#fff

#000

Rocken har klart å bli eldre. Då må hiphopen klara det òg, synest Side Brok.

Tida er no

Tobias Sten er plutseleg blitt landets største countrystjerne. Det er på bygda ein finn gullet, meiner han.

Mann av landet

Når Big Thief snart slipper sitt sjette album har fire blitt til tre. De har funnet kjernen.

Andre akt

Josh Homme tok med Queens of the Stone Age ned til de døde for å kjenne seg levende.

Nær døden

Ida Messel

Slække gitarriff med akkurat passe effekt fra pedalen uten at det skjærer i ørene. En myk mann som leser opp dagboksidene sine gjennom megafon som for å kringkaste alle følelsene sine for …

. For Sombr adresserer serenadene sine til en andreperson gjennom hele «I Barely Know Her», som en nokså klissete, sammenhengende fortelling om ham og …

. Her kommer en oppsummering satt sammen av en setning fra hver av de ti sangene på albumet:

Now you’re just crushing my soul, my lover / While you’re dancing with somebody else / When I put you on the counter of my tiny place in Brooklyn / How can we go back to being friends / And I try to go on dates, but none of them are you, none of them are you / I wanna love you ‘til the end of my life / I don’t wanna kiss someone else’s neck, and have to pretend it’s yours instead / We’re in a dimly lit restaurant, on the Lower East side and you look gorgeous / I can’t make you love me / You’ll never be mine again in this lifetime.

 men det duger til oppgaven. Rolling Stone mener at Sombrs debut har «alt det som popen har savnet». Lignende beskrivelser lyder i L’Officiel, i-d, Washington Post, Variety, Cosmopolitan. Og når tjueåringen rutsjer inn i offentligheten på denne måten, har det også ligget til rette for det.

Sombr, eller Shane Boose, er oppvokst på Manhattans Lower East Side i en familie med musiker/partyfikser-pappa og kommunikasjonsdirektør-mamma. Han har gått på skolen LaGuardia, sammen med Timothée Chalamet og ungene til Madonna. Han dater etter sigende Addison Rae, og da han slapp en singel i 2023 fikk han en shoutout av Elton John. På det aktuelle albumet har han fått hjelp av bransjeguruen Tony Berg, produsent for Taylor Swift, Phoebe Bridgers og Boygenius i nyere tid.

«I Barely Know Her» er et passe fint håndverk, og ikke noe uengasjerende rom å være i når man først er der, men heller ikke ett der minnene blir med ut døra igjen. Sombr leverer en tilsiktet-rufse-indiepop som skrangler når den skal skrangle, som dytter veggene ut i store åpne rom med refrengenes plutselige klangdybde. Oppskriften for patos er ikke helt ukjent.

streif av déjà vu, som om musikken har vært laget før. Har dette alt som popen mangler? Eller handler det om at det hegemoniske lydbildet av hyperpopens dekonstrurterte tyggegummi-harmonier begynner å kjennes trettende akkurat nå? At popen trengte å bli litt rockete igjen, kjennes mer ut som syklisk timing – og en pendel som utvilsomt vil havne på den andre sida igjen når tiden er inne.

Den slentrende Sombr, med sine høye kinnbein, mørke krøller og gravalvorlige blikk er en, for øyeblikket, passende mannekeng – selv om det stort sett bare høres ut som om Julian Casablancas har blitt med i Kent eller noe sånt. At alle sangene er like, er jo poenget! Sombr er en tegneseriefigur, og musikken er mest til stede som en 

Fortellingen på sin side skal bare befeste hovedpersonens egenskaper og legemliggjøre lytterens fantasier og lengsler. Shane Boose kan mest sannsynlig sutre i sangene sine og le hele veien til banken samtidig.

«I Barely Know Her»

Kan det fikses?

Arvid Skancke-Knutsen

Saksofonisten Harald Lassen fra Songdalen i Agder har hatt en stigende kurve siden han ble kåret til Årets unge jazzmusiker med bandet Mopti i 2012. Åtte år senere ble han nominert til sin første Spellemann for det tredje soloalbumet «Human samling». Samme pris ble hans for flotte «Balans» i 2023, samtidig som han markerte seg på plater med forskjellige utøvere som No. 4, Susanna, Frida Ånnevik og Signe Marie Rustad.

Lassen samlet et åpenbart vinnerlag av musikere på «Balans». Han fortsetter det kreative samarbeidet her, med Solveig Wang (synth, klarinett), Sander Eriksen Nordahl (gitar), Stian Andersen (bass) og Tore Flatjord (trommer, saks). Selv spiller han saksofon, piano og fløyte, i tillegg til å være arrangør og komponist.

om Lassen at han spiller jazz for deg som ikke er så glad i jazz. Det er ikke et utsagn jeg nødvendigvis slutter meg til – til det er musikken altfor full av svingende, velplasserte og blåfargede toner. Men han har definitivt et tonefølge som også passer for den som digger sofistikert poprock, prog eller filmmusikk. Det er noe lekende og lett over de syv stykkene her.

Lassen og hans medmusikanter får det komplekse til å flyte uanstrengt, der humoren aldri er så langt unna. Det speiler seg i både låttitler og selve fremdriften til musikken. Samtidig kan de plutselig vise klør, som i den urovekkende første halvdelen av «Noe aent». Det er musikalsk mesmerisme av ypperste merke.

r også sang igjennom, på en måte som leder tankene til noen av de beste 

-soundtrackene fra Italia på 1960- og 70-tallet. Andre ganger snakker vi bare ren toneglede, der musikerne åpenbart elsker å forme og befinne seg i ett med materialet. Da gynger det som vignettene Vince Guaraldi lagde for «Knøttene»-episodene på amerikansk TV. I det hele tatt er «Rik» en plate som lever opp til tittelen.

«Rik»

Jazz for alle

Marius Asp

Hva kan det skyldes at et band som Deftones brått framstår mer relevant enn noensinne – til tross for at de opplevde sin største kommersielle suksess med tredjealbumet «White Pony» for nesten 25 år siden? Den mest banale forklaringen er naturligvis Tiktok, der eldre hits som «Be Quiet and Drive (Far Away)» og den noe nyere «Sextape» har gjenoppstått i ørene til en ny generasjon lyttere – påfallende mange av dem unge kvinner.

At jeg personlig aldri har hatt det mest intense forholdet til Deftones, skyldes nok – garantert noe fordomsfullt – Sacramento-kvartettens røtter i den (riktignok med rette) utskjelte nu metal-scenen, der dum rock og dummere rap utgjorde hovedingrediensene. Men allerede før gjennombruddet, var det tydelig at gruppa hadde mer hårete mål for sine tettknadde tilstandsrapporter fra et fremmedgjort USA, både lyrisk og musikalsk, enn sjangerutgangspunktet skulle tilsi.

hemmelige våpen har alltid vært dynamikken mellom to av kjernemedlemmene, der sangeren Chino Morenos ofte abstrakte tekster og sensuelle avlevering har fått krenge mot Stephen Carpenters brutale og oppfinnsomme gitararbeid. Merkelappen «metallens svar på Radiohead» er kanskje ikke 

treffende, men den sier likevel noe om ambisjonsnivået og eventyrlysten som gjennomsyrer dette universet.

På «Private Music» omfavner Deftones det de gjør best – de parer skinnende produsert, smått progressiv og melodiøs hardrock med lengtende, vektløs og drømsk popsensibilitet. 

 er Morenos første melding på åpningssporet «My Mind Is a Mountain». Med det setter han stemningen for bandets mest kritikerroste utgivelse i hvert fall siden «Koi No Yokan» (2012).

er shoegaze som kun trenger tre minutter og 32 sekunder på å forlenge sommeren, mens den romantiske, selvforklarende og saktegående «I Think About You All the Time» er det nærmeste albumet kommer en «Sextape». Glefsende «Milk of the Madonna» er den beste låten Billy Corgan ikke har skrevet de siste 30 årene, og på «Cut Hands» rappes det overraskende potent, med rykninger i moshpit-muskelen som resultat.

Til tross for en overvekt av inspirerte låter, blir det tidvis monotont inni denne kokongen av vellyd. Formelen i bunnen av det hele åpenbarer seg litt for ofte i løpet av lyttingen – fra låtstrukturer og vokalfiltre til generell vibb. Så er spørsmålet hvor store avstikkere fra komfortsonen man kan avkreve et band som har holdt det gående i snart 40 år, nå som tidsånden endelig til de grader henger med på notene.

«Private Music»

Tung vellyd

Chris Monsen

Et stykke ut i åpningskuttet «Deluge» her, en tolkning – eller dekonstruksjon – av Wayne Shorters låt fra albumklassikeren «Ju Ju», fikk jeg en følelse av at dette minner om noe. Og da mener jeg ikke at det minner om Shorters original, selv om de skingrende gitarakkordene i åpningsfasen ligger tett opp mot McCoy Tyners to pianoakkorder fra 1964-innspillingen.

Nei, det var noe kjent med denne typen strømmende fremdrift, med treblåsernes samkjørte, men lett brokete kall og innskutte utbrudd, i bruset fra flygelet som gir en fornemmelse av rastløshet, eller en underliggende uro. Jeg kunne bare ikke komme på hva det minner om, før det demret for meg: Selvsagt, det minner meg om eiendommelige Exit (Knarr).

 at «Drops» ligner på de to foregående albumene til bassmester Ingebrigt Håker Flatens Exit (Knarr)-prosjekt. Det er vel mest i måten han får sine medspillere til å kanalisere musikken i en spenning mellom det håndfaste og tydelig markerte på den ene siden, og det mer rufsete og diffuse på den andre. Mellom det skjøre og det ildfulle.

Denne gang har Håker Flaten også gått over til å benytte seg av grafiske partiturer, en metode som er mindre spesifikk enn tradisjonelle notenedtegnelser. Det gir musikerne i bandet – her en besetning med saksofoner, piano, elektronikk, elgitar, kontrabass og trommer – større spillerom til å tolke komposisjonene.

 tydelig i tittelsporet, en stillferdig, delvis abstrakt ballade, der instrumentene nesten flyter, eller drypper, over i hverandre, som vannfarger i en akvarell. Det er en tilsvarende omskiftelig form i åpningsfasen på monumentale «Kanón (for Paal Nilssen-Love)». Men dette varer ikke lenge. Gitar, bass og trommer beveger seg snart inn i et malmfullt riff og heftig driv som de øvrige henger seg på, med en tenorsaksofonsolo fra Karl Hjalmar Nyberg der det høres ut som han prøver å rive seg fri fra resten.

På avsluttende «Austin Vibes (tweaked by Karl Hjalmar Nyberg)» gnis elektroniske forstyrrelser opp mot fri-improvisasjon før et swingende parti, noe 

Albumet mangler de merkbare tematiske linjene som knyttet låtene på Exit (Knarr)s to foregående album sammen til noe større. Men selve musikken fascinerer vel så mye.

«Drops»

Dråper som drypper

Tom Skjeklesæther

Da jeg så Margo Price live for første gang i 2018, sto det klart for meg at vi hadde med en spesiell countryartist å gjøre. Et stykke ut i konserten på Newport Folk Festival hoppet Price inn bak trommesettet og ga seg i kast med en rocka treningsøkt som ville ha skremt livskiten ut av mainstream-Nashville.

 i nesten ti år, fikk Margo Price et solid gjennombrudd i 2016 da Jack White signerte henne for debutplata, «Midwest Farmers’s Daughter». Siden har Price sluppet ytterligere fire album der hun har understreket at hun er sin egen sjef.

 likevel funnet tida moden til igjen å lage det som må kalles et countryalbum, med plenty av pedal steel og fele. Matt Ross-Spang, som produserte debutplata, er tilbake bak spakene, og bandet er nesten identisk med Prices turnéband, overlegent titulerte The Pricetags.

Etter et kort preludium er det rett inn på den oppsiktsvekkende «Don’t Let the Bastards Get You Down», skrevet av Price, ektemannen Jeremy Ivey, Rodney Crowell og Kris Kristofferson. Kristofferson er kreditert for tittelen: Inspirasjonen for sangen kommer nemlig fra oppmuntringen han gav Sinéad O’Connor da hun ble buet på scenen under Bob Dylans 30-års karrierefeiring i Madison Square Garden i 1992. Total attityde og fullt honkytonk-trøkk.

 holder tempoet oppe med en heftig shuffle, og «Losing Streak» har piano fra Chuck Leavell som motor og sørstats-countryrock-gitarer. Men det er også plass til det nydelige og rørende: «Close to You» er en kjærlighetserklæring av det dirrende slaget. Og selvfølgelig skal et ordentlig countryalbum inneholde en duett. Duettpartner er Tyler Childers, på balladen «Love Me Like You Used to Do».

Price gir plass til to sanger skrevet av countrygiganter: «I Just Don’t Give a Damn» er signert George Jones og Jimmy Peppers, mens «Kissing You Goodbye» er av Waylon Jennings. Og det er god grunn til å tro at honkytonk-heltene i det hinsidige puster lettet ut over at det finnes en Margo Price, en stolt «Hard Headed Woman». Hun skal ha svart følgende da en oppgitt country-bransjesjef sa at hun var «for mye»: «Go find less, then!»

«Hard Headed Woman»

Hardnakket honkytonk

Som så mange andre har jeg mine favorittband. Det er gjerne musikere som forblir tro mot en grunnleggende essens og et visst aspekt av uttrykket sitt, samtidig som de ikke står på stedet hvil. Hver plate må ikke overgå den forrige, bare gruppa fortsetter å bygge ut sin egen verden – bit for bit, plate for plate, konsert for konsert.

For meg er Årabrot et sånt band, anført av den snerrende energien som ligger både i musikken og stemmen til Kjetil Nernes. Så det er selvfølgelig en lettelse når et favorittbands nyeste utgivelse treffer en nerve, noe jeg synes at «Rite of Dionysus» som oftest gjør.

 «I Become Light» er en suggererende åpningslåt, briljant drevet fremover av synthene til Karin Park. «A Different Form» følger fint opp med sitt catchy glamrock-groove – et utvklingstrekk som har blitt stadig mer fremtredende på de nyere Årabrot-­platene. Når neste låt heter «Rock’n’Roll Star», mer enn aner vi skyggen av Ziggy Stardust.

Ekteparet Park og Nernes bor i et nedlagt gudshus i Dalarna i Sverige, og sier selv at rock’n’roll er deres religion. Det er vel formulert med et glimt i øyet, men det er nok en kjerne av sannhet i det også. På drøyt tyve år har Årabrot til dels gått fra å være steile støymakere til en slags avantgardistisk boogie-duo med mye rom for variasjon.

Musikken og filosofien deres er fremdeles forankret i den mer okkulte rocketradisjonen, med industrielle, gotiske og romantiske elementer. Ondskapens blomster og alt det der, på et diskotek der nesten alle lyskilder er skrudd av.

 spilt inn samtidig med forgjengeren «Of Darkness and Light» fra 2023, og musikalsk sett kunne de med fordel tatt litt flere sjanser og dratt oss inn i et villere landskap. Tekstene tar i stor grad for seg tap og endringer – temaer som ofte blir mer sentrale når man har levd en stund. Samtidig har låtene adskilllig vital kraft, med smarte detaljer og fengende hooks. 

It’s only Årabrot-rock’n’roll, but I like it.

«Rite of Dionysus»

Bare rock’n’roll

Eirik Blegeberg

Bare den siste nepobeibien til å være en solid håndverker. Audrey Hobert har vært bestevenninna til Gracie Abrams (dattera til filmregissør J.J. Abrams) siden femteklasse, og det er absolutt ingen overraskelse at faren hennes har skrevet for opptil flere amerikanske sitcoms. For den store forskjellen på hun her og den enda mye mer populære Abrams, som Hobert har jobbet mye med, er humoren og hyppigheten av treffende one-liners. Her er det mange av dem, den ene mer nevrotisk enn den neste. Så får det heller være at hun legger seg litt for tett på forbildet Taylor Swift. Med litt mer egenart kan dette bli ordentlig bra på ekte.

«Who’s the Clown»

Anmeldelse

Indieveteranene i Superchunk har merkverdig nok gjenoppfunnet seg selv etter fylte femti. Fra å være 

som tok pulsen på nittitallets introverte outsider-kultur, har de løftet blikket mot verden rundt seg – som er hvordan bandet endte opp med å lage «What a Time to Be Alive» (2018) under Trumps første periode og «Wild Loneliness» (2022) under pandemien. Og som er hvorfor de roper «yikes» nå, fra innsiden av et vaklende amerikansk demokrati.

Siden forrige album har Superchunk byttet ut hardtslående trommis Jon Wurster med Laura King. Hun har spilt live med bandet i årevis, men mangler noe av krafta til sin forgjenger. Uten at hun spiller seg bort, kan man savne 

, så er disse framoverlente rockelåtene for det meste 

, med frontmann Mac McCaughan stadig i konflikt med seg selv, undrende hvordan han skal leve livet i urolige tider uten framtidshåp. 

kauker han med en slags beroligende entusiasme før han i avsluttende «Some Green» drømmer om noe som kan 

Aller best er dog McCaughan og Superchunk i de tre første sporene: Når de slåss mot nummenhet og innser – fatalistisk nok – at 

. For dette er unektelig en oppløftende plate om undergangen, og at vi like gjerne kan feire våre menneskelige mangler, individuelt og på samfunnsnivå, mens Titanic synker. Så syng med McCaughan: 

«Songs in the Key of Yikes»

Intet håp! Intet håp!

Musikkanmeldelser

Frida Fliflet

Rikke Løe Hovdal

Ein skal faktisk døy ein gong. Og det kjem nærmare og nærmare. Så det var kanskje naturleg å lage ei plate som handlar om tid, seier rappar Runar Gudnason.

– Eg held jo på med det mange påstår er ein ungdomskultur. Ein 

ungdomskultur. Men eg er ein rural mann på 53.

Gudnason og makkar/fetter Bård Aasen Lødemel, ein litt meir urban mann på 49, befinn seg nett no i ein høgst urural setting: i bakgarden til ein kafé på Grønland. Side Brok har inntatt hovudstaden for å øve og gjere 

før haustturneen startar i september. Dagen dette står på trykk, slepper duoen nemleg si første plate på tolv år, «All verda». Platetittelen er henta frå singelen «Esso»: 

Me er berre frå bygda, og det er all verda

. Og ligg ikkje noko av essensen i Side Brok i nett denne linja?

– Den setninga kan bety mange ting, men ja, eg synest det er ei kjerne i det vi driv med. Eg har oppdaga, som mange andre, at jo meir lokalt du gjer det – det er då det kan bli universelt, seier Gudnason.

Ei bygd kan romme si eiga verd. Men låtlinja har også ei ekstra dobbeltheit: Ho betyr at det er stort og stas å vera frå bygda – men også at «me er berre frå bygda – og det er heile verda også». Alle kjem opphavleg frå bygda, påpeiker Gudnason.

– Og når ein skriv om menneske, om liv og død og kjærleik og hat: Alle desse tinga er grunnleggande. Det skjer ikkje ein drit meir i New York enn det gjer i Hovdebygda. Det er akkurat dei same tinga overalt.

Plata kan handle om mange ting, understrekar han, men til sjuande og sist er det rapmusikk. Trommer og flow er det viktigaste:

– Viss ikkje det er i orden, er alt anna likegyldig. Dei som lagar songar seier ofte at dei toneset tekstar. I rap set vi tekst til trommer. Det må vere god flow, gode lydar, og så må dei fortelje deg noko. Gjerne både om meg og om deg som høyrer på.

Dialekt-rap er eit idiotisk ord. Alle i Noreg rappar på dialekt

Her, no, då

Victoria Ulriksen, du er bare nitten år, men allerede bevandret innenfor orgelkretser etter at du debuterte i Oslo domkirke som femtenåring. Hvor i verden er du nå? Før helgen var du i Basel og spilte i Leonhardskirche!

– Det var strålende stemning der, som alltid! Nå er jeg i Rotterdam og skal spille i Laurenskerk. Det blir en blanding av programmene fra de tre forrige konsertene.

Du tar til orde for å åpne opp nye horisonter – ikke bare for publikum – men for orgelet selv. Hva betyr det å tøye grensene for hva et orgel kan gjøre?

– Det handler om forventninger og vaner knyttet til størrelsen på instrumentet. Jeg er veldig tilhenger av å prøve å få stor musikk til å lyde bra på ulike type orgler. Man må prøve å vise hva instrumentene er gode for.

– Jeg prøver alltid å inkludere stykker som kan falle i smak for alle typer publikum, og ta med litt av hvert.

– Absolutt! Når man tenker på kirkemusikk er det ofte synonymt med messer, salmesang eller liturgier, men det å være konsertorganist og spille repertoar er ikke like vanlig. Det vil jeg gjerne gjøre noe med, og samtidig være et forbilde for andre som vil det.

Men hvor mye fornyelse snakker vi om her, blir det Abba Night?

Man må prøve å vise hva instrumentene er gode for

London 31. august

Øyvind Rones

Det er formiddag på et travelt bransjekontor i Stockholm, og to karakterer i hvitsnippete uniformer flyter rundt blant de ordinært kledde menneskene. «Howlin’» Pelle Almqvist og storebror/gitarist Nicholaus Arson (egentlig Niklas Almqvist) i rockebandet The Hives, er i sitt eget univers.

– Hvis man sier at man er verdens beste band, da må man skjerpe seg som faen, så det ikke blir pinlig at man har sagt det. Men alle andre må også skjerpe seg, smeller det fra Pelle, som utvilsomt høres ut som seg selv.

– Vi sa det jo helt fra starten, legger Nicholaus til:

– At vi er verdens beste band. Det ble jo en selvoppfyllende profeti.

I dag kommer svenske The Hives’ sjuende album siden debuten i 1997. Tittelen er «The Hives Forever, Forever the Hives», og skal ifølge vokalisten være både et siste testament og en ny begynnelse. Ingen har noen gang kunnet beskylde bandet for å være nøkterne.

På produsentsiden har de med seg ingen ringere enn Michael Diamond, kjent som Mike D fra hiphop-pionerene Beastie Boys. Første gang de møtte ham var under MTV Awards i Roma i 2004.

– Riffet til «Sabotage» [låt av Beastie Boys, red.anm.], er jo nesten som vår tids «Smoke on the Water», mener Pelle.

All den tid The Hives’ musikk kretser rundt gode gitarriff, måtte potensialet her være stort. De hadde ikke hatt kontakt på tjue år, men det skulle ikke mye overbevisning til før Diamond sa ja. Samarbeidet var like inspirerende som det var krevende:

Vi tviler skitmye innad, så vi slipper å tvile utad

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

I Barely Know Her

Rik

Private Music

Drops

Hard Headed Woman

Rite of Dionysus

Who’s the Clown

Songs in the Key of Yikes

Utvalgte saker

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

The Hives er fortsatt sitt eget yndlingsband.

Magasinene

Musikkanmeldelser

I Barely Know Her

Rik

Private Music

Drops

Hard Headed Woman

Rite of Dionysus

Who’s the Clown

Songs in the Key of Yikes

Side Brok finst ikkje nostal­giske. Likevel må dei sjå bakover.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solo­kon­sert i West­min­ster Abbey.

The Hives er fortsatt sitt eget ynd­lings­band.

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Victoria Ulriksen (19) er visstnok første nordmann til å spille solokonsert i Westminster Abbey.

The Hives er fortsatt sitt eget yndlingsband.