#fff

Når Gluecifer gjør albumcomeback har de mindre sjokkfaktor og mer finesse.

Tilbake i by’n

#000

Nesten ti år etter debuten har Sunniva Lindgård, også kjent som Sassy 009, funnet stemmen sin.

Drømmen

Tønes stritta lenge imot å gi ut juleplate. Men her er han.

Jul på Jæren

Marley Marl er en pioner i New York-rappen. Nå har han funnet roen i Narvik.

Nordens New York

Chris Monsen

Mange har nok følt at verden har stått på kanten av stupet de siste årene. Jason Williamson, tekstforfatter og vokalist i postpunkduoen Sleaford Mods, er en av dem. Skjønt, for ham handler det ikke om vi står overfor et snarlig fall ned i avgrunnen. Etter Williamsons syn har forfallet allerede startet, og det ser bare ut til å bli verre og verre.

Sleaford Mods har eksistert i sin nåværende form med Williamson og musiker Andrew Fearn siden 2012. Malen har i bunn og grunn vært den samme hele tida: En minimalistisk form for post-punk som de har fått mye ut av, preget av 

trommer og bass pluss et lite utvalg andre lyder på boks – samt Williams’ særegne, snakkende vokalfremføring. Han er full av banning og ukvemsord, men ikke uten humor. Litt som en på puben som mener mye om mangt, der hverdagens trivialiteter kolliderer med storpolitikk.

 invitert gjester inn i sin verden. Rollegalleriet har likevel aldri vært like stort som på deres nyeste album, «The Demise of Planet X». Blant annet hører vi skuespiller Gwendoline Christie (mest kjent som Brienne of Tarth i «Game of Thrones»), Sue Tompkins fra kunstrockbandet Life Without Buildings og soulartisten Liam Bailey.

Disse blir stemmer i denne fortellingen om planeten x sitt forfall. Ta Christies frådende sinte rap på åpneren «The Good Life» – tittelen til tross, er dette en dyster sak med klaustrofobisk, dyp bass og en dunkende beat.

 lydlige palett favner videre. På «Elitist G.O.A.T» er musikken direkte spretten – men med den bittersøte gjestevokalen fra Aldous Harding i refrenget som kontrast.

Avsluttende «The Unwrap» har snev av mørk synthpop, mens «Kill List» er skitten elektronika. 

, freser Williams, men han har også en høne å plukke med avisa The Guardian. Typisk nok for Sleaford Mods’ tekster, sparkes det i mange retninger.

markeres tydeligere enn andre. Låta «Flood the Zone» har tittel etter den politiske strategien om å mate pressen med et vell av informasjon i den hensikt å desorientere og villede befolkningen fra det de egentlig trenger å vite. Og om man skulle være i tvil om hvem så står bak slikt, så er det kisen

«The Demise of Planet X»

Planetens fall

Marius Asp

Da Veslemøy Narvesen albumdebuterte på egen hånd med «We Don’t Imagine Anymore» høsten 2023, var det mange av oss som frydefullt ble tatt på senga. Ikke fordi kristiansanderens kombinasjon av raffinert pop, jazz og kammermusikk i seg selv var helt uhørt, men på grunn av hvor egenrådig, selvsikkert og naturlig hun turnerte disse ulike stilistiske elementene.

Narvesens karriere hadde inntil da utspilt seg bak trommene i et utall konstellasjoner og bandprosjekter, fra Mall Girl og Kongle Trio til Mette Rasmussen North Trio og Trondheim Jazzorkester. Det gjorde ikke hennes første fremstøt som arrangør, sanger, produsent og hovedperson mindre bemerkelsesverdig.

 ble spilt inn med Kyrre Laastad som sparringpartner, har Narvesen denne gangen hentet inn multiinstrumentalisten Håkon Brunborg som medprodusent – et valg som blant annet gir seg utslag i noen særdeles lekre steelgitarpartier strødd rundtom. Ellers bidrar et stjernelag av musikere fra jazz og klassisk – som Nicolas Leirtrø på kontrabass og barytongitar, Sondre Moshagen på tangenter, sopran/søster Ingrid Margitte Narvesen og Mall Girl-kollega Bethany Forseth Reichberg på vokal.

De tolv sangene som utgjør «Letting All Light Trough» tar utgangspunkt i fjorårets samarbeid med Kringkastingsorkesteret, og det merkes umiddelbart – strykerarrangementene er mer intrikate og tar større plass her. Uttalte inspirasjonskilder teller Bon Iver, Radiohead og Thomas Dybdahl, men dette lar seg i mindre grad spore i musikken.

 å balansere eksperimentalisme mot følsomhet ligger allerede nedfelt i Narvesens eget melodiske uttrykk. Hun velger heldigvis å foredle det ytterligere framfor å skule altfor hardt i retning Thom Yorke, Justin Vernon eller andre hulkende melankolikere.

Som på forgjengeren innledes albumet med en bittersøt, pianodrevet instrumental, men allerede fra påfølgende «Mad Lovers» åpenbarer det seg hørbare forskjeller mellom de to platene. Jazzfaktoren er tonet ned betraktelig, til fordel for et mer flytende og filmatisk preg som holdes i tømmene av programmerte trommer.

Nydelige «Adore» mobiliserer musikalelementer, mens «Thread» kommer utstyrt med et sakralt stemningsleie. Intensiteten skrus opp på illevarslende «Rules» og «Treat Us Kinder», som skubber tankene mot kanadiske The Weather Station.

 oppleves mer konvensjonelle låter som «Forgive and Forget» og «Past of Our Lives» mindre essensielle. En større grad av løssluppenhet kunne gjort seg. Og selv om hovedpersonen er en habil sanger, er fraværet av vokaldynamikk og tekster som virkelig 

 hovedforklaringen på hvorfor enkelte spor – særlig mot slutten av skiva – truer med å bikke over i det likelydende.

Disse reservasjonene må imidlertid betraktes som personlige preferanser framfor reelle innvendinger. Veslemøy Narvesen fortsetter å forme et av de mest interessante nabolagene i den norske popvirkeligheten. Ære være henne for det.

«Letting All Light Through»

Sitt eget nabolag

Arvid Skancke-Knutsen

Husker du drømmene dine? For de fleste av oss forsvinner de indre bildene i det vi våkner. De forblir bare som stadig vagere minner utover dagen, som tåkebanker som løser seg opp over et tjern en høstmorgen.

«You Could Totally Be Next To Me», som kom i desember, handler helt bokstavelig om å holde på drømmene sine. Dette er et poetisk album som utspiller seg i en emosjonell 

, i den tvetydige og slørete tilstanden mellom søvn og oppvåkning. Bak står den eksperimentelle multikunstneren Jenny Berger Myhre og den Londonbaserte musikeren og produsenten Camila de Laborde, alias Opuntia.

Opprinnelig var dette et bestillingsverk for Borealisfestivalen og skotske Radiophrenia. Det er en blitt en rik utgivelse, der den flytende og forsiktige kunstmusikken speiler det konseptuelle innholdet. Som om selve tonene, akkurat som drømmene, kan oppløses til ingenting i løpet av minutter.

Tekstmaterialet bestårav monologer og stemmebeskjeder som de Laborde har spilt inn til Berger Myhre, mens hun fremdeles husket noe av nattens drømmer. Samtidig er dette et verk om vennskap, betroelser og intimitet. Camilla de Laborde og Jenny Berger Myhre har nemlig holdt kontakten gjennom stemmebeskjeder i over et tiår.

 I started hearing songs I’ve done, but I’ve lost. And I kept hearing them. I kept hearing them and thinking: ‘Oh my god, these are it.’

Det drømmeaktige lydlandskapet er komponert, spilt inn og produsert av Jenny Berger Myhre, som underveis benytter seg av tape loops, piano, harmonium, elektronikk, synther, stemme og trommemaskiner. Hun improviserer følsomt med fiolinisten Vilde Sandve Alnæs og kontrabassist Inga Margrete Aas (fra duoen Vilde & Inga). Også broren Jo Berger Myhre bidrar.

Dette er vakker, eterisk og eksperimentell musikk – lysår fra hitlister og formatert radio. Og desto mer givende, for den som søker opplevelser utenfor de opptråkkede stiene.

«You Could Totally Be Next to Me»

I drømmeland

Tom Skjeklesæther

Britiske Elles Bailey besøkte Notodden Blues i 2024 og er tilbake på plakaten nå i august. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Bailey tilhører en sangertradisjon som er bluesfestivalenes brød og smør-artister. Etta James og Janis Joplin er unngåelige referanser, likeså ufortjent glemte engelske sangere som Maggie Bell og Elkie Brooks. Vokalister som kjenner tradisjonene og snakker direkte til folk med en øl i hånda.

De ti sangene som utgjør «Can’t Take My Story Away», hennes sjette album, er definitivt noen hakk mindre blues og mange hakk mer countrysoul enn tidligere. Mer likt Dusty Springfield i tida rundt hennes karrierealbum, «Dusty in Memphis» (1968).

Luke Potashnick (Robbie Williams, Katie Melua) kan sin soulhistorie. Han setter grooven akkurat der den skal være med «Groving Roots», og orgel og koringer finner hverandre i en perfekt musikalsk lomme.

Matt Long, en kollega av Bailey i bandet Catfish, døde av kreft i 2024 – bare 29 år gammel. Bailey ærer Long her gjennom å gjøre sangen «Better Days», som han etterlot seg. Påfølgende «Blessed» skrur tempoet helt ned og fylles ut av strykere.

, den engelske produsenten, trommeslageren og artisten (og sønn av produsenten Glyn Johns som jobbet med både Rolling Stones og The Eagles) har tatt med seg trommene sine for å forgylle «Constant Need to Keep Going». Den er et av platas høydepunkt, og kommer i par med hurtige «Take a Step Back», som fyrer av med fete blåsere og vokalinnsats som setter rød strek under alle prisene.

«Angel» er skrevet sammen med Aaron Lee Tasjan og er en hommage til Motown soul. «Dandelion» er en nydelig refleksjon rundt Baileys egne erfaringer med mental uhelse. Her er piano, strykere, påholden perkusjon og en stemme som ikke trenger å bevise noe – en form for løvetann-soul. I det hele tatt kan høres ut som Elles Bailey har laget plata hun trengte å lage.

«Can’t Take My Story Away»

Løvetann-soul

Aslaug Olette Klausen

Å ta seg god tid kan være uttrykk for så mangt. I tilfellet Sassy 009 har det handlet om en form for perfeksjonisme, om å ikke gi seg før låtene på «Dreamer+» hørtes så bra ut som hun ville ha dem. Og godt er det.

Forhistorien til den tidligere trioen, nå enpersonsprosjektet til Sunniva Lindgård, kunne gitt noen hver prestasjonsangst. Årets stjerneskudd på Bylarm, Edvard-pris, og plass på avisa The Guardians liste over artister å se opp for, for å nevne noe.

Ep-en «Kill Sassy 009» var mildt sagt lovende klubbmusikk. Forrigeskiva «Heart Ego» (2021), som riktignok ble kalt 

under lansering, tok klubbfølelsene med seg inn på soverommet.

sagt at Sassy har forblitt på soverommet med årets album, all den tid det har fått navnet «Dreamer+». Men mer enn nattlige eskapader er det de konstruktive dagdrømmene som rår, slike som handler om å drømme stort og som ofte kan omsettes til ambisjoner.

For det Lindgård gjør er ambisiøst. Som hun sa her i avisa sist uke: Hun vil lage noe som ikke er laget før. Akkurat det med at dette skal være noe distinkt nytt, er kanskje det eneste hun ikke lykkes 

med – fordi hennes tidligere utgivelser oppleves som skissene eller de naturlig forløperne til den musikalske verden hun nå har skapt. Det er også mulig å gjenkjenne hennes håndlag med elektronikken, også nye samarbeidspartnere til tross – blant dem den elektroniske musikeren Yunè Pinku og alt-pop-stjerna Blood Orange.

både til albumets innhold, om en fiksjonell karakter i en drømmeverden, og til drømmepop som sjanger – her ofte koblet med hyperpoputgaven av sjangerens nære slektning: shoegaze. Resultatet er en form for postapokalyptisk elektronika.

Åpningslinjene, i låta «Butterfly», lyder søtt nok 

 Men stemmen og de illevarslende synthene formidler en mørkere stemning. Sassy beveger seg i et musikalsk terreng som kan minne om den evig eksperimentelle Yves Tumor, men uten samme eksistensielle eller eksentriske utfall.

beherskede og bortvendte. Nær sagt som uttrykk for et elegant iscenesatt fangenskap – som på «In the Snow», hvor hovedpersonen insisterer på at hun ikke er redd, hun vil kjenne på snøen, mens vinteren raser utenfor vinduet. Eller på nesten-tittelsporet «Dreamer», der hun låter som en gotisk Billie Eilish, fanget i en faktisk loop-sekvens.

Fornemmelsene av det innestengte slipper taket fra og med BEA1991-gjestede «Sleepwalker’s Pendulum», mens tonene er enda lysere sammen med Yunè Pinku på «Mirrors». Og når Blood Orange kommer inn på «Tell Me», er det som hans signatur skinner gjennom hele denne progressive poplåta og inn de resterende sporene, helt til den postromantiske balladen «Ruins of a Lost Memory» får avslutte dette særs vellykkede albumet.

«Dreamer+»

Etter romantikken

Ida Madsen Hestman

I over tjue år har Thomas Moen Hermansen vært en sentral og driftig klubbmann i Oslo. Han selv stod i bresjen for den såkalte «Oslo-scenen» innen housemusikk (selv om han er fra Hamar). Og på tampen av fjoråret kom DJ-en og produsent-veteranen med det eventyrlige navnet Prins Thomas med sin tiende plateutgivelse: et seks spor langt minialbum.

Det finnes lite info om albumet, så jeg antar at den ikke-verbale musikken vil ha meg til å gjøre opp min egen tolkning. Ut fra tittelen og bildemotivet på coveret å dømme – en liten gutt med playmosveis – skjønner man at dette er et album av den mer introspektive og tilbakeskuende sorten.

«Heartbreak». Eller? En kunne kanskje tro tittelen indikerte et mer sørgelig stemningsleie, men lydbildets muntre tonalitet, groovy beat og drømmende synther foreslår kanskje heller at hjertet er på ferietur – 

Plata humper videre med kraft og brodd, geleidet av en breial bass inn i et nytt landskap med forvrengte synthtriks på «1000ML Del 2». Hvor del én er? Den kommer til slutt, så klart. Men før den tid er vi på litt av en syrete reise, som eksempelvis «Denpasar til Bangkok» (Denpasar er hovedstaden på Bali). Sporet er en personlig favoritt her, med sine melankolske synther over reisefebersk takt. Intensiteten stiger gradvis, mens jeg tar meg selv i å nynne melodien til Bill Medley og Jennifer Warnes’ «(I’ve Had) The Time of My Life».

«Søvnløs» starter nærmest meditativt, som når vi tror vi har funnet roen til å sove – men nei. Rastløse 

og vrengte laser-synther setter inn. Det er lyden av å være B-menneske.

behagelig atmosfære det er lett å flyte med i, og egner seg kanskje bedre til indre virkelighetsflukt enn flyktige eskapader ute på et dansegulv. Jeg liker den jorda sounden som preger albumet. Den skandinaviske house-lyden, eller Röyksopp-vibben, som gjør at jeg vil holde meg inne med musikken for meg selv. Disse smått melankolske og ettertenksomme lydstykkene oppleves jo som skapt for grublerier og dagdrømming.

Samtidig er dette et album som fremkaller optimistisk feriestemning, som om man er på vei til et sted med varme og sand, langt unna januars hardhet. Tidvis er «Thomas Moen Hermansen» akkurat det avbrekket man kan trenge – mens hjernen er alene.

«Thomas Moen Hermansen»

Thomas’ tur

Eirik Blegeberg

Ifølge det upålitelige ryktet på gata og internett er Zach Bryan en humørsyk og arrogant drittsekk, men han høres ikke ut som en på plate – uansett om det står 

i panna hans. Riktignok skriver han godt om både fredagskvelden og fylla med gutta boys, men han skriver enda bedre om frykt og feighet, og om å bruke motgang til å bli 

. Sangene rommer nesten alltid et lass av store, svulmende og samtidig forknytte mannefølelser – slike som sjelden kommer til sin rett i terapirommet, men som åpenbart har en prominent plass i den etter hvert enorme amerikanske sangskriverkatalogen.

For Bryan er tvers gjennom amerikaner, oppvokst i en småby i Oklahoma (delstaten hvor også Woody Guthrie er fra). Også musikken hans er tvers gjennom amerikansk – fra de irske felene til de meksikanske blåserne. Kanskje er det derfor han ser annerledes på immigrasjon enn Trump-administrasjonens menn og kvinner.

 fra han slo gjennom i 2022, har Zach Bryan blitt et uvanlig popfenomen, særlig med tanke på outsider-røttene i hjemmemekka leirbåls-countryfolk. Han solgte ut to konserter med 65 000 publikummere hver i Londons Hyde Park i fjor sommer, og har satt preg på et betydelig antall musikere verden rundt, inkludert Norges mest strømmede artist i 2025: Tobias Sten. I juni spiller han for et fullsatt Unity Arena i Bærum.

Som liveartist er Zach Bryan helt der oppe. I slutten av september i fjor holdt han den største ikke-gratis-konserten i USA noensinne, da 112 408 fans løste billett på Michigan Stadium i universitetsbyen Ann Arbor. To uker senere var han igjen i nyhetsbildet, da han slapp et utdrag fra låta «Bad News» og fikk det til å gå en kule varmt i The Department of Homeland Security (DHS).

The middle finger’s rising and it won’t stop showing

. I fullstendig versjon, slik sangen ble utgitt forrige fredag, er «Bad News» noe av den mest potente politiske popmusikken jeg kan huske å ha hørt, høyaktuell etter at Ice skjøt og drepte 37-årige Renee Good i Minneapolis 7. januar.

Egentlig burde«Bad News» være låta som den amerikanske protestbevegelsen tar til brystet sitt og massestrømmer til toppen av hitlistene. Men det skjer vel neppe, og det kan Zach Bryan takke seg selv for.

Da DHS fikk nyss om «Bad News» i oktober, begynte de å trolle Bryan på nettet, slik folk i departementene der borte tydeligvis gjør for tida. USAs sikkerhetsminister Kristi Noem gikk til angrep på Bryan. Hun kalte ham respektløs og brukte anledningen til å hylle den mer patriotiske Jason Aldean, en av de vemmeligste bøllene i hele Nashville – og det sier ikke så rent lite.

«With Heaven on Top»

Himmel og helvete

Som få andre norske artister behersker Sondre Lerche den vanskelige kunsten med å få ting til å høres lett ut. Det gjelder også på denne tre spors ep-en – en forsmak på musikk på gang. Her har Lerche med ­dyktige folk fra sitt faste band, samt gjestende musikere og sangere. Vetle Junker, Kato Ådland og Matias Téllez er medprodusenter.

Lerche (43) er i et melodisterkt hjørne, med temaer som tidvis minner om både Paul McCartney og det tidlige 70-tallets David Bowie. Grunnvollen ligger som vanlig i den lett jazza og latinamerikanske musikken, med elementer av både tropicália

oppfatte Lerche som velklingende overflate, fordi han er så elegant leken i musikken sin. Men da går man glipp av helt essensielle dimensjoner, spesielt hva angår de mørkt poetiske tekstene. Han har knapt skrevet så gode og ambisiøse tekster som her, og klarer å treffe uroa i samtiden. I 2026 banker han på døren til noen av de store engelskspråklige pop-dikterne.

«Turning up the Heat Again»

Elegant leken

Musikkanmeldelser

Frida Fliflet

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass 

at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya).

Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil.

 men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny. I januar i fjor ga han ut det som blei et av 2025s viktigste album, «Debí tirar más fotos» («Jeg burde tatt flere bilder») – en glødende, og ikke upolitisk, hyllest til hjemlandet Puerto Rico, i både tekst og lyd.

Hadde du spurt en hvilken som helst major label-sjef for noen år siden om hva som skulle til for å bli klodens mest spilte artist, ville hen neppe sagt «lag et album med lokale sjangere der absolutt ingen låter er på engelsk». Hen ville antakelig, i god NRK-ånd, sagt: treff flest mulig mest mulig.

: «flest mulig, mest mulig» funker ikke nødvendigvis. Det har vi fått bevist de siste årene, og det vil bli bevist i dette året også. La meg sparke inn noen åpne dører: I en tid der kulturer blir mer og mer strømlinjeformet, tidvis globalisert i hjel, blir det lokale særpreget, de lokale tradisjonene, røttene!, enda viktigere.

Bad Bunny er bare ett eksempel. For å holde oss til den spansktalende sfæren, er Peso Pluma, Fuerza Régida, Silvana Estrada og Rosalía andre aktuelle artister som har slått gjennom internasjonalt. Ikke 

 at de bruker lokale musikktradisjoner og synger på sitt ikke-engelske morsmål, men 

. Legg på afrobeaten og k-pop-en, og mønsteret er ganske klart.

 i form av den nevnte nye folkemusikkbølgen, fra Valkyrien til Uld. Men vi ser også det gjennom landets største band: Karpe, som tar indiske og arabiske tradisjoner (pluss, pluss) og gjør det norsk på sitt vis, eller bare 

. Når de sparker i gang sitt mystiske Karpe World-prosjekt i sommer, vil de antakelig ha funnet enda flere, sprelske og smarte måter å snakke om tradisjoner og tilhørighet på.

Vi har føtter, ikke røtter, heter det gjerne for den som vil forsvare globaliseringen. Det blir for enkelt. Vi har føtter 

‘Flest mulig, mest mulig’ funker ikke nødvendigvis

Røtter og føtter

Ida Messel

Anniken C. Mohr

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet 

Biff Malibu husker øyeblikket da han ble rockefrelst. Han var 16 år og sneik seg inn på datidas Café Nordraak i St. Olavs gate i Oslo. Skjenkekontrollen var sviktende, T-skjortene til publikum gjennomsvette og opprevne, og tre personer sto på scenen og ropte på norsk. Jokke og Valentinerne var kaotisk, rett i trynet, spilte «vilt høyt». Etterpå var alt blitt helt annerledes.

– Jeg så nok ikke ut som jeg var noe særlig mer enn 16 heller, men hadde på noe frakk og greier, sier Malibu og ler.

Nå har han ikke akkurat sneket seg inn, men kommet løpende gjennom døra. Jeg har ventet på ham i nærheten av kontorene til Dagens Næringsliv, og Biff Malibu har trosset snøføyken og bannet av beklagelse mens han satt seg ned med farrisen.

– Jeg måtte bare skrive ferdig en kommentar, sier Malibu om forsinkelsen.

På spørsmål om hva denne påståtte kommentaren handlet om, lyder svaret kontant. Ett ord, fem bokstaver: 

, og det kan nok stemme det. For han er jo ikke egentlig Biff Malibu akkurat nå, mens jeg møter ham midt i normal arbeidstid. Nå er han Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv.

Andre ganger derimot, er Jacobsen karakteren Biff Malibu, og frontmann i rockebandet Gluecifer. Oslo-bandet slo igjennom med engelskspråklig hardrock på starten av 2000-tallet.

Etter tolv års pause gjorde Gluecifer konsert-comeback i 2019, men forpliktet seg ikke til å lage noe ny musikk sammen av den grunn. Bandet vender nå tilbake med første album siden 2004, kalt «Same Drug New High».

Etter hans oppfatning handler Gluecifer fint lite om verken geo- eller lokalpolitikk.

– Det er jo en del veldig politiske band som er ganske kule også. Men vi har liksom aldri helt vært 

Gluecifers reiser

Magnus Andersson

Det er 18 kuldegrader når jeg skriver dette, hvilket minner meg om et helt bestemt uttrykk hos Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975): nemlig det karrige, stillestående og lavmælte. Har du lyttet noe videre til den sovjet-russiske komponisten, vet du hva slags klanger jeg snakker om. Disse er vanskelige for musikerne å tolke, som om det knapt er musikk slik vi kjenner kunstformen.

I den aller siste strykekvartetten til Sjostakovitsj, nr. 15 i ess-moll (1974) – her på et nytt album fra Harmonia Mundi – lager Cuarteto Casals en isende tone. Det er sjelden at klangen nærmer seg hva vi vanligvis kaller pent eller vakkert. Snarere tar kvartetten risiko ved å spille med lite bue, med rolige og korte strøk, lite vibrato og med et trykk på strengene som gjerne er mykere eller hardere enn «normalen».

Som oftest hører vi overtonene som forskjellige klangfarger, uten å være bevisst at vi faktisk hører mange toner samtidig. Buebruken hos Cuarteto Casals når de spiller Sjostakovitsj, får imidlertid overtonene til å bli hørbare, uten at det går så langt som at tonen sprekker. Denne fargeleggingen av musikken, denne unike «Sjostakovitsj-tonen», trenger inn til benet og lenger enn som så. Kulden er eksistensiell: Vi hører Sjostakovitsj’ frykt for tundraen og permafrosten, for å bli sendt til Sibir for å ha mishaget myndighetene gjennom sin rabulistiske musikk.

 er også relevante fra et formperspektiv. De seks radikale satsene skal alle spilles 

, altså meget rolig. For denne kvartetten regnes som et rekviem – sannsynligvis for Sjostakovitsj selv, som var syk og ikke hadde lenge igjen å leve. Men som så ofte er Sjostakovitsj tvetydig, og 

 kunne like gjerne vært et rekviem for hans elskede hjemland.

Med klassisk musikk er det alltid et spørsmål om hva som ligger i partituret og hva musikerne leser ut av det, noe som blir spissformulert med musikken til Sjostakovitsj. Hos ham er både former og uttrykk radikale allerede slik de er skrevet.

Likevel må musikerne legge til noe, eller kanskje det blir riktigere å si at de må trekke noe fra hvordan de er vant til å spille. Visstnok skal Sjostakovitsj ha instruert Taneyev-kvartetten, som urfremførte den 

, med følgende beskjed: «Spill den så fluene faller døde om fra løse lufta, og publikum forlater konsertsalen av ren kjedsomhet.»

 spiller Cuarteto Casals de siste tre kvartettene av Sjostakovitsj, og fullbyrder dermed en syklus med samtlige 15 kvartetter. De to første utgivelsene i denne tredelte albumserien kom i 2025 og 2024, og krever at Cuarteto Casals behersker flere uttrykk. Blant disse er den sorgløse, spenstige allegrettoen i 

 (1972-73), som med sin motstandsløse (parodiske?) overdrivelse kan høres som en kritikk av Sovjet-regimets idyllisering av samfunnet.

Et annet eksempel, som også er langt fra den eksistensielle kulden i 

, finner vi i den aller første kvartetten Sjostakovitsj skrev – et tilsynelatende uskyldig ungdomsverk i neoklassisistisk stil. Verket tilkom i hans 32. leveår, to år etter at han ble bannlyst for operaen «Lady Macbeth fra Mzensk» – den som var «for sterk» for Stalin. Komponisten hadde funnet sin stil, og kanskje er det allerede her en del subversjon i de elegante formene?

Selv blir jeg opptatt av celloens glissando 1.07 ut i den første satsen, som regimet sikkert hørte som 

og full av glede. Men dens gestikulering peker kanskje heller nese til hele den kunstneriske sensuren?

Kunne like gjerne vært et rekviem for hans elskede hjemland

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Demise of Planet X

Letting All Light Through

You Could Totally Be Next to Me

Can’t Take My Story Away

Dreamer+

Thomas Moen Hermansen

With Heaven on Top

Turning up the Heat Again

Utvalgte saker

Røtter og føtter

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Demise of Planet X

Letting All Light Through

You Could Totally Be Next to Me

Can’t Take My Story Away

Dreamer+

Thomas Moen Hermansen

With Heaven on Top

Turning up the Heat Again

Røtter og føtter

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Enten det handler om eksis­ten­siell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjosta­kovitsj.

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.