#fff

Fontaines D.C. ser etter fluktruter i ei verd som går til helvete.

Rekviem for ei samtid

Odd Nordstoga vil ikkje vera nokon andre enn seg sjølv. Men kor open skal han vera?

Kunsten å gnukke på

Ingredienslista er kort på Susanne Sundførs nye album. Resultatet er monumentalt.

I det høyeste

Emil Kárlsen har funnet sin egen hylle i den nye samiske musikken.

Ro og uro

Chris Monsen

#000

Helt siden midten av 90-tallet har Ken Vandermark brakt med seg en egenartet energi inn i sitt særs produktive virke som musiker og komponist. Han har vært leder og pådriver for så mange prosjekter at det blir nærmest umulig å holde tritt, i hvert fall om man også skal holde seg oppdatert på andre fronter. Min løsning har vært å fokusere på de av prosjektene hans som allerede hadde trigget interessen, som de glimrende gruppene DKV Trio og Vandermark 5.

Et annet spor har vært de mange, fruktbare møtene med likesinnede musikere fra her på berget, som Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik. Av det øvrige Vandermark holder på med, har også nylig utgitte «A Living Poets Group» sneket seg inn på radaren.

Til denne innspillingen, gjort live over to augustkvelder i 2025 i Vandermarks hjemby Chicago, har han koplet en av sine nyere grupper, Edition Redux, med to musikere som har lang fartstid i Chicagos kreative musikkscene. Josh Berman på trompet og Nick Macri på el- og kontrabass samt elektronikk møter Redux’ Beth McDonald på tuba og elektronikk, Erez Dessel på piano og keyboard og Lily Finnegan på trommer.

I tillegg har Ed Roberson, Kai Ihns og Ken Taylor bidratt med opplesning av egne dikt. Instrumenteringen er dermed noe annerledes, også med et nytt kompositorisk system Vandermark har utviklet selv, bestående av utskiftbare moduler.

 likevel utpreget Vandermarksk, med hektende motiv, samspilte riff som kontrapunktiske linjer. Rytmene hekter også, de er like svingende som harde, og avløses av ilende partier der solister får boltre seg i ulike retninger. Samtidig pisker bass og trommer opp energien.

Som i mye av Vandermarks musikk overlappes jazzforgreininger, frimodige og mer tradisjonelle. De kan forankres i både funk og post-punk, eller eksperimentelle strekk der en tubasolo gradvis tåkelegges av elektronisk hvit støy. Det heidundrende åpningsstykket har alt dette ovennevnte, og mere til.

Nøkkelreferanser finnes i komposisjonenes titler, der Vandermark, slik han så ofte gjør, krediterer stykkene til sin inspirasjonskilder fra ulike kulturfelt: Her så vel Sonny Rollins og Julius Hemphill som Mark E. Smith (fra The Fall), dub- og reggae-legenden Lee Scratch Perry og maleren Molly Zuckerman-Hartung. Diktene, assosiative som de enn er, er mindre slående enn musikken. Men den er til gjengjeld særdeles rikholdig og medrivende.

«A Living Poets Group»

Ken kan

Torkjell Hovland

Frå å vere nokre litt nerdete folkemusikarar som leita rundt i skranglete improvisasjonar – også noko å elske, altså – har Reolô fått eit klart og tydeleg sound. I folkemusikkbølgja har bandet blitt ein live-favoritt for nysgjerrig publikum på festivalane: Den heftige grooven, dei vittige tekstane, drivande felespel og den skarpe vokalen i skeiv tonalitet.

I fjor synest eg deira «Dystopi Delete» var eit av årets beste album, så eg har store forventningar til Reolô når dei no følgjer opp med «Følgefeil».

Bandet hentar inspirasjonar frå ei bredde av musikkuttrykk – ørkenblues, folkemusikk, visesong – men på «Følgefeil» er det rocken som veg tyngst. Stonerrock, kan vel dette kallast, tenkjer eg når eg høyrer opningslåten, som også er tittellåten. Det er tung, tung groove frå bassist Magnus Skavhaug Nergaard og trommeslagar Hans Hulbækmo. Analoge synthesizerar raspar opp kantane til rockegitaren. Ja, for det er akkurat sånn her du høyrer for deg når nokon seier 

melankoli her som eg mest kjenner igjen frå rockesjangeren. Sant nok er mykje i folkemusikken vår molltungt, men her høyrer eg vel så mykje Nirvana eller David Sylvian. For eksempel i balladen «Utopi» – den er enormt god. Den fallande bassen styrer oss mot sorga, men songen tek nokre harmoniske vendingar som berre dei mest fantasirike låtskrivarane kan kome på. Melankolien blir ytterlegare understreka av brørne Kjorstad si felekviskring av melodien.

