Sandra Lillebø

#fff

Hva om det er virkeligheten som spaserer gjennom menneskene, mer enn det er vi som spaserer gjennom virkeligheten selv? Dette tenker jeg på mens jeg sitter og blar i høstens uvanlig fine Gallimard-utgivelse, ført i pennen av nobelprisvinner Patrick Modiano. Modiano er mest kjent for Paris-vandringene han tar med leserne sine på. Uansett hva bøkene hans dypest sett handler om, er det ofte dette som blir igjen i en ved lesningens slutt: følelsen av å gå gatelangs gjennom et morgendisig Paris. Et sommerhett og trykkende Paris. En grå og klam Paris-trengsel, gjennom en brå og uvennlig menneskemasse på det fuktige fortauet langs en hovedåre.

Denne gangen møter vi imidlertid verken Modiano eller noen av hans romankarakterer gående. Tvert imot har han stoppet opp foran en av byens adresser, nærmere bestemt 70 bis, rue Notre-Dame-des-Champs. Notre-Dame-des-Champs er som mange Paris-kjennere vet navnet på en metrostasjon og kommer fra den ganske smale gata som bukter seg mellom Luxembourg-parken og den store jernbanestasjonen på Montparnasse i byens sjette distrikt, en del av byen som lenge var kjent for sitt store kunstnermiljø. Av de 6000 kunstnerne som befant seg i Paris i mellomkrigstida, skal hele 1500 ha oppholdt seg på Montparnasse, ifølge boka (som ikke presiserer hvordan den statistikken ble utarbeidet).

Jo, det er et paradoks. Selv om kunsten, som så ofte har vagabonden som helt og nesten alltid, på en eller annen måte, handler om løsrivelse fra det faste og forutsigbare, viser den seg til syvende og sist like så stedbunden som alle oss andre. Kunstnerne leter kanskje etter en absolutt originalitet og frihet, men gjør det påfallende ofte på nøyaktig samme lille sted.

Mazzalai står bak det ikke så lille arkiv­arbeidet som preger sidene mellom Modianos tekster. Gjennom fotografier, brev, rubrikkannonser, kunstverk og reklamer fortelles historien om en adresse som har sett noen av de to siste århundrenes største kunstnere komme og gå fra midten av 1800-tallet, da gata fremdeles lå landlig til i utkanten av byen, og fram til de første etterkrigsårene.

Ifølge baksideteksten er misjonen bak «70 bis – entrée des artistes» («70 b – kunstnerinngang») å skrive en liknende hyllest til Montparnasse som Gérard de Nervalen en gang gjorde til Montmartre. Om det hersker en generell mangel på mytologiserende tekster om kunstnerstrøkene i Paris, skal være usagt, men akkurat denne fortellingen om denne bestemte adressen, er uansett en som på begrenset plass både rekker å fortelle om navn man kjente fra før, men også introduserer en for historier som inntil nå har vært ukjente.

Det starter rundt 1850, da en viss Émile Toulmouche får bygget huset og bor der sammen med sin sønn Auguste, som er kunstmaler. Toulmouche den eldre får bygget en rekke kunstatelierer i hagen rundt hovedhuset, noe som raskt gjør at flere kunstnere flytter inn, og at enda flere begynner å frekventere stedet for fester og sosialt samvær. Blant dem er kjente navn som George Sand og Théophile Gautier, men også Berlioz, Turgenjev og prinsesse Mathilde (Bonaparte). I huset finnes på denne tida også en ape ved navn Jacques, som er stedets maskot og blir ikledt kjole og hvitt til høytidelige anledninger.

Et tiår seinere erdet et knippe unge impresjonister som dominerer stedet: Monet, Sisley og Renoir følger kursene til Charles Gleyre før de trekker ut og begynner å male ute i det fri. Omtrent samtidig dukker den første nordmannen opp her også: den første norske kvinnelige portrettmaleren, Marie Helene Aarestrup som – fordi kunstakademiet er stengt for kvinner – følger undervisningen til Jean-Baptiste-Ange Tissier.

Det er også pådenne tida de utenlandske kunstnerne – amerikanske og europeiske – for alvor inntar den franske hovedstaden. En «American Girls Club» holder til i nabokvartalet fra 1890-årene, og noen år seinere møtes en gruppe skandinaviske kunstnere jevnlig på Café Versailles like ved jernbanestasjonen på Montparnasse: Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold og Per Krohg. Det er ikke usannsynlig at de var innom den svenske forfatteren Grev Wrangel, som i en periode hadde tilhold i nettopp 70 b.

Men ifølge forfatteren Ezra Pound, som bodde der noen år seinere, var det bare ett virkelig geni som hadde fast tilhold i gata på slutten av 1800-tallet: skulptøren Camille Claudel, som riktig nok bodde noen hus nedenfor.

Det var bare ett ­virkelig geni i gata: Camille Claudel.

I et hus på ­Montparnasse

Karin Haugen

Sønnen min har så lyst på Minecraft at han lager intrikate gjengivelser av dem etter skolen: A4-ark som er fulle av detaljer, der fargeblyantene har tvunget fram en analog versjon av dataspillet, høy­detaljert og livaktig.

Jeg forstår at Minecraft kanskje er det beste, dersom du har kvaler med barn og gaming: Det er et slags digitalt Lego, der du skal bygge hus og må forholde deg til ulike materialer som «jern» og «ull». Ingen fare: På et tidspunkt skal han få dette hans største begjær i sitt liv. Jeg vil bare utsette det litt.

 bygd seg opp et skyhøyt kunnskapsnivå, takket være NRKs «Flipp Klipp», et program som vier utallige timer til å live-spille Minecraft. Vi ser samtidig programlederne, som spiller med hverandre, og skjermen der dataspillet foregår, så barna lærer alt om spillets muligheter.

Helst ville jeg sett ham velge en film over dette, men jeg har stilltiende godtatt det – helt til jeg oppdaget hva NRK har utviklet for de minste barna. Nå har de stablet på beina en uhyrlighet kalt «Fantorangen gamer». Fantorangen er NRK Supers hovedmaskot, laget for målgruppa 2–8 år – men som de fleste foreldre vet, dabber interessen for Fantorangen veldig raskt av med alderen. Han er og blir mest rettet mot de yngste gruppene.

 i «Fantorangen gamer» røper også at NRK har tilrettelagt det for de yngre barna. Fra den barnslige tonen i presentasjonen: «To bestevenner og én spillmaskin – hva skjer når Fantorangen skal lære seg å game?», til hva episodene tar for seg: «Skatt eller spøkelser? Pivi er skeptisk når Fantorangen vil på undervannseventyr i Minecraft. Hva finner de der nede?»

Hvorfor? Hvorfor skal en statskanal lage innhold om dataspill rettet mot de minste barna?

trenger å demonisere skjerm fullstendig. Som smarttelefonkriger Jonathan Haidt, forfatter av «Generasjon angst» har poengtert, er jo det å se en film både hyggelig og – i dagens mediesituasjon der unge forholder seg til hektiske, korte snutter i en evig scroll – reint ut oppbyggelig. Men, se: NRK har en løsning også for å pushe hektiske, korte snutter i en evig scroll på barna, gjennom konseptet Flipp Snutt – korte, absurde videoer der «gøyale» ting skjer.

har NRK laget innhold som går helt på tverke av tidsånden, der vi i stigende grad tar innover oss hva skjermene gjør med unge – som når de laget en juniorversjon av Fantorangen, rettet mot dem under to år, en gruppe mennesker som nå anbefales null skjermtid. Av det har de åpenbart intet lært.

Rollen til billigkjeden Normal er å oppdra barna til å bli konsumenter, skrev Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen for litt siden. NRK omfavner nå en like vammel rolle på mediefronten: å oppdra barna til å bli scrollere og gamere. Hva satte dem på tanken om at 

Høyt spill

#000

Hva driver du med, spurte Michael K. Williams. Gjennom én sesong hadde han udødeliggjort Omar Little, dopdealeren som hadde et så hardt rykte på gata at han plystrende kunne gjøre stort sett som han ville – men som like knallhardt slo ned på det dersom det gikk ut over sivile utenfor narkokriminaliteten. Nå var skuespilleren i harnisk fordi «The Wire»-skaper David Simon, med årelang journalist­erfaring fra Baltimore i baklomma, hadde viet sesong to til de hvite havnearbeiderne i byen. Skulle virkelig en serie som startet med å ta svarte amerikaneres virkelighet på alvor, bare slippe det? Men etter praten med David Simon ble Williams hans fremste støttespiller for seriens helhetsvisjon. «Det handlet ikke om meg», sa han seinere til Vanity Fair. «Jeg var bare del av noe større. En svær vev, denne store fortellingen om samfunnsspørsmål som har gått skeis. Det som har gått galt i landet vårt, ikke bare for svarte, ikke bare i Baltimore.» Sesong for sesong tok serien for seg skolene, mediene, politiet, ulikhetene. Han begynte å se serien som et veikart, som viste hva som hadde gått i stykker i nasjonen og hvordan det kunne fikses.

Det er mange som lengter etter et veikart i Norge nå, når granatene flyr veggimellom. Overraskende nok har det nettopp i bydelene som «The Wire» skildrer, oppstått en kime av håp: Byen som en gang var en av de tyngst belastede kriminelle byene i USA, har tatt kraftfulle grep mot vold og grov kriminalitet.

For tjue år siden var det 100.000 årlige arrestasjoner i Baltimore, som bare talte litt over 600.000 innbyggere. Byen har vært et av paradeeksemplene på en amerikansk storby ridd av kriminalitet. Nå kan Baltimore skilte med de laveste drapstallene på 50 år, og drap på ungdom har gått ned 71 prosent.

Alle som har sett «The Wire», er lært opp til å se på statistikk med en viss skepsis, for noe av det som korrumperer politikerne og politiets innsats mot kriminalitet, er presset for å levere gode tall: Det leder dem til å pynte på statistikken og prioritere spektakulært og synlig, men lite effektivt politiarbeid. Men tiltakene Baltimore har satt i gang, underbygger at noe nytt er på gang: De vitner om en helt annen og helhetlig strategi.

Baltimore har pisk: Statsadvokaten i Baltimore understreker at de har en egen strategi for å slå hardere ned på voldelige gjengangere. Tusenvis av skytevåpen er fjernet fra gata. 2129 voldelige gjengangere er sendt i fengsel, dobbelt så mange som under den tidligere administrasjonen, forteller han til Fox News. Han rammer det hele inn i et rettferdighetsperspektiv: «En rekke ofre i nærmiljøene var minoriteter og afrikansk-amerikanere, og de har en rett til å være trygge og frie i sine hjem.»

Og Baltimore har gulrot: For to år siden lanserte byen et sommerprogram for unge. 

 i byen. Basketball. 12.000 plasser til sommerskole for ungdom. 29 ulike programmer viet til leseferdigheter. Ungdomsklubber som er åpne til klokka elleve på kvelden sommerstid. I fjor innførte de portforbud for ungdom: klokka ni for 14-åringer, klokka ti for dem som er yngre enn 17. I helgene satte de portforbudet for dem til klokka elleve. Tilbud, nærvær, aktivisering: Antallet skuddofre gikk ned med 66 prosent.

Baltimore-ordfører Brandon Scott forteller til NPR at de har en fokusert strategi for avskrekking, hvor de oppsøker dem som er i faresonen for å være utøvere av våpenvold. De får 

 som er viet til dem og muligheten til å bryte ut av sin løpebane. Borgermesteren sier 90 prosent av dem som tar imot tilbudet, ikke har falt tilbake i kriminalitet.

En stille bønn om ­amerikanske tilstander

– Akkurat nå har jeg ingen bøker på sengekanten, bortsett fra noen natta- og pekebøker. Det skyldes at jeg sover sammen med en toåring.

– Jeg har jo egentlig alltid lest når jeg legger meg. Jeg er veldig glad i nynorsk samtidslitteratur og har en liten bok der jeg skriver ned titlene på fine bøker. Der er det noen forfattere som går igjen. Jeg har nettopp lest ferdig Tore Renbergs «Du er så lys». Jeg liker også veldig godt Ingrid Z. Aanestad, Brit Bildøen, Frode Grytten, Marit Eikemo, Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven, som er fra samme sted som meg.

– Fins det et verk som du vil trekke fram?

– Det er jo ikke ett verk, men arbeidet som Ivar Aasen la ned, har nok definert meg.

– Du er lokfører. Jeg kan ikke lese i bil eller på buss, men lesing på tog er jo det beste som fins?

– Haha, jeg er som deg. Klarer ikke å lese i bil eller på buss, men på toget elsker jeg å lese. Du setter deg ned og vet du skal være der noen timer og kan fordype deg i hva det måtte være. Så lenge du har en lokfører som kjører bra!

– Hva med togromaner? «Mord på Orientekspressen»?

– Den har jeg nok ikke lest. Både Jan Guillou og Gunnar Staalesen har vel skrevet om Bergensbanen, og det har jeg tenkt å lese. Jeg prøver forresten å skrive barnebøker som handler om tog.

Jeg prøver forresten å skrive barnebøker som handler om tog.

På sengekanten

– Ja, det har vært eksistensielt – å gå fra en fantastisk institusjon og forlate litteraturfeltet i Oslo etter 22 år.

– Jeg antar din middelalderpodkast «Strid» har påvirka bokbunken?

– Det er dialektisk, som Marx ville sagt: Podkasten springer også ut av bunken. Bokhylla her er stappfull av sagatekster og middelaldertekster – det har interessert meg siden jeg var guttunge. Men jo: Jeg leser målretta mot sesong tre, som starter i november.

– Jeg har blitt veldig mann: leser lite skjønn og mer sakprosa. Nå leser jeg Jørn Øyrehagen Sundes «Forsvarstale for eit vondt menneske». Han er en enormt god formidler, et funn for historiefaget. Men jeg har også hatt en kjekk raptus med Agnes Ravatns romaner, nå har jeg lest alt. Og en fantastisk måte å lære historie på er å blande fiksjon og fakta. Primærtekstene er ganske tunge, så jeg har lest romaner parallelt: Andreas Bull-Hansen, Jan Ove Ekeberg og engelsk vikingporno, som Bernhard Cromwell. Oppi alt dette tenker jeg at Hilary Mantels bøker om Cromwell vel er det beste som er skrevet i min levetid.

– Har du lest hennes bok om den franske revolusjonen?

– Å ja. Og da hadde jeg virkelig studert den franske revolusjonen, som en god marxist. Men av den skjønte jeg helt nye ting. Som betydningen av at den franske revolusjonen ble gjennomført av jurister. De var maskinen som dreiv den franske staten. Det forklarer hvorfor den er så vellykka, for de har kontroll med staten. En dypt fascinerende bok. KH

Yohan Shanmugaratnam (tekst), Christopher Olssøn (foto)

I et klassesamfunn kan du som kjent gjøre klassereise. Men i et kastesamfunn, som i India, finnes det kun én mulighet til å gjøre kastereise. Først må du leve i tråd med rangen du er født inn i. Og så dør du – og håper på det beste i neste liv.

– Kaste er en evigvarende tatovering. Den er gravert inn i arven din av samfunnet gjennom kultur, religion og vaner, forklarer Suraj Milind Yengde.

Den indiske akademikeren og aktivisten, som nå er aktuell med boka «Caste: A Global Story», har mer enn teoretisk kjennskap til temaet. Yengde er nemlig selv dalit, altså en av de rundt 200 millioner kasteløse som er forvist til bunnen av det indiske samfunnshierarkiet.

Klassekampen treffer Yengde på Melahuset i Oslo, som han gjestet onsdag for å snakke om boka. Der ser Yengde på kaste ikke bare som et flere tusen år gammelt indisk fenomen, men også i et internasjonalt samtidsperspektiv.

Han undersøker blant annet hvordan utvandring har ført til at tradisjonen har spredd seg til deler av Midtøsten, Karibia, Europa og Nord-Amerika, der praksisen ofte har vært skjult for storsamfunnet.

Samtidig gir Yengde en inngående beskrivelse av de kasteløses kamp, som han mener bør inspirere andre sosiale bevegelser i dag, også i Vesten.

Kastesamfunnet er organisert som en pyramide, der presteskapet (bramin) troner øverst. Deretter kommer konge- og krigerkasten (kshatriya), og under dem bønder, håndverkere og handelsfolk (vaishya). Den nederste kasten består av arbeidere og tjenere (shudra). Under pyramiden, i et atskilt bunnsjikt, finner man de kasteløse.

De har også vært kalt paria, urene og urørbare. Dalit, som betyr knust, er likevel betegnelsen de har valgt selv og som brukes mest.

La meg fortelle deg noe: Jeg er en panter.

Kasteløs panter

Bjørgulv Braanen

Norge og Finland ligger begge i utkanten og har historisk sett vært lillebrødre i Norden, men Finlands forhold til stormaktsnaboene har vært uhyre konfliktfylt, sier den tidligere NRK-journalisten Morten Jentoft. Han er nå ute med boka «Finland. Vår utsatte nabo», der han drar oss gjennom hele den dramatiske historien, fra den blodige borgerkrigen i 1917–18, Vinterkrigen i 1939–40, til alliansen med Hitler-Tyskland under andre verdenskrig og finlandiseringen i etterkrigstida. Han trekker spesielt fram det omskiftelige og til tider svært konfliktfylte forholdet mellom Norge og Finland.

Vi når ham på telefon fra torpet i Finland.

– Finland har stått i en ekstremt vanskelig situasjon på grunn av beliggenheten, men landets valg er relevante også i dag. Det er noen paralleller til Ukrainas situasjon, der man kanskje må inngå kompromisser for å overleve som nasjon.

Etter selvstendigheten fra Russland i 1917 fulgte en blodig borgerkrig der titusener mistet livet. De røde ble henrettet uten lov og dom, noe som ga øverstkommanderende for den hvite armé, Gustaf Mannerheim, tilnavnet «Slakteren». 36.640 soldater døde, nesten 75 prosent tilhørte den røde sida. Flertallet av disse ble enten henrettet eller døde i fangeleirer etter at krigen var over.

– Borgerkrigen må ha vært en skjellsettende hendelse?

– Det er den mest dramatiske hendelsen i nyere nordisk historie. Borgerkrig er noe helt annet enn et angrep utenfra. Det går rett inn i samfunnsstrukturene. Den oppsto som følge av motsetninger som fantes i mange land, med en arbeiderklasse som begynte å organisere seg, mens borgerskapet holdt igjen. Det at Finland lå så nær Russland, gjorde at det eksploderte.

– I land som Norge ga overklassen innrømmelser i form av sosiale reformer og demokratisering av valgordningen for å stogge den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Var overklassen mer stivbeint i Finland?

– Vi er jo i etterdønningene av det russiske tsarveldet. Landet hadde vært et storfyrstedømme under Russland. Det var et adelsborgerskap i Finland, som man ikke hadde i Norge. Men reformene kom også i Finland, men først etter borgerkrigen. Det torpet jeg sitter på i dag, er et resultat av borgerkrigen. Man forsto at noe måtte gjøres, innførte åttetimersdag og ga jord til de jordløse. Men det skjedde først etter en tragedie. Rett på andre sida her ved jernbanen var det seks røde som ble skutt, sier Jentoft.

Finland måtte ­avstå mye land, men berget ­nasjonen.

I stormakters slagskygge

Mamma, kan jeg vær så vær så vær så snill få lov til å begynne der? De har varm lunsj hver dag! De har symaskiner som fungerer!»

Datteren min hadde blitt med en venninne på et åpent skolearrangement på en av Bergens friskoler og kom tilbake med stjerner i øynene. Det er ikke til å undres over: Det hun ￼så, var en skolehverdag som elever i den offentlige bergensskolen bare kan drømme om. Små, oversiktlige klasser. Nye, oppussede lokaler med god plass og rikelig med utstyr for praktisk og tilrettelagt undervisning. Den nyeste teknologien, den beste pedagogikken. Og, som sagt, varm lunsj.

 for meg å ikke klage på den offentlige skolen, som jeg har observert som forelder i 17 år. Jeg har ikke tall på hvor mange dyktige lærere jeg har møtt. Fagfolk som gjør sitt ytterste for elevene med de altfor små ressursene de har. Mennesker med hjerte for lokalsamfunnet og for familiene, som ukentlig sender oss foreldre brev og bilder og forteller om smått og stort fra klassens indre liv.

 hardt. I høst ble antallet klasser på vår lokale skole redusert, ved at klassene ble slått sammen til færre og større enheter. Dette var helt nødvendig for å imøtekomme kravene fra skoleeier, Bergen kommune. Skolelederne på sin side, står imot så godt de kan. Hvert år overskrider de sine egne budsjetter fordi de insisterer på å gi elevene et tilbud som kan forsvares i forhold til lovverket. Men dette er ikke nok til å snu utviklingen. Friskolene melder om rekordhøye søkertall og lange ventelister, og hva det betyr, vet vi alle: At den offentlige skolen tømmes for de mest ressurssterke elevene, mens de som krever mest, blir igjen.

Noen av bergensskolens skolekretser, inkludert vår egen, er svært varierte. I den samme klassen går det elever som bor i kommunal bolig og har lav inntekt, og elever med høytlønnede foreldre som eier sin egen, store villa. Dette er på mange måter en stor fordel, men det gjør også utviklingen ekstra tydelig. Ansatte på disse skolene har i flere år etterspurt mer ressurser for å kunne imøtekomme behovene til elever fra familier som sliter med dårlig økonomi, og som ofte også har krigstraumer. Når den hjelpa uteblir, blir klasserommet et krevende sted å oppholde seg for både lærere og elever. Det er for store behov, og for få voksne. Kort sagt: skoletilbudet i sin alminnelighet blir dårligere, og flere som har råd til det, søker seg bort.

skolen både i Oslo og Bergen raseres for å finansiere kutt i eiendomsskatten, er ikke så absurd som det høres ut. Høyresida vet nemlig godt at det bare er mulig å få gjennomslag for privatisering dersom folk er misfornøyde med det offentlige tilbudet. Det er det som har skjedd i helsevesenet, og det er det som nå er i ferd med å skje i grunnskolen. Det er på høy tid å trykke på den store, røde knappen.

Det er et prinsipp å ikke klage på den offentlige skolen. Men det holder hardt.

Trykk på den røde knappen!

Denne uka presenterte NRK en oversikt over naturtap og nedbygging av matjord i Europa. Hvert år bygger europeiske land ned 1,5 milliarder kvadratmeter med natur og matjord. Det tilsvarer nesten 600 fotballbaner om dagen. Målt per person er Norge blant verstingene. Vi ser det rundt oss hele tida. Det bygges stadig større hyttepalasser i uberørt natur i fjellheimen, og store veiprosjekter eter seg utover tidligere jordbruksland, mens stadig nye datasentre, kjøpesentre, lagerhaller og sykehus legges på det lille arealet vi har igjen i Norge å dyrke korn på.

Rikdom, selvfølgelig. Jeg skal være den siste til å klage over at det går godt for Norge og nordmenn, men med velstand kommer det forpliktelser – eller «noblesse oblige», som det het på 1700-tallet. Etter at vi kom oss ut av fattigdommen, har vi ikke alltid vært like flinke til å forvalte natur- og kulturarven. De som har villet bygge nytt, effektivt, billig og ofte stygt og lite skjønnsomt – enten det handler om natur eller bygninger – har gjerne trukket det lengste strået.

Kulturlandskap som forvitrer, rasering av gamle bygninger og nedbygging av uberørt natur henger – slik jeg ser det – sammen. Viljen til å ta vare på kloden, men også det verdifulle som generasjoner før oss har skapt, handler om én og samme ting, respekt for skaperverket, naturen og de lange siktlinjene i historien.

Jeg sykler mye rundt i Oslo, og ofte går ferden fra øst til vest over Hammersborg, et høydedrag i nordenden av sentrum, der det nye regjeringskvartalet nå troner i dets sørlige utkant. Hammersborg ble en gang kalt «et norsk Akropolis», men forstadsbebyggelsen ble langt på vei revet på 1920- og 1930-tallet. Det kan ha vært gode grunner for sanering av strøket, men et minstekrav når man river noe gammelt, er at man bygger noe bedre og vakrere i stedet. Det kan man knapt si om Hammersborg. Odd Brochmann skriver i «Hus i Oslo» fra 1971: «Hammersborg – en gang et markant høydedrag, berikende for byens geografi – klarer man med nidkjærhet å omgjøre til en kollisjon av bygninger, terreng, gater og motstridende hensyn». Det nye regjeringskvartalet ruver nå over Youngstorget og gjør Møllergata 19, som tidligere voktet over torget, til et kulisseaktig dokkehus, ikke ulikt skjebnen den gamle Vestbanestasjonen foran skiferkolossen Nasjonalmuseet har blitt til del. Denne brutalistiske samtidssjåvinismen, der man gjør alt som står i ens makt for å overtrumfe fortida, er snarere regelen enn unntaket i Oslo, som da man rev Det engelske kvarter og bygget det nitriste Indekshuset – eller rev hele Vaterland for i stedet å reise Oslo City og Galleri Oslo, hovedstadens styggeste bygg, ifølge en kåring. Det er historieløshet og vandalisme i uskjønn forening – ikke ulikt den holdningen som gjør at norsk natur og matjord bygges ned til fordel for hyttepalasser uten magemål og gigantiske lagerbygg på den mest grøderike matjorda.

har skjønt det. Minst arealavtrykk har Sveits, som i likhet med oss har både mye fjell og penger. Men de forvalter arven på en helt annen måte. Tida er inne for et natur- og kulturoppgjør, der natur, kulturlandskap og tradisjonsrike gateløp og bygninger må istandsettes – og noen ganger gjenreises – for å bøte på skadene for mye penger i kombinasjon med brautende vandalisme, har påført oss.

Rikdommens forbannelse

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

– Jeg har ikke bøker på sengekanten. Om de ikke er i aktiv bruk, liker jeg dem best vertikalt og ikke i bunker. Jeg liker at titler vender meg ryggen. Jeg leser på vei mellom steder, på dagtid, på kafeer – jeg blir altfor påskrudd om jeg leser på kvelden.

– Ikke som jobb, men som en del av prosjekter med en retning. Den siste tida har jeg skrevet om «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann. Den har jeg drasset rundt på i mange livsfaser, mens jeg har forsøkt å lese våre kulturkriger i lys av førkrigsstemningen Mann skildrer. Jeg har et essay i Dag og Tid denne uka som handler om disse mislykkete forsøkene, om å identifisere seg med hovedpersonen, en ung mann som hales og dras i av diverse karismatiske ideologer, og om reisene mine til Schatzalp, et sanatorium som er med i boka.

– Nå skal jeg vie høsten og vinteren til Dantes «Den guddommelige komedie». Jeg har lest deler av den før, men spart den til en bestemt livssituasjon, en lysning midt i livet. Jeg har noe på tunga om den, noe om håp, forbrytelse og straff, heroisme og hjemkomst. Tror boka har ulike budskap til ulike æraer, særlig om hva heroisme kan være. Ellers leser jeg «The crisis of narration» av Byung-Chul Han. Han skriver kjedelig, men er god på titler. Han argumenterer for at vi er sulteforet på ekte fortellinger, at digitalisering har byttet ut historiefortelling med historieselging – roten til mye av det som er råttent om dagen.

– Slike rangeringer får jeg noia av. Sikkert noen eksistensialister jeg leste i 15-årsalderen. BB

Etter at Kamel Daoud utga romanen «Hurier» i Frankrike i 2024, utstedte algeriske myndigheter arrestordre på ham. Årsak: Romanen tematiserer borgerkrigen som pågikk mellom 1992 og 2002, med rundt 200.000 dødsofre. Å bare omtale krigen kvalifiserer i landet til fem års fengselsstraff. Denne uka gis romanen ut på norsk, og det følgende er en redigert versjon av journalistens samtale med forfatteren på Litteraturhuset i Oslo tirsdag denne uka.

– Du er født i Algerie, men skriver på fransk og bor i Frankrike. Hvem har du skrevet denne romanen for?

– Forfattere sier gjerne at de ikke skriver for noen, bare for seg selv, og i så fall bør man heller ta seg en liten lur. Men man skriver heller ikke romaner med intensjoner som «å gjøre krigen kjent». Man skriver romaner fordi man har spørsmål som ikke er besvart. Så «Hurier» er ikke et historisk dokument, men en personlig søken. Og spørsmålet mitt er om man har rett til liv når man overlever sine egne døde. Jeg skriver for å bevare håpet, ikke for at folk i Vesten skal se og anerkjenne lidelsen min.

– Jeg sier ofte til studentene mine (Daoud underviser på Sciences-Po i Paris, journ.anm.

at livet har en narrativ bue som begynner med fødselen og slutter med døden. Denne romanen begynner med døden og slutter med livet. Og det er derfor vi leser og skriver romaner – for å finne en vakker avslutning. Men du gjør rett i å stille spørsmålet. For når man er en fransk-algerisk forfatter som skriver på fransk om en roman om denne borgerkrigen, blir man et politisk problem. Det sagt; den politiske tolkningen av en roman endrer seg med tida. Å lese Milan Kundera i dag er ikke det samme som for førti år siden. Men verket forblir det samme.

I romanen benevner Aube et foster som ‘min lille hurie’. Hurier er kvinner som martyrene får etter døden. Hvorfor benevner hun det ufødte barnet på den måten?

– En roman kan bare bli skrevet hvis den er nødvendig, slik Sheherazad gjør i «Tusen og en natt», når hun forteller historier for ikke å bli drept. Den algeriske borgerkrigen byr på to problemer: Hvem kan fortelle om den, og hvordan? Lenge kunne jeg ikke skrive denne romanen, fordi jeg ikke hadde noe narrativt motiv, helt til det ble åpenbart at jeg måtte skrive om umuligheten av å skrive om det. Når fortelleren er en kvinne, er det fordi kvinner alltid er de som har mest å tjene eller tape på en krig. Når noe går galt, er det alltid kvinnene som betaler prisen. Da franskmennene ble beseiret, takket man kvinnene for innsatsen og beordret dem tilbake til kjøkkenet. Islamismens hurier er kvinner som er i et slags all-inclusive-paradis på den andre sida, som metafysiske, oppblåsbare dokker. Fortelleren i romanen ville bringe dem til live, og vise at det ikke er kvinner som lever i det hinsidige som evige jomfruer som er våre hurier, men de virkelige kvinnene i våre virkelige liv: mødre, koner, søstre, døtre.

Aube bærer et 20 centimeter langt arr fra borgerkrigen, da hun ble forsøkt skåret av halsen på. Hva gjør det med et menneske å bære et merke fra en historie som ingen anerkjenner?

Islamismens ­hurier er meta­fysiske, oppblåsbare dokker.

Fanget i fortid

Yohan Shanmugaratnam

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Alle fedre som har en sønn i dag, bør være bekymret. I oppveksten vår så vi tross alt bare opp til Jean-Claude van Damme i filmen «Bloodsport», og Sylvester Stallone-karakteren Rambo, som storebroren min hadde plakat av på rommet. Men vi tenkte jo aldri at vi en dag kunne 

 som dem. Hele appellen var at disse usannsynlige machomennene, med våpnene og musklene sine, representerte noe uoppnåelig.

Nå tar jeg meg selv i å uroe meg for om 16-åringen skal begynne å sniffe proteinpulver og pusse tennene med Red Bull, eller hva det er de mannlige influenserne driver med på internett. Så for en stund siden gjorde jeg som andre ansvarlige foreldre og spurte, helt fordomsfritt, hva sønnen min syntes om den mest beryktede av mannfluenserne: Andrew Tate.

«Ingen bryr seg om Tate lenger», svarte han. Først ble jeg lettet. Og så følte jeg meg litt som ungdomsskolelæreren som tror han er påkoplet, og som spør elevene om de også digger Pink Floyd.

Problemet med at verden har blitt så skrudd som nå, er at alt som virker litt utdatert også kan framstå uskyldig. Jeg tenker på en bok som kom ut for akkurat 20 år siden i disse dager, nemlig «The Game: Penetrating the Secret Society of Pickup Artists» av den amerikanske journalisten Neil Strauss.

I boka, som fikk mye oppmerksomhet også her til lands, går Strauss inn i et miljø bestående av selverklærte sjekkekunstnere, med fengende navn som Mystery, Playboy og Tyler Durden (ja, oppkalt etter Brad Pitts karakter i «Fight Club»). «The Game» populariserte disse profesjonelle forførernes manipulerende triks, som å bevisst bygge ned kvinnens selvtillit og på den måten gjøre henne mer mottakelig for ens tilnærminger.

I dag er Pickup Artists (PUA) bare én av mange kategorier i den såkalte mannosfæren, som er samlebetegnelsen på diverse fora, podkaster, grupper og individer på nettet som deler et antifeministisk grunnsyn. Sjekkeguruene og følgernes dominans på kjønnsmarkedet førte så til framveksten av en annen kategori i sfæren, Involuntary Celibates (Incels), altså ufrivillig seksuelt avholdende.

Andre strømninger er den mannsseparatistiske Men Going Their Own Way (MGTOW) og Men’s Rights Activists (MRA), som mener menn diskrimineres og undertrykkes systematisk på grunn av en feministisk konspirasjon.

Forvirringen som har oppstått, er lett å ­utnytte.

Manndoms­prøven

Thorvald Steen er utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Ikke noe er mer fortjent. Under overrekkelsen i Nasjonalbiblioteket i forrige uke viet han takketalen til vår behandling av psykisk syke. Han fortalte om den første «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining» fra 1848, som ledet fram til Gaustad sykehus, som sto ferdig i 1855. Her var det ikke spart på noe, og de lave mursteinshusene var omgitt av park, gartneri, gårdsbruk og dansepaviljong. Steen fortalte at sykehusets første direktør, Ole Römer Sandberg, i de første årene trodde at en intensiv behandling på to måneder ville føre til at 80 prosent av de innlagte ble friske. Da han gikk av i 1882, anslo han at 20 prosent var et mer realistisk tall. Uansett fikk mange helt nødvendig hjelp og behandling – for noen var det livsavgjørende.

 på en podkast laget av Joachim Førsund om sangeren Håkon Banken fra Solør, som solgte hundretusener av plater på 1970- og 80-tallet. Han nådde et stort publikum med sanger om angst og utenforskap, som mange kunne kjenne seg igjen i. Banken slet med psyken etter en streng oppvekst i Pinsebevegelsen og mobbing i barndommen. I flere perioder var han innlagt på Sanderud psykiatriske sykehus på Stange. Oppholdene der ga ham ro, og kona og barna kom på besøk til sykehuset, som lå landlig til med parkanlegg. Der fant han tilbake til seg selv – og skrev også sanger, som gjorde at Arne Bendiksen oppdaget ham. Hundretusener av kassetter ble distribuert til bensinstasjoner i skogsbygdene langs Glomma, seinere over hele landet.

For mange var de psykiatriske sykehusene alternativet til et liv som utstøtt, uteligger, fengsel eller død. Så begynte nedbyggingen på 1980-tallet. Det ble lovet at kommunene skulle få ressurser til å skape heldøgnsplasser. Begrunnelsen var at det ville bli til stor hjelp for pasientene å komme tilbake til sitt nærmiljø. «Dessverre var det usant», slår Steen fast.

Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, mange blir bostedsløse, andre kriminelle, og noen begår drap – eller de lever mistrøstige liv i kommunale leiligheter. Randi Rosenqvist, med 50 års fartstid i psykiatrien, leder nå Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene. Hun har sett hvordan døgnkapasiteten i de psykiatriske institusjonene er redusert til en tredel de siste 35 årene. Fra 1970-tallet er antallet døgnplasser redusert fra 18.000 til 3000. Og nå har helseforetakene vedtatt å legge ned alle psykiatriske sykehus.

syke blir forverret for hvert år som går. I Klassekampen skriver Rosenqvist at det i 2002 var 1,6 plasser i psykiatrien per 1000 innbyggere, i 2022 var tallet 0,75. Men det er ikke blitt færre alvorlig psykisk syke, og det er ikke utviklet metoder for å behandle psykosesykdommer raskere. De syke blir bare tilbudt kortvarige konsultasjoner og stuet vekk i leiligheter der de ikke kan ta vare på seg selv. «Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, selv om helseforetakene har vedtatt at de skal gå i null – de er ikke døde sjeler som kan trylles vekk», sier Thorvald Steen. Svaret kan ikke være noe annet enn å gjenåpne psykiatriske heldøgnsplasser der psykisk syke får tid til å hente seg inn igjen – i fredelige, grønne omgivelser, som på Sanderud og Gaustad.

De er ikke døde sjeler som kan trylles vekk

t større Excempel paa Een u-guudelig, løsagtig, horagtig og mordisk Barne-Morder end denne Jndstevnte Kari Knudsdatter, er vel ej hørtes i de første 100de Aar

», heter det i dommen som falt den 21. juni 1771 i Utne i Hardanger og som førte til at Knudsdatter noen måneder seinere fikk høyre hånd kappet av før hun ble halshogget og hodet hennes satt på stake til skrekk og advarsel.

Rettssaken mot henne var både vanlig og uvanlig, ifølge rettshistoriker og professor ved Universitetet i Oslo, Jørn Øyrehagen Sunde. I boka «Forsvarstale for eit vondt menneske» skriver han om hvordan saken belyser det som var en brytningstid for Norge: mellom overtro og ny kristentro, mellom lokalmakt og sentralmakt – og der fattigdom og økonomisk ulikhet satte strenge begrensninger på menneskenes liv. På en måte som kan minne om Trygve Riiser Gundersens framskriving av menneskeskjebner og bevegelser som får knapt med plass i den offisielle historien, maler boka fram 1700-tallets Vestland i relieff.

Sunde har tidligere fått mye ros for sin usedvanlige formidlingsevne, men i denne boka går han et skritt lenger og bruker et mer emosjonelt ladet språk enn det som er vanlig for en akademiker. Men mer om det siden. Når vi treffes på en benk ved Lille Lungegårdsvann i et Bergen badet i høstsol, forteller forfatteren hvordan boka ble til. For rettssaken i seg selv er egentlig nokså konvensjonell, mener han. Det som gjør den spesiell, er at den handler om en kvinne som har drept kona til elskeren sin.

– De fleste drapssaker handler om menn. Det er sjelden kvinner er involvert i andre drapssaker enn de som angår drap på spedbarn. Og sånn er det jo for så vidt i denne saken også – Knudsdatter drepte fire av sine fem barn – men det kommer først fram på slutten av en rettsprosess som pågår i flere år.

Det andre som gjør rettssaken spesiell, er personligheten den tegner av Kari Knudsdatter, som med Sundes egne ord må ha vært «eksepsjonell». De historiske dokumentene forteller oss at hun i realiteten var foreldreløs fra hun var åtte år, da faren hennes døde slik at mora måtte ut i tjeneste og de eldste barna klare seg som best de kunne. Kari ble tjenestejente på en gård, og det første barnet hun føder og deretter tar livet av, får hun med sønnen til gårdsfolket når hun er seint i tenårene. Mange av jentene vi møter i historien med tragiske skjebner, har liknende bakgrunner, ifølge professoren.

– De er fra veldig fattige kår og går hele livet i motbakke. Når det til slutt går til helvete, er det liksom det som har ligget i kortene hele tida. Men Kari er gatesmart, og hun bestemmer seg for at hun ikke vil ende slik. Løsningene hennes er forferdelig, selvsagt, hun ender med å drepe fem mennesker og har slik sett ingen krav på sympati, men man kan likevel ikke la være å tenke at hun – med de midlene hun hadde til rådighet – forsøkte å ta et oppgjør med skjebnen samfunnet hadde staket ut for henne.

Kari føder fem andre barn, fire av dem tar hun livet av, ett vokser opp sammen med henne der hun tjener. Samtidig lærer hun seg litt enkel medisin med urter og blir blant annet en som kan tilkalles for årelating, men også for å drive med magi. En helt vanlig tjenestejente er hun altså ikke, selv om magi er ulovlig og hun ikke helt kan anerkjennes for kunnskapen hun har fått.

Det tok fire ­måneder å ­skrive, dag og natt i en rus.

Mellom overtro og kristentro

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

– Jeg er jo en lesende arbeider. Det er bøker fra gulv til tak her. Kona mi, Sigrid, var en lesehest ut av helvete. Når hun hadde lest en bok som hun likte og som jeg trengte, sa hun: «Den må du lese», så gjorde jeg det. Jeg har alltid lest. I tillegg til romaner og krim er det lokalhistorie og arbeiderhistorie. Jeg skjønte tidlig at skal du komme noen vei i fagbevegelsen, må du kunne historien.

– En fantastisk bok jeg begynte å lese før kona mi døde brått 2. august, var Mari Beate Kasins «Naturparadokset». Her sto det veldig mye om at naturen blir bygd ned i Norge, og jeg måtte i hvert fall lese kapittelet om Eidfjord Resort, der kommunen har gått inn for å bygge en resort midt inne i et villreinområde. Jeg skulle jo erobre alle kommunene i Hardanger.

– Etter at Klassekampen Bokmagasinet hadde en sak om den nye boka til Dag Solstad, så har jeg så vidt begynt å lese den. Solstad og jeg har hatt et forhold i mange år. Han har vært en gjenganger på Litteratursymposiet i Odda. Hver gang han kom, satte vi oss ned og filosoferte om politikk. Odda har jo sin historie som et rødt samfunn, først det gamle kommunistpartiet og så Rødt. Jeg leste i Klassekampen at han ble kommunist allerede som elleveåring. Det var jo litt tidlig, da.

– Jeg har tatt opp igjen noen bøker jeg leste med interesse for noen år siden, og det er de to bøkene til Magnus Marsdal, «Frp-koden» og «Listhaugs metode». Når jeg møter henne i Stortinget som vara, må jeg være forberedt. De bøkene må ikke gå i glemmeboka – de må leses av alle på venstresida. BB

Kommunist som ellleve­åring. Det var jo litt tidlig, da.

Terje Kollbotn

For Ellen Schrecker (87) har den siste utviklingen i hjemlandet ikke bare vært skremmende, men også høyst gjenkjennelig. Den pensjonerte historikeren anses nemlig som den fremste eksperten på mccarthyismen, som var en utrenskingskampanje mot mistenkte kommunister i USA tidlig i den kalde krigen. Navnet skyldes at mannen som førte an i klappjakta, var den republikanske senatoren Joseph McCarthy.

– Det som slår meg, er at alt gjentar seg. Bare at denne gangen er verre, sier Schrecker på videolink fra hjemmet sitt i New York.

Etter at Donald Trumps støttespiller Charlie Kirk ble drept tidligere i september, har presidenten terrorstemplet den antifascistiske grupperingen Antifa. Visepresident J.D. Vance pekte i forrige uke ut venstremagasinet The Nation som en samfunnsfiende, to dager før komikeren Jimmy Kimmel ble midlertidig tatt av lufta av politiske årsaker.

Fra før har Trump erklært krig mot liberale medier og, ikke minst, universitetene som ifølge ham er tatt over av «marxistiske gærninger». Samtidig plukker maskerte agenter fra utlendingsmyndighetene opp folk på gata og kjører dem vekk i biler med sotede vinduer.

– Vi er vitne til en politisk undertrykking i full skala fra en autoritær regjering og en kapitulasjon blant institusjonene i sivilsamfunnet, slår Schrecker fast.

«Den røde fare» har vært en gjenganger i amerikansk historie siden den russiske revolusjon i 1917. Allerede to år seinere ble den da 24 år gamle J. Edgar Hoover satt til å lede etterforskningen av radikale miljøer i USA.

På 1930-tallet var kommunistene like fullt blitt «den mest dynamiske gruppa på venstresida i USA», ifølge Schrecker. De organiserte arbeidere i fagforeninger, mobiliserte antifascistiske bevegelser og kastet seg inn i kampen for likhet mellom hvite og svarte borgere.

Lydighet varer lengst

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfatteren

– Du har blitt sykepleier­student. Har du mye pensum på sengekanten?

– Det er noe anatomi, celler og vev. Men jeg leser lite pensum. Nå er jeg halvveis i «Alt jeg frykter har allerede skjedd» av Wencke Mühleisen, som jeg liker veldig godt. I sommer pløyde jeg meg gjennom Lena Andersson-bøkene, som «Uten personlig ansvar» og «Rettsstridig forføyning». Det har blitt en del relasjons­romaner i det siste.

– En del komikere liker alvorlige bøker?

– Jeg leser sjelden humor, når jeg tenker meg om. Det spørs jo også hva man syns er gøy. Det er humor i bøkene jeg leser nå, selv om jeg ikke klasker meg på låret. Jeg kan for eksempel le høyt innimellom av Lena Anderssons beskrivelser av hvor idiot man er i kjærligheten innimellom.

– Virkelig morsomme bøker er vanskelige å finne?

– Ja. Jeg leste den siste til Kyrre Andreassen, «Ikke mennesker jeg kan regne med», som jeg syntes var veldig morsom. Hvis du har vokst opp på bygda, kjenner du deg veldig igjen. Den er gøy, men også 

– Jeg begynte på den en morgen uten å ha spist frokost. Man kjenner raskt at den fortellerstemmen … Ja, den tærer raskt på magen, for å si det sånn.

– Hehe. Ja, man må liksom akseptere formen. Det er litt som å høre mamma prate, det går på inn- og utpust.

– Har du noen gang skrytt på deg å ha lest enkelte bøker?

Barn er utstyrt med en utrolig rettferdighetssans, sier vi til hverandre når en femåring protesterer høylytt fordi han må legge seg mens storesøster får være våken.

«En instinktiv forståelse av hva som er riktig», sier vi kanskje også, når vi lett selvtilfredse ser på det rød-grønne valgskredet i Barnas valg. Samtidig, helt ned på småtrinnet på norske skoler jobber avdelingsledere og lærere med det sosiale miljøet som følger av at barna har begynt å dele hverandre inn i A, B og C-grupper basert på ting som etnisk tilhørighet, klesstil eller bosted – det som egentlig betyr «foreldrenes inntekt».

 mange spaltemeter om hva det har betydd for venstresida at vi etter murens fall ikke har vært i stand til å tenke på politiske alternativer til kapitalismen. Den mye siterte og avdøde britiske teoretikeren Mark Fisher har satt ord på dette som «kapitalistisk realisme». Det betyr, kort oppsummert, at kapitalismen er blitt vannet vi svømmer i og oksygenet vi puster, og at vi verken klarer å helt forstå hva det er eller å se alternativer.

Langt mindre har det blitt skrevet om hva som har skjedd med vårt syn på mennesket de siste førti årene. Samfunnssyn og menneskesyn henger sammen og går over i hverandre, men er likevel ikke helt det samme. Mens samfunnssynet handler om hvordan vi mener vi bør organisere oss, handler menneskesynet om hvordan vi ser på oss selv og hverandre – om hva som er grunnen til at vi handler som vi gjør – ja, hvordan vi mener det er naturlig å oppføre seg.

blant folk på venstresida at standarden for hvordan våre representanter og politikere skal oppføre seg, er så mye høyere enn for dem på høyresida. Og egentlig forstår jeg klagerne godt. Når man tror at mennesket grunnleggende sett er egoistisk, kan man være akkurat så drittsekk som man vil uten å miste noe av sin troverdighet. For sosialister er det annerledes. Vi kjemper ikke bare for et annet samfunn – vi har også et annet syn på mennesket og på at fellesskapets kraft er større enn viljen til å utnytte systemet. Det er dette som gjør at vi vil ha mindre kontroll i Nav og i skolen, mens høyresida vil ha mer. Det er dette som gjør at vi vil ha mindre forskjeller: fordi vi tror at folk flest vil gjøre sitt beste, også når det ikke umiddelbart bare gagner dem selv.

 i Klassekampen like før valget ble Rødt-politiker Mímir Kristjánsson bedt om å tegne opp forskjellen mellom Rødt og SV. Da sa han blant annet at SV i større grad tiltrakk seg «velmenende folk i offentlig sektor» og la til at det «sikkert hørtes forferdelig ut». Siden jeg selv er SV-er, ble jeg selvsagt truffet så det svei, ikke minst fordi det han sa, antakelig er sant. SV er fullt av velmenende folk, og ja, det høres forferdelig ut. Med blod og tårer i mine åpne hender vil jeg likevel spørre hva i all verden det betyr at det å være «velmenende» er blitt noe «forferdelig»?

Nå har det antakelig aldri vært særlig kult i seg selv å være velmenende, men «forferdelig» er tross alt litt verre. Og hvis jeg skal tillate meg å assosiere fritt, betyr det egentlig at man er litt dum. Man går med skylapper, forstår egentlig ikke helt hva det innebærer å være et menneske, og det er i alle tilfeller et tapsprosjekt som med stor sannsynlighet innebærer å la seg tråkke på.

Historisk sett er det ikke rart at folk på venstresida er ambivalente til snillhet og godhet. Ofte har snillhet bare vært et ord man bruker for å kamuflere de langt mindre attraktive merkelappene «kuet» eller «underkastet», slik det for eksempel er når snillhet knyttes til det å være kvinne eller mor. Arbeidsfolk av alle kjønn og opprinnelser har til alle tider, og overalt på kloden, blitt misbrukt i det såkalt godes tjeneste, særlig fra religioner som kan presentere oss for en naturlig orden hvor alle må kjenne sin plass. Der det finnes snillhet, finnes det som regel ingen maktkamp, og revolusjon finner sjelden sted når våpnene er lagt ned. Og jeg innrømmer det gjerne: Bare tanken på å bli omtalt som et «godt menneske» får det til å vrenge seg i meg av skam. Å si noe slik til noen, tenker jeg nå, kan ikke bety noe annet enn at man ser på vedkommende som en idiot.

, også for oss til venstre for midten: Vi ser kanskje sarkastiske ut når vi sier «greed is good», men i virkeligheten har vi selv underlagt oss mantraet. For skal vi egentlig ofre tusenvis av kroner i fortjeneste ved å la være å selge boligen vår til høystbydende, fordi noen med lavere budsjett trenger den mer? Skal vi insistere på å velge en entreprenør med tariffavtale når vi skal pusse opp?

Det eneste vi kan, er å begrense vår egen forjævlighet. 

Innkapslet i kapitalens menneskesyn

Gunnar Knudsen (1848–1928) var statsminister i Norge i to perioder på begynnelsen av forrige århundre, i de første avgjørende årene som selvstendig nasjon etter 1905. Da ble grunnsteinen for det moderne Norge lagt: konsesjonslovene og hjemfallsretten, som sikret nasjonal kontroll og billig fornybar kraft til norsk industri, arbeidervernlovgivning, familie- og barnelovgivning og en progressiv sosialpolitikk. Når vi snakker om denne epoken, er det ofte Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene som trekkes fram. Men i en ny bok hevder Per E. Hem at Venstre-leder og statsminister Gunnar Knudsen spilte en vel så framtredende rolle.

– Det er helt åpenbart at Gunnar Knudsen har kommet i skyggen av Castberg, kanskje særlig på grunn av barnelovene – de er tross alt innlemmet i Unescos verdensarvliste, sier Hem.

Knudsen var en sterk pådriver for å innføre lovgivning som bedret arbeidsfolks kår, som ulykkes- og sykeforsikring og normalarbeidsdagen. Men én ting skal han ikke ha æren for, og det er arverett for barn født utenfor ekteskap, som Johan Castberg drev gjennom sammen med Katti Anker Møller. Da slepte Knudsen beina etter seg, kanskje også fordi han selv, hvis vi skal tro ryktene, hadde et uekte barn etter en affære på Hotel Boulevard i Kristiania.

Gunnar Knudsen er en av statsministrene som har sittet lengst med sine ni år og tre måneder. Først i perioden 1908-1910, så 1913 til 1920. Det var en svært aktiv regjeringstid. Etter hans tid tok det flere tiår før aktivitetsnivået i lovgivning kom opp på samme nivå, skriver Hem i boka «Statsmannen Gunnar Knudsen». Det er nesten helt utrolig hva han fikk til. Han var politiker, statsminister og formann i Venstre, men også skipsreder og aktiv næringslivsleder, som drev allsidig industrivirksomhet og storgården Borgestad mellom Skien og Porsgrunn. Han la vekk jusstudiene for å utdanne seg til skipsbyggingsingeniør. I tillegg hadde han utallige tillitsverv, blant annet i Norsk Landmandsforbund, Det Norske Veritas, Rederiforbundet, Norges Bank og lokale kraftselskap.

Det som har blitt hengende ved Gunnar Knudsen, er at han i trontaledebatten i 1914, noen måneder før første verdenskrig brøt ut, sa at «den politiske himmel verdenspolitisk sett er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år». Men da krigen kom, var han en stødig leder som ikke dirret på hånda. «Ja, blaas bare dere, jeg har staat i en baat før og lar mig ikke blaase over ende», som han sa da han ble møtt av piping i Studentersamfunnet.

– Gunnar Knudsen var den perfekte leder under verdenskrigen. En mann med sterk selvtillit, handlekraft og som ikke var redd for noe. Han var myndig og til å stole på. Han og utenriksminister Nils Claus Ihlen skal ha en stor del av æren for at Norge ikke ble trukket inn i krigen, mens Fridtjof Nansen og kong Haakon ville at vi skulle gå inn på alliert side allerede i 1914.

Hadde Nansen og kongen fått viljen sin, hadde Norge blitt med i verdenskrigen?

– Ja, mye taler for det. Storbritannia ønsket at både Norge og Sverige skulle være på alliert side og framsatte et beskyttelsestilbud. Kongen var innstilt på å ta det imot, det samme var Nansen, selv om det ble trukket tilbake. Det kunne lett ha gått galt i løpet av krigen.

Han var ikke så redd for å bli kalt stats­sosialist.

Den politiske ingeniøren

For noen dager siden, mens verden brant, så jeg «Rebel Royals: An Unlikely Love Story» – den beryktede Netflix-filmen om prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett. Sjelden har vel en dokumentar føltes så mye som virkelighetsflukt.

Ja, vi får en påminnelse om den rasistiske hetsen Verrett mottok i kommentarfeltene etter at forholdet ble offentlig. Men som VG-kommentator Shazia Majid har påpekt, kommer Verrett også med urimelige utsagn om kongefamilien som svekker antirasismen.

«Rebel Royals», er det likevel noe annet jeg tenker mest på. Sikkert fordi denne uka har vært en av de verste for palestinerne: De israelske okkupasjonsstyrkene sprenger og myrder seg gjennom Gaza by i skrivende stund. Barnesykehuset al-Rantisi har blitt bombet. Sykehusene al-Shifa og al-Ahli er angrepet. Igjen fordrives horder av mennesker. Antall drepte har passert 65.000, og en FN-kommisjon fastslo tirsdag at Israel begår folkemord i Gaza.

Og så går jeg inn på Instagram-kontoen til Verrett. Der har sjamanen blant annet lagt ut en video hvor han forklarer at kriger skyldes den akkumulerte energien som oppstår, når mange nok mennesker rundt om i verden krangler samtidig rundt middagsbordet. Dette er ikke engang en forenkling av budskapet, som jo er krevende å fordøye. For det betyr at nedslaktingen av palestinerne 

skyldes en rasistisk ideologi, men dårlig energi.

 er gjengitt av Med Israel for fred (Miff), kommer det fram at Verrett bodde i Israel på slutten av 1990-tallet. Der skal Verrett ha fått et syn om at han i et tidligere liv har vært hebreer i Egypt. «Etter denne opplevelsen, ble det mitt oppdrag å hjelpe det israelske folk», sa han da. Et annet sted forteller Verrett om da en ånd advarte ham mot å gå inn på stamkafeen i Israel, to minutter før kafeen eksploderte. (Han visste også at tvillingtårnene i New York skulle falle, to årfør 11. september 2001.)

På et tidspunkt ble Verrett visstnok bedt om å gå inn i en transe for å lokalisere noen savnede israelske gutter. Om han klarte å finne dem? Trenger jeg å gi svaret?

har nesten en halv million følgere på Instagram. Bortsett fra et innlegg om drapet på Tamima Nibras Juhar, er siden hans teppelagt med poster som «If you need money, do this», «Want doors to open, do this» og «Don’t like your reality, do this». Samtidig ser jeg utsultede palestinere som ikke har penger til mat, er innestengte i ruiner og spør hva de har gjort for å fortjene en sånn virkelighet. Noen bør tipse dem om Verretts råd.

Etter premieren på «Rebel Royals» har Verrett sagt at det han og Märtha driver med, er å «skape en revolusjon». I det hele tatt er det noe dypt forstyrrende med Verretts framstilling av seg selv som en slags opprørsk martyr. Jeg klarer ikke å la være å tenke: Hva om Verrett brukte en flik av plattformen sin til for eksempel å stå opp mot den rasismen som holder på å utslette palestinerne i Gaza? Jeg antar at det blir for rebelsk, selv for ham.

Noen bør tipse palestinerne om Verretts råd.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Bokspørsmålet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a 

– Ja. Er det moralsk forargelse jeg hører?

– Masse. Her er Mohamed Mbougar Sarr sin bok som heter «Brotherhood», Annie Ernaux og «Skammen», «Minor Detail» av Adania Shibli og Per Pettersons «Jeg forbanner tidens elv». Jo, og «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann. Hva heter det når mye av handlingen foregår på et lukka sted? Kammerspill? I «Trolldomsfjellet» er stedet uansett et sanatorium.

– Nå kom jeg på: I sommer leste jeg Olga Tokarczuks «The Empusium: A Health Resort Horror Story», som er en referanse til «Trolldomsfjellet».

– Å nei, slutt a. Er ikke det litt som å spørre hvem som er tidenes fotballspiller? Alle veit jo at det er Messi.

Jeg har holdt på med å skrive ny bok, da.

Zeshan Shakar

Line Madsen Simenstad

Denne uka ble Arbeiderpartiet landets største parti og sikret seg fire nye år i regjering. Det er ikke rart at jubelen sto i taket på ­valgvaken på Youngstorget mandag kveld. Men det er ikke veldig mange år siden et slikt resultat – 28 prosent oppslutning – ville ha vært en total katastrofe for Arbeiderpartiet.

De siste tiårene har de sosialdemokratiske partiene mistet store velgergrupper i det ene europeiske landet etter det andre, mens ytre høyre har fosset fram. Én forklaring som ofte trekkes fram, er at arbeiderklassen har forlatt venstresida. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, mener Julia Cagé, professor i samfunnsøkonomi ved Sciences Po i Paris.

– Det er ikke sant at arbeiderklassen har forlatt venstresida, sier Cagé.

Sammen med ektemannen Thomas Piketty har hun skrevet boka «Den politiske konflikts historie», som kommer ut på engelsk i disse dager.

Boka er et resultat av et fem år langt nitid arbeid, dypt inne i Frankrikes arkiver. Her har Cagé og Piketty børstet støv av protokoller fra parlaments- og presidentvalg og folkeavstemninger helt tilbake til den franske revolusjonens tid. Samtidig har de kartlagt valgdistriktenes sosioøkonomiske profil. Bor det mange fattige der? Mange innvandrere? Hva slags næringer dominerer? Resultatene gir et fascinerende innblikk i hvordan ulike samfunnsgrupper stemmer. Og arbeiderklassen stemmer altså fortsatt overveiende til venstre, sier Cagé.

– Når man sier at arbeiderklassen ikke lenger stemmer på venstresida, har man glemt alle de som jobber i serviceyrker og i offentlig sektor i urbane områder, som ofte tjener dårligere enn dem som jobber i de klassiske arbeideryrkene, sier Cagé på videolink fra Paris.

Tidens tegn

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunstnerliv.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

På sengekanten

Aslak Sira Myhre, nasjonalbibliotekar

Suraj Milind Yengde setter Black Panthers over Gandhi.

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selvstendig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom underkastelse og motstand.

Trykk på den røde knappen!

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

En av postkolonialismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfatteren Kamel Daoud.

Manndomsprøven

Psykiatrien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot drapskvinnen Kari Knudsdatter i Hardanger sender et oppklarende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde.

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

Lydighet varer lengst

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfatteren

Det var ikke bare politiske alternativer som forsvant med murens fall. Også markedsliberalismens menneskesyn har blitt enerådende.

La oss glemme Johan Castberg, Tranmæl og Gerhardsen for et øyeblikk og heller spørre oss hva vi kan lære av Gunnar Knudsen.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Bokspørsmålet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

En praktisk løsning på et problem

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunst­ner­liv.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov krimi­na­litet? Forbløf­fende nok har Baltimore et svar.

På senge­kan­ten

Aslak Sira Myhre, nasjo­nal­bi­blio­tekar

Suraj Milind Yengde setter Black Panthers over Gandhi.

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selv­sten­dig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom under­kas­telse og motstand.

Trykk på den røde knappen!

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekord­tempo.

Skribenten har drasset rundt på denne boka i mange livsfaser

En av postko­lo­nia­lismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfat­teren Kamel Daoud.

Manndoms­prøven

Psykia­trien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot draps­kvin­nen Kari Knuds­dat­ter i Hardanger sender et oppkla­rende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge retts­his­to­riker Jørn Øyrehagen Sunde.

Terje Kollbotn: – Jeg er en lesende arbeider

Lydighet varer lengst

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfat­teren

Det var ikke bare politiske alter­na­tiver som forsvant med murens fall. Også markeds­liberalismens menneske­­syn har blitt enerådende.

La oss glemme Johan Castberg, Tranmæl og Gerhardsen for et øyeblikk og heller spørre oss hva vi kan lære av Gunnar Knudsen.

Lett å være rebell i sjam­an­lei­lig­heten din

Bokspørs­målet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revo­lu­sjonen. De avviser at arbei­der­klassen har forlatt venstre­sida.

Hvordan har en anti­is­lamsk motor­syk­kel­gjeng fra USA havnet i Gaza?

En praktisk løsning på et problem

Gjennom én adresse i Paris forteller Patrick Modiano om et helt århundres kunstnerliv.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

På sengekanten

Aslak Sira Myhre, nasjonalbibliotekar

Finland ligger utsatt til, men har overlevd som selvstendig nasjon takket være finsk sisu og en stadig pendling mellom underkastelse og motstand.

Vi utarmer natur, matjord og bymiljøer i rekordtempo.

En av postkolonialismens effekter er at man blir opphengt i fortida og glemmer nåtida, ifølge den fransk-algeriske forfatteren Kamel Daoud.

Manndomsprøven

Psykiatrien må bygges opp igjen.

Rettssaken mot drapskvinnen Kari Knudsdatter i Hardanger sender et oppklarende lys gjennom 1700-tallets Norge – et samfunn i spagat, ifølge rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde.

Marlene Stavrum ler innimellom høyt av denne forfatteren

Det var ikke bare politiske alternativer som forsvant med murens fall. Også markedsliberalismens menneskesyn har blitt enerådende.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Bokspørsmålet får Zeshan Shakar til å reagere: – Å nei, slutt a

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?