#fff

#000

Kan musikk være medisin for mennesker med autisme, ADHD og Tourettes?

Forskning og følelser

Hva er en cowboy nå til dags? Ole Kirkeng er på saken.

Giddy-up!

Okay Kaya utforsker ubehag, skam og själva livet. Men egentlig ville hun bli klovn.

Innerst i sjelen

Når Gluecifer gjør albumcomeback har de mindre sjokkfaktor og mer finesse.

Tilbake i by’n

Tom Skjeklesæther

På tampen av fjoråret ble jeg fanget av en video på Youtube. Det var «Ain’t That a Trip» med The James Hunter Six, der Hunter selv deler vokalist-jobben med Van Morrison. Det går år og dag mellom hver gang jeg henger meg opp i en musikkvideo, men dette er en danseforestilling som i sannet er en visuell 

Danserne beveger seg gjennom et industrilokale med en presisjon og en oppfinnsomhet av høy klasse og holder deg klistra til skjermen, som det het i gamle dager. Bare å trykke på spill-igjen-knappen.

, fra Colchester i Essex, har holdt det gående lenge – helt fra bandet Howlin’ Wolf and the Vee-Jays ga ut albumet «Cry Wilf» i 1986. På nittitallet var Hunter pubrocker i London, blant annet på legendariske 100 Club.

Og det er grunn til å mistenke at han mener musikken var bedre før, siden han spiller den som om 1950/60-tallet har bitt seg fast i samtida. Men han gjør det med en sånn finesse, innsikt og god smak at «Off the Fence» akkurat nå er et 

 mens verden spinner ut av kontroll rundt oss.

 slo gjennom i USA for tjue år sida med den sykt fengende, Grammynominerte sangen «People Gonna Talk». De har i et tiår vært tilknyttet det fremragende retro-soul-selskapet Daptone, de som har stått bak Sharon Jones og Charles Bradley (Daptones husband spilte for øvrig på Amy Winehouses «Back to Black»). Hunters siste album på Daptone, «With Love», kom i 2022.

Daptones hovedmann, Gabriel Roth, er fortsatt med som produsent på nye «Off the Fence». Plata er miksa av Dan Auerbach og utgitt på hans Easy Eye Sound.

«Two Birds with One Stone» er rumba-soul som planter oss rett inn en annen tid, med piano og trommer og koringer som gir deg lyst på en 

«Let Me Out of This Love» har en groove som holdes på rett kjøl av en hi-hat og en skranglete skarptromme, pluss bandets to saksofonister, mens «Gun Shy» gynges av et boblende orgel, catchy som et virus. Her knipser du med om du vil eller ikke.

«Here and Now». Salige Sam Cooke spisser ører hvor enn han måtte befinne seg, og blir værende for å få med seg «One for Ripley». For dette er soulsanger som er helt i Cookes ånd – fra et album som gjør overgangen fra 2025 til 2026 litt lettere å håndtere på en måte bare musikken kan.

«Off the Fence»

Årgangssoul

Aslaug Olette Klausen

Onomatopoetikon, lydmalende ord, har flere funksjoner. En av dem er å gi uttrykk for en følelse der ord ikke strekker til – i grunn ikke helt ulikt musikk.

Tittelen på andreskiva til den eksperimentelle gruppa Mandy, Indiana, fra Manchester og Paris, er et slikt ord. «Urgh» brukes ofte, særlig i tegneserier, for å uttrykke ubehag, avsky og sinne. Det er også en ganske presis gjengivelse av hvor forstyrrende aggressivt dette albumet låter.

Ikke at debutplata «I’ve Seen a Way» (2023) heller var enkel for øret. De eksplisitte referanse til den franske filmskaperen Gaspar Noés kunstnerskap, diverse dataspill og Dennis Villeneuves «Blade Runner 2049» fra 2017, kombinert med poengterte politiske utspill, var en usedvanlig utfordrende form for cyberpunk. Mektig og mesterlig.

