Sofie Grønntun Nissen

Christopher Olssøn

#fff

#000

Alexandra Fredwall haster inn i Botanisk hage på Tøyen i Oslo og unnskylder seg for at hun er for sein. Hun kommer fra Rød Ungdoms kontor i Storgata, men er fortsatt ny i hovedstaden og ikke helt stø på veien.

– Jeg prøvde meg på en elsparkesykkel for å spare tid, men det gjorde bare vondt verre, sier hun med et smil.

Fredwall har bare bodd i Oslo siden august i fjor. Nå må hun finne fram både i byen og i rampelyset.

De siste ukene har det stormet rundt 19-åringen – først etter at hun ble valgt som leder i Rød Ungdom, og så etter et intervju med Nettavisen som gikk viralt og fikk kommentarfeltene til å koke.

– Plutselig var jeg veldig synlig, sier Fredwall.

Selv vil hun helst ikke snakke så mye om seg selv. Det har vist seg vanskelig når man er en selverklært kommunist som vil avskaffe den kapitalistiske staten, innføre fri abort og kaller Nato for verdens største terrororganisasjon. Og i tillegg er transkvinne.

De siste ukene har blant annet gått til å anmelde drapstrusler. Dem har det vært ganske mange av, forteller 19-åringen.

– Man kan score veldig mange billige poeng på at jeg er transperson og sånne type ting. Men alt det handler om meg som person.

– Jeg vil snakke om politikk. Og om hvorfor jeg mener at systemet er grunnleggende urettferdig.

Når jeg så meg i speilet, var det som om jeg så en helt annen person enn den jeg egentlig var

– Nei, jeg er ikke anarkist 

Emma Tollersrud

Tom Henning Bratlie

Det begynte i desember i fjor. Rett før julefreden skulle senke seg, slo et ordrikt debattinnlegg fra Asle Toje ned som et lyn i offentligheten. Her var sterke advarsler om et nærstående kulturelt forfall. Norge som nasjon er i ferd med å bli en skygge av seg selv, ifølge Toje.

Reaksjonene haglet, og særlig ett av svarene fikk stor oppmerksomhet. «Jeg er sivilisasjonskollapsen Asle Toje advarer om», skrev norsk-iranske Mozzie Marvati i Aftenposten. Han er 36 år, har bodd i Norge i 30 av dem og jobber som fastlege i Ullensaker. Daglig kan han ta unna 15–20 pasienter. På fritida roper han i alle kanaler om situasjonen i helsevesenet. Likevel opplevde han å bli framstilt som et symptom på forfallet.

– Jeg ble oppgitt og trist. Toje traff følelsen av at uansett hvor lenge du har bodd her, uansett hvor mye du jobber og prøver å ta vare på den norske velferdsstaten, så kan noen likevel plassere deg i kategorien «de fremmede», sier Marvati.

Noe i Marvatis skarpe formuleringer knadde algoritmene på riktig måte. Med ett var han et navn. Han bemerket seg som en skarp motstander av krigen mot Iran og er frittalende om alt fra jernmangel hos kvinner til ensomhet og kulturblinde psykologer.

Med sin vinrøde Tesla manøvrer Marvati silkemykt på de snirklete veiene på Strømmen. Inne i et parkeringshus snur han seg i setet og blir sittende og skravle om fastlegekrisa og hvorfor så få leger våger å snakke åpent.

Selv tror han at rolla han har inntatt som en konfronterende stemme, kan ha lukket noen dører opp gjennom. Men 36-åringen kan ikke tie. På skolen var han aktiv i elevråd, og han har vært med i flere politiske partier. Han har det fra mora.

– Mamma var en veldig tydelig person. Hun var kommunist og feminist og hadde en mening om alt. Vi har aldri klart å holde kjeft.

Karaktersystemet i Norge begrenser deg for resten av livet

Bråkmakeren

Jonas Henmo

Anniken C. Mohr

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Hun reiser seg brått fra bordet i stua og begynner å lete etter noe i bokhylla. Det er ikke første gang det skjer. Flere ganger under intervjuet avbryter Anne Marit Jacobsen seg selv midt i en setning, bykser opp og skynder seg for å hente et eller annet hun har kommet på.

