#fff

#000

Alle i Girl Group har flink pike-syndrom. Enn så lenge.

Ta plass!

Hva er det med Robert Smiths univers som stadig trekker ungdommen mot The Cure?

I sin favn

Stolthet, fordom og alt imellom: Skal man forstå den moderne musikkhistorien, kommer man ikke utenom det skeive.

Noen andre jeg må være

Gjennom fem tiår har Iron Maiden fungert som en overgangsrite til voksenlivet, skriver Torkil Torsvik.

Seremonimestere

Ida Messel

Mye har skjedd siden Alejandra «Arca» Ghersi Rodríguez slapp den definerende pentalogien «Kick (1–5)» i 2020 og 2021, fem album med hyperteknologisk musikk og kunst. Prosjektet, som Arca blant annet inntok Øyafestivalen med i 2024, trakk også virkeligheten inn i sine polymorfe, transhumane rammer og vice versa. Artisten gjennomgikk nemlig avsluttende stadier av kjønnsbekreftende inngrep i samme periode, som ble speilet i musikken. Gjennom menneske-maskin-hybrider fremstilles individet som en skapende kraft som kontinuerlig griper inn i og forandrer sine materielle vilkår – helt ned til sin egen kropp.

Arca til fødelandet Venezuela for å gjøre en konsert og et Boiler Room-sett i Caracas. Rodríguez har bodd i New York, London og nå Barcelona i mer enn ti år uten å besøke hjemlandet – som del av den kreative hjerneflukten under Chavez- og Maduro-regimene, men også på grunn av ståa for de skeive i landet. Boiler Room-settet, konserten og «hjemkomsten» i 2024 var å regne som en triumf.

i Venezuela, noe som kanskje gjør det fristende å tolke Arcas nye album «XXXXX» inn i en særlig politisk kontekst. Men når hun mekanisk synger 

Esto es bello / Cae del cielo una lluvia de fuego / Ay, qué alivio/ Quema la tierra / Brillan tinieblas, 

Dette er vakkert / Et ildregn faller fra himmelen / Å, for en lettelse / Jorden brenner / Mørket skinner, 

så har det lite med verken USAs intervensjon i Venezuela, eller de katastrofale jordskjelvene som rammet Caracas i junimåned å gjøre. 

gjentar hun – rartklingende for norske ører – men denne ødeleggelsen eller nedbrytningenpå spansk er av en mer mytologisk karakter.

 musikalsk og tematisk i sporene til mixtapen «&&&&&» fra 2013 og ep-en «@@@@@» fra 2020, men fortsetter å befeste Arca som en tidløs, stedløs figur. Vi hører på den forestilte radiokanalen «Diva Experimental FM», med sømløse overganger mellom klubbteksturer, industrielt bråk, hule basstrommer og slepende trap.

Forvridde diktutdrag er sydd inn her og der, av for eksempel robotliknende 

Every cell inside of her beat to cosmic rhythm.

Rytmene og melodiene er så effektfullt bearbeidede at de blir til grøt. «Heart» og «Cinch» inneholder de mest melodisk komplekse partiene av plata, uten at de fester seg.

«Fxck», den beste låta, utspiller seg som et freudiansk mareritt av en 

over en uhorvelig energisk krysning av UK garage og dembow. Sporet er sterkt nok til å stå på egne bein utenfor den fiktive radiokanal-riggen, men kjennes samtidig ut som en forutsigbar del av katalogen: Den likner på tidligere låter som «KTK», «Bruja» eller «Señorita».

produksjonsteknisk overmenneske (hun har blant annet produsert Kanyes «Yeezus», FKA Twigs, Björk og Madonnas nyeste), er nok ute av stand til å lage noe direkte dårlig. Men samtidig som mye har skjedd i verden, har kanskje altfor lite skjedd med Arca reint musikalsk på fem år. I en musikk der så store deler av komposisjonselementet tilfaller selve lyddesignet – ikke rytme, melodi eller tekst – stikker øyeblikkene seg ut i måten den forrige lyden fremstår når den neste inntreffer.

