#fff

Alexander Z. Ibsen

– Du sendte meg nettopp et bilde av tre bøker du leser nå – det er et artig utvalg.

– Den første er Henrik Skaug Sætras bok «Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens». Det er en interessant bok om en gryende problemstilling. Men jeg er ikke så veldig redd for KI, kanskje fordi vi har blitt advart om det så lenge. Det sagt: Jeg synes ikke det er vanskelig å se for seg hvor ille det kan gå.

– Som hos bysantinerne, som er tema for en annen av bøkene du leser.

– Ja, den nye boka til Christine Amadou anbefaler jeg helhjertet. Det er så mye som faller på plass når man leser den: Både hvordan den greske antikken dukker opp og danner renessansen i Italia fordi Konstantinopel faller og de lærde flytter vekk. Og om hvordan Romerriket fisler ut og landene rundt Middelhavet havner litt i bakevja.

– Klassekampens anmelder mente man kunne trekke noen paralleller til vår tid?

– Ja, det er jeg enig i, selv om det skal godt gjøres å ikke trekke noen paralleller til et samfunn som varte i 1000 år. Men den bysantinske erfaringen av nedgang og kollaps, hvor mange skjønte hvor det bar uten å kunne gjøre noe, er fascinerende og gjenkjennelig.

– Jeg så også at du hadde en bok av Jan Brøgger liggende. Faren hans var journalist i avisa Tidens Tegn i mellomkrigstida.

– Det visste jeg ikke. Jeg leser meg opp til et intervju, som blant annet skal handle om mannsroller, og da kom jeg på at vi hadde jo en norsk Jordan Peterson en gang på 1990-tallet. Når jeg leser hans «Forsvarstale for mannen», spør jeg meg om vi ikke har hatt den samme debatten gående i tretti år. SL

Sandra Lillebø

#000

Hvert eneste år når partiene på Stortinget legger fram sine alternative statsbudsjetter, skjer det samme: Fremskrittspartiet foreslår å kutte kunstnerstipendene. Ikke å redusere størrelsen på dem, ikke å sette færre hjemler til disposisjon, men å fjerne dem. Alle. Likevel har jeg til gode å høre en kulturjournalist stille partiet noen spørsmål, som hvorfor de gjør dette, eller hva slags konsekvenser de tror det vil ha.

Kanskje gjør de det ikke fordi svaret er så opplagt: Frp mener at det ikke er statens oppgave å finansiere virksomheter som ikke klarer å drive lønnsomt. De synes at kunstnere som ikke kan leve av hobbyen sin, må finne seg noe annet å gjøre, slik også andre stemmer i samfunnsdebatten hevder, ikke minst Are Søberg, mest kjent som Sløseriombudsmannen.

konsekvensene vil være, er et mer åpent spørsmål, og man kan ta seg i å lure på om de i det hele tatt har tenkt over det. For å ta litteraturfeltet, som er den delen av norsk kunstverden jeg kjenner best: Det finnes ingen tall på hvor mange norske forfattere som kan leve av boksalg aleine, men et vanlig anslag er rundt ti, og de fleste av disse befinner seg i krim- og underholdningssegmentet (tenk Jo Nesbø, Jørn Lier Horst eller Unni Lindell). Det norskspråklige markedet for samtidsromanen, novellen og lyrikken er, tross folkekjære stemmer som Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth og Jon Fosse, sjelden stort nok til å finansiere litteraturen som skrives til det.

Om kunstnerstipendene blir borte, er det antakelig bare et spørsmål om tid før norsk litteratur er blitt fullstendig marginalisert av engelskspråklige bestselgere. Hvorfor får aldri partiet som snakker så høyt om hvor opptatt de er av å beskytte norsk språk og kultur, noen spørsmål om det?

 sammensatt, men mitt tips er at spørsmålet forblir ustilt fordi ingen journalister egentlig klarer å se for seg at kunstnerstipendene, eller de andre ordningene som holder norsk kunstliv gående, skal forsvinne. Med unntak av den eldste generasjonen har alle vi som i dag er voksne, vokst opp med og blitt vant til ordninger som garanterer for både bredde og kvalitet innen litteratur, bildekunst, scenekunst og journalistikk. Vi er vant til folkebiblioteker, til pressestøtte, til at det finnes norskproduserte filmer i ulike sjangre på kino, til at kunst av høy kvalitet er tilgjengelig for en billig penge. Det har blitt sagt mange ganger før, men jeg gjentar det gjerne: Om noen i dag skulle lansere et forslag om å lage statlig finansierte boksamlinger spredt over hele landet, hvor alle innbyggere uavhengig av alder og økonomisk status skulle kunne låne med seg hjem så mange bøker, CD-er og filmer de ville – helt gratis – ville det aldri ha gått gjennom i Stortinget. Jeg er ikke engang sikker på at alle partiene på venstresida ville ha stemt for det. De ville kanskje ha spurt seg: Er dette en samlende sak? Skal vi bruke så mye penger på kultur i en situasjon hvor sykehusene mangler helsepersonell? Og burde ikke folk egentlig betale for sitt eget kulturkonsum?

for at de kanskje ikke ville viet spørsmålet oppmerksomhet i det hele tatt. «Mímir & Marsdal», den mest populære politiske podkasten til venstre for midten, har siden oppstarten laget hundrevis av episoder om temaer som er viktig for venstresida, men ingen av dem har handlet om kultur. Kanskje ser de på det som et smalt felt – «kultur» er sjelden et av alternativene når meningsmålingsbyråer spør velgerne om deres viktigste kampsaker – eller så har den samme «kulturen» blitt et samlebegrep for alt det som venstresida bare skal holde seg langt unna, fordi høyresida alltid vinner på at det blir tema. «Woke», kjønn, innvandring og kunst – det er liksom bare den samme identitetspolitiske greia.

Bedre er det ikke i partipolitikken. Plassen i kulturkomiteen på Stortinget er gjerne den siste som blir besatt, mens posten som kulturminister mer eller mindre er å anse som en trainee-stilling til mer ansvarsfulle verv. Antakelig er det derfor ikke de skiftende kulturministrene som kan ta æren for at vi fremdeles har en kulturpolitikk i dette landet, men kunnskapsrike og hardtarbeidende byråkrater.

 hadde det vært fint å kunne si at alle bare burde høre mer på oss kunstnere, men det kan jeg dessverre ikke. De siste årene har vi blitt trukket fram i lyset flere ganger, og i saker som i utgangspunktet burde ha vært lett match for oss. Tenk for eksempel på skandalene rundt teaterstykket «Ways of Seeing» eller Sløseriombudsmannen aka Are Søbergs mange herjinger, eller, nå sist, Vebjørn Sands urimelige kritikk mot en god og omfordelende ordning med kunstavgift. Et kunstfelt med selvtillit – og selvbevissthet – ville ikke hatt noen vansker med å svare tilbake mot de angrepene på ytringsfriheten, mangfoldet eller omfordelingen som dette i realiteten har vært.

I stedet har vi blitt sittende delvis mumlende, delvis rasende, men ikke klart å snakke med verken publikum eller politikere om hvorfor kunsten kan oppleves både ubehagelig og uforståelig, ofte på samme tid, men at det aldri har vært meningen at alle skulle like absolutt alt. At det tvert imot er dét som er tanken bak mangfold. Man kan nemlig ikke være veldig for norsk språk og samtidig overlate forvaltningen av det til markedet, og man kan ikke være veldig for at barn, unge og psykisk syke skal ha gode kunstopplevelser mens man fører en politikk som gjør at kunstnerne må jobbe mer på Kiwi enn i atelieret sitt.

Kunstnere kan ikke noe særlig om politikk, og politikerne kan ikke noe særlig om kunst.

Umulig å se for oss det utenkelige

Ute på tur for et par dager siden gikk jeg forbi et kjærestepar. De gikk hånd i hånd med nesten like allværsjakker og en hund i bånd, og om det ikke var for at paret besto av to menn, ville jeg ikke lagt merke til dem i det hele tatt.

Men særlig la jeg merke til at jeg la merke til dem. Det er fremdeles ikke et helt dagligdags syn i en norsk storby å se to menn holde hender når de går tur, hvilket illustrerer at skeiv kjærlighet ikke er så normalisert som vi noen ganger liker å tro. Det finnes mange åpne skeive i dag, men åpenheten er fremdeles forbundet med en risiko for vold og trakassering.

 landsmøtevedtak om at ingen andre flagg enn det norske, samiske og kvenske kan heises fra offentlige bygninger. Saken har en prinsipiell side som er helt reell, men ­beleilig nok for de krise­rammede kristne krysser den også av for alt som skal til for å sette fyr på internett, skape avstand til kompanjongene på høyre side – og til slutt kanskje, kanskje løfte dem over sperregrensa. Ikke overraskende har saken derfor ikke kommet til å handle så veldig mye om, eh, saken, men desto mer om regnbueflaggets opprinnelse og betydning.

