Tidligere i høst skrev kulturredaktør Bernhard Ellefsen et manifest om hvordan kulturpolitikken kan fungere som en markedskorrigerende kraft. Da jeg leste manifestet, kjente jeg på en stikkende følelse av misunnelse. I kunst- og kultursektoren er det nærmest innlysende at man er skeptisk mot markedslogikk, og at man driver med maktkritikk. Teknologisektoren, der jeg hører til, nyter ofte ikke den samme statusen. Ja, kanskje noen får tittelen å være «disruptors», men dette gjelder kun de på toppen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn