Elise Winterthun

Tom Henning Bratlie

(foto)

#fff

#000

Da Klassekampen møter den svenske forfatteren og filmskaperen Lukas Moodysson i Stockholm, har han noe rødt surret rundt halsen. Ved nærmere ettersyn viser det seg å være et supporterskjerf for … sportsklubben Brann?

Det har sin naturlige forklaring: Sønnen hans studerer i Bergen, og skjerfet er anskaffet der – og tatt fram i dag som en vennlig gest til oss norske journalister. Selv oppholder Moodysson seg som regel i Sverige. Etter mange år i Malmö har han flyttet til en gammel familiegård i det mer landlige Hultsfred.

Han slo igjennom som filmskaper på 1990-tallet og har laget en rekke ikoniske filmer, som «Fucking Åmål» (1998), «Tilsammans» (2000) og «Lilja 4-ever» (2002). I årenes løp har han også utgitt flere bøker, og i vår utkom romanen «Rebellerna» til strålende kritikker. Boka tar utgangspunkt i 

, en maoistisk bevegelse som var aktiv i Sverige i 1968, da ungdomsopprøret feide over Vesten og Skandinavia.

Som filmskaper har Moodysson en egen evne til å lage tidskapsler, der epoken som skildres, står fram med all sitt særpreg. Så også med årets roman, hvor leseren transporteres tilbake til og oppslukes av dette spesielle tidspunktet i nyere svensk historie.

Selv er Moodysson født i 1969. Han har alltid vært fengslet av hvordan verden så ut før han ble født og da han var barn, forteller han.

– Det har blitt vanlig å hevde at historien gjentar seg, at nåtida likner 1930-tallet og så videre. Men jeg er mest opptatt av 1960-tallet i seg selv. Hvordan føltes det å leve da, uten det lange perspektivet vi har nå? Det er én ting å lese Mao i dag, men hvordan var det å lese de små pamflettene som ble trykt opp i 1968? Det er den spesifikke tida som interesserer meg, sier Moodysson.

Våren 1968 var jag tjugoett och hade en känsla av att jag hade fastnat, jag ville vara någon annanstans.

Ordene tilhører Monica, romanens hovedperson, som i nåtid er blitt en gammel kvinne. Hun ser tilbake på den gangen hun var en ung kvinne fra enkle kår, som tjente til livets opphold ved å stå aktmodell for kunststudenter. En av dem, Tobias, blir inngangsbilletten til det forjettede 

Det er plagsomt når ideologien ikke henger på greip.

Reinhetens ekstase

– Jeg er nok en litt atypisk leser, må jeg si.

– Jeg har kommet helt ut av det å lese romaner i de senere årene, fordi det stort sett går i fagstoff til ting jeg skriver selv. Men akkurat nå leser jeg også Henrik Wergelands dikt, som «Sandhedens armée». Og sannhetens armé er ordene, «Som verden saa foragter». «Ord i dikt? Endnu meer foragteligt!» Og så koser jeg meg med å lese for barnebarna, som jeg har fem av. En favoritt nå er «Ludde»-serien.

– Det er humor for svært små mennesker. Ludde er en leketøykanin, og i en av bøkene er han doktor. En av pasientene han får er en slange som har fått sikksakkform etter å ha sovnet i en trapp. Da drar Ludde og lillesøster Ruske-Sara i hver sin ende og får rettet ut slangen. En ting med «Ludde» og de fleste barnebøker, er jo at hovedkarakteren er en «han». Så det er «doktor Ludde» og «sykesøster Ruske-Sara», men når jeg leser for barnebarna sier jeg «syke

 Ruske-Sara». Jeg bruker ellers også en bok fra jeg var liten selv, «Da Lasse Gissebasse hadde bursda’» av Kathryn Jackson, mesterlig oversatt av Alf Prøysen. Ellers er «Bo blir til overs» av Morten Nygaard blitt en ny favoritt.

– Jeg vil trekke fram ­Wergeland igjen. Han var genial. Men det krever en innsats for å skjønne det han har skrevet. «Ung maa Verden endnu være, Slægtens Sagas lange Lære / endnu kun dens Vuggesange / og dens Barndoms Eventyr.» Det er musikk i de ordene. YS

Vibeke Roggen

Yohan Shanmugaratnam (tekst),

Mikkel Øgrim (foto), Cambridge

Dette har skjedd: Tidligere i år raste en intens debatt i spaltene til Vagant, Minerva og flere medier med anklager om nazi-apologi, løgn og brunbeising. Hovedaktørene var fagforeningsmann og forfatter Jonas Bals på den ene siden, med historiker Sven G. Holtsmark som våpendrager, og statsviter Asle Toje på den andre. Sistnevnte er også nestleder i Nobelkomiteen.

Føljetongen gikk over flere uker og strakk seg fra tema som Epstein-filene og Donald Trumps tidligere sjefstrateg Steve Bannon, til Ukraina-krigen og, ikke minst, en gammel rettssak om holocaustfornekteren David Irving.

Legger man alle debattinnleggene i ett dokument, blir det cirka 50 sider med tekst. Og søker man i dokumentet på navnet til Richard J. Evans, gir det nesten 150 treff. Når den pensjonerte britiske historikeren får høre dette, i et avskjermet uteområde på Universitetet i Cambridge, sukker han.

Evans har akkurat holdt et foredrag for Klassekampen-akademiets deltakere, som besøkte Cambridge i april. Temaet var den nevnte Irving-saken, som startet for 30 år siden, der Cambridge-professor Evans var kalt inn som ekspertvitne. I 1996 gikk forfatter David Irving til injuriesøksmål mot historiker Deborah Lipstadt og forlaget hennes, etter at Lipstadt i sin bok «Denying the Holocaust» fra 1993 karakteriserte Irving som en ledende og farlig fornekter av nazistenes jødeutryddelse. Irvings krav var blant annet at utgivelsen skulle trekkes tilbake og destrueres.

I forbindelse med saken brukte Tyskland-spesialisten Evans og hans assistenter to år på å gjennomgå Irvings arbeid.

– Jeg var jo klar over kontroversene som fantes rundt deler av arbeidet hans. Men jeg ble forbløffet over å finne så mange forfalskinger, forvrengninger, manipulering av bevis, endring av datoer, ord som var satt inn i dokumenter, ord som var tatt ut av dokumenter. Jeg ble bare forbauset av omfanget og standhaftigheten i hans manipulering av kildematerialet, svarer Evans.

– Stå opp for sannheten

Bjørgulv Braanen

Da Mímir Kristjánsson etter budsjettenigheten i fjor utbasunerte at det var «tidenes beste budsjettforlik», var det kanskje få som tenkte over hvor unik denne uttalelsen var. Det brøt fullstendig med gjeldende doxa på venstresida, der negativitet og kritikk ofte er den primære valutaen. Men folk lar seg ikke i lengden begeistre av negativitet. Hangen til surmuling finnes både til høyre og venstre, men jeg er ganske sikker på at det er venstresida som taper mest på det fordi dens mål er progressiv samfunnsforandring. Det krever en positiv tro på at det er mulig og realistisk å skape et bedre samfunn.

forfatterne Søren Ulrik Thomsen og Frederik Stjernfelt setter ord på fenomenet i boka «Kritik af den negative oppbyggelighed», der de skildrer hvordan den som vil være motstrøms, må oppsøke fenomener som gir seg ut for å være positive, for på den måten å utøve sin negative kannibalisme. Det å benekte, avvise, tilintetgjøre, ødelegge og tilsidesette er et tilstrekkelig indisium på at noe interessant har skjedd, at en erkjennelse er gjort, at et kunstverk er skapt, at en politisk handling er gjennomført. «Vi har et kunstnerisk språk som ikke lenger er i stand til å uttrykke noe dypere om våre idealer. Det kunne man en gang», sier den danske kunstneren Simon Bang til Weekendavisen.

spilte kunsten en helt annen rolle på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet enn i dag. Ja, man ville «sette problemer under debatt», som Georg Brandes sa, men man skapte også kunst som pekte fram mot en bedre og lysere framtid. Venstresida kan ikke nøye seg med å kritisere det som er – den må også ha en overbevisende og realistisk fortelling om hvordan ting kan bli. Å rakke ned på alt og alle er ingen farbar vei. Jeg mistenker at folk innerst inne er utrettelig lei av det. I hvert fall er jeg det. Vi klarer oss ikke uten håp og fortellinger om en høyere himmel over vårt daglige strev. En tro på at det nytter.

 den danske, borgerlige historikeren Christian Egander Skov om hans nye bok «Folkeligt skal alt nu være». I forbindelse med bokutgivelsen skrev Informations Matthias Dressler-Bredsdorff at venstresidas intellektuelle er i ferd med å tape idékampen. Filosofiprofessor Bent Meier Sørensen sa seg enig: «Den intellektuelle venstrefløy, som i århundrer har levert storslåtte fortellinger om framtida, tror ikke lenger på den. Den savner forestillinger om framtida som rekker utover kritikk av det bestående». Han mener det er snakk om et dypere «ubehag» blant venstreintellektuelle: Danskene og deres provinsialisme byr dem imot. «Politikk er global og skal adresseres som systemfeil på et ofte ganske abstrakt, teoretisk nivå: rasialisering, interseksjonalitet og posthumanisme». «De progressive er engasjerte, men engasjementet er omvendt proporsjonal med den geografiske avstanden til saken», skriver Sørensen.

 tide å komme hjem? Vi trenger venstreintellektuelle som kan gi oss overbevisende analyser og fortellinger om hvor vi er på vei. Kanskje vi i stedet for nedrakking og surmuling skal satse på en positiv oppbyggelighet, som gir det store flertallet et håp om en bedre framtid?

