#fff

Jeg har skrevet om denne uhyre dramatiske hendelsen før, både i en avis og i en bok de færreste vil ha lest: «Den 24. april 1996, omtrent kvart på ti om kvelden, det var en onsdag, salen var fylt til bristepunktet, den konsertante operabegivenheten var i ferd med å ende i triumf – og Mariss Jansons var sekunder fra å dø på scenen i Oslo Konserthus.» Det er udiskutabelt: Ingen som var til stede vil glemme øyeblikket der mannen med ljåen plutselig sto på scenen, og forlangte å få høste et livslys.

Avstanden fra min egen betrakterposisjon på scenen – blant andrebassene i korets bakerste rekke – og frem til dirigent og solister, var nærmest uendelig. Enda lengre vekk var publikum, de befant seg liksom i en annen galakse. Og likevel var Mariss (vi korfolk snakket om ham som om vi var på fornavn med ham, noe vi selvsagt ikke var) så utrolig nær oss, så til stede. Han koblet seg rett inn i vårt musiske sentralnervesystem.

Hele den akustisk sett mangelfullt tømrede kassen som Konserthuset er, var denne kvelden full av feber, noe uforklarlig og bent frem magisk. Jansons’ energi var elektrisk nok til å løse enhver kronisk kraftkrise. Han ville alltid så mye. Han sitret av musikk. Denne kvelden ville han åpenbart sprenge alt det forterskede, schlagerkløktige, lett søtladne og hardt kritiserte i en av verdens mest spilte og mest populære operaer, 

 (i 1951 ble Benjamin Britten «kvalm av musikkens billige karakter og tomhet»). Men nå skulle Oslo-Filharmoniens sette opp 

 , og orkesteret, koret (herlig forsterket med tre barnekor) og en gullrekke av solister forvandlet dette uelskede konserthus til et trekkfullt loftsværelse i Paris anno 1830.

 tilhører grunnfjellet i operaenes verden, uansett hva connaisseurer med nesen hevet mot sky måtte mene. For seg selv hadde Jansons streket opp en ny og enda mer ambisiøs strategi: Han ville ikke bare være en symfonisk dirigent på aller øverste hylle, han vil også erobre operalitteraturens største skatter. Samtidig skulle det kraftige operatiske frasparket denne kvelden markere et like abrupt punktum for den delen av Jansons karriere.

Puccini og librettistene sår det bitre frøet i første akt, når hovedkarakteren Rodolfo, tenor og førsteelsker – på selveste julekvelden i Latinerkvarteret – synger til Mimì, sypike og sopran: 

Hvor kold De er på hånden, la meg varme den i min

 . Hvor uhyggelig disse innsmigrende, sødmefylte tekstlinjene varsler om død og forferdelse!

Jansons var dratt i ansiktet, blek, sliten – og alvorlig stresset, avtaleboken hans var i ferd med å revne – da han hevet taktstokken. Hele livet hadde han satt seg selv under press, og de skyhøye ambisjonene balanserte hårfint mot hva kroppen hans tålte. Denne kvelden hadde han dessuten glemt nitroglyseroltablettene, noe han først oppdaget fem minutter før han skulle på scenen.

Han tvang operaen ut på slak line over avgrunnen, holdt tømmene stramt, han visste hva han ville. Fortellingen og musikken dirret av liv og lidenskap, undergang og fortapelse. Tuberkulose, fattigdom og bohemens utsvevelser krevde inn sin pant, uten nåde. Mimì gjorde seg klar til å stupe ned i dødsriket på tuberkulosens vinger. Skulle hun ta Mariss Jansons med seg?

Nesten-døden

Frida Fliflet

Du kommer til Festspillene for å snakke om kanon i den klassiske musikken. Tror du disse få verkene vil beholde nøkkelposisjonen sin også i framtiden?

– Et viktig poeng er at den såkalte klassiske kanon er en veldig ny oppfinnelse: den kom til først seint på 1800-tallet. I tidligere perioder var det ny musikk som dominerte konsertlivet, med stadig skiftende personligheter. Også sammensetningen av kanon forandrer seg over tid: For 60–70 år siden var det veldig få som spilte Mahler og Bruckner. Vi har makten til å forme kanon eller ignorere den helt.

Jeg mener at den tusenårige historien av såkalt klassisk musikk er en enorm kulturell bragd som er verdt å ta vare på. Det er en grunn til at denne musikken snakker til folk over hele verden, fra vidt forskjellige bakgrunner.

Noen vil mene at vi ikke trenger en klassisk kanon i det hele tatt. Hva sier du til det?

– Jeg tenker det er viktig å ha historiske milepæler og referansepunkter i vår forståelse av musikkhistorien. Visse navn som Monteverdi, Beethoven, Wagner og Stravinskij skapte enorme endringer i hvordan man skriver og lytter til musikk. Andre, som Bach, simpelthen krever oppmerksomhet i generasjon etter generasjon.

 sentrale problemet – i klassisk musikk den store vekten på verk fra fortiden. Ingen annen kunstnerisk sjanger er så dominert av historien sin. Tenk hvis teateret bare skulle spille Shakespeare og Ibsen, eller kinoer ikke viste noe annet enn Fellini – eller om forlag bare resirkulerte gamle bøker. Vi trenger en bedre balanse mellom nytt og gammelt.

I Bergen skal du også samtale med Festspilldirektør Lars Petter Hagen om likheter og forskjeller i den nordiske vs. amerikanske klassisk-scenen?

– Det blir veldig interessant å prate om. En åpenbar forskjell jeg ser, er den enorme offentlige støtten som musikk og andre kunstarter har i de nordiske landene. Det fins ikke noe lignende i USA: støtten er privat, og spesielt samtidskomponister mangler virkelig inntektskilder. Samtidig tror jeg Norden er sterkt orienterte mot symfonisk musikk, i likhet med USA. Det kontinentale Europa er mer orientert mot opera.

I boken din «Listen to This» (2011), skriver du: «Jeg er en hvit amerikansk mann som ikke hørte på noe annet enn klassisk musikk til jeg var tjue.» Du mener det kanskje ikke 

bokstavelig, men – hvordan ble du så hekta på klassisk i utgangspunktet?

Klassisk kanon! Eller?

Martin Bjørnersen

Stilistisk sett tenker jeg at Sparks alltid har vært til alle kanter, heldigvis for oss selv, i det minste! Dette albumet er et ekstremt eksempel på det, sier en uforskammet opplagt Russell Mael.

En slik term må det tross alt være lov til å bruke om en 74-åring som platedebuterte i 1971, med bandet som den gang het Halfnelson. Det varte bare en kort periode, før prosjektet til Russell og storebror Ron ble omdøpt til Sparks, som de har hett siden 1972.

Et stort antall musikere har vært innom besetningen på plate og ikke minst live siden den gang, men det er de to brødrene som hele veien har vært kjernen av Sparks. Og dét med en klar arbeidsfordeling, der den betraktelig mer utadvendte Russell har fremført tekstene og melodiene til det enigmatiske arbeidsjernet Ron.

Det er da også Russell som i all hovedsak tar seg av presse, slik som denne samtalen via Zoom, fra et konferanserom hos Universal Music i London. Han legger villig ut om den stilistiske bredden på det tjuefemte albumet til Sparks, «The Girl Is Crying in Her Latte», som ble sluppet i dag.

– Den begynner mer elektronisk, så går det over i låter med full orkestrering, men det er også låter i et mer tradisjonelt bandformat. Det er sånn Sparks egentlig alltid har vært. Det har vært så mange forskjellige merkelapper klistra på det vi gjør, og vi liker det faktum at ingen helt har klart å finne den eksakt rette terminologien for å beskrive det. Dette albumet er sånn sett konsistent med den inkonsistensen.

Brødrene Mael/Sparks er vaskeekte om enn aldri så atypiske (baby)

 , født i henholdsvis 1945 og -48 og oppvokst ved strandlinja i den pyntelige Los Angeles-forstaden Pacific Palisades. I løpet av vår samtale snakker Russell varmt om popmusikken de vokste opp med, der Little Richard, Elvis Presley og Fats Domino ble hyppig spilt på platespilleren. Og TV-programmet American Bandstand, som presenterte et virkelig vidt utvalg av artister der alt i bunn og grunn var 

 , enten sangerne var svarte eller hvite, kvinner eller menn – alt sammen var liksom bare pop.

Likevel, i løpet av tenårene ble de kaliforniske brødrene gradvis mer og mer anglofile. For da de gradvis begynte å skrive og fremføre egne sanger, var det ikke den folk-orienterte hjemlige musikkscenen sentrert rundt L.A.-nabolaget Laurel Canyon de kjente slektskap til. Snarere var det de hippe britiske bandene fra samme periode og deres egenpresentasjon. Russell Mael blir engasjert når han understreker essensen av denne tiltrekningen, hvordan det føltes å oppdage et poputtrykk der 

 var viktig, og tekstene og scenepresentasjon og personlighet var viktig.

Dette skulle vise seg å vokse til en slags gjensidig kjærlighetshistorie. Etter at debuten som Halfnelson og oppfølgeren «A Woofer in Tweeter’s Clothing» (1973) sank uten spor i det amerikanske hjemmemarkedet, kunne (og logisk sett burde) historien om Sparks vært over før den begynte. At vi i stedet sitter i Oslo i 2023 og snakker med Russell Mael på linje fra London om Sparks’ tjuefemte album, skyldes at plateselskapet Island – grunnlagt på Jamaica, men med hovedsete i den engelske hovedstaden – så et potensielt marked for disse snålingene i Storbritannia.

Ny vri

Utvalgte saker

Arvid Skancke-Knutsen

Sparks åpner sitt nye album på denne måten: 

Is it due to the rain / Or is she in some pain? / She looks physically fine / Guess it’s something benign

 . De fortsetter med et refreng som er så proppet med omfattende hooks som bare Ron og Russel Mael kan få det til. Mens de synger om folk som gråter i latte’n sin.

Gråt og latter, med andre ord. Og med denne særegne blandingen av skjemt og alvor som alltid har brødrenes varemerke, helt siden de debuterte for 52 år siden. Til neste år er det gått et halvt århundre siden de ga ut sin gjennombruddslåt «This Town Ain’t Big Enough for the Both of Us» og det mesterlige tredjealbumet «Kimono My House». Og stadig flyr det gnister rundt dem.

 vært et art pop-band, ofte med en utsøkt teft for fengende temaer og refrenger. Det preger også de beste øyeblikkene på dette albumet. Platens andrelåt har kommet på single. Den handler om Veronica Lake – Hollywood-stjernen med det lange håret og det tragiske skjebnen – og om mange menneskers iboende ønske om å være en annen. 

 , som de synger på tredjesingelen med samme tittel. En baby ønsker seg tilbake til livmoren, bare 22 timer etter at han kom ut.

Mye av materialet på platen preges av en elektronisk puls, som et speilbilde av samtidens avhengighet av nettet og sosiale medier. Sparks har alltid vært gode som kulturelle kommentatorer, der de både omfavner og ironiserer over menneskelige svakheter. «Escalator» er et godt bilde på det. Han tar heisen ned, hun tar heisen opp, mens Russel Mael uttaler ordet som om han egentlig sier 

 er musikk til å bli glad av, og en svært bra oppfølger til både «Hippopotamus» (2017) og «A Steady Drip, Drip, Drip» (2020). Dette er to eldre herrer som har fått ny vind i seilene, og som inviterer oss med på en lystseilas med alvorlige undertoner.

«We Go Dancing» inneholder et blåserarrangement som nesten lyder som en hel bilpark i opprør, mens «Take Me for a Ride» nærmest er en minimusikal i seg selv. Stemmen til lillebror er like god som før. Dette albumet er langt mer enn en påminnelse om fordums storhet. Som de selv sier på albumets siste låt: 

Sparks

Mael-moro

Aslaug Olette Klausen

Det er en bitterhet i New Order-singelen «Blue Monday» som få band klarer å tangere. Men den Brooklyn-bosatte duoen Water from Your Eyes har knapt vært nærmere sine britiske forbilder hva bittersøte, emosjonelt forstyrrende danselåter angår enn på sjetteskiva «Everyone’s Crushed». Samtidig låter de som noe helt for seg selv.

Rachel Brown og Nate Amos ble sammen, både profesjonelt og privat, i 2016, mens de begge bodde i Chicago. New Order var lydsporet til den første flørten, og det musikalske underlaget for parets metodiske pop-eksperimentering. Eksperimentene inkluderte etter hvert betydelige, eklektiske innslag av samtidskomposisjoner og et ønske om å lage struktur ut av kaos. Ikke for ingenting at deres forrige album, fra 2021, heter «Structure».

 på omtrent samme tid flyttet fra Chicago til New York, ble forholdet mellom Brown og Amos kun profesjonelt. Hell i uhell, kan man kanskje kalle dette disharmoniske samspillet som den følelsesmessige avstanden har forløst. Kreativiteten i sammenføyningene av lyd og setningsfragmenter er kvalitativt høynet på «Everyone’s Crushed». Det gjør verket også mer krevende.

Støyen støyer mer. Elektropopen er mer elektrisk. Samtidskomponentene er bedre komponert, stillheten i arrangementene stillere. Rocken mer rockete, slik bassgangen er stram i sammenføyningene på avslutningssporet «Buy My Product». En låt som, ikke ulikt Dry Cleaning, har det makeløst morsomt på egen bekostning når Brown synger: 

 . Makan til fatalistisk sorgmunter avrunding.

 dit er det flere tilløp til humor, eller i hvert fall iørefallende utslag av at duoen har hatt det gøy underveis i arbeidet. Et arbeid som bærer preg av at det er mulig å spille seg ut av en deprimerende situasjon. Eller for enkelte lyttere: Være mulig å høre seg selv inn i – eller ut av – en slik situasjon.

Det er nemlig ikke fritt for at Water from Your Eyes kan gjøre øyne våte. Humorinnslag til tross: Det er ikke lattertårer som triller. Ubehaget kommer av effektiv, emosjonell manipulasjon, for eksempel når duoen veksler mellom pulsrytmer til ord om å være fanget, i «Out There», eller skurrer skrekkelig, klaustrofobisk i ironiske «Open». En låt til å bli skikkelig svett av. Noe man også kan bli av de tilsynelatende absurde gjentakelsene i «14», i hvert fall om man tar inn at de synger om selve opplevelsen av å bli overveldet.

Water from Your Eyes

Disharmonisk samspill

Ida Madsen Hestman

#000

En fortryllende fløyte-liknende lyd lokker meg inn, før vi beveger oss over i en mer anspent atmosfære, omtrent som introen til en skrekkfilm – eller et David Lynch-aktig mareritt.

Produsent og artist Nikoline Ursin Erichsen aka Dragongirl har holdt seg varm i trøya siden ep-debuten «Once More, with Feeling» fra 2019. Blant annet ved å skrive musikk for scene, som til Oslo Nyes aktuelle 

 av Ed Woods kalkunfilm «Plan 9 from Outer Space». Og nå er debutalbumet her.

Med sin første fullengder demonstrerer Dragongirl enda tydeligere hvor god hun er på å fusjonere ulike stemninger og energier til en gjennomført, instrumental lydreise som oppleves dynamisk og spennende. Atmosfæren får plass til å etablere seg og uttrykkene får eksplodere sakte, på egne premisser.

 , som er en manipulert kake, oppleves «Hot Blue» som sammensmeltinger av bestanddeler fra både her og der – det er verken eller. Men det lyder helhetlig, og det er tydelig at hun har utviklet uttrykket sitt: Utforskende, eskapistiske og dunkle 

 mikses med mer melodiske narrativer og reine klubbspor.

«Isolde’s Greatest Hit» er virkelig en 

 i trynet, med slagkraftige rytmer og med dramatiske, på kanten til engstelige, synther. Det kunne vært temamusikken til en ny grafisk thriller av Safdie-brødrene.

Techno møter trance i «Twilight Sparkle», med ekstatiske tangenter til knallharde industrielle slag og bass. Det tredimensjonale lydbildet smyger seg mellom dette og mer drømmende, fantasy- og sci-fi/tech noir-aktige konstellasjoner, som kan høres ut som om de er fra en annen verden eller tid. Melankolske «Hot Girl Blues» gir en eim av både The Weeknd, 80-tallsfilm lagt til det ytre rom – og Giorgio Moroder.

 med Dragongirl, er evnen til å skape musikk med så mange sterke visuelle bilder som inviterer til en total virkelighetsflukt. Samtidig bor det en konstant undertone av uro og mørke her, som om vi bare venter på at 

 skal skje. Og det er vel ikke helt ulikt temperaturmåleren på verden i dag, eller hva?