#fff

Femti år etter at han døde, vekker den store symfonikeren både undring og beundring.

På sporet av Sjostakovitsj

Den albumaktuelle rapperen Ari Bajgora startet som gate­­musikant i parken.

Ung veteran

Få kjenner Norge bedre enn Åge Aleksandersen og Sambandet. Nå er det snart slutt.

Levva live-livet

Magnus Andersson

Schostakowitsch Festival Leipzig åpnet 15. mai med jubel og høytidelige fanfarer i 

 op. 96, skrevet i 1954 av den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj til 37-årsjubileet for oktoberrevolusjon i 1917.

Under musikkfestivalen, som fortsatt pågår, står stjernedirigenten Andris Nelsons i begivenhetenes sentrum med sine to orkestre: Gewandhausorchester, som spiller på hjemmebane, og Boston Symphony Orchestra, som spiller på bortebane (ja, her er det passende med fotballmetaforer – til tross for sitt svake syn, tok fotballelsker Sjostakovitsj dommereksamen og hadde gratis adgang til alle fotballstadioner i Sovjetunionen). I løpet av to og en halv uke fremfører de samtlige av Sjostakovitsj’ 15 symfonier, og i tillegg står hans 15 kvartetter, mye kammermusikk, samtaler, filmvisninger og annet på programmet. Festivalen er altså i ferd med å bli en komplett gjennomgang av hvem Sjostakovitsj var som komponist, uten at vi får helt grep om han av den grunn.

Etter de innledende pompøse fanfarene i festouverturen, fulgte forrykende løp der Gewandhausorchester med presisjon og driv viste at de er et av verdens ledende orkestre. Virtuoseriene tok imidlertid fullstendig av, så jeg ble sittende og le heller enn å gruble over revolusjon og sosialismens sak. Verket ble visstnok skrevet i løpet av én vodkamarinert kveld, kjørt i all hast til Bolsjojteatret i Moskva på motorsykkel, ark for ark – og kanskje ligner de hektiske skalaene nettopp tempoet til en motorsykkel i høy hastighet. Eller kan disse lystige og tomme virtuoseriene høres som hånlig latter mot den sovjetiske staten som bestilte verket i utgangspunktet?

Da Dmitrij Sjostakovitsj døde i 1975 ble han omtalt som en stor sosialist i verdens aviser, som en som talte Sovjets sak på konsertpodiet. Fire år senere kom imidlertid boka «Testamente», som var musikkforsker Solomon Volkovs nedtegnelse av memoarene til Sjostakovitsj. Her forteller «Sjostakovitsj» at mange av hans verk inneholdt skjult kritikk av Stalin og det etterfølgende regimet. Det finnes imidlertid gode grunner til å tro at «Testamente» stammer mer fra Volkov enn komponisten, og derfor har forskere og forståsegpåere ennå ikke blitt enige om hva Sjostakovitsj 

Selv tenker jeg at noe av sprengkraften i komponistens verker ligger i det uvisse. Sjostakovitsj’ fortellermåte speiler erfaringer, snarere enn å komme med direkte utsagn, og de utrolige tolkningene jeg opplevde i Leipzig går rett inn i de store spørsmålene om hva det betyr å være et menneske.

Allerede da vi applauderte inn Gewandhausorchester til åpningskonserten, lå noe i lufta. Slike applauser pleier ikke å ha utholdenhet og kraft nok til å vare så lenge at et helt orkester får tatt plass på podiet, men her tiltok den heller. Og orkesteret leverte. Én ting er å beherske de tomme virtuoseriene i 

, men Gewandhausorchester meislet også ut formene i samtlige komplekse motiver i den store 

 med overbevisning. Likevel lurer jeg på hvorfor vi sto og jublet etter avslutningen av denne åpningskonserten. «Viel Spaß», sa en av billettørene. Men 

Nei, det er en drøy time med kamp mot dissonanser og former så komplekse at de praktisk talt var forbudt i Sovjetunionen. Sjostakovitsj har for så vidt funnet noen majestetiske akkorder, men han har kledd dem i så dissonerende toner, med så grell orkestrering, at jeg ikke vet om noen annen musikk som kan skjære så langt inn i margen. Det er fysisk ubehagelig å lytte til. Etter at stykket nådde sitt avsluttende klimaks, fikk vi flere minutter der musikken rant ut i sanden med forsiktige pulsslag, som avtok og forsvant inn i intet og døden. Jeg gikk rystet ut av salen, og i den milde vårnatta frøs jeg både eksistensielt og termisk av en ustabil samklang som fortsatte å gi gjenklang i bevisstheten.

Forutsetningen for hans storhet lå i at han var en sovjetisk kunstner

Under press

Frida Fliflet

Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen!

Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, 

hederlige unntak. I forrige uke slapp Bruce Springsteen en live-ep (anmeldt lenger bak i magasinet), der han inkluderer sine flammende taler mot Trumps «korrupte, inkompetente og forræderske administrasjon». Trump svarte at Springsteen «ought to KEEP HIS MOUTH SHUT» – hvis ikke kan det gå galt, impliserer han. (For en retorisk parallell, bla om og les om Stalin og Sjostakovitsj). Gamle Neil Young kastet seg på, og skreiv: «Bruce and thousands of musicians think you are ruining America. (...) I am not scared of you. Neither are the rest of us.»

Også punkrockerne i Green Day – som for 19 år siden ga ut det stadig mer profetiske albumet «American Idiot» – har brukt sin verdensturné til å hamre løs mot Trump, Vance og Musk fra scenen. De har også oppdatert låtteksten til «American Idiot» ved å sy inn en Maga-referanse.

 Hvor er viktige, innflytelsesrike og politisk engasjerte artister som Olivia Rodrigo, Boygenius og Billie Eilish? Eller Ariana Grande, Lana Del Rey – Kendrick Lamar, for den del? Og 

 er samtidens to mektigste popmonolitter? Taylor Swift og Beyoncé, som begge oppfordret til å stemme på Kamala Harris i valgkampen, glimrer nå med sitt fravær.

Er de redde for å fremmedgjøre deler av fanbasen? Er de redde for å bli tatt ut av kontekst og bli trollet i hjel på internett? Er de redde for grensetrøbbel ved neste 

? Er de redde for å miste privilegier og lukrative avtaler? Kjører de Dolly Partons «sitt stille i båten»-taktikk, med håp om å nå ut til begge sider av sitt polariserte hjemland?

De unge, i starten av karrieren, har mer å tape enn de gamle legendene som pusher åtti – og de er mer sårbare for internetts og fandoms’ hysterisk lettantennelige sider. Likevel er det vanskelig å føle noen dyp sympati for denne rungende stillheten, sånn som ting er nå. De vet hva de står for, de har en enorm makt – og de velger å ikke bruke den. Kanskje det kan kalles en skam.

Savnet: protest

Du går av som dirigent og kunstnerisk leder i Solistkoret etter 35 år. Det har blitt et av Europas ledende kor, med en svært høy stjerne – og snart tar 34-årige Yuval Weinberg over roret. Hvordan blir det å forlate skipet?

– «Hva føler du nå?» Hehe. Jeg har jo levd med dette koret i 35 år, så jeg vet ikke hvordan det blir uten dem. Men jeg er først og fremst veldig takknemlig for det vi har fått holde på med og bygge opp. Jeg trives enormt godt med kvaliteten og arbeidsmoralen som Solistkoret har.

Det er ikke sånn at jeg er lei, men jeg vil også gjøre andre ting i mitt profesjonelle liv: mer instrumentalmusikk, mer orkestre, og da må jeg lage plass til det. Alt har sin tid. Og det er fint for koret å få en annen dirigent. Koret kjenner Yuval godt, og jeg har enormt tro på ham. Det er det beste valget de kunne ha tatt.

Solistkoret fyller 75 år i år. Hva var målet ditt da du startet som kunstnerisk leder?

– Jeg ville at det skulle være så høy kunstnerisk kvalitet som overhodet mulig. Hele tiden strekke seg videre. Men i det er det også en menneskelig komponent; ting må ikke være perfekte. Jeg ville utforske ny musikk med nysgjerrige sangere som vil utenfor komfortsonen. Du er ikke i Solistkoret for å søke kunstnerisk sikkerhet.

Den andre store kampsaken var at sangerne skulle få betalt – det fikk de nemlig ikke. Å være kunstnerisk leder er ikke bare å finne repertoar og dirigere. Jeg har sittet i mange møter på Stortinget, for å si det sånn. Først i 2014 kom vi på statsbudsjettet – da hadde vi holdt på i 24 år. Men jeg har jo lært utrolig mye på veien, da.

Du gjør dine avsluttende konserter med koret i disse dager: først Festspillene i Bergen – der du er festspillmusiker – så Universitetets aula i Oslo og en «finale» i Kulturkirken Jakob. Dere gjør også to konserter med Emilie Nicolas, i Grieghallen og Operaen. Her møter hennes popmusikere deres barokkmusikere. Hvordan har samarbeidet vært?

– Hvis du tenker på en del av barokklåtene, var jo de popmusikk på sin tid. Så det kjennes ikke så unaturlig – vi leker oss, blander, Emilie er med og synger på Händel, koret synger med på hennes låter, og det er også folkemusikk og impro inni der.

Blant musikerne som er med er også Eivind Helgerød, sønnen min, som har spilt med og produsert plater for Emilie. Det er veldig gøy å stå på scenen sammen, det gir en ekstra fin dimensjon. Vi pleier å gi hverandre tilbakemelding – jeg har jo hørt mye på det han har spilt og produsert opp gjennom, Emilie og Cezinando, for eksempel, og lydbildene der er ikke så langt fra f.eks. Luciano Berio (italiensk eksperimentell komponist, som Solistkoret har framført mye, journ.anm.) Vi tenker ikke så veldig båsete. Musikken er heller litt som forskjellige dialekter.

En kjempe takker av

Utvalgte saker

Eirik Blegeberg

Merrill Garbus og Nate Brenner i Tune-Yards (eller tUnE-YaRdS) har en helt egen måte både å mikse stemmer og rytmer på, der kaoset først lander når kaoset vil – eller når du har spilt platene deres nok ganger, og helst ikke i bakgrunnen. For det er en vanskelig tilgjengelig funk her, en leken og feirende funk som kommer til overflaten hvis vi lar den. Noe som er særlig hørbart i midtpartiet, fra «Limelight» til «How Big Is the Rainbow», der Garbus hyller livet og frykter for barnas framtid i samme åndedrag. Eller som hun synger i den ganske så nydelige indiesoul-perlen «Get Through»: 

We don’t know how we get through, but we do

#000

«Better Dreaming»

Anmeldelse

Marius Asp

Om det skulle være noen tvil: Artister fra Generasjon Z – de nå unge voksne som så dagens lys rundt årtusenskiftet – er 

forelska i lydsporet til sin egen spedbarnstilværelse. Y2K (Year 2000)-opphenget gjelder ikke bare kjempesvære artister som Olivia Rodrigo, Girl in Red, Lorde og den kule storesøstera Charli XCX, men et mylder av mer eller mindre framoverlente artister. Bare den siste måneden har jeg hatt gleden av å skrive om sterke nye plater fra hyperpop-fenomenet Jane Remover og den britiske klubb-fanebæreren PinkPantheress, som begge dytter sine egne troper fra epoken inn i vår tid.

I dette selskapet hører definitivt artisten og produsenten Yeule til, som er klar med sitt fjerde studioalbum, «Evangelic Girl Is a Gun». Den ikke-binære, kunstskoleutdannede 97-modellen fra Singapore – oppkalt etter en spillfigur, også kjent som Nat Ćmiel – ga ut sin første ep som 16-åring i 2014. Siden da har det kommet en drøss Yeule-sanger, men jeg må medgi at mitt bekjentskap startet i fjor, da hun covret det kanadiske indiekollektivet Broken Social Scene på spektakulært vis.

 som My Chemical Romance, Avril Lavigne og Smashing Pumpkins, ligger det ikke nødvendigvis i kortene at Yeule er den mest nyskapende blant Y2K-fetisjistene. På den annen side er det ikke mange andre som våger å iscenesette seg selv som «the painterly fatale who burns through the canvas of post-modernity». Så får det være at tekstene ikke alltid lever opp til 

Den stilistiske treenigheten på «Evangelic Girl is a Gun» er glitchy elektropop, alternativ rock og triphop. Særlig det sistnevnte elementet oppleves som et krispt streif i en sjanger der digital hikke og overdreven gitarfuzz tidvis brukes for å kamuflere en sløv låtskriverklo.

 ville flere av disse sangene kunnet bite fra seg på hitlistene. Særlig strekket med shoegaze-vektløse «Dudu», slackersommerlige «What3ver» og det sjelfulle spøkelsesmaskineriet «Saiko» tenner den evangelistiske gnisten i en ellers agnostisk anmelder.

Albumet tikker inn på under halvtimen. I løpet av den får vi rause mengder vellyd, skrudd av kapasiteter som A.G. Cook, Mura Masa, Clams Casino og Yeules faste samarbeidspartner Kin Leonn. Men det er den uvanlig allsidige låtskriveren og vokalisten i begivenhetenes sentrum som gjør at det virkelig ryker av denne pistolen.

«Evangelic Girl is a Gun»

Yeuletid

Arvid Skancke-Knutsen

Eir Vatn Strøm og Levina Storåkern er begge medlemmer av Ævestaden – en av de mest særegne gruppene som har dukket opp på den norske folkemusikkscenen de senere årene. Nå gir de ut hvert sitt soloalbum med bare en ukes mellomrom, der begge bekrefter inntrykket av å være talentfulle musikere som i stor grad går sine egne veier.

For dette er to nokså forskjellige plater. «Frydenlundgata» av Eir Vatn Strøm er personlig, elektronisk drømmepop, en reise gjennom barndommens opplevelser og gater. Det gir den et visst slektskap til «Minnelandet» av Ine Hoem, som kom ut tidligere i år. Ifølge Eir er dette sanger om barndom, tilhørighet og minner, men også om det som alltid har levd parallelt i henne: døden, kjærligheten, uroen.

 melodisk forankret og ofte litt svevende. Eir synger godt, lyst og klart, med et litt melankolsk og ettertenksomt drag. Hun spiller selv lyre, piano og synther, og har med seg musikere som Hedda Hammer Myhre (mellotron, vokal), Ask Vatn Strøm (gitar) og Jomar Jeppsson Søvik (trommer og synther), samt gjestene Kenneth Lien (strykelyre) og Emil Horstad (trekkspill).

Selv om vi i hovedsak befinner oss et godt stykke unna tradisjonsmusikken, gir det mening at albumet kommer ut på Valdresselskapet Talik. Materialet har delvis en rytmisk parallell til folkemusikkens puls – i det malende, det gjentakende og det tidvis nesten trance-aktige. Eir tyr ikke til ytre staffasje og dramatiske effekter, men bygger opp musikken med en slags hviskende kraft. Nettopp det får deg til å lytte.

også platens tekstunivers seg, der mye forblir usagt mellom linjene. Det er mye dødsbevissthet her, som i den åpnende «Vi»: 

En liten hånd i en stor / hvem denne gang? / Snart er den ene tom / hvem denne gang?

 De levende befinner seg i en rekke av støv og død, tvinnet inn i minner og lengsler.

Eir veksler mellom hverdagslige observasjoner og poetiske bilder, mellom barnets mytologiserende perspektiv på verden og den voksne jeg-personens følelse av å være feilplassert. Det er nennsomt gjort, og tar på en stillferdig måte opp de helt store spørsmålene. To tradisjonsviser fungerer både som forgrunn og bakgrunn, og trekker linjer tilbake til mennesker som har gått her forut.

, solodebuten fra svenske LevinaStoråkern, er forankret i både folkemusikk og mer eksperimentelle flater. Dessuten er dette et dypt lyrisk og utleverende selvportrett, med tekster som kunne ha stått på trykk i en vellykket diktsamling. Som nordisk poesi-plate er den noe av det fineste jeg har hørt.

Storåkern resiterer mange av tekstene, samtidig som musikken i seg selv finner et helt uvanlig balansepunkt mellom harmoni og uro – det fredfulle og det spenningsfylte.

 – som kommer fra Mölndal utenfor Göteborg, og er utdannet ved Norges musikkhøgskole og Skrivekunstakademiet i Hordaland – gir lytteren et rikt rom til meddiktning og dechiffrering av meningslagene. 

Kärleken räcker inte till för allt som förtjänar den / Tillvaron är ur balans

, slår hun fast i én tekst, mens en annen går slik: 

När våren kommer, kommer den tillbaka / Den ser på mig med sitt vassa ljus / Besviken över att jag inte kommit längre sedan sist.

Magasinene

Utvalgte saker

Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.

Savnet: protest

Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.

Musikkanmeldelser

Better Dreaming

Evangelic Girl is a Gun

Frydenlundgata

Magasinene

Alt Dimitrij Sjosta­kovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.

Savnet: protest

Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.

Better Dreaming

Evangelic Girl is a Gun

Fryden­lundgata

Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.

Frydenlundgata