#fff

#000

I Daniel Kvammen sine julelåtar kan ting gå på tverke. Men sjølv elskar han jula. Og nissen.

Håpefull jul

Intimitetstyranniet har lenge invadert popmusikken. Nå er det også en strategi.

Se og hør

Med det hyperambisiøse albumet «Lux» gjør Rosalía den klassiske musikken pop igjen.

La det bli lys

For første gang på 35 år har hiphopen falt ut av Billboards topp 40. Hva er det som skjer?

Fallende stjerner

Arvid Skancke-Knutsen

Denne utgivelsen kom som en mørk og energisk overraskelse på tampen av året. Bak Leknes & The Layoffs finner vi fremfor alt Stian Leknes – en mann som de siste tjue årene har gitt ut en håndfull plater med hardtsparkende grupper som Hoist! og Manifest. Han har også tilbragt en del tid i Mexico, og brukt det som et kreativt springbrett for sitt nye band. Vi skal med andre ord sørover – og inn i mytologiske landskap der veggene mellom visjon og virkelighet er tynnere enn vanlig.

Leknes & The Layoffs har base i Trondheim, der vokalist og tekstforfatter Leknes har samlet en kompetent gjeng til å gi musikken en folkedrakt av kjøtt og blod. Mer konkret er dette Vegard Bjerkan og Per Spjøtvold på tangenter, Kurt Sprenger (gitar), Rolf Martin Snustad (saksofon) og Tomas Järmyr (trommer, perkusjon) – musikere som blant annet har spilt med Motorpsycho, Spidergawd og Thomas Dybdahl.

skumle sirkus i utkanten av byen, klaustrofobiske kabareter og bevoktede grenseoverganger. Til røykfylte barer og graver i ørkenen. Til en verden med lange skygger og brennende sol – en både magisk og macho 

Materialet er slett ikke fritt for dramatiske klisjeer, men anvendt på en slik måte at resultatet fremstår som troverdig – og medrivende. Dette er teatralsk rockemusikk på mer enn solid nivå, der Leknes spiller ut sitt alter ego M.S. Playhead. Selv beskriver han låten «San Miguel» som 

en kjærlighetssang for de fortapte, en sang om besettelse, om byer som skriker.

 ofte en imponerende punch. I tillegg har de smarte detaljer, som i den lekre måten keyboardarbeidet fargelegger og dramatiserer sangene på. Og en dypt vibrerende og bølgende saksofon – ikke ulikt den maniske magien som amerikanske Morphine en gang bød på.

Som sanger og låtsnekrer er nok Leknes inspirert av eksentrikere og klassiske mørkemenn som Mark Langegan, Nick Cave og Tom Waits. Kanskje fins noen dråper av Till Lindemann og Trent Reznor også, som i skrekk-balladen «The Hidden Hill». Han har ellers en svært god låtskriverpartner i Vegard Bjerkan.

 burde spille mer ute og bygge seg et navn. Med «M.S. Playhead Volume 1» har de lagt et godt visittkort på bordet, mellom tequilaglass, overfylte askebegre og brustne hjerter.

«M.S. Playhead Volume 1»

Hjertesprekken

Aslaug Olette Klausen

Sammenlikningene med mellomkrigstida har ofte dukket opp de siste årene, og da er det gjerne Weimarrepublikken folk har i tankene. Den fremste lydleggeren derfra er komponisten Kurt Weill (1900-1950). Aleine eller i tospann med Bertolt Brecht, beskrev Weill sin samtids utfordringer – og det i toneleier som undro seg rene klassifiseringer av opera, pop, jazz eller kabaret.

Da Weill måtte rømme landet etter nazi-overtakelsen i 1933, dro han først til Paris, før han landet i New York. Der jobbet han med, kort fortalt, Broadway-stykker og filmmusikk.

 sangeren og låtskriveren Rufus Wainwright nå tolker Weill, er det særlig siste periode i Weills korte karriere han tar for seg. I Wainwrights samarbeid med Pacific Jazz Orchestra, har Weills sanger fra Berlin og Paris også fått amerikanske trekk. Samtidig er de, som med Wainwrights tidligere Judy Garland-arbeider, umiskjennelig fremført i Rufus’ eget kreative bilde.

