Elise Winterthun

#fff

#000

Fikk den tjafsete Grigorij Rasputin krype under lakenene til tsaritsa Aleksandra av Russland? Mest sannsynlig ikke, og om han fikk det, var det nok mer som trøstende varmeflaske enn som elsker, forteller Antony Beevor da jeg intervjuer ham over skjerm. Den britiske historikeren er aktuell med en biografi over munken som vant keiserparets gunst og ble den mest myteomspunne skikkelsen i nyere russisk historie.

Selv risikerer Beevor fengselsstraff om han entrer Russland, etter en tidligere bok hvor han skildret Den røde armés massevoldtekter. Deler av arbeidet bak årets bok har han derfor fått hjelp til av venner som bor i landet. Resultatet har blitt en detaljert fortelling som følger Rasputin fra hans unge år som fanatisk religiøs til han ankommer St. Petersburg, klatrer til topps på maktas tinder og ender sine dager som mordoffer i elva Neva.

Underveis legger Beevor fram følgende argument: at Rasputin var en utløsende årsak til tsarveldets kollaps og den russiske revolusjonen.

– Jeg er interessert i Rasputin som politisk figur, og effekten han hadde ikke bare på russisk historie, men på verdenshistorien. Uten Rasputin ville det ikke vært noen Lenin. Det fengslende er alle motsetningene han rommet: intens religiøsitet og ukontrollert lyst. Korrupsjon og sjenerøsitet. Konflikt mellom Europa og Asia. Jeg forsøker ikke nødvendigvis å framstille ham som en arketypisk russisk karakter, men alle elementene er til stede, sier Beevor.

Rasputin ble født som fattig bondesønn i Vest-Sibir i 1869, i et område Beevor beskriver som grønt og frodig. Vi vet at han tidlig fikk rykte på seg for å være glad i fyll og slåssing. Vi vet også at han giftet seg med en jente av samme stand og fikk sju barn, hvorav tre døde som spedbarn. Én teori er at Rasputins religiøse oppvåkning ble utløst av dette tapet. Han forlot familien og sluttet seg til strannikene, en gruppe pilegrimer som flakket rundt i Russland. Beevors bok gir innblikk i en åndelig kultur som er fremmed for en europeer, ikke minst vektleggingen av det okkulte, en tradisjon med røtter tilbake til Ivan den grusomme og enda lenger.

Snart oppsto det mystiske historier omkring Rasputins person, som spredte seg over store avstander: Det ble sagt at han var klarsynt, og at han kunne lege sykdom med hendene. De overnaturlige evnene ble inngangsbilletten til samfunnets høyere lag. De brakte ham først til tatarbyen Kazar, hvor han ble tatt under vingen til en velstående enke, som satte ham i kontakt med biskoper og geistlige. Så gikk ferden videre til St. Petersburg, imperiets overdådige maktsentrum. Tronarvingen Aleksej var bløder, og da han ble akutt syk, ble Rasputin tilkalt – og han fikk gutten til å friskne til.

– Han beveget hendene opp og ned uten faktisk å røre kroppen, og det hadde en viss virkning. Noen har slike evner, jeg har selv opplevd det. Men det handlet også om noe annet: Rasputin hadde en helt spesiell aura av trøst. Når vi ser bilder av ham, tenker vi at han må ha vært skremmende for barn, men faktisk ble de betrygget. Noen mente at han brukte øynene til å hypnotisere, men framfor alt var det stemmen folk ble trukket mot. Og når det gjelder hemofili, har det å roe blodtrykket stor effekt på smerter, sier Beevor.

Uten ­Rasputin ville det ikke vært noen Lenin.

En sensuell sjarlatans siste stunt

Yohan Shanmugaratnam

Armageddon er visst utsatt, enn så lenge. Mens Donald Trump og Benjamin Netanyahu har holdt verden fanget i sin krigspsykose, har jeg iblant tenkt på en kjent scene i «Dr. Strangelove», Stanley Kubricks mørke kaldkrigssatire fra 1964. Når USAs fiktive president Merkin Muffley tar imot Sovjets ambassadør midt i et krigsråd, havner russeren i slagsmål med en amerikansk general. Da roper Muffley: «Gentlemen, you can’t fight in here! This is the war room!»

 i krigsrommet, altså. Replikken er dekkende for møtene Trumps indre krets holdt i «Situation Room», da beslutningen om å gå til krig mot Iran ble tatt. Slik prosessen beskrives i The New York Times, var det ingen basketak – vi snakker tross alt om siviliserte mennesker – og, skal vi tro journalistene, knapt nok krangling.

Saken er skrevet av Jonathan Swan og Maggie Haberman og er basert på materiale fra reporternes kommende bok «Regime Change: Inside the Imperial Presidency of Donald Trump». Ifølge nettstedet Axios har Swan og Haberman gjort rundt tusen intervjuer i arbeidet med boka.

11. februar i år, der Netanyahu deltok fysisk og Mossad-sjef David Barnea var med digitalt, la israelerne fram en slagplan. De hevdet Irans ballistiske missilprogram kunne settes ut av spill i løpet av noen uker, og at regimet ikke kom til å være i stand til å stenge Hormuzstredet. De forventet også at det iranske folk igjen kom til å ta til gatene og understrekte at Mossads agenter ville gjøre sitt for å sikre at protestene eskalerte til et fullt opprør. Kombinert med vedvarende bombing, skulle det hele kulminere i det iranske regimets kollaps. Netanyahus folk hadde også forberedt en presentasjon om potensielle ledere som kunne ta over. Blant dem var Reza Pahlavi, den USA-baserte sønnen til Irans tidligere monark.

Allerede dagen etter konstaterte CIA-sjef John Ratcliffe overfor Trump at den israelske planen var «farseaktig». Utenriksminister Marco Rubio kalte det israelske scenarioet «bullshit». Da Trump spurte forsvarssjef Dan Caine hva han syntes, svarte generalen at israelerne pleide å «overselge» sin sak, vel vitende om at de trengte USAs støtte i en storkrig mot Iran. Visepresident J.D. Vance framstilles som den mest kritiske, som advarte Trump både om følgene i Midtøsten og for hans oppslutning hjemme.

Den eneste som helhjertet ønsket Iran-krigen, ser ut til å ha vært forsvarsminister Pete Hegseth. På det siste møtet, to dager før krigserklæringen kom, var det likevel ingen som sa nei. «Jeg tror vi må gjøre det», konkluderte Trump.

kommer fram i The New York Times-artikkelen, er dypt urovekkende, på flere nivåer. For det første underbygges antakelsen om at dette er en krig som Israel har klart å overbevise sin viktigste allierte til å være med på. For det andre viser det seg at flertallet av de mest sentrale aktørene rundt Trump var skeptiske til å starte krigen, uten at noen av dem turte å stå opp mot presidenten da det virkelig gjaldt.

Jeg vil legge til et tredje moment: Om verdenssamfunnet hadde klart å stanse Israel under folkemordet i Gaza, om straffriheten ikke var så total, ville Iran-krigen skjedd da? Jeg tviler. Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Ingen slåssing i krigsrommet

Bjørgulv Braanen (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

Nils Rune Langeland (62) har skrevet bok om historiens diktatorer, symbolsk nok med et kors og et hakekors på omslaget. Det handler om noe han kaller politisk teologi, som er – slik vi forstår det – en idéstrømning som ikke aksepterer verken demokrati eller folkesuverenitet, men hardnakket påberoper seg sannheten, slik Kristus gjorde, som satte seg opp mot alle autoriteter.

Sentralt i boka står striden mellom de to tyskspråklige rettsteoretikerne Carl Schmitt (1888–1985) og Hans Kelsen (1881–1973), der Kelsen insisterte på at et reelt demokrati ikke kunne basere seg på «sannhet», ettersom det ligger i demokratiets natur at politikken og dermed sannheten kan skifte, avhengig av flertallets oppfatninger. Det kan også gjøre feil, som da folket valgte Barabbas i stedet for Jesus for over 2000 år siden – noe man ifølge Kelsen må akseptere. Diktatorer, autoritære ledere og karismatiske førerskikkelser er derimot overbevist om at de har sannheten på sin side, noe som gir dem en gudegitt rett til å tvinge sitt verdenssyn gjennom. De er kallet og utvalgt til å lede og frelse sitt folk.

Lesere av den svært rikholdige boka vil få mange assosiasjoner, ikke minst til dagens situasjon, med Donald Trump som uforutsigbar og vilkårlig krigsherre som hever seg over alle regler og institusjoner.

– Jeg skulle lage en liten essaybok, men så stengte alt ned under covid, og jeg endte opp isolert i kjellerstua på Voss – i dyp studiemodus som en klostermunk.

Langeland disputerte i 1997 med doktoravhandlingen 

Myten om det politiske herredømet», om den konservative revolusjonen i Tyskland og Carl Schmitt. Nå er han tilbake der han startet.

– Ringen er sluttet. Dette er mitt akademiske testamente. En slags gravstein over min akademiske karriere, sier Langeland, som vi møter på Kulturhuset i Oslo, etter at han har kommet med tog over fjellet fra Voss.

Han forteller om den langvarige konflikten og mannjevningen mellom Kelsen og Schmitt på 1920-tallet. Kelsen forsvarte det parlamentariske demokratiet i Weimar-Tyskland, mens Schmitt foraktet parlamentarismen og mente den virkelige suverenen var den som bestemte over unntakstilstanden. Suverenen peker ut fienden, som må elimineres, selv om det betyr å komme på kant med forfatningen. Diktaturet blir et slags legitimt selvforsvar mot indre og ytre trusler. Kelsen på sin side avviste at demokratiet kunne forsvares med udemokratiske midler. Et demokrati som forsøker å hevde seg mot flertallets vilje, har opphørt å være et demokrati, slo han fast.

Profeten er den ­første frie ­demagogen.

Svindelen er fascismens sanne etos

– Skal vi se, her er boka jeg har holdt på med lengst: «Pestnetter» av Orhan Pamuk. Moren min pleide å si at man må lese Orhan Pamuk sakte, og det har jeg gjort siden jul.

– Jeg er nesten helt ferdig nå og liker den godt. Som Pamuk er jeg opptatt av brytningene som har skjedd i Europa der øst og vest møtes, på spektakulært vis, gjennom hundrevis av år. Boka handler om et pestutbrudd på en fiktiv øy mellom det kristne, vestlige Europa og det osmanske imperiet. Pesten blir et symbol på de store maktforskyvningene som pågikk og ikke minst det osmanske rikets forfall. Det er ufattelig interessant og ikke minst hendelser som fortsatt preger Europa, uten at vestlige europeere flest er klar over det.

– Hva med forfattere fra Bosnia, der du ble født?

– Bosnia har en sterk forfattertradisjon og mange sterke diktere. Den kanskje mest toneangivende er faktisk ikke nobelprisvinner Ivo Andrić, men Meša Selimović. «Døden og dervisjen» er et av hans hovedverk. Selimović var opptatt av hva det gjør med et menneske som ikke kan kjempe imot makta. Disse fortellingene, om makt og avmakt, er veldig viktige for oss og området vi er fra.

– Har du lest bosnisk-tyske Saša Stanišić og hans «Der du kommer fra»?

– Nå kikker jeg i bokhylla mi, og jeg har den faktisk her. Stanišić er veldig god. Han har det blikket fra oss som forlot Bosnia som flyktninger, mens slektninger måtte bli igjen. I hans bok er det en bestemor. I boka viser Stanišić hvordan disse livene foregår parallelt: de som dro og måtte tilpasse seg en ny verden, og de som ble værende igjen. YS

Maja Sojtaric

– Der har jeg faktisk en bok! Ellers ligger gjerne Dagens Næringsliv eller siste utgave av Kapital der. Nå leser jeg en bok som heter «The Outsiders. Eight Unconventional CEOs and Their Radically Rational Blueprint for Success» av William N. Thorndike. Den handler om ulike sjefer for amerikanske selskaper som på hver sin måte har levert eksepsjonell avkastning over tid. Den forrige jeg leste var litt lik: «The Compounders. From Small Acquisitions to Giant Shareholder Returns», av Oddbjørn Dybvad, Kjetil Nyland og Adnan Hadziefendic, om svenske bedrifter som vokser gjennom oppkjøp. Og så leste jeg nylig Inga Strümkes bok om KI, «Maskiner som tenker», som var ganske fascinerende.

– Det er jo olje du snakker mest om for tida. Hva bør man lese for å skjønne oljemarkedet?

– Hakke peiling! Eller, jo: «The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power» av Daniel Yergin er en veldig kjent bok om oljehistorien. Den er ganske tunglest, men enkeltkapitlene kan fint leses hver for seg. En bok som er interessant hvis man er opptatt av råvarehandel generelt, er «The World for Sale. Money, Power, and the Traders Who Barter the Earth’s Resources» av Javier Blas og Jack Farchy. Jeg har også lest en fantastisk biografi om Adolf Lundin, grunnleggeren av svenske Lundin Group, som heter «No Guts, No Glory» og er skrevet av Robert Eriksson.

– Og om noen får tvunget deg til å lese en roman?

– Jeg har vel lest maks 20 romaner i livet, og en firedel er Jo Nesbø. Jeg er nok ikke mer avansert enn det. YS

På sengekanten

Bjørgulv Braanen

Kronprinsesse Mette-Marit har beklaget dypt at hun inngikk i et vennskap med finansmannen Jeffrey Epstein, som var dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester av en 17 år gammel jente i 2008. Men det er åpenbart ikke nok. Vi vil ha mer. Mye mer! Kritikken av henne er en eksplosiv cocktail av usvikelig tro på monarkiets magiske opphøydhet, forakt for klassereisende i kongehuset, en presselogikk som krever et nedslaktet bytte i saker der mediene jakter i flokk, krigere på sosiale medier som har fått ferten av blod og vår hang til mobbing.

Hvis man stripper det hele ned, er jo monarkiet bare en konstruksjon, der en familie er satt til å utøve visse oppgaver, som å kaste glans over høytidsstunder i nasjonens liv – og representasjon og atter representasjon. Kongen var en gang av Guds nåde, men avkledd all staffasje er de mennesker som oss andre. Med sine feil og mangler – sin feilbarlighet.

 har hatt en vanlig sørlandsoppvekst med «utagerende atferd» i ungdomstida, har oppført seg ubetenksomt i møte med Epstein, men det er knapt på grunn av hennes bakgrunn hun nå har havnet i trøbbel, ettersom eksemplene på kongelige skandaler er utallige som stjernene på himmelen: utroskap, barn født utenfor ekteskap og skjulte homoseksuelle forhold. Nei, du må ikke komme fra Sørlandet for å havne i monarkiske skandaler. Og hva er egentlig Mette-Marits synd? Jo, hun burde ha undersøkt bedre hvem Epstein var da hun ble introdusert for ham i 2011. Det var kanskje noe med at han hadde kjøpt sex av prostituerte, som ikke var helt bra, men det var kanskje et avsluttet kapittel? Det meste av harmen mot henne er fullstendig dominert av alt det vi nå vet om menneskehandel og massive overgrep mot mindreårige og unge jenter i Epstein og Ghislaine Maxwells regi.

I intervjuet med NRK fortalte Mette-Marit at hun gjennomlevde en vanskelig periode i sitt liv da hun ble introdusert for Epstein. Det ble et slags frirom. Ingen, aller minst Mette-Marit, hadde mulighet til å vite at disse skjødesløse meldingene, som var sendt i visshet om at ingen andre skulle se dem, en gang skulle offentliggjøres i all verdens aviser og nettsteder. Det er ikke grenser for hvor smarte vi er ettertankens klare lys.

 vært for skjødesløs og godtroende, men jeg har virkelig problemer med å se at hun har gjort noe forferdelig som ikke kan tilgis. Hanne Astrup Velure (H) sa på NRK denne uka at hun «som feilbarlig medmenneske» ikke forsto hva mer hun måtte vite. Carl-Erik Grimstad, med fartstid fra Slottet, hevdet derimot at en melding om at hun hadde kjedet seg i et kongelig bryllup var en skjebnesvanger offentlig sak. «Hun har fornærmet luxembourgerne». Ærlig talt! Den som ikke har kjedet seg i et langtrukkent bryllup der man knapt kjenner de involverte, kan kaste den første stein.

Kim Larsen ved Høgskolen NLA sier til Vårt Land at vi fikk viktige svar i NRK-intervjuet: «Erkjennelse, anger og en forklaring på hvordan kontakten oppsto og fortsatte. Det er ikke ingenting. Det er kjernen. Resten er nysgjerrighet forkledd som prinsipp. For hva er det som egentlig etterlyses? Flere detaljer? Flere nyanser? Eller bare flere setninger, som kan plukkes fra hverandre i neste runde?» Det er et umettelig begjær, som aldri kan tilfredsstilles, før offeret ligger død eller lemlestet tilbake, revet i stykker av gribbene som flakser over byttet, mens de skriker «mer, mer, mer». Kanskje vi heller skal se Mette-Marit som vår tids Maria Magdalena – kvinnen med en syndefull fortid som ble Jesu fortrolige. Gjennom henne var det håp for oss alle.

Umettelig begjær

Det er ikke alle forunt å få en regnefeil oppkalt etter seg. Men det fikk altså Robert McNamara, som var USAs forsvarsminister mesteparten av 1960-tallet. «McNamaras feilslutning» stammer fra Vietnamkrigen og ministerens oppheng i tall og kalkyler, som ble forklart med at han kom rett fra lederjobben i bilgiganten Ford Motor Company. En historie som går igjen, er en samtale han hadde med brigadegeneral Edward Lansdale i 1962.

McNamara ville da utvikle en modell som kunne beregne hvordan felttoget i Asia gikk, basert på en liste med målbare faktorer. Lansdales forslag til sjefen var at han skulle ta med en «x-faktor». McNamara noterte flittig og spurte hva x-en sto for. Følelsene til vanlige vietnamesere på bygda, svarte Lansdale. Da visket McNamara ut bokstaven og bemerket at noe sånt gikk det jo ikke an å måle.

Den som først fortalte meg om «McNamaras feilslutning», var en iraker jeg traff for mer enn 20 år siden. Han representerte en av klanene som deltok i motstandskampen mot USAs okkupasjon av hjemlandet hans, og i løpet av intervjuet dro mannen fram denne anekdoten fra Vietnamkrigen.

Statistikken, enten den handlet om ildkraft eller kjøpekraft, tilsa at vietnameserne skulle tape. Men i Det hvite hus og Pentagon hadde de glemt x-faktoren, som var den jevne vietnamesers vilje til å gripe til våpen for å drive ut inntrengerne. Dermed led USA sitt ydmykende nederlag, foreviget i bildet fra 1975 av et evakueringshelikopter på taket av ambassaden deres i Saigon.

Amerikanerne hadde ikke lært noe, mente irakeren. I angrepet mot Irak i 2003 brukte daværende president George W. Bush USAs militære overlegenhet for alt den var verdt, for å sette fienden raskt ut av spill og eliminere enhver motivasjon til å yte motstand. «Shock and awe», sjokk og ærefrykt, het taktikken, som amerikanske myndigheter annonserte bredt og skrøt av. Regimet til Saddam Hussein falt raskt. Problemet var bare at USAs mann i Bagdad, Paul Bremer, også oppløste statsadministrasjonen og militæret.

I kaoset sto flere hundre tusen irakiske soldater som brått var blitt arbeidsløse, i et land der diktatoren var borte og erstattet av en vestlig invasjonsstyrke. Blant de avsatte offiserene var folk med kjennskap til gamle våpenlagre, og snart begynte angrepene mot okkupantenes patruljer og baser. Etter hvert tok opprørernes improviserte veibomber så mange amerikanske liv at USA måtte revurdere det hele. Men det tok tid: Først i 2021 var de fleste USA-styrkene ute av Irak.

I begge kriger betalte sivilbefolkningen den største prisen, i form av massedød, fordrivelse, frykt og traumer. I den pågående Iran-krigen, som Donald Trumps administrasjon igangsatte sammen med Israel for en måned siden, vet vi fortsatt ikke hva de totale menneskelige kostnadene kommer til å bli. Det eneste vi kan slå fast med sikkerhet, er at amerikanerne igjen har forregnet seg – og det på spektakulært vis.

Imperiet har bare rå makt og overmot igjen.

Forfølges av fatal følgefeil

Forestill deg en verden uten fuglekvitter, sies det når vi snakker om klimaendringer. Hva ville mars ha vært uten den gledesprengende opplevelsen det er å høre kakofonien som strømmer ut fra en ennå bladløs hekk?

Men kanskje er det ikke bare fuglesang vi må venne oss til å leve uten. Kanskje også lyden av barn – håpefulle små som pludrer fra vogna, leker i sandkassa, sparker fotball i gata. «Er vi fortapte?», spurte Cambridge-professor David Runciman i London Review of Books før jul. Han tok for seg et knippe bøker om befolkningsutvikling, og konklusjonen var nedslående: Menneskeheten står i fare for å dø ut – i hvert fall i løpet av seks tusen år. I stadig større del av verden ligger fødselstallet på under 2,1 barn per kvinne, som betyr at befolkningen ikke reproduseres. Samtidig blir vi eldre. I Japan lages det nå flere bleier for inkontinente voksne enn for spedbarn.

Mest dramatisk er nedgangen i rike land, og Norge er intet unntak. I 2023 nådde vi et bunnpunkt med 1,4 fødte barn per kvinne. Siden har tallet gått litt opp, men er langt under det som trengs for å holde befolkningen stabil. For å finne ut av hva den økende barnløsheten skyldes, nedsatte regjeringen et utvalg som nylig presenterte funnene sine. Interessant nok er det ikke 

 om barn som er problemet her til lands – det er gjennomføringen av denne drømmen.

Hvorfor får ikke nordmenn de barna de sier de vil ha, og hva kan føre til flere fødsler? Utvalget ble ledet av førsteamanuensis Rannveig Kaldager Hart, som forsker på fruktbarhet og demografi.

– For å ta det grunnleggende først: Er det egentlig så viktig å opprettholde befolkningen vår på nåværende nivå?

– Det kan være fordeler ved at befolkningen krymper, og utvalget er ikke så opptatt av størrelsen i seg selv. Men aldersfordelingen har betydning. Strukturen her til lands er at vi betaler inn til fellesskapet midt i livet og tar ut tidlig og seint. Men når de eldre blir flere enn dem som er i jobb, blir modellen krevende å opprettholde. Fødselstallet må ikke ligge på 2,1, men vi sier at tall under 1,4 bør unngås. Havner vi der, bør vi se på flere tiltak enn dem vi foreslår, sier Hart.

– Store generasjonsforskjeller kan vel også bli et politisk problem, fordi de eldre, som stemmer annerledes enn de yngre, blir en for stor velgergruppe?

– Ja, det er gjort noen studier som ikke finner veldig store effekter. Men det er viktig å huske på at den framtidige eldrebølgen som er beregnet, ikke likner noe vi har opplevd før. Små doser av generasjonsmessig ubalanse ser det ut til at demokratiet klarer å absorbere, men jeg tror ikke vi kan være sikre på å håndtere det om ubalansen blir større.

Folk ­ønsker å jobbe, men de ­ønsker også tid med barn.

Hva gir folk lyst til å få unger?

Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til sine ukentlige Viten-sider her i avisa, skriver han sakprosabøker på løpende bånd. I 2024 kom boka om kunstig intelligens, og nå er han ute med «Dinosaurøyeblikkene – historiens terningkast» om hvordan mennesket ved hjelp av flaks, tilfeldigheter og tilpasningsdyktighet overlevde utviklingen – i motsetning til de fleste andre arter.

– Vi er den heldigste generasjonen i verdenshistorien. Vi lever i et unikt «lykkelig øyeblikk i historien», skriver du. Hvordan kom vi dit?

– Jeg fikk ideen fra musiker og politiker Tove Karoline Knutsen, som sa at hun var glad for å være født i et av de lykkeligste øyeblikkene i historien. Og det er jo helt riktig. I boka forsøker jeg å gi et svar på hva det var som brakte oss hit. 99,9 prosent av alle som har levd, har måttet gi tapt, men vi har overlevd.

Vassnes forteller levende i boka om øyeblikket da klodens herskere, som hadde streifet rundt i hundre millioner år, plutselig ble utryddet. Da en asteroide traff kysten av Yucatán-halvøya i Mexico for 66 millioner år siden, betydde det slutten for dinosaurenes herredømme. Denne hendelsen, som kalles Chicxulub, etter stedet der himmellegemet traff, utryddet ikke bare dinosaurene, men det meste av livet på jorda. Men det ga også andre en gyllen mulighet. De minste pattedyrene som hadde ligget i skjul, kunne komme fram fra gjemmestedet. Og det var fra disse menneskene kunne utvikle seg.

I stedet for å se historien som en oppadstigende linje, der alle viktige hendelser følger logisk etter hverandre, kan historien sees som et reality-show, hevder Vassnes. Deltakerne blir utsatt for en serie med prøvelser. De som kommer til kort, ryker ut, mens de som takler dem, går videre.

– Utryddelsen av dinosaurene var en forutsetning for utviklingen av mennesket?

– Dinosaurene gjorde det umulig for andre arter å komme opp i dagslyset. Det var en katastrofe for noen, men en gyllen mulighet for andre. Ingen pattedyr som var større enn et ekorn, overlevde. Det er av og til nødvendig med en slik katastrofe for å slippe nye ting til. Da pattedyrene overlevde Chicxulub, fantes mye av det genmaterialet som mennesket ble utviklet fra, allerede der. Det trengtes bare noen ekstra tillegg. På samme måte var det mye som ikke forsvant helt etter Romerrikets fall. Det etterlot seg elementer som seinere kulturer kunne bruke og bygge videre på. Munker og andre tok vare på kulturarven, sier Vassnes.

– Svartedauden var også et slikt veiskille?

Det er mye som tyder på at vi har nådd et nytt dinosaurøyeblikk.

­Tilfeldigheter, flaks – og litt kultur

Rune Lykkeberg, Information

Alle bør sette sitt eget land først. For det er veien til en bedre verden. Det fastslår den tyrkiske økonomen Dani Rodrik.

– Det beste et land kan gjøre for å bidra til verdensøkonomien, er å forvalte sin egen økonomi på en god måte og skape et samfunn som fungerer, sier han.

De siste tiårene har det vært en dominerende fortelling blant sentrumsorienterte og liberale at vi trenger sterke internasjonale institusjoner for å løse globale problemer. Denne fortellingen, som ble formidlet av en global overklasse som levde av den, gikk ut på at vi burde senke skattene og redusere kravene til kapital og arbeidsgivere i våre egne land, slik at vi kunne konkurrere på et globalt marked.

Dani Rodrik angriper hele denne fortellingen i sin nye bok «Shared Prosperity in a Fractured World», som er en radikal kritikk av den liberale konsensusen og et offensivt forslag til en ny form for global solidaritet som starter med å ta vare på oss selv og hverandre der vi bor. Rodrik minner oss om at det var sosial urettferdighet og politisk uro i enkeltland som ødela oppslutningen om den gamle verdensordenen.

– Land som har en sunn politikk, god økonomi og et samfunn som henger sammen, vil være mer åpne for verdensøkonomien og ta imot innvandrere og ikke se på utlendinger som fiender, påpeker han.

– Jeg sier ikke at vi ikke bør ha et internasjonalt samarbeid. Poenget er at det er mye mer vi kan gjøre hvis vi fokuserer på det nasjonale, til og med på det regionale nivået.

Dani Rodrik er kjent for å våge å gå imot konsensus og kunne tenke originalt om både handel, industri, klima og globalisering, på tvers av aksepterte antakelser. I noen tiår var han en av de svært få liberale økonomene ved de store eliteuniversitetene som var kritisk til globaliseringen, særlig på grunn av de sosiale og demokratiske konsekvensene. Han skapte begrepet «hyperglobalisering» for å kritisere den politikken som var helt dominerende for 20 år siden.

– Vi fikk problemer da politikerne våre snudde om på prioriteringene og så på verdensøkonomien som et mål i seg selv og den hjemlige sosiale og økonomiske ordenen som et middel for å oppnå det, sier Rodrik.

Det er vanskeligere å snu en autoritær utvikling enn å endre den økonomiske politikken.

Alle bør vi tenke mest på eget land

Cathrine Krøger

– Nå for tida leser jeg krim, krim, krim. Jeg lager krimtips til påske for fagbladet Sykepleien og prøver å få oversikt over det som har kommet i år. Det er mye blodige greier.

– En jeg ble forbauset over at jeg likte, var Pascal Engmans «Klanen». Ellers er det mye oppskriftsmessig, og det er så harry som det kan få blitt. Men jeg liker krim jeg, altså. Jeg har forresten også Edith Södergrans «Samlede dikt» på nattbordet. Det skal jeg ha.

– Nei. Jeg gjorde det i min ungdom, og jeg tok denne boka fram i håp om at en av døtrene mine ville lese. Da jeg leste den igjen, ble jeg begeistret over hvor vakkert det var. Men det var mest nostalgi.

– Du er også sykepleier. Gjør det noe med lesevanene?

– Jeg jobber ofte natt, og da vil jeg ikke ha kompleksitet – jakta på en morder holder meg våken. Bortsett fra krimmene liker jeg sakprosa, og jeg har blitt veldig glad i medisinsk historie. Nina Brochmanns «Avkledd» er fantastisk.

– Er det noe i helsesjangeren du styrer unna?

– Ja, alt fra hun ekskona til han rike … Stordalen. Det er stor forskjell på medisinsk historie og livsstilsbøker, som har blitt masseindustri. Jeg blir provosert over hvor mye dårlig som utgis. Ikke minst alle bøkene om pulsklokker. Du kan ikke lage en livsfilosofi ut fra hvordan pulsen slår.

Dronning Sonjas kunststall bak Slottet i Oslo er vel verdt et besøk for tida. Her vises et utvalg av norsk bildevev fra De kongelige samlinger. Mye av det henger på Kongs­seteren og ble anskaffet rett etter forrige århundreskifte av kong Haakon og dronning Maud. Det var en tid for nasjonsbygging og renessanse for den norske vevtradisjonen, anført av Gerhard Munthe og Frida Hansen.

Kunstnerne var opptatt av å skape en kunst med nasjonale særdrag. Trådene ble trukket tilbake til norsk middelalder og vikingtid (jf. Baldisholteppet), men der de også hentet inspirasjon fra strømdrag i samtida, som Arts and Crafts-bevegelsen og japonismen.

På utstillingen vises to monumentale bildetepper med motiver fra Sigurd Jorsalfars reise til Jerusalem og Konstantinopel. De ble stilt ut på Verdensutstillingen i Paris i 1900, der de fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Arne Garborg argumenterte for at teppene var en nasjonal skatt som måtte sikres for framtida som «rigstæpper for den norske Stat» – og slik ble det. I 1902 ble de innkjøpt til slottet av et enstemmig storting.

renessansen slo også inn på andre kunst­områder, som teater, musikk og litteratur, med fornyet interesse for norske folkeviser, danser, sagn og eventyr. Arkitektene lette etter et formspråk med nasjonale og lokale særdrag, først med utgangspunkt i den såkalte sveitserstilen, som utviklet seg til en nordisk variant med motiver fra middelalder, vikingtid og folkekultur. Jernbanestasjoner og villaer i dragestil dukket opp over hele landet. I disse dager gleder vi oss over Oscar-statuetten til Joachim Triers film «Affeksjonsverdi», som ikke bare har distinkt Oslo-koloritt, men der handlingen nettopp utspiller seg i en villa fra denne epoken. Huset i Thomas Heftyes gate på Frogner i Oslo er oppført i 1892 i en typisk nasjonal tømmerstil.

Vi kan mene hva vi vil om Hansen og Munthes bildetepper (jeg synes de er storslagne) eller arkitektur fra århundreskiftet, men det er ikke til komme fra at forsøket på å skape noe originalt og særegent med basis i norske tradisjoner, er betydelig mer interessant enn moderne dusinvarearkitektur, som ensretter og uniformerer våre nærmiljøer med bygningskomplekser som like gjerne kunne vært oppført i Sydney eller Houston.

ikke minst om skildringer og innlevelse i virkelige menneskers liv. Å skape kunst som gjenspeiler, utfordrer og forholder seg til denne håndgripelige virkeligheten, er ikke bare livgivende – det gjør den også relevant og berørende, nettopp fordi den har et konkret og lokalt opphav.

Det universelle ligger ofte i det personlige og lokale. Flere og flere kunstnere synes å ha sett at i en verden styrt av tek­oligarker, kunstig intelligens og generisk, global liksom-kunst, ligger det et skattkammer i det lokale – hos levende mennesker av kjøtt og blod, som lever, kjemper og elsker et faktisk sted på jorda. Det er som Frida Fliflet skrev i Klassekampens musikkmagasin tidligere i år, at «lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: det lokale. Eller tradisjonen, om du vil.» Verdens mest strømmede artist i fjor var for eksempel puertorikaneren Bad Bunny med en glødende hyllest til hjemlandet Puerto Rico.

Selv velger jeg kunst med særdrag og originalitet, fra et levd liv et håndgripelig sted på jorda, hver eneste dag, framfor den generiske, globale estetikken, som kunne vært laget hvor som helst – av hvem som helst med tilgang til en KI-robot og en datamaskin.

Lokal forankring

Ofte kan det føles som om hver stein er snudd i historien om andre verdenskrig i Norge. Men at hele 20.000 norske kvinner meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), og at 16.000 av dem fremdeles var medlemmer ved krigens slutt, er underlig lite diskutert. Det er utgangspunktet for en fersk bok av Bodil Stenseth, kalt «Kvinnekamp for Quisling. Den nazistiske kvinnebevegelsen». Hun har sett nærmere på ni norske NS-kvinner, sju med toppverv og to inngifte, og spør: Hvem var de, og hva motiverte dem?

Da jeg møter Stenseth til en prat om boka, påpeker hun det besynderlige ved at det fram til nå ikke har fantes en samlet framstilling av NS-kvinnene i bokform – tross alle hyllemeterne som er skrevet om andre verdenskrig.

– Det er jo bemerkelsesverdig at vi har en historie om høyreekstremisme i Norge der kvinner var sterkt involvert. Men det finnes kanskje en berøringsangst for disse kvinnene som svek, sier Stenseth.

Dagens geopolitiske situasjon, der kvinner igjen klatrer til topps i høyreekstreme partier, var noe av motivasjonen til å se nærmere på NS-kvinnene, forteller Stenseth. Da hun begynte det møysommelige arbeidet med å leite i arkiver, oppdaget hun kvinner som var sentrale aktører i Vidkun Quislings parti og dets kvinneorganisasjon, men som ikke har vært kjent for den breie offentligheten.

– Det jeg så hos alle disse kvinnene med toppverv, var at de var høyt utdannede, oppegående og ressurssterke middelklassekvinner. Mange av dem var journalister og skrivekyndige, eller de var organisasjonsmennesker og hadde bakgrunn fra andre partier. Å melde seg inn i NS ga dem nye muligheter, sier Stenseth.

Mer bestemt ga det karrieremuligheter. Da Nazi-Tyskland okkuperte Norge, var 98 prosent av norske, gifte kvinner husmødre. Artium var en sjeldenhet. Selv om kvinner hadde tilkjempet seg mange formelle rettigheter, som stemmerett og tilgang på utdanning, var storsamfunnets interesse for kvinnesak nede i en bølgedal i mellomkrigstida, og kvinneforakten var utbredt.

Den vesle minoriteten aktive yrkeskvinner var en uglesett gruppe, og ble omtalt som et problem av partier over hele det politiske spekteret. Mange var skeptiske til om det gikk an å kombinere jobb med rolla som kone og mor. Yrkeskvinnene var også formelt diskriminert: Var du gift, ble du lignet sammen med mannen din, skattet fra første krone og ilagt toppskatt. Det var altså lagt opp til at det ikke skulle være lønnsomt å jobbe.

Kvinnene ble også diskriminert på mer subtilt vis i selve arbeidslivet, forteller Stenseth. De fikk være assistenter, kanskje sekretærer – og så stoppet karriereklatringen opp. Det var tilfelle for Oslo-kvinnen Solveig Stang, som var i 30-årene da den såkalte nyordningen ble innført. Bilder av bokholderdattera fra Majorstua viser en vakker kvinne med et smittende smil.

Man utviklet en radikal forskjellsfeminisme.

Klubben for kvinner som vil opp og fram

– Den siste boka jeg leste ferdig, var Alf van der Hagens «Ønsk meg heller god tur» om Ingvar Ambjørnsen. Jeg har lagd et eget bokpensum som jeg jobber meg nedover i. Når jeg får en anbefaling, skriver jeg den ned, sånn som jeg gjorde da du en gang tipset meg om John Fantes «Ask the Dust». Fantastisk bok.

– Jeg leste Fante igjen nylig og innså at han jo skrev innvandrerromaner, om å komme fra en italiensk arbeiderfamilie i USA.

– Det hadde jeg ikke tenkt på. Når jeg tenker meg om: Charles Bukowskis «Ham on Rye» starter med et minne fra barndommen i Tyskland, før familien kom til USA. Fante var jo den store helten til Bukowski.

– Jeg hører stadig vekk om ny, god sakprosa som jeg bør lese. Og jeg har alt fra Åsne Seierstads «Ufred» til «Instukid» av Johanne Rogndal på lista. Det som preger bokpensumet mitt, er at jeg føler jeg har mye å ta igjen. Jeg har bakgrunn fra hiphop og har brukt mye tid på å studere raptekster, og muntlig poesi på urdu. Det er mange litterære klassikere jeg ikke har lest, så lista er lang.

– Har du lest noen morsomme bøker i det siste

– Her om dagen snakket noen om en «gladbok». Jeg sa: «Hæ, hva er det?» Men jeg syns «Jonas Eide går på vannet» av Birgitte Rustad Wegener var veldig morsom. Litt Gummi-Tarzan-aktig. Ellers jobber jeg med et brevprosjekt nå og har lest noen av Hunter S. Thompsons gamle brev. Sinnssyke tankestrømmer som merkelig nok kommer fram til noe. Poetisk og, ja, morsomt. YS

Jeg har brukt mye tid på å studere raptekster.

Forfatter Aon Raza Naqvi har lagd sitt eget bokpensum

Lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Per-Willy Amundsen (Frp), opptrer nå med stadig breiere slipsknuter og en nærmest godslig, landsfaderlig framtoning. Avsløringene av Epstein-filene og den norske elitens samrøre med finansfiffen og sjenerøse bidrag til Clinton-stiftelsen og World Economic Forum har gitt harstadværingen rikelig anledning til å skinne som ansvarlig ryddegutt på vegne av det norske folk.

 mannen som ga sola skylda for klimaendringene, mente rasisme ikke eksisterer i Norge, ville kutte i barnetrygda for barnerike familier for å få ned fødsler blant innvandrere og gi English Defence Leagues Tommy Robinson asyl i Norge. Nå er han gjenoppstått som en aktverdig «elderly statesman» – respektert av alle.

I Norge sies det gjerne at Frp er spesielt «snilt» og lite ytterliggående. Det har endog sittet i regjering. I andre land, derimot, er de mye verre. Jo, det er forskjeller, men de fleste nye høyrepartiene i Europa framstår for sitt hjemlige publikum ikke så ulikt Frp – kanskje med unntak av AFD i Tyskland. Noen har bakgrunn fra åpenbare høyreekstreme og nazistiske miljøer, men har sakte, men sikkert endret seg i takt med den økte oppslutningen. I dag slutter de fleste av dem opp om de parlamentariske spillereglene. Georgia Melonis Italias Brødre er landets største med en oppslutning på 30 prosent, til tross for at hun har vært statsminister i nesten fire år. I Frankrike er Marine Le Pens Nasjonal Samling soleklart størst og partileder Jordan Bardella ligger best an til å bli landets neste president. Også i Storbritannia er Reform UK landets største.

Hvorfor de tradisjonelle styringspartiene sliter, mens det nye høyre fosser fram, er det skrevet atskillige spaltekilometer om. Det har sammenheng med globalisering og markedsliberalisme, som har ført til tap av industriarbeidsplasser, økt ulikhet og en voksende følelse av at styringspartiene ikke forsvarer interessene til breie befolkningslag. De nye høyrepartiene har også vært dyktige til å manøvrere i et nytt landskap, dominert av det den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger har kalt «hyperpolitikk», en epoke preget av ideologisk forvirring. «Folk hisser seg opp over ett tema den ene dagen, et helt annet den neste», skriver Jäger.

dette skiftet allerede da Mitterrand var president fra 1981 til 1995, da regjeringen snudde ryggen til venstresidas ambisjon om samfunnsendring. Mange arbeidere skiftet politisk side til Front National, en utvikling ulike forfattere, som Annie Ernaux, Didier Eribon, Edouard Louis og Michel Houellebecq, har skildret. Det skjedde parallelt med at de tradisjonelle fellesskapsarenaene for arbeiderklassen ble bygd ned. Et kjernepunkt i Jägers analyse er fravær av kollektiver, som organiserer, skolerer og skaper felles møteplasser. Et samfunn uten kollektive bevegelser og organisasjoner er et eldorado for kapitaleiere, tekoligarker og manipulerende demagoger. Venstresida er på sin side avhengig av mobilisering og deltakelse over tid.

 samfunnene av stadig mer ensomme og isolerte individer. Hvis disse samfunnene havner i stormfullt vær, som de gjør nå, forsterkes pulveriseringen. Uten kollektiv organisering vil høyresida beholde et forsprang. Samtidig skjer det en motmobilisering, som vi har sett i borgermestervalget i New York og de siste tyske delstatsvalgene. Den klassiske venstresida, som først og fremst prioriterer ulikhet og sosial rettferdighet, ser ut til å være tilbake i manesjen.

Når Per-Willy blir godslig landsfader

Sandra Lillebø

For noen år siden jobbet jeg med en litteraturfestival i Bergen. Etter at festivalen var avviklet, sendte vi et evalueringsskjema til de inviterte forfatterne, hvor vi blant annet spurte om hva slags oppfatning de satt igjen med av det bergenske vertskapet. Blant alternativene de kunne velge mellom, var «friendly» og «extremely friendly». En av besvarelsene hadde krysset av for «friendly», og vedkommende kommenterte under: «I prefer «friendly» to «extremely friendly». Vi lo godt av dette på festivalkontoret, og selv om skjemaene var anonyme og ikke mulige å spore tilbake til avsender, var vi enige om at denne spisse korreksen ikke kunne komme fra noen andre enn Dubravka Ugresic. Hun visste godt at den som er «ekstremt vennlig» selvfølgelig må legge skjul på noe. En ekstrem vennlighet er derfor også en fiksjon.

forfatteren, som levde store deler av livet fram til hun døde i 2023 i eksil i Nederland, skriver i essaysamlingen «The Culture of Lies» om hvordan den kroatiske nasjonen i årene etter oppløsningen av Jugoslavia ble bygget på en fiksjon, skapt og markedsført av landsfaderen Franjo Tudjman. Det var en fortelling hvor kroatene var både helter og ofre, og hvor voldtektskultur og menns dominans over kvinner plutselig ble noe spesifikt serbisk, og 

noe som krysset landegrensene på Balkan – eller i Europa, for den del. Etter oppløsningen av Jugoslavia var bare en av fem kroater i arbeid, og gjennomsnittslønna lå på femti dollar i måneden. Tudjmans løgner, skriver Ugresic, var til for å dekke over et ikke-fungerende samfunn og et ikke-eksisterende fellesskap. Krigen måtte forklares; man måtte forklare og rettferdiggjøre at folk som tidligere hadde vært gode naboer, nå anså at de ikke lenger hadde noe som helst felles, og at det var helt naturlig å okkupere en annens hjem, og til og med skyte og drepe de som bodde der.

Ugresic’ teksterer så modige at jeg personlig ville tenkt meg om et par ganger for noe så uskyldig som å ta en av bøkene hennes med meg til en kroatisk strand. Når man husker på at mange av dem ble skrevet mens krigen fortsatt pågikk, er det lett å forstå hvorfor hun snart valgte å forlate landet, og dét selv om hun bare er kort innom den hetsen og det hatet hun selv ble utsatt for. Men boka belyser også helt samtidige ting; ting som i dag skjer på den andre siden av Atlanterhavet og i økende grad i Europa, nemlig at idet sivilsamfunnet kollapser, har selv helt åpenlys løgn gode vekstvilkår. Behovet for noe å tro på er aldri større enn når man ikke kan stole på noe eller noen, ikke engang sine egne naboer. Kanskje særlig ikke dem.

Ugresic rakk å skrive seks romaner og like mange essaysamlinger, men selv om hun fikk mye anerkjennelse for romanene, mener mange at det er essayene som viser hennes storhet som forfatter. Hvorfor det ble slik, vet jeg ikke, både tematisk og når det gjelder nivået på innsiktene ligger romanene og essayene snublende nær. Men en nærliggende tanke er at fiksjonen mister noe av sin kraft når sannhet ikke lenger finnes. Når samfunnet er gjennomsyret av løgn, ja, når samfunnet styres på løgnens premisser, trenger virkeligheten et sted å oppholde seg. Og da blir litteraturen et sted den kan gå.

 forfatteren Éric Vuillard ut boka «Les orphelins», «De foreldreløse», som handler om Billy the Kid; vagabonden, krøttertyven og morderen som herjet i sørstatene i USA i andre halvdel av 1800-tallet. Vuillards forfatterskap er interessant; de fleste utgivelsene hans tar for seg helt konkrete historiske hendelser: kolonialismen i belgisk Kongo, den franske revolusjonen, nazistenes planlegging av jødeutryddelsene – sistnevnte oversatt til norsk under tittelen «Dagsordenen». Bøkene er ikke klassifisert som fiksjon, Vuillard insisterer selv på det, det er virkelige hendelser han skriver om og belyser, men likevel tillater han seg å ta skjønnlitterære virkemidler – fiksjonen – i bruk.

Den nyeste boka har han gitt undertittelen «

 om Billy the Kid» (min utheving). Det er én historie han skriver, en blant mange andre. For Historien med stor H skriver ikke seg selv, den er ikke, slik vi alle naivt går ut fra, en ansamling faktuelle hendelser. Historiene, dette vet vi som forfattere, er bare til å tro når de skrives fra et bestemt ståsted, et ståsted som er selvbevisst, men som ikke nødvendigvis trenger å avsløre seg. Vuillard får oss til å forstå at fortellingene vi omgir oss med, alltid er medvirkende i en maktkamp, og at den som skriver, tar del i den enten hen vil det selv eller ikke.

Men Vuillard selv vil det. Han velger side med Billy og med de såkalte desperadoene, en benevnelse som, minner han om, har sin opprinnelse i ordet «desperat». Disse fryktede mennene var egentlig fattige, forkomne smågutter, oftest analfabeter, og svært ofte foreldreløse, som Billy selv. Faren hans var aldri der, moren skal ha dødd da han var fjorten. Han hadde visstnok en bror, som døde alene, fattig og alkoholisert noen tiår etter Billy, uvitende om at den han i noen få barneår delte skjebne, seng og hemmeligheter med, skulle bli en så myteomspunnet skikkelse at en forfatter på et helt annet kontinent skulle skrive bok om ham 150 år senere.

«Skal ha» dødd. Hadde «visstnok» en bror. Uttrykk av denne typen er stadig tilbakevendende i fortellingene om arbeiderklassen, skriver Vuillard, det er fortellinger fulle av forbehold og rykter, i realiteten vet man veldig lite om de korte livene deres. Kanskje er det derfor selvbiografiske fortellinger fra arbeiderklassen vekker så mye oppsikt. Da Édouard Louis debuterte, ville noen kritikere ganske enkelt ikke tro at det var mulig å leve slik han beskrev i Frankrike på 00-tallet. Selv synes jeg det er vanskelig å forestille meg liv som det Emmanuel Carrère beskriver i sin seneste bok «Kolkhoze», om moren, den berømte historikeren Hélène Carrère d’Encausse. Det er tross alt mye vanligere å være lutfattig enn å være rik og bo i gedigne leiligheter beliggende langs Seinens bredd, men likevel er det bare det første som behandles som om det var et unntak.

i Éric Vuillards bok om Billy the Kid, er at han tar fiksjonen i bruk for å vise leserne hva slags virkelighet Billy egentlig levde i. Vise sulten, støvet, heten, kulden, de korte øyeblikkene av opplevd frihet på hesteryggen, med vinden mot ansiktet, blodet som renner varmt fra kameratens avskutte hånd.

Arbeiderklassens liv er fortellinger fulle av forbehold og rykter.

Et tilfluktssted for virkeligheten

Israel og USAs fullskalakrig mot Iran er opprørende i all sin brutalitet og vilkårlighet. Når representanter for Trump-administrasjonen skal forklare hvorfor det var nødvendig å gå til krig, varierer begrunnelsen for hver gang noen uttaler seg. Å se representanter for verdens største militærmakt uttale seg så skjødesløst om hærtaking av en suveren stat, er opprørende. Det er som å bivåne en bortskjemt barnekeiser i keiserpalasset som flytter skjødesløst rundt på lekeklossene.

hårreisende når hans ektefelle Melania Trump mandag denne uka, to dager etter angrepet på Iran, fikk æren av å lede et møte i FNs sikkerhetsråd om – hold dere fast – barn i konfliktområder.

Hun åpnet med – av alle ting – å kondolere familiene til amerikanske militære som har dødd eller er skadet i kamp. Etter de innledende kondolansene kom hun raskt til sin hjertesak: barns utdanning, som ifølge førstedamen bidrar til å forhindre konflikt og fremmer «toleranse og fred i verden».

«USA står sammen med alle barn i hele verden», sa Melania melodramatisk, alt mens bombeflyene slapp sin dødbringende last og missilene rammet sykehus og skoler i Iran. Spesielt sjokkerende var seansen fordi den skjedde samtidig som nyhetene tikket inn om at luftangrepet på en jenteskole i Minab i Sør-Iran ved Hormuzstredet hadde kostet 165 mennesker livet. Redningsmannskaper og innbyggere leter fremdeles i ruinene etter døde barn. Melanias ektefelle, Donald Trump, står direkte ansvarlig for det blodige og skamløse angrepet på skolebarn, som er fordømt som et eklatant brudd på FN-pakta.

«Det er dypt skammelig og dobbeltmoralsk» når Washington arrangerer et møte om å beskytte barn i konfliktområder, samtidig som USA gjennomfører luftangrep mot iranske byer», sa Irans FN-ambassadør Amir Saeid Iravani.

«Fred trenger ikke være skjørt. Varig fred vil oppnås når kunnskap og forståelse blir fullt verdsatt i alle samfunn. En nasjon som gjør læring hellig, beskytter sine bøker, sitt språk, sin vitenskap, sin matematikk – og sin framtid. Dette fører til noe kraftfullt», messet Melania Trump.

har drevet tusenvis på flukt i håp om å finne tryggere steder.

«Vi er redde, vi er livredde. Barna mine skjelver, vi har ikke noen steder å gå, vi kommer til å dø her», sier tobarnsmora Minou (32) gråtende på telefon til nyhetsbyrået Reuters fra byen Tabriz nord i Iran.

Melania Trumps engasjement for barns trygghet og utdanning – og verdensfred – skjer også med et bakteppe: Israels krig i Gaza, velsignet og finansiert av Trump-administrasjonen i Det hvite hus. Ifølge Redd Barna ble over 20.000 barn drept i den 23 måneder lange krigen – mer enn ett barn hver time. 42.000 barn er skadet og halvparten av dem er permanent funksjonshemmet. Israelske styrker har ødelagt 97 prosent av skolene og 94 prosent av sykehusene. Barn er sju ganger mer utsatt for sprengingsskader enn voksne. Dødstallene og de psykiske traumene for barn på Vestbredden og Øst-Jerusalem er også alarmerende høye som følge av utdrivelsespolitikken.

Det er som å bivåne en bortskjemt barne­keiser.

Melania Trumps hjertesak er barna

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Hva tenker en venstreorientert, relativt ung nordmann når hun hører ordene «den norske nasjonen»? La meg gripe til meg selv. Assosiasjonene er et salig virvar: Eidsvollmennene. Bunad. Folkeliv og flagg på 17. mai. Snøkledde fjell og grønnblå fjorder. Gutta på skauen. Rødkinnet ungdom på langrennsski. Noe selvfornøyd, i verste fall lukket og ekskluderende. Kort sagt, motstridende bilder – og som et resultat, er ikke nasjonale følelser noe jeg har dyrket særlig aktivt.

Det samme gjelder mange i min demografi, har jeg inntrykk av: Vi tilhører tross alt den globale internettgenerasjonen, og har hatt identitetsbyggende utvekslinger med det store utland i form av reiser, studieopphold, kjærester og venner. Vi tenker gjerne på oss selv som en slags kosmopolitter, selv når vi i praksis har hele vår materielle tilværelse innenfor Norges grenser. I dette lyset kan det nasjonale, særlig vektleggingen av norsk kultur, framstå som noe bakstreversk og uinteressant.

Men hva om det er et feilgrep? Motsatt side av det politiske landskapet interesserer seg nemlig intenst for hvordan nasjonen Norge skal defineres i vår komplekse samtid, og har i stor grad tatt eierskapet over samtalen. «Enhetskulturen har snart gått tapt», proklamerte Asle Toje, som kaller seg konservativ, i Aftenposten rundt jul: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientinfisert.» Toje hevdet at en nasjon er mer enn geografi: «Det er dette usynlige stoffet – fortellingene, skikkene, erfaringene – som gjør et folk til mer enn en befolkning.»

Tojes dommedagsaktige samfunnsdiagnose fikk mye motbør, fordi den ga inntrykk av at innvandrere uten lange røtter i landet bidrar til at Norge smuldrer opp. Journalist Mustafa Can kritiserte Tojes forestilling om nasjonen som en nærmest metafysisk størrelse, og han advarte om at den slags tankegang vil føre til et hierarki mellom gamle og nye borgere. Heller enn å insistere på at det finnes en nasjonal essens som man bør føle lojalitet til, bør man vektlegge «samhold gjennom like rettigheter», mente Can.

Historisk har den norske venstresida imidlertid vært svært opptatt av at nasjonen innebærer et kulturelt fellesskap – man var nasjonalister i den moderate, antikolonialistiske betydningen av begrepet, før høyrevridde, rasistiske bevegelser ga det en sjåvinistisk betydning. Den norske nasjonsbyggingen var 1800-tallets sentrale politiske kamp, og de som i stor grad kjempet dette fram, var den breie (og riktignok konfliktfylte) venstrekoalisjonen. Samtidig var mange av de viktigste venstrenasjonale tenkerne også vendt mot resten av verden og vektla utveksling av kulturelle impulser. En av dem var Arne Garborg, som kjempet for nynorsk språk og kultur og samtidig identifiserte seg som europeer.

Den gang var Norge et kolonisert land, og nasjonsbyggingen var nødvendig for å frigjøre oss fra Sverige og Danmark. Men har det egentlig blitt mindre viktig å definere hvem vi er og hva som binder oss sammen? Truslene mot den norske nasjonen er noen helt andre i dag, men de finnes. Enorme geopolitiske omveltninger gjør tanken på en ny krig på norsk jord mindre utenkelig enn for bare noen få år siden. Og de siste tiårene har stadig mer av makta over våre liv blitt overført til overnasjonalt nivå.

En som har tenkt en hel del over sistnevnte, er Nupi-forsker Stein Sundstøl Eriksen. I 2017 var han redaktør for et Agora-nummer om globalisering, som han stilte seg kritisk til og mente var et problem for det nasjonale demokratiet. Det mener han ennå, forteller han da Klassekampen slår på tråden.

Hvem er redd for å snakke om nasjonen?

Et lite ordvalg kan være enormt avslørende. Som i denne forsidehenvisningen, som jeg nylig kom over i bokbilaget til danske Weekendavisen: «Jean Améry overlevede Auschwitz, men stolede aldrig på tyskerne igjen.» Les setningen en gang til. Jean Améry, essayisten som satt i tre av nazistenes konsentrasjonsleirer, inkludert Auschwitz, kom altså levende fra holocaust – 

«Men»? Innebærer ikke ordvalget en forventning om at Améry, tross alt, burde vært litt mer takknemlig og tilgivende, siden tyskerne ikke klarte å utrydde akkurat ham?

Den naturlige formuleringen ville selvfølgelig vært å erstatte «men» med «og»: Jean Améry, som var offer for Tysklands kollektive umenneskeliggjøring av jødene, som ble arrestert og torturert, som levde med traumene resten av livet, overlevde det hele – 

Ironisk nok henviste Weekendavisen til omtalen av en ny, dansk oversettelse av Jean Amérys kjente verk fra 1966: «Ved forstandens grenser. En overlevendes forsøk på å overkomme det uoverkommelige». I essaysamlingen tar Améry et oppgjør nettopp med en forventning om at folk som ham, ofrene, skulle ha kommet seg videre etter folkemordet.

60 år etter utgivelsen står tekstene igjen som gjenstridige påminnelser, om forsøket på å tilintetgjøre et folk, om fysiske og sjelelige arr hos de som unnslapp og, ikke minst, om fortrengning fordekt som forsoning. Personlig syns jeg også Améry, som var fra en katolsk-jødisk familie i Østerrike og bodde både i Belgia og Frankrike, skriver svært innsiktsfullt og tankevekkende om tilhørighet, eller mangel på sådan, og hva det betyr for individ og samfunn.

I norsk sammenheng er det verdt å påpeke at utgiveren som i 1994 fikk oversatt og publisert Amérys bok i Norge, var et lite forlag som het Document. Men den tråden må jeg ta opp igjen litt seinere.

Jean Amérys vedvarende mistro til det tyske ligger allerede i navnet. Da han ble født i Wien i 1912, het han Hans Maier. Oppveksten var først og fremst preget av morens katolisisme, ikke farens jødiske kulturarv. «Jeg var jøde, på samme måte som en klassekamerat var sønn av en husvert som var gått konkurs», skriver Améry. Med andre ord: Identitetsmarkøren var personlig uviktig for begge og ble først merkbar i møte med samfunnets stigmatiserende blikk.

Tida leger ingen sår

– Du vet, sånne som meg leser fag og fagbøker hele tida, og det gjør jeg nå også. Den som ligger øverst i bunken og som jeg virkelig skal finlese, er Erik Skares bok «Road to October 7». Den er veldig god og forklarer hvordan Hamas og andre islamistiske grupperinger i Gaza oppsto og utviklet seg og hvordan det endte med angrepet 7. oktober. Jeg leser den med stor interesse og mange gule understrekninger – den er ekstremt relevant i min jobb.

– Jeg leser egentlig døgnet rundt, men når jeg ikke gjør det, hører jeg på lydbøker for å få avveksling. Den ene er Fredrik Græsviks «Skadeskutt», som handler om hans erfaringer som krigskorrespondent. Og så hører jeg på svensk krim, nærmere bestemt «Djävulens bästa trick» av Anders Roslund. Da jeg var ung, sa min veileder at dersom jeg ikke ble historiker, kunne jeg søke jobb i Kripos.

– Noen spesielle leseopplevelser fra barndommen?

– Jeg skjønner hvorfor jeg ble historiker og ikke idrettsstjerne. Mens alle de andre barna løp ute og lekte i skogen, satt jeg inne og ville helst lese i fred eller strikke, brodere og slike ting. Noen ganger måtte jeg være sammen med de andre, men jeg syntes det de gjorde, var kjedelig.

– Jeg leste først og fremst «Historien om»-bøkene, og så leste jeg alt som fantes av Bobsey-barna og Frøken Detektiv. Min far var lærer på folkehøyskole i Drammen og underviste i filosofi, engelsk og husstell. Han fortalte meg at Hardy-guttene var søppel, og at jeg ikke fikk lov til å lese det, så det gjorde jeg, med lommelykt under dyna. SL

Leser døgnet rundt 

– Jeg leser boka til Tore Li om Odvar Nordli. De lager ikke slike politikere i Arbeiderpartiet lenger. Han snakket dialekt og var en representant for distriktsarbeiderpartiet som nådde helt til topps. Han var også en reformpolitiker av rang, abortlovgivning, sykelønnsordning og arbeidsmiljølov – reformer som dagens Ap ikke er i nærheten av å drive fram. Motvilligheten hans til å ta på seg vervene er også tankevekkende. Han lot plikten avgjøre. En atypisk Ap-politiker.

– Veldig mye dokumentarlitteratur. Da jeg var yngre, leste jeg mye krigslitteratur om Nord-Norge. Jeg har en familiehistorie med en bestefar som deltok i felttoget ved Narvik. Han drev et lite småbruk og ble som mange andre, drevet inn i krigen. Kjell Fjørtofts bøker om krigen i nord og om partisanene i Finnmark og Alf R. Jacobsens bøker. Mesterlig skrevet.

– Jeg har også nylig lest Roy Jacobsens biografi om Trygve Bratteli på nytt. Det er interessant å lese om de sosialdemokratiske kjempene i etterkrigstida for oss som har røtter i det nordnorske sosialdemokratiet. Det var jo en Oslo-sentralisme da også, men bare tenk på engasjementet for å bygge opp Nord-Norge etter krigen. Mitt inntrykk er at nasjonalstaten i dag ikke har noen strategi for Finnmark. Det er ingen steder det snakkes mer for og gjøres mindre for enn Finnmark. Hvis vi mener alvor med at Finnmark er sikkerhetspolitisk avgjørende, må vi ha en helt annen, målbevisst plan. Vi har jo sett på Grønland, hva som kan skje med områder det ikke satses på. BB

Nasjonal­staten har ingen strategi for Finnmark.

Skjalg Fjellheim

I 1844 går en besynderlig sak til Høyesterett. Den bramfrie bondeenka Simonette fra Helgeland står tiltalt for unaturlig sex – hun har ligget med andre kvinner og laget skandale i lokalmiljøet. Retten befinner seg i et medisinsk dilemma: For hva er egentlig sex? Teller samkvem uten penetrasjon? Ryktene om at Simonette er en 

, et uttrykk for kvinner med monstrøse klitoriser de kan bruke som penis, viser seg å ikke stemme. Selv beskriver Simonette akten som å «daske fladkunt». Retten lander på ett års straffarbeid.

Denne er en av mange absurde historier lege Nina Brochmann løfter fram i boka «Avkledd. Den syke historien om kvinners seksualitet i medisinen». Hun sirkler inn hvordan legevitenskapen har feiltolket kvinners kropp i tusener av år. Mens legene har ansett seg som objektive vitenskapsmenn, har konklusjonene vært formet av samfunnets rådende kvinnesyn, ofte misogyni. Brochmanns argument er at tendensen ikke 

 er et historisk fenomen, men at det også i dag, selv i verdens mest likestilte land, finnes blindsoner omkring kvinnelig seksualitet. Manglende kunnskap former også kvinnenes eget selvbilde.

– Noe av motivasjonen for å skrive denne boka, er alle pasientene jeg har møtt. De har så utrolig lave forventninger til hvordan de skal ha det i sin egen kropp: Det er mye dårlig sex, manglende lyst og orgasmer, seksuell kontroll, underlivsplager de har gått med i mange år. Samtidig ser jeg en laber interesse for kvinnelig seksualitet og underliv i medisinen, sier Brochmann.

Men la oss først dvele litt i fortida. Det er et stort lerret Brochmann spenner opp: Hun tar oss med til oldtidas sivilisasjoner og de første gynekologene, som særlig konsentrerte seg om kvinners reinhet. Med ekko fra Simone de Beauvoir knytter Brochmann betydningen av jomfruelighet til framveksten av eiendomsretten, som gjorde arverekka til samfunnets viktigste struktur. Leger og jordmødre fungerte som kvinnenes kontrollører.

Med stor detaljrikdom skildrer Brochmann hvordan kontrollbehovet krevde innfløkte metoder. En utbredt forestilling som varte langt inn i middelalderen, var at jomfruelighet var noe man kunne bedømme ut fra ymse deler av kvinnens kropp. Var brystene store, slappe og vulgære? Tisset hun som en foss? I så fall hadde hun antakelig latt seg merke av en manns penis. Parallelt har kvinner tydd til ekstreme metoder for å forfalske reinhet, gjerne etter råd fra leger – som å putte igler i skjeden for å få blodet til å skvette på bryllupsnatta.

Interessant nok ble jomfruhinnas eksistens avkreftet allerede på 100-tallet av Soranos av Efesos, forfatteren av det innflytelsesrike 

. Hinna ble lagt bort i hundrevis av år, også gjennom middelalderen. Først på 1500-tallet ble jomfruhinna «oppfunnet» på nytt av den flamske anatomen Vesalius, som omtales som anatomiens far. Tidspunktet var ikke tilfeldig, forteller Brochmann.

– Det var på denne tida man i medisinen begynte å dissekere menneskekropper, noe man tidligere primært hadde gjort på dyr. Nå skulle man finne ut hvordan kroppen var bygd opp, og det ble kniving mellom gutta om å oppdage ting først: en intens periode der anatomene ivret etter å være den som plantet flagg. Leger var allerede dypt involvert i prosjektet jomfrudom, og var veldig fornøyd da de fant denne hinna, som de kastet seg over med stor iver.

Tidens tegn

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Total straffrihet gir oss nye kriger.

Autoritære ledere opphøyer seg til levende lov, påpeker Nils Rune Langeland i boka «Diktatoren», som han kaller en gravstein over sin akademiske karriere.

Maja Sojtaric

Teodor Sveen-Nilsen, aksjeanalytiker i SB1 Markets

De kongelige er bare mennesker som alle oss andre. Syndige og feilbarlige.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Hva gir folk lyst til å få unger?

Hvordan har vi havnet der vi er i dag, spør Bjørn Vassnes.

Det er ikke global politikk som skaper globale gjennombrudd, sier Harvard-økonomen Dani Rodrik.

Cathrine Krøger

Lokal forankring

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

Hver gang Naqvi får et boktips, skriver han det ned på lista.

De høyreradikale er ikke hva de var.

Et tilfluktssted for virkeligheten

Hykleriet kjenner ingen grenser.

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

Leser døgnet rundt

Politisk redaktør i iFinnmark

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avantgardistisk forfatter til å bli en av verdens mest innflytelsesrike høyreekstreme ideologer.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rasputin var fattig­gutten som ble keiser­parets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Total straffri­het gir oss nye kriger.

Autoritære ledere opphøyer seg til levende lov, påpeker Nils Rune Langeland i boka «Dikta­to­ren», som han kaller en gravstein over sin akademiske karriere.

Maja Sojtaric

Teodor Sveen-Nilsen, aksje­ana­ly­tiker i SB1 Markets

De kongelige er bare mennesker som alle oss andre. Syndige og feilbar­lige.

I Vietnam fant ameri­ka­nerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Hva gir folk lyst til å få unger?

Hvordan har vi havnet der vi er i dag, spør Bjørn Vassnes.

Det er ikke global politikk som skaper globale gjen­nom­brudd, sier Harvard-økonomen Dani Rodrik.

Cathrine Krøger

Lokal forankring

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlok­kende muligheter.

Hver gang Naqvi får et boktips, skriver han det ned på lista.

De høyre­ra­di­kale er ikke hva de var.

Et til­flukts­sted for virke­lig­heten

Hykleriet kjenner ingen grenser.

Høyresida kupper nasjo­na­lismen. Bør venstre­sida finne tilbake til sine røtter?

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilin­tet­gjøring og til­hø­righet, er uhyggelig aktuell.

Leser døgnet rundt

Politisk redaktør i iFinnmark

Legevi­ten­skapen har mis­for­stått kvinners seksu­alitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avant­gar­distisk forfatter til å bli en av verdens mest innfly­tel­sesrike høyre­eks­treme ideologer.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Total straffrihet gir oss nye kriger.

Autoritære ledere opphøyer seg til levende lov, påpeker Nils Rune Langeland i boka «Diktatoren», som han kaller en gravstein over sin akademiske karriere.

Teodor Sveen-Nilsen, aksjeanalytiker i SB1 Markets

De kongelige er bare mennesker som alle oss andre. Syndige og feilbarlige.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Det er ikke global politikk som skaper globale gjennombrudd, sier Harvard-økonomen Dani Rodrik.

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

De høyreradikale er ikke hva de var.

Et tilfluktssted for virkeligheten

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

På få år gikk Renaud Camus fra å være avantgardistisk forfatter til å bli en av verdens mest innflytelsesrike høyreekstreme ideologer.