Bjørgulv Braanen

#fff

#000

Denne uka presenterte NRK en oversikt over naturtap og nedbygging av matjord i Europa. Hvert år bygger europeiske land ned 1,5 milliarder kvadratmeter med natur og matjord. Det tilsvarer nesten 600 fotballbaner om dagen. Målt per person er Norge blant verstingene. Vi ser det rundt oss hele tida. Det bygges stadig større hyttepalasser i uberørt natur i fjellheimen, og store veiprosjekter eter seg utover tidligere jordbruksland, mens stadig nye datasentre, kjøpesentre, lagerhaller og sykehus legges på det lille arealet vi har igjen i Norge å dyrke korn på.

Rikdom, selvfølgelig. Jeg skal være den siste til å klage over at det går godt for Norge og nordmenn, men med velstand kommer det forpliktelser – eller «noblesse oblige», som det het på 1700-tallet. Etter at vi kom oss ut av fattigdommen, har vi ikke alltid vært like flinke til å forvalte natur- og kulturarven. De som har villet bygge nytt, effektivt, billig og ofte stygt og lite skjønnsomt – enten det handler om natur eller bygninger – har gjerne trukket det lengste strået.

Kulturlandskap som forvitrer, rasering av gamle bygninger og nedbygging av uberørt natur henger – slik jeg ser det – sammen. Viljen til å ta vare på kloden, men også det verdifulle som generasjoner før oss har skapt, handler om én og samme ting, respekt for skaperverket, naturen og de lange siktlinjene i historien.

Jeg sykler mye rundt i Oslo, og ofte går ferden fra øst til vest over Hammersborg, et høydedrag i nordenden av sentrum, der det nye regjeringskvartalet nå troner i dets sørlige utkant. Hammersborg ble en gang kalt «et norsk Akropolis», men forstadsbebyggelsen ble langt på vei revet på 1920- og 1930-tallet. Det kan ha vært gode grunner for sanering av strøket, men et minstekrav når man river noe gammelt, er at man bygger noe bedre og vakrere i stedet. Det kan man knapt si om Hammersborg. Odd Brochmann skriver i «Hus i Oslo» fra 1971: «Hammersborg – en gang et markant høydedrag, berikende for byens geografi – klarer man med nidkjærhet å omgjøre til en kollisjon av bygninger, terreng, gater og motstridende hensyn». Det nye regjeringskvartalet ruver nå over Youngstorget og gjør Møllergata 19, som tidligere voktet over torget, til et kulisseaktig dokkehus, ikke ulikt skjebnen den gamle Vestbanestasjonen foran skiferkolossen Nasjonalmuseet har blitt til del. Denne brutalistiske samtidssjåvinismen, der man gjør alt som står i ens makt for å overtrumfe fortida, er snarere regelen enn unntaket i Oslo, som da man rev Det engelske kvarter og bygget det nitriste Indekshuset – eller rev hele Vaterland for i stedet å reise Oslo City og Galleri Oslo, hovedstadens styggeste bygg, ifølge en kåring. Det er historieløshet og vandalisme i uskjønn forening – ikke ulikt den holdningen som gjør at norsk natur og matjord bygges ned til fordel for hyttepalasser uten magemål og gigantiske lagerbygg på den mest grøderike matjorda.

har skjønt det. Minst arealavtrykk har Sveits, som i likhet med oss har både mye fjell og penger. Men de forvalter arven på en helt annen måte. Tida er inne for et natur- og kulturoppgjør, der natur, kulturlandskap og tradisjonsrike gateløp og bygninger må istandsettes – og noen ganger gjenreises – for å bøte på skadene for mye penger i kombinasjon med brautende vandalisme, har påført oss.

Rikdommens forbannelse

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

– Jeg har ikke bøker på sengekanten. Om de ikke er i aktiv bruk, liker jeg dem best vertikalt og ikke i bunker. Jeg liker at titler vender meg ryggen. Jeg leser på vei mellom steder, på dagtid, på kafeer – jeg blir altfor påskrudd om jeg leser på kvelden.

– Ikke som jobb, men som en del av prosjekter med en retning. Den siste tida har jeg skrevet om «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann. Den har jeg drasset rundt på i mange livsfaser, mens jeg har forsøkt å lese våre kulturkriger i lys av førkrigsstemningen Mann skildrer. Jeg har et essay i Dag og Tid denne uka som handler om disse mislykkete forsøkene, om å identifisere seg med hovedpersonen, en ung mann som hales og dras i av diverse karismatiske ideologer, og om reisene mine til Schatzalp, et sanatorium som er med i boka.

– Nå skal jeg vie høsten og vinteren til Dantes «Den guddommelige komedie». Jeg har lest deler av den før, men spart den til en bestemt livssituasjon, en lysning midt i livet. Jeg har noe på tunga om den, noe om håp, forbrytelse og straff, heroisme og hjemkomst. Tror boka har ulike budskap til ulike æraer, særlig om hva heroisme kan være. Ellers leser jeg «The crisis of narration» av Byung-Chul Han. Han skriver kjedelig, men er god på titler. Han argumenterer for at vi er sulteforet på ekte fortellinger, at digitalisering har byttet ut historiefortelling med historieselging – roten til mye av det som er råttent om dagen.

– Slike rangeringer får jeg noia av. Sikkert noen eksistensialister jeg leste i 15-årsalderen. BB

Sandra Lillebø

Etter at Kamel Daoud utga romanen «Hurier» i Frankrike i 2024, utstedte algeriske myndigheter arrestordre på ham. Årsak: Romanen tematiserer borgerkrigen som pågikk mellom 1992 og 2002, med rundt 200.000 dødsofre. Å bare omtale krigen kvalifiserer i landet til fem års fengselsstraff. Denne uka gis romanen ut på norsk, og det følgende er en redigert versjon av journalistens samtale med forfatteren på Litteraturhuset i Oslo tirsdag denne uka.

– Du er født i Algerie, men skriver på fransk og bor i Frankrike. Hvem har du skrevet denne romanen for?

– Forfattere sier gjerne at de ikke skriver for noen, bare for seg selv, og i så fall bør man heller ta seg en liten lur. Men man skriver heller ikke romaner med intensjoner som «å gjøre krigen kjent». Man skriver romaner fordi man har spørsmål som ikke er besvart. Så «Hurier» er ikke et historisk dokument, men en personlig søken. Og spørsmålet mitt er om man har rett til liv når man overlever sine egne døde. Jeg skriver for å bevare håpet, ikke for at folk i Vesten skal se og anerkjenne lidelsen min.

– Jeg sier ofte til studentene mine (Daoud underviser på Sciences-Po i Paris, journ.anm.

at livet har en narrativ bue som begynner med fødselen og slutter med døden. Denne romanen begynner med døden og slutter med livet. Og det er derfor vi leser og skriver romaner – for å finne en vakker avslutning. Men du gjør rett i å stille spørsmålet. For når man er en fransk-algerisk forfatter som skriver på fransk om en roman om denne borgerkrigen, blir man et politisk problem. Det sagt; den politiske tolkningen av en roman endrer seg med tida. Å lese Milan Kundera i dag er ikke det samme som for førti år siden. Men verket forblir det samme.

I romanen benevner Aube et foster som ‘min lille hurie’. Hurier er kvinner som martyrene får etter døden. Hvorfor benevner hun det ufødte barnet på den måten?

– En roman kan bare bli skrevet hvis den er nødvendig, slik Sheherazad gjør i «Tusen og en natt», når hun forteller historier for ikke å bli drept. Den algeriske borgerkrigen byr på to problemer: Hvem kan fortelle om den, og hvordan? Lenge kunne jeg ikke skrive denne romanen, fordi jeg ikke hadde noe narrativt motiv, helt til det ble åpenbart at jeg måtte skrive om umuligheten av å skrive om det. Når fortelleren er en kvinne, er det fordi kvinner alltid er de som har mest å tjene eller tape på en krig. Når noe går galt, er det alltid kvinnene som betaler prisen. Da franskmennene ble beseiret, takket man kvinnene for innsatsen og beordret dem tilbake til kjøkkenet. Islamismens hurier er kvinner som er i et slags all-inclusive-paradis på den andre sida, som metafysiske, oppblåsbare dokker. Fortelleren i romanen ville bringe dem til live, og vise at det ikke er kvinner som lever i det hinsidige som evige jomfruer som er våre hurier, men de virkelige kvinnene i våre virkelige liv: mødre, koner, søstre, døtre.

Aube bærer et 20 centimeter langt arr fra borgerkrigen, da hun ble forsøkt skåret av halsen på. Hva gjør det med et menneske å bære et merke fra en historie som ingen anerkjenner?

Islamismens ­hurier er meta­fysiske, oppblåsbare dokker.

Fanget i fortid

Yohan Shanmugaratnam

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Alle fedre som har en sønn i dag, bør være bekymret. I oppveksten vår så vi tross alt bare opp til Jean-Claude van Damme i filmen «Bloodsport», og Sylvester Stallone-karakteren Rambo, som storebroren min hadde plakat av på rommet. Men vi tenkte jo aldri at vi en dag kunne 

 som dem. Hele appellen var at disse usannsynlige machomennene, med våpnene og musklene sine, representerte noe uoppnåelig.

Nå tar jeg meg selv i å uroe meg for om 16-åringen skal begynne å sniffe proteinpulver og pusse tennene med Red Bull, eller hva det er de mannlige influenserne driver med på internett. Så for en stund siden gjorde jeg som andre ansvarlige foreldre og spurte, helt fordomsfritt, hva sønnen min syntes om den mest beryktede av mannfluenserne: Andrew Tate.

«Ingen bryr seg om Tate lenger», svarte han. Først ble jeg lettet. Og så følte jeg meg litt som ungdomsskolelæreren som tror han er påkoplet, og som spør elevene om de også digger Pink Floyd.

Problemet med at verden har blitt så skrudd som nå, er at alt som virker litt utdatert også kan framstå uskyldig. Jeg tenker på en bok som kom ut for akkurat 20 år siden i disse dager, nemlig «The Game: Penetrating the Secret Society of Pickup Artists» av den amerikanske journalisten Neil Strauss.

I boka, som fikk mye oppmerksomhet også her til lands, går Strauss inn i et miljø bestående av selverklærte sjekkekunstnere, med fengende navn som Mystery, Playboy og Tyler Durden (ja, oppkalt etter Brad Pitts karakter i «Fight Club»). «The Game» populariserte disse profesjonelle forførernes manipulerende triks, som å bevisst bygge ned kvinnens selvtillit og på den måten gjøre henne mer mottakelig for ens tilnærminger.

I dag er Pickup Artists (PUA) bare én av mange kategorier i den såkalte mannosfæren, som er samlebetegnelsen på diverse fora, podkaster, grupper og individer på nettet som deler et antifeministisk grunnsyn. Sjekkeguruene og følgernes dominans på kjønnsmarkedet førte så til framveksten av en annen kategori i sfæren, Involuntary Celibates (Incels), altså ufrivillig seksuelt avholdende.

Andre strømninger er den mannsseparatistiske Men Going Their Own Way (MGTOW) og Men’s Rights Activists (MRA), som mener menn diskrimineres og undertrykkes systematisk på grunn av en feministisk konspirasjon.

Forvirringen som har oppstått, er lett å ­utnytte.

Manndoms­prøven

Thorvald Steen er utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Ikke noe er mer fortjent. Under overrekkelsen i Nasjonalbiblioteket i forrige uke viet han takketalen til vår behandling av psykisk syke. Han fortalte om den første «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining» fra 1848, som ledet fram til Gaustad sykehus, som sto ferdig i 1855. Her var det ikke spart på noe, og de lave mursteinshusene var omgitt av park, gartneri, gårdsbruk og dansepaviljong. Steen fortalte at sykehusets første direktør, Ole Römer Sandberg, i de første årene trodde at en intensiv behandling på to måneder ville føre til at 80 prosent av de innlagte ble friske. Da han gikk av i 1882, anslo han at 20 prosent var et mer realistisk tall. Uansett fikk mange helt nødvendig hjelp og behandling – for noen var det livsavgjørende.

 på en podkast laget av Joachim Førsund om sangeren Håkon Banken fra Solør, som solgte hundretusener av plater på 1970- og 80-tallet. Han nådde et stort publikum med sanger om angst og utenforskap, som mange kunne kjenne seg igjen i. Banken slet med psyken etter en streng oppvekst i Pinsebevegelsen og mobbing i barndommen. I flere perioder var han innlagt på Sanderud psykiatriske sykehus på Stange. Oppholdene der ga ham ro, og kona og barna kom på besøk til sykehuset, som lå landlig til med parkanlegg. Der fant han tilbake til seg selv – og skrev også sanger, som gjorde at Arne Bendiksen oppdaget ham. Hundretusener av kassetter ble distribuert til bensinstasjoner i skogsbygdene langs Glomma, seinere over hele landet.

For mange var de psykiatriske sykehusene alternativet til et liv som utstøtt, uteligger, fengsel eller død. Så begynte nedbyggingen på 1980-tallet. Det ble lovet at kommunene skulle få ressurser til å skape heldøgnsplasser. Begrunnelsen var at det ville bli til stor hjelp for pasientene å komme tilbake til sitt nærmiljø. «Dessverre var det usant», slår Steen fast.

Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, mange blir bostedsløse, andre kriminelle, og noen begår drap – eller de lever mistrøstige liv i kommunale leiligheter. Randi Rosenqvist, med 50 års fartstid i psykiatrien, leder nå Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene. Hun har sett hvordan døgnkapasiteten i de psykiatriske institusjonene er redusert til en tredel de siste 35 årene. Fra 1970-tallet er antallet døgnplasser redusert fra 18.000 til 3000. Og nå har helseforetakene vedtatt å legge ned alle psykiatriske sykehus.

syke blir forverret for hvert år som går. I Klassekampen skriver Rosenqvist at det i 2002 var 1,6 plasser i psykiatrien per 1000 innbyggere, i 2022 var tallet 0,75. Men det er ikke blitt færre alvorlig psykisk syke, og det er ikke utviklet metoder for å behandle psykosesykdommer raskere. De syke blir bare tilbudt kortvarige konsultasjoner og stuet vekk i leiligheter der de ikke kan ta vare på seg selv. «Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, selv om helseforetakene har vedtatt at de skal gå i null – de er ikke døde sjeler som kan trylles vekk», sier Thorvald Steen. Svaret kan ikke være noe annet enn å gjenåpne psykiatriske heldøgnsplasser der psykisk syke får tid til å hente seg inn igjen – i fredelige, grønne omgivelser, som på Sanderud og Gaustad.

De er ikke døde sjeler som kan trylles vekk

t større Excempel paa Een u-guudelig, løsagtig, horagtig og mordisk Barne-Morder end denne Jndstevnte Kari Knudsdatter, er vel ej hørtes i de første 100de Aar

», heter det i dommen som falt den 21. juni 1771 i Utne i Hardanger og som førte til at Knudsdatter noen måneder seinere fikk høyre hånd kappet av før hun ble halshogget og hodet hennes satt på stake til skrekk og advarsel.

Rettssaken mot henne var både vanlig og uvanlig, ifølge rettshistoriker og professor ved Universitetet i Oslo, Jørn Øyrehagen Sunde. I boka «Forsvarstale for eit vondt menneske» skriver han om hvordan saken belyser det som var en brytningstid for Norge: mellom overtro og ny kristentro, mellom lokalmakt og sentralmakt – og der fattigdom og økonomisk ulikhet satte strenge begrensninger på menneskenes liv. På en måte som kan minne om Trygve Riiser Gundersens framskriving av menneskeskjebner og bevegelser som får knapt med plass i den offisielle historien, maler boka fram 1700-tallets Vestland i relieff.

Sunde har tidligere fått mye ros for sin usedvanlige formidlingsevne, men i denne boka går han et skritt lenger og bruker et mer emosjonelt ladet språk enn det som er vanlig for en akademiker. Men mer om det siden. Når vi treffes på en benk ved Lille Lungegårdsvann i et Bergen badet i høstsol, forteller forfatteren hvordan boka ble til. For rettssaken i seg selv er egentlig nokså konvensjonell, mener han. Det som gjør den spesiell, er at den handler om en kvinne som har drept kona til elskeren sin.

– De fleste drapssaker handler om menn. Det er sjelden kvinner er involvert i andre drapssaker enn de som angår drap på spedbarn. Og sånn er det jo for så vidt i denne saken også – Knudsdatter drepte fire av sine fem barn – men det kommer først fram på slutten av en rettsprosess som pågår i flere år.

Det andre som gjør rettssaken spesiell, er personligheten den tegner av Kari Knudsdatter, som med Sundes egne ord må ha vært «eksepsjonell». De historiske dokumentene forteller oss at hun i realiteten var foreldreløs fra hun var åtte år, da faren hennes døde slik at mora måtte ut i tjeneste og de eldste barna klare seg som best de kunne. Kari ble tjenestejente på en gård, og det første barnet hun føder og deretter tar livet av, får hun med sønnen til gårdsfolket når hun er seint i tenårene. Mange av jentene vi møter i historien med tragiske skjebner, har liknende bakgrunner, ifølge professoren.

– De er fra veldig fattige kår og går hele livet i motbakke. Når det til slutt går til helvete, er det liksom det som har ligget i kortene hele tida. Men Kari er gatesmart, og hun bestemmer seg for at hun ikke vil ende slik. Løsningene hennes er forferdelig, selvsagt, hun ender med å drepe fem mennesker og har slik sett ingen krav på sympati, men man kan likevel ikke la være å tenke at hun – med de midlene hun hadde til rådighet – forsøkte å ta et oppgjør med skjebnen samfunnet hadde staket ut for henne.

Kari føder fem andre barn, fire av dem tar hun livet av, ett vokser opp sammen med henne der hun tjener. Samtidig lærer hun seg litt enkel medisin med urter og blir blant annet en som kan tilkalles for årelating, men også for å drive med magi. En helt vanlig tjenestejente er hun altså ikke, selv om magi er ulovlig og hun ikke helt kan anerkjennes for kunnskapen hun har fått.

Det tok fire ­måneder å ­skrive, dag og natt i en rus.

Mellom overtro og kristentro

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

– Jeg er jo en lesende arbeider. Det er bøker fra gulv til tak her. Kona mi, Sigrid, var en lesehest ut av helvete. Når hun hadde lest en bok som hun likte og som jeg trengte, sa hun: «Den må du lese», så gjorde jeg det. Jeg har alltid lest. I tillegg til romaner og krim er det lokalhistorie og arbeiderhistorie. Jeg skjønte tidlig at skal du komme noen vei i fagbevegelsen, må du kunne historien.

– En fantastisk bok jeg begynte å lese før kona mi døde brått 2. august, var Mari Beate Kasins «Naturparadokset». Her sto det veldig mye om at naturen blir bygd ned i Norge, og jeg måtte i hvert fall lese kapittelet om Eidfjord Resort, der kommunen har gått inn for å bygge en resort midt inne i et villreinområde. Jeg skulle jo erobre alle kommunene i Hardanger.

– Etter at Klassekampen Bokmagasinet hadde en sak om den nye boka til Dag Solstad, så har jeg så vidt begynt å lese den. Solstad og jeg har hatt et forhold i mange år. Han har vært en gjenganger på Litteratursymposiet i Odda. Hver gang han kom, satte vi oss ned og filosoferte om politikk. Odda har jo sin historie som et rødt samfunn, først det gamle kommunistpartiet og så Rødt. Jeg leste i Klassekampen at han ble kommunist allerede som elleveåring. Det var jo litt tidlig, da.

– Jeg har tatt opp igjen noen bøker jeg leste med interesse for noen år siden, og det er de to bøkene til Magnus Marsdal, «Frp-koden» og «Listhaugs metode». Når jeg møter henne i Stortinget som vara, må jeg være forberedt. De bøkene må ikke gå i glemmeboka – de må leses av alle på venstresida. BB

Kommunist som ellleve­åring. Det var jo litt tidlig, da.

Terje Kollbotn

For Ellen Schrecker (87) har den siste utviklingen i hjemlandet ikke bare vært skremmende, men også høyst gjenkjennelig. Den pensjonerte historikeren anses nemlig som den fremste eksperten på mccarthyismen, som var en utrenskingskampanje mot mistenkte kommunister i USA tidlig i den kalde krigen. Navnet skyldes at mannen som førte an i klappjakta, var den republikanske senatoren Joseph McCarthy.

– Det som slår meg, er at alt gjentar seg. Bare at denne gangen er verre, sier Schrecker på videolink fra hjemmet sitt i New York.

Etter at Donald Trumps støttespiller Charlie Kirk ble drept tidligere i september, har presidenten terrorstemplet den antifascistiske grupperingen Antifa. Visepresident J.D. Vance pekte i forrige uke ut venstremagasinet The Nation som en samfunnsfiende, to dager før komikeren Jimmy Kimmel ble midlertidig tatt av lufta av politiske årsaker.

Fra før har Trump erklært krig mot liberale medier og, ikke minst, universitetene som ifølge ham er tatt over av «marxistiske gærninger». Samtidig plukker maskerte agenter fra utlendingsmyndighetene opp folk på gata og kjører dem vekk i biler med sotede vinduer.

– Vi er vitne til en politisk undertrykking i full skala fra en autoritær regjering og en kapitulasjon blant institusjonene i sivilsamfunnet, slår Schrecker fast.

«Den røde fare» har vært en gjenganger i amerikansk historie siden den russiske revolusjon i 1917. Allerede to år seinere ble den da 24 år gamle J. Edgar Hoover satt til å lede etterforskningen av radikale miljøer i USA.

På 1930-tallet var kommunistene like fullt blitt «den mest dynamiske gruppa på venstresida i USA», ifølge Schrecker. De organiserte arbeidere i fagforeninger, mobiliserte antifascistiske bevegelser og kastet seg inn i kampen for likhet mellom hvite og svarte borgere.

Lydighet varer lengst

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfatteren

– Du har blitt sykepleier­student. Har du mye pensum på sengekanten?

– Det er noe anatomi, celler og vev. Men jeg leser lite pensum. Nå er jeg halvveis i «Alt jeg frykter har allerede skjedd» av Wencke Mühleisen, som jeg liker veldig godt. I sommer pløyde jeg meg gjennom Lena Andersson-bøkene, som «Uten personlig ansvar» og «Rettsstridig forføyning». Det har blitt en del relasjons­romaner i det siste.

– En del komikere liker alvorlige bøker?

– Jeg leser sjelden humor, når jeg tenker meg om. Det spørs jo også hva man syns er gøy. Det er humor i bøkene jeg leser nå, selv om jeg ikke klasker meg på låret. Jeg kan for eksempel le høyt innimellom av Lena Anderssons beskrivelser av hvor idiot man er i kjærligheten innimellom.

– Virkelig morsomme bøker er vanskelige å finne?

– Ja. Jeg leste den siste til Kyrre Andreassen, «Ikke mennesker jeg kan regne med», som jeg syntes var veldig morsom. Hvis du har vokst opp på bygda, kjenner du deg veldig igjen. Den er gøy, men også 

– Jeg begynte på den en morgen uten å ha spist frokost. Man kjenner raskt at den fortellerstemmen … Ja, den tærer raskt på magen, for å si det sånn.

– Hehe. Ja, man må liksom akseptere formen. Det er litt som å høre mamma prate, det går på inn- og utpust.

– Har du noen gang skrytt på deg å ha lest enkelte bøker?

På sengekanten

Barn er utstyrt med en utrolig rettferdighetssans, sier vi til hverandre når en femåring protesterer høylytt fordi han må legge seg mens storesøster får være våken.

«En instinktiv forståelse av hva som er riktig», sier vi kanskje også, når vi lett selvtilfredse ser på det rød-grønne valgskredet i Barnas valg. Samtidig, helt ned på småtrinnet på norske skoler jobber avdelingsledere og lærere med det sosiale miljøet som følger av at barna har begynt å dele hverandre inn i A, B og C-grupper basert på ting som etnisk tilhørighet, klesstil eller bosted – det som egentlig betyr «foreldrenes inntekt».

 mange spaltemeter om hva det har betydd for venstresida at vi etter murens fall ikke har vært i stand til å tenke på politiske alternativer til kapitalismen. Den mye siterte og avdøde britiske teoretikeren Mark Fisher har satt ord på dette som «kapitalistisk realisme». Det betyr, kort oppsummert, at kapitalismen er blitt vannet vi svømmer i og oksygenet vi puster, og at vi verken klarer å helt forstå hva det er eller å se alternativer.

Langt mindre har det blitt skrevet om hva som har skjedd med vårt syn på mennesket de siste førti årene. Samfunnssyn og menneskesyn henger sammen og går over i hverandre, men er likevel ikke helt det samme. Mens samfunnssynet handler om hvordan vi mener vi bør organisere oss, handler menneskesynet om hvordan vi ser på oss selv og hverandre – om hva som er grunnen til at vi handler som vi gjør – ja, hvordan vi mener det er naturlig å oppføre seg.

blant folk på venstresida at standarden for hvordan våre representanter og politikere skal oppføre seg, er så mye høyere enn for dem på høyresida. Og egentlig forstår jeg klagerne godt. Når man tror at mennesket grunnleggende sett er egoistisk, kan man være akkurat så drittsekk som man vil uten å miste noe av sin troverdighet. For sosialister er det annerledes. Vi kjemper ikke bare for et annet samfunn – vi har også et annet syn på mennesket og på at fellesskapets kraft er større enn viljen til å utnytte systemet. Det er dette som gjør at vi vil ha mindre kontroll i Nav og i skolen, mens høyresida vil ha mer. Det er dette som gjør at vi vil ha mindre forskjeller: fordi vi tror at folk flest vil gjøre sitt beste, også når det ikke umiddelbart bare gagner dem selv.

 i Klassekampen like før valget ble Rødt-politiker Mímir Kristjánsson bedt om å tegne opp forskjellen mellom Rødt og SV. Da sa han blant annet at SV i større grad tiltrakk seg «velmenende folk i offentlig sektor» og la til at det «sikkert hørtes forferdelig ut». Siden jeg selv er SV-er, ble jeg selvsagt truffet så det svei, ikke minst fordi det han sa, antakelig er sant. SV er fullt av velmenende folk, og ja, det høres forferdelig ut. Med blod og tårer i mine åpne hender vil jeg likevel spørre hva i all verden det betyr at det å være «velmenende» er blitt noe «forferdelig»?

Nå har det antakelig aldri vært særlig kult i seg selv å være velmenende, men «forferdelig» er tross alt litt verre. Og hvis jeg skal tillate meg å assosiere fritt, betyr det egentlig at man er litt dum. Man går med skylapper, forstår egentlig ikke helt hva det innebærer å være et menneske, og det er i alle tilfeller et tapsprosjekt som med stor sannsynlighet innebærer å la seg tråkke på.

Historisk sett er det ikke rart at folk på venstresida er ambivalente til snillhet og godhet. Ofte har snillhet bare vært et ord man bruker for å kamuflere de langt mindre attraktive merkelappene «kuet» eller «underkastet», slik det for eksempel er når snillhet knyttes til det å være kvinne eller mor. Arbeidsfolk av alle kjønn og opprinnelser har til alle tider, og overalt på kloden, blitt misbrukt i det såkalt godes tjeneste, særlig fra religioner som kan presentere oss for en naturlig orden hvor alle må kjenne sin plass. Der det finnes snillhet, finnes det som regel ingen maktkamp, og revolusjon finner sjelden sted når våpnene er lagt ned. Og jeg innrømmer det gjerne: Bare tanken på å bli omtalt som et «godt menneske» får det til å vrenge seg i meg av skam. Å si noe slik til noen, tenker jeg nå, kan ikke bety noe annet enn at man ser på vedkommende som en idiot.

, også for oss til venstre for midten: Vi ser kanskje sarkastiske ut når vi sier «greed is good», men i virkeligheten har vi selv underlagt oss mantraet. For skal vi egentlig ofre tusenvis av kroner i fortjeneste ved å la være å selge boligen vår til høystbydende, fordi noen med lavere budsjett trenger den mer? Skal vi insistere på å velge en entreprenør med tariffavtale når vi skal pusse opp?

Det eneste vi kan, er å begrense vår egen forjævlighet. 

Innkapslet i kapitalens menneskesyn

Gunnar Knudsen (1848–1928) var statsminister i Norge i to perioder på begynnelsen av forrige århundre, i de første avgjørende årene som selvstendig nasjon etter 1905. Da ble grunnsteinen for det moderne Norge lagt: konsesjonslovene og hjemfallsretten, som sikret nasjonal kontroll og billig fornybar kraft til norsk industri, arbeidervernlovgivning, familie- og barnelovgivning og en progressiv sosialpolitikk. Når vi snakker om denne epoken, er det ofte Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene som trekkes fram. Men i en ny bok hevder Per E. Hem at Venstre-leder og statsminister Gunnar Knudsen spilte en vel så framtredende rolle.

– Det er helt åpenbart at Gunnar Knudsen har kommet i skyggen av Castberg, kanskje særlig på grunn av barnelovene – de er tross alt innlemmet i Unescos verdensarvliste, sier Hem.

Knudsen var en sterk pådriver for å innføre lovgivning som bedret arbeidsfolks kår, som ulykkes- og sykeforsikring og normalarbeidsdagen. Men én ting skal han ikke ha æren for, og det er arverett for barn født utenfor ekteskap, som Johan Castberg drev gjennom sammen med Katti Anker Møller. Da slepte Knudsen beina etter seg, kanskje også fordi han selv, hvis vi skal tro ryktene, hadde et uekte barn etter en affære på Hotel Boulevard i Kristiania.

Gunnar Knudsen er en av statsministrene som har sittet lengst med sine ni år og tre måneder. Først i perioden 1908-1910, så 1913 til 1920. Det var en svært aktiv regjeringstid. Etter hans tid tok det flere tiår før aktivitetsnivået i lovgivning kom opp på samme nivå, skriver Hem i boka «Statsmannen Gunnar Knudsen». Det er nesten helt utrolig hva han fikk til. Han var politiker, statsminister og formann i Venstre, men også skipsreder og aktiv næringslivsleder, som drev allsidig industrivirksomhet og storgården Borgestad mellom Skien og Porsgrunn. Han la vekk jusstudiene for å utdanne seg til skipsbyggingsingeniør. I tillegg hadde han utallige tillitsverv, blant annet i Norsk Landmandsforbund, Det Norske Veritas, Rederiforbundet, Norges Bank og lokale kraftselskap.

Det som har blitt hengende ved Gunnar Knudsen, er at han i trontaledebatten i 1914, noen måneder før første verdenskrig brøt ut, sa at «den politiske himmel verdenspolitisk sett er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år». Men da krigen kom, var han en stødig leder som ikke dirret på hånda. «Ja, blaas bare dere, jeg har staat i en baat før og lar mig ikke blaase over ende», som han sa da han ble møtt av piping i Studentersamfunnet.

– Gunnar Knudsen var den perfekte leder under verdenskrigen. En mann med sterk selvtillit, handlekraft og som ikke var redd for noe. Han var myndig og til å stole på. Han og utenriksminister Nils Claus Ihlen skal ha en stor del av æren for at Norge ikke ble trukket inn i krigen, mens Fridtjof Nansen og kong Haakon ville at vi skulle gå inn på alliert side allerede i 1914.

Hadde Nansen og kongen fått viljen sin, hadde Norge blitt med i verdenskrigen?

– Ja, mye taler for det. Storbritannia ønsket at både Norge og Sverige skulle være på alliert side og framsatte et beskyttelsestilbud. Kongen var innstilt på å ta det imot, det samme var Nansen, selv om det ble trukket tilbake. Det kunne lett ha gått galt i løpet av krigen.

Han var ikke så redd for å bli kalt stats­sosialist.

Den politiske ingeniøren

For noen dager siden, mens verden brant, så jeg «Rebel Royals: An Unlikely Love Story» – den beryktede Netflix-filmen om prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett. Sjelden har vel en dokumentar føltes så mye som virkelighetsflukt.

Ja, vi får en påminnelse om den rasistiske hetsen Verrett mottok i kommentarfeltene etter at forholdet ble offentlig. Men som VG-kommentator Shazia Majid har påpekt, kommer Verrett også med urimelige utsagn om kongefamilien som svekker antirasismen.

«Rebel Royals», er det likevel noe annet jeg tenker mest på. Sikkert fordi denne uka har vært en av de verste for palestinerne: De israelske okkupasjonsstyrkene sprenger og myrder seg gjennom Gaza by i skrivende stund. Barnesykehuset al-Rantisi har blitt bombet. Sykehusene al-Shifa og al-Ahli er angrepet. Igjen fordrives horder av mennesker. Antall drepte har passert 65.000, og en FN-kommisjon fastslo tirsdag at Israel begår folkemord i Gaza.

Og så går jeg inn på Instagram-kontoen til Verrett. Der har sjamanen blant annet lagt ut en video hvor han forklarer at kriger skyldes den akkumulerte energien som oppstår, når mange nok mennesker rundt om i verden krangler samtidig rundt middagsbordet. Dette er ikke engang en forenkling av budskapet, som jo er krevende å fordøye. For det betyr at nedslaktingen av palestinerne 

skyldes en rasistisk ideologi, men dårlig energi.

 er gjengitt av Med Israel for fred (Miff), kommer det fram at Verrett bodde i Israel på slutten av 1990-tallet. Der skal Verrett ha fått et syn om at han i et tidligere liv har vært hebreer i Egypt. «Etter denne opplevelsen, ble det mitt oppdrag å hjelpe det israelske folk», sa han da. Et annet sted forteller Verrett om da en ånd advarte ham mot å gå inn på stamkafeen i Israel, to minutter før kafeen eksploderte. (Han visste også at tvillingtårnene i New York skulle falle, to årfør 11. september 2001.)

På et tidspunkt ble Verrett visstnok bedt om å gå inn i en transe for å lokalisere noen savnede israelske gutter. Om han klarte å finne dem? Trenger jeg å gi svaret?

har nesten en halv million følgere på Instagram. Bortsett fra et innlegg om drapet på Tamima Nibras Juhar, er siden hans teppelagt med poster som «If you need money, do this», «Want doors to open, do this» og «Don’t like your reality, do this». Samtidig ser jeg utsultede palestinere som ikke har penger til mat, er innestengte i ruiner og spør hva de har gjort for å fortjene en sånn virkelighet. Noen bør tipse dem om Verretts råd.

Etter premieren på «Rebel Royals» har Verrett sagt at det han og Märtha driver med, er å «skape en revolusjon». I det hele tatt er det noe dypt forstyrrende med Verretts framstilling av seg selv som en slags opprørsk martyr. Jeg klarer ikke å la være å tenke: Hva om Verrett brukte en flik av plattformen sin til for eksempel å stå opp mot den rasismen som holder på å utslette palestinerne i Gaza? Jeg antar at det blir for rebelsk, selv for ham.

Noen bør tipse palestinerne om Verretts råd.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Bokspørsmålet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a 

– Ja. Er det moralsk forargelse jeg hører?

– Masse. Her er Mohamed Mbougar Sarr sin bok som heter «Brotherhood», Annie Ernaux og «Skammen», «Minor Detail» av Adania Shibli og Per Pettersons «Jeg forbanner tidens elv». Jo, og «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann. Hva heter det når mye av handlingen foregår på et lukka sted? Kammerspill? I «Trolldomsfjellet» er stedet uansett et sanatorium.

– Nå kom jeg på: I sommer leste jeg Olga Tokarczuks «The Empusium: A Health Resort Horror Story», som er en referanse til «Trolldomsfjellet».

– Å nei, slutt a. Er ikke det litt som å spørre hvem som er tidenes fotballspiller? Alle veit jo at det er Messi.

Jeg har holdt på med å skrive ny bok, da.

Zeshan Shakar

Line Madsen Simenstad

Denne uka ble Arbeiderpartiet landets største parti og sikret seg fire nye år i regjering. Det er ikke rart at jubelen sto i taket på ­valgvaken på Youngstorget mandag kveld. Men det er ikke veldig mange år siden et slikt resultat – 28 prosent oppslutning – ville ha vært en total katastrofe for Arbeiderpartiet.

De siste tiårene har de sosialdemokratiske partiene mistet store velgergrupper i det ene europeiske landet etter det andre, mens ytre høyre har fosset fram. Én forklaring som ofte trekkes fram, er at arbeiderklassen har forlatt venstresida. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, mener Julia Cagé, professor i samfunnsøkonomi ved Sciences Po i Paris.

– Det er ikke sant at arbeiderklassen har forlatt venstresida, sier Cagé.

Sammen med ektemannen Thomas Piketty har hun skrevet boka «Den politiske konflikts historie», som kommer ut på engelsk i disse dager.

Boka er et resultat av et fem år langt nitid arbeid, dypt inne i Frankrikes arkiver. Her har Cagé og Piketty børstet støv av protokoller fra parlaments- og presidentvalg og folkeavstemninger helt tilbake til den franske revolusjonens tid. Samtidig har de kartlagt valgdistriktenes sosioøkonomiske profil. Bor det mange fattige der? Mange innvandrere? Hva slags næringer dominerer? Resultatene gir et fascinerende innblikk i hvordan ulike samfunnsgrupper stemmer. Og arbeiderklassen stemmer altså fortsatt overveiende til venstre, sier Cagé.

– Når man sier at arbeiderklassen ikke lenger stemmer på venstresida, har man glemt alle de som jobber i serviceyrker og i offentlig sektor i urbane områder, som ofte tjener dårligere enn dem som jobber i de klassiske arbeideryrkene, sier Cagé på videolink fra Paris.

Resultatene til Cagé og Piketty viser samtidig tydelig at venstresida har mistet et helt bestemt segment av de franske velgerne: arbeiderklassen på landsbygda.

– Dette er folk som har opplevd nedbygging av velferdstjenester og offentlig transport og som har mistet jobber i industrien på grunn av frihandelen, sier Cagé.

Det er viktig at venstresida ikke alltid er ved makten.

– Venstresida må forene by og bygd

Det fins ulike måter å drive nødhjelp på. På den ene siden har vi aktivistene som deltar i Global Sumud Flotilla, den internasjonale flotiljen som akter å bryte Israels blokade av Gaza. Flere hundre mennesker fra minst 44 land, fordelt på 70 båter, er med på aksjonen og har med seg mat, medisiner, leker og hilsener til palestinerne.

Denne uka, under et opphold i tunisisk farvann, fikk aksjonistene en påminnelse om risikoen de løper. Da ble to av hovedbåtene utsatt for droneangrep som utløste branner på begge fartøyer.

 ytterpunktet fins Gaza Humanitarian Foundation (GHF), støttet av USA og Israel, som bruker krigsveteraner og leiesoldater i «nødhjelpsarbeidet». GHF har vært en katastrofe. Bare siden mai har mer enn 2000 palestinere blitt drept mens de har forsøkt å få tak i hjelpa, de aller fleste ved GHFs anlegg.

Israelske styrker antas å stå bak de fleste av drapene, men vakter som jobber for GHF har også hatt mer eller mindre frie tøyler i bruken av vold. Nyhetsbyrået Associated Press har blant annet rapportert om videoopptak der vakter jubler etter å ha skutt på og truffet palestinere. Leger uten grenser har kalt utdelingene «nedslakting maskert som nødhjelp».

 har medier som Zeteo, The Intercept og BBC belyst nok en forstyrrende faktor i denne skandaløse operasjonen. Det viser seg nemlig at et av selskapene som er hyret inn for å «trygge» GHFs operasjoner, UG Solutions, består av aktive medlemmer i den amerikanske, antiislamske motorsykkelgjengen Infidels MC. Gruppa ble stiftet i 2006 av veteraner fra Irak-krigen og benytter seg av korsfarersymboler som lenge har vært populært i en del høyreradikale miljøer.

Infidels ledes av den tidligere sersjanten Johnny «Taz» Mulford, som har vært straffet for bestikkelser, tyveri og falske uttalelser til militære myndigheter. Han har i dag ansvaret for UG Solutions’ Gaza-oppdrag. Blant tatoveringene som pryder overkroppen til Mulford er «1095», som han har tatovert over hele brystkassa. Det er årstallet da pave Urban II erklærte det første korstoget mot muslimene, som han kalte «den avskyelige rase».

På Infidels sin Facebook-side florerer antiislamske budskap og falske nyheter, som at noen demokrater vil kategorisere bibelen som hatprat. «Fyller magasinet til maks. Blir ikke første gang vi er i strid med muslimer», heter det i en av kommentarene.

Ifølge BBC har UG Solutions et mannskap på 320 i Gaza, der rundt 40 er Infidels-medlemmer. Noen av de sentrale er Infidels’ nestleder Larry «J-Rod» Jarrett, kasserer Bill «Saint» Siebe og Richard «A-Tracker» Lofton, som er en av grunnleggerne.

Mitchell, fra Council on American-Islamic Relations, sier til BBC at å gi Infidels MC noe ansvar i det såkalte humanitære arbeidet i Gaza, er som å sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan. «Det er nødt til å føre til vold», mener Mitchell. Han har helt rett, dessverre.

Det er som å ­sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan.

Leiesoldater og korsfarere søkes

Det athenske demokratiet er det første kjente eksempelet på et direkte folkestyre vi kjenner til. Det ble innført etter en folkelig oppstand mot oligarkiet i Athen i 508 før vår tidsregning. Det fikk sin institusjonelle forankring gjennom en serie reformer foreslått av Kleisthenes (550–500 f.Kr.) Til tross for mange justeringer og flere kuppforsøk overlevde det i flere hundre år. Hvorfor oppsto det der og da? Vi har snakket med historikeren Mona Ringvej, som på nyåret kommer med en bok om det athenske demokratiet.

– Demokratiet var en løsning på et problem. Ikke et ideal, men en praksis. Vi forestiller oss gjerne demokrati som en teori, en idealstørrelse, noe å strebe etter, men som egentlig ikke er realistisk.

Det var ikke slik athenerne tenkte. Demokratiet var et praktisk svar på et overhengende problem: den kroniske maktrivaliseringen under tyranniet og oligarkiet, som gjorde at staten holdt på å gå under.

– De hadde en innsikt om at makt korrumperer, hvordan den oppfører seg. Det nye systemet ble opprettet for å pulverisere dette herreveldet. Retten til å inneha statens øverste embeter skulle ikke lenger være basert på rikdom og adelig byrd. Makt ble nappet ut av intrigemakeriet, sier Ringvej.

Før demokratiet var Athen styrt av ulike herskere som kjempet uopphørlig om makt.

– Bystaten ble svekket av alle maktkampene under tyranniet. Det var veldig ustabilt. Så sto Sparta der utenfor byportene, klar til å plukke Athen som en moden frukt. Det borgerkrigsherjede Athen kunne gå under og alle bli slaver. Det var et øyeblikk av innsikt. Da kom de opp med en løsning. Hvis de ga folket større delaktighet og inkluderte dem i det politiske maskineriet, ville det bidra til å avvæpne tyrannene. Veldig mange av elementene i det demokratiske systemet handlet om å dempe konflikter og forhindre maktkamper. Det var et system for å forankre beslutninger og skape legitimitet rundt politiske avgjørelser, til erstatning for rivaliseringen som truet med å undergrave bystatens eksistens.

I det gamle systemet var det slik at når arkontene – embetsmennene – hadde snakket sammen, ble sakene luftet i folkeforsamlingen, så fikk folk vite om dem, kanskje de til og med stemte, men det var ingen reell makt. Det signifikant nye var at borgerne ble trukket aktivt inn i styringen av staten. Makt ble gjort tilgjengelig for alle. De gamle aristokratiske jordeierfamiliene mistet den selvsagte plassen de hadde hatt. De kunne fortsatt forsøke å overtale forsamlingen, men de mistet den direkte autoriteten.

– Det var en fundamental omkalfatring av det politiske systemet. Med unntak for det militære ble alle embeter fordelt gjennom loddtrekning. 1200 borgere i året ble utnevnt til politiske og administrative stillinger på rotasjon. Det er jo ting vi seinere har sett på som absurd, sier Ringvej, som mener det derfor er desto mer interessant å se på hvorfor de gjorde det.

Vi har ikke ­torget lenger. Tek­gigantene har pulverisert det. Det er livsfarlig.

En praktisk løsning på et problem

Da jeg leste Omar El Akkads «One Day, We Will Have Always Been Against This», om Gaza og Vesten, var det som å oppdage en ukjent fetter. Ikke bare fordi vi deler en omflakkende barndom og forkjærlighet for Nirvana, men også et liv som innvandrer og journalist i Vesten under «krigen mot terror». Da jeg fortalte dattera mi dette, sa hun: «Dere er like, bare ulik font.»

Tidligere i uka fikk jeg bokbade El Akkad på Litteraturhuset i Oslo. Det som følger, er en forkortet og redigert versjon av samtalen.

– Du ble født i Kairo, vokste opp i Qatar og endte opp i Canada som 16-åring. Hva slags bilde hadde du av Vesten da 

– Det jeg kom utrustet med, var utelukkende idébasert. Et kompendium med ideologier og kulturelle referanser som utgjorde en slags negativ form: Det handlet ikke så mye om hva dette stedet var, men hva det 

– Grunnen til at Nirvana dukker opp i boka, er jo at myndighetene i Qatar hadde sensurert den nakne engelen på CD-coveret mitt av Nirvana-albumet «In Utero». Jeg projiserte på forhånd hvordan Vesten ikke kom til å være som Qatar eller Egypt. Så kommer man dit og må forholde seg til hvordan det faktisk er. Og de to siste årene har evnen min til å takle den kløfta, mellom det du vil at et sted skal være og hva det faktisk er, nådd bristepunktet.

– Grensa for hva jeg kunne godta, ble i alle fall nådd. Jeg har grunnleggende sett vært feig, føyd meg og vært han vennlige arabiske fyren. Og det er jeg innmari god til. Denne boka finnes bare fordi selv en så ryggmargsløs, ærbødig, «glad-for-å-få-være-her»-type som meg har nådd en terskel med Gaza. Jeg kan ikke pakke det bort. Jeg klarer ikke. Det er mine skattepenger som dreper de ungene. Det går bare ikke lenger.

– Ingenting er nok, og alt nytter

Ofte er jeg i godt humør når jeg er i Oslo. Det er en fin by med ganske fint vær, og Oslo-folk er hyggelige, faktisk så hyggelige at jeg mistenker dem for egentlig å være ironiske.

Men under mitt siste Oslo-besøk, for litt over en uke siden, ble jeg likevel temmelig gretten. T-banen gjennom sentrum var nemlig stengt, og i og for seg var ikke dette et problem, vi vestlendinger hausser oss sjelden opp over stengte tunneler. Det som provoserte meg så sterkt, var alle plakatene jeg møtte som kunne fortelle meg at oppussingen skyldes bygging av den nye Fornebubanen, som er ventet å stå klar i 2029, og som har en (foreløpig) prislapp på 31 milliarder kroner.

 har jeg nemlig ennå ikke møtt et eneste menneske i hele Oslo som snakker om Fornebubanen og hvor vidunderlig det skal bli når den står klar. Da Bybanens linje 2 til Fyllingsdalen her i Bergen var under bygging, var det til sammenligning knapt mulig å føre en samtale med en bergenser uten at dette ble tema, og jeg vet at vår familie ikke var alene om å stadig legge søndagsturene til Mindemyren for å se hvordan det gikk med byggeprosessen. Åpningen av tunnelen gjennom Løvstakken var en høytidsdag for hele byen, slik det også var da biltunnelen til Os endelig sto ferdig og vi for første gang fikk et par kilometer med tresifret fartsgrense i vårt eget fylke.

begeistring for hovedstadens samferdsel er likevel å forstå. Fornebubanen skal nemlig betjene en påtenkt framtidig befolkning på cirka 30.000 mennesker. Her i Bergen har vi allerede en helt ekte, eksisterende befolkning på 40.000 mennesker i Åsane som må belage seg på å stampe i buss i bilkø i minst et tiår til, fordi det visstnok er klin umulig for politikerne å bli enige om hvordan de ti milliardene det koster å utvide Bybanen nordover, skal finnes.

Man kan bli konspiratorisk av mindre. Da det nye kostnadsoverslaget for skipstunnelen gjennom Stadt nylig ble presentert, konfronterte NRK Fremskrittspartiet med at de som antisløseparti neppe ville kunne godta en kostnad på fem milliarder?

om skipstunnelen, er i denne sammenhengen underordnet, og helt ærlig, vet jeg ikke, heller. Men som Mathias Fischer, tidligere Venstre-politiker og nå leder for Initiativ Vest, skrev på Facebook i etterkant av debatten, er det påfallende hvordan det bare er samferdselsprosjekter utenfor det sentrale østlandsområdet som blir omtalt som sløsing. Skandalene rundt Follo-tunnelen har vært mange, men de har handlet mer om mangel på styring enn om kritikk av selve prosjektet. Og 31 milliarder i T-bane til en ikke-eksisterende bydel, blir visst aldri et tema, mens Oslo-borgerne selv synes det hele er så selvsagt at de ikke løfter på et øyenbryn.

Sløsing er først og fremst et distriktsfenomen. Da er det ikke til å undres over at østlendingene har råd til å være hyggelige.

Jeg har ikke møtt et eneste menneske i hele Oslo som snakker om Forne­bubanen.

Sløsing i øst og vest

I juli 2024 gjorde Donald Trump en uventet opptreden. Trump – som noen år tidligere hadde avvist kryptovaluta som noe tull «basert på tynn luft» – var nå plutselig hovedtaler på en bitcoin-konferanse. Det var midt i valgkampen, og Trump var full av smiger da han henvendte seg til forsamlingen av søkkrike kryptoinvestorer. Ikke bare er disse folkene, ifølge Trump, landets mest intelligente mennesker – de bruker også sine hjerner på å utvikle en næring som er av avgjørende betydning for USA. Bitcoin er allerede mer verdifullt enn oljeselskapet Exxon Mobile, hevdet Trump. «Dette er stålindustrien for 100 år siden», sa han fra scenen i Tennessee.

Det har vært mye snakk om hvorfor tek-milliardærene i Silicon Valley har omfavnet Trump, men litt mindre snakk om hvorfor Trump har omfavnet tek-industrien. Var det bare for å skaffe penger og algoritmer til valgkampen sin? Eller handler det om de store skiftene i den amerikanske økonomien, der den tradisjonelle industrien forvitrer, mens Big Tech stormer fram?

Det er interessant at Trump sammenliknet kryptovaluta med nettopp stål. Stålindustrien er bærebjelken i produksjon av både biler og romfartøy, to næringer som mer enn noe annet symboliserer USAs framvekst som industrinasjon og hegemon.

Stål er dessuten en næring som har vært nærmest sammensmeltet med den amerikanske militærindustrien og som i offentligheten er sterkt knyttet til spørsmål om nasjonal sikkerhet. I dag spiller stål en mindre viktig rolle enn det gjorde gjennom 1900-tallet, mens nettopp tek-industrien seiler opp som en hjørnestein i det amerikanske militæret.

– De siste ti årene har kontrakter med myndighetene og militæret blitt en enorm inntektskilde for tek-industrien, sier Jacob Silverman.

Han er en amerikansk journalist og forfatter, som i høst kommer med boka «Gilded rage – Elon Musk and the radicalization of Silicon Valley». Silverman mener man ikke kan forstå alliansen mellom Trump og tek-eliten uten å forstå tek-industriens eksplosive vekst de siste årene.

– De store tekselskapene, som Apple, Google og Meta, er «trillion dollar»-selskaper. Vi har aldri før hatt det i amerikansk historie, sier Silverman.

Samtidig peker pilene nedover for den tradisjonelle industrien. Siden slutten av 1970-tallet har både antallet industriarbeidere og industriens andel av amerikansk BNP blitt halvert. Også produksjonen av stål og jern har blitt halvert i denne perioden.

Trump liker store avtaler og kan legge Ukraina på bordet.

Han er Big Techs høye beskytter

Norsklærerens datter

Ine Hoem veksler mellom to bøker når hun nå er på turné 

– Jeg er på turné i Finnmark, fire konserter på rappen. I kveld i Honningsvåg, i morgen Langfjordbotn.

– Ja, jeg gjør faktisk det. Jeg veksler mellom to bøker. Den ene er Napoli-kvartetten av Elena Ferrante. Lest den første på engelsk og er nå i gang med den andre på nynorsk.

– Den er dritkjedelig de første 150 sidene. Men jeg var advart. Den andre er Nina Lykkes «Vi er ikke her for å ha det morsomt».

– Ja, men det er en krass humor i det som jeg liker. Så er det tilbake til den omfattende italienske miljøbeskrivelsen hos Ferrante, med 40 navn man må forholde seg. Hun har en oversikt over navnene i boka, men alle er jo like, Alfonso og Pascal.

– En av de bøkene som har gjort mest inntrykk på meg, er «Et lite liv» av Hanya Yanagihara. En tykk morsom bok. Jeg liker de tjukke, lange fortellingene for tida.

Ine Hoem

Yohan Shanmugaratnam (tekst) og Rikke Løe Hovdal (foto)

Noen husker kanskje klippet: I januar 2019, under Verdens økonomiske forum i Davos, deltok Rutger Bregman i et panel. Midt i milliardærenes storstue spurte den nederlandske historikeren hvorfor de superrike, som lot til å være opptatt av sosiale problemer, ikke ville snakke om skatt. Bregman sa det føltes som å være på en konferanse om bekjempelse av branner, men der ingen fikk lov til å nevne vann.

Bregmans oppgjør og harselas spredde seg raskt. Det gjorde også oppmerksomheten rundt bøkene hans, «Utopia for realister» og «Folk flest er gode». Og da Bregmans nyeste bok kom ut i mai, ble han invitert til The Daily Show der den populære programlederen Jon Stewart intervjuet ham.

Nå har Spartacus gitt ut boka på norsk, med tittelen «Moralske ambisjoner: Slutt å sløse bort talentet ditt – gjør verden litt bedre». Tidligere i uka kom Rutger Bregman til Oslo blant annet for å delta i en samtale med arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna, i regi av Tankesmien Agenda.

Det er også i Agendas lokaler ved Youngstorget at Klassekampen treffer Bregman for å prate om «Moralske ambisjoner», som forfatteren kaller en slags selvhjelpsbok.

– Den gir veiledning til mennesker som føler at de går rundt med et hull i sjelen. De som lurer: Hva i helsike er det jeg driver med? Hva bruker jeg den dyrbare tida jeg har på jorda til?

Moralske ambisjoner definerer Bregman som viljen til å være blant de beste, men ikke utfra de vanlige kriteriene for suksess.

– Hva er galt med måten suksess måles på i dag?

– Den utbredte og grunne definisjonen av suksess handler gjerne om hvor prestisjefull jobben din er, om du har hjørnekontor eller om du tjener mye penger. Jeg mener at den definisjonen er svært ødeleggende.

I kampen mot urett er seier en moralsk plikt.

Dorske talenter

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Etter at hun hadde fullført omvisningen i Auschwitz, mens vi tilreisende fortsatt prøvde å fordøye alt vi hadde sett og hørt i den tidligere utryddelsesleiren, spurte den polske museumsansatte om vi hadde spørsmål.

En middelaldrende turist fra USA rakk opp hånda. Hadde hun hørt riktig, lurte kvinnen, da guiden sa at Den røde armé, altså Sovjetunionens styrker, hadde frigjort leiren? «For inntrykket mitt har vært at det var 

Den unge guiden ble tom i blikket. «Nei, frue», svarte hun med prøvet tålmodighet i stemmen. «Det var faktisk russerne.»

Ja, hvordan i all verden kunne den amerikanske turisten ha fått 

 av at historien egentlig var en annen? At det var USA, ikke kommunistene, som hadde reddet de overlevende?

Tidens tegn

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

En av postkolonialismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfatteren Kamel Daoud.

Manndomsprøven

Psykiatrien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot drapskvinnen Kari Knudsdatter i Hardanger sender et oppklarende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde.

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

Lydighet varer lengst

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfatteren

Det var ikke bare politiske alternativer som forsvant med murens fall. Også markedsliberalismens menneskesyn har blitt enerådende.

La oss glemme Johan Castberg, Tranmæl og Gerhardsen for et øyeblikk og heller spørre oss hva vi kan lære av Gunnar Knudsen.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Bokspørsmålet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

En praktisk løsning på et problem

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Hva som er sløsing, handler ikke like mye om formål som om hvor pengene havner til slutt.

For Donald Trump er kryptovaluta og kunstig intelligens den nye stålindustrien.

Norsklærerens datter

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerneforfatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Gi makta tilbake til produsentene.

Et rart barn

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekord­tempo.

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

En av postko­lo­nia­lismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfat­teren Kamel Daoud.

Manndoms­prøven

Psykia­trien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot draps­kvin­nen Kari Knuds­dat­ter i Hardanger sender et oppkla­rende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge retts­his­to­riker Jørn Øyrehagen Sunde.

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

Lydighet varer lengst

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfat­teren

Det var ikke bare politiske alter­na­tiver som forsvant med murens fall. Også markeds­liberalismens menneske­­syn har blitt enerådende.

La oss glemme Johan Castberg, Tranmæl og Gerhardsen for et øyeblikk og heller spørre oss hva vi kan lære av Gunnar Knudsen.

Lett å være rebell i sjam­an­lei­lig­heten din

Bokspørs­målet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revo­lu­sjonen. De avviser at arbei­der­klassen har forlatt venstre­sida.

Hvordan har en anti­is­lamsk motor­syk­kel­gjeng fra USA havnet i Gaza?

En praktisk løsning på et problem

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Hva som er sløsing, handler ikke like mye om formål som om hvor pengene havner til slutt.

For Donald Trump er krypto­va­luta og kunstig intel­ligens den nye stålin­du­strien.

Norsk­læ­rerens datter

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerne­for­fatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Gi makta tilbake til produ­sen­tene.

Et rart barn

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

En av postkolonialismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfatteren Kamel Daoud.

Manndomsprøven

Psykiatrien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot drapskvinnen Kari Knudsdatter i Hardanger sender et oppklarende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde.

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfatteren

Det var ikke bare politiske alternativer som forsvant med murens fall. Også markedsliberalismens menneskesyn har blitt enerådende.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Bokspørsmålet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

For Donald Trump er kryptovaluta og kunstig intelligens den nye stålindustrien.

Norsklærerens datter

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerneforfatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Gi makta tilbake til produsentene.