#fff

#000

Backstreet Girls er tilbake med ny vokalist og nytt album. Det fantes aldri noe alternativ.

Boogiemenn

Tro er å håpe, arbeid er å gjøre, sier Sara Parkman. Begge trengs som aldri før.

Dyrke, spire, dø

Hva ligger i å være kontroversielle? Det er relativt, mener Kneecap.

Null kompromiss

Det gjør ingenting om folk ser Ary som trist og mørk. Hun er jo det.

Et svart lys

Charlotte Myrbråten

Indiebandet Avantgardet fra Småland har siden debuten i 2016 holdt energinivået oppe. Faktisk er deres nye plate, «United States av Sverige», et høydepunkt av nysgjerrighet og vitalitet.

Som tittelen og albumcoveret indikerer, er dette bandets mest eksplisitt politiske plate – en kritikk av Sverige der individualisme, nyliberalisme og ­fremmedfrykt rir folkesjelen som en mare. Men bandet høres på ingen måte bedrevitende ut; det manes til kamp gjennom oppløftende poprockmelodier, allsang og generelt godt humør.

 er en herjehymne om å være full av hybris og bli nektet av dørvakter, utsatt for kroppsvisitasjon og trusler. Låten snubler nærmest av gårde, slik man ser for seg at gjengen i teksten snubler ut av fester. Men det er et varsomt blikk for detaljer og et bevisst klasseperspektiv som gjør den til et ubestridt høydepunkt her.

Også «Dags att gå ut» har lignende overmot. Både The Latin Kings og The Clash-albumet «Sandinista» droppes som viktig formativ inspirasjon i åpningssporet. Bandet er bevisste den politiske musikalske kanon, og manøvrerer sjangeren.

«Blod, svett & obetalda räkningar» byr på Bob hund-referanser i den hylende gitaren, kombinert med en selvransakende tekst. Her dukker også platetittelen opp i forbifarten. Mens albumets mest overraskende spor er hiphop-aktige «Kevin», et sjangerbrudd som likevel kler den ellers stilsikre formen.

«United States av Sverige»

Svenskere svenskest

Ida Madsen Hestman

Etter å ha vært en som «Sitter inne» og «Halvt mann, halvt geit», har rapper Benjamin Myhre gått helt tilbake til start, til der debutalbumet «Absolute B-Boy Music» fra 2021 slapp. Men han har tatt med seg erfaringene han har gjort seg: «Det er som en oppgradering av operativsystemet, men med alle de gamle, rare filene fortsatt intakt», forteller han i presseskrivet til «Absolute B-Boy Music 2.0».

Den faste produsenten Erlend Lyngstad (Kvam) demonstrerer her hva gode lån er – gjennom å skape noe eget ut av andres lydlige bestanddeler. For her har han samlet noen av de mest minneverdige lydene fra popkulturen de siste 20–25 åra.

, erklærer B-Boy Myhre, for han er faktisk 

, som det erklæres i harmoni med marimba og dataspill-trompeter. Hovseter-rapperens upretensiøse tekster og snåle ordspill er kledd opp i utallige referanser til MTVs siste gullalder – spisset av tikkende hi-hats som presser seg frem i lydbildet og forvrengte sprettball-synther.

Det tyter over av 2000-tallsnostalgi, med latterlige vuvuzela-innfall og en Offspring-linje på låta som også er en N’Sync-referanse: «Bye Bye Bye». Kvam og Myhre gir dessuten plass til «soniske stempler» som Skrillex’ berømte sampling av 

-Youtube-stemmen på 2010-hiten «Scary Monsters and Nice Sprites».

gjør dette til en slags skoledagbok som vi farer igjennom. For B-Boy Myhre har, i likhet med flere av oss, fortsatt voksenangst: 

Har ikke blitt noe eldre siden gammel person

, rapper han, med referanse til sin egen låt «Gammel person» med Cezinando. Slik innledes «Gurl, er du hypp på å være nørd?», som mest av alt nikker til Missy Elliott-klassikeren «Work It», med identisk flow og «dirty talk», inkludert de lattervekkende elefantlydene fra originallåta.

