#fff

Internett er en nøkkelingrediens i Oklous musikk. Men nå vil hun logge av.

Oklou, offline

Man kan mislike mye med USA, men ikke Dolly Parton.

Et amerikansk ikon

#000

Det er jobben hans som musiker å ikke miste inderligheten, synes Sondre Lerche.

En romantisk kjerne

Alle i Girl Group har flink pike-syndrom. Enn så lenge.

Ta plass!

Aslaug Olette Klausen

Det begynner å bli en stund siden country ble den nye popen, og sjangeren har ikke akkurat blitt mindre av at Norges mest strømmede artist det drøye siste året er Tobias Sten. Ikke et vondt ord om Sten – han er inderlig tro mot konvensjonene og sine forbilder – men det er mer moro å høre på Embla and the Karidotters. Uten at det betyr at frontkvinne Embla Karidotter, bybergenser som nå er bosatt på Osterøy, tar countryen og dens mange regler mindre seriøst.

sin tredje utgivelse, «The Fool», landets første skeive countryskive. Sannsynligvis stemmer dette, om man ser bort fra Karidotters noe mindre tekstlig åpne forrigeskive, «Off Leash» (2024). I hvert fall er det den første skeive, norske plata som tilnærmer seg countryen med noen åpenbare likheter med den amerikanske undergrunnen av skeive countryutøvere, fra Thelma Brooks til Orville Peck. Mange av disse artistene, akkurat som tidligere Razika-trommis Karidotter, har andre uttrykk i sin musikalske bagasje, men finner en musikalsk forløsning i å spille opp til linedance eller twostep.

På «The Fool» gjøres akkurat det oppspillet eksplisitt i sangen «Cuntry»:

 We can both be Sissy, we don’t need no Bud / Do you wanna be my two stepping partner in crime? / I’ll give you three steps mister, cause that woman is mine. 

Refrenget understreker at dette er den nye dansemusikken i lokalet. Låta er antakelig allerede fast lydspor på klubbkonsepter som Oslo Queer Line Dance.

startet på topp hva priser angår. Debutskiva «Hello, I’m Embla» (2022), med en tittel som tipper med hatten til Dolly Partons debutalbum fra 1967, dro i land en Spellemannpris. Og bandet har blitt bedre siden.

Men fortsatt slites det vel mye i tøylene når det gjelder å få lydbildene til å bevege seg i takt med tekstene. Ikke minst når de går i en indiepopete retning, som på balladen «Your Own Moon». Her skusles countrysjangerens paradegren, hjerte-smerte-utenpå-frynseskjorta, bort i slappe indiepop-arrangementer, og en vokal som bare nesten når Chappell Roan-nivå i sisteverset. De to andre balladene her, «Imogen» og «Closet Drama», er omtrent like forglemmelige.

å hente i det nær hardrocka åpningssporet «Wanna Ride», samt i den freidige steelgitaren i vannvogn-hyllesten «Wake up and Smell the Coffee». Her snakker vi ekstremt tradisjonell country, og enda bedre blir det i smarte, selvironiske «Rhinestoned Cowgirl», som attpåtil synes å ha en slags prosjektets programerklæring om at alle kan gjøre – og være – country. Selv lever Embla drømmen: 

I can stay right here and still be inspired / I just wanna live a slower life, in the countryside with my American wife

Og det spørs om hun ikke kan inspirere flere til å danse etter hennes pipe. For også avslutningssporet, «Another Honky Tonk Song», holder seg på hesten. Det er bare å ta den heidundrende oppfordringen:

 Add a little bit of romance, a whole lotta line dance / And maybe baby, take a chance

«The Fool»

Vill villere vest

Marius Asp

Bak det noe uspektakulære bandnavnet Wild Pink skjuler det seg en artist og en låtskriver med et navn det kan være enda vanskeligere å bite seg merke i. Men den Florida-oppvokste og New York-bosatte 39-åringen John Ross har brukt det siste tiåret på å meisle ut sin egen plass i den amerikanske musikktradisjonen. Resultatet har blitt stadig sterkere utgivelser – deriblant det like deler storslåtte og ømme albumet «ILYSM» (2022) og den hardere og mer fuzzdynkede oppfølgeren «Dulling the Horns» (2024). At disse platene ble skrevet og spilt inn i kjølvannet av en alvorlig kreftdiagnose, gjør dem ikke mindre slående. Snarere tvert imot.

«6 Cover Songs» (2021) tolket Ross blant andre Bruce Springsteen, og det er utvilsomt Bruce som kaster de lengste kunstneriske skyggene over dette sjuendealbumet, sammen med andre som både inngår i og dytter videre den samme tradisjonen – fra Tom Petty via Dinosaur Jr. til The War on Drugs og Wednesday.

Siden sist har Ross både blitt erklært kreftfri og far for første gang. Ikke at disse kjensgjerningene har gitt seg hørbare utslag i noen nyfrelst eller påfallende optimistisk retning, det er heller 

 som oppleves som motoren i prosjektet, flott oppsummert i åpningslåten «Box Store»: 

Getting going is easy to do / Get one foot out the door, then the other one too.

gjennomlyttingene av «Still Coming Down» oppleves albumet en smule underveldende. Dette har vi da hørt en million ganger før? Men etter fire-fem runder på øret er det som noe åpner seg. Særlig midtpartiet, med det deilig seige tittelsporet, steelgitar-kyssede «Plates Keep Spinning» og den vellykkede countrygrønsj-hybriden «Like Water», fortsetter å vokse.

Som vanlig er det Ross som foretar de vesentlige musikalske løftene her. Trommis Dan Keegan – det eneste andre faste Wild Pink-medlemmet – er riktignok i sedvanlig god form, mens gitaristene Meg Duffy (Hand Habits) og MJ Lenderman (Wednesday) bidrar med lekkert strengekrydder strødd rundt i lydbildet. Ross’ mest egenartede signatur lar seg imidlertid ikke avlese i verken musisering eller melodier, men i tekstene.

den hårfine balansegangen mellom røff humor og eksistensiell gru på «Round of Applause at the End of the World»: 

Jack Ruby atoned / Through his own moral code / A patsy killed a patsy / And they laughed it up in Langley / And Ybor City / And New Orleans / And I don’t know what my idea of fun is anymore.

 Eller følgende hjertesukk fra «Plates Keep Spinning»: 

Swear to God, I’m gonna be pissed / If Heaven and Hell are real places / If there’s more to do after this

Det er grunn til å mistenke at Wild Pink har enda sterkere album innabords enn «Still Coming Down». I så fall er det bare å begynne å glede seg.

«Still Coming Down»

God nedtur

Si hva du vil om bergenserne, men stolte er de – både av historien sin og sin egen særhet. Denne komboen har skapt en egen type byoriginal som vandrer rundt i vestlandshovedstadens regntunge gater – tradisjonsbevisst, lett gammelmodig og selvsikker.

Med August Selnes har byen mellom de sju fjell fått nok en original blant sine rekker. 27-åringen har høstet lovord på hjemmebane det siste året – i sin anmeldelse av sommerens konsert på Bergenfest konkluderte BT med at «det låter som om Bob Dylan har blitt gjenfødt som bergensk kjuagutt».

Store ord, men langt fra tilfeldige: Pappa Gisle Selnes er ikke bare professor i litteraturvitenskap ved UiB, men ga i 2016 ut den kanskje viktigste norske boka om nobelprisvinneren, «Den store sangen. Kapitler av en bok om Bob Dylan». Artisten har med andre ord fått denne musikken inn med farsmelken (om det er lov å si), og albumtittelen spiller da også på sønnens opplevelse av å høre foreldrenes musikk sive inn gjennom veggen til gutterommet i barndommen.

eller hate «Gjennom veggen» – eller i likhet med undertegnede føle på en viss ambivalens i møte med prosjektet – er et spørsmål som kan bli besvart før minuttet av åpningslåten «En enkel and (i Lille Lungegårdsvann)» har passert. Her kontrasterer Selnes den trygge tilværelsen på hjemmebane med Jesu oppstandelse og andre verdensbegivenheter, men resultatet blir pussig nok både oppstyltet og snaut på samme tid.

Snaue er også på hvert sitt vis «Oppblåsbare Berit» og «Fisketur», mens reisebrev fra Luxemburg og Lisboa aldri blir mer enn nettopp det. Talentet til hovedpersonen åpenbarer seg imidlertid idet noe står på spill, enten det er politikk («Vekk meg opp ved morgengry»), kjærlighet («Cornelia») eller eksistens (det avsluttende høydepunktet «I morgen kveld»).

plantet såpass dypt i visetradisjonen, føles det rett og rimelig at Selnes også tolker og gjendikter andres låter på «Gjennom veggen». Han styrer riktignok unna His Bobness som fortolker, men strekker seg til gjengjeld mot to andre av sjangerens giganter – amerikanske Pete Seeger og britiske Ewan MacColl.

The Pogues’ versjon av sistnevntes «Dirty Old Town» er strengt tatt vanskelig å toppe, men Selnes gjør en akseptabel innsats på «Skitne by». Adskillig mindre overbevisende låter Seegers antikrigsvise «Waist Deep in the Big Muddy» (1967) i norsk språkdrakt («Atter fremad marsj»). Her forvitrer originalens alvor og desperasjon langt på vei i forsert syntaks og uforpliktende rim.

generelt problem ved dette universet: Tidvis blir det så mye form at det kan være vanskelig å skimte innholdet oppi det hele. Det som mangler her, er kanskje noe så enkelt som 

. Så gjelder det naturligvis å huske at også Bob Dylan brukte 

tid på transformasjonen fra storøyd, brekende ungfole til låtskrivergeni.

«Gjennom veggen»

Bob, Bob

Tom Skjeklesæther

Da Billy Strings (William Lee Apostol) spilte sin tredje norgeskonsert på et stappfullt Sentrum scene i fjor, feiet han og kvartetten hans gjennom 29 sanger som tydeliggjorde at Strings har ett bein i Bill Monroes og Doc Watsons bluegrass-tradisjon og ett i Grateful Deads jamband-verden.

Nå, to år etter tjuespors albumet «Highway Prayers», er Billy Strings tilbake med seksten nye sanger på ytterligere er dobbeltalbum. Tittelen «So Much for Goodbyes» er en refleksjon av at Billys mor, Debra Apostol, døde av en overdose i fjor, 64 år gammel.

Dødsfallet skjedde mens hun jobbet med å lage coverkunsten som nå pryder denne nye plata: En ni felts settekasse med forskjellige småsaker, «found objects» innen såkalt 

. Den midterste kassa har et bilde av Billy med gips på venstrefoten, med et portrett av mora hengende over seg fra et tre. I sannhet 

 av Billy Strings sammen med T Bone Burnett, og låter så overlegent som det er mulig å tenke seg når en av verdens beste akustiske gitarister – og hans håndgangne menn på fele, banjo, mandolin og kontrabass – får studiohjelp av blant andre Jack White, Alison Krauss, pedalsteel-magikeren Paul Franklin og Willie Nelsons munnspiller, Mickey Raphael. Men åpenbart har prosessen blitt farget av moras dødsfall, hele veien til den avsluttende instrumentalen «Debra’s Waltz».

 far døde av overdose da gutten var to år gammel. Det er stefaren som lærte ham å spille. Hjemmet deres gikk i oppløsning på grunn av rus og sosial nød da Billy var tidlig i tenårene. Han rømte, spilte i metalband, drakk og dopet seg, også sammen med egne foreldre.

Billy forteller denne dystre oppveksthistorien til New York Times’ David Marchese i et intervju som ligger på nettet. Der sier han at faren han aldri traff må ha brydd seg mer om heroin enn om ham. Det kan knapt bli mørkere. Selv lover Billy at familiens rusproblemer stopper med ham – han har vært nykter i et år nå.

 mørke rammen, åpner plata litt lysere: Storyen «I’m One of Those» føyer seg inn i den store amerikanske tradisjonen om omreisende spellemenn, til førsteklasses 

Men allerede på neste spor, «Burn the Other End», skrus det til, mer gotisk, med et vokal-ekko som er langt unna standard bluegrass. Fela og gitaren nærmer seg noe av det man kan høre hos 

-pionerene 16 Horsepower, og Billy Strings tar steget inn i en ny verden. Selvfølgelig med virtuositeten intakt: Gitarspillinga hans er innimellom så rask og tett at det er umulig for øret å fange opp hva som foregår.

 dempa og mulm. Den kommer med avmålte kaskader av gitar. «Lay Me Down» smetter av gårde i det høye tempoet som er 

for dette ensemblet, med et flerstemt refreng som sitter som stifta fast på ryggen til alle strengesoloene.

«So Much for Goodbyes»

Sørstatsgotikk

Ida Messel

Det er gode grunner til å ta seg en pause iblant, men da Alabama Shakes’ frontkvinne Brittany Howard ble bedt om å opptre – solo – på en 

for kompisens mikrobryggeri i hjembyen Tuscaloosa, følte hun plutselig for å gjenforene bandet. Mikrobrygg-vennen hadde tross alt vært en økonomisk støttespiller for Alabama Shakes i de årene de holdt på. Bandet – Howard pluss Zac Cockrell og Heath Fogg – hadde hatt pause siden 2018, men begynte nå både å øve og skrible ned nye låter.

 «American Dream» som forståelig nok har fått mest oppmerksomhet i tida før albumslippet, etter at den – i det mange har karakterisert som et slags protestsang-vakuum mot Trump-regimet – har gått sin seiersgang på Tiktok. Mens Howard akker seg og 

gjennom det retroklingende mikrofonfilteret, sender hun også et lengselsfullt sukk mot USAs tilspissede politiske klima. Kan vi ikke bare samles igjen? «I Must Be Dreaming» har mer til felles med seige mareritt: 

Got the White House pretty and pimped out / Gun reform, my body, my choice.

Mer uttalt politisk kan vel ikke en sangtekst bli, men ‘The Shakes posisjonerer seg også når det gjelder hva protestmusikk 

og kan være. I «I Must Be Dreaming» lever protest i kunsten som en integrert del av den, ikke som en form i seg selv. Protesten er ikke nødvendigvis sint eller oppfarende med punkens brøl, eller visemusikkens allsang og hjerteklamrende vemod. Protest er ikke noe kunsten tar seg til innimellom, og innimellom 

, men lever et fullverdig liv i kunsten som helhet – i alle følelsesmessige fasetter. «I Must Be Dreaming» er full av protest, men også bare musikk.

seg ut, er det først og fremst måten bandet og produsent Shawn Everett (The Killers, Kacey Musgraves, The War on Drugs) har arbeidet med lyden som skinner sterkest. Når gitaren trer fram i rommet rett rundt bassen i «Tea Time», etter at midtfrekvensene har ligget som en fjern bakvegg gjennom mesteparten av låta, er metoden egentlig subtil – utfallet, derimot, er en tonal helomvending.

Når den tunge, varme og tørre basstromma dikterer arrangementet i «I Feel Hope Coming», er det nesten på grensen til å høres ut som vinyl-scrathende oppbrudd. Falsetten til Howard har en liknende funksjon, den får stemmen til å virke som en sprettende strikk. Lyddesignet er det fjerde bandmedlemmet.

I introen av «Time» foregår en Velvet Underground-støyende strengekollasj. Låta går fjærlette steg i overgangen til det treige, svevende psykedeliske grunnkonseptet, og over til den sjelevrengene outroen. Mens det ender i et halsende rockeklimaks, er en ting er nesten overtydelig: Alabama Shakes er overgangenes mestere, på godt og vondt.

at de sømløse vendingene kan fungere sløvende, dyssende, dullende, mens linjene 

hviskes som naiv geek-rock over sommerlig Honolulu-klimpring på gitaren. Nesten ubemerket glir det over i harmoniske «Easy», der ulyden av fingre som treffer strengene blir et viktigere perkussivt element enn de døsige trommene.

Det må ha seg sånn at vi drømmer. Da ligger også faren der for at man kan sone ut og glemme det man har hørt. Heldigvis tar de bassdrevne låtene oppmerksomheten i jerngrep der det behøves. Det gjelder det nevnte førstesporet «Tea Time», eller David-Bowie-anno-«Heroes»-pastisjen «Waist Deep». Høydepunktet er det halvt funky, halvt lakonisk rablende «How Love’s Supposed to Go». Fortvilelsen er til å ta og føle på, og føles dessuten god.

«I Must Be Dreaming»

Søte hjem

Det er ikke så lenge siden Marte Wulff sa: «verden trenger ikke flere kjærlighetssanger». Sangeren og låtskriveren var lei bransjen hun har vært en del av i 20 år, de siste av dem som en av de mest klimaengasjerte musikerne i landet.

Wulff har virkelig stått på barrikadene for miljøet, og for Palestina. Sangtekst på sangtekst har handlet om å vekke andres engasjement, senest i det strålende samarbeidet med Sjur Miljeteig, «Øya/Øyet» (2022). Hun har arrangert underskriftskampanjer og manet til boikott av oljeindustri-spons og Eurovision, men også tatt til orde for at det er bedre å arbeide med – enn mot – Øyafestivalen.

 har hun funnet tilbake til begynnelsen. I 2006 debuterte Wulff med «Jacket», en engelskspråklig alternativ popplate, og oppfølgeren, «Safety Pins» (2007), var laget over samme lest. Siden gjorde hun visesanger av seg. Den selvtitulerte utgivelsen fra 2016 gav henne Spellemannominasjon.

«Shadow Work», jubileumsplata som ikke skulle skje, er det fineste hun har gjort siden den gang. Det er ingen tvil om at samfunnsengasjementet er ektefølt, men «Shadow Work» er gjort med andre, mer inderlige følelser. For enkelhets skyld kan sangene kalles 

. Store ord om verdenstilstanden er byttet ut med tekstlinjer om nære relasjoner, til så vel høyere makter som venner eller romantiske partnere.

, pianoballaden «The Sharp Knife», har noe salmepreg. Tematisk ligger teksten ikke så langt unna Leonard Cohens «The Anthem», låta om at det finnes en sprekk i alt. Hvordan lyset kommer inn og virker er også et gjennomgående tema på flere av låtene her.

Påfølgende gitardrevne «Lights On» konfronterer det å være et godt menneske. Tittelsporet, som i melodi og tone er oppstemt, er ganske så nedstemt i tekstlig innhold, om å ikke føle seg fortjent til en plass i lyset eller livet. Mens synthpoppa «Daylight», albumets beste og mest innstendige sang, er moden i sin gjengivelse av hvordan fortidas demoner næres i nattas mulm og mørke.

 bemerkelsesverdige med «Shadow Works» er likevel hvor mye håp og tro på mennesket og menneskelig samhandling Wulff klarer å synge inn i disse vevre, vemodige sangene. Men sånn er det jo ofte når man uttrykker seg personlig nok. Da blir det gjerne til noe som kan røre flere.

«Shadow Work»

Skyggebelagt

Chris Monsen

Angles ga ut sin første plate i 2008, «Every Woman Is a Tree», utgitt på labelen Clean Feed (som trist nok legges ned i år). Det er den svenske saksofonisten Martin Küchen som er primus motor for prosjektet – og å kalle det et prosjekt snarere enn en gruppe gir mening. Angles har tatt mange ulike former siden debuten, med en rullerende besetning på alt fra tre til elleve medlemmer. Fjorårets album er kreditert Angles 11 – nå har vi Angles 4.

Küchen har vært den eneste som har spilt på alle utgivelsene. Men han har hatt med mange gjengangere i disse konstellasjonene, primært svenske og norske musikere av øverste hylle. To av disse er vibrafonisten Mattias Ståhl og trommeslageren Kjell Nordeson. De to spiller også i Angles 4, og fjerdemann er bassmester Ingebrigt Håker Flaten.

har preget de beste Angles-verkene (som fantastiske «Disappeared Behind the Sun» fra 2017) har vært balansegangen mellom, og en sammensmelting av, det ekstatiske og det elegiske. Nerven og kraften som finnes i dette følelsesspekteret har vært uttrykt gjennom større grupper med flere blåseinstrumenter – så hvordan fortoner dette seg i en kvartett der Küchen er den eneste på blås?

Noe likt og noe nytt, er vel svaret. Küchen har en enorm kraft og råhet i spillet sitt, og evner å få frem et merkbart skjær av sårhet: det er nesten som saksofonen brister i midten av et rop. På «Angles 4» legger han frem en blanding av melankolske, forholdsvis melodiske linjer, som kan gå over i mer irregulære former og utbrudd av henrykkelse så vel som jammer.

kontrabass er alltid en markant tilstedeværelse uansett hva og hvem han spiller med. Her er bassen svært fremtredende på alle de fire stykkene, og gir musikken rungende ballast. Noen ganger understreker den det tungsindige, andre ganger det kraftfulle og standhaftige.

Hør eksempelvis avsluttende, blues-pregede «Satan in Plain Clothes», der bassdrivet understøttes av Nordesons bastante, men ledige swingrytme. Ståhls vibrafonspill er en skimrende, eterisk kontrast til det jordnære, mens Küchen spiller som om han er nær bristepunktet. Slikt blir det fengslende musikk av.

«Angles 4»

Nye vinkler

Charlotte Myrbråten

I Yasin-biografien «Nation av poeter» fra 2025 møter forfatter Mohamed Yussuf en artist som har kommet på bedre tanker. Fra et liv med trusler, fengsel, vold og dop, har rapstjernen Yasin blitt pappa med nye prioriteringer. Nå deler han ut stipender til unge lovende, og samler inn penger til moskeen. 28-åringen prøver å legge det gamle livet bak seg, men vil det gamle livet legge Yasin bak seg?

Yasin er en av Sveriges største artister, men på grunn av trusler måtte han avlyse konsertene i hjemlandet i fjor sommer. Faktisk har han ikke bodd i Sverige på mange år, av frykt for eget liv. Det siste året har han derimot dukket opp flere steder i Norge, som fremstår som en slags frisone (forrige uke var han i fjellheimen!). Det vites ikke om dette er en strategisk plan for å renvaske kontroversielle Yasin, som har utviklet et vennskap med den mer uskyldsrene Marstein.

At han først lanserte den nye singelen «1991» på Nasjonalmuseet i Stockholm som del av et kunstverk, forsterker også følelsen av at Yasin har et ønske om å steppe opp i 

platens ubestridte signaturlåt, og en dramaturgisk genistrek. Yasin trekker linjer fra diktatur og borgerkrig i Somalia på nittitallet til barnesoldater i Sverige i dag, men låten er også seks minutter med sober selverkjennelse. Rapperen tilbyr flere forklaringsmodeller (dysfunksjonell familie, Rinkeby er overlatt til seg selv) for hvordan han havnet i et brutalt gjengmiljø:

Hej, mitt namn är Yasin, jag är typ i trettonårsåldern / Mina vänner stjäl mobiler och gör inbrott / Håller mig undan så gott jag bara kan / Men pengarna dom tjänar verkar smaka så gott.

Yasin har vært en kontroversiell artist fordi han i sanntid har skildret samtiden slik den ser ut for ham, med kriminalitet og grenseoverskridelse. Han har vært poserende, provoserende, kul og 

, men på den nye platen fremstår han først og fremst sårbar. Han tar et steg tilbake, og han tar også selvkritikk.

 lyspunktene på platene kommer i form av sin kjærlighet til familien. Yasin har fått noe å leve for: på låten «Lilla flicka» åpner rapperen hjertet på vidt gap om datteren.

Yasin virker både sentimental og moden. På «Konstantera» er fortelleren et angstherjet jeg som har slitt med psykiske problemer som følge av livet på utsiden. At mange av låtene er smidd over samme mollstemte og monotone stemninger, gjør imidlertid at platen mangler noe variasjon.

Yasin er en av Skandinavias beste tekstforfattere, og det høres at det viktigste nå ikke er å ha de mest originale beatsene. Det er kanskje ikke veldig kult å starte en sang med 

när jag var liten, jag trodde på demokrati / Men jag börjar förstå att det hela kan vara en lögn.

 Men når det kommer fra Yasin, føles det presserende.

«Your Turn in Blue»

Veien videre

Musikkanmeldelser

Arvid Skancke-Knutsen

Forfatter og rockehistoriker

For 50 år siden fikk vi det første norske plateselskapet nord for Polarsirkelen. Det var vesle Bat Records, som startet opp på Finnsnes ved Senja i mars 1976.

Det hevdes at Bat Records var det første genuint uavhengige plateselskapet i Norge. Men her finnes det flere kandidater – inkludert et annet nordnorsk foretak. Experience Records i Mosjøen ga ut de første platene til Prudence alt i 1970, og sto også bak de første lp-ene til Halvdan Sivertsen.

tilhørte syttitallets motkultur, hvor idealistiske aktører startet opp uavhengige bokforlag, magasiner og viseklubber. Selskapet ble drevet av Olav Eriksen og Tore Stefanussen, som skrev dette i forbindelse med oppstarten:

«Studioet vårt er et ombygd bomberom og det tekniske utstyret er for en bagatell å regne, sammenlignet med hva som finnes i de store etablerte studioene. Likevel har vi maktet å gi ut ‘vår’ første lp, 4 måneder etter stiftelsen av selskapet.»

var en soloplate med Axel Gran, kalt «Halvvegs uten navn (Bill mrk. diskresjon)». Det var et modig og personlig album, der Gran som første norske artist sto frem som åpent homofil – to år før legningen ble strøket som psykiatrisk diagnose her til lands.

Også den andre utgivelsen til Bat Records skiller seg ut. Akasha var fra Kjøllefjord, et lite fiskevær i Finnmark. Likevel klarte gruppen å skaffe seg musikkutstyr for en kvart million kroner, og la ut på turneer med ambisiøse audiovisuelle innslag. Utgivelsen deres på Bat Records ble raskt et samleobjekt i progressive musikkmiljøer, og er reutgitt både i Sverige, Russland, Sør-Korea og Italia.

uavhengige norske plateselskap opp som paddehatter, ikke minst innenfor punk- og new wave-scenen. Men Bat Records var tidlig ute, og ga ut spesiell musikk for spesielt interesserte. Som Eriksen og Stefanussen sa det:

«Vi tror det finnes utallige interessante artister i Norge som de store selskapene bevisst ikke vil la slippe til – av profitthensyn, av politiske hensyn eller av ‘moralske’ hensyn. Slike hensyn nekter vi å ta! Vi vil være med å la alternative musikalske ideer slippe fri.»

Første norske artist som sto frem som åpent homofil

Modige pionerer

Audun Molde

Musikkviter og forfatter

Suno er den største plattformen for generativ KI i musikk, med over 100 millioner brukere. Det har gått to siden de ble saksøkt av Universal, Sony og Warner – de tre store plateselskapene – for å ha trent sin KI-modell på opphavsrettslig beskyttet musikk, stort sett rippet fra Youtube. I fjor høst brøt Warner ut og gjorde en lisensavtale, mens Universal og Sony så sent som forrige uke utvidet sine søksmål.

Et annet mye omtalt søksmål er seieren som tyske Gema (tilsvarer Tono i Norge) vant i sommer, i en dom som fastslår at Suno har krenket opphavsretten gjennom ulisensiert bruk av musikk. Saken omhandlet en eldre modell (versjon 3) av Suno, som greide å generere nesten likelydende kopier av originallåter.

Den 12. august kom nyheten om at verdens fjerde største musikkselskap BMG har inngått en global lisensavtale med Suno. Suno innfører (høyst nødvendige) begrensninger på hvor mange sanger brukerne kan laste opp på strømmetjenester, og de har i sine blogginnlegg begynt å poengtere at de vil samarbeide med bransjen og rettighetshavere. Nye modeller er på vei, «in partnership with the music industry».

Mens hitlister prøver å holde KI-generert musikk unna, og selv Spotify og Apple innfører KI-merking, kom for noen uker siden Suno Studio 2.0. Den er tiltenkt musikkprodusenter og andre profesjonelle brukere og tar opp konkurransen med etablert studiosoftware (DAW), på en måte som strengt tatt tilslører grensen mellom hva som er KI-generert og ikke.

sjarmoffensiv er å tilby brukere å presse KI-musikken sin på vinylplater, fordi «some songs deserve more than a stream». Deres oppdaterte prinsipper for KI og musikk ser til forveksling ut som de kunne ha kommet fra en hvilken som helst bransjeorganisasjon. Det skal mye til for å holde inne ironien når de slår fast at «great music is made by people». Og ambisjonsnivået: «Our mission is to build the world’s best platform for music creation while contributing to a healthy and growing music ecosystem.»

Propaganda og spill for galleriet, eller har de endret holdning og strategi? Mye kan tyde på at Suno innser at å samarbeide er bedre enn å overkjøre, og at fredsavtalen med BMG bare er begynnelsen. Man kan undre seg på hvor mye penger Suno – som i fjor hadde inntekter tilsvarende cirka tre milliarder kroner – bruker på å kjøpe seg fri fra gamle synder: Suno har de siste par årene systematisk begått et av historiens største opphavsrettslige og kunstneriske tyverier.

nye fredsavtaler som kommer framover, og samtidig ha med et par enkle spørsmål som jeg mener er grunnleggende: Hva trenger verden egentlig KI-selskaper som Suno til, hvordan kan de tilføre noe vesentlig som bidrar til god musikk? Og, ikke minst: Hvordan kommer de store musikkselskapene til å fordele sine kommende lisensinntekter videre til de menneskene som har skapt musikken som Suno har stjålet?

Hva trenger verden egentlig KI-selskaper som Suno til?

Sunos sjarmoffensiv

Magnus Andersson

Edvard Grieg (1843–1907) skrev ikke bare melodier som lignet på folkemusikken. Men at han brukte faktiske folkemelodier for å skrive 

, skyldes spellemannen Knut Dahle (1834-1921), og at han ba Grieg om å gjøre noe med en tradisjon som var i ferd med å gå i glemmeboka.

Det ble imidlertid Johan Halvorsen (1864–1935) som nedtegnet melodiene, og transkripsjonene er problematiske. Folkemusikken intonerer på en annen måte enn man gjorde i den romantiske musikken, og det største problemet er rytmikken. I noteskrift er eksempelvis de tre slagene i en tre-takt like lange, mens i en springar, som også går i tre-takt, sier man at rytmikken er asymmetrisk, dvs. at taktdelene har forskjellig lengde. Graden av asymmetri varierer mellom tradisjoner og kan også variere innenfor den enkelte slått og fremføring.

 skrive sine arrangementer av slåttene etter Dahle, arbeidet han altså ut fra Halvorsens noter. Grieg kjente hardingfelemusikken fra før av, men hadde aldri hørt Dahle spille, og manglet dermed direkte tilgang til Dahles særegne intonasjon og til en pålitelig gjengivelse av blant annet springarens rytmiske asymmetri.

Et tilbakevendende spørsmål i flere av mine Grieg-anmeldelser, har vært i hvilken grad man skal føre Grieg tilbake til folkemusikkens idiomer, eksempelvis i 

, eller om musikken først og fremst skal spilles innenfor et klassisk fremføringsparadigme.

 mer folkemusikalsk måte å tolke Grieg på, var noteutgaven som feleprofessor Sven Nyhus (1932–2023) laget i samarbeid med pianisten Geir Henning Braaten. Den ble spilt inn med døtrene til Nyhus i 2007. Albumet er todelt: Først spiller Ingfrid Breie Nyhus Griegs 17 slåtter på klaver, før Åshild Breie Nyhus i andre halvdel spiller de tilsvarende slåttene på hardingfele med utgangspunkt i tradisjonen etter Knut Dahle. Måten Ingfrid Breie Nyhus ivaretar det rytmiske på, hvordan hun betoner og fraserer på Griegs flygel på Troldhaugen, er medrykkende.

Året før gjorde Haakon Austbø noe beslektet. Det var imidlertid ikke basert på utgaven til Nyhus/Braaten, men på egen kunnskap om norsk folkemusikk og forståelsen av springarrytmikk som han hadde fått fra musikkforskeren Tellef Kvifte. Begge disse innspillingene er fascinerende, fordi de søker mot en folkemusikalsk opprinnelse, men de lyder også forskjellig.

 er nå presentert med innspillingen til brødrene Håkon og Nils Henrik Asheim. Generelt er de er litt grovere og mer uvørne i klang og rytmikk, enn de tidligere nevnte innspillingene, men ikke minst står de for en radikal videreføring av Griegs prosjekt gjennom inngripende bearbeidelser som forener hardingfela og klaveret. I det første stykket, «Bruremarsj (etter Myllarguten)», spiller Håkon først melodien på hardingfele. Så sniker Nils Henrik seg inn på klaveret, og til tider spiller de sammen. Sånn sett tvinges klaveret til å komme tettere på spillestilen til hardingfela.

Likevel er det mange partier der arrangementene lar klaverets tekstur tynnes ut, slik at folkemusikkens intonasjon skal få tre fram. Andre ganger fungerer instrumentene som forstørrelsesglass. I «Jon Vestafes springar» tar Nils Henrik Asheim utgangspunkt i Griegs innledende bassfigur og lar den vokse frem av et søkende og rumlende klaverlandskap før musikken glir inn i Griegs tekst.

 de to dessuten å improvisere overganger mellom stykkene, og disse improvisasjonene er her blitt formalisert til kompositoriske avsnitt. Det betyr også at de noen ganger flytter seg langt fra originalen, kanskje særlig i «Håvard Gibøens draum ved Oterholtsbrua». Dette er nærmest en ny komposisjon. Interessant er at de tar utgangspunkt i 

Det foreligger en stadig bevegelse mellom samtid og fortid

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Fool

Still Coming Down

Gjennom veggen

So Much for Goodbyes

I Must Be Dreaming

Shadow Work

Angles 4

Your Turn in Blue

Utvalgte saker

Bat Records tok ingen hensyn.

Sunos sjarmoffensiv

Det folkemusikalske ved Edvard Grieg videreutvikles enda mer.

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Fool

Still Coming Down

Gjennom veggen

So Much for Goodbyes

I Must Be Dreaming

Shadow Work

Angles 4

Your Turn in Blue

Bat Records tok ingen hensyn.

Sunos sjarm­of­fensiv

Det folke­mu­si­kalske ved Edvard Grieg videre­ut­vikles enda mer.

Sunos sjarmoffensiv

Det folkemusikalske ved Edvard Grieg videreutvikles enda mer.