#fff

Det gjør ingenting om folk ser Ary som trist og mørk. Hun er jo det.

Et svart lys

Rapperen Noize MC er blant eksilrusserne som står opp for Ukraina, mot krig og Putin.

Støy og motstand

Tora Augestad sier det hun mener, både om musikk og politikk.

I vinden

Arthur Verocais 54 år gamle debutplate, laget under Brasils diktatur, treffer bedre nå enn da.

Samba og sjel

Eirik Blegeberg

Jeg vet ikke om noen amerikansk artist som det siste året har vært like tydelig propalestinsk og antifascistisk som Carsie Blanton. Det skader heller ikke at hun skriver noen bedårende folkjazza viser inspirert av Nina Simone og John Prine, samtidig som hun ikke likner nevneverdig på noen av dem.

For selv om Blanton har hentet aktivismen fra Simone og humanismen fra Prine, er også hun

 – med nasal røst og glimt i øyet. Som når hun her samarbeider med det kanadiske indie-kollektivet The Burning Hell og de forenes rundt en felles spesialitet: oppløftende låter om apokalypsen, krydret med revyaktig dialog og duettperler som «Price of Eggs». Sistnevnte høres ut som den er hentet fra et hundre år gammel Brecht/Weill-stykke, men handler om akkurat nå, fordi akkurat nå er mer enn ko-ko nok.

 Albumtittelen «Everything Is Great!» er sarkastisk. Det samme er sangene «Fascists Are Good» og «Hoist the Guillotine», selv om de neppe er sarkastiske på den måten du forventer. I de fleste av de beste sporene her kommer nemlig de skarpe betraktningene bardus på, med kjappe vendinger som er standup-komikk verdig. Hvis ikke alvoret tar over – som i «Private Equity» og den som er sunget av en soldat fra framtida om borgerkrigen som blir slutten på alle kriger.

Det får heller være at dette albumet er ujevnt – ikke alle kuttene ledet av The Burning Hell er like påskrudd. På sitt ypperste er plata uansett en ørliten seier for alle som ønsker en restart for samfunnet. 

and dance the merengue in front of the fire

They can’t shoot us / When we’re dancing so fast

, undres du kanskje? Det er de latterlige maktmenneskene, fiktive og ekte, som er avbildet på platecoveret – musikkbransjen representert av Spotifys Daniel Ek. Riktignok står han bak kommunistjeger Joseph McCarthy, men han er foran både Dick Cheney og Donald Rumsfeld.

«Everything Is Great!»

En tipp topp tid!

Aslaug Olette Klausen

Det enkle er ofte det beste, heter de i et forslitt reklameslagord. Men det er en viss sannhet i det i møte med de ferske norske utgivelsene fra henholdsvis Juni Habel og Konradsen. I begge tilfeller vokser musikken seg større enn deres forsiktige folkpop eller lavmælte, eksperimentelle soul-viser ved første ørekast gir inntrykk av.

 Juni Habel høstet mye heder for andreplata «Cravings» (2023). Guardian kalte plata intens skumringspop, Audun Vinger i Dagens Næringsliv beskrev den som fortryllende. Til Ballade snakket hun om at hun liker å gjøre ting hjemmelaget, ikke så 

. Det sistnevnte lykkes hun ikke helt med på tredjeskiva «Evergreen in Your Mind»: Den byr nemlig på virkelig godt visehåndverk.

Fingerspillet er fornemt. Produksjonen, også denne gangen gjort i samarbeid med Stian Skaaden, gir rom til antydningens kunst. For det er ikke bare stemme og gitar her, selv om det ofte høres sånn ut. I bakgrunnen spøker 

 et nøkkelknippe, skrapende stolbein, hviskende stemmer og klang av rom i trehus.

 får det til å låte landlig, nær på naturen, uten å henfalle til de dype, klissete daler av naturromantikk. Snarere er det den korte veien til skogen – som i tittelsporet, hvor Habel oppsøker skogens ro mens hun reflekterer over hva som holdes tilbake, hva lystene kan få slippe fri, hva som var og hva som kan bli. Albumets drømmende toneleier vier mer enn en tanke til Olav H. Hauges dikt «Det er den draumen».

I det Beth Gibbons-aktige avslutningssporet «Statues» lar hun låta ebbe ut med ordene 

But memories are forever – forever – is our time. 

Mye tyder på at det også Habels tid er nå. I hvert fall vil disse tonene kle en nærstående junikveld.

vesentlig komponent på duoen Konradsens tredjeplate «Hunt, Gather». I likhet med Juni Habel lager Jenny Marie Sabel og Eirik Vildgren musikk som både låter som overlevninger fra forgangne tider, og helt nå. Begge album befatter seg dessuten med overganger. I Konradsens tilfelle fra ung til voksen.

Allerede med leirbåls-salme-debutalbumet «Saints and Sebastian Stories» (2019) var det klart at Konradsen hadde mye å fare med. Oppfølger-ep-en «Rodeo No. 5» (2020) beskrev jeg her i avisa som et håp om høyere himler. Årets utgivelse er litt mer jorda.

 en kjerne av kollektivisme, og troen på at mye blir bedre i fellesskap. Gjestene denne gangen er Beharie, Gia Margaret og australske Angie McMahon. Produsentene Marit Othilie Thorvik og Hans Olav Settem er på brorparten av låtene kreditert som låtskrivere. Det samme er deler av bandet. I tillegg bidrar den Grammy-vinnende amerikanske pianisten Bruce Hornsby på albumets mest ambisiøse alt-pop-spor, «What I Aim For».

Albumtittelen, «Hunt, Gather», er en slags endringskommando. I selve tittellåta uttrykkes dette som et nostalgisk ønske om å hoppe av samtidskjøret, og vende tilbake til de nære ting. Dette er sunget smygende tett innpå en soul, et uttrykk som springer ut i enda fullere blomst med Beharie i påfølgende «Efficiency». Sammen med «Nick of Time», gjestet av Gia Margaret, utgjør disse platas sterkeste melodier.

«Evergreen in Your Mind»

De nære ting

Ida Madsen Hestman

#000

Instinkt er kraften bak det nye samarbeidet mellom Tom Rowlands fra The Chemical Brothers og Aurora fra planeten Bergen. Tomora-samarbeidet har vært under utvikling i årevis, men nå har de to bestemt seg for å dele et helt album, «Come Closer».

Tittelsporet starter hypnotisk, der Aurora gjentar 

 over stemningsfulle synther, orgelaktige toner og en knitrete lyd som får meg til å sjekke om kontakten står ordentlig i. Størsteparten av lydbildet preges av det fengende DNA-et til Chemical Brothers, med mye driv og nøye utvalgte lydkilder. Men allerede tidlig på albumet skal det kunstneriske innfallet demonstrere at instinktet kan komme i veien.

 høres ut som om man skulle ha lagt alle sporene oppå hverandre, og kjørt det ut av en sprengt høyttaler. Det lugger, vi er bare tre spor inn og jeg må faktisk skru av. Livet er for kort til å overvære en påtatt «kunstnerisk» utførelse gjort på en billig måte.

Kom igjen, dette her har ingenting med «connection» eller «instinkt» å gjøre. Det høres ut som en dårlig student-oppgave eller en satirisk sekvens i en Ruben Östlund-film. Men her har altså noen tenkt: «fett, dette høres grusomt ut!». Det burde vært et nei-menneske til stede i denne prosessen. Det blir omsider mindre irriterende lydbilder, men fortsatt med innfall som virker unødvendig påtatt.

«Ring the Alarm» starter med karakteristiske Chemical Brothers-aktige perkusjonslyder, mens ululeringen (vanlig blant annet i arabisk sang) får meg til å tenke på Sabrina Carpenter på Coachella, samt at Chemical Brothers-hiten «Galvanize» løste bruken av et arabisk sample mye bedre enn dette.

«My Baby Just Cares For Me» er et av de sterkere sporene her, med atmosfærisk sound og fordreide synther. Men jeg er ikke sikker på om vokalen til Aurora alltid er så spennende. Tidvis er den for intens, og egner seg dårlig til å gå på 

. Det er faktisk ikke automatikk i at Auroras røst kan kuttes opp og repeteres i det uendelig. Snarere kan det gi gnagsår i ørene, som på «I Drink the Light».

Bedre funker Aurora, og Tomora, når vokalen er mindre framtredende, som på sistelåta «In a Minute», med smurfestemme og det hele.

 stemmen ta mer plass i et lydrom den kler, før også den til slutt stagnerer. Dessuten savner jeg melodier som virkelig fester seg og har egenart nok. «The Thing» er fet, men den gir litt for tydelige assosiasjoner til Björks ikoniske «Army of Me», bare skrudd ned i tempo.

Jeg kjenner ofte på at de mange snodige innfallene gir lite ekstra. En snål og irriterende repetert lyd må også ha et formål i den større sammenhengen, hvis ikke føles den malplassert. Og dette instinktive, som det insisteres på i det over 9000 tegn lange promoskrivet, gjør meg paradoksalt nok mer distansert til «Come Closer». Jeg trenger rett og slett ikke å høre dette albumet på nytt.

Det burde vært et nei-menneske til stede i denne prosessen

«Come Closer»

Gnagsår i ørene

Er dette lydsporet til en måneferd? Når Ariadne Loinsworth, eller Ary, er ute med sitt andre album etter debuten «For evig», har hun ikke bare beveget seg over i et annet rom – hun 

i rommet. «Darkstar» er en cinematisk reise i en rakett som beveger seg med lysets hastighet ut i solsystemet, drevet av motorisk bass og febrilske arpeggioer.

På sitt forrige album utforsket hun sorgen etter tapet av tvillingbroren. Når tankene nå flyr til gode sci-fi-filmer, handler koblingen om hvordan de skildrer det å stå i en dyp krise, å være helt alene og totalt fortapt. Dette høres ut som Ary, og ingen andre. Samtidig utfordrer hun sitt eget lydbilde, hun strekker det langt videre.

gjennomførte sci-fi-innpakning kler den eksistensielle uroen som preger Arys reise. Men dette er også ufattelig fengende: de futuristiske klubbproduksjonene er kraftfulle og overskuddspregede, med en vokal som smelter seg sammen med massive, adrenalinfylte big beat-oppbygninger. Det bør understrekes at hun selv står for produksjonen av plata.

Kill me / Shattering the fantasy of who I could’ve been

, synger hun på åpningssporet «Kill Me». Følelsen av å miste seg selv eller ikke vite hvem man er, speiles godt i at Ary har klonet sin egen stemme og samplet den lagvis til drømmende harmonier. Hvem av stemmene er 

And I’m becoming a machine / That’s how good it made me feel / Knowing none of this is real

, før den rastløse bassen stopper helt opp, samler krefter til siste linja er ute, og setter inn igjen med mer kraft, som om den simulerer akkurat det hun synger: 

. Jeg ser for meg den ikoniske løpescenen fra «2001: En romodyssé» – for så taktilt er universet og så godt miksa er lydopplevelsen.

etterligner stjerner som blunker mange lysår unna på «New Night of Always», mens Ary synger ut desperasjonen akkompagnert av det som likner et dunkende hjerte fra innsiden av et stetoskop.

På «Formaldehyde» går de majestetiske messingblåserne så dypt at de glir over i en massiv vegg av bass, i rå kontrast til klare pianotoner, breakbeats og «data»-synther.

 jamrer Ary, og demonstrerer sin uanstrengte, klokkereine røst.

Turn me into a little diamond / And wear me on a silver chain

, har hun en så presis nedtonet sårbarhet i stemmen at alt faller på plass, helt riktig.

«Darkstar»

En romodyssé

Tom 
Skjeklesæther

For ikke veldig lenge siden hadde de færreste av oss hørt om Ella Langley. Men slikt skal det fortsatt bare en giganthit til for å snu opp ned på. Tydeligvis.

Man kan saktens si at det er et underlig tidspunkt å synge refrenget «Choosin’ Texas» på, akkurat da veldig mange av oss ikke er i nærheten av å velge USA. Men synge med er det altså mange som gjør denne våren, takket være 24 år gamle Langley fra Hope Hull i Alabama (innbyggertall 3200). I fem uker har hun nemlig ligget på førsteplass på Billboard Hot 100 med «Choosin’ Texas». Det lengste løpet på toppen av de amerikanske hitlistene til noen kvinnelig countryartist.

på Youtube, vil du bli tauet inn i en sju minutters kortfilm som visualiserer sangens tekst. Det handler om en kjærlighetsaffære som skjærer seg da et par gjør det skjebnesvangre valget å dra tilbake til mannens hjemsted i Texas. Langley synger: 

A cowboy always finds a way to leave / Drinkin’ Jack all by myself / He’s choosin’ Texas, I can tell.

Trekantdramaet utspiller seg på en ekte Texas-honkytonk. På scenen i videoen står Miranda Lambert, som også har co-skrevet hitlåta og co-produsert det ambisiøse albumet den befinner seg på, «Dandelion», sammen med Ben West. «Choosin’ Texas» er den typen ultraklebrig, 

countrysang som treffer bredt, også vi her i Norge.

Debutalbumet slapp hun for to år siden, titulert «Hungover», og fikk en hit med duetten «You Look Like You Love Me» sammen med countrystjerna Riley Green. Den sangen var skrevet av Green og Aaron Raitiere.

Vi bet oss merke i sanger-låtskriveren Raitiere da han slapp debutplata si, «Single Wide Dreamer», i 2022. På «Dandelion» er han representert med tre co-skrevne sanger: «You & Me Time», «I Gotta Quit» og «Most Good Things Do». Den første av disse kan meget vel være en oppfølger når «Choosin’ Texas» har spilt seg ferdig.

 av to korte versjoner av den eldgamle engelske folkevisa «Froggie Went a-Courtin». Den har røtter tilbake til 1500-tallet, og er tidligere gjort av både Dylan og Springsteen. Visstnok er det en låt Langley sang med bestefaren sin i barndommen.

Mellom der er det seksten country- og countrypop-sanger som lett kunne ha befunnet seg på velprodusert Nashville-album fra 1980-tallet. Det er plenty av pedal steel-gitar i miksen, som medvirker til at Ella Langley framstår som en neo-tradisjonalist fra omtrent samme hylle som nylig Norgesaktuelle Zach Top.

alle måter signifikant at den andre sangen som ikke er nyskrevet her, er Kitty Wells’ «It Wasn’t God Who Made Honky Tonk Angels» (skrevet av J.D. Miller) fra 1952. Det var nemlig den første sangen av en kvinnelig solocountryartist til å nå toppen av Billboard-lista. Wells’ klassiker åpnet døra for alle de største kvinnene i country: Patsy Cline, Loretta Lynn, Dolly Parton og Tammy Wynette. Ella Langley forstår hvilken tradisjon hun står i.

Trekantdramaet utspiller seg på en ekte Texas-honkytonk

«Dandelion»

Velger tradisjonen

Chris Monsen

Musikere og band kan i noen sammenhenger holde tilbake litt med å si høyt hvem de er påvirket av eller refererer, og det kan være flere grunner til. Kanskje vil man ikke gi forventninger eller legge føringer for lytterne. Hedvig Mollestad Weejuns slenger likevel ut referansen allerede med tittelen på sitt nye album, «Bitches Blues» – et fiffig nikk til Miles Davis’ toneangivende 1970-utgivelse «Bitches Brew».

Det er også vanskelig å tenke seg det soniske landskapet – eller skal vi si universet – som Weejuns (en forkortet slangbetegnelse for «Norwegians») arbeider i 

musikken Miles Davis lagde på slutten av 1960- og utover 1970-tallet.

Man merker tidlig på albumåpneren og tittelsporet at heksebrygget til gitarmester Hedvig Mollestad Thomassen, orgel- og synth-trollmann Ståle Storløkken og trommefantomet Ole Mofjell er vel så preget av de tre musikernes egne egenskaper og eiendommeligheter.

Skjærende, stikkende lyder graver seg frem over buldrende trommer, i en urolig spenning. Nesten ubemerket smyger det seg frem noe mer håndgripelig. Korte, vekselvise hugg fra Mollestad og Storløkken blir til riff, mens Mofjell bygger opp et trommegroove. Mollestad suser over i en flerrende gitarsolo, før hun glir tilbake i grooven.

stykke beintøff, medrivende og frilynt jazzrock. Men Weejuns skifter også gir, og i albumets neste strekk roer trioen det ned. Samtidig ivaretar de en speisa, svevende stemning. Det er ikke så tydelig på den nedstrippa, stødige «Kompet blir», men merkbart på stillferdige «For a Moment I Thought I Could Hear You», såre «Recollection of Sorrow», og på frittflytende «Limite».

«Dynamax» har en løsere struktur innledningsvis, skjønt stemningen er mer spenningsfylt. Gitar, orgel og trommer synes å ville bryte ut i noe. Dette «noe» blir et riff og en hamrende trommebeat, som strekker seg mot et crescendo med respektive orgel- og gitarsoli. Akkurat denne låta forvalter kanskje mer arven etter King Crimson enn Miles.

 er uansett et godt eksempel på hvordan man, selv med utgangspunkt i tydelige inspirasjonskilder, kan lage musikk med egenart.

«Bitches Blues»

Heksebrygg

Marius Asp

Om du i all hovedsak skulle forbinde navnet Bruce Hornsby med hiten «The Way It Is» (1986), har du ingen grunn til å skamme deg. Rent overfladisk er 71-åringen fra Williamsburg i Virginia selve definisjonen på et 

, med én låt som rent kommersielt skyggelegger resten av katalogen.

 «The Way It Is» en hvilken som helst hit. Som Hornsby selv påpekte i et intervju med Rolling Stone fra 2020: En sang om rasisme – med to improviserte pianosoloer – er ikke nødvendigvis noen 

for popsuksess. Når den lever det gode liv 40 år seinere, skyldes det i tillegg at den har blitt rekontekstualisert som sample i en rekke raplåter – aller mest prominent i 2Pacs gettoskildrende signaturlåt «Changes».

Du trenger imidlertid ikke grave så altfor dypt i Hornsbys diskografi eller biografi for å avdekke en uvanlig sammensatt og søkende karriere – stilistisk ofte milevis unna den hverdagslige 

-softrocken som gjorde ham kjent. Han har vært livemedlem i The Grateful Dead, gitt ut jazzplater med blant andre Jack DeJohnette og Wayne Shorter, skrevet hits for Don Henley og filmmusikk for Spike Lee, leflet med klassisk musikk og samarbeidet med, vel, alle.

 i denne sammenhengen er kjærligheten han har fått fra en ny generasjon artister – deriblant Bon Iver, Haim og Vampire Weekend, som alle har bidratt på mannens ordinære studioalbum det siste tiåret. På nye «Indigo Park» dukker sistnevntes frontmann Ezra Koenig opp på albumets mest reinspikka popøyeblikk, «Memory Palace». Den nylig avdøde Grateful Dead-legenden Bob Weir synger skakkvakkert fra den andre siden på frihetsrusleren «Might as Well Be Me, Florinda», som også løftes av Blake Mills (gitar) og Pino Palladino (bass).

Mens musikken fanger spennvidden i Hornsbys lange karriere, kretser tekstene her rundt minner, aldring og forgjengelighet. Det «Cornflake Girl»-klingende tittelsporet kunne lett blitt uutholdelig i feil hender – her skal nok en kæll mimre tilbake til den første bilen han kjørte! – men resultatet er blitt like deler refrengsterkt og rørende. Mer høstfargede spor som «Silhouette Shadows» og «Sliver of Time» treffer der det gjør godt at det gjør vondt.

 Hornsbys mest vellykka renessansealbum – til det spriker det i for mange retninger. Den nådeløst dissonante og seige «Entropy Here (Rust in Peace») og det dystopisk-industrielle triphop-kaoset «Alabama» er begge åpenbare provokasjoner fra hovedpersonens side. Såpass har han gjort seg fortjent til.

Treffer der det gjør godt at det gjør vondt

«Indigo Park»

Slik det er

Ida Messel

Noen vil kanskje kjenne igjen Underscores fra låta hun gjorde med Oklou, «Harvest Sky». Men dette artistnavnet til April Harper Grey, som

 typisk-generasjon-z-egentlig-skrives-i-minuskler

, «underscores», stikker seg ironisk nok 

 ut i mengden. Dessuten kan man stille spørsmål til om musikken til 25-åringen fra San Francisco har så mye vind i seilene lenger? Grey driver med hyperpop, en slags digital inntrykksmetning og overbelastning av følelseslivet gjennom musikk på grensa til det performative eller ironiske.

Det sier seg selv at det er mulig å gå lei av de greiene der. Og nådde ikke sjangeren sin kreative høyde før pandemien en gang, mens Underscores gikk på ungdomsskolen og ga ut ep-er som skulle høres ut som Skrillex?

Da tredje album «U» kom i mars i år – og fulgte den formlike smilemunnen på «Fishmonger» (2021) og hesteskoen på «Wallsocket» (2023) – burde alle musikksynsere hylt ut i kor: Takk Gud for at hyperpopen ikke var et blaff! For som Underscores selv synger i «Music»: 

It’s happening again, I feel the BPM / I feel the music (Music)/ And usually I’m hard to please, but I feel the harmony, mm …

Og fra sekundet man blir fanget inn i denne malstrømmen av et album, er det klart at hovedpersonen har musikalsk teft.

 og tempo krever tilvenning, men det er en enorm detaljrik og glødende lydverden som finnes rundt og mellom de krappe svingene. En ting er trykkbor-bassen på nevnte «Music», en annen er åpningslåta «Tell Me You Want It», fra perkussive akkorder på kassegitar, til det som høres ut som krabbesnøre virvler rundt i en plastbøtte. En liknende dramatisk utpustsekvens i slutten av låta har man vel ikke hørt siden Marilyn Mansons «The Beautiful People» (1999).

Grey har produsert alt selv, fra danserytmer til den svimlende synthen på «Hollywood Forever» til den ultramelodiske, cinematiske «The Peace» eller «Bodyfeeling». Det som hovedsakelig gjør «U» så lytteverdig framfor enerverende, er likevel de syrlige og smarte tekstene hennes. Fra 

It’ll be winter soon and I’ll be Twilight pale,

I put on 92.7, they’re playing Christian rock, and I’m just so sentimental, feel everything in my heart, 

 kunne det ha blitt, sammen med et batteri av lydstimuli som minner om prikkedøden i intensitet. Grey behandler alt av 

i snappy hverdagsmotiver. En gang i tiden ønsket hun å bli den nye Skrillex, og «U» er en god søknad. Samtidig oppleves hun som en som – foruten den produksjonsmessige finessen – har mye mer på hjertet.

«U»

Understreker nok

Musikkanmeldelser

Audun Molde

Musikkviter og forfatter

I påsken var jeg på kinopremiere i London, og så årets mest sjarmerende og nerdete påskekrim. Hvor ingen blir drept eller skadet.

Noen husker kanskje da den parkerte tilhengeren til musiker Sol Heilo ble stjålet i forfjor, med alle musikkinstrumentene hennes? Omtrent det samme skjedde med Paul McCartney i 1972, da noen brøt seg inn i en parkert varebil tilhørende roadien hans. Sol fikk heldigvis alt tilbake etter noen uker. Paul måtte vente i 51 år. Mens Sol ble frastjålet en hel instrumentsamling, mistet Paul bare en bass. Imidlertid var bassen et av de mest berømte og betydningsfulle musikkinstrumenter i det 20. århundre: Hans aller første bass, kjøpt for tilsvarende 30 pund på Steinway Musikhaus i Hamburg i 1961, da han var en sulten og ukjent 18-åring. Den ikoniske Höfner-bassen ble hørt og sett på alt med The Beatles fram til 1964.

Den fortvilte roadien gjorde alt han kunne, men fant verken tyven eller bassen. Da tyven leste om innbruddet i avisa, innså han at han hadde stjålet en Mona Lisa som var umulig å selge, og ga bassen til en pubeier i bytte mot småpenger og noen pints. Pubeieren ga den videre til sønnen sin. Det ble ikke snakket stort mer om dette.

 for å finne bassen, etter initiativ fra en tidligere leder ved Höfner-fabrikken. En ambulansesjåfør som både var Beatles-fan og hobbybassist, fortalte om 

 til en kollega. Da røpet kollegaen familiehemmeligheten: Det var hans nå avdøde far som hadde stjålet bassen.

På samme tid ryddet en enke på loftet, etter at mannen hennes døde under covid. Mannen var pubeierens sønn – og på loftet fant hun en nedstøvet Höfner. Reinholdsarbeideren googlet. Hun bodde bare 20 kilometer unna McCartneys hjem i Sussex, og satte seg i bilen.

 på filmpremieren i London – som dere skjønner, var bassmysteriet gjort til film – deltok tyvens sønn sammen med regissør Arthur Cory. Roadien, som hadde hatt gnagende samvittighet i 51 år, var også til stede. Og bassens eier? Når han i filmen åpner den gamle kassen og løfter ut instrumentet som ga livet en retning som 18-åring – nå verifisert, restaurert og forsikret for 130 millioner kroner – spiller han noen riff før han ser på bassen med et stort smil og sier «welcome home, honey». Den 19. desember 2024 i O2 Arena gjorde bassen comeback på scenen, bare for én sang: «Get Back», selvfølgelig. Jeg var der, og skrev om det i Musikkmagasinet.

«The Hunt for The Lost Bass», som filmen heter, forteller en fascinerende detektivhistorie om jakten på en rock & roll-gral. For spesielt interesserte? Selvfølgelig. Selv er jeg både musikkhistoriker, bassist og Beatles-/McCartney-fan. Men om du ikke er spesielt interessert i noen av disse tre temaene, finnes det jo mye annen 

Bassmysteriet

Big Thief krever publikums hele og fulle oppmerksomhet. Ikke bare på grunn av frontkvinne, vokalist, gitarist og låtskriver Adrianne Lenkers hyper­følsomhet, men også på grunn valgene deres.

Under to kvelder på Sentrum Scene begynte de begge konsertene med ikke utgitte, flunkende nye sanger. «What I Only Dream Of» ble skrevet av Lenker i Norge to dager før 8. april-konserten. Sangen som åpnet kveld nummer to fortsatt ikke har noen tittel, selv om også den hørtes ut som den var skrevet fra livet på veien, med Lenker som gjentok: 

 var starten på Europa-turneen, amerikanernes første siden november. De spilte totalt sju uutgitte sanger første kveld, og fem uutgitte sanger kveld nummer to – som er en uvanlig løsning for de fleste rockeband. Men Big Thief er ikke som de fleste rockeband.

Lenkers kvartett gjør som de selv vil. De 

 åpenbart på å framføre uprøvd materiale, slik de også gjorde på Øyafestivalen i 2024. Som seg hør og bør for alle ­kunstnere, ville i hvert fall Rick Rubin sagt, tilfredsstiller de først og fremst seg selv. Det er også slik ­konsertene deres får et merkverdig ­dynamisk spenn, fra det haltende til det fjellstø. De liker seg på kanten av stupet, og det er egentlig utrolig at det funker. Men det hjelper selvsagt at sangene, med noen veldig få unntak, er fantastiske i utgangspunktet.

var det særlig tre som festet seg: «Christmas Day», pakket inn i ­høytidssmerte, ble her hektet på halen av Lenkers sololåt «Real House», og utvidet ­fortellingen om en søkende sjel på jakt etter et hjem, eller en følelse av tilhørighet. Det ble til en makeløs medley, som like fullt havnet i skyggen av «Beautiful World» og «Mr. Man», to hardere Big Thief-låter som har noe Neil ­Young-inspirert ved seg – trampende, delvis rasende fordi vi lever i en 

, men med et stort hjerte for andre og et 

Eastbound going 65 / The desert wind is blowing / My dog is sitting by my side / He don’t care where we’re going

Lenker har en vibrerende vokal full av nerve, og det er den som bærer sangene hun synger uten backing. Samtidig er det bandlåtene som er selve poenget, med høydepunkter som «Vampire, Empire», «Not» og «Spud Infinity» fra første kveld, og «Los Angeles», «Simulation Swarm» og «Masterpiece» fra andre kveld.

 legges til at det har skjedd noe med Big Thief siden originalbassisten Max Oleartchik sluttet for to år siden. Bandet har mindre av enn The Band-gyng nå, og har i stedet en hakket mer flinkis-melodisk-atmosfærisk sidelengs 

gående. Den nye bassisten Joshua Crumbly ligger lavere i miksen enn Oleartchik hadde for vane, der han følger trommis James Krivchenia og gitarist Buck Meek mens de to følger Lenker.

. Og om ikke dagens versjonen av Big Thief nødvendigvis er å foretrekke over hvem de var, så er forandring alltid greia med denne gjengen. Det er det neste øyeblikket som teller, ikke øyeblikket som var.

Forandring fryder

ette minner meg om den filmen – husker dere den – «En Natt på Museet», fra da jeg var liten?

 sier en stemme, bare på brei amerikansk inn i mikrofonen. Og det føles nesten malplassert innimellom all den koreograferte teknologien, de digitalt bearbeidede instrumentlydene, strobelysene og den svære skjermen som hele konserten skal suge publikum inn i en eller annen animasjonsfilm. Menneskestemmen stiger levende ut av manus, der Daniel Lopatin ellers bare står uaffektert, som en dressert gardist bak miksebordet sitt.

Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har oppnådd kultstatus både for soloalbumene – særlig alt gitt ut på Warp siden 2013 – men også filmmusikk til Safdie-filmer eller produksjonsarbeid som The Weeknds «Dawn FM».

 – favorittartistenes favorittartist – i festsalen til Munchmuseet, og skal presentere ambientskiva «Tranquilizer» fra november i fjor, sammen med den flerårige samarbeidspartneren og VJ-en Freeka Tet. Albumet er omtrent så konseptuelt man kan få det, tar for seg lyder fra et tidligere sample-bibliotek som fantes i nettdatabasen Internet Archive. Det betyr buldring og susing i lange seige jam-strekk, melodier som knapt flytter på seg, evige repetisjoner av lyder som om lydene holder på med å undersøke seg selv.

Også får bevegelsene kanskje en fastere form med Freeka Tets visuelle støtte på den enorme skjermen bak dem. Animasjoner og live-filming smelter sammen i hypnotiserende forflytninger gjennom rom, lange, trange ganger og kontorlandskap. Vi flyr over tette, høye byer og blir stående med en gjeng dukkedyr, blant annet en gorilla.

 der pussige lyder og bilder skal virke sammen i fortellinger som vi skal ta inn i fellesskap i denne svarte kuben, er som skreddersydd for Oneohtrix Point Never. Kanskje har dette formatet – også lukrativt når du havner på innsiden av museumsmaskinen – ligget der framme i ønskene hans som en hellig gral.

At denne drømmen knuses når den settes ut i levende live, er også litt uunngåelig. Plutselig får de fremmede lydverdenene et materielt avtrykk, en slags fasit, også finnes den ikke lenger som idé – med tilsvarende digert mulighetsrom. Og når kombinasjonen mellom lyd og bilde er så frittflytende og uklare fra begge sider, er det akkurat som om de nuller hverandre ut, blir til en seig «kunstgreie» i stedet for det de opprinnelig ville fortelle om.

ikke opptatt av det meditative, behagelig introspektive med ambientsjangeren. Konserten som springer ut av albumet er også på sitt aller beste og mest tankevekkende når den er mest dyster og urolig. Lite minner om den elleville familiekomedien der Ben Stillers «Larry Daley» må hanskes med at utstillingene på museet han jobber på våkner til live om natten. Et liknende kaos hadde vært kledelig.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Everything Is Great!

Evergreen in Your Mind

Come Closer

Darkstar

Dandelion

Bitches Blues

Indigo Park

U

Utvalgte saker

Bassmysteriet

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Everything Is Great!

Evergreen in Your Mind

Come Closer

Darkstar

Dandelion

Bitches Blues

Indigo Park

U

Bassmys­te­riet

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.

Bassmysteriet