Partiets leder Dag-Inge Ulstein har argumentert med at regnbueflagget i dag ikke bare er et flagg for inkludering og som sier at alle er fri til å elske den de vil. Han mener flagget har et langt mer politisk innhold, særlig assosiert med radikal kjønnsideologi og organisasjonen Fri. Fri, tidligere LLH, er blant annet for surrogati og vil avskaffe sexkjøpsloven. De bruker også flagget aktivt i promoteringen av seg selv og sitt arbeid – noe som ikke er særlig oppsiktsvekkende, gitt at regnbueflagget har vært hele homobevegelsens symbol i over fem tiår.

Som andre symboler har også regnbueflagget en historie, og den er åpen for mange ulike tolkninger. Ulstein kan selvsagt tolke det akkurat slik han vil, og han står fritt til å tro at alle som bruker regnbueflagg står bak alle deler av Fris politikk. Selv tillater jeg meg imidlertid å tvile på at transportselskaper og betalingsapper som smykker seg med regnbueflagg i hele juni måned, gjør det for å vise hvor positive de er til surrogati og sexkjøp.

 kan du like gjerne ha tre, synes Ulsteins logikk å være: Regnbueflagg er lik støtte til Foreningen Fri er lik liberalisering av sexkjøp. Men som utallige har påpekt før meg, er det ingen automatikk i dette – selv om Foreningen Fri ­f­aktisk støtter både surrogati og bruker regnbueflagget aktivt. ­Regnbueflagget har vært hele homobevegelsens symbol i over fem tiår, og er det fremdeles.

Likevel: Alle som kjemper for og støtter skeiv frigjøring bør merke seg at den typen abonnementsordninger på politiske meninger som Ulstein tror han avslører, faktisk finnes i den skeive bevegelsen – som når enkelte aktivister, årvisst rundt 8. mars, hevder at man ikke kan være en troverdig støttespiller for transpersoner og samtidig jobbe for å beholde sexkjøpsloven. Abonnementsordninger egner seg i det hele tatt dårlig for politiske bevegelser, og helt uavhengig av hva Dag-Inge Ulstein foretar seg, bør det være mulig å diskutere alle sider ved den offisielle politikken til den største norske skeive organisasjonen.

Abonnementsordninger egner seg dårlig for politiske bevegelser.

Abonnementsordning

Bjørgulv Braanen

Emil André Erstad, som var en av KrF-leder Knut Arild Hareides nærmeste støttespillere, har skrevet boka «Fyrsten» om Jonas Gahr Støre. Den noe merkelige tittelen skyldes at «Fyrsten» var dekknavnet KrF-erne ga ham da de møtte Støre til hemmelige møter forut for KrFs veivalg i 2018. Det var klandestine sammenkomster som kunne ha gitt Støre en ny sjanse til å bli statsminister året etter det forsmedelige valgnederlaget i 2017. Det lyktes som kjent ikke.

Kodenavnet «Fyrsten» var samtidig en slags vri på «tåkefyrsten», som var den nedsettende merkelappen Høyre og mediene hadde satt på Støre. «Dialogue», som det alltid sto i snakkebobla i Roar Hagens VG-tegninger av Støre med flosshatt. «Fyrsten» er også tittelen på Niccolò Machiavellis bok fra 1500-tallet, som gir en oppskrift på hvordan politiske ledere bør oppføre seg for å få suksess. Støre har nok lest Machiavelli, men kanskje litt overflatisk, for suksess har det vært lite av i hans karriere som leder i Arbeiderpartiet.

– Valgkampen i 2017 var helt definerende for hans politiske liv. Fram til sommeren det året har Støre og Arbeiderpartiet sine glansdager, med målinger jevnt over 30 prosent. Fallet fra å være en så populær politiker til å få det omdømmet han fikk, var dramatisk, sier Emil André Erstad, som i flere år har vært politisk kommentator i Vårt Land.

– Selv nå har han ikke nådd det nivået han hadde den gangen. Det som skjer i valgkampen i 2017, er veldig definerende for hans omdømme. Jeg opplevde at det var en ganske målrettet strategi for å bryte ham ned, noe som var ganske nytt i norsk politikk. Jeg var i teamet rundt Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti og så hvordan folk i Høyre nærmest skrøt av hvordan de klarte å ta Støre på person.

Våren 2017 regnet de fleste med at Erna Solbergs dager var talte etter fire år som statsminister.

– Vi forventet alle at Støre skulle vinne, også vi på borgerlig side. Alle forventet det.

Slik skulle det ikke gå. Noe skyldes dårlig ledelse av valgkampen fra Arbeiderpartiets side, men hovedårsaken lå i at de borgerlige klarte å bryte ned Støres posisjon i velgernes øyne. Han var vinglepave, tåkefyrste og ikke minst en riking som ikke hadde noe i arbeiderbevegelsen å gjøre.

I boka skriver Erstad at det handlet om å grave opp drittpakker på motstanderen, selge det inn til media og gjennomføre en negativ kampanje rundt de negative egenskapene. I norsk politikk hadde det inntil da vært lite av slikt. Det var regnet som unorsk og unødvendig polariserende.

Mediene ble lydige disipler og klakører for Høyre.

Da Høyres spinn spente bein for Jonas Gahr Støre

Yohan Shanmugaratnam

Den kjappeste måten å få et inntrykk av Ash Sarkar på, er å se 

. Da var den britiske kommentatoren og aktivisten 26 år, og gjestet det populære tv-programmet Good Morning Britain. Tema var Donald Trumps statsbesøk i Storbritannia.

Mens Sarkar snakket om Trumps grensepolitikk, ble hun avbrutt av verten Piers Morgan. Han krevde å få vite om Sarkar hadde protestert mot deportasjonene under Barack Obama, eller «din helt Obama», som Morgan kom til skade for å si.

Sarkar så ut som hun hadde møtt en blotter. I beste sendetid på frokost-tv, utbrøt hun: «Han er ikke min helt! Jeg er kommunist, din idiot!»

I det påfølgende munnhuggeriet sa Sarkar blant annet at den kjente tv-profilen Morgan burde slutte å ty til stråmenn for å «veie opp for din egen inkompetanse som journalist».

Klippet er sett nesten åtte millioner ganger på Youtube-kanalen til Novara Media, medieplattformen der Ash Sarkar er blant redaktørene. For å sette tallet i kontekst: En tilfeldig valgt video på statsminister Keir Starmers offisielle Youtube-kanal, av hans besøk hos Trump, er sett 3200 ganger.

Sarkars gjennombrudd skjedde i et slags vippepunkt for radikale krefter i Storbritannia. Året før hadde Labour, som da var i opposisjon og ledet av Jeremy Corbyn fra venstrefløyen i partiet, gjort et uventet godt valg. Sarkar og mange andre tilhengere av Corbyn trodde på seier valget i 2019.

Men resultatet ble katastrofalt og en brutal ydmykelse for Labour og Corbyn. Og i en bok Sarkar ga ut i februar, «Minority Rule: Adventures in the Culture War», skriver Sarkar at hun kjente på et personlig ansvar. Årsaken var at hun, før valget, hadde brukt sin nye berømmelse til å argumentere sterkt for at Labour skulle stanse brexit, altså Storbritannias utmelding fra EU.

Hun var langt ifra den eneste med det standpunktet, som var i strid med flertallets ønske i folkeavstemningen i 2016. Uansett ble den konservative Boris Johnsons knusende seier over Labour, takket være hans løfte om å fullbyrde brexit, en vekker for Sarkar. «Jeg hadde glemt politikkens første regel: lær deg å telle», skriver hun.

Det er imperativt at vi drar hodene våre ut av egen ræv, skriver Sarkar.

Jo flere vi er sammen

Anniken C. Mohr

Historikeren Nik Brandal har skrevet boka «Solidaritet i en ny tid. Arbeiderbevegelsens historie 2000–2025» på oppdrag fra LO, en bok som ifølge ham selv er «et eneste langt forsvar for det fagligpolitiske samarbeidet» mellom Arbeiderpartiet og LO.

Det overordnete spørsmålet boka forsøker å svare på, er hva som kjennetegner den norske arbeiderbevegelsen i det 21. århundre. Er den fortsatt en bevegelse for radikale sosiale endringer, eller har den begrenset seg til å forsvare det som er oppnådd?

– Du hevder at Norge har Europas, kanskje verdens sterkeste fagbevegelse. Hvorfor?

– I Norge skjer det veldig få store ting uten at partene i arbeidslivet er involvert. LO har ikke veto, men det vil være veldig vanskelig for en regjering å gå kraftig mot en samlet fagbevegelse. Det henger også sammen med at arbeidsgiverne i Norge er organisert, i motsetning til for eksempel i USA.

I boka skriver Brandal at LO ikke bare har tatt ansvar for å forsvare den norske arbeidslivsmodellen, men hele samfunnsmodellen, ved å kombinere ulike strategier, tariffoppgjør, lovgivning og det fagligpolitiske samarbeidet.

