#fff

Rytmisk ­Musikkonservatorium i København fyller 40 år. Skolen høster stadig flere lovord – og kritikk.

Utdanning i endring

#000

Filmen og plata «Wuthering Heights» er nye bevis på at popkulturen omfavner gotikken.

Stormfulle vibber

Kan musikk være medisin for mennesker med autisme, ADHD og Tourettes?

Forskning og følelser

Hva er en cowboy nå til dags? Ole Kirkeng er på saken.

Giddy-up!

Eirik Blegeberg

Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel 

rett og slett «forvirra», perfekt for denne 

som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig. Lang dessuten.

«Discombobulated»

Anmeldelse

Aslaug Olette Klausen

Den grenseløse tradisjonsmusikken har noen få virkelig toneangivende utøvere. Slike som med sitt blotte musikalske nærvær, selv når de ikke gjør noe radikalt nyskapende, kan fornye og levendegjøre gammel kulturarv. En av de fremste av 

, om man kan kalle dem det, er den spanske produsenten og multi-instrumentalisten Raül Refree.

Lista over kjente artister han har samarbeidet med er lang: Rosalía, Sonic Youths Lee Ranaldo, Sílvia Pérez Cruz, Ricky Martin, Rocío Márquez, den portugisiske fado-stjerna Lina_, Niño de Elche og nå også italienske Maria Mazzotta. 49-åringe Refree har i tillegg et eget soloprosjekt, og en lang fortid i band bak seg.

CV-en inngir respekt, og lydbildene han maler kan man bli rent andektig av. Ikke fordi de er voldsomme eller overdådige, snarere tvert imot. Refree, eller Raül Fernández Miró som han egentlig heter, har en egen evne til å gjøre minimalistisk elektronika, gitar- eller pianospill til noe som både er overjordisk og nært, noe følbart og forståelig, uavhengig av øvrig (musikalsk) språkdrakt.

 såpass produktiv, gjør variasjonen i arbeidene enda mer imponerende. Det er nok av dem som gjør mangt og mye av akkurat det samme. Refree gjentar seg sjelden, selv om det selvsagt er noen fellestrekk mellom verkene hans – blant annet i hvordan han velger seg sangere med særskilt sterke stemmer som samarbeidspartnere. De siste årene i duo, snarere enn at Refree trer inn i den mer tilbaketrukne produsentrollen.

Det er også tilfelle med hans siste to utgivelser, «Cru+es» med den fabelaktige eks-flamenco-sangeren Niño de Elche (fra oktober), og den nye utgivelsen «San Paolo di Galatina», med en av Sør-Italias mest anerkjente folkesangere, Maria Mazzotta. I begge tilfeller er Refree en som får sangene og sangeren til å skinne. Å få frem det beste – og mest interessante – i en vokalist er selve kjernen i hans virke.

første gang han samarbeider med Niño de Elche. Sammen har de – med Refree som produsent – utfordret, utvidet og dels forlatt flamencoen i sin tradisjonelle form. Men på «Cru+es», som kan oversettes fra katalansk til «kryss» eller «skjæringspunkt», er det første gang de er likestilte på plate. Likestilte har de derimot vært i konsertserien deres «Ecstasis», som de har turnert med sammen de siste fem årene, blant annet med en nydelig framføring på Oslo World i 2022.

Albumet bygger dels på stykker fra disse konsertene, som har blitt improvisert over og videreutviklet i studio. Resultatet er langt nærmere popens konvensjoner, i hvert fall hva låtlengde angår, enn den meditative og åndelige opplevelsen det er å oppleve duoen i konsertsammenheng. Sakralt låter dette like fullt, med et intimt, nesten kroppslig nærvær i musikken.

 er det også på låtene med Maria Mazzotta. Men der Nino de Elche-verkene er nyskrevet med klang av kirkemusikk, fortolker Mazzotta lokale folkeviser fra Puglia-regionen sørøst i Italia, samt vuggeviser og salmer.

Mazzotta, som har vært mangeårig medlem i folkemusikkensemblet Canzoniere Grecanico Salentino, får her brukt stemmen på en måte som tidvis kan minne om den argentinske avantgardisten Juana Molina. Om selve takten i folkedansen 

kanskje ikke er holdt i hevd, er sjangerens transcenderende og hypnotiske motiver videreført med presisjon og nysgjerrig, lyttende perfeksjon.

Å få frem det beste i en vokalist er selve kjernen i hans virke

«Cru+es»

Global følsomhet

Hvis du vil vite hvor hjelpeløs moderne countrymusikk kan være, hør på Lee Brice’ opptreden fra det alternative pauseshowet til Turning Point USA under Super Bowl forrige uke. Brice, som var blant 2010-tallets mest suksessrike countryartister, sang med tjukk baryton om hvordan han bare vil leve det enkle livet (

catch my fish, drive my truck, drink my beer

It ain’t easy being country / In this country nowadays

. Fordi? Fordi han risikerer å bli kansellert hvis han sier at jenter er jenter.

Den sentimentale låta, kalt «Country Nowadays», kunne vært en parodi, men er et dønn seriøst eksempel på breibeint ballecountry på bærtur, med bootsa sittende fast i nærmeste kuruke. Men heldigvis for Nashville kan kommerscountryen by på annet enn Brice’ 

. Som Megan Moroney, en Sørstats-Barbie som selv hevder hun sper på fem kilo løshår for å få til sine karakteristiske voluminøse, blonde lokker. Hun følger håndboka til Dolly Parton mens hun setter sitt sårbare indre opp mot et ytre som er fullstendig 

opptil flere av countryens ekthetsidealer på hodet. Riktignok fikk hun sin første gitar som trøst av faren etter at en gutt knuste hjertet hennes i ungdommen, og riktignok har hun spesialisert seg på nye vrier av gamle hjerte/smerte-troper, men hun legger ikke skjul på at dette er en form for godt innøvd teater. Moroney slo seg nemlig først opp som influenser, og solgte alt fra skjønnhetsprodukter til ølen Bud Light for å finansiere musikksatsingen.

Hvis ikke det var for inntektene fra Instagram, hadde hun neppe hatt økonomi til å lære seg håndverket, ta de rette kursene og møte de rette folka. Det inkluderer hennes første viktige veileder: Drive-By Truckers’ produsent David Barbe, som satte henne i kontakt med Kristian Bush fra countryduoen Sugarland. Sistnevnte, fra de samme Smoky Mountains som Dolly Parton (tilfeldig?), har nå produsert samtlige tre Moroney-­album. Han hørte noe eget umiddelbart: den småhese stemmen hennes, og måten hun bruker den på.

 «Cloud 9», akkurat som på forgjengerne «Am I Okay?» (2024) og «Lucky» (2023), knekker stemmen på riktige steder mens den røyklegges for maksimal emosjonell effekt, skreddersydd for nettopp dette tekstuniverset. For det er jo et drama her som Moroney vet å løfte fram – som når hun går høyt på 

på «Wedding Dress». Egentlig er det en eldre låt som hun endelig har fullført, som handler om hennes største frykt – å ikke klare å kvitte seg med følelsene for en gammel eks når hun gifter seg på nytt. Hun synger: 

What if I find somebody new / And I’m about to say, «I do» / Then out of the blue, I think of you 

– og minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene for hundre år tilbake enn noen jodlende cowboy.

Som hennes største forbilde, Kacey Musgraves anno «Same Trailer Different Park», er Moroney vittig når hun vil. Et brudd gjør henne for eksempel 

barely alive / Out of six feet deep, I was five / Pretty sure they called a hearse outside

Som hennes nest største forbilde, Miranda Lambert, har hun respekt for albumet og dets behov for veldreide 

. Ta bare dustefengende «Stupid», om han pene fyren som neppe kan stave 

, eller kraftballaden «Who Hurt You?», om han som er så skadet at han ikke kan la være å skade andre.

 mange låtskrivere Moroney har med seg, og uansett hvem hun synger duett med (Musgraves som Ed Sheeran), så preges disse sangene av et gjennomgående mørkt og fatalistisk syn på kjærligheten. Kanskje fordi Moroney har dårlig smak i menn (hennes ord, ikke mine), eller kanskje fordi det var der hun så en mulighet til å tilføre noe bitte litt nytt: En røykfylt stemme som knekker akkurat når den skal. For eksempel i et tittelspor som handler om å sveve på en sky av forelskelse, men som aldri er mer usminka og oppriktig enn i de fire sekundene der hun innrømmer: 

Minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene enn noen jodlende cowboy

«Cloud 9»

Ekte country

Chris Monsen

Med et bastant anslag på trommene sprenger åpnings- og tittellåta på «Deface the Currency» fra The Messthetics og James Brandon Lewis seg ut. Med en sirene-liknende gitar, hylende saksofontoner og pumpende bass, hugger låta tak og gir ikke slipp.

Saksofonen og gitaren går inn i et motiv med hurtige toneløp, som gir en nesten svimlende effekt. Instrumentene tar duellerende soli, før musikken fortsetter med uhildet kraft og trøkk. Det er heftig, og spilles med en løssluppen selvsikkerhet.

 mellom James Brandon Lewis og det instrumentale avant-rockbandet The Messthetics var tydelig fra starten av. Lewis er en av sin generasjons mest betydningsfulle jazzmusikere, og har også tidligere lagd musikk med elementer av røff og eksperimentell rock, spilt med en litt opprørsk, punka fremtoning.

The Messthetics’ bassist Joe Lally og trommeslager Brendan Canty har siden slutten av 80-tallet gjort mye for å utfordre oppfatningen av hvordan hardcore og punk kan høres ut. Ikke minst gjennom sine mange år i det toneangivende post-hardcorebandet Fugazi, der de dro inn dub, funk, støy, improvisasjon og mere til i et særegent uttrykk. Fjerdemann i denne konstellasjonen, gitaristen Anthony Pirog, har tidligere spilt med alle her, og var nok et bindeledd for samarbeidet.

 slår gnister allerede fra første stund, trenger andre mer tid før det løsner – det ulmer før det virkelig tar fyr. Dette er kanskje tilfellet for Lewis og The Messthetics. For der det var noe ulmende og tentativt om enn lovende ved debuten fra 2024, er deres nye album «Deface the Currency» eksplosivt. Den nevnte tittellåta levner ingen tvil om det.

Det er ikke dermed sagt at alt på albumet er like kraftfullt og energisk som denne åpningen. «30 Years Of Knowing» er nærmest for en ballade å regne, neddempet og nennsom, der både Lewis og Pirog er myke i sine utspill. Den er et kjærkomment pusterom mellom stykker som på ulike måter vil rive og røske i lytteren.

gjør i alle fall «Rules of the Game», med en blues-artet funk og Lallys opp-og-ned-bassmønster som bidrar til et rastløst tilsnitt.

«Clutch» åpner med forsiktige, klangfulle arpeggioer fra gitarist Pirog i et soloforspill som på sett og vis står i kontrast til den mektige fortsettelsen. Likevel er det en emosjonell nerve her som blir værende når resten av bandet kommer inn. Den blir stadig mer intens i melodien Lewis arbeider fram, både i saksofonsoloen og en påfølgende gitarsolo. Musikalsk sett er denne låta noe av det streiteste på albumet. Men det er også effektfullt; rått og gripende.

Bandet avslutter med den langt mer utfrika, psykedeliske punk-rockeren «Serpent Tongue (Slight Return)». Låta, med sitt lille Jimi Hendrix-nikk, viser at potensialet som lå i dette samarbeidet nå har tatt ordentlig fyr.

Stykker som på ulike måter vil rive og røske i lytteren

«Deface the Currency»

Fra glød til flamme

Torkjell Hovland

Eg har nokre bilete som dukkar opp på refleks når eg høyrer ordet trombone. Hornet er gjerne peika oppover, i full feiring, i ein jazzparade i New Orleans. Eller peika rett ned i mjukt og meditativt spel. Men oftast i bakgrunnen, som del i ei blåserekke, og sjeldan i hovudrolla som solist.

Klangen til trombonen er rund og mjuk, ikkje skarp som ein trompet eller saksofon. For å bere instrumentet i front, trengst ein særleg kreativ musikar. Til dømes Erik Johannessen, som i alle år har vore sentral i Jaga Jazzist sine rekker.

The Flying Carpets overraskar han frå start. «Realism» opnar albumet «Mirrors in the Hall» – ei laus, svevande fanfare. Spesielt 

 Pianist Isach Skeidsvoll spelar ikkje på eit staseleg og perfeksjonert Steinway-flygel, men eit enkelt stovepiano. Trommeslagar Martin Heggli Mellem og bassist Ola Høyer er ikkje opptekne av presisjon, men spelar med rund hand, kastar tonane på lerretet.

Frå den enkle melodien «Echobell» er det klart – dette er leikent, humoristisk og rett og slett frigjerande useriøst.

. Ein ting er det du ser om du går på konsert – hans rufsehår, fløyelsdressjakke og strikkalue på scenen. Men i spelet er han fri, og kjem opp med musikalske initiativ han tar ifrå gud veit kvar. I soloane sine kan han, for å ta eit konkret eksempel, henge seg opp i ein i upassande akkord, som han denger laus på til akkorden passar.

I duo med Johannessen passar han perfekt. Dei har den same leikne tilnærminga til musikken.

ut som om dette er atonal, friimprovisert musikk, men her er det berre å synge med på dei gjerne naivistiske melodiane. På «Under Snow» syng også Johannessen, i eit Bowie-aktig leie.

Når ting er så fritt og leikent, blir også plata som heilskap litt «overalt» – eg blir kasta frå det eine til det andre rommet. Lydbiletet er såpass rufsete at det kan vere litt vanskeleg å bli 

med. Samtidig passar dette rufsete lydbiletet perfekt til musikken.

in the Hall» er kanskje den mest absurde. Etter ein 

synth, kjem eit enkelt pianoriffet frå Skeidsvoll. Det lét liksom som om ein pianolærar med sitt slitne piano skal vise eleven sin det kule riffet frå ein stor stadion-hit.

Pianist Isach Skeidsvoll er ein karrakter

«Mirror in the Hall»

Deilig useriøst

Arvid Skancke-Knutsen

Historien om Moron Police startet i 2008, da hovedmann Sondre Skollevoll startet bandet Skyblazer i Farsund. De skiftet etter hvert navn, brukte psevdonymer som Captain Retardo og Lord Fartabellie, og tok seg nok ikke så veldig høytidelig. Andrealbumet fra 2014 var godt spilt, heavy og melodisk. Og til tider overlesset.

Først i 2019 slapp Moron Police den varierte, velspilte og gjennomarrangerte «A Boat on the Sea». Dette var en overskuddspreget forundringspakke av melodidrevet prog, powerpop og poprock fra 80-tallet, med synther, strykere og blåsere. Det førte til platekontrakt i Japan, samt skryt fra internasjonale anmeldere.

 var i gang med denne oppfølgeren fra i fjor, døde trommeslager Thore Omland Pettersen i en ulykke. Bandet har her hanket inn Billy Rymer fra amerikanske The Dillinger Escape Plan som erstatter og gjestemusiker. Både Sondre Skollevoll og Lars Christian Bjørknes spiller en lang rekke instrumenter, og står også for arrangementer og produksjon. Christian Fredrik Holtsteen gjør en god jobb på bass.

«Pachinko» kom ut like før jul, og er både en plate som er hyllet i prog-kretser og en plate som splitter lytterne. Nettstedet The Progressive Subway mener at Moron Police har truffet «on one hell of a jackpot», mens andre synes det blir 

Dette er uansett dyktige musikere som behersker raske skifter og gjentakende motiver. Nok en gang er vi innom en rekke stilarter, gjerne forankret i AOR (såkalt 

; en polert, melodisk type rock, red.anm.), stadionrock, synthpop og lett musikal-aktige 

 Moron Police skiller seg ut fra det meste av norsk musikk, og heier på hvordan de har klart å gå videre etter tragedien. Tekstene er generelt gode, inkludert den bisarre, men morsomme rammehistorien som her fortelles, om en mann i Tokyo som blir til en Pachinko-maskin (en blanding av spilleautomat og flipperspill).

Men du bør ikke være allergisk mot lett pompøse melodier, polert produksjon og polerte vokalharmonier om du skal ha full glede av dette. Personlig er det ikke helt min kopp te, fordi det rett og slett blir for mye av det gode.

Foreløpig er albumet bare tilgjengelig digitalt, men den raskt voksende fanskaren til Moron Police har på rekordtid finansiert en kommende fysisk utgivelse.

«Pachinko»

Tokyo story

Ida Messel

Charli XCX har litt fåfengt prøvd å skrive seg ut av en inspirasjonstørke etter hele opplegget med 2024s «Brat», blant annet på tekstplattformen Substack

Så dukket hun opp på podkasten til Gwyneth Paltrow, og avslørte at tida etter «Brat» kom til å være preget av «a lot of stuff with strings».

Da det ble klart at Charli sto for filmmusikken til Emerald Fennels filmatisering av «Wuthering Heights» skrev magasinet I-d: «Is it a soundtrack? A standalone Charli album? An album to accompany the film? Let’s call ‘Wuthering Heights’ a method album». Metode-album, filmkonsept-album? Konsept meg her og konsept meg der. Det må da være mulig å slippe et album uten at det høres ut som om det er kokt sammen på et møterom.

 etter at de sure strengene drar i gang John Cale på «House», blir det klart at dette er noen av de beste låtene Charli XCX noen gang har laget.

Am I living in another world? Another world I created, for what? If it’s beauty, do you see beauty? If there’s beauty, say it’s enough, 

sier Cale tvilende og morskt, før låta utvikler seg inn i et spektakulært nu-metal-strekk, med Charli i screamo så 

Så enkelt kan man si det. Warner hadde neppe trengt å bruke 800 millioner kroner på å lage film med Jacob Elordi og Margot Robbie for å prøve å si det samme. Det hadde holdt å sitte i kinosalen med bind for øynene og Charli på ørene.

låtene er det et overraskende gravalvor over disse 

som umiddelbart beveger seg vekk fra den evigvarende, monotone feststemningen på «Brat»

Strengene er så til de grader klangfarget, cinematisk sceneoppbyggende, på grensen til selvhøytidelige.

Låt nummer tre, «Dying for You», bryter likevel tvers av med denne intensjonen. Her får lytterne kanskje akkurat det de trodde de skulle få av Charlis «strengegreier», nemlig synthstrenger. De er perkussive, flate og livløse, på en måte som minner om The Veronicas «Untouched» fra 2008 eller Robyns «Be Mine» fra 2005. Det er tunga-i-kinnet, litt halvironisk, og man kunne aldri i verden sett for seg at et orkester var innblandet i sakene.

med å omfavne det tradisjonelle og gi det buksevann i samme slengen. Noe av det mest spennende med albumet er måten disse syntetiske maskin-strengene lever side om side med den ekte varen; de faktiske strengeinstrumentene. Den viktigste strengebruken på «Wuthering Heights» er likevel slimhinnefoldene i strupehodet på hovedpersonen – stemmebåndene.

 bor det både brennende begjær og en seiglivet klaustrofobi på vegne av eget følelsesliv.

 ‘Cause every time I try / Talking myself backwards, away from my desires / Something inside stops me, oh,

 synger hun på «Wall of Sound», men det er som om hun egentlig sier

 jeg kveles, slipp meg ut av dette kjøttfengselet av en kropp

Som om Rapunsel i tårnet alltid var en valley girl

«Wuthering Heights»

Strenger & greier

Tom Skjeklesæther

Tittelen på det nye albumet til sangeren, gitaristen og forfatteren Tommy Womack kommer med et velment forslag: «Live a Little». Fortsettelsen er uttalt: 

. Siden man tilfeldigvis lever, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?

Alle som har vært borti Womack – enten ved å høre en av hans nå ni soloplater, hans tidligere band Government Cheese (1985–1992) eller ved å lese boka «Cheese Chronicles: The True Story a Rock ‘n’ Roll Band You’ve Never Heard Of» (1995) – vet at han rett og slett er jævlig morsom.

Nashville-bosatte Womack kan sies å tilhøre en amerikansk låtskrivertradisjon som inkluderer Shel Silverstein, John Prine og Todd Snider. Siden alle disse tre nå er borte, er det opp til Tommy Womack å holde tradisjonen ved like.

huker av på ram humor, sylskarp ironi og dyrekjøpt livsvisdom satt til 

rock & roll. Han ser muligens ut som en regnskapsfører for et konsulentfirma som spesialiserer seg på verdens kjedeligste kunder, men Womack er en rocker i hjertet.

Denne gangen har han fått med seg trosfelle Eric Ambel, best kjent fra roots-rockbandet The Del-Lords, som har spilt inn plata i sitt studio i Brooklyn i New York. Womack og Ambels punk-røtter topper seg på sangen «Horny Mormon», som tar for seg misjonærene som går rundt i hvite skjorter og slips. Låtens forteller spekulerer i at de misjonerende kan ha noe annet på lager når døra åpnes: 

 feirer gamle dager med Government Cheese, slik det beskrives i boka om bandet. Mens «I Guess We’re at That Age» viser at Womack er i stand til å reflektere over liv og død også uten å påkalle latter. Den handler om ei dame som Womack har vært glad i, hans 

«Hoboken» handler om da Government Cheese i 1988 holdt på å sette livet til i New Jersey-byen der Frank Sinatra ble født. Womack har ikke vært der siden, og hevder at han skal ha godt betalt for å dra tilbake dit.

 tar utgangspunkt i skoleskytingen som fant sted på Covenant School i Nashville i 2023, fra perspektivet til en våpeneier, av det kaliberet som gjerne poserer med sin AR-15 på bilder og mener det er 

. «Funeral Girl», på sin side, handler om flørting i en begravelse. Helt sant! 

I en kort tekst i bookleten skriver Womack at han og artistkollegene vet at ingen lytter til hva de har å si, for «we’re not stupid». Vel, noen av oss lytter visst likevel, og blir klokere mens vi ler.

«Live a Little»

Levva livet

Musikkanmeldelser

Navnene klinger kanskje merkelig i norske ører, men nærmer man seg først stedsnavn som Dokøen eller Rævens Lyst i København, befinner man seg i nærheten av særlig ettertraktet kunst, nemlig musikk.

Litt etter litt har Rytmisk Musikkonservatorium (RMC eller Rytmekons) fått verdensblikket på seg. «

‘Rethink it all!’ Why is one Danish school producing nearly every cool alt-pop star?

» Sto det for eksempel i The Guardian i fjor. Skolens alumni er typiske Pitchfork-yndlinger, fra norske Smerz, med Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, til ML Buch eller Erika de Casier. Artister som plasserer seg høyt på hipstermagasinets lister over beste musikk fra de foregående årene.

Holmen, som hele området kalles, er en samling av små øyer som danner en nordøstlig forlengelse av Christianshavn mellom Sjælland og den nordlige spissen av Amager. Øyene ble en gang konstruert – ja

 sjøvannet ble fylt opp og fortrengt av jordmasser og sand til det dannet seg nytt land – for å huse den militære marinebasen. Etter noen hundre år ble den militære aktiviteten avviklet en gang på 1990-tallet. Da skulle Holmen tjene som et 

, og et senter for kreativ utdanning ble etablert i ombygde marinebygninger. Samtidsdans, design, teater, arkitektur, film og et eget konservatorium for rytmisk musikk ligger nå hulter til bulter på de konstruerte øyene, med et tilstøtende kreativt næringsliv som har blomstret i mellomrommene.

Men hva i all verden er rytmisk musikk, spør jeg rektoren på det rytmiske musikkonservatoriet.

– Ja, det er et godt spørsmål, svarer Henrik Sveidahl fra kontoret sitt oppe i etasjene på Holmen.

Rommet minner mer om en stue enn et kontor. Ikke noe lysstoffrør liksom, men et takvindu slår dagslyset ned i putene på en designsofa. Reolen, på den andre siden av et svært, persisk gulvteppe, er fylt opp av vinylplater og musikkbøker.

– «Rytmisk musikk», det er et musikkpedagogisk begrep, eller rettere sagt føyer det seg inn i en reformpedagogisk tradisjon i Danmark. På 1930-tallet kom det noen pionerer som begynte å se på barn som … hva kan man si … ikke som tomme beholdere som skulle fylles opp med kunnskap.

– Man begynte å se dem som mennesker, og som læring som noe som foregikk i interaksjon. I den forbindelse ble det også vekket en interesse for kulturformer utover det strengt regulerte, europeiske, klassiske idealet. Man fikk et annet dannelsesbegrep med helt andre impulser.

De har en ganske sterk forståelse av hvem de er og hva de vil, de som studerer her

Rytmisk gymnastikk

Magnus Andersson

Det er sjelden at samtidsmusikken har et liv etter urfremføring. Dermed er det litt av en begivenhet når Knut Vaages kammeropera «Nokon kjem til å komme» (2000), etter Jon Fosses skuespill med samme navn, spilles scenisk neste uke på Parkteatret i Oslo – før den blir tatt på turné til København og Wien.

Til tross for at jeg ikke har hørt verket i sin helhet siden 2006, da innspillingen med BIT20 Ensemble under Ingar Bergbys ledelse kom ut, gjorde det såpass sterkt inntrykk at jeg har båret med meg klanger og stemninger fra det siden. Et gjenhør bekrefter at dette er musikk som har satt seg i kroppen.

Stemningen er så trykket at det er ubehagelig å være i Vaages lydmiljø. Introduksjonen, altså «ouverturen», har forvrengte klanger, skjærende tremolo, en klokkeklang og annet som kunne hørt hjemme i en grøsser. Fra denne romklangen vokser stemmen til Ho seg inn, ikke bare som en lekker musikalsk effekt, men for å virkelig plassere henne i rommet, på et sted som vi ikke vet hvor det er, og der 

 som har bearbeidet nobelprisvinnerens tekst til libretto, i samråd med Fosse, og den musikalske satsen er stort sett plassert i bakgrunnen. Likevel er den aktiv i å tegne opp dette 

miljøet med minimal tillit mellom hovedpersonene Ho og Han.

Dermed blir musikken øde og full av redsel når hun bekymret synger at 

det er så audt her […] Og så langt frå folk

. Enda mer interessant blir den musikalske satsen når Han svarer 

. Tekstlig er jo dette en speiling, men i Vaages «musikkregi» skurrer uttalelsen og uttrykker muligens manipulerende smiger.

Hitchcook var en mester på å antyde, fremfor å nødvendigvis vise 

vi kan være redde for, slik at angsten skulle få fritt spillerom i oss. Vaage minner oss på at noe kan skje, ikke minst at 

 er personene komplekse, hvilket blir tydeliggjort i Vaages kast mellom stemninger. Vi har kanskje med ekstremt stress å gjøre, på grensen til psykisk sykdom, samtidig som det finnes en nærmest nasjonalromantisk ro i stemningen, som om de to befinner seg i en vestlandsk idyll. Han både støtter Ho og blir så sjalu at du føler mishandlingen som ligger i lufta. Men det blir med angsten, med det indre. Eller?

, gis frykten et uttrykk i en gjentakende musikalsk sats basert på slagverk. Det blir noe nærmest rituelt over gjentakelsen, og Ho fastner i dem som et korrelat til hvordan hun ikke kan gi slipp på angsten. Så går vi fra det indre til det ytre når slagverket blir til en faktisk banking på døra. Mannen har kommet, verkets tredje person, og grunnen til sjalusien fra Han.

Med suveren beherskelse støtter Vaages musikk og libretto opp under dramaet fra Fosses skuespill. Resultatet er noe av den mest vellykkede musikkdramatikken fra vår tid.

Vaages Fosse

Frida Fliflet

Har du tenkt deg på en storkonsert i 2026? Jeg kan lett kjede meg på arenakonserter, men jeg har prøvd å få tak i billetter til to stykk: 

 av Rosalías «Lux»-turné – som jeg med dyp livssmerte må innse at jeg ikke får tak i – og Bad Bunny i Stockholm, der billetter med brukbar sikt ligger på 4500–6000 kroner. Ikke får jeg tak i, og ikke har jeg råd! Det er en mager trøst, men vi er mange i samme situasjon.

The Guardian publiserte nylig en sak om ståa i livebransjen: De største stjernene dominerer markedet totalt, og konsertbillettene er blitt en ny type statussymboler. I saken intervjuet de en 20-åring som anslår at han går månedlig på arenakonserter. Han pekte på sosiale medier, spesifikt Tiktok, som en av årsakene til utviklingen: Videosnutter av artister som spiller nye låter for første gang, tar med en overraskelsesgjest, eller andre uventede øyeblikk, går viralt og skaper 

Kampen om billettene er beinhard – men ikke nødvendigvis på grunn av musikken.

på den riktige konserten gir et inntrykk av eksklusivitet – så lenge du viser det til verden. Er du heldig, kan du bli repostet, få nye følgere, ja, kanskje til og med få vist videoen din på nyhetssider, skulle det skje noe virkelig spesielt på scenen. For mange er denne følelsen av eksklusivitet viktigere enn sjølve konsertopplevelsen.

En ting er hva dette gjør med publikums oppførsel (filming, filming, filming). Men hva gjør det med sjølve konsertproduksjonen? Vel – har man først betalt flere tusen for en slik gyllen billett, forventer man valuta for pengene. Man forventer et 

– både for din egen del, men også fordi et bra show kan bli bra 

, eller innhold. Man vil jo ha noe å vise fram på Tiktok, si.

Dette vet artistene godt. De som har råd, lager dermed stadig mer omfattende produksjoner, med dansere, barokk scenografi og antrekksskifter. Slike storproduksjoner er ekstremt dyre – noe som igjen driver opp billettprisene. Men ser det bra ut visuelt, blir det lettere bra bilder, og er det mye som skjer på scenen, blir det bra SoMe-innhold. Dermed spres konserten og musikken.

av konsertbransjen, både fra scenen og salen. Utviklingen henger også sammen med oppmerksomhetskrisen vår: publikum kjeder seg fortere enn før. Spilling og synging er ikke lenger nok, det er en forventning om at ting skal 

. Men det som gjør at jeg kjeder meg på de største konsertene er ikke at jeg må fokusere lenge – det er avstanden mellom artist og publikum, den manglende intimiteten som følger med de store scenene. Det er bare én måte å komme seg unna på: å betale seg ut med en såkalt 

-billett. Men da koster ikke billetten 5000, men sikkert det dobbelte.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Discombobulated

Cru+es

Cloud 9

Deface the Currency

Mirror in the Hall

Pachinko

Wuthering Heights

Live a Little

Utvalgte saker

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Knut Vaages Fosse-opera er suveren musikkdramatikk. Nå settes den opp igjen.

Konsertinnhold

Magasinene

Musikkanmeldelser

Discombobulated

Cru+es

Cloud 9

Deface the Currency

Mirror in the Hall

Pachinko

Wuthering Heights

Live a Little

En helt spesiell musikk­skole har satt København på popkartet. Men ikke uten innven­dinger.

Knut Vaages Fosse-opera er suveren musikk­dra­ma­tikk. Nå settes den opp igjen.

Konsert­innhold

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Knut Vaages Fosse-opera er suveren musikkdramatikk. Nå settes den opp igjen.

Konsertinnhold