Ingrid Fadnes

Tom Henning Bratlie

#fff

#000

Om vi ska rive? Visst faen ska vi rive! sier Tor-Erik Labahå.

Senterpartiets ordfører i Vardø stirrer bistert på en knallrød obelisk plassert mellom hvasse steiner ved Segelodden i Persfjorden. Det er ett av mange minnesmerker fra andre verdenskrig.

Han tar noen skritt mot den røde søyla og dunker på den med en knyttet neve.

– Det er ikke rare greiene, sier Labahå og rister på hodet.

Obelisken er laget av hardplast og sendt fra Murmansk i Russland. Monumentet ble avduket i 2018 med stort oppmøte, fra både lokalbefolkningen, det norske forsvaret, kirka, det russiske generalkonsulatet i Kirkenes og veteranforeningen Skjold fra Murmansk.

På minneplaketten står det tre navn. Først på russisk, så på norsk. Håkon Halvari, Oskar Johnsen og Kåre Øien. «Falt under forsvar av Norge mot fascismen 28.07.1943». Men at dette er et verdig minnesmerke over tapper krigs­innsats, det er ordfører Labahå helt uenig i.

Han vrir blikket ut mot Barentshavet og snuser i lufta.

– Det er en sånn god jordlukt som kommer inn fra Kolahalvøya, sier han.

Han liker lukta fra den nære naboen i øst, men det russerne driver på med i kommunen hans, får ham til å skjære grimase. Labahå mener de misbruker krigsmonumenter, slik som dette på Segelodden. Nå vil han markere en tydelig grense som han mener russerne har kryssa for lengst.

Det Norge blir utsatt for, er en ­russisk minnepolitisk offensiv

Alt skal ned

Waleed Safi, Weekendavisen

I de siste ti månedene har tidligere statsminister Ehud Olmert vært en iherdig kritiker av det israelske lederskapet. Hver gang Benjamin Netanyahu og hans ministre åpner munnen med en ny uttalelse, er Olmert straks klar med en motkommentar.

Når Netanyahu skryter av sin sikkerhetspolitikk, kaller Olmert ham «Mr. Bullshit». Når Netanyahu lover å utslette Hamas, hevder Olmert at det er umulig. Når Netanyahus allierte vurderer en okkupasjon av Gaza, advarer Olmert om at det kan føre til katastrofe. Når Netanyahus ministre snakker om å annektere mer land, understreker Olmert behovet for en palestinsk stat.

– Netanyahu er virkelig den verst tenkelige personen til å lede Israel på dette tidspunktet, sier Olmert fra sitt hjem i Tel Aviv.

Ehud Olmert representerer en epoke før Benjamin Netanyahu tok makta for andre gang i 2009. Som statsminister fra 2006 til 2009 kommer Olmert fra en tid da israelsk politikk var preget av en visjon om en sekulær og demokratisk jødisk stat. Han ble født i 1945, tre år før Israel ble til, og kommer fra en tid da israelske ledere var opptatt av fred og en tostatsløsning.

Mange arabiske politikere mente Olmert var oppriktig i sitt arbeid for fred. Bildene fra Bastilledagen i Paris i juli 2008, da Olmert omfavnet Egypts daværende leder Hosni Mubarak bare noen meter fra Syrias Bashar al-Assad, illustrerer dette synet tydelig. Mange har skrytt av Olmerts vilje til dialog. Selv Assad framhevet hans bemerkelsesverdige evne til å bygge tillit til tross for dyp splittelse. I disse dager er det nesten utenkelig at en syrisk leder skulle rose en israelsk politiker på denne måten.

Det ble imidlertid aldri fred under Olmert, blant annet på grunn av en rekke korrupsjonssaker som førte til at han måtte gå av.

I dag regnes Olmert som den siste dua. Etter at han gikk av i 2009, har den såkalte fredsfløyen – som arbeidet for en varig fredsavtale med palestinerne og en tostatsløsning for å sikre Israels framtid som en jødisk og demokratisk stat – i stor grad forsvunnet.

Samtidig står Israel overfor en ny virkelighet: Israels fiender har vokst seg sterkere. Mens den avdøde palestinske lederen Yasser Arafat forhandlet uten våpen, har Hamas nå støtte fra Hizbollah, Iran og houthiene i Jemen. De har droner, ballistiske missiler og moderne våpen som de ikke er redde for å bruke hvis krigen intensiveres. I tillegg er Iran nærmere å utvikle en atombombe enn noen gang tidligere i historien.

Israel har ikke kapasitet til fysisk å ødelegge Irans militære atomprogram. Det er rein ønsketenkning

Israels siste due

Knut Gjerseth Olsen

og Espen Eichhöfer

Det låter som begynnelsen på en revolusjon når Sahra Wagenknecht taler til trollbundne tyskere. 

Vi er ikke i DDR nå, men dette er déjà vu for meg. Noe fundamentalt må endres. Ting kan ikke fortsette som nå. De som har styrt dette landet i årevis, håndterer det ikke lenger. Det kommer ikke flere ideer eller initiativ fra dem».

Sahra Wagenknecht skuer utover folkehavet.

Fenomenet, den store snakkisen i tysk politikk, befinner seg på en scene i den lille byen Suhl i Thüringen, og det hele låter som begynnelsen på en revolusjon.

Applausen runger på Platz der Deutschen Einheit.

Det er bare delstatsvalg i de østtyske delstatene Thüringen, Sachsen og Brandenburg nå i september, men valgkampen handler om fascisme, demokrati og tredje verdenskrig. Intet mindre.

I vinter brøt Sahra Wagenknecht ut av venstresidepartiet Die Linke og stiftet et eget. Hun valgte å kalle det opp etter seg selv: «Bundis Sahra Wagenknecht – Vernuft und Gerechtigkeit» (BSW).

I dag, bare et halvt år seinere, viser meningsmålingene at BSW kan nærme seg 20 prosent i de tre østlige delstatene.

Noen betrakter henne som en selvopptatt populist. Andre som selve løsningen for en venstreside som har mistet velgerne til ytre høyre. Sahra Wagenknecht snakker om lave pensjoner og lønninger, om dyrtid og elitenes forakt for folket. Men hun snakker også om behovet for strengere innvandringspolitikk og for å heve sanksjonene mot Russland.

Hun forklarer ting enkelt og gir enkle svar. Men de er ikke egentlig løsninger

Har Wagenknecht koden?

Emma Tollersrud

Christopher Olssøn

På skolen i Tønsberg skal Albert (5) og de andre førsteklassingene få leke mye mer enn de som startet i fjor.

I et digert klatrestativ henger Albert Randjelovic Krüger opp ned. Et mylder av barn og foreldre står utenfor en skolebygning fra 1967 og venter. Sola skinner mellom høye furutrær, det er flagg, kjoler og blomster. En jente klamrer seg fast til pappas hånd, en annen virrer rundt med en altfor stor skolesekk. Et av livets store øyeblikk utspiller seg i Byskogen i Tønsberg.

Sammen med bestevennen Alf kan Albert holde leken gående i flere timer. Men nå må de to femåringene snart følge med, når navnene deres blir ropt opp, og de skal slutte rekka av skolestartere. Da trer de ut av barnehagens endeløse lekeunivers og inn i bokstavenes og tallenes verden. En verden der de må rekke opp hånda og be om ordet før de prater. Der de trinn for trinn skal bli samfunnsborgere.

På den andre sida står en minst like spent lærer klar til å ta Albert imot. Hun har på seg en lang grønn og hvit kjole, bærer rundt på en høyttaler og rundt halsen har hun en fløyte i tilfelle stemmen ikke holder. Med sine 26 år og nylig avslutta mastergrad er hun skolens yngste ansatte. Spenningen i kroppen har steget i noen uker allerede, og nå er dagen endelig kommet. Hun heter Selina Medina og skal være kontaktlærer for første gang. Snart skal hun ta Albert og de 23 andre barna i hånda, ønske dem velkommen til 1A, og med det bli en av de viktigste personene i deres liv.

Albert og Selina. To spente kropper på hver sin side av terskelen. To glødende lys. Blanke ark. I år er de to med på noe helt nytt. Det blir en annerledes skolestart her i Tønsberg.

Ei uke tidligere går Albert og bestemor Tone Krüger rundt inne på et kjøpesenter i Tønsberg. De er på leting etter det perfekte skolestartplagget. Valget faller på en beige genser med gøyale tegninger av pommes frites, hamburger, donuts og brus. Den er ekstra myk, som en god klem å gjemme seg inne i.

– Synes du den passer? spør Albert forsiktig i prøverommet.

– Den kledde du! svarer bestemor begeistret.

Så tar hun barnebarnet varmt i hånda og går bort til kassa, med favnen full av plagg med elleville hurtigmatfigurer på. Besteforeldre på begge sider har kappes om å få gi Albert alt han trenger til skolestart: sekk, matboks og vannflaske. Men tegneblokk mangler han visst ennå. Bestemor tar ham med inn på Ark, hvor han får en blokk med ekstra tykke ark, og en fargeblyant som han kan demonstrere egne ferdigheter med. Lent over en reol i butikken former han store, flotte blokkbokstaver på skrått nedover arket. A-L-B-E-R-T.

Så liten, så stort

Mari Brenna Vollan

Skal vi leve av ledere etter olja? De er ikke så viktige som vi tror, ifølge ny bok.

For meg er det en ugle, altså.» Lederutvikler Stine Melfald står litt tilbakelent og myser mot tegningen foran seg på bordet. Med grønn sprittusj har kollega Stian Jensvoll skisset en litt rufsete fugl. Han har nettopp hørt Melfald fortelle sin «suksesshistorie», om en gang hun fikk til noe bra på jobb det siste halvåret.

Melfald har beskrevet hvordan hun kom inn i et rom der det satt 15 menn med hendene i kors. De virket lite interessert i å lederutvikles. Men Melfald lykkes med å snu innstillingen deres.

Rundt et bord på hovedbiblioteket i Oslo har kollegaene hennes i selskapet Front Leadership fått i oppgave å tegne 

i historien hennes. Nå er det opp til Melfald å tolke hva de sitter igjen med, og hva den grønne fuglen kan bety.

– Jeg vet ikke, ugler har jo et hode som kan gå rundt …, begynner hun å resonnere.

– Har de? Kan de gå 360 grader rundt? spør kollega Camilla Caspersen.

– Jeg tror de kan vri seg ganske langt rundt. Så jeg tenker: Kanskje det handler om evnen til å se alt og være fleksibel, sier hun.

Klassekampens utsendte føler seg litt som en ugle selv, her man sitter som tilskuer og vrir hodet. Det er en interessant scene vi er vitne til. På denne varme maidagen i hovedstaden er vi kanskje i ferd med å nå en slags topp i alt arbeidet med ledelse som er gjort i Norge de siste tiårene. Det vi betrakter, er altså lederutviklere som er på lederutviklingssamling for å bli bedre lederutviklere.

Etter at Stine Melfald har tolket tegningene til sine seks kollegaer, skriver møteleder Gunn Brigitte Danielsen opp en liste med suksessfaktorer på whiteboard-veggen.

Det kan hende at jeg blir oppfattet som en sjef innimellom, men jeg jobber hver dag for å være en leder

Helt sjef!

Øivind Hovland

Hun stilte Israel til ansvar i Haag: – Hvorfor ventet vi så lenge?

En kvinne kledd i svart, med et skjerf i Sør-Afrikas farger rundt halsen og håret i stramme fletter, kom gående med en alvorlig mine ned trappene utenfor Den internasjonale domstolen (ICJ) 26. januar i år. Et kobbel av journalister løftet mikrofonene mot henne.

«Jeg heter Naledi Pandor, og jeg er Sør-Afrikas minister for internasjonale relasjoner og samarbeid», var det første hun sa før hun takket dommerne i FN-domstolen ICJ. Rett før hadde det som er FNs øverste juridiske organ konkludert med at Israel må gjøre nødvendige tiltak for å overholde folkemordkonvensjonen.

Det kan synes beskjedent at den sørafrikanske ministeren starter med å si sitt eget navn, men det er ikke gitt at alle vet hvem hun er. En kommentar under videoen på Youtube av Pandor utenfor ICJ kan gi oss en pekepinn: «Sør-Afrikas utenriksminister har mer mot enn alle de vestlige utenriksministerne til sammen.»

Inntil nylig har Naledi Pandor vært en sentral spiller i internasjonal politikk, og det i en tid hvor det globale samarbeidet knaker i sammenføyningene. For da alle de vestlige statsledere satt stille i båten, og bombene haglet over Gaza i fjor høst, var det Sør-Afrika som tok steget fram og sa stopp. Faren for et folkemord er overhengende, mener Pandor, og da har verdens ledere kun én jobb å gjøre: å beskytte menneskeliv.

– Å toe sine hender er ikke mektige stater verdig, sier Pandor på en videolenke fra sitt hjem i Cape Town.

Klassekampen snakker med Naledi Pandor knappe tre uker etter at hun gikk av som utenriksminister. Partiet hennes African National Congress (ANC) gikk på et historisk valgnederlag i slutten av mai og mistet flertallet i kongressen. For første gang siden Nelson Mandela dannet den første ANC-regjeringen etter det første demokratiske valget i landet, hvor alle – uavhengig av hudfarge – fikk stemme, måtte ANC danne en koalisjonsregjering.

I tre tiår har Pandor vært med i sørafrikansk politikk og alltid med ANC. Hun har hatt flere ministerposter, blant annet for høyere utdanning, forskning og teknologi, men de siste årene er det altså i den internasjonale politikken hun har lagt igjen sine spor.

At ANC nå må gå i koalisjon for å beholde regjeringsmakta, vil ikke endre på landets utenrikspolitikk, sier Pandor. Og det gir et håp for mange, spesielt land i sør som speiler seg selv i krigen på Gaza. For utfallet av krigen, og utfallet av en mulig folkemordrettssak, vil gi en pekepinn om hvor verden er på vei, mener Pandor.

– Palestina har lenge vært vår bekymring. Det er ikke noe nytt for min periode. Vi har snakket palestinernes sak internasjonalt i årevis, og jeg er svært fornøyd med at det var Sør-Afrikas regjering som tok avgjørelsen om å gå til Den internasjonale domstolen i etterkant av det grufulle angrepet 7. oktober. Det var et modig steg. Men det måtte komme fra et land som Sør-Afrika, gitt landets historie, sier Pandor.

Islamofobi gjør at vi blir mer tilbøyelige til å la den gruppa bli utsatt for overgrep.

Landet som sa stopp

Line Madsen Simenstad

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Midt ute i ørkenen i Nevada ligger et svært militæranlegg. Siden 1950-tallet har det blitt brukt til å teste amerikanske atomvåpen. Da aktiviteten var på sitt høyeste, kunne de illevarslende soppformede skyene på himmelen sees av folk i bygatene i Las Vegas og i en radius på 16 mil rundt anlegget. Testsenteret raserte naturen, og prøvesprengingene ga en økning i krefttilfeller i omkringliggende områder.

Nevada Test Site er imidlertid ikke bare et sted for utprøving av våpenarsenalet til verdens militære supermakt, men det ble også et sted for utprøving av våpenarsenalet til en generasjon freds- og miljøaktivister. Blant disse er forfatteren Rebecca Solnit, som kom til protestleiren ved testsenteret første gang i 1988, og som i årene som fulgte, tilbrakte endeløse timer i den glovarme ørkenen i et forsøk på å få stanset prøvesprengingene og stengt testsenteret. Aktivistene fikk ikke den seieren de håpet på, selv om prøvesprengingene etter hvert ble mer begrenset i omfang.

