#fff

Marley Marl er en pioner i New York-rappen. Nå har han funnet roen i Narvik.

Nordens New York

Våre kritikere velger sine personlige favorittalbum fra det siste året.

Årets beste 2025

#000

I Daniel Kvammen sine julelåtar kan ting gå på tverke. Men sjølv elskar han jula. Og nissen.

Håpefull jul

Intimitetstyranniet har lenge invadert popmusikken. Nå er det også en strategi.

Se og hør

Eirik Blegeberg

Ikke det eneste bandet fra Malawi som har gjort seg gjeldende i 2025, men denne trioen er bedre innspilt enn for eksempel Madalitso Band – takket være et initiativ fra Massachusetts Museum of Contemporary Art. For dette debutalbumet til veteranene i The Kasambwe Brothers, som visstnok har holdt det gående siden åttitallet, låter fyldig og velprodusert på en måte som blir stadig sjeldnere. Vi plasseres nemlig midt i rommet, blant sammenvevd harmonisang, hjemmelagde trommer, det uvanlige bassinstrumentet babatone og Joseph Msofis akustiske gitar, pynta med fiolin, blås og cello. Og pynta er ordet, for dette er pent.

«The Kasambwe Brothers»

Anmeldelse

Akkurat nå er det ingen tvil om hvilket rockeband som dominerer Brooklyns alltid levende indiescene. I løpet av det siste året har Geese, ledet av sanger-låtskiver Cameron Winter (23), blitt New Yorks nye skål – og det til tross for at Winters brekete hals-ikke-lunger-vokal ofte er av den enerverende sorten. For hvorfor domineres ikke New York-indien av Brooklyn-innflytter Nate Amos (34)? Han er jo … 

Og, ja da, Amos er også eldre – med en rotete og ofte ruspreget fortid uten Winters sterke bånd til kultur- og musikereliten i Park Slope. Men selv Amos, en selverklært 

, har musikerfamilie, med far og søster i samme bluegrass-duo (Bob & Sarah Amos), og med en låtskriver-teft som understreker det alle egentlig kan høre: Nate Amos er Beatles-fan, hans eneste religion, og han kan ikke få nok av «White Album» – hvilket betyr stramme, smellvakre sanger i det ene øyeblikket og eksentriske lydeksperimenter i det neste.

soloalbum kom i fjor – This Is Loreleis prima «Box for Buddy, Box for Stars» – og besto av ti låter som var arrangert og produsert ulikt, så «sangenes forskjeller ble aksentuert», som han selv uttrykker det. Og kanskje var det også derfor den hørtes ut som en miks av nettopp Beatles’ variable «White Album» og Magnetic Fields’ vilt varierte «69 Love Songs», bare mer beskjeden og taper-aktig enn dem begge.

Men Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate. Med tid og stunder har han snarere blitt en låtskrivernes låtskriver, som hylles og tolkes av MJ Lenderman, Snail Mail, Waxahatchee og andre med et godt øre for hva som faktisk bor i en god sang, uansett hvordan den er spilt inn.

 på sin plass å nevne at This Is Lorelei ikke er Nate Amos’ eneste prosjekt, selv om det er hans mest låtfokuserte. Fra før av har han gjort seg bemerket med My Idea, i intim duo med Lily Konigsberg, og enda mer i Water from Your Eyes, i snål duo med Rachel Brown. Dessuten har han tross alt skrevet og sluppet sanger under This Is Lorelei-navnet i elleve år allerede, og pøst ut den ene halvkokte plata etter den neste på Bandcamp.

Det er med utgangspunkt i disse demoaktige slippene, fra perioden 2014 til 2021, at Amos i år har spilt inn nye «Holo Boy». Uten at denne metoden med gamle sanger om igjen betyr at dette er noenThis Is Lorelei-

. Snarere har Amos fulgt magefølelsen og plukket sanger som han selv forbinder med 

halvtime legger han gjerne raske rytmer under en melankolsk melodi mens han minner om alt fra Stevie Wonders «Isn’t She Lovely» til et eller annet postpunkete monotont, med tekstlinjer som

 You’re my son and I steal all the drugs you love

. Amos’ trommemaskin-drevne folkrock er bekmørk under overflaten, kanskje til og med resignert, men på toppen er den mer yppete, snerten, og med et gitarspill – akustisk og elektrisk – som fester seg som øreormer.

You don’t wanna know what my dreams are about

, synger han i «But You Just Woke Me Up», før han i påfølgende «Dreams Away» prøver å glemme 

mens «This Is a Joke» synges i falsett (med innlagte barytonpartier) som Cameron Winter neppe gjør etter ham med det første. Samtidig framstår disse sangene betraktelig skarpere enn hva de gjorde i sine lo-fi originalversjoner. Her er de fyldigere, mer levende og påkoplet, som sannsynligvis er nettopp hva Nate Amos assosierer med vekst.

Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate

«Holo Boy»

Boy, oh, boy

Arvid Skancke-Knutsen

The Demonstration Tapes, bestående av Fredrik Færden, Lars Christian Heintz og Pedro Carmona-Alvarez, har et finurlig prosjekt på gang: De skal lage en sang for hver eneste delstat i USA. «First Amendment» er første plate i en serie på fem, og albumet inneholder fjorten av disse låtene. Det starter i Massachusetts, og ender i Texas. (Denne ideen er vel mer realistisk enn Sufjan Stevens, som ga opp sitt prosjekt med et album for hver stat etter albumet «Illinois» i 2005.)

Det hele er timet til å være ferdig til USAs uavhengighetsfeiring i 2026, da det er 250 år siden løsrivelsen fra England. Samtidig har 2025 markert 200-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

mange måter like mytologisk som det er reelt. Alt i 1966 skrev Jens Bjørneboe essayet «Vi som elsket Amerika». The Demonstation Tapes elsker på sin side fremdeles det mytiske Amerika, slik det er «idealisert og filtrert gjennom tusenvis av sanger, filmer og bilder». Samtidig har de nok selvironi til å innrømme at de underveis vurderte å bytte navn til Bad Timing Production.

Med sine Moonpedro-prosjekter har Carmona-Alvarez gitt ut musikk som på mange nivåer er en 

til musikk. En fanfare for foregangsmenn og -kvinner – og for måten tonene og rytmene fremdeles kan røre oss på. «First Amendment» fortsetter denne feiringen, selv med litt underliggende malurt i begeret og rammeverket.

i en aposteltro på det melodiske, fremført med 

gitarer, Beatles-aktige vokalharmonier og dynamiske detaljer. Arven etter og ånden til The Byrds er til stede, sammen med fengende powerpop-hooks, lett psykedelisk indierock og betydelig musikalsk overskudd. Trioen skyr heller ikke unna det mørkere og mer dramatiske, der tekstene fungerer som effektive skisser og mini-noveller.

Likevel er «First Amendment» i det store og det hele «en bøtte med solskinn», som Ole Paus en gang formulerte det. Det er også en kreativ reise gjennom musikernes egne referanser, like mye som det er en 

Albumet er forankret i en aposteltro på det melodiske

«First Amendment»

Amerikalinjen

Chris Monsen

 Hjertesukket kan man støte på hvor som helst, også i jazzsfæren. Musikken skal liksom både være forankret i fortiden 

fly i helt nye baner. Og iblant dukker det opp noen talentfulle musikere som har håndlag med begge deler – som kvartetten Things of This Nature.

Enn så lenge erdisse forholdsvisukjente utenfor et lite hjørne av New Yorks jazzscene. Gjengen møttes på Manhattan School of Music: saksofonist, klarinettist og fløytist Chris Ferrari, trompetist Caylie Davis, kontrabassist Shogo Yamagishi og trommeslager JJ Mazza. Men låter de formaliserte? Langt ifra.

 de fire oppleves ledig, nesten konversasjonsartet. Det er også noe uforhastet ved spillet: ingen trang til å lesse på med for mye på en gang. Det er en spenstig, elastisk og frilynt karakter ved kvartettens musikk som låner fra frijazzvokabularet fra 1950- og 1960-tallet. Man kan merke det i låter som spretne «Nettles» og den småfunky «A Tough Situation».

Samtidig bringer de oppfriskende elementer inn i musikken. Introen på «Shortstop Right Wing Chicken Parm», har en repeterende, nesten tergende obsternasighet. Oppløsningen kommer i form av livlig klappende hender, av alle ting, som følger Ferraris saksofonsolo, før vi hører et

 sparkes i gang av en brummende bass i rappe steg og ivrende tromming, kontrastert av lengre linjer fra saksofon og trompet. På «E-MOC» utveksler Ferrari og Davis korte utspill over hyperaktive rykk og napp fra bass og trommer. Om Tony i «Tony in the Chat Room» er et nettroll, vites ikke. Men den sju minutter lange balladen bidrar til å senke pulsen mer enn å oppildne debatt.

La gå at et par låter er skisseaktige – de viser likevel markant entusiasme. Ungdommen nå til dags? De er ganske ålreite, egentlig.

«Things of This Nature»

Fra ungdommen

Marius Asp

Et ord som stadig slår meg som meningsfullt i møte med musikken til Steve Gunn generelt, og det ferske albumet hans «Daylight Daylight» spesielt, er 

. Ikke bare i form av hva låtene hans krever av lytteren – ikke rent lite – men i mannens egen tilnærming til låtskriving og produksjon.

Med en gjennomsnittlig lengde på nesten seks minutter, er disse sju intime og sakteflytende sangene gode eksempler på dette. Den Pennsylvania-oppvokste, Brooklyn-baserte 48-åringen har hanket inn sin faste samarbeidspartner James Elkington som produsent, og duoen spiller alle grunninstrumentene selv. Innleide dryss av fiolin, bratsj, cello, kontrabass og treblåseinstrumenter bidrar til å gjøre lydbildet rikere og mer sammensatt.

doseringen av disse blåserne og strykerne, plassert rundt gitaren – Steve Gunns hovedinstrument – har bidratt til at anmelderne har trukket fram de britiske folk-ikonene Nick Drake og John Martyn som referanser. Begge to oppleves relevante i sammenhengen, men det spesifikt 

 i dette universet bør ikke overses: Gunn opererer i tradisjonen etter strengefantomer som John Fahey og Robbie Basho. Og i likhet med nåtidige gitarister som Ryley Walker, Blake Mills og William Tyler, står han med ett bein i kosmisk americana og det andre i avantgarde.

Den mest umiddelbare låten på «Daylight Daylight», «Morning on K Road», står også etter et tosifra antall lyttinger igjen som albumets sterkeste øyeblikk. Her danser lyriske, melodiske og soniske detaljer i smektende vals opp mot de høyeste tindene denne musikken befinner seg innenfor rekkevidde av – og da befinner vi oss kjapt på nivået til nevnte Nick Drake.

 stemme trekker også et tungt lass på dette albumet. Men det er elementene den jobber mot – synthpads og et halvstemt piano i «Another Fade», orgel, stryk og boblende arpeggioer i tittelsporet – som virkelig knuser hjertet. «Loons» må oppleves på grunn av basslyden alene.

Gunns tekster har gjennom hele karrieren kretset rundt bevegelse, steder, reiser, natur og menneskets plass i verden. Dette er temaer han berører også i denne omgang, men ikke alltid på spesielt håndfast vis – heller ikke på sanger som tar utgangspunkt i et konkret sted («Hadrian’s Wall») eller en fugleart («Loons»). Tidvis sniker en uhygge seg inn i observasjonene, som på tittelsporet: 

Rock thrown from a bridge / Hits a car on the road/ Daylight, daylight about to explode.

 har fått kjørt seg i gode hodetelefoner gjennom Oslos gater de siste par ukene nå, og den perioden har skiva trengt for å vokse fra et lovende, litt hemmelighetsfullt nytt bekjentskap til et vennskap som kan bli varig. Jada, den trenger oppmerksomhet og, som nevnt innledningsvis, tålmodighet. Så mye mer hokus pokus er det imidlertid ikke ved denne varsomme, pulssenkende musikken.

Det spesifikt amerikanske i dette universet bør ikke overses

Daylight Daylight

Dagdriverlykke

For et merkelig comeback. I 2015, da den kanadiske sanger-låtskriveren Tobias Jesso Jr. albumdebuterte med «Goon», hørtes han ut som en ny, klassisk pianomann å regne med. En som har låtskriverfaget inne, som en annen Harry Nilsson eller Billy Joel eller Brian Wilson. Og jo da, han har levert store hits for andre, fra Adele og Haim til nyere greier med Rosalía og Dijon. Men oppfølgeren til «Goon» har likevel latt vente på seg. Fram til «Shine»: åtte sanger som mest av alt høres ut som demoer andre artister har avvist, fordi det er for lite på hente her. Noe som er en uvanlig måte å vende tilbake på. Jeg sa jo at det var et merkelig comeback.

«Shine»

Aslaug Olette Klausen

En av de mest eksepsjonelle episodene i moderne TV-seriehistorie er episode åtte i den tredje sesongen av «Twin Peaks». Den foregår i New Mexico i 1945, og i en surrealistisk sekvens vises sprengningen av Trinity, atombomben. Den audiovisuelle presentasjonen av de påfølgende ubehagelige konsekvensene er knapt til å forstå.

Uten sammenlikning for øvrig låter tredjealbumet til den amerikansk-meksikanske produsenten Debit omtrent sånn; som den forrykende, forstyrrende «Twin Peaks»-episoden. 

er nok den mest presise beskrivelsen av «Desaceleradas», som likevel er fabelaktig.

, som hun egentlig heter, fikk et lite gjennombrudd med forrigeskiva «The Long Count». Den gang var utgangspunktet mayafløytespill som via maskinlæringsverktøy låt som noen slags lyd-skrømt – eller som hjemsøkte vrengebilder av ambientmusikk, uttrykt mer som samtidskunst enn hva man ellers forbinder med tilstøtende populærmusikalske uttrykk.

 som dekonstrueres. Sjangeren oppsto på nittitallet, i Debits fødeby Monterrey i Mexico, som en hybrid mellom kolombiansk cumbia og lokale DJ-tradisjoner. Visstnok oppsto uttrykket ved et uhell, etter at et miksebord kortslutta under en gig, hvor folk fortsatte å danse selv om tempoet falt.

 er dj-en Sonido Dueñez’ to kassettutgivelser fra 1992, «Rebajadas 1» og «Rebajadas 2» (begge nylig reutgitt). Originalene er ikke til å kjenne igjen: Dansegulvslagerne er gjenfortalt mer enn samplet, tilført trekkspill, og de nye opptakene er skrudd sakte, så sakte. Men så kan da også albumtittelen «Desaceleradas», beskrivende nok, oversettes med oppbremsing eller fartssenking.

Ikke er det dermed sagt at disse instrumentalene er treige eller tungnemme. Snarere oppfordres det til skjerping av sansene, som en slags forskrudd versjon av 

med tittellåta, er det lett å få eksperimentalisten og mesterprodusenten Arca i tankene. Det samme gjelder spor som «Gabriel Gabriela Dueñez» (som sikter til nevnte Sonido Dueñez) og «El Puenta del Papa» – de slekter på noen av de samme maskinoverskridende motivene som Arca er anerkjent for.

Likheter til tross, det er noe helt eget Debit driver med. Som når hun på låten «Rebajadas» skaper en fanfare ut av mellomrommet mellom klangene, eller i åpningskuttet «Desplazos», hvor hver skakke synthlyd er et forvarsel om at både neste tone og neste låt vil skyve lytteropplevelsen stadig lenger inn i det ukomfortable. Med vondt skal vondt fordrives, men dette låter aller mest godt.

«Desaceleradas»

Sakte, så sakte

Tom Skjeklesæther

Hvis du har fulgt med på den mørkere, mer eksperimentelle delen av americanaen de siste to-tre tiårene, har Jesse Sykes og Mike Wandscher dukket opp med ujevne mellomrom. De er hovedpersonene i Seattle-bandet Jesse Sykes & The Sweet Hereafter.

På nittitallet var Wandscher gitarist i bandet Whiskeytown, frontet av Ryan Adams, og fungerte som Adams’ egen Keith Richards frem til 1997. Wandscher ga deretter opp Adams, og traff sanger/låtskriver Jesse Sykes en stund senere. Det første albumet deres, «Reckless Burning», kom i 2003: psykedelisk americana som tekstmessig bare slapp inn små strimer av lys.

 fjerde album, «Marble Son» i 2011, gikk bandet i oppløsning av det som framsto som både personlige og musikalske årsaker. Men både Sykes og Wandscher har fortsatt å spille – Sykes blant annet med Sunn O))) og de siste årene med Dave Alvins psych-rock ensemble, The Third Mind. Wandscher har blant annet spilt med den alternative country-punkeren Jon Langford.

For denne typen sakteflytende americana synes ikke et fjortenårig opphold å være så problematisk. Sjangeren har uansett aldri vært knyttet opp mot tidsånden. Sånn sett kan de bare skru på krana igjen med nye «Forever, I’ve Been Being Born».

 starter som en vakker folk-melodi, og bretter seg ut som en blomst med hylende elgitar, strykere og kor. I «Dewayne» synger Sykes 

We will call out to those Nordstrom girls, in those fancy shoes,

 akkurat da folk-countrykompet klikker på plass. Det låter skjørt og melankolsk. Strykerne og Wandschers kontrollerte klangfulle gitarer løfter og løfter.

Sykes sier at sangene her er en slags kollektiv respons på de turbulente tidene vi befinner oss i. Og hun innehar akkurat de stemmekvalitetene som kan speile tristessen som utvikler seg utenfor Donald Trumps perverst gullforgyllede fasader.

 starter så dempet at når Wandscher til slutt fyrer av gitarene sine med effektpedal og overtoner, kan det tenkes at lysene i hjembyen Seattle fluktuerer. Tittelkuttet sørger for at Sykes tar ut hele stemmeprakten sin: Når hun synger 

, er det som hun henter inn et ekstra gir med klang.

«Forever, I’ve Been Being Born»

Tunge tider

Musikkanmeldelser

Mariann Bjørnelv

Daglig leder Grønn by Stavanger

Jeg har et ambivalent forhold til jul. Først av alt er måneden desember krevende for en utflytta østlending bosatt på Vestlandet. Sannsynligheten for snø og sol er minimal mens sannsynligheten for striregn, gråvær og stiv kuling er stor.

Måneden er også krevende for oss som på et eller annet vis legger til rette for julekonserter, julebord og juleavslutninger. Desember er tolvtimers arbeidsdager hele måneden i strekk, fylt av gjester og publikum som er glade når de kommer, men fort kan tippe over til å bli en skikkelig julegrinch før de går. Videre har jeg et mildt sagt anstrengt forhold til kjøpegalskapen og syns at gavekjøret er slitsomt. Kloden vår trenger ikke at vi handler en skokk med ting ingen egentlig trenger, spesielt ikke i den tiden vi står i, der ulikhetene i samfunnet blir større og større.

Når det er sagt syns jeg juletiden også er voldsomt fin, da den gir meg anledning til å lytte til musikk. Min favoritt-julemusikk gir meg tid for ettertanke og ro, og et pusterom i en hektisk måned. Så her følger et lite utvalg av sanger og album som snurrer på min platespiller gjennom jula, og hvorfor akkurat denne musikken treffer meg:

«Once Upon a Christmas» av Dolly Parton og Kenny Rodgers (1984)

Hver jul gjennom alle tenåra jobbet jeg i et gartneri med å binde kranser og klippe roser. Ståltrådene som skulle tvinnes rundt kransene og tornene på rosene gjorde fingrene mine til kjøttkaker. Det gjorde meg ingenting, fordi dagene ble fylt av Dolly og Kenny, som gikk døgnet rundt på høyttalerne i gartneriet. Denne plata er så fylt av både jul og musikalsk overskudd at det er umulig å ikke bli glad av den.

«Fairytale of New York» av The Pogues (1987)

Denne duetten mellom Pogues-vokalist Shane MacGowan og Kirsty MacColl forteller en bittersøt historie om et irsk immigrantpars fyllekrangel i juletiden i New York, der de reflekterer over knuste drømmer og tapt kjærlighet. Låta bærer med seg en følelse av håp, selv om den berører temaer som fattigdom, immigrasjon og savnet etter det som er borte.

«Light of the Stable» av Emmylou Harris (1979)

Det finnes et hav av innspillinger av de klassiske julesangene fra USA. Veldig mange er så pompøse at jeg sliter med å lytte på dem. Denne skiva derimot, er nedstrippet og rå. Emmylou sin stemme skinner igjennom og gir albumet en ekte følelse av jul.

Lyttepause

Ida Messel

Andreas Leine Jakobsen, leder av platebutikken Big Dipper: Hvordan står det til hos dere nå, midt i julestria?

– Det smeller skikkelig fra første helg i desember. Man går fra en vanlig rytme til å doble arbeidstempo og lengde på arbeidsdager, på ganske kort tid. Selv om jeg har jobbet i butikk i 30 år snart, kommer det like overraskende på meg hver gang.

Som julekvelden på kjerringa! Sitter dere allerede med indikasjoner på hva som kommer til å bli bestselgeren denne jula?

– Det kan faktisk se ut som at det er Valkyrien Allstars sin nyeste plate, «Venter på noen som venter på noen», som er ekstra gøy siden de har trukket seg fra Spotify. Folk har skjønt at dette er noe de skal ha fysisk.

Men sånn utover det – er det noen store overraskelser i år?

– Jeg blir alltid overrasket over hvor mye vi selger av Vince Guaraldis «A Charlie Brown Christmas» hvert år. Den er for mange et 

Dere merker kanskje også at det har blitt bedre framkommelighet i Møllergata de siste ukene?

– Det er klart at det siste året har vært veldig spesielt for butikken vår, både med arbeidene i regjeringskvartalet og at gårdeier bestemte seg for å renovere fasaden, og kaste ut alle leietakere utenom oss.

Vi hadde egentlig ikke skjønt hvordan butikken skulle overleve det, men kanskje hele tida håpet at jula skulle redde oss litt. Det er utrolig deilig nå, å kunne slå opp dørene uten å se et stillas og folk med arbeidshjelmer på utsida.

Føler seg motarbeidet

Magnus Andersson

Etter at kontraaltfenomenet Nathalie Stutzmann forlot sjefdirigentstillingen for Kristiansand Symfoniorkester i 2023, har hun stått foran flere av verdens ledende orkestre. Oslo-filharmonien er åpne om at noen av denne sesongens dirigenter prøves ut som mulige nye sjefdirigenter når Klaus Mäkelä forlater jobben til sommeren, ett år før planlagt.

Stutzmann er altså både sanger og dirigent. Hun kommer fra tidligmusikken, og den musikalske retorikken er dermed hennes spesialfelt. Det viser seg helt fra begynnelsen av denne konserten gjennom et nøysomt arbeid med betoninger, med timing og venting på mikroplan, alt for å skape retoriske og spennende former.

Likevel høres det for meg ut som at Stutzmann ikke har tatt innover seg hva orkestret kan, og med 

 av Tsjajkovskij snakker vi om et verk som ligger i Oslo-filharmoniens DNA.

, og det er nesten som om orkesteret konsekvent spiller noen prosent for langsomt. Men mest handler det om hvordan Stutzmann grupperer noter og fraserer, heller enn å binde sammen står tonene alene. En måte å løse mangelen på driv, ville vært å tidvis piske opp tempoet. Det ville dessuten løst ytterligere et problem: at tempoet føltes ganske statisk. De bølgende vekslingene i tempo som hører til Tsjajkovskij manglet.

Det som overrasket aller mest, var likevel i hvilken utstrekning Stutzmann unnlot å lage forskjellige typer flyt. Dette er helt grunnleggende i barokkmusikken, som hun er så fortrolig med, og i en kort introduksjon av Wolfgang Plagge vektla han hvordan Tsjajkovskij i denne symfonien var inspirert av J.S. Bach. Disse retoriske vekslingene glimret imidlertid med sitt fravær og bidro til den stasjonære fremtoningen av Tsjajkovskij.

 noen retoriske figurer, noen spill med betoninger, å lytte til. Men, som Bach med sin polyfoni, er det mange partier der Tsjajkovskij stabler hendelser oppå hverandre. Det er løp med og mot, akkorder, effekter og mellomstemmer. Her er det ikke mulig å forme alt retorisk, og Stutzmann burde bruke en annen strategi, nemlig å lytte til orkestrets kollektive kunnskap om hvordan Tsjajkovskijs femte symfoni kan spilles av mesterlige musikere. Men musikken stampet på uten driv – og uten utfordringer i klang og dynamikk.

som om Oslo-filharmonien spilte dårlig, men sånn er det ikke. De kan verket inn og ut og fortjente de stående ovasjonene for sin tekniske perfeksjon. Min kritikk går på en dirigent som ikke klarte å løfte orkestrets kollektive erfaring.

Muligens kan det innimellom være interessant for orkestret å spille med Stutzmann, men spør du meg, kan hun strykes fra lista over kandidater for jobben som sjefdirigent.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Kasambwe Brothers

Holo Boy

First Amendment

Things of This Nature

Daylight Daylight

Shine

Desaceleradas

Forever, I’ve Been Being Born

Utvalgte saker

Lyttepause

Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Dirigent Stutzmann klarte ikke å løfte Oslo-filharmoniens Tsjajkovskij.

Magasinene

Musikkanmeldelser

The Kasambwe Brothers

Holo Boy

First Amendment

Things of This Nature

Daylight Daylight

Shine

Desaceleradas

Forever, I’ve Been Being Born

Lyttepause

Det peker i riktig retning for deler av plate­bran­sjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Dirigent Stutzmann klarte ikke å løfte Oslo-fil­har­mo­niens Tsjaj­kovs­kij.

Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Dirigent Stutzmann klarte ikke å løfte Oslo-filharmoniens Tsjajkovskij.