Å rakke ned på alt og alle er ingen farbar vei.

Den positive oppbyggelighet

Bjørgulv Braanen, København

Klassekampen møter forfatter og samfunnsdebattant Christian Egander Skov på kulturhuset Vartov i indre København, et samlingspunkt for grundtvigianismen i Danmark. Salmedikteren og folkeopplyseren Grundtvig var prest ved hospitalkirken her i over 30 år, fra 1839 til 1872. I Egander Skovs nye bok, «Folkeligt skal alt nu være. Et forsvar for vores folkestyre», er tittelen nettopp hentet fra en sang av Grundtvig fra revolusjonsåret 1848, da kravet om demokrati og folkestyre gjallet gjennom Europa.

– Du skriver i boka at den folkelige revolusjonen aldri ble fullført?

– Det skjedde noe avgjørende i vår historie, ikke bare i Danmark, men i hele verden, for omtrent 200 år siden, da vi fikk den revolusjonære idé, som er den mest revolusjonære noensinne, at makta utgår, ikke fra dem som har makt, men fra dem som ikke har den, nemlig fra folket. Makta utgår fra de avmektige. Når man først har vendt det på den måten, så forstår man hvor radikal tanken er. Det slående er at ideen, i motsetning til alle andre, forplantet seg først i den konkrete revolusjonen, den franske, som riktignok utviklet seg til noe annet, Napoleon og alt det der, men ideen var sådd. Man kunne ikke lenger skru tida tilbake. Ideen om at makta faktisk utgår fra folket og at den naturlige og eneste legitime måte å organisere en stat på er som nasjonalstat, ble stående. Før den folkelige revolusjonen handlet alt om Gud, keisere og konger. Etterpå handlet alt om folket.

De livskraftige ideene fra den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau om folkesuvereniteten har siden knoppskutt i alle retninger.

– Men man skal også ha et blikk for at den folkelige revolusjonen hadde andre sider, som egentlig utfoldet seg allerede fra begynnelsen av under den franske revolusjonen. Robespierre tok utgangspunkt i en idé om at folket har én vilje, og den var – heldigvis for ham – sammenfallende med hans egen. De som var uenig med ham, var uenig med selve folkeviljen. De måtte være forrædere eller kanskje parasitter, som burde slås i hjel.

– Folkesuvereniteten, folkestyret og nasjonalstat er grunnlaget for våre ideer om demokrati, men det har hele tida også vært forsøk på å innkapsle og begrense folkets makt?

– Før den folkelige revolusjonen var folket undersåtter. Hvis de protesterte, var de farlige eller pøbler. Etter den folkelige revolusjonen ser de europeiske elitene det fremdeles på samme måten og forsøker å slukke brannen, sier Egander Skov.

I de nye borgerlige nasjonalstatsmodellene som kom på 1800-tallet, handlet det mye om å begrense folkets makt og avbalansere den mot andre instanser. Forfatningene ble en blanding av demokratiske, aristokratiske og monarkiske elementer. Selv det demokratiske element hadde en aristokratisk og elitær komponent.

Uten demokrater blir det ikke noe demokrati.

Den folkelige revolusjon er ikke fullført

Yohan Shanmugaratnam

Dagen før 1. mai satt jeg på et av utestedene på Youngstorget med en bok. Den var skrevet av den britiske tv-produsenten og forfatteren John Yorke og handlet om historiefortelling. Mens plassen nedenfor der jeg satt ble gjort klar til markeringen av arbeidernes internasjonale kampdag, var jeg langt inni Yorkes kapittel om lærdommer fra politikken.

Der ramser han opp ulike slagord fra amerikansk og britisk høyreside som har vært svært så effektive det siste tiåret. Fra Donald Trumps republikanske leir kom «Make America Great Again», med et løfte om å gjenopprette fordums storhet, og «Drain the Swamp», som lovet å sende Washingtons korrupte slimåler ned i sluket.

I Storbritannia brukte bevegelsen som kjempet for britisk utmelding fra EU slagordet «Take Back Control». I praksis betydde det å ta kontrollen tilbake fra ikke bare Brussel, men også den liberale og venstrevridde eliten i London. Da brexit-bevegelsen vant, ble statsminister Boris Johnsons mantra «Get Brexit Done». Få brexit unnagjort.

påpeker i «Trip to the Moon: Understanding the True Power of Story», har alle disse budskapene noe til felles. De har agens og er aktive, i den forstand at noen skal gjennomføre noe. Ikke en hvilken som helst handling, understreker Yorke: De mest virksomme slagordene bærer i seg en urett som skal rettes opp, et svik som skal hevnes.

Mot dette setter han opp demokraten Hillary Clintons kampanje i 2016, da hun stilte mot Trump med slagordet «Stronger Together» – sterkere sammen. Mens Trumps ord var en fortelling, en løgnaktig sådan, men likevel, var Clintons ord ifølge Yorke «en observasjon». Den var «uten følelser», kommenterer han i boka, og mener «Stronger Together» vekker lite annet enn følelsen av å sitte med et glass «varm vin på et skolemøte». Enda verre: Det mangler et verb.

Dette husket kanskje folkene som utformet budskapet til demokraten Joe Biden i 2020-valget. «Build Back Better» ga i det minste et signal om å bygge noe sammen. Ikke at verb gir noen som helst vinnergaranti. I 2024 stilte Bidens arvtaker Kamala Harris med fyndordet «Let’s Win This», la oss vinne dette, og endte opp med å gjøre akkurat det motsatte.

 britiske Labour og partileder Keir Starmer til valg på slagordet «Change» og vant. I fjor avduket den upopulære statsministeren en ny frase, «Delivery, delivery, delivery» (Levering, levering, levering), som ble karakterisert som kanskje «det verste politiske slagordet noen sinne» av Simon Hattenstone i The Guardian. Mannen som vil utfordre Starmer, tidligere brexit-general Nigel Farage fra Reform UK, har på sin side lansert slagordet «Get Starmer Out».

Hva med de norske partiene? De skyr visst aktive mottoer, enten de er til høyre eller venstre. Kanskje det skyldes ulik politisk kultur, og kanskje er det greit at det er sånn. Da jeg var ferdig med leseøkten, kikket jeg uansett over Youngstorget mot bygget på den andre siden. Der hang Aps resirkulerte slagord fra 1993, uten agens og fritt for verb: «Trygghet for framtida».

Hvorfor skyr vi politiske verb?

Du er i din ungdoms vår, og så pang! er du en voksen kontorrotte som blir pepret med reklame for 

-hormoner (siste nytt fra legemiddelindustrien er at vi kvinner entrer overgangsalderen i midten av trettiårene). Du ser tilbake på dine tjueår med en blanding av lengsel og lettelse over å ha kommet gjennom strabasene. Men også med forundret fascinasjon. For brått ser du den på avstand, den kulturelle epoken som tilhørte deg og din kohort, i dette tilfellet millenniumsgenerasjonen.

De eldste blant disse hadde sine formative år rundt årtusenskiftet. Vi litt yngre en gang mellom 2007 og koronapandemien. Hvilke fenomener preget denne epoken? Musikkfestivaler, en evig kjede av festivaler med gnålete indiemusikk. Paddeflate ballerinasko og hårdott midt oppå knollen. Tre nye kaffebarer på hvert gatehjørne (det ble regnet som en bra ting). Obama på tv-en, før, vel, han ikke var der lenger. Optimisme knyttet til internett og stadig flere apper. Nøye regissert kommunikasjon på sosiale medier. Mye det er lett å latterliggjøre, for vi ble assosiert med en rekke kjipe kvaliteter, som gentrifisering, livsfjernhet og narsissisme. Mest av alt latterliggjorde vi oss selv, for aldri har det vel eksistert en så selvrefererende generasjon.

Men tida kaster sitt slør over alle ting, og kanskje har det nå gått så lang tid at romantiseringen kan begynne. Det slo meg da jeg leste Vincenzo Latronicos roman «Det perfekte», som tegner et nokså dystert portrett av et stereotypisk millenniumspar, men neppe ville solgt i bøtter og spann om det ikke fantes en god del nostalgi der ute. Og den siste måneden har folk benket seg foran en artefakt som mer enn noe annet fanget tidsånden: tv-serien «Girls» (2012–2017). Den har fått sin renessanse ettersom serieskaper og hovedrolleinnehaver Lena Dunham har utgitt sin selvbiografi, «Famesick». Hundrevis av artikler har diskutert det hun forteller om, nemlig at hun ble gjort til syndebukk for alt som var galt med sin navlebeskuende samtid, og hetset fordi hun vågde å vise seg naken på tv uten å være kledelig Hollywood-anorektisk.

Dunham fortjener både sympati og en slags kollektiv beklagelse etter å ha blitt utsatt for så mye pepper som noen-og-tjueåring. Men om vi overfokuserer på de negative reaksjonene hun ble gjenstand for, overser vi kanskje noe annet: at «Girls» framfor alt var en helt vill suksess, og at den formet samtidskulturen og det offentlige ordskiftet på en måte som har vært få andre serier forunt – og som er nærmest umulig å forestille seg i dagens kaotiske strømmekultur hvor ingen følger med på det samme.

Tenk bare på hvilken epoke datidas unge hadde gjennomlevd før 2012, og hvilke idealer vestlige jenter ble tilbudt av den hegemoniske amerikanske underholdningsindustrien. Var du i målgruppa til «Girls», hadde du vært tenåring på det markant postfeministiske tidlige 2000-tallet, kjennetegnet av Lolita-flørtende popstjerner og realityprogrammer hvis omdreiningspunkt var mobbing av helt vanlige kropper (Frida Fliflet skildret sistnevnte fenomen svært treffende i herværende avis nylig). The Atlantic-skribenten Sophie Gilbert har betegnet denne kulturelle æraen som 

, der unge kvinner ble fortalt at det var noe mektig og frigjørende ved å selv by seg fram som seksuell handelsvare, ironisk eller inderlig.

Jenter og kvinner har tradisjonelt vært den sammenfiltrede massekulturens og reklameindustriens viktigste markedssegment, fordi det er denne gruppa man lettest kan ødelegge selvtilliten til og tyne for penger. «Girls» var den første mainstream-serien som for alvor representerte noe helt annet: Den var laget av og for unge kvinner, og verden ble sett med deres blikk. Den viste noe som minnet om rå erfaring, hvordan det var å være ung på et bestemt tidspunkt i historien og økonomien. Når jeg ser serien i dag, framstår mye av kritikken den mottok, særlig for det (angivelig) privilegerte middelklasseperspektivet, som ganske malplassert. Riktignok zoomer den inn på et ørlite miljø i New York, som Dunham selv kjente ut og inn, men den har klare satiriske elementer. Gjennom det snevre åpner det seg noe allment, og serien forteller om et vestlig samfunn i endring, som også var gjenkjennelig i Norge – om en urban, uforpliktende og ofte nådeløs datingkultur og et flytende, stadig mer nettbasert arbeidsmarked hvor du ikke selger arbeidet ditt, men en nøye utvalgt versjon av deg selv, og hvor det har gått inflasjon i høyere utdanning.

Ennå er sexscenene rystende i all sin nakne, uperfekte og ofte ubehagelige likeframhet – de viste hvordan pornoens troper snek seg inn i unge folks sexliv og selvframstilling, uten at serien som helhet ble pornografisk eller spekulativ. Framsto «Girls» dermed som et feministisk prosjekt? Både ja og nei, og nettopp det var seriens styrke. Den tok kvinners erfaringer på alvor, men uten den overtydelige etikken eller pedagogikken som preget mye av den påfølgende seriekulturen. I Dunhams univers var kvinner irriterende, urimelige, ukloke og iblant stokk dumme, akkurat som menn.

Den siste feministen i Amerika

– Tusen takk for det! Det er selvfølgelig veldig stas og litt uvirkelig.

– Den siste boka jeg ble ferdig med, var Kyrre Andreassens «Ikke mennesker jeg kan regne med». Den var kjempegod. Før den leste jeg faktisk på nytt «En tid for alt» av Karl Ove Knausgård, som jeg også syns er veldig bra. Den jeg har holdt på med nå, etter å ha hørt podkast og før jeg har sovnet, er Tore Renbergs «Tollak til Ingeborg».

– Foreløpig veldig god. Så mistenker at det kommer en 

, men jeg er ikke ferdig med den ennå. En annen bok jeg har lest før og hentet fram igjen, er Nina Lykkes «Nei og atter nei». Her er jeg sikkert litt 

, men. Og så har jeg tenkt over om jeg virkelig ikke har lest 

 sakprosabøker det siste året. Derfor fant jeg fram noe sakprosa fra hylla, i tilfelle jeg ikke rekker å kjøpe noe nytt.

– Den ene er «The Spanish Holocaust» av Paul Preston, som er tankevekkende greier om den spanske borgerkrigen. Jeg har også tatt fram Niall Fergusons «The War of the World». Han forstår jeg er litt omstridt, men man kommer tett på krigens og det totalitære regimets grusomheter. Man blir jo lamslått av å for eksempel lese hvor mange henrettelser Sovjet-regimet måtte ha i året for å innfri «kvotene» sine på 1930-tallet.

– Noen gode bøker om norsk politikk du vil trekke fram?

– Magnus Takvams bok om Arbeiderpartiet er veldig god. Det er også Jens Stoltenbergs selvbiografier, som gir et utrolig interessant innblikk inn i hodet og livet hans. YS

En «basic bitch» i lesingen

– Du har advart om at du ikke leser noe som er «intellektuelt interessant for leserne i Klassekampen». Nå er jeg spent!

– Haha! Jeg har først lyst til å si at på sengekanten har jeg en mann, og han leser mye som er intellektuelt interessant. Sjøl leser jeg bare krimbøker.

– Den siste jeg holder på med, er faktisk Jo Nesbø. Jeg har gjort ferdig Harry Hole-bøkene for lenge siden, og den jeg leser nå heter «Minnesota». Den er satt til et område i Minneapolis med store utfordringer, som kommer til uttrykk i form av mye kriminalitet. Etter hvert skjer det en god del drap som viser seg å ha større implikasjoner enn vanlige gjengoppgjør.

– Du har sikkert sett den nye tv-serien om Harry Hole. Hva er dommen?

– Absolutt all kritikk jeg har lest, er riktig. Det er overdrevent, klisjéfylt – og fantastisk bra. Det er akkurat sånn tv jeg liker.

– Du er jo karaokeentusiast. Jeg har undersøkt litt og funnet en bok du bør lese: «Don’t Stop Believin’: How Karaoke Conquered the World and Saved My Life» …

– … av en som heter Brian Raftery. Forfatteren elsker karaoke og har visst elendig sangstemme.

Det er overdrevent, klisjéfylt – og fantastisk bra.

Ingrid Liland

Den garvede jussprofessoren er aktuell med boka «Kampen om rettsstaten», der han viser hvordan moderne autokrater ikke nødvendigvis bruker direkte makt for å undertrykke opposisjonen, men i stedet går løs på rettsstaten. Domstolene er da siste skanse mot en demokratisk forvitring.

– Dagens moderne autokrater bruker media, forvrengning av sannheten og manipulering av valgreglene. For å lykkes med dette må de pasifisere vokterne av rettsstaten, domstolene, sier Hans Petter Graver, som vi møter i Domus Bibliotheca på Universitetet i Oslo.

Du sier et sted i boka at dommerne i en situasjon der autokrati og diktatur truer, ikke bare kan forholde seg til loven – de må heve seg over den for å forsvare rettsstaten. Hvordan er det mulig og forsvarlig?

– Autokrater og diktatorer kan bruke lovgivningsveien for å sette kontrollen til side fordi de har flertall i parlamentet. De kan for eksempel gi en lov som sier at domstolene ikke har myndighet til å overprøve bestemte ting, eller de kriminaliserer politisk opposisjon. I noen tilfeller er slike lover så grunnleggende i strid med prinsippet om at statsmakta skal være bundet på et rettslig grunnlag at dommerne må treffe et valg: Skal de forsvare maktfordelingen eller skal de følge loven? I slike tilfeller må dommerne heve seg over den positive loven og håndheve maktfordelingen.

