#fff

Tora Augestad sier det hun mener, både om musikk og politikk.

I vinden

Arthur Verocais 54 år gamle debutplate, laget under Brasils diktatur, treffer bedre nå enn da.

Samba og sjel

Zach Top ser bakover for å ta country­musikken inn i en ny framtid.

Mann for sin hatt

Bonnie Prince Billy ville egentlig ikke slippe flere sanger ut i denne vonde verden.

Trubadur i turbulens

Arvid Skancke-Knutsen

#000

Red Hot Chili Peppers har solgt nærmere 120 millioner plater på verdensbasis – og den ferske dokumentaren «The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel» er nå en av de mest sett filmene på Netflix. Og, jo da, ny Chili Peppers-rock skal være på vei.

Samtidig er bassist Flea ute med et eget soloalbum. Og «Honora» prøver ikke å kassere inn på populariteten til bandet han var med på å starte i 1983. Den virker derimot å være en genuin kjærlighetserklæring til jazz, funk og amerikansk storbymusikk, der utøvere som Clifford Brown, John Coltrane og Thelonious Monk var ledestjerner.

Michael Peter Balzary, og fikk tilnavnet sitt for en energisk rastløshet som garantert sprengte ADHD-skalaen – selv i Los Angeles på 70-tallet. Han levde i mange år et hardt liv, noe som kan leses i ansiktet til 63-åringen. Han vokste opp med en aggressiv og alkoholisert stefar, som også var jazzmusiker. Men hans første kjærlighet var ikke bassen, men trompeten, slik den ble spilt av Miles Davis, Dizzy Gillespie og Louis Armstrong.

Når rockestjernen og millionæren løfter trompeten til leppene sine, kan han minne om den eldre Chet Baker. De opptrer begge i starten av den rørende dokumentaren om Baker, «Let’s Get Lost» fra 1988.

Men det er noe med selve tonen i trompetspillet også. Det hører vi flere steder på albumet, splittet mellom Fleas egne komposisjoner og sentrale låter fra fortiden. Det inkluderer en fem minutters versjon av «Maggot Brain» av Funkadelic fra 1971. Den når ikke opp til originalens villskap, men virker som en ærbødig hilsen til superklassikeren og musikerne bak den.

 at frøene til «Honora» ble sådd alt i 1991, mens Chili Peppers ga ut albumet «Blood Sugar Sex Magik». Da fortalte han til en venn: «I want to make an instrumental record with deep hypnotic grooves, trippy melodies layered on top».

, med andre ord. Det er for så vidt noe Flea gjennomførte med glans alt på den eksperimentelle ep-en «Helen Burns» fra 2013: et glimrende og svært variert minialbum, der Patti Smith synger tittellåten.

På «Honora» dukker Nick Cave og Thom Yorke dukker opp som gjestevokalister. Albumet er innom en mer rendyrket jazzmusikk – selv om mye rett og slett er atmosfæriske instrumentaler av solid format, med tolkninger av blant andre Jimmy Webb og Frank Ocean.

, potente og politiske «A Plea» kunne godt ha hett «forutanelse om borgerkrig», der den prøver å roe gemyttene i Trumps splittede USA. Det er nesten et sånt øyeblikk som Gil Scott-Heron kunne kommet opp med.

«Honora»

Hetebølge i L.A.

Chris Monsen

Man kan lett forbinde tverrfløyten med de flyktigere, mer eteriske eller hviskende øyeblikkene. Kanskje er noe av grunnen til dette hvordan lyden skapes på instrumentet. Til forskjell fra andre blåseinstrumenter, der man blåser direkte inn i et munnstykke, spiller man tverrfløyte ved å blåse … på tvers. En konsekvens er at noe av luften som glir over blir med, gir et pustende, luftig tilsnitt.

Men det finnes selvfølgelig flust av eksempler på mer allsidig tverrfløytebruk. Endrer man blåseteknikken litt, kan den luftige kvaliteten få mer kraft, kanskje suse like iltert og heftig som når stiv kuling trenger seg gjennom et sprekkete hus. Fløytisten Henriette Eilertsen viser på den måten hva slags bredde og mulighetsrom som ligger i tverrfløyten på sitt nye trioalbum «Moder». Der har hun med seg cellisten Joel Ring og trommeslageren Øystein Aarnes Vik, samt gjestespill med Jon Balke på tangenter og perkusjon.

«Fly Ikaros» spiller Eilertsen et lettbeint motiv over Rings fingerspilte cello. Han varierer mellom bass-nære plukk og sarte overtoner, mens Aarnes Vik holder rytmen med myke basstrommeslag. Utover i låta glir Eilertsen ut fra hovedmotivet, spiller mer intenst og med høyere toner. Kompet følger etter og trøkker litt mer på.

Påfølgende «Meeting Joyce» har et markant driv fra første stund, med aktive trommer og dype, akkordtoner fra celloen. Det er en slags trampende, nesten folkemusikalsk rytmikk i spill her, som Eilertsen legger et motiv over. Motivet er fengende, men åpent nok til at hun kan gli inn og ut av det.

 energi på korte «Raka Blakk», et av tre stykker der Balke bidrar, men viser seg fra en mildere side på «So ro». Stykket er duvende og behagelig, musikk der både cello og fløyte filtreres gjennom klangfulle effekter.

På «Darn den draumen» får celloen etter hvert vreng. Ring spiller nesten et rockeriff, understøttet av et mer bastant trommespill. Eilertsen lar seg ikke hemme av de strammere formene av den grunn. Snarere spiller hun her albumets mest utsvevende, gripende solo. Der man kan merke en slags utbrytertrang i denne soloen, er det langt mer sårhet å spore i avsluttende «Lokk». Et stykke der Eilertsen går fra gråtende hvin til trøstende hvisking.

«Moder»

På tvers

Ida Messel

synger en medtatt Robin Miriam Carlsson, bedre kjent som Robyn, på singelen «Dopamine». Hun vender nå tilbake med albumet «Sexistential», og det har gått åtte år siden forrige plate, «Honey».

Livets hensikt er å holde seg kåt, skriver hun i pressemeldingen, og har siden sist blitt alenemamma på nå 46. All den tid det finnes motvilje og stigmatisering av kvinner i overgangsalderen i kulturen, forankret i patriarkalske synspunkter som låser kvinnens verdi i ungdom, fruktbarhet, seksualitet og så videre, har Robyns albumretur potensial til å være både subversivt og sårbart.

Sånn sett bærer hun kanskje hjertet synlig på utsiden av kroppen – noe hun vel alltid har gjort i sine såre discoballader. Det er bare at denne gangen kjennes det ikke helt sånn, reint musikalsk.

at lydbildet og den elektroniske instrumenteringen helt bevisst henter fra «Body Talk»-trilogien, og det mangfoldige samarbeidet med Röyksopp. På førstesporet «Really Real» tramper en seig basstromme i 4/4-takt et litt mystisk og tøft synth-arpeggio av gårde, mens Robyns stemme langsomt og sjelfullt bygger momentum mot refrenget. Måten vokalen vrenger seg inn i det fengende hooket, ledsaget av spretne hihats, bryter opp monotonien. Samtidig høres det ut som en låt som allerede kunne vært del av Robyn-katalogen; en velkjent låt, en b-side fra 2011.

De ekstra gjentakelsene av refrenget gjør det litt for likt en Robyn-parodi, selv om ingrediensene er fine nok i seg selv. Melodisk farer albumet videre gjennom spisse synther, rare, metalliske «bloink»-lyder, som av sprukne ballonger eller en bråkete luftventil. 1980-talls-aerobictime-stemningen som hele tiden iscenesettes, er sikkert ment å drive opp energien. Men med vocoder-effekten på «Blow My Mind», den gjentakende frasen på «It Don’t Mean a Thing» (som sier nettopp det) eller den jingle-aktige balladen «Light Up» renner energien ut i en dam, monotont og umotivert.

 er likevel langt fra noe dårlig album. Robyn har nemlig – på tross av den litt 

kunstig-befruktning-rapen i tittelsporet – tatt for få sjanser til å risikere det.

Hun har jo en glitrende spesiell stemme, Robyn, som legger seg i en slags herlig akkord bak synthen, uansett hvilke ord som synges. Det foregår også teknisk, med mikrotoner i vokalen som liksom smetter fint opp gjennom ørsmå sprekker i ellers svært fulle elektroniske lydbilder – med andre ord: med lite plass mellom frekvensene.

I det svingende refrenget på «Talk to Me», som for øvrig følger samme oppskrift som åpningssporet «Really Real», skinner samspillet mellom synth og vokal sterkest. Med sin typiske 

oppbygning, er låta den med tydeligst hitpotensial. Et basstungt vers lander i en svevende bro, før refrengets utbroderende melodi hamrer inn poenget: 

Sometimes I get so lonely (…) Talk to me.

 tyggegummi-elektro-sporet «Sucker for Love» markerer stedet på plata der hun beveger seg mest mulig ut i nytt terreng – eller ny bevegelse, som om hun suser av gårde i en radiobil, hylende glad, rusa på eget følelsesliv.

Hun har en glitrende spesiell stemme, Robyn

«Sexistential»

Snakke om kropp

Eirik Blegeberg

. Slik går den første tekstlinja på det tolvte albumet til Tinariwen, kollektivet som mer enn noe annet har formidlet tuaregenes unike lengsel etter et eget hjemland til den globale musikkscenen. I disse leirbålssangene fra ørkenen er nemlig smerten til å ta og føle på – tuaregene lever ifølge Tinariwen under et helvetes tyranni, er tørste og plaget, med en 

tomhet som ville pint ethvert levende vesen

Oversettelsen av tekstene sier at dette er klagesanger, protestsanger og religiøse sanger om hverandre. De er satt til et Sahara som bokstavelig talt brenner, ifølge frontmann Ibrahim Ag Alhabib.

, som med all ørkenblues, er at sangene likner hverandre. Fordelen her, som med den beste ørkenblues, er at groovet gynger elegant framover, noe som er ekstra merkbart når koret tråkker til og gjestene tar plass – enten det er José González eller Sulafa Elyas.

Ellers er Touhami Ag Alhassanes «Khay Erilan» av den skjønne sorten, med åpningslinja 

Lykkelig er den som eier den nyeste modellen av Toyota Land Cruiser

«Hoggar»

Lidelse og liv

Sveriges fremste unge powerpopband, selverklærte 

, albumdebuterer etter tre mer enn solide ep-er siden 2023. De begynte som en kvartett, men er nå en sammsensveiset trio, fortsatt ledet av karismatiske og høytsvevende Emma Jansson, en som vet å levere linja 

. Som gitarband med tydelige hooks holder de både nittitalls- og Illuminati Hotties-nivå, men selvsagt sikter de langt forbi undergrunnen og ut mot stjernene. De er svenske, tross alt. Uten at Jansson av den grunn vil dele 

small feelings and woes ... with some finance bros

«Brink»

Anmeldelse

Kan tusen månedlige Spotify-lyttere, Egon Holstad og Robert «The Last Critic» Christgau ta feil? Ikke denne gang, i hvert fall. Eremitten i albumtittelen er Thomas Anderson sjøl, sanger-låtskriveren fra Austin som multitracker som best han kan mens han forteller med en med tynn, skjør og muligens vennlig stemme. Ja, for hvor vennlig er den egentlig? I bakgrunnen til disse milde låtene – om Pyongyang, Concorde og universets ende – ligger nemlig et distinkt amerikansk ubehag. Det hele en smule David Lynch-aktig, humoren inkludert, med en både flat og romslig klang unik for Andersons merkverdige, hjemmelagde heartland-rock.

«Letters from the Hermit Kingdom»

Aslaug Olette Klausen

Fuck War». Klarere kan knapt fredsbudskap sies. Strupesanger Tanya Tagaq gjentar det skrikende, over en bombe av en industriell basslinje, i åpningssporet på sitt sjuende studioalbum «Saputjiji».

Tagaq, inuk fra Canada, fremstår her som en aggressiv fredsaktivist – i tillegg har hun årevis bak seg som urfolks- og miljøaktivist. Det henger selvsagt sammen. Verden har ikke blitt et tryggere sted siden hun ga ut boka «Split Tooth» for åtte år siden. Tekster derfra ble brukt på albumet «Tongues» (2022), og Tagaq fortsetter nå gjenbruket i det som har blitt teaterstykket «Split Tooth: Saputjiji», med musikk fra dette nye albumet.

 ble hørt som en direkte kommentar til fortellingen om de grusomme overgrepene mot urbefolkningen på katolske internatskoler, er det vanskelig å ikke høre årets utgivelse som en kommentar til USAs aggresjon mot Grønland, og den pågående krigen i Midtøsten. Men det handler selvfølgelig om mer.

Tittelen «Saputjiji» kan oversettes til «utpekt beskytter». Tagaq mener mennesket må beskyttes mot seg selv, mot hverandre, vi må beskytte naturen og jorden må beskyttes fra mennesket igjen. Musikken er både skjold og spyd.

 beaten om de invaderende tripodene i filmen «War of the Worlds» (2005). Strykerne i påfølgende «When They Call» tar form av en vernende forbønn i møte med selvmordsbølgen blant unge menn som rir inuk-samfunnet.

Denne dualiteten, altså omsorg og sinne, har vært til stede i samtlige av Tagaqs verk siden debuten «Sinaa» (2005). Men sinnet har isnet med årene. Komposisjonene har beveget seg fra en forening av tradisjonsmusikk og samtidseksperimenter til noe nærmere mer konvensjonell industriell musikk.

til Tagaq har aldri vært så lite framtredende som her på «Saputjiji». Det gjør den desto mer oppviglende, opprørende og hjerteskjærende når strupen faktisk leder an, som på «Bohica». Eller når den mikses i kontrasterende duett med skjønnsangen på avsluttende «Imiq», som et levende eksempel på at en bedre, mer harmonisk og sameksisterende verden er mulig. Det låter som en utopi.

«Saputjiji»

Rett i strupen

Uttrykket til den amerikanske supergruppa Harriet Tubman rommer mye. Det er bredt og dypt, også i overført forstand, med røtter i flere forgreininger av den afrikanske diasporaens musikalske arv. Gitaristen Brandon Ross, el-bassisten Melvin Gibbs og trommeslageren JT Lewis har arbeidet med denne musikken i forskjellige jazzrelaterte konstellasjoner i over fire tiår.

Harriet Tubmans musikk har historisk ballast, men er også farget av en urolig samtid. Den kan således være både klaustrofobisk og svevende, dyster og håpefull. Eller som jeg skrev om det politisk ladde albumet «Araminta» fra 2017: Den er på en og samme tid rystende, oppløftende og gripende. Tittelen på gruppas påfølgende album «The Terror End of Beauty» fra 2018 eksemplifiserer også hvordan gruppa benytter seg av tilsynelatende motsetningsfulle bilder som sammen blir effektfulle og tankevekkende.

siden den gang. Mye har forandret seg, men utsiktene har ikke blitt særlig lysere. Derfor heller ikke overraskende at Harriet Tubman på sitt nye album fremdeles maler frem det mørke, vakre, resolutte og skjøre i en eiendommelig miks. Uttrykket deres er fortsatt flerfoldig, med krysninger av blant annet dub og funk, samt jazz og rock der prefikser som «avant», «space» og «doom» alle er nærliggende å bruke.

«Electrical Field of Love» er lagd i samarbeid med vokalisten, produsenten og keyboardisten Georgia Anne Muldrow. Muldrow har – både som soloartist og i øvrige samarbeid – arbeidet i ulike krysninger av alternativ soul og hiphop, men også med jazz. Ordene hun synger er ikke alltid lette å få tak på, selv om noen fraser fester seg, og til og med gjentas i ulike låter.

Ofte er vokalen også ordløs, eller forvrengt med effekter. Slik sett fungerer hennes stemmebidrag vel så mye som et ekstra instrument i lydbildet. Susende, summende, ropende.

 «Flowers» smyger vokalen seg som røyk gjennom en tett vev av buldrende bass, bastante trommer og Ross’ gitar, der han varierer lange, skjærende toner med mildere arpeggioer. Stemmen kan virke skjør i slike stunder, men er mer fremtredende på stillferdige «Is No Match for You».

«Electrical Field of Love» er en destillasjon av flere timer med improvisasjon i studio. Det jam-artede utgangspunktet har gitt et litt sprikende resultat. På sitt beste er dette samarbeidet effektfullt, med et variert, kontrastfylt uttrykk lik tidligere Harriet Tubman-utgivelser. I lengden oppleves det likevel litt for ufokusert og «stemningsbasert» til at nerven i musikken varer ved.

«Electrical Field of Love»

Rommer mye

Musikkanmeldelser

Ida Madsen Hestman

If I had a good childhood?» Jeff Buckley gjentar spørsmålet, før han sukker: «It was a childhood». Den kinoaktuelle dokumentaren om Buckley – stemmen bak sanger som «Hallelujah» og «Lover, You Should’ve Come Over» – er en historie vi har fått ulike varianter av før: Under psykosene og angsten finner vi en trøblete oppvekst, med en rusmisbrukende mor som var et barn da hun fikk ham, og en far som stakk så fort Jeff ble født.

I tillegg er dynamikken mellom kyniske plateselskaper og Buckleys ønske om full kunstnerisk frihet høyst synlig i filmen, helt fra han blir introdusert for bransjen. I 1991 spilte Jeff på en hyllestkonsert til faren, som han bare hadde møtt én eneste gang: folk-sanger Tim Buckley. Farens heroinoverdose midt på syttitallet, og denne konserten 16 år senere, skaffet ironisk nok den unge Jeff business-forbindelsene som førte til kontrakt med Columbia og sparket i gang karrieren.

Dette prøver filmen, kalt «It’s Never Over, Jeff Buckley», å finne ut av. Han rakk bare å gi ut ett album, «Grace», før han brått døde i en tragisk drukningsulykke i 1997, bare 30 år gammel. Fortellingen blir i hovedsak fortalt av tidligere musikerkolleger, venner og familie, og klippet sammen med flere arkivopptak som ikke tidligere er offentliggjort.

Jeff blir beskrevet som en radio som var innstilt på alle frekvenser samtidig, og det snakkes mye om at han ble mer plaget jo mer kjent han ble. I gamle intervjuer spøker han om at han ikke ser seg selv «ten years from now», og at han sikkert er død før det neste albumet kommer. Han var kanskje ironisk da han sa det, men han skulle få rett.

Var Jeff Buckley uansett fortapt? Noe av det som fester seg mest fra filmen, er å høre han fortelle om hvordan det var å møte Paul McCartney og andre legender, bare for å oppdage at de kjente faren hans bedre enn han selv gjorde. Det er tydelig hvordan Jeff følte seg fremmedgjort i slike øyeblikk. Kanskje fordi han innså at folk han beundret likte faren hans, men faren likte jo ikke ham. Faren investerte heller tid i andre musikere enn å ta del i sin egen sønns liv.

Og for unge Jeff stoppet det ikke der. I tillegg til å ha blitt avvist av sin egen pappa, ble han også neglisjert av moren. I filmen forteller hun stolt om egen selvmedisinering og sønnens involvering i å rulle jointer for de voksne. Det hele gir en merkelig følelse i magen. Moren er nemlig også filmens produsent – noe som sjelden lar seg kombinere med å være 

kamera for å svare på spørsmål. Her blir det så alt for åpenbart at også moren, ikke bare faren, er en kilde til Jeff Buckleys rotløshet.

om den plagede kunstneren fordi vi kjenner oss igjen i dysfunksjonelle relasjoner? Samtidig er det få som klarer å uttrykke defekten, selv gjennom musikk, slik som Jeff Buckley. Som det sies i filmen: «Du hører hele hans person på en gang» – selv nå, snart tretti år etter at han døde.

Filmen handler heldigvis om mer enn dysfunksjonelle familierelasjoner. Den tar oss også med tilbake til et 90-tall som for egen del vekker lengsel, med en inspirerende og levende musikkscene, og intime klubbscener i New York som viktige samlingssteder. Vi får innblikk i Jeffs vennskap med Soundgardens Chris Cornell – og vi ser en ung Jeff Buckley klatre høyt opp i stillaset på scenen under Led Zeppelins Glastonbury-konsert. Alt dette i miksen med hans dønn ærlige utleveringer om egne grublerier.

Musikken ble Buckleys store kjærlighet. I filmen blir det opplagt hvorfor: Den kunne aldri forlate ham.

I tillegg til å ha blitt avvist av sin egen pappa, ble han også neglisjert av moren

A broken Hallelujah

Magnus Andersson

I «Don Carlo» er Elisabeth av Valois og Don Carlo, prins av Spania, forelsket. Men for fredens skyld må hun gifte seg med prinsens far, Kong Filip II. Dette er utgangspunktet for Verdis drama fra 1867, om svik, løgner og Flanderns frihetskamp, med den spanske inkvisisjonen som bakteppe.

Selv i Milano-versjonen fra 1884, der første akt og balletten er kuttet, er Verdis 

 så ressurskrevende at det er beundringsverdig å sette den opp. At det ble gjort på så høyt nivå som i Operaen, hører imidlertid til sjeldenhetene.

 (Don Carlo) møtte vi allerede i «Maskeballet» (Operaen i 2023). I tillegg til stor stemme, har han hikst, gråt og en timing som er perfekt for italiensk romantisk stil. Samtidig finnes det jo store kapasiteter som er fast ansatt i Operaen, som Marita Sølberg (Elisabeth). Stemmen hennes er skjønn når den søker seg opp i høyden, og hun har en teknikk og legato som er fullendt.

Jeg har nok sagt tidligere at Astrid Nordstad (prinsesse Eboli) vokser for hver forestilling, og dette fortsetter. Hun besitter nå et komplett register som mezzosopran, med mye kraft og mørke farger i dybden. Musikaliteten er naturlig og kraftfull.

 (Rodrigo) er en annen imponerende fast ansatt. At han ikke var sterkest i volum blant mennene denne kvelden, sier mer om de to internasjonale gjestene. Likevel, han har en frasering og musikalsk gestaltning som alltid overbeviser.

En så kraftfull bass som Brindley Sherrats (Filip II) er uvanlig på en norsk operascene, og Jens Erik Aasbøs alvor passet til en skummel Storinkvisitor. Med denne stemmekraften fra de norske, blir det spennende å se hvilke roller de får i Operaens kommende oppsetning av Wagners «Nibelungens ring».

Stemmekraften og et kor som sang med overskudd gjorde ellers at musikksjef Edward Gardner kunne lage en god orkestersats uten å måtte tenke på tilpasninger for at sangerne skulle bli hørt. Operaorkesterets presisjon, flyt, frasering og fleksibilitet satt som et skudd. Det er utrolig at dette er blitt standarden under Gardners ledelse. Også regissøren Davide Livermore har skjønt noe vesentlig musikalsk, ved å la sangerne stå i framkant av scenen når synger.

 et frihetssymbol. I «Don Carlo»brukte han 1500-tallets Spania for å snakke om sin egen samtid. I Operaen plasserte Livermore og hans team handlingen til Spania under Francos diktatur. Scenografien gikk i mørke nyanser, med videoprojeksjoner som skapte et omskiftelig scenebilde, fra innsiden av en kirke til åpne plasser.

I tillegg til å vise ulike rom og abstrakte former, kommenterte projeksjonene handlingen. Da kongen sa at han skulle skape fred gjennom vold og undertrykkelse, dukket for eksempel «Guernica»

 Picassos store kunstverk fra den spanske borgerkrigen, opp i bakgrunnen. Det ble også vist på bakveggen ved teppefall.

Så ressurs­krevende at det er beundringsverdig å sette den opp

Du store Verdi

Terje Engen

A&R-manager og bransjeveteran

rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista.

I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet.

Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her. Etterkrigsgenerasjonen var blitt kulturelt (og delvis økonomisk) uavhengige, og ga mer blaffen i konformitet. Dette trigget frykten for at «svart» kultur skulle infisere den hvite majoriteten. At hvite tenåringer danset til afroamerikanske rytmer, kunne jo føre til «interracial» kontakt og relasjoner. Moralpanikk og rasisme rammet dermed rock ’n’ roll som den hadde rammet jazzen på 1920-tallet.

eller opprører. Men han tilhørte urfolksgruppa shawnee, og hadde erfart hva sosial ekskludering, fattigdom og rasisme var. Og det var i ovennevnte stormen av femtitallsparanoia at «Rumble» dundra inn. Låta – en langsom, mollprega og cocky instrumental – ble unnfanget ved en spontan humoristisk publikumsflørt Wray hadde under en spillejobb i Fredericksburg i Virginia i 1957. I pausen mellom to låter slo han noen tunge akkorder som «respons» på høylytte krav om mer dansbar musikk. Det ble til en improvisert låt som, på oppfordring, ble spilt tre ganger denne kvelden.

DJ-en på stedet finansierte innspillingen, og det var ingen ringere enn Phil Everly (fra The Everly Brothers) som foreslo tittelen «Rumble». Han mente låta hørtes ut som en «street fight». Kanskje var nettopp 

 innen bruken av distortion/fuzz, og gjorde 

 til en grunnpilar i moderne, elektriske gitarteknikker. «Rumble» var massive, tungt forvrengte power-chords der Wray med hensikt stakk hull i høyttalermembranen for å få det skitne, overstyrte «brølet».

I min verden var Link Wray både rock ’n’ roll, garasjerock, punk og selve definisjonen på 

i en og samme musiker. Han har inspirert mange uten å ta det store kommersielle klyvet selv. Pete Townshend fra The Who og Jimmy Page fra Led Zeppelin har begge pekt på Link Wray som avgjørende for dem som unge gitarister, og anser ham som opphavet til den nevnte power-chorden i forvrengt form. Ja, bare forsøk å diskutere Link Wray med Petter Barli i Backstreet Girls. Da bli Petter’n lyrisk.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Honora

Moder

Sexistential

Hoggar

Brink

Letters from the Hermit Kingdom

Saputjiji

Electrical Field of Love

Utvalgte saker

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Rå lyd og moralpanikk

Magasinene

Musikkanmeldelser

Honora

Moder

Sexistential

Hoggar

Brink

Letters from the Hermit Kingdom

Saputjiji

Electrical Field of Love

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Rå lyd og moral­panikk

Rå lyd og moralpanikk