Line Madsen Simenstad

og Christopher Olssøn

#fff

Stjerne­økonom: Norske superrike er verstinger i Europa

I 2011 levde Amazon-gründer Jeff Bezos et liv i sus og dus – slik han gjør i dag. Han bodde i et 1000 kvadratmeter stort herskapshus i Beverly Hills, med tennisbane og svømmebasseng. Skulle han ut på reise, brukte han privatfly. Forretningsmagnatens formue var dette året anslått til å ligge på rundt 18 milliarder dollar. Likevel, da Bezos leverte sin selvangivelse for 2011, rapporterte han om så lave inntekter at han var kvalifisert for – og fikk innvilget – 4000 dollar i foreldrefradrag.

Dette kom fram da journalister i ProPublica for noen år siden fikk tilgang til selvangivelsene til noen av USAs rikeste mennesker. Dokumentene viser hvordan de superrike opererer for å betale så lite skatt som mulig, blant annet ved å rapportere om svært lave inntekter, slik Bezos gjorde.

Her kommer Gabriel Zucman inn i bildet. Den franske økonomen har de siste årene blitt en av de mest innflytelsesrike stemmene i debatten om økonomisk ulikhet, og uten en gang å ha bikket 40 år, har han rukket å få en egen skatt oppkalt etter seg. Zucman-skatten, som den kalles i Frankrike, og som 

 ble vedtatt i parlamentet i fjor, skal gjøre det umulig for de superrike å unnslippe skatt. For Zucman handler denne kampen om mer enn å få noen ekstra euro inn i statskassa.

– Den store kampen i vår tid står mellom demokratiet og oligarkiet. Det er en grunnleggende spenning mellom ekstrem rikdom og muligheten til å ha et velfungerende demokrati, sier Zucman til Klassekampen.

Denne uka kommer hans siste bok ut i norsk oversettelse. Tittelen på boka oppsummerer Zucmans prosjekt: «Milliardærer må også betale skatt».

– Det vi finner, er at de superrike har den laveste effektive skattesatsen av alle samfunnsgrupper. Mye lavere enn middelklassen og arbeiderklassen, sier Zucman.

Dette mønsteret har forskeren funnet i en lang rekke land, også i Norge:

– På en måte er det enda mer ekstremt i Norge, sier han.

Milliardærene hater denne ideen. Det er et veldig godt tegn

Mannen de superrike frykter

Emma Tollersrud

og Maria Høy Hansen

#000

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger 

Kommandoene fra lærere i gule vester er tydelige utenfor Sandesundsveien barneskole denne morgenen. Rekkene skal være rette, og ingen flagg skal subbe i bakken. Mye må terpes på før 17. mai-toget braker løs om få dager. I femteklassepulja har elevene fått på seg trommer, rettere sagt svarte bøtter, og når toget snart er i gang, hamrer de løs og synger i takt: «Vi liker is og brus!».

– Hurra! Norge! lyder det spredt fra toget, også fra baktroppen, de helt nyankomne på skolen som har vært i Norge i bare noen måneder.

Ved denne skolen i sentrum av Sarpsborg har bortimot 80 prosent av elevene minoritetsbakgrunn, og de 430 elevene kommer fra rundt 46 ulike land. En stor andel av dem er sekundærbosatte flyktninger. Det betyr at de har flyttet til byen etter først å ha bodd i en annen mottakskommune.

– Det er bedre her. Ikke så mye snø! kommer det fra en fnisende jentegjeng i sjuendeklasse.

– Og ikke elger! I Nord-Norge kom elgen helt opp til vinduet, sier Bushra Hassen, til latterhyl fra de andre.

Av de ti jentene i ringen har flere kommet flyttende hit fra Nord-Norge. To har flyttet hit fra Sverige. Bare én av dem har etnisk norsk bakgrunn.

– Her kan man bli kjent med alle. Det er enklere her, sier Urata Haziri.

– Jeg elsker trærne og Kulåsparken og fotballbanen. Og Kebab Pizza House, sier Aveita Naderi.

Jeg spurte mamma om vi var i et fryselager. Det var den eneste formen for is jeg hadde sett før

Er det plass til alle her?

Mari Brenna Vollan

Line Ørnes Søndergaard

Charlotte Førde Skomsøy

La deg gjerne bli inspirert av James Bond! sto det i e-posten.

Anna kunne ikke tro hvor heldig hun var. Hun hadde vunnet en eksklusiv tur fra spillselskapet Betsafe. Etter ni måneder med nattevåk og amming skulle hun og mannen få to dager for seg selv på tur til København. De skulle få oppleve rallyet Gumball 3000 og tre inn i en verden av eksklusive biler, kjendiser og James Bond-inspirerte antrekk.

Selv hadde hun på seg en ny svart kjole da hun tok båten inn til operahuset i den danske hovedstaden. Der skulle hun delta på en vip-fest. På gjestelista sto blant andre den amerikanske artisten Eve og skuespiller David Hasselhoff.

Anna følte seg spesiell, yr og lykkelig. På operaen drakk de sjampanje og spiste mat som var dandert med små «dotter» på tallerkenen. Rundt henne var det fullt av folk som så rike ut. Hun skjønte det på samtalene deres også; folk diskuterte hva slags hester de skulle kjøpe.

Det fantes andre outsidere på festen. Det var en fyr i rullestol der som virket mer som dem. Han underholdt dem hele kvelden med morsomme kommentarer.

Så snudde det. Da Anna kom tilbake til hotellet, var det ikke stas lenger. Hva gjorde hun egentlig her? Melka i brystene hennes presset på, og hun ville bare hjem til dattera si.

Det lå også et annet ubehag og ulmet i henne, et som mannen hennes ikke visste noe om. Drøyt en måned hadde gått siden hun logget seg på Betsafe. Så langt hadde hun spilt for 227.000 kroner.

13 år etter København-turen er Anna i dyp gjeld. I løpet av året hun spilte på Betsafe, brukte hun rundt fire millioner kroner – penger hun egentlig ikke hadde. To millioner kroner gikk tapt.

Jeg føler at Betsafe har stjålet 14 år av livet mitt og at de ikke bryr seg

Anna mot Betsafe

Gustav Gillund

(tekst og foto

– Aha, Erik Solheim! Min venn. En varm velkomst til deg. Sett deg her nå.

Vi befinner oss i toppetasjen i hovedkvarteret til det kinesiske selskapet Tongwei, verdens største produsent av solceller. Ved et dekket bord sitter Liu Hanyuan, en av Kinas mest suksessfulle kapitalister, og gliser ved synet av den tidligere diplomaten og politikeren Erik Solheim, som nettopp har entret rommet.

Liu er som en gangster tatt ut av en kantonesisk krimfilm. Den litt pompøse dressen, den glisne bakoversleiken, og de smale, smilende øynene skriker rikdom og suksess. Når han åpner munnen, kommer det en strøm av velvalgte ord innpakket i et teatralsk tonefall.

Erik Solheim har lang erfaring med det intrikate sosiale spillet som foregår når mektige menn setter seg ned for et formelt måltid i Kina.

Han liker det ikke noe særlig, ifølge hans kinesiske assistenter. For å få øret til folk som Liu må han likevel være med på leken.

– Har du smakt på chilien vi har her i Sichuan? spør Liu og gliser mens han elegant løfter et stykke bresert svinekjøtt med lange spisepinner og dynker det i bordets mest sviende chili.

– Spis nå dette, la meg se hvor vant du er til maten vår, sier han og legger biten på fatet foran Solheim.

Tar man utgangspunkt i det som står om ham i Store norske leksikon, kan man få inntrykk av at Erik Solheims internasjonale karriere tok slutt da han som følge av en kritisk revisjonsrapport forlot posisjonen som leder for FNs miljøprogram i 2018.

Jeg legger ut ­positive nyheter om India og Kina. Utenom når jeg skriver om Trump, så er alt jeg legger ut positivt

Erik Solheim finner håp i Kina

Louise Schou Drivsholm

og Marie Sæhl

Sigrid Nygaard

(foto),  Information

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Eller, nesten ikke, i hvert fall. Etter mange år med kols har den 70 år gamle pensjonisten bare 22 prosent lungefunksjon igjen.

– Tenk deg at du må puste gjennom et tynt sugerør, sier han.

Men det er ikke dette, eller at det er tungt å klare enkle gjøremål som å handle, som er det verste med Thorvald Thorvaldsens lungesykdom.

Det verste er alle lungebetennelsene han blir rammet av og som det ikke lenger finnes noen effektiv behandling for. Som han selv uttrykker det:

Etter utallige behandlinger med antibiotika er ikke effekten den samme lenger. Når Thorvaldsen rammes av en infeksjon, noe som skjer ofte, må han legges inn på sykehus og få antibiotika sprøytet rett inn i blodet. Det kreves stadig tøffere behandlinger før han merker noen som helst bedring.

Og snart er det ingenting mer å gjøre. En enkel lungebetennelse risikerer å bli en dødsdom.

Jeg klarer ikke engang å bære melken selv når jeg skal handle

Thorvalds piller virker ikke lenger

Jonas Henmo

Anniken C. Mohr

Tom Henning Bratlie

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv 

Ronny Kvås ligger på hornet. Den dype signallyden ljomer utover jordene ved Lierskogen. Litt bortenfor strømmer en gjeng barnehagebarn bort til gjerdet langs veien og stirrer med oppsperrede øyne på de tunge doningene som kryper forbi dem i sneglefart.

Kvås gliser og dunker håndbaken rytmisk mot rattet igjen. Tut, tut, tut.

Han retter solbrillene med de turkisblå speilglassene fram mot den varme, grå asfalten som leder inn herfra mot Oslo. Foran oss spys svart eksos ut av topprøret på en diger traktor. Bak har køen begynt å vokse. Vi ruver over fredagstrafikken i førerhuset på Kvås sin lastebil, en Volvo 540.

– Du har sett filmen «Convoy»? Dette er jo egentlig litt som det.

I den amerikanske trucker-klassikeren fra 1978 oser diesellukta ut av skjermen mens Rubber Duck, en muskuløs lastebilsjåfør i bar overkropp, råkjører fra politiet. Det er hakket mindre actionfylt stemning her på E18 i dag, hvor Kvås og resten av aksjonsgruppa «Dieselbrølet» arrangerer kjør sakte-aksjon i protest mot de høye drivstoffprisene.

– Jeg hater kø. Men i dag er det helt greit, sier Kvås.

– Det er kanskje ikke alle bak oss helt enige i?

Til syvende og sist må vi tenke på oss selv

Dieselsjokket

Katarina Poensgen

Året er 1982. En 19 år gammel student ved navn Viktor Orbán fra den lille byen Felcsút får plass på juss- og politikkstudiene ved Eötvös Loránd-universitetet i Budapest. Han er svært politisk interessert og noe radikal: Han snakker positivt om EU og Vesten, skriver essay om dristige emner og har troa på frie valg og demokrati.

Slik beskriver professor László Kéri sin tidligere elev. I fem år underviste han Orbán, arrangerte kollokviegrupper og tok nå og da en øl med mannen som i dag har vært Ungarn statsminister i 16 sammenhengende år.

Klassekampen møter László Kéri hjemme i leiligheten hans i sjette etasje av en boligblokk sentralt i Budapest. Det er noen få dager før parlamentsvalget, der Orbán igjen stiller som statsministerkandidat. Ingen leder i EU har sittet like lenge ved makta, men hans gamle lærer dypt skuffa, både over Orbán og flere av medelevene som seinere dannet partiet Fidesz.

– I et tidligere intervju fortalte jeg om de ulike ansiktene til Orbán. Tittelen ble «de ni ansiktene til Orbán», for han snur stadig kappa etter vinden. Han har vært radikal, liberal, europeisk orientert og nasjonalist, og aldri holdt seg til en ideologi, sier Kéri.

Orbán har nå posisjonert seg som en nasjonalkonservativ leder langt ute på høyresida. Denne uka mottok han USAs visepresident J.D. Vance i Budapest. Han får også støtte fra Russland, Israel og ytre høyre-ledere fra andre deler av verden. I valgkampen stempler han samtidig EU, Ukraina og opposisjonen som landets største fiender.

Men er det nok til å sikre Orbán en ny seier? De siste meningsmålingene før morgendagens valg tyder på at Orbán og Fidesz sliter. Taper de mot opposisjonen nå, betyr ikke det bare store endringer for Ungarn, men også for forholdet til USA, Russland og EU.

Kéri er selv overbevist om at vil skje – og håper også at det gjør det.

– Orbán undervurderte opposisjonskandidat Péter Magyar og partiet Tisza, sier han.

Orbán svartelistet meg, men la til at jeg hadde vært favorittlæreren hans

Skjebnevalget

Advokat Shirin Ebadi har viet sitt liv til å kjempe for menneskerettigheter og demokrati i Iran. Men da bombene begynte å regne over Teheran for en drøy måned siden, var hun ikke blant dem som jublet over en mulighet til å felle prestestyret.

– Krigen er en katastrofe, ikke bare for Iran, men for hele regionen, sier Ebadi, som i 2003 mottok Nobels fredspris for sitt arbeid for kvinner og ofre for politisk forfølgelse i Iran.

– Regimet kan bare felles av det iranske folket. Men nå som bombene faller, er det umulig for folket å protestere, sier hun.

Klassekampen snakker med henne over videolink fra London, hvor hun har bodd i eksil de siste 17 årene.

Ebadi var selv med på revolusjonen som i 1979 felte sjah Muhammed Reza Pahlavi og banet vei for det islamske prestestyret. I et av historiens merkelige krumspring setter nå Ebadi og mange med henne sin lit til at sjahens sønn, Reza Pahlavi, skal komme tilbake og velte regimet i Teheran. Nylig ble Ebadi utpekt av Pahlavi til å lede en komité som skal utarbeide et lovverk for maktovertakelse og straffeforfølgelse av det sittende regimet.

Men aller først: Hva var det Shirin Ebadi hadde i tankene da hun i januar ba president Donald Trump om å gripe inn mot det iranske regimet?

