Line Madsen Simenstad

Anniken C. Mohr

#fff

#000

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

Aina Ebube Helgheim

Tom Henning Bratlie

Å være skilsmissebarn har sine likheter med å være minister, ifølge Emilie Enger Mehl.

Den første jobben Emilie Enger Mehl søkte på og fikk, var på en bensinstasjon på Flisa i Hedmark. Hun husker fortsatt følelsen av å gå inn og levere søknad. Hun var kjempenervøs og tenkte at hun helt sikkert ikke var god nok til å få jobben.

– Det at noen ville ansette meg, så jeg ikke på som noen selvfølge. Da de ringte og sa at de gjerne ville at jeg skulle jobbe der, ble jeg så glad og takknemlig, sier hun.

Hun elsket den jobben, ble der i to år, solgte sjokolade og bensin og haugevis av pølser, konkurrerte faktisk med de andre ansatte om hvem som klarte å selge flest burgere og pølser.

– Spiser du bensinstasjonpølser den dag i dag?

– Jeg kan gjøre det av og til. Jeg er veldig for norsk matproduksjon, norsk kjøtt og norske pølser, så det synes jeg ikke er noe problem, sier Mehl.

Hun svarer helt alvorlig på spørsmålet, som om hjernen lynraskt analyserer situasjonen og skjønner at hvis hun svarer humoristisk, kan det slå tilbake på henne. Mehl veit hvem hun representerer, og hun veit nok at rommet for å være sleivete er trangere for en ung kvinnelig statsråd.

Hedmarkingen har sin aller siste dag på jobb som justisminister for Senterpartiet. Kontoret er nesten pakka ned, og kalenderen er full av post mortem-intervjuer, men det er ikke noe hurra meg rundt-stemning av den grunn. Emilie Enger Mehl oppfører seg sømmelig til siste slutt.

Mehl hadde ingen store vyer om å bli statsråd. Det framsto lenge helt fjernt for ei enkel jinte fra Hedmarken som var fornøyd bare hun fikk seg betalt arbeid. Så da Jonas Gahr Støre ringte henne en høstdag i 2021 og spurte om hun ville bli justisminister, var det både et sjokk og en ære.

Jeg var veldig redd for å være arbeidsledig

Reint Mehl i posen

Åse Brandvold

Line Ørnes Søndergaard

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlighetshandling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

I 2023 reiste Kristin Molvik Botnmark og hennes ektemann sammen med sin adoptivsønn Anders til Seoul i Sør-Korea, der han møtte sin biologiske mor.

I boka «Adopsjonsoppgjøret» beskriver Botnmark hvordan de spiser lunsj sammen på en restaurant. Anders sitter tett inntil 

, som han kaller henne. Det betyr mamma på koreansk. På den andre sida av bordet sitter de, hans norske adoptivforeldre, og ser at det er et bånd mellom de to. Et bånd som ble brutt 25 år tidligere.

– Det var noe gjenkjennelig i hennes måte å være på, forteller Botnmark.

– Måten hun la hodet på skakke og slo ned blikket på. Det var fakter jeg hadde sett hos min sønn. Det ble veldig synlig for meg at han har to mødre.

– Det var litt sårt. Ikke fordi jeg ble redd for å miste ham. Han blir ikke mindre vår av at hun finnes og er en del av vår sfære.

– Jeg tenkte på hvordan det var å være henne.

Hvorfor tar ikke folk til debattspaltene og protesterer?

Den andre mora

Dag Eivind Undheim Larsen

Selv om gravingen er i gang, vil ikke Lene Haug gi opp kampen for Ullevål sykehus.

Ansiktet til Lene Haug har fått en alvorlig mine. Hun er nettopp blitt konfrontert med det – som etter hennes mening – er et formastelig spørsmål.

«Er ikke kampen for å bevare Ullevål sykehus en tapt sak?»

– Det er fullt mulig å ta en ny kamp om dette spørsmålet, sier Haug kontant.

Hun står og speider utover deler av sykehustomta som ligger sentralt plassert i Oslo. Til sammen utgjør den over 300 mål – en svært kjøttfull indrefilet sett med øynene til en eiendomsutvikler.

Planen er da også at Ullevål sykehus skal legges ned og at tomta skal selges. Det skal bygges et nytt og moderne sykehus ved Rikshospitalet på Gaustad, som ligger litt lenger nord i hovedstaden.

