Carline Tromp

Tom Henning Bratlie

#fff

Den første gangen Ronen Bahar lagde mat, var han seks år gammel. Det var under den første Libanon-krigen i 1982. Både faren hans og de to eldste brødre var borte i krigen. Mora var hjemme aleine i Beer Sheva, en ørkenby sør i Israel, med Ronen og broren på 13 år.

Det var en blodig krig. De første dagene døde folk så fort at det ikke var tid til å informere familiene, forteller Bahar. Én gang i timen ble det kringkastet ei liste med navn over de drepte.

– Mamma var i oppløsning. Hun satt klistret til tv-en.

Ronen sa til broren sin at han ikke ville i krig og gjøre mora trist.

– Han sa at alle måtte i militæret. Men du kan være kokk, sa han, de gjør ingenting.

Gutten begynte i det små, med salater. Da faren kom tilbake, etter to–tre måneder, sa han at sønnen hadde talent. Den dag i dag lager Ronen familiemiddag når han er på besøk i Israel.

Kokk ble han likevel ikke. Det ble en karriere innenfor salg i Israel og Norge og en rekke verv i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, der han i dag er menighetsleder. Men kjøkkenet er fortsatt det tryggeste stedet for Bahar, og det er her han vil møte oss.

En gryte med velduftende tomatsaus har godgjort seg. Bahar knekker egg oppi og hakker persille. Det skal bli til s

, en israelsk rett som egentlig kommer fra Marokko. I det siste har trøsten og tryggheten i maten vært viktigere enn på lenge.

Dette er første konflikt jeg har opplevd i mitt liv hvor folk sletter hverandre på sosiale medier

Rett til hjertet

Frida Fliflet

Rikke Løe Hovdal

#000

Både vindmøller, kampfly og cruiseskip får gjennomgå av Halvdan Sivertsen.

Det må jeg bare si: Da jeg var ung, definerte jeg fullstendig ut eldre folk. De var totalt uinteressante. De visste ingenting om livet.

Halvdan Sivertsen lener seg fram på benken i Bodø domkirke.

– Så … Det er veldig rart å være gammel selv. Stort sett aksepterer jeg det. Men av og til når jeg blir overrumplet, når jeg er i butikken og får øye på mitt eget speilbilde, da kan jeg bli helt sjokkert. «Fy faen, den gamle idioten der, e’ det mæ?»

Sivertsen er blitt 73, snart 74 år. I femti av dem har han vært plateartist.

– Men man er jo samme personen. Det er 

som var sju år, tjue år, femti år. Jeg bærer alle versjoner inni meg.

Sivertsen, som vokste opp som katolikk, er ikke lenger religiøs. Men han går her i domkirka titt og ofte, helst på konsert. Nå snur han seg og peker på det enorme orgelet bak oss.

– Se. Det er et helt fan-tas-tisk instrument, tenk at det er akustisk. Når man åpner alle slusene, får det en sånn kraft at kirka står og skjelver … 

Han mimer en vind som feier over kroppen og liksom slår deg i bakken. Så blir han lur i fjeset.

Jeg må få lov å bevare en pasifistisk flik av hjertet mitt

Hele Halvdan

Vilde Gjerde Lied

Runar Gudnason har brukt fleire tiår på dokumentaren «Eg har ord» – om far og son, lydar og språk. 

Vil dokker ha eit par lestar? Her er så kaldt på golvet her, seier Runar Gudnason.

I hendene held han fram to par med heimestrikka ullsokkar. Kven som har strikka dei veit han ikkje. Dei er ein del av heimen. Huset har han saman med kona etter besteforeldra hennar. Eit eldre bruk i heimbygda Hovdebygda, på skuggesida av Ørstafjorden på Sunnmøre.

– Det er ein annan kvardag her. Ei veke kan eg plutseleg kløyve ved. Eg liker å halde på med det. Felle, kappe, kløyve, seier han.

Det er ikkje noko spesielt med det. Dei treng ved for å få varme i huset, og då kløyver han. Alt han treng for å gjere det ligg like utanfor.

