Ingrid Fadnes

#fff

#000

Den vesle gutten Hans Ragnar Mathisen lå på ryggen i en seng. Gips og seler holdt ham fastbundet. I nevene hadde han litt formkitt. Straks noen ga gutten et materiale i hendene, lagde han noe. Han knadde fram en fisk og en Donald Duck-figur. Av papir brettet han små fly som han lot seile ut i rommet.

Dagene i senga kunne fortone seg lange inne på Nr. 24, barnestua på Kysthospitalet i Tromsø der pasienter fra hele Troms- og Finnmark lå innlagt med beintuberkulose. En vanlig behandlingsform på den tida var gips-seng. Mathisen hadde til sammen 2693 slike døgn. Først i september 1956, elleve år gammel, konstaterte legene at gutten var friskmeldt.

– Synet mitt er litt svekka, sier den nå 79 år gamle samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen eller Elle-Hánsa, som er hans samiske navn, eller Keviselie som er hans kunstnernavn.

Det er «tubben» sin skyld. Når Mathisen snakker om diagnosen han fikk da han var tre år gammel, bruker han bare forkortelsen.

– Tubben gikk via lungene rett inn i hofta, så videre til ryggvirvelen og øyet, forteller han og setter seg ned på det som inntil nylig var en usynlig stol gjemt under stabler med bøker, bilder, kart, papirer og fotografier.

Sjelden har beskrivelsen «fra gulv til tak» vært mer presis. Barndomshuset i Tromsdalen er både hjem, lager og arbeidsrom.

– Jeg er født i krepsens tegn, sier Mathisen og ler.

Å være kreps er å være en samler, forklarer han og lager krepseklo med begge nevene.

Det nedsatte synet gjør at han ikke leser, med mindre han er veldig interessert, og akkurat nå leser Mathisen boka «Rapport fra nr. 24». Den handler ikke om stedet der han tilbrakte sine første leveår, selv om tittelen passer perfekt. Boka er skrevet av Gunnar Sønsteby, og i disse dager går filmen «Nr. 24», basert på Sønstebys historie, på kinoer over hele landet.

‘Oi! Er det samer der også?’ Folk ante det ikke

Kart­leggeren

Åse Brandvold

Tom Henning Bratlie

– Jeg skulle ønske det fantes minoritetsrådgivere da jeg vokste opp, sier Kamzy Gunaratnam.

Vi er på Høybråten skole i Stovner bydel. Kamzy Gunaratnam står foran en forsamling på femti barn og foreldre. Det er onsdag 6. november, dagen derpå. Hun har på seg samme rosa dressjakke som da hun var på USA-valgsendingen i NRK.

Gunaratnam er på Høybråten for å åpne en utstilling om 22. juli. Et mørkt tema på en mørk dag. Men så løfter hun håndflatene sine mot forsamlingen og ber dem løfte sine hender mot henne.

Mandag denne uka. Før valgresultatet traff oss fra USA, satt Gunaratnam på stolen inne på stortingskontoret sitt og trodde Kamala Harris skulle vinne. Hun valgte å håpe.

Jeg føler at det er en brytningstid. Ikke bare for meg, men for alle rundt meg. Vi er veldig sårbare akkurat nå. Og vi reagerer ulikt på det.

Dette er ikke et angrep mot Hadia Tajik, Trond Giske eller noen andre. Dette er kun et ønske om å representere det jeg kommer fra

Terapi mot apati

Karoline Henanger

Siv Johanne Seglem

Når alle andre spiser julemiddag, er Tale Maria Krohn Engvik på sosiale medier.

Det renner tårer nedover kinnene til Tale Maria Krohn Engvik.

– Nå gråter jeg! utbryter hun og snufser.

Hun snakker om livets herjinger, men det er ikke derfor øya renner. Røyken fra det påbegynte bålet slår henne i fjeset som en hersketeknikk mens den lille gnisten fisler ut igjen.

– Det er vanskelig å lage bål og snakke samtidig, sier hun og tenner en ny fyrstikk.

Det tar litt tid å få glørne i gang. Men det brennende engasjementet Engvik har for de unges ve og vel, kunne tent mangt et lys i de grisgrendte strøkene hun frykter blir helt mørklagt nå som flere skoler legges ned.

Akkurat som på Snapchat-kanalen Helsesista snakker hun glassklart om hvordan barn og unge har det, om det er ensomhet, utestenging, rus eller sjølmordstanker. Hun veit det bedre enn de fleste, for hun får det i innboksen hver eneste dag.

Og som i videoene og tekstene hun deler, er den store tanken aldri langt unna.

– Å brenne bål sammen er bra for folk. Vi løser problemer best i flokk, ikke mens vi sitter stille på et rom.

Hun ser ned på en ny slokna fyrstikk. Etter litt felles problemløsning får bålprosjektet hjelp fra brannfaklene i en papirutgave av venstresidas dagsavis.

Det er mye ensomhet i å være aleineforsørger

Direkte Tale

Dag Eivind Undheim Larsen

Line Ørnes Søndergaard

NRK-veteranen Morten Jentoft prøver å begripe seg på den nye tilværelsen. Det er tre uker siden han hadde sin siste arbeidsdag i statskanalen, og nå forsøker han å gjøre en kontrollert landing hjemme på kjellerkontoret i Ullevål Hageby.

Det går sånn passe, for de siste årene har vært intense for Jentoft.

– Jeg har abstinenser, og det rykker fremdeles i nyhetsfoten. Men før eller siden må man jo gi seg, sier han.

Arbeidsværelset er lite, men velorganisert. Måten ringpermene er oppstilt på i bokhylla, vitner om at Jentoft er systematiker av natur. Han har nettopp gjort plass til en ny perm – den rommer de første notatene til Jentofts kommende bokprosjekt.

– Og det kan jo være greit å gi seg mens man fremdeles har overskudd til å gå i gang med andre ting.

For mange er Morten Jentofts alvorlige fysiognomi og slepne bergensdialekt uløselig knyttet til NRKs sendinger fra Moskva hvor han har vært korrespondent for statskanalen i to perioder.

Etter at Russland gikk til angrep på Ukraina i februar 2022, har Jentoft flere ganger rapportert fra frontlinja. Til tross for at han nå har gått inn i pensjonistenes rekker, bruker han fremdeles mye av sin tankekraft på nettopp denne konflikten.

Jeg har abstinenser, og det rykker fremdeles i nyhetsfoten

Holder tonen

Jonas Henmo

Ofte blir du noe på tross av, ikke på grunn av, sier Erling Kagge.

Han ble forlegger og forfatter på tross av at han hatet skolen og var kraftig ordblind til han var ti år gammel. Han begynte å samle på kunst på tross av at han (den gang) ikke hadde så mye penger.

Men det var på grunn av faren, og manglende anerkjennelse fra ham, at Kagge tråkket over pakkisen i minus 50, skjøt en isbjørn, spiste fett og drakk morsmelkerstatning, for å komme seg til Nordpolen til fots.

Det er i hvert fall det han har kommet fram til i arbeidet med den nyeste boka si om Nordpolens historie. Et geografisk område som, ifølge Kagge: «blir oppdaget og gjenoppdaget av egosentriske mennesker fra nesten hele verden – som meg selv».

– Polfarere gjennom snart 500 år har vært opptatt av anerkjennelse, og personen det har vært viktigst å få anerkjennelse fra, er far. Det gjelder også meg. Mødre elsker heldigvis sønnene sine nesten samme hva, sier han.

Det er noe renessansemann-aktig, nesten forhistorisk, over karakteren Kagge. Det er eventyreren som gikk først til det som omtales som «de tre polene»: Nordpolen, Sydpolen og toppen av Mount Everest. Så er det forleggeren, som startet Kagge Forlag i 1996 og gjorde det til Norges største på sakprosa. Det er millionæren og kunstsamleren, som bor i den prisbelønte Villa Dammann på Blindern, reiser verden rundt og har tusenvis av rike og mektige venner.

