virtuos, heller dårleg, ifylgje seg sjølv. Han kjem inn i ei Rolling Stones t-skjorte, med ein forsterkar på ryggen og gitaren sin i handa, liksom tyngd ned av vekta, opnar førestillinga med eit «uff», dette særnorske ordet.

Kvar dag spelar han dei same songane i undergangen sin, og kvar dag går menneske forbi og ensar han ikkje eller skjemmest. Det repeterer seg, litt som Fosse si dikting, nesten-det-same-forma som gir slik meining når ein er midt inni det.

 byen for ei kvinne, blei på grunn av ein son. Som ein litt stussleg trubadur fortel han kjærleikshistoria si, ein ballade om kvinna som han kallar «ein mislukka kunstnar» og som ikkje tykte han tente nok pengar. Han vil slutte å spele gitar. Men so mykje enklare det er å byrje med noko enn å avslutte det.

Han snakkar til seg sjølv og til publikum, bryt innimellom ut i song, nyskrivne låtar av Lars Lillo-Stenberg laga direkte på Fosse sin tekst.

Er Jon Fosse ein låt­skrivar? I grunn ikkje

«Gitarmannen»

Slite refreng

Da den svenske dramatikeren Lars Norén døde i 2021, etterlot han seg flere uoppførte skuespill. «Kommunion» hadde urpremiere på Göteborgs Stadsteater i september 2025 og settes nå opp på Det Norske Teatret, bare fire måneder seinere. Noréns dramatikk er kjent for sine voldsomme skildringer av familieliv i tradisjonen etter Eugene O’Neill og Arthur Miller, men med en sterkere psykologisk nerve og poetisk oppgjørstrang.

Med dette i mente framstår «Kommunion» som et lettere og mer forsonende verk. Vi befinner oss på et psykiatrisk sykehus der alle pasientene har ulike diagnoser og utfordringer, men alle virker til å være tvangsinnlagt. I samtalene mellom dem får vi innblikk i livene, diagnosene, savnene og håpene.

Det er ingen klar handling, men de snakker om familiene og hjemmene sine, om nederlag og sammenbrudd, og om ønsket om å bli utskrevet og begynne livet på nytt, eller angst for det samme.

har utstyrt Scene 2 på Det Norske Teatret med dyner og pinnestoler. Dynene ligger rundt på gulvet som små skyer, og stolene står blant dem. Det skaper assosiasjon til et etterliv, til noe avsondret fra virkeligheten og til et sted man ender opp når livet er ferdig levd. Samtidig er institusjonsramma tydelig og gjenkjennelig, og scenografien kombinerer godt en skitten realisme med noe mer uvirkelig, noe som speiler pasientenes tilstand og gjør situasjonen fragmentert og drømmeaktig.

Når forestillingen begynner, projiseres det dokumentariske svart-hvitt fotografier på bakveggen tatt av den svenske fotografen Anders Petersen. Det er bilder fra fester, av barn og uteliv. Noen av dem framstår lett overskridende, men ikke unormale. Det forblir uklart hva formålet med å vise dem er, annet enn å vise at livet selv er mangfoldig.

 med de psykisk syke rollefigurene sine. Særlig synes jeg Marie Blokhus er god som den bipolare Karin (som seinere heter Anna, uten at det forklares hvorfor). Hun har et ekstra godt lag med den anstrengte manien, men balanserer det med sårbar depresjon, selvmordstanker og kjærlighet for barna sine.

Også de andre skuespillerne finner en god balanse mellom det å ha overgitt seg til sykdom og institusjon og det å finne håp og rom for refleksjon.

 skuespillerne lykkes med rolletolkningene sine, har regissør Anders T. Andersen lagt opp til mye komedie på bekostning av dybde. Det preger både karakterene og refleksjonen rundt tilstanden deres, og resultatet er en i overkant lattermild stemning.