Denne gangen er det en bok hun er på jakt etter. Den lange, grå kjortelen flakser litt i lufta mens de korte armene romsterer i hylla. På brystet har hun festet en sølvbrosje og på hodet har hun et bånd med sebramønster.

Jacobsen, en av Norges mest folkekjære og anerkjente skuespillere, sitter for tida med hodet dypt begravd i litteraturen. Hun streker og øremerker, tenker, noterer, blar fram og tilbake, åpner en ny bok, og så en til.

Det er det flere grunner til. For det første jobber hun med en ny teateroppsetting på Nationaltheatret som har urpremiere på 80-årsdagen hennes i november. Men kanskje viktigere: Hun er på et hevntokt mot ting som har plaget henne tidligere i livet. Sånn som lesing.

– Fordi jeg er dyslektiker, har jeg ikke hatt noe godt forhold til litteratur. Som barn var det et helvete. Jeg satt i timevis og slet. Men som voksen er det noe rart som har skjedd. Jeg leser og leser. Jeg flyr ikke, men jeg leser i stedet. Og jeg forsvinner. Det er fantastisk.

– Kanskje du ikke er dyslektiker likevel?

– Jo, det er det helt tydelig at jeg er. Der er den!

Hun skynder seg tilbake med en slitt pocketutgave av Ingvar Ambjørnsens krimroman «Den mekaniske kvinnen» i hånda, der vi treffer en kvinne som har mistet begge beina i en ulykke. Eller «Den meksikanske kvinnen», som Jacobsen var sikker på at den het, da hun raste gjennom boka i kveldstimene i går.

Jeg tror folk hører på meg på en annen måte nå, fordi jeg gir mer faen

Endelig fri

Pernille Ekornrud Grøndal

Charlotte Førde Skomsøy

Cathrine Frost kan bli en «fittekjerring» når gjøre-børa blir for stor

En dag på 1980-tallet på vei hjem fra barneskolen tok skuespiller Cathrine Frost et valg.

Hun skulle slutte å være så følsom; hun skulle bli hard. Fram til det, forteller Frost, hadde hun vært en liten grineunge.

– Jeg var et sånt barn som gråt i anledninger det overhodet ikke passet seg. Det var veldig flaut, erindrer hun, der vi sitter i stua hennes på Sandaker i Oslo.

Lite visste lille Cathrine at nettopp hennes sterke følelsesregister skulle lede henne dit hun er i dag: En prisbelønnet dramatiker bak soloforestillingen «Lykke til, Cathrine Frost», som denne våren går sin seiersgang på fjerde året.

Siden stykket premierte på Det Andre Teateret i 2022, har Frost blottet seg for publikum, både fysisk og emosjonelt.

Toppløs, kun iført strømpebukse med truse over, har hun delt åpenhjertig med publikum om mammadrømmer, abort og en krevende fødsel. Om barseltida, der hun som nyfødte mamma ikke leverte helt etter forventningene, og om hvordan samfunnet behandler kvinner som har født.

Forrige helg dukket Frost også opp som den strenge, men stødige avdelingssykepleieren AK i den nye NRK-serien «Lis».

– Jeg er mye mildere enn AK i virkeligheten, altså.

Iskald og glovarm

Aleksander Åsnes

I leilegheita til Ebba Wergeland på Grünerløkka i Oslo er det truleg fleire tusen bøker, og det går knapt an å setje seg. Sofaen er stengd inne av bøker. Langs veggane, over borda, på golvet: stablar, rekkjer og haugar.

– De må ta bilete av rotet. Kanskje det kan kurere husmorsnevrosene til nokre av lesarane. Folk på min alder har slutta å vaske vindauga. I alle fall burde dei gjere det, seier Wergeland og viser oss vegen rundt i labyrinten av bokstablar.

Ved eitt av dei høge vindauga i den gamle bygarden står ein ergometersykkel vend mot Birkelunden. Derifrå kan ho sjå ut på unge menneske i sola, i det som no er eit av dei dyraste områda i hovudstaden.

