Rune Slagstad

#fff

Like etter at Jürgen Habermas tidligere i år hadde rundet 95, sendte han ut det som må kunne kalles en intellektuell selvbiografi. I «Es musste etwas besser werden …» («Det må vel bli bedre…») rekapitulerer han hovedstasjonene i sitt liv i samtaler via e-postutvekslinger med Stefan Müller-Doohm og Roman Yos, to generasjoner «habermasianere». Sosiologen Müller-Doohm (f. 1941) har gitt oss hans autoritative, bunnsolide og litt kjedelige biografi (2014). Filosofen Yos (f. 1979) har skrevet en innsiktsfull og informativ idéhistorisk studie om den unge Habermas (2019). Selvbiografien gir et fascinerende innsyn i et av vår tids mest tankevekkende forfatterskap via en kritisk selvrefleksjon fra en filosof, som er tildelt det privilegium å oppnå en gammeltestamentlig alder uten å tape sin bemerkelsesverdige åndskraft.

opp i en middelklassefamilie med en far som ble et aktivt medlem i NSDAP, Hitlers parti, og sørget for å innrullere også sin sønn i nazi-bevegelsen – i Hitler-Jugend. Habermas forble distansert til sin far. Allerede tidlig i studietiden i Bonn traff han Ute på et filosofisk seminar – det var et lykketreff. Sin alderdom tilbringer de to fortsatt etter 70 år tett sammen i den modernistiske villaen de fikk bygget på 1970-tallet i Starnberg i Bayern. Ute Habermas-Wesselhoeft, som er utdannet historiker, begrenset – slik var det fortsatt i den generasjonen – sine egne ambisjoner av hensyn til familien (en sønn og to døtre); hun ble på mange måter en hjemmeværende hustru med doktorgrad. Til gjengjeld ble hun en livslang, faglig samtalepartner for sin mann. Uten de daglige kollokviene med henne ville ikke Habermas, gitt den tilbaketrukne eksistens uten sitt tidligere faglig-institusjonelle apparat, ha maktet å realisere sitt siste, store tobindsverk, «Også en filosofihistorie» (2019), bekjenner han i forordet.

 har Habermas tatt det akademiske samfunnsoppdrag på alvor, idet han har forent dyptpløyende filosofisk-sosiologiske studier med vedvarende intervensjoner i det dagsaktuelle. Hans debut som offentlig intellektuell fant sted i 1953 med artikkelen «Å tenke med Heidegger mot Heidegger» i 

det konservative Tysklands hovedorgan. Heidegger var på denne tiden til tross for sin Hitler-støtte den dominerende skikkelse i tysk filosofi. Også Habermas var fascinert av Heidegger, men provoserte det gode selskap ved å tematisere det den gang tabubelagte: den store filosofs nazi-sympati. Etter avsluttet filosofistudium var Habermas en tid kulturjournalist og la derved grunnen for sitt livslange nærvær i samfunnsdebatten. Siden den gang har Habermas mer enn kanskje noen annen i det tyske samfunnet vært en offentlig intellektuell stemme med stillingtaken til tidens kontroversielle saker, enten det gjaldt det antiautoritære studentopprøret i 1968, sivil ulydighet mot Natos utplassering av atomraketter på slutten av 1970-tallet eller religionens gjenkomst i «det postsekulære samfunnet». Habermas ble for mange, meg selv inklusiv, et intellektuelt ideal.

intervensjoner har han dokumentert i rekken med «Politiske småskrifter I-XII» (1980–2013), utgitt i den fargerike serien «edition suhrkamp». Til bildet av Habermas’ offentlige virke hører også at han gjennom årtier sammen med Hans Magnus Enzensberger (også han årgang 1929) var den nærmeste intellektuelle rådgiveren til Siegfried Unseld (1924–2002), den legendariske sjefen for den venstreradikale kulturinstitusjonen Suhrkamp Verlag.

ble Habermas vitenskapelig assistent for Theodor W. Adorno ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt. Etter hvert skulle Habermas bli det fremste nye navnet i Frankfurterskolen, som var blitt dannet i mellomkrigstidens Tyskland av en gruppe mer eller mindre marxistiske, jødiske intellektuelle med Max Horkheimer i spissen: foruten Adorno blant annet Erich Fromm, Herbert Marcuse og Leo Löwenthal. Etter 1945 returnerte Horkheimer og Adorno fra amerikansk eksil til Frankfurt. Det var fremfor alt Habermas som kom til å ta opp tråden fra Horkheimers «kritiske teori»: «en vestlig marxisme» i opposisjon til den stalinistiske marxismen-leninismen i øst. Horkheimer ble etter hjemkomsten en professor som søkte nærhet til de styrende, borgerlige eliter, og hadde til forskjell fra Adorno minimal sans for Habermas’ marxistiske orientering. Horkheimer avviste hans doktoravhandling «Strukturwandel der Öffentlickeit», og doktoranden måtte dra til den marxistiske statsviteren Wolfgang Abendroth ved universitetet i Marburg for å få den godkjent: Abendroths åpenhet «reddet i realiteten min akademiske karriere», bemerker Habermas nå. Studien er blitt stående som et hovedverk ikke bare i hans forfatterskap, men i moderne statsvitenskap overhodet; en klassiker i en medievitenskap som på den tiden bare var i sin spede begynnelse. Den kom på engelsk først i 1989, men på norsk allerede i 1971 med tittelen «Borgerlig offentlighet» i regi av Helge Høibraaten.

gikk av som professor i filosofi og sosiologi i 1964, måtte han avfinne seg med at Habermas ble hans etterfølger. I 1968 kom «Erkjennelse og interesse» som via begrepsparet «arbeid» og «interaksjon» ville befri marxismen fra dens ensidige fokus på produksjonslivet for slik å gi «den kritiske teori» en mer tidsmessig formulering. Habermas’ forslag var en dristig syntese av Marx, Hegel og Freud– «for dristig», sier Habermas i dag. Det paradoksale var, bemerker han, at studien i form og innhold stod langt nærmere Horkheimer, som han mislikte, enn Adorno, som han beundret. Det karakteristiske for Habermas, også den gang, var hans fordomsfrie åpenhet og intellektuelle nysgjerrighet som førte ham inn på stadig nye veier, slik jeg selv fikk erfare i hans seminarer i filosofi og sosiologi i Frankfurt i 1968–69. Da tok og hans sosiologiske assistent Claus Offe de første spadestikk til «Legitimasjonsproblemer i senkapitalismen» (1973), egentlig hans siste samtidsdiagnostiske studie, som forente Marx’ politiske økonomi med Husserls fenomenologiske livsverden og Luhmanns sosiologiske systemteori.

 i disse årene underveis mot «Teorien om kommunikativ handling» (1981), som ble hans filosofisk-sosiologiske hovedverk. Det berodde på inngående studier ikke bare av de sosiologiske klassikerne (Durkheim, Weber og Parsons), men også av nyere analytisk filosofi (Wittgenstein, Pierce og Searle). Det post-nazistiske Tysklands smertefulle etablering av en demokratisk orden til tross for vedvarende motstand fra gamle, antidemokratiske eliter, var et politisk under. På forunderlig vis gikk Habermas’ mestring av sitt personlige talehandikap – en medfødt åpen gane – i takt med Tysklands overvinnelse av sitt politiske taleproblem. Habermas omgjorde det dobbelte, kommunikative handikap – det personlige og det tyske – til en intellektuell produktivkraft, nedfelt i hans demokratiske kommunikasjonsfilosofi. «Teorien om kommunikativ handling» utgjør sammen med offentlighetsstudien og den rettsteoretiske studien «Faktisitet og gyldighet» (1992) en enestående teoretisk trilogi. Den gir Habermas’ egenartede teori om det rettsstatlig demokrati med en marxistisk aksent.

 hyllesten av hans filosofiske verdensmakt med overskriften «Weltmacht Habermas» i fete typer på forsiden. Allerede på 1960-tallet fikk Habermas et feste i amerikansk universitetsliv, fulgt opp ved tilbakevendende opphold, blant annet ved New School for Social Research, det jødiske «eksil-universitetet» i New York (Hannah Arendt, Hans Jonas mfl.). Habermas’ enestående globale posisjon har kommet via USA. Sekundærlitteraturen om hans verk skal nå bestå av mer enn 14.000 titler. «Habermas global» (2019) sammenfatter hans internasjonale betydning med kapitler om en rekke land, også om Norge. Habermas’ betydelige gjennomslag i de skandinaviske land var sterkest i Norge, formidlet fra midten av 1960-tallet av vossafilosofen Hans Skjervheim. Den ga inspirasjon til den prinsipielle kritikken av «Ottosen-komiteens» teknokratiske forslag til rasjonalisering av universitetene (1966–1970). Opptakten til det norske studentopprøret var på mange måter inspirert av Habermas via Skjervheim – før det etter hvert ble okkupert av de maoistiske marxist-leninistene. I det norske kapitlet i «Habermas global», skrevet av den for øvrig meget kyndige Habermas-kjenneren Helge Høibraaten, blir imidlertid Habermas’ brede faglige nedslag i det norske miljøet litt borte i lokale, internfilosofiske redegjørelser.

i alle år forfektet «en radikal reformisme» av sosialdemokratisk merke. Også for ham var 1989 med murens fall et merkeår, men til forskjell fra andre i den venstreradikale tradisjonen lot han seg ikke forføre av den nyliberale globalismen. Han ble det postnasjonale EU-prosjektets fremste sosialdemokratiske dannelsesagent som utfordret nasjonale tradisjonalister til høyre som til venstre. Det kulminerte i «Om Europas forfatning» (2011) med EU som en overgang til det kosmopolitiske fellesskap av stater og verdensborgere som Kant hadde drømt om.

Habermas har i alle år forfektet ‘en radikal ­reformisme’ av sosial­demokratisk merke.

Habermas i takt og utakt

Marit Larsen

– Hva har du på sengekanten, turnébussen eller hvor du måtte ha bøker liggende?

– Jeg er ferdig med turneen nå, det ble 27 konserter på rappen. Så nå er sjela fylt opp! Det er nok på sengekanten jeg leser. Der er det mange bøker, men jeg har valgt ut fire til deg. Den første er en jeg ikke vil bli ferdig med: «All Fours» av Miranda July. Jeg ler og gråter, den er så drøy.

– Ja, drøy, mørk, sårbar, modig og morsom. Hun skriver om morskap og tap av identitet, et slags midtlivsopprør, på en så fengslende og fin måte. Jeg leser også «A Thousand Mornings», som er poesi av Mary Oliver. Nå som verden er så uforutsigbar og vanskelig, går jeg til poesi og musikk som kan plukke alt fra hverandre og sette det sammen igjen, litt mer oversiktlig.

– Den tredje boka er «Et Gaza-liv» av Marte Heian-Engdal. Jeg jobber så hardt med å fortsette å nistirre på enkeltskjebnene, fordi jeg blir så vill og kvalm av tallene. Når hun skildrer denne familien i Gaza, som dyrker jorda der de er og stoler på morgendagen, er det noe utrolig sterkt i det. Mennesker vil alltid fortsette å legge planer, trøste hverandre og forelske seg.

– Jeg lærte et nytt ord da jeg leste den: «sumud», som er den seige, hverdagslige motstanden.

– Nettopp. Og uansett hvor mye som brytes ned, i voldsom fart, skal det bygges opp igjen. Og den siste boka: «Egne steder» av Kristin Valla.

– Jeg ler og gråter, den er så drøy

Sandra Lillebø

Kjølvannet av kulturkrigen er ikke et spesielt behagelig sted å oppholde seg. Bare spør norske kunstnere, som de seineste årene har bakset rundt som en liten plastjolle på opprørt hav. Værgudenes ansikter har vært mange: Fra Erna Solberg, som midt i Ways of Seeing-skandalen oppfordret norske kunstnere til å være snillere med politikerne, via Sløseriombudsmannens harselas med samtidskunsten, til arkitekturopprøret, som har gitt rom til både berettiget og uberettiget harme over mennesker i høyhalset genser.

 av kulturkrigens kunstfiendtlighet kan bli, har egentlig ikke kommet fullt og helt til syne før de siste månedene, når kommuner landet rundt har lagt fram sine budsjetter for det kommende året, og hvor opposisjonen på Stortinget har lagt fram sine alternative statsbudsjetter. Overalt kuttes det i overføringer og stipender til kunstfeltet. I sitt alternative statsbudsjett foreslår Høyre å fjerne momsfritaket på bøker, ironisk nok det samme året som vi diskuterer hva som skal gjøres med de lave leseferdighetene i befolkningen. Fremskrittspartiet, som ellers liker å framheve hvor opptatt de er av norsk språk og kultur, foreslår som alle år å ganske enkelt stryke alle kunstnerstipender. Om kulturkrigerne får bestemme over statsbudsjettet, må vi klare oss med importert og KI-oversatt B-vare fra USA.

en ny vending forrige uke, da TV 2 leverte den kanskje mest åpent kunstfiendtlige ytringen som vi har sett fra en allmennkringkaster. En reklame for betaltjenesten TV 2 Play fortalte under slagordet «Mer av det du egentlig vil se» seerne at de endelig skulle slippe å forholde seg til smale, tyske filmer eller britisk sosialrealisme – formodentlig for å få med seg flere realitysåper. Jeg skal være den første til å forsvare verdien av å kunne synke ned i sofaen foran en tanketom serie etter en tøff arbeidsdag, men likevel: Er det virkelig så mye smal kunstfilm på norske tv-skjermer at man må kjøpe seg egne kanalpakker for å klare å skjerme seg fra den?

har blitt kritisert på kommentarplass både i NRK, Aftenposten og Dagbladet. Det er bra og nødvendig, men likevel ikke nok til å ta et oppgjør med den generaliserte kunstfiendtligheten. Det er nemlig ikke først og fremst i TV 2 Plays kjernemålgruppe – eller i TV 2s markedsføringsgruppe – den utspiller seg. Det er i den politiske klassen, og i kunstnerkretser selv. Den norske kunstpolitikken, ikke minst på litteraturfeltet, har en både kvalitetsdrivende og omfordelende profil, men bevisstheten om hvordan systemet fungerer, og hvorfor vi har det, er for lav. Kulturministerposter ses gjerne på som en slags trainee-stilling til en ministerpost med virkelig makt, og de færreste politikere virker å være klar over kunstens rolle som demokratiets fundament. Det er et problem – og det er et problem at vi kunstnere har vært for dårlige til å fortelle dem det.

Om vi fremdeles skal ha en kulturpolitikk i den neste stortingsperioden, begynner det å haste med opplysningsarbeidet.

Om kultur­krigerne får bestemme over stats­budsjettet, må vi klare oss med B-vare.

Kunsten å miste

Bjørgulv Braanen

De største engelske tabloidavisene avgjorde en gang valg i Storbritannia. Mektige mediemoguler brukte dem som politiske redskaper og politikere – fra Tony Blair til David Cameron – kurtiserte dem for å få støtte. Og det fikk de!

I dag er de en skygge av seg selv, etter avsløringer om kriminelle metoder og horrible løgner. Det viktigste er likevel at det britiske klassesamfunnet har endret seg, samtidig som den digitale revolusjonen har revet vekk grunnlaget for den en gang så mektige tabloid­pressen.

Den tidligere The Independent-journalisten Terry Kirby er nå aktuell med en ruvende bok om den anglosaksiske tabloid­pressens historie, «The Newsmongers», der han følger sporene helt fra de folkelige populær­avisenes spede begynnelse på 1700-tallet.

Daniel Defoe, forfatteren av «Robinson Crusoe», var en av dem som la fundamentet for den moderne tabloid­journalistikken, med avisa Review, som første gang ble utgitt i 1704. Defoe var en pioner i å forklare saker enkelt for et størst mulig publikum. Og han var en ekte reporter: Han trodde på å gå ut og se selv med egne øyne. Etter hvert kom aviser direkte rettet til vanlige folk, der historiene, ifølge Kirby, hadde en rollebesetning som hentet fra «The Beggar’s Opera», med skurker, prostituerte og landeveisrøvere – et formular som siden skulle bli gjentatt i det uendelige. Det var også maktkritikk, og avis­ene ble flere ganger dømt for oppvigleri. Etter å ha besøkt England i 1730, skrev den franske filosofen Montesquieu: «Når du ser det djevelske innholdet i avisene, kan du få inntrykk av at folket vil gjøre opprør i morgen».

Den folkelige populærpressas varemerke var krimsaker, med detaljerte skildringer av mord, prostitusjon og politirazziaer mot bordeller. Referater fra de mange offentlige avstraffelsene, lemlestelser, pisking og henging, var også populære. Aviser med illustrasjoner kunne gå i svært store opplag, med fantasifulle skildringer av forbrytelser, som Jack the Ripper-mordene i Londons Whitechapel i 1888.

Det virkelige gjennombruddet for de tabloide masseavisene kom rundt forrige århundreskifte, med Daily Mail (1896), Daily Express (1900) og Daily Mirror (1903). Sammen med søndags­avisa News of The World, grunnlagt allerede i 1843, skulle disse avisene komme til å definere den tabloide journalistikken de neste 70 årene. De innførte et enklere språk, sterkere visuell appell og en mer egalitær holdning til hva mange ønsket å lese. På sitt beste var de maktkritiske, på sitt verste appellerte de til menneskenes laveste instinkter. Mange av dem var også utpreget konservative, med unntak av Daily Herald, som var grunnlagt av støttespillere for Labour og fagforeningene i 1912.

The Times, The Telegraph og The Guardian hadde sitt overklasse- og akademiske publikum, mens tabloidavisene var for arbeider- og middelklassen. Daily Mail henvendte seg til den nye øvre arbeiderklassen i forstedene og den aspirerende middelklassen, mange av dem med konservative holdninger. Eieren, Alfred Harmsworth, seinere Lord Northcliffe, lagde en avis for lesere som ville ha «rosebusker, tobakk og silkekorsetter og likte å veive med flagget for dronninga og se utlendinger skli på et bananskall», som Kirby skriver. Noe av det samme nedslagsfeltet hadde Daily Express, som var eid av Lord Beaverbrook, som først og fremst brukte avisa som organ for sine høyreorienterte politiske ambisjoner. Han er blitt beskrevet som den første onde mannen i britisk presse.

