#fff

#000

Kristine Tjøgersens musikk gir det tilsynelatende tause en stemme.

Se opp!

Pumpegris visste ikke at de var en snakkis. Nå vet de.

Grisegodt

Rocken har klart å bli eldre. Då må hiphopen klara det òg, synest Side Brok.

Tida er no

Tobias Sten er plutseleg blitt landets største countrystjerne. Det er på bygda ein finn gullet, meiner han.

Mann av landet

Chris Monsen

Låten «El Día De Mi Suerte» («Lykkedagen min») er en av trombonisten, komponisten og bandlederen Willie Colóns klassikere. Colón, en newyorker med puertoricansk bakgrunn, var en nøkkelspiller i spredningen og populariseringen av salsa og øvrig latinamerikansk musikk på 60- og 70-tallet, både i USA og forbi.

På livealbumet «Vanguardia Subterranea» («Underjordisk avant-garde») gjør altsaksofonisten Miguel Zenón og hans mangeårige kvartett en versjon av nettopp «El Día De Mi Suerte». En låt som Zenón forbinder med en av sine første spillejobber i et salsaorkester i sitt fødeland Puerto Rico, og som i tur forbinder denne fortiden med hans nåværende bo- og virkested New York.

altsaksofonist med en klar tone og talent for både kvikke linjer og utsøkt lyrisk spill, har selv vært en av de fremste utøverne og fornyerne av såkalt latin-jazz gjennom de siste 20 årene. Hans inspirasjoner er mangslungne; for eksempel har han tolket Ornette Colemans musikk på fremragende vis. På dette livealbumet, tatt opp over to kvelder på legendariske Village Vanguard i New York, lener hans seg mer mot den latinamerikanske arven.

Men med Zenón er det ikke snakk om ren nostalgisk ærbødighet: Saksofonisten drar koblinger mellom Puerto Rico og New York, men også mellom fortid og fremtid. Når han og kvartetten tolker Colóns populære låt, er det ved å finne en slags kjerne i sangen og så videreutvikle den på sitt vis. Ja, salsa-knekken merkes i det rytmiske, og melodien markeres tidlig, men Zenón strekker den snart ut i nye baner, mens piano, bass og trommer tøyer i grooven.

 låter dras det veksler på arv og utvikling. Åpningen «Abre Cuto Güiri Mambo» tar utgangspunkt i måten blåsere og piano har en rytmisk funksjon i mambo-musikk. Dette spinner kvartetten videre på i en drivende moderne jazzlåt, med sprudlende soli av Zenón og pianist Luis Perdomo. På «Dale La Vuelta» leker de seg med lynrappe vendinger og stakkato frem-og-tilbake-utvekslinger som rytmiske kontrapunkt, mens «Coordenadas» er bygd på noe så pussig som koordinater til musikernes fødesteder oversatt til noter. Det høres kanskje tørt ut, men resultatet er bølgende lett og ledig.

Jeg blir minst grepet av Zenón når han spiller lyrisk i lave tempi, som i «Vita» og «Bendición». Det er i slike stunder jeg synes han ligner minst på seg selv, og bare blir en av mange ballademakere. Bedre, da, når han tar utgangspunkt i det stillferdige og ettertenksomme, og sammen med bandet løfter seg ut og opp, som på tittellåten.

«Vanguardia Subterránea: Live at the Village Vanguard»

Vanguardista

Aslaug Olette Klausen

Alle som har arrangert bryllup vet at det kreves mye planlegging for å få den riktige romantiske stemningen. Ikke minst er valget av bryllupssanger viktig – både hvilke sanger og hvem som er sangeren.

Det vet også den svenske sangeren og låtskriveren Jens Lekman. For 21 år siden ga han ut plystre-perlen «If You Ever Need a Stranger (To Sing at Your Wedding)». I etterkant har mange tatt ham på ordet, og invitert ham til å lydlegge deres vielse eller bryllupsfest.

er foranledningen til konseptalbumet «Songs for Other People’s Weddings» og romanen med samme navn, skrevet i samarbeid med den amerikanske forfatteren David Levithan. Både plata og boka handler om den oppdiktede bryllupssangeren J, som reiser rundt og møter blivende ektefeller for å skrive sanger til deres store dag. Samtidig synes han ute av stand til å lage en ode til V, sin egen kjæreste.

Om J og de respektive parene er fiksjon, har flere av historiene som synges (eller utfylles i boka) røtter i Lekmans egne bryllupsbesøk. Men enda mer er prosjektet en åpenlys kjærlighetserklæring til kjærlighetsvisene, som sjanger og ektefølt bruksmusikk. Det være seg om sangene beskriver en kjærlighet i knopp, en som blomstrer, holder på å visne, ikke gjengjeldes eller endog får unngjelde når et hjerte går i tusen biter.

 17 låtene har en iboende inderlighet, ofte formidlet i smektende strykearrangementer eller med talende pauser for å tørke tårer. I all den selvbevisste høytideligheten er det samtidig behørige – og befriende – innslag av å ikke ta seg selv for høytidelig. For eksempel avrundes albumet med «The Last Lovesong», hvor Lekman synger over et piano med en patos den yngre Elton John kunne misunt ham:

Før den tid viser Lekman at det er noe sant i at alle kjærlighetshistorier er ulike, selv om de har noen vesentlige tonale fellestrekk av begeistring og bevring. Det kan minne om hans øvrige katalog, der relasjoner har spilt en betydelig rolle uavhengig av stil: bossanova, folk eller visepop. Nevnte sjangre er også behørig representert denne gangen, i tillegg til jazza og funky danseband-toner og klassisk 

alt-pop, som i nydelige «Speak to Me in Music». Der formidler han fortreffelig hvordan forholdet mellom inspirasjon og ferdig kunstverk er noe større enn summen av sine deler.

mindre romantisk anlagte mene at det er noe kleint med musikk til bryllupsbruk. Men om musikk har noe formål utover seg selv, så er vel nettopp å åpne for fellesskapsopplevelser.

Lekman har selv snakket om at han lar seg irritere av at musikk stadig reduseres til bakgrunnslyd. Irritasjonen er her omgjort til en plate som både kaller på oppmerksomheten og i seg selv er et uttrykk for sangens livgivende egenverdi – selv om den ikke er festens midtpunkt.

Mindre romantisk anlagte vil kanskje mene at det er noe kleint med musikk til bryllupsbruk

«Songs for Other People’s Weddings»

Dekket til bryllup

Den forrige plata til Lucrecia Dalt, «¡Ay!» (2022), var en elektronisk sci-fi-åpenbaring. Den kolombianske, Berlin-bosatte geoingeniøren, sangeren og komponisten, spilte ut sin barndoms tonespråk i en fortelling om et romvesen som kjøpte seg menneskekropp.

Kropp er også sentralt på «A Danger to Ourselves», men melodiene har langt mer av en tysk industriell-eksperimentell arv i seg her. Ikke minst strekker skyggene av det vestberlinske postpunkbandet Malaria! seg langt inn i de dystre arrangementene. Dalt synger også oftere ut ubehag på engelsk, som i «Divina». Der skildrer hun et par og et samfunn i åndenød, på et vis som også beskriver plata som helhet:

 No air, floating, pulsing flair, are they dead or alive?

Tidligere har Dalt pustet liv inn i komplekse konsepter der hun har sagt noe viktig om hvordan verden henger sammen. Denne gangen ender imidlertid ambisjonene opp med å kvele noe av den musikalske nysgjerrigheten. Vel er dette velkomponert, med en fin balanse mellom det lekre og det frastøtende, men du får likevel ikke mer enn akkurat det du hører.

«A Danger to Ourselves»

Pustebesvær

Arvid Skancke-Knutsen

Orions Belte fortsetter å utvide sitt særegne univers. Her med et fjerdealbum der første singel ble sluppet i januar: «The Carneddau», oppkalt etter et sted i Wales, der bandet opptrådte i fjor sommer. For dette er et av de norske bandene med et visst publikum i det store utland: Denne høsten venter både turné i Europa og en god del spillejobber i USA – inkludert Austin City Limits-festivalen i oktober.

Med andre ord ekspanderer trioen i sitt eget tempo. Det matcher musikken deres også, som ofte er slentrende og ruslende. Som en lat sommerdag der du tar deg tid til en ekstra kopp kaffe, mens du kanskje lytter til Chris Holm (bass, vokal), Øyvind Blomstrøm (gitar) og Kim Åge Furuhaug (trommer). Alle tre spiller flere instrumenter, og varierer besetningen fra låt til låt – noe som gir det liveinnspilte materialet pusterom, spennvidde og variasjon.

skulle være litt som meg, har du kanskje også en forkjærlighet for 

-musikk. Det vil si musikk som setter stemningen i TV-serier, filmer, dokumentarer og radioprogrammer. Dette er et lydmessig landskap som Orions Belte har gjort til sitt eget – og som gjerne krever både instrumental fingerspissfølelse, melodisk teft og kjennskap til musikkhistorien.

på Orions Belte som en instrumental trio, men brorparten av sangene her er faktisk med vokal – gjerne med harmonier som fører tankene til det psykedeliske sekstitallet eller den nordamerikanske vestkystmusikken fra tiåret etter. Spesielt rørende er «Lifeblood», der Holm nærmest inviterer oss til å sitte ned ved et kosmisk leirbål.

Andre steder er musikken både funky og surf-aktig, iblant med islett av vestafrikanske rytmer og lydbilder. Det kunne gitt et litt lappeteppe-aktig album, men Orions Belte holder det stort sett lekkert og lekent. På sitt beste er dette verdensmusikk på norsk, med en kvalitet som kan fortsette å låse opp dører både her og der.

På sitt beste er dette verdensmusikk på norsk

«Pur Jus»

Verden i Norge

Ida Messel

Beskrivelsene lyder omtrent sånn her: En kveld kan du gjøre brakka stinn, etterlate publikum ekstatiske, tjene penger, men det betyr ikke at du kommer til å lykkes de neste tre gangene. «Å jobbe kreativt, eller av kreativitet i Bergen, er noe av det mest smertefulle, men samtidig det vakreste som fins», ifølge Mikal Telle. Han er ingeniøren bak mye av byens musikkeksport siden årtusenskiftet gjennom Tellé Records, underlabelet Tellektro og flere andre greier.

For det er vel nettopp det som hjelper mest på smerten – å dele den med andre. Og med trippelskiva «Bergen Tellektro City» er det mer enn nok dunkende hjerter i skjebnefellesskapet. Skatebård, Niilas, Bjørn Torske og en lang rekke mer ukjente navn er på listen over bidragsytere på disse tre platene, i det som til sammen utgjør en kraftsalve av en dansemusikk-utgivelse, uten at det tradisjonelle formatet utfordres nevneverdig.

skulle man trenge det, egentlig? «Tellektro 1-3» viser hvor mye fandenivoldsk sprell klubbsjangeren allerede kan romme. Ikke rart, det begynner å bli en gammel sjanger, med like mange vedtatte forgreininger som utøvere i katalogen. Noen høres ut som de samler på 

, skrur på knotter og trykker på tangenter, plugger ledninger inn og ut av fysiske maskiner. Andre programmerer digitalt og spiller kanskje på det live etterpå, eller jobber direkte i 

Plate nummer én er kanskje den mest melodiske, med nøysomme syntharbeider som i Pete Whitts «Blåmann», eller pinnen som farer over istapper i T.a.p.e.s «Drift (MVP)». Nummer to er mørkere, mer «minimal» i betydningen sparsom og detaljfokusert, med nøkkelspor som Eltahs «Phantom». Der dunker samme puls i sentrum av sporet mens metall-gjenstander svinger rundt i rommet, og tilsynelatende kolliderer med hverandre. Album nummer tre er mer køddent, med funky basslinjer og krakelerte trommemaskiner. Spor som Iden Beyers «Memphis Bergen» eller Horse Loves «Tannlegeregningen» egner seg like godt for røykfylte klubbgulv som hoppeslott.

 den bergenske dansemusikken inn i internasjonale strømninger på imponerende vis, sammen med byer med titalls ganger så store befolkninger, og tilsvarende mer stabile klubbmiljøer, med flere bak spakene. Årsaken er enkel: Musikken er enkel, men uten å bli 

enkel. Akkurat i det sporet har bitt seg i halen, åpner det seg kompleksitet på et eller annet vis, en sømløs filterdetalj mikset inn, en ny sjattering i synthen, et klapp som ligger fysisk plassert foran resten av instrumentene. Dette er den ekte technotralten, som fanger lytteren inn i halvbevissthet uten så mye mikkmakk.

For et øyeblikk blir Bergen som sin nesten-navnebror i Berlin, 

– det transformerte pumpehuset med den notorisk strenge dørvakta og techno i mange etasjer. Kan vi komme inn i kveld? 

Diverse artister

Komme inn på Bergen

Tom Skjeklesæther

På sitt fjerde album siden debuten i 2014 legger sanger-låtskriver Curtis Harding lista høyt, i flere betydninger av ordet. «Departures & Arrivals» er et konseptalbum om alteregoet Captain Curt, som befinner seg på en intergalaktisk reise og antakelig er uteksaminert fra samme space-akademi som David Bowies astronautkarakter Major Tom.

Harding vokste opp overalt i de amerikanske sørstatene, på turné sammen med sin gospelsyngende mor, og ble boende i Atlanta i Georgia fra tidlig i tenårene av. Han kaller musikken sin «slop ‘n’ soul», der psykedelisk rock, gospel, blues og R&B går opp i soulgryta. Det er nærliggende å oppfatte det han gjør som en videreføring og modernisering av pionerene i Sly & the Family Stone.

har Harding evnen til å skrive konsise melodier som han planter historiene sine i. Åpneren «There She Goes» signaliserer ambisjonsnivået i så måte, og får tett følge av eksistensielle refleksjoner gjennom lavtrigga funk på «Out in the Black», den slående synth-soloen på skranglete «Bahn Me», Stax-blåset og bønnen Stand up and say it again! på «Time», strykerne på «Hard as Stone» og den fete, fengende 70-tallsdiscoen på «The Power».

«I’m With You» flyr avgårde på et stort strykerarrangement og tydeliggjør at Harding er en sanger som har volum, frasering og timing som ville ha fått den andre Curtis, Mayfield (1942-1999), til å nikke anerkjennende. Avsluttende «Running Outta Space», som bades i klanger, kan kanskje tolkes som at selv intergalaktiske rom har sine begrensninger?

tidvis kan bli svevende litt for langt ute i et slags filmatisk kosmos her, så har han sammen med blant andre texaner Leon Bridges og Black Pumas’ Eric Burton (re)etablert den ambisiøse mannlige retro-soulsangeren på musikkarenaen. Absolutte svarte pantere.

«Departures & Arrivals: Adventures of Captain Curt»

Kosmisk slop ‘n’ soul

Torkjell Hovland

 Basketballaget har sidan 1984 har gått inn på parketten til Alan Parsons episke «Sirius», ei låt som igjen kom på radaren for eit par år sidan gjennom «The Last Dance», Netflix-suksessen om Michael Jordan.

Og no dukkar låta opp i hovudet i det eg lyttar til ein norsk improvisasjonstrio. Opninga «Black» på Einmal Immer si første utgjeving «Einmal Immer»byggjer på eit liknande motiv, og har den same oppløftande energien – 

. Og eg ser Michael Jordan framfor meg – fjerne og ville assosiasjonar som lydnysgjerrig improvisasjonsmusikk kan gi.

 Espen Sommer Eide (Phonophani, Alog) har i snart tretti år laga eksperimentell elektronisk musikk. Men i Einmal Immer har han med diverse analoge synthesizerar og samples sidan 2013 leika seg med trommeslagar Øyvind Hegg-Lunde (Building Instrument, Erlend Apneseth Trio) og gitarist Stephan Meidell (Erlend Apneseth Trio).

Eide spelar her på ein analog modulærsynth, og kombinert med eigne feltopptak frå heile verda, blir musikken rik og uføreseieleg. Det veks liksom musikk ut av instrumenta som om dei var planter. Vi møter den i utgangspunktet ukontrollerte lyden, temma av dei tre musikarane med stadig nye klangfargar.

Stort sett er denne musikken er suggererande, men altfor rik på lydvariasjonar til at vi kan kalle han dronete. Einmal Immer er urskog, ikkje Løvenskiolds Nordmarka, for å halde oss i det organiske. Slik blir også «Einmal Immer» ein stad vi kan reise på oppdagingsreise.

 gjennom surrealistiske landskap. På låta «Azure» er det fort å tenkje at det noko er gale med avspelaren. «Glitch-musikk» er det noko som heiter – å spele på «feila» i elektronikken. Men det oppstår noko deilig absurd når desse elektroniske feila blir kombinert med ein slags heismusikk pakka inn i bomull. Kombinert med kreativt etterarbeid – overveldande cymbalar, for eksempel – så blir krautrocka «Azure» eit definitivt høgdepunkt halvvegs på lydreisa.

«Violet» opnar med bruken av stemmeklipp. Ofte kan eg oppleve at det eksplisitte som ligg i ord, øydelegg litt – lat meg ha dei ville assosiasjonane i fred, liksom. Men her tóler vi klippa fordi stemma først og fremst blir brukt som ei sonisk effekt meir enn noko anna. Vi høyrer orda som instrument.

Når avslutningssporet «Darkred» går ut i ein tidleg 2000-tals elektronikatrommebeat, sit eg tilbake med konklusjonen er at denne plata er fascinerande variert og heilskapleg på same tid.

Fascinerande variert og heilskapleg på same tid

«Einmal Immer»

Lydnysgjerrig

Eirik Blegeberg

Problemet med alle soloskivene til David Byrne er selvfølgelig at ingen av dem er Talking Heads. Vokalistens nervøse, elektriske rykninger hadde godt av en jevnt bølgende bunn av rockefunk. Alene i samarbeid med veldig mange andre kokker blir det fort en del søl – og øyeblikk av briljans, før det søles litt igjen.

På hans første soloalbum siden 2018, samarbeider Byrne med Harry Styles-medhjelper Kid Harpoon og kammerensemblet Ghost Train, pluss, pluss. I sanger som handler om alt fra fuktighetskrem, via hun dama som forklarer ham diktanalyse, til den gangen han møtte Buddha på en fest i Downtown New York, der den resignerte grunnleggeren av buddhismen henger ved kanapeene og innrømmer at han ikke er særlig smart.

 ligger snarere i mat generelt og kreps spesielt. Ingenting er så komplisert som det virker, livet er her og nå, ta inn alt sammen, på én gang, synes å være både Buddha og Byrnes budskap – også musikalsk. For han godeste David (73) er litt over alt.

Tidvis er det fornøyelig å henge med i svingene, gjennom for eksempel musikal-valsen «A Door Called No», den sprudlende «Everybody Laughs» og den George Michael-anno-«Faith»-aktige «Don’t Be Like That». Men andre ganger bikker det over, når sangene bades i strykere, Kurt Weill-referanser og han blir en sarkastisk avantgardist som er mer opptatt av å si hva som 

«Who Is the Sky?»

Da Byrne møtte Buddha

Musikkanmeldelser

Et annet NRK er mulig

Jeg hører sjelden på radio. I denne jobben, i et musikkmagasin som har som mål å romme mye, går lyttetida med til annet. Så hvem er jeg til å si at NRK ikke burde gitt opp P13, eller radioprogrammer som «Spillerom», «Jazzklubben», «Y2K», «Hegstad», «Musikkreisen» og «Klassisk vorspiel»?

 at NRK nå har døpt om P13 til P3 Musikk. I den forlengelse avvikler de i løpet av inneværende år noen av sine mer nisjepregete spesialistprogrammer. «Endringene kommer som følge av nedgang i lytting på lineær radio», står det på NRKs nettsider. Musikksjef Mats Borch Bugge sier i en uttalelse at «NRK gjør nå et krafttak for å fornye musikkinnholdet, tilpasset den verden vi er del av».

Urørt-universet, der ferske artister får eksponering via NRKs flater, vil utvides til å «inkludere talenter innenfor både klassisk musikk, folkemusikk og den utvidede jazzen og samtidsmusikken», står det i en pressemelding. Som jo høres kult ut, men det er ikke like positivt for norsk musikkliv at det vil bli «færre konserter på radio og TV». De tallene er allerede historisk lave, særlig innen den delen av NRK som faktisk når folk. For spørsmålet melder seg jo: Hvem er det egentlig NRK lager radio og TV for?

legger ned «Y2K», et radioprogram ledet av Jørgen Hegstad med «den beste alternative popmusikken fra totusentallet», så velger SVT å løfte fram samme retroaktuelle periode gjennom den nye TV-serien «Noughties – tillbaka till 00-talet». Svenskene kaller serien «en nostalgisk tillbakablick på det populärkulturella 00-talet, med musiken i fokus», og har laget et program som NRK også kunne produsert. I farta kan jeg ikke huske at NRK har laget en interessant musikkserie på TV siden «Trollstemt», og den kom ut for snart to år siden.

I den verden NRKs kultur og underholdningsavdeling er del av, går det mest i gameshows, reality-programmer eller skikkelig tøysete humor. Eventuelt lages det radio som bare unntaksvis klarer å sette musikken den spiller av i en interessant kontekst. Noen ganger føles det som om statskanalen er mer opptatt av markedsandeler og å nå massene enn resten av mediebransjen til sammen. Såpass fanget er NRK av å skulle treffe alle 

Men her er en idé: Hva med å prøve å lage musikkradio og -TV som faktisk er 

, ambisiøst og tidvis smalt til og med, uten å ta så mye hensyn til en eventuell nedgang i lytter- eller seertall? Før man vet ordet av det sitter man på noe som først virker lite, men som er viktig og kan bli stort. Det har skjedd før, og det kommer til å skje igjen.

NRK er fanget av å skulle treffe alle alltid

Håvard Oppøyen

Edith Piafs «Non, je ne regrette rien» strømmer ut av anlegget. Åge Aleksandersen angrer ingenting, men varsler at nå smeller det. Med energi, svette og humør: «Levva livet!» en nest siste gang med Sambandet. Etter en lang rekke avskjedskonserter, settes et endelig punktum med tre kvelder på hjemmebane i Trondheim. Nå skal Åge pensjonere Sambandet – om ikke seg selv.

Lerkendal er verdens største samfunnshus med himmelen som tak, med totalt 75.000 tilskuere og tre timer lange konserter. Trøndere er i flertall, men folk har flokket til stadion fra hele landet. Femti år etter at Prudence tok kvelden og 49 år etter at Aleksandersen samlet den første utgaven av Sambandet, er tida moden. «E’ dokk dritlei no?» spør han etter to og en halv time, men er åpenbart ikke helt i mål.

Åge er den artisten som har spilt flest steder og solgt flest plater her til lands. Du vet at han har mye å velge i når «Lys og varme» kommer allerede som låt nummer tre under avskjedskonserten.

som aldri før, med Åge sjøl som eneste originalmedlem. Bjørn Røstad (på saksofon) kom inn i 1980 og Åges trofaste gitar-wingman Gunnar Pedersen har vært med siden 1981. «Hæls på Gunnar, med sin kvite Stratocaster og sitt kvite hår», sier Åge.

Keyboardist Terje Tranaas kom med i Sambandet i 1985, mens rytmeduoen med bassist Morten Skaget og trommis Steinar Krokstad ble faste medlemmer på 2000-tallet. Det samme gjorde bandets yngstemann Skjalg Raaen (44), en hyperaktiv gitarist som bruker hele scenens bredde i en akrobatisk runddans med alle gitarhelt-triks og rockeklisjeer som finnes. Men det funker! Og det tilfører, sammen med en sprek blåserrekke, den showeffekten som Sambandets eldre herrer trenger.

Låtutvalget spenner hele karrieren tilbake til «Suttekluten» fra 1977, med evig høy allsangfaktor, og «14 Pages» som først ble spilt inn med Prudence i 1972. På avskjeden blir det et svært rørende øyeblikk, med resten av Prudence samt barna til avdøde Prikken Wallum på scenen. Bare Terje Tysland mangler. Men Åge selv er i høyeste grad til stede.

-matta er det et yrende liv, folk danser og synger og strømmer jevnt mellom øl-køer og toaletter, før fokus rettes tilbake mot mannen, og bandet, på scenen. Der forblir Åge folkets mann – en effektiv tekstforfatter og historieforteller, med låter som viser et oppriktig samfunnsengasjement side om side med sanger som viser omtanke for andre.

Han har samarbeidet med en lang rekke artister opp gjennom årene, og mange er med på Lerkendal: Mari Boine, Ingebjørg Bratland, Jørgen «Joddski» Nordeng, Sivert Høyem, Henning Kvitnes og Arve Tellefsen. Kjærligheten og vennskapet er tydelig gjensidig. «Æ har træft så mang bra folk», sier han. «Men æ e sjefen».

Avslutningsvis henter han fra sin egen minnebok med symbollåten fra da han selv møtte rock & roll: «Twist & Shout». Når den går rett over i «Levva livet» (igjen!), spiller Sambandet seg i mål med et brak – og med fyrverkeri. Til valsetonene av «An der schönen blauen Donau» vinker Åge farvel. Kaptein Aleksandersen seiler videre alene.

‘E’ dokk dritlei no?’ spør han etter to og en halv time

Åge er sjefen

Magnus Andersson

Når den tyske fiolinisten Isabelle Faust spiller György Ligetis 

(1989-1993), oppviser hun en unik klangfleksibilitet. En høy tone kan være glassklar, fri for vibrato, og samtidig slippe gjennom nok «støy» til at fargene gjør lytteren usikker på hvilket instrument hun egentlig spiller. Faust (f. 1972) behersker også tradisjonell klang i fet melodiføring, med tykk vibrato, med glidninger mellom toner som vi forbinder med romantikken og ofte omtaler som varm. Disse tolkningsvariasjonene gjør Ligetis verk eventyrlig å lytte til.

til Ligeti er vanligvis vanskelig å få grep om. Komponisten låner fra musikkhistorien, men gestalter fortiden med modernistisk koloritt, gjerne med tette klanger, 

og noen ganger mikrotonalitet (toner «mellom» de svarte og hvite på et klaver). Faust gjør det imidlertid enkelt å lytte til Ligeti, fordi hun spiller hver frase og klang med en naturlig selvfølgelighet som gjør det musikalske forløpet til et sanselig og tiltalende fargespill.

tar Isabelle Faust turen til Grieghallen, der hun spiller Antonín Dvořáks 

(1879). Bergen Filharmoniske Orkester, eller Harmonien som vi vel helst sier, har nemlig knyttet den tyske fiolinisten til seg som residensmusiker. Valget er ypperlig, fordi Faust i sine tolkninger alltid kommer lenger enn bare suveren reproduksjon. Hun presenterer helt egne fortellinger som går i dybden på musikken – noen ganger så hun forandrer vårt syn på verkene som sådanne.

Faust er en musiker som helt siden hun vant Paganini-konkurranse i 1993 har gått sin egen vei. Håndverket er utgangspunktet, ikke målet. Allerede på sin første plate beveget hun seg utenfor allfarvei og spilte inn verk av Béla Bartók, noe som ga henne utmerkelsen «Young Artist of the Year» fra tidsskriftet Gramophone i 1997.

 tidlig 1900-tall er viktig for henne, men Faust er også en sterk forsvarer for samtidsmusikken, blant annet av tsjekkiske Ondřei Adámek (f. 1979). 11. desember står hun for norgespremieren av hans fiolinkonsert «Follow Me» (2016-17).

Som navnet antyder, spiller den på en dialog mellom solist og orkester. Det begynner med alternerende toner i solofiolinen som spilles så sterkt at det grenser mot det stygge. Motivet er enkelt, og du kan lett følge med musikkens forløp, hvordan motiver kastes rundt i orkesteret i en fremvoksende kompleks orkestersats. «Follow Me» er innspilt med Faust selv som solist, og ble anmeldt i Musikkmagasinet i februar 2022.

Adámek skriver for orkester som få andre levende komponister. Men Faust er altså noe for seg selv, hun også.

suveren som romantisk tradisjonalist, har hun barokken som spesialfelt, og er en ekstraordinær tidligmusiker. Hun har spilt inn mye J.S. Bach, og nå sist har hun tatt for seg 

I denne innspillingen opplever jeg henne som en musiker som tar sjanser. Innledningsvis i den første satsen fra sonaten i e-moll går hun så langt i å spille med tilbaketrukken tone at jeg er usikker på om det er «riktig» historisk fremføringspraksis. Viktigst er det likevel at musikken går inn i kroppen, at klangen og melodiføringen er mystisk bevegende, der hun legger ut tonematerialet for å si at «dette kan vi lage noe estetisk høyverdig av». Ja, det 

Faust gjør det enkelt å lytte til Ligeti

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Vanguardia Subterránea: Live at the Village Vanguard

Songs for Other People’s Weddings

A Danger to Ourselves

Pur Jus

Diverse artister

Departures & Arrivals: Adventures of Captain Curt

Einmal Immer

Who Is the Sky?

Utvalgte saker

Et annet NRK er mulig

I Trondheim tok Åge & Sambandet farvel med et brak og en vals.

Isabelle Faust, sesongens residensmusiker i Bergen, behersker mange stiler.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Vanguardia Subterránea: Live at the Village Vanguard

Songs for Other People’s Weddings

A Danger to Ourselves

Pur Jus

Diverse artister

Departures & Arrivals: Adventures of Captain Curt

Einmal Immer

Who Is the Sky?

Et annet NRK er mulig

I Trondheim tok Åge & Sambandet farvel med et brak og en vals.

Isabelle Faust, sesongens residens­musiker i Bergen, behersker mange stiler.

Isabelle Faust, sesongens residensmusiker i Bergen, behersker mange stiler.