 Mandy, Indiana fortsatt. Men dette andre albumet er også enda likere kvartettens heftige, støyrocka konserter – særlig når det gjelder konfrontasjon, det å komme helt oppi trynet på deg, eller i mer overført betydning: Gi deg et hardt slag i magen.

Dystopien er ikke lenger portrettert som en skrekkelig nær-fremtidsvisjon. Den har form av fysisk realitet. Av luften som dirrer i den vekslende avstanden mellom instrumentene, kroppene som trakterer dem, og opptaksutstyret. Stemmen er et skrik, en forlengelse av et fordreid ansikt. En fremførelse av et pågående traume, og et voldsomt oppgjør med slikt som skaper traumer, for eksempel seksuell vold.

Flere av låtene, som hovedsakelig synges på fransk av vokalist Valentine Caulfield, forteller om overgrep hun har vært utsatt for. Sangene er hennes forsøk på å straffe overgriperen og medløperne i samfunnet. Det 

smerte når de siste ordene på skiva, i «I’ll Ask Her», lyder: 

 får den rettferdige vreden mange urovekkende uttrykk. Ikke minst bidrar perkusjonist Alex Macdougall til at blodtrykket stiger, at kropper kan settes i bevegelse – som i headbangeren «Magazine» og enda mer utover i «Dodecahedron», «Cursive» og hardcore-klubb-stykket «Life Hex». Sistnevnte høres ut som lydsporet til et ekstatisk hedensk danseritual.

Uttrykket får nok en industriell omdreining på «Sicko!», gjestet av New York-rapper Billy Woods. Dette stykket er ikke første gang albumet kan minne om den uhellsvangre stemningen på Golden Palaminos’ kult-album «Dead Inside» (1996). Byen – og verden – som her portretteres av syke synther er i forfall. Implisitt er det et system som må stå for fall.

, er det også noe avmektig over «Urgh». Man kan høre kraftanstrengelsen det er å ikke gi etter for traumene og vende seg innover i skam, men heller kanalisere energien utover, mot aggressorene.

Høres ut som lydsporet til et ekstatisk hedensk danseritual

«Urgh»

Skriker ut

Ida Messel

Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt 

-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.

«When a Flower Doesn’t Grow»

Anmeldelse

Torkjell Hovland

Eg skal vere heilt ærleg og innrømme at eg ikkje hadde forventa all verda då eg fekk høyre om denne utgjevinga: Ein 

på 89 år? Men stemma som møter øyra mine er sterk og vital, og 

Karin Krog skin på denne plata – som ho har ymta om at kanskje blir hennar siste.

Det er melankoli i dei første, snikande akkordane frå gitarist Rob Luft før Krog si stemme kjem inn i såre «Angel Eyes». Låta er ein jazzstandard alle jazzmusikarar har vore innom, og som det finst uendeleg med tolkingar av. Men dette er Karin Krog. Det er klart det er sterkt å høyre ho, fødd i 1937, synge «For All We Know», «You Don’t Know What Love Is» og «Give Me the Simple Life»: Låtar ho har kjent eit heilt liv, og med tekstar som får nye klangbotnar gjennom det livet.

an å overdrive Karin Krog si betydning for norsk jazz. Ho var med på eksperimenteringa og utviklinga som føregjekk i fleire av jazzhistoriens viktigaste tiår, og grunnla Norsk jazzforum. Og dette livet i jazzen har ho med seg inn i studio på «Tomorrow’s Yesterday».

Eg leita fram nokre andre høgdepunkt frå Krog-katalogen i lyttinga. For eksempel «We Could Be Flying» frå 1974, der Jon Christensen og bassist Steve Swallow sin groove på Joni Mitchell-coveren «All I Want» er verdt turen i seg sjølv. Når eg høyrer på «Jazz Moments» frå 1966, høyrer eg den same karakteren, den same kule energien og nesten humoristiske snerten i synginga hennar på plata frå 2026 – 60 år seinare.

 i to. På A-sida er, i tillegg til gitarist Rob Luft, også saksofonist John Surman med – hennar nære samarbeidspartnar over fleire tiår (og sambuar). B-sida har fått ei anna klangleg ramme gjennom vibrafonist Rob Waring og pianist Erlend Slettevoll.

Samspelet med medmusikarane hennar er inspirert og lyttande. Men det er Krog si uttrykksfulle stemme som ber plata. Lytt til den rytmiske leiken og fraseringa på nemnde «Give Me the Simple Life», eit spor som er verdt ein liten studie i seg sjølv: Ho er frampå, bakpå – går inn og ut av 

. Det er ein leik som minner nettopp om cymbalspelet til hennar tidlege trommeslagar Jon Christensen. Og ho gjer det så lett og naturleg, fordi dette musikalske språket ligg så djupt i ho.

 flørtar ho med den kjende ekkoeffekten ho nyttar på klassikaren «Joy» (1968), før ho ler seg ut av låta etter siste frase er sunge. Slike nostalgiske hint er her nok av, og «Tomorrow’s Yesterday» kjem med historisk bagasje. Men denne plata er først og fremst ei sjølvstendig, frisk og vital musikalsk oppleving.

Mot slutten av plata, på «Jubilee», syng Krog med ei djupne i stemma som er rik, trygg og sårbar på same tid. Og i det eg høyrer det, prøvar eg å ta det innover meg igjen: Det er over sytti år sidan ho gjekk på sine første jamsessions.

Ei sjølvstendig, frisk og vital musikalsk oppleving

«Tomorrow’s Yesterday»

Stemme, samspel

Eirik Blegeberg

Sangstemmer treffer ulikt, og det er ikke alltid like lett å sette fingeren på hva som skiller nervesagen fra sangeren med nerve. For egen del har den spinkle stemmen til Ratboys-frontkvinne Julia Steiner vært et ørlite problem siden jeg ble oppmerksom på Chicago-bandet, og særlig etter gjennombruddet deres i 2023. Den gang, med Chris Walla-produserte «The Window», viste de seg som et sammensveiset (indie)rockeband, skrev som et band, spilte som et band og hørtes ut som et band. De ble omsider mer enn et verktøy for gitarduoen som er i kjernen av kvartetten: Steiner og hennes ektemann Dave Sagan, de to som grunnla Ratboys for 16 år siden.

fra nye «Singin’ to an Empty Chair» framstår Steiner umiddelbart som rett frontfigur i rett setting. «Open Up», med tekst av vokalisten selv, kommer fra et sårt sted, ensom i tosomhet, der hun synger til ham: 

Pick all the locks inside our head / It takes a while, in your defense / But I got lots of time / So, what’s it gonna take to open up tonight?

Hun vet egentlig det udramatisk dramatiske svaret (han kommer ikke til å åpne seg i kveld heller), mens Sagans gitar slynger seg rundt henne og Bandet med stor B overøser den magre stemmen med fuzza og feit lyd. Fra en forsiktig innledning til et massivt mellomparti: Det er den ideelle innpakningen av en røst som må spilles god.

 søsterband er Wednesday (som spilte i Oslo i går), men spennet i uttrykket deres har vært mindre. Men her strekker de sin countryfiserte janglerock over både sju- og åtteminuttersmerket på ekspansive «I Just Wanna Know the Truth» og «Burn It Down», og videre inn i låter med base i hurtig powerpop og mer nedpå indiefolk.

Trondheimsbosatte Walla produserer igjen. Han får ofte nok fram nyansene i banddynamikken, lar sangene puste helt til de skal bli klaustrofobiske, som når «Light Night Mountains All That» runder av med 

Verre er det når Steiner blir stående mer alene, som i den avsluttende countryvalsen «At Peace in the Hundred Acre Wood». Der får jeg lyst til å rope 

 Men hun tar ikke i – uten at jeg er sikker på om problemet er meg eller henne.

«Singin’ to an Empty Chair»

Ratboys åpner opp

Endre Dalen

Raf Saperra er født og oppvekst i Sør-London med foreldre fra Pakistan. Som så mange andre britiske artister er musikken hans tungt fundert i en global familiebakgrunn – og lokal oppvekst. Han inntok for alvor den engelske musikkscenen og sørasiatiske diasporaen med det imponerende albumet «Ruff Around the Edges» i 2023.

Med årets «Venomz II» virker det som om han er på vei inn i USA, i hvert fall stilistisk. For noe har gått tapt siden det tre år gamle debutalbumet – som var en kaotisk miks av airhorns, bhangra, UK garage, afroswing og alle mulige innfall fra den urbane britiske virkeligheten. «Venomz II» er nemlig en tryggere union av bhangra og hiphop.

 er soloartist, er dette albumet kollektivt utformet, utgitt på Nas’ plateselskap Mass Appeal. Bobby Kang og Taj Aulakh er framtredende sidekicks, her er flere New York-rappere på gjestelista og kung-fu-samples av godt, gammelt Wu-Tang Clan-merke. Trommene er for det meste boom bap-formatert, mens strengeinstrumentet tumri og perkusjonsinstrumentet dhol gir musikken en jordnær følelse som den kunne trengt mer av.

«Jeg hørte på [rapperen] Giggs på bussen, bhangra hjemme», har Saperra uttalt. Og det er når sistnevnte får drive låtene framover at de blir mest spennende og energisk, som på avsluttende «Pend Khalli». Den har et aldri så lite crossover-potensial, og gjør at bhangra – igjen – kan bevege seg litt nærmere den globale mainstreamen.

«Venomz Vol. II»

Mellom verdener

Marius Asp

På sitt beste maner den svenske kvartetten Dina ögon fram uforglemmelige minner fra skandinaviske seinsommernetter som aldri fant sted – i det minste ikke på fullt like sofistikert og stilrent vis som dette lydsporet skulle tilsi.

Men midt i deres miks av veloppdragen psykedelia og feberdøsig funk er det også noe spesifikt 

på gang i dette universet, både i melodiføring, temperament og sound. Hør for deg det barokke 70-tallssoulbandet Rotary Connection oppvokst på Saltkråkan, eller et brasiliansk hipsterband flaska opp på Abba, og du nærmer deg noe.

 pladask for Anna Ahnlunds rike vokalharmonier og bittersøte tekster, men det er lyden av et suverent 

, ellers bestående av Daniel Ögren (gitar og tangenter), Christopher Cantillo (trommer) og Love Örsan (bass), som gjør at de fire stikker seg ut i en stadig tettere befolket retrosoul-sjanger.

Sånt blir det gode plater av. Særlig de to første utgivelsene, det selvtitulerte debutalbumet fra 2021 og «Oas» (2023), har fått kjørt seg tungt i ymse sommerlige sammenhenger. Tredjealbumet «Orion» var heller ikke dumt, om enn tyngre til sinns – og noe fattigere på de uforglemmelige låtene. På «Människobarn», bandets lengste utgivelse hittil, fortsetter utviklingen i samme retning.

 tittelsporet setter umiddelbart blåtonen fra coveret. Over delikate mollakkorder synger Ahnlund dagsaktuelt om «när kärlek och frihet blir till makt och kontroll»: 

Är du nöjd nu, människobarn? Det finns inget mer att erövra, inget mer att se

Andre høydepunkter teller håpefulle «Grå labyrint» (

Sjung! Sjung om mazariner och te/ Sjung om pelargoner bredvid / Sjung om det där som inte gått i lås än

) og sofistipop-perler som «Du ska va kvar» og «Hack i häl». Mer poetisk uhygge manes fram mot et bakteppe av abstrakt discosoul på «Margaretas sång»: 

Hungrig hyena bakom hörnet / väntar in / med dina gulliga små kläder / ett gulligt svin.

 av skalaen befinner «Verdandi» og «Du tappa dä» seg – førstnevnte med en malplassert eim av garasjerock, sistnevnte med en keitete kristenpop-energi som sikkert vil more enkelte. Av og til blir de melodiske vendingene for smarte og akkordskiftene for abrupte for sitt eget beste, som på ellers rørende «Varandra».

Du skal være passe moden for et sinnemestringskurs om musikken til Dina ögon gjør deg aktivt forbanna. Og de sterkeste låtene på «Människobarn» er på nivå med tidligere høydepunkter i katalogen. Det kunne godt vært flere av dem.

Hør for deg et brasiliansk hipsterband flaska opp på Abba

«Människobarn»

Rusk i ögon

«Laughter in Summer» er en spesiell utgivelse for Beverly Glenn-Copeland. Den nå 82 år gamle artisten kommer stadig lengre i sykdomsforløpet med demens, og låter som «Harbour (At Hotel2Tango)» – en gang skrevet som bursdagspresang for kona – har her blitt improvisert etter minnene som er igjen. Albumet er et kjærlighetsbrev mellom ektefellene, for å hedre og bevare minnene de har skapt sammen gjennom et liv. I tekst og lyd har de møysommelig og nostalgisk bygget opp scener som fra en festlig sommerdag – morgen til kveld: døse av i hagen blant insekter og blomster, eller danse barføtt på plattingen etter at de siste gjestene har gått. Nei, dette er ikke saker for de lettrørte.

«Laughter in Summer»

Musikkanmeldelser

Ida Madsen Hestman

En myte har levd lenge om at de gærneste og mest kreative rockemusikerne selvfølgelig må ha hatt ADHD eller vært «på spekteret». Det er ingen bombe at Ozzy Osbourne hadde ADHD. Emopunk-stjerneskuddet Yungblud, impulsive Dave Grohl og poprap-provokatøren Doja Cat har også vært åpne om sine ADHD-diagnoser. Men visste du at Lily Allen ble diagnostisert med ADHD som 37-åring?Eller at Billie Eilish har Tourettes syndrom, mens popmusikeren Sia har autisme? Stadig flere artister snakker ut om sine såkalte nevrodivergente diagnoser, i takt med økt forskning på feltet og en større forståelse i samfunnet for denne typen personlighetstrekk.

sikter til en nevrologisk utvikling der hjernefunksjonen anses som atypisk. Det vil si at nevrodivergente skiller seg fra 

personer. De tilstandene som ofte faller inn under begrepet nevrodiversitet, er Tourettes, autisme og ADHD. Tilstandene kan skape utfordringer med kommunikasjon og regulering av følelser, når man må forholde seg til en verden som kanskje ikke alltid er slik man selv opplever den.

Men hva har det å si at stadig flere, også artister og musikere, er åpne om å være nevrodivergente? Og kan det være at nevrodivergente får mer utbytte av musikk til å regulere følelser og fokusere, sammenlignet med nevrotypiske personer?

Ja, mener trommeslager Tomas Järmyr. For ham er svaret åpenbart. Han tror mange med nevrodivergente diagnoser velger en kreativ vei i livet, som musikk, fordi det gir mer ro og konsentrasjon.

– Jeg slo i stykker ting og satte fyr på ting. Hadde jeg ikke hatt noe å banke på etter skolen, så vet jeg ikke om jeg hadde vært så koselig å ha noe med å gjøre, forteller han.

Trommisen har satt sitt eksplosive preg på flere prosjekter, som Trondheim Jazzorkester – men er kanskje mest kjent for å slå trommer for Motorpsycho, før han begynte på sitt eget soloprosjekt. Han fikk diagnosen Tourettes syndrom allerede som niåring.

– Instrumentet har alltid vært ekstremt viktig for å få forløst det som ligger og ulmer. Jeg holdt mange ting inne og kom hjem og bare slo ut all skiten. Etter hvert har det blitt til noe som ikke bare gir meg et utløp, men også et uttrykk, sier Järmyr.

I fjor kom han ut med et eksperimentelt og meditativt album – ganske motsatt av den sinnsstemningen han selv mener han ofte har kjent på. Albumet, kalt «Entrails», er et univers av cymbaler. Järmyr har tenkt mye på hvor viktig lydhar vært for ham, både med tanke på diagnosen og det å få utløp for følelser, men også når han har opplevd stressede situasjoner som har gjort at han har fått tics (ufrivillige, gjentatte bevegelser eller lyder, red.anm).

Instrumentet har alltid vært ekstremt viktig for å få forløst det som ligger og ulmer

Hjernen er alene

Frida Fliflet

Hallo, Andréa! Er du tilbake fra Trondheim Calling?

– Ja, det var veldig fint. Vi spilte på Byscena på lørdag, så det ble en slags pre-slippkonsert for albumet.

Du har lenge vært å høre i flere norske artister sine band, for eksempel Bård Berg eller Ragnhild Moans soloprosjekt, Ragnhild og. Ikke minst har du jobbet som filmkomponist, produsent og studiotekniker. Men nå albumdebuterer du som soloartist?

– Ja, de siste årene har det blitt andre ting: Jeg har jobbet i studio og jobbet en del med filmmusikk. Parallelt har jeg skrevet egne greier, uten å bli helt fornøyd – men nå følte jeg meg klar.

«Another Bad Idea» rett og slett en slags personlig kaos-tilstands-plate? Eller en aksept av dette kaoset? Jeg hadde et definerende øyeblikk for et par år siden da jeg gikk gjennom et tungt brudd med en jeg hadde vært sammen med siden ungdomstiden, og etter noe sånt må man finne litt ut av hvem man er. Jeg gikk fra å bo i en leilighet med bil og alt på stell, til å bo i en koffert og sove på sofaen hos venner. Det ble kaos i livet. Og det må man akseptere.

Du var medkomponist av soundtracket til NRK-serien «Makta», som fikk pris på festivalen Cannesseries og Harpa-pris i Berlin. Hva er den største forskjellen på å komponere til bilder og komponere rein lyd?

– Med film eller serier har man har en del ting å forholde seg til: mennesker, et team, regi, manus, produsenter … man hopper på deres idé og blir med inn i deres univers. Når man jobber med bilder blir også 

i musikken veldig tydelig. Det har gjort meg mer bevisst, og vært veldig spennende å tenke på når jeg jobber med egen musikk: Hva vil jeg når denne låta starter, hvilke følelser får folk av å trykke på play her?

Nå lager jeg musikk til en dokumentar, og det å tenke på hvilke instrumenter jeg kan bruke, hva som er paletten, hva som hører hjemme i dette universet, er begrensende på en bra måte. Hvis man aldri har noen rammer, men kan gjøre alt man vil hele tiden, er det vanskelig at ting blir helhetlige.

Du jobber også som produsent og studiotekniker. Det er et arbeid som kvinner har vært voldsomt underrepresentert i – de siste undersøkelsene jeg finner, som er et par år gamle, anslår at bare 1–2 prosent av musikkprodusenter er kvinner. Har du noen teorier om hvorfor det er sånn?

Vi ville ha kontroll over egen musikk og egne rettigheter

Kaoskontroll

Magnus Andersson

Adam Hickox tiltrådte som sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester & Opera etter sommerferien i fjor. Mitt hovedanliggende i Olavshallen var derfor å se ham. Men så spilte jo også fiolin-fenomenet Vilde Frang, og hun kan vanskelig oppsummeres i en setning eller to. Få musikere har like mye på hjertet og en like raus musikalsk personlighet. Jeg mener at hun er en av den klassiske musikkens aller største akkurat nå, og da skal du vite at målestokken er hele verden. Samtidig opplevde jeg henne som enda mer moden nå enn sist jeg hørte henne.

av Béla Bartók, skrevet på slutten av 1930-tallet. Verket er noe av det vanskeligste som finnes for en fiolinist. Andre komponister har skrevet mer heseblesende løp, sprang og dobbeltgrep, men Bartóks alternative måter å omgås tonaliteten på gjør at alt ligger vanskelig til på instrumentet. Her viste Frang også at verkets vesen består av klangfarger.

Jeg har tidligere opplevd at det nedtonte hos Frang er en forutsetning for å få fram nyansene i musikken hun spiller. Nå lurer jeg på om hun ikke har enda mer tæl enn tidligere, med en større tone, mer kraftfull vibrato og en bedre evne til lett å sveve over orkesteret.

også opplevd henne omtrent som et forundret barn som går på oppdagelsesferd i frasene. Slik var det ikke i Trondheim, der det var vanskeligere å gjenfinne den samme spontaniteten hos henne. Men istedenfor presenterer Frang en forståelse for klang og farge som med presisjon viser at Bartók sonderte psykologiske dybder i sin andre fiolinkonsert.

Jeg kunne gjort dette mer teknisk ved å snakke om sarte hviskinger, overlegne dobbeltgrep, fraser som bar dit de skulle, hennes sammenbinding av små tonegrupper og så videre. Summen er uansett at dette er noe av det beste jeg har hørt fra en fiolinist på en scene.

 har flere lekre orkestreringsdetaljer innledningsvis. Hickox tok vare på dem ved å finne ulike retoriske betoningsmønstre, sammenliknet med flere referanseinnspillinger der de 

fokuserer på pen klangfarge. Generelt hadde Hickox flere måter å forme tidens retoriske forløp på: som at førstesatsens seks åttendedelstakt noen ganger sildret fram knapt uten betoninger, hvordan taktarten andre ganger ble regelmessig med betoninger på de tunge taktdelene, altså én og fire, og ikke minst hvordan det ofte var de musikalske figurene som avgjorde hvor betoningene skulle sitte.

Med dette vant Hickox min tillit, til tross for orkesterets skavanker. Jeg ønsker meg nemlig mer av presisjon og utvikling fra orkesterets side, som i avslutningen på den andre satsen. Der kom de milde akkordene ujevnt før strykerne fant fram til en god samklang. Hva som skyldes kulturen i orkesteret og direksjonen til Hickox, skal jeg la være usagt. Men han har altså vunnet tilliten min, fordi han behersker musikkens viktigste parameter: tid.

, der orkesteret danset fram i en valselignende takt (egentlig 6/4-takt). Likevel holdt Hickox uvanlig lenge på noen toner, noe som lagde en enda mer levende danserytme. Hickox har pondus, og forandret takten (basert på tre grupper av to fjerdedeler) på en måte som gjorde at det svingte til tusen.

Under sjefdirigenten tok orkesteret vare på de store høydepunktene gjennom å holde tilbake musikken, vente litt, for å skape interessante rytmer, men også for å vektlegge varierte strukturelle forandringer.

Dette er noe av det beste jeg har hørt fra en fiolinist på en scene

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Off the Fence

Urgh

When a Flower Doesn’t Grow

Tomorrow’s Yesterday

Singin’ to an Empty Chair

Venomz Vol. II

Människobarn

Laughter in Summer

Utvalgte saker

Mange nevrodivergente, med diagnoser som Tourettes, ADHD eller autisme, har liknende erfaringer med musikk: Den fungerer som medisin.

Andréa Louise Horstad er en sjelden kombo av produsent, tekniker, bandmusiker, filmkomponist – og nå soloartist, under navnet Andie Loui.

Vilde Frang er en verdensstjerne, men også Adam Hickox imponerte med TSO.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Off the Fence

Urgh

When a Flower Doesn’t Grow

Tomorrow’s Yesterday

Singin’ to an Empty Chair

Venomz Vol. II

Människobarn

Laughter in Summer

Mange nevro­di­ver­gente, med diagnoser som Tourettes, ADHD eller autisme, har liknende erfaringer med musikk: Den fungerer som medisin.

Andréa Louise Horstad er en sjelden kombo av produsent, tekniker, bandmu­siker, filmkom­ponist – og nå soloartist, under navnet Andie Loui.

Vilde Frang er en verdens­stjerne, men også Adam Hickox imponerte med TSO.

Mange nevrodivergente, med diagnoser som Tourettes, ADHD eller autisme, har liknende erfaringer med musikk: Den fungerer som medisin.

Andréa Louise Horstad er en sjelden kombo av produsent, tekniker, bandmusiker, filmkomponist – og nå soloartist, under navnet Andie Loui.

Vilde Frang er en verdensstjerne, men også Adam Hickox imponerte med TSO.