The Sun var mer en parafin­lampe i et bordell enn sola.

Sex, sport og sensasjoner

Karin Haugen

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Har du ikke hørt om henne? Hun har spilt håndball i tjue år! Mannen på tribunen var vantro. Jeg har ikke fjerneste anelse, men jeg er glad sønnen min vil spille håndball, sa jeg. Det vil si, tenkte jeg, jeg setter pris på det, helt til vi skal hjem og det er tid for vaffelkampen: Da gjelder det å aldri åpne for noe, men strene rett forbi utsalget av pølser, vafler og yoghurt og rett hjem til den daglige kampen for å få i barnet brokkoli. Bak oss et hav av barn som sleper sekkene sine mot gulvet og klager: 

barnas kosthold får man ikke fra Idretts-Norge. På bakgrunn av anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon, foreslår Helse- og omsorgsdepartementet å skjerme unges kosthold for ytre påvirkning. De har lagt ut en forskrift på høring, om at «næringsmidler som ikke bør utgjøre en stor del av kostholdet» ikke bør markedsføres mot barn. De ønsker forbud mot markedsføring av sjokolade, energibarer, søte pålegg, kjeks, bakverk, is, energidrikker, brus og saft – også, dersom de ikke er innenfor visse grenseverdier, juice, melk, frokostblandinger, yoghurt og hurtigmat.

slår ifølge NTB «full alarm», fordi sponsorinntekter vil falle bort. Norges Håndballforbund advarer også sterkt: Andre kostnader vil måtte høynes, eller aktivitetene reduseres. Det vil få direkte konsekvenser for klubbenes økonomi, advarer fotballforbundet, «som langt på vei baserer seg på blant annet kiosksalg». Det vil jeg tro: «Snakk med barna deres», lød en melding til alle foreldre fra håndballtreninga her forleden. Flere barn hadde gått til kiosken under trening for å kjøpe godteri, med både uro og søl på banen som resultat. Men hvem skal snakke med idrettsforbundene? Helse- og omsorgsdepartementet vil de åpenbart ikke høre på.

håndballforbundet departementets ønske om et forbud. Ja vel, kanskje i sportens verden, men i det glade utland har det vært en rekke kampanjer for å få det offentliges hjelp til å bedre barns kosthold. For eksempel har kokken Jamie Oliver i England gått i bresjen for å få i stand en skatt på sukkerholdig drikke, og hans «Feed Me Better»-kampanje tok for seg standarden på skolemat, som flere steder besto av frityrstekt kjøtt og pommes frites i skolekantinene.

barn som spiser sjøkreps, viltgryte og vårløk, og ett som, kort sagt, 

 gjør det. Min grad av strenghet ligger et sted mellom at de bare får yoghurt naturell i hverdagen, og at mitt yngste barn nok kan observeres med hvetebakst i neven i helgene. Men å navigere i dette som forelder er unødvendig vanskelig fordi det er så massivt til stede på ethvert sted du oppsøker. Klatresenteret. Markastuene. Idrettshallen. Det eneste offentlige stedet der du ikke går inn i en vegg av søtsaker, er biblioteket.

som tar opp kampen om mengden unyttig mat som barn møter, de driver folkeopplysning, kampanjer rettet mot produsenter, barnehager og skoler. Institusjonene som står for fysisk fostring slår derimot full alarm om nettopp slike tiltak mange skriker etter. Kunne de ikke heller beskattet toppidrettens massive sponsorinntekter? Breddeidretten lener seg tungt på frivillig, utakknemlig innsats. At de også lener seg på å spenne bein for helseframstøt mot barn, er dypt ironisk.

At nettopp de skal spenne bein, er dypt ironisk.

Full alarm

– Egentlig er det skjønn­litteratur jeg har vært mest opptatt av, arkitektur er en nyere interesse. Jeg er veldig glad i å lese bøker om igjen, så nå holder jeg på med «­Sabbath’s Theater» av Philip Roth.

– Ja, jeg er fascinert av Sabbath, en av de mest motbydelige hovedpersonene jeg har kommet over. Hans indre liv er så sammensatt, han har så mange stygge tanker om andre. Man er på nippet til å gi opp og sluke det, om hverandre. Det er litt som med Thomas Bernhard, uten sammenligning for øvrig: Også hans hoved­personer leser man med skrekkblandet fryd.

– Det er friske forfattere. Hvem er dine store favoritter?

– Nabokov, og jeg er veldig glad i søvngjenger­trilogien til ­Hermann Broch. Jeg har også oppdaget den argentinske forfatteren Samanta Schweblin, hennes nyeste roman «­Kentuki» var veldig god.

– Dere kritiserer modernismens dominans i arkitekturen. Hvordan tenker du på det i skjønnlitteraturen?

– Joyce har jeg prøvd å tvinge meg gjennom, men Proust setter jeg for eksempel pris på. Modernistisk litteratur, særlig lyrikk, henter jo mye eldre litteratur inn i seg, i motsetning til modernistisk arkitektur. Og i motsetning til arkitektur er litteratur frivillig å oppsøke. Avstanden mellom en forfatter og en leser er også mye mer direkte enn mellom arkitekt og borger, der det blir filtrert gjennom ­politikk, utbyggere, entre­prenør. Arkitektur­opprøret prøver å korte ned den avstanden ved å få inn stemmen til folk som tradisjonelt ikke sier så mye om arkitektur. KH

Saher Sourouri

I flere år, når det nærmet seg midten av mars, kjente jeg på en økende uro. Den aller siste verdenscuphelga i skiskyting ville snart være over, og tomheten i etterkant kjentes truende: Som om det som lå foran meg, bare var endeløse helgedager uten plan og struktur – en lang, nagende ensomhet.

Forholdet mitt til den TV-overførte vinteridretten har vært livslangt. Men som for mange andre, er det ikke lenger hva det var. En del grener, som alpint, utgikk raskt fra helgemenyen da sendingene ble overført til betal-TV-kanaler, mens langrennssporten har gjort seg irrelevant ved å tillate et utall løpere fra samme nasjon i hvert renn og slik sørget for at resultatlistene i verdenscupen og i NM er til forveksling like. Skiskyting, den utvilsomt beste TV-idretten, har enn så lenge holdt stand her i huset, selv om TV 2 gjør sitt beste for å få meg til å skru av. De tror at det går an å kjøre reklamepauser mellom skytingene, en tanke som er like velfundert som ideen om at lesere av krimromaner gjerne vil ha bøker som bare består av avsløringer og glemmer helt at langsomheten, strekkene hvor det ikke skjer så mye og kommentatorene får anledning til å snakke om skytetider, smøring og taktikk, nettopp er det som gjør skytingene spennende og verdt å vente på.

og mange flere sportsinteresserte, holdt på i timevis. Hvis nyliberal ideologi handler om at alt kan kvantifiseres og effektiviseres, er utviklingen av den TV-overførte vintersporten et eklatant eksempel på nettopp nyliberalisme. Kritikken av dette handler ikke om å ønske seg tilbake til det enslige kameraet som sto i skogen ved Holmenkollen og ventet på Gjermund Eggen i 1966, eller at vi vil tilbake til tida da arbeidsfolk kom gående på selvlagde ski fra dalene inn til Oslo, hvor de konkurrerte om å vinne et kjøleskap eller en radio, før de gikk de samme lange milene hjem igjen. Selv er jeg ikke gammel nok til å huske noe av dette, men jeg tør likevel påstå at den virkelige storhetstida til vinteridretten kom drøye tjue år seinere og varte fra slutten av 1980-tallet og til et stykke inn i det nye årtusenet.

 bodde jeg i Lillehammer-området. Jeg flyttet dit bare måneder før byen fikk tildelt OL, og så ble jeg boende der helt til sommeren 1994. I alle disse årene – sju er lenge når man er barn – hadde jeg en urovekkende god oversikt over det meste som skjedde i fjernsynsoverført vinteridrett. Stillingen i norsk elite­serie i ishockey? Det beste finske hopptalentet? Laguttaket til verdenscupen i langrenn i Falun? Den siste limericken til Jon Herwig Carlsen? Dersom noen hadde spurt, ville jeg sannsynligvis ha visst svaret.

Framveksten av vinteridrett som medieprodukt var en sentral del av nasjonsbyggingen fram mot OL, og pengene fløt inn i både idrett og sportssendinger i et inntil da helt uhørt omfang. For min del sammenfalt denne statlige satsingen med en periode av livet der ensomheten var det mest framtredende trekket. Ensomheten er nådeløs, den får deg til langsomt å forlate deg selv, og til slutt kommer du så langt unna at det er vanskelig å se for seg at kontakten kan gjenopprettes. I flere av sine selvbiografiske bøker skriver den franske forfatteren Emmanuel Carrère at han gjerne skulle ha forsonet seg med den yngre utgaven av seg selv, at han gjerne skulle ha likt ham og hatt sympati med ham, men at det ikke lenger er mulig.

