#fff

#000

Det er jobben hans som musiker å ikke miste inderligheten, synes Sondre Lerche.

En romantisk kjerne

Alle i Girl Group har flink pike-syndrom. Enn så lenge.

Ta plass!

Hva er det med Robert Smiths univers som stadig trekker ungdommen mot The Cure?

I sin favn

Stolthet, fordom og alt imellom: Skal man forstå den moderne musikkhistorien, kommer man ikke utenom det skeive.

Noen andre jeg må være

Arvid Skancke-Knutsen

Melodisk countrypoprock med honningdryppende vestkyst-harmonier. Stine Andreassen begynner å anta konturene av en ung veteran, 14 år etter oppstarten av The Northern Belle.

Tittelen på «Even Cowgirls Get Sad» minner om tittelen på kultboken «Even Cowgirls Get the Blues» til Tom Robbins fra 1976. En «hippieroman», ifølge Gus Van Sant (som filmatiserte den i 1993), og en bok som både er reflekterende, konfronterende og morsom. Det samme kan vel sies om den generelle holdningen på dette sjette studioalbumet til The Northern Belle – med sine raskt fremkalte øyeblikksbilder som rommer selvinnsikt, selvhevdelse og litt selvmedlidenhet.

hjelper her er Preben Sælid Andersen fra Hajk og Death by Unga Bunga. Han bidrar som tekniker, co-produsent, medkomponist og på flere instrumenter. Ellers er vel dette noe av det nærmeste vi har kommet en soloplate fra Andreassen, siden mye av bandet er spredt for flere vinder.

Andreassen har ellers hentet inn gode folk på alle plasser. Bjørnar Ekse Brandseth er fortsatt på plass, og tar seg av gitarer og pedal steel på blant annet den fine «10 Lilacs». Selv synger og korer hun flott, og har funnet frem den akustiske gitaren på «Miss My Friends». Embla Karidotter gjør et innhopp på «Burn MF».

 er coverversjonen av Chappell Roans «The Subway», der Helle Larsen, Inge Bremnes og Bendik Brænne bidrar med kor. Den amerikanske popstjernen slapp singelen i fjor sommer, like før hun spilte på Øyafestivalen; en Cranberries-inspirert låt som kretser rundt de virvlende bølgene og mørke etterdønningene etter et brudd.

Det bør ikke overraske noen at Northen Belle har en heldig hånd med tolkninger – det viste de alt med versjonen av Sufjan Stevens’ «Chicago» for fem år tilbake.

 innvendes mot «Even Cowgirls Get Sad» at den føles litt snau, og den kunne godt inneholdt et spor eller tre til – gjerne nok en coverlåt. Men den countryinfluerte menyen er hele veien tiltalende, balansert mellom det skinnende melodiøse og partier som gir mer motstand.

For øvrig er det annonsert et nytt album med Silver Lining alt i november. Det er det andre større bandprosjektet til Andreassen, og viser at hun fortsatt er i fin fremdrift, også som ungveteran.

«Even Cowgirls Get Sad»

Skinnende gjestebud

Ida Messel

I riktig gamle dager drev mange vestlige land med heksebrenning i de tilfellene der kvinner syntes å besitte

 evner, eller kanskje bare ble eldre. Mange har pekt på at det er liknende mekanismer i stand i dagens vesten, om enn i mer overført betydning.

Desto mer tragisk hadde det vært om Madonna (68) ikke hadde lykkes med sitt nyeste album, der hun mimikkløst prøver å forføre et stadig ungt publikum iført nåletrangt korsett, i takt med jevne klubbmusikalske dunk. Etter tre-fire nokså fåfengte nyere albumforsøk på å fortsette den største popkarrieren av dem alle, ligger verdigheten med andre ord på bordet nå. «Confessions 2» viser at dama sjæl ikke kunne brydd seg mindre om fallhøyden.

 fra 2005 skulle også egentlig være en sammenhengende sekvens, men det er først oppfølgeren har Madonna og produsent Stuart Price likevel fått det til, sydd 16 spor sammen til en miks tilsvarende en snau DJ-gig på klubben. Grepet kommer til sin rett her, i dynamikken mellom teksturer, rytmer og melodiske stemninger i de like dansbare låtene.

Madonna, som har kritisert katolisismen, lekt seg med Kabbalah og 

ender opp i et like spirituelt sinnelag her, med en slags religiøs bokstavtro på dansegulvets overveldende kraft. 

 sier hun, sprekkfull av nonchalanse over en putrende heksegryte av en bass. Trommene følger etter inn på dansegulvet og understreker stemmens autoritet, selv om det ikke er noe avansert med resonnementet.

it’s not what I do / It’s how my body language talks to you

, synger Madonna på nøkkelsporet «Danceteria», klagende insisterende. Og hun har selvfølgelig helt rett i at det ikke er ordene dette handler om, mens refrenget gynger av gårde til floskelen 

For selv med parodisk pinlige tekster klarer Madonna å overbevise. 

sier hun i låta med samme navn, eller som den mer inngående beskrivelsen I «One Step Away»: 

People think that dance music is superficial / But they’ve got it all wrong.

Noen steder blir vannet dypere, som i «Fragile», skrevet om broren Christopher, som Madonna hadde et turbulent, men nært forhold til. I slutten av plata dukker også eldstedattera Lourdes Leon opp, og svarer på låta «Little Star» fra 1998. Enten man leser tekstene på «Confessions 2» som halvironiske, 

eller åndelige fullkomne: Madonna, Stuart Price og kobbelet av stjerneprodusenter de har jobbet med, inklusiv Arca, Martin Garrix og Cirkut, viser at nok produksjonsteknisk finesse kan gi tyngde til ethvert ord.

 lever referansene til New York-klubbmiljøet som Madonna hadde sin kreative tilblivelse i dobbel forstand. På den ene siden ramser hun opp folk hun har festet med, enten det er den avdøde bestevennen Martin Burgoyne, elskeren Basquiat, Maripol eller Keith Haring. Samtidig rekonstruerer de miljøet i en slags lydlig kollasj av disco, hiphop, Blondie-poppunk og «Apache». «Bring Your Love» vekker assosiasjoner til «Express Yourself», «Into The Groove», og den mer slagkraftige Madonna fra slutten av 1980-tallet. «I Feel So Free» nikker mot Donna Summer og Giorgio Moroders «I Feel Love», med den hypnotiske, erotiske pulsen, lik «Future Lovers» fra den originale «Confessions …»-skiva. Samtidig er «Erotica» og «Bedtime Stories» med i ånden av «My Sins Are My Savior» og avtrykket fra William Orbit-samarbeidet fra «Ray of Light» (1998) (hvil i fred) tydelig gjennom mer melankolske «Fragile», «The Test» og «L.E.S. Girl».

Selvreferansene dominerer heldigvis ikke, men ligger som en mulig påskeeggjakt inni et velv av smarte popmelodier, enten det er i refrenget på «Bizzare» eller når ordene 

smeller over den syntetiske kassegitarlyden på «Read My Lips».

 med Madonna at hun har nytt tiårene på poptronen 

at hun er en dårlig vokalist, men som «Confessions 2» også viser, innebærer sånne antakelser et altfor sneversynt sangideal. Hør bare på hvordan Madonna kommanderer med den dype stemmen sin, selv når hun hvisker på «School»:

There’s only one thing I like more than sharing what I know with other people / And that’s learning / Please, someone, teach me something I don’t already know …

«Confessions II»

Vår kvinne

Aslaug Olette Klausen

Tittelen på britiske Jungles femte album, «Sunshine», er mildt sagt veiledende for lytteropplevelsen. Dette er solskinnspop, sannsynligvis ment for å lydlegge daffe sensommerdager.

Men når sommeren bikker over i høst, varmer ikke sola like mye som da den sto på sitt høyeste. På samme vis virker det ikke som om det faktisk brenner for Tom McFarland og Joshua Lloyd-Watson, som nå har fått med seg Lydia Kitto som fullverdig tredje medlem i Jungle.

Kitto var også svært delaktig på forrigeskiva «Vulcano» (2023), en funky discopop-plate med nok sprut til å gi den daværende duoen et stort større nedslagsfelt.

Fortsatt er det dansbart, for det meste – men også friksjonsløst på det viset man pleide kalle radiovennlig. Singlene har da også vært lista på norske radiostasjoner de siste par månedene.

 mer stemning enn substans. Rammefortellingen for de fleste av sangene berører kjærlighet som ikke lenger er gjengjeldt. Et velkjent tema for mang en kjær popsang, det, men Jungle tilfører ikke all verden til den delen av pophistorien.

Så kan man mistenke at det ikke er meningen man skal 

dem. I hvert fall er det ingen klangbunner utover det som synges i tekstlinjer som: 

Was supposed to feel like sunshine, loving with you

Move / We can stay together, ooh-ooh (Darling), 

The way you love me (Ooh-ooh-ooh) / Feel it in my bones (Ooh-ooh).

, «Romeo II» (med den amerikanske rapperen Bas på gjestevokal), bryter med mønsteret, men selv den er mest et gjenskinn av noe de har gjort bedre før.

«Sunshine» er for all del ikke et dårlig album. Det er velprodusert, arrangementene er bedagelige og behagelige. Den aktive bruken av 

 gjør det lett å henge med på notene. Kjenne på 

, så å si. Men særlig interessant blir det sjelden.

«Sunshine»

Gjenskinnspop

Torkjell Hovland

Det er noko rampete over flinkisar som berre gir blaffen og leikar seg: Virtuose musikarar som ikkje er plaga krav om å halde det «smakfullt». Slik er det med franske Domitille Degalle og James Denis Beck frå Texas. Dei møtte kvarandre på Berklee College of Music, som så mange viktige før dei i jazzhistoria. JD Beck er sjølvlært på trommene, mens Domi har studert både jazz og klassisk. Ho fortel om seks timar øving dagleg frå ho var liten. Musikknerde-energien er med andre ord enorm.

Dette er akkurat slike musikarar som slår an i some-algoritmane, der det ekstreme får mest spreiing – ekstremt fort, ekstremt teknisk, gjerne kombinert med humor. Videoane til Domi fekk fort kommentarfeltet fullt av flammar og sprengte hovud.

 til duoen gjennomført: Leikent hår, klede, sminke og fargerikt sceneshow. Men om det visuelle er heftig, så gongar musikken den kjensla med ti.

«Who Asked?» er maksimalistisk både harmonisk og rytmisk – men det sterke inntrykket er mjukt pakka inn. Prosjektet til duoen har noko naivistisk ved seg, og mykje i lydbiletet assosierer eg til spelmusikk. I tillegg har begge to nesten barnlege stemmer, som får ein heilt spesiell samklang når dei syng tostemt.

 er heile «Who Asked?»skrive i noteprogrammet Sibelius. Plotta inn på pc-en, rett og slett. Dette var mellom anna for å unngå at muskelminne på instrumenta skal stå i vegen for det kreative, har Domi uttalt i eit ferskt intervju. Ho fortalde vidare at dei ikkje forheld seg til musikkteori, men berre lyttar seg fram til harmoniane. Slik bryt dei liksom ut av reglane. Jo då – samtidig er det tydeleg at den teoretiske oversikta var på plass før dei kunne kaste vekk læreboka.

Ein skulle tru at musikken vart kjenslelaus med denne tilnærminga, men det er fascinerande kor melankolsk eg opplever låtane her. Musikk kan vere trist og så hektisk på ein gong, som på «Some Things Never Change», for eksempel. Det er ein balansekunst som berre musikarar med overskot får til – her til lands klarer Stian Carstensen og Ola Kvernberg også dette.

og Domi på Øya i 2023, var høgdepunktet å sjå kor veldig dei 

musikken. Dei sit alltid mot kvarandre, og er fullstendig låst inn i spelet saman. Og det er denne viljen som også tilfører den viktigaste energien til lytteopplevinga på «Who Asked?»

På plata har dei med klassiske musikarar – stryk og blås. Det er ekstra effektfullt når desse instrumenta komplementerer dei mjuke, samplebaserte synth-lydane til Domi. Likevel høyrer eg ikkje plata som særleg orkestral. Duoen har ikkje nytta potensialet som ligg i levande orkestermusikarar: Somme tider er det så flatt dynamisk at det liknar billige synthesizerar sine orkester-lydar.

 absolutte favoritt på plata. Den har eit hypnotiserande harmonisk forløp som vekslar mellom dur og moll, og heile vegen flyttar det rytmiske tyngdepunktet seg, så kjenslene mine blir kasta rundt. Dette er ikkje musikk der hitfaktor er viktig, men akkurat denne låta må vere den sterkaste kandidaten.

«Who Asked?»

Rampevirtuos

Marius Asp

Hvis du holder en pistol mot tinningen min og tvinger meg til å hoste opp ett eneste ord for å beskrive uttrykket til Nashville-bandet Lambchop, må det – muligens – bli «tålmodighet». Nashville-bandet er i praksis vokalisten og låtskriveren Kurt Wagner (66), pluss musikerne han til enhver tid har involvert i prosjektet de siste 40 årene (de sju første under navnet Posterchild).

Bandet har beveget seg over store stilistiske avstander gjennom karrieren, fra alt-country via luksuriøs soulpop til det siste tiårets mer elektroniske, eksperimentelle og autotune-dynkede uttrykk. Likevel er det Wagners dype stemme og tidvis absurde, men alltid stoiske grunnsyn på tilværelsen som blir stående som fellesnevneren i dette universet.

Det gjelder i aller høyeste grad også «Punching the Clown», Lambchops 17. studioalbum, der hovedpersonen nok en gang dytter grensene for hva prosjektet kan romme – denne gangen i retning gospel og folk.

 skal være en låt Wagner hørte på bilstereoen på vei for å fylle bensin – en sang bestående av én banjoakkord og noen få stemmer. Etter et mislykket forsøk på å finne ut hva han hadde hørt, snublet han over den gamle sangtradisjonen «lining out», som oppsto i Skottland på 1800-tallet og spredte seg til Appalachene i USA via nybyggerne, der menigheten gjentok enkle tekstlinjer sunget av en forsanger.

Det er denne tradisjonen Wagner og noen få utvalgte hjelpere – inkludert Justin Vernon (aka Bon Iver) på banjo – vekker til live på «Punching the Clown». Autotunen er byttet ut med to kor (ett fra Eau Claire i Wisconsin og ett fra London), og totalt nitten sangere bidrar til å løfte majoriteten av disse enkle og spartanske låtene til himmels.

 det gjennomnydelige tospannet «Weakened» og «The New World Wave», resignerte «Afterburner» og den underlig rørende avslutningen «No Chicago» – en slags musikalsk turnéliste der koret synger navnet på en rekke amerikanske og europeiske byer (inkludert Oslo!) så vakkert de kan, før Wagner beklagende avslutter 

At sjefen sjøl har beholdt reven bak øret – dette er tross alt mannen som har skrevet låter som «The Petrified Florist» og «Papa Was a Rolling Stone Journalist» – kommer neppe som noe sjokk.

Prisen for morsomste låttittel går i denne omgang til «Andrew Jackson Asshat», mens rapstemmen som brått flerrer den sakrale stemningen i «Just West of Nicollet» med utropet 

 fortjener en eller annen pris. Det samme gjør Wagner når han med patos parafraserer Cutty Ranks’ 

der oppe blant de reinspikka mesterverkene i Lambchop-katalogen i disse ører – ennå. Men høsten er fortsatt ung, og disse tolv låtene vil utvilsomt vokse videre fram til Wagner og multiinstrumentalisten Andrew Broder presenterer dem i duoformat i Oslo Konserthus i februar 2027.

Hovedpersonen dytter nok en gang grensene

«Punching the Clown»

Kurt blir varsom

Tom Skjeklesæther

Elizabeth Cook startet sitt første band da hun var ni. Foreldrene var begge musikere, ja, faren var visstnok bassist i fengselsbandet da han satt inne for hjemmebrent-transport!

Cook (54) kommer fra Wildwood i Florida, men har bodd over halve livet i Nashville. Der er hun en respektert artist med sterke forbindelseslinjer til byens omfattende alternative miljøer – de som holder til i East Nashville – men også til country-etablissementet, spesifikt «Grand Ole Opry». Cook har deltatt på det historiske radioshowet hele fire hundre ganger, faktisk uten å være et innvalgt Opry-medlem. Det skal være rekord.

, og karrieren i Nashville, er av såpass spesielt kaliber at det denne høsten kommer en spillefilm, «The Easy Kind», der hun har hovedrollen som seg selv, E.C. Med på rollelista er David Letterman i rollen som Dave! Det hører med til den historien at Letterman har vært en stor Cook-fan, i den grad at hun gjorde fire opptredener på talkshowet hans.

Underveis har hun samarbeidet med folk som Rodney Crowell, som produserte 2007-albumet «Balls», inneholdende sangen «Sometimes It Takes Balls to Be a Woman». Det er mulig at det ligger en pekepinn på hvem Elizabeth Cook er i den tittelen.

 har hun laget åtte album siden debuten i 2000, og denne gangen er det Shooter Jennings, Waylon Jennings sønn, som har produksjonsansvaret. Det er det ingen stor overraskelse at dette låter countryrocka tvers igjennom, inkludert en sprakende versjon av Rolling Stones’ «19th Nervous Breakdown».

Cook fortsetter å fokusere på kvinnehistorier. Plata byr på to sanger som har sitt fundament i faktisk historie, ultrafengende «Girls of Atomic City» og «Thiokol Tripwire», satt i henholdsvis 1943–45 og 1971.

handler om kvinnene som fikk anledning til å slippe til i arbeidslivet under det som ble kalt «The Manhattan Project», utviklingen av atombomba under andre verdenskrig. «Thiokol Tripwire» tar for seg tragedien som utspant seg på våpenfabrikken Thiokol Chemical Corporation i Woodbine i Georgia i 1971, da 29 arbeidere ble drept av en detonasjon. Fabrikken laget bomber som skulle utløses av snubletråder, til bruk under Vietnamkrigen. Arbeidet på fabrikken ble oppfattet som så farlig at arbeidsstokken i stor grad besto av afrikansk-amerikanske kvinner som ikke hadde noe annet arbeidsvalg.

Cook vet hva som er viktig og kan synge om det over både rock- og country-backing. På «The Easy Kind» holder hun dessuten stand i duett med en av countryhistoriens fineste stemmer, tilhørende Wynonna Judd.

«Great Television»

Kvinner i kamp

Det er få som uttrykkjer stilla så sterkt som Nils Petter Molvær gjer med trompeten. Vi kan gjerne plassere sulalendingen som ein av dei viktigaste norske jazzmusikarane dei siste førti åra: frå bandet Masqualero på åttitalet til «Khmer» som kom i 1998 og blei eit nøkkelverk i bølgja av elektronika- og klubbjazz kring tusenårsskiftet. Sidan den gong har Molvær finslipt uttrykket sitt gjennom utgjevingar med forskjellige konstellasjonar.

bygd opp av ni møte med ni musikarar, spelte inn på ni stader. Kvart spor får namn etter staden musikken vart til. Det kunne fort ha sprika for mykje i uttrykk, men lytteopplevinga er tvert i mot heilskapleg. Nærast som ein refleks slo eg av lyset i leilegheita første kvelden eg høyrde gjennom albumet. Dette er musikk ein kan sovne til, gå inn og ut av draumar. Det er stille, varmt, mørkt.

Kinesiske Chang Jing og strengeinstrumentet guzheng opnar plata med «Bangkok» og tonar som dirrar lenge etter anslaget. «Rome», med Martux_m, og «Düsseldorf», med Miki Yui, fører plata vidare inn i varsam ambient, før pianospelet til John Paul Jones – ja, han frå Led Zeppelin – leier inn i «London-Finsbury Park». Allereie no er ein av albumets styrkar tydeleg – det naturlege samspelet mellom elektronikken og det akustiske instrumentet.

 å høyre «Copenhagen» med Marilyn Mazur, den danske perkusjonisten som gjekk bort i fjor. Ho og Molvær hadde ei lang musikalsk historie saman, og plata er tileigna minnet hennar. Gjennom nær sju minutt veks eit landskap fram rundt trompeten, av små slag, rislingar og dei djupe klangane frå Mazur. Den verda dei lagar her vil eg helst bli verande i så lenge som råd.

Eit anna høgdepunkt er samspelet med poppioneren Imogen Heap i «London-Hackney». Ho har dei siste åra utvikla eit par hanskar som ho triggar ulike effektar med: Dette gjer at ho kan nærme seg elektronikken på ein meir organisk og naturleg måte enn å vri på nokre knappar. Den elektronisk omforma stemma hennar kler Molværs like omforma trompetlyd.

ved det vare uttrykket frå start til slutt. Stilla er ikkje konfronterande eller ubehageleg, men legg seg kring meg som ei varm og trygg hand. Er den for trygg? Den er i alle fall litt kjedeleg, skal eg innrømme; litt føreseieleg. Ofte kunne eg hatt lyst på meir friksjon eller dissonans – men då ville jo plata mista opplevinga av ro ho no gir.

Avslutninga «München» står sterkt som eit etterord. Her blir etterklangen stramma inn, og i møtet med cellisten Anja Lechner får musikken eit nakent, kammermusikalsk nærvær. Den duoen kunne gjerne ha fylt ei heil plate.

«Be Quiet»

Stille, stille

Eirik Blegeberg

Caspian Hollywell og Razor Ramon fortsetter sin utforsking av amerikansk sørstatsmystikk mens de blander piggtrådblues med countrypunk innspilt i en lurvete New Orleans-garasje. På forrige album, som kom for bare et halvt år siden, var de gode til å kombinere en nervøs, manisk energi med et laidback svamprock-groove. Det samme skjer her, men de har også tillagt en psykedelisk utforsking i tradisjonen etter Nirvana-favorittene Meat Puppets.

Twisted Teens åpner med et par hyperfengende rockere – «Hand Me a Cigarette» høres ut som en framtidig garasjerock-klassiker. Men det er midtempo-låtene og balladene som skiller dem fra røkla – som «Javelina», der 

, og avsluttende «Sun Go Down», en sirupstung og lengtende countryvise om livet på utsida av samfunnet. 

Nine lives has the cat, and the devil has hundreds

Ifølge ryktet er Twisted Teens allerede klare med et tredje album for 2026. De holder tempoet oppe som om de prøver å matche svamprockens originale enere: Creedence.

«Florida Water Blues»

Garasjeanlegg

Musikkanmeldelser

Håvard Oppøyen

Velkommen til Egersund, byen uten tidevann! Byen ligger ved et såkalt amfidromisk punkt, som gjør at flo og fjære er upåvirket av sola og månen. Derfor har Egersund visefestival blitt omdøpt til Tideless. Festivalen, en ikke lenger godt bevart hemmelighet, er også strippet ned til to dager og to scener – dog med en tredje midnattsscene. Programmet spisses stadig, men viser, folkemusikk og akustiske konserter er fortsatt i DNA-et. som Tideless er gode til å hente gamle kulthelter 

slippe frem de unge. Ringrever går side om side med ungsauer.

Bant de unge i år var Ea Othilde, Vrengt og det purunge bandet Abnormal, samt skotske The Cords (for andre år på rad) og fuzz-prinsene Sharp Pins fra USA. Fra den eldre garde returnerte Norman Blake (Teenage Fanclub) og Robyn Hitchcock. Årets kultband, The Bats, tok turen helt fra New Zealand, og turnéskjorta sier alt om hvor sprøtt det er at en liten by i Norge får til dette: Amsterdam-Hamburg-København-Egersund-Stockholm-London …

et sjakktrekkå booke Sivert Høyem som hovednavn, men fredag var først og fremst de smarte og kunstnerisk slagkraftige damenes dag. Først ut var Selma French, som har vært en gjenganger i Egersund. Det var en fryd å se og høre henne i samspill med sine makkere, Anna Ueland på lekne tangenter og Christian Winther på delikat og diskré gitar.

Jenny Hval har også spilt i Egersund tidligere, i 2007. Nå inntok hun Turnhallen sammen med sine faste medspillere, Håvard Volden og Jenny Berger Myhre. Et smått magisk sett vekslet fra å være alvorlig kunstperformance til å bli et artpop-show med parykker og smil på lur. «Vi har ikke pyro», sa Hval, «men vi har 

Deretter overtok walisiske Cate Le Bon med sin første norgeskonsert. Hun er en dreven musiker og produsent (for blant annet Wilco og Kurt Vile), og kom dramatisk antrukket som en gammel filmdiva. Litt Nico og litt St. Vincent, sang og spilte hun gitar over lekne rytmer. 

sang Le Bon, som om det var en døende kjærlighet som trakk sitt siste sukk.

det uventede på festival i Egersund. Ved midnatt i kjelleren på Grand hotell sto plutselig Robyn Hitchcock og I Was A King på scenen og sa: «We are The Sharp Pins!» Som forband til det faktiske Sharp Pins serverte de et lite knippe låter: Hitchcocks nye låt «I Am This Thing», Soft Boys-klassikeren «Queen of Eyes», samt den flotte «Ferries» av I Was A King. «Vi avslutter med en sang av et band inspirert av Oasis», sa Hitchcock da de rundet av med The Beatles’ «Rain».

Sharp Pins er bandet til Kai Slater (21 år, ser ut som 16), som har pøst ut musikk i årevis. Han slapp et nytt, kritikerrost album med postpunktrioen Lifeguard tidligere i år, men nå er det dette som gjelder. Slaters band overøste publikum med spretne powerpoplåter i et heseblesende tempo. Dette er fuzzpop med vink til Guided By Voices, bare gjort med ungdommelig friskhet. På plate insisterer Sharp Pins på å holde det lo-fi, men på scenen hørtes de ut som det reneste gull.

 er engelske Robyn Hitchcock en levende legende – han ble først kjent med band The Soft Boys rundt 1980. Han er eksentrisk og vimsete morsom, med en imponerende låtkatalog. I juli slapp han sitt 25. album, og det er alltid en fest å høre ham fortelle de underligste historier og anekdoter. I år presenterte han mye nytt, men var innom et par Soft Boys-kutt og avsluttet settet sitt med «The Crystal Ship» av The Doors, som han selvsagt gjorde til sin egen. Hitchcock er visst evig norgesvenn, og kommer tilbake i oktober.

Newzealandske The Bats – også veteraner – spilte kun i Bergen og Stavanger sist de var i Norge, som var sommeren 1988(!). Den gang hadde de kun ett album i bagasjen. Nå har de gitt ut ti plater som alle er tro mot formelen: enkel, skranglete gitarpop, effektivt og iørefallende. Kvartetten, som har holdt sammen siden 1982, spilte noe fra de siste platene, men også gamle låter kom trillende: Dette ble en tidsreise til Flying Nun-labelens storhetstid på åttitallet. Band fra andre siden av jorda er sjelden vare på våre breddegrader.

Tideless kunne ikke eksistert noe annet sted

Byen uten tidevann

Magnus Andersson

For altfor mange er tsjekkiske Bohuslav Martinů (1890–1959) en fotnote i musikkhistorien. Men han skrev faktisk seks symfonier, én per år fra 1942-46, den siste sto ferdig i 1953.

Martinů hadde sin egen måte å skrive neoklassisistisk på, med en rytmisk sans og en underfundig evne til å veksle klanger – fra det humoristiske til det sterkt gripende. Dessuten innlemmet han tsjekkisk folkemusikk i verkene og behandlet temaene sine både intellektuelt og sanselig stimulerende.

Det finnes altså gode grunner til å spille inn nok en syklus med symfoniene hans – særlig når det blir gjort så overbevisende som i denne innspillingen på Deutsche Grammophon med den tsjekkiske sjefdirigenten Jakub Hrůša, som leder sitt Bamberger Symphoniker.

 er akkordene gjenkjennelige. På overflaten er de tonale, men de blir brukt litt hulter til bulter. Martinů ankom USA i 1941, men det vennlige i tonespråket var ingen tilpasning til et amerikansk musikkliv styrt av penger og popularitet. Det sprang heller ut av oppholdet hans i 1920-tallets Paris, neoklassisismens vugge. Ikke minst hører vi dette i den lekne scherzoen, der komponisten fremstår som en slags rytmisk spirrevipp som danser seg fram med spenstig schwung.

Martinů var dessuten inspirert av barokkformen «concerto grosso». Her blir musikken fremført av to kontrasterende klanggrupper, med en solistgruppe (concertino) som veksler med det større ensemblet/orkesteret (ripieno). I den første symfonien gjør disse skiftene at musikken ikke bare handler om harmoni, rytme og melodi, den blir også til et klanglig fargespill.

 fra barokken som Martinů tar i bruk, er viderespinningsteknikken, der melodier går videre som stadige variasjoner av seg selv. Han bruker ofte små melodiske fragmenter, eller frø, som større enheter vokser ut fra. Særlig i førstesats av nevnte 

 kan du kjenne igjen fragmenter som vandrer mellom stemmer, som melodi eller akkompagnement eller motstemme.

Martinů bruker imidlertid teknikkene sine så forskjellig at uttrykket varierer. Åpningen av 

 høres litt ut som en skrekkfilm til å begynne med, før et mer idyllisk landskap åpner seg. I den rolige tredjesatsen lar det melodiske fragmentet varieres og vokse i et organisk, tre minutter langt crescendo.

 symfoni er også hans mest klassiske symfoni, der satsene har sine tradisjonelle funksjoner, helt frem til den store finale. 

er komponistens mest kammermusikalske, og den der vi tydeligst hører vekslingene mellom instrumentgrupper, slik som i en concerto grosso.

 er regnet som Martinůs mest gjennomførte: Visstnok kan hele verket leses som en utvikling av én enkelt idé som fungerer som verkets DNA. Hører du raskt igjennom begynnelsene av de fire satsene, er det både noe med intervallene og de bevegelige figurene som alle minner om hverandre, som fire søsken som har gått ulike veier i livet, men fortsatt ligner.

Som en slags rytmisk spirrevipp som danser seg fram

Spenstige symfonier

Terje Engen

A&R-manager og bransjeveteran

For første gang på fem år presenterte IFPI Norge denne måneden salgsstatistikk for den norske plateindustrien i perioden 2020–2025. I 2025 ble det i Norge omsatt innspilt musikk for 1,5 milliarder kroner, noe som er en oppgang 3,8 prosent fra 2024. Men det er ingen grunn til å sprette sjampanjen. Som det ble poengtert i forrige ukes Musikkmagasinet, fortsetter andelen norskeide innspillinger av totalmarkedet å krympe. Disse omsatte for 266 millioner kroner i 2025 – 17,8 prosent av totalen, og ned 7,7 prosent fra 2024.

I perioden 2022–2025 har markedet for innspilt musikk vokst fra 1,27 til 1,5 milliarder, mens norskeide innspillinger som helhet ikke har tatt del i denne veksten. Det kan knappest betegnes som konjunktursvingninger – det er heller en strukturendring. Streaming dominerer fullstendig og er en av årsakene til hvorfor vi har et svært levende og innovativt musikkliv, samtidig som norskandelen krymper.

En annen forklaring er at flere internasjonalt fremgangsrike norske artister i dag, som Kygo, er under kontrakt med utenlandske selskap og følgelig ikke inngår i statistikkens norskandel.

: Det har aldri vært enklere å starte et label og få global distribusjon av musikken man gir ut. Samtidig har det neppe vært vanskeligere å bygge et lokalt forankret, slagkraftig plateselskap. Den gang sterke norske indieselskaper ble kjøpt opp under «det store etegildet» på 1990- og 2000-tallet, ble det tunge mellomsjiktet i norsk musikkindustri gradvis faset ut. Disse gamle indieselskapene bidro til bransjens vitalitet – de kunne ta risiko og klare av tapsprosjekter, bygge albumkataloger og konkurrere med «de store» om artister og markedsandeler. Det mellomleddet er borte nå.

Nettverk, data, playlisting og algoritmisk synlighet favoriserer naturligvis de største aktørene. Musikkdistribusjonen er demokratisert, men markedsmakten er ikke det – og det vil den heller aldri bli.

Dermed kan antallet norske labels vokse parallelt med at norsk musikks samlede økonomiske (og kulturelle) styrke svekkes. Med få unntak har vi ikke en lokal musikkindustri som makter å holde på sine mest attraktive artister når de store markedene der ute kaller. Konsekvensen er at den store gevinsten, avkastningen på investeringer gjort i artister og band, kommer andre territorier til del.

 – og siden den tid har mitt mantra vært enkelt: Indieselskapene må i dagens tøffe klima samarbeide med andreuten nødvendigvis å gi avkall på egen autonomi og selskapsprofil. Det blir derfor interessant å over tid følge Propeller Recordings, Indie Recordings, 777 Music og Grappa som sommeren 2024 sammen etablerte det nye selskapet Sounds Like Gold. Ingen med ambisjoner kan lenger sitte på sin lille tue.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Even Cowgirls Get Sad

Confessions II

Sunshine

Who Asked?

Punching the Clown

Great Television

Be Quiet

Florida Water Blues

Utvalgte saker

Ringrever og ungsauer spiller side om side i Egersund.

Bohuslav Martinůs særegne neoklassisisme bør inn på standardrepertoaret.

De uavhengige

Magasinene

Musikkanmeldelser

Even Cowgirls Get Sad

Confessions II

Sunshine

Who Asked?

Punching the Clown

Great Television

Be Quiet

Florida Water Blues

Ringrever og ungsauer spiller side om side i Egersund.

Bohuslav Martinůs særegne neo­­klassisisme bør inn på standard­re­per­toaret.

De uavhengige

Bohuslav Martinůs særegne neoklassisisme bør inn på standardrepertoaret.