#fff

Tro er å håpe, arbeid er å gjøre, sier Sara Parkman. Begge trengs som aldri før.

Dyrke, spire, dø

#000

Hva ligger i å være kontroversielle? Det er relativt, mener Kneecap.

Null kompromiss

Det gjør ingenting om folk ser Ary som trist og mørk. Hun er jo det.

Et svart lys

Rapperen Noize MC er blant eksilrusserne som står opp for Ukraina, mot krig og Putin.

Støy og motstand

Ida Madsen Hestman

Med sin såkalte dødspop har Makthaverskan fylt et tomrom på Göteborg-scenen etter Broder Daniel. På sitt femte er de seg selv like, i et uttrykk som kanskje heller ikke bør utfordres: balanserende mellom stemningsfull post-punka melankoli og mer oppstemte spor, fylt med nostalgiske toner som flørter med Håkan Hellströms optimisme, hørbart allerede på førstelåta «Pity Party».

«Gambo» er eksempel på en låt som nikker hardt tilbake til «indie»-soundet fra det tidlige 00-tallet – med tilhørende banalt språk der dyr og naturelementer er overbrukte tekst-allegorier: 

Inside you, an ocean lies / Where fishes are afraid to drown

, lyder det, med fullt alvor, i refrenget.

 mer trøkk, fortryllende synth-arpeggioer og intens gitar, og med en hakket bedre tekst: 

Forget to breathe out / When you’re around / Please keep me out / The air thick as clouds / Holding it in / Can’t let it out

Vokalisten Maja Milner skal ha mye av æren for Makthaverskans distinkte sound. Hun rører ved det sarte og sårbare, samtidig som stemmen er rå og kraftfull. Hør bare «Black Waters», der røsten kun ledsages av en naken elgitar, og det gradvis bygges opp til noe større mens teksten opphører.

Tittellåta er et annet høydepunkt med sin melodiøse og atmosfæriske bass og fengende intro. Kanskje albumtittelen er inspirert av dualiteten som er gjennomgående her: Skjørt som glass, og sterkt som bein? Det er i hvert én måte å beskrive erkesvensk dødspop på.

«Glass and Bones»

Sart råskap

Arvid Skancke-Knutsen

Musikerne i Sudan Dudan utforsker stier og tråkk i sitt eget tempo - i dag er de ute med sitt femte album på tjue år. Duoen, som nå har blitt en kvartett, har hele veien bestått av Anders Erik Røine og Marit Karlberg, som på sitt lavmælte vis har maktet å sette opp nye merkesteiner for norsk folkemusikk.

lar Røine og Karlberg melodiene, stemmene og instrumentene få tid til å puste dypt – og skaper et litt tidløst sted mellom Bygde-Norge og Appalachene. De trakterer en rekke tradisjonselementer, og kan også skape musikk med snert, ikke minst når de tar i bruk elementer av vest-afrikansk ørkenblues. Som i den litt livate «Rulleball» her.

Det er ellers harmonisang og akustiske gitarer som bærer mye av «Mørke refrenger», det nye albumet. Selv om Hans Hulbækmo og Magnus Skavhaug Nergaard har kommet med på trommer, tangenter, fele og bass, rokker det ikke så mye ved det grunnleggende intime og atmosfæriske uttrykket til Sudan Dudan. Langeleik og munnharpe er stadig med på å gi fylde og sødme til låtene.

 har som nevnt vært med på å utvide spillerommet for både visesang og tradisjonsmusikk her hjemme. Og kanskje er nettopp 

et stikkord for alt de gjør. De gir god plass til musikken og den menneskelige undringen, men kan samtidig være lekne, når melodiene tar dem i den retningen.

Likevel er nok «Mørke refrenger» en tittel som peker mot alvoret. Allerede åpningskuttet, singelutgitte «Gard og grind», maler et lett marerittaktig mentalt landskap:

 I fjor du høyrde felelåt / I år e det berre bådnegråt / Halt og blind / Flyg du gard og grind

av tap og ubrukte muligheter dukker opp på «Siste vals»: 

Hjarta æ tomt som før sto i brann / Vatnet det va utå vin / Lufte æ fylt tå havfruesang / Du va aller kjærasten min.