Det er en betraktning jeg kjenner meg igjen i. Jenta som en gang for lenge siden satte seg ned foran NRKs sportssendinger i kjellerstua og satt der hele lørdagen og hele søndagen, er ikke en jeg er glad for å ha vært. Også i idrettens verden er kulturell kapital ulikt fordelt, og i de kretsene jeg befinner meg i nå, får jeg sjelden anledning til å diskutere de interne konfliktene på Frank­rikes kvinnelandslag i skiskyting eller hva som skal til for at de finske hopperne skal klare å hevde seg igjen, med mindre jeg er så heldig å treffe på Endre Ruset. Sagt på en annen måte, brukte jeg mesteparten av mine formative barndomsår på å tilegne meg til dels absurde mengder fullstendig ubrukelig kunnskap.

Kunnskap man ikke bruker, forsvinner etter hvert, og med tida har jeg glemt det meste av det jeg en gang kunne. Godt hjulpet av den nevnte oppsplittingen av sendingene, ser jeg mindre sport enn før, og de siste somrene har jeg brukt et ikke ubetydelig antall dager på å tenke på at jeg den kommende vinteren kanskje skulle skru av skjermen for godt, og heller bruke tida på det jeg virkelig synes er viktig, som å lese og skrive bøker. Et urovekkende spørsmål har dukket opp i meg: Er jeg egentlig særlig interessert i sport? Når jeg tenker meg om, husker jeg jo knapt hvem som vant hva vinteren før, jeg kan ikke lenger navnene på de beste rekruttene til skiskytterlandslaget, og rabalderet rundt hoppernes trener har jeg bare fulgt med et halvt øye. Det jeg derimot husker fra året som har gått, er at jeg flere ganger har gått glipp av innspurten til et renn, fordi jeg forsvant inn i en avis eller en Facebook-diskusjon under en reklamepause og siden glemte å komme ut igjen i tide.

 ikke forsto da de TV-rettighetene ble spredt for alle vinder, var at verdien på sendingene ikke bare var knyttet til hver enkelt idrett for seg, men at alle grenene var noe sammen. Som forsterket hverandre som medieprodukt og som nasjonsbyggende prosjekt, men også som leirbål, slik Bernhard Ellefsen så fint formulerte det i Morgenbladet nylig. Jeg tror det var den leirbålfølelsen som gjorde at jeg ikke skjønte hvor ensomt det egentlig var å sitte der hver helg foran TV-en, og jeg er glad for at jeg ikke forsto det. Det var en mangel på innsikt som ga meg mange opplevelser som jeg vet jeg deler med mange: Vladimir Smir­noffs gullmedalje på femmila i OL er en av dem, Jørgen Brinks kollaps på VM-stafetten i Val di Fiemme i 2003 en annen. Jeg var besatt av Tora Berger, og fortsatt kan jeg få tårer i øynene når jeg tenker på Halvard Hanevold. En hedersmann, en vennlig kjempe, som når han forserte bakkene kunne få meg til å tenke på et jaget dyr.

en slags venn, og det er flaut og litt trist, men det viser også hva slags fabelaktig fellesskapskraft som ligger i sporten. Dramaturgien er så lettfattelig, heltehistoriene så opp i dagen, og deltakelsen så enkel: Så lenge du dukker opp, kan du få være med.

TV-­idretten viser hva slags fabelaktig fellesskapskraft som ligger i sporten.

Den kalde, fine tida

Yohan Shanmugaratnam

#000

Akkurat nå husker jeg ikke hvordan det skjedde, men en eller annen gang på 1990-tallet sto også jeg og ropte «Hernes må fjernes». Jeg gikk på videregående og tilhørte Reform 94-generasjonen, oppkalt etter omstillingen som var hjertebarnet til daværende utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes. Visste jeg egentlig hva reformen gikk ut på? Sikkert ikke.

Men jeg har tenkt en del på kritikken som har kommet siden. Ikke bare at yrkesopplæringen ble for teoritung, som i neste omgang forårsaket et stort frafall. Det som har slått meg mest, er egentlig noe mer grunnleggende: Hvor sosialt atskilt vi som gikk på allmennfag – det som i dag heter studiespesialisering – var fra de på yrkesfag, selv om alle var elever på samme skole.

Raddisene blant oss gikk rundt i gangene og siterte Marx, men hvor interesserte var vi egentlig i å bli kjent med de på mekken?

Denne kløfta i skoleverket, og kanskje aller mest skeivheten i hva slags kunnskap som nyter status over andre, finnes selvfølgelig mange andre steder enn Norge. I USA, der Donald Trump igjen blir innsatt som president neste måned, har problemstillingen blitt satt på spissen etter valget i november. Da sikret Trump seg et solid flertall av stemmene fra velgere som ikke hadde tatt høyere utdanning, mens Kamala Harris gjorde det tilsvarende svakt i denne gruppa.

I desemberutgaven sin har magasinet The Atlantic faktisk viet hovedsaken sin til temaet. Der har forfatter og The New York Times-kommentator David Brooks skrevet en lang artikkel med tittelen «How the Ivy League Broke America». Ivy League, som betyr eføyligaen, er samlebetegnelsen på en gruppe private eliteuniversiteter som ikke bare troner innenfor akademia i USA, men har svært stor innflytelse i samfunnet generelt.

Navnet på den eksklusive klubben refererer til klatreplanta som ofte dekker de ærverdige bygningene på universitetsområdene. Vi snakker om læresteder som Harvard, Princeton, Yale og andre som også folk langt utenfor USA har hørt om. De oser av prestisje. Men hele systemet prestisjen er bygd på, mener Brooks, har også forsterket splittelsene i USA og ødelagt samfunnet.

Samtlige amerikanske presidenter mellom 1901 og 1921 gikk på enten Harvard, Princeton eller Yale. Idealet på den tida, skriver Brooks, var ikke nødvendigvis å være den mest intelligente og faglig kvalifiserte, men å ha tilhørt en av klubbene på Ivy League-universitetene, kjenne de riktige folkene og kunne kodene. Aller viktigst var slektstreet ditt. Hvis faren din gikk på Harvard, var sjansen stor for at du også fikk plass.

Det var mer enn betongmurer mellom meg og gutta på mekaniske fag.

Hjerneteppet splitter oss

Israels brutale framferd i Palestina er et alvorlig brudd på folkeretten. Det kan ikke fortsette uten internasjonale reaksjoner, skrev utenriksminister Espen Barth Eide i VG forrige uke.

Han gikk i rette med Hanne Skartveit, tidligere politisk redaktør i avisa, som hadde advart mot at hans «aktivistiske utenrikspolitikk» «svekker oss i møte med Trump». Det er å opphøye servilitet til utenrikspolitisk ledestjerne, bet Barth Eide tilbake: «Vi kan ikke stå opp for reglene i FN-pakten kun når det passer oss og ikke plager noen. Som et lite land i verden er vi avhengige av at prinsippene for internasjonale relasjoner faktisk respekteres.» Han la til: «I nesten alt jeg gjør som utenriksminister ser jeg hvordan denne opplevelsen av doble standarder river i stykker respekten for, og legitimiteten til, folkeretten.»

Da verden var på et moralsk nullpunkt, i etterdønningene av nazistenes folkemord, var ett av de store bidragene til en internasjonal rettsordenen Nürnbergprosessen i 1945. Den gangen var det 21 tiltalte i rettssalen, og i tillegg skulle Martin Bormann dømmes in absentia. Vekten av det som skjedde, var enorm. «For første gang i menneskehetens historie skulle et kriminelt regimes politiske og militære ledere bli holdt ansvarlige foran en rett», skriver Uwe Neumahr i sin nye bok «The Writer’s Castle. Reporting History at Nuremberg»: Det var «en historisk sjanse til å parkere ideen om regjeringers juridiske immunitet og etablere et globalt system regulert av lov, rett og demokrati».

Boka følger rettssaken slik den ble presentert for allmennheten: via reporterne. Hit kom blant andre Martha Gellhorn, George Orwell, John Dos Passos, Erika Mann og Willy Brandt – fra eksil, utstyrt med norsk pass. «Aldri før og aldri siden har så mange berømte forfattere fra hele verden kommet sammen», skriver Neuhmahr. Tre hundre representanter for pressen ble installert i slottet Faber-Castell, stuet sammen ti på rommet i feltsenger. Utenfor lå byen i ruiner, og barn og krigsskadde «pleide å kaste seg på bakken for å få fatt på sigarettstumpene som de privilegerte gjestene kastet fra seg». I dette mikrokosmoset var de geopolitiske spenningene intakt: De sovjetiske reporterne fikk ikke fraternisere med vestlige skribenter. Og historien var så fersk at skribentene spiste med bestikk som var sirlig påført hakekors og ble fôret av kjøkkensjef Arthur Kannenberg, tidligere bestyrer for Hitlers husholdning, som hadde gjennomgått denazifisering. Historien om skribentslottet er full av slike detaljer: fargerike individer navigerer i ideologiske konflikter, mot et bakteppe av vold og død.