«Manna fra himmelen» er rigga for å sende publikum inn i transe, over ein groove som lét til å vere inspirert av berber-musikk frå Nord-Afrika, mens fela tek den rytmiske rolla som ein-strengsfela gjerne har i dei same tradisjonane. Songen er ein fest og eit eksempel på fridomskjensla som bandet uttrykkjer:

Går du i ring i ei dynge med drit / Er den hverdagen bare et langt slit / Skalles du av bit for bit / Du kan sleppe deg løs i kveld vel / For i kveld er det vi som er din trell.

 Akkurat slik er Reolô: Ein trell som tvingar oss ut i dansen.

 og småfilosofiske, men også befriande kvardagsleg i språket. Orda får oppspark frå trommeslagar Hans Hulbækmo, og Anders Røine er ein meister til å finne rytmisk inspirerande ordleik. Som ein rappar verkar det ofte som det er lydane av orda som er førande for tekstarbeidet – 

, syng han i «Dr. Zen». Gjennom ordleiken set Røine ord på ei samtid som eigentleg ikkje treng satire for å verke absurd.

Også songstemma til Røine er sentral for lyden av Reolô. På denne plata fekk eg ein vittig assosiasjon til Prepple i DumDum Boys. Det skjer noko når slike solide mannsstemmer strekk seg med kraft mot høgda – 

eller i Reolôs «Blinde esler» (Og er det først og fremst stemma til Røine du forelskar deg i med Reolô, kan du sjekke ut duoen Sudan Dudan med Marit Karlberg).

Brørne Hans P. og Rasmus Kjorstad spelar feler som ei eining. Men dei gjer også ein uvurderleg jobb med synthesizerane. Særleg interessant er det å lytte til det solistiske spelet, der dei broderer frie mønster over grooven frå bandet. Du høyrer liksom at det er felespelarar som spelar synthesizer.

På ‘Følgefeil’ er det rocken som veg tyngst

«Følgefeil»

Gå i ring, dans i ring

Benjamin Yazdan

Siden «Tides: Music for Meditations and Yoga» i 2013 har amerikaneren Kaitlyn Aurelia Smith bygget opp en gedigen katalog av elektronisk vellyd. «Ruin: It’s Not Just Music» er den ellevte fullengderen på tretten år. I tillegg kommer et hav av singler, remikser og samarbeid med synthveteranen Suzanne Ciani og komponisten Emile Mosseri. Hun har fått vind i seilene av den fornyede interessen for modulære synther og new age, men er for rastløs til å stivne i ett uttrykk.

Årets plate, som sannsynligvis er det beste hun har gjort siden «The Kid» (2017), har for lengst blitt utropt til et vendepunkt. Og selv om visse melodilinjer og grep er gjenkjennelige, har den lindrende bakgrunnsmusikken blitt hyperaktiv, nervøs og konfronterende. Låttitler som «The Spine Is Quiet in the Center», «Rare Things Grow» og «Feel Heard» er byttet ut med «Obsessed» og «On the Low».

 lydsporet til meditative pusteteknikker – rytmene siterer og intensiverer oppjagede impulser i britisk elektronika anno dubstep, 2-step, jungle og drum & bass for ca. tjue år siden. Assosiasjonene går raskt til Burials lengselsfulle og traumatiserte skildringer av urban resesjon og nattlig ensomhet, bare at tempoet er 

Tidvis kan det også minne om de elegante pastisjene til Jessy Lanza, eller Julia Holters kollasjer, men ingen av dem har gjort noe så uhyggelig som arpeggio-nevrosefesten «GTP!». Smith prosesserer ofte sin egen stemme til den ligner forvridde, androgyne vokalsamples – «I’m Just Being Honest» er direkte nifs, og på «I Don’t Know What It Is» høres gjentagelsen av 

I’ll take the weight off your shoulders 

med en artikkel av den italienske filosofen Chiara Palazzolo, som tar for seg det «moralske ansvaret» ved å fremføre andres musikk etter noter – hvordan man både kan være tro mot materialet og tilføre noe eget. Kanskje Smith også leker med en berømt formulering av Jean-Luc Godard, som på engelsk lyder «There is no just image, it’s just an image».

form for musikk kan høres ut, er jo høyst uklart, men «Ruin» er uansett en sjeldent sannferdig og urovekkende bearbeidelse av forvrengte ekkoer fra en nær fortid.

Er for rastløs til å stivne i ett uttrykk

«Ruin: It’s Not Just Music»

Det er ikke bare musikk

Tom Skjeklesæther

Sist vi hørte fra folkrock-legende Richard Thompson (hvorfor han ennå ikke er 

, forblir et mysterium) holdt han stand i New Jersey i USA sammen med kona, sanger/låtskriver Zara Phillips. Likevel hadde medgrunnleggeren av Fairport Convention laget et album, «Ship to Shore» (2024), som var like erke-engelsk som fish & chips.

Nå skal London-fødte Thompson ha flyttet hjem. Likevel har han valgt å spille inn dette, sitt tjuende soloalbum, i sitt amerikanske nabolag med sin faste amerikanske backing-trio: trommeslager Michael Jerome, bassist Taras Prodaniuk og David Mansfield på gitar og fele. Sistnevnte er en høyt aktet multiinstrumentalist, en veteran fra Bob Dylans «Rolling Thunder Revue» i 1975-76, og en gang medlem av trioen The Alpha Band sammen med T Bone Burnett og Steven Soles.

 umulig å høre Richard Thompson synge uten at et endeløst opptog av riddere & jomfruer, bueskyttere og lutt-spillende trubadurer melder seg i hjørnet av bevisstheten. Men musikalsk begynner det faktisk denne gang nærmere R.E.M. og australske The Church.

«Sorcerer’s Apprentice» ruller av gårde med elgitarer som klinger som et snes Rickenbackere. Det er rett og slett uptempo gitarrockrock av det eviggrønne merket. Og det er overraskende fremoverlent, spilt og sunget av en mann på 77.

Åpneren sitter rett i sikringsboksen, og det neste sporet, med den oppsiktsvekkende tittelen «Cocaine Walking, Booze Talking», dobler med et driv som heller ikke er hverdagskost på eldreheimen. Tempoet roer seg først på tredjesangen «Pauper’s Grave», 

, med ekstraordinært nydelig twangy gitarspilling.

selvfølgelig, sett i lys av den musikalske tradisjonen han tilhører, en historieforteller. Derfor er sangene befolket av karakterer, derav albumtittelen «Hippies, Thugs and Heroes». Men han er ikke først og fremst en moromann. Det nærmeste plata kommer en kjærlighetssang heter «Make Believe You Don’t Know Me», og handler om et gammelt, hemmelig forhold der fortelleren i retur skal 

«She Burns It All» er en duett med kona Zara som høres ut som den har sitt opphav på en eller annen lukket avdeling, med Phillips’ klagende stemme lik et spøkelse som snor seg rundt en insisterende akustisk gitar-figur. Det er platas rareste minutter.

Deretter kommer «Everybody’s Stealing», som skal være inspirert av faktisk innbrudd i Thompsons bolig, men har blitt ikledd et oppstemt cajun-arrangement med livlige feler, trekkspill, mandoliner og et skeivt hornorkester.

 «Pipe Dreams» er akustiske sanger der Thompsons gitar både holder leirbålet gående og lar gnistene fyke. Mens «Stringer» inkluderer en slik «Thug» som tittelen lover: 

Stringer is a scoundrel, a taker, a user / He cares about Stringer and Stringer alone.

 Dette er tung folkrock som munner ut i platas mest sviende gitarsolo.

Lutt-spillende trubadurer melder seg i hjørnet av bevisstheten

«Hippies, Thugs and Heroes»

Richard den gode

Aslaug Olette Klausen

Det må ikke være sånn, men ofte skjer det likevel: Hvis du drar til innspillingsstudioet Ocean Sound på Giske på Sunnmøre, kommer du gjerne ut igjen med et album som får det til å høres ut som gode studiodager, med en ekstra følelse av åpne landskap. Det må være noe med veggene der, eller kanskje havet og den friske sjølufta.

Frisk luft er ikke nasjonalskald Odd Nordstoga ukjent med, selv om han har dagliglivet på Lambertseter i Oslo. Han har småbruk i Trysil, og er vokst opp i Øvre-Telemarksbygda Vinje. Solokatalogen, som med nye «Før du går» nå teller ti album, har gjort mye for å forfriske folketoner fra innlandet, og gjøre kulturarv til populærmusikk.

Hans forrige soloskive, «Inn i skogen» (2022), bar bud om et gryende stilskifte. Den var mindre morsom, mer melankolsk, og en av hans fineste utgivelser. Melankolien har blitt med videre her. Flere av instrumentene har imidlertid blitt skiftet ut. Borte er fela og trekkspillet, inn har trommemaskin og synth kommet. Det gjør, for å si det mildt, noe med lydbildet. «Før du går» ender med å være hans minst moderne album.

 ut på den måten en voksen mann hørtes ut den gang Nordstoga var ung ungdom, altså på 80-tallet. Da er det særlig én sanger-låtskriver man ikke kommer utenom, nemlig Bruce Springsteen. Samtidig er det partier her som kan minne om de mer atmosfæriske sidene til Dire Straits – eller det litt umoderne moderne retrorockebandet War on Drugs, apropos atmosfære.

Riktignok har Springsteens fortellerteknikk også vært til stede hos Nordstoga tidligere, særlig i tekstene. Nå er den også utilslørt innvevd i de tidvis drivende melodiene.

Det er ingenting galt med å likne sine helter. Ei heller med å ville fornye seg ved å se seg i bakspeilet. Som Nordstoga selv sa til Musikkmagasinet forrige uke, så må man bare gnukke på for å være en (aktuell) kunstner. Ordvalget var kanskje ikke tilfeldig.

 unna dårlig. Til det er både Nordstoga selv og backingbandet for gode, trygge og trivelige. Enkeltlåter utmerker seg dessuten: «Når tårer fell» er inderlig fin nordicana, med ypperlig samspill mellom Tor Egil Kreken (bass og banjo) og Øyvind Blomstrøm (gitar), mens «Sol og regn og jord», som handler om avleggerne fra den nylig døde morens blomster, skinner av spilleglede. Her ligger det mye mening i de blomstrende melodilinjene.

Åpningssporet «Ein song som finst» og tittellåta, i duett med Sigrid Aase, er derimot mer som dusinvare voksenpop. Selv om det ikke er for mange som har sunget ut om hvordan det er å leve med tenåringsbarn, slik Nordstoga og Aase gjør på «Før du går».

For når hele Norges Odd synger om de nære ting, er han fortsatt blant landets fremste. Det har han også ofte vært når han tar for seg det hverdagslige – som ikke nødvendigvis er det samme. Som deler av denne skiva, kan hverdagene bli litt for trauste.

«Før du går»

Åpne landskap

Sist søndag ville amerikanske Todd Snider ha fylt seksti år. Men 14. november i fjor døde sanger-låtskriveren i kjølvannet av en serie mystiske hendelser i Salt Lake City et par uker tidligere. Han var i Utah for å starte en turné etter utgivelsen av albumet «High, Lonesome and Then Some», men havnet både på sykehus og i klammeri med politiet, før han kom seg tilbake til hjembyen Nashville, hvor han døde. Omstendighetene, og Sniders helsehistorie i tida før dødsfallet, er fortsatt uklar.

Men Todd Snider var en hardt arbeidende musiker gjennom sin førti år lange karriere, og han var faktisk i gang med å skrive og spille inn et nytt album da han gikk bort.

av hans nærmeste musikalske samarbeidspartnere, inkludert Aaron Lee Tasjan, gjort ferdig «My Second Rodeo». Et album som Snider selv hadde ambisjoner om at skulle høres ut som «country music ten years from now»!

Det er verdt å huske at Snider startet sin karriere etter å ha opplevd Jerry Jeff Walker (1942–2020) spille i Gruene Hall sør for Austin, Texas i 1985. Snider ble så gølva av det han hørte, at han umiddelbart bestemte seg for hva han skulle drive med i livet, på tross av at han ikke engang kunne spille gitar.

Men Snider gjorde det spinkle utgangspunktet til skamme og jobbet seg opp via overbevisende klubbjobber til å debutere med albumet «Songs for the Daily Planet» i 1994. Ellers er det vel enighet om at Sniders «East Nashville Skyline» fra 2004 er hans karrierealbum. En tittel som forteller hvem Snider var, en «Dylan» fra østsida av Music City. En som turnerte poesi, humor og moral med stor overbevisning. Men hva med «My Second Rodeo»?

 New Orleans-marinert funk-folk album, ispedd blåsere og gospel-koringer, enn noe som med sannsynlighet kan stake ut countryens framtid. Snider høres ut som en nær slektning av Johnny Dowd, flyttemannen som også fillerister amerikansk låtskrivertradisjon.

Det er uansett interessant å prøve å følge Sniders tanker og ideer, noe som helst bør gjøres med teksthefte i hånd – for det er mye hes og sliten mumling her. «Freewheelin (Every Day at a Time), «(I Got That) Deja Vu» og «The Manifesto» er noen av de låtene som stikker seg ut på en posthum plate som nok kan sies å ha uklar legitimitet. For etter alt å dømme var Snider i alt annet enn god form den siste høsten han levde.

«My Second Rodeo»

Utslitt Todd

Frida Fliflet

y childhood was small / but I’m gonna be big

, roper vokalist Grian Chatten i opningssporet til debutalbumet «Dogrel» frå 2019. 

Ambisjonane var på plass hos dublinbandet, men dei hadde neppe gjetta akkurat kor 

 dei skulle bli. «Dogrel» introduserte Fontaines D.C. som eit av dei mest lovande – og poetiske – nye rockebanda i vår tid. No, sju år etter, har dei blitt eit stadionband, som headlinar Primavera og blir portrettert i The New York Times (om eit par veker fyller dei Oslo Spektrum).

Fontaines har, som x andre band det siste tiåret, blitt utpeikt til «rockens redningsmenn». Ikkje at rocken treng å reddast, den lever og blømer, men bandet har treft noko i tida som få andre rockeband – kanskje berre amerikanske Geese. Sjølv om dei to banda elles har lite til felles, er dei begge med på å gjere konseptet (gitar)band 

Samtidig lever Fontaines på sida av hitlistene, dei er ikkje noko hushaldsnamn – ikkje ennå. Til det har låtane vore hakket for vrange, for lite umiddelbare. Rett nok hoppa dei i andre retningar på førreplata, briljante «Romance» (2024): dei snuste på triphop, nu-metal, Lana del Rey-aktig kviskrekoring og svulmande strykearrangement. Det var også «Romance», med sine arenavennlege refreng og Y2K-estetikk, som løfta dei til eit nytt nivå, kunstnarisk og kommersielt. Fontaines er openbert eit genuint nysgjerrig band, som tør å flytte på eigne grenser, og som tør å utforske også det som 

har høg kredibilitet (som sagt: nu-metal). «Dopamine Chamber» bekreftar det inntrykket.

 åttitalssynth, elektro-gotikk og cinematiske strykeparti – og ikkje minst dukkar popavantgardisten Rosalía opp, eit samarbeid dei færraste vel såg komme. Ifølgje gitarist Conor Curley ville bandet ut av sine eigne referansepunkt, og finne ein lyd «som peikte mot framtida». Likevel høyrer ein soleklare ekko av The Cure, New Order, Depeche Mode og Joy Division (den italienske popsongaren Mina er også ei uttalt inspirasjonskjelde). Lydbildet er liksom både grandiost og klaustrofobisk, kokt i hop av produsent James Ford (Blur, Haim, Arctic Monkeys, Gorillaz), som er med vidare frå førre plate.

I bandnamnet står «D.C.» for «Dublin City», men på «Romance» tok låtane ei stor dreiing vekk frå det 

. Slik fortset dei også no: Dei sirklar seg ut til breiare samfunnsdiagnosar og eksistensielle kvalar, der framtidstrua ligg på sotteseng. Ein kan kanskje argumentere for at denne poetiske elendigheita i seg sjølv er noko typisk irsk – men det er lenge sidan Fontaines song om James Joyce og Dublin i regnet. I staden går «Dopamine Chamber» inn i det mørke hjartet på samtida. Låtane spring ut frå ei verd av KI-drit, råkapitalisme, klimakollaps, folkemord og memes, biohacking og tekoligarkar og sjølvoptimalisering på speed.

Silicon Valley took a photograph / Fork tongue kissing in a 10 ft bath / You and I living for a million years / Always

, syng Chatten i opningslåten «Six Shot Morning», slepande monotont, som om han er usikker på om han er mest robot eller menneske.

Fontaines prøver å sirkle inn kjensla av at vi, menneska, er i ferd med å spele oss sjølve sjakk matt. I ein slik situasjon kan ein undre, som gitarist Conor Deegan gjer i presseskrivet: Kor skal ein rømme? Kva type eskapisme, kva for eit dopaminkammers, vel du deg? Og kan du eigentleg sleppe unna?

Fontaines verkar å ha eit bevisst forhold til rockestjerneklisjeane

«Dopamine Chamber»

Er enden nær?

Marius Asp

Jada, jeg irriterer meg over bandnavnet, jeg også. At Victoria Rose og Stone Filipczak – førstnevnte jobber visstnok som birøkter i det daglige, mens samarbeidspartneren er en selv(erk)lært studiorotte – har valgt å gi det musikalske prosjektet sitt et så demonstrativt navn, er likevel bare en av mange ting man tvinges til å gruble over i møte med deres svært inspirerte andrealbum. Her skjer det nemlig utvilsomt saker og ting.

) startet som et pandemiprosjekt i 2020, der de to amerikanerne utvekslet musikalske ideer virtuelt. De endte opp med det temmelig solide selvutgitte debutalbumet «Mind Palace Music», en samling intime og storøyde sanger som mobiliserte det mjuke søttitallets uttrykk i sin søken mot et fellesskap.

 de sterkeste låtene på «Mind Palace Music» var over akkurat idet det begynte å kile for alvor, har oppfølgeren «Autosmile» et overskudd av det aller meste – fra melodisk særpreg og velkommen lyrisk ambivalens, til et skyhøyt ambisjonsnivå og ditto gjennomføringsevne.

De to låtene som bikker fem minutter viser fram spennvidden i prosjektet fra hver sin kant: På spretne «I’m Not in Pain» flekser duoen hittil uante muskler som band, mens tittelsporet – som ville vært en hit i en mer tålmodig verden – bruker nesten sju minutter på å slå ut i full, allsangbar blomst.

Debuten hadde noe utpreget sommerlig ved seg, mens høsten på kledelig vis har sneket seg inn i uttrykket på «Autosmile». Det hviler noe lummert, taggete og tidvis smått dissonant over de sterkeste øyeblikkene her, som på åpningslåten «Bird», der et vers som skubber tankene mot Slayer rundt et leirbål balanseres mot et smellvakkert, Elliott Smith-verdig refreng.

 der eksentrisitet og meloditeft ypper til nærkamp, preger øvrige favoritter som «I Know You Are (But What Am I Thinking)», «Your Dog» og «Punish My Mind». Sangene mobiliserer noe av den samme nærmest vektløse oppdriften som preger Dirty Projectors’ sterkeste øyeblikk. Lokale musikere som Nino Soberon (cello) og Garrett Burke (trommer) bidrar sterkt på sine innhopp, men det er duoen selv som trakterer de fleste instrumentene på taktilt og oppfinnsomt vis.

Vokalkjemien mellom de to hovedpersonene er påfallende – nevnte Smith melder seg stundom som en nærliggende referanse, men samklangen mellom Filipczak og Rose lar seg ikke riktig forveksle med noen andre akkurat nå.

 gruppas minst spektakulære kort for hånden, men et noe mørkere eksistensielt grunnsyn kler også uttrykket, enten blikket vendes innover: 

Symptoms seem to be worsening / I’m simply not a person,

Give me a twisted crown / Appoint the joker clown / Hand off a big balloon / Blown by a baby loon.

Kort oppsummert: Jeg kan ikke skjønne annet enn at «Autosmile» er en av høstens vakreste og mest egenrådige plater.

«Autosmile»

Smil!

Musikkanmeldelser

Øyvind Rones

På Kate Bush-sangen «50 Words for Snow» fra 2011 ramser skuespiller Stephen Fry opp femti ord for snø. Hvor langt ville han kommet med færøyske ord for måne? I hvert fall til, tja, to – hvis vi skal bruke Eivørs ellevte soloalbum som målestokk. Plata heter «Tungl», mens åpningssporet er «Og mánin græt».

– Det vanlige ordet for måne er «máni», mens «tungl» er det mer poetiske, sier Eivør.

Samme måne, litt annen klang. For Eivør handler språk også om hvordan ordene låter.

– Hvert språk har sin egen magi og sine egne styrker. Det er som instrumenter eller farger.

Den færøyske artisten Eivør Pálsdóttir har for øyeblikket mer jordnære ting å ordne. Hun sitter i bilen i Tórshavn, mellom ærender og intervjuer. Noen løse skruer i gitaren må fikses før hun kan dra på turné. Det stormet og regnet i morges, men nå skinner sola. Høstværet holder følge med albumet hun skal snakke om: «Tungl» er vel hennes mest kontrastrike utgivelse hittil, mener hun selv.

I sommer sto Eivør på scenen under Tons of Rock i Oslo, og «Tungl» er hennes første album på det tyske metal-selskapet Nuclear Blast. Her ligger den melodiøse vokalen over et ofte mørkt og tungt instrumentalbilde.

– Albumet er mørkere enn de andre platene mine, tror jeg. Det er veldig basstungt, med melodier bygget rundt trommerytmer. For meg er det noe veldig færøysk ved det, selv om det er kledd i et mer elektronisk lydbilde.

Åpningssporet er inspirert av den færøyske kjededansen, der sang og dansetrinn bærer musikken uten instrumenter. Eivør trekker fram balladene og sangene folk stemmer i på færøyske fester som selve pulsslaget i plata. Hun kjenner seg igjen når musikken hennes beskrives gjennom færøysk natur og nordisk mystikk.

Hadde månen en søster

Håvard Oppøyen

I 40 år har deLillos reist landet rundt og spilt nye og gamle sanger om igjen. På kryss, tvers og langs, på alle mulige scener. Nei, forresten, ikke riktig alle! Derfor tar bandet en runde på fire små klubber de aldri har spilt før. Som bandet selv har beskrev det: «Lav scene. Kort avstand. Ansikt til ansikt.»

Under sitt lange jubileumsår, som har pågått siden i fjor, holder de konserter på Martinique i Stavanger, Victoria i Bergen og Moskus i Trondheim, samt på Last Train – oslorockens egen gallerlandsby. Til tonene av «Mobiltelefon» slentrer de inn på podiet, før Lars Lillo-Stenberg introduserer den nye låten «Hva er det som egentlig skjer», som slippes som fysisk singel sammen med kveldens andre nye låt, «Menneskene».

Ellers har bandet plukket sanger fra hele karrieren, satser ekstra elektrisk og lar gitarene snakke. På en mørk, liten klubb som Last Train tråkker de litt hardere på pedalene.

 deLillos sanger om rare mennesker, varme mennesker, om livets mangfoldigheter og tilfeldigheter – samt den evige kronglete kjærlighet, hvor kanskje særlig Lillo-Stenberg har mye å tilføre. Underveis slipper også de andre to Lars-ene til med sine låter.

De spiller «Toddys tupé», den eneste låten Lars Beckstrøm og Lillo-Stenberg har skrevet sammen. Litt artig er det at Lars Lundevall spiller sin «Stjerne», den første deLillos-låta hans, hvor han synger om at han 

. Men litt stjernestøv har det nok drysset på ham også gjennom årene.

 seg, spesielt når de kaster seg ut i gitarpartiene, som på «Om og om og om og om igjen». Denne ble skrevet den gang da Raga Rockers skulle gi seg (men Krohn & co. har ikke gitt seg ennå!): 

Raga vil gi seg, vil helst være hjemme, … vil vi gjerne spille enda mer … spille mer gitar.

Innimellom, når gitaristene Lundvall og Lillo kvesser sine økser, lyser en fortsatt barnlig glede opp rommet. Og apropos: Det ekstra morsomme denne kvelden er at lenger nede i byen, på Rockefeller, feirer også DumDum Boys 40 år. De store norske gir seg aldri.

 har flere ganger samarbeidet med sin far, som på mektige (og ikke minst gitartunge) «Psykopat». Det er mange høydepunkter denne kvelden, som den evige klassiker «Stakkars Oslo», pluss «Avismannen» og «Vil ikke sove». Noen savner sikkert sine favoritter, men det er flott å høre mange låter fra de første platene.

Om du kobler favorittbar med et favorittband, ble det tidlig julaften for de heldige som hadde billett. Og når deLillos kommer inn for ekstranumre, serverer de selvsagt signaturlåten «Suser avgårde» – pluss «Arne». Last Train og deLillos er omtrent like gamle, så det var på tide at de fant hverandre til slutt. Gjenta gjerne suksessen ved neste jubileum, takk!

Suser videre

Martin Bjørnersen

En liten kvinne på 156 centimeter står midt på en over middels svær norsk kulturhusscene. Hun har et intenst nærvær som fyller rommet, omtrent som en ruvende kjempe. Og det er tross alt det hun er, Mari Boine.

Over hodet og sølvmanken løfter hun en 

en tradisjonell samisk «runebomm»: en rammetromme utsmykket med symbolet for 

, sola. Nærmest triumferende holder hun den der, lenge, før hun senker den varsomt ned mot brystet. Hun holder den med begge hender, i et kjærlig moderlig favntak. Jeg gråter, faktisk, for første gang i et norsk kulturhus, så vidt jeg kan huske. Hvorfor 

jeg på en regntung torsdag i oktober i en norsk regionhovedstad?

Svaret har mye med hvem som står der, og med hvor hun står, og med akkurat denne dagen. Altså torsdag i forrige uke. Det er åpningen på Boines jubileumsturné, i anledning den kommende 70-årsdagen (på selve dagen 8. november står hun på scenen i Oslo Konserthus). Hun har et artistliv vel verd å feire, 41 år etter albumdebuten «Jaskatvuođa maŋŋá / Etter stillheten

Og på nettopp denne dagen våknet Mari Boine opp til nyheten om at hun som femte person noensinne er tildelt statens æreslønn for kunstnere, en skattefri grunninntekt på 200 000 ut livet. Ikke at det har manglet på offisiell heder fra før, forsiktig sagt. Men det er nok, like forsiktig sagt, enkelte i kommentarfeltene denne dagen som går i harnisk over utdelingen og som neppe lot seg hisse opp da Wenche Foss og Dag Solstad ble de to forrige mottakerne av æreslønnsordningen.

Det kan godt være logistisk tilfeldig, men det gir jo en viss ekstra dimensjon når åpningskonserten for en turne vi godt kan kalle en æresrunde, skjer nettopp her i Tromsø. I motsetning til det mange tror, er altså Tromsø, og ikke Oslo, den norske byen med høyest antall registrerte innbyggere i Sametingets mantall, og et kraftsentrum for samisk kultur og musikk.

Boine har riktignok tilbragt størsteparten av livet sitt i Finnmark, Oslo og på veien – men Romsa, som Tromsø heter på nordsamisk, er likevel en slags hjemmebane. Samtidig er også de antisamiske holdningene og strømningene fortsatt levende her, på et mer utilslørt nivå enn lenger sør og nord.

Som den udiskutabelt fremste globale kulturbæreren for den samiske nasjonen, står Boine der også som symbol på hele den kompliserte og ofte mørke historien om det samiske Norge. Det er nettopp det hun tar på skuldrene når hun, gang på gang, løfter denne tromma opp på scenen. For tromma er en rekonstruert versjon av en tradisjonell samisk sjamantromme, den noaidene slo på i sine ritualer.

Jeg gråter, faktisk, for første gang i et norsk kulturhus så vidt jeg kan huske

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

A Living Poets Group

Følgefeil

Ruin: It’s Not Just Music

Hippies, Thugs and Heroes

Før du går

My Second Rodeo

Dopamine Chamber

Autosmile

Utvalgte saker

På Eivørs «Tungl» får færøyske sangtradisjoner følge av tung elektronikk.

Jubilantene i deLillos på lille Last Train ble en stor Oslo-kveld.

Mari Boine feirer 70 år med jubileumsturne, og har tilsynelatende ingen planer om legge ned tromma med det første.

Magasinene

Musikkanmeldelser

A Living Poets Group

Følgefeil

Ruin: It’s Not Just Music

Hippies, Thugs and Heroes

Før du går

My Second Rodeo

Dopamine Chamber

Autosmile

På Eivørs «Tungl» får færøyske sang­­tradisjoner følge av tung elekt­ro­nikk.

Jubi­lan­tene i deLillos på lille Last Train ble en stor Oslo-kveld.

Mari Boine feirer 70 år med jubi­le­ums­turne, og har tilsyne­la­tende ingen planer om legge ned tromma med det første.

På Eivørs «Tungl» får færøyske sangtradisjoner følge av tung elektronikk.

Jubilantene i deLillos på lille Last Train ble en stor Oslo-kveld.

Mari Boine feirer 70 år med jubileumsturne, og har tilsynelatende ingen planer om legge ned tromma med det første.