Særlig gjør dette seg gjeldende når Emil Johnsen, som skal ha en schizofrenidiagnose, snakker høyt og truende og slår seg selv i hodet. Måten det spilles på er mer beregnet på å få publikum til å le enn for å gi innsikt i psykisk sykdom eller livets generelle, menneskelige utfordringer.

Det er lagt opp til mye komedie på bekostning av dybde

«Kommunion»

Galskap og fellesskap

Man kan undre seg over alle disse populære romanene som blir til halvgodt teater. Det har jeg også gjort i mange anmeldelser gjennom årene, men i det siste virker det som det har vært enda et oppsving i sjangeren.

Samtidig har jeg stor sympati med det relativt nyoppstartede, kvenske teateret Kvääniteatteris samarbeid med Riksteatret om oppsetningen «Kniven i ilden». Det er ikke mange fortellinger om kvensk historie som når ut til majoritetssamfunnet, og suksessromanen til Ingeborg Arvola, som forestillingen bygger på, forteller på dramatisk vis om folkevandringene fra Nord-Finland til Norge – og om møtepunktene mellom ulike folkeslag i de nordlige grenseområdene på 1800-tallet.

Temaet kler teateret godt, og på grunn av romanens allerede eksisterende popularitet, kan historien finne gehør i hele landet.

 om Brita Caisa som har fått to barn utenfor ekteskap med to ulike menn, noe hun er blitt dømt til kirketukt for på hjemstedet Sodankylä. Når søstera dør, bestemmer hun seg for å reise til Bugøynes/Pykeijä der det er penger å tjene på fisket og der broren hennes har slått seg ned.

Brita Caisa har varme hender og er ansett for å ha evner til å helbrede. Hun hjelper derfor folk på veien og rekker ikke fram til vinterfisket, men blir sommeren over hos den finske bonden Askan-Mikko og kona hans Gretha i Neiden. Ved ankomst i Bugøynes innleder Brita Caisa et forhold til Mikko, noe som blir skjebnesvangert for dem begge i et samfunn som har kriminalisert seksuelle forhold utenfor ekteskap.

 har bygget en konstruksjon av det som ser ut som rustent metall formet som en båt. Når forestillingen begynner, står Lena Kristin Ellingsen i rolla som Brita Caisa foran et lyst, nesten gjennomsiktig teppe. Hun snakker om å ville reise, finne seg en mann, gifte seg og få en ny start på livet.

Skuespillerne beveger seg i en samlet koreografi med enkle, men store, synkrone armbevegelser. Bevegelsesspråket, koreografert av Eva Svanblom, bidrar til å underbygge en høytidelighet som også preger replikkavleveringen og lydbildet. Replikkene framsies tydelig, som om vi skal forstå at det ikke er hva som helst som sies her.

Musikken, komponert av Arve Henriksen, består mye av lange toner, noe som åpner for en forståelse av landskapet og ettertenksomheten. Men det gir også et sentimentalt preg, mye fordi den benyttes litt for hyppig.

 trolig blitt mer dynamisk om man vekslet på virkemidlene sånn at ikke alle tegnene blir like høytidsstemte. Nå insisteres det på at historien som fortelles er viktig og emosjonelt sterk før jeg har fått anledning til å kjenne på det selv.

Scenografien snurres rundt og rundt uten at jeg finner noen større mening i snurringen

«Kniven i ilden»

Kvinnen, mannen og havet

Kvelden før Statens vegvesen kalla inn til hastemøte i Tromsø med bakgrunn i dei mange utanlandske turistane som leiger bil utan å ha tilstrekkeleg erfaring med vinterkøyring, hadde Hålogaland Teater urpremiere på «Forlis Bar».

Det er ein makaber farse om den aukande nordlys- og kvalsafari-turismen, kva han gjer med bustadmarknaden og trafikktryggleiken i landsdelen, og korleis han er i ferd med å øydeleggje Tromsøs eigenart. Timinga kunne ikkje ha vore betre.

 produksjon som nytilsett teatersjef på Hålogaland Teater, har Morten Kjerstad fått dramatikaren og regissøren Yngve Sundvor til å skrive eit drama som skulle fange både samtida og det spesifikt nordnorske.

I «Forlis Bar» tek Sundvor oss til ein gamal, sliten bar i Tromsø, og namnet åleine peikar på at her går det mot havari. Jugendstilen scenograf Arne Nøst har nytta, tyder på at dette er ein gamal institusjon, men tida har openbert sprunge frå han. Vertinna Ingrid (Guri Johnson) har ikkje store klientellet att. Det er den tidlegare fiskaren Jørgen (Kristian Fr. Figenschow) og den litt frynsete advokaten Herman (Ketil Høegh).

Av mangel på kontorlokale nyttar også den langt yngre Dennis (Alexander Rindestu) baren som skrivestove for sine draumar om å lage film. Utanom desse fire, er det berre ein og annan turist som forvillar seg inn i baren for å oppleve det eksotiske nord.

 begynt å gå om turistar som forsvinn, og det syner seg at dei tre eldre i baren, som alle er samde om at nok er meir enn nok når det gjeld turismen, har tatt saka i eigne hender. Som ein parafrase over Joseph Kesselrings morbide komedie «Arsenikk og Gamle Kniplingar» frå 1941, tek dei tre rett og slett livet av turistane og resirkulerer dei på kreativt vis.

Kjellaren under baren byr på svarte løyndomar, og når Dennis uforvarande oppdagar dette, er gode råd dyre. Skal han involverast eller drepast? Dennis på si side får med dette ideen til eit fantastisk film-manus og held kjeft for å skrive dreiebok i sanntid.

Så ramlar Liv (Trude Øines), ein norskætta turist frå California, inn for å oppleve det autentiske. Når Herman fell for henne, og ho i tillegg er dels norsk, blir det vanskeleg å avgjere om ho skal drepast eller ikkje. Meir skal eg ikkje røpe, men her er det forviklingar, situasjonskomikk og ramsalt nordnorsk humor i stort monn.

 til Jon H. Paulsen, og på eit sinnrikt og kreativt vis, opnar scenografien til Arne Nøst opp for elegante og overraskande saumlause skift mellom baren, kjellaren, bakrom og gata utanfor baren, ei løysing som gir rom for mange tablå.

«Forlis Bar»

Aktuell og morbid farse

I skuespillerkretser påpekes det gjerne at «ingen forestillinger er like». Selv om replikkene, handlingen, scenografien og lysdesignen er den samme hver kveld, er publikum nytt hver gang, og skuespillernes tilstedeværelse og presisjon er aldri helt den samme. Skuespillerne justerer seg – ofte ubevisst – etter publikums respons gjennom forestillingen. En teaterforestilling har dermed sin egen plastisitet. Den er aldri helt ferdig støpt.

Jeg skjenket dette fenomenet en takknemlig tanke da jeg satte meg i salen på Black Box Teater i Oslo for å se det jeg fram til da hadde trodd var oppfølgeren til det særegne teaterkompaniet Susie Wangs kritikerroste forestilling «The Look» fra 2022. Men er ikke scenografien fryktelig lik, da, bemerket jeg i det jeg fisket opp anmelderblokken fra veska.

 i et pottemakeri et avsidesliggende sted i Italia. Gulvet består av store, koboltblå fliser, mens den sennepsgule bakveggen nærmest er dekket av hyller med keramikkrukker på rekke og rad. Gjennom en bred skyvedør av glass lyser lav middelhavssol inn i rommet.

Det er så man nesten kan merke heten, kjenne svetten piple fram i panna på den høygravide kvinnen som pusler med å gjøre pottemakeriet i stand. Til høyre er det plassert tre dreiebord. Alt fremstår fredelig og idyllisk. Helt fram til en mannsskikkelse dukker opp på balkongen.

Men herregud, jeg har jo sett akkurat dette før! Ja, jeg har faktisk 

denne forestillingen for Morgenbladet for fire år siden! Hvorfor stod det 

, tenker jeg en smule irritert. Ja, og hvorfor har forestillingen fått ny tittel?

 svar på alt dette. Men først: Susie Wang er en sjelden blomst i det norske teaterlandskapet. Siden etableringen i 2017 har kompaniet markert seg med sterke forestillinger i en helt egen sjanger: 

 Forestillingene representerer et nyteatralt uttrykk som tydelig trekker på film.

I Susie Wangs univers er grensene mellom drøm og virkelighet, mellom det rasjonelle og irrasjonelle, det bevisste og det underbevisste, visket ut. Man befinner seg i David Lynch-aktige fiksjonsverdener, der noe stadig ulmer faretruende under overflaten og handlingen plutselig kan gjøre uforutsigbare og skremmende omdreininger. Samtidig er det ofte også fryktelig morsomt.

Etter hvert som handlingen i «Clay» går sin gang, forstår jeg at det jo slett ikke 

samme forestilling. Det er en helt ny versjon av «The Look».

«Den gamle forestillingen har fått nye skuespillere, ny scenografi, ny handling og ny tittel», skal jeg senere lese i den noe uvanlige forestillingsbeskrivelsen på Black Box’ hjemmeside. Se der, ja, her var det altså anmelderen som ikke hadde fulgt godt nok med i timen. Universet er det samme, men forestillingen er knadd og formet til på ny, nesten som en, ja, som en 

 – materialet som spiller en nøkkelrolle i både «The Look» og «Clay». Mye er dermed likt, men mye er også annerledes. Nesten som en ny variasjon over den samme drømmen.

Det er lekent, det er intelligent, og det bryter med konvensjoner

«Clay»

En feberdrøm fra et pottemakeri

Det ligner et podkast- eller tv-studio, scenografien vi har foran oss: Et rundt, beige teppe med et elegant salongbord plassert i midten. Rundt det står tre designstoler og en myk puff.

Forestillingen starter idet Gisken Armand, Marie Kristine Hildonen og Petronella Barker går rolig inn og finner hver sin plass. De har inntatt rollene som henholdsvis Mona og Desiree, et kjærestepar, og Monas barndomsvenninne Kristin, som er på besøk.

Kristin har nylig gjennomlevd et alvorlig sykdomsforløp. Ikke bare har kreftbehandlingen gjort henne inkontinent og utmattet, men – som venninnene snart skal merke – noe er annerledes med hele Kristin. Hva er det som plager henne og gjør henne så frustrert? Hva har fått henne til å se omgivelsene med et helt nytt blikk? Eller er det omgivelsene som ser annerledes på henne?

et hjem i det øvre sjiktet av øvre middelklasse. Ved hver av stolene er det plassert en sort mikrofon skuespillerne må snakke inn i, og rundt dem på den lille scenen henger noen spredte, hvite papirstrimler fra taket, nesten som en enkel tv-studio-scenografi.

Dette underliggjør situasjonen. For på den ene siden er det er et helt vanlig besøk som utspiller seg – en nesten ekstraordinært ordinær kveld: Det deles ut kort til kortspillet amerikaner mens det på kryss og tvers over bordet pågår en samtale full av avbrytelser, innskytelser og distraksjoner. «Så fint at du har begynt å høre på Anita Skorgan igjen!» «Jeg har ikke 

å høre på Anita Skorgan, jeg hørte på henne da jeg lå på sykehuset.» «Har vi de gode kjeksene?»

som er vridd. I småkranglingen om kortspill-reglene er det akkurat som om et udefinert nag hos Kristin pipler opp til overflaten. Hva er det som ligger 

 få tilsynelatende triviell dialog til å handle om noe større, trekkes ofte fram som filmskaper og manusforfatter Dag Johan Haugeruds store styrke. Da jeg første gang leste Nationaltheatrets beskrivelse av Haugeruds teaterdebut «Sykdom og sosial nød», slo det meg hvor mye den skilte seg fra andre salgstekster: «Snart kommer også Monas søster Hege på besøk.

Hun er invitert i middagsselskap hos kronprinsessen på Skaugum, og trenger å låne noe å ha på seg.» Det høres ut som en forestilling som handler om nesten ingenting.

 altså stikk motsatt. Hvorfor er Haugeruds karakterer så spennende? Jeg tror det handler mye om at de lytter så godt til hverandre.

Det er nesten litt irriterende at Haugerud, som aldri har laget teater før, klarer å levere noe så fint og forfriskende annerledes

«Sykdom og sosial nød»

Lykkes på første forsøk

Koreograf og danser Harald Beharie er en superstjerne. De to siste forestillingene hans 

 har begge vunnet priser og lovord. Den første ble vist på Studioscenen på Dansens Hus og den andre hadde premiere ved et vann i Lillomarka. Når han nå har inntatt Hovedscenen på Dansens Hus er scenen stor og langt unna sammenliknet med de mer intime uttrykkene fra de tidligere forestillingene. Svarte tepper dekker veggene, og det står få objekter på det like svarte gulvet. Bak på scenen står en stor rørskulptur i metall, laget av scenograf og bildekunstner Karoline Bakken Lund. Etter hvert i forestillingen snurrer den rundt sin egen akse. Foran på scenen henger det en klump med lyskastere, og andre steder henger det enkelte instrumenter i tråder fra taket, som en kubjelle som lager lyd når aktørene kommer borti dem.

 entrer scenen. Hun er kledd i en lang shorts, men ellers ingenting. Hun setter seg på en stol og ser på publikum. En annen aktør som er helt naken bortsett fra knebeskyttere og joggesko kommer inn og stiller seg ved siden av henne. Flere utøvere følger på. De er alle uten klær, og mens de ser på publikum, begynner de å lage anstrengte lyder med stemmen. Det er som hyl, men stille, som latter, men tvunget. De ser maniske ut og uttrykker noe som minner om en blanding av smerte og fryd. Det ser ut som en utforskning av galskap og psykisk helse, men også av noe dyrisk og for hvor grensene for det menneskelige går.

Etter hvert begynner utøverne å bevege seg som en klump. De nakne kroppene knyttes sammen som en enhet. De framstår både som en gruppe unike individer og som en kroppsklump som utelukkende eksisterer som dette fellesskapet, en slags utenomjordisk organisme som bare er kropp. De minner meg om Michelangelos relieff 

Teater

Peak Performance 2

Doppler

Gavdnjejuvvon – Drevet

Vanja

Den stundesløse

Det tredje rikets språk?

Ungen

Gjenferdet inn

Matilda

Takk for livet – en hyllest til Håkon Banken

Gitarmannen

Kommunion

Kniven i ilden

Forlis Bar

Clay

Sykdom og sosial nød

Sweet Spot

Medmenneske

The Turn of the Screw

Verdens alvor inntar teateret

Mitt liv som hund

Gærne familier og reint fjas for penga

Marthas hus

Et hus som snekrer drømmer

Peak ­Performance 2

Doppler

Gavdnjejuvvon – Drevet

Vanja

Den stundesløse

Det tredje rikets språk?

Ungen

Gjenferdet inn

Matilda

Takk for livet – en hyllest til Håkon Banken

Gitarmannen

Kommunion

Kniven i ilden

Forlis Bar

Clay

Sykdom og sosial nød

Sweet Spot

Medmenneske

The Turn of the Screw

Verdens alvor inntar teateret

Mitt liv som hund

Gærne familier og reint fjas for penga

Marthas hus

Et hus som snekrer drømmer

Peak Performance 2