Emma Tollersrud

Anniken C. Mohr

#fff

#000

Kritiker, kurator og forfatter Johanne Nordby Wernø lener seg tilbake på kjøkkenstolen. Hun trekker pusten dypt og begynner å lese opp fra mobilen.

«Boka er super. Jeg var 46 da jeg fikk diagnosen. Før det var jeg feildiagnostisert som bipolar. Du var den første norske dama jeg kjenner meg igjen i.»

– Åh, jeg blir så rørt, hvisker Wernø.

Hun har fått spørsmålet om hvorfor hun skrev boka «Kaninen har stått opp» og leser nå flere av e-postene hun har fått. Boka er hennes første og handler om hvordan det var å få en autismediagnose som 42-åring. Hvordan fire tiår med annerledeshet omsider fikk et navn, som det heter i omtalen.

Med boka har Wernø åpenbart truffet en nerve. Den ligger på topp på salgslistene, og på Deichman bibliotek i Oslo er det nå over 250 på venteliste.

– Jeg skrev denne boka fordi det ikke fantes noen sånne bøker om autisme i Norge. Det er nesten umulig å finne informasjon om utredning og behandling, nettverk og noen å prate med. Jeg var i posisjon til å gjøre noe med det, sier Wernø.

Wernø har brukt to år på å skrive boka, som løper kronologisk fra sommeren 2022, da hun fikk diagnosen autisme, og fram til i vår. Det er stadige tilbakeblikk på oppveksten, tenårene og livet og henblikk til populærkulturen: David Byrne i Talking Heads, Andy Warhol, H.C. Andersen, Agatha Christie.

Det er nok en stor lettelse for mange som får diagnosen

Autist, ja visst

Aina Ebube Helgheim

Tom Henning Bratlie

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbeiderpartiet vurderte henne som partisekretær. 

Det var et lite sjokk for Kari-Anne Opsal da hun skjønte at Arbeiderpartiets valgkomité for alvor vurderte henne til å ta over som partisekretær etter Kjersti Stenseng. Hun, som er ei ganske vanlig dame fra Senja, ordfører i Harstad og bridgeentusiast.

– Det var veldig overraskende. Jeg tenkte bare at det var artig at Troms Arbeiderparti hadde spilt inn mitt navn, sier Opsal.

Men så ringte valgkomiteen og ville ha cv-en hennes, og da ble det plutselig ekte.

– Da oppdaget jeg at jeg ikke hadde vært på jobbintervju siden 1996.

Å skrive cv ble en helsikes jobb, men hun gjorde det, og hun ble kalt inn på intervju.

– Det var helt grusomt, ikke på grunn av komiteen, men jeg er vant til å sitte på andre sida av bordet.

I mars ringte telefonen, og det var henne de ville ha.

– Jeg tok det som en mann og hylte og skreik, sier Opsal.

Hun ble rett og slett veldig, veldig glad.

Jokeren

Dag Eivind Undheim Larsen

Erik Rudeng er en få her i landet som blir omtalt med tittelen «kulturentreprenør». Akkurat nå gransker han fasaden på Nationaltheatret, som ligger midt i Oslo sentrum. Bygget er et landemerke i hovedstaden, og Rudeng omtaler det som inkarnasjonen av klassisk norsk håndverk, kunsthåndverk og byggekunst.

Han er konstant bekymret for den historiske bygningens beskaffenhet.

Langs den ene ytterveggen er det reist stillaser, men Rudengs blikk dveler spesielt på de grå presenningene som strekker seg rundt byggets øvre del som et pannebånd – og som gir den monumentale bygningen et prosaisk tilsnitt.

– Dette er ikke et førsterangs nasjonalt kulturbygg verdig, sier han oppgitt.

Rudeng har en vennlig framtoning, er fast i blikket og velkledd, skjønt hvilken kulturentreprenør er ikke det?

Han er kjent for å være tydelig i talen. Denne våren har han brukt sin myndige stemme i diskusjonene rundt Nationaltheatrets framtid. Alle er enige om at teatret må rehabiliteres. Spørsmålet er i hvilken skala utbedringene skal foregå – og ikke minst – hvor mye det hele skal koste.

Et av de mer ambisiøse og høyttravende prosjektene som ligger på bordet, er et flunkende nytt og storstilt underjordisk teater på Tullinløkka. Denne herligheten har en foreløpig prislapp på rundt fem milliarder kroner.

Jeg var nok bortskjemt. I hvert fall har mine ektefeller ment det

Handlingens mann

Pernille Ekornrud Grøndal

Noen ganger trenger festspillkunstner Tori Wrånes å være en aldersløs, kjønnsløs, eldgammel baby.

Jeg lurer litt på hva slags prosjekt dette er, selv. Det er litt gyngende akkurat nå, sier kunstner Tori Wrånes ettertenksomt.

Å definere en utstilling er ikke alltid så lett. Ofte finner hun språket for hva hun vil formidle, først måneder etter at hun er ferdig, forteller hun.

Utstillingen hun snakker om, er den prestisjetunge Festspillutstillingen. Den settes opp hver sommer i regi av Bergen Kunsthall, og Wrånes er utnevnt til årets festspillkunstner. Utstillingen hennes har fått navnet «Moon Bag».

Som en av Norges mest anerkjente kunstnere er Wrånes særlig kjent for elleville performancer. Hun bruker ofte ulike kunstformer og teknikker i én og samme produksjon: fabelaktige vesener laget av håndsydde kostymer, drakter og masker, sang, heftige rekvisitter, video, skulpturer og installasjoner. Wrånes har ankommet utstillinger flygende i en vaier, gjort performance under vann og spilt piano hengende fra en klippe.

Når vi møtes en liten uke før utstillingsåpning, kommer hun derimot gående, praktisk ikledd flekkete malerfrakk, leopardtights og signalrosa caps – og to par briller.

For ordens skyld: En «moon bag» er en type veske, en halvmåneformet sådan, som bæres diagonalt på overkroppen over den ene skulderen.

– En veske er jo en form med et innhold. Og så finnes det noe inni den og utenfor. I tillegg er månen det helt motsatte av jorda. Det er kanskje et gjennomgangstema i mine arbeider, at man reiser til et annet sted hvor det ikke finnes noen forutinntatte sannheter, sier hun prøvende.

Og det er unektelig følelsen av å være på innsida av noe – kanskje innsida av en veske? – man får, når man går inn i utstillingen.

Jeg har behov for å slippe unna disse ferdig­lagde begrepene vi har

Jakter på frihet

Christopher Olssøn

Hvorfor blir folk som de blir? I Ragnhild Hennums tilfelle kan noe av svaret ligge i et tjern nedenfor mormoras gård ute på Hurum. Mormora passet henne mens foreldrene var på jobb, og da hendte det at Ragnhild gjerne ville bade. Mormora kunne ikke svømme, men var veldig praktisk anlagt. For å få orden på saken, trakk hun på seg langstøvler, knøt et langt tau rundt livet til lille Ragnhild og sa: «Bad i vei! Jeg drar i tauet hvis du går under.»

Kanskje sier det noe om hvorfor den kommende rektoren ved Universitetet i Oslo ble både nøktern og uredd. Mormora, Anne Marie Larsen, er hennes forbilde. Hun var bonde, rolig og tydelig, hardtarbeidende, men også gløgg.

– Hun hadde et veldig godt hode for matematikk. Hun fikk ikke gå så mye på skolen, men ryktet gikk om at det var hun som lærte opp læreren i bygda i regning, sier Hennum.

Hun er kanskje uredd, men ikke utpreget spontan eller risikosøkende. Så da hun ble oppfordret til å stille til valg som den nye rektoren ved Universitetet i Oslo, måtte hun tenke seg veldig nøye om.

– Det er en krevende jobb og et stort ansvar. Men da jeg fikk med meg et solid team, falt jeg ned på at jeg ønsket å stille. Jeg er veldig glad i UiO.

Hennum må også være blant dem som kjenner UiO aller best, etter å ha vært både viserektor og konstituert prorektor tidligere. Etter en lang valgkamp vant hun fram.

– Hvis du spør om jeg gikk rundt med en rektor i magen i årevis, så gjorde jeg ikke det, nei, sier hun og humrer.

Bygda har en stor evne til å bry seg om seg og sine.

Snus og fornuft

Jonas Henmo

Det personlige bunnpunktet kom rett etter et av de største høydepunktene i karrieren.

Et par uker tidligere hadde han solgt ut Rockefeller for første gang, og spilt foran 1300 hoppende, skrikende fans. Denne kvelden skulle han bare møte en gammel kompis for å prate, men dagen etter våknet Tyr Markus Røe på stuegulvet hjemme uten noe minne av hva som hadde skjedd. Det siste han husker var at de bestilte shots.

– Alle vinduene sto på vidt gap, og jeg tenkte sånn: Har jeg prøvd på noe her, liksom? Etter det skjønte jeg at jeg måtte 

Røe, kjent under artistnavnet Tyr, er åpen om rusbruk, angst og depresjon i sangene sine. Når han nå gir ut sitt femte prosjekt på tre år, «TyrTape 2», sier han at ting går bedre enn det har gjort på veldig lenge.

– Jeg har det faktisk helt sjukt bra om dagen. Det er første gang jeg har falt til ro med å gjøre litt andre ting enn musikk. Få litt rutiner og sånt. Gjør mye Wim Hof-pusteøvelser for angsten. Jeg har til og med begynt å trene. Fram til nå har det vært mye … kaos.

Tyr møter Klassekampen i studioet sitt i noen anonyme lagerbygninger på Oslo øst. Vinylplater står langs veggene, med hiphop-klassikere som Nas’ «Illmatic» og Outkasts «ATLiens» utstilt på hedersplass. Han har på hettegenser, en stor cargobukse og har et rolig lynne.

Hvem er denne fyren? For litt under tre år siden var det mange som stilte seg spørsmålet. Nesten over natta begynte folk å snakke om den inntil da ukjente rapperen Tyr. Singelen «21» hadde fanget folks oppmerksomhet på Tiktok, og da debutmixtapen «TyrTape» kom, ble den løftet opp og fram av kritikerne.

Siden da har det gått i ett: samarbeidsprosjekt med Holmlia-rapperen Oscar Blesson, albumet «Bedøvelse gjør mester», nominasjoner til Spellemann og P3-Gull, VG-lista, norgesturné og utsolgt Rockefeller.

Jeg hadde en oppvekst som gjorde at jeg vokste opp litt fortere enn de rundt meg

For harde livet

Åse Brandvold

Ken André Ottesen ville til Totens rake motsetning. Det måtte bli Bergen.

Ken André Ottesen kommenterer sin egen entré på Tøyen-puben like ved leiligheten hans i Oslo mens han setter seg ved bordet der ølen han ba oss bestille, venter. Den er blitt litt dau i løpet av de siste 17 minuttene.

Det skal ta ham én time og 20 minutter å drikke den opp. Mer enn nok tid til å konkludere med at han ikke er en bygdetulling, selv om det står Toten på capsen hans. Bladfyk er en bedre betegnelse, eller avismann. Han nådde drømmen om å bli vaktsjef i VG og lagde prisbelønte avisforsider, men så slutta han for å tulle med lokalnyheter på heltid gjennom Instagram-kontoen BA-desken. Og med humorshow Norge rundt, for å låne tittelen på et program han mener får altfor dårlig sendeflate på NRK.

Når han bruker nesten halvannen time på å drikke opp en øl, handler det også om at han prater ganske ustanselig og svarer kjapt på alle spørsmål. Bortsett fra ett. Vi kommer til det. Men først: den vanskelige konfirmasjonstalen.

Snart er det tid for å plinge i glasset og si noen ord til en fjortis som aller helst hadde sett at du lot være.

I fjor ble Ken André Ottesen spurt om å tale for 170 borgerlige konfirmanter på Gjøvik. Da 22. juli-støttegruppa hadde ringt ham og bestilt en opptreden, hadde han svart ja med én gang. Men da Human-Etisk Forbund altså ba om konfirmasjonstale, trengte han betenkningstid. Det er noe med sjangeren som er krevende, mener Ottesen. For hva skal man egentlig si? Hvordan få inn et budskap? Vil konfirmanten høre på det?

Ottesen tror de fleste går for oppramsinger.

– Du begynte i barnehagen og hadde sånn blå sekk. Så begynte du på skolen, og mamma og jeg var veldig stolte, parodierer han.

Bergen var eksotisk. Nesten som å dra til et annet land

Vaktsjefen

Ingrid Fadnes

Da filmprodusent Bård Kjøge Rønning så «No Other Land» for 46. gang uten å være lei, skjønte han at det var et mesterverk.

En krans av eldre damer står forventningsfulle og nærmest tripper inne på Vinderen eldresenter. Parfymen ligger som et tungt sceneteppe i lokalet. Sirlige silkeskjerf er knyttet rundt halser som stekker seg. Kan det være fløtepusen Marcello Mastroianni? Kjekkasen Robert Redford? Eller er det selveste mafiabossen Marlon Brando de ser?

Det er i hvert fall en mann med anstrøk av Hollywood som har entret eldresenteret på Oslos vestkant.

– Du var så varm! Du var så positiv! Er du alltid det?

– Haha, ja, jeg er nok det, og jeg kunne jo ikke si nei til dere! sier filmregissør og produsent Bård Kjøge Rønning.

Han gliser bredt til Grethe Huseby, styremedlem av foreningen Echo, som har hanket ham inn for å holde foredrag for dem.

Damene er over seg av glede fordi Rønning takket ja, og det på flekken.

– Hadde vi spurt ham litt seinere, hadde det nok ikke gått, sier en av damene på vei inn døra.

For rett etter at dameklubben på Vinderen hadde ringt Rønning, gikk telefonen hans varm. Filmen «No Other Land», som Rønning har vært med å produsere, ble nominert til Oscar for beste dokumentarfilm.

Rønning gikk nervøst rundt seg selv. En nominasjon er gjevt, men ikke nok, tenkte han. Man må jo vinne.

Jeg må gjøre noe hele tida. Andre folk ser på tv-serier og sånn, det klarer ikke jeg

Hakkespetten

Anne Kari Hinna

Kristine Banggren Gripsgård har fått nok av kommandoar om korleis livet skal levast.

Ei bøn, brodert med ­svarte sting på eit kvitt lerret, er montert i glas og ramme. «La meg bringe lys der mørket ruger» er den delen av bøna, kjent som Frans av Assisis bøn, som Kristine Banggren ­Gripsgård liker best.

Ho og mannen kjøpte det på ein bruktmarknad. Broderiet har nettopp kome opp att på veggen, ved sida av fotografiet av dei to døtrene. Huset har vore strigla og klargjort for visning.

I fleire år var Gripsgård blant bakspelarane i Kristeleg Folkeparti, blant anna då partiet var i regjering. Då dagens KrF-leiar Dag Inge Ulstein var utviklingsminister, hadde han Gripsgård som politisk rådgivar. Derfrå gjekk ho til KrFs gruppe på Stortinget. Men no er åra i partipolitikken eit avslutta kapittel.

I dag er 31-åringen frå Hole i Buskerud debattleiar i avisa Vårt Land. Der har ho sjølv sparka i gang ein debatt om sex i kristne miljø.

«Epleskrotten» er namnet på ein podkast på seks episodar som utforskar idear om kristen sex og reinheit. Namnet speler på ein av fleire metaforar som kristne ungdommar har og blir møtt med i frikyrkjer: Kvar gong ­kvinner har sex utanfor ekteskapet, blir det tatt ein bit av ho. Til slutt er det berre skrotten igjen.

Går kvinner rundt og føler seg som epleskrottar, ville Gripsgård finna ut av – og få ein slutt på.

Ho vaks opp ved Tyrifjorden, på ein gard. Då bilmekanikar-faren fylte 40, fekk han grisar i gåve. Dei hadde også høner, som Gripsgård var glad i. Men draumen var å bu i eit bustadfelt.

Eg trur på Gud, men har mista veldig trua på kristne, dessverre

Bit i det søte eplet

Spol fire hundre år fram i tid. 89 prosent av verdens befolkning er kvinner. Bare 11 prosent er menn, og de lever innestengt i institusjoner kun til kvinners forlystelse og reproduksjon. Dette er rammeverket for suksessromanen «11 %» av dansk-norske Maren Uthaug fra 2022. I oppfølgeren «88 %», som nå har kommet på norsk, begynner en del kvinner å ta til motmæle mot matriarkatet, men man må ikke håpe på for mye.

– Når menn intervjuer meg, spør de ofte om det er håp for mennene og om de skal bli satt fri, sier Uthaug.

– De kommer ikke ut. Uansett hvor mange bøker jeg skriver, det som i hvert fall ikke skjer, er at de blir fri. Jeg har det ikke i meg, jeg har lest for mange krimbøker om kvinner som blir voldtatt og slått i hjel, sier Uthaug.

Ideen til prosjektet fikk Uthaug da hun besøkte ei øygruppe i Stillehavet for å samle stoff om barnedrap til ei anna bok.

– Jeg veit ikke om det var sant eller en myte, men jeg leste at for 150 år siden var det så mye krig mellom mennene på øyene, forteller Uthaug.

Mennene slåss i år etter år, døde i hopetall. Til slutt ble kvinnene fra de ulike øyene så lei at de møttes i skjul.

– De ble enige om at de neste 20 årene skulle det ikke fødes et eneste levende guttebarn, sier Uthaug.

Og sånn fikk kvinnene slutt på krigen. Uthaug leste vestlig drapsstatistikk og fant ut at nesten alle drap begås av menn. De få gangene kvinner dreper, er det som regel for å slippe en voldelig partner. Millioner av kvinner får ødelagt kropp og sinn fordi de blir banka opp og voldtatt. Hva om man kunne slippe alt dette?

Brutalisten

På privaten holder Forbruker­rådets direktør seg langt unna Temu.

Inger Lise Blyverket tråler gjennom en matbutikk i Oslo sentrum. Blikket til direktøren i Forbrukerrådet skanner prislappene med en skeptisk mine. Det siste året har matprisene økt langt mer enn innholdet i lønningsposen til den vanlige nordmann.

Denne uka har hun blant annet vært ute i mediene og påpekt at rekordoverskuddene til de store matvarekjedene ikke kommer norske forbrukere til gode.

Blyverket har en sober framtoning og er ikke redd for å tale makta midt imot. En sann og uangripelig våpendrager for «den lille mann» i dyrtida.

– Aktørene i næringslivet vet mye mer om det de selger til oss, enn det vi som forbrukere vet. Og min jobb er å forsøke å utjevne den maktubalansen.

Forbrukerrådet får 50.000 henvendelser årlig, og direktøren gjør hyppige opptredener i aviser, radioprogrammer og på tv. Tidvis kan virke som om hun har eget adgangskort til NRK-bygget på Marienlyst. Kanskje ikke så rart at hun omtaler Presse-Norge som «Forbrukerrådets aller beste venn».

De siste årene har hun langet ut mot høye strømpriser og fakturagebyrer, renteøkninger og useriøse bilselgere. Ikke minst har den populære nettbutikken Temu fått sitt pass påskrevet av Forbrukerrådet.

Nå på tirsdag var det selskapet bak betalingsappen Vipps som fikk på pukkelen. De ble beskyldt for å bryte personopplysningsloven og for å manipulere brukerne.

Man må vel ikke ha tatt masse dop i ungdomstida for å være et helt menneske

Til kamp mot kremmerne

Espen Barth Eide sa «slay» i beste sendetid. Men det ble klippet bort.

Ja, er vi fornøyd med utenriksministerens opptreden på «Nytt på nytt»?

Spørsmålet faller rundt bordet inne på det flotteste kontoret på Victoria terrasse i Oslo, hvor et samlet rådgiverkorps sitter og venter på sjefen sjøl. Det smiles og nikkes. Barth-en gjorde en god figur på et av Norges mest sette tv-programmer. Var han ikke overraskende morsom, den ellers litt tilknappa mannen fra Vinderen?

– Jeg fikk ham til å si «slay», men det kom dessverre ikke med i sendingen, sier ­Milla Skaug Ødegaard, 25-åringen fra Nittedal som er en av utenriksministerens nærmeste rådgivere.

Så kommer hovedpersonen selv inn i en rasende fart og setter seg øverst ved bordenden.

– Nå har vi akkurat skrytt av «Nytt på nytt»-opptredenen din her! sier Ødegaard stolt.

– Så flott. Ja, da er det møte om India, ­svarer Eide hastig.

Tidligere på dagen har han tatt imot Klasse­kampen inne på det samme kontoret, og ­landet dypt ned i en skinnstol. Klokka er bare ti, men allerede har han jobbet i tre–fire timer. Sånn er dagene nå. NRK-opptredenen var et sjeldent avbrekk.

– Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år. Bare Cuba-krisa konkurrerer. Verden er aldri stille og rolig, men nå stilles det spørsmål ved noen grunnleggende ankerfester, sier Eide.

Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år

Spøk til side

Forsvarsadvokat Maria Hessen Jacobsen vet å holde hodet kaldt.

Med en resolutt mine senker hun seg kontrollert ned i det kalde vannet i havnebassenget i Bergen sentrum. Kaia er kledd i et tåkete lys, farget av den jevne strømmen med regn som skyller innover byen denne morgenen.

Når Maria Hessen Jacobsen kommer opp av vannet, sprekker ansiktet opp i et smil.

Jacobsen bader og tar badstu flere ganger i uka. Det gir et avbrekk fra en travel hverdag, der hun sjonglerer jobben som forsvarsadvokat og politisk arbeid med familielivet – mann, barn og bonusbarn.

– Badstu er det nærmeste jeg kommer en slags åndelighet, sier hun.

For henne handler åndelighet om verdier hun har fått med seg fra foreldrene sine: åpenhet, integritet, rettferdighet.

Som forsvarsadvokat må hun balansere de verdiene daglig, i møte med mennesker i krise. Ikke sjeldent har de gjort unevnelige handlinger.

– For meg er forsvareryrket og rettspolitisk engasjement uatskillelig. Man må nok være idealist for å jobbe med den type juss. Det blir et livsvalg.

Maria Hessen Jacobsen er en av Vestlandets mest profilerte forsvarsadvokater. Hun er partner i advokatfirmaet Elden og fast forsvarer i både Hordaland tingrett og Gulating lagmannsrett.

Jeg takker velferdsstaten for at jeg er der jeg er i dag

Prinsippfast rebell

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

Spenningen øker minutt for minutt utenfor feltsykehuset. Folk river og sliter i porten. De roper og skriker med et sinne i øynene som forteller at de ikke kommer til å gi seg. Svettedråpene pipler i pannene deres. Lufta er tett og klam. Varmebølger danser opp fra den røde sanden på bakken.

Inne ligger pasienter, flere av dem døende, og venter på vaksiner. Prosjektleder Linn blir stadig mer urolig. De er en liten gjeng fra Leger Uten Grenser i en kristen flyktningleir i Bangui – hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk. Den rasende mobben utenfor mistenker dem for å skjule en muslim inne på sykehuset – og de har rett i mistanken. Får de tak i ham, vet alle der inne at han trolig vil bli drept på verst tenkelig vis.

Og nå er det noen som klarer å åpne porten …

Eirik Svensson ser opp fra PC-skjermen ved kjøkkenbordet.

Utenfor leiligheten i fjerde etasje i Oslo sentrum er det regn. Han har nettopp forklart i detalj hvordan filmsettet ble laget: Hvor tanken om den røde sanda kom fra, det samme med kostymene, teltene, plaststolene, og palmene. Hvorfor de gikk for akkurat den og den fargen på veggene, hvorfor likhuset måtte ligge akkurat der, operasjonssalen akkurat der – og så videre, og så videre.

– Mitt utgangspunkt var å lage dette så realistisk som mulig. Dette skjedde, sier Svensson.

I norsk film er små budsjetter og store ambisjoner regelen snarere enn unntaket, forteller Svensson. Men «Før mørket», som hadde norgespremiere i går, framstår som en stor produksjon, filmet i utlandet, med internasjonal rollebesetning.

Filmen er basert på den dramatiske opplevelsen Lindis Hurum hadde som prosjektleder på et feltsykehus i Bangui julaften 2013.

Jeg følte at folk rundt meg hadde lest flere bøker, sett flere filmer og skjønte mer enn meg

Iscenesetter virkeligheten

Line Madsen Simenstad

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

Å være skilsmissebarn har sine likheter med å være minister, ifølge Emilie Enger Mehl.

Den første jobben Emilie Enger Mehl søkte på og fikk, var på en bensinstasjon på Flisa i Hedmark. Hun husker fortsatt følelsen av å gå inn og levere søknad. Hun var kjempenervøs og tenkte at hun helt sikkert ikke var god nok til å få jobben.

– Det at noen ville ansette meg, så jeg ikke på som noen selvfølge. Da de ringte og sa at de gjerne ville at jeg skulle jobbe der, ble jeg så glad og takknemlig, sier hun.

Hun elsket den jobben, ble der i to år, solgte sjokolade og bensin og haugevis av pølser, konkurrerte faktisk med de andre ansatte om hvem som klarte å selge flest burgere og pølser.

– Spiser du bensinstasjonpølser den dag i dag?

– Jeg kan gjøre det av og til. Jeg er veldig for norsk matproduksjon, norsk kjøtt og norske pølser, så det synes jeg ikke er noe problem, sier Mehl.

Hun svarer helt alvorlig på spørsmålet, som om hjernen lynraskt analyserer situasjonen og skjønner at hvis hun svarer humoristisk, kan det slå tilbake på henne. Mehl veit hvem hun representerer, og hun veit nok at rommet for å være sleivete er trangere for en ung kvinnelig statsråd.

Hedmarkingen har sin aller siste dag på jobb som justisminister for Senterpartiet. Kontoret er nesten pakka ned, og kalenderen er full av post mortem-intervjuer, men det er ikke noe hurra meg rundt-stemning av den grunn. Emilie Enger Mehl oppfører seg sømmelig til siste slutt.

Mehl hadde ingen store vyer om å bli statsråd. Det framsto lenge helt fjernt for ei enkel jinte fra Hedmarken som var fornøyd bare hun fikk seg betalt arbeid. Så da Jonas Gahr Støre ringte henne en høstdag i 2021 og spurte om hun ville bli justisminister, var det både et sjokk og en ære.

Jeg var veldig redd for å være arbeidsledig

Reint Mehl i posen

Line Ørnes Søndergaard

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlighetshandling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

I 2023 reiste Kristin Molvik Botnmark og hennes ektemann sammen med sin adoptivsønn Anders til Seoul i Sør-Korea, der han møtte sin biologiske mor.

I boka «Adopsjonsoppgjøret» beskriver Botnmark hvordan de spiser lunsj sammen på en restaurant. Anders sitter tett inntil 

, som han kaller henne. Det betyr mamma på koreansk. På den andre sida av bordet sitter de, hans norske adoptivforeldre, og ser at det er et bånd mellom de to. Et bånd som ble brutt 25 år tidligere.

– Det var noe gjenkjennelig i hennes måte å være på, forteller Botnmark.

– Måten hun la hodet på skakke og slo ned blikket på. Det var fakter jeg hadde sett hos min sønn. Det ble veldig synlig for meg at han har to mødre.

– Det var litt sårt. Ikke fordi jeg ble redd for å miste ham. Han blir ikke mindre vår av at hun finnes og er en del av vår sfære.

– Jeg tenkte på hvordan det var å være henne.

Hvorfor tar ikke folk til debattspaltene og protesterer?

Den andre mora

Selv om gravingen er i gang, vil ikke Lene Haug gi opp kampen for Ullevål sykehus.

Ansiktet til Lene Haug har fått en alvorlig mine. Hun er nettopp blitt konfrontert med det – som etter hennes mening – er et formastelig spørsmål.

«Er ikke kampen for å bevare Ullevål sykehus en tapt sak?»

– Det er fullt mulig å ta en ny kamp om dette spørsmålet, sier Haug kontant.

Hun står og speider utover deler av sykehustomta som ligger sentralt plassert i Oslo. Til sammen utgjør den over 300 mål – en svært kjøttfull indrefilet sett med øynene til en eiendomsutvikler.

Planen er da også at Ullevål sykehus skal legges ned og at tomta skal selges. Det skal bygges et nytt og moderne sykehus ved Rikshospitalet på Gaustad, som ligger litt lenger nord i hovedstaden.

Lene Haug er sterkt imot denne planen. De siste årene har hun lagt ned utallige arbeidstimer for hindre at sykehuset blir nedlagt. Haug har full kontroll på bygninger og tomme arealer. Hun forteller om hvilke bygg som er bevaringsverdige og hvilke som kan rives.

Ullevål sykehus skal bygges ut og moderniseres – ikke havne i klørne på profittorienterte eiendomsutviklere, slår Haug fast.

Selv mora mi, som er politisk konservativ, heier på meg

Gravemaskin, ingen hindring

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

I den siste scenen våkner han, reiser seg og ser ut av vinduet. Da forstår han hva han har gjort, sier Gunnar Wilhelmsen.

 ordføreren for Arbeiderpartiet i Tromsø, strener bortover Storgata i byen sin og forteller om kortfilmene han så kvelden i forveien. Tre av seks på programmet var veldig bra, men det var spesielt denne ene, om en alkoholisert far, som grep ham.

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøttallergi.

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbeiderpartiet vurderte henne som partisekretær.

Erik Rudeng liker å få ting gjort. Da rehabiliteringen av Nationaltheatret gikk for sakte, rykket han inn.

Jakter på frihet

Påtroppende UiO-rektor Ragnhild Hennum er ikke redd for amerikanske tilstander. Høner, derimot.

Mora til Tyr Markus Røe ble ikke sint for at han tatoverte seg i ansiktet – hun betalte for det.

Ken André Ottesen ville til Totens rake motsetning. Det måtte bli Bergen.

Hakkespetten

Kristine Banggren Gripsgård har fått nok av kommandoar om korleis livet skal levast.

Maren Uthaug er en dårlig same, en rotete danske og en litterær urokråke. Det har vist seg å være en suksessoppskrift.

På privaten holder Forbrukerrådets direktør seg langt unna Temu.

Spøk til side

Forsvarsadvokat Maria Hessen Jacobsen vet å holde hodet kaldt.

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

Reint Mehl i posen

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlighetshandling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

Selv om gravingen er i gang, vil ikke Lene Haug gi opp kampen for Ullevål sykehus.

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

Når verden forsvinner

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

– Jeg er bare en liten bonde fra Isfjorden, sier Motvind Norges Gaute Grøtta Grav.

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trettebergstuen. På trass klippa hun hockeysveis.

Sankta Sunniva

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøtt­al­lergi.

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbei­der­par­tiet vurderte henne som parti­sek­retær.

Erik Rudeng liker å få ting gjort. Da reha­bi­li­te­ringen av Natio­nal­theatret gikk for sakte, rykket han inn.

Jakter på frihet

Påtrop­pende UiO-rektor Ragnhild Hennum er ikke redd for ameri­kanske tilstander. Høner, derimot.

Mora til Tyr Markus Røe ble ikke sint for at han tatoverte seg i ansiktet – hun betalte for det.

Ken André Ottesen ville til Totens rake motsetning. Det måtte bli Bergen.

Hakke­spetten

Kristine Banggren Gripsgård har fått nok av kommandoar om korleis livet skal levast.

Maren Uthaug er en dårlig same, en rotete danske og en litterær urokråke. Det har vist seg å være en suksess­opp­skrift.

På privaten holder Forbruker­rådets direktør seg langt unna Temu.

Spøk til side

Forsvars­ad­vokat Maria Hessen Jacobsen vet å holde hodet kaldt.

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de mennes­ke­lige historiene.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

Reint Mehl i posen

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlig­hets­hand­ling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

Selv om gravingen er i gang, vil ikke Lene Haug gi opp kampen for Ullevål sykehus.

Gunnar Wilhelmsen er rik, populær og Ap-ordfører. Hvordan er det mulig?

Når verden forsvinner

– Folke­valg­te er en privi­ligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

– Jeg er bare en liten bonde fra Isfjorden, sier Motvind Norges Gaute Grøtta Grav.

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trette­berg­stuen. På trass klippa hun hockey­sveis.

Sankta Sunniva

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøttallergi.

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbeiderpartiet vurderte henne som partisekretær.

Erik Rudeng liker å få ting gjort. Da rehabiliteringen av Nationaltheatret gikk for sakte, rykket han inn.

Påtroppende UiO-rektor Ragnhild Hennum er ikke redd for amerikanske tilstander. Høner, derimot.

Hakkespetten

Maren Uthaug er en dårlig same, en rotete danske og en litterær urokråke. Det har vist seg å være en suksessoppskrift.

På privaten holder Forbrukerrådets direktør seg langt unna Temu.

Forsvarsadvokat Maria Hessen Jacobsen vet å holde hodet kaldt.

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

«Når en mor adopterer bort sitt barn, er det en kjærlighetshandling.» Det tror ikke lenger Kristin Molvik Botnmark på.

– Folkevalgte er en priviligert gruppe som syter veldig mye, sier Rødt-politiker Siavash Mobasheri.

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trettebergstuen. På trass klippa hun hockeysveis.