#fff

– Hva leser en påtroppende leder i SU?

– Mye forskjellig! For tida leser jeg «Listhaugs metode» av Magnus Marsdal igjen, fordi den er en av mine favorittbøker, og jeg interesserer meg veldig for retorikk. Man kan ha så bra politikk man bare vil, men uten en retorikk som gjør at folk skjønner hva du mener og vil, er man jo like langt. Ellers liker jeg krim og særlig Jo Nesbø. Så studerer jeg for å bli barneskolelærer, så jeg har lest mye barnebøker de siste årene.

– Jeg syns det. Det første året på studiet leste jeg «La skogen leve!» av Nora Dåsnes, om ei jente som engasjerer seg mot planer om å gjøre skogen bak skolen til parkeringsplass. Den syns jeg var kul, en bok jeg selv ville satt pris på som barn. Og så syns jeg Gro Dahle har lagd mange fine bildebøker om gode temaer.

– Her i avisa kunne man tidligere i uka lese at det var flere kokebøker enn marxistisk litteratur i hylla hos deg?

– Jeg må bare være ærlig på at jeg ikke har lest supermye marxistisk litteratur. Men så er det andre, både i sittende og kommende sentralstyre, som er ideologisk sterkere enn meg. En sånn variasjon tenker jeg bare er fint. Og så er jeg jo veldig glad i å lage mat. Så ja, det er helt riktig at det er mest kokebøker hjemme.

– Vi må jo fortsatt spise under sosialismen?

– Det er helt sant. Det blir ikke no’ revolusjon uten mat.

Sara Ude Hasle

Yohan Shanmugaratnam

#000

Hvorfor venter britiske statsministre med å vise ekte følelser til dagen de varsler sin avgang? Da den konservative Theresa May i 2019 kunngjorde at hun kom til å gi seg, etter å ikke ha greid å gjennomføre brexit, holdt hun masken helt til slutten av talen da gråten overrumplet henne.

Denne uka var det Keir Starmer sin tur. Mandag annonserte statsministeren, etter elendige målinger og økende press fra sine egne i Labour, at han kom til å trekke seg. Den ellers så fattede Starmer erklærte da gråtkvalt at han framover skulle prioritere å være ektemann og far. 

 tilfelle er motsatt. Storbritannias påtroppende statsminister, som inntil nylig var Labour-ordfører i Manchester, hadde sitt store, emosjonelle øyeblikk i offentligheten allerede i 2009. Han var da sportsminister og representerte regjeringen til Gordon Brown på Anfield Stadium, i sin egen fødeby Liverpool, på 20-årsmarkeringen for Hillsborough-ulykka som kostet 97 Liverpool-supportere livet. Etterlattes krav om gransking var blitt ignorert av myndighetene siden, og mens Burnham holdt sin minnetale ble han møtt med buing. Da var det Burnham som kjempet med tårene. Han avbrøt talen.

Som The Guardians Daniel Boffey skriver, ble opplevelsen visstnok starten på Burnhams reise vekk fra Storbritannias politiske navle Westminster. Det tok ham likevel åtte år og to mislykkede forsøk på å bli partileder, før Burnham endte opp i Manchester. Der fikk han som ordfører kallenavnet «King of the North» – hentet fra tv-serien «Game of Thrones» – på grunn av sin flengende kritikk av sentralmyndighetenes London-sentrerte prioriteringer.

Burnham har hatt gode forutsetninger for å ta et oppgjør med den London-elitismen som så lenge har gjennomsyret britisk storpolitikk. Burnham har selv vokst opp i Nord-England, som barn av en telefoningeniør og resepsjonist. Han og søsknene er de første i familien som har gått på universitetet.

 har også vært gjennom noen politiske faser. Før han jobbet for Brown, hadde Burnham flere posisjoner i regjeringen til Tony Blair, da Burnham stemte for Irak-krigen. I tidligere ledervalg har Burnham stilt med et sentrumsorientert program. Som i 2015, da han lanserte kampanjen sin i lokalene til konsulentgiganten EY, med et budskap om at entreprenører var like mye helter som sykepleiere. Den gangen tapte han for den mer venstrevridde Jeremy Corbyn, som Burnham valgte å jobbe med – i motsetning til partifellene i parlamentet som gikk inn for å felle den nye lederen.

Burnham har vært åpen om at både Labour og ham selv har tatt feil flere ganger, ikke minst i troen på markedet. I Manchester har han siden 2017 vært en populær ordfører, som de første årene klarte å redusere hjemløsheten og som kan skryte av å ha fått ned prisen på kollektivtransporten gjennom delvis reversering av bussprivatiseringen. Blant annet.

Hva vil Burnham stå for, som landets sjuende statsminister på ti år? Han har profilert seg som noe mer systemkritisk enn Starmer. Samtidig har Burnham allerede varslet å bruke enda mer på militæret enn forgjengeren, og valgt en tidligere kollega fra Blair-tida, James Purnell, som stabssjef. Men detaljene får vi altså ikke før i løpet av de neste ukene.

Han er Burnham ifra nord

Håvard Friis Nilsen

Kontorene til The Economist ligger i bygget The Adelphi fra 1938, en fredet art deco-bygning i The Strand-området i London. Lobbyen i første etasje ser ut som tatt ut av en Ayn Rand-roman. Her har tidsskriftet som preger opinionen i politikk og næringsliv verden over holdt til i 25 år, mens bladets historie går tilbake til 1846, da første nummer kom ut i kampen for å fjerne reguleringen på kornhandel.

Jeg er kommet for å snakke med utenriksredaktør Richard Cockett om Wien – for hans bok om byen, «Vienna: How the City of Ideas Created the Modern World» (2023), sammenfatter politisk og intellektuell historie på aktuelt vis. Boka kombinerer et blikk både for hvor 

mellomkrigstidas Wien var, og hvordan byens historie har trekk vi kjenner igjen fra vår tid. Cockett henter meg i lobbyen og ønsker meg velkommen, og vi tar heisen opp til The Economists studio, der vi spiller inn samtalen vår.

– Din bok får det til å framstå som om hele den moderne verden ble skapt i Wien – intellektuelt, politisk, økonomisk og kulturelt og arkitektonisk har de fleste store innovasjoner blitt unnfanget her?

– Jeg ble interessert i Wien fordi jeg vokste opp under den politiske revolusjonen som fant sted under Reagan og Thatcher som ideologiske fanebærere på 1980-tallet. Jeg prøvde å forstå de intellektuelle røttene og tankesmiene som la grunnlaget for at liberalismen kom tilbake i Vestens politikk og økonomi. Da forsto jeg at Den østerrikske skolen, med navn som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises og Gottfried Haberler, og seinere Hayeks tankesmie Mont Pelerin Society, var svært viktige for både Reagan og Thatcher. Siden da har jeg på en rekke områder oppdaget at når jeg blir interessert i et fenomen, vil jeg undersøke «hvordan oppsto dette, hvor er røttene?», og ofte endte jeg opp i Wien. Jeg begynte å lage et kartotek over alle skikkelser av betydning fra Wien, og etter tjue år tenkte jeg, «wow, dette er et ganske så rikt arkiv», og så begynte jeg å trekke trådene sammen i en bok.

– Det er fascinerende at du skildrer Hayek og von Mises side om side med oppfinnelsen av det moderne sosialdemokratiet, det «røde Wien»?

– Nettopp, man kan si at sentrale bevegelser i moderne politikk oppstår her. Og fascismen er en tredje posisjon som også oppstår her, dessverre. Det særegne med Wien er at etter opprørene i 1848 og nederlaget i den fransk-prøyssiske krig i 1866, gjennomfører keiser Franz Josef samfunnsreformer som blidgjør befolkningen, og det skaper mange nye sivile rettigheter for grupper som kvinner og jøder, og et levende kulturliv. Jeg mener også begrepet om dannelse, 

, står helt sentralt på slutten av 1800-tallet – det handlet om selvutvikling og frigjøring, at man kunne og skulle oppnå selvstendighet gjennom kunnskap på flere felter. Navn som Goethe, Schiller, Beethoven og Mozart var helt gjennomgripende i den tyskspråklige kulturen som la vekt på kunnskap og kreativitet. Det oppstår en idé om et slags intellektuelt demokrati og meritokrati, at man kan vokse og havne på et bedre sted gjennom opplysning.

