#fff

Odd Nordstoga vil ikkje vera nokon andre enn seg sjølv. Men kor open skal han vera?

Kunsten å gnukke på

Ingredienslista er kort på Susanne Sundførs nye album. Resultatet er monumentalt.

I det høyeste

Emil Kárlsen har funnet sin egen hylle i den nye samiske musikken.

Ro og uro

Lars Elling skriver om 100-årsjubilanten John Coltrane, jazzsaksofonisten over omtrent alle.

Altfor mange toner

Aslaug Olette Klausen

#000

Noen få ganger er det så man skulle ønske seg skiver kom med lytterveiledning. Gilla Bands «Pugnello» er en slik plate. Og i motsetning til hva man kunne tro, burde beskjeden være: spill høyt!

Det behagelige har aldri vært noe mål for kvartetten som har gjort krakilske kombinasjoner av punk og dansemusikk til sitt varemerke. De har med rette blitt kalt et av Irlands mest innflytelsesrike band. For eksempel gjør britisk-franske Mandy, Indiana noe liknende ut av sin støyrock – og at folk-fornyerne i Lankum er fans, burde ikke overraske noen.

Denne statusen har de oppnådd gjennom, som de sier det selv, å være stadig mer bråkete enn alle andre. Nå overgår de seg selv.

 utgivelser, «Holding Hands with Jamie» (2015) og «The Talkies» (2019) ble utgitt under det misvisende navnet Girl Band. Før forrigeskiva, «Most Normal» (2022), endret de fra Girl til Gilla, som betyr noe sånt som 

Men samtidig som Gilla Band er hengivne tjenere av postpunkstøy, tar de seg god tid mellom utgivelsene, blant annet for å ivareta frontmann Dara Kielys mentale helse. På «Pugnello» synger han videre om schizofreni-diagnosen, blant annet i det bemerkelsesverdige, melodiøse tredjesporet «Alogia». Her kommer han, etter å ha snakkesunget om verdien av rutiner, med noen oppbyggelige livsmestringsråd: 

Have your midlife crisis as early as possible / Don’t repeat it, I’ve had three of them! / That Skitzo warned you!

 rundt sin Perkons HD-01, en trommemaskin, synth og et drone-instrument, og på alle måter albumets motor. Den er avgjørende for den vekslende fornemmelsen av dissosiasjon og assosiasjon, i låter som er utagerende aggressive, men også meditative.

Dette er klaustrofobisk, svett og tett, men med euforiske armslag, som i «Giraff». Og det er dystopisk, som i «Computer Sadness» og kyborg-avslutningen «At the Gallop». Sistnevnte handler om Kielys forhold til faren, der han med vocoder kommenterer det symbiotiske motsetningsforholdet (som mange av oss også har til våre digitale dingser): 

You can learn from me / You should run from me

Med alle sine indre motsetninger, poengterer «Pugnello» hvordan det meste her i verden er sammensatt og i samspill. Men også at det kan finnes en slags rytme i kaoset. Du må bare høre etter, på høyt nok volum.

«Pugnello»

Rytme i kaoset

Marius Asp

Blant verdens musikalske lyspunkter akkurat nå er en temmelig konsistent bølge av R&B som henter oppdrift fra sjelfull elektronika, dekonstruert soul og knudrete kunstmusikk, og deretter blander det hele sammen i en uimotståelig suppe, også en kreolsk en.

En av de fremste eksponentene for denne tankegangen er Dawn Richard, som har balansert eksperimentalisme og låtteft bedre enn de fleste andre de siste 15 årene. 43-åringen fra New Orleans startet karrieren i det MTV-kuraterte jentebandet Danity Kane i 2005, men hun meislet seg kjapt ut en helt egen vei som soloartist – i disse ører kanskje aller mest distinkt på albumet «Blackheart» (2015), der hjertesmerte og musikalsk utforskertrang gikk opp i en høyere enhet.

 til trilogier. Gjennombruddsalbumet «Goldenheart» (2013), nevnte «Blackheart» og «Redemption» (2016) kan høres som en sammenhengende bevegelse, mens de mer søkende Spencer Zahn-samarbeidene «Pigments» (2022) og «A World Full of Noise» (2024) formelig skriker etter en konkluderende oppfølger.

