Pernille Ekornrud Grøndal

#fff

#000

Grethe Fatima Syéd tåler godt å bli kalt kontrær. Selv er hun mest opptatt av hva som føles sant.

Året er 2015. Midt på gulvet, i et unnselig konferanserom et sted i Oslo sentrum, står Grethe Fatima Syéd og synger «Vem kan segla förutan vind» av full hals.

Under henne kan hun kjenne at det dirrer. Det er som om det går strøm gjennom kroppen hennes, opp gjennom beina og brystet, via mellomgulvet og ut via halsen og munnen.

– Jeg gikk inn i en slags transetilstand. Det høres kanskje sprøtt ut, sier Syéd.

Det var ikke et mystisk, nyreligiøst ritual Syéd deltok i, men et stemmekraftkurs med sangpedagog Marius Holth.

Syéd hadde meldt seg på kurset med ambisjoner om å lære seg å synge arier av ­Händel. Men da kursdagen kom, stemte ingenting av det hun prøvde å synge. Til slutt ble det til at hun gaulet den svenske folkevisa i en rekke ulike rytmer, fra russiske folketoner til romani­musikk. Sjelden har hun følt seg så fri, forteller Syéd.

Der sto hun, 47 år og skilt fra forfatteren Jon Fosse og hadde funnet igjen korsangen, en hobby hun hadde som barn.

Såpass skjellsettende var opplevelsen at den markerer et før og et etter i livet hennes – noe stort, magisk og mystisk som hun ikke kunne kontrollere.

– Det lærte meg noe om hva det vil si å skape.

Det er fordi litteratur er så viktig for meg at jeg gidder å pirke i det

Å lese mellom linjene

Ingrid Fadnes

Christopher Olssøn

Én type manus dukker opp igjen og igjen i innboksen til Renate Reinsve

Renate Reinsve husker at hun lå på senga og bare slapp det. «Nå er jeg ferdig», tenkte hun.

Avgjørelsen var like viktig som den var lettende. Reinsve skulle slutte som skuespiller. Etter flere år på teaterscener og gjentatte forsøk på å få en fot innafor filmbransjen, hadde hun rett og slett gitt opp.

– Jeg husker at jeg bare tenkte. «Ok, nå gjør jeg noe helt annet.»

Dagen etter lyste et ubesvart anrop mot henne fra telefonen. Joachim Trier? Han ville møtes.

– Jeg skjønte ikke hva det var, forteller Reinsve.

Etter den lille rolla hun hadde hatt i «Oslo, 31. august» i 2011, hadde hun drømt om å jobbe med ham.

To dager seinere satt de ved et bord på Kunstnernes Hus i Oslo. Trier spurte om ikke Reinsve ville spille hovedrolla i hans neste film, «Verdens verste menneske». Karakteren Julie hadde Trier skrevet for Reinsve.

Svevende på en sky, forlot Reinsve møtet med Trier. Men denne dagen i juni, for nå litt over seks år siden, skulle ha nok en livsendrende nyhet i ermet. Seinere samme dag lyste to streker mot henne fra en graviditetstest. Reinsve skulle bli mor.

Jeg klarte ikke å strukturere livet mitt da jeg bodde aleine

Filmstjerna fra Solbergelva

Daniel Hesby Hansen

Ida Jackson elsker Lenin. Men for å få folk til å åpne kjeften, tyr hun til magien. 

I et kontorfellesskap på Tøyen lar Ida Jackson tarotkortene gli mellom hendene, med baksida vendt mot seg. Hun er dypt konsentrert, og ritualet er i likhet med hjørnekontoret overraskende uspjåkete. Dongerikledd som hun er, skulle man ikke trodd at hun var heks.

Tarot er en okkult visdomstradisjon med røtter tilbake til 1700-tallet, hvor man bruker en fargerik kortstokk for å få innsikt i seg selv og verden. Jackson bruker teknikken på skrivekurset Heksesirkel, og i fjor ga hun ut boka «Tarot – lær å forstå kortene og deg selv».

– Hvordan veit du hvilket kort vi skal trekke?

– Jeg kjenner en kiling i bakhodet, svarer Jackson, stadig vendt mot kortene.

For 15 år siden var hun én av Norges mest leste bloggere. I en periode kunne rosabloggerne kjenne pusten til knallrøde Jackson i nakken – bloggen hennes, «Revolusjonært roteloft», ble til i kjølvannet av at Arbeidernes kommunistiske parti (AKP) og Rød Ungdom (RU) begynte med internettaktivisme. Etter det jobbet Jackson i Store norske leksikon, og hun har grunnlagt flere bedrifter og skrevet enda flere bøker.

Nå sitter hun altså her som heks og skal til å si hva Klassekampen og våre lesere bør være seg bevisst fram mot valget, basert på hvilke kort som får det til å kile i hjernen hennes.

Elsker Lenin, hater staten

Dag Eivind Undheim Larsen

Synne Folstad Moen

Jeg har alltid hatt et behov for å være tverr og vrang.

Forfatter Bård Torgersen har nettopp gjort et forsøk på å oppsummere sitt eget gemytt. Diagnosen harmonerer tilsynelatende dårlig med den milde framtoningen til mannen som tar imot oss hjemme på Jordal i Oslo.

Det mest iøynefallende ved Torgersens fysiognomi er det hvite, fyldige skjegget. Profetskjegget er ikke bare klokhetens fremste attributt, men det bærer også bud om personlige egenskaper som tålmodighet og toleranse.

De tatoverte underarmene og tidsriktige denimbuksene peker kanskje i en annen retning. Det vitner om at Torgersen også besitter en god dose urban og subkulturell kapital.

Kanskje er gjenstridigheten likevel et grunndrag i hans personlighet.

– Jeg har alltid likt å gå mot strømmen, sier Torgersen tørt.

De siste tiårene har Bård Torgersen vært både høyt og lavt i norsk kulturliv, som musiker, journalist og forfatter. Denne høsten kommer det intet mindre enn to bøker fra Torgersens hånd. Han er aktuell med diktsamlingen «La oss gjøre dette sammen», og den eksperimentelle boka «Oei Oa::: alt snakker», som består av abstrahert skrift og ulike fotografier.

Dessuten markerer Torgersen i år 20-årsjubileum som forfatter, og han kan også skilte med over 20 bøker på samvittigheten. Noe han selv kommenterer med tidenes 

Tilfellet Torgersen

Om du vil intervjue Bergens mektigste, mener jeg det er noen andre du må snakke med, skrev finansbyråd i Bergen, Jacob Mæhle, i en e-post da Klassekampen kontaktet ham for portrettintervju.

Nylig ble Høyre-veteranen kåret til Bergens mektigste politiker av Bergensavisen. Selv insisterer han altså på at kåringen ikke er treffende.

Den finta hoppet Klassekampen glatt over. Som finansbyråd med ansvar for kommunalfinansene i Bergen, i tillegg til å være byrådsleder Christine Meyers høyres hånd, holder Mæhle betydelig innflytelse i de solbrune nevene.

Vi møter Mæhle på Norges handelshøyskole (NHH). Tradisjonen tro er byrådet invitert til å overvære immatrikuleringen av de ferske studentene.

Mæhle traver selvsikkert nedover gangen i aulabygget og hilser med et bredt smil og et fast håndtrykk. Ulastelig antrukket som han er, i blå dress, hvit skjorte og mønstret slips, ser han ut som en hvilken som helst finansmann. Så er han da også på gamle trakter, for Mæhle er nemlig siviløkonom fra nettopp NHH.

– Altså, jeg må gå på dagen, jeg, dersom jeg ikke leverer, sier han, og legger til at det er Meyer som er den desidert mektigste politikeren i byen.

I fjor sommer ble Mæhle headhuntet fra Oslo for å svinge øksa i Bergens kommunebudsjett.

Tallene for 2024 viste nemlig at byrådet styrte mot et underskudd på 715 millioner kroner. Så ille var det fatt, at Høyre måtte 

gå tilbake på valgløftet om å halvere eiendomsskatten

, noe som ville redusert kommunens inntekter med 400 millioner.

Jeg var et morsommere menneske for et år siden

Mannen med øksa

Jonas Henmo

Anniken C. Mohr

7T2A9331_kopi.jpg

Kjemiker Alexander Sandtorv har ikke tilgitt dem som mobbet ham

Alexander Sandtorv er mannen som forteller deg hva som skjer i kroppen når du er bakfull, om solkremen du bruker er farlig, og at bakervarene du kjøper kanskje inneholder ting som ikke bør spises av levende vesener. Nå serverer han sitronkake og vi får stole på at den er trygg.

«Rikskjemikeren», som han kaller seg, er etter hvert blitt medienes foretrukne ekspert på alle de rare stoffene vi spiser, drikker og smører oss med. Han har også utgitt en haug med bøker – både fag- og skjønnlitteratur. Den siste av dem, som handler om plast, kom denne uka.

Det har vært en lang vei hit fra en vanskelig oppvekst preget av mobbing og lite penger. At det har gått bra, er Sandtorv opptatt av å understreke at har mye mer med systemet enn med ham selv å gjøre.

– Det var en eller annen offentlig person som skrev et takkebrev til Lånekassen en gang. Det likte jeg godt.

Han er blitt en slags influenser selv, men er fullstendig allergisk mot alle de enkle og individualistiske «fattig til rik»-historiene som selges til unge på sosiale medier om dagen.

– Jeg kunne sikkert også solgt et eller annet budskap om at det bare er å stå opp klokka fem om morgenen og trene til maraton, så går det bra, men jeg tror ikke det stemmer. Jeg tror det er litt tilfeldig at det har gått bra med meg. Og det jeg har klart, har jeg fått hjelp til. Jeg klarer ikke ta æren for det selv. Takk til Lånekassen. Takk til skolebiblioteket!

Vi sitter i sofaen til Sandtorv i den smått bipolare leiligheten han leier på Carl Berner i Oslo. På den ene siden ser det ut som hjemmet til en voksen forfatter. En skrivestasjon er dekket med post-it lapper og notater, og bøker står og ligger i og utenfor bokhylla.

Jeg har en million yrker og en million hobbyer

Hevnen er søt

Stine Gudmundsen Bergo

Vilma Taubo

Rune Edvardsen er misjonsleder – og sosialist på sin hals

På likhuset i Mombasa i Kenya i 2008 sto Rune Edvardsen i sitt livs kanskje mest dramatiske øyeblikk. Faren, den kristne predikanten Aril Edvardsen, hadde nettopp brått gått bort under en misjonsreise, og Edvardsen tvilte.

Ikke på troa si, det har han aldri gjort. Men på om han kunne ivareta farens arv og lede misjonsorganisasjonen han hadde grunnlagt og ledet i over 40 år, Troens Bevis Verdens Evangelisering.

– Det var ganske kaotisk, og jeg følte meg liten oppi det hele. Jeg sa vel til Vårherre: Gi meg 365 dager, og hvis det går nedover, er det ikke jeg som skal bære dette ansvaret.

Klassekampen møter Edvardsen på en asiatisk restaurant i sentrum av den lille byen Brevik i Telemark. Han har sommerferie, og holder egentlig til noen kilometer unna, på Rognstranda, hvor han og kona Sølvi har parkert campingvogna et par dager. Ekteparet vil helst nyte ferien uten journalister på lasset. Derfor har Klassekampen dratt Edvardsen hit til den søvnige sørlandsbygda.

Forrige gang vi møtte Edvardsen, var under Sommerstevnet i Sarons dal i juli, arrangert av misjonsorganisasjonen han leder, Ingen Utelatt. Avisa skulle vitne en samtale om tro mellom tidligere leder av Kristelig Folkeparti Olaug Bollestad og ingen ringere enn Rødt-politiker Mímir Kristjánsson, som har brukt det siste halvåret på å lese Bibelen fra perm til perm.

Det er rift om de kristne miljøene i valgkampen. Denne uka fridde statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) til kristne velgere i Klassekampen, og en gjeng næringslivstopper har nylig gitt sjenerøse pengegaver til KrF for å sikre borgerlig flertall.

Hvem som får Rune Edvardsens stemme til høsten er hemmelig, men én ting kan han slå fast:

Røde Rune

Blomstene på bordet kommer rett fra Flatdal, akkurat som Helga Flatland selv. Det er sommerferie, men det er også boklansering. De har akkurat ringt fra forlaget og fortalt at de første eksemplarene har kommet fra trykkeriet.

Følelsen av at ordene og setningene hun har jobbet med så lenge nå har tatt fysisk form og ikke lenger kan endres, er helt spesiell, selv etter åtte romanutgivelser, forteller Flatland, som pendler mellom å være forfatter med bok å selge i Oslo og ferierende bondedatter på familiegården i Flatdal i Telemark.

Gården har vært i familiens eie siden 1600-tallet og er et stabilt og bestandig holdepunkt i en vaklevoren verden som endrer seg raskt.

– Det er godt å vite hvor man har røttene sine og å ha et sted å høre til, sier Flatland.

Det er ikke alle forunt å være like bevisst og takknemlig at hun er del av noe større enn seg selv som Flatland er. I den nytrykte boka «Så gjør vi så» skildrer hun mennesker som i økende grad blir fikserte på sine egne liv og utfordringer, på bekostning av fellesskapene de er del av.

– Jeg forsøker å skildre tida vi lever i ved å zoome helt inn på det aller minste, og bruke litteraturen som et laboratorium for å forstå hva det er som beveger seg i og mellom folk.

Gjennom hele forfatterskapet har hun prøvd å si noe om verden rundt seg, hvordan den utvikler seg og er å leve i. Men det er ikke virkelighetslitteratur av typen hvor forfatteren blottstiller seg selv og sine nærmeste.

– Målet er å beskrive en virkelighet som ligner verden vi lever i, men jeg skriver ikke selvbiografisk. For meg er det å dikte det interessante ved å skrive, å tolke verden gjennom andre perspektiv enn mitt eget, sier hun.

Frykt gjør at vi snevrer inn fokuset og blir selvopptatte og egoistiske framfor å tenke på fellesskapet

Samspillsdiagnose

Sofie Grønntun Nissen

Klassen Monica Goksøyr gikk i som barn, besto av to elever: henne og firmenningen hennes. Goksøyr én og to. På hele skolen gikk det 22 elever. På selve øya, Runde på Sunnmøre, bodde det 100 mennesker.

På et slikt sted kjenner alle alle – og noen kjenner deg kanskje bedre enn du kjenner deg selv.

– Hele bygda var liksom din utvidede familie. Folk var veldig up i hverandres business – på godt og vondt, forteller den 35 år gamle juristen og forfatteren.

Da foreldrene skilte seg, var hele bygda involvert i prosessen. Hver gang noen hadde en krise, ble det satt i gang dugnad. Folk tok vare på hverandre. Litt utypisk norsk? Goksøyr tror egentlig ikke det.

– Det er bare at grensene for hvem som er «innafor», var mer utvidet. Det var veldig inkluderende.

Så da Goksøyr flyttet til Oslo som 18-åring, fikk hun storbylivet midt i fleisen. Mye av «Slemme jenter» – novellesamlingen som har sikret henne både Tarjei Vesaas’ debutantpris, LOs litteraturpris og en plass på Morgenbladets liste over Norges beste forfattere under 35 – handler om nettopp det: slemme jenter fra bygda med mindreverdighetskomplekser.

– Jeg visste ikke hvordan man leser en adresse. Jeg vokste jo opp med at adressa mi var Monica Goksøyr, 6096 Runde.

I Oslo måtte Goksøyr lære seg en hel del nye ting: å lese kart, finne riktig buss, ta T-banen. Bitte små, helt hverdagslige gjøremål ble fort veldig store og skumle. Og selv om storbylivet var befriende, deilig og spennende, var det også overveldende.

Tåler vi ikke at kvinner kan ha en destruktiv karakter?

Vise for slemme jenter

Aina Ebube Helgheim

Rikke Løe Hovdal

Etter fire år på Stortinget har ikke Irene Ojala (P) blitt venner med noen

Da Irene Ojala var åtte år gammel, ble faren akutt sjuk. Han hadde kronisk hjertefeil, og familien var redd han skulle dø. Mora ringte legen, men han kunne ikke komme. Familien Ojala bodde nemlig i Kiberg, på tuppen av Varangerhalvøya i Finnmark. Det var vinter og storm, og veiene var stengt. Mora fikk beskjed om å legge mannen sin med hodet høyt og passe på at han fikk frisk luft. Hvis han overlevde de neste to timene, kunne hun ringe tilbake. Da var det en sjanse for at det skulle gå bra.

På kjøkkenet satt lille Irene Ojala på ei vedkasse og så på klokka.

– Tikk takk, tikk takk. Til slutt hadde det gått to timer, og han levde, sier hun i dag.

Mora ringte legen igjen, og han skulle komme så fort han kunne.

– Etter åtte timer, ble min far hentet med snowmobil.

Dette var på slutten av 1960-tallet. Siden ble Ojala tenåring og ung voksen, hun studerte og fikk jobb og fødte barn. Over 50 år seinere er ikke ting blitt noe bedre.

– Det samme skjer i dag. Jeg har venner som får hjerteinfarkt, og veiene er stengt, flyene står, folk kommer seg ingen vei, sier hun.

Naturen kan man ikke gjøre noe med, men reiseveien er politisk bestemt, og i 2017 bobla det over for Ojala. Fra Kautokeino er det for eksempel 27 mil til nærmeste sjukehus i Hammerfest. Årsaken? Alta kommune, den største i Finnmark, en femdel av arealet i fylket, har ikke eget sjukehus.

– Jeg tenkte at her må vi gjøre noe. Enten la være å klage eller gjøre noe, sier Ojala.

Det er deres egen feil. De kunne lyttet og vært kvitt meg

Ojalas metode

Kokkelegende Arne Brimi går til angrep på fredagstacoen

– I perioder har det kanskje framstått slik, men det er vel også en slags selvoppholdelsesdrift i dette.

Arne Brimi står midt på tunet som utgjør livsverket. Nærmere bestemt restauranten Vianvang, som ligger pent plassert midt mellom Vågå og Lom – en firetimers biltur unna Oslo.

Navnesymbolikken er ikke til å ta feil av. Vianvang – også kjent under navnene fjelldronning og bergfrue – er ei plante, som – mot alle odds – har evnen til å slå rot i berg­sprekker og fjellhyller.

Brimi er rask med å invitere til befaring av et nybygg som ble reist under pandemien – en periode da det så svært mørk ut for mange av serveringsstedene her i landet. På vei inn holder han et miniforedrag om de dårlige vilkårene i norsk gründervirksomhet.

– En god gründer kan ikke ta hensyn til alle utfordringene man støter på i samfunnet. Det vil alltid være noen som synes det er skummelt med folk som forsøker å skape noe. Det kan jo til og med hende at de lykkes, sier ­Brimi med utilslørt ironi.

Fredags­tacoen har en posisjon som er ufattelig for meg

Kokk i kamp

Synne Follstad Moen

Sven Henriksen vokste opp med Jesus over senga, men han ble homo likevel

 – Jeg må for Guds skyld ikke bli en sånn voksen, hvit mann som sutrer.

Øynene til Sven Henriksen smalner under den rosa capsen. Så synker erkjennelsen inn. Han er jo en voksen, hvit mann, men han er ganske sikker på at det der med å sutre, det har han klart å unngå.

I morgen fyller skuespilleren, dramatikeren og musikeren 70 år. Han rister litt vantro på hodet over påminnelsen. Har han virkelig levd så lenge? Nei, sier Henriksen. Det har han strengt tatt ikke.

– Jeg har bare levd i 50 år. Faren min tok fra meg 20, sier han.

Begge foreldrene er døde nå. Han brøt med dem da han var 17 år og vendte aldri tilbake.

Han slo alltid først, forteller Henriksen om faren.

– Så gråt han og sa: «Du er pappas lille gutt, ikke sant?»

Regnbuefargede flagg klapser i vinden langs Wergelandsveien ved Litteraturhuset i Oslo, der vi møter Henriksen. Det er juni, det er pridemåned, og i dag, etter ukevis med opprivende debatter om hva flagget representerer, fylles gatene i hovedstaten av både feststemte og kampklare mennesker. Paraden lar seg ikke stoppe, men Henriksen er ikke fremmed for å ta på seg «boksehanskene» igjen.

Jeg er egentlig sjokkert over at jeg lever

Seierherren

Åse Brandvold

Umar Ashraf møter oss med åpne armer – bokstavelig talt.

Omfavnelsen krever at han bøyer seg litt. Han er 192 centimeter på strømpelesten. På videregående gikk han under navnet «190».

Vi får en omvisning i et stort og ganske hipt loftslokale i Storgata i Oslo. Her er kontorlokaler, ungdomshus, rådgivningstjeneste og et karrieresenter.

– Utrolig befriende!, svarer Ashraf når vi spør hvordan det har vært å gå fra å jobbe i PR-bransjen til en ideell organisasjon med uforutsigbar økonomi.

De siste årene har også vært preget av hyppig utskiftning i ledelsen.

Heldigvis ikke så mye. Jeg vil ikke snakke i kroner og øre, fordi jeg synes det er litt usmakelig. Men det er klart at jeg kommer jo inn her fra en annen verden. Jeg kom fra et pulserende kommunikasjonsmiljø, fra en bransje som jeg faglig tilhører, til et senter som, skal jeg være helt ærlig, har ligget litt nede med brukket rygg de siste årene.

I retrospekt ser jeg hvor definerende drapet på Benjamin ble for hvem jeg ble – og valgte å bli

Tar en for laget

Emma Tollersrud

Kritiker, kurator og forfatter Johanne Nordby Wernø lener seg tilbake på kjøkkenstolen. Hun trekker pusten dypt og begynner å lese opp fra mobilen.

«Boka er super. Jeg var 46 da jeg fikk diagnosen. Før det var jeg feildiagnostisert som bipolar. Du var den første norske dama jeg kjenner meg igjen i.»

– Åh, jeg blir så rørt, hvisker Wernø.

Hun har fått spørsmålet om hvorfor hun skrev boka «Kaninen har stått opp» og leser nå flere av e-postene hun har fått. Boka er hennes første og handler om hvordan det var å få en autismediagnose som 42-åring. Hvordan fire tiår med annerledeshet omsider fikk et navn, som det heter i omtalen.

Med boka har Wernø åpenbart truffet en nerve. Den ligger på topp på salgslistene, og på Deichman bibliotek i Oslo er det nå over 250 på venteliste.

– Jeg skrev denne boka fordi det ikke fantes noen sånne bøker om autisme i Norge. Det er nesten umulig å finne informasjon om utredning og behandling, nettverk og noen å prate med. Jeg var i posisjon til å gjøre noe med det, sier Wernø.

Wernø har brukt to år på å skrive boka, som løper kronologisk fra sommeren 2022, da hun fikk diagnosen autisme, og fram til i vår. Det er stadige tilbakeblikk på oppveksten, tenårene og livet og henblikk til populærkulturen: David Byrne i Talking Heads, Andy Warhol, H.C. Andersen, Agatha Christie.

Det er nok en stor lettelse for mange som får diagnosen

Autist, ja visst

Tom Henning Bratlie

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbeiderpartiet vurderte henne som partisekretær. 

Det var et lite sjokk for Kari-Anne Opsal da hun skjønte at Arbeiderpartiets valgkomité for alvor vurderte henne til å ta over som partisekretær etter Kjersti Stenseng. Hun, som er ei ganske vanlig dame fra Senja, ordfører i Harstad og bridgeentusiast.

– Det var veldig overraskende. Jeg tenkte bare at det var artig at Troms Arbeiderparti hadde spilt inn mitt navn, sier Opsal.

Men så ringte valgkomiteen og ville ha cv-en hennes, og da ble det plutselig ekte.

– Da oppdaget jeg at jeg ikke hadde vært på jobbintervju siden 1996.

Å skrive cv ble en helsikes jobb, men hun gjorde det, og hun ble kalt inn på intervju.

– Det var helt grusomt, ikke på grunn av komiteen, men jeg er vant til å sitte på andre sida av bordet.

I mars ringte telefonen, og det var henne de ville ha.

– Jeg tok det som en mann og hylte og skreik, sier Opsal.

Hun ble rett og slett veldig, veldig glad.

Jokeren

Erik Rudeng er en få her i landet som blir omtalt med tittelen «kulturentreprenør». Akkurat nå gransker han fasaden på Nationaltheatret, som ligger midt i Oslo sentrum. Bygget er et landemerke i hovedstaden, og Rudeng omtaler det som inkarnasjonen av klassisk norsk håndverk, kunsthåndverk og byggekunst.

Han er konstant bekymret for den historiske bygningens beskaffenhet.

Langs den ene ytterveggen er det reist stillaser, men Rudengs blikk dveler spesielt på de grå presenningene som strekker seg rundt byggets øvre del som et pannebånd – og som gir den monumentale bygningen et prosaisk tilsnitt.

– Dette er ikke et førsterangs nasjonalt kulturbygg verdig, sier han oppgitt.

Rudeng har en vennlig framtoning, er fast i blikket og velkledd, skjønt hvilken kulturentreprenør er ikke det?

Han er kjent for å være tydelig i talen. Denne våren har han brukt sin myndige stemme i diskusjonene rundt Nationaltheatrets framtid. Alle er enige om at teatret må rehabiliteres. Spørsmålet er i hvilken skala utbedringene skal foregå – og ikke minst – hvor mye det hele skal koste.

Et av de mer ambisiøse og høyttravende prosjektene som ligger på bordet, er et flunkende nytt og storstilt underjordisk teater på Tullinløkka. Denne herligheten har en foreløpig prislapp på rundt fem milliarder kroner.

Jeg var nok bortskjemt. I hvert fall har mine ektefeller ment det

Handlingens mann

Noen ganger trenger festspillkunstner Tori Wrånes å være en aldersløs, kjønnsløs, eldgammel baby.

Jeg lurer litt på hva slags prosjekt dette er, selv. Det er litt gyngende akkurat nå, sier kunstner Tori Wrånes ettertenksomt.

Å definere en utstilling er ikke alltid så lett. Ofte finner hun språket for hva hun vil formidle, først måneder etter at hun er ferdig, forteller hun.

Utstillingen hun snakker om, er den prestisjetunge Festspillutstillingen. Den settes opp hver sommer i regi av Bergen Kunsthall, og Wrånes er utnevnt til årets festspillkunstner. Utstillingen hennes har fått navnet «Moon Bag».

Som en av Norges mest anerkjente kunstnere er Wrånes særlig kjent for elleville performancer. Hun bruker ofte ulike kunstformer og teknikker i én og samme produksjon: fabelaktige vesener laget av håndsydde kostymer, drakter og masker, sang, heftige rekvisitter, video, skulpturer og installasjoner. Wrånes har ankommet utstillinger flygende i en vaier, gjort performance under vann og spilt piano hengende fra en klippe.

Når vi møtes en liten uke før utstillingsåpning, kommer hun derimot gående, praktisk ikledd flekkete malerfrakk, leopardtights og signalrosa caps – og to par briller.

For ordens skyld: En «moon bag» er en type veske, en halvmåneformet sådan, som bæres diagonalt på overkroppen over den ene skulderen.

– En veske er jo en form med et innhold. Og så finnes det noe inni den og utenfor. I tillegg er månen det helt motsatte av jorda. Det er kanskje et gjennomgangstema i mine arbeider, at man reiser til et annet sted hvor det ikke finnes noen forutinntatte sannheter, sier hun prøvende.

Og det er unektelig følelsen av å være på innsida av noe – kanskje innsida av en veske? – man får, når man går inn i utstillingen.

Jeg har behov for å slippe unna disse ferdig­lagde begrepene vi har

Jakter på frihet

Hvorfor blir folk som de blir? I Ragnhild Hennums tilfelle kan noe av svaret ligge i et tjern nedenfor mormoras gård ute på Hurum. Mormora passet henne mens foreldrene var på jobb, og da hendte det at Ragnhild gjerne ville bade. Mormora kunne ikke svømme, men var veldig praktisk anlagt. For å få orden på saken, trakk hun på seg langstøvler, knøt et langt tau rundt livet til lille Ragnhild og sa: «Bad i vei! Jeg drar i tauet hvis du går under.»

Kanskje sier det noe om hvorfor den kommende rektoren ved Universitetet i Oslo ble både nøktern og uredd. Mormora, Anne Marie Larsen, er hennes forbilde. Hun var bonde, rolig og tydelig, hardtarbeidende, men også gløgg.

– Hun hadde et veldig godt hode for matematikk. Hun fikk ikke gå så mye på skolen, men ryktet gikk om at det var hun som lærte opp læreren i bygda i regning, sier Hennum.

Hun er kanskje uredd, men ikke utpreget spontan eller risikosøkende. Så da hun ble oppfordret til å stille til valg som den nye rektoren ved Universitetet i Oslo, måtte hun tenke seg veldig nøye om.

– Det er en krevende jobb og et stort ansvar. Men da jeg fikk med meg et solid team, falt jeg ned på at jeg ønsket å stille. Jeg er veldig glad i UiO.

Hennum må også være blant dem som kjenner UiO aller best, etter å ha vært både viserektor og konstituert prorektor tidligere. Etter en lang valgkamp vant hun fram.

– Hvis du spør om jeg gikk rundt med en rektor i magen i årevis, så gjorde jeg ikke det, nei, sier hun og humrer.

Bygda har en stor evne til å bry seg om seg og sine.

Snus og fornuft

Det personlige bunnpunktet kom rett etter et av de største høydepunktene i karrieren.

Et par uker tidligere hadde han solgt ut Rockefeller for første gang, og spilt foran 1300 hoppende, skrikende fans. Denne kvelden skulle han bare møte en gammel kompis for å prate, men dagen etter våknet Tyr Markus Røe på stuegulvet hjemme uten noe minne av hva som hadde skjedd. Det siste han husker var at de bestilte shots.

– Alle vinduene sto på vidt gap, og jeg tenkte sånn: Har jeg prøvd på noe her, liksom? Etter det skjønte jeg at jeg måtte 

Portrett

Grethe Fatima Syéd tåler godt å bli kalt kontrær. Selv er hun mest opptatt av hva som føles sant.

Én type manus dukker opp igjen og igjen i innboksen til Renate Reinsve

Ida Jackson elsker Lenin. Men for å få folk til å åpne kjeften, tyr hun til magien.

Tilfellet Torgersen

Jacob Mæhle er Bergens mektigste politiker. Men han blir gal hvis han fortsetter for lenge i jobben.

Kjemiker Alexander Sandtorv har ikke tilgitt dem som mobbet ham

Rune Edvardsen er misjonsleder – og sosialist på sin hals

Samspillsdiagnose

Da Monica Goksøyr besøkte Nationaltheatret for første gang, innså hun at hun var en fuckings bondeknøl.

Etter fire år på Stortinget har ikke Irene Ojala (P) blitt venner med noen

Kokkelegende Arne Brimi går til angrep på fredagstacoen

Seierherren

Umar Ashraf forlot en karriere i PR-bransjen for å bli leder av Antirasistisk Senter. Mangfoldskompetansen fikk han på restaurant.

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøttallergi.

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbeiderpartiet vurderte henne som partisekretær.

Handlingens mann

Noen ganger trenger festspillkunstner Tori Wrånes å være en aldersløs, kjønnsløs, eldgammel baby.

Påtroppende UiO-rektor Ragnhild Hennum er ikke redd for amerikanske tilstander. Høner, derimot.

Mora til Tyr Markus Røe ble ikke sint for at han tatoverte seg i ansiktet – hun betalte for det.

Vaktsjefen

Da filmprodusent Bård Kjøge Rønning så «No Other Land» for 46. gang uten å være lei, skjønte han at det var et mesterverk.

Kristine Banggren Gripsgård har fått nok av kommandoar om korleis livet skal levast.

Maren Uthaug er en dårlig same, en rotete danske og en litterær urokråke. Det har vist seg å være en suksessoppskrift.

Til kamp mot kremmerne

Grethe Fatima Syéd tåler godt å bli kalt kontrær. Selv er hun mest opptatt av hva som føles sant.

Én type manus dukker opp igjen og igjen i innboksen til Renate Reinsve

Ida Jackson elsker Lenin. Men for å få folk til å åpne kjeften, tyr hun til magien.

Tilfellet Torgersen

Jacob Mæhle er Bergens mektigste politiker. Men han blir gal hvis han fortsetter for lenge i jobben.

Kjemiker Alexander Sandtorv har ikke tilgitt dem som mobbet ham

Rune Edvardsen er misjons­leder – og sosialist på sin hals

Samspills­dia­gnose

Da Monica Goksøyr besøkte Natio­nal­theatret for første gang, innså hun at hun var en fuckings bondeknøl.

Etter fire år på Stortinget har ikke Irene Ojala (P) blitt venner med noen

Kokke­le­gende Arne Brimi går til angrep på fredags­ta­coen

Seier­herren

Umar Ashraf forlot en karriere i PR-bransjen for å bli leder av Antira­sistisk Senter. Mangfolds­kom­pe­tansen fikk han på restaurant.

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøtt­al­lergi.

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbei­der­par­tiet vurderte henne som parti­sek­retær.

Hand­lin­gens mann

Noen ganger trenger festspill­kunstner Tori Wrånes å være en aldersløs, kjønnsløs, eldgammel baby.

Påtrop­pende UiO-rektor Ragnhild Hennum er ikke redd for ameri­kanske tilstander. Høner, derimot.

Mora til Tyr Markus Røe ble ikke sint for at han tatoverte seg i ansiktet – hun betalte for det.

Vaktsjefen

Da filmpro­dusent Bård Kjøge Rønning så «No Other Land» for 46. gang uten å være lei, skjønte han at det var et mesterverk.

Kristine Banggren Gripsgård har fått nok av kommandoar om korleis livet skal levast.

Maren Uthaug er en dårlig same, en rotete danske og en litterær urokråke. Det har vist seg å være en suksess­opp­skrift.

Til kamp mot kremmerne

Rune Edvardsen er misjonsleder – og sosialist på sin hals

Samspillsdiagnose

Da Monica Goksøyr besøkte Nationaltheatret for første gang, innså hun at hun var en fuckings bondeknøl.

Kokkelegende Arne Brimi går til angrep på fredagstacoen

Seierherren

Umar Ashraf forlot en karriere i PR-bransjen for å bli leder av Antirasistisk Senter. Mangfoldskompetansen fikk han på restaurant.

Johanne Nordby Wernø håper autisme en gang blir som peanøttallergi.

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbeiderpartiet vurderte henne som partisekretær.

Handlingens mann

Noen ganger trenger festspillkunstner Tori Wrånes å være en aldersløs, kjønnsløs, eldgammel baby.

Påtroppende UiO-rektor Ragnhild Hennum er ikke redd for amerikanske tilstander. Høner, derimot.

Da filmprodusent Bård Kjøge Rønning så «No Other Land» for 46. gang uten å være lei, skjønte han at det var et mesterverk.

Maren Uthaug er en dårlig same, en rotete danske og en litterær urokråke. Det har vist seg å være en suksessoppskrift.