Elise Winterthun

#fff

#000

La oss dra tilbake til 1980-årene. Se for deg at du studerer litteratur på Harvard. Du er kledd i svarte klær og Doc Martens. Du kultiverer en intellektuell og litt 

 aura. I kveld skal du på festen til din medstudent Elizabeth Wurtzel, som noen år fram i tid utgir boka «Prozac Nation». Men akkurat nå er du på Café Pamplona, som, til tross for at den ligger i Massachusetts, ser ut som en parisisk kafé. Du bestiller en espresso frappe og åpner en bok av Roland Barthes, og når du gløtter rundt deg, ser du at de andre også er kledd i svart, drikker frappe og leser Barthes.

Dette er atmosfæren The New York Times-journalist Emily Eakin skildrer i boka «The Frenchmen. Or, My Life in Theory». Den forteller om da poststrukturalismen og dekonstruksjonen kom til USA, idéretninger som får betegnelsen «fransk teori». Hvordan kunne en gjeng franske filosofer som skrev nærmest ugjennomtrengelige tekster få gudestatus ved amerikanske universiteter? Og hvordan endte de opp som symbolet på alt som er feil med humaniora? Med utgangspunkt i sin fortid som teorifrelst student skriver Eakin et generasjonsportrett, og henter fram tenkerne som var dominerende: Roland Barthes, Louis Althusser, Jacques Derrida, Michel Foucault, Gilles Deleuze, Félix Guattari, Jacques Lacan og Paul de Man.

Riktignok var disse mangfoldige tenkere, sier Eakin over skjerm fra New York. Noen var gamle marxister, andre psykoanalytikere.

– Men alle opponerte de mot strømningen som dominerte tidlig i deres karrierer, nemlig eksistensialismen. Det håpefulle øyeblikket etter krigen, der man vant over fascismen og imperialismen, endte i skuffelse. Verden ble delt mellom supermaktene USA og Sovjet, og ny teknologi fikk mennesket til å framstå som en puslete skapning. Franske intellektuelle ble overbevist om at verden ikke var styrt av folk, men systemer.

Nå flokket man til strukturalismen, en teori om at språket er det viktigste systemet av alle og kontrollerer mennesket – ubevisste kulturelle strømninger setter grenser for hva det er mulig å tenke. Mange filosofer flyttet til USA og utviklet avleggere. En av dem var Derrida, som endte på Yale og sto i bresjen for dekonstruksjonen. Han var blant de første teoretikerne som bergtok litteraturstudenten Eakin.

– I «Hvite mytologier», som jeg ennå setter høyt, presenterer han sin grunnleggende idé: Vi er alle fanget av språket, som er metaforisk. Det korresponderer ikke med noe utenfor seg selv – ord gir bare mening i forhold til andre ord. Da blir spørsmålet hvordan filosofien kan gripe det som befinner seg bortenfor språket, som væren, virkelighet og sannhet, sier hun.

En annen ruvende skikkelse var Michel Foucault, som etablerte seg ved Berkeley. Mens Derrida var mest opptatt av metafysiske konsepter, var Foucault mer en politisk aktivist og analyserte fenomener i det moderne samfunn, påpeker Eakin.

– Ideene hans kretser om makt. I takt med at samfunnet går framover, får statsmakta mindre groteske uttrykk. Men det er ikke noe framskritt, ifølge Foucault: Makta blir bare usynlig og i realiteten mørkere idet den tar form som overvåking. Det har åpenbar relevans i dag.

De innvidde

Bjørgulv Braanen

Maga blir ofte sett som hul, enkel populisme, en kraft som forfører mennesker på falske premisser. I sin nye bok «Bakmennene – om at det finnes intelligent liv i Maga – og hvorfor det burde bekymre oss» gir Torbjørn Røe Isaksen et helt annet bilde av den politiske bevegelsen bak USAs president Donald Trump, som er i ferd med å forandre verden.

– Den er både intelligent og gjennomtenkt, med intellektuelle miljøer og ideologiske røtter som går ganske dypt – med ideologer som tenker over store politiske og filosofiske problemstillinger. Jeg beskriver rett og slett Maga som smart, sier han.

I motsetning til mange andre som analyser Trump og Maga i norsk offentlighet forsøker å Isaksen å forstå Maga-bevegelsen fra innsida.

– Mye av det Maga snakker om er ting jeg kjenner og relaterer meg til. Noe av språket, historiene og tankene kan jeg føle meg hjemme i. Det er som å høre en kjent melodi. Noen ganger blir jeg fristet til å synge med. Det er tiltrekkende, men også farlig på grunn av Magas autoritære sider.

– Nei, de snakker et språk jeg forstår, det er som de snakker dansk, mens jeg snakker norsk. Det er ikke gammelgresk. For eksempel har alle deler av Maga-bevegelsen en slags forfallstanke om at vi har forlatt en gyllen fortid. Det vil enhver kulturkonservativ pessimist kjenne seg igjen i. Det er også konkrete politiske ting, som innvandringspolitikken og kritikken mot en bestemt type selverklært, fornuftig, «bedre og mer moralsk enn deg» venstreliberalt syn, som jeg har blitt stadig mer oppmerksom på og stadig mer kritisk til.

I boka viser Isaksen at veien fra en ytterliggående liberalisme, som setter frihet over alt annet, til autoritære, illiberale og rasistiske ideer, er kortere enn man tror. Hvis noen hadde spurt ham for 25 år siden, ville han sagt at dette var to motpoler.

– Da jeg var student, frekventerte jeg en gruppe som ble kalt Fristud, som var gjengen som ble kastet ut fra Frp på Bolkesjø i 1994 fordi de var for liberalistiske. Det var en liten gruppe, med blant andre Jan Arild Snoen, Heidi Nordby Lunde, Hans Jørgen Lysglimt og Hårek Hansen, som møttes i et trangt rom på Chateau Neuf i Oslo.

Maga er den viktigste politiske bevegelsen i vår tid.

– Trump kan ha startet Arbeiderpartiet

– Ja, det har vært hektisk, men det er frivillig. Og alt som er frivillig, har man ekskludert seg fra retten til å klage over.

– Det er en liten dragkamp på soverommet. Sist kona mi Anne telte, lå det 34 bøker der. Jeg leser alltid på senga, mye om natta, har alltid sovet dårlig. Det ligger masse ulike bøker der, fra helt ferske til de jeg leser om igjen.

– Den jeg alltid har med meg, er den som veier minst, men betyr mest, en utgave av Bibelen jeg fikk da jeg var tolv år gammel. Den har jeg alltid med og finner alltid noe nytt. Jeg er jo en ikke-kristen med bakgrunn i den vestlandske indremisjon.

– De to mest aktuelle er Kim Leines «Olavs hus» og boka om Høiby-rettssaken, som du vel har fått i hus, av Martine Aurdal, Lena Lindgren og Rakel Haugen Strand. Så ble jeg inspirert av Åge Aleksandersens konsert i Nidaros med Dan Anderssons viser. Derfor har jeg funnet fram hans dikt. Og så leser jeg om igjen Kristian Elsters vesle bok fra 1872 «Om Modsætningen mellem det vestlige og østlige Norge», om forskjellene mellom det demokratiske Vestlandet og det bondearistokratiske Østlandet. Den må du absolutt lese. Jeg har også akkurat vært på Orknøyene og har tatt fram «Asterix hos Pikterne», om det eldgamle folket som befolket Skottland og Orknøyene. Og så er det Sarah Zahids diktsamling «Bjørnholt vgs», en veldig sterk og ny stemme, som åpner nye perspektiver for meg.

En opptatt mann

Før var vennskap livsnødvendige. Nå er de en markør for vellykkethet.

Hadde våre forfedre en like reflektert forståelse av konseptet «venner» som det vi har? Det enkle svaret er ja. Se på Aristoteles, som på 300-tallet før vår tid forfattet «Den nikomakiske etikk», hvor han tar for seg vennskap. Det finnes tre typer venner, hevder filosofen: De man drar nytte av, de man har det moro sammen med og de man verdsetter for deres karakter. Ikke overraskende er det den siste typen vennskap Aristoteles setter høyest.

Folk har hatt perlevenner, svirevenner, svikefulle venner og pennevenner til alle tider. Men leser du en bok fra forrige hundreår, får man inntrykk av at de sosiale dynamikkene var ganske annerledes likevel. Det man hadde, i tillegg til nære venner, var det vi litt stivt kan kalle «nettverk». Jeg tenker på miljøet Vivian Gornick skildrer i «Heftige bånd», om et myldrende jødisk nabolag i New York på 1940-tallet. Eller på det like myldrende bergensnabolaget i Torborg Nedreaas’ «Trylleglasset». Menneskene som utfolder seg her, har ikke valgt hverandre. De er kastet sammen av skjebnen, eller byutvikling, eller klassetilhørighet. Når min bestemor forteller om sin oppvekst, bretter hun ut lokalmiljøet i Bergen på 1950-tallet med en vanvittig detaljrikdom. Ikke bare forteller hun om familie og venninner («vennindar»), men hele mikrokosmoset av naboer, butikkdamer, slaktere, byoriginaler og så videre. Hvem av oss bybeboere er i stand til noe slikt i dag?

 på dette med svunne mikrokosmos etter å ha lest et intervju med den svenske sosialdemokraten Payam Moula i herværende seksjon nylig. Han er opptatt av moderne meningstap, av følelsen mange bærer på: at livet mangler noen sentrale komponenter. At man selv savner en funksjon i verden. Vi lever i misnøyens tidsalder, mener Moula, og blant problemene han legger stor vekt på, er tap av sosiale relasjoner. «Hver femte mann har ingen å prate med og savner en nær venn», sier han, og påpeker at det har omgripende konsekvenser, personlig og politisk.

Lite av dette er nytt i den vestlige verden. I USA opererer man med begrepet 

, en markant tilbakegang i antall venner folk flest pleier kontakt med. Forskning viser at vi ytrer stadig færre ord per dag. Vi lever i ensomhetens hundreår, hevder noen. Følgene er fatale: Ensomhet er like ille for helsa som å røyke 15 sigaretter om dagen, ifølge en rapport fra 2015. Ikke at de som er rammet, trenger slike skremmebilder. Alle som har kjent på dyp ensomhet, vet hvilken avgrunn det er.

Man skal vokte seg for å skjønnmale fortida, og årsaken til at folk inngikk i intrikate nettverk før, var at det var nødvendig. Kjente du naboene, hadde du noen som kunne se til barna når du tok et ekstra skift; kjente du kolonialhandleren, fikk du strukket kreditten litt lenger når skiftene uteble. Samfunnet var et uformelt system av gjensidig avhengighet, og antakelig tenkte man ikke så mye over det. Mye godt har skjedd siden da, i hvert fall i vår krok av verden: Sosialdemokratiet, som Payam Moula vil gjenreise til gamle høyder, lyktes i å innføre en rekke velferdsordninger som gjorde oss mindre avhengige av andres nåde. Kvinnene ble yrkesaktive, og det å velge bort store familier, ble et reelt valg. I dag kan vi skille oss og flytte og bytte jobb og starte mange kapitler. Vi kan organisere livet vårt i bolker, slik at jobb er jobb og fritid er fritid. Vi kan prioritere tid med barn. Privatlivet har, tross sosiale medier, aldri vært så privat. Mye av dette er framskritt. Men samtidig legger vi noe bak oss, og det synes å være den komplekse og tilfeldighetspregede sosiale veven som var så definerende for menneskelivet. Situasjonene slike dynamikker springer ut av, er blitt færre.

 har blitt mindre viktige. Nei, kanskje har vennskap aldri vært mer symboltungt, mer avgjørende for hvordan vi forstår vår posisjon her i verden. Om vi ikke kan regne med å tilhøre et fellesskap i kraft av vår geografiske plassering, eller gjennom yrket vårt, er det de personlige egenskapene det kommer an på. Noen navigerer vennemarkedet med selvfølgelighet; det finnes forskning som viser at de som er populære på skolen, forblir populære som voksne. Andre faller utenfor. Det er også lett å se for seg at måten de moderne vennskapene utspiller seg på, har betydning. I sommer skildret Aftenposten en såkalt «catchup-kultur», som typisk oppstår i 30-årene: Man treffer venner med lange mellomrom, og når man ses, tar samværet form av en samtale om alt som har hendt siden sist. Eller, for å låne ordene til en innsender i danske Information i 2021: Man går fra å være en integrert del av hverandres liv til å bli «en flokk venner som møtes hver tredje måned til en chai latte, eller – mer realistisk – utsetter avtalen fordi barnet har fått hund- og klovsyke». Hva gjør man når vennskapene renner ut i sanden? Vi får ikke en drøss med anledninger til å møte nye folk; maks fem i året, som en venn av meg regnet seg fram til.

Når vennskap er organisert som en serie 

, er det kanskje ikke så rart at det oppstår en hel del sosial paranoia. Er det du har å tilby attraktivt nok til at noen vil avse sin strengt avgrensede fritid på deg? Kanskje er det også sånn vi må tolke det overdrevne fokuset på personlighetstrekket introversjon: Når du føler at du ikke mestrer det sosiale livet, er det fortrøstningsfullt å gjemme seg bak en merkelapp, gi seg selv tillatelse til ikke lenger å forsøke. Og kanskje må vi ta innover oss at den avtalebaserte vennskapskulturen kan oppleves ekstra vrien for menn, som virker å falle utenfor litt oftere enn kvinner: «De fleste menn er en skilsmisse eller en oppsigelse fra å sitte i en leid ettroms med fiskestanga si og et alkoholproblem», som det ble formulert lakonisk i Politiken i juni.

 av sosiale fellesskap som med klimaendringer: Vi vet at det ikke er bra, men vi har nå en gang rigget oss til sånn måte at vi ikke ser så mange utveier. Ingen vil tilbake til trangbodde gettoer. Men jeg tror vi må forstå at sivilsamfunnet har betydning; vi trenger at det finnes en omfangsrik sone mellom det strengt profesjonelle og det helt private. For tida ruller debatten om hjemmekontor. Er det her arbeidstakernes kamp bør stå? Går det an å ønske seg romslighet uten å normalisere det å bare være hjemme og å frata andre et arbeidsmiljø?

Denne sommeren har tidsskriftet The Atlantic publisert en rekke gode artikler om sosiale fellesskap. Kanskje bør vi slippe hverandre til i hverdagens små øyeblikk, foreslår en. Hvorfor kan man ikke henge opp klesvasken sammen innimellom? Tyler Austin Harper slår et slag for det tradisjonelle og undervurderte vennskapet mellom menn, der man samles omkring en hobby heller enn å prate sammen. Han viser til en britisk professor som, under en skilsmisse, opplevde at de vanlige rådene om å snakke med venner ikke lindret. Det som hjalp, var å melde seg inn i en gruppe som konserverte gamle jernbaneskinner. «På sitt beste kan slike vennskap stimulere til en form for samfunnsengasjement, en måte å investere i en felles ytre verden, heller enn å anse sine private psykodrama som sentrum i sosiale dynamikker», skriver Harper. Men dette er avhengig av at andre møter opp.

Hva kan du tilby meg?

Yohan Shanmugaratnam

Av alle formuleringer i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 er følgende utvilsomt mest kjent: «Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like.» Prinsippet, altså at folk hadde samme verdi, og dermed skulle skjenkes de samme rettighetene, var revolusjonerende.

Riktig nok ble mange – kvinner, slaver, urfolk og eiendomsløse, for å nevne noen – lenge utestengt.

– Like fullt grep folk fatt i ordene, for å prøve å utvide definisjonen av hvem som skulle inkluderes i dette likhetsrammeverket, sier den bokaktuelle historikeren Kim Phillips-Fein til Klassekampen fra hjemmet sitt i New York.

– Og fra svært tidlig av gikk noen mennesker inn for å prøve å demme opp for denne utjevnende energien i det revolusjonære øyeblikket, for å opprettholde de eksisterende makt- og eiendomsstrukturene.

I juli, nesten akkurat 250 år etter at kongressrepresentantene vedtok erklæringen, publiserte Phillips-Fein en kritikerrost bok om dette tilbakeslaget. «Country of Lords: Neo-Aristocrats, Social Darwinists, Tech Utopians, and the Long Fight Against Equality in America» omtaler et knippe skikkelser som var sentrale i denne sammenhengen – fra Lord Adam Gordon, som levde på 1700-tallet, til teknologi-magnaten Peter Thiel i vår samtid.

Boktittelen «Country of Lords» er en referanse til forfatteren J. Hector St. John de Crèvecœur, som i 1782 skrev at USA skulle være et land «uten lorder, konger eller et arvelig aristokrati». Men Phillips-Fein sitt poeng er altså at det hele veien har eksistert en slik uoffisiell adel, som fra starten prøvde å undergrave selve ideen om likhet.

– Du kaller strømningen en «skyggetradisjon». Samtidig var forkjemperne ofte veldig kjente folk?

– Ja, mange av de som fremmet disse ideene var ikke marginale folk. De var gjerne ledere, innenfor økonomi, politikk og blant intellektuelle, svarer Phillips-Fein, som er professor i historie ved Columbia University.

De som fremmet disse ideene var ikke marginale.

Drømmen om gründer-­diktaturet

Det danske partiet Liberale Alliance og dets populære leder Alex Vanopslagh er i ferd med å gjennomgå en politisk metamorfose. Den unge, karismatiske politikeren har vært en innbitt og prinsipiell forsvarer av liberalismen, og partiet har vært særlig populært blant unge menn, ikke minst på grunn av partilederens aktivitet på sosiale medier. Nå er det nye tider. I sin nye bok, «Den usynlige ånd», faller han tilbake i den store danske fellesgryta, der Grundtvig, Høyskolesangboken, folkelighet, kristendom og nasjonale fellesverdier alltid ligger og putrer. «Friheten er ikke et mål i seg selv, men et middel til ansvar og sterke fellesskap som bare trives i et samfunn med en bestemt kultur», skriver han. Weekendavisas Søren K. Villemoes har møtt Vanopslagh og skildrer hans reise fra minimalstaten til fedrelandet. I dag framstår han som Folkehøyskole-Venstres åndelige arvtaker i Danmark. I et forord i «Den usynlige ånd» foreslår Venstre-nestor Bertel Haarder derfor at Venstre og Liberal Alliance bør fusjonere til ett parti på sikt. Det ville tilført Venstre sårt tiltrengt vitalitet, kanskje med Vanopslagh, bare 34 år gammel, som en aktuell lederkandidat, samtidig som den altfor rike partifloraen på borgerlige side ble sanert.

for at det vil skje, er liten. Å slå sammen partier er enklere sagt enn gjort, selv om politikken synes å ligge ikke så langt fra hverandre. Partisplittelser derimot er regelen. I norsk sammenheng kommer jeg bare på to ordentlige samlinger. Den ene skulle bli varig, den andre sildret bort i ingenting. Den varige kom i 1927 med Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, en samling som førte til en formidabel valgframgang samme år. Men det skal sies, det var først og fremst en gjenforening, ettersom de skilte lag bare seks år tidligere under stridighetene om revolusjon og Moskva-tesene. Det andre eksempelet er Sosialistisk Valgforbund i 1973, av SF, NKP og AIK, som førte fram til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Valget i 1973 ble en storsuksess med 11 prosent og 16 representanter på Stortinget, men i 1976 marsjerte flertallet i NKP ut etter råd fra Moskva.

 er derimot uendelige. De fleste har rammet Venstre, med utbrytere som Moderate Venstre og Frisinnede Venstre. Siden fulgte KrF og Bondepartiet. Den endelige sprengingen kom på Røros i 1972. SUF-erne brøt også ut av SF i 1969, noe som etter mange omveier har ført fram til dagens Rødt.

I dag snakkes det fra tid til annen om slå sammen partier i Norge også. SV og Rødt. Eller hva med MDG og Venstre, ja, noen har også foreslått at Høyre og Ap burde slå sine pjalter sammen. Men å fusjonere partier med ulik kultur og historie er uhyre komplisert, like vanskelig som det er å slå sammen aviser. Én pluss én blir sjelden to. Jeg har selv vært med på å drøfte en sammenslåing av Klassekampen og Dagsavisen en gang i tida, noe som på papiret kunne se klokt og fornuftig ut, men en avis har, som et parti, en «sjel», med særpreg og identitet. En vellykket sammenslåing forutsetter at man klarer å bygge opp en ny felles identitet. Det er lettere sagt enn gjort. Tenk bare på hvor vanskelig det er å holde et parti samlet, med alle dets fraksjoner. I det hele tatt er synergieffekter ekstremt oppskrytte. De er, som Dagens Næringslivs Thor Chr. Jensen har påpekt, som Jesus. Alle snakker om ham, men ingen har sett ham.

Vanskeligere enn man skulle tro

– Jeg veksler mellom å lese bøker om drakthistorie og science fiction eller fantasy. Blir det for mye vadmel og ull, må jeg bare ha litt fantasi og gærne mennesker.

– Min favorittforfatter når jeg skal ha det hyggelig i eget selskap er Terry Pratchett. Han elsker jeg over alt på jord. Nå holder jeg på med å gjenlese «Making Money» – den er lest i filler og har mange løse sider, men det går greit likevel. Han har også en bok om seg selv, «A Life With Footnotes», som er fryktelig morsom.

– Han har en sånn menneskelighet. Bøkene er jo fulle av alle slags fabelvesener, og likevel er det så menneskelig alt sammen. Så har du karakteren Sam Vimes og hans 

, om forskjellen på fattige og rike, som er så god. Vent litt, jeg må bare slå opp … Jo, her fant jeg teorien: Fattige folk må kjøpe dårlige produkter som må byttes ut ofte, som blir dyrere i det lange løp.

– Noen bøker om vadmel og annet tekstilorientert må det vel bli, som drakthistoriker?

– Nå holder jeg på med en detaljert bok kalt «A Perfect Red» av Amy Butler Greenfield. Den har blitt en bestselger, og forteller historien om fargen rød. Det er en vitenskapelig bok med et enormt noteapparat. Tenk at noen kan lage en hel bok om rødt!

– For eksempel skjønte den spanske kongen at kochenille, som er tørkede lus fra en kaktusplante i Mexico og danner fargestoffet karmin, ville bli mer verdt enn gull. Det prøvde han å få dem som koloniserte Mexico for ham til å skjønne. Men kolonistene var ikke så snille med urfolksstammene som hadde disse lusene. EW

Kari-Anne Pedersen

– Utvalget ditt har foreslått en lesesatsing. Hvordan står det til med din egen lesing?

– Det siste halvannet året har det vært null plass til annet enn sakprosa om temaer vi har tatt opp i utvalget, som KI. Heldigvis hadde jeg gjort unna Inga Strümkes «Maskiner som tenker» på forhånd. Så rakk jo Henry Kissinger å begå to bøker om KI, sammen med andre, før han døde: «The Age of AI» og «Genesis». Kissinger gjør en umiskjennelig geopolitisk risikoanalyse av KI, og tegner et veldig dystert bilde. Og så har jeg lest «Future of the Professions» av Richard og Daniel Susskind. Noe av det interessante med KI, i motsetning til tidligere teknologiske revolusjoner, er jo at den treffer såkalte hvitsnipparbeidere.

– Ja, men så er det jo ikke helt lov heller, ikke uten en forklarende unnskyldning. Når jeg har skullet lese som rekreasjon, har det vel gått i bøker som Patrick O’Brians «Master and Commander» og bokserien som fulgte, om kaptein Jack Aubrey og hans gode venn Stephen Maturin. Tilsvarende på land fins jo «Sharpe»-serien til Bernard Cornwell, som også skriver historiske romaner for menn som trenger litt kuler og krutt. Det må være litt action og gjerne tydelige karakterroller.

– I militæret var jeg utstasjonert i Harstad, der jeg pløyde meg gjennom Ibsens samlede. Før det kom jeg meg gjennom «Odysseen», på femte eller sjette forsøk. Da jeg endelig fant rytmen, glei den. Den var kjempespennende! YS

På sengekanten

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

I en stort oppslått artikkel lørdag i forrige uke roste Dagsavisens sjefredaktør, Lars West Johnsen, Høyre-leder Ine Eriksen Søreide i høystemte ordelag for at hun satte ned foten for avgiftslettelser på drivstoff. Redaktøren mente hun opptrådte «ansvarlig» i en «norsk politisk hverdag marinert i oljepenger» og spurte retorisk hvor mye penger det er mulig «å stappe i middelklassens lommer» og svarte selv: «Til det renner over».

Dette er et budskap han hevder å ha lært av den nå avdøde Høyre-mannen Victor Norman, som advarte mot at velferdsstaten skulle få ese ut. Han mente de fleste kunne klare seg uten det offentliges hjelp. Velferdsstaten er først og fremst til for de minst ressurssterke, unge, de uten utdanning og innvandrere – og trygdede, arbeidsløse og folk som bor på gata, får vi gå ut fra.

oppsiktsvekkende fortelling om hva velferdsstaten og den norske modellen handler om. Ikke fra Høyre-mannen Norman, men fra en redaktør i arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan. Arbeiderbevegelsens kamp i forrige århundre handlet nettopp om at velferdsstaten skulle komme breie befolkningsgrupper til gode, ikke bare arbeiderklassen, men også middelklassen. Ved å begrense velferdsordningene bare til de aller nederst, svekkes oppslutningen om velferdsstaten, og man åpner låvedøra for private markedsløsninger, som ytterligere eroderer den. I Johnsens verden er det snarere et problem at den er utvidet til middelklassen, eller som han skriver, «til grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet, men burde stå støtt på egne bein».

Dagsavisen-redaktøren ser seg selv som «ansvarlig» og antipopulistisk, men tyr selv til overdrivelser og stigmatiserende karakteristikker som enhver Frp-politiker ville være stolt av. Det øses av oljeformuen for å holde velgerne «logrende». Fellesskapet pøser ut penger til middelklassen, mens vi i realiteten er styrtrike og sparer som gale. Vanlige folks bekymringer over økte renter på boliglånet, stigende drivstoffutgifter og strømregningen avfeies med at vi aldri har vært rikere. Det er ikke dyrtid – det er bare skapt et inntrykk av dyrtid. Staten bruker derfor masse penger av politisk bekvemmelighet for å holde en stadig rikere, norsk middelklasse mett. Men det vil aldri bli nok, slår Johnsen fast, før han ønsker Ine Eriksen Søreide lykke til med et håp om at hennes politiske strategi skal føre fram. Ja, ja.

Det triste med Johnsens utkjør, er hvor trivielt det er. Det er nøyaktig det samme vi tutes ørene fulle med fra borgerlige elitesjikt og er til forveksling likt det vi kan lese hos Martin Bech Holte og i intervjuer med finansfolk i Kapital, Finansavisen og Dagens Næringsliv, der kravet om ansvarlighet, senkning av offentlige utgifter og advarsler mot «sløsing» alltid retter seg mot ordninger som tjener breie lønnstakergrupper, men aldri mot overklassens egne privilegier.

 har nå åpenbart fått så god lønn at han har vanskelig for å identifisere seg med vanlige folk som sliter med regningene. Da blir det også vanskelig å forstå hvorfor Frp er blitt Norges største parti, med økende støtte fra flere og flere hardt arbeidende arbeidsfolk, som bekymrer seg for framtida – åpenbart i motsetning til Johnsen, som har «lommene fulle». De er ikke urolige bare for økonomien, men kanskje først og fremst for hvordan det skal gå, både for dem selv og barna, i en verden der høyt utdannete og velbemidlede setter stadig flere av premissene. I en rekke industriland, som USA, Frankrike og Tyskland, ser vi en økende tillitskrise mellom eliten og folk flest, som nettopp er basert på at velbemidlede lever komfortable og ubekymrede liv, mens de politiske elitene skalker lukene for støyen der ute, for folks hverdagsproblemer. I en situasjon der folk føler seg urepresentert, vokser følelsen av at systemet er rigget til fordel for eliter som beriker seg selv. Det er dette gapet mellom to helt ulike virkelighetsoppfatninger som gjør at de store, folkelige massepartiene i mange land sliter og har blitt skygger av seg selv. Når selv Dagsavisens redaktør velger å se verden fra de velbergedes perspektiv, krydret med Norman- og Søreide-beundring, lover det ikke godt. For det som oppfattes som sløsing eller uansvarlig pengebruk er et klassespørsmål. I Johnsens verden er krav om å forbedre levevilkårene for arbeider- og middelklassen et uttrykk for uvettig populisme og uansvarlig politikk, mens sløsingen og milliardutgiftene som følger av de rikes berikelse på bekostning av fellesskapet, sjelden får denne typen merkelapper. Da er det ikke rart at Høyre-lederen blir en ruvende politisk og ideologisk lederskikkelse.

politiske myndigheter opptre ansvarlig, motvirke sløsing og sørge for at budsjettene går i balanse. Men det er milliarder å spare helt andre steder enn ved å gå til angrep på vanlige folks inntekter og levestandard. Bare ta det faktum at overklassen nå bevilger seg skyhøye lederlønninger på titalls millioner kroner, som ville vært uhørt bare for noen tiår tilbake. Oppsplitting og markedsutsetting av offentlig sektor har ført til en hærskare fristilte selskaper, virksomheter og direktorater, med hvert sitt esende sjikt av høytlønte ledere og administratorer. Det synes ikke å være noen ende på lønnsspiralen i samfunnets elitesjikt. Den forrige Statkraft-sjefen, Christian Rynning-Tønnesen, hadde en inntekt på 18 millioner kroner, og en Statkraft-trader i London tjente over 40 millioner kroner på ett år. I det statlige energiselskapet kryr det av sjefer med skyhøye lønninger. I samfunnsmålestokk er det snakk om en omfattende omfordeling fra arbeid til kapital. Overklassen karer til seg, mens den samtidig prediker måtehold og ansvarlighet for vanlige arbeidstakere.

Den største ressurssløsingen skyldes den stadig striere strømmen av EU-forordningene, som skaper et voksende, fordyrende byråkrati både i privat og offentlig sektor. EUs bygningsenergidirektiv driver opp prisene på boliger, og anbudsreglene gjør at mindre bedrifter må ansette folk for å håndtere de omfattende anbudskravene, noe som gjør at de ofte lar være fordi det blir for dyrt. Draghi-rapporten var knusende i sin dom over regelhysteriet i EU, som Norge omfattes av gjennom EØS-avtalen, med bysantinske direktiver som igjen sysselsetter en bråte jurister og konsulenter, ikke bare i privat sektor, men også i norske departementer og etater. Trygve Harlem Losnedahl, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Handelshøyskolen på Oslomet, skriver i Minerva at EU er et regelbyråkrati som verdenshistorien ikke har sett maken til.

ansvarlighet når det handler om vanlige folks livsvilkår, men ikke når det gjelder overklassen og den øvre middelklassens konsekvente berikelse på bekostning av vanlige folk og samfunnsmessige behov, er et politisk valg. Å bevisst delegitimere folkelige krav om forbedring av vanlige folks livsvilkår er å stille seg på elitenes og overklassens side i kampen mellom arbeiderbevegelsen og kapitalkreftene, som ikke er et avsluttet historisk kapittel, men som foregår her og nå. Hvis landet øker sin velstand gjennom økt produktivitet, eksportinntekter eller avkastningen fra oljefondet, må velstanden fordeles jevnt, sosialt og geografisk. Den norske arbeider- og middelklassen har ikke lommene fulle, ikke minst sammenliknet med overskuddene i norsk næringsliv og rikdommen overklassen og de velstående tilgodeses med. Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie og en studiesirkel om Karl Marx på Dagsavisens redaktør? Han kan få mer nytte av det enn å følge i de politiske fotefarene til Victor Norman og Høyre-lederen.

Vi spanderer et kurs i arbeider­bevegelsens ­historie.

Når avstanden blir for stor

I essayet «Deltakar og tilskodar» (1957) går Hans Skjervheim i rette med det han kaller objektivering. Det betyr å forholde seg til mennesker som objekter: «Ein gjer den andre til eit faktum, ein ting i si verd.» Tendensen har røtter i opplysningstida, men får en blomstring i takt med at de positivistiske vitenskapene vinner terreng. Ifølge Skjerv­heim er den utbredt innen psykologi og sosiologi, som gjør mennesker til kasus man kan analysere på avstand.

«Vi kjenner alle dette spesielle gjennomskod­ande, avkledande, psykologiske blikket», skriver Skjervheim. Han anser objektivering som et maktovergrep, et angrep på andres frihet. Ikke minst er det «eit radikalt brot med den platoniske tradisjonen», selve grunnlaget for europeisk åndsliv. Det Platon gjorde, var å diskutere med folk i øyehøyde: «Han let seg engasjera i deira problem». Idealet var å samtale seg fram til fornuftige svar på vanskelige spørsmål. Det er i ferd med å bli borte, mener Skjervheim, som gjør samtale til sitt modus operandi.

I høst er det 100 år siden en av Norges mest markante filosofer ble født. Hans Skjervheim vokste opp i Myrkdalen i nærheten av Voss. Som ung tok han magistergraden i filosofi i Oslo, og karrieren ble delvis omflakkende i Norge, Tyskland og Danmark. Han ble berømt for sine velskrevne essayer og for de mange intellektuelle kampene han kastet seg inn i. Han ble redusert etter et slag i 1991, og døde i 1999. Hvert år arrangeres Skjervheimseminaret på Stalheim i hans ånd.

I nyere tid har det vært vanskelig å få tak i Skjervheims essayer. Nå utgir forlaget Dreyer en antologi med utvalgte tekster og flere forord, redigert av statsviter Andreas H. Hvidsten. Han har tidligere redigert boka «Arven etter Skjervheim» i 2022 og er blant filosofens formidlere i en yngre generasjon.

– Skjervheim etterlater seg en levende arv. Tekstene er tidløse, og prinsippene oppleves like gyldige som i 1957, sier Hvidsten.

Da Skjervheim begynte karrieren på 1950-tallet, pågikk det to store endringer i norsk akademia: Det kom et ordentlig filosofisk miljø til i Oslo, og de nye samfunnsvitenskapene fikk sitt eget fakultet. Begge deler ble ledet an av filosofen Arne Næss. Skjervheim, som var Næss’ student, så med skepsis på sistnevnte forandring.

– Han var kritisk til den positivistiske ideen som lå til grunn for institusjonaliseringen av samfunnsvitenskapene, nemlig at man kunne overføre prinsipper fra naturvitenskapene til studier av samfunn og mennesker. Han fryktet at det ville fortrenge filosofisk refleksjon til fordel for reint empiriske undersøkelser. Han var kritisk til observatørperspektivet, der samfunnsviteren kartlegger og søker å optimalisere samfunnet heller enn å engasjere seg direkte, sier Hvidsten.

Konsekvensen er at man mister enkeltmennesket og det mellommenneskelige av syne og sitter igjen med en reint instrumentell tilnærming. Da forsvinner filosofien og mye av grunnlaget for et delib­erativt demokrati, mente Skjerv­heim, som så med skepsis på et framvoksende teknokrati. Skjervheims kritikk utløste den berømte positivismestriden på 1960-tallet, og det ble omdreiningspunkt for flere av hans tekster. Mens mange filosofer søker å skrive store hovedverk, forble det allment tilgjengelige essayet Skjervheims signatur, og mange av tekstene sprang ut fra muntlige utvekslinger.

En stridbar humanist

– Sommeren bruker jeg på å lystleste, og på å gjenlese favoritter. En av dem er Patricia Highsmiths «Little Tales of Misogyny», som er helt rå. Hun er jo mest kjent for bøkene om Tom Ripley …

– Å, ha ha! «Little Tales of Misogyny» består av små fortellinger som får deg til å grunne over hva kvinnehat handler om. En fortelling handler om en ung mann som ber sin vordende svigerfar om datteras hånd, og så får han tilsendt hånda avkuttet i en eske.

– Hun skriver så briljant og nøkternt, uten sentimentalitet og med dype psykologiske portretter. Highsmith er dronninga av spenning. Forresten har hun en annen side som kommer til syne i «Carol», en roman om kjærlighet mellom to kvinner. Den ble lenge utgitt under psevdonym – USA var ekstremt puritansk på denne tida. I årenes løp mottok Highsmith store mengder brev fra skeive som levde dobbeltliv.

– Som historiker går det vel litt i biografier også?

– Ja, akkurat nå leser jeg Rachel Holmes’ flotte biografi om Eleanor Marx, dattera til Karl. Den tegner også et portrett av et komplisert familieliv. Eleanor fikk store problemer, blant annet anoreksi. Hun var en ekstremt kompetent dame født i feil hundreår. Blant annet lærte hun seg norsk og oversatte Ibsen.

– Apropos problemer: Er det noe du sliter med å lese?

– Jeg har begynt på James Joyces «Ulysses» så mange ganger, men kommer ikke lenger enn til side 50. Seinest i sommer gikk jeg i gang igjen, men nei, den strever jeg skikkelig med. EW

Det var ikke med liten ærefrykt jeg og et tjuetalls andre seks- og sjuåringer møtte til 1. klasse på Eikeli folkeskole i 1963, bare ett år etter at skolen sto ferdig på en gammel husmannsplass i Østre Bærum. Klasseforstander og frøken var 38-årige Reidunn Dørve. Streng, rettferdig og av den gamle skolen. Vi kom fra alle sosiale lag og fra alle kanter av landet til de nye byggefeltene, men et strengt og moderlig blikk fra Dørve fikk oss alle på geledd. Gjennom årtiene har lærerne blitt stadig mykere og mer forsiktig overfor elevene, men nå er det Dørves tid igjen, skal vi tro Kari Nessa Nordtun (Ap), som vil gjenreise lærernes autoritet i klasserommet. Men er det mulig å få ånden tilbake i flaska når den først er sluppet ut? For nå er det helt andre og mektige krefter enn foreldrene og deres sosiale bakgrunn som former barna. Alle er på hver sin skjerm, i direkte og døgnkontinuerlig kontakt med tek-herrenes apper. Og skolen har understøttet utviklingen ved å slippe tek-gigantene inn i klasserommene som en trojansk hest.

leverte denne uka sin rapport i Arendal, der den tegnet opp et dystert bilde av helsetilstanden i norsk skole. «Skolen er kanarifuglen i gruva når det er ubalanse mellom det individuelle og fellesskapet. Det er barna og lærerne som først gisper etter luft når oksygenet, overskuddet og empatien slipper opp», har den tidligere danske undervisningsministeren Mattias Tesfaye sagt. Fellesskoleutvalget synes å være av samme mening. Utvalget mener problemene ikke skyldes at skolene gjør en dårlig jobb, men at forutsetningene for å gjennomføre samfunnsoppdraget har endret seg på grunn av utviklingstrekk i samfunnet. Konsentrasjon og utholdenhet svekkes av oppmerksomhetsøkonomien og utvalget ser tendenser til kognitiv latskap og svekket evne til kritisk tenkning som følge av kunstig intelligens. Det er sterk «bekymring for at fellesskap forvitrer som følge av negativ individualisering, hvor hensynet til meg og mitt går på bekostning av det vi har sammen», heter det i rapporten. Det er sterke ord.

Utvalgets svar er å slå sammen skolefritidsordningen (SFO) og skolen for 1. og 2.-klassinger, slik at man hyppig kan veksle mellom undervisning og lek. Det spørs hvor smart det er. Folk med erfaring fra SFO sa til Klassekampen i går at barna har godt av et skille mellom skole og SFO. «På skolen er alt organisert, mens SFO er et langt friminutt, hvor barna både kan være kreative, lære å kjede seg og ikke minst øve sin sosiale kompetanse gjennom lek», sier Nadia Scheie.

 behov for noen synlige og store reformer, som gir inntrykk av at man virkelig gjør noe, men ut fra problembeskrivelsen utvalget gir, virker dette som nok et kostbart slag i lufta. I stedet for nye skolereformer, trengs det en grundig avklaring av hvilken rolle skolen skal spille i et samfunn der kommersielle krefter styrer mer og mer av barns liv. Fellesskolen må være et 

 til det som ellers overstrømmer oss, kanskje mer som Steinerskolen, som ufortrødent forfølger sitt prosjekt og derfor blir en motkraft. Skolen må slutte å være en filial av tek-industrien og fri seg fra krav om å undervise i digital kompetanse og KI-bruk. Det skal leses bøker, synges sanger og settes opp skoleteater. Skolen må være en autonom, nasjonsbyggende institusjon som skal gi elevene 

 enn det tekmogulene fyller oss med - en motgift mot kommersielle krefter som bryter ned skolens samfunnsoppdrag om å gjøre alle til gagns menneske. Som frøken Dørve ville sagt.

Den trojanske hest er innenfor murene

I juli publiserte det amerikanske utenriksdepartementet en rapport om Cuba, der den fattige øystaten framstilles som en slags eksistensiell trussel mot USA. Dokumentet har fått tittelen «Cuba: The Capital of 21st Century Communism». Men leser man de hundre sidene, virker forfatterne å være mindre opptatt av kommunisme enn et visst, annet fenomen som vies mye plass.

Hele 40 ganger refereres det nemlig til den tredje verden, eller den såkalte tredje verdenismen. I forbindelse med lanseringen hevdet utenriksminister Marco Rubio selv på X at Cuba, i mer enn seks tiår, hadde vært «den ledende sponsoren for venstreradikalisme og tredje verdenisme i USA». Hva dreier dette seg om, egentlig?

Under den kalde krigen ble statene i den USA-dominerte sfæren omtalt som den første verden, mens de som tilhørte den Sovjet-dominerte utgjorde den andre. Den tredje verden ble et samlebegrep på alle som offisielt ikke var alliert med noen av polene. Dette var land i Latin-Amerika, Afrika og Asia som gjerne var midt oppi frigjøringskamper, og som ønsket å stake ut sin egen kurs mellom supermaktene.

I deres øyne gikk den viktigste konfliktlinja ikke mellom et kapitalistisk vest og et kommunistisk øst, men et imperialistisk nord og et kolonisert sør. I den forstand var tredje verden også et politisk prosjekt, som hadde sitt høydepunkt på 60- og 70-tallet. Ifølge den nevnte rapporten var intet land viktigere og farligere i denne bevegelsen enn Cuba under avdøde Fidel Castro, som i går ville fylt hundre år.

Forklaringen fra president Donald Trumps administrasjon er følgende: Sovjet anså arbeiderklassen, i alle fall i prinsippet, som universell (eller «raseløs og nasjonsløs», som Rubios folk skriver). Castro og våpendragere som Che Guevara lanserte på sin side en internasjonal kamp mot ikke bare storkapitalen, men også kolonialismen og rasismen. Og hensikten med det siste var å appellere til diskriminerte og undertrykte minoriteter i den amerikanske befolkningen, og slik skape en «femtekolonne» i USA, heter det.

«I denne fortellingen var den svarte amerikaneren i Detroit ikke først og fremst en ‘arbeider’; han var et kolonisert subjekt, en revolusjonær bror av den vietnamesiske bonden og den kongolesiske opprøreren, et medlem i en bestemt tredje verden-koloni forankret i imperiets hjerte», skriver rapportforfatterne.

Budskapet er at det hele har vært en langsiktig, vellykket undergravingskampanje fra Havanna som fortsetter å bære frukter – selv om tredje verden-prosjektet altså har vært dødt i flere tiår.

Trumpistene har funnet en erstatning for ‘woke’.

Den tredje fare spøker i Trumps rike

Payam Moula er en sentral figur i det svenske sosialdemokratiet, som sjefredaktør i det tradisjonsrike tidsskriftet Tiden, som ble grunnlagt av Hjalmar Branting i 1908. Nå er han aktuell med boka «Det goda: Om livets mening, demokratins kris och politikens förnyelse» – et programskrift for en vitalisering av sosialdemokratiet, som også kan ses som et oppgjør med en liberal venstreside som langt på vei har forlatt arbeiderklassen og breie folkelige lag.

– Jeg kan ikke huske at jeg har vært så optimistisk for den politiske framtida som akkurat nå, sier Moula, som vi får tak i på telefon fra Gotland, der han er på ferie med familien og deltar på den årlige Almedalsveckan. Han ser med glede på det pågående sammenbruddet for den hegemoniske liberalismen.

Moula er aktiv i den svenske samfunnsdebatten, men med et annet ståsted enn de fleste liberale meningsbærere i aviser som Dagens Nyheter og Aftonbladet. Han øver desto større innflytelse på den sosialdemokratiske ledelsen, med partileder Magdalena Andersson i spissen. Han karakteriseres som en «intellektuell stemme innenfor partiapparatet».

– Jeg vil dra partiet til venstre, men på en annen måte enn de kulturliberale, sier han.

I boka argumenterer han for at sosialdemokratene må gå tilbake til sitt grunnleggende oppdrag: å ta kontroll over samfunnsutviklingen til beste for folkeflertallet. Han siterer fra Ingvar Carlssons og Anne-Marie Linds bok «Vad er socialdemokrati», der de skriver at hvis valgene til besluttende organer skal være meningsfulle og ikke bare være en slags allmenn opinionsytring, må valgresultatene få effekt i form av beslutninger som påvirker samfunnet. Moula viser til Olof Palme som i en riksdagsdebatt i 1974, som handlet om det skulle innføres flere fri- og rettigheter i grunnloven, argumenterte for at demokratiets overlevelse henger på dets evne til å løse samfunnsproblemer. «Den historiske erfaringen lærer oss at demokratiet lett havner i vanry og krise hvis ikke samfunnet evner å verne om menneskers trygghet og velferd», sa Palme.

– I dag vil jeg hevde at lærdommene etter to verdenskriger har gått i glemmeboka. Politikkens forrang er svekket. De stengslene som sosialdemokratiet advarte mot, er i dag på plass. Markedet og rettsliggjøringen har tatt over. Demokratiet har mistet kontrollen, ikke bare over velferden, men over hele samfunnet, sier Moula.

I boka beskriver han hvordan kapitalen er herre, mens demokratiet har blitt impotent. Politikerne har redusert seg selv til talepunkter og kommentatorer – i beste fall dyktige forvaltere, men sjelden «forandrere». Nesten aldri problemløsere.

– Her ligger demokratiets dypeste krise, sier Moula.

Psykisk uhelse er et dypt­gående samfunns­problem.

Tilbake til start

Da jeg var i tiårsalderen, satt familien min klistret til tv-en hjemme i Ås, timevis av gangen. Grunnen var en ny BBC-serie basert på «Mahabharata», det indiske eposet som er ti ganger så langt som «Iliaden» og «Odysseen» til sammen.

«Mahabharata» kretser rundt en storkrig mellom søskenbarna pandavaene og kauravaene. Den mest kjente delen, «Bhagavadgita», er en dialog mellom prinsen Arjuna og guden Krishna, om krigerens plikter og veien til åndelig frigjøring. (Ja, det er også denne teksten Cillian Murphy siterer i den kleine sexscenen i Christopher Nolans forrige storfilm «Oppenheimer».)

«Mahabharata»-serien, som kom i årene 1989–1990, var regissert av Peter Brook. Den gangen var jeg bare oppslukt av handlingen og tenkte ikke så mye over at produksjonen var europeisk, eller at rollebesetningen var internasjonal. Arjuna ble spilt av italieneren Vittorio Mezzogiorno, mens briten Bruce Myers var Krishna. De øvrige skuespillerne hadde bakgrunn fra land som India, Japan, Polen, Senegal, Trinidad og USA.

Jeg visste heller ikke at beslutningen om å la ikke-indere kroppsliggjøre de høyt elskede skikkelsene i «Mahabharata», hadde utløst reaksjoner i India. I magasinet Hinduism Today nevnte en av kritikerne, S.P. Sharma, et knippe karakterer og bemerket skuffet at de «alle har svart farge» i Brooks versjon.

Kommandanten Bhishma, spilt av malisk-burkinske Sotigui Kouyaté, ble beskrevet av Sharma som «en lite imponerende fyr» som, ja, «ser rar ut». Hensikten med det afrikanske innslaget var åpenbart å framstille inderne «i en primitiv tilstand», ifølge Sharma.

Det er vanskelig å lese dette i dag uten å tenke på ståheien rundt «The Odyssey», tidligere nevnte Christopher Nolans ferske filmatisering av «Odysseen». Denne gangen er det selverklærte forsvarere av den vestlige sivilisasjon som raser mot at Helena, verdens vakreste kvinne, blir spilt av kenyansk-meksikanske Lupita Nyong’o. Dessuten har hovedpersonen Odyssevs’ høyre hånd blitt en brun mann (Himesh Patel), mens en viktig rolle i åpningsscenen fylles av en transperson (Elliot Page).

Alt dette bråket, både da og nå, tar oppmerksomheten vekk fra noe grunnleggende og dypt fascinerende med disse historiene. Mytene menneskeheten har skapt – enten de er indiske, greske eller for den saks skyld norrøne – har noen fellestrekk som bør bidra til mer forståelse mellom folk, ikke mindre.

Historiene er del av vår globale kulturarv.

Mytene bør samle, ikke splitte oss

Den progressive demokraten Abdul El-Sayed vant knepent Demokratenes nominasjonsvalg i Michigan og blir dermed partiets kandidat til Senatet mot republikaner og Trump-alliert Mike Rogers ved mellomvalget i november. Siste gang Michigan valgte en republikaner til Senatet var så langt tilbake som 1994, så her står mye på spill for Demokratene.

El-Sayed er en av flere radikale demokrater som kjemper om framskutte posisjoner i Det demokratiske partiet. Som Klassekampen skrev i går, ses den knappe seieren som en milepæl for den progressive venstresida. Det store spørsmålet er om den progressive venstresida er i stand til å vinne avgjørende vippestater som Michigan – og til syvende og sist et presidentvalg. Hvis El-Sayed lykkes med å vinne Michigan i november, vil det være en enorm seier for den progressive bevegelsen i Det demokratiske partiet. Hvis han mislykkes, vil det være et like stort nederlag.

i om de progressive vil stille med egen presidentkandidat foran valget i 2028. Ettersom den snart 85-årige Vermont-senatoren Bernie Sanders er for gammel, er det Alexandria Ocasio-Cortez, også kalt AOC, som nærmest har gått i lære hos Sanders de siste årene, som peker seg ut. I en måling blant demokratiske velgere tidligere i år svarte 26 prosent at de ville støtte AOC, klart foran Pete Buttigieg og Gavin Newsom. Bare tolv prosent ønsket seg Kamala Harris. AOC har ikke erklært seg som kandidat, men har heller ikke avvist det.

I Jacobin skriver tidsskriftets grunnlegger Bhaskar Sunkara at hun bør stille. Han framholder at hun i starten av sin politiske karriere hadde en sjargong som passet bedre i universitetsauditoriene enn på fagforeningsmøter. Men de siste årene har dette forandret seg. Sunkara mener hovedoppgavene er å appellere til skuffede arbeidervelgere som har satt seg på gjerdet eller har stemt Trump. I 1992 støttet to tredeler av arbeiderklassevelgere Bill Clinton som president. I 2024 var det redusert til 45 prosent, mens støtta fra øvre middelklasse hadde økt til 68 prosent. Roosevelts parti hadde blitt partiet for folk med akademiske eksamener, og parti­strategene hadde slått seg til ro med det. Nå handler det om å vinne dem tilbake gjennom en økonomisk venstrepopulisme. På «Fighting Oligarchy»-turneen hun gjorde sammen med Sanders i fjor, snakket hun til folk i områder som Det demokratiske partiet for lenge siden hadde gitt opp. Over 12.500 mennesker møtte opp på rally i Nampa, Idaho, flere enn det var registrerte Demokrater i hele delstaten.

også vekt på at Democratic Socialists of America er en sterk kampanjeorganisasjon, med 120.000 medlemmer og en rekke folkevalgte, blant annet New Yorks populære ordfører, Zohran Mamdani. Det finnes andre progressive kandidater, men ingen kan gjøre det AOC kan. Å drive en nasjonal kampanje som en av de mest betydningsfulle politikerne i landet, og få en hel bevegelse til å stille seg bak henne. Skal hun vinne og forandre landet, må hun snakke til folks sinne og trekke arbeidere fra alle typer bakgrunn inn i koalisjonen. Det ser ekstremt vanskelig ut, men det er en sjanse som det er verdt å ta, konkluderer Sunkara. Muligheten for en progressiv Alexandria Ocasio-Cortez som seirende presidentkandidat mot J.D. Vance i 2028 synes urealistisk i dag, men store ting har skjedd før i amerikansk politikk. Franklin D. Roosevelt vant med et valgskred i 1932 og innledet den progressive New Deal-epoken.

AOC for president

Du er blant annet Øya-aktuell, blir det noe lesing under forberedelsene?

– Jeg har veldig lenge hatt lyst til å lese «Ringenes herre»-bøkene, og i dag kjøpte jeg faktisk «Hobbiten». Nå skal jeg sette i gang prosjektet. Jeg har også funnet en podkast som går gjennom kapittel for kapittel. Så planen er å gå dypt inn i det universet i tida framover.

– Det har gått opp for meg at det egentlig fins sinnssykt mange bøker fra det universet, med ufortalte historier og egne språk og sånt. Tolkien var sykt nerd!

– Jeg er ikke alltid så god på å fullføre bøker, men har akkurat blitt ferdig med George Orwells «Nittenåttifire». Den føles litt som obligatorisk lesning for voksne, men er også fortsatt ekstremt treffende. Jeg har vært langt nedi Reddit-hull med tolkninger av boka der folk sammenligner innholdet med tida vi lever i. Vi skal være veldig takknemlige for å bo i et land med demokrati og ytringsfrihet, der vi har fri tilgang til informasjon.

– Relevansen er tekgigantene, Elon Musk og co?

– Hundre prosent. Tenk på all den feilinformasjonen som fins og hvor vanskelig det har blitt å skille mellom det som er ekte og uekte. Selv om man er veldig våken og følger med, blir mange lurt. Det er skremmende.

– Noen forfattere du setter høyere enn andre?

Beharie

Mitt indre kartotek over litterære kjærlighetsscener inkluderer en fra romanen «Lol Valérie Stein» av Marguerite Duras. Hovedpersonen, Lol, er på ball med sin forlovede. En fremmed kvinne entrer salen, og Lols forlovede blir som forhekset: Han går bort til kvinnen, ber henne opp og danser med henne hele kvelden, mens Lol står befippet i et hjørne og ser på. De to som danser har bare øyne for hverandre, og til slutt forlater de ballet sammen, hånd i hånd, uten å skjenke den forsmådde Lol en eneste tanke.

Scenen er rystende, fordi den sier noe om hvor hensynsløs kjærligheten kan være. Den kan også vekke litt ubehag, for hva om man selv aldri får oppleve noe slikt? Det er vel sånn den store kjærligheten er, at den rammer oss som lyn fra klar himmel som noe nesten overnaturlig, og at den ikke levner noen tvil om hvem vi burde tilbringe resten av livet sammen med?

Slik går en del av oss moderne mennesker rundt, kan man se for seg, og venter på at lynet skal slå ned. Vi skroller og sveiper og dater og ligger rundt og venter på den kriblende følelsen av at alt bare stemmer, at vi har møtt vår person, den som får alle andre til å blekne. Men hva om det er feil måte å tenke på? Hva om det ikke er kjærligheten som velger oss, men vi som må velge kjærligheten, aktivt og med et solid stykke innsats?

Tidligere i sommer leste jeg en interessant artikkel kalt «Kjærlighetens dobbeltbevegelse», skrevet av filosof Lina Holte-Leyk og trykket i avisa Vårt Land. Hun peker på paradokset at mens vi aldri har hatt så mange kanaler for dating og mellommenneskelig kontakt, forblir stadig flere av oss ufrivillig single. Hva i alle dager skyldes det?

Da jeg slår på tråden til Holte-Leyk for å høre mer om hennes resonnement, forteller hun at hun har drevet en egen praksis i 15 år, der hun bistår klienter som er ufrivillig single eller par som sliter. Hun mener at de typiske samlivsterapeutene har fått i overkant stor plass i offentligheten, og at vi har behov for en annen samtale om kjærlighet og samliv.

– Diskusjonen har blitt psykologisert, framfor filosofisk og eksistensiell. Vi er blitt mer opptatt av konsepter som tilknytningsstil og kjærlighetsspråk enn av hvordan vi mennesker tåler avhengighet, nærhet og tap, hvordan vi ønsker å leve – og konsekvensene av det valget. Jeg tror vi bør tenke litt mindre på hvordan vi finner kjærligheten og mer på hvordan vi blir i stand til å bære kjærligheten som prosjekt – hva den krever av oss, sier hun på telefon fra ferie på Nord-Sjælland.

Holte-Leyk er særlig opptatt av Søren Kierkegaard (1813–1855) og hans begrep om «dobbeltbevegelse». Hos den danske filosofen handler begrepet om den kristne tro. Men Holte-Leyk mener det kan overføres til kjærlighetslivet: Først må vi gi avkall på forestillingen om den perfekte kjærligheten, noe liknende det Kierkegaard betegner som «den uendelige resignasjon». Deretter må vi vende tilbake til det konkrete mennesket og elske den som faktisk er gitt oss, en såkalt «troens bevegelse».

– Uten den første bevegelsen blir vi værende i fantasien, og uten den andre blir kjærligheten aldri virkelig, sier Holte-Leyk.

Jeg kunne levd et helt annet liv

– Hva leser en påtroppende leder i SU?

– Mye forskjellig! For tida leser jeg «Listhaugs metode» av Magnus Marsdal igjen, fordi den er en av mine favorittbøker, og jeg interesserer meg veldig for retorikk. Man kan ha så bra politikk man bare vil, men uten en retorikk som gjør at folk skjønner hva du mener og vil, er man jo like langt. Ellers liker jeg krim og særlig Jo Nesbø. Så studerer jeg for å bli barneskolelærer, så jeg har lest mye barnebøker de siste årene.

– Jeg syns det. Det første året på studiet leste jeg «La skogen leve!» av Nora Dåsnes, om ei jente som engasjerer seg mot planer om å gjøre skogen bak skolen til parkeringsplass. Den syns jeg var kul, en bok jeg selv ville satt pris på som barn. Og så syns jeg Gro Dahle har lagd mange fine bildebøker om gode temaer.

– Her i avisa kunne man tidligere i uka lese at det var flere kokebøker enn marxistisk litteratur i hylla hos deg?

– Jeg må bare være ærlig på at jeg ikke har lest supermye marxistisk litteratur. Men så er det andre, både i sittende og kommende sentralstyre, som er ideologisk sterkere enn meg. En sånn variasjon tenker jeg bare er fint. Og så er jeg jo veldig glad i å lage mat. Så ja, det er helt riktig at det er mest kokebøker hjemme.

– Vi må jo fortsatt spise under sosialismen?

– Det er helt sant. Det blir ikke no’ revolusjon uten mat.

Sara Ude Hasle

Hvorfor venter britiske statsministre med å vise ekte følelser til dagen de varsler sin avgang? Da den konservative Theresa May i 2019 kunngjorde at hun kom til å gi seg, etter å ikke ha greid å gjennomføre brexit, holdt hun masken helt til slutten av talen da gråten overrumplet henne.

Denne uka var det Keir Starmer sin tur. Mandag annonserte statsministeren, etter elendige målinger og økende press fra sine egne i Labour, at han kom til å trekke seg. Den ellers så fattede Starmer erklærte da gråtkvalt at han framover skulle prioritere å være ektemann og far. 

 tilfelle er motsatt. Storbritannias påtroppende statsminister, som inntil nylig var Labour-ordfører i Manchester, hadde sitt store, emosjonelle øyeblikk i offentligheten allerede i 2009. Han var da sportsminister og representerte regjeringen til Gordon Brown på Anfield Stadium, i sin egen fødeby Liverpool, på 20-årsmarkeringen for Hillsborough-ulykka som kostet 97 Liverpool-supportere livet. Etterlattes krav om gransking var blitt ignorert av myndighetene siden, og mens Burnham holdt sin minnetale ble han møtt med buing. Da var det Burnham som kjempet med tårene. Han avbrøt talen.

Som The Guardians Daniel Boffey skriver, ble opplevelsen visstnok starten på Burnhams reise vekk fra Storbritannias politiske navle Westminster. Det tok ham likevel åtte år og to mislykkede forsøk på å bli partileder, før Burnham endte opp i Manchester. Der fikk han som ordfører kallenavnet «King of the North» – hentet fra tv-serien «Game of Thrones» – på grunn av sin flengende kritikk av sentralmyndighetenes London-sentrerte prioriteringer.

Burnham har hatt gode forutsetninger for å ta et oppgjør med den London-elitismen som så lenge har gjennomsyret britisk storpolitikk. Burnham har selv vokst opp i Nord-England, som barn av en telefoningeniør og resepsjonist. Han og søsknene er de første i familien som har gått på universitetet.

 har også vært gjennom noen politiske faser. Før han jobbet for Brown, hadde Burnham flere posisjoner i regjeringen til Tony Blair, da Burnham stemte for Irak-krigen. I tidligere ledervalg har Burnham stilt med et sentrumsorientert program. Som i 2015, da han lanserte kampanjen sin i lokalene til konsulentgiganten EY, med et budskap om at entreprenører var like mye helter som sykepleiere. Den gangen tapte han for den mer venstrevridde Jeremy Corbyn, som Burnham valgte å jobbe med – i motsetning til partifellene i parlamentet som gikk inn for å felle den nye lederen.

Burnham har vært åpen om at både Labour og ham selv har tatt feil flere ganger, ikke minst i troen på markedet. I Manchester har han siden 2017 vært en populær ordfører, som de første årene klarte å redusere hjemløsheten og som kan skryte av å ha fått ned prisen på kollektivtransporten gjennom delvis reversering av bussprivatiseringen. Blant annet.

Hva vil Burnham stå for, som landets sjuende statsminister på ti år? Han har profilert seg som noe mer systemkritisk enn Starmer. Samtidig har Burnham allerede varslet å bruke enda mer på militæret enn forgjengeren, og valgt en tidligere kollega fra Blair-tida, James Purnell, som stabssjef. Men detaljene får vi altså ikke før i løpet av de neste ukene.

Han er Burnham ifra nord

Håvard Friis Nilsen

Kontorene til The Economist ligger i bygget The Adelphi fra 1938, en fredet art deco-bygning i The Strand-området i London. Lobbyen i første etasje ser ut som tatt ut av en Ayn Rand-roman. Her har tidsskriftet som preger opinionen i politikk og næringsliv verden over holdt til i 25 år, mens bladets historie går tilbake til 1846, da første nummer kom ut i kampen for å fjerne reguleringen på kornhandel.

Jeg er kommet for å snakke med utenriksredaktør Richard Cockett om Wien – for hans bok om byen, «Vienna: How the City of Ideas Created the Modern World» (2023), sammenfatter politisk og intellektuell historie på aktuelt vis. Boka kombinerer et blikk både for hvor 

mellomkrigstidas Wien var, og hvordan byens historie har trekk vi kjenner igjen fra vår tid. Cockett henter meg i lobbyen og ønsker meg velkommen, og vi tar heisen opp til The Economists studio, der vi spiller inn samtalen vår.

– Din bok får det til å framstå som om hele den moderne verden ble skapt i Wien – intellektuelt, politisk, økonomisk og kulturelt og arkitektonisk har de fleste store innovasjoner blitt unnfanget her?

– Jeg ble interessert i Wien fordi jeg vokste opp under den politiske revolusjonen som fant sted under Reagan og Thatcher som ideologiske fanebærere på 1980-tallet. Jeg prøvde å forstå de intellektuelle røttene og tankesmiene som la grunnlaget for at liberalismen kom tilbake i Vestens politikk og økonomi. Da forsto jeg at Den østerrikske skolen, med navn som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises og Gottfried Haberler, og seinere Hayeks tankesmie Mont Pelerin Society, var svært viktige for både Reagan og Thatcher. Siden da har jeg på en rekke områder oppdaget at når jeg blir interessert i et fenomen, vil jeg undersøke «hvordan oppsto dette, hvor er røttene?», og ofte endte jeg opp i Wien. Jeg begynte å lage et kartotek over alle skikkelser av betydning fra Wien, og etter tjue år tenkte jeg, «wow, dette er et ganske så rikt arkiv», og så begynte jeg å trekke trådene sammen i en bok.

– Det er fascinerende at du skildrer Hayek og von Mises side om side med oppfinnelsen av det moderne sosialdemokratiet, det «røde Wien»?

– Nettopp, man kan si at sentrale bevegelser i moderne politikk oppstår her. Og fascismen er en tredje posisjon som også oppstår her, dessverre. Det særegne med Wien er at etter opprørene i 1848 og nederlaget i den fransk-prøyssiske krig i 1866, gjennomfører keiser Franz Josef samfunnsreformer som blidgjør befolkningen, og det skaper mange nye sivile rettigheter for grupper som kvinner og jøder, og et levende kulturliv. Jeg mener også begrepet om dannelse, 

, står helt sentralt på slutten av 1800-tallet – det handlet om selvutvikling og frigjøring, at man kunne og skulle oppnå selvstendighet gjennom kunnskap på flere felter. Navn som Goethe, Schiller, Beethoven og Mozart var helt gjennomgripende i den tyskspråklige kulturen som la vekt på kunnskap og kreativitet. Det oppstår en idé om et slags intellektuelt demokrati og meritokrati, at man kan vokse og havne på et bedre sted gjennom opplysning.

– Man skulle oppnå uavhengighet gjennom utdanning?

– Ja, nettopp, og uavhengighet også økonomisk. Mange fra for eksempel jødisk middelklasse kunne ta lege- eller advokatutdanning og dermed oppnå uavhengighet gjennom en selvstendig privat praksis, noe som i europeisk sammenheng på 1800-tallet var et relativt nytt fenomen. Freud, som blir lege og etter hvert psykoanalytiker, er et eksempel.

Det røde og svarte Wien

Når man ser for seg et amerikansk eliteuniversitet, er det gjerne Hollywood-filmenes klisjeer som melder seg: Studenter iført blazere og hornbriller som haster gjennom høstløvet på vei til forelesning i en dunkelt opplyst sal med romerskinspirerte buer. Klisjeene ser ut til å stemme greit for historien til ærverdige Hillsdale College, som ligger vakkert til i det landlige Michigan.

For den jevne nordmann har universitetet ikke vært særlig kjent, før cruiseskipet Silver Dawn seilte i Norge tidligere i juni. Luksusbåten brakte med seg 600 Maga-tilhengere, som fikk cruise rundt i norsk fjordidyll samtidig som de lot seg inspirere av konservative foredragsholdere om bord. Arrangør var Hillsdale College, og 190 av plassene var fylt opp av universitetets egne representanter. Som Klassekampen meldte om, fikk cruiseturistene en heller kald mottakelse da de seilte inn i Trondheim.

Det kristne universitetet ble grunnlagt av baptister i 1844 og har en rik og interessant historie. Under borgerkrigen kjempet store deler av studentmassen på nordstatenes side. Universitetet var blant de første i landet til å slippe inn kvinner og svarte, og abolisjonisten og den tidligere slaven Frederick Douglass talte ved campus i sin tid.

som vektlegger vitenskap og humaniora. Dets fokus har tradisjonelt vært vestlig idéhistorie og innbefatter slikt som teologi, filosofi og økonomi. Ifølge en reportasje i The New Yorker i 2023 lærer man blant annet om den østerrikske økonomen Ludwig von Mises, som donerte sitt private bibliotek til Hillsdale (von Mises nevnes for øvrig av Richard Cockett på de foregående sidene i denne seksjonen av Tidens tegn). Det skal også være et av få amerikanske universiteter som fremdeles stiller høye krav til studentenes lesing av originaltekster.

Hillsdale har alltid vært ansett som konservativt, og på campus finner man statuer av Ronald Reagan og Margaret Thatcher. I seinere tid har det imidlertid skjedd en dreining som minner om Det republikanske partiet: Universitetet har knyttet seg stadig nærmere Trump og Maga-bevegelsen. Utviklingen skal særlig skyldes nåværende rektor Larry P. Arnn, som deltok på norgescruiset og som Trump på et tidspunkt skal ha vurdert å utnevne til utdanningsminister. Arnn er en av grunnleggerne bak den høyrevridde tankesmia Claremont Institute, som amerikanske publikasjoner beskriver som et intellektuelt hjem for Trump-miljøet. Her finner man også jussprofessoren John Eastman, som i 2020 ville omgjøre valget etter Trumps tap.

Leser man noen av artiklene som er skrevet om Hillsdale College de siste årene, blir man slått av hvor intrikate forbindelser universitetet har med sentrale krefter på den ytre høyresida. Allerede i 2009 opprettet Hillsdale en egen campus på Capitol Hill i Washington, over gata for tenketanken Heritage Foundation, som seinere sto bak det famøse «Project 2025», en rapport med forslag til strategi for Trump som særlig innebar å kjempe mot 

 liberalere. Også det sterkt høyrevridde nettidsskriftet The Federalist, som hevdet at Trumps valgnederlag i 2020 var resultatet av en konspirasjon, er tett knyttet til Hillsdale: Redaktør Mollie Hemingway, en kjent Trump-supporter, underviser studentene i journalistikk.

Påfallende mange av Hillsdales ansatte har vært innom Trump-administrasjonen eller omkringliggende miljøer. En av dem er professor og tidligere Heritage Foundation-profil David Azerrad, som vakte oppsikt da han i 2022 hevdet at USA er bygget på «svarte privilegier». Ifølge Hillsdales nettsider underviser han i dag studentene i «klassisk liberalisme, konservativ politisk ideologi og identitetspolitikk». En rekke ytre høyre-profiler har vært invitert som talere, som sosiale medier-kjendisen Andy Ngo. I fjor høst besøkte Reform UK-leder Nigel Farage Hillsdale, og ifølge The Guardian brukte han taletida på å hevde at britiske lærere «forgifter elever» og at det britiske utdanningssystemet er kontrollert av den «marxistiske venstresida». Taleren ved årets avgangsseremoni i mai var Erika Kirk.

Skolen framstår som en ideologi­fabrikk.

Han dyrker framtidas trumpister

Året før det kunne ha markert sitt 80-årsjubileum, opphører Vinduet å eksistere. Det forsvinner ned i historiens glemsel. Gyldendals tradisjonsrike litteraturtidsskrift, som kan telle Johan Borgen, Brikt Jensen, Jan Erik Vold, Kjell Heggelund, Janneken Øverland og Jan Kjærstad blant sine redaktører, overdras til litteraturtidsskriftet Vagant. Sjefredaktør Kari Marstein i Gyldendal sier til Klassekampen at hun er usikker på om et forlag lenger er den rette utgiveren av et tidsskrift.

Aschehoug kvittet seg med tidsskriftet Samtiden, som har en historie helt tilbake til 1890. Det allmennkulturelle tidsskriftet eies nå av Magne Lerøs selskap Medier og ledelse. Det spøker også for Bokvennen Litterær Avis, etter at eierforlaget Solum Bokvennen har havnet i økonomiske problemer. Snart står bare Samlagets Syn og Segn igjen som et forlagseid tidsskrift i Norge.

Tidsskriftene i Norge har løpt inn i problemer, kanskje først og fremst på grunn av den digitale utviklingen. Beslutningen om å gjøre Vinduet til et heldigitalt tidsskrift i 2021 har knapt bidratt til å styrke dets posisjon. En rekke tidsskrifter i Norge er bare en skygge av seg selv, ikke minst gjelder det mange av de akademiske tidsskriftene. Selv er jeg mest skuffet over utviklingen til Nytt Norsk Tidsskrift, som i årtier var en vital bidragsyter til samfunnsdebatten.

 å gi ut tidsskrifter. Men deres svekkede posisjon er ikke uunngåelig. Det er ingen lov som sier at avisene skal være mer vitale enn tidsskriftene. En kreativ tidsskriftredaksjon, som satser offensivt på å skaffe seg betalende abonnenter, vil også i dag kunne sette dagsorden. Knut Olav Åmås, som var redaktør for Samtiden fra 2001 til 2006, var for eksempel en sann mester i å skape debatt i en større offentlighet.

Kan Kari Marstein likevel ha et poeng i at forlag ikke alltid er de beste eierne? Det er i hvert fall slik hvis redaktørene som hyres inn, oppfatter sin redaktørgjerning som et gjestespill på ett år eller to, samtidig som de forventer at forlaget skal stå for alt det kommersielle, inkludert å skaffe flere betalende abonnenter. Å være redaktør i et tidsskrift handler ikke bare om å publisere et visst antall mer eller mindre interessante artikler – det dreier seg i like stor grad om å forholde seg aktivt til omverdenen og kontinuerlig jobbe for å øke tidsskriftets nedslagsfelt. Et tidsskrift dør av oksygenmangel hvis det lever sitt eget liv i sin egen boble. Å være redaktør handler om å bygge et hus med vinduer, karnapper og frodige hager, som folk gjerne vil besøke og være i.

tidsskriftene henvises det gjerne til at aviser som Klassekampen får mye pressestøtte, i motsetning til tidsskriftene. Men pressestøtta utgjør ikke mer enn 15 prosent av våre inntekter. Hvis Klassekampen hadde vært helfinansiert av pressestøtta eller et forlag – eller kanskje mer nærliggende, et parti eller et fagforbund – uten krav om å skaffe seg egne inntekter, er jeg ganske overbevist om at det hadde vært avisas sikre død. Uten «tvangen» til å forholde seg til et «marked», som i denne sammenhengen er mennesker som betaler for et abonnement, forsvinner den publisistiske dynamikken. Når for eksempel Samtidens redaktør Magne Lerø kan skilte med en betydelig opplagsøkning, samtidig som tidsskriftet har utvidet fra fire til sju utgaver i året, med 150 sider i hver utgave, er det snakk om en redaktør som også er opptatt av tidsskriftets langsiktige overlevelsesevne. Det sentrale for enhver publikasjon er at den engasjerer og blir lest av tilstrekkelige mange. Hvis ikke, går den ut av tida – på den ene eller andre måten.

Tidens tegn

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

... men pressemann og kongebiograf Harald Stanghelle klager ikke.

Hva kan du tilby meg?

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skyggetradisjon blant USAs elite.

Partisplittelser er regelen, mens sammenslåinger er unntaket.

Drakthistoriker

På sengekanten

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instrumentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demokratiske samtalen.

Bodil Stenseth, historiker og forfatter

Den trojanske hest er innenfor murene

Glem kommunismen. Glem islamismen. Washington har funnet en «ny» ideologisk fiende.

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.

Oppstyret rundt «The Odyssey» førte meg tilbake til de indiske eposene. Likhetene er slående.

AOC for president

Musiker

Hvorfor er det så vanskelig å slå seg til ro med en partner?

Ny leder i Sosialistisk Ungdom

Han er Burnham ifra nord

Richard Cockett ser den østerrikske hovedstaden som arnested for moderne politikk.

Hva er Hillsdale College, som har vært på seiltur i norske fjorder?

Tidsskriftene ligger på sotteseng.

På sengekanten

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrek­nings­kraft.

... men pressemann og konge­bio­graf Harald Stanghelle klager ikke.

Hva kan du tilby meg?

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skygge­tra­disjon blant USAs elite.

Parti­split­telser er regelen, mens sammen­slå­inger er unntaket.

Drakt­his­to­riker

På senge­kan­ten

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbei­der­be­ve­gelsens historie på Dags­avi­sens redaktør?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instru­mentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demo­kra­tiske samtalen.

Bodil ­Stenseth, historiker og forfatter

Den trojanske hest er innenfor murene

Glem kommu­nismen. Glem islamismen. Washington har funnet en «ny» ideologisk fiende.

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefre­daktør Payam Moula.

Oppstyret rundt «The Odyssey» førte meg tilbake til de indiske eposene. Likhetene er slående.

AOC for president

Musiker

Hvorfor er det så vanskelig å slå seg til ro med en partner?

Ny leder i Sosia­listisk Ungdom

Han er Burnham ifra nord

Richard Cockett ser den øster­riks­ke hoved­staden som arnested for moderne politikk.

Hva er Hillsdale College, som har vært på seiltur i norske fjorder?

Tidsskrif­tene ligger på sotteseng.

På senge­kan­ten

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om Magas tiltrekningskraft.

... men pressemann og kongebiograf Harald Stanghelle klager ikke.

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skyggetradisjon blant USAs elite.

Partisplittelser er regelen, mens sammenslåinger er unntaket.

Drakthistoriker

På sengekanten

Kanskje vi skal få lov til spandere et kurs i arbeiderbevegelsens historie på Dagsavisens redaktør?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instrumentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demokratiske samtalen.

Bodil Stenseth, historiker og forfatter

Glem kommunismen. Glem islamismen. Washington har funnet en «ny» ideologisk fiende.

– Hvor mange flere sjanser får vi til å regjere før misnøyen for alvor vender seg mot oss, spør sjefredaktør Payam Moula.

Ny leder i Sosialistisk Ungdom

Richard Cockett ser den østerrikske hovedstaden som arnested for moderne politikk.

Tidsskriftene ligger på sotteseng.

På sengekanten