#fff

Rapperen Noize MC er blant eksilrusserne som står opp for Ukraina, mot krig og Putin.

Støy og motstand

Tora Augestad sier det hun mener, både om musikk og politikk.

I vinden

Arthur Verocais 54 år gamle debutplate, laget under Brasils diktatur, treffer bedre nå enn da.

Samba og sjel

Zach Top ser bakover for å ta country­musikken inn i en ny framtid.

Mann for sin hatt

Ida Messel

Bjeller skingrer som en brannalarm utover skolegården, mens et sample av «Poppa Duke» Edwards (1936–2016) kommanderer fjernt i bakgrunnen: 

 Slik åpner Kanye «Ye» West sitt 15. offisielle album, «Bully», som et musikalsk ekko fra fortiden. Albumet er en anmodning om syndsforlatelse etter turbulente år, og redskapet Ye bruker er en spade. Han graver og graver i diskografien sin, etter seg selv.

 og gitar, som i den konfronterende utgaven av ham selv fra «Yeezus» (2013). 

The pain was truly blurrin’ my thoughts up

, fortsetter han, og ordene er ofte svære, men fremføringen umotivert og slapp, nesten snakkete.

Denne likeglade muttheten kommer overraskende fra en ikke teknisk briljant rapper som likevel alltid har holdt fast i lytterens oppmerksomhet – om han så behøvde å storme scenen for å få det til.

 han ukonsentrert ut gjennom mye av «Bully», men i tillegg puser ordene altfor ofte bare på overflaten av det han vil snakke om. 

Highs and lows, I put you through a lot I know,

synger han på «Highs and Lows», over en forvrengt, interpolert versjon av Pommes «Soleil soleil» – en sample han ikke fikk klarert med opphaveren på grunn av politiske uenigheter. Teksten er uansett en litt 

grovhogget forenkling av kontakten mellom Kanye West og publikum de siste årene.

Siste Musikkmagasinet før påske tok for seg pop- og rockehistoriens mangefasetterte flørt med nazistisk symbolikk, i lys av Daniel Rachels bok «This Ain’t Rock ‘n’ Roll». Sett opp mot Kanyes mye omtalte antisemittiske periode, ender diskusjonen i den samme blindveien av et spørsmål: Kan man skille kunsten fra kunstneren? Mens svaret stort sett alltid er ja, spørs det likevel om «Bully» holder.

 albumet har fått satt seg, rakner strukturene rundt. Strømmelenken frosset på noen strømmetjenester, James Blake ba om å få fjernet navnet sitt fra prosjektet og planene rundt comeback-konsertene på Wireless Festival i London gikk i vasken, etter at sponsorer trakk seg og hovedpersonen fikk innreiseforbud.

Mange har åpenbart håpet det skulle holde til forsoning likevel, sett i sammenheng med Kanyes unnskyldning i The Wall Street Journal, inkludert samarbeidspartnerne som Travis Scott, CeeLo Green, Ty Dolla Sign, Don Toliver og André Troutman. Men det er noe livløst og Frankenstein-aktig i måten albumet bruker Kanyes historiske register som råmateriale – påtatt rekonstruert og utskilt fra sin opprinnelige sammenheng.

 aggressive åpningen og påfølgende «This a Must» er bygget rundt tørre, komprimerte trommer, med vokalen som en ekstra perkusjonskanal, som i deler av «Yeezus». Men det er også lange melankolske partier som tar en tilbake til «808s & Heartbreak» (2008), bygget med sparsommelig trommebruk rundt romklang og fravær av lyd. En 

 skal også på kjent vis temme vokalen som om den hele tiden skal briste i «This One Here» og tittelsporet. Vokalen smyger seg kjent over filtrerte synthpads i høydepunktene «Sisters and Brothers» og «Damn».

Mest sonisk deja vú vekkes av alle tidligkarriere-pekene på plata, blant annet til 

fra platene mellom 2004–2007. Det flyter fint gjennom de melodiske sløyfene over klassiske beats på «Beauty and the Beast», «Preacher Man» og «Whatever Works». Det samme kan sies om «I Can’t Wait» eller «White Lines», selv om samplingen av henholdsvis The Supremes og Carpenters kjennes banal. 

Why do birds suddenly appear everytime you are near,

vokal, men låta er for kjent til å kunne fornyes nevneverdig.

#000

«Bully»

Hvor er jeg?

Marius Asp

Los Angeles-bassisten Stephen «Thundercat» Bruner har siden debutalbumet «The Golden Age of Apocalypse» (2011) stått klarere og klarere fram som en av sin generasjons mest egenartede og givende artister – i alle fall i det stilistiske nabolaget der venner og samarbeidspartnere som Kendrick Lamar, Kamasi Washington og Flying Lotus har etablert seg på hver sin nærliggende tomt i samme periode.

En stor del av Thundercat-appellen knytter seg til Bruners evne og vilje til å kombinere dels motstridende elementer. Den tidvis halsbrekkende musikken er forankra i psykedelisk funk, sjøsyk r&b og teknisk virtuos fusion, men kommer utstyrt med en popteft og en varme som er sjelden uansett sjanger. De mørke, ofte morbide tekstene balanseres mot selvironisk kåtskalk-komikk og dypt nerdete referanser – gjerne i én og samme låt.

 bassen som er Bruners grunninstrument, er 41-åringen en kapabel og karismatisk sanger som enkelt bærer en låt på egen hånd. Likevel bærer mange av høydepunktene i katalogen preg av hørbare innhopp fra andre musikere og vokalister.

Hør for eksempel singelen «Show You the Way», fra det tåkete mesterverket «Drunk» (2017), der sølvstrupene til Kenny Loggins og Michael McDonald styrer showet på uventet, men fullstendig logisk vis. Eller hør hvordan «Black Qualls», fra oppfølgeren «It Is What It Is» (2020), løftes av Steve Lacy, Steve Arrington og Childish Gambino.

 «Distracted» byr også på et raust knippe eksterne bidragsytere. Den mest prominente av dem alle, i det minste på papiret, er strengt tatt Greg Kurstin – kjent for å vri knottene for blant andre Adele og Foo Fighters – som står oppført som hovedprodusent her. Hans tilstedeværelse merkes imidlertid i liten grad – det måtte i så fall være i form av et hakket ryddigere lydbilde enn normalt.

Thundercat lykkes dog ikke med å tappe magi fra den øvrige gjestelista heller. Tame Impalas Kevin Parker bidrar med sedvanlig molefonkenhet på den bleiknebbete og uttværede førstesingelen «No More Lies», mens verken Lil Yachty, Asap Rocky eller Willow Smith helt kommer til sin rett på sine respektive låter. Skjønt førstnevnte kommer nærmest med kupletten 

‘Cause the more that I look in your face, you look like your dad / And it’s hard picturin’ him with a big ol’ ass.

 lider «Distracted» under et monotont og underutvikla låtmateriale. Sangene sier seg altfor ofte fornøyd med å rusle av gårde i middels tempo midt i veien, uten verken melodiske hooks eller interessante tekster som dytter vellyden over i noe genuint interessant. Det er de små øyeblikkene som blir stående igjen, som avdøde Mac Millers sjarmerende tilstedeværelse på «She Knows Too Much». The Lemon Twigs-gjestede, Kenny Beats-produserte «What Is Left to Say» høres – for å være ordentlig sjenerøs – ut som en avslappa studiosession med Stevie Wonder og Todd Rundgren anno 1974.

Dette er med andre ord musikk som har en viss distraksjonsverdi, men ikke så fryktelig mye annet gående for seg.

Lider under et monotont og underutvikla låtmateriale

«Distracted»

Katta i sekken

Chris Monsen

reng å bli tatt av en kjærlig vind. / Treng å kom bort fra et lukka sinn. / Alt rundt står stødig men ukjent. / Det kjennes nytt, og ikke mitt, 

synger Marianna Sangita Angeletaki Røe på «Olo Bros», låten som åpner albumet «Spiti/Home». Ordene setter tonen for musikk og tekst som tar for seg spørsmål rundt tilhørighet og identitet, det å finne seg et rotfeste, et hjem, mellom ulike kulturer.

Vokalisten, perkusjonisten og komponisten Angeletaki Røe – som også er kjent fra grupper som Broen og Gurls – har selv både greske og norske røtter. Hun fikk mulighet til å lage musikk som boret i disse temaene da hun mottok JazZtipendiatet under Moldejazz i 2021. Resultatet ble fremført på festivalen året etter, i samarbeid med Trondheim Jazzorkester, og foreligger nå i innspilt form, satt sammen av diverse konsertopptak.

 ikke bare tradisjonsmusikalske impulser fra Hellas og Norge, men også andre uttrykk, som om Røe vil se på temaet i et bredere perspektiv. Det gjenspeiles også i instrumenteringen. Som kjent har ikke Trondheim Jazzorkester en fast besetning, men henter utøvere fra en større pulje av musikere – så vel som «gjestemusikere», alt etter hva som passer den gitte komponistens behov og ønsker.

Her fins derfor, blant mye annet, hardingfele og trekkspill, samt strengeinstrumentene oud, laouto og sitar, som fins i tradisjonsmusikk fra blant annet Hellas og India. I tillegg brukes dreielire, eller hurdy gurdy: et instrument med uklart opphav, men som har dukket opp i mange kulturer helt siden middelalderen.

 er på norsk, gresk, engelsk og samisk – møtes denne mangfoldigheten på ulike måter. Noen ganger, som i åpningslåten, er fremgangen først forsiktig, så samlende når musikken tiltar i kraft, som for å betegne en slags selvsikkerhet. På dansende «Six» er det noe mer bekymringsløst som råder. Andre steder kan uttrykket virke vekselvist lekende, søkende eller famlende.

Slik famling kan være et kunstnerisk poeng i seg selv, men gir ikke alltid de mest interessante musikalske resultatene. De kommer heller i de mer energiske øyeblikkene, når Angeletaki Røe og orkesteret får det mangfoldige utgangspunktet til å bli en samlende tumleplass: Et musikalsk hjem der ulike uttrykk og impulser kommer sammen til noe helt eget.

«Spiti/Home»

Hjemmefest

Charlotte Myrbråten

Svensk-argentinske José González er en singer-songwriter i uttrykkets reneste form. Med «Against the Dying of the Light» leverer han en virkelig supersoft plate, bygget på følsomt gitarfingerspill og ordrike tekster med lengsel, natur og kjærlighet i linjene.

Musikalsk minner González om Kings of Conveniences milde uttrykk, og noen ganger Nick Drake i de tyngre stemningene. Men det er også noe ørkenblues i måten González spiller gitar på, blant annet i den drivende åpningslåten «A Perfect Storm». Den minner oss på at González dessuten er aktuell som gjest på tuaregbandet Tinariwens album av året.

«A Perfect Storm» er denne platens beste sang, og at den skiller seg ut fra resten av innholdet. González er opptatt av 

– men også menneskets forhold til naturen, klimakrisen og teknologisk utvikling. Han har en empatisk og behagelig stemme, og veksler mellom å synge på engelsk, spansk og svensk. Språklig variasjon til tross: Dette blir for endimensjonalt og likt. Litt motstand hadde ikke vært å forakte.

«Against the Dying of the Light»

Supersoft

New York-duoen Fcukers, med Shannon Wise og Jackson Walker Lewis, har i fire år drevet med et fiffig og særegent prosjekt. De to har nemlig prøvd å skrape under overflaten på noe av det mest overflatiske som finnes av musikk: den masseproduserte klubbpopen. Sånn sett prøver de å koke det sammen fra bunnen av, denne sausen som oftere settes sammen av ferdiglagde komponenter.

digitale trommesett dyttes inn i arrangementsmaler av ansiktsløse produsenter i evigvarende sløyfer av remixer og reworks. Og det har stort sett ett formål: lage forutsigbar og fengende musikk til radio og fest, men ikke representere noe stort musikalsk kunstnerskap utover det.

 blir det når man ser for seg at den ultrakomprimerte, bølgende synthbassen på «Beatback» eller «If You Wanna Party, Come over to My House» er spilt av en faktisk tommel, på en faktisk streng, med en faktisk intensjon.

Duoens debutalbum «Ö» er som å være låst inne i en lang låt, på godt og vondt, med nonchalante vokaler, overpolert groove og ­tilsiktede dumme tekster. 

Y-O you are mine ‘cause I’m lucky (…) Okay, okay, okay, I know I’m always, always (…) L.A., O.K., New York … 

synger Wise i låt nummer to, og det er deilig å slippe å bli noe særlig klokere enn det.

 4/4-beats, synth-tung produksjon og repetitive hooks gynger lytteren av gårde inn i en svimeliknende tilstand sammen med de gjennomgående dumme tekstene. 

I just wanna rock right now, I just wanna rock right now 

i låta med samme navn. Tempoet er så høyt at man glemmer å spørre seg om det er ironi som nikker hodet i takt eller om det bare skyldes det plutselige gjennomtrekket. I låter som «Play Me» og «Lonely» er det som om hjernen råtner i sanntid – men samme det. Det kribler og er gøy.

«Ö»

Hjernen råtner alene

Arvid Skancke-Knutsen

Det sies ofte om den amerikanske maleren Mark Rothko at han får betrakterne til å gråte. Verkene hans er en form meditasjonsbilder – store flater med abstrakte fargekombinasjoner som er underlig pulserende og gripende, som sterke og skimrende møter med oss selv.

Nå bruker Stephen O’Malley og Greg Anderson i den eksperimentelle duoen Sunn O))) to av maleriene hans på omslaget av deres tiende album. Dette er deres første plate på syv år, spilt inn i nærhet til naturen og skogen. Vi aner lyden av regn og bekker gjennom kaskadene av gitarstøy, som om landskap og lydlandskap blir ett.

I et essay av den britiske forfatteren og poeten Robert Macfarlane sammenligner han musikken til Sunn O))) med stormer, bølger, frådende elver – til og med tektoniske plater i bevegelse. Da snakker vi om veldige krefter i naturen. Og kanskje nettopp et slektskap med de abstrakte, men emosjonelle verkene til Rothko.

innen den kunstneriske rockemusikken, der de balanserer mellom ekstrem metal og meditativ dronemusikk, doom og dark ambient

 I 2008 kom de med live-albumet «Dømkirke» (!), spilt inn i Bergen Domkirke året før. Det er nok en av de mest besettende konsertene jeg har vært med på, der det bokstavelig talt knaket og skaket i kirkebenkene.

Et like fascinerende møte var på Inferno-festivalen i 2005, der det dannet seg lydmessige vakuum rundt om i lokalet – midt i et veritabelt vulkanutbrudd av støy.

 og Anderson har valgt å kalle det nye albumet bare «Sunn O)))», er det nok et vink til at de her vender tilbake til røttene. Til forskjell fra platene de ga ut på 2010-tallet, er det ingen meritterte vokalister som nå avdøde Scott Walker – eller avanserte gjestemusikere som Hildur Guðnadóttir.

 Sunn O))), der feedback og sakte roterende tåke-riff skaper en seig og slepende lyd-elv. Et enkelt piano dukker opp på den avsluttende «Glory Black», men ellers er det strengeinstrumentene som dominerer – ett enkelt spor kan inneholde over 100 gitar-opptak.

Det er massivt. Det er monotont. Og ofte veldig, veldig mektig. Låtene velter seg nesten umerkelig fremover, og varer sjelden mindre enn ti minutter. Og så er det underlig pulserende og gripende. Som sterke og skimrende møter med oss selv.

«Sunn O)))»

Store flater

Aslaug Olette Klausen

London-fødte, Los Angels-bosatte Arlo Parks har brukt de siste par årene på å ta igjen den klubbingen hun gikk glipp av som 20-åring. Den gang var den nå 25-årige sanger-låtskriveren for opptatt med å etablere en musikerkarriere, som har resultert i prestisjepriser som Mercury og Brit Awards, pluss Grammy-nominasjoner - foruten å stadig omtales med merkelappen «generasjonsstemme».

I tillegg ble Parks, mellom førsteskiva «Collapsed in Sunbeams» (2021) og «My Soft Machine» (2023), et slags ansikt utad for unge stjernemusikeres behov for bedre arbeidsforhold. Hun avlyste en turné, og det å prioritere god egenomsorg var sentrale budskap på begge platene. Fra ulykkelig kjærlighet på debuten var følelsene på andreplata positivt preget av det daværende forholdet til alt-pop-rapperen Ashnikko.

hverandre for snart halvannet år siden. Og det er ikke fritt for at arbeidet med årets utgivelse har behørige innslag av låtskriving som selvhjelp. Timeantallet Anaïs Oluwatoyin Estelle Marinho, som er Parks’ fulle navn, har tilbrakt i studio sammen med produsent Baird, skal ha vært høyt. Noe rundt hundre låtskisser har vært en del av den omstendelige arbeidsprosessen.

Men en må spørre seg om noe har gått tapt på veien fra Parks’ mer umiddelbart fengende forutgående utgivelser. For mens debuten inneholdt alt-poppa neo-soul hvor Parks’ luftig-naivistiske stemme smøg seg vennlig innpå, byr «Ambiguous Desire» for ofte på velprodusert, semi-sensuell og sjarmløs morgendisco.

 forlede en til å tro at dette skulle være et hett album, et der lystenes spillerom utfordres eller utvides. Den gang ei. Snarere vitner produksjonen om et behersket eller tilbakeholdt begjær. Det er nesten som det har gått troll i ord når hun på «Heaven» synger: 

I wish I had the language / To tell you the way this feels

. Eller når hun lar beaten forbli uforløst på «2sided» – til tross for at låta skal være inspirert av den skeive hedonismen på New York-klubben Paradise Garage.

Så visst er det også øyeblikk av sødme på skiva, som på Sampha-samarbeidet «Senses», små-energiske «Beams» og det florlette avslutningssporet «Floette». Men som helhet låter ikke albumet som den feiringen av nattelivet som de fleste av tekstene vil ha det til.

En må spørre seg om noe har gått tapt på veien

«Ambiguous Desire»

Behersket begjær

Red Hot Chili Peppers har solgt nærmere 120 millioner plater på verdensbasis – og den ferske dokumentaren «The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel» er nå en av de mest sett filmene på Netflix. Og, jo da, ny Chili Peppers-rock skal være på vei.

Samtidig er bassist Flea ute med et eget soloalbum. Og «Honora» prøver ikke å kassere inn på populariteten til bandet han var med på å starte i 1983. Den virker derimot å være en genuin kjærlighetserklæring til jazz, funk og amerikansk storbymusikk, der utøvere som Clifford Brown, John Coltrane og Thelonious Monk var ledestjerner.

Michael Peter Balzary, og fikk tilnavnet sitt for en energisk rastløshet som garantert sprengte ADHD-skalaen – selv i Los Angeles på 70-tallet. Han levde i mange år et hardt liv, noe som kan leses i ansiktet til 63-åringen. Han vokste opp med en aggressiv og alkoholisert stefar, som også var jazzmusiker. Men hans første kjærlighet var ikke bassen, men trompeten, slik den ble spilt av Miles Davis, Dizzy Gillespie og Louis Armstrong.

Når rockestjernen og millionæren løfter trompeten til leppene sine, kan han minne om den eldre Chet Baker. De opptrer begge i starten av den rørende dokumentaren om Baker, «Let’s Get Lost» fra 1988.

Men det er noe med selve tonen i trompetspillet også. Det hører vi flere steder på albumet, splittet mellom Fleas egne komposisjoner og sentrale låter fra fortiden. Det inkluderer en fem minutters versjon av «Maggot Brain» av Funkadelic fra 1971. Den når ikke opp til originalens villskap, men virker som en ærbødig hilsen til superklassikeren og musikerne bak den.

 at frøene til «Honora» ble sådd alt i 1991, mens Chili Peppers ga ut albumet «Blood Sugar Sex Magik». Da fortalte han til en venn: «I want to make an instrumental record with deep hypnotic grooves, trippy melodies layered on top».

, med andre ord. Det er for så vidt noe Flea gjennomførte med glans alt på den eksperimentelle ep-en «Helen Burns» fra 2013: et glimrende og svært variert minialbum, der Patti Smith synger tittellåten.

På «Honora» dukker Nick Cave og Thom Yorke dukker opp som gjestevokalister. Albumet er innom en mer rendyrket jazzmusikk – selv om mye rett og slett er atmosfæriske instrumentaler av solid format, med tolkninger av blant andre Jimmy Webb og Frank Ocean.

, potente og politiske «A Plea» kunne godt ha hett «forutanelse om borgerkrig», der den prøver å roe gemyttene i Trumps splittede USA. Det er nesten et sånt øyeblikk som Gil Scott-Heron kunne kommet opp med.

«Honora»

Hetebølge i L.A.

Musikkanmeldelser

Frida Fliflet

 Anders Danielsen Lie sin infernalske tirade frå Spellemannsutdelinga har allereie fått evig liv i form av hundre 

. Internett kan kunsten å premiera (eller straffa, om du vil) spontane kjensleutbrot. Eg prisar meg lykkeleg over at det ikkje var same krampaktige 

stemning på årets Vossajazz, sjølv om kjærleiken for jazz openbert var til stades. Stemninga var god, men sindig, i alle fall fram til elleve på kvelden.

Vossajazz legg uansett si stoltheit i å ikkje vera pompøse. Programmet har plass til gamle travarar (Ketil Bjørnstad, Lars Lillo), men har også fingeren på pulsen: Årets lineup inneheldt eit knippe interessante, relativt unge artistar med utforskartrong, som stadig er å finne i nye konstellasjonar – som Andreas Rotevatn, Håkon Brunborg og Henriette Eilertsen.

var signert tubaist Daniel Herskedal og hans trio. Verket dei spelte, «Movements of Air» frå i fjor, er cinematisk, småmelankolsk musikk (men er det jazz?), med langstrekte tonar og mykje luft. Uttrykket «måle opp landskap» er altfor mykje brukt i musikkritikk, men det er unekteleg freistande å ty til i denne samanhengen. Er det sånn musikk nordlysturistar høyrer for seg i sitt indre? Når eg lukka auga under konserten, var eg liksom i ei lita drone som flaug over Hardangervidda. Bildet forsvann fort når eg opna dei igjen: Fjeset til pianist Eyolf Dale er like uttrykksfullt som pianospelet hans, og var eit lite show i seg sjølv. Perkusjonist Helge Andreas Norbakken kan berre omtalast som eit rytmemonster i beste forstand – på eit tidspunkt spelte fyren fem forskjellige rytmar: ein rytme med kvar arm, ein med kvart bein, pluss beatboxing.

 prestisjeoppgåve, var tildelt den allestadsnærværande Lars Horntveth. 46-åringen er ein nøkkelfigur i både norsk jazz og norsk musikkliv generelt, og har produsert og deltatt på meir enn 250 album: frå A-ha til Marit Larsen til Motorpsycho. Horntveth er kanskje mest kjent som bakmann, men no skal han altså fram i manesjen igjen.

I den smekkfulle salen gjekk summinga. At Horntveth er ein sjangerkameleon, gjer det vanskeleg å gjette seg til kva som skal komme – men det viste seg å vere ei groovy, progrocka affære, stort sett vokallaus, men full av snappy, sterke soloar.

trakterer blant anna klarinett, saksofon, pedal steel og tangentar, lar Horntveth sitt glitrande tingingsband skine. Det verkar som om gitarist Sander Nordahl Eriksen speler på annankvar konsert eg befinn meg på, og gitararbeidet hans løftar det meste. Instrumentet sit så tett klistra til kroppen at han og gitaren verkar å vere ein og same ting (han skulle sjølvsagt vidare for å spele med Harald Lassen). Elias Tafjord, med sitt umiskjennelege driv, piskar alt framover. Celloen til Joel Ring drukna derimot litt i lydbildet, tidvis også Tuva Halses inderlege fiolinspel.

Maja Sievers Skanding, kritikar i Bergens Tidende, meinte at årets tingingsverk vil gå inn i historia, og trilla seksar. Eg vil nok ikkje legge meg heilt 

 Iblant sakna eg meir variasjon og større dynamikk i lydbildet; det kjentest tidvis som om alle var på heile tida. Grensa mellom suggesjon og monotoni er hårfin.

Overgangane frå tema til tema – låtane her var få og lange – var derimot upåklagelege. Det kjennest aldri rotete, trass i dei komplekse arrangementa og det metta lydbildet; veggen av lyd som desse ti musikarane lagar, vrir og vender på. Fleire groovy tingingsverk til folket!

at årets Vossajazz-pris gjekk til bassist og komponist Toivo Fjose, som også var å sjå i det finfine jazzamericana-bandet The Red Barn. Mitt personlege høgdepunkt kom heilt på tampen av festivalen: Benedicte Maurseths samtidsfolkemusikkverk «Mirra» frå i fjor. Om det kjentest som å mentalt fly over snøkledde Hardangervidda under Daniel Herskedals opningskonsert, kjentest «Mirra» som å ligga i lyngen på den same vidda og få lov til å kjenna at jo, ein er faktisk del av naturen.

Grensa mellom suggesjon og monotoni er hårfin

Over vidda

Anne Hytta

Hardingfelespiller og komponist

Jeg ser ut av vinduet ved skriveplassen min. Bleikgrønne jorder med en og annen snøklatt, grå greiner med puselabber. En bil passerer nå og da, grusen freser fredelig under hjula. Fuglekvitter. En hakkespett hakker, kanskje to.

Disse lydene er så dyrebare at jeg har vansker med å skrive. Snart kommer motorsagene og ryddesagene, plenklipperne og traktorene inn i dette fredelige lydbildet, smusser det til med støy. De har jo sin hensikt, disse (u)lydene.

 i Oslo og jobba med å forme et musikkstykke. Så begynte noen å spille musikk borti gata, musikken blei høyere og høyere, generisk Spotify-musikk med rytmer limt fast til en millimetrisk rytmeforståelse. Jeg begynte å fantasere om avbitertang og avkutta støpsel i lomma. Det blei med fantasien. Av og til lurer jeg på hvor glad jeg er i musikk. Jeg er i alle fall ekstremt lite glad i musikk jeg ikke liker.

jeg en komponist i kafeen på Nasjonalbiblioteket. Han satt og skreiv et partitur for hånd, et kunstverk i seg selv, mens behagelig jazz klang ut av høyttalerne i kafeen. Jeg spurte han om han ikke blei distrahert av musikken, som ikke likner den han sjøl jobba med. Nei, det var ikke noe problem overhodet, for han visste hva han skulle skrive, svarte komponisten.

Jeg kjente på beundring og misunnelse, for vi higer jo alltid etter egenskapene vi ikke har, samtidig som vi ikke verdsetter det vi faktisk kan. Komponisten jeg møtte, fantes ikke imponert over evnen til å zoome inn i sitt eget med klingende musikk rundt seg.

 deg mest i utakt med din egen samtid? Det er et fast spørsmål i Aftenpostens portrettserie. For min del er det når en person stiller seg rett ved siden av meg på bussen, og begynner å snakke høyt til meg. Men han snakker ikke til meg, han snakker til noen i mobilen. Om jeg ser meg rundt i bussen etter andre som blir irritert over denne oppførselen, får jeg ingen respons, for alle har på seg høretelefoner, store eller små. De er frakobla fellesskapet, og påkobla egen boble. Det er kanskje ikke så rart, bussturer er et slags pauserom mellom tida, vi er på vei til et mål, og turen dit er et ikke-sted.

Men når opplever vi stillhet, tilnærma stillhet? Når hører vi egne tanker? Og hvordan hører vi musikk når vi konstant har musikk på øret? Jeg tror at stillhet er en forutsetning for at musikk kan gjøre inntrykk, men om jeg skal begrunne det, har jeg ikke noe annet grunnlag for begrunnelsen enn at det er slik det er for meg.

har jeg oppdaga at jeg kan trives med å skrive i støy. Et jevnt kafésus døyver den første sjølkritikken, og kan gi en flyt man ikke når inn til i stillhet. Men å forme musikk, akkompagnert av musikk fra anlegget over gata, det kommer jeg aldri til å klare.

Av og til lurer jeg på hvor glad jeg er i musikk

Stillhet som musikk

Martin Bjørnersen

Fuck dem, sier Ivan Aleksejev, bedre kjent som Noize MC. Russeren trenger ikke mye betenkningstid da jeg spør hva han synes om at andre russere – inkludert noen av dem som er bosatt i Kirkenes, der vi står – sier at ukrainsk ikke er et språk. For av dem som forsvarer invasjonen og okkupasjonen av ukrainsk territorium siden 2014, omtales ukrainsk litt for ofte som en «bondedialekt» av russisk. Landet Ukraina og den nasjonale egenidentiteten skal liksom være en «konstruksjon».

Noize MC er artistnavnet til Ivan Aleksejev – og det var også navnet på bandet han slo gjennom med rundt 2010, da han ble Russlands kanskje største rapstjerne. Hele veien har han hatt en antiautoritær karakter som plasserte ham som en markant motstander av Putins regime. I kjølvannet av det stadig mer autoritære klimaet, og ikke minst fullskalakrigen mot Ukraina som brøt ut i 2022, bor Ivan Aleksejev i dag i Litauen. Men denne februardagen er han i Kirkenes, noen få mil unna den russiske grensa, for å delta på festivalen Barents Spektakel. Han åpnet hele festivalen på torget i Kirkenes sammen med samiske, finske og skoltesamiske kolleger i grenseland.

Akkurat nå er Aleksejev på et symboltungt sted: på høyre sida av Rådhusgata i Kirkenes. Over veien for oss ligger det russiske konsulatet, for Norge har fortsatt en (tynn) diplomatisk relasjon med vårt naboland. Forbindelsene mellom våre to nasjoner er knapt nok sterkere noe sted enn i Norges mest flerkulturelle by, der gateskiltene fortsatt står på både latinsk og kyrillisk alfabet.

På vår side av veien har lokale norske og norskboende russere (og eksilrussere som er imot krigføringen) plassert et provisorisk minnesmerke for Aleksej Navalnyj. Opposisjonslederen døde i russisk fengsel 16. februar 2024. For kun få uker siden slo etterretningstjenester fra fem europeiske nasjoner fast at Navalnyj ble forgiftet og drept av russiske myndigheter – med giftstoff fra en søramerikansk pilgiftfrosk. Ikke at dette var noen sjokkerende konklusjon, utover det bisarre valget av giftstoff.

Mye har vært sagt om Navalnyj før og siden den gang, for deler av europeisk og ukrainsk venstreside har opposisjonslederen (gradvis nedtonede) etnonasjonalisme vært diskrediterende for ham. I Russland hadde og har han derimot bred støtte, som et samlende symbol for motstanden mot Putin. Det ligger ferske blomster og tente lykter foran et slags ikonbilde av Navalnyj her på fortauet i Kirkenes.

Som artist var Noize MC i 2024 med på å samle en storstilt koalisjon bak 

Navalnyj. Den besto av prominente russiske artister i forskjellige sjangre, som Zemfira, Vlady og Vera Polozkova. De fleste av disse, i likhet med Ivan, var for lengst i eksil for å kunne beholde en fri kunstnerisk og politisk stemme.

– Da Navalnyj ble drept, lagde vi en ti minutters låt sammen, der versene og musikken skifter stil underveis. Artistnavnet for oss som kollektiv var «russere», forteller Noize MC.

Den kunsten jeg oftest liker, søker etter å utforske det som skjer i kulissene

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Bully

Distracted

Spiti/Home

Against the Dying of the Light

Ö

Sunn O)))

Ambiguous Desire

Honora

Utvalgte saker

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Stillhet som musikk

Verden har forandret seg radikalt siden sist den russiske rap-stjerna Noize MC besøkte Kirkenes. Men musikken hans er fortsatt en friplass.