Gudnason er mest kjent som Sjef R og Thorstein Hyl i rap-gruppa Side Brok, men også som attdiktar for Det Norske Teatret, bygdegut og no dokumentarfilmskapar. I vår kom filmen «Eg har ord», som han har jobba med i fleire tiår. Om ordet, språket, og korleis det skaper oss, skaper relasjonar, skaper kule lydar, som etter kvart kan bli til god rap, og meining.

I sentrum av filmen står far og son, og kva ordet har å seie for denne relasjonen. Under pandemien fekk sonen Sigurd det vanskeleg. Gudnason gjekk til rappen for å hjelpe han til å få det betre.

– Min einaste gode idé var å lage noko musikk i lag. Det fungerer for meg, det gir meg orden i hjernen mi. Han har det ikkje slik, men han fekk det betre etter kvart. Tida gjekk, vi var i lag. Men det er heilt frykteleg å høyre seg sjølv seie alle desse klisjéane, «Eg er her for deg», «eg er glad i deg», «det går bra», og så er det ingenting.

Far og son byrja å rappe saman. Etter kvart som dei laga musikk i lag, blei også likskapane og ulikskapane mellom dei synlege. Begge ute på glattisen, Sigurd som rappar for første gong, og Gudnason som prøvde seg på ei ny rapsjanger: 

Det å få anerkjenning frå sine næraste er heilt avgjerande, og det påverkar kva ord ein bruker

Ekte heimegut

Mari Brenna Vollan

Christopher Olssøn

Jordmor Berit Mortensen får desperate meldinger fra venner i Gaza. – Jeg kommer til å brøle til siste rest av min stemme, sier hun. 

Berit Mortensen setter en liten oljelampe på stuebordet. Hun har dekket på med kaffe, eplepai og vaniljeis.

– Vi må tenne et lys i mørket. Jeg blir litt religiøs oppi alt det her, sier hun og prøver å fyre opp lampa med en lighter.

Veka forblir svart. Egentlig skulle Mortensen ha sittet på et fly til Tel Aviv akkurat nå. Siden 2006 har jordmora jobbet med å bedre svangerskapsomsorgen i palestinske områder. På grunn av krigen må seminaret hun har vært med på å arrangere ved Birzeit-universitetet på Vestbredden, gjennomføres digitalt.

I helga var Mortensen på litteraturfestivalen i Skudeneshavn sammen med mannen sin Odd Karsten Tveit, mangeårig utenrikskorrespondent for NRK. De var der for å snakke om sine nyeste bøker, hennes «Barselbrølet» og hans «Palestina. Israels ran, vårt svik».

– Jeg slåss mot nedlegging av fødetilbud i Norge, og han skriver om Palestina. Jeg sa til Karsten at vi er 

Etter noen flere forsøk og påfyll av olje, får hun fyr på glasslampa.

Det trengs lys nå. Vi møter Mortensen i leiligheten på Marienlyst i Oslo en grå, regntung mandag i november. På Gaza er nok en opprivende milepæl passert: Over 4000 barn er drept siden 7. oktober. Flere av dem hadde antakelig blitt løftet opp til mødrenes bryst av Mortensens palestinske kollegaer og venner.

Nå har det gått flere dager siden hun hørte fra jordmødrene hun kjenner på Gaza. Sist hun snakket med ei av venninnene sine der, prøvde Mortensen å si noe som kunne gi framtidshåp. Hun foreslo å samle historier fra jordmødre og kvinner som har født i krigen. Så skal de to lage en forskningsartikkel sammen og presentere den på den neste internasjonale jordmorkongressen i Madrid.

"Jeg har alltid sagt at håpet ligger i det nyfødte barnet"

Brøler i mørket

Ingrid Fadnes

Hanne Kjersti Bustnes kjemper mot en av Norges rikeste menn for at hun og de andre beboerne skal få bli boende i blokka si. 

Det snør utafor mursteinsblokka i Maridalsveien 128, akkurat slik det gjør i åpningsscenen til dokumentarfilmen «Blokka». Filmen, som hadde premiere på kino i høst og skal vises på NRK i desember, handler om akkurat denne bygningen i bydel Sagene i Oslo.

Rett over raden av ringeklokker utenfor oppgang B, henger en metallplakett med røde bokstaver. «Heimstaden», står det. Det er navnet på boligselskapet som nå eier blokka.

I døra til leilighet nummer 505 står Hanne Kjerstin Bustnes, en 44 år gammel, lyshåra barneskolelærer. Her har hun bodd i 16 år sammen med samboeren og etter hvert to døtre.

Bustnes peker på et rødt filthjerte som henger på døra til naboen.

– De filthjertene har vi hatt på oss når vi har aksjonert, de har blitt et symbol for oss.

– Der det er hjerterom … begynner Bustnes og sukker.

Husrommet står hun og naboene i fare for å miste. Helt siden det private boligeiendomsselskapet Heimstaden kjøpte blokka Bustnes bor i, har trusselen om utkastelse hengt over dem.

Bustnes setter seg ved spisebordet i stua med en kopp te. Hun elsker denne leiligheten. På veggen henger tre gitarer, i et hjørne står bøker i stabler, og fra sofaen ved vinduet er det utsikt ut mot bakgården. De siste åtte årene har hun kjempet for å beholde hjemmet sitt.

Jeg følte at det var skambelagt å være en som leier

Kamp til døra

Dag Eivind Undheim Larsen

Anniken C. Mohr

Fatemeh Ekhtesari ble satt i fengsel for skrivingen sin i Iran. Men bøker gjør henne fri.

Jeg tåler ikke at noen legger bånd på meg.

Måten den iranske forfatteren Fatemeh Ekhtesari uttaler disse ordene på, levner liten tvil om at hun mener det hun sier.

Akkurat nå befinner hun seg ved kanten av Gudbrandsdalslågen – like ved der den kraftige elva glir over i Mjøsa. Den kjølige oktoberlufta biter godt fra seg, men de meteorologiske kjensgjerningene ser derimot ikke ut til å affisere henne.

Hun setter seg rolig ned på en kald stein. Smilet er både bredt og varmt. Ekhtesari snakker godt norsk, men foretrekker å bruke engelsk når hun forteller om livet sitt.

– Det gjør det lettere for meg å snakke friere, sier hun.

Bak Fatemeh Ekhtesaris milde fysiognomi skjuler det seg en dramatisk historie. En historie som starter med at ei gruppe bevæpnede menn banker på bilvinduet til hennes en mørk desemberkveld i Iran i 2013.

Nå er forfatteren blitt persona non grata i sitt eget hjemland og forsøker nå å stable på beina et nytt liv i eksil – nærmere bestemt på Lillehammer. Til tross for at den noe kjølige byen er et rolig sted, også i norsk målestokk, søker Ekhtesari seg gjerne bort fra bygatene og ned mot lågen.

– Jeg kommer hit ganske ofte. Det er et sted som gir meg en følelse av frihet, sier Ekhtesari og sender blikket i retning Mjøsa.

Hun veit godt hvordan frihet kjennes ut, mye fordi hun veit hvordan det er når det mangler.

Frihetens tegn

Line Madsen Simenstad

Siv Dolmen

Hanne-Lene Dahlgren vil halvere nordmenns kjøttforbruk. Det synes mange er uspiselig. 

Dette er min favorittsuppe, sier Hanne-Lene Dahlgren.

Hun rører rundt i gryta på kjøkkenet hjemme i Lier. Suppa ser litt kjedelig ut, litt som rømmegrøt, vedgår hun. Men magien skjer når Dahlgren øser suppa over i en bolle og drysser på den sprø toppingen: epler, agurk, dill, feta, ristede hasselnøtter. Det utgjør hele forskjellen mellom et dølt vegetarmåltid og et digg vegetarmåltid, og kan sånn sett sies å være selve kjernen i Hanne-Lene Dahlgrens prosjekt: å få folk flest til å skjønne hvor mye god mat man kan lage av grønnsaker. Slik vil hun halvere det norske kjøttforbruket. Intet mindre.

– Det er mange som har sagt «jeg trodde ikke jeg likte sellerirotsuppe, jeg». Det er så gøy når man merker hva som trigger smaksløkene til folk, hva folk trenger, sier Dahlgren og kverner litt pepper over suppeskåla.

I Lier utenfor Drammen bor hun sammen med mannen og de to sønnene på åtte og fem. Huset, som hun selv har vært med på å tegne, ligger på en høyde og har store vinduer med utsikt over Drammensfjorden. Det er Dahlgrens drømmehus, og her skal hun bli, selv om en sikkerhetsekspert har anbefalt henne å flytte og få hemmelig adresse.

