Karin Haugen

#fff

#000

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær. Men er prosjektet hederlig nok?

Alt var glamorøst ved «Twin Peaks». Naturen var sjokkerende lik den vi trasket rundt i, men det kunne ikke vært lenger unna vår virkelighet. De iførte seg kasjmirgensere og rutete skjørt, røykte sigaretter og så lengselsfullt på spesialagent Dale Cooper, som var uklanderlig og rettskaffen. Vi gikk på ungdomsskolen, og det var det største kulturelle fenomenet i min oppvekst. Selvsagt gikk jeg til anskaffelse av «The Secret Diary of Laura Palmer», skrevet av dattera til David Lynch.

Hvordan det kom ut, vet jeg ikke, men det må ha gått gjetord om den ene scenen som foregikk nattetid. Venninnene Laura og Donna møter noen gutter, de bestemmer seg for å bade nakne – prikk, prikk, prikk. Det er det mest effektive leselystprosjektet jeg har sett i min levetid: Aldri har så mange unge gutter viet seg til skjønnlitteraturen. Da jeg fikk boka tilbake, åpnet den seg flatt på pulten og åpenbarte de to sidene som hadde blitt mest ivrig lest. Siden forsvant den sporløst, sikkert til en lykkelig tilværelse hjemme hos en av mine medelever. Det var en uskyld over det – før internettets konstante strøm av overtredelser som nå skyller over ungdommen. Vi rister på hodet over hvor oppglødd disse guttene var: 

! Men jentene har man alltid krevd mer bluferdighet av.

«Want» er et forsøk på å bøte på det. Boka er redigert av skuespilleren Gillian Anderson – og ja, vi snakker faktisk om Scully fra «The X-Files», tv-serien fra 90-tallet der hun spilte den rasjonelle skeptikeren som i tospann med den fablende Mulder nøstet i overnaturlige saker. Etter at Anderson forberedte seg til rollen som sexterapeut i serien «Sex Education», fikk hun ideen om å lage en antologi som samlet kvinners anonymiserte, seksuelle fantasier fra hele verden. De har tatt det markedsmessig geniale grepet å la én av fortellingene være Andersons, gjemt blant de andre.

Boka «My Secret Garden» fra 1973 er en forgjenger, og var den som satte henne på tanken. Hun kaller den en provokativ, revolusjonerende kultklassiker, som i sin tid solgte i millioner. Det var ikke polerte tekster, men ufiltrert ærlighet, skriver Anderson. Men det som slo henne aller mest var kvinnenes altoverskyggende følelse av skam.

Anderson har gjort seg flid for utradere skammen. Hun forteller at da hun spilte Margaret Thatcher i tv-serien «The Crown», fikk hun tilsendt en fortelling der noen hadde skrevet dampende erotiske scener mellom Thatcher, Labour-leder Neil Kinnock og Mikhail Gorbatsjov. «To each their own», konkluderer hun rolig. Boka mangler ikke på eksempler utenfor allfarvei – «I’m into male pissing!» ropes det i versaler i en tekst.

Og det er et frigjøringsklyv mellom en tittel som «My Secret Garden» og «Want», som tar mer breibeint plass, og indikerer at man vet hvor og hva man vil. Men gitt sjangeren – det dirrende «hva hvis!» – er ikke dette nødvendigvis ønsker som skal bli realisert. Anderson kommer tilbake til poenget flere ganger, som oftest når det er snakk om tanker som bryter med feministisk tankegods, som Anderson føler seg kallet til å forsvare. Men ideen ligger også gjemt i vanlige tekster fra vanlige liv: Kanskje det ikke gjør så mye hvis det finnes et skille mellom det ideelle og det reelle.

Jeg ser for meg en generasjon kvinner som flakker med blikket.

Sex-files

Sandra Lillebø

Et presidentvalg i 2027 uten Marine Le Pen som kandidat? Ved første øyekast kan det kanskje se ut som et drømmescenario, men i realiteten kan det like gjerne utvikle seg til mareritt.

Forrige uke krevde aktor i tingretten i Paris at Marine Le Pen skal bli dømt til fem års fengsel, hvorav to ubetinget, og 300.000 euro i bot. I tillegg vil de at hun skal miste retten til å stille til valg de neste fem årene – og at dommen umiddelbart skal tre i kraft, også om avgjørelsen ankes. Om aktoratet får det som de vil, og dette blir stående, vil det neste franske presidentvalget gå uten Le Pen som kandidat, i en situasjon hvor hun på forhånd framstår som favoritt til å vinne.

i Nasjonal Samling er involvert i saken. I tillegg til Le Pen selv, inngår blant andre hennes kabinettsjef og livvakt – i alt tjuesju av partiets folkevalgte og ansatte. Aktoratet ved tingretten i Paris mener at Le Pen skal ha vært navet for en organisasjon som systematisk har penset midler fra EU-parlamentet til partiet mellom 2004 og 2016, og kabinettsjefen skal i løpet av arbeidsåret 2014–2015 ha vært til stede i Brussel så lite som tolv timer til sammen.

EUs antikorrupsjonsbyrå skal ha blitt varslet om saken allerede i 2014, og året etter startet en etterforskning i regi av det franske rettsvesenet. Etterforskningen har siden den gang gått i flere etapper, og så seint som i fjor aksepterte Nasjonal Samling å betale tilbake 330.000 euro som skal ha blitt urettmessig brukt til partiformål, samtidig som de understreket at tilbakebetalingen ikke på noen måte var en innrømmelse av de forholdene de ble anklaget for.

Saken er naturligvis politisk betent. Marine Le Pen selv skal ikke ha vært overrasket over kravet, verken om fengsel eller bot, derimot av at hun kan miste retten til å stille til valg, en mulighet som åpnet seg med en lovendring som trådte i kraft i 2016. Til mediene har hun uttalt at rettsapparatet her blir brukt politisk i et forsøk på å utarme partiet og utmanøvrere politikere som velgerne vil ha.

Samlings sympatisører er dette lett å bifalle. Le Pen er langt fra den første politikeren som mistenkes for misbruk av EU-midler, tvert imot skriver hun seg inn i en lang liste med deltakere fra hele det politiske spekteret. Så seint som i fjor unnslapp sentrums­politikeren François Bayrou med nød og neppe å bli dømt for det samme, etter at retten lot tvilen komme ham til gode. Aktoratets påstander har da også blitt satt spørsmål ved fra flere enn partiet selv: innenriksminister Gérald Darmanin uttalte at det ville være en skandale om hun ikke fikk lov til å stille til valg.

Darmanin forstår antakelig at en eventuell dom mot Le Pen vil passe som hånd i hanske med Nasjonal Samlings fortelling om et politisk etablissement som arbeider systematisk for å holde henne fra makta, og at dette vil oppildne en velgermasse som allerede har vært rasende i en generasjon. At Le Pens protester mot rettssystemet ikke passer like godt inn i partiets knallharde retorikk for strengere straffer – blant annet i korrupsjonssaker – er det tydeligvis lettere å overse.

Rettssaken er berammet til å vare ut november, mens selve dommen er ventet å falle rett over nyttår.

En dom mot Le Pen vil passe som hånd i hanske med partiets fortelling.

Drøm eller mareritt?

Rune Lykkeberg, Information

Vi trodde det vanlige politiske skillet gikk mellom høyre og venstre, forklarer den franske økonomen Julia Cagé, som sammen med sin kollega og ektemann Thomas Piketty har forsket på og skrevet et stort verk om politiske konflikters historie.

