Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

Maria Høy Hansen

#fff

Partiet har ikke lokallag, men de fosser fram i kommunen

I slake buer slynger fylkesvei 891 seg over et forblåst fjell der snø fortsatt ligger som små isbreer spredt utover det steinete landskapet selv om det er juni, men så faller veien ned i et dalsøkk, det blir grønnere, og der framme synes hustakene – og Båtsfjord.

Dette er så langt veien går, bortenfor er bare Barentshavet. I hele kommunen bor drøyt to tusen mennesker, så godt som alle i dette tettstedet, og de siste tiårene har de blitt stadig færre. Opp en liten bakke i sentrum ligger en teglsteinsbelagt kirke, og over veien er menighetshuset.

Der inne kravler og stabber smårollinger rundt på myke matter. Sju småbarnsforeldre, alle under tretti år, seks mammaer og én pappa, sitter på gulvet.

Ser de for seg å bli boende i Båtsfjord? Jo da, det gjør de alle sammen. Flere har familie i generasjoner her. Det er relativt enkelt å etablere seg på boligmarkedet, og det er korte avstander: Det meste som trengs i hverdagen, er innen rekkevidde.

– På grunn av at avstandene er så store, var det bare sekunder igjen før jeg døde. Jeg holdt på å blø i hjel, rett og slett, forteller Elida-Marie Utne (25).

Utne står utenfor menighetshuset med vesle Aria (14 måneder) på armen og forteller ganske ubesværet om den dramatiske ankomsten til familiens andre barn for et drøyt år siden.

Tolv dager før termin skjønte 25-åringen at noe var på gang. Nærmeste sykehus er i Kirkenes. Dit er det tre og en halv time i bil. I Båtsfjord finnes ett helsesenter med akuttfunksjoner, men ingen fast jordmor. Én time etter at vannet hadde gått, kom derfor ei jordmor i helikopter fra Vadsø.

I denne kommunen er Sylvi Listhaug en soleklar vinner

Line Madsen Simenstad

Øyvind Hovland

#000

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Man kan jo lure noen ganger: Norge har sokkelen full av olje. Likevel skyter bensinprisene i været her hjemme når et stred i Midtøsten blir blokkert. Vi dyrker hvete som bare dét. Likevel blir melet i butikken plutselig kjempedyrt når Russland invaderer Ukraina. De norske vannkraftverkene kjører for fulle mugger, men strømprisene går til himmels. Hvorfor er det sånn?

– Markedene har fratatt folk et godt og trygt bosted, tilgang på rimelig mat og energi. Mange steder er det også markeder for utdanning, som fratar dem muligheten til å ta høyere utdanning, sier politisk økonom Ann Pettifor på telefon fra hjemmet sitt i London.

79-åringen fra Sør-Afrika har bak seg et langt liv som forfatter og aktivist. Hun var en av initiativtakerne til den store, internasjonale kampanjen på 1990-tallet for å slette gjelda til utviklingsland, og ble seinere en del av den eksklusive klubben av de svært få økonomene som forutså finanskrisa i 2008. Nå er hun aktuell med en ny bok. «The Global Casino» tar for seg den enorme makta som forvaltes av navnløse, ikke-valgte tradere på verdens finansmarkeder.

– Selv om folk ikke har en tydelig forståelse av hvordan dette fungerer, merker de at myndighetene ikke har kontroll over vår levestandard, sier Pettifor.

Her ligger kimen til ytre høyres framvekst, mener hun.

– Da er det mange som ser til sterke menn eller kvinner for beskyttelse mot markedene.

Når Donald Trump sier han skal bygge en mur mot Mexico eller beskytte arbeiderne mot konkurranse fra Kina, gir det velgerne en følelse av kontroll, påpeker Pettifor.

Skal venstresida ha noe å stille opp med mot disse kreftene, er den nødt til å ta tak i problemet ved rota. Og rota, mener hun, er at så store deler av vår samfunnsutvikling ikke er underlagt demokratiet.

– Silicon Valley dikterer økonomisk politikk, mens Elon Musk finansierer et ytre høyre-parti her i Storbritannia. Vi mangler økonomisk suverenitet, digital suverenitet og politisk suverenitet, sier Pettifor.

