Sandra Lillebø

#fff

Siden september i år har jeg stått på venteliste for å låne en bok på biblioteket, og ifølge min side hos Bergen offentlige bibliotek, har jeg nå avansert til 12. plass på lista, med over 350 personer bak meg i køen.

De høye utlånstallene har ikke hindret «Hva og når skal vi spise» av Marit Kolby i å stadig figurere på toppen av bokhandlerforeningens bestselgerliste. Siden utgivelsen i fjor har den solgt over 55.000 eksemplarer, et tall det er de færreste forfattere forunt å se i løpet av karrieren.

At bøker i segmentet for livsstil, mat og trening selger godt, er for så vidt ikke noe nytt. Slik har det vært en del år, godt hjulpet fram av den økende graden av overvekt og livsstilssykdommer som følger med stillesitting foran skjerm, som de offisielle kostholdsrådene fra myndighetene ikke synes å klare å få bukt med. Grete Roede, Fedon Lindberg, Berit Nordstrand, Gunnhild Stordalen, navn og ansikter jeg lenge har vært klar over, men også aktivt ignorert. Følelsen av at de bare vil komplisere livet mitt, påføre meg dårlig samvittighet og tømme lommeboka min, er for sterk. Jeg har følelsen av at dersom jeg leser en av disse bøkene, kommer jeg straks til å bli en sosialt usmidig person som går rundt og hveser at «sukker er gift» og som takker pent nei til pasta på middagsbesøk, mens jeg tømmer i meg hele gryta med kjøttsausen. Motviljen min mot livsstilsbøker og forfatterne av dem er så sterk at selv om jeg elsker dadler, gjør bare tanken på at det er Gunnhild Stordalens lørdagsgodt, at jeg umiddelbart får lyst til å stappe i meg en stor pakke first price ostepop.

Så hvorfor hører jeg på Marit Kolby – riktig nok ennå ikke i bokform, men på Instagram og podkast? Jeg vet ikke helt. Kanskje er det fordi hun ikke ber meg om å spise gulrøtter og selleri for å dempe søtsuget, men bare minner om at verken søtsug eller sult er farlig, og at det som regel går over hvis man klarer å vente litt. Kanskje fordi hun ikke gir noen råd som handler om måling og veiing, om at det bare er å ta seg sammen eller at alt er samfunnets skyld, men at alle disse tingene, på et eller annet vis, henger sammen.

En av dem Kolby oftest refererer til, er siviløkonomen Anders Nordstad. Via sin blogg på Facebook og Instagram, begynner den tidligere generalsekretæren i Norsk Bonde- og småbrukarlag etter hvert å bli litt av en irriterende klegg for matvarebransjen. Sammen viser de at den bølgen av overvekt og feilernæring som har så store konsekvenser både for individ og samfunn, henger svært nøye sammen med industriens interesser – i tillegg til at den effektivt bygger ned tanken om et sterkt og bærekraftig norsk landbruk.

Kort fortalt handler dette ikke om at industrien er slem og ønsker å drepe kundene sine, men at den ganske enkelt bestandig forsøker å maksimere sin egen profitt. Det er mye mer lønnsomt å tilsette olje og hvetegluten til havregryn, kalle det granola og selge det til 150 kroner kiloet, enn å rett og slett selge havregryn, som koster 20. Ikke bare er det en fordel for produsenten som får bedre betalt for varen, det er også en fordel for den som selger produktet videre i detaljhandelen – fordi det er bortimot umulig for forbrukeren å få noen innsikt i hva det faktisk koster å produsere det. At det samtidig er sterke indikasjoner på at maten er helseskadelig, gjør selvsagt ikke industrien noe. Som Nordstad skrev i et av sine innlegg forrige uke, er dette uansett en kostnad som blir lempet over på fellesskapet i form av økte helserelaterte utgifter.

Siden 1980 har norske myndigheter operert med offisielle kostråd for å forebygge livsstilssykdommer i befolkningen. Sist gang rådene ble oppdatert, var i 2012, og de neste er ventet å bli sluppet i disse dager, etter å ha vært på høring siden påske, og det er det som er bakgrunnen for de mange debattene om kosthold som har versert i mediene de siste ukene.

Matvett

– Du har lenge kritisert skjermbruk i skolen, nå er det litt momentum?

– Veldig. Det er kjempegøy, jeg leser alt jeg kommer over av det i norsk presse. Jeg blir også sittende til langt på natt og lese rapporter og undersøkelser på engelsk. Men jeg hadde en fantastisk opplevelse denne uka på Deichman Bjørvika: Jeg hadde jo vært der før, men nå virkelig brukte jeg det, jeg dro dit for å researche noe og fant bøtter og spann. De har ulike gesimser og etasjer og små arbeidsrom å smyge seg inn i. Det var mange ungdommer der som leste og skrev, et inspirerende arbeidsfellesskap – og jeg brukte ikke en krone, satt bare der og fikk gjort masse. Jeg fikk så luft under vingene og syntes byen min var så 

– Den aller første jeg kommer på er Dag Solstad, jeg leste «Genanse og verdighet» om igjen. Når Elias Rukla forsøker å formidle storheten i «Vildanden» til elevene, som overhodet ikke er imponert, kommer han til konklusjonen at det er bra, for hva ville det sagt om vår kulturarv om de skjønte det? Det er så enormt fornøyelig og relevant. Jeg er veldig glad i Vigdis Hjorth og Trude Marstein, og koser meg med Hilde Østbys «Leksikon om lengsel».

– Hvilke bøker var viktig for deg i oppveksten?

– Agnar Mykle og Dostojevskij. Jeg begynte på litteraturvitenskap den våren jeg kom inn på teaterskolen, og vi leste «Forbrytelse og straff». Og på teaterskolen hadde vi en russisk lærer, så det var veldig mye russisk litteratur vi arbeidet med. Men den som grep meg aller mest, var «De fornedrede og krenkede». KH

Ane Dahl Torp

Bjørgulv Braanen

#000

Kirka hadde imponert arbeiderbevegelsen i motstandskampen under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945. Da frigjøringen kom håpet mange derfor på et tettere samarbeid og større gjensidig forståelse mellom de to folkebevegelsene. Historieprofessor Nils Ivar Agøy kommer i disse dager med boka «Knuste drømmer» om forholdet mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket i etterkrigstida, der han viser hvorfor det likevel skar seg. Det er en dramatisk historie, som framstår nesten som en politisk thriller – fra en løfterik begynnelse i 1945 til dyp fortvilelse bare åtte år seinere. Kristenfolket satt igjen med en følelse av å ha fått «en knyttneve i ansiktet».

På 1920- og 30-tallet hadde forholdet mellom arbeiderbevegelsen og kristne vært konfliktfylt. Kirka fryktet det revolusjonære Arbeiderpartiet, og bedehusfolket og arbeiderbevegelsen var rivaler som småkårs- og massebevegelser. Nå håpet de på en ny begynnelse.

– Kirkekampen under okkupasjonen fikk en enorm moralsk betydning og bidro til å endre et nokså anstrengt forhold mellom arbeiderbevegelsen og kirka. Den viste at kirka hadde veldig brei forankring i befolkningen, sier Nils Ivar Agøy, som vi møter en uke før boka skal lanseres på Litteraturhuset, i bygningen som en gang huset Oslo Lærerskole, som skulle bli et av stridsspørsmålene mellom Ap-regjeringen og kristenfolket.

Etter en nølende start begynte en kirkelig motstandsfront å tre fram. I januar-februar 1941 sendte biskopene ut et hyrdebrev til landets prester og menigheter der de protesterte mot de nazistiske myndighetene. Det ble lest opp fra prekestoler over hele landet. Sentralt i kirkefronten sto Oslo-biskopen Eivind Berggrav.

– Berggrav var den overlegent viktigste kirkelederen under krigen. Han tok oppgjør med noe som sitter dypt i lutherdommen, at man skal være lydig mot øvrigheten. I foredraget «Når kusken blir gal», som viser til et sitat av Luther, sier han at kristne skal være lydige mot statsmakta, men ikke når øvrigheten er en tyrannisk voldsmakt.

I februar 1942 la biskopene ned sine embeter. Seinere på våren gjorde et stort flertall av prestene det samme, men de fortsatte å holde gudstjenester og forrette dåp og begravelse. Det var dermed oppstått en fri folkekirke under nazistyret.

Kirkas motstand forbauset og imponerte mange, ikke minst i arbeiderbevegelsen.

«Arbeiderbevegelsens menn tier til et verdslig tyranni, der kirkens menn trer fram med åpen tale», skrev AUF-leder Trygve Bratteli noen uker etter hyrdebrevet.

Håpet som brast

Karin Haugen

Vi så vel ikke for oss at det forsommeren 2023 skulle være så pirrende å forestille seg det indre livet i Utdanningsdirektoratet. Men etter at lærere reagerte på årets engelskeksamen i videregående skole, er det vanskelig å ikke undre. To av diktene elevene ble presentert for var fiktive, skrevet under psevdonym av en fagnemnd: «Poem by Utdanningsdirektoratet». Det mest omtalte diktet av en «Amanda K. Adamson» er pinefullt å lese, brukslitteratur av verste skuffe. I helga kunne Aftenposten fortelle om flere eksempler: Direktoratet har tidligere diktet opp flere sitater fra fiktive kilder, blant dem Mary Johnsen, «colonial historian from the Caribbean». I 2018 endret Utdanningsdirektoratet på en tale av John F. Kennedy og la til flere setninger, som «Too many surrender to fear». Når Kennedy snakket om at vi ikke må gi opp – «So let us persevere» – forblommet direktoratet utsagnet med «like boats against the current».

 Per Kristian Larsen-Evjen har beklaget praksisen, men det er en 

 Han insisterer på at det vil fortsatt være viktig «å bearbeide tekster og skrive nytt innhold som ikke er autentisk i eksamensoppgavene». Dette dels fordi elevene har tilgang til internett, dels for å gjøre oppgavene lettere tilgjengelig, så elevene får «vist sin kompetanse», ellers blir det «knapt med tid til å både lese, forstå og svare på oppgavene.» For at elevene «tydelig forstår hva de skal svare på til eksamen (…) må vi også bearbeide tekst og skrive tekster med fagnemndene våre i kommende eksamensoppgaver.»

 logisk konsekvens av rådende ideologi i skolepolitikken: Tendensen til å prioritere brokker og biter av tekst, heller enn helhetlige verk. Og instrumentaliseringen av skolen, der kunnskap blir et middel, ikke et mål. Humanistiske betraktningsmåter har dårligere kår enn noensinne i skolen, sa Øystein Brekke, professor i religion, livssyn og etikk ved Oslomet til Klassekampen i vår: «En viktig årsak er at man har gått bort fra innholdsstyrte og over til kompetanseorienterte læreplaner.» Da Sigrid Skaug og Marte Blikstad-Balas i 2019 publiserte en fagfellevurdert studie av bruken av utdrag versus hele verk i norskfaget, pekte de på at ordet litteratur er nesten helt fraværende i læreplanene siden 2006, det omtales som «et tekstfag». Utdrag brukes som illustrasjoner av kompetansemålene. Et tydeligere eksempel på denne utviklingen kunne vi vel ikke bedt om, når Utdanningsdirektoratet skreddersyr tekster. Behovspyramiden synes klar: Det som styrer, er hvordan man har innrettet seg digitalt og hvilken måloppnåelse som ligger til grunn. Alt annet blir 

 som får kalibreres etter kompetansemålene. Utdanningsdirektoratet er, kort sagt, ikke lik båter mot strømmen, men barn av sin tid.

 et tydelig og enkelt språk», sier direktoratet i sin virksomhetsstrategi. Under punktet «Brukerrettet» hevder de å begynne med «brukernes reelle behov og utfordringer, ikke løsningen». De har også som mål at de «følger opp prioriterte kjennetegn». Hva det måtte bety? Ikke lett å si, men får vi håpe debatten om deres praksis er et kjennetegn de vet å prioritere.

Lik båter med strømmen

Blant venstresidas mange paradegreiner opp gjennom årene, står kritikken av familien, og særlig av kjernefamilien, i en særstilling. Det er ikke til å undres over. Ikke bare har familien som institusjon vært den strukturen økonomisk fordeling og ulikhet har sprunget ut fra – familien har også vært stedet hvor undertrykkelsen av særlig barn og kvinner har fått form. De fleste voldtekter og drap som blir gjort på kvinner, begås fremdeles av nåværende eller tidligere partnere og/eller familiemedlemmer, og hjemmet og kjernefamilien er det stedet hvor barn oftest utsettes for vold, overgrep og andre typer omsorgssvikt. Burde det ikke finnes andre og bedre måter å organisere livene våre på?

De siste ukene har Morgenbladet publisert en serie artikler om kjernefamilien, rettere sagt om kritikken av den. For selv om familien fortsatt er utgangspunktet for samfunnets organisasjonskart, er det egentlig den som er best egnet til å svare på og ivareta våre behov?

For et par uker siden var det den franske sosiologen Geoffroy de Lagasneries tur ut i rekka av intervjuer. Lagasnerie er fra før forfatter av flere bøker om alt fra strukturell undertrykking til muligheten for opprør, og har nå skrevet en bok om vennskap som alternativ familieform, med utgangspunkt i forfatterens eget nære vennskap med de i norsk sammenheng mer kjente Didier Eribon og Édouard Louis.

I intervjuet med Morgenbladet – og i boka – tar Lagasnerie til orde for at staten bør legge til rette for vennskap som strukturerende livsform, på bekostning av familiepolitikken som føres i dag. For selv om det er kjernefamiliene som anerkjennes politisk og strukturelt, økonomisk og juridisk, er de mer begrensende enn befriende på individet – også ut over hjemmets egne rammer, mener han.

I den nokså korte boka får Lagasneries beskrivelser av vennskapet mellom de tre, stor plass. Historien om hvordan de ble kjent med hverandre tilbake i 2011, og hvordan livene deres siden den gang stadig har blitt tettere flettet sammen både intellektuelt og personlig, er godt skrevet og formidlet. Kjærligheten til vennene lyser formelig gjennom teksten, og står som et presist eksempel på hvor befriende det kan oppleves å ikke bare finne seg selv, men å finne sin egen flokk, et sted å være hjemme og høre til, å føle seg elsket, sett og behøvd.

Lagasneries politiske analyser er dessverre betydelig svakere, og eksemplene på hvor undertrykkende kjernefamilien er både for dem som oppholder seg der og dem som står på utsida, begrenser seg til anekdotiske fortellinger om folk som gjerne skulle kommet seg bort fra kone og barn i jula, og klagesanger over at akademiske seminarer stadig legges til formiddagen. Det siste kan sikkert være irriterende nok dersom man er B-menneske, men neppe et bevis på barnefamilienes utilbørlige kontroll av samfunnet. Heller enn å konstatere det innlysende – at alle samfunn er nødt til å enes om noen normer, for eksempel om klokkeslett, dersom ting skal gli sånn noenlunde av gårde – ser Lagasnerie en undertrykkelse som er godt skjult for alle andre enn ham selv (noe som, i parentes bemerket, er en annen av venstresidas paradegreiner).

At behovet for å tenke nytt om hva familier er og skal være, er ikke rart, så viktige som de er for oss. Men behovet for nytenkning kan altså noen ganger synes å være større enn evnen. I Morgenbladets første artikkel i serien, blir vi for eksempel introdusert for den amerikanske forskeren Sarah Bleffer Hrdys begrep om såkalte allo-foreldre, et ord hentet fra det greske ordet «allo», som betyr «andre». Hrdy er opptatt av hvor aleine moderne foreldre står i oppdragelsen av og omsorgen for barna sine, og av nødvendigheten av større fellesskaper enn den bare kjernefamilien kan gi. I den sammenhengen betegner 

 personer som ikke er foreldre til barnet, men som likevel bidrar i oppdragelsen av det. Eller, som man sier det i den allerede veletablerte og godt kjente kristne tradisjonen, en 

Besværlige familier

 , sier Terry Eagleton, fylt opp av minner.

– Men jeg kan ikke gjengi det, for det stiger opp en rødme i mine aldrende kinn.

Han snakker om den første – «skrekkelige!» – irske republikanske balladen han skrev som sjuåring.

– Men det er rart med det, hvordan historien fungerer – jeg endte med å synge irske sanger på puber i Oxford, noen av dem hadde jeg skrevet selv.

Vi skal vende tilbake til det irske temaet, men en introduksjon er på sin plass først. Det er «seinkapitalismens mest formidable kritiker» vi har på tråden fra Nord-Irland. Han har nettopp fylt 80 år og sender stadig ut en stødig strøm av bøker. Han er en av de mest markante akademikerne i England, og har bak seg et stort forfatterskap, med «The Ideology of the Aesthetic» og «After Theory» blant høydepunktene. Han har lenge vært en markant kritiker av postmodernismen. Det er litteratur som er professorens arbeidsområde, men i tillegg er teologi og marxisme grunnsøylene i hans tenkning. Som forfatteren Martin Amis sa, under en disputt de to hadde: Terry Eagleton er ute av stand til å komme seg opp av senga uten å ledsages av både Gud og Marx.

Han har vært tydelig deltakende i offentligheten lenge. På 1960-tallet var han med på å grunnlegge det radikale, katolske tidsskriftet Slant. Hans mentor var den innflytelsesrike, radikale litteraturteoretikeren Raymond Williams, som i likhet med ham følte seg ubekvem i møte med den engelske overklassen, som Eagleton taktfullt formulerer det.

Eagleton er ikke din typiske intellektuelle. Han er lett å bli glad i og tar ikke seg selv for høytidelig. På 1990-tallet skrev han en sang kalt «The Ballad of Marxist Criticism» (til melodien av «Say Something Stupid Like I Love You») som sto på trykk i New Literary History (med linjer som «Well things were getting schlecht I turned to Brecht»).

Gud, Marx og realisme

– Ja, nå skal jeg se hva som faktisk ligger der. Det er et meget kulørt tidsskrift: «Romerriket. Storhet og undergang» 

– Ja, det er gubbe-genet. Det er litt sånn «Shark Week» [en årlig, ukelang programblokk om haier på Discovery. Red.]. Etter at Donald Trump hadde ligget med Stormy Daniels, måtte han skynde seg hjem for å skru på tv-en og se «Shark Week».

– Det gikk i «Historien om»-bøker. Leiv Eiriksson, Thomas Edison.

– Var noen bøker viktige for tv-serien og boka du har skrevet?

Thomas Seltzer

I forrige uke møttes kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) og Høyres nestleder Henrik Asheim til skoledebatt i «Politisk kvarter» på NRK P2. For de av oss som ønsker en slagkraftig, sosialdemokratisk regjering, var det en selsom opplevelse.

Utgangspunktet for debatten var Arbeiderpartiets vedtak om å skrote fraværsgrensa i videregående skole. Landsmøtet i Arbeiderpartiet har tradisjon for å gi AUF gjennomslag i minst én sak, og i år var det denne. Det er helt uforståelig.

 har en fraværsgrense. De tre dagene med egenmelding for ansatte er et kompromiss mellom nødvendig tillit mellom partene og erkjennelse av at det alltids finnes noen som forsøker å snike seg unna.

Med så mange sveits­farere i lagoppstillingen, er dette noe høyresida må sies å kunne noe om.

 også innført av Erna Solbergs regjering i 2017, til store protester fra partiene på venstresida, og siden da har fraværet som kjent gått ned med 27 prosent.

Når man vet at elevers tilstedeværelse i klasserommet er et sentralt element for at de skal oppnå det som er formålet med å gå på skolen, nemlig å lære noe og å få en utdannelse, bør det ses på en som betydelig gevinst for både samfunnet og den enkelte.

Det forstår nok også kunnskapsminister Brenna, og derfor skal ikke grensa skrotes med det samme, men utredes.

 Brenna når det er snakk om skjermbruken i skolen, som det etter hvert begynner å bli et folkekrav å få ned.

Nylig kom tall som viste at leseferdighetene blant norske tiåringer er i fritt fall, og at lesegleden i en hel generasjon barn nærmest er utradert. Bare 13 prosent (!) av tiåringene sier at de liker godt å lese.

Uforståelig

Yohan Shanmugaratnam

En høstdag for fem år siden befant Philippe Sands seg i Fredspalasset i Haag. Den britisk-franske juristen og forfatteren deltok i en høring i Den internasjonale domstolen (ICJ) om skjebnen til et lite, glemt folk fra Chagosøyene, et arkipel mellom Maldivene og Mauritius.

Da sistnevnte land oppnådde uavhengighet fra det britiske imperiet i 1968, karet britene til seg Chagosøyene. På den største øya – Diego Garcia, strategisk plassert i Indiahavet – hadde Storbritannias nærmeste allierte, USA, allerede opprettet en militærbase.

I løpet av få år deporterte koloniadministrasjonen hele befolkningen på Chagosøyene. Blant de 1500 menneskene var Liseby Elysé, som var 20 år da skipet MS Nordvær dukket opp og tok henne.

Tidligere hadde skipet blitt brukt til å frakte rike turister langs kysten mellom Trondheim og Lofoten.

– Det må finnes et vakkert bilde av dette ett eller annet sted i Norge, tror Philippe Sands.

Men ikke noe med ferden Elysé skulle på var vakkert. Chagosserne ble stuet sammen som dyr i lasterommene, mens de hvite fikk lugarene.

I Haag satt Elysé i samme sal som Philippe Sands. Madame Elysé utgjør også hovedpersonen i Sands’ bok, «Den siste kolonien: En historie om eksil, rettferdighet og arven fra kolonialismen», som nå finnes i norsk oversettelse.

Sands, som Klassekampen snakker med på videolink i forkant av at han i disse dager gjester Norsk Litteraturfestival i Lillehammer, beskriver boka som en hyllest av Madame Elysé. Den er også en krønike om lov og urett i verden.

Rotløsheten til alt ondt

De er to små spedbarn, og fraktes til øya Inchkeith, like utenfor Edinburgh. Året er 1493. De har med seg en døv barnepike, og håpet er at barna, når de lever isolert fra samfunn, kultur og talemåter, vil vokse opp og snakke «Guds språk», slik det var før syndefallet. Dette var kjent som «det forbudte eksperiment», et av kong Jakob den IVs mange prosjekter – som inkluderte alkymi og forsøk på å få mennesket til å fly.

Cal Flyn åpner boka «Forlatte steder» med historien, og den gir ekko i boka. For gang på gang ser vi at når naturen får være i fred, går den tilbake til sine naturlige prosesser. Ikke slik å forstå at Flyn har forenklede syn om at mennesker og samfunn alltid bærer på en negativ smitte, eller at vi bør ligge helt unna. Men vi trenger et nytt syn på ulike landskaps verdi, mener hun.

– Folk sier ofte at naturen hater vakuum, og det er noe i det. Det er bare et spørsmål om hvilke arter som kan tilpasse seg stedet. Også steder som er skadet, forurenset, kan få arter som kan overleve der, selv om det nødvendigvis vil være begrenset. De er like fullt verdifulle og av vitenskapelig interesse. Også stedene som aldri kan komme seg til hektene, kan ha verdi.

Buffersonen på Kypros. Tsjernobyl, hvor 

 – selvbyggere – har trosset det offentlige og vendt tilbake til forbudssonen. Den «urbane prærien» i Detroit, hvor 80.000 eiendommer står ubebodd. Slagmarken etter første verdenskrig, der det enkelte steder er så mange granater og kulehylser i jorda at bøndene omtaler våronna som «jernonnen». Dette er en global historie. Flyn besøker vidt forskjellige steder.

– Variasjon var viktig for meg. Og at hvert sted symboliserte en større sak. Som atomforurensning – det påvirker økosystemet langt inn i framtida, da begynner vi å se på fenomenet økologisk minne. Eller ta tungmetaller, som reiser spørsmålet om økosystemer som ikke har store mangfoldet, fordi de blir veldig spesifikke. Artsmangfold er for tida alles mål på om et økosystem er sunt, men i realiteten er det bare ett mål av mange, mange andre. Hvordan verdsetter vi et landskap? Er det gjennom estetikk, biomangfold, karbonlagring, økonomisk verdi? Våre tanker om landskap og natur kan ha mange lag samtidig.

Flyn har bevisst valgt å ikke skrive om uberørt, romantisk natur, men stygge og skadde steder. Det «skampletter som disse brakklandsrområdene kan lære oss, er en ny, mer sofistikert måte å se naturen på», skriver Flyn. Ikke målt i idyll, men «med øye for den økologiske livskraften».

– Enkelte landskap appellerer til oss umiddelbart, andre må du nærmest trene deg i å verdsette. Jeg tok bilder mens jeg reiste, og jeg ble klar over at det er en estetikk i ruinfotografi. De bildene vi synes er vakrest av forlatte steder er ofte veldig store rom – et sykehus, palass, og man har gjerne en figur i silhuett med, for å gi en følelse av skalaen, grønne løv som krøller seg inn fra oven … Alle disse ingrediensene gjør at det blir umiddelbart estetisk appellerende for oss, uten at vi gjør noe tankearbeid.

– I Detroit kaller de dette ruinporno. Var du forsiktig med å estetisere de ødelagte stedene du besøkte?

Verden etter oss

Hvordan ser det ut på nattbordet til biblioteksjefen?

– Der er det et lite tårn av bøker. Ikke alt får jeg lest ferdig. Det er farlig å være bibliotekar, man kan jo låne med seg alt mulig. Øverst ligger Guri Sørumgård Botheims «Høgfjellsmeldinga». Det er en roman basert på virkelige hendelser fra Dovre og Lesja. Den er bra. En annen er «Bomullsengelen» av finske Susanna Alakoski, om Hilda fra Österbotten, som vokser opp med en psykisk syk mor og en far i Amerika. Hun havner i ulykka og begynner på en bomullsfabrikk. Det er så langt jeg er kommet, men nå må jeg levere den tilbake fordi det er venteliste. Jeg gleder meg også til å lese «Fri. En oppvekst ved historiens ende» av Lea Ypi, om oppveksten i Albania.

– Hva er dine største leseopplevelser?

– Den første som virkelig grep meg, var Maria Gripes «Tordivelen flyr i skumringen». Den var helt magisk. Så er jeg veldig glad i Tarjei Vesaas. Jeg skrev masteroppgave om Vesaas og Tusten.

– Norske tiåringer har lavest leseglede av samtlige undersøkte land. Hva tenker du om det?

– Det digitale og mobile. Det er min første tanke. Det er enormt utbredt i Norge og en sterk konkurrent til lesningen. På den positive sida har vi enorm interesse for sommerles, en nasjonal leseaksjon, der du går opp i «level» og får premie når du har lest så og så mye. Litt spillaktig. Ungene har vært helt oppslukt, med voldsomt bra resultat.

– Ja, særlig om sommeren. Da blir det liv og røre her. Folk besøker stavkirka og går innom bakeriet, der det er hundremeters kø. Det er kjent som et av Norges beste. BB

Rita Mundal

Det var selvmotsigende uttalelser i særklasse Morten Søby kom med i forrige ukes Morgenbladet. Han har banet veien for «digital kompetanse» i læreplaner, og tar nå til orde mot ønskene om å bremse den digitale skolen.

 er hans forståelse av samtida han lever i. Leseferdigheter, forstyrrelser av mobil i skolen, massiv skjermbruk for unge: Hans løsning at vi burde «si til disse foreldrene at oppdragelse tross alt handler om grensesetting».

67 år gamle Søby står kanskje ikke selv i grensesettingen, som innebærer å enten la sitt barn i stor grad stå utenfor det digitale fellesskapet eller å bosette seg et sted hvor den sosioøkonomiske profilen tilsier at du får noen få allierte. Barns skjermbruk er klassedelt, og det er ikke middelklassens barn som er tidligst ute.

Problemet er at han latterliggjør den selvsamme grensesettingen fra «aktivistiske foreldre» og mener det er «merkelig» at «folks bekymring over hvordan de skal håndtere sine egne barns skjermtid skal få dominere debatten om hvordan vi utnytter IKT i skolen». Kanskje foretrekker han grensesetting i individets sfære, og ikke i en samfunnskontekst? Han proklamerte tross alt i 1984 at «Politikken er OUT».

 inn av den nye virkeligheten. Han har nå «bekymringer», «algoritmene og ekkokamrene er på et helt annet nivå nå». Det er «viktigere enn noen gang å oppøve evnen til konsentrasjon», sier han alvorspreget. Ja, så viktig er det at han i sitt storsinn åpner for at det 

 finnes stive permer i klasserommene – det hele blir formulert med en konjunksjon, så vi forstår at visse vilkår må ligge til grunn: «Hvis det skjer best med papirbøker, så skal det være rom for det i skolen».

Også politikere som har tatt grep, latterliggjøres. Da Torbjørn Røe Isaksen (H) ville motvirke «uhensiktsmessig bruk av IKT i barnehager og skoler», tror Søbye dette skyldes at han var «irritert» og «litt sånn teknofob». Samtidig har vi et utdanningsdirektorat som den dag i dag sier at digitalisering «gjennomsyrer alt» de jobber med, også barnehagesektoren. Konsekvensene for læring, ro, leseevne, fantasi og fri lek er ikke på Søbys agenda. Kanskje han er vel forlikt med det allerede? Som han skrev i 1996: «Farvel menneske, velkommen kyborg».

 av poenger – som at det mangler en helhetlig strategi for de ulike skolenes digitale valg – drukner i følelsesladde utbrudd. Hvem vil «skru av teknologien», som han hevder? Hvem mener barn ikke skal «kunne noe» om kunstig intelligens?

I Sverige foregår en storstilt debatt om en overhaling av det digitale skolen. Søby sitter fast i den forslitte hangen til å stemple andre som bakstreverske.

 med bilder fra 1990-tallet av Søby med VR-skjerm. Det var sikkert flott og spennende å være teknologisk avantgarde da. Men nåtidas utfordringer løses ikke med flere tiår gammel høyspent entusiasme.

Den enøyde visjonære

Så begynte dyrene å dø, én etter én. Årsaken var en pest som spredde seg i takt med moderniseringen av kvegdrifta. Britiske bønder hadde begynt å avle fram så fete kuer og okser de klarte, for å maksimere profitten.

The Economist skrev om denne kvegpesten som herjet i England på 1860-tallet. Bladet trykket en detaljert tabell som viste hvor raskt etterspørselen på storfe, sau og svin hadde økt år for år. En ivrig leser skriblet ned alle tallene i boka si, med kritiske bemerkninger om rovdrifta bak sifrene. Han karakteriserte masseproduksjonen av «fett og kjøtt» som både «forhastet» og «sykelig».

«Alt dette er kunstige produkter. Motbydelig!», noterte han.

Mannen bak kommentaren, som er å finne i en notatbok fra 1869, var Karl Marx. Den tyske filosofen hadde da bodd i London i 20 år, etter at han og makkeren Friedrich Engels hadde gitt ut «Det kommunistiske manifest» i 1848.

Manifestet, som kom ut da Marx var i midten av 30-åra, er fullt av slående setninger som forfatterne siden har blitt forbundet med. Her presenteres industrikapitalismen som et framskritt, vekk fra føydale strukturer og bakstreverske kulturer, enten de er å finne på bygda i Europa eller i ikke-vestlige samfunn. Ikke minst presenterte Marx og Engels denne moderne kapitalismen, med sine særegne mekanismer for undertrykking og utbytting, men også en formidabel materiell utvikling, som et nødvendig grunnlag for sosialistisk revolusjon og kommunisme.

Hovedverket til Marx kom likevel ikke før 1867, da han nærmet seg 50 år. I «Kapitalen» bind 1 brettet Marx ut sin grundigste analyse av økonomien til da, med inngående utlegninger om den kapitalistiske produksjonsmåten og dens innebygde motsetninger.

Marx rakk likevel aldri å skrive ferdig resten av «Kapitalen». I 1883 døde 64-åringen, syk og i utlendighet. Til slutt var det Engels som redigerte skriftene og fikk publisert «Kapitalen» bind 2 og 3, henholdsvis i 1885 og 1894. Engels døde selv året etter at siste bind var utgitt.

Vill-Marx

Hva er prisen for et jødisk egg? Det er spørsmålet som diskuteres i Sverige denne våren, etter at kjendisparet Micael Bindefeld og Nicklas Sigurdsson gjestet talkshowet til Carina Bergfeldt på SVT i mars. Der snakket de to om hvordan de fikk barn ved hjelp av surrogatmor i USA og delte åpent om hvor viktig det hadde vært for dem å få en jødisk surrogatmor, og at de hadde valgt nøye ut flere av det kommende barnets karakteristikker, blant dem kjønn.

Talkshowet fikk massiv kritikk både i sosiale medier og i avisene, og flere kvinneorganisasjoner anmeldte det til det svenske kringkastingsrådet. Det kan neppe ha kommet uventet på verken journalisten eller intervjuobjektene, for på sett og vis rakk Bindefeld og Sigurdsson å komme kritikken i forkjøpet: «Man kan si hva man vil, men der (i USA, journ.anm.) er det en etablert virksomhet», uttalte Sigurdsson i programmet.

Og enklere kan det i grunnen ikke oppsummeres: I bioteknologien, som i den øvrige teknologien, synes det å være teknikken og de kommersielle interessene som setter premissene for utviklingen, mens jussen og etikken kommer haltende etter. Når jeg søker opp «surrogati Norge» på google, er det første treffet som kommer opp en annonse fra det israelske surrogatibyrået Tammuz Familys norskspråklige nettside. De markedsfører seg som et formidlingsbyrå for surrogati i hele verden, men også som påvirker og lobbyist for lovendringer i liberal retning. På nettsida kan man lett klikke seg fram til hvilke muligheter man har i forskjellige land og i ulike livssituasjoner – som enslig, i et heterofilt eller homofilt parforhold – og prislista er selvfølgelig inkludert, med forskjellige kategorier ut fra ønsker og muligheter.

20. april, da debatten om surrogati hadde rullet i svenske medier en måneds tid, publiserte avisa Aftonbladet et opprop fra 31 kjente svenske kvinner som tok til orde for å forby internasjonal surrogati. Blant underskriverne var tidligere utenriksminister Margot Wallström, men også forfatterne Nina Björk og Kajsa Ekis Ekman. «Svenske borgere utnytter kvinner i fattige land», skrev de og krevde at politikerne umiddelbart innførte et forbud mot internasjonal surrogati, sju år etter at en statlig utredning konkluderte med at surrogati ikke var forenlig med kvinners og barns rettigheter og derfor ikke burde tillates i Sverige. Kronikken satte ord på en problemstilling som ikke blir mindre presserende med tida her i landet heller: Kan vi fortsette å stilltiende akseptere en praksis som er forbudt etter norsk lov for å beskytte kvinner og barn?

 i norsk lov. Men ifølge barneloven er det kvinnen som føder et barn, som skal regnes som dets lovmessige mor, og avtaler om å føde på vegne av andre, er ikke juridisk bindende.

Hvor stort omfanget av utenlandssurrogati er i Norge, finnes det ingen tall på, men i 2021 var det ifølge Utenriksdepartementet 61 norske menn som erklærte seg som far til et barn født i de landene hvor surrogati er vanlig, som USA, Colombia og (inntil nylig) Ukraina.

Rent praktisk er det også gjennom faren (eller en av fedrene) at barnet får norsk statsborgerskap, i tilfeller der de to har en genetisk forbindelse. Dette kan for eksempel skje ved DNA-testing. I så fall er det også han som vil ha foreldreretten til barnet, mens partneren seinere må søke om stebarnsadopsjon. For at dette skal være mulig i det norske byråkratiet og rettssystemet, kan norske foreldre som kommer tilbake fra utlandet med barn født av surrogatmor, bli rådet av NAV til å krysse av for at mora er død.

Et annet menneske

Dette leser LO-lederen

– Der har jeg ingenting. Når jeg legger meg, sover jeg. Å lese på senga er ikke min greie. Men jeg er glad i å lese og liker gode historier. Nå er jeg nettopp ferdig med Valérie Perrins «De tre». Det var hun som ble bestselger i fjor med «Å vanne blomster om kvelden». Jeg leser også Lars Mytting og Maja Lunde og er veldig glad i Edvard Hoem. Jeg liker å lese på nynorsk, og han skriver veldig god nynorsk. «Jordmor på jorda» har jeg leste flere ganger. Den handler om en modig kvinne, som på 1800-tallet gikk til fots fra Romsdal til Christiania for å ta jordmorutdannelse.

Følsvik er selv fra Vigra i Giske kommune på Sunnmøre.

– Jeg liker også magisk realisme, som Haruki Murakamis «1Q84»; bøker som beveger seg i landskapet mellom fantasi og virkelighet, som utfordrer fantasien. De leser jeg også gjerne på engelsk. 800 sider på engelsk, da er jeg fornøyd 

– Hvordan har du det med klassikere som Henrik Ibsen, Amalie Skram, Arne Garborg og Knut Hamsun?

 Leste mange av dem da jeg gikk på engelsklinja på videregående i Volda, med en veldig dyktig norsklærer. Spesielt var det Amalie Skram, men også Olav Duun.

– Er det noen bøker knyttet til tillitsvervet ditt du må få med deg, om arbeiderbevegelsens historie, biografier?

– Ja, Inger Bjørnhaugs biografi om tidligere LO-leder Konrad Nordahl står på lista over bøker jeg skal lese.

– Han var hard i klypa og styrte det meste sammen med Haakon Lie.

På sengekanten med Peggy Hessen Følsvik

Selv om ingen trodde på borgerkrig, var lufta stinn av det, skrev Henry Adams i 1860. Hvilken eim ligger over det amerikanske landskapet i dag? 17 år gamle Kyle Rittenhouse, som skjøt og drepte to demonstranter på en Black Lives Matter-protest i 2020, fyrte av, ifølge hans forsvarsadvokat, «det første skuddet i den andre amerikanske revolusjonen». Kongressmedlem Lauren Boebert skrev høytidelig til sine følgere på Twitter, den dagen kongressen ble stormet: «I dag er det 1776.»

Det foregår også en frenetisk aktivitet, både politisk og juridisk. Man vet knapt hvilke eksempler man skal velge. Kanskje de 13 statene som har iverksatt forbud eller begrensninger mot undervisning om rasisme og sexisme i skolen. Eller South Carolina, som vurderer et lovforslag som vil gi dødsstraff for abort. Eller ta de 45 statene som har behandlet 230 lovforslag om å kriminalisere protest. Filosofiprosessor Jason Stanley ved Yale, forfatter av «How Fascism Works», leser det som et åpenbart forsøk på å kunne stagge kommende protester mot anklager om «stjålne valg».

Det er i dette politiske landskapet Jeff Sharlets nye bok foregår. «The Undertow: Scenes from a Slow Civil War» består av reportasjer fra Trump-æraen og etterdønningene av 6. januar 2021, da kongressen ble stormet. En nøkkelperson er Ashli Babbitt, som ble drept da hun var med på stormingen – og siden ble en martyrskikkelse på høyresida. Men han forteller om mange andre: Menn i LGBT-T-skjorter, som i denne sammenhengen står for 

 . En militsleder som inviterer ham inn i sitt hjem i Wisconsin, der bordet er dekket av våpen – hans tre år gamle barn er med på våpentreningen. Sharlet besøker eksentriske kirkeledere, som i kirka der prekestolen er laget av sverd. Da Trumps første nasjonale sikkerhetsrådgiver Michael Flynn besøkte dem for å gi en preken, ga kirka ham en spesialtilpasset AR-15-angrepsrifle på scenen. Sharlet reiser gjennom et USA som drypper av våpen, vold og velgermisnøye. Mange av dem han møter sier de tror på en kommende borgerkrig – eller at man allerede er i den.

– Folk spør meg: «Tror du det kan komme til å bli voldelig?» Og jeg undrer meg alltid over det. Hva mener du, «kan komme til å bli» voldelig? Vi ser vold daglig, sier Sharlet til Klassekampen.

– Jeg har selv et skeivt, ikke-binært barn, som nå til en viss grad er kriminalisert i 20 stater, og vårt skoledistrikt – i vårt veldig demokratiske område – er saksøkt fordi noen vil ha en liste over skeive transbarn på skolen. Å samle lister over dem man anser som moralsk avvikende? Det har en presedens. Det er ett eksempel på sakte borgerkrig. Alle de gravide som dør i mangel av reproduktive rettigheter – de er ofre for den sakte borgerkrigen. Ukentlig har du menn med angrepsrifler som stiller seg opp utenfor skoler og biblioteker. Det er ikke full borgerkrig, men det putrer. Det er det vi står i nå.

Sharlet advarer mot fristelsen til å forstå volden og konspirasjonsteoriene som marginale fenomener:

– I boka snakker jeg med en kvinne på et massivt Trump-valgmøte i Florida. Hun forteller meg de mest outrerte historiene. Så kommer hun til Stephen Paddock, som skjøt og drepte 59 mennesker i Las Vegas på en countryfestival. Hun hadde en hel teori om at dette var et drapsforsøk på Trump, som skulle snakket der om noen dager. Og jeg tenkte at dette kan jeg ikke bruke i boka, det er for tåpelig. Helt til jeg går og ser hvor hun har det fra – en tidligere Trump-representant og en nåværende kongresskvinne som var på Tucker Carlsons show.

Borgerkrig i sakte film

Tidsånden er endret, skriver Christian Bennike i sin nye bok «Engang troende vi på fremtiden». Bennike er journalist i Weekendavisen og har tidligere jobbet for Information, blant annet som Brussel-korrespondent. Forskjellen fra da han var ung, er enorm, sier han når vi møtes i Weekendavisens redaksjonslokaler i Pilestræde i indre København.

– Jeg er et barn av optimismen, men nå lever vi i pessimismens tidsalder.

Bennikes skildring av barne- og ungdomstida i de optimistiske tiårene mellom 1990 og 2010 er full av populærkulturelle referanser. Han mener tidsånden, «Zeitgeist», ikke bare gjenspeiles i politikken, men også i popmusikken vi hører, filmene vi ser og det vi lærer barna våre. Den er selve lufta vi puster i.

Weekendavisen-journalisten sier at de gylne tiårene i ettertid framstår som en historisk anomali, et unntak fra det normale. Det var en tid som ikke kunne vare.

– Det var som om menneskene levde på lånt tid, med en farlig innbilskhet, en slags Ikaros-drøm, sier han og viser til Stefan Zweigs «Verden av i går».

Den østerrikske forfatteren og journalisten vokste opp i et kulturelt og kosmopolitisk miljø i Wien ved forrige århundreskifte. I erindringene beskriver han på hvordan den trygge og optimistiske tida han vokste opp i, gikk i grus da første verdenskrig brøt ut.

– I boka forsøker jeg å forstå tidsånden ved å kontrastere til tida jeg selv vokste opp i. Da blir det veldig klart hvor annerledes vår verden er. Prinsippene som formet min ungdom, var åpenhet, individuell utfoldelse, globalisme, svake relasjoner og økonomisk liberalisme. Dette framstår nå som kilder til utrygghet og problemer, splittelse, maktesløshet, avhengighet og ulikhet. I dag er tidas nøkkelord kontroll, styring og sikkerhet. Det er ingen som lenger tror at bare man åpner opp, så blir alt bedre. Sannhetene jeg vokste opp med, har tapt. Tidsånden har skiftet.

Fra hybris til svartsyn

Nav-direktøren har litt å gå på for å skape best mulig brukeropplevelser, skriver Karin Haugen 

For ikke så lenge siden drømte jeg at en kronisk syk bekjent tok meg gjennom skjemaveldet som var hennes hverdag: endeløse utfyllingsbokser, digitale irrganger, dokumentasjonsplikt. Det bør være unødvendig å si at det var et mareritt.

 fordi vi hører bruddstykker om hvordan den virkeligheten fortoner seg. Det trer fram, med jevne mellomrom, stemmer som tør å fortelle om hvordan det er å være syk og få vern av velferdsstaten. Sist ut er smittevernoverlege Mette Walberg, som i et åpent brev til Nav i Aftenposten fortalte om den «krattskogen av byråkrati» som møtte henne da hun trengte hjelp. Walberg har multippel sklerose og har hatt det i 30 år, og har stått i fullt arbeid lenger enn nødvendig. Men i fjor skjønte hun at hun måtte søke 50 prosent uføretrygd. Det tok nesten ett år og underveis hadde hun kontakt med Nav 96 ganger, i tillegg kom mangfoldige kontakter i sykemeldingsperioden. De har alltid vært vennlige, men «har tydeligvis hatt til felles at de har manglet myndighet til å ta noen avgjørelser, bortsett fra å jage meg enda lenger inn i byråkratiet.»

 hele «mysteriet Nav». Rett før 1. mai fikk hun svar fra Nav-direktør Hans Christian Holte. Nå er det en øvelse å svare på slikt, og han beklager og bukker, men interessant nok gjør han det i form av et bedriftsspråk. «Generelt har det vært en ønsket utvikling at vi i Nav skal ha tettere kontakt med brukerne», påpeker han, men medgir at det kan hende det ble litt i overkant for hennes tilfelle. Det topper seg da direktøren lover at «Det er et klart mål for Nav å skape best mulig brukeropplevelser.» Passende nok har Mette Walberg skrevet i Tidsskrift for Den norske legeforening om hvilken betydning språket har. Hun har erfaring fra Arbeidsgruppen for antibiotikaspørsmål, som i flere år har hatt språktukt som eget agendapunkt. Som Walberg oppsummerer det: «Vi trenger presise begreper for å beskrive resultatene, både når de er til å stole på og når de ikke er det.»

 i hennes situasjon, er at uføretrygda var en forutsetning for å stå i jobb: «Diagnosen min gir ingen utsikt til bedring. Uten fysisk trening vil jeg ikke klare livet mitt som smittevernoverlege.» Og det mest alarmerende med hennes situasjon er hennes utgangspunkt. Hvis en ressurssterk, høyt utdannet kvinne med en klar, alvorlig diagnose møter en slik virkelighet, hvordan ser det ut for andre? Som kanskje har et mer diffust sykdomsbilde, kanskje ikke norsk som førstespråk, kanskje ikke den selvsikkerheten og pondusen vi kan anta at en overlege besitter?

 tidligere fortalt om køene som har dannet seg i Nav-systemet, etter blant annet det forsinkede It-prosjektet. Kombinert med lave satser som er krevende å overleve på i dyrtider, er effekten at man er redd for å bli syk i sosialdemokratiet. For vi vet det, etter å ha lest mange nok innsidefortellinger som Walbergs: Å være syk er en utmattende jobb. Den brukeropplevelsen unner jeg ingen.

Velferdsstatens venteværelse

Sommeren etter sønnen min ble født lå røyken stinn fra skogbranner, det kunne umulig være trygt å puste inn for et nyfødt barn? Vi kjørte noen timer sørover og tok inn på et hotell i Kristiansand, der de har gjort seg flid for å skape en sydlandsk, sorgløs stemning. Domkirka, tung og verdig, var flankert av utplasserte palmer. Nå varsles det at når El Nino setter inn, kommer en enda verre sommer.

Den danske klimaministeren Dan Jørgensen ble for to år siden sitert på at «Alle samfund helt grundlæggende skal forandres … det er en helt gennemgribende forandring af vores samfund, vi står over for.» Min grunnleggende tillit til at stat og politikere tar tilstrekkelige grep i denne situasjonen, er på et bunnivå.

 av forslagene, da det ble diskutert hva man skulle gjøre med overskuddsvarmen som genereres fra Tiktok-senteret på Hamar – i Stavanger har Green Mountain-datasenteret gjort en avtale om at deres overskuddsvarme skal brukes til en landbasert hummerfarm. Hvorfor det prioriteres et Tiktok-senter på Hamar? Fordi det ikke finnes prioriteringer. Statnett, som NRK kunne fortelle, «skiller ikke på samfunnsnytte eller sysselsetting når de tildeler ledig kapasitet. Her er det først-til-mølla-prinsippet som gjelder.»

Dermed havner man også i situasjoner som i Hadsel kommune i Vesterålen, som har et datasenter som utvinner kryptovaluta. Lokalpolitikere har forsøkt å kvitte seg med datasenteret, forteller NRK – uten å lykkes. «Jeg opplever et tydelig, tverrpolitisk Hadsel som ønsker et nasjonalt forbud mot datasenter som utvinner kryptovaluta. Dette er kraftkrevende virksomhet som skaper få verdier for samfunnet», uttalte ordfører Aina Johanne Nilsen fra Senterpartiet. Mest oppmerksomhet har våpenindustrien fått. Nammo på Innlandet trenger strøm, men som VG kunne fortelle, er den ledige kapasiteten i strømnettet lovet bort til Tiktoks datasenter. Konsernsjef Morten Brandtzæg ga klar tale: «Myndighetene må velge mellom å lagre kattevideoer eller sikre kritiske samfunnsfunksjoner».

Siden har Olje- og energiminister Terje Aasland sagt at regjeringen vil skrote først-til-mølla-ordningen og foreslå et prioriteringssystem. Men hvordan er det mulig at vi skriver 2023 og at det ikke finnes basal styring av energimarkedet? Det er ikke nytt at våre samfunn står overfor helt gjennomgripende forandring.

 var drømmen de bar på, 87 svenske influensere, som for fire år siden gikk sammen i et felles opprop i avisa Expressen. Det var en forbløffende sammenstilling: en broket ansamling bloggere (mote, interiør, grønnere hverdag), som tagg og ba Stefan Löfven om å ta grep. Vi er en nasjon av tenåringer uten konsekvensanalyser, skrev de, og kritiserte tanker i tida som «nudging», forestillingen om at man skal dulte mennesker forsiktig i rett lei. De ba om sterkere kost: «Vi trenger noen som 

 lærer oss at jordbær ikke er i sesong i februar, noen som forbyr enkeltforpakninger med paprika i plast. Vi trenger noen som gjør flyreiser urimelig for lommeboka sammenliknet med toget. Eller gi oss en flykvote! Vi kan åpenbart ikke håndtere friheten». Året var 2019, og flyskam-debatten var på høyden. Siden har som kjent ikke nok skjedd.

 politikerne som kvier seg for å ta de store grepene. Det er som om selve ideen om å utøve autoritet har blitt uløselig knyttet sammen med ideen om å gjøre vold på andre. Har vi mistet skillet mellom «autoritær» og «autoritet»? For også andre anbefales å utøve sin myndighet med aller største forsiktighet. For fem år siden startet skuespilleren Ane Dahl Torp en debatt om barn og sosiale medier. Ville det ikke være bedre, spurte hun, om flere barn ventet med å bruke sosiale medier til aldersgrensa på 13 år er nådd? Og kan skolen bidra med å ha en holdning til sosiale medier? Svaret på det ble vel nei. Debatten ble et eksempel på isoleringen, individualiseringen og ansvarsfraskrivelsen som foregår. Fra alle kanter blir foreldre bedt om å stå i kampen selv. Til og med Barneombudet – som skal «fremme barns interesser i samfunnet og følge med på utviklingen av barns oppvekstkår» – formante at «Barnekonvensjonen gir barn og unge rett til å si sin mening og bli hørt i alle saker som handler om dem». Tilbake sto Ane Dahl Torp, der hun begynte: med en enkelt forelders bekymring. «En tydelig holdning fra skolen står fremdeles for meg som et bra sted å begynne», skrev Torp da hun oppsummerte debatten. «Men hvem skal være autoritet når både skole og foreldre frarådes å ta den rollen? Hjelpe oss – vi mener vel ikke at det skal være barna under 13?»

Nå i mars tryglet forfatter Maja Lunde, lege og hjerneforsker Ole Petter Hjelle og en rekke andre i en kronikk Aftenposten: «Kjære politikere: Gå inn for mobilfri skole!» Denne bønnen dukker opp så ofte, i så mange kanaler, og dreier seg alltid om at foreldre ber om at skjermens tunge tilstedeværelse i barnas liv løftes ut av privatfamiliens sfære og over i noe større, felles. Men det er ingen armer som tar imot denne bønnen.

 om at noen skal ta grep foregår samtidig som, og er uttrykk for, en sakte erodering av det kollektive. Den moralske sfæren som hin enkelte forvises til, er viktig nok. Vi har lært såpass at det jo betyr noe, hvordan vi fører våre liv – om man kutter ned på kjøtt og forbruk. Men vi kan ikke dulte oss ut av uføret.

En statlig hockey­takling

Per Petterson svarer Kristin Clemet om a-endinger

– I forrige spalte sa Kristin Clemet at hun leste bøkene dine på dansk, fordi hun ikke orket a-endingene.

 Jeg bruker Tanums rettskrivningsordbok for bokmål fra 1979 og holder meg alltid innafor den. Det er nok ikke den Clemet bruker. Hun er vel også mot at jeg bruker a-endinger i hunnkjønnsord i bestemt form? I så fall kan jeg selvfølgelig skrive «hoppen» og ikke «hoppa».

– Ryktene i redaksjonen sier at du leser helt ekstremt mye. Vil du bekrefte?

– Nja, til tider. Jeg leser hele tida, men ikke som før. Romaner og biografier, som jeg får mer og mer ut av. Jeg er jo 70 år nå og leser også mye om igjen. Den siste store gjenlesningen var «Anna Karenina», som jeg leste første gang da jeg var 18 år. Den gangen var jeg sammen med ei jente i Kvinnefronten, og da støtter du Anna. Jeg er ikke like sikker nå.

– Jeg leste nylig «Årene», som jeg har likt best av Annie Ernaux sine bøker. Så gikk jeg til «The Years» av Virginia Woolf, om en borgerlig britisk familie på 1880-tallet og fram til 1930-tallet. Vent, nå fikk jeg tre assosiasjoner samtidig.

– Jeg jobber med et essay til Klassekampen om Simone de Beauvoirs «En veloppdragen ung pikes erindringer». En fantastisk klassiker, som jeg leste første gang på gutterommet da jeg var 17. Jeg leste om denne borgerlige jenta som jeg ikke visste noen ting om, men jeg kjente en total identifikasjon. Jeg har lest den på nytt og jaggu ble jeg ikke 17 år igjen.

Per Petterson

I den amerikanske romanen «Hvitmannsshuffle» dukker det opp en lærer. Hun har på seg en T-skjorte der det står «hvit», «svart», «gul» og så videre. Ordene er strøket over, men ett ord står igjen: menneske. I seg selv et fint budskap, som blir en vits i Paul Beattys satire, som kom i 1996 – få år etter at frifinnelsen av politifolkene som banket Rodney King, en svart mann, utløste svære opptøyer i Los Angeles.

 det. Ideal og realitet er ikke det samme. Da Disney i 2019 annonserte en ny versjon av «Den lille havfruen», der Ariel skulle spilles av en svart skuespiller, haglet reaksjonene. Hva skjedde med den hvite Ariel med rødt hår? Hvorfor hadde Disney drept havfrua slik alle husket henne?

Den gangen svarte en hvit, rødhåret kvinne kritikerne slik på Twitter: Hun pleide selv å bli mobbet for håret sitt. Men da «Den lille havfruen» kom, ble folk misunnelige fordi hun lignet på Ariel. «Og vet du hva? Jeg vil at små, svarte jenter skal oppleve den samme følelsen med den nye Ariel», kommenterte kvinnen.

Da traileren kom i fjor, ga 1,5 millioner seere videoen tommel ned. Samtidig delte en rekke svarte mødre klipp av døtrene som reagerte på traileren, først med vantro, så med fryd over at Ariel lignet på dem.

 en omvei. Om snaue to uker lanserer Netflix dokudramaet «Queen Cleopatra», der Kleopatra spilles av den svarte skuespilleren Adele James. Produsent Jada Pinkett Smith har uttalt at verden endelig skal få se Kleopatra som den afrikanske dronninga hun var.

Problemet er at mange mener dette er en helt feil måte å framstille Egypts siste farao på. Og i motsetning til Ariel, var Kleopatra et menneske som faktisk eksisterte. Hun var av gresk-makedonsk herkomst, men hadde trolig også annet blod. Uansett anklages filmskaper Tina Gharavi fra flere hold – spesielt Egypt – for å drive historieforfalskning og «svartvasking». Fredag svarte hun med en artikkel i Variety, der hun påpeker at Kleopatra var minst åtte generasjoner unna sine «europeiske» forfedre. «Hun var ikke mer gresk eller makedonsk enn Rita Wilson eller Jennifer Aniston», påpekte Gharavi, med referanse til to amerikanske filmstjerner med hver sine opprinnelig greske foreldre.

Dette betyr ikke at Kleopatra var svart, skrev Gharavi, men la til at hun i alle fall ikke var hvit som Elizabeth Taylor, som spilte den egyptiske dronninga i 1963.

 å si? Den britiske forfatteren Kenan Malik skrev i The Observer søndag at da Kleopatra levde, ble hun ikke kategorisert ut fra hudfargen. Med det påstår ikke Malik at folk på den tida var fargeblinde, men han vil vise at dagens begreper ikke nødvendigvis kan projiseres til Det gamle Egypt. De som påstår Kleopatra var hvit fordi hun hadde røtter i dagens Europa, glemmer at det ikke er lenge siden nordeuropeere anså samtidas grekere som ikke-hvite mennesker, selv om Sokrates og Aristoteles i deres øyne var hvite.

Elizabeth Taylor-versjonen av Kleopatra har vært så etablert at det ble lagd Barbie-dukker av henne. I en sånn verden er ikke en svart Netflix-Kleopatra mer problematisk enn en hvit. Det sentrale er hva som formidles som historiske fakta, om Kleopatras liv og handlinger, ikke hvor hun ville havnet på dagens politiske hudfargekart.

Fy farao

Når den kanadiske psykologen, forfatteren og podkastverten Jordan Peterson gjester Bergen i morgen, kommer Grieghallen til å være fylt til randen. Eventet – for mer enn et vanlig 

 må dette sies å være et event – har vært utsolgt i lang tid, en prestasjon selv de største av Festspillenes viktigste produksjoner sliter med å matche. Når jeg forsøker å tenke på hvilke andre navn som ville vært i stand til å mobilisere et liknende engasjement, er det, med hederlige unntak for Ove Thue og Steve Bannon, bare et eneste navn jeg kan komme på: Sissel Gran.

Hun har riktig nok aldri fylt Spektrum. Men alle som har jobbet med kultur- og litteraturarrangementer i Norge det seineste tiåret, vet at Grans navn er en sesam sesam inn til full sal, nærmest uansett hva som er tema eller hvem som er hyret inn som eventuell samtalepartner. Publikums appetitt på Grans innsikter i følelseslivets og relasjonenes irrganger synes å være umettelig: Kombinasjonen av hennes forståelse for alle våre tilkortkommenheter og innsikten hun viser i samfunnet og kulturen vi er del av, er rett og slett uslåelig, krydret som den er med en viss evne til bastante spissformuleringer.

Men der arrangementene med Gran først og fremst tiltrekker seg kvinner fra 40 år og oppover, virker Peterson som en magnet på en gruppe kulturarrangørene i liten grad lykkes med å treffe: unge menn.

Nettopp dette trekket var en av årsakene til at Peterson ble så omdiskutert i 2016, året han for alvor ble kjent i hele verden, inkludert i Norge. Det ble særlig aktuelt fordi den saken han hadde markert seg sterkest på i hjemlandet Canada, var lovendringen som gjorde kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet til del av Canadian Human Rights Act. Loven gjorde det å bevisst bruke feil kjønn om personer til hatkriminalitet, noe Peterson var og fremdeles er en sterk motstander av. Kombinasjonen av de to tingene – tiltrekningskraft på unge menn og motstand mot en av den skeive bevegelsens fanesaker – gjorde Peterson fra da av til selve ansiktet til feminismens og likestillingens backlash.

Petersons bestselgende bok «12 regler for livet – en motgift mot kaos» kom ut i 2018. Og tittelen i seg selv hadde ikke vært så mye å reagere på, var det ikke for at undertittelens ord «kaos» i forfatterens ordbok er synonym til det feminine – i motsetning til den maskuline «orden». Denne yin-yang-tenkningen er provoserende, men også temmelig banal og burde vært lett å kritisere dersom det hadde vært det hele. Men selv om det å «forstå» eller «gjennomskue» Peterson og hans oppslutning har blitt til noe av en paradegren for det Peterson selv kanskje ville karakterisert som «det idiotiske woke-kommentariatet», er det foreløpig ikke noen som har fått hull på byllen – i hvert fall ikke hvis det betyr å få de unge mennene til å miste interessen for ham, og heller engasjere seg i for eksempel et parti på venstresida.

Så hva er det som er så tiltalende med ham? Og hva sier det egentlig om vår tid at de offentlige intellektuelle med bredest gjennomslagskraft, er psykologer?

Den unge mannens Sissel Gran

Det er god gammeldags klassekamp. Det er på tide at også folk på gulvet får sin del av kaken de er med på å skape», uttalte Fellesforbundets leder Jørn Eggum til NTB da det ble klart at årets mellomoppgjør ville ende med streik – som det første siden andre verdenskrig. LO-leder Peggy Hessen Følsvik gjorde det klart at hun var enig i Eggums karakteristikk.

Foreløpig synes det som om streiken har stor støtte i befolkningen, og den tradisjonelle «Slik rammer streiken DEG»-journalistikken sliter med å finne kilder som klager på å måtte vente på ferja når mannskapet er i streik, som VGs utsendte på Solavågen utenfor Ålesund.

 betegnende for at vi i dag står i en helt ny politisk situasjon sammenliknet med få år tilbake. Det er ikke lenge siden liknende uttalelser fra LO-toppene ville skapt rabalder langt ut på den norske venstresida, opptatt som den er av sin vilje til samarbeid og kompromisser på tvers av både klasser og politiske allianser. For samarbeidsstrategien ser rett og slett ikke ut til å holde så mye lenger – i hvert fall ikke aleine.

I 2008 kom finanskrisa som et tegn på at nyliberale ideer hadde fått herje nærmest uhindret rundt i litt for lang tid, og siden den gang har ulikheten bare fortsatt å øke, upåvirket av hva Thomas Piketty måtte mene om det. Den gradvise avreguleringen, skattelettelsene og privatiseringen har sine tydelige skyggesider som etter hvert har blitt smertelig synlige gjennom matkøer, energifattigdom og fulltidsarbeidende sosialklienter over hele den vestlige verden.

 ulmer kampviljen i folket – men det gjør den også i overklassen, som kan gå til fronten full av energi og pågangsmot etter å ha blitt matet gjennom flere tiår av ubrutt framgang. Selv det minste krav om rettferdig fordeling, om det er gjennom tariffavtale eller grunnrenteskatt, blir møtt med en kamp hvor alle midler tas i bruk.

Og jo rikere og mektigere man er, jo frekkere kan man tillate seg å være: Mens Ole Robert Reitan flagger deler av familieformuen ut av landet mens han skylder på lavtlønte bønder for at maten er dyr, tvinger Frankrikes president Emmanuel Macron gjennom en pensjonsreform som ikke har flertall verken i befolkningen eller nasjonalforsamlingen, og som først og fremst går ut over lavtlønte og sliterne. Det er et stort paradoks at finansmannen Macron, som gjorde kampen mot ekstremisme og antidemokratiske strømninger til sin største politiske oppgave, selv tar Frankrike i en mer autoritær retning.

Det er lenge siden vi erkjente behovet for på nytt å introdusere begrepet «klasse» i den offentlige samtalen. Når også «klassekamp» begynner å dukke opp igjen, er det en erkjennelse av at motsetningene i samfunnet er kommet til et helt nytt nivå.