#fff

Vi har snakket med Lorde om berømmelse, villskap og nye "Virgin".

Inn til beinet

#000

Beach Boys-legenden Brian Wilson følte på en melankoli selv på den varmeste solskinnsdag.

Sommer på hell

Valkyrien Allstars har snart spilt sammen i tjue år. Men fansen? De blir bare yngre og yngre.

Lyseblå, rødglødende

Mohamed Yussuf har skrevet bok om Yasin, svensk gangsterrap og gjengvold. Vi ble med ham til Rinkeby.

Svensk tilstand

Ida Messel

Barnestjerna, enigmaet, det unge talentet: Det knyttes alltid spenning til hvordan de små skal mestre overgangen til livet som voksen stjerne, i takt med at de vokser. Det gjelder ikke bare for sølvgutter som havner i stemmeskiftet, men også for tenåringsjentene hvis popkulturelle status – på misogynistisk vis – forankres i ungdom og dyd.

Kanskje mistet hun litt av vinden i seilene etter hvert som hun ikke lenger var 

16 år, som på debutskiva "Pure Heroine" fra 2013. Medvind fikk hun likevel for omtrent et år siden, da hun skværet opp med 

 og altpop-kollega Charli XCX midt i rampelyset på den bekjennende «Girl, so confusing featuring Lorde». Under Charlis nylige Coachella-opptreden erklærte hun at denne sommeren kunne bli en 

alderdom og statusskifter Lorde, 28 år, litt ironisk adresserer med å kalle fjerdeskiva for «Virgin» – et bekjennende verk om å vokse inn i en kvinnerolle. 

Don’t know if it’s love or if it’s ovulation,

synger hun for eksempel på førstelåta «Hammer». Produksjonen minner lite om mekaniske slag overført fra skaft til stålhode på spiker, selv om det er det bildet hun bruker i teksten. I stedet pumper synthen rundt stemmen hennes mens hun nynner ut refrenget 

Lytterne plasseres inne i en hydraulisk sylinder, et vakuum som strekker seg ut og siger tilbake.

Poptechno-produsenten Jim-E Stack har vært samarbeidspartner gjennom albumet. På formidabelt vis har han gjort instrumenteringen til en faktisk duettpartner med newzealanderen, mer enn en kulisse stemmen hennes vandrer i. 

MDMA in the back garden / blow our pupils out, 

maner hun fram på «What Was That» med kimende synthakkorder i bakkant. Og selv om det er strippet ned til beinet, får stemme og synth en perkussiv aksent. De berører dermed mange steder på veggene i rommet, lager vide, dype, detaljerte bilder.

Pophåndverket de to har snekret sammen med «Virgin», oppleves sterkt og troverdig. Tekstene følger i det samme drastisk overlessende, bekjennende sporet som med spiseforstyrrelse-skildringene i «Girl, so confusing»-remixen fra i fjor. Nå vasker Lorde sæd fra brystet i det ene øyeblikket, mens hun 

came down from the ecstasy / testing for pregnancy

 hun undertrykte seg selv for å blidgjøre en forelder da hun var yngre, i «Favourite Daughter»: 

'cause I'm an actress, all of the medals I won for ya / panic attack-tress to be your favorite daughter, 

synger hun. (Det er godt kjent at mora dyttet henne ut i alskens barnekonkurranser og talentiader). Samtidig hevder hun seg på «If She Could See Me Now»: 

I swim in waters that would drown some of the other bitches.

Troverdigheten ligger i selve stemmebruken hos Lorde. Å vokse inn i en ny rolle gjenspeiles ikke bare i tekstmaterialet: 

Pure heroine mistaken for venom / but what came spilling out that day was the truth,

 som hun synger i avslutningen «David». Det som utmerker seg mest med «Virgin», er likevel måten Lorde har utviklet seg som vokalist siden karrierens pangstart i tenårene. Ikke at hun var dårlig den gang da: Den kjølige og uttrykksløse kontraalten lente seg på frasering på snakkesyngende vis, og gjorde observasjonene i tekstene bitende nok til å erverve henne en naturlig autoritet.

Men allerede med oppfølgeren «Melodrama» (2017), og sanger som «Liability» og «Green Light», hadde stemmen fått større emosjonelle nyanser og mer farge. Lorde kunne vakle i ordene, eksponere seg selv på teatralsk vis, tilsynelatende sprenge sitt eget øvre register. Og selv med forrigeskiva «Solar Power» (2021), som er langt mer nedpå og hviskende, mindre ute etter å imponere, er stemmen hennes sterkere, vibratoen mer uttalt og diksjonen mindre vektlagt.

 som bærer på følelser uten å trenge å rope. Nerven i hviskesyngingen på bridgen i «Shapeshifter», gjennom oppbygging og refreng, til 

, vitner om det. Tøyingen og bøyingen stemmen gjennomgår på «Man of the Year» eller power-balladen «Current Affairs», likeså. Når det møysommelige vokalarbeidet blander seg med teknologien, når det hele en helt ny dimensjon. Jim-E Stack bølger og vrenger og 

stemmen på «David» og det avsluttende strekket med frasen

Virgin

Oppriktig sommer

Arvid Skancke-Knutsen

Chris Erichsen fylte 70 sist uke, 45 år etter at han etablerte seg som musiker og låtskriver med The Aller Værste! – det klassiske bergenske nyrock-bandet der ingen av medlemmene kom fra Bergen. Siden gjennombruddet med TAV! i 1980, ble det plater med Løver og Tigre, Ratataboo! og Chris Erichsens Orkester.

Erichsen har også vært teaterkritiker og redaktør for Scenekunst.no, og kommer selv fra en skuespillerslekt. Og det er nettopp det teatralske som farger mye av albumet «Kjærtegn og manifester» – utgitt for en måned siden – der Erichsen maner frem foruroligende historier fra indre og ytre stridssoner.

 og resitere, lik en krigskorrespondent som i møte med marerittet tyr til et nærmest surrealistisk språk: 

Mamma skriker lydløst / Pappa løper i slowmotion / Jeg flyr baklengs ut av bildet / Drømmer at jeg vinker, klar for evig liv.

Disse linjene er fra «Vekk meg forsiktig», den første singelen som ble sluppet fra albumet. Overraskende observasjoner er det mange av her, gjerne i et poetisk og politisk ladet språk. Enda mer overraskende er den musikalske vitaliteten, med viltre rundkast og mørkt dramatiske stemninger. Det slås an allerede på åpningskuttet «Sirener og gongonger» – som faktisk minner en hel del om det særegne sirkus-universet Helge Gaarder fra punkrockbandet Kjøtt kunne mane frem.

ti sangene her er skrevet mellom 2018 og 2024. Erichsen står selv for strenger, tangenter og sang, der særlig de forvrengte og spjærende gitarriffene er pregnante og stemningsbyggende. Iblant hører vi spøkelsesaktige ekko av de gyngende ska-rytmene til TAV!, som om Erichsen har innsett at bare vandaler brenner alle broer bakover.

En særlig god hjelper har Truls Hannemyr vært. Han bidrar med trommer og perkusjon, bass, fiolin og keyboards, og har også co-produsert albumet.

Erichsen har også valgt å spille inn to coverlåter fra sin egen fortid, der både «Rene hender» med TAV! og singelutgitte «Spinn, spinn, spinn» med Chris Erichsens Orkester har fått nye drakter. Det fungerer helt fint – og skaper heller ikke noe inntrykk av at mannen mangler nytt materiale. Han vil eksaminere og re-eksaminere, trekke historiske linjer og skape noe friskt. Om det tekstlige til tider kan fremstå som nokså grotesk, er det likevel et blikk på verden fra en voksen protestsanger av i dag.

Erichsen maner frem foruroligende historier fra indre og ytre stridssoner

«Kjærlighet & manifester»

Ingen tegn til tretthet

Martin Bjørnersen

Geir Jenssen fra Tromsø har siden 1991 vært bedre kjent som Biosphere. Karrieren som plateartist strekker seg sju år bakover derfra igjen, med tidlige ekskursjoner i synth/ darkwave/techno-landskap – og en kort periode som originalmedlem i Bel Canto. Med andrealbumet «Patashnik» fra 1994 ble Jenssen en av grunnleggerne av ambient techno slik vi kjenner sjangeren i dag.

Da et spor fra plata fikk en reklamefilmplassering for Levi Strauss-jeans, ga det ham muligheten til en lukrativ internasjonal karriere (slik mange samtidige elektroniske produsenter med hell gjorde da de fikk tilsvarende sjanser). Men dét valgte Jenssen aktivt vekk, og siden har han syslet med sitt på egne premisser og stort sett på egenutgitte utgivelser – fra sin tilsynelatende semi-eremittiske tilværelse oppe i Troms.

Biosphere slipper sine skiver med minimal konvensjonell promotering – forrige uke kom «The Way of Time» som ut av det blå. Albumet er den produktive produsentens noen-og-tjuende, og musikken kan betegnes som klassisk Biosphere, med noen uventa twister og vendinger. Skiva tar nemlig utgangspunkt i kultromanen «The Time of Man» (1935) av amerikanske Elizabeth Madox Robert.

, hentet fra en filmatisering av boka fra 1951 – samt en rask googling av forfatteren – kan kildematerialet fremstå som en proto-feministisk Knut Hamsun fra de amerikanske sørstatene i kjølvannet av borgerkrigen. Vi får håpe at den parallellen ikke inkluderer brungrums. Men i «det hamsunske» er det kanskje også en naturlig forbindelse mellom nord for den skandinaviske polarsirkelen og sør for den amerikanske Mason-Dixon-linja (som altså var den historiske skillelinja mellom sørstatene og nordstatene).

Dette blir uansett spekulasjoner – en musikkritiker har liten mulighet til å dykke inn i et helt forfatterskap med et par dager til rådighet for å vurdere et album. De gode nyhetene er at «The Way of Time» fungerer helt strålende «kun» som musikk, der den stemningsfulle dialogen blir en integrert del av musikken.

av tekst både stemning og nysgjerrighet på kildematerialet (romanen er herved lagt til på sommerens leseliste). Ta det soleklare høydepunktet og tyngdepunktet «All Stars Have Names», der et mystisk drømmende tekstutdrag løfter det hele langt over skyene. Perfekt programmerte og dynamisk arrangerte synther og trommemaskiner vekker minner om salige James Stinson (1969-2002, fra Detroit-electrolegendene Drexciya) og hans profetiske album «Lifestyles of the Laptop Café».

Med dette hyperkonseptuelle og kompromissløse albumet har Geir Jenssen – kontraintuitivt nok – laget noe av den mest «tilgjengelige» musikken han har gitt ut på lenge. Og at vi lever i en tid der lydlandskaper som dette har blitt allment utbredt lytting, kan faktisk Biosphere personlig ta mye av æren for. Selv om han neppe er så komfortabel med å gjøre akkurat dét.

Albumet fungerer helt strålende 'kun' som musikk

«The Way of Time»

Arktisk grøde

Chris Monsen

Når et etablert ensemble henter inn bidrag utenfra, kan resultatet fort blir mer gebrokkent enn hva man egentlig ønsket. Men Mary Halvorson har vært med på dette før. Gitaristen og komponistens første innspillinger under eget navn ble lagd med en trio. Denne vokste snart til en kvintett, så en septett, og til slutt oktett.

Det skal neppe tolkes dit hen at hun nødvendigvis mener at større er bedre: flere solo- og duoalbum karrieren igjennom tyder på at hun setter pris på mindre settinger. Nei, det er vel mer et hint om at Halvorson ikke nødvendigvis ser på et prosjekt som noe endelig – samme hvor forseggjort lytteren kan oppleve det.

septetten som fikk navn etter den fabelaktige utgivelsen med samme navn fra 2022. Her samlet Halvorson både langvarige og ferske samarbeidspartnere til å framføre nyskrevne komposisjoner; vibrafonisten Patricia Brennan, trombonisten Jacob Garchik, trompetisten Adam O’Farrill, kontrabassisten Nick Dunston og trommeslageren Tomas Fujiwara. Musikerne viste fra første stund at de behersket Halvorsons musikalske språk til fingerspissene, samtidig som deres egne markante stemmer fikk farge musikken. Den glimrende oppfølgeren «Cloudward» fra i fjor fortsatte i samme ånd.

Under skrivingen til ensemblets tredje album, «About Ghosts», fikk Halvorson lyst til å komponere for saksofonister igjen. Hun var likevel ikke klar for å gi slipp på Amaryllis-bandet, som jo var i flytsonen, og brakte derfor altsaksofonisten Immanuel Wilkins og tenorsaksofonisten Brian Settles inn i ensemblet heller enn å starte med noe helt nytt.

 spiller sammen på tre av åtte låter på «About Ghosts», og hver for seg på ytterligere hver sin låt. Fra den esende «Full of Neon», via livlige «Carved From», til saktmodige «Eventidal», er teksturene til bandet blitt merkbart fyldigere.

Men det fabelaktige i Halvorsons komposisjoner, som er særlig tydelig med Amaryllis, er hvordan hun kombinerer det sammenvevde med å gi musikerne betydelig boltreplass, uten at musikken mister momentum. Både Wilkins og Settles, og det øvrige bandet, beveger seg på kryss og tvers av den musikalske veven, men smetter like elegant inn i formasjon igjen.

 dette til uttrykk i det raske tempoet og de lett irregulære rytmene på låten «Absintian». Gitar og bass farer i kontrapunktiske linjer, med trombone og trompet i overlappende mønstre. Dette fyrer opp ilende soloutspill fra altsaksofonist Wilkins og trompetist O’Farill. En eggende rytmisk stopp-start-effekt gir låten ekstra pepp.

Låter som «Amaranthine» og «Endmost», begge i langt mer bedagelig tempo, er blant det mest tilgjengelige Halvorson har gitt ut – men også disse er tydelig preget av hennes eiendommeligheter som gitarist, komponist og bandleder.

Teksturene til bandet er merkbart fyldigere

«About Ghosts»

Gjennomvevd

Aslaug Olette Klausen

Fire år har gått siden den daværende duoen Wet Leg først ble et viralt fenomen. Singelen «Chaise Longue» var ganske enkelt den hippe, lettbeinte lyden av sommeren 2021. Året etter fulgte Isle of Wight-musikerne opp med selvtitulert debutalbum, og et rimelig godt dokumentert rykte som livlig liveband.

«Wet Leg», plata, ble behørig rost. Både for humoren, men også for Rhian Teasdale og Hester Chambers’ tilforlatelig uanstrengte omgang med postpunk og sjarmerende alternativ pop. Duoen hadde det åpenbart gøy, og smilene var smittsomme.

 av oppfølgeren «Moisturizer» kan man ane et stilskifte. Indie-kid-skoleuniform-estetikken er byttet ut med noe som kunne vært plakaten til en stilisert skrekkfilm. Ikke helt uten glimt i øyet, men inn har det kommet noe mer anstrengt enn henslengt. Og ganske riktig, det er ingen ny «Chaise Longue» å spore – ingen uanstendig fengende refrenger, og vesentlig mindre avvæpnende gjør-det-sjæl-sjarm.

Det er ikke gitt at innlemmelsen av de tre mennene i turné-backingbandet har skylda for Wet Legs tidvis uheldige profesjonalisering. Men albumet høres på godt og vondt ut som noen som tar seg selv mer seriøst. Og det bør nevnes at de nye medlemmene har bidratt med mye, både i instrumentering og låtskriving.

 ferske kvintetten har endt med å lage noe som til forveksling likner den strømlinjeforma lyden av 1990- og tidlig 2000-talls alternativ rock, post-punk og post-grunge. Produsenten er ellers den samme, Dan Carey (Fontaines D.C, Black Midi), som på den freidigere forrigeskiva.

Denne økte profesjonaliteten betyr ikke at albumet er uten gode øyeblikk, for det er en del å glede seg over, som et knippe skeive kjærlighetssanger. Ofte, som med åpningslåta «CPR», har tekstene et visst skrekk-tilsnitt. For eksempel når Rhian Teasdale spør: 

?, før det synges ut en scene der munn-til-munn-metoden bes anvendes – som faktisk og emosjonell livredning, etter en overdose forelskelse.

 er Wet Leg på sitt mest rocka og fengende når de konstaterer 

I don’t want your love, I just wanna fight

. «Jennifer’s Body» er direkte inspirert av horror-komedien med samme navn fra 2009, mens «Pillow Talk» ordlegger den skrekkeligste lengsel etter den utkårede:

 Every night I fuck my pillow, I wish I was fucking you.

 Forelskelses-fortellingene får sin forløsning i det hjemmekoselige sistesporet med den talende tittelen: «U and Me at Home».

«Moisturizer» har likevel flere gode anslag enn skikkelige utslag. Selv lekne innfall, for eksempel i nevnte sistespor, låter irriterende behersket og trygt. Det er som om den utleverende historien om et forholds begynnelse og påfølgende varierte vedlikehold anses å være for vågal. Hadde Wet Leg 

 noe som var like heftig og begeistret som tekstene, ville plata vært strålende. I hvert fall hadde det blitt noe annet enn en passe hederlig oppfølger.

«Moisturizer»

Passe hederlig

Tom Skjeklesæther

Det er lenge mellom hver gang man hører unge amerikanske sangere ta politisk stilling som Willi Carlisle, denne tidvis elleville trubaduren fra Kansas. Han slår nedenfra, med hanskene av.

På sitt fjerde album, denne gangen egenprodusert, åpner Carlisle med sangen «We Have Fed You All for a 1000 Years» – en sang forbundet med den radikale organisasjonen Industrial Workers of the World. IWW ble dannet i Chicago i 1905, og telte svenske Joe Hill som en av sine medlemmer. Hill ble henrettet ved skyting i 1915, etter å ha blitt dømt for et drap han sannsynligvis ikke var skyldig i. I sangen synger Carlisle, som forbildet Utah Philips (1935–2008) før ham: 

But if blood be the price of your lawful wealth / Good God! We have bought it fair

 ha vært alle sammen: Joe Hill, Woody Guthrie, Pete Seeger og altså Utah Phillips, rundt bålet med streikende arbeidere.

«Wildfire Growin’» er beint fram en nydelig sang, som viser at Carlisle også behersker den sida av trubadur-virksomheten. I tittelkuttet «Winged Victory», kun propellert av banjo, synger han: 

I believe in the impossible, that no-one is expendable

Sangen «Cryin’ These Cocksucking Tears» er en vals som kunne kommet fra pennen til Stephen Foster (1826-1864), her drevet av trekkspill og frelsesarmé-horn. Om man da ser bort fra teksten, som muligens er enda drøyere enn tittelen antyder. Med en blanding av patos og humor, tar Carlisle et friskt oppgjør med homohistorien.

. «Sound and Fury» er framført a cappella og inneholder statementet 

I struck up a pretty good deal with the devil

«Beeswing» er skrevet av londoner Richard Thompson, og de to finner hverandre i dyp kjærlighet til folkemusikk, denne selvfølgelig i britiske farger. Mens «Big Butt Billy» er rabiat humor fremført i stilen til folk-sangeren og multiinstrumentalisten David Bromberg, akkompagnert av gnistrende akustisk gitarspilling.

Historien i «Old Bill Pickett» handler om en rodeo-cowboy og skuespiller Pickett, som levde mellom 1870 og 1932, og var av både afrikansk-amerikansk- og cherokee-avstamning. (Han var blant annet med i 

 sammen med Buffalo Bill, og måtte lyve om bakgrunnen sin for å få opptre).

understreker med «Winged Victory» at det er uaktuelt med kompromisser. Dette er musikk for folk som kan leve med at banjoen og kassegitaren går helt til elleve.

«Winged Victory»

Elleville Willi

Flytende, strømmende, fossende: Vannmetaforer er blitt hyppig brukt om musikk, gjerne også av de som lager musikken selv. Andreas Haddeland Trio har for eksempel kalt sitt tredje album «Estuar».

Et estuar er en bred elvemunning, typisk ved utløpet til store elver der tidevannsforskjellen er stor, og der sjøen trenger seg inn i elven. Således dannes en randsone der ferskvann blandes med saltvann i vekslinger mellom over- og understrømmer, i ulike blandinger av salt- og ferskvann. Tidvis kan også musikken til gitaristen Andreas Haddeland, kontrabassisten Lars Tormod Jenset og trommeslager Ulrik Ibsen Thorsrud på «Estuar» oppleves nettopp sånn.

 flyter inn i hverandre. «Skrøne», for eksempel, treffer lytteren først som en røff, knurrende blueslåt, men den, 

, bølgende, løse grooven til bassen og trommene tar den over i ulike stadier, svingende mellom det seige og noe mer frittflytende.

Liknende vekslinger kan man også merke på tittellåten: en livlig, oppløftende gitarfrase fra Haddeland leder an i en spenstig start. Gitaren får et stadig mer snerrende preg med mer vreng og hardere anslag. Snart tar den av i flyktige linjer over bassens og trommenes gyngende fundament. Et stykke ut senkes tempoet noe, før trioen helt på tampen gjentar åpningsfrasen.

 «Cumulus» og særlig avsluttende «Ysme», er preget av rom og luftighet, og dvelende toner. Det gjelder for så vidt også «Trirøding», som åpner albumet, men den er også langt grommere, eksemplifisert av de innledende dype og seige basstonene. Gitt at tittelen referer til en type robåt, kan man tenke på bassen som kraftige, lange drag med årene. Den malmfulle bassen, nennsomme tapp på trommene og forsiktige cymbalslag legger an kursen, før Haddelands gitar glir inn. Først er det kun som en syngende tone, senere formet til et melodisk tema, og til slutt en solo.

Låten er saftig, kraftfull og aktsom på en og samme tid. Her må også den fortreffelige lyden på innspillingen trekkes frem. «Estuar» er tatt opp, mikset og mastret av Vidar Lunden på Musikkloftet, og lydarbeidet fremhever både den dype resonansen og den flotte klangen som flyter sammen på albumet.

«Estuar»

Skvulp!

I Mississippi, Alabama, Tennessee og Louisiana gror musikken ut av jordsmonnet – samtidig som de mange bandlydene vanner og gjødsler den samme jorda. Få eksemplifiserer dette bedre nå enn firkløveren North Mississippi Allstars, med sin sømløse blanding av blues, funk, soul, rock og hiphop.

Bandet er frontet av Luther og Cody Dickinson, sønnene til musikklegenden Jim Dickinson: en mann som har jobbet med navn som Rolling Stones og Ry Cooder, og som ga ut selvbiografien «I’m Just Dead, I’m Not Gone» åtte år etter sin død.

Nå har brødrene vært tilbake på familiegården, i farens Zebra Ranch Studio i Hernando, Mississippi. Da er det gått 25 år siden de laget debuten, «Shake Hands with Shorty», samme sted.

 Mississippi Allstars fjortende album, og de beviser nok en gang at denne musikken evner å utvikle seg organisk, ved å ta opp i seg samtidige innflytelser uten å stenge fortida ute.

Det smeller i gang med en forrykende versjon av bluesikonet Robert Johnsons «Preaching Blues», der Luther synger 

 mens broder Cody trommer som om fanden sjøl skulle vært i hælene hans. Et nytt bandmedlem, Rayfield «Ray Ray» Holloman, spiller pedal steel – han er ellers kjent som gitarist for Eminem (!).

er ikke eneste nye tilskudd, for allerede på sang to, «Stay All Night», befinner den nye vokalisten og gitaristen Joey Williams seg bak mikrofonen. Williams har bakgrunn i Blind Boys of Alabama, og gir låta ekspansive space-gospel-vibber.

«Stay All Night» er ellers en av flere låter her som viser bakgrunnen til North Mississippi Allstars. Den er kreditert western swing-kjempene Bob Wills og Tommy Duncan 

juke-jointer Junior Kimbrough. Dessuten: Robert Kimbrough, Juniors sønn, bidrar med sang og gitar, slik bluesmusiker Duwayne Burnside, sønn av legendariske R.L. Burnside, også gjør på et par kutt.

 inn musikk av Fred McDowell (1904–1972) og Walter «Furry» Lewis (1893- 1981). På Furry Lewis’ sang «K.C. Jones (part II)» dukker Grahame Lesh opp på bass, sønn av den nylig avdøde Grateful Dead-bassisten Phil Lesh. Og apropos familie- og bluesbånd: The Dead hadde sin egen «Casey Jones» på albumet «Workingman’s Dead», noe som er hundre prosent relevant å nevne i denne sammenheng. For med «Still Shakin’» viderefører North Mississippi Allstars hoved-eposet om Grateful Dead: Også dette er 

Tar opp i seg samtidige innflytelser uten å stenge fortida ute

«Still Shakin’»

Dype røtter

Musikkanmeldelser

Hallo Vilde Frang, Norges største stjerne på fiolinhimmelen, passer det å snakke nå?

– Ja, jeg sitter i en bil på vei til en flyplass, og er vel framme om tjue minutters tid. Akkurat nå er det litt sånn hit og dit. Jeg har vært og spilt to steder i Tyskland, i Bad Kissingen utenfor Frankfurt og i Schloss Elmau sør for München.

Og i morgen skal du spille Schumann i tradisjonsrike Wigmore Hall, i Westminster-distriktet av London. Det blir mye reising!

– Det er egentlig bare en liten tur ned nå før siste konserten i morgen.

Siste og siste, du skal til Sveits, Tyskland og Estland i juli, USA og Skottland i august. Det høres ikke ut som om det blir mye tid til å ligge på stranda!

– Nei, det får jeg nesten ta i september, tror jeg. Det blir litt roligere da, kanskje litt sånn sen ferie.

En annen ting som skjer i september er utdelingen av Anders Jahres kulturpris. Den har du fått for «fremragende kulturell innsats» i året som har gått, og tildeles sammen med Sissel Kyrkjebø og Knut Reiersrud. Det er på sin plass å gratulere!

– Det er veldig hyggelig og jeg setter enormt stor pris på den.

Vi har talt i hvert fall 26 priser og utmerkelser før denne. Det betyr i gjennomsnitt én i året siden du ble solist i Oslo-Filharmonien som 12-åring. Kan man bli lei av å motta priser etter hvert?

Jeg kjenner alltid på ærefrykt, uansett hva jeg spiller

En fremragende innsats

Festen er over. «Den spennende festen som startet med et skrik på fødeklinikken på Lillehammer og som munnet ut i den siste skål med hjemmesjukepleien i Ringsaker.» Slik startet en tekst som ble publisert på Facebook-siden til Geirr Lystrup, dagen etter at det ble kjent at han hadde gått bort. Samtidig ble den helt nye låten «Spør fjorden» sluppet, som en siste hilsen til familie og alle hans musikalske venner. «Hadde tenkt å legge igjen et helt album med kjærlighetssanger, men fikk ikke ferdig mer enn denne avskjedssangen», skrev 76-åringen i innlegget.

 trubadur, gitarist, komponist og forfatter, og ble et sentralt navn i den yngre visebølgen på 1970-tallet. Han har utgitt mer enn 25 egne album, og har også stått bak en lang rekke bøker og teaterstykker, både for barn og voksne.

Debutalbumet «Ti på taket og måltrostblues» fra 1972 startet under et opphold i Marseille i Frankrike, da den eventyrlystne Lystrup fremdeles var tenåring. 

Mens jeg var der nede, langt hjemmefra, fikk jeg slik behov for å skrive», fortalte han senere. Det behovet forlot ham tilsynelatende aldri.

Spellemannprisen i 1981, 1988 og 2005 – henholdsvis i kategoriene åpen klasse, visesang og barneplate. Han ble også en av flere vinnere for «Våre beste barnesanger 2» (1993), og vant nok en Spellemann for «Fly som en stein» med Hege Rimestad (2003).

Ellers vil nok mange huske ham for «Sørgemarsj for Juan» – en sang om Juan Paredes, et av de siste dødsofrene for Franco-regimet i Spania. Lystrup hadde en rekke låter på Norsktoppen, og samarbeidet med navn som Vårsøg, Kvedar, SKRUK og Det Norske Kammerkor. I 1981 startet han sitt eget plateselskap, som fikk navnet Juni. Han har blitt hedret med TONO-prisen, Prøysen-prisen og Gammleng-prisen, og mottok i 2010 kulturprisen til Hedmark fylkeskommune.

 at han nok hadde mye av kunstneren i seg etter sin far. Faren var egentlig prest, men valgte å satse som kunstmaler. Geirr var også bror til Marianne Lystrup, som i 1974 var med på å starte plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Hele livet engasjerte han seg internasjonalt, og beskrev blant annet den vanskelige hverdagen til inuittene på lp-en «I menneskenes land» i 1979.

Geirr Lystrup vil bli savnet. Hans siste album, «Hender», kom så sent som i mars i år.

Hele livet engasjerte han seg internasjonalt

Geirr Lystrup (1949-2025)

Eirik Blegeberg

Hvem er du? Og hvem kan du tillate deg å være, gitt omstendighetene? Dette er spørsmål som løper gjennom musikerkarrieren til Bruce Springsteen – fra han sendte sin første hilsen fra Asbury Park, New Jersey i 1973 til han skrev «Letter to You» (2020) nesten femti år senere. Han er på leit, og han har alltid vært på leit, etter typete typer og folk flest, etter det 

Men hva som var sant for Springsteen på nittitallet, er ikke lett å si – neppe for Bruce heller. Nittitallet er det famlende tiåret hans som artist, der han etablerte familie med Patti Scialfa og i lengre perioder trakk seg tilbake, for det meste alene og helst uten E Street Band. Samtidig jobbet han kontinuerlig, skrev nye sanger og spilte dem inn for seg selv eller kanskje med tanke på albumslipp – uten nødvendigvis å komme helt i mål hver gang, med mindre veien var målet. Lyden av disse mange skjulte soloarbeidene har ligget bortgjemt i Springsteen-arkivene, fram til nå.

Utgivelsen av sju cd/lp-boksen «Tracks II: The Lost Albums» er en begivenhet, og hovedårsaken er tre tidligere ukjente Bruce Springsteen-nittitallsalbum med hver sin tydelige identitet. For enkelhets skyld kan vi kalle det hiphop-, country- og mariachi-albumene hans – uten at noen av merkelappene er dekkende. For mest av alt gir «Streets of Philadelphia Sessions», «Somewhere North of Nashville» og «Inyo» følelsen av å være splitter nye Springsteen-skiver, spilt inn for rundt regnet tretti år siden.

Historisk sett har ikke alle Springsteen-album føltes som 

, med duoslippet av «Human Touch» og «Lucky Town» i 1992 som det skrikende eksempelet på skivebom. De manglet både personlighet og perspektiv, uten den 

nerven der låtene, rygg mot rygg, løfter hverandre.

Og selvsagt har disse to tabbene bremset ham. For det må nesten være tvilen skapt av duoslippet fra 92 som gjør at «Streets of Philadelphia Sessions» ble liggende i hvelvet, uutgitt. Her har du nemlig et album som dirrer, med noe av den samme fortvila midtlivskrise-spenningen som ligger i kjernen av «Tunnel of Love» (1988), dets åndelige forgjenger.

Over hiphop-aktige beats, akustiske gitarer og synth-drevne moods, helst blå sådanne, vandrer sangene ensomt av gårde, sannsynligvis med hettegenser på – i samme stil som den Oscar-vinnende filmlåtklassikeren «Streets of Philadelphia» (1993), som Bruce skrev til Jonathan Demmes viktige rettssalsdrama om homofobi, «Philadelphia». Albumet er fylt av menneskelige blindsoner, dype hemmeligheter begravet langt under overflaten, jordas undergang, uskjønn utroskap og det ene fallet etter det andre. I min favoritt, «Maybe I Don’t Know», mister protagonisten interessen for partneren sin fordi de aldri kommer nær nok hverandre. Han bærer på en mistro til henne, en usikkerhet som ender i likegyldighet – trolig beslektet med Springsteens egen relasjon til dette låtmaterialet den gang da.

«Streets of Philadelphia Sessions» var en millimeter unna release ved årsskiftet 1994-95, men så begynte Springsteen å nøle. Han følte at han sang for mye om parforhold, igjen og igjen, fra en privilegert posisjon. Han trengte å finne noe annet, utenfor seg selv, som er hvordan han endte opp med å skrive og spille inn «The Ghost of Tom Joad» i 1995, inspirert av John Steinbeck, Woody Guthrie, grenseovergangen mellom Mexico og USA og den nye amerikanske underklassen som vokste fram på åttitallet: de hjemløse.

Selv om ‘L.A. Garage Sessions ‘83’ har sine svakheter, så er det også peak Bruce

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Virgin

Kjærlighet & manifester

The Way of Time

About Ghosts

Moisturizer

Winged Victory

Estuar

Still Shakin’

Utvalgte saker

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Geirr Lystrup (1949-2025)

Bruce Springsteen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nittitallet hans så verst ut likevel.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Virgin

Kjærlighet & manifester

The Way of Time

About Ghosts

Moisturizer

Winged Victory

Estuar

Still Shakin’

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Geirr Lystrup (1949-2025)

Bruce Spring­steen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nitti­tal­let hans så verst ut likevel.

Bruce Springsteen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nittitallet hans så verst ut likevel.