#fff

#000

Nesten ti år etter debuten har Sunniva Lindgård, også kjent som Sassy 009, funnet stemmen sin.

Drømmen

Tønes stritta lenge imot å gi ut juleplate. Men her er han.

Jul på Jæren

Marley Marl er en pioner i New York-rappen. Nå har han funnet roen i Narvik.

Nordens New York

Våre kritikere velger sine personlige favorittalbum fra det siste året.

Årets beste 2025

Tom Skjeklesæther

Første gang jeg så Nashville-institusjonen Old Crow Medicine Show live, for mer enn tjue å siden, knocka de meg ut med sin ultraenergiske blanding av 

strengemusikk, bluegrass og akustisk punk. Felespilleren og sangeren Ketch Secor (egentlig Jay Ketcham Miller Secor, 47) skilte seg ut selv i denne sammenhengen; han spilte fele fra hofta og ga totalt jernet.

I dag er Ketch Secor det eneste originalmedlemmet igjen i Old Crow Medicine Show. De fyller til stadighet Ryman Auditorium, og slapp for noen uker siden fjorårets beste julealbum, «OCMS XMAS».

figur i den kontemporære countrymusikken, og han kaller seg til og med «Ambassador of Country Music». Passende derfor at Secors låt «Wagon Wheel», bygget på en liten flis av en Bob Dylan-sang fra 1973, var kjenningsmelodien til Ken Burns’ store dokumentarserie «Country Music» fra 2019.

Som country-ambassadør har Secor vært en stor inspirator for haugevis av unge musikere som har grepet fatt i akustiske instrumenter – deriblant Rhiannon Giddens’ første band, Carolina Chocolate Drops, og gitaristene/sangerne Billy Strings og Molly Tuttle. (Like før jul kom for øvrig nyheten om at Ketch Secor og Molly Tuttle har forlovet seg – i sannhet et 

sitt første soloalbum, «Story the Crow Told Me», inneholdende tolv sanger co-skrevet med Jody Stevens. Albumet er stappet med suveren historiefortelling: blant annet om da Old Crow Medicine Show ble oppdaget av den legendariske, blinde folk-gitaristen Doc Watson, som førte til bandets gjennombrudd.

Med på laget er selvfølgelig Molly Tuttle og, like selvfølgelig, Marty Stuart: country- og bluegrass-mesteren som var den som først ønsket Old Crow velkommen til Nashville på starten av 2000-tallet.

«What Nashville Was», som fusjonerer stringband, hiphop og samples med utdrag fra Bob Dylan- og Johnny Cash-innspillingen av «Girl from the North Country». Avslutningslåta er en pasjonert hyllest til de beste historiske sidene ved «Music City» og den tradisjonen som byen forvalter – med blikket særlig rettet mot Bobs 1969-album «Nashville Skyline», det som åpner med nettopp Dylan og Cash i duett.

«Story the Crow Told Me»

Det det var

Aslaug Olette Klausen

I 2025 utviste techbransjen generelt, og Spotify spesielt, nok et lavmål hva moralsk kompass angår. Her hjemme har flere – om enn fortsatt få – musikere, som Valkyrien Allstars, tatt konsekvensen og fjernet musikken sin fra strømmetjenesten.

Med dette bakteppet kan det tenkes at det var mer enn bare Los Thuthanakas’ mektige musikalske uttrykk som fikk Pitchfork til å kåre duoens selvtitulerte album til fjorårets beste. Den boliviansk-­amerikanske duoen er nemlig ikke å finne på andre tjenester enn på Bandcamp (som ­kjøpbar nedlasting, plata er for lengst utsolgt i fysiske ­formater) og på Youtube. Hos sistnevnte er den til gjengjeld fritt tilgjengelig.

 distribusjonskanaler, har duoen – søsknene Elysia Chuquimia Crampton, som nå kaller seg Chuquimamani-Condori, og Joshua Chuquimia Crampton – unnlatt å mastre skiva. Det man hører er dermed råmaterialet, fritt for retusjering. Og det hele låter også ganske rått. Svært forenklet oppleves Los Thuthanaka som å høre flere album samtidig, der de ulike instrumentale lagene forteller dels komplimenterende og dels motstridende historier.

Håndverket er upåklagelig. Så er da heller ikke noen av søsknene Crampton nybegynnere i faget: Selv om utgivelsen er deres debut som duo, har Joshua gitt ut flere eksperimentelle album under eget navn, mens DJ og produsent Chuquimamani-Condori tidligere har gitt ut album under artistnavnene Elysia Crampton og E+E.

Både som Elysia og E+E har hen, via elektroniske virkemidler, utforsket ulike tradisjonsuttrykk fra Andesfjellene. Ofte har hen blitt nevnt i samme åndedrag som Arca og Sophie, andre avantgardister som evner å transcendere sjangre med en kroppslig tilstedeværende elektronisk musikk.

 i Los Thuthanaka blir denne tilnærmingen både forsterket og forrykket. Selv har Chuquimamani-Condori understreket at prosjektet er dedisert til Chuqui Chinchay, en panter som ifølge søramerikansk Aymara-mytologi er de skeives beskytter. For dette er nemlig noe i retning av en spirituell feiring av skeiv, postkolonial urbefolknings-pop.

Denne popen er mildt sagt alternativ og tidvis hard-rocka – som i gitarbruddene med trance-repetisjoner på «Jallalla Ayllu Pahaza Marka Qalaqutu Pakaxa», eller i de ­tilbakevendende postrock-partiene i elleve minutter lange «Kullawada ‘Awila’».

 behørige innslag av cumbia, av rytmiske drag fra de bolivianske og dels peruanske dansesjangerne caporal, kullawada og tarkeada, blandet med punk, samtidskunst og arkivarisk dekonstruksjon. Alt har en aktivistisk innstilling. Åpningssporet «Q’iwanakax-Q’iwsanakax Utjxiwa» skal for eksempel kunne oversettes til noe sånt som «skeives medisiner er her».

Dette kan lede tankene i retning de berømmelige røde og blå pillene i «The Matrix», som i ettertid har åpenbart seg som en skeiv filmserie. Likhetene mellom filmene og Los Tuthanakas musikk er ikke åpenbare, bortsett fra at de deler analogier til transisjon, til overskridelse og tidsoppløsning. Og ikke minst har de en vilje til forstyrrelse.

Man kan bli en smule forstyrret av å høre på ‘Los Thuthanaka’

«Los Thuthanaka»

Vilje til forstyrrelse

Ida Madsen Hestman

Det er lov å snakke om dyktige folk i «Marty Supreme» som ikke er skuespiller Timothée Chalamet. For eksempel Daniel Lopatin, aka Oneothrix Point Never, som har lydsatt Safdie-brødrenes siste to spillerfilmer, «Good Time» (som han vant pris for i Cannes i 2017) og «Uncut Gems» (2019). Lydbildet har hatt avgjørende betydning for helheten, så også for Josh Safdies kinoaktuelle A24-film om bordtennisspiller Marty Mauser (Chalamet).

 musikalske temaene så tidlig som i 2023, etter at han leste manuset. Og etter et sonisk 

av Safdie med spor som dukker opp i filmen, av New Order, Tears for Fears, Peter Gabriel osv. 1980-tallet er nemlig i soundtrackets sentrum, i en fortelling som utspiller seg på slutten av 1950-tallet. Kanskje for å understreke fiksjonen, og tidløsheten.

For lydbildet er mer tidsvariert enn å bare være åttitalls, med middelalderske og gotiske inspirasjoner. «Holocaust Honey», med sine omhyggelige synth-arpeggioer og majestetiske koringer, nikker eksempelvis til Wendy Carlos’ vocoder-versjon av Henry Purcells «Music for the Funeral of Queen Mary» og andre tolkninger av klassiske verk fra Kubrick-klassikeren «A Clockwork Orange».

 uttrykk, med bistand fra Tsjekkias nasjonalsymfoniske orkester, kuraterte stemmer fra Vienna Synchron Choir og en rekke dyktige multi-instrumentalister, speiles karakteren Marty Mausers ambisiøse drømmer og eventyrlige persona, på til sammen 23 temaer. Kaoset i Mauser er godt skildret i enkeltsekvenser som i den formskiftende og flyktige «The Apple», hvor synthene aldri klarer å slå seg til ro.

At det musikalske oppleves så levende og rikt, skyldes den forseggjorte kurateringen av lydkilder. Flere av dem utløser umiddelbare assosiasjoner og bilder, som vegguret i «Hoff’s» og kirkeklokkene på «Back to the Hoff’s». Samtidig spilles det på nostalgi til epoker mange av oss kanskje ikke har levd, men har ideer om – som saksofonen på «Fucking Mensch» og «Rockwell Ink» og dens link til gamle TV-introer og Kenny G.

planta i samtida, om ikke åpenbart, så subtilt: «Motherstone» er injisert med marimbaen fra default-ringetonen til Iphone. Og det er ikke det eneste stedet der en synth gir tek-assosiasjoner: «I Love You, Tokyo» har en kort sekvens som minner om en eller annen startup-lyd til et Windows-program, før den høres ut som kultbandet Goblin som lager western-score.

Selv om det greines ut i flere retninger, er det en kontrakt i bånn som gir en helhetlig sammenheng. Fengslende og drømmende, eksotisk og nært er noen av fellesnevnerne – og vinneroppskriften, i det som står seg ut som et av de siste årenes mest spennende filmmusikkverk.

«Marty Supreme (Original Soundtrack)»

Vinneroppskrift

Marius Asp

Den engelske kvartetten Dry Cleaning tilhører den typen band hvis uttrykk – svøpt som det er i postpunk-tradisjonen – ofte påkaller direkte sammenligninger med fordums storheter. Den amerikanske kritikerlegenden Robert Christgau beskrev lyden av debut-ep-en «Sweet Princess» (2018) som «et Gang of Four for hverdagslivet», mens debutalbumet «New Long Leg» (2021) fikk Dave Segal til å forestille seg «en sjenert Annette Peacock som fronter the Fall eller PiL eller The Banshees».

Med alle disse referansene på bordet, er kanskje det mest slående ved gruppa hvor umiskjennelig de låter som seg selv – og har gjort det fra dag én.

 for Dry Cleanings egenart må tilskrives sanger og tekstforfatter Florence Shaw. Bildekunstneren og universitetslektoren ble noe motvillig hanket inn som frontfigur etter å ha deltatt på én kaotisk øving, og den dypt uaffekterte snakkevokalen hennes ble umiddelbart bandets signatur. Det samme gjelder de bevissthetsstrømmende tekstene, der hverdagslige situasjoner og observasjoner sklir ut i absurde, morsomme og groteske retninger – ofte samtidig.

Mens «New Long Leg» og oppfølgeren «Stumpwork» (2022) begge hadde PJ Harveys faste samarbeidspartner John Parish i produsentstolen, brukte bandet denne gangen tid på å finne den riktige fødselshjelperen for tredjealbumet. Valget falt til slutt på walisiske Cate Le Bon, som både gir ut knudrete, givende popmusikk på egen hånd og loser band som Deerhunter, Wilco og Horsegirl gjennom nye soniske eventyr som produsent. Det viser seg å være et inspirert valg.

har vært mulig å høre seg mett på de selvpålagte begrensningene i Dry Cleaning-estetikken, utvider de elleve låtene som utgjør «Secret Love» spillerommet på subtilt, men effektivt vis. Snarere enn å strømlinjeforme uttrykket, bygger Le Bon og bandet det ut i bredden, der det eksentriske og det fengende jobber i tospann.

Hør bare på det betydelige stilistiske spennet mellom det illevarslende, no wave-funky åpningssporet «Hit My Head All Day», den pure 

-popen på «Blood» og Television-dunstende sanger som «The Cute Things» og «Cruise Ship Designer». At Shaw denne ganger 

mer og bedre enn ­noensinne før, knuser tilløpene til monotoni ytterligere.

byr på skivas mest minneverdige lyriske setup: ​​

I’m a cruise ship designer / I’m striking while the iron is hot / I’m making the most of a bad situation

. Andre tekster handler om trivialiteter som motvilje mot å vaske (

I could never live with someone who didn’t enjoy scorched and burned foods as much as me

), men det underlige og bisarre befinner seg aldri langt unna (

I enjoyed your gig, even though I thought there were spiders all over me

Skal det pirkes – og det skal det jo – kunne bandet med fordel avsluttet albumet med den uvanlig luftige og vakre balladen «I Need You» framfor mer energiske «Joy». Ellers er dette hverdagsmagi på et høyt nivå.

Det eksentriske og det fengende jobber i tospann

«Secret Love»

Hverdagsmagi

Frida Fliflet

Silvana Estrada skulle eigentleg ikkje laga eit trist album. Etter debuten og det internasjonale gjennombrotet «Marchita» (2022) – ein lyrisk, tidvis nitrist meditasjon over tapt kjærleik – skulle ho visa at ho ikkje berre var 

. Så fekk ho hjartet knust igjen. Så blei bestekompisen kidnappa og drepen. Skjebnen var dermed forsegla for andrealbumet, «Vendrán Suaves Lluvias», som kom i oktober. Det blei ikkje noko glad-plate frå 28-åringen.

Men dette er ikkje eit album utan håp: Tittelen, som kan omsetjast til «Mjukt regn vil komma», ber bod om det. Den nikkar til amerikanske Sara Teasmans dikt «There Will Come Soft Rains» – ikkje Bob Dylans «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Det finst nemleg lite av Dylans svartsyn her, heller ein mild optimisme – eller i det minste ein vilje til å fortsetta, til å stå opp kvar bidige dag, sjølv om hjartet er rive i fillebitar.

enn eit hav av tvil / og det einaste eg snublar i, er skuggen min

, sukkar Estrada i «Como un pájaro» («Som ein fugl»). Ho tenner lys, ligg vaken og ber om å få vera i fred viss ho framleis grin ved soloppgang. Men ho jobbar med å komma seg gjennom det, forsikrar ho: 

Mens heile verda søv, prøvar eg å lega meg sjølv.

Den er moden, denne livsviljen, for eit menneske som står i stor sorg. Men som alle veit, kan stor sorg også bli til stor kunst. I fjor skreiv Estrada eit lite essay i New York Times, der ho slo fast: «Å synga er det som reddar meg frå frykta».

vaks opp i ein musikkfamilie i fjellbyen Coatepec. Ho står i ein rik, latinamerikansk folk-tradisjon, men ho har også ein popsensibilitet – ho og Aurora Aksnes har faktisk gjort ein versjon av singelen «Cure for Me» – ho er jazzutdanna og kan samanliknast med folkpopartisten Natalia Lafourcade.

På platas såraste låt, «Un rayo de luz» («Ein stråle av lys»), siterer ho landskvinna Chavela Vargas, ein av Latin-Amerikas store folkesongarar: 

¿Cómo será de hermosa la muerte / que nadie ha vuelto de allá? 

: Kor vakker må ikkje døden vere / når ingen har kome tilbake derfrå?

Det er trøystande ord, men også talande for Estrada si låtskriving: undrande, lyrisk, fokusert på dei store kjenslene og, ja, smerte. 

både om den tekstlege finfølelsen, arrangementa og gitarspelet hennar – og ikkje minst måten ho spelar på hovudinstrumentet, den venezuelanske cuatroen (som kan minna om ein ukulele).

Jo då, Estrada kan fint bli både sint og dramatisk – høyr berre 

’en «Good Luck, Good Night» – men stort sett lar ho mellomromma snakka. Vokalen, som for det meste er tatt frå demoinnspelingane, er på sitt mest verknadsfulle når ho er nedpå. Med cuatroen og stemma saumlaust samanfletta, kan ho vera både forteljande og spørjande i same frase, som ho føler seg fram mens ho syng.

Estrada fokuserer på dei store kjenslene

«Vendrán suaves lluvias»

Eit lys i natta

Chris Monsen

At kvartetten [Ahmed] har vært et av de siste årenes mest omtalte jazzgrupper, er smått utrolig. For det første baserer de nesten hele repertoaret sitt på komposisjonene til en annen musiker: bassisten og oud-spilleren Ahmed Abdul-Malik. På slutten av 50-tallet og første halvdel av 60-tallet forente han jazz med musikk fra Midtøsten og Nord-Afrika. For det andre tolker de Abdul-Maliks musikk på helt særegent vis. De gjør aldri noe forsøk på å gjengi låtene slik man kjenner dem fra originalinnspillingene.

Snarere tar pianist Pat Thomas, altsaksofonist Seymour Wright, kontrabassist Joel Grip og trommeslager Antonin Gerbal utgangspunkt i korte bruddstykker fra Abdul-Maliks låter, borer seg ned i dem og strekker musikken ut i helt andre retninger. De kan repetere et gitt motiv over lange strekk, eller spille ulike variasjoner av disse, nærmest for å undersøke hvilken vinkling som har sterkest effekt. Sesjonene kan strekke seg opp mot en time.

 betaler seg særlig live. Her skyller repetisjoner og variasjoner over en som bølger av energi, med eskalerende spenningsmoment, der toppene blir ekstatiske. Slik sett, og det er mulig jeg har gjort denne sammenlikningen tidligere, kan [Ahmed] live minne like mye om et optimalt DJ-sett på en klubb som en jazzkonsert.

Deres beste utgivelser så langt, som den monumentale boksen «Giant Beauty», har da også vært liveopptak. Men jeg synes studioinnspillingen «[Sama’a] (Audition)», utgitt på det britiske plateselskapet Otoroku seint i fjor, føyer seg fint inn blant [Ahmed]s beste. Her har kvartetten forandret fremgangsmåten sin noe, og spilt inn de fire stykkene på Abdul-Maliks album «Jazz Sahara» (1958) i samme rekkefølge – men fremdeles på sitt eiendommelige vis.

(til sammenlikning!) konsise og kortere låtene bygges ikke spenningen opp over like lang tid. Låtenes opprinnelige melodiske motiv er også noe mer gjenkjennelige, som motivet i starten av «Farah ‘Alaiyna [Joy Upon Us]». Her spinner de ut i frilynt swing-driv av typen man nesten kan trampe foten til – selvsagt kontrastert med hamrende, dissonante pianoakkorder og skjærende saksofonhyl.

Albumet kan nok være en mer lettfordøyelig tilnærming til [Ahmed]s musikk. Samtidig er ikke kvartettens kraft forringet på noe vis.

Den vuggende rytmen på «Ya Annas [Oh, People]» er fornøyelig, men den er også omringet av stormende øyeblikk. Det er lett å bli revet med av det løpende bass-og tromme-drivet i starten på «Isma’a [Listen]», og det oppløftende saksofonmotivet som kommer inn – mens Pat Thomas’ strømmende, snublende pianotoner gir en opplevelse av at man må holde seg fast for å følge med. Men deri ligger også mye av spenningen.

En mer lettfordøyelig tilnærming til [Ahmed] sin musikk

«[Sama’a] (Audition)»

Eiendommelig vis

Martin Bjørnersen

Rapper og produsent Pink Siifu har siden debuten for et drøyt tiår siden sluppet en imponerende og uoversiktlig strøm utgivelser, i diverse formater og sjangerlandskap. I tillegg til samarbeidsprosjekter, og et nær tresifret antall gjesteopptredener som spenner fra en Avalanches-single i tospann med Weezer-vokalist Rivers Cuomo, til vers på prosjekter fra de norske produsentene FredFades og Ol’ Burger Beats. Han er født en gang i 1992, i Birmingham i den amerikanske delstaten Alabama – samme fødeby som Sun Ra og Gucci Mane. Det siste føles verdt å nevne med tanke på det uvanlig ekspansive spennet uttrykket og diskografien hans etter hvert har fått.

I januar kom det som kan telles som det fjerde soloalbumet (alt ettersom hva man regner med), «Black’!antique». En mildt sagt intens lytteopplevelse på nesten 80 minutter, som nå like før jul har fått en slags bonus eller utvidelse i de 13 låtene på bonusslippet «Onyx’!». Til sammen kan de lyttes til som ett album på strømming, om du har drøye to timer til overs midt i stria. Og det anbefales, selv om det ikke akkurat er avkoblingsmusikk det er snakk om.

skiva med lange strekk som kan betegnes som … «støy-rap» som dras helt ut i både noise-rock og ren støymusikk, så over i basstung fengende klubbrap-omegn med legitimt øreormende hooks før det desintegrerer igjen. Og det er bare begynnelsen på det enorme soniske spennet her. Som vekselvis vekker sterke assosiasjoner til alt fra Dej Loaf, Playboi Carti, Charles Mingus (konkret solopianoskiva «Myself When I Am Real»), Backwoodz Studios (både Armand Hammer og flere fra den gjengen dukker opp med bidrag langs veien), Dungeon Family, JPEGMafia, DJ Screw og mye mer. Mot slutten, eller et stykke inn i «Onyx’!»-delen, dukker det til og med opp en slags Atlanta/Miami Bass-låt (den dustete dansevennlige «EGM»).

 og oppklarende assosiasjonen eller sammenligningen blir likevel Kanye West anno «Yeezus». Som er et åpenbart og uttalt forbilde (i likhet med Outkast, Sun Ra og Playboi Carti). Selvsagt er det velkomment i 2025, å kunne høre musikk med samme overveldende kaotiske rap-kreativitet som Kanye på sin kreative peak, fritt for bipolar nazisme. Uten å dermed påstå at Pink Siifu har noe i nærheten av samme mainstream-potensial, eller slike ambisjoner som noen drivende kraft.

Han har, i all fall om vi betrakter ham utelukkende som rapstemme, heller ikke noe i nærheten av samme stormannsgale karisma. Og selv om det er forfriskende med en «undergrunnsartister» som så åpent og i så stor grad lar seg inspirere også av skikkelser fra sentrum av popkulturen, skal det sies at albumets aller svakeste punkt er de to låtene som ender opp som Temu-Playboi Carti, mot slutten («Mike Vick’!» og «Nun+»).

 peker også mot det som er en av Pink Siifus store styrker i tilnærmingen her. Som er hvordan hans egen vokal konstant ligger påtakelig lavt i miksen, og – i motsetning til de ofte egosentriske forbildene – konsekvent sikter mot å gli inn i lydbildet, som en uatskillelig del av musikken, med alle sine forunderlig uforutsigbare svinger og stilskifter. Det er kanskje 

 som gjør dette kaotisk overveldende albumverket så underlig sammenhengende, at det faktisk henger sammen som album og som statement. Og det er kanskje her han har lært mest av Kanye, for Pink Siifu er også produsent og medprodusent sammen med en usaklig lang liste med bidragsytere (med femten medprodusenter og sju gjestevokalister bare på de tre første sporene her).

Det føles som en frisk pust i en tidsånd der hiphop og rap på en og samme tid blir konsolidert som en kulturell milepæl, men også kanonisert som et artefakt med offisielt 50-årsjubileum. Og samtidig – enten man vil kalle det et paradoks eller en naturlig konsekvens – har mistet hegemoniet sjangeren har hatt over salgslistene i drøye 30 av disse årene.

«statementet» her? Vel, iallfall ikke at Pink Siifu skrives ut som rappens redningsmann med store bokstaver. Det «Black’!antique; Onyx’!» sier, rent musikalsk sett klart og tydelig, er at hiphop ikke trenger noen redning. Fordi hiphop i seg selv er omskiftelig, mangefasettert, uforutsigbar og paradoksal. Hiphop er ikke summen av sine byggesteiner, men en historisk radikal tilnærming til sine byggesteiner, og hvordan man fra grasrotnivå med begrensa ressurser lager noe nytt og uhørt ut fra uforutsigbart utvalgte bestanddeler.

Hiphop er en afroamerikansk DJ som forlenger rytmebrekket i Kraftwerks «Trans Europa Express» på to platespillere på en Halloweenfest i The Bronx strømkuttsommeren 1977. Hiphop er De La Soul på turné med N.W.A, Kanye West i studio med Elton John og en technoprodusent fra Düsseldorf, Kendrick Lamar med tornekrone på Glastonbury og André 3000 med en meksikansk aztekerfløyte. Og tusen ting til som vi enda ikke har hørt. Det er den høyst nødvendige påminneren Pink Siifu bringer til bordet.

«Black’!antique; Onyx’!»

Påkoblingsmusikk

Det er noen gjentakende troper i musikkjournalistikken. En av dem er å utrope 

Det er som om savnet etter begavelsen Buckley, som døde i 1997 etter å ha gitt ut kun ett album, må fylles av unge menn med gitar og et over gjennomsnittlig følelsesregister i stemmen. Som oftest er sammenlikningen ufortjent for alle parter.

Men så er de disse sjeldne tilfellene der inspirasjon fra Buckley ­kanaliseres til å være noe mer – noe annet – enn 

nostalgisk reproduksjon. For eksempel i tilfellet den irske sangeren og låtskriveren Dove Ellis.

 fra den irske havnebyen Galway, men bor nå i Manchester, og har vært et ukjent navn inntil helt nylig. Men årets store indierockhype Geese hadde ører og teft med seg. De amerikanske oppkomlingene har nemlig tatt Dove Ellis med som eneste oppvarmer når de i disse dager turnerer USA.

 ved Ellis, som inkluderer en mildt sagt moderat egenaktivitet i sosiale medier, bidratt til at debutplata «Blizzard» har fått musikkpressen til å få ferten av 

Antallet euforiske omtaler er i hvert fall bemerkelsesverdig. Dette inkluderer også rapporter fra konsertene, der selv Ellis’ reserverte sceneshow hylles som eksepsjonelt tilstedeværende.

som om 22-åringen treffer både mot- og medstrøms, ­samtidig. Og det med et nytt album som låter så 1990-talls at en nesten skulle tro han var eldre mann allerede den gang da. Hvilket er ment som en kompliment.

Samtlige sanger på «Blizzard» har trekk av gammel sjel i ung kropp. Dette inkluderer den ene avstikkeren inn i irsk ­jig-tradisjonsmusikk, «Jaundice» – albumets kanskje mest lettvektige ­publikumsfrieri. Låta er en av flere som minner om at Ellis og backingbandet også har en del til felles med Black Country, New Road hva angår håndlag med pophistorie (og saksofon som emosjonell veileder).

 fellestrekkene er ubestridelige tekniske ferdigheter, i alle ledd. Men ferdigheter uten følelse blir fort kjedelig. Og det er her Buckley-sammenlikningene virkelig kommer til sin rett (og Thom Yorke-likhetene): Den distinkte bevringen i Ellis’ stemme på åpningssporet, og enda mer på «Pale Song», «It’s a Blizzard» og «Feathers, Cash». Noen av dem har Buckleys romantiske sinnelag, mens andre besitter Yorkes sofistikerte, selvbevisste inderlighet.

Kanskje med unntak av «Love Is» – der 

Love is not the antidote to all our problems –

er tekstene passe Radiohead-kryptiske og åpne for tolkning. For hvem er egentlig Annie, som Ellis vil ha i hus igjen, i «When You Tie Your Hair Up»? Er det henne eller en annen han synger med hjertet utenpå skjorta til i avslutningslåta – der han vil 

cut out my heart, I’m hoping to spend it on you?

«Blizzard»

Gammel sjel, ung kropp

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Franske François-Xavier Roth er en av vår tids mest interessante dirigenter. Høyest av innspillingene hans holder jeg Mahlers 

, der får han frasene til å kjærtegne tiden og formene til å danse. Nettopp en slik fleksibilitet i tid burde passe perfekt til en «nyttårskonsert» med repertoar basert på rytmisk spenstig musikk.

et møte mellom Paris og Wien, der sistnevntes musikk for ball og de velbårne er bildet vi har av konseptet «klassisk nyttårsmusikk». Men også franske Émile Waldteufel skrev en elegant vals som skildret en ferd på skøyter, 

 Emmanuel Chabrier skrev en velorkestrert marsj, 

 og vi fikk høre Jacques Offenbachs like kjente som vakre 

Møtet mellom de europeiske hovedstedene viser den wienske musikkens overlegenhet i å svinge. Den franske er heller basert på klang og orkestreringsdetaljer, noe Roth til dels gjorde levende i sine interpretasjoner. Gjennom hele programmet ble jeg imidlertid sittende og lure på hvordan Roth egentlig løftet orkesteret, om hans nærvær fikk dem til å prestere mer enn om de hadde spilt som en stor kammermusikkgruppe uten leder. Jeg fant ikke ut av det.

, der de enkelt ristet ut av seg raske løp i variert dynamikk med presisjon. Dette er ­imponerende, men det er også bare utgangspunktet. Presisjonen er hva dirigenten må forme for å ta oss inn i Wiens salonger, der den regelmessige metrikken må gis slipp på.

Generelt var valgene av rubato, av hvordan Roth jobber med tid, ganske passive. Det er rart, fordi vi har å gjøre med ­danseformer og en stil som ikke bare ­tillater, men faktisk ber om overdrivelser. Ikke minst hørtes det for meg ut som at Roth kun ­unntaksvis formet melodiske fraser, men lot det være opp til orkesteret å gestalte disse.

er flere av årets gjestedirigenter tenkbare som nye sjefer etter at Mäkelä forlater Oslo senere i år. Jeg gjetter på at det ikke blir Roth, både på bakgrunn av hva jeg hørte og fordi musikerne ikke så særlig årvåkne og sultne ut sammen med dirigenten. Stemningen i salen tok heller ikke av, til tross for at orkesteret spilte kjente og publikumsfriende verk, og ikke minst avsluttet med fyrverkeriet 

Kanskje den manglende responsen fra musikerne kan forklares med en Metoo-sak mot Roth fra 2024. Her må man imidlertid spørre seg om når en som Roth har avtjent sin straff eller om feiltrinnene for alltid vil hefte ved ham. Roth har i alle fall vært ute i kulden, men er altså på vei inn i varmen igjen.

programmet sammen, sto komikeren Pernille Sørensen på scenen. Hun fortalte blant annet om en 68 år gammel pikk som løp foran familien hennes (!?), til salens store latter, der undertegnede også opplevde abdominale rytmiske kontraksjoner (les: jeg lo), men særlig mye bedre informert om musikken ble vi ikke. Hele kvelden var imidlertid hyggelig, som en nyttårskonsert skal være.

Paris mot Wien

Ketil Kinden Endresen

komponist, lydkunstner og filmprodusent

Under min studietid i Bergen på midten av 2000-tallet hadde jeg en deltidsjobb i en plateforretning med to separate etasjer. Man kom inn til butikken på bakkenivå og måtte umiddelbart velge om man ville gå opp trappen til en metall/heavy-avdeling eller ned til underetasjen i en avdeling full av jazz- og klassisk musikk. Jeg så aldri noen som sto og lurte på hvor de hørte hjemme, og lyden av bjellen over ytterdøra ble raskt fulgt av taktfaste skritt i den ene eller andre retningen.

Som en forretningsidé var butikken kanskje ikke av de bedre, og den holdt kun stand i en kort periode. Det var nok for mye å be om at det fantes et marked for de som hadde både Charles Mingus og Cannibal Corpse i platesamlingen. Men kan det tenkes at denne butikken hadde gått bedre i dag, nå som stadig flere befinner seg mellom alle mulige etasjer?

Ifølge markedsrapporten «Engaging with Music»fra IFPI (2023) og Spotifys «Culture Next 2024: Gen Z Trends» (2024) lytter yngre generasjoner både oftere og mer variert enn før. «Millennials» strømmer betydelig mer musikk enn sine «boomer»-foreldre, mens «Gen Z» beveger seg jevnlig mellom minst fem sjangre.

IFPIs rapport viser at den gjennomsnittlige lytteren nå bruker over 20 timer i uken på musikk – en økning drevet av mer strømming på tvers av sjangre og situasjoner.

Musikere selv beveger seg også oftere mellom etablerte sjangre, både i samarbeid, produksjon og uttrykk: fra Kendrick Lamars jazzinfluerte hiphop og Kamasi Washingtons hiphopinfluerte jazz, til ­artister som Moses Sumney, Yves Tumor og Susanne Sundfør – som alle blander pop, elektronika og eksperimentell lydkunst.

Strømmetjenester og sosiale medier har gjort det enklere å nå ulike publikumssegmenter samtidig, og det har gjort grensene mellom uttrykk mer porøse enn før. Tilgangen på musikk har heller aldri vært større: Alt ligger der, på internett og i strømmetjenestene, klart til å oppdages.

-DJ i tospann med Dionne Elizabeth de siste ti årene har jeg hatt en pågående «undersøkelse». Her undersøker vi, utenfor algoritmene, hva norske 18- til 28-åringer faktisk lytter til – og hvor åpne de faktisk kan være.

Algoritmene står parat til å foreslå, men ikke til å utfordre

Hvordan være nysgjerrig

De fire symfoniene til Johannes Brahms (1833–1897) er standardrepertoar for alle symfoniorkestre. Mulighetene for å si noe nytt om verkene er små. Likevel gir det mening å spille inn verkene på ny, på samme måte som man i kirken leser «Juleevangeliet», selv om menigheten kan det på rams.

 med Bergen filharmoniske orkester (Harmonien) er en tolkning, hører jeg dette som en feiring av Brahms, som en stadfestelse av hva vi allerede vet. Og Brahms 

bred strykeklang, med dype undertoner, som strømmer mot et ufravikelig mål, men som likevel må formes med ørsmå dynamiske vekslinger. Her ligger en av de utallige fallgropene, der mindre gode interpretasjoner enten former for mye og mister fremdriften, eller så fokuserer de så hardt på fremdriften at frasenes form blir lidende.

Harmonien feirer også de rytmisk lekne sidene av Brahms, som i begge tredjesatsene. Der går det i betoninger ved siden av slagene, om overraskende metrikk som får musikken til å danse. Eller, det spørs om jeg skal bruke ordet «overraskelse», fordi dette er verk som jeg vil tro mange med interesse for klassisk musikk har under huden. Så igjen: De løfter frem hva vi vet på en forbilledlig måte.

 i overkant hard. Jeg følger med i notene, og får høre hvordan tidligere sjefdirigent i Bergen, Edward Gardner, må ha jobbet med minutiøse instruksjoner fra komponisten: Med små sveller på enkelte toner, hvordan andre skal bindes sammen i små grupper og hvordan det noen ganger skal være luft mellom toner, nettopp for å lage de små grupperingene.

Det ligger imidlertid et stort potensial i å trekke slikt detaljarbeid hos Brahms mye lenger. I så fall nærmer man seg en såkalt «retorisk tolkning». Tolkning av barokk- og klassisistisk musikk bygger nettopp på betoningsmønstre mer enn fraser og klang, men det har vist seg at den retoriske tenkningen hadde relevans langt inn i romantikken. Dette burde særlig gjelde for Brahms, som var en konservativ komponist (med klassisistiske trekk) i kjølvannet av Beethoven.

imidlertid ikke så langt, og det spørs om det ikke må et spesialorkester til, med tarmstrenger og eldre blåseinstrumenter, for å realisere noe slikt. Derimot viser de seg her som et suverent symfoniorkester, som behersker de store dramatiske formene hos Brahms – noe de får til i spennet mellom nevnte detaljarbeid og evnen til å lage lange, brede fraser. Selv om jeg knapt nok blir overrasket et eneste sted i løpet av innspillingen, sitter jeg stadig og nikker og tenker at Brahms skal spilles nettopp slik.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Story the Crow Told Me

Los Thuthanaka

Marty Supreme (Original Soundtrack)

Secret Love

Vendrán suaves lluvias

[Sama’a] (Audition)

Black’!antique; Onyx’!

Blizzard

Utvalgte saker

Hyggelig nyttårskonsert med middels høy energi.

Har strømmetjenestene gitt oss ubetinget musikalsk valgfrihet – eller er vi bare fanget i vår egen komfortsone?

Selv uten nyskaping og overraskelser kan et orkester overbevise.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Story the Crow Told Me

Los Thuthanaka

Marty Supreme (Original Soundtrack)

Secret Love

Vendrán suaves lluvias

[Sama’a] (Audition)

Black’!antique; Onyx’!

Blizzard

Hyggelig nyttårs­konsert med middels høy energi.

Har strøm­me­tje­nes­tene gitt oss ubetinget musikalsk valgfrihet – eller er vi bare fanget i vår egen kom­fort­sone?

Selv uten nyskaping og overras­kelser kan et orkester overbevise.

Hyggelig nyttårskonsert med middels høy energi.

Har strømmetjenestene gitt oss ubetinget musikalsk valgfrihet – eller er vi bare fanget i vår egen komfortsone?

Selv uten nyskaping og overraskelser kan et orkester overbevise.