Yohan Shanmugaratnam

#fff

#000

Da Gary Stevenson var 16 år, ble han utvist. Han hadde solgt cannabis for tre pund til en annen elev. Stevenson bodde da fortsatt i Ilford på Londons østkant, i en nedslitt treroms med to søsken, en far som jobbet i posten og en lærermor.

Lite tilsa at Stevenson få år etter skulle jobbe i et av verdens største investeringsbanker: Citibank. Og i dag nøler han ikke med å sammenlikne fortida som langer og karrieren som såkalt trader.

– Personlighetstypene likner faktisk veldig. Unge menn, fulle av ambisjon og testosteron, som vil være vellykkede og tjene penger, sier Stevenson. Forskjellen, legger han til, ligger i at spillet er rigget kun for én av yrkesveiene.

Klassekampen snakker med Gary Stevenson på telefon mens han er på reisefot, mindre enn én uke før han kommer til Norge for å gjeste en samling i regi av Rødt på Rockefeller i Oslo.

Siden Stevenson hoppet av finanskarusellen i 2014, har han skrevet boka 

, en innsidehistorie fra Londons finansdistrikt City. Stevenson har også en Youtube-kanal, «Garys Economics», der han snakker om økonomi til sine 1,3 millioner abonnenter.

Metoden er å ordlegge seg som han ville gjort overfor kompisene i Ilford. Som når han trekker paralleller mellom narko- og aksjehandel:

– Når du snakker med unge menn som selger dop, er de ofte selvsikre og viser det. Men innerst inne er de klare over at de kommer fra et skakkjørt sted og ikke har en sjanse, fortsetter Stevenson.

– Mens det vi har i City og andre elitemiljøer, er en ekstremt beskyttet klasse som vet at 

hva som skjer i samfunnet, kommer de til å bli ivaretatt og, trolig, vinne.

– Tradere og langere har mye til felles

Rune Slagstad

Den 5. november 2024, da Donald Trump for andre gang ble valgt til USAs president, er blitt kalt «D-dagen for det 21. populistiske århundre». Finanskrisen i 2008 rev grunnen under den nyliberale triumfferden siden 1990-tallet etter Sovjets kollaps. Mer eller mindre liberale regimer i vest og øst er blitt utfordret av populistiske bevegelser. Viktor Orbán, kalt «Trump før Trump», var i 2010 blitt statsminister i Ungarn på et høyrepopulistisk program, og i 2016 var han en av de første statslederne som gratulerte Trump som amerikansk president. Trumps seier signaliserte ifølge Orbán slutten på «liberalt ikke-demokrati» – «en retur til virkeligheten».

Storbritannias farvel til EU i 2016 noen måneder før Trumps seier, var del av den populistiske bølgen. Den har gjerne vært tolket som et folkelig grasrot-opprør mot en nyliberal, global elite med dens forestillinger om en verden uten grenser, med nasjonalstaten som en anakronisme, og der det som virkelig er av verdi er det som har en pris. Dette er perspektivet hos bl.a. David Goodhart, «The Road to Somewhere. The New Tribes Shaping British Politics» (2017) og Roger Eatwell/Matthew Goodwin, «National Populism. The Revolt Against Liberal Democracy»(2018).

Den kanadiske idéhistorikeren Quinn Slobodian tilbyr en litt annen høyrepopulistisk historie. Det gjør han via en ideologisk kartlegging av det høyreliberale, amerikanske landskapet siden 1990-tallet, sentrert rundt «libertarianerne» på den nyliberale høyrefløyen: først i «Globalists»(2018), etterfulgt av «

rack-Up Capitalism» (2023) og nå sist i «Hayek’s Bastards» (2025), som dreier seg eksplisitt om høyrepopulismens nyliberale røtter. Friedrich Hayek som er en ideologisk bakgrunnsfigur i de to første bøkene, er i den nye boken i enhver forstand i forgrunnen. Hayek som i 1974 fikk nobelprisen i økonomi, er en høyreradikal motpol til sosialdemokratiske reguleringsøkonomer som J.M. Keynes og Ragnar Frisch.

«The Road toSerfdom»(1944), som kom på norsk allerede samme år («Veien til trelldom»)

 ble en ideologisk grunnbok for den liberalistiske opposisjon mot etterkrigstidens mer eller mindre sosialdemokratiske reguleringsregimer med statlig planlegging, markedskontroll og ekspansive offentlige budsjetter. Hayek var initiativtaker til Mont Pelerin Society, en internasjonal tenketank som ble stiftet i 1947 og samme år fikk en norsk avlegger i Libertas med tidsskriftet Farmandsom ideologisk flaggskip. Budskapet var at vestmaktene med USA i spissen hadde vunnet over fascismen – men med en for stor pris. Etterkrigstidens reguleringsregimer, også de kristelig-demokratiske, var i foruroligende grad varianter av den sovjetiske monsterstaten. Arbeiderpartiets planøkonomi var en kopi av Sovjet-Russland ifølge Trygve Hoff, Farmands redaktør og en av stifterne av Mont Pelerin Society.

Med den nyliberale vendingen under Thatcher og Reagan og Sovjets sammenbrudd trodde Hayek og hans disipler at deres tid endelig var kommet. Det er her Slobodians revisjonistiske historiefortelling kommer til sin rett, idet han tilbyr et alternativ til et én-dimensjonalt syn på nyliberalismen som er ganske utbredt på venstrefløyen. Slobodian følger her, uten å tematisere det, i sporene til Bourdieu-elevene Luc Boltanski og Eve Chiapello og deres viktige studie om den nyliberale kapitalismen: «Kapitalismens nye ånd» (2004). Deres poeng er at det fremfor alt er den post-fordistiske kapitalismen som er blitt reformert via «68-opprøret» og dets «kulturrevolusjon». Libertarianere, Hayeks mer eller mindre uekte barn, «bastardene» ifølge Slobodian, mente at fienden, kommunismen, på 1990-tallet bare hadde skiftet drakt – og farge. Den moderne kapitalismen hadde på sitt vis innforlivet de nye verdiene knyttet til feminisme, miljøvern og antirasisme. Den nyliberale eliten hadde gitt etter for de ulike kravene om likhet og mangfold på bekostning av effektivitet og orden. Kapitalismen var blitt «woke». For noen av disse libertarianerne ble EU kroneksempelet på «monsterstaten». Uansett, fienden hadde skiftet farge fra rød til grønn og rosa.

 den franske revolusjonen i 1789 vedvarende søkt å bekjempe en mer eller mindre demokratisk humanisme med dens likhetsidealer og gjeninnsette en hierarkisk samfunnsorden med basis i menneskenaturens naturlige forskjeller, enten de har vært forankret i folkelige fordommer, i religion eller i vitenskap. En tradisjonell kombinasjon på konservativt hold i Hayeks skole har vært, som under Reagan og Bush 1 & 2, kombinasjonen av moderne markedsliberalisme og tradisjonelle kristne verdier. Libertarianerne har ikke lenger tiltro til denne fusjonen og søker ifølge Slobodian «en ny fusjonisme»: kapitalismens fusjon ikke med religion og kultur, men noe mer håndfast: med 

 via kognitiv psykologi, evolusjonsbiologi eller rett og slett rasevitenskap i en modernisert variant. Kanskje er det noen kulturer, ja, kanskje noen raser, som er mer predisponert for markedssuksess enn andre?

En sentral studie i legitimeringen av denne biologiske vendingen var den heftig diskuterte studien «The Bell Curve: Intelligence and Class Structure in American Life» (1994) av Harvard-psykologen R.J. Herrnstein og statsviteren Charles Murray. Herrnstein døde allerede i 1994, mens libertarianeren Murray i mange år har vært knyttet til The American Enterprise Institute i Washington. Murray kaller seg en populist for «White America avant Trump».

Slobodian ettersporer arvestriden blant Hayeks etterfølgere – en strid mellom de ekte «hayekianerne» og «bastardene», en strid også om menneskenes opprinnelse: Er kapitalismen et resultat av en kulturell siviliseringsprosess, eller er den så å si innebygget i vår biologi? En av disse bastardene er Hans-Hermann Hoppe, en konvertitt fra venstre, utdannet i Frankfurt under Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel. Hoppe har siden den gang funnet en ideologisk havn hos den anarkokapitalistiske økonomen Murray Rothbard; biologien står ifølge Rothbard «som en påle ansikt til ansikt med de egalitære fantasier». Ifølge Hoppe er «native whites» hovedadressaten for «en populistisk libertarianisme».

Til denne kretsen hørte også Gerard Radnitsky (død i 2006), en tysk jagerpilot som nødlandet i Sverige i krigens siste år, og begynte sitt akademiske virke i Gøteborg og i det Herrens år 1968 utga en positivismekritisk vitenskapsteori i to bind, sterkt inspirert av Apel og Habermas. Jeg selv var – og er – begeistret for dette verket. Senere returnerte han til Tyskland og kom etter hvert også han på andre, reaksjonære tanker. Eiendom har ifølge Radnitzky «en genetisk basis»; «alt liv» viser allerede fra det mest primitive bakteriestadiet sin «entrepreneurial spirit».

Venstrefløyen graver seg for lett ned i fortiden istedenfor å erobre samtiden.

Nyliberale bastarder

Bjørgulv Braanen

Hva er det med dameklær og lommer?

Jeg ser det hver morgen, utenfor utgangsdøra til jobben på Grønland i Oslo. Kvinner, ja for det er flest av dem, som romsterer rundt i håndvesker, bager, sekker eller tøynett i febrilsk jakt etter nøkkelkortet. Selv er jeg virkelig ingen ordensmann og kan bruke halve dagen på å lete etter brillene, men inngangskort, penner, snus, nøkler, betalingskort og mobiltelefon vet jeg alltid hvor jeg har – de er trygt forvart i jakkas mange romslige lommer.

 tatt underlig å se hvor upraktisk kvinneklær kan være. Ja, selv jakker for damer er ofte lommeløse eller med lommer bare til pynt. Og kvinner har jo mye stash å passe på. Nøkler, mobil og kort, selvfølgelig, men også leppestift, håndkrem, sminke, solbriller og mye annet. Og uten lommer havner alt i veska, gjerne hulter til bulter. Kvinnelige politikere har derfor egne veskebærere – den mest kjente i Norge var Øystein Singsaas, som bar rundt på håndveska til Gro.

Hvorfor er det så stor forskjell mellom herre- og dameklær når det kommer til det praktiske? I tidligere tider hadde alle, både menn og kvinner, utvendige tasker, slik som vi ser på de norske bunadene, men etter hvert fikk mannsdrakta lommer, mest tydelig i det som skulle bli den tredelte herredrakta, bukse, jakke vest, som vokste fram fra slutten av 1600-tallet etter inspirasjon fra den persiske kaftanen. Med tid og stunder kvittet også menn i overklassen seg med rysjer, parykker og høyhælte sko. For kvinner forble det utvendige vesker, som etter hvert har blitt en gullgruve for Louis Vuitton, Yves Saint-Laurent og Chanel.

Det sies at når kvinner møter hverandre og får komplimenter for kjolen, sier de: «Takk, den har lommer!». Men det hører jo tross alt til sjeldenhetene. Det vanlige er at kjoler og skjørt er uten, og når de finnes i bukser, slacks og blazere, er de usannsynlige små. Eller bare lureri. En lommeklaff uten åpning under. Herrejakker er jo en drøm i forhold. Romslige lommer, opptil ni forskjellige steder å plassere alt mulig rart i, i tillegg til rause bukselommer så man har et sted å putte hendene når man ikke vet hvor man skal gjøre av dem. I «Dr. No» blir en FBI-agent forbauset over å finne en pistol gjemt i innerlomma på Bonds jakke og spør hvordan han har fått plass til den, og Bond svarer: «Min skredder. Savile Row». Britiske herreskreddere kan fikse det meste.

vanlig at også kvinneklær er praktiske og komfortable, ikke minst til fritids- og hverdagsbruk. En av dem som likevel har gått lei av den lommeløse – og trange – kleskoden for kvinner, er den britiske forskeren og kunstneren Lucy Rycroft-Smith, som har gått over til å bruke herreklær. Hun oppdaget at hun nesten hele livet hadde presset seg inn i ukomfortable klær, som satte merker, etter brystholderstroppene på skuldrene og sko som gnagde og ga såre føtter. Kvinner, skriver hun i et innlegg på nettstedet The F Word, har vent seg til å kaste av seg alle klærne så fort man kommer hjem fra jobb. Av med høye hæler, trange bukser og skjørt alt som klemmer, og inn i noe mer komfortabelt. Da hun begynte å bruke herreklær i stedet, var det med stor lettelse, og det kom med mange fordeler. Ikke minst masse lommer – og det ble slutt på klær hun ikke følte seg vel i og alle kvalene med hva man skulle ha på seg til ulike anledninger. Jeg skal være den siste til å anbefale kvinner å gå i herreklær, men et minstekrav må være rause, romslige lommer, så vet man alltid hvor man har nøkkelkortet.

Lommer i dameklær er usannsynlige små. Eller bare lureri.

Til lommenes pris

– Der ligger det to krimbøker av svenske Pascal Engman, «Bestselger» og «Ingen». Er akkurat ferdig med den siste. Veldig bra. Jeg trenger lett stoff i en politisk travel hverdag. Det er avkopling, ikke minst når jeg våkner om natta.

– Det er en speiling av samfunnet, voldsgjengene, hele den myra Sverige har havnet i. Så er det lett – korte kapitler – det er ikke Kafka dette her. Den andre boka jeg holder på med er Nik Brandals «Solidaritet i en ny tid», om arbeiderbevegelsens historie 2000–2025. I all beskjedenhet må jeg si at jeg har vært en del av opposisjonsbevegelsen i dette tidsrommet. Det som er bra med boka, er striden om sykelønnsordningen og Valla-saken, men den er svakere på konsekvensene av arbeidsinnvandringen, bemanningsbransjen, sosial dumping og arbeidskriminalitet. Striden om tjenestebyrådirektivet og vikarbyrådirektivet. Det endte med dissens i regjeringen, 10 mot 9, SV og Sp var mot. Bevegelsene mot disse direktivene hadde likevel betydning og førte til bedre handlingsplaner mot sosial dumping.

– Vi må stoppe der. Noen bøker som har betydd spesielt mye?

– Å, ja, «Hundre års ensomhet» og «Kjærlighet i koleraens tid» av Gabriel García Márquez. Og Dag Solstad, krigsbøkene og «T. Singer», om Sam Eyde og norsk industrihistorie.

– Nei, men jeg leste. Den første boka som gjorde inntrykk, var Franz Werfels «De førti dagene på Musa Dagh», om forfølgelsen av armenerne, og da jeg ble raddis, «Frydenholm» av Hans Scherfig. Ellers går det mest i strømkamp. BB

Boye Ullmann

Forresten er jeg meget sterk skandinav, sa Otto von Bismarck i 1864, like etter Danmarks forsmedelige nederlag for prøysserne ved Dybbøl skanse, som gjorde at danskene måtte avstå Slesvig, Holstein og Lauenborg. De hadde håpet på støtte fra Sverige-Norge, men den diplomatiske offensiven slo feil. Nederlaget ved Dybbøl skanse markerer det endelige sammenbruddet for ideen om en felles, skandinavisk statsdannelse. Med fasit i hånd må vi vel si at det har vært en lykke for Norden.

 som leder radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken», med Hassan Preisler og Åsa Linderborg som medspillere, har gjort en ny nordisk union til en slags kampsak. På Wonderful World-festivalen i Stavanger i forrige uke spurte Sandvik panelet, bestående av Informations danske redaktør Rune Lykkeberg, svenske Åsa Linderborg og den finske stipendiaten Karin Hakalax, som for øvrig var veldig morsom, om de var for en ny Kalmar­union, og alle rakk opp hånda. Dette er selvfølgelig først og fremst uhøytidelig moro, men hvis vi nå skulle ta det på alvor, er det ikke stort annet å si enn at det er en svært dårlig og ubetenksom idé.

På midten av 1800-tallet, da skandinavismen sto som sterkest, var det først og fremst et eliteprosjekt, der menn i samfunnets absolutte topp var klare til å velte den bestående orden med vold for å skape et nytt Skandinavia. Planen var å la det svenske kongehuset overta den danske tronen. Ideen om skandinavisme hvilte på forestillinger om en felles nordisk nasjonalitet og kultur, noe som var langt fra realiteten. Nordmenn hadde, helt sida storhetstida i høymiddelalderen, oppfattet seg nettopp som det, nordmenn, det samme var tilfellet for svensker og dansker, med den forskjellen at Sverige og Danmark hadde vært regionale stormakter. Den norske historikeren Kåre Lunden skrev i boka «Norsk grålysning» at den legitime staten, ifølge Fichte og Herder, var den som hadde grenser som faller sammen med grensene til nasjonen, som først og fremst var kjennetegnet av felles språk. Nasjonalisme er ideen om at den politiske og nasjonale enheten bør falle sammen, hevdet Ernst Gellner.

Den dansk-tyske krigen ble et grunnskudd for den politiske skandinavismen. I stedet skjøt den norske nasjonaldemokratiske mobiliseringen fart, som førte fram til unionsoppløsningen i 1905. De små nordiske nasjonalstatene som vokste fram av dette nederlaget, har vært et lykketreff. Det gravla samtidig de danske og svenske stormaktsambisjonene, som hadde ført til så mye ulykke. Sverige ble transformert fra krigerstat til folkhem og Danmark fra koloni­makt til en fredelig småstat. Historikeren Øystein Rian sa nylig til Klassekampen at 

framveksten av nasjonalstatene har vært selve den nordiske suksessen

 skulle en nordisk union løse? Tre, fire eller fem velfungerende nasjonalstater, med vitale offentligheter, høy grad av tillit og godt utbygde velferdsstater – hva skulle vi ha å vinne på å slå dem sammen i et statsfellesskap med felles hovedstad? Hvilket under er ikke den nordiske samhørigheten, med sterk forbrødring, men også vennligsinnet mobbing forent av felles historie og geografi? Ja, vi vil leve og dø i Norden, som det heter i den svenske nasjonalsangen, men som brødrefolk. Noe sier meg også at små, homogene nasjonalstater er best skodd for de store demokratiske, politiske, økonomiske og sosiale utfordringene vi står overfor i årene som kommer. Så det er ingen grunn til å rekke opp hånda for en ny Kalmarunion, men derimot en tommel opp for fortsatt broderlig kappestrid, respekt og gjensidig kjærlighet.

En ubetenksom idé

Den amerikanske moralfilosofen og essayisten Susan Neiman var i Stavanger forrige uke på Wonderful World-festivalen, der hun holdt et foredrag om Donald Trump og høyresidas kontrarevolusjon mot «woke» og mangfoldspolitikk, basert på hennes bok «Left is Not Woke» (2023).

Neiman er jødisk amerikaner, oppvokst i sørstaten Georgia i USA, men bor nå i Tyskland, der hun er direktør for Einstein Forum i Potsdam. Hun har studert filosofi ved Harvard, under veiledning av John Rawls og Stanley Cavell, og ved Freie Universität i Berlin og har vært professor ved Yale og Tel Aviv-universitetet. Neiman har skrevet flere bøker, blant annet den selvbiografiske «Slow Fire: Jewish Notes from Berlin» om hennes tid som jødisk kvinne i Berlin på 1980-tallet. I 2019 kom boka «Learning from the Germans» om hvordan amerikanerne kan lære av tyskernes minnekultur for å overkomme sin historie med slaveri og rasisme.

– Woke kommer fra venstreorienterte følelser, fra venstresidas hjerteslag, omsorg for de svakeste. Men det er følelser som har sporet av. De innebærer en avvisning av universalismen og lærdommene fra opplysningstida, sa hun til et tettpakket publikum som hadde møtt fram i Maskinhallen på Tou.

Universalisme er tanken om at noe er allmenngyldig, felles for alle mennesker. Universalismen oppsto med opplysningstida og den franske revolusjonen i 1789 og ble videreført i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948.

– Noen venner sier at jeg ikke er venstre lenger, men jeg sier, nei, nei, det er woke som ikke er venstre.

Neiman velger ikke å gi noen presis definisjon av begrepet «woke», men slik vi forstår henne, bruker hun det om en politikk som fremmer gruppetenkning i motsetning til universalisme. Et av eksemplene hun brukte i Stavanger var striden som oppsto om den nederlandske oversettelsen av Amanda Gormans dikt «The Hill We Climb, som hun leste i Joe Bidens innsettelsesseremoni i 2021. Da den anerkjente forfatteren Marieke Lucas Rijneveld fikk oppdraget, kom det sterk kritikk fordi hun var «hvit».

– Gorman foreslo en hvit forfatter fordi hun likte hennes arbeid, men ble møtt av kritikk fordi svarte bare skulle oversettes av svarte. Resultatet ble at en brun kvinne som bruker hijab, ble satt på jobben. Tyskerne valgte for øvrig en veldig tysk løsning og nedsatte en komité.

– I Norge sies det at all kritikk av woke nå bør forstumme i lys av Trumps oppgjør med «mangfold, likeverd og inkludering», DEI*?

Woke ­kommer fra venstresidas hjerteslag. 

Venstresida er ikke woke

Sandra Lillebø

«Makt er som en rusgift: Trangen til begge deler er en gåte for den som aldri har erfart den, men har man først fått smaken på den, blir man avhengig og trenger stadig sterkere doser.»

Fra Primo Levis etiske testament, «De druknede og de bergede»

franskmennene går til urnene for å velge sin neste president, er det meste uklart i fransk politikk. Emmanuel Macron har sittet i to perioder og kan ikke stille en tredje gang, men en etterfølger har foreløpig ikke blitt utpekt. Etter dommen mot Marine Le Pen i vinter, er det fremdeles ikke avgjort om det er hun eller partileder Jordan Bardella som blir ytre høyres kandidat. Republikanerne har tatt en tydelig høyredreining med valget av innenriksminister Bruno Retailleau som ny leder – og med det dukket sannelig også tidligere statsminister og utenriksminister Dominique de Villepin opp som en potensiell kandidat for en mer moderat høyreside.

På venstresida myldrer det som vanlig av småpartier, og den eneste som foreløpig er sikker på å stille – og som samtidig kan bli en reell utfordrer for Le Pen og høyresida i 2027-valget – er Jean-Luc Mélenchon. Frontfiguren for Det ukuelige Frankrike er imidlertid en av landets mest upopulære politikere utenfor egne rekker – og i en ny bok advarer to journalister om de antidemokratiske strømningene som beveger seg både i partiet og i Mélenchon selv.

 «La meute», som betyr flokken eller koppelet (i betydningen ulvekoppel). Det skal være et bilde på De ukuelige som bevegelse: en blodtørstig gjeng som jager i flokk, og hvor det ikke er rom for verken refleksjon eller kritiske spørsmål. Bokas forfattere, Charlotte Belaïch og Olivier Pérou, som er journalister i henholdsvis Le Monde og Libération, nøler ikke med å beskrive kulturen i Det ukuelige Frankrike som «sekt-liknende». Konklusjonen kommer etter 200 intervjuer med både nåværende og tidligere medlemmer og aktivister.

Det ukuelige Frankrike ble dannet i 2016 av Mélenchon og et knippe meningsfeller, med ambisjon om å være en plattform i forkant av presidentvalget i 2017. Som De ukueliges aktivister selv liker å framheve, er de ikke et politisk parti, men en bevegelse. I et land som Frankrike, hvor mange er skeptiske til politiske partier, og hvor politikken er både langt mer polarisert og personorientert enn i Norge, er det et argument som vinner stemmer. Men det er også en organisasjonsform som ifølge kritikerne åpner for styring fra toppen og ned, og hvor man unngår de seindrektige prosessene som demokrati ofte krever.

at denne formen ble valgt nettopp på bakgrunn av Mélenchons egne erfaringer som fotsoldat i sosialistpartiet, hvor han i flere tiår var en relativt anonym figur som lokal folkevalgt og siden med en mindre ministerpost i Lionel Jospins regjering. Ved folkeavstemningen om EU-grunnloven i 2005 fikk han imidlertid en oppvåkning: Etter hans syn hadde sosialistene, inspirert av Tony Blairs New Labour, gått altfor langt i liberalistisk retning, og på partikongressen i 2008 brøt han og flere andre ut for å danne Venstrepartiet (Le Parti de Gauche). Da Mélenchon stilte til presidentvalg for første gang i 2012, var det nettopp for dette partiet, i samarbeid med kommunistene (PCF).

Det var også som minister i Jospin-regjeringen at Mélenchon besøkte Kina for første gang, og han skal ha blitt så fascinert av landet at han ble igjen flere dager etter at det offisielle programmet tok slutt. En morsom, men ikke særlig etterprøvbar idé fra forfatterne, er at det er her Mélenchon skal ha lært nødvendigheten av å bytte ut kadrene med jevne mellomrom: Det sikrer ikke bare at man til enhver tid er den i partiet med mest kunnskap og erfaring, men også at man sender tydelige signaler nedover i systemet om hva den kan vente seg, som våger å opponere mot lederen.

Den eneste som kan bli en reell utfordrer for Le Pen og høyre­sida er Jean-Luc Mélenchon.

Gjenglederen

– Akkurat nå leser jeg en roman av Marjam Idriss, som jeg skal samtale med under litteraturfestivalen i Lillehammer. Boka heter «Halvt».

– Der en Equinor-konsulent returnerer til røttene i Karibia?

– Ja, og nå har en uro ankommet, knyttet til røttene, rollen som «forræderslekt» og det å skulle hvitvaske Equinor. Det er et veldig interessant premiss for en bok, og jeg gleder meg til å dykke enda dypere inn i den.

– Ja, noe er lystlesning og noe er research i forbindelse med jobb eller bokprosjekt. Jeg prøver å veksle, også mellom sjangre. Jeg skriver ikke dikt selv, men er glad i poesi og leter etter språklig inspirasjon der. Det første jeg gjør når jeg får skrivesperre, er å bla fram til mine favorittpassasjer i bøker jeg elsker.

– Det er faktisk et teaterstykke: «Krapps siste spole» av Samuel Beckett. Jeg klarer ikke engang forklare hvorfor jeg elsker den så mye. Det er en monolog som har en sånn musikalitet i seg, samtidig som den er så trist. Uansett hva jeg skriver på, får den meg til å finne gnisten.

Jeg klarer ikke engang forklare hvorfor jeg elsker den så mye.

På sengekanten

Hannah Bull Thorvik

Da OpenAI lanserte språkmodellen ChatGPT 30. november 2022, forandret den offentlige samtalen om kunstig intelligens seg over natta. Fra å være et nisjefelt for spesielt interesserte, ble kunstig intelligens noe alle måtte forholde seg til. Den teknologiske framtida var ikke lenger noe som lå langt der fremme – den var plutselig her, nå.

Elon Musk, som allerede i 2014 sammenliknet utviklingen av kunstig intelligens med å mane fram en demon, advarte igjen: Dette kunne bli en eksistensiell trussel.

I den ferske boka «Besatt. Hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen» tar medieviteren og kritikeren Aksel Kielland oss tilbake til de intense månedene da det virket som om alt sto på spill. Framtida var i ferd med å bli noe radikalt annerledes enn det vi kjente. Kunstig intelligens var ikke bare en teknologisk nyvinning – den var både uforutsigbar og ukontrollerbar. Silicon Valley presset utviklingen fram med budskapet: Vi må handle raskt, før Kina tar igjen forspranget.

Teknologipropagandaen som fulgte i kjølvannet av ChatGPT-lanseringen var massiv. Så gjennomgripende og velkjent i formen at den knapt ble lagt merke til.

«De store språkmodellene ble hevdet å besitte et potensial til å forvandle verden som kunne sammenlignes med smarttelefonen, trykkekunsten og atombomba – i ett», skriver Kielland, som til daglig er tv- og tegneseriekritiker i Morgenbladet. Da han begynte arbeidet med boka i 2022, ville han skrive om teknologi og menneskelig bevissthet, men lanseringen av ChatGPT kastet om på hele prosjektet.

– Jeg ble fanget av retorikken. Det virket som om teknologien kom til å utvikle seg så raskt at vi ikke lenger trengte mennesker til å tenke. At det ikke var tid til å skrive bøker, sier han.

En stund tvilte han på om det i det hele tatt ville være behov for bøker skrevet av mennesker. Men etter hvert begynte noe å skurre. Den teknologiske utviklingen framsto ikke som det ustoppelige toget mange ville ha det til.

Selv om vi forstår hva som skjer, er det så nært at det blir vanskelig å bryte ut.

Når teknologi blir horror

For noen uker siden snakket jeg med en person fra et annet europeisk land om de ulike litteratursystemene vi virker i. Da hun spurte meg om hvordan det fungerte med litterære agenter her i landet, var jeg stolt av å kunne si at foruten salg av titler til utlandet, hadde vi ikke bruk for dem, fordi normalkontrakten for skjønnlitteratur gjør at alle forfattere skriver under like vilkår, enten de heter Jo Nesbø eller Sivert Nesbø. Dette er selve grunnplanken i det norske litterære systemet.

 årene har det skjedd endringer på det litterære feltet som utfordrer dette. Salget av fysiske bøker faller, og framveksten av festivaler, litteraturhus og andre arrangementer har gjort at en stadig større del av forfatterøkonomien hviler på formidling – å snakke om sine og andres utgivelser for lesere og andre interesserte. Og i arrangementsverdenen finnes ingen normalkontrakt.

 om at Abid Rajas agent (!) hadde krevd 40.000 kroner av en norsk kommune for et foredrag basert på Rajas egen bok. Saken ble diskutert blant forfattere og formidlere på sosiale medier. Heidi Bøhagen, daglig leder for Bokbyen i Fjærland (som for øvrig nylig var truet av nedleggelse), kunne fortelle at hun hadde fått krav om 25.000 fra en profilert antirasist på forespørsel om hen ville snakke med en gruppe ungdommer. Fra en kjent klimaforkjemper hadde kravet vært enda høyere. Ingvild Solstad-Nøis, festivalsjef for Ordkalotten i Tromsø, hadde fått krav om 85.000 kroner for en litteratursamtale med en kjent forfatter. For å gjøre det helt klart: Dette er summer som vanlige forfattere ikke engang ville drømme om å kreve. Forfattersentrums minstesatser beløper seg til 10.900 for et originalskrevet foredrag, mens satsen for å delta i boksamtale (altså å bli intervjuet om sin egen bok) er 5600.

 mange spørsmål, blant annet hvor mye ekstra penger Abid Raja egentlig trenger, eller hva slags selvbilde man holder seg med når man forlanger å få ti ganger mer betalt enn kollegaene på samme scene. Man kan spørre seg hva det gjør med bokbransjen når folk som har blitt kjent av helt andre grunner enn litterært talent braser inn og med en selvfølgelig mine tråkker rundt på ordningene som er opprettet av solidaritetshensyn – eller hvor mye kjendiser skal få lov å tappe fra knappe bibliotekressurser og festivaler som i stor grad blir drevet av forfattere som jobber frivillig.

at Forfattersentrums minstesatser er nettopp det – minstesatser, og organisasjonen oppfordrer selv medlemmene til å forhandle honorarene opp. Spørsmålet er om det holder som solidarisk strategi i 2025. Poenget med å holde seg med satser er nettopp at de skal være gode nok for alle – derfor er det på tide med en normalkontrakt for litteraturarrangementer.

Ett problem er at Forfattersentrums satser er minstesatser.

Hvor mye ekstra penger trenger egentlig Abid Raja?

– Der ligger Harry Martinssons «Vägen til klockrike» (1948). Han var loffer i sin ungdom, og dette er den store lofferboka, full av detaljer om livet på landeveien. Martinsson deler dem opp i ulike kategorier og tegner psykologiske portretter: de angrende, de romantiske og så videre. Dette er virkelig en glemt klassiker.

– Dette var i en brytningstid, fra bondesamfunn til industrisamfunn. En av lofferkategoriene er toglofferne, en dekadent kategori, ifølge Martinsson. De tigger og bor på jernbanestasjoner. Det skal ikke ekte loffere gjøre. Han beskriver veldig godt opplevelsen av å bli sett ned på. Hvor vondt der er når tror folk tror han er farlig, lat eller en seksuell trussel mot kvinner. Hva det gjør med selvfølelsen og verdigheten.

– Martinsson kom fra små kår. En hard oppvekst. Men ordet proletarforfatter er litt betent – han ville bare være forfatter. Det er ikke noe proletært i teksten, men under er det en uttalt mystikk, som gjør ham til en stor forfatter. Han fikk Nobelprisen i 1974, men det ble hans bane. Han fikk den mens han satt i Akademiet, noe han fikk sterk kritikk for. Noen år etterpå begikk han harakiri.

– Martinssons bok ble oversatt til engelsk med tittelen «The Road» i 1955. Da kan vi trekke linjene til Jack Kerouacs «On the Road» fra 1957 – den moderne motoriserte varianten. Det er jo syk sterk prosa, energien, jazzen, livsbejaelsen.

Morten Strøksnes

I sin siste roman skildrer Tommy Orange følgende scene: Lony Red Feather, yngstemann i en søskenflokk i Oakland i California, drømmer at han er en dominobrikke. Rundt ham strekker de andre brikkene seg, rad på rad, men de har begynt å rase – og styrter stadig nærmere.

I en sånn situasjon er det lett å tenke at man har tre valg. La seg velte over ende, gå til siden eller bli stående og skyve imot.

Dette er valg som alle dine karakterer må forholde seg til i livet?

– Ja, eller: Hvis du er en dominobrikke, er det å ta et steg til siden strengt tatt ikke en mulighet, svarer Orange på telefon fra Oakland.

Den amerikanske forfatteren, som tilhører cheyenne- og arapaho-folket i Oklahoma, brakdebuterte i 2018 med romanen «There There». Boka kom på norsk to år seinere, med tittelen «Powwow».

I fjor fulgte Tommy Orange opp med «Wandering Stars», eller «Villfarne stjerner» som den ferske norske oversettelsen heter.

Orange er også aktuell som det siste tilskuddet til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket, som utfolder seg i Oslo-området. Forfatterkollega Margaret Atwood foreslo Orange til prosjektet, der de inviterte skriver et verk som ikke skal kunne leses før i 2114.

I arbeidet sitt utforsker Orange hvordan historiske overgrep, som folkemord og kolonialisme, forplanter seg hos enkeltmennesker. Fysisk utslettelse, kulturell assimilering, sosialt oppbrudd og individuell fremmedgjøring – med familieoppløsning og ulike former for avhengighet som følge – er noen av stikkordene.

Hva gjorde vanlige borgere da folkemordet pågikk?

Dominoeffekten

Rune Lykkeberg, Information

Etter den kalde krigen var Europa en slags misjonær, sier den bulgarske forskeren og forfatteren Ivan Krastev. Europeerne var overbevist om at kontinentets historie var veien videre, og at vårt demokrati var målet for alle andre: Nå tror ikke europeerne at de kan endre verden, men håper i stedet at Europa kan klare å bli et kloster, som hindrer andre i å forvandle dem.

Krastevs historie om Europas overgang fra misjonær til kloster er inspirert av en analyse fra European Council on Foreign Relations, som statsviteren var med på å grunnlegge og fortsatt bidrar til: «Alone in a Trumpian World: The EU and Global Public Opinion after the US Elections». Analysen ble gjennomført etter det amerikanske valget høsten 2024, da nesten 30.000 mennesker i 24 land ble spurt om de trodde Donald Trump ville skape fred, være bra for deres eget land og være bra for USA. En slående og for mange overraskende konklusjon var at det nesten bare var europeere som var negative til Trump. Det store flertallet utenfor Europa så positivt på ham.

– Europa og Sør-Korea er de store unntakene. I de fleste andre land trodde folk at han ville være bedre for verdensfreden, og at han ville være bra for deres eget land og for USA. Den sterke støtta til Trump globalt er uttrykk for at mange deler hans motstand mot den gamle verdensordenen. Det er en stor skuffelse over den liberale verdensordenen i mange land. For oss i Europa representerer krisa i det liberale systemet en risiko, for mange andre er det en mulighet.

Et viktig premiss for studien er at den i hovedsak er gjennomført blant innbyggere i store land som Brasil, India, Saudi-Arabia og Tyrkia.

– Folk i de store landene tror det vil være mer albuerom i en trumpsk verden. Det er også en verden de forstår bedre, fordi den er basert på makt. I denne verdenen handler det mer om interesser enn om normer.

– Ble du overrasket over at undersøkelsen viste en så overveldende støtte til Trump?

– Det er mange land jeg ikke vet så mye om. Men jeg var klar over – etter å ha reist rundt i verden og snakket med folk jeg har møtt – at selv om det ikke var mye beundring for Trump som person, så var det en følelse av at noe nytt var i ferd med å skje. Det gamle systemet var utslitt.

Ifølge Krastev er det to utenrikspolitiske kriser som tydeliggjør avstanden mellom Europa og resten av verden: Ukraina og Palestina.

– Resten av verden var mye mer opptatt av Gaza enn av Ukraina. Og de var virkelig rasende. Men når det gjelder krigen mellom Russland og Ukraina, mener flertallet i de fleste land at det ikke er noe ekstraordinært, at russerne stort sett gjør det samme som alle andre.

Det vi kaller Trumps forræderi, er snarere et strategisk skifte.

Godt likt – bare ikke i Europa

Noen synes å se på offentligheten som en velstelt hage, der alt ugras, kveike, åkerkål og ukrutt må fjernes før publikum slippes inn. Etter at Fredrik Solvang hadde invitert Marielle Leraand og Glenn Diesen til NRK Debatten, skrev Dagbladets Marie Simonsen, for øvrig ikke helt ulikt den kritikken som i mange år har kommet fra høyrepopulistisk hold mot NRK: «Jeg gidder ikke å betale 7,5 milliarder i året for at NRK skal være Joe Rogan. Yeah, vi skal viderebringe putinister og fake news for det er gøy og skaper debatt.»

 å invitere «putinister» til NRK Debatten er ikke at det er «gøy», men at det bidrar til et velfungerende og inkluderende demokrati, der også oppfatninger som ikke deles av det store flertallet – eller dominerende eliter – gjenspeiles i offentligheten. Målet er ikke å forhåndsdesinfisere offentligheten for uønskede meninger – offentligheten er selve stedet der «renselsen» foregår. Det er her vi alle får ta del i debatten om hva som er sant og usant, klokt og fornuftig – en reell sannhetssøken med kontinuerlig korrigering av feilaktige påstander – slik det nå skjer i fullt monn i en rekke medier og kanaler etter NRK Debatten tirsdag.

arbeidsutvalget i Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OAS) er litt på ville veier når det rykker ut mot Fred og rettferdighets annonsekampanje på T-banen i Oslo, der budskapet var «Nei til 85 milliarder til Ukraina-krigen. Fredsforhandlinger nå» og «Bruk pengene våre på velferd – ikke krig». I en pressemelding het det at «OAS tar avstand fra splittende politisk reklame» som «forsøpler» byrommet. Ordlyden i parolene sammenliknes med hatretorikk. Det spørs om ikke OAS her skaffer seg ris til egen bak. Fred og rettferdighet er tross alt et lovlig politisk parti, og hvis ikke disse parolene skal være tillatt, blir nåløyet svært trangt for hva som kan tillates i norsk offentlighet. Politiske budskap fra partier, enten det er Frp, Høyre, Ap, SV eller Rødt, kan vel også oppfattes som «splittende». Skal OAS rykke ut da også? Og er ikke nettopp poenget med politisk debatt å vise overfor velgerne hva som skiller?

Fredrik Solvang svart på den massive kritikken han har fått for å slippe til Leraand og Diesen. Han skriver: «Etter mitt syn er det betimelige kjernespørsmålet som gjenstår: Burde et mikroparti med et lite utbredt verdenssyn (i Norge) i det hele tatt slippe til med sin agenda i NRK Debatten? Ja, sier jeg – så lenge redaksjonen har gjort den jobben jeg har redegjort for ovenfor». Her inngår han for øvrig i en lang NRK-tradisjon. De som har noen år på baken, husker at Tron Øgrim, Pål Steigan og Sigurd Allern og andre fra SUF (m-l) fikk framstå i full utfoldelse på Kjell Arnljot Wigs «Åpen Post» i 1970, der de fikk motbør av Ragnar Kalheim, Knut Løfsnes og Halvor Stenstadvold. Og i 1975 slapp til og med nynazistene Erik Blücher og Tor Petter Hadland til i «På sparket» på NRK.

kommisjonen av 1999, ledet av Francis Sejersted, betonet hvor viktig det var å la alle typer ytringer komme til uttrykk – selvfølgelig innenfor lovens grenser. Et viktig poeng var at sannheten nås gjennom meningsutveksling, der påstander korrigeres i konfrontasjon med andre. Så lenge argumentene og motargumentene blir lagt åpent fram, må vi rett og slett ha tillit til folks evne til å ta gode og fornuftige valg – uten at portvoktere, med sviktende tillit til folks dømmekraft, har renset den offentlige hagen for ukrutt før «allmuen» slippes til.

Viltvoksende hager

Elin Floberghagen

– Der er det ikke mye. Jeg er klart en lydbokbruker og sliter med å sette meg ned med en bok. Det blir ofte skjønn­litteratur, for jeg trenger noe annet enn å lese nyheter hele tida. Akkurat nå har jeg tatt opp igjen «Brobyggerne» av Jan Guillou, en historisk roman­serie som starter på 1800-tallet. Det er tre brødre, fiskersønner. Den ene blir ingeniør på Bergensbanen, den andre er ingeniør i Tysk Øst-Afrika og den tredje en bohem i London. Veldig spennende og bra.

– De siste årene har jeg vært gjennom Yuval Hararis «Sapiens – en kort historie om menneskehetens historie». Den hadde jeg stort utbytte av. Det er ikke skjønnlitteratur, men ekstremt godt skrevet. Særlig interessant og lærerikt er det å lese om de tidligste tidene i menneskenes historie.

– Jeg vil også trekke fram Hekne-trilogien til Lars Mytting, «Søsterklokkene», «Hekneveven» og «Skråpånatta» – særlig når han leser selv. Han har en fantastisk gudbrandsdalsdialekt. Jeg har slekt fra Nord-Gudbrandsdalen og bestemor fra Skjåk.

– Og så har jeg en forkjærlighet for Arto Paasilinna. Min favorittbok er «Kollektivt selvmord». Hvis man trenger noe lett, sommerlig lektyre, så anbefaler jeg Paasilinna. Det er ustyrtelig morsomt, så den går ikke å lese for seg selv på flyet. Det starter med to finner som møter hverandre på en låve, der begge har kommet for å ta livet sitt. De finner ut at det er morsommere å gjøre det sammen. Så setter de inn en annonse i Helsingin Sanomat og får med seg flere hundre. Det er bitende finsk satire. BB

Elin ­Floberghagen

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

På kontoret til Midtøsten-forskeren Erik Skare, i et av byggene på Blindern i Oslo, henger et innrammet bilde. Skares felt er islamistiske palestinske motstandsgrupper, men fotografiet viser en kvinnelig palestinsk geriljakriger som fordyper seg i Maos lille røde.

En liten påminnelse, forklarer historikeren. Det var nemlig ikke nødvendigvis gitt at en konservativ, religiøs bevegelse som Hamas kom til å bli ledende på palestinsk side og styre Gazastripa.

Denne måneden kom Skare med boka «Road to October 7: A Brief History of Palestinian Islamism», som gir et ideologisk og politisk bakteppe for islamiseringen av palestinsk motstandskamp, samt historisk kontekst til det Hamas-ledede angrepet mot Israel for drøyt halvannet år siden.

Skare har gått gjennom tusenvis av sider med palestinsk litteratur om religion, politisk teori, moral og etikk, i tillegg til memoarer og en selvbiografisk roman skrevet av Yahya Sinwar – den nå drepte Hamas-toppen som var en av hjernene bak 7. oktober. Skare har også gjort intervjuer med flere nøkkelpersoner.

– Hva slags rolle hadde islam i den tidlige palestinske motstandskampen på 1950-tallet?

– I dag er det islamistene vi først og fremst forbinder med den palestinske væpnede motstandskampen. Men den gangen mente de at tidspunktet ikke var riktig, sier Skare.

Han minner om at hele den arabiske verden – også palestinerne – på denne tida var sterkt inspirert av den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser og hans sekulære selvstendighetsprosjekt.

Hele den politiske kapitalen til de moderate i Hamas ble utradert.

Alt dette kunne vært unngått

Når var det jeg sluttet å speile meg i butikkvinduer og blanke flater jeg tilfeldigvis gikk forbi? Jeg husker ikke. Antakelig skjedde det gradvis. En gang møtte jeg blikket mitt i speilet, og ble for første gang forskrekket over de plutselig innsunkne kinnene og de dype foldene i panna. Siden skjedde det flere ganger: Jeg så huden på halsen, tynn som kreppapir. Jeg så hendene mine rundt rattet på bilen, med tykke blodårer som buktet seg under en hud oppsprukket i tusen deler, likt et butikkvindu øyeblikket før det kollapser i en haug på fortauet. Jeg så øyelokket som poset seg over vippene etter en litt for sein kveld. Og til slutt begynte jeg å vende meg bort. Jeg husker ikke akkurat når det var.

jeg begynte å bekymre meg for alderen min, for det var mange år tidligere, faktisk allerede da jeg fylte 21. Å fylle 20 hadde vært fint, da kunne jeg kjøpe sprit på polet og komme inn på de utestedene jeg ville, men med 21 fulgte det ikke noe annet enn nettopp alderen – et år ekstra på skuldrene. Og siden da har aldersbekymringene fulgt meg. Noen ganger har jeg blitt så opphengt i den kommende alderen min at det har gjort meg svimmel, og jeg har blitt usikker på hvor gammel jeg egentlig er. Straks jeg hadde fylt 33, begynte jeg å forberede meg på å være 34, og straks jeg var blitt 42, begynte jeg å tenke på hvordan det ville være å bli 43. I skrivende stund lurer jeg på hvordan mitt 48 år gamle jeg vil ha det, men jeg har etter hvert også begynt å lure på om disse bekymringene noen gang kommer til å ta slutt. Antakelig ikke. Jeg oppfører meg som en kronisk hypokonder som stadig går til legen, overbevist om sin dødelige diagnose, og oppnår liten tilfredsstillelse ved hvert eneste år å få rett.

 trøst at selveste Simone de Beauvoir også slet med alderen tidlig, faktisk fra et enda tidligere tidspunkt enn meg selv. Allerede som 18-åring skrev hun i dagboka sin at hun følte seg gammel sammenliknet med de jevnaldrende venninnene. Selv om hun satte pris på dem, begynte hun å orientere seg andre steder: mot verden og livet. Hun befant seg rett og slett på et annet sted enn det samfunnet forventet av en på hennes alder.

 grunn er det alltid alderen som står i parentes bak navn i avisene og magasinene – ikke andre målbare statusindikatorer, som fødested, inntekt, høyde eller livvidde. Om man skal dele befolkningen inn i grupper, er det alltid alder som er utgangspunkt: Det er den enkeltopplysningen som er forventet å gi mest informasjon om et menneske. Følgelig er det også alder man måler sin relative vellykkethet ut fra. Den høye statusen det kan gi for en 17-åring å jobbe på McDonald’s, gjelder ikke lenger for en på 47. For de fleste menn er det kanskje greit å bli tynn i håret når man er 72, men ikke 50 år tidligere. Alderen er på en måte blitt det man måler alt annet opp mot, og der det gjelder å ha modnet, utført og prestert mest mulig tidligst mulig, men der ingenting skal ha satt synlige spor.

femtiårene, innledet hun et forhold til den langt yngre Claude Lanzmann. Med det opplevde hun også en revitalisering, en foryngelse: Den fysiske alderen ble som opphevet eller gjort irrelevant av kjærligheten. I en panelsamtale om kvinner og aldring jeg deltok i forrige uke, understreket forfatter og kjønnsforsker Wencke Mühleisen hvor hvor tett aldersspørsmålet henger sammen med begjær og seksualitet: Andres begjærende blikk på oss er det som på samme tid avgjør både hva slags status vi har og hvor gamle vi har rett til å føle oss. Også en forfatter som Annie Ernaux skriver interessant om dette i flere bøker, ikke minst i «Den unge mannen», som handler om et forhold hun inngår til en ung student da hun selv er en etablert forfatter på 54 år. Tidligere, skriver hun, hadde hun alltid sett med undring på eldre menns fascinasjon for unge kvinner. Men foran en tretti år yngre mann, innser hun «det menn alltid har forstått»: at det man ser på når man ser inn i en elskers unge ansikt, ikke er en annen, men en selv som ung. Dette, å bli gitt ungdommen på nytt i gave av en yngre manns begjær, er det som gjør Ernaux i stand til å skrive fortellingen om den illegale aborten hun gikk gjennom tretti år tidligere, på et sykehus som lå rett over gata fra elskerens hybel.

 elskeren ut av forholdet? I boka «Mauvais élève» skriver forfatteren Philippe Vilain – som altså var ham – om hvordan han selv hadde opplevd relasjonen deres tre tiår tidligere, og det er interessant å lese de to beretningene parallelt. Når man leser «Den unge mannen», får man for eksempel inntrykk av at romansen er av kort varighet – men i Vilains versjon, varer den i fem år. Vilains bok har ikke de samme litterære kvalitetene som Ernaux’, og annet er det selvsagt ikke å forvente av en tilsvarsbok til en nobelprisvinner, men også han skriver med troverdighet. Ikke minst om hvordan seksuelt begjær kan blandes sammen med å gå opp i andre typer begjær – som det å få innpass i høytstående litterære kretser. Han har en intens lyst til å ligge med henne – men når han får se den virkelige, 54 år gamle magen hennes, kjenner han bare avsky. Den middelaldrende kvinnen løftes altså opp og forynges av en ung manns begjær – selv om begjæret ikke utelukkende har henne som objekt, men også plassen hun har på det litterære parnasset. Forstiller de seg, begge to? Hadde kjærligheten vært å anse som «reinere» om det bare var kroppen hennes han ville ha? Har ikke vi feminister alltid hevdet det motsatte?

som en intens og vedvarende kløe. Som en følelse av at det var noe annet jeg skulle ha gjort, av at jeg egentlig skulle ha vært et annet sted. Ofte henger det sammen med skrivingen. Jeg tror i hvert fall at det var der det begynte da jeg rundet 20, og var trukket mot litteraturen uten å klare å gå dit. Og jeg er ganske sikker på at noe av aldersstresset som har fulgt meg siden, handler om alle de omveiene jeg har tatt, med eller mot min vilje, for endelig å få skrevet. Også når jeg ser for meg framtida, når jeg for eksempel forsøker å forestille meg selv som 60-åring, er det ikke den sprukne huden eller åreknutene jeg bekymrer meg mest for, selv om jeg tenker på det også. Det jeg oftest lurer på, og det jeg er virkelig redd for, er om jeg vil klare å skrive de bøkene. Om jeg får tid nok til å få sagt det jeg har å si.

Hadde kjærligheten vært renere om det bare var kroppen hennes han ville ha?

En intens og vedvarende kløe

Da Kjetil Rolness for noen år siden kritiserte Voldsløkka skole i Oslo for å se ut som en høyteknologisk militærbase, svarte de ansvarlige for bygget at god arkitektur ikke bare handlet om bygningens fasade. De mente det var uttrykk for et forfall når arkitekturdebatten ble redusert til å handle om «stygt eller pent». Byggets utseende var altså ikke så viktig – det var andre ting som telte.

Men så er det visst utseende som teller likevel – hvis stilen er feil. Da en initiativgruppe presenterte et forslag til nytt tilbygg til Nationaltheatret – en løsning som er mye billigere, oppfyller de fleste funksjonelle krav, gir en betydelig raskere rehabilitering og kan reises på brøkdelen av tida det ville tatt å bygge det underjordiske teateret på Tullinløkka – går portvokterne i skyttergrava. Og hva reagerer de på? Utseendet! Ja, det er vel det eneste de er opptatt av.

 kaller i et innlegg i Klassekampen forslaget for et «kulturelt selvmord». «En fallitterklæring på vegne av arkitekturfaget», hevder arkitekt Siv Moseng. Hun får følge av Morgenbladets Bernhard Ellefsen, som kaller det foreslåtte nybygget en «kulturell fallitterklæring». Det som provoserer så grenseløst i forslaget fra initiativgruppa, med LPO som arkitekter, er at tilbygget skal bygges i Henrik Bulls opprinnelige stil fra 1899. I tillegg til Nationaltheatret har Bull tegnet ikoniske bygg i hovedstaden, som Historisk museum og Finansdepartementet. Byplansjef Harald Hals fulgte opp med konkrete tegninger for en utvidelse av teateret mot vest i 1928. Tilbygget vil også fullføre Linstows planer for sentralaksen i den unge hovedstaden, der Universitetet skulle «snakke med» en bygning på den andre siden. Nå er det mulig å fullføre disse planene.

Likevel er noen arkitekter opprørte og kaller forslaget et «svik» mot arkitekturfaget. Og det kunne det kanskje ha blitt hvis det ikke hadde vært for at flere og flere arkitekter ser behovet for å ta vare på de historiske siktlinjene. Arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk hevder i Morgenbladet at tilbygget «fratar en by mulighetene til å uttrykke de verdiene vi er opptatt av i vårt samfunn». Det spørs om ikke Hølmebakk her er litt ute av kurs i forståelsen av hvilke verdier samfunnet bygger på. Et samfunn er ikke en tabula rasa. Og hvordan skulle et flott tilbygg i historisk stil «innebære et kulturelt tap», som Sissel Moseng hevder i Morgenbladet, er rett og slett uforståelig.

er det en merkelig fortidsangst blant mange av dem som raser mot forslaget. Hva er det de er så redde for? Ett eneste rehabiliteringsprosjekt i hovedstaden som ikke følger opptrukne linjer – og som i tillegg er svært populært? Arkitekter og kunstnere har alltid hentet inspirasjon fra fortida, og mange av de nyskapende kunsttradisjonene har oppstått som en renessanse, en gjenfødelse, der man har hentet inspirasjon fra fortida, som igjen har skapt vitalitet i samtidskunsten, som for eksempel Gerhard Munthe (1849-1929), som på slutten av 1800-tallet bidro til å skape en helt ny norsk kunststil, inspirert av norrøn historie, folkekunst og art nouveau.

I slike perioder går man på ingen måte bakover – man skyver utviklingen videre og framover. Gjennom de frenetiske angrepene på å la seg inspirere av tidligere tiders kultur og tradisjon, er det forsvarerne av dagens dominerende arkitekturtrend som står i fare for å bli de virkelig konservative.

Arkitektonisk fortidsangst

tekst

Christopher Olssøn

foto

Øystein Rian er blant de mest sentrale historikerne i sin generasjon og har i over 50 år arbeidet med dansketida. I disse 17. mai-tider har vi derfor satt ham stevne for å snakke om Norge og nordmenn i en tid der mange har tatt til orde for at vi bør bli medlem av EU.

Rian var aktiv i studentpolitikken under studentopprøret 1968–70, men i motsetning til mange av sine kullkamerater var han på konservativ side, blant annet som redaksjonssekretær og redaktør i Minerva. I 1972 stemte han ja til EF, et statsforbund han da mente liknet på Charles de Gaulles «Fedrelandenes Europa». I 1994 stemte han nei fordi EU var i ferd med å bli en overnasjonal superstat.

– Det er blitt sagt at norsk nasjonalfølelse og identitet nærmest ble skapt i 1814. Hva tenker du om det?

– Ja det var en oppfatning som hadde vokst fram lenge. Faktisk så startet det ikke så mange år etter 1905. Kanskje forståelig, som en reaksjon på nasjonalfølelsen som da rådet. Det var jo en eufori. C.J. Hambro har fortalt at da de ventet på at skipet skulle komme med kong Haakon den kalde og rå novemberdagen i 1905, føltes det som Olav Tryggvason endelig var kommet hjem. 7. juni 1945 kunne ikke sammenliknes med 7. juni 1905, ifølge Hambro. Det var større, mye større.

– I mine studier av dansketida ble det mer og mer påtrengende å finne ut om ideen om Norge og nordmenn fantes også i århundrene fra 1500-tallet til 1814, da landet var underlagt en dansk stat, en dansk regjering, en dansk kirke, dansk litteratur og skriftspråk og et embetsverk med danske preg.

Historikeren Kåre Lunden, godt kjent fra Klassekampens spalter, hadde opponert sterkt mot at norsk nasjonalitet var et 1800-tallspåfunn, men han konsentrerte bevisføringen til tida etter 1770, sier Rian.

– Man kan si at jeg jaktet på «the missing link», mellom storhetstida for Norge i høymiddelalderen og 1814, og jeg mener at jeg har funnet den. Dermed fant jeg også en ekte lodding, ikke bare den falske som Henrik Wergeland gjorde et nummer av.

Rian forteller at det ikke er noe skarpt skille for når dansketida begynner, men den danske dominansen blir veldig stor fra begynnelsen av 1500-tallet.

Suksessformelen

Khalid Salimi

– Akkurat nå jobber jeg med Camilla Colletts romaner, som jeg leser om igjen siden jeg skal holde tale ved hennes statue i Slottsparken i morgen.

– Jeg vil løfte fram hennes kapasitet som forfatter og kvinnesaksforkjemper. Jeg leser også Virginia Woolfs «Mrs. Dalloway» på nytt, og Kazuo Ishiguros «The Remains of the Day». En nydelig bok som du kan lese igjen og igjen. Jo, og så er det en bok med artikler av blant andre A. Sivanandan. Jeg jeg tror tittelen er «Catching …»

– Ja, ja. Den tittelen diktet Sivanandan sammen med meg.

– Apropos morgendagen: Mange husker deg som ildsjel bak initiativet «17. mai for alle»?

– Da vi startet med «17. mai for alle» i 1983, var det et farlig slagord. I toget ble det kastet pølser mot meg, som er muslim. Etter hvert ble «17. mai for alle» noe alminnelig. Men nå virker det som vi igjen må bruke slagordet. Det skal jeg også si i talen min.

– Du leser hele tida, og ofte litteratur fra utenfor Europa?

– Et verk jeg har lest fast siden jeg var rundt 17 år, er «Aag Ka Darya» (Ildfloden) fra 1959 av Qurratulain Hyder. Etter min mening er hun den største forfatteren i urdulitteraturen. Boka er om fire hovedpersoner som gjenfødes gjennom 2500 år. Tre av dem møtes igjen etter delingen av India og Pakistan i 1947. De blir lei seg når de oppdager at fjerdemann, muslimske Kamal, har flyttet over til Pakistan. Det er et kjempestort hjertesukk, egentlig.

– Jeg har fantasert om å få være med i den spalta. Alt skjer på én gang nå.

– Da kan jeg endelig få sagt det, der ligger min fars dagbok, en trist og dum historie og to erotiske fortellinger.

– Ja, det er Jiro Taniguchis «Min fars dagbok», Thure Erik Lunds «En trist og dum historie» og Marguerite Duras’ «To erotiske fortellinger».

– Nå har jeg faktisk begynt å lese Dag Solstad. Det er første gang jeg leser ham. De fleste sier at de nå leser Solstad om igjen, men jeg leser ham altså for første gang. Jeg er nettopp ferdig med «17. roman», den andre om Bjørn Hansen. Jeg leser og koser meg og er glad for at jeg ikke har lest dem før.

– Jeg likte godt Eve Babitz’ «Late dagar, ville netter», som er fantastisk oversatt av Anna Kleiva. Den har noen setninger som er så fine og morsomme. Det er så tørt at du må le. Hør bare: «Det var ikkje utsjånaden hans som gjorde han umuleg. Det var det han sa. Det var humoren hans. Han nekta å la eit ordspel fare. Ein mann som nektar å la ordspel fare, får aldri leike hor-spel med meg.»

May Linn Clement

Den første gangen Rose Lamy oppdaget at hun var harry, var på et nachspiel i Paris. Det var 2001, lufta var røykfylt og sofaen slitt i studentleiligheten som var full av politisk engasjerte unge mennesker. En plate med Joe Dassin ble lagt i spilleren, og Lamy reiste seg spontant for å danse. Hun sang med på strofene, til hun oppdaget at de som var rundt henne oppførte seg så … overdrevent? De gjorde store, liksom-dramatiske armbevegelser, sang ut teksten som om den var en opera, og brøt ut i latter. Det som for henne var inderlig og oppriktig, var for de andre humor og ironi. «Dette er min guilty pleasure!» ropte en av dem, og mens Lamy, lynraskt, svarte «min også!», rant det kaldt nedover ryggen hennes. Hva hadde hun egentlig gjort seg skyldig i?

 demografisk gruppe som franske forskere bekymrer seg mer for enn skoledropouts: Den store og stadig voksende gruppa av mennesker med høyere utdannelse, som likevel er fanget i et stadig jag etter korttidskontrakter på jobber de er overkvalifisert for. Inntil 2019 var Rose Lamy en slik. Universitetsutdannelsen førte aldri til den kulturjobben hun ønsket seg og håpet på, og deltidsjobben som kundeservicemedarbeider hadde blitt til fulltidsjobb. Med instagramkontoen «Preparez-vous pour la bagarre» («Forbered dere på slåsskamp») hvor hun delte feministiske skråblikk på samfunnet, fikk hun imidlertid raskt et stort publikum, og etter to bokutgivelser har hun etablert seg som en sentral feministisk stemme i Frankrike.

 tar hun et steg til side fra suksessen, og spør seg hva som egentlig skjedde i årene før, da hun trodde at hun skulle utdanne seg til frihet og suksess, men endte opp i det som for henne var en skuffende call-senter-tilværelse. Og selv om svaret har mange forgreininger, kan det sammenfattes i bokas tittel «Ascendant beauf», som betyr omtrent «Ascendent harry». (For ikke astrologi-kyndige lesere: ascendenten er det stjernebildet som, med unntak av ditt eget, har størst innvirkning på din personlighet). Det som sto mellom Rose Lamy og en vellykket yrkeskarriere, var hennes tilhørighet til arbeiderklassen. Til arbeiderklassekulturen: til Joe Dassin heller enn klassisk musikk, til modellene på FashionTV heller enn greske skulpturer. Til fester på forsamlingshuset, til merguez-pølser og pommes frites. Til det å ikke vite hva Sciences Po var. Det som hindret henne, var alle hennes harry sider – eller doris, for å ta en kvinnelig versjon.

 leksikon ble «harry» et skjellsord i Norge fra midten av 1900-tallet. Den franske versjonen har derimot en helt konkret tilblivelseshistorie, da den ble skapt av karikaturtegneren Cabu på 1970-tallet. «Beauf» er en forkortelse for beau-frère, svoger, og med Cabus strek portretteres han ganske likt det vi kjenner harry fra her hjemme: Han er tykkfallen, kledd i singlet, og har lett reaksjonære holdninger til kvinner, innvandrere og homofile. Han drikker for mye, røyker for mye, er frekk, høylytt, spiller lotto og ser på tv. Ofte finner vi ham igjen i juleselskaper, i rolla som en litt ubehagelig onkel, hvor han skaper politisk, men også estetisk avsky: I herværende avis ble det nylig trykket et spørsmål fra en leser som ville ha psykologens råd i møte med sin svigermors manglende kulinariske egenskaper. Var det på sin plass å si fra om oppvarmet kaffe og ultraprosessert ferdigmat?

av 1970-tallet at harryen ble et begrep i fransk kultur, var neppe tilfeldig, mener Lamy. Da lå nemlig venstresida nede for telling etter at 1968-opprøret hadde etterlatt seg et stort tomrom. Etter de store streikene, oppløste president De Gaulle nasjonalforsamlingen og utløste nyvalg, og i studentbevegelsen og sosialistpartiet var det stort håp om politisk omveltning. Men nettopp da valgte mange i arbeiderklassen å stemme på gaullistpartiet – som med det vant valget. Den skuffelsen var så tung å svelge at klasseforakten fikk grobunn innad i de progressive bevegelsene, skriver hun.

 har harryen, eller «beauf-en» endret framtoning. Nyrike russere eller glatte Paradise Hotel-deltakere er kanskje de som i dag er eksponenter for den samme vulgære smakløsheten. Det viktigste, betoner Lamy, er at en som er «beauf» alltid er den andre. I Cabus karikaturtegninger har «le beauf» sitt motstykke i «le grand duduche», en lang, mager og bebrillet videregåendeelev som inkarnerer alle de riktige og progressive ideene. Han spiser økologisk mat, sykler, går i demonstrasjonstog for kvinners rettigheter, og så leser han selvsagt også veldig mye. Det er interessant i seg selv at der «beauf» har blitt et velkjent og mye brukt skjellsord, har ikke «le grand duduche» blitt rammet like hardt. Kan det være at satiren og karikaturen preller av på middelklassen, rett og slett fordi satiren og karikaturen er middelklassens foretrukne humorform?

ikke til de klassereisende, hevder hun. I avisintervjuer sier hun at hun heller ser på seg selv som en som står på brua mellom to samfunnsklasser. Hun nevner aldri Édouard Louis i boka, men når hun skriver om klassereisende som har blitt «reddet» fra den fryktelige arbeiderklassen ved å bli adoptert av høytstående akademikere, er det vanskelig å ikke tenke på nettopp ham. Slike stemmer, skriver Lamy, blir bare hørt som legitime i den borgerlige kulturen fordi de distanserer seg både fysisk, kroppslig og mentalt fra alt de har vært før. Og dersom man anser seg for å være en «sviker», fortsetter hun, impliserer ikke det at man har tatt til seg middelklassens verdisyn, og dermed forfekter at det er middelklassen som lever det misunnelsesverdige livet, i motsetning til de som har blitt værende der de er?

 er et nøkkelord. Frankrike har alltid vært et sentralisert land med store klasseforskjeller, men de seineste årene har forskjellene mellom byene og distriktene blitt overveldende. Kollektivtransport legges ned, legestillinger forblir ubesatte, boligprisene synker og snittlønningene er langt lavere enn i storbyen. Samtidig meldte avisa Le Monde forrige uke at forskjellene i landet nå er tilbake på nivået fra 1800-tallet. Forskere uttalte at Frankrike har blitt et land som styres av arvinger, og at Nasjonal Samling er landets største parti, tolker de som en tydelig konsekvens av middelklassens frustrasjoner.

 rike blir rikere, er det klassehatet mot de fattige som vokser. I boka gjenforteller Lamy en episode fra radiokanalen France Inter i fjor, da en kronikør harselerte med Nasjonal Samling-leder Jordan Bardellas fornavn. «Hvor skal dette ende?» spurte han seg. «Får vi til slutt en statsminister som heter Kevin, eller en kulturminister som heter Kimberley?»

Skuffelsen var så tung å ­svelge at klasse­forakten fikk grobunn innad i de ­progressive ­bevegelsene.

Det Doris liker

Det står ikke helt bra til med pressa. Pengene forsvinner til tek-gigantene, og det er mye vi ikke dekker. Store grunnleggende samfunnsspørsmål går oss hus forbi, mens små og uviktige saker blåses opp. Magnus Takvam forteller i boka «Tett på makta» at hans indre motstand mot moderne journalistikk bunner i en følelse av å være et redskap for andre, å måtte slutte seg til flokken uten å være sikker på om den har rett. Han frykter en utvikling vekk fra det kompliserte samfunnsoppdraget og over til jakt på misbruk og skandaler.

Landsforening tildelte denne uka Se og Hør den prestisjefylte medieprisen for årets nasjonale nyhetsdekning for Marius Borg Høiby-saken, som juryen kaller «årets største nyhetssak». Ja, virkelig! Se og Hørs dekning karakteriserer juryen som «en journalistisk kraftpakke», og det er det vel noe i, selv om Borg Høibys advokat mener pressa har oppført seg som «en sulten, siklende hund». Ganske bra sagt, spør du meg.

 gikk det i TV2s «journalistiske kraftpakke» om Fellesforbundets Jørn Eggums forhold til en tillitsvalgt, der alle sperrer mot å grafse i folks privatliv ble overtrådt.

Gary Stevenson forlot finanslivet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Quinn Slobodian tilbyr oss dypere innsikt i det foruroligende, politisk-ideologiske landskapet «den vestlige verden» befinner seg i, skriver Rune Slagstad.

Hva er det med dameklær og lommer?

Boye Ullmann

Er tida inne for en ny nordisk union?

Vi møtte filosofen Susan Neiman i Stavanger. Hun mener venstresida ikke har noe til felles med woke, som hun kaller stammetenkning.

En sjokkutgivelse avslører at Jean-Luc Mélenchon er … en helt vanlig politiker.

På sengekanten

Teknologien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Kjendiser tapper fra knappe bibliotekressurser og festivaler, drevet i stor grad av forfattere som jobber frivillig.

Skribent, journalist, forfatter

Dominoeffekten

Hvorfor er Donald Trump populær i verden utenfor Vesten?

Bør Fred og rettferdighet nektes all taletid i norsk offentlighet?

Elin Floberghagen

Alt dette kunne vært unngått

Sandra Lillebø bekymret seg for alderen sin allerede da hun fylte 21 år. Simone de Beauvoir slet med årene allerede som 18-åring.

Hva er det de er så redde for?

Nasjonalstatene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Khalid Salimi

Journalist, avistegner i Dag og Tid og en av karikaturtegnerne som får årets Fritt Ord-pris.

Hvordan kan venstresida være både feministisk og antirasistisk, og samtidig så full av klasseforakt?

Hva har kleine sms-meldinger i offentligheten å gjøre?

Antiheltenes seige revansj

Gary Stevenson forlot finans­livet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Quinn Slobodian tilbyr oss dypere innsikt i det foruro­li­gende, politisk-ideo­lo­giske landskapet «den vestlige verden» befinner seg i, skriver Rune Slagstad.

Hva er det med dameklær og lommer?

Boye Ullmann

Er tida inne for en ny nordisk union?

Vi møtte filosofen Susan Neiman i Stavanger. Hun mener venstre­sida ikke har noe til felles med woke, som hun kaller stamme­tenk­ning.

En sjokk­ut­gi­velse avslører at Jean-Luc Mélenchon er … en helt vanlig politiker.

På senge­kan­ten

Tekno­lo­gien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Kjendiser tapper fra knappe bibliotek­ressurser og festivaler, drevet i stor grad av forfattere som jobber frivillig.

Skribent, journalist, forfatter

Domino­ef­fekten

Hvorfor er Donald Trump populær i verden utenfor Vesten?

Bør Fred og rettfer­dighet nektes all taletid i norsk offent­lighet?

Elin Floberg­hagen

Alt dette kunne vært unngått

Sandra Lillebø bekymret seg for alderen sin allerede da hun fylte 21 år. Simone de Beauvoir slet med årene allerede som 18-åring.

Hva er det de er så redde for?

Nasjo­nal­sta­tene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Khalid Salimi

Journalist, avistegner i Dag og Tid og en av kari­ka­tur­teg­nerne som får årets Fritt Ord-pris.

​​​​​​​Hvor­dan kan venstre­sida være både femi­nistisk og antira­sis­tisk, og samtidig så full av klasse­for­akt?

Hva har kleine sms-meldinger i offent­lig­heten å gjøre?

Antihel­tenes seige revansj

Gary Stevenson forlot finanslivet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Quinn Slobodian tilbyr oss dypere innsikt i det foruroligende, politisk-ideologiske landskapet «den vestlige verden» befinner seg i, skriver Rune Slagstad.

Vi møtte filosofen Susan Neiman i Stavanger. Hun mener venstresida ikke har noe til felles med woke, som hun kaller stammetenkning.

En sjokkutgivelse avslører at Jean-Luc Mélenchon er … en helt vanlig politiker.

På sengekanten

Teknologien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Kjendiser tapper fra knappe bibliotekressurser og festivaler, drevet i stor grad av forfattere som jobber frivillig.

Dominoeffekten

Bør Fred og rettferdighet nektes all taletid i norsk offentlighet?

Elin Floberghagen

Nasjonalstatene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Journalist, avistegner i Dag og Tid og en av karikaturtegnerne som får årets Fritt Ord-pris.

Hvordan kan venstresida være både feministisk og antirasistisk, og samtidig så full av klasseforakt?

Hva har kleine sms-meldinger i offentligheten å gjøre?

Antiheltenes seige revansj