«Creole Culture», på sin side, er den siste brikken i en trilogi der New Orleans – og Richards tilknytning til hjembyen – spiller hovedrollen. Etter å ha gitt faren en stemme på «New Breed» (2017) og moren på «Second Line» (2022), fullfører hun triptykonet med en skive der en tredje person får komme til orde: Dawn selv – eller King Creole, som hun foretrekker å bli kalt i denne sammenhengen.

teller de rytmiske sprettballene «Only Fans» og «Groove City», der utpreget britiske breakbeats balanseres mot amerikansk melodifølelse og refrengteft. For ikke å snakke om «Pilates», der New Orleans-formaterte blåsere gradvis skubber seg inn i sentrum av begivenhetene. Eller «Motives», som trolig er det nærmeste Richard har kommet en reinspikka reggaelåt hittil i karrieren.

Med på moroa er flere distinkte personligheter fra New Orleans’ musikkscene, fra bounce-ikonet Big Freedias (knapt hørbare) bidrag på det todelte åpningssporet «Creole Culture Intro» til Tarriona «Tank» Balls 

-vers på «LVR». Det er dog den faste Erykah Badu-koristen Durand Bernarr som foretar det tyngste gjesteløftet på den nærmest vektløse midtempo-rusleren «Baby, Can We?».

en smule når Richard mobiliserer Sister Nancys allerede ihjelsamplede 1982-klassiker «Bam Bam» på «Enough». Og skiva mister unektelig noe av momentumet i løpet av de to siste sangene, om enn av helt ulike grunner: «Fiesta» låter akkurat like generisk som tittelen antyder, mens gitardrevne «Faith in the Fire» blir adskillige hakk for elementær stilt opp mot høydepunktene på «Creole Culture».

Like fordømt: Er du opptatt av R&B – og ståa i sjangeren akkurat nå – er dette obligatorisk lytting.

«Creole Culture»

Kreolsk krydder

Torkjell Hovland

Pianisten og komponisten Sondre Moshagen frå Vinstra har bakgrunn frå jazzlinja i Trondheim, og har siste åra synt seg som ein tydeleg interessant pianist i ei rekke ulike prosjekt. «Audio Guide» kalla han bestillingsverket til Lillehammer-festivalen Dølajazz i 2024, etter at han fekk talentprisen der året før. Same året, under Moldejazz, vart Sondre Moshagen Lightning Trio kåra til 

På «Audio Guide», som no kjem ut som plate, er det klassiske pianotrioformatet utvida med fiolin, trombone og altsaksofon. Og akkurat denne instrumenteringa har gjort musikken rik – 

– og opnar moglegheiter for store kjensler i lyttaren gjennom plata.

Allereie i løpet av det korte opningssporet beveger vi oss gjennom eit lydlandskap med fantasifulle landemerke: Ein nostalgisk synth, eit surt klokkespel og varme pianoakkordar. Inn i «Sondering» kjem eit fengjande riff spelt av heile ensemblet. På finurleg vis leikar Moshagen seg med puls og flyt mellom pianoet og resten av ensemblet.

tydelege uttrykk kvar for seg, som så går i dialog med kvarandre. Det er ei fryd å lytte til dei interessante musikalske samtalane som oppstår.

Hans P. Kjorstad har ofte ei fri rolle gjennom plata, noko som passar godt: Det blir plass til alle hans knitringar og gnissingar, i tillegg til såre tolkingar av melodilinjene. Eg set dessutan pris på kor mykje meir den elles så folkemusikalske Kjorstad her spelar fleire av soloane sine tungt planta i jazzfeletradisjonar.

Trombonist Guro Kvåle har eit stort repertoar av uttrykk, blant anna med eit kjenslefullt spel som minner om Chet Bakers trompet til tider – andre tider heilt rått og skakkøyrt. Saman med Brede Sørum på altsaksofon, utgjer dei ved fleire høve ei heilskapleg eining. Veslemøy Narvesen er aktivt til stade i eit vidt spenn av musikalske prosjekt, inkludert under eige namn, og denne breidda har gjort at ho har eit enormt repertoar å spele på, også her.

Eg vil legge særleg vekt på Nicolas Leirtrø sin kontrabass. Lytt berre til kor han røskar tak i strengane, og set ei tydeleg rytmisk retning saman med Narvesen på nest siste spor, «Tri».

 improviserer spennande inne i rammene til sine eigne komposisjonar. Særleg er eg begeistra for måten han subtilt integrerer synthesizeren, ein Yamaha PSR-27, i det elles akustiske lydbiletet. I «Åpent terreng 2», halvvegs ut i plata, kolliderer synthen og pianoet i ein pirrande dissonans.

Sondre Moshagen at denne plata er ein triumf. Komposisjonane har enkle motiv i kjernen, men er utvida av finurlege og komplekse harmoniar. Eg tillèt meg å nemne Kenny Wheelers musikalske skjønnheit som ein openberr assosiasjon. Det er fascinerande kor rikt Moshagen byggjer ut og fargelegg høgdepunktet «Kodak Moment» – frå ei enkel til ei enormt vakker ballade. «Audio Guide» er aller best i desse sterkaste fargane.

På finurleg vis leikar Moshagen seg med puls og flyt

«Audio Guide»

Klangfargerik!

Jonas Henmo

Her forleden leste jeg en Reddit-tråd med såkalte «upopulære takes» om hiphop i 2026. «Jeg savner gangsterrap», skrev en bruker. «Jeg savner trommer», skrev en annen. For ja, hvor ble det av den grandiose, tunge lyden?

fra USAs vestkyst, er det noen lyspunkter, som Los Angeles-rapperen AZ Chike. Han har gitt ut musikk i hjembyen i mange år allerede, men resten av verden fikk først ørene opp for ham i 2024, da Chike i løpet av året gjestet Schoolboy Qs fan-favoritt «Movie» og deretter dukket opp på Kendrick Lamars «Peekaboo».

 albumdebuterer på stort plateselskap med «No Rest for the Wicked», med produksjonshjelp fra tungvektere som Pharrell Williams, Hit-Boy og Tyler, The Creator (som også gjester to låter), ligger det med andre ord til rette for at Chike (31) omsider kan etablere seg i mainstreamen.

AZ Chikes rap-stil er beslektet med vestkystrappere som Drakeo the Ruler, 03 Greedo og gruppa Shoreline Mafia, med en flow som hopper av og på beaten, og med et lydbilde preget av enkle MIDI-synther, tung, sprettende bass og tørre håndklapp. Det er en slags mørk partyrap, om du vil, laget for den type fest du garantert er altfor lite kul til å være på.

De meste åpenbare eksemplene i så måte er «God’s Favorite» og «Packed up», men merk også herlige «Lamb Truck Keys» som sampler «Cumbia Sampuesana» av den kolombianske trekkspilleren Aniceto Molinas. Dette er sanger for bilen og klubben – eller, kanskje mer relevant for den norske middelklassen, for treningsøkta.

et album som har større ambisjoner enn bare å lage

. Som AZ Chike uttrykte i et intervju med Pigeons & Planes nylig: «I’m trying to make n****s cry in the club». På låter som «Sky Rockets» og «Rock Bottom» forteller han om barndomstraumer, oppvekst, drivkraft og usikkerhet. Om mora som reddet ham fra kulene som drepte en annen på fortauet like bortenfor. Om å miste bestemora, som også pryder albumomslaget, til lungekreft.

Men tross sine vyer, er «No Rest for the Wicked» mest et behagelig og ukontroversielt album. Jeg får jo lyst til å dra på den rette klubben, men vet ikke helt hvilken låt som skal få meg til å gråte der. Til det føles det litt for trygt, om enn aldri så solid og lovende.

«No Rest for the Wicked»

Med tårer på klubben

Charlotte Myrbråten

Bandet Florence Valentin skrev seg inn i svensk popkanon med 00-tallslåter som «Upp på sociala, ner på systemet» og «Pokerkväll i Vårby gård». Siden sist, i 2020, har frontmann Love Antell gitt ut soloplate og luftet det smellfine prosjektet Bottenviken, som tar sikte på å bygge en bro mellom svensk og finsk musikkarv.

Det må sies at Florence Valentins comeback anno 2020 ikke føltes brennhett. Det er derfor oppløftende at høstens «Dealar med maskiner om poesi» er full av velspilt og gjennomtenkt poprock, med både blåsere og fløyter. Flere av låtene har et kledelig overskuddsaktig kaos i seg, og flere lener seg mot soul – som den umiddelbare, lekne åpningslåten «Fucked up rock’n’roll livsstil», hvis utemmelige tangenter nærmest driver av sted av seg selv.

agt skjul på at han elsker å forsyne seg fra musikkhistoriens koldtbord. Fra elementer av Bowie til elementer av Daft Punk, så gjør det også albumet til en underholdende referanselek, samtidig som han kombinerer dette med samfunnskritikk, humor og treffsikre skildringer av mellommenneskelige relasjoner.

Gjesteartisten Madi Banja bidrar med en nedpå gatefortelling i snakkeduetten «Håll det guld», mens «Bulldozers» med Gutarra får være svær og kanskje litt pompøs. Mest overraskende og best er den lavmælte, sosialrealistiske «Knock knock», gjestet av den palestinsk-svenske rapperen Nour Badra.

«Dealar med maskiner om poesi»

Gamle helter, ny giv

Tom Skjeklesæther

For halvannen måned siden var Emmylou Harris (79) innom Oslo Konserthus for å ta et musikalsk farvel med fans – som i noen tilfeller har fulgt henne siden hun først dukket opp som duettpartneren til Gram Parsons i 1973. Over femti år med det Gram kalte «Cosmic American Music». Det må være å oppfatte som en kosmisk inngripen at Texas’ sanger/låtskriver Jess Williamson, akkurat idet Harris sier takk for seg på konsertfronten, velger å lage sin mest countryrocka, eller Emmylou-aktige, plate.

om Jess Williamson, i forbindelse med femtealbumet «Time Ain’t Accidental» i 2023, hadde hun fortsatt en cowboystøvel plantet i indiemusikken – den som hun blant annet laget med Waxahatchees Katie Crutchfield i 2022, under duonavnet Plains.

Etter dette har Williamson begynt å dele tida mellom sin adopterte hjemby, Los Angeles, og den magiske kunst- og kunstnerbyen Marfa (innbyggertall 1788) i ørkenen vest i Texas. Der kan de skilte med et eget lysfenomen, «Marfa Lights», en Texas-variant av nordlys, og er et sted noen vil si ligger like i nærheten av himmelen, kanskje bare «A Mile South of Heaven».

Det hviler uansett et ekstraordinært lys, en 

stemning, og en egenart over de tolv sangene som Jess Williamson har spilt inn denne gangen.

er produsert av Shooter Jennings, sønn av Waylon Jennings og Jessi Colter, og Williamson etablerer dette nye, turkise lydbildet umiddelbart. De to svært sterke åpningssangene er «Goodbye to All That», visstnok inspirert av et essay av Joan Didion, og «High Heels and Blue Jeans».

Didions essay handlet om å forlate New York, mens Williamsons sang handler om å legge L.A. bak seg etter ti år. Nå viser det seg at selve sangen har fått låtskriveren til å revurdere sin planlagte California-flukt!

 sørget for at det legendariske L.A.-studioet der plata ble laget, Sunset Sound i Hollywood, har vært stablet til taket med steelgitarer og feler, så å høre dette som noen annet enn countryplate er rett og slett umulig.

Tittelkuttet – som åpner med setningen 

If you wanna go to heaven, you gotta go through here

 I’m not a perfect woman, but this time I’m trying

 – kommer til å plukkes opp av alle ambisiøse country-kvinner fra rodeoene på Grünerløkka til Grand Ole Opry i Nashville. Den låta er rett og slett latterlig fengende, og helt ustoppelig. «Choosin’ Texas», se deg i bakspeilet.

«Tracking the Tropics» om stormer med kvinnenavn, i en markant groove som gir countryrocken et nytt rytmisk springbrett. «Dark Day in Dallas» (Williamsons fødeby) kunne handlet om 22. november 1963, da John F. Kennedy ble skutt, men maler opp noe mer personlig.

Det hviler et ekstraordinært lys over de tolv sangene

«A Mile South of Heaven»

Rett ved himmelen

De sveitsisk-ecuadorianske gitarbrødrene Estevan og Alejandro Gutiérrez fortsetter sitt samarbeid med produsent Dan Auerbach, han som også er deres plateselskapssjef, samt to av sjefens håndgangne menn: perkusjonisten Sam Bacca og organisten Mike Rojas. Tittelen på duoens sjuende album kan oversettes til «Kondorens øyne», og peker i retning av hvor vi skal reise hen.

Hermanos Gutiérrez sto i 2022 for et av musikkhistoriens mest lavmælte gjennombrudd med albumet «El Bueno y El Malo», som malte opp soloppganger og solnedganger over et knusktørt landskap, nydelig fulgt opp i 2024 med «Sonido Cósmico».

spiller akustisk nylonstrengs gitar, lap steel, bass, elgitar og, (ikke) minst, charango: et ti-strengs miniatyr-gitarinstrument med røtter i Andesfjellene, antakelig tilbake til 1500-tallet. Opprinnelig ble charangoen laget av skallet på en armadillo, og ble brukt til å skape rytmen i folkemusikken fra fjellene vest på det søramerikanske kontinentet.

Åpningskuttet «Canto Andino» («Andinsk sang») forflytter oss med letthet til de høyere luftlag i Andesfjellene, som en innledning til denne ti komposisjoners ekspedisjonen. Lap steel og charango klatrer sammen med Rojas’ svakt surklende orgel til høyder der lufta åpenbart blir tynnere.

 av et psykedelisk orgelbrus, før perkusjon og lapsteel får det hele til å lette. «Alma Mía» («Sjelen min») kunne uten videre ha gjort jobben i en scene der det brygger opp til duell i en spagettiwestern. Mens «Ciudad Inca», «Inkabyen», er enda et samspill mellom Alejandros lap steel og Rojas’ orgel, pushet framover av Baccos mangefargede perkusjon.

«Yanatin» er lavmælt innenfor det lavmælte, nylonstreng-gitaren og lapsteelen lister seg i skyggen av dempet orgel og harmonium. De siste fem kuttene er alle instrumentaler som tar seg den tida det tar å bevege seg til fots her, høyt oppe i fjellene.

«Los Ojos del Cóndor» er ikke noe stort avvik fra de forrige Hermanos Gutiérrez-platene, bortsett fra at folkemusikktonene er mindre preget av meksikansk ørken. De er heller mer i tråd med det litt luftigere vi kjenner fra søramerikansk panfløytemusikk, bare med et ekstra meditativt fortegn.

«Los Ojos del Cóndor»

Mindre ørken

Merk deg namnet Åsne Fossmark. Saksofonisten treff ekstra hardt i band etter band no om dagen: When I Return, Science Fair, Moon Inhabitants og Dykdypp – i alle er Fossmark si rolle viktig.

Blister Pearl er prosjektet der ho sjølv står i front. Tydeleg inspirert av svenskane Otis Sandsjø (Y-Otis) og Petter Eldh, og for så vidt den amerikanske jazzundergrunnen som kom etter Thundercat og Flying Lotus. Litt beatbasert, ganske syntha, gjerne modifisert saksofonklang og ikkje minst deilig hakkete trommegroovar.

 rett ut i det på «Tyv», der punchy saksofon og synth hoppar gjennom rytmiske modulasjonar. På «Tyveri» dukkar sjølvaste Ravi opp. Har den unge generasjonen lagt sin elsk på 50-åringen? Ein ting er sikkert – Ravi sin litt stive og hakkete ordflyt er perfekt match med Blister Pearl. Han liknar ingen annan, og bokstavane trillar mellom bassist Eskil Bruntvedt og trommis Elias Baadsvik.

Åsne Fossmark er teknisk virtuos, variert og kreativ i improvisasjonane sine, og ho spelar med ein energi som gir liv til melodiane. Soloen på «A Walk with My Ghost Dog» er eit skuleeksempel. Ho tek seg tid og leikar med kor tungt ho landar kvar frase – nokre av tonane landar fjørlett, medan andre bankar ho ned i jorda.

 kreativt miksa av Martin Miguel Almagro Tonne (også kjent frå Pom Poko). Plata går inn og ut av ulike lydrom som blir utvida eller stramma til. Lytt berre til den krispe saksofonen på «Funeral for My Ghost Dog», eller på variasjonen gjennom sistesporet «Hit the Poolside».

Som eit brot med den rå stemninga kjem vakre «The Ribbon», der vokalistane Amelia Gómez Snerte og Alma Wikström i syltøff tostemt song finn saman. Det er ei musikalsk oppdaging som blir eitt av mange høgdepunkt på plata.

På «Redningsvest», sikkert litt på grunn av Ravi i stad, går tankane til Jaga Jazzist. Her brukar forresten Anna Ueland mellotron på finurleg vis – eit instrument som ikkje akkurat er kjent for å uttrykke stor energi. Det er akkurat slike val som vitnar om kreativiteten som ligg bak ei sterk plate.

 avsluttar plata med å samle alle krefter – Ravi, Amelia og Alma – til ei fanfare i tradisjon etter den spirituelle jazzen frå sekstitalet, som Kamasi Washington har plukka opp, ei anna sentral referanse i Blister Pearls uttrykk. Over ein slapp beat leverer Ravi ei finurleg tekst – som alltid. Eg håpar Fossmark går enda djupare ned i dette spirituelle uttrykket, for sjølv om Blister Pearl er på merket i ei internasjonal bølge, finst det ikkje mange som driv på med slikt i jazzlandet Noreg.

«Ghost Dog»

Kreativ miks

Musikkanmeldelser

Arvid Skancke-Knutsen

Rockehistoriker og forfatter

Punkbølgen kommer ikke til Norge!» Dette kunne man i april 1978 lese på forsiden av den nystartede musikkavisen Nye Takter. Men så kom den nye bølgen hit til landet, likevel. Med sinte og sultne band som hentet inspirasjon og energi fra både England og USA, Sex Pistols og Ramones.

En av disse var Oslo-gjengen Kollaps, som debuterte live i mai 1979. De unge musikerne fikk aldri spilt inn noe i studio, selv om de delte scene med navn som Kjøtt, Hærverk og Oslo Børs. Likevel har vi et bilde hvordan de hørtes ut, takket være den fremsynte kassettpioneren Morten Hattestad. Han gjorde opptak av fjorten låter i øvingslokalet, og ga det i sin tid ut på Curious Tapes.

e låtene fra kassetten ute på lekker vinyl, inkludert et hefte med faksimiler fra datidens fanzine-flora. Her hører vi Ola Schjerve (sang), Stein Ramberg (gitar), Dag Krogsvold (bass) og Jørgen Grann (trommer). Kollaps kastet inn håndkleet alt sommeren 1980. Men tok også med seg erfaringene inn i nye band og foretak, i tråd med punkens «gjør det sjøl»-mantra.

Sangene er remastret av Audun Strype, og det låter langt fra perfekt, men det går an å høre hva som bor i bandet. Ramberg skrev låter som hadde fortjent en våken produsent. Noen ganger skinner de utenlandske forbildene ganske klart gjennom. Samtidig er dette lyden av at en ny og farligere norsk rock begynte å finne sin form, ikke minst på den seigt svingende «Motorsagmorder». Som Harald Fossberg skriver på baksiden av omslaget: «Punk møter doom metal, for faen!»

 det mest kjente kuttet – ikke minst fordi det ble inkludert på 2007-samleplaten «Anarki & kaos # 2: Punk, råråkk og aggresjon – arkeologiske utgravninger fra den norske undergrunnen 1978-81». Utgivelsen var dedisert til Kollaps-sanger Ola Schjerve, som gikk ut av tiden i 1996, bare 33 år gammel.

«Anarki & kaos»-samlerne ble av Voices of Wonder, et av de viktigste indie-selskapene her hjemme. Deres første slipp midt på 1980-tallet var med A Technicolor Dream, der Kollaps-medlemmet Krogsvold var sentral. Senere skulle det bli utgivelser med band som Sister Rain og Motorpsycho – og flere tidlige eksempler på norsk black metal.

ofte dunderøs – og en vital del av alternativ norsk rockehistorie, nå utgitt på Rozo Music, som drives av den samme Krogsvold. Senere i høst slipper dessuten Norske albumklassikere (hvor jeg selv medvirker) en utvidet cd-utgave av Kollaps-kassetten fra 1980, med bonuslåter der de gjør coverversjoner av Ramones, Sex Pistols og Sham 69. Samt den evig frihetlige og egentlig ikke særlig punka hippie-biker-klassikeren «Born to Be Wild» av Steppenwolf.

Dundrer løs

Eirik Blegeberg

For første gang på gudene vet hvor lenge toppes de norske hitlistene av en sang som mer enn noe annet er vakker. Uld – eller ULD, som Une, Lucia og Dagny sikkert foretrekker at vi skriver bandnavnet – har med «Håper at du ser meg nå» plassert seg selv i det krysset (ved Ullevålsveien?) der sår lengsel møter ensomhet, kjærlighetssorg og hekt. Over Lucia Andreadatter Utnems piano og Dagny Braanen Lindgrens trekkspill lytter vokalist Une Lorentze Onarheim 

etter kjente skritt, og lar skjorta henge på stolen som du bare er ute litt

«Håper at du ser meg nå» hører hjemme i en eller annen sangbok, og er en sånn låt som foreldre på sikt kan ende opp med å synge for barna sine. Hvilket bringer oss over til Sverige.

 er nemlig ganske annerledes enn de norske. I Spotifys hjemland pusher de nå grensene for hvor mye rart som skal få lov til å dominere Sverigetopplistan før den må legges død og begravet. Som vi har nevnt her i Musikkmagasinet tidligere, er den største utfordringen for en dynamisk svensk hitliste sovesangene til Humlan Djojj, en 

humle skapt av Staffan Götestam, der sangene er sunget av dattera Josefine.

Åpenbart har svenske foreldre sluttet å synge nattasanger til barna sine, og trykker 

på Spotify istedenfor. Jeg kan knapt tenke meg et tydeligere bilde på tingenes tilstand, og noe som fjerner oss mer fra hvem vi er: Å synge for babyer må jo være en av de mest grunnleggende formene for ett aller annet menneskelig artistisk uttrykk. Hvilket bringer oss over til det stikk motsatte.

 handler om Humlan Djojj. Ellers er det plass til Taylor Swift og Shakira, samt de sangene som folk tydeligvis aldri slutter å høre på, fra «Wonderwall» til «Don’t Stop Believin’». I tillegg har du MadMaxCux, Alex og Rök Liza – med sanger som høres ut som de er generert av kunstig intelligens. Riktignok finnes det ingen bevis for at dette er KI-musikk, men samtlige spiller hardt på KI-estetikken mens de prøver å treffe den svenske rånerkulturen. Det er grusomme greier.

Sett og hørt herfra virker etter hvert den svenske popkulturen mer syk enn typisk svensk. Dette skjer tross alt i landet til Evert Taube, Cornelis Vreeswijk og Håkan Hellström, eller for den del Abba, Max Martin og Robyn. Og selv om det også i Sverige finnes unntak, som Yung Lean og Zara Larsson, er det åpenbart på høy tid med noen endringer, både i hitlistereglene og Spotify-algoritmene.

 som hos Uld, skrevet av mennesker med pust og puls – kanskje bør tilbake i sentrum igjen. Håper noen ser til Norge nå.

Utypisk svensk

Magnus Andersson

Førsteinntrykk kan være vanskelige å endre på, og umiddelbart føles det ikke som klangen er sterk og intens nok i Stavanger symfoniorkesters (SSO) tolkning av den åttende symfonien til Dimitri Sjostakovitsj (1906-75). De raske tonene (punkteringene) er for slappe. Men ett minutt ut i stykket vinner den fargeløse klangen fra førstefiolinene min godvilje.

, skrevet sommeren 1943, er den andre av Sjostakovitsj’ «krigssymfonier», og motivet ligner ruinene av invasjonsmarsjen fra 

1941-42). Når Stavanger symfoniorkester spiller med ekstrem kulde, med toner uten kjerne, hører vi konsekvensene av den tyske invasjonen av Sovjetunionen. I den åttende symfoniens innledning vandrer vi i ødeleggelse og død.

 stedet maner dirigent Andris Poga orkesteret fremover i en helt jevn crescendo, som når skjærende og skumle høyder. Uttrykket er så overbevisende at jeg forstår begynnelsen på ny. Den kommer for så vidt fremdeles ikke opp i klangintensiteten til de store symfoniorkestrene, som skyldes at strykerne er noe færre, men den kan forstås som en «bokstavelig» lesning av partituret.

Konsekvensene av den bokstavelige lesningen blir at Poga tidvis frarøver musikken metrikken dens, der alle taktslagene blir like tunge, og musikken flyter i en karg tidløshet. Dette henger videre sammen med at teksturene blir transparente, så du hører mange instrumenter tydelig hver for seg i samklangen. Ikke minst, ved å ta så stor risiko i de svake nyansene forskyver Poga hele det dynamiske spennet, som gjør at orkesteret ikke trenger å gå på for å lage store kontraster.

I siste tredelen av første sats ber Poga orkesteret om å gi alt i en tremolo. Så kollapser det, og jeg må spisse ørene og slå på mer lyd på anlegget for å være sikker på om jeg hører noe eller ikke. Kontrasten er vanskelig å få til.

 er en meditasjon over ødeleggelse, sjelelig mørke og død. Myndighetene i Sovjetunionen forventet nok heller en triumferende symfoni av Sjostakovitsj i 1943. Beleiringen av Leningrad pågikk for så vidt fortsatt, men ved Stalingrad var 150 000 tyskere sendt i døden og nærmere 100 000 tatt til fange. Slaget ved Kursk var dessuten i ferd med å snu i Sovjets favør. Men snarere enn å skrive en hyllest til Sovjet og den tapre soldaten, vendte Sjostakovitsj blikket innover mot sorgen.

 er skrevet som en mekanisk marsj, nærmest med umenneskelig preg, og SSO spiller med like upåklagelig som imponerende presisjon. Tredje sats er derimot svakere fremført. Også den er mekanisk i uttrykket, som en 

I fjerde sats er SSO tilbake i det høydramatiske, og når strykerne spiller med blåsere og slagverk blir intensiteten og styrken stor nok. Ikke minst rommer satsen muligheter for å spille med den nøkterne og nakne klangen som er så passende for Sjostakovitsj-kulden, omtrent som klangen av sibirske stepper.

lesning ligger en nøkternhet, i betydning av at han ikke legger til mye. Dermed kan overgangen til femte sats bli helt sømløs. Musikken forandrer farge, og uten at man vet hvordan, har den plutselig blitt lys gjennom en C-durtreklang. Det slutter også i C-dur, men ikke seirende som i Beethovens 

. Hos Sjostakovitsj slukkes lyset. Pusten tas fra mennesket på en skjønn måte i 

. For kanskje virker døden som den vakreste utveien i det mørket verden var i midt under andre verdenskrig.

En meditasjon over ødeleggelse, sjelelig mørke og død

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Pugnello

Creole Culture

Audio Guide

No Rest for the Wicked

Dealar med maskiner om poesi

A Mile South of Heaven

Los Ojos del Cóndor

Ghost Dog

Utvalgte saker

Jo da, punkbølgen kom til Norge likevel.

Utypisk svensk

Stavanger symfoniorkester gir klang til krigsåret 1943.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Pugnello

Creole Culture

Audio Guide

No Rest for the Wicked

Dealar med maskiner om poesi

A Mile South of Heaven

Los Ojos del Cóndor

Ghost Dog

Jo da, punkbølgen kom til Norge likevel.

Utypisk svensk

Stavanger symfoni­or­kester gir klang til krigsåret 1943.

Stavanger symfoniorkester gir klang til krigsåret 1943.