Line Madsen Simenstad

#fff

#000

Advokat Shirin Ebadi har viet sitt liv til å kjempe for menneskerettigheter og demokrati i Iran. Men da bombene begynte å regne over Teheran for en drøy måned siden, var hun ikke blant dem som jublet over en mulighet til å felle prestestyret.

– Krigen er en katastrofe, ikke bare for Iran, men for hele regionen, sier Ebadi, som i 2003 mottok Nobels fredspris for sitt arbeid for kvinner og ofre for politisk forfølgelse i Iran.

– Regimet kan bare felles av det iranske folket. Men nå som bombene faller, er det umulig for folket å protestere, sier hun.

Klassekampen snakker med henne over videolink fra London, hvor hun har bodd i eksil de siste 17 årene.

Ebadi var selv med på revolusjonen som i 1979 felte sjah Muhammed Reza Pahlavi og banet vei for det islamske prestestyret. I et av historiens merkelige krumspring setter nå Ebadi og mange med henne sin lit til at sjahens sønn, Reza Pahlavi, skal komme tilbake og velte regimet i Teheran. Nylig ble Ebadi utpekt av Pahlavi til å lede en komité som skal utarbeide et lovverk for maktovertakelse og straffeforfølgelse av det sittende regimet.

Men aller først: Hva var det Shirin Ebadi hadde i tankene da hun i januar ba president Donald Trump om å gripe inn mot det iranske regimet?

I desember og januar tok millioner av iranere til gatene i protester som først dreide seg om økende priser og landets økonomiske krise, men som etter hvert utviklet seg til protester mot regimet. Sikkerhetsstyrker svarte på sitt mest brutale vis. Iranske myndigheter hevder 3117 mennesker mistet livet, mens tallet ifølge Human Rights Activists News Agency er minst 6964. Andre anslag er enda høyere. Massakrene fikk Shirin Ebadi og seks andre opposisjonelle iranere til å sende et brev til president Donald Trump der de ba ham gripe inn for å redde demonstrantenes liv.

– Hva var det du ville at Trump skulle gjøre, sammenliknet med det han gjør nå?

Jeg skjønte raskt at det var feil å støtte ayatolla Khomeini

– Regimet kan bare felles av det iranske folket

Yohan Shanmugaratnam (tekst)

Line Ørnes Søndergaard (foto), Boston i England

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

I will show you fear in a handful of dust.

Hvil i fred, Jolly Crispin. Byens billigste bed & breakfast, som aldri serverte frokost, men kunne tilby narkotika, er for lengst lagt ned. I lokalene fins nå et mystisk vaskeri, som folk mistenker vasker andre ting enn bare joggebukser og bh-er.

Frisørsalongen rett ved, der eksen hennes fjernet manken den gangen, vel vitende om at hun kom til å bli sur, har skiftet eier. Lenger opp i West Street, som engelskmennene begynte å kalle East Street på grunn av alle østeuropeerne, lå kiosken som solgte henne ulovlig importert Marlboro Gold. Skiltet er borte og vinduet dekket med kryssfiner.

På en bru strener en fyr forbi med en AK-47 tatovert langs kjevebeinet, med munningen mot haka. Om et par timer blir det mørkt i Boston i Lincolnshire, stedet som en gang ble kåret til «Storbritannias mordhovedstad». Aleksandra Berezina triller barnevogna mot kirketårnet som vokter byen, gjennom tomme gater der patriotene nylig har stripset det engelske flagget, med rødt georgskors på hvit bunn, på absolutt alle lyktestolper.

Ti år har gått siden vårdagen hun dro rett fra skiftet på salatfabrikken, med kalde hender etter timene på kjølerommet, for å plukke opp Vitalij etter hårklippen. De møttes i Boston nyttårsaften 2015 og fant tonen kjapt. Begge var unge, frie sjeler fra Vilnius i Litauen og hadde kommet til England på jakt etter jobb og en framtid.

Aleksandra var 25 og aleinemor til to gutter, Vakaris på fem og Dovydas på fire. Vitalij hadde akkurat flyttet inn til dem. Samtidig som de tok fatt på det nye livet sammen, gjorde britene seg klare til en folkeavstemning om de skulle bryte med Den europeiske union.

 I Boston, et par timers kjøring nordøst for London, snakket alle om den frie flyten av arbeidskraft fra det østlige Europa. Innvandrerne som jobbet ute på åkrene og ved samlebåndene, var blitt for mange. Kombinert med regjeringens økonomiske innstramminger ble både klasserom, venterom og begeret gradvis overfylt.

Det er ikke hundre, men hundre tusen miles fra Boston til London

TILBAKE TIL ØDELANDET

Jonas Henmo

Tom Henning Bratlie

Det er fortsatt lenge til arrangementet begynner, men køen strekker seg bortover hele det lange fortauet og fortsetter rundt gatehjørnet.

Den begynner å røre på seg, og et par svettedråper pipler fram fra panna til securitas-vakta ved inngangen. «Til høyre! Gå til høyre! Ha billetten klar!» formaner han, mens forsamlingen med velkledde og – friserte menn i 20-åra beveger seg innover i lokalet.