– Man skulle oppnå uavhengighet gjennom utdanning?

– Ja, nettopp, og uavhengighet også økonomisk. Mange fra for eksempel jødisk middelklasse kunne ta lege- eller advokatutdanning og dermed oppnå uavhengighet gjennom en selvstendig privat praksis, noe som i europeisk sammenheng på 1800-tallet var et relativt nytt fenomen. Freud, som blir lege og etter hvert psykoanalytiker, er et eksempel.

Det røde og svarte Wien

Elise Winterthun

Når man ser for seg et amerikansk eliteuniversitet, er det gjerne Hollywood-filmenes klisjeer som melder seg: Studenter iført blazere og hornbriller som haster gjennom høstløvet på vei til forelesning i en dunkelt opplyst sal med romerskinspirerte buer. Klisjeene ser ut til å stemme greit for historien til ærverdige Hillsdale College, som ligger vakkert til i det landlige Michigan.

For den jevne nordmann har universitetet ikke vært særlig kjent, før cruiseskipet Silver Dawn seilte i Norge tidligere i juni. Luksusbåten brakte med seg 600 Maga-tilhengere, som fikk cruise rundt i norsk fjordidyll samtidig som de lot seg inspirere av konservative foredragsholdere om bord. Arrangør var Hillsdale College, og 190 av plassene var fylt opp av universitetets egne representanter. Som Klassekampen meldte om, fikk cruiseturistene en heller kald mottakelse da de seilte inn i Trondheim.

Det kristne universitetet ble grunnlagt av baptister i 1844 og har en rik og interessant historie. Under borgerkrigen kjempet store deler av studentmassen på nordstatenes side. Universitetet var blant de første i landet til å slippe inn kvinner og svarte, og abolisjonisten og den tidligere slaven Frederick Douglass talte ved campus i sin tid.

som vektlegger vitenskap og humaniora. Dets fokus har tradisjonelt vært vestlig idéhistorie og innbefatter slikt som teologi, filosofi og økonomi. Ifølge en reportasje i The New Yorker i 2023 lærer man blant annet om den østerrikske økonomen Ludwig von Mises, som donerte sitt private bibliotek til Hillsdale (von Mises nevnes for øvrig av Richard Cockett på de foregående sidene i denne seksjonen av Tidens tegn). Det skal også være et av få amerikanske universiteter som fremdeles stiller høye krav til studentenes lesing av originaltekster.

Hillsdale har alltid vært ansett som konservativt, og på campus finner man statuer av Ronald Reagan og Margaret Thatcher. I seinere tid har det imidlertid skjedd en dreining som minner om Det republikanske partiet: Universitetet har knyttet seg stadig nærmere Trump og Maga-bevegelsen. Utviklingen skal særlig skyldes nåværende rektor Larry P. Arnn, som deltok på norgescruiset og som Trump på et tidspunkt skal ha vurdert å utnevne til utdanningsminister. Arnn er en av grunnleggerne bak den høyrevridde tankesmia Claremont Institute, som amerikanske publikasjoner beskriver som et intellektuelt hjem for Trump-miljøet. Her finner man også jussprofessoren John Eastman, som i 2020 ville omgjøre valget etter Trumps tap.

Leser man noen av artiklene som er skrevet om Hillsdale College de siste årene, blir man slått av hvor intrikate forbindelser universitetet har med sentrale krefter på den ytre høyresida. Allerede i 2009 opprettet Hillsdale en egen campus på Capitol Hill i Washington, over gata for tenketanken Heritage Foundation, som seinere sto bak det famøse «Project 2025», en rapport med forslag til strategi for Trump som særlig innebar å kjempe mot 

 liberalere. Også det sterkt høyrevridde nettidsskriftet The Federalist, som hevdet at Trumps valgnederlag i 2020 var resultatet av en konspirasjon, er tett knyttet til Hillsdale: Redaktør Mollie Hemingway, en kjent Trump-supporter, underviser studentene i journalistikk.

Påfallende mange av Hillsdales ansatte har vært innom Trump-administrasjonen eller omkringliggende miljøer. En av dem er professor og tidligere Heritage Foundation-profil David Azerrad, som vakte oppsikt da han i 2022 hevdet at USA er bygget på «svarte privilegier». Ifølge Hillsdales nettsider underviser han i dag studentene i «klassisk liberalisme, konservativ politisk ideologi og identitetspolitikk». En rekke ytre høyre-profiler har vært invitert som talere, som sosiale medier-kjendisen Andy Ngo. I fjor høst besøkte Reform UK-leder Nigel Farage Hillsdale, og ifølge The Guardian brukte han taletida på å hevde at britiske lærere «forgifter elever» og at det britiske utdanningssystemet er kontrollert av den «marxistiske venstresida». Taleren ved årets avgangsseremoni i mai var Erika Kirk.

Skolen framstår som en ideologi­fabrikk.

Han dyrker framtidas trumpister

Bjørgulv Braanen

Året før det kunne ha markert sitt 80-årsjubileum, opphører Vinduet å eksistere. Det forsvinner ned i historiens glemsel. Gyldendals tradisjonsrike litteraturtidsskrift, som kan telle Johan Borgen, Brikt Jensen, Jan Erik Vold, Kjell Heggelund, Janneken Øverland og Jan Kjærstad blant sine redaktører, overdras til litteraturtidsskriftet Vagant. Sjefredaktør Kari Marstein i Gyldendal sier til Klassekampen at hun er usikker på om et forlag lenger er den rette utgiveren av et tidsskrift.

Aschehoug kvittet seg med tidsskriftet Samtiden, som har en historie helt tilbake til 1890. Det allmennkulturelle tidsskriftet eies nå av Magne Lerøs selskap Medier og ledelse. Det spøker også for Bokvennen Litterær Avis, etter at eierforlaget Solum Bokvennen har havnet i økonomiske problemer. Snart står bare Samlagets Syn og Segn igjen som et forlagseid tidsskrift i Norge.

Tidsskriftene i Norge har løpt inn i problemer, kanskje først og fremst på grunn av den digitale utviklingen. Beslutningen om å gjøre Vinduet til et heldigitalt tidsskrift i 2021 har knapt bidratt til å styrke dets posisjon. En rekke tidsskrifter i Norge er bare en skygge av seg selv, ikke minst gjelder det mange av de akademiske tidsskriftene. Selv er jeg mest skuffet over utviklingen til Nytt Norsk Tidsskrift, som i årtier var en vital bidragsyter til samfunnsdebatten.

 å gi ut tidsskrifter. Men deres svekkede posisjon er ikke uunngåelig. Det er ingen lov som sier at avisene skal være mer vitale enn tidsskriftene. En kreativ tidsskriftredaksjon, som satser offensivt på å skaffe seg betalende abonnenter, vil også i dag kunne sette dagsorden. Knut Olav Åmås, som var redaktør for Samtiden fra 2001 til 2006, var for eksempel en sann mester i å skape debatt i en større offentlighet.

Kan Kari Marstein likevel ha et poeng i at forlag ikke alltid er de beste eierne? Det er i hvert fall slik hvis redaktørene som hyres inn, oppfatter sin redaktørgjerning som et gjestespill på ett år eller to, samtidig som de forventer at forlaget skal stå for alt det kommersielle, inkludert å skaffe flere betalende abonnenter. Å være redaktør i et tidsskrift handler ikke bare om å publisere et visst antall mer eller mindre interessante artikler – det dreier seg i like stor grad om å forholde seg aktivt til omverdenen og kontinuerlig jobbe for å øke tidsskriftets nedslagsfelt. Et tidsskrift dør av oksygenmangel hvis det lever sitt eget liv i sin egen boble. Å være redaktør handler om å bygge et hus med vinduer, karnapper og frodige hager, som folk gjerne vil besøke og være i.

tidsskriftene henvises det gjerne til at aviser som Klassekampen får mye pressestøtte, i motsetning til tidsskriftene. Men pressestøtta utgjør ikke mer enn 15 prosent av våre inntekter. Hvis Klassekampen hadde vært helfinansiert av pressestøtta eller et forlag – eller kanskje mer nærliggende, et parti eller et fagforbund – uten krav om å skaffe seg egne inntekter, er jeg ganske overbevist om at det hadde vært avisas sikre død. Uten «tvangen» til å forholde seg til et «marked», som i denne sammenhengen er mennesker som betaler for et abonnement, forsvinner den publisistiske dynamikken. Når for eksempel Samtidens redaktør Magne Lerø kan skilte med en betydelig opplagsøkning, samtidig som tidsskriftet har utvidet fra fire til sju utgaver i året, med 150 sider i hver utgave, er det snakk om en redaktør som også er opptatt av tidsskriftets langsiktige overlevelsesevne. Det sentrale for enhver publikasjon er at den engasjerer og blir lest av tilstrekkelige mange. Hvis ikke, går den ut av tida – på den ene eller andre måten.

