Ingrid Fadnes

Anniken Christina Mohr

#fff

#000

– Sånne lærere fikk vi, og det med norske myndigheters velsignelse, sier Synnøve Persen

Synnøve Persen er en stillferdig agitator.

Sittende i en grå lenestol i sitt lyse atelier i en bygd der nesten ingen bor, har den 76 år gamle bildekunstneren og forfatteren en nærmest umerkelig tilstedeværelse.

– Uff, det er kaldt her, sier hun og brer et fargerikt, hekla teppe over seg.

Livets tap har Synnøve Persen lindret med hendene. Dette teppet ble til da hun gikk gjennom en skilsmisse tidlig på 1980-tallet.

– Hver lapp jeg hekla, var en bekreftelse på at tida gikk.

Så ble teppet ferdig, og Persen strikka ti ullgensere.

Men da dattera brått falt død om på gata i Paris, kan ikke Persen erindre hva hun gjorde.

Historiens mor

Jonas Henmo

Clara Lenth-Johannesen

De rødbrune, våte krøllene hans rammer inn det avlange ansiktet. Han ser monotont framfor seg i speilet mens frisørsaksa snipper rytmisk i nakken. Det er tidlig på morgenen og ikke her han vil være.

En født melankoliker. Det handler for det meste om genetikk og hjernekjemi, mener han.

– Jeg har aldri lyst til å stå opp og starte dagen, men har lært meg å ikke stole på den følelsen og komme i gang likevel. Det kan jo gjøre meg tilfreds: Dette fikk jeg til.

Det er ikke innlysende akkurat her og nå, men denne keitete, triste mannen fra Tysvær i Rogaland som vi har blitt med til frisøren, lever av å få folk til å le.

Alle som kjenner til Tryggeseid stiller seg imidlertid det samme spørsmålet: Spiller han en karakter?

Selv er han helt tydelig på hva som er svaret.

Det er veldig enkle ting jeg driver med. Det er tull og kødd, og det liker alle

Løgnhalsen

Anne Kari Hinna

Då sommarferien var over, var sakene til Silje Hammerstad og dei andre streikande lærarane ved Bergen Kristne Grunnskule pakka ned og stua vekk.

Plassen hennar på skulen der ho har jobba nesten halve livet, var rydda og tømt. Ho har ikkje vore inne, men sett bilde av den tomme plassen, og om morgonane mens ho har stått på fortauet med streikevest, har nytilsette lærarar og assistentar gått forbi og inn på skulen. Der går undervisninga som normalt, upåverka av den snart seks månadar lange streiken. «Streikebryting», har dei skrive på plakatane.

– Det kjennest som me er rydda vekk inn på det lageret, me også, seier Hammerstad på si avslipne sørlandsdialekt.

Dei har ikkje lov å gå inn på skulen sin eigedom, men på ein bilverkstad like ved får dei ha alt av plakatar og streikeutstyr.

Hammerstad har kjent på ein skuffelse over at det enda slik. Då dei i midten av april gjekk ut i streik, såg ho føre seg at dei i alle fall ville nå fram før det nye skuleåret starta att. Men om ho må stå her også til jul, eller om eit halvt år, så gjer ho det.

– Trua er grunnmuren i livet, også no i desse dagane. Det er mange oppmodingar i Bibelen om å vera modig, stå fram. Det gir meg mot, seier ho.

Ho brukar å klikka på Bibel-appen som sender ut eit ord for dagen.

– I dag var det eit som kanskje var litt vanskeleg å forstå for mange. Romerne 8.11. Elles tenker eg at eit som passar bra no, er frå Matteus, om Jesus som tok disiplane ut i båten, og det kom eit veldig uvêr og korleis Jesus heldt roa midt i stormen, seier ho.

Det var ein kontroll i miljøet som me ikkje kunne vera med på

Med Gud og fagforeininga

Sol Simona Nag

Christopher Olssøn

Sola står høyt på en nesten skyfri himmel. Strålene kaster glitrende speilinger i vannet. Det er helt vindstille, sannsynligvis sommerens siste krampetrekning før høsten for alvor inntar hovedstaden.

Mina Adampour vinker farvel til mora Afsaneh og skubber seg fra bryggekanten med en åre. For anledningen har hun invitert Klassekampen med til et av hennes favorittsteder, nemlig kajakklubben.

