#fff

Hva leser Cato Schiøtz?

– Du er en stor samler, så da antar jeg du er en stor leser?

– Jeg leser i alle fall sært! Mye tidsskrifter. De siste bøkene jeg leste, var Alf van der Hagens om Ingvar Ambjørnsen, Ingar Sletten Kolloens tredje bind om krigsårene og Kaj Skagens «Bergakrypten». Øverst i bunken ligger essaysamlingen jeg kom med på Dreyer i høst, «På mange barrikader». Der har jeg et essay om Olav H. Hauge. Før syntes jeg han var nyenkel, men så ga Samlaget ut dagbøkene hans i fem bind, hvor han fortløpende kommenterer sin ekstremt omfattende lesning. Han var spirituelt og metafysisk orientert. Det er underkommunisert i Åmås’ biografi.

– Hvem er de store forfatterne for deg?

– Det er de klassiske: Bjørneboe, Mykle, Bjerke, Hoel. Mykle skriver skjorta av alle sine kolleger med sin detaljglede og sanselighet i språket. Han kan skrive om å skrelle en appelsin over fem sider. På side tre er jeg andpusten. Han er jævlig morsom.

– Da liker du vel Solstad? Han og Mykle har mange likheter.

– Sier du det? Jeg har ikke helt greid å forholde meg til Solstads forfatterskap etter å ha opplevd ml-bevegelsen.

– Jeg hadde en fantastisk boksamling, men de siste årene har jeg solgt meg ned og kjøpt bondeantikviteter. Setesdal er toppen av alt, sammen med Telemark. Det er én bok jeg aldri kommer til å se, førsteutgaven av Petter Dass’ «Norlands trompet»: Enda jeg vet av en som har den, faller alle tilbud fra en overbetalt advokat om at han vil vrenge lommeforet, på steingrunn. Jeg hadde landets fineste Egner-samling, men den har stort sett spasert ut døra. KH

Cato Schiøtz

Karin Haugen

Gir vi for enkelt opp våre friheter? Ja, mener bokaktuelle Dennis Nørmark. 

Det er alltid fornøyelig når nasjonale stereotypier bekreftes. Sist jeg var i København, ble jeg slått av alle som med den største selvfølge seilte høyreist rundt uten sykkelhjelm – til og med barn var kjekt plassert bakpå uten hjelm. Om ikke det var eksotisk nok: Besøker du byens fineste vannhull, Bo-Bi Bar, røyker alle innendørs, i det herrens år 2023. Danskene har lange tradisjoner for å blåse i frihetshornet og å markere et fritt lynne – tenk bare på at Politikens reisebøker hadde egne seksjoner i sine guider hvor man kunne lese 

Sett fra Norge virker det derfor ikke helt tilfeldig at boka «Ufrihedens pris» blir utsendt fra kongens by. Den er Dennis Nørmarks bannbulle mot innskrenkninger i menneskets frihet.

– I hvor stor grad oppfatter du at du står i en dansk frisinnstradisjon, og lever den i beste velgående?

– Det finnes virkelig en frihetstradisjon i Danmark. Vi har en frihetsorientert kultur, men nå lever vi i samfunn som er ekstremt regulerte, sier Nørmark på videolink fra Danmark.

– Jeg har skrevet boka fordi jeg synes vi er blitt dårligere til å forsvare friheten, vi begynner å tro at den ikke er så mye verdt, og vi forstår nok ikke hvor verdifull den er.

Ett av eksemplene på at vi er for villige til å gi fra oss friheter, finner Nørmark under koronapandemien. Men tendensen sporer Nørmark tilbake til Marshall-hjelpa etter andre verdenskrig, da amerikanske ideer om ledelseskultur ble eksportert til Skandinavia.

– I arbeidsmarkedet har vi fått mindre og mindre selvbestemmelse og en sterkere ledelsesklasse som skaper stadig flere regler. Men også i samfunnet ellers fjerner vi folks frihet, der det ville være bedre å la dem bestemme selv. Vi er ganske raske til å skjære bort frihet for å oppnå andre ting.

– Du tegner opp et bilde av borgere som er lettskremte og som ikke har så god trening i å være autoritetskritiske. Du mener redsel spiller en ganske stor rolle?

Vi har forlenget barndommen helt inn i voksenlivet.

Fryktens tidsalder

John Freeman

#000

Etter Hamas-angrepet ble den palestinske forfatteren Adania Shibli nektet å motta pris på Frankfurt-messa.

Da hun var barn, for mer enn førti år siden, møtte Adania Shibli sin første historieforteller, på familiens mandel- og olivengård i Palestina. Det var mora hennes.

– Når vi ikke hadde strøm, samlet mor mi oss rundt seg, for vi var redde og kunne ikke lese. Hun fortalte oss historier helt til lyset kom tilbake.

Shiblis mor kunne verken lese eller skrive. Så historiene hun fortalte, lever nå bare videre i kroppene til Shibli og hennes søsken. En morgen i Zürich, der forfatteren er bosatt, kommer en av disse fortellingene tilbake til henne. Når hun forteller den på nytt via Zoom, smiler Shibli bredt, slik hun alltid gjør når hun snakker om familien sin. Mens fortellingen hennes flyter av gårde, er det vanskelig å holde rede på handlingen, men én ting er klart: Det er en fortelling om en mann som mister alt på grunn av uforsiktig omgang med ord.

Shibli forteller meg denne historien for å forklare hvorfor hun fløy til Korea midt i oppstyret etter at hennes mottakelse av Liberaturpreis for romanen «En liten detalj» på bokmessa i Frankfurt ble avlyst «i en kort e-post», som hun uttrykker det, av organisasjonen Litprom. Det hadde strømmet inn forespørsler om å kommentere saken. Men hun hadde lovet å komme til Seoul, og det løftet hadde hun ikke tenkt å bryte.

– I det øyeblikket du sier du skal gjøre noe, må du gjøre det.

Denne holdningen til å ytre seg er en av grunnene til at Shibli i løpet av sine 25 år som forfatter har gitt ut tre kortromaner: «Touch», «We Are all Equally Far from Love» og «En liten detalj». Utsøkte, nedslipte bøker som skildrer det indre livet til personer som har blitt utsatt for språket som et våpen, et instrument, et slags bur. Det revolusjonerende i romanene hennes er evnen til å forme smidige, utsøkt vakre tilstander som hennes karakterer klarer å holde på, trass i disse systemene, det hun kaller et «språk merket av arr».

Dette gjelder ikke minst i «En liten detalj», en bok som består av to sammenflettede fortellinger. Den første, som utspiller seg i august 1949, handler om en offiser som leder en bataljon som renser det sørlige Negev for gjenværende arabere og beduiner. Han møter en beduinjente som han bortfører og til slutt voldtar og dreper. Bokas andre del handler om en kvinne som er født på dagen 25 år etter denne forbrytelsen. Hun leser en nyhetsartikkel om den og forsøker å finne ut mer. Hun må forsere alle de hindringene man kan forvente at en palestiner må forsere, for å komme gjennom kontrollpostene til bibliotekene og arkivene der hun kan få tilgang til fortida.

«Det er et mirakel at fiksjonen Adania lager av et så politisk brennbart materiale, er så tett på det eksistensielle», sier forfatteren Adam Thirwell. «Det har noe å gjøre med kombinasjonen av intensjon, fysisk presisjon, av kropper og landskap, kombinert med full kontroll over oppbyggingen og mørk humor. Romanen er en intrikat studie av empati og undersøkelser på tvers av landegrenser, så grundig og så skjør at den ender opp med å handle om selve fiksjonskunsten.»

Språket kan angripes, men likevel tilby den ­ultimate ­friheten.

Å stole på språket

Bjørgulv Braanen

Er det institusjonenes oppgave å drapere byggene sine med flagg i solidaritet?

Alt er politikk, og alt har en klassekarakter, heter det gjerne på venstresida, men er det virkelig en god idé at alle typer virksomheter finansiert av det offentlige – universiteter, høyskoler, museer, utstillingssteder og kunstnersentre – skal ta stilling til politiske spørsmål på institusjonens vegne, enten det handler om Ukraina, Palestina eller Black Lives Matter?

Marianne Hultman ved Nordnorsk kunstnersenter og daglig og kunstnerisk leder Cecilie Nissen ved Kristiansand kunsthall skriver i Aftenposten at kunst- og kulturinstitusjoner stadig blir bedt om å støtte ulike typer opprop med institusjonens navn, for eksempel i protest mot drapet på Georg Floyd, støtte til reineierne på Fosen, krav om full stopp i oljeletingen i Nordsjøen eller i avsky mot Gaza-krigen.

Slike krav ble også reist i et opprop ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2020, der underskriverne kritiserte skoleledelsen for at den ikke hadde «adressert» de rasistiske drapene, politivolden og kravene om «systemendring» i kjølvannet av mordet på George Floyd. Burde ledelsen ha innkalt til allmannamøte, sendt protestskriv til amerikanske myndigheter og heist Black Lives Matter-banneret på skolens flaggstang?

normen, må en spørre seg hvilke saker som skal omfattes av institusjonenes politiske engasjement. Det ukrainske flagget er allerede heist på mange universiteter, men hvor blir det av det palestinske eller israelske? Og hvor er engasjementet mot krigen i Jemen, der over 11.000 barn er drept eller skadet? Bør ikke institusjonene også ta stilling til gruvedrift på havbunnen, for skogvern og dyrevelferd og mot de voksende matkøene? Og hvis den politiske opinionen i Norge endrer seg, er vi klare for at institusjonene – etter krav fra studenter og ansatte – undertegner opprop som krever at muslimer skal kastes ut av landet?

 mener krav om politisk stillingtaken i institusjonenes navn kan øke polariseringen. Ledere kan føle seg presset av ansatte om å signere opprop, mens ansatte kan føle ubehag når ledelsen støtter noe de ikke er enige i. De påpeker at institusjoner som mottar offentlige midler, skal romme kunstnere med forskjellige meninger og verdier. Det er institusjonenes oppgave å forsvare deres rett til å uttrykke seg kunstnerisk, selv om det ikke er i tråd med de ansattes eget ståsted. Hvis de selv driver politisk aktivisme, er det vanskelig å gi tilstrekkelig rom til kunstnere som mener noe helt annet.

støtter Ukrainas motstandskamp og lider med de palestinske ofrene på Gaza, men betyr det at det er Nasjonalbiblioteket eller universitetenes oppgave å drapere institusjonenes bygninger med ulike flagg for å vise solidaritet? Jeg synes ikke det. Slike markeringer bør overlates til sivilsamfunnet og staten når det er nødvendig. Universiteter, høyskoler, biblioteker, kunstsentre og museer skal være der for oss alle, uavhengig av politisk syn og verdier. De er en del av samfunnets infrastruktur. Kommer det beskjed fra staten eller folkevalgte organer om flagging eller andre offisielle markeringer, er det selvfølgelig utmerket, men å kaste kultur- og utdanningsinstitusjoner ut i en kappestrid om hvilke politiske saker som skal markeres i institusjonens navn, er en blindvei. La universiteter, museer, biblioteker og høyskoler forbli nasjonale fellesarenaer som kan romme oss alle.

Hvor blir det av det palestinske eller israelske flagget?

Våre felles arenaer

Hva leser Lise Fjeldstad?

– Klassekampen! Jeg holder lørdagsavisa, men lurer på om jeg skal abonnere på hele. Og jeg leser Annie Ernaux’ bok om mora og Alzheimer. Den er veldig god – direkte, med knappe setninger.

– Jeg elsker Fosse. Jeg syntes han var så teit før, men det er veldig mange år siden. På Nationaltheatret pleide jeg å gjøre som jeg ble bedt om, men jeg greide å komme meg unna et Fosse-stykke, gitt. Men så spilte jeg «Draum om hausten» i 1999, og det er så godt. Det er spennende at du må fylle ut setningene med din egen fantasi. Fosse kom hufsende inn i frakken dagen før generalprøven og krøp inn bakerst. Etterpå sa han: «Det var mykje bra, men kanskje ein skulle spela litt meir …» også skjente han skrått bortover som en slags krabbe – «slik». Jeg 

hva han mente: Det måtte være mere åpent, mindre firkantet. Han er et nydelig menneske. «Morgon og kveld» er prosafavoritten, men også Septologien suger deg inn. Jeg kan ikke få sagt nok godt om ham. Men Hamsun var min første kjærlighet, jeg kom inn på teaterskolen med ham. Jeg hadde søkt og ikke kommet inn, var flatskodd og sjenert. Så kom det en røst fra juryen i det sorte mørket: 

Da sa jeg fram Hamsuns dikt til Bjørnsons død. I notatene sto det: «Fjeldstad: Nei. Tja. Kan lese dikt. Pene ben. Ja.» Det var Toralv Maurstad, det.