Børs og katedral

– Til uka blir det mye tung rock på Ekebergsletta. Hva med tunge bøker på sengekanten?

– Akkurat nå leser jeg vel mest HMS-håndbøker og søknader om presseakkreditering, men det ligger andre ting der også. For tiden leser jeg Ina Strøms «Alt dette er Tokyo», siden jeg skal til Japan på den andre siden av sommeren. Det er en veldig gøy og annerledes reisebok, der hun ser byen fra gateplan. Å lese boka etter å ha sikret flybilletten gjør den ekstra spennende.

– Jeg er jo veldig glad i fotografi. Når jeg oppdager fotobøker som snakker til meg, er det vanskelig å ikke bare kjøpe den og ta den med hjem. Det er bøker man kan ta fram og kose seg med når som helst. En som virkelig står ut, er Tom Sandberg-samlingen «Verden vibrerer». Den er vakkert innbundet og er gjort på så flott papir. En fantastisk bok.

– Nja, de står fint sammen med vinylen, da. De komplementerer hverandre, er til inspirasjon og gir en form for ro.

– Apropos vinyl. Hva med musikkbøker? «The Dirt», om Mötley Crüe?

– Jeg tenkte faktisk litt på nå om det blir for opplagt å nevne «The Dirt». Den har jo alt en rockedokumentar skal ha. Den har blitt filmatisert, men da jeg så filmen, tenkte jeg: Boka var langt gøyere, gitt. En av mine største leseropplevelser har for øvrig vært romanen «High Fidelity» av Nick Hornby. Da jeg leste den som ung, ble jeg helt fanget. Jeg tenkte: Å, det kan faktisk være 

 gøy å lese bøker som er koblet opp mot det jeg elsket aller mest, som var musikk. YS

På sengekanten

Er det følelser som mangler i venstresidas prosjekt?

Da Klassekampen nylig intervjuet Rune Slagstad om venstrepopulisme, kom idéhistorikeren inn på et emne som fikk en til å tenke litt. «Det er noe rasjonalistisk over politikkens univers. En har ikke forbindelse med de bevegende kreftene», mente Slagstad om venstresida, som er for opptatt av saker og lite opptatt av følelser. Skal man vinne folk, må man forstå at de drives av mer enn økonomi og politikk; man må være i kontakt med deres romantiske drømmer.

Slagstad viste til den marxistiske filosofen Ernst Bloch, som på 1930-tallet hevdet at nazismen hadde vunnet kampen om menneskenes sjelsliv, som han kalte «det irrasjonelle». I dag har høyrepopulismen ny vind i seilene, og kanskje er det av samme grunn – de har forstått hvilke følelser som ulmer i folkedypet, som kan mobiliseres hit eller dit. Hva skal venstresidas svar være? Kanskje å åpne mer opp for at mennesket også er et irrasjonelt vesen. Gjennom historien har folk av alle politiske støpninger interessert seg for slikt som ikke kan forklares i politiske eller økonomiske formler, som det religiøse, spirituelle og mystiske. Men i nyere tid har slikt vært nærmest fraværende i venstresidas prosjekt: Vi holder oss til det faktabaserte, sobre og sekulære. Kanskje er det dét som klusser det til i debatter om alt fra fotballnasjonalisme til 

 eller vindmøller: Det går ikke an å forstå folks beveggrunner fra et reint rasjonelt standpunkt.

Intervjuet med Slagstad tok utgangspunkt i et foredrag han holdt på Wonderful World, en stavangerbasert festival for filosofi og vitenskap som søker å «åpne rommet for undring og det overgripende». Festivalen ledes av Jørg Arne Jørgensen, religionsviter og skribent i Klassekampens spalte «I god tro», hvor han har slått et slag for det gåtefulle og mystiske ved tilværelsen – ikke som en motsetning til vitenskap, men som en ekstra dimensjon. Det finnes flere måter å tolke verden på, mener Jørgensen, som har interessert seg for ideene til Carl Jung.

Da vi slår på tråden, utdyper Jørgensen litt om hva han finner så ansporende hos den østerrikske psykiateren, som levde mellom 1875 og 1961. Det handler nettopp om vekta Jung legger på de irrasjonelle drivkreftene i et menneskeliv.

– Jung er opptatt av understrømmene og det han kaller 

, arkaiske rester som ligger i oss, sier Jørgensen.

Som begrepet tilsier, innebærer det at menneskeheten deler en del psykiske strukturer som er nedarvet fra våre forfedre – som er forklaringen på hvorfor en rekke symboler og fortellinger (det Jung kaller arketyper) går igjen i alle slags kulturer. Blant annet har vi arvet en del voldelige, krigerske impulser, mener Jung – og de lar seg ikke sivilisere bort i en håndvending.

– Vi kan ikke vedta oss bort fra langvarige psykiske disposisjoner. Om vi prøver å bestemme oss for at menneskeheten er noe helt annet enn den er, og fører samfunnet i en altfor idealistisk retning, vil det kollektive ubevisste slå tilbake. I verste fall blir resultatet slikt som Nazi-Tyskland, som Jung tolket som en reaksjon på altfor raske endringer i moderniteten, kombinert med sosial nød og påført skyld etter verdenskrigen, som vekket noe urgammelt og etnosentrisk. For Jung har mennesket også primitive sider som elsker makt, sier Jørgensen.

Han medgir at det er «litt deprimerende å tenke på». Men den beste måten å holde slike impulser i sjakk, og forhindre at de får destruktive utslag, er å erkjenne at de finnes.

Hvem skal lytte til våre romantiske drømmer?

Av alle store jubileer er ikke følgende det viktigste, men: Mandag var det ti år siden kjendisrockeren Bob Geldof gjorde den famøse «wanker»-håndbevegelsen, som simulerer mannlig masturbasjon, mot brexit-generalen Nigel Farage. Det skjedde på elva Themsen i London, der Geldof og andre EU-tilhengere befant seg på en svær lystyacht, mens en dresskledd Farage ledet en flotilje av sjarker fra Skottland og Sør-England.

En drøy uke før Storbritannia skulle holde folkeavstemning om sitt EU-medlemskap, utvekslet partene fornærmelser på vannet mens kameraene gikk. På den ene siden sto Team Geldof, med sine unge, kule aktivister som advarte om katastrofe hvis en britisk exit fra EU ble en realitet. På den andre var Team Farage, med fiskere som protesterte mot det de anså som en katastrofal fiskeripolitikk i EU.

EU-motstandernes sjokk­artede seier i folkeavstemningen 23. juni 2016, fikk Farage til å erklære datoen som landets «uavhengighetsdag». Mange av de som stemte for brexit, tilhørte arbeiderklassen. De hadde altså trosset de dystre kalkylene om konsekvensene av en utmelding.

I disse dager, et tiår seinere, diskuterer britiske forskere og kommentatorer utfallet. Selv om de fleste av dem virker enige om at utmeldingen hadde en klar negativ effekt på økonomien, er ikke fasit entydig med tanke på hvor stor betydning brexit, isolert sett, har hatt i det store bildet. Blant annet har både covid-19 og Ukraina-krigen, som begge sammenfalt med oppbruddet fire år etter folkeavstemningen, rammet den britiske økonomien hardt.

Før avstemningen haglet beregninger om kostnadene av en seier til brexit-leiren, ikke minst fra statsminister David Camerons konservative regjering. Blant annet rykket finansminister George Osborne ut i april 2016 med et varsko om at en seier til «Leave»-kampanjen årlig kom til å koste en gjennomsnittsfamilie i Storbritannia 4300 pund (55.000 kroner med dagens kurs).