Det er fem år siden Cagé og Piketty begynte å studere velgeratferd og regjeringskonstellasjoner på en systematisk måte. De gikk tilbake til den franske revolusjonen i 1789, som gjorde motsetningen mellom høyre og venstre til politikkens omdreiningspunkt. De som ville bevare kongemakta og forsvare samfunnsordenen, satt til høyre i nasjonalforsamlingen, mens de som krevde forandring og avvikling av kongemakta, satt til venstre.

Jeg forestilte meg at det var slik den politiske ordenen hadde vært siden den gang. Men Cagé og Piketty viser i «Une historie du conflit politique» («Den politiske konflikts historie») at dette ikke var tilfelle. Historisk sett har den politiske konflikten vekslet mellom to posisjoner og tre posisjoner. Mellom høyre- og venstreside, men også en konflikt med et sentrum i opposisjon til de nasjonalkonservative til høyre og sosialistene til venstre.

– For å være ærlig: Det kom som en stor overraskelse for oss, sier Cagé og ser ut over auditoriet på Københavns Universitet, der de to franske økonomene er kommet for å la seg intervjue om sin nye bok.

– Jeg tror alle som sitter i dette rommet, kanskje bortsett fra de som er født etter 2000, som har vokst opp i land som Frankrike, der det politiske skillet har gått mellom høyre og venstre, har hatt dette synet.

Men det som har skjedd i europeiske land som Tyskland, Frankrike og Danmark de siste årene, er en gjentakelse av noe de to økonomene også fant i 1800-tallets Frankrike:

– Vi ser i dag et skille der arbeiderklassen i byene stemmer på venstreorienterte partier, mens arbeiderklassen på landsbygda stemmer på nasjonalkonservative partier, forklarer Cagé.

I en slik situasjon får man tre posisjoner. Men når venstresida klarer å forene arbeiderklassen på landsbygda og i byene, får man venstre mot høyre.

Partiene gjorde sosiale konflikter viktigere enn geografiske konflikter.

By og land driver fra hverandre

– Jeg er i mammaperm og så fornøyd med at jeg akkurat har lest to bøker. Sally Rooneys «Intermezzo» elsket jeg. Hun løfter opp mennesker til et nivå der du blir avhengig av dem, og hun evner å beskrive klasse og kjønn uten at det blir påklistra. Hun treffer bredt, men er litterær. I denne boka fletter hun inn stream of consciousness, inspirert av Ulysses. Og jeg leste Caroline Ringskog Ferrada-Nolis diktsamling «Den forlorade sonen» – utgangspunktet er kjempetrist, spontanabort og dødfødsel, men det er skrevet så frekt, snappy og rett på sak, uten å bli Trygve Skaug-pompøst.

– Jeg er glad i Matias Faldbakken og Vigdis Hjorth. Nå snakker alle om Linda Hansen fra Kyrre Andreassens «Ikke mennesker jeg kan regne med»! Den virker fantastisk. Da han ikke ble nominert til Brageprisen, ble så mange rasende. Da blir man interessert.

– Du har hatt en lesegruppe for unge i Bergen. Hvordan var det?

– Utrolig morsomt. Vi tok klassikere som Tove Ditlevsen og «Catcher in the Rye». Den de elsket mest, var Dr. Munk fra Hovlands «Sveve over vatna». Jeg tror diktanalysen i skolen er drepen.

– Litteraturen ut av kompetansemålene!

– Ja, vi kan ikke gjøre det til noe de må være flinke i. På skolebesøk har jeg lest Catullus’ grove hevndikt for å vise dem at folk har vært sprø og morsomme i hundrevis av år. Bøker er en fantastisk rømningsvei når man er ung. Man kunne ikke være ute til seint på natt, men 

om dem som var det og glede seg til man ble student og slapp ut av familiefengselet. KH

Mange ble rasende. Da blir man interessert.

Marie Amdam

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt

Aldersgrenser på sosiale medier? Nei: «Plattformene bør selv sette aldersgrenser.» Det sa Robert Steen, leder av Skjermbruksutvalget, da de la fram sin rapport denne uka. Han har allerede møtt motstand i Klassekampen fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som har en langt strengere linje – og av Høyres Nikolai Astrup, som kaller det «rørende naivt». Utvalget anbefaler heller ingen tidsgrenser for barn. I stedet tilbyr de en digital kostsirkel: Stikkordet er «balanse».

er det ikke. «Helst bør du ikke ha mobilen eller andre skjermer tilgjengelig når du skal sove. Hvis du har mobilen på soverommet, husk å skru av varslinger», er utvalgets forsiktige råd til barna. Helst, bør, hvis. Til og med mobilbruk i skolen nærmer utvalget seg mildt og rundt. De viser blant annet til at Elevorganisasjonen mener elever bør få bruke mobilen som verktøy og at myndighetene bør ta hensyn til elevenes rett til medbestemmelse. De mener oppsiktsvekkende nok at «strenge regler mot mobilbruk kan være krevende å håndheve, særlig med eldre elever». Det er ufattelig: Det er ikke en voksen i rommet.

lagt fram nasjonale råd for skjermtid for barn og unge i Sverige. De er tydelige: maksimalt en time skjerm per døgn for barn to til fem år, 1–2 timer for barn seks til tolv år, og maks 2–3 timer per døgn for barn 13–18 år. Klare, tallfestede råd er avgjørende. Fortvilende mye skjermdebatt de siste årene har strandet på at eksperter nekter dette – det gjelder snarere å se på om skjermen fortrenger andre aktiviteter, mener de. Men ser man på den faktiske tidsbruken til unge, er det en del tannpasta som skal tilbake i tuben: Tall fra Folkhälsomyndigheten viser at barn mellom ni og tolv år i snitt har en skjermtid på fire timer daglig. For ungdom mellom 17 og 18 er det oppe i sju timer – utenfor skoletid.

Også i Danmark tar de grep. I fjor gikk seks partier og regjeringen sammen om en avtale om at barnehagebarn bare skal møte skjerm i «helt særlige tilfeller» fram til de er to år (for eksempel om det er snakk om handikap eller kognitive utfordringer). For de eldre barna kan digitale redskaper bare tas fram dersom det kan begrunnes faglig. Det er en snuoperasjon. Tidligere har lovgivningen gitt signal om at skjermen er del av hverdagen, mener barne- og undervisningsminister Mattias Tesfaye: «Vi ønsker å sende det motsatte signal, at dagen skal være analog.»

I Frankrike, da? Ekspertpanelet Emmanuel Macron satte ned, trumfer det meste: Sosiale medier bør være forbudt for alle under 15 år, barn under 11 bør ikke få ha telefon, og ingen under 13 bør eie en telefon med tilgang til internett. Barn under tre år bør ikke ha noen skjermtid overhodet, og det bør begrenses sterkt opp til seks år.

vitenskapelig konsensus, sa franskmennene da de la fram sine konklusjoner. «Med den nye sammenstillingen av forskning og kunnskap ser vi nå svart på hvitt at bruken av digitale medier risikerer å påvirke barn og unges helse negativt», sa sosialminister Jakob Forssmed i Sverige. Vi trenger mer kunnskap, sa Robert Steen. Gudene skal vite at vi trenger 

– men det må vi få andre steder enn hos Skjermbruksutvalget.

