#fff

#000

Stolthet, fordom og alt imellom: Skal man forstå den moderne musikkhistorien, kommer man ikke utenom det skeive.

Noen andre jeg må være

Gjennom fem tiår har Iron Maiden fungert som en overgangsrite til voksenlivet, skriver Torkil Torsvik.

Seremonimestere

Cmat får ikke lov å se ut som hun gjør. Hvorfor er kroppene til kvinnelige popstjerner alles anliggende?

Stramme rammer

Jeff Buckley var en typisk 90-tallsartist som samtidig ikke passet inn i sin egen samtid.

Meg eier alle

Aslaug Olette Klausen

Brown Wimpenny teller elleve medlemmer og begynte som et stue-prosjekt i Manchester for tre år siden. Debutalbumet består av åtte folkemusikk-spor som samler orkesterets favorittlåter, og de gjør sannelig sitt for å få plass til flest mulig av dem: Fire av sporene er sammensatte medleyer av gamle folketoner.

Blant medleyene er det heftige kvarterslange åpningssporet «Gaslight/Seanhamac Tube Station/The Sailors Wife/Lovely Bann Water». Grepet skaper illusjonen av å få være med på en fest der musikken lever gjennom generasjoner. Men grepet kan også bli for fiffig for sitt eget beste: For eksempel i «O’Keefe’s/Farewell to Whalley Range», der for lange partier likner for mye på karikaturen av tradisjonell festmusikk.

Men så slår bandet til med nytolkninger som faktisk har noe nytt å komme med. Hør hvordan de beveger seg fra dronepartier til gjøgleri i «I’m Often Drunk/Kings of Kerry/Teddybear Jig», eller hvordan den enerverende gjenfortellingen av Jake Thackrays «Molly Metcalfe» ender ypperlig progressivt. Det er nemlig liten tvil om at dette spennende kollektivet har mye å fare med. Men det kan være de kommer enda lenger med å gjøre litt mindre ut av seg.

«Long Live Brown Wimpenny»

Lekestue

Eirik Blegeberg

Det slippes plenty med god hiphop, også i album- og mixtape-format. Men lite av det beste, fra Starkers «North Face Nace» til «Ancient History» av Wiki, kommer fra plateselskapstoppen: Sony, Warner eller Universal. Men det er jo der Tierra Whack hører hjemme, selv om hun egentlig ikke passer inn noen steder.

Fra den nå tretti år gamle Philadelphia-rapperen (m.m.) debuterte med det spinnville, visuelle minialbumet «Whack World» i 2018, har hun sett ut som en eksentrisk kubist i en verden av gatesmarte realister. Bildet ble ytterligere komplisert av den deprimerte, men også underlige selvsikre «World Wide Whack» i 2024, før hun her vender tilbake med å definere konseptet allerede i innledningen: 

, halvpsykedeliske beats finner hun flyten umiddelbart, og viser hvorfor 

vil at hun skal rappe mer. Med produksjoner fra råtasser som den tidligere lokomotivføreren Conductor Williams, som har jobbet med alle fra Mach-Hommy til Drake, lar hun uhyggelige, spøkelsesaktige samples og rufsete boom bap-trommer sette stemningen, mens hun beviser at tydelig diksjon og rappete rap har en framtid.

Og så hjelper det at hun har noe å si. Ikke at hun sier det rett fram, dama baler tross alt med moderne kunst og rapper gjerne på MoMA, men hun har uansett et oppdrag her – og rimer 

. Det lar seg nemlig gjøre, hvis kjeften vet hvordan,

Going tit-for-tat, I bet I booby trap ‘em, mhm

 – men lar det være mørkt når det må. 

 gjentar hun gjennom «Godda», der økonomiske bekymringer møter helseutfordringer etter et legebesøk. Eller som hun sier i den Tyler, the Creator-samplende «Candle Wax»: 

Y’all might kill me, but I’ma die myself / I’m too black to get the help I need.