Dahlgren bærer suppeskålene til spisebordet på stua. Men før vi kan spise, er det noe annet viktig som må gjøres. Hun finner fram telefonen og lager en liten videosnutt: «I dag har jeg besøk av en journalist som vil smake på en av rettene, så da laget jeg noe som passer perfekt inn i høststemningen jeg er i nå, nemlig min elskede sellerirotsuppe som jeg vet at så mange lager. Så det er et godt tips til deg også i dag. Den her er så god!».

Videoen skal ut til de mer enn 76.000 følgerne på Instagram. Det aller meste av arbeidstida går med på disse følgerne: å lage innhold og å svare på spørsmål. Dahlgren er også forfatter av noen av Norges mest solgte kokebøker, «En skikkelig digg kokebok» – nummer 1, 2 og 3. Dessuten har hun startet to forlag og et influenserbyrå, og hun har hevet seg inn i samfunnsdebatten om mat, landbrukspolitikk og klima. De siste to årene har hun vunnet prisen «Årets bærekraftsprofil» under Vixen Awards.

Siden hun sa opp jobben som analytiker i Google for å satse på denne nye karrieren, har alt tilsynelatende vært en dundrende suksess. Men suksessen har en bakside som Dahlgren begynner å kjenne på nå.

 jobb. Jeg jobber minst to årsverk. Det er egentlig ikke sunt, men samtidig er det en så viktig jobb. I Google jobbet jeg med å gjøre Norges største annonsører enda rikere. Nå gjør jeg det motsatte. Men nå er jeg veldig sliten, det har vært for mye.

I det øyeblikket jeg satt meg ned, kjente jeg at her kan jeg faen ikke være

Saken er ikke biff

Jonas Henmo

Mihkkal Hætta snakker lavmælt om Fosen-saken, men med tydelig budskap: Mister samene beite­om­råder, slutter de å eksistere.

Det er 1165 kilometer mellom Kautokeino i Vest-Finnmark og lavvoen til Mihkkal Hætta på Eidsvolls plass utenfor Stortinget i Oslo.

Der hjemme i nord har 22-åringen hele livet sitt. Det samiske språket, landområdene, familien, reinflokken og jobben i film. I Oslo ser han først og fremst bråk, søppel og materialisme.

Likevel har han nå bodd her – midt i hovedstadens sentrum – i over fire uker. Tida har gått fort. Det har vært mye støtte. Men nattvaktene har også måttet stoppe fulle folk som prøver å rive ned lavvoen han bor i. Maten må gjemmes unna alle rottene. Og for noen netter siden brøt noen seg inn og stjal beltet han fikk av gudmora si til konfirmasjonen, med sølvknapper hun hadde spart på siden dåpen hans.

– Det var veldig trist. Vi har måttet trappe opp nattevaktene etter det, sier Hætta.

Han sitter med beina i kryss på et reinsdyrskinn inne i lavvoen. Over hockeysveisen har han på bestefarens gamle caps. Kofta, vrengt i protest, er også fra bestefaren. På fingrene er en rekke sølvringer, og neglene er malt røde.

– Mye møter og intervjuer på dagen. På kvelden spiser jeg og henger med venner. Og midt på dagen, fra to til fire, har jeg hviletid. Da ligger jeg med headset og spiller Nintendo Switch. Jeg har runda «Mario Kart» mens jeg har vært her. Klarte å få tre stjerner på alle cupene.

På øret liker han å ha den kjente samiske forfatteren og komponisten Nils-Aslak Valkeapää, kjent som Áillohaš.

Når det gjøres inngrep i rein­områder, stuper den mentale helsen til reindriftsamer

Har alt å tape

Katarina Poensgen

Når media ringer Ghulam Abbas for å snakke om gjengkriminalitet, deler han gjerne sine erfaringer.

Han går litt fram og tilbake og smårydder etter barna. Noe lego her, litt frokostrester der. Bønneteppet ligger oppbrettet på noen stoler i hjørnet, og det er ryddet av mye plass i midten av stua. Alt har blitt dyttet til sida.

– Vi skal pusse opp litt her, unnskylder Ghulam Abbas.

Han er en travel familiefar som elsker å være med barna og se på fotballkamper. I helgene er det bare det han gjør. Men hverdagene er travle. Abbas jobber som miljøarbeider i barnevernet samtidig som han studerer. Jobben innebærer å holde foredrag på skoler og være støtte og veileder for sårbare unge.

Den siste tida har han også satt av tid til å snakke med mediene.

Tv-en står på i stua. Han venter på å se seg selv på «Nyhetsmorgen» på NRK.

– Jeg tenker alltid etterpå «å, jeg burde sagt det, jeg glemte å si det» og slikt, sier han mens han følger spent med på skjermen.

Grunnen til at journalistene vil ha tak i Ghulam Abbas nå, er at det er kaos i nabolandet. Nesten daglig hører vi om nye skyteepisoder og eksplosjoner knyttet til beryktede gjenger i Sverige.

Det Abbas kan bidra med, er erfaring. Han har selv vært en del av et kriminelt gjengnettverk, og i dag jobber han med å unngå at flere unge går den samme veien. Han har fått med seg at det bare i september har vært ti skytedrap i Sverige, og både slektninger til gjengmedlemmer og tilfeldige mennesker har blitt rammet.

– Det er helt forferdelig, det er reine jungelen i Sverige nå. Man går etter slektninger, det er en spiral med hevn og ære, og det stopper ikke, sier Abbas.

Når man får et sånn stempel, så vokser man i det

Å finne en utvei

Eitt år med turar med faren sin ble ein augeopnar for Margreth Olin. 

Det er ikkje alltid ting går som planlagt. Denne hausten blei ikkje som han sku. Heller ikkje dette intervjuet gjekk slik vi trudde. Verken naturen eller vêret tar omsyn til menneske. Livet tar ikkje omsyn til menneske.

Det brukar å blåse over Hovden flyplass i Ørsta. Det er sjeldan lett å lande her. Det har noko med korleis dalen er forma å gjere. Men stort sett finn kapteinen ei lita glipe der vinden har lagt seg akkurat nok til at ein kan treffe trygg grunn. Slik går det ikkje i dag. I ein liten time sirklar flyet til Margreth Olin over øyane utanfor, og så reiser det tilbake til Oslo. Att på flyplassen står eit knippe menneske som ikkje fekk møte sine, som snart reiser tilbake dit dei kom frå, dei også.

Det er ikkje alltid ting går som planlagt. Eit møte og ei felles reise mellom fjord og fjell, i barndommens landskap, blei det ikkje. Gjennom ein skjerm får vi til eit slags møte likevel. Heldigvis treng ikkje dokumentarfilmskapar Margreth Olin meir enn ei linse og ein skjerm for å sleppe oss inn i dette.

– Det er litt komisk. Det er «songs of earth» overalt. Det er naturen som legg premissane for våre liv, eigentleg, seier ho om at det enda slik.

Det er nettopp dette Margreth Olin vil fortelje. Med filmen «Fedrelandet», eller «Songs of Earth» på engelsk, har ho laga det som blir kalla årets naturoppleving – på kino. Eit paradoks, ifølgje filmskaparen sjølv. Ved å følgje i fotspora til faren, og å lytte til naturen si eiga stemme, vil ho ta mennesket ut i naturen og naturen tilbake til mennesket. For å redde oss frå oss sjølve, og å redde verda frå oss.

Det heile byrja då sambuaren plutseleg fekk eit massivt hjerneslag. Den elles rolege og avslappa Olin byrja å sove dårleg. Ei natt vakna ho med brystsmerter og dødsangst. Ho hadde fått sitt første panikkangstanfall.

– Det var som om det vi hadde vore gjennom, forplanta seg som ei frykt om at kva som helst kan skje når som helst. Eg begynte å tenke på at tida eg hadde med foreldra mine var veldig tilmålt, og at eg snart kan miste dei.

Olin reiste derfor heim til foreldra og ba om hjelp.

Eg la meg ned og tenkte at ­dersom det rasar no, og dette blir mi grav, så er det greitt

På staden kvil

Tore Linné Eriksen holder seg fortsatt aktiv med aktivisme. – Ungdom har holdt meg i live, sier han. 

