Yohan Shanmugaratnam

#fff

Spekulasjonene florerte i forkant, da Kinas president Xi Jinping mandag hadde kalt inn landets viktigste næringslivsledere til et sjeldent møte i Beijing. Den største usikkerheten var hvorvidt Jack Ma, grunnleggeren av teknologiselskapet Alibaba, sto på gjestelista.

Forholdet mellom Xi og Ma har nemlig vært iskaldt siden 2020, da sistnevnte langet ut mot statlige reguleringer under en finanskonferanse i Shanghai. Ma anklaget regjeringen for å ta lite risiko og hemme innovasjon. Kinesiske banker, hevdet Ma noe nedlatende, oppførte seg som «pantelånere».

Få dager seinere fikk et av Jack Mas selskaper som skulle på børs, Ant Group, beskjed om at godkjenningen var satt på vent. Børsnoteringen var ventet å bli tidenes mest lukrative, og ifølge Wall Street Journal var det Xi Jinping personlig som stanset prosessen.

Signalet var tydelig: Kinas entreprenører, uansett hvor store, måtte kjenne sin plass. Kommunistpartiet og dets generalsekretær Xi Jinping hadde siste ord.

Men noe har åpenbart skjedd siden sist. Rapportene fra samlingen tidligere i uka viser at Jack Ma var blant forretningsfolkene Xi tok imot. Det var også Lei Jun, direktør i Xiaomi, som er verdens nest største produsent av smarttelefoner, Wang Chuanfu fra elbilprodusenten BYD og Ren Zhengfei, sjefen i Huawei, flaggskipet blant Kinas tek-selskaper. KI-nykommeren Deepseeks Liang Wenfeng var også på plass.

Var seansen et slags speilbilde av noe vi så i januar, da USAs største tek-moguler var samlet til innsettelsen av president Donald Trump? Og hva var Xis budskap?

Det er ingen hemmelighet at deler av kinesisk næringsliv en stund har vært misfornøyde med Xis skjerpede styring av private bedrifter, spesielt innenfor teknologi og finans, og hans systematiske prioritering av Kinas statlige selskaper. Politikken har vært et resultat av et grunnleggende ideologisk skifte, initiert av Xi selv og grundig drøftet i hans egne tekster siden han tok over i 2013.

Xis dogmer støter mot de som gikk før ham.

Studiesirkel med global ringvirkning

Bjørgulv Braanen

#000

Donald Trumps tilbakekomst på den nasjonale og internasjonale arenaen kan minne om Jonathan Swifts satiriske bok «Gullivers reiser» fra 1726, der innbyggerne på øya han blir skyllet i land på etter forliset, har problemer med å forstå hva slags skapning dette er. Diskusjonene går høyt om hva Trumps regimeskifte innebærer. Det bør likevel være mulig å kjenne igjen en høyreradikal, reaksjonær revolusjon når man ser den.

Trump og hans menn har forberedt seg bedre enn sist denne gang. Presidentordrene har kommet på løpende bånd – i skrivende stund har de kommet opp i 60. Erfaringen Maga-bevegelsen gjorde fra 2017 til 2021, var at endringene måtte gå betydelig dypere, fordi det meste bare fortsatte som før. Nå går de grundigere til verks og angriper institusjoner, organisasjoner og embetsverk i dybden.

er det «Project 2025», utformet av The Heritage Foundation, som nå settes ut i livet. Målet er å omdanne hele det føderale regjeringsapparatet, slik at det settes i arbeid for den høyreradikale revolusjonen. Elon Musks Department of Government Efficiency (Doge) er selve spydspissen. Utrenskningene er basert nærmest på en marxistisk forståelse, der det ikke holder bare å overta det eksisterende statsapparatet og sette det i bevegelse for egne formål. Det må i stedet knuses og bygges opp på nytt.

Når man ser alle presidentordrene og Trumps ulike utspill de fire første ukene, er det tydelig at dette ikke er snakk om en hvilken som helst politisk kursendring, men en fundamental og ytterliggående regimeendring. Det er oppsiktsvekkende hvor stor plass identitetspolitiske saker, knyttet til den pågående kulturkrigen, har. Presidentordrer mot radikal kjønns- og raseteori, inkluderingsprogrammer mot rasisme, forordninger om kjønn og navneendringer som skal hylle «amerikansk storhet», kommer på løpende bånd. Det er kanskje ikke overraskende at ingen av presidentordrene handler om sosial ulikhet eller klasseforskjeller.

Det nye regimet går også løs på internasjonalt samarbeid. USA trekker seg fra Verdens helseorganisasjon (WHO), Parisavtalen og FNs menneskerettighetsråd. Bistand via USAID fryses og tusenvis av medarbeidere sparkes.

er også med hvilken hevnlyst Trump går etter sine motstandere, enten det er politikere, embetsmenn eller jurister. Alexandria Ocasio-Cortez trues med rettsforfølgelse for å ha gitt innvandrere opplysninger om hvilke rettigheter de har. Samtidig benåder han sine egne tilhengere, også voldsutøverne under kuppforsøket 6. januar. Nylig framholdt Trump på sosiale medier at «den som redder sitt land, ikke overtrer loven», en uttalelse som er tillagt eneherskeren Napoleon.

Den presbyterianske presten og sosialisten Chris Hedges har kalt USA en mafiastat, der det handler om å kysse ringen og krype for gudfaren. Hvis du kommer inn i hans innerste krets, trenger du ikke følge reglene eller overholde loven. Elon Musk og Mark Zuckerberg er allerede blitt rikelig belønnet for å lovprise og knele for Molok.

En høyreradikal revolusjon er i ferd med å omforme USA, og vindene driver inn over Europa. Men den trumpske revolten er en koloss på leirføtter. Motkreftene er mange. Hvis lilleputtene samler seg og handler klokt, kan reaksjonen drives tilbake. Europa kan ta ansvaret for egen sikkerhet og yte resolutt motstand mot herrene i Kreml og Det hvite hus.

Amerikansk revolusjon

Sandra Lillebø

Hvordan frigjør man seg egentlig fra et havarert forhold? Ofte, tror jeg, handler det om å klare å fortelle en sammenhengende historie om både forholdet og bruddet. Det må være en fortelling en selv kommer rimelig godt ut av, på den ene eller den andre måten, men uten at historien mister noe av sin troverdighet. At det ikke er noen enkel sak å få til, er det mange som kan vitne om.

Historien tilhører den som tar eierskap til den, skriver Philippe Vilain i boka «Mauvais élève» («Dårlig elev»), som nylig kom ut i Frankrike. Det er et selvbiografisk essay som handler om hans egen oppvekst, og veien fra å være en skoletrøtt gutt som hatet å lese til å bli forfatter og litteraturprofessor – en vei som blir sterkt preget av hans forhold til en 30 år eldre forfatter ved navn Annie Ernaux.

 skjul på at utgivelsen er et tilsvar til Ernaux’ seineste bok «Den unge mannen», som kom ut i 2022, bare få måneder før hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur, og som portretterer nettopp møtet hennes med den 25 år gamle litteraturstudenten i januar 1994. Da er han bosatt i Rouen, bare få år etter at han som 19-åring oppdaget litteraturen og forsto at det var i den han kunne finne sin «redning» – å unnslippe livet som synes lagt for ham, som underordnet kontoransatt i en grå og rutinepreget administrasjon.

Med den fortellingen gjør Vilain «Mauvais élève» til et innlegg i debatten om klassereiselitteraturen, slik den har blitt reist i Frankrike av sosiologen Gérald Bronner, intervjuet her i avisa i 2023. Uten å nevne Bronner eksplisitt refererer Vilain til den ved å ta i bruk hans begrep «klassenomade», om en som beveger seg mer utvunget mellom ulike sosiale sjikt, men uten å kjenne på skammen som er et så framtredende element i Ernaux’ bøker (vittig nok er boka med tittelen «Skammen» tilegnet nettopp Vilain – den kom ut mot slutten av deres forhold). Hva som er forskjellen på skam og den flauheten Vilain likevel merker i møte med foreldrenes språk og vaner, får jeg likevel ikke helt tak på. Kan hende dreier det seg for ham mest om å markere en solidaritet med arbeiderklassen, for som han skriver ganske presist, er det vanskelig å skulle skrive om, langt mindre reise noe politisk program for en arbeiderklasse man verken liker eller har noen befatning med.

 som først introduserer ham for Ernaux’ forfatterskap, da han kjøper boka «Far» til ham. Lesningen gjør et så stort inntrykk på studenten at han skriver til henne, og hun svarer med det samme, rørt av de mange sammenfallene i deres historier, ikke minst at han studerer litteratur i Rouen, slik hun selv gjorde en gang, i det som må ha syntes som et annet liv. Brevene går fram og tilbake mellom dem en liten stund før de til slutt avtaler å møtes, i andre etasje på Café de Flore i Paris.

Der starter et forhold som skal vare de neste fem årene. De treffes hjemme hos henne i huset i Cergy, på studenthybelen hans i Rouen, og han får bli med henne på reiser over hele verden – til Italia, Nederland, Spania, Russland og USA. Men av alle disse stedene, er det hybelen i Rouen som først og fremst blir navet, eller skal vi heller si knuten, i relasjonen. Vilains leilighet ligger nemlig rett overfor Hôtel-Dieu i Rouen, sykehuset hvor Ernaux ble innlagt som ung student etter å ha tatt en illegal abort som nesten tar livet av henne. Sammentreffet er nesten ikke til å tro, og kaster tilbake mot henne blikket på den jenta hun var da, før hun begynte å undervise i fransk litteratur, før hun giftet seg og fikk barn, før hun ble en feiret og prisbelønt forfatter. I «Den unge mannen» er dette det som gjør henne i stand til å skrive «Hendelsen».

«Den unge mannen» kom ut bare noen uker før Ernaux besøkte Norge for første gang. I intervjuet med henne i Universitets aula i Oslo, spurte jeg om det var en metoo-roman hun hadde skrevet, noe hun benektet.

Den gangen tenkte jeg at avvisningen hennes nok var litt for kontant – at det er et forhold med en betydelig maktubalanse, framkommer tydelig av hennes egen tekst. Og etter å ha lest Vilains bok, blir det tydelig at selv om han ikke oppfatter seg selv som et offer, finnes det noe i forholdet deres – eller i hennes framstilling av det – han åpenbart har et behov for å rette opp i.

For det var selvsagt ikke bare synet av sykehuset som brakte Ernaux tilbake til sin egen studenttid. Det var også Vilains unge ansikt, det var vanene hans fra et liv fylt med mangler og knapphet: å gå til supermarkedet heller enn til bakeriet for å spare førti cent på bagetten, måltidene med overkokt pasta, den dårlig isolerte leiligheten. Og det var språket hans, fritt for de borgerlige vendingene hun selv hadde vennet seg til for lenge siden: Å si «stopp» heller enn «det holder, takk» når noen fyller i glasset ditt. I «Mauvais élève» skriver han om hvor nedverdigende dette var for ham å lese, at det virket på ham som om hun hadde et behov for å distansere seg fra alt han og klassebakgrunnen hans representerte. Det er en betydelig sårhet i dette – ikke minst i beskrivelsene av møtene hans med de mondene kretsene i Paris, hvor hun nærmest ikke vedkjenner seg verken ham eller forholdet deres, men overlater ham til seg selv.

Var det henne han ville ha, eller var det statusen hennes, veien inn i litteraturen?

Kampen om fortellingen

Sarah Gaulin

Sarah Gaulin, daglig leder i LIM (Likestilling, integrering, mangfold)

– Gratulerer, du får Fritt Ords pris for å stå i kampen mot sosial kontroll og kriminalitet?

– Takk! Jeg er fortsatt i sjokk over det, men det betyr mye. Det gir motivasjon til å fortsette.

– «1178 netter», Marte Spurklands bok basert på Daniellas historie om tvangsekteskap. Den virker sterk. Jeg har også lest Jawad Rajas «Skapt for ære». Jeg tror vi lever i en tid der flere og flere unge tør å dele sin historie. Jeg snakker med mange om æresvold, som sier det er en stor lettelse å bryte ut og få hjelp: De vil at folk skal vite hva de har gått gjennom og at de som har vært i lignende situasjoner skal se at det går an å få hjelp.

– Ha ha, nei! Men musikksmaken min er lysere.

– Det kan jo også være en lettelse å lese om de mørke tingene man er opptatt av.

– Ja. For meg er det interessant å se hvordan andre takler situasjoner og kommer seg ut av det – alle gjør det på hver sin måte, og det er veldig lærerikt. Jawad Rajas sak skal først opp i rettssystemet nå til våren, han gikk til barnevernet og myndighetene uten å bli lyttet til, men ga ikke opp håpet. Det er fint å se at folk ikke får et hat mot samfunnet når de blir sviktet, men heller jobber for at systemet skal forstå dem.

Det var som å lese en dagbok full av sladder.

På sengekanten

– Jeg er fascinert av alt med Fosse, sier Stein Torleif Bjella.

– Her har jeg en bunke: Harper Lees «Drep ikke en sangfugl», Rick Rubin sin «The Creative Act. A Way of Being». Og Jon Fosse sin Septologi. Det er så mye ved den som er fint. Her går jo også navnene Jon og Asle igjen hele tida, og i min roman «Fiskehuset» er det også Jon og Asle, så det tenker jeg på når jeg leser.

– La du inn de navnene som et Fosse-nikk?

– Jeg er glad i Fosse, så det var et Fosse-nikk. Jeg har «Naustet» her, det var vel den første jeg leste. Jeg er fascinert av alt med Fosse, egentlig, som at han takka Gud under utdelinga av Nobelprisen. Det er interessant at han holder på at litteratur er spirituelt – at kunsten strekker seg mot det samme som religionen har strakt seg etter.

– Hvem er de store forfatterne for deg?

– Jeg har vært veldig opptatt av Kerstin Ekman og Edgard Lee Masters. Og poetene Olav H. Hauge og Hans Børli. Også har jeg Dostojevskis samlede på hytta. Jeg har ikke kommet gjennom så mange ennå, men det er veldig givende. Bare du leser litt i dem, så skjer det noe.

– Hvilke samtidsforfattere er du glad i?

– Jeg er veldig glad i Kyrre Andreassen, som har vokst opp i nabodalføret her. Det er mye ved ham jeg identifiserer meg med. Jeg liker dem som ser bygdemiljøet, som Frode Grytten og Mikael Niemi og «Populærmusikk fra Vittula». Mange tenker at universet er lite på en liten plass. Men det er akkurat som om jeg oppdager bygda og meg selv og naturen og kulturen i Ål fortsatt. Selv om jeg er en voksen mann, så dukker det opp nye ting hele tida. KH

– Fascinert av alt med Fosse

Tiden mellom andre verdenskrig og de to oljekrisene på 1970-tallet var på mange måter en storhetstid i de fleste vestlige land. Arbeids­ledigheten var lav, framtidsoptimismen høy, universelle systemer for helse og omsorg ble bygget ut, barn og unge i byene og på landsbygda fikk tilgang til utdanning. Den teknologiske utviklingen sørget for at fritid ble et begrep, kvinnene frigjorde seg fra trange kjønnsroller, og tilgang til prevensjon og selvbestemt abort løsnet seksualiteten fra reproduksjonen: Til sammen en eviglang fortelling om framgang og forbedringer for de breie masser av folket. Når vi samtidig vet at 1950- og 1960-tallet var en storhetstid for fransk film, litteratur og intellektuelt liv, og Paris var byen alle drømte om å bo i, er det ikke så rart at mange ønsker seg tilbake.

som blir gjennomført årlig i Frankrike, viser at hele 70 prosent av befolkningen, om de kunne velge fritt, ville ha ønsket å leve mellom 1950 og 1980 – mens bare 27 prosent ville ha valgt å leve i nåtida.

En liknende nostalgi finnes også i Norge. For hvem ønsker seg vel ikke av og til tilbake til Gerhardsen-tida – til en tid der boligpolitikken virket, ingen var arbeidsledige, bøndene hadde en lønn det gikk an å leve av, og folk virkelig sto sammen for å bygge landet?

Martin Bech Holte gjør ikke det. Den seinere tida har McKinsey-økonomen dominert den politiske debatten i Norge med boka «Landet som ble for rikt», som handler om at etterkrigstida slett ikke var den økonomiske gullalderen vi er vant til å tenke på den som. Bakgrunnstallene for Bech Holtes teorier har blitt grundig tilbakevist, men det kan hende at det likevel finnes 

 grunner til at idylliseringen av denne tidsepoken bør ta slutt.

fram i antologien «Les temps nouveaux. En finir avec la nostalgie des Trentes Glorieuses » («Nye tider. Om å overkomme nostalgien over de tretti ærerike årene»), som nylig kom ut i Frankrike. Den har bidrag fra 14 ulike stemmer på venstresida – fagforeningsledere, journalister, akademikere og forfattere – og vender blikket mot nostalgien, eller skal man heller si 

, som omkranser det som på fransk altså går under benevnelsen «De tretti ærerike». Overopptattheten av en forgangen tid er i dag til hinder for å se nåtida med et friskt blikk og å skape en politikk for framtida, ifølge bokas redaktør, statsviteren Vincent Martigny.

Og for å begynne med det grunnleggende begrepet: At ordet «ære» inngår i den franske fortellingen om denne tida, er ikke tilfeldig. Andre verdenskrig rammet stormakta hardt, etterlot deler av landet i ruiner, og nøden og boligmangelen var stor. Å få Frankrike på fote igjen handlet kanskje derfor om en reell omsorg for befolkningen, men det handlet utvilsomt også om kampen mellom stormaktene – om USAs behov for å begrense Sovjetunionens innflytelse i Europa og om kolonimakta Frankrikes behov for å gjenvinne posisjon i verdenssamfunnet. Med slike krefter i spill, er det ikke annet å forvente enn at noen skyggesider også må finnes, og enkelte av dem er mer eller mindre direkte årsaker til noen av de største samfunnsproblemene Frankrike står overfor i dag.

Se for eksempel på jordbruket. En av de største strukturelle endringer i den franske etterkrigstida, var den systematiske omleggingen av landsbygda, fra mange små gårder til større bruk. Med maskiner, nye vekster og tilhørende kjemiske plantevernmidler importert fra USA, gikk man fra stort sett familiedrevne gårder, til bruk som lignet mer på bedrifter, med mer ensartet dyrking i store kvanta til salg på det felleseuropeiske markedet. Eller som journalisten Éric Fottorino formulerer det: Bøndene gikk fra å være bønder til å bli jordbrukere. Hva slags effekter dette har hatt på den franske matproduksjonen, på landsbygda og på forholdet mellom by og land, er lett å se: Mens produksjonen og eksporten har vokst, har landsbygda blitt liggende stadig lenger etter byene i velstandsutviklingen, en motsetning som har blitt eksplosiv ettersom det grønne skiftet tvinger seg fram.

Utviklingen i jordbruket var bare del av den storstilte industrialiseringen som foregikk over hele landet, og som i stor grad ble drevet av fossile brennstoffer – ved slutten av andre verdenskrig oppfordret til og med kommunistpartiets generalsekretær Maurice Thorez arbeiderne til å jobbe mer enn vanlig arbeidsuke for å møte landets energibehov. Men også atomkrafta kom til, mens Tignes, det i dag fasjonable vintersportsstedet, på 1950-tallet først ble kjent som landsbyen innbyggerne ble tvangsflyttet fra fordi den skulle bli oversvømmet av Europas største vannkraftanlegg. Klippene av aldrende bønder som med et lam under hver arm forlater hjemmene sine for siste gang, er hjerteskjærende.

Når veksten var så stor i de fleste europeiske land i etterkrigstida, viser denne boka, var det først og fremst fordi det var på denne tida at vekst som kriterium for et vellykket samfunn virkelig fikk gjennomslagskraft. Vekst og forbruk var det politikerne ønsket seg, men også det de ble målt på av velgerne. Andre hensyn, som miljø eller bærekrafta i små samfunn, ble sett på som mindre viktige, eller man satset på at den teknologiske utviklingen på sikt ville sørge for å løse dem.

Lengter til gloriøse tider

Karin Haugen

Det vi befinner oss i nå er det jeg har kalt «marerittscenarioet», sier Shoshana Zuboff.

Hun snakker med oss i en ­videosamtale der ­stemmen hennes er tydelig og rolig, men budskapet presserende. Bak henne får vi et glimt av et helt usedvanlig pent kontor med dekorert tak – men utenfor, der er Elon Musk i full gang med å bygge ned staten, mens Donald Trump spytter ut presidentordre i et hittil usett tempo.

Zuboff er akademiker og har tiår av forskning på teknologi og ­samfunn bak seg. Hun slo gjennom internasjonalt da hun i 2019 ga ut mursteinen «Overvåkings­kapitalismens tidsalder» – kalt «Vår generasjons ‘Kapitalen’» av forfatteren Zadie Smith. Det var en intellektuell avsløring av hvordan de store ­teknologiselskapene høster våre atferdsdata på nett, uten vår kjennskap.

Siden den gang har selskapene vokst seg enda større, og deres teknologiske muligheter har ­mangedoblet seg. Samtidig har det politiske landskapet endret seg. Dermed er det duket for ­marerittscenarioet, eller fusjoneringsscenarioet, som hun har advart mot. Det er en situasjon der en «autoritær statsmakt slår seg sammen med de digitale evnene til overvåkings­kapitalismens gigaselskaper». Leser man Zuboffs beskrivelse, bringer det jo tankene til alliansen mellom Donald Trump og tek-oligarkene.

– Vi tenker på oligarker som sosiale eliter med enorm rikdom og makt, som har urimelig stor innflytelse over et samfunn. Men lederne som har kommet ut av overvåkingskapitalismens gigantiske selskaper, er noe svært spesifikt, som ikke har eksistert tidligere i menneskets historie. Og det sier jeg aktsomt, for jeg forsøker å gjøre meg flid for å ikke komme med store påstander det ikke finnes grunnlag for, sier hun.

– Tenker vi på keiserne i antikken, eller lederne for de store kartellene og monopolene – noen av dem kaller vi røverbaronene – så hadde også de voldsom rikdom og makt. Men informasjonsoligarkene har noe de bare kunne drømme om: total, tøylesløs makt over all menneskelig generert informasjon. Det har ikke eksistert før – at du gjennom internettets arkitektur og dets tilliggende enheter kan kontrollere menneskelig oppførsel: skape polarisering, produsere hat, hva enn det måtte være. Det vi ser nå, er det jeg i mange år har referert til som «marerittscenarioet», sier Zuboff.

– Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her, på grunn av en svak og likegyldig president som egentlig ikke har noen interesse for demokratiet. Det har skapt muligheten for denne nye fusjonen, hvor informasjonsoligarkene kan manipulere sitt rom på hvilken som helst måte den såkalte presidenten vil. Til gjengjeld gir han dem fraværet av lover, noe som er helt avgjørende for deres overlevelse.

Shoshana Zuboff er den ledende kritikeren av teknologigantens ­innhøsting og bruk av våre data. I det siste har hun vært forhindret fra å skrive om den dramatiske utviklingen: Hun forteller oss at hun ble truffet av lynet og har hatt operasjoner. I løpet av årene som har gått siden hun ga ut sitt hovedverk, så vi tegn til en oppmuntrende utvikling, selv i USA, peker hun på.

Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her.

Herr Musk i Washington

Å stjele andre partiers politikk kan noen ganger være ganske smart

I mange sammenhenger advares det mot å la seg påvirke av suksessrike høyrepopulistiske partier, for eksempel ved å endre egen politikk i et forsøk på stoppe deres framgang. Det bidrar etter sigende bare til å øke deres makt og innflytelse – og gjøre dem enda større. Jeg lurer litt på hvor riktig og troverdig denne «høyrepopulismeteorien» er. I hvert fall er det betydelig mer komplisert.

 ikke slik på noe annet område i politikken. Når Arbeiderpartiet nå går inn for fastpris på strøm – noe de var sterkt imot tidligere – blir ikke nødvendigvis partiene som har kritisert Ap sterkere og større. Å tilpasse seg endringer i opinionen, kanskje til og med stjele andre partiers politikk, kan derimot noen ganger være ganske smart. Vi kan snarere se det nærmest som politikkens «modus operandi», som da tidligere statsminister og Høyre-leder Jan P. Syse konstaterte: «Ap stjal klærne våre mens vi var ute og badet».

har vi sett flere eksempler på slike politiske tilpasninger, kanskje mest tydelig i klima- og innvandringspolitikken. På disse områdene har mange partier endret politikk og program, som følge av endringer i opinionen og andre partiers suksess. MDG var en pioner i å reise klimasaken, men da de andre partiene fulgte etter og fikk egen klimapolitikk, ble MDG svekket, ikke styrket, som høyre­populismeteorien skulle tilsi. Og da Ap skjerpet distriktspolitikken i 2021, førte ikke det til at Senterpartiet ble større og sterkere, men det motsatte.

Det er lett å misforstå det jeg skriver her. Mitt poeng er ikke at andre partier skal overta reaksjonær, usolidarisk eller fremmedfiendtlig politikk – tvert imot. Det handler i stedet om å forstå hva det er som gjør at høyrepopulistiske og høyreradikale partier vokser og svare ut de bekymringene folk har, med en bedre og mer overbevisende politikk, enten det handler om trygde­ytelser, kriminalitet, barns oppvekstvilkår, frykten for at ungene skal falle ut av skolen, redselen for å miste jobben, sentralisering eller natur­ødeleggelser. Høyreradikale utnytter slike forhold til å spre rasistisk og usolidarisk politikk. For venstresida og arbeiderbevegelsen er jobben å utforme en politikk som peker i en helt annen retning, men som svarer utfyllende på den avmakten og utrygg­heten folk opplever.

og arbeiderbevegelsen er kanskje den viktigste oppgaven i åra som kommer å demme opp for høyreradikalismen og forhindre at breie velgergrupper – «nærvelgere» i by og bygd – ender opp som allierte for reaksjonen, slik vi har sett i andre land, som USA og Frankrike. Det er knapt mulig å overvurdere hvor viktig, men også vanskelig denne oppgaven er. Å forestille seg at vi selv sitter på et trygt sted blant likesinnede, som skal demme opp for farlige krefter «der ute», blant «de andre», kan lett føre tankene galt av sted. Det handler i stedet om uopphørlig å vise at en solidarisk politikk for sosial og geografisk omfordeling er til det beste for oss alle. Det krever en raus, klok, fleksibel og inkluderende tilnærming, der vi hele tida har føttene plantet trygt i bakken, på vanlige folks side, representerer deres interesser og tar deres uro på alvor. Farkosten som skal bringe oss gjennom stormen må hele tida vedlikeholdes, være «ship-shape», slik at høyreradikale ikke kan utnytte svakheter i konstruksjonen til å vinne folk over på sin side.

Tar vi jobben tilstrekkelig på alvor?

Et intervju med filmskaperen Vibeke Løkkeberg i Dags­avisen i forrige uke fikk meg til å tenke på hvor dypt behovet for å rakke ned på mennesker som går sin egen vei, er. Det synes å ramme kvinner spesielt hardt, slik det var for Løkkeberg, men også med Vigdis Hjorth, som på midten av 1990-tallet ble et kollektivt mobbeoffer. All verdens sladder, nedsettende merkelapper og ondsinnede bemerkninger fikk løpe fritt. Det er som i skolegården, når mobben går løs på offeret.

 film «Hud» fra 1986, som handler om menn som forgriper seg på kvinner, ble slaktet av norske kritikere, til tross for at hun i programmet til Cannes-festivalen ble hyllet som en visjonær og grensesprengende auteur. Filmen ble latterliggjort og anklaget for å være umoralsk og for langtekkelig, med dvelende scener. Hun ble utpekt som riksheks.

Samme aggresjon ble rettet mot Vigdis Hjorth etter boka «Fransk åpning» og kjæresteforholdet til litteraturviteren Arild Linneberg på midten av 1990-tallet. Alle følte seg frie til å si noe dritt om henne. Hetsen og mobbingen kom fra alle kanter. Unn Conradi Andersen skriver i boka «Har vi henne nå» fra 2009 at mens mannlige forfattere forvalter sin individualitet, må kvinnelige kunstnere drasse rundt på «det kvinnelige», forstått som en gruppeidentitet: «Kjønnet kleber til kvinnen som et kjønnsklister». Det blir et spørsmål om hva kvinner skal være og stå for, ikke hva en enkelt kvinne gjør. Og når kvinner tar opp eller utspiller seksualitet, som Løkkeberg og Hjorth gjorde, klikker det fullstendig: «Get in line!»

«Det var en periode det var lov å mobbe meg. Det begynte vel med ‘Fransk åpning’, tror jeg. Hvis du er ung kvinne og skriver om seksualitet og erotikk, så er den generelle mediemottakelsen omtrent sånn: Du er enten ute etter å tjene noen penger, spekulere, altså prostituere deg, eller så er du veldig opptatt av erotikk, les: kåt. Men, for meg var denne utgivelsen en bok om smerte, en alvorlig bok», sier Hjorth. Etter boka «Ubehaget i kulturen» (1995), skrevet av Linneberg og Hjorth i fellesskap, tok det helt av.

«Det var lov å drite meg ut», sier Vigdis Hjorth.

Folk blir forelsket, opptrer i kleine sammenhenger, klenger på hverandre, men hvor kommer aggresjonen fra? Den kollektive harmen, det sterke behovet for fordømmelse. Den ondskapsfulle bakvaskelsen. Og hvorfor rammet den Hjorth og ikke Linneberg?

Når mobbingen slippes løs, kan den være fullstendig grenseløs. Er det janteloven eller egalitære tradisjoner som gir den slik kraft? Er den ekstra sterk i land som Norge (og Sverige) – små og oversiktlige samfunn, med sterke frikirkelige og protestantiske tradisjoner, der det bare er plass til én tanke om gangen på parnasset?

, går med alpelua, lager kunst vi ikke forstår eller liker, men de som står på sitt og går sine egne veier, er også dem som skaper dynamikk, vitalitet og fornyelse i samfunnet. På vårt beste hyller vi kunstnere og annerledestenkende, men på vårt verste vekkes forakt- og mobbeinstinktet til live. Det rare er at folk tror de gjør det i den gode saks tjeneste. Den kollektive forakten skal liksom gjøre oss alle og samfunnet bedre. Men instinktene som vekkes til live – frykten for selv å bli utstøtt og behovet for å tilhøre et fellesskap, selv om det er basert på utstøting av andre – er akkurat de samme som utløses når noen hundses i skolegården. Spesielt sørgelig er det når radikale og opposisjonelle leder an i mobbingen – folk som selv er helt avhengig av høy og romslig toleranse­terskel for avvikende­ meninger og livsvalg. Vi risikerer alle å havne blant de utstøtte. Mobbing er noe dritt – uansett hvem som rammes.

Mobben er løs

Kjersti Toppe

– Det er egentlig helt feil tidspunkt å gi et sånt intervju. Jeg tror ikke jeg har lest ei bok på tre og et halvt år. Kanskje vi burde ta dette en annen gang?

– Nei, jeg er interessert i å høre hva du skal lese framover. Du får kanskje bedre tid nå?

– Ja, det ser jeg virkelig fram til. Til bursdagen fikk jeg Edvard Hoems «Ung mann vil ut» og Audun Lysbakkens nye, som jeg hadde ønsket meg og fikk av barna. Og så har jeg «Partiet», lånt av Per Olaf Lundteigen, med hans kommentarer og understrekninger og alt.

– Du kommer fra en gartner- og jordbrukerfamilie, med sterke bånd til litteraturen her på Vestlandet. Var det mye bøker rundt deg i oppveksten?

– Ja, vet du, og det er derfor jeg blir så flau når jeg må innrømme at jeg ikke har lest noe på så lenge. Da mor døde for to år siden, ryddet vi ut av huset til foreldrene mine, og det var kasse på kasse på kasse med bøker. Mange hagebøker og bøker om fruktbeskjæring, men også mye annet. Som barn var jeg en skikkelig lesehest, det var et høydepunkt da bokbussen kom, og jeg lå og leste helt til mor kom og kjefta fordi jeg ødela øynene. Det var Karlsson på taket, Knerten, alt mulig, og jeg hadde veldig glede av det, så det savner jeg.

– Noen leseopplevelser du husker ekstra godt?

– Ja, «Hellemyrsfolket» av Amalie Skram. Hennes bøker om hvordan fattigdom og elendighet går i arv, gjorde et uutslettelig inntrykk, jeg var helt ødelagt da jeg kom til slutten, gikk og gjemte meg og satt og gråt. Det var jo også delvis fordi den handler om plasser jeg vet om, Hellemyren er jo ikke så langt fra Toppe. Og det var tidig å høre igjen ord og uttrykk jeg kunne huske at besteforeldrene mine brukte. Det gjorde det ekstra nært. SL

 i 2014, var han en ung redaktør i det nokså nystartede venstrevridde magasinet Jacobin. Den gangen sa amerikaneren at hans generasjon hadde «mistet all tiltro» til systemet i USA, og at dette skapte «en reell åpning for venstresida».

Noen måneder seinere kastet sosialdemokraten Bernie Sanders seg uti kampen for å bli Demokratenes presidentkandidat, en kampanje Sunkara og Jacobin støttet helhjertet, men uten hell. Og et drøyt tiår etter nevnte intervju har Donald Trump rukket å bli innsatt i Det hvite hus ikke bare én, men to ganger.

Når Klassekampen kontakter Bhaskar Sunkara igjen nå, er det for å høre hans tanker om den siste utviklingen i hjemlandet. Siden sist har Sunkara, i tillegg til å lede Jacobin-skuta, gitt ut boka 

 og blitt publisist med tidsskriftene Tribune og Catalyst Journal i porteføljen. Sunkara sitter også i ledelsen i den tradisjonsrike venstreutgivelsen The Nation.

– Hva mener du er den største forskjellen mellom runde en og to med president Trump?

– Det er ennå litt tidlig, men i hovedsak kan man si at Trump i den første runden sto for en nokså tradisjonell næringslivsvennlig politikk, med skattekutt for de rike og deregulering, bortsett på ett område: toll, sier Sunkara på telefon fra New York.

Han beskriver Trumps tollpolitikk den gangen som «dårlig utformet og selvødeleggende», men påpeker at den også bidro til å bryte et slags tabu i diskusjoner om handel. Dette ble tydelig da Joe Biden ble president og ikke bare beholdt, men hevet Trumps tollmur mot kinesiske konkurrenter.

– Dette er en interessant del av arven fra Trumps første periode, som faktisk førte til en forbedring av Bidens politikk. Til tross for alle feilene hans, ikke minst overfor palestinerne, mener jeg at Biden gjorde en svært god jobb med å utvikle en nasjonal industripolitikk. Han satset på hjemlig industri, noe som skapte mange arbeidsplasser, sier Sunkara.

Han framhever også at Biden faktisk prøvde å gjøre noe med monopoliseringen innenfor tek-bransjen. Men alt dette var før tilbakeslaget kom med fjorårets valg.

Har Trump autoritære ­ambisjoner? Selvsagt.

– Å kalle det fascisme er overdrivelse

Erik Tunstad

Ingen har forklart verden bedre enn Charles Darwin (1809–1882). Det finnes andre kandidater, Isaac Newton og Albert Einstein blant dem, men Darwin gjorde det mulig for oss å forstå oss selv. I anledning hans årsdag tillater jeg meg å forvrenge biologen Theodosius Dobzhansky: «Ingenting gir mening, uten i lys av evolusjonen.»

Jeg fikk en akutt påminnelse om dette, en gang jeg var sekunder fra å bli spist av en leopard. Kort oppsummert: Ikke gå alene inn i den afrikanske bushen midt på natta. Da jeg var i sikkerhet, tenkte jeg på våre fjerneste slektninger, mer enn seks millioner år tilbake i tid. De var små, treige og svake – men gikk der ute i mørket, omgitt av rovdyr. Hvordan overlevde de? Det er ikke lett å forstå det, uten nettopp å se det i lys av evolusjonen.

Darwin la grunnlaget for at vi kan forstå hvordan dette forsvarsløse førmennesket en dag skulle bli verdens hersker. En del av svaret ligger i vår store hjerne. Men mesteparten ligger i vårt samhold. Det er samholdet som gjør oss i stand til å leve som vi gjør – tett på hverandre i store byer. Det er et tilsynelatende paradoks: Mennesker, med sine «egoistiske» gener, er både mer fredelige, mer omsorgsfulle og mer samarbeidsvillige enn andre dyr det er naturlig å sammenlikne oss med.

Darwins teori handler om to ting: variasjon og utvalg. Ingen mennesker er helt like. Dermed blir de ulikt påvirket av verden rundt seg. Og siden mye av variasjonen mellom individer er forårsaket av gener, og kan arves, vil noen varianter av et gen overleve i større grad enn andre. Dermed forandrer vi oss langsomt. Det kalles evolusjon.

Evolusjonen skal ikke noe sted, den er opportunist, det eneste som teller, er å overleve. Er det en fordel å være liten og redd, da overlever de små og redde, og arten forblir liten og redd. Er det en fordel å bli stor, sterk og klok – da blir vi slik, forutsatt at vi overlever lenge nok. Men det forklarer ikke hvordan våre første – små, redde og svake – forgjengere overlevde .

Tenk deg situasjonen: For rovdyrene fremsto de som ferdigmat; myke og forsvarsløse. Men de besatt imidlertid to egenskaper som talte til deres fordel. De hadde en stor hjerne og noe nesten like fantastisk: De holdt sammen og kunne finne på å forsvare hverandre. Vi kan kalle det altruisme og omsorg. Så lenge flokken sto samlet og støttet hverandre, var vi et vanskeligere bytte enn en flokk antiloper.

For å forstå dette er det viktig å forstå at det er en forskjell på en flokk og en flokk. En flokk gir deg beskyttelse utfra antall. Tenk deg at du er ute på en afrikansk savanne. Rundt deg ligger løvene og leopardene og slumrer i gresset. Og der kommer du, alene. Kommer dere derimot hundre stykker sammen? Vel, tør et rovdyr å angripe, vil det bare gå utover deg hver hundrede gang. Antilopenes flokker kan romme hundre- eller tusenvis av dyr. I tillegg kan de løpe som vinden. Så ikke med en menneskeflokk. Vi løper ikke fort, men vi bryr oss om hverandre. Hvorfor? Antagelig fordi de som ikke gjorde det, døde. Vi som lever i dag er etterkommerne etter de som sto sammen.

Et ‘egoistisk’ gen fungerer utmerket i samarbeid med andre gener.

En av flokken

Det er lett å glemme at Kina ikke alltid har vært USAs store busemann i Asia. På 1980-tallet var det faktisk Japans økonomiske og teknologiske frammarsj som skremte mest. Det toppet seg i 1987, da republikanske folkevalgte samlet seg på plenen utenfor Kongressen og smadret Toshiba-produkter med slegge.

Foranledningen var at japanske Toshiba og Kongsberg Våpenfabrikk (!) hadde eksportert sensitivt utstyr til Sovjetunionen. Opptrinnet står like fullt igjen som et symbol på en glemt handelskrig mellom to allierte, der USAs påfølgende importforbud satte en effektiv stopper for Toshibas formidable salg av databrikker i USA.

Tidlig på nittitallet kom også bøker som «The Coming War With Japan», i tillegg til Hollywood-produksjoner som «Rising Sun» – der stikk­ordene var en død kvinne, to tøffe politifolk og et japansk konsern ute etter å kapre amerikanske halvledere.

Adam Thierer listet opp disse eksemplene i Discourse Magazine i 2021, var USA midt i sitt hardkjør mot den kinesiske telekom­giganten Huawei. Noe av 

, var å blokkere Huaweis tilgang på nettopp halvledere, som er uunnværlig i produksjonen av smart­telefoner, datamaskiner og det meste annet av varer som selskapet har satset på.

Nå snakker alle om en annen, men langt mindre aktør fra Kina som har snudd nok et USA-dominert område på hodet: KI-oppstartsbedriften Deepseek, med en språkmodell som er langt billigere og mer effektiv enn Chat GPT. I motsetning til sine amerikanske rivaler som Open AI, bruker Deepseek dessuten åpen kildekode. Utfordrerens inntreden på markedet denne uka utløste et spektakulært ras i amerikanske teknologiaksjer, mens Donald Trumps KI-satsing 

Deepseek ble raskt møtt med massive dataangrep, men også mistanke om at de virkelige utviklingskostnadene må ha vært langt større og anklager om at kineserne har brukt data fra Open AI, som står bak Chat GPT, for å trimme modellene sine.

 Huawei og Deepseek har blottlagt gapet mellom USA og Kinas tilnærming til teknologisk konkurranse. Da Huawei ble svartelistet av USA, svarte de med å lansere sitt eget operativsystem og utvide porteføljen til nye områder som smartbiler og skytjenester. Samtidig har president Xi Jinping godkjent en treårsplan som skal gjøre Kina mer selvforsynt innenfor teknologi, samt en femårsplan der teknologisk selvstendighet er definert som et hovedmål for den økonomiske politikken.

For å unngå reprise av Huaweis halvlederkrise, der selskapet brått mistet leveransene fra det taiwanske selskapet TSMC, investerte staten 118 milliarder dollar i egen utvikling og produksjon av det ettertraktede materialet. Summen er at Huawei, få år etter sitt dramatiske fall fra tronen, ifølge CNN er i ferd med å gjøre «en av de mest oppsiktsvekkende tilbakekomstene i tek-bransjens historie».

sa i sin tid at Kinas knebling av internett var like fåfengt som å prøve å spikre gelé fast på veggen. I dag, et kvart århundre seinere, kan amerikanernes forsøk på å stagge sine kinesiske rivaler minne om en som bruker slegge for å slå inn en knappenål.

Teknologisk selvstendig­het er et hovedmål.

Slegge og knappenål

Jonas Bals

Tom Henning Bratlie

Aristoteles definerte i sin tid et oligarki som et styre der en minoritet gjorde sin egen berikelse til statens overordnede mål. I 1994 tok Aleksander Solzjenitsyn i bruk begrepet om Russland, og da den russiske finanseliten fikk Boris Jeltsin gjenvalgt to år senere, kom begrepet i allmenn bruk. Under Vladimir Putins 25 år lange styre har russiske oligarker investert store penger i politisk påvirkning i andre land, ikke minst USA, der en gruppe oligarker nå har inntatt Det hvite hus og besitter den politiske makten i verdens største supermakt.

Historikeren Timothy Snyder er en av dem som tidlig advarte mot denne utviklingen. I «Om tyranni» (2017) ga han råd til alle som vil bekjempe en samfunnsutvikling som går i retning av oligarki og tyranni. Det første rådet hans er «ikke adlyd på forhånd». Da han besøkte Oslo denne uka, føltes det naturlig å starte der.

– Da jeg sto opp i dag, tikket det inn flere nyhetsoppdateringer. Én handlet om utrenskningene som er i full gang i det amerikanske embetsverket, en annen om at Google nå har omdøpt Mexicogulfen, slik Trump ønsket. Hvordan tenker du at det går med rådet ditt om ikke å adlyde på forhånd?

– Vel – ikke så bra. Det har vært veldig skuffende å se hvordan de rikeste har bøyd seg – ikke fordi det er noen grunn til å tro at milliardærer oppfører seg bra, men fordi du rent objektivt trenger en spredning av maktsentre. Det var også skuffende å se hvordan mange av våre rikeste selv før valget enten var veldig entusiastiske for Trump, eller tilpasset seg.

– På den andre siden: Mange advokater og folkevalgte politikere på delstatsnivå viser at de forstår alvoret, og jeg tror vi vil se flere som handler raskere denne gangen enn det vi så i 2017.

– Spørsmålet er om det finnes åpninger og motsetninger her. Mange av menneskene som stemte på ham, ønsker jo at myndighetene skal fungere, i alle fall for dem. I tillegg ønsker Trump å være sterk – og du kan ikke være sterk dersom staten ikke fungerer. Du kan ikke ha en Kina-politikk om du har et dysfunksjonelt forsvarsdepartement. Du kan ikke gjennomføre sanksjoner om du ikke har folk som kan ting i finansdepartementet. Så jeg tror det kommer til å åpne seg muligheter etter hvert.

– Med det er vi inne på begrepet frihet, som er hovedtemaet i din siste bok, «Om frihet». Du skriver der at vi har glemt at den ikke er noe som kommer til oss fra utsiden, fra markedet eller politikerne, men at vi må «ta den», skape den selv. Du skriver også at ukrainerne har gitt oss en påminnelse om dette, og at vi kan lære av dem. Gjør vi det?

– Elon Musk vil hjelpe fascistene med å gjøre staten liten

Leif Einar Lothe leser gjerne cowboyhistorie.

– Det er mest historie jeg leser om, mye av det i tidsskrifter. Helst om middelalderen, vikingtida, til og med cowboyer. Men jeg leser nå mest på fly eller når jeg kan, jeg har litt annet å drive med.

– Ja, du bygger en hel stavkirke i Odda. Med bar inne i stavkirka?

– Å nei, ikke i stavkirka. Den blir i et langhus på sida. Der blir det restaurant og scene og alt mulig.

– Jeg har alltid hatt lyst til det, og nå fikk jeg muligheten. De byggene fascinerer meg. Det er jo en blandingstid mellom det hedenske og kristendommen. Og det er veldig flotte bygg, med fin arkitektur.

– Hvorfor begynte du å interessere deg for eldre historie?

– Det var en masse folk fra Hardanger som var ned til Jerusalem og kriga, og la på ferd nedover der: I de første korstogene var det folk fra Hardanger og Hordaland.

– Du har selv gitt ut bok, hvordan var det?

– Ja, jeg har gitt ut både strikkebøker og en sjølbiografi med Finn Tokvam. Det var greit nok det, men litt skummelt var det. Du må jo svare sant, utlevere deg selv. Det må være ekte, det du gjør. Jeg lurer på om jeg skal lage noen nye bøker, vi har litt forskjellige planer som er på trappene, som vi jobber med.

Det er jo en blandingstid mellom det hedenske og kristen­dommen.

Historieinteressert harding

Vestre Pennsylvania i det amerikanske rustbeltet var for 40 år siden en solid bastion for Demokratene. Det fantes knapt en republikaner blant stål- og gruvearbeiderne og deres familier. United Steelworkers organiserte det meste av det sosiale livet, fra dans på lørdagskvelden til sammenkomster på samfunnshuset.

«Tidligere var det umulig å finne en fagorganisert arbeider som stemte på Republikanerne», sier Herman, en pensjonert stålarbeider fra Charleroi i Pennsylvania i boka «Rust Belt Union Blues», av Lainey Newman og Theda Skocpol. Der beskriver de skiftet som har skjedd i USA bare i løpet av noen tiår.

I dag er disse områdene blitt bastioner for Trump og Republikanerne. Forfatterne mener det er vanskelig å se for seg at dette vil snu. Der fagforeningene tidligere var det sosiale limet, samler folk seg nå om National Rifle Association.

Da jeg leste boka, tenkte jeg på om en tilsvarende utvikling er mulig også her hjemme. Kan arbeider- og distriktsvelgere, som tradisjonelt har flokket seg om sosialdemokratiet, ende opp som de sterkeste støttespillerne for høyrepopulister, slik vi også har sett i europeiske land?

Samfunnsforsker Jonas Stein ved Universitetet i Tromsø sier til Klassekampen at det spesielle med Norge er at periferien tradisjonelt har alliert seg med venstresida. Han viser til Stein Rokkan som definerte Nord-Norge som en økonomisk periferi, preget av sosiale forskjeller, mens Sørvestlandet var en kulturell periferi. Det er derfor ikke overraskende at Ap fikk sitt første gjennombrudd nettopp i Nord-Norge tidlig på 1900-tallet.

– Distriktene og periferien har vært til venstre, mens høyrepartiene har gjort det svakere i nord enn i resten av landet. Men dette mønsteret ser nå ut til å være brutt. Ved de siste valgene har Frp gjort det bedre i Troms og Nordland enn landsgjennomsnittet.

På en fersk Troms-måling for Nordlys får Frp 30,3 prosent.

Veksten for Frp i den norske periferien er et brudd med et mønster i norsk politikk de siste hundre årene. Like bekymringsfullt for venstresida er det at Frp nå også er det største arbeiderpartiet.

Det nye arbeiderpartiet?

– Akkurat nå leser jeg Tor Ulvens bok «Stein og speil» fra 1995, det året han døde, sier Camilla Stoltenberg, som vi får tak i et innsmett under en taxitur fra Flesland til Bergen.

– Det er et gjensyn med en tid og en forfatter som betød mye for meg. Nå opplever jeg at det er lenge siden. Ellers ender jeg ofte opp med sakprosa. For halvannet år siden, i 2023, hadde jeg tre måneder fri etter jobben i Folkehelseinstituttet. Da leste jeg mye og grundig. En bok jeg ofte tenker på er «Revolutionary Spring» av Christopher Clark om det europeiske revolusjonsåret 1848. Det er en omfattende bok, vel verdt å lese. Spennende. Selv om revolusjonene ble slått brutalt ned, vant de revolusjonære på et vis. Ikke der og da, men alt de sto for måtte makthaverne ta hensyn til.

– Ja, så er det «Of Boys and Men» av Richard Reeves. Det var som å møte en venn. Han skrev om ting jeg har tenkt på lenge. Det var som om vi hadde snakket sammen. Disse sakene var viktige i den NOU-en jeg ledet om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner fra 2019. I 2023 var han i Norge på invitasjon fra Mannsutvalget, som jeg også satt i. Han har en måte å snakke om likestilling på som jeg liker.

– Noen bøker fra barndom og ungdom som har betydd mye?

– Det er mye. Jeg leste og leste, men jeg har gått tilbake til «Lillelord» av Johan Borgen. Jeg hadde hatt en samtale med venner om hva vi husker fra disse bøkene. Jeg husket Wilfreds Sagens forhold til Miriam, som er jødisk og går på musikkskole. Hun var en person jeg var spesielt opptatt av, men de andre husket ikke henne. Kanskje var det fordi jeg var 14 år og jente. BB

Jeg har gått tilbake til ‘Lillelord’.

– Som å møte en venn

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

En bil kjører langs kysten. Nede ved brygga ser vi den glatte arkitekturen mot sjøen. Vannet omringer alt, helt fra starten. Vi ser enorme skip og mennesker som stimler seg sammen i kø. «Det står altså to barn her som gjerne vil si farvel til sin far!» trygler en dame. Over høyttaleren kommer offisielle påminnelser fra en sindig stemme: Deres valuta er ikke lenger gyldig. Hva er det de gjør? De stenger landet.

Danske Thomas Vinterbergs nye serie «Familier som våre» blir nå vist på NRK, og det er en sjelden ubehagelig, men dragende opplevelse. Serien foregår i en tenkt framtid, der klimaendringene har blitt så uhåndterlige at de lavtliggende danskene ikke kan klare seg ettersom havet stiger. Når serien åpner, har Nederlands økonomi nettopp kollapset, og flyktninger derfra strømmer desperat ut til andre land. Det er dette de vil unngå i Danmark. Som de gode sosialdemokratene de er, foretar de en kalkulert handling: Landet stenges ned, for å komme begivenhetene i forkjøpet, før Europa stenger grensene sine for danske flyktninger. Vi vet vi blir tvunget til det ganske snart, er logikken, derfor avvikler vi nasjonen før det er for seint.

Det er lett å karikere det sentrale premisset for serien – at Danmark ville foretatt en rasjonell vurdering av å stenge landet, før det strengt tatt var nødvendig. Man kan se det som lite plausibelt, en krykke for historiefortellingen. Man kan se det som bittert sannsynlig, fordi det er et økonomisk regnestykke som tvinger fram beslutningen. Eller man kan se det som noe klassisk skandinavisk – et rasjonelt omsorgstiltak.

Serien har skapt massiv oppmerksomhet i Danmark, hvor de engstelig har spurt seg hvor realistisk det er, det Vinterberg tegner opp. Samtidig som serien gikk i Danmark, la danske forskere ved Danmarks Tekniske Universitet fram en rapport som søkte å finne svar på hva det stigende havnivået vil bety for Danmark. Noe så drastisk som i Vinterbergs fiksjonsunivers finner vi ikke. Men forskerne opererer med sannsynlige scenarioer og verst tenkelige scenarioer, og de verste scenarioene har det Danmarks Radio kaller «uoverskuelige nasjonale konsekvenser» – som vil berøre 328. 000 dansker og komme med kostnader opp mot 449 milliarder kroner på landsbasis, altså mer enn det samlede danske statsbudsjett for i fjor.

Når kostnadene tallfestes, er det jo fordi man må ruste seg for en framtid. Men under ligger et spørsmål som er utgangspunktet for hele Vinterbergs framtidsdystopi: Når blir det så ille at det tvinger seg fram en kalkyle, for å se om vi i det hele tatt kan makte det?

«Er det en reell risiko?» spør en avissak om «Familier som våre». «Drukner Danmark?» følger en podkast opp. Det som truer Danmark, er et stigende vannspeil, som det heter i serien, og det er som speil at serien har fått sin effekt. Man tvinges til å holde opp og se nøye på det vi vet om framtida.

Evakueringen av Danmark er en langsiktig og omstendelig prosess. Familier rives fra hverandre, frykten for stengte grenser gjør at mange drar uten oppholdstillatelse, og folk er prisgitt andre lands flyktningkvoter. Vinterberg har i det store og hele valgt å fortelle om mennesker fra privilegert, øvre middelklasse, noe som har skapt en viss harme – kanskje er det en ytterligere provokasjon at serien heter «Familier som våre». Men privilegiene er så himmelropende, på et vis 

, at det framstår mindre som en provokasjon og mer som et bevisst grep: En av familiene vi følger, får bli overført til Paris, og dattera i familien redder seg ved å komme inn på Sorbonne. En annen familie bor i det som vi gudsord fra landet ville kalt et slott, men som kanskje er en herregård.

Det er som speil at serien har fått sin effekt.

Stigende vannspeil

Applaus til Ringnes

Applaus til Christian Ringnes. Verken stat eller kommune ville prioritert dette.

Denne avisa liker storstilte offentlige satsinger og politisk styring, men det betyr ikke at private investeringer og donasjoner alltid bør avvises. Når Christian Ringnes og Eiendomsspar nå har kjøpt landemerket Tryvannstårnet i Oslo med løfter om storstilt rehabilitering og tilbud til publikum, er det bare å applaudere. Verken stat eller kommune ville ha prioritert dette.

 for samarbeid mellom offentlige og private i Norge. Ikke minst har private donasjoner til offentlige kunstmuseer vært viktig. Nasjonalgalleriet har fått store private gaver, blant annet fra Conrad Langaard, og Rasmus Meyers samlinger står sentralt i Kode-museene i Bergen. I nyere tid har vi noen dårlige og ubetenksomme eksempler på private bidrag, som Fredriksen-døtrenes samrøre med Nasjonalmuseet. Mer vellykket er Nicolai Tangens bidrag til Kunstsilo på Odderøya i Kristiansand, der museet har fått evigvarende råderett over Tangen-samlingen.

I det hele tatt krever et samarbeid mellom private og offentlige at politikerne vet hva de vil. Noen ganger bør man takke høflig nei, hvis det for eksempel primært handler om å oppnå verdistigning på en private samling, mens andre ganger bør mesenene tas imot med åpne armer.

Prosjekter som skal drives i kommersiell regi, kommer i en litt annen kategori, men også i slike tilfeller bør offentlige myndigheter i utgangspunktet være positive hvis det kan komme allmennheten til gode. Forhåpentlig er Ringnes’ kjøp av Tryvannstårnet et eksempel på det – det samme var hans satsing på Ekebergparken i Oslo, som åpnet i 2013. Det var mye debatt og motstand mot prosjektet, men det har blitt en udiskutabel berikelse for byen. Da skulpturparken åpnet for allmennheten, stilnet også kritikken.

Nå gjenstår bare én ting på Ekeberg, som er Oslos historiske kjerneområde, og det er en gondolbane opp fra Bjørvika. Planene om en «bergbane» til Ekeberg, der mange fra Vålerenga, Kampen og Gamlebyen har svermet i sin ungdom, er ikke nye. De første kom allerede i 1883. I nyere tid har saken versert siden reguleringsplanen for Bjørvika kom i 2003. Først da Christian Ringnes kom på banen, ble det fart i sakene. Han hadde en egeninteresse av taubanen, som eier av Ekebergrestauranten, men hva så?

var heller ikke å forakte. Han ville betale for byggingen og landingspunktet ved Munchmuseet, i tillegg til å opprette et fond som skulle finansiere demontering av banen hvis den ikke ble en kommersiell suksess. Av en eller annen uforklarlig grunn gikk det daværende byrådet av Ap, SV og MDG mot planene i 2021. Byråd for byutvikling, dagens MDG-leder Arild Hermstad, mente det ville bli en «flott turistattraksjon», men konkluderte likevel med at det «alt i alt ikke vil være til det beste for byens innbyggere».

Den borgerlige opposisjonen sa at den ville ta opp igjen forslaget hvis det ble maktskifte i Oslo i 2023. Det ble det, men har det skjedd noe? Nei! På spørsmål fra Aftenposten i 2021 om tilbudet om finansiering av gondolbanen sto ved lag også etter kommunevalget i 2023, svarte Ringnes:

«Det kan du være aldeles sikker på!!!»

Men hva skjer? Ingenting! Her må det skjæres gjennom!

Nå gjenstår bare gondolbane opp fra Bjørvika

Hvor blir det av gondolbanen?

På lista over begivenheter i 1955 stikker enkelte ting seg ut: Elvis Presley hadde sin tv-debut. McDonald’s åpnet den første av sine nå 40.000 franchiser over hele kloden. USA sjøsatte en atomdreven ubåt, tre år før Sovjetunionen, og kunngjorde sine planer om å utvikle interkontinentale ballistiske atomraketter.

Men samme år som disse tegnene på kulturell og militær dominans kom til uttrykk i USA, skjedde noe oppsiktsvekkende helt i den andre enden av jorda, som vi kanskje først nå ser de langsiktige etterdønningene av.

Der, en skjellsettende uke i april 1955, ble Den asiatisk-afrikanske konferansen avholdt i Bandung på den indonesiske øya Java. Ledere og utsendinger fra 29 tidligere og daværende kolonier i Asia, Afrika og Midtøsten var samlet for å stake ut en egen kurs i verden.

Vertsbyen var full av relevant historie. En av de mest kjente hendelsene fra Indonesias til tider blodige uavhengighetskamp skjedde nettopp i Bandung. Under en retrett og masseevakuering i 1946 brant indonesiske styrker ned den sørlige delen av byen, framfor å la inntrengerne ta over området intakt.

I en sang om den taktiske tilbaketrekkingen, gjengitt i boka «The Darker Nations: A People’s History of the Third World» (2007) av Vijay Prashad, heter det:

Hei, hei Bandung, minnenes by / Jeg har ikke møtt deg på lenge / Nå er du et flammehav / La oss ta over igjen, kamerat

Innen tre år hadde indoneserne ikke bare tatt tilbake Bandung, men resten av sitt langstrakte øyrike. Frigjøringslederen Sukarno ble republikkens første president. Men i verdens politiske grunnvoller var større, seismiske krefter i sving. Antikoloniale bevegelser lot seg inspirere av hverandre på tvers av kontinenter og trappet opp innsatsen for å bli kvitt sine europeiske koloniherrer i land etter land.

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

De høyreradikale trumpistene har forberedt seg bedre denne gangen.

Kan man skrive om seg selv uten å skrive om andre? Antakelig ikke. Nå har Annie Ernaux fått en motbok fra sin tidligere elsker.

Sarah Gaulin

– Jeg er fascinert av alt med Fosse, sier Stein Torleif Bjella.

Sju av ti franskmenn ville ha levd i etterkrigstida, om de fikk velge. Men var alt virkelig bedre før?

Vi er nå i marerittscenarioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er teknologigigantenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Tar vi jobben tilstrekkelig på alvor?

Kjønnet kleber til kvinnen som klister.

Kjersti Toppe

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosialisten Bhaskar Sunkara.

En av flokken

Tek-feiden når et nytt nivå.

Det er ikke rart at verdens rikeste mann har fått den sentrale rollen han har fått, sier Timothy Snyder i samtale med Jonas Bals.

Leif Einar Lothe leser gjerne cowboyhistorie.

Det nye arbeiderpartiet?

Camilla Stoltenberg har et nært forhold til «Of Boys and Men».

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Applaus til Christian Ringnes. Verken stat eller kommune ville prioritert dette.

Vent litt – systemet oppdateres

Rapper Jonas Benyoub er fascinert av hvordan folk snakker.

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hvorfor spytter høyresida ut noen av Norges mest populære podkaster?

Privat sektor kan også bli for stor

Et dypdykk i Xi Jinpings ideolo­giske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

De høyre­ra­di­kale trumpis­tene har forberedt seg bedre denne gangen.

Kan man skrive om seg selv uten å skrive om andre? Antakelig ikke. Nå har Annie Ernaux fått en motbok fra sin tidligere elsker.

Sarah Gaulin

– Jeg er fascinert av alt med Fosse, sier Stein Torleif Bjella.

Sju av ti franskmenn ville ha levd i etter­krigs­tida, om de fikk velge. Men var alt virkelig bedre før?

Vi er nå i mare­ritt­sce­na­rioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er tekno­logi­gi­gan­tenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Tar vi jobben tilstrek­kelig på alvor?

Kjønnet kleber til kvinnen som klister.

Kjersti Toppe

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosia­listen Bhaskar Sunkara.

En av flokken

Tek-feiden når et nytt nivå.

Det er ikke rart at verdens rikeste mann har fått den sentrale rollen han har fått, sier Timothy Snyder i samtale med Jonas Bals.

Leif Einar Lothe leser gjerne cowboy­his­torie.

Det nye arbei­der­par­tiet?

Camilla Stol­ten­berg har et nært forhold til «Of Boys and Men».

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vin­ter­bergs nye serie. Eller?

Applaus til Christian Ringnes. Verken stat eller kommune ville prioritert dette.

Vent litt – systemet oppdateres

Rapper Jonas Benyoub er fascinert av hvordan folk snakker.

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hvorfor spytter høyresida ut noen av Norges mest populære podkaster?

Privat sektor kan også bli for stor

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

De høyreradikale trumpistene har forberedt seg bedre denne gangen.

Sju av ti franskmenn ville ha levd i etterkrigstida, om de fikk velge. Men var alt virkelig bedre før?

Vi er nå i marerittscenarioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er teknologigigantenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Tar vi jobben tilstrekkelig på alvor?

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosialisten Bhaskar Sunkara.

Leif Einar Lothe leser gjerne cowboyhistorie.

Det nye arbeiderpartiet?

Camilla Stoltenberg har et nært forhold til «Of Boys and Men».

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?