#fff

Liam og Noel Gallagher begraver stridsøksa i ny Oasis-dokumentar.

Forsoningen

Internett er en nøkkelingrediens i Oklous musikk. Men nå vil hun logge av.

Oklou, offline

Man kan mislike mye med USA, men ikke Dolly Parton.

Et amerikansk ikon

#000

Det er jobben hans som musiker å ikke miste inderligheten, synes Sondre Lerche.

En romantisk kjerne

Torkjell Hovland

Trombonist og komponist Andreas Rotevatn kom for nokre år sidan med plata «Av daude gror», og viste, noko overraskande, at trombone og nynorsk skulle vere ein perfekt kombinasjon for jazza populærmusikk. Bandet har sidan den gong turnert flittig og vorte til eit energisk 

i norsk musikkliv – eller skal vi seie «herjarlag», Rotevatn?

«Mellom saltvann og sola» med ei triumferande fanfare, før Sander Nordahl sitt umiskjenneleg solfylte gitarspel slepp til. «Drengen finn drosa» – drosa tyder her ei ung, vakker kvinne – skiftar taktart og toneart i eit banka køyr.

Men leik med musikkteoretisk overskot til side: Dette er ekstremt 

 Nicolai Hængsle sin bass ligg langt framme i lydbiletet, slik at alle dei grove kantane i basslyden blir med. Det aktive spelet hans er heilt sentralt i uttrykket, tett saman med trommis Elias Tafjord.

Setningsbitar som« … frå larve til fivreld» festar seg raskt. Arkaiske nynorskord og nordfjorddialekt blandast med stor leikelyst. Eg slår opp ord som «munde», «fivreld», «grida» og «lise», medan Yorick, Wergeland, Olav H. Hauge, Sisyfos, Håvamål og Ikaros dukkar opp i referansefloraen.

 orda er det viktigaste. Rotevatn har fått med seg Tuva Syvertsen på eit par av låtane, som gjer både ord og tonar til sine eigne. På «Flo og fjære» dukkar electronica-artisten Lindstrøm opp. På tittellåta «Mellom saltvatn og sola» kjem Mari Kvien Brunvoll inn, før Runar Gudnason frå Side Brok endåtil slengjer seg med på eit vers. Desse gjestespela gjer Rotevatn sitt særmerkte univers rikare utan å sprike i uttrykket.

Rotevatn sjølv har ei tenorstemme med ein mørk klang – ikkje akkurat den vanlegaste kombinasjonen – som gir tekstane ein ujålete karakter, passande for språket. Alt treff likevel ikkje like godt.

Country-pastisjen «Sprengd gitar» blir eit hakk for tullete, trass i Henriette Eilertsen. Mot slutten kjenner eg at plata kunne hatt godt av litt hardare redigering. «Mellom saltvatn og sola» står att som ei raus, rar og svært sjarmerande plate.

«Mellom saltvatn og sola»

Ovleg gjæv

Tom Skjeklesæther

I april så jeg Unnveig Aas sammen med partner Roger Græsberg. Opptredenen deres etterlot seg et varig inntrykk, en smått hypnotiserende blanding av ulike countryfolk-beslektede uttrykk. Og når jeg nå setter på Aas’ nye album, bestående av de to ep-ene «Amused by a Muse» (ute i fjor høst) og helt nye «Salt Water Blues», oppstår den samme unike stemningen, og en lignende, nesten eterisk magi.

Aas er å betrakte som en veteran i det som kalles nordicana, det første albumet kom i 2017 og tittelen «Old Soul» bar bud om en som ikke aktet å kaste seg på trender. Siden har det kommet ytterligere to album, tre poesibøker på Flamme Forlag og hun romandebuterer senere i høst.

, første ep her, har et komprimert uttrykk og nok av slående//rørende ord-kombinasjoner. Selve tittelsangen handler om spøkelset fra et tidligere forhold som kanskje/kanskje ikke dukker opp i kassakøen på matbutikken, der fortelleren blander sammen lesing av klassisk, romatisk litteratur og sitt eget kjærlighetsliv. Sangen kommer svevende på et storslått arrangement der Aas støttes av et ensemble som spiller allslags keyboards og gitarer.

Den storslåtte melankolien fortsetter på «Laura», - om tragiske kvinneskikkelser som like gjerne kunne ha falt ut av sidene på en roman fra Emily Brontës tid. Mens «Baby Blue» starter med følgende: 

Driving through L.A. listening to Motion Sickness

 (Phoebe Bridgers-sangen får vi formode?)

 / Living through the women who ever felt ashamed / And at the Hollywood Forever Cemetery / I realized I was once one of them

Avslutningen av første ep, «The Poet», klarer kunststykket å være mektig samtidig som den holder igjen.

folkpreg, men Aas’ stemme har et såpass sterkt særpreg at dette uansett henger godt sammen. Det tøffer av gårde om sterke barndomsminner – 

Behind the school we would practice kissing

 – mens de blander nydelige akustiske gitarer og Krister Skadsdammen skimrende steel gitar (som på «Fools Gold»).

Unnveig Aas finner sin distinkte plass i norsk nordicana ved siden av Signe Marie Rustad og Krissy Mary, sanger/låtskrivere med egenart og vilje til stadig å utfordre.

«Amused by a Muse / Salt Water Blues»

En av dem

Marius Asp

Det står ikke på selvtilliten når den Oslo-baserte kvartetten Fangst presenterer seg for verden: «Folk som liker god musikk, pleier å digge Fangst», slår de kort og godt fast på sine sosiale plattformer. Denne sjarmerende rockehybrisen er bandet langt fra alene om innenfor sjangeren. Men det spørs om ikke det virkelig gigantiske gjennombruddet også i dette tilfellet fortsatt befinner seg et stykke unna.

Sannheten er nok snarere at gruppa, bestående av medlemmer med fartstid i Death by Unga Bunga, Honningbarna og Hvitmalt Gjerde, er og blir et solid rockeband for folk som bryr seg om sånt. Særlig sistnevnte, der vokalist og gitarist Johannes Fjeldstad befant seg i front, blir en opplagt referanse i møte med dette universet. Men gitarist Stian Skagmo Gulbrandsen (Death by Unga Bunga), bassist Lars Anfrido Emmelthun (Honningbarna) og den utmerkede trommisen Dag Markhus bidrar til et strammere og hakket mer kontant uttrykk enn Hvitmalt Gjerde hadde for vane å operere innenfor.

 eget sigende en sammentrekning av «faens angst», og den eksistensielle uroen har ganske riktig løpt som en rød tråd gjennom tekstuniverset siden 2022-debuten «Føniksinstituttet» (der den sterkeste låten til alt overmål faktisk 

«Uro»). På det ferske tredjealbumet «3000» videreføres denne grunnstemningen til dels, noe låttitler som «Kaldt under solen» og «Her faller jeg» mer enn hinter om. Samtidig er det noe lekent og overskuddspreget over den musikalske tilnærmingen – et faktum som kan henge sammen med at gruppa bruker adskillig lengre tid på å skrive låtene sine enn å spille dem inn.

«3000», som ble spilt inn over tre intense dager på en tidligere husmorskole i Halden, er det mest varierte og ambisiøse albumet i Fangst-diskografien hittil. Og bandet vinner på å utvide spillerommet sitt.

 og ømme «Alle veier» er et eksempel på hva bandet er kapable til – her møtes gitardissonans, vakre koringer og en melodi som ikke burde henge sammen, men like fullt gjør det. Mens den tålmodige sistelåten «Blindpassasjer» hinter om nye, tristvakre avstikkere Fangst kan ta, understreket av tekstlinjer som 

her er du hjemme / i denne drømmen / ja, du er hjemme / du er på rømmen / sett beina høyt og la tankene svømme

Minst overbevisende er «Her faller jeg», der det White Stripes-aktige drivet ikke er nok til å kamuflere en heller tynn låt, som så vidt forsvarer sin spilletid på et minutt og 53 sekunder. Mens singelen «Samantha» får meg først og fremst til å tenke på hvor livsbejaende Fjorden Babys «Karoline» føltes da den kom i 2009.

Uansett er Fangst et band som aller helst bør oppleves på en konsertscene. Inntil videre anbefales det å gi «3000» et par runder på øret – i det minste om du tåler en sunn dose hybris.

