#fff

Kåre Nordstoga har tonesatt en hel nasjons såreste og vakreste øyeblikk. Nå pensjonerer han seg som domorganist i Oslo Domkirke.

I høysetet

#000

Charli XCX leder an når våre kritikere velger sine favoritter fra 2024, men hvor var den norske popen?

Årets beste

Filmen «Beatles ‘64» pirker borti ­rasemotsetninger og den gang fire freske fyrer visstnok løftet ­amerikanerne ut av sorgen etter drapet på JFK.

I stormens øye

Eirik Blegeberg

Aldri mer bør «Santa Claus Is Coming to Town» covres

Jeg har hørt på alle årets nye julesingler, så du kan slippe. Eller, jeg har ikke hørt på absolutt alle – langt derifra, det er altfor mange – men jeg har hørt nok. La oss si at det var hundre av dem, med en ikke ubetydelig norsk på norsk andel som var langt bedre for kropp og sjel enn de fleste av sangene jeg plukket opp fra den engelskspråklige musikkverdenen.

Som er litt uvant, det bor tross alt bare fem og en halv millioner mennesker i Norge, mens det er et par milliarder der ute som snakker og synger engelsk. Og man skulle jo tro at 

, særlig på denne tida av året. Men Jesus, her var det mye venstrehåndsarbeid, som forhåpentligvis aldri blir en del av den store julemusikkanon.

, av for eksempel Lady Gaga og Ed Sheeran, mangler både snert og medmenneskelighet. Sammenliknet med norske Delara, Susanne Sundfør og Uld (mer om dem på neste side), høres de store internasjonale slippene mest ut som 

Gaga tramper og breker i stykker «Santa Claus Is Coming to Town» (som aldri mer burde covres i utgangspunktet), mens Sheeran har skrevet en kjærlighetsballade så klisjéfylt at vi mistenker involvering av kunstig intelligens. Og enda verre blir det når V fra K-popgruppa BTS gjør en slags duett med Bing Crosby på en oppdatert versjon av «White Christmas». Den høres ut som en spøk.

Hakket bedre er det da med faktiske forsøk på komikk, som når kultfilmskaper John Waters bokstavelig talt bjeffer «Jingle Bells». Men det generelle inntrykket er uansett begredelig.

 er jo såpass begredelige fordi de prøver så fryktelig hardt å gi folket det de vil ha, «det de egentlig vil høre på», som det heter på TV2-språk. Men i forsøket på å treffe alle, bommer de på blink – som historisk sett har vært en gjenganger i popkulturen når den er i sine verste perioder.

For kanskje er nyskrevne julehits en indikator på tilstanden til den globale popmusikken, periodene der 

renner ut. Ser vi på de mest populære julesangene akkurat nå, de som strømmes mest i verden, er samtlige skapt i kjølvannet av et stort gjennombrudd: Det gjelder «Rockin’ Around the Christmas Tree» som det gjelder «Last Christmas» som det gjelder Sias «Snowman» – sanger laget etter henholdsvis rock & roll-gjennombruddet i 1956/57, etter megapopens store øyeblikk i 1983/84 og etter at R&B/hiphop hadde et massivt 2016.

Det generelle inntrykket er uansett begredelig

Liten grunn til feiring

Terje Engen

A&R-manager og bransjeveteran

Jula nærmer seg, og jeg har begynt å kjenne på et sterkt vemod, et vemod rundt hva som var, men ikke lenger er. For det har jo blitt sånn at man knapt åpner sosiale medier før feeden melder om dødsfall av venner, kollegaer og musikere man har hatt nære eller mer perifere relasjoner til. Det nærmest «køer» nå, og jeg kan ikke være alene om å merke at det gjør noe med en.

På vei til Oslo fra hjemmet mitt i Varna i Bulgaria tidligere i desember måtte jeg legge den tunge veien om Stockholm, for å delta i bisettelsen til nordisk musikkbransjes ubestridte gentleman, Dag Häggqvist. 31. oktober gikk Sonet Grammofons visjonære direktør, min mentor og mitt anker, ut av tiden. Det var telefonen jeg har hatt panikk for å få.

på Sonet Grammofon Skandinavia og UK. Ikke bare på grunn av sin enorme kunnskap og kapasitet – men også hans lugne karakter og fine omgang med alle de han møtte på sin vei. Intellektuell av legning og sterkt artistorientert, Dagge lot oss ta nødvendig risiko for å lykkes – og han tillot oss å feile. Han var en stor humanist som hele livet levde for musikk, kunst og litteratur, og gjorde det til sitt livsverk.

Da PolyGram kjøpte Sonet tidlig på nittitallet, forsøkte Dagge og jeg å holde det norske Sonet-selskapet utenfor oppkjøpet, og ville bygge et nordisk «Sonet»-type selskap derfra. Forsøket strandet, og etter et par år under PolyGram kastet Dag inn håndkleet og re-etablerte sitt gamle og uavhengige plateselskap Gazell sammen med jazzpianisten Rune Öfwerman.

I den forbindelse skrev legendariske Marshall Chess fra Chess Records til ham: «It was a drag to hear about the bullshit that has come down on you. I must say that after Chess was sold I received a similar lesson in corporate deceit.» Brevet hang i glass og ramme på veggen bak skrivebordet til Dag.

Under sterk tvil overtok jeg etter Dag som VD for Sonet Grammofon i Skandinavia. Motivasjonen var å sikre vår autonomi under nytt regime og nettopp videreføre Dags A&R-filosofi og business-etikk. Det viste seg fåfengt. Jeg hoppet av sirkuset noen år senere av nøyaktig samme årsaker som Dag. Systemet ble for rigid.

 frem til Dags bisettelse ikke fysisk deltatt i noens begravelse siden Willy B. forlot oss i 2010. Det tar man selvkritikk på, og jeg spør meg om det finner sted en emosjonell avstumping når vår «deltakelse» i tap og sorg reduseres til noen kjappe kommentarer og emojis på sosiale medier.

Tidstjuven sosiale medier endrer ens prioriteringer og reduserer behovet for reell fysisk interaksjon. Alt dette vet vi og det bekymrer. Det akter jeg for egen del å ta et oppgjør med når vi går inn i det nye året. En god jul og et forhåpentligvis fredeligere 2025 ønskes!

Mitt anker, ut av tiden

Ida Messel

Jentekor, guttekor, eller være seg bare først og fremst et kor, så er denne schlesiske folketonen fra 1600-tallet, via dansk gjendiktning på 1800-tallet, til norsk oversettelse, best framført av kor. Den mister rett og slett momentum i tredje vers uten flerstemmeri. Når stemmen enda skal stå alene, er det vel ingen man blir gladere for at hopper foran mikrofonstativet enn Susanne Sundfør. I 

 tradisjon står den nakne stemmen også uten særlig instrumentering rundt seg, og kanskje får tittel og tekst dermed et spørsmålstegn bak: Er jorden så deilig? Kommer frelseren snart?

Sondre Lerche, Kringkastingsorkesteret, Bergen Philharmonic Choir, Edvard Grieg Choir

… men her mangler det ikke på kor, i alle fall ikke på rollelista. Arrangementet ellers er omtrent like pannekakeflat som en vegg, men det behøver ikke bety krise. Fordelen er at silhuetten og skyggen av Sondre Lerche blir svært tydelig, som for anledningen opptrer som en Sinatra-esque karakter, med dyp, rystende røst. Det krever pondus og myndighet å kalle en låt for «Den sanne jul» i alt mylderet som bringes til torgs av julelåter hvert eneste år, og det er nok nettopp karrieretidspunktet for det.

Midt i julemusikken

Utvalgte saker

Arvid Skancke-Knutsen

Dette albumet dukket opp sent i det norske plateåret. Men det kom som en ildkule som lyste opp vinterhimmelen. «White» er prosjektet til to inspirerte og intenst musiserende utøvere i duell og dialog. I fellesskap løfter de dette opp på et både dypt og skyhøyt nivå.

«White» er polar primal-blues. Den er åtte rocka og rufsete låter som aldri slipper taket. Det er primitiv avantgarde av beste merke, messende og mørkt medrivende. Selv kaller Torgeir Vassvik og Juhani Silvola musikken for 

 er stort sett spilt inn på direkten, live i studio med Vassvik på joik og akustisk gitar. Silvola bidrar med preparert el-gitar og elektronikk. «White» er et resultat av kollektiv improvisasjon, der Vassvik noen få steder har lagt på rammetromme og munnharpe.

Det rå og knapt redigerte samspillet øker følelsen av tilstedeværelse. Det understreker også at noe bokstavelig talt er i spill – og 

spill også. «White» blir en hyllest til ur-kraften i musikken. Til en dypt mennneskelig puls under stjernene, nær sagt uansett hvor vi befinner oss i tid og rom. Hedensk og hamrende.

«White» er besvergende og sjamanistisk, slik de mest radikalt støyende og klassiske låtene til Velvet Underground og Captain Beefheart kan være det. Det rytmiske ligger hele veien som en ruglete grunnmur, drevet fremover av Vassviks ordløse og lydmalende vokal.

nærmest som en blanding av joik og strupesang – og det som Vassvik selv har omtalt som «det magiske språket bakenfor språket». Det tidløse og det trolske blir ytterligere løftet av Silvolas bidrag, som gjør bruk av lyd-lekkasjer, feedback og forbløffende presise løsninger. «White» er et møte mellom avantgarde og animisme, mastret med sedvanlig fingerspissfølelse av veteranen Audun Strype.

Torden fra fortid og fremtid. Og et stykke nåtid du bør få med deg.

«White»

Joik noir

Aslaug Olette Klausen

Den portugisiske fadosangeren Lina Rodrigues, bedre kjent som Lina (eller Lina_) vil ha seg frabedt å bli kalt fado-fornyer. Teknisk sett har hun rett, for hun synger tett på tradisjonen, men i møte med det omkringliggende, i melodiene og øvrige instrumenter, oppstår fornyelse.

For uavhengig av hva Lina selv sier, så oppleves platene hennes som nyskapende – og særegne. Samtidig som sangene åpner for en ny forståelse av fado, denne to hundre år gamle

 for et internasjonalt publikum da hun samarbeidet med den spanske elektronikamusikeren og produsenten Raül Refree (Rosalía, Nino De Elche, Lee Ranaldo), på albumet som ganske enkelt het «Lina_Raül Refree» (2020). Et album som feiret den legendariske fadosangeren Amália Rodrigues (1920-1999).

«Fado Camões» fra tidligere i år er Linas tolkning av diktene til den portugisiske nasjonalskalden Luís de Camões (cirka 1524-1580). For første gang i karrieren har hun selv stått for komposisjonene. Samarbeidspartnere denne gangen er ellers den velrenommerte britiske produsenten Justin Adams (Robert Plant, Tinariwen), og et knippe anerkjente musikere, blant dem gitaristen Pedro Viana og pianist John Bagott. Resultatet er et av årets aller fineste album.

skjebne, og fado-sanger har for vane å formidle store følelser. Linas stemme rommer alle nyanser av kjærlighet, sorg og lengsel på et vis som gjør at både poesiarven og musikken føles nær – og levende. Mens enkelte fado-purister hadde vondt for å nyte eksperimenteringen på «Lina_Raül Refree», er det denne gangen unison enighet om at samspillet med musikere og Lina selv forsvarer all fortjent ros.

Delvis handler det om at dette organiske, beherskede lydbildet, men like mye dreier det seg om hvordan arrangementene både anerkjenner fadoens lokale tilhørighet og dens slektskap til andre sjangre i geografisk eller kulturell nærhet. Her veves innslag av blant annet folkpop, flamenco og nordafrikanske uttrykk som gnawa sammen på et vis som både anerkjenner musikalsk fortid og fremtid.

Dessuten har Lina en respektfull, men aldri underdanig eller klisjépreget tilnærming til de klassiske versene. Formidlingen er like åpen og frisinnet som melodilinjene er globale i sitt vesen og virke. Virkelig vakkert låter det.

«Fado Camões»

Skjebnefellesskap

Martin Bjørnersen

En gang rundt den tida produsentlegenden Dr. Dre etablerte sitt andre plateselskap Aftermath mot slutten av nittitallet, uttalte at han i et intervju at han aldri ville lære seg musikkteori, eller å spille et instrument utover sampler og trommemaskin. Han var redd for at noe ville gå tapt

Vel. To tiår seinere, i den gode og svært selvfeirende dokumentarserien «The Defiant Ones», forteller Dre, nå dollar-halvbillionær, om pianotimer hos sin villa-nabo Burt Bacharach. Et kryssklipp: Dre sitter ved sitt stueflygel og spiller seg amatørhabilt gjennom et kjent preludium av Chopin.

 å ikke tenke på hans tidligere standpunkt. For en uke siden kom «Missionary», kreditert til Snoop Dogg, og en fullengders gjenforening av duoen i anledning 30-årsjubileet til «Doggystyle», Snoop Dogg-debuten med Dre bak spakene. Og dessverre et album som bekrefter at nittitalls-Dre fikk rett.

, rapper Dre på den illevarslende sonisk sausete singelen «Outta Da Blue». I tonen og fremførelsen høres det mest ut som han forsøker å overbevise seg selv, som om selvtilliten svikter.

 langt fra lydbildet som gjorde Dr. Dre til rappens produsentsuperstjerne. Ta «Deep Cover», singelen fra 1992 som introduserte verden til Snoop Doggy og la grunnlaget for Dres andre store comeback med Death Row Record. I essens er den låta en enkel synthbass på tre toner, en trommeloop som ruller og går, og en liten vokalsamplesnutt.

«Missionary» nikker riktignok mot funken fra «The Chronic» og «Doggystyle», men Dre har glemt noe sentralt: Funk handler om hva man 

spiller. Og som resten av albumet er «Outta Da Blue» et overlessa mageplask, trommer samplet fra gangsterrap-grunnlegger Schoolly-D brytes ustanselig opp av taktskifter og trommefigurer, et lass med unødvendige instrumentale pålegg, tre medprodusenter og et latterlig retningsløst refreng lånt fra M.I.A.

, med sin undervurderte og i motsetning til Dre omfattende senperiodediskografi, har ikke rappet slappere siden «Doggystyle»-oppfølger «Tha Doggfather» (1996). Men det er vanskelig å klandre ham, heller ikke for at han tydelig har tillit til Dr. Dres veiledning, for alltid. Den ene gode tingen å si om «Missionary», er at Dre har gir litt spillerom til et par glemte vestkystlegender som Sam Sneed og Fredwreck på den lange medprodusentlista.

Men ellers er også den lange lista med bidragsytere overlessa og full av fatale feilvurderinger. Et rapvers fra Sting her, et mildt sagt lite troverdig musikalsk farvel til marihuana med munnspill, og Tom Petty på refrenget der. «Missionary» er et grufullt album man som musikk-kritiker skulle hatt smusstillegg for å nærlytte på. Det er en lettelse å sette punktum der, og ut av respekt for to de to musikalske gigantene forsøke å glemme at denne skiva eksisterer.

Magasinene

Utvalgte saker

Musikkanmeldelser