#fff

Med det hyperambisiøse albumet «Lux» gjør Rosalía den klassiske musikken pop igjen.

La det bli lys

For første gang på 35 år har hiphopen falt ut av Billboards topp 40. Hva er det som skjer?

Fallende stjerner

Sprokken fele, spysjuk på scena og turné i campingbil: Hekla stålstrenga fyller tjue år.

Står han av

I spillefilmen «Deliver Me from Nowhere» møter vi en Bruce Springsteen med tung bagasje og et nytt folkalbum på gang.

Alene med alt

Torkjell Hovland

#000

Eg går ein tung motbakke, og kroppen har allereie nok med å kjempe ned eit virus. Musikken eg har i øyret lullar meg inn og ut av feberfantasien, ber kroppen. Norsk-syriske Spove har namnet sitt etter trekkfuglen. Det er ikkje første gongen arabiske musikktradisjonar møter norske, men det lét ikkje alltid like naturleg som med Spove.

Fiolinist Inger Hannisdal har mellom anna studert arabisk tradisjonsmusikk i Libanon, og vann Tonos komponistpris for debutplata med hennar eige ensemble. Kontrabassisten ho har med der, Adrian Myhr, er ein stilstudie av ein lyttande musikar. Songaren Silje Risdal Liahagen er ein av tre i vokaltrioen Hekate, som sist var sett på Oslo World med dansekompaniet Mamelukk i prosjektet Hex Liminal. Oud-spelar og songar Nawar Alnadaff er opprinneleg frå Syria, og har med seg tradisjonar derfrå.

, oppdaga dei likskapen mellom tonane frå kvar sin heim. Det kunne vere den skeive tonaliteten, kvarttonane eller forma på songane. Og at voggesongar trass alt har noko av det same i seg uansett kvar barnet er født.

Det første som slår meg er at sjølv om dette er ein fusjon av ulike tradisjonar, så er det også ei ganske tradisjonell produksjon og arrangement. Nettopp dette – at songane får stå sterkt i seg sjølv – er befriande. Her finst ingen musikalsk emulgator – ingen synthar eller lydteppe som slike fusjonsband gjerne har tydd til. Men kunsten er å ha energien som skal til i uttrykket. Det er den som treff kroppen.

Songarane Risdal Liahagen og Alnadaff har slåande ulike stemmeklangar. Det gjer det då ekstra givande å leite etter koplingane mellom musikken. Dette er dessutan med på å styrke den menneskelege dimensjonen ved musikken. Vi opplever dei to songarane som einskilde menneske som syng til oss, meir enn som instrument som skal bere musikken.

 å innta i møte med Spove. Det eine er musikkforskaren, der du kan grave deg ned i ting som om det faktisk ligg noko i at den segnomspunne slåtten «Nordafjells» har ein link til arabiske land? Det andre er å gå inn i det kulturelle møtet – kan eit slikt samspel mellom den norske og den arabiske musikktradisjonen fortelje oss noko om kva vi har til felles, at vi alle syng «dei same voggesongane til borna våre».

Men det siste – kanskje eit lytteperspektiv som er neglisjert i dag – er det kroppslege. Der du legg vekk all intellektualisering, og legg merke til kva stemmene gjer med kroppen din? Korleis opplever du når tonane frå oktavfela til Hannisdal treff deg øyregangane? Kvar hen i kroppen varmar den djupe kontrabassen til Myhr? Og kva skjer med tempoet i kroppen din når Nawar Alnadaff spelar fløyta Ney på «Bayati». Det ligg nemleg mykje kraft i sjølve materialet som Spove har med seg. Kraft som er bygd opp gjennom vidareføringa, gjennom tida og dei ulike kontekstane songane har blitt sunge.

«Nu lukker seg mitt øye», der Silje Risdal Liahagen syng flytande. Før Alnadaff kjem inn, og dei to vokalistane flettar seg inn i kvarandre på, unnskyld uttrykket, magisk vis. Myhr og Hannisdal vever riff saman. Den syriske og norske bånsullen som møtest i «Yallah Tnam/Bånsull» som kjem like etterpå oppsummerer det heile musikalsk – møt denne musikken med kroppen.

«Spove»

Med heile kroppen

Marius Asp

was completely blindsided … the person I loved woke up one day, told me she wasn’t happy, and I basically never saw her again. 

Slik beskriver Katie Stelmanis den skjebnesvangre januardagen i 2020 som skulle utløse «Chin up Buttercup», den kanadiske 40-åringens femte skive under aliaset Austra.

Det burde være åpenbart, men en påminnelse er muligens på sin plass, overfor både artister og deres presseskrivforfattere: At et album baserer seg på et havarert forhold og de emosjonelle etterdønningene sånt medfører, er ikke i seg selv et fryktelig interessant poeng. Ei heller at en plate er «den ærligste» eller «mest personlige» hittil i karrieren. Som kjensgjerninger er dette omtrent like megetsigende som at musikken kommer utstyrt med rytme, melodi og tekst.

 likevel gir seg i kast med den trøblete og selvutleverende kjærligheten, gjør hun det på en særegen og forfriskende sammensatt måte, gjennom ulike stadier av hjertesmerte – og slett ikke uten besk humor. Som hun synger på «Math Equation»: 

You said I needed my own friends / So I found them / Then you fucked them.

Det har tidligere har vært lett å betrakte Austra (som fra debuten i 2013 har gått fra å være trio til sekstett til soloprosjekt) som elektropop-versjonen av Florence + the Machine – Florence Welsh og den klassisk skolerte Stelmanis deler både en storslått stemmeprakt og en affinitet for det gotiske. På «Chin up Buttercup» følger hun og medprodusent Kieran Adams en uttalt musikalsk ledestjerne – Madonnas William Orbit-produserte sjuendeplate «Ray of Light» (1998). Den endret ikke bare kursen i Madonnas karriere, men føles strengt tatt mer relevant i tidens Y2K-nostalgiske ånd enn noensinne.

 referanse melder seg på nevnte «Math Equation», som lener seg såpass tett på grunnstrukturen i Kylies «Can’t Get You Out My Head» at det knirker faretruende i sømmene – uten å rakne helt.

På det kriminelt korte tittelsporet – som kan oversettes til «opp med huet, søtnos!» – løfter Stelmanis perspektivet til omverdenens blikk på henne, med en besnærende og bisarr miks av kammerpop, drum & bass, techno og forvridde stemmer som lydspor. «Think Twice» parer en bitter tekst à la John Grant med boblende nintendopop, mens «The Hopefulness of Dawn» tar turen fra klangsvøpt ambient til skamløs eurodance i løpet av seks innholdsrike minutter.

Høydepunkter som dette gjør det verdt å dykke ned i Austras tristesse – og komme opp til overflaten ørlite mer håpefull.

«Chin up Buttercup»

Opp med haka

Arvid Skancke-Knutsen

Det føles som om Ævestaden har vært her lenge alt. Men de debuterte først i 2021 med albumet «Ingen mere gråter». Trioen ble noe av en sensasjon i det alternative norske folkemusikkmiljøet, og vant Folkelarmprisen i åpen klasse på første forsøk. Året etter ble Eir Vatn Strøm kåret til årets unge folkemusiker på egen hånd.

Nå er hun, Levina Storåkern og Kenneth Lien her med sitt tredje langspiller. Tidligere i år har de to kvinnelige medlemmene gitt ut hvert sitt virkelig flotte soloalbum, samtidig som Lien gjorde sin andre plate med Center of the Universe. Trioen har i tillegg samarbeidet med både Bendik, Kanaan og Sigurd Ytre-Arne. Det er ikke mye å si på produktiviteten. Og ikke på det kunstneriske overskuddet heller.

 byr på tolv nye låter med en spilletid på godt over førti minutter. Mens andreplata «Solen var bättre där» bare bød på egenlaget materiale, har de her gått tilbake til en blanding av egne sanger og tradisjonsstoff. Også det klinger svært godt.
Begge de to tradisjonssangene med tekst kretser rundt en dødsbevissthet. Om vilkårene og begrensningene for våre jordiske liv, der ethvert møte bærer i seg et fremtidig farvel. Også Ævestadens egne tekster handler mye om oppbrudd, avskjed og fremmedgjøring.

