#fff

Cmat får ikke lov å se ut som hun gjør. Hvorfor er kroppene til kvinnelige popstjerner alles anliggende?

Stramme rammer

Jeff Buckley var en typisk 90-tallsartist som samtidig ikke passet inn i sin egen samtid.

Meg eier alle

#000

Livet er et snøskred

Miles Davis var i front for jazzutviklingen gjennom fem tiår. 26. mai er det 100 år siden han ble født.

Milevis foran

Chris Monsen

Litt over seks år etter forrige gang de slapp album, overrasket Melbourne-kvartetten Eddy Current Suppression Ring forleden uke med albumet «In Light of Recent Events». Nå er det ikke første gang garasje-punkerne har hatt lengre pauser – det gikk ni år mellom de to foregående utgivelsene. Men slike lange opphold til tross, eller kanskje nettopp på grunn av dem: Eddy Current Suppression Ring låter fortsatt like påskrudd.

Selv om bandmedlemmene er blitt både gråere og tynnere i håret, følger de mye av den samme malen som tidligere – helt tilbake til den rufsete debutsingelen «Get Up Morning» fra 2004. Den motoriske grooven til bassist Rob Solid og trommis Danny Current (hele gjengen bruker artistnavn, bare så det er sagt) er seg selv lik: Minimalistisk i form, men med sporadiske avstikkere som gir noen ekstra dult i musikken.

Currents hektende gitarriff, delvis klassisk rock ’n’ roll og delvis taggete postpunk. De går og går, men akkurat i det man tror man har skjønt tegninga, kan Current gjøre et fiffig skifte i mønsteret; han legger ut en musikalsk snubletråd, som gjør at man må justere seg litt. Men både han og lytteren havner tilbake i grooven. Hør bare den herlige, oppildnende «Bop».

Brendan Suppression – alltid hanskebekledd, som om han skal behandle en skjør antikvitet eller foreta en undersøkelse i noens bakende – er stadig snakkesyngende med oppsetsig snerr og markant australsk aksent. Han høres fremdeles ut som en intens gatepoet som blander det absurde og hverdagslige, som på åpningslåta «Self Sabotage», der han synger om å utilsiktet ødelegge for seg selv,

 anelse mer modenhet å finne i tekstmaterialet denne gang. Suppression synger om å søke

i «Ivory Tower», og lufter klimabekymringer i «Swimming Hole». Låtskrivingen er ørlite mer sofistikert enn tidligere, med flere nyanser enn bare huggende driv.

Misforstå ikke, Eddy Current Suppression Ring lager fremdeles gild, drivende garasje-punk, som nevnte «Bop» og fengende «My World». I sistnevnte viser de like fullt mer av sine myke sider i refrenget, men det hjertevarmende mantraet 

What I’d give for another day with you.

«In Light of Recent Events»

Påskrudd ring

Tom Skjeklesæther

På coveret til texaner Joshua Ray Walkers nye, sjette album, «Ain’t Dead Yet», er artisten portrettert i et slikt bilde som kan tenkes å bli brukt på programhefter til begravelser: en alvorlig, verdig mine mot en sepiafarget bakgrunn. Topp det med at Walker bokstavelig talt er omkranset av blomster, så forstår vi at han her har hatt gleden av å rusle ut fra sin egen jordfestelse på egne ben. Han er ikke død enda!

Walker dukket opp i 2019 med debutalbumet «Wish You Were Here» (og en påfølgende skandinavisk bar-turné det fortsatt går gjetord om). Han var en countrytradisjonalist som brakte 

 tilbake dit den hører hjemme: på skakke honky-tonker, med portretter av karakterer som faktisk frekventerer slike etablissementer.

ikke lang tid før Walker utvidet universet med 2023-albumet «What Is It Even?» – et konseptalbum bygget på sanger gjort kjent med kvinnelige popartister. Her tolket han for eksempel Whitney Houstons klassiker fra 1987, «I Wanna Dance With Somebody», og Princes «Nothing Compares 2 U» (som Sinéad O’Connor fikk en hit med i 1990).

Men i 2023 fikk Walker en kreftdiagnose. Behandlingen har pågått over lang tid og på et dramatisk tidspunkt kunne en lungeoperasjon fratatt ham stemmen. Han skal ha spilt inn vokalen på tre av låtene på «Ain’t Dead Yet» dagen før operasjonen.

Tittelkuttet har den galgenhumoren som en slik opplevelse tillater deg. Walker byr sågar på en referanse til sin felles texaner, Townes van Zandt: 

I’m done waiting around to die, my friends

ikke fram til et evig liv via etterkommere. Sangen «Blue Genes» er et brutalt oppgjør med sine egne påstått dårlige gener, der han har tatt beslutningen om å sørge for at han er siste generasjon. Budskapet leveres med en blanding av tung pedal steel og jodling (!).

Energiske «Shoot Me Straight» er en hyllest til å si sannheten. Kan ha å gjøre med hva doktorene gjorde da de måtte fortelle ham at det var alvor i 2023.

«Chasing Sunsets» tillater sangeren Joshua Ray Walker å vise hva han (fortsatt) er god for, mens «Outlaw» er countryfunk som proklamerer 

Every hat’s a cowboy hat if it’s sittin’ on my head

. «Capital Letters» filosoferer over manges hang til å bruke store bokstaver i all kommunikasjon, satt til platas mest countryrocka musikk.

, som viser til å bare røyke marihuana. Men 

 er også sitt eget uttrykk, som betyr å avstå fra alkohol og narkotika. Her kommer edrueligheten pakket inn i en 

«Ain’t Dead Yet»

Han lever!

Ida Messel

Disco er så mangt, fra kulerunde frisyrer under en roterende speilball på 1970-tallet, til fjortisarrangementer under Norway Cup: synth, powerade, spraydeodorant og billig hårvoks. Disco er i kjelleren på Studio 54 og i øverste etasje på danskebåten, med andre ord.

Denne begrepsmessige utvanningen skremmer likevel ikke artisten Dagny fra å trå inn på det gildt belyste dansegulvet. Målet er å skape noe «unorsk, vågalt, lekent og annerledes», heter det i presseskrivet. Og mens vokalen strekker og bøyer seg, opp og brått ned i toneleie, kokett, flamboyant og oppmerksomhetsforlangende, skiller hun seg så avgjort fra bermen av følsomt raslende balladepop her til lands.

35-åringen fra Tromsø vokste opp i en musikalsk familie og flyttet senere til London for å satse. Dagny slo gjennom internasjonalt rundt 2015 etter at låta «Backbeat» fikk radio- og strømmesuksess over hele Europa, og har siden hatt ganske store hits med blant annet «Somebody» og «Love You Like That».

er den tredje skiva hennes, og tittelsporet blander Chaka Khan- eller Madonna-

 med en stemme som utfolder sitt teatralske diva-register. Langs en pulsbass danser albumet seg rundt «Macarena»-aktige synthriff til mer typisk klubbtronica-pop og hele veien tilbake til 70-tallet.

Produksjonen er nokså bunnsolid, og artisten i forsetet gjør en god figur, men særlig erotisk er det ikke. I det hele tatt 

sangene ingenting, annet enn å være sanger i kraft av melodiene og rytmene sine. Kanskje er det ufortjent å holde det mot denne musikken, at tekstuniverset er så hult, all den tid dansepopen alltid har vært så lyrisk florlett og svevende, men det betyr ikke at man ikke skal føle noe.

 Effektpedalbruken er gøy, med knust bitfrekvens i instrumenteringen og glitchy overganger, men teksten er svak: 

I’m burnin’, baby, I’m ready now, and imma dance my heart out, baby, out out.

 Når koret kommer inn for å aksentuere siste refreng, føles det mindre som stemmer i rommet enn som stemmer i hodet.

 prøver på noe annet – og noe annet enn Kate Bush – og melodisk er den mer interessant i måten låtens lag er dandert på. I «Turns Out I’m Not a Robot» sklir vokalen tvangsmessig ned en halvtone av gangen, som for å etterape Donna Summers «I Feel Love», men vrenger seg overraskende ut i refrenget. Robotstemmen som mekanisk konstaterer 

er effektiv nok til å understreke poenget, men hvorfor havner vi plutselig alene med kassegitaren i noen linjer? For en feberdrøm!

Mer klaustrofobisk og dystert blir det i «Black Bugatti», selv om det strengt tatt er vanskelig å skjønne hvorfor verden trenger enda en sang der å ankomme et sted i bil blir metafor for god selvtillit.

å holde seg oppe når man går i grunt vann. «Dancefloor Erotica» er ikke noen dårlig dansepop-skive, men Øya-headlinerens nyeste minner mest om disco av utkledningsfest-typen.

«Dancefloor Erotica»

Utkledningdisco

Aslaug Olette Klausen

Poprockeren Ea Othilde har mye på hjertet. Bare drøye halvåret har gått siden Oslo-artisten slapp det særs gode debutalbumet «I Will Not Be Like That», som fulgte opp mini-plata «Oh Mary, Aren’t You Tired» (2023). Med den nye ep-en «You’ll Leave the City» utgjør de en pen formkurve.

Ea Othilde Heimdal Baklund har nevnt flere nittitallsklassikere (Radiohead, Elliot Smith, PJ Harvey) og samtidige Bar Italia som sine inspirasjonskilder – samt Aurora som sitt første tidlige forbilde. Lydbildene er kanskje ulike, graden av eksentrisitet likeså, men mye av de sammen stilsikkerheten har Ea Othilde stadig tydeligere til felles med forbildet fra Os.

tidlig i tyveårene, så nostalgien er det vi andre som hører inn. «You’ll Leave the City» byr på mer enn reproduksjoner av riff fra fordums storheter – selv om det er partier her som låter ganske likt som Nirvanas unplugged-gitarer og Radiohead på sitt mest tilgjengelige. Eller i åpningssporet, «City of Love», der hun agerer som en mildere stemt utgave av PJ Harvey anno «Stories from the City, Stories from the Sea».

Det finnes verre artister å låne av, eller videreforedle sine saker ut fra. De forrige skivenes tett sammensatte arrangementer er litt forenkla her, uten at det låter simplere av den grunn. I stedet har det tilkommet en stedlighet, en formidlet følelse av å gå rundt i Oslobyen mens du synger ut det du tenker.

 Ea Othilde tar da også mer plass. Stemmen er umiddelbar og uanstrengt i sin skakke formidling av ung-voksen-livet. En livsfase som sannelig ikke er så enkel, skal vi tro sangeren selv. Et romantisk sinnelag har allerede fått seg noen skudd for baugen. Samtlige tekster handler om å finne ut av hvem hun er i forhold til andre og seg selv, i og etter at forhold tar slutt.

Kjent og kjær tematikk der, altså. Du har hørt mye som likner. Men du har ikke like ofte hørt noen gjøre det like lovende.

Stemmen er umiddelbar og uanstrengt i sin skakke formidling av ung-voksen-livet

«You’ll Leave the City»

På plass

Arvid Skancke-Knutsen

 i 1967 ga The Byrds ut singelen «Lady Friend». Den var skrevet av David Crosby, og skulle mange år senere gi navn til dette norske bandet, som en hyllest til musikken fra vestkysten og den mykere, melodibaserte rocken fra 70-tallet i USA.

Lady Friend startet som et soloprosjekt for Anne Mette Hårdnes, kjent fra americana-duoen Sweetheart med John Arne Ø. Gundersen. De fikk Spellemannpris i country-klassen for begge sine to første album, utgitt på Mother Likes It Records. Plateselskapet har gjennom årene stått bak nærmere 30 kvalitetspregede utgivelser, og det er Hårdnes selv som driver etiketten. «First One Out» er det tredje albumet til Lady Friend her.

 skriver både tekster og melodier. Hun er en mer enn habil pianist, og arrangerer også strykerne selv. Hun har i tillegg produsert platen sammen med makkeren Christer Engen, som spiller trommer og perkusjon. Kan hende du har hørt han i både Bigbang, Kåre & The Cavemen og Turbonegro.

Samarbeidet har gitt et produkt som er en lydmessig nytelse å høre på – som en slags syntese mellom Oslo og California. Og for å understreke akkurat det poenget: Anders Møller er tekniker, mens den amerikanske studioveteranen John Agnello har mikset.

Lady Friend består ellers av Mats Engen på bass, samt gitaristene Fredrik Eilertsen og Magnus Jacobsen. Gjestelisten inkluderer Kristine Marie Aasvang (fløyte), Siri Storheim (valthorn), Stian Jørgen Sveen (pedal steel) – og nevnte John-Arne Gundersen på kor.

 i første låt, «Something About You». Det er melodiøst og lettere mollstemt, med noen nydelige svevetoner fra gitaren til Eilertsen. Primært er det Hårdnes som setter stemningen, med noen pianoakkorder som selv Steely Dan muligens ville vært fornøyd med, og en naturlig fortellende stemme som gjennom platen kranses av gode koringer.

«First One Out» ligner en norsk sommer, med både regn og sol, nattlige sammenkomster og rolig døsing i skyggen. To rent instrumentale mellomspill er med på å sette stemningen og øke bredden.

I det hele tatt er dette en drivende plate det er lett å like – og vanskelig å legge bort. Musikken fremstår som både tidløs og lett nostalgisk. Om du verken har yacht eller bil, kan du likevel legge ut på denne reisen.

«First One Out»

Den myke linja

Da vi i Musikkmagasinet snakket med Iceage-frontmann Elias Rønnenfelt i oktober, i forbindelse med soloalbumet hans, satt han med en følelse av ro. Han hadde liksom landet, etablert seg mer, han som hadde vært på rømmen halve livet. Mye av København-postpunkerne Iceages retur «For Love of Grace & the Hereafter» kan tyde på det samme. Sangene forløper seg jovialt klimprete, oppspilt og stort sett harmonisk skiva gjennom.

Det er også nok av eksempler på at fortellerstemmen driver gjenkjennelig hvileløst gjennom brosteinsgatene. 

Life is for the weak / Stripped for all you’re worth / Now standing cracked and incomplete / Life is for the weak.

siden siste Iceage-plate og 15 år siden første. Kanskje har mye endret seg, at post-punkrynkene er glattet ut, at det er mindre dystert og forvrengt, og mer 

og nedpå. Når trommis Dan Kjær Nilsen dundrer løs på plastbøttene i slutten av åpningslåta «Ember», til Rønnenfelts stigende skala, kan mye tyde på nettopp det.

nynning, plingespill og beskrivelser av en litt hårsår romantisk partner i «Match Head Girl», boogie-driv i «Weak» og skatepunk-bass i «No Fear», før de ankommer høydepunktet «Salve for Every Sore». Låta plukker bluegrass fra hverandre og setter det sammen på nye, eventyrlige måter, i en logikk som bare gir mening med måten den vokser ut av Rønnenfelts stemmebruk. I bakgrunnen ligger strykere, og gjør den oppstemte låta akkurat ambivalent nok.

Albumreturen er kanskje energisk og munter, men den overdrevne poetiske liksom-fortroligheten i tekstene er like allestedsværende som før. Det er også her fallhøyden melder seg, i tekster der lytterne alltid kjenner risiko for at det blir for påtatt og selvhøytidelig: 

Feral moon, oh, how you claw through time / My lone diluted friend, 

 jo å lure etter hvert, når dette bandet i tekstene sine har bedrevet estetisering av et ranglete liv i 15 år, om livet har begynt å speile kunsten mer enn omvendt. Fallskjermen blir at vokalmelodiene stort sett er så velsmidde og godt tilpasset riffene, som med refreng og xylofon i «Tender Blades» eller gjennom hele «Star»: 

And you, you, you, you, you, you, you, your stellar winds rush so well through me. 

Rønnenfelts gravalvorlige karisma lapper det sammen.

«For Love of Grace & the Hereafter»

Livet er så ...

Frida Fliflet

Det er ikke mye ved albumcoveret til «Sendebud fra sandkassa» som sier at dette er en plate utgitt av byboere på etparogtjue år: Et blåblasst fotografi av noen eldre par som danser gammeldans (?), med en anonym, hvit font. Men skinnet bedrar! Rigla er en ung sekstett med medlemmer fra det ganske land, og det er naturlig å lese dem som del av den såkalte nye folkemusikken: Også disse blander visepop, jazz og folkemusikk på sofistikert vis.

Når man hører debuten, må man spørre seg: har glassklar østlandsdialekt blitt folkemusikkens nye mål? Eir Vatn Strøm i Ævestaden, Vera Sonne i Pumpegris, så klart Tuva Syvertsen – og nå også Rigla. Sånn går det når folkemusikken urbaniseres! Bandnavnet, derimot, er ikke utpreget urbant. Det kommer fra det sunnmørske uttrykket 

, som betyr ustø eller vaklevoren – et nikk til musikken og tekstene de lager, ifølge bandet.

 Lova Siverts og Lea Hareide Jønnum (vokal), Ingrid Narum (saksofon, vokal), Lars Viljo Fauske (fele og synth), Selma Edwards Granly (kontrabass og cello) og Linus Hanem Solvang (trommer). At de kan sitt håndverk, er det liten tvil om. Åpningslåten «Uten ord», påfølgende «Øya mine» og «Pen søm», sørger for at albumet får en knallstart: Spesielt «Øya mine» leveres med en prima forståelse for frasering og timing (og ordlek!), med et freskt feleriff som sender denne anmelderens tanker til vestlandshavet og enda lenger vest; til Shetland og De britiske øyer.

Ingrid Narums nydelige saksofonspill gir dessuten Rigla en sonisk egenart som skiller dem fra andre i samme sjangerlandskap, som Morgonrode, Masåva eller Pumpegris. Valget av kontrabass i stedet for elbass er med på å holde lydbildet varmt og visete.

av Valkyrien Allstars her, naturlig nok. Et annet beslektet band er nevnte Pumpegris, sjølv om Rigla er mer strigla; de mangler den rå fandenivoldskheten som fins hos pumpegrisene. Rigla er ikke 

, de har teft og en likandes lekenhet ved seg – men de syr med penere sømmer, for å parafrasere deres egen låt.

Man skal anmelde det man har foran seg, og ikke det man savner, men jeg tenker nok at ørlite mer rusk og råskap kunne løftet albumet enda et hakk. Utpreget vaklevorne, eller riglafengje, er sekstetten ikke. Men det som er sikkert, er at «Sendebud fra sandkassa» er en imponerende debut. Siste bud er ikke sendt fra denne gjengen.

«Sendebud fra sandkassa»

Stødig spill

Eirik Blegeberg

Det er lite sensasjonelt ved at verdens nest eldste Beatle, 83 år gamle Paul McCartney, ser seg i bakspeilet når han lager ny musikk. Sir Paul har tross alt ofte vært rettet mot 

, selv når han var på sitt mest oppfinnsomme på andre halvdel av sekstitallet. Og som det het med yppete lekenhet for snart tjue år siden: 

I hope it isn’t too late / Searching for the time that has gone so fast / The time that I thought would last / My ever present past

For han fyren her kan jo verken gjenskape eller leve opp til sin egen musikalske fortid, sånn er det. Men han kan likevel være sjarmerende, med sitt fortsatt gutteaktige glimt i øyet og sin evige teft for en trivelig trall.

Hør bare «Down South», hvor Paul minnes de gangene han og George Harrison haiket sørover i England, 

 og en aldrende legende som mimrer med malmfull 

rusten røst; sangen har mye gående for seg. Men den feiger ut når det begynner å dra seg til

: We had to find somewhere to stay the night / But we knew that we would be alright

. Det er det, ingenting om hvorfor eller hvordan de vil 

 noe av problemet med Paul McCartneys tjuende soloalbum, der det ofte blir med antydningen. Tittelen plasserer plata tematisk i Dungeon Lane, rett ved dagens John Lennon Airport i Liverpool, mens vi musikalsk går ned kjente McCartney-gater, uten at alt henger sammen av den grunn. Her er det skjønne små partier og litt for brå overganger side om side, sanger som vil mye og gjennomfører mindre, med en produksjon som det må være lov å sette spørsmålstegn ved.

Albumet består enten av utpreget nostalgiske og sentimentale spor eller mer Paul-typiske syttitallsrockere, kanskje med en 

boogie eller glam. Samtlige låter er innspilt av McCartney alene (han spiller selv de fleste instrumenter) i hjemmestudioet i Sussex, før de har blitt «poppa opp» av produsent Andrew Watt i Los Angeles. Og nettopp Watt har jo blitt en 

 for den eldre garde: Ozzy (RIP), Iggy og ikke minst Rolling Stones, der han produserte deres forrige og igjen produserer deres kommende.

Men Watt-lyden er ikke særlig elegant. På «The Boys of Dungeon Lane» er den tettpakket og trang, med malplassert bruk av ekko, altfor mye klang og ulike former for overdrevne 

som sikkert McCartney må ta like store deler av skylda for.

kjente elementer i en retromanisk loop. Ikke at vi skal forvente at McCartney tilfører så mye nytt etter alle disse årene, men det er lov å håpe at låtene hans bringer oss hakket nærmere 

 – for eksempel en eller annen form for livsvisdom.

men samtidig er han lettvint ordknapp og en smule forknytt. For det er jo ikke feil at stemmen sprekker opp, men det er synd at det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene. Den som heter «Life Is Hard» handler jo ikke egentlig om at livet er vanskelig, og det er vrient å forstå hva som motiverer den ene løsningen etter den andre i sangene her. Men jeg noterer meg at både 

Synd det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene

«The Boys of Dungeon Lane»

Litt for lettvint

Musikkanmeldelser

Hvis du lurer på hvor de unge mennene er og hvem som når fram til dem: De er på Zach Bryan. Han når dem. På et utsolgt Unity Arena var de mannlige noenogtjueåringene fra over alt i Norge i desidert flertall, og sang av full hals mens de sto arm i arm, trakk i baris, klemte hverandre og hytta med neven. Jo, det var guttastemning – og noen ganger er det guttastemning verden trenger mer av, så lenge den er like kameratslig og inkluderende som denne klamme onsdagskvelden på Fornebu i Bærum.

For hva er det egentlig Zach Bryan, stadioncountryens ledestjerne, synger om – og hvem synger han til? Et par hint ligger allerede i settets første låt. Den heter «Overtime» og har en hardtarbeidende forteller som 

, med en bestefar som jobbet doble skift til den dagen han døde. Sangens nøkkellinje vekker kveldens første allsang: 

I wanna hear my father say that he loves me

For hvis det er noe som kjennetegner Zach Bryans låter, så er det en lengsel etter nærhet, en berøring eller et vennlig ord; fra familien, en kjæreste, lokalsamfunnet eller de andre gutta, de som (sant eller ikke) sjelden føler seg verdsatt. 

I’m condemned, I’m condemned / Just like all my worthless friends

 perspektiv utelukkende er det mannlige. I «Oklahoma Smokeshow» er handlingen lagt til Bryans oppvekstmiljø dypt inne i det mest amerikanske 

Them boys are out and they’re angry and they’re lookin’ for blood / In the back of a blue, old pickup truck

. Den unge kvinnen i låta er kledd i en kjole som tiltrekker seg 

, og hun sitter fullstendig fast, uten noen mulighet til å flytte på seg, verken geografisk, kulturelt eller økonomisk.

Springsteen er Zach Bryans største forbilde, men det har skjedd noe med USA siden Bruce tegnet opp karakterer som var 

. Det er lite sånt hos Bryan, snarere er dette erkjennelsen (fra «Fifth of May»): 

Gettin’ high’s easy, gettin’ drunk’s fine / It’s the gettin’ by that’ll get a soul down

Så var er løsningen på denne trøstesløse tilværelsen? Det er de andre: kompisene og kanskje dama, naboen og hvem enn du føler en forbindelse til. Som er grunnen til at Bryan synger så poengtert om

, og at han drasser rundt på et gigantisk backingband.

teller jeg 23 musikere på scenen, med korister, pedal steel, en strykekvartett, irske feler og en massiv meksikanskinspirert blåserrekke. Så får det heller være at gitaren er lavt i miksen og at trommene tidvis er for trampete. Få i Bryan-bandet er eksepsjonelle instrumentalister, men samlet sett høres dette likevel formidabelt ut.

Totalt framfører de 25 låter og gaper over store deler av diskografien: fra Bryan brått slo gjennom med den første sangen han lastet opp på Youtube, «God Speed» fra 2019, til han ga ut solide og heartland-pregede «With Heaven on Top» i januar i år. Fra sistnevnte manglet dessverre 

 «Bad News», men til gjengjeld var Tom Petty-aktige «Slicked Back» et nydelig høydepunkt inn i det siste strekket.

Helt til slutt gjorde de en 17 minutter lang versjon av «Revival», som klarte kunststykket å både lage fest og å introdusere 

bandet. Som for å understreke poenget om at det er fellesskapet som er viktigst. Alle skal med.

Felles referanse

Grupper som Roc Boyz har flere månedlige lyttere på Spotify enn Karpe, Tobias Sten og Synne Vo. Det skyldes ikke bare at vi er på tampen av tiden hvor de rødkledde ruller fulle rundt i dundrende busser og svir av hverandre øyeeplene med laser. Denne typen russemusikk har også blitt enorm i Sverige den siste par årene. I de mange reportasjene om fenomenet har reaksjonene stort sett vært mer spørrende enn direkte fordømmende – all den tid band har sagt og gjort tvilsomme ting på en scene før.

Forrige fredag kom likevel Brännbollsyran i Umeå, festivalen der «över tiotusentals besökare samlas för att festa och ha roligt tillsammans»

 I den anledning viste den bærumske festrap-trioen Roc Boyz en animert video på storskjerm der samer ble slått ned av bandmedlemmene i en pikselert arkadespill-grafikk, mens de skal ha fremført en av sangene sine. Det er uvisst hvilken, men kanskje «Wreckonize 2019» med teksten 

Jeg trenger no fitte mann, knips, og jeg har fitte mann / Kom inn i vårt fitteland hvor alle som har fitte kan?

Verken gruppa eller manager Dennis Kiil har kommentert saken med samevold i videografikken i skrivende stund. Hendelsen ble likevel politianmeldt i Sverige for mulig hets mot folkegruppe. Festivalarrangøren tok avstand fra innholdet og uttalte at man ikke «får ge sig på minoriteter».

Roc Boyz har opptrådt respektløst overfor samer før, blant annet en episode under Fosen-protestene i 2023, der de punliserte en video av at de tullet med lavvoen til en av aksjonistene utenfor stortinget. Noen dager før den svenske festivalopptredenen forsøkte gruppa å tilby rabatterte billetter til samer i anledning en konsert de skal holde på samenes nasjonaldag 6. februar 2027. Den nevnte spillgrafikken figurerer i Tiktok-annonseringen.

Det er noe absurd over hele greia. Hvorfor har samene blitt skyteskive? Kjenner de noen samer? Har de vært særlig mye lenger nord enn Beito?

Mye kan tyde på at latterliggjøringen av minoriteter handler lite om minoritetene selv, men om dem som tar dem i forsvar. Humor, musikk og musikkultur vever seg inn i et ideologisk antiwoke-lappeteppe, og samer fungerer som symboler for de politisk korrekte akademiske bevegelsenes kanonkritikk og «avkolonisering av pensum».

er det musikalske fenomenet i ferd med å bli en av våre større kultureksporter. Og mens den brer om seg, sleiken i håret og en konservatisme som er estetisk uproporsjonal med hvor dårlige manerer man har, ble konserten til Roc Boyz på samenes nasjonaldag neste år i Oslo Spektrum utsolgt på rekordtid.

Boyz, boyz

henever I’m alone with you / You make me feel whole again

, sang Robert Smith, med en innlevelse verdig et to og en halvtimes konsertsett. «Lovesong», hentet fra The Cure-albumet «Disentegration» (1989), var fjerde låt ut på hovedscenen på Primavera Sound, en av Europas største musikkfestivaler, forrige fredag.

Men det var flere årsaker enn en fabelaktig katalog til at legendene i The Cure skilte seg særdeles positivt ut i Barcelona. Blant annet det faktum at de faktisk fikk spille.

Festivalen har siden 2005 foregått i Parc del Fòrum, en enorm kunstinstallasjon og et stein- og asfalt-parkområde i strandkanten. Plasseringen gjør festivalområdet utsatt for vær og vind, noe en skulle tro arrangørene tok høyde for. Noe de på en måte kan sies å gjøre: de sene konserttidspunktene gir mening når det er stekende 28 grader fram til langt utpå kvelden, slik det var i fjor.

Regn og frisk bris derimot, håndterte de ikke særlig bra. Torsdagskvelden forsvant i blesten. Konserter ble avlyst, blant annet headlinere som Massive Attack og Bad Gyal. Verre var det likevel at informasjonsstrømmen gikk fløyten: Flere artister, deriblant Doja Cat, måtte selv ta til Instagram for å oppdatere både seg selv og andre.

Publikum fikk beskjed om å forlate området, ingen fikk heller komme inn. Beskjeden fra sikkerhetsfolka, etter å ha stått bortimot en time i forvirra kø, var at alt var avlyst. Det var det ikke. En journalist vi møtte på presseområdet fredag kunne fortelle at jo da, alle konserter utenom de som skulle ha vært på hovedscenen, hadde mer eller mindre gått som normalt. For en brøkdel av publikum. Og så kan en jo tenkte seg det logistiske kaoset som oppsto utenfor når 200 000 mennesker gjør uorganisert sorti.

Opptil flere ganger, også fredagen med lettskya forsommervær, stilte jeg meg spørsmålet om hvorfor jeg er tilbake på denne kommerse «indie»-festivalen som synes å ha vokst utover egne evner. Køene for alt unntatt å kjøpe drikke er for lange. Sanitærforholdene er under pari.

Dessuten er lyden ofte skrudd feil, særlig på de større scenene. Det led indierockerne i Rilo Kiley under, som spilte for et overraskende lite interessert publikum (dette er deres eneste opptreden av året). Også den gotiske popmusikeren Ethel Cain, som spilte på en av de to sidestilte hovedscenene, led under lydteknikken. Vokalen kom seg, med et par unntak, ikke lenger enn til den høye scenekanten. Selv om vi sto nesten helt fremst, forble vokalen stort sett en grøtete hvisken, overdøvet av kompet og publikummerne som kunne alle sangtekstene på rams.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

In Light of Recent Events

Ain’t Dead Yet

Dancefloor Erotica

You’ll Leave the City

First One Out

For Love of Grace & the Hereafter

Sendebud fra sandkassa

The Boys of Dungeon Lane

Utvalgte saker

Zach Bryan treffer de unge mennene som få andre musikere i dag.

Boyz, boyz

Primavera Sound takler ikke vær og vind særlig bra. Men The Cure fikser biffen.