Mari Brenna Vollan

#fff

#000

Så ofte flyr de superrike privat: – Overklassen har aldri tjent mer

Det var en tidlig høstmorgen på Oslo Lufthavn Gardermoen. Klokka var litt over åtte. Det hadde akkurat lettet et Sas-fly og et Norwegian-fly til Bergen, og om en time skulle det gå enda to fly til vestlandsbyen. Noen av passasjerene sto i kø i sikkerhetskontrollen, noen var i ferd med å ta på seg belter og sko, mens de aller ivrigste allerede satt klare ved gaten.

Samtidig, på en mindre travel del av flyplassen, raste et hvitt jetfly bortover rullebanen – også i retning Bergen. Privatflyet tilhørte milliardær Olav Nils Sunde.

Denne torsdagen, 26. september i år, skulle flere velbemidlede personer ut og fly. De menget seg ikke med de vanlige passasjerene. Bare i løpet av denne dagen tok norske privatfly minst åtte turer rundt om i Europa.

Samtidig som Olav Nils Sundes jet dro til Bergen, var Kjell Inge Røkkes 500-millionersglis på vei fra Milano til Frankrike. Så reiste Sundt-familiens fly fra Dundee i Skottland til Oslo. Jeten rakk knapt å lande på vip-terminalen, før et nytt fartøy skulle ut på tur.

Det var Reitan-familiens Falcon 2000EX til en verdi av 250 millioner kroner. Flyet skulle til Sardinia, med en kjapp mellomlanding i Malaga.

Hva er det de norske privatflyene brukes til? Og hva er reisemåten et uttrykk for?

Privatflyene til tre rikinger slapp i fjor ut like mye CO₂ som 461 nordmenn.

Selv om det er dyrtid, er det fortsatt ett sjikt av befolkningen som flyr høyt. Ifølge en fersk studie har antall privatfly i verden økt betraktelig siden 2019. De flyr også langt mer enn før. Trafikken viser at noen bruker privatfly «som taxier», ifølge en av forskerne bak studien som ble publisert i Nature i forrige uke.

Det er veldig hysj-hysj at de bruker privatfly til private formål

De elleve minuttene i lufta

Ingrid Fadnes

Line Ørnes Søndergaard

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristiansander og selverklært antifeminist Lill May Vestly.

Lill May Vestly ler, og hun ler, og hun ler, med armene løftet høyt i været. Det er en stor dag. En god dag. En historisk dag.

Det første Vestly gjorde da hun våknet, var å sjekke Facebook. Egentlig var det helt unødvendig. Telefonen var full av gratulasjonsmeldinger som hadde strømmet inn på morgenkvisten.

– Jeg er så letta, som en byrde er løftet av skuldrene mine, sier Vestly og skjenker seg et glass med Pepsi Max.

Hun dumper ned i en marineblå, barokkaktig stol i hjørnet på kjøkkenet hjemme i Kristiansand, i nabolaget hun bare kaller «den hvite gettoen». Vestly retter litt på de to USA-flaggene som står oppstilt ved vinduet. Kjøkkenbordet er dekket med papptallerkener i USAs farger med kakerester, krøllete USA-servietter, og små USA-flagg. Det er glass og brusrester overalt. På sofaen sover en gjest foran tv-en.

– Det ble bra i går, ble det ikke? sier Vestly og gliser.

Lill May Vestly kaller seg husmora fra Sørlandet. Hun er antifeminist og så mørkeblå konservativ som det er mulig å bli. Hun tror på en bitte liten stat, at grensene må stenges, hun har startet «pro-life» i Norge og mener abort ikke bør være lov under noen som helst omstendighet. Hun heier på Israel og individets frihet, hun vil ha mindre krig – og hun elsker Donald Trump.

For åtte år siden benket Vestly seg ned sammen med to venninner, også Trump-fans, for å følge presidentvalget foran tv-en, men i år er festen utvidet. «Velkommen til Trump-valgvake», skrev Vestly på Facebook, men med et forbehold: «Privat arrangement med invitasjon til ihuga Trump-fans vi kjenner, og deres Trumpvenner.»

Stormingen av Kongressen var organisert av venstresida. Det er helt åpenbart

Seier’n er vår!

Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

Kan arabisk-amerikanere velgere koste Kamala Harris seieren?

Ahmed Ghanim sank ned i et av setene i den fulle teatersalen. Det var to uker før det amerikanske presidentvalget.

Den legeutdanna 49-åringen, født i Egypt, var spent på å høre hva Kamala Harris ville si når hun dukket opp på scenen her utafor Detroit i Michigan. Ville Demokratenes presidentkandidat gjøre noe forsøk på å gjenopprette tynnslitte bånd til denne viktige vippestatens store arabisk-amerikanske befolkning? Eller ville hun holde fast på den Israel-lojale linja til Joe Biden?

Ghanim hadde fått invitasjonen på e-post og kommet seg gjennom sikkerhetssjekken som alle andre. Men nå, mens han ventet på Harris, kom en vakt bort til ham. Hun ba ham bli med utafor. Han reiste seg, litt forfjamset, og fulgte etter vakta ut i vestibylen. Der sto det flere vakter og medlemmer av Secret Service. Vakta smalt døra igjen bak ham. Og så fikk Ghanim beskjed om han hadde to valg: Forlat teateret frivillig eller bli fraktet bort i en av politibilene utenfor.

– Det var sjokkerende. På to minutter gikk jeg fra å være en deltaker i USAs demokrati til å bli truet med å bli arrestert, sier Ghanim når vi treffer ham dagen etter.

Nå, i dette valget, sier han, mellom Kamala Harris og Donald Trump – og mens Israels USA-støttede kriger i Gaza og Libanon bare raser videre – finnes det «hundretusenvis av velgere som meg». Hundretusenvis av velgere som føler seg forrådt av Demokratene, partiet som liksom skal være partiet for likhet, mangfold og inkludering, lister han opp.

– Vi føler oss ekskludert nå. Og det kan avgjøre hele presidentvalget.

I 2016 tapte Hillary Clinton den avgjørende vippestaten Michigan mot Donald Trump med bare litt over 12.000 stemmer. I år er delstaten igjen én av bare sju vippestater som kan avgjøre valget. Og da kan det bli helt avgjørende hvordan delstatens 400.000 arabisk-amerikanske velgere vil stemme denne gangen. I 2020 bidro disse velgerne til at Joe Biden sikret seg en knapp seier.

Vi treffer Ghanim et stykke utafor Dearborn, like ved universitetssykehuset der han jobber. Døgnet etter at han ble kastet ut av Harris-møtet, har vært «helt ville». Da Ghanim stilte til kongressvalg for noen år siden – på en politisk plattform med kritikk av USAs utenrikspolitikk – ble det også medieoppmerksomhet.

Denne gangen holdt vi på å stemme på Trump. Men så hørte jeg på hva han sa, og den ‘mother­fuckeren’ er jo gal!

Dramaet i Dearborn

Naomi Klein

«Israel misbruker traumer for å få krigsstøtte», skriver Naomi Klein.

En glatt og kostbar tv-produksjon. Taler fra regjeringstopper. Direkteoverføring med et publikum på flere tusen. En samstemt forestilling om kollektiv sorg og militær standhaftighet.

Det var slik den israelske regjeringen håpet å markere ettårsdagen for Hamas’ overraskende og blodige angrep 7. oktober i fjor. Men lite gikk etter planen.

Mange familiemedlemmer av dem som ble drept eller tatt som gisler den dagen, har stått fram med kraftig kritikk mot det statsstøttede arrangementet, og sagt at pomp og prakt får vente til etter at regjeringen har klart å inngå en avtale for å få utlevert gislene og lar seg granske gjennom en uavhengig undersøkelse av hvor de feilet både før, på og etter denne dagen. Noen foreldre har forbudt Benjamin Netanyahus regjering å bruke deres barns navn og bilder.

Flere av kibbutzene som led de største tapene, sa at de ville boikotte arrangementet. I stedet ville de samle seg i sine lokalsamfunn, sørge sammen over sine kjære og minnes gislene, i «nære og trygge» ritualer. Som respons droppet ministeren med ansvar for seremonien planen om direkteoverføring og så ut til å avvise familienes innvendinger som «bakgrunnsstøy». Det førte til enda sterkere avstandstaking i sosiale medier, hvor noen av Israels største berømtheter støttet en rivaliserende minnehøytidelighet.

For regjeringen er det «bare et show», sa Danny Rahamim fra kibbutzen Nahal Oz.

Det kan så være, men det offisielle showet ble gjennomført 7. oktober. Det er faktisk nesten umulig å forestille seg en verden der Netanyahus regjering – og de tradisjonelle jødiske organisasjonene som gjentar budskapet deres verden over – ville la sjansen gå fra seg til å bruke denne potente datoen som megafon for å kringkaste den samme fortellingen om angrepene som vi alle har hørt mange ganger før.

om det gode og det onde, der Israel er uplettede i sin uskyld, der de fortjener blind støtte, mens alle fiender er monstre som fortjener en vold som det ikke er mulig å begrense med lover eller grenser, om de måtte befinne seg i Gaza, Jenin, Beirut, Damaskus eller Teheran. Slik Netanyahu forteller den, er den er en fortelling der Israels identitet som nasjon for alltid er smeltet sammen med terroren de ble utsatt for 7. oktober, en hendelse som sømløst blir flettet sammen med både nazistenes Holocaust og kampen om den vestlige sivilisasjonens sjel.

, eller en nasjonal interesse – og i de seinere årene har landets ledere sagt at den interessen er å beskytte Israel. Israel har også en 

, en som ligner, men likevel er annerledes. Offisielt sett er det jødisk sikkerhet. Men i statens sikkerhetsbegrep er de jødiske traumene innebygd. Helligdommer bygges over det. Murer reises rundt det. Kriger føres i dets navn.

Og så, like sikkert som at sola vil gikk opp over Jerusalem 

 Netanyahu formidle sin hevnfortelling til verden denne 7. oktober – og ingen besværlige, sorgtyngede familier kunne hindre ham.

Hvor går grensa mellom å markere minnet om et traume og kynisk å utnytte det?

– Israel har gjort traumer til et krigsvåpen

Åsne Seierstad

«Jeg vil ikke provosere. Jeg har provosert nok», skriver Åsne Seierstad fra rettsaken med de to søstrene.

Jeg kler meg i svart. Bukse, belte, bluse. Svart som nikaben. Svart som IS-flagget. Som dommerens kappe, som deres døde ektemenns skjegg.

Ansiktssløret har de kastet før rettssaken.

Dommerens makt har de anerkjent. IS-flagget har de fornektet.

Bare noe hvitt er igjen av ektemennene, noen beinrester, langt der borte i Syria et sted.

Svart, altså. Jeg vil ikke provosere. Jeg har provosert nok. I nær tre år samlet jeg stoff til en bok om to søstre som aldri hadde bedt om en bok.

da mora deres lurte på hvorfor de ikke kom hjem til middag, hadde tenåringene akkurat landet i Istanbul, der de skrev en e-post til foreldrene. «Vi har bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan.» Det var best for dem alle, skrev de, for alle verdens muslimer og for familien. «Det er kanskje litt vanskelig å skjønne nå men in shaa ALLAH vil dette valget hjelpe oss alle på dommedagen in shaa ALLAH.»

Nei, foreldrene skjønte det ikke. Ikke den kvelden og ingen andre kvelder. Helt sist i e-posten hadde døtrene kommet med en bønn: «Ingen andre enn familien må vite at vi har dratt.» Deretter skrudde de av telefonene sine og tok et innenriksfly til grensebyen Adana i Tyrkia. Der ble de hentet av en sjåfør og kjørt til den syriske grensa. De krabbet gjennom et hull i gjerdet mens de tyrkiske grensevaktene så vekk, og spaserte rolig inn i Syria. Der sto den norskchilenske fremmedkrigeren Bastian Vasquez og tok dem imot. I en bil satt hans første kone, den eldste søsterens bestevenninne, og ventet på dem.

Denne spinnville reisa hadde søstrene trodd at de kunne holde for seg selv! Da kjente de ikke sin far.

Livet hos familien på sju, der rett under Kolsåstoppen, stoppet opp da de i løpet av en ettermiddag ble fem. Ingen gikk på skolen, ingen gikk og handlet, etter hvert gikk ingen ut døra, og etter tre dager dro faren for finne dem.

Nå ser jeg det. Det er jo henne. Ayan. Den eldste. Pådriveren. Den aktive, den sosiale. Entreprenøren. Rekruttøren.

– Et ord gikk igjen om kvinnen i vitneboksen: stolt.

Anniken C. Mohr

Er det miljøgifter fra fiskevannet som har gjort Jan Fred sjuk?

Jan Fred Solhaug tvinner tomlene sine nervøst. Han skal snart inn til nok en undersøkelse på Lillehammer sykehus. De siste seks åra har det blitt mange møter med helsevesenet, men nervene har sjelden vært så i høyspenn som nå.

Kona Marit har vært sjåfør på den to timer lange turen fra Fagernes i dag. De har møtt opp i god tid og har tatt en kaffe. Marit har plassert en vannflaske i hendene til Jan Fred og minnet ham på å drikke nok.

70-åringen har slitt med sjukdom og helseplager i flere år. Nå har det strammet seg til for valdresingen.

I sommer oppdaget legene flere cyster på nyrene hans. Så ble han henvist til sykehuset. Ingen har sagt k-ordet, men det er det han er bekymret for. Nyrekreft er en av kreftformene som er mest assosiert med det Solhaug er blitt utsatt for.

Den staute arbeidskaren i dongerijakka har sunket litt sammen i stolen på venterommet. Han tenker på hvor sjeldent det er at de ringer fra sykehuset. Hvis de ikke hadde gjort det, hadde han kanskje ikke vært så urolig. Men de ringte, og de ba ham møte opp på sykehuset denne grå septemberdagen. I dag skal nyrene hans granskes nøyere med en CT-maskin.

En hvitkledd mann kommer inn på venterommet.

Mannen som henter ham, vet ikke dette, men Jan Fred Solhaug er ufrivillig med i en klubb som blir stadig større.

Jeg skulle ha vært en tusseladd som ikke blanda seg bort i dette

En pest og en plage

Line Madsen Simenstad

Emma Tollersrud

Hvordan skal det gå med barn med skole­ve­gring hvis sånne som Lene kuttes?

God morgen! Lene Solvang-­Dragland setter seg ned på huk og hilser på en jente med stor, rosa sekk på ryggen. Tilbake får hun en klem og et tannløst smil.

– Det er ingen andre her ennå. Vil du finne på noe med meg?

Hver morgen kommer Lene Solvang-Dragland hit til Stabekk barneskole i Bærum, tar på seg en gul vest og går ut i skolegården for å ta imot alle elevene på skolen. Hver eneste av dem får et hei. Men noen trenger mer enn det: en voksen hånd som leder dem til klasserommet, en egen avtale om å møtes på et rom inne. Her på Stabekk skole, som i resten av landet, er det barn som sliter med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær, som det nå gjerne kalles. For dem er velkomsten på skolen ekstra viktig.

Sakte gir morgenkulda slipp, og elevene fyller skolegården. Når det nærmer seg ringetid, stiller barna seg opp på rekke foran klasserommene for å bli tatt imot av læreren. En liten gutt er en av de siste som kommer inn i skolegården. Han klamrer seg fast i pappas hånd. Den andre hånda tar Lene Solvang-Dragland, og så går de sammen gjennom skolegården, helt til gutten gir slipp på pappa. Miljølærer Solvang-Dragland leier gutten fram til læreren, som tar over hånda.

Snart kan det bli slutt på at Lene Solvang-Dragland står her i skolegården og tar imot barna om morgenen. I forrige uke ble det foreslått dramatiske kutt i skolebudsjettene i Bærum kommune. Det første som da kan ryke, er miljølærere.

På Byskogen skole i Tønsberg blir halvparten av barnas skoletimer satt av til lek

Vi snakker om familier som står midt i en livskrise

Hvem skal ta i mot barna nå?

Jelena og familien spiste bær fra hagen til frokost hver dag. Så fikk de høre om gifta i jorda.

Bærene var noe av det som appellerte med det nye huset. Langs gjerdet bort til naboen hang de tett i tett: rips, bringebær, bjørnebær og solbær. En fyldig rogn voktet over flere av buskene.

Sommeren for to år siden plukket de nærmere 50 kilo bær. Fryseren ble fylt, boks for boks. Hver morgen forsynte de seg av den røde og mørklilla beholdningen. Jelena Todorovic laget smoothie til seg og sønnen, mens mannen Boban blandet rips inn i havregrøten sin.

Så kom brevet. Der sto det at jorda på flyplassen Kvernberget 200 meter unna var forurenset med giftige stoffer.

Nå ønsket flyplasseieren Avinor å gjøre målinger i hagen til det serbiske ekteparet som nylig hadde bosatt seg i Kristiansund. Helt siden 1980-tallet viste det seg å ha seget miljøgifter fra lufthavna og nedover skråningen som fører til boligområdet Byskogen. Derfor ville de ta prøver av jorda til beboerne.

Like etter dumpet et nytt brev ned i postkassa. Det inneholdt et tjukt hefte, holdt sammen av en plastspiral. Det var en såkalt tiltaksplan på 543 sider. Skrivet var fullt av tall, grafer og ord som «perfluoroktylsulfonat» og «helserisiko».

Så en ny henvendelse: Kunne de sende inn frukt og bær fra hagen til analyse?

Jelena Todorovic prøvde å tyde noen av tabellene i heftet, men ga opp. Hva skulle alt dette bety? Og hva med ripsene i fryseren, burde hun ikke spise dem nå?

Det som befant seg i hagen til det serbiske ekteparet, er noe som omgir oss alle. Vi får det i oss uansett om vi prøver å la være. Ny forskning har avdekket at det er farligere for oss enn vi har antatt. Sannsynligvis kommer vi til å høre mye mer om det i tida framover, så det er like greit å lære seg forkortelsen: Pfas.

Gifta i hagen

Drude Herrød er en ekte frognerfrue. Men hun vil ikke ha sykehjemmet sitt på anbud.

Det er veldig mye gåing. Jeg kjenner det i ryggen og i leggene.

Hjelpepleier Ingelin Bjerknes sukker og smiler om hverandre. Etter endt vakt på Uranienborghjemmet sitter hun på benken i garderoben og tar av seg uniformen.

– Men det var en fin dag på jobb. Vi var fulltallige. Det fløt godt.

Hun har kjent på energi og arbeidslyst etter en langhelg full av høstsol. Alle vondtene har holdt tilbake. Det er dager som denne som minner henne på hvorfor hun valgte dette yrket, som helsefagarbeider på sykehjem. Det er de lune vitsene til gamle «Runar». Komplimentene fra «Sara». De klare beskjedene fra «Arnt», han som vet akkurat hvordan han vil stelles og pleies. «Ja, du er sjefen i ditt eget liv», sier Bjerknes til ham da.

Hun har jobbet her i tjue år. Rutinene sitter i hendene: alle de myke, men sterke bevegelsene.

– Jeg er veldig glad i de eldre. Den generasjonen, de har en sånn verdighet. De er fine, ærlige folk med skikkelige verdier. De er redde for ikke å ha nok penger til å betale. Og de er morsomme, sier hun og smiler, mens hun slenger uniformen i skittentøykurven.

På hjemveien myser hun mot sola og gjentar nok en gang:

Hun har begynt å tenke mer over dette nå, hvordan hun egentlig har det på jobb. For framtida er usikker. Arbeidsplassen hennes, Uranienborghjemmet, er blant fire sykehjem som skal privatiseres i Oslo. Det var en av hovedsakene for Høyre, som vant valget i fjor.

Jeg har gått på disse harde gulvene så lenge, og er redd helsa ikke strekker til

Orker hun et skift til?

Tom Henning Bratlie

Har sett seg lei på «russisk propaganda»: – Visst faen skal vi rive

Om vi ska rive? Visst faen ska vi rive! sier Tor-Erik Labahå.

Senterpartiets ordfører i Vardø stirrer bistert på en knallrød obelisk plassert mellom hvasse steiner ved Segelodden i Persfjorden. Det er ett av mange minnesmerker fra andre verdenskrig.

Han tar noen skritt mot den røde søyla og dunker på den med en knyttet neve.

– Det er ikke rare greiene, sier Labahå og rister på hodet.

Obelisken er laget av hardplast og sendt fra Murmansk i Russland. Monumentet ble avduket i 2018 med stort oppmøte, fra både lokalbefolkningen, det norske forsvaret, kirka, det russiske generalkonsulatet i Kirkenes og veteranforeningen Skjold fra Murmansk.

På minneplaketten står det tre navn. Først på russisk, så på norsk. Håkon Halvari, Oskar Johnsen og Kåre Øien. «Falt under forsvar av Norge mot fascismen 28.07.1943». Men at dette er et verdig minnesmerke over tapper krigs­innsats, det er ordfører Labahå helt uenig i.

Han vrir blikket ut mot Barentshavet og snuser i lufta.

– Det er en sånn god jordlukt som kommer inn fra Kolahalvøya, sier han.

Han liker lukta fra den nære naboen i øst, men det russerne driver på med i kommunen hans, får ham til å skjære grimase. Labahå mener de misbruker krigsmonumenter, slik som dette på Segelodden. Nå vil han markere en tydelig grense som han mener russerne har kryssa for lengst.

Det Norge blir utsatt for, er en ­russisk minnepolitisk offensiv

Alt skal ned

Waleed Safi, Weekendavisen

I de siste ti månedene har tidligere statsminister Ehud Olmert vært en iherdig kritiker av det israelske lederskapet. Hver gang Benjamin Netanyahu og hans ministre åpner munnen med en ny uttalelse, er Olmert straks klar med en motkommentar.

Når Netanyahu skryter av sin sikkerhetspolitikk, kaller Olmert ham «Mr. Bullshit». Når Netanyahu lover å utslette Hamas, hevder Olmert at det er umulig. Når Netanyahus allierte vurderer en okkupasjon av Gaza, advarer Olmert om at det kan føre til katastrofe. Når Netanyahus ministre snakker om å annektere mer land, understreker Olmert behovet for en palestinsk stat.

– Netanyahu er virkelig den verst tenkelige personen til å lede Israel på dette tidspunktet, sier Olmert fra sitt hjem i Tel Aviv.

Ehud Olmert representerer en epoke før Benjamin Netanyahu tok makta for andre gang i 2009. Som statsminister fra 2006 til 2009 kommer Olmert fra en tid da israelsk politikk var preget av en visjon om en sekulær og demokratisk jødisk stat. Han ble født i 1945, tre år før Israel ble til, og kommer fra en tid da israelske ledere var opptatt av fred og en tostatsløsning.

Mange arabiske politikere mente Olmert var oppriktig i sitt arbeid for fred. Bildene fra Bastilledagen i Paris i juli 2008, da Olmert omfavnet Egypts daværende leder Hosni Mubarak bare noen meter fra Syrias Bashar al-Assad, illustrerer dette synet tydelig. Mange har skrytt av Olmerts vilje til dialog. Selv Assad framhevet hans bemerkelsesverdige evne til å bygge tillit til tross for dyp splittelse. I disse dager er det nesten utenkelig at en syrisk leder skulle rose en israelsk politiker på denne måten.

Det ble imidlertid aldri fred under Olmert, blant annet på grunn av en rekke korrupsjonssaker som førte til at han måtte gå av.

I dag regnes Olmert som den siste dua. Etter at han gikk av i 2009, har den såkalte fredsfløyen – som arbeidet for en varig fredsavtale med palestinerne og en tostatsløsning for å sikre Israels framtid som en jødisk og demokratisk stat – i stor grad forsvunnet.

Samtidig står Israel overfor en ny virkelighet: Israels fiender har vokst seg sterkere. Mens den avdøde palestinske lederen Yasser Arafat forhandlet uten våpen, har Hamas nå støtte fra Hizbollah, Iran og houthiene i Jemen. De har droner, ballistiske missiler og moderne våpen som de ikke er redde for å bruke hvis krigen intensiveres. I tillegg er Iran nærmere å utvikle en atombombe enn noen gang tidligere i historien.

Israel har ikke kapasitet til fysisk å ødelegge Irans militære atomprogram. Det er rein ønsketenkning

Israels siste due

Knut Gjerseth Olsen

Espen Eichhöfer

Det låter som begynnelsen på en revolusjon når Sahra Wagenknecht taler til trollbundne tyskere. 

Vi er ikke i DDR nå, men dette er déjà vu for meg. Noe fundamentalt må endres. Ting kan ikke fortsette som nå. De som har styrt dette landet i årevis, håndterer det ikke lenger. Det kommer ikke flere ideer eller initiativ fra dem».

Sahra Wagenknecht skuer utover folkehavet.

Fenomenet, den store snakkisen i tysk politikk, befinner seg på en scene i den lille byen Suhl i Thüringen, og det hele låter som begynnelsen på en revolusjon.

Applausen runger på Platz der Deutschen Einheit.

Det er bare delstatsvalg i de østtyske delstatene Thüringen, Sachsen og Brandenburg nå i september, men valgkampen handler om fascisme, demokrati og tredje verdenskrig. Intet mindre.

I vinter brøt Sahra Wagenknecht ut av venstresidepartiet Die Linke og stiftet et eget. Hun valgte å kalle det opp etter seg selv: «Bundis Sahra Wagenknecht – Vernuft und Gerechtigkeit» (BSW).

I dag, bare et halvt år seinere, viser meningsmålingene at BSW kan nærme seg 20 prosent i de tre østlige delstatene.

Noen betrakter henne som en selvopptatt populist. Andre som selve løsningen for en venstreside som har mistet velgerne til ytre høyre. Sahra Wagenknecht snakker om lave pensjoner og lønninger, om dyrtid og elitenes forakt for folket. Men hun snakker også om behovet for strengere innvandringspolitikk og for å heve sanksjonene mot Russland.

Hun forklarer ting enkelt og gir enkle svar. Men de er ikke egentlig løsninger

Har Wagenknecht koden?

På skolen i Tønsberg skal Albert (5) og de andre førsteklassingene få leke mye mer enn de som startet i fjor.

I et digert klatrestativ henger Albert Randjelovic Krüger opp ned. Et mylder av barn og foreldre står utenfor en skolebygning fra 1967 og venter. Sola skinner mellom høye furutrær, det er flagg, kjoler og blomster. En jente klamrer seg fast til pappas hånd, en annen virrer rundt med en altfor stor skolesekk. Et av livets store øyeblikk utspiller seg i Byskogen i Tønsberg.

Sammen med bestevennen Alf kan Albert holde leken gående i flere timer. Men nå må de to femåringene snart følge med, når navnene deres blir ropt opp, og de skal slutte rekka av skolestartere. Da trer de ut av barnehagens endeløse lekeunivers og inn i bokstavenes og tallenes verden. En verden der de må rekke opp hånda og be om ordet før de prater. Der de trinn for trinn skal bli samfunnsborgere.

På den andre sida står en minst like spent lærer klar til å ta Albert imot. Hun har på seg en lang grønn og hvit kjole, bærer rundt på en høyttaler og rundt halsen har hun en fløyte i tilfelle stemmen ikke holder. Med sine 26 år og nylig avslutta mastergrad er hun skolens yngste ansatte. Spenningen i kroppen har steget i noen uker allerede, og nå er dagen endelig kommet. Hun heter Selina Medina og skal være kontaktlærer for første gang. Snart skal hun ta Albert og de 23 andre barna i hånda, ønske dem velkommen til 1A, og med det bli en av de viktigste personene i deres liv.

Albert og Selina. To spente kropper på hver sin side av terskelen. To glødende lys. Blanke ark. I år er de to med på noe helt nytt. Det blir en annerledes skolestart her i Tønsberg.

Ei uke tidligere går Albert og bestemor Tone Krüger rundt inne på et kjøpesenter i Tønsberg. De er på leting etter det perfekte skolestartplagget. Valget faller på en beige genser med gøyale tegninger av pommes frites, hamburger, donuts og brus. Den er ekstra myk, som en god klem å gjemme seg inne i.

– Synes du den passer? spør Albert forsiktig i prøverommet.

– Den kledde du! svarer bestemor begeistret.

Så tar hun barnebarnet varmt i hånda og går bort til kassa, med favnen full av plagg med elleville hurtigmatfigurer på. Besteforeldre på begge sider har kappes om å få gi Albert alt han trenger til skolestart: sekk, matboks og vannflaske. Men tegneblokk mangler han visst ennå. Bestemor tar ham med inn på Ark, hvor han får en blokk med ekstra tykke ark, og en fargeblyant som han kan demonstrere egne ferdigheter med. Lent over en reol i butikken former han store, flotte blokkbokstaver på skrått nedover arket. A-L-B-E-R-T.

Så liten, så stort

Skal vi leve av ledere etter olja? De er ikke så viktige som vi tror, ifølge ny bok.

For meg er det en ugle, altså.» Lederutvikler Stine Melfald står litt tilbakelent og myser mot tegningen foran seg på bordet. Med grønn sprittusj har kollega Stian Jensvoll skisset en litt rufsete fugl. Han har nettopp hørt Melfald fortelle sin «suksesshistorie», om en gang hun fikk til noe bra på jobb det siste halvåret.

Melfald har beskrevet hvordan hun kom inn i et rom der det satt 15 menn med hendene i kors. De virket lite interessert i å lederutvikles. Men Melfald lykkes med å snu innstillingen deres.

Rundt et bord på hovedbiblioteket i Oslo har kollegaene hennes i selskapet Front Leadership fått i oppgave å tegne 

i historien hennes. Nå er det opp til Melfald å tolke hva de sitter igjen med, og hva den grønne fuglen kan bety.

– Jeg vet ikke, ugler har jo et hode som kan gå rundt …, begynner hun å resonnere.

– Har de? Kan de gå 360 grader rundt? spør kollega Camilla Caspersen.

– Jeg tror de kan vri seg ganske langt rundt. Så jeg tenker: Kanskje det handler om evnen til å se alt og være fleksibel, sier hun.

Klassekampens utsendte føler seg litt som en ugle selv, her man sitter som tilskuer og vrir hodet. Det er en interessant scene vi er vitne til. På denne varme maidagen i hovedstaden er vi kanskje i ferd med å nå en slags topp i alt arbeidet med ledelse som er gjort i Norge de siste tiårene. Det vi betrakter, er altså lederutviklere som er på lederutviklingssamling for å bli bedre lederutviklere.

Etter at Stine Melfald har tolket tegningene til sine seks kollegaer, skriver møteleder Gunn Brigitte Danielsen opp en liste med suksessfaktorer på whiteboard-veggen.

Det kan hende at jeg blir oppfattet som en sjef innimellom, men jeg jobber hver dag for å være en leder

Helt sjef!

Øivind Hovland

Hun stilte Israel til ansvar i Haag: – Hvorfor ventet vi så lenge?

En kvinne kledd i svart, med et skjerf i Sør-Afrikas farger rundt halsen og håret i stramme fletter, kom gående med en alvorlig mine ned trappene utenfor Den internasjonale domstolen (ICJ) 26. januar i år. Et kobbel av journalister løftet mikrofonene mot henne.

«Jeg heter Naledi Pandor, og jeg er Sør-Afrikas minister for internasjonale relasjoner og samarbeid», var det første hun sa før hun takket dommerne i FN-domstolen ICJ. Rett før hadde det som er FNs øverste juridiske organ konkludert med at Israel må gjøre nødvendige tiltak for å overholde folkemordkonvensjonen.

Det kan synes beskjedent at den sørafrikanske ministeren starter med å si sitt eget navn, men det er ikke gitt at alle vet hvem hun er. En kommentar under videoen på Youtube av Pandor utenfor ICJ kan gi oss en pekepinn: «Sør-Afrikas utenriksminister har mer mot enn alle de vestlige utenriksministerne til sammen.»

Inntil nylig har Naledi Pandor vært en sentral spiller i internasjonal politikk, og det i en tid hvor det globale samarbeidet knaker i sammenføyningene. For da alle de vestlige statsledere satt stille i båten, og bombene haglet over Gaza i fjor høst, var det Sør-Afrika som tok steget fram og sa stopp. Faren for et folkemord er overhengende, mener Pandor, og da har verdens ledere kun én jobb å gjøre: å beskytte menneskeliv.

– Å toe sine hender er ikke mektige stater verdig, sier Pandor på en videolenke fra sitt hjem i Cape Town.

Klassekampen snakker med Naledi Pandor knappe tre uker etter at hun gikk av som utenriksminister. Partiet hennes African National Congress (ANC) gikk på et historisk valgnederlag i slutten av mai og mistet flertallet i kongressen. For første gang siden Nelson Mandela dannet den første ANC-regjeringen etter det første demokratiske valget i landet, hvor alle – uavhengig av hudfarge – fikk stemme, måtte ANC danne en koalisjonsregjering.

I tre tiår har Pandor vært med i sørafrikansk politikk og alltid med ANC. Hun har hatt flere ministerposter, blant annet for høyere utdanning, forskning og teknologi, men de siste årene er det altså i den internasjonale politikken hun har lagt igjen sine spor.

At ANC nå må gå i koalisjon for å beholde regjeringsmakta, vil ikke endre på landets utenrikspolitikk, sier Pandor. Og det gir et håp for mange, spesielt land i sør som speiler seg selv i krigen på Gaza. For utfallet av krigen, og utfallet av en mulig folkemordrettssak, vil gi en pekepinn om hvor verden er på vei, mener Pandor.

– Palestina har lenge vært vår bekymring. Det er ikke noe nytt for min periode. Vi har snakket palestinernes sak internasjonalt i årevis, og jeg er svært fornøyd med at det var Sør-Afrikas regjering som tok avgjørelsen om å gå til Den internasjonale domstolen i etterkant av det grufulle angrepet 7. oktober. Det var et modig steg. Men det måtte komme fra et land som Sør-Afrika, gitt landets historie, sier Pandor.

Islamofobi gjør at vi blir mer tilbøyelige til å la den gruppa bli utsatt for overgrep.

Landet som sa stopp

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Midt ute i ørkenen i Nevada ligger et svært militæranlegg. Siden 1950-tallet har det blitt brukt til å teste amerikanske atomvåpen. Da aktiviteten var på sitt høyeste, kunne de illevarslende soppformede skyene på himmelen sees av folk i bygatene i Las Vegas og i en radius på 16 mil rundt anlegget. Testsenteret raserte naturen, og prøvesprengingene ga en økning i krefttilfeller i omkringliggende områder.

Nevada Test Site er imidlertid ikke bare et sted for utprøving av våpenarsenalet til verdens militære supermakt, men det ble også et sted for utprøving av våpenarsenalet til en generasjon freds- og miljøaktivister. Blant disse er forfatteren Rebecca Solnit, som kom til protestleiren ved testsenteret første gang i 1988, og som i årene som fulgte, tilbrakte endeløse timer i den glovarme ørkenen i et forsøk på å få stanset prøvesprengingene og stengt testsenteret. Aktivistene fikk ikke den seieren de håpet på, selv om prøvesprengingene etter hvert ble mer begrenset i omfang.

Seinere skulle Solnit finne ut at protestleiren i Nevada-ørkenen var direkte inspirasjon for kjernekraftaktivister i Kasakhstan, som faktisk lyktes med å få stengt Sovjetunionens viktigste testanlegg for atomvåpen. Oppdagelsen av disse hendelsene på den andre sida av kloden ble avgjørende for Solnit.

– De uforutsette konsekvensene av våre handlinger gjorde stort inntrykk på meg, forteller hun på videolink fra hjemmet sitt i San Francisco.

For hva er egentlig en politisk seier, og når kan man avgjøre om en kamp er tapt eller vunnet? Dette er spørsmål som opptar Rebecca Solnit.

Når Klassekampen snakker med henne, har Solnit nettopp kommet tilbake fra en morgentur langs kysten utenfor San Francisco. På denne tida av året ser hun ofte røyken fra skogbranner når hun er ute og går. I år har skogbrannsesongen i California startet uvanlig tidlig, og brannene er uvanlig kraftige: Ved utgangen av juni var allerede 364 kvadratkilometer skog svidd av. Samtidig skyller hetebølgene inn over Sør-Europa, Midtøsten og India. Klimaendringene er her, men Rebecca Solnit advarer sterkt mot å tro at det er for seint å snu kursen.

– Det er mange fæle nyheter om jordas tilstand, men jeg synes det er veldig spennende at vi er midt i en fornybarrevolusjon, som skjer raskere enn noen spådommer fra fem eller ti år tilbake, sier Solnit.

Opplevelsene fra Nevada-ørkenen på slutten av 1980-tallet lærte Solnit at handlinger kan ha konsekvenser langt utover det vi kan forestille oss, og det har gitt henne en tro på at aktivisme funker. Sentralt i Solnits bøker er den sterke troa på at historiene vi forteller hverandre, betyr noe, og derfor er det viktig hvem som snakker, og hvem som blir lyttet til. Ideer som opererer i ytterkantene, kan bli dominerende tankesett i et samfunn.

Jeg har flere ganger hørt yngre folk si ting som at ‘feminismen har ikke oppnådd noe’, og det får hodet mitt til å eksplodere

Et radikalt håp

Ensomme mennesker oppfatter verden som et mer fiendtlig sted, sier Noreena Hertz.

Inne i et bur satt det en liten mus. Der hadde den vært i fire lange uker i påtvunget ensomhet. En dag fikk den lille musa besøk av en annen mus. Det gikk ikke bra. Framfor å snuse på nykomlingen gikk den til frontalangrep. Den langvarige isolasjonen hadde gjort noe med den lille musa, mente forskerne bak eksperimentet. Mangelen på kontakt resulterte i frykt, og da det endelig kom en annen mus inn i buret, mista den lille musa helt kontrollen.

Er dette overførbart til oss mennesker? Det lurte den britiske økonomen Noreena Hertz på da hun begynte å arbeide med boka «Ensomhetens århundre – hvordan finne sammen i en verden som splitter oss».

Eksempelet med musa forteller oss noe viktig, mener Hertz.

– Jo lenger musa var isolert, jo mer aggressiv ble den.

Eksperimentet trigget flere spørsmål, forteller den britiske økonomen når hun kopler seg på via en videolink fra hjembyen London. Hva gjør isolasjon og ensomhet med oss mennesker? Etter hvert som hun gravde seg ned i materien, fant hun at vi er mer ensomme enn noen gang. Vi har rett og slett en ensomhetskrise, slo Hertz fast, og det allerede før pandemien slo inn. Denne krisa utspiller seg på ulike nivå, og den har alvorlige konsekvenser, også politiske.

– Den tradisjonelle måten å definere ensomhet på er manglende kontakt med familie og venner, en følelse av ikke å få tilfredsstilt et ønske om nærhet, men så tenkte jeg: Hva om denne definisjonen er for smal? Ensomhet er noe mer enn bare manglende kontakt med de nærmeste. Ensomhet er også en opplevelse av ikke å bli sett, ikke bli hørt og å bli usynliggjort, forteller Hertz.

I Hertz’ utvidede forståelse er ensomhet både en indre og en eksistensiell tilstand. Den er personlig, et resultat av en fraværende familie og manglende venner, men ensomhet kan også komme av en følelse av å være både politisk og økonomisk isolert.