«I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill» er en dokumentasjon av en konsertserie som begynte i 2023 og varte godt inn i fjoråret. Men dette er mer enn en hyllest til en stor komponist: Wainwrights personlige overbevisninger skinner gjennom i sanger som protestvisa «Die Muschel von Margate». Oppriktigheten i stemmen hans bærer langt, selv i de deler av låtutvalget der Wainwright gjør vers på fransk eller tysk.

«It Never Was You», «Surabaya Johnny» eller «The Saga of Jenny» slentrer av sted som en hvilken som helst tidligere Wainwright-låt. Utgivelsen viser med det også hvilken påvirkning Weill (samt Lotte Lenyas og Frank Sinatras Weill-tolkninger) har hatt på Wainwrights eget (melo)dramatiske uttrykk.

For de av oss som setter mer eksperimentelle og kabaret- eller jazzrock-orienterte Weill-tolkninger vel så høyt, kan denne klassiske tilnærmingen synes for forfinet. Men mye takket være Rufus Wainwrights nærvær, virker plata å etterstrebe en tidløshet som er mer nåtids- og framtidsretta enn nostalgisk. Sågar likner prosjektet en tidsriktig, taktfull, musikalsk motstandskamp.

Dette er mer enn en hyllest til en stor komponist

«I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill»

Weill, vel

Eirik Blegeberg

Sharp Pins synes å ha et mål om å revitalisere sekstitallets mest umiddelbart fengende gitarpop – litt Beatles, litt Byrds, mye 

. Bare at denne gangen, i 2025, skal sangene trekkes gjennom et distinktlydende lo-fi-uttrykk, tett på hundre prosent inspirert av Robert Pollards Guided by Voices anno midten av nittitallet. Hjemmemekka fordi han kan.

Kai Slater er hjernen bak og eneste medlem i Sharp Pins, i tillegg til å spille i band som Lifeguard. Han har nettopp blitt gammel nok til å kjøpe alkohol i hjembyen Chicago – men til tross for at han bare er 21 år, eller kanskje nettopp derfor, er han hekta på gamle lyder han vil gjøre nye.

Sharp Pins-album, oppfølgeren til «Radio DDR» fra i fjor, spisser Slater melodiene sine akkurat som han spisser råskapen som gir dette soundet sin egenart. Det er verdt å merke seg at de lengste låtene også er de beste, sannsynligvis fordi de er mest gjennomarbeidet, du vet, med vers, refreng, overganger og greier.

«Balloon Balloon Balloon»

Skarpe kanter

Ida Messel

Hver gang en vellykket, utenlandsfarende norsk musiker kommer med et så godt album som Bendik HKs «Drakedreper», får medieframstillingen en litt Holberg-esque gjenlyd. «En nordmann står bak årets beste elektroniske plate, nasjonalt og internasjonalt», skrev for eksempel Aftenposten. I samme håndvending gjør de Bendik Hovik Kjeldsberg, som har spilt på alt fra Berghain i Berlin til Sonar i Barcelona, til en slags motvillig, nymotens Erasmus Montanus: som en som kommer og flotter seg på bjerget med de internasjonale impulsene sine, etter at han bare pleide å være trommis for andre artister.

 er det svært lite med denne plata som er grensesprengende nytt eller 

, verken i nasjonal eller internasjonal forstand. På den andre siden er dette et stykke gjennomført, atmosfærisk, melodisk, elektronisk musikk, av typen radiohits for klubbgulvet og klubbhits for radioapparatet – på linje med Jamie xx, Overmono, DJ Seinfeld, Caribou, Bicep og andre kvalitetsnavn. Röyksopp og Niilas er blant dem som har gjort liknende ting her hjemme.

«Drakedreper» er en knallsterk utgivelse, med noen unorske kvaliteter.

og delvis transponert vokal på «In My Mind» med Ane Brun. Synthene søker mot øret som en telefon som leter etter signal i ødemarka. Lydene holder liksom igjen, ymter bare så vidt frampå i både åpningssporet og de påfølgende «Gain_02» og «Gain_03». Det er her genistreken ligger: i å få det hele tida tilbakeholdende, dempede arrangementet til å bli så altomsluttende og levende som Bendik HK gjør gjennom hele «Drakedreper».

Igjen, som med det forrige albumet «Progressive Rock Music», handler det om at perkusjonen er skrudd til riktig, enten det er den forsiktige, nære skarptromma på nevnte låter, eller romdynamikken i trommer og cymbaler på den Ary-gjestede «Tankekraft». Punchen i den synkoperte basstromma på «The Sun Rises and Sets with Her» er heller ikke hverdagskost. En utrettelig jobb er lagt ned i lydbilde-justeringer.

Samme låt burde også trekkes fram for den perkussive drahjelpa fra synthen, arpeggioen av en marimba-liknende lyd, som tillegger masse rytmisk. Det er et grep som går igjen i flere spor. Synthene skjærer sylskarpt igjennom de dunkle motivene, enten det er som gjenkjennelig oscillert synth, som hul flaskeblåsing i mellomspillet «Oraison / Brut» eller Chicago-toner i anslaget til «Keramikkfiguren».

 på «Drakedreper» er Tuvaband-samarbeidet «Friction». Låtens tempo, instrumentenes forvrenging og den nervete vokalen utvider melodien, heller enn å bare føye seg etter den. Dette er en låt for å stoppe opp og dvele, i positiv forstand, i løpet av et album som ellers stort sett raser av gårde, også i positiv forstand. På tide å sende ham tilbake ut av Norge, med «eksport» klistret i panna.

«Drakedreper»

Bendik mfl.

Marius Asp

Jeg husker første gang jeg ble klar over Farao, det musikalske soloprosjektet til Kari Jahnsen. Året var 2014, stedet var Studentersamfundet i et bunnfrossent Trondheim, og anledningen var Urørtfinalen – der fem artister på ullent grunnlag knivet om bransjegunst, spillelisting på NRK P3 og generell åtgaum.

Den ukjente 26-åringen fra Valdres raget ikke bare et hode eller tre over rivalene sine – hun framsto allerede da som en fiks ferdig artist, med et bein i intim indiefolk og det andre i knudrete elektronika. Jahnsen var selvsagt for bra til å nå helt til topps i låtkonkurransen – den æren tilfalt meldalingen Sigurd Julius, som i likhet med sørlendingen Erik Faber meldte overgang til møbelsnekring etter sin korte popkarriere.

 gjennombruddet lar fortsatt vente på seg, elleve år seinere, uten at det ser ut til å plage hovedpersonen nevneverdig. Kari Jahnsen har puslet tålmodig med sine greier under radaren, både som soloartist og halvdel av den fargesterke elektroduoen Ultraflex. Etter mange år i Berlin er hun tilbake i Oslo – med et tredjealbum som utvider Farao-universet på slående vis.

«Magical Thinking» er, i likhet med forgjengeren «Pure-O», produsert i samarbeid med ektefellen Ådne Meisfjord (120 Days, Serena-Maneesh). Tittelen er hentet fra den amerikanske forfatteren og journalisten Joan Didions memoarklassiker «The Year of Magical Thinking» (2005). Her skildrer forfatteren det første året etter ektemannen John Gregory Dunnes plutselige dødsfall. Tapet av et nært familiemedlem henger også over denne utgivelsen, men forbindelsen til Didion og hennes sorgarbeid er mest eksplisitt på tittelsporet: 

My magical way of thinking / Could be a way to rewind / To leave my reason behind / Could make you come back tonight.

vei inn i prosjektet er Jahnsens uttrykte visjon om «et møte mellom Janet Jackson og Alice Coltrane», med en dæsj Chaka Khan-anno-1981-disco lagt til for vellydens skyld.

