#fff

#000

Woke-begrepet fra blues og beatniks, via Erykah Badu, til en antiwoke motbølge som denne uka nådde en foreløpig topp med Trump tilbake i Det hvite hus.

Våken?

Sivert Høyem hevder det nye albumet er som pop å regne. Og fort og gæli, for en gangs skyld.

Hvorfor så seriøs?

Live i London like før jul viste Paul McCartney at han fortsatt orker – og kan – 82 år gammel.

Vi møtes igjen?

Eirik Blegeberg

I en av historiene som nylig avdøde David Lynch fortalte om seg selv, hadde han det ikke så bra. Året var 1964, Lynch var fersk kunststudent i Boston og klarte ikke å gå ut av studenthybelen sin. For første gang kjente han på den ikke så ubetydelige sosiale angsten som skulle følge ham hele livet. I to uker satt han bare der, med den bærbare radioen stadig tettere mot øret for å kompensere for døende batterier.

«Stories should have the suffering», sa Lynch, og kanskje var det på hybelen den gang, at han i sin egen fryktinngytende uvirkelighetsfølelse fant lyden av filmene sine, mellom statisk støy og stemmer i batteribremset slo-mo, fra Roy Orbisons «In Dreams» og «Crying», via Little Evas «The Loco-Motion», til Bobby Vintons versjon av «Blue Velvet». Du vet, Lynch-musikk, der søte toner fra det tidlige sekstitall pares med romantisk-groteske bilder og 

 var den siste rollen til USAs kanskje viktigste eksperimentelle filmskaper i Disney-dokumentaren «Beatles ‘64» fra i fjor. Der er Lynch intervjuet om den første Beatles-konserten på amerikansk jord (han var der!), og lirer av seg følgende naiv-geniale gullkorn: «Music is one of the most fantastic things, almost like fire, water … air».

Men ifølge eget utsagn fant han ikke sin egen vei inn i musikken før han møtte komponisten Angelo Badalamenti midt på åttitallet, under arbeidet med å lære Isabella Rossellini å synge til «Blue Velvet». Og ja, båndet mellom Badalamenti og Lynch var åpenbart tett, særlig når det nådde sitt klimaks med «Twin Peaks» i 1990, men samtidig var Lynch 

 fra starten av, og co-skrev en låt allerede til debutmesterverket «Eraserhead» fra 1977.

 20. januar har jeg brukt altfor mye tid på å se filmene hans om igjen. Og det har slått meg hvor rotete det filmatiske virker så fort det musikalske spriker. Du ser det særlig i starten av Cannes-vinner «Wild at Heart» (1990) og i store deler av den nesten-parodiske «Lost Highway» (1997), der musikkbruken til Lynch er ufokusert og sjangerschizofren, med det visuelle budskapet lidende.

For som veldig få andre, var Lynch en lyd & bilde-regissør, på evig jakt etter den abstrakte 

 der vår indre og ytre virkelighet kolliderer. Som i «Llorando»-scenen i «Mulholland Drive» (2001), der Rebekah del Rio synger Roy Orbison a cappella på spansk og kollapser på scenen mens sangen ruller ufortrødent videre. Alt er i usynk, og det hele gir perfekt irrasjonell mening – og sier noe sant om oss som det virker stadig viktigere å ta innover seg, med en verden der ute som tilsynelatende rakner i sømmene: Vi mennesker er mindre rasjonelle enn vi liker å tro.

Lyden av Lynch

Terje Engen

A&R-manager og bransjeveteran

Kontrollen av distribusjonskanalene er lik kontroll av markedet, heter det.

Musikkindustrien har fått mye pepper for ikke å være på ballen. Så har det da heller aldri vært dens uttalte målsetting å være pionerer. De finansielle ressursene har funnets, men bransjen har vært preget av kortsiktighet. Hangen til å gi fra seg kontroll og sårt tiltrengte fortjenestemarginer er påfallende.

Som da norsk Phonofile solgte til tyske Finetune i 2017, som nesten umiddelbart solgte videre til Sony-eide The Orchard. Phonofile var på dette tidspunktet Nordens største og en Europa-ledende aktør innen digital musikkdistribusjon. Selskapet var kåret til såkalt «Gasellebedrift» av Dagens Næringsliv. I dag er vi prisgitt systemer vi ikke har kontroll eller noen innflytelse på. I februar 2013 hevdet jeg i denne spalten at manglende oversikt var hovedproblemet i strømmeøkonomien. Det gjelder fortsatt, slik jeg ser det.

 av strømmeøkonomien ved rangering av egne spillelister og såkalte «fake artists» er gammelt nytt, selv om problemet dessverre fortsatt ikke er løst. «Musikk mens vi titter på jentene», «heismusikk» – eller muzak – kalte vi påtvungen passiv lytting på 1960- og 70-tallet. Det minner om «spøkelsene» som nå popper opp på Spotifys spillelister. Det meste er crap, som gjort rede for av redaktør Blegeberg her i magasinet 10. januar.

Bakgrunnsmusikksystemet Muzak ble den gang en «metafor» for kjønnsløst og flatt. Ideen med Muzak var at produktiviteten skulle øke med bakgrunnsmusikk på arbeidsplassen. Så spredte «spøkelset» seg til kjøpesentre og butikker – og heisen.

«fake artists» er de nesten identiske låtene som popper opp på spillelistene med multiple titler, artistnavn og opphavere. Hensikten med denne svindelen må være å splitte «strømmene», slik at de samlet sett gir en inntekts-boost. For å få dette til antar jeg alle «versjonene» er gitt egne unike ISRC-koder (International Standard Recording Code), slik at systemet ikke skal kunne avsløre duplikater. Er alle «versjonene» helt identiske bryter det med reglene for ISRC-koding. Systemet er ment for å identifisere unike opptak blant annet for at vederlag skal tilfalle rettmessige rettighetshaver.

fortellingen om Spotify-gründer Daniel Ek som den unge gitaristen fra Stockholms-förorten Rågsved som reddet bransjen fra pirater og ulovlig nedlasting. I forrige uke var Spotifys markedsverdi estimert til 98 milliarder USD og er nå verdens 132. mest verdifulle selskap. Uten tvil et imponerende entreprenørskap, og både gründer og Wall Street jubler. Daniel Ek selv er i dag verdt sju milliarder USD, ifølge finanstidsskriftet Forbes. Langt mer enn noen musiker i historien – mer enn de fem største samlet, hevder analytikere. Strømming reddet aldri musikkindustrien. Den tettet noen hull og skapte en hel del nye.

Markedskontroll

Magnus Andersson

Spisser du ørene noen få sekunder inn i innspillingen av «The Köln Concert» hører du latter fra publikum. Keith Jarrett var bare 29 år da han satte sitt avtrykk i musikkhistorien, med en albumklassiker som etter hvert har solgt fire millioner eksemplarer, har blitt tidenes mestselgende pianoinnspilling og bestselgeren til plateselskapet ECM. Selskap er blitt kjent for en eksepsjonell klarhet i lyden, inkludert en romklang som ikke bare fanger publikums latter, men til tider kan uttrykke ECM mer enn artisten selv.

«The Köln Concert» var første gang en jazzkonsert fikk plass i Kölns operahus. Den utsolgte konserten måtte imidlertid spilles halv tolv om natten, etter en ordinær forestilling. I den forbindelse er det verdt å merke seg at nevnte latter kom av åpningsmotivets likhet med pausesignalet i Kölnoperaen. Jarrett påstår at han ikke var klar over sitatet, men at det skjedde underbevisst. Henvisningen er imidlertid udiskutabel, og understreker at dette ikke er en studioinnspilling, men et øyeblikk fanget på bånd.

Klaverskoler, altså noter for nybegynnere, tar nesten uten unntak utgangspunkt i at du plasserer hånden på fem inntilliggende toner på de hvite tangentene. Sånn begynner også Jarrett, så det ligger en slags enkelhet i referansen til pausesignalet. Eller, i alle fall ligger enkelheten i at materialet han tar utgangspunkt i er ganske begrenset.

Ser vi «Pt. I» fra et melodisk perspektiv, begynner det med en åpen kvint, som er som et blankt lerret. Kvinten trenger flere toner for å plasseres i dur eller moll. Jarrett spiller så tre litt raskere toner, og lar dem ligge over slik at de danner en harmoni, særlig preget av den tette avstanden mellom g og a. Innen klassisk musikk blir et slikt intervall sett på som en dissonans som må løses opp, men i jazzen er dette bare en farge, et nødvendig aspekt for at de enkle dur- og mollakkordene skal få mening. Og er det ikke også en viss melankoli i hvordan g og a ligger mot hverandre i åpningen av konserten?

Under dette, med venstrehånden, legger Jarrett en oktav på d, som raskt, etter en åttendedel, altså på et synkopert taktslag, går opp på en a. Også dette er en kvint, som skaper den åpne følelsen jeg snakket om. Jarrett lar imidlertid oktavens øvre d henge igjen, og han gjentar den flere ganger, som et ekko fra rommet i Köln.

Den lille melodikjernen kommer tilbake, men istedenfor å bare la tonene ligge, plasserer Jarrett et kontrapunkt, ytterligere en liten melodisnutt, som et videreutviklende svar på urmotivet. Så viser det seg at det kanskje viktigste ved den innledende oktaven i venstrehånd var synkopen. Vi kan se den som en rytmisk kjerne som bygges ut gjennom et spill mellom taktslagene.

Utgangspunktet er altså enkelt, men omtrent som Beethoven i 

bygger sitt halvtimelange epos fra «bankemotivet», skaper Jarrett sitt egen drøyt timelange fortelling fra et begrenset materiale. Ytterligere et aspekt av enkelheten er at han ikke baserer sin improvisasjon på lange akkordrekker. Heller, omtrent som han med hjelp av oktaven i venstrehånd lot harmonikken skapes under hendene, lytter han innover i de enkelte akkordene for å finne ut av hva de kan si musikalsk. Og hans ører er velutviklet, fordi de får sagt mye.

Kanskje er innspillingen enda mer krevende å lytte til i våre dager enn i 1975

Duften av Köln

Utvalgte saker

Arvid Skancke-Knutsen

Etter hvert som man blir eldre, setter man ofte mer pris på bestandigheten og gjentakelsene. Det kan være de små ting, som at avisen stadig ligger på dørmatten – eller at gode venner og bekjente fremdeles er med deg på livsferden.

DeLillos representerer en bestandighet i norsk pop og rock. Dette er deres 20. studioalbum – 40 år etter platedebuten med singelen «Johnny Fredrik/Fugl i bur» i 1985. «20 Lillos uten filter» er dessuten deres tredje dobbeltalbum, etter «Hjernen er alene» (1989) og «Sent og tidlig» (1995).

 er en vital og tiltalende plate. Tittelen viser kanskje til at man har jobbet raskt og effektivt, med bare tre uker med Christer Krogh i Velvet Recording-studioet på Spydeberg. Den sier også noe om at man får deLillos med et tiltrekkende tverrsnitt av kvaliteter og særpreg.

De har skrevet gode og melodiøse låter. Samtidig er 20 sanger ganske mye. Treffprosenten er likevel imponerende høy her, fra den lett funky innledningen med «Frogner» til den rørende avslutningen med «Marcus».

Sistnevnte er en fin skildring av en venn som er gått bort – og samtidig en refleksjon over hvordan man bruker tiden sin her i livet. Og det er generelt et voksent perspektiv og bakteppe for mange av sangene her. Det er kjærlighetsforhold som går i baklås, det er mennesker man angrer på å ha såret en gang. Det er sanger om å få kreft, om å bruke kreftene på det som kanskje ikke er så viktig. Om å svikte når det virkelig gjelder.

om å glede seg over de små tingene og dingsene i livet, om å få en etterlengtet telefonsamtale, der det som sies ikke er så viktig. Og så er det litt hverdagsfilosofi og pussige funderinger rundt stort og smått, som så ofte i deLillos’ verden.

 her også, med formuleringer som denne fra «Skikk»: 

Jeg husker at David Beckham fikk dette smertelig erfart. 

Samtidig er dette en del av den til tider gammelmodige sjarmen som bandet byr på. Og akkurat den sangen avsluttes med noen av de vakreste og mest avanserte tonene her.

Mary Erskine figurerer som gjest. Hun gjør også supre innhopp på cello og piano. Og da må vi samtidig passe på å skryte av Olaf Hansen Haugan, som hele veien virkelig skinner over tangentene. Og de beste Lars Lillo-Stenberg-låtene er rett og slett av høy klasse, som «Hvis jeg ikke var meg selv», «Din konge døde på Cafe Sjakk Matt» og den selvbiografiske «Sjenert».

 bidragene står Lars Beckstrøm for. Han når genuint poetiske høyder med linjer som 

Jeg er fuglen og samtidig alle fugler du har sett

, og kanaliserer ellers sin indre Ole Paus på «Dragens hule». Dessuten er Lars Lundevalls «La tiden gå» rett og slett en av de mest fengende låtene her.

Det er et voksent perspektiv og bakteppe for mange av sangene her

«20 Lillos uten filter»

Gammelmodig sjarm

Aslaug Olette Klausen

For ti år siden slapp Mogwai singelen «Take Me Somewhere Nice». Årets utgivelse fra skottene høres ut som om de har tatt seg selv på ordet, og laget et album som kjennes som et godt sted å hvile ørene i. Ironisk nok med et album som har hentet navn, «The Bad Fire», fra skotsk arbeider-slang for helvete.

 (som gjerne vil ha seg sjangeruttrykket frabedt) fikk en mildt sagt overraskende opptur under pandemien. Forrigeskiva «As the Love Continues» (2021) ble deres første albumlistetopp, etter at fans engasjerte seg på nett, for et album som tok et par 70-tallssteg videre bort fra bandets opprinnelige støyende shoegaze og anti-rock.

Riktignok hadde bandet tidlig i karrieren noen singler en viss suksess. Men Mogwais ferd bort fra undergrunnen var inn i den kredible filmmusikken. Bandet har elegant lydsatt flere filmer og tv-serier de siste tjue årene. Samtidig har deres egne – hovedsakelig instrumentelle – verk blitt mer filmatiske i formen, også nå på deres ellevte album.

Stuart Braithwaite leste William Blake under innspillingen. Ikke akkurat en lystig forfatter. Samtidig var datteren til keyboardist Barry Burns livstruende syk. Det dystre bakteppet kan ha gjort sitt for at «The Bad Fire» har intensivert spillegledevibbene fra forgjengeren. I tillegg til at den nye produsenten, John Congleton (St. Vincent etc.), har tilført noen bredere penselstrøk i lydbilende.

Sedvanlig nok er det lite å hente i låttitlene når det kommer til å tolke innholdet. Men noen tematiske pekere mot dystopisk eskapisme er det jo i navn som «God Gets You Back», «Hi Chaos», «Pale Vegan Hip Pain» og «If You Find This World Bad, You Should See Some of the Others». Gitarene i «Fanzine Made of Flesh» nikker dessuten til både fanzinenes storhetstid under punken, og forsøkene på relanseringer på nittitallet, som tilfeldigvis sammenfalt med bandets tilblivelse.

Ikke dermed sagt at de gjentar seg selv. Snarere er disse låtene en reaktualisert tilstandsrapport, eksplisitt uttrykt i sjeldent vokale «18 Volcanoes»:

 All is over / The future unfolding / Open eyes hold still again / Eternity inside my hand

. Mogwai har kanskje ikke evigheten foran seg. Men på overtid har de fanget tidsånden.

«The Bad Fire»

I full fyr

Chris Monsen

Det er flere som har brukt beskrivelsen «punk-jazz» opp gjennom årene, ikke alle like treffende. Men den passer på Private Property, trioprosjektet til trombonist, og her vokalist, Guro Kvåle, kontrabassist Nicoals Leirtrø og trommeslager Øyvind Leite. Trioen svinger mellom freidige grooves og friere strekk, og om ikke samtlige spor her rister like godt, så er det på sitt beste forfriskende røft, upolert og uærbødig. Ofte med en humoristisk vri, men med en smule alvor i bunnen. Eller var det omvendt?

musikalske ulene i «Trance Wolf» følger historien om en suicidal måke, mens «This Order» bader i enda mer absurditet: Når alvoret krasjer med dagliglivets trivialiteter og fortelleren får høre på vei til jobb at verden skal ende i morgen, og i forfjamselsen glemmer å gå av på busstoppet. Til slutt utbryter Kvåle i frustrasjon, ikke over at enden er nær, men at 

På tittelsporet bygger det brummende og drivende bassriffet og de jagende, viltre trommene opp under et slags «føkk you» til privat eiendom. Riktignok fortalt fra grunneiers ståsted, der hen forarges av gutten som plutselig befinner seg på eiendommen, og i fornærmende utrop melder at dette er 

Det hele understøttet av prustende trombone-støt som tydeliggjør hvor sympatien egentlig ligger.

Magasinene

Utvalgte saker

Musikkanmeldelser