#fff

Miles Davis var i front for jazzutviklingen gjennom fem tiår. 26. mai er det 100 år siden han ble født.

Milevis foran

#000

Backstreet Girls er tilbake med ny vokalist og nytt album. Det fantes aldri noe alternativ.

Boogiemenn

Tro er å håpe, arbeid er å gjøre, sier Sara Parkman. Begge trengs som aldri før.

Dyrke, spire, dø

Hva ligger i å være kontroversielle? Det er relativt, mener Kneecap.

Null kompromiss

Tom Skjeklesæther

Bendik Brænne er en sjelden plante i den norske musikkfloraen. Han er en multiinstrumentalist med en beundringsverdig evne til å omskape sin egen musikk, fra debutalbumet «How to Fake It in America» (2013), som vant Spellemannprisen i countryklassen, til forrige plate, «Birds Are Real» (2023), som var soulinspirert.

egne album, har Brænne latt seg inspirere av noe «smånytt»: At fabrikken som laget pålegget Banos har lagt ned driften. Banos var favorittpålegget til Bendiks far, skuespiller og tekstforfatter Trond Brænne, som gikk bort i 2013, 59 år gammel.

Brænne spiller på seksten instrumenter (se deg over skuldra, Geir Sundstøl), ved siden av å synge svært overbevisende et sted mellom det uttalte forbildet Scott Walker og den ufortjent bortglemte popsangeren Gilbert O’Sullivan.

 sangene sine sammen med andre, her broder Mattis Brænne Wigestrand, Sjur Lyseid, Præben Sælid Andersen og amerikanske Robert Moses.

Og klokelig lar han Øyvind Kløve Kjernlies pedal steel være en del av arrangementene på sju av ni sanger – og demonstrerer med det instrumentets fortreffelighet, også i musikk som absolutt ikke er americana eller country.

For det vi serveres på «Banos», er snarere orkestrert popmusikk som man kan velge å kalle nostalgisk eller tidløs, avhengig av hvor man legger strengheten. Som storslagne «What About Me», der steel og stryk løfter seg til episke popskyer, eller nydelige, nedpå og Beatles-aktige «I Believe in You».

 «I Won’t Forget» kunne en låtskriverlegende som Jimmy Webb («Wichita Lineman», «MacArthur Park» og så videre) lett ha sittet ved siden av Brænne på krakken. «Songs & Stories» skal ha blitt skrevet da brødrene Brænne var i tenårene, og tre tiår senere innhyller den lytteren i en mild melodiøsitet som noen av oss aldri får nok av.

Heldigvis finnes det minst én som brænner for å bringe tradisjonen videre.

«Banos»

Brænner for Banos

Aslaug Olette Klausen

Ingen norsk artist, knapt noen utenlandsk, var mer strømmet her enn Tobias Sten i fjor. Den unge artisten fra Stord treffer åpenbart noe i folkesjela. I tillegg har country de siste par årene seilet opp som den nye 

-sjangeren – noe som nok var medvirkende til at storselskapet Universal arrangerte konkurransen Norges Nye Countrystjerne.

Sten vant i 2024. Og med den selvtitulerte debuten fra i fjor levde han altså opp til konkurransens tittel. Albumet ga ham to Spellemannpriser, inkludert Årets Spellemann – i tillegg ble låta «Fy faen du e deili» kåret til Årets låt under P3 Gull.

Badlane (...) befinner Sten seg noen tiår og mange doser svulmende pop unna tidligere tiders norskspråklige countrystjerner – som Bjøro Håland (f. 1943) sitt Nashville-inspirerte uttrykk, og den mer nåtidige køntri-dansebandmusikken til Vassendgutane. Det er heller musikken til amerikanske Zach Bryan som «Heimakjær» minner om – et sted mellom americana, heartland-pop og countryfolk.

Tekstlig er alle country-tropene på plass. Det er hjemlengsel, bygderomantikk og utfordringer med alkohol. I tillegg er damene i fortellinga for gode for sine menn, inklusive sangeren selv. Slikt er å høre i låter som «Hånd i hånd» og «Tilgi meg», hvor Sten attpåtil høyner med hvor viktig, men krevende artistlivet hans er: 

Vil du tilgi meg / Når heila landet trenge meg / Og eg ikkje har tid te deg

allerede gjort flere låtsamarbeid, så det er lite overraskende at han har en gjest med på plata. Enda mindre overraskende er det at det er Kurt Nilsen som dukker opp, på «Siste ordet». De to har «den store stemmen» til felles, hvor følelsene bevrer i stemmebåndene, for å forsikre lytteren om at inderligheten er oppriktig – i tilfelle noen skulle være i tvil når Sten for eksempel på tittelsporet synger at han 

Det kommer tydelig fram at en ballade som «Longarma genser» skal oppleves viktig. Den handler om partnervold. Mens «Shanty», som har uanstendig mye å takke Vamps «Liten Fuggel» for, tar for seg det å se en venn slite.

etter nyskapning her, må lete lenge. Slik er det jo i popens øverste divisjon for øyeblikket: Det er gjenkjennelighet som virkelig teller.

Vel har ikke den amerikanske populærcountryen hatt det samme gjennomslaget her som der, foruten tidlig Taylor Swift da, men vi er mer country enn veldig mange. Dessuten er det mange her til lands som kan sin rockabilly, som det er anslag til i «Du og deg om da». Engelske Smokies «Living Next Door to Alice» (1976) var i sin tid en landeplage. «Da einaste du sa» minner litt om denne, akkurat som «Ingen igjen» har betydelige likhetstrekk med Zach Bryans «Say Why».

I det hele tatt: Denne plata har gjenkjennelighet og nostalgi nok til potensielt å lydlegge en norsk sommer eller to til.

Det er gjenkjennelighet som virkelig teller

«Heimakjær»

Kjent og kjært

Det nærmer seg et tiår siden Arkansas-fødte Ashley McBryde so gjennom med sangen «A Little Dive Bar in Dahlonega» (2017). Hun framsto umiddelbart som en countryartist med heftig livserfaring fra den gærne sida av byen, dekorert med troverdige tatoveringer og med plenty av attityde.

McBryde vokste opp med en far som var både bonde, doktor og prest. Han var en mann som ikke satte pris på at barna hans livnærte seg av underholdningsbransjen. Man må ha ham i mente når man hører «Rattlesnake Preacher», åpningskuttet på McBrydes femte major-selskaps-album «Wild».

Sangen er riktig nok skrevet av låtskriver-buddy Randall Clay, og handler om en Alabama-prest, men understreker likevel hva en oppvekst i de amerikanske sørstatenes fundamentalistiske religiøse verden innebærer. McBryde har sagt følgende: «Jeg kan ikke huske å 

ha sett en pistol eller bibel under oppveksten».

spilt inn «Wild» med sitt eget liveband Deadhorse, noe som er uvanlig hos Nashvilles store plateselskap, med hjelp av produsenten John Osborne (fra Brothers Osborne). McBryde og Osborne har vesentlig større forkjærlighet for breiale elektriske gitarer enn pedal steel. Flesteparten av sangene på «Wild» kunne skaffet McBryde en plass på Tons of Rock. Dette er country for de største honkytonkene. Selv felebidragene her er breibeinte.

På privaten har McBryde satt fra seg flaska siden utgivelsen av det forrige albumet, «The Devil I Know» (2023). Sangen «Bottle Tells Me So» beskriver et liv der flaska bestemmer. 

synger hun på et av de kontrastskapende, neddempede sporene her.

 en annen dempet ballade, co-skrevet av Jon Randall – han med navnet sitt på dette årtusenets beste alkoholiker-sang, «Whiskey Lullaby». Mens McBryde synger om barlivet, strekker hun stemmen ut i all sin prakt.

I rockere som «Arkansas Mud», «Water in the River» og «Creosote» er det musikalske uttrykket tyngre, med gitarer skrudd til elleve – uten å skygge for sjefen sjøl.

Ellers er det verdt å notere seg «What If We Don’t»: rett og slett en 

powerballade som har funnet veien til radiostasjoner i USA og England og drar opp interessen for «Wild».

«Wild»

Tunge tider

Ida Messel

Smerz, bestående av Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, har kunnet nyte stor internasjonal suksess siden de slapp «Big City Life» i fjor. Attpåtil fikk de Spellemannpris for «årets internasjonale suksess», og de vant også i kategorien for alternativ pop.

Og, som for å minne om at de egentlig bare er to chille damer som liker å leke seg med datamaskin og mikrofon av og til, slapp de nylig en ep kalt «Easy EP». Den er nettopp litt 

 der «Big City Life» slutter, med låta «Easy» og

Med «Spring Summer», «Its Here» og «The Room You Described» er duoen om mulig mer snakkesalige enn før: 

You couldn’t love me, so you went there / Even though the others tried to warn you / And now you’re gonna regret / Sometimes in your heart.

Kanskje er det med et vanlig anstrøk av ironi, noe de typiske smerzete 

 mellom setningene understreker. Tekstene framstår likevel ufiltrerte og upolerte mot råmaterien i det melodiske arrangementet. Mens stemmene glir som et spøkelse inn i rommet og krever lytternes fulle oppmerksomhet.

«Easy EP»

Lekende lett

, sa Olof Dreijer til Musikkmagasinet i 2024 om soloalbumdebuten «Loud Bloom», som allerede var i emning da. Dreijer hadde egentlig tenkt til å slutte med musikk, det vil si slutte å utgi, og i stedet ha det som hobby.

Sånn ble det ikke, for kanskje var musikken en for vesentlig bestanddel av DNAet hans. Den nå 44 år gamle herren fra rett utenfor Göteborg begynte å spille i elektropop-bandet The Knife med søstera Karin (Fever Ray) i en alder av 17. De ikke hadde noe stort plateselskap i ryggen, og å spille live drev de lite med. Kanskje sier det litt om selve musikken, at The Knife klarte å oppnå ikonstatus. Gjennom et snart 30 år langt musikkliv er det en tydelig hard, lydlig kjerne i det Olof Dreijer driver med, som skiller ham fra andre.

 instrumenteringen, rettere sagt materialpaletten, gjør seg til kjenne fra første stund i «Loud Bloom», mens panfløytesusingen pipler ut langs sidene av dunketrommene. Den modulerte synthen som bøyer og strekker seg rundt i «Rosa Rugosa» er like gjenkjennelig. Låta er danser teatralsk rundt et hektende riff, før steelpans melder seg inn, aksentuerer og utbroderer.

Bongotrommer, saksofon, spisse synther og stål: Svensken holder seg i sitt vante karibiske hjørne, helt til det nesten minner om låta den røde krabba synger til Ariel i «Den Lille Havfruen» (1989).

Den røde tråden i synthriffet holdes gjennom «Plastic Camelia», «Cassia» og «Acuyuye» mens de forløper seg i et rasende tempo. Nye stemmer og språk introduseres, fra trommene til Diva Cruz, til sørafrikanske Toya Delazy kommanderer morskt over «Makwande», eller den nederlandske rapperen MaMan på «Echoed Dafninfo».

i å bevare festligheter og godt humør gjennom store deler av albumet, selv om flesteparten av låtene beveger seg mellom monotoni og melankoli i toneleiet. Det er rett og slett for klubbete til å feile, og for lekent til å bli enerverende repetitivt. I platas beste låt, «Blood Lily», bryter en arytmisk, kaotisk synth opp det dunkle tech house-grunnlaget. Det er risikabelt, som om en hånd famler undersøkende rundt på tangentene, på grensa til urutinert.

På den måten får han selve musikken til å danse, uavhengig av lytterne.

Det siste strekket av plata skal fungere en betimelig avspenningsseanse, fra ambient-susing i busker til overraskende avslappende, men skingrende falskt gitarspill. Til syvende og sist er det dansingen man husker.

«Loud Bloom»

Krabbedans

Arvid Skancke-Knutsen

I 2026 er vel ikke ideen om å kombinere norsk folkemusikk med elektronika spesielt ny eller radikal. Men det kan definitivt komme god musikk ut av det, noe Folksomt fra Bergen stort sett lykkes med på sin debutplate. Her lar de synther og trommemaskiner møte akustisk gitar, munnharpe og hardingfele – samt riktig fin vokal fra Lovise Espeland.

dette klubbfolkemusikk, og særlig egnet for dansegulvet er spor som «Den vesle guten i lia lurra», «Telespringar» og nesten syv minutter lange «Reinlender», som får godt med tid til å bygge seg opp. Det gjør også at musikerne i Folksomt kommer nærmere det ekstatiske: Deres hybrid-uttrykk blir stort sett bare bedre av å brettes og strekkes ut, slik at de rytmiske elementene får fullt spillerom.

musikken godt kunne ha skitnet seg mer til, og gått lenger inn i villskapen og trollskogen. Men det er absolutt et solid visittkort de fem musikerne har laget seg her, der det rytmiske og det folkemusikalske stort sett finner en fin balanse. Mye av materialet tar utgangspunkt i slåtter og stev, viser og salmer fra Nordhordland. Noe sier meg at Folksomt også er et band å få med seg i levende live.

«Folksomt»

Folktronica igjen?

Charlotte Myrbråten

Indiebandet Avantgardet fra Småland har siden debuten i 2016 holdt energinivået oppe. Faktisk er deres nye plate, «United States av Sverige», et høydepunkt av nysgjerrighet og vitalitet.

Som tittelen og albumcoveret indikerer, er dette bandets mest eksplisitt politiske plate – en kritikk av Sverige der individualisme, nyliberalisme og ­fremmedfrykt rir folkesjelen som en mare. Men bandet høres på ingen måte bedrevitende ut; det manes til kamp gjennom oppløftende poprockmelodier, allsang og generelt godt humør.

 er en herjehymne om å være full av hybris og bli nektet av dørvakter, utsatt for kroppsvisitasjon og trusler. Låten snubler nærmest av gårde, slik man ser for seg at gjengen i teksten snubler ut av fester. Men det er et varsomt blikk for detaljer og et bevisst klasseperspektiv som gjør den til et ubestridt høydepunkt her.

Også «Dags att gå ut» har lignende overmot. Både The Latin Kings og The Clash-albumet «Sandinista» droppes som viktig formativ inspirasjon i åpningssporet. Bandet er bevisste den politiske musikalske kanon, og manøvrerer sjangeren.

«Blod, svett & obetalda räkningar» byr på Bob hund-referanser i den hylende gitaren, kombinert med en selvransakende tekst. Her dukker også platetittelen opp i forbifarten. Mens albumets mest overraskende spor er hiphop-aktige «Kevin», et sjangerbrudd som likevel kler den ellers stilsikre formen.

«United States av Sverige»

Svenskere svenskest

Ida Madsen Hestman

Etter å ha vært en som «Sitter inne» og «Halvt mann, halvt geit», har rapper Benjamin Myhre gått helt tilbake til start, til der debutalbumet «Absolute B-Boy Music» fra 2021 slapp. Men han har tatt med seg erfaringene han har gjort seg: «Det er som en oppgradering av operativsystemet, men med alle de gamle, rare filene fortsatt intakt», forteller han i presseskrivet til «Absolute B-Boy Music 2.0».

Den faste produsenten Erlend Lyngstad (Kvam) demonstrerer her hva gode lån er – gjennom å skape noe eget ut av andres lydlige bestanddeler. For her har han samlet noen av de mest minneverdige lydene fra popkulturen de siste 20–25 åra.

, erklærer B-Boy Myhre, for han er faktisk 

, som det erklæres i harmoni med marimba og dataspill-trompeter. Hovseter-rapperens upretensiøse tekster og snåle ordspill er kledd opp i utallige referanser til MTVs siste gullalder – spisset av tikkende hi-hats som presser seg frem i lydbildet og forvrengte sprettball-synther.

Det tyter over av 2000-tallsnostalgi, med latterlige vuvuzela-innfall og en Offspring-linje på låta som også er en N’Sync-referanse: «Bye Bye Bye». Kvam og Myhre gir dessuten plass til «soniske stempler» som Skrillex’ berømte sampling av 

-Youtube-stemmen på 2010-hiten «Scary Monsters and Nice Sprites».

gjør dette til en slags skoledagbok som vi farer igjennom. For B-Boy Myhre har, i likhet med flere av oss, fortsatt voksenangst: 

Har ikke blitt noe eldre siden gammel person

, rapper han, med referanse til sin egen låt «Gammel person» med Cezinando. Slik innledes «Gurl, er du hypp på å være nørd?», som mest av alt nikker til Missy Elliott-klassikeren «Work It», med identisk flow og «dirty talk», inkludert de lattervekkende elefantlydene fra originallåta.

Påfølgende «Hey Baby» er, til tross for at tittelen er lånt fra No Doubt, en kul og catchy hommage til Nellys 

«Hot in Herre» [sic]. Og sånn fortsetter det.

 å lage et maksimalistisk mixtape-uttrykk, behandlet som et album, og som «først og fremst skal være dritgøy å høre på». Og det er akkurat hva dette er – verken mer eller mindre. Men som konsept er «dritgøy» tross alt vanskelig nok.

Flere av låtene er umiddelbart fengende: for eksempel «Ken», som minner om gammel Oral Bee og såkalt ringetone-rap, med glorete pop-rap-estetikk, stemmer i det fjerne som roper 

«Sånn som meg» prydes av orkestrale liksom-høytidelige lydbilder, av søplete kvalitet – før det slår over i breibeint trap med ekstra billige synther. Det er veldig lett å synge med B-Boy Myhre på refrenget: 

«Absolute B-Boy Music 2.0»

Moro med Myhre

Musikkanmeldelser

Chris Monsen

Den 22. og 23. desember i 1965 sto Miles Davis på scenen på klubben Plugged Nickel i Chicago. Med seg hadde han sin ferske kvintett bestående av et knippe yngre, fremadstormende musikere: Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på piano, Ron Carter på kontrabass og Tony Williams på trommer. Dette bandet fikk tilnavnet «The Second Great Quintet». Men musikken på opptakene fra Plugged Nickel, sju sett som er gitt ut i flere omganger og ulikt omfang opp gjennom årene, er langt fra perfekte. Likevel viser de hva som gjorde denne kvintetten «great».

Vi skrur først tida et par år tilbake. Ved inngangen til 1963 sto Miles Davis ved et veiskille. Han hadde nylig jobbet mye med blant andre Gil Evans, men mange av hans samarbeidspartnere ville pleie egne karrierer. Rundt ham hadde moderne, friere strømninger i jazzen for alvor satt en standard, mens han selv mest hadde gjort versjoner av eget, eldre materiale. Han måtte tenke nytt.

En start på dette nye fant sted i april samme år, da Davis påbegynte innspillingen av det som skulle bli albumet «Seven Steps to Heaven». Han hadde nå fått med seg den talentfulle Carter på bass, samt George Coleman på tenorsaksofon, Victor Feldman på piano og Frank Butler på trommer. Denne kvintetten gikk likevel raskt gjennom utskiftninger: allerede måneden etter hadde Feldman og Butler blitt byttet ut med henholdsvis Herbie Hancock og trommeslageren Anthony «Tony» Williams.

Williams, som da ennå ikke hadde fylt 18 år, ble hentet fra bandet til altsaksofonisten Jackie McLean. McLean, som tidlig i sin karriere hadde spilt med Davis, lagde på denne tida musikk i spenningen mellom hard bop og avantgarde – slike strømninger som Davis selv uttrykte skepsis til. Men Williams var gira, og i tillegg til å være en særdeles begavet trommeslager var han også en bestemt ung mann.

Trommefantomet skal ha uttrykt et sterkt ønske om å spille med en saksofonist som hadde en bedre forståelse for de nye retningene enn den mer tradisjonelt orienterte George Coleman (selv om det verserer ulike historier om hvorfor Coleman forlot kvintetten).

Som Davis skal ha sagt i et intervju: «Tony Williams hadde aldri sansen for måten George Coleman spilte på, og retningen bandet beveget seg i var sentrert rundt Tony. Tony ville heller ha noen som søkte etter noe annet, som Ornette Coleman». Dette er påfallende av to grunner. For det ene, at den ellers så egenrådige Davis var såpass lydhør for innspillene til sine nye medmusikere om utviklingen av bandet. For det andre, at Davis nok var mer åpen for den nye jazzen enn hans nedsettende utsagn – som at Ornette Coleman var «all screwed up inside» – skulle tilsi.

Davis var en mann full av motsetninger. Åpenheten for de friere jazzuttrykkene er åpenbar i hans arbeid med «The Second Great Quintet», hørbart allerede på debuten «E.S.P.» (1965). Musikken er preget av en distinkt rytmisk elastisitet, den er løsere og friere i formene, på måter som kan minne om nettopp Ornette Colemans kvartett. Komposisjonene kan være labyrintiske, abstrakte, sofistikerte, og preget av krysstrømmer.

Arbeid pågår

Anja Lauvdal

«I do believe in being spiritual and do believe in spirits. I always have. I believe my mother and father come to visit me. I believe all the musicians that I have known who are now dead, too. When you work with great musicians, they are always a part of you (…) The shit that we played together has to be somewhere around in the air because we blew it there and that shit was magical.»

Etter «Sivad», en femten minutter lang transeliknende eksplosjon av innfall som ender i kubjeller og en brå trommesolo, kommer plutselig plystring. I bakgrunnen for plystringen, litt sånn skjørt og samtidig håndfast, ligger Miles Davis’ trompet og vaker. Orgelet er en forvrengt kirke foran en litt plagsomt vakker blomstereng, mens bassen improviserer og loker litt rundt i blomsterengen et sted, der den har gått seg vill sammen med åndene.

Låta «Little Church» er skrevet av brasilianske Hermeto Pascoal, og det er han som plystrer. Den himmelske sangen med det jorda lydbildet kommer midt inni det som er blitt stående som et av elektrojazzens nøkkelalbum, Miles Davis’ «Live-Evil» fra 1971.

Hele «Live-Evil» er full av kontraster, vrengebilder og avspeilinger – og er ment sånn. Ord som «Live» blir «Evil», «Miles» blir «Selim», «Davis» blir «Sivad». «That reversal was the concept of the album: good and bad, light and dark, funky and abstract, birth and death», ifølge Miles Davis selv. På fronten av coveret står en stødig og gravid Mor Afrika. På baksiden, den onde siden, er en hvit salamanderlignende djevel med Marie Antoinette-parykk.

Tilbake til «Little Church»: Etter plystringen til Pascoal kommer en sakte elgitarsolo, som aldri er særlig tøff, kompet av et slags gnikk. Og hva er det gnikket? Er det noe perkusjon, kanskje? En klut på en tromme? Eller noen som drar fingrene over gripebrettet på en fele? I ti minutter blir det i hvert fall lyden av latter, det snakker nesten, stiller liksom spørsmål. Herregud, det gnikket gjør alt så mye kulere!

Sammensetningen av elgitaren, gnikket, trommer som holder stødig på, noen litt detektivaktige fraser i trompeten, surt og stramt samtidig, gjør det så herlig heksebryggete. Det avløses av en halleluja-aktig funk med en laaaang rhodes-solo, som selvfølgelig blir holdt i hånden av en søt blokkfløyte, i en kontrastfylt lek med det farlige, det fine, det umulige, det enkle og det ville.

Herregud, det gnikket gjør alt så mye kulere!

Den lille kirka

Mathias Eick

Hundreårsjubilanten Miles Davis er først og fremst en legende. Deretter er han trompetist, komponist, bandleder og stilskaper – innen bebop, cool jazz, orkestrert jazz, modaljazz, fusion, avantgarde, funk og så videre. Det er som om store deler av den moderne musikkhistorien er destillert gjennom Miles. At én musiker kan være i front for så mye, er vanskelig å fatte, men det var noe med Davis’ holdning til etablerte normer og autoriteter som hjalp ham med oppgaven.

Faren hans drev en vellykket tannlegepraksis i Alton og senere East St. Louis i den amerikanske delstaten Illinois. Han oppfordret sønnen til å være selvstendig og spille trompet uten vibrato på tonen («drit i hva andre mener!»). I slutten av tenårene ønsket Miles seg til New York, hvor heltene Dizzy Gillespie og Charlie Parker befant seg. For å få lov til å reise hjemmefra, måtte han ta utdanning. I 1944 falt valget på musikkskolen Juilliard, men der oppholdt han seg lite, for det var på jamsessions og konserter at ting skjedde. Etter å ha oppsøkt saksofonisten Parker, ble Miles med i bandet hans allerede som 18-åring. Han droppa ut av Juilliard etter tre semestre, og var nå heltidsmusiker på ekte.

Trompeten jeg selv spiller på i dag er en Bach Stradivarius jeg kjøpte da jeg var elleve år gammel. Jeg brukte alle sparepengene mine, mamma og pappa la på noen tusen, og mormor tok det gjenværende. Til sammen ble det 7500 kroner, nok til å kjøpe en splitter ny trompet fra lageret til Elkhart i Sverige. Den første tonen jeg spilte på den var en G, og det føltes godt. Da hadde jeg allerede spilt trompet siden jeg var seks år og behersket instrumentet relativt greit.

Men uansett hvem jeg snakket eller spilte med den gang, lå det et spøkelse bak der et sted som sa: «Spell som Miles!». Jeg møtte trompetister som gikk i skinnbukser og spilte med tuten på hornet ned i bakken, for å likne på helten sin. Jeg møtte disipler som kun likte den siste plata til Miles, og ikke hørte på noen andre. Jeg møtte folk som ba meg spille med solbriller for å ligne Miles. Miles Davis var overalt.

Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke kunne høre på denne guden, for jeg risikerte å bli en kopi. Effekten Miles hadde på folk, kan illustreres med en historie fra da han spilte på Moldejazz i 1984 og fikk øye på en kjent blond norsk sanger på første rad, med kamera rundt halsen. Han sirklet seg sakte nærmere, og med ett sto han rett foran henne. Han dro de mørke solbrillene sine så vidt ned på nesen, og pekte på kameraet hennes. «Vær så god, ta et bilde!» Hun skalv så kraftig på fingrene at hun ikke fikk trykket ned utløserknappen, og det ble ikke noe fotografi.

Mitt første reisestipend fra Statens Kunstnerstipend brukte jeg som 21-åring på å reise til Danmark for å tilbringe tid med stjernetrompetisten Palle Mikkelborg. Jeg tok Säfflebussen ned til København og sjekket inn på Jørgensens pensjonat på et nimanns rom, klar for tre spennende dager. Morgenen etter plukket Palle meg opp i Fiaten sin, og sammen kjørte vi hjem til ham.

Da vi gikk inn døren til huset ble jeg fylt av en varme og ydmykhet, jeg hadde aldri vært i et dansk designhjem noen gang. Det var akkurat som om det regnet musikk der inne, med Palles kone Helen Davies som øvde harpe på loftet. Palle kom raskt med et glass hylleblomstsaft, for det «klarner hjernen». Han forsvant inn på kjøkkenet igjen for å lage en espresso, og da var hjernen min klar nok til å oppdage at i stuen uten sofa, kun danske designstoler, var alle bildene på veggen dedisert «To Palle from Miles».

Jeg forsto plutselig den amerikanske måten å forholde seg til inspirasjon på

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Banos

Heimakjær

Wild

Easy EP

Loud Bloom

Folksomt

United States av Sverige

Absolute B-Boy Music 2.0

Utvalgte saker

Miles gir slipp på tøylene.

Miles Davis’ «Live-Evil» fra 1971 kan lære oss å leve med musikken først.

Trompetist Mathias Eick skriver om hvordan det er å stå på skuldrene til kjempen Miles Davis.