Du må lete med lupe blant norsk samfunnselite for å finne noen som ikke er venn av Kagge. I middagene og selskapene hans verserer folk som Olav Thon, Erna Solberg, Bjørn Dæhlie, Knut Brundtland og Christen Sveaas – kanskje til og med Elon Musk, som han ble kjent med «på en juleferie i Karibia» og har vært venn med i over tolv år.

Men Kagge nekter å snakke om den politisk hyperaktiverte Tesla-gründeren og X-sjefen, som ser ut til å være på vei inn i en ny Donald Trump-ledet regjering, dersom Trump vinner valget i USA.

‘Femi’ ble brukt som et skjellsord i Kagge-­familien

Polfars­komplekser

Emma Tollersrud

Lege Erik Fosse smører ikke patosen utover når han deler hva han har sett i Gaza: – Folk får heller føle selv

Det mest skremmende er lydene. Det bråker hele tida, dag og natt, fra bomber, raketter og stridsvogner. På gata utenfor er det livsfarlig. På sykehuset er du innesperret i ukevis.

Slik beskriver Erik Fosse hva han må forberede seg på før en inntreden til Gaza. Det er klaustrofobisk, det er lite mat og vann, og det er tolv timers skift. Men om han blir redd? Det spørsmålet får han alltid, hver gang han kommer hjem, forteller den 73 år gamle legen.

Om morgenen 7. oktober i fjor sto Fosse og skiftet til vinterdekk på bilen da han fikk en telefon fra en kollega. «Erik, har du hørt nyhetene?» sa kollegaen og fortalte om Hamas-angrepet, det mest omfattende i Israels historie. 

Fosse skjønte fort at dette ville bli brutalt, at Israels reaksjon ville bety et blodbad. Han skjønte også at han måtte dra ned så fort som mulig. 

11. oktober var han allerede på plass i Kairo for å gjøre seg klar til innreise. Men tillatelsene lot vente på seg, og det skulle bli 10. januar før han omsider hadde kommet seg gjennom Sinai og inn til Khan Yonis.

Fosse skrev dagbok under det fire uker lange oppholdet, som nå er blitt til boka «Krigens hus – Notater fra Gaza». Det var kjæresten, litteraturkritiker Cathrine Krøger, som oppfordret ham til å gi ut notatene. I boka veksles det mellom fakta, der Fosse øser av sin store Midtøsten-kunnskap, og konsise, til tider brutale, scener fra sykehuset.

«Erik Fosse er et sindig, oppmarsomt og empatisk vitne», skriver Klassekampens anmelder.

Men de store patosfylte skildringene finner du ikke hos Fosse. Cathrine har påpekt det, stusset over hvordan det kan være så lite følelser i beskrivelsene av noe så grusomt. Men det er bare sånn han er, forklarer Fosse.

Når natta kommer, er du så trøtt at du sovner selv om hele huset rister av bombing

Krigsvitnet

Frida Holsten Gullestad

De fleste unge gutter bør egentlig hogge ved i skogen, mener AUFs Gaute Børstad Skjervø.

Det skummer av bakhodet hans. Gaute Børstad Skjervø er svett og inne i sin egen sone. Tankekjør og stress blir borte. Kun konsentrert fysisk arbeid er igjen. Dagens mål er å hente ut en ny hoggestabbe.

– Varsko her! sier han, egentlig litt seint.

Sikkerhet står sånn halvveis i høysetet her i en hundremetersskog mellom to jorder. Skjervø har bukse i et stoff som stopper motorsaga og oransje gummistøvler med ståltupp. Sag og øks trakteres så flisene spruter, uten vernebriller, hjelm eller hansker.

– Hadde ikke du vært her, hadde jeg blitt her i mange timer, til jeg var helt ør. Etterpå hadde jeg tatt en runde golf med gutta. Da hadde jeg lagt meg i kveld og vært helt, helt sliten, sier Skjervø.

Han tror mange unge hadde hatt godt av å jobbe mer fysisk.

– De fleste unge gutter burde egentlig hogge ved i skogen, sier han.

Stubbene rundt står som spor etter innsats i år, i fjor og året før. Arbeidet i den gjørmete skogbunnen er god terapi og avveksler livet som heltidspolitiker i AUF. Kontoret ligger i Oslo, men Skjervø kommer hit til heimbygda Levanger så ofte han kan.

Han, som egentlig aldri så for seg noen høye verv, er nå på vei til topps i ungdomspolitikken. Om landsmøtet vil ha ham i oktober, velges han inn som ny leder av AUF. Minst én rekord skiller ham fra alle andre i det politiske miljøet.

De fleste unge gutter burde egentlig hogge ved i skogen

Økseterapi

Christopher Olssøn

Kari Svendsen blir sinna av å bli kalt Glad-Kari.

Jeg har ingen dårlige barndomsminner, jeg, sier Kari Svendsen og tar seg ei drue.

– Det er jo litt sånn at det aldri er for seint å få seg en dårlig barndom. Men med meg, så … Jeg husker bare morsomme ting.

Hun slår det fast med én gang, som for å komme alle klisjeer i forkjøpet. Ikke noe å grave i her, bare så det er sagt.

Kari Svendsen er dreven. Hun har gjort dette noen ganger nå, som hun sier, og legger ikke skjul på at hun aller helst vil prate om den nye plata.

Men Svendsen veit å gi folk det de vil ha. 60 år på scenen har lært henne et og annet.

Denne formiddagen har hun akkurat levert bilen på verkstedet, etter å ha «snubla borti ei stolpe i garasjen». Men heldigvis er det her i Oslo alt skjer denne helga. To stappfulle konserter på Riksscenen markerer første plateslipp på 33 år.

Neste uke blir det verre, med spillejobber på Rjukan og i Hof. Da må hun ha bilen for å kunne komme seg hjem igjen så fort som bare rakker’n.

– Det fineste jeg veit, er å sette meg i bilen etterpå og kjøre rolig hjemover. Da er jeg mest lykkelig. Jeg veit at jeg har gjort en bra jobb, jeg har sett at folk har kosa seg, jeg har tjent litt penger! Og jeg skal hjem, sier hun, som om det snart var jul.

– Og når jeg kommer hjem, er det ingen som spør åssen det gikk eller vil ha meg med ut på et glass. Nei, det er stille! Jeg kan gå og legga meg, om jeg vil! Det er deilig å være fri og frank.

Fra viseklubb i en avholdsrestaurant med ­gulrotsaft til Club 7 – det var kontraster

Vil du værra med, så heng på

Aina Ebube Helgheim

Anniken C. Mohr

Da humorist Javad El Bakali fikk se en pissende statue i medelevens hage, skjønte han at Oslo var klassedelt.

Da Javad El Bakali fylte 30 år i april, tenkte han på faren, som eide bolig og hadde barn og fast jobb da han var like gammel.

Og så tenkte han på seg selv, som ikke har noen av delene. Men faren hadde ikke 152.000 følgere på Tiktok eller deltatt i «Nytt på nytt» eller gitt ut bok. Likevel føler El Bakali at han er den samme fyren han var som 18-åring.

– Da jeg var barn og et eller annet gikk galt, gikk vi alltid for å høre med en voksen, noen på 28 år som hadde svaret på alt. Hvis et barn kommer til meg nå med et skrubbsår, så sier jeg fortsatt at vi må finne en voksen og spørre hva han tenker om dette, sier El Bakali.

Det viktig å gjøre klart med en gang at Javad El Bakali lever av å få folk til å le og at det er vanskelig å lese på tonen hans hvor alvorlig han mener det han sier. Det kan altså være flere lag av humor vi dødelige ikke får med oss. Kanskje var det helt ok å bli en olding på 30 år, og kanskje klarer han å trøste et barn som blør. Vi veit ikke.

El Bakalis humor er lavmælt, og vitsene ligger veldig nær sannheten, men med en liten overdrivelse. På kontoen «utlending.memes» legger han ut bilder og videoer som spøker med minoritetsspørsmål, klasse og andre aktuelle politiske tema.

Når én av tre ungdom bruker Tiktok som nyhetsformidler, har det noe å si hvem som er populære på sosiale medier. El Bakalis følgerskare vokser i en tid hvor FpUs leder Simen Velle mener han har «knekt koden» for hvordan nå unge menn. Over halvparten av unge menn stemte på Høyre og Fremskrittspartiet ved fjorårets valg.

– Jeg tror input fra internett og sosiale medier har ekstremt mye å si for hva de unge stemmer, sier El Bakali.

De siste par åra har det skjedd noe nytt. Hver gang han legger ut noe på Tiktok, skriver noen «Stem Frp» i kommentarfeltet.

Jeg hadde selvfølgelig ikke gått bort til en isbjørn og tatt livet av den

Bedagelig humorist

Ved et uhell falt Even Moland i sjøen som femåring. Det ble starten på en yrkeskarriere under vann.

Havforsker Even Moland stirrer oppglødd ned i vannet ved Stangholmen fyr utenfor Risør. Begeistringen skyldes en klassisk déjà vu.

Han har vært her før, nærmere bestemt i pinsen 1979. Da satt den fem år gamle Moland og fisket etter krabbe på nøyaktig samme sted hvor han står nå.

Han husker øyeblikket som det var i går. Hvordan han oppdaget en stor krabbe nede i vannet og at han måtte strekke seg i full lengde for å følge med på bevegelsene til det marine leddyret.

Det gikk som det måtte gå. Den unge krabbefiskeren – som var uten flytevest og hadde begrensede svømmeferdigheter – havnet i sjøen. Men snarere enn å påføre gutten et permanent traume var dette en tildragelse som skulle stake ut hans framtidige yrkeskarriere.

For der han lå under havoverflaten, åpnet det seg opp en ny verden for den nysgjerrige femåringen. Han så hvordan sola skapte lyskjegler nedover i vannet og lot seg fascinere av to sjøstjerner som var rett foran ham.

Mer rakk han ikke ta innover seg før han hørte et plask og like etterpå stirret inn i et skjeggete ansikt. Alarmen hadde gått på land, og redningsmannskapet var av det handlekraftige slaget.

– Det høres sikkert banalt ut, men det var en utrolig sterk opplevelse, sier han.

Havet har en fantastisk evne til å reparere seg seg selv

Den maritime åpenbaring

Line Madsen Simenstad

Linn Herning hevder politikken mister legitimitet hvis man alltid snakker på vegne av andre.  

– Jeg er litt skjelven i dag. Jeg ble helt satt ut, sier Linn Herning.

Hun har akkurat kommet seg hjem igjen til Oslo etter at hun brått ble sittende fast i Valencia. Der var hun på venninnetur, og en av venninnene tråkket på noe under vann og skar opp foten fælt. Etter en blodig redningsaksjon og noen kaotiske dager med sykehus og forsikringsselskap fikk Herning venninna tilbake til Oslo kvelden i forveien. Også for Herning ble det en påkjenning. Hun har gjennom livet tilbrakt mer tid på sykehus enn de fleste av oss og har fått et anstrengt forhold til de hvite korridorene.

Linn Herning var litt usikker på om hun skulle ta den turen til Valencia i det hele tatt. Hun dro nemlig den samme dagen som det regjeringsoppnevnte avkommersialiseringsutvalget – hvor hun selv har vært medlem – leverte sin utredning til digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap).

– Vi er en venninnegjeng som drar på tur sammen hvert år. Den gamle russebilgjengen min. Og vi hadde bestilt billetter for kjempelenge siden, forklarer Herning.

På en mellomlanding fikk hun med seg pressekonferansen.

Vi er hjemme i stua til Linn Herning i en leilighet på Kampen i Oslo. En enorm klatreplante brer seg utover den ene veggen. De andre er dekket av bokhyller: skjønnlitteratur, politikk og historie, men også og sy- og strikkebøker. På to hyller står rader av pumps med høye, syltynne hæler.

– Jeg er veldig opptatt av sko. Og liker å pynte meg, sier Herning og ler.

– Men med små ting. Neglelakk, øredobber og sko.

Legene prøvde alt mulig. Jeg gikk på cellegift og mistet alt håret

Velferds­provokatør

Jeg beholder roen. Alltid, sier Sylvi Listhaug.

Hun smiler og retter litt på de store, gullkantede solbrillene. Sola skinner over de grønne gresslettene på Bogstad gård i Oslo. Det er stille før stormen: Listhaug er på vei inn i sin andre stortingsvalgkamp som Frp-leder. Det stresser henne ikke. Det er det lite som gjør.

– I kritiske situasjoner hvor jeg har veldig stort press på meg, blir jeg nesten enda roligere. Da vet jeg at jeg bare må ta én ting om gangen og gjøre så godt jeg kan. Og hvis jeg skal kunne gjøre så godt jeg kan, må jeg være opplagt. Derfor sover jeg stort sett alltid om natta.

– Sånn er det jo ikke alle som har det.

– Nei, men da blir du fort brutt ned. Jeg tenker sånn: Enten kan jeg ligge våken og gruble og være utslitt i morgen, eller så kan jeg sove, og da blir det bedre i morgen. Så da sover jeg.

Gjennom mange år i politikken har Listhaug opplevd det meste. Hun har gått fra ungt stjerneskudd til partileder og blitt en av landets mest elskede, men også mest forhatte, politikere på veien.

Som partileder er tonen hennes blitt noe mykere, men Listhaug framstår fortsatt som en politiker som tenker at angrep er det beste forsvar og at konflikt er bedre enn enighet.

«Noen politikere takler ikke motvind, andre klarer å ri av stormen, og noen liker attpåtil å oppsøke uværet. Sylvi Listhaug tar det et hakk videre: Hun skaper stormene. Med glede», skriver tidligere Venstre-politiker og Bergens Tidende-kommentator Matthias Fischer i sin uautoriserte biografi om Listhaug fra 2017.

Jeg tror at jeg alltid kommer til å angre på at jeg ikke var mer sammen med ungene da de var små

Angrepsspiller

Spør du Mímir Kristjánsson om det er godt eller vondt å drikke for mye, svarer han ja.

Der hang det en plakat av deg, sier lederen av Rødt Nordre Follo, Anna Maria Kolman, og peker ut av bilvinduet. Ved siden av henne sitter stortingspolitiker Mímir Kristjánsson. Hun har akkurat plukket ham opp på togstasjonen i Ski og kjører mot Folkets Hus. På veien er det tid til litt sightseeing.

«Hehe» og et «oi, da», kommer fra Kristjánsson.

spør Klassekampens utsendte fra baksetet.

– Det var en fest her i 2003 … begynner Kristjánsson og humrer litt i det han bukserer med seg en svær bag ut av bilen til Kolman.

«Fiender kommer fort fra fylla» kunne lett ha vært et omkved i Mímir Kristjánsson liv. For er det noe han er redd for, så er det hva han kan ha gjort med høy promille i blodet. Har han sagt noe dumt? Gjort noe dumt? Såra noen? Angsten slår ned i ham som lynnedslag. Tordenskrallene setter seg i kroppen, og de kommer tettere nå, etter at han publiserte boka «Pabbi – en familiesaga om drukkenskap». I den åpner han opp om farens alkoholisme og sitt eget forhold til alkohol.

– Nå tenker jeg på alle dem som leser boka, og som sikkert har opplevd at jeg er en drittsekk i fylla. Det stikker i meg, sier Kristjánsson.

Men Anna Maria Kolman avviser ikke muligheten for at det er en fan av Mímir Kristjánsson som har tatt plakaten med seg. For dem er det mange av. Nå venter et kobbel på innsida av Folkets Hus i Ski.

Djevelpakten

Anne Kari Hinna

Marit Eikemo viser krafta i kollektivet i si siste bok. Sjølv er ho stadig bekymra.

Utsikta er ikkje like spektakulær som hos fleire av naboane. Kanskje var det derfor det aldri blei bodkamp på det arkitektteikna 60-talshuset ho fekk kloa i for ti–tolv år sidan.

Marit Eikemo gyv laus på vegetasjonen på grensa til naboen med ei diger hagesaks. Brunsniglar forsyner seg av salaten i pallekarmen like ved. Hagen er velstelt, med plass til både trampoline og tomatar. Fleire gongar i veka er Eikemo på avfallsstasjonen med kvist og kvast. Mens enkelte av naboane skal ha gartnarar i sving for å stella hagane sine, drar Eikemo på seg kjeledressen frå Felleskjøpet. Eit hus- og hageprosjekt gir næring til dama frå Odda.

«Storslått», skreiv VGs bokmeldar og gav ho terningkast seks då «Vi er brødrene Eikemo» kom ut i vår. Boka, som no ligg på bestseljarlistene, er gitt ut som roman, men Eikemo har aldri skrive så personleg tidlegare. Her er det faren Per Eikemo og dei fire onklane hennar Martin, Reidar, Kåre og Einar som er modellar for romankarakterane, søskenbarnet Lars Eikemo er ein annan sentral figur, mens eg-forteljaren heiter Marit Eikemo. Ungane hennar dukkar også opp. Det same gjer den nye sambuaren, søstera og mora.

– Det var eit stort minnearbeid, men også eit veldig viktig forsoningsarbeid, seier Eikemo.

Ho set fram favorittserviset, nypressa kaffi, nysteikte croissantar og syltetøy på kjøkenet i Eikeviken i Bergen, eit nabolag med eigen verneplan.

– Det er noko å sjå ting i samanheng med si tid, med mi tid, og korleis ting forplantar seg gjennom generasjonar. Å seia dette på ein måte så det ikkje blir for privat, men samstundes slik at det blir personleg, har også vore ei god litterær øving.

Sidan Marit Eikemo debuterte i 1999, har ho gitt ut ei lang rekke romanar, og blitt tildelt blant anna Nynorsk litteraturpris og Amalie Skram-prisen. Lenge kombinerte ho forfattarlivet med ei rekke leiarjobbar i det vestnorske kulturlivet; blant anna har ho leia Litteratursymposiet i Odda og Cornerteateret i Bergen. I dag er Eikemo forfattar på heiltid, og sit i fleire styrer og utval. Dei siste bøkene var romanen «Team Tuva» og novellesamlinga «Hardanger».

Omdreiingspunktet i den nye romanen er det store huset som ho vaks opp i og som var basen for fellesskapet som storfamilien utgjorde, men der no berre far hennar på 87 er att. Ho kallar det for «urhuset» i sitt forfattarskap, eit forfattarskap prega av ei utforsking av nettopp hus og bustad.

Eg er overraskande mykje bekymra. Eg er veldig bekymra for økonomi

Team Eikemo

Hannah Bull Thorvik

I sitt nye atelier får ikke «Kebbelife»-tegner Mette Hellenes lov til å grise på gulvet.

For ett år siden var Mette Hellenes en av de heldige kunstnerne som ble kasta ut av de gamle atelierene sine i Myntgata i Oslo. Kommunen hadde beslutta at der skulle de lage skole i stedet; da røk kunstnere ut.

Nå, noen dager før sekstiårsdagen hennes 9. august, viser hun Klassekampens utsendte rundt i sitt nye atelier på Tøyen, i samme bygning som Interkulturelt museum. Eller … nytt og nytt.

Oslo kommune har stua bort byråkrater slik at kunstnerne kan inspireres og utfolde seg på de gulmalte kontorene. Men det er under visse betingelser, forteller Hellenes.

– Vi får ikke grise på gulvet. Eller veggen. Det er strengt. Og synes du ikke det er tett i lufta her? Vi kan ikke åpne vinduene.

Det var et nåløye å få et av atelierene.

– En jury velger ut hvem som skal få plass. Jeg ble kjempeglad da jeg fikk rommet, sier kunstneren.

På arbeidsbordet ligger det en bunke med akvarellpapir påmalt en helt spesiell hvit bikkje. For de som er kjent med bildebøker, fant hundebildene veien til boka «le printemps, l’été, l’automne, l’hiver» (2023).

Du skulle sitte og tegne nyper i to uker – jeg syntes det var heeelt meningsløst.

Nattsvermeren

Stine Gudmundsen Bergo

Som liten idoliserte hun Carl I. Hagen. Nå er Charlotte Therkelsen Rødts eneste ordfører.

Hadde dere kommet til Marie Sneve Martinussen, hadde dere sikkert fått noe deilig, hjemmelaget bakst. Men jeg hater å bake, sier Charlotte Therkelsen fra kjøkkenet.

Klassekampen venter i stua til nestlederen i Rødt og ordfører i Kragerø. Therkelsen har duket opp med kaffe, jordbær og wienerbrød – det siste kan vi takke lokalbutikken for.

– Jeg kompenserer med å servere kaffen i mitt fineste servise, etter farmor, sier hun, mens hun kommer og setter seg i sofagruppa.

Det er mange generasjoner i det røde trehuset like utenfor Kragerø sentrum. Therkelsen vokste opp her, med far, mor og farmor i underetasjen. Nå bor Therkelsen oppe med tenåringsdattera Laura, faren til Therkelsen bor nede.

– Jeg hadde ikke trodd jeg skulle ende opp her, sier hun.

Den setningen later til å beskrive mer enn bare huset i Therkelsens liv.

Etter et brakvalg for Rødt i Kragerø høsten 2023, kom Therkelsen seg til makta i Kragerø. Partiet sikret seg 16,1 prosent av stemmene. Noen måneder tidligere, i april, ble hun valgt som nestleder i partiet nasjonalt.

At hun har hatt en 17-årig lang politisk karriere, ville overrasket hennes yngre jeg.

Norges rødeste ordfører

Vilde Gjerde Lied

tekst)

Rikke Løe Hovdal

foto), Ålesund

Det er ingen som veit når livet tar slutt. Men det er ikkje til å stikke under stol at det kjem ei tid der det uansett snart er over.

Oddgeir Bruaset er ikkje der enda. Foreløpig er livet overgangar. Han har meir på hjartet. Han går varsamt over det sleipe graset på Sunnmøre museum like utanfor sentrum i Ålesund. Livets rulleband går fort og har gått stadig fortare. Før eller sidan vil det stoppe. Men han er ikkje redd.

– Eg liker ikkje tanken på at det snart er slutt, men eg er ikkje redd for å snakke om det, seier han.

Det er i møte mellom menneske, og i historiene, arven og tradisjonane vi deler mellom oss at livets bør blir verdt å bere.

Bruaset peikar på ein grå flekk som sakte beveger seg langs vassbreidda på andre sida av vatnet.

– Det er ikkje så lett å sjå no, men det såg slik ut på vingane når ho flaug, seier han.

Han ser bort mot flekken, ventar på om fuglen kanskje vil gjere noko som kan avsløre han, men han står stille.

Når denne serien blei så populær, har eg lurt på om om det er uttrykk for eit sakn etter å høyre til ein stad der alle kjenner alle

Noko å hugse

Det er litt sånn bråk her, sier Ingar Helge Gimle. To sekunder seinere begynner det å ule og pipe i et tjuetalls telefoner inne på Nazar Kafé i samfunnshuset på Sagene i Oslo. Alle som satt og stirret ned i hver sin salat eller skjerm, ser nå lattermildt på hverandre, småprater og nikker i et plutselig fellesskap som bare kollektiv skvetting kan skape.

– «This is a test of an emergency», leser Gimle fra telefonen sin.

Som om det hele var planlagt, stikker han en hånd i veska og drar fram boka «Alt går til helvete. En bok om håp».

– Jeg gikk forbi den her i går, og den slo meg litt, den tittelen. Han skriver at det eneste vi har, er håpet om at framtida blir bedre enn fortida. Jeg tenkte på det nå, for vi føler oss trygge når vi hører den lyden, sier han og kakker på skjermen.