Særlig gjør «Slipp nå» av Eir Vatn Strøm inntrykk, der den fremstår som både en rørende vuggevise og en endelig avskjedssang. Eller Levina Storåkerns nesten groteske tekst om barndommens vintre, der snøen for lengst er blitt svart. Kenneth Lien skriver godt om eksistensens grenser og muligheter, ikke minst i «En hvisken under hjertet».

, men det finnes også frø, blomster og dører på gløtt. Ikke minst i det musikalske, som finner en heldig balanse mellom det resignerte og det kreativt blomstrende. Det er mye trøst og stillfaren motstandskraft i musikken, der Ævestaden blander gammelt og nytt, dype bass-synther med Kravik-lyrer og feler. Aller best er kanskje vokalbruken, som hele veien tilfører det mollstemte materialet noe lyst og eterisk.

Om det føles som om Ævestaden har vært her lenge alt, er det fordi den unge folkemusikken ville ha manglet noe uten deres egenart. De bygger ut det store bildet – og fyller det med klokskap, nærhet og musikk som rett og slett er vakker.

«Ni blomster i en åker»

Døra er på gløtt

Ida Madsen Hestman

ldri lært å vise følelser / Jeg gråter inni meg

. Allerede i den soulete førstelåta «Dior» bretter J-Zino ut om en tøff oppvekst. Men dette er ikke et album der det dveles ved sånne ting. Vi må raskt videre.

«Pusher maraton» nikker til den danske filmen «Pusher» fra 1996, og benytter seg av klassisk krimdialog allerede i andre spor ut. Linja 

 er fordreid til en hundebjeffende sample som går på repeat. Men det er den veldig catchy låta etter, «Okey», som virkelig får fremkalt en følelse og atmosfære som er synkronisert med narkodealer-universet, med syrete synther og Oral Bee som godt castet gjest.

Passer inn gjør også det intense, nevrotiske breakbeat-lydbildet på Prodigy-aktige «Taper for penga», med tekstlinjer som 

handler om å pushe seg selv, og å klare å stå i motgang. Det er forfriskende å høre J-Zino i samspill med produsent Marcus Calvert. Duoen bryter samtidas introspektive trap-trender gjennom musikalsk lekenhet som samtidig omfavner tekstenes brutalitet og fandenivoldske natur. De kjører sin helt egne rufsete og sjarmerende stil, med originale lydeffekter som krydder. Er det for eksempel en pinne mot glass jeg hører på «Pusher»?

Et artig album med tidvis kruttsterke produksjoner og små lattervekkende støt innimellom. Den gode kjemien smitter.

«Pusher maraton»

Pusher seg selv

Frida Fliflet

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Se godt på coveret til «Lux»: Rosalía er kledd i et nonneskaut, med øynene lukket mot solen. Armene har hun lagt rundt seg sjølv: Hun beskytter seg med en klem, knokene skimrer mot det hvite stoffet. Eller – er det et indre lys som liksom omfavner henne? Og er det egentlig solen hun lar seg tine av, eller er det Guds lys?

Den spanske superstjernens fjerde album – titulert «lys» på latin – kretser rundt denne dualiteten: det verdslige versus det gudelige. Over fire akter, femten låter (eller atten, om du har den fysiske utgaven) og femti minutter, dykker Rosalía Vila Tobello inn i troens og livets grunnspørsmål. Og i likhet med «Motomami» (2022) og «El Mal Querer» (2018), er «Lux» et album med enorm egenart. Dette høyambisiøse verket, spilt inn med London Symphony Orchestra, er en injisering av livsblod i popen; et blinkende fyrtårn som sier: se! Denne veien kan man også ta.

Rosalía lar seg vanskelig definere i en håndvending, men den 33-årige katalaneren kommer fra flamencoen, og er utdannet ved prestisjetunge Escola Superior de Música de Catalunya. Hun slo gjennom med flamencopop-opuset «El Mal Querer», en briljant sammensmeltning av middelalder-mystikk og moderne gatesmarthet – men det var med karibisk-inspirerte «Motomami» at hun virkelig ble global superstjerne. Albumet sementerte Rosalía som en gnistrende avantgardist; en som tålte sammenlikning med Björk og Kate Bush. Her var en som ville tegne popens kart på nytt.

Som plateartist er Rosalía en trofast konseptualist. Siden 2018 har hun gitt ut en drøss med hitsingler, som til sammen kunne blitt et sylskarpt popalbum. Men hummer-og-kanari-metoden har aldri interessert henne: 

No basé mi carrera en tener hits / Tengo hits porque yo senté las bases

, som hun rapper i «Bizcochito» (2022). Altså: 

Jeg har ikke basert karrieren min på å ha hits / Jeg har hits fordi jeg har gjort grunnarbeidet

. Rosalía skrider til verks med akademisk presisjon og umettelig nysgjerrighet, og albumene hennes har aldri lette løsninger. De krever noe av den som lytter, og «Lux» er hennes mest krevende til nå.

Sjølv om «Lux» ikke likner noe annet i Rosalías diskografi, er det tematiske spagettikrysset – mellom gud og verden, katolisisme og mystisisme, død og kjærlighet, begjær og femininitet – ikke nytt. Det har vært til stede på alle hennes album, men i så forskjellige former og vinkler at det 

nytt. «Lux» har flere likheter med forgjengerne. Se bare på coveret til «El Mal Querer», den tunge bruken av katolsk symbolikk, eller utforskningen av 

: I «Maldición» (2018) brøt hun forbannelsen og forvandlet seg fra fange til fri kvinne, i «Saoko» (2022) ble hun til en sommerfugl, og nå i «Berghain» blir hun en due. Rosalía er alltid i bevegelse, alltid fremover, oppover, mot himmelen. På «Lux» beveger hun seg langt forbi katolisismen, og drar veksler på islamsk, jødisk, buddhistisk og hinduistisk mystikk og spiritualisme.

Det er kanskje unødvendig å si, men: Dette er ikke et album som er laget for algoritmer, strømmetjenester eller tilfeldig lytting, ikke for hitlister eller spillelister. Det bør lyttes til kronologisk; låtene vikler seg inn og stuper ut i hverandre. Blant de noble bidragsyterne finner vi Björk og Pharrell Williams, eksperimentalisten Yves Tumor og samtidskomponist Caroline Shaw. Flamencoen finnes, fadoen finnes, her er katalanske kor og meksikansk folkevals, forvrengt synth, rap på latin, dirrende, atonal gnikking. Rosalía synger på italiensk, ukrainsk, siciliansk, arabisk – og ni språk til.

Så hvordan angriper man et verk som «Lux»? Rosalía har sjølv uttalt at det er ordene som er grunnmuren i albumet: Trangen til å utforske ideer gjennom tekst, kom før det musikalske. Allerede før albumet var ute, blei en kritiker i den spanske avisen El País så lei av alle teorier og spekulasjoner at han skreiv et langt forsvar for å 

 kunst, uten å måtte analysere alt i hjel. Og det 

en nytelse å lytte til «Lux», men den blir ikke mindre av å dykke ned i den tematiske materien. Så – la oss gjøre et forsøk.

'Lux' er en injisering av livsblod i popen

«Lux»

Gud og verden

Aslaug Olette Klausen

Anna von Hausswolff er en svensk, København-basert organist, sanger og låtskriver som har fremmet en slags dødsmessepop i sitt virke. Komposisjonene har liksom vekket noe fra de demoniske sfærer, med kirkens pipeorgel som redskap.

Nye «Iconoclasts» plasserer seg til sammenlikning nærmere helvetes forgård enn inni noe inferno. Hausswolff synes også å ha forlatt troen på Sartres påstand om at helvete er «de andre». Dette er tilfelle selv om flertallet av låtene på albumet forteller om forhold som forvitrer eller er forlatt.

 til en person som enten angriper verdsatte overbevisninger og institusjoner, eller noen som knuser religiøse bilder. Her gjør hun mest av førstnevnte, og motivene som særlig utsettes for kritikk er tradisjonelle kjønnsroller. Ikke minst gjelder det parforhold, men også samfunnet for øvrig. I den Ethel Cain-gjestede, angstbiterske «Aging Young Women», synger hun for eksempel om den biologiske klokka. Ugjenkallelige tikker den høyere: fertilitet har en holdbarhetsdato, og Hausswolff nærmer seg 40 år.

Men det handler om mer enn kvinneroller, det handler om natur og menneskesyn. I «Stardust» er det behandlingen av moder jord som får sitt pass ettertrykkelig påskrevet, der selve kulturen anklages for å være en overgriper. Hun skrikesynger 

 over en kombo av synther og saksofon i emosjonelt ulage.

 er traktert av den mest sentrale gjesteartisten: Otis Sandsjö, en svenske med Berlin som tilholdssted. Mildheten i måten han spiller på, bidrar vesentlig til at «Iconoclasts» er von Hausswolffs lettest tilgjengelige utgivelse. Både i åpningssporet «The Beast» og enda mer i instrumentalen «Consensual Neglect» er saksofonens taleførhet særlig vennligsinnet.

«Struggle with the Beast» er litt mer urovekkende, men fortsatt som en formildende omstendighet overveldet av orgelet, og etter hvert en vokal som maner fram mørke krefter nærmere arven etter Black Sabbath og Richie Blackmores melodiske mystisisme enn Dead Can Dance.

«Iconoclasts» synes å være en lettfordøyelig forlengelse av Anna von Hausswolffs tidligere verk. Men om man hører plata som et trosoppgjør med popens konvensjoner, er det mye å bli bergtatt av.

Selve kulturen anklages for å være en overgriper

«Iconoclasts»

Mørkets fyrstinne?

Tygg på dette: Snart 70 år har passert siden Mavis Staples sang på sin første store hit. I 1956 var 16-åringen allerede stjernen i familiebedriften The Staple Singers, og gruppas gjennombruddslåt «Uncloudy Day» er fortsatt et lysende stykke musikk. Der samles gospel, blues og folk i en hellig treenighet, drevet av en enslig tremologitar, med Mavis’ eksepsjonelt rike og modne stemme i hjertet av begivenhetene.

For å sitere Bob Dylan, som fikk skolten sin rysta av «Uncloudy Day» som 14-åring i Minnesota: «It was the most mysterious thing I’d ever heard … And Mavis was a great singer – deep and mysterious.»(Det hører med til historien at His Bobness ridderlig nok ba pappa Roebuck «Pops» Staples om datterens hånd på et seinere tidspunkt – uten hell.)

Gjennom 60- og 70-tallet dreide The Staple Singers uttrykket sitt i retning samfunnsbevisst soul og funk – og Mavis Staples’ plass i musikkhistorien ville vært sikret i kraft av klassikere som «Respect Yourself» og «I’ll Take You There» alene. Men hun har i tillegg en lang og innholdsrik solokarriere å vise til.

verdt å merke seg at Mavis har gitt ut majoriteten av soloplatene sine etter fylte 65 år, med samarbeidspartnere som Ry Cooder, M. Ward, Ben Harper og, ved tre anledninger, Wilco-sjef Jeff Tweedy. Staples er først og fremst en suveren fortolker, og rent overfladisk kan den seine katalogen – en blanding av tradisjonslåter, spesialskrevne originaler og tapninger av kontemporære sanger – minne om den siste fasen av karrieren til Johnny Cash, der Rick Rubin bisto den gamle mesteren i å skjære uttrykket ned til de strengt nødvendige bestanddelene.

«Sad and Beautiful World» er produsert av Brad Cook, kjent for sitt arbeid med blant andre Bon Iver, Waxahatchee og Kevin Morby, som alle bidrar her. Det samme gjør MJ Lenderman, Buddy Guy, Bonnie Raitt, Jeff og Spencer Tweedy, Sam Beam og en helsikes haug andre som er knyttet sammen på ymse vis. Selv om Mavis er det siste gjenlevende Staple Singers-medlemmet, føles disse ti låtene som en uanstrengt familieaffære – uten at det levnes tvil om hvem som er den kjærlige matriarken.

i gang på steintøft vis med Tom Waits’ relativt ferske «Chicago». Men essensen i prosjektet åpenbarer seg for alvor med de bittersøte tvillinglåtene «Beautiful Strangers» og tittelsporet, signert henholdsvis Morby og Mark Linkous. Å høre tekstlinjer som 

If I die too young / If the gunmen come / I’m full of love / So release me / Every piece of me / Up above

 formidlet via den dype og værbitte røsten til Mavis, blir nesten for mye.

Den eneste spesialskrevne sangen er signert tospannet Allison Russell og Andrew Hozier-Byrne (iren som hadde en global kjempehit med «Take Me to Church» og som Mavis har sunget med på låta «Nina Cried Power»). Den rydder først og fremst grunnen for to av skivas desiderte høydepunkter, «Hard Times» (av Gillian Welch) og «Godspeed» (av Frank Ocean). Særlig sistnevnte er akutt gåsehudfremkallende i all sin nedstrippa prakt.

ikke like hardt når Mavis gir seg i kast med Curtis Mayfields «We Got to Have Peace» eller countrygospel-klassikeren «Satisfied Mind», som har blitt foreviga av alle fra Porter Wagoner og Mahalia Jackson til Dylan, Nelson og Cash. Fryktelig fint låter det like fordømt.

Hvor lenge 86-åringen kan fortsette å operere på dette nivået, blir en sak mellom henne og fyren i overetasjen. Men selv agnostikerne blant oss bør koste på oss en liten bønn om at vi har henne en god stund til.

Kan minne om den siste fasen av karrieren til Johnny Cash

«Sad and Beautiful World»

En familieaffære

Eirik Blegeberg

Søstre gjør det for seg sjøl, og de gjør det ved å vende tilbake til start, til den gang de begynte å spille lo-fi punk sammen i fjortenårsalderen. For det er en leken følelse av ungdommelighet på supergruppa Snocaps’ debutalbum. Selv når sangene springer ut av et 36 år langt liv og turer på 

, med noen konstante drypp av tvillingkjærlighet attåt: 

I watch myself / Split in two / One loves me / And the other loves you

Det er vakkert, da – sunget fra Allison til Katie Crutchfield, tvillingsøstre som i oppveksten spilte i en haug med band sammen (P.S. Eliot! Bad Banana!), før førstnevnte flytta til New York med sin egen gruppe Swearin’, og sistnevnte begynte på soloprosjektet Waxahatchee hjemme i Alabama. Siden den gang, cirka 2012, har Katie Crutchfield etablerte seg som en av de ypperste (halv)unge sanger-låtskriverne i USA. Særlig etter at hun på slutten av forrige tiår beveget seg i en mer folk-preget retning med produsent Brad Cook.

I mellomtida trakk Allison seg tilbake fra bandlivet, om ikke fra musikkbransjen, og fikk jobb som A&R i det som har blitt Katies plateselskap: indiegiganten Anti.

 er skrevet av Crutchfield-søstrene over en tre-fire måneders periode tidligere i år og ble spilt inn i løpet av et par uker i Cooks hjemmestudio, med MJ Lenderman som fjerde medlem i bandet. Fordi, som Katie skriver i et åpent brev om albumet: Cook og Lenderman er hennes «two most trusted collaborators», i stand til å håndtere både lyd, gitarer og trommer. De var nøkkelspillere på Waxahatchee-mesterverket «Tigers Blood» (2024), og bidrar igjen med en varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet.

Allison og Katie deler sangene mellom seg 50/50, der Allisons spor generelt er hurtigere og mer indierocka. Katies låter stikker dog hakket dypere – som også var tilfellet da hun laget Plains’ countryfolk-perle «I Walked with You a Ways» med Jess Williamson i 2022.

overraskende hvor gode Allison-låtene tross alt har blitt, løftet av 

Hvilket kan være en Lenderman-drevet tolvstrenger i tradisjonen etter Roger McGuinn eller stemmene til tvillingsøstrene som naturlig legger seg inntil hverandre, i velskrevet refreng etter velskrevet refreng. Som i «Avalanche», der dating-tilværelsen får seg et skudd for baugen (

), eller den mørkere, tregere og større «Doom», der virkeligheten vris og vrenges.

Uansett er sannheten at sangene står seg, og de vil fortsette å stå seg, fordi disse ekstremt musikalske søstrene har laget det albumet de selv vil høre på: tolv og en halv låt på litt over en halvtime som puster, peser noe, rocker mye og gråter en hel del – med en sjukt fin en mot slutten. Katie Crutchfields semiakustiske «Angel Wings» er noe av det flotteste hun har skrevet og sunget, som sier alt, om å trekke et annet menneske inn i sitt eget uavklarte og rotete følelsesliv, for så å svikte vedkommende. Den er vond, men lær refrenget utenat – det kan, som hun synger, sette deg fri.

En varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet

«Snocaps»

Tvillingsjeler

Musikkanmeldelser

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien.

I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, 

). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst.

er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess. De minsker tilstedeværelsen sin i de fleste markeder, også i Norge og selv i Storbritannia, til fordel for hovedkontorene i USA – og en veldig tro på at algoritmene gjør jobben for dem.

, men bra for resten av platebransjen. Eller som de sa det i podkasten «The Rest Is Entertainment» for et par uker siden: «Her vil det oppstå et vakuum, og hvis det er noe kreativitet elsker, så er det vakuum.»

muligens gode nyheter. Dette en nyhet der et ledende plateselskap – Universal – virker å ha gjort noe klokt. I Goldman Sachs-rapporten fra tidligere i år trakk bransjeanalytikerne fram «behovet for å beskytte artister fra forstyrrelsene fra kunstig intelligens». Det har Universal nå gjort, ved å inngå an avtale med Udio, en av verdens to store KI-musikkgeneratorer (den andre heter Suno). Universal (og Sony og Warner) saksøkte Udio (og Suno) for et år siden, men har nå altså inngått en avtale om produksjon av KI-generert musikk.

Det hørtes først ut som et svik mot artistene, men detaljene sier noe annet: inkludert at Universal-artistene velger selv om de vil være med på KI-eksperiment (mot et vederlag) og at den musikken som KI-en lager ikke kan eksporteres. Musikken som lages i Udio blir med andre ord i Udio, og kan ikke lenger lett lastes opp på alle mulige strømmetjenester. Det siste er viktig, for det reduserer mengden KI-søppel og gir samtidig en viss kontroll på et lenge ukontrollert KI-univers. Måtte det over tid gagne de faktiske artistene, også de små. I så fall er det nesten grunn til å bli optimist.

Musikkvekst?

Magnus Andersson

I essayet «Éventuellement...» fra 1952 skrev Pierre Boulez: «Hvilken som helst musiker som ikke har følt – jeg sier ikke forstått, men inderlig følt – nødvendigheten av det dodekafoniske språket, er UBRUKELIG.» Polemisk og skarp, sånn var Boulez, mer mere født for hundre år siden i Montbrison, midt i Frankrike.

Hans posisjon i etterkrigstidas samtidsmusikk kan knapt overvurderes, noe som også skyldes gjerningene som administrator og dirigent. Sitatet peker videre tilbake på hvor Boulez kom fra som komponist. Han videreutviklet Arnold Schönbergs (1874–1951) «dodekafoniske språk», altså tolvtonemusikken skrevet fra 1923 av, selv om vi skal se at han kom til å foredra Anton Weberns (1883-1945) estetikk foran Schönbergs.

Tonaliteten kom til veis ende ved starten av forrige århundre. Den kunne ikke lenger videreutvikles uten å bryte ut av seg selv og kollapse. Stravinskijs (1882–1971) svar var å organisere de tonale akkordene på nye måter samt å bruke alternative skalaer. Men selv der Stravinskij gjorde noe nytt, var det som om han transformerte tonalitetens grunnleggende prinsipper til en annen form for tonalitet.

Schönberg gjorde derimot et radikalt brudd med musikktenkningen. Tonal musikk bygger på at skalaene har ulike store intervaller mellom tonene, og skalaene utelater også toner. I C-dur på piano er det kun de hvite tangentene som hører til skalaen. Det gjør også at C blir grunntone i C-dur.

I tolvtonemusikken valgte Schönberg å bruke alle tolv tonene i en oktav (alle de svarte og hvite tangentene på pianoet), som han organiserte i såkalte «rekker», der hver tone kun blir spilt én gang. Måten Schönberg komponerte på med disse rekkene var i en periode strengt regelstyrt, noe som appellerte til Boulez. Dessuten likte Boulez estetikken i dodekafonien, der musikken ikke har romantiske vendinger og består av stadig variasjon, som kan høres slumpartet ut, men som altså er strengt regelstyrt.

Men i essayet «Schönberg er død» (1951–52) begikk Boulez fadermord. Han anerkjente det geniale i Schönbergs organisasjon av tonehøydene i rekker, men han kalte sin forgjenger for en «mislykket revolusjonær». Det var ny vin på gamle sekker, med romantiske gester og kjente former fra historien. Ifølge Boulez var det kun Anton Webern fra Schönbergs krets som hadde noe unikt å komme med gjennom sin «atomiserte» musikk (klanghendelser høres gjerne separate ut hos Webern, uten (romantisk) sammenheng). Schönbergs største feil var imidlertid at det kun var tonehøyder som ble organisert i rekker.

for to klaver (1951–52) organiserte Boulez varighet (rytme), styrkegrad og artikulasjon (anslagsmåte, for eksempel staccato, aksent), i tillegg til tonehøyder. Dette kalles total eller integral serialisme. Han skapte altså en «oppskrift» som var fullstendig regelstyrt, og som dermed var «fri» fra smaken til Boulez. Ikke minst var oppskriften fri fra det romantiske tankegodset og den historien som hadde kjørt sivilisasjonen mot avgrunnen med andre verdenskrig.

Kan høres slumpartet ut, men var strengt regelstyrt

Revolusjonær provokatør

Mariann Bjørnelv

Daglig leder Grønn by Stavanger

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked?

For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller?

er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet. Den har eiere, investorer, samarbeidspartnere og leverandører, vi jobber med både mikro- og makroøkonomi – og noen ganger skurrer det mellom våre idealer og den økonomiske virkeligheten.

I sommer ble dette veldig konkret da Øyafestivalens eierstruktur og forbindelser til KKR var på alles lepper, og en kulturboikott oppstod. Det ble også en påminnelse og kanskje en vekker om hvor komplisert verdikjedene våre faktisk er. Vi er ikke en øy, men en del av et globalt marked. Som de aller fleste næringer.

er langt fra alene i norsk musikkindustri om å ha store utenlandske holdingselskaper med problematiske investeringer som deleiere. Graver vi litt i eierstrukturene til både Live Nation / Ticketmaster, FKP Scorpio og flere andre, vil det etter noen ledd også dukke opp eiere som slett ikke har holdt sin sti ren. Musikerorganisasjonen Creo, som var raskt ute med å oppfordre sine medlemmer til å boikotte Øya i august grunnet festivalens link til KKR, er en del av LO. I høst ble det kjent at LOs pensjonsfond, via Oljefondet, har bånd til problematiske selskaper i Israel.

Så hvordan kan norske festivaler og arrangører nå jobbe for at eierne deres og samarbeidspartnere gjenspeiler verdiene våre? Og ikke minst: Hva skjer med oss når idealer, politiske ståsted, samfunnsdiskurs og medias fortellinger møter våre økonomiske realiteter? Hva er egentlig kostnaden av å stå opp for det man tror på?

 tvil om at det i norsk musikkbransje er et tydelig standpunkt mot den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Men virkemidlene for å vise motstanden er ulik. Jeg har tro på at en bransje som står samlet kan utøve større politisk press mot de som faktisk har makt til å endre. Heller det enn at man som enkeltmusiker sier nei til sin første, viktige spillejobb på Øya – og blir stående i en umulig spagat i valget mellom sin egen karriere og det å bli beskyldt for folkemord ved å stå på en scene.

Det finnes ikke én riktig fasit, men det finnes retning. Og retning skapes gjennom språk, gjennom tydelige kontrakter, gjennom å ta samtalen – også når den er ubehagelig. Målet er ikke perfekte organisasjoner. Målet er bevisste organisasjoner.

Jeg har tro på en bransje som står samlet

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Spove

Chin up Buttercup

Ni blomster i en åker

Pusher maraton

Lux

Iconoclasts

Sad and Beautiful World

Snocaps

Utvalgte saker

Musikkvekst?

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Stå i det

Magasinene

Musikkanmeldelser

Spove

Chin up Buttercup

Ni blomster i en åker

Pusher maraton

Lux

Iconoclasts

Sad and Beautiful World

Snocaps

Mu­sikk­vekst?

Hundre­års­ju­bi­lanten Pierre Boulez har preget samtids­mu­sikken som få andre.

Stå i det

Musikkvekst?

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.