Rune Lykkeberg, Information

#fff

#000

Vesten har lenge vært besatt av Iran, men ikke forstått landet, ifølge Vali Nasr

Vi ser ikke hva som skjer fordi vi stiller feil spørsmål. Når det er protester og demonstrasjoner i Iran eller opprør eller kriger i Midtøsten, spør vi som regel om dette kan bli prestestyrets fall. Om det iranske regimet vil bli styrtet. Om mullaene vil falle. Og hvis det ikke skjer, tenker vi at det egentlig ikke har skjedd noe:

– Ikke tro at Den islamske republikken er en svart boks som står der, og hvis iranerne knuser den, kan de flytte til en hvit boks som står her, forklarer Vali Nasr.

For det virkelige spørsmålet er ikke om Den islamske republikken lever eller dør, men hvordan den fortsetter:

– Jeg vil si at Iran er som et tog som har kjørt inn i en tunnel. Og vi vet ikke hvordan det vil se ut når det kommer ut på den andre sida. Revolusjonære regimer forandrer seg, slik Kina og Sovjetunionen gjorde. Og vi må tenke på hvordan det ser ut. For det skjer ikke som et autoritært regime som faller og erstattes av et annet.

Nasr viser til det kommunistiske Kina: Da tyrannen Mao døde i 1976, var det Kina som var i tunnelen. Det var lange diskusjoner innad i den såkalte «firerbanden» på toppen av partiet og mellom ulike ledere i staten. Det tok sju år med intense debatter i Kina, sier Nasr, før Kina kom ut av tunnelen igjen:

– Den prosessen endte med at Kina bestemte seg for at de måtte endre seg fra et kommunistisk til et kapitalistisk samfunn, men ellers skjedde det ingen endringer. Flagget er fortsatt det samme, vi kaller det fortsatt Kinas kommunistiske parti, og slagordene er de samme. Revolusjonære regimer kan forandre seg.

Ansiktene og ordene er også de samme i Iran, slik de alltid har vært. Men dramatiske endringer har allerede funnet sted, understreker Nasr.

Da iranske kvinner høsten 2022 gikk ut i gatene i protest mot prestestyret og nektet å anerkjenne moralpolitiets autoritet og religiøse påbud, ble det slått ned på på en ekstremt brutal måte.

Først var det håp for alle dem som hater regimet og ønsker at det skal kollapse. Etterpå var det sorg og håpløshet fordi prestestyret svarte med spektakulær offentlig brutalitet. Men historien slutter ikke der, påpeker Nasr.

Nå kan kvinner i Iran stort sett gå i det som passer dem

Vesten har aldri forstått Iran. Fordi det ikke handler om islam.

Ingrid Fadnes

Mari Brenna Vollan

Line Madsen Simenstad

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Den venezuelanske oljearbeideren José Bodas lå i dyp søvn da han brått ble vekket av en nabo. «Nå skjer det», sa naboen på telefon. Men før Bodas rakk å sette beina under seg, hadde USA allerede landet på taket til boligen til president Nicolás Maduro i Caracas, skutt og drept nær hele hans indre sirkel av sikkerhetsvakter, og ført både han og kona Cilia Flores ut av landet.

USAs militære operasjon «Absolute resolve» natt til lørdag for en uke siden, varte i knappe tre timer.

– Vi viste det ville komme, forteller Bodas på telefon fra sitt hjem i den karibiske industribyen Barcelona øst i Venezuela.

I nabobyen ligger et stort oljeraffineri, hvor den 55 år gamle Bodas har jobbet hele sitt yrkesliv. Hit kommer olja fra Orinoco-beltet lenger sør i landet – verdens største oljereservoar. Når du spør Bodas om olje, er det som om han ble født med svart blod i årene.

– Olja er en del av mitt DNA, sier Bodas, som er generalsekretær i Federación Unitaria de Trabajadores Petroleros y Gasíferos (FUTPV), den største fagforeningen for oljearbeidere i landet.

De siste årene har tusenvis av oljearbeidere forlatt Venezuela, men for Bodas, som tilhører en venstresideopposisjon, har det aldri vært et alternativ å dra. Selv ikke etter at den høylytte fagforeningslederen ble tvangspensjonert fra det nasjonale oljeselskapet PDVSA i 2018.

Han har aldri vært redd for å snakke regjeringen midt imot. Ikke mot Maduro, ei heller mot Hugo Chávez eller presidenten før ham igjen.

Men nå har Bodas en langt større og farligere fiende enn det statlige oljeselskapet og regjeringen å kjempe imot. På pressekonferansen bare timer etter angrepet på sa USAs president Donald Trump at de nå skal ta over styringen av Venezuela. Og at de skal ta tilbake det som er stjålet fra dem: olja.

Venezuela har verdens største forekomster av olje. Den er sur og seig og har en brokete historie, men er svært etterspurt. Hva vil Donald Trump med denne olja? Klassekampen gjør et dypdykk i Venezuelas svarte gull.

Svart gull og halve kloden

 Det første store oljefunnet i Venezuela. Etter å ha boret 442 meter ned i bakken, står olja opp av bakken i en uke i strekk. En økologisk katastrofe og begynnelsen på Venezuelas oljeæra.

 Over 100 utenlandske oljeselskaper etablerer seg i Venezuela, og landet seiler opp som verdens nest største oljeprodusent etter USA.

 Venezuela innfører en lov som pålegger utenlandske selskaper å gi fra seg halvparten av sin profitt.

 Venezuela blir et demokrati og en nær alliert av USA.

Venezuela grunnlegger Opec sammen med Iran, Irak, Kuwait og Saudi-Arabia. Samme år etablerer Venezuela et statlig oljeselskap og øker prisen for oljeutvinning i landet til 65 prosent av selskapers overskudd.

Nasjonaliseringen av oljeindustrien trer i kraft. Landet tar full kontroll over oljeproduksjonen ved å opprette det statseide oljeselskapet Petróleos de Venezuela S.A. (PDVSA). Tidligere private og utenlandske oljeselskaper blir omgjort til statlige enheter.

Hugo Chávez vinner presidentvalget i Venezuela.

Chávez sparker flere i ledelsen av PDVSA på et direktesendt tv-program.

USA innfører de første sanksjonene mot Venezuela. Seinere kommer sanksjoner som rammer oljesektoren spesifikt.

Oljelandet Venezuela

Anders Ehlers Dam

Adam Paulsen

og Øivind Hovland (illustrasjon)

Michel Houellebecq: – Jeg tror ikke kristendommen har noen framtid i Europa

Vi har ankommet i god tid og myser nå mot inngangen til den halvtomme og ikke spesielt sjarmerende hjørnekafeen i det 14. arrondissementet i Paris. Klokka fem på ettermiddagen går en litt duknakket skikkelse forbi vinduet utenfor, skyver opp døra til kafeen, drar ned hetta og ser seg rundt.

Det er Michel Houellebecq som har foreslått at vi skal møtes her. Vi er her for å snakke med ham om forfatterskapet hans, om de gjennomgående temaene og hvordan det har utviklet seg, om kulturkritikken og de litterære kjepphestene hans. Men vi er selvfølgelig også nysgjerrige på hva han har å si om verdenssituasjonen. Da Donald Trump først ble president i USA, provoserte Houellebecq mange europeiske intellektuelle ved å gratulere det amerikanske folket med sin nye leder. Hvordan ser han på Trump i dag?

Det er noen måneder siden vi skrev til ham. Folk som kjenner ham, hadde på forhånd fortalt oss at vi ikke burde forvente oss noe, at han sjelden ga intervjuer og vanligvis ikke svarte på henvendelser. Heldigvis tok de feil denne gangen.

Allerede neste dag lå det et imøtekommende svar i innboksen vår. Det utviklet seg raskt til en hel liten korrespondanse. Det meste handlet selvfølgelig om praktiske ting, men han var også så vennlig å advare oss om at intervjuer med ham ofte mislykkes fordi «jeg ikke tenker på å si de riktige tingene på det riktige tidspunktet». Han foreslo også at vi skulle ta utgangspunkt i et eventyr av H.C. Andersen. Den ideen er vi selvfølgelig med på. Houellebecq har flere ganger fortalt om sin kjærlighet til den store danske forfatteren, men at han nå bringer ham på bane som en nøkkel til forfatterskapet sitt, er likevel en overraskelse.

Vi ser på vinkartet sammen og blir enige om en flaske rødvin. Houellebecq er vennlig og direkte og gir inntrykk av å ha god tid. Han snakker lavmælt og tenker ofte lenge over spørsmålene våre før han svarer. Det er noe både følsomt og ironisk over væremåten hans. Kelneren kommer med vinen og litt peanøtter, og vi skåler.

– Du skrev til oss at mange av romanene dine kan leses som en eneste lang kommentar til H.C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær». Kan du forklare dette litt nærmere?

– Jeg begynte å skrive romaner på et tidspunkt da jeg opplevde at alle lot som om de mente noe og trodde på noe. Jeg er et menneske som ikke tror på noe som helst, og derfor tok jeg på meg rolla som den som sier: Nei, det stemmer ikke, det dere tror på, er ikke sant. Som hos H.C. Andersen er kongen naken. Det er en kamp som foregår på alle nivåer, også i arbeidslivet. Jeg har følt at jeg måtte ta på meg rolla med å ødelegge disse forestillingene som folk har for å gjøre livet akseptabelt. Forskjellen fra H.C. Andersens eventyr er at barnet ikke forstår at det utløser en katastrofe.

Jeg tror egentlig ikke det er mer krise nå enn før

Jeg tror ikke på noe. Jeg forstår ingenting.

Anniken C. Mohr

Sånn oppsummerer han det, Odd Steinar Sørengen. Han snakker om romjulsnatta for fem år siden da et av norgeshistoriens verste leirskred rammet akkurat det lille boligfeltet hvor han, samboeren Ann-Mari og dattera Victoria bodde.

Det som var hus, veier, hager og busker ble i løpet av sekunder omgjort til et hav av leire, og etterpå var verken boligfeltet eller Odd Steinar Sørengens liv til å kjenne igjen. Etter skredet har han nesten ikke vært i området, men på tirsdag skal han tilbake. Da skal bygda gå i fakkeltog for å markere at det er fem år siden leirskredet som tok elleve liv.

– Jeg hadde egentlig tenkt at jeg aldri skulle ned dit igjen. Det stedet der eksisterer ikke for meg lenger. Men jeg har bestemt meg for å dra på markeringen, sier han.

Da er det også avduking av et minnested: Et sirkelformet granittgulv hvor navnet på de døde er inngravert. Der er navnene deres, Ann-Mari og Victoria.

29. desember 2020 var en stor dag. Denne dagen hadde Odd Steinar Sørengen og samboeren Ann-Mari Olsen-Næristorp signert kontrakt på en ny leilighet i sentrum av Gjerdrum. Livet var godt, og de gledet seg til å ta fatt på et nytt kapittel. Odd Steinar og Ann-Mari ble sittende oppe seint den kvelden for å planlegge nyttårsaften. Da de skulle sove, la Ann-Mari seg inne hos Victoria (13), som var småsyk.

I firetida på natta ble Odd Steinar vekket av samboeren og dattera. «Huset raser. Vi må komme oss ut», ropte Ann-Mari. Odd Steinars første tanke var at det brant. Han hoppet ut av senga, og så løp de sammen mot døra og ut i trappeoppgangen – Ann-Mari og Victoria først og Odd Steinar rett bak dem. Mens han løp nedover trappa begynte huset å riste voldsomt, og plutselig raste trappa sammen. Så forsvant Ann-Mari og Victoria av ut syne.

Han skjønte det ikke da, men det som skjedde, var at Odd Steinar ble fanget inni en luftlomme mens huset raste 400 meter nedover i et hav av leire. Da han beveget på seg, oppdaget han en åpning, og han klarte å krabbe ut. Det var kaldt og helt mørkt, men Odd Steinar skjønte såpass at han sto oppå ruinene av sitt eget hus. Da han tok et skritt til siden, sank han ned til livet i leire, og han måtte klamre seg fast og klatre opp igjen på plankene og takplatene.

Jeg må finne meg selv på nytt, og jeg har nok ikke klart det ennå

Da verden raste sammen

Emma Tollersrud

Anders N. Kvammen

­(illustrasjon

Slik kan en stats­støttet telefon befri oss

Det holder nå. Det har vært nok snakk om mobilavhengighet og skjermenes destruktive kraft.

– Nå er det tid for å yte motstand. Dra på litt, sier Erlend Mørch, komiker og programleder i NRK.

Han har gått og tygd på en idé i noen år allerede, helt siden han var på ferie på «Granca», hvor han droppet telefonen helt.

– Jeg opplevde en glede og ro som føltes nostalgisk. Det var lenge siden jeg hadde hatt det sånn, forteller han.

Det samme opplevde Mørch da han spiste middag med en religiøs minoritet, som han forteller om i sin podkast «Både Erlend og Steinar» på NRK. I synagogen hadde ingen av de andre smarttelefoner. Også da strømmet nostalgien innover ham.

Mørch tenkte: Hva kunne han gjøre for å ha det sånn hele tida, og hvordan kunne han få med andre folk på det samme? Han ønsket seg ikke flere hjelpe-apper eller skjermvett­regler, han ønsket seg en dings som kunne gjøre livet enkelt.

Og dingsen, den skal hete Norges­telefonen.

Noen har fått med seg ideen allerede. Mørch har lansert den både i egen podkast og i et intervju med Trygve Slagsvold Vedum i tv-serien «Mørch og makta».

Når masse nordmenn drar og jobber for big tech, så er det som å sende folk rett fra rekruttskolen til IS når de burde ha jobbet i Forsvaret

Juleønske: Norges­telefonen

I Porsgrunn ble det oppstandelse da tre kirker skulle stenge dørene

Ja, det var hyggelig at dere kom, men nå kan dere gå, sier Gunnar Aasbø spøkefullt.

Dirigenten står foran alteret i Brevik kirke og snakker med høy og tydelig røst til forsamlingen. Bak ham står tolv svartkledde damer med røde sjal rundt halsen. To av dem har festet ei juletre-brosje på brystet. Årets julekonsert med kirkekoret Breviksklang er så vidt i gang, men Aasbø mener at Bjørn Eidsvåg egentlig har oppsummert alt som trengs å sies i korets første nummer, «I en natt».

– Vi har 14 sanger til dere likevel, forsikrer han.

Denne kvelden er spesiell. I dag er en av de siste gangene koret skal samles foran altertavla på en god stund. I vinter er det bestemt at Brevik kirke skal stå stengt, sammen med to andre kirker i kommunen. Herøya kirke har vært lukket i snart et år, og Vestre Porsgrunn kirke stengte i november. I Brevik har de fått lov til å holde åpent til og med midnattsmessa på nyttårsaften.

Aasbø kan ikke dy seg når han først har ordet:

– I verdens rikeste land har vi ikke råd til å holde kjerka åpen, og det skjer over det ganske land, sier han.

Julestemning blir det likevel. Til tross for at koret er i hard konkurranse med Helene Bøksle som synger i Skien kirke samme kveld, har 56 personer møtt opp for å få med seg Breviksklang. En mann som sitter ytterst mot midtgangen, zoomer inn på ei av damene i koret og sørger for å forevige øyeblikket. På bakerste rad vipper soknepresten takta med foten. Og alle stemmer med på «Feliz navidad».

I wanna wish you a merry Christmas from the bottom of my heart

Vi er veldig redde for å dø denne vinteren. Da må vi begraves et annet sted, og det vil vi jo ikke

Stengte dører i kjerka

Tom Henning Bratlie

Kristoffer er fem år og født i november. Bør han få ett år til i barnehagen? 

Kristoffer Lagem har akkurat fylt fem år. Dagene går stort sett med til å leke, bygge lego, perle, pusle puslespill, tegne og høre «Pulverheksa» på lydbok. Han skjønner det nok ikke helt selv ennå, men om noen måneder skal livet bli noe litt annet, for til høsten begynner Kristoffer på skolen.

Utviklingsmessig er det ingenting uvanlig med Kristoffer, men likevel går mamma Irmelin Lagem (40) rundt og lurer: Skal hun søke om utsatt skolestart for sønnen? Kristoffer er nemlig født seint i november, og er bare fem år når han går inn skoleporten. At han skal bli skolemoden i løpet av våren, har hun vanskelig for å se for seg.

– Med all den stillesittingen på skolen er jeg redd for at han blir den som bråker i klassen, sier Lagem.

Klassekampen har fått innsyn i fødselsmåned og kjønn på førsteklassingene som ble henvist til PP-tjenesten i landets største kommuner i fjor. Her kommer det fram at blant gutter født i årets tre siste måneder er det 402 prosent flere som henvises til PPT for sakkyndig vurdering enn blant jenter født i årets tre første måneder.

PP-tjenesten står for pedagogisk-psykologisk tjeneste. De hjelper skoler og barnehage med å tilrettelegge for barn som trenger ekstra oppfølging, og utarbeider sakkyndige vurderinger av barnets behov.

I Kristoffers kommune Bærum var nesten halvparten av førsteklassingene som ble henvist i fjor, gutter født seint på året. Ingen jenter født tidlig på året ble henvist.

Irmelin og Kristoffer bor i en blokkleilighet på Østerås. Her bor også Kristoffers storebror Joakim, som går i tredje klasse. Irmelin Lagem skulle egentlig vært på jobben i administrasjonen på Rikshospitalet, men er hjemme med Kristoffer, som har vært syk i mange dager og enda er pjusk.

– Mamma, hvor er den grå eksospotta, sier Kristoffer.

Han hadde helt klart hatt godt av ett år til i barnehagen

Diagnose: Gutt født seint på året

Kan fredsprisen bidra til å rive ned en fredsprosess den en gang støttet?

Blikket til den unge jenta bak glasset knuser håpet nærmest før jeg får lagt fram mitt ærend i resepsjonen på sykehuset. Halvt interessert spør hun:

Hun blir med ett mer interessert og lytter.

Jeg gjentar navnet hans og legger til det lille jeg har av informasjon om mannen jeg aldri har møtt, men kun lest om i avisa. Det har blitt rapportert at han kan være her på Kennedy-sykehuset midt i Colombias hovedstad Bogotá.

– Han heter Jeison Obando Pérez. Han er 34 år og kom til dette sykehuset for rundt tre uker siden. Han var hardt skadet. Jeison overlevde et av USAs bombeangrep på såkalte narkobåter i Stillehavet, forklarer jeg.

– La meg sjekke, sier jenta og plukker opp en telefon.

Sjansen for en fredelig overgang er veldig liten, og sjansen for en ­voldelig og kaotisk konflikt som vil være svært vanskelig å ­kontrollere, er veldig stor

Prisen for fred

og Anniken C. Mohr

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene på Dokka. 

Det var ikke tidenes bursdagsgave. 23. oktober i fjor fylte Linnea Løkken Rostad 17 år, men det var også dagen hun fikk vite at hun ville miste skolen sin. Sammen med flere titalls medelever, foreldre og besteforeldre hadde hun reist til Hamar hver dag hele uka med de samme faklene og plakatene, for å prøve å vinne gjennom med budskapet: Bevar skolen vår!

Nå var det Rostads store dag, men i stedet ble hun sittende og følge med på storskjermen på skolen. Der sto alvorstunge fylkespolitikere som kunne slå det fast: Seks videregående skoler og skolesteder skulle legges ned. Hennes egen Dokka videregående skole skulle bli historie.

Rostad var ikke blant dem som gråt. Ikke var hun særlig sint heller. For det kunne jo umulig være sant, tenkte hun. De kunne jo ikke legge ned en så velfungerende skole?

Også nå, ett år etter, har det tatt tid å skjønne at det faktisk er ekte, at dette er og blir hverdagen hennes nå. Det er bussing i over to timer hver dag og en vekkerklokke som er innstilt på halv seks istedenfor halv åtte. Det er å finne fram på en stappfull skole på Gjøvik, der flere av lærerne ikke husker navnet hennes. Det er litt for lite søvn hver natt. Det er Go-morgen-yoghurter i bilen og middager klokka ni.

Sånn er det også denne mandagen. Rostad har gjespet seg gjennom fire timer med norsk på tampen av dagen på Gjøvik, skyndt seg for å få et ledig sete på bussen, funnet fram høretelefoner og stirret tomt ut av vinduet. Vel framme på Dokka har hun rasket med seg noe pasta, kylling og mais fra salatbaren på Coop og hastet opp til Dokkahallen. Her skal kroppen vekkes til liv og gå løs på tre og en halv time med gymnastikktrening. RG – rytmisk gymnastikk – det er bygdas store stolthet. I hele Innlandet finnes det bare her, og Dokkajentene har ligget helt i norgestoppen. Men hvor lenge orker Rostad og de andre dette?

Inne i hallen flyr RG-jentene fløyelslett over matta, mens trener Liv Marie Simensveen følger med fra sida. Musikken pumper, og fargerike baller og rockeringer fyker opp i lufta. Jentene øver på programmet som skal framføres på det tradisjonsrike juleshowet på Dokka første søndag i advent. Koreografien er helt ny, men jentene tar den fort. Linnea Løkken Rostad terper på å fange en blå rockering i direkte trilling utenfor synsfeltet.

– Det der er kjempevanskelig, forteller Simensveen.

I starten følte jeg at jeg skulle på klassetur hver dag

Danse, danse Dokka mi

Christopher Olssøn

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Bak et piggtrådgjerde litt utenfor Hamar sentrum ligger en bedrift utenom det vanlige. En kvinne med en gjennomsiktig plastpose i hånda sitter i en sofa i den enkle resepsjonen. Oppi posen ligger en håndfull gullmynter. Når det er hennes tur, leverer hun fra seg myntene til kundeveileder Anne Marie Platou. Kvinnen er her for å finne ut hvor mye gullmyntene egentlig er verdt.

Myntene fikk hun av faren sin for mange år siden, og så har de bare ligget og slengt hjemme. Når Anne Marie Platou har tatt en titt på gullet, skriver hun verdien på en post-it-lapp og viser til kvinnen i resepsjonen

– Og jeg som har latt barnebarnet leke med myntene, ler hun.

Den befippede kvinnen tar opp telefonen for å ringe mannen sin og fortelle nyheten.

– Det er mange som får seg et sjokk her hos oss for tida, sier Anne Marie Platou.

Vi er hos K.A. Rasmussen, Norges eneste gullsmelter. Prisen på gull har den siste tida skutt i været, og nå er det gullrush – ikke bare her på Hamar, men i hele verden.

Du kan se det på gata i Sydney, i Hanoi, Tokyo, Singapore, Wien og Warszawa: lange køer på fortauene utenfor butikker som selger og kjøper gull. I Jakarta er det rapporter om at folk overnatter på fortauene. Noen ser sitt snitt til å selge gammelt gull nå som prisene er så høye, mens andre vil kaste seg på bølgen og kjøpe det edle metallet, i håp om at prisene vil fortsette å stige enda mer.

Gull fungerer som en trygg havn. Folk flykter dit

Det store gullrushet

På «Natt­mø­tet» blir po­li­ti­kerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor inter­na­sjonal plan.

Ragne Johnsen Megård hadde en dårlig følelse. Sola hadde allerede gått ned da hun gikk over mosaikkflisene i kommunestyresalen i Narvik. Hun skulle på et ekstraordinært møte. Alt de folkevalgte hadde fått vite, var at det dreide seg om en «industrisatsing». I innkallingen hadde det også stått at de måtte signere en konfidensialitetsavtale og levere tilbake alle sakspapirer når møtet var over.

Hemmelighetskremmeriet var ikke det eneste uvanlige med møtet. Også tidspunktet var merkelig: Klokka seks om kvelden. Alle møter i kommunen foregikk vanligvis om dagen. Hvorfor så seint? Det måtte dreie seg om et børsnotert selskap, hadde noen resonnert seg fram til. Saken måtte behandles bak lukkede dører mens børsen var stengt.

SV-representanten Megård hadde luftet bekymringene sine i lokalavisa noen dager før. Skulle politikerne virkelig ta stilling til en stor industrisatsing – uten å få vite noe i forkant? I et innlegg i Fremover minnet hun om Terra-skandalen i 2007. Den gang tapte Narvik over hundre millioner kroner på halsbrekkende investeringer. Nå håpet hun at kommunen ikke lot seg lure igjen.

Megård fant plassen sin på fjerde rad. Derfra så hun opp mot podiet, hvor ordføreren, rådmannen og kommuneadvokaten gjorde seg klare. Bak dem hang de fargesterke bildene som skildrer viktige hendelser i Narvik. Her var fiskerne, motstandsmennene og gjenoppbyggingen etter krigen.

I de åtte timene som fulgte, skulle det skrives et nytt kapittel i Narviks historie, et som seinere er blitt kalt for «nattmøtet». Ingen kunne vite det den oktoberkvelden i 2021, men vedtaket de fattet, skulle plassere Narvik midt i et stormaktsspill:

Fire år seinere kunne industrikonsernet Aker bygge Europas største fabrikk for kunstig intelligens (KI) i den lille nordlandskommunen.

Hva var det som skjedde da noen av verdens mektigste tek-herrer kom til Narvik?

– Dette er kjempekult, sier Torkjell Lund idet han svinger bilen opp på byggeplassen i Kvandal.

Tek-herrenes norske eventyr

(tekst) 
og Rikke Løe Hovdal

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Det sildrer i fontener i Admiral Børresens vei på Bygdøy. Noen høner klukker fra en hage, og i den neste gresser et rådyr. Det er midt på dagen, og stillheten brytes bare av gitterporter som glir igjen og håndverkere som styrer på. «Rotfyllinger» blir det visst kalt når gamle eneboliger rives og hele tomter graves ut for å gjøre plass til funkishus og bassenger her ute.

Vi labber rundt i hjertet av vestkantens mest fornemme strøk, der den ene gigantvillaen etter den andre stikker opp bak tujahekkene. Her ligger strandpalasset til Katharina Andresen, kjøpt for svimlende 585 millioner i 2023. Litt lenger bort, på en høyde i Bygdøynesveien 15, troner et slott som tidligere var Canadas ambassadeeiendom og ble solgt for 150 millioner i 2023. Spektakulær er også Pausvillaen til Petter Stordalen, der han kan skilte med privat strand, roterende garasje og en nesten tre meter høy, lysende Buddha-statue.

Det er eierne av slike palasser som nå får aller størst skattelettelse fra byrådet i Oslo, målt i reine penger. Med utgangspunkt i kommunens skattelister har Klassekampen regnet ut hvor stor forskjellen har vært fra det rødgrønne skatteregimet i 2023 til det nye i 2025, på en rekke enkeltadresser.

På toppen av lista finner vi landets rikeste mennesker, ikke få av dem bosatt på Bygdøy. Bjørn Rune Gjelsten kan skilte med nær sagt en halvøy i P.T. Mallings vei. Tilbake i 2002 betalte han 61,5 millioner for huset og tomta, den gang prisrekord. I dag har han spart til sammen 30.400 kroner på det politiske skiftet. Katharina Andresen har spart 30.200 kroner, og Petter Stordalen har spart 46.000 kroner på sine to Bygdøy-villaer. Boligskatteregningen til Color Line-eier Olav Nils Sunde er også til sammen 32.000 kroner lavere med det blå byrådet. Milliardærens tusen kvadratmeter store penthouse-leilighet på Tjuvholmen var Norges dyreste bolig da han kjøpte den for 236 millioner i 2013.

Når disse boligene er verdt flere hundre millioner kroner, må noen titalls tusen i lettelser sies å være småpenger. Så hvorfor så mye ståhei om eiendomsskatten?

Klassekampen har forsøkt å få svar fra dem som besitter eiendommer i det øverste prissjiktet i Oslo. Hvor viktig har kampen mot eiendomsskatten vært for dem? Hvor fornøyde er de med at byrden nå lettes?

Vi har ikke fått svar på våre henvendelser. «Familien ønsker ikke å kommentere privatøkonomiske forhold», er svaret fra rederfamilien Wilhelmsen, som har spart totalt 57.300 kroner på det politiske skiftet i Oslo, ifølge Klassekampens beregninger. Heller ikke Frogner-bosatte Ole Robert Reitan, som har fått 26.300 kroner ekstra å rutte med, vil ha «en offentlig mening» om eiendomsskatt.

Skattejakta

Eirik Grasaas-Stavenes

og Christopher Olssøn

Klassekampen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksessoppskriften. 

Haamad Najam står ved et busstopp i Queens og skuer lett stressa nedover en trafikkert gate. Rundt oss i New York-skumringen koker det av pressefolk og flere hundre skrikende mennesker.

«Zohran» står det på skiltene de bærer. Najam er en av de sentrale brikkene i teamet til Zohran Mamdani, den politiske sensasjonen som det siste halvåret har sjokkert både Det demokratiske partiet og Donald Trump.

– Dere rakk det akkurat. Jeg tror Zohran kommer her nå, sier Najam.

Sekunder seinere stopper en fullstappa blå, offentlig New York-buss ved fortauskanten foran oss. Den er 18 minutter for sein. Billetten koster tre dollar. Ut av døra stiger den smilende og dresskledde mannen som lover å gjøre bussene i USAs største og dyreste by «raske og gratis».

Mamdanis ankomst får tilhengerne til å eksplodere i jubel, mens hovedpersonen blir geleidet forbi pressekorpset og inn til den siste debatten før ordførervalget i New York. Skolen der debatten skal finne sted, er oppkalt etter New York-ordfører Fiorello La Guardia, en av Mamdanis store inspirasjonskilder. Også La Guardia var sønn av innvandrere, også han ble forsøkt avskrevet som radikal og farlig. Men han endte som New Yorks mest populære ordfører noensinne. Kan Zohran Mamdani få til noe lignende? Og hva vil det i så fall ha å si for alle de som ønsker å reversere Donald Trumps autoritære prosjekt?

I snart en uke har vi fulgt etter Mamdani i håp om å finne svar. Vi har også håpet å høre hva han selv har å si om saken. Men også denne gangen forsvinner han ut av syne før vi rekker å spørre.

– Haha, det der var ganske intenst, sier Najaam, rister lett på hodet og følger etter.

Nå har vi bare én sjanse igjen til å få Mamdani i tale.

Zohran kom ikke ut av ingenting. Han kom ut av vår bevegelse, og vår bevegelse vokser

Mamdanis medisin

Masha Gessen

Forfatter, journalist og aktivist

Francesca Albanese er ikke vitne til folkerettens død, men til en ny begynnelse,

Francesca Albanese får ikke kjøpt seg en kopp kaffe i hjembyen sin Ariano Irprino, der jeg møter henne. Hver gang hun går inn på en kafé, stormer noen til for å ta regningen for henne. For 30 år siden, da hun var ferdig på videregående, kunne hun nesten ikke vente på å få flytte derfra. I dag stopper folk bilen for å strekke hånda ut av vinduet og hilse på henne. På et hjemmelagd banner som henger fra en motorveibro, står det «Grazie, Francesca!»

Albanese ble en helt i hjembyen sin etter at Det hvite hus definerte henne som sin fiende på grunn av arbeidet hennes som FNs spesialrapportør for menneskerettssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene gjennom de siste tre årene. I forbindelse med dette arbeidet har hun fulgt strategier som er like juridisk ambisiøse som de er politisk risikable. Hun har dokumentert menneskerettsbrudd, slik også hennes forgjengere gjorde. Hun har hisset på seg enkelte av sine allierte ved å fordømme Hamas’ vold 7. oktober 2023 og så skapt furore da hun gikk ut på sosiale medier for å protestere mot en standarduttalelse der Frankrikes president beskrev volden som antisemittisk. Det som kanskje har forårsaket mest bråk, er at hun har kritisert storkonsernene, blant annet noen av USAs største, som muliggjør og tjener på menneskerettsbrudd, og som trolig vil fortsette å gjøre det uten hensyn til våpenhvilen som nylig ble signert mellom Israel og Hamas.

utenriksminister Marco Rubio at han ville innføre sanksjoner mot Albanese. Hun ble definert som en 

, en status som vanligvis forbeholdes våpen- og narkotikasmuglere, terrorister og oligarkene som finansierer dem. Folk på denne lista får ikke innreisetillatelse til USA. De mister eventuelle eiendommer de måtte ha i landet, kan ikke drive handel med amerikanske bedrifter og kan ikke bruke amerikansk valuta – noe som betyr at de fleste internasjonale finanstransaksjoner er utilgjengelige for dem.

Under president Donald Trump har sanksjoner blitt brukt for å ramme dem som forsvarer palestinernes rettigheter, blant annet tre sentrale palestinske menneskerettsorganisasjoner, som ble straffet for å ha «deltatt i Den internasjonale straffedomstolens (ICC) innsats for å etterforske, pågripe, internere eller reise tiltale mot israelske statsborgere». ICCs sjefanklager Karim Khan har vært utsatt for sanksjoner, og det samme har flere av ICCs anklagere og dommere. Trump-administrasjonen innførte også sanksjoner mot ICCs representanter under Trumps første periode, da domstolen ville etterforske USAs handlinger i Afghanistan. I sin andre presidentperiode har Trump ført en kampanje som åpenbart sikter mot å rasere de internasjonale rettsinstansene fullstendig.

forbrytelser er så grufulle at verden må gripe inn, skriver seg tilbake til Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig. De siste årene av dette 80 år gamle prosjektet har vært en berg-og-dal-bane. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var den første reine aggresjonskrigen i Europa siden Hitler ble beseiret. I løpet av få måneder etter invasjonen kunne vi se bevis på massive overgrep i forstedene til Kyiv, som Russland hadde okkupert i en måned, og i den beleirede byen Mariupol, der Russland så ut til å bruke sult som krigsvåpen. Dette foregikk på de samme stedene som noen av forbrytelsene Nürnbergprosessen dekket mindre enn hundre år tidligere.

Den vestlige verden var forent i sin indignasjon. Den politiske viljen, ressursene og evidensen så ut til å være på plass, slik at det endelig skulle være mulig å bruke institusjonene og lovene som ble innført i tiårene etter Nürnberg til sitt fulle potensial.

Og så, bare halvannet år etter at Russland invaderte Ukraina, angrep Hamas Israel, og Israel reagerte med en styrke som snart framsto ekstrem, deretter urimelig, deretter vilkårlig, deretter som en mulig krigsforbrytelse og til slutt som den ultimate forbrytelsen: folkemord. Men mens det bygde seg opp en konsensus blant menneskerettsaktivister og folkemordforskere, smuldret den politiske konsensusen opp. I motsetning til krigsforbrytelsene til president Vladimir Putin i Russland har krigsforbrytelsene til statsminister Benjamin Netanyahu i Israel blitt utført med støtte fra sentrale vestlige stater.

som et vestlig prosjekt – og slik jussforskeren Lawrence Douglas hevder i sin kommende bok, har den også bidratt til vestlig imperialisme. Prioriteringene har i overveiende grad vært innrettet etter de vestlige statene. Noen vestlige ledere jublet over ICCs arrestordre på Putin, som ble utstedt i mars 2023, men ble forferdet over arrestordren på Netanyahu halvannet år seinere. (Domstolen utstedte også en arrestordre på Hamas’ militære topp Mohammed Deif, men Israel drepte ham.)

Og helt uten videre ble de vestlige statene, som aldri helt hadde omfavnet sin egen oppfinnelse, villige til å legge det internasjonal rettssystemet dødt.

Jeg klarte ikke å forstå at folk som er vestlig utdannet, kunne være så barbariske overfor andre mennesker.

USA kritiserer henne. Stor­selskapene truer henne. Det lever hun godt med.

og Tom Henning Bratlie

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status 

Hei, jeg er Ayoub fra Stovner. Jeg ønsker å jobbe hos dere i sammenheng med arbeidet dere driver med.»

Det var slik det begynte, en januardag i 2021. 16 år gamle Ayoub Elanbri hadde tatt motet til seg og sendt melding til Lif Laga, et Stovner-prosjekt hvor hundrevis av ungdommer planter epletrær, høster epler, beskjærer trær og lager eplemost. De trengte folk, og Elanbri trengte en ny retning i livet.

I meldingen på Instagram skrev han videre: «Jeg har ganske lyst til å jobbe hos dere for å vise at ungdom her på Stovner har noe å by på, og at vi er en bra gjeng.»

Som Stovner-ungdommer flest, var Elanbri stolt av å være herfra, stolt av samholdet og landsbyfølelsen innerst i Groruddalen i Oslo. Likevel hadde han kommet til et punkt i livet der han måtte ta et veivalg og bytte miljø.

I den andre enden satt Åsmund Gylder, ungdomsarbeider og primus motor i Lif Laga. Han visste at Elanbri var yngstemann i en søskenflokk på seks. Og han visste at når en ung gutt strekker ut en hånd på denne måten, så må han være der. De to avtalte å møtes på Øvre Fossum gård, der Lif Laga holder til. Elanbri husker hatten til Gylder, den velkjente mosegrønne med en fjær på sida. Gylder husker at Elanbri var fin i tøyet der han kom gående mellom gårdsbygningene. Han hadde vært hjemom etter skolen og skifta.

Elanbri fikk jobben, og i Lif Laga steg han raskt i gradene. Den første lønnsslippen kom på sommeren. Han husker den deilige følelsen. I dag, snart fem år seinere, er han blitt en slags Lif Laga-veteran. Denne ettermiddagen i oktober hjelper han Gylder og makkeren Thomas Aleksander Hagen med å beskjære et prydepletre i en hage på Høybråten. Sola står lavt på himmelen, og Gylder gyver løs på greinene med en litt sløv motorsag, mens Elanbri støtter gardintrappa og tar imot det som måtte falle.

– Du fortalte meg hva som var drivkrafta di, og du var veldig klar på at du trengte noe å feste deg til, sier Gylder og ser bort på Elanbri.

Epler, ikke granater

Eline og Anders er 17 år og kjærester. Det gjør dem ganske spesielle.

Blikkene deres møttes i kantina. De hadde akkurat begynt på videregående, han i A-klassa og hun i B. Fra den første kontakten tok det ikke mange dager før de og vennene deres hang sammen i hvert friminutt. Han ble glad hver gang hun dukket opp. Hun syntes at han var søt. Han var på Burger King med en kompis da hun la ham til på Snapchat.

Noen uker seinere var hun på dansekurs i Oslo. I en pause sendte hun en snap til flere venner der hun la ved mobilnummeret sitt. Jeg kommer ikke til å være så aktiv på Snap, fortalte hun. Han sendte henne en sms. «Fin måte å få tak i nummeret mitt på», skrev han. Han fikk et blunkefjes tilbake.

Første gang de var aleine, gikk de tur opp på fjellet Klompen. De satt på toppen og så utover byen og Namsenfjorden. Så fikk de en melding fra en kompis som spurte om han kunne bli med – ikke helt etter planen. Nede i sentrum kjøpte de Safari-kjeks og en sprayflaske med kremtopp. Trioen satte seg på en benk utafor Rock City og spiste «kjeks og krem», to av dem med hemmelige sommerfugler i magen.

En kveld midt i september var de på en samling med venner. De andre dro én etter én, og til slutt var det bare de to igjen. De satt i en seng og pratet. Hun var lei av å vente. Så kysset hun ham. Seinere den kvelden tok han mot til seg. «Skal vi bli sammen?» spurte han.

Starten på forholdet til Eline Jørgensen Hansen og Anders Altin-Skulstad i Namsos er som tatt ut av en romantisk ungdomsserie. Du har kriblingen, flørtingen og de lange blikkene, og noen som 

tør å hoppe i det. Men historier som dette blir det færre av i virkeligheten. I flere vestlige land ser man det samme: Ungdommer får sjeldnere kjæreste.

I USA har det vært en nedadgående trend helt siden «baby boomer»-generasjonen, ifølge en studie. Mens 78 prosent av dem som ble født rett etter krigen, hadde en romantisk partner i løpet av ungdomstida, gjaldt det for litt over halvparten av generasjon Z (som er født på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet).

Men det er særlig de siste tiåra at forskere melder om at noe er i endring blant tenåringene. I Danmark er andelen som har kjæreste på ungdomsskolen, mer enn halvert fra 1995 til i dag, til én av ti. Også på danske gymnas er det færre som er i parforhold. Og over hele Europa debuterer man seinere seksuelt. Unge vil heller «scrolle end bolle», som avisa Politiken fastslo i en serie om ung kjærlighet i fjor.

Det finnes ikke tall på kjæreste-utviklingen i Norge. Men flere forteller om en generasjon som ikke forplikter seg. Å være kjærester er gammeldags, ble VG-journalist Shazia Majid fortalt da hun besøkte Ullern videregående skole i Oslo tidligere i år. I stedet er det «mer tilfeldig» og mindre monogami, ifølge en av guttene hun snakket med.

Dokument

Vesten har lenge vært besatt av Iran, men ikke forstått landet, ifølge Vali Nasr

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Oljelandet Venezuela

Jeg tror ikke på noe. Jeg forstår ingenting.

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Slik kan en statsstøttet telefon befri oss

I Porsgrunn ble det oppstandelse da tre kirker skulle stenge dørene

Diagnose: Gutt født seint på året

Kan fredsprisen bidra til å rive ned en fredsprosess den en gang støttet?

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Tek-herrenes norske eventyr

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Klassekampen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksessoppskriften.

Francesca Albanese er ikke vitne til folkerettens død, men til en ny begynnelse,

Epler, ikke granater

Eline og Anders er 17 år og kjærester. Det gjør dem ganske spesielle.

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

En sprøyte til lunsj

Bli med på innsiden av Sylvi-festen

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Først tar han Manhattan

Vesten har lenge vært besatt av Iran, men ikke forstått landet, ifølge Vali Nasr

Oljear­bei­dere øyner håp om å returnere til Venezuela

Oljelandet Venezuela

Jeg tror ikke på noe. Jeg forstår ingenting.

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Slik kan en stats­støttet telefon befri oss

I Porsgrunn ble det oppstan­delse da tre kirker skulle stenge dørene

Diagnose: Gutt født seint på året

Kan freds­pri­sen bidra til å rive ned en freds­pro­sess den en gang støttet?

De hevder seg i norges­toppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Tek-herrenes norske eventyr

Eien­doms­skatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klasse­kam­pen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Klasse­kam­pen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksess­opp­skriften.

Francesca Albanese er ikke vitne til folke­ret­tens død, men til en ny begynnelse,

Epler, ikke granater

Eline og Anders er 17 år og kjærester. Det gjør dem ganske spesielle.

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

En sprøyte til lunsj

Bli med på innsiden av Sylvi-festen

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barne­sko­len.

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Først tar han Manhattan

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Slik kan en statsstøttet telefon befri oss

I Porsgrunn ble det oppstandelse da tre kirker skulle stenge dørene

Kan fredsprisen bidra til å rive ned en fredsprosess den en gang støttet?

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Klassekampen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksessoppskriften.

Francesca Albanese er ikke vitne til folkerettens død, men til en ny begynnelse,

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.