– Eg høyrer til det vesle sjiktet av intellektuelle i samfunnet. Folk som kan bruke tida si på å diskutere, lese og tenkje. Det er eit farleg sjikt, for vi blir så lett narra til å tru at livet under kapitalismen er like godt og behageleg for alle. Og at samfunnet blir styrt ved at gode argument vinn fram. At berre vi kjem på gode nok argument, så kan vi forandre samfunnet.

– Nei. Det står veldig klart for meg no som eg er gammal. Argument er bra, men det må felles kamp til for å nå fram. Det er berre dei som sjølve kjenner rovdyrkapitalismen på kroppen, som skjønar at endring er naudsynt og ser kva som skal til.

Ho flytta hit i 1981, etter ti år i ei anna gate på Grünerløkka. Då ho fekk høve til å kjøpe leilegheita, nølte ho.

Friedrich Engels skreiv i «Zur Wohnungsfrage» i 1871 at bustadeigarskap blant arbeidarar kunne vere ei avleiing. Så kom det ein mann på døra.

Mennene kom til meg med bronkitt, og kvinnene med nerver

Bur i bokhylla

Dag Eivind Undheim Larsen

Charlotte Skomsøy

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenrikstjeneste

Det er en fordel om du utvikler allergi mot folk som er skurker.

Tor Wennesland har – med vekslende hell – gjort flere forsøk på å definere hva som kjennetegner en god diplomat. Nå ser det ut til at han nærmer seg sakens kjerne.

– Jeg har forholdt meg til verstinger i over 20 år og kan si at det er utrolig viktig at du skjønner hvem du snakker med.

– Fordi du ikke skal bli lurt. Du må regne med at alle du møter, vil prøve seg. Jeg er blitt vant til å forholde meg til mordere, svindlere, løgnere og kyniske maktpolitikere. Å ikke bli lurt har rett og slett vært jobben min.

Hvem skulle trodd at en mann med full presteutdanning kunne utarbeide en så kjølig analyse? Selv om han har bakgrunn fra bedehusmiljøet på Sørlandet, kan vi trygt si at Tor Wennesland ikke er et gudsord fra landet. Troskyldighet og naivisme er ikke egenskaper som blir premiert i internasjonal storpolitikk.

Ønsker du å være en aktør her, må du også «skjønne hvem du snakker med».

– Hvis du ikke utvikler denne egenskapen ettertrykkelig, kan du gå skikkelig i baret.

Jeg har vært mye borte, for å si det sånn

Et liv blant luringer

Hvert år gjennom oppveksten fikk Martin Revheim en bursdagsmelding fra Arne Treholt. Norgeshistoriens mest omtalte spion hadde et godt forhold til faren hans, fengselspresten på Ullersmo.

– I dag er det et fint minne, sier Revheim.

Men at andre ga uttrykk for at de likte faren, og bare så de gode sidene ved ham, var ikke alltid enkelt.

– Før kunne det føles som at de ikke trodde på mamma og meg.

Når Revheim åpner døra inn til sitt ærverdige murhus beliggende på en høyde i Kværnerdalen, er dette noe av det første han forteller. Bursdagsmeldingene fra Treholt er en av mange tusen puslespillbrikker han sitter med i streben etter å forstå seg selv, sin bakgrunn og hva det betyr å være et løvetannbarn.

Revheim er blitt en markant skikkelse i norsk kulturliv. Han står bak utestedet Blå og kulturhuset Sentralen i Oslo og har ledet Kongsberg jazzfestival og Kringkastingsorkesteret, for å nevne noe. I disse dager holder han på med utviklingen av Radiohuset på Marienlyst, og snart kommer han med sin tredje bok, «Det snur nå».

. Til tross for en barndom fylt av redsel og fornedring. Til tross for tvangsinnleggelser og flere år på institusjon. Til tross for diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Overleveren

Katarina Poensgen

Komiker Mohammed Basefer ville heller bo på gata enn å bo med faren

Første gang læreren viste Mohammed Basefer en blokkfløyte, var han redd.

– Det er en etablert tanke i det konservative muslimske miljøet om at blokkfløyte og sekkepipe er lyden av satan.

Den elleve år gamle Basefer nektet å ta imot instrumentet.

– Du trodde satan var i den blokkfløyta?

– Jeg trodde 190 prosent på den teorien.

Men han ville ikke si til læreren hvorfor han nektet.

– Jeg tenkte at da ville jeg åpnet en ny dør, en jeg ikke var klar for å åpne. Jeg var klar over at jeg allerede var en veldig merkbar person, at jeg skilte meg ut, sier Basefer.

Han ønsket å være som en kameleon, gå i ett med omgivelsene som var helt nye for ham.

Jeg visste ikke hva en dildo var, og det ble ikke bedre da jeg spurte klassen om det

Sjeiken fra Stavanger

Hannah Bull Thorvik

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Det var en gang at Emilie Blichfeldt skulle lage film. Prosjektet hadde et rekordstort budsjett på 60 millioner og var ambisiøst fra første pennestrøk: Kostymer, ball og slott. De fleste regissører prøver å kutte kostnader så mye som mulig, spesielt når de skal lage sin debutfilm, men Blichfeldt hadde andre planer. I løpet av fem år med manusskriving var det mange som tvilte på at filmen kunne finansieres.

– Jeg var klar på at dette var filmen jeg måtte lage. Hvis jeg ikke fikk lage den, var det ikke sikkert jeg ville lage film i det hele tatt. Film er for krevende til å gjøres halvhjertet. Jeg må tro på det jeg holder på med. 

Filmen utviklet seg til et pan-skandinavisk prosjekt, med hjelp fra både Sverige og Danmark. Innspillingen ble lagt til Polen. Med på laget fikk de den danske kostymedesigneren Manon Rasmussen, som har vært en nær samarbeidspartner for Lars von Trier siden 1980-tallet.

«Den stygge stesøsteren», som kan beskrives som en mørk vri på Brødrene Grimms eventyr Askepott, gikk sin seiersgang over norske kinoer, på internasjonale filmfestivaler som Sundance og Berlinalen, og ble solgt til en rekke land.

I januar ble det «urealiserbare» eventyret kronet med en Oscar-nominasjon for beste sminke og hår.

Interessen fra USA har vært betydelig, med telefoner og tilbud, ofte sjangerprosjekter fra større selskaper, og noen ganger tilbud fra skuespillere som vil møte Blichfeldt.

Horror-heltinnen

Åse Brandvold

foto), Hamar

Helge Hognestad har blitt en av Kirke-Norges mest omstridte personer: – Mennesker er ikke først og fremst syndere.

Helge Hognestad tror ikke at vi mennesker er «syndige», eller at Jesus døde på korset for at vi skulle bli frelst.

– Vi er vesener under utvikling, sier han.

Det høres ukontroversielt ut i 2026. Men at Hognestad som prest har ment dette gjennom et langt liv, har gjort ham til en av Kirke-Norges mest omstridte personer.

Samme dag som vi har funnet veien til et rødt rekkehus på Hamar for å møte den nå 85 år gamle presten, melder avisa Vårt Land at det aldri før har vært så få kirkemedlemmer som tror på Gud. Kun 15 prosent havner i kategorien «kirkelig troende medlemmer», viser Den norske kirkes nye medlemsundersøkelse.

– Da kan noe nytt vokse fram, sier han.

Snart kommer det som nok blir Hognestads siste bok: «Morgendagens kristendom?»

I boka går han tilbake til der kontroversen startet: til doktorgraden, «Forkynnelse som legitimering», som han forsvarte i 1978.

Han pekte på det allerede da: Kirka har et troverdighetsproblem. Inspirert av sosiologene Thomas Luckmann og Peter Bergers teori om «den samfunnsskapte virkelighet», lanserte han «den kirkeskapte virkelighet». I lys av dette begrepet analyserte han prekener over Matteusevangeliet gjennom en toårsperiode. Forkynnelsen var fjern, både fra teksten og vanlige folks livserfaringer, ble konklusjonen.

Jeg tenkte at jeg aldri ville få lov til å være prest

Evangeliet etter Hognestad

Anne Kari Hinna

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

På ein samlingsstad i La Paz i Bolivia står eldre menneske med knyttnevar i lufta. Politiet skyt, truleg lauskrut, for å stilna dei, men dei gamle bolivianarane, kledde i sine tradisjonelle drakter, ser alt anna enn redde ut. Dei er derimot rasande fordi dei kollektive pensjonsordningane dei har hatt, via fagforeiningane, skal over i private hender.

Blant vitna til protestane, ein gong på 1990-talet, stod ein nordmann som i ei årrekke hadde arbeidd i Norsk Kollektiv Pensjonskasse i Bergen. Han var på loffen med kona, og pensjonistane som hadde samla seg med knytte nevar mot pensjonsomlegginga, gjorde inntrykk på dei begge to.

– Dei var så tøffe. Dei forstod konsekvensane, seier Andreas Raknes.

I dag er det Andreas Raknes som er sint. 86-åringen er nok ein ganske ukjent mann for dei fleste, men saman med tidlegare kollegaer, Pensjonistforbundet og ein tidlegare sjef i Storebrand har han dei to siste åra grave i gamle bankrekneskap og rekna på reguleringa av pensjonane. Eit skremmande bilde teikna seg. Mens bankane hadde tatt ut milliardar i utbytte frå livselskapa, hadde pensjonane deira stått stille. Dette gjeld både pensjonistar og tusenvis av yrkesaktive.

– Eg begynte å få dårleg samvit. Det var denne bransjen eg hadde vore så opptatt av heile livet, seier Raknes.

Han kan halda lange foredrag om kva dei har oppdaga eller fortelja om fellesskaps- og solidaritetstanken som tidlegare var grunnleggande for forsikring og pensjon, men som gradvis har forsvunne.

Raknes meiner at noko må gjerast. Han etterlyser radikale grep, som å reorganisera selskapa som forvaltar fripolisane og etterbetaling for år med tapt kjøpekraft. Men tilliten til politikarane er låg.

– Innskotspensjon var noko forferdelege greier. Pensjonen blei individualisert. Den er ikkje livslang, og arvingane får pengane når du dør. Og veit du kvar dei har funne modellen? Dette blei innført av Chile under Augusto Pinochet, seier han og fortel at han blei kjent med den chilenske innskotspensjonen under eit besøk hos chilenske vennar.

Dei kjedelegaste folka bur på dei finaste hotella

Pensjonsrebellen

Frida Holsten Gullestad

På den ene hånda har han tatovert et enkelt lite kors. Det er en påminnelse om tida han var sint og at det gikk ut over både ham selv og de han er glad i. Mannen som blir kalt for Store Vennlige Kjempe, som snakker om fellesskap på innpust og utpust og som de siste 20 årene har hatt så mange tillitsverv i fagbevegelsen at det sjokkerer ham selv, blir stille når han skal forklare hva korset betyr.

– Jeg hadde en hund som bare fikk oppleve meg sint, sier Stian Pettersen Sagvold, og fortsetter:

Mora mi sier at han fikk kjeft hele tida. Det har jeg følt mye skam for. Hadde jeg ikke skjerpet meg, hadde jeg ikke hatt verken familie eller hus.

På den andre hånda har han familiens skogfinske merke, som tidligere ble risset inn i verktøy for å holde onde ånder unna.

Stian Pettersen Sagvold følger i fotsporene til andre ruvende skikkelser i fagbevegelsen når han denne våren skal innta et av maktas aller innerste kamre. Som én av seks personer skal han forhandle fram lønna på vegne av oss alle. Den særegne norske modellen gjør at de såkalte frontfagene – altså konkurranseutsatt industri – forhandler først og setter taket for hvor mye lønnsøkning alle andre bransjer kan kreve.

Sagvold ble valgt som nestleder for Fellesforbundet i fjor høst. Den tidligere klubblederen for Aker Solutions verft i Verdal i Trøndelag har tatt steget opp på den nasjonale arenaen, og han er livredd for å miste bakkekontakten.

Hjemme i huset i Verdal trasker han sindig rundt i sokkelesten. Rundt føttene hans vimser den seks år gamle beaglen Ekko. Han får mye kos og kjærlig oppmerksomhet.

Huset har han og familien satt opp med mye egeninnsats. Her er alt stort, som mannen selv. Sagvold flirer litt av at det eneste han fikk bestemme av interiøret i huset, var tapetet på do. Valget falt på en svart tapet med krokodilleskinnsmønster i relieff.

To raggsokker, det tenkte jeg måtte være greit å ta imot

En tidligere sint mann

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Jeg har sikkert vært en pest og en plage for familien.

– Jeg har stukket fram hodet ofte, og det har kanskje blitt vel mye oppmerksomhet rundt meg og mitt.

Skuespiller Ellen Horn legger ikke noe imellom når oppsummerer sitt hektiske yrkesliv – slik hun tror familien har opplevd det.

For en uke siden fylte hun 75 år, men det er få tegn til at hun har trukket seg tilbake for å nyte sitt otium.

I juni står hun på scenen under festspillene i Bergen og på Det Norske Teatret med en ny oppsetning. Og ikke minst: Hun bruker atskillig mange av døgnets timer på å kjempe for rehabilitering og utvidelse av den ærverdige bygningen som huser Nationaltheatret i Oslo sentrum.

Det er en sak hun etter eget utsagn er «manisk opptatt av».

– Jeg skjønner at de rundt meg føler at mine prosjekter tar mye plass. Jeg vil jo ikke ha det slik, men så blir det sånn likevel.

Vi møter Ellen Horn hjemme på Sagene i Oslo. Her bor hun i et gammelt, men nyoppusset trehus med det som skal være byens største epletre av typen gravenstein i bakgården.

Jeg er livredd for å bli ei gammel tante som bare klager

Horn i hundre

Line Ørnes Søndergaard

Verken karbonsko, pulsklokke eller gels har fått noen kvinne til å løpe fortere enn langdistanse­veteran Ingrid Kristiansen

Ingrid Kristiansen har nettopp sluppet oss inn hjemme hos seg i Holmenkollen i Oslo. Vi har ikke engang rukket å ta av oss skoene før hun peker mot døra inn til garderoben bak seg.

– Ja, nettopp … Jeg tenkte at vi kanskje kunne prate litt sammen før vi startet …

Vi adlyder. Den tidligere verdensmesteren har lovet å gi oss en såkalt terskeltest her i kjelleren i dag. Hun er så ivrig etter å komme i gang at det virker som hun nesten har glemt at det først og fremst er et intervju som er hensikten med Klassekampens besøk.

Et par minutter seinere stiger vi inn i et rom som oser av historie. Kristiansens lille figur sitter i en lenestol og smiler fra øre til øre under brillene og det kortklipte håret. Bak henne henger hundrevis av bilder og plakater fra en eventyrlig idrettskarriere: VM-gull, EM-gull, verdensrekorder på 5000 meter, 10.000 meter, halvmaraton og maraton.

I tillegg henger en drøss av familiebilder av barn og barnebarn. Bortenfor står to tredemøller med en svær «Ingrid Kristiansen»-­logo over.

Kristiansen har en noe ukonvensjonell tilnærming til løpstrening og har nesten daglig folk her i kjelleren for å gi dem veiledning. Nå er hun aktuell med en ny bok med råd. Den er til alle mosjonistene som ønsker å bli en brøkdel så god som hun en gang var – og til alle de som bare ønsker å komme seg litt mer ut.

Folk i dag gjør løping altfor komplisert

Løp for livet

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Mina Bai er nær ved å miste balansen i det hun forserer en høy brøytekant. Snøen langs veien ved Furuset Senter er tung, våt og glatt. Hun er en liten, vever kvinne som må støtte seg til fotografen for å gjenvinne balansen.

Kalenderen viser torsdag 15. januar. Vi våknet til nyheten om at Iran har stengt luftrommet. «Hjelp er på vei», sa Donald Trump til iranske demonstranter dagen før. Håpet om å bli kvitt det forhatte mullastyret spredte seg. Men ingenting skjedde.

Flytrafikken er i gang igjen, og vi er tilbake til det unormale.

Bai får ikke tak i venner og familie. Internett har vært stengt i en uke. Med tårer i øynene forteller hun det siste ungdom ned i 15-årsalderen posta på Instagram før de gikk ut og demonstrerte.

– De skriver at de er villige til å dø for friheten, sier Bai.

Antall drepte blir justert opp til 3428 denne formiddagen. Det skal bli høyere.

– Hver gang det kommer demonstranter på gata, så blir de skutt og drept.

De kan ikke velte dette regimet aleine. Noen utenfra må hjelpe dem

Mina i midten

Lara Rashid

Inger Brokka de Ruiter (SV) bryter alle sine valgløfter som varaordfører i Arendal

Det var ingen fare. SV hadde jo aldri hatt en ordfører eller varaordfører i kommunen. Dette var tross alt Arendal.

Det var det sosiallæreren Inger Brokka de Ruiter tenkte da hun takket ja til å være SVs ordførerkandidat i sørlandsbyen ved kommunevalget i 2023. Heltidspolitiker skulle hun ikke bli.

Så kom valgnatta, og SV fikk over 11 prosent av stemmene.

– Jeg fikk granatsjokk! Det var ikke et vanskelig regnestykke å skjønne av SV ville få varaordføreren, sier hun.

– Jeg elsket jobben min som sosiallærer og hadde mange barn jeg skulle fortsette å følge opp. Men nå måtte jeg søke permisjon fra jobben de neste fire årene, sier hun.

De Ruiter og SV hadde gått til valg på å prioritere elementære velferdsordninger som bedre eldreomsorg og oppvekst – og blitt belønnet med varaordførerposten.

To år seinere har Inger Brokka de Ruiter brutt alle sine valgløfter.

Jeg må gå med alarmklokke fordi han har blitt såpass stor og sterk, men mangler språk for å få utløp for tanker og følelser

Opprøreren

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Når du står overfor en så energisk og våken person som Mia Habib, kan det være en trøst å høre at også hun sliter med å komme seg opp om morgenen.

– Jo eldre jeg blir, jo dårligere blir jeg til å stå opp, sier 45-åringen og ler litt.

Danseren og koreografen har i en årrekke vært en markant jødisk stemme for å fremme dialog på tvers av land og kulturer. Norsk-israeleren har gjort performancekunst ved grensegjerdet mellom USA og Mexico, danset i Nord-Irak og satt opp forestillinger i mer enn 30 land. Nylig ble hun utnevnt som ny teatersjef ved Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans i Bergen.

Men Habib er ikke et supermenneske. Hun er elendig på håndarbeid og på å bake kake, forteller hun. Og så har hun altså denne morgenvegringen. Særlig etter 7. oktober 2023 har det vært tungt. Hamas-angrepet, som krevde 1200 liv, og det påfølgende folkemordet på Gaza har lagt seg som en svart sky over tilværelsen. Men hun har kommet seg ut av dyna hver dag.

– Det er en motor inne i meg som handler om menneskene rundt meg. Jeg blir lett engasjert. Men det skjer liksom 20 minutter etter at jeg har stått opp, sier hun.

Familiehistorien vil ha det til at det var noe som skjedde med den lille Mia da hun som treåring fikk se ballett på tv hjemme i Haugesund. Reaksjonen var så sterk at alle skjønte at hun måtte begynne å danse. Lenge drev Habib med både fiolin, alpint og dans, men før videregående måtte hun velge én av dem.

– Dansen har begge deler, både det fysiske og musikken. Jeg likte også at samtidsdansen ikke var målbar. Det er ingen fasit, og du kommer aldri i mål, for det handler ikke om det. I dansen er det et mysterium, som jeg likte veldig godt.

Habib har alltid hatt en organisator i seg, og hjemme stelte hun i stand garasjeteater og sirkus i hagen, med stram regi over nabobarna. Som tenåring snek seg inn når turnerende danseproffer hadde øving, og uredd som hun var, gikk hun rett bort til danserne etterpå og spurte: Hvordan blir man danser? Kan jeg bli danser?

Jeg var livredd for å slutte å spise sånn som mange av medstudentene mine gjorde

Tilbake til dansen

Anders Baasmo pleier å kreve mye mer, dersom det kommer et jobbtilbud i form av en koffert med penger

På vei. 10 min unna. Kan sitte til 16.30.

Den korthogde tekstmeldingen fra Anders Baasmo avslører at skuespilleren befinner seg i ei lei tidsklemme.

Han har akkurat forsøkt seg på noe han umulig kunne klare: å forsere strekningen fra Solli plass til Ullevål på ti minutter i hovedstadens ettermiddagsrush.

Nå står Baasmos Volvo og stanger i bilkø ved Majorstukrysset.

Så ringer telefonen. I hektiske vendinger forteller Baasmo at han nå må sette kursen mot skolen til avkommet. Poden har falt og slått hodet.

Det går en liten stund, så ringer telefonen på ny. Det går bra med guttungen, og Baasmo er på vei til kafeen hvor vi har avtalt å møtes.

Én time bak skjemaet kommer Baasmo inn døra. Skuespillerens kalender er stappfull uka før jul, og ekstraordinære hendelser som fallulykker og intervjuavtaler er nok til at tidsplanen rakner.

Åpenbart lei seg unnskylder Baasmo seg med et aldri så lite understatement.

Portrett

Den ferske Rød Ungdom-lederen Alexandra Fredwall vil helst snakke om systemet. Alle andre vil snakke om henne.

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Iskald og glovarm

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenrikstjeneste

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Komiker Mohammed Basefer ville heller bo på gata enn å bo med faren

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Helge Hognestad har blitt en av Kirke-Norges mest omstridte personer: – Mennesker er ikke først og fremst syndere.

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

En tidligere sint mann

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Verken karbonsko, pulsklokke eller gels har fått noen kvinne til å løpe fortere enn langdistanseveteran Ingrid Kristiansen

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Opprøreren

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Anders Baasmo pleier å kreve mye mer, dersom det kommer et jobbtilbud i form av en koffert med penger

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Det siste pinnekjøttet

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Vigdis Bjorvand har sittet to ganger i israelsk fengsel i år. Da kom det godt med å ha trent på å undertrykke raseriet sitt.

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter

Kulørt kyniker

Den ferske Rød Ungdom-lederen Alexandra Fredwall vil helst snakke om systemet. Alle andre vil snakke om henne.

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på lege­­kontoret, som holder han våken om natta.

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Iskald og glovarm

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for seksti­mars­dagen.

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenriks­tje­neste

Blå-gründer og kultur­leder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Komiker Mohammed Basefer ville heller bo på gata enn å bo med faren

Det var aldri Emilie Blich­feldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Helge Hognestad har blitt en av Kirke-Norges mest omstridte personer: – Mennesker er ikke først og fremst syndere.

Pensjons­rebell Andreas Raknes er sint

En tidligere sint mann

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skue­spil­ler Ellen Horn

Verken karbonsko, pulsklokke eller gels har fått noen kvinne til å løpe fortere enn langdistanse­veteran Ingrid Kristi­ansen

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debatt­inn­legg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

Opprøreren

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om under­tryk­kelsen av pale­sti­nerne

Anders Baasmo pleier å kreve mye mer, dersom det kommer et jobbtilbud i form av en koffert med penger

Ned med tekgi­gan­tene! Skue­spil­ler Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Det siste pinne­kjøttet

Oslos politi­mester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Vigdis Bjorvand har sittet to ganger i israelsk fengsel i år. Da kom det godt med å ha trent på å under­trykke raseriet sitt.

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilka­rakter

Kulørt kyniker

Mozzie Marvati holdt på å drukne under flukten fra Iran. Men det er det han ser på legekontoret, som holder han våken om natta.

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Tor Wennesland har møtt mordere, svindlere og løgnere i norsk utenrikstjeneste

Blå-gründer og kulturleder Martin Revheim var redd for å bli slått i hjel av faren. Likevel har han aldri sluttet å lete etter det gode i ham.

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Pensjonsrebell Andreas Raknes er sint

– Jeg er glad i alle slags folk, og det har nok vært en styrke, sier skuespiller Ellen Horn

Verken karbonsko, pulsklokke eller gels har fått noen kvinne til å løpe fortere enn langdistanseveteran Ingrid Kristiansen

Mina Bai trodde hun var ferdig med å skrive debattinnlegg. Så begynte det iranske regimet å skyte på 15-åringer.

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Det siste pinnekjøttet

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Vigdis Bjorvand har sittet to ganger i israelsk fengsel i år. Da kom det godt med å ha trent på å undertrykke raseriet sitt.

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter