#fff

#000

– Ja. Er det moralsk forargelse jeg hører?

– Masse. Her er Mohamed Mbougar Sarr sin bok som heter «Brotherhood», Annie Ernaux og «Skammen», «Minor Detail» av Adania Shibli og Per Pettersons «Jeg forbanner tidens elv». Jo, og «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann. Hva heter det når mye av handlingen foregår på et lukka sted? Kammerspill? I «Trolldomsfjellet» er stedet uansett et sanatorium.

– Nå kom jeg på: I sommer leste jeg Olga Tokarczuks «The Empusium: A Health Resort Horror Story», som er en referanse til «Trolldomsfjellet».

– Å nei, slutt a. Er ikke det litt som å spørre hvem som er tidenes fotballspiller? Alle veit jo at det er Messi.

Jeg har holdt på med å skrive ny bok, da.

Zeshan Shakar

Line Madsen Simenstad

Denne uka ble Arbeiderpartiet landets største parti og sikret seg fire nye år i regjering. Det er ikke rart at jubelen sto i taket på ­valgvaken på Youngstorget mandag kveld. Men det er ikke veldig mange år siden et slikt resultat – 28 prosent oppslutning – ville ha vært en total katastrofe for Arbeiderpartiet.

De siste tiårene har de sosialdemokratiske partiene mistet store velgergrupper i det ene europeiske landet etter det andre, mens ytre høyre har fosset fram. Én forklaring som ofte trekkes fram, er at arbeiderklassen har forlatt venstresida. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, mener Julia Cagé, professor i samfunnsøkonomi ved Sciences Po i Paris.

– Det er ikke sant at arbeiderklassen har forlatt venstresida, sier Cagé.

Sammen med ektemannen Thomas Piketty har hun skrevet boka «Den politiske konflikts historie», som kommer ut på engelsk i disse dager.

Boka er et resultat av et fem år langt nitid arbeid, dypt inne i Frankrikes arkiver. Her har Cagé og Piketty børstet støv av protokoller fra parlaments- og presidentvalg og folkeavstemninger helt tilbake til den franske revolusjonens tid. Samtidig har de kartlagt valgdistriktenes sosioøkonomiske profil. Bor det mange fattige der? Mange innvandrere? Hva slags næringer dominerer? Resultatene gir et fascinerende innblikk i hvordan ulike samfunnsgrupper stemmer. Og arbeiderklassen stemmer altså fortsatt overveiende til venstre, sier Cagé.

– Når man sier at arbeiderklassen ikke lenger stemmer på venstresida, har man glemt alle de som jobber i serviceyrker og i offentlig sektor i urbane områder, som ofte tjener dårligere enn dem som jobber i de klassiske arbeideryrkene, sier Cagé på videolink fra Paris.

Resultatene til Cagé og Piketty viser samtidig tydelig at venstresida har mistet et helt bestemt segment av de franske velgerne: arbeiderklassen på landsbygda.

– Dette er folk som har opplevd nedbygging av velferdstjenester og offentlig transport og som har mistet jobber i industrien på grunn av frihandelen, sier Cagé.

Det er viktig at venstresida ikke alltid er ved makten.

– Venstresida må forene by og bygd

Yohan Shanmugaratnam

Det fins ulike måter å drive nødhjelp på. På den ene siden har vi aktivistene som deltar i Global Sumud Flotilla, den internasjonale flotiljen som akter å bryte Israels blokade av Gaza. Flere hundre mennesker fra minst 44 land, fordelt på 70 båter, er med på aksjonen og har med seg mat, medisiner, leker og hilsener til palestinerne.

Denne uka, under et opphold i tunisisk farvann, fikk aksjonistene en påminnelse om risikoen de løper. Da ble to av hovedbåtene utsatt for droneangrep som utløste branner på begge fartøyer.

 ytterpunktet fins Gaza Humanitarian Foundation (GHF), støttet av USA og Israel, som bruker krigsveteraner og leiesoldater i «nødhjelpsarbeidet». GHF har vært en katastrofe. Bare siden mai har mer enn 2000 palestinere blitt drept mens de har forsøkt å få tak i hjelpa, de aller fleste ved GHFs anlegg.

Israelske styrker antas å stå bak de fleste av drapene, men vakter som jobber for GHF har også hatt mer eller mindre frie tøyler i bruken av vold. Nyhetsbyrået Associated Press har blant annet rapportert om videoopptak der vakter jubler etter å ha skutt på og truffet palestinere. Leger uten grenser har kalt utdelingene «nedslakting maskert som nødhjelp».

 har medier som Zeteo, The Intercept og BBC belyst nok en forstyrrende faktor i denne skandaløse operasjonen. Det viser seg nemlig at et av selskapene som er hyret inn for å «trygge» GHFs operasjoner, UG Solutions, består av aktive medlemmer i den amerikanske, antiislamske motorsykkelgjengen Infidels MC. Gruppa ble stiftet i 2006 av veteraner fra Irak-krigen og benytter seg av korsfarersymboler som lenge har vært populært i en del høyreradikale miljøer.

Infidels ledes av den tidligere sersjanten Johnny «Taz» Mulford, som har vært straffet for bestikkelser, tyveri og falske uttalelser til militære myndigheter. Han har i dag ansvaret for UG Solutions’ Gaza-oppdrag. Blant tatoveringene som pryder overkroppen til Mulford er «1095», som han har tatovert over hele brystkassa. Det er årstallet da pave Urban II erklærte det første korstoget mot muslimene, som han kalte «den avskyelige rase».

På Infidels sin Facebook-side florerer antiislamske budskap og falske nyheter, som at noen demokrater vil kategorisere bibelen som hatprat. «Fyller magasinet til maks. Blir ikke første gang vi er i strid med muslimer», heter det i en av kommentarene.

Ifølge BBC har UG Solutions et mannskap på 320 i Gaza, der rundt 40 er Infidels-medlemmer. Noen av de sentrale er Infidels’ nestleder Larry «J-Rod» Jarrett, kasserer Bill «Saint» Siebe og Richard «A-Tracker» Lofton, som er en av grunnleggerne.

Mitchell, fra Council on American-Islamic Relations, sier til BBC at å gi Infidels MC noe ansvar i det såkalte humanitære arbeidet i Gaza, er som å sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan. «Det er nødt til å føre til vold», mener Mitchell. Han har helt rett, dessverre.

Det er som å ­sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan.

Leiesoldater og korsfarere søkes

Bjørgulv Braanen

Det athenske demokratiet er det første kjente eksempelet på et direkte folkestyre vi kjenner til. Det ble innført etter en folkelig oppstand mot oligarkiet i Athen i 508 før vår tidsregning. Det fikk sin institusjonelle forankring gjennom en serie reformer foreslått av Kleisthenes (550–500 f.Kr.) Til tross for mange justeringer og flere kuppforsøk overlevde det i flere hundre år. Hvorfor oppsto det der og da? Vi har snakket med historikeren Mona Ringvej, som på nyåret kommer med en bok om det athenske demokratiet.

– Demokratiet var en løsning på et problem. Ikke et ideal, men en praksis. Vi forestiller oss gjerne demokrati som en teori, en idealstørrelse, noe å strebe etter, men som egentlig ikke er realistisk.

Det var ikke slik athenerne tenkte. Demokratiet var et praktisk svar på et overhengende problem: den kroniske maktrivaliseringen under tyranniet og oligarkiet, som gjorde at staten holdt på å gå under.

– De hadde en innsikt om at makt korrumperer, hvordan den oppfører seg. Det nye systemet ble opprettet for å pulverisere dette herreveldet. Retten til å inneha statens øverste embeter skulle ikke lenger være basert på rikdom og adelig byrd. Makt ble nappet ut av intrigemakeriet, sier Ringvej.

Før demokratiet var Athen styrt av ulike herskere som kjempet uopphørlig om makt.

– Bystaten ble svekket av alle maktkampene under tyranniet. Det var veldig ustabilt. Så sto Sparta der utenfor byportene, klar til å plukke Athen som en moden frukt. Det borgerkrigsherjede Athen kunne gå under og alle bli slaver. Det var et øyeblikk av innsikt. Da kom de opp med en løsning. Hvis de ga folket større delaktighet og inkluderte dem i det politiske maskineriet, ville det bidra til å avvæpne tyrannene. Veldig mange av elementene i det demokratiske systemet handlet om å dempe konflikter og forhindre maktkamper. Det var et system for å forankre beslutninger og skape legitimitet rundt politiske avgjørelser, til erstatning for rivaliseringen som truet med å undergrave bystatens eksistens.

I det gamle systemet var det slik at når arkontene – embetsmennene – hadde snakket sammen, ble sakene luftet i folkeforsamlingen, så fikk folk vite om dem, kanskje de til og med stemte, men det var ingen reell makt. Det signifikant nye var at borgerne ble trukket aktivt inn i styringen av staten. Makt ble gjort tilgjengelig for alle. De gamle aristokratiske jordeierfamiliene mistet den selvsagte plassen de hadde hatt. De kunne fortsatt forsøke å overtale forsamlingen, men de mistet den direkte autoriteten.

– Det var en fundamental omkalfatring av det politiske systemet. Med unntak for det militære ble alle embeter fordelt gjennom loddtrekning. 1200 borgere i året ble utnevnt til politiske og administrative stillinger på rotasjon. Det er jo ting vi seinere har sett på som absurd, sier Ringvej, som mener det derfor er desto mer interessant å se på hvorfor de gjorde det.

Vi har ikke ­torget lenger. Tek­gigantene har pulverisert det. Det er livsfarlig.

En praktisk løsning på et problem

Da jeg leste Omar El Akkads «One Day, We Will Have Always Been Against This», om Gaza og Vesten, var det som å oppdage en ukjent fetter. Ikke bare fordi vi deler en omflakkende barndom og forkjærlighet for Nirvana, men også et liv som innvandrer og journalist i Vesten under «krigen mot terror». Da jeg fortalte dattera mi dette, sa hun: «Dere er like, bare ulik font.»

Tidligere i uka fikk jeg bokbade El Akkad på Litteraturhuset i Oslo. Det som følger, er en forkortet og redigert versjon av samtalen.

– Du ble født i Kairo, vokste opp i Qatar og endte opp i Canada som 16-åring. Hva slags bilde hadde du av Vesten da 

– Det jeg kom utrustet med, var utelukkende idébasert. Et kompendium med ideologier og kulturelle referanser som utgjorde en slags negativ form: Det handlet ikke så mye om hva dette stedet var, men hva det 

– Grunnen til at Nirvana dukker opp i boka, er jo at myndighetene i Qatar hadde sensurert den nakne engelen på CD-coveret mitt av Nirvana-albumet «In Utero». Jeg projiserte på forhånd hvordan Vesten ikke kom til å være som Qatar eller Egypt. Så kommer man dit og må forholde seg til hvordan det faktisk er. Og de to siste årene har evnen min til å takle den kløfta, mellom det du vil at et sted skal være og hva det faktisk er, nådd bristepunktet.

– Grensa for hva jeg kunne godta, ble i alle fall nådd. Jeg har grunnleggende sett vært feig, føyd meg og vært han vennlige arabiske fyren. Og det er jeg innmari god til. Denne boka finnes bare fordi selv en så ryggmargsløs, ærbødig, «glad-for-å-få-være-her»-type som meg har nådd en terskel med Gaza. Jeg kan ikke pakke det bort. Jeg klarer ikke. Det er mine skattepenger som dreper de ungene. Det går bare ikke lenger.

– Ingenting er nok, og alt nytter

Sandra Lillebø

Ofte er jeg i godt humør når jeg er i Oslo. Det er en fin by med ganske fint vær, og Oslo-folk er hyggelige, faktisk så hyggelige at jeg mistenker dem for egentlig å være ironiske.

Men under mitt siste Oslo-besøk, for litt over en uke siden, ble jeg likevel temmelig gretten. T-banen gjennom sentrum var nemlig stengt, og i og for seg var ikke dette et problem, vi vestlendinger hausser oss sjelden opp over stengte tunneler. Det som provoserte meg så sterkt, var alle plakatene jeg møtte som kunne fortelle meg at oppussingen skyldes bygging av den nye Fornebubanen, som er ventet å stå klar i 2029, og som har en (foreløpig) prislapp på 31 milliarder kroner.

 har jeg nemlig ennå ikke møtt et eneste menneske i hele Oslo som snakker om Fornebubanen og hvor vidunderlig det skal bli når den står klar. Da Bybanens linje 2 til Fyllingsdalen her i Bergen var under bygging, var det til sammenligning knapt mulig å føre en samtale med en bergenser uten at dette ble tema, og jeg vet at vår familie ikke var alene om å stadig legge søndagsturene til Mindemyren for å se hvordan det gikk med byggeprosessen. Åpningen av tunnelen gjennom Løvstakken var en høytidsdag for hele byen, slik det også var da biltunnelen til Os endelig sto ferdig og vi for første gang fikk et par kilometer med tresifret fartsgrense i vårt eget fylke.

begeistring for hovedstadens samferdsel er likevel å forstå. Fornebubanen skal nemlig betjene en påtenkt framtidig befolkning på cirka 30.000 mennesker. Her i Bergen har vi allerede en helt ekte, eksisterende befolkning på 40.000 mennesker i Åsane som må belage seg på å stampe i buss i bilkø i minst et tiår til, fordi det visstnok er klin umulig for politikerne å bli enige om hvordan de ti milliardene det koster å utvide Bybanen nordover, skal finnes.

Man kan bli konspiratorisk av mindre. Da det nye kostnadsoverslaget for skipstunnelen gjennom Stadt nylig ble presentert, konfronterte NRK Fremskrittspartiet med at de som antisløseparti neppe ville kunne godta en kostnad på fem milliarder?

om skipstunnelen, er i denne sammenhengen underordnet, og helt ærlig, vet jeg ikke, heller. Men som Mathias Fischer, tidligere Venstre-politiker og nå leder for Initiativ Vest, skrev på Facebook i etterkant av debatten, er det påfallende hvordan det bare er samferdselsprosjekter utenfor det sentrale østlandsområdet som blir omtalt som sløsing. Skandalene rundt Follo-tunnelen har vært mange, men de har handlet mer om mangel på styring enn om kritikk av selve prosjektet. Og 31 milliarder i T-bane til en ikke-eksisterende bydel, blir visst aldri et tema, mens Oslo-borgerne selv synes det hele er så selvsagt at de ikke løfter på et øyenbryn.

Sløsing er først og fremst et distriktsfenomen. Da er det ikke til å undres over at østlendingene har råd til å være hyggelige.

Jeg har ikke møtt et eneste menneske i hele Oslo som snakker om Forne­bubanen.

Sløsing i øst og vest

I juli 2024 gjorde Donald Trump en uventet opptreden. Trump – som noen år tidligere hadde avvist kryptovaluta som noe tull «basert på tynn luft» – var nå plutselig hovedtaler på en bitcoin-konferanse. Det var midt i valgkampen, og Trump var full av smiger da han henvendte seg til forsamlingen av søkkrike kryptoinvestorer. Ikke bare er disse folkene, ifølge Trump, landets mest intelligente mennesker – de bruker også sine hjerner på å utvikle en næring som er av avgjørende betydning for USA. Bitcoin er allerede mer verdifullt enn oljeselskapet Exxon Mobile, hevdet Trump. «Dette er stålindustrien for 100 år siden», sa han fra scenen i Tennessee.

Det har vært mye snakk om hvorfor tek-milliardærene i Silicon Valley har omfavnet Trump, men litt mindre snakk om hvorfor Trump har omfavnet tek-industrien. Var det bare for å skaffe penger og algoritmer til valgkampen sin? Eller handler det om de store skiftene i den amerikanske økonomien, der den tradisjonelle industrien forvitrer, mens Big Tech stormer fram?

Det er interessant at Trump sammenliknet kryptovaluta med nettopp stål. Stålindustrien er bærebjelken i produksjon av både biler og romfartøy, to næringer som mer enn noe annet symboliserer USAs framvekst som industrinasjon og hegemon.

Stål er dessuten en næring som har vært nærmest sammensmeltet med den amerikanske militærindustrien og som i offentligheten er sterkt knyttet til spørsmål om nasjonal sikkerhet. I dag spiller stål en mindre viktig rolle enn det gjorde gjennom 1900-tallet, mens nettopp tek-industrien seiler opp som en hjørnestein i det amerikanske militæret.

– De siste ti årene har kontrakter med myndighetene og militæret blitt en enorm inntektskilde for tek-industrien, sier Jacob Silverman.

Han er en amerikansk journalist og forfatter, som i høst kommer med boka «Gilded rage – Elon Musk and the radicalization of Silicon Valley». Silverman mener man ikke kan forstå alliansen mellom Trump og tek-eliten uten å forstå tek-industriens eksplosive vekst de siste årene.

– De store tekselskapene, som Apple, Google og Meta, er «trillion dollar»-selskaper. Vi har aldri før hatt det i amerikansk historie, sier Silverman.

Samtidig peker pilene nedover for den tradisjonelle industrien. Siden slutten av 1970-tallet har både antallet industriarbeidere og industriens andel av amerikansk BNP blitt halvert. Også produksjonen av stål og jern har blitt halvert i denne perioden.

Trump liker store avtaler og kan legge Ukraina på bordet.

Han er Big Techs høye beskytter

Ine Hoem

– Jeg er på turné i Finnmark, fire konserter på rappen. I kveld i Honningsvåg, i morgen Langfjordbotn.

– Ja, jeg gjør faktisk det. Jeg veksler mellom to bøker. Den ene er Napoli-kvartetten av Elena Ferrante. Lest den første på engelsk og er nå i gang med den andre på nynorsk.

– Den er dritkjedelig de første 150 sidene. Men jeg var advart. Den andre er Nina Lykkes «Vi er ikke her for å ha det morsomt».

– Ja, men det er en krass humor i det som jeg liker. Så er det tilbake til den omfattende italienske miljøbeskrivelsen hos Ferrante, med 40 navn man må forholde seg. Hun har en oversikt over navnene i boka, men alle er jo like, Alfonso og Pascal.

– En av de bøkene som har gjort mest inntrykk på meg, er «Et lite liv» av Hanya Yanagihara. En tykk morsom bok. Jeg liker de tjukke, lange fortellingene for tida.

Yohan Shanmugaratnam (tekst) og Rikke Løe Hovdal (foto)

Noen husker kanskje klippet: I januar 2019, under Verdens økonomiske forum i Davos, deltok Rutger Bregman i et panel. Midt i milliardærenes storstue spurte den nederlandske historikeren hvorfor de superrike, som lot til å være opptatt av sosiale problemer, ikke ville snakke om skatt. Bregman sa det føltes som å være på en konferanse om bekjempelse av branner, men der ingen fikk lov til å nevne vann.

Bregmans oppgjør og harselas spredde seg raskt. Det gjorde også oppmerksomheten rundt bøkene hans, «Utopia for realister» og «Folk flest er gode». Og da Bregmans nyeste bok kom ut i mai, ble han invitert til The Daily Show der den populære programlederen Jon Stewart intervjuet ham.

Nå har Spartacus gitt ut boka på norsk, med tittelen «Moralske ambisjoner: Slutt å sløse bort talentet ditt – gjør verden litt bedre». Tidligere i uka kom Rutger Bregman til Oslo blant annet for å delta i en samtale med arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna, i regi av Tankesmien Agenda.

Det er også i Agendas lokaler ved Youngstorget at Klassekampen treffer Bregman for å prate om «Moralske ambisjoner», som forfatteren kaller en slags selvhjelpsbok.

– Den gir veiledning til mennesker som føler at de går rundt med et hull i sjelen. De som lurer: Hva i helsike er det jeg driver med? Hva bruker jeg den dyrbare tida jeg har på jorda til?

Moralske ambisjoner definerer Bregman som viljen til å være blant de beste, men ikke utfra de vanlige kriteriene for suksess.

– Hva er galt med måten suksess måles på i dag?

– Den utbredte og grunne definisjonen av suksess handler gjerne om hvor prestisjefull jobben din er, om du har hjørnekontor eller om du tjener mye penger. Jeg mener at den definisjonen er svært ødeleggende.

I kampen mot urett er seier en moralsk plikt.

Dorske talenter

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Etter at hun hadde fullført omvisningen i Auschwitz, mens vi tilreisende fortsatt prøvde å fordøye alt vi hadde sett og hørt i den tidligere utryddelsesleiren, spurte den polske museumsansatte om vi hadde spørsmål.

En middelaldrende turist fra USA rakk opp hånda. Hadde hun hørt riktig, lurte kvinnen, da guiden sa at Den røde armé, altså Sovjetunionens styrker, hadde frigjort leiren? «For inntrykket mitt har vært at det var 

Den unge guiden ble tom i blikket. «Nei, frue», svarte hun med prøvet tålmodighet i stemmen. «Det var faktisk russerne.»

Ja, hvordan i all verden kunne den amerikanske turisten ha fått 

 av at historien egentlig var en annen? At det var USA, ikke kommunistene, som hadde reddet de overlevende?

Replikkvekslingen skjedde under en tur i Øst-Europa mer enn tjue år tilbake. Men turistens kommentar har vært med meg siden, fordi den sier noe om en supermakts selvbilde og, ikke minst, vrangforestillinger.

Alle nasjoner dyrker enkelte fortellinger om seg selv, sjelden uten et visst innslag av selvbedrag. I USAs tilfelle har en grunnleggende del av identiteten handlet om hva amerikanerne gjør, eller snarere liker å tro at de gjør, ute i verden. Og i september­utgaven av magasinet The Atlantic demonstrerer den bejublede forfatteren og stjerne­reporteren Anne Applebaum hvor avslørende denne selvforståelsen kan være.

«Slik ser slutten på den liberale verdensordenen ut», er innsalget som The Atlantic har promotert Applebaums bidrag med. Uttrykket «den liberale orden» brukes gjerne om de internasjonale strukturene som oppsto etter andre verdenskrig, med tyngdepunkt i USA og Vest-Europa. Kapitalisme og demokrati, og spredningen av disse, har vært hovedsøyler i ordenen.

Applebaums liberale orden har for mange betydd lidelse og uorden.

Avgrunnen gravde ikke seg selv

Det klages på inn- og utpust over stigende matvarepriser. Konkurransetilsynet mener det er for svak priskonkurranse og ilegger kjedene milliardbøter fordi de sjekker prisene hos hverandre. Næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) har hatt utallige møter med kjedene, med påstander om at det er for svak priskonkurranse mellom dem, men lite eller ingenting kommer ut av det. Det er et narrespill. Problemet i norsk dagligvarebransje – og norsk matproduksjon i allmennhet – er ikke for lite priskonkurranse mellom de tre kjedene, men at de har blitt altfor store og dominerende, skviser leverandørene med krav om store innkjøpsrabatter, har makt over prisfastsettelsen og kontrollerer grossistleddet. På mange måter er det altfor 

oppmerksomhet om pris, noe som går på bekostning av andre hensyn, som bredt og variert tilbud, lokal og allsidig matproduksjon og bøndenes inntektsgrunnlag.

 kan slå seg på brystet og si at de aldri gir seg på pris, samtidig som det nettopp er prisfikseringen som er fundamentet for deres stadig økende makt. De kan fortelle at de utrettelig arbeider for kundene ved å presse bøndene, matvareprodusentene og leverandørene på pris. Problemet er ikke svak priskonkurranse, men at detaljleddet, altså dagligvarekjedene, har tilranet seg makt på bekostningen av produsentene. Det er en utvikling det markedsliberalistiske Konkurransetilsynet har heiet fram.

En god regel er at mest mulig makt bør ligge hos produsentene. Ta bokbransjen. Tidligere bestemte forlagene prisen på bøkene til bokhandlene, med en fastsatt avanse. Etter hvert som bokhandelkjedene fikk stadig større makt, ikke minst takket være Konkurransetilsynet, måtte forlagene akseptere at bokhandelkjedene kunne kreve store innkjøpsrabatter fordi de kjøpte inn store volum. Resultatet ble at de uavhengige bokhandlene gikk dukken.

Første gang jeg virkelig forsto hvor skadelig dette er, var for svært mange år siden da jeg bodde på Korsvoll i Oslo, der jeg snakket jevnlig med den lokale kioskeieren som solgte is, snop og tobakk. Etter hvert måtte han gi tapt – ikke fordi etterspørselen ble borte, men fordi Rema solgte isen billigere enn det han måtte betale hos grossisten.

over det hele når politikerne skylder på mangelfull priskonkurranse mellom kjedene som årsaken til prisveksten. Helt vilt blir det når Rødts Mímir Kristjánsson krever at staten må sprøyte penger inn i Konkurransetilsynet, slik at de vinner rettssaken mot kjedenes prisjegere. Hva er egentlig problemet med å undersøke prisene hos konkurrentene? Hvem gjør ikke det? Konkurransetilsynet velger som vanlig å gå løs på alt annet enn det som er viktig. I stedet har tilsynet vært den ideologiske pådriveren for en forfeilet konkurransepolitikk som har gjort at kjedene har kunnet vokse seg så mektige.

I stedet for det overflatiske kravet om mer priskonkurranse må strukturene endres. Produsentene må selv bestemme prisen – uten å måtte avgi «rabatter» til milliardærene i dagligvarebransjen. Hval Sjokoladefabrikk har for eksempel i mange år bekjempet et system der kjedene har ulike innkjøpspriser for de samme varene. Ingenting skjer. Hvis ikke produsentenes makt styrkes på bekostning av mogulene, vil alt fortsette som før, med det resultatet at mangfoldet tørker ut og bøndene skvises, mens milliardene fortsetter å trille inn på dagligvaremagnatenes kontoer.

Dagligvarekjedene dreper mangfoldet

– Det er verstinguka, dette. I Bodø nå, på vei til Mo Rana, lander deretter på Gardermoen og så direkte til Stavanger, før jeg kjører til Tønsberg. Så det blir ikke så mye tid til lesing. Men jeg holder på med en veldig morsom bok, «The Currency of Empire» av Jonathan Barth, om imperie- og kolonimaktenes pengepolitikk fra 1600-tallet og framover. I fjor ga jeg ut en bok om finansielle eventyr i 700 år, med utvalgte episoder jeg syntes var morsomme. Men nå skal jeg virkelig lære noe om det. Boka fungerer også fint som sengelektyre, med masse spennende greier – drap, beleiringer og kjærlighet.

Det er mange. Jeg var veldig inne i krig i tenårene. Den viktigste boka jeg leste da, var «The Rise and Fall of The Third Reich» av William L. Shirer. Utrolig velskrevet. Jeg har blitt karakterisert som et rart barn og det at jeg ble så begeistret for denne boka, beviser vel det. Den skrev jeg stil om og fikk bokpremie i Aftenpostens stilkonkurranse.

– Jeg blir vel lagt inn nå, når jeg forteller om denne boka, men den er svært vakkert skrevet. Jeg har Kindle’n her, skal vi se, den heter «Memoirs of a Fox-Hunting Man» av en med det fantastiske navnet Siegfried Sassoon. Det er en utrolig flott bok, en liten snerten sak, helt upretensiøs. Hvis du virkelig skal ha en rolig kveld med en rødvin foran peisen, så er dette boka. Oscar Wilde ble jo anklaget for at «The Picture of Dorian Gray» var umoralsk. Da svarte han at en bok ikke er moralsk eller umoralsk, det eneste som betyr noe er om den er velskrevet eller ei. BB

På sengekanten

– Får du lest noen bøker midt oppi valgkampen? I så fall hvilke?

– Det blir mindre tid til å lese nå enn jeg skulle ønske. Jeg fikk nettopp «De flinkeste slutter» av André Mundal, så den skal jeg starte på nå. Skolen har akkurat startet igjen, og det betyr at jeg nå må lese en del strafferett.

– Jeg klarer ikke å lande på bare én, men Viktor Frankl står høyt fordi han setter ord på noe helt grunnleggende ved menneskets indre frihet til å velge hva man fokuserer på.

– Hvilken bok burde absolutt alle lese?

– «Man’s Search for Meaning» av Viktor Frankl. Den gir et nyttig perspektiv på tilnærmingen til livets mange bølgedaler, der du alltid har makt til å velge din innstilling til det som skjer. Ved å endre vår innstilling, endres også vår opplevelse av det som skjer.

– Er det noen bøker som har påvirket deg spesielt politisk?

– Bøkene til Rupert Sheldrake, Dag Andersen, Carl Jung og Dr. Monica Sharma. Dette er mennesker som gir et dypt og viktig blikk på menneskets møte med virkeligheten og på hvordan å lede og tilnærme seg menneskelige problemstillinger på individ- og systemnivå.

– Hvilken bok gjorde mest inntrykk som barn?

Viktor Frankl setter ord på noe helt grunnleggende ved menneskets indre frihet.

Gyda Oddekalv

Sandra Lillebø (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

Slagmarkene er mange, og på de fleste ligger kunsten og kulturen ribbet tilbake. Man kunne for eksempel nevne mediebransjen, som nesten ikke lenger inkluderer kulturjournalister bosatt utenfor Oslo, bråket rundt teaterstykket «Ways of Seeing» eller Facebook-kontoen «Sløseriombudsmannen» som kritiserer norsk scenekunst.

Alle disse eksemplene omtales i Mariken Lauvstads bok «Kampen om kunsten» som kommer ut neste uke, hvor hun maner et samlet kulturfelt til å stå opp for dets avgjørende bidrag til demokratiet. I en giftig cocktail bestående av digitalisering, nyliberalistisk New Public Management-ideologi og et ytre høyre med nyvunnet selvtillit blir kunsten og kulturfeltet stadig utsatt for nye kutt og nedskjæringer, skriver hun, og peker på at bare fra i fjor til i år kuttet 44 prosent av norske kommuner i sine kulturbudsjetter. Hva slags dramatiske konsekvenser det kan ha, skal vi snart komme tilbake til, men når vi snakker med Lauvstad på videooverføring, vil hun først ta en svipptur innom Nederland, fjorten år tilbake. I 2012 hadde hun en nederlandsk kjæreste som jobbet som dramaturg, det samme året som høyrepopulisten Geert Wilders fikk sitt store gjennombrudd i nederlandsk offentlighet.

– Over lengre tid hadde Frihetspartiet (PPV) kalt kunst for «venstresidas hobby» og omtalt frie kunstnere i et latterliggjørende og polariserende språk som lyktes i å etablere en motsetning mellom folk og kunst. Etter valget førte det til ganske dramatiske kutt, og mange av kollegaene til min kjæreste måtte avvikle sine teaterkompanier på kort tid. Det gjorde meg bevisst på at slike diskurser, som siden da bare har vunnet mer terreng, kan gi helt konkrete utslag.

Du har kalt boka «Kampen om kunsten». På vegne av hvem er det kampen skal tas?

– Folk! Jeg blir veldig grepet når jeg leser Kulturbrevet av 1945. Det språket man brukte om kunst og kultur i etterkrigstida, særlig målbåret av Arbeiderpartiet, viser at det står noe på spill i forsvaret av kunst og kultur. Tidligere hadde man en sterk ambisjon om å gjøre kunst tilgjengelig for alle, og jeg er opptatt av å vise hvilken virkning det har å ha tilhørighet til kunsten og kulturen. Det gjelder for skolebarn, som trenger å delta i musikk, dramaaktivitet eller allsang, men det gjelder også for voksne mennesker. Derfor er det viktig at samfunnets kulturelle infrastruktur ikke svekkes.

Det er hyggelig å synge sammen. Men hvorfor er det viktig?

– Fordi det bringer oss nærmere hverandre, blant annet. Det framstilles som om man er nødt til å velge mellom kunstens egenverdi og dens nytteverdi. Jeg mener vi må kunne snakke om begge deler på en gang. Nytteverdien er jo reell, særlig når det gjelder det sosiale – når man får tilgang til kultur blir man mer engasjert i samfunnet og er mer tilbøyelig til å stemme ved valg, for eksempel – men egenverdien er like viktig. Det er tross alt kunst av høy kvalitet som faktisk 

Lauvstad mener at kulturen har en særlig betydning når de fysiske møteplassene er under press – den gir en ramme som gjør at folk faktisk treffes og opplever noe sammen. Hun minner om at kulturbruken i Norge faktisk er svært høy, men at bevisstheten om strukturene som for eksempel gjør det mulig å gå på festival i sin egen hjemkommune, antakelig er lavere.

Vi er ikke bare homo economicus, vi er sammensatte mennesker.

Verdier verdt å kjempe for

Fredag 4. juli etter kontortid slapp kulturminister Lubna Jaffery (Ap) nyheten om Nationaltheatrets framtid. Det var den siste dagen før fellesferien og to uker etter at Stortinget hadde gått fra hverandre. Det var den klassiske «bære-ut-søpla-dagen».

Og ja, beslutningen tåler knapt dagens lys. Nationaltheatret har stått innpakket i hønsenetting og presenninger i flere tiår, og det begynner virkelig å haste med å starte rehabiliteringen av det nedslitte bygget. Hennes «løsning» er å bygge et nytt teaterkompleks et eller annet sted ved motorveien som omkranser Oslo, Ring 3, på Løren, Økern eller kanskje Ryenkrysset? Teatersjef Kristian Seltun vil bygge på Tøyen ved Ring 2. Men uansett hvilket sted som velges, vil det bety at oppussingen av dagens teaterbygning må utsettes i årevis. Tanken er nemlig at det nye teaterkomplekset skal gjøres ferdig 

 rehabiliteringen av Nationaltheatret kan begynne.

hybridløsningener er valgt til tross for at det nå finnes en glimrende plan for å samle teateret i den tradisjonsrike bygningen i Oslo sentrum. En arbeidsgruppe, med tidligere teatersjef Ellen Horn og tidligere direktør for Norsk Folkemuseum Erik Rudeng i spissen, har presentert en storslått plan for et nytt tilbygg vestover i klassisk stil i forlengelse av dagens bygning. Det innebærer en full rehabilitering av hovedscenen, samtidig som biscenene Amfiscenen og Malersalen opprettholdes. I tillegg blir det plass til en helt ny prøvescene, en såkalt black box-scene, med like stort areal som dagens hovedscene. Samlet pris for dette prosjektet er 4,1 milliarder kroner, under halvparten av det Tullinløkka-forslaget skulle koste. Da er det også satt av midler til provisoriske scener der teateret kan spille mens hovedhuset holder stengt. Gruppa har allerede sikret seg tegningene til det midlertidige bygget som ble oppført da operaen i Genève ble renovert. Hele rehabiliteringen og byggingen er forventet å ta seks år, forutsatt raske politiske beslutninger. Da vil teateret kunne stå ferdig rehabilitert i 2031.

omfavner forslaget, Høyres kulturpolitiske talsperson roper halleluja og Erling Dokk Holm kaller det en «genistrek». Horn-gruppas forslag får også støtte fra skuespillere ved teateret, blant andre Kim Haugen, Liv Bernhoft Osa, Kåre Conradi, Andrea Bræin Hovig, Anneke von der Lippe, Mari Maurstad og Øystein Røger. I Klassekampen skriver de: «Et nasjonalteater i sentrum av Oslo, med fire scener i stedet for én, vil gi et vitalt kulturhus i hovedstaden og ikke bare en vakker hovedscene.»

Jafferys forslag om et nytt teaterkompleks ved Ring 3 er foreløpig en fugl på taket. Ingen aner hva det vil koste og hvor lang tid det vil ta. Én ting er sikkert: Det blir langvarig og opphetet lokaliseringsstrid. Så skal det finnes en tomt, som skal reguleres, og det skal vedtas kostnadsrammer for bygget før byggingen eventuelt kan starte. Deretter påløper kostnader til å drifte to teaterhus i stedet for ett. Det vil garantert ta over ti år før noe skjer med oppussingen av Nationaltheatret. I mellomtida vil det fortsatt stå og forfalle.

«Vi skal få Nationaltheatret tilbake på sporet», sa Jonas Gahr Støre i partilederdebatten i Arendal. Det er godt å høre, men der er det ikke nå. Nationalheatrets framtid kan ikke avgjøres av et vedtak som ikke tåler dagens lys og derfor må snikes ut bakdøra på «bære-ut-søpla-dagen». Stortinget må derfor rett etter valget handle raskt og resolutt for å få saken på skinner. Vi har allerede nok av tradisjonsrike bygninger i hovedstaden som står og forfaller.

Tilbake på sporet

La oss tenke på følgende bilde: Et oljeblått hav, ikke helt stille, men heller ikke opprørt, med små, hvite skumtopper på urolige bølger. I Luc Besson-stil kjører kameraet like over vannflaten til det treffer innseilingen til en middelstor kystby, med det røde fyret på moloen i sentrum av bildet. Herfra hviler det et øyeblikk på rekken av karakteristiske jugendhus som omkranser havna, før det sveiper brått opp mot høyre og treffer en gul og majestetisk murbygning på toppen av et steilt høydedrag.

I januar 2025 foreslo kommunestyrepolitikerne i Ålesund å legge ned Aspøy skole, den eneste gjenværende sentrumsskolen i jugendbyen. Skolen, som ble bygget i 1921, var i sin tid en av landets største, og kunne huse inntil 1000 skolebarn. I dag er det bare 180 igjen, og elevtallet er stadig synkende.

Aspøya, den ene av de tre øyene Ålesund er bygget på, omtales stadig som Norges tettest befolkede øy. Men det er vanskelig å tro når man går gjennom gatene en vanlig hverdag. Vi som tråkket i gatene mellom Ålesund kirke og Steinvågbroa som barn, husker fremdeles da nesten alle husene i Kirkegata hadde butikk på gateplan: Kiosker, dagligvareforretninger, bakerier, gavebutikk, frisør, fotograf, brukthandler. I dag er alt omgjort til leiligheter, eller vinduene har bare fått gråpapir eller gardiner over seg. Det myldrer ikke akkurat av unger i gatene, heller, selv om man skulle tro at det sentrumsnære området var attraktivt: I tillegg til at boligprisene er blant de aller laveste i byen, finnes det også arbeidsplasser i umiddelbar nærhet. Nede ved sjøen på øyas nordside ligger nemlig det jeg er vant til å kalle Fjordlaks, men som egentlig heter Hofseth Aqua. Det er en bedrift som går godt – så godt at eieren, Roger Hofseth, har spyttet flere millioner inn i Aksjon for norsk eierskap, hvor han også sitter som styreleder.

Fra den tomme skolegården på Aspøy skole forflytter kameraet seg baklengs ut skoleporten til Prestegata og rygger ned til krysset mot Giskegata. Her stopper det ved inngangen til et hvitt murhus med søyler på hver side av den høye inngangsdøra. «Frimurerlosjen», står det innfelt i muren over den.

Jeg har alltid tenkt at hvis jeg noen gang flytter til Ålesund igjen, er det her jeg vil bo. Om det ikke var for alle bakkene, kunne det nesten minnet om Vest-Berlin. Her finnes ikke bare noen av byens flotteste bygninger i jugendstil, her finnes også store leiligheter med latterlig vakker utsikt – gjerne mot Sunnmørsalpene i den ene retningen, og mot øyene og havgapet i den andre. På bygningene står det plaketter som minner om hvem som bodde her før: Det var grosserere og redere, fabrikkeiere og politikere, byens fiff.

Ett av byggene huser nå Ytre kunstfagskole, og nede ved sjøen ligger Fabrikken kulturscene i et nedlagt industribygg. Kulturfolk har som kjent mer smak enn penger, og det er lett å se for seg hvor kult dette stedet kunne vært – hvis slakteren og de andre småbutikkene som var her før, hadde klart å overleve – og om det var litt mer folk her. Men folka er et annet sted.

Ålesund har ikke lagt noen begrensninger på cruise­trafikken.

Scener fra en turistfelle

Akkurat nå holder jeg på med boka om Mussolini av Antonio Scurati. Jeg har vært på ferie i Italia og derfor lest flere italienske ting. Den viser den utbredte følelsen av at det liberale demokratiet hadde feilet. Det sto mellom kommunistene og fascistene. Mange sier at den er relevant for vår tid, men det er også mye som er veldig annerledes.

– Leste du mye i barndommen og ungdommen?

Ja, absolutt, en av grunnene til at jeg ble forsker, er at jeg er en leser. Så må jeg nevne en norsk forfatter jeg liker godt, Per Petterson. Har akkurat lest debutboka «Aske i munnen, sand i skoa» om oppveksten og forholdet til faren. Det enkle, direkte språket er veldig virkningsfullt. Jeg er også fan av Ernest Hemingway, spesielt «Og solen går sin gang», og det er litt av den samme stilen. Direkte, enkelt, uten for mange adjektiver.

Ja, jeg har vært på mange av disse stedene, San Sebastián og Pamplona. Hemingway er mørk, men samtidig glad i livet. Det er et livsbegjær. Når man er ung, er det fascinerende. Jeg har også lest en del krim, Agatha Christie. Da jeg var tenåring, leste jeg alle bøkene hennes. Plukker dem opp av og til. De er gode, smart konstruerte, veldig intelligente.

– Du skrev en kronikk i Aftenposten denne uka der du mente forhåndsstemming reduserte valgdeltakelsen?

Ja, det beste eksempelet er Danmark, der er det lite forhåndsstemming og veldig mobilisering inn mot valgdagen. Det er morsomt å være i Danmark under valg. Det er en nasjonal begivenhet, som vi ikke lenger har i Norge, og valgdeltakelsen er høyere. BB

Johannes Bergh

I et bokessay i det seineste nummeret av tidsskriftet Agora, som er viet den amerikanske kjønnsforskeren og filosofen Judith Butler, skriver kjønnsforsker Agnes Bolsø om hvordan hun selv har endret standpunkt i debatten om medisinering og behandling av personer med kjønnsinkongruens. Det vil si: Bolsø har, om jeg forstår henne riktig, ikke endret standpunkt – hun har endret strategi.

Etter at hun for en tid tilbake, med utgangspunkt i sin kunnskap og erfaring som kjønnsforsker, stilte spørsmål om behandlingen av kjønnsinkongruens, velger hun nå å trekke dem tilbake. Ikke fordi spørsmålene i seg selv er uvesentlige – men fordi tidspunktet er feil.

 skriver Bolsø om Butlers inkonsekvente argumentasjon om kjønn. På den ene siden mener Butler at kjønn, forstått som sosialt kjønn, er en «fantasme», altså, forenklet sagt, at vi opptrer som det kjønnet vi gjør på bakgrunn av psykososiale normer og konvensjoner. På den andre siden argumenterer hen for at kjønnsinkongruentes opplevelse av at kroppen ikke er i overensstemmelse med kjønnsidentiteten, er reell. Bolsø spør om opplevelsen av at kroppen må korrigeres, ikke også er en fantasme i dette tilfellet.

 og verdt å bruke tid på, og det overrasket meg derfor å lese videre til Bolsøs konklusjon, som er at den inkonsekvente begrepsbruken må aksepteres på grunn av den globale politiske situasjonen. Dette forstår jeg ikke. Personer som opplever kjønnsinkongruens er en svært sårbar gruppe, som trenger støtte og behandling. Faglige debatter – for eksempel om bruk av medikamentell behandling og desentralisering av behandlingstilbudet – er ikke en trussel mot deres rettigheter, det er det motsatte. Faglige debatter er det som fører til kunnskapsvekst og utvikling av bedre behandlingsformer. Å la være å komme med innvendinger som finnes, kan i verste fall føre til feilbehandling som ellers kunne vært unngått.

administrasjon har gjort livene til amerikanske skeive vanskelig, og spesielt vanskelig er det for transpersoner, som har mistet rettigheter til både arbeid, reiser og medisinsk behandling. Det er selvsagt svært alvorlig, og man kan godt forstå Bolsøs ønske om ikke å gjøre LHBTQ+-folks liv vanskeligere enn det er, men å støtte dem og være solidarisk. Likevel: Om vi skal følge denne logikken, er det utenkelig for noen på venstresida å gi noen på høyresida rett i noe som helst, noen gang. Det er en strategi som er dømt til å feile, både fordi den ikke er egnet til å overbevise noen, men også fordi den forenkler og fordummer debatter som i realiteten er komplekse, vanskelige og såre.

skal ha noen form for troverdighet, må vi opptre med et minstemål av intellektuell redelighet. Da kan vi ikke med overlegg gjøre oss dummere enn vi er.

Bolsø spør om opplevelsen av at kroppen må korrigeres, ikke også er en fantasme.

Angrep fra alle kanter

Helt avgjørende for arbeiderpartistatens suksess i etterkrigstida var de tusenvis av kommunepolitikere som satt i by- og herredsstyrer over hele landet. Odvar Nordli var en av dem. Han kom inn i Stange kommunestyre allerede som 24-åring, sier Tore Li, som er aktuell med boka «Odvar Nordli – Plikten, makten og oppbruddet».

– Det var bare det svenske sosialdemokratiet som hadde samme styrken ute på bygdene som Arbeiderpartiet, sier forfatteren, som viser til Haakon Lie, som skrev at arbeiderbevegelsen i Norge var en koalisjon av fiskere nordpå, småbrukere og jordbruksarbeidere østpå og nordpå og skogsarbeidere og industriarbeidere over hele landet.

I hele sitt liv som kommunepolitiker, stortingspolitiker, kommunalminister, statsminister og seinere fylkesmann i Hedmark, var Nordli en utrettelig talsmann for Bygde-Norge og distriktene. I 1973 framholdt han at en sentral målsetting for regionalpolitikken var å stoppe den for sterke veksten i det sentrale østlandsområdet og sikre en jevnere utvikling i hele landet. «Ved spesielle tiltak må svake bygdelag styrkes.» Det var klar tale fra en av Bygde-Aps fremste menn, skriver Li i boka. Nordli var også kjent som en svært arbeidsom politiker. En arbeidshest av de sjeldne.

Nordli havnet midt i diskusjonen om partiet skulle dreie mot høyre eller venstre etter nederlaget i folkeavstemningen om EF i 1972 og stortingsvalget året etter. I praksis endte det med at partiet gikk til venstre for å demme opp for SV, som hadde gjort et brakvalg. Rune Slagstad skriver at arbeiderpartistaten med Trygve Brattelis andre regjering høsten 1973 fikk en renessanse.

Nordli var en sentral politisk håndverker i denne epoken, som parlamentarisk leder fra 1973 til 1976 og som statsminister fra 1976 til 1981. Han sto sentralt i flere saker, ikke minst da Aps stortingsgruppe snudde og støttet jamstillingsvedtaket i landbruket i 1975. Bratteli ble nok informert, men det var Nordli, sammen med leder i landbrukskomiteen, Ingvar Bakken, skogsarbeideren og fløteren fra Øymark, som drev det gjennom.

Da Brattelis statsministertid var på hell, oppsto det en opprivende strid om hvem som skulle overta som leder og statsminister. I boka skildrer Li hvordan Reiulf Steen og Nordli ble oppfattet som representanter for hver sin fløy, selv om de egentlig ikke sto så langt fra hverandre. Steen sto sterkt i partiorganisasjonen, deler av fagbevegelsen og AUF – kort sagt Youngstorget-miljøet, mens Nordli hadde oppslutning i stortingsgruppa, særlig blant distriktsrepresentantene. Steen var ideologisk sterk og hadde karismatiske talegaver, mens Nordli var en mann for den jordnære, konkrete politikken. Han regnet seg først og fremst som en politisk håndverker, ikke ideolog.

Landsmøtekompromisset våren 1975 ble at Steen avløste Bratteli som partiformann, mens Nordli ble utpekt til statsminister når Bratteli gikk av. Nordli ble gående som en «pantsatt bondedreng», som han selv formulerte det, i et knapt år før han tiltrådte som statsminister i januar 1976.

Det var pliktfølelse som gjorde at han endte opp som statsminister.

Arbeidshest i brytningstid

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Christopher Olssøn (foto)

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Flere ganger må Odd Karsten Tveit avbryte seg selv. Han synker ned i båsen sin og beklager at han er så opprørt. Den bokaktuelle NRK-veteranen våknet til nyheten om at Israel hadde tatt livet av enda flere av hans kolleger i Gaza. Anas al-Sharif (28), Mohammed Qreiqeh (33), Ibrahim Zaher (25) og Mohammed Noufal (29) var alle ansatt i Al Jazeera, og ble drept i et målrettet droneangrep.

– Israel har ingen grenser. Og det har de aldri hatt, helt siden de etablerte seg, sier Tveit. Senere samme dag skal han stå utenfor Stortinget og delta i en sørgemarkering for de drepte.

Neste uke lanserer Odd Karsten Tveit sin nyeste bok på stamstedet Lorry i Oslo. Det er også der vi møtes til intervju, i båsen som prydes av Tveits navneplate og portrett.

Tveit har rapportert fra Midtøsten i en mannsalder og skrevet et dusin bøker om regionen. Den siste, «I Mossads blodspor – fra skyggekrig til folkemord», gir leseren innblikk i noen av de mest lysskye sidene av den israelske etterretningstjenesten Mossads operasjoner.

– Jeg ble i utgangspunktet spurt om jeg ikke kunne skrive en sannkrim om Mossad. Men så gikk den sanne krimmen over i full krig – og nå folkemord.

 Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023, og skulle egentlig i hovedsak handle om ting som skjedde på 1970-tallet. Den planen innså Tveit raskt at han måtte endre.

Resultatet har blitt en kombinasjon av historisk spiondrama og politisk samtidshistorie. Blant skikkelsene vi møter er den opprinnelig sørafrikanske Mossad-agenten Sylvia Rafael, som brukte aliaset Patricia Roxborough og ga seg ut for å være en fotograf fra Canada.

– Når skal dette ta slutt?

Da jeg var i Sarajevo for mer enn tjue år siden, pekte guiden på et sted og sa: «Der skjedde brødkø-massakren.» Han viste til en hendelse i byens hovedgate 27. mai 1992, under Bosnia-krigen, da 26 mennesker ble drept i et granatangrep mens de sto og ventet på å få utdelt brød.

Blodbadet ble filmet og vakte kraftig fordømmelse i Vesten. Hendelsen bidro til at FNs sikkerhetsråd, bare tre dager senere, vedtok en resolusjon som krevde stans i all handel og samarbeid med Den føderale republikken Jugoslavia.

I det siste har jeg tenkt en del på denne episoden. For: Hvor mange brødkø-massakre har vi ikke vært vitne til i Gaza? Bildene av utsultede palestinere som blir beskutt og bombet av Israel mens de prøver å få tak i mat, har nå blitt like hverdagslig som kneipp. Samtidig uteblir utsiktene til enhver proporsjonal internasjonal reaksjon av reell betydning.

Den underliggende dobbeltmoralen her, som eksempelet bare er ett av utallige uttrykk for, er skyteskiven i journalisten og forfatteren Omar El Akkads siste bok: «One Day, Everyone Will Have Always Been Against This». Tittelen springer ut av en melding El Akkad postet på sosiale medier i oktober 2023, bare få uker ut i Gaza-krigen. Budskapet var: En dag, når det ikke lenger er noen personlige ulemper forbundet med å kalle et folkemord for et folkemord, når det for lengst er for sent å stille noen til ansvar, vil folk si at de alltid var imot det som skjedde. Posten fikk over ti millioner visninger.

I boka utbroderer El Akkad påstanden og deler samtidig sin egen historie om røttene i Egypt, oppveksten i Qatar og sitt voksne liv i Canada og nå USA. Kort fortalt gir El Akkad et innblikk i hvordan det er å leve som muslimsk innvandrer i Vesten, i hans tilfelle også å jobbe i media, parallelt med at forestillingen om «vestlige verdier» gradvis har blitt begravet.

El Akkads fortelling er et rasende og sorgfullt oppgjør med de pågående uhyrlighetene i Gaza, og ideene som har tilrettelagt for dem. Ikke bare de som råder hos Donald Trumps eller Benjamin Netanyahus folk, men også blant «velmenende liberalere» som har plassert seg selv i et egendefinert sentrum, trygt unna alle ekstremiteter.

Boka ble til under demokraten Joe Bidens presidentperiode og El Akkad gjør sitt for å minne oss på hvor skandaløst Biden håndterte Gaza, inkludert hans uttalelse om å ha sett de ikke-eksisterende bildene av israelske spedbarn som angivelig var blitt halshogd av Hamas.

Kolonialismen krever at historien begynner etter koloniseringen.

En dag vil alle si de var imot dette

– Jeg kan ikke lese romaner før jeg skal sove, for da blir jeg så aktivert. Derfor må jeg finne bøker som er interessante nok til at jeg ikke kaster bort tida, men samtidig krevende og litt kjedelige å lese, så jeg blir søvnig. Derfor har jeg lest mye rart oppover. Akkurat nå har jeg en bok om Hildegard von Bingens plantelære, «Hildegard’s Healing Plants». Den er veldig artig. Hun er så resolutt: Løpstikke er ikke noe bra, men hvis du har en hest som er blind, kan du koke det opp. En annen som har vært veldig fin i det siste, er en samling artikler av religionsfilosofen Grace Jantzen. Hun mener språk og kristendom er for dødsfiksert. Så leser jeg Kristian Hæggernes «Nattens ryggrad» og en bok om Gustav Vasa som jeg plukket opp i en bokbod i Sverige, med tittelen «Landsfader eller tyrann».

– Ikke lest den ut, men ganske artig. Jeg var ikke historieinteressert før, men nå nærmer jeg meg førti, så da kommer det.

– «Barabbas» av Pär Lagerkvist, og Kerstin Ekmans bøker står for meg som den mest lysende romankunst. Skildringene av relasjoner er helt uten sidestykke. Så leser jeg mye lyrikk. Med små barn er det lettere enn å forplikte seg til en tykk bok.

– Ja, det er vel det jeg har gjort mest, har bare gitt ut én roman.

Innvandring og Israel radikaliserer den konservative høyresida, skriver Bjørgulv Braanen

Høyrekonservatismen, som lenge har hatt svært skrinne kår i Norge, er på frammarsj. I Høyre var konservatismen lenge fortrengt av globale liberale og liberalistiske vinder, mens Frp i motsetning til høyrepopulistiske partier i Europa har vært et utpreget ikke-konservativt, markedsliberalistisk parti. Men tida skifter ham. FpU har fått en kristenkonservativ katolikk som nestleder, mens KrFs Dag-Inge Ulstein og Frps Sylvi Listhaug kappes om å buktale til konservative og Israel-vennlige velgere.

representant for norsk konservatisme har i mange år vært Asle Toje, som i tillegg til en korrekt konservativ klesstil har omfattende kunnskaper om europeisk kultur og politisk historie. Han deltar i en rekke podkaster, gir ut bøker, holder foredrag og er svært aktiv i sosiale medier. Han har også vært en slags gudfar for Foreningen av alle konservative studenter, Faks, der yngre, gjerne mannlige studenter, stiller i blankpussede sko til samtalegrupper, foredrag og festlig samvær.

Konservatismen har mange røtter og kilder og står ikke minst sterkt i Storbritannia. Men nå er det vindene over Atlanteren som tar med seg høyrekonservatismen fra USA, der trumpismens seiersmarsj har endret hele det politiske landskapet. Trumps bevegelse huser mange høyrekonservative, for ikke å si høyreradikale. Den kanskje fremste av dem er J.D. Vance, som bekjenner seg til et kristen og konservativt livssyn, mens Jordan Peterson og mange andre i podkastsfæren bidrar med sitt på den kulturelle fronten.

Konservative på høyresida har ofte vært omfavnet av oss på venstresida, som representanter for en tradisjonsbevisst kulturpragmatisme, som var kritisk til ytterliggående markedsliberalisme – og heller ikke gikk av veien for å alliere seg med venstresida hvis det trengtes. Det var for eksempel ikke måte på hvor positivt Francis Sejersted og Georg Apenes ble omtalt i Klassekampen.

Men den klassiske verdikonservatismen har med Trumps inntog på arenaen blitt skjøvet i bakgrunnen for en ny mer aggressiv høyrekonservatisme. Kulturkampen rundt woke var bare et vardøger. Det som nå radikaliserer den konservative høyresida, er innvandring og Israel. En skribent som Halvor Fosli forsvarer nå de grusomste krigsforbrytelser mot palestinerne, som en rettferdig kamp mot Hamas. Israels skånselsløse krig i Gaza har fått fram en helt ny aggressivitet blant høyrekonservative. Det er ingen grenser for hva som kan forsvares i Israels navn.

 har innvandringsspørsmålet radikalisert den konservative høyresida. En av stifterne av Foreningen for alle konservative studenter, Chase Alexander Jordal, som for øvrig er tillitsvalgt i Midt-Telemark Senterparti, hevder i en bok på Document forlag at det kan bli nødvendig med «repatriering» av innvandrere, altså fordriving av mennesker med statsborgerskap. Ja, selv bruk av militærmakt for å få land til å ta imot deporterte drøftes seriøst.

Disse sakene driver høyrekonservative mot høyreradikalismen. Spørsmålet for konservative av den gamle skolen er hvordan de vil takle den nye radikalismen. Er man virkelig villig til å forsvare krigsforbrytelser og fordriving fordi det er ens venner som utfører ugjerningene – og går man virkelig til en så ekstrem ytterlighet at man er villig til å frata folk med statsborgerskap sine rettigheter og fordrive dem?

Tidens tegn

Forfatter og forlegger

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

En praktisk løsning på et problem

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Hva som er sløsing, handler ikke like mye om formål som om hvor pengene havner til slutt.

For Donald Trump er kryptovaluta og kunstig intelligens den nye stålindustrien.

Ine Hoem

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerneforfatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Gi makta tilbake til produsentene.

På sengekanten

Leder i Generasjonspartiet

Nyliberalisme, digitalisering og ytre høyres vekst kan bli en giftig cocktail for kunsten og kulturen, hevder Mariken Lauvstad. Fraværet av kulturpolitisk debatt kan få uante følger.

Nationaltheatret er et sørgelig skue. Det haster med å starte rehabiliteringen.

Scener fra en turistfelle

Valgforsker

Å la være å stille spørsmål er aldri en god strategi.

– Han var rett og slett en veldig likandes kar. Folk følte seg vel i hans selskap, sier Tore Li, som har skrevet biografi om Odvar Nordli.

– Når skal dette ta slutt?

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Ingrid B. Melve, salmedikter, prest og forfatter

Innvandring og Israel radikaliserer den konservative høyresida, skriver Bjørgulv Braanen

Baronen i nasjonens tjeneste

Forfatter og forlegger

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revo­lu­sjonen. De avviser at arbei­der­klassen har forlatt venstre­sida.

Hvordan har en anti­is­lamsk motor­syk­kel­gjeng fra USA havnet i Gaza?

En praktisk løsning på et problem

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Hva som er sløsing, handler ikke like mye om formål som om hvor pengene havner til slutt.

For Donald Trump er krypto­va­luta og kunstig intel­ligens den nye stålin­du­strien.

Ine Hoem

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerne­for­fatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Gi makta tilbake til produ­sen­tene.

På senge­kan­ten

Leder i Gene­ra­sjons­par­tiet

Nyli­be­ra­lisme, digi­ta­li­sering og ytre høyres vekst kan bli en giftig cocktail for kunsten og kulturen, hevder Mariken Lauvstad. Fraværet av kultur­po­litisk debatt kan få uante følger.

Natio­nal­theatret er et sørgelig skue. Det haster med å starte reha­bi­li­te­ringen.

Scener fra en turist­felle

Valg­fors­ker

Å la være å stille spørsmål er aldri en god strategi.

– Han var rett og slett en veldig likandes kar. Folk følte seg vel i hans selskap, sier Tore Li, som har skrevet biografi om Odvar Nordli.

– Når skal dette ta slutt?

Omar El Akkad blott­stil­ler den moralske tomheten på toppen av «imperiets næring­skjede».

Ingrid B. Melve, salme­dik­ter, prest og forfatter

Inn­vand­ring og Israel radi­ka­li­serer den konser­va­tive høyresida, skriver Bjørgulv Braanen

Baronen i nasjonens tjeneste

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

For Donald Trump er kryptovaluta og kunstig intelligens den nye stålindustrien.

Altfor mange talenter kaster bort livet, sier stjerneforfatter Rutger Bregman – og tilbyr en utvei.

Gi makta tilbake til produsentene.

På sengekanten

Leder i Generasjonspartiet

Nyliberalisme, digitalisering og ytre høyres vekst kan bli en giftig cocktail for kunsten og kulturen, hevder Mariken Lauvstad. Fraværet av kulturpolitisk debatt kan få uante følger.

Nationaltheatret er et sørgelig skue. Det haster med å starte rehabiliteringen.

Scener fra en turistfelle

Valgforsker

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Ingrid B. Melve, salmedikter, prest og forfatter

Innvandring og Israel radikaliserer den konservative høyresida, skriver Bjørgulv Braanen