Imperial er Københavns største kino med 1000 sitteplasser. Denne ettermiddagen er kinoplakatene byttet ut med ansiktet til Alex Vanopslagh, den 34 år gamle partilederen for Liberal Alliance, som på meningsmålingene er det største partiet på høyresida i Danmark.

, skattekutt og mindre stat som gjelder – ispedd litt kjernekraft og en veldig streng innvandringspolitikk.

Det er valgkamp i Danmark, og en av de store sakene er om danskene skal gjøre som Norge og innføre en egen skatt på landets største formuer. Det synes flere her er beint fram skummelt.

– Hvis man gjør som dere har gjort i Norge, så er Danmark truet. Vi må ikke få de rike menneskene til å flytte ut av landet, sier Thor Asmund, som har kommet seg inn i lokalet.

Han har møtt opp sammen med sønnen sin, 17 år gamle Oliver. Han er ikke gammel nok til å stemme ennå, men er helt enig med faren i at det å senke skattene er den aller viktigste saken når danskene går til valgurnene på tirsdag.

– Rike mennesker sitter ikke og gjemmer pengene sine. De investerer i lokalsamfunnet, i arbeidsplasser, i vekst, i et bedre Danmark. Jeg er ikke særlig rik, men hadde jeg vært det, så hadde jeg syntes det var urettferdig å innføre formuesskatt, sier Asmund.

– Kan ikke de aller rikeste betale litt mer i skatt når de har så mye penger?

Jeg mener dette er uttrykk for en smålig, populistisk holdning hos Mette Frederiksen"

Penga eller livet

Mari Brenna Vollan

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Hinamoeura Morgant-Cross husker veldig godt bildet av den ildfargede, soppformede atomskyen. Det hang gjerne innrammet på veggen i folks hjem, og det dukket opp i skolebøkene. På skolen lærte hun at hun kunne takke nettopp denne skya for at moderniteten – tv, biler, utdannelse, McDonalds – hadde kommet til Fransk Polynesia.

– De ville gjøre oss stolte av atomtestingen. Stolte fordi Frankrike hadde valgt oss, sier Morgant-Cross.

I 30 år var Fransk Polynesia åsted for testing av franske atomvåpen. Det hele var omgitt av svært strengt hemmelighold, men nå vet vi at det til sammen skal ha blitt utført 193 slike tester. Flere av dem var kraftigere enn bombene som ødela Hiroshima og Nagasaki.

Hinamoeura Morgant-Cross var sju år da de siste testene ble utført i 1996. Rundt henne ble folk sjuke – den ene etter den andre. Bestemora, tanta og mora fikk kreft i skjoldbruskkjertelen. Tanta fikk også brystkreft. Og så, tidlig i 20-årene, fikk Morgant-Cross selv beskjeden om at hun hadde fått leukemi.

– I Fransk Polynesia er det vanlig å ha flere ulike kreftformer. Det kalles en kreftcocktail, sier Morgant-Cross.

Vi møter henne i Oslo på en konferanse i regi av organisasjonen Norske leger mot atomvåpen. Morgant-Cross er invitert for å fortelle om sin førstehåndserfaring med det franske atomvåpenprogrammet. Deler av hennes historie forteller hun fra scenen i Oslo og deler i et intervju med Klassekampen i etterkant.

Få dager før vi møter Morgant-Cross har Frankrikes president Emmanuel Macron holdt en alvorstynget tale og erklært at Frankrike både vil ruste opp sine atomvåpen og invitere europeiske allierte inn under den franske såkalte atomparaplyen. Sverige og Danmark er blant landene som allerede har takket ja til invitasjonen, mens Norge ikke har bestemt seg ennå. «De neste femti årene blir atomvåpnenes æra», erklærte Macron i sin tale.

Et nytt atomvåpenkappløp er i gang. Hvordan vil Norge stille seg denne gangen?

Gir jeg denne giften videre til mine barn?

Det nye ­atom- ­kappløpet

Emma Tollersrud

Anniken C. Mohr

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

På en parkeringsplass i Sisimiut, Grønlands nest største by, står en kvinne og vifter med et ark. Hun smiler om kapp med ettermiddagssola, sprekkeferdig av stolthet. Hun har nettopp hentet posten, og denne dagen var det store ting som ventet på henne.

– Brev fra Amalienborg! Jeg har fått brev fra Amalienborg! sier hun begeistret.

Hun heter Agnes Johnsen, er 82 år gammel og har nettopp fått noe nytt å ramme inn. «Agnes Kirstine Inger og Preben Hardy Johnsen. I anledning af Deres diamantbryllup sender jeg min hjertelige lykønskning. Frederik R.», står det på arket, under Kongens monogram.

– Jeg ante ikke at man ville få brev fra kongen når man har vært gift i 60 år. Det var moro!

