Sandra Lillebø

#fff

#000

Min svenske venninne kommer aldri tomhendt på besøk. Med seg har hun alltid to store poser svensk godis (én til dattera mi, én til meg), samt et lite lass bøker som vitner om en hyggelig, men temmelig overdreven tiltro til undertegnedes lesekapasitet. Denne romjula hadde hun blant annet med en utgivelse fra i fjor som har fått massiv oppmerksomhet i Sverige: «Nöj dig aldrig, skrev du»

 et utvalg av brevene Sven Lindqvist og Agneta Stark skrev til hverandre i perioden 1978–1986. Bindet utgjør bare en tredel av brevene de faktisk sendte hverandre i løpet av perioden, likevel er det litt av en koloss. Når det er interessant lesning akkurat nå, er det ikke bare på grunn av nydelige kjærlighetsskildringer og skarpe analyser av Sverige rundt 1980, men også fordi brevene vitner om en flere århundrer lang kunsttradisjon som er i ferd med å gå tapt: brevskriverkunsten.

Da 2025 ble til 2026, stengte døra til en av Danmarks eldste institusjoner: Posten. Norge går i den samme retningen, selv om en liten rest av denne eldgamle infrastrukturen ligger an til å bli bevart. Forslaget til ny postlov som nå er på høring, innebærer at postombæring blir redusert til én dag i uka, og at man som regel ikke lenger får posten levert hjem, men at man må hente den på et utdelingssted.

Man kan si mye om endringene dette medfører i form av tapt områdekunnskap, dårligere beredskap, svekkede muligheter til demokratisk deltakelse og økt ensomhet – her er enda et felt hvor vi skal slutte å forholde oss til mennesker og må nøye oss med maskiner – og mye av det er også blitt sagt.

Postnedleggelsen er likevel ikke bare et tegn på at banker, offentlige kontorer og medier har blitt digitalisert, det er også et symptom på at vi har sluttet å skrive brev til hverandre. Med «brev» regner jeg her ikke bare flere sider lange kreasjoner lik dem Lindqvist og Stark utvekslet – selv noe så ukomplisert som å sende julekort er i ferd med å gå i grava. Så seint som i 2017 gikk det ti millioner av dem rundt i landet; sist jul var tallet nede i 1,7 millioner.

Da jeg var yngre, tenkte jeg at det å skrive brev ikke hadde noe som helst å gjøre med det 

. Jeg satt bøyd over skriveboka og fnyste da en voksen en gang bemerket at hun selv, i sin ungdom, kunne sitte hele dager og skrive brev til vennene sine. Som om dét var å skrive! Brev var en henvendelse, en kommunikasjon, en nødvendighet som hadde lite med litteratur å gjøre. Mens 

innebar en ambisjon, en øvelse som en dag kanskje kunne gjøre meg til forfatter, var det å skrive et brev en dagligdags form for sosial omgang.

Selvsagt var ikke dette feil. ­Postgang, og derfor brev, ble født av ­nødvendighet: Informasjonen må fram. Slik så jeg det fremdeles på ­1990-tallet, da jeg etter hver jul og bursdag måtte ­tilbringe flere dager (kjentes det som) med å skrive takkebrev til tanter, onkler og besteforeldre, brev som i tillegg til å takke for presangene, helst også skulle inneholde en viss mengde informasjon om skolegang, ­værforhold og framtidsplaner. Jeg mislikte ikke denne brevskrivingen like sterkt som mange av mine jevnaldrende, men særlig lystbetont var det likevel ikke.

Jeg forholdt meg til disse brevene som jeg forholdt meg til romaner.

En flere århundrer lang tradisjon er i ferd med å gå tapt

Elise Winterthun

Forrige helg, mens Epstein-lekkasjene gikk av som en bombe, befant et par hundre mennesker seg i en egen boble i misjonskirka Håp i Oslo. Den kristne tankesmia Skaperkraft inviterte til konferansen Tenk, hvor man skulle diskutere et spørsmål som framstår stadig mer presserende: «Hva betyr kristen tro for morgendagens samfunn?».

Talelista var fylt opp med representanter fra det som framsto som det breie Kristen-Norge: prester, teologer, Krf-ere, pinsevenner, katolikker, ja, en djevelutdriver var det også funnet plass til. Men hovedpersonen var utvilsomt den amerikanske forfatteren og skribenten Rod Dreher, som inntok scenen i tweedjakke, golfgenser og med grått, uryddig hår.

De siste årene har Dreher blitt en stemme mange lytter til i det kristenkonservative landskapet. Han vokste opp i Louisiana og ble troende som ung voksen. I mange år var han katolikk, før han, etter å ha latt seg frastøte av de mange overgrepssakene i den katolske kirka, meldte overgang til den østlige ortodokse kirke. Nå bor han i Ungarn, hvor han arbeider for tenketanken Danube Institute, som har nær tilknytning til statsminister Viktor Orbán – en mann Dreher har beundring for, og som er klokere og mer intellektuell enn man kanskje tror, forsikrer han i intervjuer.

Lenge var Dreher sentral i The American Conservative, tidsskriftet hvor han i 2016 løftet den da ukjente forfatteren J.D. Vance og hans «Hillbillyens klagesang» fram i offentlighets lys. Siden har de to vært nære venner og støttespillere; avlegger man Drehers Instagram-konto et besøk, finner man et bilde av den amerikanske visepresidenten iført baseballcap som spiser pølse og drikker øl på en fortauskafé i Budapest.

La oss dvele litt ved det som ble Drehers eget gjennombrudd som forfatter, boka «The Benedict Option», som ble en bestselger i 2017, og som han ble intervjuet om på scenen i Oslo. Tittelen henspiller på den katolske helgenen Benedikt fra Nursia, som levde som munk i Italia på 500-tallet, og som var forferdet over det moralske forfallet som preget Romerrikets siste fase. Som reaksjon søkte han mot de ensomme skoger og grunnla det som skulle bli kjent som benediktinerordenen, en klosterbevegelse som spredte seg over hele Europa i hundreårene etter hans død – også til Norge med de beslektede cistercienserklostrene.

I våre dager befinner Vesten seg i et liknende forfall og er nær kollaps, mener Dreher, en påstand han gjentok flere ganger under konferansen. Sekulariseringen ruller i et voldsomt tempo. Vi har glemt vår kristne kulturarv, også i USA, hvor den har stått særlig sterkt. Selv om det formelt er religionsfrihet i landet, blir kristendommen marginalisert i det offentlige rom, hvor den har mistet alt som minner om autoritet; i intervjuer hevder Dreher at legaliseringen av likekjønnet ekteskap i USA var en spiker i kista. Mange av verdiene som er sentrale for kristne, blir ansett som fordomsfulle og uakseptable i det liberale samfunnet. Men krisa rammer også dem som fremdeles regner seg som kristne; de praktiserer en stadig mer overflatisk – «tynn» – kristendom med lite kunnskap om det som alltid har vært kjernen i troa, nemlig bønn, bibellesning og nærhet til Gud.

Hvordan kan kristendommen overleve under slike vilkår? Dreher nærer i 2017 ingen forhåpninger om at religionen kan gjenvinne sin plass i sentrum for politikk og samfunn i overskuelig framtid. I stedet bør kristenfolket la seg inspirere av Benedikt fra Nursia: Man bør la storsamfunnet rulle som det gjør og konsentrere seg om det man faktisk kan påvirke, nemlig sine umiddelbare omgivelser. Kristne, enten de er evangelikere, katolikker eller ortodokse, bør finne sammen i allianser og bygge lokalsamfunn tuftet på kristen tradisjon. Slik holder man kristendommens fakkel tent som et lys i mørket, mens man venter på bedre tider.

Trump framstår som det eneste alternativet.

Maner til kamp for troa

– Det er mest sakspapirer. Etter lange dager og ettermiddager lager jeg litt middag, ser Dagsrevyen og tar noen telefoner for å være forberedt til dagen etter. Da blir det ikke mye tid til bøker. Da jeg var liten, var det en tradisjon, og jeg er glad for at mange holder det ved like. Det er vel og bra at mange tyr til skjerm, men når vi ser de store utfordringene med lesekunnskaper, er det bra at foreldrene tar seg tid til å lese for barn og ungdom. Som tante gjorde jeg det mye selv.

– Er det noe du husker du leste som barn?

– Det var mye forskjellig. Det gikk en del i Disney-bøker og hestebøker. Jeg er jo gammel hestejente. Og faktabøker med den lille gutten med forstørrelsesglasset. Og så er jeg veldig glad i krim, helst noe skummelt som har rot i virkeligheten. Det er en fin måte å drømme seg litt vekk på, men som også tar opp ting som er aktuelle i ulike samfunn. Jeg ser en god del film og serier basert på bøker. Når jeg tar meg tid til å lese bøker, er det gjerne om ting som er relevant for vår tid, som «Æresrelatert kriminalitet» av Terje Bjøranger og Gunnar Svensson. Den er absolutt anbefalelsesverdig. Vi tror vi lever i verdens mest likestilte land, men slik er det ikke for alle.

– De er ikke øverst på lista, men ettersom jeg er bergenser, skal jeg lese «Bergenseren» av Morten Hammerborg. Det er jo en kjent sak at vi er høylytte og brautende, men hvem er vi egentlig? Det er noen spark til oss selv der, noe glimt i øyet og selvransakelse. Den gleder jeg meg veldig til. BB

Det gikk en del i Disney- og hestebøker.

Silje Hjemdal

Jeg leser og leser til øynene blir såre om norske samfunnstoppers smisking og beiling for overgriperen Jeffrey Epstein. Den moralske forargelsen vokser i meg, men det er en maktesløs forargelse, en som kjennes like datert som naivt. Den som er overrasket, avslører også at hun ikke vet noe særlig om hvordan verden egentlig henger sammen.

 jeg egentlig, at samfunnstoppene som styrte landet vårt var ute i tjeneste til vårt felles beste? At de var i stand til å skille mellom roller de var tildelt i form av tiltrodde verv, og deres egen lille privatperson? At å være dømt for hallikvirksomhet med mindreårige ville få en kommende dronning til å smelle igjen døra og aldri kaste et blikk på den igjen? LOL, som man sier på internett.

 verden? Det kjennes så underlig. Noen av oss er sjokkerte over det vi leser, andre er sjokkerte over at noen lar seg sjokkere i det hele tatt. Mange vil ha eliten til giljotinen, og det umiddelbart, inntil de blir minnet om at også eliten er sårbare mennesker med forhistorier, barn og lungesykdommer. Alle vil at avsløringene skal ha konsekvenser, og derfor vil alle også ha systemkritikk, og de kler av monarkiet, tek-kapitalismen og Arbeiderpartiet i et eneste stort og støyende røsk. Men alle står vi der og forsøker å sette ord på det vi ser, mens språket renner ut mellom fingrene våre.

 for eksempel tolke at kronprinsesse Mette-Marit satte en smiley etter erkjennelsen av at et Google-søk om Epstein «ikke så bra ut», slik Malin Ullgren peker på i svenske Dagens Nyheter? Hva var det egentlig hun smilte av? Var det utnyttelsen og utpressingen av de unge jentene? Var det hennes egen følelse av overskridelse av kongelig etikette i utvekslingene med Epstein? Eller var det frihetsfølelsen det ga henne å overhodet slippe å forholde seg til noe så grunnleggende som empati med overgrepsofre?

 til at maktpersoner så ofte hedres for ganske enkelt å framstå som et helstøpt menneske. Å ha makt er ganske enkelt det samme som å ha mulighet til å gjøre flere ting enn andre. Når fristelsene blir flere og større, vokser også risikoen for overskridelse, og den kan ikke fullt ut kompenseres med regler og kontroller. Et system som ikke gir rom for egne, etiske betraktninger, er det ingen som ønsker seg.

 er nesten ingen overskridelse den annen lik. Det er et stykke fra den grove korrupsjonen begått av folk som Labour-politiker Peter Mandelson, som fikk 75.000 dollar fra Epstein for å aktivt arbeide mot beskatning av aksjer, til pinlig beiling for en manipulator. Der den ene aktivt skader det politiske systemet han er valgt inn i, velger den andre å lukke øynene for overgrep. Det ene er forbudt, det andre er det ikke.

 vanskelig å skimte sårbarheten i Mette-Marits meldinger til Epstein, som når hun selvironisk omtaler seg selv som en «hvit hval som desperat forsøker å stå oppreist på et surfebrett». Men når vi har medfølelse med kronprinsessa for det helvetet hun garantert gjennomgår i disse dager, skal vi samtidig huske at det er nettopp mangelen på medfølelse med mennesker 

 bare hadde hørt om gjennom media, som en gang satte henne i denne situasjonen.

Vi står der og ­forsøker å sette ord på det vi ser, mens språket ­renner ut mellom fingrene våre.

Her er så underlig

Henrik Mestad

– Du har kanskje masse manus på sengekanten?

– Jeg har slått huet litt for mye, noe som gjør at øynene nekter å samarbeide. Så alt i min verden, enten det er manus eller bøker, er på lyd. Lydbok kan være fint, altså. Men om det ikke er forfatteren selv som leser, blir det liksom et filter imellom.

– Nå har det blant annet vært «Lungeflyteprøven», «Tollak til Ingeborg» og «Du er så lys» av Tore Renberg, som har lest inn vidunderlig fint sjøl. I fjor gikk det mye i sakprosa. Som mange andre hadde jeg begynt å nerde på amerikansk politikk, men ble plutselig 

 lei. Så jeg hørte på «Why The West Rules – For Now» av Ian Morris. En fantastisk fascinerende bok, der Morris har et 20.000 års perspektiv på geopolitikk. Og så var det Erika Fatlands «Sjøfareren», og en svær biografi om Djengis Khan.

– Alle Morgan Kane-bøkene til Kjell Hallbing. Da jeg var rundt femten oppdaget jeg Diablito-bøkene, også av Hallbing, som er satt til den meksikanske revolusjonen. Jeg slukte de bøkene! Så hadde jeg vel en Hemingway-periode, før jeg fant noe nytt og helt 

, som var Gabriel García Márquez. Etter det kom noen tyskere, inkludert Thomas Mann. Men jeg leste «Trolldomsfjellet» altfor tidlig, den fikk jeg ikke noe ut av.

– Hvilken klassiker skammer du deg over å ikke ha lest?

Hvis du hadde spurt meg for tjue år siden, hadde jeg nok hatt et svar. Jeg kan bare anbefale folk å bli seksti, da slutter man å bry seg om sånt! YS

Trolldomsfjellet fikk jeg ikke noe ut av.

Jo Røed Skårderud

Alle stolene blir fylt. Så trappene og galleriet. Folk står langs veggene. Bare hardhendt bruk av journalistakkreditering sikrer meg en plass nær scenen. I alt 290 studenter har presset seg inn i en av de mindre salene på Samfundet i Trondheim for å høre digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) og politikere fra Rødt og Frp debattere «Kunstig intelligens for en bedre verden?».

Tung, som har stilt krav om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal bruke KI innen utgangen av 2025 og 100 prosent innen 2030, er ikke i tvil om svaret. Hun forteller entusiastisk om hvordan kunstig intelligens skal strømlinjeforme organisering, effektivisere rapportskriving og ta over tidkrevende saksbehandling. Det skal frigjøre ansatte i offentlig sektor til å fokusere på det viktige arbeidet.

Politiet bruker allerede teknologien til å referere avhør. Et sykehjem i Trondheim bruker KI til å sette opp turnus på en mer effektiv måte. Vi er i gang.

– Dette er det som virkelig vil bidra til at velferdsstaten overlever, sier Tung.

Den fullpakka entusiastiske salen på Samfundet er et tegn i tida. KI er den store snakkisen i media og næringsliv. Kunstig intelligens er en brei betegnelse, men det er først og fremst generativ KI, teknologien bak store språkmodeller som Chat GPT, man ser potensialet i.

Og det er angivelig enormt. I en rapport for NHO anslår Samfunnsøkonomisk analyse at generativ KI kan firedoble forventet produktivitetsvekst i Norge innen 2030. McKinsey hevder halvparten av jobbene i Norge kan bli 50 prosent automatisert med generativ KI. I rapporten «KI – betydning for arbeidsstyrken» anslår analysebyrået Menon at eksisterende jobber i snitt kan effektiviseres med 17 prosent og frigjøre arbeidskraft tilsvarende 155.000 årsverk bare i offentlig sektor.

Hvor blir det av KI-­effekten?

Anniken C. Mohr

Den har en aura, psykoanalysen – når jeg hører ordet, ser jeg for meg miljøet amerikanske Janet Malcolm skildret i sine bøker: smakfulle kontorer på Manhattan, fulle av bøker og kunst. Tweedkledde analytikere, hvorav noen inngår i den ubrutte kongerekka; de har selv gått i analyse hos en analytiker som i sin tur ble analysert av selveste Freud.

Til sammenlikning framstår hun temmelig jordnær, Siri Gullestad, der vi sitter på kjøkkenet hennes i Oslo og prater om hennes nye bok, «Vanlig ulykkelig». Den sirkler inn det Gullestad kaller psykoanalysens frigjørende potensial og er et forsvar for tradisjonens fortsatte relevans i en tid hvor den unektelig er på retrett.

Gullestad er professor emeritus i klinisk psykologi og har vært terapeut i over 40 år, og boka inkluderer flere anonymiserte pasienthistorier. Noe av det jeg er mest nysgjerrig på, er det hun skriver om psykoanalysen som verktøy for å forstå kulturelle og samfunnsmessige strømninger. Selv oppdaget Gullestad psykoanalysen da hun flyttet til Paris i 1968.

– Du leste også Marx på denne tida. Slik jeg leser deg, var ditt utgangspunkt at materielle og psykoanalytiske analyser av samfunnet gikk hånd i hånd?

– Ja, jeg opplevde psykoanalysen som en kulturkritisk filosofi. Mens Marx sa noe vesentlig om de store, strukturelle kreftene i det kapitalistiske samfunnet, og om arbeiderklassens vilkår, beskjeftiget den psykoanalytiske teorien seg med det man kan kalle overbygningen: ideologi og menneskets bevissthet, sier Gullestad.

Om man skal snakke om en gullalder for psykoanalysen som kulturkritisk teori, er det mellomkrigstida, da mange søkte å forstå oppslutningen om autoritære regimer. Det gjaldt Frankfurterskolen, som var både psykoanalytisk og marxistisk orientert. Det gjaldt også psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich, som kom til Norge som jødisk flyktning i 1934. Året før utga han «Fascismens massepsykologi».

– Det er et interessant verk. Reich stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at folk blir så trukket mot nazistisk ideologi? For å skjønne det, må vi se på det strukturelle og økonomiske. Men vi må også prøve å forstå hva det er som gjør at disse tankesettene blir attraktive for folk, hvorfor de står der og jubler for Hitler, sier Gullestad.

Kanskje dreier det seg om et ønske om å underkaste seg et hierarki, om å finne tilhørighet ved å tre inn i noe større, skriver hun. Det er en teori psykoanalytikeren Werner Bohleber har lansert; at dragningen mot det autoritære eller fanatiske er en fantasi om enhet – enten det er das Volk, umma eller et «reint» Europa. Som Gullestad formulerer det: Det er vanskelig å være menneske, og spørsmålet om hvor man hører til, kan være lettere å svare på enn hvem man er. Selv har hun brukt psykoanalysen for å nærme seg hendelser i vår egen tid og har skrevet flere artikler om Anders Behring Breivik.

Målet er at man skal vende seg mot fellesskapet.

Samfunnet på divanen

Bjørgulv Braanen

Marius M. Kjølstads oversettelse av den tyske rettsfilosofen Hans Kelsens tekster ble presentert i et fullsatt Domus Bibliotheca på Universitetsplassen i Oslo denne uka. I boka påpeker Kjølstad at Kelsen har fått lite oppmerksomhet sammenliknet med hans hovedopponent i mellomkrigstidas Tyskland, Carl Schmitt. En av dem som har formidlet Schmitt i Norge, er Rune Slagstad, som var blant innlederne på seminaret sammen med Dag Michalsen, Benedikte Moltumyr Høgberg og Silje Aambø Langvatn.

Kelsen var en radikal demokrat, som insisterte på at det avgjørende for demokratiet var flertallsbeslutninger, forholdstallsvalg, parlament, partier og evne til kompromisser. Schmitt hevdet på sin side at den sanne folkeviljen like godt kunne representeres av en diktator. Folkeviljen manifesterte seg ikke gjennom valg, men som offentlig akklamasjon.

som lå og dirret i det ærverdige biblioteket, var om Kelsen var for naiv og derfor hadde lite å tilby i debatten om hvordan moderne demokratier skulle forsvare seg mot autoritære krefter. Kelsen mente demokratiet ikke kunne bruke antidemokratiske midler for å forsvare seg selv – da var det ikke lenger et demokrati. Demokrati er en prosedyre der folket bestemmer gjennom flertallsvalg, ikke et system som garanterte et bestemt utfall. Demokratiet kjenner ingen absolutte sannheter, utover det flertallet bestemmer, hevdet Kelsen.

Slagstad mente Kelsen var en teoretiker for normaltilstanden, for øvrig i likhet med Jürgen Habermas. Schmitt var derimot opptatt av unntakstilstanden. «Den har samme betydning i forfatningsteorien som underet har for teologene», sa Slagstad. I unntakstilstanden viker rettsstaten for makta, som har muligheten til å peke ut fienden etter eget forgodtbefinnende. Donald Trump representerer slik sett en radikalisert Schmitt, der suverenen bestemmer hva som er sant, sa Slagstad.

I debatten sa Michalsen at han rett og slett ville «forsvare demokratiet med midler som Kelsen mente ikke var demokratiske». Kjølstad framholdt på sin side Kelsens sterke tro på politikk og politisk handling. Da han presenterte boka i Bergen, ble det sagt at Kelsen må konfronteres med moderne rettsstatstenkning, mens Kjølstad mente at vi i like stor grad bør konfrontere dagens rettsstatstenkning med Kelsens radikale demokratisyn.

 mente Kelsens «demokratiske monisme», ensidige vekt på demokrati som utgangspunkt, ikke holdt. Hun mente det, i tråd med Habermas og John Rawls, var bedre å kombinere demokrati og konstitusjonalisme, altså ideen om at myndighetenes autoritet stammer fra og er begrenset av et sett med grunnleggende lover.

Mens jeg lyttet til debatten, lurte jeg på om mekanismene som skal forhindre en autoritær utvikling – fra domstolenes rett til å underkjenne politiske vedtak til innordning under EU-forordninger – også kan gjøre demokratiet 

effektivt til å bekjempe autoritære trusler. Et stort problem i mange vestlige land er jo en følelse av avmakt i breie befolkningsgrupper: Uansett hva man stemmer, så skjer det ingenting. Dette er fruktbart jordsmonn for «sterke ledere» og autoritære bevegelser som lover «å gjøre vei i vellinga».

Demokrati er ikke alltid perfekt, men troen på at det finnes en overdommer eller nødbrems som kan redde oss, kan i seg selv bidra til å svekke demokratiets motstandskraft og evne til å finne kompromisser. Ikke minst minner tanken mistenkelig om den tyske mellomkrigstidas idé om en sterk leder som skulle beskytte ­forfatningen.

Selvforsvar mot det autoritære

– Jeg leser alltid fire-fem bøker samtidig, dessverre, og vil nevne tre av dem. Den ene er «Hårdråde» av Tore Skeie, som jeg koser meg med. Og så ble jeg nettopp ferdig med «Ruby baby» av April Alexandersdottir, om å være 19 år og fake en orgasme, og prøve å navigere rundt det mannlige blikket. Den tredje er Bendik Wolds bok om Thomas Mann, «Blomstret og brent», som jeg syns er helt 

. Så smart, så nydelig komposisjon, så smøraktig, deilig prosa.

– Hvilke bøker har betydd mye for deg?

– En viktig bok har vært Selma Lagerlöfs «Keiseren av Portugalia», som er en intens og tragisk fortelling om en husmann og datteren hans, fanget nederst i et trangt klassesamfunn. Han vekkes liksom først til live når han får barn, som om han ikke hadde noe sjel før det, men datteren havner i ulykka og det går dårlig. Lagerlöfs hjerteskjærende, udødelige karakterer, og hennes etiske blikk, var utvilsomt formative for meg da jeg leste den i elleveårsalderen. Pappa ga meg også «A People’s History of the United States» av Howard Zinn, som jeg leste da jeg var 15. Det var det mest spennende jeg hadde lest noen gang, det mest stringente, så da spora jeg inn på å lese historie.

– I din bok om faren din spør du: «What Would Jon Michelet Do?» For å vri på spørsmålet: «What Would Jon Michelet Read» i dag?

– Gudene vet. Men han maste alltid om at man måtte lese debutantene på Oktober, som den nevnte April Alexandersdottir jo er. Så da kan han få anbefale henne og si: «Jævlig god bok!» YS

På sengekanten

Det blir et skjebneår for demokratiet i USA, sier Espen Moe, professor i sosiologi og statsvitenskap ved NTNU om 2026.

Han står foran et tettpakket publikum på Litteraturhuset i Trondheim. På kort varsel er det kalt inn til møte om Donald Trumps trusler om å ta Grønland med makt. Jeg er der for å lede samtalen. Stemningen er rar. Publikum ler av Trumps absurde, KI-genererte bilder av hundesleder på vei mot Russland, men latteren er litt for høy. Nervøs. Det er en følelse av at det som skjer nå, er noe nytt, og farligere.

Stemningen blir ikke mindre spent av at Moe mener det er langt mer enn Grønlands skjebne som står på spill.

– Jeg tror ikke lenger det er et spørsmål om han ønsker å sette demokratiet til side. Spørsmålet nå er om han lykkes, sier Moe da jeg intervjuet ham etter møtet.

Han er en av stadig flere fagfolk som mener Trumps vedvarende angrep på demokratiske normer, institusjoner og spilleregler ikke bør forstås som innfallene til en bølle. Snarere er de del av en bevisst strategi fra en organisert bevegelse som forsøker å avvikle demokratiet i USA.

«USA har fått en gal keiser», skrev Eivind Trædal i MDG på NRK tirsdag. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen mener Trump er i ferd med å gjøre USA til en «fascistisk bananrepublikk». Millioner av amerikanere tok nylig til gatene i protester mot Trump under slagordet «No kings».

Ordene smeller godt. Likevel er trusselen neppe at USA er på vei mot et klassisk diktatur, med Trump som verken fører, keiser eller konge.

– Får Trump det som han vil blir USA et land hvor det avholdes «frie og rettferdige» valg, men bare ett parti har sjansen til å vinne, sier Moe.

Tåler USA tre år til?

Yohan Shanmugaratnam

I dag, mens årets utgave av Verdens økonomiske forum går mot slutten, mimrer jeg. Noe av det mest spennende jeg fikk gjøre i Klassekampen da jeg begynte her i 2004, var nemlig å dekke det som var selve motsatsen til det topptunge årlige treffet i Davos: Verdens sosiale forum.

De to forumene har som regel gått parallelt. Men der førstnevnte er kjent som en eksklusiv møteplass for verdens rikeste og mektigste, ble sistnevnte en unik og viktig arena for sosiale bevegelser fra hele kloden. Målet var å knytte bånd og meisle ut alternativer til kapitalisme, krig og klima- og miljøødeleggelse.

forum så dagens lys i 2001, i Porto Alegre i Brasil. Siden ble det avholdt hvert år i ulike byer og fikk regionale, nasjonale og lokale avleggere, også her til lands. Alle steder har den brokete forsamlingen vært samlet under et felles slagord: «En annen verden er mulig!»

I tillegg til møtene i Norge deltok jeg på de europeiske variantene av forumet i London og Aten, og de globale versjonene i Porto Alegre, Belém (også i Brasil) og Dakar i Senegal. På mitt første verdensforum var jeg en av så mange som 155.000 registrerte.

Det er ingen hemmelighet at forumene var nokså kaotiske. Ting startet sjelden i tide. Panelene og talerlistene este ut. Alternative arrangementer ble alltid satt opp i protest mot noe. Uforutsigbare ting skjedde, som da Venezuelas president Hugo Chávez plutselig dukket opp i hotellobbyen, der han skapte oppstyr og sang en vise til den baskiske reporteren jeg sto sammen med.

Gjennom de tettpakkede dagene, uansett hvilket land vi var i, strømmet en spesiell energi: Den som oppstår bare når mennesker med helt ulike bakgrunner havner i samme demonstrasjon, enten de er jordløse bønder fra Sør-Amerika, metallarbeidere fra Nord-Europa, frigjøringsveteraner fra Afrika eller miljøvernere fra Asia.

 jeg snakket med under en av samlingene, for mer enn tjue år siden, var den nå avdøde egyptiske økonomen Samir Amin. Han advarte om at vi var på vei inn i en «en oligarkisk transnasjonal kapitalisme», der verdens rikeste stater utøvde «en kollektiv imperialisme» for å sikre tilgang til markeder og ressurser. På toppen av dette var USA ute etter å befeste sin militære dominans, bemerket Amin og la til at «de øvrige landene er underlagt dette prosjektet».

Amin tok til orde for å bryte opp kontrollen som spesielt amerikanerne hadde over teknologi, kommunikasjon, tilgang på naturressurser, kapitalflyt og ikke minst militær kapasitet. Washingtons strategi var ifølge ham å bruke det ene overlegne monopolet de fremdeles hadde – militærmakt – for å vinne fram på de andre områdene. I den prosessen, sa Amin, var USA villig til å «snikmyrde» strukturer som FN for å tvinge gjennom sin vilje.

Å lese uttalelsene igjen i dag, etter Donald Trumps angrep i Venezuela, trusler mot Grønland og opptreden i Davos, der han i går opprettet et slags skyggeråd utenfor nettopp FN, er nedslående. Men det er også en påminnelse: Det haster å bygge en motvekt, som den for lengst falmede forumbevegelsen prøvde å være en spire til.

Make Verden Great Again

Det er en av de isklare søndagene i januar, og kirkeklokkene kaller jordas kristne sjeler til gudstjeneste. Jeg har funnet veien til Vålerenga kirke i Oslo. Benkene er halvfulle. Lengst framme sitter bunadskledde dåpsgjester. Litt lenger bak det som framstår som de faste kirkegjengerne, tilårskomne folk som synger salmer med høy røst. Så et par individer som, kan jeg tenke meg, har funnet Jesus i kampen mot rusen.

Men hvor er de nyåndelige unge menneskene det snakkes så mye om, tenker jeg, idet jeg lar blikket gli over forsamlingen. Ingen her ser ut til å passe beskrivelsen – og det i en bydel med en utpreget ung befolkning.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser riktignok at det har skjedd en viss utvikling: Flere har meldt seg inn i Den norske kirke de siste årene. Vi vet også at nye frikirker har kommet til, som Passion, den karismatiske menigheten Klassekampen besøkte i høst. Eksisterende menigheter forteller om økt pågang. Da jeg slår på tråden til Messiaskirken, der Asle Toje er medlem, kan soknepresten fortelle om en liten, men merkbar økning. Aller mest trøkk virker det å være i Den katolske kirke i Norge, som opplyser om en nesten tredobling av antall påmeldte til troskursene de holder.

Noen folkevekkelse er det likevel neppe snakk om. I et intervju med Morgenbladet like før jul la Kifo – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning fram tall som viste at tilstrømningen til frikirkene ikke er veldig stor her til lands. Og selv om det er noen flere som velger å melde seg inn i Den norske kirke, minker den totale medlemsmassen over tid. Sekulariseringen ser altså ut til å fortsette.

Det vi imidlertid kan slå fast, er at kristendom får langt mer oppmerksomhet i norsk offentlighet enn for bare noen få år siden. Onsdag kunne Klassekampen melde at det utover våren vil utgis en rekke bøker om kristendom. Fascinasjonen for kristen tro og kulturarv har fått en solid oppsving. En som har reflektert en hel del over det, er Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne avisa Dagen.

– Det er noen åpenbare grunner, som at vi lever i en langt mer usikker verden, der faren for krig er reelt til stede. I usikre tider begynner folk å stille seg de grunnleggende, evige spørsmålene. Vi ser dessuten en konservativ bølge i Vesten, som spør: Hva har vi bygget det vestlige samfunnet på? Kun politikk, eller er det også et trosgrunnlag her? Da kommer du ganske fort til de kristne verdiene, sier Selbekk.

Det nye er den store åpenheten for å snakke om tro, et tema som lenge har vært ansett som kleint og tabu, mener han.

– Se på kronikken Marte Heian-Engdal (forsker og historiker, journ.anm.) skrev i Aftenposten i jula, om at hun er vokst opp som livssynsuavhengig, men i voksen alder har bestemt seg for å gå i kirka. Når en som henne snakker om frelse i Norges største avis, vitner det om at det har blitt et annet klima. Selv har jeg deltatt på en del realityprogrammer og opplever at populærkulturen ønsker kristne profiler, sier Selbekk.

Kristendom blir et bolverk mot sivilisatorisk forfall.

Høyresida vender seg mot Gud

Billedkunstner Sverre Malling abonnerer på tre bilblader

– Boka jeg har på nattbordet, er Kjetil Røeds «Kunsten og døden. En bruksanvisning». Han diskuterer hvordan vi kan bruke kunst for å forsone oss med det at vi eldes og at vi alle skal dø. Rammefortellingen er onkel Trygve, som jobbet på Statens Skogfrøverk på Hamar, og som ikke har gjort så mye ut av seg. Boka er en hyllest til de anonyme heltene som det er lett å glemme i en hastig verden. Det tilsynelatende ubetydelige er kanskje der vi bør leite når vi skal finne noe av verdi.

– Det høres ut som en bok som berører deg?

– Den er en liten perle. Min egen far døde da jeg var bare 21, og for ikke så lenge siden prøvde jeg å google navnet hans. Det fantes ikke spor av ham, og det var vemodig, for det sto i kontrast til hvor betydningsfull han var og fortsatt er for meg. Det å komme tettere på det som er tapt, interesserer meg. Det leder meg til neste bok.

– Jeg leser «Brought to Life. Rediscovering Eliot Hodgkin», redigert av Adrian Eeles, om en ikke veldig kjent, men flott og interessant engelsk kunstner. Hodgkin malte England under tyskernes teppebombing. Han gjengir ruinene av bygningene, men selve hovedmotivet er det nye livet som spirer opp i underskogen – planter og villblomster. Det har jeg sansen for: håp i den ødelagte elendigheten.

– Ryktene sier at du er glad i biler. Leser du bilblader?

– Jeg har tre veteranbiler, og abonnerer på Amcar, Classic Cars og Citrophile. Filosofien er å ikke kjøpe nytt, men å ta vare på det man har. Det er vedlikeholdet som er viktig. Det er noe fint med det. EW

Sverre Malling

Den tyske rettsteoretikeren Carl Schmitt (1888–1985) har vært mye framme i norsk debatt, ikke minst videreformidlet av Rune Slagstad, som har vist til at tenkere over hele det politiske spekteret, fra venstre til høyre, har latt seg inspirere. Førsteamanuensis Marius M. Kjølstad ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo deler ikke helt denne entusiasmen for Schmitt og mener det er like god grunn – om ikke større – til å beskjeftige seg med hans hovedopponent i samtida, rettsfilosofen Hans Kelsen (1881–1973). Han framstår som en langt mer relevant demokratitenker i dag enn det Schmitt gjør, hevder Kjølstad. I en ny bok, med en fyldig introduksjon av Kjølstad, får et norsk publikum nå tilgang til Kelsens tekster om demokratiet.

Hans Kelsen var av jødisk herkomst, vokste opp i Wien og var jevngammel med Stefan Zweig, som seinere skrev «Verden av i går» om denne tidsepoken. Kelsen regnes som en av det 20. århundrets fremste rettsfilosofer og var en av forfatterne bak den østerrikske forfatningen av 1920. Han var dommer i den østerrikske forfatningsdomstolen på 1920-tallet, men ble fjernet fra stillingen i 1930 som følge av kontroverser om domstolens avgjørelser og et økende konservativt politisk klima. I 1930 ble han professor i folkerett og rettsvitenskap ved Universitetet i Köln, men ble i 1933 avskjediget fra stillingen av naziregimet. Da fakultetet i Köln skrev til myndighetene for å be om at han skulle beholde stillingen, ble brevet signert av alle kollegene – unntatt Carl Schmitt – som nektet å slutte seg til et så «latterlig skriv».

– I Norge har Carl Schmitt blitt en rettsteoretiker mange har forholdt seg til. Hva er årsaken til at han er så stor, mens Kelsen sjelden nevnes?

– Det har jeg også lurt litt på. Hvis du går til Tyskland, er det et helt annet bilde. Det er mye Schmitt, men det er 

 Kelsen og Schmitt. Man må gjerne lese Schmitt – han er interessant og viktig på mange måter, men man må også lese Kelsen. Schmitt var på 1920-tallet i Weimar-Tyskland en sterk kritiker av partiene og parlamentarisme, eller Parlamentarismus, som det ble kalt. Han mente at en diktator kunne være like demokratisk som et parlament. Kelsen på sin side forsvarte det parlamentariske systemet, sier Kjølstad.

– Schmitt mente folkets vilje like godt kan representeres av en diktator?

– Han sier at oppgaven til det politiske systemet er å representere den sanne folkeviljen, med identitet mellom de som styrer og de som blir styrt. Schmitt spør om folket virkelig er representert av den lille gruppa som sitter i parlamentet, som bare krangler og driver med hestehandler. Da kan en sterk leder være bedre egnet til å representere folkeviljen. Og valg var en totalt uegnet måte å finne folkets vilje på. Folkeviljen manifesterte seg heller som offentlig akklamasjon.

Kelsen hevdet at den eneste måten å finne den demokratiske viljen på, er ved valg. Det moderne demokratiet forutsetter partier, og motstanden mot dem er derfor også en motstand mot demokratiet. Flertallsprinsippet er en sosialt integrerende kraft, som tvinger fram det som for ham var demokratiets store kongstanke: kompromisser mellom flertallet og mindretallet.

– Kelsen starter tenkningen om demokrati med friheten. Demokratiet er den eneste statsformen der friheten kan virkeliggjøres, og så lenge flertallet bestemmer, er det demokrati. Det er et matematisk resonnement, som jeg synes er fascinerende i all sin enkelhet. Hvis flertallet bestemmer, og du forutsetter at frihet er lik politisk selvbestemmelse, så er flest mulig mennesker frie når 51 prosent bestemmer. Han avviste også modeller med kvalifisert flertall fordi det betyr at et mindretall bestemmer.

I Kelsens tenkning var demokratiet en prosedyre for å sikre at flertallet av folket bestemte, uavhengig av hva de måtte komme fram til. Selv omtalte han seg som en verdirelativist. Hvis målet var å fremme absolutte sannheter og verdier, ville spørsmålet bli hvilken statsform som er best egnet til å fremme dette, for eksempel ekspertstyre, korporativisme eller autokrati. For Kelsen er det prosedyren, ikke innholdet i vedtakene, som gir de politiske beslutningene legitimitet.

Ingen andre enn folket selv kan redde oss fra diktaturet

Sandra Lillebø (tekst) og Tom Henning Bratli (foto)

Christines mamma er konspirasjonsteoretiker: –  Tror ikke mamma er redd for å dumme seg ut

I romanen «Veggen» av den østerrikske forfatteren Marlen Haushofer våkner den kvinnelige hovedpersonen en dag til en virkelighet hvor hun er helt atskilt fra andre: En ugjennomtrengelig glassvegg har dukket opp mellom henne og omverdenen, som det verken er mulig å klatre over, bryte seg gjennom eller grave seg under for å komme forbi. Menneskene på den andre siden ser ut til å være verken levende eller døde, stivnet som de er midt i sine vanlige gjøremål.

Bildene fra Haushofers roman dukker stadig opp i meg når jeg leser Christine Rehn Jensens ferske bok «Mamma er konspirasjonsteoretiker». For også her er det en vegg, en usynlig, men like fullt ugjennomtrengelig glassvegg som har sprengt seg opp mellom mor og datter: Mora er overbevist om at verdens tilstand bestemmes av en liten, ukjent elite. At klimaendringene er en svindelfortelling. At Donald Trump er klonet. At koronaviruset har blitt funnet opp for å lure folk til å vaksinere seg og dermed bli drept. Og ja, til og med at jorda er flat. Galskap, vil du kanskje si, som veldig mange andre. Men slik er det ikke. Konspirasjonsteorier er noe annet enn sykdom, og hva som skiller de to, skal vi komme tilbake til.

Også i retrospekt er det vanskelig å forstå akkurat når det egentlig begynte. Da Jensen vokste opp, var mora hennes en ganske vanlig kvinne med et stort engasjement for natur og miljø, og med en viss sans for det esoteriske og alternative. Ingenting av det gikk særlig på tvers av det som var gjengs der de bodde.

– Hun har alltid vært oppslukt av ting. Av slankekurer, av forskning på hva som er sunt og usunt, tilsetningsstoffer i maten og så videre. Denne interessen utviklet seg til helseekstremisme, og på et tidspunkt mente hun for eksempel at smartmålerne som alle fikk installert i hjemmene sine for en tid tilbake, var farlig. Men den første konspirasjonsteorien jeg hørte fra henne, var den om at det egentlig finnes fri energi tilgjengelig for alle, og at løsningen holdes skjult for oss av kommersielle grunner. Da skjønte jeg at dette var noe annet, sier Jensen til Klassekampen på videooverføring.

«Mamma er konspirasjonsteoretiker» er en bok om hva konspirasjonsteorier er og hvordan miljøet rundt dem ser ut i Norge. Men det er også en bok om hvordan disse teoriene tar grep om enkeltmennesker og gjennom dette kan ødelegge både relasjoner og hele familier. Selv om teoriene har fått mye oppmerksomhet de seineste årene, mener Jensen at fenomenet ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor, verken blant folk flest eller i offentligheten.

– Når du ser teoriene hver for seg, ser de bare tullete ut, og det er vanskelig å tro at noen faktisk lar seg overbevise. Derfor glir det bare forbi, og det er blitt et underkommunisert problem. Når jeg forteller folk at mamma er konspirasjonsteoretiker, vil folk gjerne vite hva som er det sprøeste hun tror på. Men man forstår veldig lite av fenomenet ved å henge seg opp i enkeltteorier som «jorda er flat». Det er den store fortellingen som betyr noe. Det kan ikke sammenliknes med at hun står langt fra meg politisk. Det er ikke mennesker som ser verden fra høyre- eller venstresida, det er mennesker som ser verden opp ned.

I møte med konspirasjonsteorier som gjerne møter synspunktene til høyreekstreme bevegelser, hadde mediene lenge et stort fokus på faktasjekk av påstander. Det har blitt mindre, men Jensen tror ikke det er fordi mediene har gitt opp.

– Faktasjekking når ikke dem man prøver å nå, det har overhodet ingen funksjon på dem. Da jeg sendte mamma artikler fra faktisk.no, var det ikke aktuelt for henne å lese en gang. Det bekreftet bare for henne at hun hadde rett. Jeg synes det er forferdelig å se det store skillet som finnes nå, og jeg tror det er utrolig viktig at vi prøver hardere å sette oss inn i argumenter og synspunkter vi er helt uenige i, for å prøve å forstå hverandre bedre.

Fakta­sjekking når ikke dem man prøver å nå.

En helt vanlig galskap

Da NRK i desember filmet folkemengden som hedret fredsprisvinner María Corina Machado i Oslo, la jeg merke til noe. I forgrunnen, blant alle eksil­venezuelanerne, sto noen eksil­iranere. I hendene hadde de flagget til Pahlavi-dynastiet, med løve og sol, og plakat med bilde av Irans avsatte kronprins Reza Pahlavi.

Dette var drøye to uker før det siste opprøret brøt ut i Iran. Det ble utløst av den dype økonomiske krisa i landet, men rettet seg raskt mot hele det islamske preste­regimet som har hatt makta i 47 år. Sikkerhetsstyrkene har slått brutalt ned på demonstrantene: Ifølge den iranske menneskeretts­gruppa HRANA er 2600 drept, mens 16.700 er arrestert. Regimet har på sin side mobilisert tilhengerne mot de som, med livet som innsats, har krevd en slutt på ayatolla Ali Khameneis styre.

 har det kommet rapporter om små og store protestmarkeringer. På mine sosiale medier har jeg fått opp innhold om aksjoner blant alt fra oljearbeidere og lastebilsjåfører til maskerte anarkister og jenter som driver med breakdance. I et sammensatt land med 90 millioner innbyggere, inkludert en rekke etniske minoriteter, må en genuin oppstand også bli mangfoldig.

Likevel er detén regimemotstander som mer enn noen annen har inntatt en lederrolle på den internasjonale scenen, nemlig den tidligere nevnte Reza Pahlavi. Han er sønn av sjah Mohammed Reza Pahlavi, som ble Irans konge i 1941. Etter kuppet mot den demokratisk valgte statsministeren Mohammed Mossadegh i 1953, tok Pahlavi styringen i landet. Kuppet, som amerikansk og britisk etterretning initierte og støttet, var motivert av at Mossadegh nasjonaliserte oljesektoren og dermed utfordret vestlige interesser i regionen.

Sjahveldet var beryktet for sin overdådighet, korrupsjon og brutalitet der opposisjonelle – enten de var sosialister, kommunister, islamister eller annet – ble forfulgt av sikkerhetstjenesten Savak. Da frustrasjonen kulminerte i Den iranske revolusjon i 1979, var det de islamistiske kreftene som gikk seirende ut.

 har monarkistene bygd opp et eksilnettverk som har fått stor innflytelse, spesielt i USA der Reza Pahlavi har bodd siden han var 17 år. Derfra har han oppfordret iranere til å innta bysentra og heise dynastiets flagg, og lovet sin hjemkomst. På plattformen X ba han Donald Trump «være forberedt på å intervenere for å hjelpe folket i Iran». Trolig håper han på noe som ligner Trumps angrep mot Venezuela 3. januar, som fredsprisvinner Machado hyllet.

Da Israel bombet Pahlavis hjemland i fjor, manet han til regimeskifte og tilbød seg å være overgangsleder, slik han har gjort i dag. I så fall vil Iran knytte seg til Israel, noe Pahlavi varslet da han i 2023 hadde et varmt møte med statsminister Benjamin Netanyahu i Jerusalem.

 Machado og Pahlavi løftes fram, lurer jeg: Hvilke opposisjonelle havner i skyggen? I Iran har aktivister på venstresida rykket ut med slagord mot både Khamanei 

 USA-sanksjoner, mot intern undertrykkelse 

 utenlandsk inngripen. Men slike krefter, alle de som befinner seg mellom mullaene og monarkene, drukner dessverre i mediebildet.

Mellom mullaer og monarker

Tidligere i uka leste jeg lederen i The Guardian, som handlet om angrepet på Venezuela. Operasjonen var, ifølge den britiske avisa, uttrykk for rein «‘America First’-imperialisme». Jøss, tenkte jeg. Når var sist avisa, som politisk er plassert i sentrum, omtalte en amerikansk handling som «imperialisme»?

Noe har tydeligvis skjedd. Her hjemme minnet borgerlige Aftenposten om at det ikke er første gang «USA opptrer imperialt» i Latin-Amerika. VG unngikk i-ordet, men måtte vedgå at USA ikke kunne gi seg selv «

 til å gripe inn med makt i en suveren stat».

Det er ikke så lenge siden vi som stadig har mast om USA-imperialismens farer, ble ledd av i de samme kretsene. Bare et drøyt tiår tilbake var stemningen nemlig en helt annen. Den globale mobiliseringen mot USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003 hadde for lengst ebbet ut. Dessuten het mannen som satt i Det hvite hus, Barack Obama og var vinner av Nobels fredspris.

I Syria herjet en blodig borgerkrig, der opprørerne ba om vestlig militærintervensjon for å få fjernet diktatoren Bashar al-Assad. I Venezuela raste kraftige protester mot Nicolás Maduros ferske styre, frontet av blant andre opposisjonsleder og fjorårets fredsprisvinner, María Corina Machado. I Ukraina hadde ikke minst Vladimir Putin annektert Krimhalvøya og sendt russiske styrker inn for å støtte separatister øst i landet.

Alle tre steder advarte folk på venstresida om amerikansk innblanding og fare for ytterligere eskalering. De snakket om de katastrofale følgene av Libya-bombingen kort tid i forveien, Washingtons rulleblad i Latin-Amerika og Natos opprustning langs Russlands grense. Samtidig kastet kritikerne seg over dem med anklager om at de lukket øynene for Assads nedslakting, Maduros undertrykking og Putins erobringsiver. Jeg skriver «de», men kunne like gjerne skrevet «vi», fordi også jeg var i skvisen.

I 2012 beskrev Eirik Løkke, rådgiver i den liberale tankesmia Civita, det han kalte «den øredøvende stillheten» på venstresida om grusomhetene i Syria. Hvor var SV? Gaza-legene Erik Fosse og Mads Gilbert? «Faktum er at hele den norske venstresiden er tyst! Ikke en lyd å høre!», konstaterte Løkke og la til at situasjonen nok hadde vært en annen om USA eller Israel sto bak drepingen.

I en debatt om Venezuela to år seinere mente Bård Larsen, som er Løkkes kollega i Civita, at Klassekampen og undertegnede var i overkant mistenksom når det gjaldt amerikanernes interesser og rolle. Protestene mot Maduro ble ifølge Larsen «fremstilt som en mulig konspirasjon», tilsvarende det USA-støttede kuppet i Chile i 1973. «Det er godt mulig at urolighetene er orkestrert fra Washington, synes avisen å mene», het det.

USAs brudd på folkeretten startet ikke med Trump.

Er vi alle anti-­imperialister nå?

I mellomkrigstida og de første etterkrigsårene danset de fleste europeiske kommunistpartiene lydig etter Josef Stalins pipe. Når det var politisk linjeskifte i Kreml, fikk kommunistene hastverk med å tilpasse seg de nye tonene. Det var ikke bare ydmykende for dem selv, men også ødeleggende for tilliten blant folk rundt dem.

Nå er det lenge siden stråleglansen skinte over verden fra Den røde plass, men sannelig har vi ikke fått nye papegøyer som overgår fortidas etterplaprere. På høyresida er en stadig voksende gjeng villig til å forsvare nær sagt hva som helst av brå kast som kommer fra Donald Trump og Det hvite hus. Halvor Fosli er en slags nasjonalkonservativ skribent på sosiale medier, med sans for tradisjoner, kulturarv og nasjonal selvråderett. Men når Trump og hans kumpaner nå truer med å annektere Grønland, er det plutselig ikke så farlig med det danske riksfellesskapet. Grønland har som kjent vært en del av det norrøne og nordiske kulturområdet siden Eirik Raude kom fra Norge og Island til øya på 900-tallet. 

Barack Obama og ikke Trump som hadde krevd grønlandsk overgivelse, hadde nok Fosli kommet til motsatt konklusjon. Men med Trump er det noe helt annet. I et offentlig innlegg på sin Facebook-side ­skriver Fosli at han håper at grønlenderne «blir enige at om at deres framtid er best sikret som amerikanere». Øya er stor, men ikke politisk viktig. Derfor kan Trump, CIA og Pentagon få den.

Jeg for min del mener Grønland både er en stor og viktig sak. Vi kan ikke akseptere at en stormakt truer seg til et enormt landområde gjennom trusler om anneksjon, militær erobring eller tvangssalg. Det er ikke bare i strid med folkeretten, men også med Nato-pakta. Hvis USA rykker fram sine posisjoner, er det også ekstremt uheldig for nordområdene, med økt stormaktsrivalisering og fare for krig og konflikt.

Europa og EU har vært ute av stand til å møte den nye aggressiviteten i amerikansk politikk under Trump. Svaret har stort sett vært underdanighet og smisking, med et håp om at det snart går over. Heller ikke Danmark har et overbevisende svar. Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen har bedt om et møte med Marco Rubio – som han får – for å rydde opp i «misforståelser», som for eksempel Trumps grove løgn om at det kryr av russiske og kinesiske fartøy i havområdene rundt Grønland og at det eneste Danmark har gjort er å sende en hundeslede, mens sannheten er at Christiansborg har vedtatt å investere over 30 milliarder kroner i forsvaret av Grønland, inkludert krigsskip, droner og fly.

for sine interesser, men den generelle europeiske responsen er blek og unnfallende. Problemet er at denne ettergivenheten trigger Trump til å gå videre. Det er som sjef for Etterretningsskolen, Kristin Ven Bruusgaard, påpeker i Dagens Næringsliv, at europeisk mentalitet er preget av selvpisk og manglende tiltro til egen styrke. Det europeerne må signalisere, er at vi er klare til å kjempe for det vi står for «uansett hva som måtte treffe oss».

Svaret på truslene mot Grønland må være full mobilisering og kringvern om Grønland og Danmarks suverenitet. Det åpenbare svaret er en større marineøvelse i grønlandske farvann. Danmark har selv flere større krigsskip, det samme har Norge, hvis vi har fått fregatten hjem fra Sørkinahavet (!). Sverige har sju korvetter, mens Frankrike har hangarskipet «Charles de Gaulle» og mye, mye mer. Britiske Royal Navy har en rekke fregatter og drøssevis av ubåter. Dette kunne blitt en storslagen manifestasjon av europeisk styrke og vilje til å stå opp for egne interesser. I Trumps verden er dette det eneste adekvate svaret på den typen trusler mot folkeretten den amerikanske presidenten tillater seg. Tida for ryggsleiking er over.

Send inn marinen!

Jo Skårderud

yk i hodet ditt og beskytte Amrit, den negerhora skal steines og begraves i palestinsk blod.»

Meldingen tikket inn som en privat direktesendt melding til Tiktok-profilen min, som respons på en kort Tiktok-video hvor jeg oppfordret folk til å la nylig avgåtte Rød Ungdom-leder Amrit Kaur være i fred. Dagen før hadde hun tatt konsekvensene av videoen hvor hun tullet med Charlie Kirks dødsfall og trukket seg som leder. Vel hadde hun gjort noe dumt, men ulveflokken av mobbere på Tiktok var usmakelig.

 var ikke enig. Kontoen hadde bare én følger og ingen publiserte videoer. På Tiktok er det tegn på en konto opprettet for å drive med hets. Det kommer lite godt ut av å gi slike folk oppmerksomhet. Jeg unnlot å svare og meldte trusselen videre til politiet.

 var ikke ferdig. Dagen etter var han tilbake: 

«Svar da negertryne, jeg skal drikke palestinablod mens jeg knuller Amrit til døde.»

Motbydelige meldinger som dette er ubehagelige å lese, men de bør vises fram. For dette er en del av en ny hverdag. Ikke bare for Amrit Kaur, men for mange unge som engasjerer seg politisk. Middelaldrende menn som meg opplever sjelden ubehageligheter på appen, men nesten alle unge politikere og aktivister jeg har snakket om Tiktok med, har opplevd alvorlig hets og trusler. Det gjelder uavhengig av parti, men særlig hardt rammes kvinner og de med innvandrerbakgrunn. Voldtektstrusler er en gjenganger.

Likevel føler mange at de er nødt til å ha en konto. På få år har tilstedeværelse på Tiktok blitt nærmest obligatorisk for organisasjoner, aktivister og politikere som vil snakke til unge.

En undersøkelse gjort av Kantar våren 2025 viser at Tiktok er den viktigste kilden til nyheter for unge mellom 15 og 24 år. 60 prosent av dem oppga at de ville bruke appen til å følge med på politikk før fjorårets stortingsvalg. Den endelige konklusjonen er ennå ikke klar, men mye tyder på at en viktig faktor i den store økningen i valgdeltakelse blant unge i årets stortingsvalg, over 10 prosent blant menn under 25, var vellykket mobilisering i nye sosiale medier. Særlig fra høyresida, og særlig på Tiktok.

På tross av at Tiktok er blitt den viktigste arenaen for nyheter og samfunnsdebatt for unge, er det mye vi ikke vet. I hvilken grad styrer Tiktok hva som blir diskutert? Er det noen holdninger som belønnes eller straffes? Hvilke regler styrer algoritmen? Hva blir sensurert? Hva gjør Tiktok for å beskytte unge fra hets og trusler?

På innsida av Tiktok

– I jula leste jeg «Et jentebarn» av Martin Tilrem, en veldig fin bok, og nå leser jeg ferdig «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl. Den boka har vært en sterk opplevelse og skildrer den vanskelige kjærligheten mellom foreldre og barn på en fantastisk måte. Du tenker veldig over rolla du har som mor selv.

– Er du en ferieleser, eller er det jevnt og trutt?

– Jevnt og trutt! Jeg leser alltid når jeg har lagt meg, og mest skjønnlitteratur. Jeg merker at det er fint å forsvinne inn i en annen virkelighet etter en dag med sendinger og harde fakta, omstille en hjerne som koker. Det kommer til å bli veldig viktig for meg etter «Debatten»-sendingene også.

– Mye faglitteratur og noen dokumentariske bøker, men siden så mye skjer fra dag til dag, blir det lite tid. Om jeg har Åsne Seierstad i studio om «Ufred», må jeg prøve å få lest det jeg kan. Men klart, ofte handler det om å skumme gjennom og finne essensen for å kunne legge opp et intervju. Jeg savner å kunne kose meg mer med bøkene, det er så mye bra.

– Har du en bok du stadig kommer tilbake til?

– «Jane Eyre», som jeg først leste på ungdomsskolen, men som slo meg mye sterkere som voksen. Det er noe med språket, stemningen, scenen i hagen med Rochester … Det er en sånn leseropplevelse som får en til å skjelve.

– Jeg er veldig lite sci-fi-menneske! Eventyr som «Ringenes herre» har jeg likt godt, men med science fiction faller jeg fort av lasset. EW

Åsa Vartdal

I den chilenske forfatteren Roberto Bolaños roman «Ville detektiver», som opprinnelig ble utgitt i 1998, fins en kort reiseskildring fra to mystiske øyer. Fortidas øy, der det bare fantes fortid, var bebodd av folk som kjedet seg, men var relativt lykkelige – selv om «illusjonene veide så tungt at øya sank dypere ned i elven for hver dag».

På den andre øya, framtidas øy, fantes bare framtid. Der var innbyggerne «drømmende og aggressive», faktisk var de så aggressive at de trolig ville «ende med å spise hverandre opp», heter det i Kristina Solums oversettelse.

I den brokete koalisjonen som har sluttet rekker bak USAs president Donald Trump, fins begge disse øyene. I den nostalgiske delen av leiren forener slagordet Make America Great Again (Maga) mennesker som ønsker å skru tida bakover, enten de lengter etter sterke lokalsamfunn og blomstrende industri eller ubestridt patriarkat og hvitt overherredømme.

I den mer futuristisk orienterte delen av Maga-leiren fins de som vil skru tida framover, men på sin måte. Her fins teknologioptimistene som ikke bare fantaserer om KI-drevne utopier, evig liv og kolonisering av Mars, men også avvikling av staten og demokratiet. Med andre ord: Fortida og framtida fins samtidig og skjer nå – i Det hvite hus og det ytre rom, langs Mexico-grensa og i Silicon Valley.

USA og verden fikk mange forvarsler. I boka «When the Clock Broke: Con Men, Conspiracists and the Origins of Trumpism», som skribenten John Ganz ga ut i fjor, gjør han en sosial, kulturell og politisk utgravning av 1990-tallet og minner oss om faretegnene som fantes da. Snart et år ut i Trumps andre periode er det verdt å løfte fram Ganz’ historie, om hvordan et knippe menn i USA prøvde å gjøre konservatismen revolusjonær, delvis med hjelp fra en kommunist som hadde vært død i et halvt århundre.

Tidens tegn

Hvem skal skrive fortellingene om oss, når vi ikke lenger gjør det selv?

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Familie- og kulturpolitisk talsperson for Fremskrittspartiet.

Her er så underlig

Henrik Mestad

Kunstig intelligens skal revolusjonere norsk arbeidsliv, gi enorme inntekter og redde velferdsstaten. Hva om løftene er bløff?

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Selvforsvar mot det autoritære

Marte Michelet, forfatter

Professorer er usikre på om demokratiet i USA overlever tre nye år med Trump.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Høyresida vender seg mot Gud

Billedkunstner Sverre Malling abonnerer på tre bilblader

Hans Kelsen forsvarte demokratiet kompromissløst mot autoritære strømninger i mellomkrigstida.

Christines mamma er konspirasjonsteoretiker: – Tror ikke mamma er redd for å dumme seg ut

Mellom mullaer og monarker

Vi som ble latterliggjort for å rope høyt om USAs imperialisme, fikk dessverre rett.

Trump-vennene overgår de gamle Moskva-kommunistene i etterplapring.

Tiktok har blitt den viktigste kilden til nyheter og politikk for unge. «Gunnar» er en av få nordmenn som kjenner plattformen innenfra.

Åsa Vartdal

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Kunstig intelligens brukes i hele næringslivet, men det er få tegn til at KI gjør at det blir færre jobber å få.

Forfatter og Latin-Amerika-ekspert Vegard Bye har kastet seg over forholdet mellom Kina og USA som tema i sin neste bok.

Fra Wien til Washington

Hvem skal skrive fortel­lin­gene om oss, når vi ikke lenger gjør det selv?

Det haster med å redde Vesten fra under­gangen, mener den konser­va­tive forfat­teren Rod Dreher.

Familie- og kultur­po­litisk tals­person for Fremskritts­par­tiet.

Her er så underlig

Henrik Mestad

Kunstig intel­ligens skal revo­lu­sjo­nere norsk arbeidsliv, gi enorme inntekter og redde velferds­staten. Hva om løftene er bløff?

Psyko­ana­lysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Selv­for­svar mot det autoritære

Marte Michelet, forfatter

Profes­sorer er usikre på om demo­kra­tiet i USA overlever tre nye år med Trump.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Høyresida vender seg mot Gud

Billed­kunstner Sverre Malling abonnerer på tre bilblader

Hans Kelsen forsvarte demo­kra­tiet kompro­missløst mot autoritære strøm­nin­ger i mellom­krigs­tida.

Christines mamma er konspi­ra­sjons­teo­re­tiker: – Tror ikke mamma er redd for å dumme seg ut

Mellom mullaer og monarker

Vi som ble latter­lig­gjort for å rope høyt om USAs impe­ria­lisme, fikk dessverre rett.

Trump-vennene overgår de gamle Moskva-kom­mu­nis­tene i etter­plap­ring.

Tiktok har blitt den viktigste kilden til nyheter og politikk for unge. «Gunnar» er en av få nordmenn som kjenner platt­for­men innenfra.

Åsa Vartdal

Nitti­tal­let var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Kunstig intel­ligens brukes i hele nærings­livet, men det er få tegn til at KI gjør at det blir færre jobber å få.

Forfatter og Latin-Amerika-­ekspert Vegard Bye har kastet seg over forholdet mellom Kina og USA som tema i sin neste bok.

Fra Wien til Washington

Hvem skal skrive fortellingene om oss, når vi ikke lenger gjør det selv?

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Familie- og kulturpolitisk talsperson for Fremskrittspartiet.

Kunstig intelligens skal revolusjonere norsk arbeidsliv, gi enorme inntekter og redde velferdsstaten. Hva om løftene er bløff?

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Selvforsvar mot det autoritære

Professorer er usikre på om demokratiet i USA overlever tre nye år med Trump.

Billedkunstner Sverre Malling abonnerer på tre bilblader

Hans Kelsen forsvarte demokratiet kompromissløst mot autoritære strømninger i mellomkrigstida.

Christines mamma er konspirasjonsteoretiker: – Tror ikke mamma er redd for å dumme seg ut

Vi som ble latterliggjort for å rope høyt om USAs imperialisme, fikk dessverre rett.

Trump-vennene overgår de gamle Moskva-kommunistene i etterplapring.

Tiktok har blitt den viktigste kilden til nyheter og politikk for unge. «Gunnar» er en av få nordmenn som kjenner plattformen innenfra.

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Kunstig intelligens brukes i hele næringslivet, men det er få tegn til at KI gjør at det blir færre jobber å få.

Forfatter og Latin-Amerika-ekspert Vegard Bye har kastet seg over forholdet mellom Kina og USA som tema i sin neste bok.