Dag Eivind Undheim Larsen

Synne Folstad Moen

#fff

#000

Kokkelegende Arne Brimi går til angrep på fredagstacoen

– I perioder har det kanskje framstått slik, men det er vel også en slags selvoppholdelsesdrift i dette.

Arne Brimi står midt på tunet som utgjør livsverket. Nærmere bestemt restauranten Vianvang, som ligger pent plassert midt mellom Vågå og Lom – en firetimers biltur unna Oslo.

Navnesymbolikken er ikke til å ta feil av. Vianvang – også kjent under navnene fjelldronning og bergfrue – er ei plante, som – mot alle odds – har evnen til å slå rot i berg­sprekker og fjellhyller.

Brimi er rask med å invitere til befaring av et nybygg som ble reist under pandemien – en periode da det så svært mørk ut for mange av serveringsstedene her i landet. På vei inn holder han et miniforedrag om de dårlige vilkårene i norsk gründervirksomhet.

– En god gründer kan ikke ta hensyn til alle utfordringene man støter på i samfunnet. Det vil alltid være noen som synes det er skummelt med folk som forsøker å skape noe. Det kan jo til og med hende at de lykkes, sier ­Brimi med utilslørt ironi.

Fredags­tacoen har en posisjon som er ufattelig for meg

Kokk i kamp

Ingrid Fadnes

Synne Follstad Moen

Sven Henriksen vokste opp med Jesus over senga, men han ble homo likevel

 – Jeg må for Guds skyld ikke bli en sånn voksen, hvit mann som sutrer.

Øynene til Sven Henriksen smalner under den rosa capsen. Så synker erkjennelsen inn. Han er jo en voksen, hvit mann, men han er ganske sikker på at det der med å sutre, det har han klart å unngå.

I morgen fyller skuespilleren, dramatikeren og musikeren 70 år. Han rister litt vantro på hodet over påminnelsen. Har han virkelig levd så lenge? Nei, sier Henriksen. Det har han strengt tatt ikke.

– Jeg har bare levd i 50 år. Faren min tok fra meg 20, sier han.

Begge foreldrene er døde nå. Han brøt med dem da han var 17 år og vendte aldri tilbake.

Han slo alltid først, forteller Henriksen om faren.

– Så gråt han og sa: «Du er pappas lille gutt, ikke sant?»

Regnbuefargede flagg klapser i vinden langs Wergelandsveien ved Litteraturhuset i Oslo, der vi møter Henriksen. Det er juni, det er pridemåned, og i dag, etter ukevis med opprivende debatter om hva flagget representerer, fylles gatene i hovedstaten av både feststemte og kampklare mennesker. Paraden lar seg ikke stoppe, men Henriksen er ikke fremmed for å ta på seg «boksehanskene» igjen.

Jeg er egentlig sjokkert over at jeg lever

Seierherren

Åse Brandvold

Rikke Løe Hovdal

Umar Ashraf møter oss med åpne armer – bokstavelig talt.

Omfavnelsen krever at han bøyer seg litt. Han er 192 centimeter på strømpelesten. På videregående gikk han under navnet «190».

Vi får en omvisning i et stort og ganske hipt loftslokale i Storgata i Oslo. Her er kontorlokaler, ungdomshus, rådgivningstjeneste og et karrieresenter.

– Utrolig befriende!, svarer Ashraf når vi spør hvordan det har vært å gå fra å jobbe i PR-bransjen til en ideell organisasjon med uforutsigbar økonomi.

De siste årene har også vært preget av hyppig utskiftning i ledelsen.

Heldigvis ikke så mye. Jeg vil ikke snakke i kroner og øre, fordi jeg synes det er litt usmakelig. Men det er klart at jeg kommer jo inn her fra en annen verden. Jeg kom fra et pulserende kommunikasjonsmiljø, fra en bransje som jeg faglig tilhører, til et senter som, skal jeg være helt ærlig, har ligget litt nede med brukket rygg de siste årene.

I retrospekt ser jeg hvor definerende drapet på Benjamin ble for hvem jeg ble – og valgte å bli

Tar en for laget

Emma Tollersrud

Anniken C. Mohr

Kritiker, kurator og forfatter Johanne Nordby Wernø lener seg tilbake på kjøkkenstolen. Hun trekker pusten dypt og begynner å lese opp fra mobilen.

