Emma Tollersrud

Anniken C. Mohr

#fff

#000

Ordene sto skriblet over doveggen en dag Maria Sand kom på skolen. Hun var bare 13 år, og dagen før hadde det skjedd noe voldsomt, noe som skulle rive ned og endre alt. Det var her hun sluttet å være barn.

– Jeg skulle ha hatt noen å snakke med, om det og om flere ting. Men det var ingen som tenkte at det var viktig.

En jevnaldrende ungdomsvenn hadde forgrepet seg på henne, og både overgrepet og mobbingen på skolen tok det lang tid å bearbeide. Sand, som i dag er skuespiller og forfatter, har gjenskapt disse scenene i flere av romanene sine. Blant annet dette at offeret, som Sand, ofte fortsetter å være sammen med overgriperen. Gutten ble aldri anmeldt.

– Overgriperen er ikke bare en skygge som kommer over deg i et portrom. Det er veldig ofte noen du har nær. Det snakkes det for lite om. Vi snakker veldig mye om skilsmisse, oppdragelse, tap og sykdom, men akkurat overgrep i nære relasjoner har vi ikke så lyst til å vedkjenne oss at finnes.

Fortielse og skam er også en rød tråd i Sands nyeste bok «Alt mitt er ditt», en murstein av en slektsroman som spenner over hundre år i Italia og Norge. Sand brukte totalt fem år på boka. «Hun sparer ikke på noe», sto det i VG, der anmelderen ga henne terningkast fem. Rettighetene til boka ble nylig solgt til Hollywood.

– Det har vært et veldig hardt arbeid. Det gir en mestringsfølelse. Jeg har klart å få til det jeg prøvde på.

– Ja. Og jeg har møtt mange som har sagt at jeg kanskje må ta det litt ned. Men så gikk det en faen i meg, en trass. Og den trassen er dritfin, den må man ikke ta vekk fra ungene sine. Den er jævlig å ta imot, men det er masse motor i den. For meg var det viktig å gjøre noe som henger høyt, sånn at jeg måtte strekke meg på tærne for å få det til. Hvis ikke hadde jeg ikke hatt krefter til å finne fokus.

Trassen er dritfin, den må man ikke ta vekk fra ungene sine.

Epikeren

Dag Eivind Undheim Larsen

Christopher Olssøn

Jeg hadde lenge en intuitiv motstand mot å skrive.

Line Norman Hjorth har satt seg godt i sofaen som står sentralt plassert i barndomshjemmet på Nesøya i Asker. I den nyrike enklaven utenfor hovedstaden holder øyboerne gjerne til i moderne funkishus og blir befordret i blankpolerte porscher.

Barndomshjemmet til Hjorth fungerer som en skarp kontrast til dette vellevnet. Veggene i det brune tømmerhuset er tapetsert med bøker og kunst, og tregulvet knirker påfallende mye.

Det er her Hjorth finner roa – i huset som har vært med på å forme hennes livsanskuelse.

– De fleste på Nesøya lever konforme liv, så vår familie var vel et av få bohemske innslag her ute.

I disse dager er Line Norman Hjorth aktuell med boka «Å våkne opp med Wittgenstein», som kretser rundt teoriene til den berømte østerrikske filosofen. De som forventer ei bok med abstrakte tankebaner og idiosynkratiske begreper, vil bli skuffet.

Hjorth har bestrebet seg på å gjøre stoffet tilgjengelig for den allmenne leser.

– Det som ved første øyekast kan virke uforståelig og utilnærmelig ved Wittgensteins filosofi, blir gripende når man nærmer seg det fra en annen kant. For det handler i grunnen om å rette oppmerksomheten mot menneskenes reelle problemer.

Det er sikkert mange som tenker at jeg har fått fordeler fordi jeg er dattera til Vigdis

I mors hus

Aleksander Åsnes

Tom Henning Bratlie

I ei stille sidegate i Arendal står partileiarane og frys mellom væpna politifolk.

Dei har kome utan ytterklede. Medan dei ventar på å bli sleppte inn til årets viktigaste partileiardebatt, trippar dei på asfalten og helsar på kvarandre som gamle klassekameratar etter sommarferien.

