#fff

Tønes stritta lenge imot å gi ut juleplate. Men her er han.

Jul på Jæren

Marley Marl er en pioner i New York-rappen. Nå har han funnet roen i Narvik.

Nordens New York

Våre kritikere velger sine personlige favorittalbum fra det siste året.

Årets beste 2025

#000

I Daniel Kvammen sine julelåtar kan ting gå på tverke. Men sjølv elskar han jula. Og nissen.

Håpefull jul

Martin Bjørnersen

Rapper og produsent Pink Siifu har siden debuten for et drøyt tiår siden sluppet en imponerende og uoversiktlig strøm utgivelser, i diverse formater og sjangerlandskap. I tillegg til samarbeidsprosjekter, og et nær tresifret antall gjesteopptredener som spenner fra en Avalanches-single i tospann med Weezer-vokalist Rivers Cuomo, til vers på prosjekter fra de norske produsentene FredFades og Ol’ Burger Beats. Han er født en gang i 1992, i Birmingham i den amerikanske delstaten Alabama – samme fødeby som Sun Ra og Gucci Mane. Det siste føles verdt å nevne med tanke på det uvanlig ekspansive spennet uttrykket og diskografien hans etter hvert har fått.

I januar kom det som kan telles som det fjerde soloalbumet (alt ettersom hva man regner med), «Black’!antique». En mildt sagt intens lytteopplevelse på nesten 80 minutter, som nå like før jul har fått en slags bonus eller utvidelse i de 13 låtene på bonusslippet «Onyx’!». Til sammen kan de lyttes til som ett album på strømming, om du har drøye to timer til overs midt i stria. Og det anbefales, selv om det ikke akkurat er avkoblingsmusikk det er snakk om.

skiva med lange strekk som kan betegnes som … «støy-rap» som dras helt ut i både noise-rock og ren støymusikk, så over i basstung fengende klubbrap-omegn med legitimt øreormende hooks før det desintegrerer igjen. Og det er bare begynnelsen på det enorme soniske spennet her. Som vekselvis vekker sterke assosiasjoner til alt fra Dej Loaf, Playboi Carti, Charles Mingus (konkret solopianoskiva «Myself When I Am Real»), Backwoodz Studios (både Armand Hammer og flere fra den gjengen dukker opp med bidrag langs veien), Dungeon Family, JPEGMafia, DJ Screw og mye mer. Mot slutten, eller et stykke inn i «Onyx’!»-delen, dukker det til og med opp en slags Atlanta/Miami Bass-låt (den dustete dansevennlige «EGM»).

 og oppklarende assosiasjonen eller sammenligningen blir likevel Kanye West anno «Yeezus». Som er et åpenbart og uttalt forbilde (i likhet med Outkast, Sun Ra og Playboi Carti). Selvsagt er det velkomment i 2025, å kunne høre musikk med samme overveldende kaotiske rap-kreativitet som Kanye på sin kreative peak, fritt for bipolar nazisme. Uten å dermed påstå at Pink Siifu har noe i nærheten av samme mainstream-potensial, eller slike ambisjoner som noen drivende kraft.

Han har, i all fall om vi betrakter ham utelukkende som rapstemme, heller ikke noe i nærheten av samme stormannsgale karisma. Og selv om det er forfriskende med en «undergrunnsartister» som så åpent og i så stor grad lar seg inspirere også av skikkelser fra sentrum av popkulturen, skal det sies at albumets aller svakeste punkt er de to låtene som ender opp som Temu-Playboi Carti, mot slutten («Mike Vick’!» og «Nun+»).

 peker også mot det som er en av Pink Siifus store styrker i tilnærmingen her. Som er hvordan hans egen vokal konstant ligger påtakelig lavt i miksen, og – i motsetning til de ofte egosentriske forbildene – konsekvent sikter mot å gli inn i lydbildet, som en uatskillelig del av musikken, med alle sine forunderlig uforutsigbare svinger og stilskifter. Det er kanskje 

 som gjør dette kaotisk overveldende albumverket så underlig sammenhengende, at det faktisk henger sammen som album og som statement. Og det er kanskje her han har lært mest av Kanye, for Pink Siifu er også produsent og medprodusent sammen med en usaklig lang liste med bidragsytere (med femten medprodusenter og sju gjestevokalister bare på de tre første sporene her).

