Emma Tollersrud

Anniken C. Mohr

#fff

#000

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Når du står overfor en så energisk og våken person som Mia Habib, kan det være en trøst å høre at også hun sliter med å komme seg opp om morgenen.

– Jo eldre jeg blir, jo dårligere blir jeg til å stå opp, sier 45-åringen og ler litt.

Danseren og koreografen har i en årrekke vært en markant jødisk stemme for å fremme dialog på tvers av land og kulturer. Norsk-israeleren har gjort performancekunst ved grensegjerdet mellom USA og Mexico, danset i Nord-Irak og satt opp forestillinger i mer enn 30 land. Nylig ble hun utnevnt som ny teatersjef ved Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans i Bergen.

Men Habib er ikke et supermenneske. Hun er elendig på håndarbeid og på å bake kake, forteller hun. Og så har hun altså denne morgenvegringen. Særlig etter 7. oktober 2023 har det vært tungt. Hamas-angrepet, som krevde 1200 liv, og det påfølgende folkemordet på Gaza har lagt seg som en svart sky over tilværelsen. Men hun har kommet seg ut av dyna hver dag.

– Det er en motor inne i meg som handler om menneskene rundt meg. Jeg blir lett engasjert. Men det skjer liksom 20 minutter etter at jeg har stått opp, sier hun.

Familiehistorien vil ha det til at det var noe som skjedde med den lille Mia da hun som treåring fikk se ballett på tv hjemme i Haugesund. Reaksjonen var så sterk at alle skjønte at hun måtte begynne å danse. Lenge drev Habib med både fiolin, alpint og dans, men før videregående måtte hun velge én av dem.

– Dansen har begge deler, både det fysiske og musikken. Jeg likte også at samtidsdansen ikke var målbar. Det er ingen fasit, og du kommer aldri i mål, for det handler ikke om det. I dansen er det et mysterium, som jeg likte veldig godt.

Habib har alltid hatt en organisator i seg, og hjemme stelte hun i stand garasjeteater og sirkus i hagen, med stram regi over nabobarna. Som tenåring snek seg inn når turnerende danseproffer hadde øving, og uredd som hun var, gikk hun rett bort til danserne etterpå og spurte: Hvordan blir man danser? Kan jeg bli danser?

Jeg var livredd for å slutte å spise sånn som mange av medstudentene mine gjorde

Tilbake til dansen

Dag Eivind Undheim Larsen

Tom Henning Bratlie

Anders Baasmo pleier å kreve mye mer, dersom det kommer et jobbtilbud i form av en koffert med penger

På vei. 10 min unna. Kan sitte til 16.30.

Den korthogde tekstmeldingen fra Anders Baasmo avslører at skuespilleren befinner seg i ei lei tidsklemme.

Han har akkurat forsøkt seg på noe han umulig kunne klare: å forsere strekningen fra Solli plass til Ullevål på ti minutter i hovedstadens ettermiddagsrush.

Nå står Baasmos Volvo og stanger i bilkø ved Majorstukrysset.

Så ringer telefonen. I hektiske vendinger forteller Baasmo at han nå må sette kursen mot skolen til avkommet. Poden har falt og slått hodet.

Det går en liten stund, så ringer telefonen på ny. Det går bra med guttungen, og Baasmo er på vei til kafeen hvor vi har avtalt å møtes.

Én time bak skjemaet kommer Baasmo inn døra. Skuespillerens kalender er stappfull uka før jul, og ekstraordinære hendelser som fallulykker og intervjuavtaler er nok til at tidsplanen rakner.

Åpenbart lei seg unnskylder Baasmo seg med et aldri så lite understatement.

Tidsoptimisten

Ingrid Fadnes

Christopher Olssøn

En kanin i vinterdrakt står på Eidsvolls plass tidlig en fredags morgen rett før jul. Fra en medbrakt krakk rager den knapt et hode høyere over forbipasserende. Kaninen har mange ting på hjertet. Det skjer så mye fryktelig i verden.

Denne dagen er det tekgigantenes makt kaninen ønsker å si noe om. Problemene med digitalisering har sakte sivet inn i samfunnsdebatten, men kaninen vil ha mer – den vil ha handling. Mer demokratisk kontroll og digitalt mangfold! Overvåking må forbys!

Det er skuespiller, regissør og dramatiker Espen Klouman Høiner som er inne i drakta. Som kanin gjennomfører han det han kaller poetisk protest. Det startet høsten 2024, og den aller første handlet om folkemordet i Gaza. Siden har han fortsatt.

Kaninen løfter en liten bjelle og ringer. Det er et signal om at forestilling nummer 32 straks er i gang. En liten sirkel med sju personer har samlet seg på de våte brosteinene rundt den vesle scenen.

Ørene henger uskyldig ned på hver side. Han titter rundt seg. Folk haster forbi til jobb, julehandel og forpliktelser. Har de tid til å høre hva han har å si? Kaninen Espen løfter hånda i været.

– Jeg så en natt som sto i en port. Jeg så en natt som trakk seg bort.

Stemmen runger over Eidsvolls plass i det Høiner leser diktet «Sirkelsalme» av Monica Aasprong. Ekkoet av kaninens røst blir hengende i lufta. Folk stopper opp og titter bort på kaninen.

Hvordan havna egentlig Espen Klouman Høiner i et kaninkostyme i det offentlige rom? Var det ikke på røde løpere, ikledd dyre dresser fra de beste motehus, vi skulle se ham? En gang i tida var denne kaninen godt på vei til å bli en av Norges største filmskuespillere. Noe må ha skjedd på veien. Falt han ned i et kaninhull?

Jeg var nok heller en … søt liten maskot

Unntaksmennesket

Jonas Henmo

Årets tv-pinnekjøtt blir Wenche Andersens siste 

Innspillingsleder Knut Erik Skistad kommer ruslende bort og slår armene varmt rundt Klassekampens journalist.

Han fortsetter runden videre og får gesten i retur fra de andre i studio.

Klokka er 06.55. De fleste i landet har knapt våknet, men her på «God Morgen Norge» er det 

 Klemmingen er et fast, lite ritual produksjonsteamet har rett før hver sending. Det setter stemningen, forteller Skistad. Og la det ikke være noen tvil: Her inne er det god stemning med store bokstaver.

Foran kameraene sitter en smørblid firkløver klar: programledere Vår Staude og Thea Ødegården, væranker Ane Nyrerød og, ikke minst, dagens hedersgjest: Wenche Andersen.

– Hallo og god morgen! Det er torsdag 18. desember. Og se her: Wenche er tilbake! sier Staude strålende.

Jula kom tidlig i år for alle som har savnet Wenche på tv-skjermen de siste månedene. Dem er det ikke få av. For deler av de yngre generasjoner er hun kanskje fullstendig ukjent, men for mange andre er «vår alles kokke-Wenche» (for å si det med Erna Solberg) en vaskeekte nasjonalskatt.

Jeg sto opp 03.15 på natta hver dag og dro til kjøkkenet

Det siste ­pinnekjøttet

Åse Brandvold

Line Ørnes Søndergaard

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm 

Da Ida Melbo Øystese i mai 2023 gikk inn hoveddøra til det ikoniske politihuset på Grønland i Oslo, som hovedstadens nye politimester, kjente hun ikke bare på ærefrykt, men også frykt.

«Nå må du for all del ikke gjøre noe feil», sa hun til seg selv.

Det var da hun hørte Sigvart Dagslands stemme i hodet: «Ka e du redd for?»

Så tenkte hun: «Nei, jeg kan ikke gå rundt og være redd for å gjøre feil. For da sprer det seg til organisasjonen min.»

Samme måned delte hun Dagsland-sangen med 450 ledere og ansatte i Oslo, Asker og Bærum.

Nei, det var litt tilfeldig at det ble den sangen. Jeg liker når en god melodi har en tekst som kan gi meg påfyll. Det var mitt første møte med lederne i politidistriktet, og jeg hadde lyst til å gi dem påfyll.

Øysteses budskap til dem var: Vi må stå i dette sammen.

– Politiet kan ikke ha en leder som er redd for å gjøre feil. Vi gjør alle så godt vi kan. Det må funke for politibetjentene der ute i førstelinja. Systemfeil, skal jeg ta ansvar for. Men vi kan ikke gå rundt og være redde.

Vi må si det som det er. Også når det er ubehagelig

I den blå sonen

Mari Brenna Vollan

Sola hadde gått ned, og der ute i sjøen var en militærbåt på vei rett mot dem. Nå gjorde besetningen på skipet Handala det de hadde øvd på så mange ganger. Ettersom de hadde nærmet seg Gaza, hadde de sovet med klærne på. Nå hoppet folk ut av køyene sine, fikk på seg redningsvester og kastet alle mobiltelefoner og PC-er over bord. Så satte de seg på plassene de hadde blitt enige om.

Da israelske soldater bordet skipet, maskerte og tungt bevæpnet, begynte passasjerene å synge på italiensk.

I morgengryet, før sola står opp. O bella ciao, bella ciao, bella ciao ciao ciao.

De hadde sunget partisansangen fra andre verdenskrig på hver øving. Nå var det alvor. Vigdis Bjorvand kunne nok ane det der hun satt som en oransje bauta og nynnet. Denne dagen skulle bli første gang den 70 år gamle bestemora fra Norge havnet i israelsk fengsel.

Da offentligheten først ble kjent med henne, var Vigdis Bjorvand ikledd en grå fangejoggedress. Det var årets siste julidag, og aktivisten kom gående ut i avgangshallen på Gardermoen mens hun løftet venstre arm og viste fredstegnet. Etter fire dager i fengsel i Israel ble hun møtt av palestinske flagg og et stort medieoppbud.

To måneder seinere dro Bjorvand på en ny fredsflotilje til Gaza, og nok en gang ble hun arrestert. Nå er hun trygt hjemme i leiligheten sin på Sofienberg i Oslo.

Livet som skipsaktivist startet en aprildag i 2023. Da mønstret hun på den gamle fiskeskøyta Handala – en av båtene under paraplyorganisasjonen Freedom Flotilla Coalition. Fra havna i Kristiansund skulle de seile rundt i Europa i ett år og spre ordet om situasjonen i Palestina før de satte kurs mot Gaza.

Jeg kunne godt tenke meg å stevne Israel

Bestemor i buret

Lara Rashid

Rikke Løe Hovdal

Magnus Marsdal om feiden med Choi:  – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter

En fredagskveld for en måned siden begynte Magnus Marsdal å få kalde føtter. Tidligere på dagen hadde han gitt et intervju i herværende avis. Avisa var for lengst i trykken, men nå kjente han på usikkerheten: «Hvordan kom det jeg sa, til å se ut på trykk? Ble kommentarene mine veldig ensidig?» grublet han. Da han leste avisa lørdag morgen, fikk han en dårlig følelse.

«Han framstiller seg selv som en renessansemann, men hele Presse-Norge vet at Danby Choi verken kan skrive eller tenke. Han må tåle at noen sier det, selv om han er en representant for en minoritet», sto det i avisa.

– Du har jobbet i medier siden du var 21 år og vet hvordan det fungerer. Hva var det som skjedde da du leste og godkjente de sitatene?

– Jeg rakk egentlig ikke å lese, på grunn av tidspress, men hadde nok også et slags «ærlighetsanfall» og tenkte at jeg kan jo bare si det jeg mener når ingen andre gjør det. Når man hører sånne kommentarer muntlig, kan man høre overdrivelsen i tonen, men når ordene står på trykk, så ser det helt annerledes ut. Den morgenen beklaget jeg med en gang.

– Jeg mener jo ikke at Choi tenker som en tolvåring, men det var bare en overdrivelse av min ærlige opplevelse av at han som redaktør ikke er på høyde med sin egen sigarføring. Jeg tror likevel ikke at sitatene mine rammet ham noe særlig, det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter.

Det overbærende tilsvaret fra Choi, som startet med «Magnus Marsdal er en klok mann», tydet også på at Choi ikke beit helt på agnet til Marsdal. Men slaget var ikke over.

Jeg fikk nok et slags ‘ærlighetsanfall’

Indre konflikt

Se og Hør har 50 millioner klikk på Høiby-saken: – Det er klart vi har tjent mye penger

Sjefredaktør Ulf André Andersen har nettopp oppsummert Se og Hørs redaksjonelle etos.

Helt siden oppstarten i 1978 har ukebladet bidratt til å bryte nytt land i det norske medielandskapet. Uten nevneverdig skamfølelse har de gjort kjendisjakt og dyneløfting til sin paradegrein. De er blitt kjent for å ha nærgående journalister og påtrengende kameralinser. Se og Hørs vilje til å betale for informasjon, også kalt sjekkheftejournalistikk, har gitt dem status som Presse-Norges smertensbarn – «enfant terrible».

Ulf André Andersen ser ut til å trives godt med karakteristikkene.

– Vi går tett på den private sfæren, så jeg forstår godt at folk oppfatter oss om kyniske. Og det er helt greit, sier han.

Nå har han tatt oss med på omvisning i redaksjonslokalene på Hasle i Oslo. Se og Hør er tidligere blitt ledet av framoverlente brumlebasser, men det ingen god beskrivelse av Andersen. Han beveger seg derimot gjennom korridorene med en stødig og lavmælt framtoning.

Likevel er det ingen tvil om at det er han som er det kulørte magasinets ubestridte prinsipal. Vi kommer ikke lenger enn til kaffemaskinen før vi blir møtt av en medarbeider på trippende føtter.

Redaktør Niklas Kokkinn-Thoresen venter utålmodig på en kommentarartikkel som sjefen arbeider med. Den omhandler et tema Se og Hør har viet svært mye oppmerksomhet det siste året.

Mennesket er grunnleggende sett egoistisk

Kulørt kyniker

Line Madsen Simenstad

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksistensielle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Hei, roper Ola Svenneby fra kjøkkenet når vi trer inn i leiligheten hans.

Svenneby stuer vekk oppvask og unnskylder seg for rotet på kjøkkenet. Han kom hjem fra Bodø kvelden i forveien, og i dag tidlig var det rett ut døra for å dra på kontoret og forberede seg. Dette er nemlig en viktig dag – Svenneby har nettopp vært på møte med valgkomiteen i Høyre.

– Det er en spesiell situasjon å være i. I et vanlig jobbintervju sitter det én eller kanskje to stykker på den andre sida av bordet. Men her er det jo tolv mot én, sier Svenneby.

Nylig ble det kjent at Ine Eriksen Søreide stiller som kandidat til å ta over ledervervet i Høyre på nyåret. Nå spekuleres det i hvem som skal bekle de to nestlederposisjonene, og flere peker på mannen som sitter i en trestol overfor oss og som gjerne omtales som partiets «wonderboy»: Ola Svenneby, leder i Unge Høyre. Han har noen åpenbare fordeler:

Alle er enige om at han er flink, han er populær blant yngre velgere, har appell på sosiale medier, er kjapp og direkte i replikken, og attpåtil er han vokst opp på gård. Men hans kandidatur har også noen svakheter: Svenneby er bare 28 år gammel, og viktigst av alt, han kom ikke inn på Stortinget i høst.

Vi er en generasjon som er vokst opp i det postmoderne, hvor det ikke finnes noen sannhet, noen nasjon eller tro

Generasjon uro

Ida Søraunet Wangberg

Noe av det viktigste Fagforbundets nye leder Helene Harsvik Skeibrok har fått gjennsomslag for, er en carport

Flere hundre delegater er samlet til Fagforbundets landsmøte på Folkets Hus på Youngstorget i Oslo.

Helene Harsvik Skeibrok har egentlig ikke planlagt å si noe, men blir så provosert av et innlegg at hun bare må tegne seg.

Hjertet banker, og det prikker i hodet. På vei opp til talerstolen tror hun at hun er i ferd med å svime av. Hun er rød, varm og svett.

Midtveis i innlegget begynner folk å klappe. Det stresser henne. Hun må jo rekke å få fram budskapet på den tilmålte tida hun har til rådighet. Når hun er ferdig og kommer ned i salen, er hun utrolig tørst, men har ikke noe å drikke. Hun blir tilbudt en pastill av sidemannen, men skjelver sånn på hendene at hun ikke klarer å få den opp av eska.

For 26 år gamle Helene, som synes selv det å snakke for en klasse på videregående skole er grusomt, er det helt utenkelig at hun 20 år seinere skal klappes inn som leder av Norges største fagforbund.

Nå er omsorgsarbeideren en av Norges mektigste kvinner, med 415.000 medlemmer i ryggen. Men få som ikke kjenner Fagforbundet godt, vet hvem denne nå 46 år gamle kvinnen fra Hedmarken er.

Det er det å få til resultater som driver henne, det å gjøre hverdagen bedre for medlemmene i forbundet, der omtrent halvparten jobber i kommunesektoren.

Hun har lang fartstid i Fagforbundet i Hedmark og Innlandet og har også noen år bak seg i lokalpolitikken, som Arbeiderparti-­representant.

Jeg tror det er verre å ha det trangt økonomisk i dag enn det var da

Jordnær pamp

Aslak Sira Myhre skal prøve å ikke være så jækla frekk lenger

Alle ting tar slutt, også synet av Aslak Sira Myhres blonde hestehale i de ærverdige byggene til Nasjonalbiblioteket. Etter elleve år som nasjonalbibliotekar vender han nå snuta mot hjemtraktene i Rogaland og en direktørjobb i kraft- og telekomselskapet Lyse.

Det får kanskje noen til å rynke på nesa, men overgangen gir faktisk perfekt mening, skal den tidligere RV-lederen straks forklare.

– Hva ville 20 år gamle Aslak Sira Myhre tenkt om at du skal bli konserndirektør i kraftbransjen?

– At det er veldig bra. Overrasket over direktørtittelen, men fornøyd med bransjen. Det er nok merkeligere for folk i Oslo og de som ikke kjenner meg enn det er for folk hjemme.

Han tar en bit av pæreterta som har blitt levert opp hit til det store glasskontoret hans med utsikt over rådhuset og Oslofjorden. Terta kommer fra Credo, restauranten som bare er én av de mange tingene Myhre har fått på plass i sin tid her på Nasjonalbiblioteket.

Målet har vært å åpne institusjonen mer for offentligheten, og han har avholdt en drøss arrangementer, foredrag og utstillinger, digitalisert arkivene – til og med utviklet egne språkmodeller.

– Ikke lei, men å være elleve år et sted er lenge. Jeg tror ikke det er lurt for en institusjon å ha samme leder så lenge. Jeg er nok bedre til å bygge enn å drive, og vi har bygget mye. Og så har jeg lengtet mer og mer hjem.

– Er Oslo fortsatt en «stor, uinteressant skuffelse», som du sa til Aftenposten da du flyttet hit?

Jeg er så nervøs at jeg holder på å pisse i buksa

På vei hjem

Hun var den eneste med rød leppestift i kirka på Otrøya i Møre og Romsdal. Tenåringen Alexandra Archetti Stølen, på besøk fra Oslo, fulgte mormora til kirka i jula. På en av benkeradene satt en gutt fra bygda. Han la merke til den lyshåra jenta med de røde leppene, men han turte ikke snakke med henne. Ikke da.

Først mange år seinere møttes de igjen, på et fly til India. Stølen var lammet av sorg. Kort tid i forveien måtte faren hennes, Eduardo Archetti, gi tapt etter kort tid på sykeleie. Eduardo var ikke bare faren hennes – han var selve livlina til hennes andre hjemland: Argentina. I det øyeblikket Stølen møtte sitt livs store kjærlighet høyt der oppe i lufta, følte hun at en del av henne var i ferd med å smuldre opp og forvitre.

– Jeg var helt knust. Jeg var livredd for at den argentinske delen av meg skulle forsvinne når han døde.

Men på turen til India, gjennom lange samtaler om livet og døden, ble et nytt kapittel startet med han hun skulle dele livet med: bassisten Steinar Raknes.

Vel hjemme tok livet enda en vending. Stølen ble spurt om å ta over ledelsen for musikkfestivalen Oslo World.

Med et rungende ja hoppet hun rett inn i det som nå har vært hennes altoppslukende lidenskap i over to tiår.

– Hvor gammel er du, da? Fem og et halvt! Oi, jeg er 5–0 jeg. Tenk det!

Alexandra Archetti Stølen står på innsida av biblioteket Deichman på Majorstua i Oslo og tar imot et vaggende tog av barnehagebarn ikledd refleksvester. Barneflokken er på leiting etter en hemmelig verden, en som er fylt med trommer. Kulturprogrammet denne formiddagen på det lokale biblioteket er en del av Oslo Worlds arbeid med barn og unge, der de ønsker å gjøre musikk og kultur fra hele verden tilgjengelig for dem.

Med Guds hånd

LO-influenser Snorre Rein tror han håver inn flere følgere uten palestinaskjerf og arva ullgenser. 

Snorre Rein går ut på kjøkkenet og finner fram en åpnet pose med nachochips som han heller i en glasskål.

De to første sekundene er avgjørende for å fange folks oppmerksomhet, forklarer han, før han går tilbake til gjesterommet, der han lener seg tilbake i kontorstolen. På pulten foran ham står en PC-skjerm, mikrofon, kamera, lyspanel og laptopen med manuset han har forberedt om noe Sylvi Listhaug sa på en debatt om ungdomskriminalitet.

– Hva faen, er hun tilbake igjen, roper han til kameraet med munnen full av chips, før han begynner å le og avbryter opptaket.

– Jeg har ikke tenkt gjennom logistikken i det her. For når jeg først har tatt en bit, så snakker jeg med mat i munnen. Det går ikke, sier han, før han prøver på nytt.

Selv om noe av utstyret er oppgradert, var det med den samme panelveggen som bakgrunn at han plutselig dukket i opp i 

 han om intervjuet som influenserkollektivet «Gutta» gjorde med milliardær og investor Øystein Stray Spetalen.

Med formuleringen «gutta klarer knapt å snakke, fordi de har kølla til Spetalen så langt nedi … du vet», fikk han sitt store gjennombrudd på sosiale medier og tente et håp hos mange om at det faktisk var mulig for noen på venstresida å nå ut til unge menn på Tiktok.

Selv tror han noe av nøkkelen bak suksessen er at han ser ut som en vestkantgutt.

Vi må kunne kødde litt og ikke ta oss selv alt for seriøst, absolutt hele tida

Gjør venstresida streit igjen

Jeg går bare rundt og venter på at noen skal ta meg.

Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har nok en gang endret sittestilling på kjøkkenstolen.

Etter utallige opptredener i radioprogrammer og podkaster hvor Bøhn taler filosofiens sak, er stemmen hans blitt allemannseie. Et knippe populærvitenskapelige bøker har gjort ham til en hyppig sitert kilde i norske aviser – og tidvis dukker han også opp i tv-ruta.

Kanskje mener enkelte at det har blitt vel mye Einar Duenger Bøhn i monitor de siste årene. Og kanskje er det nettopp dette filosofen har i tankene når han nå lufter sine kvaler.

– Alle skal jo tas på et tidspunkt, og det har ikke skjedd meg ennå, sier han.

Det er ikke utenkelig at Bøhn – med sin nyeste bokutgivelse – kommer til å oppleve øyeblikket han har gått og ventet på. Kommende uke lanserer han boka «Nerdrum som oppdrager», som handler om kunstnerskapet til Odd Nerdrum – en kunstner som tidvis har fått hard medfart av smaksdommerne i det norske kunstfeltet.

Dermed taler mye for at Bøhn nå stiller seg laglig til for hogg.

– Har du påtatt deg rolla som våpendrager for Odd Nerdrum?

– Jeg er altfor konfliktsky til å ha en slik rolle. Jeg vil bare at folk skal se hvor bra kunstverkene faktisk er. Odd Nerdrum har ikke lest manus, og jeg kan heller ikke se at han har behov for en våpendrager.

Folkefilosofen

For noen år siden fant hun en norskstil hun skrev som trettenåring. Oppgaven var å beskrive hvor hun ville være i livet om 15 år, og tenåringen hadde planene klare: Hun skulle ha tre barn (to gutter og en jente), hun skulle være hjemmeværende husmor og ha middagen klar når ektemannen kom hjem fra jobb.

Valgerd Svarstad Haugland lener hodet bakover og ler så hun hikster når hun forteller.

– Å, hjelpe meg. Når jeg leser den stilen, må jeg le, for livet mitt ble jo noe helt annet.

Vi er hjemme hos Haugland og ektemannen i en romslig leilighet i et nybygg i Bærum. Egentlig er hun ikke så glad i å ha pressen hjemme hos seg, men etter litt betenkningstid fikk vi lov. Bokhyller og kunst fyller veggene. Og på en kommode ved vinduet: noen engler og et kors med Jesus på. Haugland trasker rundt barbeint.

– Vil dere ha kaffe? Jeg har ikke noe kaker eller noe sånt. Det er ikke så veldig 

Tirsdag i forrige uke dukket en kjent stemme opp på NRKs «Politisk kvarter» – en stemme vi ikke har hørt på en stund. Det var Valgerd Svarstad Haugland som var i studio for å debattere mot den påtroppende lederen i KrFU, Ingrid Olina Hovland, som har tatt til orde for blant annet å skrote pappaperm og kjønnskvotering.

Haugland frykter at en konservativ bølge skal sette likestillingen i revers. Etter debatten har det rast inn med meldinger, e-poster og telefoner.

– For å si det sånn, jeg har i mitt ganske lange politiske liv aldri noen gang opplevd å få så mange positive tilbakemeldinger. Fra gamle og unge, fra folk på venstresida og folk på høyresida. Det har vært veldig overveldende. Det er jo 20 år siden jeg drev med politikk, sier Haugland.

Du blir ikke valgt inn i et bedriftsstyre bare fordi du er kvinne

Nå svinger det

Frida Holsten Gullestad

Kristine L. Solli (Ap) blir den eneste på Stortinget med både doktorgrad og 18 års erfaring fra Coop Extra

Hjernedød», «landsforræder», «løgner» og «tullfitte».

Det er noe av det drøyeste Kristine L. Solli har blitt kalt på Tiktok i valgkampen. Under videoer med relativt ukontroversielle slagord for Arbeiderpartiet fikk hun nesten utelukkende negative meldinger, krydret med et par støttende heiarop.

– Jo da, jeg kastet meg inn i Tiktok, sier hun om kontoen som ble opprettet i vår, i kampen for den usikre fjerdeplassen for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag.

Ironisk nok førte all hetsen til mer trafikk, som gjorde at algoritmene spredde innleggene hennes til flere seere. Og de stygge kommentarene får stå i fred, som et minne om den norske stortingsvalgkampen anno 2025.

– Jeg har ikke slettet ett innlegg, men latt det stå, så kan alle se hvordan folk faktisk oppfører seg på sosiale medier. Det er så mye stygt og hatefullt, sier Solli.

Hun synes det er alvorlig at politikere, og særlig unge kvinner, skal få slike meldinger. Kanskje gjør det at folk ikke tør å stille i valg. Og på sikt skader det demokratiet, tror hun.

Solli har invitert Klassekampen inn i leiligheten hun leier på hjemstedet Løkken, i et hus hundre meter fra jobben hennes: Coop Extra-butikken, der hun har jobbet de siste fem årene.

Sommeren har gått med til å drive valgkamp. Leiligheten er minimalistisk innredet og blottet for politiske spor. Få og nøye utvalgte objekter preger stua. På gulvet står en svart gitar. Hun liker å spille og synger om ingen hører henne.

Fra kassa prater jeg med alle og får høre hva de er opptatt av

Fra kassa til tinget

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

Slik stopper jeg barnets raserianfall på under ett minutt.»

En raskt voksende næring har sprunget ut av nåtidas oppmerksomhetsøkonomi: foreldreinfluensere. Et kjapt søk på «tantrum» (raserianfall) på Instagram levner liten tvil om bombardementet av tips og råd som finnes der ute. Si noen magiske ord, snakk om en farge, hold barnet på denne måten, og vips, så er uværsskyene borte. Et mylder av psykologer, nevrologer og coacher foreskriver enkle løsninger på hverdagens barneknuter.

Men så er det psykologer som Line Marie Warholm. Aftenposten-spaltisten, foredragsholderen og forfatteren bak bøkene om robuste barn nekter å være med på kappløpet.

– Du kommer ikke til å lage instagramkontoen «psykologens hverdagstips» med det første?

– Nope, det kommer ikke herfra, sier hun kontant, med et fornøyd smil.

– Jeg tror at hele den industrien har vært veldig ødeleggende. Så hvis jeg skal gi ett konkret tips til dagens foreldre, så er det å ikke lese noe særlig foreldrestoff.

Hun ler litt, men det er alvor. For konsekvensen av dette bombardementet er at foreldre mister kontakt med sin indre stemme, mener Warholm.

– Det spres en idé om at all dårlig atferd er noe du skal ta vekk. Du får «løsningen» for hva du kan gjøre når ungen din klikker på butikken. Men det er ingen løsning. Det er sånne situasjoner som oppstår når du har barn, og som du bare må stå i.

Motstandskrafta

Pernille Ekornrud Grøndal

Grethe Fatima Syéd tåler godt å bli kalt kontrær. Selv er hun mest opptatt av hva som føles sant.

Året er 2015. Midt på gulvet, i et unnselig konferanserom et sted i Oslo sentrum, står Grethe Fatima Syéd og synger «Vem kan segla förutan vind» av full hals.

Under henne kan hun kjenne at det dirrer. Det er som om det går strøm gjennom kroppen hennes, opp gjennom beina og brystet, via mellomgulvet og ut via halsen og munnen.

– Jeg gikk inn i en slags transetilstand. Det høres kanskje sprøtt ut, sier Syéd.

Det var ikke et mystisk, nyreligiøst ritual Syéd deltok i, men et stemmekraftkurs med sangpedagog Marius Holth.

Syéd hadde meldt seg på kurset med ambisjoner om å lære seg å synge arier av ­Händel. Men da kursdagen kom, stemte ingenting av det hun prøvde å synge. Til slutt ble det til at hun gaulet den svenske folkevisa i en rekke ulike rytmer, fra russiske folketoner til romani­musikk. Sjelden har hun følt seg så fri, forteller Syéd.

Der sto hun, 47 år og skilt fra forfatteren Jon Fosse og hadde funnet igjen korsangen, en hobby hun hadde som barn.

Såpass skjellsettende var opplevelsen at den markerer et før og et etter i livet hennes – noe stort, magisk og mystisk som hun ikke kunne kontrollere.

Portrett

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Anders Baasmo pleier å kreve mye mer, dersom det kommer et jobbtilbud i form av en koffert med penger

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Det siste pinnekjøttet

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Vigdis Bjorvand har sittet to ganger i israelsk fengsel i år. Da kom det godt med å ha trent på å undertrykke raseriet sitt.

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter

Kulørt kyniker

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksistensielle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Noe av det viktigste Fagforbundets nye leder Helene Harsvik Skeibrok har fått gjennsomslag for, er en carport

Aslak Sira Myhre skal prøve å ikke være så jækla frekk lenger

Med Guds hånd

LO-influenser Snorre Rein tror han håver inn flere følgere uten palestinaskjerf og arva ullgenser.

Einar Duenger Bøhn er populærfilosof, nyutnevnt Odd Nerdrum-ekspert og – for noen – en diktator.

Aldri før har Valgerd Svarstad Haugland fått så mange støtteerklæringer.

Fra kassa til tinget

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.

Grethe Fatima Syéd tåler godt å bli kalt kontrær. Selv er hun mest opptatt av hva som føles sant.

Én type manus dukker opp igjen og igjen i innboksen til Renate Reinsve

Elsker Lenin, hater staten

Bård Torgersen har vært en outsider blant outsidere, men kaster ikke lenger kaninkjøtt på veganere.

Jacob Mæhle er Bergens mektigste politiker. Men han blir gal hvis han fortsetter for lenge i jobben.

Kjemiker Alexander Sandtorv har ikke tilgitt dem som mobbet ham

Røde Rune

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om under­tryk­kelsen av pale­sti­nerne

Anders Baasmo pleier å kreve mye mer, dersom det kommer et jobbtilbud i form av en koffert med penger

Ned med tekgi­gan­tene! Skue­spil­ler Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Det siste pinne­kjøttet

Oslos politi­mester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Vigdis Bjorvand har sittet to ganger i israelsk fengsel i år. Da kom det godt med å ha trent på å under­trykke raseriet sitt.

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilka­rakter

Kulørt kyniker

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksis­ten­si­elle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Noe av det viktigste Fagfor­bundets nye leder Helene Harsvik Skeibrok har fått gjenns­omslag for, er en carport

Aslak Sira Myhre skal prøve å ikke være så jækla frekk lenger

Med Guds hånd

LO-influenser Snorre Rein tror han håver inn flere følgere uten pale­stina­skjerf og arva ullgenser.

Einar Duenger Bøhn er popu­lær­fi­losof, nyutnevnt Odd Nerdrum-ekspert og – for noen – en diktator.

Aldri før har Valgerd Svarstad Haugland fått så mange støtte­er­klæ­ringer.

Fra kassa til tinget

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les for­eldre­stoff.

Grethe Fatima Syéd tåler godt å bli kalt kontrær. Selv er hun mest opptatt av hva som føles sant.

Én type manus dukker opp igjen og igjen i innboksen til Renate Reinsve

Elsker Lenin, hater staten

Bård Torgersen har vært en outsider blant outsidere, men kaster ikke lenger kaninkjøtt på veganere.

Jacob Mæhle er Bergens mektigste politiker. Men han blir gal hvis han fortsetter for lenge i jobben.

Kjemiker Alexander Sandtorv har ikke tilgitt dem som mobbet ham

Røde Rune

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Ned med tekgigantene! Skuespiller Espen Klouman Høier har funnet mot til å si det han mener. I kanindrakt.

Det siste pinnekjøttet

Oslos politimester Ida Melbo Øystese står midt i en perfekt storm

Vigdis Bjorvand har sittet to ganger i israelsk fengsel i år. Da kom det godt med å ha trent på å undertrykke raseriet sitt.

Magnus Marsdal om feiden med Choi: – Det var jeg som satt igjen med dårlig stilkarakter

– Det norske samfunnet har ikke tatt innover seg hvilke eksistensielle trusler vi står overfor, sier Ola Svenneby (H)

Noe av det viktigste Fagforbundets nye leder Helene Harsvik Skeibrok har fått gjennsomslag for, er en carport

LO-influenser Snorre Rein tror han håver inn flere følgere uten palestinaskjerf og arva ullgenser.

Einar Duenger Bøhn er populærfilosof, nyutnevnt Odd Nerdrum-ekspert og – for noen – en diktator.

Aldri før har Valgerd Svarstad Haugland fått så mange støtteerklæringer.

Psykolog Line Marie Warholm har ett tips til dagens foreldre: Ikke les foreldrestoff.