Når metningspunktet kommer, er det lett å savne den mer melodisk umiddelbare delen av diskografien hennes, fra «Xen» (2014) til det selvtitulerte albumet fra 2017. Selv når det fenger, minner «XXXXX» mest om alle lyders fremste iboende egenskap: De er forbigående.

«XXXXX»

Erke-Arca

Chris Monsen

Oddrun Lilja Jonsdottir har alltid hentet inspirasjon fra sin egen bakgrunn, med røtter fra Island og oppvekst i Norge. Men hennes brede musikalske interesse rommer også ulike afrikanske tradisjoner, blant mye annet. Ulike uttrykk har hun så flettet sammen på fleksibelt vis, ved bruk av jazzens rikholdige verktøykasse.

Da Lilja ble spurt om å lage tingingsverket for den 50. utgaven av Vossajazz i 2023, hentet hun blant annet fra det islandske skaldediktet «Lilja», og trakk linjer fra middelalderdiktet til dagens urolige samtid. Verket fikk tittelen «I».

innspilte form har tittelen forandret seg til «Muna». Også det er et ord som har flere betydninger på ulike språk: Det betyr «å huske» på islandsk, og «mor» på det svenske minoritetsspråket älvdalsk. Og nettopp erindringer, opphav, fortid og framtidsutsikter – flere av livets store tema og store spørsmål, for å si det helt kort – synes å sveve rundt på «Muna».

Liljas musikk er like vidtfavnende som før. Dette reflekteres ikke minst av de medvirkende i bandet: Beate Lech, på vokal og synthesizer, bidrar med soul-artede tilsnitt. Anders Røine på vokal, langeleik, munnharpe og gitar, gir låtene en ekstra folkemusikalsk snert. Ellers hører vi Liljas flerårige ­samarbeidspartner Jo Skaansar på både kontra- og elbass, samt Bugge Wesseltoft på piano, B3-orgel og synth, og Helge Norbakken på perkusjon.

 «Stillhetsveldet», der Røine først synger varsomt over stillferdig akustisk gitar og klangfull, skimrende elgitar. Snart går elgitaren over i et hektende motiv som tar med seg bass og inspirerer til en trampende perkusjon, hvorpå lydbildet eser ut med munnharpe og gir rom for både pianosolo og en brusende avslutning.

«Groruddalen», en slags hat-elsk-erklæring til bydelen Lilja vokste opp i, fortelles i folkemusikalsk pols-form, med noe attåt. Hør Liljas gitarspill, som er farget av røff ørkenblues: Med rufsete vreng spiller hun over stampende rytmer, mens Røine synger 

Groruddalen / som jeg hater / som jeg elsker deg

 også noe av disse kryssende (folkemusikk-)­tradisjonene i seg, men i tillegg et mer mystisk tilsnitt. Dette ­svevende finnes også andre steder på plata, som på balladeaktige «Beloved One» og den gospelpregede «Nobody Knows».

Særlig sistnevnte låt har mindre egenart enn mye av det andre materialet på «Muna». Jeg synes også den bryter for mye med resten av albumet. Selv bredde er et gode man må bruke med omhu.

«Muna»

I tar’n

Torkjell Hovland

Korleis nærmar ein seg songar som publikum kjenner nesten for godt? Allereie i det eg les låttitlane på «Homage to Legends» byrjar låtane å spele inne i hovudet mitt – «Both Sides Now», «Feeling Good» og «The Moon is a Harsh Mistress». Det er ikkje utslitne songar, men songar med ei enorm livskraft.

Songaren Rohey Taalah vart mange kjende med gjennom soulbandet Rohey for snart ti år sidan, og har sidan då blant anna vore del av trioen Gurls og samarbeidd med Trondheimsolistene. På «Legends» har no teke songane som betyr mest for henne og tolka dei i samspel med saksofonist Martin Myhre Olsen.

 songane lurer eg på om det er låta i seg sjølv, eller om det er alle coverversjonane, som har gjort at låta har vokse seg større enn seg sjølv. Er det teksten, melodien, strukturen i «The Moon is a Harsh Mistress», eller er det Radka Toneff og Steve Dobrogosz si evig mystiske tolking som treff meg?

Formatet her krev at saksofonist Myhre Olsen må klangleggje songen med velvalde tonar og rytmiske markeringar. Han har eit enormt teknisk overskot, og brukar gjerne ein storm av tonar, eller berre to-tre enkle tonar som blir repetert. Men det vesle formatet inviterer også meg som lyttar til å fylle ut glipene. Minnet eg har av desse songane, i alle sine versjonar, blir med som eit orkester i hovudet.

 tid er her også plass til: Blant anna to låtar frå den britiske songaren Laura Mvula sitt debutalbum. I originalversjonane kjem både kor og orkester inn. Her illustrerer Myhre Olsen og Taalah styrken i formatet sitt når dei opnar andre dimensjonar ved songane.

Men kanskje fortel dette også noko om kva rikdom som ligg i desse songane. Når Rohey syng «The Moon Is a Harsh Mistress», finn ho andre kvalitetar, og lytteopplevinga mi riv seg laus frå Radka Toneff eller Glen Campbell sin versjon.

 augeblikket er «Portrait of Tracy», eit solostykke av bass

Jaco Pastorius. Det er vanskeleg å førestille seg «Portrait of Tracy» utan elbassen, men dette vart for meg platas overraskande høgdepunkt. Særleg Taalah sine presise tonesprang får stemma til å klinge som strengar med eit anslag.

Når duoen avsluttar plata med Aretha Franklins «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman», er eg god og mett. Det er heftig med så mykje legendarisk på ein gong. Duoen landar likevel støtt, hjelpt av dei frie improvisasjonane som kjem som tenkepausar mellom slaga. Men først og fremst fordi duoformatet gjer dei monumentale originalane mindre, men ikkje mindre storslåtte. På sitt beste skaper Taalah og Myhre Olsen ny storleik, i samspel med minnet mitt om songane.

«Homage to Legends»

Legendeleik

Aslaug Olette Klausen

Seks år har gått siden Phoebe Bridgers ga ut «Punisher», et album som befestet posisjonen hennes blant de fremste av den moderne indiepopens muser. Siden har den Los Angeles-bosatte musikerens betydning bare blitt mer markant, ikke minst som del av Boygenius, trioen hun dannet med Julien Baker og Lucy Dacus. Boygenius var lenge hva britiske Guardian småfrekt karakteriserte dem som: en supergruppe for Pitchfork-nerder. Debutalbumet «The Record» (2023) etablerte dem som et ekte fenomen. Samtidig har det aldri vært noen tvil om hvem som har bredest appell og kanskje også er mest super av de tre.

Bridgers (som også har duoprosjektet Better Oblivion Community Center sammen med Conor Oberst bak seg) har siden solodebuten «Stranger in the Alps» (2017) en anselig andel gjesteopptredener og samarbeid på CV-en. Blant de fremste kan Paul McCartney, Lorde, The National og Taylor Swift nevnes. Det er ikke uten grunn hun har blitt utropt til sin generasjons stemme.

Men minst like viktig er den rollen hun har hatt for å definere den gode alternativ-pop-smaken for en ny generasjon musikere. Enkelte av dem har også blitt signert til hennes eget plateselskap, Saddest Factory Records.

 vært lett å forledes til å tro at tekstene er det mest interessante med Bridgers’ låter – de er jo så finurlige. Melodiene har ofte virket unnselige, med utspring i americana og folk-pop. Men til forveksling fra forrigeskiva, og til dels Boygenius-materialet, er det på «Lost Weekend» flust med detaljer å forlyste seg i. Albumet gjør også vesentlig mer bruk av elektroniske virkemidler enn hun har hatt for vane, inkludert vocoder.

Andresporet «Lost Boys», som var den eneste singelen sluppet i forkant, er det mest utpregede eksempelet i så måte. Med elektronisk fordreid stemme synger Phoebe Bridgers 

This machine is killing me / I pretended it was make believe

, og får det til å høres ut som en krasjlanding i møte med moderne maskulinitet.

, de fortapte guttene, er en henvisning til gjengen i fortellingene om Peter Pan, gutten som ikke ville vokse opp. I Phoebes versjon av fortellingen handler det om å velge sine helter, eller begjærsobjekt, med omhu. Guttenes manglende modning er alles tap.

 handler ikke bare om å miste, det handler også om å finne noe nytt. I bakgrunnen for fortellingen ligger Bridgers’ eget liv: faren hennes som døde for et par år tilbake, forlovelsen og bruddet med skuespiller Paul Mescal rundt samme tid, og det nåværende forholdet til komiker og filmskaper Bo Burnham.

Sistnevnte er kreditert som låtskriver på flere av låtene, i tillegg til å kore på «Bobby», en liten perle som sannsynligvis handler om kjæresteparet selv. Øvrige samarbeidspartnere er gamle kjenninger som Tony Berg og Ethan Gruska. Nye for hennes del er superprodusent Jack Antonoff (Taylor Swift, Lana del Rey, Lorde osv.) og indierock-kollega Alex G. Produsentenes viktigste bidrag synes være å berede grunnen så Bridgers kan breie seg.

Resultatet er delikat storslagent, med flere ambient-detaljer og gotiske ornamenter enn vi har vært vant til fra Bridgers. Rommene er større og forstyrrelsene flere; det gjelder både selve låtarrangementene og alt som skjer mellom låtene.

I både ord og toner er dette sørgmodig, lystig, lekent og alvorlig

«Lost Weekend»

Tapt og funnet

Frida Fliflet

Gjennom karrieren har Ariana Grande stort sett opptrådt med to forskjellige frisyrer: En stram, skyhøy hestehale, og en like stram, litt lavere knute i nakken. Hestehalen er leken, sexy og sporty, knuten strengere og mer klassisk elegant – likevel signaliserer de begge at her er en som har 

. På coveret til «Petals», derimot, har Grande løsnet strikken. Håret ser ustylet ut, med en vind som rufser det til. De lukkede øynene, smilet, alt her skal vise en som har sluppet taket; en som endelig slapper av.

Men albumet oppleves på mange måter som det motsatte. Grande slapper ikke av, hun syder av sinne. Samtidig holder hun tilbake utbruddene: Hun gir kalde, kontrollerte stikk, mot pressen, mot parasosiale fans, mot håpløse ekser og en blodtørstig offentlighet som hun føler seg helt tappet av.

All that shit talk keeps me well-fed / Through thick and thin, you’re so locked in

. Linjene er et åpenbart spark til all bekymring og spekulasjoner rundt den radmagre kroppen hennes både i ­tradisjonelle og sosiale medier. Og når hun iskaldt slår fast 

, er det krystallklart at dette ikke handler om sex.

Berømmelse, sjølvbilde, giftige ekser og ny kjærlighet er tekstlige stier Grande har gått på før. Likevel kjennes ikke låtene repetitive – men de kjennes heller ikke akutte. Hennes famøse vokalkraft og -spenn (på fire oktaver) har hun pakket vekk. I stedet legger hun stemmen i et nesten hviskende, skimrende lyst leie.

Produksjonen og lydene hun og samarbeidspartner Ilya Salmanzadeh har kokt opp, er lavmælte og eksperimentelle til Grande å være – det knitrer og knaser lik aluminiumsfolie, lik tørkede blomster som knuses i håndflaten.

 av stramme synthstrenger (og akkorder til forveksling like hiten «7 Rings»). Grande serverer kjapt platens hovedpoeng og det som likner en popartistisk statement: 

All of my favorite stories / End in some kind of tragedy / But I don’t need someone to save me / Cause this music and I will never die.

En slik småheroisk holdning ville vært lett å nikke anerkjennende til. Men gitt at Grandes situasjon er som den er – hun er etter alt å dømme dypt anorektisk, uten å få den hjelpen som trengs, mens hun hardnakket hevder at hun «aldri har vært så sunn som nå» – får slike tekstlinjer en svært vond bismak. Ja, hele albumet får et nytt, makabert meningslag: Albumets hovedbilde, 

 en blomst som insisterer på livet, får en ubehagelig ironi når det formidles av et menneske som virker å visne vekk foran øynene våre. At platens mellomspill heter «Warning Signs» (siste linje: 

 for sår desperasjon på «Petals», som tyter gjennom sprekkene hos en som hardnakket prøver å beholde kontrollen og 

framstå chill og cool. At denne coolheten gjør låtene mindre akutte, mer kjedelige og sånn sett svakere enn de kunne vært, er én ting. Men hvilken rolle spiller egentlig det hvis mennesket bak er alvorlig sjuk – av en sjukdom som handler om nettopp kontroll?

Flere tekstlinjer får en svært vond bismak

«Petals»

Blomstrer, visner

Tom Skjeklesæther

Det gror ikke mose på en rullende Jack White, for å parafrasere en av rockens fremste grunnsetninger – ref. Muddy Waters’ «Rollin’ Stone». Selv om han passerte femtiårsmerket i fjor sommer, er Detroit-fødte White fortsatt en tapt sak for mose med onde hensikter. Snarere har han etablert seg som USAs mest kreative rocker og kulturentreprenør i det nye årtusenet.

 er Jack Whites sjuende soloalbum, og oppfølger til garasjerocka «No Name» fra 2024. Dominic Davis på bass og Patrick Keeler på trommer er med videre, utvidet med organisten Bobby Emmett. Kvartetten rocker enda hardere enn sist, på en utpreget gitarplate der White gjennomgående lar gitaren flerre og gneldre. Hans idiosynkratiske spillestil lar det aldri være tvil om hvem du har med å gjøre; White har til og med utviklet egne effektpedaler (for salg!) som hjelper ham med å trylle.

Albumets avslutning, den formidable «Neighbors Blues», skal ha oppstått mitt i settet under en konsert i kjølvannet av «No Name». Siden har den blitt rendyrket i Third Man-studioet i Nashville. Nå er den en ren innertier, som tekstmessig handler om trøbbel med naboer av den typen som sier: «Ja, men ikke i 

nabolag» – en frase som ofte er forbundet med rasisme. Eller i Whites tilfelle: Naboer som stikker nesa si i en kjendis-originals gjøren og laden.

modus operandi har helt siden gjennombruddet rundt 2000 vært å gripe fatt i historien – blueshistorien, countryhistorien – og å filleriste den med grep som definitivt har eget kontemporært stempel. Dermed griper man seg i å tenke «Var det Led Zeppelin?», «Black Sabbath?», «Deep Purple?» eller «Free? Bad Company?», før sanger som «G.O.D. and the Broken Ribs», «Derecho Demonico», «Nobody Knows», «All Alone Again» og «Dollar Bill» rett etterpå lades med Whites særpreg, hans innimellom skingrende tenor og forkjærlighet for abrupte arrangementer.

I en populærmusikkverden dominert av über-produsert 

, er Jack White ute på en odyssé der han selv bidrar med sirene-sangen og aldri styrer unna farlig farvann. Oraklene som maser om rockens snarlige bortgang må ha glemt han her.

«Frozen Charlotte»

Inn i sin tid

Ida Madsen Hestman

Den walisiske brødreduoen Tom og Ed Russel – hvis artistnavn er oppkalt etter forstaden til hjembyen deres, Overmonnow – er tilbake med sitt andre album etter den kritikerroste albumdebuten «Good Lies». De har på kort tid gått fra å være undergrunnsfavoritter, til å headline Londons «Ally Pally» (Alexandra Palace) og spille på Europas største festivaler, så som Glastonbury og Roskilde.

 erklærer de to at dette er det mest ambisiøse prosjektet deres så langt: lyden av rein hengivenhet til eget lydbilde. Det betyr i sin tur å omfavne det ufullkomne, fra tilfeldige maskinfeil til andre eventyrlystne tilnærminger, med andre ord «Pure Devotion».

Albumet har spor av britisk big beat og fransk house. Nikk til Daft Punk og The Chemical Brothers melder seg allerede på førstesporet «Lockup», som lyder som om man skulle kjørt en elgitar gjennom et miksebord og fordreid den ytterligere. Den samplede barnelatteren som ligger under på «Laxbrook», konnoterer franske Mr. Oizos «Flat Beat».

Et cinematisk, pulserende lydbilde, prydet med analoge Prophet-synther, danner inngangen på «Knight in Shining Prada», før den ettertenksomme stemmen til kunstner John Joseph Holt trer inn. Låtsamarbeidet startet som en talemelding fra Holt, der han minnes sin egen avdøde bror og hyller brødrekjærlighet i sin alminnelighet, spilt inn mens han luftet bikkja si.

 i kjent stil, lydlig mosaikk av obskure lydunnfangelsesmetoder, til mer eller mindre kjente samples av musikk med helt annerledes utgangspunkter – fra R&B-artisten Jaz Karis («Barum» og «Mialon»), til postpunkbandet Fast Reliefs «What a Waste» («Lockup»)og Ruthvens «Hypotalamus» («Gem Lingo (Ovr Now)»).

I Overmonos hender blir vokalsamplene frisert til det ugjenkjennelige. Norske Smerz har fått beholde sin originale vokal, når duoen igjen får med en vokalsample på «After the Rain» (Overmono samplet Smerz’ «No Harm» på forrige plate).

Kulest er kanskje samarbeidene med popmusikeren Kindora, som Overmono også samarbeidet med i 2022 etter å ha oppdaget henne på Bandcamp. «Even Angels Ghost» er en skikkelig dance-banger som både rommer mismot og optimisme – det reserverte og det storartede i samme håndvending – og vil riste løs samtlige dansegulv.

har friksjon og romlige variasjoner, spekket med driv og utallige impulser. Denne åpne, nysgjerrige tilnærmingen er uten tvil hovedårsaken til at Overmono kan regnes som Storbritannias største dance-duo.

Dette er det mest ambisiøse prosjektet deres så langt

«Pure Devotion»

Overmenn

Da Kristoffer Cezinando Karlsen, bedre kjent under mellomnavnet, tilsynelatende spontant slapp fire låter førte fredagen i august, var de i flere tilfeller fulgt av en fortelling om at dette skulle være «et nytt kapittel» i karrieren hans. Men han trenger egentlig ikke fornye seg, denne artisten – som rommer både den kulturelle blockbusteren og det obskure kunstskole-­eksperimentet på en og samme tid.

Og for å bruke kunstskole-termer, er «EP 1» mer rendyrket «dekonstruert», med alskens plutselige brudd i fortellingene. Han strekker seg, nesten retorisk etter en generelt «du» i førstesporet, og sangere lager seg jo ofte et «du» når de egentlig synger til seg selv: 

Ligger du også våken, noen netter og snakker med de som har dødd? For deg er verden åpen … 

før scenen brytes opp og forankres i et helt konkret scenario, kanskje i en fyllekrangel-utveksling mellom to villfarne elskere: 

såpass ut av «EP 1» at det nesten blir nærliggende å tenke at han har gått til filmen og litteraturens verden. Møter vi Moby Dick i «I magen til beistet», Agnes Ravatns Høst-familie i ­«Doggerland»? «Reality» kan jo være så mangt, og med «Blå Jeans», mener han Lana Del Reys sang med samme navn, og via den, filmen «Rebel Without a Cause» (1955)?

Cezinando er mye mer opptatt av størrelser som «Fuck deg»-Sichelle, som han har sampla i ­«Reality», epens desiderte, ­hardtslående høydepunkt. 

også videre. Det er så vellykket dette perkussive grepet, der alle ­trommefrekvensene treffer samtidig på alle ­åttendedeler i takten, og skaper en total og panisk puls.

 brukte et liknende grep i låta «Crew Love» fra 2017, men det er likevel en mye mer 

 lekenhet over Cezinando & cos sampling og bruk av lydeffekter. Fremmedlegemene er like uttalt som i «Sinekyre 3», men får mye mer plass og tid i låtene, støtter opp under dramaet. Cezinando går inn og ut av karakterene, glir inn og ut av bevisstheter.

«EP 1»

I forkledninger

Musikkanmeldelser

Eirik Blegeberg

For første gang siden 2020 har IFPI Norge kommet med salgsstatistikk for den norske platebransjen. Disse nye tallene klarer kunststykket å både være positive, negative 

IFPI representerer plateselskaper som står for rundt 90 prosent av norsk platesalg. I pressemeldingen heter det: «Det norske markedet for innspilt musikk omsatte for NOK 1,497 milliarder i 2025, en vekst på 3,9 prosent fra 2024 og hele 39,5 prosent siden 2020.»

Salg av fysisk format øker, både cd og vinyl, etter en nedgang i 2024. Inntektene derfra er likevel marginale sammenlignet med strømming: Den digitale omsetningen utgjør 94,1 prosent av totalmarkedet.

Men: «Til tross for dominans på hitlistene opplever norsk musikk en nedgang, og norskandelen utgjorde i 2025 17,8 prosent av markedet», kan man lese. Som kanskje betyr noe sånt som at norsk musikk har toppene, men ikke bredden – i hvert fall hva lytterappell angår.

tjue prosent er lite. Men merk at det som i denne sammenheng regnes som 

 utelater norske artister som er under platekontrakt internasjonalt. Det betyr at verken Kygo eller Girl in Red regnes med, som selvsagt endrer bildet noe.

Men også hvis vi ser på Spotify-tall fra i fjor – for eksempel de 200 mest populære låtene i hvert land – er vi langt fra best i klassen på å strømme lokal musikk. Ifølge Datapulse Research er Norge på 36. plass av 73 land (India er på topp, Costa Rica sist). Hvorfor?

Foruten festmusikk og fotballsanger, er vi kanskje ikke fremst på å snekre poplåter som fenger bredt. Ikke akkurat nå, i hvert fall. Men det er også noe med strategien til mange artister her i Norge som skiller seg fra de største navnene der ute.

, fordi formatet sier noe om visjoner og ambisjoner. Det antyder hva som er viktig, og det gir noe 

For mye norsk popmusikk utgis som enkeltstående singler – uten et hjem, uten noe mer å lytte til i samme stil og med samme lydbilde fra samme univers. Dette går selvsagt ut over lyttingen. Hvis man liker en ny sang, vil man jo gjerne grave litt videre, og da er vel albumet som sangen hører hjemme på det naturlige neste stoppestedet?

For mye norsk popmusikk utgis som enkeltstående singler

Norsk i Norge

Alessia Ardelean, du er plukket ut av Oslo Jazzfestival som ung og lovende, til å spille både på Herr Nilsen i går og på Becco i morgen, og har ikke engang rukket å bli ferdigstudert på Norges musikkhøgskole. Der møtte du Hanna, Colin og Simen, de andre i bandet Taraf. Hva var det som skjedde?

– Det var kanskje mest på mitt initiativ. Jeg hadde begynt å spille litt rumensk folkemusikk med andre folk i klassen min, så snakket jeg først med Hanna, for jeg hadde hørt at hun kan spille alt. Og så etter hvert ble jeg sammen med Simen, som bare også kan spille alt mulig. Og så ble Colin med, som viste seg å bli den mest gira av oss alle.

Hvordan havnet du inn i den rumenske folkemusikken?

– Jeg er født og oppvokst i Romania og kom til Norge da jeg var ni år. Det var egentlig ikke sånn musikk vi spilte hjemme, men da jeg gikk i første klasse i Romania ble jeg oppdaget av læreren min.

– Hun var fast bestemt på at jeg skulle bli med henne på ulike barnekonkurranser i sang.

Da jeg seinere kom til Norge handlet det mest om å lære seg språket og integreres, men jeg begynte å spille i korps og gikk etter hvert på musikklinja, og så, på jazzlinja på NMH, kom det tilbake til meg, de rumenske folkegreiene.

Dere spiller doinas (fritt ornamenterte gjetersanger), horas (folkedans) og sârbas (musikk fra regionen som grenser til Serbia): hvordan har dere satt sammen repertoaret?

– Vi sender konstant nye låter i bandchatten vår, alle liksom går og dykker i arkivet hver for seg. Jeg synger stort sett bare låter som er sunget av kvinner, og det gøyeste er når vi spiller ballader. Doinas er nesten litt som klagesanger, alltid noe som er trist, vondt og dumt, ikke minst litt mystisk.

Ballade i kroppen

Anne Hytta

Komponist og hardingfelespiller

En steikende varm julidag kjører jeg inn i Mælefjell-tunnelen mellom Seljord og Hjartdal i Telemark, og foran meg har jeg ei god mil under stein. Tunnelen er fantastisk, som alle tunneler er, når man tenker på strekningen slik den var. Ikke strekningen i seg selv, for den var og er langt finere enn dette monotone strekket, men tida det tok å kjøre strekningen tidligere sammenlikna med nå.

Mens jeg kjører, teller jeg ned med skilta som sier at jeg har kjørt tre kilometer og har åtte igjen. Jeg ser lyset når jeg nærmer meg halvveis. Taket i tunnelen løfter seg, og et lyseblått lys kan lure en til å tro at dagslyset er tilbake. Men det er Statens vegvesen som vil gi førerne en følelse av lys og dag før vi skal videre like langt under stein og grus som vi til nå har kjørt. Fra lyspausa i tunnelen har blant andre kvedar Kim Andre Rysstad delt en video der han kveder stev, og en hører klangen av kvartsitten i Mælefjellet.

 på det massive fjellet over meg. Mælefjell. Jeg har vært der på saueleit, det er et goldt fjell, grått mest av alt, med en lysegrønn sjattering. Det er et slikt fjell en kan se for seg stå igjen etter ragnarok. I tankene har den nasale, smale stemmeklangen til kvedaren Aslak Brekke begynt på Mælefjøllsvisa:

No ei vise vil eg kveda / te ett lite tidsfordriv. / Uppå Mælefjøll me gjæter / og ikring på nutan sviv. / Der seg visar gamle minne / etter folk som førr’e laag / der med drift ve’ hjuringshyttun’, / det me tydeleg kan sjå.

Bygdevisa er skrevet av Gutorm Tvinglid, står det i boka «Telemarks-visur» av folkeminnesamler og konservator Rikard Berge. I de få versene som er spilt inn med Aslak Brekke, møter vi en forteller som undres over gjeterlivet i gamle dager. Nå er det ikke teksten som har gjort inntrykk på meg med visa, men Brekkes «sleng», som en sier på kvedarspråket – hvordan han slynger melodilinjene rundt fortellinga, hvordan den nasale, smale klangen styrer linjene fram og gir en så sterk og klar form på alt Brekke framførte. Jeg har hørt at han var postbud i Vinje, og at han sykla rundt i bygda med posten. Vinbyggene hørte stemma til Brekke på lang avstand.

 i musikk på ungdomsskolen. Læreren spilte et opptak med Billie Holiday, og spurte oss om hvordan et skurr på stemma, slik Holiday hadde, kunne gjøre et slikt inntrykk på den som hørte det? Jeg hadde ingen klare ideer om hva man kunne svare på det, men jeg husker det så godt. Hva er det med stemmer som befinner seg langt unna runde, mjuke, blanke klanger som går så til hjertet på lytteren, slik Holidays og Brekkes stemmeklang – uten sammenlikning for øvrig – gjør for meg?

På den vide verdensveven finner jeg en som omtaler Mælefjell som en steinørken. Det er et godt bilde. Det er ikke et vakkert fjell, men jeg kan ikke slutte å betrakte Mælefjell når jeg noen dager seinere ser det i horisonten. Det fester seg, som ei stemme med skurr.

Det er et slikt fjell en kan se for seg stå igjen etter ragnarok

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

XXXXX

Muna

Homage to Legends

Lost Weekend

Petals

Frozen Charlotte

Pure Devotion

EP 1

Utvalgte saker

Norsk i Norge

Alessia Ardelean skulle gjerne invitert samtlige av Oslos rumenske romfolk til konsert på byens hipster-vinbarer.

Klangen av et fjell