Det føles som en frisk pust i en tidsånd der hiphop og rap på en og samme tid blir konsolidert som en kulturell milepæl, men også kanonisert som et artefakt med offisielt 50-årsjubileum. Og samtidig – enten man vil kalle det et paradoks eller en naturlig konsekvens – har mistet hegemoniet sjangeren har hatt over salgslistene i drøye 30 av disse årene.

«statementet» her? Vel, iallfall ikke at Pink Siifu skrives ut som rappens redningsmann med store bokstaver. Det «Black’!antique; Onyx’!» sier, rent musikalsk sett klart og tydelig, er at hiphop ikke trenger noen redning. Fordi hiphop i seg selv er omskiftelig, mangefasettert, uforutsigbar og paradoksal. Hiphop er ikke summen av sine byggesteiner, men en historisk radikal tilnærming til sine byggesteiner, og hvordan man fra grasrotnivå med begrensa ressurser lager noe nytt og uhørt ut fra uforutsigbart utvalgte bestanddeler.

Hiphop er en afroamerikansk DJ som forlenger rytmebrekket i Kraftwerks «Trans Europa Express» på to platespillere på en Halloweenfest i The Bronx strømkuttsommeren 1977. Hiphop er De La Soul på turné med N.W.A, Kanye West i studio med Elton John og en technoprodusent fra Düsseldorf, Kendrick Lamar med tornekrone på Glastonbury og André 3000 med en meksikansk aztekerfløyte. Og tusen ting til som vi enda ikke har hørt. Det er den høyst nødvendige påminneren Pink Siifu bringer til bordet.

«Black’!antique; Onyx’!»

Påkoblingsmusikk

Aslaug Olette Klausen

Det er noen gjentakende troper i musikkjournalistikken. En av dem er å utrope 

Det er som om savnet etter begavelsen Buckley, som døde i 1997 etter å ha gitt ut kun ett album, må fylles av unge menn med gitar og et over gjennomsnittlig følelsesregister i stemmen. Som oftest er sammenlikningen ufortjent for alle parter.

Men så er de disse sjeldne tilfellene der inspirasjon fra Buckley ­kanaliseres til å være noe mer – noe annet – enn 

nostalgisk reproduksjon. For eksempel i tilfellet den irske sangeren og låtskriveren Dove Ellis.

 fra den irske havnebyen Galway, men bor nå i Manchester, og har vært et ukjent navn inntil helt nylig. Men årets store indierockhype Geese hadde ører og teft med seg. De amerikanske oppkomlingene har nemlig tatt Dove Ellis med som eneste oppvarmer når de i disse dager turnerer USA.

 ved Ellis, som inkluderer en mildt sagt moderat egenaktivitet i sosiale medier, bidratt til at debutplata «Blizzard» har fått musikkpressen til å få ferten av 

Antallet euforiske omtaler er i hvert fall bemerkelsesverdig. Dette inkluderer også rapporter fra konsertene, der selv Ellis’ reserverte sceneshow hylles som eksepsjonelt tilstedeværende.

som om 22-åringen treffer både mot- og medstrøms, ­samtidig. Og det med et nytt album som låter så 1990-talls at en nesten skulle tro han var eldre mann allerede den gang da. Hvilket er ment som en kompliment.

Samtlige sanger på «Blizzard» har trekk av gammel sjel i ung kropp. Dette inkluderer den ene avstikkeren inn i irsk ­jig-tradisjonsmusikk, «Jaundice» – albumets kanskje mest lettvektige ­publikumsfrieri. Låta er en av flere som minner om at Ellis og backingbandet også har en del til felles med Black Country, New Road hva angår håndlag med pophistorie (og saksofon som emosjonell veileder).

 fellestrekkene er ubestridelige tekniske ferdigheter, i alle ledd. Men ferdigheter uten følelse blir fort kjedelig. Og det er her Buckley-sammenlikningene virkelig kommer til sin rett (og Thom Yorke-likhetene): Den distinkte bevringen i Ellis’ stemme på åpningssporet, og enda mer på «Pale Song», «It’s a Blizzard» og «Feathers, Cash». Noen av dem har Buckleys romantiske sinnelag, mens andre besitter Yorkes sofistikerte, selvbevisste inderlighet.