Måneden etter publiserte Osbornes departement en rapport som spådde umiddelbar resesjon, altså tilbakegang i økonomien to kvartaler på rad eller mer, om brexit-sida vant. Dokumentet opererte med flere scenarioer, der det mest alvorlige innebar 800.000 flere arbeidsløse og seks prosent nedgang i bruttonasjonalprodukt. Motparten kalte det hele en skremselskampanje, som de døpte «Project Fear».

En omfattende analyse utført av avisa Financial Times i slutten av 2017, tilsa at resultatet hadde kostet Storbritannia 350 millioner pund i uka, i form av verdifall på britiske varer og tjenester. Men sysselsettingen økte med mer enn 300.000, og det ble ingen resesjon den gangen. Tvert imot vokste økonomien med 1,9 prosent mellom folkeavstemningen og tredje kvartal året etter.

Få som stemte Leave, vil hevde det ble en suksess.

Dommedag uteble. Hva skjedde?

Rune Lykkeberg, Information

Høyre­dominans på nett: – Venstre­sida fortsetter å foretrekke tekst over video

Venstresida er best der folk er sammen. På gatene og på demonstrasjonene – og hvor folk som er opptatt av politikk, møtes og snakker sammen.

Høyrefløya, derimot, er nå best på å treffe dem som sitter hjemme og lytter til folk som deler et sinne, en nysgjerrighet eller en opplevelse av å bli tråkket på.

– Høyresida har en knusende fordel på de fleste kanalene på nettet. Spesielt podkaster. Det gjelder over hele verden, og det er stort, forteller den italienske forfatteren og samfunnsforskeren Paolo Gerbaudo.

I flere tiår har han forsket på digital politisk kommunikasjon. Ifølge ham er venstresida glad i avanserte analyser og utvikling av argumenter og ideer, siden målgruppa er personer med høyere utdanning. Høyresida er bedre til å nå ut til «lavinformasjonsvelgerne», som ikke søker kunnskap i bøker og politisk veiledning hos intellektuelle.

– Venstresida fortsetter å foretrekke tekst framfor video. Og de skriver lange programmer uten å forstå at propaganda i vår tid går gjennom ansiktet, bilder av mennesker og vertikale videoer. Vi vet fra evolusjonspsykologien at vi har en innebygd tilbøyelighet til å føle empati med en persons øyne, ansikt og kropp. Det er der man skaper tillit og fortrolighet. Det er her man skaper det som kalles parasosiale forhold, fordi du bruker mer tid på å lytte til podkasten du liker enn å snakke i telefonen med faren din, sier Gerbaudo.

En gang var det venstresida som var best til å snakke til følelsene, ensomheten og begjæret. Men i dag har høyresida skapt en nærhet til folk basert på den digitale teknologien. Når du etablerer tillit gjennom podkaster og videosnutter, kan du også trenge inn i hodene på folk med ideer om politikk og tanker om rett og galt, hevder Gerbaudo.

– Det er viktig å kunne snakke til dem som leser bøker og aviser, men det er ikke nok. Du må også kommunisere med folk som ikke er politisert. Du må nå dem gjennom andre ting de er interessert i. Du må skape en forbindelse til hele livet deres, snarere enn bare politikk i snever forstand.

I Europa har det oppstått flere politiske venstrebevegelser som har forsøkt å bøte på venstresidas problemer med å kommunisere med breie velgergrupper. Gerbaudo har skrevet om dette i boka «The Digital Party» fra 2019, der han analyserer de nye partiene som oppsto etter finanskrisa i 2008: Podemos i Spania, Femstjernebevegelsen i Italia og La France Insoumise i Frankrike.

Det republikanske partiet i USA har nærmest blitt et digitalt parti.

Høyresida triumferer på nettet

– Du har nettopp arrangert Nordens største litteraturfestival. Oppdaget du noen nye forfatterskap underveis?

– Det har vært fantastisk å lese så mye nytt – særlig litteratur fra andre land enn jeg pleier. Jeg hadde stor glede av italienske Vincenzo Latronico og bulgarske Giorgi Gospodinov, som dessverre ikke kunne komme likevel. Jeg liker særlig den siste romanen hans, «Trädgårdsmästaren och döden», som jeg leste på svensk. Så må jeg også trekke fram polske Witold Szablowski.

– Hva står øverst på lista nå som du har fri?

– Det er to forfattere som jeg drømte om å sette i samtale: Emmanuel Carrère og Karl Ove Knausgård. Carrère ble jeg helt besatt av et år jeg var i Frankrike, jeg begynte med «Un roman russe» og kjøpte nesten alt. Nå skal jeg lese hans siste, «Kolkhoze», og den siste til Knausgård, «Jeg var lenge død».

– Jeg har også to tynne bøker av den ivorianske forfatteren GauZ’ liggende. Ellers blir jeg fort besatt av folk, og jeg forelsket meg helt i Solvej Balle på Lousiana Literature i fjor. Alle snakker så varmt om hennes serie, og jeg har spart den slik at jeg kan ha maraton – og det ser det ut til at jeg klarer i tide til den siste boka. Det blir en bra lesesommer.

– Det jeg har hatt problemer med, er å legge fra meg bøker jeg har startet på. Jeg har også følt at jeg bare kan lese én bok om gangen. Det har jeg blitt helt kurert for det siste året, fordi jeg har lest fem-seks bøker parallelt. Det har vært spennende å se så mange koplinger. Jeg har også innsett at det ikke er alt man må lese ferdig; livet er for kort. EW

Parisa Vaziri

Avliver myte om Nato-garanti: – Give me a break. Dette er tøv

Værmeldingen har varslet styrtende regn, men Sverre Lodgaard entrer hotellbaren på Continental i Oslo uten paraply. Kanskje fordi det også er meldt lyn og torden? Uansett er den erfarne analytikerens valg, altså om å la paraplyen ligge igjen hjemme, symbolsk nok for det han skal si.

– Akkurat som en paraply er noe som skal beskytte oss mot regnet, skal en atomparaply beskytte oss mot at atombomber faller ned i hodene på oss. Det er symbolikken.

Bildet er pedagogisk og politisk effektivt. Men det er også direkte misvisende, mener Lodgaard, som er statsviter og seniorforsker emeritus ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Nå er han bekymret over at feilslutningen er med på å sende Norge og verden i gal retning.

I mai ble det nemlig kjent at Norge slutter seg til et kjernevåpeninitiativ som Frankrikes president Emmanuel Macron lanserte i mars. Ni andre europeiske land er med i samarbeidet om «framskutt avskrekking», som statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) foreløpig har beskrevet som en dialog.

Sverre Lodgaard har tidligere vært direktør ved både Nupi og Institutt for fredsforskning (Prio). Ikke minst hadde han viktige stillinger i FN-systemet på 1990-tallet, som var det store tiåret i det internasjonale arbeidet for å regulere og redusere kjernefysiske våpen.

Der ledet Lodgaard FNs nedrustningsinstitutt UNIDIR i Genève, og han var medlem i generalsekretærens rådgivende styre for nedrustning.

Lodgaard minnes en epoke «da det skjedde store ting» på feltet: Start-avtalene mellom USA og Sovjetunionen, og seinere Russland, kjemivåpenavtalen og enigheten i FN i 1995 om å forlenge Ikkespredningsavtalen på ubestemt tid.

Avliver myte om Natos atomgaranti

Lillehammer Kunstmuseum viser for tida utstillingen «En moderne middelalder» om Sigrid Undset (1882-1947), det danske kunstnerparet Agnes og Harald Slott-Møller og de engelske prerafaelittene (slå det opp, så kjenner du dem igjen!)

Undset møtte malerparets bilder første gang i en utstilling hos Blomqvist i Oslo i 1901, da hun bare var 19 år. Hun ble betatt av stemningen i bildene, som gjenskapte fortellinger fra sagatida og middelalderen. Siden besøkte hun det 18 år eldre ekteparet flere ganger i København, og hun ble en nær venn av Agnes. De danske malerne, som var inspirert av prerafaelittene og Arts and Crafts-bevegelsen, var flere ganger i Norge, og i 1922 besøkte de den norske forfatteren på Bjerkebæk i Lillehammer. Det var under dette oppholdet Harald malte det kjente portrettet av henne, på oppdrag for Aschehoug. Undset var da i ferd med å fullføre tredje og siste bind av Kristin Lavransdatter, som allerede var blitt en suksess.

Alt dette kan du lese om i boka som er utgitt til utstillingen, med bidrag fra blant andre kuratorene Kristin Brandtsegg Johansen og Cecilie Skeide.

Agnes og Harald Slott-Møller skulle Undset på mange måter komme til å stå i opposisjon til de dominerende strømningene i kunstfeltet. Hun var kristen og konverterte til katolisismen og søkte etter det essensielle og mytologiske i sagatida og den katolske middelalderen. I kulturradikale kretser lo man høylytt av hennes utsagn om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», og hennes roman­skikkelser ble karakterisert som Frogner-fruer i middelalderkostymer.

I Norge var interessen for sagatida en hovedstrøm på 1800-tallet, da kunstnere, forfattere, historikere og folkeminnegranskere hentet fram landets stolte fortid og sagn, viser og fortellinger fra bondekulturen. Men etter hvert tok mer kulturradikale strømninger over hovedsporet.

hevdet at Undset og Slott-Møllers «antimodernisme» var regressiv, ja også reaksjonær, men man kan i like stor grad si at den var moderne. Den representerte bare en annen form for modernitet.

«Deres nostalgi kan ses som et alternativt moderniseringsprosjekt, der de insisterer på å bruke historien til å forme framtida», skriver Mette Houlberg Rung ved museet på Frederiksborg Slot.

Det eneste menneskene har å sammenlikne med, er fortida. Hvis man utrydder historien fra det kollektive minnet, har ikke folk lenger noe å jevnføre med, og det blir umulig å forestille seg et annet samfunn. Det samme skjedde under renessansen fra 1400-tallet, da man grep tilbake til antikken som en kritikk mot samtida og den nære fortida. Det skjøv menneskeheten framover.

Kunsthistoriker Kristin B. Aavitsland siterer kunstteoretikeren Svetlana Boym som snakker om «refleksiv nostalgi», der lengselen etter fortida brukes til å avdekke samtidas motsigelser og slik gi et bidrag til å forme framtida.

Fortida som samtidsspeil

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Som kjent er EU-motstandernes sterkeste argument mot medlemskap i Den europeiske unionen folkestyre og nasjonal selvstendighet. For ja-sida har hensynet til økonomien og «å være med der det skjer» vært viktigere, mens demokrati og suverenitet definitivt har kommet i annen rekke. Og slik har de to leirene snakket forbi hverandre i mer enn femti år. Jacques Delors, formannen i EU-kommisjonen, mente i 1994 at forholdet mellom EU og nasjonalstatene kunne sammenliknes med forholdet mellom en ektemann og hans hustru. Som mannen skulle EU ta seg av fellesskapets økonomi og politikk, mens kona, altså nasjonalstatene, skulle skjøtte helsestell og annen omsorg for enkeltmenneskene. Omtrent samtidig gikk Henrik «Wergelands venner» i 17. mai-tog i Stavanger under parolen: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændelig Rige» – visstnok til en sammenhengende bølge av jubel, klapping, tilrop og hilsninger. De ville ikke akseptere at Norge skulle reduseres til ektefellen i et skeivt og undertrykkende ekteskap.

sa i en NRK-debatt denne uka at vi må slutte å diskutere «gamle» EU, altså EU slik det var før 1994. I stedet måtte vi snakke om «nye EU». Problemet er bare at «nye EU» er betydelig mer problematisk enn det gamle. Direktivmengden i EU vokser raskere enn i alle sammenliknbare økonomier. Den tidligere sentralbanksjefen i EU, Mario Draghi, vil ha en forsert utvikling mot en føderal superstat, noe som vil kreve en hærskare av nye forordninger, regler og direktiver som overfører makt og myndighet til Brussel. Det er en union som er enda mindre attraktivt for norske velgere, som er villig til å ofre noe for demokrati og selvråderett.

Den politiske eliten skammer seg over at vi ikke er med blant de store i Brussel. Vi sitter på gangen, og de må høre mye skittsnakk fra lobbyister og EU-byråkrater om Norge. De gremmer seg over det bondske, hjemlige folket som har nektet dem å innta sin rettmessige plass ved bordet i Brussel. De vindskeive EU-motstanderne, derimot, gleder seg over mulighetene i den norske utakten.

 helt for EU-euforistene, som derfor har begynt å fable om hvordan de kan omgå det besværlige folket. Matlary tok den helt ut i forrige uke, da hun hevdet at EU-spørsmålet er for komplisert for å overlates til befolkningen. «EU er en uhyre kompleks organisasjon med regler opp og i mente for alskens beslutninger.» Folk bør ikke bli belastet med å sette seg inn i «irrgangene i EU». «Det vil utarte til demagogi og populisme.» Hennes framstilling av EU er jo et eneste stort argument for å holde en armlengdes avstand til denne dysfunksjonelle teknokratorganismen, som nettopp er konstruert for holde folket i uvitenhet. Men folk forstår. Da forslaget til ny EU-grunnlov ble lagt ut til folkeavstemning i 2004, stemte flertallet i Frankrike og Nederland mot. De skjønte utmerket godt hva det handlet om.

 tror at en stadig tettere union er et bolverk mot høyrepopulismen. Men sannheten er den motsatte. Dess flere beslutninger som blir løftet ut av det nasjonale demokratiet, dess større blir frustrasjonen og avmaktsfølelsen, som er grønne gressganger for høyrepopulistiske demagoger. Og Matlarys drøm om å unngå en ny folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang. En folkeavstemning er faktisk den eneste måten å få Norge inn i EU på fordi et stortingsvedtak krever tre firedels flertall. I dag er det mer enn nok EU-motstandere på Stortinget til å utgjøre et konstant blokkerende mindretall. Det kan bare mørnes av en folkeavstemning.

Aristokratisk attrå

Maria Høy Hansen

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapitalistisk klassesamfunn

Er Norge et kapitalistisk klassesamfunn, i tråd med Karl Marx’ ideer?

Ja, mener mange. Nei, mener sosiolog og professor Gunnar C. Aakvaag. Han er blant bidragsyterne i det nye nummeret av tidsskriftet Agora, som har tema «Marx i dag».

Vi møter Aakvaag i Oslo for en prat om artikkelen, hvor han ser nærmere på sentrale poenger i Marx’ «Kapitalen» (1867) – for så å argumentere mot at dette er relevant for norske forhold.

Han mener Marx’ teori om det kapitalistiske klassesamfunnet er overbrukt blant sosiologer som analyserer Norges historie.

– Dette er faglig oppegående folk jeg har stor respekt for, men jeg er rykende uenig med dem om den overordnede analysen av det norske samfunnet, sier Aakvaag.

– La oss først klargjøre hva Marx’ tese går ut på, kort oppsummert?

– Det er ekstremt viktig å trekke et skille mellom 

. Du kan ikke snakke om et klassesamfunn bare fordi man har klasser. Det er som å snakke om et familiesamfunn fordi man har familier. Marx’ argumentasjon er langt mer forpliktende, hvor klassedynamikker og kapitalismens logikk styrer hele samfunnet.

Aakvaag peker på tre antakelser hos Marx. Den første er at kapitalismen har en form for essens eller lovmessighet. Den andre er at essensen er det han kaller de økonomiske omstendigheters stumme tvang, der kapitalismen etablerer en økonomisk logikk som ubønnhørlig presser folk til å gjøre bestemte ting. Den tredje er at et samfunn først blir kapitalistisk når denne logikken underlegger seg alle samfunnets sfærer.

Politikken sitter i førersetet, ikke økonomien.

Derfor tar Marx feil

– Vel blåst festival forrige uke! Hva har du lest i det siste?

– Det har gått en del i India. Nylig leste jeg Salvatore Babones’ «Dharma Democracy». Du hører mye om hvordan demokratiet i India går feil vei, men denne boka presenterer tall som viser at det egentlig ikke er så ille, og at landet på mange måter er en suksesshistorie. Den fikk meg til å tenke litt. Så nå leser jeg Rahul Bhatias «The New India» for å få litt balanse.

– Du er religionsviter og skriver i Klassekampen-spalta «I god tro». Det preger gjerne lesingen?

– Nå har jeg fordypet meg i Carl Jung, særlig via «Decoding Jung’s Metaphysics» av Bernardo Kastrup, en filosofisk, men enkelt skrevet bok som kan anbefales. Jung belyser menneskets forhold til religion: Mens mange tenker at opplevelser av det hellige kommer fra den ytre verden, mener Jung at de oppstår i det ubevisste. Når du åpner deg for det ubevisste, viser det religiøse seg også i den ytre verden. Det er merkelig. Jung har en grunnleggende holistisk metafysikk der verden er hel, og det indre og ytre henger sammen.

– Jeg er en stor Knausgård-fan, og har slukt Morgenstjerne-serien. Vi inviterte ham til festivalen, men han hadde ikke anledning, så da laget vi heller en post kalt «Knausgård – en tåkefyrste?», der vi satte vitenskapsformidlingen hans under lupen, hehe.

– Ellers er jeg med i en klubb kalt «Lesesirkel for menn som leser ny skjønnlitteratur av kvinnelige forfattere på fortrinnsvis inntil 150 sider». Nå gleder jeg meg til neste bok, som er Susanne Christensens «Svalene sover på månen». EW

Jørg Arne Jørgensen

Overskriften er lånt fra en gammel norsk låt, som rett nok handler om en helt annen Harry enn den Geert Mak har skrevet bok om. Men etter å ha lest om Harry Hopkins, den amerikanske sosialarbeideren som ble president Franklin D. Roosevelts mest fortrolige rådgiver og superdiplomat, er det virkelig CC Cowboys sin strofe som er mest dekkende: Ingen syntes helt å vite hva Harry Hopkins gjorde, eller hvordan. De visste bare at han fikk utrettet eksepsjonelt mye – og i en periode da det virkelig gjaldt.

Nå foreligger Geert Maks bok på norsk. I «Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945» dykker den populære nederlandske forfatteren ned i livet til mannen som først ledet Roosevelts omfattende reformer i hjemlandet, kjent som New Deal, og siden ble presidentens helt sentrale utsending under andre verdenskrig.

Geert Mak setter opp et svært persongalleri gjennom de seks hundre sidene, spesielt kretsen rundt Roosevelt. Men som tittelen signaliserer, er det aldri tvil om hvem som er hovedpersonen: Harry Hopkins. Overfor Klassekampen, som snakker med Mak på skjerm før hans norgesbesøk denne uka, sier journalisten og historikeren at han mer eller mindre har «levd ved Hopkins’ side» de siste årene mens arbeidet med boka har pågått.

– Jeg tror det fantes to drivkrefter. Harry Hopkins var virkelig idealistisk, selv om han på det personlige nivået ikke alltid var så vennlig. Han var en slags sosialist, som anså offentlige institusjoner som en del av løsningen på problemene, svarer Mak.

Den andre drivkrafta, mener han, var ambisjon.

å være i maktas sentrum. Det ble virkelig en avhengighet hos ham.

Hopkins var hellig overbevist om at fattigdom ikke var selvforskyldt, slik det individualistiske menneskesynet i USA tilsa. Før han havnet i Det hvite hus, hadde Hopkins blant annet hatt ansvaret for barnevelferd og tuberkulosebekjempelse i New York og en stilling i Røde Kors. Hopkins kom dessuten fra delstaten Iowa, der bøndene ble hardt rammet av Den store depresjonen som fulgte finanskrakket på Wall Street i 1929.

De drakk som bare helvete, Hopkins var god til det også.

Ingen vet hva Harry gjør

Når man leser historien om Marilyn Monroe – den kvinnen som har fått flest bøker skrevet om seg gjennom tidene – slås man av to ting: hvor merkelig det korte livet hennes var, og hvilket markant kapittel i amerikansk historie det er sammenvevd med.

I disse dager pumpes det ut enda flere bøker, artikler og podkaster, for på mandag er det 100 år siden Monroe kom til verden 1. juni 1926. Hun ble født som Norma Jean Mortenson i Los Angeles, og vokste opp fattig under den store depresjonen. Da mora utviklet schizofreni, ble Monroe sjaltet inn i det deprimerende fosterhjemssystemet, hvor hun skal ha blitt seksuelt misbrukt. 16 år gammel frigjorde hun seg ved å gifte seg med en nabo, og mens han var soldat i andre verdenskrig, stablet hun på beina en karriere som pinupmodell, som var 

i 1940-årene. Blant annet stilte hun opp på nakenbilder, som ble trykket i Playboy noen år seinere uten hennes samtykke (Hugh Hefner brukte for øvrig en formue på å bli gravlagt ved siden av Monroe – om hun er like henrykt over å hvile inntil ham i all evighet, er uvisst.)

Med en blanding av målrettethet, en ekstremt heldig hårklipp og en god porsjon flaks klatret Monroe videre på underholdningsindustriens rangstige og inntok til slutt Hollywood, som var i gullalderen på denne tida. «All About Eve» (1950) ble hennes gjennombrudd. De neste ti årene kom filmene som perler på en snor, og «Gentlemen Prefer Blondes» (1953), «The Seven Year Itch» (1955) og «Some Like It Hot» (1959) regnes som høydepunkter. Utover 1950-tallet ble Monroe minst like kjent for sitt privatliv, og hun inngikk i forhold – og noen ganger ekteskap – med landets mest berømte menn innen sport, film og politikk: Joe DiMaggio, Marlon Brando, John F. Kennedy. Den siste filmen hun spilte i var «The Misfits» (1960), med manus skrevet av hennes siste ektemann Arthur Miller, en kjent dramatiker. I 1962 døde hun av en overdose piller, etter flere års avhengighet – om det var et uhell eller selvmord, vites ikke.

Å forsøke å si noe vettugt om Marilyn Monroe kan føles litt som å snakke om McDonalds eller Iphone. Hun er allestedsnærværende, også i dag, og oppleves gjerne mer som et symbol eller et generisk 

 enn en interessant historisk person. For en som ikke opplevde hennes glansdager, altså som kinopublikum på 1950-tallet, kan det være vanskelig å forstå hva det var som var så spesielt. Verden mangler ikke pene mennesker, og folk som traff henne, rapporterte at hun var nokså alminnelig søt bak all staffasjen – en berømt fotograf hevdet at hun «fullstendig manglet beinstruktur».

Men, fortsatte han: «Hun hadde evnen til å projisere.» Det, kan man tenke seg, innebærer et talent for å lokalisere tidsånden og modellere sin persona deretter. Hva ønsker publikum at en kvinne skal være på akkurat dette tidspunktet i historien, hva vekker deres fantasier i 1952? The New Yorkers skribent Rachel Syme beskriver Monroe som den første kjendisen som fullt ut forsto fotomediets makt og samarbeidet aktivt med fotografer, heller enn å passivt la seg avbilde, slik andre pene, men forglemmelige pinuper gjorde.

Ser man en Monroe-film eller to, forstår man litt mer av appellen: Hun har den typen karisma og erotisk tiltrekningskraft som, til tross for bimboestetikken, egentlig kommer av intelligens og personlighet. Det er derfor effekten ble så laber da realitykjendisen Kim Kardashian skviste seg inn i Monroes berømte «nakenkjole» for noen år siden: Ikke bare fordi hun har andre proporsjoner enn Monroe og truet med å revne det skjøre stoffet, men fordi hun mangler elementet av mystikk og humoristisk sjarm; 

, for å sitere Gertrude Stein (rett skal være rett: Kardashian har laget en karriere ut av å treffe 

 tidsånd, som er en ganske annen enn på 1950-tallet).

Monroe døde før andrebølge­feminismen blomstret opp seint på 1960-tallet, og de som analyserte henne i retrospekt, visste ikke alltid hva de skulle gjøre med henne. Noen så ned på henne. Rolla hun spilte som begjærsobjekt, rører ved et evig dilemma: Er det automatisk undertrykkende å underkaste seg det mannlige blikket? Eller kan det være frigjørende, om man klarer å utnytte det til sin fordel, for eksempel økonomisk?

Hva skal en kvinne være?

– «Verden på norsk», er Caminos motto. Preger det også hvordan sengekanten ser ut?

– Ja, for så vidt: Jeg forbereder samtaler jeg skal delta i på litteraturfestivalen i Lillehammer, og har derfor lest igjen bøkene til Eduardo Halfon fra Guatemala. Den siste på norsk er «Tarantell», som handler om et jødisk barn i USA som blir sendt på en sommerleir i hjemlandet Guatemala. Han forstår seinere at dette egentlig var en slags treningsleir der de lærte å overleve som jøder. Og så er jeg «Girls»-fan, så jeg har nettopp lest «Famesick» av Lena Dunham. Selv om jeg tilhører en tidligere generasjon, syns jeg hun er kjempemorsom. Dessuten har jeg lært veldig mye om endometriose. Forresten har jeg fått dilla på tarotkort, så nå har jeg kjøpt «The Ultimate Guide to Tarot».

– Det er nok første tarotbok i spalta! Hvilke bøker åpnet verden for deg som ung?

– På universitetet fant jeg «Latin-Amerikas åpne årer» av Eduardo Galeano, frigjøringsteologi og frigjøringspedagogikk. Jeg var utvekslingsstudent i Argentina et år og fikk med meg en del aktivisme derfra. Jeg kunne også lese på spansk, så da gikk det slag i slag: Gabriel García Márquez, Mario Vargas Llosa, Isabel Allende og så videre.

– Bunken min med norsk litteratur som jeg skal lese av rein lyst, begynner å bli veldig høy. Jeg er veldig glad i Olaug Nilssen og har lest alt av henne. Jeg leste også Shabana Rehmans selvbiografi, som ble fullført av Morten Traavik og som det ble litt polemikk rundt. Den syns jeg var sterk. Jeg har selvfølgelig også lest Sigrun Slapgards bøker. «Eg har sett jaguaren» er helt fantastisk, den må alle lese. YS

Danske Claus Pedersen har en fortid fra ledelsen i venstreradikale Enhedslisten, seinere medlem av Socialistisk Folkeparti og langt tilbake som aktivist på Nørrebro i København. Nå utgir han boka «Flugten fra det progressive fengsel», etter at han selv har tatt ut avstand til sitt tidligere miljø. I den anledning er han intervjuet av Weekendavisens Hans Mortensen. Pedersens kritikk av kulturen i progressive miljøer er ganske ramsalt – og kanskje noe ensidig? – men jeg tror hans poenger er vel verdt å tenke over hvis målet for venstresida er å gro dype røtter blant folk fra alle sosiale, geografiske og kulturelle samfunnslag, fra «all walks of life», som amerikanerne sier.

Pedersen en progressiv diskusjonskultur som i liten grad er opptatt av å forklare eller overbevise med argumenter, men som i stedet etablerer en moralsk posisjon og derfra formidler sin kritikk. Han mener mange har forskanset seg i det han kaller et «selvbekreftende univers», der man er mer opptatt av de riktige meningene enn å overbevise dem man er uenig med. Det handler i liten grad om å møte folk i øyehøyde. Det åpnes ikke for undring over vanskelige spørsmål, og man viser liten interesse for hva andre tenker og mener, for ikke å snakke om å lete etter deres gode poenger, noe som i sin tur kan være starten på en fruktbar meningsutveksling.

Claus Pedersen tror mange ikke forstår at når vi moraliserer over andre, så har vi bare moralsk autoritet blant dem som i utgangspunktet er enige med oss. Den deles ikke nødvendigvis av andre. Det er heller ikke mulig å være i reell dialog med noen som føler de er blitt stemplet som dårlige mennesker. Han mener også mye av det som sies og gjøres, først og fremst bekrefter avsenderens progressive tilhørighet.

Det er svært mange kloke folk på venstresida. Åpne, romslige, kunnskapsrike, nysgjerrige og rause mennesker, som forklarer og forklarer ut fra en grunnleggende idé om at alle er likeverdige. De tror på krafta i de bedre argumenter – en i visshet om at det er mulig å mobilisere det store flertallet for en solidarisk politikk. For folk er mangslungne og er i stand til å endre seg. I perioder er vi kanskje ute på ganske så ville veier, men så finner vi likevel stien tilbake igjen. Hvis den dominerende kulturen handler om å støte ut folk, gjerne for evig og alltid, vil veien tilbake bli tung og vanskelige – kanskje for tung for altfor mange. Å heve seg over andre i egen moralsk fortreffelighet er derfor ingen god oppskrift på å skaffe seg venner. Vi ender i stedet opp med å støte stadig flere fra oss.

seg over andre og karakterisere dem som uforbederlige eller «basket of deplorables», som Hillary Clinton uttrykte det, er dessverre altfor utbredt. Når opphisselsen er spesiell stor, går de ivrigste også til angrep sine nærmeste fordi de ikke er hundre prosent enige, ikke bruker de rette ordene eller bare stiller spørsmål. Da suges all oksygen ut av rommet, og folk står spørrende og fremmedgjorte igjen. Den offentlige debatten handler ikke om hvem som har høyest moral, men om hva som er best for det store flertallet. Å sette seg på sin høye hest fører oss ingensteds.

Folk er mangslungne og i stand til å endre seg.

Tilsynet for høy moral

Bjørgulv Braanen (tekst) og Charlotte Førde Skomsøy (foto)

Denne uka var idéhistoriker Rune Slagstad (81) på den nordiske festivalen Wonderful World i Stavanger, der han holdt foredraget «Populismen i våre hjerter». Til tross for at populisme er på alles lepper, mener han teorien om fenomenet er ytterst mangelfull. I mange tilfeller er populisme blitt et politisk skjellsord med en negativt stigmatiserende klang, til tross for at spesielt den norske venstrepopulismen har utvidet demokratiet.

Vi møter Rune Slagstad på hans kontor på Institutt for samfunnsforskning i Oslo for å få en utdyping av det han kaller «den populistiske tidsalder», der en grunnleggende konfliktlinje er folket mot eliten. I denne uoversiktlige tidsalderen synes deler av høyrefløyen å ha et betydelig klarere grep om misfornøyde og tilsidesatte velgere enn venstresida, som har problemer med finne tidas melodi. I 1979 holdt Slagstad et foredrag med tittelen «Sosialisme på norsk». I dag mener han det burde ha hett «Populisme på norsk» fordi det dreide seg om organer for folkelig deltakelse.

– Det forsvant ut av tenkningen min i en 20 års tid fordi jeg var opptatt av det rettsliberale, men nå tar jeg opp tråden og vender tilbake til populismen, sier han.

Den stadig bokutgivende Slagstad er opptatt av styrken ved det nordiske og skandinaviske, med tyngdepunkt i det demokratiske. I den anledning siterer han en av den norske embetsstatens fremste menn, høyesterettsadvokat, foreleser i juss ved Det Kgl. Frederiks Universitet og Norges statsminister på 1870-tallet, Frederik Stang, som tidlig på 1830-tallet skrev: «Almenviljen, lutret og modereret, skal være den bevegende kraft i alle statsorganismens retninger.»

– Stang formulerte det forut for parlamentarismens gjennombrudd i 1884, men det er desto mer interessant etter 1884 – og i dag – fordi det understreker at den bevegende kraft i samfunnet er den folkelige, politiske viljen, sier han.

Utviklingen etter finanskrisa i 2008 rev grunnen vekk under den nyliberale, postpolitiske triumf­ferden og åpnet rommet for det populistiske opprøret. Slagstad mener den omfattende diskusjonen om populismen likevel har vært for enkel, i det den ikke har akseptert de ulike formene og tradisjonene det folkelige opprøret står i.

– Populismedebatten mangler en refleksjon over den norske og skandinaviske tradisjonen. I Jan-Werner Müllers «Hva er populisme» fra 2016, som er en klassiker i den moderne litteraturen om populismen, er folkeligheten i utgangspunktet antipluralistisk: «Vi er folket. Vi er ett folk». Hos Müller er populismen alltid antidemokratisk. Men den norske populistiske tradisjonen springer jo ut av det parlamentariske gjennombruddet i 1884, dermed er folket pluralistisk allerede i utgangspunktet. Det er også noe danske Christian Egander Skov legger vekt på i den nye boka «Folkeligt skal alt nu være».

Norsk venstrepopulisme, anført av Johan Sverdrup og hans Venstre-parti, forble demokratisk-pluralistisk, slik det også var tilfellet for Johan Nygaardsvolds populistiske Ap-regjering fra 1935 til 1940, sa Slagstad i foredraget i Stavanger. Den norske venstrepopulismen fikk sitt klimaks i motstanden mot EF/EU i 1972 og 1994, karakteristisk nok begrunnet i Brussels «demokratiske underskudd», slår han fast.

Man er nødt til å tenke med blodet også.

I forsvar for den norske populismen

– Vi verkstedarbeidere er ikke de som leser mest, etter mitt inntrykk. Men boka jeg sist hadde på soverommet var «Kapital og ideologi» av Thomas Piketty. Den ble satt litt på pause. Ellers har jeg nettopp fått tre store bøker i posten, deriblant «Kapitalen», som jeg har lest en del om.

– Ja. Det er interessant, for som arbeidere kjenner vi Marx på kroppen – vi er slitne i knæra, bekymret for om renta går opp og har en følelse av at vi har skapt mer penger enn vi har fått. Ellers går det mest i faglitteratur hos meg, eksempelvis om Midtøsten og Afrika. Det må ha vært 20 år siden jeg sist leste skjønnlitteratur, og da «Don Quijote», som ga et voldsomt inntrykk av en person med en helt gal virkelighetsoppfatning og et stort pågangsmot.

– Guttungen min leser mye Manga-tegneserier, og sammen har vi lest «Håndbok for unge antirasister» av Tinashe Williamson. For noen år siden fikk vi Yohan Shanmugaratnams «Vi puster fortsatt» i gave, og det tenker jeg blir neste høytlesning.

– Det går mye i fagmagasinet til Norsk Jernbaneforbund. Vi har også fått utdelt «Jernbanen i Norge (1854-2004)» av Trond Bergh, som jeg ikke har åpnet ennå.

– Ellers leser jeg det jeg rekker av aviser – Dagsavisen, Klassekampen, Aftenposten, Dagens Næringsliv. Og så går det mye i arbeidsmiljøloven.

– Hvilke deler av arbeidsmiljøloven vil du anbefale norske arbeidsgivere å lese litt nøyere?

– Alt er viktig, men gjerne det om regler for arbeidstid og overtid, og alt som handler om vern av de ansatte. EW

Glenn Noss

Hans Petter Sjøli hyllet den norske nasjonaldagsfeir­ingen i VG nylig, «aller mest på grunn av de små» – alle «småtassene med flagg». Han forteller at dess eldre han blir, jo mer rørt blir han av barnetogene. Ja, 17. mai er barnas dag, men kanskje også folkets dag? Det mener i hvert fall danske Christian Egander Skov, som i en hilsning på vår grunnlovsdag skriver at 17. mai-feiringens sterke stilling har sammenheng med at den ikke bare er en folkefest, men også en folkelig fest.

men for meg ser det ut som feiringen øker i betydning etter hvert som årene går. Stadig nye grupper trekkes med. Den er så kraftfull at den er umulig å stille seg likegyldig eller avvisende til. Slik fungerer den som en formidabel integreringsmaskin. Jeg reiste litt rundt med offentlig kommunikasjon i Oslo på 17. mai og møtte festglade og festpyntede ungdommer på T-baner, busser og trikker, der de forventningsfulle og champagneberuste gjorde seg klar til å kaste seg ut i nasjonaldagsfeiringen. Tidligere var det vel så vanlig at 17. mai ble brukt til å sove ut bakrusen fra festen dagen før. Nå forbereder de seg i stedet til 17. mai-frokost. Og selv de mest motvillige dras med, også dem som tidligere bare hadde forakt til overs for det bondske, folkelige og nasjonale ved feiringen – de som på 1990-tallet trodde nasjonen hadde gått ut på dato som den sosiale konstruksjonen den vitterlig var.

Markus Slettholm, som selv har en fascinasjon for 1990-tallet, spør i Morgenbladet hvorfor det er så vanskelig å elske dagens norske fotballands­lag, som om det skulle være en utbredt holdning. Det kan jeg forsikre om at det ikke er. «Snakk for dem selv», som det heter. Ifølge noen Morgenbladet-skribenter er 2026-utgaven av landslaget både «estetisk ubehagelig» og «estetisk problematisk», på grunn av en «vikingnasjonalisme», med «runeaktige fonter», «stavkirker på brystet» og fæle fotballsanger. Det er et gjenkjennelig refreng. Også «Drillos» supportere på 1990-tallet var «harry» med sine vikinghjelmer, og landslaget spilte uestetisk rævafotball. Slettholm skriver da også at den estetiske nedvurderingen av supportere er ganske tidløs, men hevder likevel at motviljen mot eget lag i dag er spesiell, noe han forklarer med en «breiere aversjon mot den globale underholdningskulturen». Det tviler jeg sterkt på. Det er nok den samme forakten for det folkelige, som har vært en lang linje i norsk historie, fra Welhavens danomaner til dagens estetikere i den snakkende klassen.

Tidens tegn

Ny leder i Sosialistisk Ungdom

Hva vil britenes nye leder stå for?

Richard Cockett ser den østerrikske hovedstaden som arnested for moderne politikk.

Han dyrker framtidas trumpister

Tidsskriftene ligger på sotteseng.

Lars Tefre Baade, presseansvarlig for Tons of Rock

Er det følelser som mangler i venstresidas prosjekt?

Dommedag uteble. Hva skjedde?

Høyredominans på nett: – Venstresida fortsetter å foretrekke tekst over video

Programsjef for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer

Avliver myte om Nato-garanti: – Give me a break. Dette er tøv

Fortida som samtidsspeil

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapitalistisk klassesamfunn

Festivalsjef for Wonderful World

Ingen vet hva Harry gjør

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latterliggjort. Nå fyller hun 100 år.

Signe Prøis, forlegger i Camino Forlag

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debattstarter.

I forsvar for den norske populismen

Leder i Statsbanenes Verkstedarbeiderforening i Oslo

Den norske urnesstilen er ubehagelig, mens aztekerkulturen er eksotisk.

I to nye bøker gjenoppdages en radikal jødisk arv, som ville utfordre staten Israels grunnidé.

Er jentene virkelig så sinte?

Ny leder i Sosia­listisk Ungdom

Hva vil britenes nye leder stå for?

Richard Cockett ser den øster­riks­ke hoved­staden som arnested for moderne politikk.

Han dyrker framtidas trumpister

Tidsskrif­tene ligger på sotteseng.

Lars Tefre Baade, presse­an­svarlig for Tons of Rock

Er det følelser som mangler i venstre­si­das prosjekt?

Dommedag uteble. Hva skjedde?

Høyre­dominans på nett: – Venstre­sida fortsetter å foretrekke tekst over video

Pro­gram­sjef for Norsk Litte­ra­tur­fes­tival på Lille­hammer

Avliver myte om Nato-garanti: – Give me a break. Dette er tøv

Fortida som sam­tids­speil

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folke­av­stemning er i virke­lig­heten en bumerang

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapi­ta­listisk klasse­sam­funn

Festi­valsjef for Wonderful World

Ingen vet hva Harry gjør

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latter­lig­gjort. Nå fyller hun 100 år.

Signe Prøis, forlegger i Camino Forlag

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debatt­starter.

I forsvar for den norske populismen

Leder i Stats­ba­nenes Verksted­arbeiderforening i Oslo

Den norske urnes­stilen er ubehagelig, mens azte­ker­kul­turen er eksotisk.

I to nye bøker gjenopp­dages en radikal jødisk arv, som ville utfordre staten Israels grunnidé.

Er jentene virkelig så sinte?

Ny leder i Sosialistisk Ungdom

Richard Cockett ser den østerrikske hovedstaden som arnested for moderne politikk.

Tidsskriftene ligger på sotteseng.

Lars Tefre Baade, presseansvarlig for Tons of Rock

Er det følelser som mangler i venstresidas prosjekt?

Høyredominans på nett: – Venstresida fortsetter å foretrekke tekst over video

Programsjef for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer

Fortida som samtidsspeil

Matlarys drøm om å unngå en ny EU-folkeavstemning er i virkeligheten en bumerang

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapitalistisk klassesamfunn

Festivalsjef for Wonderful World

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latterliggjort. Nå fyller hun 100 år.

Å heve seg over andre moralsk er en dårlig debattstarter.

Leder i Statsbanenes Verkstedarbeiderforening i Oslo

Den norske urnesstilen er ubehagelig, mens aztekerkulturen er eksotisk.

I to nye bøker gjenoppdages en radikal jødisk arv, som ville utfordre staten Israels grunnidé.