#fff

– Jeg leser boka til Tore Li om Odvar Nordli. De lager ikke slike politikere i Arbeiderpartiet lenger. Han snakket dialekt og var en representant for distriktsarbeiderpartiet som nådde helt til topps. Han var også en reformpolitiker av rang, abortlovgivning, sykelønnsordning og arbeidsmiljølov – reformer som dagens Ap ikke er i nærheten av å drive fram. Motvilligheten hans til å ta på seg vervene er også tankevekkende. Han lot plikten avgjøre. En atypisk Ap-politiker.

– Veldig mye dokumentarlitteratur. Da jeg var yngre, leste jeg mye krigslitteratur om Nord-Norge. Jeg har en familiehistorie med en bestefar som deltok i felttoget ved Narvik. Han drev et lite småbruk og ble som mange andre, drevet inn i krigen. Kjell Fjørtofts bøker om krigen i nord og om partisanene i Finnmark og Alf R. Jacobsens bøker. Mesterlig skrevet.

– Jeg har også nylig lest Roy Jacobsens biografi om Trygve Bratteli på nytt. Det er interessant å lese om de sosialdemokratiske kjempene i etterkrigstida for oss som har røtter i det nordnorske sosialdemokratiet. Det var jo en Oslo-sentralisme da også, men bare tenk på engasjementet for å bygge opp Nord-Norge etter krigen. Mitt inntrykk er at nasjonalstaten i dag ikke har noen strategi for Finnmark. Det er ingen steder det snakkes mer for og gjøres mindre for enn Finnmark. Hvis vi mener alvor med at Finnmark er sikkerhetspolitisk avgjørende, må vi ha en helt annen, målbevisst plan. Vi har jo sett på Grønland, hva som kan skje med områder det ikke satses på. BB

Nasjonal­staten har ingen strategi for Finnmark.

Skjalg Fjellheim

Elise Winterthun

#000

I 1844 går en besynderlig sak til Høyesterett. Den bramfrie bondeenka Simonette fra Helgeland står tiltalt for unaturlig sex – hun har ligget med andre kvinner og laget skandale i lokalmiljøet. Retten befinner seg i et medisinsk dilemma: For hva er egentlig sex? Teller samkvem uten penetrasjon? Ryktene om at Simonette er en 

, et uttrykk for kvinner med monstrøse klitoriser de kan bruke som penis, viser seg å ikke stemme. Selv beskriver Simonette akten som å «daske fladkunt». Retten lander på ett års straffarbeid.

Denne er en av mange absurde historier lege Nina Brochmann løfter fram i boka «Avkledd. Den syke historien om kvinners seksualitet i medisinen». Hun sirkler inn hvordan legevitenskapen har feiltolket kvinners kropp i tusener av år. Mens legene har ansett seg som objektive vitenskapsmenn, har konklusjonene vært formet av samfunnets rådende kvinnesyn, ofte misogyni. Brochmanns argument er at tendensen ikke 

 er et historisk fenomen, men at det også i dag, selv i verdens mest likestilte land, finnes blindsoner omkring kvinnelig seksualitet. Manglende kunnskap former også kvinnenes eget selvbilde.

– Noe av motivasjonen for å skrive denne boka, er alle pasientene jeg har møtt. De har så utrolig lave forventninger til hvordan de skal ha det i sin egen kropp: Det er mye dårlig sex, manglende lyst og orgasmer, seksuell kontroll, underlivsplager de har gått med i mange år. Samtidig ser jeg en laber interesse for kvinnelig seksualitet og underliv i medisinen, sier Brochmann.

Men la oss først dvele litt i fortida. Det er et stort lerret Brochmann spenner opp: Hun tar oss med til oldtidas sivilisasjoner og de første gynekologene, som særlig konsentrerte seg om kvinners reinhet. Med ekko fra Simone de Beauvoir knytter Brochmann betydningen av jomfruelighet til framveksten av eiendomsretten, som gjorde arverekka til samfunnets viktigste struktur. Leger og jordmødre fungerte som kvinnenes kontrollører.

Med stor detaljrikdom skildrer Brochmann hvordan kontrollbehovet krevde innfløkte metoder. En utbredt forestilling som varte langt inn i middelalderen, var at jomfruelighet var noe man kunne bedømme ut fra ymse deler av kvinnens kropp. Var brystene store, slappe og vulgære? Tisset hun som en foss? I så fall hadde hun antakelig latt seg merke av en manns penis. Parallelt har kvinner tydd til ekstreme metoder for å forfalske reinhet, gjerne etter råd fra leger – som å putte igler i skjeden for å få blodet til å skvette på bryllupsnatta.

Interessant nok ble jomfruhinnas eksistens avkreftet allerede på 100-tallet av Soranos av Efesos, forfatteren av det innflytelsesrike 

. Hinna ble lagt bort i hundrevis av år, også gjennom middelalderen. Først på 1500-tallet ble jomfruhinna «oppfunnet» på nytt av den flamske anatomen Vesalius, som omtales som anatomiens far. Tidspunktet var ikke tilfeldig, forteller Brochmann.

– Det var på denne tida man i medisinen begynte å dissekere menneskekropper, noe man tidligere primært hadde gjort på dyr. Nå skulle man finne ut hvordan kroppen var bygd opp, og det ble kniving mellom gutta om å oppdage ting først: en intens periode der anatomene ivret etter å være den som plantet flagg. Leger var allerede dypt involvert i prosjektet jomfrudom, og var veldig fornøyd da de fant denne hinna, som de kastet seg over med stor iver.

I dag er jomfruhinna ansett som en myte – slimhinnefolden kvinner har i skjedeåpningen, sier lite jomfruelighet. Så, hva var det anatomene så?

Skam og ekstase

Sandra Lillebø

Hvem har vel ikke, en eller annen gang i løpet av ungdomstida, havnet i en nachspielkrangel om hvordan verden hadde sett ut dersom Hitler bare hadde fått en plass på kunstakademiet, slik han både ønsket seg og forsøkte? Ville ikke da nazismen ha forduftet sammen med den mannlige frustrasjonen, og andre verdenskrig og holocaust vært unngått? Ja, er det ikke egentlig slik at det meste av verdens ondskap kan forklares i den opplevde ydmykelsen til ambisiøse menn med mangel på suksess?

I den ferske boka «L’homme par qui la peste arriva» («Mannen som brakte pesten med seg») graver Le Monde-journalistene Gaspard Dhellemmes og Olivier Faye i sinnet til mannen som står bak en av ytre høyres mest delte konspirasjonsteorier de seineste årene, den om «Den store utskiftningen». Denne teorien beskriver hvordan den opprinnelige, hvite befolkningen i Europa er i ferd med å skiftes ut med en mer melaninrik art, importert av de store styringspartiene som billig arbeidskraft og lydig stemmekveg. I Norge kolportert først og fremst av bevegelser som Norgesdemokratene, Alliansen og miljøet rundt Document, i Tyskland av Alternativ for Tyskland (AfD), og i USA av mennesker som er bekymringsverdig nær selve presidenten.

Men begrepet «den store utskiftningen» stammer altså fra Frankrike, som også har sin kontingent med høyreekstreme bevegelser. Det overraskende er at begrepets opphavsmann er en mann som i studietida var medlem av det franske sosialistpartiet, og som – da han var tjue og tretti år – hang med kulturradikalerne på Saint-Germain-des-Prés. Han reiste til New York og spiste middag i Andy Warhols Factory, og han skrev homoerotiske, selvbiografiske bøker, hvorav den ene hadde forord av selveste Roland Barthes. Hvordan man kan gå fra dét til å isolere seg i et slott i Sør-Frankrike og bli det intellektuelle forbildet til høyreekstremister som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, er litt av et mysterium.

Men først, innenriks: Nylig uttrykte Fremskrittspartiet bekymring for at «etniske nordmenn», altså norskfødte med fire norskfødte besteforeldre (!), kan bli i mindretall om få år. Med det skrev de seg inn i en ikke så trivelig historie. For den første gangen Renaud Camus brukte begrepet «Den store utskiftningen», var i et dagboknotat som ble nedtegnet nettopp mens han var i Norge, en gang i 2009. Mens han er i Larvik, klager han over nordmenns ubehøvlethet (De hviler albuene på bordet! De bruker tannpirker i det offentlige rom!), og særlig over at det knapt er mulig å snu seg noe sted uten å få øye på en kvinne «som er tildekket fra topp til tå». «Den store utskiftningen er i gang også her», konstaterer han.

Siden den gang har begrepet gått sin tvilsomme seiersgang, ikke minst nådde det Brenton Tarrant, Christchurch-terroristen som drepte 51 mennesker og såret flere titalls andre da han angrep bedende i to moskeer med automatvåpen. I manifestet hans var det referanser til både Anders Behring Breivik og Renaud Camus.

Når innholdet i terroristens manifest blir kjent, begynner det selvfølgelig å plinge i Camus’ telefon. Meldingene og oppringningene kommer både dag og natt. I den andre enden er det både meningsfeller og politiske motstandere. Camus går ikke nødvendigvis av veien for å svare noen av dem. Allerede i 2017 var The New Yorker på besøk, etter demonstrasjonene til hvit makt-bevegelsen i Charlottesville som benyttet slagordet «You will not replace us» – også dét et direkte sitat fra Camus.

Dhellemmes og Faye er seinere på saken. Først i 2023 oppsøker de ham, etter presidentvalgkampen året før, hvor Camus har vært en av premissleverandørene og «den store utskiftningen» et nesten normalisert begrep, særlig gjennom kandidaturet til ytre høyres favorittspaltist i mediene, nå politiker med flere hundre tusen velgere bak seg: Éric Zemmour.

De holder jevnlig store fester i Andy Warhols Paris-­leilighet.

Lett å bli rebell i slottet sitt

Yohan Shanmugaratnam

Dronene kan høres langt inn i Terminal B i Kirkenes, bare noen kilometer fra grensa til Russland. Den truende lyden kommer ikke fra de samme våpnene som herjer i Ukraina, men er del av prosjektet «My tent is not a shelter» av den palestinske kunstneren Mohamed Jabaly. Utstillingen er satt opp i anledning festivalen Barents Spektakel, som foregikk forrige uke i Kirkenes.

På et lerret ser jeg en dronevideo fra Gaza før stedet ble jevnet med jorda av Israel. Bygningene, høyreiste og lave, står tett i tett, mens bølgene skyller inn mot den langstrakte stranda med sine fiskebåter og solsenger. Men like ved lerretet henger også bilder og små skjermer som dokumenterer utslettelsen av Jabalys hjemsted. Nok en dronevideo vises der, av palestinere som beveger seg i horder langs kyststripa, bærende på det de har klart å få med seg.

finner jeg og mange andre veien til Samfunnshuset i Kirkenes, der bandet Honningbarna skal opptre. Den mest lojale fansen har stilt seg fremst med kefije (såkalte Palestina-skjerf) på hodet og rundt halsen, lenge før musikerne står på scenen der de etter hvert drar sin velkjente låt «Fri Palestina».

Folk i byen forteller meg at engasjementet har økt under folkemordet. I desember 2023 deltok ansatte ved Kirkenes sykehus i en aksjon for å vise sin solidaritet med helsepersonell i Gaza. Våren 2024 ble Palestinakomiteen i Finnmark stiftet og har siden blant annet arrangert markering på årsdagen for al-Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948. Partiene på venstresida, LO og Fagforbundet har ikke minst gjort sitt for å bevisstgjøre og mobilisere lokalt.

 Barents Spektakel er det kalt inn til fakkeltog i Kirkenes. Årsaken denne gangen er fireårsdagen for Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Den geografiske nærheten til Russland og de historiske forbindelsene til folket på den andre sida av grensa gjør temaet langt mer sensitivt her, og på en helt annen måte, enn i Oslo. Blant de 3500 innbyggerne fins russere som bodde her lenge før krigsutbruddet, de som har søkt tilflukt fra Putin-regimets tvangsmobilisering og selvfølgelig ukrainere som har flyktet fra katastrofen i hjemlandet.

Denne tirsdagskvelden deles det ut fakler på John Savios plass, der folk har stilt seg opp med bannere bak et trommeorkester. Fakkeltoget beveger seg sakte gjennom Kirkenes, forbi skilt der gatenavnene står med både latinske og kyrilliske bokstaver, mot det russiske konsulatet i byen. Helt fremst kjører en blå og gul bil som det står «Stop War» og «Stop Putin» på. Kjøretøyet til russiske Anton Kalinin er et lite landemerke på hjul i Kirkenes, men har også blitt vandalisert flere ganger av folk som misliker budskapet.

Den øvrige lokalbefolkningen er satt på en solidarisk prøve. Så forteller noen at en del av kirkenesværingene som deltar i Ukraina-markeringene, er de samme som er aktive i Palestina-saken. Er det sånn også andre steder? Har ikke folk ofte valgt én av de to kampene, bevisst eller ubevisst? I så fall er aktivistene i Kirkenes en påminnelse til oss andre: Solidaritet er ikke nødvendigvis et nullsumspill, og empati er ikke noe som minker når den deles på flere mottakere.

Befolk­ningen er satt på en solidarisk prøve.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Minst to ganger var det noen som humret eller lo. Som i seg selv er smått utrolig, gitt at taleren var stiv som en stokk og stadig snublet i sine egne, unnskyld, taleskriverens ord. Jeg sikter til USAs utenriksminister Marco Rubio, som brukte selveste Valentinsdagen til å presentere sin passiv-aggressive kjærlighetserklæring til Europa.

Statsledere, diplomater, offiserer og journalister hadde benket seg for å høre Rubio i München lørdag. Mange var nervøse. Kom Rubio til å være like konfronterende som visepresident J.D. Vance året før? Eller ville han slå an en mer forsonende tone?

 det siste. Talen inneholdt et dusin henvisninger til den vestlige sivilisasjon, med ulike adjektivkombinasjoner foran. Rubio snakket om «en stor sivilisasjon», «en stor og nobel sivilisasjon» og «den største sivilisasjonen i menneskehetens historie», som startet i Europa og spredte seg til Amerika. Rubio hyllet vestlige misjonærer, pilegrimer, soldater og oppdagelsesreisende som dro ut i verden og «bygde enorme imperier» som strakte seg over hele kloden. Hele veien understreket Rubio at alt dette vakre hadde deres forfedre skapt sammen.

Fordi folkemord, slavehandel, pisking og plyndring ikke hørte hjemme i de romantiske omgivelsene som sikkerhetskonferansen i München utgjorde, pratet Rubio heller om kultur. Han ramset opp Mozart og Beethoven, Dante og Shakespeare, Michelangelo og Da Vinci og, ja, Beatles og Rolling Stones. Med sistnevnte avvæpnende referanse kom den første humringen. Andre gang Rubio greide å bryte opp den anspente atmosfæren, var da talen gikk over i en inderlig feiring av innvandrere – ikke ecuadorianerne og somalierne, åpenbart, men engelskmenn og skotter, samt irer, italienere, franskmenn og spanjoler som i sin tid kom til USA.

Her nevnte Rubio også tyskere som «forvandlet tomme sletter» til bugnende jordbruksanlegg og, la han til, «dramatisk oppgraderte kvaliteten av amerikansk øl». Da brøt latteren løs i Bayern, hjemstedet til 

, den berømte tyske reinhetsloven fra 1516 om hva slags ingredienser ølet skal ha.

 altså. Skal det virkelig ikke mer til? For Donald Trumps utsendte fikk stående applaus da han var ferdig, både av de i dress og de i uniform. Under intervjuet på scenen etter talen var første bemerkning fra vertskapet at det hadde gått «et lettelsens sukk» gjennom lokalet da Rubio framførte budskapet sitt. Hadde de ikke hørt hva Rubio sa? Innimellom flørten med Europas kulturarv refset han blant annet FN, som ifølge ham «ikke klarte å løse krigen i Gaza». En vill uttalelse, all den tid USA har væpnet, sponset og legitimert Israels folkemord og brukte sin vetorett 

 for å blokkere en FN-resolusjon om våpenhvile. Rubio hånet også omverdenen for å ikke ha håndtert Iran og Venezuela, før USAs B-2 bombefly og spesialstyrker fikset biffen.

Det verste er likevel måten europeiske representanter applauderte en sivilisasjonsfortelling der bare én bestemt gruppe, altså hvite med røtter i Europa, kan berike et vestlig samfunn. I München serverte Marco Rubio på et vis sin egen reinhetslov – og tilskuerne klappet villig.

Sjarmen i Marco Rubios reinhetslov

– Gratulerer med ny jobb, som gjør deg selvskreven til denne spalta!

– Takk! Dette er jo å legge hodet på blokka.

