Rune Lykkeberg, Information

#fff

Sosialistene hadde rett: De superrike har vist seg å være frihetens virkelige fiender, og den største trusselen mot demokratiet i Vesten kommer ikke fra islam eller kommunismen, men fra kapitalismen. Og det som nylig ble avskrevet som venstresidas skremmebilder om autoritære milliardærer og kolossale rikdommer, har blitt bekreftet som rimelige og fornuftige analyser av Donald Trump og Elon Musk.

Mange har blitt sjokkert over oligarkenes maktovertakelse i Washington, D.C. Den unge britiske sosialisten Grace Blakeley er ikke det. Hun beskrev mye av dette i boka «Vulture Capitalism», som kom ut i fjor. Paradokset er at sosialister har hatt rett i analysen, men tapt i virkeligheten.

– Hvordan kan det ha seg at venstresida har tapt så mye politisk når så mye av analysen har vært riktig?

– Det er et godt spørsmål, og det er noe jeg har tenkt mye på. Det handler om måten venstresida snakker til folk på. Måten vi engasjerer oss i livene deres på. Det blir viktigere og viktigere at vi forstår det, svarer den 31 år gamle britiske økonomen.

– I løpet av det siste tiåret har vi sett ulike sosialistiske populister komme og gå. Vi hadde Podemos i Spania, Syriza i Hellas, Jeremy Corbyn i Storbritannia og Bernie Sanders i USA. Alle opplevde den samme bølgen av støtte, og budskapet var ganske enkelt: «Til helvete med milliardærene», og la oss skape en økonomi som fungerer for alle. Og alle sammen tapte. Og etter hvert som disse bevegelsene falt sammen, har den harde høyresida vokst fram. Det er de som har slått mynt på folks sinne, sier Blakeley.

Det var ikke det politiske budskapet som var feil, mener forfatteren. Men det bommet fullstendig på de velgerne det var ment å appellere til. Det var ikke mange som trodde at sosialistene kunne levere den økonomien de lovet, som ville gi folk mer frihet og trygghet i hverdagen:

– Den helt dominerende følelsen når folk tenker på politikk, er maktesløshet. Jeg tror folk flest er overbevist om at systemet er ødelagt. Derfor nytter det ikke at venstresida stiller seg opp og roper enda høyere enn høyresida om at alt er korrupt, at eliten er ond og at systemet må rives ned. Det er fristende, det er enkelt og det gir applaus, men til sjuende og sist hjelper det Trump-typene som bare kan knuse systemet fordi de alltid kan klare seg selv.

Hun spør seg hva venstresida gjorde i de historiske periodene de vant de politiske kampene i virkeligheten og påvirket fordelingen av makt og penger:

Hvem vil vel bli frelst av en universitets­utdannet ­sosialist?

Venstresida sliter med folk flest

Lars Ove Seljestad

Nitti prosent av bevisstheten er knyttet til Jernrosa. Som er under to uker til, med den forbaska påsken midt i der.

– Jeg har alltid et boktårn på nattbordet med sikkert 40 bøker, som truer med å ramle ned i hodet på meg. Akkurat nå frisker jeg opp forfattere jeg skal presentere på festivalen. Blant andre Håvard J. Nilsen og hans roman «Elektrolysesang», om aluminiumsverket i Mosjøen på 1950-tallet, «Slemme jenter» av Monica Goksøyr, for øvrig en av få unge kvinner som skriver om arbeidsliv, og «Barna i fabrikkbyen. Arbeiderliv i Kristiania 1890», med tekst av Kari Saanum og illustrasjon av Signe Torp.

– Hvordan står det til med den politiske litteraturen?

– Hehe. Jeg syns den har fått et urettmessig stempel på seg. I enkelte litterære miljøer er det fremdeles ikke helt bra å skrive politisk litteratur, fordi karakterene blir plakater og politikken tar overhånd. Det er den gamle holdningen fra det postmoderne opprøret på 90-tallet som henger igjen. Jeg må si at det er sludder, slik jeg kjenner arbeiderlitteraturen. Den har rike karakterer og skriver fram perspektiver nedenfra, stemmer som aldri har dominert litteraturen.

– For eksempel Adelheid E. Seyfarth Gulbrandsens bøker fra Finnskogen, eller Atle Berges roman om Kielland-ulykken. Ellers må jeg få trekke fram et av høydepunktene i årets Jernrosa, der Leif Høghaug skal ha langlesning av diktet sitt «Jonas Gahr Støre», som jeg leser nå. Et sprekt og grensesprengende skaldedikt, med ironisk snert. Det er drittøft! YS

Sandra Lillebø

Det er blitt litt av en heltidsforeteelse å følge med på verdens gang. Morgenens pushvarsler på telefonen er blitt så mange og så alvorlige at det er umulig å ta dem inn over seg hver for seg, langt mindre skape illusjonen av noen form for overblikk. At Ungarn meldte seg ut av den internasjonale straffedomstolen forrige uke, fikk jeg med meg i en notis. Valget i Romania har jeg bare vage oppfatninger om. Men jo mer jeg leser for å oppdatere meg, desto sterkere er følelsen av at verden glir ut mellom fingrene på meg. Med andre ord: For den som virkelig vil endre noe, er tida inne for alvor.

Trumpvant presidentvalget i fjor høst, advarte mange mot hvor mye bedre forberedt han og teamet hans ville være denne gangen. Det skal likevel godt gjøres å ikke bli overveldet over de store og grunnleggende endringene i samfunnsordenen vi nå står overfor. Ingen avtaler eller allianser kan bli tatt for gitt. Ingen grenser er absolutte. Du dør så langsomt at du tror du lever, skrev Bertrand Besigye for 20 år siden, men nå kjennes det motsatt; det skjer så mye at man selv føler seg som død.

Jeg skriver dette tre dager etter at Marine Le Pen har blitt dømt til fire års fengsel og 100.000 euro i bot for å systematisk ha misbrukt midler fra EU-parlamentet til andre partiformål. Mer enn fire millioner euro, nesten femti millioner kroner, har blitt sluset fra Brussel og inn i til dels fiktive stillinger besatt av Le Pens nærmeste. Som følge av en lovendring fra 2016 er hun, i tillegg til fengsel og bøter, fradømt retten til å stille til valg de neste årene. Med mindre hun vinner fram i ankesaken, vil presidentvalget i 2027 dermed bli det første siden 1974 uten en kandidat som heter Le Pen. Konklusjonen kommer innen sommeren 2026.

Det er ikke lenge siden Le Pen sto fremst i rekken av politikere som ville ha enda strengere straffer for underslag av denne typen. Hun har faktisk ved flere anledninger argumentert for at forbud mot å stille til valg på livstid ville være en rimelig reaksjon. Men siden det nå er hun selv som sitter i tiltaltes stol, har tonen selvfølgelig blitt en annen. I stedet for å snakke om de faktiske forholdene – lovbruddet – har Le Pen og Nasjonal samlings strategi vært å så tvil om rettsvesenets uavhengighet og legitimitet. Det har i stor grad lyktes. Partileder Jordan Bardella har sagt at demokratiet med denne avgjørelsen har blitt «henrettet». At Le Pen har fått støtte av Kreml, forhindrer henne ikke å i sammenlikne seg selv med Aleksej Navalnyj, og at hun får støtte av Trump-regimet, forhindrer henne ikke i å sammenlikne seg med Martin Luther King – en type frekkheter som selvsagt har som formål å forvirre og tilsløre.

Det er ikke annet å vente enn at Le Pens meningsfeller er kritiske til dommen. Men også i andre deler av det politiske landskapet finner hun støtte. Det gjelder Det ukuelige Frankrikes Jean-Luc Mélenchon, som nok gjerne vil ha Le Pen som hovedmotstander i 2027, men også statsminister François Bayrou har erkjent at han følte en «uro» ved domfellelsen.

Uroen stammer muligens fra antakelsen om at høyrepopulister alltid vinner på å kunne framstille seg selv som martyrer, som fordi de er de eneste reelle systemutfordrerne blir utsatt for skittent spill og rettsvesenets (skjulte) politiske motivasjon. Det vanskelige med den slags konspirasjoner er som kjent at de inneholder en flik av sannhet. Dommere er ikke fritatt fra å ha politiske meninger og har stemmerett og leser aviser som alle andre – og Nasjonal samling er en systemutfordrer, om enn ikke nøyaktig som de framstiller seg selv.

Pierre-Yves Bocquet pamfletten «La révolution nationale en 100 jours, et comment l´éviter» (Nasjonal revolusjon på 100 dager, og hvordan unngå det). Bocquet har bakgrunn som taleskriver i Élyséepalasset fra tida da François Hollande bebodde det, (og, mer kuriøst, som ekspert på amerikansk gangster-rap). Nå har han lest lovforslagene og partiprogrammet til Nasjonal samling med lupe og advarer mot de raske og brutale endringene som vil skje med det politiske systemet, og med Frankrike som sådan, dersom deres representant vinner presidentvalget i 2027. Om det står Le Pen eller Bardella på stemmeseddelen, er i den sammenhengen likegyldig.

