#fff

#000

Livet er et snøskred

Miles Davis var i front for jazzutviklingen gjennom fem tiår. 26. mai er det 100 år siden han ble født.

Milevis foran

Backstreet Girls er tilbake med ny vokalist og nytt album. Det fantes aldri noe alternativ.

Boogiemenn

Tro er å håpe, arbeid er å gjøre, sier Sara Parkman. Begge trengs som aldri før.

Dyrke, spire, dø

Chris Monsen

Kvartetten [Ahmed] har fått mye ut av sitt tilsynelatende enkle utgangspunkt. I løpet av de ti årene det britisk-svensk-franske bandet har spilt sammen, har de tatt utgangspunkt i musikken til Ahmed Abdul-Malik: bassisten og oud-spilleren som på 50-tallet var en foregangsfigur i å fusjonere jazz med arabisk- og nordafrikansk musikk.

Jeg skriver «utgangspunkt», for snarere enn å lage tro tolkninger av Abdul-Maliks komposisjoner, forestiller [Ahmed] seg musikken på nytt. Heller enn å gjengi hele melodier løfter de ut bruddstykker av dem. Elementer som de finner særlig interessante, borer de seg ned i, strekker ut og omformer.

arbeidet med Abdul-Maliks musikk. [Ahmed] har også spilt inn og fremført eget, helimprovisert materiale. Og som avslutning på den fremragende konserten de spilte under Oslo Jazzfestival i fjor, gjorde de en frekk tolkning av Thelonious Monks «Epistrophy».

Valget var selvfølgelig ikke tatt ut av det blå. Abdul-Malik spilte med nettopp Monk i 1957 og 1958 før han startet eget band (Monk skal ha vært en av de som oppmuntret bassisten til å satse på egen hånd). På nye «Play Monk» gjør [Ahmed], som tittelen antyder, sitt eget dypdykk i jazzpianistens musikk. Over drøye to timer tolker de seks Monk-komposisjoner, fra velkjente stykker som «‘Round Midnight» til mer obskure «Oska T».

 jazzhistoriens mest tolkede komponister, omfavnet og spilt av så vel tradisjonalister som avantgardister. Melodiene hans er ikoniske: De kan tilsynelatende virke enkle, men de rommer mye, og åpner opp mange muligheter for hva musikere kan gjøre både med dem og rundt dem. Fordi de er så minneverdige, er selv det minste fragment av en Monk-melodi lett å kjenne igjen for dem som har hørt den før.

Dette utnytter [Ahmed] til fulle. Nærmest som i en ekstremsportøvelse i musikalske ellipser, er det som om de plotter ut punkt-for-punkt-ruter gjennom låter som «Friday the Thirteenth», «Epistrophy» og «Evidence».

De svinger og vaier på sin egen vei gjennom låtene: Saksofonist Seymour Wright, med sin lett syrlige tone, synes av og til å spille melodiene baklengs. Pianist Pat Thomas tar Monks hang til å bruke dissonans som en overraskende effekt inn i selve grunnakkordene, noe som gir et skeivt, sjanglende preg til åpningen «Bye-Ya», et anstrøk støttet av slentrende bass og trommer.

vist et større spenn i stemninger enn de gjør på «Play Monk», og de har vel ikke vært så 

, i tradisjonell forstand, heller. De får frem både det humoristiske, lekne, såre og forunderlige i Monks musikk.

Sammen viser Thomas, Wright, kontrabassist Joel Grip og trommeslager Antonin Gerbalviser – på sitt eget eiendommelige vis – at Monk har en plass i det utforskende og eksperimentelle så vel som tradisjonelle.

De får fram både det humoristiske og forunderlige i Monks musikk

«Play Monk»

Spell no’ Monk!

Aslaug Olette Klausen

Touch Girl Apple Blossom har hentet det pussige bandnavnet sitt fra en linje i Beat Happenings klassiske 

-låt «Indian Summer» (1988). Og når Austin-kvartetten her albumdebuterer med «Graceful», ærer de sine forbilder ved å forme den ypperste twee-nostalgiske alt-pop.

Vokalist Olivia Garner (tidligere i Hotline TNT) og resten av bandet er mer utadvendte enn mange andre som befatter seg med fuzz-drømmer og slørete vokal. Med et par unntak er låtene passe knappe. Den særdeles snertne andrelåta «The Springtime Reminds Me Of...» bruker for eksempel under to og et halvt minutt på å fortelle bittersøtt om et brudd. Mens duetten «Back ‘N’ Forth» ikke engang trenger to minutter på å understreke at det aldri er for sent å minnes barnet i seg på et lekestativ.

 likner mer en konsekvens av manglende konsentrasjonsevne enn romantisering av tidligere tiders gjør-det-sjæl-holdninger. På sitt beste gjør dette at låter som overnevnte, samt «Heart-Go» og «I’m Lucky I Found You», får være noe mer enn gjenkjennelig og sjarmerende skranglepop.

Hadde resten av låtene på «Graceful» vært like eplekjekke som disse, ville plata konkurrert om å være en av årets virkelig godbiter. Men verken åpningssporet «Tell» eller avslutningssporet «Big Star Shinin’» får hektet seg skikkelig fast. Dermed ender albumet heller med å, mest av alt, understreke at indierockens dager i sola ikke er talte.

«Graceful»

Blomsterband

Charlotte Myrbråten

Oslo-kvartetten Veps må ikke forveksles med Bergenskvartetten Vepsestikk, som også består av unge kvinner som lager detaljrik og gjennomtenkt indiemusikk. I pinsen rakk jeg å havne i tre ulike samtaler der jeg skulle forklare forskjellen på de to bandene. Imponerende, dermed, at ingen har sett det som nødvendig å bytte bandnavn.

Veps fant sammen på videregående, og albumet «ChurchyardStreet 8B» er allerede deres tredje fullengder – nå er de i begynnelsen av tjueårene.

Bandet består av Helena M. Olasveengen (keyboard og vokal), June K. Urholt (bass og vokal), Laura Dodson (gitar og vokal) og Maja B. Berge (trommer og vokal). De lager poprock med jazzete impulser og stor variasjon, selv om noen av låtene er ganske forglemmelige.

kommer tidlig. «Walking (My Black Dog)» er en sofistikert og smart popsang med melodilinjer som fester seg umiddelbart, og med en utvikling fra det lavmælte til det mer storslåtte og tilbake igjen.

Nittitallsestetikk har vært i vinden lenge, også musikalsk, og det finnes flere nikk til tiåret på platen. Dodsons rufsete gitar og bandets noe tilgjorte måte å synge på, der vokalisten drar på ordene (blant annet på låten «Payday»), sender tankene tilbake til singer-songwritere fra sent nittitall med feministisk attitude. Nittitallsvibben er påfallende også på «Didgeridoo», som begynner som en lett popsang, men ender opp i noe som ligner i grunge.

Roligere «At the Point» har en helt annen stemning enn de foregående låtene, og jeg synes Veps er best når de tar det ned. Det skakke og nærmest drømmelignende lydbildet står godt til den småhese vokalen.

 å leke seg med uforutsigbare takt- og temposkifter, som det finnes mange tilfeller av på platen. Tekstene veksler mellom å være deskriptive og hverdagslige, og mer emosjonelle og eksistensielle. Fra «If I Was a Mother» der jeget filosoferer om morsrollen, til å lufte hunden på nevnte «Walking (My Black Dog)»: Høyt og lavt står kledelig side om side.

Hvor spennende Veps’ låter er, varierer veldig, men på sitt beste viser de både særpreg og gode ideer. «ChurchyardStreet 8B» er kanskje ujevn, men den viser et band som 

«ChurchyardStreet 8B»

Insekt med særpreg

Tom Skjeklesæther

Vi, Amerika, alle, er heldige som fortsatt har Willie Nelson levende, syngende og turnerende blant oss. Da Thomas Seltzer for noen år siden holdt foredrag i kjølvannet av boka si, «Amerikansk Karmageddon» (2022), var et av poengene hans at Willie og Dolly Parton var de eneste som kunne forene amerikanerne.

Legger vi idéen om et forent folk til side, kan man bruke en liten stund på å tenke på hvilke motpoler Donald Trump og Willie Nelson er. Som Leonard Cohen synger om USA i sin episke sang «Democracy»: 

 i slutten av april, og han har ikke brukt de tre årene som har gått siden den store 90-årsfeiringen i Hollywood Bowl på noen form for pensjonisttilværelse. Snarere har han nå sluppet ytterligere seks solo studioalbum og headlinet to store «Outlaw Festival»-turnéer sammen med Bob Dylan.

Nye «Dream Chaser» er Willie Nelsons 79. studio soloalbum. Etter et par album med sanger av spesifikke låtskrivere, Rodney Crowell og Merle Haggard, pluss et «rocka/alternativt» album produsert av sønnen Micah, er han tilbake med en plate der han selv bidrar med å skrive seks av de ti sangene.

Hans hovedprodusent etter årtusenskiftet, og co-låtskriver, Buddy Cannon er på plass. Cannon (kun 79) sørger for at «Dream Chaser» låter akkurat så perfekt polert, og samtidig så egenartet nedpå, at du aldri er i tvil om hvem du har med å gjøre. Ellers er både Willies stemme og Triggers strenger utrolig nok i godt hold.

av Willie, Cannon og Bobby Tomberlin, og er et ­personlig statement så poengtert og poetisk som bare Willie kan komme med. Vi må koste på oss førsteverset: 

Today, I looked in the mirror / And I caught me by surprise / The man I saw lookin’ back at me / I almost didn’t recognize / Wasn’t I just a kid / Movin’ to Tennessee? / With an old guitar and eyes full of stars / Chasin’ a crazy dream.

Om hvorfor han gjør nettopp det han gjør, fortsetter Willie: 

But it’s worth every mile to get to sing for a while / Truth is I’ve done it all for free / Always rhymes to be makin’ / When you’re a dream chaser like me / Last night, a new song came to me / Faster than I could write it down / Sometimes I wonder if there’ll be another / Then, another comes around.

, co-skrevet med Dylan og Cannon, starter med Dylans bidrag: 

I can’t read your mind, the letters are too small 

(!!). Mens Cannons og Tomberlins påfølgende «Whiskey Wants Me To» er en sang i det vi kan kalle den amerikanske 

 I don’t wanna drink no more, but the whiskey wants me to.

 Dette er countryhumor lagret på et melodisk eikefat i minst fire år.

«Wonder What I’m Gonna Do», «After All» og «We’d Make a Good Movie» er akkurat slike countrysanger som Willie har ristet ut av fletta i flere tiår. Gode ideér, minimalistisk formulert og med en melodisk treffsikkert.

«Dream Chaser»

Det er den drømmen

Ida Madsen Hestman

Jahn Teigen reinkarnert i en rap-produksjon – hvem skulle trodd? Etter at Lars Vaulars sønn trodde det var pappa som var mannen på Jahn Teigens gule platecover fra 1982, fikk Vaular helt oppheng i Teigen-albumet, «Klar dag/Instamatik».

Vaulars nye samarbeidsprosjekt med produsent Sjur Svensen er først og fremst et forsøk på, ifølge presseskrivet, «å få fortiden til å gi mening». Som en måte å komme seg videre på. Eller som en måte å holde fast ved seg selv og hvem man er, ved å se på hvem man har vært og hva som har kommet og gått. Hvilke tidligere versjoner av seg selv setter Vaular på utstilling i «Episoder av evighet»? Og hvor befinner Jahn Teigen seg oppi det hele?

leker en fordreid, mørk røst seg med ord: 

eksorsisme, sexturisme, erotisk trope, eksotisk type, tropiske eksosrype

 – over et keyboard som antyder 1980-tallet. Så er vi rett over i noen vilkårlige hofteskudd fra «PTSD/Ekstremisme». I starten 

 det om nokså A4 ting – fra å gå på yoga til å gå med grå sokker i Crocsene, og videre inn i en verbal labyrint som legger seg over et fordreid-tivoli-aktig sample.

Klare klokkespill-toner og vibrafon danner lekre melodiharmonier som utgjør underlaget på «Episodisme/Ny sesong» – mens Vaular har oppheng i Sissel Kyrkjebø og frisøren Vidal Sassoon, som i Vaulars gane blir til 

. Det er denne formen for ordlek Vaular er god på, i ei låt som går fra å handle om et sjampo-merke til å bli en kort forelesning om at du er summen av delene du omgir deg med.

 Sjur Svensen sneier innom house, disco og trap. Inn studiodøra svinger både yngre og eldre (og foruten Fela) bergenske venner, som Girson og Angelo Reira, men også produsent Thomas Eriksen på «Mafiakoner v.1».

Sistnevnte er en samtidspolitisk, sint låt som peker på prisen for norsk velstand: 

Vi e’ alle mafiakonar / blod på dine seksti tusen skattekronar

. Den har en luftig trap-produksjon med en uhyggelig, theremin-lydende synthmelodi – som så kuttes av, og en grumsete bass buldrer ut. Det låter både frekt og fett.

De inderlige øyeblikkene gjemmer seg innimellom den tidvis retningsløse ordflommen – som når Vaular rapper: 

De sa hjertet og gnisten e d’ verste å miste / eg ser fremovar og folk kallar det pessimisme / når eg e hos Jølstad for å teste en kiste / for dette treet må du sette deg på venteliste

«selvgranskende fasen av kunstnerskapet» oppleves ikke dypere enn det vi tidligere har fått høre før fra Vaular. Albumet inneholder mest av alt overfladiske betraktninger om annet enn Lars selv.

Og hvor blirdet av Jahn Teigen i miksen? Jo da, han dukker opp på nest siste låt, som gjør god bruk av Teigens 44 år gamle «I all evighet»: 

Kan’ke leve i all evighet, men jeg kan vente / Kan’ke leve i all evighet, men jeg kan lengte / I all evighet / I all evighet

«Episoder av evighet»

Kul. Litt for kul?

Man kaller det gjerne supergruppe når medlemmer fra ulike kjente band finner sammen og danner noe nytt. I tilfellet Nansy er det mer motsatt. Bandet ble dannet ved utgangen av forrige årtusen. De vant en musikkonkurranse som da het Zoom (i dag Zoom urørt), og slapp ep-en «I Can’t Sleep» (2000).

Så ble det stille. Medlemmene gikk hver til sitt og spilte i en hel rekke andre norske band, deriblant Folk & Røvere, The Margarets, Ila Auto, Hagle og Orango. I fjor fant sammen igjen, og laget det som har blitt en uvanlig sen albumdebut.

Materialet er skrevet av Børge Sildnes, som for mange er bedre kjent som Dylan Mondegreen. Han har også produsert og mikset nye «Need You Around». At det er noen åpenbare likheter mellom Mondegreen solo og dagens Nansy, er nærmest selvsagt.

 på sitt gamle seg. Vokalist Anita Nansy Valderhaug har fortsatt den samme sjarmerende solskinnsdag-stemmen, mens arrangementene har band som Saint Etienne og Belle & Sebastian friskt i minne.

Tempoet er riktignok skrudd ned noe, som om ikke bare tida, men også lyden gikk saktere i år 2000. Det er nesten merksnodig hvordan dette grepet gjør nostalgien mer virkningsfull. Men så er da heller ikke alt her av nyere dato: Singelen «Portrait of a Summer’s Day», som høres helt ut som det tittelen påstår, ble skrevet tilbake i 1996.

 forsterkes av tekster som ofte handler om å gjenskape de gode dagene. Åpningssporet «Running Into You» handler om tilfeldig å støte på en gammel venn. I overført betydning forskutterer den også gjenhøret med Nansy selv. Både denne låta – og resten av plata – kjennes som å møte igjen en tidligere bekjent, noen man ikke engang visste at man hadde savna.

Tittelsporet, som kommer i to deler, tematiserer det å finne tilbake til hverandre etter flere års avstand. For hver gjentakelse av 

 blir sangen både mer bedende og innbydende, mens melodien minner om at det – tross alt – kommer en ny sommer.

«Need You Around»

Sommer kommer

Bendik Brænne er en sjelden plante i den norske musikkfloraen. Han er en multiinstrumentalist med en beundringsverdig evne til å omskape sin egen musikk, fra debutalbumet «How to Fake It in America» (2013), som vant Spellemannprisen i countryklassen, til forrige plate, «Birds Are Real» (2023), som var soulinspirert.

egne album, har Brænne latt seg inspirere av noe «smånytt»: At fabrikken som laget pålegget Banos har lagt ned driften. Banos var favorittpålegget til Bendiks far, skuespiller og tekstforfatter Trond Brænne, som gikk bort i 2013, 59 år gammel.

Brænne spiller på seksten instrumenter (se deg over skuldra, Geir Sundstøl), ved siden av å synge svært overbevisende et sted mellom det uttalte forbildet Scott Walker og den ufortjent bortglemte popsangeren Gilbert O’Sullivan.

 sangene sine sammen med andre, her broder Mattis Brænne Wigestrand, Sjur Lyseid, Præben Sælid Andersen og amerikanske Robert Moses.

Og klokelig lar han Øyvind Kløve Kjernlies pedal steel være en del av arrangementene på sju av ni sanger – og demonstrerer med det instrumentets fortreffelighet, også i musikk som absolutt ikke er americana eller country.

For det vi serveres på «Banos», er snarere orkestrert popmusikk som man kan velge å kalle nostalgisk eller tidløs, avhengig av hvor man legger strengheten. Som storslagne «What About Me», der steel og stryk løfter seg til episke popskyer, eller nydelige, nedpå og Beatles-aktige «I Believe in You».

 «I Won’t Forget» kunne en låtskriverlegende som Jimmy Webb («Wichita Lineman», «MacArthur Park» og så videre) lett ha sittet ved siden av Brænne på krakken. «Songs & Stories» skal ha blitt skrevet da brødrene Brænne var i tenårene, og tre tiår senere innhyller den lytteren i en mild melodiøsitet som noen av oss aldri får nok av.

Heldigvis finnes det minst én som brænner for å bringe tradisjonen videre.

«Banos»

Brænner for Banos

Ingen norsk artist, knapt noen utenlandsk, var mer strømmet her enn Tobias Sten i fjor. Den unge artisten fra Stord treffer åpenbart noe i folkesjela. I tillegg har country de siste par årene seilet opp som den nye 

-sjangeren – noe som nok var medvirkende til at storselskapet Universal arrangerte konkurransen Norges Nye Countrystjerne.

Sten vant i 2024. Og med den selvtitulerte debuten fra i fjor levde han altså opp til konkurransens tittel. Albumet ga ham to Spellemannpriser, inkludert Årets Spellemann – i tillegg ble låta «Fy faen du e deili» kåret til Årets låt under P3 Gull.

Badlane (...) befinner Sten seg noen tiår og mange doser svulmende pop unna tidligere tiders norskspråklige countrystjerner – som Bjøro Håland (f. 1943) sitt Nashville-inspirerte uttrykk, og den mer nåtidige køntri-dansebandmusikken til Vassendgutane. Det er heller musikken til amerikanske Zach Bryan som «Heimakjær» minner om – et sted mellom americana, heartland-pop og countryfolk.

Tekstlig er alle country-tropene på plass. Det er hjemlengsel, bygderomantikk og utfordringer med alkohol. I tillegg er damene i fortellinga for gode for sine menn, inklusive sangeren selv. Slikt er å høre i låter som «Hånd i hånd» og «Tilgi meg», hvor Sten attpåtil høyner med hvor viktig, men krevende artistlivet hans er: 

Vil du tilgi meg / Når heila landet trenge meg / Og eg ikkje har tid te deg

allerede gjort flere låtsamarbeid, så det er lite overraskende at han har en gjest med på plata. Enda mindre overraskende er det at det er Kurt Nilsen som dukker opp, på «Siste ordet». De to har «den store stemmen» til felles, hvor følelsene bevrer i stemmebåndene, for å forsikre lytteren om at inderligheten er oppriktig – i tilfelle noen skulle være i tvil når Sten for eksempel på tittelsporet synger at han 

Det kommer tydelig fram at en ballade som «Longarma genser» skal oppleves viktig. Den handler om partnervold. Mens «Shanty», som har uanstendig mye å takke Vamps «Liten Fuggel» for, tar for seg det å se en venn slite.

etter nyskapning her, må lete lenge. Slik er det jo i popens øverste divisjon for øyeblikket: Det er gjenkjennelighet som virkelig teller.

Vel har ikke den amerikanske populærcountryen hatt det samme gjennomslaget her som der, foruten tidlig Taylor Swift da, men vi er mer country enn veldig mange. Dessuten er det mange her til lands som kan sin rockabilly, som det er anslag til i «Du og deg om da». Engelske Smokies «Living Next Door to Alice» (1976) var i sin tid en landeplage. «Da einaste du sa» minner litt om denne, akkurat som «Ingen igjen» har betydelige likhetstrekk med Zach Bryans «Say Why».

I det hele tatt: Denne plata har gjenkjennelighet og nostalgi nok til potensielt å lydlegge en norsk sommer eller to til.

Det er gjenkjennelighet som virkelig teller

«Heimakjær»

Kjent og kjært

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Etter seks år som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien, åtte år etter at han for første gang dirigerte orkesteret, tok Klaus Mäkelä farvel med Norge i forrige uke. Avskjeden kunne ikke blitt mindre sentimental: Mäkelä ble sendt av gårde med det rystende og bombastiske verket 

(1985) av finske Magnus Lindberg (1958-), som selv spilte solostemmen på klaver. For publikum ble det sikkert en once-in-a-lifetime-opplevelse med stort orkester, et batteri av solister og elektronikk, som alle kjørte på modernistisk full guffe i en halvtime.

er imidlertid ikke verket som får fram Mäkeläs evner foran orkesteret. Oppgaven er nemlig å holde musikken sammen som en virtuos logistiker og kartleser som orienterer musikerne gjennom et umulig stort partitur. Før pause fikk Mäkelä imidlertid vist noe av hva han er god for, selv om det var et verk der han måtte samtale med og kompromisse for en solist.

(1896) begynner med en søkende melodi i orkesteret. Mäkelä åpner melodien ved å legge til ørsmå pusterom, ved å bøye tiden og jobbe «retorisk». Hvert melodiske element får dermed sin egen unike form i de overgripende frasene. Kompleksiteten er så detaljert at det burde være nær umulig for et helt orkester å spille med en samlet klang på denne måten. Utformingen kan du imidlertid se helt tydelig på Mäkeläs pustende kropp.

Andre ganger går dirigenten mer rett på følelsene, og blir manende heller enn å vise hvordan melodiene skal bøyes. Lindbergs ekstreme 

ga Mäkelä rikelig med anledninger til å demonstrere sitt høye energinivå, men det finnes også raske og kraftfulle partier i Dvořáks 

med taktstokken, ikke instruerer fra utsiden. Og når han gir med seg selv som innsats, får han med seg musikerne.

, i sidetemaet, blir strykeklangen kledd i et hviskende sublimt skimmer. Det er sanselig, fargerikt og et lite mysterium. Altfor ofte betaler et orkester prisen for å spille subtile klanger ved at utformingen blir skadelidende. Men Mäkelä lyktes i å variere frasering, klang og betoning uten å bryte ut av det forsiktige, noe det skal et orkester i verdensklasse til for å svare på.

Med den nyanserikdommen kunne Oslo-Filharmonien spille fullverdig symfonisk, selv da Truls Mørk spilte opp til en lyrisk, ettertenksom og utrolig vakker soliststemme. Dette ble til kammermusikk, til et møte mellom to musikalske viljer på høyt nivå, som koordinerte med hverandre, men samtidig var uenige nok til at det oppsto en genuin dialog. Samspillet mellom solist og orkester ble forbilledlig.

 i Konserthuset, spilte dirigent og orkester sin aller siste konsert sammen i Praha 23. mai. Det er bemerkelsesverdig at ingen framtidige gjesteopptredener er planlagt med Mäkelä i Oslo. Men han er altså på vei ut i verden. Som dirigent er Mäkelä bare barnet, 30 år, og ingen annen ung stjerne lyser like klart på samtidens dirigenthimmel. Selv i et historisk perspektiv er det vanskelig å finne eksempler på dirigenter som har fått så stor innflytelse i så ung alder.

Mäkeläs kontrakt løp egentlig til sommeren 2027, men i Oslo og med hans andre orkester, Orchestre de Paris, ble samarbeidet avsluttet et år tidligere. Dette har ført til spekulasjoner, blant annet om han er vanskelig å samarbeide med.

Den offisielle forklaringen var at Mäkelä med avgangene kunne fokusere mer på det kommende arbeidet som sjef for Chicago Symphony Orchestra – og ikke minst verdens kanskje beste orkester, Concertgebouworkest i Amsterdam. Han blir sjef for begge disse i 2027, men særlig i Chicago er det blitt stilt spørsmål ved hvorvidt Mäkelä er i stand til å dele oppmerksomheten sin på tilstrekkelig vis. Ikke bare skal han lede to store orkestre, han dirigerer også regelmessig flere av verdens ledende orkestre.

Du får inntrykk av at han spiller med taktstokken, ikke instruerer fra utsiden

Farvel, Mäkelä

Natt til 26. mai norsk tid døde Sonny Rollins, 95 år gammel. Han var en av jazzens giganter, utvilsomt en av de mest begavede tenorsaksofonistene i hele forrige århundre, og en inspirasjonskilde for flere generasjoner musikere både da og nå. Han skrev udødelige låter som «Airegin», «Oleo», «Doxy» og «St. Thomas», som raskt kom inn i standardrepertoaret. Men mer enn dette var han en saksofonist med en helt makeløs improvisatorisk oppfinnsomhet, breddfull av kløkt og vidd. Humor var en av de viktigste egenskapene til Rollins. Han hadde da også livstidsabonnement på humor- og satiremagasinet Mad.

Rollins kunne spille med nær naturstridig kraft eller med en finstemt varsomhet. Tonen han fikk frem i hornet var rå og ru, men også varm og innbydende. Han mestret lettbeinte og utilslørt fengende melodier like godt som det ekstatiske, nesten uhåndterlig frådende. Spennet fra luftige, smektende «St. Thomas» fra 1957, til den tøylesløse liveversjonen av «Oleo» på «Our Man in Jazz» fra Village Gate i 1962, er stort. Men for Rollins var dette to sider av samme sak.

Riktignok var ikke Rollins en stilskaper på samme måte som noen av sine samtidige samarbeidspartnere, men enten han spilte hardbop, standardballader eller fyrig frifunk, som på det briljante åttitallsalbumet «G-Man», var han seg selv fullt og helt.

Sonny Rollins ble født i New York 7. september 1930. Han var sønn av Valborg og Walter fra Jomfruøyene, henholdsvis St. Thomas og St. Croix, og vokste opp i Sugar Hill i Harlem. Rollins viste tidlig interesse for musikk, og begynte opprinnelig å spille piano før han gikk over til altsaksofon etter inspirasjon fra jump-bluesmusikeren Louis Jordan. Det tok ikke mange år før Coleman Hawkins sto frem som en enda sterkere inspirasjon, hvorpå Rollins byttet til tenorsaksofon, instrumentet til sitt nye idol.

Han søkte snart mot New Yorks jazzscene, hvor han traff og spilte med flere av bebopens storheter. 19 år gammel var han med på en innspilling med trombonisten J.J. Johnson, før han på første halvdel av 1950-tallet spilte med Bud Powell, Miles Davis, Max Roach og Clifford Brown. Det var med Davis’ gruppe Rollins fikk sitt store gjennombrudd. Til gjengjeld stilte deler av Davis’ gruppe, inkludert trompetisten selv, som backingband på Rollins’ debut som leder.

Rollins spilte også jevnlig med Thelonious Monk på denne tida, blant annet på klassikeren «Brilliant Corners». Samtidig skjøt hans egen karriere fart, og han gjorde fire studioinnspillinger med eget band i løpet av 1956 – inkludert hans mest kjent album, «Saxophone Colossus» (1957), med hiten «St. Thomas» inspirert av en barnesang fra den karibiske øya.

Rundt 1957 begynte Rollins å spille i trio uten piano, men med kontrabass og trommer. Siden har saksofon-, bass- og trommer-konstellasjonen blitt en av de mest slitesterke og fleksible i jazz. Rollins’ første innspilling i formatet, med Ray Brown og Shelly Manne, ble utgitt som «Way Out West». Men liveopptakene utgitt som «Live at the Village Vanguard» fra november samme år, har kanskje vist seg som enda mer toneangivende for dette trioformatet.

En av de mest begavede tenorsaksofonistene i hele forrige århundre

Sonny Rollins (1930–2026)

Dirigenten Ottavio Dantone, en av de aller største innen tidligmusikken, er en god grunn til å dra til Bjørvika. Han satte inn orkesteret med en rasende energi i ouverturen til «Figaros bryllup» (1786), og presset dem til sitt ytterste i raske løp. Musikerne spilte lett med elegant frasering. Og selv om orkesteret er tradisjonelt, tok han med seg kunnskapen fra tidligmusikken og fremhevet viktige betoninger, altså det man pleier å snakke om som retorikk i musikken.

Et godt operaorkester må være fleksibelt, det må kunne lese dirigentens minste vink for å trekke alle trådene sammen i denne komplekse kunstformen som kalles opera, og de må også beherske forskjellige stiler. Et grunnleggende balanseproblem mellom sangere og orkester satte imidlertid en stopper for at forestillingen endte på samme nivå som ouverturen.

 Eirin Rognerud (Barbarina) sto for et sanghøydepunkt, kan forklare noe av problemet. Hun har for så vidt en slank stemme, passende for å synge en ungdommelig karakter og passende til Mozarts retoriske spill med betoninger. Men stemmen hennes bar langt bedre enn de andre sangerne, sannsynligvis fordi hun sto på scenekanten i glansnummeret sitt.

Scenografien var elegant, med kulisser som rammet inn Susanna, Figaro, Greven, Grevinnen og de andre. Nettopp en ramme lager illusjonen av at vi ser inn i et kunstverk, som en invitasjon til å bevitne en annen verden. Jeg tror imidlertid at dette visuelle grepet, med en faktisk ramme på scenen, stoppet lyden fra å nå ut i salen. Sangerne måtte presse på litt for mye hele tiden, og det hjalp ikke at de måtte konkurrere med trøkket fra Dantone og orkestermusikerne.

I tillegg til at sangerne ble hørt dårlig, var det vanskelig for dem å nyansere. Dette gjorde også skuespillet skadelidende. Når man snakker om «retorikk» og Mozart, handler det ikke bare om musikalske betoningsmønstre, men også om de tette båndene mellom teksten og den musikalske satsen.

 ligger det politiske sprengstoffet til forfatteren Beaumarchais (1732-1799). Operaen baserer seg på hans teaterstykke, som ble forbudt grunnet den iboende kritikken av elitene i det førrevolusjonære Frankrike.

I programmet på Operaens nettside skriver regissøren Matthew Wild om hvordan dette kan utspille seg i en modernisert «Figaro», med andre maktforhold og privilegier. Wilds tekst er imidlertid mer interessant enn hva som kom til uttrykk på operascenen.

I et uvanlig regigrep for «Figaro» å være speilet Wild at Wolfgang Amadeus og hans Konstanze Mozart nettopp hadde mistet et barn da verket ble skrevet. På scenen savnet Grevinnen barnet sitt og Susanna var gravid. Grepet var ment å gi dybde til karakterene, men gikk samtidig på tvers av musikken. «Figaros bryllup» er og blir en forviklingskomedie, så den parallelle fortellingen føltes mer som påtvungne fakter enn en integrert tolkning.

Til tross for mye flott og stilfullt, som scenografien og kostymene til Katrin Lea Tag (inspirert av fotokunstneren Anja Niemi), spriker forestillingen i litt for mange retninger.

Sangerne måtte presse på litt for mye hele tiden

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Play Monk

Graceful

ChurchyardStreet 8B

Dream Chaser

Episoder av evighet

Need You Around

Banos

Heimakjær

Utvalgte saker

Dirigentstjernen Klaus Mäkelä har gjort sin siste konsert som sjef i Oslo.

Sonny Rollins (1930–2026)

Akustiske utfordringer i lekker forestilling.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Play Monk

Graceful

ChurchyardStreet 8B

Dream Chaser

Episoder av evighet

Need You Around

Banos

Heimakjær

Diri­gent­stjernen Klaus Mäkelä har gjort sin siste konsert som sjef i Oslo.

Sonny Rollins (1930–2026)

Akustiske utford­ringer i lekker fore­stil­ling.

Dirigentstjernen Klaus Mäkelä har gjort sin siste konsert som sjef i Oslo.

Akustiske utfordringer i lekker forestilling.