Den digitale kostsirkel

Leser mest barnebøker

– En god del! Akkurat nå danske Kaare Dybvad Beks «Arbej­dets land», om grunnlaget for velferdsstaten, den høye arbeidsdeltakelsen og hvordan vi kan vedlikeholde det. Jeg leste nylig Thomas Seltzers «Amerikansk karmageddon», en 

god bok for å forstå Trump, den dype mistroen i arbeiderklassen i USA mot politikk og eliten i det demokratiske partiet. Og denne uka hadde jeg bursdag og fikk Ragnhild Lund Ansnes’ «Klopps Liverpool».

– Fotball, her blir det skrint med oppfølgingsspørsmål … Går du i kjelleren når de taper?

 så ille nå lenger! Men jo, det blir mye politikk, men også skjønnlitterært – «Valgdager» av Jan Kjærstad ligger på vent. Og jeg skal skaffe meg «Sjøfareren» av Erika Fatland, som jeg liker godt. Men mest leser jeg barnebøker. Vi har både en åtteåring og toåring som elsker å bli lest for, men den største av dem er akkurat nå mest interessert i «Ringenes Herre».

– Store leseopplevelser de siste årene?

– Det viktigste jeg har lest de siste årene er «The Righteous Mind» av Jonathan Haidt. Han har også skrevet den viktige «The Anxious Generation», om hva sosiale medier gjør med en hel generasjon. «The Righteous Mind» er en forklaring på Trump og høyrepopulismen. Han skriver at politikk er 

: Vi gjør valg ut fra dype emosjonelle vurderinger. Han mener venstresida bare snakker om omsorg og rettferdighet, mens høyresida ser fem dimensjoner – også autoritet, lojalitet og «det hellige», det som er verdt å slå ring om. At høyrepopulismen fosser fram og venstresida mister oppslutning i arbeiderklassen, er vår tids store oppgave å løse. KH

– Men mest leser jeg barnebøker

En resignasjon brer seg over landet vårt – en velferdsresignasjon. Den kommer i flere ulike former og uttrykk fra flere steder på samme tid: i politikken, i mediene og i rettssalen. Det var den vi hørte da helseminister Ingvild Kjerkol for snart to år siden uttalte at hver og en av oss må ta mer ansvar for å planlegge vår egen alderdom. Det er den vi hører når VGs Shazia Majid skriver i en kommentar om eldrebølgen og krisa i kommuneøkonomien at «velferdsstaten slik vi kjenner den, står for fall». Og det var den vi hørte for litt siden i Hordaland tingrett, da advokat Carl Aasland Jerstad på vegne av sin klient krevde 40 millioner kroner i erstatning etter en skade som oppsto under fødsel, blant annet begrunnet i at «fremtiden for gratis velferdsytinger er usikker», som det sto referert i Bergens Tidende.

Se så dette sammen med funksjonshemmedes rett til brukerstyrt personlig assistanse som settes i spill, nedleggelse av offentlige skoler i distriktene som erstattes med private, en formidabel økning i salget av helseforsikringer, samt Dr. Dropin-leger som popper opp i bysentra over hele landet – og man øyner noe sånt som en tverrpolitisk fortelling om velferdsstatens undergang. Hvor kommer den egentlig fra?

Nedbyggingen av velferdsstaten – eller, rettere sagt, 

 om nedbyggingen av velferdsstaten – er et perfekt uttrykk for det kulturkritikeren Mark Fisher i sin bok fra 2009 kalte kapitalistisk realisme.

Kapitalistisk realisme er en alminneliggjort versjon av Margaret Thatchers utsagn om at det ikke finnes noe alternativ – 

På Thatchers tid fantes det jo faktisk et alternativ, som var den fremdeles eksisterende kommunismen i Øst-Europa. Men murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen har ikke bare gjort noe med tilstedeværelsen av faktiske alternativer – de har gjort det umulig for oss å i det hele tatt se for oss at alternativer skal finnes.

Det kapitalistiske systemet har blitt vannet vi svømmer i og luften vi puster i, i den grad at vi ikke engang er i stand til å se for oss at ordninger vi selv har skapt og under langt fattigere kår, fremdeles kan være levedyktige. Det er dette som gjør at medlemskap i en fagforening i dag, også på venstresida, gjerne framstilles som en form for individuell forsikring eller billig advokat. Heller enn å understreke radikaliteten i fellesskapet, kjøper man (!) kapitalismens sjargong.

Noen ganger lurer jeg på om nordmenn i min egen generasjon har gjort oss skyldige i en form for intellektuell latskap. Vi har vokst opp i trygghet og vet at vi har det godt, men vi husker ikke lenger hvorfor. Slik har det i hvert fall utvilsomt blitt på mitt eget felt, litteraturen, hvor forfattere nå er kommet i en situasjon hvor vi stadig er nødt til å minne politikerne på at jobben vår er å bevare og videreutvikle det norske språket.

Og apropos språk: hvor kommer det egentlig fra, et uttrykk som «gratis velferdsytinger»? Gratis? For hvem? Vi vet det jo egentlig godt: kostnadene til legelønninger og sykehusbygg forsvinner jo ikke selv om de finansieres over statsbudsjettet – det er fremdeles vi som betaler. Når en advokat i en rettssal framstiller velferden som «gratis», kopler han den fra både økonomien og virkeligheten – og med det også vår påvirkningskraft på den. «Her er det ingen ting du kan gjøre, annet enn å sikre deg selv», er budskapet.

Individet kan klare hva det skal være, så lenge det ikke er offentlig ansatt. 

Er velferden virkelig dødsdømt?

Yohan Shanmugaratnam

På nettsidene framstår Central Intelligence Agency (CIA) som et privat sikkerhetsselskap og et rekrutteringsbyrå som har slått seg sammen. Der beskriver USAs utenlandsetterretning seg selv slik: «Vi oppnår det andre ikke kan oppnå, og drar dit andre ikke kan dra.»

Det er kanskje en kronglete måte å si at de kan drepe hvem de vil, hvor de vil. Det merkeligste er likevel en artikkel med overskriften «Røyk og speil: Spionkunstens magi», illustrert med et disig bilde av to hender og et svevende kort med CIAs ørnelogo.

«I magien, som i spionkunsten, er ingenting helt som det ser ut. Bedrag og illusjon er triks i begge fag», står det. «I tiår har CIA anvendt magikerens håndverk i spionasjens verden.»

Om noe bekrefter romantiseringen et av poengene i Hugh Wilfords nyeste bok, «The CIA: An Imperial History»: Etterretningsfolk spinner sin egen mystikk.

Wilford er professor i historie ved California State University Long Beach. På videolenke fra USAs vestkyst prater han med klingende britisk aksent, en påminnelse om den transatlantiske koplingen Wilford selv belyser i boka. For eksempel minner Wilford om at landsmannen Rudyard Kiplings kjente dikt «Den hvite manns byrde», fra 1899, hadde undertittelen «De forente stater og Filippinenes øyer».

Kiplings budskap til amerikanerne var at de burde erobre Filippinene, etter å først ha nedkjempet den spanske kolonimakta der året før.

Ja, det tror jeg. Kipling hadde stor innflytelse på en tidlig generasjon av amerikanske imperialister, som han manet til å overta, eller i det minste dele, britenes rolle som en global, «siviliserende» kraft, svarer Wilford.

Ofte kunne operasjonene få rare, utilsiktede konsekvenser.

Imperiets svartekunst

Hvor ble det av Ta-Nehisi Coates? Gutten som skrev seg opp og fram fra brutale Vest-Baltimore i USA, vant gjeve litteraturpriser og ble Barack Obamas uoffisielle skald?

