Hannah Bull Thorvik

#fff

#000

Da OpenAI lanserte språkmodellen ChatGPT 30. november 2022, forandret den offentlige samtalen om kunstig intelligens seg over natta. Fra å være et nisjefelt for spesielt interesserte, ble kunstig intelligens noe alle måtte forholde seg til. Den teknologiske framtida var ikke lenger noe som lå langt der fremme – den var plutselig her, nå.

Elon Musk, som allerede i 2014 sammenliknet utviklingen av kunstig intelligens med å mane fram en demon, advarte igjen: Dette kunne bli en eksistensiell trussel.

I den ferske boka «Besatt. Hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen» tar medieviteren og kritikeren Aksel Kielland oss tilbake til de intense månedene da det virket som om alt sto på spill. Framtida var i ferd med å bli noe radikalt annerledes enn det vi kjente. Kunstig intelligens var ikke bare en teknologisk nyvinning – den var både uforutsigbar og ukontrollerbar. Silicon Valley presset utviklingen fram med budskapet: Vi må handle raskt, før Kina tar igjen forspranget.

Teknologipropagandaen som fulgte i kjølvannet av ChatGPT-lanseringen var massiv. Så gjennomgripende og velkjent i formen at den knapt ble lagt merke til.

«De store språkmodellene ble hevdet å besitte et potensial til å forvandle verden som kunne sammenlignes med smarttelefonen, trykkekunsten og atombomba – i ett», skriver Kielland, som til daglig er tv- og tegneseriekritiker i Morgenbladet. Da han begynte arbeidet med boka i 2022, ville han skrive om teknologi og menneskelig bevissthet, men lanseringen av ChatGPT kastet om på hele prosjektet.

– Jeg ble fanget av retorikken. Det virket som om teknologien kom til å utvikle seg så raskt at vi ikke lenger trengte mennesker til å tenke. At det ikke var tid til å skrive bøker, sier han.

En stund tvilte han på om det i det hele tatt ville være behov for bøker skrevet av mennesker. Men etter hvert begynte noe å skurre. Den teknologiske utviklingen framsto ikke som det ustoppelige toget mange ville ha det til.

Selv om vi forstår hva som skjer, er det så nært at det blir vanskelig å bryte ut.

Når teknologi blir horror

Sandra Lillebø

For noen uker siden snakket jeg med en person fra et annet europeisk land om de ulike litteratursystemene vi virker i. Da hun spurte meg om hvordan det fungerte med litterære agenter her i landet, var jeg stolt av å kunne si at foruten salg av titler til utlandet, hadde vi ikke bruk for dem, fordi normalkontrakten for skjønnlitteratur gjør at alle forfattere skriver under like vilkår, enten de heter Jo Nesbø eller Sivert Nesbø. Dette er selve grunnplanken i det norske litterære systemet.

 årene har det skjedd endringer på det litterære feltet som utfordrer dette. Salget av fysiske bøker faller, og framveksten av festivaler, litteraturhus og andre arrangementer har gjort at en stadig større del av forfatterøkonomien hviler på formidling – å snakke om sine og andres utgivelser for lesere og andre interesserte. Og i arrangementsverdenen finnes ingen normalkontrakt.

 om at Abid Rajas agent (!) hadde krevd 40.000 kroner av en norsk kommune for et foredrag basert på Rajas egen bok. Saken ble diskutert blant forfattere og formidlere på sosiale medier. Heidi Bøhagen, daglig leder for Bokbyen i Fjærland (som for øvrig nylig var truet av nedleggelse), kunne fortelle at hun hadde fått krav om 25.000 fra en profilert antirasist på forespørsel om hen ville snakke med en gruppe ungdommer. Fra en kjent klimaforkjemper hadde kravet vært enda høyere. Ingvild Solstad-Nøis, festivalsjef for Ordkalotten i Tromsø, hadde fått krav om 85.000 kroner for en litteratursamtale med en kjent forfatter. For å gjøre det helt klart: Dette er summer som vanlige forfattere ikke engang ville drømme om å kreve. Forfattersentrums minstesatser beløper seg til 10.900 for et originalskrevet foredrag, mens satsen for å delta i boksamtale (altså å bli intervjuet om sin egen bok) er 5600.

 mange spørsmål, blant annet hvor mye ekstra penger Abid Raja egentlig trenger, eller hva slags selvbilde man holder seg med når man forlanger å få ti ganger mer betalt enn kollegaene på samme scene. Man kan spørre seg hva det gjør med bokbransjen når folk som har blitt kjent av helt andre grunner enn litterært talent braser inn og med en selvfølgelig mine tråkker rundt på ordningene som er opprettet av solidaritetshensyn – eller hvor mye kjendiser skal få lov å tappe fra knappe bibliotekressurser og festivaler som i stor grad blir drevet av forfattere som jobber frivillig.

at Forfattersentrums minstesatser er nettopp det – minstesatser, og organisasjonen oppfordrer selv medlemmene til å forhandle honorarene opp. Spørsmålet er om det holder som solidarisk strategi i 2025. Poenget med å holde seg med satser er nettopp at de skal være gode nok for alle – derfor er det på tide med en normalkontrakt for litteraturarrangementer.

Ett problem er at Forfattersentrums satser er minstesatser.

Hvor mye ekstra penger trenger egentlig Abid Raja?

– Der ligger Harry Martinssons «Vägen til klockrike» (1948). Han var loffer i sin ungdom, og dette er den store lofferboka, full av detaljer om livet på landeveien. Martinsson deler dem opp i ulike kategorier og tegner psykologiske portretter: de angrende, de romantiske og så videre. Dette er virkelig en glemt klassiker.

– Dette var i en brytningstid, fra bondesamfunn til industrisamfunn. En av lofferkategoriene er toglofferne, en dekadent kategori, ifølge Martinsson. De tigger og bor på jernbanestasjoner. Det skal ikke ekte loffere gjøre. Han beskriver veldig godt opplevelsen av å bli sett ned på. Hvor vondt der er når tror folk tror han er farlig, lat eller en seksuell trussel mot kvinner. Hva det gjør med selvfølelsen og verdigheten.

– Martinsson kom fra små kår. En hard oppvekst. Men ordet proletarforfatter er litt betent – han ville bare være forfatter. Det er ikke noe proletært i teksten, men under er det en uttalt mystikk, som gjør ham til en stor forfatter. Han fikk Nobelprisen i 1974, men det ble hans bane. Han fikk den mens han satt i Akademiet, noe han fikk sterk kritikk for. Noen år etterpå begikk han harakiri.

– Martinssons bok ble oversatt til engelsk med tittelen «The Road» i 1955. Da kan vi trekke linjene til Jack Kerouacs «On the Road» fra 1957 – den moderne motoriserte varianten. Det er jo syk sterk prosa, energien, jazzen, livsbejaelsen.

Morten Strøksnes

Yohan Shanmugaratnam

I sin siste roman skildrer Tommy Orange følgende scene: Lony Red Feather, yngstemann i en søskenflokk i Oakland i California, drømmer at han er en dominobrikke. Rundt ham strekker de andre brikkene seg, rad på rad, men de har begynt å rase – og styrter stadig nærmere.

I en sånn situasjon er det lett å tenke at man har tre valg. La seg velte over ende, gå til siden eller bli stående og skyve imot.

Dette er valg som alle dine karakterer må forholde seg til i livet?

– Ja, eller: Hvis du er en dominobrikke, er det å ta et steg til siden strengt tatt ikke en mulighet, svarer Orange på telefon fra Oakland.

Den amerikanske forfatteren, som tilhører cheyenne- og arapaho-folket i Oklahoma, brakdebuterte i 2018 med romanen «Here Here». Boka kom på norsk to år seinere, med tittelen «Powwow».

I fjor fulgte Tommy Orange opp med «Wandering Stars», eller «Villfarne stjerner» som den ferske norske oversettelsen heter.

Orange er også aktuell som det siste tilskuddet til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket, som utfolder seg i Oslo-området. Forfatterkollega Margaret Atwood foreslo Orange til prosjektet, der de inviterte skriver et verk som ikke skal kunne leses før i 2114.

I arbeidet sitt utforsker Orange hvordan historiske overgrep, som folkemord og kolonialisme, forplanter seg hos enkeltmennesker. Fysisk utslettelse, kulturell assimilering, sosialt oppbrudd og individuell fremmedgjøring – med familieoppløsning og ulike former for avhengighet som følge – er noen av stikkordene.

Hva gjorde vanlige borgere da folkemordet pågikk?