Hvordan havnet han her? Det hender at Tore Linné Eriksen spør seg selv om det. For eksempel når bydelen han bor i, vest i Oslo, får fem representanter i bystyret i siste kommunevalget – og alle fem er fra partiet Høyre.

Eller når han står på balkongen og ser bort mot den amerikanske ambassaden, et raust steinkast unna. Ingen stein har blitt kastet herfra, forsikrer historikeren – fysisk. Det får bli med tankene. For en som har kjempet mot Nato-Norge og ulike former for imperialisme, ikke minst den amerikanske, hele sitt liv, er utsikten en stadig påminnelse om makt. Og motmakt.

Han har fylt 78 år, men er langt fra ferdig. Bøker, podkaster og tekster sendes ut i verden fra pensjonistens kjellerværelse. Nylig mottok han Sverre Steen-prisen, som deles ut årlig av Den norske historiske forening. Prisen går til en historiker som har drevet med «fremragende formidling av historie på høyt faglig nivå». For Eriksen, som har fått mange priser i sitt liv, var denne spesiell.

– Den betydde så mye. Fordi det var formidling, men det er også en faglig anerkjennelse for en som iblant har følt seg litt på utsida.

Utviklingsstudier, som Eriksen har undervist i i mange år på Oslomet, og globalhistorie, feltet som ser hele verden i sammenheng, har lenge befunnet seg i en slags periferi blant historikere. Det er riktignok i ferd med å endre seg. Men følelsen av å være «ikke helt», sitter i. Der mange vil se en imponerende merittliste, ser Eriksen en som ikke har gått dypt nok på spesialfelter.

– Men når du kan noe om mange ting, så har du muligheten til å sammenlikne. Det å kunne se de store sammenhengene er et privilegium.

Det enkle og litt kjedelige svaret på hvordan Tore Linné Eriksen havnet her i Husebygrenda, er at det er konas barndomshjem. Han giftet seg med Agnete i 1968 – «det året da vi tenkte at alt var mulig». Om ikke alle lyse utsikter fra det året har holdt, så har i hvert fall ekteskapet det.

Om en tillater seg noen assosiative hopp, kan man øyne en større sammenheng. Husebygrenda var en liten sosialistisk enklave i Oslo. Grenda ble påtenkt av lærere som havnet i tysk internering i Kirkenes etter læreraksjonen i 1942. De nektet å oppdra ungene i nazistisk tradisjon, som myndighetene krevde. De av dem som overlevde krigen, holdt på tanken. De første husene sto ferdig i 1948.

Ungdom har holdt meg i live. Det gjelder fortsatt

Vindu mot verden

– Jeg er ikke så sint som mange tror, sier Subjekt-redaktør Danby Choi.

Jeg mangler nok genet for nær­takenhet, sier Danby Choi.

Han befinner seg i lokalene til nettavisa Subjekt på Grünerløkka i Oslo. Choi er sobert antrukket i blazer og hvit skjorte. Passende gevanter for en gründer, forretningsmann og sjefredaktør.

Rett utenfor har han egen parkeringsplass. Der står det en hvit Tesla Model S – med hvitt interiør. Et valg som viser at estetikken trumfer praktiske hensyn og et sikkert tegn på at eieren ikke har små barn.

På det romslige kontoret med signalgult gulv og moderne tekstilkunst på veggen har han panoramautsikt til resten av redak­sjonen. Det er liten tvil om hvem som er sjefen her i huset.

De siste årene har Choi markert seg som en tydelig stemme i det offentlige ordskiftet. Med et alvorlig blikk og klar diksjon har han betonet viktigheten av ytringsfrihet og gått til angrep på fenomener som kanselleringskultur og identitetspolitikk – også kalt woke.

Chois polemiske iver har også medført at han er blitt utsatt for sjikane og hets. For eksempel er redaksjonslokalene til Subjekt blitt utsatt for hærverk, og han er blitt omtalt som både transfob, rasist og en «som spytter på alle fra sin egen minoritet». Selv er han både homofil og norsk-koreaner.

– Grunnen til at jeg gidder å stå i dette, er jo fordi jeg ytrer meg om viktige samfunnsspørsmål, sier han.

Jeg er ikke så sint som mange tror jeg er

Oppgjørets time

Anniken Christina Mohr

Selvhjelpsforedrag er ikke noe for Mia Hundvin. Da leverer hun heller morsomheter.