Kanskje med unntak av «Love Is» – der 

Love is not the antidote to all our problems –

er tekstene passe Radiohead-kryptiske og åpne for tolkning. For hvem er egentlig Annie, som Ellis vil ha i hus igjen, i «When You Tie Your Hair Up»? Er det henne eller en annen han synger med hjertet utenpå skjorta til i avslutningslåta – der han vil 

cut out my heart, I’m hoping to spend it on you?

«Blizzard»

Gammel sjel, ung kropp

Tom Skjeklesæther

Jeg plukka opp ei plate i 2016, selvtitulert, med en countrysanger-låtskriver som het Luke Bell. Plata var bra, uten å få meg til å slå salto. Opp igjennom årene har denne debutplata likevel ikke forsvunnet helt ut av spillebunkene.

Forsvinne, det gjorde derimot Luke Bell selv. Og forsvinningen hans var påfallende, langt fra energien og aktiviteten i den nye, konkurranseutsatte countrybransjen: Den som nå pusher fram gigantselger etter gigantselger og krever at artistene alltid er aktuelle.

Det jeg ikke var klar over, var at Luke Bell, som hadde sin barndom og ungdom på rancher i Kentucky og Wyoming, vokste opp med alvorlig mental sykdom. Han ble seinere diagnostisert med bipolar lidelse. I periodene han forsvant fra kartet, var han ofte lagt inn på sykehus, innimellom fengslet eller hjemløs og på drift.

 ble han funnet død i Tucson i Arizona, bare 32 år gammel. Han hadde forsvunnet fra huset til en kamerat da vedkommende dro ut for å spise, og ble funnet ni dager seinere. Da hadde han tatt en overdose fentanyl.

Nå har familien hans og plateselskapet Thirty Tigers gitt ut et dobbeltalbum med 28 sanger. Inntektene går til «Luke Bell Memorial Affordable Counseling Program».

Disse sangene ble spilt inn i perioden 2013 til 2016, årene da Luke Bell faktisk tilbrakte tid i studio i Nashville, med gode venner fra det unge, alternativet countrymiljøet øst i «Music City» – blant dem Emily Nenni, som i en periode var Luke Bells kjæreste.

, Carol Bell, har skrevet et svært inngående, og rørende, essay om sønnen sin, som kan leses på plateselskapets hjemmeside. Der er hun åpen om at Lukes utfordringer i perioder var tunge å forholde seg til, og å tolke, også for hans nærmeste familie. Han kunne ha grandiose forestillinger om seg selv, for så å oppleve at alt raste. Men hun forteller også at han hadde en helt egen evne til å beherske de sakene han virkelig ville. For Luke Bell fikk til mye, mot alle odds.

Han gikk fra å være en dårlig gitarist og medioker sanger til å varme opp for store countrynavn som Dwight Yoakam, Willie Nelson og Hank Williams Jr. Han jobbet også med produsenten Andrija Tokic (Alabama Shakes etc.). Bell var nemlig alt annet en medioker.

, tittelkuttet fra dette posthume albumet, handler sannsynligvis om han selv – og skal visstnok ha utløst paranoia for sanger-låtskriveren. Han trodde i sine vrangforestillinger at folk skulle oppfatte ham som Jesus.

Han var innimellom fengslet eller hjemløs og på drift

«The King Is Back»

Unlucky Luke

Ida Messel

I oppsummerende ånd, nå i årets siste magasin, er det verdt å nevne en utgivelse som kom i september: «Friend», av amerikaneren James K. Artisten besøkte for øvrig Oslo og Blå i november.

Århundrer har gått siden kvinner hadde for vane å forkle verkene sine med mannlige psevdonymer, men James K, à la Jamie Krasner fra New York, holder tendensen i live.

Samtidig er det lite med musikken som prøver å være noe den ikke er, fra den krystallklare sopranen som pendler mellom enestående vakker og småsur, til den utleverende dommedagspoesien i tekstene – om enn tvetydig. 

Passing light inside as days go by, facing love / When I’m dying round there, love, hold on, on to it, yeah,

 Krasners tredje album siden debuten «PET» fra 2016 – en like sjanger-eklektisk sak, men som bedre henger sammen i skjøtene innenfor sin egne tåkete logikk. Drømmepop, kaller hun det selv, men det kjennes samtidig som en altfor ny merkelapp å putte på denne musikken, som bærer med seg spøkelser fra fortida. 90- og 00-tallet hjemsøker drømmeuniverset, fra tida Krasner vokste opp og utviklet en musikalsk bevissthet.

Det er esoterisk som Enya, og mellom triphop, drømmefanger- og keramikkstemning løper også stemmetøying à la The Cranberries, bølgende elgitar à la Cocteau Twins’ «Heaven or Las Vegas» eller trommer med lydeffekter. Tekstene har kryptiske ordsalater på rim, nesten som dem fra Kurt Cobains låtskriverkarriere: 

Give me a sign, harder to lie, harder to die, and I can feel you now, believe it also might,

synger hun i høydepunktet «Blinkmoth (July Mix)», hva enn det betyr.

 glir vokalen inn og ut av rollene som ledende instrument og atmosfærisk bakgrunnselement. «Blinkmoth (July Mix)» er et eksempel på det første, med en tydelig intensjon i hvordan syngingen bygger opp mot refrenget. «N’Balmed» og «Rider» er eksempler på det motsatte, der Krasner stiller seg bak sammen med koret uten at noen tar frontvokalistens plass.

Til tross for den melodiske tilgjengeligheten, sprenger mange av låtene på «Friend» den tradisjonelle vers – refreng-strukturen, og strekker seg ofte over fem minutter mens de trekker lytteren stadig dypere inn.

James K har jobbet med et stort samarbeidsteam som med denne utgivelsen, og har med blant andre Ben Bondy og Special Guest DJ. Merkelig nok er det her hun høres på sitt minst sprikende og mest helstøpte ut.

«Friend»

Tåkelur

Eirik Blegeberg

Ikke det eneste bandet fra Malawi som har gjort seg gjeldende i 2025, men denne trioen er bedre innspilt enn for eksempel Madalitso Band – takket være et initiativ fra Massachusetts Museum of Contemporary Art. For dette debutalbumet til veteranene i The Kasambwe Brothers, som visstnok har holdt det gående siden åttitallet, låter fyldig og velprodusert på en måte som blir stadig sjeldnere. Vi plasseres nemlig midt i rommet, blant sammenvevd harmonisang, hjemmelagde trommer, det uvanlige bassinstrumentet babatone og Joseph Msofis akustiske gitar, pynta med fiolin, blås og cello. Og pynta er ordet, for dette er pent.

«The Kasambwe Brothers»

Anmeldelse

Akkurat nå er det ingen tvil om hvilket rockeband som dominerer Brooklyns alltid levende indiescene. I løpet av det siste året har Geese, ledet av sanger-låtskiver Cameron Winter (23), blitt New Yorks nye skål – og det til tross for at Winters brekete hals-ikke-lunger-vokal ofte er av den enerverende sorten. For hvorfor domineres ikke New York-indien av Brooklyn-innflytter Nate Amos (34)? Han er jo … 

Og, ja da, Amos er også eldre – med en rotete og ofte ruspreget fortid uten Winters sterke bånd til kultur- og musikereliten i Park Slope. Men selv Amos, en selverklært 

, har musikerfamilie, med far og søster i samme bluegrass-duo (Bob & Sarah Amos), og med en låtskriver-teft som understreker det alle egentlig kan høre: Nate Amos er Beatles-fan, hans eneste religion, og han kan ikke få nok av «White Album» – hvilket betyr stramme, smellvakre sanger i det ene øyeblikket og eksentriske lydeksperimenter i det neste.

soloalbum kom i fjor – This Is Loreleis prima «Box for Buddy, Box for Stars» – og besto av ti låter som var arrangert og produsert ulikt, så «sangenes forskjeller ble aksentuert», som han selv uttrykker det. Og kanskje var det også derfor den hørtes ut som en miks av nettopp Beatles’ variable «White Album» og Magnetic Fields’ vilt varierte «69 Love Songs», bare mer beskjeden og taper-aktig enn dem begge.

Men Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate. Med tid og stunder har han snarere blitt en låtskrivernes låtskriver, som hylles og tolkes av MJ Lenderman, Snail Mail, Waxahatchee og andre med et godt øre for hva som faktisk bor i en god sang, uansett hvordan den er spilt inn.

 på sin plass å nevne at This Is Lorelei ikke er Nate Amos’ eneste prosjekt, selv om det er hans mest låtfokuserte. Fra før av har han gjort seg bemerket med My Idea, i intim duo med Lily Konigsberg, og enda mer i Water from Your Eyes, i snål duo med Rachel Brown. Dessuten har han tross alt skrevet og sluppet sanger under This Is Lorelei-navnet i elleve år allerede, og pøst ut den ene halvkokte plata etter den neste på Bandcamp.

Det er med utgangspunkt i disse demoaktige slippene, fra perioden 2014 til 2021, at Amos i år har spilt inn nye «Holo Boy». Uten at denne metoden med gamle sanger om igjen betyr at dette er noenThis Is Lorelei-

. Snarere har Amos fulgt magefølelsen og plukket sanger som han selv forbinder med 

halvtime legger han gjerne raske rytmer under en melankolsk melodi mens han minner om alt fra Stevie Wonders «Isn’t She Lovely» til et eller annet postpunkete monotont, med tekstlinjer som

 You’re my son and I steal all the drugs you love

. Amos’ trommemaskin-drevne folkrock er bekmørk under overflaten, kanskje til og med resignert, men på toppen er den mer yppete, snerten, og med et gitarspill – akustisk og elektrisk – som fester seg som øreormer.

You don’t wanna know what my dreams are about

, synger han i «But You Just Woke Me Up», før han i påfølgende «Dreams Away» prøver å glemme 

mens «This Is a Joke» synges i falsett (med innlagte barytonpartier) som Cameron Winter neppe gjør etter ham med det første. Samtidig framstår disse sangene betraktelig skarpere enn hva de gjorde i sine lo-fi originalversjoner. Her er de fyldigere, mer levende og påkoplet, som sannsynligvis er nettopp hva Nate Amos assosierer med vekst.

Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate

«Holo Boy»

Boy, oh, boy

Arvid Skancke-Knutsen

The Demonstration Tapes, bestående av Fredrik Færden, Lars Christian Heintz og Pedro Carmona-Alvarez, har et finurlig prosjekt på gang: De skal lage en sang for hver eneste delstat i USA. «First Amendment» er første plate i en serie på fem, og albumet inneholder fjorten av disse låtene. Det starter i Massachusetts, og ender i Texas. (Denne ideen er vel mer realistisk enn Sufjan Stevens, som ga opp sitt prosjekt med et album for hver stat etter albumet «Illinois» i 2005.)

Det hele er timet til å være ferdig til USAs uavhengighetsfeiring i 2026, da det er 250 år siden løsrivelsen fra England. Samtidig har 2025 markert 200-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

mange måter like mytologisk som det er reelt. Alt i 1966 skrev Jens Bjørneboe essayet «Vi som elsket Amerika». The Demonstation Tapes elsker på sin side fremdeles det mytiske Amerika, slik det er «idealisert og filtrert gjennom tusenvis av sanger, filmer og bilder». Samtidig har de nok selvironi til å innrømme at de underveis vurderte å bytte navn til Bad Timing Production.

Med sine Moonpedro-prosjekter har Carmona-Alvarez gitt ut musikk som på mange nivåer er en 

til musikk. En fanfare for foregangsmenn og -kvinner – og for måten tonene og rytmene fremdeles kan røre oss på. «First Amendment» fortsetter denne feiringen, selv med litt underliggende malurt i begeret og rammeverket.

i en aposteltro på det melodiske, fremført med 

gitarer, Beatles-aktige vokalharmonier og dynamiske detaljer. Arven etter og ånden til The Byrds er til stede, sammen med fengende powerpop-hooks, lett psykedelisk indierock og betydelig musikalsk overskudd. Trioen skyr heller ikke unna det mørkere og mer dramatiske, der tekstene fungerer som effektive skisser og mini-noveller.

Likevel er «First Amendment» i det store og det hele «en bøtte med solskinn», som Ole Paus en gang formulerte det. Det er også en kreativ reise gjennom musikernes egne referanser, like mye som det er en 

Albumet er forankret i en aposteltro på det melodiske

«First Amendment»

Amerikalinjen

Chris Monsen

 Hjertesukket kan man støte på hvor som helst, også i jazzsfæren. Musikken skal liksom både være forankret i fortiden 

fly i helt nye baner. Og iblant dukker det opp noen talentfulle musikere som har håndlag med begge deler – som kvartetten Things of This Nature.

Enn så lenge erdisse forholdsvisukjente utenfor et lite hjørne av New Yorks jazzscene. Gjengen møttes på Manhattan School of Music: saksofonist, klarinettist og fløytist Chris Ferrari, trompetist Caylie Davis, kontrabassist Shogo Yamagishi og trommeslager JJ Mazza. Men låter de formaliserte? Langt ifra.

 de fire oppleves ledig, nesten konversasjonsartet. Det er også noe uforhastet ved spillet: ingen trang til å lesse på med for mye på en gang. Det er en spenstig, elastisk og frilynt karakter ved kvartettens musikk som låner fra frijazzvokabularet fra 1950- og 1960-tallet. Man kan merke det i låter som spretne «Nettles» og den småfunky «A Tough Situation».

Samtidig bringer de oppfriskende elementer inn i musikken. Introen på «Shortstop Right Wing Chicken Parm», har en repeterende, nesten tergende obsternasighet. Oppløsningen kommer i form av livlig klappende hender, av alle ting, som følger Ferraris saksofonsolo, før vi hører et

 sparkes i gang av en brummende bass i rappe steg og ivrende tromming, kontrastert av lengre linjer fra saksofon og trompet. På «E-MOC» utveksler Ferrari og Davis korte utspill over hyperaktive rykk og napp fra bass og trommer. Om Tony i «Tony in the Chat Room» er et nettroll, vites ikke. Men den sju minutter lange balladen bidrar til å senke pulsen mer enn å oppildne debatt.

La gå at et par låter er skisseaktige – de viser likevel markant entusiasme. Ungdommen nå til dags? De er ganske ålreite, egentlig.

«Things of This Nature»

Fra ungdommen

Musikkanmeldelser

Frida Fliflet

Grethe Nygaard

Frank Tønnesen, best kjent som Tønes, smekker bildøra att bak seg. Fotografen startar motoren. Me er på veg frå Bryne til Orrestranda for å gjera noko Tønes likar veldig dårleg: Ta bilde av han.

– No veit eg ikkje kva eg har blitt med på, seier han tørt.

Tønes rynkar bryna og ser ut av vindauget. Men då me er framme på stranda, gjer han som fotografen seier, og tar pliktoppfyllande av seg boblejakke, hue og hals i vestavinden.

I eit lite minutt bryt sola gjennom skylaget, og badar det jærske landskapet i eit gyllent lys. Me befinn oss midt i Bibelbeltet, og hadde me vore kristne, hadde me kanskje tenkt det var Gud som nett titta nedom. Tønes blir kommandert opp på ei sanddyne. Det er umogleg å ikkje tenka på ein song frå den ferske juleplata hans, «Jesus frå Jæren», ein 

Tenk viss han låg der i ein fôringsautomat, det litla grynet / Fordi det ikkje var rom til dei / på hotellet på Bryne

Det er denne nye plata, «I år gjør me det heilt enkelt», som er grunnen til at me står her i sanden. Tønes er på juleturné, og speler den siste av tre utselde konsertar på Bryne i kveld. Å sleppa ei juleplate har han «stritta imot i årevis». Men her er han. Med på laget er tekstforfattar Ingvar Hovland, Tønes’ faste bandmusikarar Anne Lise Frøkedal og Erlend Aasland – og dei bedehusete gamle damene Sigfrida og Johanne, bragt til live av Jane Stene og Irene Immerstein Tønnesen (henholdsvis Tønes’ sambuar og svigerinne).

– «Julesongar for deg som kanskje ikkje synest at jula burde handla om song og konsertar i det heile tatt» – slik lyder innsalet til juleturneen. Kva meiner du med det?

– Nei, kva meiner eg med det … Det er ikkje godt å seia.

Tønes poserer ferdig, erklærer at han er iskald, men må opp i endå ei sanddyne før han får boblejakka tilbake. Til slutt set me oss inn i bilen.

Ein går ikkje rundt og bryr seg om kva alle meiner heile tida

I år igjen

Marius Asp

Spør du meg, har det ikke akkurat flommet over av umistelige julealbum gjennom pophistorien, uansett hvor langt tilbake vi skuer. Du har naturligvis wall of sound-mesterverket «A Christmas Gift for You from Phil Spector» (1963) og Vince Guaraldis sofistijazz-bauta «A Charlie Brown Christmas» (1965) – to juleplater som tåler å plukkes fram i tjukkeste fellesferien. Men de er ikke altfor mange.

Heller ikke på låtfronten har det kommet en drøss klassikere som alle kan samles rundt de siste 30 årene. Diskusjonen har en tendens til å strande i munnhoggeri om hvorvidt det er «Fairytale of New York» (1988) eller «All I Want for Christmas is You» (1994) som fortjener tittelen 

For de av oss som ble flasket opp på indierock på nittitallet, er det imidlertid én juleutgivelse som forblir hengende som selve stjerna over vårt musikalske Betlehem: ep-en «Christmas» (1999) av den amerikanske gruppa Low.

 i Minnesota, som i praksis besto av mormonerekteparet Mimi Parker (vokal og trommer) og Alan Sparhawk (vokal og gitar), samt et stadig skiftende utvalg bassister, holdt det gående fra 1993 til 2022. Det året døde Parker av kreft, i en alder av 55. Merkelapper som 

klistret seg til seg raskt til musikken deres, særlig de tidligste utgivelsene. Det var ikke uten grunn – i en tid der grungens overstyrte estetikk fortsatt dominerte amerikansk alternativrock, stakk Lows skeletale og sakteflytende låter seg ut på radikalt vis.

Det samme gjorde tekstene, der det kanskje var parets religiøse forankring som ga seg utslag i ofte nattsvarte og nådeløse skildringer av våre menneskelige kår. Og stadig mer sentralt i uttrykket: Mimi Parkers klare, sterke og uaffekterte stemme. Low ble strengt tatt bare mer eventyrlystne og bedre jo lenger de holdt på – bare hør de to siste platene, «Double Negative» (2018) og «Hey What» (2021), der tospannet knadde ned universet sitt til fragmenterte og vrengte elektrohymner.

handle om jul. «Christmas» består av fem originallåter og tre eviggrønne svisker, hvorav kun én føles smått overflødig – en versjon av «Silent Night» som er fin, men høres ut som et feltopptak mellom slagene. Denne gjør Sondre Bratland bedre.

Minihiten «Just Like Christmas» er ikke bare en av Lows minst typiske låter, men finurlig nok en julesang som handler om at den ikke er en julesang – og dermed 

det. Over et sprettent, naivt og perkusjonsdrevet komp som trekker veksler på The Beach Boys og nevnte Phil Spector, bretter Parker ut et snapshot fra turnébussen på vei til Oslo våren 1999: 

On our way from Stockholm / It started to snow / And you said it was like Christmas / But you were wrong.

I likhet med flere kolleger i herværende musikkbilag var jeg på konserten hun synger om, i kjellerklubben So What! i Oslo 9. mai 1999. Som 19-åring var jeg først og fremst sjokkert over hvor 

et band kunne spille. Mens Low på hverdagsmagisk vis fant fram til en slags julestemning på veien: 

By the time we got to Oslo / The snow was gone / And we got lost / The beds were small / But we felt so young / It was just like Christmas.

 i riskremen kommer i form av en enestående trist og saktegående tolkning av «Blue Christmas», som ble udødeliggjort av Elvis Presley i 1957. Her demonstrerer Mimi Parker hvor lite hun trenger av akkompagnement for å puste magi inn i en ihjelspilt låt – og få den til å dirre i et langsomt drama.

Har det sakrale suget som kjennetegner mye av den beste julemusikken

Høytid med Low

Terje Engen

A&R-manager og ­bransjeveteran

Vi som vokste opp på 1950- og 60-tallet har alle et romantisk forhold til Jukeboksen. Det var liksom Hollywood og Disneyland i samme pakka. Men det er også en mørk side forbundet med denne på denne engang «sexy» installasjonen – som med så mye annet i platebransjen. Mer om det snart – først litt historie.

Den første automatiserte, myntstyrte musikkmaskinen kom allerede i 1889. Men de første jukeboksene som lot 

velge hvilken sang du ville høre, ble lansert på slutten av 1920-tallet. Det ble en suksesshistorie: Disse ble masseproduserte, og velkjente Wurlitzer og Rock-Ola regnes som de «klassiske» merkene.

På 30-tallet var jukeboks-industrien anerkjent som en viktig bidragsyter til amerikansk musikkbransjes «redning» – ikke minst under Den store depresjonen. Og det fortsatte. Tidlig i 40-årene ble det anslått at det var utplassert en halv million jukebokser over hele USA. Opptil tre fjerdedeler av alle platene produsert «over there» gikk direkte til jukebokser.

kontantbaserte, uregulerte og ble raskt en av de viktigste indikatorene for hva som var «populært». Noen offisiell rapportering fantes ikke på den tida – jukeboksen var den eneste «datakilden» og radiostasjonene brukte «jukeboksdata» for sine programmeringer.

En nasjonal jukeboks-industri, slik som i USA, var det ikke forutsetninger for i Norge. Det var først på 1950-tallet og utover at jukeboksen fikk et visst fotfeste på norske kafeer og snackbarer med flipperspill og 

, men det var ikke så mange av dem. Det var radio, klubbscener og dansesteder som var de viktige musikkformidlerne her til lands.

jukebokser en lukrativ business med åpenbare muligheter for hvitvasking. Amerikansk organisert kriminalitet snuste tidlig på jukeboks-bransjen, for der det er 

 rykker mafiaen fort inn. Maskinene var nesten umulig å revidere, med null sporbarhet, og mafiaen ville ha kontroll: Kontrollerte de jukeboksene, kontrollerte de låtene folk hørte, hva radiostasjonene plukket opp – og hva som ble hits.

Å få en låt inn i jukeboksene ble en tidlig form for «kuratering». I tillegg kunne mafiaen bruke kontrollen over jukeboksene til å promotere artister på labels der de selv hadde interesser. Systemet var dessuten et utmerket verktøy for å hvitvaske midler fra enda mer lugubre aktiviteter.

egne folk i fagforeninger, slik at de kunne stemme inn sine kandidater. Chicago Outfit og Genovese-familien i New York tok tidlig kontroll over drift og vedlikehold gjennom å få inn sine folk inn i blant annet Coin Machine Operators Union. Dette ga langt på vei monopol på arbeidskraft og tjenester til industrien, slik at de kunne styre maskinenes plassering og diktere priser for utstyr, reparasjoner og tjenester. Barer, restauranter og klubber ble ofte tvunget til å bruke deres maskiner – eller betale for beskyttelse.

Som spin-off-business hadde «familiene» også hendene inne i live-bransjen, via andre kontrollerte fagforeninger og bookingnettverk. I Las Vegas regjerte gangster og kasino-eier Morris Dalitz scener og show og påvirket hvilke artister som fikk opptre – samt de økonomiske betingelsene.

En lukrativ business med åpenbare muligheter for hvitvasking

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Black’!antique; Onyx’!

Blizzard

The King Is Back

Friend

The Kasambwe Brothers

Holo Boy

First Amendment

Things of This Nature

Utvalgte saker

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

En amerikansk juleklassiker ble født i en bandbuss fra Stockholm til Oslo våren 1999.

Om den gang «familiene» styrte deler av musikkbransjen.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Black’!antique; Onyx’!

Blizzard

The King Is Back

Friend

The Kasambwe Brothers

Holo Boy

First Amendment

Things of This Nature

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

En amerikansk juleklas­siker ble født i en bandbuss fra Stockholm til Oslo våren 1999.

Om den gang «fami­liene» styrte deler av musikk­bran­sjen.

En amerikansk juleklassiker ble født i en bandbuss fra Stockholm til Oslo våren 1999.

Om den gang «familiene» styrte deler av musikkbransjen.