#fff

Det siste albumet til Frank Hammers­land (1969–2023) er ute i dag.

Mannen med stilen

Casiokids har blitt voksne, uten å miste sin eiendommelige lekenhet.

Comeback kids

Få har påvirket moderne pop­­­musikk som Sophie. Tre år etter at hun døde slippes hennes siste album.

Sophies verden

Ida Messel

#000

Nå er det remaster på vei, og turné i USA, men du er egentlig bokaktuell, du! For nå gir du ut to sangbøker: «Two Way Monologue» og «Avatars of Love».

– Det føles naturlig når jeg først lager sangbok at det kommer et introduserende essay, men jeg prøvde å ikke la det ta overhånd. Jeg vil at det skal føles mer som et lite notat, flytende tanker, men … ikke noen historisk redegjørelse for mitt eget arbeid.

– Ja, også supplerer jeg litt for å føle at jeg er til stede i sangbøkene, ikke bare gjennom sangene. Jeg kan jo ikke noter, så jeg har ikke transkribert dem, men jeg er redaktøren.

Mange så kanskje for seg at sangbøker hadde spilt en stor rolle i din egen musikalske oppvekst for eksempel?

– Nei, jeg brukte det litt da jeg prøvde å lære å spille gitar.

– Ja, og Lillebjørn Nilsen sin bok. Men jeg begynte på klassisk-kurs midt i min MTV-fase, da jeg satt hjemme og hørte på A-ha, og da jeg kom dit var det liksom det motsatte av det jeg ville lære. Det var fotskammel for å få kneet høyt og sitte som sådan med gitaren, og lære noter. Jeg ville bare lære å spille sanger sånn som jeg likte dem.

Den nye gitarboka

Mariann Bjørnelv

Daglig leder i Stiftelsen Grønn by

Norsk musikkbransje har de siste årene vært preget av oppkjøp og konsolideringer. En rekke uavhengige festivaler, plateselskap, bookingselskaper og management har blitt kjøpt opp av store internasjonale selskap, i profitten og effektiviseringens navn. Det hele minner tidvis mer om New Public Management enn et kreativt felt som skal formidle kunst og kultur. Sist ut nå er ballen som ble kastet opp i lufta under Bylarm sitt innspillsmøte, der det ble foreslått at de regionale bransjefestivalene (Trondheim Calling, Vill Vill Vest, Sørveiv og Bylarm) skal konsolideres i en eller annen grad, med en tanke om at det kanskje også kan utløse flere offentlige støttekroner.

 ha positive effekter for utvalgte artister og bransjeaktører, da noen få får flere ressurser å rutte med. Om du plutselig har havna i pengebingen til en av de store, stilles det ofte med et betydelig apparat tilgjengelig. Strømlinjeformede produksjonsprosesser medfører lavere kostnader per enkeltartist og større handlingsrom. Det gir også definisjonsmakt.

Men hva skjer med mangfoldet av norsk musikk når færre eier større deler av verdikjeden og derav bestemmer hva vi skal lytte til, og hvem som får plass? Når ett selskap eier både billettleverandøren, artisten, bookingbyrået, managementet og festivalen, når all aktivitet skal sentreres rundt de store byene: hva medfører det til slutt for tilbudet til sluttbrukeren, altså publikum? Og ikke minst: hva medfører det av muligheter for de artistene som ikke passer inn i «formen» til de store selskapene, eller bor i grisgrendte strøk? Jeg mener det vil begrense både utvalg for publikum og muligheter for artistene om vi ikke trår forsiktig.

 seg i 2008 for å holde fast til i Oslo, etter å ha vært på rundreise i Norge siden starten i 1998. Tilfeldigvis var 2008 det året min boby Stavanger var kulturhovedstad og ønsket å arrangere Bylarm som en del av programmet. Det ville ikke Bylarm, og Stavanger svarte med å lage sin egen bransjefestival: Nordic Music Week, den første av de regionale bransjefestivalene. NMW hadde base i Stavangers musikkliv, men med utveksling av artister og bransjeaktører fra de nordiske landene.

To år etter dukket Sørveiv opp i Kristiansand, og ett år etter der igjen Trondheim Calling i Trondheim. Mellom der dukket også 100 Dagar opp på Stord og til slutt også Villl Vill Vest i Bergen. Alle disse har alltid hatt sin særegenhet, som gjenspeiler musikkbransjen i den regionen de tilhører. Det må være plass til en sterk musikkbransje også utenfor ring 3, skal vi ta vare på artistmangfoldet og publikumstilbudet.

En ting er sikkert: Det blir ikke flere støttekroner til de regionale bransjefestivalene hvis de lokale kommunene og fylkeskommunene disse holder til i får snusen av at noen foreslår det skal samkjøres fra Oslo – tvert imot.

Det vil begrense både utvalg for publikum og muligheter for artistene

Bransjetrollet

Magnus Andersson

Å begynne en klaverkonsert med en forsiktig akkord, en fundering over noen enkle harmonier hos solisten, var et radikalt grep av Beethoven i hans 

 (1806/8). Da 200-åringen Carl Reinecke (1824–1910) også lot sin 

 (1877) begynne uten brask og bram, med noen gjentakende akkorder i enkle harmonier, var det knapt radikalitet igjen å spore. Nei, Reinecke var i sin tid heller kjent som en konservativ komponist, som selv mente hans fremtidige nekrolog ville tilskrive ham stilen til Robert Schumann og Felix Mendelssohn. Arven går likevel enda lenger tilbake.

Reinecke sto ikke bak de helt store musikkhistoriske nyvinningene, men følger vi 

et stykke videre er verket et fabelaktig stykke musikk. Orkesteret prøver seg på en kommentar til solistens innledning, men det blir ikke mer enn en kadensering, en harmonisk avslutning, før klaveret med hakket mer ettertrykk sier samme frase igjen. Denne gangen blir det melodiske resonnementet likevel noe utvidet i en harmonisk, og mer kompleks drakt. «Ah!» er det som orkesteret sier, og gjentar åpningsmelodien, som om de speilet solisten for å spørre: «Var det dette du mente å si?». Musikalsk er oppbyggingen enkel, men det er en elegant og effektiv måte å legge ut satsen.

Selv om jeg ikke finner direkte sitater fra Schumanns 

 kan man se likheter mellom mange figurer og vendinger til Reineckes 

. Samtidig er Reinecke unik, og det er en letthet i hvordan han skriver for klaver. Dette er ikke en «symfonisk klaverkonsert», der solist og orkester smelter sammen i en større enhet. Nei, klaveret står heller i forgrunnen. Det gjorde instrumentet også i hans eget liv.

 begynte som pianist for Reinecke. Som 19-åring ga han seg ut på turné i Danmark og Sverige, og etter dette studerte han i Leipzig under nevnte Schumann og Mendelssohn, som etter hvert ble hans venner. Etter å ha jobbet som hoffpianist for Christian VIII i København, samt hatt noen jobber i Köln, Barmen og Breslau, slo han seg endelig ned i Leipzig i 1860, der han var virksom til sin død i 1910, i den ganske anselige alderen av 85 år.

Romantikkens reisende virtuoser, uansett de het Liszt, Moscheles, Reinecke, Paganini eller Ole Bull, skrev gjerne musikk for seg selv. De skrev for sin egen teknikk, for hva de gjorde best med instrumentene og kunne forføre et publikum med. Her ligger også min fascinasjon for Reinecke, som dessuten stikker dypere enn kritikken mot det uoriginale tonespråket. Han skrev så godt for klaver, fikk instrumentet til å synge i den langsomme satsen, men også i innledningen er det noe sangbart over de gjentakende akkordene – noe som godt skal gjøres, når akkordgjentakelser er vanskelig å få til å høres elegante ut. I alt det raske og det som er komplekst å spille, skriver han med «pianistiske» teksturer, som betyr at virtuositeten skaper forskjellige lag i musikken, sammenlignbart med instrumenteringskunsten i orkesteret. Disse teksturene flyter fram så naturlig at mine assosiasjoner går helt fram i tiden til Rachmaninovs måte å skrive, altså russeren som nok representerer det endelige høydepunktet av romantisk klaverspill.

 tas mer på alvor ettersom han var en vesentlig skikkelse i datidens musikkliv. Han returnerte til Leipzig i 1860 for å bli «Gewandhauskapellmeister», altså sjefdirigent og kunstnerisk leder for verdens eldste symfoniorkester. Da som nå var det et prestisjeorkester, og posisjonen holdt han helt til 1895. Dessuten underviste han i komposisjon og klaver ved konservatoriet i Leipzig, og to av studentene het Edvard Grieg og Christian Sinding. Han var bevisst sin konservatisme, men virket angivelig ikke for å gjøre sine studenter til epigoner. I stedet oppfordret han dem til å finne sine egne personlige tonespråk.

Etter endt gjerningsom pedagog og dirigent tok han fatt på å komponere på fulltid, som resulterte i nærmere 300 publiserte verk. Likevel utviklet han seg ikke nevneverdig stilistisk. Da han døde var høyromantikken på vei å gi etter for modernismen og Reineckes stil lå så langt tilbake i historien at han allerede var glemt. Hans død ble forbigått i stillhet.

, med tilnavnet «Undine», har faktisk etablert seg i standardrepertoaret for fløytister, men det er det eneste verket som blir spilt med noen slags regelmessighet i våre dager. I jubileumsåret 2024 tenkte jeg at konsertprogrammer skulle fylles med Reineckes musikk, men så ble det ikke. Det er heller ikke kommet særlig mange nye innspillinger i anledning jubileet.

 for å si at vi burde gjøre plass til Reinecke i kanon, men for å sette spørsmålstegn ved dette altfor rigide byggverket – den såkalte kanon. Der er det kun et fåtall verker som får plass, og anses som Stor Musikk. Historien er rikere enn som så.

Selv om han var bevisst sin konservatisme, virket han angivelig ikke for å gjøre sine studenter til ­epigoner

Forbigått  i stillhet

Utvalgte saker

Charlotte Myrbråten

Mystiske, maskerte Tacobitch har blitt kjent for sine visuelle og dramatiske totalshow live. Det har lenge vært spekulasjoner om hvem som skjuler seg bak maskene, men enn så lenge holder det kreative kollektivet på alter egoene sine: Menski Penski, Shere Khan, Zorban Zorbé, Fenrik Fromage, Onika Odel og Inhouse Cory. Matias Tellez er det eneste navngitt med fødenavn på platas credit, og da på mastring.

På konsertene går trashestetikk, musikk, dramaturgi og smarte referanser opp i en høyere enhet, men funker det noe særlig å høre på deres debutalbum uten denne innpakningen? Tja, både og.

etter eget sigende en kombinasjon av drum and bass, black metal, techno, punk og pop, men «Ratmode» har en veldig elektronisk innpakning. «Contemporary dance band» er Tacobitch egen beskrivelse på Instagram, og det er absolutt treffende.

De elleve låtene er med andre ord et sammensurium av innfall, rariteter, vellyd og ulyd. Det mettede, snodige og snurrige lydbildet gir tidvis følelsen av å høre på soundtracket til en performance av et mindre belgisk teaterkompani booket inn av Teatergarasjen, eller noe i den dur. Albumet kaster lytteren i alle retninger og er fullt av humor, humør og rør.

 er det jeg faller mest for på platen, som «Ohkej» med sitt voldsomme driv underbygget av et gjentakende rop. Avslutningslåten «Water/People» høres nærmest ut som et slags mareritt av en westernlåt, komponert etter innfallsmetoden og konseptet «mye vil ha mer». På «Fo*king trash» høres det plutselig ut som om inspirasjonen er tyrkisk folkemusikk, mens «Big Boy» sender tankene i retning mer tradisjonelle greier som Sleaford Mods (møter Die Antwoord?). «Moominjuice» er en tidsreise til lydbildet på pinballspill-favorittene mine fra nittitallet, på broren min sin hellige Amiga 500 datamaskin.

Det er med andre ord mange detaljer og åpenbart veldig mye lek og moro involvert her, men jeg blir også litt rådvill når det gjelder hvadenne musikken skal brukes til. For det er fortsatt rimelig klart at det teatrale, voldsomme, vulgære, prangende og overskridende er en veldig viktig del av dette prosjektet, og da går noe tapt i den ensomme lytteopplevelsen.

Tacobitch

Av med ma ...

Viggo Krüger

musiker og forsker

Det stråler fortsatt fra stjernehimmelen i Frank Hammerslands popmusikalske univers på «The Ocean Sleeps Alone Tonight», soloalbumet som var nesten ferdigstilt før han gikk bort altfor tidlig, 20. januar 2023. I dag er det ute. Stemmen til Pogo Pops-, Popium- og The Love Connection-frontmannen er like glitrende og spesiell. Popteften til Frank er tilstedeværende som alltid, og produksjonen bærer preg av en lavmælt eleganse, som hedrer Franks stil og identitet.

Ofte kom han med skjorter og T-skjorter til meg, håndplukket for å skape den riktige identiteten på scenen. For en som kjøper en genser på salg i januar og går med den til august, var dette en stor hjelp. Frank bar sin egen historie gjennom klær, litteratur og musikken. Hans stil var en refleksjon av musikken: kreativ, men samtidig stilfull og jordnær. Frank var sofistikert, og ingen detalj var tilfeldig.

Det nye albumet består av ti låter, hvor Frank rakk å spille inn vokal til åtte av dem. Albumet er produsert av hans faste samarbeidspartnere Bjarte Jørgensen, Vidar Ersfjord og Yngve Sætre, og det faste backingbandet, The Love Connection, er med. Planen var å fullføre de to siste vokalinnspillingene i et provisorisk studio, satt opp på palliativ avdeling på Haukeland sykehus. På grunn av helsa hans ble dette aldri realisert, men Marte Wulff og Sergeant Petter ga stemme til disse låtene i etterkant, etter Franks ønske.

Vi var i studio med Pogo Pops for å spille inn albumet som skulle bli vår egen svanesang, «Daylight», da Frank ble diagnostisert med kreft i 2022. Han hadde en sang igjen å synge på siste studiodag da han delte nyheten med oss. Vi satt alle med en følelse av tomhet, og Frank forsvant inn et rom og skrev sangen «On Your Side», som har endt opp som spor nummer tre på nye «The Ocean Sleeps Alone Tonight».

Fra mitt nåværende ståsted i livet, som forsker, leder og underviser i musikkterapi ved Universitetet i Bergen, reflekterer jeg over måten Frank forholdt seg til musikk. Når jeg hører sangen, tenker jeg på hvordan Frank brukte musikken som både trøst og selvomsorg – et tema vi hadde snakket om utallige ganger på bilturer sammen. Musikken gir oss muligheten til å føle oss mindre alene; den skaper et rom der vi kan møte noe større enn oss selv og på den måten forsone oss med at livet er endelig. Bare det å ta opp gitaren og skrive noen linjer gjør verden til en litt mindre gudsforlatt plass.

Stemmen til Frank har alltid vært spesiell og særegen, og dette kommer tydelig frem i albumets tittelspor. Her balanserer han lys og mørke, og optimisme og livstro møter misantropi og oppgitthet. Ved å modulere stemmen sin vekker han både sårbare og sterke sider av seg selv; viser at det er forskjell på den fysiske stemmen og den meningsbærende stemmen.

Han var en dyktig vokalist, men sang ikke bare rent og teknisk bra. Frank uttrykker sin egen bakgrunn og følelser i fremføringen. Han manipulerer sin vokale kvalitet for å uttrykke en bredde av emosjoner, samtidig som Franks stemme alltid var Frank, umiskjennelig og nær, som på sangen «Drive to Paris».

Frank satt på kontorene deres og spilte og sang, og det var sånn vi fikk platekontrakt

Frank Hammersland

Men havet sover alene nå

Aslaug Olette Klausen

Albumet fra tidligere i høst, «Wild God» var en åpenbaring, og konserten Nick Cave gjorde i Spektrum forrige uke var malt i dets bilde.

I løpet av de to og en halv timene Cave med eminent band og korister holdt hus spilte han ikke bare samtlige spor fra skiva, de øvrige låtene ble tolket inn i samme opplyste rammeverk. Flertallet av dem som hadde billett hadde nok kjøpt dem lenge før albumet ble gitt ut. Mange var nok derfor kommet i påvente av de hitparaderende vekkelsesmøtene Nick Cave har holdt de to siste gangene han gjestet landet, henholdsvis i samme Spektrum og på Øyafestivalen.

Det var håndspåleggelse også denne gangen. Gjennom hele konserten gikk han langs scenekanten, ga et håndtrykk her, en ledig, for ikke å si spøkefull kommentar der. For eksempel en påminnelse om hvor nydelig neste låt er, og at han har skrevet den selv. («Cinnamon Horses», «Conversations»). Eller så satt han ved pianoet, rørt til tårer, mens han sa hvor vanskelig «Long Dark Night» var å synge, mens håndbevegelsene alene fortalte at «Joy» er hva dette hele dreier seg om - og så nåden, da.

ti tusen mennesker vært så stille, så andektige, i en storsal som Oslo Spektrum, som når Nick Cave ba, inderlig, se i nåde til meg, 

Selv så han i nåde til dem som ville ha noe fra gamle dager, med tempvekslende salmeversjoner av «Red Right Hand», «The Mercy Seat» «From here to Eternity» og «Tupelo». Den virkelige anerkjennelsen av egen fortid var imidlertid hyllesten til Anita Lane, ungdomskjæresten og tidligere bandmakker, i første ekstranummer, «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)», mens bilder av en ung Lane gikk over storskjermene.

For så å understreke Nick Caves fornyede tro på musikk som virksom hellig ånd, ble det gitt rom til hele to låter fra «Carnage» duoskiva med den høyst tilstedeværende Warren Ellis. Ikke at de låtene er nevneverdig lystige. Men som denne gospelkonserten minnet om; glede er noe mer - dypere og opphøyet - enn lettsinn.

Magasinene

Utvalgte saker

Musikkanmeldelser