Uten kontroll på kapitalen, er det umulig å skattlegge de rike

KI og krypto er enorme bobler, og de er farlige

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

Av alle Elon Musks selskaper er muligens Neuralink det minst kjente. Selskapet produserer implantater som gjør det mulig for mennesker med lammelser og nevrologiske sykdommer å for eksempel skrive på et tastatur eller styre en datamus – ved hjelp av tanker. Det hele er litt pussig. Blant Musks raketter, satellitter, datasentre og elbiler passer disse små implantatene liksom ikke helt inn, i alle fall tilsynelatende.

Men skal vi tro historiker Quinn Slobodian, er nettopp Neuralink helt sentral hvis du vil forstå hva som egentlig er prosjektet til verdens suverent rikeste menneske. Slobodian og makker Ben Tarnoff har akkurat skrevet boka «Muskismen», som kommer på norsk i juli. Der tar de for seg verdenssynet og forretningsmodellen til Elon Musk, slik de har utviklet seg fra oppveksten hans under apartheid i Sør-Afrika via Silicon Valley til Det hvite hus.

– Musk ser for seg at Neuralink-implantatene skal brukes av store deler av befolkningen. Slik vil han smelte sammen mennesker og maskiner, forklarer Slobodian.

Smelte sammen mennesker og maskiner? Ja, det er det som er Elon Musks store prosjekt. Og følger vi ikke denne veien, er vi ille ute. Da vil en ondsinnet kunstig intelligens utrydde oss. Vi lar Quinn Slobodian være vår guide i det bisarre universet til Elon Musk.

Samme dag som vi intervjuer Slobodian, går SpaceX på børs, og med dét blir Elon Musk verdens første billionær (trillionær på engelsk). Fra sitt hovedkontor i Starbase – byen i Texas som Musk har bygget og eier – holder han en tale der han på sitt litt fomlende og keitete vis annonserer at dette er det neste steget i å gjøre menneskeheten til en multiplanetær art.

Det er mange elementer her: kolonisering av mars, hjerneimplantater, elbiler og en anti-woke kunstig intelligens. Hva er egentlig muskismen?

– Det er et løfte om teknologi som gir oss uavhengighet, gjennom en stadig dypere sammensmelting mellom menneske og maskin. Prisen man betaler, er at man blir avhengig av private tilbydere og da særlig Elon Musk selv, sier Slobodian.

Quinn Slobodian, som opprinnelig er fra Canada, er professor i historie ved Universitetet i Boston. Han har skrevet flere bøker som kartlegger det ideologiske landskapet på den amerikanske høyresida, blant annet «Hayek’s Bastards», som utkom i fjor. Der undersøker Slobodian ytre høyres filosofiske røtter og argumenterer for at de siste årenes høyreradikale bølge er en 

av nyliberalismen, ikke en reaksjon på den, som det ofte hevdes.

Nå er Musk billionær. Så han gjør jo noe rett, selv om det virker galt på oss

– Han satser alt på fascistisk makt­overtakelse i Europa

Øivind Hovland

Står bak bestselger om Iran: – Føler meg litt som en krigs­profitør 

Når begynte egentlig Iran-krigen? Var det da Donald Trump og Benjamin Netanyahu slapp de første bombene over Teheran i morgentimene 28. februar i år? Eller da de gikk til angrep på Irans atomanlegg i fjor sommer? Den iransk-amerikanske historikeren Afshin Matin-Asgari mener vi må gå enda lenger tilbake i tid. Derfor er han heller ikke overrasket over at fredsforhandlingene tar sin tid.

– Denne konflikten har 47 års historie, og jeg tror ikke den vil få en rask løsning, sier han.

Afshin Matin-Asgari er fra Iran, men har bodd i USA i hele sitt voksne liv. Han var selv med på revolusjonen i 1979, som del av en venstreside som raskt ble utradert av Den islamske republikken. Seinere har historikeren spesialisert seg på Irans nyere historie og da særlig på denne undertrykte venstresida. Nå er han aktuell med en bok om forholdet mellom USA og Iran.

Timingen var passende. Få uker etter at «Axis of Empire – A History of Iran–US relations» kom ut, erklærte USA og Israel krig mot Iran. Boka har dukket opp på en rekke lister over «bøker du må lese for å forstå krigen», og salget har gått over alle forventninger.

– Jeg føler meg litt som en krigsprofitør, sier forskeren med et smil.

– Hvordan har Iran og USA kommet ut av krigen?

– Krigen har vært svært ødeleggende for Iran og Irans naboland, for USA og for verdens energiforsyning. På alle måter er det en katastrofal hendelse. Den har vist hvordan internasjonal rett bare kan brytes, at USA og Israel kan gå til angrep på hvilket som helst land og gjøre hva de vil. Men fra Den islamske republikkens ståsted, så har de klart å overleve et angrep fra to atommakter som hadde mål om å velte regimet. På den måten kan man si at det er en seier for Iran, men prisen har vært enorm.

Nå forhandler de to landene om en fredsavtale, men de skal de allerede ha blitt enige om del punkter, blant annet en slutt på de økonomiske sanksjonene mot Iran, at USA bidrar med 300 milliarder dollar til gjenoppbygging, og at Iran får tilgang på frosne midler i utlandet. Til gjengjeld forplikter landet seg til ikke å utvikle atomvåpen.

– Jeg er overrasket over hvor mye Iran har klart å få gjennomslag for i forhandlingene. Avtalen ser ut til å være overveiende i deres favør, sier Matin-Asgari.

USA bærer det største ansvaret for fiendtlighetene, men det var Iran som startet

– USA og Iran har vært i krig i nesten et halvt århundre

Ingrid Fadnes

, Line Madsen Simenstad

Emma Tollersrud

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

feiring av USAs 250 års jubileum i dag. Så entret president Donald Trump scenen, bokstavelig talt. Han har opprettet sin egen organisasjon, Freedom 250, og vil selv stå for feiringen av landet – og ham selv.

Foran Det hvite hus har Trump fått bygget en svær arena, som han nå mener kan stå der permanent. Der skulle en rekke artister ha opptrådt i dag, men én etter én har de trukket seg når de har forstått hvordan Trump bruker jubileet og dagen til sitt eget politiske prosjekt. Det har gjort Trump så irritert at han nå har booket seg selv som hovedartist. Trump er jo tross alt «Number One Attraction» i verden, en som trekker større publikum enn det Elvis Presley gjorde i sin storhetstid, slik han selv formulerte det på Truth Social.

Det er mye som skurrer med dagens markering. Men hvordan står det til med samfunnet og demokratiet som det skåles for i dag?

På Global Soft Power Index, som blant annet måler nasjoners påvirkning gjennom tiltrekningskraft, har USAs omdømme i år stupt fra 15. til 26. plass. På den årlige målingen til V-Dem Institute har USA mistet statusen som liberalt demokrati.

, sier Thomas Seltzer i røret fra Trondheim der han bor.

– Jeg elsker fremdeles USA, proklamerer USA-kjenneren sporenstreks.

Han insisterer på det, å bli kalt en kjenner, og ikke en ekspert. Sistnevnte kategori er sånne som «er på tv og har sett jævlig mye på ‘West Wing’».

Donald Trump er jo ikke viruset, han er bare kjønnsvorta

Den amerikanske drømmen

Jens Bang

tekst, Information

50-åringene inntar byen: – Jeg vil gjerne ut og «leke» igjen

Amper housemusikk braker ut av høyttalerne. Alle på dansegulvet synger, vrikker på hoftene og strekker armene i været. Antallet tettsittende, mønstrete skjorter er over gjennomsnittet, og lufta er fuktig.

Bak dj-pulten står en mann i oppbrettet skjorte og mørkt, bustete hår. Han beveger hodet konstant i takt med bassen og ser konsentrert ned på miksepulten. Det er Thomas Silfen, kveldens festarrangør.

Det er lørdag kveld på konsertstedet og nattklubben Rust i København. Køen til baren er lang, og to unge bartendere strever med alle bestillingene.

Fem personer i starten av 50-åra inntar høyre side av dansegulvet og danner en sirkel. Smilene fyller hele ansiktet. De lener seg fram på skift for å si noe til hverandre.

På en vanlig kveld ville de nok skilt seg ut. Men ikke nå. I kveld er dansegulvet nemlig reservert for de mellom 30 og 60 år. 51 år gamle Jacob Pontoppidan er en av dem. Han ler nærmest uavbrutt mens han danser.

. Det er et nattklubbkonsept som inviterer flere hundre 30–60-åringer til dans og housemusikk med «stabil puls og høy energi». Det er andre gang arrangementet går av stabelen. Det er helt utsolgt.

NatDance er et symptom på noe større. Et oppgjør med alder. For i takt med at danskene lever lengre og sunnere liv, skapes nye forventninger til hva livet skal være etter at barna har flyttet hjemmefra.

Et par timer tidligere har Jacob Pontoppidan og fire venner tatt plass rundt bordet på en vinbar på Nørrebro i København.

Det tredje livet

Mari Brenna Vollan

Anniken C. Mohr

Slik synger danskene

Inn i en aula siver en rolig rekke av skolebarn. De går og setter seg lydløst på gulvet, én etter én, som en innøvd dans. Snart er salen full av rosa pannebånd, grå hettegensere og gjespende munner, men ingen sier et ord. Så skraper det i en krakk øverst i rommet.

– God morgen, sier hun og blir hilset av barnehavet på gulvet.

Hun begynner å spille. Da vekkes 150 lyse stemmer til live:

– Jeg vil ha sommer, og når den kommer, vil jeg sprøjte med vann og bade i sand.

Vi befinner oss på Tarm skole i Midtjylland, og vi er vitne til en dansk institusjon: 

. Tradisjonelt har elever over hele Danmark samlet seg til allsang før undervisningen starter. I denne salen er det 0., 1., 2. og 3. klasse som synger sammen i et kvarter.

Etter å ha hørt at elevene vil «spise en is så stor som Paris», stiller lærer Iben Skat Wendelboe seg opp foran forsamlingen:

Hele Danmark synger

Sang­fuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fugle­kikkerne gir ikke opp. 

Klokka er bare så vidt blitt fem om morgenen, men Trond Berg har fått fart på seg. Den nå pensjonerte NRK-programlederen strener ut i en blomstereng og river med seg en stor bukett med engsoleie.

– Jeg kom plutselig på at jeg vil arrangere en kort seremoni. Bare hør litt på fugler imens.

Sola har krøpet opp over elverumsåkrene, og langs en støvete grusvei danner det seg en kø av biler bak Berg. En gjeng med fuglekikkere er på en årlig rundtur for å oppleve lokale stoltheter som lappugle, trelerke og stillits.

Men først skal de gjennom et aldri så lite ritual på turens neste stopp, en seremoni som Berg har bestemt seg for å dra i gang.

– Sånn! Nå drar vi videre, sier han når buketten er blitt passe fyldig og han har hivd seg inn i bilen igjen.

Smørblomstene i hånda lyser gult, men anledningen er bekmørk.

Dette året er fuglekikkerne, som studerer fuglekjennskap ved Nord universitet, ekstra håpefulle. For under fjorårets rundtur skjedde det noe spesielt. Berg og de andre fuglekikkerne ble vitne til det som skulle bli det aller siste eksemplaret av arten hortulan i Norge.

Plutselig satt den der, en gyllen fjærprakt, på en kraftledning over et jorde på Melåsmoen utenfor Elverum. Det var en hann, og selv om den var liten, sang den kraftfullt, den samme strofen igjen og igjen. Litt synkende, litt melankolsk, «pui-pui-pui-pu», i håp om å påkalle en villig hunn. Hortulanen var vakker, glatt som et kornaks, med en gul mustasje og ring rundt øynene, olivengrønn på hodet, rustrød nedover bringa og med kontrastfylte vinger. Låta var myk og lindrende.

Hvil i fred, hortulan

Da amerikanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presidenten, traff de først leiligheten til Jesús. 

Selv om det var ventet, kom det som et sjokk. Jesús Linares lå i dyp søvn. Det samme gjorde dattera hans på 16 år og mora på 85 år.

En høy, summende lyd reiv ham ut av søvnen. Linares trodde først det var fyrverkeri, etterdønninger av nyttårsfeiringen. Så smalt det rett i veggen på boligblokka.

«Hva skjer?», spurte dattera. «Vi er under angrep», svarte Linares og løp mot rommet til mora.

Glassplinter lå strødd ut over hele stuegulvet. Fronten av bygget var borte, det samme var balkongen som går mellom naboene i den tre etasjer høye blokka. Jesús Linares fant mora si Jesucita. Hun var fortumlet, men uten store skader.

Jesucita og barnebarnet gjemte seg i et skap. Minuttene kjentes som en evighet. Var dette den første av flere bomber? Ingen visste.

Missilet hadde laget et hull fra familiens leilighet og inn til badet til naboen. Linares gikk inn for å se om han kunne finne nabokona Tibisay Suárez. Hun var syk med alzheimer og bodde aleine; naboene byttet på å se til henne.

Han fant henne sittende i en blodpøl med dype kutt i hodet. Lineras grep et laken og bandt det rundt hodet for å stoppe blødningene.

Stemmene begynte å nå hverandre gjennom den istykkerrevne bygningen. Folk ropte. Hvem var i live?

Klokka var to på natta 3. januar i år, og det som hadde truffet blokk nummer 12 i kystbyen Catia la Mar i Venezuela, rundt 35 kilometer fra Venezuelas hovedstad Caracas, var et amerikansk prosjektil på avveie. Det egentlige målet var trolig det bolivarske marineakademiet som ligger rett ved.

Vi er ved begynnelsen av tredje verdenskrig, og Venezuela er en del av sjakkspillet

Noen skrudde av lyset

Charlotte Førde Skomsøy

– Vi blir mobbet, erklærer Ivan Filetti.

Han framstår ikke spesielt som et mobbeoffer der han står, spillbransjens øverste leder på Malta. Filetti er en røslig mann i dress, med mørke, kraftige øyebryn. Opplyst som han er av tre sjokkrosa lyskastere på scenen på femstjernershotellet Intercontinental, gir han et heller mektig inntrykk.

Den dresskledde mannen er sjef for myndighetsorganet Gaming Malta. Jobben hans er å trekke spillselskaper til landet og å legge til rette for dem som best han kan. Men bransjen har et imageproblem. Og siden de stikker hodet sitt fram som en forsvarer av industrien, blir Malta «mobbet» av andre europeiske land, skal vi tro Filletti.

Han forteller om en sjokkerende uttalelse han nylig hørte på en konferanse i Lisboa.

– En tilsynsmyndighet assosierte spillbransjen med barneporno. Virkelig? La den synke inn, sier han til forsamlingen.

Vi befinner oss på konferansen SBC Summit i St. Julian’s på Malta. Her møtes gjengen som lever av å pumpe pengespill til folk over hele Europa. De tjener godt, men jobber i motvind. Bransjen beskyldes for å ruinere sårbare folk og berike kriminelle. Norge er blant statene som ikke vil ha noe som helst med dem å gjøre. Og nå går også EU ut mot Malta etter at en bølge av spillerklager har truffet øya.

Klassekampen er her for å ta et dykk ned i lykkehjulenes og de enarmete bandittenes verden. Hva foregår egentlig på innsida?

En brølende tiger er noe av det første som møter oss. For å komme inn til messeområdet på konferansen, må vi gjennom en tunnel. Veggene er dekket av et lerret der drager, tigre og andre spillkarakterer snor seg rundt oss. På den andre enden finner vi et kokende utstillingsgulv som ville satt boligmessa på Lillestrøm til skamme. Høy loungemusikk strømmer utover lokalet.

En tilsynsmyndighet assosierte spillbransjen med barneporno. Virkelig?

På innsida av spill­paradiset

og Christopher Olssøn

Stjerne­økonom: Norske superrike er verstinger i Europa

I 2011 levde Amazon-gründer Jeff Bezos et liv i sus og dus – slik han gjør i dag. Han bodde i et 1000 kvadratmeter stort herskapshus i Beverly Hills, med tennisbane og svømmebasseng. Skulle han ut på reise, brukte han privatfly. Forretningsmagnatens formue var dette året anslått til å ligge på rundt 18 milliarder dollar. Likevel, da Bezos leverte sin selvangivelse for 2011, rapporterte han om så lave inntekter at han var kvalifisert for – og fikk innvilget – 4000 dollar i foreldrefradrag.

Dette kom fram da journalister i ProPublica for noen år siden fikk tilgang til selvangivelsene til noen av USAs rikeste mennesker. Dokumentene viser hvordan de superrike opererer for å betale så lite skatt som mulig, blant annet ved å rapportere om svært lave inntekter, slik Bezos gjorde.

Her kommer Gabriel Zucman inn i bildet. Den franske økonomen har de siste årene blitt en av de mest innflytelsesrike stemmene i debatten om økonomisk ulikhet, og uten en gang å ha bikket 40 år, har han rukket å få en egen skatt oppkalt etter seg. Zucman-skatten, som den kalles i Frankrike, og som 

 ble vedtatt i parlamentet i fjor, skal gjøre det umulig for de superrike å unnslippe skatt. For Zucman handler denne kampen om mer enn å få noen ekstra euro inn i statskassa.

– Den store kampen i vår tid står mellom demokratiet og oligarkiet. Det er en grunnleggende spenning mellom ekstrem rikdom og muligheten til å ha et velfungerende demokrati, sier Zucman til Klassekampen.

Denne uka kommer hans siste bok ut i norsk oversettelse. Tittelen på boka oppsummerer Zucmans prosjekt: «Milliardærer må også betale skatt».

– Det vi finner, er at de superrike har den laveste effektive skattesatsen av alle samfunnsgrupper. Mye lavere enn middelklassen og arbeiderklassen, sier Zucman.

Dette mønsteret har forskeren funnet i en lang rekke land, også i Norge:

– På en måte er det enda mer ekstremt i Norge, sier han.

Milliardærene hater denne ideen. Det er et veldig godt tegn

Mannen de super­rike frykter

og Maria Høy Hansen

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger 

Kommandoene fra lærere i gule vester er tydelige utenfor Sandesundsveien barneskole denne morgenen. Rekkene skal være rette, og ingen flagg skal subbe i bakken. Mye må terpes på før 17. mai-toget braker løs om få dager. I femteklassepulja har elevene fått på seg trommer, rettere sagt svarte bøtter, og når toget snart er i gang, hamrer de løs og synger i takt: «Vi liker is og brus!».

– Hurra! Norge! lyder det spredt fra toget, også fra baktroppen, de helt nyankomne på skolen som har vært i Norge i bare noen måneder.

Ved denne skolen i sentrum av Sarpsborg har bortimot 80 prosent av elevene minoritetsbakgrunn, og de 430 elevene kommer fra rundt 46 ulike land. En stor andel av dem er sekundærbosatte flyktninger. Det betyr at de har flyttet til byen etter først å ha bodd i en annen mottakskommune.

– Det er bedre her. Ikke så mye snø! kommer det fra en fnisende jentegjeng i sjuendeklasse.

– Og ikke elger! I Nord-Norge kom elgen helt opp til vinduet, sier Bushra Hassen, til latterhyl fra de andre.

Av de ti jentene i ringen har flere kommet flyttende hit fra Nord-Norge. To har flyttet hit fra Sverige. Bare én av dem har etnisk norsk bakgrunn.

– Her kan man bli kjent med alle. Det er enklere her, sier Urata Haziri.

– Jeg elsker trærne og Kulåsparken og fotballbanen. Og Kebab Pizza House, sier Aveita Naderi.

Jeg spurte mamma om vi var i et fryselager. Det var den eneste formen for is jeg hadde sett før

Er det plass til alle her?

Line Ørnes Søndergaard

La deg gjerne bli inspirert av James Bond! sto det i e-posten.

Anna kunne ikke tro hvor heldig hun var. Hun hadde vunnet en eksklusiv tur fra spillselskapet Betsafe. Etter ni måneder med nattevåk og amming skulle hun og mannen få to dager for seg selv på tur til København. De skulle få oppleve rallyet Gumball 3000 og tre inn i en verden av eksklusive biler, kjendiser og James Bond-inspirerte antrekk.

Selv hadde hun på seg en ny svart kjole da hun tok båten inn til operahuset i den danske hovedstaden. Der skulle hun delta på en vip-fest. På gjestelista sto blant andre den amerikanske artisten Eve og skuespiller David Hasselhoff.

Anna følte seg spesiell, yr og lykkelig. På operaen drakk de sjampanje og spiste mat som var dandert med små «dotter» på tallerkenen. Rundt henne var det fullt av folk som så rike ut. Hun skjønte det på samtalene deres også; folk diskuterte hva slags hester de skulle kjøpe.

Det fantes andre outsidere på festen. Det var en fyr i rullestol der som virket mer som dem. Han underholdt dem hele kvelden med morsomme kommentarer.

Så snudde det. Da Anna kom tilbake til hotellet, var det ikke stas lenger. Hva gjorde hun egentlig her? Melka i brystene hennes presset på, og hun ville bare hjem til dattera si.

Det lå også et annet ubehag og ulmet i henne, et som mannen hennes ikke visste noe om. Drøyt en måned hadde gått siden hun logget seg på Betsafe. Så langt hadde hun spilt for 227.000 kroner.

13 år etter København-turen er Anna i dyp gjeld. I løpet av året hun spilte på Betsafe, brukte hun rundt fire millioner kroner – penger hun egentlig ikke hadde. To millioner kroner gikk tapt.

Jeg føler at Betsafe har stjålet 14 år av livet mitt og at de ikke bryr seg

Anna mot Betsafe

Gustav Gillund

(tekst og foto

– Aha, Erik Solheim! Min venn. En varm velkomst til deg. Sett deg her nå.

Vi befinner oss i toppetasjen i hovedkvarteret til det kinesiske selskapet Tongwei, verdens største produsent av solceller. Ved et dekket bord sitter Liu Hanyuan, en av Kinas mest suksessfulle kapitalister, og gliser ved synet av den tidligere diplomaten og politikeren Erik Solheim, som nettopp har entret rommet.

Liu er som en gangster tatt ut av en kantonesisk krimfilm. Den litt pompøse dressen, den glisne bakoversleiken, og de smale, smilende øynene skriker rikdom og suksess. Når han åpner munnen, kommer det en strøm av velvalgte ord innpakket i et teatralsk tonefall.

Erik Solheim har lang erfaring med det intrikate sosiale spillet som foregår når mektige menn setter seg ned for et formelt måltid i Kina.

Han liker det ikke noe særlig, ifølge hans kinesiske assistenter. For å få øret til folk som Liu må han likevel være med på leken.

– Har du smakt på chilien vi har her i Sichuan? spør Liu og gliser mens han elegant løfter et stykke bresert svinekjøtt med lange spisepinner og dynker det i bordets mest sviende chili.

– Spis nå dette, la meg se hvor vant du er til maten vår, sier han og legger biten på fatet foran Solheim.

Tar man utgangspunkt i det som står om ham i Store norske leksikon, kan man få inntrykk av at Erik Solheims internasjonale karriere tok slutt da han som følge av en kritisk revisjonsrapport forlot posisjonen som leder for FNs miljøprogram i 2018.

Jeg legger ut ­positive nyheter om India og Kina. Utenom når jeg skriver om Trump, så er alt jeg legger ut positivt

Erik Solheim finner håp i Kina

Louise Schou Drivsholm

og Marie Sæhl

Sigrid Nygaard

(foto),  Information

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Eller, nesten ikke, i hvert fall. Etter mange år med kols har den 70 år gamle pensjonisten bare 22 prosent lungefunksjon igjen.

– Tenk deg at du må puste gjennom et tynt sugerør, sier han.

Men det er ikke dette, eller at det er tungt å klare enkle gjøremål som å handle, som er det verste med Thorvald Thorvaldsens lungesykdom.

Det verste er alle lungebetennelsene han blir rammet av og som det ikke lenger finnes noen effektiv behandling for. Som han selv uttrykker det:

Etter utallige behandlinger med antibiotika er ikke effekten den samme lenger. Når Thorvaldsen rammes av en infeksjon, noe som skjer ofte, må han legges inn på sykehus og få antibiotika sprøytet rett inn i blodet. Det kreves stadig tøffere behandlinger før han merker noen som helst bedring.

Og snart er det ingenting mer å gjøre. En enkel lungebetennelse risikerer å bli en dødsdom.

Jeg klarer ikke engang å bære melken selv når jeg skal handle

Thorvalds piller virker ikke lenger

Jonas Henmo

Tom Henning Bratlie

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv 

Ronny Kvås ligger på hornet. Den dype signallyden ljomer utover jordene ved Lierskogen. Litt bortenfor strømmer en gjeng barnehagebarn bort til gjerdet langs veien og stirrer med oppsperrede øyne på de tunge doningene som kryper forbi dem i sneglefart.

Kvås gliser og dunker håndbaken rytmisk mot rattet igjen. Tut, tut, tut.

Han retter solbrillene med de turkisblå speilglassene fram mot den varme, grå asfalten som leder inn herfra mot Oslo. Foran oss spys svart eksos ut av topprøret på en diger traktor. Bak har køen begynt å vokse. Vi ruver over fredagstrafikken i førerhuset på Kvås sin lastebil, en Volvo 540.

– Du har sett filmen «Convoy»? Dette er jo egentlig litt som det.

I den amerikanske trucker-klassikeren fra 1978 oser diesellukta ut av skjermen mens Rubber Duck, en muskuløs lastebilsjåfør i bar overkropp, råkjører fra politiet. Det er hakket mindre actionfylt stemning her på E18 i dag, hvor Kvås og resten av aksjonsgruppa «Dieselbrølet» arrangerer kjør sakte-aksjon i protest mot de høye drivstoffprisene.

– Jeg hater kø. Men i dag er det helt greit, sier Kvås.

– Det er kanskje ikke alle bak oss helt enige i?

Til syvende og sist må vi tenke på oss selv

Dieselsjokket

Katarina Poensgen

Året er 1982. En 19 år gammel student ved navn Viktor Orbán fra den lille byen Felcsút får plass på juss- og politikkstudiene ved Eötvös Loránd-universitetet i Budapest. Han er svært politisk interessert og noe radikal: Han snakker positivt om EU og Vesten, skriver essay om dristige emner og har troa på frie valg og demokrati.

Slik beskriver professor László Kéri sin tidligere elev. I fem år underviste han Orbán, arrangerte kollokviegrupper og tok nå og da en øl med mannen som i dag har vært Ungarn statsminister i 16 sammenhengende år.

Klassekampen møter László Kéri hjemme i leiligheten hans i sjette etasje av en boligblokk sentralt i Budapest. Det er noen få dager før parlamentsvalget, der Orbán igjen stiller som statsministerkandidat. Ingen leder i EU har sittet like lenge ved makta, men hans gamle lærer dypt skuffa, både over Orbán og flere av medelevene som seinere dannet partiet Fidesz.

– I et tidligere intervju fortalte jeg om de ulike ansiktene til Orbán. Tittelen ble «de ni ansiktene til Orbán», for han snur stadig kappa etter vinden. Han har vært radikal, liberal, europeisk orientert og nasjonalist, og aldri holdt seg til en ideologi, sier Kéri.

Orbán har nå posisjonert seg som en nasjonalkonservativ leder langt ute på høyresida. Denne uka mottok han USAs visepresident J.D. Vance i Budapest. Han får også støtte fra Russland, Israel og ytre høyre-ledere fra andre deler av verden. I valgkampen stempler han samtidig EU, Ukraina og opposisjonen som landets største fiender.

Dokument

Partiet har ikke lokallag, men de fosser fram i kommunen

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

– USA og Iran har vært i krig i nesten et halvt århundre

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

50-åringene inntar byen: – Jeg vil gjerne ut og «leke» igjen

Slik synger danskene

Hvil i fred, hortulan

Da amerikanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presidenten, traff de først leiligheten til Jesús.

Blant gullkjoler og røykmaskiner på Malta kjemper spillbransjen mot sitt dårlige rykte.

Stjerneøkonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Er det plass til alle her?

Anna har brukt fire millioner kroner på et nettkasino. Nå tar hun opp kampen mot spillselskapet.

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Dieselsjokket

Viktor Orbáns tidligere lærer har sett statsministeren snu kappa etter vinden i alle år. Nå er opposisjonen nærmere enn noen gang å felle Ungarns mangeårige leder.

Fredsprisvinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regimeskifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

Penga eller livet

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

Atter en keiser

Partiet har ikke lokallag, men de fosser fram i kommunen

Ann Pettifor forutså finans­krisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfat­teren av «Mus­kis­men», Quinn Slobodian

– USA og Iran har vært i krig i nesten et halvt århundre

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

50-åringene inntar byen: – Jeg vil gjerne ut og «leke» igjen

Slik synger danskene

Hvil i fred, hortulan

Da ameri­kanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presi­denten, traff de først leilig­heten til Jesús.

Blant gullkjoler og røykma­skiner på Malta kjemper spill­bran­sjen mot sitt dårlige rykte.

Stjerne­økonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Er det plass til alle her?

Anna har brukt fire millioner kroner på et nettkasino. Nå tar hun opp kampen mot spill­sel­skapet.

Mennes­ke­heten står overfor enorme ut­­­­fordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Thorvalds antibio­tika virker ikke lenger

Diesel­sjokket

Viktor Orbáns tidligere lærer har sett stats­mi­nis­teren snu kappa etter vinden i alle år. Nå er oppo­si­sjonen nærmere enn noen gang å felle Ungarns mangeårige leder.

Freds­pris­vinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regime­skifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Storbri­tannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overle­vel­ses­modus

Penga eller livet

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreft­lot­teri

Tre gene­ra­sjoner grønlen­dere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, flukt­pla­ner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virke­lighet?

Atter en keiser

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

Da amerikanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presidenten, traff de først leiligheten til Jesús.

Blant gullkjoler og røykmaskiner på Malta kjemper spillbransjen mot sitt dårlige rykte.

Stjerneøkonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Anna har brukt fire millioner kroner på et nettkasino. Nå tar hun opp kampen mot spillselskapet.

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Dieselsjokket

Viktor Orbáns tidligere lærer har sett statsministeren snu kappa etter vinden i alle år. Nå er opposisjonen nærmere enn noen gang å felle Ungarns mangeårige leder.

Fredsprisvinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regimeskifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?