– Du ble spurt om en romankarakter du ville ligget med, da sa du Glahn – og Hamsun?

– Å ja, vel så mye Hamsun selv. Da ville jeg brutt alle mine moralske prinsipper og bare lagt meg ned. KH

Lise Fjeldstad

Yohan ­Shanmugaratnam

Bøkene jeg savnet som barn, finnes nå

Jeg har alltid tenkt at jeg kommer fra et kultivert hjem. Faren min er pensjonert professor fra Sri Lanka, en som gjenfortalte deler av «Ny i Norge»eposet Mahabharata til meg som barn. Moren min er utdannet lærer fra Japan og leste Yukio Mishima på originalspråket, lenge før jeg kunne si Haruki Murakami. Bokhyllene våre var stappet med tjukke bøker om politikk og økonomi, men også romaner og dikt.

Men ingen av dem var jo på norsk. Eller, forresten: Foreldrene mine hadde tre bøker på norsk som jeg husker: 1. «Ny i Norge». 2. «Norsk for innvandrere». 3. En oversatt bok av Bill Cosby, som het «Kunsten å være far».

, snakker de begge uten å sette på høyttaler. Sist vi pratet fortalte jeg at jeg skulle holde prologen under Brageprisutdelingen i år. De ble stille. Jeg innså at de ikke ante hva jeg snakket om, og jeg ble brått minnet på hvor svære hull bokhyllene våre hadde. Men de norske hyllene hadde jo også hull.

En dag utpå 1980-tallet kom storebror med en norsk roman som het «Pakkis», av Khalid Hussain. I mitt hode kunne ikke en norsk forfatter hete Khalid Hussain, de het Knut Hamsun og sånt. Boka handlet om tenåringen Sajjad, i en tid andre norske bøker handlet om Sebastian og Sofie og Pelle og Proffen. Og ikke misforstå, jeg elsket de bøkene. Men noe skjedde da broren min kom med «Pakkis»

selv om vi jo ikke var pakistanere. Siden vi også hadde blitt kalt pakkiser, tenkte vi vel at boka handlet litt om oss også.

 i den norske bokhylla blitt fylt, litt og litt. Bøkene jeg savnet som ung, finnes nå, sammen med alle de andre som var der fra før. Biblioteket har blitt større.

Vi leter etter noe alle sammen i bøkene. Jeg gjør i alle fall det. Noen ganger finner jeg et svar hos en forfatter som ser ut som meg selv og har en bakgrunn som likner min. Men så tar jeg opp en bok av en som ikke ser ut meg i det hele tatt og ikke deler noe av min bakgrunn, og likevel ser jeg meg selv.

Hva er det som egentlig skjer da? Når jeg streker under setninger Joan Didion skrev, om at det hun egentlig vil gi dattera på ettårsdagen ikke er en kjole, men 

? Eller noe Judith Hermann skrev, om hvorfor noen må se rart på deg når du tør å innrømme at du er rotløs? Og om man aldri opplever denne uventede, usannsynlige gjenkjennelsen, hva går man glipp av?

Hullene i bokhylla, da og nå, er en masse uventede, usannsynlige gjenkjennelser som ennå ikke er opplevd. Å få hjertet knust, miste et barn, se sin mor og far eldes, kan føles likt om man er på Jar eller i Japan, Jessheim eller Jaffna.

 forklare Brageprisen for foreldrene mine, sa jeg bare at det var en slags Oscar-utdeling for bøker. De sa det hørtes ut som en ære å snakke der. Og så spurte de om jeg fikk betalt.

Bok­­hyllene våre var ­stappet, men ingen av bøkene var på norsk.

Hullene i hylla

Yohan Shanmugaratnam

Politisk innstramming har blitt et permanent trekk ved kapitalismen

Bare et tiår tilbake var ordet overalt. I aviser, tv-debatter og taler om den økonomiske krisa i Europa, stakk det mystiske begrepet fram, igjen og igjen: 

, eller innstramming på norsk. Stikkordet ble de politiske ledernes foretrukne svar på statenes gjeld og underskudd.

De påfølgende budsjettkuttene og reformene rammet millioner av mennesker i form av arbeidsløshet, nød og fortvilelse. Men så, rett før pandemien, erklærte flere finansministre at tida for kutt var over. I USA, Storbritannia og andre land skulle staten ikke lenger være redd for å øke utgiftene.

Likevel er nettopp innstrammingspolitikken hovedtemaet i «The Capital Order», som økonomen Clara E. Mattei ga ut i fjor.

– Dessverre finnes innstrammingen overalt fortsatt. De bruker bare ikke det ordet, svarer en engasjert Mattei fra New York, der hun er førsteamanuensis ved New School of Social Research.

Tesen hennes er at politikken aldri forsvant.

, en feil, men noe som har blitt et permanent trekk ved kapitalismen.

Før vi kommer dit, må vi ned i Matteis materie. I «The Capital Order» forteller hun historien om en håndfull britiske og italienske økonomer, som i mellomkrigstida meislet ut et sett av tiltak som vi i dag omtaler som innstrammingspolitikk. I Italia gikk politikken hånd i hånd med Benito Mussolinis diktatoriske styre, og i undertittelen slår Mattei da også fast at økonomene «banet veien for fascisme».

­Mussolini skulle temme arbeids­konflikter. Han leverte veldig effektivt.

Den glemte hesteskoen

Hvorfor klarte norske studenter seg så bra i tysk fangenskap? 

I dag er det 80 år siden de tyske okkupantene arresterte alle mannlige studenter ved Universitetet i Oslo og deportere dem til fangenskap og konsentrasjonsleir i Hitler-Tyskland. Filmskaperen Elsa Kvamme har i høst gitt ut boka «Tilbake til Buchenwald», der hun skriver om sin far, Elling Kvamme, som var en av de 644 studentene som ble deportert til Tyskland.

De norske studentene skulle gjøres til en lydig SS-elite i det nye storgermanske riket, men ingen ble omvendt til nazismen, med unntak av én, som selv tyske myndigheter måtte erklære som sinnssyk. Hva er grunnen til at de klarte å stå imot presset og hvordan bevarte de samholdet og livsmotet?

Historien om studentarrestasjonen er en av de merkeligste under hele krigen. En påsatt brann i Universitetets aula var påskuddet rikskommissær Joseph Terboven brukte for å gjennomføre den storstilte aksjonen. Det vakte bestyrtelse i Berlin at Terboven på personlig initiativ satte i gang en så stor aksjon og først sendte telegram om det til Reichssicherheitshauptamt etter at arrestasjonen var gjennomført.