Selv om historikeren hyller det fagligpolitiske samarbeidet, mener han både LO og partiet i altfor stor grad har tatt forholdet for gitt.

– Det er dårlig forankret, og de viser liten interesse for hverandre, bortsett fra de få personene som sitter overfor hverandre ved bordet. Når politikere skriver sine biografier, dukker viktige spørsmål for fagbevegelsen i liten grad opp.

Det har for eksempel vært store og dramatiske saker som har berørt fagbevegelsens stilling, som en serie EU-dommer forut for finanskrisa, den såkalte Laval-kvartetten, der handlingsrommet for statene og fagbevegelsen ble kraftig innskrenket. Dommene åpnet for at næringslivet og arbeidsgiverne kunne utfordre ethvert nasjonalt forsøk på å regulere arbeidslivet. Seinere kom en langvarig strid i det norske rettsvesenet om allmenngjøring av tariffavtaler på norske verft, blant annet reglene for reise, kost og losji. Saken handlet om utenlandske arbeidere skulle ha den samme lønna og rettighetene som norske. Norsk Industri og ni skipsverft ville bruke EØS-reglene for å innskrenke fagbevegelsens makt, noe Høyesterett til slutt avviste.

– Hadde dette lyktes, hadde vi hatt et helt annet arbeidsliv og dermed samfunn enn vi har i dag, sier historikeren.

Det er ikke uviktig hvem som ­utfører ­tjenestene, det offentlige eller ­private.

Verdens ­sterkeste?

– Det er mest amerikansk politikk det går i, og ganske perverse saker – blant annet har jeg nettopp lest «How to Read the Constitution» av Kim Wehle. Men Anine Kierulf har godkjent den, så da må det være i orden. Men den jeg vil anbefale, og som faktisk rørte meg til tårer, er «Who is Government? The Untold Story of Public Service» av Michael Lewis. I den forteller han det amerikanske byråkratiets historie gjennom intervjuer han har gjort med enkeltpersoner. Blant annet en som brukte femten år på å finne ut hvordan kullgruver ikke skal rase sammen, og en som har oversikt over alle amerikanere som har dødd i andre land, og som får alle hjem og gir dem en verdig begravelse. Sånne ting som ingen private er interessert i å bruke penger på.

– Var det den brutale nedbyggingen av offentlig sektor som rørte deg?

– Boka ble faktisk skrevet før noen visste om Doge. Disse menneskenes dedikasjon og oppofrelse viser hvor mye som skjer i det skjulte og aldri snakkes om eller får priser, men som gjør livene våre så utrolig mye bedre.

– Det har jo kommet et ras av bøker om Trump og amerikansk politikk. Har de gjort oss noe klokere?

– Tidligere leste jeg mange av beretningene fra innsida av det politiske miljøet, slike bøker som gjerne er skrevet av journalister. Nå har jeg vendt meg mer mot bøker som forsøker å forstå det grunnleggende i det som skjer. Som «Finish What We Started» av Isaac Arnsdorf. Den viser hvilken sekt Maga er, og hva slags ideologi den er tuftet på. Det er tanker og strømninger som går langt tilbake i tid. SL

På sengekanten

I mai for tre år siden, rett etter Russlands invasjon av Ukraina, brakte CNN en historie om russiske plyndrere som i samarbeid med den russiske hæren stjal John Deere-landbruksmaskiner fra en forhandler i Melitopol i Ukraina og transporterte dem inn i Russland. 

Traktorene, skurtreskerne og såmaskinene ble fraktet til Tsjetsjenia, der de var tiltenkt et langt liv på kornåkrene nedenfor Kaukasus-fjellene. 

Men slik skulle det ikke gå. Etter en mer enn 1300 kilometer lang reise viste det seg at traktorene ikke var til å rikke. En fjernstyrt «kill switch» hadde gjort dem ubrukelig til annet enn å selges som skrapgods.

Historien har flydd verden over, ikke minst som et eksempel på hva som finnes av fjernstyrte kontrollfunksjoner i militært utstyr. Et tilbakevendende spørsmål er for eksempel om det er innmontert en «kill switch» i de USA-produserte F-35-flyene som gjør at de blir stående på bakken eller styrter i havet i det de nærmer seg amerikansk territorium.

 seg at historien har enda en dimensjon. På nettstedet Medium forteller Cory Doctorow om bakgrunnen for traktorenes dødsknapp. 

Det handler ikke om tiltak for å hindre at maskiner kommer i fiendens hender, men om kynisk utnyttelse og kontroll av gårdbrukere. John Deere, som er et av USAs eldste selskaper, grunnlagt av smeden John Deere i 1837, har i hele sin historie samarbeidet tett med bøndene. 

Men jakta på stadig nye måter å skaffe seg overskudd på har gjort at forholdet har surnet. Selskapet kritiseres nå av bønder som mener man skal ha rett til å reparere sine egne eiendeler («right to repair»).

Dataene som traktorene samler inn om jordsmonn, fuktighet etc., selges videre til tredjeparter og er ikke lenger eierens eiendom. 

Det alvorligste er likevel at bøndene ikke lenger kan reparere sin egne maskiner, som de har betalt i dyre dommer for. Når du bor langt ute på landsbygda, stormen kommer og du må få inn avlingen, kan du ikke reise inn til byen til en autorisert forhandler. Du må stole på egne krefter og reparere traktoren selv. Men det er ikke lenger så enkelt. 

Dødsknappen

Rune Lykkeberg, Information

Sosialistene hadde rett: De superrike har vist seg å være frihetens virkelige fiender, og den største trusselen mot demokratiet i Vesten kommer ikke fra islam eller kommunismen, men fra kapitalismen. Og det som nylig ble avskrevet som venstresidas skremmebilder om autoritære milliardærer og kolossale rikdommer, har blitt bekreftet som rimelige og fornuftige analyser av Donald Trump og Elon Musk.

Mange har blitt sjokkert over oligarkenes maktovertakelse i Washington, D.C. Den unge britiske sosialisten Grace Blakeley er ikke det. Hun beskrev mye av dette i boka «Vulture Capitalism», som kom ut i fjor. Paradokset er at sosialister har hatt rett i analysen, men tapt i virkeligheten.

– Hvordan kan det ha seg at venstresida har tapt så mye politisk når så mye av analysen har vært riktig?

– Det er et godt spørsmål, og det er noe jeg har tenkt mye på. Det handler om måten venstresida snakker til folk på. Måten vi engasjerer oss i livene deres på. Det blir viktigere og viktigere at vi forstår det, svarer den 31 år gamle britiske økonomen.

– I løpet av det siste tiåret har vi sett ulike sosialistiske populister komme og gå. Vi hadde Podemos i Spania, Syriza i Hellas, Jeremy Corbyn i Storbritannia og Bernie Sanders i USA. Alle opplevde den samme bølgen av støtte, og budskapet var ganske enkelt: «Til helvete med milliardærene», og la oss skape en økonomi som fungerer for alle. Og alle sammen tapte. Og etter hvert som disse bevegelsene falt sammen, har den harde høyresida vokst fram. Det er de som har slått mynt på folks sinne, sier Blakeley.

Det var ikke det politiske budskapet som var feil, mener forfatteren. Men det bommet fullstendig på de velgerne det var ment å appellere til. Det var ikke mange som trodde at sosialistene kunne levere den økonomien de lovet, som ville gi folk mer frihet og trygghet i hverdagen:

– Den helt dominerende følelsen når folk tenker på politikk, er maktesløshet. Jeg tror folk flest er overbevist om at systemet er ødelagt. Derfor nytter det ikke at venstresida stiller seg opp og roper enda høyere enn høyresida om at alt er korrupt, at eliten er ond og at systemet må rives ned. Det er fristende, det er enkelt og det gir applaus, men til sjuende og sist hjelper det Trump-typene som bare kan knuse systemet fordi de alltid kan klare seg selv.

Hun spør seg hva venstresida gjorde i de historiske periodene de vant de politiske kampene i virkeligheten og påvirket fordelingen av makt og penger:

Hvem vil vel bli frelst av en universitets­utdannet ­sosialist?

Venstresida sliter med folk flest

Lars Ove Seljestad

Nitti prosent av bevisstheten er knyttet til Jernrosa. Som er under to uker til, med den forbaska påsken midt i der.

– Jeg har alltid et boktårn på nattbordet med sikkert 40 bøker, som truer med å ramle ned i hodet på meg. Akkurat nå frisker jeg opp forfattere jeg skal presentere på festivalen. Blant andre Håvard J. Nilsen og hans roman «Elektrolysesang», om aluminiumsverket i Mosjøen på 1950-tallet, «Slemme jenter» av Monica Goksøyr, for øvrig en av få unge kvinner som skriver om arbeidsliv, og «Barna i fabrikkbyen. Arbeiderliv i Kristiania 1890», med tekst av Kari Saanum og illustrasjon av Signe Torp.

– Hvordan står det til med den politiske litteraturen?

– Hehe. Jeg syns den har fått et urettmessig stempel på seg. I enkelte litterære miljøer er det fremdeles ikke helt bra å skrive politisk litteratur, fordi karakterene blir plakater og politikken tar overhånd. Det er den gamle holdningen fra det postmoderne opprøret på 90-tallet som henger igjen. Jeg må si at det er sludder, slik jeg kjenner arbeiderlitteraturen. Den har rike karakterer og skriver fram perspektiver nedenfra, stemmer som aldri har dominert litteraturen.

– For eksempel Adelheid E. Seyfarth Gulbrandsens bøker fra Finnskogen, eller Atle Berges roman om Kielland-ulykken. Ellers må jeg få trekke fram et av høydepunktene i årets Jernrosa, der Leif Høghaug skal ha langlesning av diktet sitt «Jonas Gahr Støre», som jeg leser nå. Et sprekt og grensesprengende skaldedikt, med ironisk snert. Det er drittøft! YS

Det er blitt litt av en heltidsforeteelse å følge med på verdens gang. Morgenens pushvarsler på telefonen er blitt så mange og så alvorlige at det er umulig å ta dem inn over seg hver for seg, langt mindre skape illusjonen av noen form for overblikk. At Ungarn meldte seg ut av den internasjonale straffedomstolen forrige uke, fikk jeg med meg i en notis. Valget i Romania har jeg bare vage oppfatninger om. Men jo mer jeg leser for å oppdatere meg, desto sterkere er følelsen av at verden glir ut mellom fingrene på meg. Med andre ord: For den som virkelig vil endre noe, er tida inne for alvor.

Trumpvant presidentvalget i fjor høst, advarte mange mot hvor mye bedre forberedt han og teamet hans ville være denne gangen. Det skal likevel godt gjøres å ikke bli overveldet over de store og grunnleggende endringene i samfunnsordenen vi nå står overfor. Ingen avtaler eller allianser kan bli tatt for gitt. Ingen grenser er absolutte. Du dør så langsomt at du tror du lever, skrev Bertrand Besigye for 20 år siden, men nå kjennes det motsatt; det skjer så mye at man selv føler seg som død.

Jeg skriver dette tre dager etter at Marine Le Pen har blitt dømt til fire års fengsel og 100.000 euro i bot for å systematisk ha misbrukt midler fra EU-parlamentet til andre partiformål. Mer enn fire millioner euro, nesten femti millioner kroner, har blitt sluset fra Brussel og inn i til dels fiktive stillinger besatt av Le Pens nærmeste. Som følge av en lovendring fra 2016 er hun, i tillegg til fengsel og bøter, fradømt retten til å stille til valg de neste årene. Med mindre hun vinner fram i ankesaken, vil presidentvalget i 2027 dermed bli det første siden 1974 uten en kandidat som heter Le Pen. Konklusjonen kommer innen sommeren 2026.

Det er ikke lenge siden Le Pen sto fremst i rekken av politikere som ville ha enda strengere straffer for underslag av denne typen. Hun har faktisk ved flere anledninger argumentert for at forbud mot å stille til valg på livstid ville være en rimelig reaksjon. Men siden det nå er hun selv som sitter i tiltaltes stol, har tonen selvfølgelig blitt en annen. I stedet for å snakke om de faktiske forholdene – lovbruddet – har Le Pen og Nasjonal samlings strategi vært å så tvil om rettsvesenets uavhengighet og legitimitet. Det har i stor grad lyktes. Partileder Jordan Bardella har sagt at demokratiet med denne avgjørelsen har blitt «henrettet». At Le Pen har fått støtte av Kreml, forhindrer henne ikke å i sammenlikne seg selv med Aleksej Navalnyj, og at hun får støtte av Trump-regimet, forhindrer henne ikke i å sammenlikne seg med Martin Luther King – en type frekkheter som selvsagt har som formål å forvirre og tilsløre.

Det er ikke annet å vente enn at Le Pens meningsfeller er kritiske til dommen. Men også i andre deler av det politiske landskapet finner hun støtte. Det gjelder Det ukuelige Frankrikes Jean-Luc Mélenchon, som nok gjerne vil ha Le Pen som hovedmotstander i 2027, men også statsminister François Bayrou har erkjent at han følte en «uro» ved domfellelsen.

Uroen stammer muligens fra antakelsen om at høyrepopulister alltid vinner på å kunne framstille seg selv som martyrer, som fordi de er de eneste reelle systemutfordrerne blir utsatt for skittent spill og rettsvesenets (skjulte) politiske motivasjon. Det vanskelige med den slags konspirasjoner er som kjent at de inneholder en flik av sannhet. Dommere er ikke fritatt fra å ha politiske meninger og har stemmerett og leser aviser som alle andre – og Nasjonal samling er en systemutfordrer, om enn ikke nøyaktig som de framstiller seg selv.

Pierre-Yves Bocquet pamfletten «La révolution nationale en 100 jours, et comment l´éviter» (Nasjonal revolusjon på 100 dager, og hvordan unngå det). Bocquet har bakgrunn som taleskriver i Élyséepalasset fra tida da François Hollande bebodde det, (og, mer kuriøst, som ekspert på amerikansk gangster-rap). Nå har han lest lovforslagene og partiprogrammet til Nasjonal samling med lupe og advarer mot de raske og brutale endringene som vil skje med det politiske systemet, og med Frankrike som sådan, dersom deres representant vinner presidentvalget i 2027. Om det står Le Pen eller Bardella på stemmeseddelen, er i den sammenhengen likegyldig.

Omdreiningspunktet for Nasjonal samlings revolusjon er en såkalt «folkeavstemning om innvandring» som de har tatt til orde for i årevis og som de la fram som et forslag til Nasjonalforsamlingen i januar 2024. Bakgrunnen for forslaget er ifølge partiet at innvandring har ført til store og varige endringer i Frankrike, men uten at franskmennene har hatt anledning til å uttale seg om saken.

En folkeavstemning kan som kjent bare ha to mulige svar og må derfor ha et helt konkret forslag det skal stemmes over. Det Nasjonal samling har framsatt, er et samleforslag om grunnlovsendringer og andre lovendringer, som velgerne kan snu tommelen opp eller ned til. Lovforslagets tittel er talende nok «Medborgerskap – identitet – innvandring», og den har to hovedkonsekvenser. Den ene er at en «nasjonal prioritet» vil bli et grunnlovsfestet prinsipp. «Likhet» slik vi kjenner det i dag, blir med andre ord forkastet, siden det nasjonale – om det så er borgere, organisasjoner eller bedrifter – alltid får forrang. Retten til fransk statsborgerskap strammes kraftig inn, mens mennesker uten statsborgerskap vil miste sosiale rettigheter, samt lik tilgang til bolig og arbeid. Flere av disse lovene vil være i strid med en rekke internasjonale avtaler – som flyktningkonvensjonen, menneskerettighetsdomstolen og EU-lovgivningen – og derfor foreslår Nasjonal samling også en ny lov, som setter alle nasjonale lover over slike avtaler.

Det er en omkalfatring som vil endre samfunnet på grunnleggende måter.

Lov og urett i Frankrike

Professor i statsvitenskap Benedicte Bull kritiserer i Aftenposten sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1 for hennes forsøk på å forklare Donald Trumps tollpolitikk i NRK, Aftenposten og på podkasten Ness. «Det er lite som tyder på at Trumps politikk kan forklares rasjonelt», hevder Bull. «Når et sånt system forklares rasjonelt, bidrar man samtidig til å legitimere det. Det er jeg svært overrasket over at en sjeføkonom i en respektert norsk bank begir seg inn på», skriver hun.

poenger der hun viser at Holvik selv går god for feilaktige argumenter fra den amerikanske presidenten. Men å hevde at Trumps politikk hviler på sviktende forutsetninger, beviser jo ikke at han ikke selv tror på den og oppfatter den som riktig og rasjonell. Å forsøke å forklare slike beveggrunner er ikke legitimering, men folkeopplysning. Det skal ikke Bull hefte for, men tidligere har Julie Wilhelmsen og Tormod Heier blitt beskyldt for å legitimere russiske posisjoner når de har forsøkt å forklare hvordan lederne i Moskva tenker. I disse debattene har det blitt slått hardt ned på dem som har forklart den russiske invasjonen med Kremls frykt for ukrainsk Nato-medlemskap. Det har blitt avvist som Putin-apologi fordi Moskva ikke har noen grunn til å bekymre seg – Nato vil jo bare hindre russisk ekspansjon og overgrep mot naboland. Men å hevde at Vladimir Putin ikke har noe å frykte, betyr jo ikke at han ikke gjør det.

På samme måte med Trump. Det er både en intellektuell og politisk fallitterklæring hvis hans politikk og beveggrunner overhodet ikke kan forklares. Det er åpenbart at han mener USA har tapt på dagens handelssystem og tror tollbarrierer mot andre land, spesielt Kina, vil fungere positivt for amerikansk økonomi og bidra til å få arbeidsplasser tilbake. Det finnes gode argumenter for at hans plan ikke vil lykkes og at den hviler på sviktende forutsetninger, men å avvise at han ledes av ideologiske forestillinger, som framstår som rasjonelle for ham selv – og derfor kan forstås og forklares av andre – er i overkant dristig.

utilregnelig, bestemmer seg fra dag til dag og lar begivenheter og sinnsstemninger styre. Han kan synes både ustyrlig, ute av kontroll og selvopptatt inntil det sykelige. Men det er en ganske klar politisk linje i dette, som det er vel verdt å sette seg inn i: kullsviertro på skattelette for de rikeste, avregulering av finans- og selskapslovgivning, en skingrende høyreradikal retorikk og vilje til utstrakt bruk av proteksjonisme for å få tilbake industriarbeidsplasser og stimulere til vekst i amerikansk næringsliv. Ikke minst har han et overordnet mål om å isolere og stoppe Kinas økonomiske framgang – noe som ble illustrert da han satte opp tollen mot Kina til 125 prosent onsdag, men ga etter for Wall Street og pauset tollsatsene i 90 dager for land som ba om nåde. Å framstille hans politikk som fullstendig irrasjonell – og dermed umulig å forstå og forklare – undervurderer konsistensen i det høyreradikale prosjektet. Det gjør oss ute av stand til å bygge en målbevisst enhetsfront og møte hans politikk med de midler som er tilgjengelig. Jeg tror det er mulig – og nødvendig – å sette seg inn i alle lederes beveggrunner og handlingsmønstre. Mye kan være irrasjonelt, men det finnes politiske linjer i det meste. Verden er ikke blitt så postmodernistisk at det ikke er noen mening i noe som helst.

Fullstendig irrasjonell?

Av alt jeg kunne irritert meg over med Alex Karp, har jeg hengt meg opp i én ting. Mangemilliardæren, som er daglig leder i selskapet Palantir Technologies, har aldri tatt lappen. Først var han «for fattig», og så ble han plutselig «for rik», har Karp sagt i et milelangt portrettintervju i The New York Times. Og det som plager meg mest med det, er ikke nødvendigvis at en 57-åring ikke kan kjøre bil – men at den samme fyren åpenbart er i stand og villig til å styre verden utfor stupet.

For det er erkjennelsen jeg sitter igjen med, etter å ha lest «The Technological Republic: Hard Power, Soft Belief and the Future of the West», som Karp har skrevet sammen med sin Palantir-kollega Nicholas W. Zamiska.

Jeg vet ikke hvor det gikk galt for Alexander Caedmon Karp. Han ble født i New York og vokste opp i et venstreorientert hjem, med en far som var barnelege og en mor som var kunstner. Han har selv kalt seg sosialist.

Karp, som er dyslektiker og har ADHD, tok en grad i juss på eliteuniversitetet Stanford og skrev siden en avhandling på Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt, om nyklassisk sosial teori – på tysk. Så arvet han penger, satset på gründervirksomhet og aksjer. Vendepunktet kom i 2003, to år etter 11. september-angrepene mot USA, da Karp var med å grunnlegge Palantir med studiekameraten Peter Thiel.

Risikokapitalisten Thiel har oppkalt selskapet, som skulle spesialisere seg innenfor avansert etterretning og overvåking, etter de magiske krystallsteinene i «Ringenes herre»-universet til J.R.R. Tolkien. Pengene kom fra Thiel selv og In-Q-Tel, et slags investeringsfond opprettet spesifikt for å fostre selskaper som kan tjene CIA. Thiel og Karp slo seg sammen, til tross for at de var politisk uenige: Mens Thiel blant annet endte opp med å finansiere Donald Trumps første presidentkandidatur og karrieren til Trumps visepresident J.D. Vance, støttet Karp Joe Biden og Kamala Harris.

Men sånn som jeg ser det, er Thiel og Karp to sider av samme onde. For å holde oss i Tolkiens verden: Thiel er kanskje Sauron, mørkets fyrste, mens Karp er trollmannen Saruman. I offentligheten framstår Karp som en elskverdig eksentriker, en type som er god for 8,4 milliarder dollar (88 milliarder kroner) og har ti boliger rundt om i verden (skihytter, ifølge ham selv), men likevel får seg til å si at han liker å leve «spartansk».

Karp kobler av med tai chi, som er en eldgammel kinesisk blanding av kampsport og meditasjon, i tillegg til pistolskyting («jeg er en kunstner med pistol», har han sagt) og, ja, langrenn. At vi har å gjøre med en fargeklatt av en bedriftsleder, blir tydelig i «The Technological Republic». Boka er nemlig pepret med referanser til alt fra filosofer som Goethe og Voltaire til komikeren Jerry Seinfeld og kultforfatteren Jack Kerouac.

Hvorfor kunne ikke Karp bare holdt seg til tai chi og langrenn?

Redd oss fra visjonærene

Det pågår en heftig strid i amerikanske domstoler om Donald Trumps presidentordrer. Hittil er det tatt ut over 40 søksmål mot ordrene som har strømmet ut av Det hvite hus. Og Trump slår knallhardt tilbake for å underminere rettsavgjørelsene. En dommer som satte ned foten for deportasjon av 261 venezuelanere til El Salvador, ble kalt en «venstreradikal galning», og Trump mente han burde stilles for riksrett.

Speaker i Representantenes hus, republikaneren Mike Johnson, har åpent truet med å trekke tilbake den føderale finansieringen av domstoler som går presidenten imot. På sin ukentlige pressekonferanse i forrige uke sa Johnson at det var en trussel mot «maktfordelingen hvis domstolene tror de kan stoppe noe en president gjør, som det amerikanske folket har stemt for».

Den rettslige striden er intens. Domstoler over hele USA utsteder forføyninger for å blokkere Trumps presidentordrer. Kampen bølger fram og tilbake.

Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, skrev for ti år siden boka «Judges against Justice. On Judges When the Rule of Law is Under Attack», som undersøkte rettsvesenets evne til å stå imot autokratiske krefter i ulike land, som Nazi-Tyskland, apartheidregimet i Sør-Afrika og militærdiktaturene i Argentina, Brasil og Chile. Han har skrevet flere bøker om temaet, blant annet «Dommernes krig» fra 2015, som handler om den tyske okkupasjonen av Norge. Hans forskning viser at autoritære regimer bruker et sett av virkemidler for å tvinge domstolene til underkastelse. Tiltakene Trump-administrasjonen har tydd til så langt, er som hentet ut av denne manualen. Vi har tatt en prat med Graver for å høre om de ulike metodene autoritære makthavere bruker for å underminere rettsstaten og demokratiet.

– Donald Trump og hans administrasjon følger en kjent metodikk for å bygge ned det som finnes av juridisk kontroll med presidentens makt. Det er den klassiske måten autokrater bygger ned demokratiet på. Jeg har påvist fire klassiske framgangsmåter, sier han.

De fire metodene for å underminere rettsstaten er:

Påvirke sammensetningen av domstolene. Innsette lojale dommere og fjerne de illojale.

Spørsmålet er i hvilken ­utstrekning ­Donald Trump åpent vil ­trosse dom­stolene.

Dommerne kan ikke stå imot aleine

– Akkurat nå ligger det en bok av Yama Wolasmal på nattbordet, som heter «Det jeg så» og handler om det som skjedde i Midtøsten og særlig på Gaza etter 7. oktober, der han forteller om sine opplevelser som reporter. Den forrige boka handlet også om Palestina. Det var den seineste utgivelsen til Odd Karsten Tveit. Den var tung å lese, både fordi den var så detaljert, men også fordi stoffet er så inngripende og sterkt.

– Er det helst sakprosa det går i for deg?

– Ja, egentlig er det det jeg liker best. Det er gjerne bøker med aktuelle temaer fra samfunnsdebatten jeg ender med å plukke opp, gjerne biografier, eller rett og slett bøker jeg kan hente kunnskap fra.

– Nei, det blir det ikke så mye av. Men jeg har lest noen av Jonas Bals’ sine bøker om arbeidsliv, fascisme og sånn. Det er jo sånne bøker vi tillitsvalgte liker å lese.

– Han er jo utrolig produktiv, man rekker jo knapt å lese alt han skriver i avisa. Kommer du gjennom alt?

– Nei, det gjør jeg nok ikke. Men jeg har alle! Og så har jeg hørt ham snakke om dem. Den boka om streik syntes jeg var spesielt interessant, det er jo noe vi driver med fra tid til annen.

– I det siste har emneknaggen #booktok blitt debattert. Hvordan finner du fram til hvilke bøker du liker å lese?

Fauzia Hussain-Wiik

Marine Le Pen har blitt dømt for misbruk av offentlige midler, og med det retten til å stille til valg som president i 2027. At hun like før domsavsigelsen var den som hadde høyest oppslutning blant alle kandidatene som foreløpig er kjent – hele 37 prosent – har gjort saken til politisk sprengstoff.

har fått fram politikerens mest trumpske sider. «Vi gir oss ikke før vi har vunnet», uttalte hun til en gruppe meningsfeller tirsdag, som et ekko av Trumps «fight! fight! fight!». Eksplisitt støtte fra figurer på ytre høyre over hele verden har da heller ikke manglet, og både Putin, Orban, Musk og Meloni har stått langt fremme i rekka. Men raskest var de franske republikanernes Éric Ciotti, som etter nyvalget til nasjonalforsamling i fjor sommer gjorde seg kjent over hele verden da han gikk i samtaler med Nasjonal Samling uten forankring i eget parti. «Er Frankrike fremdeles et demokrati?» spurte han i pressemeldingen som ble sendt ut bare få minutter etter dommen mot Le Pen – til forveksling like bekymringene som kom fra Kreml omtrent samtidig.

å vinne kampen mot ytre høyre på retorikk og talepunkter aleine, bør holde tunga rett i munnen i tida som kommer, for mens definisjonsforvirringene florerer, står paradoksene i kø. Nettopp misbruk av offentlige midler har for eksempel vært et av Marine Le Pens viktigste saker i markedsføringen av seg selv og Nasjonal Samling som et antisystemisk alternativ til andre politikere og partier. Strategien har vært god, for de mange korrupsjonssakene som har ridd fransk politikk de siste tiårene, har påført tilliten mellom politikere og velgere varige skader, og når bare en av fire franskmenn mener at politikere flest er til å stole på, er det mange misnøyestemmer å hente.

 Le Pen selv dømt for en sak som tidligere har fått henne til å rope på strengere straffer – men klarer å framstille også dét som en sak hvor hun står aleine opp mot et system som motarbeider henne. I TV-intervjuet hun ga samme kveld som dommen falt, hamret hun inn budskapet om at domsavsigelsen var politisk, og at rettsvesenet ikke hadde noen sak i det hun anså som en «administrativ konflikt». Dommen slo ganske riktig fast at ingen hadde beriket seg selv personlig på EU-parlamentets midler, men den var også tydelig på at kontrakter hadde blitt systematisk forfalsket for å skaffe penger og stillinger til partiet, og at selve navet for dette misbruket, var Le Pen selv – mot bedre vitende.

 har fått et kraftig skudd for baugen, men om det gjør noe til eller fra for oppslutningen om Nasjonal Samling, er tvilsomt. Det er et oppgjør som ikke kan vinnes i politiske debatter eller i rettsvesenet aleine – det må tas i hverdagen og virkeligheten, der folk har andre og viktigere ting å kjempe for enn politisk karriere og posisjon.

Mens definisjons­forvirringene ­florerer, står ­paradoksene i kø.

Marine Le Pens trumpske sider

– Det blir nok et ganske kaotisk svar. Jeg er en mangebok­leser, og en patologisk sådan.

– Nå har jeg Giorgio Agamben, på italiensk, på sengekanten. Og så har jeg Denis Diderots «D’Alemberts drøm», på norsk, og «Bare et dyr?» av Ragnhild Aslaug Sollund. Her ligger det også en bok av Vinciane Despret, som på norsk ville vært hetende noe sånt som «Hva ville dyrene sagt hvis vi stilte dem de rette spørsmålene?» I tillegg har jeg sju bind av «Nordisk kriminalkrønike», som brukes til å ha en gammel leselampe på.

– En salig blanding, altså. Et resultat av intuisjon eller tilfeldigheter?

– Både tilfeldigheter og impuls. Men utvalget skyldes også ting jeg jobber med nå. I det siste har jeg lest mye sakprosa på italiensk og fransk, inkludert Jean-Baptiste Del Amo, som er en av Frankrikes ledende dyreforfattere.

– Hva leser en professor i litteraturvitenskap for å koble av?

– Jeg leser helst filosofi. Jeg syns ofte det kan være vanskeligere å lese enkle romaner enn tung teori. Så jeg kobler av med Martin Heidegger og Giorgio Agamben, heller enn krim. Ting som er genuint interessant og dyptpløyende, for da trenger man ikke lese så mye for å føle seg avkoblet. Leser man dårlige romaner, er det ingen ordentlig avkobling.

– Faktisk. Men jeg leser gjerne litt tyngre lyrikk, moderne klassikere, som Katrine Heibergs gjendiktning av Ingela Strandbergs «Ingensteds mitt seil». På samme måte som med filosofi, må man koble ut og konsentrere seg når man leser dikt. Avkobling ved hjelp av det krevende, kan vi kanskje kalle det. YS

Kobler av med Heidegger, heller enn krim

Tormod Hermansen, som seinere ble kjent som en driftig sjef for Telenor, regnes som hovedarkitekten bak de store endringene i norsk offentlig sektor, som ble innledet på slutten av 1980-tallet. Rune Slagstad kaller ham i boka «De nasjonale strateger» for den fremste norske «markedsteknokraten». Målet for reformene i offentlig sektor, slik Hermansen selv formulerte det, var å la politikerne trekke opp de strategiske og prinsipielle politiske linjene, mens statlige virksomheter fikk større frihet til å utføre sine oppgaver på en mest mulig effektiv måte – men «innenfor mål, rammer og retningslinjer som er trukket opp på det politiske plan». Parolen var «bedre styring i stort og mindre styring i smått».

I den nye boka «Den skjulte makta» hevder Paul Bjerke resultatet har blitt et direktørvelde, som i stadig større grad trekker opp de strategiske og prinsipielle linjene. I løpet av 30–40 år ble hele systemet endret, for ikke å si, satt på hodet. Resultatet ble at det vokste fram et sjikt høytlønte styrer og direktører, som Bjerke karakteriserer som «den skjulte makta». De står ikke til ansvar overfor velgerne. Mange av dem står heller ikke ansvarlig over for markedet. I praksis har de overtatt styringen fra politikerne på sentrale samfunnsområder.

– En viktig grunn til at velgerne har slitt med tilliten til politikerne, er at store deler av den politiske makta er flyttet fra politisk valgte organer til direktører i fristilte statlige virksomheter og selskaper, sier Bjerke, som har vært redaktør i Klassekampen og professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda.

I boka gir Bjerke en historisk bakgrunn for de store endringene i offentlig sektor vi har sett de siste 30 årene. Fram til 1990-tallet var offentlig sektor organisert slik at demokratisk valgte organer som Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene fattet vedtak og gjorde bevilgninger, mens politikken ble satt ut i livet av forvaltningsorganer som NVE og Televerket og virksomheter som NSB.

– Endringene av det politiske styringssystemet var en reaksjon på problemer i den vestlige økonomien fra slutten av 1970-tallet, som sosialdemokratene ikke hadde noe opplagt svar på, som samtidig var populært blant velgerne, sier Bjerke.

I Storbritannia vant Margaret Thatcher suverent mot Labour på et program for privatisering, bruk av markedsmekanismer og konkurranse i offentlig sektor. Det samme skjedde i flere land. Det var et samstemt angrep på den sosialdemokratiske samfunnsmodellen som var bygd opp etter krigen. Høyresida vant fram med en fortelling om at offentlig sektor var blitt for stor og ineffektiv.

I boka viser Bjerke at misnøyen med staten ikke bare skyldtes ineffektivitet, men var et resultat av politiske prioriteringer. En av grunnene til at fargefjernsyn kom seint til Norge, var for eksempel at det var bestemt at utbyggingen av sendernettet i hele landet skulle prioriteres først. Det samme var tilfellet med utbyggingen av telefonnettet. I byene måtte folk stå i kø for å få telefonlinje fordi sentralene var fulle, men det var politisk bestemt å prioritere automatisering av det gamle manuelle telefonnettet i distriktene. Det var ingen trøst for de mange «telefonløse i Oslo vest», som Bjerke skriver. Også de grå telefonapparatene, som var de eneste tillatte, var et resultat av distriktspolitikk. De var produsert av Elektrisk Bureau i Risør fordi Aust-Agder hadde lite industri.

Høyre utnyttet denne misnøyen for alt det var verdt, og Arbeiderpartiet klarte ikke å turnere den. I det hele tatt var 1970-tallet med 68-opprør, individualisme og store kulturendringer en vanskelig tid for arbeiderbevegelsen. Bjerke beskriver hvordan ungdomsopprøret gjorde at gamle identitetsbånd ble revet over:

Systemet er dyrt og sann­synligvis ineffektivt.

Det gikk ikke helt som han hadde tenkt

De siste ukene har det ene akademiske oppropet fulgt det andre. Først kom ett mot «forfølgelsen» av professor Glenn Diesen, blant annet fra Den Norske helsingforskomiteen (NHC), undertegnet av 20 akademikere. Diesen er blitt anklaget av NHC og andre kritikere for å være en Putin-apologet, kjøpt og betalt av Kreml og sponset av den russiske tv-kanalen RT. 30. mai i fjor skrev Aage Borchgrevink i Helsingforskomiteen på X, med tagging til Diesens arbeidsgiver, Universitetet i Sørøst-Norge: «Utrolig at en av de mest aktive krigspropagandistene Russland har i stallen er en norsk professor. Enda mer utrolig at hans arbeidsgiver @ USN_info ikke tar avstand til dette.»

har likevel avvist påstander om at de har forsøkt å få ham oppsagt fra stillingen sin, og denne uka kom et nytt opprop til støtte for Helsingforskomiteen, undertegnet av 50 personer, mange av dem rådsmedlemmer i NHC. De mente påstandene i det første oppropet ikke var «sannferdige på noe vis». Onsdag svarte to av underskriverne av det første oppropet til støtte for Diesen, Frode Helmich Pedersen og Gisle Selnes. De fastholdt at NHC driver med personforfølgelse og trekker inn arbeidsgiveren når de kritiserer ham.

En viktig ingrediens i anklagene mot Diesen er at han videreformidler et annet lands syn, i dette tilfellet Russland. Det gjør han, men vi skal få alvorlige problemer hvis det skulle være tilstrekkelig grunn for å utelukke folk fra den offentlige samtalen. Vi kan jo begynne med kommunistene, som til tider har blitt oppfattet som nikkedokker for Moskva eller Beijing, men fenomenet er langt mer utbredt enn det. I norsk politikk har det vel vært mer regelen enn unntaket å videreformidle amerikansk propaganda, fra Nato-strid til Vietnamkrigen. Og kolporterer ikke Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim dagstøtt talepunkter fra Brussel?

Utenlandsk propaganda må vi rett og slett akseptere som en realitet. Den er like umulig å utrydde som flatlusa. Jonas Bals legger for eksempel daglig ut en post på sosiale medier om hva Aftenposten skrev om Hitlers maktovertakelse på 1930-tallet. Det var rein og skjær tysk propaganda. Ulike etterretningstjenester gjør sitt ytterste for å påvirke opinionen i andre land – og har gjort det til alle tider. Det er vitterlig ikke noe russerne har funnet på. CIA hadde for eksempel omfattende hemmelige operasjoner i Europa for å påvirke de politiske prosessene, noe som er dokumentert i boka «Who Paid the Piper? The CIA and the Cultural Cold War» av Frances Stonor Saunders. Ifølge en artikkel i The New York Times, som jeg har vist til tidligere, gjennomførte USA over 80 åpne eller skjulte intervensjoner i utenlandske valg mellom 1946 og 2000. «Vi har plantet falsk informasjon i utenlandske aviser, og vi har overlevert kofferter med penger», sier etterretnings­eksperten Loch K. Johnson.

blitt omorganisert flere ganger, og noen av påvirkningsoppgavene er overført til andre organisasjoner, som The National Endowment for Democracy. En av dem som har fått penger fra denne CIA-avløseren, er Den norske helsingforskomiteen. Så også NHC kan anklages for å være i lomma på en fremmed makt – uten at vi kommer så mye lenger av den grunn. Uansett om man kolporterer synspunkter med opphav i andre land, må de møtes i åpent lende.

Utenlandsk påvirkning

Karin Haugen

Hvorfor har du ikke på deg en dress? Eier du en dress?

Da Volodomyr Zelenskyj besøkte det ovale kontor 28. februar, kom ikke det første spørsmålet om Ukrainas skjebne, men om klær og kutyme. Spørsmålet ble heller ikke stilt av Reuters eller Associated Press, for de hadde ikke sluppet inn på møtet. Det ble stilt av Real America’s voice, som magasinet Forbes beskriver som «en høyrevridd strømmetjeneste».

Associated Press hadde falt i unåde fordi de ikke hadde føyet seg etter Trump: De fortsatte å bruke den geografiske betegnelsen Gulf of Mexico, og ikke det Trumps president­ordre krevde: Gulf of America.

De er ikke aleine om å kjenne vreden. Trump har grepet inn, i strid med all tradisjon, og detaljstyrt hvem som får tilgang til Det hvite hus’ pressegruppe og hvem som får tettest tilgang til presidenten – i tiår er det fagfolket selv, Det hvite hus’ korrespondentgruppe, som har stått for utsilingen.

Endringene er som krusninger på vannet – eller en illevarslende overture – sammenliknet med de juridiske framstøtene mot pressefriheten. «Kan medienes rett til å granske de mektige overleve Trumps andre termin?» Så dramatisk formulerer David Enrich spørsmålet. Han er redaktør for The New York Times’ gravegruppe for business og er aktuell med boka «Murder the Truth», om truslene mot den amerikanske pressefriheten.

Trumps forakt for mediene er viden kjent. Det er snart et tiår siden Donald Trump ankom Fort Worth Convention Center til et valgmøte, i 2016. «Tro du meg», sa han den gangen, «om jeg blir president, gjett om de får problemer. De får så innmari problemer. Og en av de tingene jeg skal gjøre om jeg vinner (…) er å åpne våre injurielover, så når de med viten og vilje skriver negative og horrible og falske artikler, kan vi saksøke dem og vinne en masse penger.»

Dét var ikke tomme ord. Medier har vært gjenstand for en rekke søksmål fra Trump, enkelte av dem er pågående, i andre søksmål har det blitt inngått forlik. Fra ABC News fikk han 15 millioner dollar og en beklagelse, etter en feil der de sa han hadde blitt funnet skyldig i voldtekt, da det var snakk om seksuelt overgrep. Trump har også saksøkt tv-programmet «60 Minutes» for hvordan de redigerte et Kamela Harris-intervju og den mindre avisa Des Moines Register, for å ha oppgitt feil tall for Trump i inn­spurten i valget.

Disney og Meta har allerede hostet opp 40 millioner i forlik til Trump, og Paramount er i forhandlinger om forlik. Det er et bekymringsverdig skifte, sier en juridisk ekspert til Vanity Fair, siden medier historisk har gått til retten for å kjempe for ytrings- og pressefriheten. David Enrich selv sier til NPR at han ser forlikene som et uttrykk for at man mener «det er farlig å gå mot presidenten i retten nå».

Undergangen til uavhengige medier vil ikke se ut slik du forestiller deg.

Lov og rett i USA

For noen uker siden ble Dagbladets litteraturkritiker Cathrine Krøger invitert til TV 2s «God Morgen Norge» for å kommentere fenomenet booktok, som er like velkjent for yngre, kultur­interesserte mennesker som det er ukjent for oss eldre som ikke engang har vurdert å laste ned den kinesiske sosiale medier-appen.

Så la oss ta det sakte og fra begynnelsen av: Booktok er først og fremst en emneknagg man kan bruke for å finne fram til andre bokinteresserte på det sosiale mediet Tiktok. Men gitt hva slags type bøker som oftest deles der, har det etter hvert også blitt en egen sjangerbetegnelse som innbefatter romantikk, science fiction og fantasy – eller en kombinasjon av de ovennevnte, som går under begrepet romantacy. I mange bokhandler er det nå en egen booktok-hylle, hvor man kan finne bøker som er mye delt og omtalt på emneknaggen.

Så langt, alt bra. At unge mennesker finner leseglede og deler tips med hverandre, er det vel bare å applaudere, eller?

Vel, ikke helt, ifølge Krøger, som på det populære og direktesendte programmet uttalte at bøkene det var snakk om, stort sett var «triviallitteratur», faktisk bortimot «søppel». Det var en uttalelse som falt mange tungt for hjertet, naturlig nok særlig i booktok-miljøet og blant bokbloggere. «Dette er nok et eksempel på den forakten og kunnskapsløsheten som ligger i noen litterære kretser og er med på å snevre inn rommet for hva litteratur kan og bør være», skrev for eksempel bokblogger Anne-Louise Morseth-Nordbryhn i et innlegg.

I kommentarfeltet under TV 2s video av Krøger skriver flere at kritikerne må slutte å påføre leserne «leseskam», og i Samtiden forrige uke ble norske forlag kritisert for ikke å ta leserne sine på alvor når de ikke velger å oversette flere av booktok-titlene til norsk. Når vi står midt i en lesekrise, har vi ikke råd til å snakke om kvalitet, synes budskapet å være. Det viktigste må da være at de unge leser?

 påForfatterforbundets nettsider går litteraturviter og forfatter Ragnhild Yndestad enda lenger: Hun mener at den smale litteraturen har gjort rommet for lesing trangere og dermed bidratt til at utvalget i bokhandlene har blitt dårligere. Hvem som helst som har besøkt en norsk gjennomsnittsbokhandel i løpet av det seineste tiåret, forstår at det virkelig er å snu ting på hodet. For mens den kommersielle og «breie» litteraturen, forstått som løkkeskriftromaner og krim, ligger i store stabler ved inngangen og har matboksene og lekene som største konkurrent, er den «smale» litteraturen klemt sammen helt innerst, som regel bare i ett eksemplar hver og usynlig for alle som ikke vet at den er der og bevisst går inn for å lete etter den.

 vi var en lesende nasjon og hvor hovedboka fra Bokklubben Nye Bøker gikk ut i hundretusenvis av eksemplarer til hele landet. Siden har det bare gått nedover, og i det seineste nummeret av tidsskriftet Syn og segn skriver professor i nordisk litteratur Heming Gujord et interessant essay om hvordan kvalitetslitteraturen har blitt mer og mer marginalisert i det norske samfunnet generelt – og i skolen spesielt. Gujord leser sosiologen Pierre Bourdieu og hans begrep om «distinksjon» opp mot Dag Solstads litteratursyn, slik det er uttrykt både i essayet «Om meddelelsens problem» og i romanen «Genanse og verdighet». «For Bourdieu var det eit problem at distinksjonen fanst. For Solstad var det eit problem at distinksjonen var vekke», skriver Gujord.

Professoren mener at Solstad og hans likemenn – elitistene – fått som fortjent når de har blitt dyttet ned fra tronen, fordi de ikke har evnet å ta inn over at det er en maktkamp på ulike premisser som utspiller seg foran oss når representanter for høyere samfunnsklasser nedvurderer arbeiderklassens kulturelle smak. I «Om meddelelsens problem» skriver Solstad blant annet om hvordan han godter seg når den flinkeste jenta i klassen stryker på norskeksamen fordi hun analyserer en «ungpikebok» av Evi Bøgenæs i stedet for et drama av Henrik Ibsen eller en roman av Arne Garborg, et eksempel som i seg selv viser at «distinksjonen måtte falle», ifølge Gujord.

Man kan ­plukke opp et og annet om inka-­kulturen ved å lese ­Donald, men om man velger en fagbok, lærer man mye mer.

Må vi elske booktok?

Skolefravær har vært en het potet i skolepolitikken det siste tiåret, blant annet fordi gruppa elever med stort fravær, de som gjerne blir omtalt som «skolevegrere», har økt. Noen nasjonal statistikk over hvor mange dette gjelder, finnes ikke, men fagfolkene er enige om at de blir stadig flere.

Tidende at det har føyet seg en ny gruppe elever til denne statistikken. Det er elever som ikke blir sittende hjemme. De klarer som regel å komme seg til skolen, men går sjelden inn i klasserommet. I stedet blir de gående rundt i gangene, på toalettene og i skolegården, ofte tastende på mobiltelefonen. Noen begår hærverk og står i fare for å bli rekruttert av kriminelle gjenger. Andre går formålsløst rundt mens de skroller på telefonene sine. Enkelte har mat fra Foodora levert til skoleporten.

 med, forteller at det tidligere var en eller to slike «vandrere» ved skolen hen leder. I dag er det rundt ti. Alle BTs kilder – foreldre som lærere – uttrykker fortvilelse og maktesløshet. De har ikke lov til å tvinge elevene inn i klasserommene, og det finnes ikke midler til at kontaktlærerne fotfølger dem rundt i gangene for å gi dem undervisningen de har krav på.

Men selv om de hadde fått to millioner ekstra, er det ikke sikkert det hadde gjort noen forskjell, sier en av dem. En av grunnene reportasjen peker på, er at fraværet ikke har noen konsekvenser for elevene på kort sikt. Alle har nemlig rett til videregående utdannelse, også om de ikke har karakter i et eneste fag fra ungdomsskolen.

 forskningen at elever som sliter med stort fravær i grunnskolen, ofte er de som faller ut av videregående skole, noe som ikke er spesielt overraskende. Selv om man har rett til videregående opplæring, har man ikke rett til plass på den linja eller den skolen man ønsker seg, og elever uten karakterer er de som velger sist. Dermed ender de ofte med å begynne på en utdannelse de ikke ønsker seg – og uten å ha deltatt i den undervisningen som er grunnlaget utdannelsen bygger på.

selvsagt et problem for elevene det gjelder (og lærerne deres), men det er også et problem for alle andre. Når man sender elever som knapt har gått på ungdomsskolen inn i videregående utdanning, sier man egentlig at undervisningen man får på ungdomsskolen er overflødig, og at grunnskoleeksamen ikke er verdt papiret det er skrevet på. «Dumsnillhet», kaller en av BTs kilder det, men jeg kan ærlig talt ikke se hva som er så snilt med å sende en ikke ubetydelig gruppe elever rett til frafall og nederlag.

 løsningen for denne sammensatte og voksende ungdomsgruppa, må være opp til pedagogene, men å ta grunnskoleeksamen som privatist kan være én mulighet. Eller hvorfor ikke ta fram igjen et riktig gammelt triks og tilby enkelte elever å ganske enkelt gå 10. klasse om igjen? Å vandre formålsløst rundt på videregående uten å ha fått det grunnlaget som skal til for å lykkes, er i hvert fall ikke noen oppskrift på suksess.

Alexander Z. Ibsen

Samtalen om kulturpolitikk har kollapset bak høyrøstede krangler om kjønn, innvandring og kunst som ingen forstår.

Klarer du ett standpunkt, klarer du tre.

Da Høyres spinn spente bein for Jonas Gahr Støre

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Ny bok om arbeiderbevegelsens historie de siste 25 årene.

Marie Simonsen, politisk kommentator i Dagbladet

Dødsknappen

Den har hatt rett i sin analyse av kapitalisme og ulikhet, men venstresida har et problem med vanlige folk. Den tror at den må være en helt i livet deres, sier Grace Blakeley.

Lars Ove Seljestad

Verdens mest revolusjonære land kan få en ny revolusjon i 2027. Det er ikke sikkert du vil like den.

Fullstendig irrasjonell?

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobilisering.

Ap-politiker og leder for LO i Bergen og omland

Marine Le Pens trumpske sider

Hva leser professor i litteraturvitenskap Gisle Selnes?

Politikerne har overlatt kontroll til et direktørvelde. Paul Bjerke skriver om den skjulte makta.

Fremmede makter har alltid hatt sine talerør i Norge.

Lov og rett i USA

Å si at en bok er dårlig, er ikke å spytte på leseren. Det er tvert imot å ta leseren på alvor.

Hvorfor forteller vi elevene at undervisningen de får på ungdomsskolen, er overflødig?

Suksessforfatteren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

Prøver seg på Jon Fosse

Alexander Z. Ibsen

Samtalen om kultur­po­litikk har kollapset bak høyrøstede krangler om kjønn, inn­vand­ring og kunst som ingen forstår.

Klarer du ett standpunkt, klarer du tre.

Da Høyres spinn spente bein for Jonas Gahr Støre

Nærsynt mino­ri­tetskamp tjener de rikes fåmanns­velde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Ny bok om arbei­der­be­ve­gelsens historie de siste 25 årene.

Marie Simonsen, politisk kommen­tator i Dagbladet

Døds­kna­ppen

Den har hatt rett i sin analyse av kapi­ta­lisme og ulikhet, men venstre­sida har et problem med vanlige folk. Den tror at den må være en helt i livet deres, sier Grace Blakeley.

Lars Ove Seljestad

Verdens mest revo­lu­sjo­nære land kan få en ny revolusjon i 2027. Det er ikke sikkert du vil like den.

Full­sten­dig irra­sjo­nell?

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «over­le­genhet» er dypt forstyr­rende lesning.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobi­li­se­ring.

Ap-politiker og leder for LO i ­Bergen og omland

Marine Le Pens trumpske sider

Hva leser professor i litte­ra­tur­vi­tenskap Gisle Selnes?

Poli­ti­kerne har overlatt kontroll til et direk­tør­velde. Paul Bjerke skriver om den skjulte makta.

Fremmede makter har alltid hatt sine talerør i Norge.

Lov og rett i USA

Å si at en bok er dårlig, er ikke å spytte på leseren. Det er tvert imot å ta leseren på alvor.

Hvorfor forteller vi elevene at under­vis­ningen de får på ungdoms­skolen, er overflødig?

Suksess­for­fat­teren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

Prøver seg på Jon Fosse

Samtalen om kulturpolitikk har kollapset bak høyrøstede krangler om kjønn, innvandring og kunst som ingen forstår.

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Ny bok om arbeiderbevegelsens historie de siste 25 årene.

Marie Simonsen, politisk kommentator i Dagbladet

Dødsknappen

Den har hatt rett i sin analyse av kapitalisme og ulikhet, men venstresida har et problem med vanlige folk. Den tror at den må være en helt i livet deres, sier Grace Blakeley.

Verdens mest revolusjonære land kan få en ny revolusjon i 2027. Det er ikke sikkert du vil like den.

Fullstendig irrasjonell?

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

Hans Petter Graver frykter det verste i USA hvis det ikke kommer en brei, folkelig mobilisering.

Ap-politiker og leder for LO i Bergen og omland

Hva leser professor i litteraturvitenskap Gisle Selnes?

Politikerne har overlatt kontroll til et direktørvelde. Paul Bjerke skriver om den skjulte makta.

Hvorfor forteller vi elevene at undervisningen de får på ungdomsskolen, er overflødig?

Suksessforfatteren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.