Yohan Shanmugaratnam

#fff

#000

Siste skrik fra Riyadh? Om vi overhører de fra fangene som nylig har blitt henrettet i Saudi-Arabia, er det faktisk en fornøyelsespark. Den heter Beast Land og ble åpnet forrige uke av selveste Mrbeast, verdens mest populære youtuber som nylig bikket 100 

 visninger. Mrbeast har fans over hele kloden, mest sannsynlig også blant barn og unge i din krets. Om du selv aldri har hørt om ham, er sjansen stor for at du heller ikke visste hvem Charlie Kirk var.

egentlig heter James Donaldson (27), slo gjennom på Youtube i 2017 med en video der amerikaneren teller til 100.000. Siden har han vært kjent for å gjøre spreke stunts og la folk konkurrere om pengegaver.

For fire år siden lagde Mrbeast like så greit sin egen versjon av lekene i den populære Netflix-serien «Squid Game». I motsetning til i serien mistet ikke taperne livet, men ellers var opplegget ganske likt: 456 mennesker som gjennom ulike oppgaver og prøvelser knivet om en pott på 456.000 dollar.

I dag har Mrbeast over 450 millioner abonnenter, som de siste dagene har kunnet følge lanseringen av Beast Land i Saudi-Arabias hovedstad. Inne i Beast Land, som skal stå der halvannen måned, kan publikum kaste seg ut i utfordringer de har sett på Youtube, kjøre berg-og-dal-bane og vinne penger. Tenk «Fangene på fortet», Tusenfryd og Las Vegas. Da Mrbeast innviet parken, ble et svært hvelv åpnet på scenen, så spillerne kunne se hva de kjempet om. Totalt skal to millioner riyals, tilsvarende 5,4 millioner kroner, deles ut til de som samler flest poeng. I ekte, hyperkapitalistisk ånd vil halvparten av totalsummen gå til den ene personen som troner pallen til slutt.

 en del av Saudi-Arabias offisielle underholdningssatsing, Riyadh Season. Som jeg antydet innledningsvis, har ikke Mrbeast valgt en hvilken som helst vert og partner. Bare det siste året har regimet til kronprins og statsminister Mohammed bin Salman (MBS) henrettet mer enn 300 mennesker, blant dem journalisten Turki al-Jasser. Den vanligste henrettelsesmetoden i landet er halshogging.

Men noen ganger gjøres jobben ekstra grundig: I 2018 ble Washington Post-spaltisten Jamal Khashoggi, under et besøk hos det saudiarabiske konsulatet i Istanbul, overfalt av agenter, kvalt og deretter partert. Ifølge amerikansk etterretning skjedde mordet på ordre fra MBS. Khashoggi hadde blant annet kritisert Saudi-Arabias krigføring i Jemen, som FN anslår har direkte og indirekte ført til tap av 377.000 liv – der så mange som 70 prosent av ofrene var under fem år.

 har hele veien sluppet billig unna. Det skyldes at oljegiganten er en nær venn av USA, noe vi ble mint på da MBS ble tatt imot av Donald Trump tirsdag. I det store bildet er Mrbeast derfor bare en brikke i Saudi-Arabias PR-kampanje. Den lykkes MBS åpenbart med. Som Bennett Melt, en av youtuberne som gjestet Beast Land, sier i videoen sin: «Jeg vet det er masse politikk rundt området Beast Land befinner seg i. Jeg vet det er noe drama. Jeg går ikke inn i noe av det der. Dette er ikke en hatvideo.»

Jeg tenker på NRK-innslaget fra søndag om at Taliban­regimet i Afghanistan har tydd til influensere for å lokke turister. Mens Taliban-fluensere som Matt Shoe får stryk, med rette, har Mrbeasts flørt med MBS gått under den kritiske radaren. Det er tross alt forskjell på monstre, eller?

Det er tross alt forskjell på ­monstre, eller?

Beistets supershow

Bjørgulv Braanen

Historiker og forfatter Tore Skeie er tilbake etter opplagssuksessen «Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid» for sju år siden. Nå er oppfølgeren «Hardråde. Om Harald Sigurdsson og hans verden» klar. Og i likhet med forrige gang er han opptatt av å skildre omgivelsene de norske viking- og middelalderkongene virket og levde i. Her får vi breie sveip gjennom Europa, til Danmark, England og Sverige, men først og fremst til Gardariket, fyrst Jaroslavs rike, med byene Novgorod og Kyiv, og til Det bysantinske riket, der Harald Hardråde (1015–1066), Olav den helliges yngre halvbror, tjenestegjorde som leiesoldat i hele ni år, før han vendte hjem til Norge og krevde kongetronen fra sin nevø, Magnus, Olav den helliges sønn. Den vant han til slutt og ble den myteomspunne hardstyreren – en krigerkonge uten like, som tuktet det selvstyrte bondesamfunnet og grunnla et norsk kongedynasti som varte til langt inn i seinmiddelalderen.

– Jeg skjønte veldig tidlig at Haralds livshistorie var en unik mulighet til å beskrive en del ting som tradisjonelt ikke har hørt hjemme i norsk historieskriving. De internasjonale forbindelsene er viktig for å forstå hele tidsalderen og en konge som Harald. Han er en litt spesiell figur i forhold til andre i nordisk historie. Han trer tydeligere fram, samtidig som han er et prisme for en hel verden, en verden han er i kontakt med på mange plan. Jeg gjorde noe liknende i «Hvitekrist», ved å gå utenfor de vanlige nasjonale grensene. Vår historieforståelse er veldig knyttet til Norge, men den norske kulturen var sammenvevd med verden utover det geografiske territoriet, både ved måten landet ble kristnet på, det politiske systemet og hvordan kongene håndhevet sin makt.

– Det er en historie om en konsolidering av det norske kongedømmet?

– Ja, Harald er en viktig konge i norsk historie – sannsynligvis undervurdert. Olav den hellige har fått veldig mye oppmerksomhet på grunn av helliggjøringen, men Harald var en langt mer vellykket konge, som endret samfunnet, konsoliderte kongemakta og grunnla et dynasti. Jeg hadde lyst til å vise fram hvordan det foregikk – hvordan Norge begynte å likne mer på verden rundt.

– Hvordan var forholdet mellom bondesamfunnet og kongemakta?

– Jeg har vært interessert i spenningen i samfunnet, klassedimensjonen. En aristokratisk krigerklasse som forsøkte å drive inn mest mulig ressurser av den vanlige befolkningen, som gjorde motstand. Olav Haraldssons beslaglegging av bondegårder i Trøndelag er en mye viktigere grunn enn kristningen til at bondebefolkningen vendte seg mot ham og drepte ham på Stiklestad i 1030. I Norge, som i hele Europa, var perioden preget av opprør og folkelig motstand mot innkreving av skatt og tributt, der ingenting kom tilbake til folk.

– Var det lokale stormenn som representerte motstanden i bondesamfunnet?

– Både òg. Stormannen Einar Tambarskjelve [fra Gimsan på Melhus] framstår som en beskytter og talsmann for det gamle bondesamfunnets rettigheter, mens Kalv Arnesson [av Giske-slekta, Arnungene] kanskje var det motsatte. Det er en spenning mellom ulike fløyer i det norske styringsmiljøet. Noen presset mest mulig ut av lokalsamfunnet, andre ikke.

Bøndene klarte seg helt utmerket uten konger.

Krigerkongen

– Du har på kort tid gitt ut en motbok om velferdsstaten, skrevet forord til Clara Zetkins «Om fascisme» og en roman i sjangeren «Moss Noir». Men innimellom leses det vel også?

– Ja, jeg har tid til ti hver dag, som Forfatterforeningen oppfordrer til.

– Haha, nei. Ti minutter. Jeg har et fint nattbord jeg har snekra sjøl. Oppå er det plass til vannglass, vekkerklokke og boka jeg leser. Under er en hylle der de neste står klare. Akkurat nå leser jeg Dag Solstads «Ellevte roman, bok atten», som er den første i trilogien om Bjørn Hansen.

– Da må jeg spørre om du har hørt Klassekampens ferske Solstad-podkast?

– Ikke ennå, men jeg gleder meg til å høre den! Ellers har jeg nylig lest Kine Jeanette Solbergs fine roman «I alle farger», og Mikael Niemis «Stein i silke», som jeg også likte veldig godt.

– Du nominerte jo titler til venstresidas kanon. Men fins det noe fra den andre sida, en liberalistisk klassiker, du vil anbefale?

– Hm. «Veien til trelldom» av Friedrich Hayek? Den er jo ensidig, men også overbevisende på sin måte. Uansett nyttig å lese!

På sengekanten

Jo Skårderud

Jo Skårderud i samtale med en trumpist og en frafallen Trump-tilhenger: «Det går ikke helt etter planen»

Et land som ikke har kontroll på grensene kan ikke lenger sies å være et land», ljomer det fra journalist og podkastvert Ole Asbjørn Ness utover en fullsatt sal på Litteraturhuset i Trondheim. Ved siden av ham sitter Espen Teigen, journalist i Document.no. Han har nettopp sluppet ut av fengsel etter en bedrageridom for å ha jukset til seg stortingsleilighet.

«De siste sju årene har 297.000 ikke-vestlige innvandrere fått statsborgerskap i Norge!» skyter Teigen inn. Han følger opp med en breiside tall om ukontrollert innvandring jeg ikke tar med, fordi faktasjekkeren min hos SSB ikke går god for dem.

Begge er viktige stemmer på det venner vil kalle den konservative høyresida og uvenner kalle norsk ytre høyre. De er på Stockmanndagene for å diskutere Trump sett fra høyresida. Ness er frafallen Trump-tilhenger, Teigen trumpist. Min jobb er å lede samtalen. Det går ikke helt etter planen. Mens jeg vil diskutere om Trump er fascist, vil de helst snakke om Vestens mislykka asyl- og innvandringspolitikk.

«20 år til med dette er ikke bærekraftig!» hoier Ness.

Bildet av meg som smått desperat kaver med å få debatten til å handle om mine temaer, mens ivrige høyrepopulister snakker asylpolitikk på inn- og utpust er symbolsk for den asylliberale venstresidas fallitt i asyl- og flyktningpolitikken det siste tiåret.

Innvandringsfiendtlige høyrepopulistiske partier er nå jevnlig de største partiene på meningsmålinger i land som Tyskland, Frankrike, Nederland, Sverige og Norge. Sentrum og sosialdemokratiet forsøker fortvilet å konkurrere om å være strenge. Min fløy, de asylliberale partiene på venstresida – i Norge SV, Rødt og MDG – er spilt helt ut på sidelinja.

Høyrebølgen skyldes ikke bare asylpolitikk, men den er en avgjørende del av ytre høyres vekst. Hvordan havnet vi her?

– Hvis innvandrings­fiendtlige partier på høyresida står aleine om å komme med løsninger på ekte problemer, styrker det de partiene. Da føres debatten på premissene til dem som har hatsk og menneskefiendtlig retorikk, sier Frode Forfang.

Venstresidas asylparadoks

De fleste av oss synes det er urettferdig at 81 milliardærer eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning.

Urettferdig, ja, men også direkte livsfarlig for menneskeheten, advarer Luke Kemp, forfatter og forsker ved Cambridge-universitetets senter for eksistensiell risiko. For å forstå hvorfor, må vi spole tilbake cirka 12.000 år, til de første menneskelige sivilisasjonene.

 – The History and Future of Societal Collapse» gransker Kemp årsakene til at «Goliater», mektige sivilisasjoner eller stater, kollapser. Med analyser av datasett fra 325 samfunnskollapser, som Romerriket, aztekerriket og det osmanske riket, mener han å ha funnet kimen til undergangen: Økende ulikhet i politisk og økonomisk makt driver samfunn mot kollaps.

Boka er omfattende, men i grove trekk er dette analysen: Når nye stater og samfunn etableres, dannes hierarkier basert på ulikhet. Etter hvert som samfunn vokser, blir ulikheten en selvforsterkende prosess, der elitene bruker rikdom og makt til å sikre seg enda mer makt. Hvis ikke syklusen stoppes, samles en uholdbar andel av ressurser og beslutninger hos eliten. De samme menneskene som har mest å tjene på status quo, og ofte er årsaken til problemene folk flest møter, får ansvaret for å løse samfunnets utfordringer. Tilliten til systemet og institusjonene forvitrer, og interne motsetninger øker i takt med ulikheten.

Analysen minner til dels om Karl Marx’ spådommer om at motsetningene i kapitalismen må ende i revolusjon, men det er ikke Kemps konklusjon. Ulikhet må ikke føre til ett forutbestemt utfall. Trusselen ligger i at ulikheten svekker samfunnets evne til å håndtere kriser, klimakrise, pandemi, krig eller økonomisk sjokk. De blir topptunge giganter på leirføtter, og et lite dytt kan være nok til å starte prosesser som ender i full kollaps.

Fordi historikere tradisjonelt har vært elitenes talerør, nevnes det sjelden at kollaps ofte har vært bra for folk flest. Vestromerrikets fall betydde mindre skatt, mindre tvangsarbeid og større selvbestemmelse for millioner av bønder og tidligere slaver. Skjeletter viser at folk ble høyere og friskere. Ming-dynastiets fall i Kina ga lavere skatt og større sosial mobilitet. Svartedauden var traumatisk, men ga folk flest mer mat, bedre økonomi og en massiv overføring av makt fra eliter til folk. Eksemplene er mange.

 er likevel ikke noe å heie på i 2025. Ifølge Kemp lever vi for første gang i menneskehetens historie under en «global Goliat». De økonomiske og digitale infrastrukturene er så sammenvevd, maktkonsentrasjonen hos teknologigiganter, finanseliter og mektige stater så stor, at neste kollaps vil bli global. Alle skal ned.

Det innebærer at hver gang vi tillater at makt flyttes fra folk til elite, gir vi oss selv litt dårligere odds til å hindre at globale trusler som klimakrise, pandemier, økonomiske sammenbrudd og atomkrig ender katastrofalt, i verste fall med menneskehetens undergang.

Løsningen til Kemp er å drepe Goliat. Ikke gjennom blodig opprør, men ved å ta den politiske og økonomiske makta fra eliten og gi den tilbake til folk flest. Så enkelt, og så vanskelig.

Løsningen til Luke Kemp er å drepe Goliat.

Kan økt ulikhet ta livet av oss alle?

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Anniken C. Mohr (foto)

Barnevogna Aslak Heika Hætta Bjørn dytter på, har stoppet opp. Datteren Ester Márjá fortsetter å gi fra seg noen protesterende knirk, slik hun har gjort gjennom trilleturen over Rådhusplassen i Oslo. Hun nekter å sove.

– Hvor er jeg nå, spør Bjørn og ser et øyeblikk ut i lufta.

Misforståelsen skyldes muligens at vi har snakket så mye om å være desorientert. I bokaktuelle Aslak Heika Hætta Bjørns tilfelle har det dreid seg om hans ikke helt strake vei til den samiske identiteten.

Tidligere har Bjørn blant annet brukt musikken som en uttrykksform, som vokalist i Kirkenes­bandet Ondt Blod. I låta «Natur» synger han:

Har levd så lenge ned på knær/Og lært å elske iskaldt vær/Blant frosne vann og knekte trær/Kjære æ var alltid her

Jeg bestemmer selv når jeg skal bli utsatt for rasisme.

Aldri mer et liv på knær

– Nå er det dessverre noe så kjedelig som klima- og miljødepartementets del av statsbudsjettet. Det er ikke så bra for søvnen for det setter i gang jobbtanker. Jeg har drømt om alt fra rovdyrpolitikk til klimakvoter i det siste.

– Når du ikke er fanget i budsjettmareritt?

– Da er det ofte bøker med lite innhold og mye underholdning, romantisk drama og sånne ting. Jeg anbefaler Colleen Hoover. Det er kanskje politisk ukorrekt å tipse om henne, men hun er en god forfatter som leses av veldig mange unge. Så er jeg glad i personlige biografier. Jeg leste nylig «Jegerånden», boka til forsvarssjefen. Linn Wiik har skrevet en god og vond bok om sin barndom, hvor hun ble utsatt for overgrep. Det er interessant å lese personlige bøker som kan gi oss tanker om hvordan forbedre system.

– Finnes det en typisk «Senterparti-litteratur»?

– Mange i Sp er opptatt av historiske bøker. Trygve leser mye om Norge i gamle dager. Her om dagen hørte jeg de diskuterte Snorre. Jeg skulle gjerne ha delt den fascinasjonen, men det er ikke min greie.

– Har du en klassiker du skammer deg over å ikke ha lest?

– Jeg har ikke lest boka om Per Borten, «Staurberaren» av Harald Berntsen.

– Du er sauebonde. Hører bønder mye på lydbok?

– For tida er det mest samboeren min som tar seg av sauene, men jeg hører gjerne lydbok eller podkast når jeg steller i fjøset, ja. Har hørt Abid Rajas sin bok fra egen barndom. Den anbefales veldig. Han leser den selv som gir en ekstra dimensjon. JS

Skammer seg over ikke å ha lest Per Borten-boka

Wanda Heger reddet norske krigsfanger i tyske konsentrasjonsleirer – og familiens ære.

En 21 år gammel jente tok i desember 1942 toget til Oranienburg nord for Berlin med noen lomper i en pose og potetsalat i to norgesglass. Slik startet det som skulle utvikle seg til å bli en omfattende redningsaksjon for krigsfanger fra konsentrasjonsleirene i krigens sluttfase.

«Jeg skjønte ikke at dette kunne bli til noe større, jeg hadde ingen plan, jeg måtte bare gjøre det jeg kunne», fortalte Wanda Heger sønnen på sine eldre dager.

«Det hjelper ikke å vite hva som er riktig om man ikke gjør noe. Og det blir verre om man nøler», hadde hun selv erfart som elev på Bestum skole etter at hun ikke hadde stått opp for en jente fra den andre siden av byen som ble fryst ut og mobbet. Siden skulle hun ta igjen med renters rente for ungdomssynden. Og hun reddet familiens ære og ettermæle, som var i ferd med å gå tapt i de stormfulle 1930-årene.

Sønnen Anders Heger har i åtte år, mer eller mindre sammenhengende, arbeidet med boka om henne, «Wanda. En familiehistorie». Den baserer seg på samtaler med mora før hun døde i 2017, nesten 96 år gammel, men også et omfattende kildearbeid og brevvekslinger mellom Wanda og hennes kommende mann, motstandsmannen Bjørn Heger. Og det har virkelig blitt en familiehistorie, der Wandas pappa Johan Bernhard Hjort ruver tungt i horisonten. Da Wanda var i tenårene, var han Vidkun Quislings våpendrager og hirdsjef i Norge, før han under krigen ble trukket med i datterens arbeid med å hjelpe de norske fangene i konsentrasjonsleirene.

Johan Bernhard Hjort var eldste sønn av Norges ledende havforsker, Johan Hjort, som var gift med den tyske adelskvinnen, Wanda von der Marwitz, oppvokst på slottet Friedersdorf i Brandenburg. Seinere skulle J.B. Hjorts to søstre gifte seg med hver sin mann i adelsslekta von der Goltz. Det var prøyssisk militæradel i mange generasjoner. Slik ble familien Hjort, som etablerte seg på Bestum i vestre Aker utenfor Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet, en forening av «tysk høyadel, århundregamle embetsmannslekter og en gryende akademisk elite i det unge Norge», som Heger skriver.

– Det var en overraskelse selv for meg som har vokst opp med det. Den prøyssiske greina av familien var helt i toppen av den tyske samfunnspyramiden i mange hundre år. I 1940 viste det seg hvor dypt dette adelskapet satt og i hvilken grad det var en levende realitet. Den andre overraskelsen var hvor rotfestet fascismen var. Det er ikke nytt, men det er såpass underspilt i vår egen familiehistorie, så preget som den har vært av etterkrigstidas omskrivninger, at det var ganske sjokkerende å se hvor intimt knyttet de tyske familiemedlemmene – og J.B. Hjort – var til det fascistiske prosjektet, sier Heger.

Hjort-familien har en slektshistorie med forgreininger tilbake til Christian Magnus Falsen, som satt på Eidsvoll i 1814. J.B. Hjort, som bare ble kalt Falle i familien, giftet seg med Anna Cathrine Holst, som også var fra en tradisjonsrik embetsmannsslekt. I 1921 kom Wanda til verden som deres førstefødte.

Enkelt­valgene vi tar, er viktigere jo tyngre tider vi lever i.

Begynte med potetlomper i Bergans meis

Sandra Lillebø

Var de store fortellingene likevel ikke helt døde? Det er i hvert fall noe som beveger seg der nede i klikkøkonomiens mørke, som kan tyde på det. Mens Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen nylig publiserte et kulturpolitisk manifest, har journalist Hilde Sandvik og forfatter Asle Toje diskutert liberalisme og konservatisme i flere lange debattinnlegg i nettutgaven til tidsskriftet Vagant. Sistnevnte avfødte en kommentar fra Frode Helmich Pedersen i Bokvennen Litterær Avis, som slo fast at vi mer enn noensinne trenger en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss. Men mer enn et tegn på at de store ideene er tilbake, er slike artikler et tegn på mangel på store ideer, sier han når Klassekampen ringer ham i Brussel, hvor han for tida oppholder seg.

– Mitt inntrykk er at den politiske kreativiteten i liten grad befinner seg der makta befinner seg. Folk med makt er først og fremst opptatt av å beholde den makta og er sjelden i posisjon til å tenke store tanker. Det finnes diskusjoner om de store spørsmålene på internett, men de er ofte spredt og lite konstruktive. Mange sitter fast i sine egne fordommer og dyrker fiendebilder heller enn ideologi, så det hadde vært bra om den debatten ble ført på mer hensiktsmessige steder.

– Det kan være mange steder. Bydelshus, kommunerom, partimøter, stortingskomiteer, ja, stortingssalen, for den saks skyld. Poenget er at folk må venne seg til at det går an å diskutere politiske oppfatninger med andre uten å ende i idiotiske krangler. At man kan snakke om ting og oppleve at man vil hverandre vel.

– «Når man ser på den nylig avholdte valgkampen i lys av de verdimessige omveltningene som nå skaker Europa, framstår den som krusninger på en avskjermet hagedam», skriver du i BLA. Hva legger du i «verdimessige omveltninger», og hva er det som er «krusninger» på hagedammen?

– Valgkampen handlet først og fremst om formuesskatt, og selv om den er viktig på sitt vis, er det en minimal sak. Det er ikke det folk flyr i flint av i verden i dag, for å si det slik. Vi står midt i et folkemord og en svær krig, og vi har en enorm vekst i høyrepopulisme. Vi har økt sjåvinisme, økt kvinnefiendtlighet og økt innvandringsfiendtlighet. Disse temaene glimret likevel, i stor grad, med sitt fravær i valgkampen.

– Hvem har ansvaret for det? Pressen eller politikerne?

– Først og fremst vil jeg si at debatten mellom Hilde Sandvik og Asle Toje i Vagant viser at det er mulig å ta diskusjonen. Vi har fremdeles en offentlighet, og det er mange muligheter til å ta ordet og diskutere ideologi på de flatene som faktisk finnes. Se bare på hvordan jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg klarte å forhindre en stor, farlig lovendring gjennom et innlegg på Facebook. Så jeg er ikke så opptatt av hvem som har skylda. Men det er så klart negativt med klikkøkonomien i pressen. Og det er nok en mangel på vilje til å ta de store ideologiske diskusjonene innen partiene. Her jobbes det mest med konkrete saker fra dag til dag, man er opptatt av å få fordelaktige oppslag i mediene. Jeg tror partiene hadde tjent på å lage ideologiske verksteder i større grad. Da ville de også vært bedre i stand til å forklare den politikken de har valgt.

Debatten mellom Hilde Sandvik og Asle Toje startet med noen av Tojes tekster i danske Weekendavisen det siste året, som Sandvik mente avslørte en del illiberale holdninger hos skribenten. Men Sandvik burde bruke mer tid på å rydde opp i egne rekker enn å bekymre seg for konservative som Toje, mener Helmich Pedersen. I BLA skriver han at den europeiske debatten om krigen i Gaza er et eklatant eksempel på det liberale Europas krise.

Det er de liberale elitene som ikke har klart å representere velgerne ved å arbeide for deres interesser.

Liberale blindsoner

Hva er det med venstresida og kulturkriger? Det går jo sjelden særlig bra og fungerer noen ganger motsatt av hensikten. I stedet for å overbevise folk som er i tvil, ser det ut til at opphetet kulturkrig først og fremst bidrar til å hisse opp dem som allerede er opphisset, mens de man ønsker å vinne over, trekker seg unna. Problemet synes å være at de som opprørt hever lansen, tar utgangspunkt i det som gjelder i eget miljø, mens folk flest kanskje er et helt annet sted. I stedet for å bli trukket inn i samtalen blir tilskuerne stående utenfor og se undrende på lanseknektenes innbitte harme.

som skjedde da KrFU-leder Ingrid Olina Hovland i en podkast mente at man bør bære fram et barn selv etter en voldtekt? En provoserende påstand. Likevel, i samme podkast, og gjentatte ganger seinere, sa hun at hun ikke ville forby abort etter en voldtekt. Hun støttet selvbestemt abort til tolvte uke. Det var altså en moralsk oppfordring, ikke et politisk forslag. Likevel påstår for eksempel Dagsavisens Jo Moen Bredeveien at hun har som utgangspunkt at «abort bør være ulovlig i alle sammenhenger, også i tilfeller der unnfangelsen skjer gjennom en voldtekt». Men det er jo ikke sant.

en helt annen strategi? I stedet for denne unisone fordømmelsen kunne vi for eksempel ha sagt til KrFU-lederen: «Jeg er grunnleggende uenig i det du sier og forstår ikke hvordan du tenker. Kan du forklare, så kanskje jeg forstår?» Nei, i stedet for å legge opp til diskusjon, ses hun på som en fiende, som skal knuses. Det gikk fullstendig av skaftet da det ble lansert en underskriftsaksjon som krevde hennes avgang som KrFU-leder. Hva var det egentlig disse 40.000 underskriverne mente? At 

skulle bestemme hvem som skulle være leder av KrFU – en organisasjon de aldri har satt sine bein i? Enden på visa ble selvfølgelig at sympatien forflyttet seg fra kritikerne til offeret. Kjøret mot henne ble for ensidig, mobbende og urimelig. I stedet for å svekke henne førte skittstormen til at hun kom styrket ut.

 er også veldig konjunkturavhengige. Når man føler man har vinden i ryggen, blir utskjellingene drøyere og drøyere, uten at man bryr seg synderlig om hva andre folk mener. Hvem snakker for eksempel i dag om alle statuene som skulle rives og debattdeltakere som skulle kanselleres? Skal man være politisk relevant, må man ha en langsiktig politikk som går utover den dagsaktuelle, radikaliserte oppbraktheten. Det nytter ikke å presse gjennom sine meninger i heten fra opprørte tabloider og «flame wars» på sosiale medier. Da står man naken og isolert igjen når røyken har lagt seg.

man tar utgangspunkt i sin egen boble i stedet for å gå i dialog med folk flest. Å vinne politiske poeng ved å fyre opp kulturkrigen er litt som å pisse i buksa. Først blir det masse temperatur og kanskje en liten seiersfølelse, før realitetene innhenter en. Etterpå blir det kaldt og vått. Kanskje vi heller skal oppmuntre til samtaler på tvers av skillelinjer i tillit til folks egen dømmekraft. Tida skriker etter samhold på tvers av alle sosiale, geografiske, etniske og religiøse skillelinjer. Det vi i hvert fall ikke trenger, er mer polarisering. Kulturkrig er gift for samfunnet. Dessuten er venstresida jævlig dårlig på det. Eller som den amerikanske sosialisten Bhaskar Sunkara sier: Venstresida må være laserfokusert på å møte menneskelige behov, ikke utkjempe kulturkriger.

Kulturkrigens forbannelser

– Mitt nattbord er spesielt tungt lastet for øyeblikket. Jeg har vært på lanseringen av den første store arkitekturhistorien i fem bind på Pax. De to første er Elisabeth Seips bind 1 om 1750–1850 og bind 5 av om perioden 1980 til 2025 av Ulf Grønvold. Det er et storverk i alle betydninger av ordet. De to ligger sammen med «Bydelsminner 3» fra Sagene og Torshov i Oslo. Jeg er i styret for Sagene Torshov historielag, som i tillegg til et tidsskrift har produsert flere store bøker, der denne på 600 sider er den siste.

– Jeg vet ikke om Torgrim Eggens «Blodet» er særlig lettere. Det er ganske tunge ting. Men det er blitt en veldig spennende og uhyre igangsettende bok. Et høydepunkt for meg er den 17 år gamle frontsoldaten i Waffen-SS på vei mot Leningrad, der han får voldsomme frostskader og fabulerer om at de vandrer inn i Vinterpalasset, ser betatt på Rembrandt, før han brått blir kastet tilbake til realiteten. Boka er tankevekkende i lys av norsk kulturhistorie. Gudbrandsdalen, Ringebu, odelsbonderomantikken. Forestillingen om et bygdearistokrati. Tvangskollektiviseringen i Russland var det verste de kunne forestille seg: Å bli drevet fra sine egne bruk som slekta hadde hatt i flere hundre år.

– Det vet jeg sannelig ikke, men «Arild Asnes, 1970» betydde nokså mye for meg. Ikke fordi jeg fulgte ham videre politisk ut av romanen, men den satte et skille på en måte. Den bidro kanskje til å drive meg i mer pragmatisk retning. Han tok tilværelsen i de årene, studentltilværelsen, på kornet. Ikke alle var fanget av de samme dilemmaene, men mange jeg kjente var det. BB

Torgrim Eggens ‘Blodet’ er uhyre igangsettende.

Erik Rudeng

Mitt Forrest Gump-øyeblikk, altså da jeg havnet oppi en verdenspolitisk hendelse, skjedde jula 1989. Familien dro på en lenge planlagt tur til Berlin, blant annet fordi faren min skulle på et politisk møte der. I mellomtida hadde muren falt, og tilfeldigvis befant vi oss på østsida av den delte byen den dagen symboltunge Brandenburger Tor ble åpnet.

Brått var vi fanget i en strøm av folk som løp mot byporten for å komme seg til Vesten. Broren min brøt løs biter av Berlinmuren, som vi puttet i små plastposer og delte ut til venner hjemme som om det var historisk crack. Midt i omveltningen fikk fattern også holdt foredraget han hadde forberedt. Tittelen var «Sosialismens framtid».

På det tidspunktet var både jeg og Lea Ypi ti år. Forskjellen er at Ypi, stjerneakademikeren som nylig gjestet Oslo, den gangen befant seg i hjemlandet Albania. Dit kom revolusjonen året etter, en begivenhet Ypi skildrer rikt og nært i memoaren «Fri: en oppvekst ved historiens ende».

I dag er Ypi professor i politisk teori ved London School of Economics (LSE) i Storbritannia, der hun underviser i tankegodset til Immanuel Kant (1724–1804) og Karl Marx (1818–1883) og innenfor tema som demokrati og rettferdighet. I tillegg til en rekke fagbøker ga Ypi ut nevnte «Fri» i 2021, mens oppfølgeren «Uverdighet: overlevelse i en ekstrem tidsalder» kommer på norsk på nyåret.

Ypis karriere har i løpet av få år skutt fart, noe som har gjort henne til en svært ettertraktet foredragsholder. Derfor var jeg nerdete tidlig ute for å sikre plass, da Ypi forrige uke skulle holde årets Exphil-forelesning på Universitetet i Oslo (UiO).

Auditoriet på Georg Sverdrups hus fylte seg raskt opp. «Er revolusjoner berettigede?», lød Lea Ypis overskrift. I innledningen fortalte Ypi om den første gangen hun etterlyste en definisjon på revolusjon. Hun var elleve år og spurte mora, som var aktiv i den albanske dissidentbevegelsen, om en oppklaring. I den unge Ypis hode var revolusjoner nemlig noe i fortida som hun lærte om på skolen, ikke noe som kunne ryste samtida slik hun opplevde da.

Mora så granskende på dattera. «Hun trodde sikkert jeg var spion», sa Ypi, før hun gjenga moras svar: «Revolusjon er et rot. Ikke prøv det.»

Når du ser et system endre seg én gang, er det ikke så vanskelig å tro på at det kan endre seg igjen.

Med rett til å revolusjonere

Aftur Nerdrum går for Knausgård

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

– Nå leser jeg min første Jon Fosse, «Morgon og kveld». Nå liker jeg den, men jeg måtte lære meg hvordan jeg skulle lese den. Det ble litt angstfylt lesning, han bruker ikke punktum, det gikk i ett hele tiden. Det kom også plutselig noen lange vokaler midt i en setning, og jeg tenkte Fosse, ikke gjør dette mot meg, jeg hadde begynt å like den poetiske historien! Jeg har skjønt at jeg må gå inn i en meditativ tilstand.

– Jeg skal gjøre det denne høsten! Jeg har kjøpt en bok av Karl Ove Knausgård – jeg valgte den tynneste.

– Anne Franks dagbok gjorde inntrykk da jeg var ti. Og jeg fikk Isabel Allendes «Eva Luna» i julegave av moren min. Etter det prøvde jeg å selv skrive en roman, men jeg innså i ettertid at det var nesten ren kopi av «Eva Luna».

– Jo, det er vel sånn. Men før det skrev jeg dikt, da jeg var åtte-ni år, litt som André Bjerkes «Morovers», jeg lagde rim og vers. Jeg leser fremdeles Inger Hagerup og André Bjerke, og litt Ivar Aasen. Og visesangere, jeg synes visesangere er poeter. Jeg elsker Stein Torleif Bjella, han skildrer vonde følelser så enkelt: Det er veldig «jeg er en bondekar fra en gård, det er ikke noe spesielt med meg»-stemning, men så blir det veldig dypt likevel.

Aftur Nerdrum

Hva er foreldelsesfristen for tyveri av blyanter? Jeg tar sjansen.

Etter at jeg kom til Norge og begynte på barneskolen, fikk jeg utdelt en sånn tykk fargeblyant der den ene halvdelen var rød, mens den andre var blå. Begge endene var spisset, så jeg kunne veksle mellom fargene. Genialt? La oss bare si at rektor registrerte et visst svinn.

Siden den gang har jeg innsett noe, utover at det er galt å stjele ting fra rekvisitarommet. For er ikke vi migranter litt som den tofargede blyanten? Vi er innvandrere, men på samme tid utvandrere. Alle barn av innvandrere er barn av utvandrere. Hvilken av sidene som framheves, avhenger av hvilken spiss fortellingen vår skrives med.

Jeg husker ikke når denne innsikten sank inn hos meg. Uansett minte øyeblikket meg om en scene i boka «Gjennom speilet» av Lewis Carroll, der Alice oppdager at speilet over peisen er som en tåke hun kan gli inn i.

I verdenen på den andre siden møter hun blant annet noen pratsomme blomster, som konstaterer at Alice, i motsetning til dem, er en blomst som kan flytte på seg. De har røtter, mens hun har føtter.

Omtrent som oss, altså. Og ved å bevege oss gjennom speilet hadde ikke familien min bare kommet til et fremmed sted. Vi forlot også det kjente, noe som var vårt. Vi var blitt et nytt og spennende bekjentskap her, men også savnet av slektningene og vennene våre der. Migrantens tilværelse, uavhengig av tid og rom, er uløselig knyttet til denne tosidigheten.

Det må ha vært sånn også for de norske utvandrerne til Amerika. I år markeres som kjent at det er 200 år siden den store emigrasjonen fra Norge til USA startet. Til sammen dro mer enn 800.000 nordmenn over Atlanteren mellom 1825 og 1920. Mye har vært skrevet om dem.

Hvert år utvandrer 30.000, tilsvarende innbygger­tallet i Hamar.

Gjennom migrasjonsspeilet

Det er seint på kvelden 27. oktober 2005 i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois: Tre ungdommer er på vei hjem etter å ha spilt fotball med en kompisgjeng i nabolaget. Da de ser en politipatrulje nærme seg, frykter de å bli stoppet og kontrollert, og siden ingen av dem har identitetspapirer på seg, og helst vil slippe å måtte bli hentet av foreldrene på politistasjonen midt på natta, løper de av gårde. De får politiet etter seg og klatrer til slutt over en mur og inn i en transformatorstasjon tilhørende det franske elektrisitetsverket, for å gjemme seg. To av dem, Zyed Benna og Bouna Traoré, blir levende brent i høyspenningen. Den tredje kommer seg ut igjen, hardt skadet, og får slått alarm.

Ryktene om hendelsen går fort, og samme kveld går stemningen mellom politiet og ungdommen i Clichy fra det vanlige anspente til uttrykt fiendtlig. Ungdommene er lei av å stadig bli kontrollert av et politivesen de opplever som stigmatiserende og diskriminerende. Politiet, på sin side, tar alle forholdsregler, inkludert våpen og skjold, når de går inn i området. Boligområdet Le chêne pointu, som disse ungdommene bor i, befinner seg en god busstur unna forstadstogene som går inn til selve Paris og er ett av flere man unngår å gå inn i om man ikke absolutt må. Mediene har i årevis skrevet om både helsearbeidere og brannfolk som kvier seg for å komme hit etter at kollegaene deres har blitt angrepet og ranet.

«Franske tilstander» er ikke et begrep som dukket opp i 2005, slik jeg trodde da jeg begynte å skrive denne teksten. I mange år før det var også vi i Norge klar over de fattige områdene som omringet den franske hovedstaden. Beskrivelsene av dem var på en merkelig måte tiltalende: stigmatiserende, men også myteomspunnet. For selv om den jevne turist nok aldri har hatt noe ønske om å reise dit, langt mindre bo der, har det alltid vært ganske mange som vil vite noe 

det å bo der, noe man ikke har fått vite av å se Mathieu Kassowitz’ filmklassiker fra 1995, «Hatet».

Hvordan det er å bo i de franske forstedene nå, i 2025, vet jeg selv ikke så mye om, men jeg gjorde et søk i e-posten min for å finne ut hva jeg gjorde den uka Zyed og Bouna døde i 2005. Den gangen bodde jeg nemlig ikke så altfor langt unna, i en blokk som både liknet og ikke liknet på den i Clichy; en kommunal blokk i et stort kompleks i en fattig kommune, hvor jeg hadde havnet som følge av en rekke sammentreff. Mer om det siden.

For hendelsen den 27. oktober jeg beskrev innledningsvis, var bare starten på en tre uker lang periode som i fransk samtidshistorie har fått navnet «2005-opptøyene». Dagen etter, den 28. oktober, brakte nemlig mediene nye elementer til historien. De tre guttene som hadde blitt forfulgt, skulle ha vært innblandet i et innbruddsforsøk på en byggeplass i nærheten. Guttenes familier, venner og naboer hevdet på sin side at det ikke stemte, likevel ble fortellingen gjentatt flere ganger, både av statsminister Dominique de Villepin, men ikke minst av en svært synlig innenriksminister Nicolas Sarkozy, som allerede var i ferd med å berede grunnen for presidentvalget to år seinere. De feilaktige anklagene fikk ungdommenes raseri til å eksplodere i vold. Biler, bakerier, skoler og butikker ble satt fyr på, ikke bare i Clichy, men også i byene rundt, i Saint-Denis, Livry-Gargan og Bobigny, og i de andre fattige forstedene sør, øst og vest for hovedstaden, som Évry og Évreux. Da opptøyene spredte seg til andre byer i Frankrike, til Lyon, Marseille og Toulouse, men også flere mindre byer, reagerte de Villepin med å innføre både unntakstilstand og portforbud – noe som ikke hadde skjedd på fransk territorium siden Algerie-krigen. Likevel tok det tid før tingene roet seg, og i løpet av treukersperioden ble mer enn 10.000 biler brent i hele Frankrike, og over 200 offentlige bygg ble helt eller delvis ødelagt.

2005 var året sosiale medier ble et begrep, men det var også det året billigselskapene gjorde sitt inntog på flyplasser over hele Europa, og middelklassen fikk for vane å reise på helgetur til London og Roma. Verden kom nærmere, ulikheten ble tydeligere. Samtidig befant Frankrike seg i en politisk krise etter presidentvalget i 2002, da Jean-Marie Le Pen kom til andre valgomgang, og Sosialistpartiet var godt på vei inn i en historisk nedtur. Kravet om en strengere kriminalpolitikk sto sterkt i befolkningen, samtidig som innbyggerne med minoritetsbakgrunn – med god grunn – følte seg utsatt og mistenkeliggjort.

Etter at Macron ble president i 2017, har Frankrike fått en million nye fattige familier.

En evig, bevegelig krise

Karin Haugen

Jeg elsker ungdom. Jeg elsker ungdommen på T-banen, som hører det ubehjelpelige «Line two to Stortinget» over høyttaleren og med et stille hvin hvisker «Laine tu tu Stortinget!». Jeg elsker den støyende guttegjengen i rulletrappa og han ene veloppdragne gutten som unnskylder seg til de eldre damene bak. Aller høyest elsker jeg ungdommen på biblioteket: De sitter bøyd over skolebøkene, de taster på datamaskinene sine, de er i grupper og aleine, de vaser og snakker og leser og jobber, i timevis.

bibliotek – utvida åpningstider uten bibliotekarer til stede – som sikrer dem et hjem utenfor hjemmet. Nå kan meråpent bibliotek stå for fall, til tross for at det en av de største suksesshistoriene norske kommuner kan oppvise, med 660.000 besøkende på kveldstid og søndager i fjor for Oslos del. Byrådet i Oslo foreslår et kutt på 7,2 millioner kroner for Deichman, og 13 meråpne biblioteker kan måtte stenge. Det er en skandale.

 er politikkens kinderegg: Med et håndslag får man et konkret bidrag til å løse en rekke utfordringer. Det gir ungdommen konsentrasjon til skolearbeidet. Det sørger for at unge reker mindre gatelangs. Det sikrer mer lesing for både barn og voksne, fordi det alltid er mulig å levere bøker eller plukke med seg nye. Det er også et av de få, kanskje det 

 stedet i byrommet der foreldre kan ta med seg små barn uten at det medfører en masse kjøpepress. Det fjerner dørstokkmila til biblioteket, hvilket er sårt tiltrengt i den lesekrisa vi står midt oppe i.

Oslo får et Høyre-Venstre-byråd, sa Erling Lae Solberg for to år siden. Men hva er vitsen med å puste seg opp som en ny sheriff i byen, om man ikke enser voldsbølgen og lesekrisa og ungdommens behov, fordi man skotter kjærlig på villaeierne og kutter eiendomsskatten deres? «Byrådet skal få orden i økonomien uten å sende regningen til byens boligeiere», sa Lae Solberg kjekt i en pressemelding. Deretter sendte han regningen til barn og unge.

Han vet antakelig også at kutt for bibliotekene rammer dem som er under mest press. Bibliotekene fylles ikke primært av middelklassebarna som har boltreplass hjemme, men av innvandrernes barn, som trenger et stille sted å gjøre lekser, av ensomme eldre, av dem av oss med dårlig råd, av alle som trenger et pustehull, et fellesskap.

Byrådet i Bergen følger samme oppskrift, der de kutter i eiendomsskatten med den ene hånda og vil legge ned biblioteker med den andre. Det lokale Landås bibliotek er ett av dem.

skulle finne en løsning for å verne om meråpent bibliotek, er det sjenerende at byrådet ter seg som de gjør. Da byrådet i Oslo kuttet 80 millioner i eiendomsskatten på bolig, kalte de kuttet moderat. For bibliotekene er et foreslått kutt på 7,5 millioner – som øker til 13,1 millioner kroner i 2029 – radikalt. I Hammersborgerklæringen, den politiske plattformen for byrådssamarbeidet mellom Høyre og Venstre, sa byrådet at de vil «skape møteplasser for flyktninger» og «sørge for et godt bibliotektilbud i hele byen og åpne for selvbetjening utenfor åpningstid på idretts- og kulturanlegg, samt selvbetjening utenfor åpningstid i alle bibliotekfilialer, særlig rettet mot ungdom». Dette er politikkens pute-tv: så flaut at man kvier seg for å se på.

Dette er politikkens pute-tv, så flaut at man kvier seg for å se på.

Alle skal ned

Anniken C. Mohr

Hva har rapgruppa Goodie Mob og Shakespeare til felles? Ikke mye, annet enn at de begge hører til i kaskaden av referanser som amerikanske Joel Christian Gill er innom i løpet av dette intervjuet. Vi treffer Gill i Oslo, som illustratøren og historikeren nylig besøkte for å snakke om visuelle fortellinger, i regi av Black History Month Norway.

– Til syvende og sist er tegneserier, og andre former for visuell historiefortelling, empatimaskiner. For tegninger kommuniserer og knytter bånd på et universelt nivå. Vi ser oss selv i karakterene og bryr oss om dem, sier han.

– Og vi vet at dette virker. For de som ikke vil at vi skal knyttes til hverandre, prøver jo å forby disse verkene i USA.

– Har noe av arbeidet ditt blitt forbudt?

– Denne her, svarer Gill og setter fingeren på boka som ligger mellom oss på bordet.

Der er en utgave av «Stamped from the Beginning: A Graphic History of Racist Ideas in America», som Gill har illustrert, basert på en bok av Ibram X. Kendi.

– Denne har blitt forbudt av USAs forsvarsdepartement. Unnskyld, jeg mener 

, sier Gill og skoggerler av absurditeten.

I sommer, før president Donald Trump endret navnet på departementet, ble en liste med 596 bøker publisert i forbindelse med en pågående rettsprosess. Borgerrettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU) hadde da saksøkt forsvarsmyndighetene, som forbød og fjernet bøkene fra sine skoler der barn av militære får undervisningen sin.

Jeg har aldri før vært bekymret for om noen følger med på meg.

Tegneren som gikk over streken

 spørre deg om noe, sier Philippe Sands.

Han har åpenbart brent inne med spørsmålet. Vi har snakket sammen på videolink i en time – om folkemord og tortur, om drap og kidnappinger, om det intrikate samspillet mellom paragrafer og politikk.

I morgen kommer han til Litteraturhuset i Oslo, der han skal snakke om den historiske rettssaken mot den chilenske diktatoren Augusto Pinochet, om juss og litteratur. Sands er stjerneadvokat med erfaring fra noen av de mest historiske sakene i internasjonal rett – for eksempel var han Palestinas advokat i fjor, når spørsmålet om palestinsk selvbestemmelse var på høring i ICJ. Han har skrevet en rekke bøker som holder skyhøyt nivå, der han med fortellende stemme nøster i intrikat juridisk historie slik at leseren kjenner bruset fra verdensbegivenhetene. Og nå bryter han ut i en kjærlighetserklæring:

– Tror du jeg kunne invitert Henriette Steenstrup til å komme og høre på? Jeg skal nevne henne i foredraget mitt. Jeg og kona mi 

Det er ganske betegnende for hvordan Sands framstår. Historiene han arbeider med er så mørke, selv er han full av varme. Noe av grunnen til entusiasmen for den norske tv-serien Pørni og skuespiller Steenstrup, er at den behandler seriøse historier fra barnevernet med lett hånd.

Det samme kunne man sagt om ham. Hans siste bok «De forsvunne fra Londres nr. 38» forteller om den chilenske diktatoren Augusto Pinochets skrekkregime med tortur, forsvinninger og drap – og forsøket på å stille ham til ansvar. I 1998 ble Pinochet arrestert i London, og den unge Sands var involvert i saken mot ham. Rettssaken tok mange vendinger underveis – men betydningen kan ikke overdrives, forteller Sands. Han sammenlikner det med Nürnberg i 1945, rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

– Dette var i 1998, og det var første gangen i menneskehetens historie at en tidligere statsleder for et land ble arrestert i et annet land for internasjonale forbrytelser utført i hans eget land. Det hadde aldri skjedd før. Vi visste at hvis han hadde blitt stilt for en internasjonal rett, ville han ikke kunne ha påberopt seg immunitet. Men i en nasjonal rett ante vi ikke hva som ville skje – og det er grunnen til at jeg setter det på samme nivå som Nürnberg. Det var et enormt, historisk øyeblikk – også for mange mennesker i Chile.

For meg er det ikke noe ­hierarki i inter­nasjonal rett ­mellom krigs­forbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Det er galt. Det må ­stoppe. Du må ­holdes ­ansvarlig.

Å stilles til ansvar

– Jeg har en haug, jeg tror det må være 200 bøker der.

– Haha. Hvor svær sengekant har du, egentlig?

– Jeg sender deg bilde etterpå. Jeg leser mye forskjellig, men mest på engelsk. Den norske forfatteren jeg har satt mest pris på, er Roy Jacobsen som døde nylig.

– Hvilken av Roy Jacobsens bøker liker du best?

– «Hvitt hav» og de andre i Barrøy-serien. Han klarer å skape en stemning som gir deg lyst til å være ute på den øya, selv om du vet at det er kaldt, vått og rått. John Steinbeck har noe av den samme evnen. Den siste jeg leste var for øvrig Sally Rooneys «Intermezzo», som jeg syns var fantastisk.

– Du har jo preget Oslos uteliv. Har du lest mye av Charles Bukowskis barhistorier?

– Hehe. Hvis jeg måtte velge én forfatter, er det faktisk William Burroughs. Men jeg, som gammel anarkist, dreide meg på et tidspunkt vekk fra Burroughs. Det dekadente er greit, men han er litt sånn sølvskje i munnen. Så da jeg fant Bukowski, tenkte jeg: Yes, nå har jeg alt jeg trenger! Både dekadent 

 arbeiderklasse. Men så har jeg vel kommet tilbake til Burroughs.

– En klassiker du gjerne skulle ønske å ha lest?

– Huff, er det skammens hjørne? Jeg har ikke lest Nietzsche, heller ikke «Krig og fred». Men jeg leser mye og er altetende. La meg bare se i den haugen. Her er en bok av sønnen til John le Carré, som jeg 

. Å ja, og Seishi Yokomizo, en japansk krimforfatter. Og så har jeg Sylvia Plath. Ketil Bjørnstad! Og noen fagbøker om lyd og musikk.

Jan Vardøen

NRK har vært på reportasje på industristedet Høyanger i Ytre Sogn for å lodde stemningen etter Aps statsbudsjettforslag, der viktige distriktspolitiske satsinger var skrotet. Det helt entydige inntrykket er at tabben med gratis ferje og studiegjeldslette skyldtes regjeringens «Oslo-briller». En gjennomgang i Bergensavisen viser at bare fire av 69 statssekretærer og statsråder er fra Vestlandet.

«Eg har mange venninner som seier at ferje ikkje betyr noko. Det er så, men det påverkar 

 og familien min. Sånn er det. Vi tenker automatisk meir på dei miljøa vi kjenner», sier Julia Sunde fra Høyanger til NRK.

, som det heter. Sosial og kulturell tilhørighet bestemmer i stor grad perspektivet. Når DNs Frithjof Jacobsen kaller gjeldsslette i distriktene «uforståelig» og gratis ferje som «små dumme ting», går det kanskje hjem på St. Hanshaugen i Oslo, men ikke i Høyanger.

Norge er i en utfordrende situasjon. Balansen mellom sentrum og periferi er i ulage, som Norman-utvalgets utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene pekte på i 2020. Svært mye av den fysiske produksjonen foregår i Distrikts-Norge, kanskje spesielt på kysten. Her ligger mange av landets viktigste industrier, som gir Norge store eksportinntekter og mange arbeidsplasser. Samtidig sliter flere regioner med å få tilstrekkelig kompetent arbeidskraft, til næringslivet, men ikke minst til offentlige oppgaver.

 at mye av produksjonen foregår ute i landet styres vi altså av et regjeringsapparat som i stor grad er rekruttert fra Oslofjord-området. Det er også et politisk problem fordi mye av den høyrepopulistiske mobiliseringen i USA og flere europeiske land har skjedd med utgangspunkt i utkantene. Hvis ikke regjering, styringsverk og medier i Norge forstår hvordan verden ser ut fra periferien, vil de komme til å gjøre store politiske feilbedømminger, som kan øke polariseringen i samfunnet.

Bergensavisen har gjort et poeng ut av at statsminister Jonas Gahr Støre for det meste er omgitt av folk fra Oslofjord-området. Bare én av hans sju statssekretærer kommer fra andre steder enn østlandsområdet. Toppledelsen i Aps sentralstyre og stortingsgruppe er også i stor grad fra Oslo-området. Og da Sp gikk ut av regjeringen, ble fire statsråder fra Vestlandet erstattet av fire Ap-statsråder fra Oslo. Man trenger ikke være marxist for å mene at dette også får betydning for de politiske prioriteringene.

I statsbudsjettet er det for eksempel foreslått å kutte 100 studieplasser i sykepleierutdanningene ved Nord universitet, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Molde og flytte dem til Oslo. Dekanene har rykket ut i Nordlys og påpekt at regjeringen forsterker sentraliseringen ved å flytte studie­plasser til Oslo-gryta. Det blir færre tilbud i distriktene og flere i Oslo. Det skjer i en situasjon der mange utkantkommuner mangler kvalifisert helsepersonell.

 bevisste grep for å begrense tilstrømningen til hovedstadsområdet forsterker den Oslo-baserte Ap-regjeringen sentraliseringstendensene. Det er nøyaktig den motsatte politikken av den danske, der regjeringen har redusert antallet studieplasser i København til fordel for profesjonsutdanning i distriktene.

Sentrum og periferi er fremdeles en avgjørende konfliktlinje i Norge. Skal vi fortsatt henge sammen i en turbulent verden, må det føres en aktiv politikk for bosetting og kompetanse i hele landet. Det krever en politikk for å skaffe kvalifisert arbeidskraft til Distrikts-Norge – ikke bare til Oslo. Å flytte fra bobla i en storby for å ta videre utdanning kan også være berikende for den det gjelder. Det utvider horisonten og øker den gjensidige forståelsen på tvers av sosiale og geografiske skiller. Så kan de som reiser ut – eller blir værende – heller komme tilbake som statssekretærer seinere, men da med en helt annen erfaringshorisont.

I sin egen boble

Hva om det er virkeligheten som spaserer gjennom menneskene, mer enn det er vi som spaserer gjennom virkeligheten selv? Dette tenker jeg på mens jeg sitter og blar i høstens uvanlig fine Gallimard-utgivelse, ført i pennen av nobelprisvinner Patrick Modiano. Modiano er mest kjent for Paris-vandringene han tar med leserne sine på. Uansett hva bøkene hans dypest sett handler om, er det ofte dette som blir igjen i en ved lesningens slutt: følelsen av å gå gatelangs gjennom et morgendisig Paris. Et sommerhett og trykkende Paris. En grå og klam Paris-trengsel, gjennom en brå og uvennlig menneskemasse på det fuktige fortauet langs en hovedåre.

Denne gangen møter vi imidlertid verken Modiano eller noen av hans romankarakterer gående. Tvert imot har han stoppet opp foran en av byens adresser, nærmere bestemt 70 bis, rue Notre-Dame-des-Champs. Notre-Dame-des-Champs er som mange Paris-kjennere vet navnet på en metrostasjon og kommer fra den ganske smale gata som bukter seg mellom Luxembourg-parken og den store jernbanestasjonen på Montparnasse i byens sjette distrikt, en del av byen som lenge var kjent for sitt store kunstnermiljø. Av de 6000 kunstnerne som befant seg i Paris i mellomkrigstida, skal hele 1500 ha oppholdt seg på Montparnasse, ifølge boka (som ikke presiserer hvordan den statistikken ble utarbeidet).

Jo, det er et paradoks. Selv om kunsten, som så ofte har vagabonden som helt og nesten alltid, på en eller annen måte, handler om løsrivelse fra det faste og forutsigbare, viser den seg til syvende og sist like så stedbunden som alle oss andre. Kunstnerne leter kanskje etter en absolutt originalitet og frihet, men gjør det påfallende ofte på nøyaktig samme lille sted.

Mazzalai står bak det ikke så lille arkiv­arbeidet som preger sidene mellom Modianos tekster. Gjennom fotografier, brev, rubrikkannonser, kunstverk og reklamer fortelles historien om en adresse som har sett noen av de to siste århundrenes største kunstnere komme og gå fra midten av 1800-tallet, da gata fremdeles lå landlig til i utkanten av byen, og fram til de første etterkrigsårene.

Ifølge baksideteksten er misjonen bak «70 bis – entrée des artistes» («70 b – kunstnerinngang») å skrive en liknende hyllest til Montparnasse som Gérard de Nervalen en gang gjorde til Montmartre. Om det hersker en generell mangel på mytologiserende tekster om kunstnerstrøkene i Paris, skal være usagt, men akkurat denne fortellingen om denne bestemte adressen, er uansett en som på begrenset plass både rekker å fortelle om navn man kjente fra før, men også introduserer en for historier som inntil nå har vært ukjente.

Det starter rundt 1850, da en viss Émile Toulmouche får bygget huset og bor der sammen med sin sønn Auguste, som er kunstmaler. Toulmouche den eldre får bygget en rekke kunstatelierer i hagen rundt hovedhuset, noe som raskt gjør at flere kunstnere flytter inn, og at enda flere begynner å frekventere stedet for fester og sosialt samvær. Blant dem er kjente navn som George Sand og Théophile Gautier, men også Berlioz, Turgenjev og prinsesse Mathilde (Bonaparte). I huset finnes på denne tida også en ape ved navn Jacques, som er stedets maskot og blir ikledt kjole og hvitt til høytidelige anledninger.

Tidens tegn

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Tore Skeie har skrevet bok om kong Harald Hardråde og hans tid.

Ola Innset, historiker og forfatter

Venstresidas asylparadoks

Politisk og økonomisk ulikhet er mye farligere enn vi har trodd.

Aslak Heika Hætta Bjørn vil forsones med fortida for å skape en samisk framtid.

Maren Grøthe er sauebonde og stortingsrepresentant for Sp fra Sør-Trøndelag

Begynte med potetlomper i Bergans meis

Behovet for en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss, er større enn noensinne, mener litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen.

Venstresida taper mer enn den vinner.

Fagbokforfatter og kulturhistoriker

Med rett til å revolusjonere

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattigdommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstadsbefolkningen.

Alle skal ned

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Filmregissør og multitalent

I sin egen boble

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunstnerliv.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

På sengekanten

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Tore Skeie har skrevet bok om kong Harald Hardråde og hans tid.

Ola Innset, historiker og forfatter

Venstre­si­das asylpa­radoks

Politisk og økonomisk ulikhet er mye farligere enn vi har trodd.

Aslak Heika Hætta Bjørn vil forsones med fortida for å skape en samisk framtid.

Maren Grøthe er sauebonde og stortings­re­pre­sentant for Sp fra Sør-Trøndelag

Begynte med potet­lomper i Bergans meis

Behovet for en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss, er større enn noensinne, mener litte­ra­tur­pro­fessor Frode Helmich Pedersen.

Venstre­sida taper mer enn den vinner.

Fagbok­for­fatter og kultur­his­to­riker

Med rett til å revo­lu­sjo­nere

Aftur Nerdrum har gått for Knausgårds tynneste bok

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattig­dommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstads­be­folk­ningen.

Alle skal ned

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigs­de­par­te­ment.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offer­hie­rar­kier.

Filmre­gissør og multi­ta­lent

I sin egen boble

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunst­ner­liv.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov krimi­na­litet? Forbløf­fende nok har Baltimore et svar.

På senge­kan­ten

Venstresidas asylparadoks

Maren Grøthe er sauebonde og stortingsrepresentant for Sp fra Sør-Trøndelag

Begynte med potetlomper i Bergans meis

Behovet for en brei, ideologisk debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss, er større enn noensinne, mener litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen.

Venstresida taper mer enn den vinner.

Fagbokforfatter og kulturhistoriker

Med rett til å revolusjonere

20 år etter at de franske forstedene sto i flammer, har fattigdommen i Frankrike bare blitt større. Men det er ikke stillstand og stagnasjon som preger forstadsbefolkningen.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Filmregissør og multitalent

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunstnerliv.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

På sengekanten