Ein mann i raud trailercaps og ring i øyret går omkring mellom dei. Han helsar ikkje så mykje. Han studerer.

Om nokre dagar skal Steinar Suvatne ta over som fast programleiar i «Debatten» etter Fredrik Solvang.

– Eg har god sjølvtillit. Betre sjølvtillit enn sjølvkjensle.

– Eg har kanskje ti prosent lågare sjølvkjensle enn det folk trur. Eg må jobbe litt kvar dag for å føle at eg får ting til. Eg tenkjer ikkje om meg sjølv at eg er ein jævlig smart fyr.

Kvelden før ligg seinsommarsola over eit kvitt trehus utanfor Arendal. Ei lang rekkje dresskledde menn går mot hagen.

Eg har kanskje ti prosent lågare sjølvkjensle enn det folk trur

Ein heilt vanleg fyr

Anne Kari Hinna

Over helga går han av som leiar for Pensjonistforbundet, og med det set Davidsen punktum etter fleire tiår som sentral aktør i norsk arbeids- og samfunnsliv. Men det er lite vemod å spora hos mannen som i førti år har trekt i trådane i maktas kulisser.

Davidsen var med å stoppa norsk EU-medlemskap og blei ein sentral strateg bak det raudgrøne regjeringsprosjektet. Og då brannmannen gav seg som forbundsleiar i Fagforbundet i 2013, tok det ikkje lang tid før han dukka opp att som leiar for Pensjonistforbundet. Kva har han sjølv å seia om si eiga rolle i historia?

– Tenk på alle menneska som opp gjennom tidene har vore i ulike posisjonar, og som var utruleg viktige der og då, men som ikkje ein kjeft hugsar i etterkant. Det er å lura seg sjølv å tru at noko står igjen etter den eine eller andre. Eg håpar ein har klart å gjera det ein kan gjera der og då, og det er det.

Sjølv er Davidsen opptatt av at han har hatt mange flinke folk rundt seg, og peiker heller på dei enn å framheva seg sjølv. Han kan til tider framstå som noko så sjeldan som ein beskjeden bergensar, ikkje brautande, men på talarstolen kunne han dirra. Like spente som andre kunne taleskrivarane stå å høyra på. Dei kunne ha jobba lenge med ein tale, men på talarstolen heldt Davidsen seg sjeldan til manus.

I pressa har Davidsen fått tilnamnet «den mektige».

Eg var ikkje skule­moden, men eg var jævlig tidleg kjønnsmoden

Ut av manesjen

Ingrid Fadnes

Ketil Blom Haugstulen

Enda en skåring! Det er målbonanza på Ekebergsletta i finalen for gutter 13–14 år på Norway Cup. Rania Iraki har tatt oppstilling blant publikum, og har alt gått ut av tellingen.

– Er det ni mål nå? spør hun en supporter ved siden av.

De rødkledde guttene fra Nordhordland BK Knarvik blir driblet i senk av de palestinske guttene fra laget Rawahel.

– Det der er jo Messi, sier en gutt til kompisene sine på tribunen når nummer 5 dunker inn enda et mål.

De palestinske flaggene vaier fra tribunen. Sluttresultatet blir 14–0 til Rawahel. De løper fram på kanten av scenen, løfter pokalen i været og feirer som om det er selveste fotball-VM de vinner.

– Dette er den sjansen de har. Det er den ene uka de får fri til å bare spille fotball. Når de reiser tilbake, er det til en uviss tilværelse, sier Rania Iraki.

Hun har fulgt de palestinske lagene på Norway Cup siden hun selv var ung. Både som fotballspiller og som guide for de palestinske lagene. Å kunne dele denne gleden med dem er så viktig, mener hun. Veien til sorg er kort. Både i tid og i geografisk avstand.

Det er ekstremt vondt at de ikke er med oss lenger

Sorgbæreren

Maria Høy Hansen

Eg trur eg vart øydelagd av å lese litteratur for tidleg, seier poeten

I vekene før dette intervjuet las Kjartan Hatløy opp att «Slik talte Zarathustra»av Friedrich Nietzsche, for å ha noko interessant å prate om.

