Yohan Shanmugaratnam (tekst), Christopher Olssøn (foto)

#fff

Bokaktuell NRK-veteran med bok om innvandring: – Dette er en advarsel

Noe av det første man lærer som ny i Norge, lenge før «Per Spelmann», bånnski og å si «ja» på innpust, er hvordan storsamfunnet snakker om oss. Her har språket endret seg, fra 1980-tallets «Ja til et fargerikt fellesskap», via diskusjoner om norskhet og påstander om «snikislamisering», til det rådende mantraet om en streng og bærekraftig innvandringspolitikk. Og underveis har vi hele tida prøvd å orientere oss på integreringsskalaen som gjelder.

Men ifølge journalistveteranen Anders Magnus er saken enkel.

– Hvis du som innvandrer er for frihet for døtrene dine, mot klankultur og patriarkat, deler synet på demokrati og menneskerettigheter som vi har i Norge og er åpen for at homofile kan gifte seg med hverandre, så er du jo enig i verdigrunnlaget vi har her, sier han.

– Om du da feirer id og går med andre kostymer ved festlige anledninger, spiller ingen rolle. At du skal leve som nordmenn flest, gå på tur og spise brunost, er helt uinteressant.

Mellom oss, på en kafé i Oslo sentrum, ligger boka Magnus ga ut tidligere i uka: «Innvandringens skyggesider». Der omtaler den selverklærte sosialdemokraten tiår med tilflytning av mennesker til Norge som et «gigantisk eksperiment» som «ingen velgere har bedt om», og som truer det norske tillitssamfunnet, velferdssystemet og arbeiderklassen.

I dag utgjør innvandrerne og våre norskfødte barn en femdel av Norges befolkning. Om man snevrer inn til de ikke-vestlige, slik Magnus gjør, dreier det seg om en sjudel.

Den tidligere NRK-profilen tar for seg alt fra æresrelatert vold og klankriminalitet til islams rolle og det han kaller separatisme. I tillegg til statistikk og tidligere publiserte mediesaker, har han lent seg på noen primærkilder som går igjen i den 300 sider lange boka. Noen av kildene er anonyme, etnisk norske «varslere» i sosialtjenesten og skoleverket, mens andre er navngitte personer med innvandrerbakgrunn.

Budskapet, som understøttes av alle, er at integreringen har kollapset og at noen tydelige grep må tas. Til slutt lanserer Magnus et sett med forslag, deriblant obligatorisk undervisning om klankultur, hijab-forbud i offentlig sektor, barneskoler og barnehager, stans i støtte til dialognettverk og slutt på bruk av ordet islamofobi.

Jeg ­mener terror­angrepene ikke var motivert av islamofobi.

NRK-veteran med bok om innvandring: – Dette er en advarsel

#000

– Travle dager med budsjettframleggelse?

– Ja, det har vært litt som Arendalsuka opp i vandrehallen i Stortinget i dag.

– Dere er kritiske til statsbudsjettet?

– Ja, Norgespris-økningen er i høyeste laget, men alt i alt er det et all right budsjett.

– Får du tid til å lese noe opp i alt dette stresset?

– Forsvinnende lite må jeg innrømme. Jeg er veldig glad i å lese og har lest mye opp gjennom livet. Men nå blir det veldig mye sakspapirer og underlag til møter. Konjunkturrapporten til LO har stått høyt på dagsordenen den siste uka.

– Veldig mye forskjellig. Da jeg var unge, var jeg veldig glad i Roald Dahl.

Jeg var ganske sikker på at det fantes hekser.

Kine Asper Vistnes

Elise Winterthun

Forleden regnet jeg ut hva man tjener som frilans litteraturkritiker i Norge. La oss si at man anmelder en sakprosabok på 400 sider, og er av den grundige typen. La oss si at man bruker tre arbeidsdager på å lese boka, to på å skrive anmeldelsen og rette opp i det redaktøren måtte ha av pirk. En gjengs honorarsats ligger på 6000 kroner. Timelønna man sitter igjen med – før skatt! – er 160 kroner. Det er på nivå med lønna til en tenåring som jobber på bensinstasjon.

Av dette burde det være klart at ingen er litteraturkritiker fordi det er en gunstig levevei. I dag er nesten ingen kritiker på heltid heller. Anmeldelser er noe man gjør kvelder og helger, fordi man liker å skrive og fordi man brenner for litteraturen og for at det skal finnes en intellektuell offentlighet i dette landet. Er man samvittighetsfull, føler man også et ansvar overfor forfatteren. Ikke for å rose det middelmådige, men for å bruke nok tid på verket til at man kan gi en reell vurdering. Man vet hva det koster å skrive en bok: all tida tilbrakt i arkiver, ved tastaturet. Og kritikeren svarer med noe av den samme ånden, også ved en slakt; man blir sittende og pusse sine poenger mens familien er på tur i skogen. I tilfeller hvor en kritiker har jukset, som Bergens Tidende-kritikeren som ble tatt for plagiat i 2017, har det vært kroken på døra for karrieren.

Av dette burde det også være opplagt at tillitsforholdet går begge veier – det er ikke bare kritikeren som skylder forfatteren ærlig arbeid, forfatteren skylder kritikeren det samme. Det var det jeg tenkte da jeg leste litteraturprofessor Gisle Selnes’ anmeldelse av filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsens «Trump og filosofene», trykket i Klassekampen samme dag som det ble kjent at boka ga nesten 80 prosent utslag hos KI-detektoren Pangram. Hvorfor i alle dager skal en oppegående person bruke tida si på å anmelde noe som er mer eller mindre kokt i hop av kunstig intelligens? Hvorfor bruke krefter på å analysere eller krangle med et språk og tankestoff som ikke er bygget stein på stein av et annet menneske?

Det er kjedelig å bruke tid på en slapp bok, men å bruke tid på juks, er direkte provoserende. Det sier seg selv at om tendensen Svendsen representerer, brer om seg, vil det også bety en avvikling av kritikergjerningen slik vi kjenner den.

Men denne klagesangen faller nok på steingrunn. Det aner meg nemlig at de av forfatterne som tyr til KI-generert språk og innhold – høyst sannsynlig er de flere, så vi kan la Svendsen hvile – finner kritikergjerningen irrelevant. Misforstå meg rett: Rosende anmeldelser vil de sikkert gjerne ha, men anmeldelsene kan godt være KI-genererte, de også. Den intellektuelle utvekslingen mellom to levende mennesker, er på sin side uinteressant. Forfatteren som trer fram i den nye tida, er nemlig ikke egentlig intellektuell, men en strategisk karrierist.

Bøkene er ikke et resultat av langvarig tankearbeid og kamp med en uregjerlig tekstmasse som til slutt finner sin form. Ei heller er de motivert av en sterk følelse av nødvendighet, av at dette materialet er unikt. Nei, bøkene som spys ut fortere enn du kan si innkjøpsordningen for sakprosa er strategiske produkter, laget for at forfatteren kan smykke CV-en og reise rundt og holde KI-genererte foredrag og «være noen» i offentligheten. Det er, for ordens skyld, ikke en ny tendens – de siste årene har det blitt pumpet ut menneskeskrevne bøker det går tretten på dusinet av i alle sjangre. Men med KI når utviklingen et nytt, grelt nivå.

Det er lett å slutte seg til litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen, som på Facebook spør hvem som egentlig er ment å lese alle KI-bøkene som potensielt vil skylle over oss. Det er også noe feilslått ved ideen om at det å utgi flest mulig bøker i løpet av en karriere som akademiker og forfatter, er et gode, påpeker han. Man får lyst til å legge til: Trengs det flere bøker om amerikansk politikk i Norge?

Forfatteren i den nye tida er karrierist.

Hvem drepte HF-gutten?

Bjørgulv Braanen

Det begynte med en feide mellom DNs politiske redaktør Frithjof Jacobsen og Nettavisens Skjalg Fjellheim om distriktsopprøret i Høyre mot høye drivstoff­avgifter. Jacobsen var møkk lei av at alt i Norge ble redusert til en sentrum-periferi-konflikt og skrev oppgitt:

«Dieselbrølet kunne utløst en grunnleggende debatt om den viktige politiske skillelinjen offentlig/privat, men dette drukner i den evige sentrum/periferi-debatten. En skinndebatt som er det nærmeste vi kommer tåpelig identitetspolitikk i Norge. Der det å bo i en by skal innebære at du har en skjult agenda om å avfolke resten av Norge».

Etter å ha fått knallhard ­kritikk av Nettavisens politiske redaktør, fortsatte Jacobsen i samme spor og hevdet at «det er mye lyd i Skjalg Fjellheims retoriske hornorkester, men det har bare én melodi» – altså periferi mot sentrum.

en helt uhildet observatør til denne striden, ettersom jeg i likhet med Fjellheim har problemer med å forstå enkelte Oslo-kommentatorers totale mangel på interesse og forståelse for hvor viktig og avgjørende sentrum-­periferi-aksen er i norsk politikk. Etter min oppfatning er denne blindsonen også en viktig grunn til at de såkalte liberale i toneangivende medier snarere bidrar til polarisering enn gjensidig forståelse mellom folk i ulike deler av landet. I sine hyppige råd til styringspartiene bidrar de til å føre dem på avveie, noe som gjør oppgaven med å demme opp for høyrepopulismen enda vanskeligere. I motsetning til det kommentatorene synes å tro, er ikke avmaktsfølelsen i periferien noe Trygve Slagsvold Vedum har funnet på for hanke inn velgere til Sp.

En interessant tvist på ordkrigen mellom Fjellheim og Jacobsen kom denne uka da Mathias Fischer i nettavisa Vestlendingen argumenterte for hvor viktig Stein Rokkans sentrum-periferi-akse er for å forstå reelle politiske skillelinjer, akkurat som venstre/høyre og nasjonal/global er det. Den er et nyttig prisme for å forstå dagens politiske landskap, ikke minst for politiske kommentatorer i mediene. «Dessverre sitter det mange i sentrum som forenkler og fordummer begrepet. Som Frithjof Jacobsen», slo han fast.

Jonas Stein ved Universitetet i Tromsø skrev i Aftenposten denne uka om gapet i holdninger mellom ­sentrale eliter og folke­meningen, som er en stor utfordring i mange land. «Det voksende opprøret som vi ser i de aller fleste vestlige samfunn mot sentrale eliter, bunner ofte i en grunnleggende manglende forståelse fra mange personer i sentrale maktposisjoner om hvordan hverdagen er og livet leves rundt omkring i landet», skriver Stein. Det er en kritikk som også rammer de sentrale elitenes våpendragere i mediene. Det er som om vi lengter etter en Andreas Hompland, som i kulturradikale Dagbladets velmaktsdager reiste ut i periferien og la øret til bakken.

kan slå tilbake. Mathias Fischer skriver at «da sentrum, med både Næringslivs-Høyre og Brundtland-Ap, ville ta Norge inn i EU, var det periferien som sa nei», og han spør om Frithjof Jacobsen mener også dette var en identitetspolitisk skinndebatt. «Som historien viser oss, er ikke periferien maktesløs; den kan organisere seg, utgjøre en samlet motmakt, vinne valg og bli til makten», skriver han. Jorda kan derfor komme til å skjelve under marken på DN-redaktøren og likesinnede kolleger i Oslo-­dominerte medier. Hvis ikke styringseliten og dens sersjanter klarer å se hele landet, går vi mørke tider i møte.

By og land, mann mot mann

Venstresida har ikke noe godt svar på hvordan man skal vinne velgerne som strømmer til høyrepopulismen, sa Loren Balhorn i Klassekampen nylig. Jacobin-redaktøren analyserte veksten til Alternativ for Tyskland (AFD), som fikk 43,8 prosent av stemmene i Sachsen-Anhalt. Det mest påfallende var hvor mange hjemmesittere partiet klarte å trekke til urnene.

AFD har særlig profilert seg på innvandringsmotstand, og det samme gjelder Sverigedemokraterna (SD) i vårt naboland. Sistnevnte gikk riktignok litt tilbake i høstens riksdagsvalg, men har de siste årene hatt stor oppslutning. AFD og SD gjør det spesielt bra i bygder og gamle industridistrikter, og en stor andel av velgerne tilhører det man litt løst kan definere som arbeiderklassen.

Men også i Norge trekkes flere mot høyreflanken, altså Fremskrittspartiet (Frp). På en måling utført for Klassekampen nylig hadde partiet en oppslutning på rekordhøye 33,4 prosent. Hva vet vi egentlig om dem som ville stemt på Frp i dag? Drives de av samme motiver som høyrevelgerne i andre land, eller er det ulike fenomener?

For å få vite litt om hvem den typiske Frp-velgeren anno 2026 er, kontakter vi valgforsker Johannes Bergh. Han understreker at det er noen viktige forskjeller mellom de europeiske partiene, der AFD er mer ekstremt enn SD og Frp.

– Men velgerne har en del til felles. De er flere menn enn kvinner, og mange har lav utdanning og tilhører arbeiderklassen.

Høyrebølgen skjer altså på tvers av landegrenser. Samtidig er det noen særnorske faktorer bak Frps formidable vekst.

– Mobiliseringen handler i stor grad om økonomi. Saker som skatt og det man kan kalle tradisjonell høyrepolitikk har betydd mer enn verdi- og identitetspolitikk. Ideen om at det offentlige sløser bort penger har fått stort gjennomslag, og Frp har klart å bli det tydeligste opposisjonspartiet og oppleves som et naturlig styringsparti, foran Høyre.

– Et inntrykk man kan få, er at arbeiderklassen er verdikonservativ – kritisk til innvandring, har et tradisjonelt syn på kjønn og så videre. Men det er altså ikke grunnen til Frps vekst?

– Det er klart at skepsis til innvandring betyr noe, det samme gjelder klimatiltak. Men det er ikke den drivende faktoren. Som helhet er ikke den norske arbeiderklassen utpreget konservativ. En liten minoritet er imot likestilling og skeive, men de fleste er mest kritiske til det de opplever som en for radikal likestillingspolitikk, overdreven politisk korrekthet og den slags, sier Bergh.

Det er ­særlig folk i ­privat sektor som ­stemmer Frp.

– Den norske arbeideren er ikke utpreget konservativ

Yohan Shanmugaratnam

En av de beste scenene i de første episodene av den nye tv-serien «Alternative Norge», som vises på Viaplay, må være denne: En såkalt dyretolk, Sissel Grana, har blitt kalt inn til en familie for å finne ut hvordan hunden deres egentlig har det. På et tidspunkt sier Grana at det er noe med en vond nakke. Når verken hunden eller eieren er villige til å svare bekreftende på om de har nakkeproblemer, henvender Grana seg til eierens lille datter, som har fulgt med på hele seansen.

Grana spør jenta, forsiktig, om hun kanskje har noe vondt i nakken. Det smilende barnet svarer: «Egentlig ikke.»

 riktignok smertene til husholdningens andre hund. For selv i dette uforklarlige universet, får alt til slutt en forklaring – utrolig nok. En kaffekopp velter helt plutselig, selvfølgelig under en samtale om gjenferd. Lappene under stolene til de frammøtte på en seanse, har alle budskap som er treffende for akkurat den personen som satt der.

Vi møter hekser som lager dyrelyder og danser på stranda, og et ungt par som driver med «sungazing», altså å stirre direkte på sola i den tro at det gir en spesiell form for energi og, ja, bedre syn. En selverklært «biohacker» trener oppå en knaus, med risiko for fall, fordi det gir ham flere «testopoeng». Märtha Louise og Durek Verrett er med, i tillegg til Magnus Støre, sønnen til statsministeren, og den tidligere politilederen Hanne Kristin Rohde.

 opp i et ikke-religiøst hjem og fins ikke spirituell. Men jeg har også blitt oppdratt til å respektere folks tro og vise åpenhet overfor annerledestenkende. Men selv jeg jobbet tidvis hardt med toleransen underveis, i møtet med den alternative åndelighetens representanter i serien. Og ja, flere ganger måtte jeg bare le eller gripe etter noe å gjemme meg bak.

Samtidig prøvde jeg å skjønne motivasjonen deres. Egentlig er det ikke vanskelig i det hele tatt. Under all mystikken ligger noen grunnleggende behov, som de også gir uttrykk for, for å høre til, bli sett og være fri. Treningsfyren samler folk rundt et bål og en gryte med kakao, der han sier at han tidligere var i et dårlig miljø han bare måtte ut av. En av følgerne hans har savnet et samfunn der man ikke blir sett på som gal hvis man snakker til fremmede på butikken. Sungaze-gutten viser seg å ha vært en gamer som ble deprimert som 18-åring, før han oppdaget naturen og ble glad. Rohde forklarer på sin side at hun trengte å utfylle den rigide juristen hun var, med de åndelige lengslene i henne.

higenen etter et fellesskap og en helhet er folks tiltrekning til det irrasjonelle åpenbart en reaksjon. Den er utløst av den gjennomgripende rasjonaliteten i det moderne samfunnet, og en utvikling den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920) beskrev som en «avfortrylling av verden». Sekulariseringen og byråkratiseringen Weber skildret, har aldri fjernet menneskets ønske om å fortrylles. Noen får begjæret tilfredsstilt gjennom poesi, andre av sjaman Dureks spirituelle, elektriske støt eller ved å intervjue trær, som Rohde.

«Jeg er jo ikke spiritist, men …» Kanskje blir det et vanligere utsagn framover. I så fall bør vi kanskje tenke på hva det skal møtes med, annet enn latter og hoderisting.

Jeg jobbet tidvis hardt med toleransen underveis.

«Jeg er jo ikke spiritist, men …»

Rune Lykkeberg, Information

Bill McKibben bruker bevegelsen mot atomvåpen fra sin ungdom til å forklare kampen mot datasentre og kunstig intelligens i USA i dag.

– Prinsippet bak innsatsen er det samme: Man kan ikke bare la folk gjøre som de vil med en teknologi som kan forårsake så stor skade.

Gjennom sin bevegelse for aktivistiske pensjonister, Third Act, organiserer McKibben rundt 125.000 amerikanere. Sammen med blant andre sin gamle venn Bernie Sanders, har han protestert mot planene om datasentre i amerikanske delstater og kunstig intelligens som en trussel mot samfunnet. Det er blitt en stor bevegelse i USA, som forener høyre- og venstresida.

Analogien til bevegelsen mot atomvåpen er oppmuntrende, forklarer han, fordi den klarte å bremse bruken av en ny teknologi. Men det er noen forskjeller mellom kunstig intelligens og atomvåpen. Den ene er, som historikeren Adam Tooze nylig påpekte, at det ikke var private gigantbedrifter som sto bak utviklingen av atomvåpen, men statlige institusjoner. Den andre er at atomvåpnene, i motsetning til kunstig intelligens, ikke kunne lage flere våpen av seg selv.

– Motstanden mot datasentre foran mellomvalget har blitt en overraskende stor sak som forener demokrater og republikanere mange steder. Hva står på spill?

– Det er flere ting. Det ene er at folk har organisert seg lokalt på flere hundre steder der det er planer om å bygge datasentre. Men det har også blitt en måte å vise motstand mot oligarkene og de rike på. Det er en aksjon mot dem som utøver kontroll over oss og som vi ikke kan kontrollere.

De fleste er mer eller mindre avhengige av teknologien i hverdagen, men de frykter hva kunstig intelligens kan gjøre med jobbene deres, framholder han.

– Kunstig intelligens er blitt tredd nedover hodet på oss, uten at vi har bedt om det. Og uten at de har svart på om den vil ta halvparten av alle jobbene eller om det er 20 prosent risiko for at den vil drepe oss før jul.

– Du skrev nylig en kommentar om hva man bør gjøre for å bremse kunstig intelligens. Hva er dine konkrete forslag?

Det må innføres absolutt juridisk ansvar for dem som står bak.

Vil stoppe nye datasentre i USA

– Akkurat nå leser jeg «Konspirasjonen mot Amerika» av Philip Roth. Der taper Roosevelt valget mot flygerhelten Charles Lindbergh, som ikke vil dra USA inn i krigen i Europa og heller møter Hitler. En jødisk familie som i utgangspunktet føler seg godt integrert, kjenner raskt enorm utrygghet. Det er fascinerende hvordan en bok som kom i 2004, kan oppleves så aktuell, med det USA vi ser nå og presidenten de har.

– Ja, på hytta ligger det en tegneserie som heter «Columbusstrasse». Den handler om en tysk familie på vei inn i andre verdenskrig, og er en fascinerende familieskildring fra Hitler-Tyskland. Hm, nå føler jeg meg veldig som en mann som nærmer seg 60.

– Jeg tenkte faktisk å lese den romanen som heter «Folk som hater lokalhistorie», av Tyra Tronstad.

– Hvis du skal velge: sakprosa eller skjønn?

– Jeg har dårlig samvittighet for at jeg leser for lite sakprosa. Men det føles som lekser eller jobb.

– Begge deler, avhengig av hvor jeg kan få tak i boka.

Jeg føler meg som en mann som nærmer seg 60.

– Jeg har dårlig samvittighet

Den som leser glansede magasiner, har kanskje fått med seg at Pier Paolo Pasolini (1922–1975) er på moten. Høstens kolleksjon fra Bottega Veneta er, ifølge Harper’s Bazaar, inspirert av hans «intellektuelle radikalitet». I vår hentet Valentino symbolikk fra en Pasolini-tekst fra andre verdenskrig. Tidligere har Fendi laget en kolleksjon basert på Pasolinis Roma. Filmstjerna Tilda Swinton har turnert med en performance-hyllest med kostymer fra filmene hans.

For den uinnvidde kan det virke som om filmskaperen, forfatteren og homoikonet har en trygg plass i hjertet av den stolte italienske kulturarven. Men i sin levetid var Pasolini en ytterst kontroversiell, ja, tidvisforhatt figur i offentligheten, og med sine talløse utspill mot styresmakter, kirka og mafiaen skaffet han seg en drøss av fiender. Var det en blant dem som sørget for at han endte sine dager på en strand utenfor Roma, overkjørt, påtent og med knuste testikler, 53 år gammel? Kan den skyldige virkelig ha vært den 17 år gamle mannlige prostituerte som ble arrestert for drapet og sonet ni år i fengsel?

Disse spørsmålene blusser stadig opp, seinest ved 50-årsmarkeringen for Pasolinis død på seinhøsten i fjor. Den britiske forfatteren Olivia Laing har utgitt den thrilleraktige romanen «The Silver Book» om Pasolinis siste tid. Deler av handlingen utspiller seg på filmsettet til «Salò eller Sodomas 120 dager». Selv om bokas konklusjon forblir åpen, har Laing luftet sin overbevisning om at Pasolinis maktkritiske utspill og advarsler om at fascismen ville vende tilbake, var grunnen til at han ble drept.

Pasolini var født i 1922, og vokste opp under Mussolini. Som ung var han aktiv i kommunistpartiet, men ble støtt ut etter homoseksuelle eskapader. Forholdet til den organiserte venstresida var betent resten av livet. Men han forble kommunist og revolusjonær, et engasjement han heller kanaliserte gjennom litteratur. Romanen «Ragazzi di vita» («Livets gutter») kretser om en gjeng fattiggutter i en rufsete del av Roma. Pasolini utga poesi og essaystikk, ofte politisk. Etter å ha skrevet manus for Federico Fellini, gjorde han overgang til filmmediet. Utover 1960-tallet kom Pasolini-filmene som perler på en snor: Den mest hyllede er «Matteusevangeliet», som ble fordømt av den katolske kirka – men som seinere har fått en høy stjerne også blant dette segmentet. Et annet høydepunkt er «Medea», hvor hovedrolla spilles av operasangeren Maria Callas, som skal ha vært forelsket i ham.

Flere av filmene inneholder konfronterende skildringer av sex, vold og moralske overskridelser, og «Salò eller Sodomas 120 dager», som låner fra Marquis de Sade, er kulminasjonen. Tittelen viser til Den italienske sosialrepublikk, den fascistiske marionettestaten opprettet av Mussolini og tyske tropper under krigen. Handlingen er grotesk og viser menneskets ondskap i sin dystreste utfoldelse: En gjeng fascister bortfører ni unge gutter og jenter, og i 120 dager utsettes de for overgrep og lemlestelser. Da filmen kom ut, var den forbudt i Norge. I løpet av livet ble Pasolini gjenstand for over 30 politianmeldelser for pornografi, blasfemi og obskøniteter. Ikke minst ble hans privatliv et yndet tema for mediene – iblant med god grunn, om man tar i betraktning at han innledet et forhold til en 15-årig gutt mens han selv var over 40.

Parallelt med kunstnerkarrieren var Pasolini engasjert i det offentlige ordskiftet og skrev et stort antall polemiske artikler, blant annet i storavisa Il Corriere della Sera. Forsøker man å få et overblikk over hans politiske analyse, danner det seg et inntrykk av et menneske fullt av motsetninger. Han foraktet kristendemokratene, som styrte Italia etter krigen, men på noen områder hadde han overlappende synspunkter med de kristenkonservative – for eksempel var han imot abort. Han var ateist og kritisk til den katolske kirka som maktinstitusjon, men intenst fascinert av kristen symbolikk. Han var marxist, men skeptisk til studentopprøret i 1968, som han mente var dominert av borgerklassens barn. Selv om han til slutt stilte seg på opprørets side, uttrykte han sympati med politiet og de statsansatte, som tross alt var barn av proletariatet. Han mente også at opprøret markerte slutten på venstresidas storhetstid, og at venstreintellektuelle ideer blir gjort til markedsvare og har tapt sitt revolusjonære potensial.

I tidsskriftet Jacobin skildrer Pasolini-kjenneren Luca Peretti hvordan hans sympati lå hos samfunnets outsidere, det man i Italia kaller 

: områder i storbyenes utkant befolket av de lavere klasser, hvis kultur han romantiserte og identifiserte seg sterkt med. Han var glødende opptatt av gamle bondespråk som friulisk, som fascistene hadde forsøkt å få bort. Pasolinis filmer er fulle av nostalgi over en kultur som er i ferd med å ebbe ut, skriver Peretti: Han sørger over epoken som tilhørte «de søritalienske bøndene som gradvis mistet sine århundrelange tradisjoner, og romerne som hadde levd som et eget samfunn uten å bli absorbert av Vatikanet eller andre styresmakter». Deres store fiende, mente Pasolini, er den totaliserende konsumerismen og nyliberalismen, som kristendemokratene la Italia åpen for. Som resultat mister arbeiderklassen identitet og ender i en håpløs streben etter å leve som borgerskapet. Mens venstresidas kamp har handlet om å vinne arbeidernes frihet, indoktrineres arbeiderklassen nå til å bytte bort livene sine mot stadig nye, meningsløse varer.

En rabiat kommunist

Arkitektur i det offentlige rom skaper stadig kontroverser. Massive, generiske og grå boligkomplekser, uten kontakt med omkringliggende bygningsmiljø, møter økende kritikk, det samme gjør offentlige bygg, som Munchmuseet, Regjeringskvartalet og Nasjonalmuseet. Selv nybygget til Gamlebyen kirke og Oslo Hospital i hovedstaden, med en over 700 år gammel historie, har endt opp som en massiv blokk med utvendige solskjermer, som leder tankene til en forlatt lagerbygning i Brooklyn.

 nødvendig å fornedre og forkaste alt som tidligere er bygget for å framtre som moderne?», skrev Peter Butenschøn i et innlegg i Arkitektur om Voldsløkka skole i Oslo, som har blitt beskyldt for å se ut som en bunker for Wagnergruppen. Noe av det mest problematiske med modernismen i det 20. århundre har vært forestillingen om at nye bygg skal stå som kontrast til det bestående, hevder han.

Morgenbladets arkitekturkritiker Gaute Brochmann er nå aktuell med boka «Ut av arkitekturen», der han skriver at kilden som ga den moderne arkitekturen næring, har tørket ut. Sammenhengen mellom folk og bygninger har forvitret. Opplevelsen av mening har gått tapt. Han mener åpne utlysninger til offentlige bygg, der man forplikter seg til en individuell vinner, er sårbart: «Når den geniale ideen ikke manifesterer seg, noe den bare helt unntaksvis gjør, har man ikke mye å falle tilbake på. Ingen felles mening om hva som er bra eller dårlig. Ikke noen normer, ingen standarder. Bare en milelang liste over praktiske problemer som husene er satt til å løse og noen vage ambisjoner som kan bety hva som helst i bygget form». Det har ikke så sjelden gått veldig galt.

Det brukes milliarder på offentlig bygg, men det har vært en innforstått konsensus om at politikere og lekfolk ikke skal mene noe om hvordan byggene skal se ut. Slik har det ikke alltid vært. Brochmann viser til debatten forut for byggingen av Stortinget på 1860-tallet, da det var opplagt å diskutere stil og estetikk. Det er av en eller annen grunn ikke lenger tillatt. Milliardene ruller, men noen innflytelse på resultatet skal ikke de som betaler for festen, ha. Brochmann mener vi må ha noe å falle tilbake på, rammer og standarder for hvordan bygg skal se ut og virke mot hverandre. Og vi trenger kloke, engasjerte og myndige byplansjefer oppnevnt av folkevalgte.

 har oppstått som uttrykk for en folkelig motstand mot dårlig modernistisk arkitektur. Brochmann forteller levende om hvordan denne kritikken ble møtt som noe høyreradikalt, ja kanskje også fascistisk, fra arkitekturfagets portvoktere. Men modernismekritikken har i like stor grad hatt et radikalt og sosialistisk utgangspunkt, som den britiske Arts and Craft-bevegelsen, som i kjølvannet av den industrielle revolusjonen hegnet om håndverkstradisjonene. En av bevegelsens frontfigurer, William Morris, var sosialistisk aktivist. Charlie Chaplins «Modern Times» fra 1936 viser også at kritikken av det moderne og nazismen kunne gå hånd i hånd.

 analyse er kanskje heller at arkitekturfagets modernistiske dogmer i kombinasjon med utbyggernes profittjag, skaper fremmedgjøring og avmakt blant folk, som i sin tur gir høyrepopulismen gode vekstvilkår. Venstresidas røtter er ikke i det elitære, men i det folkelige. Hvis den ender opp med å forsvare umenneskelig arkitektur, som de færreste mener beriker nærmiljøet, har man definitivt havnet på feil side av historien.


Når vi ikke lenger får husene vi vil ha

I en av Beijings gamle smågater, såkalte hutonger, sitter en middelaldrende fyr utenfor det lokale vinutsalget. Han røyker. I skumringen skimter jeg en T-skjorte med logoen til den amerikanske rapgruppa Wu-Tang Clan, men når jeg kikker nærmere etter står det «Hu-Tong Clan».

I samme hutong, noen meter unna, ligger en liten bokbar. Eieren snakker ikke engelsk, men viser stolt fram stedet. Veggene er dekket med bøker, mest på kinesisk, og innrammede portretter av noen utvalgte utenlandske forfattere. Herman Hesse. Pablo Neruda. Milan Kundera. Lev Tolstoj. På en hylle ligger to verk av Ayn Rand, individualistenes idol, men også Che Guevaras memoarer.

Gjennom en app får reisefølget formidlet at kollegaen vår skal gifte seg i Kina, og at vi er journalister. Verten lyser opp og taster inn at han selv pleide å være reporter. Men når han får vite at avisa vi jobber i heter Klassekampen, endrer ansiktsuttrykket seg brått. Han rister hardt på hodet og lager et stort kryss med armene.

Seinere, som for å glatte over, plasserer bareieren små drammeglass på bordet. Han fyller dem med baijiu, kinesisk sprit med minst én alkoholprosent for hvert år formann Mao har vært død. Så skåler han og setter på en CD med mongolsk struperock.

Uka vi er i Kinas hovedstad, har det tilfeldigvis gått 50 år siden folkerepublikkens første overhode, Mao Zedong, dro sitt siste sukk. Og klassekamp er bare ett av flere ord som en gang hadde sin naturlige plass i det kinesiske politiske vokabularet, som for lengst har blitt betent.

Etter Mao innførte Kinas kommunistparti markedsreformer og bega seg ut på den kapitalistiske stien. Kineserne har produsert varer for hele kloden, blitt verdens nest største økonomi og gjenreist landets fordums storhet.

I hele denne perioden har Mao, som ba om å bli kremert, vært trygt plassert i et mausoleum. Der hedres han først og fremst som landsfader og et historisk symbol. Men i nyere tid har kinesere som har vokst opp i statskapitalismens beinharde konkurransesamfunn, begynt å romantisere en Mao-epoke de selv aldri har opplevd.

Xi Jinping, som har vært president siden 2013, omtales gjerne som den rødeste og mest ideologiske i tronfølget. Men selv Xi vil for alt i verden unngå at dagens unge kinesere tolker Maos revolusjonære ideer for bokstavelig og rokker ved ordenen som er skapt over flere tiår.

Himmelstormerne er ikke i gatene, men på gutterommet.

Mao, apen og granittburet

– Får du tid til å lese noe oppe i alt oppstusset om Hans Rustad?

– Ikke så veldig mye akkurat nå, men jeg har alltid noe liggende. Jeg er medlem av en vennebokklubb i Bodø. Vi har eksistert i over 20 år og er inspirert av Mikael Niemi. Klubben heter Vittula.

– Kvinners kjønnsorgan, rett og slett?

– Ja, og jeg synes fremdeles «Populærmusikk fra Vittula» er et høydepunkt. Nå er vi i Helsinki på strategiseminar og startet besøket hos den norske ambassadøren. Der snakket vi om det finske lynnet og kom inn på Arto Paasilinnas «Kollektivt selvmord», som jeg husker jeg gapskrattet av. Jeg er ikke så flink til å være stille og taus som finnene, men er det noe jeg virkelig har dukket ned i, så er det selvmord.

– Det vi leser nå, er Marte Michelets «Det har skjedd verre ting i utlandet». Den har jeg spart litt på. Bare tanken på «å laive» Jon Michelet er jo fantastisk. Den siste måneden har jeg også lest Nikolai Torgersens «Gater jeg har levd», en meget sterk oppvekstskildring.

– Jeg er jo fra Nordland, så jeg er vokst opp med Knut Hamsun, og skrev særoppgave om Hamsun og Dostojevskij. Jeg tror jeg har lest det meste av ham. Så er det en roman jeg hele tida kommer tilbake til, og det er Jan Wieses «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede». Den er så god, med mange historier inne i hverandre. Jeg oppdager noe nytt hver gang. En stund leste jeg den én gang i året. Så den ligger klar både på hytta i Steigen og hjemme i Bodø. BB

Reidun ­Kjelling Nybø

– Akkurat nå er det veldig mye. Jeg sitter både i Kommunekommisjonen og leder Utdanningsforbundet, så det blir fryktelig mye saks­papirer. Men Fellesskoleutvalgets rapport har jeg brukt ganske mye tid på.

– Ja, veldig mye bra. Mye av det som står der, kan danne grunnlaget for et skolepolitisk forlik.

– Jeg leser mye sakspapirer, men jeg er veldig glad i den modusen jeg kommer i med skjønnlitterære bøker. I det siste har jeg lest «Kukane» av Erlend Loe, med mange lattermilde øyeblikk. Jeg har også fått med meg «Yellowface» av Rebecca F. Kuang og Marte Michelets «Det har skjedd verre ting i utlandet» og har også gjenlest «Markens Grøde» av Knut Hamsun.

– Ja, jeg synes egentlig det. Den kommer også som film nå. Det ser jeg fram til.

Roy Jacobsens Barrøy-­serie sitter i margen.

Kjenner igjen de tause mannfolka og de sterke kvinnfolka

Målt i fortjeneste er Amazon verdens største selskap. Grunnleggeren Jeff Bezos er en av klodens aller rikeste menn. På veien mot toppen har merkevaren gjort seg beryktet for elendige arbeidsforhold og nådeløs behandling av forsøk på organisering av ansatte.

Først i 2021, etter en turbulent kamp og med skitne triks fra ledelsen, lyktes noen lagerarbeidere på Staten Island i New York med å få etablert en fagforening. Amazon Labor Union var hjertebarnet til Chris Smalls – en tidligere partyfikser som drømte om å bli rapper, men endte opp som Amazons første tillitsmann.

I sommer ga Smalls ut boka «When the Revolution Comes: The Fight for the Future of the Working Class», en blanding av selvbiografi og politisk pamflett. Smalls vokste opp i New Jersey med en mor som oppdro ham aleine, på en helsefagarbeiderlønn. Faren satt i fengsel for drapsforsøk, ran og overfall.

I skildringen av livet i nabolaget i Hackensack understreker Smalls at respekt ikke var noe man kunne ta for gitt. «Vi visste at vi ikke bare kunne gå inn i et tilfeldig rom og bli respektert. Vi så hvordan folk behandlet oss og snakket om oss. Politifolk og butikkeiere; drosjesjåfører og skoleadministratorer», skriver han. «Det var som om det å være svart og arbeiderklasse, var en feil vi hadde begått.»

Smalls begynte å jobbe tidlig i tenårene, i tillegg til skole. Han måkte snø, hjalp mora på sykehjemmet der hun jobbet og ble etter hvert ansatt i butikkjeden Target. En dag, mens Smalls samlet handlevognene utenfor og trillet dem tilbake på plass, kjørte en kunde bilen inn i ankelen hans. Etter å ha saksøkt kunden og Target fikk Smalls en erstatning – og beskjed om at han hadde fått sparken. Urettferdigheten ble en forsmak på ting han skulle møte seinere i arbeidslivet.

På videregående fikk Smalls ideen om å arrangere fester mot inngangspenger. Han fikk med seg noen kompiser, skaffet musikkanlegg og trykket opp flygeblader som de stappet inn i skap og hang opp på oppslagstavler, der de raskt ble tatt ned av lærerne. Hver festdeltaker de klarte å overbevise, betydde fem dollar rett i lomma, tenkte Smalls. Trikset var å spre ordet. Han var da uvitende om at festorganiseringen og katt og mus-leken med skoleledelsen var erfaringer han seinere skulle få bruk for, men til helt andre formål.

Etter et opphold i Florida, der han ble skutt etter av noen gangstere, var Smalls tilbake i New Jersey. Skolegangen var stoppet opp, han hadde ikke noe sted å bo og heller ikke arbeid. Samtidig bar 18-åringen med seg en drøm om å bli rapper, og tok alle mulige jobber for å betale for studiotid. Under en opprydningsjobb i et lagerlokale etter orkanen Sandy reagerte Smalls på at de verken fikk utdelt hjelm, støvler eller masker. «Hvem kunne vite hva vi pustet inn?», skriver Smalls i boka, i et frampek til hans framtidige opplevelser under covid-19-pandemien.

Smalls var frontfiguren øyeblikket krevde.

Jobb hardt, ha det gøy og skap historie

Utenlandsk kapital fosser inn i Norge for å etablere datasentre. Til nå er det 112 registrerte sentre i her til lands, fordelt på 60 kommersielle operatører. Og veksten fortsetter. Likevel har tidligere digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) blankt avvist konsesjonsordninger, som gjør det mulig å prioritere strøm ut fra samfunnsmessige hensyn.

sikkerhetspolitikken har vi begynt å forstå at bindingen til USA er dypt problematisk, mens vi på det digitale området fortsetter å gjøre oss mer og mer avhengig av amerikanske selskaper. Innen nettskytjenester er selskaper som Amazon, Google og Microsoft totalt dominerende. Og de norske datasentrene som bygges, eies stort sett av utenlandske selskaper. Selv når de eies delvis av norske aktører, som Aker, er kapasiteten forbeholdt tekgiganter som Open AI, Netscale og Google.

Hvor fatal avhengigheten av amerikanske infrastruktur er, ble illustrert da Microsoft stengte e-postkontoen til ICC-sjefanklager Karim Khan i 2025 etter ordre fra Washington. USA kan i prinsippet stenge ned hele Norge digitalt, fra forsvarssystemer og banktjenester til offentlige etaters og næringslivets kommunikasjonsplattformer. Det er oppsiktsvekkende hvor liten kraft myndighetene har lagt i å sikre nasjonal kontroll over samfunnets basisfunksjoner.

 har vi to lysende eksempler på at politikerne var i stand til å beskytte vitale norske interesser. Da utenlandsk kapital var i ferd med å underlegge seg den norske vannkrafta på begynnelsen av forrige århundreskifte, kom konsesjonslovene fra 1906 og utover. Da vi fant olje i Nordsjøen, sikret myndighetene nasjonal kontroll og styring over ressursene. Funnene skulle skape norske kompetansemiljøer, ny næringsvirksomhet og komme hele landet til gode.

Hvorfor er norske politikere så tafatte? Er det rett og slett fordi konsesjonslovene fra 1906 og oljelovgivningen fra 1971, som alle politiske partier skryter av, ikke lenger er mulig på grunn av EØS-avtalen? Hvis dette er prisen, er den for høy – altfor høy. Uansett årsak, er utfordringene i dag om mulig enda større enn de var i 1906 og 1971. Regjeringen kan ikke fortsette å la det skure og gå.

 utenom en konsesjonsordning for kraft, med klar prioritet for virksomhet som tjener norske samfunnsinteresser. Like viktig er det at vi frigjør oss fra digital avhengighet av USA. Å bygge en nasjonal skytjeneste må være første skritt. Nasjonal sikkerhets­myndighet har anslått kostnadene til 6,5 milliarder kroner. Det vil sikkert bli betydelig dyrere, ikke minst til løpende driftsutgifter og kostnader ved å bygge datasentre og et sterkt miljø av forskere og programmerere for drift og utvikling. I utredningene om dette har det vært uttrykt bekymring for at vi mangler nasjonal IT- og skykompetanse, men det var også situasjonen da oljeeventyret startet. For beredskapen er dette like viktig som kuler og krutt – kanskje viktigere.

 lammelsen og hente opp sinnelaget fra 1906 og 1971. Og i den grad Arbeiderpartiet trenger en sak å vinne valgkampen på i 2029, så er det denne. Så får vi se om digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen (Ap) er i stand til å bryte de siste tiårenes la-skure-politikk, der man spiller alle problematiske baller over til EU. Velgerne forventer at regjeringen står opp for norske nasjonale interesser i en situasjon der det er mer presserende enn noensinne.

Hvor ble arven fra 1906 og 1971 av?

Kanskje var det meningen at vi skulle snakke om staten nettopp i dag. I alle fall er kong Haralds begravelse nettopp forbi, og et øredøvende jagerfly suser over hodene våre der vi sitter på en utekafé på østkanten i Oslo.

Jeg møter rettshistorikeren Marius M. Kjølstad til en samtale om hans ferske bok: den 900 sider tunge kolossen «Hvorfor stat? Diskusjoner om statens formål ca. 1800–1860». Den baserer seg på doktoravhandlingen han leverte i 2024. Har du lest Klassekampen det siste året, kjenner du kanskje Kjølstads navn. Blant annet har han 

oversatt den tyske rettsteoretikeren Hans Kelsen til norsk

Hans eget arbeid konsentrerer seg om hjemlige forhold – skjønt tysk filosofi spiller en viktig rolle også her. Kjølstad analyserer debatten som stormet blant Norges intellektuelle på 1800-tallet, idet vi tok form som en selvstendig og demokratisk nasjon: «[H]va tenkte man seg at statens formål var? Skulle den norske staten først og fremst sørge for frihet og sikkerhet, eller hadde den andre formål?».

Kjølstad kartlegger de ulike posisjonene og tar for seg et rikt spenn av aktører. Han bringer også ny informasjon til torgs, som gir et litt annet bilde av denne perioden i norsk historie enn det som har vært gjengs i forskningen. «Det har vært vanlig å se på den norske 1800-tallsstaten som utpreget liberal med ønske om begrenset statsmakt», heter det i boka. Det er en oppfatning som bør endres, mener Kjølstad. Ifølge ham ble den liberale statstenkningen langt mer kritisert enn man har trodd.

– Denne kritikken kommer fra en viktig linje av dansk-norske tenkere, fra Anders Sandøe Ørsted og Niels Treschow til Marcus Jacob Monrad, sier han til Klassekampen.

På 1700-tallet var eneveldet den utbredte statsformen i Europa. Det dominerende synet var, som Kjølstad formulerer det, «at statens formål var å sørge for undersåttenes lykksalighet». Men ideen om at staten skulle blande seg inn i hva som gjorde folk lykkelige, møtte etter hvert sterk motstand.

– Mot slutten av århundret får man den politisk-filosofiske dobbeltrevolusjonen, med den franske revolusjon, menneskerettigheter og så videre. Ikke minst kommer Kant med en skarp kritikk av idealet om lykksalighet, og introduserer i stedet idealet om at staten kun skal sikre folkets frihet og sikkerhet.

Kants posisjon får enorm innflytelse, også i Danmark-Norge. Her blir juristen Johan Frederik Vilhelm Schlegel den viktigste representanten for en slik måte å tenke om staten på. En annen sentral jurist i Kjølstads bok er Henrik Steenbuch, som lar seg inspirere av Schlegel. Steenbuch er den sentrale personligheten ved det juridiske fakultetet i Christiania fra 1814 til rundt 1830, og han er også en ledende skribent i Morgenbladet. Fra kateteret og i offentligheten får han en nøkkelrolle i å spre det liberale budskap.

Til kamp for en aktiv stat

En måned ut i USA og Israels angrepskrig mot Iran, skrev den amerikanske historikeren Robert Kagan en oppsiktsvekkende artikkel i magasinet The Atlantic. «Amerika er nå en skurkete supermakt», slo Kagan fast. Videre påpekte han at terrortrusselen fra Midtøsten var «en konsekvens av amerikansk engasjement, ikke årsaken til den». Militante islamister «hater oss ikke så mye på grunn av ‘hvem vi er’, men på grunn av hvor vi befinner oss», konstaterte Kagan og siktet til USAs militære fotavtrykk i regionen.

Som den britiske journalisten Owen Jones skrev i The Guardian i april, er det spesielle ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det. Jones minte om at avsenderen i sin tid var ihuga tilhenger av amerikansk krigføring i nettopp den delen av verden og en framtredende nykonservativ stemme. Kagan var, som hans meningsfeller ble kalt, en «neocon».

En skal lete lenger etter folk i amerikansk offentlighet som fortsatt kaller seg nykonservativ. Men et kvart århundre tilbake i tid var situasjonen en ganske annen.

I dag har det gått akkurat 25 år siden al-Qa’idas omfattende terrorangrep mot World Trade Center i New York og forsvarsdepartementet Pentagon. Aksjonen kostet rundt 3000 menneskeliv og ble starten på det USA kalte en «global krig mot terror». Felttoget begynte i Afghanistan oktober 2001, før Irak ble neste mål to år seinere. Krigene spredte seg raskt og etterlot seg død og kaos.

Arkitektene og pådriverne bak det hele var en nykonservativ krets rundt den republikanske presidenten George W. Bush. Mange av dem kom fra miljøet rundt tankesmia Project for the New American Century, som ble grunnlagt fire år tidligere av nevnte Robert Kagan og William Kristol for å fremme USAs fortsatte økonomiske og militære dominans i verden etter slutten på Den kalde krigen.

Blant nøkkelpersonene var Bush sin visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og statssekretær Douglas Feith. Bush hentet også inn rådgivere som Richard Perle og Michael Ledeen fra American Enterprise Institute, som var de nykonservatives ideologiske arnested.

Men om man begynner å studere denne strømningens politiske slektstre, ender man opp på uventede steder. Til å være et tankegods som er dypt høyrevridd og krigshissende, fører påfallende mange av røttene tilbake til skikkelser og grupperinger på den amerikanske venstresida.

Mange røtter fører tilbake til venstre­sida.

Haukene som fløy inn fra venstre

– Du er innspurten til seminaret som holdes på Stalheim denne helga? Travel?

– Det er nok å gjøre. Er en skrekkblandet fryd de siste dagene. Jeg gleder meg alltid, men kanskje litt spesielt i år fordi vi skal ha ekstra oppmerksomhet om Hans Skjervheim og «Kva er eit menneske?». Nå har vi fått en ny samling av hans mest kjente essays. Jeg har også funnet fram Jan Inge Sørbøs biografi fra 2002, «Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi». Det var et interessant gjensyn. Skjervheim var en slags varsler og hadde mot til å si ifra om det han mente var tankefeil i populære trender. Det er fryktelig vanskelig å være mot dominerende trender. Det er inspirerende i seg selv.

– Jeg har kommet over boka «Barn og dei sju dødssyndene – refleksjoner over dygder og laster

 av Torgeir Haugen og Nils Gilje. De problematiserer dydsetikk, vår avhengighet og våre laster. Både dydene og dødssyndene er en del av menneskets natur.

– Vanskelig å peke på, men det en leser tidlig i formative år, har en spesiell betydning. Jeg leste mye Sigrid Undset og Alfred Hauge på gymnaset. Skjønnlitteratur var så viktig i ungdomsårene. Vi bør ikke bare være opptatt at vi reint teknisk kan lese, men om litteratur som en åpning til hva menneskelivet er. Bøkene blir venner, som Siri Hustvedt sier. La barn og unge få oppleve å lytte til fortellinger, ikke bare snakke om seg selv. Fortellingenes plass i menneskenes historie er uvurderlig. Og guttene mine har sendt meg til Hobbiten, Ringenes herre og tidligere Harry Potter. Jeg har lært meg å bli begeistret. BB

Dødsyndene er en del av menneskets natur.

På sengekanten

Det ble en blytung start på uka: Det tyske ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AFD) stakk av med 43,8 prosent av stemmene i Sachsen-Anhalt. Sjokket blant de sentrums- og venstreorienterte har fulgt et forutsigbart mønster. Søndag kan vi få nok en kalddusj, idet svenskene går til urnene ved Riksdagsvalget. Sverigedemokraterna (SD) spås å bli nest største parti.

I sosiale medier har diskusjonen løpt om hva som er de tyske velgernes motivasjon. Er det snakk om industridød og tap av arbeidsplasser, som leder dem motvillig i klørne på ytre høyre? Eller er den økonomiske nedturen noe disse menneskene innbiller seg, en falsk fortelling ytre høyre har kokt opp for å piske sinnene i kok mot innvandring? Eller kanskje er en forstyrrende stor andel av befolkningen faktisk rasister helt på ekte, en tendens man bør slå hardt ned på?

ta innover oss at mennesket er komplekst, og at én forklaring sjelden er nok for å forstå store, transnasjonale fenomener som høyrebølgen. For eksempel kan det være sånn at når vi mennesker opplever å stagnere sosialt, aktiverer det også primitive og destruktive strukturer som ligger latent i oss, som etnosentrisme. Det mente i hvert fall Carl Jung, som religionsviter Jørg Inge Jørgensen løftet fram i et intervju med Klassekampen før sommeren. Jung analyserte sin tids Nazi-Tyskland, som han tolket som en reaksjon på altfor raske omveltninger i det moderne samfunnet. Når folk føler at grunnen vakler under føttene deres, blir det fort farlig.

Det slo meg da jeg leste Weekendavisens nylige artikkel om den vesle byen Ramsele i Västernorrland. Her har det, som ellers i den svenske periferien, skjedd en dyster utvikling: fraflytting, avvikling av tjenester og kulturtilbud, en generell følelse av forfall. På samme tid har tilslutningen til SD vokst. Avisa refererer til forskning som viser at tiltroa til demokratiske institusjoner synker på den svenske landsbygda. Folk har en opplevelse av å være urettferdig behandlet, som «får sterke følelser fram», ifølge en forsker avisa intervjuer. Antakelig må vi forstå høyreglidningen delvis som en hevn, et uttrykk for det samfunnsgeografen Andrés Rodríguez-Pose betegner som «de betydningsløse steders revansj».

 høy status i vår tids politiske debatter, de sterke følelsene – og kanskje er det et feilgrep. Antakelig er opplevelsen av at samfunnet endrer seg kjappere enn man klarer å henge med, enten det gjelder urbanisering eller befolkningsutvikling, oppriktig skakende for mange. Til Klassekampen påpekte Jørgensen at ulike mennesker har helt ulike livsanskuelser og moralske vurderinger. Går det an å forstå betydningen tradisjon, kontinuitet og dypt forankrede lokalsamfunn har for folk, selv om man for egen del turnerer det moderne, urbane og mangfoldige samfunnet med letthet? Går det an å møte dem med noe annet enn forakt for verdiene de tror på?

Det som antakelig ikke overbeviser SD-velgerne, er å kun terpe på hvor ekstremistisk partiet er, som Tankesmien Agenda gjorde på «Politisk kvarter» denne uka. Da virker forslaget til Minervas Nils August Andresen mer fruktbart, nemlig å «komme med politiske forslag som løser bekymringen på en bedre måte». Kanskje må vi innse at folks følelser betyr noe, og at vi ikke kommer langt om vi ikke klarer å integrere det i vårt felles prosjekt. Uansett hva som skjer, skal vi jo dele verden med hverandre.

Beistet som ikke lar seg temme

Trygve Lie (1896–1968) har hatt et dårlig ettermæle som FNs første generalsekretær i perioden 1946 til 1953. I biografien «Trygve Lie – byggherre i krig og fred» tar Tove Gravdal ham i forsvar mot kritikerne.

Lie var arbeiderklassegutten fra Grorud i daværende Aker, som ved hjelp av stipender fikk utdanning og tok juridisk embetseksamen som 23-åring i 1919. Han var i flere år juridisk konsulent i LO, der han forsvarte mange av aksjonistene fra Menstadslaget, før han i 1935 ble justisminister i en alder av 38 år, til da tidenes yngste statsråd. Under krigen ble han regnet som en av de meste handlekraftige ministrene i London.

I ettertid har han ikke fått de beste skussmål for sin innsats som FNs generalsekretær. Britiske Robert Urquhart, som var rådgiver for Lie i FN i flere år, mente han verken hadde temperament eller intellekt til den krevende stillingen. Lie stolte mer på hva han kalte sin «politiske nese» enn på intellektuelle anstrengelser eller hardt diplomatisk arbeid, hevder Urquhart, som skulle bli en nær rådgiver for Lies etterfølger, Dag Hammarskjöld. Lie var en mistenksom og usikker mann, med kort lunte. Han forlot offentlig tilstelninger hvis han ikke hadde fått den rette bordplasseringen. Ved en middag som ble gitt for Anthony Eden gikk han inn i spisesalen og byttet bordkortene så han fikk æresplassen, forteller Urquhart. Han mente også Lie var sterkt partisk til fordel for Israel i Palestina-spørsmålet. Den britiske offiseren og diplomaten unnskylder likevel Lie med at han var gitt «verdens vanskeligste jobb». I Odd Karsten Tveits bok «Gudfaren» fra 2018 rettes også skarp kritikk mot Lie for å ha sviktet FN i Palestina-spørsmålet.

I boka skriver Gravdal om en av de mest innflytelsesrike i FN-systemet, Ralph Bunche, som også var svært kritisk til Lie. Bunche skrev at han var «forfengelig og selvsentrert, med en tendens til å vurdere også viktige saker ut fra hvilken virkning de hadde på ham selv». Stortingspresident C.J. Hambro var heller ikke nådig mot Lie. I dagboka under krigen skrev han at Lies «første tanke er at Trygve Lie skal ha det godt, helst litt bedre enn andre».

Kanskje et av de største ankepunktene mot Lie var at han ga fullstendig etter for den amerikanske mccarthyismen på begynnelsen av 1950-tallet. McCarran-komiteen og en storjury som var underlagt justisdepartementet, innkalte amerikanske FN-ansatte til kryssforhør om deres antatte kommunistsympatier. Flere av de FN-ansatte nektet å svare på om de var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet. De viste til det femte grunnlovstillegget, som ga dem rett til å nekte å svare. Det endte med at Lie slapp kommunistjegerne inn i FN-bygningen og avskjediget medarbeidere som ikke svarte tilfredsstillende på inkvisitorenes spørsmål.

Gravdal går grundig inn i flere av disse sakene i boka, men har et generelt mer positivt syn på Lies rolle enn hans argeste kritikere.

– Det viktigste nye jeg har funnet, er at Lies dårlige ettermæle er betydelig overdrevet. Han fortjener mer honnør for sin innsats, ikke minst i FN-systemet, der hans omdømme er veldig dårlig. Han er jo nærmest en ikke-person. Lie er fullstendig overskygget av Dag Hammarskjöld, som har fått en svær plass utenfor FN-bygget oppkalt etter seg og et bibliotek. Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie. Det eneste er at det henger noen bilder av ham i kjelleren utenfor do.

Hun framholder at Lies største prestasjon var byggingen av FNs hovedkvarter på Manhattan i New York. Det lyktes fordi han hadde et godt forhold til New Yorks borgermester, den mektige byplanleggeren Robert Moses og den styrtrike Rockefeller-familien, som også støttet byggeprosjektet økonomisk. John D. Rockefeller ga 8,5 millioner dollar for at FN skulle kunne kjøpe tomten på Manhattan.

Det er ingenting i FN som er oppkalt etter Trygve Lie.

Bedre enn sitt rykte?

La oss dra tilbake til 1980-årene. Se for deg at du studerer litteratur på Harvard. Du er kledd i svarte klær og Doc Martens. Du kultiverer en intellektuell og litt 

 aura. I kveld skal du på festen til din medstudent Elizabeth Wurtzel, som noen år fram i tid utgir boka «Prozac Nation». Men akkurat nå er du på Café Pamplona, som, til tross for at den ligger i Massachusetts, ser ut som en parisisk kafé. Du bestiller en espresso frappe og åpner en bok av Roland Barthes, og når du gløtter rundt deg, ser du at de andre også er kledd i svart, drikker frappe og leser Barthes.

Dette er atmosfæren The New York Times-journalist Emily Eakin skildrer i boka «The Frenchmen. Or, My Life in Theory». Den forteller om da poststrukturalismen og dekonstruksjonen kom til USA, idéretninger som får betegnelsen «fransk teori». Hvordan kunne en gjeng franske filosofer som skrev nærmest ugjennomtrengelige tekster få gudestatus ved amerikanske universiteter? Og hvordan endte de opp som symbolet på alt som er feil med humaniora? Med utgangspunkt i sin fortid som teorifrelst student skriver Eakin et generasjonsportrett, og henter fram tenkerne som var dominerende: Roland Barthes, Louis Althusser, Jacques Derrida, Michel Foucault, Gilles Deleuze, Félix Guattari, Jacques Lacan og Paul de Man.

Riktignok var disse mangfoldige tenkere, sier Eakin over skjerm fra New York. Noen var gamle marxister, andre psykoanalytikere.

– Men alle opponerte de mot strømningen som dominerte tidlig i deres karrierer, nemlig eksistensialismen. Det håpefulle øyeblikket etter krigen, der man vant over fascismen og imperialismen, endte i skuffelse. Verden ble delt mellom supermaktene USA og Sovjet, og ny teknologi fikk mennesket til å framstå som en puslete skapning. Franske intellektuelle ble overbevist om at verden ikke var styrt av folk, men systemer.

Nå flokket man til strukturalismen, en teori om at språket er det viktigste systemet av alle og kontrollerer mennesket – ubevisste kulturelle strømninger setter grenser for hva det er mulig å tenke. Mange filosofer flyttet til USA og utviklet avleggere. En av dem var Derrida, som endte på Yale og sto i bresjen for dekonstruksjonen. Han var blant de første teoretikerne som bergtok litteraturstudenten Eakin.

– I «Hvite mytologier», som jeg ennå setter høyt, presenterer han sin grunnleggende idé: Vi er alle fanget av språket, som er metaforisk. Det korresponderer ikke med noe utenfor seg selv – ord gir bare mening i forhold til andre ord. Da blir spørsmålet hvordan filosofien kan gripe det som befinner seg bortenfor språket, som væren, virkelighet og sannhet, sier hun.

En annen ruvende skikkelse var Michel Foucault, som etablerte seg ved Berkeley. Mens Derrida var mest opptatt av metafysiske konsepter, var Foucault mer en politisk aktivist og analyserte fenomener i det moderne samfunn, påpeker Eakin.

– Ideene hans kretser om makt. I takt med at samfunnet går framover, får statsmakta mindre groteske uttrykk. Men det er ikke noe framskritt, ifølge Foucault: Makta blir bare usynlig og i realiteten mørkere idet den tar form som overvåking. Det har åpenbar relevans i dag.

De innvidde

Maga blir ofte sett som hul, enkel populisme, en kraft som forfører mennesker på falske premisser. I sin nye bok «Bakmennene – om at det finnes intelligent liv i Maga – og hvorfor det burde bekymre oss» gir Torbjørn Røe Isaksen et helt annet bilde av den politiske bevegelsen bak USAs president Donald Trump, som er i ferd med å forandre verden.

– Den er både intelligent og gjennomtenkt, med intellektuelle miljøer og ideologiske røtter som går ganske dypt – med ideologer som tenker over store politiske og filosofiske problemstillinger. Jeg beskriver rett og slett Maga som smart, sier han.

I motsetning til mange andre som analyser Trump og Maga i norsk offentlighet forsøker å Isaksen å forstå Maga-bevegelsen fra innsida.

– Mye av det Maga snakker om er ting jeg kjenner og relaterer meg til. Noe av språket, historiene og tankene kan jeg føle meg hjemme i. Det er som å høre en kjent melodi. Noen ganger blir jeg fristet til å synge med. Det er tiltrekkende, men også farlig på grunn av Magas autoritære sider.

– Nei, de snakker et språk jeg forstår, det er som de snakker dansk, mens jeg snakker norsk. Det er ikke gammelgresk. For eksempel har alle deler av Maga-bevegelsen en slags forfallstanke om at vi har forlatt en gyllen fortid. Det vil enhver kulturkonservativ pessimist kjenne seg igjen i. Det er også konkrete politiske ting, som innvandringspolitikken og kritikken mot en bestemt type selverklært, fornuftig, «bedre og mer moralsk enn deg» venstreliberalt syn, som jeg har blitt stadig mer oppmerksom på og stadig mer kritisk til.

I boka viser Isaksen at veien fra en ytterliggående liberalisme, som setter frihet over alt annet, til autoritære, illiberale og rasistiske ideer, er kortere enn man tror. Hvis noen hadde spurt ham for 25 år siden, ville han sagt at dette var to motpoler.

– Da jeg var student, frekventerte jeg en gruppe som ble kalt Fristud, som var gjengen som ble kastet ut fra Frp på Bolkesjø i 1994 fordi de var for liberalistiske. Det var en liten gruppe, med blant andre Jan Arild Snoen, Heidi Nordby Lunde, Hans Jørgen Lysglimt og Hårek Hansen, som møttes i et trangt rom på Chateau Neuf i Oslo.

Maga er den viktigste politiske bevegelsen i vår tid.

Tidens tegn

Bokaktuell NRK-veteran med bok om innvandring: – Dette er en advarsel

LO-leder

KI-forfatterne får meg til å savne den irriterende, men tross alt seriøse unge streberen.

By og land, mann mot mann

Valgforsker Johannes Bergh avliver myter om norske velgere.

Hva sier egentlig den alternative åndeligheten om tida vi lever i?

– Kunstig intelligens er blitt tredd nedover hodet på oss, uten at vi har bedt om det, sier forfatteren og aktivisten Bill McKibben.

– Jeg har dårlig samvittighet

Pier Paolo Pasolinis ekstreme filmer og mystiske død slutter ikke å fascinere.

Modernismekritikken kan være radikal.

50 år etter Maos død sto jeg ved liket hans. For Kinas ledere er formannens arv fortsatt kinkig.

Reidun Kjelling Nybø

På nattbordet til Geir Røsvoll ligger det sakspapirer.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagorganisering.

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Til kamp for en aktiv stat

Terroren for 25 år siden ga USAs «neocons» historisk makt. Røttene deres går uventede veier.

Solrun Samnøy, ansvarlig for Skjervheimseminaret

Kan vi forstå ytre høyre-velgerne?

Bedre enn sitt rykte?

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

... men pressemann og kongebiograf Harald Stanghelle klager ikke.

Hva kan du tilby meg?

Bokaktuell NRK-veteran med bok om inn­vand­ring: – Dette er en advarsel

LO-leder

KI-for­fat­terne får meg til å savne den irri­te­rende, men tross alt seriøse unge streberen.

By og land, mann mot mann

Valg­fors­ker Johannes Bergh avliver myter om norske velgere.

Hva sier egentlig den alter­na­tive ånde­lig­heten om tida vi lever i?

– Kunstig intel­ligens er blitt tredd nedover hodet på oss, uten at vi har bedt om det, sier forfat­teren og aktivisten Bill McKibben.

– Jeg har dårlig samvit­tighet

Pier Paolo Pasolinis ekstreme filmer og mystiske død slutter ikke å fascinere.

Moder­nisme­kri­tikken kan være radikal.

50 år etter Maos død sto jeg ved liket hans. For Kinas ledere er formannens arv fortsatt kinkig.

Reidun ­Kjelling Nybø

På nattbordet til Geir Røsvoll ligger det sakspa­pirer.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagor­ga­ni­se­ring.

Nå kreves det tilsva­rende handle­kraft.

Til kamp for en aktiv stat

Terroren for 25 år siden ga USAs «neocons» historisk makt. Røttene deres går uventede veier.

Solrun Samnøy, ansvarlig for Skjerv­heim­se­mi­naret

Kan vi forstå ytre høyre-velgerne?

Bedre enn sitt rykte?

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrek­nings­kraft.

... men pressemann og konge­bio­graf Harald Stanghelle klager ikke.

Hva kan du tilby meg?

Bokaktuell NRK-veteran med bok om innvandring: – Dette er en advarsel

KI-forfatterne får meg til å savne den irriterende, men tross alt seriøse unge streberen.

Valgforsker Johannes Bergh avliver myter om norske velgere.

Hva sier egentlig den alternative åndeligheten om tida vi lever i?

– Kunstig intelligens er blitt tredd nedover hodet på oss, uten at vi har bedt om det, sier forfatteren og aktivisten Bill McKibben.

– Jeg har dårlig samvittighet

Modernismekritikken kan være radikal.

Reidun Kjelling Nybø

På nattbordet til Geir Røsvoll ligger det sakspapirer.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagorganisering.

Nå kreves det tilsvarende handlekraft.

Solrun Samnøy, ansvarlig for Skjervheimseminaret

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

... men pressemann og kongebiograf Harald Stanghelle klager ikke.