Her er blodig alvor og her er et ertende na na na. Eller som det smeller assosiativt på avsluttende «Flowers»: 

The flow water, you’re damp, this shit get deeper than ants / I bought my sneakers in France, you bought your feature, you tramp.

 Etterfulgt av et vers om Gud og smerter og hat og et 

Found my granny dead and I knew because how stiff she felt

«Whack’s Museum»

Hiphops datter

Det er fortsatt langt flere menn enn kvinner som har holdt ut som aktive popmusikere etter fylte femti. Rammene for hvordan det er forventet at en voksen dame skal uttrykke seg, virker smalere. Den britiske folktronika-stjerna Beth Orton fikk kjenne på det da hun ble dumpa av plateselskapet sitt like før pandemien. Samtidig: Dumpingen resulterte i «Weather Alive» (2022), det beste hun har laget siden årtusenskiftet.

For første gang produserte hun seg selv, som hun også gjør nå. Orton valgte også sine egne samarbeidspartnere. Multi-instrumentalist Shahzad Ismaily (Arooj Aftab, Ceramic Dog m.m.) har blitt med videre på «The Ground Above», men resten av bandet er nytt: Vernon Springs, Sam Beste (tidligere fast Amy Winehouse-pianist), trommisene Chris Vatalaro (Antibalas, Radiohead) og Vishal Nayak (Nick Hakim), bassist Tom Herbert og trompetist Christos Styliandes. Alle er delaktige i en langsom live-i-studio-innspilling.

likne noe på legenden Marianne Faithfull på forrigeskiva, og det musikalske slektskapet er tydeligere nå. Det skyldes ikke bare at Ortons stemme har enda flere drag av levd liv. Like viktig er hvordan folketoner er vevd inn i melodier som i Ortons tilfelle blir stadig mer tidløse, innen et alternativt jazzrocka landskap.

Dette kan synes som en slags naturlig modning av den triphopen hun først ble kjent for. Det er en sjanger hun kunne fortsatt med, dersom hun hadde villet, og enda blitt oppfattet som tidsriktig: Yngre generasjoner gir triphopen stadig nytt liv, ikke sjelden inspirert av hennes eget album «Trailer Park» (1996).

I stedet forholder Orton seg til egen nåtid, uten nostalgisk føleri. Ikke dermed sagt at «The Ground Above» ikke er følsom, men albumet tar snarere for seg sanser slik de forsterkes i drømme, og i ettertenksomhetens lys.

 tittelsporet, som åpner plata, synger hun med den største selvfølgelighet: 

, før hun mot slutten uttrykker seg slik: 

I’m invincible as hope / Dancing ‘cross a lake of loss below / Ecstatic as a mother′s love / Tearing through the sky to the ground above

Det umake forholdet mellom det som er tapt og funnet er gjennomgående. Det er moderskapets lodd, og menneskets forgjengelige plass i verden, Orton stiller blott til skue. I «Cigarett Curls», det mest soul-triphopete sporet, erkjenner hun at 

, mens koret formidler noe av den samme håpefulle sørgmodigheten som Nick Cave gjorde på «Wild God».

 har Orton også hatt nok av tap i livet. I vemodige «Celestial Light» hjemsøkes hun i ord, og i «Love You Right» er ballade-melodien i seg selv et forførende, romantisk spøkelse. Den formidable avslutningen «Otherside» er spirituell i sin oppfordring: 

Go and sing out for your freedom / Sing out for your life / Sing out for another day / You get to make it right.

 Selv gjør hun åpenbart veldig mye riktig, for seg selv og alle som hører på.

«The Ground Above»

Syng for livet

Chris Monsen

I jazzsammenhenger vil en besetning bestående av vokal, piano, bass og trommer gi noen klare forventninger til hva man skal få høre. Men når de medvirkende er såpass særegne utøvere som Juliana Venter, Oscar Grönberg, Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love, må man kvitte seg med slike antakelser. For selv med god kjennskap til de fire involverte, er deres album «Daughter of War» blitt en forbausende lytteopplevelse.

Kvartetten, som har tatt navnet It Was Her Idea, har lagd et album som har mye illevarslende og dystert ved seg. Sentralt står tittellåten, et åtte minutter langt stykke som svever som tykk røyk over et goldt terreng, i etterdønningen av noe voldsomt. Musikken er i stor grad stillferdig og forsiktig, der dryppende piano, aktpågivende bass og trommer andektig følger Venters såre vokal.

Blant mange slående bilder synger hun om å ha et armbånd av ammunisjon og å først skjønne hvor glad man er i freden når krigen herjer. Men det er ikke bare stillferdig; instrumentene aksentuerer og bygger opp partier der Venter vrenger stemmen og kanaliserer noe som kan minne om skrik fra det fjerne.

særdeles gripende stykke musikk, men både det som kommer før og etter er tilsvarende bevegende. Åpningen «Three Free Wheels», for eksempel, starter med dyp, brummende bass som faretruende bastante tramp, tett fulgt av hamrende, lett dissonante pianotoner. Rytmene svipper mellom det seige og ilende, og Venter kommer med ordløse 

Men kvartetten har også bakt inn noen absurde elementer, eksempelvis på «Three Grooves for Freya» som starter med et hektende repetitivt pianomotiv og stakkato bass og trommer. Musikken får snart et dansende preg. Det virker som den så vidt henger sammen i sømmene, eller truer med å miste forstand, i det Venter gjentar 

tendensene kommer også fram i korte «Bæ bæ lakselus», mens «Cough Song» balanserer mellom teatralsk dramatikk og det forunderlige og lattervekkende, der stemmekunstneren Venter overbevisende både hoster og, ja, ler. Og latter er jo gjerne en måte mennesker instinktivt kan finne på å møte ting man ikke helt forstår. Ting som krigens meningsløshet.

«Daughter of War»

Absurd, gripende

Som Ike Turner i sin tid sa om den afroamerikanske musikken, så handler den ikke om virtuositet, men om følelser og atter følelser. Ikke bare kan du høre hvor den beste blues- og soulmusikeren er fra; «you can feel his mother’s labor pains». Og,

, du kan høre fødselssmertene til mora til Taj Mahal.

Fra han debuterte på plate i 1968 har Tajs særpregede blues vært mer enn 

blues. Sanger-gitarist-munnspilleren født Henry St. Claire Fredericks Jr. i Harlem i 1942 lager også soul, rock og folk, samtidig som har han leflet med vestafrikanske grooves og karibiske melodier. Det er liksom ingen overraskelse at faren var pianist i et afrokubansk band, eller at Henry Jr. selv var i en doo-wop-gruppe på high school. I han fyren her bor nemlig en betydelig gren av den afrokaribiskamerikanske musikkarven, og «Time» er plata som beviser det.

«Room on the Porch» sammen med Keb’ Mo’ – en delvis nydelig sommerskive som fislet litt ut i andre halvdel. Her holder Taj Mahal og hans briljante band koken gjennom samtlige førti minutter, mens han understreker at det også denne gang er plass til både mange og mye på verandaen hans.

Det bisarre med «Time» er at den ble spilt i 2010, utgitt denne forsommeren og egentlig kunne vært fra når som helst de siste seksti årene. Tittelsporet er basert på en tidligere ikke utgitt demo av avdøde Bill Withers, om hvordan man skal ta tida til hjelp. Sammen med det nyskrevne åpningskuttet «Life of Love» definerer den prosjektet.

Som Taj synger med varm og rusten soulstemme i sistnevnte: 

We used to come together / On Sunday evening on street corners / Serenade / African black and French creole / Delta blues and Caribbean soul / Different folks / With different names / The love of the music was all the same.

 dette Taj Mahal argumenterer for: At en gammel tradlåt som «Wild About My Lovin’», her gjort av en både knurrende og smaskende Taj, tilhører det samme låtskriver-treet som Bob Marley-klassikeren «Talkin’ Blues». Faktisk, når du hører dem som her, så passer de perfekt sammen – bluesen og reggaen.