– Jeg er i gang med «Vaim» av Jon Fosse. Det skulle bare mangle. I høst ga jeg den engelske oversettelsen til en ungarsk kollega, som syntes den var fantastisk god. Jeg fikk også gitt en katalansk oversettelse til den katalanske språkministeren, som ble veldig begeistret. Jeg syns det er ellevilt gøy at en norsk forfatter blir oversatt til katalansk nesten før blekket i den norske utgaven er tørt.

– Aksel Kiellands «Besatt», om den teknologisk induserte rastløsheten som har invadert oss. Jeg føler meg definitivt truffet, fordi jeg søler vekk altfor mye av livet mitt på Chess.com istedenfor å kose meg med en god bok. Jeg har også liggende Jan Inge Sørbøs biografi om Arne Garborg, som jeg svingte innom fordi jeg skulle holde Garborg-foredraget i år. Og så kommer jo Marilynne Robinson for å holde Fosse-foredraget. Der er det et skrikende hull i min allmenndannelse, så nå har jeg bestilt «Gilead».

– Du har ledet Språkrådet i et drøyt tiår. Hva syns du om bøker som tøyer språklige regler?

– Både Fosse og Dag Solstad, som jeg også liker godt, beveger seg jo litt utenfor rettskrivingen. Og sånn skal det være i skjønnlitteraturen, der det er absolutt innafor å bruke språket på en annen måte enn i sakprosa. Men jeg kan rive meg i håret av slurv og slendrian, som når forlaget burde gjort forfatteren oppmerksom på forskjellen mellom transitive og intransitive verb. Du vet, «brente» og «brant». Sånt kan jeg irritere meg over. YS

Jeg søler vekk altfor mye av livet på Chess.com.

Åse Wetås

Bjørgulv Braanen

Kirsten Hansteen (1903–1974) var Norges første kvinnelige regjeringsmedlem da hun kom med i Einar Gerhardsens samlingsregjering rett etter krigen. NKP hadde gjort en stor innsats i motstandskampen, og regjeringen gjenspeilte Stortingets sammensetning før krigen – med ett eneste unntak: NKP fikk to regjeringsmedlemmer. Kong Haakon var blant dem som anbefalte det. I tillegg mente han det ville være passende med en kvinnelig statsråd.

Og Hansteen var et naturlig valg. Hun deltok i motstandskampen under krigen, hadde mistet sin mann, lederen for LOs juridiske kontor Viggo Hansteen, som ble skutt sammen med Rolf Wickstrøm i 1941. I likhet med ektemannen hadde hun bakgrunn fra Mot Dag, og begge kom fra embetsmannsfamilier. Nordahl Grieg var en nær venn av familien og gikk ut og inn av huset deres i Bernhard Herres vei på Smestad i Oslo.

Kirsten Hansteen var med i NKPs kvinneapparat og på slutten av krigen ble hun redaktør for kommunistenes avis Kvinnefronten. Det som skulle bli livsverket hennes, var tidsskriftet Kvinnen og Tiden, som på det meste hadde et opplag på over 10.000. Der var hun redaktør sammen med Henriette Bie Lorentzen, som var sentral i miljøet som etablerte Nansenskolen på Lillehammer. En rekke kvinner bidro i tidsskriftet, og i redaksjonsrådet satt Margarete Bonnevie, Gerda Evang (Kirstens søster, gift med Karl Evang), Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Nic Waal. I åpningsnummeret sto det en hilsen fra kronprinsesse Märtha.

Den røde tråden i tidsskriftet, og i Hansteens liv, var fredssaken. Hun satt på Stortinget for NKP fra 1945 til 1949 og var med i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, som ble stiftet på en kvinnekongress i Paris i 1945. Hun engasjerte seg også i ulike solidaritetskomiteer og Verdensfredsrådet.

– Det nærmeste vi kommer hennes valgspråk eller livsmotto, var: «Krig er ingen naturkatastrofe». Strofen var fra Nordahl Griegs utkast til minnedikt til Viggo Hansteen, som avviser at krig er en del av den menneskelige natur, sier Margrethe Guldal Einarsen, som har skrevet biografien «Våkne kvinner» om Kirsten Hansteen.

Men den optimistiske første etterkrigstida ble raskt avløst av den kalde krigen. Alt som hadde med fredssak å gjøre, ble stemplet som sovjetisk propaganda. Begge de to redaktørene, Hansteen og Bie Lorentzen, forsvarte den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948. Da skrev Halldis Moren Vesaas, som hadde møtt dem, at Hansteen var «farleg, rett og slett, av di ho er så inderleg sympatisk og menneskeleg og fin».

Kirsten Hansteen var gjennom hele livet opptatt av kultursamarbeid med Sovjetunionen og ledet flere delegasjoner dit, både i mellomkrigstida og etterkrigstida. På en delegasjonsreise i 1963 var Jens Bjørneboe og Oslos turistsjef Alfhild Hovdan blant deltakerne.

Noen dager etter hendelsene i Praha holdt Einar Gerhardsen Kråkerøy-talen, der han slo fast: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig». Det skulle langt på vei besegle skjebnen til Kvinnen og Tiden, som hadde kommunisten Kirsten Hansteen som redaktør.

Det var et nært forhold med en romantisk dimensjon.

Fant gleden på godset

Rune Slagstad

Ved Trumps presidentinnsettelse i januar 2025 stod tek-oligarkene med presidentfamilien i fremste rekke og regjeringsmedlemmene som 

. I front var Silicon Valley-eliten, anført av verdens tre rikeste: Elon Musk (480 milliarder dollar), Facebook-gründer Mark Zuckerberg (258 milliarder dollar) og Amazon-gründer Jeff Bezos (232 milliarder dollar). Der var også Tim Cook og Sundar Pichal, sjefene for Apple og Google. Det var i og for seg gammelt nytt at den amerikanske makteliten beror på en fusjon av politikk og kapital. Det epokalt nye i 2025 er at pengemakten står frem utilslørt i front.

Quinn Slobodian er en samtidsorientert idéhistoriker som i flere studier har kartlagt den nye tek-eliten med dens mer eller mindre libertarianske ideologi (se min tekst «Nyliberale bastarder» i Klassekampen 13. juni 2025). I disse dager lanseres Slobodians nye bok, «Muskisme»

som en internasjonalt koordinert utgivelse på tysk, engelsk og fransk, med tek-journalisten Ben Tarnoff som støtteforfatter.

«Muskismen» foreslås som en epokal term på linje med «fordismen». Fordismen viser til bilfabrikanten Henry Ford og hans samlebånd-organiserte industrikapitalisme. Den ble synonym for det 20. århundrets kapitalisme som forbandt masseproduksjon med masseforbruk: Den fordistiske fabrikken ble felles for industrialister til høyre som til venstre. Også for Elon Musk dreier det seg om noe mer enn biler (eller raketter og satellitter); Musk selger en 

 – drømmen om suverenitet via teknologi. Muskismen er termen for det 21. århundrets digitaliserte industrikapitalisme med en kosmisk horisont. Til denne besitter Musk via sine bedrifter universalnøkkelen. Så vel Pentagon som Nasa er avhengig av SpaceX, Starlink er like uunnværlig på slagmarken som i jungelen, mens både dataprogrammet Grok og X er tett sammenfiltret med den moderne staten: «Den som vil fjerne støpselet og gjøre seg uavhengig av Musk, må innse at strømuttaket tilhører Musk.»

Nå er ikke Elon Musk helt som enkelte andre av Silicon Valley-elitens libertarianere – han avskyr ikke staten. Musks industrielle imperium er skapt i allianse med staten, og det er via denne alliansen han vil realisere sitt futuristiske livsprosjekt: å frembringe «en multiplanetarisk menneskehet». Musk vet at det er fader stat som vil finansiere den kosmiske fremtiden kapitalen skal eie. Det langsiktige målet for science fiction-entusiasten er, som kjent, å befolke Mars, men med det kortsiktigere tiårsprosjektet å bygge en amerikansk landsby på Månen.

Muskismens historie lar seg ifølge forfatterne rekonstruere via pregende faser i Musks eget liv. Den formative, første fasen var barne- og ungdomsårene i Sør-Afrikas hovedstad Pretoria. Sør-Afrika betraktes gjerne som en historisk anakronisme, men ikke slik her. Som søsterstaten Israel ansees den som en forløper for den nye tid. Apartheidstaten, muskismens vugge, formet med sin barrikaderte «festningsfuturisme» Musks overbevisning om at en stats egenartede kultur som er bekranset av en fiendtlig omverden, best lar seg forsvare via en avansert teknologi.

I 1989 forlot den 18 år gamle Elon Pretoria. Han vendte aldri tilbake til sin hjemby, men tok apartheid-Sør-Afrika med seg i kofferten til den nordamerikanske vestkysten. Mens Sør-Afrika var muskismens barneskole, ble Silicon Valley grunnskolen. Det var der på 1990-tallets Silicon Valley at Musk via sin internett-satsing la den finansielle basis for sin suksess med en forretningsmodell som utnyttet internetts inntektsgenererende egenskaper. Web 2.0 er andregenerasjonen av 

 (WWW) med overgangen fra statiske nettsider til dynamiske, interaktive plattformer, basert på sammensmeltingen av tek- og finanssektorene: Facebook i 2004, Youtube i 2005 og Twitter i 2006.

I 2002 forflyttet Musk seg til Los Angeles og omsatte sin internett-kapital til SpaceX. De første oppdragene fra Pentagon gjaldt Bushs «Krig mot terror» som akselererte symbiosen mellom stat og kapital. Musks strategi har ikke vært å eliminere staten, men å gjøre den til en vasall under et sterkt, privat monopolforetak. I 2025 ble 95 prosent av alle amerikanske, orbitale rakettoppskytninger gjennomført av SpaceX.

Muskismen vil langsomt bryte ned den gamle politiske orden.

Lever vi i muskismens århundre?

Jo Røed Skårderud (tekst og foto), Trondheim

Vi var føkkings dødsdømt, sier Felix Schulz (32).

Jeg har holdt den tyske politikeren med selskap, mens han tar seg en kjapp røyk på trappa utenfor LOs Trondheimskonferanse. LO Ungdom har flydd ham inn til formøte for å lære venstresida hvordan vinne mot høyresida på sosiale medier. Nå snakker Schulz, som er rådgiveren til den parlamentariske lederen i det tyske sosialistpartiet Die Linke, raskt og engasjert for en fullstappet sal med tillitsvalgte.

Yndlingsordet «føkkings» er med i annenhver setning. Det er lett å tilgi. Den ivrige tyskeren har vært sentral i en av de mest oppsiktsvekkende politiske redningsaksjonene i nyere tid.

Utgangspunktet før valget 2025 kunne knapt vært verre for Die Linke. Partiet, som er det tyske søsterpartiet til både Rødt og SV, fikk begredelige 2,7 prosent av stemmene i Europavalget i 2024. Den laveste oppslutningen noensinne – og knapt halvparten av hva man trenger for å nå den tyske sperregrensa på fem prosent.

Det som var igjen av medlemmer, rundt 40.000 i et land med 84 millioner innbyggere, var utslitt etter flere år med intern krangling. Partiet hadde nylig blitt revet i to etter at lederen for den interne opposisjonen, Sara Wagenknecht, brøt ut for å danne sitt eget private, antiwoke, innvandringsskeptiske venstreparti. Det som var igjen av Die Linke var så avskrevet at journalistene ikke gadd å ta telefonen når de prøvde å selge inn saker. Alle, også mange i egne rekker, forventet at de ville bli utradert ved neste parlamentsvalg.

Valgnatta ble en jubelkveld. I det nasjonale valget i februar 2025 fikk partiet 8,8 prosent av stemmene. De gikk fra ti til 64 representanter i Forbundsdagen. På nasjonale meningsmålinger ligger de nå på rundt elleve prosent, og medlemstallet er tredoblet til over 120.000.

Vi vil at folk skal forstå hva som skjer. Vi vil at folk skal bli sinte.

Hvordan redde et døende parti?

I slutten av januar kom en nyhet som trolig gikk de fleste hus forbi. Da omkom mer enn 200 mennesker som følge av at flere gruver kollapset øst i Den demokratiske republikken Kongo. Regnet hadde utløst jordras, noe de dårlig vedlikeholdte sjaktene ikke tålte. Gruvene tilhører Rubaya-anlegget, som produserer rundt 15 prosent av verdens coltan. Mineraltypen brukes i framstilling av tantal, som inngår i alt fra smarttelefoner, laptoper og elbiler til jetmotorer, vindturbiner og rakettkomponenter.

De berørte gruvene ligger i et område som siden 2024 har vært kontrollert av opprørsgruppa M23. Ifølge FN har militsen, som støttes av Kongos naboland Rwanda, innført en skatt på coltan som sikrer dem 800.000 dollar måneden. Arbeiderne som graver sjaktene og utvinner mineralene for hånd, med livet som innsats, tjener noen få dollar per dag.

Gruveulykken skjedde få dager etter publiseringen av en ny bok, som belyser skyggesidene av vår høyteknologiske tidsalder og rivaliseringen som ligger bak. «The Elements of Power: A Story of War, Technology and the Dirtiest Supply Chain on Earth» er skrevet av den amerikanske journalisten Nicolas Niarchos, som har desidert boka til befolkningen i Kongo.

Over 70 prosent av landets 115 millioner innbyggere lever i fattigdom, og mer enn 40 prosent av kongolesiske barn er underernærte. Urovekkende mange av dem fødes med misdannelser som knyttes til gift fra gruvene. Tallene blir enda grellere om man ser dem i lys av Kongos enorme naturressurser og rolla landet har i produksjonen av ting vi bruker daglig og som dessuten anses som nøkkelkomponenter i det grønne skiftet.

I 2023 sto Kongo aleine for 40 prosent av verdens coltan-leveranser. Landet er i tillegg desidert største leverandør av kobolt, med 60 prosent av det globale markedet. Kobolt er et sentralt element i såkalte litium-ionbatterier, som er de vanligste ladbare batteriene i elektronikken vi omgir oss med. Det er denne batterikategorien Niarchos konsentrerer seg om i boka, som sammenligner litium-ionbatterienes betydning for vårt århundre med den olja hadde på 1900-tallet.

Litium-ionbatterier holder liv i blant annet mobiler, datamaskiner og elbiler – enten de er fra amerikanske Apple, Dell og Tesla eller kinesiske Xiaomi, Huawei og BYD. Jakta på materialene som trengs for å lage disse batteriene og annet, preger da også den geopolitiske turbulensen verden er midt oppi – uansett om dragkampen gjelder Grønland, Ukraina eller andre steder med mineraler og metaller stormaktene ønsker kontroll over.

Nicolas Niarchos dveler lenge ved utbyttingen av Kongo, med en grundig gjennomgang av kolonihistorien. På 1880-tallet kapret den belgiske kong Leopold II et territorium i Sentral-Afrika som var 77 ganger større enn Belgia og kalte det Fristaten Kongo. Der innførte Leopold et terrorregime som brukte utstrakt slavearbeid for å utvinne og eksportere ressurser som elfenbein og rågummi. Leopolds prosjekt, som formelt ble avviklet i 1908, kostet ifølge Niarchos opp mot 13 millioner menneskeliv.

Kina står for 70 prosent av utvinningen.

Rivalene graver seg ned i tide

I Japan selges det nå flere bleier for inkontinente eldre enn for barn. Fødselsraten synker i nær sagt alle land, selv om det er store variasjoner. Kanskje vi for første gang siden Svartedauden får en global befolkningsnedgang? Som kjent bør hver kvinne i fruktbar alder i gjennomsnitt føde 2,1 barn hvis befolkningstallet ikke skal falle – hvis vi ser bort fra innvandring. I nesten hele den rike verden er vi langt under det. I Sør-Korea er det fullstendig krise. I 1960 hadde landet en fødselsrate på 6, nå er den nede i 0,72. I Kina er den på 1. To i foreldregenerasjonen, reduseres til én i den neste.

selvfølgelig fortape oss i at dette er en internasjonal trend, som det ikke er stort å gjøre noe med, men fødselstallene varierer jo veldig fra land til land. Og det er stor forskjell på om det norske fruktbarhetstallet fortsetter ned til det kinesiske nivået eller om det øker, for eksempel opp til det franske på 1,62.

I 2024 hadde Norge et fruktbarhetstall på 1,44, en gledelig oppgang fra bunnpunktet på 1,40 året før. Men det er fremdeles veldig lavt, lavere enn for eksempel Sverige og Danmark. Lenge trodde vi at det gode velferdsnivået i Norge gjorde det mulig å kombinere full yrkesdeltakelse for kvinner og relativt høye fødselstall. Fra 2002 til 2009 steg fødselsraten fra 1,75 til 1,98, noe som vi alle tok som bekreftelse på at oppskriften virket. Barnehager og økt foreldrepermisjon gjorde susen. Men det viste seg å være feil. De siste 15 årene har det gått bratt nedover.

Det er åpenbart noen kulturelle endringer som er i sving. De slår sterkest ut i Oslo, som har det laveste fødselstallet i landet, med 1,31. Rogaland ligger øverst med 1,63. Den desidert viktigste årsaken til at fødselstallene går ned, er at kvinner venter lenger med å få barn enn før. Nå er gjennomsnittet for førstegangsfødende 30,4 år. Før var det naturlig å få sitt første barn i 20-årene, nå er det i 30-årene. Det blir det færre barn av fordi tida ikke strekker til før naturen setter punktum.

Er det umuligå jekke opp fødselsraten fra dagens lave nivå? Kvinner sier i hvert fall at de ønsker seg flere barn enn de i realiteten får. Og vi har historiske eksempler på at det kan snu. I 1870-åra var fruktbarhetstallet på 4,7, men falt deretter bratt fram til 1930-tallet, da det var nede på 1,9. Men så steg det jevnt og trutt igjen til 1970, da kvinner i gjennomsnitt fødte 2,5 barn.

Det avgjørende for om man får barn eller ikke, er om andre man kjenner også får det. Hvis denne mimetiske effekten, altså at vi mimer det andre gjør, har fått fødselstallene ned, kan den også få dem opp igjen. I dag er mange redd for å få barn tidlig fordi det kan kullkaste drømmer om opplevelser, karriere og utdanning. Men man kan jo se seg rundt. De fleste som har gjort det de drømte om, har jo barn. Livet leves mens man får unger. Det tar ikke slutt. Og å sette dem bort noen uker hos besteforeldre på sommeren eller i ovale helger har alle godt av, både barn, foreldre og besteforeldre. Livet fortsetter – kanskje til og med litt mer fargerikt enn før.

 forslag som kom denne uka, virker blodfattige. Det er snakk om å redusere utenforskap, smidigere avvikling av militærtjenesten, bedre helsetjenester for foreldre, fleksibelt barnehageopptak, økt foreldrestipend med 25.000 kroner og redusert studiegjeld med det samme beløpet.

Det som skal til for å snu trenden er et større kulturelt og ideologisk skifte. Likevel kan kanskje fellesskapet – staten – bidra, men da må det være noe som virkelig monner, som for eksempel en betydelig engangsutbetaling for førstefødende under 30 år eller lavere rente på boliglån. Slike økonomiske insentiver kan ikke aleine snu tunge trender, men for dem som teller på knappene, kan det være avgjørende. Og hvis flere gjør det, vil andre følge etter. Slik er den mimetiske loven. Slike tiltak har i hvert fall betydelig lavere odds enn Stoltenbergs meningsløse skattelotto.

Venter vi for lenge?

– Jeg leser flere bøker samtidig. I 2021 var det hundreårsjubileum for den såkalla «Fyrebilsbibelen».Da begynte jeg å lese den på senga. Den ble oversatt til nynorsk av blant andre Alexander Seippel, Ivar Aasen og Elias Blix. Jeg leser den like mye for språket som for innholdet. Men det er liten skrift og trang marg i bretten, så det er god sovemedisin.

– Men det var i 2021. Hva leser du nå?

– Jeg driver fortsatt på! Det tar tid, selv om jeg leser jevnt og trutt. Oversettelsen er et språklig mesterverk, og Bibelen er selvsagt en kilde til å forstå vår kulturhistorie.

– Da leser du kanskje andre ting samtidig?

– I det siste har jeg fordypet meg for mye i skogbrukshistorie, for jeg har kjøpt meg inn i det transportable sagbruket til bror min. Dag og Tid leier en støl der vi driver med melkekyr og ysting. Nå kan vi sage materialer vi måtte trenge for vedlikehold. Nå leser jeg om historia til motorsaga i Norge. På 1950-tallet var Norge Europas største motorsagprodusent. Tiger-maskina til Jobu hadde direktedrift, som ga stor skjærefart og servokløtsj som ikke slura under sagingen.

– Og så leser jeg mye i min onkel Johannes Gjerdåkers boksamling. Han var boksamler og gjendikter. Etter at han døde i 2020, har jeg tilbrakt mye tid i en kjeller i en gammel militærleir på Voss for å gå gjennom samlingen hans. Det har vært en dannelsesreise. Ikke minst har jeg fått innsikt i bøkene til dikteren og leksikografen Samuel Johnson. I jula leste jeg den fascinerende reiseskildringen hans fra Hebridene i 1775. Men favorittboka mi for tida er Bob Dylans «Lyrics 1962–1985.» SL

Vi var Europas største motorsagprodusent.

Dypt nede i onkel Johannes sin boksamling

Min svenske venninne kommer aldri tomhendt på besøk. Med seg har hun alltid to store poser svensk godis (én til dattera mi, én til meg), samt et lite lass bøker som vitner om en hyggelig, men temmelig overdreven tiltro til undertegnedes lesekapasitet. Denne romjula hadde hun blant annet med en utgivelse fra i fjor som har fått massiv oppmerksomhet i Sverige: «Nöj dig aldrig, skrev du»

 et utvalg av brevene Sven Lindqvist og Agneta Stark skrev til hverandre i perioden 1978–1986. Bindet utgjør bare en tredel av brevene de faktisk sendte hverandre i løpet av perioden, likevel er det litt av en koloss. Når det er interessant lesning akkurat nå, er det ikke bare på grunn av nydelige kjærlighetsskildringer og skarpe analyser av Sverige rundt 1980, men også fordi brevene vitner om en flere århundrer lang kunsttradisjon som er i ferd med å gå tapt: brevskriverkunsten.

Da 2025 ble til 2026, stengte døra til en av Danmarks eldste institusjoner: Posten. Norge går i den samme retningen, selv om en liten rest av denne eldgamle infrastrukturen ligger an til å bli bevart. Forslaget til ny postlov som nå er på høring, innebærer at postombæring blir redusert til én dag i uka, og at man som regel ikke lenger får posten levert hjem, men at man må hente den på et utdelingssted.

Man kan si mye om endringene dette medfører i form av tapt områdekunnskap, dårligere beredskap, svekkede muligheter til demokratisk deltakelse og økt ensomhet – her er enda et felt hvor vi skal slutte å forholde oss til mennesker og må nøye oss med maskiner – og mye av det er også blitt sagt.

Postnedleggelsen er likevel ikke bare et tegn på at banker, offentlige kontorer og medier har blitt digitalisert, det er også et symptom på at vi har sluttet å skrive brev til hverandre. Med «brev» regner jeg her ikke bare flere sider lange kreasjoner lik dem Lindqvist og Stark utvekslet – selv noe så ukomplisert som å sende julekort er i ferd med å gå i grava. Så seint som i 2017 gikk det ti millioner av dem rundt i landet; sist jul var tallet nede i 1,7 millioner.

Da jeg var yngre, tenkte jeg at det å skrive brev ikke hadde noe som helst å gjøre med det 

. Jeg satt bøyd over skriveboka og fnyste da en voksen en gang bemerket at hun selv, i sin ungdom, kunne sitte hele dager og skrive brev til vennene sine. Som om dét var å skrive! Brev var en henvendelse, en kommunikasjon, en nødvendighet som hadde lite med litteratur å gjøre. Mens 

innebar en ambisjon, en øvelse som en dag kanskje kunne gjøre meg til forfatter, var det å skrive et brev en dagligdags form for sosial omgang.

Selvsagt var ikke dette feil. ­Postgang, og derfor brev, ble født av ­nødvendighet: Informasjonen må fram. Slik så jeg det fremdeles på ­1990-tallet, da jeg etter hver jul og bursdag måtte ­tilbringe flere dager (kjentes det som) med å skrive takkebrev til tanter, onkler og besteforeldre, brev som i tillegg til å takke for presangene, helst også skulle inneholde en viss mengde informasjon om skolegang, ­værforhold og framtidsplaner. Jeg mislikte ikke denne brevskrivingen like sterkt som mange av mine jevnaldrende, men særlig lystbetont var det likevel ikke.

Jeg forholdt meg til disse brevene som jeg forholdt meg til romaner.

En flere århundrer lang tradisjon er i ferd med å gå tapt

Forrige helg, mens Epstein-lekkasjene gikk av som en bombe, befant et par hundre mennesker seg i en egen boble i misjonskirka Håp i Oslo. Den kristne tankesmia Skaperkraft inviterte til konferansen Tenk, hvor man skulle diskutere et spørsmål som framstår stadig mer presserende: «Hva betyr kristen tro for morgendagens samfunn?».

Talelista var fylt opp med representanter fra det som framsto som det breie Kristen-Norge: prester, teologer, Krf-ere, pinsevenner, katolikker, ja, en djevelutdriver var det også funnet plass til. Men hovedpersonen var utvilsomt den amerikanske forfatteren og skribenten Rod Dreher, som inntok scenen i tweedjakke, golfgenser og med grått, uryddig hår.

De siste årene har Dreher blitt en stemme mange lytter til i det kristenkonservative landskapet. Han vokste opp i Louisiana og ble troende som ung voksen. I mange år var han katolikk, før han, etter å ha latt seg frastøte av de mange overgrepssakene i den katolske kirka, meldte overgang til den østlige ortodokse kirke. Nå bor han i Ungarn, hvor han arbeider for tenketanken Danube Institute, som har nær tilknytning til statsminister Viktor Orbán – en mann Dreher har beundring for, og som er klokere og mer intellektuell enn man kanskje tror, forsikrer han i intervjuer.

Lenge var Dreher sentral i The American Conservative, tidsskriftet hvor han i 2016 løftet den da ukjente forfatteren J.D. Vance og hans «Hillbillyens klagesang» fram i offentlighets lys. Siden har de to vært nære venner og støttespillere; avlegger man Drehers Instagram-konto et besøk, finner man et bilde av den amerikanske visepresidenten iført baseballcap som spiser pølse og drikker øl på en fortauskafé i Budapest.

La oss dvele litt ved det som ble Drehers eget gjennombrudd som forfatter, boka «The Benedict Option», som ble en bestselger i 2017, og som han ble intervjuet om på scenen i Oslo. Tittelen henspiller på den katolske helgenen Benedikt fra Nursia, som levde som munk i Italia på 500-tallet, og som var forferdet over det moralske forfallet som preget Romerrikets siste fase. Som reaksjon søkte han mot de ensomme skoger og grunnla det som skulle bli kjent som benediktinerordenen, en klosterbevegelse som spredte seg over hele Europa i hundreårene etter hans død – også til Norge med de beslektede cistercienserklostrene.

I våre dager befinner Vesten seg i et liknende forfall og er nær kollaps, mener Dreher, en påstand han gjentok flere ganger under konferansen. Sekulariseringen ruller i et voldsomt tempo. Vi har glemt vår kristne kulturarv, også i USA, hvor den har stått særlig sterkt. Selv om det formelt er religionsfrihet i landet, blir kristendommen marginalisert i det offentlige rom, hvor den har mistet alt som minner om autoritet; i intervjuer hevder Dreher at legaliseringen av likekjønnet ekteskap i USA var en spiker i kista. Mange av verdiene som er sentrale for kristne, blir ansett som fordomsfulle og uakseptable i det liberale samfunnet. Men krisa rammer også dem som fremdeles regner seg som kristne; de praktiserer en stadig mer overflatisk – «tynn» – kristendom med lite kunnskap om det som alltid har vært kjernen i troa, nemlig bønn, bibellesning og nærhet til Gud.

Hvordan kan kristendommen overleve under slike vilkår? Dreher nærer i 2017 ingen forhåpninger om at religionen kan gjenvinne sin plass i sentrum for politikk og samfunn i overskuelig framtid. I stedet bør kristenfolket la seg inspirere av Benedikt fra Nursia: Man bør la storsamfunnet rulle som det gjør og konsentrere seg om det man faktisk kan påvirke, nemlig sine umiddelbare omgivelser. Kristne, enten de er evangelikere, katolikker eller ortodokse, bør finne sammen i allianser og bygge lokalsamfunn tuftet på kristen tradisjon. Slik holder man kristendommens fakkel tent som et lys i mørket, mens man venter på bedre tider.

Trump framstår som det eneste alternativet.

Maner til kamp for troa

– Det er mest sakspapirer. Etter lange dager og ettermiddager lager jeg litt middag, ser Dagsrevyen og tar noen telefoner for å være forberedt til dagen etter. Da blir det ikke mye tid til bøker. Da jeg var liten, var det en tradisjon, og jeg er glad for at mange holder det ved like. Det er vel og bra at mange tyr til skjerm, men når vi ser de store utfordringene med lesekunnskaper, er det bra at foreldrene tar seg tid til å lese for barn og ungdom. Som tante gjorde jeg det mye selv.

– Er det noe du husker du leste som barn?

– Det var mye forskjellig. Det gikk en del i Disney-bøker og hestebøker. Jeg er jo gammel hestejente. Og faktabøker med den lille gutten med forstørrelsesglasset. Og så er jeg veldig glad i krim, helst noe skummelt som har rot i virkeligheten. Det er en fin måte å drømme seg litt vekk på, men som også tar opp ting som er aktuelle i ulike samfunn. Jeg ser en god del film og serier basert på bøker. Når jeg tar meg tid til å lese bøker, er det gjerne om ting som er relevant for vår tid, som «Æresrelatert kriminalitet» av Terje Bjøranger og Gunnar Svensson. Den er absolutt anbefalelsesverdig. Vi tror vi lever i verdens mest likestilte land, men slik er det ikke for alle.

– De er ikke øverst på lista, men ettersom jeg er bergenser, skal jeg lese «Bergenseren» av Morten Hammerborg. Det er jo en kjent sak at vi er høylytte og brautende, men hvem er vi egentlig? Det er noen spark til oss selv der, noe glimt i øyet og selvransakelse. Den gleder jeg meg veldig til. BB

Det gikk en del i Disney- og hestebøker.

Silje Hjemdal

Jeg leser og leser til øynene blir såre om norske samfunnstoppers smisking og beiling for overgriperen Jeffrey Epstein. Den moralske forargelsen vokser i meg, men det er en maktesløs forargelse, en som kjennes like datert som naivt. Den som er overrasket, avslører også at hun ikke vet noe særlig om hvordan verden egentlig henger sammen.

 jeg egentlig, at samfunnstoppene som styrte landet vårt var ute i tjeneste til vårt felles beste? At de var i stand til å skille mellom roller de var tildelt i form av tiltrodde verv, og deres egen lille privatperson? At å være dømt for hallikvirksomhet med mindreårige ville få en kommende dronning til å smelle igjen døra og aldri kaste et blikk på den igjen? LOL, som man sier på internett.

 verden? Det kjennes så underlig. Noen av oss er sjokkerte over det vi leser, andre er sjokkerte over at noen lar seg sjokkere i det hele tatt. Mange vil ha eliten til giljotinen, og det umiddelbart, inntil de blir minnet om at også eliten er sårbare mennesker med forhistorier, barn og lungesykdommer. Alle vil at avsløringene skal ha konsekvenser, og derfor vil alle også ha systemkritikk, og de kler av monarkiet, tek-kapitalismen og Arbeiderpartiet i et eneste stort og støyende røsk. Men alle står vi der og forsøker å sette ord på det vi ser, mens språket renner ut mellom fingrene våre.

 for eksempel tolke at kronprinsesse Mette-Marit satte en smiley etter erkjennelsen av at et Google-søk om Epstein «ikke så bra ut», slik Malin Ullgren peker på i svenske Dagens Nyheter? Hva var det egentlig hun smilte av? Var det utnyttelsen og utpressingen av de unge jentene? Var det hennes egen følelse av overskridelse av kongelig etikette i utvekslingene med Epstein? Eller var det frihetsfølelsen det ga henne å overhodet slippe å forholde seg til noe så grunnleggende som empati med overgrepsofre?

 til at maktpersoner så ofte hedres for ganske enkelt å framstå som et helstøpt menneske. Å ha makt er ganske enkelt det samme som å ha mulighet til å gjøre flere ting enn andre. Når fristelsene blir flere og større, vokser også risikoen for overskridelse, og den kan ikke fullt ut kompenseres med regler og kontroller. Et system som ikke gir rom for egne, etiske betraktninger, er det ingen som ønsker seg.

 er nesten ingen overskridelse den annen lik. Det er et stykke fra den grove korrupsjonen begått av folk som Labour-politiker Peter Mandelson, som fikk 75.000 dollar fra Epstein for å aktivt arbeide mot beskatning av aksjer, til pinlig beiling for en manipulator. Der den ene aktivt skader det politiske systemet han er valgt inn i, velger den andre å lukke øynene for overgrep. Det ene er forbudt, det andre er det ikke.

 vanskelig å skimte sårbarheten i Mette-Marits meldinger til Epstein, som når hun selvironisk omtaler seg selv som en «hvit hval som desperat forsøker å stå oppreist på et surfebrett». Men når vi har medfølelse med kronprinsessa for det helvetet hun garantert gjennomgår i disse dager, skal vi samtidig huske at det er nettopp mangelen på medfølelse med mennesker 

 bare hadde hørt om gjennom media, som en gang satte henne i denne situasjonen.

Vi står der og ­forsøker å sette ord på det vi ser, mens språket ­renner ut mellom fingrene våre.

Her er så underlig

Henrik Mestad

– Du har kanskje masse manus på sengekanten?

– Jeg har slått huet litt for mye, noe som gjør at øynene nekter å samarbeide. Så alt i min verden, enten det er manus eller bøker, er på lyd. Lydbok kan være fint, altså. Men om det ikke er forfatteren selv som leser, blir det liksom et filter imellom.

– Nå har det blant annet vært «Lungeflyteprøven», «Tollak til Ingeborg» og «Du er så lys» av Tore Renberg, som har lest inn vidunderlig fint sjøl. I fjor gikk det mye i sakprosa. Som mange andre hadde jeg begynt å nerde på amerikansk politikk, men ble plutselig 

 lei. Så jeg hørte på «Why The West Rules – For Now» av Ian Morris. En fantastisk fascinerende bok, der Morris har et 20.000 års perspektiv på geopolitikk. Og så var det Erika Fatlands «Sjøfareren», og en svær biografi om Djengis Khan.

– Alle Morgan Kane-bøkene til Kjell Hallbing. Da jeg var rundt femten oppdaget jeg Diablito-bøkene, også av Hallbing, som er satt til den meksikanske revolusjonen. Jeg slukte de bøkene! Så hadde jeg vel en Hemingway-periode, før jeg fant noe nytt og helt 

, som var Gabriel García Márquez. Etter det kom noen tyskere, inkludert Thomas Mann. Men jeg leste «Trolldomsfjellet» altfor tidlig, den fikk jeg ikke noe ut av.

– Hvilken klassiker skammer du deg over å ikke ha lest?

Hvis du hadde spurt meg for tjue år siden, hadde jeg nok hatt et svar. Jeg kan bare anbefale folk å bli seksti, da slutter man å bry seg om sånt! YS

Trolldomsfjellet fikk jeg ikke noe ut av.

Jo Røed Skårderud

Alle stolene blir fylt. Så trappene og galleriet. Folk står langs veggene. Bare hardhendt bruk av journalistakkreditering sikrer meg en plass nær scenen. I alt 290 studenter har presset seg inn i en av de mindre salene på Samfundet i Trondheim for å høre digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) og politikere fra Rødt og Frp debattere «Kunstig intelligens for en bedre verden?».

Tung, som har stilt krav om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal bruke KI innen utgangen av 2025 og 100 prosent innen 2030, er ikke i tvil om svaret. Hun forteller entusiastisk om hvordan kunstig intelligens skal strømlinjeforme organisering, effektivisere rapportskriving og ta over tidkrevende saksbehandling. Det skal frigjøre ansatte i offentlig sektor til å fokusere på det viktige arbeidet.

Politiet bruker allerede teknologien til å referere avhør. Et sykehjem i Trondheim bruker KI til å sette opp turnus på en mer effektiv måte. Vi er i gang.

– Dette er det som virkelig vil bidra til at velferdsstaten overlever, sier Tung.

Den fullpakka entusiastiske salen på Samfundet er et tegn i tida. KI er den store snakkisen i media og næringsliv. Kunstig intelligens er en brei betegnelse, men det er først og fremst generativ KI, teknologien bak store språkmodeller som Chat GPT, man ser potensialet i.

Og det er angivelig enormt. I en rapport for NHO anslår Samfunnsøkonomisk analyse at generativ KI kan firedoble forventet produktivitetsvekst i Norge innen 2030. McKinsey hevder halvparten av jobbene i Norge kan bli 50 prosent automatisert med generativ KI. I rapporten «KI – betydning for arbeidsstyrken» anslår analysebyrået Menon at eksisterende jobber i snitt kan effektiviseres med 17 prosent og frigjøre arbeidskraft tilsvarende 155.000 årsverk bare i offentlig sektor.

Hvor blir det av KI-­effekten?

Anniken C. Mohr

Den har en aura, psykoanalysen – når jeg hører ordet, ser jeg for meg miljøet amerikanske Janet Malcolm skildret i sine bøker: smakfulle kontorer på Manhattan, fulle av bøker og kunst. Tweedkledde analytikere, hvorav noen inngår i den ubrutte kongerekka; de har selv gått i analyse hos en analytiker som i sin tur ble analysert av selveste Freud.

Til sammenlikning framstår hun temmelig jordnær, Siri Gullestad, der vi sitter på kjøkkenet hennes i Oslo og prater om hennes nye bok, «Vanlig ulykkelig». Den sirkler inn det Gullestad kaller psykoanalysens frigjørende potensial og er et forsvar for tradisjonens fortsatte relevans i en tid hvor den unektelig er på retrett.

Gullestad er professor emeritus i klinisk psykologi og har vært terapeut i over 40 år, og boka inkluderer flere anonymiserte pasienthistorier. Noe av det jeg er mest nysgjerrig på, er det hun skriver om psykoanalysen som verktøy for å forstå kulturelle og samfunnsmessige strømninger. Selv oppdaget Gullestad psykoanalysen da hun flyttet til Paris i 1968.

– Du leste også Marx på denne tida. Slik jeg leser deg, var ditt utgangspunkt at materielle og psykoanalytiske analyser av samfunnet gikk hånd i hånd?

– Ja, jeg opplevde psykoanalysen som en kulturkritisk filosofi. Mens Marx sa noe vesentlig om de store, strukturelle kreftene i det kapitalistiske samfunnet, og om arbeiderklassens vilkår, beskjeftiget den psykoanalytiske teorien seg med det man kan kalle overbygningen: ideologi og menneskets bevissthet, sier Gullestad.

Om man skal snakke om en gullalder for psykoanalysen som kulturkritisk teori, er det mellomkrigstida, da mange søkte å forstå oppslutningen om autoritære regimer. Det gjaldt Frankfurterskolen, som var både psykoanalytisk og marxistisk orientert. Det gjaldt også psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich, som kom til Norge som jødisk flyktning i 1934. Året før utga han «Fascismens massepsykologi».

– Det er et interessant verk. Reich stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at folk blir så trukket mot nazistisk ideologi? For å skjønne det, må vi se på det strukturelle og økonomiske. Men vi må også prøve å forstå hva det er som gjør at disse tankesettene blir attraktive for folk, hvorfor de står der og jubler for Hitler, sier Gullestad.

Kanskje dreier det seg om et ønske om å underkaste seg et hierarki, om å finne tilhørighet ved å tre inn i noe større, skriver hun. Det er en teori psykoanalytikeren Werner Bohleber har lansert; at dragningen mot det autoritære eller fanatiske er en fantasi om enhet – enten det er das Volk, umma eller et «reint» Europa. Som Gullestad formulerer det: Det er vanskelig å være menneske, og spørsmålet om hvor man hører til, kan være lettere å svare på enn hvem man er. Selv har hun brukt psykoanalysen for å nærme seg hendelser i vår egen tid og har skrevet flere artikler om Anders Behring Breivik.

Målet er at man skal vende seg mot fellesskapet.

Samfunnet på divanen

Marius M. Kjølstads oversettelse av den tyske rettsfilosofen Hans Kelsens tekster ble presentert i et fullsatt Domus Bibliotheca på Universitetsplassen i Oslo denne uka. I boka påpeker Kjølstad at Kelsen har fått lite oppmerksomhet sammenliknet med hans hovedopponent i mellomkrigstidas Tyskland, Carl Schmitt. En av dem som har formidlet Schmitt i Norge, er Rune Slagstad, som var blant innlederne på seminaret sammen med Dag Michalsen, Benedikte Moltumyr Høgberg og Silje Aambø Langvatn.

Kelsen var en radikal demokrat, som insisterte på at det avgjørende for demokratiet var flertallsbeslutninger, forholdstallsvalg, parlament, partier og evne til kompromisser. Schmitt hevdet på sin side at den sanne folkeviljen like godt kunne representeres av en diktator. Folkeviljen manifesterte seg ikke gjennom valg, men som offentlig akklamasjon.

som lå og dirret i det ærverdige biblioteket, var om Kelsen var for naiv og derfor hadde lite å tilby i debatten om hvordan moderne demokratier skulle forsvare seg mot autoritære krefter. Kelsen mente demokratiet ikke kunne bruke antidemokratiske midler for å forsvare seg selv – da var det ikke lenger et demokrati. Demokrati er en prosedyre der folket bestemmer gjennom flertallsvalg, ikke et system som garanterte et bestemt utfall. Demokratiet kjenner ingen absolutte sannheter, utover det flertallet bestemmer, hevdet Kelsen.

Slagstad mente Kelsen var en teoretiker for normaltilstanden, for øvrig i likhet med Jürgen Habermas. Schmitt var derimot opptatt av unntakstilstanden. «Den har samme betydning i forfatningsteorien som underet har for teologene», sa Slagstad. I unntakstilstanden viker rettsstaten for makta, som har muligheten til å peke ut fienden etter eget forgodtbefinnende. Donald Trump representerer slik sett en radikalisert Schmitt, der suverenen bestemmer hva som er sant, sa Slagstad.

I debatten sa Michalsen at han rett og slett ville «forsvare demokratiet med midler som Kelsen mente ikke var demokratiske». Kjølstad framholdt på sin side Kelsens sterke tro på politikk og politisk handling. Da han presenterte boka i Bergen, ble det sagt at Kelsen må konfronteres med moderne rettsstatstenkning, mens Kjølstad mente at vi i like stor grad bør konfrontere dagens rettsstatstenkning med Kelsens radikale demokratisyn.

 mente Kelsens «demokratiske monisme», ensidige vekt på demokrati som utgangspunkt, ikke holdt. Hun mente det, i tråd med Habermas og John Rawls, var bedre å kombinere demokrati og konstitusjonalisme, altså ideen om at myndighetenes autoritet stammer fra og er begrenset av et sett med grunnleggende lover.

Mens jeg lyttet til debatten, lurte jeg på om mekanismene som skal forhindre en autoritær utvikling – fra domstolenes rett til å underkjenne politiske vedtak til innordning under EU-forordninger – også kan gjøre demokratiet 

effektivt til å bekjempe autoritære trusler. Et stort problem i mange vestlige land er jo en følelse av avmakt i breie befolkningsgrupper: Uansett hva man stemmer, så skjer det ingenting. Dette er fruktbart jordsmonn for «sterke ledere» og autoritære bevegelser som lover «å gjøre vei i vellinga».

Demokrati er ikke alltid perfekt, men troen på at det finnes en overdommer eller nødbrems som kan redde oss, kan i seg selv bidra til å svekke demokratiets motstandskraft og evne til å finne kompromisser. Ikke minst minner tanken mistenkelig om den tyske mellomkrigstidas idé om en sterk leder som skulle beskytte ­forfatningen.

Selvforsvar mot det autoritære

– Jeg leser alltid fire-fem bøker samtidig, dessverre, og vil nevne tre av dem. Den ene er «Hårdråde» av Tore Skeie, som jeg koser meg med. Og så ble jeg nettopp ferdig med «Ruby baby» av April Alexandersdottir, om å være 19 år og fake en orgasme, og prøve å navigere rundt det mannlige blikket. Den tredje er Bendik Wolds bok om Thomas Mann, «Blomstret og brent», som jeg syns er helt 

. Så smart, så nydelig komposisjon, så smøraktig, deilig prosa.

– Hvilke bøker har betydd mye for deg?

– En viktig bok har vært Selma Lagerlöfs «Keiseren av Portugalia», som er en intens og tragisk fortelling om en husmann og datteren hans, fanget nederst i et trangt klassesamfunn. Han vekkes liksom først til live når han får barn, som om han ikke hadde noe sjel før det, men datteren havner i ulykka og det går dårlig. Lagerlöfs hjerteskjærende, udødelige karakterer, og hennes etiske blikk, var utvilsomt formative for meg da jeg leste den i elleveårsalderen. Pappa ga meg også «A People’s History of the United States» av Howard Zinn, som jeg leste da jeg var 15. Det var det mest spennende jeg hadde lest noen gang, det mest stringente, så da spora jeg inn på å lese historie.

– I din bok om faren din spør du: «What Would Jon Michelet Do?» For å vri på spørsmålet: «What Would Jon Michelet Read» i dag?

– Gudene vet. Men han maste alltid om at man måtte lese debutantene på Oktober, som den nevnte April Alexandersdottir jo er. Så da kan han få anbefale henne og si: «Jævlig god bok!» YS

Tidens tegn

Politisk redaktør i iFinnmark

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avantgardistisk forfatter til å bli en av verdens mest innflytelsesrike høyreekstreme ideologer.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Ny nasjonalbibliotekar

Kirsten Hansteen var Norges første kvinnelige statsråd, men ble som kommunist offer for den kalde krigen. Da ble en svensk, feministisk godseier redningen.

Lever vi i muskismens århundre?

Den tøffe oppskriften på hvordan tyske Die Linke sto opp fra de døde og vant ungdommen med sosiale medier.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Fruktbarhetstallene faller i hele verden.

Dypt nede i onkel Johannes sin boksamling

Hvem skal skrive fortellingene om oss, når vi ikke lenger gjør det selv?

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Familie- og kulturpolitisk talsperson for Fremskrittspartiet.

Her er så underlig

Henrik Mestad

Kunstig intelligens skal revolusjonere norsk arbeidsliv, gi enorme inntekter og redde velferdsstaten. Hva om løftene er bløff?

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Selvforsvar mot det autoritære

Marte Michelet, forfatter

Professorer er usikre på om demokratiet i USA overlever tre nye år med Trump.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Høyresida vender seg mot Gud

Politisk redaktør i iFinnmark

Legevi­ten­skapen har mis­for­stått kvinners seksu­alitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avant­gar­distisk forfatter til å bli en av verdens mest innfly­tel­sesrike høyre­eks­treme ideologer.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Ny nasjo­nal­bi­blio­tekar

Kirsten Hansteen var Norges første kvinnelige statsråd, men ble som kommunist offer for den kalde krigen. Da ble en svensk, femi­nistisk godseier redningen.

Lever vi i muskismens århundre?

Den tøffe opp­skrif­ten på hvordan tyske Die Linke sto opp fra de døde og vant ungdommen med sosiale medier.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteri­drevne liv avhenger av.

Frukt­bar­hets­tal­lene faller i hele verden.

Dypt nede i onkel Johannes sin boksamling

Hvem skal skrive fortel­lin­gene om oss, når vi ikke lenger gjør det selv?

Det haster med å redde Vesten fra under­gangen, mener den konser­va­tive forfat­teren Rod Dreher.

Familie- og kultur­po­litisk tals­person for Fremskritts­par­tiet.

Her er så underlig

Henrik Mestad

Kunstig intel­ligens skal revo­lu­sjo­nere norsk arbeidsliv, gi enorme inntekter og redde velferds­staten. Hva om løftene er bløff?

Psyko­ana­lysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Selv­for­svar mot det autoritære

Marte Michelet, forfatter

Profes­sorer er usikre på om demo­kra­tiet i USA overlever tre nye år med Trump.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Høyresida vender seg mot Gud

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avantgardistisk forfatter til å bli en av verdens mest innflytelsesrike høyreekstreme ideologer.

Ny nasjonalbibliotekar

Kirsten Hansteen var Norges første kvinnelige statsråd, men ble som kommunist offer for den kalde krigen. Da ble en svensk, feministisk godseier redningen.

Den tøffe oppskriften på hvordan tyske Die Linke sto opp fra de døde og vant ungdommen med sosiale medier.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Fruktbarhetstallene faller i hele verden.

Hvem skal skrive fortellingene om oss, når vi ikke lenger gjør det selv?

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Familie- og kulturpolitisk talsperson for Fremskrittspartiet.

Kunstig intelligens skal revolusjonere norsk arbeidsliv, gi enorme inntekter og redde velferdsstaten. Hva om løftene er bløff?

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Selvforsvar mot det autoritære

Professorer er usikre på om demokratiet i USA overlever tre nye år med Trump.