#fff

Zach Top ser bakover for å ta country­musikken inn i en ny framtid.

Mann for sin hatt

Bonnie Prince Billy ville egentlig ikke slippe flere sanger ut i denne vonde verden.

Trubadur i turbulens

Som plateartist var Erik Bye aldri mer ­imponerende enn helt til slutt, på «Støv og stjerner».

Høvding i hundre

Rytmisk ­Musikkonservatorium i København fyller 40 år. Skolen høster stadig flere lovord – og kritikk.

Utdanning i endring

Chris Monsen

Kontrabassisten og barytongitaristen Nicolas Leirtrø har tilsynelatende vært til stede overalt hvor ung, spennende jazzrelatert musikk har funnet sted de siste årene. Som gitarist er han del av kraftjazztrioen I Like To Sleep og nifse, atmosfæriske Teip Trio. Som kontrabassist har han blant annet vært sentral i Amalie Dahl’s Dafnie, spilt pop-jazz med den talentfulle trommeslageren Veslemøy Narvesen, og buldrende frijazz med veteranen Mats Gustafsson.

Leirtrø solodebuterte i fjor med «Cherry Blossom», en utgivelse med syv improvisasjoner for kontrabass, kun utgitt på kassett og digitalt. Men han hadde mer på gang, noe som snart åpenbarte seg under tittelen «Action Now!» Dette er et audiovisuelt prosjekt – en hyllest til langsomme kreative prosesser – som innbefatter en serie med grafiske trykk, lagd av Leirtrø selv, og musikk utformet fra Leirtrøs grafiske notasjoner.

Til å tolke og fremføre disse notasjonene fikk han med seg nevnte Gustafsson og Narvesen, og i tillegg den anerkjente britiske pianisten Kit Downes.

 i fjor spilte de inn musikken som nå foreligger som albumet «Entrance». Som substantiv kan ordet bety «inngang» eller «entré»: en naturlig tolkning i denne sammenheng, all den tid dette også er navnet på åpningssporet.

«Entrance» utfolder seg fra Gustafssons luftige fløytetoner, svevende orgel fra Downs, lette strengeplukk fra Leirtrø og så vidt berørte cymbaler. Etter hvert tiltar den i styrke og får en mer håndgripelig form når Gustafsson går over til saksofon. Stykket blir som en åpning inn mot resten av albumet: Her er musikk som har i seg flere elementer av Leirtrøs tidligere musikalske arbeid. Samtidig er det blitt noe helt spesielt. Mye er mørkt og dystert, men det er også trollbindende.

 nettopp bety å «bringe i transe», «henrive» og «trollbinde». Det var også opplevelsen jeg satt igjen med etter å ha sett bandet live i fjor, og som de nå har klart å videreføre i innspilt form. Musikken drar lytteren med i hypnotiserende mønstre, ofte med Leirtrøs standhaftige bass som pådriver, men også med melodiske motiv som innsmigrer seg i øregangene – før man med ett blir kastet ut i veldige virvelstrømmer.

På låta «Action Now» er bassriffet nærmest drønnende, insisterende. Trommene har en nesten rock-artet beat som Gustafsson og Downes først spiller sørgmodige, lange toner over. Det dystre og faretruende ligger i bakgrunnen på mye av albumet, og av og til, som her, trer det frem i forgrunnen og bruser opp i viltre utbrudd og dissonans – eksempelvis med Gustafssons skjærende saksofonhyl – der de involverte strever med å gjenvinne kontroll.

Men det er ikke noe fatalitet å spore her. Selv om avsluttende «End Dance» antyder at man nærmer seg en slutt, så møtes denne med pulserende rytmer, ivrende byks og utrop. Enden er nær. Til kamp nå!

«Entrance»

Til aksjon!

Ida Messel

Han kan godt ha sittet i et luftig innspillingsstudio i en tidligere herregård i Provence, Morrissey – omgitt av vinranker og fjerne alpetopper. Faktum er likevel at han høres ut som den siste gjenværende gjesten på karaoken på danskebåten. De andre har for lengst gått ned til lugarene sine, men under innseilingen sitter én skikkelse igjen i det glorete lyset. Han har en altfor åpen skjorte og en hånd som bare så vidt gidder å holde mikrofonen opp mot munnen over de generiske gitarlydene:

I wanna move away from those who stare at screens all day / I want to speak up and not be trapped by censorship / In search of wisdom so much wiser than my own.

Når Steven Patrick «Moz» Morrissey fra Manchester – tidligere frontmann i legendariske The Smiths – vender tilbake med sitt første studioalbum på seks år, er det en dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen. «Moaning session», kaller Nick Ruskell i The Telegraph det. «Do not listen to it», slår Grant Sharples fast i nettmagasinet Paste. Har anmelderne glemt hvem de faktisk har med å gjøre?

 er bygget på grunnmuren av Morrisseys egne utålelige personlighet. Det er likevel ikke til å stikke under kaféstol at selv om The Smiths sikkert er all verdens hipsterbaristaers desiderte favorittband, er sjefen sjøl – i beste fall – vanskelig å ta stilling til. Morrissey har støttet Nigel Farage (leder av det høyrepopulistiske Reform UK), antydet at Londons muslimske ordfører Sadiq Khan «ikke kan snakke ordentlig», og omtalt kinesere som «en underart».

I låta «Notre-Dame», spilt live siden 2023, gjør han kirkebrannen til ytre-høyre-symbolikk: 

We know who tried to kill you / Notre-Dame, we will not be silent.

 Selv om teksten er endret siden liveversjonen, ligger fortsatt en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori under – at muslimske terrorister sto bak brannen, og at liberale politikere skjuler det.

Det rent låtskriver-tekniske glimter greit til andre steder i albumet, med innbakte pekere mot tidligere låter. Det er som om historiene har fått et nytt kapittel, som måten «Headache» følger opp «Will Never Marry» (1990). På samme måte følger «Zoom Zoom the Little Boy» opp dyrevelferdskvedet «Meat Is Murder», hvor Morrissey nær sagt innlosjerer hele faunaen i arken sin

 «Boulevard» besjeler gata han går i på en fiffig måte: 

No one will ever see me this close, this soused / As drunk as skunk and sunk / Just you / Boulevard,

synger han, som i en oppfølger til «On the Streets I Ran» fra 2006.

Tematisk er vi hjemme i velkjent Moz-habitat: ironisk selvmedlidenhet, romantisk misantropi og den evige følelsen av å stå utenfor. 

She tells you you’re not good enough, not rich enough / Not man enough, not fast enough / Not you enough, you don’t joke enough / Because you just do not take coke enough, 

som han synger på «Kerching Kerching». Låta resonnerer tilbake til «I Know It’s Over» fra 1986: 

If you’re so funny / Then why are you on your own tonight?

beskriver i selvbiografien sin, var han i utgangspunktet en nerd som lengtet etter å bli en del av musikkhistorien – kanskje for å kompensere for mer asosiale personlighetstrekk. Han dyrket David Johansen og New York Dolls, og forgudet Roxy Music – som han for øvrig gjør et temmelig middelmådig cover av på «Amazona». Låter som den, eller «Lester Bangs» reflekterer Moz’ musikalske oppvåkning, samtidig som han prøver å skrive seg selv inn i samme fortelling.

Sistnevnte er en fiffig ode fra rockestjerna til rockekritikeren. Den er også et lite blikk i bakspeilet for Morrissey, og en litt motvillig innrømmelse om å lengte etter å bli sett. Bangs, den ikoniske Rolling Stone- og Creem-skribenten, døde 30. april 1982. Det var måneden før The Smiths kom sammen for første gang, etter at Johnny Marr dukket opp på dørstokken til Morrissey i Manchester og spurte om de skulle starte band.

En dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen

«Make-up Is a Lie»

Denne kjipe mannen

James Blake åpner sitt niende album siden den selvtitulerte debuten i 2011 med: 

En transponert, fordreid vokal blander seg med den naturlige stemmen hans, i det som ligner på en mekanisk framprovosert stotring, over tvilende synthpads. Hver gang det beveger seg mot muntert blir det mørkt igjen, og vice versa. Det er dunkelt og uhyggelig, men ikke uten antydning til håp.

I don’t know how we got here / But I think we might be sleeping / I think we might be walking / To the death of love

, fortsetter han i låta etterpå. Lite tyder på at han sikter til forholdet til kjæresten Jameela Jamil, all den tid de har drevet PR-kampanje for albumet på sosiale medier, som går ut på å erklære sin kjærlighet til hverandre. Låt nummer tre, kalt «I Had a Dream She Took My Hand» handler derimot om henne.

 å handle om måter kjærligheten fungerer som hegnende skjold rundt hovedpersonen i en tid der verden er fæl.

, søtt, men mye av poenget i denne omgang er at Blake vil bli mer personlig, og styre kommunikasjonen med publikum selv. Etter 15 år i det store musikklivet starter Blake nemlig eget plateselskap, Good Boy Records, for å få så mye kreativt armslag som mulig. Det skyldes også at han er blant artistene som har knekt strømmekoden best, og rett og slett ikke ser behovet for å være tilknyttet de svære plateselskapene lenger.

Kreativt albuerom til tross: med summende basser, 2-step-rytmer plukket fra hverandre og overbearbeiding av Balkes sjelfulle vokal, kjennes denne plata som en av hans mest forutsigbare til nå.

 Flinkisen og virtuosen er oppvokst med musikerforeldre i London, klassisk opplært i piano fra barnsben, og videre gjennom en populærmusikk-grad fra Goldsmiths. Han har en stemme av gull og diplomatpass i den alternative sjangerverdenen. Kan Blake noensinne tråkke helt feil?

Kanskje bare når han repeterer seg selv for mye. Måten stemmens soul-kapasitet skal møte sin mekaniske motsats i det lavoppløselige, summende, trommemaskin-dirigerte arrangementet på «Through the High Wire», er et eksempel på det. Det samme er 

i «Days Go By» og den oppskriftsmessige britiske rap-featuren på klubbpop-låta «Doesn’t Just Happen» med Dave. Den har blitt i overkant gjenkjennelig nå, denne 

lydkonstruksjonen av en fjær (vokalen) som stryker deg forsøksvis helbredende over ansiktet midt i et migreneanfall (arrangementet).

 fra «Playing Robots Into Heaven» (2023) er med på den ekstatiske «Rest of Your Life». Det friskeste albumet har å by er likevel når uttrykket blir mer instrumentalt og band-preget, slik som i «Trying Times». En sprø og tydelig skarptromme dirigerer myke gitarstrenger, og danner et varmt, behagelig teppe bak stemmen. Det er ikke så mye vokale sprell eller store krumspring her, i stedet ligger styrken i den nesten-brudevals-aktige enkelheten.

På «Make Something Up», «Feel It Again» eller «Just a Little Higher» er fokuset også mer ensidig rettet mot stemning og fine melodier, der lydbildene har plass til å puste. Det er når James Blake – på papiret – er mest oppskriftsmessig at han overrasker mest.

#000

«Trying Times»

Verdenssmerte

Ida Madsen Hestman

Den dype bassen runger i kroppen, før en monstrøs growling kommer inn og tar over, som lyden av et indre som har bukket under for mørke krefter. Låta «Den svake mannen» setter tonen for Rosa faenskaps oppfølger til deres kritikerroste debutalbum «Jeg blir til deg» fra 2023.

Svartmetall-trioen er en motvekt i en sjanger med litt vel mye testosteron og usunne høyrevridde tendenser. De er uttalt på venstresida, de feirer skeivhet og likhet, og retter frustrasjonen sin mot homofobi, kapitalisme og fascisme.

 seg med andre ord ikke til ro med å se på at verden gradvis blir mer og mer dystopisk. Albumet er en påminner om at man alltid må jobbe for å bevare noe godt – det være seg venner, kultur eller demokrati. Denne innsikten speiles i svartmetallens mørke, samtidig som de henter inspirasjon fra andre (mikro)sjangre innen punk og metall.

Det er en sårbarhet som preger låtene her, som når trommene gyver løs som et maskingevær mens en rolig melodi svever over i et sørgmodig landskap. For melankolien tar tidvis bolig i musikken, gjerne når den strippes helt ned – hør bare på mellomspillet i «Klarhet i kaos» eller introen til «Famler i hatet».

Om tekstene er vanskelige å tyde gjennom den massive lydveggen, er «La barna leve», som tittelen sier, ganske åpenbar. 

 ropes det ut i refrenget med eksplosivt sinne over fjetrende riff.

oppleves både nihilistisk og optimistisk, etter bandets uttalte intensjon. Det veksles mellom tankefulle partier og kamplysten energi, fra ensomt og kaldt til opprivende og glødende. Samtidig er låtene usedvanlig fengende.

Sistesporet, «Jeg våkner snart», er en over ni minutter lang finale som oppsummerer plata, der raseri, frykt, sorg og mer til møtes. Det gjentakende ropet 

 blir mer kraftfullt for hver gang det repeteres, som om det var et ekko fra ens egen desperate underbevissthet. Samtidig føles det sprøtt nok som en trøst i en absurd virkelighet.

«Ingenting forblir»

Lys våken svartmetall

Sentralt på den amerikanske cellisten Tomeka Reids nyeste album er ulike form for bånd. Familiære, vennskapelige, kunstneriske og geografiske. Albumomslaget er prydet av bilder av Reids oldemor, bestemor og tante, og ellers er jo båndene hun har knyttet til kvartetten sin viktige.

De fire faste medlemmene i Reids jazzgruppe har spilt sammen på plate siden 2015: kontrabassisten Jason Roebke, gitaristen Mary Halvorson og trommeslageren Tomas Fujiwara. Båndene dem imellom har blitt stadig tettere ettersom årene har gått, noe som gjenspeiles i det uanstrengte samspillet, der de nær sagt avslutter hverandres setninger.

 Reid i mer utstrakt grad pizzicato, og det gir musikken et enda mer elastisk, sprettent preg enn tidligere. Ja, det er som om de tre strengeinstrumentene danser, hopper og hinker mellom hverandre, med trommene som oppjager.

Tittel- og åpningslåten eksemplifiserer dette så godt som noe. Fujiwaras rapp på trommene antyder en letthet som Reid og Halvorson understreker i motivet de spiller i tandem. Roebke byr på et liknende kontrapunktisk tilsvar til dette. I soloene fortsetter denne dansen.

Stykkene «a(ways) For CC and CeCe» og «Silver Spring Fig Tree» følger ­liknende mønstre i ­samspillet. Så også «Oo long!», et høydepunkt. «Under the Aurora Sky» er derimot stillferdig og ­atmosfærisk, og inneholder et av få strekk der Reid spiller med bue, i en sår og vakker solo.

«Dance! Skip! Hop!»

Skipper videre

Eirik Blegeberg

Hvis musikken til Harry Styles (32) bare hadde være halvparten så friskt frampå som antrekkene hans, ville han vært i popens fortropp. Men slik er det jo ikke – du hører liksom ikke hvor gøyale bukser han har trukket i. Samtidig skal det vondt gjøres å mislike en superstjerne som er såpass opptatt av å 

. For Harry er da en god gutt, en svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet. Men veldig 

at han her nevner LCD Soundsystem som en av referansene til «Kiss All the Time. Disco, Occasionally», Styles fjerde soloalbum etter at One Direction ble satt på pause for ti år siden. James Murphys LCD slo nemlig gjennom med «Losing My Edge» tidlig på 2000-tallet, og var lenge det mest 

danserockband. I «Losing My Edge» gjør Murphy narr av sin egen frykt for å miste kulturell relevans i riktige kretser. Han trenger ikke å være redd lenger, relevansen er borte.

Ikke at Harry Styles har ødelagt for LCD Soundsystem – det har de gjort selv, ved å bli til en evig turnerende oldies-maskin som ikke har sluppet en ny plate siden 2017. Det er bare påfallende at Styles har valgt å hoppe på LCD-toget først nå, såpass mange år for seint. Men her er vi, litt bakpå, mens Styles sverger til både romantikk og en anelse disco, 

mye disco denne gang, men noen deilige drypp er det – blant annet i åpningssporet og første singel «Aperture», med housepiano, gospelkor og det nærmeste vi kommer LCD Soundsystem i løpet av disse 42 minuttene. Den sangen er nesten til og med 

, særlig hvis gospelkoret hadde fått enda mer plass. Det gjør de nemlig i konsertfilmen som ble sluppet på Netflix forrige helg: «One Night in Manchester», med et ferskt opptak fra den røde byen.

Slik jeg opplever liveversjonene av «Aperture» (det er to av dem), avslører de hva som egentlig bor i låta, bare den blir framført euforisk nok. I albumversjon er den litt blassere enn hva den hadde trengt å være, akkurat som deler av albumet ellers. For selv om det er hyperproft i alle ledd – fra den snertne perkusjonen i «Ready, Steady, Go!» til strykerne i «The Waiting Game» – sklir også enkelte sanger forbi uten å bite hardt nok fra seg.

som vanlig med Kid Harpoon og Tyler Johnson. De har ikke helt klart å nappe noen «As It Was» (2022) opp av hatten – en av virkelig gigantiske hitlåtene fra dette tiåret. Men «American Girls» har i det minste det store stadion-potensialet, og «Taste Back» har det nydelige, lettbeinte refrenget som er en slags Styles-spesialitet – med en tekst om en upålitelig eks med hvitt i nesa og litt for mye i glasset.

Det må ellers poengteres at Styles’ tekster er habile, særlig hvis dette skal vurderes som voksenrocka teenpop (og det skal det vel kanskje?). Han er muligens den nest rikeste unge musikeren i Storbritannia (etter Ed Sheeran), men har – utrolig nok – ikke mistet grepet om virkeligheten av den grunn. Han har sin iboende skepsis til kjendistilværelsen intakt: 

Oh, what a gift it is to be noticed / But it’s nothing to do with me

. Eller som det heter i den samme «Paint by Numbers»: 

It’s a little bit complicated / When they put an image in your head, and now you’re stuck with it

mens man egentlig vil være en i mengden, sammen med alle andre, er noe av den tematiske overbygningen her. Noe som sikkert delforklarer Harry Styles’ forkjærlighet for langløping generelt og maraton spesielt. I Berlin maraton i september løp han på 2:59:13 under det ganske herlige navnet Sted Sarandos, og han er ikke uten humor i sangtekstene heller – som når han omtaler seg selv om en 

Det er klart at spillerommet til en popartist som Harry Styles er begrenset, men det er tegn her som peker i retning av modning og midtliv. Albumets to beste sanger er inspirert av henholdsvis Vampire Weekend og Paul Simon (sånn apropos relaterte artister). På balladen «Coming up Roses» henter han ut sin ypperste Ezra Koenig-imitasjon anno 2019 mens han trygler henne: 

Just for tonight, let’s go hangover chasing

En svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet

«Kiss All the Time. Disco, ­Occasionally»

Harrys nye hus

Arvid Skancke-Knutsen

-kvartetten Atlanter tilbake, og kanskje tittelen på deres nye album nettopp spiller på tiden som går. «Klokker» er bare deres tredje plate siden 2013, da de ga ut det kritikerroste albumet «Vidde» – i sin tid nominert både til Spellemannpris og Nordic Music Prize.

Tre år senere fulgte Atlanter opp med «Jewels of Crime», også det en solid utgivelse, med høydepunkter som «Wear the Rag». Så rullet dagene, månedene og årene på, mens klokkene tikket som klokker nå en gang gjør.

Siden har medlemmene i Atlanter gitt ut soloskiver, deltatt på studioinnspillinger eller spilt i forskjellige bandkonstellasjoner. Kjernen er fremdeles disse fire: Arild Hammerø og Jens Carelius på elektriske gitarer, Morten Kvam på bass og Jonas Barsten på trommer. Det er grunnbesetningen, men alle bidrar også med sang, koring og forskjellige instrumenter.

 og Carelius som bytter på hovedvokalen og skriver tekstene. Samtidig er det lett å tenke på Atlanter som et hovedsakelig instrumentalt band. Det skyldes nok den tilstedeværende grunnpulsen til musikken deres, en groove som svever et sted mellom afrikansk ørkenblues, tysk krautrock og klassisk angloamerikansk rock.

Dette er med på å forankre det lett gjenkjennelige, slentrende og fingerknipsende lydbildet til Atlanter, der tvilling-gitarene til Hammerø og Carelius tvinner seg i et fint flettverk.

 gitarer, bass og trommer tannhjul-aktig sammen, og spinner lekent rundt hverandre uten at det føles for flinkt. Spor som «Use It Up» og «Delivery» er nærmest funky på Talking Heads-måten, med instrumentale detaljer for både duvende dansegulv og nostalgi-fylte nattsendinger på radio. «Goliat», «All Now» og den avsluttende «Torch» er riktig gode rockelåter med progressive widescreen-elementer.

Sånn tikker «Klokker» av gårde – i likevekt mellom det søkende og det selvsikre, det grunnleggende energiske og det speilblankt sofistikerte. Atlanter har lyktes med en mer enn godkjent tilbakekomst. Det trenger ikke ta nok et tiår til neste gang.

«Klokker»

Selvsikkert søkende

Marius Asp

Med albumtitler som «Feme Sole» (2022), «Virago» (2023) og nå seinest «Horror Vacui», synes det åpenbart at kunstneren og musikeren Kristine Marie Aasvang ikke nødvendigvis tyr til de aller enkleste løsningene når hun skal plassere musikken hun gir ut under navnet Krissy Mary i et konseptuelt rammeverk.

 strekker seg tilbake til Aristoteles og hans idé om at naturen motsetter seg ethvert tomrom – som et overraskende slitesterkt argument mot eksistensen av et 

i universet. I en mer dagligdags forstand kan uttrykket anvendes om den iboende menneskelige aversjonen mot tomme rom, taushet og fravær.

 i dette spenningsfeltet Krissy Marys tredje plate utspiller seg. Der de to forgjengerne, som ble spilt inn i samarbeid med Anders Møller, begge blottla 38-åringens tilknytning til den norske americana-tradisjonen, har Aasvang denne gangen hanket inn gitaristen Stian Westerhus som medprodusent. Sammen har de skrelt bort alle tilløp til unødvendige elementer – her er det kun stemmen og gitaren til hovedpersonen som har fått plass. Resultatet er åtte saktebrennende og sakrale folklåter, der mesteparten av magien oppstår i rommet mellom det som uttrykkes og stillheten som omslutter det.

som følger skiva anfører Krissy Mary kontemporære singer-songwritere som Weyes Blood, Chelsea Wolfe og Emma Ruth Rundle som musikalske medsøstre. Men hun mangler lekenheten som preger førstnevnte og det uvørne trøkket til de to sistnevnte. En vel så naturlig referanse er strengt tatt PJ Harvey på sitt mest nedstrippede og minst konfrontative, med innsmigrende vokaltrekk fra Lana Del Rey og First Aid Kit drysset over begivenhetene.

Med svært begrensede virkemidler lykkes Kristine Marie Aasvang med å skape et musikalsk rom det dirrer av. De sterkeste låtene – det harpeklingende åpningssporet «The Fire», åpne og atmosfæriske «Blue Mandala Game», den kledelig grunge-dunstende rusleren «A Vibe a Wire» – er ikke bare sanger det er lett å stanse opp ved under lyttingen, men febrile tilstander jeg fortsetter å vende tilbake til.

 gjennomgående kryptisk og illevarslende – tidvis i skarp kontrast til de engleaktige vokalharmoniene som slynger seg gjennom låtene. Kjærlighetstrøbbel, trusler om vold og eksistensiell angst er blant motivene det er mulig å trekke ut av tekstene, som gjennomgående er temmelig svake – i det minste på papiret.

The voices are so mean / Like an off signal tv-screen / Sounding loud like a huge mouth

Rest from this hell / Nervous looks at you in the mirror

 er i beste fall pussige og i verste fall totalt ribba for mening. Så hjelper det selvsagt at Aasvang synger såpass bra at selv de mest urimelige metaforene på mystisk vis får passere i praksis.

De mest typeriktige og mollsvøpte nordicana-numrene («Johnny Silver», «The Reader Will See It») er også albumets kjedeligste. «Horror Vacui» viser samtidig storheten som bor i Krissy Mary når hun tar noen steg til siden fra den opptråkkede kjerreveien.

«Horror Vacui»

Inn til beinet

Musikkanmeldelser

Vegard Storaas

Promoter hos Live Nation Norge

Med Tobias Sten var Norge i 2025 alene i Europa om å ha en countrystjerne som årets mest spilte artist – en som attpåtil synger på eget språk. Tall fra Country Music Association (2025) viser at Norge har dobbelt så høyt countrykonsum per innbygger som Sverige, og er det sjuende største landet i verden målt i totale country-strømmetall. I 2018 rapporterte Tono at 21 % av nordmenn hadde country som sin foretrukne sjanger, mot 16 % av svenskene og 13 % av finnene.

ligger i de lange linjene: 200 års utvandring til USA, tett kulturutveksling og en sjøfartstradisjon som brakte amerikansk musikk hjem. Generasjoner på generasjoner med historier fra Midtvesten og vinylplater i kofferten har satt dype, kulturelle spor. Men geografi spiller også inn.

Norge har en sterk distriktskultur og høyere andel innbyggere i spredtbygde strøk enn Sverige. Country er småstedenes musikk, både i Norge og USA. Den har fungert som festmusikk i bygder og tettsteder, og det er ikke tilfeldig at Hellbillies, Rotlaus, Vassendgutane og Tobias Sten – de store norske countryartistene – kommer fra mindre plasser.

 at country «har blitt stort», betyr det i praksis at Oslo har oppdaget noe distriktene har visst lenge. Men med hovedstadens inntog merkes det tydeligere på hitlistene. I tillegg til Tobias Stens enorme suksess, ligger amerikanske countrystjerner som Morgan Wallen og Zach Bryan side om side med popstjerner som Bruno Mars og Harry Styles. Det merkes: I det norske konsertmarkedet har salget av billetter til countrykonserter økt med 500 % sammenlignet med nivået før pandemien (Live Nations tall).

Tallene er oppsiktsvekkende. Men det er ikke sjangerens første rodeo. På 1990-tallet lånte Shania Twain og Garth Brooks hooks fra popmusikken og konsertproduksjon fra rocken. Dette åpnet sjangeren for et bredere publikum. Vellykket sjangerblanding møtte teknologisk endring, og banet vei for betydelig vekst.

I dag ser vi et lignende samspill. Moderne countrystjerner henter impulser fra hiphop (Morgan Wallen) og sanger-låtskriver-tradisjonen (Zach Bryan), samtidig som Nashville for alvor har omfavnet sosiale medier og strømmetjenestene.

 nye countryfestivaler frem i stort tempo over hele landet. Sjangeren fortsetter å prege topplistene, og foreløpig er det få tegn til at veksten flater ut. Men byenes oppmerksomhet er flyktig, og før eller senere vil det komme en ny trend. Country vil ikke avgå med døden av den grunn. Når over 90 % av billettkjøperne til countrykonserter er bosatt utenfor Oslo, tyder mye på at sjangeren vil klare seg fint på egen hånd lenge etter at de mest trendsensitive har solgt sine nye boots og cowboyhatter.

Oslo har oppdaget noe distriktene har visst lenge

Countrylandet Norge

Magnus Andersson

Edvard Grieg (1843–1907) fikk utdanningen sin i Leipzig, der han lærte å skrive i stilen til Mendelssohn og Schumann. Dette var utgangspunktet. Men Griegs hovedprosjekt som komponist var å plassere den norske folkemusikken i den klassiske musikken. Det var imidlertid kun unntaksvis at han brukte faktiske folkemelodier – han komponerte snarere sitt eget klassisk/romantiske tonemateriale som 

Grieg og hans folkemusikkprosjektet gjennomsyret norsk klassisk musikk helt fram til Arne Nordheims tid fra og med 1950-tallet, med Fartein Valen som en anomali på veien. Integreringen av folkemusikken var også til inspirasjon internasjonalt, eksempelvis for tsjekkiske Antonín Dvořák (1841-1904). Ikke at han var så interessert i norsk folkemusikk, men i Grieg så mange nasjonalromantikere et vellykket eksempel på å bygge nasjonal bevissthet gjennom musikken.

For Grieg handlet den folkemusikalske inkorporeringen i det klassiske om form og komposisjon, ikke tolkning. Likevel er det åpenbart spennende å høre Griegs musikk tolket fra folkemusikkens perspektiv. Den som har gjort seg aller mest bemerket med dette, er fiolinist Ragnhild Hemsing. Hun drar veksler på sin folkemusikkbakgrunn fra Valdres, og spiller hardingfele samtidig som hun behersker klassisk musikk på høyt nivå.

Den folkemusikalske Grieg-innspillingen jeg imidlertid holder høyest, er 

 med fiolinisten Sander Tingstad og pianisten Ingfrid Breie Nyhus. Denne ble utgitt på albumet «Opphav» i 2022. Tingstad og Nyhus bringer inn folkemusikkelementer på en måte som gjør melodier, rytmer og klanger levende – og såpass nyskapende at synet på Grieg forandres, mener jeg. Fiolinisten og pianisten får oss til å forstå det folkemusikalske ved Grieg bedre enn musikkvitenskapen har vært i stand til å forklare.

Tolkningen til Tingstad og Nyhus blir klarere hvis vi først ser på en annen beundringsverdig innspilling: Grieg: «Fiolinsonater nr. 1-3», med Henning Kraggerud og Helge Kjekshus fra 1997. Når pianisten Kjekshus spiller de åpnende g-mollakkordene er det med utsøkt klangkontroll: vakkert, mykt og hviskende. Fiolinvirtuosen Henning Kraggerud tar så over med sterkt fortissimo. Han lager stor dramatikk i frie skalaer med noen akkordfremmede toner. Kjekshus og Kraggerud gestalter en introvert og en ekstrovert side av Griegs instruksjon om at det skal spilles «lento doloroso», altså langsomt lidende. Instruksjonen tar det romantiske sentimentet på kornet, der man dyrket lidelse, lengsel og sterke følelser.

Kraggerud gjør imidlertid noe spennende, som du må spisse ørene for å høre: Han spiller noen toner uten vibrato, slik som i folkemusikken, der non-vibrato er normen. Innledningsvis er det likevel vanskelig å høre det folkemusikalske. Kraggerud klinger snarere i den virtuose tradisjonen etter Paganini og Ole Bull.

Samtidig er det tett med henvisninger til folkemusikken i notene, som «Grieg-motivet» mellom de melodiske vendingene (fallende liten sekund og stor ters, som de tre første tonene i 

). Motivet stammer dog egentlig ikke fra Grieg, men er et slags folkemusikalsk urmotiv.

Såpass nyskapende at synet på Grieg forandres

Ny og norskere

Frida Fliflet

Hvor mange personer trengs det for å holde vakt under et country-intervju? I alle fall tre. To folk fra managementet og en personlig sikkerhetsvakt møter Klassekampen når vi skal intervjue en av sjangerens nye stjerner: Zach Top. Klokken er ni på morgenen – skammelig tidlig for å intervju en musiker – her vi sitter på et krampehipt hotell i Oslo sentrum og venter på at hovedpersonen skal komme ned. Sikkerhetsvakten scroller på mobilen. Han har neppe spesielt mye å gjøre disse dagene, men nå kan han i alle fall få gå opp og banke på hos den forsinkede hovedpersonen. Manager Mike kremter.

– Kan jeg spørre deg … Fins det noen etniske spenninger i Norge? Det virker ikke helt sånn.

– Eh, jo. Men det er … ikke som i USA.

– Jeg tilbrakte mine første år i Selma, Alabama, og

 … it’s not a good story for America.

Her kommer Zach Top inn, kledd i jeans og marineblå hettegenser, og hilser hjertelig. Håndtrykket er fast, han unnskylder seg for forsovingen. Manager Kyla løper av gårde for å finne kaffi til den nyvåknede stjernen.

Klassekampens utsendte blir ivrig og øyner et ørlite håp om at Top faktisk skal kaste seg ut i tematikken – sjølv om vi har fått tre skriftlige beskjeder om at dette intervjuet 

får inneholde noen politiske eller personlige spørsmål. Det blir med håpet. I stedet peker Top på en plast-vikinghjelm på hyllen over oss, og forteller at Mike kvelden før klatret opp og prøvde den på.

For meg er autentisitet og ærlighet tett sammenknyttet

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Entrance

Make-up Is a Lie

Trying Times

Ingenting forblir

Dance! Skip! Hop!

Kiss All the Time. Disco, Occasionally

Klokker

Horror Vacui

Utvalgte saker

Tallenes klare tale: Vi er mer opptatt av country enn våre naboland.

«Opphav» får oss til å forstå det folkemusikalske ved Grieg bedre enn musikkvitenskapen har vært i stand til.

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Entrance

Make-up Is a Lie

Trying Times

Ingenting forblir

Dance! Skip! Hop!

Kiss All the Time. Disco, ­Occasionally

Klokker

Horror Vacui

Tallenes klare tale: Vi er mer opptatt av country enn våre naboland.

«Opphav» får oss til å forstå det folke­mu­si­kalske ved Grieg bedre enn musikk­vi­ten­skapen har vært i stand til.

Zach Top får stadig høre at han har reddet country­mu­sikken. Men den trenger ingen red­nings­mann, mener han.

Kiss All the Time. Disco, Occasionally

«Opphav» får oss til å forstå det folkemusikalske ved Grieg bedre enn musikkvitenskapen har vært i stand til.

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.