#fff

Jeff Buckley var en typisk 90-tallsartist som samtidig ikke passet inn i sin egen samtid.

Meg eier alle

#000

Livet er et snøskred

Miles Davis var i front for jazzutviklingen gjennom fem tiår. 26. mai er det 100 år siden han ble født.

Milevis foran

Backstreet Girls er tilbake med ny vokalist og nytt album. Det fantes aldri noe alternativ.

Boogiemenn

Ida Messel

Da vi i Musikkmagasinet snakket med Iceage-frontmann Elias Rønnenfelt i oktober, i forbindelse med soloalbumet hans, satt han med en følelse av ro. Han hadde liksom landet, etablert seg mer, han som hadde vært på rømmen halve livet. Mye av København-postpunkerne Iceages retur «For Love of Grace & the Hereafter» kan tyde på det samme. Sangene forløper seg jovialt klimprete, oppspilt og stort sett harmonisk skiva gjennom.

Det er også nok av eksempler på at fortellerstemmen driver gjenkjennelig hvileløst gjennom brosteinsgatene. 

Life is for the weak / Stripped for all you’re worth / Now standing cracked and incomplete / Life is for the weak.

siden siste Iceage-plate og 15 år siden første. Kanskje har mye endret seg, at post-punkrynkene er glattet ut, at det er mindre dystert og forvrengt, og mer 

og nedpå. Når trommis Dan Kjær Nilsen dundrer løs på plastbøttene i slutten av åpningslåta «Ember», til Rønnenfelts stigende skala, kan mye tyde på nettopp det.

nynning, plingespill og beskrivelser av en litt hårsår romantisk partner i «Match Head Girl», boogie-driv i «Weak» og skatepunk-bass i «No Fear», før de ankommer høydepunktet «Salve for Every Sore». Låta plukker bluegrass fra hverandre og setter det sammen på nye, eventyrlige måter, i en logikk som bare gir mening med måten den vokser ut av Rønnenfelts stemmebruk. I bakgrunnen ligger strykere, og gjør den oppstemte låta akkurat ambivalent nok.

Albumreturen er kanskje energisk og munter, men den overdrevne poetiske liksom-fortroligheten i tekstene er like allestedsværende som før. Det er også her fallhøyden melder seg, i tekster der lytterne alltid kjenner risiko for at det blir for påtatt og selvhøytidelig: 

Feral moon, oh, how you claw through time / My lone diluted friend, 

 jo å lure etter hvert, når dette bandet i tekstene sine har bedrevet estetisering av et ranglete liv i 15 år, om livet har begynt å speile kunsten mer enn omvendt. Fallskjermen blir at vokalmelodiene stort sett er så velsmidde og godt tilpasset riffene, som med refreng og xylofon i «Tender Blades» eller gjennom hele «Star»: 

And you, you, you, you, you, you, you, your stellar winds rush so well through me. 

Rønnenfelts gravalvorlige karisma lapper det sammen.

«For Love of Grace & the Hereafter»

Livet er så ...

Frida Fliflet

Det er ikke mye ved albumcoveret til «Sendebud fra sandkassa» som sier at dette er en plate utgitt av byboere på etparogtjue år: Et blåblasst fotografi av noen eldre par som danser gammeldans (?), med en anonym, hvit font. Men skinnet bedrar! Rigla er en ung sekstett med medlemmer fra det ganske land, og det er naturlig å lese dem som del av den såkalte nye folkemusikken: Også disse blander visepop, jazz og folkemusikk på sofistikert vis.

Når man hører debuten, må man spørre seg: har glassklar østlandsdialekt blitt folkemusikkens nye mål? Eir Vatn Strøm i Ævestaden, Vera Sonne i Pumpegris, så klart Tuva Syvertsen – og nå også Rigla. Sånn går det når folkemusikken urbaniseres! Bandnavnet, derimot, er ikke utpreget urbant. Det kommer fra det sunnmørske uttrykket 

, som betyr ustø eller vaklevoren – et nikk til musikken og tekstene de lager, ifølge bandet.

 Lova Siverts og Lea Hareide Jønnum (vokal), Ingrid Narum (saksofon, vokal), Lars Viljo Fauske (fele og synth), Selma Edwards Granly (kontrabass og cello) og Linus Hanem Solvang (trommer). At de kan sitt håndverk, er det liten tvil om. Åpningslåten «Uten ord», påfølgende «Øya mine» og «Pen søm», sørger for at albumet får en knallstart: Spesielt «Øya mine» leveres med en prima forståelse for frasering og timing (og ordlek!), med et freskt feleriff som sender denne anmelderens tanker til vestlandshavet og enda lenger vest; til Shetland og De britiske øyer.

Ingrid Narums nydelige saksofonspill gir dessuten Rigla en sonisk egenart som skiller dem fra andre i samme sjangerlandskap, som Morgonrode, Masåva eller Pumpegris. Valget av kontrabass i stedet for elbass er med på å holde lydbildet varmt og visete.

av Valkyrien Allstars her, naturlig nok. Et annet beslektet band er nevnte Pumpegris, sjølv om Rigla er mer strigla; de mangler den rå fandenivoldskheten som fins hos pumpegrisene. Rigla er ikke 

, de har teft og en likandes lekenhet ved seg – men de syr med penere sømmer, for å parafrasere deres egen låt.

Man skal anmelde det man har foran seg, og ikke det man savner, men jeg tenker nok at ørlite mer rusk og råskap kunne løftet albumet enda et hakk. Utpreget vaklevorne, eller riglafengje, er sekstetten ikke. Men det som er sikkert, er at «Sendebud fra sandkassa» er en imponerende debut. Siste bud er ikke sendt fra denne gjengen.

«Sendebud fra sandkassa»

Stødig spill

Eirik Blegeberg

Det er lite sensasjonelt ved at verdens nest eldste Beatle, 83 år gamle Paul McCartney, ser seg i bakspeilet når han lager ny musikk. Sir Paul har tross alt ofte vært rettet mot 

, selv når han var på sitt mest oppfinnsomme på andre halvdel av sekstitallet. Og som det het med yppete lekenhet for snart tjue år siden: 

I hope it isn’t too late / Searching for the time that has gone so fast / The time that I thought would last / My ever present past

For han fyren her kan jo verken gjenskape eller leve opp til sin egen musikalske fortid, sånn er det. Men han kan likevel være sjarmerende, med sitt fortsatt gutteaktige glimt i øyet og sin evige teft for en trivelig trall.

Hør bare «Down South», hvor Paul minnes de gangene han og George Harrison haiket sørover i England, 

 og en aldrende legende som mimrer med malmfull 

rusten røst; sangen har mye gående for seg. Men den feiger ut når det begynner å dra seg til

: We had to find somewhere to stay the night / But we knew that we would be alright

. Det er det, ingenting om hvorfor eller hvordan de vil 

 noe av problemet med Paul McCartneys tjuende soloalbum, der det ofte blir med antydningen. Tittelen plasserer plata tematisk i Dungeon Lane, rett ved dagens John Lennon Airport i Liverpool, mens vi musikalsk går ned kjente McCartney-gater, uten at alt henger sammen av den grunn. Her er det skjønne små partier og litt for brå overganger side om side, sanger som vil mye og gjennomfører mindre, med en produksjon som det må være lov å sette spørsmålstegn ved.

Albumet består enten av utpreget nostalgiske og sentimentale spor eller mer Paul-typiske syttitallsrockere, kanskje med en 

boogie eller glam. Samtlige låter er innspilt av McCartney alene (han spiller selv de fleste instrumenter) i hjemmestudioet i Sussex, før de har blitt «poppa opp» av produsent Andrew Watt i Los Angeles. Og nettopp Watt har jo blitt en 

 for den eldre garde: Ozzy (RIP), Iggy og ikke minst Rolling Stones, der han produserte deres forrige og igjen produserer deres kommende.

Men Watt-lyden er ikke særlig elegant. På «The Boys of Dungeon Lane» er den tettpakket og trang, med malplassert bruk av ekko, altfor mye klang og ulike former for overdrevne 

som sikkert McCartney må ta like store deler av skylda for.

kjente elementer i en retromanisk loop. Ikke at vi skal forvente at McCartney tilfører så mye nytt etter alle disse årene, men det er lov å håpe at låtene hans bringer oss hakket nærmere 

 – for eksempel en eller annen form for livsvisdom.

men samtidig er han lettvint ordknapp og en smule forknytt. For det er jo ikke feil at stemmen sprekker opp, men det er synd at det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene. Den som heter «Life Is Hard» handler jo ikke egentlig om at livet er vanskelig, og det er vrient å forstå hva som motiverer den ene løsningen etter den andre i sangene her. Men jeg noterer meg at både 

Synd det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene

«The Boys of Dungeon Lane»

Litt for lettvint

Rekken av albumcover som prydes av det amerikanske flagget begynner å bli lang – og nå fører iransk-newyorkeren Rostams (kjent fra Vampire Weekend) «American Stories» seg inn i den. Flagget er her snudd opp ned, og fargene blasset ut. Albumet utgis, tilfeldig nok, midt i USAs pågående krig mot Iran.

Men det er ingen kvass protestplate, men en mild, intim og framfor alt søkende en. Med nysgjerrighet fletter Rostam sammen americanaen med musikalske elementer fra Iran og Midtøsten, som strengeinstrumentet baglama/sazog og mikrotonale melodier.

 Ja visst: Hør bare på instrumentenes call and response på «Backofa Truck», som om de fører sin egen lille samtale. Fortsatt er byggeklossene Rostams låter består av – de milde pianokaskadene, de lynkjappe strykearrangementene, forkjærligheten for barokke lyder – lett gjenkjennelige.

Det er langt mellom de store faktene på «American Stories». De fleste er små refleksjoner over dødelighet, familierøtter, frihet og tilgivelse. Samtidig er lydbildet, bevisst eller ei, et musikalsk speil for identitetsutforskning, og politiske strømninger.

«American Stories»

Iranicana

Chris Monsen

Saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed har blåst både glødende og svale toner i mange ulike jazz-nyanser siden starten av dette tiåret. Vi hører mer av denne bredden i Røed Quartet, sammen med broren Lyder Røed på trompet og flygelhorn, Ola Høyer på kontrabass og Cornelia Nilsson på trommer.

«Red Nose Hymn» åpner friskt og lettbeint med «One Half Step for Me (A Whole Step for My Brother)», et slags straight-ahead-nummer med en kvikk swing-beat understreket av Høyers plukk og Nilssons ride-cymbal-slag. Det streite uttrykket får dog en fornøyelig knekk etter Lyder Røeds klare og sonore trompetsolo, når Høyer og Nilsson tøyer og drar i beaten mens Aksel Røed legger på vreng i spillet sitt.

«Fanfare for Judee» byr på stillferdig melankoli, med saksofonisten på sitt blåeste og mest lyriske. Selv liker jeg bedre for eksempel «Between the Wish and the World», der de vugger mellom slike blåtoner og det mer lekne, og på tittellåten. Den starter rått og rufsete med et nikk til Røeds frijazz-tilbøyeligheter, som de aldri gir seg helt hen til, men svipper bortom mellom humørfylte bop-løp.

«Red Nose Hymn»

Nyanser av jazz

Aslaug Olette Klausen

Dommedagsprofeter har gode tider. Deler av den amerikanske administrasjonen skal til og med være tilhengere av at endetiden framskyndes.

Det var derfor neppe helt tilfeldig at sosiale medie-kontoer tilhørende Det hvite hus brukte «Deep Time» som lydspor til et selvforherligende propagandaklipp i forrige uke. Den sci-fi-sørgmodige instrumentalen er første singel fra Boards of Canadas ferske album, «Inferno», deres første på 13 år.

Elektronikaduoen og plateselskapet Warp var raskt ute med å si at de «do not condone the unauthorised use of their music for political messaging». Det handlet selvsagt om rettigheter, men også livs- og verdenssyn.

 skotske brødrene Mike Sandison og Marcus Eoin er tilbake, 40 år ut i karrieren, er det nemlig med et album som befatter seg med religiøse motiver, tidsbegrep, vitenskap og universitets opprinnelse, i en slags sirkulær analyse av vår digitale samtid.

Det er vanskelig å ikke tenke på Botticellis illustrasjon av Dantes «Inferno» i møte med albumets mange fabelaktige lag med analoge synther og intrikate samplinger. Det låter som et evighetsmaskineri, der hver omdreining er eksepsjonelt pent utført, uten at innholdet gjør det klart om en er på vei i oppad- eller nedadstigende retning, eller for den saks skyld, sidelengs.

er for eksempel bruddstykker av Seyyed Hossein Nasrs forelesning «In the Beginning Was Consciousness» (Youtube, 2003) brukt til å ordlegge et spor som refererer til frekvensen på det såkalte Wow-signalet fra 1977, men kanskje også til grunnstoffet som er det første nevnt i tittelen på den påfølgende instrumentalen «Hydrogen Helium Lithium Leviathan». Påtagelig nok er ikke det siste ordet i låttittelen et grunnstoff, men et mytologisk sjømonster.

I «Age of Capricorn», apropos mytiske skapelser, sneies det innom astrologien, før et annet ­Youtube-klipp («Man Alive», 1971) ordlegger «Father and Son». Tittelens religiøse referanse gjentas i «The Word Becomes Flesh», hvor de bruker en sample om embryoets utvikling fra en kylling-dokumentar fra 1983. Mens «All Reason Departs» sampler et ­Aleister Crowley-opptak, som om han virkelig var en av apokalypsen fire ryttere.

Det hele er elegant gjort, så selv når de gjentar seg, som på «Arena Americanada», blir selv den tilsynelatende kreative stillstanden virkningsfull.

 på hjerterytmen i «I Saw Through Platonia», som sannsynligvis viser til den britiske fysikeren Julian Barbours teorier om tid og tidløshet. Avslutningssporets skjønne toner føles forræderske, og representer like gjerne det blendende lyset fra en bombe som noen himmelsk oppstigning.

Hver omdreining er eksepsjonelt pent utført

«Inferno»

Tidens slutt

Kvartetten [Ahmed] har fått mye ut av sitt tilsynelatende enkle utgangspunkt. I løpet av de ti årene det britisk-svensk-franske bandet har spilt sammen, har de tatt utgangspunkt i musikken til Ahmed Abdul-Malik: bassisten og oud-spilleren som på 50-tallet var en foregangsfigur i å fusjonere jazz med arabisk- og nordafrikansk musikk.

Jeg skriver «utgangspunkt», for snarere enn å lage tro tolkninger av Abdul-Maliks komposisjoner, forestiller [Ahmed] seg musikken på nytt. Heller enn å gjengi hele melodier løfter de ut bruddstykker av dem. Elementer som de finner særlig interessante, borer de seg ned i, strekker ut og omformer.

arbeidet med Abdul-Maliks musikk. [Ahmed] har også spilt inn og fremført eget, helimprovisert materiale. Og som avslutning på den fremragende konserten de spilte under Oslo Jazzfestival i fjor, gjorde de en frekk tolkning av Thelonious Monks «Epistrophy».

Valget var selvfølgelig ikke tatt ut av det blå. Abdul-Malik spilte med nettopp Monk i 1957 og 1958 før han startet eget band (Monk skal ha vært en av de som oppmuntret bassisten til å satse på egen hånd). På nye «Play Monk» gjør [Ahmed], som tittelen antyder, sitt eget dypdykk i jazzpianistens musikk. Over drøye to timer tolker de seks Monk-komposisjoner, fra velkjente stykker som «‘Round Midnight» til mer obskure «Oska T».

 jazzhistoriens mest tolkede komponister, omfavnet og spilt av så vel tradisjonalister som avantgardister. Melodiene hans er ikoniske: De kan tilsynelatende virke enkle, men de rommer mye, og åpner opp mange muligheter for hva musikere kan gjøre både med dem og rundt dem. Fordi de er så minneverdige, er selv det minste fragment av en Monk-melodi lett å kjenne igjen for dem som har hørt den før.

Dette utnytter [Ahmed] til fulle. Nærmest som i en ekstremsportøvelse i musikalske ellipser, er det som om de plotter ut punkt-for-punkt-ruter gjennom låter som «Friday the Thirteenth», «Epistrophy» og «Evidence».

De svinger og vaier på sin egen vei gjennom låtene: Saksofonist Seymour Wright, med sin lett syrlige tone, synes av og til å spille melodiene baklengs. Pianist Pat Thomas tar Monks hang til å bruke dissonans som en overraskende effekt inn i selve grunnakkordene, noe som gir et skeivt, sjanglende preg til åpningen «Bye-Ya», et anstrøk støttet av slentrende bass og trommer.

vist et større spenn i stemninger enn de gjør på «Play Monk», og de har vel ikke vært så 

, i tradisjonell forstand, heller. De får frem både det humoristiske, lekne, såre og forunderlige i Monks musikk.

Sammen viser Thomas, Wright, kontrabassist Joel Grip og trommeslager Antonin Gerbalviser – på sitt eget eiendommelige vis – at Monk har en plass i det utforskende og eksperimentelle så vel som tradisjonelle.

De får fram både det humoristiske og forunderlige i Monks musikk

«Play Monk»

Spell no’ Monk!

Touch Girl Apple Blossom har hentet det pussige bandnavnet sitt fra en linje i Beat Happenings klassiske 

-låt «Indian Summer» (1988). Og når Austin-kvartetten her albumdebuterer med «Graceful», ærer de sine forbilder ved å forme den ypperste twee-nostalgiske alt-pop.

Vokalist Olivia Garner (tidligere i Hotline TNT) og resten av bandet er mer utadvendte enn mange andre som befatter seg med fuzz-drømmer og slørete vokal. Med et par unntak er låtene passe knappe. Den særdeles snertne andrelåta «The Springtime Reminds Me Of...» bruker for eksempel under to og et halvt minutt på å fortelle bittersøtt om et brudd. Mens duetten «Back ‘N’ Forth» ikke engang trenger to minutter på å understreke at det aldri er for sent å minnes barnet i seg på et lekestativ.

 likner mer en konsekvens av manglende konsentrasjonsevne enn romantisering av tidligere tiders gjør-det-sjæl-holdninger. På sitt beste gjør dette at låter som overnevnte, samt «Heart-Go» og «I’m Lucky I Found You», får være noe mer enn gjenkjennelig og sjarmerende skranglepop.

Hadde resten av låtene på «Graceful» vært like eplekjekke som disse, ville plata konkurrert om å være en av årets virkelig godbiter. Men verken åpningssporet «Tell» eller avslutningssporet «Big Star Shinin’» får hektet seg skikkelig fast. Dermed ender albumet heller med å, mest av alt, understreke at indierockens dager i sola ikke er talte.

«Graceful»

Blomsterband

Musikkanmeldelser

Tom Skjeklesæther

Enhver konsertgjenger i Fredrikshalds teater i Halden må være forberedt på at selve scenerommet deler topp-plasseringen på plakaten med artistene. Teateret ble tegnet av arkitekt Balthazar Nicolai Garben, åpnet i 1838 for byens borgere og er landets eneste bevarte barokk-teater med skrått scenegulv og kulisser intakt. Selvsagt er det byens stolthet.

Denne torsdagen hadde teateret æren av å huse åpningskonserten for håndballtrener Jones Willes nye festival, Kaktus.

 oppdraget til trioen Spirit in the Dark: David Wallumrød (tangenter), Audun Erlien (bass) og Anders Engen (trommer), for anledningen utøket med haldenser Geir Sundstøl (pedal steel, elgitar). De skulle sørge for overlegen, og avgjørende, lydhørt akkompagnement til et knippe av sangerne som skulle stå på festivalens hovedscene de to påfølgende dagene i Brygga Kultursal.

Haldenser Håkon Ohlgren fra Onkel Tuka var hyret på som konferansier og løste oppdraget med sin patenterte blanding av drøy humor og fritt tolkede fakta om de han introduserte.

Spirit in the Dark åpnet med sin egen instrumental, «I Don’t Know», som på lunt vis introduserte publikum for «stemmene» som kvartetten hadde med seg: trillrund basslyd, utsøkte perkusjonsklanger, orgel så brusende at noen må ha satt krana vid åpen og steel-gitar som kunne gjøre hvem som helst religiøs.

 tid for sanger med vokal, innledet av det lavmælte uttrykket til Tromsøs Vilde Bye. Hun leverte tittelkuttet fra årets nydelige album, «Never Nothing», og «Back Again» fra debuten «Colder» (2024). Hun passet rett inn i Kaktusfestivalens slagord: «Sad music for happy people».

Kontrasten kunne ikke vært større til amerikanske Sean Rowe, som er bestykket med en baryton som ifølge konferansier Ohlgren kan brukes til å knuse granitt. Han lovet publikum å ta med Rowe ut der Iddefjordsgranitten (Monolitten) finnes i løpet av natta for å teste ham ut.

Rowe ristet teateret alene med ferske «Good Morning, Disenchanted», deretter med backing: «Victorio» fra et nytt soundtrack til filmen «Frontier Crucible» før han klemte inn en nydelig countryversjon av Cohens «Bird on a Wire».

 skruddes eksentriker-faktoren suksessivt opp. Phosphorescents Matthew Houck så ut som han nettopp hadde stått opp, men etterlot ingen tvil om egenart med tre store sanger på stripe: «C’est la Vie» (tittelkutt på 2018-album), «Revelator» (tittelkutt på 2024-album) og unngåelige «Song for Zula», kjempehiten fra soundtracket til «Amazing Spider-Man 2» i 2014 – en låt som elegant siterer «Ring of Fire».

Tønes ble oppdaget av Wille og tilbudt å spille

Helmaks i Halden

Når seks unge mennesker forener sine musikalske krefter og velger å kalle seg Rigla, hva betyr nå det? «Kvit og stirøygd steig han inn i stova. Stydde seg langs veggen og rigla burt i sengja», skrev forfatter Karl Skuset i 1916. «Dei stod der upp i urdi karane og sette rygg og bein til storsteinane, rigla og velte på dei», som fra Møreposten i 1928.

«Ustø» eller «vaklevoren», skal det visst bety, å være 

 ifølge en omtale av bandet på nettsidene til Norges musikkhøgskole, og det er litt rart. For på tross av at de synger at 

samtlige ble tatt med buksa nedpå knæra (…) stått på halv tolv en stund, det var sånn det skulle gå

i «Halv tolv», virker personene som sitter foran meg så rolige og klare i blikket,

Samtidig har de beina plantet på veldig ulike steder på en og samme tid. Den ene vokalisten Lea Hareide Jønnum er i Bergen og studerer jazzmusikk, mens Ingrid Narum er i Trondheim for å studere jazzen der, gjennom prismet av den metalliske kroppen til en saksofon. Lova Siverts er i Oslo og studerer folkemusikk. Og hvor er resten? Rigla er jo, som kjent, en sekstett.

– Vi kan jo si det som at det er vi tre som gjør den administrative jobben i Rigla. Vi er et fast band, men det er vi som leder det, sier Siverts.

– Også er det oss som lager musikken for det meste, supplerer Jønnum.

Mye løsnet da de fant ut av rollefordelingen.

– Vi er på en måte veldig «et band» likevel, og alle har en stemme. Men det er vanskelig å være seks stykker som skal ta avgjørelser hele tiden, og det var utrolig forløsende å finne ut av det, litt som med gruppearbeider på skolen. Med en gang man delegerer ansvar så kan man liksom sitte og holde på litt for seg selv.

Det viktigste er at tekstmaterialet har nærhet til den virkeligheten man kjenner

Vaklende bestandig

Sondre Lerche

musiker

Det er vanskelig å ikke tenke at våren 1995 representerte enklere tider, da jeg som 12-åring kunne spasere inn i platebutikken Akers Mic på Tårnplass 1 i Bergen, og bruke de 99 kronene jeg hadde spart opp til å kjøpe det som var månedens tilbudskampanje: amerikanske Jeff Buckleys debutalbum «Grace».

Til da hadde jeg hørt aller mest på A-ha, men også INXS, U2 og bergenske Chocolate Overdose, pluss en del obligatorisk grunge. Sjangeren var midt på 90-tallet allerede i ferd med å bli en belastning for artistene som hadde vært med på å skape den. Grungen hadde opprinnelig vært en reaksjon på 1980-tallets oppblåste macho-rock, men endte etter hvert opp med å avle frem like brautende og kommersielt dominante rockemenn og rockesjangre, i spennet fra Creed til Limp Bizkit, postgrunge til numetal.

I ettertid ser vi med klarhet hvordan Jeff Buckley representerte en kompleks motvekt til dette – en sanger og sjel som omfavnet sin feminine side med like stor selvfølgelighet som den tradisjonelle, stereotypiske maskuline kraften i rocken. Med litt godvilje kan en kanskje kalle ham for grungerockens svar på Freddie Mercury. Han var en sanger og låtskriver med enorm elastisitet, sensitivitet og ambisjoner, like fortrolig med Led Zeppelin som med Billie Holiday. Jeff Buckley var i så måte en outsider til den alternative rocken i sin samtid, men med litt grunge på vingene.

Den ferske dokumentarfilmen «It’s Never Over, Jeff Buckley» gir ny innsikt i Buckleys betydelige begavelser og demoner frem til han druknet i Mississippi-elven i 1997, 30 år gammel. For meg kompliserte filmen også artistens posthume liv – spesielt det uferdige dobbeltalbumet som ble sluppet et år etter hans død.

Gjennom arkivklipp fra promointervjuer med MTV og andre 90-tallsmedier, kan en føle hvordan disse musikkbransjeritualene – ja, kanskje hele samtidskulturen – innebærer et eneste stort spirituelt kompromiss for Buckley. Hans sterke iboende integritet og intensitet kommer også til uttrykk i en kritisk, nærmest selvutslettende iakttagelse av seg selv i sin kreative prosess.

Debutalbumet lot vente på seg i flere år fordi Buckley var så livredd for «kun» å forbli en imponerende tolker av andres sanger. Kanskje nettopp derfor fremstår han så desperat i sin ambisjon som låtskriver. Og dette er i mine øyne det aller mest unike med fenomenet Jeff Buckley: at en så begavet sanger, som kunne sunget telefonkatalogen og likevel trollbundet publikum, også skulle bli en såpass briljant og presis låtskriver.

Før «Grace» ble utgitt, var Buckley et lokalt fenomen på New York-klubber som Sin-é, der han først og fremst ble kjent for å tolke alt fra Nina Simone og Bob Dylan til qawwalisangeren Nusrat Fateh Ali Khan og The Smiths. Både blant musikere og bransjepamper gikk det gjetord om en stemme utenom det vanlige – som i tillegg var 60-tallstrubaduren Tim Buckleys sønn. Det skulle vise seg umulig for Jeff å undra seg farens skygge, og ikke kun fordi han lignet faren av både utseende og stemmeprakt.

 Med litt godvilje kan en kanskje kalle ham for grungerockens svar på Freddie Mercury

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

For Love of Grace & the Hereafter

Sendebud fra sandkassa

The Boys of Dungeon Lane

American Stories

Red Nose Hymn

Inferno

Play Monk

Graceful

Utvalgte saker

Åpningen av den nye Kaktusfestivalen var noe helt eget.

Gamlisungdommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Jeff Buckley kunne sunget telefonkatalogen og likevel trollbundet publikum. I tillegg var han en briljant låtskriver, ifølge Sondre Lerche.

Magasinene

Musikkanmeldelser

For Love of Grace & the Hereafter

Sendebud fra sandkassa

The Boys of Dungeon Lane

American Stories

Red Nose Hymn

Inferno

Play Monk

Graceful

Åpningen av den nye Kaktus­fes­ti­valen var noe helt eget.

Gamlis­ung­dommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Jeff Buckley kunne sunget tele­fon­ka­ta­logen og likevel troll­bun­det publikum. I tillegg var han en briljant låtskriver, ifølge Sondre Lerche.

Åpningen av den nye Kaktusfestivalen var noe helt eget.

Gamlisungdommen slår til igjen, nå med Rigla og «Sendebud fra sandkassa».

Jeff Buckley kunne sunget telefonkatalogen og likevel trollbundet publikum. I tillegg var han en briljant låtskriver, ifølge Sondre Lerche.