I slike situasjoner virker det opplagt å heve seg over loven, men det er jo også en annen diskusjon i våre samfunn – om vi skal få en dommerelite som overkjører folkevalgt makt. Det er et loddent farvann dette?

– Ja, det er jo det. Jeg skriver om rettsliggjøringen i boka, og det ansvaret domstolen har tatt i nyere tid, både i Norge og internasjonalt, for rettsutviklingen, det vil si at det skapes ny rett uten støtte i folkevalgte forsamlinger. Det har vært flere omdiskuterte tilfeller, også i Norge, som dette med narkotikaliberalisering, der Høyesterett gikk ganske langt. Det er en vanskelig grenseoppgang, men jeg tror det er mulig å skille mellom overprøving av politiske saker og de helt grunnleggende delene av maktfordelingen, som at man har uavhengige domstoler og ikke får berøvet sin frihet uten lovmessig grunnlag. Det er litt forskjellige ting dette. Jeg tror det går an å skille, sier Graver.

I boka skildrer Graver den polariserte situasjonen i Norge i mellomkrigstida, med arbeidskonflikter og frykt for den voksende arbeiderbevegelsen. På 1920-tallet kom tukthusloven, som beskyttet streikebrytere og innskrenket streikeretten. Han stiller mellomkrigstida i kontrast til dagens situasjon.

Folk er villig til å gi staten store fullmakter i en krise.

Må passe på det viktigste

Min kamerat Hjallis påsto følgende her om dagen: Debutalbumet til rockebandet The Strokes, «Is This It» fra 2001, er like viktig for generasjon Z som The Velvet Undergrounds første plate fra 1967 var for generasjon X.

Jeg måtte tenke meg litt om. «Is This It» kom jo ut da vi var tidlig i tjueårene og studerte. Jeg hadde CD-en, selv om den ikke akkurat ble spilt i hjel på hybelen. (The Velvet Undergrounds «bananalbum», som Lou Reed og gjengen ga ut med den tyske sangeren Nico og med Andy Warhols berømte gule banan på coveret, hadde jeg dessverre ikke noe forhold til.)

Men generasjon Z, som ifølge kompisen min har omfavnet The Strokes, er altså de som er unge 

. De hadde enten ennå ikke blitt født, eller de var små barn, da New York-bandet ble et fenomen.

 at Hjallis hadde et poeng. Jeg trodde The Strokes gradvis bare hadde svunnet hen, men de siste årene har gruppa og deres dansbare og støyfulle storbyballader blitt oppdaget av ungdommer gjennom plattformer som Instagram og Tiktok. Og et kvart århundre etter sitt spektakulære gjennombrudd, spilte The Strokes faktisk på hovedscenen under Coachella-festivalen som ble avsluttet sist helg i California.

Fra samme scene som superstjernene Sabrina Carpenter og Justin Bieber sto på under festivalen, gjorde bandet noe som vakte betydelig oppmerksomhet. Da de framførte den siste låta, «Oblivius», viste de en video på de gigantiske Led-skjermene bak dem som ramset opp en rekke utenlandske statsledere som USA, gjennom CIA, hadde fått fjernet i moderne tid: Irans Mohammed Mossadegh i 1953, Guatemalas Jacobo Árbenz i 1954, Kongos Patrice Lumumba i 1961, Chiles Salvador Allende i 1973 – og så videre.

Montasjen rettet også oppmerksomheten mot den amerikansk-israelske krigen mot Iran og ødeleggelsen av mer enn 30 iranske universiteter, før et klipp viste Israels bombing av det siste gjenværende universitetet på Gazastripa. På slutten gaulet vokalist Julian Casablancas strofen «What side you standing on?», hvilken side står du på, gjentatte ganger. Blant overskriftene stuntet utløste, var følgende i magasinet Rolling Stone: «The Strokes fordømmer tiår med USA-imperialisme og krig på Coachella».

 meg til å tenke på en gammel debatt som svenske Erik Zsiga startet i 2004. Da langet den borgerlige skribenten ut mot kulturprofiler i hjemlandet, blant dem Timbuktu, Dennis Lyxzén og Robyn, som ifølge ham smykket seg med politisk korrekte venstresideverdier som de dessuten ikke levde i tråd med. «Popvänstern» var Zsigas nokså foraktfulle merkelapp på fenomenet.

I dag er The Strokes langt fra de eneste store artistene i verden som uttrykker seg politisk. Det har skjedd et merkbart skifte under Donald Trumps andre administrasjon, en radikalisering også på dette feltet. Opptrinnet på Coachella signaliserer en slags normalisering, et tegn på at et budskap som for ikke lenge siden ble avfeid som venstreekstremt oppgulp, har funnet veien inn i populærkulturen og hovedstrømmen.

Popvänstern var Erik Zsigas foraktfulle merkelapp.

Den radikaliserte popvenstresida

Nylig kom jeg over et bilde av et glanset amerikansk herremagasin anno 1995 – på internett, naturligvis. Magasinet hadde utformet en liste over hva som var årets mest overvurderte trender, som inkluderte så mangfoldige fenomener som «tegneserier», «Jay Lenos comeback», «ungdommelig livslede», «enhver britisk kvinne som blir beskrevet som en skjønnhet», «Plinius den eldre» og «Martin Amis».

At lista ikke ville truffet tidsånden i våre dager, er opplagt: Den innbefattet også slikt som «kroppen til Demi Moore» og «homofil standup-komedie». Men det som slo meg som mest foreldet, var noe annet, nemlig at lista var henvendt til et allment og på samme tid lesende publikum. Man regnet med at folk hadde en formening om en som Martin Amis (for ordens skyld: Han var en britisk, nå avdød kvalitetsforfatter).

I 1995 tok man rett og slett for gitt at folk som interesserte seg for popkultur og pene damer, også hadde en viss kjennskap til aktuell litteratur.

Siden den gang har popkulturen og den ambisiøse litteraturen skilt lag. Den som er glad i å lese bøker, er blitt vant til å tilhøre en eksklusiv krets; liker du å føle deg som en frik, er det bare å blafre med noe mellomkrigspoesi. Men også lidenskapelige bokormer merker at lesegnisten er i ferd med å slukne.

Det er en erfaring den britiske The Times-journalisten James Marriott har gjort seg. Han, som hadde slukt bøker med stor appetitt hele livet, sleit plutselig med å fullføre en eneste bok. For tida gjør han et formidabelt arbeid med å rette søkelyset mot den massive endringen i den vestlige befolkningens lesevaner, og til høsten kommer boka «The New Dark Ages. The Death of Reading and the Dawn of the Post-Literate Society». Den siste uka har jeg lyttet meg gjennom en tre episoders radiodokumentar Marriott har laget for BBC, der han samtaler med en rekke forskere.

Vi er blitt vant til å snakke om lesekrisa, også i Norge, hvor dalende leseferdigheter blant skolebarn har fått oppmerksomhet. De fleste er enige om at det er bekymringsverdig – vi har en litt vag oppfatning om at lesing er «viktig for oss». Men hvor dramatisk nedgangen i lesing av bøker, aviser, tidsskrifter og andre publikasjoner faktisk er, og hva som kan bli konsekvensene for samfunnet på kort sikt, er underkommunisert.

Tallene Marriott legger fram, er rystende: De siste 20 årene har lesingen sunket med 40 prosent i USA. I Storbritannia har mer enn en tredel av alle voksne sluttet å lystlese. Parallelt daler leseferdighetene i de fleste industriland. Financial Times-statistikeren John Burn-Murdoch påpeker at utviklingen sammenfaller temmelig nøyaktig med smarttelefonens inntog – det virkelig store fallet i lesing begynte i 2010. I dag tilbringer gjennomsnittsmennesket minst sju timer daglig på telefonen. Det er grunn til å frykte at dette bare er starten. Vi er i ferd med å entre en ny historisk epoke, mener Marriott, som døper den «det postlitterære samfunn».

Lesing har alltid vært en politisk handling.

Hva gjør vi når vi ikke lenger kan lese?

Da jeg fulgte valgkampmøtet for Fidesz i Budapest, der USAs visepresident J.D. Vance var flydd inn for å kaste glans over Viktor Orbán, lurte jeg på om Ungarn virkelig var så annerledes at dette ville fungere. Donald Trump og hans administrasjon er jo historisk upopulære i Europa etter vilkårlige tollbarrierer, militære trusler om å overta Grønland og nå Iran-krigen, som skaper en global energikrise.

