#fff

Man kan mislike mye med USA, men ikke Dolly Parton.

Et amerikansk ikon

#000

Det er jobben hans som musiker å ikke miste inderligheten, synes Sondre Lerche.

En romantisk kjerne

Alle i Girl Group har flink pike-syndrom. Enn så lenge.

Ta plass!

Hva er det med Robert Smiths univers som stadig trekker ungdommen mot The Cure?

I sin favn

Martin Bjørnersen

For å starte denne anmeldelsen med feil bein ut av senga – det er noe 

med rapper/podkastvert Open Mike Eagle som gnager litt her i gården. Noe greier som gjør at han aldri helt fester seg i spillelister eller oppmerksomheten min, til tross for lang fartstid og habile mikrofonferdigheter. Vi kan kalle det en slags middelkultur-selvhøytidelighet, en selvsikkerhet rundt sine egne «dype tanker» som faller gjennom i plattheter, en «emosjonell åpenhet» som pirker på overflaten uten å stikke hull eller berøre vitale nerver.

mer digg med virket som musikkanmelder enn å få dyplytte til artister man ellers har styrt unna, og innimellom finne noe der som får en til å endre mening; substans og kvaliteter man har oversett. For om heller ikke «Doomed!», Open Mike Eagles nye duoskive med produsent Kenny Segal, overbeviser i tekst eller substans, er det mye å la seg glede over.

Det gjelder ikke bare ren rapteknikk, men også i selve stemmebruken: Den er dynamisk i både intensitet og toneleie, kanskje særlig der Open Mike Eagle veksler mellom rett fram rap-flyt-fleksing og melodiøsitet og … synging, om man skal tviholde på skillet mellom dét og rap.

Og om den klassiske «breakup-skiva» er i ferd med å bli en klisjé også i rapsammenheng, gir rapgjest Billy Woods litt konseptuell mening til hele skiva med kun ett vers (på «She Swear I’m Colorblind»). Slik setter han tonen for et album om den gjenkjennelige (?) klemma mellom å føle seg alene i tosomheten, og … autonomiens uunngåelige omkostning i en kvelende ensomhet.

har i senere år sluppet en imponerende rad «rapper-og-produsent-duoskiver», og har i likhet med Open Mike Eagle røtter i andre generasjon av den eksperimentelle improrapscenen rundt Los Angeles’ Project Blowed-kollektiv. Skiva preges av en løs, varm jazz(rap)-vibb som kler rapperens stemme som hånd i hanske, og skaper en uanstrengt symbiotisk enhet mellom beats, liveinstrumentering og vokal.

Dette er nok også den mest rappete og tilgjengelige musikken Segal har produsert gjennom en tjue år lang karriere i det mer knirkete hjørnet av rapmusikken – og befester fyren som en sann produsent, snarere enn en «beatmaker», en som vet å skreddersy sin tilnærming til vokalisten han til enhver tid sparrer med. Og kjemien mellom de to likeverdig kreditert utøverne her er eksepsjonelt finstemt. Resultatet blir et høydepunkt i begges karriere.

«Doomed!»

Vellykka brudd

Eirik Blegeberg

Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.

«Long Way Home»

Anmeldelse

Tom Skjeklesæther

For mange med interesse for den omfattende soulmusikkhistorien slår lyset seg automatisk på når navnet Womack nevnes. Mest kjent fra en av soulmusikkens fremste dynastier er Bobby Womack (1944–2014) og duoen Womack & Womack, som var Cecil (1947–2013) og Linda Womack. Cecil var lillebroren til Bobby og Linda var datter til soulgudfar Sam Cooke (1931-1964), som ble skutt og drept under mystiske omstendigheter på et motell i Los Angeles.

Womack & Womack hadde sin viktigste periode på 1980-tallet, da de var nært tilknyttet til engelske plateselskapet Island. Derfor forteller de tre barna til Cecil og Linda – BG, Zeimani og Kucha – at de anser London som hjemby. Men når de lager musikk sammen, er det så erkeamerikansk, premium 

Sisters tar utgangspunkt i gullalderen for soulmusikken, er det ingen stor overraskelse at de platedebuterer i samarbeid med nåtidas fremste leverandører av retrosoul: Daptone Records. Gabriel Roth, bedre kjent som Bosco Mann, er både medgrunnlegger av selskapet, produsent, låtskriver, bassist og bandleder for husbandet The Dap-Kings. Mann har selvfølgelig forstått at han med denne trioen 

har historiens sus direkte koblet til en av kanalene på miksebordet og tre sangere som faktisk har stemmene til å rettferdiggjøre foretaket.

To av sangene på plata – knockout-åpneren «Chauffeur» og den latin-marinerte, perkusjons-stinne «If I Let You» – er skrevet av Mann i samarbeid med søstrene. De ni andre sangene er signert Bosco Man alene eller sammen med låtskriverpartner Wayne Gordon.

, og harmoniserer med hverandre som bare søsken kan. De synger rundt hverandre på et slikt vis at du må ha vært til stede under innspillingen for å forstå hvem som faktisk er i front.

Men det har tatt tid for The Womack Sisters å komme dit at de har fått gjøre hva de vil musikalsk: for nesten tjue år siden var det plateselskapsmenn som ville gjøre dem til en nytt Destiny’s Child. Og som et tragisk ekko av historien, ble Zeimani enke da mannen hennes ble skutt i en Airbnb i 2020.

Det gir ekstra tyngde til avsluttende «My Sisters and Me», der de synger: 

Mm, I know there will be hard times I’ll have to face alone / In the end, I know I’m never on my own, my own / Cause it will always be / My sisters and me

Dette er bevis for at blod og talent ikke nødvendigvis tynnes ut mellom generasjonene.

«The Womack Sisters»

Søsterlag

Ida Messel

Typisk amerikansk hjemstavnsdiktning med alt fra vold til kjære mors suppe, men uten snev av blinkende kasinoskilt. Flowers, mest kjent fra The Killers, kommer jo fra Las Vegas, selv om familien etter hvert flytta til Utah for å leve tettere på det mormonske miljøet i landsdelen. Uansett, mens skildringene flyr over lytterens netthinne som en 

ruller over skjermen i en westernfilm, virker stort sett alt med Flowers historiefortelling generisk. 

Smoke signals rise from a ‘44 Chevy Fleetline, 

synger han, mens leppene står i keitete stillinger. Munnen snurper seg stadig sammen og gjør country-parodiske kollbøtter som går på troverdigheten løs.

«Trasher»

Chris Monsen

Den 82 år unge Henry Threadgill står med ryggen til på omslaget til «Fifteen», det nye trioalbumet som den mesterlige saksofonisten, fløytisten og Pulitzer-prisvinnende komponisten har laget sammen med pianisten Vijay Iyer og trommeslageren Daniel Prieto. Der er som om omslaget prøver å si «vel er Threadgill sentral, men legg også merke til de andre to».

For i motsetning til utgivelsene som har båret Threadgills navn siden 1980-tallet, har alle tre bidratt med komposisjoner på «Fifteen». Således har trespannet, likt den legendariske trioen Air som Threadgill fikk sitt gjennombrudd med før 1980, et tydeligere preg av flat struktur.

 sin egen greie, selv om kjennetegn fra de tre involverte merkes. Tydeligst er nok Threadgill sitt – den særegne grooven som har vært motoren i så mye av hans musikk, med en rød tråd fra ragtime via funk og utover. Det initiativrike samspillet er også veldig uttalt: Disse tre er ikke ukjente med hverandre. Prieto spilte med Threadgill allerede titdlig på 2000-tallet, og Iyer har tolket Threadgill tidligere.

I åpningen «Trio Piece» gir Iyers trippende lyse toner og luskende basstoner, sammen med Prietos lette trommer, rom for Threadgills luftige fløytespill å smette rundt mellom. På «Last Night» økes volum og tempo, og stykket drives fram av synkopert rytmikk og lett funky piano. Selv spiller Threadgill altsaksofon, og til å begynne med låter han nesten litt rusten fra gårsdagens kveld. Fraseringene er likevel eggende, altererende mellom korte linjer og kjappe byks.

Iyers «I Wanted a Map» bæres av en mer taktfast rytme og et catchy tema, nesten pop-artet i sin direkthet. Det er også i disse livlige interaksjonene at albumet fenger mest. På «Where Coconuts Fall» skaper Threadgills skjærende tone over tunge akkorder større spenning, men generelt oppleves albumets mer dempede partier som for forsiktige.

 med litt fyrighet. Ta «Fire City», der Threadgill spiller hylende toner over kaskaderende pianotoner og hektisk trommebulder. I den avsluttende, Prieto-skrevne «On the Way» bærer latininspirerte rytmer et yppende piano og ditto energisk saksofonspill.

«Fifteen»

Alle gode tre

Benjamin Yazdan

Albumet «A ? of When» er Panda Bear og Sonic Booms fjerde samarbeid. Likevel er det fortsatt vanskelig å ta inn over seg at akkurat disse to har møttes med jevne mellomrom siden 2012, for å lage outrert Technicolor-pop som både er tøysete, ettertenksom og helt innlysende. Altså: én av to medlemmer fra det neo-psykedeliske 80-tallsbandet Spacemen 3 sammen med én av fire eksperimentalister fra 00-tallsfenomenet Animal Collective?

Noah Lennox, som i Panda Bear fra Animal Collective, og Peter Kember, som i Sonic Boom fra Spacemen 3, er en slags musikkhistorisk drømmeduo. «Reset» (2022), det første albumet med de to der Sonic Boom ikke bare var kreditert som produsent, var strålende. «A ? of When» er ikke mye svakere. Lydbildet ligner, men det er også umulig å ikke legge merke til hvor mye høyere vokalen ligger i miksen i år – uttrykket er jevnt over mer renskåret.

 siterer rockabilly og sukkersøt tenåringspop fra tiden før Beatles og Stones med stort hell. Samtidig kan jeg ikke være den eneste som hører ørsmå nikk til George Harrison anno østlig mystikk, eller koringen på Televisions «Guiding Light», i utsøkte «Lucky Charm»? Bare den mariachi-aktige spøkelsesmarsjtakten på nydelige «Revive Him» gjør det nesten mulig å tilgi at to-tre av låtene må betegnes som fyllstoff.

Albumet er breddfullt av sitater og referanser, og mikroskopiske detaljer åpenbarer seg for hver gjennomlytting. Her er det snakk om psykedeliske 

med relativt stramme vers/refreng-strukturer. Sonic Boom brummer noen mantraer i bakgrunnen mens Panda Bear droner av gårde, akkompagnert av alt fra fløytespill til ståltromme til bilalarmer til loops av Mary Lattimores harpe, som virkelig kommer til sin rett på den ømme balladen «Pray to You», der stemmen brister på et nesten teatralt vis.

album «Merriweather Post Pavillion» (2009) var post-finanskrise-terapi, er «A ? of When» lydsporet til en verdensorden i oppløsning: besk, desillusjonert og gladnaiv i møte med økologisk kollaps og teknologisk nummenhet. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at albumet bare er sluppet på Bandcamp og i platebutikker.

Like mørkt som det mørkeste på Panda Bears mesterlige «Person Pitch» (2007) blir det imidlertid aldri. I stedet er det de eiendommelige selvhjelpsmantraene hans som fester seg, av typen 

I’m like a kitty cat / I’m gonna land on my feet again

. Det er fortsatt få som tangerer disse to når det kommer til barnlig, psykedelisk stoisisme.

«A ? of When»

Psykedelisk stoisisme

Marius Asp

If you can play it on a guitar, then we’ll like it». Såpass konsist oppsummerer sanger og gitarist Reuben Haycocks filosofien bak låtene til den fremadstormende firerbanden Westside Cowboys. Det siste året har de pirret rockeinteressertes nysgjerrighet med de lovende ep-ene «This Better Be Something Great» og «So Much Country ‘Till We Get There».

Med debutskiva «It Goes On» klikker alt på plass. Manchester-bandet, som i tillegg til Haycocks består av Jimmy Bradbury (vokal og gitar), Aoife Anson O’Connell (vokal og bass) og Paddy Murphy (vokal og trommer), har nemlig – tross sin unge alder – alt det essensielle på plass: låter som både er umiddelbare og slitesterke, et uttrykk med naturlig rom for både øs og kontemplasjon, og en signatur som er hørbar få sekunder ut i åpningslåten «Kick Stones (The Boys)».

 seg på en kuriositet fra den industrielle revolusjon: Da damplokomotivet kom til New York på starten av 1830-tallet, ante ikke folk hva det var, og ble følgelig påkjørt i hopetall. For å kontrollere hastigheten på togene, ble det ansatt jernbanecowboyer – «westside cowboys» – som red i forkant og ledet an ferden fra hesteryggen.

Navnet reflekterer i tillegg en annen påfallende kjensgjerning ved kvartettens uttrykk: Det er den nordamerikanske musikkarven som utgjør fundamentet her, ikke den britiske. Den energiske åpningslåten beveger seg fra Bruce Springsteen via The Hold Steady til The National og Broken Social Scene i løpet av sine fire tilmålte minutter, mens sanger som påfølgende «Paper Chains», «Dobro» og «Worried Age» alle ville utgjort høydepunkter på hver av de siste fem Wilco-skivene.

På «Big Wheels» parafraseres breialt nok både «Knocking on Heaven’s Door» og «Proud Mary» før 45 sekunder har passert, uten at det oppleves kleint – tvert imot. Westside Cowboy forvalter tradisjonen de føyer seg inn i med en selvtillit og en autoritet som påkaller varme minner om The Strokes på sitt minst toskete.

 – og det skal det jo helst – må det bli at albumets andre halvdel ikke helt makter å opprettholde det voldsomme momentumet den første halvdelen pisker i gang. Det gjelder spesielt «Take My Loving as I Leave You», som låter en smule skisseaktig i sammenhengen.

I sin panegyriske anmeldelse for Paste Magazine har musikkskribenten Matt Mitchell dundret til med toppkarakter til «It Goes On», utropt Westside Cowboy til «det mest spennende bandet i verden akkurat nå» og konkludert med at skiva er «den mest briljante rockeutgivelsen i år».

Det siste sier for så vidt (minst!) like mye om den generelle ståa i rockesjangeren her og nå. Samtidig er det lett å si seg enig: Westside Cowboy har funnet seg selv – på første forsøk. Og fortsatt har de bare så vidt kommet i gang.

«It Goes On»

Cowboymetode

Arvid Skancke-Knutsen

På tittelsangen om akrobatene synger Sondre Lerche: 

Two lovers of a certain ilk / Bound by leaps of faith and aerial silk

. Den handler tilsynelatende om sirkusartister, men skildrer like mye elskende som kaster seg ut i et forhold uten sikkerhetsnett. Da er han vel nær det senge-akrobatiske, men Lerche er en musikalsk gentleman også på det området. Selv i sanger om erotikk og tiltrekningskraft, er han langt unna de lumre sidene til en britisk pop-satyr som Momus.

Likevel minner en artist som Momus om hva Lerche holder på med i dag, spesielt innen det elegant formulerte og det musikk-dramatiske. Nordmannen er musikalsk i slekt med en rekke britiske pop-eksentrikere, som Paddy McAloon fra Prefab Sprout, Sean O‘Hagan fra High Llamas og Neil Hannon fra Divine Comedy.

 enda større navn, som Elvis Costello, Paul McCartney eller David Bowie rundt «Hunky Dory»: Alle har viljen til å gå for det skamløst melodiske, og kaste seg ut på de 80 000 favner av kjærlighetens dyp. Men Lerche ignorerer ikke livets reelle og groteske realiteter i 2026. Den avsluttende og politisk ladete «Life-Changing Love» står nesten frem som en slags «Sign o’ the Times» – med et lite ekko av «Purple Rain».

Populærmusikkens kanskje største kjærlighetspoet dukker opp på «Little Kids», der Lerche vrir på en nøkkelsetning av Leonard Cohen: 

There’s cracks in everything / And still no light got in.

, tittelen på en av selvbiografiene til Patti Smith. Låten nevner New York, en by som knytter Cohen, Smith og Lerche sammen. Hans ellevte album er for øvrig spilt inn over tre år i Bergen, Oslo og Stockholm.

strykerarrangement av nevnte Sean O’Hagan, som for å understreke at alt hører til den samme historien. Som Lerche selv sier det i en av sine essaysamlinger: 

For mange referanser i en anmeldelse kan fort gi leseren et inntrykk av Lerche som en litt tyvaktig ravn. I virkeligheten er han en av de mest originale artistene og låtskriverne vi har. Det talentet handler også om å samarbeide med de riktige folkene, som Alexander von Mehren, Matias Tellez, Kato Ådland og Vetle Junker.

Det dreier seg dessuten om å begrense seg, mens man ikke nekter seg noe. Derfor kan Lerche skrive låter som «In the Time Before I Knew Her Well», et musikal-aktig nummer rett fra 

. Så skamløst nostalgisk at den kunne vært fra en gammel Fred Astaire-film – eller blitt spilt inn av Tony Bennett.

 særlig tilbakeskuende, men går konsekvent for det som låter best og mest naturlig for ham nå. Som i åpningskuttets beskrivelse av en konsert der magiske øyeblikk oppstår, inspirert av Lerches opplevelser fra en Joni Mitchell-hyllestturné. Hvor mye av musikkens magi er egentlig planlagt og hardt arbeid, undrer han i presseskrivet. Hvordan smetter musen og inspirasjonen seg inn i sprekkene i materialet? Og gjelder ikke dét like mye for kjærligheten som for kunst og musikk?

Kanskje er livet selv akrobatikk. En balansekunst. Øyeblikk der man må stole på at den andre vil og kan ta imot. Der man svever nesten vektløs under kuppelen, før fallet som til slutt innhenter oss alle.

Er i slekt med en rekke britiske pop-­eksentrikere

«Acrobats»

Balansekunster

Musikkanmeldelser

Mariann Bjørnelv

Daglig leder Grønn by Stavanger

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk.

Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer.

På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull. Du danser deg svett til langt på natt i kjelleren til rytmene fra Skatebård og ikke minst: Du opplever en blanding av publikum som klubber og/ eller danser folkedans til elektronika blandet med folkemusikk i form av Kenneth Lien & The Center of the Universe. Sistnevnte er uten tvil det mest fantastiske jeg har opplevd både som publikummer og festivalarrangør noensinne.

 festivalen bor du på Mjonøy Camping, et lite steinkast fra festivalområdet. Her blir du innlosjert i små tømmerhytter, omkranset av skog og elv. Campingen har sitt eget bakeri i et gammelt bakstehus, der det serveres de villeste bollene i alle former du kan tenke deg, rykende ferske hver morgen. Noen av festivalens frivillige tar deg med ut på garnfiske og du kommer tilbake med store flotte aurer, som du griller selv på artist–cateringområdet ved festivalen, som også er der alle de frivillige og stab spiser – sammen. Maten lages fra bunnen av og du sitter og speider utover vannet mens du småsnakker med nye mennesker, nyter musikken fra festivalområdet, sol, lukten av nygrillet fisk og varmt gras under føttene.

Som arbeider på denne festivalen blir jeg innlosjert i ei gammel tømmerstue på gårdstunet til Aasmund Nordstoga. Jeg blir vekket av kyrnes raut hver morgen, tusler opp på nabogården, der Kari, mor til Signe, som begge er frivillige på festivalen, styrer kjøkkenhagen og plukker fersk salat, grønnsaker og urter til middagen.

Jeg tusler over veien ned til Vinjesenteret og møter en svært dedikert gjeng med folk fra bygda og ikke minst tilreisende fra både Bergen og rundt omkring, som alle stiller opp for å få dette herlige eventyret opp å stå. Traktorer brukes til rigging i stedet for høyonna og lokale bønder tar seg tid til å skape stor magi midt i en travel gardshverdag.

 viljen, gleden og rausheten som finnes i Gaukenfestivalen er unik, og jeg vet at både artister, tilreisende, publikum og meg selv er klar over at dette, dette får du ikke i byen.

Jeg blir vekket av kyrnes raut hver morgen

Sånt no hakke vi i ...

Magnus Andersson

Det er med intense tonegjentakelser at den uortodokse stryketrioen, med to fioliner og en kontrabass, entrer scenen i Operaen. Først minner det om minimalisme, med enkle strukturer og repetisjoner, men så kommer en liten melodilinje som ligner irsk folkemusikk, før én av fiolinistene raskt flyr over alle sine fire strenger, omtrent som i en av Paganinis capriccioer eller i førstesatsen av Mendelssohns 

. Over kompet tegner den amerikanske mezzosopranen Joyce DiDonato et mørkt lydbilde med dype farger i en mangefasettert stemme. Hun har også et kraftfullt toppregister med en høyde som nærmer seg sopranens.

til teksten: «They Shut Me up in Prose» av Emily Dickinson (1830-1886). Dickinson skrev diktet i 1862, og på scenen beveger DiDonato seg rundt et skrivebord, ikledd en moderne tolkning av en hvit 1800-tallskjole, og inkarnerer dermed poeten. Legg til lyssettingen, hjulpet av en svakt belyst scenedis, så var dette åpenbart stemningsfullt.

motstykket til poesi, bevegelse og frihet, blant annet Dickinsons egen manglende frihet som kvinne i 1800-tallets Amherst i delstaten Massachusetts. Dickinson levde innenfor snevre sosiale rammer, men gjennom poesien skapte hun et usedvanlig fritt intellektuelt rom.

 time lange verket «Emily – No Prisoner Be» er basert på dikt av Dickinson. Musikken er laget av den amerikanske komponisten Kevin Puts, skrevet i tett samarbeid med musikerne som fremfører den. Virtuositeten til strykerne i gruppen Time for Three er allerede nevnt, og de har også en lyrisk sans for det sangbare, med nydelige lyse sangstemmer.

I nest siste spor sang de «Det hev ei rose sprunge» som bakgrunn for DiDonato. I Michael Praetorius’ (1571–1621) versjon av den gamle tyske juleklassikeren peker rosen mot Kristus, og når scenepersonligheten Emily synger om at livet ville hatt mening hvis hun bare kunne hjulpet et medmenneske (eller en svak fugl), får DiDonatos Dickinson et anstrøk av frelserskikkelse.

Grepet er typisk for Puts, som låner fra mangt og mye, med musikk som både er effektfull og vakker. Han forener alt i en slags rocka filmmusikkverden uten bilder, eller kanskje det minner om minimalisme uten alle gjentagelsene.

 imidlertid et vesentlig problem, nemlig lydforsterkingen. Verket er spilt inn på plate, og der hører du en estetikk basert på forsterkning, der lydene høres ørlite elektroniske ut gjennom en smigrende romklang. For ensemblet fungerer plateversjonen perfekt, og DiDonato fremstår som en utrolig sanger selv om noen av klangfargene blir glattet ut.

I Operaen ble klangfargene hennes derimot visket helt bort. Den kraftige forsterkningen reduserte det dynamiske spennet, og de sterkeste høydetonene stakk ut av det allerede overdimensjonerte lydbildet. DiDonatos scenenærvær var intenst, men plateinnspillingen er likevel å foretrekke fremfor det vi fikk høre i Bjørvika sist uke.

En fri fange

Operaorkesteret fortjener å komme seg opp fra graven og på scenen oftere. Konserten i Operaen forrige fredag åpnet med en melodisk og søt nytelse i satsen «Gjetergutt» fra Griegs 

Klangen var grunnleggende varm og de fraserte med en naturlig pust. Kjemien mellom musikksjef Edward Gardner og orkesteret var sterk, og de fremviste en utrolig melodisk fantasi.

Konserten har vært utsolgt lenge, fordi stjernepianisten Víkingur Ólafsson var solist. Egentlig kom islendingens musikerpersonlighet aller tydeligst frem i ekstranummeret, i et eget arrangement av en sats av J.S. Bach, i sviskelitteraturen kjent som «Air on the G String». Ólafsson kunne gjort teksturen kompleks og arbeidet med forskjellige tetthetsgrader på klaveret, men arrangementet var enkelt og sparsommelig, og det ble levende gjennom Ólafssons unike evne til å fargelegge. Han demonstrerte at det å fremheve stemmer gjennom å spille sterkt og holde tilbake, er sekundært. Det viktigste ved dynamikk handler om med hvilken klang stemmene skapes. Ólafsson malte et veritabelt fargespill under sine ti fingre.

Klaverkonsert nr. 5, «Keiserkonserten»,

 er like storslått som virtuos. Den gir ikke pianisten store muligheter for eksentriske utsvingninger (som jo også må koordineres med orkesteret). Mitt inntrykk er at Ólafssons fingerferdigheter kommer stadig mer på plass med årene. Alt var i alle fall upåklagelig, fra åpningens improvisasjonslignende løp, til sterke oktavpassasjer og akkorder som måtte trenge gjennom lyden av orkesteret – Ólafsson viste heseblesende virtuositet som få andre.

Likevel var det rom for et parti mot slutten av den kadenselignende solopassasjen i første sats der han på et øyeblikk snudde klangen innover, som om han med ett fant en innsikt og hemmelighet han ville dele og hviske til bakerste benk.

Andre steder delte han opp akkordrekker for å finne uante motiver. Dessuten må den vidunderlige andresatsen nevnes, der Ólafsson var en malende kunstner gjennom fargerike fraser. Ja, den intellektuelle eksentrikeren var hørbar i Beethovens femte klaverkonsert, men du måtte lytte litt ekstra for å høre ham bak 

Operaorkesteret på et nivå jeg ikke visste de hadde i seg. I Carl Nielsens (1865–1931) 

, var det løp på olympisk nivå som strykerne behersket med letthet. Nielsen kan være vanskelig å få grep om, med kantete motiver satt sammen på en i mine ører umusikalsk måte. Men med raske kast mellom stemninger, skarpt profilerte korte elementer og et sikkert grep om den dramatiske fremdriften, var dette propaganda for dansken.

Siden Gardner tiltrådte som musikksjef i august 2024 (han var kunstnerisk rådgiver fra 2022), er Operaorkesteret bare blitt bedre. Spiller de som dette hver gang, bør deres symfoniske virksomhet bli mer regelmessig.

Mitt inntrykk er at Ólafssons fingerferdigheter kommer stadig mer på plass med årene

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Doomed!

Long Way Home

The Womack Sisters

Trasher

Fifteen

A ? of When

It Goes On

Acrobats

Utvalgte saker

Sånt no hakke vi i ...

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Doomed!

Long Way Home

The Womack Sisters

Trasher

Fifteen

A ? of When

It Goes On

Acrobats

Sånt no hakke vi i ...

Emily Dickinsons poesi som musikk – og fore­stil­ling.

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekk­plas­teret, men Opera­or­kes­teret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.