På sin lange, svarte dunkåpe bærer Johnsen en pin med det grønlandske flagget. Hun er stolt grønlender, likestillingsforkjemper, pensjonert lærer – og rojalist. Hun har stor sans for kong Frederik, som hun mener framstår folkelig og som en samlende figur for Grønland. Nylig besøkte han Grønland, midt i tid preget av stor uro.

Johnsen er født i 1944 og oppvokst mens Grønland fortsatt var en dansk koloni. Hun skulle sånn sett vite godt hva det handler om, når fortidas overgrep blir tema. Hun kunne tenkes å være blant dem som har vendt seg kraftfullt imot riksfellesskapet, mot eliten i København som så lenge har sittet og bestemt over Grønlands framtid.

Men slik er hun ikke. I stedet er hun en svoren tilhenger av både kongen og Danmark.

Fra huset sitt på en høyde i Sisimiut kan Agnes Johnsen se hele byen, havet og fjellene. Den lave februarsola stråler innover kjøkkenet. I bokhylla i stua står Simone de Beauvoir, Doris Lessing, Karen Blixen, Tove Ditlevsen, H.C. Andersen, Jo Nesbø og et vell av bøker av og om grønlendere.

Vi grønlendere har noe helt spesielt, og det er verdt å kjempe for

Imperiets døtre

På Grønland feires barnas halvtårsdag like stort som andre bursdager. I det barske klimaet, med varierende fiske- og jaktlykke, var det en bragd om barnet overlevde de første seks månedene. Det er andre tider nå. Men den harde realiteten av å leve i pakt med naturen sitter i ryggmargen på grønlendere flest.

– Vi grønlendere er overlevere. Vi har alltid kunnet tilpasse oss. Da båten kom, og da rifla kom, tok vi det til oss uten at vi mistet levemåtene våre, sier politiker Aqqalukkuluk Fontain.

For grønlendere som ham er det helt vanlig å ha flere frysere fulle av kjøtt og fisk. Mange har aggregat, nødradio, satellittelefon og gevær. Så når de gang på gang de siste ukene har fått spørsmålet fra journalister, «er dere i beredskap?», har de ofte bare trukket litt på skuldrene. For beredt, forberedt på det verste, det har de på sett og vis alltid vært.

Men de siste månedene har et overveldende alvor preget hverdagen. Fontain har hatt et slags kall: å få grønlendere til å forberede seg. For selv om USAs president Donald Trump har tonet ned truslene mot verdens største øy, er faren på ingen måte over, mener Fontain.

Han lener seg fram og hviler underarmene på bordet. På den hvite T-skjorta hans står det «Inuit» med store, svarte bokstaver.

– Akkurat nå tror vi at det hele er falt til ro. Men det er nå amerikanerne vurderer hva det neste steget skal bli.

Fontain er leder for ungdomspartiet til Inuit Ataqatigiits (IA), det sosialistiske partiet som inntil sist valg var det største partiet på Grønland. Til sommeren skal 37-åringen gå over i moderpartiet og stille til valg til det danske Folketinget, hvor Grønland har to av setene.

Han snakker rolig, nesten andektig, om den siste tidas eksistensielle trusler, og forklarer at Trumps krav om å få kjøpe Grønland aldri vil føre fram. En militær overtakelse er eneste mulighet, tror han.

For en måned siden spurte sønnen min meg om ammunisjonen vår ligger klar

Faren er ikke over

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Det var teksten på plakaten til en av de tusenvis av Maga-tilhengerne som hadde møtt opp utenfor den amerikanske kongressen 6. januar 2021. Bak teksten var et manipulert bilde der Donald Trump figurerte som en romersk general.

Donald Trump hadde nylig tapt valget, men mange av velgerne hans var overbevist om at resultatet var falskt. Før de stormet kongressen denne ettermiddagen, spurte en journalist mannen med plakaten hvorfor han hadde møtt opp her, og mannen svarte: «Det er på tide å rense dem alle ut. Og vi kan tydeligvis ikke gjøre det ved å bruke stemmeseddelen.» Derav oppfordringen: Kryss Rubicon.

Rubicon var en liten elv som i romertida markerte skillet mellom det egentlige Italia og den nordlige provinsen Gallia Cisalpina. For å forhindre statskupp var det forbudt for en hærfører å krysse elva med militærstyrker, men det var nettopp dette Julius Cæsar gjorde i år 49 f.Kr. Cæsar og hans hær marsjerte mot Roma og innledet med det en tre år lang borgerkrig. I sine egne øyne brøt han romersk lov for å redde republikken fra forfall.

Rubicon, Cæsar, Sparta, Aten – alt dette har ytre høyre trykket til sitt bryst. I hele Maga-leiren – fra kongresstormere til tek-oligarker, kristennasjonalister og intellektuelle forfektere av hvit overmakt – finner man igjen denne fascinasjonen for antikken.

Hva er det de finner i det gamle Roma og Aten?

Vi ringer professor i klassiske studier ved NTNU, Thea Selliaas Thorsen. Det er som om hun har ventet på å få telefonen.

– Jeg sitter jo her og lurer på om Donald Trump vil ha Grønland fordi Julius Cæsar tok Gallia, sier Thorsen.