Og det fungerte jo heller ikke. Selv Italias statsminister Giorgia Meloni, som tidligere har godblunket til Trump, nektet amerikanske fly å bruke italienske baser i angrepskrigen mot Iran. Hun har også kritisert Trumps utskjelling av den katolske paven i Roma i skarpe ordelag.

 bevegelse i Europa kan omfavne Trump og samtidig beholde oppslutningen og sine røtter i hjemlig jord – til det er Trump-­motstanden for stor i breie folkelige lag. Selv de høyrepopulistiske partier tar nå avstand fra Trump, som Marine Le Pen i Frankrike og Alice Weidel i Tyskland. Ingen nasjonalkonservativ kraft i Europa kan være bekjent av å bli skaltet og valtet med av en impulsiv, stormannsgal og uforutsigbar mafiaboss i Det hvite hus.

En Politico-undersøkelse for seks europeiske land, Polen, Spania, Belgia, Frankrike, Tyskland og Italia, viser at Trump nå ses på mer som en trussel enn en alliert. I europeiske hovedsteder er situasjonen ganske oppgitt. Den britiske finansministeren Rachel Reeves kalte nylig Iran-krigen for dårskap. Ikke noe europeisk land har vært villig til å støtte angrepskrigen.

Melonis reaksjon på Trumps angrep på paven var uunngåelig, sier analytikeren Lorenzo Pregliasco til Financial Times: «Trump er politisk arsenikk for europeiske regjeringer og den europeiske opinionen», inkludert høyreorienterte og nasjonalkonservative politikere og velgere. Et for tett forhold til Trump ville vært ødeleggende for deres velgeroppslutning. USA og Europa er derfor i ferd med å skille lag. Atlanterhavet blir stadig breiere. Ikke alle skilsmisser ender godt, men denne har alle utsikter til å få en lykkelig slutt.

gang karakterisert som et «empire by invitation». Washington trengte ikke å bruke makt og trusler for å få innflytelse, men ble snarere invitert inn av velvillige lokale eliter. I motsetning til Sovjetunionen hadde USA et arsenal av andre midler. Et viktig redskap var etterretningsorganisasjonen CIA, som var befolket av dyktige analytikere som forsto seg på politikk og forholdene i andre land. Det er ikke minst dokumentert av Frances Stonor Saunders i boka «Who Paid the Piper?», om det breie amerikanske kulturarbeidet på 1950- og 60-tallet, og nå i Gabriel Rockhills bok «Who Paid the Pipers of Western Marxism?», som viser hvordan Frankfurterskolen ble støttet som et ledd i amerikansk imperiebygging. Filmen «Soundtrack to a Coup d’Etat» skildrer på tilsvarende vis hvordan CIA nennsomt brukte amerikanske jazzmusikere til å fremme imperialistiske interesser.

Poenget er at dette «kultur­arbeidet» på 1950- og 60-tallet ikke ble gjort uten en viss skikkelighet. Trump og hans kristennasjonalistiske Maga-følgere opptrer derimot som elefanten i glassbutikken, som legger seg ut med alt og alle, selv de som av hele sitt hjerte ønsket å være hans nære venner, som Giorgia Meloni.

Elefanten i ­glassbutikken

– Akkurat nå har jeg lagt bort kartet over Hardangervidda, der jeg har gått og observert hvordan fyllingsgraden kunne bli, fra Ustaoset over til Telemark. Jeg hadde også med meg en gammel klassiker, «The Rise of Christian Europe» av Hugh Trevor-Roper, sammen med Vaclav Smils «How to Feed the World». Smil er egentlig geograf, men en hardcore realist. Jeg vender også tidvis tilbake til dem som sto bak det tyske «Wirtschaftswunder», Wilhelm Röpke og Ludwig Erhard.

– Hva leste du da du var barn og ungdom?

– Veldig mye guttebøker fra 40-tallet, «Hjortefot» av James Fenimore Cooper og Jules Vernes «Jorda rundt på 80 dager». Jeg tror de bøkene der, de holdningene, viljen til handling og innsats var ganske formende. Det var ganske fascinerende hva slags holdning som lå i de bøkene i kontrast til dagens ungdomsbøker.

– Det var mer om det ytre liv, handling. Hvordan du overlevde, skapte verdier, håndterte en vanskelig verden. Nå oppfatter jeg at det er mer om indre følelser, familierelasjoner. Det har gått fra det ytre til det indre liv, mens verden har gått tilbake til de ytre betingelsene. Det betyr å komme tilbake til en materialistisk, økonomisk historieoppfatning, med fysiske varer, produksjon, forståelse for verdiskaping og praktiske verdier.

Chr. Anton Smedshaug

Hva tenkte han på? Mest sannsynlig: lite. For selv Donald J. Trump innså at delingen på Truth Social nylig av et KI-generert bilde, der han ble framstilt som Jesus, var en dårlig idé. Allerede dagen etter var posten slettet.

På det kunstige maleriet er Donald Jesus Trump omringet av tilbedere, og legger en helbredende hånd på panna til en syk mann. Ørner og kampfly svever på himmelen, der et amerikansk flagg blafrer i vinden. Noen skyggeaktige vesener synes også der oppe, og det største av dem minner mest om en Demogorgon, et av monstrene fra serien «Stranger Things».

Reaksjonene fra Trumps kristne støttespillere lot ikke vente på seg, og presidenten krøp til korset. Til pressen påsto Trump at personen på bildet ikke skulle være Kristus, men en lege.

Fadesen inngikk i Trumps pågående feide med pave Leo, etter at den katolske kirkas overhode kritiserte krigføringen i Midtøsten. Samme dag som Trump delte Jesus-bildet, skrev presidenten et innlegg der han kalte paven «svak» og «elendig», og ba landsmannen konsentrere seg om å være en ordentlig pave, framfor å lefle med «den radikale venstresida».

Da Trump stilte til presidentvalg i 2024, beskrev han kampanjen som et «rettferdig korstog» mot «ateister, globalister og marxister». I dette korstoget, og i bevegelsen Make America Great Again (Maga), har Trump til nå klart å samle nokså ulike kristne strømninger i USA, både innenfor katolisismen og protestantismen.

Samtidig som Trumps personlige forhold til troa først og fremst har framstått som opportunistisk, har den mest kristennasjonalistiske fløyen av Maga fått stadig mer makt – representert av folk som visepresident J.D. Vance og forsvarsminister Pete Hegseth, som henholdsvis er katolikk og protestant. Av disse har Hegseth utmerket seg i rolla som en militaristisk svovelpredikant. Overkroppen hans er tatovert med korsfarersymbolikk, inkludert et stort jerusalemskors på brystet, samt ordene «Deus vult» (Gud vil det) og «kafir» – arabisk for vantro – på høyrearmen.

På Hillsdale College i Michigan, USA, sitter en historiker som i flere tiår har forsket på kristendommens utvikling i hjemlandet. D. G. Hart har skrevet en lang rekke bøker, der han tar for seg protestantismen og spesielt arven etter den fransk-sveitsiske teologen Jean Calvin.

Jeg tror ikke Trump selv har noen føling med dette.

Guden for sprø ting

Karin Haugen

Mine venner vil vite at jeg kan få det for meg å prioritere estetikk over logikk, selv der det gjør hverdagen hakket mer upraktisk. Det er fritt fram til å avfeie dette som jålete, men vi er nå en gang skrudd sammen forskjellig, og jeg vegrer meg ofte mot skrikende farger og masete lyder. Dette for å innlede med å si at jeg har forståelse for at mennesker ønsker seg noe av sine omgivelser. Særlig om det mennesket skal føde et annet barn, med alle de påkjenninger det innebærer. Men hvor langt skal man gå i å trumfe sine preferanser? «Det skal ikke være alle mulige plasthansker og jordmødre som spør om de kan sjekke meg vaginalt», sa danske Cecilie Wittnebel til TV2 i Danmark. Hun har skapt bølger etter at Weekendavisen intervjuet henne om frifødsel – å føde hjemme. Begge hennes barn har ankommet verden under hennes eget tak, mens hun var akkompagnert bare av sin mann. Da hun ble intervjuet om bakgrunnen for sitt valg, var hun sjeldent frittalende. Det var ikke bare en opplysende leseropplevelse: Jeg må vel kalle det rystende.

hun tross alt utsetter et ufødt barn for, formulerte Wittnebel seg slik: «Risikoen for, at mit barn kan dø, føles simpelthen lille for mig – sammenholdt med risikoen for, at jeg kommer hjem med et traume fra hospitalet.» Barnet, som er prisgitt at det ikke oppstår noen livstruende komplikasjoner, får egentlig ingen avgjørende plass i ligningen. Som hun sa til Jyllands-Posten, i et av de mange påfølgende intervjuene: «Jeg er hovedpersonen i min egen fødsel». Dette er meg-kultur på speed. Etter at jeg leste hennes voldsomme uttalelser, tenkte jeg: Det disse kvinnene trenger, er en kopernikansk revolusjon, som plasserer dem ikke i sentrum, men på lik linje med de andre himmellegemene.

Det er et ulmende oppgjør på gang med enkelte aktører i friføderkulturen, særlig the Free Birth Society, en influenserdrevet amerikansk business startet av tidligere doula (fødehjelper) Emilee Saldaya. Podkasten til the Free Birth Society har blitt lastet ned fem millioner ganger, for å gi en indikasjon på hvor stort fenomenet er. The Guardian publiserte før jul resultatet av en grundig gransking av the Free Birth Society – profitten de raker inn, dødsfallene og skadene som kvinner og barn har lidd under deres inspirasjon. The Free Birth Society har blitt kritisert for å ikke gi sine nyfrelste følgere en guide til når man skal ringe sykehuset. Cecilie Wittnebels svar på den kritikken, er opplysende: «I en veganergruppe siger du jo heller ikke: Hvis du får lyst, så tag en steak».

kritisert leger som har forsøkt å konfrontere kvinner med klar tale – kvinner, får vi tro, i en risikosituasjon, ved å si: Din baby kommer til å dø. Det kaller hun skampålegging. Hun mener legen burde lagt fram informasjonen, men henvist kvinnen til hennes egen intuisjon, og understreket at kvinnen burde lytte til seg selv og hva hun merker. Ja, Wittnebel reiser faktisk tvil ved at faglig kunnskap i det hele tatt har noe å si: «Sådan en læge har en overbevisning om, at han ved, hvad der er bedst for din krop».

For å kunne argumentere for sitt syn, kjører Wittnebel et merkelig dobbelt løp, der kvinner både er allmektig intuitive og robuste, men også så utsatte at et traume fra sykehuset ville knekke dem. Systemet vi lever under, tenker at du ville gå under dersom barnet ditt døde, sier Wittnebel. «Men det underminerer kvinderne. Vi, der har valgt at friføde, kan godt bære, at døden er med os».

Hvorfor mener hun at hun kan tåle å miste et barn, men ikke tåle traumer fra en sykehusfødsel? Hvordan kan man være så opptatt av intuisjon og likevel ikke ha en intuitiv følelse av hvor det bærer hen, dersom man demoniserer fagkunnskap og erfaring? Hvordan kan du legge så stor vekt på at det ikke skal være noen forstyrrende plasthansker under fødselen, og legge så liten vekt på hva valgene dine kan ha å si for et ufødt barn?

en frifødsel, bort fra plasthanskene og mot det man anser som naturlig, er internasjonal, men per i dag ikke en stor bevegelse i Norden. Men det er egentlig ikke frifødsel-bevegelsen i seg selv som interesserer meg. Mitt inntrykk er at den er langt mer sammensatt enn Wittnebels uttalelser kan tyde på, og at bevegelsen også har bidratt med viktig kritikk av helsevesenet, og at de kan være et vektig korrektiv til at kvinners erfaringer overses. Mange frifødere argumenterer også for barnets beste når de velger en fødsel uten medikamenter og smertelindring. Det mest interessante er egentlig ikke bevegelsen hun tilhører, men tidsånden og kulturen som har ført Wittnebel dit hun er. Den er langt mer utbredt.

I Wittnebels uttalelser vaier jegets fane høyt over alt og alle. Det mest definerende ved en gravid kvinne – at hun i noen måneder 

 to personer – utdefineres, for i hennes eksistensielle matematikk er det bare plass til én, kvinnen selv. Den svenske feministen Nina Björk har notert seg hvordan praten om «morsrollen» har økt på bekostning av praten om det å være «mor», og hun ser det som en iboende nedvurdering av omsorgsarbeid – og en oppvurdering av hvor viktig egen identitet er. Det samme har slått meg når mange mødre i dag fokuserer på seg selv, og det de kaller sin fødehistorie, når barna har fødselsdag. Da toger de inn på sosiale medier, en etter en, og skriver om hvordan de er endret av å bli mor og hvordan det var å føde. Ingen riter i moderne samfunn er viktigere for et barn enn deres fødselsdag. Men også 

 skal mødrene ha del i, også da skal de kjæle for sin egen historie. Kjære vene, la nå Kåre og Anna blåse ut lysene på kaka si i fred.

som Wittnebels er ekstra urovekkende å lese på bakgrunn av den barnekulturen vi har i dag, der man fra man er liten læres opp i å sentrere seg selv i altfor mange situasjoner. Alle norske skolebarn trenes i dag til å vende blikket mot seg selv og snakke om sine egne behov, i en voldsom grad. En utviklingssamtale på skolen består av at eleven holder en Power Point-presentasjon, der barnet skal evaluere seg selv: Hva liker jeg? Hvordan ligger jeg an? Hva kan jeg bli bedre på? På sitt beste kan man si at det lærer barna ansvar og en årvåkenhet overfor egne ferdigheter. På sitt verste kan man innvende at barn i dag kanskje også trenger trening i en annen type robusthet – en der du vokser opp til en trygg nok kvinne, så du kan ta imot faglige vurderinger fra en lege og handle ut fra dem for å beskytte et annet menneskeliv, uten at du tror det går på verdigheten din løs.

Noe av det mest befriende i livet, er å slippe bort fra seg selv.

Gjev du batt meg

Fikk den tjafsete Grigorij Rasputin krype under lakenene til tsaritsa Aleksandra av Russland? Mest sannsynlig ikke, og om han fikk det, var det nok mer som trøstende varmeflaske enn som elsker, forteller Antony Beevor da jeg intervjuer ham over skjerm. Den britiske historikeren er aktuell med en biografi over munken som vant keiserparets gunst og ble den mest myteomspunne skikkelsen i nyere russisk historie.

Selv risikerer Beevor fengselsstraff om han entrer Russland, etter en tidligere bok hvor han skildret Den røde armés massevoldtekter. Deler av arbeidet bak årets bok har han derfor fått hjelp til av venner som bor i landet. Resultatet har blitt en detaljert fortelling som følger Rasputin fra hans unge år som fanatisk religiøs til han ankommer St. Petersburg, klatrer til topps på maktas tinder og ender sine dager som mordoffer i elva Neva.

Underveis legger Beevor fram følgende argument: at Rasputin var en utløsende årsak til tsarveldets kollaps og den russiske revolusjonen.

– Jeg er interessert i Rasputin som politisk figur, og effekten han hadde ikke bare på russisk historie, men på verdenshistorien. Uten Rasputin ville det ikke vært noen Lenin. Det fengslende er alle motsetningene han rommet: intens religiøsitet og ukontrollert lyst. Korrupsjon og sjenerøsitet. Konflikt mellom Europa og Asia. Jeg forsøker ikke nødvendigvis å framstille ham som en arketypisk russisk karakter, men alle elementene er til stede, sier Beevor.

Rasputin ble født som fattig bondesønn i Vest-Sibir i 1869, i et område Beevor beskriver som grønt og frodig. Vi vet at han tidlig fikk rykte på seg for å være glad i fyll og slåssing. Vi vet også at han giftet seg med en jente av samme stand og fikk sju barn, hvorav tre døde som spedbarn. Én teori er at Rasputins religiøse oppvåkning ble utløst av dette tapet. Han forlot familien og sluttet seg til strannikene, en gruppe pilegrimer som flakket rundt i Russland. Beevors bok gir innblikk i en åndelig kultur som er fremmed for en europeer, ikke minst vektleggingen av det okkulte, en tradisjon med røtter tilbake til Ivan den grusomme og enda lenger.

Snart oppsto det mystiske historier omkring Rasputins person, som spredte seg over store avstander: Det ble sagt at han var klarsynt, og at han kunne lege sykdom med hendene. De overnaturlige evnene ble inngangsbilletten til samfunnets høyere lag. De brakte ham først til tatarbyen Kazar, hvor han ble tatt under vingen til en velstående enke, som satte ham i kontakt med biskoper og geistlige. Så gikk ferden videre til St. Petersburg, imperiets overdådige maktsentrum. Tronarvingen Aleksej var bløder, og da han ble akutt syk, ble Rasputin tilkalt – og han fikk gutten til å friskne til.