Omdreiningspunktet for Nasjonal samlings revolusjon er en såkalt «folkeavstemning om innvandring» som de har tatt til orde for i årevis og som de la fram som et forslag til Nasjonalforsamlingen i januar 2024. Bakgrunnen for forslaget er ifølge partiet at innvandring har ført til store og varige endringer i Frankrike, men uten at franskmennene har hatt anledning til å uttale seg om saken.

En folkeavstemning kan som kjent bare ha to mulige svar og må derfor ha et helt konkret forslag det skal stemmes over. Det Nasjonal samling har framsatt, er et samleforslag om grunnlovsendringer og andre lovendringer, som velgerne kan snu tommelen opp eller ned til. Lovforslagets tittel er talende nok «Medborgerskap – identitet – innvandring», og den har to hovedkonsekvenser. Den ene er at en «nasjonal prioritet» vil bli et grunnlovsfestet prinsipp. «Likhet» slik vi kjenner det i dag, blir med andre ord forkastet, siden det nasjonale – om det så er borgere, organisasjoner eller bedrifter – alltid får forrang. Retten til fransk statsborgerskap strammes kraftig inn, mens mennesker uten statsborgerskap vil miste sosiale rettigheter, samt lik tilgang til bolig og arbeid. Flere av disse lovene vil være i strid med en rekke internasjonale avtaler – som flyktningkonvensjonen, menneskerettighetsdomstolen og EU-lovgivningen – og derfor foreslår Nasjonal samling også en ny lov, som setter alle nasjonale lover over slike avtaler.

Det er en omkalfatring som vil endre samfunnet på grunnleggende måter.

Lov og urett i Frankrike

Bjørgulv Braanen

Professor i statsvitenskap Benedicte Bull kritiserer i Aftenposten sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1 for hennes forsøk på å forklare Donald Trumps tollpolitikk i NRK, Aftenposten og på podkasten Ness. «Det er lite som tyder på at Trumps politikk kan forklares rasjonelt», hevder Bull. «Når et sånt system forklares rasjonelt, bidrar man samtidig til å legitimere det. Det er jeg svært overrasket over at en sjeføkonom i en respektert norsk bank begir seg inn på», skriver hun.

poenger der hun viser at Holvik selv går god for feilaktige argumenter fra den amerikanske presidenten. Men å hevde at Trumps politikk hviler på sviktende forutsetninger, beviser jo ikke at han ikke selv tror på den og oppfatter den som riktig og rasjonell. Å forsøke å forklare slike beveggrunner er ikke legitimering, men folkeopplysning. Det skal ikke Bull hefte for, men tidligere har Julie Wilhelmsen og Tormod Heier blitt beskyldt for å legitimere russiske posisjoner når de har forsøkt å forklare hvordan lederne i Moskva tenker. I disse debattene har det blitt slått hardt ned på dem som har forklart den russiske invasjonen med Kremls frykt for ukrainsk Nato-medlemskap. Det har blitt avvist som Putin-apologi fordi Moskva ikke har noen grunn til å bekymre seg – Nato vil jo bare hindre russisk ekspansjon og overgrep mot naboland. Men å hevde at Vladimir Putin ikke har noe å frykte, betyr jo ikke at han ikke gjør det.

På samme måte med Trump. Det er både en intellektuell og politisk fallitterklæring hvis hans politikk og beveggrunner overhodet ikke kan forklares. Det er åpenbart at han mener USA har tapt på dagens handelssystem og tror tollbarrierer mot andre land, spesielt Kina, vil fungere positivt for amerikansk økonomi og bidra til å få arbeidsplasser tilbake. Det finnes gode argumenter for at hans plan ikke vil lykkes og at den hviler på sviktende forutsetninger, men å avvise at han ledes av ideologiske forestillinger, som framstår som rasjonelle for ham selv – og derfor kan forstås og forklares av andre – er i overkant dristig.

utilregnelig, bestemmer seg fra dag til dag og lar begivenheter og sinnsstemninger styre. Han kan synes både ustyrlig, ute av kontroll og selvopptatt inntil det sykelige. Men det er en ganske klar politisk linje i dette, som det er vel verdt å sette seg inn i: kullsviertro på skattelette for de rikeste, avregulering av finans- og selskapslovgivning, en skingrende høyreradikal retorikk og vilje til utstrakt bruk av proteksjonisme for å få tilbake industriarbeidsplasser og stimulere til vekst i amerikansk næringsliv. Ikke minst har han et overordnet mål om å isolere og stoppe Kinas økonomiske framgang – noe som ble illustrert da han satte opp tollen mot Kina til 125 prosent onsdag, men ga etter for Wall Street og pauset tollsatsene i 90 dager for land som ba om nåde. Å framstille hans politikk som fullstendig irrasjonell – og dermed umulig å forstå og forklare – undervurderer konsistensen i det høyreradikale prosjektet. Det gjør oss ute av stand til å bygge en målbevisst enhetsfront og møte hans politikk med de midler som er tilgjengelig. Jeg tror det er mulig – og nødvendig – å sette seg inn i alle lederes beveggrunner og handlingsmønstre. Mye kan være irrasjonelt, men det finnes politiske linjer i det meste. Verden er ikke blitt så postmodernistisk at det ikke er noen mening i noe som helst.

Fullstendig irrasjonell?

Yohan Shanmugaratnam

#000

Av alt jeg kunne irritert meg over med Alex Karp, har jeg hengt meg opp i én ting. Mangemilliardæren, som er daglig leder i selskapet Palantir Technologies, har aldri tatt lappen. Først var han «for fattig», og så ble han plutselig «for rik», har Karp sagt i et milelangt portrettintervju i The New York Times. Og det som plager meg mest med det, er ikke nødvendigvis at en 57-åring ikke kan kjøre bil – men at den samme fyren åpenbart er i stand og villig til å styre verden utfor stupet.

For det er erkjennelsen jeg sitter igjen med, etter å ha lest «The Technological Republic: Hard Power, Soft Belief and the Future of the West», som Karp har skrevet sammen med sin Palantir-kollega Nicholas W. Zamiska.

Jeg vet ikke hvor det gikk galt for Alexander Caedmon Karp. Han ble født i New York og vokste opp i et venstreorientert hjem, med en far som var barnelege og en mor som var kunstner. Han har selv kalt seg sosialist.

Karp, som er dyslektiker og har ADHD, tok en grad i juss på eliteuniversitetet Stanford og skrev siden en avhandling på Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt, om nyklassisk sosial teori – på tysk. Så arvet han penger, satset på gründervirksomhet og aksjer. Vendepunktet kom i 2003, to år etter 11. september-angrepene mot USA, da Karp var med å grunnlegge Palantir med studiekameraten Peter Thiel.

Risikokapitalisten Thiel har oppkalt selskapet, som skulle spesialisere seg innenfor avansert etterretning og overvåking, etter de magiske krystallsteinene i «Ringenes herre»-universet til J.R.R. Tolkien. Pengene kom fra Thiel selv og In-Q-Tel, et slags investeringsfond opprettet spesifikt for å fostre selskaper som kan tjene CIA. Thiel og Karp slo seg sammen, til tross for at de var politisk uenige: Mens Thiel blant annet endte opp med å finansiere Donald Trumps første presidentkandidatur og karrieren til Trumps visepresident J.D. Vance, støttet Karp Joe Biden og Kamala Harris.

Men sånn som jeg ser det, er Thiel og Karp to sider av samme onde. For å holde oss i Tolkiens verden: Thiel er kanskje Sauron, mørkets fyrste, mens Karp er trollmannen Saruman. I offentligheten framstår Karp som en elskverdig eksentriker, en type som er god for 8,4 milliarder dollar (88 milliarder kroner) og har ti boliger rundt om i verden (skihytter, ifølge ham selv), men likevel får seg til å si at han liker å leve «spartansk».

Karp kobler av med tai chi, som er en eldgammel kinesisk blanding av kampsport og meditasjon, i tillegg til pistolskyting («jeg er en kunstner med pistol», har han sagt) og, ja, langrenn. At vi har å gjøre med en fargeklatt av en bedriftsleder, blir tydelig i «The Technological Republic». Boka er nemlig pepret med referanser til alt fra filosofer som Goethe og Voltaire til komikeren Jerry Seinfeld og kultforfatteren Jack Kerouac.

Hvorfor kunne ikke Karp bare holdt seg til tai chi og langrenn?

Redd oss fra visjonærene

Det pågår en heftig strid i amerikanske domstoler om Donald Trumps presidentordrer. Hittil er det tatt ut over 40 søksmål mot ordrene som har strømmet ut av Det hvite hus. Og Trump slår knallhardt tilbake for å underminere rettsavgjørelsene. En dommer som satte ned foten for deportasjon av 261 venezuelanere til El Salvador, ble kalt en «venstreradikal galning», og Trump mente han burde stilles for riksrett.

Speaker i Representantenes hus, republikaneren Mike Johnson, har åpent truet med å trekke tilbake den føderale finansieringen av domstoler som går presidenten imot. På sin ukentlige pressekonferanse i forrige uke sa Johnson at det var en trussel mot «maktfordelingen hvis domstolene tror de kan stoppe noe en president gjør, som det amerikanske folket har stemt for».

Den rettslige striden er intens. Domstoler over hele USA utsteder forføyninger for å blokkere Trumps presidentordrer. Kampen bølger fram og tilbake.

Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, skrev for ti år siden boka «Judges against Justice. On Judges When the Rule of Law is Under Attack», som undersøkte rettsvesenets evne til å stå imot autokratiske krefter i ulike land, som Nazi-Tyskland, apartheidregimet i Sør-Afrika og militærdiktaturene i Argentina, Brasil og Chile. Han har skrevet flere bøker om temaet, blant annet «Dommernes krig» fra 2015, som handler om den tyske okkupasjonen av Norge. Hans forskning viser at autoritære regimer bruker et sett av virkemidler for å tvinge domstolene til underkastelse. Tiltakene Trump-administrasjonen har tydd til så langt, er som hentet ut av denne manualen. Vi har tatt en prat med Graver for å høre om de ulike metodene autoritære makthavere bruker for å underminere rettsstaten og demokratiet.

– Donald Trump og hans administrasjon følger en kjent metodikk for å bygge ned det som finnes av juridisk kontroll med presidentens makt. Det er den klassiske måten autokrater bygger ned demokratiet på. Jeg har påvist fire klassiske framgangsmåter, sier han.

De fire metodene for å underminere rettsstaten er:

Påvirke sammensetningen av domstolene. Innsette lojale dommere og fjerne de illojale.

Spørsmålet er i hvilken ­utstrekning ­Donald Trump åpent vil ­trosse dom­stolene.

Dommerne kan ikke stå imot aleine

– Akkurat nå ligger det en bok av Yama Wolasmal på nattbordet, som heter «Det jeg så» og handler om det som skjedde i Midtøsten og særlig på Gaza etter 7. oktober, der han forteller om sine opplevelser som reporter. Den forrige boka handlet også om Palestina. Det var den seineste utgivelsen til Odd Karsten Tveit. Den var tung å lese, både fordi den var så detaljert, men også fordi stoffet er så inngripende og sterkt.

– Er det helst sakprosa det går i for deg?

– Ja, egentlig er det det jeg liker best. Det er gjerne bøker med aktuelle temaer fra samfunnsdebatten jeg ender med å plukke opp, gjerne biografier, eller rett og slett bøker jeg kan hente kunnskap fra.

– Nei, det blir det ikke så mye av. Men jeg har lest noen av Jonas Bals’ sine bøker om arbeidsliv, fascisme og sånn. Det er jo sånne bøker vi tillitsvalgte liker å lese.

– Han er jo utrolig produktiv, man rekker jo knapt å lese alt han skriver i avisa. Kommer du gjennom alt?

– Nei, det gjør jeg nok ikke. Men jeg har alle! Og så har jeg hørt ham snakke om dem. Den boka om streik syntes jeg var spesielt interessant, det er jo noe vi driver med fra tid til annen.

– I det siste har emneknaggen #booktok blitt debattert. Hvordan finner du fram til hvilke bøker du liker å lese?

Fauzia Hussain-Wiik

Marine Le Pen har blitt dømt for misbruk av offentlige midler, og med det retten til å stille til valg som president i 2027. At hun like før domsavsigelsen var den som hadde høyest oppslutning blant alle kandidatene som foreløpig er kjent – hele 37 prosent – har gjort saken til politisk sprengstoff.

har fått fram politikerens mest trumpske sider. «Vi gir oss ikke før vi har vunnet», uttalte hun til en gruppe meningsfeller tirsdag, som et ekko av Trumps «fight! fight! fight!». Eksplisitt støtte fra figurer på ytre høyre over hele verden har da heller ikke manglet, og både Putin, Orban, Musk og Meloni har stått langt fremme i rekka. Men raskest var de franske republikanernes Éric Ciotti, som etter nyvalget til nasjonalforsamling i fjor sommer gjorde seg kjent over hele verden da han gikk i samtaler med Nasjonal Samling uten forankring i eget parti. «Er Frankrike fremdeles et demokrati?» spurte han i pressemeldingen som ble sendt ut bare få minutter etter dommen mot Le Pen – til forveksling like bekymringene som kom fra Kreml omtrent samtidig.

å vinne kampen mot ytre høyre på retorikk og talepunkter aleine, bør holde tunga rett i munnen i tida som kommer, for mens definisjonsforvirringene florerer, står paradoksene i kø. Nettopp misbruk av offentlige midler har for eksempel vært et av Marine Le Pens viktigste saker i markedsføringen av seg selv og Nasjonal Samling som et antisystemisk alternativ til andre politikere og partier. Strategien har vært god, for de mange korrupsjonssakene som har ridd fransk politikk de siste tiårene, har påført tilliten mellom politikere og velgere varige skader, og når bare en av fire franskmenn mener at politikere flest er til å stole på, er det mange misnøyestemmer å hente.

 Le Pen selv dømt for en sak som tidligere har fått henne til å rope på strengere straffer – men klarer å framstille også dét som en sak hvor hun står aleine opp mot et system som motarbeider henne. I TV-intervjuet hun ga samme kveld som dommen falt, hamret hun inn budskapet om at domsavsigelsen var politisk, og at rettsvesenet ikke hadde noen sak i det hun anså som en «administrativ konflikt». Dommen slo ganske riktig fast at ingen hadde beriket seg selv personlig på EU-parlamentets midler, men den var også tydelig på at kontrakter hadde blitt systematisk forfalsket for å skaffe penger og stillinger til partiet, og at selve navet for dette misbruket, var Le Pen selv – mot bedre vitende.

 har fått et kraftig skudd for baugen, men om det gjør noe til eller fra for oppslutningen om Nasjonal Samling, er tvilsomt. Det er et oppgjør som ikke kan vinnes i politiske debatter eller i rettsvesenet aleine – det må tas i hverdagen og virkeligheten, der folk har andre og viktigere ting å kjempe for enn politisk karriere og posisjon.

Mens definisjons­forvirringene ­florerer, står ­paradoksene i kø.

Marine Le Pens trumpske sider

– Det blir nok et ganske kaotisk svar. Jeg er en mangebok­leser, og en patologisk sådan.

– Nå har jeg Giorgio Agamben, på italiensk, på sengekanten. Og så har jeg Denis Diderots «D’Alemberts drøm», på norsk, og «Bare et dyr?» av Ragnhild Aslaug Sollund. Her ligger det også en bok av Vinciane Despret, som på norsk ville vært hetende noe sånt som «Hva ville dyrene sagt hvis vi stilte dem de rette spørsmålene?» I tillegg har jeg sju bind av «Nordisk kriminalkrønike», som brukes til å ha en gammel leselampe på.

– En salig blanding, altså. Et resultat av intuisjon eller tilfeldigheter?

– Både tilfeldigheter og impuls. Men utvalget skyldes også ting jeg jobber med nå. I det siste har jeg lest mye sakprosa på italiensk og fransk, inkludert Jean-Baptiste Del Amo, som er en av Frankrikes ledende dyreforfattere.

– Hva leser en professor i litteraturvitenskap for å koble av?

– Jeg leser helst filosofi. Jeg syns ofte det kan være vanskeligere å lese enkle romaner enn tung teori. Så jeg kobler av med Martin Heidegger og Giorgio Agamben, heller enn krim. Ting som er genuint interessant og dyptpløyende, for da trenger man ikke lese så mye for å føle seg avkoblet. Leser man dårlige romaner, er det ingen ordentlig avkobling.

– Faktisk. Men jeg leser gjerne litt tyngre lyrikk, moderne klassikere, som Katrine Heibergs gjendiktning av Ingela Strandbergs «Ingensteds mitt seil». På samme måte som med filosofi, må man koble ut og konsentrere seg når man leser dikt. Avkobling ved hjelp av det krevende, kan vi kanskje kalle det. YS

Kobler av med Heidegger, heller enn krim

Tormod Hermansen, som seinere ble kjent som en driftig sjef for Telenor, regnes som hovedarkitekten bak de store endringene i norsk offentlig sektor, som ble innledet på slutten av 1980-tallet. Rune Slagstad kaller ham i boka «De nasjonale strateger» for den fremste norske «markedsteknokraten». Målet for reformene i offentlig sektor, slik Hermansen selv formulerte det, var å la politikerne trekke opp de strategiske og prinsipielle politiske linjene, mens statlige virksomheter fikk større frihet til å utføre sine oppgaver på en mest mulig effektiv måte – men «innenfor mål, rammer og retningslinjer som er trukket opp på det politiske plan». Parolen var «bedre styring i stort og mindre styring i smått».

I den nye boka «Den skjulte makta» hevder Paul Bjerke resultatet har blitt et direktørvelde, som i stadig større grad trekker opp de strategiske og prinsipielle linjene. I løpet av 30–40 år ble hele systemet endret, for ikke å si, satt på hodet. Resultatet ble at det vokste fram et sjikt høytlønte styrer og direktører, som Bjerke karakteriserer som «den skjulte makta». De står ikke til ansvar overfor velgerne. Mange av dem står heller ikke ansvarlig over for markedet. I praksis har de overtatt styringen fra politikerne på sentrale samfunnsområder.

– En viktig grunn til at velgerne har slitt med tilliten til politikerne, er at store deler av den politiske makta er flyttet fra politisk valgte organer til direktører i fristilte statlige virksomheter og selskaper, sier Bjerke, som har vært redaktør i Klassekampen og professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda.

I boka gir Bjerke en historisk bakgrunn for de store endringene i offentlig sektor vi har sett de siste 30 årene. Fram til 1990-tallet var offentlig sektor organisert slik at demokratisk valgte organer som Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene fattet vedtak og gjorde bevilgninger, mens politikken ble satt ut i livet av forvaltningsorganer som NVE og Televerket og virksomheter som NSB.

– Endringene av det politiske styringssystemet var en reaksjon på problemer i den vestlige økonomien fra slutten av 1970-tallet, som sosialdemokratene ikke hadde noe opplagt svar på, som samtidig var populært blant velgerne, sier Bjerke.

I Storbritannia vant Margaret Thatcher suverent mot Labour på et program for privatisering, bruk av markedsmekanismer og konkurranse i offentlig sektor. Det samme skjedde i flere land. Det var et samstemt angrep på den sosialdemokratiske samfunnsmodellen som var bygd opp etter krigen. Høyresida vant fram med en fortelling om at offentlig sektor var blitt for stor og ineffektiv.

I boka viser Bjerke at misnøyen med staten ikke bare skyldtes ineffektivitet, men var et resultat av politiske prioriteringer. En av grunnene til at fargefjernsyn kom seint til Norge, var for eksempel at det var bestemt at utbyggingen av sendernettet i hele landet skulle prioriteres først. Det samme var tilfellet med utbyggingen av telefonnettet. I byene måtte folk stå i kø for å få telefonlinje fordi sentralene var fulle, men det var politisk bestemt å prioritere automatisering av det gamle manuelle telefonnettet i distriktene. Det var ingen trøst for de mange «telefonløse i Oslo vest», som Bjerke skriver. Også de grå telefonapparatene, som var de eneste tillatte, var et resultat av distriktspolitikk. De var produsert av Elektrisk Bureau i Risør fordi Aust-Agder hadde lite industri.

Høyre utnyttet denne misnøyen for alt det var verdt, og Arbeiderpartiet klarte ikke å turnere den. I det hele tatt var 1970-tallet med 68-opprør, individualisme og store kulturendringer en vanskelig tid for arbeiderbevegelsen. Bjerke beskriver hvordan ungdomsopprøret gjorde at gamle identitetsbånd ble revet over:

Systemet er dyrt og sann­synligvis ineffektivt.

Det gikk ikke helt som han hadde tenkt

De siste ukene har det ene akademiske oppropet fulgt det andre. Først kom ett mot «forfølgelsen» av professor Glenn Diesen, blant annet fra Den Norske helsingforskomiteen (NHC), undertegnet av 20 akademikere. Diesen er blitt anklaget av NHC og andre kritikere for å være en Putin-apologet, kjøpt og betalt av Kreml og sponset av den russiske tv-kanalen RT. 30. mai i fjor skrev Aage Borchgrevink i Helsingforskomiteen på X, med tagging til Diesens arbeidsgiver, Universitetet i Sørøst-Norge: «Utrolig at en av de mest aktive krigspropagandistene Russland har i stallen er en norsk professor. Enda mer utrolig at hans arbeidsgiver @ USN_info ikke tar avstand til dette.»

har likevel avvist påstander om at de har forsøkt å få ham oppsagt fra stillingen sin, og denne uka kom et nytt opprop til støtte for Helsingforskomiteen, undertegnet av 50 personer, mange av dem rådsmedlemmer i NHC. De mente påstandene i det første oppropet ikke var «sannferdige på noe vis». Onsdag svarte to av underskriverne av det første oppropet til støtte for Diesen, Frode Helmich Pedersen og Gisle Selnes. De fastholdt at NHC driver med personforfølgelse og trekker inn arbeidsgiveren når de kritiserer ham.

En viktig ingrediens i anklagene mot Diesen er at han videreformidler et annet lands syn, i dette tilfellet Russland. Det gjør han, men vi skal få alvorlige problemer hvis det skulle være tilstrekkelig grunn for å utelukke folk fra den offentlige samtalen. Vi kan jo begynne med kommunistene, som til tider har blitt oppfattet som nikkedokker for Moskva eller Beijing, men fenomenet er langt mer utbredt enn det. I norsk politikk har det vel vært mer regelen enn unntaket å videreformidle amerikansk propaganda, fra Nato-strid til Vietnamkrigen. Og kolporterer ikke Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim dagstøtt talepunkter fra Brussel?

Utenlandsk propaganda må vi rett og slett akseptere som en realitet. Den er like umulig å utrydde som flatlusa. Jonas Bals legger for eksempel daglig ut en post på sosiale medier om hva Aftenposten skrev om Hitlers maktovertakelse på 1930-tallet. Det var rein og skjær tysk propaganda. Ulike etterretningstjenester gjør sitt ytterste for å påvirke opinionen i andre land – og har gjort det til alle tider. Det er vitterlig ikke noe russerne har funnet på. CIA hadde for eksempel omfattende hemmelige operasjoner i Europa for å påvirke de politiske prosessene, noe som er dokumentert i boka «Who Paid the Piper? The CIA and the Cultural Cold War» av Frances Stonor Saunders. Ifølge en artikkel i The New York Times, som jeg har vist til tidligere, gjennomførte USA over 80 åpne eller skjulte intervensjoner i utenlandske valg mellom 1946 og 2000. «Vi har plantet falsk informasjon i utenlandske aviser, og vi har overlevert kofferter med penger», sier etterretnings­eksperten Loch K. Johnson.

blitt omorganisert flere ganger, og noen av påvirkningsoppgavene er overført til andre organisasjoner, som The National Endowment for Democracy. En av dem som har fått penger fra denne CIA-avløseren, er Den norske helsingforskomiteen. Så også NHC kan anklages for å være i lomma på en fremmed makt – uten at vi kommer så mye lenger av den grunn. Uansett om man kolporterer synspunkter med opphav i andre land, må de møtes i åpent lende.

Utenlandsk påvirkning

Karin Haugen

Hvorfor har du ikke på deg en dress? Eier du en dress?

Da Volodomyr Zelenskyj besøkte det ovale kontor 28. februar, kom ikke det første spørsmålet om Ukrainas skjebne, men om klær og kutyme. Spørsmålet ble heller ikke stilt av Reuters eller Associated Press, for de hadde ikke sluppet inn på møtet. Det ble stilt av Real America’s voice, som magasinet Forbes beskriver som «en høyrevridd strømmetjeneste».

Associated Press hadde falt i unåde fordi de ikke hadde føyet seg etter Trump: De fortsatte å bruke den geografiske betegnelsen Gulf of Mexico, og ikke det Trumps president­ordre krevde: Gulf of America.

De er ikke aleine om å kjenne vreden. Trump har grepet inn, i strid med all tradisjon, og detaljstyrt hvem som får tilgang til Det hvite hus’ pressegruppe og hvem som får tettest tilgang til presidenten – i tiår er det fagfolket selv, Det hvite hus’ korrespondentgruppe, som har stått for utsilingen.

Endringene er som krusninger på vannet – eller en illevarslende overture – sammenliknet med de juridiske framstøtene mot pressefriheten. «Kan medienes rett til å granske de mektige overleve Trumps andre termin?» Så dramatisk formulerer David Enrich spørsmålet. Han er redaktør for The New York Times’ gravegruppe for business og er aktuell med boka «Murder the Truth», om truslene mot den amerikanske pressefriheten.

Trumps forakt for mediene er viden kjent. Det er snart et tiår siden Donald Trump ankom Fort Worth Convention Center til et valgmøte, i 2016. «Tro du meg», sa han den gangen, «om jeg blir president, gjett om de får problemer. De får så innmari problemer. Og en av de tingene jeg skal gjøre om jeg vinner (…) er å åpne våre injurielover, så når de med viten og vilje skriver negative og horrible og falske artikler, kan vi saksøke dem og vinne en masse penger.»

Dét var ikke tomme ord. Medier har vært gjenstand for en rekke søksmål fra Trump, enkelte av dem er pågående, i andre søksmål har det blitt inngått forlik. Fra ABC News fikk han 15 millioner dollar og en beklagelse, etter en feil der de sa han hadde blitt funnet skyldig i voldtekt, da det var snakk om seksuelt overgrep. Trump har også saksøkt tv-programmet «60 Minutes» for hvordan de redigerte et Kamela Harris-intervju og den mindre avisa Des Moines Register, for å ha oppgitt feil tall for Trump i inn­spurten i valget.

Disney og Meta har allerede hostet opp 40 millioner i forlik til Trump, og Paramount er i forhandlinger om forlik. Det er et bekymringsverdig skifte, sier en juridisk ekspert til Vanity Fair, siden medier historisk har gått til retten for å kjempe for ytrings- og pressefriheten. David Enrich selv sier til NPR at han ser forlikene som et uttrykk for at man mener «det er farlig å gå mot presidenten i retten nå».

Undergangen til uavhengige medier vil ikke se ut slik du forestiller deg.

Lov og rett i USA

For noen uker siden ble Dagbladets litteraturkritiker Cathrine Krøger invitert til TV 2s «God Morgen Norge» for å kommentere fenomenet booktok, som er like velkjent for yngre, kultur­interesserte mennesker som det er ukjent for oss eldre som ikke engang har vurdert å laste ned den kinesiske sosiale medier-appen.

Så la oss ta det sakte og fra begynnelsen av: Booktok er først og fremst en emneknagg man kan bruke for å finne fram til andre bokinteresserte på det sosiale mediet Tiktok. Men gitt hva slags type bøker som oftest deles der, har det etter hvert også blitt en egen sjangerbetegnelse som innbefatter romantikk, science fiction og fantasy – eller en kombinasjon av de ovennevnte, som går under begrepet romantacy. I mange bokhandler er det nå en egen booktok-hylle, hvor man kan finne bøker som er mye delt og omtalt på emneknaggen.

Så langt, alt bra. At unge mennesker finner leseglede og deler tips med hverandre, er det vel bare å applaudere, eller?

Vel, ikke helt, ifølge Krøger, som på det populære og direktesendte programmet uttalte at bøkene det var snakk om, stort sett var «triviallitteratur», faktisk bortimot «søppel». Det var en uttalelse som falt mange tungt for hjertet, naturlig nok særlig i booktok-miljøet og blant bokbloggere. «Dette er nok et eksempel på den forakten og kunnskapsløsheten som ligger i noen litterære kretser og er med på å snevre inn rommet for hva litteratur kan og bør være», skrev for eksempel bokblogger Anne-Louise Morseth-Nordbryhn i et innlegg.

I kommentarfeltet under TV 2s video av Krøger skriver flere at kritikerne må slutte å påføre leserne «leseskam», og i Samtiden forrige uke ble norske forlag kritisert for ikke å ta leserne sine på alvor når de ikke velger å oversette flere av booktok-titlene til norsk. Når vi står midt i en lesekrise, har vi ikke råd til å snakke om kvalitet, synes budskapet å være. Det viktigste må da være at de unge leser?

 påForfatterforbundets nettsider går litteraturviter og forfatter Ragnhild Yndestad enda lenger: Hun mener at den smale litteraturen har gjort rommet for lesing trangere og dermed bidratt til at utvalget i bokhandlene har blitt dårligere. Hvem som helst som har besøkt en norsk gjennomsnittsbokhandel i løpet av det seineste tiåret, forstår at det virkelig er å snu ting på hodet. For mens den kommersielle og «breie» litteraturen, forstått som løkkeskriftromaner og krim, ligger i store stabler ved inngangen og har matboksene og lekene som største konkurrent, er den «smale» litteraturen klemt sammen helt innerst, som regel bare i ett eksemplar hver og usynlig for alle som ikke vet at den er der og bevisst går inn for å lete etter den.

 vi var en lesende nasjon og hvor hovedboka fra Bokklubben Nye Bøker gikk ut i hundretusenvis av eksemplarer til hele landet. Siden har det bare gått nedover, og i det seineste nummeret av tidsskriftet Syn og segn skriver professor i nordisk litteratur Heming Gujord et interessant essay om hvordan kvalitetslitteraturen har blitt mer og mer marginalisert i det norske samfunnet generelt – og i skolen spesielt. Gujord leser sosiologen Pierre Bourdieu og hans begrep om «distinksjon» opp mot Dag Solstads litteratursyn, slik det er uttrykt både i essayet «Om meddelelsens problem» og i romanen «Genanse og verdighet». «For Bourdieu var det eit problem at distinksjonen fanst. For Solstad var det eit problem at distinksjonen var vekke», skriver Gujord.

Professoren mener at Solstad og hans likemenn – elitistene – fått som fortjent når de har blitt dyttet ned fra tronen, fordi de ikke har evnet å ta inn over at det er en maktkamp på ulike premisser som utspiller seg foran oss når representanter for høyere samfunnsklasser nedvurderer arbeiderklassens kulturelle smak. I «Om meddelelsens problem» skriver Solstad blant annet om hvordan han godter seg når den flinkeste jenta i klassen stryker på norskeksamen fordi hun analyserer en «ungpikebok» av Evi Bøgenæs i stedet for et drama av Henrik Ibsen eller en roman av Arne Garborg, et eksempel som i seg selv viser at «distinksjonen måtte falle», ifølge Gujord.

Man kan ­plukke opp et og annet om inka-­kulturen ved å lese ­Donald, men om man velger en fagbok, lærer man mye mer.

Må vi elske booktok?

Skolefravær har vært en het potet i skolepolitikken det siste tiåret, blant annet fordi gruppa elever med stort fravær, de som gjerne blir omtalt som «skolevegrere», har økt. Noen nasjonal statistikk over hvor mange dette gjelder, finnes ikke, men fagfolkene er enige om at de blir stadig flere.

Tidende at det har føyet seg en ny gruppe elever til denne statistikken. Det er elever som ikke blir sittende hjemme. De klarer som regel å komme seg til skolen, men går sjelden inn i klasserommet. I stedet blir de gående rundt i gangene, på toalettene og i skolegården, ofte tastende på mobiltelefonen. Noen begår hærverk og står i fare for å bli rekruttert av kriminelle gjenger. Andre går formålsløst rundt mens de skroller på telefonene sine. Enkelte har mat fra Foodora levert til skoleporten.

 med, forteller at det tidligere var en eller to slike «vandrere» ved skolen hen leder. I dag er det rundt ti. Alle BTs kilder – foreldre som lærere – uttrykker fortvilelse og maktesløshet. De har ikke lov til å tvinge elevene inn i klasserommene, og det finnes ikke midler til at kontaktlærerne fotfølger dem rundt i gangene for å gi dem undervisningen de har krav på.

Men selv om de hadde fått to millioner ekstra, er det ikke sikkert det hadde gjort noen forskjell, sier en av dem. En av grunnene reportasjen peker på, er at fraværet ikke har noen konsekvenser for elevene på kort sikt. Alle har nemlig rett til videregående utdannelse, også om de ikke har karakter i et eneste fag fra ungdomsskolen.

 forskningen at elever som sliter med stort fravær i grunnskolen, ofte er de som faller ut av videregående skole, noe som ikke er spesielt overraskende. Selv om man har rett til videregående opplæring, har man ikke rett til plass på den linja eller den skolen man ønsker seg, og elever uten karakterer er de som velger sist. Dermed ender de ofte med å begynne på en utdannelse de ikke ønsker seg – og uten å ha deltatt i den undervisningen som er grunnlaget utdannelsen bygger på.

selvsagt et problem for elevene det gjelder (og lærerne deres), men det er også et problem for alle andre. Når man sender elever som knapt har gått på ungdomsskolen inn i videregående utdanning, sier man egentlig at undervisningen man får på ungdomsskolen er overflødig, og at grunnskoleeksamen ikke er verdt papiret det er skrevet på. «Dumsnillhet», kaller en av BTs kilder det, men jeg kan ærlig talt ikke se hva som er så snilt med å sende en ikke ubetydelig gruppe elever rett til frafall og nederlag.

 løsningen for denne sammensatte og voksende ungdomsgruppa, må være opp til pedagogene, men å ta grunnskoleeksamen som privatist kan være én mulighet. Eller hvorfor ikke ta fram igjen et riktig gammelt triks og tilby enkelte elever å ganske enkelt gå 10. klasse om igjen? Å vandre formålsløst rundt på videregående uten å ha fått det grunnlaget som skal til for å lykkes, er i hvert fall ikke noen oppskrift på suksess.

Elever går formålsløst rundt mens de skroller på telefonene sine.

Vandrerne

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Anniken C. Mohr (foto)

Tro det eller ei, men verdens rikeste mann i fjor het ikke Elon Musk. Ifølge magasinet Forbes var det Bernard Arnault, som er øverste sjef i det franske selskapet LVMH. Forkortelsen står for Louis Vuitton Moët Hennessy, som er navnet på bare noen av luksusmerkene i Arnault-klanens portefølje.

Der finnes også sminkekjeden Sephora (om du ikke kjenner til den, spør en hvilken som helst tenåring). Og det var nettopp i en av Sephoras butikker, på Champs-Élysées i Paris, at Armand Patrick Gbaka-Brédé – med kunstnernavnet GauZ’ – fikk en genial romanidé.

Han var ikke der som kunde, vel å merke. Han var på jobb, som vekter.

) tok jobben fordi han plutselig måtte hjem til Elfenbenskysten, en av Frankrikes tidligere kolonier i Vest-Afrika, og trengte penger til flybilletten. Første arbeidsdag var det salg, husker han, og horder av kunder sto klare utenfor da butikken åpnet.

– Det var et sjukt øyeblikk. Folk var gale, jeg ble løpt ned av kvinner som skulle ha tak i varene som hadde 70 eller 50 prosent avslag, forteller GauZ’.

Klassekampen treffer forfatteren, skribenten og filmskaperen i Oslo, i forbindelse med at debutromanen hans nå er oversatt til norsk av Tove Bakke, med tittelen «Betalt for å stå» (Camino forlag). Den satiriske fortellingen, som ble kortlistet til den prestisjetunge Booker-prisen i 2023, handler om ulike generasjoner av utvandrere fra Elfenbenskysten som alle ender opp med å jobbe som vektere i Paris.

Blant dem er André, legestudenten som vokter en mølle på 1960-tallet, Ossiri som passer på dameklær i en butikk på 1990-tallet og en navnløs Sephora-vakt på 2010-tallet. Gjennom tiårene tar kapitalismens infrastruktur nye former, men nesten alltid etterspør sikkerhetsbransjen papir- og rettsløse menn med, som det heter i boka, en bestemt «morfologisk profil»:

«Svarte menn er kraftige, svarte menn er høge, svarte menn er sterke, svarte menn er lydige, svarte menn er skremmande.»

Afrikanere må finne opp noe sånt som nynorsk.

General de GauZ’ har en slagplan

Prøver seg på Jon Fosse

Jenny Klinge (Sp) prøver seg på Jon Fosse. På lesefronten, vel å merke.

– Jeg holder på med «Hvis det skulle komme et menneske» av Thomas Korsgaard. Den er med meg overalt.

– Det er rett inn i den danske landsbygda, det.

– Ja. Det er utrolige beskrivelser. Boka er skikkelig bra. Men jeg flakser så veldig. Jeg er ukependler, og det er stadig noe, så jeg må få satt meg ned med den. Jeg leser også en fagbok, om lek og læring i et nevroperspektiv. Jeg er overbevist om at skolevesenet vårt ikke fanger opp ressursene hos ungene når vi skal kjøre alle gjennom samme trakta. Jeg leser ikke bare for å lære hvordan unger med ulike diagnoser kunne fått et skolevesen tilpassa dem, men fordi alle unger er avhengig av lek, lek og læring henger så tett sammen.

– Jeg kunne ikke vært mer enig. Hvordan kom du inn i tanken om at lek er viktig?

– Jeg er opptatt av praktiske tilnærminger. Jeg har alltid lært lett, men kan bli ekstremt demotivert og lei. Unger er avhengig av bevegelse, praksis og lek. Jeg liker å lære og lese om temaer som betyr noe. Og dette er avgjørende, ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet.

– Knut Hauges «Sagaen om Ulfsætta» er så underkjent. Det er en åttebinds serie, litt i samme gate som Anne Karin Elstads «Folket på Innhaug». Jeg liker også Edvard Hoem og Carlos Ruiz Zafóns «Vindens skygge». Også prøvde jeg meg på Jon Fosse nå. Det var kjempeartig! Jeg hadde for så vidt prøvd meg for noen år siden, men etter nobelprisen leste jeg trilogien hans. Når jeg klarte å forstå meg på rytmen, var det en kjempefin opplevelse. KH

Donald Trumps framferd siden han inntok Det hvite hus 20. januar har sjokkert en hel verden. Hva er det som rir denne forvokste barnungen? Hvordan skal han forstås? Nils Rune Langeland har sammenliknet ham med romerske keisere og grense­overskridende sjamaner. Süddeutsche Zeitung kaller ham «The Terminator», mens Ivan Krastev mener han står i spissen for en revolusjonær regjering, om enn organisert som et keiserlig hoff.

hevder Jonathan Rauch at Max Webers begrep om «patrimonialisme» er den mest presise karakteristikken av Trump og hans Maga-bevegelse. Patrimonialisme er et styre der herskeren regjerer ut fra personlige lojalitetsbånd, basert på patron-­klientforhold – personlig troskap og slektskapsbånd. Venner belønnes, fiender straffes. Det er et korrupt, mafiøst system, og Trumps atferd er som hentet ut av Coppolas «Gudfaren», der det hevngjerrige bistandskuttet til Ukraina var det blodige hestehodet i senga. Hvis man ikke kysser ringen og kryper for gudfaren, får det konsekvenser. «Da Trump og Vance ydmyket Zelenskyj, overtrådte de regler som selv Hitler, Stalin og Mao respekterte», skriver Slavoj Žižek. Og hva verre er, «mannen som hele tida bryter nye grenser for offentlig vulgaritet – fordømmer skamløst en annen for å oppføre seg respektløst».

Trump er det siste utskuddet i en lang høyreradikal tradisjon: Ku Klux Klan, Charles Lindbergh, America First Committee, Joseph McCarthy og John Birch Society. Martin Krasnik skriver i Weekendavisen at Robert Kagan i «Rebellion: How Antiliberalism is Tearing America Apart – Again» ser Trump og Maga som kulminasjonen av en 250 år gammel tradisjon med hensynsløs forfølgelse av opposisjonelle. På Veterans Day sa Trump at hans misjon var å «utrydde kommunister, marxister, fascister og radikale venstrefløyforbrytere, som lever som gift i vårt land, som lyver, stjeler og snyter og vil gjøre alt for å ødelegge Amerika». Slik har rabiate, amerikanske antiliberalere og høyreradikale formulert seg i over to hundre år.

Trump drar det enda lengre enn sine forgjengere, med masseoppsigelser av offentlige ansatte, benådning av kriminelle støttespillere og deportering av politiske aktivister fra høyere læresteder. Hans opptreden er som mafia­bossens, med brutale represalier hvis folk ikke går ned på kne. Alt er innsauset i en forestilling om egen grandiositet, der han som superhelt kan stoppe kriger, løse uforsonlige konflikter og slå land under seg. Han kan bare løfte en hånd myndig i været, så stopper verden opp, og statsledere legger seg ved hans føtter som lydige, klynkende hunder.

på personlig lojalitet til regenten har sine åpenbare svakheter, og Trump skaffer seg stadig nye fiender. Han er på talefot med Putin, men støter Europa og Canada fra seg. Ja, selv Ole Asbjørn Ness, Jan Petter Sissener og Marine Le Pen har kommet i tvil. Verden kan vise seg å ikke bare være lopper i barne­gudens sirkus. Hvor lenge tåler folk å bli herjet med av en utilregnelig bølle? Og hvis rettssystemet holder, kan nettet snøre seg sammen om ham. Alternativet er at han faktisk klarer å ensrette det amerikanske samfunnet og gjøre det til et fullblods autoritært system.

Den uberegnelige mafiabossen

Hallgeir Langeland, lærer og tidligere SV-politiker

– Jeg har nettopp blitt ferdig med Erling Rolands roman «Innenfor – Rjukan og Berlin», som jeg syns var veldig bra. Den handler om Nazi-Tysklands planer om å utvikle atomvåpen og samarbeidet mellom Berlin, tyske selskaper og Hydro på Rjukan. Jeg har alltid vært opptatt av hva som skjedde da vi fikk Hitler. Jeg er jo lærer i samfunnsfag, og klassen holdt på med andre verdenskrig da jeg leste boka. Så den passet godt inn i undervisningen.

– Apropos historiske romaner om fascismen – har du lest Antonio Scuratis bøker om Mussolini?

– Nei, de har jeg ikke fått lest. Men det er jo umulig å ikke være opptatt av temaet i disse dager. Min hovedforfatter er ellers Kjartan Fløgstad, som jo er fra Sauda her i Rogaland. Jeg tror jeg har lest alt av ham. Kjartan drar historiske linjer og går til angrep på kapitalismen, for å si det kort. Så han har jeg alltid satt pris på.

– Det er vel den som handler om en bar i Sauda. Hva heter den igjen? Jeg har dårlig balanse og får ikke klatret opp til favorittbøkene, som jeg har satt høyest, for å sjekke.

– Ja, jeg vet hvilken du tenker på. (*Søker på Google*) «Grand Manila»!

– Andre sjangre enn historisk og politisk anlagte romaner?

Jeg får ikke klatret opp til favorittbøkene.

Hva leser du, Hallgeir Langeland?

Tre ulike kjøretøy begynte å sirkulere på Columbia University i 2023. Under overskriften «Columbias ledende antisemitter» slo de opp navnene på propalestinske studenter. «Doxxing trucks» ble kjøretøyene kalt, oppkalt etter doksa – at noe framstår som en allmenn sannhet, noe det ikke stilles spørsmål ved. Organisasjonen Accuracy in Media finansierte framstøtet, etter at studenter hadde signert et brev som ba Columbia University om å kutte båndene til Israel. Da hadde kjøretøyene allerede vært på Harvard, også der for å henge ut propalestinske studenter, og Forbes kunne fortelle at organisasjonen planla å utvide operasjonen – inkludert å parkere utenfor studentenes hjem.

Det sier noe om hvordan stemningen var på Columbia, et av hovedstedene for propalestinske protester. Nå strammes det ytterligere inn. Palestina-spørsmålet blir i Trumps hender en brekkstang for å innføre drakonisk kontroll ved universitetene.

«All føderal støtte vil STOPPES for ethvert college, skole eller universitet som tillater illegale protester», kunngjorde Donald Trump forrige uke. «Oppviglere vil bli satt i fengsel eller permanent sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Amerikanske studenter vil bli permanent utvist eller, avhengig av deres forbrytelse, arrestert. INGEN MASKER!» 

Thank you for your attention to this matter

Trump-administrasjonens inngripen i akademia er sjokkerende hard – og raskt går det. Forrige uke mistet Columbia University 400 millioner dollar i føderale midler, det hele begrunnet i at universitetet ikke har kommet med tilstrekkelige tiltak mot antisemittisme på campus.

Og denne uka ble Mahmoud Khalil, en av de ledende propalestinske aktivistene ved Columbia, arrestert av sikkerhetsdepartementet som sier de vil ta fra ham hans permanente oppholdstillatelse.

Hundrevis av ord er nå flagget av Trump-administrasjonen, ifølge en oversikt The New York Times har laget – begreper som skal begrenses eller unngås av offentlige etater. Rein energi. Klimakrisa. Kulturelle forskjeller. Hatprat. Inkludering. Trans. Multikulturell. Absurditetene vil ingen ende ta: også «politisk» og «undertrykt» står på lista.

En av Trumps presidentordre bannlyser det han kaller «ulovlige og umoralske diskrimineringsprogrammer», og med det sikter han til DEI-programmer, «diversity, equity and inclusion». DEI er med andre ord kjent som positiv diskriminering og kom i stand for å bøte på den innebygde skeivheten som finnes blant annet i rekruttering til akademia.

Trumps oppgjør med DEI har svimlende rekkevidde og innebærer for eksempel at programmer rettet mot å beskytte lavinntektsområder utsatt for forurensning og klimaendringer avsluttes, rapporterer Inside Higher Education.

Hvilke universiteter kommer til å klare å stå imot, når de økonomiske sanksjonene er så store? 

Skakes i grunnvollene

Herregud for noen priser! utbrøt jeg, litt for høyt, da jeg kom til kassa på tampen av en solid helgehandel midt i den verste dyrtida en gang i fjor. Mannen på den andre sida av båndet nikket. «Ja, det er veldig dyrt», samtykket han, litt beklemt, kanskje over å måtte selge så overprisede varer. Jeg var flau jeg også, fordi jeg ikke hadde klart å holde irritasjonen min for meg selv. Hva skal vel en stakkars butikkansatt med kundenes følelsesliv? Og hadde jeg uansett noen grunn til å klage? Selv om prisøkningene var merkbare, kunne jeg fremdeles, i stort, spise det jeg ville. Så hva hisset jeg meg egentlig sånn opp over, der jeg sto med en handlevogn fylt opp av ting som økologiske dadler og Pukka-te?

Mat er følelser, mat er identitet, men mat er også politikk. Og mens de to første er vel kjente og erkjente, ja, egentlig gjennomdiskuterte i det som ligner mer og mer på en felles, offentlig spiseforstyrrelsesterapi, er det siste nesten fullstendig utradert fra samtalen om mat. Hvis man i det hele tatt snakker om det, er det helst i form av spørsmål som hvor mye dyrere det egentlig blir med manchego når ostetollen heves, eller hvor mye ekstra det er greit å forvente at forbrukeren betaler for å forsikre seg om at grisen har hatt det bra før den blir til ribbe og pålegg. Vel verdt å diskutere, for all del, men likevel ikke spørsmål som fullt ut er i stand til å få fram de politiske motsetningene som ligger under hva og når vi spiser – for å parafrasere en mye lest bok om emnet.

Det er derimot svenske Elina Pahnkes reportasjebok «Alla ska äta». Med en uttalt aktivistisk innstilling oppsøker den svenske journalisten og kulturkommentatoren suppekjøkken og fattighus i Malmö, London og Lampedusa. Hun går inn i skolekantiner og politikerkontorer for å belyse sammenhengen mellom at kroppens skjøtsel og velvære står fram i et stadig mer moralistisk skinn, samtidig som sulten igjen har begynt å vise seg i sin aller grelleste form. I Malmö-skolen rapporteres det for eksempel at mange barn nå spiser mer til lunsj på skolen, fordi de mangler mat hjemme, og andelen britiske barn som vokser opp med matfattigdom, har fordoblet seg på kort tid. Men politikerne Pahnke konfronterer med dette, ser ingen sammenheng mellom dette fenomenet og deres egne millionlønninger – og eierne av svenske matvarekjeder står fram i media og snakker ut om hvordan det er å bli hetset fordi de er så rike.

Fortellingen minner meg mer enn vagt om ting jeg kjenner til fra samfunnsdebatten her hjemme, men fremdeles er svenskene i stand til å være bedre enn oss: Overklassen på Stureplan tror ikke noe på dyrtida, siden restaurantene er fullbooket både til lunsj og middag. Ulf Kristersson klarer å bruke over 600.000 svenske skattekroner på å innrede et nytt treningsrom til seg selv, samtidig som han synes at svenske skattebetalere skal ta mer personlig ansvar for sin egen helse. Og forfatter Lena Andersson kan skrive helt på alvor i Svenska Dagbladet at dersom svenske barn mangler mat, må det være foreldrenes skyld, all den tid havregryn finnes som et billig og næringsrikt alternativ i butikkene. En satirisk fiksjonsforfatter kunne ikke ha formulert det bedre selv. Hvordan kom vi dit?

Pahnkes bok stikker en rammende kile rett inn i fornektelsen av de store forskjellene som har tillatt matfattigdommen å bli så dramatisk som den er i dag. For hvor absurd er det ikke at matkøene fylles opp av folk som ikke lenger har råd til å handle på butikken, men at maten de får av de frivillige organisasjonene, ofte kommer nettopp fra overskuddslagrene til de samme butikkene, som oppstår nettopp fordi folk ikke har råd til å handle der?

Og hvor grotesk er det ikke at middelklassen i sin streben etter å servere den moralsk riktige maten til barna sine – økologisk, laget fra bunnen av og så videre – tyr til matkasser pakket og levert av arbeidere som verken orker eller har råd til å sette annet enn ultraprosessert industrimat på sine egne barns bord, og hvor selve matproduksjonen i mange tilfeller blir utført av arbeidere som verken har tilgang til en bolig verdt navnet eller forsvarlig helsehjelp?

Også daddel-­kjøpere har gode ­grunner til å være sinte.

Et stort, felles måltid

Ewald Engelen

Wolfgang Streecks bok «Taking Back Control» (Verso) hadde bare vært ute i noen uker da den ble hyllet av Martin Wolf som en av de beste bøkene om økonomi i 2024. For Financial Times-guruen Wolf er Streeck «uten tvil den mest tenksomme kritikeren av globaliseringen». Den tyske sosiologen bygger på innsikter fra klassiske, men i stor grad glemte tekster av Karl Polanyi og John Maynard Keynes og dekonstruerer påstanden om at globale problemer krever globale løsninger – selve fundamentet for den liberale drømmen.

Streecks viktigste eksempel er EU, som kanskje er historiens mest nærliggende eksempel på et slikt styringsforsøk, selv om det er i regional målestokk. Men EU klarer ikke å levere godene – sikkerhet, velferd, konkurranseevne og bærekraft – som man håpet på. Ifølge Streeck er det mye bedre å løse modernitetens problemer ved overføre makt til medlemslandene og skape et system som tjener innbyggerne snarere enn kapitalen. Den nyliberale hyperglobaliseringen hører fortida til.

– Finanskrisa 2008 var en første advarsel om at denne formen for kapitalisme – å leve på et stadig voksende fjell av lånte penger – ikke kunne fortsette for alltid. Og så kom selvfølgelig pandemien og krigen i Ukraina. Særlig sistnevnte var slutten på en verden som amerikansk kapital kunne styre etter eget forgodtbefinnende, fra Washington og Wall Street, og som var ment å inkludere resten av verden, inkludert Russland og Kina, og det globale sør.

– Betyr det at vi kanskje har en feilaktig oppfatning av hvordan slutten på et regime faktisk ser ut?

Vi har en tendens til å betrakte økonomiske regimer i samme tidsskala som menneskeliv, at de regimeskiftene vi ser komme, vil gjøre det i løpet av vår levetid. Den feilen ble begått av Karl Marx og Friedrich Engels, som trodde de ville få oppleve kapitalismens sammenbrudd. Det samme gjorde Joseph Schumpeter, Max Weber og Werner Sombart, som på 1930-tallet trodde at han levde i «seinkapitalismen». Krigen i Ukraina minner meg om at de tre store historiske øyeblikkene i omorganiseringen av kapitalismen var knyttet til tre store kriger. Først de nederlandsk-engelske krigene på 1600-tallet, da kapitalismens sentrum flyttet fra Amsterdam til London. Så første verdenskrig og oppgjøret etter 1918, som framskyndet slutten på imperiene, lanserte en verden av nasjonalstater og forberedte nok et geografisk skifte, denne gangen fra London til Washington. Den tredje var etter andre verdenskrig, med det keynesianske oppgjøret, som innlemmet nasjonalstatene i et handelsregime dominert av USA. Kanskje ser vi nå en gjentakelse i den forstand at kapitalismen tilpasser seg nye forhold, på måter som vi ennå ikke kan forutsi. Det som nå går mot slutten, er det liberale internasjonale systemet, støttet av USA-imperialismen, som var et resultat av Sovjets sammenbrudd.

– Du hevder at global styring ikke kan fungere. Det er i bunn og grunn det samme argumentet som Friedrich von Hayek brukte mot statlig planlegging. Likevel ender du opp med å argumentere for nasjonalt demokrati framfor en markedsorden. Hvor er det du er uenig med Hayek?

– Jeg følger Hayek helt til det punktet der Polanyi kommer inn i bildet. Han forteller oss at et samfunn som utelukkende er organisert av markedskreftene, ikke kan eksistere. I boka påpeker jeg, inspirert av Polanyi, at det å regulere kapitalismen fra toppen ved hjelp av eksperter, er en ønskedrøm. Kapitalismen – det vil si økonomien – må struktureres slik at den er forenlig med menneskenes behov, og disse behovene kan ikke oppfylles bare ved å aggregere individuelle preferanser. Polanyi visste alt dette. Han var ikke bare en radikal kritiker av kapitalismen, men også konservativ i sosiale spørsmål. Han visste at veksten drives fram av kapitalismens akkumulasjonstrang, men han visste også at samfunn i bunn og grunn er konservative: De kan ikke uten videre omorganiseres i samme tempo og på samme måte som kapitalistisk vekst. På dette punktet må vi ta parti for folket mot kapitalen. Et kapitalistisk samfunn er strukturert rundt kapitalens behov; et sosialistisk samfunn er strukturert rundt menneskenes behov, som lever i et fellesskap, som Marx sa i «Grundrisse»: «Mennesket er et dyr som bare kan individualisere seg selv midt i samfunnet.» Det var dette Hayek ikke ville eller kunne akseptere.

Jeg har sluttet å bry meg om folk synes jeg bruker de riktige ordene, selv om de har blitt tilsmusset i noens øyne.

Havari for global utopi

Wencke Mühleisen har funnet en høy himmel hos Sara Stridsberg.

– Skal vi se – jeg leser jo hele tida. Akkurat nå forbereder jeg en samtale med Vigdis og Lene Hjorth og leser «Kul i brystet», som er veldig fin. De fikk begge, med et halvt års mellomrom, brystkreft. De beskriver både pårørende- og sykerollen, og mor-datter-relasjonen går som en rød, brennende tråd gjennom boka.

– Egentlig er jeg et svært lojalt ettboksmenneske, men på grunn av jobb leser jeg iblant parallelt. En av disse som jeg holder på å lese, er Sara Stridsbergs siste, «Farvel til Panic Beach». Hun klarer å skrive så de mest tilforlatelige tingene blir så akutte og eksistensielle. Jeg er så glad i det svenske språket at jeg leser den på svensk.

– Hun er veldig fin, men litt opphengt, nesten, i det amerikanske?

– Ja, det har jeg også lurt veldig på og vært nærmest ambivalent til. Men det er ikke så dominerende hittil i boka. Det er en slektskrønike fra Sverige, også det jødiske er med. Og det handler mye om alenemødre og å bli forlatt. Jeg er veldig opptatt av det sporet i menneskers liv, også mitt eget. Hun skaper en så utrolig høy himmel over de vanlige livene.

– Du vokste opp i Tyskland, og nyhetene derfra etter valget er jo deprimerende. Hvilken litteratur er god om tyske, moderne traumer?

– Jenny Erpenbeck er utvilsomt god der, særlig «Alle dagers ende», om krig, traumer og en kvinne som får leve mange liv gjennom et århundre. Og Juli Zeh, som skriver helt på samtida, på en måte politisert, likevel fullstendig i det relasjonelle og hverdagslivet. Det er imponerende. Og så er hun fryktelig morsom. KH

Hun ­skaper en så høy himmel over livet.

Wencke Mühleisen har funnet en høy himmel

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Runde for runde i den slyngende hvirvel løsner falken fra falkejegeren, heter det i W.B. Yeats’ «Det annet komme». Kaj Skagen har gitt diktet sin norske ordlyd, med så uhyggelig gjenklang i dag: «tingene dras fra hverandre; sentrum brister; / nakent kaos slippes løs på verden».

intervjuet vi Antonio Scurati, som har skrevet sin andre roman om Benito Mussolini. Den inneholder slående beskrivelser av fascistene ved makta. I januar 1925 ble det uløst reine mitraljøsen av tiltak. I løpet av bare én dag hadde Deputerkammeret «vedtatt 2376 forordninger foreslått av fascismens fører». «Han snakker om det han skal gjøre om fem, ti femten år», skrev Corriere della Seras sjefredaktør beundrende. «Tidligere tiders ministre kunne ikke engang gjøre rede for den neste måneden.»

Dynamikken kjenner vi igjen. Har du sett grafen over hvor aktiv Trumps nye administrasjon er? I oversikten over antall presidentordre utstedt, fordeler de fleste seg normalt bort- og oppadgående, litt ettersom. Bare Trump skiller seg kraftig ut: Grafen skyter i været fra første stund.

Den har hatt rett i sin analyse av kapitalisme og ulikhet, men venstresida har et problem med vanlige folk. Den tror at den må være en helt i livet deres, sier Grace Blakeley.

Lars Ove Seljestad

Verdens mest revolusjonære land kan få en ny revolusjon i 2027. Det er ikke sikkert du vil like den.

Fullstendig irrasjonell?

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobilisering.

Ap-politiker og leder for LO i Bergen og omland

Marine Le Pens trumpske sider

Hva leser professor i litteraturvitenskap Gisle Selnes?

Politikerne har overlatt kontroll til et direktørvelde. Paul Bjerke skriver om den skjulte makta.

Fremmede makter har alltid hatt sine talerør i Norge.

Lov og rett i USA

Å si at en bok er dårlig, er ikke å spytte på leseren. Det er tvert imot å ta leseren på alvor.

Hvorfor forteller vi elevene at undervisningen de får på ungdomsskolen, er overflødig?

Suksessforfatteren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

Prøver seg på Jon Fosse

Donald Trumps styre er basert på personlig lojalitet til regenten.

Hva leser du, Hallgeir Langeland?

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Et stort, felles måltid

Hvis vi skal komme oss ut av det nyliberale regimet, er det å ta tilbake kontrollen selve kjernen, sier Wolfgang Streeck.

Wencke Mühleisen har funnet en høy himmel hos Sara Stridsberg.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

Den har hatt rett i sin analyse av kapi­ta­lisme og ulikhet, men venstre­sida har et problem med vanlige folk. Den tror at den må være en helt i livet deres, sier Grace Blakeley.

Lars Ove Seljestad

Verdens mest revo­lu­sjo­nære land kan få en ny revolusjon i 2027. Det er ikke sikkert du vil like den.

Full­sten­dig irra­sjo­nell?

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «over­le­genhet» er dypt forstyr­rende lesning.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobi­li­se­ring.

Ap-politiker og leder for LO i ­Bergen og omland

Marine Le Pens trumpske sider

Hva leser professor i litte­ra­tur­vi­tenskap Gisle Selnes?

Poli­ti­kerne har overlatt kontroll til et direk­tør­velde. Paul Bjerke skriver om den skjulte makta.

Fremmede makter har alltid hatt sine talerør i Norge.

Lov og rett i USA

Å si at en bok er dårlig, er ikke å spytte på leseren. Det er tvert imot å ta leseren på alvor.

Hvorfor forteller vi elevene at under­vis­ningen de får på ungdoms­skolen, er overflødig?

Suksess­for­fat­teren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

Prøver seg på Jon Fosse

Donald Trumps styre er basert på personlig lojalitet til regenten.

Hva leser du, Hallgeir Langeland?

Trumps beleiring av akademia sender sjokk­bøl­ger gjennom sektoren.

Et stort, felles måltid

Hvis vi skal komme oss ut av det nyliberale regimet, er det å ta tilbake kontrollen selve kjernen, sier Wolfgang Streeck.

Wencke Mühleisen har funnet en høy himmel hos Sara Stridsberg.

Handle­kraf­ta til Trump stiller oss i den dypeste forle­genhet, skriver Karin Haugen.

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

Den har hatt rett i sin analyse av kapitalisme og ulikhet, men venstresida har et problem med vanlige folk. Den tror at den må være en helt i livet deres, sier Grace Blakeley.

Verdens mest revolusjonære land kan få en ny revolusjon i 2027. Det er ikke sikkert du vil like den.

Fullstendig irrasjonell?

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobilisering.

Ap-politiker og leder for LO i Bergen og omland

Hva leser professor i litteraturvitenskap Gisle Selnes?

Politikerne har overlatt kontroll til et direktørvelde. Paul Bjerke skriver om den skjulte makta.

Hvorfor forteller vi elevene at undervisningen de får på ungdomsskolen, er overflødig?

Suksessforfatteren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.