«Her er det skodda som rår. Sløving på sofa. Om 30 minutt fyrer eg på ny i omnen. Er på side 250 av Zarathustra», skriv Hatløy ein dag.

Hos Nietzsche er Zarathustra einebuaren i fjella som etter mange år stig ned att til menneska for å fortelje kva han har sett. Hatløy les to sider om dagen, åleine på eit småbruk i Hyllestad i Ytre Sogn, der fjellet Lihesten reiser seg over attgrodde bøar som eit mørkt dyr av stein.

I heile kommunen vart det fødd fem ungar i fjor. Femten menneske døydde.

Ute på tunet på småbruket står Kjartan Hatløy med islendar på seg – den han bruker når han skal sjå flott ut. Den 72 år gamle poeten har gitt ut femten diktsamlingar og vunne fleire prisar.

Nesten før me har fått sagt hallo, får me vite at møtet mellom Martin Heidegger og japansk filosofi er noko av det næraste me har kome å forstå kva det vil seie å vere.

– Dei gamle egyptarane hadde ikkje eit ord for dyr. Dei skilde ikkje mellom artar på den måten som me gjer. Eg sit kvar dag i stova mi og ser på mange ulike fuglar, og det er ikkje noko veldig skilje mellom dei og meg.

Utanfor pressar trea seg mot huset, greinene står heilt inn mot rutene. Fuglane kjem nærmare enn dei gjer hos andre. Nokre gonger vaknar Hatløy om natta av at ein fugl stuper i glaset. Trea vil han likevel ikkje hogge.

– Det er særleg kråkene som kan vekke meg. Det er litt irriterande, men eg blir ikkje sint, seier han.

Eg vart kommunist for å kjempe for foreldra mine

Ein sjeldan sensitiv mann

Frida Holsten Gullestad

Åge Aleksandersen føler fortsatt på et utenforskap

Jeg la på tvert. Jeg turte ikke, sier Åge Aleksandersen og ler.

En av Norges største stjerner forteller om da han selv ble 

. Åge hadde gitt ut plata «Fredløs» med Bob Dylan-låter på trøndersk, akkompagnert av en bulgarsk fiolinist. Plata ble sendt til en amerikansk bekjent, som ringte fra fest. Han sto ved sida av Dylan, som var klar til å snakke med sin norske fan.

– Hva skulle jeg sagt til ham, sier Aleksandersen.

Han har holdt seg langt unna alle Dylan-konserter, selv da han spilte i Trondheim.

– Bob Dylan er jordklodens mest imponerende skapning, men jeg må ha ham i små doser.

– Han tærer på kreftene mine og utfordrer meg. Hva prøver han å si meg nå, med hamskiftene sine? Hvem andre dukker opp og står med ryggen til publikum, eller spiller orgel en hel kveld?

Nå er Åge Aleksandersen selv på en ny kurs. Etter 50 år med Sambandet la de opp i fjor. De spilte sin aller siste konsert foran 25.000 tilskuere på Lerkendal i september. Åge var klar for å prøve noe nytt.

Alltid på utkikk

Josefine Gjerde

Ketil Blom

Aksjehandel gir fiolinist Eldbjørg Hemsing en pause fra musikken

Eldbjørg Hemsing husker hvordan forventningen lå i lufta da hun entret den skrå scenen på Nationaltheatret.

I publikum satt kongeparet. Ved sida av henne gikk storesøsteren Ragnhild. I kulissene sto en nervøs mor. Selv husker ikke Eldbjørg Hemsing om hun hadde nerver.

– Jeg var kanskje litt nervøs, fordi mamma var så nøye på at vi måtte neie korrekt foran kongeparet.

Mest av alt husker hun hvor mørk salen var og den spesielle energien rundt henne da hun sto på scenen.

– Det er vanskelig å sette ord på, men den følelsen var startskuddet. Noe jeg lengtet tilbake til.

Jenta som trådte ut på scenen foran kongeparet, var bare seks år gammel.

I dag er hun en av våre mest suksessrike unge musikere innen klassisk musikk, med to Spellemannspriser, to Opus Klassikpriser, en Oscar-nominasjon og 90 millioner streams på tvers av plattformer.

Etter flere år i utlandet, fra Wien, Berlin, Paris og til London, har Eldbjørg Hemsing vendt hjem til Oslo, blant annet for å bli ny kunstnerisk leder i Oslo Kammermusikkfestival.

Men å falle helt til ro er ikke aktuelt.

Jeg har ingen problemer med å ta litt risiko

Til lags åt alle kan ikkje Eldbjørg gjera

Det handlet om en ungdomsgjeng som tilbrakte sommerferien på Sørlandet og hadde masse sex.

Dramatiker Arne Lygre har nettopp fortalt om sitt første litterære arbeid. En frivol beretning nedtegnet i en stjålet kladdebok med tittelen «Roman 1», ført i pennen av en tolv år gammel Lygre.

Inspirasjonskilden var ingen ringere enn Sigurd Hoels frisinnede roman «Syndere i sommersol».

– Jeg skrev om havet og svabergene, men tror aldri jeg kom helt i gang med sexskildringene, men tanken var at de skulle med, sier han.

Når Arne Lygre nå forteller om starten på sin forfattergjerning, befinner han seg nettopp i en sørlandsby – som til overmål ligger badet i sommersol.

Han er i Grimstad for å følge prøvene på Ibsen-stykket «En folkefiende», som spilles på amfiscenen Bruddet i Fjæreheia. Lygre har gjort sin egen dramatiserte versjon av det klassiske skuespillet.

Den rakryggede og høyreiste bergenseren går med faste skritt mellom de hvite trehusene i Sørlandsbyen – på jakt etter et sted som serverer kaffe – intet mer, intet mindre.

Kafeer spiller en vesentlig rolle i Lygres liv, for han jobber ofte ute blant folk – dog ikke uten musikk i ørene. For eksempel har han sittet og arbeidet på et diskotek i Paris.

Jeg tenkte ofte at jeg kom til å dø i ung alder

Lygres lyre

Mari Brenna Vollan

Charlotte Førde Skomsøy

Siden 1988 har Tor Karseth skrevet 80 musikalske forestillinger

– Nå er vi i 17. mai 1880, forteller Tor Karseth.

På tunet til Norsk Utvandrermuseum på Ottestad surrer barn og ungdommer rundt i vester, bukseseler og stakker. Stedet skal forestille Belmond i Iowa, dit mange hedmarkinger reiste for 160 år sida. Karseths jobb er å få alle klare til helgas premiere på spelet om utvandrerne. Mye av tida hans tilbringes i landskap som dette.

Mens barna synger og danser i ring, trasker Karseth bedagelig rundt med en rød ringperm.

– Venstre! Venstre! utbryter regissøren og prøver å få en liten gruppe med nordstatssoldater til å gå i takt.

Det sitter ikke helt, men ennå er det fire dager til premiere. Hamarsingen ser ut til å ta det med knusende ro.

– Nå er det vafler, erklærer han og får jubelrop i retur.

Da vi noen dager tidligere spurte om Tor Karseth ville bli portrettintervjuet, svarte han som en ekte hedmarking. Det ble en liten pause på tråden, og så:

‘Rektifikasjonsanlegg’ er ikke et ord som du egentlig skal bruke i en sang

Spelhøvdingen

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideologien»

Han elsker egentlig å lure folk. En gang gikk det så langt at Carl Frode Tiller sendte et falskt brev til søstera, som da var 18 år. Brevet var poststemplet i Oslo og tilsynelatende fra en serber de hadde møtt på interrail. Han ville søke asyl i Norge og var på vei mot Namsos, hvor han skulle søke et nytt liv med Tillers søster.

Selv var den litt eldre Carl Frode student i Trondheim og hadde raskt glemt hele greia. Da han ringte hjem fra nærmeste telefonkiosk, hadde familien ringt politiet, og fremmedpolitiet var på utkikk.

– Jeg måtte innrømme at det var jeg som sto bak. De var ikke akkurat blide, sier Tiller med et skjelmsk smil.

Den type kreativt opplegg, med å sette i gang små skuespill i hverdagen, er over. Nå får forfatteren utløp for kreativiteten på annet vis.