Det var en aksjon helt uten lov og dom, uten noen anklage, annet enn en antakelse om at mange studenter var aktive i motstandskampen. Etter et opphold i Stavern ble de sendt ut av Norge på vei mot Stettin, om bord på M/S Donau, det samme fangeskipet som hadde deportert jødene til dødsleirene ett år tidligere. Dersom studentene ikke hadde kommet tilbake, ville Norge ha mistet en femdel av en generasjon leger, jurister, prester og lektorer. Det var folk som skulle markere seg på en rekke samfunnsområder etter krigen, som statsråd i Borten-regjeringen, Helge Rognlien, filosofiprofessor Knut Erik Tranøy, Dagbladet-journalist Knut Eidem og Cappelen-direktør Sigmund Strømme.

Fra Stettin ble studentene sendt videre til en SS-leir i Sennheim i Elsass i dagens Frankrike og til konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar.

Målet med aksjonen forble uklart. Var det for å straffe studentene eller var det virkelig et seriøst forsøk på å omskolere dem til en ny nazi-elite?

– Det var latterlig å tro at de kunne få oss til å skifte ståsted fra ett ytterpunkt til et annet. Tyskernes filosofi var at vi ved å være i deres omgivelser, over tid ville bli deres allierte og forstå at de ville stå igjen som seierherrer. Men så enkelt var det jo ikke, konstaterer Knut Eidem i et intervju med Østlandets Blad mange år seinere.

Studentene hadde et felles repertoar å hente av.

Studentene som sto imot

Hva leser Nils Rune Langeland?

– Jeg har forventninger til hva du leser.

– Jeg skriver ferdig en bok nå, og Joseph Roth har stadig dukket opp i arbeidet, så jeg leste «Radetzkymarsjen». Den sto faktisk i mine gamle foreldres bokhylle, sikkert på grunn av manglende avbestilling på 1960-tallet. Han blir kalt prosaens Frans Schubert, og det er helt 

 . Han beskriver det gamle habsburgske riket som ingen andre. Han levde et ekstremt bohemliv, bodde på hotell hele livet og døde alkoholisert i førtiåra. Og jeg leste nettopp Frans Bengtssons «Røde Orm», tidenes viking­roman. Et ytterst sjelden eksempel på en vellykka historisk roman fra vikingtida – mange velter seg jo i ufrivillig komiske klisjeer. Bengtsson har massiv innsikt og er en stilist av ypperste klasse. Han er som en David Attenborough: sniker seg innpå dem, men ikke for nære. Det er en mesterlig kombinasjon av homerisk stil, sagastil og guttebok.

– Historiske romaner domineres av menn. Hilary Mantel er så god. Liker du henne?

– Ja, jeg har gitt henne i julegaver, og er enig med deg, men det kan bli vel mye. Historiske romaner må ha atterhald og måtehald.

– Reiseskildringen «Frihetens grenser». Jeg har reist fra Kirkenes til Tbilisi i Georgia, gjennom den gamle østblokka som ble Nato-medlemmer. Jeg ferdigstiller også boka «Politisk teologi», så de siste tre årene har jeg lest mye av særlig Carl Schmitt – og andre mørke tenkere fra Weimar-republikkens tid. KH

Han er som en David Attenborough, sniker seg innpå.

Nils Rune Langeland

Mathias Sindberg

Flere spør hva Black Lives Matter-bevegelsen har oppnådd på tre år.

Noen måneder etter drapet på George Floyd ble Ibram X. Kendi en intellektuell superstjerne. De radikale anti­rasistiske ideene hans ble allemannseie og trengte inn i institusjonene.

Det var først da han satt i en myk, hvit designerstol sammen med Oprah Winfrey og forklarte poengene i boka «How to be an Anti-Racist» at Ibram X. Kendi skjønte hva som foregikk rundt ham.

«Det var da det gikk opp for meg», forklarte professoren seinere.

Noen måneder tidligere, i slutten av mai 2020, hadde en ansatt i en kiosk i Minneapolis ringt politiet tidlig om morgenen fordi han mistenkte en 46 år gammel svart mann for å ha kjøpt sigaretter med en falsk 20-dollarseddel. Kort tid etter lå mannen under tre politifolk, og seinere samme dag dukket det opp en video av en politimann som insisterte på å holde kneet på halsen hans, mens mannen skrek «I can’t breathe» flere ganger, før han ropte på sin mor og til slutt ble liggende stille.

Det var slutten på George Floyds liv og begynnelsen på en bemerkelsesverdig mobilisering mot rasisme i USA. I dagene, ukene og månedene som fulgte, gikk amerikanerne ut i gatene i noen av de største demonstrasjonene i landets historie. Presidentkandidat Joe Biden kalte demonstrasjonene en «vekker» og en «kamp for USAs sjel».

Landets største bedrifter lovet økt representasjon, ansatte ble sendt på kurs i antirasisme, skoler endret pensum, profesjonelle idrettsutøvere begynte å knele, statuer ble veltet, demonstranter ropte «defund the police», og Black Lives Matter ble både en samlende parole og en organisasjon som måtte håndtere millioner av dollar som plutselig strømmet inn.

I juni 2020 mente 76 prosent av amerikanerne at rasisme var et «stort problem» i USA. En økning på mer enn 25 prosent sammenliknet med noen år tidligere. Hjemme satt noen av dem og lurte på om de selv var en del av problemet. Bokstavelig talt. Antall Google-søk på ordene «er jeg rasist?» eksploderte.

Bevegelsen mobiliserte rundt symbolske krav, ikke materielle.

Teller svarte liv fremdeles?

Løy forfatter Jan Myrdal om barndommen og foreldrene?

Barndommen er en dyp skam som sitter i lenge. Den kommer opp igjen som surt øl, skrev den svenske forfatteren Jan Myrdal i «Barndom», som kom i 1982. Boka skildrer en ulykkelig oppvekst, der han følte seg uønsket. Han ble avvist og hånet av faren, mens mora, Alva Myrdal, dysset ned og dekket over. Begge var blant Sveriges mest betydningsfulle politiske intellektuelle. Spesielt sønnens karakteristikk av mora som kald og kynisk var grusom og gikk tungt inn på henne i hennes siste år, da hun var på vei inn i afasien.

