Line Madsen Simenstad

Frida Holsten Gullestad

#fff

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Jeg skal ha seks måneders perm, sier Kevin Hovdahl Holmli (33) med lille Ludvik (ti måneder) på fanget.

Såpass ja, nikker de eldre karene rundt bordet.

Vi er i kirkestua på Inderøy, en halvøy innerst i Trondheimsfjorden. Her samles en gruppe menn annenhver tirsdag for å drikke kaffe, spise vafler og snakke om løst og fast. Kaillkaffe, kaller de det. Kaillkaffe ble startet for noen år siden for at pappaer i perm skulle ha en møteplass, men nå er tilbudet åpnet opp for menn i alle aldre. En av mennene betegner det som «medisin for sjela».

Kevin Hovdahl Holmli jobber som finansrådgiver i bank, men nå går altså dagene med til å være sammen med Ludvik. Da han ble far for første gang for ti år siden, tok han langt mindre perm, og han merker forskjellen.

– Man får et helt annet forhold til barna når man får være lenge hjemme med dem. Alle de signalene som barnet sender ut, oppfatter man mye lettere, sier Holmli.

Norske fedre tilbringer i snitt mer enn fem timer med sine barn hver dag. Det er en selvfølge at menn er med på fødselen, og de har hatt rett til pappaperm siden 1993. Det er en stund siden, men likevel et veldig kort kapittel i menneskenes lange historie.

At fedre tar del i omsorgen av sine barn, helt fra de er nyfødte, er en av de største samfunnsomveltningene i vår tid, mener den bokaktuelle danske psykologen og mannsforskeren Svend Aage Madsen. I den moderne farsrollen finner Madsen svaret på både menns helseproblemer, nøkkelen til frigjøring og motgifta til den kjønnskonservative bølgen blant unge menn.

Da Svend Aage Madsen studerte psykologi i Danmark på 1970-tallet, kom han over én eneste fagartikkel som tok for seg fedre. Den het «Når far er borte» og handlet om norske fiskere, som dro til sjøs og var borte fra sine koner og barn i månedsvis. I psykologistudiet var faren på sitt beste fraværende, på sitt verste et problem.

Aldri noensinne noe sted har menn hatt noe med spedbarn å gjøre

Papparevolusjonen

Ingrid Fadnes

Line Ørnes Søndergaard

#000

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Mike sto opp klokka halv åtte som vanlig. Han gikk ut av villaen på Hønefoss, inn i garasjen og skrudde på motoren for å varme opp sin BMW 730 D. Han likte å kjøre oppvarmet bil. Inne på kjøkkenet matet han de to orientalske kattene som mjauet etter mat. Så la han 230.000 kroner i kontanter i liten Louis Vuitton-toalettmappe, før han gikk for å ta seg en dusj. Kona Eva lå fremdeles i dyp søvn. Hun sto alltid opp etter Mike. Eva jobbet ofte til langt på natt.

Denne helt vanlige tirsdagen i mars 2022 var likevel litt uvanlig. Mike kjente på en uro. Det var som om noen fulgte etter ham. De siste ukene hadde han kikket seg over skulderen stadig oftere.

På badet så han ut av vinduet. Oppe i veien fikk Mike øye på en hvit varebil. Hadde han ikke sett den før? Han kledde på seg, gikk ut på gårdsplassen og mot garasjen. Plutselig svingte den hvite varebilen opp foran villaen hans.

Mike rakk akkurat å tenke: Nå blir jeg tatt.

På akkurat samme tid denne tirsdagen 8. mars 2022 ble morgenrushet i sentrum av Oslo avbrutt av en stor politiaksjon. Over 90 politifolk tok seg inn i en bygård i Wessels gate. Like etter ble 13 kvinner, alle fra Øst-Europa, geleidet ut av bygården og tatt med til avhør. De 13 var bare toppen av et isfjell.

I politibilen på Hønefoss kjente Mike på en lettelse. Det var som om en byrde ble løftet av skuldrene. Hemmeligheten han bar på, hadde vokst seg stor, kanskje litt for stor.

På knappe to år hadde han og kona bygd opp et av Norges største halliknettverk. Etterforskningen avdekket et organisert sexsalg med over 150 kvinner i 49 leiligheter i 13 norske byer. Omsetningen for nettverket er estimert til over 45 millioner kroner.

Men jobbet de prostituerte for Mike og Eva frivillig, eller var tvang involvert i hallikvirksomheten? Da politiet innledet en skjult etterforskning av nettverket høsten 2021, var det med mistanke om menneskehandel. Men da etterforskning ble avsluttet og saken gikk til påtalemyndigheten, var punktene om menneskehandel forsvunnet.

Det drives nærmest som en vanlig virksomhet. Men dette er ikke en vanlig bedrift, fordi varen er mennesker

I hallikens ­nett


Anniken Christina Mohr

Når bølgene kom, måtte de legge seg på rygg og spenne armer og bein i det lave taket inne i hula. Sjøen slikket seg helt inn i de innerste krokene og kunne rive med seg alt som var der inne. Både tepper, mat, voksne og barn ville bli dratt ut på havet – om de ikke holdt seg godt fast.

Det er slik Johannes Nilsen husker tida han tilbrakte i en hule i havgapet på Sørøya på tampen av andre verdenskrig. I begynnelsen av november 1944 ble ni år gamle Jos, som har vært hans kallenavn hele livet, med mor, far og søsken inn i Kvithellhula, et av mange gjemmesteder på Sørøya i Vest-Finnmark. Til sammen 35 personer fant tilflukt i denne hula de kalde vinterdagene.

De trodde at frigjøringen av Norge var nær, og at de bare skulle gjemme seg et par uker i hula. Slik ble det ikke.

Fredfylt i en seng i et rosa rom på Hasvik helsesenter ligger nå 90 år gamle Johannes Nilsen. I et hjørne av rommet står en tv. Nyhetene surrer og går om Donald Trump, Ukraina, mineralavtale og sikkerhetsgarantier.

– Jeg har den bare på for å ha lyd. Den er som en kamerat. Jeg liker ikke stillheten, men jeg ser egentlig ikke på. Jeg ser mest på Ipaden min, sier han og dunker pekefingeren i skjermen han har fått montert opp på høyre side av senga, der han tilbringer store deler av dagen.

Etter to slag, det første rett etter at kona Bjørg døde for ti år siden, ble han lam på hele venstre side av kroppen. Men høyre arm funker, og hodet er klart.

– Andre verdenskrig var med kuler og krutt. Nå har de andre våpen. Det er ikke krig de lager i dag, det er mord. Mordere kaller jeg dem, sier Nilsen og demper lyden fra tv-en.

Men krigen, den fra hans tid? Nei, skal vi virkelig snakke om den, sier han og løfter på de buskete øyebrynene, nesten overrasket. Har ikke han fortalt nok? Men, det er jo litt artig at unge er interesserte, konkluderer han selv. Så Johannes Nilsen må fortelle, og når han først har begynt, triller ordene ut.

Om det været vi hadde i vinter, hadde vært i 1945, da hadde vi ikke overlevd. Da hadde vi svømt rundt i Nordsjøen

Hulebarna

Karl Ove Knausgård

forfatter

Karl Ove Knausgård ser nærmere på Celia Pauls malerier.

 Det var den 5. september 2023. Gaten jeg stod i, var full av folk, de fleste på vei inn til eller ut av The British Museum, som lå like bak meg. Himmelen var helt blå, luften var varm, opp imot tretti grader, og strålene fra solen, hadde jeg merket bare noen sekunder tidligere, glødet mot huden når de skinte rett på. Alt rundt meg ropte sommer – turistene gikk i shorts, T-skjorter, skjørt, sollyset blinket i glass og metall, fikk den hvite steinen på museumsbygningen til å skinne – men fornemmelsen jeg hadde, var den av høst. Det var ikke datoen, at vi var i september tenkte jeg ikke på, det var noe med lyset, det var annerledes enn midt på sommeren, hadde en annen fylde, og det skapte et annet rom. Det var som om sommeren, full av seg selv, selvsikker etter å ha fått herske uimotsagt for så lenge, ennå ikke hadde merket at den hadde kommet til et nytt sted, ennå ikke hadde rukket å ta inn at betingelsene her var andre, og bare turet fram som før.

Jeg var der for å treffe maleren Celia Paul. Hun hadde spurt om jeg ville skrive et essay om bildene hennes til en stor retrospektiv utstilling hun skulle ha i London i 2025. Jeg hadde sagt ja uten å nøle. Jeg hadde i lengre tid vært interessert i maleriene hennes, de hadde en særegen blanding av vektløshet og tyngde – den fysiske, materielle verdenen de avbildet, virket på en underlig måte lett, mens det emosjonelle nærværet alltid var tungt: Det var i følelsene bildene var jordet. Vanligvis var det jo omvendt, den materielle verdenen har tyngde, mens den indre, åndelige, abstrakte er lett, flyktig, usynlig og egentlig ugripbar. Det var også et annet aspekt ved maleriene som fascinerte meg, nemlig at de på ett nivå hadde noe tidløst ved seg – majoriteten av bildene var portretter, og ikke bare var de portretterte oftest avbildet i et nakent, nøytralt rom, uten ting eller gjenstander som kunne tidsspesifisere det, de var også oftest avbildet i enkle, ensfargede, kjortelaktige klær. Av bildene som ikke var portretter, var det oftest tilbakevendende motivet vann, og da særlig havoverflater, som beveger seg i tiden, men ikke lar seg feste til den. Dette tidløse ble møtt av en annen tendens, at flerparten av portrettene Paul gjorde, var av identifiserbare mennesker hun var nær – særlig hennes mor og fire søstre, men også hennes far, hennes sønn og hennes to menn. Vi befant oss med andre ord i hennes tid, Celia Pauls tid.

øverste etasjen av huset jeg stod ved foten av. Av selvbiografien hennes visste jeg at hun hadde bodd der siden åttitallet, at hun også arbeidet der, og at bare mennesker hun spesifikt hadde invitert, fikk sette sin fot innenfor døren. Meg hadde hun invitert, men jeg måtte likevel tørke svetten av håndflatene mot buksene før jeg trykket på porttelefonen, og det var med fullt fokus jeg stirret på den mens jeg ventet på svar.

Det kom umiddelbart. Vennligheten i stemmen som ønsket meg velkommen, var tydelig selv gjennom den lille, skurrende høyttaleren. Døren summet, jeg åpnet den og fulgte trappen opp fem etasjer, lettere andpusten da jeg nådde toppen. Døren der oppe var allerede åpen, og Celia Paul stod og ventet i gangen innenfor.

«I’m not a portrait painter», har Celia Paul skrevet en gang

«If I’m anything, I have always been an autobiographer.» Hun maler sitt liv. I det ligger det også at hun maler sitt sted. Hun ble født i 1959 i India, hvor foreldrene hennes var kristne misjonærer, og ett maleri, «My First Home» (2016) forestiller huset hun vokste opp i, det står og skinner med de første minnenes lyskraft. Et annet maleri bærer tittelen «My Father’s house» (2020) og forestiller huset familien flyttet til tidlig på åttitallet, da faren hennes ble utnevnt til biskop i Bradford. Det er staselig, tilbaketrukket og lukket, omgitt av grønt, under et altomsluttende lys. Celia Paul var 21 år den gangen, gikk det siste året på kunstskolen Slade i London, og brukte soverommet som atelier. Det var der hun ble maler, har hun siden sagt. Faren døde av en hjernesvulst bare to år senere.

Men det viktigste stedet hennes er leiligheten i London. Ett tilbakevendende motiv er museumsbygningen utenfor vinduet, den er malt i utallige varianter. Et annet er det ruvende BT-tårnet, også det synlig gjennom vinduene hennes, og gjennom vinduet på den andre siden av leiligheten, spiret på St George’s-kirken. Det finnes mange bilder av en seng i et rom, det er rommet hun sover i. Så er det portrettene, som ikke bare er av hennes nærmeste, men også er malt i leiligheten hennes. Og selvfølgelig, det nærmeste av alt, de mange selvportrettene, hvor hun har stått alene i rommet foran staffeliet og malt sitt eget ansikt.

henne inn i leiligheten denne tidlige høstdagen, var det derfor litt som å tre inn i et maleri. Jeg kjente igjen gulvet, slitt og mørkt og av linoleum, jeg kjente igjen de engang hvitmalte, nå nærmere beige veggene, jeg kjente igjen vinduet som vendte ut mot museet, lyset som falt gjennom det, utsikten derfra. Og ansiktet hennes var jeg så fortrolig med at det skulle kunne tilhøre noen i min nære omgangskrets. Men, og det slo meg i det samme, virkeligheten er alltid mye mer enn det som lar seg feste eller beskrive i bilder, uendelig mye mer. Den andres ansikt stadig skiftende, ens egne tanker i konstant bevegelse, mer eller mindre i forbindelse med understrømmen av følelser. De ulike overflatene, måten lyset reflekteres fra hver og én av dem, kontinuerlig i endring. Tingenes historie, den verdenen de sprang ut av, og hva de signaliserer nå, av status, klasse, eierens personlighet. Luktene, fargene, kakofonien av lyder utenfra. Et hvilket som helst øyeblikk er så fullt av informasjon at man kunne bruke en hel livstid på å kartlegge det. Så det vi gjør, er å se etter mønstre, etter det som gjentar seg, etter det som lar seg føye inn i stabile strukturer. Det er et faktum at det kommer mer informasjon innenfra enn utenfra når vi ser noe. Altså at vi har en ferdig modell av virkeligheten i oss, som blikket presiserer og korrigerer. Vi ser det vi forventer å se. Det er en måte å håndtere virkeligheten på; for å kunne handle, er vi nødt til å ha den på en armlengdes avstand. Vi må kunne trekke ut stolen og sette oss på den uten å vie stolen i seg selv noen tid. Og hvorfor skulle vi egentlig vie stolen tid? Den er et møbel til å sitte på, noen trestykker føyd sammen til en liten plattform med bein og rygg, hverken mer eller mindre. Hva skulle vitsen være med å se nøye på stolen, se hvordan stolen 

 var? For å gi den mening? Men stolens mening er vel dens funksjon, som tjener oss om vi tenker på den eller ikke?

den samme stolen tre ganger. Den står i et tomt rom, badet i lyset fra et vindu på høyre side. Så godt som alle detaljer i rommet er utvisket, det eneste man så vidt kan skille ut, er gulvet og veggen. Det er et øyeblikk, men nesten all informasjon det inneholdt, er tatt bort. Hva står tilbake? Stolen, lyset – og øyeblikket. Det vi alltid er i, men ikke alltid oppmerksom på. Det som forbinder oss til verden. Maleriet av stolen bærer det i seg, og det oppstår hver gang noen ser på det.

Maleriet virker levende. Stolen er ikke levende, veggen og gulvet er ikke levende, og lyset er ikke levende. Men maleriet virker likevel nettopp det, levende. Det er, tror jeg, fordi maleriet står i sentrum for eller består av møter. Stolen i seg selv er ingenting, det er først i møtet med blikket at den blir til noe. Slik er det jo med alle ting, de faller inn og ut av bevisstheten vår, med den betydningen vi gir dem, som deler av større eller mindre øyeblikk, alle forbigående. Så stolen møter blikket til maleren, som maler en stol på lerretet, den vokser fram strøk for strøk, i et langt, utdragent øyeblikk, stadig korrigert, det er to stoler i sving, en uforanderlig i et foranderlig øyeblikk, det er stolen i rommet, og en foranderlig i et uforanderlig øyeblikk, det er stolen på lerretet. Den er levende i den forstand at den blir til i en prosess, ledet og korrigert av blikket på stolen i rommet, men også av malerens forestillinger, følelser, forventninger, den forandrer seg, kan forsvinne og komme til syne igjen, til maleren betrakter bildet som ferdig og det er vårt blikk som møter det. Ikke stolen i seg selv, for den er til å sitte på, men det øyeblikket den representerer, det her og nå den løfter fram. Ikke verden, men vår forbindelse til verden.

Vi må kunne trekke ut stolen og sette oss på den uten å vie stolen i seg selv noen tid

Her, nå, der, da

Mari Brenna Vollan

Christopher Olssøn

(foto)

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

I ti år har Haroon Popal jobbet mot ett mål: en forskerkarriere innen nevropsykologi. For noen uker siden gikk drømmen i tusen knas.

– Forskerkarrieren min er over, sier Popal på telefon fra Maryland i USA.

