#fff

#000

Intimitetstyranniet har lenge invadert popmusikken. Nå er det også en strategi.

Se og hør

Med det hyperambisiøse albumet «Lux» gjør Rosalía den klassiske musikken pop igjen.

La det bli lys

For første gang på 35 år har hiphopen falt ut av Billboards topp 40. Hva er det som skjer?

Fallende stjerner

Sprokken fele, spysjuk på scena og turné i campingbil: Hekla stålstrenga fyller tjue år.

Står han av

Arvid Skancke-Knutsen

Da er det bare å ønske en gjeng talentfulle veteraner velkommen tilbake. Jeg var selv til stede på Lyse Netter-festivalen i Moss i sommer, og fikk oppleve en tiltalende dobbeltkonsert med disse to: King Midas og Kitchie Kitchie Ki-Me-O. Begge spilte musikk fra de nye platene som nå foreligger.

Det er gått35 år siden oppstarten av King Midas på Tåsen Skole i Oslo. De albumdebuterte først i 1997, og holdt en jevn aktivitet de neste ti årene. I 2013 gjorde de albumcomeback med den lekkert gjennomarbeidede «Rosso», som skaffet dem en velfortjent Spellemannpris i rock-kategorien. Nå har de skiftet farge fra rødt til hvitt, mens kjernen i bandet er skrellet ned til Ando Woltmann og Per Vigmostad.

 syvende studioalbum, starter med en soloppgang, og ender med «Infinite Sadeness» – det siste antakelig et lite nikk til det tysk-rumenske prosjektet Enigma. 90-tallet, duoens eget startpunkt, er en gjennomgående referanse her. Så er da også albumet spilt inn på et operativsystem fra 1997.

King Midas hadde en periode base i Berlin, og har hele veien hatt noe kontinentalt over musikken sin. De har hentet inspirasjon fra den internasjonale kunstrock-scenen fra 1970- og 80-tallet, kombinert med elementer av new wave, elektronika og mer discoide legeringer. Det har gjerne vært noe filmaktig over musikken deres, som om vi befinner oss i en øde europeisk storby etter mørkets frembrudd.

Woltmann og Vigmostad omtaler selv «Blanco» som «en følelse av å stå tomhendt igjen», om lengsler og emosjonelle vakuum. Man kan kanskje kalle platen en overflate med tidvis mørke understrømmer, som når Woltman gjentar linjen 

 igjen og igjen på «Over The Horizon». Det er noe på spill her under eksteriøret. En følelse av at frostnettene nærmer seg. At livet selv er i ferd med å blankes ut.

vellyd på denne hovedsakelig instrumentale utgivelsen, til tross for at musikerne sier at «Blanco» er spilt inn på billigste vis. Noen tidligere medlemmer og medhjelpere er tatt inn i varmen, men det meste er nok dyrket frem i duo-format. Det låter hele veien stemningsfullt og melodisk, samtidig som albumet iblant står i en viss fare for å ende opp som en slags lekker bakgrunnsmusikk. Om du derimot lytter mer aktivt, er belønningen desto større.

Det samme kan sies om «Temple for the Atheist» av Kitchie Kitchie Ki-Me-O. Enkelte partier fremstår som lett skisseaktige, men helheten er så god at jeg gjerne skulle hørt mer utviklede versjoner av låtene. Ofte er dette mørkt glitrende thriller-musikk av klasse, med store og kontrollerte krefter under det blankpolerte panseret.

 startet i 2009 opp som en slags norsk supergruppe under ledelse av Alexander Kloster-Jensen, med medlemmer fra Madrugada, My Midnight Creeps og Ricochets. De har en kort, men solid katalog.

Som King Midas har de her lagd et album som vekker mer assosiasjoner til lydlaboratorier enn svette rockeklubber. Samtidig sier begge disse hovedsakelig lnstrumentale platene noe om den menneskelige tilstand i vår tid, av levd liv blant kultur og kulisser. Sofistikerte elektro-pulser i skyggen av både 

. Lyden av et Europa etter regnet, men likevel før apokalypsen.

«Blanco»

Fra lydlaboratoriet

Aslaug Olette Klausen

Sofie Tollefsbøl har i et tiår ledet an i oktetten Fieh, et av landets fyrigste liveband. De siste årene har hun også gitt stemme til Andreas Røysum Ensemble – i tillegg til en hel del annet. Nå har nok et sideprosjekt materialisert seg, og Tollefsbøl er en fullbåren soloartist som Sofi O. Her er det en annen og kanskje mer personlig side av sangeren og låtskriveren som synes.

I hvert fall er låtene enda nærmere uttrykket til forbilder og inspirasjonskilder som Erykah Badu, Sun Ra og ikke minst D’Angelo. Det er også tydelig at Tollefsbøl har hørt mye på Sly and the Family Stone og annen funk og sensekstitallssoul.

Å si at hun har fjernet seg helt fra Fiehs fargerike former er en overdrivelse. I backingbandet finner vi Fieh-trommis Ola Øverby, pluss gitarist Johannes Nøkling Aagaard, som Tollefsbøl spiller med i et annet musikalsk – og snart albumaktuelt – sidesprang, Sojum Klub.

 var nok, kommer Fieh også snart med nytt materiale. Man kan spørre seg hvor hun henter inspirasjon til alle sangene fra, og svaret finnes i de selvbiografiske tekstene – som når hun i «Gogogogo» formidler hvor noe av engasjementet kommer fra: 

They wanna see you singing now / So let go, break it down, take it slow. 

På albumets mest eksentrisk-funky låt, «Milk», uttrykker hun seg derimot desillusjonert om det å være del av en kommersiell musikkbransje.

«Radio Sofi O» kan forstås som en slags finger til all alle som vil utnytte kunsten til egen vinning. Men også, som på «Cancelled!», en egenerklæring om å prioritere de nærere relasjoner, fremfor å 

play motherfucking gigs all over the place.

 det en søken etter nærhet på plata. Denne fins i stemmen, men like mye i arrangementene som stadig tar små soniske avstikkere fra velbehags-funken: Tilsynelatende for å understreke en avstand til den oppmerksomhetsjagende samtidskulturen hun beskriver i «Clique Clique Claque», albumets mest radiovennlige R&B-spor.

Og nå som stadig færre hører på radio på gamlemåten, og nisjeprogrammene forsvinner, er både denne låta og plata som helhet, i seg selv behagelig motkulturelt bevisst – og bevisstgjørende.

«Radio Sofi O»

Go, go, go

Marius Asp

Etter en årrekke med fenomenet som gjerne omtales som 

– en forkjærlighet for popmusikk i kraft av sin strømlinjeform og salgbarhet, her til lands personifisert gjennom mononyme sangere som Sigrid, Dagny og Ramón – føles det i stor grad som om lufta har gått ut av ballongen. I det minste etter de tre nevnte artistenes respektive siste livstegn å dømme.

Om den groveste poptimismen kanskje fortjener en liten hvilepause på tampen av 2025, er det ingen grunn til å gi opp troen på selve 

Den fortsetter, og vil fortsette, å være en livgivende kraft i dette ødelandet av en moderne eksistens vi alle er henvist til.

En fersk påminnelse om det kommer i form av «Again, for the First Time», den fiffig titulerte andreplaten til Iris Caltwait (som har utvidet fra mononym til polynym siden sist, og gitt etternavnet sitt en anglifisert schwung – 29-åringen heter egentlig Vilde Iris Hartveit Kolltveit).

 høstet en sekser på terningen fra den forhenværende ungdomskanalen NRK P3. Det er å ta hardt i. Samtidig er det lett å skjønne overreaksjonen. Dette er musikk som 

noe – noe mer enn å bli konsumert av så mange som mulig. I likhet med de fleste oppegående mennesker som er i ferd med å bikke 30, utforsker Kolltveit sin plass i verden på terskelen til voksentilværelsen, med alt det innebærer av tvil, savn og tap. Og hun gjør det på en åpen og nysgjerrig måte – uten å ty til snarveier.

Tidlige høydepunkter teller burde-blitt-hiten «I’m in the Corner, Alone» og «Honey, Baby». På førstnevnte synger Kolltveit kledelig flatt om å være verdens lykkeligste utstillingsdukke over et hook som kleber seg fast i hjernebarken, mens «Honey, Baby» kun trenger i underkant av fire minutter på å utvikle seg fra raffinert kammerpop til kontrollert shoegaze-eksplosjon.

 den boblende sprettballen «These Are Hard Times (Say the Words!)», R&B-dunstende og tungt vokalprosesserte «Serpentine», den gjennomvakre sveveballaden «Rodeo» og nittitallsfrekke «Spring Rush (A Hot Platonic Subatomic Crush)» – fire låter som fra hvert sitt hold befester inntrykket av en storøyd og egenrådig låtskriver.

Det skader heller ikke at produksjonen – signert Kolltveit og sparringspartnere som Askjell Solstrand (Sigrid, Aurora), Vetle Junker (Sondre Lerche, Skaar, Aurora) og Åke Olofsson (Den Svenska Björnstammen) – matcher låtmaterialet med lekre detaljer og en dynamikk som rommer intim soveromslyd og euforisk allsang, gjerne i en og samme sang.

16 låter er en drøy munnfull, og det er ikke sikkert «Again, for the First Time» ville tapt stort på å bli knadd ned til 13–14. Tvert imot. Samtidig forekommer det interessante og inspirerte ting gjennom nær sagt samtlige av disse 46 minuttene. Sånt inntreffer ikke hver uke i den norske popvirkeligheten.

«Again, for the First Time»

Steg for steg

Tom Skjeklesæther

Det er grunn til å tro at nordmenn ikke ville visst forskjell på Colter Wall og 

 om det ikke var for journalist Egon Holstads resolutte inngripen da kanadierens selvtitulerte debutalbum dukket opp i 2017. Colter Wall viste seg å være en genuin country & western-sanger som hadde faktisk bakgrunn som arbeidende cowboy, med en ranch i området der han vokste opp i Saskatchewan.

«Memories and Empties» er Walls femte album, og det er bare å slå fast at hans konservative versjon av sjangeren treffer den rådende trenden i moderne country. Colter Wall har en baryton som vanligvis tilhører menn av større fysisk format. Den utnytter han til fulle på sanger som føyer seg fint inn i en tradisjon som tematisk handler om de nære ting: whiskyflasker, ekskjærester og anger.

 gang vært tilbake der han laget sitt første album, i Dave Cobbs RCA Studio A, i Nashville. Der han riktignok ikke har jobbet med Cobb, men med Patric Lyons som produsent og nøkkelmusiker. Lyons produserte også Cobbs forrige album, «Little Songs» (2023).

Åpningslåta «1800 Miles» er tidløs syttitallscountry med rause doser pedal steel, munnspill og en countryfunky Telecaster. Påfølgende «My Present Just Gets Past Me» er et godt eksempel på den ordsjongleringen som mesterne i country-låtskriverfaget har vært overlegne på. Dette er real tårer-i-ølglasset-country.

Tittelkuttet, «Memories and Empties», forblir i den samme baren, 

, med klagende munnspill og melankolsk honkytonk-piano. Og «It’s Getting So (That a Man Can’t Go Into Town Just to Have Him a Drink)» høres heller ikke akkurat ut som et forsøk på å forandre miljø, bortsett fra at tempoet er full speed framover denne gangen. Det kan tenkes at noen, bartenderen eller produsenten, skulle sagt til Wall at det kan bli for mye av det gode?

, «The Longer You Hold On», er drevet av både dobro og pedal steel, og er en slik brød-og-smør-countrylåt som holdt karrierene til Waylon Jennings og Jerry Jeff Walker gående tiår etter tiår.

Albumet avsluttes med en låt av Colter Walls største helt, Ian Tyson, som gikk bort i 2022 og som huskes best for evige «Four Strong Winds». Wall gjør en ektefølt tolkning av hans «Summer Wages», og også i den sangen havner protagonisten på ølbarene i hovedgata med penger tjent på sommerjobben.

«Memories and Empties»

De nære ting

Chris Monsen

Av og til når man møter gamle venner man ikke har sett på lenge, er det lett som ingenting å få samtalen på gli. Man trenger ikke fylle hvert sekund med informasjon. Litt sånn er «Memories of Home», det nye duoalbumet til kontrabassisten Dave Holland og gitaristen John Scofield.

Det skiller fem år mellom Holland og Scofield. Begge har vært aktive musikere i over 50 år nå, og nesten like lenge har de vært blant planetens mest kjente jazzmusikere. De virket i mange år på hver sine kanter. Men noen fellesnevnere har det vært opp gjennom årene, som Miles Davis, som begge spilte med i ulike perioder.

av 90-tallet spilte Scofield og Hancock i samme setting, på en innspilling med Herbie Hancock. Siden har de deltatt på flere prosjekter her og der. Møtene, om enn sporadiske, må ha ledet til gjensidig respekt og vennskap. Og med årene kom ideen om å gjøre noe sammen som duo. De turnerte sammen i 2021 og 2024, og spilte til slutt inn noe av materialet i studio.

Dette er nå utgitt som «Memories of Home», oppkalt etter en Holland-skrevet låt som avslutter innspillingen. Albumet for øvrig består av låter skrevet av de to, omtrent likt fordelt. Her gjør de nytolkninger av egen musikk fra 80-tallet og fremover, som Hollands «You I Love», og over i 90-tallet. «Memories of Home» oppleves nærmest som en samtale om og rundt tidligere tiders bragder, nå sett i nytt lys.

 en slags felles referanse i form av «Icons at the Fair», Scofields omskriving av et Hancock-arrangement av «Scarborough Fair», som de to gjorde sammen med Hancock på 90-tallet. Den har en behagelig bølgende flyt, der Scofield spiller en blanding av klangfulle, rullende akkorder og klingende enkelttoner, mens Holland danser mellom rytmisk puls og melodiske innspill.

På låter som saktmodige «Meant to Be» og den avsluttende «Memories of Home», har samspillet denne uforhastede, likefremme kvaliteten – lik en god samtale mellom gamle venner. Stundom skurrer det dog, og dessverre ikke på måter jeg finner interessant. Blant annet blir Scofield for ivrig på Hollands «Mr. B», noe som forkludrer samtalen mellom de to. For det meste er de likevel på bølgelengde.

«Memories of Home»

Tar en prat

For nesten 20 år siden satte Sufjan Stevens en ny standard for alternative juleplater med sin ambisiøse ep-samler «Songs for Christmas». Sangene sa jul, samtidig som de sa indiefolk-preget kammerpop på klassisk Sufjan-vis. Denne vinteren gjør Hilma Nikolaisen noe av det samme for den norske juleplatefloraen.

en av norsk alternativ-pops mest markante familier. Sammen – og hver for seg – har søsknene Nikolaisen gjort seg bemerket både som festivalarrangører, få-ting-til-å-skje-folk og utøvere i en rekke sjangre og konstellasjoner. Hilma selv har spilt med broren Emil i støyrockbandet Serena-Maneesh, overtatt etter ham i The Loch Ness Mouse og vært del av punktrioen Umbrella, samt at multiinstrumentalisten i flere år var fast bassist for Anne Grete Preus.

Som soloartist har hun fire utgivelser bak seg. Også de med et pent sjangerspenn. Forrigeskiva fra i fjor, «Social Works», bød på snerten, sosialt bevisst synthpop, mens albumet før, «Heritage» (2021), var fylt med visesang og indirekte hyllest til Preus, som døde to år før.

 tidligere Nikolaisen-plater er det solodebuten «Puzzler» (2016) som nye «Hear Hear! (Songs for the Baby Jesus Season)» har mest til felles med. Debuten ble her i avisa beskrevet som «solskinnspop på en overskyet dag». Denne juleskiva har noe av det samme, med ofte mollstemte sanger som varmer i vintermørket.

Sså er da også «Hear Hear!» spilt inn i Oslo på sommerstid og i varmere strøk i Nashville, samt i Tokyo og Helsinki. Nikolaisen er selv kreditert med tekst, musikk, produksjon, vokal og instrumenter, med noen eksterne bidrag på særlig trommer og perk.

solodebuten kan for øvrig henge sammen med at den aller første låta hun ga ut, i 2015, nettopp var en julelåt, med uttalt lovnad om at et fullt album skulle komme ti år senere. Hver førjul siden har hun også sluppet en temasingel. De sangene er nå samlet her, presentert i kronologisk rekkefølge.

2015-låta «Ring Ring» åpner skiva, og setter an en tone inspirert av tyske Nico. I de påfølgende sporene kan gitarene minne om egersundske I Was a Kings omgang med kystmusikk, fra så vel De britiske øyer som Statene. Men så er det jo heller ikke så langt fra Egersund til Moi, hvor Nikolaisen vokste opp.

 i «White Season Blue» funksjonelt blåstemt, «Baby Baby (The One and Only Jesus)» er passelig nittitalls-nostalgisk, mens synth-bjelleklangen i «Kom kom» låter omtrent som å lage 

 I påfølgende «Do You Know It’s Christmas?» utvises en skjønnsom selvbevissthet i dialog med en av pophistoriens mest omstridte sjangersanger: Band Aids «Do They Know It’s Christmas?».

Hilma Nikolaisens sanger er befriende fri for den slags føleri. Men plata gir deg tro på jula som musikalsk høytid både innenfor og utenfor tradisjonene.

Gir deg tro på jula som musikalsk høytid 

«Hear Hear! (Songs for the Baby Jesus Season)»

Hør hør!

Martin Bjørnersen

Den andre singelen fra «Mercy», duoen Armand Hammer og produsent The Alchemists andre album sammen, har fått navnet «Calypso Gene». Dette var artistnavnet til Louis Farrakhan, den senere lederen for den bisarre og dypt problematiske pseudo-islamske bevegelsen Nation of Islam, den gang han var calypsosanger på femtitallet.

Eksakt hvorfor låta har fått tittelen er uklart, selv etter et par uker med intens albumlytting. Men det er en fabelaktig raplåt, med sjelfullhet, jazza varme og et refreng som både i lyd og ord fremkaller en vibb av vann og helende ritualer: 

That’s that old, old foot-stompin’, handclap / That dip me in the watеr / Wash me clean

ikke lete etter noen klart definert mening for å la denne musikken vaske over seg. Men for den som vil dypdykke ned i materialet, trer Farrakhan og hans bevegelse frem som én av mange røde tråder som kan skimtes i en kompleks tekstvev albumet gjennom.

Spredt gjennom enkeltlåter dukker det opp gjentatte forbifarten-referanser til den spinnville Nation of Islam-mytologien om den maktsyke (svarte) vitenskapsmannen Yakub, som skapte den onde «hvite rasen» i et fatalt mislykket eksperiment på en øy i Egeerhavet for 6600 år siden. I tillegg til raplinjer som låner begreper fra den numerologiske språkmagien til den enda mer bisarre Nation of Islam-avhoppersekten 5 Percenters.

 overbyggende historier i det informasjonstette tekstuniverset til gruppa Armand Hammer, bestående av rapperne Billy Woods og Elucid, er et eksempel på en uvanlig bevisst intertekstualitet – i deres høyst egne og litterære tilnærming til rap som tekst.

Nation of Islam er altså bare én av flere tråder som veves inn og ut av (lyd)teppene til superprodusent The Alchemist. En annen tråd er pussig nok en rad løsrevne lyriske øyeblikksbilder som fanger opp følelsen av fremmedgjøring i Norden. Det er is på vingen der flyet til Billy Woods lander i låta «Scandinavia», mens Elucid har lange lyse juninetter i Helsinki på den påfølgende «Nil by Mouth», der Woods’ vers også påkaller James Baldwin i Paris-eksil og korte desemberdager i Genève.

 på pallnivå. Men rap er noe annet og noe mer enn bare litteratur, og Armand Hammer behersker de fleste aspekter av kunstformen. Rytmikken og flyten er ofte svimlende å følge, men finner ankerfeste for seg selv og for lytteren – også der The Alchemist fjerner seg fra rapkonvensjonelle 4/4-trommer, med tyngdepunkt på toer og firer, slik han gjør på låter som den kakofoniske åpningssalva «Laraaji», eller nevnte «Nil by Mouth».

Woods og Elucid er ellers en klassisk rapduo, med motsetninger i rapstil som utfyller hverandre. Hør for eksempel den konversasjonelt poetiske, lakoniske hverdagskildringen til Woods på «Dogeared», satt opp mot p-ene til Elucid som popper inn i mikrofonen og ut av hodetelefonene til lytteren under hans hyperintense vers på «Moonbow», der han foraktfullt spytter 

 som «Calypso Gene» er det som om de påkaller de ferske 

 Big Boi og André 3000 i Outkast. Og selv om det nok er Woods som blir André i den sammenligningen, er «maktbalansen» de to imellom mer flytende. Triangelkjemien mellom Armand Hammer og The Alchemist utgjør på sin side noe annet, kanskje til og med noe større enn de separate delene, noe som ikke ligner noe annet i noen av deres respektive kataloger.

«Mercy»

Modent moderne

Hvis du – i skarp motsetning til meg, det må innrømmes – finkjemmer de ukentlige slipplistene for nye utgivelser med irsk folkemusikk, er sjansen stor for at du allerede har et forhold til singer-songwriteren Lisa O’Neill. Bygdejenta fra knøttlille Ballyhaise dro til Dublin for å studere musikk som 18-åring, og fra debuten «Has an Album» (2009) har hun vært en stigende, prisvinnende stjerne på hjemlandets folkscene.

Et gjennombrudd utenfor den harde kjernen av entusiaster fikk 43-åringen først i 2022, da tapningen hennes av Bob Dylans «All the Tired Horses» lydla den aller siste scenen i det britiske gangstereposet «Peaky Blinders». Året etter bidro hun sterkt til å gi Shane MacGowan den (minne)verdige avskjeden han fortjente under bisettelsen i Tipperary, da hun i duett med Glen Hansard tok rollen som Kirsty MacColl på The Pogues’ signaturlåt «Fairytale of New York».

 at O’Neills momentum vil forlenges med ep-en «The Wind Doesn’t Blow This Far Right». Med noen få essensielle virkemidler – en gitar her, et trekkspill der, og hovedpersonens distinkte stemme i hjertet av det hele – oppsummeres prosjektet på poengtert vis. Dette er protestmusikk med ett bein i historisk jordsmonn og det andre i den trøblete samtida.

På det innledende tittelkuttet rulles budskapet ut med en gigantisk kjevle: 

The Big Mac, the big man, the big bomb / The power of money and lies / The power of fear in the people / The wind doesn’t blow this far right. 

Tradisjon og nåtid møtes mer overbevisende på den Pete Doherty-assisterte hjerteknuseren «Homeless in the Thousands (Dublin in the Digital Age)», som har vært ute siden januar: 

All our heroes would be reeling / And rolling in their graves / If they saw the state of O’Connell street today.

De to avsluttende låtene befinner seg på hvert sitt vis på den andre siden av skalaen. Teksten til julesangen «In the Bleak Midwinter» ble skrevet av Christina Rosetti allerede i 1872 og tonesatt av Gustav Holst i 1909 – men får her fornyet kraft gjennom et nakent arrangement og O’Neills krystallklare stemme. Den irske poeten James Stephens’ dikt «Autumn 1915», på sin side, fremføres mot et dronete lydbilde som viser at det også er rom for en viss grad av eksperimentalisme i dette universet.

 ledd er faktisk den nevnte Dylan-coveren. «All the Tired Horses» fungerte ypperlig som lydspor da Peaky Blinders-klanens familieoverhode Tommy Shelby satte seg på en hvit hest og red inn i en uviss framtid, men som en enkeltstående låt oppleves den monoton og uforløst – ikke helt ulikt Dylans original på «Self Portrait» (1970).

Det er heldigvis mye annet å glede seg over her. Med kun seks spor kunne denne utgivelsen kjapt vært i snaueste laget, men O’Neill utstyrer låtene sine med en tålmodighet og en ro som smitter. Sånt må verdsettes idet julestria – og apokalypsen, for den saks skyld – puster oss i nakken.

O’Neill utstyrer låtene med en tålmodighet og ro som smitter

«The Wind Doesn’t Blow This Far Right»

Frisk venstrebris

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Jeg har aldri hørt en tolkning av J.S. Bach (1685–1750) som den pianist Víkingur Ólafsson presterer her på det ferske albumet «Opus 109». Her er et avansert polyfont spill og virtuost overskudd som også rommer et vell av følelser. I 

 er takt én og to omtrent de samme, bare i forskjellig register, med klangfarger så ulike at det høres ut som flere instrumentgrupper. Emosjonelt sett er den første takten et frimodig utsagn, med et lite spørsmål i den fallende siste tonen. Takt to blir imidlertid myk og tilbakeholden, et resignert ekko av den første takten.

På Bach-tolkningen (albumet inneholder også tolkninger av Beethoven og Schubert) leker Ólafsson fram de nedskrevne improvisasjonene med hensyn til verkets harmoniske forløp. Ornamentene blir spilt med en sirlig letthet som jeg knapt har hørt tidligere, selv fra de største ekspertene på tidligmusikalsk spill.

Ólafsson spiller på et moderne flygel, og regnes altså ikke som tidligmusikkekspert, selv om han er blitt kjent nettopp for å spille Bach. Han er blitt kalt «Den islandske Glenn Gould», og noe de to har felles er en strukturell forståelse for musikken. Men i denne interpretasjonen tar Ólafsson det lenger enn Gould noen gang gjorde.

forståelse» mener jeg at Ólafsson tar stilling til den flerstemmige strukturen. Det er enklest å forstå og høre i fuger, eksempelvis i den innledende satsen, «Toccata». Ólafsson gir temaet form gjennom artikulasjon, altså at han jobber med betoningsmønstre og korte/lange noter, og han artikulerer likt hver gang temaet kommer tilbake. Dette er vanskelig nok, men han gir i tillegg tydelig artikulasjon til andre stemmer, som om musikken blir spilt av flere musikere som utformer hvert sitt uttrykk på hvert sitt instrument – i duett med hverandre, og i kombinasjon med suveren klangbehandling.

Legenden Gould etterstrebet også alt dette, men jeg vil si at han ikke fikk til det på en like avansert måte som Ólafsson.

På toppen av Ólafssons dype forståelse for det polyfone, har han dessuten en emosjonell omgang med musikken, noe som gjerne går tapt når så mye formell forståelse skal sjongleres. Samtidig beholder Ólafsson spontaniteten.

følger med albumets booklet forklarer Ólafsson prosjektet: Utgangspunktet var Bach og hvordan musikken hans viser seg hos senere komponister. Et slikt verk er Beethovens 

, tittelverket, som programmet er bygget rundt. Alle stykkene på plata går dessuten i E-dur eller e-moll, som for synestetikeren Ólafsson er assosiert med nyanser av fargen grønt.

Hos Bach må utøveren selv finne polyfonien. Det er en del av tolkningsprosessen. Beethoven var derimot meget detaljert i notene og tydeliggjør i 

de flerstemmige partiene som Ólafsson så viser for lytteren. Det handler eksempelvis om den innledende melodien, som vekselvis ligger i mellomstemmen og toppstemmen. Her får Ólafsson vise sin utrolige klangbehandling, men også at han kan bygge større dramatiske spenn.

Ólafsson strekker Beethoven-tolkningen enda lenger i 

, der han lar flere forskjellige stemmer tre fram enn de vi er vant til å høre. Han spiller også en mindre kjent sonate av Schubert, den i 

Tar det lenger enn Glenn Gould noen gang gjorde

Nyanser av grønt

Frida Fliflet

Halloen, Vilde Iris Hartveit Kolltveit, også kjent som Iris Caltwait! Du kommer rett fra London?

– Ja, vi spilte gig der på onsdag, som del av vår litt oppstykkede turne. Så har jeg vært noen dager i studio. Jeg jobbet en del i London før covid, den britiske viben er ganske gøy. De er så … kødne. Og høflige.

Popgamet er ikke nytt for deg – du albumdebuterte i 2021, og har samarbeidet med folk som Aurora og Skaar. Så blei det stille, før du nå har sluppet andrealbumet «Again, for the First Time». Det er en plate som dreier seg mye om minner og lengsel, eller?

– Ja, eller den er litt som en tidskapsel; den speiler hva livet har vært de siste fire årene. Jeg tenker meg litt i hjel på ting. Rekkefølgen på platen er slik at den begynner i en slags tåke, blir gradvis klarere, og i siste låten når jeg en slags konklusjon: Jeg har ikke nødvendigvis funnet ut av noe, men jeg aksepterer at jeg ikke har det. Kanskje er det ikke meningen å finne ut av alt heller.

Fortell om denne motsetningen av en albumtittel! Hva er det som er første gang om igjen?

– Jeg har skrevet dagbok siden jeg var fjorten, og når jeg leste dem så jeg at «faen, jeg har jo akkurat de samme problemene nå!» Jeg følte vel at jeg aldri lærte å takle livet bedre. Jeg begynte å få litt panikk – jeg er jo snart 30, skal jeg aldri lære, skal ikke ting bli lettere etter hvert!? Det er kanskje teit å si, men ta for eksempel min egen psykiske helse – jeg har hatt flere depressive perioder, og når jeg merker det går nedover igjen, blir jeg fortsatt like dårlig. Og bare det repetitive med livet … du lager mat og tar oppvasken, vasker klær, de blir skitne, du svarer på meldinger, så får du nye med en gang.

Når folk dør, er sorgfølelsen like sterk, jeg blir helt slått i bakken av den. Da bestemor døde (låten «Pinhole» er skrevet om henne, journ.anm.), så … tenkte jeg at «dette klarer jeg ikke». Jeg trodde jeg skulle klare å bygge opp noen verktøy for å stå i det. Skal dødsfall bli like tungt hver gang? 

I pressemeldingen står det at albumet «kretser rundt lengselen etter den jeg en gang var, og den jeg trodde jeg skulle bli.» Hvem var det du trodde du skulle bli?

– Jeg trodde vel jeg skulle flytte ut av landet og være veldig fri og sterk og ustoppelig og snill og … ha en god funksjon i verden. Jeg tenkte kanskje jeg skulle bo i Paris. Men så har jeg brukt mye tid på å være sjuk, egentlig. Og jeg har jo bare blitt i Bergen. Akkurat nå har jeg flyttet hjem igjen til mine foreldre for en stund.

Om igjen, om igjen

Ida Messel

I slutten av oktober ble skilsmissen mellom to kjendiser, popartist Lily Allen og skuespiller David Harbour, gjenstand for store nyhetsoppslag. Årsaken var at Allen slapp albumet «West End Girl», der hun verken sparte på kruttet eller intime utleveringer for å oppnå sin hevn over den utro eksmannen.

Det er nesten merkelig å tenke på nå, men en gang for hundre år siden var intelligentsiaen faktisk redde for at ulykkeligheten i samfunnet skyldtes for mye undertrykkelse av psykologiske drifter. «Utviklingen av kultur går uunngåelig hånd i hånd med en økning i skyldfølelsen, til et nivå som kan være uutholdelig for individet»

mente for eksempel Sigmund Freud i «Ubehaget i kulturen» (1930).

Når grensene mellom det private og det offentlige er så skjøre som i nåtidas popmusikalske virkelighet, er Freuds analyse forbausende lesning. Hvor er for eksempel denne skammen over å utlevere sine innerste smålige følelser når Charli XCX, på fjorårets album «Brat», synger om Lorde: 

Sometimes I think you might hate me / Sometimes I think I might hate you / Maybe you just wanna be me

. Følte hun seg tynget av skyldfølelse da hun ventilerte om Taylor Swift på samme album: 

Don’t wanna see her backstage at my boyfriend’s show

? Kjæresten hennes er George Daniel, trommis i The 1975’s, der Swifts eks. Matty Healy er vokalist. Ryktet gikk!

Swift ga tilsynelatende tilsvar til Charli på årets «The Life of a Showgirl»: 

I heard you call me «Boring Barbie» when the coke’s got you brave.

 Men på dette albumet var det en helt annen 

 som skapte overskrifter. Det handlet om hvor mye kjæresten hadde mellom ørene, eller bena, tydelig referert i låta «Wood».

En ting er sikkert: Det lønner seg å dele dersom man ønsker seg et globalt publikum – dele intime detaljer om seg selv, og aller helst om andre.

I litteraturens verden har diskusjonen gått heftig om hvor mye av avsenderens «virkelige liv» som rettmessig kan ofres på kunstens alter. I mange land har 

debattene rast et sted mellom saksøking og idiotforklaring, selv om det heller ikke mangler på genierklæringer. Og hvorfor skulle det ikke det – gikk Tulla Larsen noensinne til sak mot Edvard Munch for måten han brukte henne i kunsten sin? Nei. Kunstens etos er vel bare å være kunst. Men så var det markedsføring, da. Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

På britiske Lily Allens nye plate «West End Girl» renner det over av sexleketøy, skjermbilder og andre vrakrester fra et ekteskap som har havarert. Det svært utleverende og omtalte albumet handler om eksmannen, «Stranger Things»-skuespilleren David Harbour – og om hans gjøremål mens de to hadde et åpent forhold. For to år siden kunne man, via interiørmagasinet Architectural Digest, bli med paret på en virtuell omvisning i deres blomstertapetserte Brooklyn-villa. Nå ble man på liknende vis invitert inn. I låta «Pussy Palace» får lytterne omvisning i ekstra-leiligheten der Harbour hadde utenomekteskapelige samkvem: 

Sheets pulled off the bed, they’re strewn all on the floor / Long black hair, probably from the night before

I «Madeline» synger hun til Harbours elskerinne: 

I can’t trust anything that comes out of your mouth / I’m not convinced that he didn’t fuck you in our house. 

Hun har funnet ut av utroskapen ved å lese tekstmeldingene hans, synger hun, uten å gå noen omvei via språklige bilder.

Hva betyr egentlig vår tids åpenhetskultur i popmusikken?

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Blanco

Radio Sofi O

Again, for the First Time

Memories and Empties

Memories of Home

Hear Hear! (Songs for the Baby Jesus Season)

Mercy

The Wind Doesn’t Blow This Far Right

Utvalgte saker

Víkingur Ólafssons flerstemmige klangforståelse løfter Bach.

Skal livet aldri bli lettere etter hvert? Det spør Iris Caltwait seg om på sitt nye album.

Modig og åpenhjertig, eller reint salgstriks? Virkeligheten er blitt det førende elementet i popmusikken.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Blanco

Radio Sofi O

Again, for the First Time

Memories and Empties

Memories of Home

Hear Hear! (Songs for the Baby Jesus Season)

Mercy

The Wind Doesn’t Blow This Far Right

Víkingur Ólafssons flerstem­mige klang­for­stå­else løfter Bach.

Skal livet aldri bli lettere etter hvert? Det spør Iris Caltwait seg om på sitt nye album.

Modig og åpen­hjer­tig, eller reint salgstriks? Virke­lig­heten er blitt det førende elementet i popmu­sikken.

Víkingur Ólafssons flerstemmige klangforståelse løfter Bach.

Modig og åpenhjertig, eller reint salgstriks? Virkeligheten er blitt det førende elementet i popmusikken.