Og vellyd er det mye av her. Første halvdel av «Magical Thinking» treffer umiddelbart hardest – kanskje først og fremst i kraft av å mobilisere nittitallets mest delikate R&B på en ny og høyst unorsk måte. Brandys 2002-hit «Full Moon» covres overbevisende og særegent. Nevnte Janet parafraseres på (minst!) to måter på deilige «Spiritual Garden». Funklende «Dreamy Ride» høres ut som en nylig utgravd Aaliyah-demo – på best tenkelige vis. På disse fenomenale låtene går et arsenal av synther og strengeinstrumenter opp i en høyere enhet med Jahnsens uanstrengte stemmeprakt.

 skiva er – tross et hørbart innhopp fra verdens nest viktigste nålevende ambient- og new age-artist, den amerikanske 82-åringen Laraaji, på «Voices Continue» – vanskeligere å falle pladask for. Her kunne snutter som «Endelig» og avsluttende «Sleep It Off» med fordel blitt knadd utover de lange strekkene de formelig skriker etter.

«Magical Thinking» er likevel en såpass mangefasettert og rik lytteopplevelse at den fortjener hver eneste runde på øret den trenger før den sier klikk. Og det gjør den til slutt.

Kari Jahnsen har puslet tålmodig med sine greier under radaren

«Magical Thinking»

Sorgens kapittel

Charlotte Myrbråten

, kaller Silje Espevik musikken hun lager som Yndling. Det er sjelden et såpass forslitt begrep passer like godt som det gjør til albumet «Time Time Time (I’m in the Palm of Your Hand)». Den porøse og lengselsfulle stemmen hennes høres ut som om hun akkurat har våknet opp fra en drøm, og ikke helt har kommet seg ut av loppekassa. Men Espevik kan også veksle til en snakkesyngende stil som drar følelsen mot triphop, alltid med vokalen langt fremme i miksen.

Yndlings lydbilde er tilbakelent, grunnleggende melodiøst og avslappet. Det gir fullstendig mening at band som Beach House, Slowdive, Mazzy Star og Cocteau Twins har blitt oppgitt som referanser. Espeviks sanger, produsert sammen med Adrian Einestor Sandberg, beveger seg fra det innadvendte, shoegaze-drevne, til et mer umiddelbart poppete og elektronisk uttrykk.

 fått internasjonal oppmerksomhet, og det er det gode grunner til. «Fences» er en låt av internasjonalt format, som det heter, og albumets sterkeste kutt. Den har en fantastisk, gjentakende liten gitarsolo som dytter låten fremover mot slutten, og refrenget er av den sorten man kan drukne i, igjen og igjen.

Dette er en ambisiøs plate, men likevel så tilgjengelig at den setter spor etter de første gjennomlyttingene. Tematisk handler den om tid og hvordan tida kan endre både identitet og relasjoner. Espevik er en kløpper til å skrive poptekster med originale skildringer av det som kanskje (?) fremstår som en kjærlighetsrelasjon. Hun har en egenart som gjør at «Time Time Time» skiller seg ut i mengden.

glansdager har jeg hørt noe så finmasket og gjennomført lekkert produsert fra Norge. Yndling er teatralsk – men hun synger som om hun mener det, med masse luft og megetsigende pauser, med hjertet utenpå skjorta. Her er det mye å hente.

«Time Time Time (I’m in the Palm of Your Hand)»

Drømmedame

Daniel Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har siden han begynte å gi ut skiver på Warp vært blant de mest toneangivende elektronika-produsentene i under- og overgrunn.

Den forrige skiva «Again» fra 2023, var en avantgarde-triumf, lekte seg med klassisk musikk og hadde Mathias Faldbakkens samtidskunst på omslaget. Året før hadde han produsert «Dawn FM» av The Weeknd, den gang verdens mest streamede artist, sammen med Max Martin og Calvin Harris. Det er litt av en kreativ spennvidde, og forventningene til høstens «Tranquilizer» kunne knapt vært høyere.

synd at lydverdenen som bretter seg ut, fra de første 20 sekundene med atmosfærisk susing i monitor, er så melodifattig, treig og kjedelig. Typisk for konseptalbum, låter utgivelsen rett og slett for forelsket i sitt eget speilbilde til å ense ketsjup-flekken på kinnet.

Ja, for det er det som er problemet her: Oppsettet bak hvert lydkutt er mer påvirket av et innfløkt «konsept» enn at det handler om å snekre sammen gode melodier og fengslende lyder. Lopatin har satt seg fore å bearbeide samples fra non-profit-biblioteksdatabasen Internet Archive, som nå er blitt fjernet. Lydene er verken stygge eller pene, eller særlig interessante.

 minner «Tranquilizer» om helt typisk meditasjonsmusikk, blant annet albumet James Blake lagde med KI-programmet Endel i sin tid, «Wind Down» (2022). Minuttene utfolder seg med pene støyfrekvenser som kanskje kan få en lytter til å innse at hen stirrer på veggen, men ikke at hen lytter til et album.

Kanskje er det ikke Lopatin sin feil at ambient som «Tranquilizer» vanskelig skiller seg ut, men heller overmetningen av generativ musikk i ambient-feltet. Utfallet er det samme.

«Tranquilizer»

One for glemmeboka

Da er det bare å ønske en gjeng talentfulle veteraner velkommen tilbake. Jeg var selv til stede på Lyse Netter-festivalen i Moss i sommer, og fikk oppleve en tiltalende dobbeltkonsert med disse to: King Midas og Kitchie Kitchie Ki-Me-O. Begge spilte musikk fra de nye platene som nå foreligger.

Det er gått35 år siden oppstarten av King Midas på Tåsen Skole i Oslo. De albumdebuterte først i 1997, og holdt en jevn aktivitet de neste ti årene. I 2013 gjorde de albumcomeback med den lekkert gjennomarbeidede «Rosso», som skaffet dem en velfortjent Spellemannpris i rock-kategorien. Nå har de skiftet farge fra rødt til hvitt, mens kjernen i bandet er skrellet ned til Ando Woltmann og Per Vigmostad.

 syvende studioalbum, starter med en soloppgang, og ender med «Infinite Sadeness» – det siste antakelig et lite nikk til det tysk-rumenske prosjektet Enigma. 90-tallet, duoens eget startpunkt, er en gjennomgående referanse her. Så er da også albumet spilt inn på et operativsystem fra 1997.

King Midas hadde en periode base i Berlin, og har hele veien hatt noe kontinentalt over musikken sin. De har hentet inspirasjon fra den internasjonale kunstrock-scenen fra 1970- og 80-tallet, kombinert med elementer av new wave, elektronika og mer discoide legeringer. Det har gjerne vært noe filmaktig over musikken deres, som om vi befinner oss i en øde europeisk storby etter mørkets frembrudd.

Woltmann og Vigmostad omtaler selv «Blanco» som «en følelse av å stå tomhendt igjen», om lengsler og emosjonelle vakuum. Man kan kanskje kalle platen en overflate med tidvis mørke understrømmer, som når Woltman gjentar linjen 

 igjen og igjen på «Over The Horizon». Det er noe på spill her under eksteriøret. En følelse av at frostnettene nærmer seg. At livet selv er i ferd med å blankes ut.

vellyd på denne hovedsakelig instrumentale utgivelsen, til tross for at musikerne sier at «Blanco» er spilt inn på billigste vis. Noen tidligere medlemmer og medhjelpere er tatt inn i varmen, men det meste er nok dyrket frem i duo-format. Det låter hele veien stemningsfullt og melodisk, samtidig som albumet iblant står i en viss fare for å ende opp som en slags lekker bakgrunnsmusikk. Om du derimot lytter mer aktivt, er belønningen desto større.

Det samme kan sies om «Temple for the Atheist» av Kitchie Kitchie Ki-Me-O. Enkelte partier fremstår som lett skisseaktige, men helheten er så god at jeg gjerne skulle hørt mer utviklede versjoner av låtene. Ofte er dette mørkt glitrende thriller-musikk av klasse, med store og kontrollerte krefter under det blankpolerte panseret.

 startet i 2009 opp som en slags norsk supergruppe under ledelse av Alexander Kloster-Jensen, med medlemmer fra Madrugada, My Midnight Creeps og Ricochets. De har en kort, men solid katalog.