Mia Hundvin er midt inne i skogen, og midt inne i en rant.

– Sånne foredrag som tidligere idrettsutøvere holder på med, det kan jeg hisse meg unødvendig opp over. Jeg har ingen presis setning for å si akkurat hvorfor, men at jeg blir provosert, det kan jeg love deg.

Hun har dratt de svarte solbrillene opp på hodet. De blå øynene levner ingen tvil. Hundvin er forbanna.

– De er så opptatt av å dyrke viktigheten av 

 som individ, at de i all sin patos glemmer fellesskapet, sier Hundvin.

Hun legger stemmeleiet to oktaver opp i en lys og nasal tullestemme:

– Jeg er så viktig, jeg har mye viktig å si, bare gled dere!

Og det blir enda verre, sier Hundvin, når den samme setningen uttales med litt sånn stemningsfull bakgrunnsmusikk. Hun sier det igjen bare i litt saktere tempo: «Jeg er så viktig». Pause. Stemmen til Hundvin blir dypere. «Jeg har så mye viktig å si», for så, med trykk på hvert enkelt ord: «Bare gled dere».

– Har de ingen rådgivere som kan si til dem at det er skikkelig kleint med den musikken?

At jeg blir provosert, det kan jeg love deg

Skyter i eget mål

– Klart det måtte bli en roman om sykler, sier Erlend Loe. Men klimaromaner er han ferdig med. 

Eli Hagen skulle bare sette av ektemannen Carl Ivar ved Slottsplassen en novemberkveld i 2001. Men på returen svingte hun feil vei og kjørte bilen rett ned slottstrappa.

Akkurat det lurte han også på da han fikk en telefon like etterpå.

Loe mener det var Dagbladet som slo på tråden til den da nokså ferske romanforfatteren for å spørre om han hadde en kommentar til Eli Hagens kjøreglipp.

– Det er noe av det mest absurde jeg har opplevd, sier han.

Ingenting slår altså virkeligheten, selv for en av landets fremste på små absurditeter i fiksjonen – en romanforfatter som må lage fortellingen om elitenes merkelige oppførsel.

I Erlend Loes bøker og filmer er det som ­regel de privilegerte som får kjørt seg. Og selv tenker han ofte på at det gjerne er de små hendelsene som blir førstesidestoff og snakkiser, mens de store samfunnstemaene blir skjøvet under teppet.

Denne høsten er det 30 år siden han debuterte med boka «Tatt av Kvinnen». Siden da har det skjedd en del, både med han og samfunnet. Ikke alt er bra.

Nordmenn er en skikkelig sidrumpa tullegjeng

Det sure eplet

Åse Brandvold

– Jeg parodierer borgerskapet, sier regissør Jonas Matzow Gulbrandsen.

Filmskaperen har ledet oss på ville veier. Han ville vise oss Ravnedalen. Det måtte bli den eller kjøpesenteret Sørlandssenteret, som han kaller «byens største katedral», men vi skal få det vi har kommet for: Et portrettintervju med ham, og en omvisning i hjembyen hans, Kristiansand.

For å komme fra rutebilstasjonen til Ravnedalen, må vi forbi det nye politihuset i Vestre Strandgate, som ligger klemt inne mellom jernbanelinja på den ene sida og en firefelts bilvei på den andre. Bygget er i Abu Dhabi-stil, et slags sørlandsk Lambda for lov og orden. Vi følger en lite fotgjengervennlig vei. Den går under en veibro og ender ved en stengt port.

Gulbrandsen tenner en tynn, polsk sigarett og ser på porten.

Det er fristende å bruke dette bildet som en metafor for det «Perleporten»-regissøren står oppe i akkurat nå: Han stenges ute i sin egen hjemby. Eventuelt kan porten henspille på de helvetes porter han har åpnet denne sommeren. Gunnar Stavrum oppsummerte det slik i lokalavisa KRS: «Produksjonsselskapet Beelzebub har rett og slett lykkes med en djevelsk god lansering!»

Etter å ha sluppet en teaser og en trailer for Perleporten, har to ordførerkandidater, fra henholdsvis KrF og Høyre, gått hardt ut mot filmen og nærmest krevd den stanset. En lokal meningsmåling viser at 9,7 prosent av Kristiansands befolkning mener at filmen ikke bør settes opp på kinoene. Ennå har ingen sett den.

Når reaksjonene likevel har kommet, er det fordi mange mener den er et karakterdrap på forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal. Mange assosierer filmens hovedkarakter med ham: En spillegal, bekjennende kristen forretningsmann som vi ser i kompromitterende scener der han onanerer og kjøper sex. I tillegg er han med på lanseringen av «Nyheter fra Sørlandet».

Brandsdal var sentral bak den famøse Facebooksida Sørlandsnyhetene, som satte Kristiansand på hodet under forrige lokalvalg. Sida satte fyr på folkedypet, de hang ut enkeltpersoner uten å bry seg om tilsvarsrett eller å sjekke fakta. Mange mener de pådro byen et traume. Og akkurat nå, når det begynner å «gå greit» igjen, som de sier i Kristiansand, så brukes noe av dette som råstoff i en film.

Selvironi er ikke det som definerer en sørlending

Auteur i egen by

I filmene sine prøver Kaveh Tehrani å finne ut hva som har skjedd i familien hans.

I den iranske hovedstaden Teheran ligger en bygård over fem plan.

Her sto filmregissør Kaveh Tehrani på dørterskelen da han besøkte farens hjemland for første gang som 14-åring. Året var 1992, og onklene hans eide hver sin etasje i bygården. Der bodde de med koner og barn.

Inne i bygget ble Tehrani møtt av fettere og kusiner som løp opp og ned trapper, inn og ut av de fem leilighetene. Alle i gården passet på hverandre. Filmskaperen husker varmen mellom dem, den betingelses­løse oppofrelsen.

Bildet av bygården er noe han ofte kommer tilbake til. Det har fylt ham med både glede og melankoli.

– Mamma mener jeg har en idealisert forestilling om den iranske storfamilien, sier Teh­rani og ler.

Ifølge henne visste ikke sønnen så mye om konfliktene som utspilte seg i den tette gården. Livet i storfamilien var kanskje ikke like rosenrødt for alle. Like fullt: Etter det første møtet med Teheran, har Tehrani alltid hatt et ønske om den tilhørigheten og samholdet han møtte der.

I dag er familiemedlemmene spredd for alle vinder. Noen bor fortsatt i Iran, andre i Canada og USA, noen i Frankrike og noen i Norge.

– Enheten har gått i oppløsning. Det er veldig vanskelig. Den idealiserte forestillingen gjør at jeg har en veldig melankolsk lengsel som i perioder har gjort meg ganske deprimert, sier filmregissøren.

Med dette som utgangspunkt, var det kanskje logisk at hans første spillefilm skulle ta for seg en 13-årings strev med slekta.

Jeg prøver å forandre ting i livet mitt hele tida

Slekts­granskeren

Marianne Borgen er ferdig som ordfører, men kampen for en bedre verden legger hun aldri fra seg.

Marianne Borgen valser inn i kontoret i Oslo rådhus, kledd i bunad og med et nyutskrevet manus i hånda, Hun har et uttrykk som ikke kan beskrives som annet enn gledestrålende. Ordføreren leser med innlevelse, som om rådgiveren og journalisten ved et trylleslag har blitt forvandlet til et mangehodet publikum. Så setter hun seg ved pulten med utsikt til Nobels Fredssenter, og begynner å stryke.

– Dette gidder ikke disse barna å høre på, kan man høre henne mumle.

Om en halvtimes tid vil rådhushallen fylles med 700–800 barn fra hele verden som deltar på årets Norway Cup. Det er sånne ting Borgens kalender har vært full av de siste åtte årene.

Men nå er det snart slutt. I høst stiller hun ikke til gjenvalg, og når et nytt byråd er på plass 25. oktober, vil Marianne Borgen være ute av Oslo-politikken, etter å ha vært aktiv, av og på, siden 1980.

Det er tilfeldigheter som brakte henne til dette kontoret, mener hun selv. Veitvet-jenta som var den første i familien sin til å studere, får veien til en av landets tyngste politiske verv til å høres lekende lett ut.

Det er lite konflikt i historien til Borgen – og hun er den første til å medgi at det egentlig er litt underlig.