#fff

Ingredienslista er kort på Susanne Sundførs nye album. Resultatet er monumentalt.

I det høyeste

Emil Kárlsen har funnet sin egen hylle i den nye samiske musikken.

Ro og uro

Lars Elling skriver om 100-årsjubilanten John Coltrane, jazzsaksofonisten over omtrent alle.

Altfor mange toner

Liam og Noel Gallagher begraver stridsøksa i ny Oasis-dokumentar.

Forsoningen

Chris Monsen

Å gå fra den tre år gamle forgjengeren «As Good As It Gets» (2023) til nye «Almost There» kan synes som et skritt tilbake. Men etter litt tid med «Almost There» de siste ukene, er jeg fristet til å si at de på sett og vis er «der», i hvert fall som en sofistikert, melodisk fokusert pianotrio.

Pianist Espen Eriksen, kontrabassist Lars Tormod Jenset og trommeslager Andreas Bye vil feire tjue år sammen som trio i 2027. Såpass lang fartstid sammen vil nødvendigvis konsolidere samspillet betraktelig. Man har for lengst lært hverandre å kjenne, og vet nærmest intuitivt hvordan man responderer på hverandre. Visst er det gildt med spenningen og nerven som finnes i det helt nye, men jammen så fint det kan være med en trygg trio òg.

 hatt teft for å skrive en god melodi. De han byr på denne gang er blant hans beste. De er iørefallende, men samtidig ikke overtydelige. Snarere er det en åpenhet ved dem – som om de puster, på sett og vis. Noe også kompet lar dem gjøre.

Tittellåta, for eksempel, har en jevn, duvende fremgang som setter meg i tankene av en god pusteøvelse: lukk øynene, trekk godt inn gjennom nesa. Hold. Pust sakte ut gjennom munnen. Det er på en og samme tid meditativt og beroligende. Samtidig som Jensets korte, klingende overtoner mellom de dypere, resonnerende basstonene, nesten kiler i øregangene.

 slike små innspill som ikke så mye gnisser mot eller bryter med det innbydende i melodiene, men nyanserer bildet. Eksempelvis med en soul-aktig 

 på «Sepia Sky», som under Eriksens gospel-fargede pianosolo får ekstra snert med noen mer grovkornede basstoner og noen skarpere rapp på trommene.

Litt klassisk nordisk melankoli sniker seg inn imellom i noe av materiale her. Men trioen unngår de største lyriske klisjeene. «Ancient Rituals» åpner oppstemt og lettbeint, men blir litt mer bastant med arcobass og hardere anslag midtveis. «Winter Is Coming», med en melodi som kan minne om så vel folketoner og stemningsmusikk til en TV-serie, har noe kjøligere og ominøst ved seg. Som seg hør og bør med en slik tittel.

#000

«Almost There»

Pust med magen

Marius Asp

o one else could sing this song the way I do

, synger Aidan Moffat på den skotske duoen Arab Straps niende studioalbum, «Half-Told Tales». Det har 53-åringen fra Falkirk helt rett i.

I løpet av den intenst fruktbare skotske musikk-gullalderen Teenage Fanclub og Primal Scream beredte grunnen for tidlig på 1990-tallet, dukket det i all sannhet opp noen typete typer et halvt tiår seinere. Belle and Sebastian hadde det boklærde, ultrareferensielle poputtrykket, mens støyrockerne Mogwai sørget for pipende ører og ustø gange etter hver av sine konserter.

, på sin side – den tredje brikken i den skotske treenigheten – fremsto som scenens skitne onkel. Låtene var minimalistiske og melankolske, og handlet om klønete sex, ubeleilige kroppsvæsker, ymse løfter brutt i ulike stadier av rus og eksistensielle tanker så bekmørke at de ikke kunne formuleres som noe annet enn hysterisk morsomme enlinjere. Sånn blir det kjapt når man kaller opp bandet sitt etter en penisring.

Etter et drøyt tiår fikk Moffat og den multiinstrumentelle makkeren og produsenten Malcolm Middleton nok. Men da tospannet etter 16 år vendte tilbake igjen med «As Days Goes By» (2021), var det med en ny forståelse av både verden og deres plass i den. Låtene var strammere, tekstene mer åpne og misantropien mindre dominerende.