Dominoeffekten

Rune Lykkeberg, Information

Etter den kalde krigen var Europa en slags misjonær, sier den bulgarske forskeren og forfatteren Ivan Krastev. Europeerne var overbevist om at kontinentets historie var veien videre, og at vårt demokrati var målet for alle andre: Nå tror ikke europeerne at de kan endre verden, men håper i stedet at Europa kan klare å bli et kloster, som hindrer andre i å forvandle dem.

Krastevs historie om Europas overgang fra misjonær til kloster er inspirert av en analyse fra European Council on Foreign Relations, som statsviteren var med på å grunnlegge og fortsatt bidrar til: «Alone in a Trumpian World: The EU and Global Public Opinion after the US Elections». Analysen ble gjennomført etter det amerikanske valget høsten 2024, da nesten 30.000 mennesker i 24 land ble spurt om de trodde Donald Trump ville skape fred, være bra for deres eget land og være bra for USA. En slående og for mange overraskende konklusjon var at det nesten bare var europeere som var negative til Trump. Det store flertallet utenfor Europa så positivt på ham.

– Europa og Sør-Korea er de store unntakene. I de fleste andre land trodde folk at han ville være bedre for verdensfreden, og at han ville være bra for deres eget land og for USA. Den sterke støtta til Trump globalt er uttrykk for at mange deler hans motstand mot den gamle verdensordenen. Det er en stor skuffelse over den liberale verdensordenen i mange land. For oss i Europa representerer krisa i det liberale systemet en risiko, for mange andre er det en mulighet.

Et viktig premiss for studien er at den i hovedsak er gjennomført blant innbyggere i store land som Brasil, India, Saudi-Arabia og Tyrkia.

– Folk i de store landene tror det vil være mer albuerom i en trumpsk verden. Det er også en verden de forstår bedre, fordi den er basert på makt. I denne verdenen handler det mer om interesser enn om normer.

– Ble du overrasket over at undersøkelsen viste en så overveldende støtte til Trump?

– Det er mange land jeg ikke vet så mye om. Men jeg var klar over – etter å ha reist rundt i verden og snakket med folk jeg har møtt – at selv om det ikke var mye beundring for Trump som person, så var det en følelse av at noe nytt var i ferd med å skje. Det gamle systemet var utslitt.

Ifølge Krastev er det to utenrikspolitiske kriser som tydeliggjør avstanden mellom Europa og resten av verden: Ukraina og Palestina.

– Resten av verden var mye mer opptatt av Gaza enn av Ukraina. Og de var virkelig rasende. Men når det gjelder krigen mellom Russland og Ukraina, mener flertallet i de fleste land at det ikke er noe ekstraordinært, at russerne stort sett gjør det samme som alle andre.

Det vi kaller Trumps forræderi, er snarere et strategisk skifte.

Godt likt – bare ikke i Europa

Bjørgulv Braanen

Noen synes å se på offentligheten som en velstelt hage, der alt ugras, kveike, åkerkål og ukrutt må fjernes før publikum slippes inn. Etter at Fredrik Solvang hadde invitert Marielle Leraand og Glenn Diesen til NRK Debatten, skrev Dagbladets Marie Simonsen, for øvrig ikke helt ulikt den kritikken som i mange år har kommet fra høyrepopulistisk hold mot NRK: «Jeg gidder ikke å betale 7,5 milliarder i året for at NRK skal være Joe Rogan. Yeah, vi skal viderebringe putinister og fake news for det er gøy og skaper debatt.»

 å invitere «putinister» til NRK Debatten er ikke at det er «gøy», men at det bidrar til et velfungerende og inkluderende demokrati, der også oppfatninger som ikke deles av det store flertallet – eller dominerende eliter – gjenspeiles i offentligheten. Målet er ikke å forhåndsdesinfisere offentligheten for uønskede meninger – offentligheten er selve stedet der «renselsen» foregår. Det er her vi alle får ta del i debatten om hva som er sant og usant, klokt og fornuftig – en reell sannhetssøken med kontinuerlig korrigering av feilaktige påstander – slik det nå skjer i fullt monn i en rekke medier og kanaler etter NRK Debatten tirsdag.

arbeidsutvalget i Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OAS) er litt på ville veier når det rykker ut mot Fred og rettferdighets annonsekampanje på T-banen i Oslo, der budskapet var «Nei til 85 milliarder til Ukraina-krigen. Fredsforhandlinger nå» og «Bruk pengene våre på velferd – ikke krig». I en pressemelding het det at «OAS tar avstand fra splittende politisk reklame» som «forsøpler» byrommet. Ordlyden i parolene sammenliknes med hatretorikk. Det spørs om ikke OAS her skaffer seg ris til egen bak. Fred og rettferdighet er tross alt et lovlig politisk parti, og hvis ikke disse parolene skal være tillatt, blir nåløyet svært trangt for hva som kan tillates i norsk offentlighet. Politiske budskap fra partier, enten det er Frp, Høyre, Ap, SV eller Rødt, kan vel også oppfattes som «splittende». Skal OAS rykke ut da også? Og er ikke nettopp poenget med politisk debatt å vise overfor velgerne hva som skiller?

Fredrik Solvang svart på den massive kritikken han har fått for å slippe til Leraand og Diesen. Han skriver: «Etter mitt syn er det betimelige kjernespørsmålet som gjenstår: Burde et mikroparti med et lite utbredt verdenssyn (i Norge) i det hele tatt slippe til med sin agenda i NRK Debatten? Ja, sier jeg – så lenge redaksjonen har gjort den jobben jeg har redegjort for ovenfor». Her inngår han for øvrig i en lang NRK-tradisjon. De som har noen år på baken, husker at Tron Øgrim, Pål Steigan og Sigurd Allern og andre fra SUF (m-l) fikk framstå i full utfoldelse på Kjell Arnljot Wigs «Åpen Post» i 1970, der de fikk motbør av Ragnar Kalheim, Knut Løfsnes og Halvor Stenstadvold. Og i 1975 slapp til og med nynazistene Erik Blücher og Tor Petter Hadland til i «På sparket» på NRK.

kommisjonen av 1999, ledet av Francis Sejersted, betonet hvor viktig det var å la alle typer ytringer komme til uttrykk – selvfølgelig innenfor lovens grenser. Et viktig poeng var at sannheten nås gjennom meningsutveksling, der påstander korrigeres i konfrontasjon med andre. Så lenge argumentene og motargumentene blir lagt åpent fram, må vi rett og slett ha tillit til folks evne til å ta gode og fornuftige valg – uten at portvoktere, med sviktende tillit til folks dømmekraft, har renset den offentlige hagen for ukrutt før «allmuen» slippes til.

Viltvoksende hager

Elin Floberghagen

– Der er det ikke mye. Jeg er klart en lydbokbruker og sliter med å sette meg ned med en bok. Det blir ofte skjønn­litteratur, for jeg trenger noe annet enn å lese nyheter hele tida. Akkurat nå har jeg tatt opp igjen «Brobyggerne» av Jan Guillou, en historisk roman­serie som starter på 1800-tallet. Det er tre brødre, fiskersønner. Den ene blir ingeniør på Bergensbanen, den andre er ingeniør i Tysk Øst-Afrika og den tredje en bohem i London. Veldig spennende og bra.

– De siste årene har jeg vært gjennom Yuval Hararis «Sapiens – en kort historie om menneskehetens historie». Den hadde jeg stort utbytte av. Det er ikke skjønnlitteratur, men ekstremt godt skrevet. Særlig interessant og lærerikt er det å lese om de tidligste tidene i menneskenes historie.

– Jeg vil også trekke fram Hekne-trilogien til Lars Mytting, «Søsterklokkene», «Hekneveven» og «Skråpånatta» – særlig når han leser selv. Han har en fantastisk gudbrandsdalsdialekt. Jeg har slekt fra Nord-Gudbrandsdalen og bestemor fra Skjåk.

– Og så har jeg en forkjærlighet for Arto Paasilinna. Min favorittbok er «Kollektivt selvmord». Hvis man trenger noe lett, sommerlig lektyre, så anbefaler jeg Paasilinna. Det er ustyrtelig morsomt, så den går ikke å lese for seg selv på flyet. Det starter med to finner som møter hverandre på en låve, der begge har kommet for å ta livet sitt. De finner ut at det er morsommere å gjøre det sammen. Så setter de inn en annonse i Helsingin Sanomat og får med seg flere hundre. Det er bitende finsk satire. BB

Elin ­Floberghagen

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

På kontoret til Midtøsten-forskeren Erik Skare, i et av byggene på Blindern i Oslo, henger et innrammet bilde. Skares felt er islamistiske palestinske motstandsgrupper, men fotografiet viser en kvinnelig palestinsk geriljakriger som fordyper seg i Maos lille røde.

En liten påminnelse, forklarer historikeren. Det var nemlig ikke nødvendigvis gitt at en konservativ, religiøs bevegelse som Hamas kom til å bli ledende på palestinsk side og styre Gazastripa.

Denne måneden kom Skare med boka «Road to October 7: A Brief History of Palestinian Islamism», som gir et ideologisk og politisk bakteppe for islamiseringen av palestinsk motstandskamp, samt historisk kontekst til det Hamas-ledede angrepet mot Israel for drøyt halvannet år siden.

Skare har gått gjennom tusenvis av sider med palestinsk litteratur om religion, politisk teori, moral og etikk, i tillegg til memoarer og en selvbiografisk roman skrevet av Yahya Sinwar – den nå drepte Hamas-toppen som var en av hjernene bak 7. oktober. Skare har også gjort intervjuer med flere nøkkelpersoner.

– Hva slags rolle hadde islam i den tidlige palestinske motstandskampen på 1950-tallet?

– I dag er det islamistene vi først og fremst forbinder med den palestinske væpnede motstandskampen. Men den gangen mente de at tidspunktet ikke var riktig, sier Skare.

Han minner om at hele den arabiske verden – også palestinerne – på denne tida var sterkt inspirert av den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser og hans sekulære selvstendighetsprosjekt.

Hele den politiske kapitalen til de moderate i Hamas ble utradert.

Alt dette kunne vært unngått

Når var det jeg sluttet å speile meg i butikkvinduer og blanke flater jeg tilfeldigvis gikk forbi? Jeg husker ikke. Antakelig skjedde det gradvis. En gang møtte jeg blikket mitt i speilet, og ble for første gang forskrekket over de plutselig innsunkne kinnene og de dype foldene i panna. Siden skjedde det flere ganger: Jeg så huden på halsen, tynn som kreppapir. Jeg så hendene mine rundt rattet på bilen, med tykke blodårer som buktet seg under en hud oppsprukket i tusen deler, likt et butikkvindu øyeblikket før det kollapser i en haug på fortauet. Jeg så øyelokket som poset seg over vippene etter en litt for sein kveld. Og til slutt begynte jeg å vende meg bort. Jeg husker ikke akkurat når det var.

jeg begynte å bekymre meg for alderen min, for det var mange år tidligere, faktisk allerede da jeg fylte 21. Å fylle 20 hadde vært fint, da kunne jeg kjøpe sprit på polet og komme inn på de utestedene jeg ville, men med 21 fulgte det ikke noe annet enn nettopp alderen – et år ekstra på skuldrene. Og siden da har aldersbekymringene fulgt meg. Noen ganger har jeg blitt så opphengt i den kommende alderen min at det har gjort meg svimmel, og jeg har blitt usikker på hvor gammel jeg egentlig er. Straks jeg hadde fylt 33, begynte jeg å forberede meg på å være 34, og straks jeg var blitt 42, begynte jeg å tenke på hvordan det ville være å bli 43. I skrivende stund lurer jeg på hvordan mitt 48 år gamle jeg vil ha det, men jeg har etter hvert også begynt å lure på om disse bekymringene noen gang kommer til å ta slutt. Antakelig ikke. Jeg oppfører meg som en kronisk hypokonder som stadig går til legen, overbevist om sin dødelige diagnose, og oppnår liten tilfredsstillelse ved hvert eneste år å få rett.

 trøst at selveste Simone de Beauvoir også slet med alderen tidlig, faktisk fra et enda tidligere tidspunkt enn meg selv. Allerede som 18-åring skrev hun i dagboka sin at hun følte seg gammel sammenliknet med de jevnaldrende venninnene. Selv om hun satte pris på dem, begynte hun å orientere seg andre steder: mot verden og livet. Hun befant seg rett og slett på et annet sted enn det samfunnet forventet av en på hennes alder.

 grunn er det alltid alderen som står i parentes bak navn i avisene og magasinene – ikke andre målbare statusindikatorer, som fødested, inntekt, høyde eller livvidde. Om man skal dele befolkningen inn i grupper, er det alltid alder som er utgangspunkt: Det er den enkeltopplysningen som er forventet å gi mest informasjon om et menneske. Følgelig er det også alder man måler sin relative vellykkethet ut fra. Den høye statusen det kan gi for en 17-åring å jobbe på McDonald’s, gjelder ikke lenger for en på 47. For de fleste menn er det kanskje greit å bli tynn i håret når man er 72, men ikke 50 år tidligere. Alderen er på en måte blitt det man måler alt annet opp mot, og der det gjelder å ha modnet, utført og prestert mest mulig tidligst mulig, men der ingenting skal ha satt synlige spor.

femtiårene, innledet hun et forhold til den langt yngre Claude Lanzmann. Med det opplevde hun også en revitalisering, en foryngelse: Den fysiske alderen ble som opphevet eller gjort irrelevant av kjærligheten. I en panelsamtale om kvinner og aldring jeg deltok i forrige uke, understreket forfatter og kjønnsforsker Wencke Mühleisen hvor hvor tett aldersspørsmålet henger sammen med begjær og seksualitet: Andres begjærende blikk på oss er det som på samme tid avgjør både hva slags status vi har og hvor gamle vi har rett til å føle oss. Også en forfatter som Annie Ernaux skriver interessant om dette i flere bøker, ikke minst i «Den unge mannen», som handler om et forhold hun inngår til en ung student da hun selv er en etablert forfatter på 54 år. Tidligere, skriver hun, hadde hun alltid sett med undring på eldre menns fascinasjon for unge kvinner. Men foran en tretti år yngre mann, innser hun «det menn alltid har forstått»: at det man ser på når man ser inn i en elskers unge ansikt, ikke er en annen, men en selv som ung. Dette, å bli gitt ungdommen på nytt i gave av en yngre manns begjær, er det som gjør Ernaux i stand til å skrive fortellingen om den illegale aborten hun gikk gjennom tretti år tidligere, på et sykehus som lå rett over gata fra elskerens hybel.

 elskeren ut av forholdet? I boka «Mauvais élève» skriver forfatteren Philippe Vilain – som altså var ham – om hvordan han selv hadde opplevd relasjonen deres tre tiår tidligere, og det er interessant å lese de to beretningene parallelt. Når man leser «Den unge mannen», får man for eksempel inntrykk av at romansen er av kort varighet – men i Vilains versjon, varer den i fem år. Vilains bok har ikke de samme litterære kvalitetene som Ernaux’, og annet er det selvsagt ikke å forvente av en tilsvarsbok til en nobelprisvinner, men også han skriver med troverdighet. Ikke minst om hvordan seksuelt begjær kan blandes sammen med å gå opp i andre typer begjær – som det å få innpass i høytstående litterære kretser. Han har en intens lyst til å ligge med henne – men når han får se den virkelige, 54 år gamle magen hennes, kjenner han bare avsky. Den middelaldrende kvinnen løftes altså opp og forynges av en ung manns begjær – selv om begjæret ikke utelukkende har henne som objekt, men også plassen hun har på det litterære parnasset. Forstiller de seg, begge to? Hadde kjærligheten vært å anse som «reinere» om det bare var kroppen hennes han ville ha? Har ikke vi feminister alltid hevdet det motsatte?

som en intens og vedvarende kløe. Som en følelse av at det var noe annet jeg skulle ha gjort, av at jeg egentlig skulle ha vært et annet sted. Ofte henger det sammen med skrivingen. Jeg tror i hvert fall at det var der det begynte da jeg rundet 20, og var trukket mot litteraturen uten å klare å gå dit. Og jeg er ganske sikker på at noe av aldersstresset som har fulgt meg siden, handler om alle de omveiene jeg har tatt, med eller mot min vilje, for endelig å få skrevet. Også når jeg ser for meg framtida, når jeg for eksempel forsøker å forestille meg selv som 60-åring, er det ikke den sprukne huden eller åreknutene jeg bekymrer meg mest for, selv om jeg tenker på det også. Det jeg oftest lurer på, og det jeg er virkelig redd for, er om jeg vil klare å skrive de bøkene. Om jeg får tid nok til å få sagt det jeg har å si.

Hadde kjærligheten vært renere om det bare var kroppen hennes han ville ha?

En intens og vedvarende kløe

Da Kjetil Rolness for noen år siden kritiserte Voldsløkka skole i Oslo for å se ut som en høyteknologisk militærbase, svarte de ansvarlige for bygget at god arkitektur ikke bare handlet om bygningens fasade. De mente det var uttrykk for et forfall når arkitekturdebatten ble redusert til å handle om «stygt eller pent». Byggets utseende var altså ikke så viktig – det var andre ting som telte.

Men så er det visst utseende som teller likevel – hvis stilen er feil. Da en initiativgruppe presenterte et forslag til nytt tilbygg til Nationaltheatret – en løsning som er mye billigere, oppfyller de fleste funksjonelle krav, gir en betydelig raskere rehabilitering og kan reises på brøkdelen av tida det ville tatt å bygge det underjordiske teateret på Tullinløkka – går portvokterne i skyttergrava. Og hva reagerer de på? Utseendet! Ja, det er vel det eneste de er opptatt av.

 kaller i et innlegg i Klassekampen forslaget for et «kulturelt selvmord». «En fallitterklæring på vegne av arkitekturfaget», hevder arkitekt Siv Moseng. Hun får følge av Morgenbladets Bernhard Ellefsen, som kaller det foreslåtte nybygget en «kulturell fallitterklæring». Det som provoserer så grenseløst i forslaget fra initiativgruppa, med LPO som arkitekter, er at tilbygget skal bygges i Henrik Bulls opprinnelige stil fra 1899. I tillegg til Nationaltheatret har Bull tegnet ikoniske bygg i hovedstaden, som Historisk museum og Finansdepartementet. Byplansjef Harald Hals fulgte opp med konkrete tegninger for en utvidelse av teateret mot vest i 1928. Tilbygget vil også fullføre Linstows planer for sentralaksen i den unge hovedstaden, der Universitetet skulle «snakke med» en bygning på den andre siden. Nå er det mulig å fullføre disse planene.

Likevel er noen arkitekter opprørte og kaller forslaget et «svik» mot arkitekturfaget. Og det kunne det kanskje ha blitt hvis det ikke hadde vært for at flere og flere arkitekter ser behovet for å ta vare på de historiske siktlinjene. Arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk hevder i Morgenbladet at tilbygget «fratar en by mulighetene til å uttrykke de verdiene vi er opptatt av i vårt samfunn». Det spørs om ikke Hølmebakk her er litt ute av kurs i forståelsen av hvilke verdier samfunnet bygger på. Et samfunn er ikke en tabula rasa. Og hvordan skulle et flott tilbygg i historisk stil «innebære et kulturelt tap», som Sissel Moseng hevder i Morgenbladet, er rett og slett uforståelig.

er det en merkelig fortidsangst blant mange av dem som raser mot forslaget. Hva er det de er så redde for? Ett eneste rehabiliteringsprosjekt i hovedstaden som ikke følger opptrukne linjer – og som i tillegg er svært populært? Arkitekter og kunstnere har alltid hentet inspirasjon fra fortida, og mange av de nyskapende kunsttradisjonene har oppstått som en renessanse, en gjenfødelse, der man har hentet inspirasjon fra fortida, som igjen har skapt vitalitet i samtidskunsten, som for eksempel Gerhard Munthe (1849-1929), som på slutten av 1800-tallet bidro til å skape en helt ny norsk kunststil, inspirert av norrøn historie, folkekunst og art nouveau.

I slike perioder går man på ingen måte bakover – man skyver utviklingen videre og framover. Gjennom de frenetiske angrepene på å la seg inspirere av tidligere tiders kultur og tradisjon, er det forsvarerne av dagens dominerende arkitekturtrend som står i fare for å bli de virkelig konservative.

Arkitektonisk fortidsangst

tekst

Christopher Olssøn

foto

Øystein Rian er blant de mest sentrale historikerne i sin generasjon og har i over 50 år arbeidet med dansketida. I disse 17. mai-tider har vi derfor satt ham stevne for å snakke om Norge og nordmenn i en tid der mange har tatt til orde for at vi bør bli medlem av EU.

Rian var aktiv i studentpolitikken under studentopprøret 1968–70, men i motsetning til mange av sine kullkamerater var han på konservativ side, blant annet som redaksjonssekretær og redaktør i Minerva. I 1972 stemte han ja til EF, et statsforbund han da mente liknet på Charles de Gaulles «Fedrelandenes Europa». I 1994 stemte han nei fordi EU var i ferd med å bli en overnasjonal superstat.

– Det er blitt sagt at norsk nasjonalfølelse og identitet nærmest ble skapt i 1814. Hva tenker du om det?

– Ja det var en oppfatning som hadde vokst fram lenge. Faktisk så startet det ikke så mange år etter 1905. Kanskje forståelig, som en reaksjon på nasjonalfølelsen som da rådet. Det var jo en eufori. C.J. Hambro har fortalt at da de ventet på at skipet skulle komme med kong Haakon den kalde og rå novemberdagen i 1905, føltes det som Olav Tryggvason endelig var kommet hjem. 7. juni 1945 kunne ikke sammenliknes med 7. juni 1905, ifølge Hambro. Det var større, mye større.

– I mine studier av dansketida ble det mer og mer påtrengende å finne ut om ideen om Norge og nordmenn fantes også i århundrene fra 1500-tallet til 1814, da landet var underlagt en dansk stat, en dansk regjering, en dansk kirke, dansk litteratur og skriftspråk og et embetsverk med danske preg.

Historikeren Kåre Lunden, godt kjent fra Klassekampens spalter, hadde opponert sterkt mot at norsk nasjonalitet var et 1800-tallspåfunn, men han konsentrerte bevisføringen til tida etter 1770, sier Rian.

– Man kan si at jeg jaktet på «the missing link», mellom storhetstida for Norge i høymiddelalderen og 1814, og jeg mener at jeg har funnet den. Dermed fant jeg også en ekte lodding, ikke bare den falske som Henrik Wergeland gjorde et nummer av.

Rian forteller at det ikke er noe skarpt skille for når dansketida begynner, men den danske dominansen blir veldig stor fra begynnelsen av 1500-tallet.

Suksessformelen

Khalid Salimi

– Akkurat nå jobber jeg med Camilla Colletts romaner, som jeg leser om igjen siden jeg skal holde tale ved hennes statue i Slottsparken i morgen.

– Jeg vil løfte fram hennes kapasitet som forfatter og kvinnesaksforkjemper. Jeg leser også Virginia Woolfs «Mrs. Dalloway» på nytt, og Kazuo Ishiguros «The Remains of the Day». En nydelig bok som du kan lese igjen og igjen. Jo, og så er det en bok med artikler av blant andre A. Sivanandan. Jeg jeg tror tittelen er «Catching …»

– Ja, ja. Den tittelen diktet Sivanandan sammen med meg.

– Apropos morgendagen: Mange husker deg som ildsjel bak initiativet «17. mai for alle»?

– Da vi startet med «17. mai for alle» i 1983, var det et farlig slagord. I toget ble det kastet pølser mot meg, som er muslim. Etter hvert ble «17. mai for alle» noe alminnelig. Men nå virker det som vi igjen må bruke slagordet. Det skal jeg også si i talen min.

– Du leser hele tida, og ofte litteratur fra utenfor Europa?

– Et verk jeg har lest fast siden jeg var rundt 17 år, er «Aag Ka Darya» (Ildfloden) fra 1959 av Qurratulain Hyder. Etter min mening er hun den største forfatteren i urdulitteraturen. Boka er om fire hovedpersoner som gjenfødes gjennom 2500 år. Tre av dem møtes igjen etter delingen av India og Pakistan i 1947. De blir lei seg når de oppdager at fjerdemann, muslimske Kamal, har flyttet over til Pakistan. Det er et kjempestort hjertesukk, egentlig.

På sengekanten

– Jeg har fantasert om å få være med i den spalta. Alt skjer på én gang nå.

– Da kan jeg endelig få sagt det, der ligger min fars dagbok, en trist og dum historie og to erotiske fortellinger.

– Ja, det er Jiro Taniguchis «Min fars dagbok», Thure Erik Lunds «En trist og dum historie» og Marguerite Duras’ «To erotiske fortellinger».

– Nå har jeg faktisk begynt å lese Dag Solstad. Det er første gang jeg leser ham. De fleste sier at de nå leser Solstad om igjen, men jeg leser ham altså for første gang. Jeg er nettopp ferdig med «17. roman», den andre om Bjørn Hansen. Jeg leser og koser meg og er glad for at jeg ikke har lest dem før.

– Jeg likte godt Eve Babitz’ «Late dagar, ville netter», som er fantastisk oversatt av Anna Kleiva. Den har noen setninger som er så fine og morsomme. Det er så tørt at du må le. Hør bare: «Det var ikkje utsjånaden hans som gjorde han umuleg. Det var det han sa. Det var humoren hans. Han nekta å la eit ordspel fare. Ein mann som nektar å la ordspel fare, får aldri leike hor-spel med meg.»

May Linn Clement

Den første gangen Rose Lamy oppdaget at hun var harry, var på et nachspiel i Paris. Det var 2001, lufta var røykfylt og sofaen slitt i studentleiligheten som var full av politisk engasjerte unge mennesker. En plate med Joe Dassin ble lagt i spilleren, og Lamy reiste seg spontant for å danse. Hun sang med på strofene, til hun oppdaget at de som var rundt henne oppførte seg så … overdrevent? De gjorde store, liksom-dramatiske armbevegelser, sang ut teksten som om den var en opera, og brøt ut i latter. Det som for henne var inderlig og oppriktig, var for de andre humor og ironi. «Dette er min guilty pleasure!» ropte en av dem, og mens Lamy, lynraskt, svarte «min også!», rant det kaldt nedover ryggen hennes. Hva hadde hun egentlig gjort seg skyldig i?

 demografisk gruppe som franske forskere bekymrer seg mer for enn skoledropouts: Den store og stadig voksende gruppa av mennesker med høyere utdannelse, som likevel er fanget i et stadig jag etter korttidskontrakter på jobber de er overkvalifisert for. Inntil 2019 var Rose Lamy en slik. Universitetsutdannelsen førte aldri til den kulturjobben hun ønsket seg og håpet på, og deltidsjobben som kundeservicemedarbeider hadde blitt til fulltidsjobb. Med instagramkontoen «Preparez-vous pour la bagarre» («Forbered dere på slåsskamp») hvor hun delte feministiske skråblikk på samfunnet, fikk hun imidlertid raskt et stort publikum, og etter to bokutgivelser har hun etablert seg som en sentral feministisk stemme i Frankrike.

 tar hun et steg til side fra suksessen, og spør seg hva som egentlig skjedde i årene før, da hun trodde at hun skulle utdanne seg til frihet og suksess, men endte opp i det som for henne var en skuffende call-senter-tilværelse. Og selv om svaret har mange forgreininger, kan det sammenfattes i bokas tittel «Ascendant beauf», som betyr omtrent «Ascendent harry». (For ikke astrologi-kyndige lesere: ascendenten er det stjernebildet som, med unntak av ditt eget, har størst innvirkning på din personlighet). Det som sto mellom Rose Lamy og en vellykket yrkeskarriere, var hennes tilhørighet til arbeiderklassen. Til arbeiderklassekulturen: til Joe Dassin heller enn klassisk musikk, til modellene på FashionTV heller enn greske skulpturer. Til fester på forsamlingshuset, til merguez-pølser og pommes frites. Til det å ikke vite hva Sciences Po var. Det som hindret henne, var alle hennes harry sider – eller doris, for å ta en kvinnelig versjon.

 leksikon ble «harry» et skjellsord i Norge fra midten av 1900-tallet. Den franske versjonen har derimot en helt konkret tilblivelseshistorie, da den ble skapt av karikaturtegneren Cabu på 1970-tallet. «Beauf» er en forkortelse for beau-frère, svoger, og med Cabus strek portretteres han ganske likt det vi kjenner harry fra her hjemme: Han er tykkfallen, kledd i singlet, og har lett reaksjonære holdninger til kvinner, innvandrere og homofile. Han drikker for mye, røyker for mye, er frekk, høylytt, spiller lotto og ser på tv. Ofte finner vi ham igjen i juleselskaper, i rolla som en litt ubehagelig onkel, hvor han skaper politisk, men også estetisk avsky: I herværende avis ble det nylig trykket et spørsmål fra en leser som ville ha psykologens råd i møte med sin svigermors manglende kulinariske egenskaper. Var det på sin plass å si fra om oppvarmet kaffe og ultraprosessert ferdigmat?

av 1970-tallet at harryen ble et begrep i fransk kultur, var neppe tilfeldig, mener Lamy. Da lå nemlig venstresida nede for telling etter at 1968-opprøret hadde etterlatt seg et stort tomrom. Etter de store streikene, oppløste president De Gaulle nasjonalforsamlingen og utløste nyvalg, og i studentbevegelsen og sosialistpartiet var det stort håp om politisk omveltning. Men nettopp da valgte mange i arbeiderklassen å stemme på gaullistpartiet – som med det vant valget. Den skuffelsen var så tung å svelge at klasseforakten fikk grobunn innad i de progressive bevegelsene, skriver hun.

 har harryen, eller «beauf-en» endret framtoning. Nyrike russere eller glatte Paradise Hotel-deltakere er kanskje de som i dag er eksponenter for den samme vulgære smakløsheten. Det viktigste, betoner Lamy, er at en som er «beauf» alltid er den andre. I Cabus karikaturtegninger har «le beauf» sitt motstykke i «le grand duduche», en lang, mager og bebrillet videregåendeelev som inkarnerer alle de riktige og progressive ideene. Han spiser økologisk mat, sykler, går i demonstrasjonstog for kvinners rettigheter, og så leser han selvsagt også veldig mye. Det er interessant i seg selv at der «beauf» har blitt et velkjent og mye brukt skjellsord, har ikke «le grand duduche» blitt rammet like hardt. Kan det være at satiren og karikaturen preller av på middelklassen, rett og slett fordi satiren og karikaturen er middelklassens foretrukne humorform?

ikke til de klassereisende, hevder hun. I avisintervjuer sier hun at hun heller ser på seg selv som en som står på brua mellom to samfunnsklasser. Hun nevner aldri Édouard Louis i boka, men når hun skriver om klassereisende som har blitt «reddet» fra den fryktelige arbeiderklassen ved å bli adoptert av høytstående akademikere, er det vanskelig å ikke tenke på nettopp ham. Slike stemmer, skriver Lamy, blir bare hørt som legitime i den borgerlige kulturen fordi de distanserer seg både fysisk, kroppslig og mentalt fra alt de har vært før. Og dersom man anser seg for å være en «sviker», fortsetter hun, impliserer ikke det at man har tatt til seg middelklassens verdisyn, og dermed forfekter at det er middelklassen som lever det misunnelsesverdige livet, i motsetning til de som har blitt værende der de er?

 er et nøkkelord. Frankrike har alltid vært et sentralisert land med store klasseforskjeller, men de seineste årene har forskjellene mellom byene og distriktene blitt overveldende. Kollektivtransport legges ned, legestillinger forblir ubesatte, boligprisene synker og snittlønningene er langt lavere enn i storbyen. Samtidig meldte avisa Le Monde forrige uke at forskjellene i landet nå er tilbake på nivået fra 1800-tallet. Forskere uttalte at Frankrike har blitt et land som styres av arvinger, og at Nasjonal Samling er landets største parti, tolker de som en tydelig konsekvens av middelklassens frustrasjoner.

 rike blir rikere, er det klassehatet mot de fattige som vokser. I boka gjenforteller Lamy en episode fra radiokanalen France Inter i fjor, da en kronikør harselerte med Nasjonal Samling-leder Jordan Bardellas fornavn. «Hvor skal dette ende?» spurte han seg. «Får vi til slutt en statsminister som heter Kevin, eller en kulturminister som heter Kimberley?»

Skuffelsen var så tung å ­svelge at klasse­forakten fikk grobunn innad i de ­progressive ­bevegelsene.

Det Doris liker

Det står ikke helt bra til med pressa. Pengene forsvinner til tek-gigantene, og det er mye vi ikke dekker. Store grunnleggende samfunnsspørsmål går oss hus forbi, mens små og uviktige saker blåses opp. Magnus Takvam forteller i boka «Tett på makta» at hans indre motstand mot moderne journalistikk bunner i en følelse av å være et redskap for andre, å måtte slutte seg til flokken uten å være sikker på om den har rett. Han frykter en utvikling vekk fra det kompliserte samfunnsoppdraget og over til jakt på misbruk og skandaler.

Landsforening tildelte denne uka Se og Hør den prestisjefylte medieprisen for årets nasjonale nyhetsdekning for Marius Borg Høiby-saken, som juryen kaller «årets største nyhetssak». Ja, virkelig! Se og Hørs dekning karakteriserer juryen som «en journalistisk kraftpakke», og det er det vel noe i, selv om Borg Høibys advokat mener pressa har oppført seg som «en sulten, siklende hund». Ganske bra sagt, spør du meg.

 gikk det i TV2s «journalistiske kraftpakke» om Fellesforbundets Jørn Eggums forhold til en tillitsvalgt, der alle sperrer mot å grafse i folks privatliv ble overtrådt.

Da TV2 kontaktet ham, erkjente Jørn Eggum umiddelbart forholdet. Journalistene hadde altså ikke behov for «å bevise» at forholdet faktisk hadde eksistert – det var i utgangspunktet erkjent av begge de involverte.

Likevel pøste journalistene på med mer eller mindre kleine sms-meldinger og utbroderende beretninger om forholdet, som ikke hadde noen som helst journalistisk verdi eller formål, annet enn å pirre folks interesse for pikante detaljer. Men en framtidig jury vil sikkert karakterisere også dette som en «journalistisk kraftpakke» – og det var det jo på sitt vis. Og Fredrik Solvang på NRKs Debatten gjorde den enda kraftigere ved å fortsette i nøyaktig samme spor.

noe annet enn utidig utlevering av private forhold. Hvis dette er nivået på hva som kan publiseres, er vi alle ille ute – menn som kvinner. Det er nok av sterkt kritikkverdige forhold i denne saken, men detaljene tilhører privatlivet, selv om den ene parten i ettertid har angret på sambuca og sex, ikke har hatt noe utbytte av det (det kan skje den beste!), og føler seg skamfull over å ha sendt utfordrende bilder av seg selv og hatt «veldig seksuell prat» på meldingene» – ja, for alt «det som har skjedd, det vi har gjort». Det er fullt forståelig, men begrunner ikke at TV2 bretter ut alle detaljer om forholdet til det norske folk.

grunnen for TV2 til å publisere dette er sensasjonalisme. Det er ingen aktverdig grunn til å publisere ordlyden i disse meldingene, eller gi åpen mikrofon for alle detaljer om forholdet, annet enn å gramse i folks privatliv. Meldingene og de utleverende beretningene dokumenterer ikke noe som helst som har betydning for saken, som først og fremst handler om maktforskjell, hemmelighold og åpenbare brudd på habilitetsregler.

TV2s sak er derfor et eklatant brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 4.3: «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Det er sannsynligvis også et brudd på plakatens påbud om å opptre hensynsfullt og ikke misbruke andres følelser eller sviktende dømmekraft. Mennesker i sjokk og sorg er sårbare.

Alle ­sperrer mot å grafse i folks privatliv ble overtrådt.

Presseetisk kollaps

Yohan Shanmugaratnam, Seto Naikai i Japan

Og så møtte jeg et villsvin, forteller jeg Yoshi, japaneren ved siden av meg i baren. På vei hit, et ekte, fullvoksent villsvin som sto der i måneskinnet. Hva gjorde du, spør Yoshi, og jeg merker at jeg har oversolgt historien. Ingenting, svarer jeg. Det bare tuslet vekk.

Yoshi er ikke imponert. Han er i sekstiårene og har surret et håndkle på hodet, fordi han er en arbeidskar, men også siden manken under tynnes. Hvis det skjer igjen og villsvinet stormer mot deg, sier Yoshi, er det bare én ting å gjøre: Spark jævelen hardt i trynet.

Han bestiller enda en drink og klager til bartenderen at den er for svak, før han prøver å sjarmere to gjester som kunne vært døtrene hans. Innflyttere fra Tokyo. Yoshi spanderer drikke, selv om han kriter. Kvinnene småprater med ham, mens de elegant parerer framstøtene.

Baren er knøttliten og ligger på en av de mange øyene i Seto Naikai, innlandshavet i Japan der Setouchi-triennalen foregår. Derfor har noen kunstinteresserte utlendinger forvillet seg hit, og snart har de japanske kvinnene, som fram til nå har snakket med Yoshi, slått over til flytende New York-engelsk og deler sine festivaltips.

Yoshi blir sittende i enden, stum, bortsett fra når han gjentatte ganger mumler 

, «Jeg skjønner ikke et eneste ord», nedi det allerede halvtomme glasset. Jeg kjenner på et lite ansvar, jeg er tross alt også en av turistene. Selv med japansk mor og deler av oppveksten i Japan, har jeg ikke tidligere hatt noen grunn til å besøke denne regionen. Det måtte en kunsttriennale til.

Jeg spør om Yoshi har vært på Inujima, Hundeøya, som er en av de mindre naboøyene. Navnet kommer visstnok fra en svær stein som ligner på en bikkje. Aldri, svarer Yoshi. Stedet er jo gudsforlatt, det bor knapt noen der. Jeg røper ikke at Inujima faktisk er en av grunnene til at jeg har kommet hit.

Et par år tidligere hadde noen nemlig fortalt at det fantes et museum på Inujima, inspirert av en av Japans mest kjente, men også kontroversielle forfattere: Yukio Mishima, den militante ultranasjonalisten som i 1970 ledet et mislykket kuppforsøk i Japan og tok sitt eget liv i en alder av 45.

Helt siden jeg hørte om øya og kunstverket, har jeg lurt på sammenhengen mellom dem. Snart skulle jeg finne ut mer enn jeg hadde ventet.

Stemmene er som et bittert herre­kor fra det ­hinsidige.

Antiheltenes seige revansj

Alexander Z. Ibsen

– Du sendte meg nettopp et bilde av tre bøker du leser nå – det er et artig utvalg.

– Den første er Henrik Skaug Sætras bok «Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens». Det er en interessant bok om en gryende problemstilling. Men jeg er ikke så veldig redd for KI, kanskje fordi vi har blitt advart om det så lenge. Det sagt: Jeg synes ikke det er vanskelig å se for seg hvor ille det kan gå.

– Som hos bysantinerne, som er tema for en annen av bøkene du leser.

– Ja, den nye boka til Christine Amadou anbefaler jeg helhjertet. Det er så mye som faller på plass når man leser den: Både hvordan den greske antikken dukker opp og danner renessansen i Italia fordi Konstantinopel faller og de lærde flytter vekk. Og om hvordan Romerriket fisler ut og landene rundt Middelhavet havner litt i bakevja.

– Klassekampens anmelder mente man kunne trekke noen paralleller til vår tid?

– Ja, det er jeg enig i, selv om det skal godt gjøres å ikke trekke noen paralleller til et samfunn som varte i 1000 år. Men den bysantinske erfaringen av nedgang og kollaps, hvor mange skjønte hvor det bar uten å kunne gjøre noe, er fascinerende og gjenkjennelig.

– Jeg så også at du hadde en bok av Jan Brøgger liggende. Faren hans var journalist i avisa Tidens Tegn i mellomkrigstida.

– Det visste jeg ikke. Jeg leser meg opp til et intervju, som blant annet skal handle om mannsroller, og da kom jeg på at vi hadde jo en norsk Jordan Peterson en gang på 1990-tallet. Når jeg leser hans «Forsvarstale for mannen», spør jeg meg om vi ikke har hatt den samme debatten gående i tretti år. SL

Hvert eneste år når partiene på Stortinget legger fram sine alternative statsbudsjetter, skjer det samme: Fremskrittspartiet foreslår å kutte kunstnerstipendene. Ikke å redusere størrelsen på dem, ikke å sette færre hjemler til disposisjon, men å fjerne dem. Alle. Likevel har jeg til gode å høre en kulturjournalist stille partiet noen spørsmål, som hvorfor de gjør dette, eller hva slags konsekvenser de tror det vil ha.

Kanskje gjør de det ikke fordi svaret er så opplagt: Frp mener at det ikke er statens oppgave å finansiere virksomheter som ikke klarer å drive lønnsomt. De synes at kunstnere som ikke kan leve av hobbyen sin, må finne seg noe annet å gjøre, slik også andre stemmer i samfunnsdebatten hevder, ikke minst Are Søberg, mest kjent som Sløseriombudsmannen.

konsekvensene vil være, er et mer åpent spørsmål, og man kan ta seg i å lure på om de i det hele tatt har tenkt over det. For å ta litteraturfeltet, som er den delen av norsk kunstverden jeg kjenner best: Det finnes ingen tall på hvor mange norske forfattere som kan leve av boksalg aleine, men et vanlig anslag er rundt ti, og de fleste av disse befinner seg i krim- og underholdningssegmentet (tenk Jo Nesbø, Jørn Lier Horst eller Unni Lindell). Det norskspråklige markedet for samtidsromanen, novellen og lyrikken er, tross folkekjære stemmer som Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth og Jon Fosse, sjelden stort nok til å finansiere litteraturen som skrives til det.

Om kunstnerstipendene blir borte, er det antakelig bare et spørsmål om tid før norsk litteratur er blitt fullstendig marginalisert av engelskspråklige bestselgere. Hvorfor får aldri partiet som snakker så høyt om hvor opptatt de er av å beskytte norsk språk og kultur, noen spørsmål om det?

 sammensatt, men mitt tips er at spørsmålet forblir ustilt fordi ingen journalister egentlig klarer å se for seg at kunstnerstipendene, eller de andre ordningene som holder norsk kunstliv gående, skal forsvinne. Med unntak av den eldste generasjonen har alle vi som i dag er voksne, vokst opp med og blitt vant til ordninger som garanterer for både bredde og kvalitet innen litteratur, bildekunst, scenekunst og journalistikk. Vi er vant til folkebiblioteker, til pressestøtte, til at det finnes norskproduserte filmer i ulike sjangre på kino, til at kunst av høy kvalitet er tilgjengelig for en billig penge. Det har blitt sagt mange ganger før, men jeg gjentar det gjerne: Om noen i dag skulle lansere et forslag om å lage statlig finansierte boksamlinger spredt over hele landet, hvor alle innbyggere uavhengig av alder og økonomisk status skulle kunne låne med seg hjem så mange bøker, CD-er og filmer de ville – helt gratis – ville det aldri ha gått gjennom i Stortinget. Jeg er ikke engang sikker på at alle partiene på venstresida ville ha stemt for det. De ville kanskje ha spurt seg: Er dette en samlende sak? Skal vi bruke så mye penger på kultur i en situasjon hvor sykehusene mangler helsepersonell? Og burde ikke folk egentlig betale for sitt eget kulturkonsum?

for at de kanskje ikke ville viet spørsmålet oppmerksomhet i det hele tatt. «Mímir & Marsdal», den mest populære politiske podkasten til venstre for midten, har siden oppstarten laget hundrevis av episoder om temaer som er viktig for venstresida, men ingen av dem har handlet om kultur. Kanskje ser de på det som et smalt felt – «kultur» er sjelden et av alternativene når meningsmålingsbyråer spør velgerne om deres viktigste kampsaker – eller så har den samme «kulturen» blitt et samlebegrep for alt det som venstresida bare skal holde seg langt unna, fordi høyresida alltid vinner på at det blir tema. «Woke», kjønn, innvandring og kunst – det er liksom bare den samme identitetspolitiske greia.

Bedre er det ikke i partipolitikken. Plassen i kulturkomiteen på Stortinget er gjerne den siste som blir besatt, mens posten som kulturminister mer eller mindre er å anse som en trainee-stilling til mer ansvarsfulle verv. Antakelig er det derfor ikke de skiftende kulturministrene som kan ta æren for at vi fremdeles har en kulturpolitikk i dette landet, men kunnskapsrike og hardtarbeidende byråkrater.

 hadde det vært fint å kunne si at alle bare burde høre mer på oss kunstnere, men det kan jeg dessverre ikke. De siste årene har vi blitt trukket fram i lyset flere ganger, og i saker som i utgangspunktet burde ha vært lett match for oss. Tenk for eksempel på skandalene rundt teaterstykket «Ways of Seeing» eller Sløseriombudsmannen aka Are Søbergs mange herjinger, eller, nå sist, Vebjørn Sands urimelige kritikk mot en god og omfordelende ordning med kunstavgift. Et kunstfelt med selvtillit – og selvbevissthet – ville ikke hatt noen vansker med å svare tilbake mot de angrepene på ytringsfriheten, mangfoldet eller omfordelingen som dette i realiteten har vært.

I stedet har vi blitt sittende delvis mumlende, delvis rasende, men ikke klart å snakke med verken publikum eller politikere om hvorfor kunsten kan oppleves både ubehagelig og uforståelig, ofte på samme tid, men at det aldri har vært meningen at alle skulle like absolutt alt. At det tvert imot er dét som er tanken bak mangfold. Man kan nemlig ikke være veldig for norsk språk og samtidig overlate forvaltningen av det til markedet, og man kan ikke være veldig for at barn, unge og psykisk syke skal ha gode kunstopplevelser mens man fører en politikk som gjør at kunstnerne må jobbe mer på Kiwi enn i atelieret sitt.

Kunstnere kan ikke noe særlig om politikk, og politikerne kan ikke noe særlig om kunst.

Umulig å se for oss det utenkelige

Ute på tur for et par dager siden gikk jeg forbi et kjærestepar. De gikk hånd i hånd med nesten like allværsjakker og en hund i bånd, og om det ikke var for at paret besto av to menn, ville jeg ikke lagt merke til dem i det hele tatt.

Men særlig la jeg merke til at jeg la merke til dem. Det er fremdeles ikke et helt dagligdags syn i en norsk storby å se to menn holde hender når de går tur, hvilket illustrerer at skeiv kjærlighet ikke er så normalisert som vi noen ganger liker å tro. Det finnes mange åpne skeive i dag, men åpenheten er fremdeles forbundet med en risiko for vold og trakassering.

 landsmøtevedtak om at ingen andre flagg enn det norske, samiske og kvenske kan heises fra offentlige bygninger. Saken har en prinsipiell side som er helt reell, men ­beleilig nok for de krise­rammede kristne krysser den også av for alt som skal til for å sette fyr på internett, skape avstand til kompanjongene på høyre side – og til slutt kanskje, kanskje løfte dem over sperregrensa. Ikke overraskende har saken derfor ikke kommet til å handle så veldig mye om, eh, saken, men desto mer om regnbueflaggets opprinnelse og betydning.

Partiets leder Dag-Inge Ulstein har argumentert med at regnbueflagget i dag ikke bare er et flagg for inkludering og som sier at alle er fri til å elske den de vil. Han mener flagget har et langt mer politisk innhold, særlig assosiert med radikal kjønnsideologi og organisasjonen Fri. Fri, tidligere LLH, er blant annet for surrogati og vil avskaffe sexkjøpsloven. De bruker også flagget aktivt i promoteringen av seg selv og sitt arbeid – noe som ikke er særlig oppsiktsvekkende, gitt at regnbueflagget har vært hele homobevegelsens symbol i over fem tiår.

Som andre symboler har også regnbueflagget en historie, og den er åpen for mange ulike tolkninger. Ulstein kan selvsagt tolke det akkurat slik han vil, og han står fritt til å tro at alle som bruker regnbueflagg står bak alle deler av Fris politikk. Selv tillater jeg meg imidlertid å tvile på at transportselskaper og betalingsapper som smykker seg med regnbueflagg i hele juni måned, gjør det for å vise hvor positive de er til surrogati og sexkjøp.

 kan du like gjerne ha tre, synes Ulsteins logikk å være: Regnbueflagg er lik støtte til Foreningen Fri er lik liberalisering av sexkjøp. Men som utallige har påpekt før meg, er det ingen automatikk i dette – selv om Foreningen Fri ­f­aktisk støtter både surrogati og bruker regnbueflagget aktivt. ­Regnbueflagget har vært hele homobevegelsens symbol i over fem tiår, og er det fremdeles.

Likevel: Alle som kjemper for og støtter skeiv frigjøring bør merke seg at den typen abonnementsordninger på politiske meninger som Ulstein tror han avslører, faktisk finnes i den skeive bevegelsen – som når enkelte aktivister, årvisst rundt 8. mars, hevder at man ikke kan være en troverdig støttespiller for transpersoner og samtidig jobbe for å beholde sexkjøpsloven. Abonnementsordninger egner seg i det hele tatt dårlig for politiske bevegelser, og helt uavhengig av hva Dag-Inge Ulstein foretar seg, bør det være mulig å diskutere alle sider ved den offisielle politikken til den største norske skeive organisasjonen.

Abonnementsordninger egner seg dårlig for politiske bevegelser.

Abonnementsordning

Emil André Erstad, som var en av KrF-leder Knut Arild Hareides nærmeste støttespillere, har skrevet boka «Fyrsten» om Jonas Gahr Støre. Den noe merkelige tittelen skyldes at «Fyrsten» var dekknavnet KrF-erne ga ham da de møtte Støre til hemmelige møter forut for KrFs veivalg i 2018. Det var klandestine sammenkomster som kunne ha gitt Støre en ny sjanse til å bli statsminister året etter det forsmedelige valgnederlaget i 2017. Det lyktes som kjent ikke.

Kodenavnet «Fyrsten» var samtidig en slags vri på «tåkefyrsten», som var den nedsettende merkelappen Høyre og mediene hadde satt på Støre. «Dialogue», som det alltid sto i snakkebobla i Roar Hagens VG-tegninger av Støre med flosshatt. «Fyrsten» er også tittelen på Niccolò Machiavellis bok fra 1500-tallet, som gir en oppskrift på hvordan politiske ledere bør oppføre seg for å få suksess. Støre har nok lest Machiavelli, men kanskje litt overflatisk, for suksess har det vært lite av i hans karriere som leder i Arbeiderpartiet.

– Valgkampen i 2017 var helt definerende for hans politiske liv. Fram til sommeren det året har Støre og Arbeiderpartiet sine glansdager, med målinger jevnt over 30 prosent. Fallet fra å være en så populær politiker til å få det omdømmet han fikk, var dramatisk, sier Emil André Erstad, som i flere år har vært politisk kommentator i Vårt Land.

– Selv nå har han ikke nådd det nivået han hadde den gangen. Det som skjer i valgkampen i 2017, er veldig definerende for hans omdømme. Jeg opplevde at det var en ganske målrettet strategi for å bryte ham ned, noe som var ganske nytt i norsk politikk. Jeg var i teamet rundt Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti og så hvordan folk i Høyre nærmest skrøt av hvordan de klarte å ta Støre på person.

Våren 2017 regnet de fleste med at Erna Solbergs dager var talte etter fire år som statsminister.

– Vi forventet alle at Støre skulle vinne, også vi på borgerlig side. Alle forventet det.

Slik skulle det ikke gå. Noe skyldes dårlig ledelse av valgkampen fra Arbeiderpartiets side, men hovedårsaken lå i at de borgerlige klarte å bryte ned Støres posisjon i velgernes øyne. Han var vinglepave, tåkefyrste og ikke minst en riking som ikke hadde noe i arbeiderbevegelsen å gjøre.

I boka skriver Erstad at det handlet om å grave opp drittpakker på motstanderen, selge det inn til media og gjennomføre en negativ kampanje rundt de negative egenskapene. I norsk politikk hadde det inntil da vært lite av slikt. Det var regnet som unorsk og unødvendig polariserende.

Mediene ble lydige disipler og klakører for Høyre.

Da Høyres spinn spente bein for Jonas Gahr Støre

Den kjappeste måten å få et inntrykk av Ash Sarkar på, er å se 

. Da var den britiske kommentatoren og aktivisten 26 år, og gjestet det populære tv-programmet Good Morning Britain. Tema var Donald Trumps statsbesøk i Storbritannia.

Mens Sarkar snakket om Trumps grensepolitikk, ble hun avbrutt av verten Piers Morgan. Han krevde å få vite om Sarkar hadde protestert mot deportasjonene under Barack Obama, eller «din helt Obama», som Morgan kom til skade for å si.

Sarkar så ut som hun hadde møtt en blotter. I beste sendetid på frokost-tv, utbrøt hun: «Han er ikke min helt! Jeg er kommunist, din idiot!»

I det påfølgende munnhuggeriet sa Sarkar blant annet at den kjente tv-profilen Morgan burde slutte å ty til stråmenn for å «veie opp for din egen inkompetanse som journalist».

Klippet er sett nesten åtte millioner ganger på Youtube-kanalen til Novara Media, medieplattformen der Ash Sarkar er blant redaktørene. For å sette tallet i kontekst: En tilfeldig valgt video på statsminister Keir Starmers offisielle Youtube-kanal, av hans besøk hos Trump, er sett 3200 ganger.

Sarkars gjennombrudd skjedde i et slags vippepunkt for radikale krefter i Storbritannia. Året før hadde Labour, som da var i opposisjon og ledet av Jeremy Corbyn fra venstrefløyen i partiet, gjort et uventet godt valg. Sarkar og mange andre tilhengere av Corbyn trodde på seier valget i 2019.

Men resultatet ble katastrofalt og en brutal ydmykelse for Labour og Corbyn. Og i en bok Sarkar ga ut i februar, «Minority Rule: Adventures in the Culture War», skriver Sarkar at hun kjente på et personlig ansvar. Årsaken var at hun, før valget, hadde brukt sin nye berømmelse til å argumentere sterkt for at Labour skulle stanse brexit, altså Storbritannias utmelding fra EU.

Hun var langt ifra den eneste med det standpunktet, som var i strid med flertallets ønske i folkeavstemningen i 2016. Uansett ble den konservative Boris Johnsons knusende seier over Labour, takket være hans løfte om å fullbyrde brexit, en vekker for Sarkar. «Jeg hadde glemt politikkens første regel: lær deg å telle», skriver hun.

Det er imperativt at vi drar hodene våre ut av egen ræv, skriver Sarkar.

Jo flere vi er sammen

Anniken C. Mohr

Historikeren Nik Brandal har skrevet boka «Solidaritet i en ny tid. Arbeiderbevegelsens historie 2000–2025» på oppdrag fra LO, en bok som ifølge ham selv er «et eneste langt forsvar for det fagligpolitiske samarbeidet» mellom Arbeiderpartiet og LO.

Det overordnete spørsmålet boka forsøker å svare på, er hva som kjennetegner den norske arbeiderbevegelsen i det 21. århundre. Er den fortsatt en bevegelse for radikale sosiale endringer, eller har den begrenset seg til å forsvare det som er oppnådd?

– Du hevder at Norge har Europas, kanskje verdens sterkeste fagbevegelse. Hvorfor?

Teknologien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Kjendiser tapper fra knappe bibliotekressurser og festivaler, drevet i stor grad av forfattere som jobber frivillig.

Skribent, journalist, forfatter

Dominoeffekten

Hvorfor er Donald Trump populær i verden utenfor Vesten?

Bør Fred og rettferdighet nektes all taletid i norsk offentlighet?

Elin Floberghagen

Alt dette kunne vært unngått

Sandra Lillebø bekymret seg for alderen sin allerede da hun fylte 21 år. Simone de Beauvoir slet med årene allerede som 18-åring.

Hva er det de er så redde for?

Nasjonalstatene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Khalid Salimi

Journalist, avistegner i Dag og Tid og en av karikaturtegnerne som får årets Fritt Ord-pris.

Hvordan kan venstresida være både feministisk og antirasistisk, og samtidig så full av klasseforakt?

Hva har kleine sms-meldinger i offentligheten å gjøre?

Antiheltenes seige revansj

Alexander Z. Ibsen

Samtalen om kulturpolitikk har kollapset bak høyrøstede krangler om kjønn, innvandring og kunst som ingen forstår.

Klarer du ett standpunkt, klarer du tre.

Da Høyres spinn spente bein for Jonas Gahr Støre

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Ny bok om arbeiderbevegelsens historie de siste 25 årene.

Marie Simonsen, politisk kommentator i Dagbladet

Dødsknappen

Tekno­lo­gien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Kjendiser tapper fra knappe bibliotek­ressurser og festivaler, drevet i stor grad av forfattere som jobber frivillig.

Skribent, journalist, forfatter

Domino­ef­fekten

Hvorfor er Donald Trump populær i verden utenfor Vesten?

Bør Fred og rettfer­dighet nektes all taletid i norsk offent­lighet?

Elin Floberg­hagen

Alt dette kunne vært unngått

Sandra Lillebø bekymret seg for alderen sin allerede da hun fylte 21 år. Simone de Beauvoir slet med årene allerede som 18-åring.

Hva er det de er så redde for?

Nasjo­nal­sta­tene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Khalid Salimi

Journalist, avistegner i Dag og Tid og en av kari­ka­tur­teg­nerne som får årets Fritt Ord-pris.

​​​​​​​Hvor­dan kan venstre­sida være både femi­nistisk og antira­sis­tisk, og samtidig så full av klasse­for­akt?

Hva har kleine sms-meldinger i offent­lig­heten å gjøre?

Antihel­tenes seige revansj

Alexander Z. Ibsen

Samtalen om kultur­po­litikk har kollapset bak høyrøstede krangler om kjønn, inn­vand­ring og kunst som ingen forstår.

Klarer du ett standpunkt, klarer du tre.

Da Høyres spinn spente bein for Jonas Gahr Støre

Nærsynt mino­ri­tetskamp tjener de rikes fåmanns­velde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Ny bok om arbei­der­be­ve­gelsens historie de siste 25 årene.

Marie Simonsen, politisk kommen­tator i Dagbladet

Døds­kna­ppen

Teknologien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Kjendiser tapper fra knappe bibliotekressurser og festivaler, drevet i stor grad av forfattere som jobber frivillig.

Dominoeffekten

Bør Fred og rettferdighet nektes all taletid i norsk offentlighet?

Elin Floberghagen

Nasjonalstatene har vært det mest vellykkede ved Europa, sier historiker Øystein Rian, som ikke har noen tro verken på europeisk superstat eller nordisk statsunion.

Journalist, avistegner i Dag og Tid og en av karikaturtegnerne som får årets Fritt Ord-pris.

Hvordan kan venstresida være både feministisk og antirasistisk, og samtidig så full av klasseforakt?

Hva har kleine sms-meldinger i offentligheten å gjøre?

Antiheltenes seige revansj

Samtalen om kulturpolitikk har kollapset bak høyrøstede krangler om kjønn, innvandring og kunst som ingen forstår.

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Ny bok om arbeiderbevegelsens historie de siste 25 årene.

Marie Simonsen, politisk kommentator i Dagbladet

Dødsknappen