– Han beveget hendene opp og ned uten faktisk å røre kroppen, og det hadde en viss virkning. Noen har slike evner, jeg har selv opplevd det. Men det handlet også om noe annet: Rasputin hadde en helt spesiell aura av trøst. Når vi ser bilder av ham, tenker vi at han må ha vært skremmende for barn, men faktisk ble de betrygget. Noen mente at han brukte øynene til å hypnotisere, men framfor alt var det stemmen folk ble trukket mot. Og når det gjelder hemofili, har det å roe blodtrykket stor effekt på smerter, sier Beevor.

Uten ­Rasputin ville det ikke vært noen Lenin.

En sensuell sjarlatans siste stunt

Armageddon er visst utsatt, enn så lenge. Mens Donald Trump og Benjamin Netanyahu har holdt verden fanget i sin krigspsykose, har jeg iblant tenkt på en kjent scene i «Dr. Strangelove», Stanley Kubricks mørke kaldkrigssatire fra 1964. Når USAs fiktive president Merkin Muffley tar imot Sovjets ambassadør midt i et krigsråd, havner russeren i slagsmål med en amerikansk general. Da roper Muffley: «Gentlemen, you can’t fight in here! This is the war room!»

 i krigsrommet, altså. Replikken er dekkende for møtene Trumps indre krets holdt i «Situation Room», da beslutningen om å gå til krig mot Iran ble tatt. Slik prosessen beskrives i The New York Times, var det ingen basketak – vi snakker tross alt om siviliserte mennesker – og, skal vi tro journalistene, knapt nok krangling.

Saken er skrevet av Jonathan Swan og Maggie Haberman og er basert på materiale fra reporternes kommende bok «Regime Change: Inside the Imperial Presidency of Donald Trump». Ifølge nettstedet Axios har Swan og Haberman gjort rundt tusen intervjuer i arbeidet med boka.

11. februar i år, der Netanyahu deltok fysisk og Mossad-sjef David Barnea var med digitalt, la israelerne fram en slagplan. De hevdet Irans ballistiske missilprogram kunne settes ut av spill i løpet av noen uker, og at regimet ikke kom til å være i stand til å stenge Hormuzstredet. De forventet også at det iranske folk igjen kom til å ta til gatene og understrekte at Mossads agenter ville gjøre sitt for å sikre at protestene eskalerte til et fullt opprør. Kombinert med vedvarende bombing, skulle det hele kulminere i det iranske regimets kollaps. Netanyahus folk hadde også forberedt en presentasjon om potensielle ledere som kunne ta over. Blant dem var Reza Pahlavi, den USA-baserte sønnen til Irans tidligere monark.

Allerede dagen etter konstaterte CIA-sjef John Ratcliffe overfor Trump at den israelske planen var «farseaktig». Utenriksminister Marco Rubio kalte det israelske scenarioet «bullshit». Da Trump spurte forsvarssjef Dan Caine hva han syntes, svarte generalen at israelerne pleide å «overselge» sin sak, vel vitende om at de trengte USAs støtte i en storkrig mot Iran. Visepresident J.D. Vance framstilles som den mest kritiske, som advarte Trump både om følgene i Midtøsten og for hans oppslutning hjemme.

Den eneste som helhjertet ønsket Iran-krigen, ser ut til å ha vært forsvarsminister Pete Hegseth. På det siste møtet, to dager før krigserklæringen kom, var det likevel ingen som sa nei. «Jeg tror vi må gjøre det», konkluderte Trump.

kommer fram i The New York Times-artikkelen, er dypt urovekkende, på flere nivåer. For det første underbygges antakelsen om at dette er en krig som Israel har klart å overbevise sin viktigste allierte til å være med på. For det andre viser det seg at flertallet av de mest sentrale aktørene rundt Trump var skeptiske til å starte krigen, uten at noen av dem turte å stå opp mot presidenten da det virkelig gjaldt.

Jeg vil legge til et tredje moment: Om verdenssamfunnet hadde klart å stanse Israel under folkemordet i Gaza, om straffriheten ikke var så total, ville Iran-krigen skjedd da? Jeg tviler. Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Ingen slåssing i krigsrommet

Bjørgulv Braanen (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

Nils Rune Langeland (62) har skrevet bok om historiens diktatorer, symbolsk nok med et kors og et hakekors på omslaget. Det handler om noe han kaller politisk teologi, som er – slik vi forstår det – en idéstrømning som ikke aksepterer verken demokrati eller folkesuverenitet, men hardnakket påberoper seg sannheten, slik Kristus gjorde, som satte seg opp mot alle autoriteter.

Sentralt i boka står striden mellom de to tyskspråklige rettsteoretikerne Carl Schmitt (1888–1985) og Hans Kelsen (1881–1973), der Kelsen insisterte på at et reelt demokrati ikke kunne basere seg på «sannhet», ettersom det ligger i demokratiets natur at politikken og dermed sannheten kan skifte, avhengig av flertallets oppfatninger. Det kan også gjøre feil, som da folket valgte Barabbas i stedet for Jesus for over 2000 år siden – noe man ifølge Kelsen må akseptere. Diktatorer, autoritære ledere og karismatiske førerskikkelser er derimot overbevist om at de har sannheten på sin side, noe som gir dem en gudegitt rett til å tvinge sitt verdenssyn gjennom. De er kallet og utvalgt til å lede og frelse sitt folk.

Lesere av den svært rikholdige boka vil få mange assosiasjoner, ikke minst til dagens situasjon, med Donald Trump som uforutsigbar og vilkårlig krigsherre som hever seg over alle regler og institusjoner.

– Jeg skulle lage en liten essaybok, men så stengte alt ned under covid, og jeg endte opp isolert i kjellerstua på Voss – i dyp studiemodus som en klostermunk.

Langeland disputerte i 1997 med doktoravhandlingen 

Myten om det politiske herredømet», om den konservative revolusjonen i Tyskland og Carl Schmitt. Nå er han tilbake der han startet.

– Ringen er sluttet. Dette er mitt akademiske testamente. En slags gravstein over min akademiske karriere, sier Langeland, som vi møter på Kulturhuset i Oslo, etter at han har kommet med tog over fjellet fra Voss.

Han forteller om den langvarige konflikten og mannjevningen mellom Kelsen og Schmitt på 1920-tallet. Kelsen forsvarte det parlamentariske demokratiet i Weimar-Tyskland, mens Schmitt foraktet parlamentarismen og mente den virkelige suverenen var den som bestemte over unntakstilstanden. Suverenen peker ut fienden, som må elimineres, selv om det betyr å komme på kant med forfatningen. Diktaturet blir et slags legitimt selvforsvar mot indre og ytre trusler. Kelsen på sin side avviste at demokratiet kunne forsvares med udemokratiske midler. Et demokrati som forsøker å hevde seg mot flertallets vilje, har opphørt å være et demokrati, slo han fast.

Profeten er den ­første frie ­demagogen.

Svindelen er fascismens sanne etos

– Skal vi se, her er boka jeg har holdt på med lengst: «Pestnetter» av Orhan Pamuk. Moren min pleide å si at man må lese Orhan Pamuk sakte, og det har jeg gjort siden jul.

– Jeg er nesten helt ferdig nå og liker den godt. Som Pamuk er jeg opptatt av brytningene som har skjedd i Europa der øst og vest møtes, på spektakulært vis, gjennom hundrevis av år. Boka handler om et pestutbrudd på en fiktiv øy mellom det kristne, vestlige Europa og det osmanske imperiet. Pesten blir et symbol på de store maktforskyvningene som pågikk og ikke minst det osmanske rikets forfall. Det er ufattelig interessant og ikke minst hendelser som fortsatt preger Europa, uten at vestlige europeere flest er klar over det.

– Hva med forfattere fra Bosnia, der du ble født?

– Bosnia har en sterk forfattertradisjon og mange sterke diktere. Den kanskje mest toneangivende er faktisk ikke nobelprisvinner Ivo Andrić, men Meša Selimović. «Døden og dervisjen» er et av hans hovedverk. Selimović var opptatt av hva det gjør med et menneske som ikke kan kjempe imot makta. Disse fortellingene, om makt og avmakt, er veldig viktige for oss og området vi er fra.

– Har du lest bosnisk-tyske Saša Stanišić og hans «Der du kommer fra»?

– Nå kikker jeg i bokhylla mi, og jeg har den faktisk her. Stanišić er veldig god. Han har det blikket fra oss som forlot Bosnia som flyktninger, mens slektninger måtte bli igjen. I hans bok er det en bestemor. I boka viser Stanišić hvordan disse livene foregår parallelt: de som dro og måtte tilpasse seg en ny verden, og de som ble værende igjen. YS

Maja Sojtaric

– Der har jeg faktisk en bok! Ellers ligger gjerne Dagens Næringsliv eller siste utgave av Kapital der. Nå leser jeg en bok som heter «The Outsiders. Eight Unconventional CEOs and Their Radically Rational Blueprint for Success» av William N. Thorndike. Den handler om ulike sjefer for amerikanske selskaper som på hver sin måte har levert eksepsjonell avkastning over tid. Den forrige jeg leste var litt lik: «The Compounders. From Small Acquisitions to Giant Shareholder Returns», av Oddbjørn Dybvad, Kjetil Nyland og Adnan Hadziefendic, om svenske bedrifter som vokser gjennom oppkjøp. Og så leste jeg nylig Inga Strümkes bok om KI, «Maskiner som tenker», som var ganske fascinerende.

– Det er jo olje du snakker mest om for tida. Hva bør man lese for å skjønne oljemarkedet?

– Hakke peiling! Eller, jo: «The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power» av Daniel Yergin er en veldig kjent bok om oljehistorien. Den er ganske tunglest, men enkeltkapitlene kan fint leses hver for seg. En bok som er interessant hvis man er opptatt av råvarehandel generelt, er «The World for Sale. Money, Power, and the Traders Who Barter the Earth’s Resources» av Javier Blas og Jack Farchy. Jeg har også lest en fantastisk biografi om Adolf Lundin, grunnleggeren av svenske Lundin Group, som heter «No Guts, No Glory» og er skrevet av Robert Eriksson.

– Og om noen får tvunget deg til å lese en roman?

– Jeg har vel lest maks 20 romaner i livet, og en firedel er Jo Nesbø. Jeg er nok ikke mer avansert enn det. YS

På sengekanten

Kronprinsesse Mette-Marit har beklaget dypt at hun inngikk i et vennskap med finansmannen Jeffrey Epstein, som var dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester av en 17 år gammel jente i 2008. Men det er åpenbart ikke nok. Vi vil ha mer. Mye mer! Kritikken av henne er en eksplosiv cocktail av usvikelig tro på monarkiets magiske opphøydhet, forakt for klassereisende i kongehuset, en presselogikk som krever et nedslaktet bytte i saker der mediene jakter i flokk, krigere på sosiale medier som har fått ferten av blod og vår hang til mobbing.

Hvis man stripper det hele ned, er jo monarkiet bare en konstruksjon, der en familie er satt til å utøve visse oppgaver, som å kaste glans over høytidsstunder i nasjonens liv – og representasjon og atter representasjon. Kongen var en gang av Guds nåde, men avkledd all staffasje er de mennesker som oss andre. Med sine feil og mangler – sin feilbarlighet.

 har hatt en vanlig sørlandsoppvekst med «utagerende atferd» i ungdomstida, har oppført seg ubetenksomt i møte med Epstein, men det er knapt på grunn av hennes bakgrunn hun nå har havnet i trøbbel, ettersom eksemplene på kongelige skandaler er utallige som stjernene på himmelen: utroskap, barn født utenfor ekteskap og skjulte homoseksuelle forhold. Nei, du må ikke komme fra Sørlandet for å havne i monarkiske skandaler. Og hva er egentlig Mette-Marits synd? Jo, hun burde ha undersøkt bedre hvem Epstein var da hun ble introdusert for ham i 2011. Det var kanskje noe med at han hadde kjøpt sex av prostituerte, som ikke var helt bra, men det var kanskje et avsluttet kapittel? Det meste av harmen mot henne er fullstendig dominert av alt det vi nå vet om menneskehandel og massive overgrep mot mindreårige og unge jenter i Epstein og Ghislaine Maxwells regi.

I intervjuet med NRK fortalte Mette-Marit at hun gjennomlevde en vanskelig periode i sitt liv da hun ble introdusert for Epstein. Det ble et slags frirom. Ingen, aller minst Mette-Marit, hadde mulighet til å vite at disse skjødesløse meldingene, som var sendt i visshet om at ingen andre skulle se dem, en gang skulle offentliggjøres i all verdens aviser og nettsteder. Det er ikke grenser for hvor smarte vi er ettertankens klare lys.

Tidens tegn

Lukas Moodysson dykker ned i den svenske 68-vänsterns mest ekstreme utslag.

Professor emeritus i latin

Historiker Richard J. Evans havnet midt i bråket rundt Nobel-topp Asle Toje. Lærte Evans noe?

Den positive oppbyggelighet

Makthaverne har hele tida forsøkt å begrense folkets makt, hevder Christian Egander Skov i ny bok.

Høyresidas effektive slagord er fylt med handlekraft.

TV-serien «Girls» er en tidskapsel fra en æra som nå føles veldig, veldig langt borte.

En «basic bitch» i lesingen

Nestleder i MDG

Domstolene skal tre i karakter i krisesituasjoner, men holde fingrene av fatet når demokratiet virker, mener Hans Petter Graver.

Kritikk av USA-imperialismen siver dypere inn i hovedstrømmen.

Hva gjør vi når vi ikke lenger kan lese?

Trump har trampet i stykker de siste rester av USA som «invitert imperium».

Påtroppende sjeføkonom i finans- og samvirkeforetaket Landkreditt

Donald Trumps overfladiske forhold til tro har banet vei for kristne ekstremister.

Gjev du batt meg

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Total straffrihet gir oss nye kriger.

Autoritære ledere opphøyer seg til levende lov, påpeker Nils Rune Langeland i boka «Diktatoren», som han kaller en gravstein over sin akademiske karriere.

Maja Sojtaric

Teodor Sveen-Nilsen, aksjeanalytiker i SB1 Markets

De kongelige er bare mennesker som alle oss andre. Syndige og feilbarlige.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Hva gir folk lyst til å få unger?

Lukas Moodysson dykker ned i den svenske 68-vänsterns mest ekstreme utslag.

Professor emeritus i latin

Historiker Richard J. Evans havnet midt i bråket rundt Nobel-topp Asle Toje. Lærte Evans noe?

Den positive oppbyg­ge­lighet

Maktha­verne har hele tida forsøkt å begrense folkets makt, hevder Christian Egander Skov i ny bok.

Høyresidas effektive slagord er fylt med handle­kraft.

TV-serien «Girls» er en tidskapsel fra en æra som nå føles veldig, veldig langt borte.

En «basic bitch» i lesingen

Nestleder i MDG

Domstolene skal tre i karakter i krise­si­tua­sjoner, men holde fingrene av fatet når demo­kra­tiet virker, mener Hans Petter Graver.

Kritikk av USA-im­pe­ria­lismen siver dypere inn i hoved­strømmen.

Hva gjør vi når vi ikke lenger kan lese?

Trump har trampet i stykker de siste rester av USA som «invitert imperium».

Påtrop­pende sjeføkonom i finans- og samvirke­fore­taket Land­kreditt

Donald Trumps overfla­diske forhold til tro har banet vei for kristne ekstre­mister.

Gjev du batt meg

Rasputin var fattig­gutten som ble keiser­parets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Total straffri­het gir oss nye kriger.

Autoritære ledere opphøyer seg til levende lov, påpeker Nils Rune Langeland i boka «Dikta­to­ren», som han kaller en gravstein over sin akademiske karriere.

Maja Sojtaric

Teodor Sveen-Nilsen, aksje­ana­ly­tiker i SB1 Markets

De kongelige er bare mennesker som alle oss andre. Syndige og feilbar­lige.

I Vietnam fant ameri­ka­nerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Hva gir folk lyst til å få unger?

Den positive oppbyggelighet

Makthaverne har hele tida forsøkt å begrense folkets makt, hevder Christian Egander Skov i ny bok.

Høyresidas effektive slagord er fylt med handlekraft.

Domstolene skal tre i karakter i krisesituasjoner, men holde fingrene av fatet når demokratiet virker, mener Hans Petter Graver.

Kritikk av USA-imperialismen siver dypere inn i hovedstrømmen.

Påtroppende sjeføkonom i finans- og samvirkeforetaket Landkreditt

Donald Trumps overfladiske forhold til tro har banet vei for kristne ekstremister.

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Total straffrihet gir oss nye kriger.

Autoritære ledere opphøyer seg til levende lov, påpeker Nils Rune Langeland i boka «Diktatoren», som han kaller en gravstein over sin akademiske karriere.

Teodor Sveen-Nilsen, aksjeanalytiker i SB1 Markets

De kongelige er bare mennesker som alle oss andre. Syndige og feilbarlige.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.