I en blank glassfiberkajakk padler hun mellom oransje og hvite bøyer til hun kommer seg ut av båthavna og blir omgitt av sjø og øyer dekket av grønn skog.

– Husker dere Sigbjørn Obstfelders «Jeg ser»? Jeg skjønte ingenting av det diktet på ungdomsskolen, men jeg skjønner det nå! roper hun fra kajakken mens hun peker på en knallrød kran som rager over trærne på holmen bak henne.

Diktet fra 1893 om menneskeskapte omgivelser og følelsen av fremmedgjøring resonnerer åpenbart godt med legen som nå er aktuell med sakprosaboka «Naturen er kuren».

Til daglig jobber Adampour på et av Oslos sykehus hvor hun forsker på «eksperimentell basalcelleforskning i hjernen». Ved hjelp av museforsøk undersøker hun og kollegaene hvordan et lite protein oppfører seg i relasjon til andre spesifikke celler i hjernen og om det kan ha påvirkning på utviklingen av sykdommer som Alzheimer og Parkinson.

Ideen bak den aktuelle boka oppsto da Adampours lillebror ble diagnostisert med en autoimmun sykdom. Da forlangte han at legen i familien skulle kunne gi ham en forklaring på hvorfor det føltes så helbredende å være ute i frisk luft og natur.

Umiddelbart var Adampour skeptisk til oppgaven.

Naturen lider jo. Da må jeg være en stemme for den også 

Tar en for laget

Aleksander Åsnes

Maria Høy Hansen

Med ein kniv i handa kjem Elin Ørjasæter springande langs stien ved ei rullesteinsstrand utanfor Larvik. Ho har fått auge på fleire store parasollsoppar.

– Dette er trestjerners matsopp. Verkeleg god matsopp. Og folk går rett forbi. Dei har ikkje greie på det. Dei har for låg kulturell kapital.

Ho skjer soppane av. Hunden Laban snusar langs stien medan Ørjasæter leitar vidare i den karrige kystlyngheia.

Ho er ein dårleg kokk, seier ho. Mannen kan lage saus av fangsten. Ho veit kva soppar og plantar som kan etast.

– Det hender at eg vaknar nervøs klokka fem på morgonen og tenkjer på tredje verdskrigen. Då gir det tryggleik å vite kva slags planter eg kan ete. Eg skal vere nyttig for familien min i ein slik situasjon.

Elin Ørjasæter underviser ved Høyskolen Kristiania. Før det fann ho leiarar til kulturbransjen. Undervegs har ho skrive om arbeidsliv, innvandring og andre emne ho meiner folk har misforstått.

Trygda folk er ein del av lønsadelen i Noreg, har ho hevda. Kvinner manglar 

-instinktet som skal til for å verte toppleiar. Det unge jenter opplever som sovevaldtekt meiner ho berre er «mislykka fyllesex».

– Eg trur ikkje at det eg seier, er den endelege sanninga. Eg seier det meir fordi eg meiner at synspunktet trengst.

Eg er veldig sint på den boka, for mor mi målar eit roseraudt bilete

Mors verste barn

Andreas Tharaldsen er en selverklært marxist som nyter å drikke sjampanje og spise tiretters

Egentlig var det en stor og festlig anledning. 1400 selebre gjester var blitt invitert til hagefest i Aschehougs villa. Forlagets skjebne var fortsatt uviss, og ingen visste om årets fest ville bli den siste denne torsdagen i august.

Gjester meldte avbud, og de som var der, sjekket telefonene ukontrollert. Ryktene vrimlet blant festens gjester.

– Det var da det gikk opp for meg at kongen kanskje kom til å dø.

Andreas Tharaldsen var kelner på festen.

Som tidligere lakei ved det kongelige hoff hadde han vært forberedt på et tronskifte og en kongelig begravelse. Likevel kom tårene uventet på ham da han våknet til nyheten om kong Haralds bortgang.

Andreas Tharaldsen er en selverklært marxist som nyter å drikke sjampanje og spise tiretters.

Som kelner på landets fineste restauranter og som kongens lakei, har han i årevis tjent det borgerskapet han stiller seg så kritisk overfor.

På sofabordet i Tharaldsens lille stue ligger «Kapitalen» av Karl Marx.

Kelneren kan være snobbete uten samtidig å forråde sin egen klasse 

Flue på veggen

Emma Tollersrud

Anniken C. Mohr

Ordene sto skriblet over doveggen en dag Maria Sand kom på skolen. Hun var bare 13 år, og dagen før hadde det skjedd noe voldsomt, noe som skulle rive ned og endre alt. Det var her hun sluttet å være barn.

– Jeg skulle ha hatt noen å snakke med, om det og om flere ting. Men det var ingen som tenkte at det var viktig.

En jevnaldrende ungdomsvenn hadde forgrepet seg på henne, og både overgrepet og mobbingen på skolen tok det lang tid å bearbeide. Sand, som i dag er skuespiller og forfatter, har gjenskapt disse scenene i flere av romanene sine. Blant annet dette at offeret, som Sand, ofte fortsetter å være sammen med overgriperen. Gutten ble aldri anmeldt.

– Overgriperen er ikke bare en skygge som kommer over deg i et portrom. Det er veldig ofte noen du har nær. Det snakkes det for lite om. Vi snakker veldig mye om skilsmisse, oppdragelse, tap og sykdom, men akkurat overgrep i nære relasjoner har vi ikke så lyst til å vedkjenne oss at finnes.

Fortielse og skam er også en rød tråd i Sands nyeste bok «Alt mitt er ditt», en murstein av en slektsroman som spenner over hundre år i Italia og Norge. Sand brukte totalt fem år på boka. «Hun sparer ikke på noe», sto det i VG, der anmelderen ga henne terningkast fem. Rettighetene til boka ble nylig solgt til Hollywood.

– Det har vært et veldig hardt arbeid. Det gir en mestringsfølelse. Jeg har klart å få til det jeg prøvde på.

– Ja. Og jeg har møtt mange som har sagt at jeg kanskje må ta det litt ned. Men så gikk det en faen i meg, en trass. Og den trassen er dritfin, den må man ikke ta vekk fra ungene sine. Den er jævlig å ta imot, men det er masse motor i den. For meg var det viktig å gjøre noe som henger høyt, sånn at jeg måtte strekke meg på tærne for å få det til. Hvis ikke hadde jeg ikke hatt krefter til å finne fokus.

Trassen er dritfin, den må man ikke ta vekk fra ungene sine.

Epikeren

Dag Eivind Undheim Larsen

Jeg hadde lenge en intuitiv motstand mot å skrive.

Line Norman Hjorth har satt seg godt i sofaen som står sentralt plassert i barndomshjemmet på Nesøya i Asker. I den nyrike enklaven utenfor hovedstaden holder øyboerne gjerne til i moderne funkishus og blir befordret i blankpolerte porscher.

Barndomshjemmet til Hjorth fungerer som en skarp kontrast til dette vellevnet. Veggene i det brune tømmerhuset er tapetsert med bøker og kunst, og tregulvet knirker påfallende mye.

Det er her Hjorth finner roa – i huset som har vært med på å forme hennes livsanskuelse.

– De fleste på Nesøya lever konforme liv, så vår familie var vel et av få bohemske innslag her ute.

I disse dager er Line Norman Hjorth aktuell med boka «Å våkne opp med Wittgenstein», som kretser rundt teoriene til den berømte østerrikske filosofen. De som forventer ei bok med abstrakte tankebaner og idiosynkratiske begreper, vil bli skuffet.

Hjorth har bestrebet seg på å gjøre stoffet tilgjengelig for den allmenne leser.

– Det som ved første øyekast kan virke uforståelig og utilnærmelig ved Wittgensteins filosofi, blir gripende når man nærmer seg det fra en annen kant. For det handler i grunnen om å rette oppmerksomheten mot menneskenes reelle problemer.

Det er sikkert mange som tenker at jeg har fått fordeler fordi jeg er dattera til Vigdis

I mors hus

Tom Henning Bratlie

I ei stille sidegate i Arendal står partileiarane og frys mellom væpna politifolk.

Dei har kome utan ytterklede. Medan dei ventar på å bli sleppte inn til årets viktigaste partileiardebatt, trippar dei på asfalten og helsar på kvarandre som gamle klassekameratar etter sommarferien.

Ein mann i raud trailercaps og ring i øyret går omkring mellom dei. Han helsar ikkje så mykje. Han studerer.

Om nokre dagar skal Steinar Suvatne ta over som fast programleiar i «Debatten» etter Fredrik Solvang.

– Eg har god sjølvtillit. Betre sjølvtillit enn sjølvkjensle.

– Eg har kanskje ti prosent lågare sjølvkjensle enn det folk trur. Eg må jobbe litt kvar dag for å føle at eg får ting til. Eg tenkjer ikkje om meg sjølv at eg er ein jævlig smart fyr.

Kvelden før ligg seinsommarsola over eit kvitt trehus utanfor Arendal. Ei lang rekkje dresskledde menn går mot hagen.

Eg har kanskje ti prosent lågare sjølvkjensle enn det folk trur

Ein heilt vanleg fyr

Over helga går han av som leiar for Pensjonistforbundet, og med det set Davidsen punktum etter fleire tiår som sentral aktør i norsk arbeids- og samfunnsliv. Men det er lite vemod å spora hos mannen som i førti år har trekt i trådane i maktas kulisser.

Davidsen var med å stoppa norsk EU-medlemskap og blei ein sentral strateg bak det raudgrøne regjeringsprosjektet. Og då brannmannen gav seg som forbundsleiar i Fagforbundet i 2013, tok det ikkje lang tid før han dukka opp att som leiar for Pensjonistforbundet. Kva har han sjølv å seia om si eiga rolle i historia?

– Tenk på alle menneska som opp gjennom tidene har vore i ulike posisjonar, og som var utruleg viktige der og då, men som ikkje ein kjeft hugsar i etterkant. Det er å lura seg sjølv å tru at noko står igjen etter den eine eller andre. Eg håpar ein har klart å gjera det ein kan gjera der og då, og det er det.

Sjølv er Davidsen opptatt av at han har hatt mange flinke folk rundt seg, og peiker heller på dei enn å framheva seg sjølv. Han kan til tider framstå som noko så sjeldan som ein beskjeden bergensar, ikkje brautande, men på talarstolen kunne han dirra. Like spente som andre kunne taleskrivarane stå å høyra på. Dei kunne ha jobba lenge med ein tale, men på talarstolen heldt Davidsen seg sjeldan til manus.

I pressa har Davidsen fått tilnamnet «den mektige».

Eg var ikkje skule­moden, men eg var jævlig tidleg kjønnsmoden

Ut av manesjen

Ketil Blom Haugstulen

Enda en skåring! Det er målbonanza på Ekebergsletta i finalen for gutter 13–14 år på Norway Cup. Rania Iraki har tatt oppstilling blant publikum, og har alt gått ut av tellingen.

– Er det ni mål nå? spør hun en supporter ved siden av.

De rødkledde guttene fra Nordhordland BK Knarvik blir driblet i senk av de palestinske guttene fra laget Rawahel.

– Det der er jo Messi, sier en gutt til kompisene sine på tribunen når nummer 5 dunker inn enda et mål.

De palestinske flaggene vaier fra tribunen. Sluttresultatet blir 14–0 til Rawahel. De løper fram på kanten av scenen, løfter pokalen i været og feirer som om det er selveste fotball-VM de vinner.

– Dette er den sjansen de har. Det er den ene uka de får fri til å bare spille fotball. Når de reiser tilbake, er det til en uviss tilværelse, sier Rania Iraki.

Hun har fulgt de palestinske lagene på Norway Cup siden hun selv var ung. Både som fotballspiller og som guide for de palestinske lagene. Å kunne dele denne gleden med dem er så viktig, mener hun. Veien til sorg er kort. Både i tid og i geografisk avstand.

Det er ekstremt vondt at de ikke er med oss lenger

Sorgbæreren

Eg trur eg vart øydelagd av å lese litteratur for tidleg, seier poeten

I vekene før dette intervjuet las Kjartan Hatløy opp att «Slik talte Zarathustra»av Friedrich Nietzsche, for å ha noko interessant å prate om.

«Her er det skodda som rår. Sløving på sofa. Om 30 minutt fyrer eg på ny i omnen. Er på side 250 av Zarathustra», skriv Hatløy ein dag.

Hos Nietzsche er Zarathustra einebuaren i fjella som etter mange år stig ned att til menneska for å fortelje kva han har sett. Hatløy les to sider om dagen, åleine på eit småbruk i Hyllestad i Ytre Sogn, der fjellet Lihesten reiser seg over attgrodde bøar som eit mørkt dyr av stein.

I heile kommunen vart det fødd fem ungar i fjor. Femten menneske døydde.

Ute på tunet på småbruket står Kjartan Hatløy med islendar på seg – den han bruker når han skal sjå flott ut. Den 72 år gamle poeten har gitt ut femten diktsamlingar og vunne fleire prisar.

Nesten før me har fått sagt hallo, får me vite at møtet mellom Martin Heidegger og japansk filosofi er noko av det næraste me har kome å forstå kva det vil seie å vere.

– Dei gamle egyptarane hadde ikkje eit ord for dyr. Dei skilde ikkje mellom artar på den måten som me gjer. Eg sit kvar dag i stova mi og ser på mange ulike fuglar, og det er ikkje noko veldig skilje mellom dei og meg.

Utanfor pressar trea seg mot huset, greinene står heilt inn mot rutene. Fuglane kjem nærmare enn dei gjer hos andre. Nokre gonger vaknar Hatløy om natta av at ein fugl stuper i glaset. Trea vil han likevel ikkje hogge.

– Det er særleg kråkene som kan vekke meg. Det er litt irriterande, men eg blir ikkje sint, seier han.

Eg vart kommunist for å kjempe for foreldra mine

Ein sjeldan sensitiv mann

Frida Holsten Gullestad

Åge Aleksandersen føler fortsatt på et utenforskap

Jeg la på tvert. Jeg turte ikke, sier Åge Aleksandersen og ler.

En av Norges største stjerner forteller om da han selv ble 

. Åge hadde gitt ut plata «Fredløs» med Bob Dylan-låter på trøndersk, akkompagnert av en bulgarsk fiolinist. Plata ble sendt til en amerikansk bekjent, som ringte fra fest. Han sto ved sida av Dylan, som var klar til å snakke med sin norske fan.

– Hva skulle jeg sagt til ham, sier Aleksandersen.

Han har holdt seg langt unna alle Dylan-konserter, selv da han spilte i Trondheim.

– Bob Dylan er jordklodens mest imponerende skapning, men jeg må ha ham i små doser.

– Han tærer på kreftene mine og utfordrer meg. Hva prøver han å si meg nå, med hamskiftene sine? Hvem andre dukker opp og står med ryggen til publikum, eller spiller orgel en hel kveld?

Nå er Åge Aleksandersen selv på en ny kurs. Etter 50 år med Sambandet la de opp i fjor. De spilte sin aller siste konsert foran 25.000 tilskuere på Lerkendal i september. Åge var klar for å prøve noe nytt.

Alltid på utkikk

Josefine Gjerde

Ketil Blom

Aksjehandel gir fiolinist Eldbjørg Hemsing en pause fra musikken

Eldbjørg Hemsing husker hvordan forventningen lå i lufta da hun entret den skrå scenen på Nationaltheatret.

I publikum satt kongeparet. Ved sida av henne gikk storesøsteren Ragnhild. I kulissene sto en nervøs mor. Selv husker ikke Eldbjørg Hemsing om hun hadde nerver.

– Jeg var kanskje litt nervøs, fordi mamma var så nøye på at vi måtte neie korrekt foran kongeparet.

Mest av alt husker hun hvor mørk salen var og den spesielle energien rundt henne da hun sto på scenen.

– Det er vanskelig å sette ord på, men den følelsen var startskuddet. Noe jeg lengtet tilbake til.

Jenta som trådte ut på scenen foran kongeparet, var bare seks år gammel.

I dag er hun en av våre mest suksessrike unge musikere innen klassisk musikk, med to Spellemannspriser, to Opus Klassikpriser, en Oscar-nominasjon og 90 millioner streams på tvers av plattformer.

Etter flere år i utlandet, fra Wien, Berlin, Paris og til London, har Eldbjørg Hemsing vendt hjem til Oslo, blant annet for å bli ny kunstnerisk leder i Oslo Kammermusikkfestival.

Men å falle helt til ro er ikke aktuelt.

Jeg har ingen problemer med å ta litt risiko

Til lags åt alle kan ikkje Eldbjørg gjera

Det handlet om en ungdomsgjeng som tilbrakte sommerferien på Sørlandet og hadde masse sex.

Dramatiker Arne Lygre har nettopp fortalt om sitt første litterære arbeid. En frivol beretning nedtegnet i en stjålet kladdebok med tittelen «Roman 1», ført i pennen av en tolv år gammel Lygre.

Inspirasjonskilden var ingen ringere enn Sigurd Hoels frisinnede roman «Syndere i sommersol».

– Jeg skrev om havet og svabergene, men tror aldri jeg kom helt i gang med sexskildringene, men tanken var at de skulle med, sier han.

Når Arne Lygre nå forteller om starten på sin forfattergjerning, befinner han seg nettopp i en sørlandsby – som til overmål ligger badet i sommersol.

Han er i Grimstad for å følge prøvene på Ibsen-stykket «En folkefiende», som spilles på amfiscenen Bruddet i Fjæreheia. Lygre har gjort sin egen dramatiserte versjon av det klassiske skuespillet.

Den rakryggede og høyreiste bergenseren går med faste skritt mellom de hvite trehusene i Sørlandsbyen – på jakt etter et sted som serverer kaffe – intet mer, intet mindre.

Kafeer spiller en vesentlig rolle i Lygres liv, for han jobber ofte ute blant folk – dog ikke uten musikk i ørene. For eksempel har han sittet og arbeidet på et diskotek i Paris.

Jeg tenkte ofte at jeg kom til å dø i ung alder

Lygres lyre

Mari Brenna Vollan

Charlotte Førde Skomsøy

Siden 1988 har Tor Karseth skrevet 80 musikalske forestillinger

– Nå er vi i 17. mai 1880, forteller Tor Karseth.

På tunet til Norsk Utvandrermuseum på Ottestad surrer barn og ungdommer rundt i vester, bukseseler og stakker. Stedet skal forestille Belmond i Iowa, dit mange hedmarkinger reiste for 160 år sida. Karseths jobb er å få alle klare til helgas premiere på spelet om utvandrerne. Mye av tida hans tilbringes i landskap som dette.

Mens barna synger og danser i ring, trasker Karseth bedagelig rundt med en rød ringperm.

– Venstre! Venstre! utbryter regissøren og prøver å få en liten gruppe med nordstatssoldater til å gå i takt.

Det sitter ikke helt, men ennå er det fire dager til premiere. Hamarsingen ser ut til å ta det med knusende ro.

– Nå er det vafler, erklærer han og får jubelrop i retur.

Da vi noen dager tidligere spurte om Tor Karseth ville bli portrettintervjuet, svarte han som en ekte hedmarking. Det ble en liten pause på tråden, og så:

‘Rektifikasjonsanlegg’ er ikke et ord som du egentlig skal bruke i en sang

Spelhøvdingen

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideologien»

Han elsker egentlig å lure folk. En gang gikk det så langt at Carl Frode Tiller sendte et falskt brev til søstera, som da var 18 år. Brevet var poststemplet i Oslo og tilsynelatende fra en serber de hadde møtt på interrail. Han ville søke asyl i Norge og var på vei mot Namsos, hvor han skulle søke et nytt liv med Tillers søster.

Selv var den litt eldre Carl Frode student i Trondheim og hadde raskt glemt hele greia. Da han ringte hjem fra nærmeste telefonkiosk, hadde familien ringt politiet, og fremmedpolitiet var på utkikk.

– Jeg måtte innrømme at det var jeg som sto bak. De var ikke akkurat blide, sier Tiller med et skjelmsk smil.

Den type kreativt opplegg, med å sette i gang små skuespill i hverdagen, er over. Nå får forfatteren utløp for kreativiteten på annet vis.

I juni ble Carl Frode Tiller tildelt LOs litteraturpris for de to romanene «Arbeidarhjerte» 1 og 2. I anmeldelsene framheves det at han skriver fortellingen om Norge og om den moderne mannen. Han som mangler det fellesskapet en tydelig klassetilhørighet kunne tilbudt og som savner et større prosjekt.

Hovedpersonen Trond ligner forfatteren. Han er oppvokst blant arbeiderklassen i Namsos og har gått gjennom den samme klassereisa. Den går fra boligene i arbeiderstrøket Prærien via selvbygget hus i Gullvikmoen, til en akademisk middelklasse i den litt større byen Trondheim. Trond har, som forfatteren, studert på universitetet på 1990-tallet og bor tilsynelatende i samme område som Tiller, i et hus med hage. Begge strever med spennet mellom pietistiske besteforeldre på den ene sida og kommunistiske på den andre. Begge er koplet til en arbeiderklasse med andre verdier enn de pratende klassene i byen.

– Kanskje denne skrivingen var nødvendig for å få til å lande. Nå føler jeg meg trygg på at det går an å leve i det mellomrommet, sier Tiller.

 diktning, ikke biografisk sannhet. Han er ikke Trond. Han er ikke alkoholiker og har ikke mistet jobben, eller ropt n-ordet til 

 elever som nektet å si «weniger», altså mindre på tysk, fordi det ligner for mye på n-ordet. Han går ikke rundt i byen og sier grenseoverskridende ting til ansatte i bokhandelen, og han har heller ikke hatt en oppvekst fylt av vold. Han fikk ris på rumpa, som mange andre i den perioden, men det sluttet fort, sier han.

Gjør det sjøl

Eg har i alle år hatt hemmelege elskarar. Dei er i 50-åra, 40-åra. Alder betyr så lite, seier Kenneth Edward Brophy, som nyleg fylte 80 år.

Han ler, kjakane løfter seg, og bak den svarte augelappen, som skjuler plasteret over gropa der det høgre auge skulle ha vore, knip musklane seg saman. Det var kreften som tok auget. Han startar dagen med 17 pillar og to glas vatn. Han har smertestillande med seg og ein stokk. Brophy har kreft i lungene og infeksjon i den eine foten. Han har kols, astma og ein pacemaker som held liv i han. To gongar i veka er han innom Haukeland universitetssjukehus. Det er ein fulltidsjobb å vera sjuk.

Brophy er erkebergensk, med røter frå Liverpool, og er laus i kjeften og sprudlande.

– Veit du kva som held meg i livet etter alt eg har gjennomgått? Legane seier det. Det er humøret mitt. Det held meg oppe.

Det var så rotete i leilegheita at Brophy bad om å få møtast på kafé. Han kom glidande mot oss, i ein raud minicrosser med tak, eit køyretøy kommunen har utstyrt han med. Boka «Hetset og hedret», som kom ut for snart ti år sidan, skrive av Gro Berntzen, har han med seg, saman med eit heimestrikka regnbogeskjerf.

Brophy tok oss med inn på Café Opera i sentrum av Bergen, der seniorgruppa til Fri pleier å møtast.

No fortel han om livet sitt. 80-åringen er så kvikk og munter at det er vanskeleg å sjå føre seg alle slaga han har fått i løpet av åra. Barndommen var vond.

– Eg hugsar alt. Ho låg i open kiste i Liverpool, hadde raud kjortel og ein kross på brystet.

Kanskje er det del av genane. Me må vera på barrikadane

Sjefshomoen

 «Myggen» om VM-skandalen:  – Vi kjeda oss

Lyden av sko mot vått gress. Sko som treffer ballen. Ekkoet på en tom fotballbane når du fyrer av et skudd og treffer tverrliggeren.

Portrett

– Sånne lærere fikk vi, og det med norske myndigheters velsignelse, sier Synnøve Persen

Hans største styrke er å lyve. Kan vi stole på noe av det Vegar Tryggeseid sier?

Silje Hammerstad står i front for noregshistorias lengste lærarstreik. I Bibelen finn ho streikekraft.

Tar en for laget

Elin Ørjasæter har skyhøg kulturell kapital, men er ikkje interessert i kultur.

Andreas Tharaldsen er en selverklært marxist som nyter å drikke sjampanje og spise tiretters

Maria Sand skrev boka hun ikke trodde det var mulig å skrive. Nå skal den bli Hollywood-film.

I mors hus

Sveisarsonen Steinar Suvatne vil berre at folk skal forstå at han er flink.

Han har vore med å stoppa norsk EU-medlemskap, snekra saman ei rødgrøn regjering, og har stått i heisen med Yasir Arafat. No trer Jan Davidsen av.

Rania Iraki sørger over sine to nevøer og sitt hjemland Palestina. I alt det mørke har uventede muligheter dukket opp.

Ein sjeldan sensitiv mann

Åge Aleksandersen føler fortsatt på et utenforskap

Aksjehandel gir fiolinist Eldbjørg Hemsing en pause fra musikken

Dramatiker Arne Lygre er kjent for å tematisere de store eksistensielle spørsmålene. Der er det ingen rom for hans eget «jeg».

Spelhøvdingen

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideologien»

Kenneth Edward Brophy gjekk i det første pridetoget i Bergen på 1970-talet og sat med Kim Friele på galleriet på Stortinget då homoforbodet blei skrota.

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Kaptein på B-laget

Ubehageligheter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.

Leander Djønne har flytta heim til Hardanger. Der skriv han bøker, dyrker eple og byggjer ein annan heim enn den han kom frå.

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

– Nei, jeg er ikke anarkist

– Sånne lærere fikk vi, og det med norske myndig­heters velsig­nelse, sier Synnøve Persen

Hans største styrke er å lyve. Kan vi stole på noe av det Vegar Tryggeseid sier?

Silje Hammerstad står i front for noregs­his­torias lengste læ­rar­streik. I Bibelen finn ho streike­kraft.

Tar en for laget

Elin Ørjasæter har skyhøg kulturell kapital, men er ikkje inter­essert i kultur.

Andreas Tharaldsen er en selv­er­klært marxist som nyter å drikke sjampanje og spise tiretters

Maria Sand skrev boka hun ikke trodde det var mulig å skrive. Nå skal den bli Hollywood-film.

I mors hus

Svei­sar­sonen Steinar Suvatne vil berre at folk skal forstå at han er flink.

Han har vore med å stoppa norsk EU-medlemskap, snekra saman ei rødgrøn regjering, og har stått i heisen med Yasir Arafat. No trer Jan Davidsen av.

Rania Iraki sørger over sine to nevøer og sitt hjemland Palestina. I alt det mørke har uventede muligheter dukket opp.

Ein sjeldan sensitiv mann

Åge Aleksan­dersen føler fortsatt på et uten­for­skap

Aksje­handel gir fiolinist Eldbjørg Hemsing en pause fra musikken

Dramatiker Arne Lygre er kjent for å tematisere de store eksis­ten­si­elle spørs­må­lene. Der er det ingen rom for hans eget «jeg».

Spelhøv­dingen

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideo­lo­gien»

Kenneth Edward Brophy gjekk i det første pridetoget i Bergen på 1970-talet og sat med Kim Friele på galleriet på Stortinget då homofor­bodet blei skrota.

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Kaptein på B-laget

Ubeha­ge­lig­heter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.

Leander Djønne har flytta heim til Hardanger. Der skriv han bøker, dyrker eple og byggjer ein annan heim enn den han kom frå.

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

– Nei, jeg er ikke anarkist

– Sånne lærere fikk vi, og det med norske myndigheters velsignelse, sier Synnøve Persen

Silje Hammerstad står i front for noregshistorias lengste lærarstreik. I Bibelen finn ho streikekraft.

Elin Ørjasæter har skyhøg kulturell kapital, men er ikkje interessert i kultur.

Andreas Tharaldsen er en selverklært marxist som nyter å drikke sjampanje og spise tiretters

Sveisarsonen Steinar Suvatne vil berre at folk skal forstå at han er flink.

Åge Aleksandersen føler fortsatt på et utenforskap

Aksjehandel gir fiolinist Eldbjørg Hemsing en pause fra musikken

Dramatiker Arne Lygre er kjent for å tematisere de store eksistensielle spørsmålene. Der er det ingen rom for hans eget «jeg».

Spelhøvdingen

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideologien»

Kenneth Edward Brophy gjekk i det første pridetoget i Bergen på 1970-talet og sat med Kim Friele på galleriet på Stortinget då homoforbodet blei skrota.

Ubehageligheter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.