I desember og januar tok millioner av iranere til gatene i protester som først dreide seg om økende priser og landets økonomiske krise, men som etter hvert utviklet seg til protester mot regimet. Sikkerhetsstyrker svarte på sitt mest brutale vis. Iranske myndigheter hevder 3117 mennesker mistet livet, mens tallet ifølge Human Rights Activists News Agency er minst 6964. Andre anslag er enda høyere. Massakrene fikk Shirin Ebadi og seks andre opposisjonelle iranere til å sende et brev til president Donald Trump der de ba ham gripe inn for å redde demonstrantenes liv.

– Hva var det du ville at Trump skulle gjøre, sammenliknet med det han gjør nå?

Jeg skjønte raskt at det var feil å støtte ayatolla Khomeini

– Regimet kan bare felles av det iranske folket

Yohan Shanmugaratnam (tekst)

Line Ørnes Søndergaard (foto), Boston i England

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

I will show you fear in a handful of dust.

Hvil i fred, Jolly Crispin. Byens billigste bed & breakfast, som aldri serverte frokost, men kunne tilby narkotika, er for lengst lagt ned. I lokalene fins nå et mystisk vaskeri, som folk mistenker vasker andre ting enn bare joggebukser og bh-er.

Frisørsalongen rett ved, der eksen hennes fjernet manken den gangen, vel vitende om at hun kom til å bli sur, har skiftet eier. Lenger opp i West Street, som engelskmennene begynte å kalle East Street på grunn av alle østeuropeerne, lå kiosken som solgte henne ulovlig importert Marlboro Gold. Skiltet er borte og vinduet dekket med kryssfiner.

På en bru strener en fyr forbi med en AK-47 tatovert langs kjevebeinet, med munningen mot haka. Om et par timer blir det mørkt i Boston i Lincolnshire, stedet som en gang ble kåret til «Storbritannias mordhovedstad». Aleksandra Berezina triller barnevogna mot kirketårnet som vokter byen, gjennom tomme gater der patriotene nylig har stripset det engelske flagget, med rødt georgskors på hvit bunn, på absolutt alle lyktestolper.

Ti år har gått siden vårdagen hun dro rett fra skiftet på salatfabrikken, med kalde hender etter timene på kjølerommet, for å plukke opp Vitalij etter hårklippen. De møttes i Boston nyttårsaften 2015 og fant tonen kjapt. Begge var unge, frie sjeler fra Vilnius i Litauen og hadde kommet til England på jakt etter jobb og en framtid.

Aleksandra var 25 og aleinemor til to gutter, Vakaris på fem og Dovydas på fire. Vitalij hadde akkurat flyttet inn til dem. Samtidig som de tok fatt på det nye livet sammen, gjorde britene seg klare til en folkeavstemning om de skulle bryte med Den europeiske union.

 I Boston, et par timers kjøring nordøst for London, snakket alle om den frie flyten av arbeidskraft fra det østlige Europa. Innvandrerne som jobbet ute på åkrene og ved samlebåndene, var blitt for mange. Kombinert med regjeringens økonomiske innstramminger ble både klasserom, venterom og begeret gradvis overfylt.

Det er ikke hundre, men hundre tusen miles fra Boston til London

TILBAKE TIL ØDELANDET

Det er fortsatt lenge til arrangementet begynner, men køen strekker seg bortover hele det lange fortauet og fortsetter rundt gatehjørnet.

Den begynner å røre på seg, og et par svettedråper pipler fram fra panna til securitas-vakta ved inngangen. «Til høyre! Gå til høyre! Ha billetten klar!» formaner han, mens forsamlingen med velkledde og – friserte menn i 20-åra beveger seg innover i lokalet.

Imperial er Københavns største kino med 1000 sitteplasser. Denne ettermiddagen er kinoplakatene byttet ut med ansiktet til Alex Vanopslagh, den 34 år gamle partilederen for Liberal Alliance, som på meningsmålingene er det største partiet på høyresida i Danmark.

, skattekutt og mindre stat som gjelder – ispedd litt kjernekraft og en veldig streng innvandringspolitikk.

Det er valgkamp i Danmark, og en av de store sakene er om danskene skal gjøre som Norge og innføre en egen skatt på landets største formuer. Det synes flere her er beint fram skummelt.

– Hvis man gjør som dere har gjort i Norge, så er Danmark truet. Vi må ikke få de rike menneskene til å flytte ut av landet, sier Thor Asmund, som har kommet seg inn i lokalet.

Han har møtt opp sammen med sønnen sin, 17 år gamle Oliver. Han er ikke gammel nok til å stemme ennå, men er helt enig med faren i at det å senke skattene er den aller viktigste saken når danskene går til valgurnene på tirsdag.

– Rike mennesker sitter ikke og gjemmer pengene sine. De investerer i lokalsamfunnet, i arbeidsplasser, i vekst, i et bedre Danmark. Jeg er ikke særlig rik, men hadde jeg vært det, så hadde jeg syntes det var urettferdig å innføre formuesskatt, sier Asmund.

– Kan ikke de aller rikeste betale litt mer i skatt når de har så mye penger?

Jeg mener dette er uttrykk for en smålig, populistisk holdning hos Mette Frederiksen"

Penga eller livet

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Hinamoeura Morgant-Cross husker veldig godt bildet av den ildfargede, soppformede atomskyen. Det hang gjerne innrammet på veggen i folks hjem, og det dukket opp i skolebøkene. På skolen lærte hun at hun kunne takke nettopp denne skya for at moderniteten – tv, biler, utdannelse, McDonalds – hadde kommet til Fransk Polynesia.

– De ville gjøre oss stolte av atomtestingen. Stolte fordi Frankrike hadde valgt oss, sier Morgant-Cross.

I 30 år var Fransk Polynesia åsted for testing av franske atomvåpen. Det hele var omgitt av svært strengt hemmelighold, men nå vet vi at det til sammen skal ha blitt utført 193 slike tester. Flere av dem var kraftigere enn bombene som ødela Hiroshima og Nagasaki.

Hinamoeura Morgant-Cross var sju år da de siste testene ble utført i 1996. Rundt henne ble folk sjuke – den ene etter den andre. Bestemora, tanta og mora fikk kreft i skjoldbruskkjertelen. Tanta fikk også brystkreft. Og så, tidlig i 20-årene, fikk Morgant-Cross selv beskjeden om at hun hadde fått leukemi.

– I Fransk Polynesia er det vanlig å ha flere ulike kreftformer. Det kalles en kreftcocktail, sier Morgant-Cross.

Vi møter henne i Oslo på en konferanse i regi av organisasjonen Norske leger mot atomvåpen. Morgant-Cross er invitert for å fortelle om sin førstehåndserfaring med det franske atomvåpenprogrammet. Deler av hennes historie forteller hun fra scenen i Oslo og deler i et intervju med Klassekampen i etterkant.

Få dager før vi møter Morgant-Cross har Frankrikes president Emmanuel Macron holdt en alvorstynget tale og erklært at Frankrike både vil ruste opp sine atomvåpen og invitere europeiske allierte inn under den franske såkalte atomparaplyen. Sverige og Danmark er blant landene som allerede har takket ja til invitasjonen, mens Norge ikke har bestemt seg ennå. «De neste femti årene blir atomvåpnenes æra», erklærte Macron i sin tale.

Et nytt atomvåpenkappløp er i gang. Hvordan vil Norge stille seg denne gangen?

Gir jeg denne giften videre til mine barn?

Det nye ­atom- ­kappløpet

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

På en parkeringsplass i Sisimiut, Grønlands nest største by, står en kvinne og vifter med et ark. Hun smiler om kapp med ettermiddagssola, sprekkeferdig av stolthet. Hun har nettopp hentet posten, og denne dagen var det store ting som ventet på henne.

– Brev fra Amalienborg! Jeg har fått brev fra Amalienborg! sier hun begeistret.

Hun heter Agnes Johnsen, er 82 år gammel og har nettopp fått noe nytt å ramme inn. «Agnes Kirstine Inger og Preben Hardy Johnsen. I anledning af Deres diamantbryllup sender jeg min hjertelige lykønskning. Frederik R.», står det på arket, under Kongens monogram.

– Jeg ante ikke at man ville få brev fra kongen når man har vært gift i 60 år. Det var moro!

På sin lange, svarte dunkåpe bærer Johnsen en pin med det grønlandske flagget. Hun er stolt grønlender, likestillingsforkjemper, pensjonert lærer – og rojalist. Hun har stor sans for kong Frederik, som hun mener framstår folkelig og som en samlende figur for Grønland. Nylig besøkte han Grønland, midt i tid preget av stor uro.

Johnsen er født i 1944 og oppvokst mens Grønland fortsatt var en dansk koloni. Hun skulle sånn sett vite godt hva det handler om, når fortidas overgrep blir tema. Hun kunne tenkes å være blant dem som har vendt seg kraftfullt imot riksfellesskapet, mot eliten i København som så lenge har sittet og bestemt over Grønlands framtid.

Men slik er hun ikke. I stedet er hun en svoren tilhenger av både kongen og Danmark.

Fra huset sitt på en høyde i Sisimiut kan Agnes Johnsen se hele byen, havet og fjellene. Den lave februarsola stråler innover kjøkkenet. I bokhylla i stua står Simone de Beauvoir, Doris Lessing, Karen Blixen, Tove Ditlevsen, H.C. Andersen, Jo Nesbø og et vell av bøker av og om grønlendere.

Vi grønlendere har noe helt spesielt, og det er verdt å kjempe for

Imperiets døtre

På Grønland feires barnas halvtårsdag like stort som andre bursdager. I det barske klimaet, med varierende fiske- og jaktlykke, var det en bragd om barnet overlevde de første seks månedene. Det er andre tider nå. Men den harde realiteten av å leve i pakt med naturen sitter i ryggmargen på grønlendere flest.

– Vi grønlendere er overlevere. Vi har alltid kunnet tilpasse oss. Da båten kom, og da rifla kom, tok vi det til oss uten at vi mistet levemåtene våre, sier politiker Aqqalukkuluk Fontain.

For grønlendere som ham er det helt vanlig å ha flere frysere fulle av kjøtt og fisk. Mange har aggregat, nødradio, satellittelefon og gevær. Så når de gang på gang de siste ukene har fått spørsmålet fra journalister, «er dere i beredskap?», har de ofte bare trukket litt på skuldrene. For beredt, forberedt på det verste, det har de på sett og vis alltid vært.

Men de siste månedene har et overveldende alvor preget hverdagen. Fontain har hatt et slags kall: å få grønlendere til å forberede seg. For selv om USAs president Donald Trump har tonet ned truslene mot verdens største øy, er faren på ingen måte over, mener Fontain.

Han lener seg fram og hviler underarmene på bordet. På den hvite T-skjorta hans står det «Inuit» med store, svarte bokstaver.

– Akkurat nå tror vi at det hele er falt til ro. Men det er nå amerikanerne vurderer hva det neste steget skal bli.

Fontain er leder for ungdomspartiet til Inuit Ataqatigiits (IA), det sosialistiske partiet som inntil sist valg var det største partiet på Grønland. Til sommeren skal 37-åringen gå over i moderpartiet og stille til valg til det danske Folketinget, hvor Grønland har to av setene.

Han snakker rolig, nesten andektig, om den siste tidas eksistensielle trusler, og forklarer at Trumps krav om å få kjøpe Grønland aldri vil føre fram. En militær overtakelse er eneste mulighet, tror han.

For en måned siden spurte sønnen min meg om ammunisjonen vår ligger klar

Faren er ikke over

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Det var teksten på plakaten til en av de tusenvis av Maga-tilhengerne som hadde møtt opp utenfor den amerikanske kongressen 6. januar 2021. Bak teksten var et manipulert bilde der Donald Trump figurerte som en romersk general.

Donald Trump hadde nylig tapt valget, men mange av velgerne hans var overbevist om at resultatet var falskt. Før de stormet kongressen denne ettermiddagen, spurte en journalist mannen med plakaten hvorfor han hadde møtt opp her, og mannen svarte: «Det er på tide å rense dem alle ut. Og vi kan tydeligvis ikke gjøre det ved å bruke stemmeseddelen.» Derav oppfordringen: Kryss Rubicon.

Rubicon var en liten elv som i romertida markerte skillet mellom det egentlige Italia og den nordlige provinsen Gallia Cisalpina. For å forhindre statskupp var det forbudt for en hærfører å krysse elva med militærstyrker, men det var nettopp dette Julius Cæsar gjorde i år 49 f.Kr. Cæsar og hans hær marsjerte mot Roma og innledet med det en tre år lang borgerkrig. I sine egne øyne brøt han romersk lov for å redde republikken fra forfall.

Rubicon, Cæsar, Sparta, Aten – alt dette har ytre høyre trykket til sitt bryst. I hele Maga-leiren – fra kongresstormere til tek-oligarker, kristennasjonalister og intellektuelle forfektere av hvit overmakt – finner man igjen denne fascinasjonen for antikken.

Hva er det de finner i det gamle Roma og Aten?

Vi ringer professor i klassiske studier ved NTNU, Thea Selliaas Thorsen. Det er som om hun har ventet på å få telefonen.

– Jeg sitter jo her og lurer på om Donald Trump vil ha Grønland fordi Julius Cæsar tok Gallia, sier Thorsen.

Trump er en slags Cæsar-figur, som de mener er unikt posisjonert til å redde USA fra et fryktelig forfall

Atter en keiser

Ingrid Fadnes

I september 2018 hadde den overgrepsdømte finansmannen Jeffrey Epstein en klar beskjed til Davos-sjef Børge Brende: «Ta dette inn i det tjue­første århundre», skriver han i en e-post til nordmannen.

mener han noe som heter Den trilaterale kommisjon, et lite kjent elitenettverk der inviterte næringslivsledere og politikere møtes for å diskutere internasjonale spørsmål. Tidligere medlemmer er alt fra statsledere som Viktor Orbán, Bill Clinton, Keir Starmer og Jimmy Carter til vår egen OL-general Gerhard Heiberg. Og ikke minst, Jeffrey Epstein selv.

I e-postutvekslingen med Brende har Epstein allerede skrevet at FN burde erstattes av et forum som World Economic Forum, som Brende leder, hvorpå Brende svarer: «Nettopp». Epstein følger opp med e-posten om Den trilaterale kommisjon, som han ber Brende om å «ta inn i det tjueførste århundre». Brendes svar? Et smilefjes og ordene «Stol på meg».

Hva i all verden er den trilaterale kommisjon? Jeffrey Epstein forklarer det godt selv.

Kort tid før Jeffrey Epstein i 2019 ble arrestert og siktet for andre gang for seksuelle overgrep og menneskehandel, spilte han inn en dokumentar med Donald Trumps tidligere sjefstrateg, Steve Bannon. Dokumentaren er en del av materialet som ble frigitt av det amerikanske justisdepartementet for drøye to uker siden.

Her forteller Epstein om sitt møte med den amerikanske milliardæren David Rockefeller, som startet Den trilaterale kommisjon på 1970-tallet. Rockefellers kongstanke var at verden trenger en annen type stabilitet enn man får av politikere, som skiftes ut hvert fjerde år.

«De viktigste menneskene for stabilitet og forutsigbarhet vil være forretningsmenn. Så han dannet Den trilaterale kommisjon for forretningsmenn og politikere fra tre store kontinenter», forklarer Epstein til Steve Bannon og viser med det til Nord-Amerika, Europa og Asia.

Tidlig på 1990-tallet ble Epstein invitert av David Rockefeller til å sitte i Den trilaterale kommisjon, og i samme periode donerte han penger til kommisjonen. Epstein, som på dette tidspunktet var en relativt ukjent investeringsrådgiver, fikk bakoversveis da han så lista over medlemmene i det eksklusive nettverket.

Den trilaterale kommisjon er et av de viktigste uformelle foraene i global politikk

Eliteklubben som sponses av Norge

Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

Juan og Luna gjemmer seg for Ice: – Aldri har vi opplevd en frykt som dette

Juan vet ikke hva han skal gjøre. Hvis han ikke drar tilbake på jobb, vil han få sparken. Trusselen var ikke så direkte da sjefen ringte dagen før. Men den lå der mellom linjene: Kom deg tilbake på jobb, eller så er du ferdig hos oss.

Juan kan ikke miste jobben på verkstedet. Han har regninger å betale – ikke minst leia for huset familien endelig har flyttet inn i, etter alle årene i den mørke kjelleren. Men hvis han gjør som sjefen har bedt om, er det også en risiko for at han aldri får vende hjem igjen til huset med kona og de to døtrene sine.

Det er allerede blitt kveld, utenfor er det kaldt og mørkt. Juan sitter i en myk sofa inne i det lille huset i et stille arbeiderklassenabolag i Minneapolis. Øynene hans er røde og våte. På små hyller på veggene står keramikkfigurer av jomfru Maria. Juan sier at han ennå ikke vet hva han skal gjøre. Ved sida av ham sitter kona Luna og gråter høyt.

– Aldri har vi opplevd en frykt som dette.

Da vi kjørte hit i leiebilen vår, passet vi på at ingen fulgte etter oss. Vi parkerte hundre meter unna adressa vi hadde fått og gikk den siste biten til fots. Da vi gikk opp trappa, utløste bevegelsen vår et sterkt lys som blendet oss. Det kom fra en lampe som hang ved sida av inngangsdøra.

Inne i huset kunne familien, på en liten skjerm, se to hvite menn utafor døra, fanget på film av et kamera vi ikke kunne se. Luna var redd for at de var blitt lurt. Kanskje var vi ikke journalister fra Norge? Kanskje var vi føderale agenter fra innvandringspolitiet Ice? De tok sjansen og slapp oss inn.

Stua er varm. Fra det åpne kjøkkenet lukter det 

, en sterk habanero-suppe med kongereker. Fra en høyttaler strømmer lav pianomusikk. Foruten Juan og Luna er også deres to døtre og en nevø i 20-årene til stede. Den eldste dattera har fått røde roser av kjæresten. «Para mi reyna», til min dronning, står det på et bånd som er festet rundt blomstene.

Vi har aldri gjort noe ulovlig. Vi vil bare jobbe og hjelpe samfunnet

Det umulige valget

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colombianske Luz (32). 

Fødselen varte i 17 timer. Da babyen endelig kom ut, klokka ett på natta 11. oktober i fjor høst, ble han straks gitt til sin norske biologiske pappa. Det var akkurat slik det skulle skje. Det står i kontrakten.

Utslitt ble Luz trillet til et rom sammen med pappaen og gutten. Den vesle var så urolig, han stoppet ikke å gråte. Til slutt foreslo en sykepleier at kanskje han ville roe seg om han fikk ligge ved sida av Luz – kvinnen som hadde båret ham i ni måneder og født ham. «Kanskje kjenner han på fraværet av henne», sa sykepleieren.

Luz hadde fått hormoner for å stanse melkeproduksjonen, så hun verken kunne eller skulle amme ham. Men liggende ved sida av henne roet han seg i timene etter fødsel. De sov sammen den korte natta. Så var det slutt.

Luz dro hjem, og pappaen tok sin nyfødte sønn med seg.

Når vi møter 32 år gamle Luz, har det bare gått ei knapp uke siden den lille guttens pappa reiste hjem med babyen.

– Du likner på ham, er det første Luz sier.

Blikket hennes er festet i bakken når vi går oppover åsene mot huset hun og mannen Freddy bygger helt øverst og i utkanten av storbyen Bogotá.

– Alt virvles opp igjen bare av å se på deg. Jeg vil bare glemme, sier Luz.

Hadde hun visst hvor hardt det skulle bli, hadde hun ikke valgt å bli surrogatmor. Det var ikke å det gå gravid eller å føde som gikk mest inn på henne – det hadde Luz gjort tre ganger før. Men hvordan det skulle føles å skilles fra babyen, det var hun ikke forberedt på.

Sannheten er at det ble hardere enn jeg trodde å gi ham fra meg

Dokument

Stjerneøkonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger

Anna har brukt fire millioner kroner på et nettkasino. Nå tar hun opp kampen mot spillselskapet.

Erik Solheim finner håp i Kina

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Viktor Orbáns tidligere lærer har sett statsministeren snu kappa etter vinden i alle år. Nå er opposisjonen nærmere enn noen gang å felle Ungarns mangeårige leder.

– Regimet kan bare felles av det iranske folket

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Imperiets døtre

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Frihandel, whisky og småprat med statsledere. Norske skattepenger sendes til elitenettverket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Det umulige valget

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colombianske Luz (32).

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig.

Vesten har lenge vært besatt av Iran, men ikke forstått landet, ifølge Vali Nasr

Svart gull og halve kloden

Oljelandet Venezuela

Michel Houellebecq: – Jeg tror ikke kristendommen har noen framtid i Europa

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Juleønske: Norgestelefonen

Stjerne­økonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Én by er blitt en favoritt blant flykt­nin­ger

Anna har brukt fire millioner kroner på et nettkasino. Nå tar hun opp kampen mot spill­sel­skapet.

Erik Solheim finner håp i Kina

Thorvalds antibio­tika virker ikke lenger

Diesel­sjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Viktor Orbáns tidligere lærer har sett stats­mi­nis­teren snu kappa etter vinden i alle år. Nå er oppo­si­sjonen nærmere enn noen gang å felle Ungarns mangeårige leder.

– Regimet kan bare felles av det iranske folket

Storbri­tannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overle­vel­ses­modus

Milli­ar­dærer, bedrifts­eiere og unge libe­ra­lister kjemper med nebb og klør mot for­mues­skatt i Danmark. Vil de lykkes?

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreft­lot­teri

Imperiets døtre

Fulle frysere, flukt­pla­ner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virke­lighet?

NTNU-pro­fes­soren slettet Powerpoint-pre­sen­ta­sjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Frihandel, whisky og småprat med stats­le­dere. Norske skatte­pen­ger sendes til elite­nett­verket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Det umulige valget

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colom­bi­anske Luz (32).

Emilia ble angrepet på jobb. Det hun hadde på kroppen da det skjedde, ble viktig.

Vesten har lenge vært besatt av Iran, men ikke forstått landet, ifølge Vali Nasr

Svart gull og halve kloden

Oljelandet Venezuela

Michel Houelle­becq: – Jeg tror ikke kristen­dommen har noen framtid i Europa

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Juleønske: Norges­telefonen

Stjerneøkonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger

Anna har brukt fire millioner kroner på et nettkasino. Nå tar hun opp kampen mot spillselskapet.

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Viktor Orbáns tidligere lærer har sett statsministeren snu kappa etter vinden i alle år. Nå er opposisjonen nærmere enn noen gang å felle Ungarns mangeårige leder.

Storbritannia post brexit: Mens verden faller fra hverandre, er Aleksandra i full overlevelsesmodus

Milliardærer, bedriftseiere og unge liberalister kjemper med nebb og klør mot formuesskatt i Danmark. Vil de lykkes?

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Frihandel, whisky og småprat med statsledere. Norske skattepenger sendes til elitenettverket som Jeffrey Epstein var medlem av.

– Hjernen min vet at dette ikke er mitt barn, men hjertet føler ikke det samme, sier colombianske Luz (32).

Michel Houellebecq: – Jeg tror ikke kristendommen har noen framtid i Europa

Juleønske: Norgestelefonen