Brevene fra Jan Myrdals ungdomstid, de fleste fra han var 18 til 21 år, er nå kommet i bokform med tittelen «De hemliga breven». SVT-medarbeideren Bosse Lindquist har skrevet et langt forord, som fyller omtrent halve boka, mens Jans sønn, Janken Myrdal, har skrevet et nesten like fyldig etterord. Bokas tese er at Jan Myrdal løy i sine barndomsskildringer. Sønnen skriver at bildet av Alva i farens bøker er oppkonstruert i ettertid – av den voksne, middelaldrende Myrdal. Han mener faren i oppveksttrilogien, «Barndom», «En annen verden» og «Tolv i det trettende», ikke bare skrev usant – han gjorde det bevisst. Janken hevder at faren som 55-åring ikke hatet mora fordi hun hadde vært «elak» mot ham i oppveksten, men fordi hun hadde hjulpet ham så mye.

Mange av brevene viser nettopp det: hvordan Alva og Gunnar støttet Jan økonomisk i mange år. De sørget også for at han fikk et hus da han som 34-åring slo seg ned i Sverige sammen med Gun Kessle etter et lengre utenlandsopphold. Brevene gir et bilde av en ganske usympatisk og kravstor sønn, som tar det for gitt at mora skal gå ham til hende med all verdens gjøremål. Da han og Gun er på reise i Østen, vil han at Alva skal sørge for at det ligger nye dekk til bilen klar i nærmeste havn. Og da foreldrene har skaffet ham huset i Mariefred, er det ikke det minste tegn til takknemlighet, bare nye krav om utbygginger, med omstendelige bestillinger. Det må Alva få i orden før paret ankommer Sverige.

Men som bloggeren Peter Malmberg skriver: Det er ikke bare gjennomsympatiske mennesker som kan ha en ulykkelig barndom. Jankens påstand om at alt er oppkonstruert, er vanskelig å akseptere. Alt ligger jo der, i bøker av søstrene, i Alvas egne brev som tidligere er kjent, og også i de nyutgitte. Samlet gir de et overveldende inntrykk av en trøblete oppvekst, der Jan følte seg uønsket.

SVTs Per Andersson slår fast at brevene gir et «overbevisende belegg» for at «barndomsskildringen var falsk». Men å bli understøttet av foreldrene økonomisk og ellers være en kravstor borgerunge er ikke noe argument for at beskrivelsen av hvordan han opplevde det, er fritt oppspinn.

Det er fullt forståelig at søstrene og barnebarnet går i forsvar for Alva mot sønnens karakteristikker. Det er likevel verdt å merke seg at ingen av dem har noen innsigelser på hans beskrivelser av faren. Likevel er det Alva striden står om. Det er vel som det ofte er. Fedrene går fri, mens mødrene får unngjelde.

For denne leser er det åpenbart at det er forholdet til faren som er det virkelig problematiske i Jan Myrdals oppvekst. Helt siden han var født, var det en rivalisering mellom ham og faren, som sønnen var dømt til å tape. Ekteparet Alva og Gunnar var oppslukt av hverandre, intellektuelt som i kjærlighetslivet. Inn i dette lykkelige forholdet kom den nyfødte sønnen og krevde oppmerksomhet. Det var verken Gunnar eller Alva klare for.

Følelsen av å være uønsket

Isabella Hammad beskriver en verden før den lukket seg

For ti år siden var den britiskfødte, palestinske forfatteren Isabella Hammad i en kibbutz. Hun møtte en nervøs mann, som stadig spurte om hun trodde mennesker klarte å handle i verden som individer, ikke som en gruppe. Det viste seg at han var desertør fra den israelske hæren – han hadde vært stasjonert ved gjerdet mot Gaza. Kom noen mot dem, skulle han skyte i bakken som advarsel. Fortsatte de, skulle han skyte to ganger i bakken. Kom de enda nærmere, skulle han skyte dem i beinet. Dag ut og dag inn ventet de, og en dag kom en mann mot dem. Han kom nærmere, de skøyt i bakken. Han kom enda nærmere – og da så de at han var naken. Til sist kom han nær nok til at de så hva han holdt i hendene: et fotografi av et barn. Soldaten la ned våpenet og flyktet.

Bare ni dager før Hamas angrep Israel, og den påfølgende krigføringen mot Gaza, holdt hun årets forelesning til Edward Saids minne ved Columbia University. Hennes familie kommer fra Palestina, som også var hjemlandet til den store akademikeren og forfatteren Said, som døde for 20 år siden. I en introduksjon som ble lagt til etter krigen startet, skriver hun om den isnende følelsen av å se scener som minner om 1948, da flere enn 750.000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem.

 en aktivistisk og politisk tenker, men det var romanen som la grunnlaget for ham, det var gjennom romanene han så verden, skriver Hammad. Hun reflekterer over sin egen rolle som forfatter, og hvor viktig 

 er i hennes bøker: det øyeblikket da alle brikkene faller på plass og noen plutselig innser sannheten. Hun mener det henger nøye sammen med at det er Palestina hun har skrevet om i sitt forfatterskap. Hun siterer en novelle av Javier Marías, som åpner med ordene «Jeg ville ikke vite det, men har siden fått vite det.» Det handler om å ta innover deg det du egentlig ikke vil vite.

 mange av oss, som har sett med forferdelse på kanselleringen og innskrenkningen i ytringsfriheten av propalestinske stemmer, noterer hun seg dobbeltmoralen i Vesten, det store 

 , for å si det med en Stanley Kubrick-film: «Jeg ser etter sprekker i denne realiteten, etter bevis for at ikke alle i Vesten abonnerer på denne forestillingen om mennesket – et syn som for eksempel tillater ukrainere å kjempe mot sin okkupasjon, men ikke palestinerne.» Den akutte situasjonen i Gaza kommer på toppen av den lange, seige uretten som har pågått: I fjor var det dødeligste året for palestinere på Vestbredden siden 2005, skriver Hammad.

 roman «Pariseren» ble oversatt til norsk for et par år siden. Det er en roman om hennes oldefar Midhat Kamal, som ble født i Nablus i Palestina. «Jeg ville fortelle om palestinske liv før grunnleggelsen av Israel», sier Hammad. Det er romanens genistrek: Hun beskriver en verden før den lukket seg. Hva åpnet Hamas’ grufulle angrep for? Hva åpner Israels nådeløse krigføring for? Hammads forelesning kretser rundt vendepunkter, hvorvidt vi ser at vi står oppi et i tide, hvor de fører: «Jeg vet ikke hvor dette ender. Men jeg vet at vi er de mange.»

Kan man handle som individ, ikke som gruppe, spurte den plagede, israelske soldaten henne. Konfrontert med bomberegnet over Gaza har Vesten blitt satt på en prøve med motsatt fortegn: Klarer vi handle som gruppe?