, bandets tredje skive i løpet av fem år, forsterker inntrykket av at Arab Strap bare blir bedre. Her møtes et skarpt poetisk univers og en musikalsk vitalitet i en kombo som er melodisk leken, ofte dansbar(!) og alltid tankevekkende – og på sitt beste helt unik anno 2026.

Gubbegretne referanser til smarttelefoner og mailkontoer er én ting, men «Fighting for You» tar et rasende oppgjør med fascistiske tek-flytebøyer som i disse dager kastes i ymse retninger: 

Paywall patriot keep raging / We’ve ran ragged by your lies / Sing your class war karaoke / Monetise, mythologise.

Ellers makter Moffat og Middleton å balansere noen seriøst catchy melodier med tekster som til syvende og sist – under det sedvanlig imponerende poetiske håndverket – vel handler om å dø. 

We only have this moment / And it’s already gone

, synger førstnevnte. Det er bare å gripe øyeblikket.

«Half-Told Tales»

Danse, ikke dø

Ida Messel

Handler det om selvkontroll, eller griper Susanne Sundfør bare etter leppepomaden når hun lar seg avbilde slik som her, med hånda på innerlomma utenfor en av sidefløyene til Vigeland-museet i Nobels gate på Frogner? Er bildet tatt under en graviditet, har hun hånda beskyttende på magen? Kanskje har fotografen bare fanget henne idet hun skulle sjekke hvor hun hadde lagt nøklene?

Uansett: fra antikken til engelske aristokrater på 1700-tallet til Napoleon og hans hær, med noen uavklarte svippturer innom frimurerne underveis, er posituren Sundfør inntar, kunsthistorisk sett, ikke helt assosiasjonsfri. En fornem offentlig skikkelse skulle ha kustus på hendene sine, må vite – ikke veive så mye mens hen fremsatte sin beskjed!

Mulig det ypperste av selvbeherskelse er å avstå fra å gestikulere mens man taler – men også, skal vi tro Sundfør, å avstå fra en overdreven instrumentrigg rundt det musikalske budskapet. På «Revelations of Divine Love» er det bare henne selv og jazzpianisten/organisten Kit Downes som er i spill, sammen med tekstene til en kristen mystiker fra middelalderen. I dem finnes en eldgammel, radikal optimisme.

Musikken her foregår ofte som turtaking mellom orgel og vokal. Stemmen kan stå helt alene, eller komme spøkelsesaktig til syne i tangentenes etterklang. I introsporet er det ikke gitt hvilke lyder som beveger seg i bakgrunnen mens Sundfør konstaterer, med en autoritær, varm 

This is a Revelation of Love that Jesus Christ, our endless bliss, made in Sixteen Shewings, or Revelations particular.

Tekstene stammer fra Julian av Norwich (cirka 1343 – etter 1416), en engelsk kristen mystiker. Livet hennes i Norwich var turbulent, preget av svartedauden, bondeopprøret i 1381 og stadige konflikter om kirkens autoritet, rikdom eller den religiøse læren. I 1373, da hun var rundt 30, ble Julian alvorlig syk og opplevde en rekke religiøse syner knyttet til Kristi lidelse. Synene ble om til tekstverket som i dag er kjent som 

, først i en kortere versjon og senere i en mer omfattende utgave, via blant andre redaktøren Grace Warrack i 1901. Tekstene regnes i dag som de eldste bevarte engelskspråklige skrevet av en kvinne.

om i låtene «All Shall Be Well» eller «Overcome», handler mange av passasjene om å finne håp i vanskelige tider. Orgelet planter melodien som et frampek før ordene kommer: 

And we have of nature to dread: And we have of grace to dread: Thou shalt not be overcome.

Likevel er det diskusjonen om kvinnekroppen som har størst gjenklang i dette prosjektet, enten det er albumcoveret, Sundførs refleksjoner rundt egen morsrolle de siste årene eller tekstene i seg selv som peker ut retningen. Et eksempel på sistnevnte er når Julian of Norwich bruker moren som metafor for Jesus, i det som har blitt til låta «The Blessed Wounds»: 

The sweet, gracious hands of our Mother / Be ready and diligently about us / For He in all this working useth the office of a / Kind nurse that hath nought else to do / But to give heed about the salvation of her child.

«Revelations of Divine Love»

Et ladet møte

Aslaug Olette Klausen

Kanadiske Carly Rae Jepsen har drøye femten år i popens øvre divisjoner bak seg. Gjennombruddet kom med hiten «Call Me Maybe» i 2011, en låt som fikk enkelte til å utrope henne til den neste Robyn.

De milliarder av lyttinger som akkurat den singelen skapte, har hun dog ikke reprodusert. Og godt er det, skal vi tro henne selv. Nå får hun nemlig både lage den musikken hun selv vil og ha et privatliv, som nå inkluderer en ektemann og et nyfødt barn. En konvensjonell livsstil som også er helt i tråd med artistpersonaen hennes. I likhet med Sigrid sier imaget, og låtene, at hun bare er en helt vanlig dame, med vanlige vaner og vanlige drømmer, pakket inn i romantisk synthpop.

«Day and Night», der Jepsen vil fange en «blurred, dreamlike sense of time», treffer strøkent strømninger i samtida. Og det nesten uten å gjøre konvensjoner til klisjeer. For det er 

, dette her, uavhengig av hvilken tid på døgnet hun plasserer dem, og uavhengig av hvilken pop-relatert sjanger hun uttrykker seg i.

Overordnet er «Day»-halvdelen av plata preget av solskinnspop, mens «Night» er mer klubborientert. I begge tilfeller er resultatet søtt og sårbart, uten å legge nevneverdig skjul på sine mange inspirasjonskilder.

Det er lett å høre Minnie Riperton i for eksempel «Blue Skies» og «Frost». «Near and Fear» minner om Everything But the Girl. Enda lettere er det å gjenkjenne Abbas innflytelse på «Don’t Leave Me on the Dance Floor», som er noe i nærheten av en perfekt poplåt. Jepsen evner å gjøre den tilsynelatende velkjente melodien til sin.

hennes, selv om hun får assistanse av svenske låtsnekkere med etternavn som Lidehäll, Pontare og Lundström. Det er ett år siden hun giftet seg, og det kan høres helt eventyrlig ut, som på førsteplatas avslutningsspor: bossanova-pregede «Just a Little Walk on the Moon», skrevet sammen med produsentektemannen Cole M.G.N.

Men å få kjærligheten til å vare er hardt arbeid. Ikke alle dager, eller alle spor, er like lykkelige, eller vellykkede. Men noen ganger trengs det bare tillit og litt riktig temperert autotune, som i den vidunderlige avslutningen «Super Sage».

«Day and Night»

Dag & natt

Eirik Blegeberg

Pop-plutokratiet er ikke særlig mye mer sympatisk enn det andre plutokratiet, og kanskje er 

en forklaring på hvorfor Taylor Swift-irritasjonen tilsynelatende tiltar. Eller kanskje den stadige (nett)kritikken som nå hagler mot 36-åringen handler mest om at hun er på vei ned – ikke som kommersielt fenomen, alle sangene på denne ep-en er i skrivende stund topp 15 globalt, men som låtskriver.

Riktignok var ikke fjorårets «The Life of a Showgirl» en dårlig popplate – den hadde både Max Martin og Shellback, «The Fate of Ophelia» og «Ruin the Friendship», hallo! Men den hadde også noen ordentlige stinkere, med «Wood» som den lumskeste lorten i kurven. Og pokker om ikke T.S. har flere låter til den nye ektemannen sin på lur.

, amerikansk fotballspiller på hell, er konsekvent en grusom muse, en slags lure-muse. Mulig han er en topp 

, sånn ellers, men hva hjelper det de av oss som falt for «All Too Well» i gamle dager? Jake Gyllenhaal, din slask, hvor er du?

Her har nemlig disse kjærlighetssangene som Swift skriver til Kelce fått et søsken, i og fra «Cleveland!». En altfor oppesen låt som minner om kjenningsmelodien til en tenkt julespesial av den amerikanske versjonen av TV-serien «The Office», med en tekst om parets gargantuanske kjærlighet, hans uvanlige smak (tenk, han liker 

The taste of me is acquired, but it’s his favorite dish

 av haterne sine, hvem de nå er: amøber som tisser på seg, faktiske nettroll, russiske roboter eller Todd Rundgren? Men det er også flere av oss som lei av å høre om dem. Gjentakelsene begynner å bli påtakelige, om ikke helt uutholdelig 

Heldigvis (på en måte) er det mer å hente fra i hvert fall to av de tre andre sporene på «The Encore». Singelen «Patient Zero», akkurat nå den suverent mest strømmede sangen i verden, tråkker kanskje i aids-salaten (søk opp Gaëtan Dugas) når den låner begrepet brukt om den første pasienten i en epidemi. Men her er det i det minste en faktisk handling, når fortelleren blir oppringt av den nye kjæresten til en eks – som søker råd, pirrende nok.

Ellers er avsluttende «Babylon» tjent med at hun synger om fiktive karakterer og tekstlinjer som 

You’re using nostalgia as a weapon to hurt yourself / But darling, you end up hurting everybody else

. Det er en sang som periodevis vil noe, også utenfor seg selv. Riktignok på en melodi som høres kjent ut, men det er vel bare der vi er i popmusikken akkurat nå – sittende fast, med nostalgien som våpen.

«The Life of a Showgirl: The Encore»

Noens favorittrett

Torkjell Hovland

To av dei fremste gitaristane i landet, Geir Sundstøl og Knut Reiersrud, har hovudsakleg utvikla det musikalske språket sitt med utgangspunkt i den amerikanske folkemusikktradisjonen. Forventningane mine var høge då eg såg at den nye plata deira tok utgangspunkt i barokkomponisten Henry Purcell (1659-1695). Kva har dei to funne i møtet mellom sitt eige tonespråk og musikken til Purcell?

Opningssporet, tørrvittig kalla «Den gordiske Knut», lovar godt. Det er ein søt liten vals, spelt med grove fingrar på rustne strengar – for å ty til nokre utslitne klisjear om americana-musikarar. Men dei to fraserer presist og nesten dekadent, meir som klassiske gitaristar. Eit spanande møte mellom to vidt ulike ideal.

ikkje berre Reiersrud og Sundstøl verk av Purcell. Dei har òg utvikla eigne musikalske idear med utgangspunkt i musikken hans – «… sannhet, løgn og dårlig hukommelse», som tittelen seier.

Stykket «Didos lament» er kanskje noko av det vakraste som er skrive i musikkhistoria. Difor treffer det meg når den fallande basslinja og den såre melodien trer fram. Som lyttar stoppar eg opp og stilnar spontant i respekt, slik eg gjer når eg går inn i eit kyrkjerom eller står framfor eit originalt Munch-måleri. Lydbiletet til gitaristane kler musikken godt; den glidande dobrotonen ber fram den klagande melodien. I «Sørgemarsj» finn dei vegen til eit anna verk på topplista i musikkhistoria: Purcells «Music for a While». Her får dei to eit inspirerande bassostinat å improvisere over.

– sjølvsagt er det fint. Men eg skulle gjerne sett at desse erfarne musikarane, med så mykje å by på, hadde gått djupare inn i materialet då dei først tok for seg noko slikt. Det finst allereie ein haug med innspelingar av musikken til Purcell, og ganske mange av dei klarer nettopp det: å opne nye rom.

På «Jerusalem» opnar dei med eit drøymande landskap, slik vi kjenner det frå prosjekta dei tidlegare har gjort kvar for seg. Det er dette dei meistrar. Her får Sundstøl dessutan bruk for dei mange merkverdige lydane han har samla i studioet sitt, Studio Intim. Det utvida lydbiletet kler musikken. Det heile byggjer seg opp mot eit klimaks før vi blir kasta ut i eit rått og heftig riff som Knut Reiersrud har brukt mykje, til dømes i «Overmåde full av nåde» på «Blå Koral» frå 1991. Men i lys av at plata elles verkar litt lettvint laga, blir gjenbruken av riffet ei irriterande kløe for meg.

er basert på det same Purcell-temaet som ligg til grunn for Benjamin Brittens «The Young Person’s Guide to the Orchestra». Det episke temaet er fascinerande å høyre spelt på tynne strengar.

Men prosjektet blir verande på overflata, og som lyttar sit eg att med lite musikalsk utbyte. Eg skulle ynskje at eg kunne skrive at Reiersrud og Sundstøl har, tja, funne bluesen i barokken. Men det eg høyrer, er fin og behageleg musikk – for all del godt spelt, reint teknisk. Men det skulle berre mangle.

«Purcell, sannhet, løgn og dårlig hukommelse»

Få nye rom

Tom Skjeklesæther

Jakta på det uoppnåelige, den umulige, det forsvunne, har alltid hatt en klangbunn i musikken. To eksempler: The Moody Blues’ psykedeliske tredjealbum fra 1968, «In Search of the Lost Chord», og countryforteller Tom T. Halls karrierealbum, «In Search of a Song» fra 1971.

Med tittelen «In Search of Impossible Green» lykkes Trondheims 

, The Impossible Green, med et meta-grep som samtidig åpner for flere tolkninger: Handler dette om søken etter selvforståelse, eller noe som alltid vil forbli uoppnåelig, og dermed også en motivasjon til å holde på?

legges det vekt på at bandet spilte oppsiktsvekkende mange konserter i fjor (de har jo strengt tatt ikke slått gjennom bredt), og at de sikter seg inn på å holde det gående de neste tjue åra også. Det er forbilledlig tenkt og gjennomført. Det er på den måten band blir virkelig bra. Allman Brothers, for å velge et ikke helt tilfeldig eksempel, skal ha spilt 350 konserter det første året sitt.

Og ja, The Impossible Green er på rett spor også som albummakere. «In Search of Impossible Green», deres tredje, er hakket skarpere enn det utmerkede albumet fra i fjor, noe som først og fremst skyldes at bandet skriver bedre og bedre sanger.

umiddelbart med tittelkuttet, som serverer erkjennelser som dette: 

I am an outlaw / But I got no gun / Living this life ain’t no fun

. Å satse på å leve av musikken er tøft, det kan en og annen Åge fortelle sine bysbarn. Men det er ingen grunn til å gi seg, spesielt ikke om melodiene og talentet til å framføre dem er på plass.

1970-tallsrockesuget fra åpningen har knapt lagt seg før bandet slår opp med kjæresten, USA. «Farewell America» er akkurat det, et brudd, basert på innsikten om at dette ikke går lenger, sånn som det utvikler seg i 

The Land of the Brave and the Home of the Free

og avslutter forholdet til USA med elegant å parafrasere Woody Guthrie, Bob Dylan, Bruce Springsteen, Townes van Zandt, Allman Brothers (ja da), Gene Clark og Bernie Leadon. Alle de coole folkene som sørget for at Mathias Angelhus, Adrian Ahtola, Johannes Kornstad Brevik og Markus Margido Drazkowski Teksum (puh) forelsket seg i Amerika i første omgang.

Ellers har nok bandet dempet americana-aspektet ved musikken sin for et mer rocka uttrykk. «Tambourine Messiah» fusjonerer effektivt Beatles og Byrds, mens Kornstad Breviks steel-gitarer får bryne seg på et drag der også David Wallumrøds orgel bidrar til det musikalske fossefallet.

 The Impossible Green kan, og vil, rocke, behersker de like godt å dempe seg. «Anything» er en sånn ballade som plutselig kan finne seg en egen retning, der publikum kan sørge for at den blir 

Mathias Angelhus har det der lille ekstra

«In Search of Impossible Green»

Skarpere nå

Da jeg skrev om Rhiannon Giddens 2023-album, den suverene soulplata «You’re the One», hevdet jeg at Giddens er den åpenbare arvtakeren til sangeren, skuespilleren, aktivisten og humanisten Harry Belafonte, som døde i april det året.

I Giddens’ kreative verden er tre år en evighet. Derfor velger vi bare ut noe av det hun har vært engasjert i siden den gang: Hun spilte banjo og bratsj på Beyoncés trendsettende album «Cowboy Carter» i 2024. Det samme året tok hun over som leder av institusjonen Silkroad Ensemble fra cellisten Yo-Yo Ma, og sto bak den bemerkelsesverdige utgivelsen «American Railroad». Mens i fjor slapp hun plata «What Did the Blackbird Say to the Crow» sammen med felespiller Justin Robinson, hennes gamle medmusikant i 

 banjo- og felemusikk i kjernen av det meste Giddens gjør, uavhengig av hvilke avstikkere hun tar. Hennes nye album «Hope Is a Thing with Feathers», oppkalt etter Emily Dickinsons dikt fra 1861, beholder dette fokuset.

Nevnte Robinson er fortsatt med, men ensemblet som har samlet seg på Giddens’ studio-veranda teller denne gangen Louisiana-multiinstrumentalisten Dirk Powell, bassisten Jason Sypher, italienske Francesco Turrisi på trekkspill, kongolesiske Niwel Tsumbu på gitar og vokal av Lalenja Harrington, Rhiannons søster.

Plata er lavmælt på sitt unike vis, men om du hører etter med ørene innstilt på den rette frekvensen, skaper disse møtene mellom fele og banjo en kraft som ikke lar seg avvise – løftet av Rhiannons stemme som uanstrengt bærer med seg den svarte historien, eksemplifisert av coverversjonen av folkemusiker Elizabeth Cottens (1893–1987) låt «Freight Train».

 er å høre på Giddens’ versjon av Ola Belle Reeds (1916–2002) «High on a Mountain», der du virkelig føler at du sitter på en fjelltopp. «Carolina Rain» drar med seg hele ensemblet og handler om å hente kraft i naturen, om å la penger bare være penger.

Søstrene Lalenja og Rhiannon synger «Walk with Me» a cappella, en påminnelse om verdien av å gå sammen i krevende tider, slik forfedrene deres har gjort.

I en bedre verden hadde søstrene Harrington/Giddens framført dette på plenen utenfor Det hvite hus i sommer, i forbindelsen med USAs 250-års feiring. Trump brukte heller anledningen til å løfte fram en kampsport der «alt er lov».

Rhiannons stemme bærer uanstrengt med seg den svarte historien

«Hope Is the Thing with Feathers»

Håpet er det siste som dør

Musikkanmeldelser

Frida Fliflet

Musikken lever når vi spiller den live. For å overleve som musiker på starten av 1900-tallet måtte man jo spille for folk, så vi er litt tilbake der, sånn som det var før platebransjen. Vi må dra dit folk er, oppsøke dem med musikk.

Det sier Mathias Angelhus, vokalist og gitarist i det trondheimsbaserte bandet The Impossible Green. De er relativt unge, men ikke grønne i gamet: Bak seg har de to album og et ukjent (men høyt) antall konserter. I dag slipper de tredjeplaten, «In Search of Impossible Green». Angelhus er ikke spesielt nervøs.

– Hvis folk hater det, er det bra. Det verste som kan skje er at ingen bryr seg.

Akkurat det er det vel liten sjanse for: Bandet solgte ut Byscenen i Trondheim (som tar 800 personer) på et blunk, og har hatt en rimelig tett turnéliste både i fjor og i år. De bor altså i Trondheim og lager rock, men de er 

trønderrock. Ikke er de trøndere, heller.

– I Adressa [Adresseavisen] kaller de oss trondheimsband, men vi er jo tre nordmøringer og bare en trønder. Så på Nordmøre kaller de oss for et nordmørsband. Vi skulle bare hatt en vestlending og en nordlending i tillegg.

Trondheim er en praktisk musikkby, ifølge Angelhus: Liten nok til at alle kjenner alle, stor nok til at det er «kort vei til skikkelig gode musikere» i flere sjangre. På grunn av jazzlinja ved NTNU får byen og musikklivet hele tiden friskt blod og ny energi, sier han.

– Det er kanskje uvanlig at vi bor i Trondheim og ikke Oslo, veldig mange satser jo der. Ofte tenker jeg at man skulle vært i Oslo, men så er jeg der en tur, og så tenker jeg det er bra at jeg ikke er i Oslo.

I Trondheim har de miljøet sitt, folk å samarbeide med, studio og øvingsrom. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av den lokale fansen:

Gresset er alltid grønnere

Femtiåringen «Songs in the Key of Life» skal feires, blant annet med jubileumskonsert i Bærum 20. oktober. Stevie Wonders 1976-mesterverk er rikt nok til å tåle det meste, også tidens tann, der den gjør et durabelig godt forsøk på å romme livet selv.

Men hva med resten? I årevis har dobbeltalbumet blitt hørt, på strømming, med «A Something’s Extra EP» på halen av det som opprinnelig var «Songs in the Key of Life». Og de fire ekstrasporene har aldri løftet totalinntrykket, selv om de er søte nok.

– eller kanskje til og med bedre – er heldigvis de fire tidligere ikke utgitte låtene som nå er sluppet som enda et nytt, selvstendig tillegg. De er hentet fra innspillingene, kuratert av Stevie, mikset for anledningen av albumets opprinnelige teknikere og med den samme psykedeliske soulfunk-følelsen av levd liv som alt Wonder tok i midt på syttitallet.

Og om ingen av ­sangene er «Sir Duke» eller «Isn’t She Lovely», så er de også altfor gode til å støve bort i et hvelv. Særlig «It’s Easier» – som er hurtig, Al ­Green-aktig og med et sårt, knust hjerte i sin midte – og avsluttende «I’m Into Livin’». I sistnevnte 

. Men nå vil han bare gå tur i parken og kanskje stjele et kyss bak nærmeste tre. Er han troverdig? Åpenbart. Det er Stevie Wonder.

Sangene er altfor gode til å støve bort i et hvelv

Vidunderet Wonder

Rubber Soul» – The Beatles’ sjette studioalbum, spilt inn i løpet av en måned på tampen av 1965 – lever opp til tittelen sin, nær sagt uansett hva du leser inn i den.

Den konvensjonelle forklaringen – at en amerikansk bluesmusiker skal ha brukt det nedsettende begrepet «plastic soul» om hvite, britiske middelklassegutters svært ivrige tapning av soul- og R&B-tradisjonen slik den utviklet seg parallelt over dammen – har garantert mye for seg. Samtidig er det selvsagt et ordspill på noe så prosaisk som en «rubber sole», en gummisåle.

Et tredje mulig alternativ er at platetittelen henspiller på de fire hovedpersonenes eskalerende opplevelse av å bli strukket ut som popkulturelle gummifigurer i det hysteriske hjertet av 

 som herjet fra 1963 til 1966, da bandet til slutt la konsertvirksomheten sin på hylla til fordel for en mer autonom tilværelse i studio.

Uansett hvordan det hele måtte henge sammen: «Rubber Soul» representerer et voldsomt sprang i Beatles’ kunstneriske 

– både på et individuelt, kollektivt og kulturhistorisk nivå. Det gjør det spennende å lytte til den ferske og remastrede 

 av albumet, som traff verden midt i planeten for nøyaktig 22 218 dager siden.

For en lytter som har vokst opp med en jevn strøm av hele Beatles-diskografien i monitor, fra debuten «Please Please Me» (1963) til svanesangen «Let It Be» (1970), kan det tidvis være utfordrende å isolere enkeltstående låter og album fra helheten de inngår i. Det er tross alt de lange, vedvarende linjene – i form av ekstrem meloditeft, tekniske innovasjoner, inspirerte innfall og et sylskarpt øre for den ene, avgjørende tekstlinjen, enten den er hjerteskjærende eller dypt komisk – som gjør den samlede katalogen så overlegen og tiltalende.

Når «Rubber Soul» i ettertid gjerne blir betraktet som en mellomstasjon – riktignok med avgjørende konsekvenser for alt som skulle følge siden – er det fordi den faktisk 

det. Kvartetten hadde allerede løftet låtskrivernivået til himmels på plater som «A Hard Day’s Night» (1964) og «Help!» (1965), og de skulle servere enda større kunstneriske triumfer i løpet av årene som fulgte: ikke minst på den ikoniske oppfølgeren «Revolver», som kom åtte måneder seinere.

Men det spørs om ikke skiva fanger det avgjørende øyeblikket i bandets karriere – overgangen fra nydusjede popgutter til kompromissløse kunstnere – bedre enn noe annet album i katalogen deres.

Den tidvis infantile lyrikken er et element som drar albumet ned på bakkenivå

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Almost There

Half-Told Tales

Revelations of Divine Love

Day and Night

The Life of a Showgirl: The Encore

Purcell, sannhet, løgn og dårlig hukommelse

In Search of Impossible Green

Hope Is the Thing with Feathers

Utvalgte saker

The Impossible Green er uhelbredelige retroromantikere, både i musikkstil og klesstil.

Enda flere strålende «Songs in the Key of Life».

Den nye versjonen av «Rubber Soul» er et snapshot av The Beatles i et avgjørende øyeblikk.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Almost There

Half-Told Tales

Revelations of Divine Love

Day and Night

The Life of a Showgirl: The Encore

Purcell, sannhet, løgn og dårlig hukommelse

In Search of Impossible Green

Hope Is the Thing with Feathers

The Impossible Green er uhelbre­de­lige re­tro­ro­man­ti­kere, både i musikkstil og klesstil.

Enda flere strålende «Songs in the Key of Life».

Den nye versjonen av «Rubber Soul» er et snapshot av The Beatles i et avgjørende øyeblikk.

The Impossible Green er uhelbredelige retroromantikere, både i musikkstil og klesstil.