I juni ble Carl Frode Tiller tildelt LOs litteraturpris for de to romanene «Arbeidarhjerte» 1 og 2. I anmeldelsene framheves det at han skriver fortellingen om Norge og om den moderne mannen. Han som mangler det fellesskapet en tydelig klassetilhørighet kunne tilbudt og som savner et større prosjekt.

Hovedpersonen Trond ligner forfatteren. Han er oppvokst blant arbeiderklassen i Namsos og har gått gjennom den samme klassereisa. Den går fra boligene i arbeiderstrøket Prærien via selvbygget hus i Gullvikmoen, til en akademisk middelklasse i den litt større byen Trondheim. Trond har, som forfatteren, studert på universitetet på 1990-tallet og bor tilsynelatende i samme område som Tiller, i et hus med hage. Begge strever med spennet mellom pietistiske besteforeldre på den ene sida og kommunistiske på den andre. Begge er koplet til en arbeiderklasse med andre verdier enn de pratende klassene i byen.

– Kanskje denne skrivingen var nødvendig for å få til å lande. Nå føler jeg meg trygg på at det går an å leve i det mellomrommet, sier Tiller.

 diktning, ikke biografisk sannhet. Han er ikke Trond. Han er ikke alkoholiker og har ikke mistet jobben, eller ropt n-ordet til 

 elever som nektet å si «weniger», altså mindre på tysk, fordi det ligner for mye på n-ordet. Han går ikke rundt i byen og sier grenseoverskridende ting til ansatte i bokhandelen, og han har heller ikke hatt en oppvekst fylt av vold. Han fikk ris på rumpa, som mange andre i den perioden, men det sluttet fort, sier han.

Gjør det sjøl

Eg har i alle år hatt hemmelege elskarar. Dei er i 50-åra, 40-åra. Alder betyr så lite, seier Kenneth Edward Brophy, som nyleg fylte 80 år.

Han ler, kjakane løfter seg, og bak den svarte augelappen, som skjuler plasteret over gropa der det høgre auge skulle ha vore, knip musklane seg saman. Det var kreften som tok auget. Han startar dagen med 17 pillar og to glas vatn. Han har smertestillande med seg og ein stokk. Brophy har kreft i lungene og infeksjon i den eine foten. Han har kols, astma og ein pacemaker som held liv i han. To gongar i veka er han innom Haukeland universitetssjukehus. Det er ein fulltidsjobb å vera sjuk.

Brophy er erkebergensk, med røter frå Liverpool, og er laus i kjeften og sprudlande.

– Veit du kva som held meg i livet etter alt eg har gjennomgått? Legane seier det. Det er humøret mitt. Det held meg oppe.

Det var så rotete i leilegheita at Brophy bad om å få møtast på kafé. Han kom glidande mot oss, i ein raud minicrosser med tak, eit køyretøy kommunen har utstyrt han med. Boka «Hetset og hedret», som kom ut for snart ti år sidan, skrive av Gro Berntzen, har han med seg, saman med eit heimestrikka regnbogeskjerf.

Brophy tok oss med inn på Café Opera i sentrum av Bergen, der seniorgruppa til Fri pleier å møtast.

No fortel han om livet sitt. 80-åringen er så kvikk og munter at det er vanskeleg å sjå føre seg alle slaga han har fått i løpet av åra. Barndommen var vond.

– Eg hugsar alt. Ho låg i open kiste i Liverpool, hadde raud kjortel og ein kross på brystet.

Kanskje er det del av genane. Me må vera på barrikadane

Sjefshomoen

 «Myggen» om VM-skandalen:  – Vi kjeda oss

Lyden av sko mot vått gress. Sko som treffer ballen. Ekkoet på en tom fotballbane når du fyrer av et skudd og treffer tverrliggeren.

Dette kunne vært lydskildringen av barndommen til Erik «Myggen» Mykland. Da han var seks år gammel, flyttet han nærmest inn på løkka i Risør. For å signalisere til de andre i nabolaget at han var på banen, skjøt han igjen og igjen i tverrliggeren.

Men lyden i dag kommer fra Start stadion, eller Sparebanken Norge Arena Kristiansand, som den nå heter, presiserer Erik Mykland på en melding. Klubben har fått amerikanske eiere, og stadion har endret navn, slik fotballen har endret seg siden den gang Mykland var toppspiller.

– Noah! Kom, vi samles i garderoben for å snakke i to min.

Myklands stemme bryter stillheten på gressmatta.

Starts gutter 17 følger etter treneren inn i garderoben. De skal ta en prat om kampen dagen i forveien før de setter i gang dagens treningsøkt.

– Ikke noe alvorlig altså, betrygger treneren bak to muntre blå øyne.

Jeg er ­ubeskjeden på banen og beskjeden utenfor

Antihelten

Ida Søraunet Wangberg

Dette intervjuet er basert på en misforståelse. For tredje gang har Naemy Trandum Aasen noe ufrivillig blitt en talende stemme for en ellers lavmælt yrkesgruppe.

I ledelsen i Norsk Arbeidsmandsforbund oppdaget de raskt at hun var god til å formulere seg. Derfor var det Aasen som ble sendt journalistenes vei når de ville snakke med noen som jobbet i et lavlønnsyrke.

Under storstreiken i 2023 fikk hun beskjed om at noen fra FriFagbevegelse skulle ringe, forteller hun. Da det ringte en journalist, la hun ut om det hun hadde på hjertet. Det var først et godt stykke ut i samtalen at hun skjønte at hun hadde sagt ja til å stille opp på NRK Debatten.

Like etter venta hun på en telefon fra LO Media, men telefonen som først kom, endte med at VG kom på besøk til familien hjemme i Kongsberg.

Og nå har det altså skjedd en gang til. Da Klassekampen ringte, var Aasen på en streikemarkering. Hun sto midt i solsteika blant hundre anleggsarbeidere og reinholdere.

– Så da var jeg jo helt sikker på at det kun var streik det skulle handle om. Så jeg bare: Ja, ja, det går fint. Og så var det sånn: Fader, det var et portrettintervju. Det var ikke det jeg trodde jeg sa ja til.

For selv om Naemy Trandum Aasen synes det er ubehagelig å stille opp, er det ikke mer ubehagelig enn å trekke seg fra noe hun allerede har sagt ja til.

også en som gjerne hever stemmen. «Jeg er møkk lei av at vi skal være på B-laget», sa hun fra talerstolen under en streikemarkering på Youngstorget for noen uker siden.

Jeg fikk litt lengre tid på prøver, men jeg trengte ikke en time ekstra på å synes at dette var dritt

Kaptein på B-laget

Pernille Ekornrud Grøndal

Ubehageligheter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.

– Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å artikulere meg slik jeg vil, sier Anawana Haloba.

Hun står ved kjøkkenbenken i en lånt leilighet på Dragefjellet i Bergen. Hun venter på at vannkokeren skal bli ferdig, så hun kan servere masala-te.

Hun unnskylder det litt labre humøret. Det har vært intense dager. Det er ikke her i avisa hun er opptatt av å formulere seg riktig.

To dager etter vårt møte skal den prestisjetunge Festspillutstillingen ved Bergen Kunsthall åpnes. Haloba har fått æren av å være årets festspillkunstner, med utstillingen «From This Darkness I Shall Grow».

Med vervet kommer også en frykt for å underprestere. Ikke på grunn av et ønske om suksess, men fordi temaene hun undersøker – om traumer, undertrykkelse og marginalisering – må behandles med respekt.

Selv om verkene hennes går i dialog med mange ulike historier, fra koloniseringen og den påfølgende frigjøringen av afrikanske land, eller krigshandlinger i Midtøsten og Ukraina, er Haloba bevisst på at hun ikke snakker på vegne av andre.

Også i sin kunstneriske tolkning er hun en slags observatør, slår hun fast.

– Det er viktig for meg å bære samtalen på riktig måte og til riktig tid.

Man skal ikke sette seg selv eller andre på pidestall

Spirende krefter

I dei bratte bakkane over garden til Leander Djønne ligg det nokre steinar i graset. Det ser ikkje heilt ut som ei ur. Kan dette vere staden der ein far ein gong stod med ein stein i den eine handa og håret til kona i den andre, klar til å slå?

– Eg trur ikkje det. Dette er ein fredeleg stad.

– Ja. Eg trur ikkje at det har skjedd noko slikt her. Om du tenkjer på ura i «Oskespiralen», så er det fiksjon, men ura er inspirert av garden oldefaren min kom frå, Steinateigen.

Djønne peikar ut over Hardangerfjorden, mot bygda Djønno. Der bur faren hans no.

– Oldefaren min var ein tyrann og ein drukkenbolt. Farmora mi voks opp i ein syskenflokk på tolv. Dei hadde det ikkje bra. Far min var ein utriveleg mann. Det fyrste minnet eg har, er at han bankar meg. Eg har vore oppteken av traumet som flyttar seg nedover i generasjonane.

Leander Djønne er romanforfattar, biletmakar og fruktbonde. I bøkene hans er garden sjeldan ein trygg stad.

No bur han sjølv på ein gard i Hardanger. Fjorden ligg blank og still, og lufta luktar som om noko er i ferd med å bli frukt.

Han stansar ved eitt av epletrea og tek ein rosa blom mellom fingrane. Treet er skore av ein som kan det. Bløminga er i gang, dei få dagane då Hardanger skiftar farge.

Eg identifiserte meg meir med ein flyktning enn ein nordmann

Ut av mørket

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

Det var et ord som ikke kom med. Ordet «kanskje».

Arve Tellefsen har nettopp forsøkt å forklare hva som skjedde tidligere i år da flere riksmedier meldte at den kjente fiolinisten hadde holdt sin siste konsert.

Det var under en opptreden på Nordfjeld Gjestegård i Eidskog at Tellefsen skulle ha kommet med den oppsiktsvekkende uttalelsen. Lokalavisa Mitt Eidskog var til stede og fanget opp skupet. Etter hvert ble nyheten plukket opp av VG og NTB og spredd over det ganske land.

Det var bare ett problem. Nyhetsrapporteringen var ikke helt nøyaktig, og Tellefsen måtte rykke ut med et dementi. Det var noen nyanser som gikk tapt, forteller han.

ville bli min siste konsert. Og jeg sa det halvt på fleip.

Det hører med til historien at Mitt Eidskog fastholder at de siterte fiolinisten korrekt.

Det er derimot ikke overraskende at meldingen om at Tellefsen skulle legge fio­linen på hylla, raskt ble et nasjonalt anliggende. De siste tiårene er det få – om noen – som har gjort mer for å spre klassisk musikk til det norske folk.

Fiolinisten er sprek for alderen. Han går i sitt nittiende år, men tar daglige treningsturer blant de bestandige granittskulpturene i Vigelandsparken i Oslo. Det ser ut til at Tellefsens fysiske beskaffenhet ikke står tilbake for soliditeten i Vigelands skulpturer.

Jeg burde vært mer hjemme og takket nei til ting

Spiller til fløyta går

Sofie Grønntun Nissen

Alexandra Fredwall haster inn i Botanisk hage på Tøyen i Oslo og unnskylder seg for at hun er for sein. Hun kommer fra Rød Ungdoms kontor i Storgata, men er fortsatt ny i hovedstaden og ikke helt stø på veien.

– Jeg prøvde meg på en elsparkesykkel for å spare tid, men det gjorde bare vondt verre, sier hun med et smil.

Fredwall har bare bodd i Oslo siden august i fjor. Nå må hun finne fram både i byen og i rampelyset.

De siste ukene har det stormet rundt 19-åringen – først etter at hun ble valgt som leder i Rød Ungdom, og så etter et intervju med Nettavisen som gikk viralt og fikk kommentarfeltene til å koke.

– Plutselig var jeg veldig synlig, sier Fredwall.

Selv vil hun helst ikke snakke så mye om seg selv. Det har vist seg vanskelig når man er en selverklært kommunist som vil avskaffe den kapitalistiske staten, innføre fri abort og kaller Nato for verdens største terrororganisasjon. Og i tillegg er transkvinne.

De siste ukene har blant annet gått til å anmelde drapstrusler. Dem har det vært ganske mange av, forteller 19-åringen.

– Man kan score veldig mange billige poeng på at jeg er transperson og sånne type ting. Men alt det handler om meg som person.