Lene Haug er sterkt imot denne planen. De siste årene har hun lagt ned utallige arbeidstimer for hindre at sykehuset blir nedlagt. Haug har full kontroll på bygninger og tomme arealer. Hun forteller om hvilke bygg som er bevaringsverdige og hvilke som kan rives.

Ullevål sykehus skal bygges ut og moderniseres – ikke havne i klørne på profittorienterte eiendomsutviklere, slår Haug fast.

Selv mora mi, som er politisk konservativ, heier på meg

Gravemaskin, ingen hindring

Ingrid Fadnes

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

I den siste scenen våkner han, reiser seg og ser ut av vinduet. Da forstår han hva han har gjort, sier Gunnar Wilhelmsen.

 ordføreren for Arbeiderpartiet i Tromsø, strener bortover Storgata i byen sin og forteller om kortfilmene han så kvelden i forveien. Tre av seks på programmet var veldig bra, men det var spesielt denne ene, om en alkoholisert far, som grep ham.

– I filmen greier ikke faren å holde seg unna flaska på en bryllupsfest, og han sprekker så det holder.

Det er en gjenkjennelig historie for ordfører Wilhelmsen.

Å se kortfilm på kino er hverdagskost for tromsøværingene en uke til ende i januar. Byen som blir kalt Nordens Paris, er mer som filmbyen Cannes når Tromsø Internasjonale Filmfestival (Tiff) går av stabelen. Byens befolkning går mann av huse for å se alt fra fire timer lange filmer om Josef Stalins begravelse, til kortfilmer lagd av gryende filmskapere fra nord. Og bygutten Wilhelmsen, som foretrekker byrangling framfor tinderangling, er selvfølgelig med. Han har også vært styreleder for filmfestivalen.

Det er i det hele tatt lite som skjer i byen som ikke Wilhelmsen er blanda inn i. Han kalles både Kultur-Gunnar, Næringslivs-Gunnar, Til-Gunnar, altså byens fotballag, og de siste åra: Ordfører-Gunnar. Han er av den typen som vil ha mer av alt. Mer turisme, mer kraftutbygging, mer eiendom, mer butikk, mer film, mer fotball, mer makt … og nå mer kaffe. Wilhelmsen stopper opp ved Kafé Helmersen.

– Se for deg følgende scenario: Ap kommer over 20, vi tar ingen stemmer fra SV og Rødt, MDG kommer over sperregrensa, og Sp klarer seg. Da er vi der!

Allerede før Gunnar Wilhelmsen setter seg ned, har han beskrevet det som for mange fortoner seg som en fiksjonsfilm akkurat nå.

Keiser Wilhelmsen

Jonas Henmo

Christopher Olssøn

Fortsatt leser 80 år gamle Liv Køltzow egne bøker med rødpenn.

Liv Køltzow har alltid vært et usedvanlig levende menneske som strever med følelsen av ikke å leve nok.

Det samme kan sies om mange av romankarakterene hennes. De elsker, ler, gråter, jobber, kjemper mot usikkerhet, handlingslammelse, patriarkatet og borgerlige normer, de strekker seg mot noe større, mot friheten, kunsten og litteraturen, men føler at de aldri helt kommer dit de skal være.

For Køltzows egen del, har alle hemningene – «hemningsuniverset», som hun kaller det – vært av mer fysisk art de siste årene. Det er ikke lenger plikter, forventninger og familieliv som holder henne igjen. Det er hennes egen kropp.

80-årsjubilanten sier hun er «i ferd med å tørne» av den daglige kampen mot Parkinson-sykdommen, som hun har kjempet i godt over 20 år nå.

– Det mest frustrerende er å våkne hver morgen og tenke «gud, jeg kan ikke gå». Det er forferdelig, sier hun.

Hjemme hos Køltzow på Østerås i Bærum er det stille. Assistenten hennes som er her og hjelper henne, tar oss imot. Han forteller at han er her hver dag, at hun er blitt dårligere den siste tida. Nå får hun hjelp til det meste vi friske tar for gitt: lage mat, gå, legge seg i senga, tenne en røyk, gå på do.

– Det er en langsom sykdom, som man lar seg lure inn i. Jeg er litt dårlige enn i fjor, og sånn har det vært hele veien, forteller Køltzow.

– Men den siste tida synes jeg det er blitt verre. Og jeg har fått noen … sidesykdommer … som jeg ikke gidder å huske navnet på.