 Det samme suget og savnet preger også den korthogde og pregnante teksten til tittelsporet: 

Spaden i jorda / Sagt siste orda / Ingen hjemme / Ingen å klemme / Tomme senger / Mørke refrenger / Hold ut torturen.

Den stillfarne «Bagatell» skal være inspirert av Lillebjørn Nilsen, mens dikteren Olav H. Hauge får en hilsen via «Bryllupet i Kanaans by». Tekst og musikk er ved Røine og Karlberg, mens Nergaard og Hulbækmo har vært med på å lage arrangementene.

at «Mørke refrenger» er utgivelse nummer 300 fra Talik – plateselskapet som siden 1999 har gjort en fantastisk innsats for både tradisjonell og mindre tradisjonell folkemusikk. Dessuten kan vi legge til at Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars så sent som i fjor omtalte Sudan Dudan som favorittbandet sitt. Hun endrer neppe mening etter dette.

«Mørke refrenger»

Mørke spille­­rom

Ida Messel

Lykke Li åpner «Afterparty» med en forsikring. 

, gjentar hun, som en defensiv gest, en liten gardering før hun skal i gang med resten av album nummer seks. For det har blitt mye grining. Ikke bare i tekstene, destillatene av livets mest vaklevorne øyeblikk, som har gjort henne nesten ute av stand til å fremføre dem live uten å bryte sammen til tider, men også i selve fremføringen. I selve stemmen hennes, har den alltid bodd, så umiddelbart gjenkjennelig, den karakteristiske, lett surklende klangen som hinter om nylig tilbakelagt jammer.

Gjennom så mange album var det hennes styrke, denne karakteren av en

 eller omreisende sirkusprinsesse, dynket i tristesse. Men nå, i anledning slutten, klapper hun liksom lykkelig i skranglende tamburiner, inviterer alle til å synge med, og kommer

Timotej Zachrisson, som hun egentlig heter, vil dreie blikket med «The Afterparty». Vi er etter festen, etter de sterke følelsene, etter sammenbruddet. Ikke midt oppi det, men på gulvet blant restene. Prosjektet virker sånn sett utmattet, med en intensitet som ikke lenger ligger i selve smerten, men i det å ha vært gjennom den for mange ganger. Dette er ikke bare sanger om følelser, men sanger om følelser om følelsene.

Samtidig virker det i alle fall litt som at hun vil at lytterne skal grine, for dette er et nostalgisk album, en nokså dugelig replika av hennes tidligere kreative jeg fra 2008–2014. Musikken har bare ikke den samme intuitive selvsagtheten lenger.

låter avslutningsalbumet heller demonstrativt ekte, som om det organiske må understrekes. På «Happy Now» hører man teksturene av trommeskinnet som med en bohemsk råhet og detaljer som triangel eller klanguroer. Alt henger på veggen ved batikkteppet: Det er musikk som vil virke håndlaget, men som er for stram og overdådig til å få det til.

«So Happy I Could Die» bærer med seg et snev av den gamle twee-sjarmen, med et mer nakent, nesten americana-aktig refreng som gir pusterom. Men selv om hun i nostalgiens ånd henter fra «Youth Novels» (2008) skranglelogikk, bikker det fortere over i teatralske overdrivelser.

 sykluser av vinning og tap, liv og død, og lengselen etter å gjenvinne noe man en gang hadde». Sånn beskriver hun for eksempel det feiende discotemperamentet i «Lucky Again», som dessuten sampler fra Max Richters nytolkning av Vivaldis «De fire årstider». Samtidig durer popmaskinen under, en Motown-apende-energi som minner om samarbeidet med Mark Ronson på «Late Night Feelings».

Strykerne løfter stemmen videre gjennom «Famous Last Words» og «Sick of Love», uten at det nødvendigvis gir dem mer retning. Når hun bryter ut i 

 på «Knife in the Heart», kjennes det mindre som et emosjonelt utbrudd og mer som en etterdønning: rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft.

 epilog, fortelling om å ha blitt «glad igjen», eller i det minste å ha kommet videre, virker hul. Hvor lykkelig virker egentlig Lykke Li? Kanskje er det nettopp dette «The Afterparty» til slutt kretser rundt, ikke hva som skjer etter festen, men hva som gjenstår når uttrykket er blitt gjentatt så mange ganger at det begynner å miste tyngde.

Rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft

«The Afterparty»

Lykke Li, slutt

Gutta i den nordirske trioen Kneecap har ikke bare rotet rundt i byråkratiet siden sist, i transit mellom reiseforbud eller i britiske rettslokaler. Mo Chara og Móglaí Bap har helt åpenbart øvd i garasjen eller kjellerstua til musikklæreren eller hvor det nå var. «Fenian» er en mer skjerpet og sofistikert utgave av bandet.

med et skummelt triphop-strekk i «Éire og Deo» som glir over i durende bass. Metalliske hi-hats og en ekstra skarp skarptromme skjærer gjennom på «Smugglers & Scholars», som et sonisk tilbakeslag mot makta.

De understreker egen motstandskraft i møte med den mye omtalte rettssaken som hang over dem store deler av fjoråret. Lydbildet er mer 

enn før, og språket veksler uanstrengt mellom irsk og engelsk, som om de insisterer på at også den britisk-amerikanske historiske krigsmaskinen skal høre det de har å si.

 Kneecap rap som tonespråk. Det trenger ikke å være så mye vanskeligere enn å ha en beat som smeller nok. På «Carneval» drives det frem av maskinlyder og gitarens mørkere strenger, før et glassaktig orgel river i ørene gjennom «Palestine». Gjennom det forvrengte partykompet på «Liars Tale» pløyer en sinnastemme-rap seg fram, i tradisjonen etter DMX eller tidlig Eminem. Låta er en utblåsning (

) like mye som en fortelling. «Fenian» fortsetter lite overraskende i det samme sporet av 

med tydelig guttastemning-bravur, oser av overskudd og misjonslyst.

Energien holder seg oppe, også i de roligere partiene, gjennom den mer nedtonede, Casiokids-samplede tittellåta eller den mer melankolske klubblåta «Big Bad Mo». På «Headcase» strammes skrua igjen, over lynrask drum & bass. På høydepunktet «An Ra» tegner Kneecap et treffende bilde av Storbritannia som en feiltilpasset kolonimakt over et discounderlag: 

Fish and chips, TV license / Ukip, mental health crisis / Good shit!

 men først og fremst oppleves det som bredde. For Kneecap har vokst rapteknisk, mestrer og dikterer større rytmiske variasjoner. Samtidig er arrangementene bak rappingen mer dynamiske, med tydeligere skift i tempo, tekstur og melodi.

Den vanskelige andreplata var ikke så vanskelig likevel. Klart det var mer enn nok av brennbart materiale der. Kneecap virker å være mer enn en gnist og et blaff.

«Fenian»

Fenisk scene

Tom Skjeklesæther

Sist vi hørte fra Kacey Musgraves, var da hun for to år siden slapp det overraskende 

albumet «Deeper Well». Det var akkurat et slikt veloverveid sidesteg som artister med langsiktige ambisjoner koster på seg. Med sitt nye, sjette album er Musgraves tilbake der hun det siste tiåret har holdt til: i førstedivisjon til amerikansk country og amerikansk mainstreampop.

Denne gang reiser hun tilbake til Øst-Texas og hjembyen, bitte lille Golden (innbyggertall 156) – stedet som ga navn til hennes store gjennombruddsalbum, «Golden Hour» fra 2018. I hjembyen snublet Kacey over et skilt der det står «Somewhere in the middle of nowhere», og dermed var den nye albumtittelen «Middle of Nowhere» i boks.

av Musgraves sammen med Daniel Tashian og Ian Fitchuck, som har vært om bord siden «Golden Hour». Det låter, nok en gang, gull. Åtte av sangene forgylles av det utsøkte pedal steel-gitarspillet til tre av de beste i Nashville: den faktiske steel-trollmannen Paul Franklin, Dan Dugmore og Russ Pahl.

Men «Middle of Nowhere» viser også at det ikke bare er countrymusikken som svever over sanden i Texas. For uansett hvor du befinner deg i staten, lekker den meksikanske innflytelsen inn fra mange nabolag, fra bilvaskerier, restauranter og fra myriader av radiokanaler.

To av sangene på plata er dessuten duetter med to giganter i Texas-musikken: Miranda Lambert (fra byen Longview) og Willie Nelson (nå 93 år, fra ørvesle Abbot), og kommer begge med meksikansk krydder i kraft av markant trekkspill og norteño-groover.

, med Lambert, er akkurat så full av attityde som tittelen antyder. Den er en dialog mellom Miranda og Kacey – med utgangspunkt i det faktum at førstnevnte for mange år siden «stjal» en av sistnevntes sanger før Kacey rakk å gi den ut selv. Som de synger nå; dette er 

Willies bidrag, som faktisk er den tredje duetten han gjør med Musgraves, er titulert «Uncertain, Tx». Den handler om 

 i Texas der cowboyene blir sittende på «gjerdet» og ikke klarer å bestemme seg for hvilke damer de skal velge. Velkommen til usikkerheten selv.

Det er også plass til ytterligere to gjestevokalister: Gregory Alan Isakov på nydelige «Coyote» og allestedsnærværende Billy Strings på «Everybody Wants to Be a Cowboy», der det vekselvis synges 

 det sekstitallspop-aktige tittelkuttet, knusktørre, twangy «Dry Spell» og morsomme «Loneliest Girl» (

I don’t have to act like I like all your friends or your mama

). Dette er de tre første singlene fra «Middle of Nowhere», og de er akkurat så fengende som man krever fra en som vil tilbake i det store kommersielle spillet.

«Middle of Nowhere»

Ingenmannsland, Texas

Aslaug Olette Klausen

Den Wales-bosatte newzealandske sangeren og låtskriveren Aldous Harding er av den tilbakeholdne typen. Helt siden den selvtitulerte debuten i 2014 har hun unnlatt å snakke særlig offentlig om både seg selv og sitt virke.

Sånn har det i grunn også vært i selve musikken. Hanna Harding, som hun egentlig heter, har ikke blitt grepet av selvutleveringsbølgen som har ridd så mye av indie-feltet hun har vært en del av. Tekstene har vært karakterdrevne. Og disse karakterene har ofte hatt et distansert forhold til opphavskvinnens egne erfaringer, noe som åpner for distinkte rolletolkninger. Harding har stemmen til det.

 hennes femte studioalbum, «Train on the Island». Sammenliknet med forrigeskiva «Warm Chris» (2022) har hun gitt melodiene større spillerom. Omgangen med det sene nittitallets alternative folkrock er friere, men på plata som helhet er Harding sedvanlig behersket.

Tekstlig åpner det tilsynelatende åpenhjertig, i «I Ate the Most», med linjene: 

I’m not afraid, like you’re not gay / And you’re not old, like I’m on the spectrum

. Det er nesten så en skulle forvente en fortsettende fortelling om utenforskap, men like mye er det en ordlek med barndommens lesing av C.S. Lewis’ «Sølvstolen». Stemmen er tørrvittig flat foruten når hun går i duett med seg selv.

 får sangen et anslag av kabaret-pop i arrangementet. Humoren sitter også løsere, som når Harding forteller at hun har møtte den ekte John Cale, men at han ikke hadde noen ord. Ikke at hun brydde seg uansett.

