#fff

– Akkurat nå er det veldig mye. Jeg sitter både i Kommunekommisjonen og leder Utdanningsforbundet, så det blir fryktelig mye saks­papirer. Men Fellesskoleutvalgets rapport har jeg brukt ganske mye tid på.

– Ja, veldig mye bra. Mye av det som står der, kan danne grunnlaget for et skolepolitisk forlik.

– Jeg leser mye sakspapirer, men jeg er veldig glad i den modusen jeg kommer i med skjønnlitterære bøker. I det siste har jeg lest «Kukane» av Erlend Loe, med mange lattermilde øyeblikk. Jeg har også fått med meg «Yellowface» av Rebecca F. Kuang og Marte Michelets «Det har skjedd verre ting i utlandet» og har også gjenlest «Markens Grøde» av Knut Hamsun.

– Ja, jeg synes egentlig det. Den kommer også som film nå. Det ser jeg fram til.

Roy Jacobsens Barrøy-­serie sitter i margen.

Kjenner igjen de tause mannfolka og de sterke kvinnfolka

Yohan Shanmugaratnam

Målt i fortjeneste er Amazon verdens største selskap. Grunnleggeren Jeff Bezos er en av klodens aller rikeste menn. På veien mot toppen har merkevaren gjort seg beryktet for elendige arbeidsforhold og nådeløs behandling av forsøk på organisering av ansatte.

Først i 2021, etter en turbulent kamp og med skitne triks fra ledelsen, lyktes noen lagerarbeidere på Staten Island i New York med å få etablert en fagforening. Amazon Labor Union var hjertebarnet til Chris Smalls – en tidligere partyfikser som drømte om å bli rapper, men endte opp som Amazons første tillitsmann.

I sommer ga Smalls ut boka «When the Revolution Comes: The Fight for the Future of the Working Class», en blanding av selvbiografi og politisk pamflett. Smalls vokste opp i New Jersey med en mor som oppdro ham aleine, på en helsefagarbeiderlønn. Faren satt i fengsel for drapsforsøk, ran og overfall.

I skildringen av livet i nabolaget i Hackensack understreker Smalls at respekt ikke var noe man kunne ta for gitt. «Vi visste at vi ikke bare kunne gå inn i et tilfeldig rom og bli respektert. Vi så hvordan folk behandlet oss og snakket om oss. Politifolk og butikkeiere; drosjesjåfører og skoleadministratorer», skriver han. «Det var som om det å være svart og arbeiderklasse, var en feil vi hadde begått.»

Smalls begynte å jobbe tidlig i tenårene, i tillegg til skole. Han måkte snø, hjalp mora på sykehjemmet der hun jobbet og ble etter hvert ansatt i butikkjeden Target. En dag, mens Smalls samlet handlevognene utenfor og trillet dem tilbake på plass, kjørte en kunde bilen inn i ankelen hans. Etter å ha saksøkt kunden og Target fikk Smalls en erstatning – og beskjed om at han hadde fått sparken. Urettferdigheten ble en forsmak på ting han skulle møte seinere i arbeidslivet.

På videregående fikk Smalls ideen om å arrangere fester mot inngangspenger. Han fikk med seg noen kompiser, skaffet musikkanlegg og trykket opp flygeblader som de stappet inn i skap og hang opp på oppslagstavler, der de raskt ble tatt ned av lærerne. Hver festdeltaker de klarte å overbevise, betydde fem dollar rett i lomma, tenkte Smalls. Trikset var å spre ordet. Han var da uvitende om at festorganiseringen og katt og mus-leken med skoleledelsen var erfaringer han seinere skulle få bruk for, men til helt andre formål.

Etter et opphold i Florida, der han ble skutt etter av noen gangstere, var Smalls tilbake i New Jersey. Skolegangen var stoppet opp, han hadde ikke noe sted å bo og heller ikke arbeid. Samtidig bar 18-åringen med seg en drøm om å bli rapper, og tok alle mulige jobber for å betale for studiotid. Under en opprydningsjobb i et lagerlokale etter orkanen Sandy reagerte Smalls på at de verken fikk utdelt hjelm, støvler eller masker. «Hvem kunne vite hva vi pustet inn?», skriver Smalls i boka, i et frampek til hans framtidige opplevelser under covid-19-pandemien.

Smalls var frontfiguren øyeblikket krevde.

Jobb hardt, ha det gøy og skap historie

Bjørgulv Braanen

Utenlandsk kapital fosser inn i Norge for å etablere datasentre. Til nå er det 112 registrerte sentre i her til lands, fordelt på 60 kommersielle operatører. Og veksten fortsetter. Likevel har tidligere digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) blankt avvist konsesjonsordninger, som gjør det mulig å prioritere strøm ut fra samfunnsmessige hensyn.

sikkerhetspolitikken har vi begynt å forstå at bindingen til USA er dypt problematisk, mens vi på det digitale området fortsetter å gjøre oss mer og mer avhengig av amerikanske selskaper. Innen nettskytjenester er selskaper som Amazon, Google og Microsoft totalt dominerende. Og de norske datasentrene som bygges, eies stort sett av utenlandske selskaper. Selv når de eies delvis av norske aktører, som Aker, er kapasiteten forbeholdt tekgiganter som Open AI, Netscale og Google.

Hvor fatal avhengigheten av amerikanske infrastruktur er, ble illustrert da Microsoft stengte e-postkontoen til ICC-sjefanklager Karim Khan i 2025 etter ordre fra Washington. USA kan i prinsippet stenge ned hele Norge digitalt, fra forsvarssystemer og banktjenester til offentlige etaters og næringslivets kommunikasjonsplattformer. Det er oppsiktsvekkende hvor liten kraft myndighetene har lagt i å sikre nasjonal kontroll over samfunnets basisfunksjoner.

 har vi to lysende eksempler på at politikerne var i stand til å beskytte vitale norske interesser. Da utenlandsk kapital var i ferd med å underlegge seg den norske vannkrafta på begynnelsen av forrige århundreskifte, kom konsesjonslovene fra 1906 og utover. Da vi fant olje i Nordsjøen, sikret myndighetene nasjonal kontroll og styring over ressursene. Funnene skulle skape norske kompetansemiljøer, ny næringsvirksomhet og komme hele landet til gode.

Hvorfor er norske politikere så tafatte? Er det rett og slett fordi konsesjonslovene fra 1906 og oljelovgivningen fra 1971, som alle politiske partier skryter av, ikke lenger er mulig på grunn av EØS-avtalen? Hvis dette er prisen, er den for høy – altfor høy. Uansett årsak, er utfordringene i dag om mulig enda større enn de var i 1906 og 1971. Regjeringen kan ikke fortsette å la det skure og gå.

 utenom en konsesjonsordning for kraft, med klar prioritet for virksomhet som tjener norske samfunnsinteresser. Like viktig er det at vi frigjør oss fra digital avhengighet av USA. Å bygge en nasjonal skytjeneste må være første skritt. Nasjonal sikkerhets­myndighet har anslått kostnadene til 6,5 milliarder kroner. Det vil sikkert bli betydelig dyrere, ikke minst til løpende driftsutgifter og kostnader ved å bygge datasentre og et sterkt miljø av forskere og programmerere for drift og utvikling. I utredningene om dette har det vært uttrykt bekymring for at vi mangler nasjonal IT- og skykompetanse, men det var også situasjonen da oljeeventyret startet. For beredskapen er dette like viktig som kuler og krutt – kanskje viktigere.

 lammelsen og hente opp sinnelaget fra 1906 og 1971. Og i den grad Arbeiderpartiet trenger en sak å vinne valgkampen på i 2029, så er det denne. Så får vi se om digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen (Ap) er i stand til å bryte de siste tiårenes la-skure-politikk, der man spiller alle problematiske baller over til EU. Velgerne forventer at regjeringen står opp for norske nasjonale interesser i en situasjon der det er mer presserende enn noensinne.

Hvor ble arven fra 1906 og 1971 av?

Elise Winterthun

#000

Kanskje var det meningen at vi skulle snakke om staten nettopp i dag. I alle fall er kong Haralds begravelse nettopp forbi, og et øredøvende jagerfly suser over hodene våre der vi sitter på en utekafé på østkanten i Oslo.

Jeg møter rettshistorikeren Marius M. Kjølstad til en samtale om hans ferske bok: den 900 sider tunge kolossen «Hvorfor stat? Diskusjoner om statens formål ca. 1800–1860». Den baserer seg på doktoravhandlingen han leverte i 2024. Har du lest Klassekampen det siste året, kjenner du kanskje Kjølstads navn. Blant annet har han 

oversatt den tyske rettsteoretikeren Hans Kelsen til norsk

Hans eget arbeid konsentrerer seg om hjemlige forhold – skjønt tysk filosofi spiller en viktig rolle også her. Kjølstad analyserer debatten som stormet blant Norges intellektuelle på 1800-tallet, idet vi tok form som en selvstendig og demokratisk nasjon: «[H]va tenkte man seg at statens formål var? Skulle den norske staten først og fremst sørge for frihet og sikkerhet, eller hadde den andre formål?».

Kjølstad kartlegger de ulike posisjonene og tar for seg et rikt spenn av aktører. Han bringer også ny informasjon til torgs, som gir et litt annet bilde av denne perioden i norsk historie enn det som har vært gjengs i forskningen. «Det har vært vanlig å se på den norske 1800-tallsstaten som utpreget liberal med ønske om begrenset statsmakt», heter det i boka. Det er en oppfatning som bør endres, mener Kjølstad. Ifølge ham ble den liberale statstenkningen langt mer kritisert enn man har trodd.

– Denne kritikken kommer fra en viktig linje av dansk-norske tenkere, fra Anders Sandøe Ørsted og Niels Treschow til Marcus Jacob Monrad, sier han til Klassekampen.

På 1700-tallet var eneveldet den utbredte statsformen i Europa. Det dominerende synet var, som Kjølstad formulerer det, «at statens formål var å sørge for undersåttenes lykksalighet». Men ideen om at staten skulle blande seg inn i hva som gjorde folk lykkelige, møtte etter hvert sterk motstand.

– Mot slutten av århundret får man den politisk-filosofiske dobbeltrevolusjonen, med den franske revolusjon, menneskerettigheter og så videre. Ikke minst kommer Kant med en skarp kritikk av idealet om lykksalighet, og introduserer i stedet idealet om at staten kun skal sikre folkets frihet og sikkerhet.

Kants posisjon får enorm innflytelse, også i Danmark-Norge. Her blir juristen Johan Frederik Vilhelm Schlegel den viktigste representanten for en slik måte å tenke om staten på. En annen sentral jurist i Kjølstads bok er Henrik Steenbuch, som lar seg inspirere av Schlegel. Steenbuch er den sentrale personligheten ved det juridiske fakultetet i Christiania fra 1814 til rundt 1830, og han er også en ledende skribent i Morgenbladet. Fra kateteret og i offentligheten får han en nøkkelrolle i å spre det liberale budskap.

Til kamp for en aktiv stat

En måned ut i USA og Israels angrepskrig mot Iran, skrev den amerikanske historikeren Robert Kagan en oppsiktsvekkende artikkel i magasinet The Atlantic. «Amerika er nå en skurkete supermakt», slo Kagan fast. Videre påpekte han at terrortrusselen fra Midtøsten var «en konsekvens av amerikansk engasjement, ikke årsaken til den». Militante islamister «hater oss ikke så mye på grunn av ‘hvem vi er’, men på grunn av hvor vi befinner oss», konstaterte Kagan og siktet til USAs militære fotavtrykk i regionen.

Som den britiske journalisten Owen Jones skrev i The Guardian i april, er det spesielle ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det. Jones minte om at avsenderen i sin tid var ihuga tilhenger av amerikansk krigføring i nettopp den delen av verden og en framtredende nykonservativ stemme. Kagan var, som hans meningsfeller ble kalt, en «neocon».

En skal lete lenger etter folk i amerikansk offentlighet som fortsatt kaller seg nykonservativ. Men et kvart århundre tilbake i tid var situasjonen en ganske annen.

I dag har det gått akkurat 25 år siden al-Qa’idas omfattende terrorangrep mot World Trade Center i New York og forsvarsdepartementet Pentagon. Aksjonen kostet rundt 3000 menneskeliv og ble starten på det USA kalte en «global krig mot terror». Felttoget begynte i Afghanistan oktober 2001, før Irak ble neste mål to år seinere. Krigene spredte seg raskt og etterlot seg død og kaos.

Arkitektene og pådriverne bak det hele var en nykonservativ krets rundt den republikanske presidenten George W. Bush. Mange av dem kom fra miljøet rundt tankesmia Project for the New American Century, som ble grunnlagt fire år tidligere av nevnte Robert Kagan og William Kristol for å fremme USAs fortsatte økonomiske og militære dominans i verden etter slutten på Den kalde krigen.

Blant nøkkelpersonene var Bush sin visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og statssekretær Douglas Feith. Bush hentet også inn rådgivere som Richard Perle og Michael Ledeen fra American Enterprise Institute, som var de nykonservatives ideologiske arnested.

Men om man begynner å studere denne strømningens politiske slektstre, ender man opp på uventede steder. Til å være et tankegods som er dypt høyrevridd og krigshissende, fører påfallende mange av røttene tilbake til skikkelser og grupperinger på den amerikanske venstresida.

Mange røtter fører tilbake til venstre­sida.

Haukene som fløy inn fra venstre

– Du er innspurten til seminaret som holdes på Stalheim denne helga? Travel?

– Det er nok å gjøre. Er en skrekkblandet fryd de siste dagene. Jeg gleder meg alltid, men kanskje litt spesielt i år fordi vi skal ha ekstra oppmerksomhet om Hans Skjervheim og «Kva er eit menneske?». Nå har vi fått en ny samling av hans mest kjente essays. Jeg har også funnet fram Jan Inge Sørbøs biografi fra 2002, «Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi». Det var et interessant gjensyn. Skjervheim var en slags varsler og hadde mot til å si ifra om det han mente var tankefeil i populære trender. Det er fryktelig vanskelig å være mot dominerende trender. Det er inspirerende i seg selv.

– Jeg har kommet over boka «Barn og dei sju dødssyndene – refleksjoner over dygder og laster

 av Torgeir Haugen og Nils Gilje. De problematiserer dydsetikk, vår avhengighet og våre laster. Både dydene og dødssyndene er en del av menneskets natur.

– Vanskelig å peke på, men det en leser tidlig i formative år, har en spesiell betydning. Jeg leste mye Sigrid Undset og Alfred Hauge på gymnaset. Skjønnlitteratur var så viktig i ungdomsårene. Vi bør ikke bare være opptatt at vi reint teknisk kan lese, men om litteratur som en åpning til hva menneskelivet er. Bøkene blir venner, som Siri Hustvedt sier. La barn og unge få oppleve å lytte til fortellinger, ikke bare snakke om seg selv. Fortellingenes plass i menneskenes historie er uvurderlig. Og guttene mine har sendt meg til Hobbiten, Ringenes herre og tidligere Harry Potter. Jeg har lært meg å bli begeistret. BB

Dødsyndene er en del av menneskets natur.

På sengekanten

Det ble en blytung start på uka: Det tyske ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AFD) stakk av med 43,8 prosent av stemmene i Sachsen-Anhalt. Sjokket blant de sentrums- og venstreorienterte har fulgt et forutsigbart mønster. Søndag kan vi få nok en kalddusj, idet svenskene går til urnene ved Riksdagsvalget. Sverigedemokraterna (SD) spås å bli nest største parti.

I sosiale medier har diskusjonen løpt om hva som er de tyske velgernes motivasjon. Er det snakk om industridød og tap av arbeidsplasser, som leder dem motvillig i klørne på ytre høyre? Eller er den økonomiske nedturen noe disse menneskene innbiller seg, en falsk fortelling ytre høyre har kokt opp for å piske sinnene i kok mot innvandring? Eller kanskje er en forstyrrende stor andel av befolkningen faktisk rasister helt på ekte, en tendens man bør slå hardt ned på?

ta innover oss at mennesket er komplekst, og at én forklaring sjelden er nok for å forstå store, transnasjonale fenomener som høyrebølgen. For eksempel kan det være sånn at når vi mennesker opplever å stagnere sosialt, aktiverer det også primitive og destruktive strukturer som ligger latent i oss, som etnosentrisme. Det mente i hvert fall Carl Jung, som religionsviter Jørg Inge Jørgensen løftet fram i et intervju med Klassekampen før sommeren. Jung analyserte sin tids Nazi-Tyskland, som han tolket som en reaksjon på altfor raske omveltninger i det moderne samfunnet. Når folk føler at grunnen vakler under føttene deres, blir det fort farlig.

Det slo meg da jeg leste Weekendavisens nylige artikkel om den vesle byen Ramsele i Västernorrland. Her har det, som ellers i den svenske periferien, skjedd en dyster utvikling: fraflytting, avvikling av tjenester og kulturtilbud, en generell følelse av forfall. På samme tid har tilslutningen til SD vokst. Avisa refererer til forskning som viser at tiltroa til demokratiske institusjoner synker på den svenske landsbygda. Folk har en opplevelse av å være urettferdig behandlet, som «får sterke følelser fram», ifølge en forsker avisa intervjuer. Antakelig må vi forstå høyreglidningen delvis som en hevn, et uttrykk for det samfunnsgeografen Andrés Rodríguez-Pose betegner som «de betydningsløse steders revansj».

 høy status i vår tids politiske debatter, de sterke følelsene – og kanskje er det et feilgrep. Antakelig er opplevelsen av at samfunnet endrer seg kjappere enn man klarer å henge med, enten det gjelder urbanisering eller befolkningsutvikling, oppriktig skakende for mange. Til Klassekampen påpekte Jørgensen at ulike mennesker har helt ulike livsanskuelser og moralske vurderinger. Går det an å forstå betydningen tradisjon, kontinuitet og dypt forankrede lokalsamfunn har for folk, selv om man for egen del turnerer det moderne, urbane og mangfoldige samfunnet med letthet? Går det an å møte dem med noe annet enn forakt for verdiene de tror på?

Det som antakelig ikke overbeviser SD-velgerne, er å kun terpe på hvor ekstremistisk partiet er, som Tankesmien Agenda gjorde på «Politisk kvarter» denne uka. Da virker forslaget til Minervas Nils August Andresen mer fruktbart, nemlig å «komme med politiske forslag som løser bekymringen på en bedre måte». Kanskje må vi innse at folks følelser betyr noe, og at vi ikke kommer langt om vi ikke klarer å integrere det i vårt felles prosjekt. Uansett hva som skjer, skal vi jo dele verden med hverandre.

Beistet som ikke lar seg temme

Trygve Lie (1896–1968) har hatt et dårlig ettermæle som FNs første generalsekretær i perioden 1946 til 1953. I biografien «Trygve Lie – byggherre i krig og fred» tar Tove Gravdal ham i forsvar mot kritikerne.

Lie var arbeiderklassegutten fra Grorud i daværende Aker, som ved hjelp av stipender fikk utdanning og tok juridisk embetseksamen som 23-åring i 1919. Han var i flere år juridisk konsulent i LO, der han forsvarte mange av aksjonistene fra Menstadslaget, før han i 1935 ble justisminister i en alder av 38 år, til da tidenes yngste statsråd. Under krigen ble han regnet som en av de meste handlekraftige ministrene i London.

I ettertid har han ikke fått de beste skussmål for sin innsats som FNs generalsekretær. Britiske Robert Urquhart, som var rådgiver for Lie i FN i flere år, mente han verken hadde temperament eller intellekt til den krevende stillingen. Lie stolte mer på hva han kalte sin «politiske nese» enn på intellektuelle anstrengelser eller hardt diplomatisk arbeid, hevder Urquhart, som skulle bli en nær rådgiver for Lies etterfølger, Dag Hammarskjöld. Lie var en mistenksom og usikker mann, med kort lunte. Han forlot offentlig tilstelninger hvis han ikke hadde fått den rette bordplasseringen. Ved en middag som ble gitt for Anthony Eden gikk han inn i spisesalen og byttet bordkortene så han fikk æresplassen, forteller Urquhart. Han mente også Lie var sterkt partisk til fordel for Israel i Palestina-spørsmålet. Den britiske offiseren og diplomaten unnskylder likevel Lie med at han var gitt «verdens vanskeligste jobb». I Odd Karsten Tveits bok «Gudfaren» fra 2018 rettes også skarp kritikk mot Lie for å ha sviktet FN i Palestina-spørsmålet.

I boka skriver Gravdal om en av de mest innflytelsesrike i FN-systemet, Ralph Bunche, som også var svært kritisk til Lie. Bunche skrev at han var «forfengelig og selvsentrert, med en tendens til å vurdere også viktige saker ut fra hvilken virkning de hadde på ham selv». Stortingspresident C.J. Hambro var heller ikke nådig mot Lie. I dagboka under krigen skrev han at Lies «første tanke er at Trygve Lie skal ha det godt, helst litt bedre enn andre».

Kanskje et av de største ankepunktene mot Lie var at han ga fullstendig etter for den amerikanske mccarthyismen på begynnelsen av 1950-tallet. McCarran-komiteen og en storjury som var underlagt justisdepartementet, innkalte amerikanske FN-ansatte til kryssforhør om deres antatte kommunistsympatier. Flere av de FN-ansatte nektet å svare på om de var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet. De viste til det femte grunnlovstillegget, som ga dem rett til å nekte å svare. Det endte med at Lie slapp kommunistjegerne inn i FN-bygningen og avskjediget medarbeidere som ikke svarte tilfredsstillende på inkvisitorenes spørsmål.

Gravdal går grundig inn i flere av disse sakene i boka, men har et generelt mer positivt syn på Lies rolle enn hans argeste kritikere.

– Det viktigste nye jeg har funnet, er at Lies dårlige ettermæle er betydelig overdrevet. Han fortjener mer honnør for sin innsats, ikke minst i FN-systemet, der hans omdømme er veldig dårlig. Han er jo nærmest en ikke-person. Lie er fullstendig overskygget av Dag Hammarskjöld, som har fått en svær plass utenfor FN-bygget oppkalt etter seg og et bibliotek. Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie. Det eneste er at det henger noen bilder av ham i kjelleren utenfor do.

Hun framholder at Lies største prestasjon var byggingen av FNs hovedkvarter på Manhattan i New York. Det lyktes fordi han hadde et godt forhold til New Yorks borgermester, den mektige byplanleggeren Robert Moses og den styrtrike Rockefeller-familien, som også støttet byggeprosjektet økonomisk. John D. Rockefeller ga 8,5 millioner dollar for at FN skulle kunne kjøpe tomten på Manhattan.

Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie.

Bedre enn sitt rykte?

La oss dra tilbake til 1980-årene. Se for deg at du studerer litteratur på Harvard. Du er kledd i svarte klær og Doc Martens. Du kultiverer en intellektuell og litt 

 aura. I kveld skal du på festen til din medstudent Elizabeth Wurtzel, som noen år fram i tid utgir boka «Prozac Nation». Men akkurat nå er du på Café Pamplona, som, til tross for at den ligger i Massachusetts, ser ut som en parisisk kafé. Du bestiller en espresso frappe og åpner en bok av Roland Barthes, og når du gløtter rundt deg, ser du at de andre også er kledd i svart, drikker frappe og leser Barthes.

Dette er atmosfæren The New York Times-journalist Emily Eakin skildrer i boka «The Frenchmen. Or, My Life in Theory». Den forteller om da poststrukturalismen og dekonstruksjonen kom til USA, idéretninger som får betegnelsen «fransk teori». Hvordan kunne en gjeng franske filosofer som skrev nærmest ugjennomtrengelige tekster få gudestatus ved amerikanske universiteter? Og hvordan endte de opp som symbolet på alt som er feil med humaniora? Med utgangspunkt i sin fortid som teorifrelst student skriver Eakin et generasjonsportrett, og henter fram tenkerne som var dominerende: Roland Barthes, Louis Althusser, Jacques Derrida, Michel Foucault, Gilles Deleuze, Félix Guattari, Jacques Lacan og Paul de Man.

Riktignok var disse mangfoldige tenkere, sier Eakin over skjerm fra New York. Noen var gamle marxister, andre psykoanalytikere.

– Men alle opponerte de mot strømningen som dominerte tidlig i deres karrierer, nemlig eksistensialismen. Det håpefulle øyeblikket etter krigen, der man vant over fascismen og imperialismen, endte i skuffelse. Verden ble delt mellom supermaktene USA og Sovjet, og ny teknologi fikk mennesket til å framstå som en puslete skapning. Franske intellektuelle ble overbevist om at verden ikke var styrt av folk, men systemer.

Nå flokket man til strukturalismen, en teori om at språket er det viktigste systemet av alle og kontrollerer mennesket – ubevisste kulturelle strømninger setter grenser for hva det er mulig å tenke. Mange filosofer flyttet til USA og utviklet avleggere. En av dem var Derrida, som endte på Yale og sto i bresjen for dekonstruksjonen. Han var blant de første teoretikerne som bergtok litteraturstudenten Eakin.

– I «Hvite mytologier», som jeg ennå setter høyt, presenterer han sin grunnleggende idé: Vi er alle fanget av språket, som er metaforisk. Det korresponderer ikke med noe utenfor seg selv – ord gir bare mening i forhold til andre ord. Da blir spørsmålet hvordan filosofien kan gripe det som befinner seg bortenfor språket, som væren, virkelighet og sannhet, sier hun.

En annen ruvende skikkelse var Michel Foucault, som etablerte seg ved Berkeley. Mens Derrida var mest opptatt av metafysiske konsepter, var Foucault mer en politisk aktivist og analyserte fenomener i det moderne samfunn, påpeker Eakin.

– Ideene hans kretser om makt. I takt med at samfunnet går framover, får statsmakta mindre groteske uttrykk. Men det er ikke noe framskritt, ifølge Foucault: Makta blir bare usynlig og i realiteten mørkere idet den tar form som overvåking. Det har åpenbar relevans i dag.

De innvidde

Maga blir ofte sett som hul, enkel populisme, en kraft som forfører mennesker på falske premisser. I sin nye bok «Bakmennene – om at det finnes intelligent liv i Maga – og hvorfor det burde bekymre oss» gir Torbjørn Røe Isaksen et helt annet bilde av den politiske bevegelsen bak USAs president Donald Trump, som er i ferd med å forandre verden.

– Den er både intelligent og gjennomtenkt, med intellektuelle miljøer og ideologiske røtter som går ganske dypt – med ideologer som tenker over store politiske og filosofiske problemstillinger. Jeg beskriver rett og slett Maga som smart, sier han.

I motsetning til mange andre som analyser Trump og Maga i norsk offentlighet forsøker å Isaksen å forstå Maga-bevegelsen fra innsida.

– Mye av det Maga snakker om er ting jeg kjenner og relaterer meg til. Noe av språket, historiene og tankene kan jeg føle meg hjemme i. Det er som å høre en kjent melodi. Noen ganger blir jeg fristet til å synge med. Det er tiltrekkende, men også farlig på grunn av Magas autoritære sider.

– Nei, de snakker et språk jeg forstår, det er som de snakker dansk, mens jeg snakker norsk. Det er ikke gammelgresk. For eksempel har alle deler av Maga-bevegelsen en slags forfallstanke om at vi har forlatt en gyllen fortid. Det vil enhver kulturkonservativ pessimist kjenne seg igjen i. Det er også konkrete politiske ting, som innvandringspolitikken og kritikken mot en bestemt type selverklært, fornuftig, «bedre og mer moralsk enn deg» venstreliberalt syn, som jeg har blitt stadig mer oppmerksom på og stadig mer kritisk til.

I boka viser Isaksen at veien fra en ytterliggående liberalisme, som setter frihet over alt annet, til autoritære, illiberale og rasistiske ideer, er kortere enn man tror. Hvis noen hadde spurt ham for 25 år siden, ville han sagt at dette var to motpoler.

– Da jeg var student, frekventerte jeg en gruppe som ble kalt Fristud, som var gjengen som ble kastet ut fra Frp på Bolkesjø i 1994 fordi de var for liberalistiske. Det var en liten gruppe, med blant andre Jan Arild Snoen, Heidi Nordby Lunde, Hans Jørgen Lysglimt og Hårek Hansen, som møttes i et trangt rom på Chateau Neuf i Oslo.

Maga er den viktigste politiske bevegelsen i vår tid.

– Trump kan ha startet Arbeiderpartiet

– Ja, det har vært hektisk, men det er frivillig. Og alt som er frivillig, har man ekskludert seg fra retten til å klage over.

– Det er en liten dragkamp på soverommet. Sist kona mi Anne telte, lå det 34 bøker der. Jeg leser alltid på senga, mye om natta, har alltid sovet dårlig. Det ligger masse ulike bøker der, fra helt ferske til de jeg leser om igjen.

– Den jeg alltid har med meg, er den som veier minst, men betyr mest, en utgave av Bibelen jeg fikk da jeg var tolv år gammel. Den har jeg alltid med og finner alltid noe nytt. Jeg er jo en ikke-kristen med bakgrunn i den vestlandske indremisjon.

– De to mest aktuelle er Kim Leines «Olavs hus» og boka om Høiby-rettssaken, som du vel har fått i hus, av Martine Aurdal, Lena Lindgren og Rakel Haugen Strand. Så ble jeg inspirert av Åge Aleksandersens konsert i Nidaros med Dan Anderssons viser. Derfor har jeg funnet fram hans dikt. Og så leser jeg om igjen Kristian Elsters vesle bok fra 1872 «Om Modsætningen mellem det vestlige og østlige Norge», om forskjellene mellom det demokratiske Vestlandet og det bondearistokratiske Østlandet. Den må du absolutt lese. Jeg har også akkurat vært på Orknøyene og har tatt fram «Asterix hos Pikterne», om det eldgamle folket som befolket Skottland og Orknøyene. Og så er det Sarah Zahids diktsamling «Bjørnholt vgs», en veldig sterk og ny stemme, som åpner nye perspektiver for meg.

En opptatt mann

Før var vennskap livsnødvendige. Nå er de en markør for vellykkethet.

Hadde våre forfedre en like reflektert forståelse av konseptet «venner» som det vi har? Det enkle svaret er ja. Se på Aristoteles, som på 300-tallet før vår tid forfattet «Den nikomakiske etikk», hvor han tar for seg vennskap. Det finnes tre typer venner, hevder filosofen: De man drar nytte av, de man har det moro sammen med og de man verdsetter for deres karakter. Ikke overraskende er det den siste typen vennskap Aristoteles setter høyest.

Folk har hatt perlevenner, svirevenner, svikefulle venner og pennevenner til alle tider. Men leser du en bok fra forrige hundreår, får man inntrykk av at de sosiale dynamikkene var ganske annerledes likevel. Det man hadde, i tillegg til nære venner, var det vi litt stivt kan kalle «nettverk». Jeg tenker på miljøet Vivian Gornick skildrer i «Heftige bånd», om et myldrende jødisk nabolag i New York på 1940-tallet. Eller på det like myldrende bergensnabolaget i Torborg Nedreaas’ «Trylleglasset». Menneskene som utfolder seg her, har ikke valgt hverandre. De er kastet sammen av skjebnen, eller byutvikling, eller klassetilhørighet. Når min bestemor forteller om sin oppvekst, bretter hun ut lokalmiljøet i Bergen på 1950-tallet med en vanvittig detaljrikdom. Ikke bare forteller hun om familie og venninner («vennindar»), men hele mikrokosmoset av naboer, butikkdamer, slaktere, byoriginaler og så videre. Hvem av oss bybeboere er i stand til noe slikt i dag?

 på dette med svunne mikrokosmos etter å ha lest et intervju med den svenske sosialdemokraten Payam Moula i herværende seksjon nylig. Han er opptatt av moderne meningstap, av følelsen mange bærer på: at livet mangler noen sentrale komponenter. At man selv savner en funksjon i verden. Vi lever i misnøyens tidsalder, mener Moula, og blant problemene han legger stor vekt på, er tap av sosiale relasjoner. «Hver femte mann har ingen å prate med og savner en nær venn», sier han, og påpeker at det har omgripende konsekvenser, personlig og politisk.

Lite av dette er nytt i den vestlige verden. I USA opererer man med begrepet 

, en markant tilbakegang i antall venner folk flest pleier kontakt med. Forskning viser at vi ytrer stadig færre ord per dag. Vi lever i ensomhetens hundreår, hevder noen. Følgene er fatale: Ensomhet er like ille for helsa som å røyke 15 sigaretter om dagen, ifølge en rapport fra 2015. Ikke at de som er rammet, trenger slike skremmebilder. Alle som har kjent på dyp ensomhet, vet hvilken avgrunn det er.

Man skal vokte seg for å skjønnmale fortida, og årsaken til at folk inngikk i intrikate nettverk før, var at det var nødvendig. Kjente du naboene, hadde du noen som kunne se til barna når du tok et ekstra skift; kjente du kolonialhandleren, fikk du strukket kreditten litt lenger når skiftene uteble. Samfunnet var et uformelt system av gjensidig avhengighet, og antakelig tenkte man ikke så mye over det. Mye godt har skjedd siden da, i hvert fall i vår krok av verden: Sosialdemokratiet, som Payam Moula vil gjenreise til gamle høyder, lyktes i å innføre en rekke velferdsordninger som gjorde oss mindre avhengige av andres nåde. Kvinnene ble yrkesaktive, og det å velge bort store familier, ble et reelt valg. I dag kan vi skille oss og flytte og bytte jobb og starte mange kapitler. Vi kan organisere livet vårt i bolker, slik at jobb er jobb og fritid er fritid. Vi kan prioritere tid med barn. Privatlivet har, tross sosiale medier, aldri vært så privat. Mye av dette er framskritt. Men samtidig legger vi noe bak oss, og det synes å være den komplekse og tilfeldighetspregede sosiale veven som var så definerende for menneskelivet. Situasjonene slike dynamikker springer ut av, er blitt færre.

 har blitt mindre viktige. Nei, kanskje har vennskap aldri vært mer symboltungt, mer avgjørende for hvordan vi forstår vår posisjon her i verden. Om vi ikke kan regne med å tilhøre et fellesskap i kraft av vår geografiske plassering, eller gjennom yrket vårt, er det de personlige egenskapene det kommer an på. Noen navigerer vennemarkedet med selvfølgelighet; det finnes forskning som viser at de som er populære på skolen, forblir populære som voksne. Andre faller utenfor. Det er også lett å se for seg at måten de moderne vennskapene utspiller seg på, har betydning. I sommer skildret Aftenposten en såkalt «catchup-kultur», som typisk oppstår i 30-årene: Man treffer venner med lange mellomrom, og når man ses, tar samværet form av en samtale om alt som har hendt siden sist. Eller, for å låne ordene til en innsender i danske Information i 2021: Man går fra å være en integrert del av hverandres liv til å bli «en flokk venner som møtes hver tredje måned til en chai latte, eller – mer realistisk – utsetter avtalen fordi barnet har fått hund- og klovsyke». Hva gjør man når vennskapene renner ut i sanden? Vi får ikke en drøss med anledninger til å møte nye folk; maks fem i året, som en venn av meg regnet seg fram til.

Når vennskap er organisert som en serie 

, er det kanskje ikke så rart at det oppstår en hel del sosial paranoia. Er det du har å tilby attraktivt nok til at noen vil avse sin strengt avgrensede fritid på deg? Kanskje er det også sånn vi må tolke det overdrevne fokuset på personlighetstrekket introversjon: Når du føler at du ikke mestrer det sosiale livet, er det fortrøstningsfullt å gjemme seg bak en merkelapp, gi seg selv tillatelse til ikke lenger å forsøke. Og kanskje må vi ta innover oss at den avtalebaserte vennskapskulturen kan oppleves ekstra vrien for menn, som virker å falle utenfor litt oftere enn kvinner: «De fleste menn er en skilsmisse eller en oppsigelse fra å sitte i en leid ettroms med fiskestanga si og et alkoholproblem», som det ble formulert lakonisk i Politiken i juni.

 av sosiale fellesskap som med klimaendringer: Vi vet at det ikke er bra, men vi har nå en gang rigget oss til sånn måte at vi ikke ser så mange utveier. Ingen vil tilbake til trangbodde gettoer. Men jeg tror vi må forstå at sivilsamfunnet har betydning; vi trenger at det finnes en omfangsrik sone mellom det strengt profesjonelle og det helt private. For tida ruller debatten om hjemmekontor. Er det her arbeidstakernes kamp bør stå? Går det an å ønske seg romslighet uten å normalisere det å bare være hjemme og å frata andre et arbeidsmiljø?

Denne sommeren har tidsskriftet The Atlantic publisert en rekke gode artikler om sosiale fellesskap. Kanskje bør vi slippe hverandre til i hverdagens små øyeblikk, foreslår en. Hvorfor kan man ikke henge opp klesvasken sammen innimellom? Tyler Austin Harper slår et slag for det tradisjonelle og undervurderte vennskapet mellom menn, der man samles omkring en hobby heller enn å prate sammen. Han viser til en britisk professor som, under en skilsmisse, opplevde at de vanlige rådene om å snakke med venner ikke lindret. Det som hjalp, var å melde seg inn i en gruppe som konserverte gamle jernbaneskinner. «På sitt beste kan slike vennskap stimulere til en form for samfunnsengasjement, en måte å investere i en felles ytre verden, heller enn å anse sine private psykodrama som sentrum i sosiale dynamikker», skriver Harper. Men dette er avhengig av at andre møter opp.

Hva kan du tilby meg?

Av alle formuleringer i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 er følgende utvilsomt mest kjent: «Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like.» Prinsippet, altså at folk hadde samme verdi, og dermed skulle skjenkes de samme rettighetene, var revolusjonerende.

Riktig nok ble mange – kvinner, slaver, urfolk og eiendomsløse, for å nevne noen – lenge utestengt.

– Like fullt grep folk fatt i ordene, for å prøve å utvide definisjonen av hvem som skulle inkluderes i dette likhetsrammeverket, sier den bokaktuelle historikeren Kim Phillips-Fein til Klassekampen fra hjemmet sitt i New York.

– Og fra svært tidlig av gikk noen mennesker inn for å prøve å demme opp for denne utjevnende energien i det revolusjonære øyeblikket, for å opprettholde de eksisterende makt- og eiendomsstrukturene.

I juli, nesten akkurat 250 år etter at kongressrepresentantene vedtok erklæringen, publiserte Phillips-Fein en kritikerrost bok om dette tilbakeslaget. «Country of Lords: Neo-Aristocrats, Social Darwinists, Tech Utopians, and the Long Fight Against Equality in America» omtaler et knippe skikkelser som var sentrale i denne sammenhengen – fra Lord Adam Gordon, som levde på 1700-tallet, til teknologi-magnaten Peter Thiel i vår samtid.

Boktittelen «Country of Lords» er en referanse til forfatteren J. Hector St. John de Crèvecœur, som i 1782 skrev at USA skulle være et land «uten lorder, konger eller et arvelig aristokrati». Men Phillips-Fein sitt poeng er altså at det hele veien har eksistert en slik uoffisiell adel, som fra starten prøvde å undergrave selve ideen om likhet.

– Du kaller strømningen en «skyggetradisjon». Samtidig var forkjemperne ofte veldig kjente folk?

– Ja, mange av de som fremmet disse ideene var ikke marginale folk. De var gjerne ledere, innenfor økonomi, politikk og blant intellektuelle, svarer Phillips-Fein, som er professor i historie ved Columbia University.

De som fremmet disse ideene var ikke marginale.

Drømmen om gründer-­diktaturet

Det danske partiet Liberale Alliance og dets populære leder Alex Vanopslagh er i ferd med å gjennomgå en politisk metamorfose. Den unge, karismatiske politikeren har vært en innbitt og prinsipiell forsvarer av liberalismen, og partiet har vært særlig populært blant unge menn, ikke minst på grunn av partilederens aktivitet på sosiale medier. Nå er det nye tider. I sin nye bok, «Den usynlige ånd», faller han tilbake i den store danske fellesgryta, der Grundtvig, Høyskolesangboken, folkelighet, kristendom og nasjonale fellesverdier alltid ligger og putrer. «Friheten er ikke et mål i seg selv, men et middel til ansvar og sterke fellesskap som bare trives i et samfunn med en bestemt kultur», skriver han. Weekendavisas Søren K. Villemoes har møtt Vanopslagh og skildrer hans reise fra minimalstaten til fedrelandet. I dag framstår han som Folkehøyskole-Venstres åndelige arvtaker i Danmark. I et forord i «Den usynlige ånd» foreslår Venstre-nestor Bertel Haarder derfor at Venstre og Liberal Alliance bør fusjonere til ett parti på sikt. Det ville tilført Venstre sårt tiltrengt vitalitet, kanskje med Vanopslagh, bare 34 år gammel, som en aktuell lederkandidat, samtidig som den altfor rike partifloraen på borgerlige side ble sanert.

for at det vil skje, er liten. Å slå sammen partier er enklere sagt enn gjort, selv om politikken synes å ligge ikke så langt fra hverandre. Partisplittelser derimot er regelen. I norsk sammenheng kommer jeg bare på to ordentlige samlinger. Den ene skulle bli varig, den andre sildret bort i ingenting. Den varige kom i 1927 med Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, en samling som førte til en formidabel valgframgang samme år. Men det skal sies, det var først og fremst en gjenforening, ettersom de skilte lag bare seks år tidligere under stridighetene om revolusjon og Moskva-tesene. Det andre eksempelet er Sosialistisk Valgforbund i 1973, av SF, NKP og AIK, som førte fram til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Valget i 1973 ble en storsuksess med 11 prosent og 16 representanter på Stortinget, men i 1976 marsjerte flertallet i NKP ut etter råd fra Moskva.

 er derimot uendelige. De fleste har rammet Venstre, med utbrytere som Moderate Venstre og Frisinnede Venstre. Siden fulgte KrF og Bondepartiet. Den endelige sprengingen kom på Røros i 1972. SUF-erne brøt også ut av SF i 1969, noe som etter mange omveier har ført fram til dagens Rødt.

I dag snakkes det fra tid til annen om slå sammen partier i Norge også. SV og Rødt. Eller hva med MDG og Venstre, ja, noen har også foreslått at Høyre og Ap burde slå sine pjalter sammen. Men å fusjonere partier med ulik kultur og historie er uhyre komplisert, like vanskelig som det er å slå sammen aviser. Én pluss én blir sjelden to. Jeg har selv vært med på å drøfte en sammenslåing av Klassekampen og Dagsavisen en gang i tida, noe som på papiret kunne se klokt og fornuftig ut, men en avis har, som et parti, en «sjel», med særpreg og identitet. En vellykket sammenslåing forutsetter at man klarer å bygge opp en ny felles identitet. Det er lettere sagt enn gjort. Tenk bare på hvor vanskelig det er å holde et parti samlet, med alle dets fraksjoner. I det hele tatt er synergieffekter ekstremt oppskrytte. De er, som Dagens Næringslivs Thor Chr. Jensen har påpekt, som Jesus. Alle snakker om ham, men ingen har sett ham.

Vanskeligere enn man skulle tro

– Jeg veksler mellom å lese bøker om drakthistorie og science fiction eller fantasy. Blir det for mye vadmel og ull, må jeg bare ha litt fantasi og gærne mennesker.

– Min favorittforfatter når jeg skal ha det hyggelig i eget selskap er Terry Pratchett. Han elsker jeg over alt på jord. Nå holder jeg på med å gjenlese «Making Money» – den er lest i filler og har mange løse sider, men det går greit likevel. Han har også en bok om seg selv, «A Life With Footnotes», som er fryktelig morsom.

– Han har en sånn menneskelighet. Bøkene er jo fulle av alle slags fabelvesener, og likevel er det så menneskelig alt sammen. Så har du karakteren Sam Vimes og hans 

, om forskjellen på fattige og rike, som er så god. Vent litt, jeg må bare slå opp … Jo, her fant jeg teorien: Fattige folk må kjøpe dårlige produkter som må byttes ut ofte, som blir dyrere i det lange løp.

– Noen bøker om vadmel og annet tekstilorientert må det vel bli, som drakthistoriker?

– Nå holder jeg på med en detaljert bok kalt «A Perfect Red» av Amy Butler Greenfield. Den har blitt en bestselger, og forteller historien om fargen rød. Det er en vitenskapelig bok med et enormt noteapparat. Tenk at noen kan lage en hel bok om rødt!

– For eksempel skjønte den spanske kongen at kochenille, som er tørkede lus fra en kaktusplante i Mexico og danner fargestoffet karmin, ville bli mer verdt enn gull. Det prøvde han å få dem som koloniserte Mexico for ham til å skjønne. Men kolonistene var ikke så snille med urfolksstammene som hadde disse lusene. EW

Kari-Anne Pedersen

– Utvalget ditt har foreslått en lesesatsing. Hvordan står det til med din egen lesing?

– Det siste halvannet året har det vært null plass til annet enn sakprosa om temaer vi har tatt opp i utvalget, som KI. Heldigvis hadde jeg gjort unna Inga Strümkes «Maskiner som tenker» på forhånd. Så rakk jo Henry Kissinger å begå to bøker om KI, sammen med andre, før han døde: «The Age of AI» og «Genesis». Kissinger gjør en umiskjennelig geopolitisk risikoanalyse av KI, og tegner et veldig dystert bilde. Og så har jeg lest «Future of the Professions» av Richard og Daniel Susskind. Noe av det interessante med KI, i motsetning til tidligere teknologiske revolusjoner, er jo at den treffer såkalte hvitsnipparbeidere.

– Ja, men så er det jo ikke helt lov heller, ikke uten en forklarende unnskyldning. Når jeg har skullet lese som rekreasjon, har det vel gått i bøker som Patrick O’Brians «Master and Commander» og bokserien som fulgte, om kaptein Jack Aubrey og hans gode venn Stephen Maturin. Tilsvarende på land fins jo «Sharpe»-serien til Bernard Cornwell, som også skriver historiske romaner for menn som trenger litt kuler og krutt. Det må være litt action og gjerne tydelige karakterroller.

– I militæret var jeg utstasjonert i Harstad, der jeg pløyde meg gjennom Ibsens samlede. Før det kom jeg meg gjennom «Odysseen», på femte eller sjette forsøk. Da jeg endelig fant rytmen, glei den. Den var kjempespennende! YS

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

I en stort oppslått artikkel lørdag i forrige uke roste Dagsavisens sjefredaktør, Lars West Johnsen, Høyre-leder Ine Eriksen Søreide i høystemte ordelag for at hun satte ned foten for avgiftslettelser på drivstoff. Redaktøren mente hun opptrådte «ansvarlig» i en «norsk politisk hverdag marinert i oljepenger» og spurte retorisk hvor mye penger det er mulig «å stappe i middelklassens lommer» og svarte selv: «Til det renner over».

Dette er et budskap han hevder å ha lært av den nå avdøde Høyre-mannen Victor Norman, som advarte mot at velferdsstaten skulle få ese ut. Han mente de fleste kunne klare seg uten det offentliges hjelp. Velferdsstaten er først og fremst til for de minst ressurssterke, unge, de uten utdanning og innvandrere – og trygdede, arbeidsløse og folk som bor på gata, får vi gå ut fra.

oppsiktsvekkende fortelling om hva velferdsstaten og den norske modellen handler om. Ikke fra Høyre-mannen Norman, men fra en redaktør i arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan. Arbeiderbevegelsens kamp i forrige århundre handlet nettopp om at velferdsstaten skulle komme breie befolkningsgrupper til gode, ikke bare arbeiderklassen, men også middelklassen. Ved å begrense velferdsordningene bare til de aller nederst, svekkes oppslutningen om velferdsstaten, og man åpner låvedøra for private markedsløsninger, som ytterligere eroderer den. I Johnsens verden er det snarere et problem at den er utvidet til middelklassen, eller som han skriver, «til grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet, men burde stå støtt på egne bein».

Dagsavisen-redaktøren ser seg selv som «ansvarlig» og antipopulistisk, men tyr selv til overdrivelser og stigmatiserende karakteristikker som enhver Frp-politiker ville være stolt av. Det øses av oljeformuen for å holde velgerne «logrende». Fellesskapet pøser ut penger til middelklassen, mens vi i realiteten er styrtrike og sparer som gale. Vanlige folks bekymringer over økte renter på boliglånet, stigende drivstoffutgifter og strømregningen avfeies med at vi aldri har vært rikere. Det er ikke dyrtid – det er bare skapt et inntrykk av dyrtid. Staten bruker derfor masse penger av politisk bekvemmelighet for å holde en stadig rikere, norsk middelklasse mett. Men det vil aldri bli nok, slår Johnsen fast, før han ønsker Ine Eriksen Søreide lykke til med et håp om at hennes politiske strategi skal føre fram. Ja, ja.

Det triste med Johnsens utkjør, er hvor trivielt det er. Det er nøyaktig det samme vi tutes ørene fulle med fra borgerlige elitesjikt og er til forveksling likt det vi kan lese hos Martin Bech Holte og i intervjuer med finansfolk i Kapital, Finansavisen og Dagens Næringsliv, der kravet om ansvarlighet, senkning av offentlige utgifter og advarsler mot «sløsing» alltid retter seg mot ordninger som tjener breie lønnstakergrupper, men aldri mot overklassens egne privilegier.

 har nå åpenbart fått så god lønn at han har vanskelig for å identifisere seg med vanlige folk som sliter med regningene. Da blir det også vanskelig å forstå hvorfor Frp er blitt Norges største parti, med økende støtte fra flere og flere hardt arbeidende arbeidsfolk, som bekymrer seg for framtida – åpenbart i motsetning til Johnsen, som har «lommene fulle». De er ikke urolige bare for økonomien, men kanskje først og fremst for hvordan det skal gå, både for dem selv og barna, i en verden der høyt utdannete og velbemidlede setter stadig flere av premissene. I en rekke industriland, som USA, Frankrike og Tyskland, ser vi en økende tillitskrise mellom eliten og folk flest, som nettopp er basert på at velbemidlede lever komfortable og ubekymrede liv, mens de politiske elitene skalker lukene for støyen der ute, for folks hverdagsproblemer. I en situasjon der folk føler seg urepresentert, vokser følelsen av at systemet er rigget til fordel for eliter som beriker seg selv. Det er dette gapet mellom to helt ulike virkelighetsoppfatninger som gjør at de store, folkelige massepartiene i mange land sliter og har blitt skygger av seg selv. Når selv Dagsavisens redaktør velger å se verden fra de velbergedes perspektiv, krydret med Norman- og Søreide-beundring, lover det ikke godt. For det som oppfattes som sløsing eller uansvarlig pengebruk er et klassespørsmål. I Johnsens verden er krav om å forbedre levevilkårene for arbeider- og middelklassen et uttrykk for uvettig populisme og uansvarlig politikk, mens sløsingen og milliardutgiftene som følger av de rikes berikelse på bekostning av fellesskapet, sjelden får denne typen merkelapper. Da er det ikke rart at Høyre-lederen blir en ruvende politisk og ideologisk lederskikkelse.

politiske myndigheter opptre ansvarlig, motvirke sløsing og sørge for at budsjettene går i balanse. Men det er milliarder å spare helt andre steder enn ved å gå til angrep på vanlige folks inntekter og levestandard. Bare ta det faktum at overklassen nå bevilger seg skyhøye lederlønninger på titalls millioner kroner, som ville vært uhørt bare for noen tiår tilbake. Oppsplitting og markedsutsetting av offentlig sektor har ført til en hærskare fristilte selskaper, virksomheter og direktorater, med hvert sitt esende sjikt av høytlønte ledere og administratorer. Det synes ikke å være noen ende på lønnsspiralen i samfunnets elitesjikt. Den forrige Statkraft-sjefen, Christian Rynning-Tønnesen, hadde en inntekt på 18 millioner kroner, og en Statkraft-trader i London tjente over 40 millioner kroner på ett år. I det statlige energiselskapet kryr det av sjefer med skyhøye lønninger. I samfunnsmålestokk er det snakk om en omfattende omfordeling fra arbeid til kapital. Overklassen karer til seg, mens den samtidig prediker måtehold og ansvarlighet for vanlige arbeidstakere.

Den største ressurssløsingen skyldes den stadig striere strømmen av EU-forordningene, som skaper et voksende, fordyrende byråkrati både i privat og offentlig sektor. EUs bygningsenergidirektiv driver opp prisene på boliger, og anbudsreglene gjør at mindre bedrifter må ansette folk for å håndtere de omfattende anbudskravene, noe som gjør at de ofte lar være fordi det blir for dyrt. Draghi-rapporten var knusende i sin dom over regelhysteriet i EU, som Norge omfattes av gjennom EØS-avtalen, med bysantinske direktiver som igjen sysselsetter en bråte jurister og konsulenter, ikke bare i privat sektor, men også i norske departementer og etater. Trygve Harlem Losnedahl, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Handelshøyskolen på Oslomet, skriver i Minerva at EU er et regelbyråkrati som verdenshistorien ikke har sett maken til.

ansvarlighet når det handler om vanlige folks livsvilkår, men ikke når det gjelder overklassen og den øvre middelklassens konsekvente berikelse på bekostning av vanlige folk og samfunnsmessige behov, er et politisk valg. Å bevisst delegitimere folkelige krav om forbedring av vanlige folks livsvilkår er å stille seg på elitenes og overklassens side i kampen mellom arbeiderbevegelsen og kapitalkreftene, som ikke er et avsluttet historisk kapittel, men som foregår her og nå. Hvis landet øker sin velstand gjennom økt produktivitet, eksportinntekter eller avkastningen fra oljefondet, må velstanden fordeles jevnt, sosialt og geografisk. Den norske arbeider- og middelklassen har ikke lommene fulle, ikke minst sammenliknet med overskuddene i norsk næringsliv og rikdommen overklassen og de velstående tilgodeses med. Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie og en studiesirkel om Karl Marx på Dagsavisens redaktør? Han kan få mer nytte av det enn å følge i de politiske fotefarene til Victor Norman og Høyre-lederen.

Vi spanderer et kurs i arbeider­bevegelsens ­historie.

Når avstanden blir for stor

I essayet «Deltakar og tilskodar» (1957) går Hans Skjervheim i rette med det han kaller objektivering. Det betyr å forholde seg til mennesker som objekter: «Ein gjer den andre til eit faktum, ein ting i si verd.» Tendensen har røtter i opplysningstida, men får en blomstring i takt med at de positivistiske vitenskapene vinner terreng. Ifølge Skjerv­heim er den utbredt innen psykologi og sosiologi, som gjør mennesker til kasus man kan analysere på avstand.

«Vi kjenner alle dette spesielle gjennomskod­ande, avkledande, psykologiske blikket», skriver Skjervheim. Han anser objektivering som et maktovergrep, et angrep på andres frihet. Ikke minst er det «eit radikalt brot med den platoniske tradisjonen», selve grunnlaget for europeisk åndsliv. Det Platon gjorde, var å diskutere med folk i øyehøyde: «Han let seg engasjera i deira problem». Idealet var å samtale seg fram til fornuftige svar på vanskelige spørsmål. Det er i ferd med å bli borte, mener Skjervheim, som gjør samtale til sitt modus operandi.

I høst er det 100 år siden en av Norges mest markante filosofer ble født. Hans Skjervheim vokste opp i Myrkdalen i nærheten av Voss. Som ung tok han magistergraden i filosofi i Oslo, og karrieren ble delvis omflakkende i Norge, Tyskland og Danmark. Han ble berømt for sine velskrevne essayer og for de mange intellektuelle kampene han kastet seg inn i. Han ble redusert etter et slag i 1991, og døde i 1999. Hvert år arrangeres Skjervheimseminaret på Stalheim i hans ånd.

I nyere tid har det vært vanskelig å få tak i Skjervheims essayer. Nå utgir forlaget Dreyer en antologi med utvalgte tekster og flere forord, redigert av statsviter Andreas H. Hvidsten. Han har tidligere redigert boka «Arven etter Skjervheim» i 2022 og er blant filosofens formidlere i en yngre generasjon.

– Skjervheim etterlater seg en levende arv. Tekstene er tidløse, og prinsippene oppleves like gyldige som i 1957, sier Hvidsten.

Da Skjervheim begynte karrieren på 1950-tallet, pågikk det to store endringer i norsk akademia: Det kom et ordentlig filosofisk miljø til i Oslo, og de nye samfunnsvitenskapene fikk sitt eget fakultet. Begge deler ble ledet an av filosofen Arne Næss. Skjervheim, som var Næss’ student, så med skepsis på sistnevnte forandring.

– Han var kritisk til den positivistiske ideen som lå til grunn for institusjonaliseringen av samfunnsvitenskapene, nemlig at man kunne overføre prinsipper fra naturvitenskapene til studier av samfunn og mennesker. Han fryktet at det ville fortrenge filosofisk refleksjon til fordel for reint empiriske undersøkelser. Han var kritisk til observatørperspektivet, der samfunnsviteren kartlegger og søker å optimalisere samfunnet heller enn å engasjere seg direkte, sier Hvidsten.

Konsekvensen er at man mister enkeltmennesket og det mellommenneskelige av syne og sitter igjen med en reint instrumentell tilnærming. Da forsvinner filosofien og mye av grunnlaget for et delib­erativt demokrati, mente Skjerv­heim, som så med skepsis på et framvoksende teknokrati. Skjervheims kritikk utløste den berømte positivismestriden på 1960-tallet, og det ble omdreiningspunkt for flere av hans tekster. Mens mange filosofer søker å skrive store hovedverk, forble det allment tilgjengelige essayet Skjervheims signatur, og mange av tekstene sprang ut fra muntlige utvekslinger.

En stridbar humanist

– Sommeren bruker jeg på å lystleste, og på å gjenlese favoritter. En av dem er Patricia Highsmiths «Little Tales of Misogyny», som er helt rå. Hun er jo mest kjent for bøkene om Tom Ripley …

– Å, ha ha! «Little Tales of Misogyny» består av små fortellinger som får deg til å grunne over hva kvinnehat handler om. En fortelling handler om en ung mann som ber sin vordende svigerfar om datteras hånd, og så får han tilsendt hånda avkuttet i en eske.

– Hun skriver så briljant og nøkternt, uten sentimentalitet og med dype psykologiske portretter. Highsmith er dronninga av spenning. Forresten har hun en annen side som kommer til syne i «Carol», en roman om kjærlighet mellom to kvinner. Den ble lenge utgitt under psevdonym – USA var ekstremt puritansk på denne tida. I årenes løp mottok Highsmith store mengder brev fra skeive som levde dobbeltliv.

– Som historiker går det vel litt i biografier også?

– Ja, akkurat nå leser jeg Rachel Holmes’ flotte biografi om Eleanor Marx, dattera til Karl. Den tegner også et portrett av et komplisert familieliv. Eleanor fikk store problemer, blant annet anoreksi. Hun var en ekstremt kompetent dame født i feil hundreår. Blant annet lærte hun seg norsk og oversatte Ibsen.

– Apropos problemer: Er det noe du sliter med å lese?

– Jeg har begynt på James Joyces «Ulysses» så mange ganger, men kommer ikke lenger enn til side 50. Seinest i sommer gikk jeg i gang igjen, men nei, den strever jeg skikkelig med. EW

Det var ikke med liten ærefrykt jeg og et tjuetalls andre seks- og sjuåringer møtte til 1. klasse på Eikeli folkeskole i 1963, bare ett år etter at skolen sto ferdig på en gammel husmannsplass i Østre Bærum. Klasseforstander og frøken var 38-årige Reidunn Dørve. Streng, rettferdig og av den gamle skolen. Vi kom fra alle sosiale lag og fra alle kanter av landet til de nye byggefeltene, men et strengt og moderlig blikk fra Dørve fikk oss alle på geledd. Gjennom årtiene har lærerne blitt stadig mykere og mer forsiktig overfor elevene, men nå er det Dørves tid igjen, skal vi tro Kari Nessa Nordtun (Ap), som vil gjenreise lærernes autoritet i klasserommet. Men er det mulig å få ånden tilbake i flaska når den først er sluppet ut? For nå er det helt andre og mektige krefter enn foreldrene og deres sosiale bakgrunn som former barna. Alle er på hver sin skjerm, i direkte og døgnkontinuerlig kontakt med tek-herrenes apper. Og skolen har understøttet utviklingen ved å slippe tek-gigantene inn i klasserommene som en trojansk hest.

leverte denne uka sin rapport i Arendal, der den tegnet opp et dystert bilde av helsetilstanden i norsk skole. «Skolen er kanarifuglen i gruva når det er ubalanse mellom det individuelle og fellesskapet. Det er barna og lærerne som først gisper etter luft når oksygenet, overskuddet og empatien slipper opp», har den tidligere danske undervisningsministeren Mattias Tesfaye sagt. Fellesskoleutvalget synes å være av samme mening. Utvalget mener problemene ikke skyldes at skolene gjør en dårlig jobb, men at forutsetningene for å gjennomføre samfunnsoppdraget har endret seg på grunn av utviklingstrekk i samfunnet. Konsentrasjon og utholdenhet svekkes av oppmerksomhetsøkonomien og utvalget ser tendenser til kognitiv latskap og svekket evne til kritisk tenkning som følge av kunstig intelligens. Det er sterk «bekymring for at fellesskap forvitrer som følge av negativ individualisering, hvor hensynet til meg og mitt går på bekostning av det vi har sammen», heter det i rapporten. Det er sterke ord.

Utvalgets svar er å slå sammen skolefritidsordningen (SFO) og skolen for 1. og 2.-klassinger, slik at man hyppig kan veksle mellom undervisning og lek. Det spørs hvor smart det er. Folk med erfaring fra SFO sa til Klassekampen i går at barna har godt av et skille mellom skole og SFO. «På skolen er alt organisert, mens SFO er et langt friminutt, hvor barna både kan være kreative, lære å kjede seg og ikke minst øve sin sosiale kompetanse gjennom lek», sier Nadia Scheie.

 behov for noen synlige og store reformer, som gir inntrykk av at man virkelig gjør noe, men ut fra problembeskrivelsen utvalget gir, virker dette som nok et kostbart slag i lufta. I stedet for nye skolereformer, trengs det en grundig avklaring av hvilken rolle skolen skal spille i et samfunn der kommersielle krefter styrer mer og mer av barns liv. Fellesskolen må være et 

 til det som ellers overstrømmer oss, kanskje mer som Steinerskolen, som ufortrødent forfølger sitt prosjekt og derfor blir en motkraft. Skolen må slutte å være en filial av tek-industrien og fri seg fra krav om å undervise i digital kompetanse og KI-bruk. Det skal leses bøker, synges sanger og settes opp skoleteater. Skolen må være en autonom, nasjonsbyggende institusjon som skal gi elevene 

 enn det tekmogulene fyller oss med - en motgift mot kommersielle krefter som bryter ned skolens samfunnsoppdrag om å gjøre alle til gagns menneske. Som frøken Dørve ville sagt.

Den trojanske hest er innenfor murene

I juli publiserte det amerikanske utenriksdepartementet en rapport om Cuba, der den fattige øystaten framstilles som en slags eksistensiell trussel mot USA. Dokumentet har fått tittelen «Cuba: The Capital of 21st Century Communism». Men leser man de hundre sidene, virker forfatterne å være mindre opptatt av kommunisme enn et visst, annet fenomen som vies mye plass.

Hele 40 ganger refereres det nemlig til den tredje verden, eller den såkalte tredje verdenismen. I forbindelse med lanseringen hevdet utenriksminister Marco Rubio selv på X at Cuba, i mer enn seks tiår, hadde vært «den ledende sponsoren for venstreradikalisme og tredje verdenisme i USA». Hva dreier dette seg om, egentlig?

Under den kalde krigen ble statene i den USA-dominerte sfæren omtalt som den første verden, mens de som tilhørte den Sovjet-dominerte utgjorde den andre. Den tredje verden ble et samlebegrep på alle som offisielt ikke var alliert med noen av polene. Dette var land i Latin-Amerika, Afrika og Asia som gjerne var midt oppi frigjøringskamper, og som ønsket å stake ut sin egen kurs mellom supermaktene.

I deres øyne gikk den viktigste konfliktlinja ikke mellom et kapitalistisk vest og et kommunistisk øst, men et imperialistisk nord og et kolonisert sør. I den forstand var tredje verden også et politisk prosjekt, som hadde sitt høydepunkt på 60- og 70-tallet. Ifølge den nevnte rapporten var intet land viktigere og farligere i denne bevegelsen enn Cuba under avdøde Fidel Castro, som i går ville fylt hundre år.

Forklaringen fra president Donald Trumps administrasjon er følgende: Sovjet anså arbeiderklassen, i alle fall i prinsippet, som universell (eller «raseløs og nasjonsløs», som Rubios folk skriver). Castro og våpendragere som Che Guevara lanserte på sin side en internasjonal kamp mot ikke bare storkapitalen, men også kolonialismen og rasismen. Og hensikten med det siste var å appellere til diskriminerte og undertrykte minoriteter i den amerikanske befolkningen, og slik skape en «femtekolonne» i USA, heter det.

«I denne fortellingen var den svarte amerikaneren i Detroit ikke først og fremst en ‘arbeider’; han var et kolonisert subjekt, en revolusjonær bror av den vietnamesiske bonden og den kongolesiske opprøreren, et medlem i en bestemt tredje verden-koloni forankret i imperiets hjerte», skriver rapportforfatterne.

Budskapet er at det hele har vært en langsiktig, vellykket undergravingskampanje fra Havanna som fortsetter å bære frukter – selv om tredje verden-prosjektet altså har vært dødt i flere tiår.

Trumpistene har funnet en erstatning for ‘woke’.

Den tredje fare spøker i Trumps rike

Payam Moula er en sentral figur i det svenske sosialdemokratiet, som sjefredaktør i det tradisjonsrike tidsskriftet Tiden, som ble grunnlagt av Hjalmar Branting i 1908. Nå er han aktuell med boka «Det goda: Om livets mening, demokratins kris och politikens förnyelse» – et programskrift for en vitalisering av sosialdemokratiet, som også kan ses som et oppgjør med en liberal venstreside som langt på vei har forlatt arbeiderklassen og breie folkelige lag.

– Jeg kan ikke huske at jeg har vært så optimistisk for den politiske framtida som akkurat nå, sier Moula, som vi får tak i på telefon fra Gotland, der han er på ferie med familien og deltar på den årlige Almedalsveckan. Han ser med glede på det pågående sammenbruddet for den hegemoniske liberalismen.

Moula er aktiv i den svenske samfunnsdebatten, men med et annet ståsted enn de fleste liberale meningsbærere i aviser som Dagens Nyheter og Aftonbladet. Han øver desto større innflytelse på den sosialdemokratiske ledelsen, med partileder Magdalena Andersson i spissen. Han karakteriseres som en «intellektuell stemme innenfor partiapparatet».

– Jeg vil dra partiet til venstre, men på en annen måte enn de kulturliberale, sier han.

I boka argumenterer han for at sosialdemokratene må gå tilbake til sitt grunnleggende oppdrag: å ta kontroll over samfunnsutviklingen til beste for folkeflertallet. Han siterer fra Ingvar Carlssons og Anne-Marie Linds bok «Vad er socialdemokrati», der de skriver at hvis valgene til besluttende organer skal være meningsfulle og ikke bare være en slags allmenn opinionsytring, må valgresultatene få effekt i form av beslutninger som påvirker samfunnet. Moula viser til Olof Palme som i en riksdagsdebatt i 1974, som handlet om det skulle innføres flere fri- og rettigheter i grunnloven, argumenterte for at demokratiets overlevelse henger på dets evne til å løse samfunnsproblemer. «Den historiske erfaringen lærer oss at demokratiet lett havner i vanry og krise hvis ikke samfunnet evner å verne om menneskers trygghet og velferd», sa Palme.

– I dag vil jeg hevde at lærdommene etter to verdenskriger har gått i glemmeboka. Politikkens forrang er svekket. De stengslene som sosialdemokratiet advarte mot, er i dag på plass. Markedet og rettsliggjøringen har tatt over. Demokratiet har mistet kontrollen, ikke bare over velferden, men over hele samfunnet, sier Moula.

I boka beskriver han hvordan kapitalen er herre, mens demokratiet har blitt impotent. Politikerne har redusert seg selv til talepunkter og kommentatorer – i beste fall dyktige forvaltere, men sjelden «forandrere». Nesten aldri problemløsere.

– Her ligger demokratiets dypeste krise, sier Moula.

Psykisk uhelse er et dypt­gående samfunns­problem.

Tilbake til start

Da jeg var i tiårsalderen, satt familien min klistret til tv-en hjemme i Ås, timevis av gangen. Grunnen var en ny BBC-serie basert på «Mahabharata», det indiske eposet som er ti ganger så langt som «Iliaden» og «Odysseen» til sammen.

«Mahabharata» kretser rundt en storkrig mellom søskenbarna pandavaene og kauravaene. Den mest kjente delen, «Bhagavadgita», er en dialog mellom prinsen Arjuna og guden Krishna, om krigerens plikter og veien til åndelig frigjøring. (Ja, det er også denne teksten Cillian Murphy siterer i den kleine sexscenen i Christopher Nolans forrige storfilm «Oppenheimer».)

«Mahabharata»-serien, som kom i årene 1989–1990, var regissert av Peter Brook. Den gangen var jeg bare oppslukt av handlingen og tenkte ikke så mye over at produksjonen var europeisk, eller at rollebesetningen var internasjonal. Arjuna ble spilt av italieneren Vittorio Mezzogiorno, mens briten Bruce Myers var Krishna. De øvrige skuespillerne hadde bakgrunn fra land som India, Japan, Polen, Senegal, Trinidad og USA.

Jeg visste heller ikke at beslutningen om å la ikke-indere kroppsliggjøre de høyt elskede skikkelsene i «Mahabharata», hadde utløst reaksjoner i India. I magasinet Hinduism Today nevnte en av kritikerne, S.P. Sharma, et knippe karakterer og bemerket skuffet at de «alle har svart farge» i Brooks versjon.

Kommandanten Bhishma, spilt av malisk-burkinske Sotigui Kouyaté, ble beskrevet av Sharma som «en lite imponerende fyr» som, ja, «ser rar ut». Hensikten med det afrikanske innslaget var åpenbart å framstille inderne «i en primitiv tilstand», ifølge Sharma.

Det er vanskelig å lese dette i dag uten å tenke på ståheien rundt «The Odyssey», tidligere nevnte Christopher Nolans ferske filmatisering av «Odysseen». Denne gangen er det selverklærte forsvarere av den vestlige sivilisasjon som raser mot at Helena, verdens vakreste kvinne, blir spilt av kenyansk-meksikanske Lupita Nyong’o. Dessuten har hovedpersonen Odyssevs’ høyre hånd blitt en brun mann (Himesh Patel), mens en viktig rolle i åpningsscenen fylles av en transperson (Elliot Page).

Alt dette bråket, både da og nå, tar oppmerksomheten vekk fra noe grunnleggende og dypt fascinerende med disse historiene. Mytene menneskeheten har skapt – enten de er indiske, greske eller for den saks skyld norrøne – har noen fellestrekk som bør bidra til mer forståelse mellom folk, ikke mindre.

Historiene er del av vår globale kulturarv.

Mytene bør samle, ikke splitte oss

Den progressive demokraten Abdul El-Sayed vant knepent Demokratenes nominasjonsvalg i Michigan og blir dermed partiets kandidat til Senatet mot republikaner og Trump-alliert Mike Rogers ved mellomvalget i november. Siste gang Michigan valgte en republikaner til Senatet var så langt tilbake som 1994, så her står mye på spill for Demokratene.

El-Sayed er en av flere radikale demokrater som kjemper om framskutte posisjoner i Det demokratiske partiet. Som Klassekampen skrev i går, ses den knappe seieren som en milepæl for den progressive venstresida. Det store spørsmålet er om den progressive venstresida er i stand til å vinne avgjørende vippestater som Michigan – og til syvende og sist et presidentvalg. Hvis El-Sayed lykkes med å vinne Michigan i november, vil det være en enorm seier for den progressive bevegelsen i Det demokratiske partiet. Hvis han mislykkes, vil det være et like stort nederlag.

i om de progressive vil stille med egen presidentkandidat foran valget i 2028. Ettersom den snart 85-årige Vermont-senatoren Bernie Sanders er for gammel, er det Alexandria Ocasio-Cortez, også kalt AOC, som nærmest har gått i lære hos Sanders de siste årene, som peker seg ut. I en måling blant demokratiske velgere tidligere i år svarte 26 prosent at de ville støtte AOC, klart foran Pete Buttigieg og Gavin Newsom. Bare tolv prosent ønsket seg Kamala Harris. AOC har ikke erklært seg som kandidat, men har heller ikke avvist det.

Tidens tegn

På nattbordet til Geir Røsvoll ligger det sakspapirer.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagorganisering.

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Til kamp for en aktiv stat

Terroren for 25 år siden ga USAs «neocons» historisk makt. Røttene deres går uventede veier.

Solrun Samnøy, ansvarlig for Skjervheimseminaret

Kan vi forstå ytre høyre-velgerne?

Bedre enn sitt rykte?

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

... men pressemann og kongebiograf Harald Stanghelle klager ikke.

Hva kan du tilby meg?

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skyggetradisjon blant USAs elite.

Partisplittelser er regelen, mens sammenslåinger er unntaket.

Drakthistoriker

På sengekanten

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instrumentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demokratiske samtalen.

Bodil Stenseth, historiker og forfatter

Den trojanske hest er innenfor murene

Glem kommunismen. Glem islamismen. Washington har funnet en «ny» ideologisk fiende.

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.

Oppstyret rundt «The Odyssey» førte meg tilbake til de indiske eposene. Likhetene er slående.

AOC for president

På nattbordet til Geir Røsvoll ligger det sakspa­pirer.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagor­ga­ni­se­ring.

Nå kreves det tilsva­rende handle­kraft.

Til kamp for en aktiv stat

Terroren for 25 år siden ga USAs «neocons» historisk makt. Røttene deres går uventede veier.

Solrun Samnøy, ansvarlig for Skjerv­heim­se­mi­naret

Kan vi forstå ytre høyre-velgerne?

Bedre enn sitt rykte?

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrek­nings­kraft.

... men pressemann og konge­bio­graf Harald Stanghelle klager ikke.

Hva kan du tilby meg?

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skygge­tra­disjon blant USAs elite.

Parti­split­telser er regelen, mens sammen­slå­inger er unntaket.

Drakt­his­to­riker

På senge­kan­ten

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbei­der­be­ve­gelsens historie på Dags­avi­sens redaktør?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instru­mentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demo­kra­tiske samtalen.

Bodil ­Stenseth, historiker og forfatter

Den trojanske hest er innenfor murene

Glem kommu­nismen. Glem islamismen. Washington har funnet en «ny» ideologisk fiende.

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefre­daktør Payam Moula.

Oppstyret rundt «The Odyssey» førte meg tilbake til de indiske eposene. Likhetene er slående.

AOC for president

På nattbordet til Geir Røsvoll ligger det sakspapirer.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagorganisering.

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Solrun Samnøy, ansvarlig for Skjervheimseminaret

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

... men pressemann og kongebiograf Harald Stanghelle klager ikke.

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skyggetradisjon blant USAs elite.

Partisplittelser er regelen, mens sammenslåinger er unntaket.

Drakthistoriker

På sengekanten

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instrumentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demokratiske samtalen.

Bodil Stenseth, historiker og forfatter

Glem kommunismen. Glem islamismen. Washington har funnet en «ny» ideologisk fiende.

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.