Bandet vinner på å utvide spille­rommet sitt

«3000»

Det er bare rock & roll

Eirik Blegeberg

. Men lenge var han nettopp en som gjemte seg bak sine musikerpartnere, enten frontkvinne Rachel Brown i evig eksperimentelle Water from Your Eyes eller Lily Konigsberg i mer intime og romantiske My Idea. Men i bakgrunnen for disse indie-duoene syslet han med sine egne sologreier under navnet This Is Lorelei. Så sluttet han å ruse seg.

 kommer fra en musikerfamilie i Vermont, USAs nest minst folkerike delstat, der faren Bob spiller i bluegrassband og i familieduo med Nates søster Sarah. Men selv har han vært storbybasert i mer enn ti år, først Chicago og deretter New York, hvor han har skrevet et enormt antall låter. Ingen av dem ble snakkiser, før «Box for Buddy, Box for Star» (2024).

Den to år gamle kultfavoritten er definert som et «recovery album», fortalt fra perspektivet til en som nå er nykter og graver dypere både i seg selv og i den store nordamerikanske sangboka, fra Broadway, via Appalachene og Midtvesten, til Vestkysten. Sakte, men sikkert ble plata en hit, særlig svær hos andre musikere: MJ Lenderman, Waxahatchee, Jeff Tweedy – som alle har tolket Amos-låter fra «Box for Buddy».

opp sologjennombruddet, er det på nytt plateselskap (Matador) og med en første fornemmelse av bransjepress. Riktignok fjernet han litt av oppfølger-presset før jul i fjor, med lille «Holo Boy» – nyinnspillinger av sanger han opprinnelig ga ut på Bandcamp fra 2014 til 2021. Et lekent minialbum. Men de nydeligste, nykomponerte låtene sparte Amos til «The Singer in My Band».

Multiinstrumentalisten gjør her det meste selv, slik han har for vane, med noen vokalbidrag fra søsteren og litt banjo-virtuoseri fra faren. Men selv med et preg av hjemmelaget lo-fi-blir-stadig-mer-h-fi, så representerer albumet Amos’ overgang fra soveromsrocker til fullblods låtforteller i 

, med både melodier, hektende riff og låtkarakterer som matcher.

, som svinger seg i et dovent driv fra country- og heartlandrock til en Gordon Lightfoot-inspirert folk, møter vi typete typer. Her er Billy, Joey, Genevieve, Sarah og den stadig tilbakevendende Buddy – 

 – sånne som tror de trives best på veien, på flukt fra noe og med 

. Disse jeg-fortellerne er smått upålitelige, men de er ganske sikre på at de ikke søker 

, selv om dette verdslige livet er aldri så vrient.

Gjelda må nedbetales i dag, telefonen er avlytta, kofferten er full av 

og i hånda har hun en pistol. Ikke rart Amos begynner med å synge «I Will Eat My Heart in the Morning». Hans resignerte slacker-stemme kler både tørrvittighetene og de mer svermeriske øyeblikkene, og finner det ømme, nedpå punktet der disse låtene våkner til liv.

Ta bare høydepunktet, årets låt-kandidat «Billy Came Back», hvor Amos’ baryton går til 

og gestalter Billy, en framifrå karaokesanger med et mulig rusproblem. Han elsker å synge ut kjærligheten til 

without that love a track is just a track

Hans resignerte slacker-stemme kler tørrvittighetene

«The Singer in My Band»

Han som synger

Martin Bjørnersen

Da albumet «Before the World Blows» kom ut for to uker siden (godt og vel et år etter første annonserte slippdato), var det nesten på dagen seksten og et halvt år siden forrige offisielle album med (ikke-kall-det-neo)soul-unikumet Erykah Badu, «New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)».

Det vil si, om vi ser bort fra overskuddsprosjektet og 2015-mixtapen «But You Caint Use My Phone», med humørfylt skrudde, radikale fortolkninger av alt fra Egyptian Lover og New Edition til Drake og Todd Rundgren. Skiva står fjellstøtt i en altfor tynt spredt diskografi siden 1997-debuten «Baduizm» (som gjorde Badu til ufrivillig frontfigur for en såkalt «neo soul»-bølge hun i snart tretti år har gjort alt hun kan for å distansere seg fra). Man kan spørre seg selv hvorfor denne telefontematiske konseptskiva kom ut som «mixtape» og ikke et offisielt album, og man kan minst like mye spørre seg om hvorfor aktuelle «Before the World Blows» er kreditert til Badu og (rap)produsent The Alchemist likeverdig, som duoalbum.

,i et innlegg på Instagram på slippdatoen, at hennes rolle ikke bare har vært som sanger over The Alchemists beats på dette albumet, men som produsent, arrangør, musiker, komponist, stylist, regissør med mer. Og sånn høres det definitivt ut gjennom «As the World Blows».

Mot slutten av skiva får vi riktignok en fire låters strekk som gir pekepinn på hvordan et mer likeverdig albumsamarbeid kunne hørtes ut, med en solid rekke sample-minimalistiske og korthugga, kontante, lekne låter der de vindskeive tromme-groovene får styre kursen, fra en-to-slagrekka «What the People Say»/«Hot Bibi», til rapduettene «No I.D.» og den seige gospelsleperen «I Know That Man». Westside Gunn og Earl Sweatshirt er også med på de to sistnevnte låtene, begge med egne fullengdere i tospann med The Alchemist i katalogen.

 dette strekket er feiende flott, «rettferdiggjør» Badu sin plass i førersetet gjennom resten av skiva. Bare hør hva hun får ut av fjorårets første singel «Next 2 U», som riktignok, i starten, høres ut som plankekjøring i «mixtape-format». Badu synger over en Alchemist-produksjon for Mobb Deep fra 1999, og ønsket om å leke seg over denne beaten, «The Realest», skal også ha vært startpunktet for albumet som sådan. Men fra midtveis i låta tar Erykahs eventyrlyst over, med akkord-utbygginger, groovy instrumentpålegg, perkussive krumspring som forskyver rytmisk tyngdepunkt steg for steg. Smått psykedeliske, gradvis svære koringer tar det fra 

Årets singel-teaser «Witch Doctor» vrir desto mer ut av en enkel loop, inn i et voodoo-territorium og en selvbevisst lek med den kjønnsstereotype, reduserende mytologien rundt Badu som en slags forhekserinne.

 «liner notes» er vestkyst-raplegende DJ Quiks kreditering på perkusjon en morsom detalj. Samtidig sier detaljen mye om Erykahs status blant musikerfrender – hvem andre hadde fått DJ Quik inn i studio for å riste på noen shakere og tamburiner, som han til overmål gjør gjennom hele dette albumet?

Dette er også symptomatisk for et album som til tross for Badus trygge posisjon i førersetet like fullt er drevet frem av energien i samarbeid. Kollektive skaperprosesser inkluderer langt flere enn The Alchemist: DRAM og Steve Lacy tilfører henholdsvis «Valentine» og «To the Moon» noe mer jordnært catchy i selve låtskrivinga. Låtene blir det nærmeste denne skiva kommer pop-appell utenfor Badus kjernepublikum.

Mens den luftig utbygde, klassiske R&B-slow jam’en «They Ain’t You», med svevende koring og prog-vandrende bassing fra Thundercat, nok er den ene låta her som kommer til å bite seg fast i Badus livesett på lengre sikt. Denne er også en av flere låter som eksplisitt vektlegger Erykah Badus skrudde og stadig mer rett-i-fjeset-sa-brura-humor, som til syvende og sist blir albumets aller sterkeste kort, for de som vibber med vitsene i all fall.

Ritualistisk mystikk og ublu underlivshumor

«As the World Blows»

I sin egen verden

Aslaug Olette Klausen

Delvis walisiske, delvis skotske og i hvert fall London-baserte The Tubs er ikke lenger helt unge og lovende. «Hard Life» er riktignok bare deres tredje album, men både vokalist og låtskriver Owen Williams og bassist Max Warren har en fortid i det en gang særdeles lovende støyrockbandet Joanna Gruesome. Bandet ble oppløst i 2017 etter bare to plater.

Forrigeskiva «Cotton Crown» (2025) hadde sin forhistorie i en mors dramatiske dødsfall, i et brudd og i en ikke helt sunn påfølgende periode for frontmann Williams. Kjærlighetssorgen, eller livssorgen, er også nærværende nå. Denne gangen som en slags indre monolog mellom resignert svartsyn og et noe mer pragmatisk blikk på tilværelsen. Noen ville sikkert kalle sistnevnte tilnærming moden, eller kanskje til og med voksen.

 det ansvar for eget liv, egne handlinger og helst noe egenomtanke. Sistnevnte bør for all del ikke forveksles med selvmedlidenheten, noe Williams også åpenbart vet. Andresporet, «Who’s Gonna Love You Now?», byr på bitter innsikt allerede i åpningen: 

No one said it was gonna be easy / But no one said it was gonna be hard.

Ordenes forsterkes av gitarer som minner om fortidas jangle-rock, om enn med en annen postpunka råskap og et frynsete følelsesliv. Vokalen kan dessuten skilte med et slektskap til Richard Thompson, som var avgjørende for den første britiske folkrock-oppblomstringen.

The Tubs maler selv inn britisk folkrock i de progressive pop-melodilinjene. Bandet har attpåtil fått forsterking på fele av Chris Haigh på fire av låtene. I tillegg til at Lan McArdle (også fra Joanna Gruesom) er like fast gjestevokal som på de foregående utgivelsene. Hennes bidrag på «Now and Then» gjør dennes relasjonelle misere-fortelling enda sårere. Andre gangen er det synth-linjer som drar i hjerterøttene.

ferske platekontrakten med amerikanske Merge en årsak til at det innimellom anes noen nye, fine likheter med tidlig R.E.M. Også det et rockeband som har befattet seg med mannsrollen og å være en det er verdt å elske.

Men uavhengig av hvem eller hva han synger om, er det en sørgeligere familiær historie som tynger Williams. Moren valgte å forlate livet, slik han også skrev om på «Cotton Crown». Ettervirkningen er her eksplisitt gjengitt i «Heaven or London» og innforstått i påfølgende «Didn’t I Say?». Begge er plassert midt i plata, for selv om morens død er et forbigått stadium i livet, er det fortsatt helt sentralt for selvforståelsen.

Med dette bakteppet kunne det ventelig vært tungt å høre The Tubs. Men det virker motsatt: Bandet utviser er en obsternasig energi og livsvilje i disse låtene.

«Hard Life»

Vilje til liv

Steven Paul Miller (74) er best kjent som Buddy Miller. Klengenavnet Buddy fikk han av bestefaren sin, som umulig kunne vite at Steven Paul virkelig skulle ende opp med å bli alles beste 

Sangeren/låtskriveren/gitaristen/produsenten har i tre tiår vært Nashvilles viktigste lim. Han som har stilt opp for alt og alle mens han har skapt sitt eget musikalske uttrykk: Et antall album stinne av sterke melodier og livsvisdom, ofte skrevet og utgitt sammen med kona Julie Miller. Det siste samarbeidet med Julie, «In the Throes», kom i 2023, men du må helt tilbake til 2011 for å finne Buddys siste egne album, «The Majestic Silver Strings».

Så la det være sagt, et nytt Buddy Miller-album er en begivenhet i americana-verdenen, såpass at det her helt på sin plass at plata bare heter «Buddy Miller».

at han tok sikte på å lage et countrysoul-album denne gangen. 

Det hadde holdt med versjonen av Smokey Robinson og Ronald Whites «Don’t Look Back», en av mine all-time favorittlåter, ikke minst takket være versjonen til Peter Tosh (og Mick Jagger) fra 1978-plata «Bush Doctor». Her har Miller fått med seg countrysoul-arkitekt Dan Penn («Dark End of the Street») på en tolkning som skjærer inn til essensen av soul-dropset med overlegenheten til de blant oss som egentlig ikke trenger å bevise noe. Et lite mesterstykke.

Men før vi når Miller & Penns «Don’t Look Back» har Buddy & co. lagt lista med sin versjon av en tidlig The Temptations-sang, «As Long As I Have You», skrevet av Bob Elgin og Jerry Ragovoy. Det begynner altså på topp, og i mine ører holder det seg der.

blander originaler (tre skrevet med Julie) og coverversjoner seg på en slik måte som både høres helt selvfølgelig ut og kun kan gjøres av folk som har denne musikken under huden. Ved siden av Buddys mange gitarer, teller bandet trommeslager Fred Eltringham, bassist Viktor Krauss (broren til Alison), keyboardist Tim Lauer, pedal steel-gitarist Steve Fishell og fiolinist Fats Kaplin.

Avgjørende her er også sangerne som Miller har plukket til å forgylle begivenheten. Ved siden av Dan Penn hører vi – virkelig hører vi: Shawn Colvin, Jim Lauderdale, gospelsanger Regina McCrary, ekteparduoen War & Treaty og countrysanger Lee Ann Womack. Pluss at Ashley Monroe og Elizabeth Cook dukker opp på sangen de har skrevet for Buddy sammen med Angaleena Presley og Meg McRee: «Till the Wheels Come Off».

I tillegg er Emmylou Harris, Larry Campbell og Teresa Williams med på «The Inner Sanctum of God», nest siste spor før Miller avslutter med å minne oss på at 

the greatest works of man are just a masterpiece in the sand.

«Buddy Miller»

Buddys jukeboks

Benjamin Yazdan

kan egentlig et album tillate seg å være, uten at det liksom letter fra bakken og blir borte før man har rukket å feste seg ved noe som helst? Det finnes et hav av detaljrike og tettvevde Haruomi Hosono-låter spredt ut over en snart seksti år lang karriere. Store deler av diskografien fremstår samtidig som øvelser i å lage minneverdig bakgrunnsmusikk – taffeljazz og ambient som i det ene øyeblikket er helt umerkelig, før den i neste sekund, med et lite, sorgtungt akkordskifte, en uventet trommemaskin, et fordreid sample eller litt infantil pludring, blir fullstendig uforglemmelig. Denne utfordringen er i høyeste grad til stede på det 23. soloalbumet hans, «Yours Sincerely».

«Note of Mothership» ligger faretruende nær en type sukkersøt 

som kom og gikk på 2000-tallet – et barnekor som synger 

– men henter seg akkurat inn. Både den, og den nesten provoserende fengende «M for Mandala», minner om nedstrippede versjoner av maksimalismen på en Avalanches-låt. I min bok er ikke dét nødvendigvis et kompliment.

Men selv om Haruomi Hosono lefler mye med litt uttørkede mikrosjangre (som Avalanches’ 

), tar det ikke lang tid før man skjønner hvorfor disse sjangrene var inspirert av Hosono i utgangspunktet. På sett og vis er det som om sirkelen sluttes her, uten at det på noen måte er snakk om å sette skapet på plass.

 plutselig noen drypp av lun pop som kunne ha glidd rett inn på «Hosono House» (1973), eller på filmmusikken til diverse Studio Ghibli-produksjoner. Både «Ayurveda» – der vokalen og trekkspillet kniver om hvor godmodig det går an å være – og avslutningen «Anemo Wheel», er som skapt for en solfylt morgensamling i en alternativ naturbarnehage.

Hosono har alltid beveget seg uanstrengt mellom ulike stemningsleier og inspirasjonskilder, og på «Sincerely» forvandles en 72 år gammel klassiker fra doo-wop-kvintetten The Moonglows til en søvnig, bossanova-aktig ballade som også siterer folkpopen Hosono lagde med Happy End.

Nydelige «Figlio Perduto» tar utgangspunkt i andre sats av Beethovens syvende symfoni, men høres også ut som om noen har fratatt bandet til Catherine Ribeiro de elektriske gitarene sine i 1970.

 umulig å løsrive seg fra tanken på at dette er et karriereoppsummerende koda, er det jo også en skikkelig løssluppen mixtape. Komposisjonen er nøye uttenkt – hør bare på hvordan Liszt-siterende «Humming ‘Dream of Love’» avløser og bygger videre på den amerikanske komponisten Edward MacDowells «To a Wild Rose» (1896) i forrige låt med samme navn – men helheten føles sjeldent tilbakelent.

Dette har Hosono til felles med YMO-kompanjong Ryuichi Sakamoto, som begynte å revidere kjenningsmelodiene sine flere tiår før han døde i 2023, men som aldri drev med tilbakeskuende nostalgi. På mange måter er «Yours Sincerely» også en uuttalt hyllest til ham.

«Yours Sincerely»

Florlett solhilsen

Musikkanmeldelser

Ida 
Messel

Hvis man skulle trenge et sveisent latinsk uttrykk for improvisasjonselementer i musikken, kan man bruke 

Uttrykket oversettes til «etter behag» på norsk, og står ofte i notehefter som «ad lib». Og så var det i hiphopen, da, hvor det ikke er mange notehefter å finne, men vel så mye ad libitum.

» [uː jeə] eller Young Thugs underlige dyriske hvin. Improvisasjonspraksis innen funk, soul, reggae har over tid har forkalket seg til spesifikke utrop – 

 Rop, grynt, navn, slagord blir effektiv merkevarebygging, umiddelbart sansbart, som en logo brodert passe diskret inn i venstre hjørne av en bomullsgenser, bare at det er lyd.

Poenget i denne omgang, er at disse persontilpassede utropene har rullet, ad libitum over lepper gjennom musikkhistorien, funnet den lange veien over Atlanterhavet og kommet seg et godt stykke inn i det geografiske østlandsregionen i Norge. Ad-libs har reist inn i skogene, over jordene, gjennom fjellbygdene, tun med laftehus, øde Esso-stasjoner og humpete enveiskjørte bilveier. Så har de – 

funnet veien inn i musikken til to anonyme rappere i tjueårene, bak tunge trommelyder, og blitt til fraser som 

Me er fra Telemark, det er faen ikkje du!

De kaller seg Bygdetrapen, og ad-libens reise over Atlanteren sier like mye om den større helheten. Mesteparten er nemlig ikke så 

med denne mystiske duoen, bestående av de maskerte karakterene «HC» og «Subaru», som vi kan anta er fra Telemark.

De er ikke de første til å rappe på brei dialekt. Skal man gå inn i selve ad-liben: 

Me er fra Telemark, det er faen ikkje du – 

så er de ikke de første musikerne fra Telemark heller, uten at tilknytningen kan verifiseres helt. Foretaket er knytta til en mann født i 2003 med nåværende adresse i Stavanger. Uansett, er det helt rimelig å anta, basert på innholdet, at HC og Subaru, i likhet med Odd Nordstoga, Sputnik eller Musikkmagasinets Anne Hytta, er fra Telemark.

Gjennom den selvtitulerte debut-mixtapen fra 5. mai og singelene som banet veien, beveger vi oss gjennom steder som Rauland, der man kan besøke Frisørsalongen Fjellklyppen og 

. Ellers figurerer Sauland, Lifjell, Brotøya, Vinje, Mjonøy, Åmot, Vreim, Bø, Drangedal, Tødden (Notodden, journ.anm.), Morgedal, Tuddal, Smørklepp, Grungedal, Gvarv, Prestestranda, Totak, Vågsliheii, Børte – og ikke minst Hørte, et veikryss kjent for hjørnesteinsbedriften Hørtefossen A/S.

Trass i oversettelse til svært lokale kontekster er kjedene av musikalsk import overtydelige. For HC og Subaru er ikke de første til å mumle monotont og hektisk over skurrete, lavoppløselige trap-beats – ei heller med folk som Gud (Yung Lean, Bladee & co.), med på laget. De er langt fra de første til å maskere seg, eller finne ut at dynamikken mellom en lys og en mørk stemme gjør seg godt i rap-produksjoner – lik feminine og maskuline motpoler i pop-duetter. Bygdetrapen er ikke de første til å pløye seg inn i en kollektiv musikkbevissthet gjennom gjennom Internett, 

og den slags – det HC ville kamma over i ett hogg som 

. Når Bygdetrapen entrer Bylarm i helga har de nesten så mye 

 rundt seg at det er de som gir Bylarm en plattform mer enn omvendt.

Vogue skrev ‘Glem olja’ på selveste 17. mai

Bø!

Magnus Andersson

Det var med tysk repertoar at Lise Davidsen slo igjennom, og italiensk sang passer kanskje ikke like godt til for hennes musikalske personlighet. Likevel er det ingen tvil om at hun har stemmekvalitetene som trengs for å skape stor italiensk operadramatikk. Her på en plate som «Verdisopran» med stykker skrevet for Lady Macbeth (fra «Macbeth»), Amelia («Maskeballet»), Leonora («Skjebnens makt») og Elisabetta («Don Carlo»), alt av Giuseppe Verdi (1813-1901).

 Davidsens største kunstneriske fortrinn, nemlig hennes enorme stemmekraft. Alt på dette Verdi-albumet handler dermed om klangfarge og utforming.

Men selv i et opptak som dette er hun dramatisk intens, eksempelvis i arien «Ritorna vincitor!» (fra «Aida»). Den begynner sterkt, og på bare noen få toner vokser hun opp i høyden for å gestalte ordet 

(seierherre). Umiddelbart går Davidsens Aida ned i lavt leie der hun synger med forskrekkelse, fordi den etiopiske prinsessen har sunget ut det «skjendige ordet», nemlig «vend seierrik tilbake». Aida har nettopp ønsket seier til Radamès, hennes elskede, i krigen mellom Egypt og Etiopia. Men hvis Radamès vinner, betyr det nederlag for hennes egen far og hennes eget folk.

Stemmekraften gjør at hun kan fargelegge i alle registre, gripende i høyden og dessuten med kraft i mørket. Bredden hennes kommer godt med til å tolke en tekst. I neste frase kunne hun med letthet ha eksplodert i kraft, men hun forblir lidende, nesten hulkende, mens hun uttrykker Aidas gråtende lengsel etter faren og hjemlandet, som hun er langt borte fra.

mange andre klangfarger og har mange måter å være musikalsk på. Men til tross for fargene klarer jeg ikke alltid å fri meg fra at det tidvis koster vel mye å veksle uttrykk, som om prisen for stemmestørrelse er lavere fleksibilitet. Likevel 

 fargene der, og det er med en jevnere legato enn tidligere.

Men samtidig forblir det vrient å feste Davidsens storhet til plate – hun er aller mest imponerende live – og det føles som om hun fortsett ikke har laget at album som representerer det hun egentlig kan best.

Likevel lurer jeg på om ikke dette er hennes sterkeste plateinnspilling så langt, særlig fordi orkesterspillet er på såpass høyt nivå. Edward Gardner er jo en operadirigent av rang, og når han ikke er opptatt med å være musikksjef i Den Norske Opera & Ballett, er han sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra. Man kan diskutere enkeltvalg, som at musikken i Lady Macbeths søvngjengerscene kunne vært mer yr og i ørska, men han imponerer stadig i Verdis raskt omskiftende uttrykk. Dermed får Lise Davidsen lov til å spille ut Verdis drama på en totalt sett overbevisende måte.

Det forblir vrient å feste Davidsens storhet til plate

Verdi verdig

Anne Hytta

Komponist og hardingfelespiller

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger.

Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange. Og det har den fremdeles, kan jeg nå konstatere. I alle fall er de som sitter og lytter i det fine, lyse oppholdsommet i det som nå heter omsorgssenter, et nydelig publikum, det kjenner jeg når jeg spiller.

Jeg ser på en tidligere danser som sitter ved siden av meg. Foran meg har jeg en slektning av flere felespillere, og fra bakerst i rommet roper ei dame spørsmål mellom hver slått.

omsorgssenteret med fela, måtte jeg sette meg i en stol og vente litt. En beboer satt og såg på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Ungkaren som strevde med livet på en lenge ubebodd gård i Valdres, hadde fanga all oppmerksomhet til beboeren, som smilte sitt mest bedårende smil til tv-en med ungkaren i. Så var programmet ferdig, rulleteksten gikk over skjermen og det bedårende smilet hadde tatt en liten høneblund.

Jeg tok fram fela, strøyk over strengene og begynte å spille. Rullestoler blei rulla inn i rommet etter hvert som jeg spilte, og litt etter litt satt det en fin flokk rundt meg: Det perfekte publikummet.

musikken trekke inn i dem som satt og lytta, kjenne lydbølgene gjøre godt. Jeg liker vanligvis ikke å sitte tett på folk når jeg spiller - for det kjennes som at lydbølger blir kutta over om folk sitter for nær - men her, i dette rommet, var det fint å ha andre kropper nær, lyttende.

Noen dager etter søker jeg på «kunst» og «nyttig» på google, og får mange treff. Kunst er nyttig av all verdens grunner: kreativitet, inspirasjon, refleksjon, konsentrasjon. Det er ikke måte på, positiv helseeffekt også. Men jeg merker meg en tittel, som sier «kunst er viktig, ikke nyttig».

Det minner meg på et av mange sitater av Oscar Wilde, som sier at kunst må være ubrukelig, fordi målet rett og slett er å skape en stemning. Men kan det ikke være brukelig, eller nyttig, å skape en stemning? Hvorfor blei jeg så opptatt av ordet «nyttig» etter å ha spilt på omsorgssenteret? Kanskje hodet mitt blander begrepene «nytte» og «verdi». Disse ordene kan vel innimellom overlappe hverandre i betydning, men langt fra alltid.

 verdifullt å dele musikk i denne forsamlinga. Jeg tror det er nyttig også, men jeg er usikker på hvor viktig det nyttige er i denne sammenhengen.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Mellom saltvatn og sola

Amused by a Muse / Salt Water Blues

3000

The Singer in My Band

As the World Blows

Hard Life

Buddy Miller

Yours Sincerely

Utvalgte saker

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Det perfekte publikum

Magasinene

Musikkanmeldelser

Mellom saltvatn og sola

Amused by a Muse / Salt Water Blues

3000

The Singer in My Band

As the World Blows

Hard Life

Buddy Miller

Yours Sincerely

Bylarm-aktuelle Bygde­tra­pen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Det perfekte publikum

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.