Dette spillet på referanser har flere funksjoner. Det gjør at hun får lytteren til å føle seg smartere, ved å ta spøken, men det skaper også et fellesskap av det innforståtte, at vi som forstår hva hun synger om er en gjeng. Sånn sett skaper hun av noe av den samme ekthet som så mange andre altså søker – og oppnår – ved å synge om seg selv.

 med flere av de andre samarbeidspartnerne til sin mangeårige makker og medprodusent, John Parish. De kan nevnes i fleng: PJ Harvey, Eels og Dry Cleaning. Særlig sistnevnte er det også en viss lydlig likhet med, ikke minst i de tørrere partiene hvor Harding bruker bunnklang i stemmen på spor som «Worms», «San Francisco» og «What Am I Gonna Do?».

Den skøyeraktige innstillinga kan også forstås som nok et beskyttende lag mellom artisten og mennesket. I hvert fall er det mulig å tolke «Riding That Symbol» slik, med sine såre, enkle akkorder. Og ikke minst høres maskespillet i avslutningen «Coats», hvor Harding ikler seg sine mange stemmer og lar ordene omfavne deg mens melodien gjør sitt beste for å holde lytteren på passelig avstand.

Skaper også et fellesskap av det innforståtte

«Train on the Island»

I karakter

Delara er norsk-iransk, oppvokst på Nes på Romerike, og har hatt stor suksess med å krysspollinere det personlige med det politiske. Samtidig grenser musikken – enten det er hiten «Siste Dans» fra julefilmen «Snøsteren», coverlåta «Josefin» eller «Mesternes mester»-vignetten, «We Don’t Run From Anyone» – over til det stiliserte. Delara har blitt en markant stemme i samtalen om identitet og tilhørighet, og det er også en ekstrem kontroll over detaljene i lydbildet hennes.

Blir framstillingen av følelser litt stram og konstruert? 

For alt, alt vil bli bra igjen / for jeg har deg når himmelen brenner,

 synger hun i åpningen. En insisterende, men hverdagslig og nøktern, stemme med korrekt mengde særpreg løftes fram av eventyrlige paukeslag, milevis med etterklangstid og myke kor i bakgrunnen.

gitt ut en plate på norsk før, lyder innsalget fra plateselskapet. Likevel føles det umiddelbart kjent – som om dette har fart gjennom det gjengse fordøyelsessystemet til norsk popbransje. Når albumet i tillegg heter «Sjelen», er det fort gjort å skue hunden på hårene. Sjelen finnes jo ikke egentlig. Det er bare en sekkebetegnelse for følelseslivets mange avtrykk.

Men på Delaras andreskive spretter ganske raskt et lite troll ut av pynteesken. 

Jeg vil skyte meg selv i hodet hver gang de prater om hvor langt de løp på Strava

, synger hun for eksempel på «Strekkmerker og cellulitter». Og så bryter hun plutselig den fjerde veggen, og begynner å le.

 har kanskje glattet ut innpakningen, med nær kunstig perfekte flygeltangenter og strykere som avslutter «Dette er livet». Sart flaskeblåsing møter Fleetwood Mac-aktige, 

apasjetrommer i «Sannheten». Delaras stemme er til forveksling lik mange andre av flinkisene på norske radiolister, men tekstene bryter med normen.

Delara leverer nemlig brennende notater rett fra dagboka. 

Mandag drar jeg på jobben jeg egentlig ikke liker / tirsdag gråter på dass fikk kjeft av sjefen min / onsdag tenker jeg hva er dette for et liv / torsdag snart er det helg så kanskje får jeg et ligg,

Låtene kan inkorporere en Ravi og DJ Løv-referanse, vugge i danseband-komp på «Fucked up» eller spinne mellom Simon & Garfunkels «The Boxer» og Destiny’s Child «Independent Woman» i tittelsporet «Sjelen». Overdelingen fra dagboka kunne helt sikkert vært like oppskriftsmessig, men det er en tydelig og troverdig forteller som trer fram. «Sjelen» viser, viktigst av alt, en Delara som leker seg.

«Sjelen»

Delirisk delara

Foo Fighters har holdt på i over 30 år – og de er fortsatt knallgode live. Det var det liten tvil om da jeg så bandet headline Roskildefestivalen i 2024. Men når var sist gang Foo Fighters ga ut en sang som faktisk utfordret deres mest kjente låter?

De siste årene har vært vanskelig i Foo-universet. Først døde trommis Taylor Hawkins, før frontmann Dave Grohls mor døde bare fire måneders senere i 2022. Så, i fjor, kom den plutselige nyheten om at Grohl hadde fått en datter utenfor ekteskapet. I en uttalelse gjorde «the nicest guy in rock» det klart at han ville gjøre alt for å fortjene både tilgivelse og få tilliten tilbake fra sine tre døtre og kona han har vært gift med i 20 år.

 livshendelser kan resultere i mye godt låtmateriale, også fra rockens snilleste. Dessverre er det ikke som om Grohl vrenger sjela si på «Your Favorite Toy». Ei heller er det noen innstendige vokalprestasjoner à la den over 20 år gamle «Best of You».

Den velkjente gitaren markerer introen på åpningssporet «Caught in the Echo». Refrenget er smått catchy, og setter en slags standard for resten av skiva: Dette er trygg Foo Fighters-rock, uten særlig dybde og uten å pløye ny mark. «Off All People» er generisk, tam og forutsigbar – men reddes av en tekst med mørk humor der Grohl synger om en gammel heroin-kjenning som har overlevd 90-tallet og vel så det: 

Of all people, you survived / No matter how fuckin’ hard you tried

 føles som klipp og lim av resirkulerte partier fra bandets tidligere spor. Den tidvise skrikinga minner stadig oftere om Steven Tyler fra Aerosmith, og jeg vet ikke om det er mer positivt enn negativt, mens «If You Only Knew» gir meg Lenny Kravitz-aktige vibber.

I tittellåta er Grohls røst utstyrt med en fordreid «speaker»-mikk som sender tankene til The Hives, men det hele virker mest av alt teatralsk og karikert.

Det som står seg ut på plata, er strekkene som søker noe annet. «Window», for eksempel, beveger seg mer inn i grungeland og nikker tydeligere til det gamle Seattle-soundet, med et vakkert mellomspill. «Amen, Caveman» har drivet, mens det som lyder som sentrifugale krefter tar godt tak på «Spit Shine». Men det er sistesporet, den forhåndsutgitte «Asking for a Friend», som gir det største løftet, med en energi jeg virkelig kjenner forplante seg i hele kroppen.

«Your Favorite Toy» jevnt over hakket for konformt gubbete. Det at Dave Grohl har fått seg folkelige aviator-briller, i likhet med Jennifer Aniston, er kanskje beskrivende for hvor nyskapende han og bandet har vært når de har skrevet sitt tolvte album.

«Your Favorite Toy»

Konforme gubber

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Fire spor ut i albumet «Personal Best» sier en mannsstemme: «We are 

, you know. We start somewhere. We don’t start at zero.» Jeg antar at dette er en henvisning til den tyske filosofen Martin Heidegger, til å være kastet ut i verden (

), å ikke kunne erfare uten kontekst, som er et grunnleggende trekk ved den omstridte filosofens hermeneutikk. Videre viser det vel til komponisten og tenkeren John Cage, til at vi ikke kan begynne fra intet og at absolutt stillhet ikke kan erfares. Samtidig inneholder sitatet en kritikk av Darmstadtkomponistenes forsøk på å begynne musikkhistorien på ny.

Det er saksofonisten Marcus Weiss som uttrykker disse linjene i Eivind Buenes verk 

 tematiserer (musikk)historien og åpner for estetiske diskusjoner. Men dette er jo musikk, ikke filosofi, og det primære estetiske spørsmålet er alltid, uansett om vi snakker om Beethoven eller Buene: 

ikke snakke om kvalitet uten å ta innover oss det 

,derspråk, historie, forventninger og kultur altså ikke kan skilles fra erfaringen.

På «Personal Best: No. 4, The Body Is Not a Mistake» kommer Weiss stadig tilbake til frasen 

. Et grunnleggende prinsipp i musikk, og for den del i all tenkning, er at historien gjentar seg. Frasen styrer ikke bare oppmerksomheten fra teori til opplevd erfaring (

), men blir i seg selv et musikalsk element. Dette akkompagneres av gjentagelser i klaveret. Rundt dette kommer klanger fra slagverk, mens Buene har bygget et elektroakustisk klangrom som lar deg hvile i denne estetiske samtalen.

består av tre kollasjer etterfulgt av satser der musikerne i Trio Accanto (piano, saksofon og slagverk) får komme til orde, slik som med Weiss. Og 

 (1896), noe av det aller siste Johannes Brahms skrev. Tittelen åpner for en diskusjon om sang, sanger og utøving av klassiske sanger. Må det være så seriøst?

(2022) synger Buene selv de seriøse sangene med popstemme. På overflaten er det noe veldig enkelt og ukomplisert over stemmen, men det ligger mer under. Buene har timing, gråt og glissando som gjør dette til aldeles strålende tolkninger.

Innimellom lar han Brahms-sangene stå, men melodien forandres ofte for å passe hybridstilen hans. Ditto for akkompagnementet, som gjerne omskrives for å kle lounge-uttrykket. Buene følger heller ikke formen til Brahms strikt.

akkompagnerer, og mellom sangene har Buene skrevet stemningsfulle mellomspill med elektronikk for Trio Accanto. Komponisten bidrar til å videreføre lied-kunsten på en meningsfull måte med sin særegne 

klisjéfylte sangstil. Så spørs det hvem vi skal anse som opphavsperson: Brahms eller Buene? Det er i hvert fall ikke null eller ingen.

Kastet ut i verden

Eirik Blegeberg

Karpe legger opp. Om to år. Og i anledning annonseringen av at de gir seg – om to år – har de gitt ut det sju-delte farvelverket «Overtime/Overkill». Det vil si: De har foreløpig gitt ut fire av de sju delene av «Overtime/Overkill»: volum 1, 2, 3 og 7. Volum 4, 5 og 6 slippes underveis i avskjedsturneen deres, som begynner til høsten – etter at de har laget tivoli (eller hva planen er) på Ekebergsletta med «Karpe World» i juli.

Personlig, og jeg tipper Chirag er enig, skulle jeg gjerne hørt et siste skikkelig album fra duoen. Fordi albumformatet er overlegent og fordi det er på overtid at Raggen (41) og Magdi (41) mekker sin «Thriller» eller «Rumours», en plate stappa med 

, smarte og fengende låter med en drivende god beat, førti minutters spilletid og potensial for allemannseie. «Overtime/Overkill», som visstnok blir deres siste utgivelse, er ikke der.

 på hva dette skal være, når duoen blander noe nytt med noe gammelt, noen snutter med noen taler med noen demoer og studiobabbel. Det er litt «Odds & Sods», som The Who kalte det, i en god miks med Neil Youngs «Archives» eller Bob Dylans eller Miles Davis’ «Bootleg Series». Det har vært gjort før, er laget for superfansen og ikke alltid like gøy å høre på for resten – selvfølgelig bortsett fra når Magdi blir kåt av Ellos-katalogen.

«Overtime/Overkill» har sine øyeblikk, og jeg er helt sikker på at det er 

 også på de siste tre volumene. Samtidig trenger ikke internett og strømmetjenestene 

innhold i 2026; det trengs bedre innhold; kuratert og gjennomarbeidet.

«Overtime/Overkill» en slags resignasjon. Muligens er det mer enn Karpes inspirasjon og kreative åre som har tørket ut? For akkurat nå virker det vanskelig å finne en ny vei for både popmusikken generelt og rapmusikken spesielt. Vi er snart halvveis inn i musikkåret, og jeg har hørt lite som føles utpreget 

. Riktignok lages det mye og mye solid, for all del, men de dominerende trendene handler om resirkulasjon enten av hønn- eller halvgamle fenomener, fra folkemusikk til hyperpop. Det minner om en idétørke.

Og hvis det er noe som kler Karpe dårlig, må det være idétørke. Heldigvis har de aldri kommet dit. Selv sjekket jeg Karpes status blant et knippe av nabolagets 14-15-åringer. Og selv om ungdommen i indre Oslo øst gjerne har andre rap-favoritter, oftere fra fjern enn nær, så var de jeg spurte skjønt enige om at Karpe «

er balle». Det skal Norges viktigste gruppe de siste tjue årene med andre ord ha – selv etter fylte førti rakk de aldri å bli balle.

‘Overtime/Overkill’ representerer en slags resignasjon

Karpes farvel

Terje Engen

A&R-manager og bransjeveteran

Hedgefond-forvalteren Bill Ackman la i forrige måned inn et uforpliktende bud for å kjøpe verdens største plateselskap: Universal Music Group (UMG). Ackman er ingen hvem som helst i USAs finansverden: Han er en profilert risikotaker kjent for gigantsmeller og kjempegevinster.

Selv anser han seg som en ryddegutt, som ofte blinker seg ut selskaper der forbedringspotensialet er stort, men aksjekursen lider. Han er en «aktivistisk eier» som tvinger frem den effektiviteten han mener styret er for svake til å gjennomføre. Nå vil han ha mer kontroll over en av musikkbransjens giganter.

 en andel på 4,5 prosent i UMG. Går avtalen gjennom, akter han å fusjonere selskapet med ett av sine skallselskap, for å sikre rask notering på New York-børsen. UMG er i dag verdsatt til cirka 38 milliarder dollar – Ackmans 

-forslag er på hele 64 milliarder dollar. Foreløpig har ikke UMG-styret eller de største aksjonærene uttalt seg. Muligens fordi de er lunkne til planen og kanskje også til Ackman selv.

Ackman er ikke først og fremst kritisk til dagens UMG-ledelse. Han anser UMG som en fremtidig gullgruve, men mener aksjen er feilprisa, har stagnert og ikke reflekterer selskapets reelle posisjon og potensial. Dette skyldes børsnoteringen i Amsterdam i 2021, mener han – pluss et tungrodd europeisk børssystem, dårlig kommunikasjon med investorer og markedets manglende evne til å verdsette UMGs Spotify-eierandel.

«New UMG» omfatter å innsette et nytt styre ledet av tidligere Walt Disney-president Michael Ovitz, og å selge UMGs eierandel i Spotify. Han vil også slette 17 prosent av aksjene slik at det blir færre aksjonærer å dele kaka på, reforhandle avtalen med Lucian Grainge – selskapets toppsjef – og introdusere «New UMG» på New York-børsen.

For å lykkes med planen, må Ackman få med seg de største aksjonærene: franske Balloré Group (som eier 28 prosent) og kinesiske Tencent (som eier cirka 11 prosent). Uten deres støtte faller dealen.

er en tidligere støttespiller for Demokratene som har blitt medlem av «fanklubben» til Donald J. Trump. Og Ackman er ikke bare finansaktivist. Etter 

initierte Israel-vennen selv kampanjen mot de propalestinske studentaktivistene ved Harvard – og senere også kravet om at presidenten ved universitetet, Claudine Gay, måtte gå.

Så hva blir fremtiden om Ackman blir sittende med nøkkelen til verdens største musikkatalog? Vil Universal fortsatt være et fullskala 

? Musikkindustrien trenger ikke flere spekulanter i styrerommene. Finansmenn i dress – såkalte 

vil aldri forstå at musikken blir mer «verdifull» jo mindre man forsøker å kontrollere den.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Glass and Bones

Mørke refrenger

The Afterparty

Fenian

Middle of Nowhere

Train on the Island

Sjelen

Your Favorite Toy

Utvalgte saker

Ingen musikkstykker er isolert fra sin historie.

Karpes farvel

Spekulanter, nei takk!

Magasinene

Musikkanmeldelser

Glass and Bones

Mørke refrenger

The Afterparty

Fenian

Middle of Nowhere

Train on the Island

Sjelen

Your Favorite Toy

Ingen musikk­stykker er isolert fra sin historie.

Karpes farvel

Speku­lanter, nei takk!

Ingen musikkstykker er isolert fra sin historie.

Spekulanter, nei takk!