#fff

For første gang på 35 år har hiphopen falt ut av Billboards topp 40. Hva er det som skjer?

Fallende stjerner

Sprokken fele, spysjuk på scena og turné i campingbil: Hekla stålstrenga fyller tjue år.

Står han av

I spillefilmen «Deliver Me from Nowhere» møter vi en Bruce Springsteen med tung bagasje og et nytt folkalbum på gang.

Alene med alt

Patti Smith ville ikkje ta den lette vegen då ho laga «Horses». No fyller klassikaren 50.

Full galopp

Marius Asp

Tygg på dette: Snart 70 år har passert siden Mavis Staples sang på sin første store hit. I 1956 var 16-åringen allerede stjernen i familiebedriften The Staple Singers, og gruppas gjennombruddslåt «Uncloudy Day» er fortsatt et lysende stykke musikk. Der samles gospel, blues og folk i en hellig treenighet, drevet av en enslig tremologitar, med Mavis’ eksepsjonelt rike og modne stemme i hjertet av begivenhetene.

For å sitere Bob Dylan, som fikk skolten sin rysta av «Uncloudy Day» som 14-åring i Minnesota: «It was the most mysterious thing I’d ever heard … And Mavis was a great singer – deep and mysterious.»(Det hører med til historien at His Bobness ridderlig nok ba pappa Roebuck «Pops» Staples om datterens hånd på et seinere tidspunkt – uten hell.)

Gjennom 60- og 70-tallet dreide The Staple Singers uttrykket sitt i retning samfunnsbevisst soul og funk – og Mavis Staples’ plass i musikkhistorien ville vært sikret i kraft av klassikere som «Respect Yourself» og «I’ll Take You There» alene. Men hun har i tillegg en lang og innholdsrik solokarriere å vise til.

verdt å merke seg at Mavis har gitt ut majoriteten av soloplatene sine etter fylte 65 år, med samarbeidspartnere som Ry Cooder, M. Ward, Ben Harper og, ved tre anledninger, Wilco-sjef Jeff Tweedy. Staples er først og fremst en suveren fortolker, og rent overfladisk kan den seine katalogen – en blanding av tradisjonslåter, spesialskrevne originaler og tapninger av kontemporære sanger – minne om den siste fasen av karrieren til Johnny Cash, der Rick Rubin bisto den gamle mesteren i å skjære uttrykket ned til de strengt nødvendige bestanddelene.

«Sad and Beautiful World» er produsert av Brad Cook, kjent for sitt arbeid med blant andre Bon Iver, Waxahatchee og Kevin Morby, som alle bidrar her. Det samme gjør MJ Lenderman, Buddy Guy, Bonnie Raitt, Jeff og Spencer Tweedy, Sam Beam og en helsikes haug andre som er knyttet sammen på ymse vis. Selv om Mavis er det siste gjenlevende Staple Singers-medlemmet, føles disse ti låtene som en uanstrengt familieaffære – uten at det levnes tvil om hvem som er den kjærlige matriarken.

i gang på steintøft vis med Tom Waits’ relativt ferske «Chicago». Men essensen i prosjektet åpenbarer seg for alvor med de bittersøte tvillinglåtene «Beautiful Strangers» og tittelsporet, signert henholdsvis Morby og Mark Linkous. Å høre tekstlinjer som 

If I die too young / If the gunmen come / I’m full of love / So release me / Every piece of me / Up above

 formidlet via den dype og værbitte røsten til Mavis, blir nesten for mye.

Den eneste spesialskrevne sangen er signert tospannet Allison Russell og Andrew Hozier-Byrne (iren som hadde en global kjempehit med «Take Me to Church» og som Mavis har sunget med på låta «Nina Cried Power»). Den rydder først og fremst grunnen for to av skivas desiderte høydepunkter, «Hard Times» (av Gillian Welch) og «Godspeed» (av Frank Ocean). Særlig sistnevnte er akutt gåsehudfremkallende i all sin nedstrippa prakt.

ikke like hardt når Mavis gir seg i kast med Curtis Mayfields «We Got to Have Peace» eller countrygospel-klassikeren «Satisfied Mind», som har blitt foreviga av alle fra Porter Wagoner og Mahalia Jackson til Dylan, Nelson og Cash. Fryktelig fint låter det like fordømt.

Hvor lenge 86-åringen kan fortsette å operere på dette nivået, blir en sak mellom henne og fyren i overetasjen. Men selv agnostikerne blant oss bør koste på oss en liten bønn om at vi har henne en god stund til.

Kan minne om den siste fasen av karrieren til Johnny Cash

#000

«Sad and Beautiful World»

En familieaffære

Eirik Blegeberg

Søstre gjør det for seg sjøl, og de gjør det ved å vende tilbake til start, til den gang de begynte å spille lo-fi punk sammen i fjortenårsalderen. For det er en leken følelse av ungdommelighet på supergruppa Snocaps’ debutalbum. Selv når sangene springer ut av et 36 år langt liv og turer på 

, med noen konstante drypp av tvillingkjærlighet attåt: 

I watch myself / Split in two / One loves me / And the other loves you

Det er vakkert, da – sunget fra Allison til Katie Crutchfield, tvillingsøstre som i oppveksten spilte i en haug med band sammen (P.S. Eliot! Bad Banana!), før førstnevnte flytta til New York med sin egen gruppe Swearin’, og sistnevnte begynte på soloprosjektet Waxahatchee hjemme i Alabama. Siden den gang, cirka 2012, har Katie Crutchfield etablerte seg som en av de ypperste (halv)unge sanger-låtskriverne i USA. Særlig etter at hun på slutten av forrige tiår beveget seg i en mer folk-preget retning med produsent Brad Cook.

I mellomtida trakk Allison seg tilbake fra bandlivet, om ikke fra musikkbransjen, og fikk jobb som A&R i det som har blitt Katies plateselskap: indiegiganten Anti.

 er skrevet av Crutchfield-søstrene over en tre-fire måneders periode tidligere i år og ble spilt inn i løpet av et par uker i Cooks hjemmestudio, med MJ Lenderman som fjerde medlem i bandet. Fordi, som Katie skriver i et åpent brev om albumet: Cook og Lenderman er hennes «two most trusted collaborators», i stand til å håndtere både lyd, gitarer og trommer. De var nøkkelspillere på Waxahatchee-mesterverket «Tigers Blood» (2024), og bidrar igjen med en varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet.

Allison og Katie deler sangene mellom seg 50/50, der Allisons spor generelt er hurtigere og mer indierocka. Katies låter stikker dog hakket dypere – som også var tilfellet da hun laget Plains’ countryfolk-perle «I Walked with You a Ways» med Jess Williamson i 2022.

overraskende hvor gode Allison-låtene tross alt har blitt, løftet av 

Hvilket kan være en Lenderman-drevet tolvstrenger i tradisjonen etter Roger McGuinn eller stemmene til tvillingsøstrene som naturlig legger seg inntil hverandre, i velskrevet refreng etter velskrevet refreng. Som i «Avalanche», der dating-tilværelsen får seg et skudd for baugen (

), eller den mørkere, tregere og større «Doom», der virkeligheten vris og vrenges.

Uansett er sannheten at sangene står seg, og de vil fortsette å stå seg, fordi disse ekstremt musikalske søstrene har laget det albumet de selv vil høre på: tolv og en halv låt på litt over en halvtime som puster, peser noe, rocker mye og gråter en hel del – med en sjukt fin en mot slutten. Katie Crutchfields semiakustiske «Angel Wings» er noe av det flotteste hun har skrevet og sunget, som sier alt, om å trekke et annet menneske inn i sitt eget uavklarte og rotete følelsesliv, for så å svikte vedkommende. Den er vond, men lær refrenget utenat – det kan, som hun synger, sette deg fri.

En varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet

«Snocaps»

Tvillingsjeler

Aslaug Olette Klausen

t must be nice to be a man and make boring music just because you can

, synger Florence Welch i låt nummer to på nye «Everybody Scream». Men i løpet av de resterende sangene skal hun erkjenne at dette sinnet er noe feilplassert. Vel har musikkbransjen hatt tradisjon for å gi plass til middelmådige mannlige musikere, men det er ikke dette som er den egentlige, underliggende årsaken til at Welch denne gang – på sitt sjette album – skriker ut i forrykende frustrasjon.

Under turneen med forrigeskiva «Dance Fever» (2022), opplevde Welch graviditet utenfor livmoren. Det kan være livstruende, med indre blødninger, og gir intens smerte i tillegg til den mentale belastningen. To uker etter hendelsen var hun tilbake på scenen.

 var en sunn traumehåndtering, vitner plata om. Samtidig har Florence + the Machine knapt laget et bedre og mer konsentrert album enn «Everybody Scream». De karakteristisk dramatiske taktene synes å ha antatt en mer meningsbærende form: Ikke bare i stemmen, men også i synthene, perkusjonen og gitarriffene. Her står det noe på spill.

Som med det meste annen popmusikk på dette nivået, må noe av det sterke sluttresultatet tilskrives andres assistanse. Her er Mitski kreditert på to låter, mens Idles-gitarist Mark Bowen er kreditert på seks. I tillegg skal det ikke underkjennes at produsent Aaron Dessner (The National, Big Red Machine, Taylor Swift) har bidratt til de melodiøse stadionstemningene. Ta for eksempel «The Old Religion», der kompet umiskjennelig har noe av den samme melodramatiske oppbygning som nettopp The National på sitt mest inderlig intense.

 tidligere kalt Aurora den norske Florence + the Machine. Her, som i låta «Kraken», er det tilløp til det motsatte. Noe handler om hang til hekseri, men også i lydbildenes folkloristiske fakter. Dette varer fram til sistesporet «And Love» kommer som et kammerpop-utpust, hvor Welch insisterer på at 

Med albumets øvrige frustrasjonsutblåsninger i mente, er det vanskelig å begripe at hun tror på det budskapet selv. Men det er jo en fin tanke, da.

Har knapt laget et bedre og mer konsentrert album

«Everybody Scream»

Forrykende frustrasjon

Ida Madsen Hestman

Casiokids slår et slag for den «lange pustende låten» som en motreaksjon på «våre utålmodige algoritmetider». Bare synd de fleste av disse opp mot ni minutter lange låtene har blitt forhåndsutgitt som singler. Her vil jeg dele ut mitt gule kort, til flere enn Casiokids riktignok - for det dreper noe av entusiasmen med å skulle sjekke ut et «nytt» album. Det er som å fortelle meg hva jeg får i julegave i god tid før julaften.

Men: Den barnlig klubbete entusiasmen som syder og bobler ut av høyttalerne er lite å surmule over.

 oppfølger til fjorårets comeback, som bar den TV2-glade albumtittelen «Tid for hjem». Albumet åpner med «En utstrakt hånd» – en låt som umiddelbart får pulsen opp.

Den lyse vokalen til Fredrik Vogsborg mikses med fengende, repetitive synther og en tekst som nikker til Karpe-låta om at hus og hotell brenner. Påfølgende «Delirium» fortsetter i samme groove, med luftige arrangementer og et umiddelbart hektende refreng, der Vogsborg synger: 

Eg kjenne de e her / De e svevende / Usynlige / Og de fåkke det te igjen

 seg over. «Optimal balanse» er rein dopamin, den puster og lever, og bygger opp til et mektig synth-pop-høydepunkt med oppløftende arpeggioer på toppen av hva man skulle tro var toppen. Det 06:37-lange tittelsporet som følger blir monotont til sammenlikning.

Innledningen på den ene av de helt to nye låtene, «Magisk medisin», kommer med en artig hommage til Dire Straits legendariske intro på «Money for Nothing». Dette her er ti av ti, før sangen raskt finner sin egen vei videre inn i rastløsheten. Det syrete og bevisst sære, med en tittel som nikker til Roald Dahls «Georgs magiske medisin», er typisk Casiokids. Vogsborg synger i falsett om tilgangen på kake – 

 – som om han er en trist Gullars på feil fest. Fengende og moro, om ikke det alltid føles nytt.

«Sjelden vare»

Leverer varene

Ida Messel

Danny Brown blitt blant de mest karakteristiske stemmene i nyere hiphop, både i bokstavelig og overført betydning. Mye er skrevet om hans tekstlige univers – den karikerte, hyperaktive fortelleren mellom overdrivelse og smertelig selverkjennelse.

Ikke like mye oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan vokalen hans fungerer som et lydlig og produksjonsteknisk fenomen. Browns stemme er ikke bare en tekstbærer; men et instrument som skjærer gjennom miksen, nærmest aggressivt, og utfordrer konvensjonelle forestillinger om balanse i hiphop-lydproduksjon.

 leker seg med stemmeleiet for å formidle karakterer i en fortelling, være seg MF Doom, Nicki Minaj, Tyler the Creator, Kendrick Lamar eller forgjengeren fra Browns fødested, Eminem. En særstilt tradisjon for teatralsk og karikert stemmeforvrenging i Detroit knyttes ofte til byens techno-arv. Natur og teknologi har glidd over i hverandre i byen, der det for tida drives mikrojordbruk under høyspentmaster, forresten. Detroit avlet også fram en lydkultur der forvrenging nesten tilsvarer ekthet. I motsetning til Slim Shady er Browns alter egoer ikke egne figurer, men flytende stemningsskifter: én mørk og rolig (

) – en splittet og rusforstyrret bevissthet.

På gjennombruddsskiva «Atrocity Exhibition» (2016) spratt Browns stemme rundt en sonisk kollisjon mellom frijazz, postpunk og bråkehiphop. Når sommerlig klimpring, en nesten stadionrock-aktig tyngde i trommer og etterklang preger den nye introlåta på «Stardust», kalt «Book of Daniel», virker det som en naturlig fortsettelse av den eklektiske referanserammen – om enn litt vel polert.

Akkurat som i det gamle testamentets Daniels bok, er apokalypsen likevel rett rundt hjørnet. Med «Starburst» trer Brown inn i et nytt lydlandskap, der atonalitet, reduksjon av samplingsfrekvens (

, journ.anm.) og digitale virkemidlers barokke maksimalisme står helt sentralt.

 i samarbeid med Jpegmafia, «Scaring the Hoes» staket ut hyperpop-vendingen, men de resterende 13 låtene på dette nye albumet drar det over i det ekstreme. Allerede i «Starburst» kan trance-lignende synth-hogg gli over I diktopplesning: 

You resign yourself to delinquency (…) you’re a vegetarian with a carnivorous spirit.

 pløyer inn i kaoset. Førstnevnte veksler mellom en 

-groove og digitalt transponerte falsetter, mens «1999

 bryter fullstendig sammen som en virusinfisert datamaskin. Johnnascus’ screamo-vokal og Browns linje 

Now we glitchin, we bitchin but all dead inside

 leder inn i en gabber-utblåsning. Gjesteopptredenen fra Frost Children tilfører en typisk Gen Z-emostemme – insisterende, overdrevet følelsesmessig – i sitt vrengte Stereo Love-utklipp 

Nothing’s gonna stop me from getting to youoo

.Browns vokal lyder herlig malplassert over underlagene.

 dansegulvet, med svingende UK Garage-synthbass i 

eller lekne «Baby», låter han ofte som kuttet ut av sin egen sammenheng. 

Be my B-A-B-Y, why you lookin like lazy eye,

 møter et hyperpop-refreng med overdrevent autotunet kvinnestemme. Brown er limt inn i en stadig fremmed lydverden – en metafor for den post-internett-fragmenteringen i den kollektive erfaringsverdenen. Overbelastning i lydbildet peker mot hyperstimulerte, algoritmestyrte samtidsmennesket.

Det som har skjedd siden sist er at Brown har sluttet å ruse seg på diverse substanser. Selv om han – med god grunn – er fornøyd med det, framstår det likevel ikke som noen solskinnshistorie at promillesløret er trukket vekk. Spenningen mellom maskin og kropp er der fortsatt.

«Stardust»

Ubehag.com

Tom Skjeklesæther

På Valentinsdagen i 2017 kalte Willie Nelson (nå 92) sammen The Family Band for en spesiell session i sitt Pedernales studio. Willie ønsket å spille inn sine egne Merle Haggard-favoritt-låter. Merle hadde gått bort 2. april året før, 79 år gammel.

Selvsagt er både Willie og Merle i den lille kategorien countryartister som ikke trenger å nevnes med etternavn, og de hadde et tett artistisk samarbeid, med hele fire felles albumutgivelser. Det første kom i 1983, «Pancho & Lefty», der Townes van Zandts tittelkutt er episk. Plata solgte til platina.

med Willies nye «Workin’ Man» er at den også er den siste live (i studio)-innspillingen med to av Nelsons nærmeste: storesøstera Bobbie Lee (1931-2022) og Paul English (1932-2020). Bobbie Lee var The Family Bands pianist, mens English var trommeslager og Willies livvakt og turné-kasserer i mange tiår. En av Willies beste sanger, «Me and Paul», handler om duoens eventyr.

«Workin’ Man» inneholder elleve Merle-sanger, alle sammen store hits, inkludert hans kanskje aller beste: «Mama Tried». Den handler delvis om Merles egne erfaringer som ung kriminell. Hag satt i San Quentin-fengslet, men ikke på livstid, slik protagonisten i «Mama Tried» gjør.

, «Workin Man», og åpningssangen «Workin’ Man Blues», sier det som trengs om Haggards livslange solidaritet med de som gjør det fysiske arbeidet i USA. Det kommer også tydelig til uttrykk i en av de fineste julesangene i hele julekalenderen, «If We Make It Through December», der fortelleren blir laid off down at the factory.

Men Merle var også en mester på drikke-sanger. Willie plukker følgende trio ned fra barhylla: «Tonight the Bottle Let Me Down», «Swinging Doors» og «I Think I’ll Just Stay Here and Drink». I tillegg serveres vi også Willies nydelige tolkning av «Silver Wings», ytterligere en av Merles flotteste, samt «Okie from Muskogee». Sistnevnte fra 1969 ble Merles mest kontroversielle hit. Det var opprinnelig en slags anti-hippie-sang som Merle senere avslørte ble skrevet mens han og bandet røyka marihuana.

 78. studioalbum er produsert av Willie sammen med hans trofaste munnspiller, Mickey Raphael. Opptakene er altså gjort live, med alle musikerne i en sirkel mens Willie ropte ut låttitler. Sånn høres det også ut, nedpå og upretensiøst. Og akkurat så jazza som en typisk Willie-konsert kan være, der han synger Merle-standarder med sin merkverdige frasering, i 2017 fortsatt ved veldig god stemme.

Det er Willies trigger og Raphaels munnspill som bidrar med soloene. I sannet, 

«Workin’ Man: Willie Sings Merle»

Willie synger Merle

Arvid Skancke-Knutsen

De siste årene har Norge vært velsignet med mange talenter innen improvisasjon, lydmalende vokalkunst og elektroniske klangflater. Det gjelder ikke minst en rekke yngre kvinnelige artister, som gjerne tilfører en solid dose 

 i blandingen. Her kan vi blant annet trekke fram nokså ferske nykommere som Thea Grant og Uniah.

Felles for mange av disse artistene er at de jobber med tekstur, atmosfærer og eksperimenter. I Norge kan Maja Ratkje og Fe-Mail regnes som pionerer innen 

, med radikale utgivelser som plasserte seg sentralt innen støymusikken. Lydkunsten til Nothing Personal er nok litt stillere og snillere, men befinner seg definitivt i den samme sfæren.

 til Nothing Personal hadde klare elementer av det collage-aktige, det utforskende og det eksperimentelle. Dette klarte Solveig Wang (Fieh, Masåva, Harald Lassen), Thea Wang (Thea Wang, Aurora) og Dorothea Økland (Klossmajor) å løfte opp på et høyt nivå, med øye for melodiske detaljer og nesten ambiente harmonier. Det er et arbeid de viderefører på imponerende vis på «Antiphon of Dirty Water».

«Antifon» betegner en vekselsang innen kristen liturgi, gjerne mellom en forretter og et kor. Og nettopp stemmebruken til trioen er med på å gjøre dette albumet til noe delikat og høyst tilgjengelig, med en poetisk presisjon. Det som kunne vært oppfattet som litt «vanskelig» musikk, blir oppløst til elegante og forførende formler, til rennende vann og vakre konkylier i strandkanten. Og utbrudd av nesten dansbare gammaglimt.

 også en uro under overflaten. Dette er definitivt lyden av vår egen tid, men med linjer tilbake til både madrigaler og mystikk, Hildegard von Bingen og tarotkort. Nothing Personal har skapt en kunstpop-messe av betydelig skjønnhet, med lydbilder og fremdrift i stadig endring, der hyper-elektronikk og impulser fra middelalderen sammen går opp i en høyere enhet.

«Antiphon of Dirty Water»

Madrigaler & mystikk

Man kan spørre seg hva som er situasjonen når årets kanskje beste bluesmusikk er skapt av to karer som er 160 år til sammen: Buddy Guy (89) og Robert Finley (71). Guy og Finley har også det til felles at de begge kommer fra Louisiana, henholdsvis Lettsworth (202 innbyggere) og Bernice (1304 innbyggere). Og de siste månedene har de begge sluppet hvert sitt bunnsolide album.

, Buddy Guy, har holdt det gående som musiker siden 1953, da han fant ut at det å kunne spille var en bedre måte å livnære seg på enn å plukke bomull. Guy ble raskt så god at han markerte seg i hjemstaten, og på slutten av 50-tallet fant han veien til Chicago. I nesten et tiår spilte han først og fremst 

for Chess Records-artister som Muddy Waters, Howlin’ Wolf og Sonny Boy Williamson (den andre).

Da han i 1967 endelig fikk slippe til med eget album på Chess, «Left My Blues in San Francisco», jobbet han på sida som lastebilsjåfør. Men hans innsatser på selskapets utgivelser gjorde at han fikk massiv innflytelse på så vel Jimi Hendrix som hele den engelske blues-generasjonen med Eric Clapton i spissen – hele veien fram til Gary Clark Jr. i dag.

Done with the Blues» er Buddy Guys tjuende studioalbum, en solid dose med hele 18 kutt (som muligens er i meste laget). Nøkkelmannen på Guys plate er trommeslageren Tom Hambridge, som også har produsert plata på forbilledlig vis og har navnet sitt på hele tolv av sangene.

Guys posisjon i bluesen sørger for at alle vil være med når mesteren ber om det. Vi hører Allman Bros/Stones-pianist Chuck Leavell, super-session-bassist Glen Worf og gitaristene Joe Walsh (Eagles), Joe Bonamassa, Peter Frampton og Christone «Kingfish» Ingram, samt Blind Boys of Alabama på kor.

Etter soloåpning med John Lee Hookers «Hooker Thing», er «Been There Done That» rett og slett perfekt utført, som en fortettet Buddy Guy-biografi ført i pennen av Hambridge og Nicholson. «Blues on Top» er slow-blues som får Guys Fender Strat til å dirre. Dirre gjør også «I Don’t Forget», som er et nådeløst oppgjør med USAs arvesynd: rasismen.

historie er også dramatisk knyttet til de sosiale tilstandene i USA generelt og Louisiana spesielt. Etter et langt liv som snekker, og musiker på fritida, ble Finley blind. I 2015 ble han oppdaget da han spilte på gata og fikk støtte til å gi ut debutplata «Age Don’t Mean a Thing» i 2016. Kort tid etterpå ble han signet av Black Keys’ Dan Auerbach og har derfra laget ytterligere fire plater, som har gjort ham til et stort navn i blues/americana-verdenen. Med all rett.

er skrevet og spilt inn på en dag, og det høres tvers igjennom at dette handler om å fange 

mer enn perfeksjonen. Det formelig spraker av funky gospel-blues der Finley synger 

 med sin egen datter, Christy Johnson, som har stemmen til å svare farens voldsomme utspill.

Det kan virke som om Finley tenker at han kanskje ikke har så lang tid igjen. I sangen «Praise Him» synger han følgende, støttet av tette blåsere:

 I wanted to write a book but I’m out of time

. Funky «Holy Ghost Party» koker over av wah-wah-gitarer og hele gitar-arsenalet til Auerbach. Sju minutter lange «His Love» er gospelmusikk så langt unna den hvite deodorant-utgaven det er mulig å komme.

Handler om å fange spiriten mer enn perfeksjonen

«Ain’t Done with the Blues»

Blåsprengte veteraner

Musikkanmeldelser

Johnny Borgan

Med filmen «A Complete Unknown» fra sist vinter ble vi tatt tilbake til vinteren 1961 og Bob Dylans møte med Woody Guthrie, New York og Greenwich Village, hans rivende utvikling fram til hans dramatiske og elektriske farvel til folk-bevegelsen på Newport i 1965.

Med «Through the Open Window», høstens 18. volum i artistens «Bootleg Series», tas vi først noen ytterligere steg tilbake i tid. Samtidig dykkes det dypere i Dylans tidlige periode enn i seriens andre utgivelser. Boksen stopper i 1963, nesten to år tidligere enn filmen, men den kan fint sees som et utfyllende tillegg til deler av historien som fortelles i «A Complete Unknown».

 åtte cd-er, ni timer og 138 sanger, samt en rad med kortere og lengre introduksjoner av Dylan og/eller sangene. I sum får vi dokumentert et overveldende utviklingsløp både for sangeren og låtskriveren i perioden fra han er 15 år til han er på god vei mot 23.

Det hele starter med et kort og kuriøst utsnitt fra skolebandet The Jokers’ konsert julaften 1956, med en sprudlende Dylan i spissen for «Let the Good Times Roll» (i dårlig lyd). Avslutningen er derimot en formfullendt konsert i Carnegie Hall i oktober 1963, der den nå ukronede kronprinsen av folk-musikken her slår ut i full blomst, både som låtskriver og formidler.

En del av sangene har vært utgitt tidligere, men med denne boksen settes de alle inn i en kunstnerisk og historisk ramme som både styrker perioden og løfter fram de enkelte sporene.

 er produsenten Steve Berkowitz og historiker og forfatter Sean Wilentz. Sistnevnte har vært påpasselig med å få med seg vesentlige milepæler i Dylans egen historie – så som debuten i platestudio, da singer-songwriteren Carolyn Hester trengte en munnspiller i september 1961. Albumet til Hester ble produsert av John Hammond, som etter dette første møtet raskt skrev kontrakt med Dylan, og snart var i gang med å produsere debutplata hans.

Harry Belafonte trengte en munnspiller til folk-låta «Midnight Special» i februar 1962, og allerede i mars gjorde Dylan innspillinger med blues-diva Victoria Spivey og delta-blues-artisten Big Joe Williams. Alt dette er med. Spor fra Dylans historiske opptredener på Newport Folk Festival i 1963 likeså, som hans deltakelse ved samme mikrofon som Martin Luther King Jr benyttet på «March on Washington» i august samme år. Der sang Dylan «When the Ship Comes In», en sang om at rettferdigheten en dag vil seire, og at tidas Goliater vil bli nedkjempet.

kun inneholder Dylans tidligste fase, favner den et bredt spekter av både sjangre og inspirasjonskilder. Mens han rocker på første låt, crooner han doo-wopsk på den neste, «I Got a New Girl», før det følger både Guthrie, folk, blues og country på disk 1. De fantastiske britiske 1600-tallsballadene «Young But Daily Growing» (her i nydelig live-versjon) og «House Carpenter» (studioversjon) mikses fint med opptak av andre sanger til debutalbumet på disk 2.

På disk 3 og 4 styres fokuset inn mot det som etter hvert skulle bli det ikoniske albumet «Freewheelin’» (1963). Her er også verdifulle sanger som det ikke ble plass til på den plata, samt et annet høydepunkt: den eldgamle balladen «Barbara Allen».

Elektrisk Dylan fra før han gikk elektrisk, altså!

Vindu mot vår tid

Frida Fliflet

Personlig synes jeg rap er litt uinteressant om dagen. Jeg hører ikke så mye på amerikanske rappere: enten slipper de lite eller så skuffer de. Det har ikke skjedd noe nytt de siste fire-fem årene, sier Øyvind Holen.

Han er forfatter, journalist og det nærmeste Norge kommer en hiphop-historiker. Og dommen han feller over dagens rap, er han ikke aleine om. Både kilder vi har snakket med til denne saken, musikkskribenter og kritikere virker å enes om dette: rappen anno 2025 går litt på tomgang.

I forrige uke publiserte musikkmagasinet Billboard en nyhet som kanskje ikke var overraskende, men likevel oppsiktsvekkende: For første gang siden februar 1990, da smørsangeren Michael Bolton toppet singellistene, er det ikke en eneste raplåt inne på Billboard Top 40. Til sammenligning var det 16 raplåter inne på topp 40-lista samme uke i 2020.

Det skal sies at Billboard nylig har endret måten de regner ut listene sine på (for å unngå i overkant tilbakevendende 

). Likevel peker tallenes på en tendens som har latt seg skimte de siste årene: Hiphopen har hele tida, fra den spede begynnelsen på 1970-tallet, representert det nye, og har pushet popkulturen fremover. Nå gjør den kanskje ikke det lenger, i hvert fall i like stor grad.

Med unntak av Kendrick Lamar og Drake, har rappen produsert forsvinnende få hits de siste par årene. Samtidig har 2000-tallets mest grensesprengende rapkunstner, Kanye West, mistet grepet om både seg selv og hitlistene. Katalogen til Kanye strømmes riktignok mye – han var den tredje mest strømmede artisten på Spotify i Norge i 2024 – men som kreativ ledestjerne har han sluknet. De siste årene har store rap-bookinger til ledende festivaler, som Coachella og Primavera, tilsynelatende blitt færre. Billboards sak tvinger fram spørsmålet: Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

– Jeg har jo barn i tenårene, og de er 

interessert i hiphop. Kanskje det er foreldrene til dagens unge som prøver å tute de ørene fulle med 

– Men sånn er det jo: Når man sitter med definisjonsmakta og kan spille det man sjøl syns er kult, gjør man det – og glemmer at man har blitt eldre.

Oslo-rapper J-Zino sprudler heller ikke over av begeistring over dagens rap.

Rap-gamet har vært i konstant fornyelse hele veien

Tenkepause

Chris Monsen

Året 1984 var ikke bare «Pop’s Blockbuster Year», for å låne undertittelen til Michelangelo Matos’ bok. Det kan også argumenteres for at dette var året da amerikansk undergrunnsrock, eller amerindie som mange har omtalt det som siden, for alvor slo ut i full blomst. Med utspring fra punk, post-punk og hardcore, og kombinert med øvrige, mangslungne inspirasjonskilder, hadde amerindie vokst til noe egenartet og vesentlig. Eksemplifisert, blant mye annet, gjennom de epokegjørende dobbeltalbumene til trioene Minutemen og Hüsker Dü – henholdsvis «Double Nickels on the Dime» og «Zen Arcade». Begge ble utgitt i nettopp 1984, på den toneangivende indielabelen SST.

Både «Double Nickels» og «Zen Arcade» høstet lovord blant kritikere, noe som førte til at representanter fra større plateselskap også spisset ørene. I Hüsker Dü hadde de produktive låtskriverne Bob Mould (gitar og vokal) og Grant Hart (trommer og vokal) vist økende teft for å kombinere det fengende med det fyrige med det gripende. Bandet, oppkalt etter det danske brettspillet 

 var omme, hadde Hüsker Dü signert med Warner Brothers og begynt å skrive låter for sitt debutalbum på storselskapet. De hadde også rukket å gi ut ytterligere to album på SST, «New Day Rising» og «Flip Your Wig», og foretatt en omfattende turné på rundt 150 spillejobber i hjemlandet og i Europa.

Ikke rart at tredjemann i gruppa, bassist Greg Norton, i ettertid har omtalt 1985 som «The Miracle Year». Dette har også blitt tittelen på en ny utgivelse på dobbel cd og firedobbel lp, som samler et profesjonelt liveopptak fra bandets konsert i hjembyen Minneapolis 30. januar 1985, pluss bootleg-opptak fra resten av turneen. Med følger også et fyldig omslagshefte med tekst, bilder og informasjon.

 liveopptaket som er det virkelige gullet her. Som albumnotatene gjør klart, ble opptaket gjort med tanke på senere utgivelse, men har altså ikke vært allment tilgjengelig før nå. Konserten åpner, som seg hør og bør, med «New Day Rising», den frådende åpningslåta fra albumet med samme navn – som på dette tidspunktet bare hadde vært ute i et par uker.

Deretter følger låter som strekker seg gjennom karrieren fram til januar 1985. Som bitende «It’s Not Funny Anymore» (fra ep-en «Metal Circus»), «Everyting Falls Apart» (fra albumet med samme navn), «Broken Home Broken Heart» (fra «Zen Arcade»), samt andre «New Day Rising»-favoritter som «I Apologize» og «Books About UFOs». Her er også det som da var en smakebit på det framtidige albumet «Flip Your Wig» i form av «Makes No Sense At All». Og mot slutten: en rekke coverlåter av blant andre The Beatles, The Byrds (som de senere spilte inn i studio) og temaet fra «The Mary Tyler Moore Show».

Lyden på opptaket er god, og fremhever balansen i Hüsker Düs sound: mellom Moulds diskant-pregede sirkelsag-riff, Nortons ofte melodiske, alltid drivende basstrøkk og Harts virvelvind-tromming. Vokalen er tidvis heseblesende. Men så er jo også musikken det.

, ble tida ved Warner kortvarig og turbulent. Hüsker Dü rakk å gi ut to album til, begge gode. Men spenninger innad, blant annet som følge av Harts økende rusproblemer, førte til at bandet ble oppløst allerede i 1987.

Hüsker Dü slo aldri igjennom slik Warner, eller trioen selv, hadde håpet på. De forble et kultband, om enn et høyt aktet sådan. For musikken deres skapte betydelige etterdønninger: blant annet som grobunn for Nirvana og mye av den øvrige alternative rocken, som i det påfølgende tiåret toppet hitlister over hele kloden.

En teft for å kombinere det fengende med det fyrige

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Sad and Beautiful World

Snocaps

Everybody Scream

Sjelden vare

Stardust

Workin’ Man: Willie Sings Merle

Antiphon of Dirty Water

Ain’t Done with the Blues

Utvalgte saker

På en ny og massiv boks får vi et detaljert portrett av Bob Dylan som ung mann.

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

I 1985 var kultbandet Hüsker Dü på en vill og kreativ topp.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Sad and Beautiful World

Snocaps

Everybody Scream

Sjelden vare

Stardust

Workin’ Man: Willie Sings Merle

Antiphon of Dirty Water

Ain’t Done with the Blues

På en ny og massiv boks får vi et detaljert portrett av Bob Dylan som ung mann.

Har hiphopen mistet sin posisjon som pop­kulturens hitkver­nende tyngde­punkt?

I 1985 var kultbandet Hüsker Dü på en vill og kreativ topp.

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?