Det mest frustrerende er å våkne hver morgen og tenke ‘gud, jeg kan ikke gå’

Når verden forsvinner

Emma Tollersrud

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

Det var tre meter høye snøfonner på alle kanter den dagen Siavash Mobasheri steg ut av minibussen i Bagn i Valdres i 2002. Norge hadde han knapt hørt om, men det var altså her de fikk politisk asyl, han, de to søstrene og foreldrene fra Iran. Kulde og snø hadde han tidligere forbundet med noe kjipt, fra en ugjestmild grenseby i Tyrkia, men i disse fjelltraktene var vinterlandskapet koselig. Han smiler når han tenker på det.

– Allerede den første kvelden i det kommunale huset kom naboer og barna deres bort for å hilse på oss. Å bli tatt imot på den måten gjorde at vi fikk en god følelse. De vi ankom samtidig med, en kurdisk familie som skulle til ei anna bygd, ble møtt med snøballer på huset, forteller Mobasheri.

Det var derfor ingen selvfølge at det skulle gå så bra, at han skulle gjøre en lynkarriere, først på fotballbanen og så i politikken. I dag er han blitt en markant Rødt-profil, en av de skarpeste motstanderne av regjeringssamarbeid og våpenleveranser til Ukraina. En som blir sagt å stå for konfrontasjon framfor pragmatisme og samarbeid.

– Jeg har opplevd ting i barndommen og i livet som gjør at jeg kanskje var sårbar for å få et dårligere liv. Men heldigvis har jeg hatt foreldre som har vært der og skapt det trygge rommet. Og heldigvis vokste jeg opp i Valdres, sier han.

Vi møter Mobasheri, som i dag er gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo og fast representant i landsstyret, hjemme i stua på Lambertseter. Her bor han sammen med kjæresten Mira og den snart fire år gamle dattera Celina.

Fra sitt komfortable hjørne i sofaen, hvor han ellers kan sitte og sluke en hel tv-serie på en kveld, tar han oss med tilbake til utryggheten i Iran.

Familien bodde i Ahvaz, sørvest i Iran. Området ble hardt rammet under krigen med Irak, en krig som krevde 1,5 millioner menneskeliv bare i Iran. På 1980-tallet satt begge foreldrene i fengsel som medlemmer av kommunistpartiet som jobbet aktivt i opposisjon til sjahen og seinere prestestyret. Da Siavash kom til verden i 1990, hadde de lagt mye av dette bak seg, men erfaringene formet dem.

Jeg er faktisk favorittkommunisten til Eirik Lae Solberg

Den upolerte

– Jeg er bare en liten bonde fra Isfjorden, sier Motvind Norges Gaute Grøtta Grav.

Det er bekmørkt. Snøen pisker sidelengs i det vindkast feier gjennom den vesle romsdalsbygda Isfjorden på fjorårets nest siste dag. Ut med det gamle, sier kanskje vinden. Det er enda noen timer igjen før dagslyset kommer, men ved bygdas hvitmalte kirke står Gaute Grøtta Grav. Han er kledd i blå jakke, lue og en lysende refleksvest. Inni den ene votten skjuler det seg en hånd som bærer en ring. Den er viktig for Grav. Den forteller mye om ham.

– Jeg håper jo at det finnes en Gud, sier Grav og labber i vei, bort fra kirka, og innover i bygda der han vokste opp og bor.

Men snart vil han melde seg ut av Den norske kirke. Det er noe med verdiene til kirka som ikke stemmer for ham lenger, fortsetter han. Endringer er på gang i Gaute Grøtta Gravs liv, og utmeldingen fra det kirkelige fellesskap er bare en liten flik av større omveltninger.

2025 kommer til å bli et historisk viktig år, for han selv, ja, men også for hele nasjonen, slår isfjordingen fast.

I året vi akkurat har lagt bak oss, tronet navnet til Gaute Grøtta Grav på topp over navn og ting nordmenn har googla. Årsaken var høstens deltakelse i realityprogrammet «71 grader nord». Grav terga på seg en hel nasjon ved å påpeke sin egen hvilepuls i tide og utide, og i nær alle aktiviteter. Når de andre deltakerne pesa seg opp fjellsidene, hoverte han, lik den tsjekkiske Askepott, med at «slikt kan selv barn gjøre på mine kanter».

Ikke alle likte den breiale romsdalingen, men Grav mener det hele er manipulert. Både av ham selv og av tv-produksjonen.

– Det står ikke hovmod på min CV, altså. Om jeg hadde klipt programmet, hadde det ikke sett sånn ut.

 se ut som om han hoverer, det er Grav enig i. Han skapte jo også denne karakteren helt bevisst, forteller han, men han var ikke helt forberedt på at klippen så til de grader ville dyrke denne ene sida av ham.

Ertekroken

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trettebergstuen. På trass klippa hun hockeysveis.

Stemmen brast, tårene rant, og hun sleit med å få ut ordene. Dette var på forsommeren i fjor. Foran sultne journalister og tv-kameraer la Anette Trettebergstuen seg flat og trakk seg fra jobben som kultur- og likestillingsminister etter en habilitetstabbe. «Jeg er flau, jeg er lei meg, jeg skammer meg», sa hun og tok hatten og gikk. Det ble starten på en helt jævlig periode. Hun var i sjokk, hun så grinebilder av seg selv på forsida av avisene og følte at alle stirret på henne på gata. Et og et halvt år seinere er hun glad igjen, sterkere og klokere, men det er fortsatt litt sårt.

– Jeg tenker daglig på at det er noe dritt at det ble sånn. Det var min egen feil, men jeg savner det.

Det var drømmejobben, en stor tillitserklæring og forfremmelse etter 16 år som stortingsrepresentant. Hun fikk jobbe med de to tinga hun er aller mest opptatt av, og da alt var over, oppsto et slags vakuum. Hun savner å ha full kalender, sier at hun har stor arbeidskapasitet og mye mer å gi.

– Men det er fint å kunne hente på SFO klokka fire og gå på ski i helgene, sier hun.

Nå er også stortingslivet snart over. For første gang på tjue år står hun ikke på noen nominasjonsliste. Det er etter eget ønske fordi «man ikke bør sitte på Stortinget i mer enn 20 år», og hvis hun skal bygge en ny karriere, bør hun begynne nå. Planen er ennå ikke klar, heldigvis har hun et halvt år på å finne ut av det.

Hjemme hos Anette Trettebergstuen er det virkelig pynta til jul. I vinduskarmen sitter nisser og dorullkreasjoner, og juletreet er stappfullt av kuler. På gulvet står et skateboard hun brukte før i tida.

Hun sitter med beina i kors i sofaen og drikker av et vannglass.

Det går bra nå

På fritida er Oslos nye biskop Sunniva Gylver instruktør på et treningssenter.

To middelaldrende damer går av trikken på Bislett i Oslo: Sunniva Gylver og Milla – hennes åtte år gamle Jack Russel-terrier.

Gylver ser ned i mobilen og sjekker meldinger med fingre med lange negler. Hun er på vei mot arbeidsplassen sin i Fagerborg kirke.

Utenfor Coop sitter en av Oslos fattige tilreisende. En syk kvinne som har bedt presten om penger til medisiner.

Gylver bøyer seg ned ved henne. De gir hverandre en lang klem.

– Det jeg hadde i kontanter hjemme. 1500 kroner cirka.

Når Sunniva Gylver ønsker folk «god jul», pleier hun å legge til et «midt i alt som er». For vi mennesker står som regel midt i alt som er.

Sankta Sunniva

Det er ikke bra for meg å jobbe aleine, for jeg blir så nervete av det. Men så blir jeg også nervete av å jobbe sammen med andre folk.

Skuespiller og forfatter Andrea Bræin Hovig har akkurat oppsummert sitt yrkesmessige dilemma. Det å ha kunsten som levevei kan innebære visse utfordringer.

– En venninne av meg har formulert det hun mener, bør være mitt livsmotto.

Andrea Bræin Hovig har gjennom mange år vært en av landets mest framtredende skuespillere. I tillegg har hun skrevet flere barne- og ungdomsbøker, og i høst lanserte hun romanen «Siste akt».

Nå er hun aktuell som skuespiller med filmen «Kjærlighet», som har premiere på norske kinoer i romjula.

Å si at Hovig har virketrang, vil være en underdrivelse.

– Det er mange som jobber mye mer enn meg uten at de får applaus for det. Men det føles veldig nødvendig for meg å skape noe, og det har nok gitt meg både selvdisiplin og høy arbeidsmoral.

Det meste blir dritt

Det finnes én ting Agnes Nærland Viljugrein er redd for hvis hun kommer inn på Stortinget.

Ah, for en god tid å portrettintervjue en politiker fra Arbeiderpartiet.

– Flaks for deg, sier Agnes Viljugrein.

Det er tirsdag, og 27-åringen sitter på sofa­kanten i stua i kollektivet sitt. På bordet bortenfor lyser skjermen på mobilen hennes stadig opp. Arbeiderpartiet koker, og landets journalister jakter ny informasjon.

Dagen i forkant har flere medier skrevet at sentrale krefter i partiet jobber for å fjerne partileder og statsminister Jonas Gahr Støre. Et kuppforsøk, kaller noen det. Det er ikke første gang det stormer rundt Støre, men det virker annerledes denne gangen.

– Ja. Jeg skjønner ikke at han orker. Det må være slitsomt å føle at du jobber så hardt, og så svarer ikke meningsmålingene på det …

– Men det er ikke synd på politikere heller. Man er valgt av folket, og når folket er misfornøyd, så gjør du ikke jobben din godt nok.

Jeg synes Ap tar en del politiske valg som gagner høyresida

Fornyelsen

Frida Holsten Gullestad

Et vågalt dansestunt holdt på å sette en stopper for karrieren til gynekolog Mette Løkeland-Stai.

Mette Løkeland-Stai roper fra kjøkkenet sitt i Bergen.

Hun forteller historien om dagen i september i år, da hun satt på jobb, stresset og sliten, og likevel tok telefonen på slutten av dagen. På morgenen hadde hun publisert Folkehelseinstituttets halvårlige abortstatistikk og trodde det ukjente nummeret var en journalist. Men stemmen i telefonen spurte ikke om økningen i aborter siden 2022, eller om hvorfor ni av ti aborter nå utføres med en pille.

Han spurte om hun kunne fristes til å jobbe for byrået, som leier leger tilbake til det offentlige.

Selv etter noen måneder har hun null problemer med å hisse seg opp. Gynekologen som i flere tiår har vært en av landets fremste eksperter på abort, ble, og er, provosert. Denne dagen hadde bemanningsbyrået møtt sin nemesis.

Løkeland-Stai sjonglerer to jobber, 20 prosent som forsker ved Folkehelseinstituttet (FHI) og 80 prosent som behandler ved kvinneklinikken ved Haukeland i Bergen.

– Det er tøft på jobb om dagen, vi føler det går ad undas. Det er for slitsomt, med for mye arbeid på for få folk. Men at de skal plukke meg ut fra Haukeland for så å selge meg tilbake for en mye høyere sum …

Det ble for mye for den meningssterke legen med den store latteren og den røde «laibikken» – et ord som er beslektet med det bergenske «undikk» og betyr leppestift. Etter telefonsamtalen gikk hun hjem og skrev kronikk. Den skapte nasjonal debatt, og Helse Vest strøk akkurat dette bemanningsfirmaet fra sin liste over hvem de leier vikarer fra.

– Vi er bare en viss pott helsepersonell. Da kan du ikke smøre oss tynt utover. Om du øker de private, så må de som skal jobbe der komme fra en plass. Hvor skal dette ende? spør hun.

Provokatøren

Hun skriver om vold, overgrep og rusmisbruk. Men Maria Kjos Fonn forteller at hun egentlig er veldig munter.

Tidligere var hun et shotglass: Det skulle nesten ingenting til før det rant over av inntrykk.

Nå er hun et ølglass: Det plass til mye mer, men det betyr også at hun kan overvurdere hvor mye hun tåler. Hun har hatt det veldig vondt, men nå går det bedre. Svogerforskning viser at det etterlatte inntrykket av Fonn i mediene er at hun er mørk og alvorstung. Men egentlig, mener hun selv, er hun veldig munter og morsom. Vi får se.

Maria Kjos Fonn går fort fort fort oppover bakkene i Lillomarka nordøst i Oslo. Hun puster tungt, men har visst veldig god kondis, snakker på inn- og utpust om den helt nye boka si, «Margaret, er du i sorg», som handler om det muntre og morsomme temaet selvmord.

– Ja, det kan vi, sier hun og roer ned en liten stund før hun begynner å gå fort igjen.

I disse skogene var hun mye som lita jente, løp og løp mellom trærne og vekk fra stien. Hun var Ronja Røverdatter på tokt, klatra i greiner og på bergknauser og ble så lenge borte at faren måtte leite etter henne. Men det var der inne blant løvet og mosen og granbaret hun ville være. Ikke at hun tenkte så mye på omgivelsene, for det mest spennende skjedde inni hodet.

– Jeg løp rundt og hadde hodet fullt av fantasier, så jeg la ikke merke til ting rundt meg.

Folk har kalt meg mørkets fyrstinne, og sånn er jeg ikke

Ave Maria

Den vesle gutten Hans Ragnar Mathisen lå på ryggen i en seng. Gips og seler holdt ham fastbundet. I nevene hadde han litt formkitt. Straks noen ga gutten et materiale i hendene, lagde han noe. Han knadde fram en fisk og en Donald Duck-figur. Av papir brettet han små fly som han lot seile ut i rommet.

Dagene i senga kunne fortone seg lange inne på Nr. 24, barnestua på Kysthospitalet i Tromsø der pasienter fra hele Troms- og Finnmark lå innlagt med beintuberkulose. En vanlig behandlingsform på den tida var gips-seng. Mathisen hadde til sammen 2693 slike døgn. Først i september 1956, elleve år gammel, konstaterte legene at gutten var friskmeldt.

– Synet mitt er litt svekka, sier den nå 79 år gamle samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen eller Elle-Hánsa, som er hans samiske navn, eller Keviselie som er hans kunstnernavn.

Det er «tubben» sin skyld. Når Mathisen snakker om diagnosen han fikk da han var tre år gammel, bruker han bare forkortelsen.

– Tubben gikk via lungene rett inn i hofta, så videre til ryggvirvelen og øyet, forteller han og setter seg ned på det som inntil nylig var en usynlig stol gjemt under stabler med bøker, bilder, kart, papirer og fotografier.

Sjelden har beskrivelsen «fra gulv til tak» vært mer presis. Barndomshuset i Tromsdalen er både hjem, lager og arbeidsrom.

– Jeg er født i krepsens tegn, sier Mathisen og ler.

Å være kreps er å være en samler, forklarer han og lager krepseklo med begge nevene.

Det nedsatte synet gjør at han ikke leser, med mindre han er veldig interessert, og akkurat nå leser Mathisen boka «Rapport fra nr. 24». Den handler ikke om stedet der han tilbrakte sine første leveår, selv om tittelen passer perfekt. Boka er skrevet av Gunnar Sønsteby, og i disse dager går filmen «Nr. 24», basert på Sønstebys historie, på kinoer over hele landet.

‘Oi! Er det samer der også?’ Folk ante det ikke

Kart­leggeren

– Jeg skulle ønske det fantes minoritetsrådgivere da jeg vokste opp, sier Kamzy Gunaratnam.

Vi er på Høybråten skole i Stovner bydel. Kamzy Gunaratnam står foran en forsamling på femti barn og foreldre. Det er onsdag 6. november, dagen derpå. Hun har på seg samme rosa dressjakke som da hun var på USA-valgsendingen i NRK.

Gunaratnam er på Høybråten for å åpne en utstilling om 22. juli. Et mørkt tema på en mørk dag. Men så løfter hun håndflatene sine mot forsamlingen og ber dem løfte sine hender mot henne.

Mandag denne uka. Før valgresultatet traff oss fra USA, satt Gunaratnam på stolen inne på stortingskontoret sitt og trodde Kamala Harris skulle vinne. Hun valgte å håpe.

Jeg føler at det er en brytningstid. Ikke bare for meg, men for alle rundt meg. Vi er veldig sårbare akkurat nå. Og vi reagerer ulikt på det.

Dette er ikke et angrep mot Hadia Tajik, Trond Giske eller noen andre. Dette er kun et ønske om å representere det jeg kommer fra

Terapi mot apati

Karoline Henanger

Siv Johanne Seglem

Når alle andre spiser julemiddag, er Tale Maria Krohn Engvik på sosiale medier.

Det renner tårer nedover kinnene til Tale Maria Krohn Engvik.

– Nå gråter jeg! utbryter hun og snufser.

Hun snakker om livets herjinger, men det er ikke derfor øya renner. Røyken fra det påbegynte bålet slår henne i fjeset som en hersketeknikk mens den lille gnisten fisler ut igjen.

– Det er vanskelig å lage bål og snakke samtidig, sier hun og tenner en ny fyrstikk.

Det tar litt tid å få glørne i gang. Men det brennende engasjementet Engvik har for de unges ve og vel, kunne tent mangt et lys i de grisgrendte strøkene hun frykter blir helt mørklagt nå som flere skoler legges ned.

Akkurat som på Snapchat-kanalen Helsesista snakker hun glassklart om hvordan barn og unge har det, om det er ensomhet, utestenging, rus eller sjølmordstanker. Hun veit det bedre enn de fleste, for hun får det i innboksen hver eneste dag.

Og som i videoene og tekstene hun deler, er den store tanken aldri langt unna.

– Å brenne bål sammen er bra for folk. Vi løser problemer best i flokk, ikke mens vi sitter stille på et rom.

Hun ser ned på en ny slokna fyrstikk. Etter litt felles problemløsning får bålprosjektet hjelp fra brannfaklene i en papirutgave av venstresidas dagsavis.

Det er mye ensomhet i å være aleineforsørger

Direkte Tale

NRK-veteranen Morten Jentoft prøver å begripe seg på den nye tilværelsen. Det er tre uker siden han hadde sin siste arbeidsdag i statskanalen, og nå forsøker han å gjøre en kontrollert landing hjemme på kjellerkontoret i Ullevål Hageby.

Det går sånn passe, for de siste årene har vært intense for Jentoft.

– Jeg har abstinenser, og det rykker fremdeles i nyhetsfoten. Men før eller siden må man jo gi seg, sier han.

Arbeidsværelset er lite, men velorganisert. Måten ringpermene er oppstilt på i bokhylla, vitner om at Jentoft er systematiker av natur. Han har nettopp gjort plass til en ny perm – den rommer de første notatene til Jentofts kommende bokprosjekt.

– Og det kan jo være greit å gi seg mens man fremdeles har overskudd til å gå i gang med andre ting.

For mange er Morten Jentofts alvorlige fysiognomi og slepne bergensdialekt uløselig knyttet til NRKs sendinger fra Moskva hvor han har vært korrespondent for statskanalen i to perioder.

Etter at Russland gikk til angrep på Ukraina i februar 2022, har Jentoft flere ganger rapportert fra frontlinja. Til tross for at han nå har gått inn i pensjonistenes rekker, bruker han fremdeles mye av sin tankekraft på nettopp denne konflikten.

Jeg har abstinenser, og det rykker fremdeles i nyhetsfoten

Holder tonen

Ofte blir du noe på tross av, ikke på grunn av, sier Erling Kagge.

Han ble forlegger og forfatter på tross av at han hatet skolen og var kraftig ordblind til han var ti år gammel. Han begynte å samle på kunst på tross av at han (den gang) ikke hadde så mye penger.

Men det var på grunn av faren, og manglende anerkjennelse fra ham, at Kagge tråkket over pakkisen i minus 50, skjøt en isbjørn, spiste fett og drakk morsmelkerstatning, for å komme seg til Nordpolen til fots.

Det er i hvert fall det han har kommet fram til i arbeidet med den nyeste boka si om Nordpolens historie. Et geografisk område som, ifølge Kagge: «blir oppdaget og gjenoppdaget av egosentriske mennesker fra nesten hele verden – som meg selv».

– Polfarere gjennom snart 500 år har vært opptatt av anerkjennelse, og personen det har vært viktigst å få anerkjennelse fra, er far. Det gjelder også meg. Mødre elsker heldigvis sønnene sine nesten samme hva, sier han.

Det er noe renessansemann-aktig, nesten forhistorisk, over karakteren Kagge. Det er eventyreren som gikk først til det som omtales som «de tre polene»: Nordpolen, Sydpolen og toppen av Mount Everest. Så er det forleggeren, som startet Kagge Forlag i 1996 og gjorde det til Norges største på sakprosa. Det er millionæren og kunstsamleren, som bor i den prisbelønte Villa Dammann på Blindern, reiser verden rundt og har tusenvis av rike og mektige venner.

Du må lete med lupe blant norsk samfunnselite for å finne noen som ikke er venn av Kagge. I middagene og selskapene hans verserer folk som Olav Thon, Erna Solberg, Bjørn Dæhlie, Knut Brundtland og Christen Sveaas – kanskje til og med Elon Musk, som han ble kjent med «på en juleferie i Karibia» og har vært venn med i over tolv år.

Men Kagge nekter å snakke om den politisk hyperaktiverte Tesla-gründeren og X-sjefen, som ser ut til å være på vei inn i en ny Donald Trump-ledet regjering, dersom Trump vinner valget i USA.

‘Femi’ ble brukt som et skjellsord i Kagge-­familien

Polfars­komplekser

Lege Erik Fosse smører ikke patosen utover når han deler hva han har sett i Gaza: – Folk får heller føle selv

Det mest skremmende er lydene. Det bråker hele tida, dag og natt, fra bomber, raketter og stridsvogner. På gata utenfor er det livsfarlig. På sykehuset er du innesperret i ukevis.

Slik beskriver Erik Fosse hva han må forberede seg på før en inntreden til Gaza. Det er klaustrofobisk, det er lite mat og vann, og det er tolv timers skift. Men om han blir redd? Det spørsmålet får han alltid, hver gang han kommer hjem, forteller den 73 år gamle legen.

Han har vært på reise gjennom fagene. Nå har Jon Elster (85) landet.

Å være skilsmissebarn har sine likheter med å være minister, ifølge Emilie Enger Mehl.

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlighetshandling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

Gravemaskin, ingen hindring

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

Fortsatt leser 80 år gamle Liv Køltzow egne bøker med rødpenn.

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

Ertekroken

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trettebergstuen. På trass klippa hun hockeysveis.

På fritida er Oslos nye biskop Sunniva Gylver instruktør på et treningssenter.

I Andrea Bræin Hovigs hode går ting alltid skeis.

Fornyelsen

Et vågalt dansestunt holdt på å sette en stopper for karrieren til gynekolog Mette Løkeland-Stai.

Hun skriver om vold, overgrep og rusmisbruk. Men Maria Kjos Fonn forteller at hun egentlig er veldig munter.

Som ung tjente den samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen til livets opphold ved å selge sitt eget blod i Taiwan.

Terapi mot apati

Når alle andre spiser julemiddag, er Tale Maria Krohn Engvik på sosiale medier.

Russisk musikk og litteratur er Morten Jentofts beste resept etter et yrkesliv fordypet i naboen i øst.

Erling Kagge brukte over 30 år på å forstå hvorfor han dro til Nordpolen.

Krigsvitnet

De fleste unge gutter bør egentlig hogge ved i skogen, mener AUFs Gaute Børstad Skjervø.

Kari Svendsen blir sinna av å bli kalt Glad-Kari.

Da humorist Javad El Bakali fikk se en pissende statue i medelevens hage, skjønte han at Oslo var klassedelt.

Den maritime åpenbaring

Han har vært på reise gjennom fagene. Nå har Jon Elster (85) landet.

Å være skils­misse­barn har sine likheter med å være minister, ifølge Emilie Enger Mehl.

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlig­hets­hand­ling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

Grave­ma­skin, ingen hindring

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

Fortsatt leser 80 år gamle Liv Køltzow egne bøker med rødpenn.

– Folke­valg­te er en privi­ligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

Ertekroken

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trette­berg­stuen. På trass klippa hun hockey­sveis.

På fritida er Oslos nye biskop Sunniva Gylver instruktør på et trenings­senter.

I Andrea Bræin Hovigs hode går ting alltid skeis.

Fornyelsen

Et vågalt dansestunt holdt på å sette en stopper for karrieren til gynekolog Mette Løkeland-Stai.

Hun skriver om vold, overgrep og rusmisbruk. Men Maria Kjos Fonn forteller at hun egentlig er veldig munter.

Som ung tjente den samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen til livets opphold ved å selge sitt eget blod i Taiwan.

Terapi mot apati

Når alle andre spiser julemiddag, er Tale Maria Krohn Engvik på sosiale medier.

Russisk musikk og litteratur er Morten Jentofts beste resept etter et yrkesliv fordypet i naboen i øst.

Erling Kagge brukte over 30 år på å forstå hvorfor han dro til Nordpolen.

Krigs­vit­net

De fleste unge gutter bør egentlig hogge ved i skogen, mener AUFs Gaute Børstad Skjervø.

Kari Svendsen blir sinna av å bli kalt Glad-Kari.

Da humorist Javad El Bakali fikk se en pissende statue i medelevens hage, skjønte han at Oslo var klassedelt.

Den maritime åpenbaring

Å være skilsmissebarn har sine likheter med å være minister, ifølge Emilie Enger Mehl.

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlighetshandling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

Gravemaskin, ingen hindring

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trettebergstuen. På trass klippa hun hockeysveis.

På fritida er Oslos nye biskop Sunniva Gylver instruktør på et treningssenter.

Krigsvitnet