Som King Midas har de her lagd et album som vekker mer assosiasjoner til lydlaboratorier enn svette rockeklubber. Samtidig sier begge disse hovedsakelig lnstrumentale platene noe om den menneskelige tilstand i vår tid, av levd liv blant kultur og kulisser. Sofistikerte elektro-pulser i skyggen av både 

. Lyden av et Europa etter regnet, men likevel før apokalypsen.

«Blanco»

Fra lydlaboratoriet

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Før «Tryllefløyten» starter, vises et sceneteppe laget av rød velur, som på kino, og når det trekkes fra ser vi et lerret som snart skal utnyttes til maksimal effekt. For den visuelle variasjonen er stor, selv uten faktiske gjenstander og selv om nesten hele scenografien utspiller seg på filmlerretet, i en operaforestilling utviklet av teaterkompaniet 1927 (Suzanne Andrade, Paul Barritt) og regissør Barrie Kosky.

Mye av estetikken i 1927/Koskys versjon av Mozarts «Tryllefløyten» (1791) er hentet fra de glade 1920-årene. Den talte dialogen mellom sangsekvensene er fjernet til fordel for stumfilmteksting, og Andreas L. Taklo agerer kinopianist på hammerklaver mens han fremfører noen av Mozarts mørkeste satser. Noen ganger gir musikken dybde og alvor til dialogen, andre ganger blir de korte tekstene skarpe humoristiske poenger.

 viser seg også i hvordan sangerne opptrer som skuespillere, der de ofte bruker tydelige gester som kan observeres fra bakerste rad. For meg klarer Kosky og 1927 å lage en «kontrakt» med publikum, et sett med estetiske regler på scenen som fungerer, for å fortelle det eventyret og den kjærlighetshistorien som «Tryllefløyten» tross alt er – som når fuglefangeren Papageno jages av dragen i begynnelsen. Her kjøper jeg premisset fordi vi befinner oss i et smått surrealistisk univers, der det visuelle er så underfundig, skjønt og fantasifullt at du blir sittende og måpe gjennom forestillingen.

Det er nemlig mye visuelt en kan la seg imponere av, der rollefigurer og scenografi glir over i hverandre. For eksempel når tre kvinner setter munnlås på Papageno, eller når røykringer går fra sanger til lerret, eller – ikke minst – når Nattens dronning viser seg som en fire meter høy edderkopp med kropp av et menneskeskjelett. Hun er skremmende.

er imidlertid bare utgangspunktet for en fri flyt for den visuelle fantasien. Da Papageno skal fortelle hvordan han drepte dragen i begynnelsen av operaen (noe han ikke gjorde, og det er løgnen som leder til at han får munnlås) viser han det med karatebevegelser og effekter hentet fra tegneserier. Et annet sted detonerer en bombe, i noe som kan minne om et popkunstverk av Roy Liechtenstein.

Lerretet har også roterende dører som sangerne stadig kommer inn gjennom, som om de bare dukker opp på den ellers flate scenen. Grepet bidrar til flere overraskelser som i sum gjør dette til en suveren operaproduksjon. Og mange deler min entusiasme: Etter premieren på Komische Oper Berlin i 2012 har forestillingen gått sin seiersgang i over 45 byer, noe som er sensasjonelt for en operaforestilling.

 gir dessuten en vesentlig musikalsk fordel, fordi sangerne kommer lenger fram og med letthet gjør seg hørt. Likevel var rollebesetningen problematisk (forestillingen har to besetninger). Verken Eirik Grøtvedt (Tamino) eller Frøy Hovland Holtbakk (Pamina) har den myke uskylden som jeg ønsker for Mozart generelt og spesielt for disse rollene.

Grøtvedts tolkning av Lenskij i Tsjajkovskijs «Eugen Onegin» tidligere i høst var så kraftfull og overbevisende at man kan snakke om et gjennombrudd for ham. Men han fungerer tydeligvis best i høyromantisk opera. I «Tryllefløyten» blir han for sterk.

arie manglet Rory Green den nødvendige sjarmen i stemmen, og han dro ned tempoet ordentlig etter orkesterets forspill. Alina Wunderlin var en kontrast: Hun traff tonene med perfeksjon i den kjente arien til Nattens dronning. Orkesteret, under Kristiina Poskas ledelse, spilte for så vidt virtuost og korrekt, men musikalsk var det en lite gjennomtenkt Mozart uten medrivende retoriske poenger.

Det visuelle er underfundig, skjønt og fantasifullt

Mozart på 1920-tallet

Det er fullt mulig å argumentere for at Jimmy Cliff var den viktigste enkeltpersonen i reggaens ekspansjon, fra Jamaica og til verden. Ingen vil påstå at han var større enn Bob Marley, som Cliff ble kjent med i oppveksten og hjalp til sin første platekontrakt, men han banet vei – særlig med filmen og soundtracket til «The Harder They Come» fra 1972. Dette var den første jamaikanske spillefilmen, der Cliff – i rollen som den lovløse «rude boy’en» og håpefulle artisten Ivanhoe «Ivan» Martin – setter reggae på kartet.

Som det heter i The Clash-klassikeren «Guns of Brixton», utgitt i 1979: 

You see, he feels like Ivan / Born under the Brixton sun / His game is called survivin’ / At the end of «The Harder They Come».

 Filmens lydspor viste fram en miks av ska, rocksteady og halvfersk reggae, inkludert tre briljante spor av Cliff selv: det helt nye tittelkuttet samt de noe eldre «You Can Get It If You Really Want» og «Many Rivers to Cross», fra henholdsvis 1970 og 1969.

 allerede en stjerne på Jamaica da han ble med i «The Harder They Come». Han hadde sine første lokale ska-hits helt tilbake i 1962, med «Hurricane Hatty» og «Miss Jamaica», og viste seg tidlig som en sterk tematisk låtskriver. Passende derfor at noe av den første internasjonal oppmerksomheten kom med en protestsang om Vietnamkrigen.

«Vietnam» fra 1969, utgitt etter at Cliff flyttet til Storbritannia for en periode og signerte platekontrakt med Island, havnet på listene i flere europeiske land. Låta nådde dessuten ørene til Bob Dylan, som ifølge ordet på gata har omtalt Cliff-klassikeren som «den beste protestsangen i vår tid». Uten at Dylan var Cliffs eneste fan; her kan også Paul Simon og Bruce Springsteen nevnes, blant flere andre.

hadde Cliff også hits med hippielåta «Wonderful World, Beautiful People» (1969) og en cover av Cat Stevens’ «Wild World» (1970). Men etter filmen ble det pussig nok lenger mellom høydepunktene, i hvert fall på plate, om ikke live. Kanskje fordi Cliff forlot Island Records midt på syttitallet, mens plateselskapet på sin side valgte å satse på Bob Marley.

Uansett forble Cliff en reggae-ambassadør helt til det siste – han vant Grammy-pris så sent som i 2012 (for et album med bl.a. en coverversjon av nevnte «Guns of Brixton») og slapp sin siste plate så sent som i 2022. Jimmy Cliff døde 24. november, etter et slag. Han ble 81.

Jimmy Cliff (1944–2025)

Lyden av signalhorn og måkeskrik, med et kamera som sveiper forbi The Royal Liver Building ved havnen i Liverpool og stopper ved det forurensa sølevannet i elva Mersey, før den evige stemmen til John Lennon synger «In My Life». Slik åpner TV-serien «The Beatles Anthology», denne uka tilgjengelig i restaurert utgave på Disney+ – tretti år etter at den hadde premiere første gang. Og om ikke de åtte dokumentarepisodene, nå med en niende bonusepisode, smeller som i førjula 1995, så er det nok å hente her til at ni timer går radig unna. Kanskje ikke i tempoet til Beatles live i 64-65, men hurtig nok.

Umiddelbart måtte jeg ta en pust i bakken, kjenne etter om dette var fantasi eller virkelighet, for den lille sekvensen i starten gjør det hele så usannsynlig: at fire fabelaktige arbeidsklassefyrer fra Nord-England skulle forandre verden, for en stakket stund, helt til de ikke ville være fabelaktige lenger. En makeløs fortelling. Men hvis jeg kan snakke for meg selv, er det lettere å være ihuga Beatles-fan i førtiåra, på 2020-tallet, enn det var i tenåra, på 1990-tallet. For Beatles og mytene som omgir dem har sine irriterende sider, og de gjentas i «Anthology»-serien.

Det er nemlig ikke måte på hva de skal ha funnet opp: Beatles var liksom først til å bruke feedback bevisst i studio, i introen til «I Feel Fine», uten at man da tar hensyn til Chicagos bluesmusikere, eller Johnny «Guitar» Watson, eller Link Wray. Beatles var visstnok først ute med å lage musikkvideoer – og oppfant strengt tatt MTV, som George Harrison sier i «Anthology» med et freidig flir. Bortsett fra at han da ser bort fra uendelig mye annet, inkludert Louis Jordan som produserte musikkortfilmer mer enn tjue år før «Help!».

Og så har du Paul McCartney, som mener at ingen hadde sunget en linje som 

 før «A Day in the Life» – som om Beatles også oppfant musikalsk kåtskap i kombinasjon med mulige antydninger om rusbruk. «Å snakke sånn var en del av kulturen», ifølge Paul, «men ingen hadde sagt noe slikt på en plateinnspilling før». Vel, i så fall ser han bort fra mye (inkludert Lalla Carlsen, si), og særlig trettitallets afroamerikanske dirty blues – som handlet om både 

og slikt som kan få de fleste til å rødme (sitat Lucille Bogan i 1935: 

I got somethin’ between my legs’ll make a dead man come

Greit nok at Beatles populariserte en hel masse greier, inkludert selve rockebandet, og greit nok at de forandret sånn omtrent hele popkulturen, men må man overdrive oppå det igjen? Heller ikke sangene til Lennon-McCartney eller Harrison svekkes av å være del av en tradisjon.

I New York Times forrige helg skrev Ben Sisaro om hvordan han mislikte Beatles da han vokste opp på åtti- og nittitallet – det var foreldrenes musikk – men at «Anthology» forandret bildet han hadde av dem. I tillegg til den nevnte TV-serien referer Sisaro til de tre «Anthology»-samleplatene med 

som ble utgitt For (både midt på nittitallet og nå) samt en 

-bok som er av mindre interesse. Men disse platene, med prøving og feiling og liveopptak og studiobabbel, får oss litt nærmere dynamikken og hvem de fire var sammen – det er også hele poenget med TV-serien.

De tidlige nittitallsintervjuene med Paul, George og Ringo er ganske ufiltrerte, og herlig lite samkjørte – de husker bare tidvis det samme fra perioden 1962 til 1970. Ditto for samtalene med assosierte nesten-medlemmer som produsent George Martin, forlegger Derek Taylor og turnémanager Neil Aspinall. «Jeg likte humoren deres», sier Martin. «De hadde en enorm karisma». Det samme understreker Beatles-manager Brian Epstein, han som døde da bandet var på topp og som begynte å jobbe med dem grunnet deres uforliknelige «sense of humour on stage».

Beatles’ vidd forblir både undervurdert og underkommunisert

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

M.S. Playhead Volume 1

I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill

Balloon Balloon Balloon

Drakedreper

Magical Thinking

Time Time Time (I’m in the Palm of Your Hand)

Tranquilizer

Blanco

Utvalgte saker

Alt fungerer ikke optimalt i Operaen, men denne «Tryllefløyten» er uansett unik.

Jimmy Cliff (1944–2025)

TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensasjonelt.

Magasinene

Musikkanmeldelser

M.S. Playhead Volume 1

I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill

Balloon Balloon Balloon

Drakedreper

Magical Thinking

Time Time Time (I’m in the Palm of Your Hand)

Tranquilizer

Blanco

Alt fungerer ikke optimalt i Operaen, men denne «Trylle­fløy­ten» er uansett unik.

Jimmy Cliff (1944–2025)

TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensa­sjo­nelt.

Alt fungerer ikke optimalt i Operaen, men denne «Tryllefløyten» er uansett unik.

TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensasjonelt.