#fff

– Du skal snart på scenen med Oliver Lovrenskis roman på Det Norske Teatret?

– Ja, i rollen som Ivor. Jeg er oppvokst på Ellingsrud i Oslo og føler jeg kan eie det han beskriver ganske autentisk. Det er riktignok litt heavy rusmidler i den boka, men jeg skal nok få til det også. Formatet og strukturen i boka er veldig spennende, med korte avsnitt som nesten gir en dagbokfølelse. Det er smart og gjør det nok lettere for folk som ellers ikke leser tunge romaner. Boka er skrevet med en kul sjargong og bevisst tung grammatikk. Alle snakker jo ikke sånn, «på husen», det er satt på spissen. Men det er språket som fanger deg. Det er en ganske mørk bok, men det er håp der. Det føler jeg er viktig.

– I det siste har jeg ikke lest så mye, men skrevet selv. «Drageløperen» er min favorittbok. Jeg ble veldig grepet av den.

– Det stemmer. Bestemor spilte visene hans for meg, og jeg kunne flere av dem utenat før jeg kunne snakke. Selv så liten som jeg var, traff han en nerve. Han er god på håp. Det var en ro i sjela hans når han sang. Noen kaller meg nåtidas Prøysen. Det er å ta i, men at jeg er inspirert, er sikkert.

– Du er så helt ualminnelig god på trykket og leveringa når du synger.

– Takk! Det er nok styrken min. Det har fascinert meg hele livet hvordan folk snakker: Hvorfor drar du på det ordet på den måten, hvorfor snakker du sånn? Det har gitt meg en styrke i at jeg kan ganske mange måter å formidle ting på. KH

– Noen kaller meg nåtidas Prøysen. Det er å ta i.

Bjørn Ivar Fyksen

Det var noen uker i høst at jeg ble møtt av store, lysende plakater nede på T-baneperrongen – det var reklame for en slags luktfjerner – der det sto: «Nå kan du bæsje på date!»

Jaså, ja. Sånt får en blyg og forknytt sjel til å tenke.

Jeg ble nokså grinete av reklameskiltene, eller kanskje heller 

, på en litt gammelmodig og besteborgerlig måte. En problemstilling jeg umiddelbart tenkte på som fullstendig begrenset til ungdomsverdenen, formulert i en på samme tid privat, vulgær og barnaktig språktone – når ble det plutselig i orden å gni sånt opp i ansiktet på en dannet kontorist med blodtrykksproblemer?

Noen måneder seinere leste jeg i flere aviser om en 21 år gammel influenser som gjorde det stort på sosiale medier med videoer om 

, som innebar streng selvdisiplin blant annet knyttet til trening og kosthold. Å ta ansvar for seg selv og egen helse, fysisk og psykisk, lot til å være hovedbudskapet. Dét hørtes umiddelbart ut som et sunt forehavende, men jeg ble betenkt da jeg leste at han tilbød foredrag til den nette sum av 25.000 kroner, og at både videregående skoler og høyskoler villig hyret ham inn for å snakke. For smak litt på det: Voksne ansatte ved våre undervisningsinstitusjoner finner det altså formålstjenlig å betale en unggutt fra Tiktok en halv månedslønn for å gi elever og studenter råd med på livets vei?

Jeg har en stund fiklet med en hjemmesnekret og litt forbitret teori om at ungdomskulturen har gått fra å være en egen sfære, en subkultur, til å bli selve hovedstrømskulturen, og da ligner slike samtidsfenomener symptomer på at sykdommen har slått ut i full blomst. Sykdomsbildet kan beskrives slik: Ungdommens forståelseshorisont er blitt alle tings målestokk, og samfunnet – skole, offentlighet – føler en merkverdig og tidligere uhørt forpliktelse til å tilpasse seg de unges ønsker og innfall. Pensum forenkles; nyheter og politisk debatt streber mot det gøyale. Utallige er de kronikker av, og intervjuer med, lærere og forelesere som forteller at studentene ikke lenger orker å lese lange tekster, og at undervisningen må tilpasses deretter. Rikskringkastingen diskuterer seriøst om fjernsynsnyheter bør filmes i høydeformat, da undersøkelser viser at ungdom 

Dette er mest enkelteksempler med tilhørende fornemmelser og antakelser, ja visst, og derfor kastet jeg meg glupsk over den da jeg kom over en mer samlet framstilling: Keith Haywards bok «Infantilised», med den talende undertittelen «How Our Culture Killed Adulthood». Hayward påstand er at samtida er i ferd med å gjøre, eller allerede har gjort, den modne, fornuftige voksne til en fordums skikkelse.

Hayward er egentlig kriminolog og universitetsprofessor, og forteller i boka at interessen for det han altså kaller en infantilisering – barnsliggjøring – av samfunnet, startet med inntrykket av at de nye studentene år for år ble stadig mindre modne og mer sensible. Det begynte å dukke opp e-poster der studentene syntes pensum var for «utfordrende», at eksemplene fra forelesningene var «opprørende», og plutselig kom 

 på banen og var bekymret for arbeidsmengden deres myndige avkom ble utsatt for.

Derfra strømmer eksemplene på. Som Hayward skriver, ser han infantiliseringen hvor enn han snur seg – fra voksne som sluker superheltfilmer, leker med Lego og kler seg ut som Harry Potter, via arbeidsplasser som innreder pauserom som fargerike barnehager, til Trump-tilhengere som forsøker å begå statskupp iført ansiktsmaling og horn på hodet.

Å kaste barnet ut med badevannet er i og for seg hensikten.

Barneveldet

Bjørgulv Braanen

#000

Vi skulle forstå det amerikanske valget og leste New York Times, men vi skulle kanskje hørt mer på Joe Rogan, sier Alexander Z. Ibsen i en Minerva-podkast.

Da Donald Trump vant presidentvalget, takket han sin indre krets av medarbeidere, men det var noen andre som fikk de aller varmeste takksigelsene: youtubere, direktestrømmere og podkastere, først og fremst «den mektige og kraftfulle Joe Rogan», som han sa. Trumps valgkampapparat hadde lyktes med å sette de dominerende mediene på sidelinja ved hyppig å opptre på kjendispodkaster, som «The Joe Rogan Experience», som er den mest populære i USA og blant de mest innflytelsesrike i verden, og Logan Pauls «Impaulsive» og Theo Vons «This Past Weekend», som alle henvender seg til et yngre, mannlig publikum.

Norge ligger etter USA, men podkaster kan bli viktige også i den norske stortingsvalgkampen, ved å sette tonen og komme ut til yngre velgere som ikke følger så nøye med i den politiske debatten i de redaktørstyrte mediene. Som i USA er det de høyreorienterte podkastene som har fleste seere og lyttere. Høyresida ligger flere hestehoder foran venstresida, med podkaster som «Wolfgang Wee Uncut», «Ness» med Ole Asbjørn Ness og «Tojes time» med Asle Toje. På enkelte oversikter troner «Wolfgang Wee Uncut» og «Ness» øverst på listene over de mest populære norske podkastene.

Et fellestrekk for disse podkastene er at de er basert på lange, uredigerte og vennligsinnede samtaler, der man i større grad enn i andre formater kommer i nærkontakt med gjestene. Her er ingen aggressiv og konfronterende utspørring, men i stedet støttende bejaing, der gjestene oppfordres til å gå videre, gjerne med latter, nikking og annen bekreftelse. Podkastvertene forteller gjerne også om sitt eget ståsted, noe som er strengt forbudt i tradisjonelle medier. Målet er ikke å stille gjestene til veggs, men å la dem snakke ut uten manus og talepunkter. Og de har veeeldig god tid. Wees samtaler kan vare i flere timer.

– Podkastene er litt som de gamle portrettintervjuene fra forrige århundreskifte da Christian Krohg intervjuet anarkisten og bohemen Hans Jæger. Det var fint, men det hadde vært enda kulere med en podkast med dem, der de hadde drukket absint og gått helt berserk, sier Ole Asbjørn Ness, som lager podkasten «Ness» under Inyheter-­paraplyen til tidligere Resett-redaktør Helge Lurås.

Hva slags politisk profil har de høyreorienterte podkastene? Et fellestrekk ser ut til å være at de sverger til en slags form for Reaganomics, den økonomiske politikken Ronald Reagan fremmet på 1980-tallet. Målet er å redusere statens innblanding i økonomien og slippe markeds­kreftene løs. Det advares mot aktiv næringspolitikk og statlig støtte, spesielt til grønne satsinger.

Podkastene er i ulik grad innvandringskritiske, EU-skeptiske og engasjerte i kulturkampen mot det som oppfattes som politisk korrekte venstreliberalere. Partipolitisk ligger de fleste av dem ganske nær Fremskrittspartiet. Og så har alle sine særtrekk. Ness er først og fremst opptatt av politikk, Toje tar opp kulturhistoriske saker, mens Wee i tillegg til mye annet snakker om trening og kosthold.

Vi ringer opp Magnus Marsdal i Manifest, som driver den populære, venstrepodkasten «Mímir&Marsdal», om hvorfor dette politiske budskapet er så populært nå.

Det er dårlig spilt av venstre­sida at dette opprøret blir høyre­vridd.

Guttepraten i garderoben

Yohan Shanmugaratnam

Samtidig som debatten om offentlig sektor igjen har rast, kunne Klassekampens lesere denne uka lese en historie fra privat sektor. Som del av 

 fortalte vi tirsdag at den danske legemiddelgiganten Novo Nordisk har truet EU med utflagging, i et forsøk på å hindre unionen i å innføre visse miljø­reguleringer.

«Slik saken står, gjelder fortsatt min dype bekymring som jeg delte med deg», heter det i en e-post fra Novo Nordisks sjef Lars Fruergaard Jørgensen til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Novo Nordisk kan «bli tvunget til å stanse farmasøytisk produksjon i Europa» som følge av tiltakene, skriver Jørgensen videre, før han kommer med en dårlig skjult advarsel: «Jeg vil bli glad om det skulle vise seg at jeg tar feil.»

, er dette lyden av økonomiske muskler som flekses. I 2023 ble Novo Nordisk det største selskapet i Europa, med en markedsverdi på 4500 milliarder kroner. Det er mer enn Danmarks bruttonasjonalprodukt. Denne posisjonen har Novo Nordisk sikret seg først og fremst gjennom utvikling og salg av populære slankemidler som Ozempic og Wegovy.

Lars Fruergaard Jørgensen er et bevis på hvor langt man kan komme ved å gå stille i svingdørene. I 2023 meldte 

 at slanke­sjefen i løpet av seks år som toppleder hadde tjent 550 millioner danske kroner, tilsvarende 863 millioner norske kroner med dagens kurs, som inkluderer både lønn og tillegg som bonusaksjer.

Jørgensen leder ikke bare Novo Nordisk, men er også president i legemiddelindustriens felleseuropeiske bransjeorganisasjon. I tillegg har han en rekke styreverv, inkludert i Danmarks sentralbank. Jørgensen foretrekker imidlertid diskresjon, noe som kom til uttrykk da Novo Nordisk manet sine ansatte til å ikke poste bilder fra deres todagers firmafest på Tivoli i København. Novo Nordisk Fonden er verdens største stiftelse, med dobbelt så mye penger som Gates Foundation, og sponser 

 27 prosent av medisinsk forskning i Danmark.

Kalundborg på Nordvestsjælland har Novo Nordisk stor betydning for lokal sysselsetting og næringsliv. For ikke å snakke om Danmarks økonomi, som nyter godt av skatteinntekter fra selskapet. Men rikdommen innebærer også en risiko.

Flere analytikere frykter nemlig at Novo Nordisk kan bli danskenes Nokia. I sin tid hadde den finske mobil­giganten en tilsvarende markedsposisjon, men stupte i løpet av årtusenets første tiår og dro Finlands økonomi med seg i dragsuget.

En annen bekymring er Novo Nordisks politiske innflytelse. Uunnværligheten har gitt Jørgensens folk unik tilgang til politikere, fra Kalundborg til København, der de har diskutert alt fra byutvikling til utdanning. Som Christoph Houman Ellersgaard ved Copenhagen Business School påpeker, har folkevalgte heller ikke gjort noe med at Novo Nordisk Fonds skattefrie midler går til forskning som gagner selskapet.

Lars Fruergaard Jørgensen har selv skrytt av Novo Nordisks «superkrefter». Skal de tøyles, må selskapet gjennom en politisk slankekur. Spørsmålet er bare om noen tør.

­Dette er lyden av økonomiske muskler som ­spennes.

Privat sektor kan også bli for stor

Først et forbehold: Amerikanerne styrer faktisk ikke alt her i verden. Men du skal ha vært vel mye på Civita-seminar om du glemmer at USA, tross alt, er et imperium. Hva annet kaller man en supermakt som har 750 militærbaser i 80 land og en påtroppende president som åpent snakker om erobring av Panamakanalen og Grønland? En ideell stiftelse med globale vyer?

I fjor brukte USA 10.400 milliarder kroner på militæret sitt. Det var tre ganger så mye som andreplassen Kina og utgjorde 40 prosent av de samlede forsvarsutgiftene til alle stater i verden.

Men under det prangende krigsmaskineriet på land, til sjøs og i lufta finnes en annen, glemt del av imperiet. For å få øye på den må vi under jorda og havbunnen.

Dypt der nede ligger overlappende nettverk av fiber­optiske kabler som strekker seg mellom nasjoner og kontinenter. De utgjør hovedfartsårer som til alle døgnets tider frakter svimlende mengder informasjon og penger, lynraskt, til og fra store og små aktører.

Infrastrukturen har vært helt fundamental for det globale finanssystemet, slik det har operert de siste tiårene. Derfor gir også enhver form for makt over disse kablene og koplingene et uvurderlig fortrinn.

I boka «Underground Empire: How America Weaponized the World Economy» forteller statsviterne Henry Farrell og Abraham Newman historien om hvordan USA endte opp med nærmest total dominans i denne glemte underverdenen. Først kommersielt, med amerikanske selskaper innenfor telekommunikasjon og informasjonsteknologi som spydspisser. Men også geopolitisk, da Washington i kjølvannet av al-Qa’idas terrorangrep 11. september 2001 omgjorde de nedgravde kanalene til et underjordisk imperium.

Det hadde USA alle forutsetninger for. Året etter terroren anslo landets signaletterretning, National Security Agency (NSA), at andelen av internettrafikken mellom to regioner i verden som 

gikk gjennom amerikansk territorium, var mindre enn én prosent. Som Farrell og Newman skriver, ble USA som «en edderkopp i hjertet av et globalt spindelvev».

Forfatterne mener vi er på et vippe­punkt.

Et gjemt rike under føttene

Vi driver nok med det alle sammen, det vi kan kalle opportunistisk argumentasjon. Det vil si å kritisere folk vi misliker for ting vi overser hos dem vi liker og er enige med. Det groveste eksempelet er støttespillere for Israel, som konsekvent forsvarer landets folkerettsbrudd på Gaza og okkupasjonen av Palestina, mens de på det sterkeste fordømmer det samme fra Russland i Ukraina. Men doble standarder er vanligere enn man tror. Når for eksempel Erna Solberg (H) i tilknytning til teaterstykket «Ways of Seeing» sa at politikere måtte tåle å få kjeft for det de sier og gjør, men at det oppleves verre når familien og der de bor trekkes inn, reagerte mange negativt. Det ble oppfattet som et angrep på ytringsfriheten. Men jeg er ganske sikker på at hvis ytre høyrefolk hadde ligget i buskene og filmet privatboligene til radikale aktivister og politikere i kunstnerisk øyemed, hadde det blitt møtt av massiv fordømmelse.

kansellerings­kultur for noen år siden viste også eksempler på opportunistisk argumentasjon. Man ville ikke ha en viss type folk i debattpaneler og gjorde anskrik hvis for eksempel Klassekampen slapp til noen med upassende meninger, mens man ellers roste NRK for å invitere inn radikale opponenter. Perioden da den radikale hybrisen var på sitt mest intense, viste også at opportunistisk argumentasjon lett blir en bumerang. Hvis man først har gått inn for å kaste noen fra akademiske stillinger eller kansellere ytringer, står man forsvarsløs og uten argumenter når den politiske reaksjonen gjør det samme – bare med motsatt fortegn.

Det samme har utspilt seg i kritikken av NRK-serien om Nerdrum-familien. Det er blitt sagt at familien framstår som en ensartet sekt, og det er det jo kanskje noe i, men er ikke kritikerne også ganske like? En hvilken som helst kollokvie­gruppe på kjønnsstudier på Blindern framstår jo til tider like ensartet som kollektivet på Røvik gård. Det hevdes også at Nerdrum setter seg selv i en offerrolle. Det er det ingen tvil om, men at portvokterne på parnasset har mislikt ham, kan det heller ikke være noen tvil om. Gitt hans kunstneriske betydning, er innkjøpene Samtidskunstmuseet og Nasjonalmuseet har gjort, nesten en vits. Når folk som alltid har mislikt Nerdrum, klager over at kitschmaleren inntar offerrollen, blir det litt som bøddelen som forakter offerets jammer på skarpretterbenken.

som et argument mot Nerdrum at han tjener penger, ettersom han har gård ved Stavern og flere biler. Men hvorfor trekkes dette aldri fram om kunstnere man liker? Åsne Seierstad har vel tjent sine gode penger, det samme gjorde vel Jon Michelet i sine glansdager. Og Edvard Hoem, eller Anne B. Ragde og Bjørn Eidsvåg. Jeg forestiller meg at Håkon Bleken har hatt til salt i maten, for ikke å snakke om Jo Nesbø. Det går vel også ganske bra for Lars Mytting og Ingeborg Arvola. Hvis man vil kritisere

kunstnere som tjener penger, så greit, men så lenge man aldri nevner dette om kunstnere man liker og holder høyt, så er det opportunistisk argumentasjon å bare trekke fram dette om Odd Nerdrum.

Skal vi ha som nyttårsløfte at vi forsøker begrense hangen vår til dobbelt bokholderi? Det som gjelder for meg og mine bør også gjelde for andre. Jeg har også en vag følelse av at dette er viktig hvis vi skal klare å demme opp for høyrebølgen som nå skyller over landet.

Opportunistisk argumentasjon

Karin Haugen

Du skulle kanskje ikke tro det, men å løpe på tredemølle åpner et kulturelt rom. Jeg har pløyd meg gjennom ymse populærkultur, nye spillefilmer og gamle klassikere, som den vidunderlige voldsodysseen «Kill Bill». Det er overraskende verdifullt at terskelen ligger lavt: Fordi du er der for å bruke tida til det å løpe, er det sekundært hva du ser på. Dermed velger jeg ofte filmer og serier jeg aldri ellers ville sett. 

Jeg skjønte raskt at «The Perfect Couple», tv-serien som kom i fjor høst, var skuffende. Men jeg ble dratt inn i et nesten tvangsmessig forhold til serien, drevet av to spørsmål: Kan den virkelig fortsette å være så dårlig? Og hvorfor er den dårlig på en måte som gjør meg så urolig? I sentrum av plottet står en mordgåte, men du blir aldri investert i noe av det. Serien er så glatt at den glipper mellom hendene på deg, velprodusert og fullstendig intetsigende. Det er åpenbart at de har forsøkt å gjenskape forholdene som har skapt andre seersuksesser de siste årene, som «Big Little Lies», der Nicole Kidman også figurerer. Alt virker kalkulert, forhåndskalibrert for å likes og lykkes hos strømmetjenestene, i et forsøk på å komme brukeratferd i forkjøpet.

Ubehaget lå i å støte på noe som gir seg ut for å være kultur, men som gir en falsk klang. Japanske Masahiro Mori skapte i 1970 begrepet «uncanny valley» om møtet med roboter: det ubehaget som oppstår når noe virker nesten menneskelig, men ikke overbeviser helt. Det oppsummerer effekten perfekt.

Det er et ubehag jeg ikke er aleine om å føle. «I strømmingens alder har filmer blitt forflatet til kategorien ‘innhold’», klagde filmskaper Martin Scorsese i 2021. «Mye av dagens kultur har den hule, tomme følelsen av å ha blitt lagd av en algoritme», skrev kritikeren Dean Kissick samme år.

I boka «Filterworld. How Algorithms Flattened Culture» av den amerikanske kulturkritikeren Kyle Chayka oppsummerer han denne forflatingen av kulturen med begrepet 

: en verden der algoritmene strømlinjeformer hva folk blir tilbudt og hva som produseres. Filterworld er en samtid der beslutningene til kuratorer og fagfolk fortrenges – i stedet beregner algoritmene hva som vil slå an. Det kulturelle øko­systemet i Filterworld snur hele prosessen på hodet, påpeker Chayka: Det er ikke produktet som skal markedsføres som styrer det hele, men promoterings- og markedsføringsbehovene til en film eller tv-serie. Å kalkulere det kreative på forhånd, slik at det skal passe inn i teknologien og økosystemet, er mye enklere enn å finne et alternativ til å bryte seg fri fra det, skriver Chayka.

Boka er en litt irriterende følgesvenn inn i tekningen om algoritmenes kultur. Selv om Chayka henter fram den ene etter den andre relevante tenkeren, som Walter Benjamin, blir vi også pent nødt til å følge hans mange resonnementer rundt presserende fenomener som hipsterkafeer (!). Likevel er den en nyttig kilde til hvordan presset fra algoritmene føles for artister, produsenter og kunstnere. Vi får anta at det føles oppjagende – som når Spotify-sjef Daniel Ek kommer med sitt diktat om at musikere konstant må slippe ny musikk, et album med et par års mellomrom duger ikke, de må skape «kontinuerlig engasjement med sine fans».

Med unntak av uavhengige bokhandlere eller seriøse aktører som filmarkivet Criterion Collection er det algoritmer som styrer hva som tilbys på nettet. Mye av samtalen vår dreier seg om hvordan dette slår ut for oss som mottar kulturen. Et like urovekkende spørsmål er hvordan det slår ut for dem som produserer kunst og kultur.

Alt virker forhånds­kalibrert for å likes.

Kalkulert kultur

– Voltaire minner litt om min mann Odd Nerdrum

– Jeg vet med en gang hvem jeg vil snakke om: Min favorittforfatter er Voltaire, særlig «Traktat om toleransen» og «Candide» – til og med «Karl den tolvte» er underholdende. Han skriver kort og konsist, det er litt som en buljongterning. Ofte tar folk sine egne og andres følelser for alvorlig, Voltaire står for fornuft. Og jeg liker humoren hans. Han minner litt om min mann Odd Nerdrum, som på en måte lager film, men koker det ned til ett bilde, én buljongterning. Humoren minner også litt om Odd, som har masse svart humor.

– Er det det vestlandske i deg som drar deg mot denne svarte humoren?

– Kanskje. Men nå skal det sies at jeg ikke er kjent for å være veldig humoristisk, da. Av nålevende forfattere likte jeg svært godt Erik Fosnes Hansens «Beretninger om beskyttelse»: sprø, surrealistiske historier.

– Du er også folkemusiker og holder vel stev og ballader høyt?

– Ja, jeg har sunget folkestev og ballader, der er det jo lange historier om livet, eller varsler om fare. Og jeg har sunget Olav H. Hauge, «Hjarta segjer», et nydelig dikt. Jeg må legge til at jeg elsker kokebøker som jeg rett og slett kan lese – som den til Roald Dahl.

– Leste du mye høyt for barna da de var små?

– Ja, «Odyssevs’ reiser» og greske myter. Men de fikk ikke voksenbøker av meg, de fikk barnebøker. En julaften de kranglet over en presang, bestemte jeg at fra nå av fikk de bare bøker eller hjemmestrikka sokker.

– De har alltid blitt glade for bøker. Men jeg vet ikke helt med de hjemmestrikka sokkene. KH

Oddmund L. Hoel

– Mye sakspapirer og skumlesing av rapporter. Og jeg merker at skjermbruk og sosiale medier går ut over konsentrasjonen og langlesingen.

– Har du klart å legge bort sakspapirene i jula?

– Jada, jeg sitter nå og leser «De likviderte» av Eivind Sæther. Den har jeg fått låne av en av sjåførene våre. Den reiser spørsmålet om forholdet mellom samarbeid og motstand under en okkupasjon.

– Nei, egentlig ikke. Det er en stund mellom hver gang, den siste var vel Marte Michelets «Den store forbrytelsen» og den interessante debatten som fulgte. Jeg leser også «Politikk i urolige tider» av Johannes Bergh om stortingsvalget 2021. Den setter utviklingen inn i en historisk sammenheng. Det sies gjerne at unge er i et samtidsfengsel. Historiske linjer åpner opp perspektivene.

– Og så leste jeg «Hillbillyens klagesang» av J.D. Vance. Den var veldig interessant og lærerik. Måten han forklarer hva som gjør at arbeiderklassen stemmer Trump, er innsikter å ta med seg også til norske forhold.

– Nadia Ansars «Skam» og Abid Rajas «Vår ære og vår frykt» og Zeshan Shakars romaner – om våre moderne bondestudenter. Det er lett å kjenne igjen Arne Garborg her, som skrev om 1800-tallets store kløft – om de lyse hodene fra bondesamfunnet som tok det lange, dyre og store steget inn i høyere utdanning og ble en del av dannelseseliten. Mange av de grunnleggende problemstillingene om hvordan sosiokulturelle barrierer kan forseres, er gjenkjennbare. BB

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Da Den internasjonale domstolen (ICJ) i fjor ble bedt om å si sin mening om Israels okkupasjon i Palestina, deltok ikke Israel ikke i høringene. Men så var det heller ikke tvingende nødvendig. «Å anerkjenne Palestina som selvstendig stat avhenger ikke av Israels godkjenning», sa den britiske juristen Philippe Sands i rettssalen i Haag.

«De okkuperende kreftene har ikke, og kan ikke ha, vetorett over retten til selvbestemmelse for det palestinske folket.»

Da rettssalen åpnet for å høre fra Palestinas representanter i februar 2024, lekset Sands opp de internasjonale forpliktelsene, mildt sagt i klartekst. Ifølge den internasjonale nettavisa Justice Info, som dekker tunge rettssaker i internasjonal rett, argumenterte han for det internasjonale samfunnets ansvar.

«Retten til selvbestemmelse krever at FNs medlemsstater bringer Israels okkupasjon til ende umiddelbart. Ingen hjelp. Ingen assistanse. Ingen medskyldighet. Ingen bidrag til tvang. Ingen penger, ingen våpen, ingen handel, ingenting. Alle FN-medlemmer er forpliktet etter loven til å gjøre slutt på Israels nærvær i det palestinske territoriet. Punktum.»

Det er en uhyre erfaren jurist som snakker, og hans erfaringsbakgrunn er sjelden: Ikke bare har Sands erfaring fra saker angående folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i steder som Serbia, Kroatia, Libya, Rwanda, Chile, Israel og Palestina, Jemen og Syria. Han har også skrevet en rekke bøker og deltatt svært aktivt i offentligheten – «the storytelling lawyer», blir han kalt. Her til lands er Sands kjent som forfatteren av «Tilbake til Lemberg», som kom på norsk i 2018.

Den kom til verden da Sands ble invitert til Lviv i Ukraina for 14 år siden, for å holde en forelesning om rettsprosessene i Nürnberg, der ledende nazister ble stilt for retten. Oppdraget ble startskuddet for at han begynte å nøste i egen familiehistorie og i den juridiske forhistorien til Nürnbergprosessene. Det han fant, var en seig og langvarig kamp for at rettssaken skulle romme begrepene «folkemord» og «forbrytelser om menneskeheten». Bak de to begrepene sto to jurister, begge jødiske: Raphael Lemkin myntet begrepet folkemord. Han mente folkemord var det best egnede begrepet for å beskytte grupper mot forfølgelse og drap. Hersch Lauterpacht, derimot, ville få forbrytelser mot menneskeheten brakt inn i anklagen i Nürnberg. Han var drevet av et ønske om å først og fremst beskytte individet. Begge deler var hardt tilkjempede perspektiver som ikke var selvsagte. Når Sands beskriver jussen slik den var pre Nürnberg, på 1920-tallet, gjør han det slik: «I den internasjonale jussens eksklusive, konservative verden, (…) en verden styrt av forestillingen om at loven tjener den herskende, var ideen om enkeltmenneskers rettigheter overfor staten utenkelig.»

Da vi i Klassekampens Tidens Tegn nylig skrev om Nürnberg, nevnte vi Philippe Sands’ betraktninger om Nürnberg og folkeretten og hvilke ekko det gir til Gaza i dag. Det er verdt å gå enda lenger inn i, for Sands er en stemme som både er usedvanlig klar om okkupasjonen i Palestina, men som også advarer mot en utilsiktet effekt av å forfølge folkemordanklager.

Det er hardt tilkjempede perspektiver, som ikke var selvsagte.

Grusom­hetens hierarki

M.I.A. var den kule store­søst­ra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Noen døgn før fireårsdagen for den dødelige stormingen av Kongressen i USA, og med bare et par drøye uker til innsettelsen av Donald Trump, må jeg dele noe som har plaget meg en stund. Minst et par internasjonale kulturfolk som jeg har forbundet med venstresida og satt høyt, har nemlig omfavnet Trump.

Jeg tenker på Maya Arulpragasam, bedre kjent som artisten M.I.A., og komikeren Russell Brand – to briter som på hver sin måte har uttrykt støtte til den påtroppende amerikanske presidenten. Mens M.I.A. har gjort det på sitt noe kryptiske og forvirrende vis, har Brand vært nedslående tydelig.

og tidligere flyktning fra Sri Lanka. Hun ble verdenskjent med monsterhiten «Paper Planes» i 2008 og har opptrådt med stjerner som Madonna og Nicki Minaj under Super Bowl, og med Jay-Z og Kanye West på Grammy Awards. Samtidig har M.I.A. vært politisk frittalende om alt fra nedslaktingen av tamilene i 2009 til forfølgelsen av Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange.

faren min faktisk kjente pappaen til M.I.A.

, Arular, som hun også oppkalte debutalbumet sitt etter. For meg har M.I.A. derfor ikke bare vært en kjendis, men en slags kul storesøster jeg aldri har fått møte.

Men de siste årene har jeg blitt mer og mer urolig for henne. I 2022 meldte M.I.A. forstyrrende ting om konspirasjonsteoretikeren Alex Jones og covid-vaksiner. I fjor sommer lanserte hun et nytt klesmerke, OHMNI, med plagg lagd blant annet av kobber og nikkel som angivelig skal fungere som skjold mot 5G og overvåking. Så kom en melding på X i august om at hun mente Trump kom til å føre USA gjennom landets «fire mest utfordrende år» og fjerne «ugresset». Artisten la til at «Trump er som en trompet», og at hvis trompeten gir lyd fra seg, er det «tid for Gud». Samme år gjestet M.I.A. podkasten til Russell Brand, som heter «Stay Free». Begge har for øvrig blitt veldig kristne.

 med Brand i 2013, var han en raddis som nettopp hadde vært gjesteredaktør i magasinet New Statesman. Både der og i intervjuet tok det tidligere MTV-fjeset til orde for et opprør mot den politiske eliten og kapitalmakta. Jeg leste uttalelsene igjen nylig og kunne fortsatt nikke anerkjennende. Under samtalen tok Brand også et oppgjør med venstresidas skråsikre rasjonalitet og mangel på romslighet. «Le litt», sa han.

Men også Brand har sklidd fullstendig ut siden den gang. Samtidig som flere kvinner har anklaget ham for seksuelle overgrep tidligere i karrieren, noe han benekter, har Brand erklært full støtte til Trump. Seinest i desember besøkte han Trumps eiendom Mar-a-Lago for å være med på en galla i regi av den erkekonservative organisasjonen America’s Future. Andre på VIP-lista var skuespiller Mel Gibson, musiker Kid Rock og programleder Tucker Carlson.

«Jeg var bare en veganer som levde et enkelt liv i Grays, Essex», sier Brand i en video der han nyter en fin middag under oppholdet. «Nå spiser jeg biff i Mar-a-Lago! Rart hvordan verden endrer seg.»

Rart er ordet, Russell. Rart er virkelig ordet.

De siste årene har jeg blitt mer og mer urolig for henne.

Vi må snakke om Maya og Russell

Sandra Lillebø

Hvor er det han jobber igjen, er det i kommunen?»

Det var en tiåring som stilte meg spørsmålet nylig, da vi snakket om en vi kjenner. Tiåringen husket ikke vedkommendes yrke, bare at det var noe viktig, noe de voksne nok satte høyt.

Ifølge Norsk etymologisk ordbok betyr det latinske ordet communis «som tilhører flere, som er tilgjengelig for flere, felles». Ordet bygger på cum, «med», og «munis» «som utfører sitt verv eller sin plikt». Kommune, slik vi bruker det i dag, viser altså til noe slikt som våre felles forpliktelser overfor hverandre: De grunnleggende båndene som holder oss sammen som samfunn. Og ja, vi voksne setter det høyt.

 og klage over kommunen – over hva den gjør feil, hvor ineffektiv den er og særlig hva den ikke gjør – er en sjanger i seg selv, og i det ligger en viss ironi. Kommunen er tross alt den størrelsen som i dag som tar seg av mange av oppgavene som i tidligere tider ble overlatt nettopp til familiene: Omsorg for barn, eldre, funksjonshemmede og fattige, men også grunnleggende opplæring, vedlikehold av veinett, avfallshåndtering og snømåking.

Men kommunen i dag er i krise. Flere ganger i løpet av høsten har store medieoppslag vist oss hvor dårlig det står til. Fritidsklubber legges ned, barnevernet får bemanningsstopp, barnehager må stenge klokka 15, og prisene på skolefritidsordningen økes. For noen uker siden kom regjeringen med fem ekstra milliarder, men det er ikke på langt nær nok, sier lokalpolitikerne, og fortsetter å kutte i kulturskoler, teatre, stipender og bibliotek. Ifølge KS er merforbruket fremdeles på ti milliarder etter regjeringens ekstra overføring.

stilt, er de som står på den fryktede Robek-lista. Det er kommuner som over tid ikke klarer å levere budsjetter i balanse, og som på grunn av det ikke får lov til å ta opp lån eller inngå langsiktige avtaler uten statlig godkjenning. Robek-kommunene må også levere en plan for hvordan de skal komme ut av budsjettsituasjonen.

Det siste året har antallet kommuner som står på lista, blitt mer enn doblet – fra elleve til 23. Historisk er dette riktig nok ikke et spesielt høyt tall – tilbake i desember 2004 sto for eksempel hele 118 kommuner på lista – men økningen er urovekkende. Spesielt ille er situasjonen i Nord-Norge. 14 av kommunene på lista ligger i et av våre nordligste fylker.

dårlige økonomi er sammensatt, og noe av det bunner i avgjørelser som ligger langt tilbake i tid. Fra årtusenskiftet og til 2019 ble kommunenes gjeld firedoblet, og dette har rammet hardt når renta først begynte å stige. For en kommune som Hammerfest har dette betydd en økning i renteutgifter fra 21 millioner i 2021, til 141 millioner i 2024. Kommunenes pensjonsutgifter har også gått opp, og på toppen av dette har bosetting av flyktninger, særlig i forbindelse med krigen i Ukraina, stilt krav til økte overføringer til kommunehelsetjenesten, til barnehagene og til skolene. Tidligere i høst ba Stord kommune om å få slippe å ta imot flyktninger i 2025 i det hele tatt, med bakgrunn i kommunens økonomi. Kommunene får et integreringstilskudd per flyktning de bosetter, men ifølge kommunenes interesseorganisasjon KS hadde tre av fire kommuner likevel et merforbruk, fordi kostnader til blant annet bolig, sosialhjelp og tolketjenester ble høyere enn ventet.

som har vokst betydelig de seineste årene, er lovfestede tilbud til personer med særlige omsorgsbehov. Dette kan for eksempel være sterkt pleietrengende funksjonshemmede eller psykiatriske pasienter. I Sarpsborg bruker kommunen nå mer på enkeltbrukere med store behov, enn de gjør på hele grunnskolen til sammen. Ifølge KS står 5 prosent av brukerne for 40 prosent av utgiftene.

­Individuelle rettigheter er billig å vedta på Stortinget, men dyrt å utføre for dem som har ansvaret for det. 

Våre verv

Rune Slagstad

Like etter at Jürgen Habermas tidligere i år hadde rundet 95, sendte han ut det som må kunne kalles en intellektuell selvbiografi. I «Es musste etwas besser werden …» («Det må vel bli bedre…») rekapitulerer han hovedstasjonene i sitt liv i samtaler via e-postutvekslinger med Stefan Müller-Doohm og Roman Yos, to generasjoner «habermasianere». Sosiologen Müller-Doohm (f. 1941) har gitt oss hans autoritative, bunnsolide og litt kjedelige biografi (2014). Filosofen Yos (f. 1979) har skrevet en innsiktsfull og informativ idéhistorisk studie om den unge Habermas (2019). Selvbiografien gir et fascinerende innsyn i et av vår tids mest tankevekkende forfatterskap via en kritisk selvrefleksjon fra en filosof, som er tildelt det privilegium å oppnå en gammeltestamentlig alder uten å tape sin bemerkelsesverdige åndskraft.

opp i en middelklassefamilie med en far som ble et aktivt medlem i NSDAP, Hitlers parti, og sørget for å innrullere også sin sønn i nazi-bevegelsen – i Hitler-Jugend. Habermas forble distansert til sin far. Allerede tidlig i studietiden i Bonn traff han Ute på et filosofisk seminar – det var et lykketreff. Sin alderdom tilbringer de to fortsatt etter 70 år tett sammen i den modernistiske villaen de fikk bygget på 1970-tallet i Starnberg i Bayern. Ute Habermas-Wesselhoeft, som er utdannet historiker, begrenset – slik var det fortsatt i den generasjonen – sine egne ambisjoner av hensyn til familien (en sønn og to døtre); hun ble på mange måter en hjemmeværende hustru med doktorgrad. Til gjengjeld ble hun en livslang, faglig samtalepartner for sin mann. Uten de daglige kollokviene med henne ville ikke Habermas, gitt den tilbaketrukne eksistens uten sitt tidligere faglig-institusjonelle apparat, ha maktet å realisere sitt siste, store tobindsverk, «Også en filosofihistorie» (2019), bekjenner han i forordet.

 har Habermas tatt det akademiske samfunnsoppdrag på alvor, idet han har forent dyptpløyende filosofisk-sosiologiske studier med vedvarende intervensjoner i det dagsaktuelle. Hans debut som offentlig intellektuell fant sted i 1953 med artikkelen «Å tenke med Heidegger mot Heidegger» i 

det konservative Tysklands hovedorgan. Heidegger var på denne tiden til tross for sin Hitler-støtte den dominerende skikkelse i tysk filosofi. Også Habermas var fascinert av Heidegger, men provoserte det gode selskap ved å tematisere det den gang tabubelagte: den store filosofs nazi-sympati. Etter avsluttet filosofistudium var Habermas en tid kulturjournalist og la derved grunnen for sitt livslange nærvær i samfunnsdebatten. Siden den gang har Habermas mer enn kanskje noen annen i det tyske samfunnet vært en offentlig intellektuell stemme med stillingtaken til tidens kontroversielle saker, enten det gjaldt det antiautoritære studentopprøret i 1968, sivil ulydighet mot Natos utplassering av atomraketter på slutten av 1970-tallet eller religionens gjenkomst i «det postsekulære samfunnet». Habermas ble for mange, meg selv inklusiv, et intellektuelt ideal.

intervensjoner har han dokumentert i rekken med «Politiske småskrifter I-XII» (1980–2013), utgitt i den fargerike serien «edition suhrkamp». Til bildet av Habermas’ offentlige virke hører også at han gjennom årtier sammen med Hans Magnus Enzensberger (også han årgang 1929) var den nærmeste intellektuelle rådgiveren til Siegfried Unseld (1924–2002), den legendariske sjefen for den venstreradikale kulturinstitusjonen Suhrkamp Verlag.

ble Habermas vitenskapelig assistent for Theodor W. Adorno ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt. Etter hvert skulle Habermas bli det fremste nye navnet i Frankfurterskolen, som var blitt dannet i mellomkrigstidens Tyskland av en gruppe mer eller mindre marxistiske, jødiske intellektuelle med Max Horkheimer i spissen: foruten Adorno blant annet Erich Fromm, Herbert Marcuse og Leo Löwenthal. Etter 1945 returnerte Horkheimer og Adorno fra amerikansk eksil til Frankfurt. Det var fremfor alt Habermas som kom til å ta opp tråden fra Horkheimers «kritiske teori»: «en vestlig marxisme» i opposisjon til den stalinistiske marxismen-leninismen i øst. Horkheimer ble etter hjemkomsten en professor som søkte nærhet til de styrende, borgerlige eliter, og hadde til forskjell fra Adorno minimal sans for Habermas’ marxistiske orientering. Horkheimer avviste hans doktoravhandling «Strukturwandel der Öffentlickeit», og doktoranden måtte dra til den marxistiske statsviteren Wolfgang Abendroth ved universitetet i Marburg for å få den godkjent: Abendroths åpenhet «reddet i realiteten min akademiske karriere», bemerker Habermas nå. Studien er blitt stående som et hovedverk ikke bare i hans forfatterskap, men i moderne statsvitenskap overhodet; en klassiker i en medievitenskap som på den tiden bare var i sin spede begynnelse. Den kom på engelsk først i 1989, men på norsk allerede i 1971 med tittelen «Borgerlig offentlighet» i regi av Helge Høibraaten.

gikk av som professor i filosofi og sosiologi i 1964, måtte han avfinne seg med at Habermas ble hans etterfølger. I 1968 kom «Erkjennelse og interesse» som via begrepsparet «arbeid» og «interaksjon» ville befri marxismen fra dens ensidige fokus på produksjonslivet for slik å gi «den kritiske teori» en mer tidsmessig formulering. Habermas’ forslag var en dristig syntese av Marx, Hegel og Freud– «for dristig», sier Habermas i dag. Det paradoksale var, bemerker han, at studien i form og innhold stod langt nærmere Horkheimer, som han mislikte, enn Adorno, som han beundret. Det karakteristiske for Habermas, også den gang, var hans fordomsfrie åpenhet og intellektuelle nysgjerrighet som førte ham inn på stadig nye veier, slik jeg selv fikk erfare i hans seminarer i filosofi og sosiologi i Frankfurt i 1968–69. Da tok og hans sosiologiske assistent Claus Offe de første spadestikk til «Legitimasjonsproblemer i senkapitalismen» (1973), egentlig hans siste samtidsdiagnostiske studie, som forente Marx’ politiske økonomi med Husserls fenomenologiske livsverden og Luhmanns sosiologiske systemteori.

 i disse årene underveis mot «Teorien om kommunikativ handling» (1981), som ble hans filosofisk-sosiologiske hovedverk. Det berodde på inngående studier ikke bare av de sosiologiske klassikerne (Durkheim, Weber og Parsons), men også av nyere analytisk filosofi (Wittgenstein, Pierce og Searle). Det post-nazistiske Tysklands smertefulle etablering av en demokratisk orden til tross for vedvarende motstand fra gamle, antidemokratiske eliter, var et politisk under. På forunderlig vis gikk Habermas’ mestring av sitt personlige talehandikap – en medfødt åpen gane – i takt med Tysklands overvinnelse av sitt politiske taleproblem. Habermas omgjorde det dobbelte, kommunikative handikap – det personlige og det tyske – til en intellektuell produktivkraft, nedfelt i hans demokratiske kommunikasjonsfilosofi. «Teorien om kommunikativ handling» utgjør sammen med offentlighetsstudien og den rettsteoretiske studien «Faktisitet og gyldighet» (1992) en enestående teoretisk trilogi. Den gir Habermas’ egenartede teori om det rettsstatlig demokrati med en marxistisk aksent.

 hyllesten av hans filosofiske verdensmakt med overskriften «Weltmacht Habermas» i fete typer på forsiden. Allerede på 1960-tallet fikk Habermas et feste i amerikansk universitetsliv, fulgt opp ved tilbakevendende opphold, blant annet ved New School for Social Research, det jødiske «eksil-universitetet» i New York (Hannah Arendt, Hans Jonas mfl.). Habermas’ enestående globale posisjon har kommet via USA. Sekundærlitteraturen om hans verk skal nå bestå av mer enn 14.000 titler. «Habermas global» (2019) sammenfatter hans internasjonale betydning med kapitler om en rekke land, også om Norge. Habermas’ betydelige gjennomslag i de skandinaviske land var sterkest i Norge, formidlet fra midten av 1960-tallet av vossafilosofen Hans Skjervheim. Den ga inspirasjon til den prinsipielle kritikken av «Ottosen-komiteens» teknokratiske forslag til rasjonalisering av universitetene (1966–1970). Opptakten til det norske studentopprøret var på mange måter inspirert av Habermas via Skjervheim – før det etter hvert ble okkupert av de maoistiske marxist-leninistene. I det norske kapitlet i «Habermas global», skrevet av den for øvrig meget kyndige Habermas-kjenneren Helge Høibraaten, blir imidlertid Habermas’ brede faglige nedslag i det norske miljøet litt borte i lokale, internfilosofiske redegjørelser.

i alle år forfektet «en radikal reformisme» av sosialdemokratisk merke. Også for ham var 1989 med murens fall et merkeår, men til forskjell fra andre i den venstreradikale tradisjonen lot han seg ikke forføre av den nyliberale globalismen. Han ble det postnasjonale EU-prosjektets fremste sosialdemokratiske dannelsesagent som utfordret nasjonale tradisjonalister til høyre som til venstre. Det kulminerte i «Om Europas forfatning» (2011) med EU som en overgang til det kosmopolitiske fellesskap av stater og verdensborgere som Kant hadde drømt om.

Habermas har i alle år forfektet ‘en radikal ­reformisme’ av sosial­demokratisk merke.

Habermas i takt og utakt

Marit Larsen

– Hva har du på sengekanten, turnébussen eller hvor du måtte ha bøker liggende?

– Jeg er ferdig med turneen nå, det ble 27 konserter på rappen. Så nå er sjela fylt opp! Det er nok på sengekanten jeg leser. Der er det mange bøker, men jeg har valgt ut fire til deg. Den første er en jeg ikke vil bli ferdig med: «All Fours» av Miranda July. Jeg ler og gråter, den er så drøy.

– Ja, drøy, mørk, sårbar, modig og morsom. Hun skriver om morskap og tap av identitet, et slags midtlivsopprør, på en så fengslende og fin måte. Jeg leser også «A Thousand Mornings», som er poesi av Mary Oliver. Nå som verden er så uforutsigbar og vanskelig, går jeg til poesi og musikk som kan plukke alt fra hverandre og sette det sammen igjen, litt mer oversiktlig.

– Den tredje boka er «Et Gaza-liv» av Marte Heian-Engdal. Jeg jobber så hardt med å fortsette å nistirre på enkeltskjebnene, fordi jeg blir så vill og kvalm av tallene. Når hun skildrer denne familien i Gaza, som dyrker jorda der de er og stoler på morgendagen, er det noe utrolig sterkt i det. Mennesker vil alltid fortsette å legge planer, trøste hverandre og forelske seg.

– Jeg lærte et nytt ord da jeg leste den: «sumud», som er den seige, hverdagslige motstanden.

– Nettopp. Og uansett hvor mye som brytes ned, i voldsom fart, skal det bygges opp igjen. Og den siste boka: «Egne steder» av Kristin Valla.

– Jeg ler og gråter, den er så drøy

Kjølvannet av kulturkrigen er ikke et spesielt behagelig sted å oppholde seg. Bare spør norske kunstnere, som de seineste årene har bakset rundt som en liten plastjolle på opprørt hav. Værgudenes ansikter har vært mange: Fra Erna Solberg, som midt i Ways of Seeing-skandalen oppfordret norske kunstnere til å være snillere med politikerne, via Sløseriombudsmannens harselas med samtidskunsten, til arkitekturopprøret, som har gitt rom til både berettiget og uberettiget harme over mennesker i høyhalset genser.

 av kulturkrigens kunstfiendtlighet kan bli, har egentlig ikke kommet fullt og helt til syne før de siste månedene, når kommuner landet rundt har lagt fram sine budsjetter for det kommende året, og hvor opposisjonen på Stortinget har lagt fram sine alternative statsbudsjetter. Overalt kuttes det i overføringer og stipender til kunstfeltet. I sitt alternative statsbudsjett foreslår Høyre å fjerne momsfritaket på bøker, ironisk nok det samme året som vi diskuterer hva som skal gjøres med de lave leseferdighetene i befolkningen. Fremskrittspartiet, som ellers liker å framheve hvor opptatt de er av norsk språk og kultur, foreslår som alle år å ganske enkelt stryke alle kunstnerstipender. Om kulturkrigerne får bestemme over statsbudsjettet, må vi klare oss med importert og KI-oversatt B-vare fra USA.

en ny vending forrige uke, da TV 2 leverte den kanskje mest åpent kunstfiendtlige ytringen som vi har sett fra en allmennkringkaster. En reklame for betaltjenesten TV 2 Play fortalte under slagordet «Mer av det du egentlig vil se» seerne at de endelig skulle slippe å forholde seg til smale, tyske filmer eller britisk sosialrealisme – formodentlig for å få med seg flere realitysåper. Jeg skal være den første til å forsvare verdien av å kunne synke ned i sofaen foran en tanketom serie etter en tøff arbeidsdag, men likevel: Er det virkelig så mye smal kunstfilm på norske tv-skjermer at man må kjøpe seg egne kanalpakker for å klare å skjerme seg fra den?

har blitt kritisert på kommentarplass både i NRK, Aftenposten og Dagbladet. Det er bra og nødvendig, men likevel ikke nok til å ta et oppgjør med den generaliserte kunstfiendtligheten. Det er nemlig ikke først og fremst i TV 2 Plays kjernemålgruppe – eller i TV 2s markedsføringsgruppe – den utspiller seg. Det er i den politiske klassen, og i kunstnerkretser selv. Den norske kunstpolitikken, ikke minst på litteraturfeltet, har en både kvalitetsdrivende og omfordelende profil, men bevisstheten om hvordan systemet fungerer, og hvorfor vi har det, er for lav. Kulturministerposter ses gjerne på som en slags trainee-stilling til en ministerpost med virkelig makt, og de færreste politikere virker å være klar over kunstens rolle som demokratiets fundament. Det er et problem – og det er et problem at vi kunstnere har vært for dårlige til å fortelle dem det.

Om vi fremdeles skal ha en kulturpolitikk i den neste stortingsperioden, begynner det å haste med opplysningsarbeidet.

Om kultur­krigerne får bestemme over stats­budsjettet, må vi klare oss med B-vare.

Kunsten å miste

De største engelske tabloidavisene avgjorde en gang valg i Storbritannia. Mektige mediemoguler brukte dem som politiske redskaper og politikere – fra Tony Blair til David Cameron – kurtiserte dem for å få støtte. Og det fikk de!

I dag er de en skygge av seg selv, etter avsløringer om kriminelle metoder og horrible løgner. Det viktigste er likevel at det britiske klassesamfunnet har endret seg, samtidig som den digitale revolusjonen har revet vekk grunnlaget for den en gang så mektige tabloid­pressen.

Den tidligere The Independent-journalisten Terry Kirby er nå aktuell med en ruvende bok om den anglosaksiske tabloid­pressens historie, «The Newsmongers», der han følger sporene helt fra de folkelige populær­avisenes spede begynnelse på 1700-tallet.

Daniel Defoe, forfatteren av «Robinson Crusoe», var en av dem som la fundamentet for den moderne tabloid­journalistikken, med avisa Review, som første gang ble utgitt i 1704. Defoe var en pioner i å forklare saker enkelt for et størst mulig publikum. Og han var en ekte reporter: Han trodde på å gå ut og se selv med egne øyne. Etter hvert kom aviser direkte rettet til vanlige folk, der historiene, ifølge Kirby, hadde en rollebesetning som hentet fra «The Beggar’s Opera», med skurker, prostituerte og landeveisrøvere – et formular som siden skulle bli gjentatt i det uendelige. Det var også maktkritikk, og avis­ene ble flere ganger dømt for oppvigleri. Etter å ha besøkt England i 1730, skrev den franske filosofen Montesquieu: «Når du ser det djevelske innholdet i avisene, kan du få inntrykk av at folket vil gjøre opprør i morgen».

Den folkelige populærpressas varemerke var krimsaker, med detaljerte skildringer av mord, prostitusjon og politirazziaer mot bordeller. Referater fra de mange offentlige avstraffelsene, lemlestelser, pisking og henging, var også populære. Aviser med illustrasjoner kunne gå i svært store opplag, med fantasifulle skildringer av forbrytelser, som Jack the Ripper-mordene i Londons Whitechapel i 1888.

Det virkelige gjennombruddet for de tabloide masseavisene kom rundt forrige århundreskifte, med Daily Mail (1896), Daily Express (1900) og Daily Mirror (1903). Sammen med søndags­avisa News of The World, grunnlagt allerede i 1843, skulle disse avisene komme til å definere den tabloide journalistikken de neste 70 årene. De innførte et enklere språk, sterkere visuell appell og en mer egalitær holdning til hva mange ønsket å lese. På sitt beste var de maktkritiske, på sitt verste appellerte de til menneskenes laveste instinkter. Mange av dem var også utpreget konservative, med unntak av Daily Herald, som var grunnlagt av støttespillere for Labour og fagforeningene i 1912.

The Times, The Telegraph og The Guardian hadde sitt overklasse- og akademiske publikum, mens tabloidavisene var for arbeider- og middelklassen. Daily Mail henvendte seg til den nye øvre arbeiderklassen i forstedene og den aspirerende middelklassen, mange av dem med konservative holdninger. Eieren, Alfred Harmsworth, seinere Lord Northcliffe, lagde en avis for lesere som ville ha «rosebusker, tobakk og silkekorsetter og likte å veive med flagget for dronninga og se utlendinger skli på et bananskall», som Kirby skriver. Noe av det samme nedslagsfeltet hadde Daily Express, som var eid av Lord Beaverbrook, som først og fremst brukte avisa som organ for sine høyreorienterte politiske ambisjoner. Han er blitt beskrevet som den første onde mannen i britisk presse.

The Sun var mer en parafin­lampe i et bordell enn sola.

Sex, sport og sensasjoner

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Har du ikke hørt om henne? Hun har spilt håndball i tjue år! Mannen på tribunen var vantro. Jeg har ikke fjerneste anelse, men jeg er glad sønnen min vil spille håndball, sa jeg. Det vil si, tenkte jeg, jeg setter pris på det, helt til vi skal hjem og det er tid for vaffelkampen: Da gjelder det å aldri åpne for noe, men strene rett forbi utsalget av pølser, vafler og yoghurt og rett hjem til den daglige kampen for å få i barnet brokkoli. Bak oss et hav av barn som sleper sekkene sine mot gulvet og klager: 

barnas kosthold får man ikke fra Idretts-Norge. På bakgrunn av anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon, foreslår Helse- og omsorgsdepartementet å skjerme unges kosthold for ytre påvirkning. De har lagt ut en forskrift på høring, om at «næringsmidler som ikke bør utgjøre en stor del av kostholdet» ikke bør markedsføres mot barn. De ønsker forbud mot markedsføring av sjokolade, energibarer, søte pålegg, kjeks, bakverk, is, energidrikker, brus og saft – også, dersom de ikke er innenfor visse grenseverdier, juice, melk, frokostblandinger, yoghurt og hurtigmat.

slår ifølge NTB «full alarm», fordi sponsorinntekter vil falle bort. Norges Håndballforbund advarer også sterkt: Andre kostnader vil måtte høynes, eller aktivitetene reduseres. Det vil få direkte konsekvenser for klubbenes økonomi, advarer fotballforbundet, «som langt på vei baserer seg på blant annet kiosksalg». Det vil jeg tro: «Snakk med barna deres», lød en melding til alle foreldre fra håndballtreninga her forleden. Flere barn hadde gått til kiosken under trening for å kjøpe godteri, med både uro og søl på banen som resultat. Men hvem skal snakke med idrettsforbundene? Helse- og omsorgsdepartementet vil de åpenbart ikke høre på.

håndballforbundet departementets ønske om et forbud. Ja vel, kanskje i sportens verden, men i det glade utland har det vært en rekke kampanjer for å få det offentliges hjelp til å bedre barns kosthold. For eksempel har kokken Jamie Oliver i England gått i bresjen for å få i stand en skatt på sukkerholdig drikke, og hans «Feed Me Better»-kampanje tok for seg standarden på skolemat, som flere steder besto av frityrstekt kjøtt og pommes frites i skolekantinene.

barn som spiser sjøkreps, viltgryte og vårløk, og ett som, kort sagt, 

 gjør det. Min grad av strenghet ligger et sted mellom at de bare får yoghurt naturell i hverdagen, og at mitt yngste barn nok kan observeres med hvetebakst i neven i helgene. Men å navigere i dette som forelder er unødvendig vanskelig fordi det er så massivt til stede på ethvert sted du oppsøker. Klatresenteret. Markastuene. Idrettshallen. Det eneste offentlige stedet der du ikke går inn i en vegg av søtsaker, er biblioteket.

som tar opp kampen om mengden unyttig mat som barn møter, de driver folkeopplysning, kampanjer rettet mot produsenter, barnehager og skoler. Institusjonene som står for fysisk fostring slår derimot full alarm om nettopp slike tiltak mange skriker etter. Kunne de ikke heller beskattet toppidrettens massive sponsorinntekter? Breddeidretten lener seg tungt på frivillig, utakknemlig innsats. At de også lener seg på å spenne bein for helseframstøt mot barn, er dypt ironisk.

At nettopp de skal spenne bein, er dypt ironisk.

Full alarm

– Egentlig er det skjønn­litteratur jeg har vært mest opptatt av, arkitektur er en nyere interesse. Jeg er veldig glad i å lese bøker om igjen, så nå holder jeg på med «­Sabbath’s Theater» av Philip Roth.

– Ja, jeg er fascinert av Sabbath, en av de mest motbydelige hovedpersonene jeg har kommet over. Hans indre liv er så sammensatt, han har så mange stygge tanker om andre. Man er på nippet til å gi opp og sluke det, om hverandre. Det er litt som med Thomas Bernhard, uten sammenligning for øvrig: Også hans hoved­personer leser man med skrekkblandet fryd.

– Det er friske forfattere. Hvem er dine store favoritter?

– Nabokov, og jeg er veldig glad i søvngjenger­trilogien til ­Hermann Broch. Jeg har også oppdaget den argentinske forfatteren Samanta Schweblin, hennes nyeste roman «­Kentuki» var veldig god.

– Dere kritiserer modernismens dominans i arkitekturen. Hvordan tenker du på det i skjønnlitteraturen?

– Joyce har jeg prøvd å tvinge meg gjennom, men Proust setter jeg for eksempel pris på. Modernistisk litteratur, særlig lyrikk, henter jo mye eldre litteratur inn i seg, i motsetning til modernistisk arkitektur. Og i motsetning til arkitektur er litteratur frivillig å oppsøke. Avstanden mellom en forfatter og en leser er også mye mer direkte enn mellom arkitekt og borger, der det blir filtrert gjennom ­politikk, utbyggere, entre­prenør. Arkitektur­opprøret prøver å korte ned den avstanden ved å få inn stemmen til folk som tradisjonelt ikke sier så mye om arkitektur. KH

Saher Sourouri

I flere år, når det nærmet seg midten av mars, kjente jeg på en økende uro. Den aller siste verdenscuphelga i skiskyting ville snart være over, og tomheten i etterkant kjentes truende: Som om det som lå foran meg, bare var endeløse helgedager uten plan og struktur – en lang, nagende ensomhet.

Forholdet mitt til den TV-overførte vinteridretten har vært livslangt. Men som for mange andre, er det ikke lenger hva det var. En del grener, som alpint, utgikk raskt fra helgemenyen da sendingene ble overført til betal-TV-kanaler, mens langrennssporten har gjort seg irrelevant ved å tillate et utall løpere fra samme nasjon i hvert renn og slik sørget for at resultatlistene i verdenscupen og i NM er til forveksling like. Skiskyting, den utvilsomt beste TV-idretten, har enn så lenge holdt stand her i huset, selv om TV 2 gjør sitt beste for å få meg til å skru av. De tror at det går an å kjøre reklamepauser mellom skytingene, en tanke som er like velfundert som ideen om at lesere av krimromaner gjerne vil ha bøker som bare består av avsløringer og glemmer helt at langsomheten, strekkene hvor det ikke skjer så mye og kommentatorene får anledning til å snakke om skytetider, smøring og taktikk, nettopp er det som gjør skytingene spennende og verdt å vente på.

og mange flere sportsinteresserte, holdt på i timevis. Hvis nyliberal ideologi handler om at alt kan kvantifiseres og effektiviseres, er utviklingen av den TV-overførte vintersporten et eklatant eksempel på nettopp nyliberalisme. Kritikken av dette handler ikke om å ønske seg tilbake til det enslige kameraet som sto i skogen ved Holmenkollen og ventet på Gjermund Eggen i 1966, eller at vi vil tilbake til tida da arbeidsfolk kom gående på selvlagde ski fra dalene inn til Oslo, hvor de konkurrerte om å vinne et kjøleskap eller en radio, før de gikk de samme lange milene hjem igjen. Selv er jeg ikke gammel nok til å huske noe av dette, men jeg tør likevel påstå at den virkelige storhetstida til vinteridretten kom drøye tjue år seinere og varte fra slutten av 1980-tallet og til et stykke inn i det nye årtusenet.

 bodde jeg i Lillehammer-området. Jeg flyttet dit bare måneder før byen fikk tildelt OL, og så ble jeg boende der helt til sommeren 1994. I alle disse årene – sju er lenge når man er barn – hadde jeg en urovekkende god oversikt over det meste som skjedde i fjernsynsoverført vinteridrett. Stillingen i norsk elite­serie i ishockey? Det beste finske hopptalentet? Laguttaket til verdenscupen i langrenn i Falun? Den siste limericken til Jon Herwig Carlsen? Dersom noen hadde spurt, ville jeg sannsynligvis ha visst svaret.

Framveksten av vinteridrett som medieprodukt var en sentral del av nasjonsbyggingen fram mot OL, og pengene fløt inn i både idrett og sportssendinger i et inntil da helt uhørt omfang. For min del sammenfalt denne statlige satsingen med en periode av livet der ensomheten var det mest framtredende trekket. Ensomheten er nådeløs, den får deg til langsomt å forlate deg selv, og til slutt kommer du så langt unna at det er vanskelig å se for seg at kontakten kan gjenopprettes. I flere av sine selvbiografiske bøker skriver den franske forfatteren Emmanuel Carrère at han gjerne skulle ha forsonet seg med den yngre utgaven av seg selv, at han gjerne skulle ha likt ham og hatt sympati med ham, men at det ikke lenger er mulig.

Det er en betraktning jeg kjenner meg igjen i. Jenta som en gang for lenge siden satte seg ned foran NRKs sportssendinger i kjellerstua og satt der hele lørdagen og hele søndagen, er ikke en jeg er glad for å ha vært. Også i idrettens verden er kulturell kapital ulikt fordelt, og i de kretsene jeg befinner meg i nå, får jeg sjelden anledning til å diskutere de interne konfliktene på Frank­rikes kvinnelandslag i skiskyting eller hva som skal til for at de finske hopperne skal klare å hevde seg igjen, med mindre jeg er så heldig å treffe på Endre Ruset. Sagt på en annen måte, brukte jeg mesteparten av mine formative barndomsår på å tilegne meg til dels absurde mengder fullstendig ubrukelig kunnskap.

Kunnskap man ikke bruker, forsvinner etter hvert, og med tida har jeg glemt det meste av det jeg en gang kunne. Godt hjulpet av den nevnte oppsplittingen av sendingene, ser jeg mindre sport enn før, og de siste somrene har jeg brukt et ikke ubetydelig antall dager på å tenke på at jeg den kommende vinteren kanskje skulle skru av skjermen for godt, og heller bruke tida på det jeg virkelig synes er viktig, som å lese og skrive bøker. Et urovekkende spørsmål har dukket opp i meg: Er jeg egentlig særlig interessert i sport? Når jeg tenker meg om, husker jeg jo knapt hvem som vant hva vinteren før, jeg kan ikke lenger navnene på de beste rekruttene til skiskytterlandslaget, og rabalderet rundt hoppernes trener har jeg bare fulgt med et halvt øye. Det jeg derimot husker fra året som har gått, er at jeg flere ganger har gått glipp av innspurten til et renn, fordi jeg forsvant inn i en avis eller en Facebook-diskusjon under en reklamepause og siden glemte å komme ut igjen i tide.

 ikke forsto da de TV-rettighetene ble spredt for alle vinder, var at verdien på sendingene ikke bare var knyttet til hver enkelt idrett for seg, men at alle grenene var noe sammen. Som forsterket hverandre som medieprodukt og som nasjonsbyggende prosjekt, men også som leirbål, slik Bernhard Ellefsen så fint formulerte det i Morgenbladet nylig. Jeg tror det var den leirbålfølelsen som gjorde at jeg ikke skjønte hvor ensomt det egentlig var å sitte der hver helg foran TV-en, og jeg er glad for at jeg ikke forsto det. Det var en mangel på innsikt som ga meg mange opplevelser som jeg vet jeg deler med mange: Vladimir Smir­noffs gullmedalje på femmila i OL er en av dem, Jørgen Brinks kollaps på VM-stafetten i Val di Fiemme i 2003 en annen. Jeg var besatt av Tora Berger, og fortsatt kan jeg få tårer i øynene når jeg tenker på Halvard Hanevold. En hedersmann, en vennlig kjempe, som når han forserte bakkene kunne få meg til å tenke på et jaget dyr.

en slags venn, og det er flaut og litt trist, men det viser også hva slags fabelaktig fellesskapskraft som ligger i sporten. Dramaturgien er så lettfattelig, heltehistoriene så opp i dagen, og deltakelsen så enkel: Så lenge du dukker opp, kan du få være med.

TV-­idretten viser hva slags fabelaktig fellesskapskraft som ligger i sporten.

Den kalde, fine tida

Akkurat nå husker jeg ikke hvordan det skjedde, men en eller annen gang på 1990-tallet sto også jeg og ropte «Hernes må fjernes». Jeg gikk på videregående og tilhørte Reform 94-generasjonen, oppkalt etter omstillingen som var hjertebarnet til daværende utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes. Visste jeg egentlig hva reformen gikk ut på? Sikkert ikke.

Men jeg har tenkt en del på kritikken som har kommet siden. Ikke bare at yrkesopplæringen ble for teoritung, som i neste omgang forårsaket et stort frafall. Det som har slått meg mest, er egentlig noe mer grunnleggende: Hvor sosialt atskilt vi som gikk på allmennfag – det som i dag heter studiespesialisering – var fra de på yrkesfag, selv om alle var elever på samme skole.

Raddisene blant oss gikk rundt i gangene og siterte Marx, men hvor interesserte var vi egentlig i å bli kjent med de på mekken?

Denne kløfta i skoleverket, og kanskje aller mest skeivheten i hva slags kunnskap som nyter status over andre, finnes selvfølgelig mange andre steder enn Norge. I USA, der Donald Trump igjen blir innsatt som president neste måned, har problemstillingen blitt satt på spissen etter valget i november. Da sikret Trump seg et solid flertall av stemmene fra velgere som ikke hadde tatt høyere utdanning, mens Kamala Harris gjorde det tilsvarende svakt i denne gruppa.

I desemberutgaven sin har magasinet The Atlantic faktisk viet hovedsaken sin til temaet. Der har forfatter og The New York Times-kommentator David Brooks skrevet en lang artikkel med tittelen «How the Ivy League Broke America». Ivy League, som betyr eføyligaen, er samlebetegnelsen på en gruppe private eliteuniversiteter som ikke bare troner innenfor akademia i USA, men har svært stor innflytelse i samfunnet generelt.

Navnet på den eksklusive klubben refererer til klatreplanta som ofte dekker de ærverdige bygningene på universitetsområdene. Vi snakker om læresteder som Harvard, Princeton, Yale og andre som også folk langt utenfor USA har hørt om. De oser av prestisje. Men hele systemet prestisjen er bygd på, mener Brooks, har også forsterket splittelsene i USA og ødelagt samfunnet.

Samtlige amerikanske presidenter mellom 1901 og 1921 gikk på enten Harvard, Princeton eller Yale. Idealet på den tida, skriver Brooks, var ikke nødvendigvis å være den mest intelligente og faglig kvalifiserte, men å ha tilhørt en av klubbene på Ivy League-universitetene, kjenne de riktige folkene og kunne kodene. Aller viktigst var slektstreet ditt. Hvis faren din gikk på Harvard, var sjansen stor for at du også fikk plass.

Det var mer enn betongmurer mellom meg og gutta på mekaniske fag.