Ellers er hovedsporet klassisk R&B i ulike former, både når Taj nailer Otis Reddings «Sweet Lorene» og når han bringer lidende lengsel og ekstra orgel til Bobby Blands «Ask Me ‘Bout Nothing (But the Blues)».

Til slutt, på avsluttende «Rowdy Blues», tar han med Mississippi-bluesen til obskure Kid Bailey helt ned til New Orleans, der den fetes opp med rullende piano, masse messing og subtil korsang – slik at musikken står til teksten: 

Ain’t gonna marry, neither settle down / I’m gonna stay right here till they tear this barrelhouse down

. Kort sagt: dette både svinger og rocker brakka.

«Time»

Tajs blues

John Coltranes «A Love Supreme» og Albert Aylers «Spiritual Unity» er to ruvende eksempler på hvilken stor rolle religion har spilt i jazzhistorien. Aylers album er kanskje uttrykk for en mer universell form for spiritualitet, men like fullt har den musikalske ekko fra blant annet gospel

Begge disse er også naturlige referanser for tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen James Brandon Lewis. Det gjelder generelt, men især på hans nyeste album «Omni», Lewis’ femte med sin faste kvartett.

På ulike måter høres «Omni» ut som en musikalsk forlengelse av denne tradisjonen, men albumet er også beslektet med de nevnte albumene i måten personlig religion kan være en glødende inspirasjon til det kreative. Tittelen sikter til forstavelsen på tre sentrale begrep i kristendommen, nærmere bestemt 

(allestedsnærværende). Og utover «For Mahalia, With Love», hyllestalbumet til gospel-legenden Mahalia Jackson, er «Omni» det av Lewis’ verk som mest eksplisitt omhandler religion – noe som ogaå gjenspeiles i låttitler som «Sermon», «Testify» og Call to Worship».

 et av hans råeste og mest hudløse album, der Lewis selv, pianist Aruán Ortiz, kontrabassist Brad Jones og trommeslager Chad Taylor spiller med dirrende intensitet, som om det de formidler trenger voldsom kraft for å nå frem. Det pene og pyntelige er jo ikke nødvendigvis de verdiene som står sterkest i gospeltradisjonen: Innlevelse, energi og lidenskap er ofte viktigere. Når denne tradisjonen blir kanalisert gjennom jazz, som her, gjelder det samme.

Det kan dermed låte litt røft og uhøvla. Slik kommer også den pasjonerte energien tydeligere fram

 Et av flere gode eksempler her er den seige gospel-bluesen «Testify», der Lewis spiller melodien med denne snakkesyngende fraseringen som han også har brukt på sine siste trioalbum.

 «The Sermon», som tramper i vei med fra en bastant bass- og trommer-intro, som Lewis via et innledende motiv tar sats fra og spiller solo med typisk iherdig fyrighet. «Fire in My Bones» starter nesten luskende, men blir snart noe av det frieste Lewis har fremført med denne kvartetten, med økende tempo og kryssende linjer fra piano og saksofon, som i ilende, besettende bønnerop. Og så er det ti minutter lange, herlige «Spirit of a Living God», et mektig stykke som drives fram av glidende bass og dansende trommebeat, mens Lewis’ utspill søker oppover, understøttet av pianospillet til Ortiz.

Som med Coltranes og Aylers albumklassikere trenger man selvfølgelig ikke være religiøs for å bli fanget av kraften i slik musikk. Overbevisningen i fremførelsene, nesten uavhengig av hva den faktiske inspirasjonen er, kan transformeres til noe nytt og magisk i den som er mottakelig for dette. Når musikk treffer såpass sterkt som «Omni» gjør, er også det en religiøs opplevelse i seg selv.

Et av hans råeste og mest hudløse album

«Omni»

Du allmektige

Tom Skjeklesæther

En sang av gangen! Og hvis jeg denne sommeren bare skulle valgt én, ville valget falt på Rodney Crowells «If I Could Speak to Leonard».

Dette er vanskelig å forstå: Rodney Crowell, nå 75, skrev og spilte inn «If Could Speak to Leonard» da han var 55. Og satte hele plata som sangen var en del av på hylla i to tiår! I mellomtida rakk artisten som sangen handler om å forlate oss.

Leonard Cohen trådte ut av tiden 7. november 2016, 82 år gammel. Dagen etter ble Donald Trump valgt til president for første gang. Jeg er overbevist om at det er en sammenheng, når en gigant forlater oss står døra vid åpen for et øyeblikk. Hvilket rasshøl som helst kan benytte anledningen til å snike seg inn.

 Cohen fikk høre «If I Could Speak to Leonard» før han døde? Da ville han både ha blitt rørt og gitt fra seg koden til inngangsdøra til «The Tower of Song». Crowells låt er nemlig premium sangpoesi og understreker at sanger-låtskriveren hører hjemme i samme etasje som sine felles texanere Townes van Zandt og Guy Clark.

If I could speak to Leonard, I’d don my finest suit / Wind my father’s pocket watch and shine my shoes to boot / I’d learn to tie that Windsor knot of long-sought-to-perfect / If not to win approval, at least the man’s respect

If I could speak to Leonard among the things I’d say / Would not be how I love your work or that strange guitar you play / Perhaps I’d bow in silence and leave the man in peace / Content myself with what I know of Montreal and Greece

. Oh, yeah! En sang kan gjøre en forskjell. Komplett med sånne diskré, kvinnelige Cohen-koringer låta gjennom.

 har mer å by på. Såpass mye at det blir enda mer mystisk hvorfor plata først kommer ut tjue år etter skjemaet.

Åpneren «I Won’t Lie» starter med pent fingerspill og vokser til en drager av format, setningen 

 er så smart sangpoesi som du får det. «Are You One of Us?» er en ironisk politisk samtale mellom Crowell og hans beste venn, Guy Clark, mens texaner George W. Bush satt i Det hvite hus. (Clark døde i mai 2016).

«Bring It on Home to Memphis» handler muligens om Lucinda Williams, og er uforskammet fengende. «The Has-Been Vents His Spleen» er Rodney som holder dommedag over seg selv. Ikke uten skarpe stikk til samtida.

«Then Again»

Sangenes tårn

Ida Madsen Hestman

I fjor tok dubstepstjernen Skrillex fansen på senga med et av fjorårets mest kompromissløse utgivelser, kritikerroste «Fuck U Skrillex You Think Ur Andy Warhol But Ur Not! <3

 Så kom ep-en «Hit Me Where It Hurts» på senhøsten

Det er åpenbart at fyren bobler over av skapertrang, og overraskelsesalbumet «Soma» er en skattkiste av klubbsjangre – fra dubstep til jungle, til techno og house, mer bass, til brasiliansk funk. Låtene forvandles hele tida til noe annet, uten at det føles for travelt.

 Skrillex sin særegne teft for bruk av digitale feltopptak og andre samples. Lydbildene her er lada med umiddelbarhet. Hør på den aggressive energien som bor i de cinematiske perkusjonsbitene på «Smoke». Eller samspillet mellom vokal og bassladd beat på «Tranki» – og kjenn kraften i lufttrykket som går gjennom fløyta på åpningssporet «Soma». Også noe mer «folkelig» spor som Robert Miles’ dreamtrance-låt «Children» (1995) brukes smart ved å flette den sammen med vokalen til den kolombianske artisten Feid, for en episk 

Det hele låter forbilledlig lekent og ertelystent.

«Soma»

Skrillex-sommer

Musikkanmeldelser

Arvid Skancke-Knutsen

Forfatter og ­rockehistoriker

Engelske Cathi Unsworth ga i 2023 ut boken «Season of the Witch: The Book of Goth», omtalt som «a temple of love» for den seiglivede goth-scenen. Den har nå fått følge av en dobbel lp-samling og enkel cd, «Dressed in Black: Goth Divas from the Dark Side». Her er blikket rettet mot kvinnelige goth-artister og deres historiske forløpere, kuratert av Unsworth selv sammen med Mick Patrick.

Cherry Red ga for ti år siden cd-boksen «Silhouettes & Statues: A Gothic Revolution». Den dekket bare åtte år, og inneholdt mer enn åtti sanger, noe som viser at «Dressed in Black» biter over en altfor lang periode, der den går helt fra 1941 til vår egen tid. Attpåtil skal den gjøre unna reisen med bare 19 melodier.

 ideen er grei nok – Unsworth og Patrick vil se stort på hvem som kan være 

 – blir tidssveipet og konseptet for ambisiøst. I tillegg kommer sangene tilsynelatende hulter til bulter, nærmest som en tynn spilleliste der random-funksjonen har hengt seg opp. Albumet blir rett og slett en pussig samling av gammelt og nytt.

Dette kunne fungert bedre med strammere regi. Og en annen rekkefølge. Nå starter vi litt umotivert i 1994, drøyt 15 år etter at de første goth-platene dukket opp. Fordelt over fire lp-platesider får vi en sang fra 1941, en fra 1955 – og hele seks låter fra 1960-årene. Da sitter vi igjen med bare elleve melodier fra den egentlige goth-perioden, den som vokste frem i kjølvannet av punken fra omtrent 1979. Et par av de utvalgte artistene her er heller ikke er helt åpenbare.

stort sett gode kutt hele veien – låtene Unsworth og medhjelperen Patrick har valgt ut, må ofte regnes som klassikere. Problemet er at en del av låtene er nokså ihjelspilte, i hvert fall for de av oss har levd en stund. Om vi skal høre dem i et nytt og gotisk lys, trenger de bedre kontekst. En kronologisk presentasjon ville skapt en bedre lytteopplevelse – og sagt mer om den historiske utviklingen.

 Diamanda Galas og John Paul Jones’ «Do You Take This Man». Allerede fra startblokkene snubler utvalget litt i ambisjonen om å løfte frem kvinnelige artister: Det hadde vært bedre om gresk-amerikanske Galas hadde fått scenen alene, gjerne via album som «The Singer» eller utdrag fra den banebrytende debuten «The Litanies of Satan». Den sistnevnte kom ut i 1982, da goth-musikken for alvor var i ferd med å feste grepet.

På «The Singer» gjør Galas sterke versjoner av «Gloomy Sunday» og «I Put a Spell on You», to låter som her dukker opp i form av innspillinger med Billie Holiday og Nina Simone. Å presentere de to afroamerikanske gigantene under overskriften 

 synes jeg skurrer. Jo da, de hadde mye mørkt materiale, og levde dramatiske liv. Men de hører ikke nødvendigvis til det allerede rotete slektstreet man prøver å bygge her.

Det kan man si om flere av de eldre låtene og artistene: «Ode to Billie Joe» av Bobbie Gentry er fra 1967, og er en av mine store favoritter. Gåtefull og stemningsfull – og noe av den ypperste novellekunsten som popmusikken har frembragt. Men er den egentlig en forløper til det som ble goth-musikken og goth-kulturen?

også. I USA kalte The Cramps musikken sin «gothabilly» alt på 1970-tallet, mens selve uttrykket «gothic rock» ble første gang brukt om The Doors i 1967. Og flere av 

-låtene fra 60-tallet fungerer ellers bra her. Men det blir liten tid til å presentere den britiske musikkscenen, slik den ble formet ut av glam, punk, dub og new wave. Å ta med flotte 

som «Ça va» med Juliette Greco er også et litt kuriøst valg.

Er det goth nok?

Umiddelbart hektende electro-funk med en hjemmemekka punk-rap-sensibilitet, skraphandler synth og en billig trommemaskinlyd – «Obaa Sima» er virkelig noe for seg selv.