Trump er en slags Cæsar-figur, som de mener er unikt posisjonert til å redde USA fra et fryktelig forfall

Atter en keiser

Ingrid Fadnes

I september 2018 hadde den overgrepsdømte finansmannen Jeffrey Epstein en klar beskjed til Davos-sjef Børge Brende: «Ta dette inn i det tjue­første århundre», skriver han i en e-post til nordmannen.

mener han noe som heter Den trilaterale kommisjon, et lite kjent elitenettverk der inviterte næringslivsledere og politikere møtes for å diskutere internasjonale spørsmål. Tidligere medlemmer er alt fra statsledere som Viktor Orbán, Bill Clinton, Keir Starmer og Jimmy Carter til vår egen OL-general Gerhard Heiberg. Og ikke minst, Jeffrey Epstein selv.

I e-postutvekslingen med Brende har Epstein allerede skrevet at FN burde erstattes av et forum som World Economic Forum, som Brende leder, hvorpå Brende svarer: «Nettopp». Epstein følger opp med e-posten om Den trilaterale kommisjon, som han ber Brende om å «ta inn i det tjueførste århundre». Brendes svar? Et smilefjes og ordene «Stol på meg».

Hva i all verden er den trilaterale kommisjon? Jeffrey Epstein forklarer det godt selv.

Kort tid før Jeffrey Epstein i 2019 ble arrestert og siktet for andre gang for seksuelle overgrep og menneskehandel, spilte han inn en dokumentar med Donald Trumps tidligere sjefstrateg, Steve Bannon. Dokumentaren er en del av materialet som ble frigitt av det amerikanske justisdepartementet for drøye to uker siden.

Her forteller Epstein om sitt møte med den amerikanske milliardæren David Rockefeller, som startet Den trilaterale kommisjon på 1970-tallet. Rockefellers kongstanke var at verden trenger en annen type stabilitet enn man får av politikere, som skiftes ut hvert fjerde år.

«De viktigste menneskene for stabilitet og forutsigbarhet vil være forretningsmenn. Så han dannet Den trilaterale kommisjon for forretningsmenn og politikere fra tre store kontinenter», forklarer Epstein til Steve Bannon og viser med det til Nord-Amerika, Europa og Asia.

Tidlig på 1990-tallet ble Epstein invitert av David Rockefeller til å sitte i Den trilaterale kommisjon, og i samme periode donerte han penger til kommisjonen. Epstein, som på dette tidspunktet var en relativt ukjent investeringsrådgiver, fikk bakoversveis da han så lista over medlemmene i det eksklusive nettverket.

Den trilaterale kommisjon er et av de viktigste uformelle foraene i global politikk

Eliteklubben som sponses av Norge

Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

Juan og Luna gjemmer seg for Ice: – Aldri har vi opplevd en frykt som dette

Juan vet ikke hva han skal gjøre. Hvis han ikke drar tilbake på jobb, vil han få sparken. Trusselen var ikke så direkte da sjefen ringte dagen før. Men den lå der mellom linjene: Kom deg tilbake på jobb, eller så er du ferdig hos oss.

Juan kan ikke miste jobben på verkstedet. Han har regninger å betale – ikke minst leia for huset familien endelig har flyttet inn i, etter alle årene i den mørke kjelleren. Men hvis han gjør som sjefen har bedt om, er det også en risiko for at han aldri får vende hjem igjen til huset med kona og de to døtrene sine.

Det er allerede blitt kveld, utenfor er det kaldt og mørkt. Juan sitter i en myk sofa inne i det lille huset i et stille arbeiderklassenabolag i Minneapolis. Øynene hans er røde og våte. På små hyller på veggene står keramikkfigurer av jomfru Maria. Juan sier at han ennå ikke vet hva han skal gjøre. Ved sida av ham sitter kona Luna og gråter høyt.

– Aldri har vi opplevd en frykt som dette.

Da vi kjørte hit i leiebilen vår, passet vi på at ingen fulgte etter oss. Vi parkerte hundre meter unna adressa vi hadde fått og gikk den siste biten til fots. Da vi gikk opp trappa, utløste bevegelsen vår et sterkt lys som blendet oss. Det kom fra en lampe som hang ved sida av inngangsdøra.

Inne i huset kunne familien, på en liten skjerm, se to hvite menn utafor døra, fanget på film av et kamera vi ikke kunne se. Luna var redd for at de var blitt lurt. Kanskje var vi ikke journalister fra Norge? Kanskje var vi føderale agenter fra innvandringspolitiet Ice? De tok sjansen og slapp oss inn.

Stua er varm. Fra det åpne kjøkkenet lukter det 

, en sterk habanero-suppe med kongereker. Fra en høyttaler strømmer lav pianomusikk. Foruten Juan og Luna er også deres to døtre og en nevø i 20-årene til stede. Den eldste dattera har fått røde roser av kjæresten. «Para mi reyna», til min dronning, står det på et bånd som er festet rundt blomstene.

Vi har aldri gjort noe ulovlig. Vi vil bare jobbe og hjelpe samfunnet

Det umulige valget

(tekst og foto

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colombianske Luz (32). 

Fødselen varte i 17 timer. Da babyen endelig kom ut, klokka ett på natta 11. oktober i fjor høst, ble han straks gitt til sin norske biologiske pappa. Det var akkurat slik det skulle skje. Det står i kontrakten.

Utslitt ble Luz trillet til et rom sammen med pappaen og gutten. Den vesle var så urolig, han stoppet ikke å gråte. Til slutt foreslo en sykepleier at kanskje han ville roe seg om han fikk ligge ved sida av Luz – kvinnen som hadde båret ham i ni måneder og født ham. «Kanskje kjenner han på fraværet av henne», sa sykepleieren.

Luz hadde fått hormoner for å stanse melkeproduksjonen, så hun verken kunne eller skulle amme ham. Men liggende ved sida av henne roet han seg i timene etter fødsel. De sov sammen den korte natta. Så var det slutt.

Luz dro hjem, og pappaen tok sin nyfødte sønn med seg.

Når vi møter 32 år gamle Luz, har det bare gått ei knapp uke siden den lille guttens pappa reiste hjem med babyen.

– Du likner på ham, er det første Luz sier.

Blikket hennes er festet i bakken når vi går oppover åsene mot huset hun og mannen Freddy bygger helt øverst og i utkanten av storbyen Bogotá.

– Alt virvles opp igjen bare av å se på deg. Jeg vil bare glemme, sier Luz.

Hadde hun visst hvor hardt det skulle bli, hadde hun ikke valgt å bli surrogatmor. Det var ikke å det gå gravid eller å føde som gikk mest inn på henne – det hadde Luz gjort tre ganger før. Men hvordan det skulle føles å skilles fra babyen, det var hun ikke forberedt på.

Sannheten er at det ble hardere enn jeg trodde å gi ham fra meg

Livmor til leie

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig. 

Ta det med ro. Ta det med ro. Ta det med ro.

Med dempet stemme prøver Emilia Bernera Lindqvist å roe ned passasjeren som står foran henne og breier seg.

«Har vi et problem, eller?» spør han med snøvlete røst, igjen og igjen, mens han truer med hånda mot ansiktet hennes.

Konduktøren Lindqvist befinner seg på Krösatågen som akkurat nå durer i vei i over 100 kilometer i timen mot Vislanda sør i Sverige. Mannen foran henne har ikke gyldig billett, og nå er han sint for å ha blitt fersket.

Lindqvist er aleine på jobb. Lokføreren er langt unna. Det er noen få passasjerer i vogna; en eldre dame er åpenbart redd. Mens pulsen stiger, må Lindqvist gjøre det hun kan for å roe situasjonen. Hun vil både beskytte de andre på toget og trekke seg unna, men mannen lar henne ikke gå. Lindqvist ber ham flere ganger om å flytte seg. Mannen i grå hettegenser rikker seg ikke og sier at hun må flytte seg selv.

«Jeg er med i Hells Angels», advarer han.

Plutselig røsker han tak i kameraet hun har festet til brystet og drar det av uniformsjakka så det smeller i gulvet.

Med kommunikasjonsradioen sin får Lindqvist varslet lokføreren: «Ring politiet», sier hun før hun får plukket opp kameraet og løper forover i toget med mannen etter seg. Med skjelvende hender klarer hun å låse seg inn i førerrommet og stenge døra.

Så kollapser hun. Hun sitter på gulvet og gråter mens hun holder fast i kameraet. Det den lille, svarte boksen nettopp har registrert, skal bli viktig for henne seinere.

Jeg er blitt seksuelt trakassert, drapstruet og kalt bitch, hore og fitte

Med video som skjold

Rune Lykkeberg, Information

Vesten har lenge vært besatt av Iran, men ikke forstått landet, ifølge Vali Nasr

Vi ser ikke hva som skjer fordi vi stiller feil spørsmål. Når det er protester og demonstrasjoner i Iran eller opprør eller kriger i Midtøsten, spør vi som regel om dette kan bli prestestyrets fall. Om det iranske regimet vil bli styrtet. Om mullaene vil falle. Og hvis det ikke skjer, tenker vi at det egentlig ikke har skjedd noe:

– Ikke tro at Den islamske republikken er en svart boks som står der, og hvis iranerne knuser den, kan de flytte til en hvit boks som står her, forklarer Vali Nasr.

For det virkelige spørsmålet er ikke om Den islamske republikken lever eller dør, men hvordan den fortsetter:

– Jeg vil si at Iran er som et tog som har kjørt inn i en tunnel. Og vi vet ikke hvordan det vil se ut når det kommer ut på den andre sida. Revolusjonære regimer forandrer seg, slik Kina og Sovjetunionen gjorde. Og vi må tenke på hvordan det ser ut. For det skjer ikke som et autoritært regime som faller og erstattes av et annet.

Nasr viser til det kommunistiske Kina: Da tyrannen Mao døde i 1976, var det Kina som var i tunnelen. Det var lange diskusjoner innad i den såkalte «firerbanden» på toppen av partiet og mellom ulike ledere i staten. Det tok sju år med intense debatter i Kina, sier Nasr, før Kina kom ut av tunnelen igjen:

– Den prosessen endte med at Kina bestemte seg for at de måtte endre seg fra et kommunistisk til et kapitalistisk samfunn, men ellers skjedde det ingen endringer. Flagget er fortsatt det samme, vi kaller det fortsatt Kinas kommunistiske parti, og slagordene er de samme. Revolusjonære regimer kan forandre seg.

Ansiktene og ordene er også de samme i Iran, slik de alltid har vært. Men dramatiske endringer har allerede funnet sted, understreker Nasr.

Da iranske kvinner høsten 2022 gikk ut i gatene i protest mot prestestyret og nektet å anerkjenne moralpolitiets autoritet og religiøse påbud, ble det slått ned på på en ekstremt brutal måte.

Først var det håp for alle dem som hater regimet og ønsker at det skal kollapse. Etterpå var det sorg og håpløshet fordi prestestyret svarte med spektakulær offentlig brutalitet. Men historien slutter ikke der, påpeker Nasr.

Nå kan kvinner i Iran stort sett gå i det som passer dem

Vesten har aldri forstått Iran. Fordi det ikke handler om islam.

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Den venezuelanske oljearbeideren José Bodas lå i dyp søvn da han brått ble vekket av en nabo. «Nå skjer det», sa naboen på telefon. Men før Bodas rakk å sette beina under seg, hadde USA allerede landet på taket til boligen til president Nicolás Maduro i Caracas, skutt og drept nær hele hans indre sirkel av sikkerhetsvakter, og ført både han og kona Cilia Flores ut av landet.

USAs militære operasjon «Absolute resolve» natt til lørdag for en uke siden, varte i knappe tre timer.

– Vi viste det ville komme, forteller Bodas på telefon fra sitt hjem i den karibiske industribyen Barcelona øst i Venezuela.

I nabobyen ligger et stort oljeraffineri, hvor den 55 år gamle Bodas har jobbet hele sitt yrkesliv. Hit kommer olja fra Orinoco-beltet lenger sør i landet – verdens største oljereservoar. Når du spør Bodas om olje, er det som om han ble født med svart blod i årene.

– Olja er en del av mitt DNA, sier Bodas, som er generalsekretær i Federación Unitaria de Trabajadores Petroleros y Gasíferos (FUTPV), den største fagforeningen for oljearbeidere i landet.

De siste årene har tusenvis av oljearbeidere forlatt Venezuela, men for Bodas, som tilhører en venstresideopposisjon, har det aldri vært et alternativ å dra. Selv ikke etter at den høylytte fagforeningslederen ble tvangspensjonert fra det nasjonale oljeselskapet PDVSA i 2018.

Han har aldri vært redd for å snakke regjeringen midt imot. Ikke mot Maduro, ei heller mot Hugo Chávez eller presidenten før ham igjen.

Men nå har Bodas en langt større og farligere fiende enn det statlige oljeselskapet og regjeringen å kjempe imot. På pressekonferansen bare timer etter angrepet på sa USAs president Donald Trump at de nå skal ta over styringen av Venezuela. Og at de skal ta tilbake det som er stjålet fra dem: olja.

Venezuela har verdens største forekomster av olje. Den er sur og seig og har en brokete historie, men er svært etterspurt. Hva vil Donald Trump med denne olja? Klassekampen gjør et dypdykk i Venezuelas svarte gull.

Svart gull og halve kloden

 Det første store oljefunnet i Venezuela. Etter å ha boret 442 meter ned i bakken, står olja opp av bakken i en uke i strekk. En økologisk katastrofe og begynnelsen på Venezuelas oljeæra.

 Over 100 utenlandske oljeselskaper etablerer seg i Venezuela, og landet seiler opp som verdens nest største oljeprodusent etter USA.

 Venezuela innfører en lov som pålegger utenlandske selskaper å gi fra seg halvparten av sin profitt.

 Venezuela blir et demokrati og en nær alliert av USA.

Venezuela grunnlegger Opec sammen med Iran, Irak, Kuwait og Saudi-Arabia. Samme år etablerer Venezuela et statlig oljeselskap og øker prisen for oljeutvinning i landet til 65 prosent av selskapers overskudd.

Nasjonaliseringen av oljeindustrien trer i kraft. Landet tar full kontroll over oljeproduksjonen ved å opprette det statseide oljeselskapet Petróleos de Venezuela S.A. (PDVSA). Tidligere private og utenlandske oljeselskaper blir omgjort til statlige enheter.

Hugo Chávez vinner presidentvalget i Venezuela.

Chávez sparker flere i ledelsen av PDVSA på et direktesendt tv-program.

USA innfører de første sanksjonene mot Venezuela. Seinere kommer sanksjoner som rammer oljesektoren spesifikt.

Oljelandet Venezuela

Anders Ehlers Dam

Adam Paulsen

og Øivind Hovland (illustrasjon)

Michel Houellebecq: – Jeg tror ikke kristendommen har noen framtid i Europa

Vi har ankommet i god tid og myser nå mot inngangen til den halvtomme og ikke spesielt sjarmerende hjørnekafeen i det 14. arrondissementet i Paris. Klokka fem på ettermiddagen går en litt duknakket skikkelse forbi vinduet utenfor, skyver opp døra til kafeen, drar ned hetta og ser seg rundt.

Det er Michel Houellebecq som har foreslått at vi skal møtes her. Vi er her for å snakke med ham om forfatterskapet hans, om de gjennomgående temaene og hvordan det har utviklet seg, om kulturkritikken og de litterære kjepphestene hans. Men vi er selvfølgelig også nysgjerrige på hva han har å si om verdenssituasjonen. Da Donald Trump først ble president i USA, provoserte Houellebecq mange europeiske intellektuelle ved å gratulere det amerikanske folket med sin nye leder. Hvordan ser han på Trump i dag?

Det er noen måneder siden vi skrev til ham. Folk som kjenner ham, hadde på forhånd fortalt oss at vi ikke burde forvente oss noe, at han sjelden ga intervjuer og vanligvis ikke svarte på henvendelser. Heldigvis tok de feil denne gangen.

Allerede neste dag lå det et imøtekommende svar i innboksen vår. Det utviklet seg raskt til en hel liten korrespondanse. Det meste handlet selvfølgelig om praktiske ting, men han var også så vennlig å advare oss om at intervjuer med ham ofte mislykkes fordi «jeg ikke tenker på å si de riktige tingene på det riktige tidspunktet». Han foreslo også at vi skulle ta utgangspunkt i et eventyr av H.C. Andersen. Den ideen er vi selvfølgelig med på. Houellebecq har flere ganger fortalt om sin kjærlighet til den store danske forfatteren, men at han nå bringer ham på bane som en nøkkel til forfatterskapet sitt, er likevel en overraskelse.

Vi ser på vinkartet sammen og blir enige om en flaske rødvin. Houellebecq er vennlig og direkte og gir inntrykk av å ha god tid. Han snakker lavmælt og tenker ofte lenge over spørsmålene våre før han svarer. Det er noe både følsomt og ironisk over væremåten hans. Kelneren kommer med vinen og litt peanøtter, og vi skåler.

– Du skrev til oss at mange av romanene dine kan leses som en eneste lang kommentar til H.C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær». Kan du forklare dette litt nærmere?

– Jeg begynte å skrive romaner på et tidspunkt da jeg opplevde at alle lot som om de mente noe og trodde på noe. Jeg er et menneske som ikke tror på noe som helst, og derfor tok jeg på meg rolla som den som sier: Nei, det stemmer ikke, det dere tror på, er ikke sant. Som hos H.C. Andersen er kongen naken. Det er en kamp som foregår på alle nivåer, også i arbeidslivet. Jeg har følt at jeg måtte ta på meg rolla med å ødelegge disse forestillingene som folk har for å gjøre livet akseptabelt. Forskjellen fra H.C. Andersens eventyr er at barnet ikke forstår at det utløser en katastrofe.

Jeg tror egentlig ikke det er mer krise nå enn før

Jeg tror ikke på noe. Jeg forstår ingenting.

Sånn oppsummerer han det, Odd Steinar Sørengen. Han snakker om romjulsnatta for fem år siden da et av norgeshistoriens verste leirskred rammet akkurat det lille boligfeltet hvor han, samboeren Ann-Mari og dattera Victoria bodde.

Det som var hus, veier, hager og busker ble i løpet av sekunder omgjort til et hav av leire, og etterpå var verken boligfeltet eller Odd Steinar Sørengens liv til å kjenne igjen. Etter skredet har han nesten ikke vært i området, men på tirsdag skal han tilbake. Da skal bygda gå i fakkeltog for å markere at det er fem år siden leirskredet som tok elleve liv.

– Jeg hadde egentlig tenkt at jeg aldri skulle ned dit igjen. Det stedet der eksisterer ikke for meg lenger. Men jeg har bestemt meg for å dra på markeringen, sier han.

Da er det også avduking av et minnested: Et sirkelformet granittgulv hvor navnet på de døde er inngravert. Der er navnene deres, Ann-Mari og Victoria.

29. desember 2020 var en stor dag. Denne dagen hadde Odd Steinar Sørengen og samboeren Ann-Mari Olsen-Næristorp signert kontrakt på en ny leilighet i sentrum av Gjerdrum. Livet var godt, og de gledet seg til å ta fatt på et nytt kapittel. Odd Steinar og Ann-Mari ble sittende oppe seint den kvelden for å planlegge nyttårsaften. Da de skulle sove, la Ann-Mari seg inne hos Victoria (13), som var småsyk.

I firetida på natta ble Odd Steinar vekket av samboeren og dattera. «Huset raser. Vi må komme oss ut», ropte Ann-Mari. Odd Steinars første tanke var at det brant. Han hoppet ut av senga, og så løp de sammen mot døra og ut i trappeoppgangen – Ann-Mari og Victoria først og Odd Steinar rett bak dem. Mens han løp nedover trappa begynte huset å riste voldsomt, og plutselig raste trappa sammen. Så forsvant Ann-Mari og Victoria av ut syne.

Han skjønte det ikke da, men det som skjedde, var at Odd Steinar ble fanget inni en luftlomme mens huset raste 400 meter nedover i et hav av leire. Da han beveget på seg, oppdaget han en åpning, og han klarte å krabbe ut. Det var kaldt og helt mørkt, men Odd Steinar skjønte såpass at han sto oppå ruinene av sitt eget hus. Da han tok et skritt til siden, sank han ned til livet i leire, og han måtte klamre seg fast og klatre opp igjen på plankene og takplatene.

Jeg må finne meg selv på nytt, og jeg har nok ikke klart det ennå

Da verden raste sammen

Anders N. Kvammen

­(illustrasjon

Slik kan en stats­støttet telefon befri oss

Det holder nå. Det har vært nok snakk om mobilavhengighet og skjermenes destruktive kraft.

– Nå er det tid for å yte motstand. Dra på litt, sier Erlend Mørch, komiker og programleder i NRK.

Han har gått og tygd på en idé i noen år allerede, helt siden han var på ferie på «Granca», hvor han droppet telefonen helt.

– Jeg opplevde en glede og ro som føltes nostalgisk. Det var lenge siden jeg hadde hatt det sånn, forteller han.

Det samme opplevde Mørch da han spiste middag med en religiøs minoritet, som han forteller om i sin podkast «Både Erlend og Steinar» på NRK. I synagogen hadde ingen av de andre smarttelefoner. Også da strømmet nostalgien innover ham.

Mørch tenkte: Hva kunne han gjøre for å ha det sånn hele tida, og hvordan kunne han få med andre folk på det samme? Han ønsket seg ikke flere hjelpe-apper eller skjermvett­regler, han ønsket seg en dings som kunne gjøre livet enkelt.

Og dingsen, den skal hete Norges­telefonen.

Noen har fått med seg ideen allerede. Mørch har lansert den både i egen podkast og i et intervju med Trygve Slagsvold Vedum i tv-serien «Mørch og makta».

Når masse nordmenn drar og jobber for big tech, så er det som å sende folk rett fra rekruttskolen til IS når de burde ha jobbet i Forsvaret

Dokument

Fredsprisvinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regimeskifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Det nye atom- kappløpet

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Eliteklubben som sponses av Norge

Juan og Luna gjemmer seg for Ice: – Aldri har vi opplevd en frykt som dette

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colombianske Luz (32).

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig.

Vesten har aldri forstått Iran. Fordi det ikke handler om islam.

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Oljelandet Venezuela

Michel Houellebecq: – Jeg tror ikke kristendommen har noen framtid i Europa

Da verden raste sammen

Slik kan en statsstøttet telefon befri oss

I Porsgrunn ble det oppstandelse da tre kirker skulle stenge dørene

Kristoffer er fem år og født i november. Bør han få ett år til i barnehagen?

Prisen for fred

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

På «Nattmøtet» blir politikerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor internasjonal plan.

Skattejakta

Freds­pris­vinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regime­skifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Storbri­tannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overle­vel­ses­modus

Milli­ar­dærer, bedrifts­eiere og unge libe­ra­lister kjemper med nebb og klør mot for­mues­skatt i Danmark. Vil de lykkes?

Det nye ­atom- ­kappløpet

Tre gene­ra­sjoner grønlen­dere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, flukt­pla­ner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virke­lighet?

NTNU-pro­fes­soren slettet Powerpoint-pre­sen­ta­sjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Elite­klub­ben som sponses av Norge

Juan og Luna gjemmer seg for Ice: – Aldri har vi opplevd en frykt som dette

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colom­bi­anske Luz (32).

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig.

Vesten har aldri forstått Iran. Fordi det ikke handler om islam.

Oljear­bei­dere øyner håp om å returnere til Venezuela

Oljelandet Venezuela

Michel Houelle­becq: – Jeg tror ikke kristen­dommen har noen framtid i Europa

Da verden raste sammen

Slik kan en stats­støttet telefon befri oss

I Porsgrunn ble det oppstan­delse da tre kirker skulle stenge dørene

Kristoffer er fem år og født i november. Bør han få ett år til i barnehagen?

Prisen for fred

De hevder seg i norges­toppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene på Dokka.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

På «Natt­mø­tet» blir po­li­ti­kerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor inter­na­sjonal plan.

Skatte­jak­ta

Fredsprisvinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regimeskifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Det nye atom- kappløpet

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Eliteklubben som sponses av Norge

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colombianske Luz (32).

Oljearbeidere øyner håp om å returnere til Venezuela

Michel Houellebecq: – Jeg tror ikke kristendommen har noen framtid i Europa

Slik kan en statsstøttet telefon befri oss

I Porsgrunn ble det oppstandelse da tre kirker skulle stenge dørene

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene på Dokka.

På «Nattmøtet» blir politikerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor internasjonal plan.

Skattejakta