#fff

Gunilla Süssmann og KORKs konsert hyller jødiske stemmer som ble stilnet i konsentrasjonsleirene.

Memoria

#000

Album- og bokaktuelle Jenny Hval har plutselig mistet munn og mæle. Eller?

Skogens ro

Röyksopps tiende album sammenblander de ni forrige. Det er på tide å se seg tilbake.

Fortida og forbi

Martin Bjørnersen

Tom Henning Bratlie

Det er jo en rett linje, når jeg begynte å se i disse bøkene om musikken i Theresienstadt – farfar var der, og var faktisk med på hele den historien, sier Gunilla Süssmann, programprodusent for Kringkastingsorkesteret.

Hun snakker om verkene som er skrevet av jødiske komponister i nazistenes konsentrasjonsleirer, som står sentralt i konserten «Musikk for en morgendag». Konserten ble sendt på TV i går, i anledning den norske frigjøringsdagen – i år er det 80 år siden nazistenes okkupasjon tok slutt – og ligger ute åpent hos NRK på nett. Den blir presentert som «en kveld med klezmer og musikk av jødiske komponister». Det er altså klezmermusikk i miksen, den tradisjonelle, europeiske og folkelige bryllups- og festmusikken som har fått en både pussig og komplisert «revival» gradvis gjennom etterkrigstida. I «Musikk for en morgendag» framføres det av helnorske (og ikke-jødiske) Urban Tunélls Klezmerband i front for Kringkastingsorkesteret.

– Sjefen min sa «jeg tror jeg aldri har sett noen av disse menneskene før». Vi merket vi hadde truffet en nerve med et budskap som tiltrekker seg andre mennesker enn de vi vanligvis spiller for, sier Gunilla Süssmann.

Hun snakker om hvordan det jødiske publikummet fylte stolradene under innspillingen av konserten i Store Studio i april. Slik hun også har hatt lignende erfaringer i konsertproduksjoner med samisk, romani eller kvensk kulturarv. For Kringkastingsorkesteret er en institusjon som har tatt ansvaret for å representere våre nasjonale minoriteter på uvanlig stort alvor.

– Det er stort å se. Jeg merket noen reaksjoner på noen av de sangene med Urban Tunélls Klezmerband som jeg var veldig uforberedt på. Det var noen som faktisk kjente disse klezmersangene, på et dypere nivå, sier Süssmann.

Foruten klezmer er musikk av norske jødiske komponister, som Bjørn Kruse, også inkludert i «Musikk for en morgendag». Men hovedfokuset er verker skrevet i nazistenes tilintetetgjørelsessleire, dit også norske jøder ble sendt.

Komponisten Viktor Ullmanns slående vakre, livsbejaende sørgmodige og innstendige «Drei jiddische lieder» (opprinnelig for piano og vokal) var et klart høydepunkt, helt til å miste pusten av, under innspillingen av KORKs konsert i april. Selv om denne mektige opplevelsen dessverre kun er med på radioversjonen av konserten, ikke i TV-versjonen, som konsentrerer seg om Mahler og klezmer. Men også den jødiske dimensjonen hos Mahler trer fram med en annen klarhet og tyngde presentert i denne konteksten.

Tyngden er desto større når man kjenner til den spesifikke konteksten for Viktor Ullmanns verk. For Ullmann skrev sine «Jiddische Lieder» i Theresienstadt i mai 1944, under et halvt år før han ble sendt til Auschwitz, der han ble myrdet to dager etter ankomst. Men utslettet? Nei, ikke musikken, i alle fall.

For de fleste kulturer har musikk vært overlevelse

Lang natts ferd

Julie Forchhammer

Partner i Klimakultur

Er norsk olje en trussel mot festivaler verden over? Ja – i hvert fall ifølge en ny rapport fra Green Music Australia, kalt «Rain, Heat, Repeat: How Music Fans Are Experiencing Extreme Weather».

Her ble 1155 australske festivalpublikummere intervjuet om hvordan klimaendringer og ekstreme værhendelser påvirker deres musikkvaner og festivalopplevelser. Funnene er dårlig nytt for en bransje som allerede er sårbar på grunn av økte kostnader i alle ledd.

For festivaler er det essensielt å selge flest mulig billetter tidligst mulig. Men de siste årene har flere festivaler i Australia blitt avlyste på grunn av dårlig forhåndssalg. Rapporten viser hvordan klimaendringer bidrar til dette: Kjøpsvanene endrer seg, for folk venter med å kjøpe billetter til de kan sjekke værmeldingen for arrangementet. Publikum bekymrer seg også for at ekstremvær skal føre til avlysninger i siste liten.

85 prosent av festivaldeltakerne har opplevd det de anser som ekstremvær på en musikkfestival de siste 12 månedene. 34 prosent har blitt mer forsiktige med å kjøpe billetter på grunn av ekstremvær, og andelen stiger til 44 prosent blant de som regelmessig går på konserter.

 rapporten nevner, er hvordan denne usikkerheten får publikum til å prioritere innendørs arenakonserter som er mindre værutsatte. Dette skaper igjen problemer for talentbyggingen rundt mindre lokale artister som ofte blir booket til utendørs festivaler – men som ikke blir hyret til å spille support på de største enkeltkonsertene, som Sabrina Carpenter eller andre i stadionformat.

Bare i løpet av én uke i mars ble 26 musikkarrangementer avlyst i Australia på grunn av syklonen Alfred. Rapporten er klar på at musikkfans og bransjefolk anerkjenner klimaendringer som en voksende trussel. Anbefalingen er tydelig: Myndighetene må reagere ved å raskt fase ut utvinning av fossilt brensel, akselerere overgangen til 100 prosent fornybar energi og innføre en politikk i samsvar med klimaforskningen.

for Vinjerock i Jotunheimen, er jeg godt kjent med angsten over dårlig vær og hva det fører med seg av problemer. Også i Norge har ekstremvær ført til avlysninger og store problemer for festivaler de siste årene – og ifølge klimaforskerne er dette bare begynnelsen.

Som en av verdens største olje- og gassprodusenter, bidrar Norge uomtvistelig til klimaendringene som skjer nå. Noen som tydelig ser koblingen mellom norsk olje og arrangementer, er klimaforkjemperne i Folk Mot Fossilmakta. Organisasjonen aksjonerte mot Equinors sponsing av Ski-VM i Trondheim, og fikk over 30 langrennsløpere fra VM med på en felles uttalelse med krav om fossilfri sponsing og klimaansvar fra Det internasjonale skiforbundet (FIS).

Nå har Folk mot fossilmakta annonsert at de kommer til å aksjonere under Festspillene i Bergen seinere denne måneden. Hvorfor? Fordi de mener at hovedsponsor Equinor ikke hører hjemme på en kulturfestival. Rapporten fra Australia viser hvorfor de har rett i det.

Klimaendringer bidrar til mer uforutsigbart billettsalg

Festivaldreperen

Frida Fliflet

Dere har hørt det før, men: Denne uken startet omsider rettssaken mot bransjeringreven, businessmannen og rapperen Sean Combs, aka P. Diddy. Som de fleste har fått med seg, står Combs tiltalt for menneskehandel, seksuelle overgrep og diverse grusomheter, og kan risikere fengsel på livstid. Sjølv nekter han straffskyld.

NRK har dekket Diddy-saken overraskende lite, dens svære kulturelle betydning tatt i betraktning. Men i en ny kommentar trekker kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad noen lange linjer – blant annet kaller hun Diddy for «musikkbransjens beste nese». Dét er i beste fall en solid overdrivelse, og musikkbransjen er sjølvsagt altfor svær til at en slik setning gir mening. Hobbelstad skriver også at Diddy «fant autentiske, kredible artister som Biggie Smalls og Mary J. Blige» (hva er en «autentisk artist»?), og som hun påpeker, spilte Diddy en essensiell rolle i å skyve disse inn i mainstreamkulturen.

Diddy er gjerne kreditert som hjernen bak fusjoneringen av rap og R&B. På nittitallet var DJ-er i hiphopens undergrunn begynt å blande disse to stilartene – Diddy så dette, og tok det med i studio. Eller for å sitere den amerikanske musikkjournalisten Touré: «He remixed what the streets were already doing».

 utallige artiklene, kommentarene og essayene Diddy-saken har utløst, blir Combs portrettert som en ener i sitt felt: en slags genial 

med uslåelig musikk- og businessteft. Så høyt oppe, så langt ned! Det er et fall av dimensjoner; en tilfredsstillende kollektiv fortelling vi sammen kan beskue. Og 

: Dette har vært en ekstremt mektig mann. Men det som ofte blir underkommunisert, er hvor lav status kunstneren Diddy har hatt.

Trass all makt og alle penger, trass i evnene som talentspeider og produsent, har Sean Combs ofte vært en latterliggjort fyr. Først og fremst har 

Diddy framkalt stønn og hoderisting. Men også den grådige opportunisten Diddy og den flashy luksus-Diddy har fått gjennomgå. Bling er en urokkelig del av den tradisjonelle hiphopkulturen, men sjølv om Combs elsker glitter og gull, har 

knappest vært ord han har vært forbundet med. Nei, Diddy har vært lett å gjøre narr av, med sin skamløshet, sin vesle sjølvinnsikt og enorme pompøsitet.

vært en bedre partyarrangør enn kunstner. Da han gikk på universitetet, tjente han både sosial og økonomisk kapital på å arrangere fester. Hans famøse 

 var sagnomsuste, på godt og vondt. Fellesnevneren er: både på festene, i businessen og i musikken har Diddy plassert seg sjølv midt i manesjen. Når øynene nå rettes mot ham i rettssalen framover, blir han nok en gang i begivenhetenes sentrum. Men denne gangen blir det vanskelig å tjene noe på det.

Rapperen Diddy har framkalt stønn og hoderisting

Opportunisten

Utvalgte saker

Tom Skjeklesæther

Irma Thomas er fortsatt, i en alder av 84, en vital artist i New Orleans’ alltid yrende musikkliv. Det har «The Soul Queen of New Orleans» vært siden hun fikk sin første R&B-hit med «Don’t Mess with My Man» i 1959. Men det tok over førti år med albumutgivelser før Thomas ble belønnet med en Grammy, for plata «After the Rain» i 2007. Samme året befant hun seg på en Fats Domino-tributeplate med noen andre bysbarn, bandet Galactic.

Galactic, grunnlagt i 1994, er selv etter hvert en New Orleans-institusjon og fornyere av tradisjonsmusikken derfra. De er også eiere av den legendariske klubben Tipitina’s, og er ute med et ferskt album med nettopp Thomas.

 «Audience with the Queen» er skrevet av musikerne i Galactic. Unntaket er åpneren «How Glad I Am», en hit med Nancy Wilson i 1964. Og allerede der er det klart at Irma Thomas ikke har mistet en dråpe av sin soulkraft.

Det faktum at hun har beholdt den klare, autoritære stemmen kan skyldes at hun aldri fikk det store gjennombruddet – i motsetning til den samtidige Aretha Franklin – og derfor har måttet jobbe videre på klubbnivå. På forbløffende vis har hun holdt stemmen ved like, uten at den store spennvidden tipper over i vokalgymnastikk for show-offens skyld.

musikere som i dag er å høre som en moderne versjon av The Meters, de originale funk-mesterne i New Orleans. De spiller dette uttrykket med en skarp kant, fylt av detaljer som inkluderer hiphop-elementer. Og man må klype seg i armen over at hovedpersonen nådde pensjonsalderen for 17 år siden – enten man hører blåserdrevne og funky «Where I Belong», seige «Love’s Gonna Find a Way», den massive balladen «Puppet on a String» eller protestsangen «Lady Liberty». Her synger Thomas om tingenes triste tilstand i USA: 

Another black man shot down last night … Lady Liberty took the fall.

Dette er Louisiana-versjonen av soul, der gospel, jazz, blues, rock og tett funk putrer i en gryte tilsatt store doser voodoo-krydder. Har du et ønske om å gi KI hodepine, be om en audiens hos denne dronninga.

«Audience with the Queen»

Ja, de kan

Aslaug Olette Klausen

De fleste som flytter hjemmefra for å studere kan kjenne på hjemlengsel. Det seks år gamle debutalbumet til irske Maria Somerville, «All My People», handlet om det. Fra studenthybelen i Dublin skrev hun betagende nostalgisk drømmepop om Connemara på nordvestkysten av øya.

Siden den gang har hun vendt hjem, og nesten som en åpenbaring ser hun, som voksen, hjemstedet med nye øyne. Nye «Luster» er et vidunderlig kjærlighetsbrev til det å lande i landskapet, eller som hun synger på «Trip»: 

I can see more clearly than I could before / I know now what’s true for me

 shoegaze-folk-rock har fått farge av omgivelsene. Naturen er konkret til stede i de tåkete lydbildene fra første fuglekvitter, i åpningslåta «Réalt» – og i mer overførte betydninger i albumets bølgete og vindskeive post-rock-struktur. Vokalen er duggfrisk på låter som «Spring» og «Garden», men svever i skylagene på «Halo» og «October Moon». Oftest er den så slørete at ordene unndrar seg tolkning, men fungerer likevel som meningsbærende ordlyd, om ens plass i livet, og om å se seg selv i noe større.

Somerville evner, ved å knytte seg så tett opp til klangen av hjemstedet, å skape noe som uttrykker tidens gang, på en måte vi kanskje kunne kalt tidløs. Samtidig er uttrykket forankret i arven fra åpenbare forbilder som det gotiske dream pop-bandet The Mortail Coil og David Lynch-favoritten Julee Cruise. Man kan også høre lyden av postfolk-fenomenet Lankum – helt konkret representert ved multiinstrumentalist Ian Lynch, som bidrar med irsk sekkepipe.

I motsetning til Lankums rå krav til lytteren, utviser Maria Somerville en mektig mildhet. Hennes fortelling handler om at havet gir mer enn det tar, som når hun på ellers smått forstyrrende «Violet» gjentar 

, som henter navn fra glansen stein kan få like før regnet faller, låter meditativt, som den roen en kan finne en disig morgenstund. I undertonene kan man også ane en søkende overbevisning: selv om alt er i forandring, er det noe, der på landet, kanskje en trygghet, som kan forbli ved det samme. Som når hun på «Stonefly» synger: 

If you can’t say something new / It’s alright

«Luster»

Hjemme igjen

Eirik Blegeberg

mistet Arcade Fire posisjonen sin som indierockens fremste fanebærer en gang midt på 2010-tallet. Og dette var til og med før frontmann Win Butler ble anklaget for

 og innrømmet å ha oppsøkt unge fans via sosiale medier – noe som holdt på å knekke både bandet og ekteskapet hans til frontkvinne Régine Chassagne. Men her er de, igjen, med færre store, nye ideer enn i glansdagene – og med mer å svare for.

Ikke at Win Butleradresserer elefanten i rommet direkte, men han sammenlikner seg selv med andre som har flydd for nær sola og gått skikkelig på trynet. Og er mer enn litt opptatt av tillit. Eller som han synger med både fin og irriterende lidende følsomhet avslutningsvis her: 

It’s a mess in my bedroom / A mess in my car / A mess in my head / A mess in my heart

. Men dagens Win Butler er mindre egnet til å dra nytte av egen 

– eller smerte – enn da temaene var død («Funeral», 2004) og oppvekst («The Suburbs», 2010).

, fra og med 2013-albumet «Reflektor», har Arcade Fire stivnet mer og mer i uttrykket sitt – og latt en halvslapp disco legge grunnlaget for sanger som hadde vært bedre tjent med å dempe stadionrock-ambisjonene. Det var tydelig sist, på «We» (2022), og det er tydelig her. For det er balladene som er vinnerne, fra tittelkuttet til «Ride or Die», og det er i disse øyeblikkene Win Butler viser den sårbarheten som må til, både for å overbevise de av oss som gidder å lytte – og, ikke minst, de der hjemme. Hans livspartner, for eksempel.

Magasinene

Utvalgte saker

En historisk jødisk konsert med Kringkastingsorkesteret viser musikkens kraft til å leve videre.

Festivaldreperen

Opportunisten

Musikkanmeldelser

Audience with the Queen

Luster

Pink Elephant

Magasinene

En historisk jødisk konsert med Kringkastings­orkesteret viser musikkens kraft til å leve videre.

Festi­vald­re­peren

Opport­u­nisten

Audience with the Queen

Luster

Pink Elephant

En historisk jødisk konsert med Kringkastingsorkesteret viser musikkens kraft til å leve videre.

Festivaldreperen

Opportunisten