Seinere skulle Solnit finne ut at protestleiren i Nevada-ørkenen var direkte inspirasjon for kjernekraftaktivister i Kasakhstan, som faktisk lyktes med å få stengt Sovjetunionens viktigste testanlegg for atomvåpen. Oppdagelsen av disse hendelsene på den andre sida av kloden ble avgjørende for Solnit.

– De uforutsette konsekvensene av våre handlinger gjorde stort inntrykk på meg, forteller hun på videolink fra hjemmet sitt i San Francisco.

For hva er egentlig en politisk seier, og når kan man avgjøre om en kamp er tapt eller vunnet? Dette er spørsmål som opptar Rebecca Solnit.

Når Klassekampen snakker med henne, har Solnit nettopp kommet tilbake fra en morgentur langs kysten utenfor San Francisco. På denne tida av året ser hun ofte røyken fra skogbranner når hun er ute og går. I år har skogbrannsesongen i California startet uvanlig tidlig, og brannene er uvanlig kraftige: Ved utgangen av juni var allerede 364 kvadratkilometer skog svidd av. Samtidig skyller hetebølgene inn over Sør-Europa, Midtøsten og India. Klimaendringene er her, men Rebecca Solnit advarer sterkt mot å tro at det er for seint å snu kursen.

– Det er mange fæle nyheter om jordas tilstand, men jeg synes det er veldig spennende at vi er midt i en fornybarrevolusjon, som skjer raskere enn noen spådommer fra fem eller ti år tilbake, sier Solnit.

Opplevelsene fra Nevada-ørkenen på slutten av 1980-tallet lærte Solnit at handlinger kan ha konsekvenser langt utover det vi kan forestille oss, og det har gitt henne en tro på at aktivisme funker. Sentralt i Solnits bøker er den sterke troa på at historiene vi forteller hverandre, betyr noe, og derfor er det viktig hvem som snakker, og hvem som blir lyttet til. Ideer som opererer i ytterkantene, kan bli dominerende tankesett i et samfunn.

Jeg har flere ganger hørt yngre folk si ting som at ‘feminismen har ikke oppnådd noe’, og det får hodet mitt til å eksplodere

Et radikalt håp

Ensomme mennesker oppfatter verden som et mer fiendtlig sted, sier Noreena Hertz.

Inne i et bur satt det en liten mus. Der hadde den vært i fire lange uker i påtvunget ensomhet. En dag fikk den lille musa besøk av en annen mus. Det gikk ikke bra. Framfor å snuse på nykomlingen gikk den til frontalangrep. Den langvarige isolasjonen hadde gjort noe med den lille musa, mente forskerne bak eksperimentet. Mangelen på kontakt resulterte i frykt, og da det endelig kom en annen mus inn i buret, mista den lille musa helt kontrollen.

Er dette overførbart til oss mennesker? Det lurte den britiske økonomen Noreena Hertz på da hun begynte å arbeide med boka «Ensomhetens århundre – hvordan finne sammen i en verden som splitter oss».

Eksempelet med musa forteller oss noe viktig, mener Hertz.

– Jo lenger musa var isolert, jo mer aggressiv ble den.

Eksperimentet trigget flere spørsmål, forteller den britiske økonomen når hun kopler seg på via en videolink fra hjembyen London. Hva gjør isolasjon og ensomhet med oss mennesker? Etter hvert som hun gravde seg ned i materien, fant hun at vi er mer ensomme enn noen gang. Vi har rett og slett en ensomhetskrise, slo Hertz fast, og det allerede før pandemien slo inn. Denne krisa utspiller seg på ulike nivå, og den har alvorlige konsekvenser, også politiske.

– Den tradisjonelle måten å definere ensomhet på er manglende kontakt med familie og venner, en følelse av ikke å få tilfredsstilt et ønske om nærhet, men så tenkte jeg: Hva om denne definisjonen er for smal? Ensomhet er noe mer enn bare manglende kontakt med de nærmeste. Ensomhet er også en opplevelse av ikke å bli sett, ikke bli hørt og å bli usynliggjort, forteller Hertz.

I Hertz’ utvidede forståelse er ensomhet både en indre og en eksistensiell tilstand. Den er personlig, et resultat av en fraværende familie og manglende venner, men ensomhet kan også komme av en følelse av å være både politisk og økonomisk isolert.

Gjennom flere bøker som «The Silent Takeover» fra 2001 og «The Dept Threat» fra 2004, har Hertz boret i problemstillinger knyttet til nyliberalismens konsekvenser, økonomisk urettferdighet og trusler mot demokratiet. I «Ensomhetens århundre» knytter hun ytre høyres vekst til ensomhetskrisa.

Tap av status er ofte verre enn dårlig lønn, men verst av alt er å føle at ingen bryr seg

Et sted å høre til

Nyliberalisme på speed, mener Evgeny Morozov, er det kunstig intelligens vil gi oss.

Hvordan få osten til å sitte godt fast på pizzaen? Bruk lim! Det var et av de kulinariske rådene som dukket opp på Google nylig. Et annet råd var å spise én stein om dagen. Det hadde nemlig noen geologer anbefalt, ifølge Google, som dessuten også gjerne ville tilby en oppskrift på en 

Dette er noen av de mer absurde feilene som dukket opp da Google i mai begynte å ta i bruk kunstig intelligens i søkemotoren sin. Dataene som Google bruker til å trene sin kunstige intelligens, kommer nemlig blant annet fra Reddit, hvor brukere tuller med bensinsaus og steinspising.

– Dette er definisjonen på idiotstyre. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg bare gjort det forbudt.

Han har fått tilnavnet «Techs mørke profet», men han er ingen luditt, Evgeny Morozov. Tvert imot er han svært interessert i teknologi. Han skriver bøker og lager podkaster om det, men han vil at vi skal gå i en helt annen retning, vekk fra Silicon Valley og det han har døpt «digital nyliberalisme». Og det er derfor han er i Oslo denne dagen i juni. Her har han nemlig funnet et alternativ, inkarnert i en 100 år gammel tidligere hippie og AKP-er ved navn Warren Brodey. Det kommer vi tilbake til.

Evgeny Morozov er 40 år og opprinnelig fra Belarus, men har bodd det meste av sitt voksne liv i USA, Spania og nå i Italia. Han har en doktorgrad i vitenskapshistorie fra Harvard, skriver jevnlig for aviser som The New York Times og The Guardian og regnes som en av vår tids mest innflytelsesrike teknologitenkere. Han er en teoretiker som gjerne skriver lange essay om hvordan tenkere på venstresida har misforstått Karl Marx’ oppfatninger av føydalisme, men også en slagkraftig retoriker med onelinere som «kunstig intelligens er nyliberalismens kule venn». I bøkene «The Net Delusion» (2011) og «To Save Everything, Click Here» (2013) tar Morozov oppgjør med troa på at ny teknologi vil fremme demokrati og løse alle våre samfunnsproblemer.

I de seinere årene har Morozov blitt mer opptatt av jordsmonnet som teknologiene vokser ut av, nemlig vår nyliberale samtid, hvor profittmaksimering er det høyeste mål. Teknologien som oppstår under disse forutsetningene, kan ikke fikse de problemene som dette systemet skaper, hevder Morozov.

Med kunstig intelligens blir det hele satt på spissen, forklarer han, når vi møtes i restauranten på Oslo Plaza. Men først – han er tross alt akademiker – en liten begrepsavklaring:

I en verden hvor nyliberalismen dominerer, kan ikke generell kunstig intelligens bli noe annet enn en forsterker av dette systemet

Teknologiens mørke bakside

Den danske utdanningsministeren går løs på nasjonens skjermtid.

Jula 2020 satte Mattias Tesfaye seg ned med telefonen sin for å finne ut hvor mye tid han egentlig hadde brukt på sosiale medier i året som hadde gått. Svaret han fikk gjorde ham rasende. I stedet for være sammen med sønnene sine eller se på fotball hadde han tilbrakt time etter time på skrolling på Facebook og Twitter. Tesfaye, som på dette tidspunktet var Danmarks utlendings- og integreringsminister, bestemte seg for å ta affære og logge av sosiale medier.

Tre år seinere har Tesfaye blitt barne- og undervisningsminister, og nå er det tid for å gå løs på nasjonens skjermtid.

– Vi har undervurdert hvor skadelig det er for barn og unge å tilbringe så mange timer på skjermer hver dag, sier sosialdemokraten Tesfaye til Klassekampen på telefon fra København.

I desember i fjor ga Tesfaye en unnskyldning til Danmarks barn og ungdommer for at de har vært «forsøkskaniner» i et digitalt eksperiment. Samtidig varslet han at han ville ha mobiltelefonene ut av den danske skolen. Han ville ha mindre skjerm og mer penn og papir i undervisningen.

– Du har beskrevet dette som en kulturkamp mellom skolen og de store techselskapene. Hva mener du med det?

– Når vi leverer våre barn på skolen, har vi jo en forventning om at de trer inn i en kulturinstitusjon hvor vi med undervisning og god pedagogikk får videreført vår kulturhistorie til barna. Men med pc-er og mobiltelefoner har vi invitert de store techselskapene inn på skolen, og dette er bedrifter som har noen helt andre ambisjoner for barnas tidsbruk enn det skolen har. Kampen mellom skole og techselskaper er en kamp om barnas tid. Derfor er vi nødt til å snu skolen, og det gjør vi best ved å kaste ut techselskapene.

Parallelt med ubehaget over sin egen skjermtid hadde nemlig et annet ubehag ulmet hos Mattias Tesfaye helt siden barna hans begynte på skolen og fikk utdelt digitale læringsbrett i første klasse. Da han på tampen av 2022 ble utnevnt til barne- og undervisningsminister i Mette Fredriksens andre regjering, begynte Tesfaye å reise rundt på skoler i Danmark. Det han fant bekreftet ubehaget han hadde som far: skoler uten bøker, nedlagte skolebiblioteker, klasserom som åpne kontorlandskap der ukonsentrerte elever satt med hver sin pc og sjonglerte mellom ulike faner, frustrerte lærere som var prisgitt undervisningsopplegg utarbeidet av techselskaper. Den danske grunnskolen går for å være en av de mest digitale i Europa.

Tesfaye satte i gang det han beskriver som et detektivarbeid for å finne ut av hvordan skolen hadde endt opp slik. Det han fant ut, var at digitaliseringen ikke hadde kommet som et ønske fra lærere eller skoleledere, men fra politikerne i København. Så satte han seg fore å snu utviklingen.

Mobiltelefoner er som sigaretter og fastfood – det rammer underklassen hardest

Å snu en ­supertanker

Siv Johanne Seglem

Cruise­tu­ristene får blink­skud­dene sine. Men ikke alle jubler for travle havner.

Oppover trappene til byfjellet Aksla i Ålesund pustes det tungt. En lang kø av cruiseturister er på vei opp fra skipet Arcadia, som ligger til kai i sentrum. Noen bruker rekkverket til å hale seg opp, andre støtter henda på knærne på vei opp de 418 trinnene.

Foran en rampe med utsikt over byen danner det seg en kork.

– Får vi med oss skipet nå? spør en gråhåret dame til mannen sin idet de fininnstiller mobilkameraene sine for å ta hver sin selfie.

Under dem strekker et lappeteppe av jugendhus seg utover mot sjøen, i hvitt, gult, turkist og blått. En dame med lilla glittermanikyr på neglene og store solbriller setter seg erfarent ned for å bli avbildet i en havfrue-positur.

Selv her, 189 høydemeter over skipet, er det tydelig at de båtreisende utgjør et eget samfunn. Folk hilser og nikker til hverandre, og etter hvert begynner advarslene å strømme nedover stien på britisk-engelsk: «Kafeen er stengt!»

Deborah og David Moore er blant dem som sørger for å sikre seg noen minner fra turen. De har tatt snarveien opp denne kjølige junidagen – med ålesundsinstitusjonen Bytoget.

– Mannen min elsker kulda, forteller Deborah Moore og smiler.

Ekteparet fra Portsmouth i England har vært i Norge flere ganger før. De er nå på sitt henholdsvis 14. og 10. cruise.

– Det er mye bedre enn å fly. Man slipper alt styret med å vente på flyplassen og ta shuttlebuss. På skipet ordner de alt for deg, sier Moore.

Vi har gjort den ­jobben vi skulle gjøre: å få skipa hit

Cruise­­kontrollen

Hva ville pride vært uten BDSM-bevegelsen?

Mot slutten av Disney-filmen Aladdin, når den onde trollmannen Jafar har blitt verdens mektigste sultan og jaget Aladdin til verdens ende, blir vakre Sjasmin satt i lenker. Hun blir gjort til slave, og med håndjern på armene er hun totalt underkastet Jafar.

Det er denne scenen seks år gamle Elise ser, sittende på gulvet i en barnebursdag hjemme i Tromsø, når det plutselig skjer noe inni henne. Det begynner å krible i magen. Hun blir sittende i sine egne tanker. Hva skjedde nå? Hvorfor var dette så spennende? Alt hun vet, er at hun må se den samme Aladdin-scenen om igjen. Og om igjen. Og om igjen. Det er et eller annet med den vakre jenta i lenker og den mørke stemningen som bergtar henne.

Først rundt ti år seinere, når Elise surfer på internett, skal hun ane hva det dreier seg om. Hun har skjønt at hun liker jenter, og nå blir det klart at hun også liker innslag av dominans og underkastelse. Hun skjønner også at det er en hel verden av dette der ute, og at det har et navn: BDSM. Det står for bondage og disiplin, dominans og underkastelse og sadomasochisme – og er et erotisk rollespill.

Men BDSM er ikke bare litt krydder på soverommet – det er politikk og protest. BDSM-miljøet er i vekst, og en synlig del av Pride-bevegelsen. Det går ikke upåaktet hen.

Når Elise og andre skal feire sin skeive identitet og BDSM-livsstil i paraden i Oslo i dag, må de stålsette seg. Beskyldningene følger et vant spor: At BDSM seksualiserer Pride, at det ikke hører hjemme i paraden og at det er skadelig for barna. De siste årene er tonen i debatten blitt merkbart hardere, synes Elise. Men for henne er ikke BDSM et valg, noe hun kan legge igjen i skapet. Det stikker dypere.

– Jeg har alltid vært et veldig seksuelt og nysgjerrig vesen. Da jeg ble eksponert for BDSM, var det noe inni meg som våkna. Jeg følte meg kallet til det. Jeg skjønte at dette skal jeg drive med, forteller Elise og smiler stolt.

Hun har langt, blått hår, tykke løsvipper og nattsvart øyensminke. Rundt halsen og rundt høyre hånd har hun kjetting og rundt venstre arm et skinnarmbånd med nagler. I dag er hun 26 år gammel. Elise er ikke hennes egentlige navn. Hun vegrer seg for å stå fram med både navn og bilde i avisa, fordi hun – klok av skade – frykter å bli plaget og forfulgt.

Så mye som 34 prosent av den norske befolkningen har interesse for BDSM. Det kom fram i den store seksualvaneundersøkelsen 2020, en studie blant 4160 nordmenn. Én av ti oppgir å ha engasjert seg i BDSM-aktivitet. Lysten til å prøve er der hos flere. Én av seks kan se seg selv seksuelt tilfredsstilt av lek knyttet til dominans og underkastelse. Nesten like mange kan se seg selv seksuelt tilfredsstilt av samtykkende smertelek.

Er det ikke sam­tykkende, så er det ikke BDSM

Gleden i et piskeslag

Naomi Klein

Nazistene er ikke enkeltstående unntak i historien, skriver Naomi Klein.

Jeg skulle opprinnelig ha vært i Oslo i mars 2020, og det kommer jeg alltid til å huske, siden det var det første arrangementet jeg måtte slette fra kalenderen min da koronapandemien fikk verden til å stenge ned.

Jeg husker hvor vanskelig det var for oss alle å akseptere situasjonen – kanskje kommer det til å gå bra, la oss ikke avlyse ennå, kanskje alt er i orden igjen i neste uke, eller uka etter det. Og så slapp fornektelsen taket, og vi forsto at vi faktisk befant oss i en global pandemi og ikke ville kunne fortsette som om alt var normalt.

Eller … de fleste av oss forsto det, men ikke alle. Noen gikk en annen vei: De bestemte seg for å skape sin egen virkelighet, med sine egne medisinske fakta. Og som så mange hadde gjort med tanke på klimaendringene før dem, spredte de disse «alternative faktaene» viden omkring og prøvde å forandre virkeligheten.

En av dem som gjorde det, er min dobbeltgjenger …

fordi det finnes en annen sakprosaforfatter ved navn Naomi som jeg har blitt forvekslet og blandet sammen med i over ti år: den amerikanske forfatteren Naomi Wolf.

Wolf var en gang verdenskjent som en liberal feminist, men i seinere tid har hun blitt en konspirasjonsinfluenser på ytre høyre – en unik variant av disse stjernene som melder politisk overgang fra venstre til høyre. Bare den dagen jeg skriver dette, snakket hun faktisk i over 70 minutter i radioprogrammet til konspirasjonsteoretikeren Alex Jones, der hun «avslører den globalistiske planen om å utrydde menneskeheten».

Når folk ser henne i tospann med Steve Bannon, eller når hun skriver til støtte for Donald Trump, sier de ofte at hun virker som en dobbeltgjenger av sitt tidligere jeg. Slike folk kjenner vi nok alle – de som har forandret seg drastisk i løpet av disse desorienterte årene og begynt å tro på ting de ville ha skydd tidligere.

I boka mi, «Dobbeltgjenger», bruker jeg min personlige identitetsforvirring, ikke som tema, men som innfallsvinkel – et litterært virkemiddel for å se på forskjellige former for dobbelthet og på vår kulturelle speilverden. Alle de måtene vi har skapt dobbeltgjengere av oss selv på, og som andre bruker til å lage dobbeltgjengere av oss på, og hvordan hele samfunn kan ha uhellsvangre dobbeltgjengere av seg selv.

vi som har en profil eller avatar på nett, skaper våre egne dobbeltgjengere – virtuelle utgaver av oss selv som viser en versjon av oss til de andre.

Nazismen ble også sterkt formet av grense­mytene i det nord­amerikanske Vesten

Fascisten i speilet

Ingeborg Eliassen

Amund Trellevik

Anniken C. Mohr

En rådyr medisin gir Sigve Jakobsen-Sandvik nytt håp. Men til hvilken pris?

Er dere gift? Det var spørsmålet Sigve Sandvik og Sandra Jakobsen fikk på sykehuset i Stavanger en tidlig aprildag i 2023.

Paret var ikke gift. Men de fant en dato: 5. mai, mindre enn en måned seinere.

De skjønte at det hastet og skjøv datoen ytterligere fram.

18. april i år kunne Sandra og Sigve Jakobsen-Sandvik markere ett års bryllupsdag. Det var en velsignet normal og hverdagstravel familietorsdag. Fest ble det først noen uker etter, da eldstemann hadde konfirmasjon. Sigve Jakobsen-Sandvik hadde god plass i dressen den dagen. Året før hadde han så vidt klart å presse den væskefylte og oppblåste kroppen sin inn i den før hastevielsen hos ordføreren.

Hvetebrødsdager har ekteparet ikke hatt. Året har vært en berg-og-dalbane av smerter og fortvilelse, usikkerhet – men også håp.

Like før hastebryllupet hadde Jakobsen-Sandvik fått påvist alvorlig kreft. Legene fryktet han hadde kort tid igjen.

En ny og banebrytende medisin har gitt familien Jakobsen-Sandvik håp for en lengre framtid sammen. Men den kommer med en høy pris.

Helsevesenet bombarderes av tilbud på nye og lovende legemidler, særlig mot kreft og sjeldne sykdommer. Mange av dem koster millioner for hver pasient. Staten forsøker å forhandle prisen ned til noe som kan forsvares ut fra den nytten de har. Når den endelige prisen er avtalt, blir den voktet som en statshemmelighet, etter krav fra legemiddelindustrien. Selv om mange tusen mennesker vet hva de reelle prisene er, røper de ingenting. De vil ikke risikere at Norge blir fratatt disse medisinene.

Hvis det hadde vært meg og ikke Sigve som ble syk, ville jeg kanskje ikke ha vært her nå

Pengene eller livet

Ida Bakken

Ord er ut, hjerter er inn. Men kan det bli i meste laget?

For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det, skriver Karl Ove Knausgård i «Min kamp». Men utenfor kroppen har ikke hjertet det enkelt. Det slenges rundt i tide og utide. Hjertet skal selge ting, vinne velgere og avslutte samtaler.

Hvor mange hjerter har du fått i dag? De har inntatt arena etter arena. I meldingsdialogen på Finn.no eller Tise kommer det nå hjerter fra vilt fremmede. Hjertene kommer også i internmeldinger på jobb, fra forsikringsselskaper, fra Foodora og fra blogger om barnemat. På bursdager kommer hjerter i alle farger og i store buketter, men de færreste ringer til hverandre. Nå er det ut med ordene, inn med hjertene.

Man må undre seg hva han tenker i dag, Shigetaka Kurita, japaneren som tegnet den første hjerte-emojien for meldinger. Da den ble introdusert på personsøkeren Pocket Bell i 1995, eksploderte salget blant unge japanere. På en seinere versjon av personsøkeren var hjertet fjernet, og salget stupte så fort at selskapet var nødt til å ta det tilbake. I 1999 ble Kurita satt til å tegne et sett med totalt 176 emojier til personsøkeren, som er regnet som forløperne til dagens emojier.

Drøyt ti år seinere ble de for alvor en del av folks hverdag gjennom Apples Iphone. Allerede i 2014 ble hjertet ansett som det mest brukte ordet i verden av Global Language Monitor. Det røde hjertet er nå den nest mest brukte emojien globalt etter emojien som gråter av latter.

Da Facebook i 2017 lanserte muligheten til å reagere på meldinger, fikk emojiene en renessanse. For teknologigiganten ble det en suksess: Over to milliarder reaksjoner ble sendt på bare to måneder, ifølge selskapet. Slik snek emojiene seg inn i språket på nytt. Hjertene ble strødd rundt, ikke bare mellom kjærester eller nære venner.

Blant venner kan det røde hjertet si «jeg skjønner», «du er flott» og «jeg har ikke tid til å si noe mer» eller «jeg vet ikke hva jeg skal si». Eller det kan være den perfekte måte å avslutte en samtale på og komme unna med et ikke-svar. Hjertet brukes også passivt-aggressivt: «Fikk du sjekket opp dette? Hjerte.»

På sitt beste kan hjertene kanskje løsne opp i fastlåste relasjoner, i familier der følelser har blitt feid under teppet? Eller er hjertet tømt, er det «bare en fluelort», som språkprofessor Helene Uri sier?

Hjerte­sukket

Rune Lykkeberg, 
Information

Donald Trump er mye farligere nå enn før, mener Francis Fukuyama.

Det er noen som mener at det ikke er så viktig om Donald Trump blir gjenvalgt. Amerikanske institusjoner tålte tross alt angrepet fra den grenseløse og skamløse egoisten første gang. Denne gangen vil motstanderne hans være forberedt, og amerikansk politikk har alltid vært en kamp mot nasjonens demoner.

– Du kan ikke bruke Trumps første periode til å forutsi hva som kommer til å skje, sier den verdenskjente samfunnsforskeren fra sitt hjem utenfor San Francisco i Nord-California:

– Det blir en annen situasjon hvis han vinner neste gang. Han er blitt mye verre og kan nå bare snakke om seg selv, om alle dem som har såret ham, og at han vil ta hevn.

I den første perioden respekterte Trump faktisk at domstolene satte grenser, men det har endret seg, mener Fukuyama:

– Han har flere ganger sagt at det er slutt på dette. Det vil føre til en enorm politisk krise.

Det er riktig, understreker Fukuyama, at mange i embetsverket motarbeidet Trump i hans første periode. De tilhørte det gamle politiske systemet, som var mer lojale mot grunnloven enn mot presidentens personlige krav og ønsker.

– Han hadde ikke mange med seg inn i Det hvite hus som var på linje med hans populistiske synspunkter. De trakk seg stadig hvis han ikke sparket dem. Neste gang blir personlig lojalitet det han vil kreve.

Det republikanske partiet er nå overtatt av Trumps familie, legger Fukuyama til. Trumps svigerdatter Lara Trump sitter helt i toppen. Og det første spørsmålet de stiller når de ansetter nye folk, er om de tror valget i 2020 ble stjålet. Hvis søkerne svarer nei, blir de ikke ansatt, sier Fukuyama:

Du kan ikke bruke Trumps første periode til å forutsi hva som kommer til å skje

Det  svake  punkt

Vilma Taubo

Israels norske heiagjeng har satt seg fore å forkynne den riktige sannheten om den jødiske staten.

Shalom! Conrad Myrland lar blikket gli over konferansesalen. Som daglig leder for Med Israel for fred (Miff) hilser han velkommen med ordet fred på hebraisk. Mottakerne er de grå mankene som fyller de aller fleste stolene. Men her og der sitter noen benkerader med Miff-medlemmer av den yngre garde.

– Er det mange som er her for første gang? spør Myrland.

– Det er masse nye medlemmer! roper Myrland begeistret inn i mikrofonen til rungende applaus.

– Dette er en nordisk bevegelse, derfor har vi dette navnet. Vi er et lysglimt, sier Myrland og ønsker velkommen til Nordic Israel Congress.

Tidligere het den israelkonferansen, men ambisjonene til Myrland og Miff har økt. De skal nå bygge Miff i hele Norden. En roll-up med navnet på konferansen er prydet med flaggene fra Norge, Island, Danmark og Sverige.