Den akutte situasjonen i Gaza kommer på toppen av den lange uretten som har pågått.

Eyes Wide Shut

Han er utpekt som åndselitens nye messias, men jeg får hjernetåke av å lese ham, skriver Yohan Shanmugaratnam. 

Med jevne mellomrom får åndseliten i verden en ny messias. Ofte dukker de opp i New York eller Nord-California (veldig sjelden New Delhi eller Nord-Afrika!), selger massevis av bøker og inviteres hit og dit for holde foredrag. Denne gangen kommer åpenbaringen fra Oxford-universitetet i Storbritannia, i skikkelse av den unge, skotske filosofen William MacAskill.

I går gjestet han Norge, på invitasjon fra Tankesmien Agenda og Universitetet i Oslo. Bakteppet var boka MacAskill kom med i fjor, «What We Owe The Future» ( 

 ), som raskt ble en bestselger. «Spennende og nødvendig», opplyser forfatterkollega Sam Harris på coveret. Skuespilleren og komikeren Stephen Fry kaller verket intet mindre enn «et mirakel».

MacAskill har fra før figurert på magasinet Forbes sin liste over verdens ledende sosiale entreprenører under 30 år, vært på showet til komikerstjerna Trevor Noah og holdt Ted Talk-foredrag – for å nevne noe.

Utgangspunktet til MacAskill, som er professor ved Global Priorities Institute i Oxford, er tilsynelatende interessant og sympatisk. I boka utforsker han konseptet 

 , som vel kan oversettes til «langsiktigisme» på norsk.

Kort fortalt mener MacAskill at vi bør ta valg i dag som maksimalt vil bedre livene til ikke bare våre barn eller barnebarn, men alle våre etterkommere. Og MacAskill mener faktisk 

 , fordi tidshorisonten hans strekker seg noen hundre millioner år fram til kloden blir totalt ubeboelig og vi for lengst har kolonisert verdensrommet.

MacAskill poengterer at disse framtidige generasjonene er «fullstendig rettighetsløse» i samtida vår. Som historisk referanse velger han å låne kampen for svartes borgerrettigheter i USA og kvinners stemmerett i verden, og skriver at langsiktigismen er «en forlengelse av disse idealene». Målet er, ifølge moralfilosofen, å få slutt på «nåtidas tyranni over framtida».

Det betyr ikke at livene til oss som lever nå, må bli dårligere. Her trekker MacAskill fram avkarbonisering som et eksempel: En overgang til rein energi bidrar til bedre luftkvalitet i dag, men er også en langsiktig investering i klimaet og dermed menneskehetens overlevelse. Dette er ikke bare en vinn-vinn-situasjon, for MacAskill ser for seg en kjede av positive konsekvenser: lavere energipriser, bedre levestandard i fattige land, avverging av både økologisk kollaps og økonomisk stagnasjon.

Eller som MacAskill skriver: «En vinn-vinn-vinn-vinn-vinn.»

Jeg er så sliten at jeg ikke engang ­orker å kaste boka i veggen.

Den verste av alle verdener

Hva leser Hadia Tajik?

– Jeg har ikke bøker på sengekanten. Når jeg legger meg, er jeg stort sett stuptrøtt. Men den siste boka jeg leste, var «Lucy» av Jamaica Kincaid, som venninna mi anbefalte.

– Den har jeg også akkurat lest! Jeg likte den kjempegodt.

– Jeg må innrømme at jeg slet meg gjennom den. Boka har noen fine kontraster mellom historien til Lucy og familien hun er au pair hos. Men jeg ville nok ikke lest den, hadde det ikke vært for venninna mi. Hun vet hva jeg syns, altså. Jeg blir ikke avslørt når hun åpner avisa.

– Hva liker du å lese, da? Alt fra sakspapirer til sagaer?

– Ingenting er som en velskreven NOU (norsk offentlig utredning, red.anm.). Jeg tok nylig fatt på klimautvalgets rapport, som faktisk er godt skrevet, strukturert og lett tilgjengelig, samtidig som den er politisk interessant. Jeg vil jo helst lese mer skjønnlitteratur, men livet tillater det bare ikke. En bok jeg likte godt, som jeg lånte til nevnte venninne, er forresten biografien om Huma Abedin, som jobbet med Hillary Clinton.

– Og hvis du skal kople helt av fra politikken?

– Janne S. Drangsholts bøker om Ingrid Winter. De har en underfundig rogalandsk humor. Men jeg syns at Ingrid Winter er ganske irriterende også.

– Av klassikerne er det først og fremst Kielland. Jeg synes han er god på å få fram brytningene mellom det verdslige og det kirkelige.

Hadia Tajik

Historiker Lovisa Broström har sett seg lei på nedrakkingen av middelklassen.

Den svenske historikeren Lovisa Broström har irritert seg over nedrakkingen av middelklassen fra venstresida og på avisenes kultursider. Nå har hun skrevet boka «Medelklassen. 200 år i samhällets mitt», for å få av seg frustrasjonen, men også for å fortelle hvor viktig det er å holde sammen. Alliansen mellom middelklassen og arbeiderbevegelsen har vært selve forutsetningen for oppbyggingen av de nordiske velferdsstatene. Hvis ikke denne alliansen pleies, vil mye av fundamentet for egalitære og solidariske samfunn forvitre. Første bud er å slutte å rakke ned på middelklassefolk.

– Det sier noe om samtida når Sveriges mest kjente visesanger, Mikael Wiehe, med klare venstresympatier, før kronprinsesse Victorias bryllup i 2010, valgte å rette skytset, ikke mot kongehuset, men mot hennes kommende ektemann, Daniel Westling, mannen av folket, helsestudioeieren fra Ockelbo og hans middelklassebakgrunn, sier Boström, som vi møter på Göteborg universitet, der hun forsker i velferd, fattigdom og klasse.

Sangen Wiehe skrev om Westling heter «Medel­klassgrabb», der det i første vers lyder:

Vi må slutte med kulturkrig og snakke om økonomiske spørsmål.

Forakten for middelklassen

Ikke rart mange kvier seg for å drive med landbruk

Selv om jeg kjenner utviklingen blir jeg like sjokkert hver gang jeg konfronteres med tall fra landbruket: De siste 50 åra har 75 prosent av alle norske gårder blitt lagt ned. «At vi blir færre bønder behandles omtrent som en naturlov vi må innrette oss etter», skriver Kathrine Kinn i den nye boka «En bondefortelling». Men utviklingen er ikke uunngåelig, den er et resultat av politikk. Regelen er «get big or get out», og det er den største driveren til at den samlede gjelda i norsk jordbruk er mer enn dobbelt så stor som inntektene, skriver hun. Tallene er utrolige: I 2010 produserte 46 000 bruk mer enn 213 000 bruk i 1949. Norske bønder står på ingen måte sammen, skriver hun, «vi spiser hverandre opp».

 vokst opp i et boligfelt, og kom inn i bondelivet mer sidelengs enn andre. Hun valgte som sosiolog å skrive masteroppgave om utviklingen i fjellandbruket. Mens hun leste bøker om norsk landbrukshistorie, åpnet det seg et gap: Det ble framstilt som en suksess, men historiene fra fjellbøndene vitnet om noe helt annet. Gården hun gifta seg inn i ligger i Flatdal, tidligere kalt Vest-Telemarks kornkammer. Hennes bruk er ikke særlig stort. Hun vil ikke av den grunn bli kalt idealist: «Jeg mener vi er realister (...) Jeg mener de største idealistene i norsk jordbruk er de som binder seg til drifta med flere titalls millioner i gjeld for å produsere mat. Bønder som ikke har noe annet valg enn å drive videre, om de så vil slutte.»

 seg mer som en moderne leilending enn en selveiende bonde, fordi hennes gård bruker mye leie­jord. For eksempel å måtte «smile og nikke når en grunneier ville ha dyra på plass til helga» for å beite, fordi de skulle «på hytta, altså gården de eier». Det er lett å merke brodden mot dem som ikke drar lasset, som er gård 

 . Men gitt det knusende slitet i landbruket Kinn beskriver, er det jo ikke veldig rart at mange kvier seg. Spørsmålet er om det ikke ligger grobunn her for en allianse i større grad, mellom bygdefolk som ikke er drivende, og dem som er det. For bygda og landbruket er låst i et skjebnefellesskap. Kinn skriver fint om hvordan dette har vært gjort bedre tidligere.

 , er det lett å komme i tanke om lærerne, der stadig flere forteller om en arbeidshverdag som ikke går opp, om hvordan yrket uthules – og som i likhet med bøndene opplever en katastrofal rekruttering av nye, og stadig mister sine aktive yrkesfeller. Jeg oppfatter henne som en varsler. Hun lander likevel i et løft: Hun går ikke rundt og venter på helg, men lever hver dag, skriver hun. Faktisk er hun heller ikke pessimistisk med tanke på tidsånden. Overflodsfasen vi befinner oss i, er nok en parentes, tror Kinn: «Noen mener tida for den forståelsen av hvem vi er, er forbi, men jeg mener at den kommer.»

 utall viktige diskusjoner om landbrukspolitikk og konkrete tiltak. Men for den gjengse leser er et annet, helt grunnleggende poeng vel så viktig: Vi må dyrke fram en forståelse for hva det betyr å være selvforsynt i et land som Norge. Man kan si det med Johan Mellbye, den første lederen av Norges Bondelag, som Kinn siterer: Den bondereisinga som ikkje samstundes er ei åndsreising, er dømd til undergang.

Bygda og landbruket er låst i et skjebne­fellesskap.

En åndsreising

Sverige har tapt år i kampen mot gjengene på grunn av berøringsangst, sier journalist Diamant Salihu.

Gutter på 15 år brukes som fotsoldater for å utføre drap. Kalasjnikover. Skuddsikre vester. En bil med barn i som blir beskutt. En håndgranat som kastes inn et vindu der en barnevakt og to småbarn sover. Det er 

 i dag. De som er involvert i gjengkonflikten i vårt naboland, kaller det selv en krig.

 en slags geriljakrig som pågår, sier SVT-journalist Diamant Salihu til Klassekampen på videolink fra Sverige.

– Man har sine revir, sine narkotikaterritorier, man bruker militære våpen, det er mange barn innblandet … Det er en utrolig alvorlig situasjon.

Klassekampen har den siste tida skrevet flere saker om gjengvolden sett fra Norge. Neste uke skal Salihu holde et foredrag om den svenske gjengvolden på Litteraturhuset i Oslo. Han har rapportert om konflikten i årevis og skrevet bøkene «Tills alla dör» og «Når ingen lytter», som neste uke kommer på norsk. Forskjellen mellom bøkene sier mye om utviklingen. I den første boka følger han gjengvolden slik den eskalerte i Rinkeby-området i Stockholm fra 2015. I den nye boka følger vi politioperasjoner internasjonalt og i Sverige, der etterforskere kommer seg inn i de kriminelles krypterte nettverk. Det er tunge, organiserte, europeiske nettverk som folder seg ut.

– Min første bok zoomet inn på et lokalt område og forsøkte å forstå de mange årsakene til volden, med ulike risikofaktorer. Men man må forstå at de fleste som vokser opp med slik risiko, ikke blir kriminelle – det forminsker alle fattige mennesker som kjemper, har flere jobber, forsøker å overleve. I den nye boka forsøker jeg å se problemet nasjonalt, og konsentrerer meg om aktørene lenger opp i hierarkiet og ledersjiktet. Det nye vi ser nå, er at også middelklasseungdommer med svensk etnisk bakgrunn er involvert, og at personer fra velordnete hjem, med svensk etnisk bakgrunn og bedrifter, er involvert i ulike roller – som kurerer eller lagerholdere. Det de har til felles, er narkotikaen.

I Salihus nyeste bok kan man lese om at land som Belgia og Nederland sliter med organisert kriminalitet. Men Sverige står i en særstilling med sin dystre drapsstatistikk. Hvorfor så tung vold her?

– Jeg, som har fulgt med lenge, har sett hvordan eskaleringen begynte i våre mer utsatte områder. Vi har et samfunn med påtakelig segregering. Mennesker lever atskilt, i isolerte øyer. Vi har fritt skolevalg, så bevisste foreldre søker barna bort fra skolene som har høy andel elever med utenlandsk bakgrunn og dårlige resultater. Mange skoler i disse områdene har kanskje ikke en eneste elev med svensk etnisk bakgrunn. Også barnehagene i disse områdene kan ha ansatte som ikke snakker svensk, så når barna begynner på skolen kan de ligge flere år etter språklig. Dette er et resultat av segregering, der de svakeste, som er lettest å rekruttere, kan påvirkes. Situasjonen vi har i dag, er tett koplet til narkotikamarkedet, men det har også blitt interne feider i takt med at volden har eskalert. I dag er steget fra å selge narkotika til å utøve vold veldig, veldig lite.

Steget fra å selge narkotika til å utøve vold er veldig lite.

Det store sviket

«Drivkrafta til Odvar Nordli var alltid å tjene dem som satt nederst ved bordet»

Tv-serien «Makta» er bygd opp som et heltedrama med Gro Harlem Brundtland i rolla som Messias. Etter hvert har flere framhevet dem som ikke kommer så godt fra det, som Reiulf Steen. Det er ham vel unt, men den som virkelig fortjener å løftes fram i det kollektive minnet, er Odvar Nordli – arbeidergutten fra Stange som ble statsminister i en historisk progressiv reformperiode.

 klassedelingen ble banket inn i oss», skrev han om oppveksten i små kår på Tangen i Hedmark. I sin grønne ungdom var han «så rød at selv Stalin framsto blass», som han sa i et intervju med Vårt Land i 2013.

Nordli meldte seg inn i AUF i 1945, og i 1951 ble han varaordfører i Stange. Alf Skjeseth beskriver i et portrett i Klassekampen hvordan han fikk innføring i arbeidsdeling av ordføreren:

«Der det serveres varm mat, dit går je. Der det er kaffe og julekake, dit går du».

I 1971 ville Trygve Bratteli ha Nordli som statsråd, men han vegret seg fordi han ikke hadde nok utdanning til å hamle opp med embetsverket. Bratteli svarte med stoisk ro:

«Du og jeg, Odvar, er blant dem som bare kan søke to jobber her. Den ene som bud, den andre som statsråd».

 i 1976, og kampen mot arbeidsløshet ble jobb nummer én. Sammen med finansminister Per Kleppe utviklet han motkonjunkturpolitikken, en klassisk keynesiansk politikk for å holde etterspørselen oppe.

«Under Nordlis ledelse ble Norge en øy med lav ledighet i et hav av arbeidsløshet», skrev Arne Strand i et minneord.

På 1970-tallet, etter EU-avstemningen, kom progressive reformer på rekke og rad. Det norske oljeregimet ble utformet. I 1974 ble pensjonsalderen satt ned. I 1975 kom opptrappingsvedtaket i landbruket og i 1976 Arbeidsmiljøloven. To år etter likestillingsloven og lov om selvbestemt abort. I 1977 fikk Norge en økonomisk sone på 200 nautiske mil.

Drivkrafta var alltid å tjene dem som satt nederst ved bordet

En politisk håndverker

Sandra Lillebø

I framtida kan Malmö være styrt av én klan, Göteborg av en annen

Hvor krevende det en gang var å samle et langstrukket land til et rike med felles lover og overhode, kunne antakelig både middelalderkongene og eidsvollsmennene ha fortalt oss mye om. For å vinne makta over nye områder er vanskelig nok – men enda mer komplisert er den dype kontrollen, å få innbyggerne til å kjenne på langt vagere og mindre kontrollerbare størrelser som tilhørighet og lojalitet.

Kan det være slike grunnleggende og potensielt opprivende spørsmål som står på spill i Skandinavia i dag? Spørsmålet kommer snikende i en når en leser «Klanerna – den systemhotliga brottsligheten». Den relativt korte og konsise boka er skrevet av sikkerhetseksperten Jan Persson og gravejournalisten Johannes Wahlström, og kom ut i Sverige i høst til brei omtale. Blant karakteristikkene som går igjen blant anmeldere og journalister, er «skremmende» det kanskje mest vanlige.

Men «Klanerna» er ikke skremmende på den måten vi er vant til når vi snakker om klaner – disse familiebaserte, kriminelle nettverkene som på en og samme tid kan være svært voldelige og ha lange forgreininger inn i regulær forretningsdrift, offentlig administrasjon og politikk. Vi har slukt fjernsynsserier som «Sopranos» og «Gomorra» med fascinasjon og skrekk, men også med distansert tilfredshet og lettelse over at de er inspirert av hendelser på steder som New Jersey og Napoli, skakkjørte, korrupte samfunn langt unna vårt eget trygge og tillitsbaserte sosialdemokrati.

For det som virkelig skremmer i «Klanerna», er at forfatterne ikke legger så mye som en liten hinne av handlingskurve eller mørk estetikk over fortellingen sin. Tvert imot er det en nøktern og kjølig, på grensa til kald framstilling av en samfunnsutvikling og et fenomen som vokser fram i Skandinavia, og som ikke lenger kan avskrives verken som marginal eller unntaksvis. Tvert imot. Til tross for at forfatterne vegrer seg mot å dømme de politiske avgjørelsene som har gjort klanenes framvekst mulig, og heller ikke selv kommer med noen løsninger om hva som skal til for å forandre på det som allerede har skjedd, advarer de om at Sverige i framtida – om utviklingen ikke snur – kan være nødt til å venne seg til at Malmö styres av én klan og Göteborg av en annen.

Det er interessant å merke seg at det ikke var klanene som var utgangspunkt for Persson og Wahlströms undersøkelser som førte til denne boka. Deres intensjon var rett og slett å kartlegge den grove kriminaliteten i Sverige, som drap, ran og våpensmugling. Hvor fantes den, hvilke lovbrudd ble begått, og av hvem? Prosjektet tok en helt ny vending da det gikk opp for forfatterne at en overveldende del av den organiserte kriminaliteten ble utført innen det de kaller «store hierarkiske slekter» – eller altså klaner.

Klaner, ifølge Persson og Wahlström, oppstår som regel når staten er svak og ikke kan tilby sine innbyggere tilstrekkelig fellesskap og beskyttelse. Å konstatere dette, innebærer ingen moralsk fordømmelse, understreker de. Også i Skandinavia, og ikke minst blant de aller rikeste blant oss, finnes eksempler på familiebaserte nettverk med en indre lojalitet som synes langt sterkere enn den som er rettet mot det nasjonale fellesskapet. De er nok ikke kriminelle på den samme måten, men fungerer likevel ofte på tilsvarende vis, skriver forfatterne: Gjennom (noen ganger strategiske) giftermål og allianser på tvers av samfunnsfelt, sikrer de seg tilgang til makt og penger. Den styrtrike Wallenberg-familien eier for eksempel til sammen 40 prosent av aksjene på den svenske børsen, og kontrollerer gjennom sine virksomheter rundt halvparten av Sveriges BNP. Makta familien har i Sverige, styrkes i tillegg av slektskapet de har med andre mektige familier.

Hvor tok forsvaret for den svenske nasjonalstaten veien?