#fff

#000

Da Jann Wenner sa at kvinner og fargede ikke er artikulerte nok, vendte Rock & Roll Hall of Fame ryggen til en av sine grunnleggere.

Portvokter i trøbbel

Kaizers Orchestra har funne saman igjen og begitt seg ut på eit ellevilt konsertopplegg.

Kaizerens nye klede

Bergensrapper Vågard Unstad døde før han rakk å gi ut sin etterlengtede solodebut. Nå kommer «Notoriske B.O.G.»

Vågards verden

Kan man høre følelser? På sitt nye album utforsker Laurel Halo lydenes verden. 

Haha. Gratulerer med å få et normalt liv, og helseforsikring i USA, mener du?

Laurel Halos latter har mange lag når Musikkmagasinet gratulerer henne med ny jobb. For første gang i sitt voksne musikerliv har Halo, eller Laurel Anne Chartow, som den amerikanske komponisten, produsenten og DJ-en egentlig heter, fått seg fast stilling. Og det ved prestisje-institusjonen California Institute of the Arts (Calarts).

Men denne høsten er det ikke forskning og undervisning som gjelder: Laurel er på europaturné i forbindelse med slippet av femtealbumet «Atlas». Når vi snakker med henne over Zoom, befinner hun seg i samme Berlin-leilighet som mye av albumet ble til i. Natten før har imidlertid vært så heftig at hun ber aller nådigst om at videoen er avskrudd. Beskrivelser av leilighetsrommene – som hun sier har vært vesentlig for de behagelige og avslappende, men urolige lydbildene på skiva – må leseren dermed tenke (og lytte) seg til.

«Atlas» har hentet navn fra Laurel Halos omflakkende liv. Musikeren, med flere smarte, ambisiøse ambient-album bak seg, vokste opp i velstående Ann Arbor i Michigan før hun flyttet til New York. De ti siste årene har hun pendlet mellom den amerikanske østkysten, London, Paris og Berlin, før hun nå har bosatt seg i Los Angeles.

Fem år har gått siden hun ga ut forrige album, kritikerroste «Raw Silk Uncut Wood». Det er et ekte hjertesukk når hun sier hun aldri skal bruke så lang tid på et album igjen.

– Men det er også bra at plata marinerte seg på den måten den gjorde, sier hun.

– Du vet, det er alle slags følelser, stemninger eller åndelige elementer som går inn i det å gjøre ferdig en plate. Det avhenger av hvor du er. Jeg har jobbet med «Atlas» i Berlin, Paris, Detroit og London. Alle disse stedene resonnerer i skiva. De, og reisene, er en del av dens kjerne.

Ikke at hun har vært virkesløs i mellomtiden. Blant annet produserte hun Anja Lauvdals soloplate «From a Story Now Lost» fra i fjor, i tillegg til å stå for remiksen av saksofonist Bendik Giskes låt «Cruising» fra 2021. (Giske gjester på sin side flere låter på «Atlas»). Hun var å høre på John Cales «Mercy»-plate fra i vinter. Dessuten ga hun ut albumet «DJ Kicks» i 2019, en eklektisk samling remikser som også fungerte som en påminnelse om at Laurel Halo kan gjøre avant-techno av høy klasse.

Et kart over følelser

Eirik Blegeberg

I Jann Wenners rockeverden er det først og fremst hvite menn som har noe interessant å melde

Tenk at Jann Wenner sa det han sa, i 2023: At kvinner og 

 ikke når opp, ikke er smarte nok, ikke kan uttrykke seg på 

 nivået. Som han uttalte i et intervju med New York Times for to uker siden.

Om det ble rabalder? Klart det ble rabalder. For her er saken: Jann S. Wenner, nå 77, er en av rockens og populærmusikkhistoriens store portvoktere. Ikke at han er noen fysisk kjempe – cirka 170 centimeter høy – men han har hatt mer makt enn nesten alle andre. Han er grunnlegger av og var i 52 år redaktør for motkulturens mest framtredende magasin, Rolling Stone, og medgrunnlegger av museumsinstitusjonen Rock & Roll Hall of Fame – de som liksom skal definere selve kanon for vestlig pop og rock.

Rolling Stone Magazine er oppkalt etter ordtaket 

 , Muddy Waters’ bluesklassiker «Rolling Stone», Bob Dylans folkrockklassiker «Like a Rolling Stone» samt bandnavnet til sjølvaste The Rolling Stones. Magasinet ble startet opp av Wenner og musikkritiker Ralph J. Gleason i 1967 og var Wenners domene fram til han trakk seg tilbake i 2019. Sammen med blant andre initiativtaker og Atlantic Records-legende Ahmet Ertegun startet han så Rock & Roll Hall of Fame i 1983. I forrige uke fikk han sparken fra styret til sistnevnte, etter dette intervjuet med New York Times.

Jann Wenner er nemlig aktuell med ny bok, hans andre på et år. Og denne nye boka har fått tittelen «The Masters», med undertittelen «Conversations with Bono, Dylan, Garcia, Jagger, Lennon, Springsteen, Townshend». Kun Springsteen-intervjuet er ferskt, men samtlige artister er 

 og veldig hvite menn. Det Wenner selv kaller 

 . I innledningen til «The Masters» skriver Wenner at fargede og kvinnelige artister ikke passer inn i hans «zeitgeist» – som betyr hva, egentlig? At en afroamerikansk mester som for eksempel Aretha Franklin – den første kvinnen i Rock & Roll Hall of Fame – ikke hører hjemme i den kulturen som sprang ut av Rolling Stone etc. på slutten av sekstitallet?

I New York Times-intervjuet gjentar Wenner at svarte artister ikke var en del av hans 

 . Otis Redding kunne kanskje vært det, legger Wenner til, hvis ikke han døde i en flyulykke bare 26 år gammel. Men ingen kvinnelige artister var «artikulerte nok på et intellektuelt nivå». Ikke engang Joni Mitchell, spør intervjuer David Marchese? Hvorpå Wenner svarer: «Joni was not a philosopher of rock ’n’ roll. She didn’t, in my mind, meet that test. Of Black artists – you know, Stevie Wonder, genius, right? Maybe Marvin Gaye, or Curtis Mayfield? I mean, they just didn’t articulate at that level.»

Utsagnet er bare helt … jøsses. Med mindre man kjenner til Wenners historie, og muligens – som meg – har sittet med 

 følelsen hele veien. En følelse som sier at det finnes mange flinke piker og dyktige 

 der ute, men at ingen av dem hører hjemme på rockens – eller populærmusikkens – Mount Rushmore.

I respons til NYTimes-intervjuet, skriver journalist og kritiker Craig Seymour følgende i The Guardian: «Det er en åpen hemmelighet at musikkbransjen er sexistisk og rasistisk – Jann Wenner lot det bare glippe ut». Og merk at Wenner har vært mer enn en forlegger med suksess; han har vært selve symbolet på den amerikanske boomer-generasjonen. Indirekte er han en av årsakene til at 

 -responsen i det hele tatt eksisterer, med sin overlegne holdning til 

 etterkrigsgenerasjonen fikk gjennomført. Som Rick Cohn i sin tid skrev i The Athletic: «The Boomers’ experience was Wenner’s experience, and it all showed up in his magazine.»

Fargede og kvinnelige artister passer ikke inn i hans ‘zeitgeist’

OK boomer

Frida Fliflet

Rikke Løe Hovdal

Kaizers Orchestra fyller salane etter ti år

Har comebacket blitt ei obligatorisk øving for alle band som drar på åra? Dette er eit leiande spørsmål, og svaret er ja. Motiva kan sjølvsagt variera – men det var vel få som trudde at Kaizers 

 skulle komma tilbake då dei la inn årene i 2013, tretten år etter oppstarten. Passande nok skjer tilbakekomsten etter nøyaktig ti år: «Den siste» konserten spelte dei 14. september 2013, og den fyrste i gjenforeningsturneen 1. september i haust. Oljefata og gassmaska var på plass igjen, det same var rikspressa, mens Stavanger Aftenblad kort og godt samanfatta stemninga slik: «Vips, så var Erling Braut Haaland det 

 beste fra Bryne». Og her sit dei, Kaizers, dresskledde og med beina i kors, tre dagar etter comeback-debuten. Eller i alle fall halvparten av dei: vokalist Janove Ottesen, gitarist Geir Zahl og gitarist Terje Winterstø Røthing. Og dei har trua på Kaizers anno 2023. 

– Det er overveldande fint å vera tilbake, slår Terje fast.

– Og det er ein letnad å kjenna at me funkar like bra som før. Me er ikkje blitt noko dårlegare. Tvert imot. 

– Me er stolte både over det me har fått til, og det som har skjedd av seg sjølv, seier Janove, med tilvising til det stadig veksande Kaizers-publikummet.

For den tiårige pausen har berre ført til at fanskaren har est ut – og nedover i alder. Uvanleg nok, for eit band beståande av seks kvite menn som pushar femti.

– Me visste jo at me hadde selt billettar, men me visste ikkje 

 me hadde selt billettar til, seier Terje:

– Er det vår generasjon, eller har det gått vidare? Og jo: Det har gått vidare. Sønene og døtrene kjem først, så kjem far og mor og står lengre bak, og gjerne besteforeldra òg. Det blir litt som bryggedans i gamle dagar, samlar folk på tvers av generasjonane.

– Ja, det var ikkje mykje kniv, no, nei.

Nokon band er leie av hitsa sine. Det er ikkje eg

Komeback

Utvalgte saker

Aslaug Olette Klausen

Det burde ikke overraske noen at det låter fint når Mari Boine og Bugge Wesseltoft slår seg sammen igjen. Men at det skulle bli så finstemt, for ikke å si skjønt, det var kanskje ikke gitt. På «Amame» uttrykkes en gjensidig tillit og respekt for hverandres uttrykk som hører til sjeldenhetene.

Det er ingen tvil om at dette er nok et storverk signert Mari Boine. Likevel er det verd å merke seg at i motsetning til duoens forrige samarbeid, elektronika-skiva «Gávcci Jahkejuogu / Eight Seasons» (2002), er de her likeverdig titulert på omslaget. Og at Bugges organiske, akustiske pianospill er vesentlig for at Boine fremstår fornyet – igjen – er utvilsomt.

 alle som har stått opp mot kulturutslettelse, og albumet er et uttrykk for takknemlighet overfor den samiske ungdommen og dens allierte som det siste året har stått opp mot menneskerettighetsbruddene på Fosen. Om noen skulle tro at den dempede, ettertenksomme tonen på albumet skulle tilsi at aktivisten (i ordets beste forstand) Boine har nedtonet kampviljen, må de tro om igjen.

Det modne, meditative samspillet er på ingen måte en innadvendt handling. Gjennom feltopptak av sildrende elver og vindpust uttrykkes en utadvendt erkjennelse og oppmerksomt nærvær til naturen. Lavmæltheten er dessuten en påminnelse om å 

 . For dette er et album som krever at lytteren hører fornemmelsene, finfølelsen i et pianospill som til fingerspissene mestrer antydningens kunst. En vokal som er som sterkest på sitt svakeste. En tro på at den som hører, også føler.

 Jávkat/So We Don’t Fade Away» utfyller den åpne tittelen, «Amame», som oversatt til norsk ellers kan forstås som f.eks: «Så vi ikke... [ glemmer].» I de sparsomme arrangementene skaper stillheten rom for erindring, for å puste, og kjenne etter.

Dette er for øvrig første gang Boine gjør en studioversjon av ikoniske «Elle», temasangen fra filmen «Kautokeino-opprøret» av Nils Gaup, oppkalt etter en av opprørerne, Ellen Aslaksdatter Skum. Borte er den svulmende elektronikken, tilbake står stemmen og teksten: 

De rahtase jienaheamit fas de golggiihii sátnerávdnji / The lips of the silenced people bursted out in speech / The stream of words once again were flowing.

 Sangen fungerer også som et vitne om at siden Boines debut «Jaskatvuoda Manna (Etter stillheten)» fra 1985, og enda mer etter det internasjonale gjennombruddet «Gula Gula» er det få – om noen – som har talt tydeligere enn henne.

 kommer også til uttrykk gjennom tolkninger av flere samiske lyrikere, blant dem Karen Anne Buljo, Ros-Mari Huuva og Kerttu Vuolab. I tillegg kommer en nydelig versjon av Stian Solis «Mihá» («stolt»), omskrevet til nordsamisk. Samtlige er mer virkningsfulle enn det ene engelskspråklige sporet, «If Tomorrow’s Mine», hvor Bugge bryter magien med servile arrangementer.

Men det er lett å føle ærefrykt i møte med Boine. Hun besitter en kraft få kunstnere er forunt. Når «Amame» runder av med «Mu Oappá Niegus / My Sister’s Dream», er det med åndelig autoritet. Som en sjamanistisk, transcenderende oppvåkning fra de forutgående salmene.

En gjensidig tillit og respekt som hører til sjeldenhetene

Mari Boine &Bugge Wesseltoft

Stille aktivisme

Når «alle» skal være hundre prosent seg selv, ender man fort med at mange blir helt like. Det unikt identitetsbærende kjøpes nemlig på ganske identiske utsalgssteder. Så også i musikkbransjen, hvor sjangerblanding de siste årene har blitt en definert sjanger, en bås i båsen. Og når man har like verktøy, skal det kløkt til for å lage noe som ikke bare skiller seg ut i mengden av likelydende, men også er verd å feste seg ved.

Nå skal det ikke påstås at det Gangar gjør på debutalbumet «Stubb» er noe genuint eget. Folkrock er på sett og vis et tidlig eksempel på sjangersammenføyning, med avgreininger til alt fra viser til psykedelisk progressive uttrykk. Også det å sammensette hardrock og folkemusikk har blitt gjort før – mang et svartmetallband ga seg tidlig folketoner i vold. Et av Gangars store forbilder, svenske Hoven Groven, har siden 1989 vært nordiske foregangsfigurer for denne avarten av folkefestmusikk.

 , Gangars hardslåtter spiller opp til en egen vals, pols eller reinlender. Frontmann og felespiller Mattias Thedens har funnet melodier i arkivmateriale som har vært samlet inn fra hele Sør-Norge – noe han har til felles med flere andre av landets ledende tradisjonsutøvere. Mange av dem eksperimenterer forbilledlig nyskapende med materialet.

Thedens funn har knapt blitt fremført av andre i nyere tid. Når slåttene så arrangeres av en gjeng som har bakgrunn fra rock, metal og jazz, i tillegg til tradisjonsmusikken, blir de både friske og freidige. Legger du til at Gangar tar det å spille opp til dans på alvor, for eksempel ved å danne halling-moshpit under konserter, nærmer man seg noe helt eget å feste til. En slags gjenoppfunnet brukskunst.

at noe av energien fra konsertene, nesten nødvendigvis, ikke er gjenskapt på plate. Referansene til AC/DC og Metallica låter også litt tammere og klammere her. Men mye er i hevd, ikke minst når munnharpe-virtuosen Kenneth Lien bidrar med disko på «Murukleiven». Verdt å nevne er også svartjazzete «Skrebrua» og særlig «Masurka fra Herefoss», med huldervokal av Synnøve Brøndbo Plassen. I disse og det hemningsløse avslutningssporet «Hennar Valborg» får Gangar ettertrykkelig frem hvorfor dette ikke frieri til egen nisje, men ment for massene. Og om det derfor ikke frister å høre dem på skive, så for dansens skyld, opplev dem live.

Gangar

Folkefest

Chris Monsen

Med sitt mangeårige Coin Coin-prosjekt har saksofonisten, komponisten og bandlederen Matana Roberts hentet inspirasjon fra sitt eget slektstre. Slik forteller hen historier til personer som i tur har speilet det amerikanske samfunnet. Påfallende ofte har historiene til disse personene, dramatisert i ord og musikk, hatt gjenklang i en nåtid, og således er de eksempler på at man så altfor sjelden klarer å ta lærdom av fortidens feiltrinn.

Nok et eksempel på dette får vi med det femte og nyeste kapittelet i prosjektet, «In the Garden». Her henter Roberts frem historien til en kvinne som døde som følge av komplikasjoner etter en lovstridig abort. Et tema som, tragisk nok, er blitt høyaktuelt igjen i Roberts’ hjemland USA.

 tung, kan også den lydlige fortellingen her være utfordrende. Roberts har tidligere hentet inspirasjon fra såkalt «quilting», en tradisjon med lappeteppemaking der de ulike «lappene» representerer ulike deler av, eksempelvis, en historie. I Coin Coin-serien er de musikalske lappene både små og store: korte og lengre stykker med musikk. Noen er rent instrumentale. Et par, som åpningen «We Said», er et sammensurium av stemmer og instrumenter. Andre igjen, og kanskje de som man enklest kan hekte seg på, består av Roberts’ «spoken word»-artede fortelling over musikalske baktepper.

Disse bakteppene fremstår ofte mest som stemningsskapende for fortellingene, men av og til vokser det frem noe musikalsk interessant i seg selv i forlengelsen av ordene. Som på «Unbeknownst», der Roberts legger såre saksofontoner over skjærende strykere og saktmodige, men standhaftige trommer. På stykker som «A(way) Is Not an Option» vokser det dramatiske i musikken sammen med fortellingen. Her, etter en forsiktig innledning, tiltar det rytmiske tempoet i det historiens hovedperson medgir at hun igjen er med barn. Huggende strykere understreker de pressende trommene, som for å antyde stresset hos hovedpersonen.

 spiller saksofonistene Roberts og Darius Jones kontrasterende: den ene ettertenksomme, luftige linjer, den andre i kjappe vendinger, langt kvassere i tonen. Etter hvert virvler de seg inn i hverandre, fulgt av bassklarinett, piano og gnissende strykere. Her er uro og konflikt, muligens både indre og ytre. Konflikten synes å løse seg på «How Prophetic», som drives frem av bastante, nesten rock-artede trommer. En avgjørelse er tatt. Men til hvilken pris?

«In the Garden» er en prøvende lytteopplevelse, både tematisk og fordi den i stor grad unngår musikalske tema som kan hjelpe lytteren med i historien. Men den har bærende elementer man kan feste seg til. Trommene fremstår ofte som albumets hjerteslag, og fortellingen er gripende. Formuleringen «My name is your name, their name is our name» fungerer som gjennomgangstema på albumet.

På «For They Do Not Know» (en tittel som peker til bibelverset Lukas 23:34: «far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør») messes det med økende intensitet og styrke, som for å påpeke at hovedpersonens skjebne ikke er unik. Gitt utviklingen i USA – og andre land – står mange i fare for å oppleve slikt igjen.

Magasinene

Utvalgte saker

Musikkanmeldelser