#fff

Bonnie Prince Billy ville egentlig ikke slippe flere sanger ut i denne vonde verden.

Trubadur i turbulens

Som plateartist var Erik Bye aldri mer ­imponerende enn helt til slutt, på «Støv og stjerner».

Høvding i hundre

Rytmisk ­Musikkonservatorium i København fyller 40 år. Skolen høster stadig flere lovord – og kritikk.

Utdanning i endring

#000

Filmen og plata «Wuthering Heights» er nye bevis på at popkulturen omfavner gotikken.

Stormfulle vibber

Arvid Skancke-Knutsen

Er Motorpsycho anno 2026 en tidsmaskin? En slags retro-futuristisk romrakett fra et gjenopptrykket tegneseriehefte? Noen løsrevne og lett brente sider fra et musikkhistorisk oppslagsverk? Eller bare en seiglivet og innbitt duo som nekter å kaste inn håndkleet – og fremdeles har noe kreativt å melde?

Svaret er vel stort sett ja på alt sammen. I sin følgetekst til det nye albumet slår Bent Sæther & co. fast at klokken på kontrollpanelet står på rundt 1970. Her postulerer de i tillegg at kunstformer er best i oppstartsfasen, før regler, formler og forventninger faller på plass. Før klisjeene stivner. Og i dette spesifikke tilfellet: før den psykedeliske hardrocken fryses og fanges i sine egne mønstre.

 fremdeles var noe ukjent. Og en tid da den historiske landveien lå åpent foran oss, i det de første tonene av «Born to Be Wild» var i ferd med å bli slått an. Som knokkelen som kastes virvlende rundt i luften i åpningsscenen i Stanley Kubrick-filmen «2001: A Space Odyssey».

Å søke mot en «paradisisk» tilstand, med hva det måtte innebære av muligheter for uskyld og frihet, er naturligvis en betydelig målsetning. Mest sannsynlig er det en bortimot bortkastet ambisjon, der man i beste fall kan håpe og fange et gjenskinn av potensialet som en gang fantes der, da det musikalske magmaet fremdeles fløt fritt.

– det er lov å prøve, og få har prøvd så hardt, så godt og så lenge som Sæther og Snah. Det bærer mer enn 50 utgivelser i forskjellige formater vitnesbyrd om. Mange av dem har nettopp vært ambisiøse – i konsepter, innpakning og musikalsk fremdrift. Denne gangen får vi syv låter stort sett musikalsk forankret i de tyngre overgangene mellom seksti- og syttitallet. Og innimellom også med politisk brodd.

«The Gaia II Space Corps» er ikke blant Motorpsychos mest komplekse verk, til tross for at de tekstlige tidstrådene strekker seg fra urfolkskonflikter («Fanny Again, Or») til fremtidig erobring av stjernene (tittelkuttet), samt en lang rekke referanser til titler og bruddstykker fra rockehistorien. Men albumet er godt gjennomført, til slutt selvsagt med en coverlåt fra det forjettede året 1970: en strålende versjon av Detroit-bandet The Frost og deres «Black as Night». Et av høydepunktene her.

Motorpsychos tredje album uten fast trommeslager, men nok en gang gjør Olaf Olsen et supert innhopp. Det samme gjelder bidragene til svenske Reine Fiske, som sammen med Snah sørger for at gitararbeidet ofte tar fyr. Midtveis i platen finner Snah til og med frem en elektrisk sitar. Han synger også fint på «The Oracle», som ivaretar den mer pastorale siden av musikken.

Ellers blir jeg i direkte godt humør av omslagskunsten til Motorpsycho-fan, forfatter og illustratør Johan Harstad. Han har her skapt et nostalgisk bildeunivers som leder tankene til selveste Lyn Gordon. Slik Motorpsycho på mange vis har cruiset gjennom sitt eget kosmos siden oppstarten i 1989, 

to boldly go where no man has gone before

. Eller i hvert fall tilbake til gutterommet.

De postulerer at kunstformer er best i oppstartsfasen

«The Gaia II Space Corps»

Tilbake til Eden

Chris Monsen

De som har hatt gleden av en konsertopplevelse med Signe Emmeluth, fjorårets Spellemann-vinner i jazz-klassen, kan ha fått med seg hvordan hennes sprudlende og oppfinnsomme spill forplanter seg til noe kroppslig: Små steg som kan minne om en form for dans, eller et tydelig smil om munnen bak altsaksofonens munnstykke.

Dans, og for den del smil, er ikke alltid forbundet med den type avansert og utforskende jazz som Signe Emmeluth lager, eksempelvis med prosjektet Emmeluth’s Amoeba. Men dette er viktig for å fange noe av essensen i bandets musikk, der den hopper rundt, nettopp som i en slags dans.

Den humørfylte utforskergleden til medlemmene – Emmeluth på altsaksofon, Karl Bjorå på elgitar, Ole Mofjell på trommer og Christian Balvig på piano – skinner igjennom i hvert krumspring, med en tydelig kjærlighet til samspillet.

 også tittelen på Emmeluth’s Amoebas fjerde album siden debuten «Polyp» fra 2018. Hver og en av disse utgivelsene har bydd på energigivende musikk med et stadig tydeligere Amoeba-artet avtrykk, og «With Love» er nok et lysende eksempel på deres stadig skiftende form. Men om bandet er en markant enhet, er bidragene til hvert av medlemmene like fascinerende hver for seg.

Signe Emmeluth er som alltid en fryd å følge. Bare i åpningsstykket «Amoeba 1» beveger hun seg fra myke, lette linjer med en klar tone i åpningssekvensen, til flerrende sonderinger høyt i registeret i den arrige midtsekvensen. I fornøyelige «Hubby» spiller hun lekne, eggende repetitive toner, som Balvig og Bjorå kaster seg på.

Bjorås fingernemme solo drar «Golugele» over i «Amoeba 2», mens Mofjells trommespill kan minne om slik Ronald Shannon Jackson spilte med Ornette Coleman på 1970-tallet; en kraftfull kontrast til det mer agile og lette i musikken. Men Mofjell kan også spille nennsomt og vart, som når han bruker børster på det balladeaktige sistesporet «Gåen».

 skjer på «With Love». Man blir dratt med i mange retninger, fra storm styrke til det spenningsfylt stillferdige. Men musikken har altså sine dansende kvaliteter, og er dessuten full av kjærlighet.

«With Love»

Signe jazzen

Tom Skjeklesæther

De av oss som hører på The Delines, eller leser låtskriver Willy Vlautins romaner, eller begge deler, vet at enhver ny plate og enhver ny roman, tar oss sporenstreks til en versjon av Amerika bak fasadene. Det holder med et blikk på fotografiet som pryder Portland-bandets nye album, med den filmatiske tittelen «The Set Up»: Vi ser et gatehjørne som alle som har kjørt seg vill under en amerikansk roadtrip kan kjenne seg igjen i. Et sted du ikke blir til sola går ned.

De feilbarlig menneskelige menneskene som befolker sangene og historiene til Willy Vlautin har gjerne et par ting til felles. De har gjort noe som gjør at de trenger å komme seg bort raskest mulig, eller så sitter de i saksa takket være sin egen uforsiktighet, naivitet og/eller tilkortkommenhet.

å slå opp i ordboka for en presis definisjon av betegnelsen «grifter»: «A person who engages in petty or small scale swindling». Dette er «yrkesvalget» som har tilfalt flere av karakterene i disse sangene.

Albumet er en raskt utgitt oppfølger til fjorårets svært vellykkede «Mr. Luck & Ms. Doom». Tittelkuttet, «The Set Up», er delt opp i tre, og likner en skittenrealistisk novelle av Raymond Carver. Eller kanskje som en umorsom versjon av NRKs legendariske radiohørespill fra 1960/70-tallet, «Dickie Dick Dickens». Bare at The Delines’ vokalist, Amy Boone, på ingen måte minner om Effie Marconi, Dickies ikke 

 andre sangen her, «Can You Get Me Out of Phoenix?», møter vi datteren til en 

My dad died in his car, had a heart attack / In his trunk was everything he owned / Under the spare was twenty grand / My mother took the money and put his ashes in the garbage can

. Det gjør vondt bare å lese. Kan dattera komme seg unna farsarven? Melodien svaier av gårde, orgelet bruser tilbakeholdent mens en tung barytongitar bygger opp dramaet.

Ellers er tre av de tolv musikkstykker på albumet instrumentaler, der Cory Grays trompet holder den bleke stemningen ved like og lar filmen rulle.

synges tittelens navn av et kor, og representer alle som er skakkjørt av USAs opioidepidemi. I «Keep the Shades Down» formanes det 

, mens musikken uanstrengt finner den evige countrysoul-grooven.

«The Set Up Part 2» skrur funken opp et par hakk, i retning Isaac Hayes, og «The Reckless Life» parer trumpeter og sylskarpe wah-wah-gitarer med historien om 

best friend Bonnie, a hopeless romantic in love with every guy on TV

 kommer godt uti plata. «Walking with His Sleeves Down» er en avstandsobservasjon av en som må gå med skjorteermene nede (formodentlig for å skjule nålestikkene), 

. Her er det bare piano og Amy Boones stemme, som en kvinnelig Tom Waits som namedropper både countryforteller Tom T. Hall og metal-pionerene Judas Priest.

«The Set Up»

Skjebnetungt

Eirik Blegeberg

Peter Gene Hernandez er pastisjpopens ener, tidenes mest populære bryllupssanger 

en approprieringsmaskin. Slik man kanskje blir med en onkel som var Elvis-imitator og når en selv gjør sine første penger ved å imitere Michael Jackson.

Men dette er altså Bruno Mars’ bakgrunn. Og siden forrige soloalbum – gigantiske «24K Magic» (2016) – har han både produsert retrosoulfunk med Anderson Paak i Silk Sonic, sunget kraftballaden «Die with a Smile» med Lady Gaga, laget cheerleader-K-pop med Rosé på «APT» og stukket nesa si innom favelaen i Rio på den veldig brasilianske kortlåta «Bonde do Brunão».

Riktignok ble Honolulu-fødte Mars kritisert for kulturell appropriering etter sistnevnte i fjor sommer, men slapp unna – fordi han har det rette glimtet i øyet. Og fordi han sier de rette ordene mens han assimilerer andres greie, for eksempel: «Eu te amo Brasil».

Bruno Mars er snikete, er han også en showmann som virkelig elsker 

: romantikk, kvinner, cha-cha-cha, smørsoul, profesjonelt håndverk, Curtis Mayfield, meksikanske trompeter, masse perkusjon og et ekstra lass med congas, slik de her er spilt av Daniel Rodriguez. Han er mindre opptatt av albumformatet, og har vel ikke laget en nesten-bra plate siden debuten «Doo-Wops & Hooligans» fra 2010.

Men ferske «The Romantic» er hakket mindre enerverende og 

 enn «24K Magic». Dels fordi hovedinspirasjonen her helt enkelt er romantisk rhythm & blues fra syttitallet, med hint av både Philly-soul og Motown – uten at alt treffer av den grunn. Første single, «I Just Might», er nynnbar popfunk som jogger på overflaten, men som aldri går dypt nok. På «God Was Showing Off» prøver Mars seg som førsteelsker, men forfører nok ingen (??) med dette: 

You know, whoever said God don’t have favorites / Never seen you before

åpningskuttet «Risk It All», der han er desperat etter å vinne dama, og «Why You Wanna Fight?», der han er desperat etter å ligge med dama. La meg også slå et slag for platas siste: soulballaden «Dance with Me», der Mars drømmer om saktedans hele natta lang. 

put your pride aside, right here next to mine

igjen, så kan nye generasjoner oppdage The Stylistics i samme slengen. De gjør alt det Bruno Mars gjør bra enda bedre, og i falsett.

«The Romantic»

Romantikk, takk

Det føles lenge siden det «virtuelle» bandet til Blur-sjef Damon Albarn og tegneseriekunstneren Jamie Hewlett med noen som helst rett kunne betegnes som et sideprosjekt. Etter snart 30 år med fire tegnede pøbler i front av gruppa, leken samfunnssatire på agendaen og et betydelig antall praktmelodier, er duoen nå aktuell med sitt niende studioalbum.

De ytre omstendighetene rundt «The Mountain» kan oppsummeres omtrent som dette: Etter å ha hatt et anstrengt forhold i nesten 15 år, fant Albarn og Hewlett sammen igjen etter at fedrene deres døde med ti dagers mellomrom i 2024. For å bearbeide sorgen og søke inspirasjon dro de på en pilegrimsreise til India, noe som preger både musikken og tekstene på albumet. Et stjernelag av indiske musikere bidrar, deriblant Anoushka Shankar, Ajay Prasanna og de gitarspillende brødrene Amaan og Ayaan Ali Bangash, og deres tilstedeværelse er hørbar gjennom det hele – i enkelte tilfeller som drivende element, som på tittelsporet.

 er som vanlig lang og variert. Det slående denne gangen er hvor mange av dem som ikke lever lenger. Damon Albarn har saumfart arkivene og funnet ubrukte opptak av tidligere samarbeidspartnere, fra Dennis Hopper og Bobby Womack til Tony Allen og D12-rapperen Proof. Fra de levendes leir dukker blant andre Johnny Marr, Paul Simonon og Idles opp.

Det er mye savn og vemod i disse tekstene, som når Albarn synger til faren Keith: 

Sweet prince, don’t be sad / You were never meant to be here

. Samtidig er jo reinkarnasjon et helt sentralt konsept i indisk filosofi og hinduisme, og spøkelseskoret Albarn dirigerer på «The Mountain» viser framfor noe at gjenfødelse kan anta mange former og toneleier: På «Manifesto» rapper Proof hardt og profetisk om volden som skulle koste ham livet i 2006, mens Mark E. Smith åpenbart koser fletta av seg på den korrekt titulerte «Delirium» 

(You shrunken China-chief-head dealer / With wooden tits on the front of the ship!)

 Omar Souleyman og rapperen Yasiin Bey (tidligere kjent som Mos Def) matcher begge den nervøse energien i «Damascus», og discorusleren «The Moon Cave» er skivas svært elegante burde-blitt-hit.

Ikke alt fungerer like godt, dog. Sentimentale «Orange County» høres ut som The Flaming Lips med farlig lavt blodsukker, og estetikken i Idles-gjestede «The God of Lying» – 

 i spøkelseshuset – kommer minst 26 år for seint. Det er også synd at den Bowie-aktige midtempo-balladen «The Empty Dream Machine» torpederes av et malplassert vers fra Black Thought (i skarp motsetning til bidraget hans på «The Moon Cave»).

Mye tyder likevel på at «The Mountain» blir stående igjen som Gorillaz’ mest gjennomførte og konsistente album siden «Plastic Beach» (2010).

Gjenfødelse kan anta mange former og toneleier

«The Mountain»

Spøkelseskoret

Ida Messel

g når alt er forbi / Høres ingenting lenger / Ingenting / Og det høres.

 Slik lyder Nils-Aslak Valkeapääs (1943–2001) sluttsetninger i storverket «Beaivi, áhčážan» fra 1988, i Harald Gaskis oversettelse. I Martin Bjørnersens tekst om multikunstneren Valkeapää – bedre kjent som Áillohaš – fra Musikkmagasinet 6. februar, var nettopp dette utfyllende tomrommet en ledetråd. Áillohaš’ diktopplesning er «så hypnotisk stillferdig at språk glir over i ren pust», skriver Bjørnersen.

DJ, musiker og produsent Niilas’ nye album, «Nama Haga», nikker også til behandlingen av tomrom i Áillohaš’ kunstnerskap – nærmere bestemt maleriene hans som mangler tittel, «Uten tittel», eller 

på nordsamisk. Áillohaš’ malerier har til felles med Peder Niilas Tårnesviks elektroniske musikk at de er øyeblikk som stort sett er skjermet for språklig korrupsjon.

 i alle fall hatt egne melodiske bein å stå på gjennom albumene «Also This Will Change» (2020), «Stone Skipping» (2022), «Hydrophane» (2022) og «River of Noise» (2023). De er alle teksturerte, klangfargede stemningsrapporter som løper over hoftesvingende klubbrytmer. Likevel har lydbildet blitt stadig mer raffinert i løpet av Niilas’ diskografi. Selv om han mener at «Nama Haga» er det mest tilgjengelige han har laget på en stund, er det også noe av det mest kompliserte.

Detaljrikdommen bretter seg ut fra åpningssporet «Crossroads», som om man får nye briller tredd over nesa og alt blir skarpere. Sporet er det mest introspektive på plata, samtidig er det bevegelse i låta, drevet fram av den eteriske 2-step-rytmen. Lydene til Niilas treffer ikke lytteren stående eller sittende, men lar hen forflytte seg sammen med musikken.

 minimalt harmonisk tonespråk, og får retning gjennom måten repetisjoner utvikler seg, gradvise skift av gangen. Når Therese Eggesbø (Resa Saffa Park) kommer inn i et vokalparti på «Bye Bye», og i så måte gjør utgivelsen mer språklig en ellers, er stemmen også mer som et vagt synthslør enn en forteller.

Instrumentlydene skiftes ut og bytter på plassen de tar i rommet. Sånn blir riffene som trer inn på tittelsporet, «Team Rokket» eller «Get Out», mer som erklærende fanfarer enn melodibærende elementer. Det kan virke på grensen til malplassert når det først presenteres et instrumentalt 

Albumet har en munterhet og oppfarenhet over seg. Det gjelder også der det tonale fundamentet er godt forankret i moll, som på det enestående tittelsporet.

, pipende lyse pianoklimpringen på «Can Dance» kan det også finnes et drag av melankoli, uten at stemningen trekkes ned. Det er som om man danser, ikke bare av ren glede, men fordi man puster lettet ut over at noe vanskelig har løst seg. Ikke at vanskene er 

ute av syne: De kan få være en morsk, buldrende bass på «Can Dance», bråketrommer på «Nama Haga» eller bitre orgel-akkorder à la en forvrengt Dressmann-reklame på «Get Out».

Det samme gjelder folketone-taffelen på «Jämtland», gjestet av Why Kai, eller den trommefokuserte «Get up for You». Det er lystige og energiske spor, men det er ikke en munterhet som tvinges over på lytteren, og heller ikke en munterhet som fortrenger stress og plager. I stedet kan man på gyngende vis sone ut og inn i sin egen hypnotiserende grubling, og være helt tilfreds i det.

Ikke en munterhet som fortrenger stress og plager

«Nama Haga»

Deilig tomrom

Aslaug Olette Klausen

I fjor på denne tida spurte – og svarte – Bonnie Prince Billy seg selv: 

Is my singing in vain?/ No, no, of course not

Med en så omfattende karriere bak seg, både som Bonnie Prince Billy, Will Oldham og Palace Music/Songs/Brothers, er det selvsagt ikke alt han har laget som er like minneverdig. Men nye «We Are Together Again» viser at det foreløpig er liten fare for at det blir for mye av det gode.

I hvert fall ikke når Bonnie Prince Billy gjør det han er best på: Lager historier med poetiske øyeblikksbilder fra det som formodentlig er hverdagslivet i Kentucky. Ikke nødvendigvis fra hans eget liv, men slik han med omtanke ser på seg selv og menneskene omkring seg – enten de er fiksjonelle karakter eller ikke.

 slo den latente countrymusikeren Billy ut i full blomst. Da gikk han sammen med produsent David «Ferg» Ferguson (Johnny Cash, John Prine, Sturgill Simpson) i sistnevntes Nashville-studio. Denne gangen har han vendt tilbake til hjemtraktene i Louisville, med lokale medmusikanter og flere tidligere samarbeidspartnere, i tillegg til sitt faste turnéband.

Det er likevel ikke fritt for at «We Are Together Again» slekter på Nashville-plata. For eksempel er det flust med bluegrass-vendinger på «Vietnam Sunshine», med Catherine Irwin på gjestevokal.

Åpningssporet «Why Is the Lion?» og avslutningen «Bride of the Lion» er ellers gjestet av Lacey Guthrie, Tory Fisher and Katie Peabody (fra bandet Dutchess). Deres koringer bidrar behørig til den angstbiterske endetidsstemningen, eller som Bonnie selv har omtalt sangene: oder til det beistet som kalles frykt.

 tingenes begredelige tilstand, er det ikke rart man blir redd. Løsningen Oldham foregir finnes i fellesskapet, i å bry seg – men det betinger jo at en er i stand til å ta imot, og ikke gjør som hovedpersonen i sangen «They Keep Trying to Find You». Hen holder seg for øyne og ører, og trekker for gardina: 

Becoming one with the darkness within / Which has never been anyone’s friend.

Da er det bedre å huske på, som Oldham synger så fint i «Life Is Scary Horses», at 

. På «(Everybody’s Got a) Friend Named Joe» fortsetter han i samme takknemlige spor, og takker for vennen Joe som kommer på døra til han som har stengt seg selv inne og verden ute. Og om ikke alle har en slik venn, så kanskje flere av oss kan begynne å være litt mer som Joe?

Bonnie Prince Billy lever uansett som han preker, helt til siste strofe hvor han og koristene banker på hjertedøra med de magiske ordene: 

«We Are Together Again»

Oder til frykt

London-labelet PC Music la ned virksomheten – for alt annet enn arkivariske formål – for et par år siden. De skulle greie seg greit, og Danny L Harle er intet unntak.

tredje album, men han mener selv det er den «egentlige debuten», fordi han pløyer inn i så ny materie her. Men selv om tempoet er skrudd ned, melodiene mindre barne-tv-aktig-naive og 

 byttet ut med lagvis progresjon, er det mange konseptuelle likhetstrekk med førstealbumet «Harlecore» (2021).

Albumet benytter det samme soniske vokabularet: lyse, glassaktige synther, trance-arpeggioer, euforiske oppbygginger. Disse elementene bærer sterke kulturelle assosiasjoner
med klissete, synth-sentimentalitet: solbleket hud, piggete hår, lukten av energ­idrikk og spraydeodorant.

 alt han vil at han har strøket «hyper» fra hyperpop og står igjen med et mer seriøst produkt. Men når sydentur-stemn­ingen med bestegjengen når sitt «Stereo Love»-(2009)-høydepunkt på «Island (da da da)», er det klart at Danny L Harle på ingen måte har klart å rømme fra seg selv. Godt!

«Cerulean»

Tropisk nektar

Musikkanmeldelser

Chris Difford og Glenn Tilbrook ble, da de dukket opp i punk/new wave-virvelvinden på slutten av 1970-tallet, beskrevet som den nye generasjonens «Lennon-McCartney». Med bandet Squeeze laget de førsteklasses popmusikk som befinner seg på samme hylla som det beste fra Nick Lowe og Madness.

Hører du på «Greatest Hits» fra Squeeze – den finnes og teller 20 sanger – er det som å ta tidsmaskinen tilbake til da England var 

, da pubene ikke først og fremst ble lagt ned, og da musikk og mote befant seg på gata og ikke innestengt i en datamaskin.

Femti år etter at de først gjorde seg gjeldende, er Squeeze fortsatt en kraft å regne med. I fem tiår har de skreddersydd engelsk musikk som iblant lykkes med enhver låtsmeds ultimate mål: å skape en flik av tidløshet. Uten at Difford og Tilbrook av den grunn er bestevenner.

– La oss si det slik, Chris og jeg feirer ikke jul sammen, men når det kommer til musikken, er sangene vi skriver det som alltid fører oss sammen, forklarer Glenn Tilbrook via en Zoom-link.

Bandet han og Chris Difford dannet for et halvt århundre siden, skal slippe to album i løpet av 2026. Bakgrunnen for Tilbrooks typisk engelske understatement i sin klargjøring av forholdet til kollegaen, er at Difford i 2017 slapp selvbiografien «Some Fantastic Place: My Life in and out Squeeze», der han omtalte Tilbrook på måter som ikke falt i god jord hos Tilbrook.

Det må ha handlet om nyanser som er tydelige først og fremst for Tilbrook, for kritikkene av boka trekker frem det motsatte: Diffords respekt for Tilbrook.

– Innledningsvis tenkte jeg at det ikke ville være aktuelt å jobbe med Chris igjen etter det han skrev, men merkelig nok har forholdet oss imellom forandret seg til det bedre etter dette, sier Tilbrook.

Glenn Tilbrook og Chris Difford har en felles historie som strekker seg enda lenger tilbake enn til dannelsen av Squeeze, til da Glenn bare var 16 og Chris 19. Da skrev duoen et tema-album sammen, tolv sanger som nå kommer ut under tittelen «Trixie’s» – historien om den fiktive London-nattklubben med samme navn og stedets klientell.

La oss si det slik, Chris og jeg feirer ikke jul sammen

Duo-lingo

Frida Fliflet

Hvem er nåtids-Norges største musikalske eksport? Girl in Red, Alan Walker, tja – det er vanskelig å komme på en bedre kandidat enn Aurora.

I 2024 la osingen ut på en verdensturné kalt «What Happened to the Earth?», som solgte over 300 000 billetter. Den største konserten her blei spilt på et utsolgt Palacio de los Deportes i Mexico by, på Día de los muertos. I tillegg til de 18 000 publikummerne i salen var et filmcrew med, og resultatet av dette er nå blitt konsertfilm.

 kontekst her: Filmens start, med et par lynraske klipp fra prøvene og backstage, hinter til at vi kanskje skal få noen innblikk i Aurora og bandets tanker, men den gang ei. Et par fans som venter utenfor, får bare så vidt komme til orde før det klippes videre.

Filmen brytes opp flere ganger av disse ørsmå fan-møtene, som virkelig kunne skapt en god ramme. Utkledde, sjenerte og boblende av forventning er Auroras såkalte «weirdos and warriors» et rørende syn, og filmen hadde vært en glitrende mulighet til å faktisk snakke 

med dem; å gi dem tid og rom til å reflektere og fortelle. Auroras fans er hardcore, på godt og vondt – de er en type kultete fans på et nivå ingen andre norske artister kan skilte med.

 med hendene på ryggen og en stor blomsterkrans på hodet, rekker å si noe som sikkert er sant for mange fans: «Aurora er som en … motivasjon. Og også som et trygt sted.»

Det er dét: Auroras univers er et sted å høre hjemme for de som føler seg rare og utenfor. For dem er hun veldig mye mer enn bare musikken. Og hovedpersonen sier det igjen og igjen mens hun flagrer rundt på scenen: Vi er alle «children of the world», og her i salen er vi «this big family of people who is all fucking weird. And we’re all in it together. Which kind of helps».

sømløs, smart dramaturgi, og Aurora er sitt vanlige, overveldende jeg: Teatral på en merkelig ekte måte. De store faktene og inderlige ordene er 

for mang en nordmann, men går rett hjem hos latinamerikanerne. Ikke minst synger hun helt strålende live, backet av sitt faste, bunnsolide band under Fredrik Svabøs ledelse.

er ikke like strålende. Men det er unektelig fint å se meksikanske menn med bart og skinnjakke 

det til alveaktige elektro-folk-låter. De er så inni musikken at de ikke enser filmkameraene rett framfor nesen deres. De er rett og slett i øyeblikket – og lite er med aurorask enn akkurat dét.

Til Mexico!

Hello, Simon Halsey! På lørdag gjør Oslo-filharmonien sin første sing-along-konsert. Det er neppe noe de fleste assosierer med profesjonelle orkestre?

– Vel, jeg er ganske kjent for å ha gjort sing-along-konserter, spesielt i Tyskland, og i England har vi hatt dette i over femti år. Det er kanskje litt seint å ta med denne ideen til Oslo, men jeg håper det tar av og blir en kjempestor suksess som vil spre seg videre. Konserten er 

, så denne sing-along-konserten er bare det første av 

nye formater vi kommer til å introdusere, og hvis det går bra, vil vi bli modigere med prosjektene framover.

Flere formater, sier du – hva da, for eksempel?

– La oss starte med hvorfor vi gjør denne sing-along-konserten. Oslo-filharmoniens kor er amatører, selvfølgelig, men de holder en veldig høy standard. Som du vet har de konsertene sine i Oslo Konserthus, og folk kommer for å høre på dette, og det er, selvfølgelig, en veldig god måte å ha konserter på. Men jeg er lidenskapelig opptatt av ideen om at folk kan 

 i profesjonelle konserter. Så nå på lørdag kommer masse folk til å synge med orkesteret! Vi blir over tusen som lager musikk sammen.

Dette utvider OFO sin rekkevidde enormt; vi når flere folk og berører dem på nye måter. I alle Oslos gater vil du ha folk som sier «åh, jeg 

med Oslo-filharmonien!» 230 kommer tilreisende fra utlandet, som er kjempebra, bare tenk på de økonomiske virkningene! 230 folk på hotell, på kafeer, som bruker taxi! Og alle disse vil dra tilbake til byene sine og si «Ohhh, jeg har sunget med Oslo-filharmonien!»

Nyhetene hver dag er grusomme – til og med i Norge, bare 

hvordan det er om du er britisk eller amerikansk – så det å møtes, ­puste sammen og skape musikk sammen, det er 

viktig. Og det er absolutt hundre ­prosent utsolgt! Det er dette vi kaller en vinn-vinn-situasjon.

De siste årene har klassiske orkestre blitt opptatte av å utvide horisontene og publikummet sitt; gjøre seg mer tilgjengelige. Er dette del av den strategien?

– Ja, selvfølgelig. Alle bør føle seg komfortable med å gå i konserthus, at et orkester er for 

. Den eneste måten du kan gjøre det på, er å åpne dørene: Ha åpent hus, besøksdager, besøke skoler og eldrehjem og sjukehus. Dette er spesielt viktig fordi det har blitt mindre synging og mindre kunst på pensum i mange land, så det blir opp til korene og kunsten å si: «Se hva vi gjør! Kom og prøv!»

Ja, det har vært en debatt i Norge om den minkende plassen kunstfag har på pensum –

Folk vil si: ‘Åh, jeg sang med Oslo-filharmonien!’

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Gaia II Space Corps

With Love

The Set Up

The Romantic

The Mountain

Nama Haga

We Are Together Again

Cerulean

Utvalgte saker

Glenn Tilbrook og Chris Difford i Squeeze var nyveivens Lennon-McCartney. I år er de aktuelle med to nye album.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Simon Halsey bare elsker kor.

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Gaia II Space Corps

With Love

The Set Up

The Romantic

The Mountain

Nama Haga

We Are Together Again

Cerulean

Glenn Tilbrook og Chris Difford i Squeeze var nyveivens Lennon-McCartney. I år er de aktuelle med to nye album.

Helt ok kon­sert­film med Aurora.

Simon Halsey bare elsker kor.

Helt ok konsertfilm med Aurora.