Coates debuterte i 2008, året Obama ble valgt, med «The Beautiful Struggle». Memoaren kretser mye rundt faren, en Vietnam-veteran og tidligere Black Panthers-aktivist som startet forlaget Black Classic Press i sin egen kjeller. Det store gjennombruddet kom likevel i 2015 med boka «Between the World and Me», stilet til Coates’ tenåringssønn, om å være svart i USA.

I tillegg har Coates gitt ut en essaysamling, skrevet tegneserier og en roman. Magasinet Vanity Fair kåret ham til landets viktigste åndsarbeider, mens nobelprisvinneren Toni Morrison sammenliknet Coates med hans store forbilde, forfatteren James Baldwin.

Men så, for noen få år siden, var det som om Coates logget av.

Tidligere i høst kom det fram at Ta-Nehisi Coates har brukt noe av tida på å skrive en ny bok. «The Message», utgitt i oktober, bygger på reiser han har gjort til tre ganske ulike destinasjoner: Senegal, Sør-Carolina og Israel/Palestina. Selv om kapitlene henger sammen og underbygger Coates’ forsvar for likeverd mellom mennesker, har den siste delen skapt oppstyr i hjemlandet. Mer om det seinere.

Turen til Senegal er Coates sitt første møte med Afrika. Men på en måte har han allerede vært der, gjennom farens litterære kanon som var full av verk om deres afrikanske opprinnelse og glemte storhetstid. Navnet Ta-Nehisi (uttales «ta-na-ha-si») er da også hentet fra et eldgammelt ord for den historiske regionen Nubia nordøst i Afrika.

Coates reiser aleine. Ved kysten i Senegals hovedstad Dakar ser han ut over Atlanterhavet og kjenner en dyp sorg, ikke fordi han er ensom, som han skriver, men fordi han nettopp 

er det: Gjenferdene av alle afrikanerne som ble røvet derfra og endte opp i USA, har blitt med ham hjem på lasset.

Som skribent har Coates gjort kravet om erstatning for slaveriet til sin fremste enkeltsak. Han oppsøker slavemuseet på øya Gorée, utenfor Dakar, med den berømte døråpningen – «Door of No Return» – som slavene angivelig ble sluset gjennom før overfarten. Coates er klar over den store tvilen som hersker rundt stedets og døras faktiske betydning i slavehandelen. Derfor lurer han på hvorfor han, på vei vekk fra øya, ikke klarer å holde tårene tilbake.

Coates blir forbauset over sin uvitenhet og nærsynthet.

Ti dager som rystet Ta-­­Nehisi Coates

Bjørgulv Braanen

Lizette Risgaard (64) var en mektig, men kontroversiell dansk LO-leder. Hun var blant de argeste kritikerne av Mette Frederiksen da hun gikk inn for å fjerne Store Bededag. Ellers må Risgaard sies å være en jovial og livlig dame, kanskje med en noe røff stil, som hun har tilegnet seg etter mange år i det mannsdominerte LO-miljøet i Danmark.

 det plutselig opp flere anonyme varslinger mot henne, der hun ble beskyldt for seksuelle krenkelser av mannlige medarbeidere. Ett av varslene, som ble gjengitt i Ekstra Bladet og Berlingske, gikk ut på at hun hadde «befamlet», altså befølt en ung mann på rumpa i flere minutter under et sangarrangement på Folkemødet i 2019.

Risgaard valgte å gå av som LO-leder etter 58 timer i mediestormen, dagen før 1. mai. Bildet som var skapt i mediene, var av en fagforeningsboss som turet fram med seksuelle tilnærmelser, både i jobbsammenheng og i festlige lag – i jakt på sex med yngre menn. En advokatutredning, som ikke ble offentliggjort på grunn av hensynet til varslerne, konkluderte med at det i fem tilfeller hadde forekommet «fysiske berøringer». I tre tilfeller var berøringene uønskede og «på et intimt sted» og dermed å anse for å ha «seksuelle undertoner».

I en ny bok angrer Risgaard på at hun gikk for langt i å unnskylde seg. I et intervju med nettavisa Finans sier hun:

«Jeg har ikke grafset på noen. Det har ikke vært noen seksuelle intensjoner fra min side. Aldri!»

Gravemediet Frihedsbrevet har publisert en video av opptrinnet der hun skulle ha grafset på baken til en medarbeider i flere minutter. Video­en viser at de står sammen og synger, og hun holder ham på ryggen. I det hånda tas vekk, kan hun muligens ha berørt baken hans på vei tilbake, men noen seksuell grafsing er det vitterlig ikke snakk om.

har vært besatt av saken. Den ga avisa mulighet til å kjøre endeløse titler som «Ofre for fagbossen: Hennes hånd klappet mig tre gange på røven». Selv etter Frihedsbrevets avsløring fortsetter tabloidjournalistene å boltre seg. Ekstra Bladets journalist Clara Alexandra Vind spør Risgaard: «Har du taget dem på røven?». «Nei», svarer hun, «jeg har i hvert fald ikke taget nogen på røven med seksuelle undertoner eller med vilje». Dette blir framstilt som et «kryptisk svar» og journalisten spør igjen om hun «faktisk har taget nogen på numsen». Risgaard svarer at hun i omgang med folk er fysisk, og hvis hun har vært borte i bakenden deres, så har det ikke vært med seksuelle hensikter. Men journalisten er ikke den som gir seg og spør igjen: «Var det ikke med vilje, at du havde hånden på deres numse?» Journalisten formelig elsker å gjenta «røv» og «numse» i det uendelige, og overskriften på saken er selvfølgelig «Har du taget dem på røven, Lizette?»

ulike meninger om, men jeg har vanskelig for å forstå at dette er en sak hun fortjener å bli hekseforfulgt i mediene for. Risgaard er et menneske. Hun tar på folk. Klemmer. Er fysisk. Hun har kanskje tenkt at det var avvæpnende og gjorde henne mer menneskelig. Hvis folk har opplevd det ubehagelig, hvorfor er det ingen som har tatt det opp med henne før saken slynges ut i mediene? Nå må hun og andre som henne tenke annerledes. Å være jovial og fysisk i møte med folk, er kanskje ikke lenger mulig. Det spørs i tilfelle hvor mye vi har vunnet på det.

«Har du taget dem på røven, Lizette?»

– Aktuell forble et stort åpent sår i arbeiderbevegelsen, sier forfatteren bak en ny bok om bladet.

Det var reportasjen som skulle bli Aktuells bærebjelke – den folkelige reportasjen om hvordan vi levde i ei tid med gjenoppbygging, vekst og økt produksjon, skriver Bjørn Tore Pedersen i den nye boka «Øyeblikk med Aktuell». Magasinet skildret gjenreisningen etter krigen i bredt anlagte bildereportasjer blant vanlige folk i Hverdags-Norge.

Journalistene og fotografene slo følge med fiskerne ut på fangstfeltene, dro til avsidesliggende seterdaler som skulle legges under vann på grunn av kraftutbyggingen og klatret til værs sammen med anleggsarbeidere som trakk kraftlinjer og bygde bruspenn over fjordene.

Aktuell kom ut med sitt første nummer 16. juni 1945, ikke lenge etter at kong Haakon og kronprinsfamilien hadde vendt hjem til Norge. Nordmenn i seiersrus etter fem års okkupasjon var sultefôret på nyheter og bilder fra frigjøringsvåren. Aktuells første nummer med kongekortesjen opp Karl Johan gikk unna i et opplag på hele 120.000 eksemplarer.

Planene for reportasjebladet ble lagt i London under krigen. Sentralt i planleggingen sto Per Bratland, som var leder for fotoavdelingen ved regjeringens informasjonskontor. Før krigen var han redaktør for Arbeiderbladets helgebilag, Lørdagskvelden. Selv hadde han tatt det berømte bildet av kongen og kronprinsen under bjørka i Molde i aprildagene 1940, som ble et symbol på motstanden mot den tyske okkupasjonsmakta.

– Bratland var opptatt av pressefotografiet som uttrykksform og hadde gjort et veldig grundig forarbeid. Det skulle være en sammenheng mellom tekst og bilde. Bildet skulle ikke lenger være en dekor til teksten, sier forfatteren av boka om Aktuell, Bjørn Tore Pedersen, som selv er garvet journalist fra flere nordnorske aviser med mange bøker på samvittigheten, blant annet om jektefarten og Arbeidermagasinets historie.

– Bratland var sikkert også inspirert av de britiske bildebladene?

– Ja, absolutt. Picture Post og Illustrated og amerikanske Life. Han gjorde avtaler med de britiske magasinene mens han var i London.

Det skulle ikke være noen innblanding fra fag­bevegelse eller partiapparat.

I god bør og stampesjø

– Jeg så Vanessa Baird hos dere, for en kraftdemonstrasjon?

– Jeg har bind to av «Stormen», Ivo de Figueiredos biografi om Edvard Munch, liggende på stuebordet. Den skal jeg få lest. Første bind var underholdende – han går såpass i dybden at den har detaljer som er nye for oss. Ellers har jeg lest Marit Paasche, en god venn av meg. «Søvn og lykke: Norsk kunst og det moderne gjennombruddet» ser kunsthistorien fra et nytt perspektiv. Hennes tese er at den kjønna virkeligheten som for eksempel Christian Krohg levde i, var like stor for lesningen av hans kunstnerskap, som for kvinnene, selv om ressursfordelingen var ujevn. Jeg hadde spesielt glede av å lese om Kroghs blikk på familien. Det ligger en omsorg i det han maler.

– Ali Smith. Hun var hos oss med et foredrag om Munch og har vidunderlig karisma. Og jeg fikk hørt Margaret Atwood i operaen! Hun var virkelig en scenepersonlighet og er en veldig relevant dame for å forklare hvordan dystopier faktisk skjer. Ellers var Mikael Niemis «Stein i silke» en pageturner. Han skriver så tett på konsekvensen på grensedragninger i vårt nærområde.

– Jeg er glad i kunstnerforfattere. Matias Faldbakkens «Vi er fem» har så levende beskrivelser – også av det å jobbe med leire. Venner har sagt jeg 

lese Leander Djønnes «Oskespiralen». Men det 

skjedd noe med konsentrasjonen. Netflix tatt over det lille av tid jeg har på kvelden. Jeg falt av Solvej Balle, men får gå tilbake til det i juleferien. Og nå er ønskelista mi utlevert: Jeg ønsker meg Djønne! KH

Leser Munch-biografi på fritida

Da Edvard Munch skulle lage kunsten som nå utsmykker aulaen ved Universitetet i Oslo, var maleriene så svære at han måtte bygge et utendørs atelier. Disse bildene, som snakker om og med og fra naturen, var i et hardere formspråk: de ble ansett som et brudd, en forråing av en penere stil. Alle som har sett dem, vet at de også henter noe av sin kraft fra skalaen: De er monumentale verk.

Når litteraturen eller filmen går opp i skala, opp i det monumentale, skjer det i lengde. Det er de lange filmene, de tykke bøkene vi snakker om. Men dette er jo bare det fysiske uttrykket for den egentlige skalaen de benytter seg av, som selvsagt er tid.

Det er mange som har forsøkt å forklare de mange bokseriene som kommer ut i vår samtid, alle septologiene, sjubindsverkene, alle romanene som forfølger karakterer og verdener over flerfoldige bøker. Selv tror jeg det henger sammen med en tidshunger – at de verkene som strekker seg utover, har i seg en tidsbevegelse som svarer til en uro vi har, over at noe har gått i stykker i vår følelse av selve tida.

I det siste har jeg blitt dratt mot filmprosjekter som strekker seg over flere år, av grunner som jeg har vanskelig for å sette ord på. Men det har med en seks år gammel gutt å gjøre. Han sitter på bagasjebrettet og forteller om dagen sin. Han krøker seg sammen over togbanen, på hodet har han satt en gryte. Han måler litt over meteren, men fyller langt mer, med sin merkelige humor: En periode kalte han meg Gunnar.

Det har med småbarnsårene å gjøre, at det er et hardt arbeid og et stort eventyr og snart over. Det har å gjøre med at jeg fornemmer at man har mennesker til låns: Om ikke mange år vil han rage høyere enn meg, og hans radius vil sjeldnere og sjeldnere inkludere meg.

Men det bunner også i en følelse som bare blir sterkere: en følelse av at vårt forhold til tid har forandret seg.

La meg nærme meg det sidelengs, som en krabbe.

Det gir en bismak sett fra et 2024 hvor alt fanges og deles.

Det grønne glimt

– Du er jo ordfører i Lom i Innlandet. Har det blitt tid til noe lesing innimellom slagene om skolenedleggelsene?

– Nei, det har nok vært dårlig med lesing nå om dagen, dessverre.

– Når du først har tid, hva slags bøker leser du?

– Å, da leser jeg mye rart, da. Jeg leser ofte de gamle klassikerne våre, i tillegg til litt lyrikk nå og da. Og krim! Jeg er altlesende, egentlig.

– Da går det gjerne i Knut Hamsun, som jo var fra oppi dalføret der jeg holder til.

– Det er nok «Sult», det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest den.

Det går gjerne i Knut Hamsun, som jo var fra oppi dalføret der jeg holder til.

Kristian Frisvold

Under et arrangement nylig spurte jeg legen Erik Fosse, som i vinter var i Gaza nok en gang, hvordan det er å jobbe under så unormale forhold. Fosse svarte at selve arbeidet – sage av bein, lappe sammen kropper og så videre – tross alt gir ham en følelse av normalitet.

Ja, de må ta brutale valg og improvisere, fordi Israel nekter tilgang til medisiner og utstyr. Jo, amputasjonene er så mange at de kan bli noe samlebåndspreget. Men han vet i det minste godt hvordan oppgavene skal utføres.

Vanskeligere er det, sa Fosse, å forholde seg til at sykehuset de står i når som helst kan bli et mål, og at trapper, korridorer og uteområder er fylt opp av desperate fordrevne som også trenger hjelp. «

påminnelse om dette kom i helga. Israel hadde da krevd at Kamal Adwan-sykehuset, et av de få stedene folk i det beleirede Nord-Gaza fortsatt kunne få medisinsk hjelp, skulle tømmes for hundrevis av pasienter og pårørende. Årsaken var at Hamas-krigere angivelig gjemte seg der, noe sykehuset avviste. Direktøren, barnelegen Hussam Abu Safiya, nektet å adlyde Israels ordre og sa det var uforsvarlig å flytte på pasientene.

Israelske styrker svarte med å sette inn stridsvogner og beskyte sykehuset, før de stormet det. Mange innlagte og de fleste av de ansatte ble pågrepet og avhørt. Blant de som hadde blitt drept i angrepet, var sykehusdirektør Abu Safiyas sønn Ibrahim. I en video fra begravelsen leder Abu Safiya, fortsatt ikledd legefrakken og oppløst i tårer, en bønn foran det tildekte liket av sønnen. 21-åringen, som drømte om å bli lege som faren, ble gravlagt på plassen utenfor sykehuset.

Soldatene etterlot seg ødelagte utstyr, vandaliserte rom og tomme patronhylser. Sykehuset, som er tømt for medisiner, er nå kun bemannet av Abu Safiya og én ansatt. Gjenværende pasienter blør i hjel.

I denne delen av Gaza har over 1100 blitt drept bare de tre siste ukene. FN-toppen Joyce Msuya mener «hele befolkningen i Nord-Gaza risikerer å dø» som følge av Israels framferd. Det er en sjelden dramatisk uttalelse, som likevel blir en dråpe i et voksende hav av uhyrligheter.

 runde i Gaza skrev Erik Fosse boka «Krigens hus» om observasjonene og erfaringene. Et av gjensynene hans var med Mahmoud Abu Amer, som ledet det medisinske biblioteket på Shifa-sykehuset i Gaza by. Biblioteket kom i stand etter krigen i 2009, med pengestøtte fra solidariske nordmenn og faglig assistanse fra Bibliotekarforbundet. Slik fikk isolerte palestinske leger og sykepleiere tilgang på oppdaterte bøker og tidsskrifter, og med det en flik av normalitet.

I dag er Shifa-sykehuset utbombet. Det medisinske biblioteket finnes ikke lenger, og da Fosse møtte sin kollega Abu Amer, bodde han i telt.

Det føles som å jobbe mot tyngde­krafta.

Husk at ikke noe av dette er normalt

Når jeg tenker på dem, står de for meg som et gresk kor: et mylder av ulike stemmer som i sin uensartethet likevel lyder likt. Som forklarer verden, som får raset av hendelser og følelser som til sammen utgjør et liv, til å framstå med en tydelig retning, mening og sammenheng.

Jeg har snakket og skrevet om det utallige ganger før, hangen jeg har til å velge meg moderlige venninner. Men akkurat hva det er som gjør dem så moderlige, dét har jeg større vansker med å definere. For noen av dem er det kanskje at de er selvoppofrende og omsorgsfulle, for andre at de er kjærlige og tålmodige, men for andre er det bare et velutviklet tullpratfilter og en egen evne til å sette grenser både for seg selv og andre, å kunne skjære gjennom og ta avgjørelser. Dersom venninnene mine er et mødrekor, er det å være mor noe sånt som å kunne oppfylle et annet menneskes grunnleggende emosjonelle og relasjonelle behov, og når man tenker på det, sier det seg egentlig selv at absolutt ingen kan være i stand til å gjøre alt det helt alene.

Et klokt menneske jeg kjenner, sa nylig at hun trodde den fallende fødselsraten vi ser i dag, har sammenheng med at dagens unge mennesker i reproduktiv alder forstår bedre enn sine forgjengere hvor stort et ansvar det egentlig innebærer å sette et annet menneske til verden. Det kan godt hende hun har rett. Erkjennelsen av hvor avgjørende de første årene i et menneskeliv faktisk er, har vokst fram parallelt med at selvbestemmelsen har blitt bedre i form av enklere tilgang til både prevensjon og abort. Og samtidig med dette, ser en del ut til å mene at muligheten til å utøve foreldreskapet etter fødselen har blitt svekket. De har gode argumenter: For selv om foreldrepermisjonen har blitt lengre, fedre er mer deltakende enn før og barnehageplass har blitt en selvfølge, har arbeidslivet for mange blitt mer krevende. Det gjelder særlig i kvinnedominerte yrker som service, reinhold, undervisning, helse og omsorg. Og ikke minst har den aller mest grunnleggende forutsetningen for et trygt familieliv – tilgangen til rimelige og gode boliger – blitt langsomt strupt av en tøylesløs markedskapitalisme.

Nettopp boligpolitikk, eller mangelen på den, er et stadig tilbakevendende tema i Helen Charmans bok «Mother State. A political history of Motherhood». Charman, født i 1993, er tross sin unge alder allerede litteraturforsker ved Cambridge University og en prisbelønt poet. I debuten som sakprosaforfatter skriver hun om hvordan synet på moderskapet både legger viktige premisser for hvordan vi velger å organisere samfunnet – men også kan være en effektiv brekkstang og drivkraft for viktige endringer.

Charman vokste selv opp som datter av en aleinemor i Glasgow i Skottland, i en tid hvor fortellingen om den enslige mora som parasitt på velferdsstaten, bredte om seg. Det er en historie vi kjenner også fra Norge: Hvordan virkeligheten så ut på bakken, var likegyldig for høyresida så lenge de kunne bruke forestillingen om snyltende mødre til å gradvis bygge ned hardt tilkjempede velferdsordninger – i en tid hvor finanskapitalistene begynte å stikke av med en stadig større andel av fellesskapets midler. Charman tilhører dermed den første generasjonen etter andre verdenskrig som har vokst opp i Storbritannia med velferdsstaten som en i økende grad nostalgisk fortelling, heller enn en realitet. Mens vi kan lese den ene reportasjen etter den andre om krisa i det tidligere så stolte NHS, vokser nå ett av fire britiske barn opp i absolutt fattigdom.

Antallet tenårings­graviditeter i Storbritannia har falt med 73 prosent.

Moderskap til besvær

Hvordan mennesker dør i vårt samfunn, angår oss alle

Spørsmålet om assistert selvmord eller aktiv dødshjelp er så vanskelig og urovekkende at jeg knapt klarer å ta det innover meg. Nylig blusset debatten opp igjen med et Aftenposten-innlegg av Henrik Thune, som etter å ha mistet sin sønn i uhelbredelig kreft, gikk inn for assistert dødshjelp for pasienter med terminal diagnose.

 rett og rimelig ut, men i et intervju med Morgenbladet sier overlege ved Hospice Lovisenberg i Oslo, Are Kirkaas Nordmann, at han i likhet med mange leger som arbeider med døende pasienter, er mot aktiv dødshjelp og assistert selvmord. Han viser til at pasienter med uhelbredelig og dødelig sykdom allerede i dag kan avtale med lege at de ikke skal ha livsforlengende behandling. Og det finnes svært gode smertelindrende tilbud for dem som ligger for døden. Det kan gi gode og viktige stunder både for den døende og de pårørende. Det har jeg selv erfart. Overlegen spør også om hvem som skal få aktiv dødshjelp hvis det først åpnes for det. Hvis det er lidelse som er begrunnelsen, hvorfor er det bare terminalt syke som skal få tilbudet? Hva med alle andre lidende? De psykisk syke?

 og slett ikke. Selv frykter jeg ikke døden, men jeg er redd for de lange, smertefulle, seige og pinefulle årene, da man mister all vett og forstand og ikke kan ta vare på seg selv og bare ligger andre til last. Det ville vært veldig fint å slippe. Men å tømme et pilleglass, drikke en flaske whisky og legge seg ut i kulda, har også sine sider. Selvmord kan være ødeleggende for alle rundt, barn, pårørende, familie. Likevel er det ikke forbudt å ta sitt eget liv. Men det er ikke lov å ta 

 liv. Og slik må det kanskje være. Med dagens domstolspraksis er det i hvert fall ganske sikkert at innføring av aktiv dødshjelp på et begrenset område eller overfor en spesiell pasientgruppe, raskt vil bli utfordret i domstolene, slik at vi får en gradvis utglidning.

forholder seg til døden, verdigheten vi tilbyr de som er uhelbredelig syke, er ikke bare noe som berører den enkelte, men oss alle. Vi lever i et fellesskap, der fødsel og død avløser hverandre i livskjeden vi er en del av. De eldre går ut av tida, barn kommer til. Menneskelivet er en syklus fra fødsel til død, generasjon etter generasjon, der hver fase er uløselig knyttet sammen. Den økende tendensen til å begrunne alt i navnet til en ytterliggående individuell frihet strider, slik jeg ser det, mot dype menneskelige og samfunnsmessige erfaringer. Vi blir til i den andres blikk. Vi tilhører et fellesskap. Kanskje normene og tabuene vi har rundt selvmord, har sin berettigelse, selv om vi som enkeltindivider frykter lidelsen?

forsøker å leve etter – selv om vi ikke alltid gjør det – er syntetiserte, kulturelt overleverte kollektive erfaringer, som har bidratt til at samfunnet og menneskeheten ikke går under, enten ved at vi dør ut, klimaet ødelegges eller ved at vi blir utslettet i krig. Hvis fellesskapet vi er en del av, familien, lokalsamfunnet, nasjonen, staten – og normene som holder det hele oppe – går under, går også vi som individer under. Hvordan mennesker dør i vårt samfunn, er derfor et anliggende for oss alle. Hvis normen blir at ethvert menneske til enhver tid kan ta sitt eget liv – eller få hjelp til å gjøre det – går kanskje noe i stykker i menneskehetens årtusengamle strid for å overleve – vår ubøyelige vilje til å overvinne alle prøvelser.

Død og fellesskap

– Jeg er usikker på om jeg klarer å uttale navnet riktig, men akkurat nå leser jeg en bok av en forfatter som heter Abraham Verghese, som er mest kjent for boka «Alene sammen». Den jeg leser nå, heter «Vannets pakt» og er fra India på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg har ikke kommet så langt ennå, men den er veldig spennende og handler om en jente som blir giftet bort som 12-åring og alt det som skjer med henne og familien. Jeg liker å lese bøker fra land og verdensdeler jeg har vært i, for å komme tilbake dit.

– Jeg har vært der flere ganger, og det er et fascinerende land, veldig vakkert og veldig stygt på samme tid. Den første gangen var vi en vennegjeng som reiste over, kjørte økonomiklasse på toget og fikk se det på den måten. Etter det har jeg vært der noen ganger med fadderorganisasjonen Compassion, for å se hvordan de arbeider og å bidra der mot barnefattigdom.

– Har du noen spesielle litterære barndomsminner?

– Nei. Det var ikke mye lesing hjemme, og så lenge jeg gikk på skolen, var det nok lesing der, så for min egen del var noe jeg begynte med seinere. Men da begynte jeg å lese romaner, og noe av det første jeg fant, var Amalie Skrams samlede, som jeg ble veldig fascinert av. Etter hvert har det blitt slik at jeg leser om kvelden når jeg legger meg.

– Ja, det er der det er stillest. Jeg blir fort distrahert, og når det skjer for mye rundt meg, blir jeg raskt avledet. SL

India er fascinerende, veldig vakkert og veldig stygt.

Inger Lise Rypdal

Det er et paradoks: I en tid hvor den sosiale mobiliteten har blitt mindre, vokser det godt i litteraturen som består av selvbiografiske jeg-fortellinger om klassereisen. De skrives og gis ut på fransk, dansk og engelsk av så vidt forskjellige forfattere som Édouard Louis, Thomas Korsgaard og Douglas Stuart, og når de blir oversatt, trykker norske kritikere og lesere romanene (som det oftest er) til sitt bryst.

Ifølge den franske sosiologen Gérald Bronner, som ble intervjuet her i avisa i mars i fjor, har utbredelsen av denne litteraturen potensielt skadelige konsekvenser: Den gir borgerskapet akkurat de fortellingene om arbeiderklassen som de ønsker seg, samtidig som den formidler til arbeiderklasseungdommen at den eneste farbare veien i livet er å utdanne seg vekk fra stedet og miljøet de kommer fra.

går forfatter Kjartan Fløgstad. I artikkelen «I Jakobsstigen» i Klassekampen 21. september hevder han at den selvbiografiske jeg-fortellingen ikke bare er et symptom på nyliberal ideologi. Med Annie Ernaux i spissen, skriver han, går disse forfatterne i rett linje mot et samfunns- og menneskesyn som hyller individet på bekostning av fellesskapet og som i siste instans er med på å legge til rette for den totalitære trusselen vi ser langt mer enn konturene av, personifisert av visepresidentkandidat og klassereiseforfatter JD Vance.

Minst én ting er jeg enig med Fløgstad i: at kollektiv tenkning og praksis har en for liten plass i samfunnet og kulturen. Venstresidas prosjekt synes i deprimerende grad å handle om å etablere flere lovfestede, individuelle rettigheter, mens en genuin kollektiv ånd er vanskeligere å få øye på.

det ikke flere bøker om fagforeninger og lønnskamp, slik Fløgstad etterlyser? Jeg tror det er ganske enkelt: Det handler om fraværet av fagforeninger og lønnskamp i de samfunnene som skildres i bøkene han nevner. For å ta Frankrike, som jeg kjenner best: Bare 10 prosent av franske arbeidere er organisert, og fagorganisasjonene har liten reell innflytelse på politikken. Den franske venstresida er preget av personstrid og splittelse, og det er et trist faktum at flertallet av franske arbeidere stemmer på Nasjonal samling. At franske klassereisende beskriver et samfunn med fravær av arbeiderinnflytelse, synes jeg ikke er så rart når de lever i et samfunn med fravær av arbeiderinnflytelse. Å beskrive det bestående er tross alt ikke det samme som å hylle det. Og at selve klassereisen, altså forflytningen fra en samfunnsklasse til en annen, vies større oppmerksomhet, er heller ikke rart når forskjellene blir større.

Hvorfor så mange av bøkene skrives i første person entall, og hvorfor så mange av dem er (mer eller mindre åpent) selvbiografiske, er et større spørsmål – i hvert fall i litterær forstand. Denne tendensen gjelder jo ikke bare de klassereisende forfatterne. Det gjelder svært mange forfattere fra ulike samfunnslag, fra Karl Ove Knausgård via Emmanuel Carrère til Edward St. Aubyn, og jeg er nysgjerrig på hvorfor det tilsynelatende bare er de klassereisendes jeg-fortellinger Fløgstad er kritisk til. Krever bøker fra arbeiderklassen en annen form enn de fra andre samfunnslag?

på om jeg-formen i seg selv nødvendigvis er et uttrykk for en nyliberal ideologi. Nyliberalismen er tross alt bare tilsynelatende individualistisk; i realiteten er den en kulturell og politisk veivals som klemmer skaperkraft og mangfold ut av mennesker, samfunn og natur for å gjøre oss likelydende, flate og deprimerte. Individualitet kan ingen tjene penger på. Vi må alle presses inn i det samme formatet, ønske oss de samme tingene, tenke de samme tankene. At jeg-fortellingen i en slik kontekst er blitt den dominerende formen både i samfunnsdebatten og i romanen, er ikke så veldig rart når man tenker på det: Like mye som et tegn på individets dominans i kulturen kan det være et forsøk på å redde individet.

også at fellesskap og solidaritet kan skrives fram på mange andre måter enn gjennom fagforeninger og lønns­kamp. Hos en forfatter som Glenn Bech, som Fløgstad ikke nevner, er man ikke i tvil om hvor lojaliteten ligger. Men den finnes også hos Ernaux, blant annet i hvordan hun lar arbeiderklassens språk og referanser ta plass i den overklassesfæren fransk litteratur tross alt er – «flatt» og «ulitterært» har dommen ofte vært i den borgerlige delen av pressen. Man kan finne det i en bok som «Journal du dehors», hvor hun skriver om de dagligdagse omgivelsene fra arbeiderforstaden Cergy, om menneskene hun treffer på lokaltoget og på butikken. Man kan finne det i «Hendelsen», som handler om en illegal abort og om hvordan arbeiderklassejenter blir dobbelt rammet når de blir uønsket gravide. Og man kan se det i essayet «Regarde les lumières, mon amour», som er halvt dagbok, halvt klasseanalyse av supermarkedet og kjøpesenteret som dominerer sentrum av Cergy.

man se det i hennes magnum opus «Årene». Romanen, som kom ut i 2008 og beskriver en kvinnes liv fra fredsdagene i 1945 til Nicolas Sarkozy ble valgt til president i 2007, er ikke bare i sin helhet skrevet i første person flertall (vi-form). Den handler nettopp om hvordan individet alltid inngår i en større og felles fortelling, om at det er historien som former oss – ja, om at historien er oss – og noe særlig nærmere kollektiv ånd enn dét, er det etter mitt syn vanskelig å komme.

Fløgstad kan neppe ha lest noe særlig av Annie Ernaux’ forfatterskap.

Er det ­ny­­­­liberalt å si «jeg»?

Line Ørnes Søndergaard

Folk husker det de vil. Derfor tror mange fortsatt at 1980- og 1990-tallet i Norge handlet om Oddvar Brå og «Lille Lørdag». De har for eksempel glemt snau­skallene som satt på Trappa Bierstube, rett ved kontoret til Jonas Bals i LO-bygget på Youngstorget i Oslo, der de drakk seg fulle og dro ut for å banke mennesker de ikke likte.

Gjennom vinduet kunne Bals fått øye på puben, men den er borte for lengst. Nynazistene kan heller ikke lenger tråle gatene fritt.

Inntil nylig hadde Bals faktisk selv glemt ting fra den turbulente tida. Noe som unektelig kan virke rart: Han var tross alt midt oppi slagene da de raste som verst. Det skal Bals fortelle mer om.

Denne uka kommer fagforeningsmannen og historikerens nye bok, «Kampen fortsetter: Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag», som er andre del av et verk om antifascismens historie. Boka, der Bals veksler mellom Norge og verden, tar blant annet for seg motstandskamp under andre verdenskrig, fascismens overlevelsesstrategier i tiårene etter og hvordan vår tids trusler fra ytre høyre kan bekjempes.

– Du peker på et manglende oppgjør med fascismen flere steder etter krigen. Hvor var dette tydeligst?

I landet der det hele startet, i Italia, var det et katastrofalt dårlig oppgjør. Der tok det ikke mange månedene før de var i gang igjen, sier Bals.

Men vel så viktig ble Sverige, som hadde forblitt nøytralt i krigsårene og dermed ikke hadde noe oppvask. Som Bals sier:

Sverige ble et veldig viktig land for antifascister under krigen og for fascister etter krigen.

Vi var på vakt for å unngå at vold var noe man forherliget.

Oppgjør uten hvile

Færre unge vil bli toppledere. Godt!

Dagens Næringslivs lørdagsmagasin hadde nylig en trendsak om at yngre generasjoner ikke lenger er så interessert i å bli ledere. De hadde snakket med Oda Bjerkan (27), ny direktør i FN-organisasjonen UN Global Compact, som tok toppjobben med lave skuldre. Hun fortalte at hun ikke har hatt noen ambisjon om å bli toppleder.

Ifølge konsulent­selskapet Randstad er lederambisjonene på kraftig retur i Generasjon Z, de som er født på slutten av 1990-tallet og fram til 2010, og millenniumsgenerasjonen, unge født på 1980- og 1990-tallet. De norske tallene viser at «bare» 30 prosent ville bli ledere. Det er visstnok mye mindre enn tidligere.

ta slike saker om forskjeller mellom Generasjon X, Y og Z med en solid klype salt. Likevel, hvis dette er sant, er det bare positivt hvis unge ikke har som overordnet karriereambisjon å bli ledere, som om det skulle være et eget yrke eller profesjon. Det å ta ansvar for andre og oppgavene som skal gjøres, er derimot viktig, både for en selv og for samfunnet.

Troa på at det å lede er en egen profesjon, at man liksom kan lede hva som helst, er en utbredt misforståelse. Den viktigste forutsetningen for å lede andre er at man selv kjenner bedriften, organisasjonen eller faget godt og helst til bunns. Bare da er man i stand til å lede andre på en stimulerende måte. Å være en god leder er ikke det samme som å ha gått på lederkurs eller kunne tegne et organisasjonskart. Det handler om å gå i ett med virksomhetens «sjel» og formål.

også i hverdagslivet. Jeg har vært leder i Klassekampen, fordi jeg forhåpentlig kunne noe om avisas formål, dets lesere og håndverket. Men det er jo masse ting jeg ikke ville hatt nubbesjanse til å lede. Det varierer jo, det er bare å se seg rundt, hvem som er best til å lede og sørge for at tingene blir gjort. Skal det bakes kake, lages middag eller arrangeres selskap, er det noen som er gode på det. Er det snakk om et jaktlag, er det noen andre. Hvis det skal bygges en hytte, trengs det en leder som kan noe om tømring. Og når det er fare for skogbrann eller det går et jordskred, er det noen med kunnskap om hvilke ressurser som finnes i lokalsamfunnet, som etterspørres. Har noen skadet seg og trenger førstehjelp, er det en sykepleier eller lege som trengs. Vi andre kan bidra, men vi har ikke kunnskapene det er behov for. Det hjelper ikke å ha ledet noe helt annet, en avis, for eksempel. Vi veksler altså på å være ledere, alt ettersom hvilke oppgaver som skal løses. Å lede er ikke å kunne kommandere, men å ha kunnskapene som trengs.

 hva vi vil om Steve Jobs, Mark Zuckerberg, Elon Musk eller Florence Nightingale, men de var ikke først og fremst ledere, men folk som var dypt engasjert og oppslukt av arbeidet. De bygde organisasjoner for få jobben gjort. Det de hadde, var greie på det de drev med.

Vi bør alle ta på oss ansvar når det er oss som er kallet. Men å være leder for å være leder er ikke noe bra for noen, verken for lederen eller dem som skal ledes. Engasjer deg, lær deg et yrke, organisér deg! Gå opp i et fag, en sak eller et emne! Alle trengs, hvis noe skal bli gjort. I organisasjoner er det behov for alle egenskaper, fra de sosiale til de faglige og strategiske. Noen ganger må du rett og slett ta på deg ansvaret, ikke fordi du vil være leder, men fordi det er best for saken eller jobben som skal gjøres. Og min lille erfaring er at de som blir de aller beste lederne, er de som i utgangspunktet ikke hadde noen leder­ambisjoner i det hele tatt.