#fff

I mer en femti år har Bryan Ferry fremmet den gode smak, hva nå enn det er.

Sjenanse og verdighet

#000

Liz Pelly har skrevet med sylskarp penn om maktkonsentrasjon og utbytting i musikkmaskinen Spotify.

Spott og spe

Pianist og professor Liv Glaser feires i sitt nittiende år, med en nyutgivelse av hennes lyriske Grieg-tolkninger.

Maestra

Eivnd Buene

komponist og forfatter

Første gang jeg hørte Erlend O. Nødtvedt lese, var under en litteraturfestival i 2013. 

er kanskje feil ord, det dreide seg mer om en slags sang, en rytmisk messing, remser av ord som fulgte på hverandre og lenket seg sammen til en suggererende strøm av vestlandske språklyder. Det må ha vært opplesning fra 

, det var i alle fall dikt, for noen romanforfatter var Nødvedt ennå ikke. Jeg satt blant en håndfull tilhørere på en prosaisk plastsol under hvit bibliotekbelysning og ble fascinert av språkmusikken som kilte i ørene og gikk lange omveier forbi språksenteret i hodet mitt.

Som den entusiast jeg er, kjente jeg med en gang at dette var tekster som ropte om å bli til musikk. Derfor presenterte jeg meg etter opplesningen, fortalte at jeg var komponist, og la umiddelbart ut om ideene som hadde formet seg under seansen, om å lage musikk av disse diktene, ikke musikk 

 musikk ved å analysere og syntetisere rytmer, fraser, melodiske stigninger og fall. Jeg vet ikke om jeg gjorde meg spesielt godt forstått; Nødtvedt lyttet til forslaget mitt, virket litt under middels interessert, svarte med noen høflige fraser, og så snakket vi ikke mer om den saken.

Et par dager seneregrublet jeg igjen på Nødvedts opplesning, og skjønte at ideen bygget på en gedigen kategorisvikt. Diktene skulle selvsagt ikke bli musikk: De var allerede musikk. Klingende, gyngende, syngende, gjennom det Nødvedtske strupehode og munnhule, tanntygget og tonesatt, formet og skandert gjennom poetens tunge og lepper. Og det demret at jeg hadde gjort samme feil som en lang rekke komponister før meg, som med de beste intensjoner kaster seg over tekster som synger, i troen på at nettopp denne teksten må bli musikk. Det de (altså vi) ikke forstår, er at teksten allerede er musikk, en musikk som følger sine egen puls, og som nesten aldri tåler vekten av mer musikk.

Dette var mitt første og siste møte med Nødtvedt, før jeg leste hans debut som romanforfatter, 

. Igjen ble jeg slått av musikken – ikke teksten 

musikk denne gang, selv om også Nødtvedts prosa er et oppkomme av syngende setninger, nei, jeg ble slått av hvordan musikken blir en handlende vilje, som virker både i romankarakterer og lesere

handler i all korthet om de vestlandske ultrasjåvinistene Erlend og Yngve, som knabber den halshogde bondeopprøreren Anders Lysnes hodeskalle i Bergen og valfarter gjennom et halvt gjenkjennelig vestlandslandskap for å returnere skallen til Lærdal, der Lysne gjorde sitt opprør omkring år 1800. Beskrivelsen av denne 

 pendler hele tiden mellom det realistiske, det mytologiske og det karnevalske. Musikken begynner å gjøre seg gjeldende tidlig på reisen, men det er først midtveis i boken lydsporet tar seg opp, i takt med stigning av rus i romanen, og generell paranoia hos hovedpersonene. De snubler over de mest outrerte personligheter, både fiktive og virkelige, i en strøm av usannsynlige situasjoner, og den første kulminasjonen kommer under en kulturkveld arrangert av Vestlandske frigjeringsfront i Hardanger. Der står Nils Økland og Sigbjørn Apeland for musikken, to høyst reelle musikere som lever og virker i grenselandet mellom folkemusikk og improvisasjon. Da Økland – «landets nest største spelemann og komponist etter Mosafinn» – entrer scenen sammen med Apeland på trøorgel, blander et klarsyn seg inn i roman-protagonistens konstante promille:

Det er den fineste musikken jeg vet om, et avantgardistisk slåttespill, så akutt i nåtiden, men oftest med solide røtter i tradisjonsmusikken. Hardingfeleimprovisasjonene begynner i det små, i det minituøse og monotone, ørsmå variasjoner som over en vakker tvangstanke før spillet opphører og applaus og Nils Økland forteller at de nå skal spille et gjenoppdaget verk, en halling som har vært nevnt i flere kilder men som ingen spelemenn han har møtt har hatt på repertoaret.

Dette er Ljøsnohallingen, som Anders Lysne sang mens han danset som en villmann på skafottet i minuttene før øksen falt den 1. juni 1803. Og Nils Økland spiller, og Ljøsnohallingen går, og Nødtvedt maner Anders Lysnes liv og skjebne frem på boksidene, mens det hele tiden er musikkens kraft som bærer ordene frem, som gjør tidsreisen mulig, som spiller Anders Lysnes liv som en film foran øynene våre mens «Nils Øklands bues hestehår ryker i den villeste strengeferd».

Det er hallingen som maner opprørerne til dåd, hallingen som setter 500 soldater i bevegelse for å slå ned Anders Lysnes bønder, hallingen som kjører stokker over lærdølenes nakne rygger, og det er hallingen som, plutselig i nåtid, «vekker vår harme og alt vårt gamle hat mot København, vårt hat mot Oslo, vårt hat mot tvangssammenslåinger, mot hovedstadens instrumentelle fornuft og perverse sjelløshet, vårt hat mot maktens tonefall og reklamespråk», og det er hallingen som får hele scenen til å utarte i et kaos av revolusjonær dans.

Musikken er en tidsmaskin som sender oss i krappe kast mellom fortid, nåtid og fremtid

Dypt fremmed og forstyrrende

Ida Messel

, sier han forsiktig, med sol i ansiktet og et smil som bare så vidt trekker i den stive overleppa.

Bak Bryan Ferry er en bokhyllebekledd vegg i London-stua hans. Kommandør av Den britiske imperieorden, ridder for Ordenen for kunst og litteratur i Frankrike og æresdoktor i musikk: Bokhyllene, bind i harde omslag, tett i tett, er som selve festningsmuren mot omverden.

Proper er denne popstjernen, som en gang sang 

I could feel at the time, there was no way of knowing

 i silkemyk falsett på Roxy Muscs «More Than This», eller som sto med gjennomborende blikk og pannelugg lekende foran høyre øye, omgitt av svingende kvinnekropper i musikkvideoen til «Don’t Stop the Dance». Men vi er ikke på 1980-tallet lenger. Bryan Ferry er 79 år gammel nå, og griper seg stadig til skulderen under dressjakken, som han nettopp har fått en influensavaksine i.

– Jeg så Amelia lese et eller annet sted i Londons østende, et veldig lite sted, og hun leste bare et stykke, og jeg syntes det var veldig bra. Så hun kom til studioet mitt for å spille inn noen eldre ting hun hadde gjort for to-tre år siden. Og hun kalte det «Real Life Recordings». Jeg ble så imponert.

Ferry snakker løst om sitt nyeste album «Loose Talk», som kom ut 28. mars, et samarbeidsprosjekt med den Glasgow-baserte billedkunstneren og forfatteren Amelia Barratt, med uutgitte demospor fra Ferrys lange karriere, satt sammen med hennes 

. Det er en slags ekstra atmosfærisk diktopplesning med nostalgisk bakgrunnslyd, som har fått kritikere til å kalle det filmatisk. Men denne hermetiserte retrolengselen: I hvilket univers hadde Bryan Ferry klart å unngå å fremkalle denne på dette punktet i livet?

Kritikeren Peter York beskrev ham en gang som en slags kunstgjenstand som burde henge på veggen i Tate. Ferry var 

the best possible example of the ultimate art-directed existence

, skrev han i essayet «Them» fra 1976 i det som den gang het Harpers and Queens, nå Harpers Bazaar. Det handlet om kultur og subkultur, om såkalt 

hvor Ferry ble plassert i førstnevnte gruppe, og særere folk som Derek Jarman, Luciana Martinez eller Duggie Fields havnet i sistnevnte.

– He’s funny, Peter, sier Ferry som svar på tiltalen, kniper øynene litt sammen og smiler like stramt som lurt.

Hvordan kjennes det egentlig å gjøres karikatur av på denne måten – hvordan tar man vare på personen inni dressen?

Under kragen

Eirik Blegeberg

Typisk for tida tar bablinga overhånd og selv de snodigste uttalelser får lov til å stå uimotsagt, med halvsannheter og overdrivelser synlige på sosiale medier daglig, eller gjennom en rekke podkaster – eller til og med musikkfilmer.

En av årets mest etterlengtede dokumentarer har ligget ute på Disney+ siden slutten av mars: «Sly Lives (The Burden of Black Genius)» er laget av The Roots-trommis og tidligere Oscar-vinner Questlove. Filmen handler om Sly Stone og hans makeløse band i årene like før og like etter 1970, berører Slys udiskutable genialitet, særegne musikalitet og selvdestruktive omgang med rusmidler. Den er Questloves oppfølger til prisvinneren «Summer of Soul», der Sly & The Family Stone spiller en slags hovedrolle, og den er definitivt verdt å se. Jeg har selv sett den to ganger. Men …

 et nytt kick på en hel haug med favorittlåter som jeg ikke hadde hørt på lenge, men jeg ble likevel sittende med en sur smak i kjeften – for hva er det egentlig heiagjeng-leder Questlove gjør for å komme dit? Vel, han overdriver, igjen og igjen, og lar de mange (til dels gode) intervjuobjektene slippe unna med hårreisende påstander uten å stille kritiske spørsmål tilbake.

Sly Stone gjøres til den første produsent-låtskriver-artisten i musikkhistorien uten at noen nevner Brian Wilson fra Beach Boys, mens George Clinton påstår at forrige århundres funk kom fra Sly uten at noen nevner James Brown. Og apropos Brown, så blir vi fortalt av Nile Rodgers hvor mye Slys «Stand!» fra 1969 betydde for Black Panther-bevegelsen og gjør den til et enestående eksempel på afroamerikansk protestmusikk med ung appell. Vel, hallo, James Browns «Say It Loud – I’m Black and I’m Proud» ble utgitt året før «Stand!», var massiv og stiller også Chaka Khans uttalelse om at forut for Sly sang alle bare om

: «Stand!» klarer seg utmerket på egen hånd – ingen trenger å overdrive, den er allerede gigantisk, mesterlig dessuten. Og det samme er Sly Stone. Men han var nok ikke høydepunktet på Woodstock (Jimi Hendrix?), og før Sly var ikke Motown den eneste muligheten for svarte artister til å treffe bredt (Otis Redding? Aretha Franklin?), og Sly var heller ikke den første afroamerikanske artisten som hadde tilgang på et hvitt publikum (Louis Armstrong?). Og så videre, og så videre.

Questlove vil så gjerne at alle skal elske Sly at han ender opp med å snuble inn i myten om det ensomme geniet. For selv om Sly Stone flytta fjell, så flytta han ikke fjell alene, eller i et vakum – ikke han heller.

Uimotsagt snakk

Utvalgte saker

Marius Asp

Den amerikanske komponisten og multiinstrumentalisten Jefre Cantu-Ledesma – oppvokst i Texas, kunstutdannet i California og nå bosatt med familien i Hudson Valley, New York – har vært en musikalsk kraft å regne med i 30 år. Som en del av ymse konstellasjoner og som soloartist har han gitt ut enorme mengder musikk i spennet mellom tålmodige ambientdroner, hvit støy, gradvis krakelerende båndeksperimenter à la William Basinski og shoegaze fra samme nabolag som Vini Reillys enmannsorkester The Durutti Column.

Selv oppdaget jeg ham gjennom «On the Echoing Green» (2017), et av hans mest konvensjonelle album, som tidvis trakk tankene mot nevnte Reilly og drømmepop-aktige band som Cocteau Twins, samtidig som de mer eksperimentelle sidene ved Cantu-Ledesmas univers ulmet i bunnen av begivenhetene.

 alle tilløp til støy lagt til side for en mer storøyd, tålmodig og åpen tilnærming til både musikken og eksistensen – etter sigende inspirert av buddhistisk praksis og erfaring som hjelpepleier. Disiplinerte medhjelpere teller Omer Shemesh (piano), Joseph Weiss (bass), Clarice Jensen (cello) og Booker Stardrum (perkusjon), mens hovedpersonen trakterer gitar, pumpeorgel, perkusjon, modulærsynth og Hammond B3.

De fem musikkstykkene som utgjør albumet strekker seg fra tjue til tre minutter. Åpningssporet «The Milky Sea» er både det lengste og det aller sterkeste: Her ruller instrumenter, arpeggioer og akkorder varsomt inn og ut av fokus, med hypnotisk, bølgende effekt, inntil feberdrømmen til slutt letter og utsikten – eller kanskje snarere innsikten – framstår nærmest opprivende vakker.

 utgjør albumets mellomparti, med pumpeorgel og piano som enslige, men uttrykksfulle bestanddeler. Avsluttende «River That Flows Two Ways» er strammere og mer dronete, men kunne gjerne vart tre ganger lenger enn sine tilmålte ti minutter. Når man som lytter finner veien inn i disse rommene Jefre Cantu-Ledesma åpner på vidt gap, frister det ikke å forlate dem.

Som en lytter kommenterer på artistens Bandcamp-side: 

. Det spørs om det kan sies så mye bedre.

«Gift Songs»

Helende kraft

Siden han startet Pampa Records i 2009 har DJ Koze gradvis bygget seg status som elektronikamaker av ypperste rang – og kanskje særlig med idylliske albumet «Knock Knock» fra 2018.

Det føles alltid som en litt hemmelig prosess, hvordan DJ Koze får lydbølger til å treffe noe inne i sansecellene i sneglehuset, bare for å framkalle bilder. Fornemmelser av nordtysk sommerluft blanda med eksos, shawarma, øl og sigaretter streifer forbi med nye «What About Us». Følelsen av å gå forbi parker, leiligheter og kjellerlokaler med stødig 4/4-takt på basstromma – om enn noe sløvt i hastigheten – sigende ut av seg treffer på «Die Gondel». Nattemørket og en altfor høytklingende ambulansesirene i kvartalet bortenfor lyder på «Buschtaxi».

 sier til og med tittelen at musikken kan høre og kjenne oss også, i en gjensidig empatisk relasjon. Dette er new age-glød og vi-er-alle-del-av-samme-kropp-spiritoso.

Og da er det kanskje morsomt å nevne at Stefan Kozalia, DJ Koze, en gang var mannen i nittitalls-raptrioen Fischmob som i 1995 rappet 

männer können seine Gefühle nicht zeigen, denn wenn sie es täten, dann wär’n sie ja keine Männer mehr

. Omtrent noe i duren av at hvis menn begynte å vise følelser, så ville de plutselig ikke vært menn lenger, betyr det, om enn ironisk ment.

Tretti år etter er det uansett sviskete romantisk, som om DJ Koze prøver å spille på strenger inne i lytteren mer enn instrumentene selv. 

I told you one day / I will come back for you 

jamrer for eksempel samarbeidspartner Damon Albarn (Blur, Gorillaz) i begynnelsen av albumet. Og det beveger seg stort sett i dette følelsesladde sommerlandskapet av lyder, med trommer tørre som solbleket gress, nølende gitarklimpring som bølgeskvulp.

 så tydelig når forsøkene på mediering ikke treffer blink, noe «Music Can Hear Us» bærer preg av til syvende og sist.

Teksturer og melodier til tross, er det nemlig uunngåelig store distanser som etableres i musikken. Det kommer av at han hopper så lynraskt mellom verdensdeler – fra kubansk son og japansk doo-wop, til afrobeat og tysk/engelsk språksmørje. Verdensmusikken til DJ Koze virker her så flyktig, global og universell at det gir lytterne en flygemaskins raske, luftige avstand til innholdet.

Og gjestene på utgivelsen opptrer så ulikt, at de sjeldent virker innbydd til samme fest. Spriket fra en avdanka britpop-stemme på «Pure Love» til en transponert ekornstemme i sampelet på «Wie schön du bist» føles uhåndgripelig stort. Det bør nevnes at han liker best å jobbe sånn Kozalia, som en ensom ulv med råderett over musikklandskapet sitt. Samarbeidene det siktes til betyr som regel at folk har sendt ham klipp på et eller annet tidspunkt, som han kan gjøre hva han vil med. Utover det er det liten utveksling av ideer mellom partene, og kanskje er det derfor materialet mangler rød tråd.

Det samme er nemlig den brå kontrasten mellom yndige Sophia Kennedy på «Der Fall» og den ekstremt 

stemmen på «The Talented Mr. Tripley» – og for en klein tittel. På sistnevnte kiler lyden ekkelt i magen som prikkedøden. 

Gjestene på utgivelsen opptrer så ulikt, at de sjeldent virker innbydd til samme fest

«Music Can Hear Us»

Koz og klemz

Hvis noen tror det er tilfeldig at Mekons – et band dannet på Leeds University i 1976 – har spilt inn sitt cirka 25. studioalbum i Valencia, må de tro om igjen. For det var i Valencia, den rødeste flekken på kartet, at kampen mot fascismen sto sterkest under den spanske borgerkrigen, helt fram til kapitulasjonen for general Francos styrker i 1939.

Og så er det heller ikke tilfeldig at de på nettsida til sitt nye plateselskap, Fire Records, siterer den spanske filosofen George Santayanas berømte sitat om at «De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den». Mekons tenker nemlig stort, og begynner like gjerne med Oliver Cromwell og det britiske imperiets 

ved navn «Horror» er «The Western Design» åpningskuttet, og kanskje også høydepunktet, et stykke roots-dub som ikke hadde gjort seg bort på verken The Clash’ «London Calling» eller Cultures «Two Sevens Clash» – i hvert fall fram til fela begynner å gråte midtveis, omtrent i det frontmennene Jon Langford og Tom Greenhalgh synger til hverandre om

 A slave operated imperial profit generator

har kanskje sitt utspring i West Yorkshire, side om side med marxist-kameratene i Gang of Four (RIP Dave Allen!), men har med årene skiftet hjemby(er) og stil en rekke ganger. Sakte har de utvidet seg til å bli en oktett som uanstrengt slenger mellom uttrykk, like komfortable med urgammel engelsk folk og hard amerikansk honkytonk som de er med postpunk i alle sine former, med lengtende buestrøk til hakkete gitarriff som noe av en slags spesialitet.

Og om de sist, på «Deserted» (2019), kunne bli i overkant spisse i kantene, så er de musikalsk sett mjukere her – både når de blir «Sad and Sad and Sad» og når de sammen går ned Glasgows gater, fra Govan opp til Gallowgate. Gjennom hardtrockende (ikke hardrocka) «War Economy» og nesten R.E.M.-aktige «Mudcrawlers» beveger de seg fra kryptovaluta og krigsøkonomi til irske flyktninger på vei fra Cork og over til Amerika.

, men fortida bor i kroppene våre uansett hvor raskt vi løper. Som er grunnen til at «You’re Not Singing Anymore» biter ekstra godt fra seg, der walisiske Langford er på spansk grunn, hvor alle har blitt påtvunget «enige» om å glemme hva som skjedde under Franco-regimet. Sangens underliggende tema er stillheten – og at vi ikke må undertrykke den verste smerten. Da vil vi hjemsøkes av historiens spøkelser en u-vakker dag, som gjelder på individnivå som det gjelder samfunnet for øvrig.

Magasinene

Utvalgte saker

Komponist og forfatter Eivind Buene skriver om musikken i Erlend O. Nødtvedts to romaner.

Bryan Ferry er fortsatt en kunststudent fra midten av sekstitallet, men ikke noen opprører av den grunn.

Uimotsagt snakk

Musikkanmeldelser

Gift Songs

Music Can Hear Us

Horror

Magasinene

Komponist og forfatter Eivind Buene skriver om musikken i Erlend O. Nødtvedts to romaner.

Bryan Ferry er fortsatt en kunst­stu­dent fra midten av seksti­tal­let, men ikke noen opprører av den grunn.

Uimotsagt snakk

Gift Songs

Music Can Hear Us

Horror

Bryan Ferry er fortsatt en kunststudent fra midten av sekstitallet, men ikke noen opprører av den grunn.