#fff

Emil Kárlsen har funnet sin egen hylle i den nye samiske musikken.

Ro og uro

Lars Elling skriver om 100-årsjubilanten John Coltrane, jazzsaksofonisten over omtrent alle.

Altfor mange toner

Liam og Noel Gallagher begraver stridsøksa i ny Oasis-dokumentar.

Forsoningen

Internett er en nøkkelingrediens i Oklous musikk. Men nå vil hun logge av.

Oklou, offline

Eirik Blegeberg

Da Neil Young og hans fortsatt ferske backingband The Chrome Hearts turnéåpnet i Dalarna i fjor sommer, var det liksom noe som manglet – særlig i balladene. Han som alltid har hatt et grep om skjørhet og skjøre balanser, virket plutselig 

Også denne liveplata fra samme turné er på sitt svakeste når den er på sitt roligste – «Harvest Moon», «After the Goldrush» – men merk at The Chrome Hearts kan kore og at Neil fortsatt kan 

 Pluss at dette er en helt annen konsert med et ganske annet låtutvalg enn jeg var vitne til i Sverige.

Fra Dalhalla er null sanger representert, mens fra Bergen to dager etter får vi en femten minutters, deilig tålmodig «Cortez the Killer».

de sertifiserte rockemesterverkene, inkludert det evige høydepunktet «Like a Hurricane», som gjør at «As Time Explodes» matcher de mange liveklassikerne i Neil-katalogen. Snarere er det politiske midtstrekket selve knyttneven i fascistkjeven.

Som en slektning av Springsteens «Land of Hope & Dreams EP» finner Mr. Young fram en perlerad som tar oss fra klimakamp («Be the Rain») og kriminaliteten i Det hvite hus («Big Crime»), via en «Long Walk Home» med nye linjer om Canada og Ukraina, til «Vampire Blues» med teksten

 Good times are comin’, I hear it everywhere I go … but they sure are comin’ slow

Sistnevnte høres ut som den er tatt opp på lydsjekken. Den skrangler av gårde, og roper at det er håp i hengende snøre.

#000

«As Time Explodes: Live Album»

Eksplosjonsartet agg

Neil Young har laget få album som dette: Sju skjønt drømmende sanger som er på sporet av tapt tid og mystisk livsvisdom. 

The words just tumbled forward, in this Second Song of mine

Youngs cirka 50. studioalbum er en gammel manns verk. Alles onkel og grungens gudfar fyller 81 i november, og sangene kommer ikke like lett lenger. Men i Rick Rubins Malibu-studio med Chrome Hearts-musikerne Micah Nelson, Corey McCormick, Spooner Oldham og Anthony LoGerfo, har han funnet den mellommenneskelige kontakten som er disse låtenes 

har sin opprinnelse i 1964 og 1965, og det er noe Beatles-aktig med den melodiske omgangen til både «I’ll Love You Forever» og «Casting Me Away from You». Samtidig som «Earth Girl», skrevet til kona Daryl Hannah, virker enda eldre – der den skipper over tangentene som om den har sin opprinnelse i Tin Pan Alley (i den grad de skrev oder til jorda hippie-jenter på 1920-tallet).

De fire øvrige sporene er noe annet, men slekter på hverandre som om de henter sin repetitive, dvelende styrke fra samme plass – kanskje for eksempel Neils bootleg-klassiker «Interstate»? Enten de er fire eller elleve minutter, slentrer sangene elegant framover med akustiske og elektriske gitarer, munnspill, piano, orgel og vispende trommer, og med en dempet lengsel etter revolusjonen.

 falsett er svakere, men uttrykkskraften er i god behold – så også de mest banale vendinger får en poetisk etterklang. Og selv om både «The Foggy Edge of Time», «Day After Day» og tittelkuttet er nydelige, så er ingen nydeligere enn ni minutter lange «Soon I Might Be Going», fra dens ulmende elektriske gitar til dens meditasjon over livet, døden, familieminner, kulturell kollaps og klimaendringer. Vi menneskene på jorda er i ferd med å drite oss ut –

 It’s like summer in the Rockies, but it’s almost Christmas day

 – og han vil bare si fra mens han fortsatt kan.

«Second Song»

Livsvisene

Chris Monsen

Det mest bemerkelsesverdige med at kontrabassisten Reggie Workman og trommeslageren Andrew Cyrille gir ut ny musikk i 2026, er ikke nødvendigvis alderen – de er henholdsvis 89 og 86 år gamle. Nei, det er vel så påfallende at disse to, med fartstid tilbake til jazzens omveltninger på 1960-tallet, stadig utfordrer. Men det er vel noe med CV-ene deres som antyder bevegelse, vilje til endring og utvikling.

For Workmans del inkluderer dette en kort, men markant periode som bassist for John Coltrane (blant annet på det berømte liveopptaket av «Chasin’ the Trane» fra 1961).Og han har fortsatt å jage kreativiteten i tiårene etter dette, med Pharoah Sanders, Archie Shepp, Sam Rivers og videre.

Cyrille, på sin side, jobbet i mange år med Cecil Taylor, blant annet på pianistens toneangivende Blue Note-album. Siden slutten av 90-tallet har da også Workman og Cyrille spilt sammen i Trio 3, der saksofonisten Oliver Lake var tredjemann. Det som likevel har vært betegnende for alt disse to jazznestorene har gjort opp gjennom tiårene, er en evig jakt på 

 bringer oss til «Creative Inspirations», deres nye album sammen som Trio Imagination med den langt yngre, kubanske og New York-bosatte pianisten David Virelles (42). Virelles musikalske språk har vært formet av tradisjoner både fra hjemlandet og nyere, avant-jazz fra Det store eplet.

Fra første sekund på denne innspillingen er det tydelig at disse tre musikerne, med flere tiårs mellomrom i alder, er på bølgelengde. De rusler og rasler, bølger og svinger. På langt nær retningsløst, men snarere 

. De tegner opp mulige stier i abstraherte terreng, og pirker borti hverandres solo-utspill som om de spør hverandre: «Hva med dette?». Slikt fremhever en undrende nysgjerrighet.

strengeplukk og lette trommerapp avløser tunge pianoakkorder, som på åpningen «Unseen Mother». I påfølgende «Pétalo» svaier rytmen og et latin-inspirert, fornøyelig pianospill får snart en Monk-liknende, skeiv knekk, som bassen til Workman dernest spankulerer rundt.

«Universal Sketches» og «Sometimes I Wonder» er mer åpne. Den mørke stemningen er satt av henholdsvis Workman og Cyrille, og spillet blir omtrent som ringer fra vannløpere på et myrvann. «Refuge» er på en og samme tid noe gjenkjennelig og aparte, en sorts pianoballade spilt gjennom en sveivegrammofon, like deler merkverdig og innbydende. Noe som kan beskrive «Creative Inspirations» som helhet, egentlig.

En sorts pianoballade spilt gjennom en sveivegrammofon

«Creative Inspirations»

Merkverdig, innbydende

Marius Asp

Alle som har fulgt Beck Hansens karriere med et halvt øre, vil for lengst ha bitt seg merke i et av de fremste kjennetegnene ved katalogen hans: en åpenbar motvilje mot å oppholde seg i samme musikalske spor for lenge av gangen – i den grad at stilistiske skruballer må sies å ha blitt en av de viktigste bestanddelene i hans kunstneriske identitet. Det finnes imidlertid visse fetisjer Beck stadig vender tilbake til, og en av de mest sentrale har blitt artistens forkjærlighet for 

der knuste hjerter besynger trøblete kjærlighet.

 til «Ride Lonesome», det femtende studioalbumet i rekken. Albumet har blitt annonsert som siste del i den løse trilogien som ble innledet med nydelige «Sea Change» i 2003, og fulgt opp på nokså tilfredsstillende vis med «Morning Sun» (2014).

Et stjernelag av musikere – Smokey Hormel, Joey Waronker, Justin Meldal-Johnsen, Roger Joseph Manning jr. og Jason Falkner – er med på moroa for tredje gang. Det samme er Nigel Godrich på miks og Becks meritterte komponist-pappa David Campbell som arrangør.

. Det er den myke og lett resignerte 70-tallsestetikken som dominerer, både musikalsk og lyrisk – referanser og parafraser inkluderer spesifikt The Rolling Stones og Johnny Thunders, og generelt Nick Drake, CSNY og en drøss andre helter fra epoken.

Uten at dét automatisk skal brukes mot Beck. På sitt beste – som på det innledende tittelsporet, «Slow Canyon» og «It Ends Right Here» – forvalter han denne arven med like deler respekt og særpreg.

 disse låtene – og da særlig tekstene – flerfoldige hakk for generelle til å gjøre inntrykk i noen som helst retning. Det går en grense for hvor mange ganger man kan sammenligne kjærlighetssorg med ruskete vær, og Beck krysser den til stadighet gjennom disse 47 minuttene. Melodiene, på sin side, er kompetente, men all vellyden gjør det lett å glemme at dette i all hovedsak er sanger vår mann har skrevet før – bare bedre.

«Ride Lonesome» vil muligens gjøre det skarpt på en del årsbeste-lister om noen måneder, og skiva har høstet toppkarakter i publikasjoner som Mojo og The Guardian. Sistnevntes anmelder Alexis Petridis beskriver skiva som 

«a sequel to a sequel that’s every bit as good as its predecessors»

. Det er en påstand som kan – og må! – diskuteres, blant de av oss som fortsatt driver med sånt.

I all hovedsak sanger vår mann har skrevet før – bare bedre

«Ride Lonesome»

Generelt generell

Tom Skjeklesæther

Kentuckys Ian Noe (36) har vært en kritikerfavoritt siden han dukket opp med debutalbumet «Between the Country», produsert av selveste Dave Cobb, i 2019. Samme året gjorde han sin første konsert i Norge, som spesielt utvalgt gjest av John Prine på Konserthuset i Oslo. Han befestet posisjonen sin med oppfølgeren «River Fools & Mountain Saints» i 2022. Og nå kan det virke som Noe ønsker å legge lista enda høyere: nye «Canyon Falls Trailer Band» er et dobbelt konseptalbum, som er uvanlig for country-verdenen.

Albumet tar utgangspunktet i et oppdiktet band med navn Canyon Falls Trailer Band, som i et forsøk på å få sitt gjennombrudd gjorde en showcase-konsert for plateselskapstopper i Nashville, og siden har de ikke vært å høre eller å se. Sangene på Noes tredje gjenskaper uttrykket til dette fiktive bandet, fra countryfolk til honkytonk til outlaw til countryrock.

bitte lille Beattyville, som har i overkant av to tusen innbyggere. Et Appalachene-tettsted som figurerer tredje nederst på lista over USAs fattigste steder med befolkning over tusen.

Innbyggerne har livnært seg i kullgruveindustrien. Folk som akkurat nå befinner seg tungt krysspresset mellom Trumps halvkvedete forsøk på holde gruveindustrien gående, ute av kontroll eskalerende levekostnader og lett tilgang på livsfarlig medisinering med opioider.

Det er fullt mulig å forstå at artister som kommer fra denne bakgrunnen, som Sturgill Simpson og Tyler Childers, gjerne går sine egne veier. Som ikke uten videre stoler på autoriteter, heller ikke i Nashville.

og virkelig låtstinne «Canyon Falls Trailer Band» er det god grunn til å tro at Ian Noe ser seg selv i lys av nettopp Simpson og Childers egenrådighet. For det er verdt å vite at den amerikanske country-verdenen de siste årene har vært vitne til flere artister som har tatt spranget fra å være «ukjente» trubadurer til å stå på de største scenene, blant dem Zack Bryan.

Og det er et crossover-potensial også her. I mine ører låter dette annerledes enn Noes to tidligere album, selv om han denne gangen også jobber med produsenten på den forrige plata, Andrija Tokic. Tre Nashville-veteraner er nemlig med å gi dette klassisk, orntli’ country-trøkk: pedal-steel gitarist Russ Pahl, felespiller Billy Contreras og munnspiller Charlie McCoy.

 første til siste sang alt han kan ut av stemmen sin, og synger med større intensitet. Han vil rett og slett høres på en annen måte enn på de to første platene. Nesten så man innimellom må sjekke om det er samme mann?

«She’s Familiar (in the Strangest Ways)» kunne ha vært en klassiker med David Allan Coe eller selveste George Jones. Det samme kan sies om smellvakre «Leeann».

«Canyon Falls Trailer Band»

Noe på gang

Ida Messel

Tanken streifer meg med det tiende studioalbumet hvilende i hendene: Nå begynner det å bli ordentlig lenge siden Miley Cyrus var Hannah Montana, barne-tv-figuren med dobbeltlivet og det påtatte smilet. Kanskje er hun ikke først og fremst kjent som dattera til Billy Ray Cyrus lenger, og Nashville-nepo med Dolly Parton som gudmor. I stedet har hun for lengst blitt en artist på egne bein, med den karakteristisk raspete stemmen sin, som kunne signalisert både stafylokokker og søvnunderskudd.

Og hun har noen gode låter i seg – ikke så uovertrufne at man trenger tid på å reise seg etter at de 

men i alle fall fem-seks sterke poplåter i løpet av karrieren, som «Flowers». Likevel kjennes det som et langt stykke igjen før Miley Cyrus oppleves troverdig som albumartist.

derfor forsøker hun å la bassen tale for seg i «Bass Persuades». Med produsenthjelp fra blant andre Kid Harpoon og typen Maxx Morando lener hun seg her tungt inn i klubbgrooves, med en tolv spors sirkelkomposisjon fra tittelspor til tittelsporets remix.

Det henger litt igjen fra Hannah Montana-tiden, denne følelsen av at hver nye låt, og hver nye utgivelse, først og fremst er en anledning til å ta på seg en ny parykk og være en annen. Hun kan ikle seg rock, country, disco og elektronika, eller strippe det helt ned til en folk-palett på låter som «Snow». Anstrengelsen i raspestemmen blir likevel jålete.

Albumet mangler ikke ideer – mangler ikke arbeid – men skjemmes av at ideene så tydelig kan spores til musikk man har hørt et annet sted. Enkelte steder flørter skiva åpenlyst med plagiatet, som i «Redlights»: Et slags Johnny Cash-bluegrass-forløp setter i gang før Abba dukker opp, og strukturen mellom «Voulez-Vous» og 

. De middelhavsaktige strengene som kommer etterpå minner om den bouzouki-liknende gitarlyden fra «I Have a Dream» (1979), samtidig som låta ligger faretruende tett opp mot Cyrus’ egen Mark Ronson-banger «Nothing Breaks Like a Heart».

i de danske fast-techno sporene som Eartheater lot seg inspirere av på FKA Twigs’ «Eusexua». Så tar en klingende Biceps- «Glue»-aktig-blåse-outro over – for øvrig et grep Madonna også brukte på sin nyeste. Litt uti albumet begynner bassen å kjennes mer overbevisende, som i anslaget til electroclash-låta «Innocent Ways». Kanskje skulle Cyrus ha dyrket dette kantete, syntetiske, kompromissløse enda mer, lik det hun gjorde på for eksempel «Bangerz» fra 2013 og Wayne Coyne-samarbeidet « … & Her Dead Petz» et par år etter.

Tekstene, som er ment å være nesten virkelighetslitterært personlige, går likevel stadig opp i limingen, med samme resultat for plata. Det gjelder refrenglinjer som 

the kids don’t wanna dance, the kids don’t wanna dance / We can’t stay like this forever 

(?) i åpningslåta, eller «Aftermath» sine brutale nødrim:

 I miss the future like a face I forgot / Like worms miss the Earth in the bottom of a pot

Måten hun beskriver tiltrekningen mot Maxx Morando som 

evеry star in every sky is shining on demand / I’m on to you, you / And I would bend all space and time / To fall into your hands / I’m drawn to you / I belong to you, 

i «Orbit» er ufattelig platt. Det samme er 

what did I do to deserve you? What did I do to deserve you? Let’s go get married tonight / Let’s get married, 

i låta som heter … «Let’s Get Married».

Hold nå for guds skyld bassen ute av dette!

Enkelte steder flørter skiva åpenlyst med plagiatet

«Bass Persuades»

Miley etter Miley

Arvid Skancke-Knutsen

For noen år siden så jeg Byting på hjemmebane. Det var under Telemarkfestivalen i Bø, med Per Anders Buen Garnås på fele. Han var selv med i bandet fra 2013 til 2018. Og Byting begynte på mange måter som en hyllest til hans egen bror, Jon Elling Buen Garnås.

Sangeren, gitaristen og låtskriveren Thomas Hellekås skrev sangen «Høvdingen» til Jon Elling, etter at den unge folkemusikeren omkom i en bilulykke i 2012, bare 34 år gammel.

«Høvdingen» vakte snart oppsikt og ut fra dette dramaet oppsto bandet Byting. De ga ut to album tett på hverandre: «Byting» (2015) og «Livets galleri» (2016). I 2019 fulgte «Din stasjon». De lagde musikk til TV-serien «Norske rednecks», og sangen «Høvdingen» dukket også opp i populære «Rådebank» – da fremført av Mathilde Storm.

 & co. tilbake med sitt fjerde album, «Flammebjørka». Det er utgitt på frontmannens eget plateselskap, Fossetune Records, og representerer et ferskt samarbeid med det stadig ekspanderende indie-kollektivet Ja. Group. Thomas Gallatin (fra Tôg, Darling West og så videre) produserer, og platekonseptet er inspirert av Willie Nelsons outlaw-klassiker «Red Headed Stranger».

«Flammebjørka» er nemlig et slags konseptalbum, det og, lagt til Telemark og med episoder som utspiller seg over tid, gjennom årtiene og århundrene, med start på 1800-tallet.

Byting for viserock eller folkrock, countryrock eller roots, samtidig er det et voksent band vi møter, som om de er nevøene til Hellbillies.

Musikken er gjennomgående melodisk og iørefallende, men den kan også bli litt vel snill i kantene, uten at det er en stor innvending. Samtidig hadde mørkere understrømmer løftet materialet enda mer, og vektlagt de dramatiske hendelsene i historien, med sjalusi, kjærlighet og drap. Og mystiske opplevelser med naturen som ramme.

Thomas Hellekås har nemlig teft og talent for det melodramatiske og det poetiske. Selv har jeg ekstra sans for de låtene som høres ut som viser som synges rundt et bål i skogen en sen kveldstime: den spøkelsesaktige «Nattergal», balladen «Josef Li» og det avsluttende tittelkuttet, om en bjørk 

, men som ender som treverket til en gitar.

«Flammebjørka»

Til Telemark

Aslaug Olette Klausen

Britisk-filippinske Beatrice Laus (26), bedre kjent som Beabadoobee (og snart Oslo Spektrum-aktuell), har siden hun slo igjennom i 2018 formidlet følelsen av verken å mestre eget følelsesliv eller overgangen til voksenlivet. Pandemivåren 2020 fikk hun sin første virkelig virale hit, etter at den kanadiske rapperen Powfu samplet «Coffee». Samme år kom debutalbumet «Fake It Flowers».

De etterfølgende «Beatopia» (2022) og «This Is How Tomorrow Moves» (2024) har noe av den samme nedstemtheten, sistnevnte med mer nittitallsnostalgi enn forgjengerne.

blitt mindre på «Pylon», men nå er det årtusenskiftet som fargelegger den 

. Her er det altså mindre Nirvana og litt mer Paramore i monitor, men så har hun også med seg Paramores’ Hayley Williams som gjesteartist, på «Nothing to Prove».

Lista over samarbeidspartnere inkluderer ellers Brendan Yates fra Turnstile, Shane Moran fra Title Fight og Evan Stephens Hall fra Pinegrove. Kanskje ikke så rart at Beabadoobees sensibiliteter nå minner om amerikansk emo – ofte med tilbøyeligheter til å være det vi pleide å kalle radiovennlig, og ikke alltid med positivt fortegn. Hun synger til og med anakronistisk om det: 

You’ll listen to this song on the radio.

, som nevnte «Nothing to Prove» og dens fengende 

, er det dessverre lite å hekte denne radiovennligheten på. Alt er velspilt; følelsene tempererte og avstemte. Det komplekse kjærlighetslivet er forenklet til forståelige, gjenkjennelige vendinger, uavhengig av tid og sted, som i tittelsporet som åpner skiva: 

I’d rather be nowhere with you / Than somewhere without you

Som med lydbildene er også romantikken nostalgisk. Som hun synger i sistesporet «Satelite»: 

I’d give the generation a new infatuation

, og denne nyforelskelsen kommer med luft på stemmen, kassegitar og et insisterende powerballade-refreng. Hørt det før? Selvfølgelig. Men i dette ligger også noe av Beabadoobees appell. Hun foregir ikke å ha nye svar på gamle spørsmål. Det er en slags trygghet i det.

Det er mindre Nirvana og litt mer Paramore i monitor

«Pylon»

Emo igjen

Musikkanmeldelser

Den virker som en streit Netflix-snakkehode-dokumentar med søte animasjoner til å illustrere poengene innimellom. Men hvis ikke Daniel Roher og Charlie Tyrrells nye KI-dokumentar skremmer vettet av deg, er du faktisk en robot.

I «The AI Doc: Or How I Became an Apocaloptimist» stiger frykten for undergangen for hver KI-ekspert, techgründer eller biolog Roher snakker med. «This is a deadly, deadly threat», sier også «Sapiens»-forfatter Yuval Noah Harari. Men idet filmskaperen gnir seg i den våte panna og frykten når et toppunkt, forandrer dokumentaren toneleie. Som en selvbeskyttende kognitiv refleks, kommer plutselig optimister som Peter Diamandis til orde.

«Jeg ser for meg en fantastisk verden der hvert eneste barn har tilgang til – ikke bare god, men snart den aller beste utdanningen på planeten», sier han. «Se for deg en framtid der de fattigste menneskene på jorda har tilgang til den beste helsehjelpen!» Ønsketenkningens brå inntog gjør ikke fortellingen mindre skremmende.

 andre står, men uværet er allerede synlig i kulturfeltet. Etter at den tyske organisasjonen Gema vant rettssaken mot KI-verktøyet Suno i slutten av juli, lever likevel håpet videre om jussens beskyttende effekt. Gema prosederte på hundrevis av egne testgenereringer med Suno versjon 3.5 og 4, som kunne vise at programvaren var trent på lisensiert innhold – låter som «Daddy Cool», «Rasputin» og «Mambo No. 5». Retten slo fast at selve lagringen i programvarens minne var å regne som en «ulovlig kopiering», og rettet fokus mot det som skjer internt i KI-modellen, under den såkalte treningen.

Forrige fredag dundret også et nytt Suno-søksmål i bordet, nå fra Universal og Sony (runde to). Plateselskapene saksøker versjon 6 for å «håndheve rettighetene sine til det enorme antallet opphavsrettslig beskyttede lydopptak som Suno kopierte uten tillatelse». Suno hevder på sin side at versjon 6 «bare er trent på versjon 5», og at det er irrelevant hvilket materiale versjon 5 ble trent på.

Å følge medpå KI-søksmål er kanskje betryggende, men også vanskelig, all den tid 

forutsetter at ordene setter i gang former for indre bilder. Setninger som at et «noe» er «bygget på interaksjoner med output-data fra tidligere modeller» hjelper lite. Ulovlig fôring er lettere å se for seg, som en foie gras, men det er heller ikke gjessene det er synd på her. Tyveriene som de generative KI-modellene begår mot musikere blir i hvert fall håndfaste når de oversettes til tall: så mange verk, så mange kopier og så mange millioner. I løpet av det 45 sider lange dokumentet som ble levert til distriktsdomstolen i Massachusetts, gjør Universal og Sony krav på svimlende summer: 60 202 sanger, med anslått verdi på 150 000 amerikanske dollar hver.

 americanastjernen Jason Isbell, med flere, til gruppesøksmål mot Suno, ikke om opphavsrett, men om «identitet» og «personlig stil». Musikerne hevder at Suno er trent på særtrekk ved stemmene deres, uten samtykke. Også Sunos uenige svar – «Suno exists to help people create new, original music, not to trade on anyone’s name» – hviler på myten om skillelinjenes tydelighet. Søksmålene som pophistorien er full av – Robin Thicke og Pharrell Williams mot Marvin Gaye-arvingene, og så videre – representerer nemlig en forestilling om at det finnes tydelige grenser mellom inspirasjon og tyveri, og at menneskelig skaperkraft er noe eget og uerstattelig. Gråsonen er likevel stor som en vestnorsk regnværsperiode.

Jo mer teknisk pirkende rettssakene blir, desto synligere blir gråsonen, siden musikkhistorien er tuftet på gjenbruk. Da The Rolling Stones i 2019 ga Richard Ashcroft tilbake rettighetene til «Bitter Sweet Symphony», etter mer enn tjue år med strid om låtens bruk av et sample, var sangen for lengst blitt noe eget for millioner av mennesker. Minner og følelser hadde festet seg til den, blitt unike menneskelige «metadata».

Forfatteren Lauren Elkin, som ga ut boka «Vocal Break» tidligere i år, bruker også tid på å gruble over artister som Lana Del Rey, og hvordan tilsynelatende særegne uttrykk også er konstruert. Del Rey skapte sin egen sangstemme, mener Elkin, med spor av jazz, folk og opera – 

. «It’s worth mentioning that Del Rey has claimed to be a perfect mimic», skriver Elkin

I tidlige Lana-opptak er imitasjonen særlig tydelig, blant andre av Betty Boop og Marilyn Monroe.

Å følge med på KI-søksmål er kanskje betryggende

Suno, fornuft

Mariann Bjørnelv

Daglig leder Grønn by Stavanger

Igjen diskuteres de høye billettprisene. Denne gangen er det i forbindelse med Karpes planlagte avskjedskonserter i Oslo Spektrum sommeren 2028. Skal du på konsert på de større arenaene i Norge, må du nemlig ut med flere tusen kroner. I forlengelse av diskusjonen ligger også Live Nation og Ticketmasters monopol-liknende markedsmakt, som intensiverer pengegaloppen.

Etter at Live Nation tidligere i år ble dømt for monopolvirksomhet i USA, melder spørsmålet seg også her hjemme: Hva skjer når få aktører styrer så store deler av markedet? Og hva er konsekvensene for oss som publikum? Det er noe som er galt i den økonomiske verdikjeden til konsertbransjen om dagen. Og selv om dette er mer synlig i andre land enn Norge, spør jeg meg om hvem som blir hardest rammet av skjevfordelingen av kapitalstrømmen.

spillesteder over hele Norge har ikke hatt den samme økningen i billettprisene som de største live-arrangementene. Et kjapt søk på konserter i min egen hjemby Stavanger viser at prisene ikke har steget nevneverdig siden før pandemien, selv om vi vet at alle kostnader knyttet til konserter har hatt en massiv økning. Mange lokale arrangører er opptatt av å ikke prise konsertene sine for høyt, da de ønsker at disse skal være tilgjengelig for hele byen. Det lokale spillestedet har en funksjon langt utover å tjene seg rik, og det ligger lite kynisme og stor idealisme i bunn av driften.

 sies om de aktørene som arbeider seg oppover mot et monopol, også her hjemme – der noen få nå eier hele verdikjeden, fra management og booking til billettsystem og festivaler. De betaler til seg selv i alle ledd, og billettprisene settes ut fra et bunnlinjekrav og ønske om økt fortjeneste. Resultatet er at en betydelig andel av landets innbyggere aldri får vært på festival eller gått på større konserter. De er ekskludert, tilsynelatende også fra å oppleve Karpe.

 For Karpe viser vei med en strategi som antyder hvordan denne utfordringen kan håndteres, også i samarbeid med Live Nation og Ticketmaster. Ja, billettene til Spektrum-konsertene er dyre, men før konsertene i august 2028 reiser Chirag og Magdi land og strand rundt for å gjøre opp for seg, nettopp på de nevnte små- og mellomstore spillestedene, de som bygger lokalsamfunn. Og her er billettprisen levelig for de aller fleste.

En annen, alternativ løsning er lansert av alltid politisk bevisste Honningbarna. Til deres konsert i Spektrum i april neste år tilbyr de en egen billettkategori under navnet «Harde tider», der er prisen kuttet med 100 kroner for sitteplass og 120 kroner for ståplass, og tilbudet gjelder for dem som har «det er veldig trangt med penger om dagen», og er kun basert på tillit.

Måtte det blir en braksuksess, og måtte flere følge etter. Og for å si som Honningbarna selv: 

Det ligger lite kynisme og stor idealisme i bunn

Live-nasjonen

Magnus Andersson

Tid og klang er musikktolkningens to viktigste parametere. Tid er jord. Klang er metafysikk. Tid måles. Klang sanses, er nærvær og følelser. Likevel kan de ikke forstås uten hverandre.

Når den 77-årige japanske legenden Mitsuko Uchida tar i klaveret, blir det umiddelbart vakkert og klangen snakker til oss. På sitt nyeste album, innspilt i Tokyo i fjor høst, søker hun akkorder. Nei, egentlig er det vel den døve Beethoven (1770–1827) som søker akkorder. Ikke at han innledningsvis kommer med store utskeielser. Harmonikken er enkel. Som komponistens stedfortreder, setter Uchida seg ned for å berøre klaveret og derigjennom finne ut av hvilke lyder som kan lages med en enkel akkordprogresjon. Uchida lytter. Beethoven strukturerer og bygger en verden i klang – og tid.

Op. 109 («op.» er kort for «opus» (verk)) leter Beethoven etter melodien. Mange komponisters verk ble organisert i opus, men sier du tallet 109 vet i alle fall alle pianister at du snakker om Ludwig van Beethovens sonate i E-dur. Jeg har selv spilt den og lyttet til utallige innspillinger, men jeg blir likevel ikke klok på melodien. Første tonen er en meloditone, andre en vag etterklang, før to toner i venstre hånd fyller ut akkorden.

I neste akkord ligger melodien på toppen, etterklangstonen kommer under og de utfyllende akkordtonene har nå en nedadgående istedenfor en oppadgående bevegelse.

Det høres sikkert teknisk ut, men effekten er at Beethoven gjemmer meloditonen i et glitrende klangfargespill der du som lytter må strekke ørene mot verket. Og her er det viktig med en utøver som Uchida. Med tysk orden kan man hamre ut meloditonene og gjemme de andre tonene, i hva man gjerne kaller en intellektuell fortolkning. Uchida gjør det heller tvetydig, omgås klangen med kjærlighet, og får det til å låte vakkert uten at det alltid er like tydelig hvor melodien er.

 i en sonate er i sonatesatsform. Eller bør være det. Men ingenting er som det bør med Beethoven, særlig ikke i hans tre siste klaversonater, skrevet mellom 1820 og 1822.

Det tar imidlertid ikke mange sekunder av Op. 109 før alt kollapser i en uventet brutt akkord, der han legger ut én og én tone. Det er en dim-akkord, som er tonalitetens mest fleksible akkord. Dim-akkorden har en spenning, den må oppløses, men den kan gå flere veier. Dette betegner Beethoven, som mer enn noen annen gikk sine egne veier.

Fra akkorden er det som om en fram en ny melodi. Uchida lar venstre hånd være bestemt. Ekkoet blir lyrisk og skimrende, men på et blunk forandrer det personlighet. Akkorden er for så vidt konsonerende (som i det motsatte av dissonerende), men spilles så bestemt at den nærmest fremstår som et banneord.

Nå har vi ikke kommet lenger enn til tiende takt, men Beethovens sene, filosofiske musikk kler langsomme tanker. Å finne et språk for å snakke om komponistens visjoner er dessuten vanskelig.

Uansett følger en fuge, og sånt gjør man bare ikke

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

As Time Explodes: Live Album

Second Song

Creative Inspirations

Ride Lonesome

Canyon Falls Trailer Band

Bass Persuades

Flammebjørka

Pylon

Utvalgte saker

I KI-søksmålenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.

Live-nasjonen

Mitsuko Uchidas tolkning tar vare på det visjonære og tvetydige ved den sene Beethoven.

Magasinene

Musikkanmeldelser

As Time Explodes: Live Album

Second Song

Creative Inspirations

Ride Lonesome

Canyon Falls Trailer Band

Bass Persuades

Flammebjørka

Pylon

I KI-søks­må­lenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.

Live-nasjonen

Mitsuko Uchidas tolkning tar vare på det visjonære og tvetydige ved den sene Beethoven.

I KI-søksmålenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.