«Boka er super. Jeg var 46 da jeg fikk diagnosen. Før det var jeg feildiagnostisert som bipolar. Du var den første norske dama jeg kjenner meg igjen i.»

– Åh, jeg blir så rørt, hvisker Wernø.

Hun har fått spørsmålet om hvorfor hun skrev boka «Kaninen har stått opp» og leser nå flere av e-postene hun har fått. Boka er hennes første og handler om hvordan det var å få en autismediagnose som 42-åring. Hvordan fire tiår med annerledeshet omsider fikk et navn, som det heter i omtalen.

Med boka har Wernø åpenbart truffet en nerve. Den ligger på topp på salgslistene, og på Deichman bibliotek i Oslo er det nå over 250 på venteliste.

– Jeg skrev denne boka fordi det ikke fantes noen sånne bøker om autisme i Norge. Det er nesten umulig å finne informasjon om utredning og behandling, nettverk og noen å prate med. Jeg var i posisjon til å gjøre noe med det, sier Wernø.

Wernø har brukt to år på å skrive boka, som løper kronologisk fra sommeren 2022, da hun fikk diagnosen autisme, og fram til i vår. Det er stadige tilbakeblikk på oppveksten, tenårene og livet og henblikk til populærkulturen: David Byrne i Talking Heads, Andy Warhol, H.C. Andersen, Agatha Christie.

Det er nok en stor lettelse for mange som får diagnosen

Autist, ja visst

Aina Ebube Helgheim

Tom Henning Bratlie

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbeiderpartiet vurderte henne som partisekretær. 

Det var et lite sjokk for Kari-Anne Opsal da hun skjønte at Arbeiderpartiets valgkomité for alvor vurderte henne til å ta over som partisekretær etter Kjersti Stenseng. Hun, som er ei ganske vanlig dame fra Senja, ordfører i Harstad og bridgeentusiast.

– Det var veldig overraskende. Jeg tenkte bare at det var artig at Troms Arbeiderparti hadde spilt inn mitt navn, sier Opsal.

Men så ringte valgkomiteen og ville ha cv-en hennes, og da ble det plutselig ekte.

– Da oppdaget jeg at jeg ikke hadde vært på jobbintervju siden 1996.

Å skrive cv ble en helsikes jobb, men hun gjorde det, og hun ble kalt inn på intervju.

– Det var helt grusomt, ikke på grunn av komiteen, men jeg er vant til å sitte på andre sida av bordet.

I mars ringte telefonen, og det var henne de ville ha.

– Jeg tok det som en mann og hylte og skreik, sier Opsal.

Hun ble rett og slett veldig, veldig glad.

Jokeren

Erik Rudeng er en få her i landet som blir omtalt med tittelen «kulturentreprenør». Akkurat nå gransker han fasaden på Nationaltheatret, som ligger midt i Oslo sentrum. Bygget er et landemerke i hovedstaden, og Rudeng omtaler det som inkarnasjonen av klassisk norsk håndverk, kunsthåndverk og byggekunst.

Han er konstant bekymret for den historiske bygningens beskaffenhet.

Langs den ene ytterveggen er det reist stillaser, men Rudengs blikk dveler spesielt på de grå presenningene som strekker seg rundt byggets øvre del som et pannebånd – og som gir den monumentale bygningen et prosaisk tilsnitt.

– Dette er ikke et førsterangs nasjonalt kulturbygg verdig, sier han oppgitt.

Rudeng har en vennlig framtoning, er fast i blikket og velkledd, skjønt hvilken kulturentreprenør er ikke det?

Han er kjent for å være tydelig i talen. Denne våren har han brukt sin myndige stemme i diskusjonene rundt Nationaltheatrets framtid. Alle er enige om at teatret må rehabiliteres. Spørsmålet er i hvilken skala utbedringene skal foregå – og ikke minst – hvor mye det hele skal koste.

Et av de mer ambisiøse og høyttravende prosjektene som ligger på bordet, er et flunkende nytt og storstilt underjordisk teater på Tullinløkka. Denne herligheten har en foreløpig prislapp på rundt fem milliarder kroner.

Jeg var nok bortskjemt. I hvert fall har mine ektefeller ment det

Handlingens mann

Pernille Ekornrud Grøndal

Noen ganger trenger festspillkunstner Tori Wrånes å være en aldersløs, kjønnsløs, eldgammel baby.

Jeg lurer litt på hva slags prosjekt dette er, selv. Det er litt gyngende akkurat nå, sier kunstner Tori Wrånes ettertenksomt.

Å definere en utstilling er ikke alltid så lett. Ofte finner hun språket for hva hun vil formidle, først måneder etter at hun er ferdig, forteller hun.

Utstillingen hun snakker om, er den prestisjetunge Festspillutstillingen. Den settes opp hver sommer i regi av Bergen Kunsthall, og Wrånes er utnevnt til årets festspillkunstner. Utstillingen hennes har fått navnet «Moon Bag».

Som en av Norges mest anerkjente kunstnere er Wrånes særlig kjent for elleville performancer. Hun bruker ofte ulike kunstformer og teknikker i én og samme produksjon: fabelaktige vesener laget av håndsydde kostymer, drakter og masker, sang, heftige rekvisitter, video, skulpturer og installasjoner. Wrånes har ankommet utstillinger flygende i en vaier, gjort performance under vann og spilt piano hengende fra en klippe.

Når vi møtes en liten uke før utstillingsåpning, kommer hun derimot gående, praktisk ikledd flekkete malerfrakk, leopardtights og signalrosa caps – og to par briller.

For ordens skyld: En «moon bag» er en type veske, en halvmåneformet sådan, som bæres diagonalt på overkroppen over den ene skulderen.

– En veske er jo en form med et innhold. Og så finnes det noe inni den og utenfor. I tillegg er månen det helt motsatte av jorda. Det er kanskje et gjennomgangstema i mine arbeider, at man reiser til et annet sted hvor det ikke finnes noen forutinntatte sannheter, sier hun prøvende.

Og det er unektelig følelsen av å være på innsida av noe – kanskje innsida av en veske? – man får, når man går inn i utstillingen.

Jeg har behov for å slippe unna disse ferdig­lagde begrepene vi har

Jakter på frihet

Christopher Olssøn

Hvorfor blir folk som de blir? I Ragnhild Hennums tilfelle kan noe av svaret ligge i et tjern nedenfor mormoras gård ute på Hurum. Mormora passet henne mens foreldrene var på jobb, og da hendte det at Ragnhild gjerne ville bade. Mormora kunne ikke svømme, men var veldig praktisk anlagt. For å få orden på saken, trakk hun på seg langstøvler, knøt et langt tau rundt livet til lille Ragnhild og sa: «Bad i vei! Jeg drar i tauet hvis du går under.»

Kanskje sier det noe om hvorfor den kommende rektoren ved Universitetet i Oslo ble både nøktern og uredd. Mormora, Anne Marie Larsen, er hennes forbilde. Hun var bonde, rolig og tydelig, hardtarbeidende, men også gløgg.

– Hun hadde et veldig godt hode for matematikk. Hun fikk ikke gå så mye på skolen, men ryktet gikk om at det var hun som lærte opp læreren i bygda i regning, sier Hennum.

Hun er kanskje uredd, men ikke utpreget spontan eller risikosøkende. Så da hun ble oppfordret til å stille til valg som den nye rektoren ved Universitetet i Oslo, måtte hun tenke seg veldig nøye om.

– Det er en krevende jobb og et stort ansvar. Men da jeg fikk med meg et solid team, falt jeg ned på at jeg ønsket å stille. Jeg er veldig glad i UiO.

Hennum må også være blant dem som kjenner UiO aller best, etter å ha vært både viserektor og konstituert prorektor tidligere. Etter en lang valgkamp vant hun fram.

– Hvis du spør om jeg gikk rundt med en rektor i magen i årevis, så gjorde jeg ikke det, nei, sier hun og humrer.

Bygda har en stor evne til å bry seg om seg og sine.

Snus og fornuft

Jonas Henmo

Det personlige bunnpunktet kom rett etter et av de største høydepunktene i karrieren.

Et par uker tidligere hadde han solgt ut Rockefeller for første gang, og spilt foran 1300 hoppende, skrikende fans. Denne kvelden skulle han bare møte en gammel kompis for å prate, men dagen etter våknet Tyr Markus Røe på stuegulvet hjemme uten noe minne av hva som hadde skjedd. Det siste han husker var at de bestilte shots.

– Alle vinduene sto på vidt gap, og jeg tenkte sånn: Har jeg prøvd på noe her, liksom? Etter det skjønte jeg at jeg måtte 

Røe, kjent under artistnavnet Tyr, er åpen om rusbruk, angst og depresjon i sangene sine. Når han nå gir ut sitt femte prosjekt på tre år, «TyrTape 2», sier han at ting går bedre enn det har gjort på veldig lenge.

– Jeg har det faktisk helt sjukt bra om dagen. Det er første gang jeg har falt til ro med å gjøre litt andre ting enn musikk. Få litt rutiner og sånt. Gjør mye Wim Hof-pusteøvelser for angsten. Jeg har til og med begynt å trene. Fram til nå har det vært mye … kaos.

Tyr møter Klassekampen i studioet sitt i noen anonyme lagerbygninger på Oslo øst. Vinylplater står langs veggene, med hiphop-klassikere som Nas’ «Illmatic» og Outkasts «ATLiens» utstilt på hedersplass. Han har på hettegenser, en stor cargobukse og har et rolig lynne.

Hvem er denne fyren? For litt under tre år siden var det mange som stilte seg spørsmålet. Nesten over natta begynte folk å snakke om den inntil da ukjente rapperen Tyr. Singelen «21» hadde fanget folks oppmerksomhet på Tiktok, og da debutmixtapen «TyrTape» kom, ble den løftet opp og fram av kritikerne.

Siden da har det gått i ett: samarbeidsprosjekt med Holmlia-rapperen Oscar Blesson, albumet «Bedøvelse gjør mester», nominasjoner til Spellemann og P3-Gull, VG-lista, norgesturné og utsolgt Rockefeller.

Jeg hadde en oppvekst som gjorde at jeg vokste opp litt fortere enn de rundt meg

For harde livet

Ken André Ottesen ville til Totens rake motsetning. Det måtte bli Bergen.

Ken André Ottesen kommenterer sin egen entré på Tøyen-puben like ved leiligheten hans i Oslo mens han setter seg ved bordet der ølen han ba oss bestille, venter. Den er blitt litt dau i løpet av de siste 17 minuttene.

Det skal ta ham én time og 20 minutter å drikke den opp. Mer enn nok tid til å konkludere med at han ikke er en bygdetulling, selv om det står Toten på capsen hans. Bladfyk er en bedre betegnelse, eller avismann. Han nådde drømmen om å bli vaktsjef i VG og lagde prisbelønte avisforsider, men så slutta han for å tulle med lokalnyheter på heltid gjennom Instagram-kontoen BA-desken. Og med humorshow Norge rundt, for å låne tittelen på et program han mener får altfor dårlig sendeflate på NRK.

Når han bruker nesten halvannen time på å drikke opp en øl, handler det også om at han prater ganske ustanselig og svarer kjapt på alle spørsmål. Bortsett fra ett. Vi kommer til det. Men først: den vanskelige konfirmasjonstalen.

Snart er det tid for å plinge i glasset og si noen ord til en fjortis som aller helst hadde sett at du lot være.

I fjor ble Ken André Ottesen spurt om å tale for 170 borgerlige konfirmanter på Gjøvik. Da 22. juli-støttegruppa hadde ringt ham og bestilt en opptreden, hadde han svart ja med én gang. Men da Human-Etisk Forbund altså ba om konfirmasjonstale, trengte han betenkningstid. Det er noe med sjangeren som er krevende, mener Ottesen. For hva skal man egentlig si? Hvordan få inn et budskap? Vil konfirmanten høre på det?

Ottesen tror de fleste går for oppramsinger.

– Du begynte i barnehagen og hadde sånn blå sekk. Så begynte du på skolen, og mamma og jeg var veldig stolte, parodierer han.

Bergen var eksotisk. Nesten som å dra til et annet land

Vaktsjefen

Da filmprodusent Bård Kjøge Rønning så «No Other Land» for 46. gang uten å være lei, skjønte han at det var et mesterverk.

En krans av eldre damer står forventningsfulle og nærmest tripper inne på Vinderen eldresenter. Parfymen ligger som et tungt sceneteppe i lokalet. Sirlige silkeskjerf er knyttet rundt halser som stekker seg. Kan det være fløtepusen Marcello Mastroianni? Kjekkasen Robert Redford? Eller er det selveste mafiabossen Marlon Brando de ser?

Det er i hvert fall en mann med anstrøk av Hollywood som har entret eldresenteret på Oslos vestkant.

– Du var så varm! Du var så positiv! Er du alltid det?

– Haha, ja, jeg er nok det, og jeg kunne jo ikke si nei til dere! sier filmregissør og produsent Bård Kjøge Rønning.

Han gliser bredt til Grethe Huseby, styremedlem av foreningen Echo, som har hanket ham inn for å holde foredrag for dem.

Damene er over seg av glede fordi Rønning takket ja, og det på flekken.

– Hadde vi spurt ham litt seinere, hadde det nok ikke gått, sier en av damene på vei inn døra.

For rett etter at dameklubben på Vinderen hadde ringt Rønning, gikk telefonen hans varm. Filmen «No Other Land», som Rønning har vært med å produsere, ble nominert til Oscar for beste dokumentarfilm.

Rønning gikk nervøst rundt seg selv. En nominasjon er gjevt, men ikke nok, tenkte han. Man må jo vinne.

Jeg må gjøre noe hele tida. Andre folk ser på tv-serier og sånn, det klarer ikke jeg

Hakkespetten

Anne Kari Hinna

Kristine Banggren Gripsgård har fått nok av kommandoar om korleis livet skal levast.

Ei bøn, brodert med ­svarte sting på eit kvitt lerret, er montert i glas og ramme. «La meg bringe lys der mørket ruger» er den delen av bøna, kjent som Frans av Assisis bøn, som Kristine Banggren ­Gripsgård liker best.

Ho og mannen kjøpte det på ein bruktmarknad. Broderiet har nettopp kome opp att på veggen, ved sida av fotografiet av dei to døtrene. Huset har vore strigla og klargjort for visning.

I fleire år var Gripsgård blant bakspelarane i Kristeleg Folkeparti, blant anna då partiet var i regjering. Då dagens KrF-leiar Dag Inge Ulstein var utviklingsminister, hadde han Gripsgård som politisk rådgivar. Derfrå gjekk ho til KrFs gruppe på Stortinget. Men no er åra i partipolitikken eit avslutta kapittel.

I dag er 31-åringen frå Hole i Buskerud debattleiar i avisa Vårt Land. Der har ho sjølv sparka i gang ein debatt om sex i kristne miljø.

«Epleskrotten» er namnet på ein podkast på seks episodar som utforskar idear om kristen sex og reinheit. Namnet speler på ein av fleire metaforar som kristne ungdommar har og blir møtt med i frikyrkjer: Kvar gong ­kvinner har sex utanfor ekteskapet, blir det tatt ein bit av ho. Til slutt er det berre skrotten igjen.

Går kvinner rundt og føler seg som epleskrottar, ville Gripsgård finna ut av – og få ein slutt på.

Ho vaks opp ved Tyrifjorden, på ein gard. Då bilmekanikar-faren fylte 40, fekk han grisar i gåve. Dei hadde også høner, som Gripsgård var glad i. Men draumen var å bu i eit bustadfelt.

Eg trur på Gud, men har mista veldig trua på kristne, dessverre

Bit i det søte eplet

Spol fire hundre år fram i tid. 89 prosent av verdens befolkning er kvinner. Bare 11 prosent er menn, og de lever innestengt i institusjoner kun til kvinners forlystelse og reproduksjon. Dette er rammeverket for suksessromanen «11 %» av dansk-norske Maren Uthaug fra 2022. I oppfølgeren «88 %», som nå har kommet på norsk, begynner en del kvinner å ta til motmæle mot matriarkatet, men man må ikke håpe på for mye.

– Når menn intervjuer meg, spør de ofte om det er håp for mennene og om de skal bli satt fri, sier Uthaug.

– De kommer ikke ut. Uansett hvor mange bøker jeg skriver, det som i hvert fall ikke skjer, er at de blir fri. Jeg har det ikke i meg, jeg har lest for mange krimbøker om kvinner som blir voldtatt og slått i hjel, sier Uthaug.

Ideen til prosjektet fikk Uthaug da hun besøkte ei øygruppe i Stillehavet for å samle stoff om barnedrap til ei anna bok.

– Jeg veit ikke om det var sant eller en myte, men jeg leste at for 150 år siden var det så mye krig mellom mennene på øyene, forteller Uthaug.

Mennene slåss i år etter år, døde i hopetall. Til slutt ble kvinnene fra de ulike øyene så lei at de møttes i skjul.

– De ble enige om at de neste 20 årene skulle det ikke fødes et eneste levende guttebarn, sier Uthaug.

Og sånn fikk kvinnene slutt på krigen. Uthaug leste vestlig drapsstatistikk og fant ut at nesten alle drap begås av menn. De få gangene kvinner dreper, er det som regel for å slippe en voldelig partner. Millioner av kvinner får ødelagt kropp og sinn fordi de blir banka opp og voldtatt. Hva om man kunne slippe alt dette?

Brutalisten

På privaten holder Forbruker­rådets direktør seg langt unna Temu.

Inger Lise Blyverket tråler gjennom en matbutikk i Oslo sentrum. Blikket til direktøren i Forbrukerrådet skanner prislappene med en skeptisk mine. Det siste året har matprisene økt langt mer enn innholdet i lønningsposen til den vanlige nordmann.

Denne uka har hun blant annet vært ute i mediene og påpekt at rekordoverskuddene til de store matvarekjedene ikke kommer norske forbrukere til gode.

Blyverket har en sober framtoning og er ikke redd for å tale makta midt imot. En sann og uangripelig våpendrager for «den lille mann» i dyrtida.

– Aktørene i næringslivet vet mye mer om det de selger til oss, enn det vi som forbrukere vet. Og min jobb er å forsøke å utjevne den maktubalansen.

Forbrukerrådet får 50.000 henvendelser årlig, og direktøren gjør hyppige opptredener i aviser, radioprogrammer og på tv. Tidvis kan virke som om hun har eget adgangskort til NRK-bygget på Marienlyst. Kanskje ikke så rart at hun omtaler Presse-Norge som «Forbrukerrådets aller beste venn».

De siste årene har hun langet ut mot høye strømpriser og fakturagebyrer, renteøkninger og useriøse bilselgere. Ikke minst har den populære nettbutikken Temu fått sitt pass påskrevet av Forbrukerrådet.

Nå på tirsdag var det selskapet bak betalingsappen Vipps som fikk på pukkelen. De ble beskyldt for å bryte personopplysningsloven og for å manipulere brukerne.

Man må vel ikke ha tatt masse dop i ungdomstida for å være et helt menneske

Til kamp mot kremmerne

Espen Barth Eide sa «slay» i beste sendetid. Men det ble klippet bort.

Ja, er vi fornøyd med utenriksministerens opptreden på «Nytt på nytt»?

Spørsmålet faller rundt bordet inne på det flotteste kontoret på Victoria terrasse i Oslo, hvor et samlet rådgiverkorps sitter og venter på sjefen sjøl. Det smiles og nikkes. Barth-en gjorde en god figur på et av Norges mest sette tv-programmer. Var han ikke overraskende morsom, den ellers litt tilknappa mannen fra Vinderen?

– Jeg fikk ham til å si «slay», men det kom dessverre ikke med i sendingen, sier ­Milla Skaug Ødegaard, 25-åringen fra Nittedal som er en av utenriksministerens nærmeste rådgivere.

Så kommer hovedpersonen selv inn i en rasende fart og setter seg øverst ved bordenden.

– Nå har vi akkurat skrytt av «Nytt på nytt»-opptredenen din her! sier Ødegaard stolt.

– Så flott. Ja, da er det møte om India, ­svarer Eide hastig.

Tidligere på dagen har han tatt imot Klasse­kampen inne på det samme kontoret, og ­landet dypt ned i en skinnstol. Klokka er bare ti, men allerede har han jobbet i tre–fire timer. Sånn er dagene nå. NRK-opptredenen var et sjeldent avbrekk.

– Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år. Bare Cuba-krisa konkurrerer. Verden er aldri stille og rolig, men nå stilles det spørsmål ved noen grunnleggende ankerfester, sier Eide.

Det er kanskje de mest alvorlige tidene på 80 år

Spøk til side

Forsvarsadvokat Maria Hessen Jacobsen vet å holde hodet kaldt.

Med en resolutt mine senker hun seg kontrollert ned i det kalde vannet i havnebassenget i Bergen sentrum. Kaia er kledd i et tåkete lys, farget av den jevne strømmen med regn som skyller innover byen denne morgenen.

Når Maria Hessen Jacobsen kommer opp av vannet, sprekker ansiktet opp i et smil.

Jacobsen bader og tar badstu flere ganger i uka. Det gir et avbrekk fra en travel hverdag, der hun sjonglerer jobben som forsvarsadvokat og politisk arbeid med familielivet – mann, barn og bonusbarn.

– Badstu er det nærmeste jeg kommer en slags åndelighet, sier hun.

For henne handler åndelighet om verdier hun har fått med seg fra foreldrene sine: åpenhet, integritet, rettferdighet.

Som forsvarsadvokat må hun balansere de verdiene daglig, i møte med mennesker i krise. Ikke sjeldent har de gjort unevnelige handlinger.

– For meg er forsvareryrket og rettspolitisk engasjement uatskillelig. Man må nok være idealist for å jobbe med den type juss. Det blir et livsvalg.

Maria Hessen Jacobsen er en av Vestlandets mest profilerte forsvarsadvokater. Hun er partner i advokatfirmaet Elden og fast forsvarer i både Hordaland tingrett og Gulating lagmannsrett.

Jeg takker velferdsstaten for at jeg er der jeg er i dag

Prinsippfast rebell

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

Spenningen øker minutt for minutt utenfor feltsykehuset. Folk river og sliter i porten. De roper og skriker med et sinne i øynene som forteller at de ikke kommer til å gi seg. Svettedråpene pipler i pannene deres. Lufta er tett og klam. Varmebølger danser opp fra den røde sanden på bakken.

Inne ligger pasienter, flere av dem døende, og venter på vaksiner. Prosjektleder Linn blir stadig mer urolig. De er en liten gjeng fra Leger Uten Grenser i en kristen flyktningleir i Bangui – hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk. Den rasende mobben utenfor mistenker dem for å skjule en muslim inne på sykehuset – og de har rett i mistanken. Får de tak i ham, vet alle der inne at han trolig vil bli drept på verst tenkelig vis.

Og nå er det noen som klarer å åpne porten …

Eirik Svensson ser opp fra PC-skjermen ved kjøkkenbordet.

Utenfor leiligheten i fjerde etasje i Oslo sentrum er det regn. Han har nettopp forklart i detalj hvordan filmsettet ble laget: Hvor tanken om den røde sanda kom fra, det samme med kostymene, teltene, plaststolene, og palmene. Hvorfor de gikk for akkurat den og den fargen på veggene, hvorfor likhuset måtte ligge akkurat der, operasjonssalen akkurat der – og så videre, og så videre.

– Mitt utgangspunkt var å lage dette så realistisk som mulig. Dette skjedde, sier Svensson.

I norsk film er små budsjetter og store ambisjoner regelen snarere enn unntaket, forteller Svensson. Men «Før mørket», som hadde norgespremiere i går, framstår som en stor produksjon, filmet i utlandet, med internasjonal rollebesetning.

Filmen er basert på den dramatiske opplevelsen Lindis Hurum hadde som prosjektleder på et feltsykehus i Bangui julaften 2013.

Jeg følte at folk rundt meg hadde lest flere bøker, sett flere filmer og skjønte mer enn meg

Iscenesetter virkeligheten

Line Madsen Simenstad

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

Å være skilsmissebarn har sine likheter med å være minister, ifølge Emilie Enger Mehl.

Den første jobben Emilie Enger Mehl søkte på og fikk, var på en bensinstasjon på Flisa i Hedmark. Hun husker fortsatt følelsen av å gå inn og levere søknad. Hun var kjempenervøs og tenkte at hun helt sikkert ikke var god nok til å få jobben.

– Det at noen ville ansette meg, så jeg ikke på som noen selvfølge. Da de ringte og sa at de gjerne ville at jeg skulle jobbe der, ble jeg så glad og takknemlig, sier hun.

Hun elsket den jobben, ble der i to år, solgte sjokolade og bensin og haugevis av pølser, konkurrerte faktisk med de andre ansatte om hvem som klarte å selge flest burgere og pølser.

– Spiser du bensinstasjonpølser den dag i dag?