– Jeg vil snakke om politikk. Og om hvorfor jeg mener at systemet er grunnleggende urettferdig.

Når jeg så meg i speilet, var det som om jeg så en helt annen person enn den jeg egentlig var

Portrett

Maria Sand skrev boka hun ikke trodde det var mulig å skrive. Nå skal den bli Hollywood-film.

Line Norman Hjorth ville egentlig ikke skrive bøker. Til slutt måtte hun gi etter for den sosiale arven.

Sveisarsonen Steinar Suvatne vil berre at folk skal forstå at han er flink.

Ut av manesjen

Rania Iraki sørger over sine to nevøer og sitt hjemland Palestina. I alt det mørke har uventede muligheter dukket opp.

Eg trur eg vart øydelagd av å lese litteratur for tidleg, seier poeten

Åge Aleksandersen føler fortsatt på et utenforskap

Til lags åt alle kan ikkje Eldbjørg gjera

Dramatiker Arne Lygre er kjent for å tematisere de store eksistensielle spørsmålene. Der er det ingen rom for hans eget «jeg».

Siden 1988 har Tor Karseth skrevet 80 musikalske forestillinger

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideologien»

Sjefshomoen

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Som reinholder skal man helst ikke synes. Men skulle hun få gjort noe med problemene, måtte Naemy Trandum Aasen si ifra.

Ubehageligheter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.

Ut av mørket

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

Den ferske Rød Ungdom-lederen Alexandra Fredwall vil helst snakke om systemet. Alle andre vil snakke om henne.

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Endelig fri

Cathrine Frost kan bli en «fittekjerring» når gjøre-børa blir for stor

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenrikstjeneste

Overleveren

Maria Sand skrev boka hun ikke trodde det var mulig å skrive. Nå skal den bli Hollywood-film.

Line Norman Hjorth ville egentlig ikke skrive bøker. Til slutt måtte hun gi etter for den sosiale arven.

Svei­sar­sonen Steinar Suvatne vil berre at folk skal forstå at han er flink.

Ut av manesjen

Rania Iraki sørger over sine to nevøer og sitt hjemland Palestina. I alt det mørke har uventede muligheter dukket opp.

Eg trur eg vart øydelagd av å lese litteratur for tidleg, seier poeten

Åge Aleksan­dersen føler fortsatt på et uten­for­skap

Til lags åt alle kan ikkje Eldbjørg gjera

Dramatiker Arne Lygre er kjent for å tematisere de store eksis­ten­si­elle spørs­må­lene. Der er det ingen rom for hans eget «jeg».

Siden 1988 har Tor Karseth skrevet 80 musikalske forestil­linger

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideo­lo­gien»

Sjef­shomoen

«Myggen» om VM-skandalen: – Vi kjeda oss

Som reinholder skal man helst ikke synes. Men skulle hun få gjort noe med problemene, måtte Naemy Trandum Aasen si ifra.

Ubeha­ge­lig­heter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.

Ut av mørket

Arve Tellefsen har ingen planer om å legge fiolinen på hylla

Den ferske Rød Ungdom-lederen Alexandra Fredwall vil helst snakke om systemet. Alle andre vil snakke om henne.

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på lege­­kontoret, som holder han våken om natta.

Endelig fri

Cathrine Frost kan bli en «fitte­kjer­ring» når gjøre-børa blir for stor

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for seksti­mars­dagen.

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenriks­tje­neste

Overle­veren

Sveisarsonen Steinar Suvatne vil berre at folk skal forstå at han er flink.

Åge Aleksandersen føler fortsatt på et utenforskap

Dramatiker Arne Lygre er kjent for å tematisere de store eksistensielle spørsmålene. Der er det ingen rom for hans eget «jeg».

Siden 1988 har Tor Karseth skrevet 80 musikalske forestillinger

Carl Frode Tiller er barn av «gjør-det-sjøl-ideologien»

Sjefshomoen

Ubehageligheter blir feid under teppet. Anawana Haloba viser dem fram.

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Cathrine Frost kan bli en «fittekjerring» når gjøre-børa blir for stor

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenrikstjeneste

Overleveren