Påfølgende «Hey Baby» er, til tross for at tittelen er lånt fra No Doubt, en kul og catchy hommage til Nellys 

«Hot in Herre» [sic]. Og sånn fortsetter det.

 å lage et maksimalistisk mixtape-uttrykk, behandlet som et album, og som «først og fremst skal være dritgøy å høre på». Og det er akkurat hva dette er – verken mer eller mindre. Men som konsept er «dritgøy» tross alt vanskelig nok.

Flere av låtene er umiddelbart fengende: for eksempel «Ken», som minner om gammel Oral Bee og såkalt ringetone-rap, med glorete pop-rap-estetikk, stemmer i det fjerne som roper 

«Sånn som meg» prydes av orkestrale liksom-høytidelige lydbilder, av søplete kvalitet – før det slår over i breibeint trap med ekstra billige synther. Det er veldig lett å synge med B-Boy Myhre på refrenget: 

«Absolute B-Boy Music 2.0»

Moro med Myhre

Aslaug Olette Klausen

Antallet sanger som er laget til musikerkjærester er utellelig. Sjeldnere blir det sunget om hvordan det oppleves å høre samlivet beskrevet i partnerens musikk. Men det er hva som skjer i tittellåta på Kevin Morbys åttende studioalbum, «Little Wide Open». Der synger Morby: 

Humiliate me, baby / Fuck me up bad / Drag all our secrets / Like cats from the bag

I teksten henvender han seg til Katie Crutchfield, også kjent som eneste faste medlem i folkrockbandet Waxahatchee. Paret har vært sammen siden 2017. Til sommeren skal de ha sitt første barn. Forberedelsene til foreldreskapet i huset de deler utenfor Kansas City er tett sammenvevd med Morbys arbeid med plata.

Hadde låtene bare handlet om å få barn – og utfordringer med avstandsforholdet som følger av å være to turnerende musikere – ville det fortsatt vært en veldig fin skive med kjærlighetssanger. Men Morby er en mer evnerik lyriker og historieforteller enn som så.

 fikk ørene opp for Kevin Morby rundt 2016, da han slapp tredjealbumet «Singing Saw» og protestvisa «Beautiful Strangers». Ekko fra tekstlinja 

If I die too young, or the gunmen come, I’m full of love

 er også tematisk å høre gjennom hele «Little Wide Open». For eksempel i andresporet «Die Young», eller i de første par versene på fabelaktige «100,000» – hvor beskrivelsene av 

pretty girls, pretty sisters, twirling batons

 er som hentet ut av en scene fra Terrence Malick-filmen «Badlands» (1973).

Visstnok skal verken denne låta, eller åpningssporet «Badlands», handle om nevnte film. De har likevel en felles fortelling om det gode og det onde i Midtvesten. For amerikanernes 

er sentralt her, akkurat som det er sentralt i Morby-diskografien ellers.

«Cowtown» er en ode til å forlate hjemstedet. I «All Sinners» ramser han opp steder i det amerikanske bibelbeltet, som også har fått sin egen sang: «Bibel Belt». I begge tilfeller handler det 

 som har gitt ut et album kalt «Oh My God» (2019) har en hang til religiøse fraser, er ikke særlig overraskende. Men det uttrykkes mer som en søken etter mening enn en personlig tro. I nevnte «All Sinners» handler det om å finne 

, med en selvsagt bevissthet om filmen «My Own Private Idaho» fra 1991 og The B-52’s låt «Private Idaho» fra 1980 – her inkorporert i en poetisk americana-fremstilling av uttrykkets opprinnelige betydning: å ha sitt eget hemmelige, himmelske sted.

Lydlig plasserer dette stedet seg i nabolaget til The National og deres superprodusent Aaron Dessner. Morby er imidlertid ingen utpreget rocka storbymelankoliker, og legger seg heller tett på landeveiens folk-tradisjoner.

På albumreisa synger han om sommerfugler, løvetann, livet, døden og kjærligheten: Som en biltur fra Kansas og Midtvesten til L.A. og Stillehavet, fra flatmark, via midtpartiets romantiske topper, til den drømmende og åpne avslutningen.

Legger seg tett på landeveiens folk-­tradisjoner

«Little Wide Open»

Vidåpne landskap

Frida Fliflet

Det stod visst skrive i stjernene likevel

 Zara Larsson har, etter ti år, slått gjennom som 

 i USA. No gir svensken ut eit remiksalbum som kjennest både viktigare og meir aktuelt enn «Midnight Sun» frå i fjor.

Jaggu er også «Midnight Sun: Girls Trip» meir spennande enn alt eg nokon gong trudde eg skulle få høyra frå Zara Larssons kant. Låtane hennar – i spennet mellom melodiøs arenatyggispop og polert, kalkulert klubbflørting – har hatt 

å tene på å få inn gjestar med større eksperimenteringsvilje, breiare sjangertilfang og kvassare kantar.

 gav ut remiksversjonen av «Brat» i 2024, har fenomenet for alvor inntatt mainstreampopen. I fjor sleppte Pinkpantheress «Fancy Some More?», ein stjernespekka remiksversjon av albumet «Fancy That», og eg tel veker til Robyn gjer det same.

Rett nok høyrer både Robyn, Charli og Pinkpantheress også heime i klubbmusikken. Men den største låta frå «Fancy Some More?» var gjesta av nettopp Zara Larsson – deira versjon av «Stateside» blei 

. Kva er då meir passande enn å få med seg Pink på Larssons største hit her, den rabiat catchy tittellåten?

 «Midnight Sun» er dødeleg irriterande eller transcenderande euforisk – faren er uansett stor for at låta blir ein av årets sommarhits, for andre år på rad. Den britiske panteren har nemleg kasta inn ein gammal drum & bass-klassikar – «Gold Dust» av DJ Fresh – og vips, har songen fått nye musklar. Borte vekk er den svenske melankolien som låg i botn av originallåten: denne versjonen er laga for å 

 funkar overraskande godt som ambient-låt, «The Ambition» flørtar med dancehall, mens «Girl’s Girl» har fått kledeleg (!?) EDM-drakt. Albumets største overrasking er – jepp – Shakira, som dukkar opp på den smågrusomme «Eurosummer» (tenk danskebåten anno 2009 møter KI-prompta rumensk riff). Også ein colombianar vil visst ha eurosommar.

«Puss Puss» – den dummaste augneblinken på «Midnight Sun» – blir, utruleg nok, redda inn her. Redningskvinna innleiar låten slik: 

og referansar til sitt eige ferske «Sexistential». Robyn sparkar songen opp i lufta og held han der, fram til dei to svenskane går ut i ei euforisk avrunding. Det gjaldt visst berre å komma seg ut på tur. Puss och nuss.

«Midnight Sun: Girls Trip»

Trevlig resa!

Arvid Skancke-Knutsen

Den amerikanske brødreduoen The Lemon Twigs elsker pop- og rockemusikken fra gamle dager, og særlig tida etter at interessen for de opprinnelige rockestjernene hadde falmet litt, slik at sekstitallets beat-grupper kunne skyte fart for alvor, på begge sider av Atlanteren. Med dansefester på stranden, parkerte biler foran samfunnshusene – og et storpolitisk bakteppe som ikke var uten sine skyer.

Kort sagt: The Beatles og The Beach Boys om hverandre, i et fargerikt og fiktivt tenåringsrike som Lemon Twigs selv har kalt 

 «Look for Your Mind!» er brødrenes sjette studioalbum – oppfølgeren til «Everything Harmony» (2023) og «A Dream Is All We Know» (2024), samt Brians soloplate «Till the Morning» fra i fjor.

som en neo-nostalgisk radiostasjon som spinner gylne popsanger ut i eteren. Eller en nyoppusset jukeboks som noen har stappet med lett obskure, men fengende singler fra et gjenglemt platelager. De representerer på mange måter øyeblikkets kunst, selv om øyeblikket kanskje alt har passert – virvlet videre av den store tidselven vi alle er en del av.

Brian og Michael D’Addario pleier å gjøre det meste selv på utgivelsene sine. De synger harmonisk sammen, slik søsken gjerne kan, mens begge er multi-instrumentalister av rang. Denne gangen har de valgt å åpne bandet litt mer opp, ved å inkludere live-medlemmene Reza Matin og Danny Ayala som rytmeseksjon. I tillegg dukkerEva Chambers fra Tchotchke opp. Det er en trio kjent for sin sekstitallsinspirerte musikk – og fra nettopp samarbeid med Lemon Twigs.

litt fram og tilbake på tidsaksen fra 60-årene; fra nokså melodisk enkle låtstrukturer til mer eksperimentelle og psykedeliske innslag. Samtidig har det sneket seg inn mørkere undertoner her og der – ikke så overraskende i dagens klima.

Men det er kjærligheten til musikken som er viktigst på «Look for Your Mind!». Og kjærligheten strømmer fra høyttalerne også, der musikerne nok en gang har jobbet med detaljer og driv, power pop og barokke vendinger. De har skapt en tidsutypisk plate til å gå inn i sommeren med.

«Look for Your Mind!»

Gamle dager om igjen

Tom Skjeklesæther

Jeg «oppdaget» Hiss Golden Messenger gjennom den magiske singelen «Jesus Shot Me in the Head» i 2011. Sanger/låtskriver MC Taylor & co. laget en perfekt fusjon av The Band og Fairport Convention med en av de merkeligste tekstene 

Sangen er å finne på albumet «Poor Moon».

De tre Hiss Golden Messenger-konsertene jeg har fått med meg, har også vært store opplevelser. Ikke minst på grunn av bandets enestående evne til å gynge sammen noen av de mest organiske groovene du kan høre.

 tolvte album, spilt inn i en tidligere kirke i Woodstock og produsert av Taylor og Josh Kaufman (også kjent fra Bonny Light Horseman). Plata teller gjestebidrag fra blant andre Sam Beam (Iron and Wine), Bruce Hornsby og Marcus King.

I et velskrevet essay av MC Taylor på hjemmesida, sier han følgende om den nye plata: «Sangene på ‘I’m People’ handler om å løpe mot og fra noe, om fornuftige og realistiske håp, om å få barn, bli eldre, kjærlighet og lyst, lykke og musikk». Med det i mente, gir sangene klare assosiasjoner til Van Morrison i sin Woodstock-æra, fra «Moondance» (1970) til «Tupelo Honey» (1971). Det er folk, countrysoul, gospel, jazz, blues, R&B og rock sømløst sydd sammen til et varmt teppe, av typen du pakker deg inn i ved et sprakende bål.

 ruller framover som en vennlig dampveivals (hvis det er mulig å tenke seg). «Shaky Eyes», også en av singlene fra plata, treffer planken som en typisk Hiss Golden Messenger-sang, med en uimotståelig groove i bunn, en melodiøsitet som bærer og kryptiske meldinger av typen 

I traded my western sky for a pair of shaky eyes

«Mercy Avenue» bør covres av Van Morrison selv, ornamentert av fløyte og saksofon fra Matt Douglas (The Mountain Goats). Vi transporteres til et sted mellom Vans «Moondance» og «Caravan».

Tittelkuttet starter med følgende refreng: 

I can tell by your lines you’re in solitary flight / You may be the first true unknown / But baby, you’re gonna need somebody / Nobody makes it alone

. Den er et opprop for fellesskap i truende tider. Videre løftes sangene av fele, steel gitar, nydelige koringer og så videre.

«I’m the People» er et moderne og samtidig tidløst folkrockalbum som for min del kommer til å forgylle mange måneskinns-aftener denne sommeren.

«I’m People»

Av måneskinn gror dette

Med sin såkalte dødspop har Makthaverskan fylt et tomrom på Göteborg-scenen etter Broder Daniel. På sitt femte er de seg selv like, i et uttrykk som kanskje heller ikke bør utfordres: balanserende mellom stemningsfull post-punka melankoli og mer oppstemte spor, fylt med nostalgiske toner som flørter med Håkan Hellströms optimisme, hørbart allerede på førstelåta «Pity Party».

«Gambo» er eksempel på en låt som nikker hardt tilbake til «indie»-soundet fra det tidlige 00-tallet – med tilhørende banalt språk der dyr og naturelementer er overbrukte tekst-allegorier: 

Inside you, an ocean lies / Where fishes are afraid to drown

, lyder det, med fullt alvor, i refrenget.

 mer trøkk, fortryllende synth-arpeggioer og intens gitar, og med en hakket bedre tekst: 

Forget to breathe out / When you’re around / Please keep me out / The air thick as clouds / Holding it in / Can’t let it out

Vokalisten Maja Milner skal ha mye av æren for Makthaverskans distinkte sound. Hun rører ved det sarte og sårbare, samtidig som stemmen er rå og kraftfull. Hør bare «Black Waters», der røsten kun ledsages av en naken elgitar, og det gradvis bygges opp til noe større mens teksten opphører.

Tittellåta er et annet høydepunkt med sin melodiøse og atmosfæriske bass og fengende intro. Kanskje albumtittelen er inspirert av dualiteten som er gjennomgående her: Skjørt som glass, og sterkt som bein? Det er i hvert én måte å beskrive erkesvensk dødspop på.

«Glass and Bones»

Sart råskap

Musikerne i Sudan Dudan utforsker stier og tråkk i sitt eget tempo - i dag er de ute med sitt femte album på tjue år. Duoen, som nå har blitt en kvartett, har hele veien bestått av Anders Erik Røine og Marit Karlberg, som på sitt lavmælte vis har maktet å sette opp nye merkesteiner for norsk folkemusikk.

lar Røine og Karlberg melodiene, stemmene og instrumentene få tid til å puste dypt – og skaper et litt tidløst sted mellom Bygde-Norge og Appalachene. De trakterer en rekke tradisjonselementer, og kan også skape musikk med snert, ikke minst når de tar i bruk elementer av vest-afrikansk ørkenblues. Som i den litt livate «Rulleball» her.

Det er ellers harmonisang og akustiske gitarer som bærer mye av «Mørke refrenger», det nye albumet. Selv om Hans Hulbækmo og Magnus Skavhaug Nergaard har kommet med på trommer, tangenter, fele og bass, rokker det ikke så mye ved det grunnleggende intime og atmosfæriske uttrykket til Sudan Dudan. Langeleik og munnharpe er stadig med på å gi fylde og sødme til låtene.

 har som nevnt vært med på å utvide spillerommet for både visesang og tradisjonsmusikk her hjemme. Og kanskje er nettopp 

et stikkord for alt de gjør. De gir god plass til musikken og den menneskelige undringen, men kan samtidig være lekne, når melodiene tar dem i den retningen.

Likevel er nok «Mørke refrenger» en tittel som peker mot alvoret. Allerede åpningskuttet, singelutgitte «Gard og grind», maler et lett marerittaktig mentalt landskap:

 I fjor du høyrde felelåt / I år e det berre bådnegråt / Halt og blind / Flyg du gard og grind

av tap og ubrukte muligheter dukker opp på «Siste vals»: 

Hjarta æ tomt som før sto i brann / Vatnet det va utå vin / Lufte æ fylt tå havfruesang / Du va aller kjærasten min.

 Det samme suget og savnet preger også den korthogde og pregnante teksten til tittelsporet: 

Spaden i jorda / Sagt siste orda / Ingen hjemme / Ingen å klemme / Tomme senger / Mørke refrenger / Hold ut torturen.

Den stillfarne «Bagatell» skal være inspirert av Lillebjørn Nilsen, mens dikteren Olav H. Hauge får en hilsen via «Bryllupet i Kanaans by». Tekst og musikk er ved Røine og Karlberg, mens Nergaard og Hulbækmo har vært med på å lage arrangementene.

at «Mørke refrenger» er utgivelse nummer 300 fra Talik – plateselskapet som siden 1999 har gjort en fantastisk innsats for både tradisjonell og mindre tradisjonell folkemusikk. Dessuten kan vi legge til at Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars så sent som i fjor omtalte Sudan Dudan som favorittbandet sitt. Hun endrer neppe mening etter dette.

«Mørke refrenger»

Mørke spille­­rom

Musikkanmeldelser

Maria Høy Hansen

Vilde Tuv! Du har vært i alle kanaler det siste – du har sluppet albumet «Truthbomb», laget vidunderlig soundtrack til Emilie Blichfeldts film «Den stygge stesøsteren», gjort en reinspikka bergenscoverlåt-aften på Victoria, laget musikk til danseforestillingen «Krets», blitt annonsert til Roskilde … Og nå har du gjort som Charli XCX, Pinkpantheress og Zara Larsson, og sluppet remiksalbum: «Truthbomb 2»!

– Ja, jeg liker egentlig dette bedre enn originalalbumet. Jeg hadde jo allerede gitt ut to av remiksene, og en kompis, Spr1te, hadde laget en bootleg-remiks av «Start/Stop» som var jævlig kul. Jeg hadde også fire små snutter fra tidligere, som ikke blei med på platen, men som var gøy å få ut.

Men det er også fordi remiksalbum er blitt en trend: «Det vil jeg óg!» Hvorfor ikke bare slenge seg på?

– Jeg er ikke alltid så kresen på det. Folk har tolket musikken så fint! «The Only Way Out Is Through» er remikset av Egge (artist fra Bergen, journ.anm.), og det er en litt sånn Lorde og Charli-greie, for den sangen handler delvis om ham! Vi datet for lenge siden. Så jeg spurte «Kan ikke du skrive en hevnsang eller et comeback eller noe?». Men så blei det bare veldig romantisk og fint i stedet.

Du skal snart spille på Lyse netter i Moss og på Roskilde. Du er ikke blitt lei av «Truthbomb» enda?

– Jo, jeg føler meg ferdig nå. Men jeg var egentlig lei av det fra før av, for jeg prøvde å bli ferdig med albumet før jeg skulle føde [for to år siden]. Men når vi gjør sangene med det nye bandet, blir jeg glad i dem igjen.

Det er en slående tradisjonell instrumentkjerne du har fått deg for å framføre et såpass elektronisk album: fele, trekkspill og blokkfløyte?

– Mer enn instrumentene var det egentlig at jeg ville spille med 

. Hehe. Men det er en del fiolin, digitale strings og digitalt orgel på «Truthbomb», så det passet – og det er noe med luften jeg er interessert i; belgen på trekkspillet sammen med fløyten … Jeg vet ikke om det er ideelt, men det er i alle fall en kul versjon.

Det er veldig vanskelig å holde det ekte

Vilde med vilje

Eirik Blegeberg

Det investeres i musikkbransjen, men mest av alt i fortida – enten det er snakk om oppkjøp av eldre låtkataloger eller KI som skal utnytte allerede menneskeskapt «innhold». De store pengene er der akkurat nå.

Denne uka ble det annonsert at Sony Music har kjøpt opp Hipgnosis-katalogen (nå kalt Recognition) fra Blackstone – en katalog som inneholder mer enn 45 000 sanger, inkludert Mariah Careys desember-melkeku «All I Want for Christmas Is You». Prisen antas å være på flere milliarder dollar.

Den totale, globale investeringen i KI er på sin side i billion-klassen. Samtidig ser vi at musikkbransjen stadig oftere berører temaet om opphavsrett knyttet til kunstig intelligens.

, som utvikler strømmetjenester for det kinesiske markedet, har tatt ned hundretusenvis av KI-låter den siste uka for mulige brudd på opphavsretten. De gjør dette fordi KI-genererte sanger «underminerer originalskaperne». TME har utviklet verktøy for å kjenne igjen sanger gjennom lyd, stemmer, melodi og tekst.

Dette minner om KI-gjenkjennelsesverktøyet som den franske strømmetjenesten Deezer allerede benytter seg av. For enten vi ser til Frankrike eller Kina, er det mye som tyder på at bransjen 

vil ha KI-genererte sanger, med mindre …

 mellom oppkjøpene av låtkataloger og disse KI-sangene? Det sannsynlige svaret er: De som kjøper opp enorme og enormt kostbare låtkataloger tror at framtidas KI-genererte musikk vil være bygget opp slik at deler av inntektene tilfaller originalskaperen – eller: Den som eier det originalskaperen en gang laget.

Det er grunnen til at Sony kjøper Hipgnosis (og Warner kjøper Chili Peppers-katalogen – se side 3). I tillegg til inntekter fra strømming og annet, ser de for seg en framtid der nye sanger er bygget på de faktiske bestanddelene av gamle sanger. Da trenger man ikke lenger musikere av kjøtt og blod. De dør jo bare likevel, eller så dør de aldri (som er enda verre).

ville summer i kataloger og teknologisk verktøy som skal utnytte fortida. Samtidig ser 

ut til å glemme menneskene og hvordan vi passer inn i miksen.

I den forbindelse er det på sin plass å minne om hva vi har fått til på vårt beste, for eksempel ved å bygge opp et etterkrigssamfunn som kan sende en arbeiderklassegutt som John Lennon på kunstskole heller enn i militæret. 

har du en investering som ga god avkastning. For skal vi utvikle et 

, altså noe som oppleves overraskende og friskt, må vi faktisk legge til rette for det.

Da trenger man ikke lenger musikere av kjøtt og blod

Store skifter

Mariann Bjørnelv

Daglig leder Grønn by Stavanger

Hva er det en kommune tenker på når de vil splitte opp aktiviteten i et ekstremt velfungerende kulturhus for ungdom, bare fordi de selv ikke har orden i sysakene? Stavanger kommune har nemlig ingen plan for hvor byens kulturelle storstue for ungdom, Metropolis, skal flytte når de må ut av sine midlertidige lokaler på slutten av året.

Et av forslagene på bordet er å splitte opp aktiviteten og fordele den på bydelshusene. Det er en idiotisk idé, som vitner om manglende forståelse for hva et slikt kulturhus rommer og hvilken funksjon det har.

50 000 besøkende ungdom hvert år og huser en haug med kulturorganisasjoner som jobber med og for ungdom – blant annet AKKS, Follies barne- og ungdomsteater, UKM og Musikkfest Stavanger. Her er øvingslokaler, studio, en scene til både dans, musikk og teater, medierom, kafé og mye mer. Metropolis har i flere tiår vært ungdommens fristed i sentrum av Stavanger. Aktiviteten i huset er skyhøy, og noe av suksessen er nettopp samlokaliseringen av så mange ulike kulturaktører, samt beliggenheten, lett tilgjengelig med både tog, buss og bysykkel.

Metropolis’ originale lokasjon, det gamle politihuset i Stavanger (også kalt Nytorget 1) ble for flere år siden omregulert til å rives. Huset skulle nemlig bli til «Mediebyen», som skal samlokalisere NRK og Stavanger Aftenblad, i tillegg til å romme kontorlokaler. Det er det klassiske byutviklingsprosjektet man egentlig ikke trengte, men som ble vedtatt likevel. Riv ned, flytt og fortreng, selg, kjøp og bygg nytt. Historien kunne vært hentet fra hvilken som helst by i Norge.

 har fra starten av prosjektet vært tydelig på at Metropolis skulle gjenreises vegg i vegg med den nye mediebyen, etter ønske fra ungdommen selv. Men, du vet – veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Og for å gjøre en lang historie kort: Der Mediebyen nå står klar til innflytting, har nabotomten som skal romme Metropolis ennå ikke blitt påstartet. Den midlertidige lokasjonen til kulturhuset har en husleiekontrakt som går ut i 2026.

At man nå, et drøyt halvår før kontraktsutløpet, ennå ikke vet hvor Metropolis skal flytte, er så hårreisende at det er vanskelig å forstå. Det tok Metropolis nær ett år og mange millioner kroner å flytte forrige gang. Fremtidig aktivitet er derfor satt på vent, da de rett og slett ikke vet hva som skjer eller hvor de skal.

Kulturelle møteplasser ender, igjen, opp som kasteballer i byutviklingsprosjekter. Lavterskeltilbud som sørger for integrering, mindre ungdomskriminalitet og trygge sosiale rammer må så altfor ofte vike for store politiske vyer. Dette går utover ungdommens velferd. Jeg er så trett av det.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

United States av Sverige

Absolute B-Boy Music 2.0

Little Wide Open

Midnight Sun: Girls Trip

Look for Your Mind!

I’m People

Glass and Bones

Mørke refrenger

Utvalgte saker

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Store skifter

Kulturelle kasteballer

Magasinene

Musikkanmeldelser

United States av Sverige

Absolute B-Boy Music 2.0

Little Wide Open

Midnight Sun: Girls Trip

Look for Your Mind!

I’m People

Glass and Bones

Mørke refrenger

Avant­gar­disten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Store skifter

Kulturelle kaste­bal­ler

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Kulturelle kasteballer