#fff

#000

Rapgruppa Kneecap møter massiv motstand fra britiske myndigheter mens de gjør popmusikken farlig igjen.

Med brodd

Dennis Lyxzén legger kanskje hardcorebandet Refused på hylla, men drømmer fortsatt om revolusjon.

Nok nå

Musikkritikerne har mistet noe av sin skarpe brodd. Er det bare dumt?

Hvor ble de av?

Kristine Tjøgersens musikk gir det tilsynelatende tause en stemme.

Se opp!

Chris Monsen

I en tid der korttidsfokus og øyeblikkelig tilfredsstillelse dominerer, og algoritmer prøver å styre oss mot mer av det samme, er det befriende med musikk som motsetter seg. De langvarige dronene til Natural Information Society, de nær timelange, intense øktene til kvartetten [Ahmed] og de trollbindende veteranene i den australske trioen The Necks er gode eksempler på dette. De har alle laget musikk med få fakter, og som utfolder seg sakte over lange strekk.

Den australsk-svenske trioen til gitarist Oren Ambarchi, bassist Johan Berthling og trommeslager Andreas Werliin – som kan kalles Ghosted etter tre innspilte album med samme tittel – synes å passe inn i dette selskapet.

 mellom dem er at jazz bare er én av flere kilder til arbeidet. Berthling og Werliin har for eksempel både sammen og hver for seg utøvd jazz der både fri-, avant- og rock- kan være forstavelser.

Ghosted skiller seg likevel ut fra det meste av hva de to har gjort tidligere. Sammen med Ambarchi, som har bakgrunn både i jazz, støy, ambient og elektronisk musikk, har det nye albumet et særlig fokus på små detaljer.

Samtidig utvises en tilbakeholdenhet i hvordan de forholder seg til detaljene. De kunne kanskje ha utviklet og brodert videre på de musikalske motivene. I stedet dyrker trioen mindre bruddstykker, og gjentar dem over tid med minimalt av tilliggelser. Det er som for å insistere på disse små stykkene er gode nok i seg selv.

 preget av gjentakende mønstre og grooves, ofte av det stillferdige slaget, som på gyngende «Panj» – andre ganger, som på hektende «Chahar», er de mer drivende, nesten motoriske. Heller enn å legge håndfaste melodier og motiv over dette, glir Ambarachis lange toner over bassen og trommene. Arpeggioer drysses også over, og gir en skimrende effekt, nesten som lysglimt gjennom bladverk, eller solas gjenskinn i vannkrusninger.

På nydelige «Do» spiller Berthling en mer vandrende basslinje mens Werliins nennsomme trommespill hinter om swing. Heller ikke her tillater de seg noen større fakter eller gester. Sammen med de repeterende elementene som preger mange av de andre stykkene, gir det albumet et meditativt preg, men uten et forløsende element. Det er musikk man kan lene seg tilbake og bare bade i.

«Ghosted III»

Stykkevis

Tom Skjeklesæther

Robert Anthony Plant har holdt det gående som artist og musiker i seksti år. For noen få uker siden fylte han 77, og tidligere i år ble tilblivelsen av bandet han frontet som en «rock god» mellom 1968 og 1980 dokumentert i filmen «Becoming Led Zeppelin».

I forbindelse med denne utgivelsen, den tolvte i rekka av studio soloplater som startet med «Pictures at Eleven» i 1982, krever Plant å bli trodd på at han holder på med det han gjør fordi han har stor glede av det – og fordi ensemblet rett og slett har det gøy. Alle som har vært i nærheten av Robert Plant utenfor den direkte utøvelsen av vokalist-jobben hans, vet at han har velutviklet sans for humor og forvalter betydelig selvironi. Det er ingen usannsynlig påstand at alt dette er nøkkelen til at han eldes med stilfull verdighet, med grace.

 som utgjør «Saving Grace» ble påbegynt under pandemien, da bandet møttes i en hage i Wales og sang og spilte med reglementert avstand og tok steget fram til mikrofonen med desinfiserings-sprayen i hånda. På avsluttende «Gospel Plough» hører vi til og med fuglene i trærne ta del i musiseringen.

Det hører med til historien om denne plata at fotografiet av bisonen på albumcoveret er tatt av Plant selv under en av hans mange bilturer i USA, denne påtruffet i Great Salt Lake i Utah. For Plant er det store dyret som en gang var utrydningstruet i Amerika et essensielt overlevelsessymbol. Bisonen – som på slutten av 1800-tallet ble nedslaktet av hæren, nybyggere og underholdningsjegere for å sulte ut urbefolkningen – ble reddet av noen av de tidligste naturvernerne, og pryder nå logoen til dette Saving Grace-bandet.

 gjennom karrieren sunget med prominente, sterke sangerinner, fra Fairport Conventions Sandy Denny på Zeppelins «Battle of Evermore», til opptredener med ekskjæreste Patty Griffin og de senere årenes to album med Alison Krauss. Denne gang er det Suzi Dian som fyller rollen, med en harmonisk følsomhet og egenart som rettferdiggjør co-artiststatusen.

Plant har alltid vært en dyptgravende sang-arkeolog og kjenner av unikt samtidsmateriale. Det starter her med Memphis Minnies «Chevrolet» fra 1930 og ender med standarden «Gospel Plough». Der imellom teller vi sanger av gospelblueskjempe Blind Willie Johnson og kontemporære Martha Scanlan og Sarah Siskind, pluss sekstitallsbandet Moby Grape fra San Francisco og langt nyere indieartister som Low Anthem og Low. Resultatet er kort beskrevet «folkrock according to Plant». På samme tid historisk og flunkende, speilblank ny.

, som også spiller trekkspill, slipper til som duettpartner på Low Anthems «Ticket Taker» og på Scanlans uptempo «Higher Rock» synger hun 

. På «Too Far from You» kommer Plant først inn på slutten. Det er bare å slå fast at Plants teft for kvinnestemmer holder stikk.

Aller best er likevel versjonen av Lows «Everybody’s Song». Den har en dirrende tyngde som plasserer sangen i et perfekt krysningspunkt mellom Plant-Krauss-platenes mest sakrale stunder og Zeppelins mektige folkrock.

Det er bare å slå fast at Plants teft for kvinnestemmer holder stikk

«Saving Grace»

Gammelt, nytt

Ida Messel

Flanellsskjorter kommer og går, og det er ikke alle musikalske sjangertrekk som har overlevd fra grungen heller. Dersom det er noe som har klart seg godt, derimot, er det imidlertid denne typen surklete, introverte gitarklimpringen som blant andre Joanne Robertson har vært eksponent for siden debuten «The Lighter» fra 2008.

Robertson har ingenting med grunge å gjøre, er fra Manchester og har stort sett drevet med andre kunstformer: lyrikk og malerier, rundt omkring i England og Skottland. Gjennombruddet kom med det omfattende samarbeidet hun har hatt med den langt mer kjente kunstpop-personaen Dean Blunt, blant andre albumene «Wahalla» (2017) og fjorårets «Backstage Raver». Men med flere av albumene hun har gitt ut, og særlig det nyeste «Blurr» holder hun også grunge-ballade-flammen litt i live. Det er åndelig, depressivt, med et underliggende rocketilsnitt som aldri trenger ordentlig gjennom overflaten. Det er folk, men ikke folkelig.

på grensen til det forståelige, er uskarpe, fragmentert. De er skrevet mellom slagene av å ferdigstille en haug med malerier og oppdra et barn, skriver hun selv om ­utgivelsen. Men det er vanskelig å anslå det eksakte avtrykket de prosessene har hatt på låtskrivingen. ­Syngingen til Robertson høres mest som en fjern uling, som presser på og avtar bak det melankolske gitarspillet. Folk på internettet prøver forgjeves å finne ut av hva hun synger, men de fleste transkriberte tekstene som finnes er markert med presserende spørsmålstegn. 

They hang on the branches / Few echoes (?) Throughout the night, you were somewhere [?] light [?] walk out of here again / The glass makes for shapes like a [?] Through your [?].

Som om man kikker inn gjennom brevsprekken, lusker i buskene under et åpent vindu og spionerer: Der inne sitter hun, ­omringet av tente telys for eksempel, og synger egentlig av full hals. Det tilslørete og susete og fjerne med musikken handler om at lytteren plasseres langt unna, ikke at hun selv fomler med ordene. En kjerne i Robertsons stemme er helt utvetydig og nærværende.

Mellomrommene mellom tonene, pausene, den omgivende summingen, gir stort sett like mye mening som lydene som er der. Og da, mens sangene snegler seg langsomt forbi, mangler nesten all tenkelig instrumentering utover en ofte litt surstemt gitar, nettopp da blir det magisk når en forsiktig cello melder seg inn.

 «Gown» og «Doubt» har hun med seg cellisten Oliver Coates, kjent for å ha jobbet med blant andre Massive Attack, Radiohead og Sigur Rós. På disse sangene utfolder ideene seg, akkurat som om de utgjør en åpning i albumet. Endelig får den svale nynningen en aksentuering, blir del av en akkord, utvides.

Det høres ut som om Robertson egentlig jammer seg fram til alle låtene underveis, at hun liksom blander egen lytting inn i prosessen for å kunne ­justere mens hun synger, som om hun synger i dusjen. Det at jammen får vokse inn i disse tre langt bedre fordøyde låtkonseptene underveis, er et overraskende engasjerende grep.

Joanne Robertsons niende album er en skikkelig knirkete sak, men en ordentlig vakker en.

«Blurr»

Hva sa du?

Frida Fliflet

Hva er lyden av skandinavisk sommer? Måkehyl og bølgeskvulp? Lyng som knaser under fjellskoene? Pissregn? Motorsykler? Antakelig ville en nordmann, svenske og en danske svart ganske forskjellig. Men de færreste ville nok tenkt at det er 

 – skandinavisk sommer – svenske Zara Larsson prøver å fange på sitt nye album. Som Sony sier: «hele albumet skal følges [sic?] ut som en sommernatt i Sverige der solen aldri går ned».

La oss ta den visuelle innpakningen først. Bildene, videoene, reklamesnuttene og pressematerialet viser tropiske fossefall, turkist hav, og det jeg som uvitende skandinav vil kalle for Hawaii-blomster.

Tjuesjuårige Zara ruller og plasker rundt, så vidt dekket i små, nostalgiske Y2K-plagg, med glitrefonter, discman, delfiner, dinglebånd rundt ankelen og solbrun karamellhud. Men alle skandinaviske jenter vet at dette er ikke sånn skandinavisk sommer er: Nei, det er sånn man ser ut når man har reist 

 fra Skandinavia, og ankommet det forjettede land kalt Syden.

med alt dette? Vel – i tillegg til å være et godt eksempel på vår kulturs a) nostalgimani og b) oppheng i det jentete, er mismatchen i estetikken også en god speiling av musikken. Pressemeldingen roper 

 Men utenom melodiøsiteten, et stakkars schlager-inspirert trekkspill og en eksepsjonelt klein sistelåt kalt «Puss puss», sliter jeg med å høre noe som helst svensk, skandinavisk eller egentlig bare egenartet ved denne platen. Det hele synes skreddersydd for amerikanske øyne og ører, for hva som er 

Så: Hvordan høres dette ut? Det korte svaret er: glatt, catchy på en kjedelig måte – og forbløffende dårlig tekstlig.

Tittellåten åpner ballet, og når den er ferdig, er også albumets beste del unnagjort. «Midnight Sun» kunne faktisk vært en reell kandidat til årets manglende sommerlåt (og med singelslippdato 13. juni var den garantert planlagt og timet til å bli det). Drum & bass-drivet er deilig, melodilinjene etser seg inn i hjernen, og jeg kjøper med glede refrengets klimaks, der vokalisten Larsson får flekse muskler: 

 – men godt for allmennheten – er den tekstlige listen for pophits blitt hevet de siste årene. Skarpe tunger og kvasse penner fra folk som Charli XCX, Sabrina Carpenter og Chappell Roan har skapt nye krav: Popteksten skal ha snert, den skal ha lag, og er den ikke smart, skal den være så dum at vi skjønner det er med vilje.

Larsson har hørt på Charlis siste album, for å si det sånn. Ikke minst har hun hørt på David Guetta og Swedish House Mafia. Og på Beyoncés «Renaissance», men det holder ei. De beste delene her er når hun skrur opp bassen og drivet, så det kan 

seg noe hardt og klubbete. Dessverre varer det sjelden mer enn ti sekunder. Det er frustrerende: Låter som «Girl’s Girl» og «Blue Moon» har kimen til virkelig gode 

i seg, hadde de vært laget av folk som tør å ta musikalske sjanser – og som kan skrive.

For flosklene flyter. Av og til lurer jeg på om ChatGPT er brukt som assistanse. Hva var skandinavisk sommer, sa du? 

Grass between my toes, tan lines, skinny dipping … so connected with it all, feel protected by the moon and the stars

. Men det er jo ikke stjerner og måne når det er midnattssol! På tide å ta seg en tur hjem til Sweden, si. Puss puss.

«Midnight Sun»

La solen gå ned!

Marius Asp

En aldri så liten innrømmelse først: Jeg er en av disse raringene som mer enn gjerne tilbringer en langhelg i Berlin eller Barcelona utelukkende for å overvære en konsert med Chicago-gruppa Wilco. Så mye har dette bandet betydd for meg gjennom 30 år – med favorittalbum som powerpop-pastillen «Summerteeth» (1999), det fragmenterte 9/11-mesterverket «Yankee Hotel Foxtrot» (2001) og papparock-perlen «Sky Blue Sky» (2007) på veien – at dét egentlig bare skulle mangle.

Likevel: Wilco har ikke akkurat gitt ved dørene på sine siste utgivelser. Bandets uttrykk har tilsynelatende låst seg fast i et krispt og lavmælt lydbilde – kall det gjerne 

– der tidligere tiders essensielle eksesser og hjerteskjærende detaljer er skåret vekk med streng presisjon.

implosjonen lar seg også spore i stemmen til grunnlegger og frontmann Jeff Tweedy. Nå fremfører han i stor grad de bittersøte låtene sine med resignert mumlevokal. Legg til at 58-åringens kvalitetskontroll ikke alltid opererer på et svimlende høyt nivå, og du har et orkester hvis siste virkelig helstøpte fullengder var «The Whole Love» (2011).

Tweedy har imidlertid også holdt det gående som soloartist siden 2017. Noen av hans beste låter det siste tiåret er gitt ut under eget navn. Varsellampene begynte like fordømt å blinke da det ble klart at «Twilight Override», hans femte skive på egen hånd, ville bli et trippelalbum. Skiva, bestående av 30 låter fordelt over tre lp-er, er etter sigende inspirert av en familie-roadtrip med «Sandinista!» av The Clash på bilstereoen. Det tematiske bakteppet er naturlig nok den bekmørke politiske situasjonen i hjemlandet, men som hovedpersonen har uttalt i forkant av utgivelsen: 

 ikke bare «Twilight Override» en god plate til å være 30 låter lang – den er strålende nettopp i kraft av sitt omfang. Alle elementene som gjør Tweedys låtskriving så dypt menneskelig – humor, raseri, absurdisme og håp – er til stede i rikelig monn. Alt dette er hørbart allerede fra det vagt truende og psykedeliske åpningssporet «One Tiny Flower», der en uheldig stakkar snubler i en blomst og dør.

Derfra og ut avløser godbitene hverandre. Høydepunktet «Feel Free» er det nærmeste platen kommer et manifest (

Get yourself born in the USA / Love with a love they can’t take away

Let it be or let it bleed / John or Paul, Mick or Keith

). På «Betrayed» pakkes en urovekkende tekst inn i en melodi som trygler om allsang, mens «Stray Cats in Spain», «Over My Head» (Everything Goes»), «Too Real» og «Blank Baby» kniver om å røske hardest i hjerterøttene.

 med hjelp fra sønnene Spencer og Sammy, en håndfull utvalgte venner fra Chicagos musikkscene og medprodusent Tom Schick. Dette fellesskapets livgivende kraft skildres vakkert på nevnte «Feel Free»: 

Make a record with your friends / Sing a song that never ends

. Selv om ingenting varer evig, blir «Twilight Override» stående som et lysende øyeblikk i Tweedy-katalogen i lang, lang tid.

Vil bli stående som et lysende øyeblikk

«Twilight Override»

Spiser mørket

Aslaug Olette Klausen

Kaller du plata di «I’m Nice Now», mer enn antyder det at du ikke alltid har vært så grei. Kanskje er det en undertone av trass, av at du fortsatt er litt vrang. Sikkert er det i hvert fall at de amerikanske punkerne i Upchucks første utgivelse på det velrenommerte britiske plateselskapet Domino ikke er noen snill utgivelse.

Vokalist KT er rasende, med god grunn. Hun er en svart kvinne i et USA som mildt sagt går i feil i retning for minoriteter. Men som hun har sagt i intervjuer; hun er lei av å skrike. I hvert fall på det heseblesende viset hun gjorde det på de to forutgående utgivelsene «Sense Yourself» (2022) og «Bite the Hand That Feeds» (2023). Nå kommer det målrettede sinnet ut i mer melodiøse ordelag, og treffer fetere og hardere.

 alene om vokal denne gangen. Trommis Chris Salado bidrar i duett på «Homenaje» og aleine på «Un Momento», som han har skrevet på sitt morsmål spansk. Men hans latinamerikanske røtter uttrykkes ikke bare i ord. Rytmisk trekker han også på oppvekstens cumbia, noe som gir punken enda mer snerr. Og noe mer håp.

For under aggresjonen ligger det en tro på at det er mulig å gjøre en forskjell. At det er noen, eller noe i musikken, som kan gi et pusterom, eller et håp om en bedre fremtid. Som Salado synger: 

 («gi meg et øyeblikk til å leve»). Det er ikke en bønn, men et krav. Etterpå, i «Forgotten Token», protesterer KT mot resignasjon, og mot sorgen over søsterens brå bortgang, i et refreng som lyder 

I need our new press to detect a desire for us.

også at de kan gå til kjernen av hva denne opprinnelige protestmusikken er. Det er lite av post-punkens posering på denne skiva, heller et rufserocka, revolusjonært sinnelag i gitarriffene. Åpningssporet «Tired» er andpustent, påfølgende «Plastic» maner til oppvigleri, mens «New Case» i all sin melodiske enkelhet er ladet med underspilt vrede.

Det roes ørlite ned i avsluttende «Slow Down» og blytunge «Nowhere». En avrunding som hinter til at det også er et godt alt-metalband inni Upchuck, som står klar til å tre fram den dagen verden har blitt et bedre sted. Inntil da står de fremst på barrikadene med punkeneven høyt hevet.

«I’m Nice Now»

Chuck up!

Eirik Blegeberg

Med Cardi Bs andre album blir det tydelig: Dama har mistet noe av grepet. Hvis ikke, ville hun aldri inkludert to singler som er henholdsvis fire og fem år gamle. Ved å ta med både «Up» og «Wap» på halen av allerede for lange «Am I the Drama?», var nemlig Cardi fra Bronx sikret førsteplass på Billboards albumliste før slipp – fordi strømmetall av gamle singler teller. Hun turte ikke å stole på sitt nye materiale.

Sist, da Cardi B ga ut debutklassikeren «Invasion of Privacy» (2018), hadde hun et vilt momentum. Det har avtatt siden, etter fødsler, en skilsmisse og litt for mye utenommusikalsk drama. Eller – kan det egentlig bli for mye drama i Cardis verden? Hun ble tross alt kjent på sosiale medier for den rappe kjeften sin før hun begynte å rappe. Verbal gjengjeldelse er hennes spesialitet – som hektende og harde «Pretty & Petty» rettet mot Boston-rapperen Bia, eller 

Diarrhea Bia, breath so stank you can smell her ‘fore you see her

 disselåtene et lite hakk ned, akkurat som den ofte vittige sexpraten er mer oppbrukt nå. For selv om de mest nådeløse kuttene også er de mest fornøyelige, kommer nyskapningen via livserfaring – som når Cardi åpner opp overfor eksmannen Offset i «Man of Your Word». Eller når hun i «Safe» erklærer at hun ikke trenger en riking, men trygghet.

Og mulig det var tryggheten som tok henne dit, men samplen av 4 Non Blondes’ «What’s Up?» hører ingen steder hjemme. Ikke bare er den blant nittitallets verste hits i utgangspunktet, den åpner også for en billig poprap som Cardi bør være altfor god for.

«Am I the Drama?»

Et tryggere liv

Arvid Skancke-Knutsen

Alle tre gangene Christian Roger Beharie fra Sandnes har vært nominert til Spellemann, har han vært påmeldt i klassen for R&B/soul. Årets «When the Silence Gets Too Loud» er et album som godt kan gå til topps i flere kategorier. Tidvis er det en av de fineste norske viseplatene på lenge, men den har minst like stor basis i moderne popmusikk, med innfallsrike detaljer i studioarbeid og arrangementer.

Som sist samarbeider Beharie med Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik. Begge er gode medkomponister, og bidrar i tillegg på tekstsiden. Selv er Beharie medprodusent på et par av låtene.

 til 31-åringen som virkelig løfter og bærer materialet – i timing, inderlighet og nærhet til lytteren. Til tider snakker vi Nick Drake-aktige kvaliteter med ekstra imponerende koringer, der Beharie bygger lag på lag av harmonisang.

Det nest mest bemerkelsesverdige er låtmaterialet i seg selv, kledd i en nærmest optimal drakt. Det hele høres naturlig og organisk ut – som et musikalsk maleri med fint utpenslede strøk. Hele veien krydres produksjonen med stor presisjon, om det er med akustiske gitarer, cello, piano eller Mellotron.

Og akkurat i det du kanskje tenker at dette kan bli litt 

pent, så smeller Beharie & co. av gårde med et nesten Beatles-aktig støy-crescendo i «Coyote Pt. II». Ellers må gitarspillet til Fredrik Svabø fremheves, som nærmer seg det elektrisk drømmende og psykedeliske på «You Can’t Escape the Morning Dew» – et av albumets høydepunkter. Bortimot briljante er også bidragene til trommeslager og perkusjonist Ola Øverby.

derimot vært mer gjennomarbeidede – det hadde løftet utgivelsen enda et hakk. 

Every day / You leave me numb / Let it rain / I’ll make you feel young

 går refrenget på «Every Day». Det burde man strengt tatt ikke trenge fire mennesker for å skrive. Ellers virker Beharie ærlig og ekte nok i sin hjertesorg, sine lengsler og sine ønsker om tilhørighet.

Det er ikke så mye soul denne gangen, selv om det finnes noen spor av den. Først og fremst er dette en hyllest til musikaliteten som forsterker troen på Beharie som en popartist med helt spesielle kvaliteter.

«When the Silence Gets Too Loud»

Stilleste gutt

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Arvo Pärt er en av vår tids mest spilte komponister, og at han nettopp fylte 90 år bidrar til at strømmen av utgivelser blir enda mer stri. Noe av populariteten til estlenderen skyldes nok hans åndelighet, som en gang var et dyrt kjøpt uttrykk i et Sovjet-regime der religionen var Staten. Det kristne budskapet i 

(1968) ble en offentlig skandale, som praktisk talt ga Pärt yrkesforbud. Han brukte imidlertid krisen til å søke enda dypere, og landet i vakre, meditative klangbad som strekker seg gjennom tiden og inn i det ukjente.

 (1978), skrevet like før Pärt flyttet fra Estland til Wien (og etter hvert Berlin), er ikonisk. Og det er ikke bare ikonisk fordi verket er kjent og at det er typisk for Pärt, men fordi det faktisk fungerer som et ikon. Selve skjønnheten i klangene, ikonets overflate, viser vei mot det guddommelige, men uttrykker det ikke.

Vesentlig med et ikon er betrakteren, eller hos Pärt, lytteren. I ikonets strukturelle enkelhet gis du plass til å søke relasjon med Gud, Universet, Stillheten eller hva som for deg representerer det høyeste gode. Valget om å gå inn i denne relasjonen, er aktivt – selv om det for et øyeblikk kan bety å gi slipp på seg selv.

 begynner med en brutt treklang fra intet, som om den alltid fantes der, som om Guds evige tid ble synlig. Melodien er skjønn, på en måte alltid den samme. Små variasjoner gjør imidlertid at melodien kan være vanskelig å memorere, og sånn får øyeblikket presedens over kontinuiteten, når man ikke helt kjenner melodiens retning. Hver tone er kjærlig, med særegne kvaliteter – omtrent som mennesket har sin ukrenkelige egenverdi.

Selve teknikken, med treklanger og rolig melodi, hovedsakelig i trinnvise bevegelser, kalte Pärt «tintinnabuli» – med navn etter små bjeller og inspirert av hans egen erfaring med gregoriansk sang. Resultatet er en minimalistisk musikk som ikke sier for mye og eller er påståelig.

Et sted i brytningspunktet mellom egen åndelig intensjon, eterisk og evig musikalsk stemning, finner vi det åndelige ved Pärt. Men har ikke all (god) musikk et potensial til å avdekke noe langt dypere?

Som kritiker har i hvert fall jeg en trang til å formidle mine møter med det uutsigelige, der jeg har fornemt nærværet av en kraft som vi gjerne kan velge å kalle Gud. Jeg tror imidlertid at slike opplevelser delvis skapes av oss selv.

Den filosofiske estetikkens far, Alexander Gottlieb Baumgarten (1714-62), kom til å se sanseerfaringen som en egen form for erkjennelse. Gjennom dette rettet han for så vidt blikket mot kunsterfaringer også. Det innebar likevel et perspektivskifte, en forandring i troen på hva kunsten og musikken kunne komme til å uttrykke. Musikken begynte dermed langsomt å ta sikte på å formidle det som vanskelig kan sies med ord.

Har ikke all (god) musikk et potensial til å avdekke noe langt dypere?

Som i et speil

Anne Hytta

Hardingfelespiller og komponist

For to hundre år siden var Amerika ung og lovende, i alle fall fra et europeisk perspektiv. Nå for tida markeres starten på utvandringa fra Norge til Amerika, også med flere markeringer av jubileet i norsk musikkliv. Riksscenen har Amerika på programmet, og på Nasjonalbiblioteket inviterer de til plateslipp, samtale og konsert.

, eg må berre lay down a bit», sa felespilleren Anund Roheim fra Bø i Telemark til meg en gang jeg besøkte han. Han var over åtti år, og var kommet hjem til gamlelandet etter en mannsalder i Midtvesten. Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet i det gamle bøheringsmålet. Og jeg ble desto mer sjarmert og fascinert da jeg fikk høre at den jevne amerikaner hadde streva hardt med å forstå noe som helst av hva Roheim sa. Det var nok mange norsk-amerikanere som fikk kjenne på den doble fremmedheten, både i Amerika og Norge. Et av glansnumrene til Roheim på fela var den vemodige slåtten «Fykeruds farvel til Amerika». Felespilleren Lars Fykerud hadde sine glansår i Amerika, der levde han en kort tid popstjerne-livet som konserterende felespiller.

Det var et glødende, lite miljø av felespillere i Amerika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Men det har ikke blitt forma en egen norsk eller skandinavisk stil i etterkant av den norske musikkbølgen. I dag er Hardanger Fiddle Association of America (HFAA) arrangør av dansekurs og felekurs med utgangspunkt i norske tradisjoner, og de har invitert en rekke folkemusikere og -dansere over for å undervise. Jeg har dratt over flere ganger, og om jeg ikke akkurat har følt meg som en popstjerne, så har den amerikanske iveren etter å lære når muligheten er der, vært imponerende.

. Ole Bull. Eilev Smedal. Anund Roheim. Eivind Aakhus. Et smalt utvalg fantastiske felespillere som dro til Amerika. Men kvinnene mangler. Slik kvinnenes rolle som musikere, tradisjonsbærere, stilformere er underkommunisert, er også kvinnenes rolle i den norsk-amerikanske kulturutvekslingen underkommunisert. Men på Nasjonalbibliotekets plateslipp 13. oktober spiller Benedicte Maurseth egne tolkninger av repertoaret til den utvandra folkemusikeren Dora Nelson. Og kanskje vil også norsk-kanadiske Laura Ellestad snakke om noen av de kvinnelige kildene ho undersøkte i sitt doktorgrads-arbeid om det norske hardingfele-miljøet i Amerika på arrangementet til Riksscenen til helga.

USA er ikke lenger et lovende land. Hvor lovende Norge er, er ikke tema for denne lille teksten. Men det hadde vært spennende å få et glimt av en tenkt festival om 100 år, la oss si i Lahore i Pakistan, om hvordan pakistanske tradisjoner ble forma og omforma i møte med det norske.

Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet

Det en gang lovende landet

I fjor ble Kneecap både klubbrap-yndlinger og gjenstand for en spillefilm som var løst basert på veien deres mot popstjernestatus, regissert av Rich Peppiatt. Kneecap er to unggutter fra vest i Belfast som spytter 

på irsk, et språk som først fikk offisiell status i Nord-Irland i 2022. Uansett: 

Focain caite amach arís, barraíocht piontaí le barraíocht snaois, 

kan de for eksempel rappe i «H.O.O.D», om å bli kasta ut fra et utested, om promille og promille-relatert oppførsel.

Andre ganger blir det mer politisk, som i låta «Recap», der de går til angrep på lederen for Det konservative partiet, Kemi Badenoch: 

You like to think that you’re fooling everybody/ But you’re not, just like the Iron Lady your career is gonna rot

, rapper de, etter at det ble kjent at Badenoch hadde stått i spissen for en beslutning om å unndra kunstnerstøtte til Kneecap. Bråket, tullet og opprøret i musikken deres rister rumper og hoder fra irske kjellere til Sundance.

Litt nord i London for eksempel, i det som heter Kentish Town, ligger en ærverdig Art Deco-kino som har blitt til konsertarenaen O2 Forum. Sent i november i fjor gikk den nordirske rapgruppa på scenen der, foran omtrent to tusen energiske publikummere. Gaza-demonstrasjoner skjedde rundt omkring i London hver eneste kveld på dette tidspunktet. Kneecap hadde allerede profilert seg for sin støtte til Palestina-saken i løpet av turneen, og folk mobiliserte med flagg og kefijer.

Så inntraff det skjebnesvangre øyeblikket der et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen. Videoopptak fra kvelden viser at en av rapperne, Mo Chara, eller Liam Óg Ó hAnnaidh som han egentlig heter, bøyer seg ned, plukker opp flagget og begynner å vifte med det høyt over sitt eget hodet i takt med musikken. I ettertid ble det hevdet at rapperen ropte «Up Hezbollah» og «Up Hamas» inn i mikrofonen mens han holdt på med dette Hizbollah-flagget som ble servert ham.

Månedene gikk, og i mai ble Mo Chara i Kneecap siktet for påfølgende brudd på terrorlovgivningen i Storbritannia. «The Terrorism Act» av år 2000 har en paragraf 13 hvis ordlyd sier at «En person på et offentlig sted begår et lovbrudd dersom han bruker et klesplagg, eller bruker, bærer, viser fram en gjenstand på en måte som vekker rimelig mistanke om at han er medlem av, eller støttespiller for, en forbudt organisasjon.» Om mistanken var rimelig eller ei strides de lærde om, men Hizbollah er i alle fall på lista over terrororganisasjoner i Storbritannia, og Mo Chara ble mistenkt for å støtte dem.

Da skjedde også mye av det som vanligvis skjer: et slags nødbluss av en ytringsfrihetsdiskusjon skjøt oppfarende mot himmelen, og dalte ned i sanden like momentant. På den ene siden skal kunsten være fri og Mo Chara kunne gjøre alt mulig rart på en scene, het det. På den andre siden har Mo Chara et ytringsansvar, og skal for eksempel ikke oppfordre til vold. Og det er rart med det, for stort sett holder det liksom å ha nevnt de to posisjonene i diskusjonen. Dermed har diskusjonen offisielt liksom vært holdt.

Ytterpunktene i diskusjonen ufarliggjør hverandre som med sunn fornuft, nuller hverandre ut, innbiller leseren at fasitsvaret ligger et sted imellom de to, uten at noen pleier å kreve at det pekes ut akkurat hvor grensa går

Og kanskje er det ikke så lett heller. Få ville vel veivet med et Hizbollah-flagg på en scene selv, og ville de kjempet for andres rett til å gjøre det, særlig hvis det var – som Kneecap har hevdet – i satirens navn? Kanskje, kanskje ikke … Både Mo Chara og resten av bandet nektet uansett å ha støttet Hizbollah på noe tidspunkt, og mente han ikke var klar over hva slags flagg det var han fikk i hendene. Likevel tok det oppsiktsvekkende lang tid før saken fikk noen konklusjon. Da Kneecap sto på scenen under Øyafestivalen i august hadde det enda ikke skjedd stort med en sak som mange trodde skulle bli avvist raskt.

Et gult flagg med motiv av en grønn rifle og arabisk påskrift havnet på scenen

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Ghosted III

Saving Grace

Blurr

Midnight Sun

Twilight Override

I’m Nice Now

Am I the Drama?

When the Silence Gets Too Loud

Utvalgte saker

Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?

Det en gang lovende landet

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Ghosted III

Saving Grace

Blurr

Midnight Sun

Twilight Override

I’m Nice Now

Am I the Drama?

When the Silence Gets Too Loud

Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemp­la­sjon, som lite annet i musikk­his­to­rien – eller?

Det en gang lovende landet

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?