I slutten av februar ble han gjort oppmerksom på at stipendet som betaler lønna hans, skal avvikles ved utgangen av året. Stipendet deles ut til unge forskere fra marginaliserte bakgrunner og er dermed blitt et bytte for Trump-administrasjonen, som nå avskaffer alt som er av mangfolds- og integreringstiltak i offentlig sektor.

Men det er ikke bare stipendet til Popal som henger i en tynn tråd. Presidenten har nemlig vedtatt et kutt på fire milliarder dollar i National Institutes of Health (NIH), som er verdens største offentlige kilde til finansiering av medisinsk forskning. Nå vurderer domstolene om kuttet er lovlig.

– Hvis det går gjennom, vil det gå direkte ut over laboratoriet hvor jeg jobber, sier Popal, som forsker på hjernens utvikling hos mennesker med autisme.

– Det har vært noen veldig destruktive uker.

Nå ser Popal etter jobber utenfor akademia og vurderer også å flytte til Canada, hvor han har familie.

Det er bare to og en halv måned siden Donald Trump tok over som president i USA, men allerede har han rukket å innføre svært mange tiltak som til sammen rister amerikansk akademia i grunnvollene. Angrepet skjer på to fronter. For det første strupes statlig finansiering, blant annet gjennom kutt i stipender og NIH. I tillegg innskrenkes den akademiske friheten.

Fyrtårn for fall

Emma Tollersrud

Tom Henning Bratlie

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navne­søs­ter i USA. Slikt blir det teater av.

ctivate Your NRA Membership Today. Choose your free gift!

Slik begynte det for seks år siden. Norske Maria Lloyd mottok hver uke flere merkelige e-poster hun aldri hadde bedt om. Det var ikke spam, ikke lokke-e-poster om uavhentede pakker eller damer som søker partner. I stedet, med hilsenen «Dear Maria», kom det informasjon og medlemsbrev fra National Rifle Association (NRA), meldinger fra Donald Trumps sønn Donald Trump Jr. og oppdateringer fra en gruppe kalt Christian Family Coalition, om kampen mot abort og translobbyen.

E-postene var ment for en helt annen Maria Lloyd, en Maria dypt inne i Trumps USA. Det var invitasjoner til våpenutstillinger, middager og «meet and greet» med NRA. Det var påminnelser om høyreradikale kristne konferanser og Donald Trump-rallyer. I en av e-postene fra NRA fikk Lloyd vite at hun har en gratis medlemsgave til gode. Fra en liste kan hun velge hva hun vil, en klassisk NRA-kniv, for eksempel.

Et punktum, en understrek eller en bokstav fra eller til – det kunne være alt som skilte de to. Men hvem var den andre Maria Lloyd? Sittende hjemme i Oslo fikk norske Maria en idé. Hun bestemte seg for å legge ut på en reise for å finne sin navnesøster i USA.

Maria Lloyd har jobbet med film og teater i over 25 år, og hennes dansefilmer «Salt»og

Blind Dancer» har nådd bredt ut og blitt vist på NRK, SVT og BBC og på Lincoln Center i New York. Kunstneren har lekt med ulike uttrykk og sjangre uten å være eksplisitt politisk.

Men da hun begynte å motta e-postene fra Maga-land (Make America Great Again), ble det starten på noe nytt. Det ble en perfekt anledning for å finne ut av noe som hadde gnagd helt siden 2016. Lloyd har bodd 13 år i Brighton i Storbritannia, og da britene plutselig stemte for brexit, kom det som et sjokk. At hun befant seg i en boble, omkranset av likesinnede og uten kontakt med folkedypet der ute, ble brått tydelig.

Og da hun seinere samme høst fikk et nytt sjokk da Trump ble valgt til president i USA, skjønte hun at hun måtte gjøre noe. Hun bestemte seg for å finne måter å stikke hull på ekkokammeret sitt på og bli kjent med det som befinner seg på utsida.

– Jeg hatet at jeg var så «stuck» i mitt eget ekkokammer. Nå er det en ny tid, sier Lloyd, sittende hjemme i leiligheten sin på Hovseter i Oslo, som hun deler med mannen og dattera.

Jeg hatet at jeg var så ‘stuck’ i mitt eget ekkokammer

Navnesøstre i Trump-land

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Familiefaren stryker hånda over en av betongveggene han har støpt. Han peker mot taket:

– Der har du 20 centimeter betong, så kommer det isolasjon på 10 centimeter, og så 10 centimeter med betong. Den er jo også armert. Så det tåler mye fra oven de greiene her, sier han.

Vi befinner oss i underetasjen i et ganske vanlig hus på Haugalandet. Her lever Torbjørn sammen med samboer, barn, hund og katt. I etasjen over flyter legoklosser på gulvet, vinskapet er velholdt, og stua er full av klesvask. Bare noen få vet om hva som befinner seg ned trappa og inn døra til høyre.

Her er Torbjørn, som ikke er hans egentlig navn, i ferd med å bygge et tilfluktsrom som skal tåle det meste. De fire betongveggene er støpt innenfor husets grunnmur, slik at ingen av sidene vender mot friluft. To rør henger ned fra taket. Med dem skal han legge inn vann. Strøm og internett blir det også, og et kullfilter er snart på vei i posten. Det skal kunne tåle et gassangrep.

Torbjørn er én av flere som nå prøver å forberede seg på det verste. Er han paranoid? Eller er det alle andre som er naive?

Vi beklager å måtte gni det inn, men det står ikke altfor bra til med beredskapen i Norge. Fire av ti nordmenn frykter en ny verdenskrig i løpet av de neste ti åra, viste en undersøkelse fra Institutt for fredsforskning i fjor sommer. Hvis landet vårt skulle bli invadert i morgen, er det mange av oss som ikke får plass i livbåten. Tilfluktsrommene som befolkningen kan søke dekning i, kan bare huse 45 prosent av alle nordmenn. Det er i teorien. I praksis er flere av bunkerne i så dårlig forfatning at det trolig er bedre å holde seg på utsida.

Nå skal det gjøres noe med. I januar la regjeringen fram totalberedskapsmeldingen, der de blant annet foreslår å bygge flere tilfluktsrom. I 1998 ble plikta til å bygge slike rom i nye bygg, fjernet. Nå vil regjeringen gjeninnføre kravet. Og over hele landet jobbes det nå på spreng med å oppgradere tilfluktsrommene vi har.

«Vi skal sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig», forsikret statsminister Jonas Gahr Støre da meldingen ble lagt fram. Regjeringen kalte den et vendepunkt for totalberedskapen i Norge.

De som er skikkelig farlige, kommer inn uansett, enten det er med bombe eller dynamitt

En bunker i bakhånd

Knut Gjerseth Olsen

Espen Eichhöfer

Ulven er tilbake i Sachsen. I over hundre år var den utryddet i Tyskland, men mot slutten av årtusenet vandret den inn i disse skogene igjen. I lokalavisene kan man lese om husdyr som er tatt, om bilister som har kjørt på ulv og om dyr som er observert ubehagelig nær de små samfunnene i den østtyske delstaten.

Totalt i 2024 er det registrert 37 ulveflokker og seks ulvepar i skogene i Sachsen.

Det er en annen av fortidas farer Patrick Leonhardt føler seg truet av.

«Leo», som han kalles, har parkert Skodaen i en trang gate i gamlebyen i Zwickau denne kvelden. Bagasjerommet er fullt av valgkampmateriell.

«Gjør industrien rettferdig og bærekraftig», står det på plakaten han drar fram. Hjulene til en bil som ruller sakte forbi knirker mot brosteinen.

Tyskland er i dyp økonomisk krise, og stemningen er tidvis hatsk før morgendagens valg. Leo ser seg raskt over skulderen mens han stripser plakaten fast til lykta.

– Folk på venstresida har flere ganger blitt angrepet av høyreekstreme. Noen har havnet på sykehus. Mange har trukket seg tilbake fra politikken. Jeg blir regelmessig truet med vold. De kommer typisk når man henger opp plakater, sier han og setter seg inn i bilen og starter motoren. 

Når du sover, står Leo ved et samlebånd og bygger bil. Når du er våken, kjører han rundt og driver valgkamp for venstresida.

Etter Berlinmurens fall har vi fått en andre kostnader. Boligprisene stiger. Strømmen. Alt blir dyrere. Lønna vår burde vært nærmere den i vest. Mange sliter allerede

Ulvetider

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Noe av det Patrick og Nicklas liker aller best med skolen sin, er at alle elevene fra første til sjuende trinn kan bli med på ett og samme aketog. 24 elever. Det blir et perfekt aketog, det. Når det kommer litt snø, har de en fin bakke rett utafor det vesle gule skolebygget. Da kobler de sammen akebrettene, en etter en bak hverandre, og farer utfor. De kan også lage digre hopp, forteller brødrene, og mimer om kapp.

– Jeg synes det er artig med liten skole. For da går det an å vinne i fotball. Jeg er veldig god til å skyte, sier Patrick med et lurt smil.

Elleveåringen drømmer om å bli enten fotballspiller eller fotballdommer. Lillebroren Nicklas, som blir ni år i mars, kan godt tenke seg å bli militær. Da kan han jobbe på kampflybasen på Ørlandet, bare en kort ferjetur unna. Én ting er sikkert: Det er her i Ytre Agdenes ved innseilingen til Trondheimsfjorden brødrene vil bo, og det er her de vil gå på skole.

Noen vil det annerledes. Skiftende kommunepolitikere og -direktører har villet legge ned skolen og flytte elevene over til Lensvika skole, to mil unna. For Nicklas og Patrick betyr det bortimot to timer med skolebuss hver dag, langs en farefull fylkesvei.

– Det blir dødskjedelig, sier Patrick og sukker tungt.

– Det er egentlig ingenting å gjøre på en buss, sier Nicklas.

Men administrasjonen på rådhuset, fem mil unna, har sett på budsjetter, innsparingsmuligheter, befolkningsframskrivninger og perspektivmeldinger. De har sett piler som peker nedover. Akkurat slik kommune etter kommune har gjort de siste månedene.

Men må det være slik? Må døden være skjebnen for bygder som denne?

Det er lett for en politiker å legge seg på rygg og si at noe er bestemt, og da satser vi heller ikke

Den vesle bygda som glømte at den skulle dø

og Christopher Olssøn

Kryptoklanen 

Fem menn går gjennom Oslos gater. De bærer på et banner, en Ikea-bag med ledninger, en pappeske og en stor drøm.

Stemningen er god. De har gledet seg i månedsvis. Svein Ølnes, en blid forsker og fruktbonde fra Sogndal, forteller at flere enn 100 stykker har meldt seg på til kveldens møte.

– Flere enn jeg hadde trodd. Dette er veldig spennende, sier han.

Denne kvelden er det stiftelsesmøte for Bitcoinpolitisk Institutt Norge, og hvis alt går etter planen, skal Ølnes velges til styreleder. Det er første gang norske 

slår seg sammen og danner en forening, og tidspunktet er langt fra tilfeldig.

– Vi har et kjønnsproblem da, sier Ølnes på vei inn i møtelokalet.

Der åpner han pappeska han har båret på og tar ut en bunke med klistremerker med logoen til BPI – ferske fra trykkeriet. Andreas Harding, en rørlegger, podkaster og isbader som har fått en viss standing i miljøet, setter fram en eske med bitcoin-pins han har fått laget for anledningen. En fyr med fippskjegg har med seg en bunke av boka «The Bitcoin Standard» – som vi blir fortalt er en slags bibel for bevegelsen.

– Bitcoin forandret livet mitt, sier han.

– Før var jeg sosialist. Nå har jeg trua på markedene.

Flere av dem vi møter, forteller om livsendrende opplevelser, både på det politiske og personlige plan.

Bitcoin er det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen, og det siste jeg tenker på før jeg sovner

Kryptoklanen

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsulenter klare. Er de supersløsere eller nyttige ostehøvler?

I 1983 landet et helikopter utafor Borregaard-fabrikken i Sarpsborg. Bedriften, som lagde tremasse og papir, var i krise. For å hjelpe seg ut av et økonomisk uføre, hadde ledelsen gått til et nytt skritt: De hadde hyret inn konsulentselskapet McKinsey.

Ut av helikopteret steg fire dresskledde konsulenter. De skulle inn på et allmannamøte i kantina og legge fram planen sin. Omtrent halvparten av dem som var til stede, skulle sies opp.

Slik forteller i hvert fall tidligere McKinsey-topp Tore Myrholt om helikopter-episoden i en podkast fra i fjor. Han satt ikke i fartøyet selv, men sier at flyturen førte til en karrieremessig krasj for dem som gjorde det. Å ankomme i helikopter til en masseoppsigelse så ikke bra ut. «Det var et arbeidsuhell», fastslår han.

Åsmund Dybedahl var antakelig i kantina den dagen. Som Borregaard-ansatt og leder for det lokale partilaget til SV engasjerte han seg sterkt imot kuttplanene. På den tida hadde det amerikanske byrået så vidt begynt å få en fot innafor norsk næringsliv fra kontorene sine i Stockholm og København. Han minnes skepsisen til de eksterne konsulentene.

– De hadde en ganske spesiell måte å jobbe på. Menneskelige følelser var vel ikke i høysetet, sier Dybedahl, som ble pensjonist i 2020.

Han understreker at McKinsey tross alt samarbeidet med fagforeningen. Men stemningen var ikke god verken på fabrikkgulvet eller i Østfold generelt den gangen. «McKinsey skulle vært sendt hjem til Amerika!» sto det på forsida av Sarpsborg Arbeiderblad i en advarsel til andre bedrifter.

«USA-modellen» de sto for, der alt handlet om å skjære ned i stedet for å utvikle, passet ikke for norske forhold, ble det fastslått.

Men selskapet dro ikke hjem. I stedet kom sju norske McKinsey-konsulenter flygende fra København året etter kuttrunden på Borregaard og startet et nytt kontor i Norge. Den fremmede fuglen hadde langt mer å utrette.

Vi er helt upolitiske, og vi har folk med alle mulige bakgrunner: leger, jurister, teknologer

Da konsulentene kom til Norge

Rune Lykkeberg, Information

USAs oligarker kjøper seg nå makt helt åpenlyst. Joseph Stiglitz hadde ikke forventet et så hardt tilbakeslag.

Når Donald Trump nå igjen er innsatt som USAs president, er det som om vi er kommet til den verden Joseph Stiglitz har advart oss mot i 50 år.

Det er ikke det at de superrikes politiske makt i USA er noe nytt. Eller at gapet mellom den absolutte overklassen og resten er så stort at de lever i hver sin virkelighet.

Det nye er at det er så åpenbart. De aller rikeste i USA holder seg ikke lenger tilbake og later som om de er liberale og for likestilling og homofile ekteskap og grønn omstilling.

Som et hoff samler de seg nå rundt sin autoritære konge i Mar-a-Lago.

– Folk snakker om at det finnes oligarker i Russland. Men USA har også oligarker, sier Stiglitz fra sitt kontor ved Columbia University i New York.

– Og de amerikanske oligarkene har mer makt i USA enn de russiske oligarkene har i Russland.

Fire av verdens ti rikeste menn har vært med på å betale for festen: Elon Musk, Mark Zuckerberg, Larry Ellison og Jeff Bezos har bidratt med en million dollar hver til Trumps innsettelsesseremoni.

– De stiller krav til hvem de vil ha i visse maktposisjoner og hvem de ikke vil ha, forklarer Stiglitz.

De kalles fri­handelsavtaler, men det var ikke fri handel

Oligarkenes tidsalder

tekst

Anniken C. Mohr

Ida Bakken

illustrasjon

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

For noen år siden raste en dryppende våt kollega inn på kontoret til Yngvill Ofstad. Hun kom rett fra en såkalt dusjtest, og hun var ikke fornøyd. Som bærekraftsansvarlig i Bergans ble kanskje Ofstad utpekt som den skyldige.

For noen sekunder siden hadde kollegaen stått i dusjen, fullt påkledd med testeksemplarer av ei skalljakke og -bukse. Hun var der for å teste et nytt materiale med en ny type impregnering. Forhåpentligvis var dette en løsning som turtøyprodusenten snart kunne tilby kundene sine. Men akk, ganske raskt hadde hun merket hvordan ytterstoffet trakk til seg fuktigheten fra vannstrålene. Da hun stormet inn på kontoret til Ofstad, lyste frustrasjonen i ansiktet hennes.

«Dette funker ikke!» ropte hun ut i rommet.

Liknende scener har trolig utspilt seg på flere kontorer de siste åra. For det begynner å dra seg til for alle som har vært avhengige av noen helt spesielle kjemikalier. Lenge har klesbransjen, og særlig de som lager turtøy, nytt godt av vidundermidler som avviser både vann, olje og skitt. De kalles evighetskjemikalier, eller Pfas, og er en stor gruppe med fluorforbindelser. Etter hvert har det blitt kjent at de hoper seg opp i naturen og skader både miljøet og helsa vår. Enkelte av dem er blitt forbudt.

Akkurat nå sitter EU-byråkrater og jobber med et forslag om universelle restriksjoner for de mer enn 10.000 stoffene i Pfas-familien.

Jakta på alternativer er i full gang. Men hvordan erstatter man et vidundermiddel som brukes overalt?

Jelena og familien spiste bær fra hagen til frokost hver dag. Så fikk de høre om gifta i jorda.

Du rekker knapt å stå opp om morgenen før du kommer i kontakt med din første Pfas. Stoffene kan finnes i dopapiret du tørker deg med. De kan skjule seg i kontaktlinsene du tar på deg, maskaraen du farger vippene med og leppepomaden du smører på leppene. Kanskje har de sneket seg inn i gryta du lager grøt i, og de finnes helt sikkert i havregrynet og melka du heller oppi.

Jakke­kappløpet

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

Det var morgen. Sju år gamle Khaled Jaber og mora Amal Khawaja hadde akkurat våknet i senga de delte. Sola skinte, men oktoberlufta hadde fått et stikk av kulde. Utenfor soverommet hørte de Amals foreldre planlegge hva de skulle kjøpe på markedet og lage til lunsj. Så gikk Khaled og Amal på badet, de fant fram Khaleds svarte tannbørste, og han pusset tennene sine. Det var en vanlig morgen – og samtidig ikke: Ti dager tidligere hadde Israel begynt å bombe Gaza, og i all hast hadde Amal og Khaled måttet forlate leiligheten sin i Gaza by og søke tilflukt i storfamiliens hus i Rafah, lenger sør.

Khaled ville gå opp i andre etasje og leke med kusina si, men Amal sa nei, hun ville ikke at han skulle gå noe sted nå. Så fort tannpussen var overstått, gikk Khaled likevel mot trappene. Amal skulle til å stoppe ham, men så hørtes et enormt drønn, alt gikk i svart, og plutselig lå Amal begravet under bygningsmasser.

Hun klarte å kare seg ut og så at huset var bombet i stykker. Så husker hun bare bruddstykker: Blodet rant, noen ville ha henne inn i en ambulanse, hun spurte hvor Khaled var, og noen sa at han allerede var på sykehuset.

Men Khaled var ikke å finne på sykehuset. Amal dro tilbake til det utbombede huset hvor naboer gravde etter overlevende. Én etter én ble Amals døde familiemedlemmer løftet ut og pakket inn i hvitt stoff: faren, broren, niesene, svigersøsteren, onkelen, tanta, fetteren, kusinene. Men Khaled fant de ikke.

Det ble natt, redningsmannskapene dro, men Amal fortsatte å grave og grave og rope etter Khaled. Hun var overbevist om at han var i live der nede under bygningsmassene, selv om naboer fortalte henne at han nok var død. Dagen etter fant de ham, sammen med Amals svigersøster, som også var død. Det eneste som gir Amal trøst nå, er at han var sammen med tanta si da han døde.

Men hva tenkte han? Det lurer Amal på. For Khaled visste ingenting om Hamas og Israel.

Det har gått 14 måneder når vi møter Amal Khawaja (37) hjemme i den lille hybelen hennes i kjelleren av en enebolig på Holtet i Oslo. Hun lager salviete mens hun sender lydmeldinger til søstera i Gaza.

– Familien min har det veldig vanskelig nå. De har ikke mat. De har ikke klær til vinteren. Jeg prøver å sende penger, men det er så vanskelig. Gebyrene er veldig høye, forteller hun.

Jeg spiser bare ett måltid om dagen, slik som familien min i Gaza

Han ble bare sju

Lærke Cramon

Sigrid Nygaard

foto), Information

– De er litt hovne

I en tid da skjønnhetsindustrien er på frammarsj, har Simone endelig fått drømmepuppene.

«Heeeei, skatt», utbryter en influenser begeistret og gir en kvinne fra et PR-byrå en av de klemmene der man knapt berører hverandre, men heller bare lener seg inn mot hverandre og kysser i lufta.

Det er en klem som er smart av flere grunner: Den er så lett at du kan gi den til hvem som helst – til og med folk du aldri har møtt før – og den har også den ekstra bonusen at håret eller sminken ikke påvirkes.

Og det er viktig når man befinner seg i en gruppe som bryr seg om utseendet sitt og er villige til å bruke mye tid, omtanke og ikke minst penger på det.

Vi er på åpningsmottakelse på privatsykehuset AK Nygarts splitter nye klinikk i Carlsberg-byen i København. Plastikkirurgene her har vokst ut av sine gamle lokaler og dobler nå størrelsen og antallet operasjonsstuer, slik at enda flere kan få de brystene, det ansiktet eller den kroppen de drømmer om.

Dette nye, store skjønnhetssenteret er en refleksjon av hvordan samfunnet utvikler seg. Ifølge det danske Landspatientregisteret får stadig flere dansker utført plastikkirurgi, og hvis man ser til utlandet, ble det bare i fjor utført nesten 16 millioner inngrep som fettsuging, brystforstørrelser og ansiktsløftninger.

I tillegg kommer alle de ikke-kirurgiske inngrepene som Botox, fillers og permanent hårfjerning, som ikke engang registreres i alle land, men som ifølge International Association of Plastic Surgeons vil utgjøre minst 19 millioner behandlinger bare i 2023.

På åpningen hos AK Nygart myldrer det inn flere influensere, PR-folk og skribenter som forsyner seg av goodiebags og makroner formet som bryster. De bruker ord som «frax-laser», «profhilo» og «vampyrbehandling» mens de mingler, tar bilder og snakker om samarbeidsmuligheter.

AK Nygarts markedssjef klinker på glasset og ønsker dem velkommen. Hun forklarer at AK Nygart gjør «alt fra topp til tå» og har «noe for enhver smak». Om plastikkirurgene som får det hele til å skje, bruker hun begrepet «rockestjerner».

En 27 år gammel influenser med 66.000 følgere viser begeistret hvordan hun ikke lenger kan rynke panna på grunn av Botox, før kvinnen ved sida av henne svarer at hun «egentlig ikke er noen fan av injeksjoner». Hun har riktignok fått Botox i kjeven, men det er ikke for å bli kvitt rynker, understreker hun.

Det har nøyaktig samme konsistens som en perfekt butterdeig

– Du har et flott bryst,  så dette blir en smal sak

Siv Johanne Seglem

Hvis du kjenner Margrethe Jonassen fra Løten, må du kanskje slutte å lese allerede nå. For da kan du være en av dem som får et putetrekk med bilde av deg selv i julegave. Eller kanskje får du et «Vælkømmin»-skilt, et egendesignet badehåndkle med favoritthobbyen din på eller et smijernshjerte med navnene til deg og mannen din.

I år har Jonassen tatt hele julehandelen på den kinesiske nettbutikken Temu. Der har hun fått laget personlige gaver til en billig penge. For 1800 kroner har hun kjøpt 39 ting som nå er pakket inn med gavepapir og bånd til familie og venner.

Før jul i fjor var hun usikker på Temu. Det var nytt og ukjent, og hun hadde lest om varer som inneholdt giftstoffer. Men etter at flere venner anbefalte henne å prøve, begynte hun å handle der i vår. Nå er hun overbevist.

– De har mye fint, og jeg er veldig fornøyd med det jeg har kjøpt, sier Jonassen.

Selv har hun blant annet sikret seg et øyeskyggesett til 21 kroner, en blomstrete baderomsmatte til 23 kroner og et innrammet løvebilde til 68 kroner.

På rekordrask tid har Temu blitt en del av det norske dagliglivet. For noen tikroner kan vi få spesiallaget varer i Kina og få dem tilsendt gratis over halve kloden på ti dager. Hvordan går det an? Og hvilke følger får Temus enorme vekst? Jakta på ringvirkningene leder oss blant annet til en leketøysforhandler på Tofte og en blomsterselger i Nairobi.

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Her, nå, der, da

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navnesøster i USA. Slikt blir det teater av.

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Ulvetider

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Kryptoklanen

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsulenter klare. Er de supersløsere eller nyttige ostehøvler?

Oligarkenes tidsalder

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

I en tid da skjønnhetsindustrien er på frammarsj, har Simone endelig fått drømmepuppene.

Julenissen kommer fra Kina

Sønnen Marcus kom aldri hjem fra sjarkfiske. Kan ulykka føre til bedring i verdens farligste yrke?

Hjemme på Mysen er nytt håp tent. Rekker Ahmed (11) å møte bestemora i Syria før hun dør?

På kostbare kurs øver kommuneledere på å gi ansatte sparken.

Skammens valg

Ungdom mot EU presenterer: Den nye vinen fra FpU

Så ofte flyr de superrike privat: – Overklassen har aldri tjent mer

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristiansander og selverklært antifeminist Lill May Vestly.

Dramaet i Dearborn

Ligger motgifta mot den kjønns­kon­ser­va­tive manns­bøl­gen i farsrollen?

Bli med på innsida av et av Norges største hallik­nettverk

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Her, nå, der, da

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerne­fors­ker Haroon Popal drømme­kar­riere.

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyre­ra­di­kale navne­søs­ter i USA. Slikt blir det teater av.

Fami­lie­faren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Ulvetider

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Krypto­kla­nen

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsu­lenter klare. Er de super­s­lø­sere eller nyttige ostehøvler?

Oligar­kenes tidsalder

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

I en tid da skjønn­hets­in­du­strien er på frammarsj, har Simone endelig fått drømme­pup­pene.

Julenissen kommer fra Kina

Sønnen Marcus kom aldri hjem fra sjarkfiske. Kan ulykka føre til bedring i verdens farligste yrke?

Hjemme på Mysen er nytt håp tent. Rekker Ahmed (11) å møte bestemora i Syria før hun dør?

På kostbare kurs øver kommune­le­dere på å gi ansatte sparken.

Skammens valg

Ungdom mot EU presen­terer: Den nye vinen fra FpU

Så ofte flyr de superrike privat: – Over­klas­sen har aldri tjent mer

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristian­sander og selv­er­klært antife­minist Lill May Vestly.

Dramaet i Dearborn

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navnesøster i USA. Slikt blir det teater av.

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Kryptoklanen

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsulenter klare. Er de supersløsere eller nyttige ostehøvler?

Oligarkenes tidsalder

I en tid da skjønnhetsindustrien er på frammarsj, har Simone endelig fått drømmepuppene.

På kostbare kurs øver kommuneledere på å gi ansatte sparken.

Ungdom mot EU presenterer: Den nye vinen fra FpU

Så ofte flyr de superrike privat: – Overklassen har aldri tjent mer

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristiansander og selverklært antifeminist Lill May Vestly.