Nürnberg var en lukket enklave, og det var journalistene som ga verden et vindu inn, skriver Neuhmahr. Det gjaldt ikke bare til rettsprosessen: Dette var første gangen omfanget av nazistenes krigsforbrytelser ble kjent. Nesten alle tolkene under rettssaken var jødiske flyktninger fra Europa, og de måtte «oversette de tiltaltes forskjønnelser, unnvikelser og løgner». Armand Jacoubovich hadde mistet nesten hele sin familie i holocaust og besvimte i tolkeboksen. En kollega sa hun var 21 da hun begynte å tolke i Nürnberg og ti år eldre da hun dro, fire måneder etterpå.

Også reporterne ga uttrykk for at det psykologiske presset var enormt – korrespondentene laget Nürnberger Extra Blatt, en «selvironisk» trykksak som uttrykk for «pressens rett til å gjøre narr av seg selv etter at arbeidet var omme».

Likevel understreker Neuhmahr at jødenes skjebne på mange måter trådte i bakgrunnen. Én holocaust-overlevende rapporterte fra rettssaken, den tyskfødte jøden Ernst Michel. Av 139 vitner var bare tre jødiske. «Havet med vårt blod har blitt klemt inn i en liten ramme kalt «forbrytelser mot menneskeheten (…) Innad i den er det en spesiell seksjon som heter ‘forbrytelser mot jødene’», skrev Shabse Klugman, reporter for den jiddiske avisa 

. Han spurte: «Hvor er vår sak, vår enorme tragedie, i dette tribunalet?»

Også det mest uhyrlige trengs å formidles.

En fellende dom

Eivor A. Oftestad

– I høst startet jeg på «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann – for tredje gang. Den er fantastisk, men veldig lang. Jeg klarte ikke å bli ferdig denne gangen heller, fordi Karl Ove Knausgård kom med «Arendal», som jeg måtte lese. Jeg hadde faktisk med meg boka da jeg var i Arendal nylig og gikk i romankarakteren Syvert Løynings fotspor.

– Kanskje «Min kamp 3». Den leste jeg på ferie på Tromøya. Men jeg likte «Arendal» også veldig godt. Selv om han er ujevn når det gjelder å lage de gode fortellingene, er Knausgård gøy å tenke med. Som når han utforsker hva tid er, et tema jeg er opptatt av. Her treffer både Knausgård og Jon Fosse samtida veldig godt.

– Du har jo selv skrevet om svære tema som Gud, døden og katedraler. Hva slags litterære forbilder har du?

– Jeg har i alle fall tanker om hvordan jeg 

 vil skrive. Jeg vil at det skal være fortellingsdrevet. Man kan ikke berøre noen bare med argumenter og fakta, det må være en nerve der.

– Men kanskje ikke helt «Da Vinci-koden» heller?

– Den slukte jeg faktisk. Jeg vet jo at det bare er tull, men den var kjempespennende.

– Jeg kobler vel ikke så mye av. Eller, kanskje det er da jeg prøver på nytt å lese Thomas Mann? Forresten: Da jeg støvsuget under senga, fant jeg en bok jeg begynte på i høst. «Fortellinger fra Odessa» av Isaak Babel. Kjempemorsom og fantastisk skrevet. Men ja, det er typisk meg å prøve å koble av med en bok som kan belyse krigen i Ukraina. YS

Jeg startet på Troll­doms­fjellet – for tredje gang.

Denne uka vedtok et stort flertall på Stortinget å utvide grensa for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18. Det er bare å hente fram blomsterbukettene, selv om jeg har litt vanskelig for å se hva slags problem utvidelsen egentlig skulle løse, ettersom de aller fleste tar abort før uke 12, og de få som har behov for det seinere, får et ja fra nemndene, som alle parter er enige om å forbedre. Loven har også fungert godt i mange år, som et slags kompromiss og en avveining av ulike hensyn. Men det får være som det vil. En utvidelse av abortloven er vedtatt med overveldende flertall, 115 mot 53. Det er bare å gratulere med en knusende seier.

 er det at utvidelsen av abortgrensa, som har ligget fast i 50 år, kan åpne for omkamper og krav om ytterligere utvidelser. «Denne loven er ikke bærekraftig, og vi gir oss ikke før nemndene er borte for godt», sier Cathrine Linn Kristiansen, leder i Kvinnefronten. Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten er svært skuffet over at loven opprettholder en absolutt grense på 22 uker, uten at de forteller hvor deres egen «ytterste» grense går. «Kvinnebevegelsen vil fortsette kampen for en abortlov som fullt ut respekterer kvinners rettigheter, uten nemnder og uten unødvendige begrensninger», sier Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar.

av kvinnebevegelsen og noen av venstresidas feminister velger å se abort utelukkende som et spørsmål om kvinners individuelle rettigheter. Men akkurat som i debatten om aktiv dødshjelp har jeg et problem med den økende tendensen til å begrunne alt i navnet til en ytterliggående, individuell frihet. Hvilke retningslinjer vi har for når det er riktig å avslutte et svangerskap, er et etisk spørsmål som angår samfunnet – oss alle i fellesskap. Å redusere det til et spørsmål om individuell frihet holder ikke, spesielt ikke i en situasjon med rask bioteknologisk utvikling, med muligheter for seleksjon for stadig nye egenskaper, som kjønn, risiko for sykdommer – og intelligens.

, som er rådgiver i LO, men ikke uttaler seg som det i denne sammenhengen, viser i Dagens Næringsliv til kron­argumentet om at kvinner alltid vet best selv. Nemndene må derfor bort – de tilhører en forgangen tid hvor noen bestemte over kvinner, som vet best selv. Hun mener vi i for liten grad har snakket om hvordan kvinner kommer fram til denne klare og tydelige visdommen. Beslutningen om abort tas ikke i et vakuum, men påvirkes av mange forhold: den konkrete livssituasjonen, om kvinnen har en partner, økonomi og helse, men også av det samfunnet hun lever i – vår felles holdning til abort. Bjerkan hevder at loven også er et verktøy for å ivareta samfunnets samvittighet på et etisk vanskelig område. Nemndene gjør at vi som fellesskap holder oss med en etisk standard vi kan leve med i spørsmål om grensa mellom liv og død. Hun mener for eksempel at det å ta abort basert på kjønn ikke bare kan være en privatsak. Overlege på Kvinneklinikken ved Akershus universitetssykehus, Anne Eskild, har påpekt det samme.

mellom liv og død må vi som samfunn gjøre i fellesskap. Selvbestemmelse, men kanskje også noen begrensninger og sjekkmuligheter når fosteret nærmer seg levedyktig alder. Det kan ikke reduseres til en individuell rettighet, ikke minst i en situasjon med kommersielle aktører med økende markedsmakt og muligheter for stadig mer sofistikert sortering.

Liv og død

Kanskje har du også lagt merke til det, på en av bussreisene dine til jobb eller trening: hvordan sjåførene alltid løfter hånda til hilsen når de møter en kollega på veien. Ofte gjør det meg litt rørt. Alle bussjåfører kjenner hverandre neppe personlig, så den løftede hånda er mer å anse som en kort, men ikke mindre betydningsfull anerkjennelse to likemenn imellom: det er to som kjenner hverandre igjen og som ser hverandre, i en større mengde av for det meste fremmede trafikanter.

Hvem vet, i framtida blir jeg kanskje en slik en selv. Ikke som sjåfør – jeg ville aldri turt å ha ansvaret for så mange passasjerer med krykker og tunge poser og små barn på armen – men som leser. De siste årene har jeg i hvert fall i tiltakende grad begynt å bli interessert i nesten hvem som helst som sitter på bybanen eller flyet med en bok i hånda, i stedet for den evinnelige, enerverende, allestedsnærværende mobilen. Hvis flyet må nødlande på en øde øy, tenker jeg da, er det dette mennesket jeg i framtida må komme til å stole på.

 færre, og det er ikke bare en følelse. En artikkel i Malmö-avisa Sydsvenskan vekket oppsikt i Sverige et par uker tilbake. I den kommer det fram at studentene ved byens universitet – også de som studerer litteratur – sliter med å komme seg gjennom pensum. Mange av dem starter på en høyere utdannelse uten noen gang å ha lest én hel bok i sitt liv. Ikke bare har bøkene blitt erstattet av skjermbaserte aktiviteter på fritida – mange lærere i ungdomsskolen og på videregående har gitt opp å sette hele bøker på programmet, og nøyer seg med å servere de unge utdrag av utvalgte verker.

Fenomenet er ikke begrenset til Sverige. Tidligere i år skrev det amerikanske tidsskriftet The Atlantic om tilsvarende tendenser ved høyere læringsanstalter i USA. Også her sliter studentene med pensumlitteraturen, til tross for at mengden lengre tekster man skal gjennom i løpet av et år i mange tilfeller er halvert.

heller ikke skjermet fra utviklingen. En undersøkelse fra Universitetet i Bergen viser at mens det i 2008 var en av ti studenter som aldri leste skjønnlitteratur, var det samme tallet femten år seinere en av seks, og i en kronikk i Khrono samme år, ropte medieprofessor ved Universitetet i Oslo, Espen Ytreberg, varsko om utviklingen.

Det er ikke lenger så mange som klamrer seg til halmstrået det er at voksne mennesker alltid har bekymret seg om de framvoksende generasjonene og velger å tro at dette kommer til å gå seg til av seg selv. For vi vet det jo, alle som en: konsentrasjonen vår er forverret. Det er blitt vanskeligere for alle å lese lange tekster uten å bli avbrutt eller å avbryte seg selv. Selv vi som leser mye, vi som har det å lese mye som jobb, merker det, så hva da med alle andre?

«Har ikke tid», sier de. «Det er kjedelig.» «Jeg klarer ikke å konsentrere meg.» «Jeg er ikke så interessert.» Å lese bøker har ikke lenger status. Faktum er at vi forfattere må løpe etter politikerne for å minne dem på hva som er jobben vår og hvorfor litteraturen er viktig.

Erkjennelsen av at litteraturen har falt i status, har også nådd Antoine Compagnon, professor ved Columbia University i USA, og en av Frankrikes mest profilerte litteraturformidlere – norske lesere kjenner kanskje til hans sommerkåserier om Montaigne og Proust som er utgitt i bokformat også her til lands. I den nylig utgitte boka «La littérature, çapaye!», «Litteratur er lønnsomt!», forsøker han å ta kampen for litteraturen og lesingen på kapitalismens egne premisser – lønnsomheten.

Et viktig poeng i Compagnons resonnement er at trusselen mot litteraturen henger sammen med at den ikke lar seg effektivisere på samme måte som andre virksomheter i samfunnet. Mens industrien og teknologien produserer stadig raskere og mer effektivt, tar det fremdeles nøyaktig like lang tid å lære å lese som det gjorde i antikken, og det tar nøyaktig like lang tid å skrive en roman som «Madame Bovary» som det gjorde på Flauberts tid. Det har med andre ord utviklet seg et produktivitetsgap mellom litteraturen og resten av økonomien, et syn som er aldeles uutholdelig når man har markedsøkonomiske briller på nesa. Det presset kunstnerne og kulturen står under over hele landet akkurat nå, er et uttrykk for nettopp dette: At jo mer produktiviteten øker i samfunnet for øvrig, jo dyrere blir kunsten, relativt sett.

Det hjelper ikke å kunne telle om man ikke kan fortelle.

Kunst som sakte kapital

Ser du? Når bussen står der, kan du ikke se biler som kommer kjørende bak, derfor må du aldri gå over veien før bussen har kjørt. Hva gjør du hvis du mister ballen ut i veien? Du lar den fare, ballen er ikke viktig, du er viktig. Alt barna skal lære, alle farer de skal unngå: Småbarnsforeldrene driller dem år etter år i de verste fellene. Et sted ute i horisonten ser jeg dem med store barn, som for lengst er ute av deres grep, og jeg hører dem snakke om slikt som krever en finmotorikk som jeg ennå ikke har trent opp. Skolevegring, spisevegring, innetider, diagnoser, dop, fraværsgrense. Alt foreldre skal lære, alle farer de skal unngå: Hvordan håndterer man de større problemene til større barn?

tok jeg meg i å klikke meg gjennom en bildekavalkade av Marius Borg Høibys barndom som stammet fra attenårsdagen hans. Det var lysluggede bilder og storebror-scener, det var en uskyld levd ut under offentlighetens flomlys. Jeg er ikke den eneste som ser med forferdelse på saken – ikke bare det han er anklaget for, men også medietrykket mot ham. Selvsagt må man dekke en sak som involverer kongehuset og alvorlige forbrytelser. Men det er noe med omfanget, og nærmest nytelsen som legges for dagen i å protokollføre saken ettersom den utvikler seg.

snakk om ungdom og kriminalitet, graviterer jeg alltid mot å være mer 

enn det som er gjengs på venstresida. Jeg synes de som bor i utsatte områder fortjener at vi tar tak i det. Jeg synes de som utfører kriminaliteten fortjener at man tar tak i dem. Og jeg synes grenser og disiplin er noe vi bør holde i hevd som idealer også på vår politiske fløy – antakelig bidrar det at jeg ikke alltid er så flink til utøve slikt som jeg vil. Grunnen til at jeg så tilbake på Marius Borg Høiby som barn, henger sammen med at jeg huser en sønn. En gang vil han bli voksen, og vandre rundt i verden med sine egne handlingsmønstre. Hvordan sikrer vi at vi sender fra oss sønner som blir til menn som gjør rett? Hvordan driller vi dem i de verste fellene?

unaturlig at man reagerer med empati på en mediesak som man forstår vil herje med de involverte i uoverskuelig framtid. Men det er en nyttig påminner, særlig om man vanligvis er tilhenger av lov og orden. For over det ganske land sitter det foreldre som vet veldig mye om hvordan det er å ha en sønn som siktes, sønner som figurerer dag ut og dag inn i mediene som forbrytere. De er ikke navngitte, men de er flombelyste som gruppe, det er alle innvandrersønnene, eller som en politimann understrekte i VG nylig: arbeidersønnene. Det er faktisk mulig å ta slikt på alvor, å kreve tiltak og endring, uten å demonisere deres opphav, uten å marsjere til Grønland i Oslo og dirrende erklære at man sist var der for ti år siden, da man dristet seg til å bestille en kebab, som Frp nylig gjorde.

tv-serien «The West Wing» blir presidenten rådløs etter en grusom terrorhandling. Når han skal sette ord på det hele i en tale, griper han til instinktet og sier: De ble ikke født med et ønske om å gjøre dette. Det er en retorisk manøver som er dobbelt genial, for den hindrer en følelsesmessig respons der gjerningsmennene ses som essensielt fordervede, samtidig som den peker på praksis, de små skrittene som ledet dem til det uakseptable. Hvordan skjer det? Hva holder barn fra å havne i feil bane? Hva gjør vi når de er i ferd med å skli ut – ikke bare som foreldre, men som samfunn?

Ansvaret hviler over oss lenge etter at bussen har kjørt.

Guttene våre

Trygve Hegnar

– Jeg leser 97 prosent av dagen, men er bundet opp av en uendelighet av stoff til avisen. Det er på ferie jeg leser. Bøkene til Ketil Bjørnstad og Jo Nesbø har jeg hatt stor glede av. I «Snømannen» var det flere kandidater til å være morderen, men det knyttet seg mest mistanke til en meget usympatisk redaktør som skrev om økonomi. Jeg tok det opp med ham på Aschehougs hagefest: «Alle mine venner tror jeg er morderen!». Det ble en morsom diskusjon.

– Jeg har nyss lest en roman der du figurerer som «den aldri hvilende amatør

– Er det noen skildringer av landbruket du har satt pris på i klassikerne?

– Nei, jeg leser om det som fagmann. De fleste tar feil om landbruket i Norge, så jeg forsøker fortvilt. Jeg leser Nationen nesten like nøye som Klassekampen, for å enhver tid være orientert om landbruket.

– En av de første alvorlige bøkene jeg leste, var «Die neue Klasse», som far sa jeg måtte lese – den omtalte hva som kom til å skje innen sovjetsfæren. Den leste jeg med forferdelse i min ungdom. Jeg skal også få lest den siste boka til Jan Kjærstad. Jeg er hans konsulent på finans, han ringer meg om han skal skrive om det.

– Ha ha! Nei, men han er grundig. En gang ringte han: «Kan du fortelle meg, Hegnar, hvordan en Riva låter?» Riva, det er en italiensk luksusbåt fra gamle dager. Jeg måtte imitere lyden for ham.

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

To verdenskjente boksere. Titusenvis av mennesker rundt ringen og mange millioner tv-seere over hele verden. I potten: enorm prestisje og en lukrativ pengepremie.

Men der slutter også likheten mellom boksekampene. Den ene sto mellom den unge influenseren Jake Paul og den aldrende tungvekteren Mike Tyson, i USA, tidligere i november. Den andre var mellom George Foreman og Muhammad Ali, i dagens Kongo, for 50 år siden.

Etter å ha sett begge kampene på nettet, sitter jeg igjen med et brennende ønske om en tredje kamp – som aldri lar seg gjennomføre.

På Youtube, der han har mer enn 20 millioner abonnenter, er Jake Paul (27) fra Ohio en barsk kar som liker å kødde, bruke penger og generelt gi litt blanke. «Jeg brukte en million dollar på denne ferien», er tittelen på en av videoene. «Jeg BLE TATT mens jeg var utro mot kona», heter en annen. Og så videre.

Pauls siste besettelse er likevel boksing. Det siste året har han vært mest opptatt av forberedelsene til det store oppgjøret med Tyson, på AT&T Stadium i Arlington, Texas. Det hele skulle strømmes direkte på Netflix, som i markedsføringen kalte basketaket «boksearrangementet alle snakker om».

Motstanderen Mike Tyson (58), som vokste opp i tøffe kår i New York, har en formidabel karriere som profesjonell bokser bak seg. Tyson ble som 20-åring den yngste verdensmesteren i tungvekt, vant nesten alle kamper og var ubeseiret i perioden 1987–1990. Tyson la opp i 2005, men har forblitt en av verdens mest berømte idrettsprofiler.

Kontrastene til tross: Jake Paul og Mike Tyson har også ting til felles. Blant annet har begge enten vært anklaget eller dømt for seksuelle overgrep. I 2021 gikk Tiktok-stjerna Justine Paradise og modellen Railey Lollie ut med sine historier om at Paul hadde forgrepet seg på dem, noe han benektet. Tyson har på sin side sonet tre år på 1990-tallet for å ha voldtatt skjønnhetsdronningen Desiree Washington.

I tillegg støttet Paul og Tyson begge Donald Trump ved årets valg, selv om Tyson har tatovert Che Guevara på buken og Mao Zedong på bicepsen.

Det vi så, var ikke en meningsfylt kamp, men en tom transaksjon.

To tette og en lærepenge

Lars Olsen har i mange år vært en pådriver for at venstresida og sosialdemokratene skal være et talerør for arbeiderklassen og distriktsbefolkningen. I boka «Eliter­nes triumf» fra 2010 viste han hvordan høyt utdannete samfunnssjikt i storbyene har inntatt en stadig mer dominerende posisjon på bekostning av breie befolkningslag. Siden har det kommet en serie bøker. Nå er Lars Olsen ute med ny bok som han har skrevet sammen Bjørn Brandenborg, en sosialdemokrat fra Svendborg og Langeland. Da han ble valgt til Folketinget fra Fyn, hadde han valgslagordet «Det de kaller udkant, kaller vi hjem». Det har da også blitt tittelen på boka.

Olsen forteller at Brandenborg tilhører en ideologisk fløy i Social­demokratiet, som også teller statsråder som Kaare Dybvad, Peter Hummelgaard og Mattias Tesfaye. De mener Socialdemokratiet ikke bare kan være et «catch-all-parti». Det må være til for 

. For sosialdemokratene er balansen mellom sentrum og periferi et stort og viktig spørsmål. 70 prosent av velgerne deres bor utenfor storbyene.

– Det har etter hvert blitt så dyrt å bo i storbyene at nesten ingen med vanlige inntekter har råd til det, bortsett fra de som har gjort det i mange år. Arbeiderklassen, faglærte og ufaglærte bor i provinsen eller i forstedene, mens mange trygdede og pensjonister bor helt ute i ytterområdene, på steder som Lolland og Langeland. Disse kommunene får stadig større problemer med å finansiere velferden. København har på sin side blitt en rik by, som bygger skoler og senker skatten, mens de på Langeland og Lolland må skjære ned.

I København roper mediene om «storbybashing» hver gang spørsmålet om omfordeling kommer opp, til tross for at inntektene i velstående hovedstadskommuner har steget med 30–40 prosent de siste tiårene, betydelig mer enn i andre deler av Danmark.

– I boka kaller dere hovedstaden «det aparte København». Hva tenker dere på?

– Det er ikke københavnere det er noe galt med, men den sosiale sammensetningen i hovedstaden. Alminnelig arbeiderklasse har ikke råd til å bo der. København, som en gang var en arbeiderby, domineres av dem som har pene inntekter og lange utdanninger, høyinntektsgrupper, akademikere og studenter i leiligheter kjøpt av deres rike foreldre. Folk med andre livsvilkår enn de fleste ute i landet. Det får noen kulturelle konsekvenser, sier Olsen.

København var tidligere en utpreget arbeiderby. Skipsverftet Burmeister & Wain var Danmarks største arbeidsplass. Bryggeriene Tuborg og Carlsberg holdt også til i København, med sterke, radikale fagforeninger.

I 1987 utgjorde overklassen og den høyere middelklasse bare åtte prosent av københavnfamiliene i yrkesaktiv alder. I 2022 er det hele 43 prosent. I Kalundborg er det bare ti prosent. Det har virkelig vært en dramatisk endring av Københavns sosiale sammensetning de siste 30–40 årene.

Det er ­lettere for Kalundborg å få oppslag i The New York Times enn i Politiken og Berlingske.

Det aparte København

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Alt var glamorøst ved «Twin Peaks». Naturen var sjokkerende lik den vi trasket rundt i, men det kunne ikke vært lenger unna vår virkelighet. De iførte seg kasjmirgensere og rutete skjørt, røykte sigaretter og så lengselsfullt på spesialagent Dale Cooper, som var uklanderlig og rettskaffen. Vi gikk på ungdomsskolen, og det var det største kulturelle fenomenet i min oppvekst. Selvsagt gikk jeg til anskaffelse av «The Secret Diary of Laura Palmer», skrevet av dattera til David Lynch.

Hvordan det kom ut, vet jeg ikke, men det må ha gått gjetord om den ene scenen som foregikk nattetid. Venninnene Laura og Donna møter noen gutter, de bestemmer seg for å bade nakne – prikk, prikk, prikk. Det er det mest effektive leselystprosjektet jeg har sett i min levetid: Aldri har så mange unge gutter viet seg til skjønnlitteraturen. Da jeg fikk boka tilbake, åpnet den seg flatt på pulten og åpenbarte de to sidene som hadde blitt mest ivrig lest. Siden forsvant den sporløst, sikkert til en lykkelig tilværelse hjemme hos en av mine medelever. Det var en uskyld over det – før internettets konstante strøm av overtredelser som nå skyller over ungdommen. Vi rister på hodet over hvor oppglødd disse guttene var: 

! Men jentene har man alltid krevd mer bluferdighet av.

«Want» er et forsøk på å bøte på det. Boka er redigert av skuespilleren Gillian Anderson – og ja, vi snakker faktisk om Scully fra «The X-Files», tv-serien fra 90-tallet der hun spilte den rasjonelle skeptikeren som i tospann med den fablende Mulder nøstet i overnaturlige saker. Etter at Anderson forberedte seg til rollen som sexterapeut i serien «Sex Education», fikk hun ideen om å lage en antologi som samlet kvinners anonymiserte, seksuelle fantasier fra hele verden. De har tatt det markedsmessig geniale grepet å la én av fortellingene være Andersons, gjemt blant de andre.

Boka «My Secret Garden» fra 1973 er en forgjenger, og var den som satte henne på tanken. Hun kaller den en provokativ, revolusjonerende kultklassiker, som i sin tid solgte i millioner. Det var ikke polerte tekster, men ufiltrert ærlighet, skriver Anderson. Men det som slo henne aller mest var kvinnenes altoverskyggende følelse av skam.

Anderson har gjort seg flid for utradere skammen. Hun forteller at da hun spilte Margaret Thatcher i tv-serien «The Crown», fikk hun tilsendt en fortelling der noen hadde skrevet dampende erotiske scener mellom Thatcher, Labour-leder Neil Kinnock og Mikhail Gorbatsjov. «To each their own», konkluderer hun rolig. Boka mangler ikke på eksempler utenfor allfarvei – «I’m into male pissing!» ropes det i versaler i en tekst.

Og det er et frigjøringsklyv mellom en tittel som «My Secret Garden» og «Want», som tar mer breibeint plass, og indikerer at man vet hvor og hva man vil. Men gitt sjangeren – det dirrende «hva hvis!» – er ikke dette nødvendigvis ønsker som skal bli realisert. Anderson kommer tilbake til poenget flere ganger, som oftest når det er snakk om tanker som bryter med feministisk tankegods, som Anderson føler seg kallet til å forsvare. Men ideen ligger også gjemt i vanlige tekster fra vanlige liv: Kanskje det ikke gjør så mye hvis det finnes et skille mellom det ideelle og det reelle.

Jeg ser for meg en generasjon kvinner som flakker med blikket.

Sex-files

Et presidentvalg i 2027 uten Marine Le Pen som kandidat? Ved første øyekast kan det kanskje se ut som et drømmescenario, men i realiteten kan det like gjerne utvikle seg til mareritt.

Forrige uke krevde aktor i tingretten i Paris at Marine Le Pen skal bli dømt til fem års fengsel, hvorav to ubetinget, og 300.000 euro i bot. I tillegg vil de at hun skal miste retten til å stille til valg de neste fem årene – og at dommen umiddelbart skal tre i kraft, også om avgjørelsen ankes. Om aktoratet får det som de vil, og dette blir stående, vil det neste franske presidentvalget gå uten Le Pen som kandidat, i en situasjon hvor hun på forhånd framstår som favoritt til å vinne.

i Nasjonal Samling er involvert i saken. I tillegg til Le Pen selv, inngår blant andre hennes kabinettsjef og livvakt – i alt tjuesju av partiets folkevalgte og ansatte. Aktoratet ved tingretten i Paris mener at Le Pen skal ha vært navet for en organisasjon som systematisk har penset midler fra EU-parlamentet til partiet mellom 2004 og 2016, og kabinettsjefen skal i løpet av arbeidsåret 2014–2015 ha vært til stede i Brussel så lite som tolv timer til sammen.

EUs antikorrupsjonsbyrå skal ha blitt varslet om saken allerede i 2014, og året etter startet en etterforskning i regi av det franske rettsvesenet. Etterforskningen har siden den gang gått i flere etapper, og så seint som i fjor aksepterte Nasjonal Samling å betale tilbake 330.000 euro som skal ha blitt urettmessig brukt til partiformål, samtidig som de understreket at tilbakebetalingen ikke på noen måte var en innrømmelse av de forholdene de ble anklaget for.

Saken er naturligvis politisk betent. Marine Le Pen selv skal ikke ha vært overrasket over kravet, verken om fengsel eller bot, derimot av at hun kan miste retten til å stille til valg, en mulighet som åpnet seg med en lovendring som trådte i kraft i 2016. Til mediene har hun uttalt at rettsapparatet her blir brukt politisk i et forsøk på å utarme partiet og utmanøvrere politikere som velgerne vil ha.

Samlings sympatisører er dette lett å bifalle. Le Pen er langt fra den første politikeren som mistenkes for misbruk av EU-midler, tvert imot skriver hun seg inn i en lang liste med deltakere fra hele det politiske spekteret. Så seint som i fjor unnslapp sentrums­politikeren François Bayrou med nød og neppe å bli dømt for det samme, etter at retten lot tvilen komme ham til gode. Aktoratets påstander har da også blitt satt spørsmål ved fra flere enn partiet selv: innenriksminister Gérald Darmanin uttalte at det ville være en skandale om hun ikke fikk lov til å stille til valg.

Darmanin forstår antakelig at en eventuell dom mot Le Pen vil passe som hånd i hanske med Nasjonal Samlings fortelling om et politisk etablissement som arbeider systematisk for å holde henne fra makta, og at dette vil oppildne en velgermasse som allerede har vært rasende i en generasjon. At Le Pens protester mot rettssystemet ikke passer like godt inn i partiets knallharde retorikk for strengere straffer – blant annet i korrupsjonssaker – er det tydeligvis lettere å overse.

Rettssaken er berammet til å vare ut november, mens selve dommen er ventet å falle rett over nyttår.

En dom mot Le Pen vil passe som hånd i hanske med partiets fortelling.

Drøm eller mareritt?

Rune Lykkeberg, Information

Vi trodde det vanlige politiske skillet gikk mellom høyre og venstre, forklarer den franske økonomen Julia Cagé, som sammen med sin kollega og ektemann Thomas Piketty har forsket på og skrevet et stort verk om politiske konflikters historie.

Det er fem år siden Cagé og Piketty begynte å studere velgeratferd og regjeringskonstellasjoner på en systematisk måte. De gikk tilbake til den franske revolusjonen i 1789, som gjorde motsetningen mellom høyre og venstre til politikkens omdreiningspunkt. De som ville bevare kongemakta og forsvare samfunnsordenen, satt til høyre i nasjonalforsamlingen, mens de som krevde forandring og avvikling av kongemakta, satt til venstre.

Jeg forestilte meg at det var slik den politiske ordenen hadde vært siden den gang. Men Cagé og Piketty viser i «Une historie du conflit politique» («Den politiske konflikts historie») at dette ikke var tilfelle. Historisk sett har den politiske konflikten vekslet mellom to posisjoner og tre posisjoner. Mellom høyre- og venstreside, men også en konflikt med et sentrum i opposisjon til de nasjonalkonservative til høyre og sosialistene til venstre.

– For å være ærlig: Det kom som en stor overraskelse for oss, sier Cagé og ser ut over auditoriet på Københavns Universitet, der de to franske økonomene er kommet for å la seg intervjue om sin nye bok.

– Jeg tror alle som sitter i dette rommet, kanskje bortsett fra de som er født etter 2000, som har vokst opp i land som Frankrike, der det politiske skillet har gått mellom høyre og venstre, har hatt dette synet.

Men det som har skjedd i europeiske land som Tyskland, Frankrike og Danmark de siste årene, er en gjentakelse av noe de to økonomene også fant i 1800-tallets Frankrike:

– Vi ser i dag et skille der arbeiderklassen i byene stemmer på venstreorienterte partier, mens arbeiderklassen på landsbygda stemmer på nasjonalkonservative partier, forklarer Cagé.

I en slik situasjon får man tre posisjoner. Men når venstresida klarer å forene arbeiderklassen på landsbygda og i byene, får man venstre mot høyre.

Partiene gjorde sosiale konflikter viktigere enn geografiske konflikter.

By og land driver fra hverandre

Marie Amdam

– Jeg er i mammaperm og så fornøyd med at jeg akkurat har lest to bøker. Sally Rooneys «Intermezzo» elsket jeg. Hun løfter opp mennesker til et nivå der du blir avhengig av dem, og hun evner å beskrive klasse og kjønn uten at det blir påklistra. Hun treffer bredt, men er litterær. I denne boka fletter hun inn stream of consciousness, inspirert av Ulysses. Og jeg leste Caroline Ringskog Ferrada-Nolis diktsamling «Den forlorade sonen» – utgangspunktet er kjempetrist, spontanabort og dødfødsel, men det er skrevet så frekt, snappy og rett på sak, uten å bli Trygve Skaug-pompøst.

– Jeg er glad i Matias Faldbakken og Vigdis Hjorth. Nå snakker alle om Linda Hansen fra Kyrre Andreassens «Ikke mennesker jeg kan regne med»! Den virker fantastisk. Da han ikke ble nominert til Brageprisen, ble så mange rasende. Da blir man interessert.

– Du har hatt en lesegruppe for unge i Bergen. Hvordan var det?

– Utrolig morsomt. Vi tok klassikere som Tove Ditlevsen og «Catcher in the Rye». Den de elsket mest, var Dr. Munk fra Hovlands «Sveve over vatna». Jeg tror diktanalysen i skolen er drepen.

– Litteraturen ut av kompetansemålene!

– Ja, vi kan ikke gjøre det til noe de må være flinke i. På skolebesøk har jeg lest Catullus’ grove hevndikt for å vise dem at folk har vært sprø og morsomme i hundrevis av år. Bøker er en fantastisk rømningsvei når man er ung. Man kunne ikke være ute til seint på natt, men 

om dem som var det og glede seg til man ble student og slapp ut av familiefengselet. KH

Mange ble rasende. Da blir man interessert.

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt

Aldersgrenser på sosiale medier? Nei: «Plattformene bør selv sette aldersgrenser.» Det sa Robert Steen, leder av Skjermbruksutvalget, da de la fram sin rapport denne uka. Han har allerede møtt motstand i Klassekampen fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som har en langt strengere linje – og av Høyres Nikolai Astrup, som kaller det «rørende naivt». Utvalget anbefaler heller ingen tidsgrenser for barn. I stedet tilbyr de en digital kostsirkel: Stikkordet er «balanse».

er det ikke. «Helst bør du ikke ha mobilen eller andre skjermer tilgjengelig når du skal sove. Hvis du har mobilen på soverommet, husk å skru av varslinger», er utvalgets forsiktige råd til barna. Helst, bør, hvis. Til og med mobilbruk i skolen nærmer utvalget seg mildt og rundt. De viser blant annet til at Elevorganisasjonen mener elever bør få bruke mobilen som verktøy og at myndighetene bør ta hensyn til elevenes rett til medbestemmelse. De mener oppsiktsvekkende nok at «strenge regler mot mobilbruk kan være krevende å håndheve, særlig med eldre elever». Det er ufattelig: Det er ikke en voksen i rommet.

lagt fram nasjonale råd for skjermtid for barn og unge i Sverige. De er tydelige: maksimalt en time skjerm per døgn for barn to til fem år, 1–2 timer for barn seks til tolv år, og maks 2–3 timer per døgn for barn 13–18 år. Klare, tallfestede råd er avgjørende. Fortvilende mye skjermdebatt de siste årene har strandet på at eksperter nekter dette – det gjelder snarere å se på om skjermen fortrenger andre aktiviteter, mener de. Men ser man på den faktiske tidsbruken til unge, er det en del tannpasta som skal tilbake i tuben: Tall fra Folkhälsomyndigheten viser at barn mellom ni og tolv år i snitt har en skjermtid på fire timer daglig. For ungdom mellom 17 og 18 er det oppe i sju timer – utenfor skoletid.

Også i Danmark tar de grep. I fjor gikk seks partier og regjeringen sammen om en avtale om at barnehagebarn bare skal møte skjerm i «helt særlige tilfeller» fram til de er to år (for eksempel om det er snakk om handikap eller kognitive utfordringer). For de eldre barna kan digitale redskaper bare tas fram dersom det kan begrunnes faglig. Det er en snuoperasjon. Tidligere har lovgivningen gitt signal om at skjermen er del av hverdagen, mener barne- og undervisningsminister Mattias Tesfaye: «Vi ønsker å sende det motsatte signal, at dagen skal være analog.»

I Frankrike, da? Ekspertpanelet Emmanuel Macron satte ned, trumfer det meste: Sosiale medier bør være forbudt for alle under 15 år, barn under 11 bør ikke få ha telefon, og ingen under 13 bør eie en telefon med tilgang til internett. Barn under tre år bør ikke ha noen skjermtid overhodet, og det bør begrenses sterkt opp til seks år.

vitenskapelig konsensus, sa franskmennene da de la fram sine konklusjoner. «Med den nye sammenstillingen av forskning og kunnskap ser vi nå svart på hvitt at bruken av digitale medier risikerer å påvirke barn og unges helse negativt», sa sosialminister Jakob Forssmed i Sverige. Vi trenger mer kunnskap, sa Robert Steen. Gudene skal vite at vi trenger 