#fff

Lido Pimienta har fått nok av merkelapper, euro­­sentrisme og eksotifisering.

Et spørsmål om definisjon

Fontaines D.C. ser etter fluktruter i ei verd som går til helvete.

Rekviem for ei samtid

Odd Nordstoga vil ikkje vera nokon andre enn seg sjølv. Men kor open skal han vera?

Kunsten å gnukke på

Ingredienslista er kort på Susanne Sundførs nye album. Resultatet er monumentalt.

I det høyeste

Frida Fliflet

Då Emma Steinbakken platedebuterte med «Home» for tre år sidan, var 20-åringen frå Jessheim nærmast uunngåeleg. Gjennom «Hver gang vi møtes» på TV2 skapte ho fleire landeplager, framfor alt tolkinga hennar av Bjørn Eidsvågs «Floden».

«Home» var knappast ei god plate, men det hadde ingenting å seie for populariteten til Steinbakken – ho hadde enormt momentum, selde ut Oslo Spektrum og blei kåra til Årets artist på P3 Gull. Året etter vann ho Årets gjennombrot og Årets låt for «Floden» under Spellemann.

Men no når andrealbumet er blitt sleppt ut i verda, finn eg i skrivande stund ingen i pressa som har lånt øyre til det. Albumkampanjen har eg heller ikkje sett snurten av, verken i innboksen eller i feeden. Men «Døtre som meg» finst altså. Dessverre er dette forgløymelege saker – i endå større grad enn debuten.

sit Steinbakken i ei eng av kvitveis, pent sminka med pastellfarga strikkegenser og langt, kvitt skjørt. Viss du trur du veit korleis musikken høyrest ut av å sjå på dette bildet, har du heilt rett. Dette er tretten-på-dusinet-klimprepop utan brodd, utan særpreg eller nysgjerrigheit. Stort sett kan du gjette neste akkord, du kan gjette neste rim. Steinbakken sitt trumfkort – den strålande popvokalen – speler liten rolle så lenge låtane ligg på dette nivået.

frå eit major label til eit anna, sagt ha det til Sony og hei til Warner. Ho har også bytta språk frå engelsk til norsk. Ein kunne tru at morsmålet kanskje kunne forbetre dei generelle tekstane på debutplata, som haldt både vokalist og lyttar på god avstand – men nei. Mogleg låtane er 

, men det er ingen valuta i seg sjølv. Her er få lag å spore: 

Jeg mener det når jeg sier det er greit / Jeg håper du er lykkelig uten meg / Jeg håper det for deg.

Melodiane har same problem: Når plata er gjennomspelt, er det umogleg å framkalle nokre av songane i minnet; det er som å fange vatn med håv. Kanskje er det best å vere coverartist.

#000

«Døtre som meg»

Tretten på dusinet

Ida Messel

Nyord er tøyelige saker. Ordet «yap» for eksempel, uttalt 

 som Marstein kaller det nye albumet sitt, kan være både verb og substantiv. På den ene siden er det et litt onomatopoetisk uttrykk for halvirriterende skravling på amerikansk, som om noen skravler så mye at innholdet i setningene blir borte til fordel for lyder som ligner 

 kan også peke mot selve munnen, eller mot personen som bærer den: En litt 

Uskarp er det nok ingen som ville beskyldt Marstein for å være. I dag slipper han sin fjerde soloutgivelse, og Undergrunn-frontmannen virker både belest og bevisst. Det har han alltid gjort, enten det har innebåret politisk yapping på Gutta Sprut sine debattflater eller rapping 

fra et vindistrikt et sted langt, langt bort.

Derfor er det lite som overrasker med referansebildet på «YAP.», enten det er eplekjekke, tidsåndtreffende linjer som 

i «Late Night Yap» (apropos Gutta Sprut og Oskar Westerlin), eller

en ting om kanselleringskultur, er at det kan’ke kansellere kultur

, som åpningssporet heter, er selve diamanten i referansehvelvet som sådan. Finnes det en viktigere skikkelse for unge, nordiske kulturvenstre-menn i nyere tid enn den avdøde palestinsk-danske poeten? Kunstnerskapet til Hassan sto i veikrysset mellom gatesmart gangstervirksomhet, radikal politikk, akademisk anarkisme og poesi, og sett bort fra at det er 

 avstander mellom Kampen i Oslo og blokkene i Aarhus V, er det vel omtrent i dette krysningspunktet Marstein befinner seg også.

Ikke er det hult, heller, dette er ikke bare 

De sa hva ønsker du deg til jul, jeg sa et Midtøsten i fred, 

rapper han for eksempel, og setningen bærer både brennende politisk alvor og et snev av selvironi. Å ønske seg fred til jul er jo sånt som bestemødre sier til ungene sine.

forrige Marstein-slipp kjennes det som mye av det litt påtrengende alvoret har sluppet tak, uten at brodden er borte. Bortsett fra den nokså kleine poprap-stagnasjonen «Savner et menneske» med Tobias Rahim, er beatsa i hovedsak lettere og mer spretne allerede fra det øyeblikket afrobeaten melder seg i andreverset av åpningslåta. Det meste av det musikalske er signert danske Victor Støve, som trekker ut en litt modnere, men vel så leken Marstein, lik den man kjente fra «UG Sommer» og «UG Klikk», med mer detaljert materialtekstur.

Gjensynet med, og interpoleringen av, Stromaes hit fra 2013 i «Formidabel» er nettopp som tittelen antyder. Morsom er også den litt 

klingende vuggerytmen i «Diadem». Linjer som 

 legger seg melodisk som hånd i hanske over underlaget og viser frem en teknisk bredde hos hovedpersonen. Selv den 

understøttet av en unektelig god dynamikk mellom vokalene.

Hva hvis ikke norsklæreren kjente etternavnet?

undrer Marstein seg i «7D», en mer blottstilt forlengelse av tematikken på «Nepobaby» fra forrige skive, som samtidig svinger brått inn i storpolitikkens flammehav. Hadde han vært kunstner hvis han ikke het Almaas Marstein? Hadde han vært nazist hvis han vokste opp i Tyskland på 30-tallet? Hadde han vært sionist hvis han var født i Israel, støttet Hamas hvis han var fra Gaza? Mens Marstein skifter fortellerperspektiv, skifter han også språk, fra norsktimen til tysk, til hebraisk, arabisk, brei amerikansk, spansk til svensk. Da setter han også lytterne i umiddelbar øyehøyde med det han vil formidle: 

Mitt namn är Alfred Nobel / Jag gjort många miljoner på krig och misär själv.

mye av det som har foregått i den kollektive bevisstheten siden sist – og på litterært vis. Høydepunktet er «Kunstner», der skildringene liksom bykser halvt vittig, halvt drepende ut av munnen på ham: 

Hvis det handla om penger ville jeg gjort no annet / For timelønna ville gitt min psykolog angst / Men, menn gjør spenn, spenn gjør ingen menn / Thats right, ba’ spør Mette Marits pennevenn.

Alvoret har sluppet tak, uten at brodden er borte

«YAP.»

Bare yappa i sjappa

Tom Skjeklesæther

Det nærmer seg tretti år siden New Orleans-fødte Mary Gauthier (64) debuterte med «Dixie Kitchen», med albumtittel hentet fra restauranten hun var eier av og kokk på før hun satset alt på musikken. Siden den gang har hun laget ti studioalbum, inkludert americana-klassikeren «Mercy Now (2005) og nye «Reckoning» – en tittel som jo betyr oppgjør eller regnskap.

Dette er et slags konseptalbum inspirert av Bruce Springsteens «Nebraska», altså spilt inn og mikset med noen av de samme enkle, teknologiske metodene. Klangen på stemmen er nær identisk med den som Springsteen fanget på soverommet sitt i 1981/82.

 følgende inni coveret (også omslagsbildet er et nikk til «Nebraska»): «Når sannheten endelig innfinner seg, har det konsekvenser. Disse sangene lever i etterspillet av det øyeblikket».

En av sangene her, «Some Times», er skrevet sammen med Vince Gill og er sunget fra perspektivet til en gammel mann, antakelig afroamerikaner, som jobbet som servitør på toget Orange Blossom Special mellom 1948 og 1954. Han mistet jobben da president Eisenhower bygget motorveiene og folk fikk råd til å fly i stedet for å ta toget.

They shot JFK and Bobby and Martin Luther King … These days guns are everywhere, Lord, they’re shooting everything.

I saw my first black president, made me so proud I cried, I saw the insurrection, I can’t say I was surprised

Neilson Hubbard og Dylan Alldregde har latt Gauthiers stemme og empatiske frasering, kassegitar og munnspill, spille hovedrollen. Noen effekter, litt elektronisk komp eller 

, gjør seg gjeldende her og der. Aller mest på «Judgement Day», som spiller ut samvittigheten til en biskop, og på tittelkuttet «Reckoning». Det siste er skrevet sammen med Aaron Lee Tasjan om et oppgjør som ikke lar seg stoppe: 

Monsters of a dying order cannot stop what’s taking form

Påfølgende «Soldier of Fortune» er skrevet sammen med Eliza Gilkyson, og trekker linjer fra romerske soldater ved korset til tyske soldater i utryddingsleirene, fra lynsjemobben med hvite kapper og hetter til dagens ICE som skyter demonstranter i ansiktet. Det er en sang som treffer tusenvis av maskerte agenter midt i nøttene, om de skulle ha uflaks å høre den.

Gauthier har åpenbart ikke gitt opp, og har et håp om at et skakkjørt USA får oppleve en bedre dag.

«Reckoning»

Oppgjørets time

Rauand Ismail

Det er bare å finne seg horisontalt til rette på sjeselongen og spisse ørene: Bølgen av ny musikk som kommer fra våre danske naboer fortsetter å treffe land når Fine slipper «Jazz Dreams».

En liten, trist fisk med tversoversløyfe står foran en mikrofon. Bakgrunnen er burgunderrød, og over skapningen står albumtittelen i kraftig fiolett – et uskarpt bilde. Coveret bretter seg rundt andrealbumet til danske Fine, en av etter hvert mange alumner fra Rytmisk Musikkonservatorium (RMC) i København. Det er lett å se at hun tilhører skolen på måten coveret føyer seg inn i rekken av typisk små abstrakte tegninger, skurrete camcorder-videoer og bilder av leppestift og hæler, skyggelagte ansikter – nærmest provoserende innadvendt.

bretter seg ut i tretten akter som kan forestille minner, falske eller ikke. De handler om kjærlighet som enten var eller kunne vært, om lengsel etter noe og noen, og om sex. Fine synger så vokalisert, på grensen til ordløst, at det kan minne om en treg bakgrunnsvokal som er dyttet frem som hovedstemme. Over like trege rockearrangementer stønner hun langsomt ut: 

I could come up to your place, babe / It isn’t too late / I could drink you cold and strong. 

Den kraftig forsterkede gitaren i «I Could» river seg gjennom stemmen hennes, som når man i en rykning vekkes fra en drøm.

I de mer pianodrevne låtene som «A Million Years» flettes vokalen mer forsiktig sammen med pianoakkordene: 

Some day you ain’t gonna worry / Some day i’m not coming back.

 Den triste fisken fra albumcoveret kikker frem.

 også til, som i «Get In», et tilsynelatende lykksalig country-rock-spor som oppfordrer til forsiktig dansing: 

I look out over the city / From the eleventh floor drug store / It’s hard out here but I shouldn’t complain / I get to go back home or else I’ll go insane. 

I de etter hvert kontrastfulle vendingene flyter drømmene som en omskiftende organisme mellom det hyggelige og uhyggelige. Fines rungende sårbare vokal dirigerer bevegelsene i musikken og på dansegulvet.

Albumet strekker seg langt uten å falle sammen, selv i vanvittige hopp – som fra sporet «Moment» (som kunne vært på Mazzy Star-albumet «Among My Swan» fra 1996) til sporet «Sometimes I Rush». Sistnevnte er en fengende poplåt med en langt mer samtidig struktur og tonerekke. Albumet rommer alt fra skjør folk og dirrende rock til leken pop, uten at noen av disse tilsmusser hverandre.

På sitt mest eksplosive raser «Jazz Dreams» gjennom fortid og fremtid, optimisme og melankoli, som en pil skutt gjennom en evig korridor. I de mer lavmælte partiene kan Fine oppfordre til å feste blikket og minne om 

«Jazz Dreams»

Så, Fine

Chris Monsen

Kanaan er kanongode på øs. Mye av æren for det ligger hos trommeslager Ingvald André Vassbø: Han er som en veloljet racerbilmotor. I tillegg kommer Eskild Myrvolls utrettelige bassing, som gir dybde og oppfinnsomme mønstre. Som i åpningslåta «P1800», som starter med Vassbøs dundrende trommer, før Myrvoll legger opp et innledende riff som gitarist Ask Vatn Strøm flyr ut fra i hvinende gitarheltlinjer.

Ensidig øs blir fort utmattende i lengden, men Kanaan kan også variere. «Ouroboros» starter med klimprende akustisk gitar og glidende elgitar, en slags lysning i det ellers tette og oppjagede. Det er et pusterom, men også en av de mindre givende delene av albumet, før det massive tar over, med tunge riff og hamrende rytmer. Ikke originalt, men heftig like fullt.

Kanaan tilhører en lang norsk tradisjon med progressiv og psykedelisk rock, med en liten dose jazz, som strekker seg tilbake til tidlig 1970-tall og fram til i dag. Det lydlige landskapet er velkjent og godt opptrådt. Stundom virker også Kanaan fanget i det, men når de først får i gang drivet blir det ofte en medrivende opplevelse.

«Kanaan»

Tradisjonelt øs

Tenorsaksofonisten John Daniel Allen III debuterte med egen musikk som J.D. Allen i 1999 og albumet «In Search Of». Men det var fra og med gruppa JD Allen Trio og 2008-utgivelsen «I Am I Am» at en mer særpreget stemme begynte å ta form.

Med røtter i trioinnspillingene til blant andre Sonny Rollins, men også seinere utviklinger i jazzens vokabular, spilte JD Allen Trio på konsis jazz, med dyp blues som ballast, trøkk i soundet og en tiltalende balanse mellom det stramme og det tøyelige. Platene «Shine!» og «Victory!» står igjen som trioens høydepunkt.

 søkende, noe som nå har tatt ham til Marokko: Et sted som har sett mye kryssende trafikk mellom Afrika, Europa og Midtøsten. For Allen var det særlig musikken til Gnawa-folket, med dens hypnotiske rytmer og mønstre, som ble inspirerende. Innspillingen «Söwt» er Allen som forsøker å skape dialog mellom denne musikktradisjonen og sin egen jazzbakgrunn.

Resultatet er blitt noe av tenorsaksofonisten mest fascinerende musikk på flere år. Dette er et internasjonalt musikalsk samarbeid med de marokkanske musikerne Yazid El Alaoui på luttinstrumentet sintir (også kalt guembri), samt vokal på noen spor, Hamza Souissi på elbass og musikere med bakgrunn fra Cuba og Bolivia.

, «Kin», tar uttrykket et tydelig utgangspunkt i den repetitive, nesten trollbindende pulsen man kan kjenne igjen fra marokkansk musikk. Sammen med det nennsomme pianospillet til Leonardo Montana og det taktfulle trommespillet til Ruy Adrián López-Nussa, er mye av musikken her preget av gyngende framdrift.

Allen beveger seg i dette terrenget hensynsfullt. Her unngås høye toner og volum til fordel for noe meditativt og sonderende. Enkelte låter, som «Moussayé», har en dansende karakter, der latininspirerte rytmer smelter sammen med det repeterende. Allen bidrar med livlig (ikke 

sitter ikke dialogen helt. «Found» er et slikt eksempel, der piano og trommer vil dra i en helt annen retning enn sine medspillere. På drivende «Solid» og balladen «Lil Lullaby» er de på samme bølgelengde, og potensialet i dette samarbeidet kommer bedre til uttrykk.

«Söwt»

God dialog

Aslaug Olette Klausen

Hvordan høres en god bok ut? Ikke ordene, men følelsen av fortellingen. Jo, for eksempel kan det låte som den katalanske komponisten Marina Herlops femte album, «Dja Dja». Verket er skrevet som om det var en roman, en klassisk heltefortelling, der vår helt drar ut på reise, møter hindringer, overvinner dem med kløkt og ender opp med å endre både seg selv og kanskje oss også. I hvert fall gjør reisa inntrykk.

Dette får Herlop til uten at det er en faktisk tekst, men toner som driver handlingen. Herlop synger ord på et språk hun selv har komponert, der ordenes semantiske mening er underordnet deres lydmalende kvaliteter. Sangtitlene derimot, de er veiledende.

Marina Hernández López, som den klassisk skolerte sangeren og pianisten egentlig heter, debuterte relativt ubemerket med «Nanook» i 2016. Med tredjeskiva «Pripyat» (2022) fikk den barokke post-popen hennes mer oppmerksomhet. Pitchfork kalte lydbildene noe så poetisk som akupunktur for det indre øret – muligens avledet av at fløytespillet og de klokkeklare arrangementene er poengterte, og delvis inspirerte av et østasiatisk klangunivers.

I tillegg er Herlop inspirert av vestlige komponister som Ravel og Debussy, samt mer moderne eksperimentalister som argentinske Juana Molina. Sistnevntes folktronica-hybrid var særlig hørbar på Herlops forrige fullengder, «Nekkuja» (2023), som hadde et fyldigere, mer bass-preget uttrykk.

 på «Dja Dja», i stedet er det gitt rom for flere tradisjonelle indonesiske instrumenter. Albumet er spilt inn på Bali, med produsent Adri González (Adri Goor). Sammen skal de ha redigert et massivt verk – tegnet ut som en sudoku-versjon av en roman – ned til de mest essensielle bestanddelene.

Albumet åpner med fløytespill i «Flor de los precipicios» (klippeblomst), mens koret og klangen blir kaldere via «Heladas», før den fysisk forstyrrende «As meigas» (heksene), der også moderne flamenco kan skimtes i den flerstemte sangen.

I «Lilit» er det en kvinnefigur som byr på utfordringer, her fortalt med tangenter og elektronisk transformasjon, inn i et av albumets mest tilgjengelige sci-fi-partier: «Siete mares» (de sju hav).

«Los dos lobos» angriper de to ulvene, og det holder på å gå galt. Inn kommer noen reddende engler i «Hay ángeles», før trommemaskinene truer i «Average evil». Til slutt runder «Bliss» og «Muy heladas» av ferden med noen himmelske harmonier.

Det er en strabasiøs ferd Marina Herlop tar lytteren med på. Mer enn én gang underveis er det fare for å overveldes, av å drukne i skjønnsang, eller blåses over bord av fløytespillet. Men det er også tilsvarende tilfredsstillende å seile på lydbølgene.

Det er en strabasiøs ferd Marina Herlop tar lytteren med på

«Dja Dja»

Lyden av en roman

Helt siden midten av 90-tallet har Ken Vandermark brakt med seg en egenartet energi inn i sitt særs produktive virke som musiker og komponist. Han har vært leder og pådriver for så mange prosjekter at det blir nærmest umulig å holde tritt, i hvert fall om man også skal holde seg oppdatert på andre fronter. Min løsning har vært å fokusere på de av prosjektene hans som allerede hadde trigget interessen, som de glimrende gruppene DKV Trio og Vandermark 5.

Et annet spor har vært de mange, fruktbare møtene med likesinnede musikere fra her på berget, som Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik. Av det øvrige Vandermark holder på med, har også nylig utgitte «A Living Poets Group» sneket seg inn på radaren.

Til denne innspillingen, gjort live over to augustkvelder i 2025 i Vandermarks hjemby Chicago, har han koplet en av sine nyere grupper, Edition Redux, med to musikere som har lang fartstid i Chicagos kreative musikkscene. Josh Berman på trompet og Nick Macri på el- og kontrabass samt elektronikk møter Redux’ Beth McDonald på tuba og elektronikk, Erez Dessel på piano og keyboard og Lily Finnegan på trommer.

I tillegg har Ed Roberson, Kai Ihns og Ken Taylor bidratt med opplesning av egne dikt. Instrumenteringen er dermed noe annerledes, også med et nytt kompositorisk system Vandermark har utviklet selv, bestående av utskiftbare moduler.

 likevel utpreget Vandermarksk, med hektende motiv, samspilte riff som kontrapunktiske linjer. Rytmene hekter også, de er like svingende som harde, og avløses av ilende partier der solister får boltre seg i ulike retninger. Samtidig pisker bass og trommer opp energien.

Som i mye av Vandermarks musikk overlappes jazzforgreininger, frimodige og mer tradisjonelle. De kan forankres i både funk og post-punk, eller eksperimentelle strekk der en tubasolo gradvis tåkelegges av elektronisk hvit støy. Det heidundrende åpningsstykket har alt dette ovennevnte, og mere til.

Nøkkelreferanser finnes i komposisjonenes titler, der Vandermark, slik han så ofte gjør, krediterer stykkene til sin inspirasjonskilder fra ulike kulturfelt: Her så vel Sonny Rollins og Julius Hemphill som Mark E. Smith (fra The Fall), dub- og reggae-legenden Lee Scratch Perry og maleren Molly Zuckerman-Hartung. Diktene, assosiative som de enn er, er mindre slående enn musikken. Men den er til gjengjeld særdeles rikholdig og medrivende.

«A Living Poets Group»

Ken kan

Musikkanmeldelser

Håvard Oppøyen

Den norgesaktuelle kultfiguren Robyn Hitchcock har hatt skrivekløe de senere årene. I sommer slapp han sin andre memoarbok på to år, med fakta og fiksjon i en fornøyelig miks. Etter 50 år i musikkbransjen holder han fortsatt koken, på plate og live – for øyeblikket er han midt i en aldri så liten norgesturné (Drammen kulturhus i kveld!).

Hitchcocks låtunivers er eventyrlig og fargerikt, med sanger om insekter, øgler, grønnsaker, tog og, ja, selve universet. Statusen til det gamle bandet hans, The Soft Boys (1976-1981), er udiskutabel i rockeundergrunnen – og det er neppe tilfeldig at den musikkbevisste amerikanske regissøren Jonathan Demme i sin tid lagde filmer om tre banebrytende artister: Talking Heads, Neil Young og … Robyn Hitchcock.

 fra 2024, «1967: How I Got There and Why I Never Left», handlet om hans formative år og møtet med musikken til Bob Dylan, The Beatles (les: John Lennon) og Syd Barretts Pink Floyd. I boka var han åpen om sin plass på spekteret: «It turns out that I have most of the symptoms of Asperger’s, at the high-functioning end of autism». Kanskje ingen overraskelse for de som kjenner Hitchcocks energi og eksentriske framtoning.

Boka stoppet i 1967, da han var 14 år gammel, mens årets «Stranded in the Future» tar for seg det neste tiåret. Der vi i «1967 …» fikk historier om barndom og ungdom, og om livet på internatskole, dykker denne nye boka ned i en mer eller mindre pålitelig minneverden. Hitchcock viser fram sin fargerike fantasi i hele sin bredde, dybde og høyde – og flytter fortellingen fra musikken som fikk ham til å bli musiker og over til livet som låtskriver i startfasen av karrieren.

Med små, elegante innstikk fra nåtida kommenterer han det som skjedde og valg han gjorde. Som i bokas åpning, der han minnes sin første kjæreste. Han iakttar huset hennes på avstand, men går ikke bort og banker på. I bokas avslutning, lagt til sent 1978, går han bort og ringer på den samme døra. Og slippes inn.

– eller kall det gjerne mystifisering – figurerer flere karakterer under psevdonym. Den nevnte eksen er Ms. C, mens en annen sentral karakter er Mr. A / B, som ikke kan være andre enn favorittartisten Syd Barrett, beskrevet som en artist den unge Hitchcock nærmest var besatt av. De møtes aldri, men Barrett er der likevel, i gatene i Cambridge hvor Hitchcock slo seg ned.

Vi introduseres for bransjetrynene Mr. D og Mr. D2, men møter også virkelige personer med fullt navn, som Elvis Costello og Nick Lowe, og trommis Morris Windsor og gitarist Kimberley Rew, som begge ble med i Soft Boys. I tillegg til andre karakterer, både fra livets lyse sider og skyggesider. Hitchcock finner typene og lar seg inspirere av dem, med mang en frodig sangtekst som resultat.

I et av de siste kapitlene tas vi med til en surrealistisk drømmeverden, hvor Hitchcock ser Syd Barrett spille sjakk med seg selv (Mr. A mot Mr. B), hans gamle kjæreste (Ms. C) spiser middag med hans mor og tante, mens Hitchcock selv går til sengs med den slangehårede Medusa fra gresk mytologi. Det hele er så visuelt bilderikt at det kunne vært en filmatisering satt i scene av Salvador Dalí.

vært en egenrådig herre. Som han sa da jeg intervjuet ham i 2022, så har han og Soft Boys også vært «

, uten manager og ofte uten plateselskap. Han er ikke alltid like lett å komme tett inn på, hvilket gjør velskrevne «Stranded in the Future» til ekstra essensiell lesning, for å forstå mer av mannen, myten og hans evige outsiderposisjon.

Kunne vært en filmatisering satt i scene av Salvador Dalí

Real surrealist

Marius Asp

Jeg må ærlig innrømme at jeg på et eller annet tidspunkt ga opp drømmen om å se Stevie Wonder i levende live. Vel har han spilt i Norge en rekke ganger tidligere – to av dem i Drammen(!), begge på 1980-tallet(!). På denne siden av år 2000 har også Molde, Hamar, Bergen og Kongsberg blitt avlagt hver sin visitt fra den Michigan-oppvokste 76-åringen. Men Oslo? 

Men alt kommer som kjent til den som ikke venter. Og da Wonder annonserte sin første Oslo-konsert (strengt tatt i Bærum), var det med en velkommen vri – kvelden skulle i sin helhet vies det storslagne verket «Songs in the Key of Life» fra 1976. Å spille et album fra begynnelse til slutt er sjelden ideelt i konsertsammenheng, men akkurat i dette tilfellet er det vanskelig å tenke seg en mer interessant ramme for nærkontakt med en av få artister som har fått legendestatusen og genierklæringene lempet over seg fra han var et barn.

Det omfangsrike og tidvis svimlende ambisiøse dobbeltalbumet «Songs in the Key of Life» står ikke bare igjen som det aller mest komplette blant de 23 studioalbumene i Wonders egen katalog, men også som et nøkkelverk i den afroamerikanske musikkhistorien.

På den ene siden har den nostalgien og samtida i seg, inspirert av forgjengere som swingjazz-kjempen Duke Ellington (som nylig hadde gått bort, i 1974), soulpioner Ray Charles og samtidige rivaler som Motown-kompisen, mentoren og en gang Wonders trommis, Marvin Gaye. På den andre siden fungerer albumet som et organisk bindeledd til alt som skulle komme, til etterfølgere som Prince og den modne Michael Jackson, til Public Enemy og en hel gjeng andre hiphop- og R&B-artister, fram til Lauryn Hill, Frank Ocean og videre.

I tillegg står albumet igjen som et vennligsinnet beist fra det interessante musikkåret 1976. Selv om størrelser som David Bowie, Joni Mitchell og Bob Dylan serverte noen av sine mest slitesterke plater, var og er det stadig «Songs in the Key of Life» som rager aller høyest på årsbestelistene til en rekke publikasjoner. Så sent som 11. oktober i år ble det kåret til det beste albumet i 1976 av Rolling Stone Magazine (foran debuten til Ramones, der punken ble født).

Wonder selv uttalte følgende til Q Magazine i 1995:

 «Of all the albums, ‘Songs in the Key of Life’ I’m most happy about. Just the time, being alive then.»

Summen av alle disse kjensgjerningene gjør det besnærende å tenke på at den blotte eksistensen til «Songs in the Key of Life» hang i en temmelig tynn tråd bare et år tidligere. I 1975 – i en alder av 25 – var Wonder allerede en garvet veteran i musikkbransjen. Han ble plukket opp av talentfabrikken Motown som 11-åring i 1961, og fikk sin første hit under navnet Little Stevie Wonder med den todelte nesten-instrumentalen «Fingertips» to år seinere. Utover 60-tallet fulgte en respektabel rekke uimotståelige hits, der Wonder bidro til å sementere Motowns selverklærte posisjon som «the Sound of Young America». Men det var på første halvdel av 70-tallet at han for alvor fant seg selv som autonom 

Låten illustrerer både problemet og løsningen i dette universet: Stevie selv

Sanger for evigheten

Eirik Blegeberg

Midtveis i konserten, på tribunen noen rader bak meg, var det en brølebaryton som hørtes klart og tydelig gjennom applausen: «FANTASTIC, BOB!» Og det var han jo, på flere måter enn én.

Men også under Bob Dylans 14. Oslo Spektrum-gig kom de ærligste kommentarene fra herrene på dass. «Dette er ikke show, vet du; det er Bob Dylan», meldte han ene veteranen treffende nok. Mens en noe yngre og langt mer berusa entusiast spurte: «Hvilken sang er det? Jeg kjenner den ikke igjen». Han fikk ingen svar, for ingen andre kjente igjen sangen heller – ettersom Dylan (85) var midt i en delvis dekonstruert, slentrende tolkning av Jerry Lee Lewis’ «I’ll Make It All Up to You», en Charlie Rich-skrevet B-side fra 1958 som ble en marginal hit på de amerikanske countrylistene.

Her var vi nemlig i den gamle mesterens egenrådige rike, der Dylan graver dypt i både sin og andres låtkatalog, backet av det beste elektriske taffelbluesbandet som penger og legendestatus kan kjøpe.

, et overraskelseskast som innen baseball (en sport etter Bobs hjerte) er kjent som «a slow, floating trickster». Jeg ble i hvert fall forledet til å tro at bandet åpnet sin første konsert på høstens europaturné med «Watching the River Flow», slik Dylan gjorde sist han var i Spektrum i 2022, men det tok ikke mange sekundene før jeg skjønte at Bobs elektriske keyboard rant ned en annen elv. Vi begynte snarere i 1969, med «To Be Alone with You», den søteste lille groove-rockeren på «Nashville Skyline».

Dylan hjemsøkte salen videre med åttitallets «Man in the Long Black Coat», før han gjorde «Crash on the Levee (Down in the Flood)» fra «The Basement Tapes» for første gang på mer enn tjue år. Og det var ikke kveldens siste 

, ei heller siste gang at temaet var den store Mississippi-flommen i 1927.

byttet gitarister som andre bytter (hette)gensere. I Oslo sa ikke Bob et kløyva ord og introduserte aldri bandet, men ifølge troverdige Bill Pagel ble han flankert av Joel Paterson og helt ferske Mike Seal, en Nashville-musiker med raske fingre. Sammen laget de delikate, levende gitarornamenteringer over trommene til Anton Fig og bassen til Tony Garnier. Sistnevnte, som har spilt med Dylan siden 1989, var som vanlig pen i tøyet. Dylan selv valgte en annen stil, med hette over hodet og ytterjakka på. For anledningen kunne han minne både om keiser Palpatine fra «Star Wars» og Eminem anno «8 Mile», klar for en rap-battle.

Vokalt var det dog lite rapping å spore, og Dylan sang ujevnt, men med klarere diksjon enn sist han besøkte Norge. Han virket egentlig yngre enn for fire år siden, selv om romerske 2000-tallskutt som «Early Roman Kings» og «Crossing the Rubicon» (der er den elva igjen) var for sløve etter min smak.

Samtidig bidro disse dempede versjonene til den meditative, melankolske stemningen som gradvis satte seg i veggene av Spektrum – en melankoli som ikke engang forsvant under «When I Paint My Masterpiece», selv om den ble presentert i en funky utgave, med karibisk driv og en hel masse deilig kvasi-spansk gitarspill.

var Dylan i sitt ess. Med Sinatra-inspirert frasering, rusten røst, lite pust og godt vekta følelser kjælte Bob med «Tryin’ to Get to Heaven» og hang på tonene i «I’ve Made Up My Mind to Give Myself to You». Og, ikke minst, fant han nye veier inn i en minimalistisk «Tangled Up in Blue», i nytt arrangement og med delvis ny tekst, fortsatt vikla inn i det blåaktige og med perspektivforståelsen på plass.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Døtre som meg

YAP.

Reckoning

Jazz Dreams

Kanaan

Söwt

Dja Dja

A Living Poets Group

Utvalgte saker

Robyn Hitchcock har alltid vært på feil sted til feil tid.

Stevie Wonder feiret 50 år gammelt afroamerikansk nøkkelverk på Unity Arena.

De musikalske elvene rant gjennom Bob Dylans melankolske Oslo-konsert.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Døtre som meg

YAP.

Reckoning

Jazz Dreams

Kanaan

Söwt

Dja Dja

A Living Poets Group

Robyn Hitchcock har alltid vært på feil sted til feil tid.

Stevie Wonder feiret 50 år gammelt afro­­amerikansk nøkkelverk på Unity Arena.

De musikalske elvene rant gjennom Bob Dylans melan­kolske Oslo-konsert.

Stevie Wonder feiret 50 år gammelt afroamerikansk nøkkelverk på Unity Arena.

De musikalske elvene rant gjennom Bob Dylans melankolske Oslo-konsert.