#fff

Aftur Nerdrum går for Knausgård

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

– Nå leser jeg min første Jon Fosse, «Morgon og kveld». Nå liker jeg den, men jeg måtte lære meg hvordan jeg skulle lese den. Det ble litt angstfylt lesning, han bruker ikke punktum, det gikk i ett hele tiden. Det kom også plutselig noen lange vokaler midt i en setning, og jeg tenkte Fosse, ikke gjør dette mot meg, jeg hadde begynt å like den poetiske historien! Jeg har skjønt at jeg må gå inn i en meditativ tilstand.

– Jeg skal gjøre det denne høsten! Jeg har kjøpt en bok av Karl Ove Knausgård – jeg valgte den tynneste.

– Anne Franks dagbok gjorde inntrykk da jeg var ti. Og jeg fikk Isabel Allendes «Eva Luna» i julegave av moren min. Etter det prøvde jeg å selv skrive en roman, men jeg innså i ettertid at det var nesten ren kopi av «Eva Luna».

– Jo, det er vel sånn. Men før det skrev jeg dikt, da jeg var åtte-ni år, litt som André Bjerkes «Morovers», jeg lagde rim og vers. Jeg leser fremdeles Inger Hagerup og André Bjerke, og litt Ivar Aasen. Og visesangere, jeg synes visesangere er poeter. Jeg elsker Stein Torleif Bjella, han skildrer vonde følelser så enkelt: Det er veldig «jeg er en bondekar fra en gård, det er ikke noe spesielt med meg»-stemning, men så blir det veldig dypt likevel.

Aftur Nerdrum

Yohan Shanmugaratnam

Hva er foreldelsesfristen for tyveri av blyanter? Jeg tar sjansen.

Etter at jeg kom til Norge og begynte på barneskolen, fikk jeg utdelt en sånn tykk fargeblyant der den ene halvdelen var rød, mens den andre var blå. Begge endene var spisset, så jeg kunne veksle mellom fargene. Genialt? La oss bare si at rektor registrerte et visst svinn.

Siden den gang har jeg innsett noe, utover at det er galt å stjele ting fra rekvisitarommet. For er ikke vi migranter litt som den tofargede blyanten? Vi er innvandrere, men på samme tid utvandrere. Alle barn av innvandrere er barn av utvandrere. Hvilken av sidene som framheves, avhenger av hvilken spiss fortellingen vår skrives med.

Jeg husker ikke når denne innsikten sank inn hos meg. Uansett minte øyeblikket meg om en scene i boka «Gjennom speilet» av Lewis Carroll, der Alice oppdager at speilet over peisen er som en tåke hun kan gli inn i.

I verdenen på den andre siden møter hun blant annet noen pratsomme blomster, som konstaterer at Alice, i motsetning til dem, er en blomst som kan flytte på seg. De har røtter, mens hun har føtter.

Omtrent som oss, altså. Og ved å bevege oss gjennom speilet hadde ikke familien min bare kommet til et fremmed sted. Vi forlot også det kjente, noe som var vårt. Vi var blitt et nytt og spennende bekjentskap her, men også savnet av slektningene og vennene våre der. Migrantens tilværelse, uavhengig av tid og rom, er uløselig knyttet til denne tosidigheten.

Det må ha vært sånn også for de norske utvandrerne til Amerika. I år markeres som kjent at det er 200 år siden den store emigrasjonen fra Norge til USA startet. Til sammen dro mer enn 800.000 nordmenn over Atlanteren mellom 1825 og 1920. Mye har vært skrevet om dem.

Hvert år utvandrer 30.000, tilsvarende innbygger­tallet i Hamar.

Gjennom migrasjonsspeilet

Sandra Lillebø

#000

Det er seint på kvelden 27. oktober 2005 i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois: Tre ungdommer er på vei hjem etter å ha spilt fotball med en kompisgjeng i nabolaget. Da de ser en politipatrulje nærme seg, frykter de å bli stoppet og kontrollert, og siden ingen av dem har identitetspapirer på seg, og helst vil slippe å måtte bli hentet av foreldrene på politistasjonen midt på natta, løper de av gårde. De får politiet etter seg og klatrer til slutt over en mur og inn i en transformatorstasjon tilhørende det franske elektrisitetsverket, for å gjemme seg. To av dem, Zyed Benna og Bouna Traoré, blir levende brent i høyspenningen. Den tredje kommer seg ut igjen, hardt skadet, og får slått alarm.

Ryktene om hendelsen går fort, og samme kveld går stemningen mellom politiet og ungdommen i Clichy fra det vanlige anspente til uttrykt fiendtlig. Ungdommene er lei av å stadig bli kontrollert av et politivesen de opplever som stigmatiserende og diskriminerende. Politiet, på sin side, tar alle forholdsregler, inkludert våpen og skjold, når de går inn i området. Boligområdet Le chêne pointu, som disse ungdommene bor i, befinner seg en god busstur unna forstadstogene som går inn til selve Paris og er ett av flere man unngår å gå inn i om man ikke absolutt må. Mediene har i årevis skrevet om både helsearbeidere og brannfolk som kvier seg for å komme hit etter at kollegaene deres har blitt angrepet og ranet.

«Franske tilstander» er ikke et begrep som dukket opp i 2005, slik jeg trodde da jeg begynte å skrive denne teksten. I mange år før det var også vi i Norge klar over de fattige områdene som omringet den franske hovedstaden. Beskrivelsene av dem var på en merkelig måte tiltalende: stigmatiserende, men også myteomspunnet. For selv om den jevne turist nok aldri har hatt noe ønske om å reise dit, langt mindre bo der, har det alltid vært ganske mange som vil vite noe 

det å bo der, noe man ikke har fått vite av å se Mathieu Kassowitz’ filmklassiker fra 1995, «Hatet».

Hvordan det er å bo i de franske forstedene nå, i 2025, vet jeg selv ikke så mye om, men jeg gjorde et søk i e-posten min for å finne ut hva jeg gjorde den uka Zyed og Bouna døde i 2005. Den gangen bodde jeg nemlig ikke så altfor langt unna, i en blokk som både liknet og ikke liknet på den i Clichy; en kommunal blokk i et stort kompleks i en fattig kommune, hvor jeg hadde havnet som følge av en rekke sammentreff. Mer om det siden.

For hendelsen den 27. oktober jeg beskrev innledningsvis, var bare starten på en tre uker lang periode som i fransk samtidshistorie har fått navnet «2005-opptøyene». Dagen etter, den 28. oktober, brakte nemlig mediene nye elementer til historien. De tre guttene som hadde blitt forfulgt, skulle ha vært innblandet i et innbruddsforsøk på en byggeplass i nærheten. Guttenes familier, venner og naboer hevdet på sin side at det ikke stemte, likevel ble fortellingen gjentatt flere ganger, både av statsminister Dominique de Villepin, men ikke minst av en svært synlig innenriksminister Nicolas Sarkozy, som allerede var i ferd med å berede grunnen for presidentvalget to år seinere. De feilaktige anklagene fikk ungdommenes raseri til å eksplodere i vold. Biler, bakerier, skoler og butikker ble satt fyr på, ikke bare i Clichy, men også i byene rundt, i Saint-Denis, Livry-Gargan og Bobigny, og i de andre fattige forstedene sør, øst og vest for hovedstaden, som Évry og Évreux. Da opptøyene spredte seg til andre byer i Frankrike, til Lyon, Marseille og Toulouse, men også flere mindre byer, reagerte de Villepin med å innføre både unntakstilstand og portforbud – noe som ikke hadde skjedd på fransk territorium siden Algerie-krigen. Likevel tok det tid før tingene roet seg, og i løpet av treukersperioden ble mer enn 10.000 biler brent i hele Frankrike, og over 200 offentlige bygg ble helt eller delvis ødelagt.

2005 var året sosiale medier ble et begrep, men det var også det året billigselskapene gjorde sitt inntog på flyplasser over hele Europa, og middelklassen fikk for vane å reise på helgetur til London og Roma. Verden kom nærmere, ulikheten ble tydeligere. Samtidig befant Frankrike seg i en politisk krise etter presidentvalget i 2002, da Jean-Marie Le Pen kom til andre valgomgang, og Sosialistpartiet var godt på vei inn i en historisk nedtur. Kravet om en strengere kriminalpolitikk sto sterkt i befolkningen, samtidig som innbyggerne med minoritetsbakgrunn – med god grunn – følte seg utsatt og mistenkeliggjort.

Etter at Macron ble president i 2017, har Frankrike fått en million nye fattige familier.

En evig, bevegelig krise

Karin Haugen

Jeg elsker ungdom. Jeg elsker ungdommen på T-banen, som hører det ubehjelpelige «Line two to Stortinget» over høyttaleren og med et stille hvin hvisker «Laine tu tu Stortinget!». Jeg elsker den støyende guttegjengen i rulletrappa og han ene veloppdragne gutten som unnskylder seg til de eldre damene bak. Aller høyest elsker jeg ungdommen på biblioteket: De sitter bøyd over skolebøkene, de taster på datamaskinene sine, de er i grupper og aleine, de vaser og snakker og leser og jobber, i timevis.

bibliotek – utvida åpningstider uten bibliotekarer til stede – som sikrer dem et hjem utenfor hjemmet. Nå kan meråpent bibliotek stå for fall, til tross for at det en av de største suksesshistoriene norske kommuner kan oppvise, med 660.000 besøkende på kveldstid og søndager i fjor for Oslos del. Byrådet i Oslo foreslår et kutt på 7,2 millioner kroner for Deichman, og 13 meråpne biblioteker kan måtte stenge. Det er en skandale.

 er politikkens kinderegg: Med et håndslag får man et konkret bidrag til å løse en rekke utfordringer. Det gir ungdommen konsentrasjon til skolearbeidet. Det sørger for at unge reker mindre gatelangs. Det sikrer mer lesing for både barn og voksne, fordi det alltid er mulig å levere bøker eller plukke med seg nye. Det er også et av de få, kanskje det 

 stedet i byrommet der foreldre kan ta med seg små barn uten at det medfører en masse kjøpepress. Det fjerner dørstokkmila til biblioteket, hvilket er sårt tiltrengt i den lesekrisa vi står midt oppe i.

Oslo får et Høyre-Venstre-byråd, sa Erling Lae Solberg for to år siden. Men hva er vitsen med å puste seg opp som en ny sheriff i byen, om man ikke enser voldsbølgen og lesekrisa og ungdommens behov, fordi man skotter kjærlig på villaeierne og kutter eiendomsskatten deres? «Byrådet skal få orden i økonomien uten å sende regningen til byens boligeiere», sa Lae Solberg kjekt i en pressemelding. Deretter sendte han regningen til barn og unge.

Han vet antakelig også at kutt for bibliotekene rammer dem som er under mest press. Bibliotekene fylles ikke primært av middelklassebarna som har boltreplass hjemme, men av innvandrernes barn, som trenger et stille sted å gjøre lekser, av ensomme eldre, av dem av oss med dårlig råd, av alle som trenger et pustehull, et fellesskap.

Byrådet i Bergen følger samme oppskrift, der de kutter i eiendomsskatten med den ene hånda og vil legge ned biblioteker med den andre. Det lokale Landås bibliotek er ett av dem.

skulle finne en løsning for å verne om meråpent bibliotek, er det sjenerende at byrådet ter seg som de gjør. Da byrådet i Oslo kuttet 80 millioner i eiendomsskatten på bolig, kalte de kuttet moderat. For bibliotekene er et foreslått kutt på 7,5 millioner – som øker til 13,1 millioner kroner i 2029 – radikalt. I Hammersborgerklæringen, den politiske plattformen for byrådssamarbeidet mellom Høyre og Venstre, sa byrådet at de vil «skape møteplasser for flyktninger» og «sørge for et godt bibliotektilbud i hele byen og åpne for selvbetjening utenfor åpningstid på idretts- og kulturanlegg, samt selvbetjening utenfor åpningstid i alle bibliotekfilialer, særlig rettet mot ungdom». Dette er politikkens pute-tv: så flaut at man kvier seg for å se på.

Dette er politikkens pute-tv, så flaut at man kvier seg for å se på.

Alle skal ned

Anniken C. Mohr

Hva har rapgruppa Goodie Mob og Shakespeare til felles? Ikke mye, annet enn at de begge hører til i kaskaden av referanser som amerikanske Joel Christian Gill er innom i løpet av dette intervjuet. Vi treffer Gill i Oslo, som illustratøren og historikeren nylig besøkte for å snakke om visuelle fortellinger, i regi av Black History Month Norway.

– Til syvende og sist er tegneserier, og andre former for visuell historiefortelling, empatimaskiner. For tegninger kommuniserer og knytter bånd på et universelt nivå. Vi ser oss selv i karakterene og bryr oss om dem, sier han.

– Og vi vet at dette virker. For de som ikke vil at vi skal knyttes til hverandre, prøver jo å forby disse verkene i USA.

– Har noe av arbeidet ditt blitt forbudt?

– Denne her, svarer Gill og setter fingeren på boka som ligger mellom oss på bordet.

Der er en utgave av «Stamped from the Beginning: A Graphic History of Racist Ideas in America», som Gill har illustrert, basert på en bok av Ibram X. Kendi.

– Denne har blitt forbudt av USAs forsvarsdepartement. Unnskyld, jeg mener 

, sier Gill og skoggerler av absurditeten.

I sommer, før president Donald Trump endret navnet på departementet, ble en liste med 596 bøker publisert i forbindelse med en pågående rettsprosess. Borgerrettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU) hadde da saksøkt forsvarsmyndighetene, som forbød og fjernet bøkene fra sine skoler der barn av militære får undervisningen sin.

Jeg har aldri før vært bekymret for om noen følger med på meg.

Tegneren som gikk over streken

 spørre deg om noe, sier Philippe Sands.

Han har åpenbart brent inne med spørsmålet. Vi har snakket sammen på videolink i en time – om folkemord og tortur, om drap og kidnappinger, om det intrikate samspillet mellom paragrafer og politikk.

I morgen kommer han til Litteraturhuset i Oslo, der han skal snakke om den historiske rettssaken mot den chilenske diktatoren Augusto Pinochet, om juss og litteratur. Sands er stjerneadvokat med erfaring fra noen av de mest historiske sakene i internasjonal rett – for eksempel var han Palestinas advokat i fjor, når spørsmålet om palestinsk selvbestemmelse var på høring i ICJ. Han har skrevet en rekke bøker som holder skyhøyt nivå, der han med fortellende stemme nøster i intrikat juridisk historie slik at leseren kjenner bruset fra verdensbegivenhetene. Og nå bryter han ut i en kjærlighetserklæring:

– Tror du jeg kunne invitert Henriette Steenstrup til å komme og høre på? Jeg skal nevne henne i foredraget mitt. Jeg og kona mi 

Det er ganske betegnende for hvordan Sands framstår. Historiene han arbeider med er så mørke, selv er han full av varme. Noe av grunnen til entusiasmen for den norske tv-serien Pørni og skuespiller Steenstrup, er at den behandler seriøse historier fra barnevernet med lett hånd.

Det samme kunne man sagt om ham. Hans siste bok «De forsvunne fra Londres nr. 38» forteller om den chilenske diktatoren Augusto Pinochets skrekkregime med tortur, forsvinninger og drap – og forsøket på å stille ham til ansvar. I 1998 ble Pinochet arrestert i London, og den unge Sands var involvert i saken mot ham. Rettssaken tok mange vendinger underveis – men betydningen kan ikke overdrives, forteller Sands. Han sammenlikner det med Nürnberg i 1945, rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

– Dette var i 1998, og det var første gangen i menneskehetens historie at en tidligere statsleder for et land ble arrestert i et annet land for internasjonale forbrytelser utført i hans eget land. Det hadde aldri skjedd før. Vi visste at hvis han hadde blitt stilt for en internasjonal rett, ville han ikke kunne ha påberopt seg immunitet. Men i en nasjonal rett ante vi ikke hva som ville skje – og det er grunnen til at jeg setter det på samme nivå som Nürnberg. Det var et enormt, historisk øyeblikk – også for mange mennesker i Chile.

For meg er det ikke noe ­hierarki i inter­nasjonal rett ­mellom krigs­forbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Det er galt. Det må ­stoppe. Du må ­holdes ­ansvarlig.

Å stilles til ansvar

– Jeg har en haug, jeg tror det må være 200 bøker der.

– Haha. Hvor svær sengekant har du, egentlig?

– Jeg sender deg bilde etterpå. Jeg leser mye forskjellig, men mest på engelsk. Den norske forfatteren jeg har satt mest pris på, er Roy Jacobsen som døde nylig.

– Hvilken av Roy Jacobsens bøker liker du best?

– «Hvitt hav» og de andre i Barrøy-serien. Han klarer å skape en stemning som gir deg lyst til å være ute på den øya, selv om du vet at det er kaldt, vått og rått. John Steinbeck har noe av den samme evnen. Den siste jeg leste var for øvrig Sally Rooneys «Intermezzo», som jeg syns var fantastisk.

– Du har jo preget Oslos uteliv. Har du lest mye av Charles Bukowskis barhistorier?

– Hehe. Hvis jeg måtte velge én forfatter, er det faktisk William Burroughs. Men jeg, som gammel anarkist, dreide meg på et tidspunkt vekk fra Burroughs. Det dekadente er greit, men han er litt sånn sølvskje i munnen. Så da jeg fant Bukowski, tenkte jeg: Yes, nå har jeg alt jeg trenger! Både dekadent 

 arbeiderklasse. Men så har jeg vel kommet tilbake til Burroughs.

– En klassiker du gjerne skulle ønske å ha lest?

– Huff, er det skammens hjørne? Jeg har ikke lest Nietzsche, heller ikke «Krig og fred». Men jeg leser mye og er altetende. La meg bare se i den haugen. Her er en bok av sønnen til John le Carré, som jeg 

. Å ja, og Seishi Yokomizo, en japansk krimforfatter. Og så har jeg Sylvia Plath. Ketil Bjørnstad! Og noen fagbøker om lyd og musikk.

Jan Vardøen

Bjørgulv Braanen

NRK har vært på reportasje på industristedet Høyanger i Ytre Sogn for å lodde stemningen etter Aps statsbudsjettforslag, der viktige distriktspolitiske satsinger var skrotet. Det helt entydige inntrykket er at tabben med gratis ferje og studiegjeldslette skyldtes regjeringens «Oslo-briller». En gjennomgang i Bergensavisen viser at bare fire av 69 statssekretærer og statsråder er fra Vestlandet.

«Eg har mange venninner som seier at ferje ikkje betyr noko. Det er så, men det påverkar 

 og familien min. Sånn er det. Vi tenker automatisk meir på dei miljøa vi kjenner», sier Julia Sunde fra Høyanger til NRK.

, som det heter. Sosial og kulturell tilhørighet bestemmer i stor grad perspektivet. Når DNs Frithjof Jacobsen kaller gjeldsslette i distriktene «uforståelig» og gratis ferje som «små dumme ting», går det kanskje hjem på St. Hanshaugen i Oslo, men ikke i Høyanger.

Norge er i en utfordrende situasjon. Balansen mellom sentrum og periferi er i ulage, som Norman-utvalgets utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene pekte på i 2020. Svært mye av den fysiske produksjonen foregår i Distrikts-Norge, kanskje spesielt på kysten. Her ligger mange av landets viktigste industrier, som gir Norge store eksportinntekter og mange arbeidsplasser. Samtidig sliter flere regioner med å få tilstrekkelig kompetent arbeidskraft, til næringslivet, men ikke minst til offentlige oppgaver.

 at mye av produksjonen foregår ute i landet styres vi altså av et regjeringsapparat som i stor grad er rekruttert fra Oslofjord-området. Det er også et politisk problem fordi mye av den høyrepopulistiske mobiliseringen i USA og flere europeiske land har skjedd med utgangspunkt i utkantene. Hvis ikke regjering, styringsverk og medier i Norge forstår hvordan verden ser ut fra periferien, vil de komme til å gjøre store politiske feilbedømminger, som kan øke polariseringen i samfunnet.

Bergensavisen har gjort et poeng ut av at statsminister Jonas Gahr Støre for det meste er omgitt av folk fra Oslofjord-området. Bare én av hans sju statssekretærer kommer fra andre steder enn østlandsområdet. Toppledelsen i Aps sentralstyre og stortingsgruppe er også i stor grad fra Oslo-området. Og da Sp gikk ut av regjeringen, ble fire statsråder fra Vestlandet erstattet av fire Ap-statsråder fra Oslo. Man trenger ikke være marxist for å mene at dette også får betydning for de politiske prioriteringene.

I statsbudsjettet er det for eksempel foreslått å kutte 100 studieplasser i sykepleierutdanningene ved Nord universitet, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Molde og flytte dem til Oslo. Dekanene har rykket ut i Nordlys og påpekt at regjeringen forsterker sentraliseringen ved å flytte studie­plasser til Oslo-gryta. Det blir færre tilbud i distriktene og flere i Oslo. Det skjer i en situasjon der mange utkantkommuner mangler kvalifisert helsepersonell.

 bevisste grep for å begrense tilstrømningen til hovedstadsområdet forsterker den Oslo-baserte Ap-regjeringen sentraliseringstendensene. Det er nøyaktig den motsatte politikken av den danske, der regjeringen har redusert antallet studieplasser i København til fordel for profesjonsutdanning i distriktene.

Sentrum og periferi er fremdeles en avgjørende konfliktlinje i Norge. Skal vi fortsatt henge sammen i en turbulent verden, må det føres en aktiv politikk for bosetting og kompetanse i hele landet. Det krever en politikk for å skaffe kvalifisert arbeidskraft til Distrikts-Norge – ikke bare til Oslo. Å flytte fra bobla i en storby for å ta videre utdanning kan også være berikende for den det gjelder. Det utvider horisonten og øker den gjensidige forståelsen på tvers av sosiale og geografiske skiller. Så kan de som reiser ut – eller blir værende – heller komme tilbake som statssekretærer seinere, men da med en helt annen erfaringshorisont.

I sin egen boble

Hva om det er virkeligheten som spaserer gjennom menneskene, mer enn det er vi som spaserer gjennom virkeligheten selv? Dette tenker jeg på mens jeg sitter og blar i høstens uvanlig fine Gallimard-utgivelse, ført i pennen av nobelprisvinner Patrick Modiano. Modiano er mest kjent for Paris-vandringene han tar med leserne sine på. Uansett hva bøkene hans dypest sett handler om, er det ofte dette som blir igjen i en ved lesningens slutt: følelsen av å gå gatelangs gjennom et morgendisig Paris. Et sommerhett og trykkende Paris. En grå og klam Paris-trengsel, gjennom en brå og uvennlig menneskemasse på det fuktige fortauet langs en hovedåre.

Denne gangen møter vi imidlertid verken Modiano eller noen av hans romankarakterer gående. Tvert imot har han stoppet opp foran en av byens adresser, nærmere bestemt 70 bis, rue Notre-Dame-des-Champs. Notre-Dame-des-Champs er som mange Paris-kjennere vet navnet på en metrostasjon og kommer fra den ganske smale gata som bukter seg mellom Luxembourg-parken og den store jernbanestasjonen på Montparnasse i byens sjette distrikt, en del av byen som lenge var kjent for sitt store kunstnermiljø. Av de 6000 kunstnerne som befant seg i Paris i mellomkrigstida, skal hele 1500 ha oppholdt seg på Montparnasse, ifølge boka (som ikke presiserer hvordan den statistikken ble utarbeidet).

Jo, det er et paradoks. Selv om kunsten, som så ofte har vagabonden som helt og nesten alltid, på en eller annen måte, handler om løsrivelse fra det faste og forutsigbare, viser den seg til syvende og sist like så stedbunden som alle oss andre. Kunstnerne leter kanskje etter en absolutt originalitet og frihet, men gjør det påfallende ofte på nøyaktig samme lille sted.

Mazzalai står bak det ikke så lille arkiv­arbeidet som preger sidene mellom Modianos tekster. Gjennom fotografier, brev, rubrikkannonser, kunstverk og reklamer fortelles historien om en adresse som har sett noen av de to siste århundrenes største kunstnere komme og gå fra midten av 1800-tallet, da gata fremdeles lå landlig til i utkanten av byen, og fram til de første etterkrigsårene.

Ifølge baksideteksten er misjonen bak «70 bis – entrée des artistes» («70 b – kunstnerinngang») å skrive en liknende hyllest til Montparnasse som Gérard de Nervalen en gang gjorde til Montmartre. Om det hersker en generell mangel på mytologiserende tekster om kunstnerstrøkene i Paris, skal være usagt, men akkurat denne fortellingen om denne bestemte adressen, er uansett en som på begrenset plass både rekker å fortelle om navn man kjente fra før, men også introduserer en for historier som inntil nå har vært ukjente.

Det starter rundt 1850, da en viss Émile Toulmouche får bygget huset og bor der sammen med sin sønn Auguste, som er kunstmaler. Toulmouche den eldre får bygget en rekke kunstatelierer i hagen rundt hovedhuset, noe som raskt gjør at flere kunstnere flytter inn, og at enda flere begynner å frekventere stedet for fester og sosialt samvær. Blant dem er kjente navn som George Sand og Théophile Gautier, men også Berlioz, Turgenjev og prinsesse Mathilde (Bonaparte). I huset finnes på denne tida også en ape ved navn Jacques, som er stedets maskot og blir ikledt kjole og hvitt til høytidelige anledninger.

Et tiår seinere erdet et knippe unge impresjonister som dominerer stedet: Monet, Sisley og Renoir følger kursene til Charles Gleyre før de trekker ut og begynner å male ute i det fri. Omtrent samtidig dukker den første nordmannen opp her også: den første norske kvinnelige portrettmaleren, Marie Helene Aarestrup som – fordi kunstakademiet er stengt for kvinner – følger undervisningen til Jean-Baptiste-Ange Tissier.

Det er også pådenne tida de utenlandske kunstnerne – amerikanske og europeiske – for alvor inntar den franske hovedstaden. En «American Girls Club» holder til i nabokvartalet fra 1890-årene, og noen år seinere møtes en gruppe skandinaviske kunstnere jevnlig på Café Versailles like ved jernbanestasjonen på Montparnasse: Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold og Per Krohg. Det er ikke usannsynlig at de var innom den svenske forfatteren Grev Wrangel, som i en periode hadde tilhold i nettopp 70 b.

Men ifølge forfatteren Ezra Pound, som bodde der noen år seinere, var det bare ett virkelig geni som hadde fast tilhold i gata på slutten av 1800-tallet: skulptøren Camille Claudel, som riktig nok bodde noen hus nedenfor.

Det var bare ett ­virkelig geni i gata: Camille Claudel.

I et hus på ­Montparnasse

Sønnen min har så lyst på Minecraft at han lager intrikate gjengivelser av dem etter skolen: A4-ark som er fulle av detaljer, der fargeblyantene har tvunget fram en analog versjon av dataspillet, høy­detaljert og livaktig.

Jeg forstår at Minecraft kanskje er det beste, dersom du har kvaler med barn og gaming: Det er et slags digitalt Lego, der du skal bygge hus og må forholde deg til ulike materialer som «jern» og «ull». Ingen fare: På et tidspunkt skal han få dette hans største begjær i sitt liv. Jeg vil bare utsette det litt.

 bygd seg opp et skyhøyt kunnskapsnivå, takket være NRKs «Flipp Klipp», et program som vier utallige timer til å live-spille Minecraft. Vi ser samtidig programlederne, som spiller med hverandre, og skjermen der dataspillet foregår, så barna lærer alt om spillets muligheter.

Helst ville jeg sett ham velge en film over dette, men jeg har stilltiende godtatt det – helt til jeg oppdaget hva NRK har utviklet for de minste barna. Nå har de stablet på beina en uhyrlighet kalt «Fantorangen gamer». Fantorangen er NRK Supers hovedmaskot, laget for målgruppa 2–8 år – men som de fleste foreldre vet, dabber interessen for Fantorangen veldig raskt av med alderen. Han er og blir mest rettet mot de yngste gruppene.

 i «Fantorangen gamer» røper også at NRK har tilrettelagt det for de yngre barna. Fra den barnslige tonen i presentasjonen: «To bestevenner og én spillmaskin – hva skjer når Fantorangen skal lære seg å game?», til hva episodene tar for seg: «Skatt eller spøkelser? Pivi er skeptisk når Fantorangen vil på undervannseventyr i Minecraft. Hva finner de der nede?»

Hvorfor? Hvorfor skal en statskanal lage innhold om dataspill rettet mot de minste barna?

trenger å demonisere skjerm fullstendig. Som smarttelefonkriger Jonathan Haidt, forfatter av «Generasjon angst» har poengtert, er jo det å se en film både hyggelig og – i dagens mediesituasjon der unge forholder seg til hektiske, korte snutter i en evig scroll – reint ut oppbyggelig. Men, se: NRK har en løsning også for å pushe hektiske, korte snutter i en evig scroll på barna, gjennom konseptet Flipp Snutt – korte, absurde videoer der «gøyale» ting skjer.

har NRK laget innhold som går helt på tverke av tidsånden, der vi i stigende grad tar innover oss hva skjermene gjør med unge – som når de laget en juniorversjon av Fantorangen, rettet mot dem under to år, en gruppe mennesker som nå anbefales null skjermtid. Av det har de åpenbart intet lært.

Rollen til billigkjeden Normal er å oppdra barna til å bli konsumenter, skrev Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen for litt siden. NRK omfavner nå en like vammel rolle på mediefronten: å oppdra barna til å bli scrollere og gamere. Hva satte dem på tanken om at 

Høyt spill

Hva driver du med, spurte Michael K. Williams. Gjennom én sesong hadde han udødeliggjort Omar Little, dopdealeren som hadde et så hardt rykte på gata at han plystrende kunne gjøre stort sett som han ville – men som like knallhardt slo ned på det dersom det gikk ut over sivile utenfor narkokriminaliteten. Nå var skuespilleren i harnisk fordi «The Wire»-skaper David Simon, med årelang journalist­erfaring fra Baltimore i baklomma, hadde viet sesong to til de hvite havnearbeiderne i byen. Skulle virkelig en serie som startet med å ta svarte amerikaneres virkelighet på alvor, bare slippe det? Men etter praten med David Simon ble Williams hans fremste støttespiller for seriens helhetsvisjon. «Det handlet ikke om meg», sa han seinere til Vanity Fair. «Jeg var bare del av noe større. En svær vev, denne store fortellingen om samfunnsspørsmål som har gått skeis. Det som har gått galt i landet vårt, ikke bare for svarte, ikke bare i Baltimore.» Sesong for sesong tok serien for seg skolene, mediene, politiet, ulikhetene. Han begynte å se serien som et veikart, som viste hva som hadde gått i stykker i nasjonen og hvordan det kunne fikses.

Det er mange som lengter etter et veikart i Norge nå, når granatene flyr veggimellom. Overraskende nok har det nettopp i bydelene som «The Wire» skildrer, oppstått en kime av håp: Byen som en gang var en av de tyngst belastede kriminelle byene i USA, har tatt kraftfulle grep mot vold og grov kriminalitet.

For tjue år siden var det 100.000 årlige arrestasjoner i Baltimore, som bare talte litt over 600.000 innbyggere. Byen har vært et av paradeeksemplene på en amerikansk storby ridd av kriminalitet. Nå kan Baltimore skilte med de laveste drapstallene på 50 år, og drap på ungdom har gått ned 71 prosent.

Alle som har sett «The Wire», er lært opp til å se på statistikk med en viss skepsis, for noe av det som korrumperer politikerne og politiets innsats mot kriminalitet, er presset for å levere gode tall: Det leder dem til å pynte på statistikken og prioritere spektakulært og synlig, men lite effektivt politiarbeid. Men tiltakene Baltimore har satt i gang, underbygger at noe nytt er på gang: De vitner om en helt annen og helhetlig strategi.

Baltimore har pisk: Statsadvokaten i Baltimore understreker at de har en egen strategi for å slå hardere ned på voldelige gjengangere. Tusenvis av skytevåpen er fjernet fra gata. 2129 voldelige gjengangere er sendt i fengsel, dobbelt så mange som under den tidligere administrasjonen, forteller han til Fox News. Han rammer det hele inn i et rettferdighetsperspektiv: «En rekke ofre i nærmiljøene var minoriteter og afrikansk-amerikanere, og de har en rett til å være trygge og frie i sine hjem.»

Og Baltimore har gulrot: For to år siden lanserte byen et sommerprogram for unge. 

 i byen. Basketball. 12.000 plasser til sommerskole for ungdom. 29 ulike programmer viet til leseferdigheter. Ungdomsklubber som er åpne til klokka elleve på kvelden sommerstid. I fjor innførte de portforbud for ungdom: klokka ni for 14-åringer, klokka ti for dem som er yngre enn 17. I helgene satte de portforbudet for dem til klokka elleve. Tilbud, nærvær, aktivisering: Antallet skuddofre gikk ned med 66 prosent.

Baltimore-ordfører Brandon Scott forteller til NPR at de har en fokusert strategi for avskrekking, hvor de oppsøker dem som er i faresonen for å være utøvere av våpenvold. De får 

 som er viet til dem og muligheten til å bryte ut av sin løpebane. Borgermesteren sier 90 prosent av dem som tar imot tilbudet, ikke har falt tilbake i kriminalitet.

En stille bønn om ­amerikanske tilstander

– Akkurat nå har jeg ingen bøker på sengekanten, bortsett fra noen natta- og pekebøker. Det skyldes at jeg sover sammen med en toåring.

– Jeg har jo egentlig alltid lest når jeg legger meg. Jeg er veldig glad i nynorsk samtidslitteratur og har en liten bok der jeg skriver ned titlene på fine bøker. Der er det noen forfattere som går igjen. Jeg har nettopp lest ferdig Tore Renbergs «Du er så lys». Jeg liker også veldig godt Ingrid Z. Aanestad, Brit Bildøen, Frode Grytten, Marit Eikemo, Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven, som er fra samme sted som meg.

– Fins det et verk som du vil trekke fram?

– Det er jo ikke ett verk, men arbeidet som Ivar Aasen la ned, har nok definert meg.

– Du er lokfører. Jeg kan ikke lese i bil eller på buss, men lesing på tog er jo det beste som fins?

– Haha, jeg er som deg. Klarer ikke å lese i bil eller på buss, men på toget elsker jeg å lese. Du setter deg ned og vet du skal være der noen timer og kan fordype deg i hva det måtte være. Så lenge du har en lokfører som kjører bra!

– Hva med togromaner? «Mord på Orientekspressen»?

– Den har jeg nok ikke lest. Både Jan Guillou og Gunnar Staalesen har vel skrevet om Bergensbanen, og det har jeg tenkt å lese. Jeg prøver forresten å skrive barnebøker som handler om tog.

Jeg prøver forresten å skrive barnebøker som handler om tog.

På sengekanten

– Ja, det har vært eksistensielt – å gå fra en fantastisk institusjon og forlate litteraturfeltet i Oslo etter 22 år.

– Jeg antar din middelalderpodkast «Strid» har påvirka bokbunken?

– Det er dialektisk, som Marx ville sagt: Podkasten springer også ut av bunken. Bokhylla her er stappfull av sagatekster og middelaldertekster – det har interessert meg siden jeg var guttunge. Men jo: Jeg leser målretta mot sesong tre, som starter i november.

– Jeg har blitt veldig mann: leser lite skjønn og mer sakprosa. Nå leser jeg Jørn Øyrehagen Sundes «Forsvarstale for eit vondt menneske». Han er en enormt god formidler, et funn for historiefaget. Men jeg har også hatt en kjekk raptus med Agnes Ravatns romaner, nå har jeg lest alt. Og en fantastisk måte å lære historie på er å blande fiksjon og fakta. Primærtekstene er ganske tunge, så jeg har lest romaner parallelt: Andreas Bull-Hansen, Jan Ove Ekeberg og engelsk vikingporno, som Bernhard Cromwell. Oppi alt dette tenker jeg at Hilary Mantels bøker om Cromwell vel er det beste som er skrevet i min levetid.

– Har du lest hennes bok om den franske revolusjonen?

– Å ja. Og da hadde jeg virkelig studert den franske revolusjonen, som en god marxist. Men av den skjønte jeg helt nye ting. Som betydningen av at den franske revolusjonen ble gjennomført av jurister. De var maskinen som dreiv den franske staten. Det forklarer hvorfor den er så vellykka, for de har kontroll med staten. En dypt fascinerende bok. KH

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Christopher Olssøn (foto)

I et klassesamfunn kan du som kjent gjøre klassereise. Men i et kastesamfunn, som i India, finnes det kun én mulighet til å gjøre kastereise. Først må du leve i tråd med rangen du er født inn i. Og så dør du – og håper på det beste i neste liv.

– Kaste er en evigvarende tatovering. Den er gravert inn i arven din av samfunnet gjennom kultur, religion og vaner, forklarer Suraj Milind Yengde.

Den indiske akademikeren og aktivisten, som nå er aktuell med boka «Caste: A Global Story», har mer enn teoretisk kjennskap til temaet. Yengde er nemlig selv dalit, altså en av de rundt 200 millioner kasteløse som er forvist til bunnen av det indiske samfunnshierarkiet.

Klassekampen treffer Yengde på Melahuset i Oslo, som han gjestet onsdag for å snakke om boka. Der ser Yengde på kaste ikke bare som et flere tusen år gammelt indisk fenomen, men også i et internasjonalt samtidsperspektiv.

Han undersøker blant annet hvordan utvandring har ført til at tradisjonen har spredd seg til deler av Midtøsten, Karibia, Europa og Nord-Amerika, der praksisen ofte har vært skjult for storsamfunnet.

Samtidig gir Yengde en inngående beskrivelse av de kasteløses kamp, som han mener bør inspirere andre sosiale bevegelser i dag, også i Vesten.

Kastesamfunnet er organisert som en pyramide, der presteskapet (bramin) troner øverst. Deretter kommer konge- og krigerkasten (kshatriya), og under dem bønder, håndverkere og handelsfolk (vaishya). Den nederste kasten består av arbeidere og tjenere (shudra). Under pyramiden, i et atskilt bunnsjikt, finner man de kasteløse.

De har også vært kalt paria, urene og urørbare. Dalit, som betyr knust, er likevel betegnelsen de har valgt selv og som brukes mest.

La meg fortelle deg noe: Jeg er en panter.

Kasteløs panter

Norge og Finland ligger begge i utkanten og har historisk sett vært lillebrødre i Norden, men Finlands forhold til stormaktsnaboene har vært uhyre konfliktfylt, sier den tidligere NRK-journalisten Morten Jentoft. Han er nå ute med boka «Finland. Vår utsatte nabo», der han drar oss gjennom hele den dramatiske historien, fra den blodige borgerkrigen i 1917–18, Vinterkrigen i 1939–40, til alliansen med Hitler-Tyskland under andre verdenskrig og finlandiseringen i etterkrigstida. Han trekker spesielt fram det omskiftelige og til tider svært konfliktfylte forholdet mellom Norge og Finland.

Vi når ham på telefon fra torpet i Finland.

– Finland har stått i en ekstremt vanskelig situasjon på grunn av beliggenheten, men landets valg er relevante også i dag. Det er noen paralleller til Ukrainas situasjon, der man kanskje må inngå kompromisser for å overleve som nasjon.

Etter selvstendigheten fra Russland i 1917 fulgte en blodig borgerkrig der titusener mistet livet. De røde ble henrettet uten lov og dom, noe som ga øverstkommanderende for den hvite armé, Gustaf Mannerheim, tilnavnet «Slakteren». 36.640 soldater døde, nesten 75 prosent tilhørte den røde sida. Flertallet av disse ble enten henrettet eller døde i fangeleirer etter at krigen var over.

– Borgerkrigen må ha vært en skjellsettende hendelse?

– Det er den mest dramatiske hendelsen i nyere nordisk historie. Borgerkrig er noe helt annet enn et angrep utenfra. Det går rett inn i samfunnsstrukturene. Den oppsto som følge av motsetninger som fantes i mange land, med en arbeiderklasse som begynte å organisere seg, mens borgerskapet holdt igjen. Det at Finland lå så nær Russland, gjorde at det eksploderte.

– I land som Norge ga overklassen innrømmelser i form av sosiale reformer og demokratisering av valgordningen for å stogge den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Var overklassen mer stivbeint i Finland?

– Vi er jo i etterdønningene av det russiske tsarveldet. Landet hadde vært et storfyrstedømme under Russland. Det var et adelsborgerskap i Finland, som man ikke hadde i Norge. Men reformene kom også i Finland, men først etter borgerkrigen. Det torpet jeg sitter på i dag, er et resultat av borgerkrigen. Man forsto at noe måtte gjøres, innførte åttetimersdag og ga jord til de jordløse. Men det skjedde først etter en tragedie. Rett på andre sida her ved jernbanen var det seks røde som ble skutt, sier Jentoft.

Finland måtte ­avstå mye land, men berget ­nasjonen.

I stormakters slagskygge

Mamma, kan jeg vær så vær så vær så snill få lov til å begynne der? De har varm lunsj hver dag! De har symaskiner som fungerer!»

Datteren min hadde blitt med en venninne på et åpent skolearrangement på en av Bergens friskoler og kom tilbake med stjerner i øynene. Det er ikke til å undres over: Det hun ￼så, var en skolehverdag som elever i den offentlige bergensskolen bare kan drømme om. Små, oversiktlige klasser. Nye, oppussede lokaler med god plass og rikelig med utstyr for praktisk og tilrettelagt undervisning. Den nyeste teknologien, den beste pedagogikken. Og, som sagt, varm lunsj.

 for meg å ikke klage på den offentlige skolen, som jeg har observert som forelder i 17 år. Jeg har ikke tall på hvor mange dyktige lærere jeg har møtt. Fagfolk som gjør sitt ytterste for elevene med de altfor små ressursene de har. Mennesker med hjerte for lokalsamfunnet og for familiene, som ukentlig sender oss foreldre brev og bilder og forteller om smått og stort fra klassens indre liv.

 hardt. I høst ble antallet klasser på vår lokale skole redusert, ved at klassene ble slått sammen til færre og større enheter. Dette var helt nødvendig for å imøtekomme kravene fra skoleeier, Bergen kommune. Skolelederne på sin side, står imot så godt de kan. Hvert år overskrider de sine egne budsjetter fordi de insisterer på å gi elevene et tilbud som kan forsvares i forhold til lovverket. Men dette er ikke nok til å snu utviklingen. Friskolene melder om rekordhøye søkertall og lange ventelister, og hva det betyr, vet vi alle: At den offentlige skolen tømmes for de mest ressurssterke elevene, mens de som krever mest, blir igjen.

Noen av bergensskolens skolekretser, inkludert vår egen, er svært varierte. I den samme klassen går det elever som bor i kommunal bolig og har lav inntekt, og elever med høytlønnede foreldre som eier sin egen, store villa. Dette er på mange måter en stor fordel, men det gjør også utviklingen ekstra tydelig. Ansatte på disse skolene har i flere år etterspurt mer ressurser for å kunne imøtekomme behovene til elever fra familier som sliter med dårlig økonomi, og som ofte også har krigstraumer. Når den hjelpa uteblir, blir klasserommet et krevende sted å oppholde seg for både lærere og elever. Det er for store behov, og for få voksne. Kort sagt: skoletilbudet i sin alminnelighet blir dårligere, og flere som har råd til det, søker seg bort.

skolen både i Oslo og Bergen raseres for å finansiere kutt i eiendomsskatten, er ikke så absurd som det høres ut. Høyresida vet nemlig godt at det bare er mulig å få gjennomslag for privatisering dersom folk er misfornøyde med det offentlige tilbudet. Det er det som har skjedd i helsevesenet, og det er det som nå er i ferd med å skje i grunnskolen. Det er på høy tid å trykke på den store, røde knappen.

Det er et prinsipp å ikke klage på den offentlige skolen. Men det holder hardt.

Trykk på den røde knappen!

Denne uka presenterte NRK en oversikt over naturtap og nedbygging av matjord i Europa. Hvert år bygger europeiske land ned 1,5 milliarder kvadratmeter med natur og matjord. Det tilsvarer nesten 600 fotballbaner om dagen. Målt per person er Norge blant verstingene. Vi ser det rundt oss hele tida. Det bygges stadig større hyttepalasser i uberørt natur i fjellheimen, og store veiprosjekter eter seg utover tidligere jordbruksland, mens stadig nye datasentre, kjøpesentre, lagerhaller og sykehus legges på det lille arealet vi har igjen i Norge å dyrke korn på.

Rikdom, selvfølgelig. Jeg skal være den siste til å klage over at det går godt for Norge og nordmenn, men med velstand kommer det forpliktelser – eller «noblesse oblige», som det het på 1700-tallet. Etter at vi kom oss ut av fattigdommen, har vi ikke alltid vært like flinke til å forvalte natur- og kulturarven. De som har villet bygge nytt, effektivt, billig og ofte stygt og lite skjønnsomt – enten det handler om natur eller bygninger – har gjerne trukket det lengste strået.

Kulturlandskap som forvitrer, rasering av gamle bygninger og nedbygging av uberørt natur henger – slik jeg ser det – sammen. Viljen til å ta vare på kloden, men også det verdifulle som generasjoner før oss har skapt, handler om én og samme ting, respekt for skaperverket, naturen og de lange siktlinjene i historien.

Jeg sykler mye rundt i Oslo, og ofte går ferden fra øst til vest over Hammersborg, et høydedrag i nordenden av sentrum, der det nye regjeringskvartalet nå troner i dets sørlige utkant. Hammersborg ble en gang kalt «et norsk Akropolis», men forstadsbebyggelsen ble langt på vei revet på 1920- og 1930-tallet. Det kan ha vært gode grunner for sanering av strøket, men et minstekrav når man river noe gammelt, er at man bygger noe bedre og vakrere i stedet. Det kan man knapt si om Hammersborg. Odd Brochmann skriver i «Hus i Oslo» fra 1971: «Hammersborg – en gang et markant høydedrag, berikende for byens geografi – klarer man med nidkjærhet å omgjøre til en kollisjon av bygninger, terreng, gater og motstridende hensyn». Det nye regjeringskvartalet ruver nå over Youngstorget og gjør Møllergata 19, som tidligere voktet over torget, til et kulisseaktig dokkehus, ikke ulikt skjebnen den gamle Vestbanestasjonen foran skiferkolossen Nasjonalmuseet har blitt til del. Denne brutalistiske samtidssjåvinismen, der man gjør alt som står i ens makt for å overtrumfe fortida, er snarere regelen enn unntaket i Oslo, som da man rev Det engelske kvarter og bygget det nitriste Indekshuset – eller rev hele Vaterland for i stedet å reise Oslo City og Galleri Oslo, hovedstadens styggeste bygg, ifølge en kåring. Det er historieløshet og vandalisme i uskjønn forening – ikke ulikt den holdningen som gjør at norsk natur og matjord bygges ned til fordel for hyttepalasser uten magemål og gigantiske lagerbygg på den mest grøderike matjorda.

har skjønt det. Minst arealavtrykk har Sveits, som i likhet med oss har både mye fjell og penger. Men de forvalter arven på en helt annen måte. Tida er inne for et natur- og kulturoppgjør, der natur, kulturlandskap og tradisjonsrike gateløp og bygninger må istandsettes – og noen ganger gjenreises – for å bøte på skadene for mye penger i kombinasjon med brautende vandalisme, har påført oss.

Rikdommens forbannelse

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

– Jeg har ikke bøker på sengekanten. Om de ikke er i aktiv bruk, liker jeg dem best vertikalt og ikke i bunker. Jeg liker at titler vender meg ryggen. Jeg leser på vei mellom steder, på dagtid, på kafeer – jeg blir altfor påskrudd om jeg leser på kvelden.

– Ikke som jobb, men som en del av prosjekter med en retning. Den siste tida har jeg skrevet om «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann. Den har jeg drasset rundt på i mange livsfaser, mens jeg har forsøkt å lese våre kulturkriger i lys av førkrigsstemningen Mann skildrer. Jeg har et essay i Dag og Tid denne uka som handler om disse mislykkete forsøkene, om å identifisere seg med hovedpersonen, en ung mann som hales og dras i av diverse karismatiske ideologer, og om reisene mine til Schatzalp, et sanatorium som er med i boka.

– Nå skal jeg vie høsten og vinteren til Dantes «Den guddommelige komedie». Jeg har lest deler av den før, men spart den til en bestemt livssituasjon, en lysning midt i livet. Jeg har noe på tunga om den, noe om håp, forbrytelse og straff, heroisme og hjemkomst. Tror boka har ulike budskap til ulike æraer, særlig om hva heroisme kan være. Ellers leser jeg «The crisis of narration» av Byung-Chul Han. Han skriver kjedelig, men er god på titler. Han argumenterer for at vi er sulteforet på ekte fortellinger, at digitalisering har byttet ut historiefortelling med historieselging – roten til mye av det som er råttent om dagen.

– Slike rangeringer får jeg noia av. Sikkert noen eksistensialister jeg leste i 15-årsalderen. BB

Etter at Kamel Daoud utga romanen «Hurier» i Frankrike i 2024, utstedte algeriske myndigheter arrestordre på ham. Årsak: Romanen tematiserer borgerkrigen som pågikk mellom 1992 og 2002, med rundt 200.000 dødsofre. Å bare omtale krigen kvalifiserer i landet til fem års fengselsstraff. Denne uka gis romanen ut på norsk, og det følgende er en redigert versjon av journalistens samtale med forfatteren på Litteraturhuset i Oslo tirsdag denne uka.

– Du er født i Algerie, men skriver på fransk og bor i Frankrike. Hvem har du skrevet denne romanen for?

– Forfattere sier gjerne at de ikke skriver for noen, bare for seg selv, og i så fall bør man heller ta seg en liten lur. Men man skriver heller ikke romaner med intensjoner som «å gjøre krigen kjent». Man skriver romaner fordi man har spørsmål som ikke er besvart. Så «Hurier» er ikke et historisk dokument, men en personlig søken. Og spørsmålet mitt er om man har rett til liv når man overlever sine egne døde. Jeg skriver for å bevare håpet, ikke for at folk i Vesten skal se og anerkjenne lidelsen min.

– Jeg sier ofte til studentene mine (Daoud underviser på Sciences-Po i Paris, journ.anm.

at livet har en narrativ bue som begynner med fødselen og slutter med døden. Denne romanen begynner med døden og slutter med livet. Og det er derfor vi leser og skriver romaner – for å finne en vakker avslutning. Men du gjør rett i å stille spørsmålet. For når man er en fransk-algerisk forfatter som skriver på fransk om en roman om denne borgerkrigen, blir man et politisk problem. Det sagt; den politiske tolkningen av en roman endrer seg med tida. Å lese Milan Kundera i dag er ikke det samme som for førti år siden. Men verket forblir det samme.

I romanen benevner Aube et foster som ‘min lille hurie’. Hurier er kvinner som martyrene får etter døden. Hvorfor benevner hun det ufødte barnet på den måten?

– En roman kan bare bli skrevet hvis den er nødvendig, slik Sheherazad gjør i «Tusen og en natt», når hun forteller historier for ikke å bli drept. Den algeriske borgerkrigen byr på to problemer: Hvem kan fortelle om den, og hvordan? Lenge kunne jeg ikke skrive denne romanen, fordi jeg ikke hadde noe narrativt motiv, helt til det ble åpenbart at jeg måtte skrive om umuligheten av å skrive om det. Når fortelleren er en kvinne, er det fordi kvinner alltid er de som har mest å tjene eller tape på en krig. Når noe går galt, er det alltid kvinnene som betaler prisen. Da franskmennene ble beseiret, takket man kvinnene for innsatsen og beordret dem tilbake til kjøkkenet. Islamismens hurier er kvinner som er i et slags all-inclusive-paradis på den andre sida, som metafysiske, oppblåsbare dokker. Fortelleren i romanen ville bringe dem til live, og vise at det ikke er kvinner som lever i det hinsidige som evige jomfruer som er våre hurier, men de virkelige kvinnene i våre virkelige liv: mødre, koner, søstre, døtre.

Aube bærer et 20 centimeter langt arr fra borgerkrigen, da hun ble forsøkt skåret av halsen på. Hva gjør det med et menneske å bære et merke fra en historie som ingen anerkjenner?

Islamismens ­hurier er meta­fysiske, oppblåsbare dokker.

Fanget i fortid

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Alle fedre som har en sønn i dag, bør være bekymret. I oppveksten vår så vi tross alt bare opp til Jean-Claude van Damme i filmen «Bloodsport», og Sylvester Stallone-karakteren Rambo, som storebroren min hadde plakat av på rommet. Men vi tenkte jo aldri at vi en dag kunne 

 som dem. Hele appellen var at disse usannsynlige machomennene, med våpnene og musklene sine, representerte noe uoppnåelig.

Nå tar jeg meg selv i å uroe meg for om 16-åringen skal begynne å sniffe proteinpulver og pusse tennene med Red Bull, eller hva det er de mannlige influenserne driver med på internett. Så for en stund siden gjorde jeg som andre ansvarlige foreldre og spurte, helt fordomsfritt, hva sønnen min syntes om den mest beryktede av mannfluenserne: Andrew Tate.

«Ingen bryr seg om Tate lenger», svarte han. Først ble jeg lettet. Og så følte jeg meg litt som ungdomsskolelæreren som tror han er påkoplet, og som spør elevene om de også digger Pink Floyd.

Problemet med at verden har blitt så skrudd som nå, er at alt som virker litt utdatert også kan framstå uskyldig. Jeg tenker på en bok som kom ut for akkurat 20 år siden i disse dager, nemlig «The Game: Penetrating the Secret Society of Pickup Artists» av den amerikanske journalisten Neil Strauss.

I boka, som fikk mye oppmerksomhet også her til lands, går Strauss inn i et miljø bestående av selverklærte sjekkekunstnere, med fengende navn som Mystery, Playboy og Tyler Durden (ja, oppkalt etter Brad Pitts karakter i «Fight Club»). «The Game» populariserte disse profesjonelle forførernes manipulerende triks, som å bevisst bygge ned kvinnens selvtillit og på den måten gjøre henne mer mottakelig for ens tilnærminger.

I dag er Pickup Artists (PUA) bare én av mange kategorier i den såkalte mannosfæren, som er samlebetegnelsen på diverse fora, podkaster, grupper og individer på nettet som deler et antifeministisk grunnsyn. Sjekkeguruene og følgernes dominans på kjønnsmarkedet førte så til framveksten av en annen kategori i sfæren, Involuntary Celibates (Incels), altså ufrivillig seksuelt avholdende.

Andre strømninger er den mannsseparatistiske Men Going Their Own Way (MGTOW) og Men’s Rights Activists (MRA), som mener menn diskrimineres og undertrykkes systematisk på grunn av en feministisk konspirasjon.

Forvirringen som har oppstått, er lett å ­utnytte.

Manndoms­prøven

Thorvald Steen er utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Ikke noe er mer fortjent. Under overrekkelsen i Nasjonalbiblioteket i forrige uke viet han takketalen til vår behandling av psykisk syke. Han fortalte om den første «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining» fra 1848, som ledet fram til Gaustad sykehus, som sto ferdig i 1855. Her var det ikke spart på noe, og de lave mursteinshusene var omgitt av park, gartneri, gårdsbruk og dansepaviljong. Steen fortalte at sykehusets første direktør, Ole Römer Sandberg, i de første årene trodde at en intensiv behandling på to måneder ville føre til at 80 prosent av de innlagte ble friske. Da han gikk av i 1882, anslo han at 20 prosent var et mer realistisk tall. Uansett fikk mange helt nødvendig hjelp og behandling – for noen var det livsavgjørende.

 på en podkast laget av Joachim Førsund om sangeren Håkon Banken fra Solør, som solgte hundretusener av plater på 1970- og 80-tallet. Han nådde et stort publikum med sanger om angst og utenforskap, som mange kunne kjenne seg igjen i. Banken slet med psyken etter en streng oppvekst i Pinsebevegelsen og mobbing i barndommen. I flere perioder var han innlagt på Sanderud psykiatriske sykehus på Stange. Oppholdene der ga ham ro, og kona og barna kom på besøk til sykehuset, som lå landlig til med parkanlegg. Der fant han tilbake til seg selv – og skrev også sanger, som gjorde at Arne Bendiksen oppdaget ham. Hundretusener av kassetter ble distribuert til bensinstasjoner i skogsbygdene langs Glomma, seinere over hele landet.

For mange var de psykiatriske sykehusene alternativet til et liv som utstøtt, uteligger, fengsel eller død. Så begynte nedbyggingen på 1980-tallet. Det ble lovet at kommunene skulle få ressurser til å skape heldøgnsplasser. Begrunnelsen var at det ville bli til stor hjelp for pasientene å komme tilbake til sitt nærmiljø. «Dessverre var det usant», slår Steen fast.

Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, mange blir bostedsløse, andre kriminelle, og noen begår drap – eller de lever mistrøstige liv i kommunale leiligheter. Randi Rosenqvist, med 50 års fartstid i psykiatrien, leder nå Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene. Hun har sett hvordan døgnkapasiteten i de psykiatriske institusjonene er redusert til en tredel de siste 35 årene. Fra 1970-tallet er antallet døgnplasser redusert fra 18.000 til 3000. Og nå har helseforetakene vedtatt å legge ned alle psykiatriske sykehus.

syke blir forverret for hvert år som går. I Klassekampen skriver Rosenqvist at det i 2002 var 1,6 plasser i psykiatrien per 1000 innbyggere, i 2022 var tallet 0,75. Men det er ikke blitt færre alvorlig psykisk syke, og det er ikke utviklet metoder for å behandle psykosesykdommer raskere. De syke blir bare tilbudt kortvarige konsultasjoner og stuet vekk i leiligheter der de ikke kan ta vare på seg selv. «Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, selv om helseforetakene har vedtatt at de skal gå i null – de er ikke døde sjeler som kan trylles vekk», sier Thorvald Steen. Svaret kan ikke være noe annet enn å gjenåpne psykiatriske heldøgnsplasser der psykisk syke får tid til å hente seg inn igjen – i fredelige, grønne omgivelser, som på Sanderud og Gaustad.

De er ikke døde sjeler som kan trylles vekk

t større Excempel paa Een u-guudelig, løsagtig, horagtig og mordisk Barne-Morder end denne Jndstevnte Kari Knudsdatter, er vel ej hørtes i de første 100de Aar

», heter det i dommen som falt den 21. juni 1771 i Utne i Hardanger og som førte til at Knudsdatter noen måneder seinere fikk høyre hånd kappet av før hun ble halshogget og hodet hennes satt på stake til skrekk og advarsel.

Tidens tegn

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattigdommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstadsbefolkningen.

Alle skal ned

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Filmregissør og multitalent

I sin egen boble

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunstnerliv.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

På sengekanten

Aslak Sira Myhre, nasjonalbibliotekar

Suraj Milind Yengde setter Black Panthers over Gandhi.

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selvstendig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom underkastelse og motstand.

Trykk på den røde knappen!

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

En av postkolonialismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfatteren Kamel Daoud.

Manndomsprøven

Psykiatrien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot drapskvinnen Kari Knudsdatter i Hardanger sender et oppklarende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde.

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

Lydighet varer lengst

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattig­dommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstads­be­folk­ningen.

Alle skal ned

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigs­de­par­te­ment.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offer­hie­rar­kier.

Filmre­gissør og multi­ta­lent

I sin egen boble

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunst­ner­liv.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov krimi­na­litet? Forbløf­fende nok har Baltimore et svar.

På senge­kan­ten

Aslak Sira Myhre, nasjo­nal­bi­blio­tekar

Suraj Milind Yengde setter Black Panthers over Gandhi.

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selv­sten­dig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom under­kas­telse og motstand.

Trykk på den røde knappen!

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekord­tempo.

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

En av postko­lo­nia­lismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfat­teren Kamel Daoud.

Manndoms­prøven

Psykia­trien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot draps­kvin­nen Kari Knuds­dat­ter i Hardanger sender et oppkla­rende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge retts­his­to­riker Jørn Øyrehagen Sunde.

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

Lydighet varer lengst

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattigdommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstadsbefolkningen.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Filmregissør og multitalent

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunstnerliv.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

På sengekanten

Aslak Sira Myhre, nasjonalbibliotekar

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selvstendig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom underkastelse og motstand.

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

En av postkolonialismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfatteren Kamel Daoud.

Manndomsprøven

Psykiatrien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot drapskvinnen Kari Knudsdatter i Hardanger sender et oppklarende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde.