#fff

I filmen «A Complete Unknown» er Woody Guthrie forløperen til en hel bevegelse – og Bob Dylans viktigste forbilde.

Stamfaren

Plateaktuelle Trond Granlund holder seg skjerpa og gjør nå akkurat som han selv vil.

Og livet lever

Martin Bjørnersen

#000

Folk sier du er verdens ledende samtids-luttist. Hvor hard er konkurransen, og hvem følger hakk i hæl?

– Jeg vet ikke helt, selv om jeg har sett at det er noen som spiller versjoner av min musikk på Youtube. De fleste luttister er veldig akademiske og spiller de klassiske verkene, jeg tror ikke så mange luttister hører på John Cage eller Morton Feldman. Det har vel også noe å gjøre med at for å lære hvordan du spiller en lutt, må du mestre teknikken, fra renessansen og barokken. Og det er ikke gjort over natta.

I kveld spiller du stumfilmkonsert på Vega Scena i Oslo, med din egenkomponerte musikk til stumfilmen «Nosferatu» fra 1922. Hva er ditt forhold til den filmen, og hvor langt tilbake går det?

– Vel, Cinémathèque Française hadde en utstilling om vampyrer i 2019, og jeg ble spurt om å lage ny musikk til en nyrestaurert utgave av filmen. Det var nok mye fordi jeg har laget musikk til en vampyrfilm før – Jim Jarmusch sin «Only Lovers Left Alive» (2013). Det har bare blitt sånn. Det kommer hele familier utkledd som vampyrer på konsertene mine. Det har vel blitt min byrde, jeg har laget musikk til disse vampyrfilmene, og folk liker vampyrer. Jeg kom nettopp hjem fra en turné i USA der jeg spilte musikken til «Nosferatu», det var utsolgt overalt. Så resten av livet må jeg regne med at jeg drar til USA og spiller denne musikken, hvert år til Halloween!

Ellers har jeg et personlig forhold til selve filmen som går lenger tilbake. Jeg har vært opptatt av Aleister Crowley og okkultisme veldig lenge, og Albin Grau, som var produsent og produksjonsdesigner for «Nosferatu», tilhørte en okkult orden i Tyskland. Og i filmen kan man gjenkjenne bilder og symboler som er tatt fra Crowley og den okkulte bevegelsen på den tida. Det fascinerer meg!

Det er forskjellige måter å tilnærme seg stumfilmkonsert og -musikk på. Når du tonesetter «Nosferatu», er det som akkompagnement, i dialog med filmen, eller en kontrast og kommentar?

filmmusikk, som understreker alt som skjer i filmen. Jeg tenker på musikken mer som en separat fortelling, som bindes sammen med historien i visse øyeblikk der det oppstår en forbindelse.

Siden minst 1970-tallet har det vært en smal, men utbredt fascinasjon for «opprinnelige instrumenter», i forskjellige sjangre og fra forskjellige epoker. Hva tror du denne fascinasjonen bunner i?

– For meg personlig handler det om å kunne jobbe med mine egne røtter. Mye av luttmusikken fra ­renessansen og barokken kommer fra området jeg er født, fra Maastricht, Holland og Belgia. Og det var en tradisjon for ­omreisende luttister og lutt-­byggere, som gjorde at denne ­musikken ­spredte seg på heste­ryggen, med ­forskjellige titler og ­forskjellige språk. For meg er dette viktig – å kunne improvisere over din egen ­tradisjon, der du kommer fra, og kunne gjøre dette om til noe nytt.

Lutt og kaldt blod

Tom Skjeklesæther

På slutten av 1990-tallet var Steve Earle så fortvilet over den politiske situasjonen i USA at han skrev sangen «Christmas in Washington» til albumet «El Corazón». Sangen var en oppfordring til Woody Guthrie, og en rekke andre figurer fra venstresidas historie – inkludert Jesus (!) – om å komme tilbake for å rydde opp. Det har tatt tid, men takket være uventet god innsats fra Hollywood og regissøren James Mangold, kan Earle ha blitt bønnhørt. Folksangeren og aktivisten Guthrie, en spesialist på å finne håp i tilsynelatende håpløs klassekamp, er nemlig avgjørende for den nye biografiske filmen «A Complete Unknown».

Spillefilmen om Bob Dylans gjennombrudd på begynnelsen av 1960-tallet åpner med «Dusty Old Dust (So Long It’s Been Good to Know Yuh)», opprinnelig utgitt av Woody Guthrie (1912–1967) på konseptalbumet «Dust Bowl Ballads» i 1940, en klassiker fra og om 

. Fra åpningen går turen ganske raskt videre fra New York til et sykehus i New Jersey, der «A Complete Unknown» tar seg opptil flere poetiske friheter – og hvorfor skulle ikke en film om Bob Dylan gjøre nettopp det? Uansett er scenene fra Bobs besøk hos Woody, på Greystone Park Psychiatric Hospital, der Guthrie var innlagt på grunn av langt framskreden Huntingtons sykdom, filmens emosjonelle dreiepunkter.

Selv måtte jeg febrilsk lete etter lommetørkle et par ganger under Bobs sykebesøk. Skuespiller Scoot McNairy gjør her en Woody Guthrie som åpenbart burde vært Oscar-nominert for beste birolle, akkurat som Timothée Chalamet er for sin hovedrolle – og Monica Barbaro og Edward Norton er for sine biroller, som henholdsvis Joan Baez og Pete Seeger. Den nå nonverbale ordsmeden Guthries ukuelige humoristiske sans kommer til uttrykk ved at han gir Dylan et visittkort, der navnet hans står på den ene sida og «I ain’t dead yet» står på den andre.

Scenene fra Bobs sykehusbesøk hos Woody er filmens emosjonelle dreiepunkter

De hellige bånd

Arvid Skancke-Knutsen

Anniken C. Mohr

Renselse, rusmisbruk, forføring, prostitusjon, evig sult og eksistensiell nummenhet, samt ikke helt sunne forhold mellom kropp og sjel, mor og datter, mann og kvinne – og noen tonn med dødslengsel.

Det er de eksplosive heksegryte-ingrediensene i «Heroin Chic», den helt nyskrevne norske operaen til komponist Solveig Sørbø og forfatter Maria Kjos Fonn. Verket bygger på sistnevntes roman fra 2020 med samme navn, omtalt som «en iskald og potent skildring av rus og avhengighet». Etter å ha workshoppet materiale med forskjellige norske sangere og ensembler siden 2022, skal en konsertversjon av operaen fremføres for første gang under Classix-festivalen i Iași i Romania 25. februar i år.

Det startet med at Sørbø intervjuet Kjos Fonn på podkasten og radioprogrammet Solveigs Speisa Musikk. Etter samtalen røpet hun at hun hadde lyst til å skrive en opera basert på den kritikerroste romanen fra 2020. Det vakte interessen til forfatteren, som selv er glad i musikkteater à la Brecht og Weill. Fra før har Sørbø skrevet kammermusikk og filmmusikk, og selv stått på scener rundt om i Europa.

– Maria har jo også skrevet «Kinderwhore», men den historien er så mørk at jeg ikke tror vi hadde orket å jobbe med den, sier Sørbø.

– For øvrig inneholder «Heroin Chic» en del referanser til musikk, der hovedpersonen Elise er sanger – og blir sammen med en rockemusiker.

– Jeg prøvde å skrive «Heroin Chic» litt rytmisk, poetisk og pulserende, både på grunn av rusbeskrivelsene, situasjonene og musikk-referansene. Sånn sett egner «Heroin Chic» seg som grunnlag for en opera, selv om det er blitt veldig store forskjeller på boken og librettoen.

– Jeg klarer ikke å jobbe med noe uten å gjøre om på det, røper Sørbø.

– Jeg må se ting gjennom min egen linse, fordreid gjennom min egen fantasi. Så vi har gitt enkelte elementer og sekvenser mye større plass i operaen, samtidig som det er føyd til en del nytt, legger hun til.

Pulverheksene

Utvalgte saker

Rauand Ismail

Bak en hittil håndfull med usammenhengende, men forlokkende lappeteppe-utgivelser av rap, poesi og elektronika, har John Glacier fra Hackney ruget på et solid debutalbum.

Da jeg hørte en John Glacier-låt for første gang for noen år siden, tenkte jeg: 

Fire år etter den Dean Blunt-produserte låta «Manna», er musikeren tilbake med «Like a Ribbon» – et album som følger i det mumlete avantgardpop-sporet, med den samme tvetydigheten, men også med sjelfull ærlighet.

 første ep, «Shiloh»,rommet alt fra svært melodiske til nesten skisseaktige produksjoner, er «Like A Ribbon» nemlig en helstøpt og gjennomarbeidet utgivelse. Samtidig videreføres låtskriverstilen som hittil har kjennetegnet Glacier. Dagboknotater og poetiske strofer pares med like emosjonell instrumentbruk, og smelter sammen til en melodisk joint-tåke av følelser.

Like strippers in the deep / Making cash off of pain / But if I plant a seed / I know I’ll see a plane.

 I låta «Dancing in the Rain» dras verselinjer fram og tilbake, tygges langtekkelig og spyttes tilbake over en lystig, 

-aktig beat. Vokalen er like innesluttet som i hennes tidligere låter, og hun sier de samme linjene så mange ganger at hver repetisjon legger til nye følelsesmessige nyanser.

John Glaciers tekststil, er likevel alt hun ikke lar oss vite. Lyrikken er kanskje intim, men den umotiverte vokalen holder lytterne på tåspissene, sultne etter mer. Bak neste sving, neste akkord, neste verselinje, hviler alltid en uforutsett vending. 

Never mind Me / Cos I’m icy / On the rocks / On a wave / Feeling like I’m never sure

, synger hun i skivas kanskje mest eksplosive spor «Nevasure». Glacier gjenoppdager egen tekst med hvert hardhendte, forvrengte basstrommeslag. Den gjenværende klangen vibrerer etter slagene og går i ett med skarptrommen og vokalen som følger. Synthen ligger som et alarmerende, hylende underlag, og understreker desperasjon som kanskje leses i tekststrofene, men knapt kan høres i Glaciers likeglade framføring.

I «Like a Ribbon» er John Glacier i en konstant forhandling med seg selv, som hver av nyansene i framføringen er et speilbilde av. Like mye som røpes, tilsløres: Var det virkelig slik? Og 

er hun? Utfallet er at tubulensen i artistens indre liv blottlegges fullstendig.

«Like A Ribbon»

Sløyfen løsner

Eirik Blegeberg

Noen av skissene her, på Drive-By Truckers-lederens første soloalbum siden 2012, går tilbake til åttitallet, men mest bærer de fleste av disse ti låtene preg av friske farger. Delvis fordi Hood, en øs-pøs gitarmann, har skrevet for piano, og delvis fordi han har invitert yngre etterfølgere som Waxahatchee og Wednesday inn i varmen – henholdsvis i en ballade om 

a love that burned as hot as my secret shame

 og en Stones-rocker om oppvekstens «Van Pelt Parties». Som vanlig hos Hood er ordene avgjørende, både de på og mellom linjene, helt til den siste om hva han lærte fra barndommens favorittfilm: «Pinocchio».

«Exploding Trees & Airplane Screams»

Anmeldelse

Da Kamala Harris tok over som demokratenes presidentkandidat i fjor sommer, beskrev Donald Trump henne på følgende måte: «She is a radical-left lunatic who will destroy our country». Oh yeah? I mellomtiden kan man tenke over hvilke ord, «I have the best words», Trump hadde måttet gripe til om han skulle beskrive Sunny War, egentlig Sydney Ward.

Den afrikansk-amerikanske sanger/låtskriveren, som vi «oppdaget» med hennes syvende (!) album i 2023, «Anarchist Gospel». På dette nye albumet, med en enda mere kontrastskarp tittel, «Armageddon in a Summer Dress», forfekter Sunny War ideen om et helt annet samfunn.

 «One Way Train», handler om en ideell verden der griskhet er et tilbakelagt stadium. 

You’ll be fed, you’ll be loved, you’ll have all you need

 – definitivt et tog som går fort. Et eller annet sted bak i der hører jeg musikalsk ekko av Jim Carrolls evig-svarte «People Who Died».

Sunny har alliert seg med to gamle helter, amerikanske Xs John Doe og engelske Crass’ Steve Ignorant. Begge er eldre herrer fra band som forfektet radikale politiske synspunkter fra punkens første tiår. Men selv om Sunny War altså deler ur-punkens anti-etablissement standpunkter, har hun laget et album som musikalsk befinner seg et helt annet sted. Det handler om ekspansiv country-soul, med det som best kan beskrives som psykedelisk saus.

Funken i «Ghost» er utløst av en spesiell opplevelse Sunny hadde i farens hundre år gamle hus i Chattanooga, Tennessee. Hun trodde at huset var hjemsøkt av spøkelser, hun hørte lyder og fikk «syn». I dagslys viste det å være en gasslekkasje.

 fremført med Ignorant, er et rasende oppgjør med tingenes tilstand som likevel holder seg innenfor soul/funk-uttrykket, selv om det riktignok perforeres av rustne gitarer. I det hele tatt er «Armageddon in a Summer Dress» et storslagent album som bretter seg ut i mange retninger. «Cry Baby» høres ut som Chrissie Hynde på sitt mest sjelfylte. Om noen skulle tvile på at Sunny War innehar stemmen det tar å være så stor i kjeften.

Sunny War har laget et album som lykkes med å slå an en klart annerledes tone, bygge en helt egen plattform. Like overraskende som det var da Marianne Faithfull, hvil i fred, i 1979 gjenoppfant seg selv med det evige albumet «Broken English». Det skulle ikke overraske meg om «Armageddon in a Summer Dress» vil fortsette å rulle på tung rotasjon når vi nærmer oss slutten av 2025.

Magasinene

Utvalgte saker

I kveld spiller den nederlandske luttisten Jozef van Wissem stumfilmkonsert til vampyrfilmklassikeren «Nosferatu» (1922) i Oslo.

Kinoaktuelle «A Complete Unknown» forsterker forbindelsen mellom Bob Dylan og Woody Guthrie.

Når Solveig Sørbø gjør om «Heroin Chic» fra roman til opera, gjør hun nettopp – om på den.

Musikkanmeldelser

Like A Ribbon

Exploding Trees & Airplane Screams

Armageddon in a Summer Dress