Under «Karpe World» i Oslo neste helg, opptrer en hel haug med artister ukjente for de fleste, men ingen av dem har blitt reddet fra den evige obskuriteten helt som Ata Kak.

Yaw Ata Owusu, som ghaneseren egentlig heter, er 2. juli blant Chirags utvalgte live-gjester på Ekebergsletta. Der skal han blant annet framføre låter fra albumet som gjorde ham til en global kultfavoritt: «Obaa Sima» fra 1994, en merkverdig liten utgivelse med en ditto spesiell forhistorie.

med at amerikaneren Brian Shimkovitz startet opp bloggen Awesome Tapes from Africa i 2006, og den første kassetten han lastet opp og delte var Ata Kaks «Obaa Sima». Den var en av flere afrikanske kassetter som etnomusikologen hadde plukket opp på reiser til Ghana – kassetter som nå var i ferd med å gå tapt for alltid, fordi de aldri var blitt digitalisert og fordi formatet var på vei ut mens mobiltelefonen var på vei inn.

Responsen Shimkovitz fikk var enorm. «Obaa Sima» ble lastet ned millioner av ganger (det offisielle tallet er 40 millioner, som høres vel mye ut). For det er noe smittende, barnlig, sjarmerende, litt frekt, ganske lo-fi og i hvert fall energisk ved Ata Kaks form for 

, en miks av sprudlende ghanesisk highlife og electro-rap framført på dialekten twi og med tekster om … kjærlighet, for eksempel til kona si.

spilt inn Toronto, hvor Ata Kak bodde i 1994, men ble utgitt i Ghana. Artisten selv trodde det var en flopp. Ifølge myten solgte albumet i kun tre eksemplarer, før det på 2010-tallet kom fram at sanger som tittelsporet og «Daa Nyinaa» hadde vært relativt store lokale hits, spilt i både bryllup og begravelser.

Uavhengig av innspillingskvaliteten, er dette nemlig låter som fester seg – og som siden plateselskapet Awesome Tapes from Africa (oppkalt etter bloggen) ga ut «Obaa Sima» i 2015 har sendt Ata Kak til scener og festivaler verden rundt. Nå også i Norge.

Hipt liv

Ida Messel

Little Richard hadde blitt plukket opp av det musikalske forbildet sitt, Sister Rosetta Sharpe, i begynnelsen av tenårene, og allerede spilt konserter i årevis. Likevel var det ikke før langt ut i tjueårene hans – mens han gulpet opp en muligens homoerotisk grisevise til produsenten sin etter en tur på byen, sånn litt fordi arbeidet i studio hadde stagnert – at han skulle få sitt kommersielle gjennombrudd

Det verserer mange rykter om det kontroversielle originalinnholdet til den epokegjørende rock ‘n’ roll-låta «Tutti Frutti» (1955), 

Tutti Frutti, good booty / If it don’t fit, don’t force it / You can grease it, make it easy, 

eller andre ting som kunne fått selv grisevisemaker Arnie Norse til å reise seg fra stolen på gamle Tranen

Teksten ble i alle fall revidert, og både «Sue» og «Daisy» ble skrevet inn. Revisjonen gjelder i aller høyeste grad også fortellingen om Little Richard selv.

Rockepioneren var fanget i ambivalens fram til sin død, med pendelsvingende offentlige uttalelser. Lenge hadde han lekt med kjønnsuttrykk og eksperimentert seksuelt, men i mai i 1982 tok han skikkelig affære. På riksdekkende TV, i salongen til David Letterman, erklærte han at han ikke lenger var homofil, og tilskrev endringen sin kristne tro. «God let me know that he made Adam be with Eve, not Steve», sa Little Richard. Ekkoet ljomer til det som sto på skiltene til kristenkonservative som demonstrerte mot skeives gradvis bedrede rettigheter utover 1970-tallet i USA: 

I løpet av de påfølgende tiårene rettet Little Richard på seg selv gjentatte ganger, fram og tilbake. I 1995 uttalte han åpent at han hadde vært homofil hele livet, og i 2012 beskrev han seg selv som «omni-seksuell». I noen av sine siste store intervjuer fordømte han homoseksuell «atferd» igjen, som stridende med Guds vilje.

«Tutti Frutti» framstår som en låt som tvang seg opp gjennom bindevevet i kroppen hans, som bare 

. Little Richard laget musikk som ikke hørtes ut som noe annet på radio i 1955, hanropte, skrek og improviserte. Kanskje ble teksten revidert, sensurert og gnukket på av medprodusenten, men råskapen skulle være den samme, mente Little Richard

etterligner Richard trommesoloen. Dunkende piano følger, og vrengende røst. Arven han etterlater seg, også musikalsk, er en av total åndelig eksperimenteringsvilje. Little Richard var 

og en mann som aldri fullt ut løste en indre konflikt mellom religiøs overbevisning og legning.

, får man lyst til å si til hans fortapte sjel, og sitere en av LHBT+-nasjonalsangene: Village Peoples «YMCA». På norsk går teksten: 

Unge mann, det er ingen grunn til å føle deg nedfor. Unge mann, reis deg opp fra bakken. Unge mann, for du er i en ny by. Det er ingen grunn til å være ulykkelig. Unge mann, det finnes et sted du kan dra! 

Samtidig har Victor Willis, frontmannen i Village People, flere ganger forsøkt å distansere seg fra det verdensomspennende skeive publikummet som har trykket låta til sitt bryst. I 2020, samme år som Little Richard gikk bort, rykket Willis ut for å understreke at sanger som «YMCA», «In the Navy» og «Macho Man» er ment å være «universelle».«Get your minds out of the gutter please! It is not about that!» skrev han på sosiale medier.

Village People var kanskje oppkalt etter et strøk i New York med utbredt skeiv kultur, kledde seg ut som en gjeng mannlige strippere, og ga ut albumet med det mistenkelige navnet «Cruisin’», som «YMCA» var en del av. Og Young Men’s Christian Associations (KFUM på norsk) treningssentre var beryktede som homofile cruising-hotspots. Men: «Som jeg har sagt mange ganger før (og dette ble bevist i føderal domstol), skrev jeg 100 prosent av teksten til ‘YMCA’, så jeg burde vite hva sangen min handler om (…) ‘YMCA’ er en av de mest ikoniske sangene i verden. Jeg vil ikke passivt måtte se på at den blir ærekrenket. Derfor vil jeg saksøke den neste medieorganisasjonen, eller noen andre, som feilaktig antyder at ‘YMCA’ på en eller annen måte handler om ulovlig homofilt samkvem.»

Den amerikanske journalisten, musikkritikeren og kulturhistorikeren Barry Walters’ «Mighty Real», en murstein av en bok om den moderne, angloamerikanske og skeive musikkhistorien, dveler ved nettopp dette poenget: All kunst som slippes ut i verden lever sitt helt eget liv. Disputten har opphavsmannen til «YMCA» langt på vei tapt, trass i at han halvt har gitt bort låta til Trump og Maga-bevegelsen og gjort det meste annet i sin makt. Låta er og blir en skeiv hymne, en allsangvennlig pirking i det kristenkonservative.

Følelsene var stort sett vanskelige i den skeive musikken

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Long Live Brown Wimpenny

Whack’s Museum

The Ground Above

Daughter of War

Time

Omni

Then Again

Soma

Utvalgte saker

Ny, ambisiøs samleplate med «goth divas» er for mye og for lite på en gang.

Ata Kak tar med en singulær hiplife-klassiker til «Karpe World».

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikkhistorien.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Long Live Brown Wimpenny

Whack’s Museum

The Ground Above

Daughter of War

Time

Omni

Then Again

Soma

Ny, ambisiøs samleplate med «goth divas» er for mye og for lite på en gang.

Ata Kak tar med en singulær hiplife-klassiker til «Karpe World».

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikk­his­to­rien.

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikkhistorien.