#fff

#000

tar moralske dilemmaer inn på den brune puben.

Vigdis Hjorth

reiser tilbake til en tid da alt kunne skje: 1980-tallet.

Per Petterson

spinner videre på de himmelske visjonene fra «16.07.41».

Dag Solstad

har endret det rådende synet på frihet.

Quentin Skinner

Hadle Oftedal Andersen

Dei siste åra har ein god del av den norske lyrikken tatt imot sterke impulsar frå romanen som sjanger, og då særleg oppvekstromanen. Hilde Myklebust si nye diktsamling legg seg i forlenginga eller som ein vri på dette. For «Kvit stig morgon skir» er noko så uventa som ein biografi i diktsamlings form.

Den biograferte er Aron Thunem, forfattarens oldefar, som levde frå 1877 til 1956. Bokas første del handlar om barndomsåra. Det er to sentrale omdreiingspunkt: Den trygge Anna, den eitt år eldre nabodattera, som han går på oppdagingsferd i røyndomen med. Og så barnedødsfalla. Han mister først ein veslebror, og så ein nyfødd bror som har fått same namnet.

 i eg-form. Og det første ein kjem til å spørja seg, er korleis skriftrøysta i denne boka artar seg: «Det er stilt her inne/ Ei sval tyngd av nøtene/ som heng langs veggene/ krummar seg kring meg»

Dette er språket til ein vaksen poet som lever i 2025.

Utan å tenka over det opplever ein helst diktet som ein sjanger der eit autentisk eg, eit forfattar-eg, uttrykker seg om korleis han eller ho opplever å vera i verda. Men i denne diktsamlinga blir det i staden som om ein er vitne til korleis forfattar-eget forsøker å sjå verda med blikket til eit barn frå 1800-talet, og forklara det ho ser med sitt eige språk.

 pastisj me har med å gjera, men ei forsiktig, poetisk utprøving av eit univers som ikkje er forfattaren sitt. På denne måten blir ein gjort merksam, heile tida, på at det er ei historie som blir fortalt, av nokon annan enn den som har gjennomlevd henne. Medan ein med jamne mellomrom blir minna på det autentiske ved historia, idet her finst 

 – funne objekt – i form av faksimilar frå kyrkje­bøker og sitat frå avistelegram.

Men om dette er ein biografi, så er det altså ein biografi av ein heilt ny type. Dei to barnedødsfalla er ikkje sette inn i ein meir eller mindre kronologisk gjennomgang av større og mindre hendingar oppetter den biograferte sine unge år. I staden samlar det seg i stor grad kring ulike pendantar til barnet og døden som tema. Her er nyfødde kattungar i høyløa. Her er ein daud kval som flyt inn i bukta der dei bur. Og når dei drikk kvae, er det skildra slik som dette: «Eg set faldekniven i borken	det renn blankt/ Vi legg munnen til/ Vi er spedbarn nyst fødde/ endå utan namn».

Slik oppstår det, gjennom samlinga kring ulike biletmønster, eit samband som ikkje har med forteljing, men med biletskaping å gjera. Slik blir dette til ein 

barndomsskildringa, er omgangen med sjøen, og dei stadige observasjonane av slikt som lever der: musling, skarv, sel, nise og mykje meir. I bokas andre del får etableringa av denne motivkrinsen ei forklaring, i form av noko som vel er avskrift frå eit sjømannsregister:

Kvit stig ­morgon skir

Med lyset ut

Eivind Myklebust

På puben fell det bankande hjartet til ro. I dette er eg-forteljaren i Vigdis Hjorths nye roman lik dei andre gjestane på skjenkestaden ved stasjonen i Sandvika som ho byrjar å frekventere – først som mellomstasjon på veg til og frå Oslo, sidan i eins ærend, som endestasjon, med hunden som kompanjong og skrivearbeid for handa. I mykje anna er ho ulik: Ho er forfattar med utflytta ungar og kjærleikssorg, etter alt å døme anerkjent og økonomisk bemidla; dei andre på puben er strevande sjeler med utslitne lommebøker, dei blir borte i dagane før trygda kjem, men er på plass att med kvikke oppsyn så snart Nav har gjort sitt.

Gjestane held kvarandre med «et slags selskap», sender kvarandre blikk med «gjenkjennelse, kanskje også en slags anerkjennelse», men lèt kvarandre elles i fred. Medan dei andre balar med sanninga i botnen av glaset og drikk «i et slags ikke fordømmende fellesskap», går forfattaren dit for å arbeide: «[J]eg veksla ikke ord, jeg skrev dem, jeg var på puben for å skrive, i andres nærvær og kanskje for å kjenne en slags følelse av fellesskap». Ho er klar over at det også er alkoholen som driv henne dit, men at ho stadig gjentek «en slags» i setningane ovanfor, tyder på at ho ikkje har kome heilt til botns i kva ho gjer der. I sidesynet byrjar ho å ta inn litt av livet som utspelar seg på barkrakkane og båsrekkjene rundt, og særleg merkar ho ei kvinne som kvar laurdag legg Lottokupongar framfor seg på bordet.

og hunden hennar går inn på ein bar … det lyder mest som ein vits. Og sant nok er «Det gode mennesket i Sandvika» morosam, stundom på beint fram vitsete vis, som når ein på puben blir døypt om frå Drikke-Per via Pikke-Per til Hikke-Per i løpet av eit avsnitt – Snurrebarten og Pille-Padda er andre figurar her. Noko av komikken spring ut av at forfattaren klatrar klassestigen nedover og blir del av eit anna miljø enn ho vanlegvis vankar i. Slike forviklingar har Hjorth skildra med hell før, mellom anna i kjærleikshistoria om ein litteraturprofessor og ein bilseljar i «Hjulskift» (2007) og i fengselsforteljinga i «Tredve dager i Sandefjord» (2011).

«Det gode mennesket i Sandvika» minner meg vel så mykje om romanar som «Leve Posthornet» (2012) og «Et norsk hus» (2014), der spørsmål om politiske ideal og økonomiske privilegium pressar seg sterkare på eksistensen. For sjølv om latteren sit laust, losnar den som regel frå triste lagnadar i årets roman. Hjorth sjanglar elegant mellom komedie og tragedie, men i «Det gode mennesket i Sandvika» tek fortvilinga og alvoret gradvis meir over.

 lett å vere god når er alt er så dyrt! Det ropar det gode mennesket frå Sezuan i Brecht-stykket som tittelen nikkar til, og det hulkar det gode mennesket i Sandvika her. Dette gode mennesket er ikkje forfattaren sjølv, men den stillferdige kvinna med Lottokupongane: Ada har eit «barnlig» og «enfoldig» oppsyn, og spanderer gjerne øl på ein forfattar som har forlagt betalingskortet sitt. Små velgjerningar blir snart følgde av større, når fru Fortuna grip inn i lagnaden. Med midlar til å hjelpe, stiller ho opp for dei rundt som sit med «regnestykker i minus i hue og hjerte».

Dei som kjenner Hjorths forfattarskap, veit at det ikkje er første gong ho brukar Brecht som brekkstong for å føre politiske problemstillingar tett inn på livet til lesaren. I essaysamlinga «Fryd og fare» (2013) skriv ho om sitt første teaterbesøk som tolvåring, der ho såg onkelen spele i nettopp «Det gode mennesket fra Sezuan». Han hadde rolla som ein av gudane som stig ned til menneska på uvarsla kontroll. Der står det dårleg til, og berre den prostituerte Shen Te byd gudane husrom. Ho får ein butikk til takk, men er for sjenerøs og naiv til å drive den på forretningsmessig vis: Ho gir til dei som ikkje har, og blir grovt utnytta.

For Hjorth var teateropplevinga skilsetjande, det gjorde henne «bevisst som samfunnsmenneske». I «Det gode mennesket i Sandvika» kjem dette heilt til rette, når forfattaren med hamrande hjarte går opp i det godes problem – «at gode mennesker ikke fikser å være gode i landet vårt».

 flyt praten friare enn på puben, og der fortel Ada «fomlende og famlende og plutselig forbløffende» om kvifor ho gir vekk gevinsten: For henne finst det «to slags mennesker i verden, [ …] mennesker som ga og mennesker som tok imot», rettare sagt dei som 

 ta imot. Når ho omsider har fått, vil ho vere ein som gir – ein som ikkje må vere takknemleg, og som kan gi utan å forvente attende.

Som alltid les eg Hjorth med både hjarte og hovud i høgspenn, men når tragedien utspelar seg her, ser vi den heile vegen gjennom auga til forteljaren og såleis litt på avstand. I gjentakande rørsler sirklar ho inn situasjonen til Ada, men når nauda når sitt ytterpunkt, maktar ikkje forteljaren å ta inn fortvilinga. I staden klamrar ho seg til kjensla av å vere «realitetsorientert» og «politisk konsekvent».

Fortvilinga og alvoret tek gradvis meir over.

Det gode mennesket i Sandvika

Pengar i lomma

Janneken Øverland

Agnes Ravatns femte roman, «Doggerland», bekrefter noe lesere av hennes tidligere bøker allerede vet: Hun skriver energisk og intenst og hun balanserer alvor og komikk på en utsøkt måte. I tillegg er persontegningene hennes nyanserte og skarpe.

Helt fra debutboka «Veke 53» (2010), og ikke minst fra og med storsuksessen «Fugletribunalet» (2013), har hun vist en evne til å fabulere fram spenning og konflikt, men også til å holde fast i begge deler gjennom en hel fortelling - og til å overraske mot slutten. I tillegg har hun et eget talent for det litt bisarre. «Doggerland» holder, helt til mål.

 ved Ravatns romaner er at handlingen i hver bok foregår på et bestemt geografisk sted, i en bolig, et hus eller en hytte. Også i «Doggerland» har både stedet og boligen en viktig betydning for handlingen. Alt foregår på en knøttliten øy i skjærgården utenfor Bergen. Der ligger et krypinn av et overnattingssted som oppleves nær klaustrofobisk. Det kaller seg «eit halvsofistikert konferansehotell» og har båtanløp bare på bestilling.

Dit forflytter hun bokas hovedpersoner, barn og voksne i den tett sammensveisede familien Høst. De er blitt hasteinnkalt til et akutt, todagers seminar. Der skal de diskutere endringer i ledelsen i familiebedriften de alle jobber i, det lengelevende og velrenommerte bokforlaget Høst.

Ravatn har tjuvlånt regelen for et klassisk, litterært drama, bygd på tre momenter: tiden, stedets og handlingens enhet. Men det er ikke å røpe for mye å si at handlingen i liten grad preges av de klassiske dydene et slikt drama burde inneholde; struktur, fornuft og orden. Snarere tvert imot.

er at forlagets to eldste, Myrna og Gustaf Høst, som vurderer å trekke seg tilbake, vil diskutere framtiden. Mater familias nærmer seg 70. Hun er forlagets drivende kraft, sammen med mannen. Hasteinnkalt til øya er deres to voksne barn, tvillingene Filip og Henny, redaktør og økonomiansvarlig. Dessuten Filips kone, Edda, sammen med deres åtteårige sønn, Matias. Edda har avansert fra resepsjonsansatt til dyktig, skjønnlitterær redaktør. Hun er akseptert som arvtaker etter en legendarisk, mannlig forgjenger, her spøker han i kulissene. Den siste voksne er Hennys ferske kjæreste, Alvar. Kysthotells factotum, kokk og organisasjonspsykolog Jesper Holt, skjenker, megler og trøster når turbulensen øker.

På 200 sider skildres denne sammenstuingen av nærskyldte, kolleger og hjelpere på en så fargerik, skarp og engasjerende måte at leseren nærmest dyttes videre i teksten. Så å si hele romanen foregår inne i det relativt lukkete familierommet og består av lange, heftige og subjektive dialoger.

Og det må sies: Ravatn er en mester i dialogkunsten! Kjappe, innholdsfokuserte og ståsteds-nyanserte skifter replikkene på ping-pong-aktig vis. På tross av at forlagsarbeidet i en viss grad binder aktørene sammen, er det tydelig at de har svært avvikende syn, både på forlagets fortid og på dets framtid. Initiativet til å tenke nytt åpner for både relativt egoistiske og mer tradisjonsrelaterte forslag. Ingen legger fingrene imellom når de uttaler seg! Konflikten tilspisses og bølger mellom ulike alternativer: Å selge? Å prøve nye plattformer? Å bli mer kommerse? Legge mer vekt på klassisk kvalitet?

dette som sære problemstillinger, bare interessante for de av oss som lever og ånder for alt som har med bok å gjøre? Er det virkelig mulig å legge inn spenning, driv og morsomheter i konflikter om bøker og forleggeri? Jeg kan love den som tviler - og som jo i hvert fall er så interessert i bokstoff at hen leser dette: I Ravatns vidløftige, hårreisende, grublende, latter- og sinnevekkende framstilling av gode og dårlige personegenskaper, lederegnethet, smak og behag, er det få, om noen dødpunkter. I tillegg rommer familiehistorien intime, beksvarte hemmeligheter på tvers av generasjonene.

Doggerland

En tapt verden

Tom Egil Hverven

Poesi kan vise vei inn – og vise vei ut – i ett og samme vers, én og samme strofe. Wera Sæthers nye diktsamling har et vers, en vending, som tittel. Der den dukker opp, mot slutten av et dikt om konsekvenser av naturtap og klimaendringer, har setningen i tillegg en annen vri, et brudd i form av økt mellomrom, som øker flertydigheten:

Raseriet får stå alene, utsatt, ytterst på linja, med desto større vekt. Første del av setningen legger vekten på manglende anger. Raseriet skyldes diktets nevning av «skoger som gråner», fuglesang som stilner, «mold som mister reddende ganger for småkryp». Småkrypene lever under jorden, utenfor menneskers blikk, kanskje bortsett fra øyeblikket etter at plogen har vendt jorda, slik diktets vers vender betydningen. Over det hele hviler en uhygge i lufta vi puster inn: «Døden venter i været». Wera Sæthers dikt åpner leserens øyne for verden sett fra andre vinkler enn norsk velstand, steder langt sør, der «de fattige faller først». Diktene er ikke blinde for krigene som raser i Europa og Midtøsten, men de peker mot en større, underliggende krise: Utarmingen av jorda, drastiske endringer i klimaet.

både mild og rasende, preget av Sæthers reiser. Boka er del av et omfattende forfatterskap i flere sjangere, også med gjendiktninger, et ruvende verk av en forfatter som fylte 80 år tidligere i år. De nye diktene kan med utbytte leses mot fjorårets roman «et essay i gud», en slags indre selvbiografi, fra oppvekst i Slemmestad til omfattende arbeid blant fattige i mangroveskogen innerst i Bengalbukta. Den høye, rått bygde sementfabrikken på hjemstedet ved Oslofjorden, danner kontrast til lave, skjøre planter som vokste i nærheten, liljekonvall, ballblom og blåklokker – eller et spesielt tre, en bjørk, som barnet vannet. Nå er diktjeget «ikke lenger et barn men et vitne/ som tilrettelegger for en langvarig streik/ før stråene våre tar fyr».

 igjen i flere dikt og danner kontraster til en mer brutal virkelighet, for eksempel i kolonihistoriene til Joseph Conrads roman «Mørkets hjerte», eller i Francis Ford Coppolas filmversjon, «Apokalypse nå!». Sæthers dikt går i dialog med kunsthistorien, for eksempel Vincent van Goghs solsikker, eller hans selvportrett med avskåret øre. Diktjeget var 17 år i møte med maleriene. Ungdomsopplevelser blandes med seinere erfaringer i det lange diktet, et av få som går over to hele sider, med slående bilder. Ordet «rampe» forbindes i boka med raseri eller ild, som om overgangen mellom to nivåer er akutt, noe som skjer akkurat nå, for eksempel blant solsikker lenger øst i Europa, i Ukraina, slik jeg leser diktet om van Goghs kunst. Teksten flytter seg raskt; diktet skildrer syrlig vår tids gjenoppbygde Notre-Dame, etter brannen, som «en restaurert himmel over pengene».

Diktjeget henvender seg direkte i et slags utvidet kirkerom: «Kjære Vincent, øyelokkene våre henger over evnen til å se,/ vi siger ned i pengene lenge etter den siste vanlige vinteren […]». Som til en katolsk helgen trygler diktjeget maleren: «be for oss».

sukker oppgitt: «Butikkene selger ikke åpne øyne». Åpne øyne fordrer at man ser verden fra ulike kanter. Mangroveskogen i Bengalbukta evner å binde jord i områder med saltvann, noen av klodens mest grøderike steder. Som følge av klimaendringene er slike store elvedeltaer likevel noen av klodens mest utsatte områder. Et av diktene, «synet ditt kan bli omskåret», uttrykker det klart og direkte, igjen med utvidet mellomrom, brudd: «det er her jeg lærer å se, vannet presser/øyelokkene mine opp mot pannen,/ du er en av oss,	du skal våke.»

Sæthers dikt åpner øynene for den som våger å se.

jeg angrer ikke raseriet

Dikt som våker

Kåre Bulie

I den strømmen av utgivelser om annen verdenskrig som preger enhver norsk bokhøst, føyer teksten med den tabloide tittelen «Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene» seg nå inn. Bak den står den erfarne journalisten og historikeren Aage G. Sivertsen, som i et kvart århundre har båret på følelsen av «at landssvikoppgjøret var alt annet enn rettferdig».

Den fornemmelsen har virket styrende på sesongens Sivertsen-bidrag, hvis bakside lover «en uredd beretning om maktmisbruk, fortielser og overgrep». I forordet antyder forfatteren at det var noe muffens særlig med virket til Paal Berg, lederen av Høyesterett ved krigsutbruddet og den som tok initiativ til opprettelsen av det såkalte Administrasjonsrådet.

 innledningen atskillig mindre poengtert enn ordene på omslaget: «Det er mange historier om landssvikoppgjøret som ennå ikke er fortalt. Her kommer noen av dem», avslutter Sivertsen den, heller vagt, med. På sin egen nettside hevder han at skrivemotivasjonen hans er «den nådeløse jakten på sannheten».

Resten av boken består ganske riktig av en serie korte fortellinger om norske skjebner formet av krigen. Men at historiene om torturisten Henry Rinnan, som Sivertsen selv har utgitt mer enn én bok om, «tyskertøser» eller NS-politimannen Knut Rød, som det bare i høst lanseres to andre utgivelser om, skulle være ufortalt, er vanskelig å følge forfatteren i.

Dessuten forblir jeg altfor lenge i tvil om hvor Sivertsen egentlig vil med prosjektet sitt. Mye tyder på at han har lagt seg på «show, don’t tell»-linjen, som ofte anbefales, men i dette tilfellet ville ærendet hans blitt klarere dersom han heller enn å vinkle disse historiene og stille ledende spørsmål for å få frem poenget sitt hadde argumentert mer åpent og direkte.

Gradvis blir det tydeligere at det forfatteren vil vise, er at i kjølvannet av krigen gjaldt «Seierherrenes justis», som en bok han peker på, heter. Han forsøker å gi inntrykk av at mens Hjemmefronten og deler av landets øvrige toneangivende sjikt beskyttet seg og sine – ikke minst når de handlet på måter Sivertsen mistenkeliggjør – måtte folk med dårligere forbindelser lide urettmessig også for passive NS-medlemskap. Typisk for bokens moral er forfatterens avsluttende påpekning av «hvordan makt korrumperer».

 av «heltene» er fristende å betrakte også som del av vår tids utbredte eliteskepsis. Som hans kollega Karsten Alnæs er sitert på omslaget på, belyser boken dessuten «hvor skjøre og uklare grenselinjene mellom landssvik og frihetskamp kan være» – hvordan kompliserte overlegninger angående forholdet mellom unnfallenhet, endog drap, og motstand kunne være med på å avgjøre fremtiden til folk.

Innimellom tar fremstillingen seg opp, og mye av stoffet forfatteren behandler, er utvilsomt vanskelig. Flere av historiene gjør inntrykk, men for ofte virker boken oppramsende og tynget av tallrike navn og detaljer. Selv om den later til å være skrevet for et bredt publikum, har den noe innforstått og teknisk ved seg. Sivertsens prosa hever seg dessuten aldri over det gjennomsnittlige. I tillegg er presentasjonene av de individuelle skjebnene for knappe til at forfatteren makter å overbevise meg om de nettverkene og mønstrene han antyder.

Mest pikant i 2025 er trolig kritikken av Jonas Gahr Støres morfar, Johannes Gahr, som var direktør for Jøtul, et ovnfirma som ifølge Sivertsen «tjente gode penger på samarbeidet med tyskerne». At en utgivelse som går til angrep på statsministerens nære familie, ikke har skapt enda større bølger, antyder at andre deler min skepsis.

Lands­svikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

Tvilsomme topper

Morten Langeland

Ganske tidlig i Tore Stavlund (f. 1976) sin debutroman «1996. En roman» gjør hovedpersonen Torstein en evaluering av livet sitt. Han befinner seg alene på familiehytta som så mange ganger før, han spiller musikk og blar i bøker og skriver notater mens han nipper til i den gylne spriten. Det høres ikke så ille ut: Å være et sted man kjenner godt, tett på elementene i Guds frie natur, med rolig Van Morrison på kassettspilleren og flammer slikkende i ovnen!

 noe som skurrer, Torstein skriver «røyne på» i notatboka si sammen med andre megetsigende linjer fra H.G. Wells’ verdenshistorie eller Schopenhauer, ikke helt tilfeldige bøker han blar i. Det blir ikke bedre når et brev faller ut av eksistensialisten Sartre sin bok «Frihetens veier» og han med en gang kjenner igjen håndskriften til Karianne …

Vi pendler mellom møysommelige hytteoppgaver som å hente ved i høstmørket, brenne opp kvisten og steike pølser, og over til den personen som mottok brevet nesten tretti år tidligere, Torstein det også, men da 20 år gammel, ikke 50, og er det virkelig samme fyr?

mangsysler i norsk litteratur, for meg mest kjent som tidsskriftskribent med musikkinteresse, men han har også skrevet en sakprosabok om melk! Melkeveien over hytta og musikken klinger med også her, hvor forfatteren på kløktig vis vet å gjøre nåtidsplanet enkelt, og minnene fra fortiden såre. Vi får ikke vite noe mer om Torsteins nåtid, det kan synes som tinnitusen er den eneste følgesvennen de siste tretti årene. Eller at det andre bare ble borte, ubetydelig, livskriser kan se slik ut.

Torstein 1996 var nyinnflyttet til Oslo, studerte ex.phil., jobbet i en oppvask og var i-mellom-band. I juleferien møter han Karianne hjemme i Tønsberg og besøker henne på interrail gjennom Paris, deres relasjon har kort vei mellom høydepunkt og bunnpunkt. Intensiteten i en 20-årings liv og nåtidsplanets turnering av arbeidet og tvilen i møte med minnene, frykten for å rippe opp i emosjonene fra 30 år før, blir møysommelig skrevet ut. At brevet som introduseres på side 32 først åpnes på side 226, kan høres ut som en i overkant langdryg 

, men det er i sammenstillingen av livets ulike tidsplan at tapet synes størst.

 et dobbeltgjengermotiv, hovedpersonens fremmedhet innenfor seg selv som voksen og vekselvis fascinasjon og oppgitthet over sin ungdomsversjon får en voldsom svart himmel over seg på hytta der. Men det er stilen til Stavlund som bærer det, han kan referere til indieband fra 1990-tallet og skjønnheten i støyen over flere sider, være på café i Paris eller elte ut grublingen med gjentakelser og variasjoner som bærer fortellingen.

Ikke dermed sagt at dette er en original roman om en hovedperson med eksistensielle kvaler, men den er var og fin å være i for folk som lurer på hvor tiden blir av og hvorfor alt det som skulle skje, ikke skjedde.

1996. En roman

Alt som ikke skjedde

Ole Øyvind Sand Holth

Det var noen timer i slutten av juni 2023 da verden holdt pusten. Jevgenij Prigozjin, sjefen for den paramilitære Wagner-gruppa, hadde tatt sin hær av leiesoldater ut av krigsteateret i Ukraina og satt kursen mot Moskva. Konvoien inntok russiske byer uten kamp. Selv befant jeg meg i Odessa, sør i Ukraina, og mens jeg fulgte dramaet på telefonen, tenkte jeg nok en gang det jeg har tenkt så mange ganger siden krigsutbruddet, nemlig hvor lite vi egentlig forstår av hva som rører seg i Putins Russland. Vårt største naboland er blitt en svart boks – på et tidspunkt der det som skjer i landet er viktigere enn noen gang for oss i Vesten.

Russiske myndigheter må ta sin del av skylden også for dette. Det har vært vanskelig å få pressevisum (selv måtte jeg mase i to år før jeg til slutt slapp inn i 2024). Men det er heller ikke til å komme bort fra at mye av journalistikken om og fra Russland også i Norge lider under en uvilje mot nyanser, mot å forstå eller menneskeliggjøre det som isteden bare kan framstilles som 

Det oppleves derfor nesten for godt til å være sant at Norges mest profilerte sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, ikke bare befant seg i Moskva den dagen Prigozjin begynte sitt mislykkede mytteri – men har fortsatt å dra inn og ut av Russland i de to årene siden. I reportasjeboka «Ufred – Russland fra innsiden» får vi bli med på hennes iherdige forsøk på å forstå hvordan krigen har forandret landet, og hun unnskylder seg ikke for å la både en tidligere leiesoldat, hans nærmeste familie og en hel skokk av andre russere fra ulike steder og samfunnslag komme ettertrykkelig til orde. Resultatet er medrivende, lærerikt og dypt rystende – og en av de beste reportasjebøkene jeg har lest på norsk noensinne.

 at Seierstad gir avkall på det som lenge har vært både hennes signatur og suksessoppskrift: den nærmest guddommelig allvitende fortellerstemmen. Skjønt: helt har hun ikke sluppet den. Boka begynner med en prolog der Seierstad, etter et besøk i Russland på turistvisum, tar kontakt med Andrej Medvedev, en russisk leiesoldat og avhopper fra Wagner-gruppa som flyktet over grensa til Norge i januar 2023. I bokas første del får vi deretter servert hele Medvedevs livshistorie – inkludert hvordan han ligger mørbanket på en fengselscelle og minnes det siste moren sa til ham før hun ble overkjørt og drept av en full mann på traktor.

Valget av Medvedev som hovedperson fungerer uansett glimrende, ikke bare fordi han har en utrolig livshistorie («du skal føle at du leser Dostojevskij», er hans bestilling til Seierstad når han går med på å fortelle) men også fordi hans flukt over grensen og opphold i Norge gjør ham til en levende manifestasjon av vårt betente naboskap til Russland, noe som lader boka med akutt relevans. Historien er dessuten medrivende fortalt, og jeg synes ikke spørsmålet om hvordan forfatteren vet akkurat hva som skjedde er så påtrengende, siden det til en viss grad er besvart både i prologen og senere i teksten.

Mer forstyrrende er det at fortellerstemmen som er så tett på Medvedev at vi ofte er inne i hodet hans, også kommer med observasjoner som rykker oss ut av hans verden, for eksempel når Wagner-soldatenes røyking blir beskrevet som at de «dro enda mer skitt ned i svelget», eller når hele bakgrunnen for den krigen de står midt oppe i svært bastant oppsummeres med at «en president en gang hadde bestemt at russere og ukrainere er ett folk».

raskt i glemmeboka når vi kommer til del 2. Her er Seierstad tilbake i Russland, der hun har fått arbeidsvisum for å skrive om «russisk samfunn og kultur». Hun begynner med å kontakte gamle venner og bekjente, men samtidig bruker hun Medvedevs historie som strukturerende ramme for sine egne undersøkelser.

Grepet fungerer fenomenalt godt. Ved at vi allerede er blitt kjent med hovedpersonen og nå vandrer i hans fotspor, lades alt vi ser og hører med flere lag av betydning, samtidig som den tydelige rammen gir uendelig med tålmodighet for digresjoner og sidespor.

Seierstad er dessuten et fantastisk reisefølge. Hun kan språket, viser til egne opphold i Russland helt tilbake til starten av 1990-tallet, og har i det hele tatt en uanstrengt autoritet som er enormt tillitvekkende. Hun påpeker elegant når noen bruker spesielt talende formuleringer, sjonglerer historiske og kulturelle referanser med letthet, og krydrer reisen både med overhørte samtaler og ting hun leser i aviser og hører på tv. Hun har også et glitrende blikk for beskrivende detaljer, og kommer stadig med fiffige personkarakteristikker og treffende betraktninger.

Vårt største naboland er blitt en svart boks.

Ufred. Russland fra innsiden

Salmer fra krigskjøkkenet

Elise Winterthun

Da Jamaica Kincaid var 17 år gammel, ble hun sendt fra Antigua til New York for å arbeide som au pair. Egentlig skulle hun sende penger hjem til den fattige familien sin, men i stedet kuttet hun kontakten og snakket ikke med dem på tjue år. Hva får et menneske til å ta et slikt valg? Den vesle, betagende memoarboka «Broren min» gir noen svar. Den ble opprinnelig utgitt i 1997, og foreligger nå på norsk.

På bokas nåtidsplan er Kincaid en godt voksen familiemor i USA, og selv om kontakten med den antiguanske familien er gjenopptatt, er den sporadisk og skjør. Da hun får vite at yngstebroren Devon ligger syk av aids på et lurvete sykehus, reiser hun ned til hjemlandet. Ved hjelp av sin amerikanske kjøpekraft får hun skaffet ham en medisin som bremser utviklingen, og en stund kvikner han til. Men snart innhenter sykdommen ham, og han dør bare 33 år gammel.

dødsleiets pinsler likefram og ufiltrert; brorens kropp spises opp av trøske, en type sopp som rammer aidssyke. Mot slutten mister han kontrollen over kroppsfunksjoner, og da han endelig forlater denne jorda, er det med angst og skrik. Begravelsen blir en stille affære – på Antigua er aids både utbredt og svært stigmatisert.

Også broren selv er gjenstand for et usentimentalt portrett. Det har aldri blitt orden på livet hans; han har drevet dank som rastafari, rusmisbruker og forfører, og eier ikke nåla i veggen. Da medisinen for en kort stund gjør ham bedre, faller han tilbake i gamle vaner, og har ubeskyttet sex med prostituerte. Etter brorens død får Kincaid vite noe som stiller ham i et nytt lys. Det blir åpenbart at han er et menneske som aldri riktig er blitt sett av noen. For Kincaid blir brorens skjebne en rystende påminner om hva som kunne hendt henne om hun ble på Antigua: «livet hans er det jeg ikke levde». Slått i bakken av sorg – over en lillebror hun egentlig ikke kjente – reflekterer Kincaid slik over tragedien hans:

det hadde ikke vært noen blomstring i livet hans, livet hans var det motsatte av det, av blomstring, livet hans var som en svulmende blomsterknopp som i stedet for å åpne seg i blomst blir brun og faller av foran føttene på en.

aldri kommet seg bort fra deres dominerende mor, familiens matriark. Hun er en intelligent kvinne, med en form for praktisk omsorg, men livet har gjort henne hatefull. Elsker hun egentlig barna sine? For Kincaid virvler besøkene opp en rekke minner. Selv var hun morens barn fra et tidligere forhold. Moren giftet seg med en ny mann og fikk tre sønner, men da mannen ble syk, havarerte familiens økonomi. Særlig var det yngstegutten Devons tilkomst som førte til at de «falt utfor» – helt fra han ble født var han et problem, en byrde. Lesehesten Kincaid ble tatt ut av skolen for å passe sine brødre. Et særlig opprivende minne er av moren som, i raseri over at Kincaid glemmer å skifte bleie på Devon, samler alle de høyt elskede bøkene hennes i en haug og setter fyr på dem.

Leseren forstår at slike hendelser har vært utilgivelige for Kincaid, og en årsak til at hun, med en gang hun fikk muligheten, løsrev seg kort og brutalt: «[J]eg kunne ikke ha blitt meg selv hvis jeg hadde fortsatt å bo sammen med de menneskene jeg kjente best», slår hun fast. Samtidig viser brorens sykdom hvor sterk tilknytningen faktisk er – når alt kommer til alt, er disse menneskene en uløselig del av henne.

som en kandidat til Nobelprisen i litteratur, og denne boka vitner om en usedvanlig språklig varsomhet og emosjonell dybde, førsteklasses oversatt av Ingrid Haug. Selv kunne jeg iblant ønske meg færre parenteser – Kincaid er svært glad i dem, også når de drar lesningens tempo ned. Det er i de enkle, likeframme partiene boka virkelig skinner; når relasjonene får tre fram uten for mye stilistisk fiksfakseri.

Familien er flokken din, sies det, og det innebærer vel at det ikke er vennskap, felles interesser eller et sammenfallende verdisyn som binder en sammen, men noe dyrisk, kanskje også monstrøst. Ingen kan skade oss så intenst som vårt nærmeste kjøtt og blod, og ingen er vi villige til å gå gjennom ild og vann for bortsett fra dem. I de tjue årene Kincaid ikke snakket med sin mor, var hun likevel «det første jeg tenkte på om morgenen og det siste jeg tenkte på om kvelden». Vi aner at sorgen over Devon vil være en følgesvenn resten av hennes dager. «Broren min» er en lavmælt, men storslått fortelling om familiekjærlighetens på samme tid farlige og helende kraft.

Hva får et menneske til å ta et slikt valg?

Broren min

Heftige bånd

Bokanmeldelser

Hannah Bull Thorvik

Tom Henning Bratlie

Hjorth58 (1).jpg

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub. 

Er mennesket godt fra naturens side, men ødelagt av samfunnet? Eller er menneskenaturen grunnleggende egoistisk – bare holdt i tømmene av samfunnets normer og strukturer? Det er spørsmålene Bertolt Brecht stiller i skuespillet «Det gode mennesket fra Sezuan» (1942). Og det er moralske dilemmaer som dette som har engasjert Vigdis Hjorth i årevis, helt siden hun så teaterstykket for første gang som tolvåring.

– Onkelen min var skuespiller, han spilte en av gudene. Det gjorde et uutslettelig inntrykk, sier Hjorth.

I hennes nye roman «Det gode mennesket i Sandvika» forflyttes Brechts dilemma til Sandvika – fra Kina til Bærum, med alt det medfører av kontraster. Her er det ikke rismarker og guder, men en brun pub, dårlig privatøkonomi og folks forventninger som driver historien.

Vi møter Hjorth på Espresso House i Sandvika. Hun sitter i en sofa med utsikt til stillaser, kraner og et uavbrutt drønn fra byggearbeidene utenfor. At Claude Monet en gang reiste hit til Sandvika i ens ærend for å male landskap, føles fjernt – i dag drukner impresjonismen i betong.

Sandvika er vanligvis bare et stoppested for Hjorth – hun tar buss fra hjemmet sitt på Nesøya og tog til Oslo. Men i romanen setter en brun pub ved togstasjonen scenen for en fortelling om godhet og idealisme.

– Mange tenker på Bærum som homogent og rikt. Men det er komplisert å være fattig i et område hvor velstand er normen. Du skal liksom være fra Blærum – det sitter i navnet. Og hvis du ikke lever opp til det, blir det veldig synlig.

Romanen er en tydelig henvisning til Brecht, sier Hjorth. Vi lar Hjorth gi en kort innføring i stykket hun skriver seg opp mot:

– Guder kommer ned til jorda – det står dårlig til. Menneskene er fæle mot hverandre. Bare én gir dem husrom: Den prostituerte Shen Te. Som belønning får hun en tobakksbutikk.

På brun pub er det lav terskel, da kan du komme litt drita og utstelt.

Snillhetens skjøre kår

Tue Andersen Nexø

Forfatter

I forrige uke, etter bare et halvt års utvalgsarbeid, presenterte den danske, sosialdemokratiske undervisningsministeren Mattias Tesfaye en ny, litterær kanon. Allerede i 2004 bestemte man i Danmark – etter lange og forbitrede debatter – at undervisningen ved de danske utdanningsinstitusjonene for ungdom skulle veiledes av en liste over de danske forfatterne alle elever simpelthen skulle lese. I 2004 besto den lista av de anonyme folkevisene, 13 viktige menn, og så, som eneste kvinne, Karen Blixen.

 prioritering – det sa man allerede i 2004 – som har framstått stadig mer håpløs ettersom årene har gått. Nå blir det andre boller! Utvalget bak den nye kanon fikk i oppgave å lage en kanon som inkluderte flere kvinner, men som også åpnet seg opp mot de øvrige nordiske landene. Derfor inneholder den nye danske kanon forfattere som Henrik Ibsen, Selma Lagerlöf og William Heinesen – og forfattere som Thomasine Gyllembourg, Tove Ditlevsen, Inger Christensen og Pia Juul.

De skal danske elever på videregående skoler lese i framtida. Eller … Faktisk er den nye kanon så sinnrikt konstruert at bare syv forfattere skal leses av alle (ut over Ditlevsen, Christensen og Blixen er det Ludvig Holberg, Søren Kierkegaard, H.C. Andersen og Henrik Pontoppidan). I tillegg er det en liste med 30 navn som alle skal lese minst tolv av i undervisningen. Noe frihet er det igjen til den enkelte lærer.

 nye lista har vært forbløffende avdempet og positiv. Ingen opposisjonspolitikere har ennå meldt sin vrede, selv aviser som Politiken og Information nøyer seg med å konstatere at det søren meg er bra at den gamle kanon erstattes med noe bedre. Det er ikke noe frådende raseri i den danske offentligheten, slik som man så i Sverige, da den svenske kulturkanon ble offentliggjort. Og det til tross for at den danske har langt større konsekvenser: Vår kanon har betydning for undervisningen av de neste generasjonene, i Sverige har den foreløpig mest betydning som en selskapslek for prate­klassen.

Selvfølgelig kan man diskutere utvalget. Jyllands-Postens anmelder Nicklas Freisleben Lund har påpekt at tradisjonen for politisk engasjert arbeiderlitteratur – fra Martin Andersen Nexø til Hans Scherfig – ikke har noen plass i den nye kanon. En kollega ved Københavns Universitet mente på sin side at store deler av den danske salmetradisjonen er skåret vekk. Begge deler stemmer. Den nye kanon er sekulær, den løsner den eldre danske litteraturhistorien fra den danske kirkes historie. Den avspeiler på forbilledlig vis kampen for kvinnenes frigjøring, men gjør det vanskeligere å vise fram utviklingen i de fattiges og de sosialt utsattes litteratur.

 påfallende at alle de nyere forfatterne på lista er lyrikere. Faktisk får den nye kanon det til å se ut som om det ikke har blitt skrevet noe kanonverdig prosa i Danmark siden 1960-tallet. Det er litt av en fallitterklæring, men en konsekvens av at kanonutvalget bare har villet peke på avdøde forfattere, og samtidig har insistert på å utpeke forfattere helt fram til i dag. Yahya Hassans tragiske død som 24-åring betyr ironisk nok at han nå kan opptre som yngste medlem av den nye danske kanon – Kirsten Thorup og Helle Helle lever fortsatt, så de kom ikke med.

lister innbefatter valg og bortvalg som kan diskuteres i det uendelige. Langt viktigere er undervisningsministerens uttalelser ved presentasjonen. For ham var ikke det viktige hvilke forfattere som skulle leses, men at fokus på det danske og nordiske var en del av en «åndelig oprustning». Uttrykket skal forstås svært konkret. La oss gi ordet til Tesfaye:

Jeg kommer ikke til at ændre et komma i udvalgets forslag. Dermed skal der fremover læses flere kvindelige forfattere i gymnasiet. Med denne litteraturkanon suppleres den militære oprustning også med åndelig oprustning i dansk og nordisk kultur.

Den militære opprustningen er den Danmark med voldsom hast gjennomfører i kjølvannet av krigsutbruddet i Ukraina og valget av Donald Trump som amerikansk president. Det kan høres voldsomt ut, men det er ikke første gang Tesfaye, eller resten av det danske sosialdemokratiets øvre sjikt, gjør den koblingen – eller snakker om åndelig opprustning.

Alle de nyere forfatterne på lista er lyrikere.

Åndelig opprustning

Bjørn Ivar Fyksen

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Folk flest har antagelig ingen anelse om mengden bøker som blir utgitt her til lands i løpet av et år. Selv om mange store forlag har lagt seg til uvanen med å sende pdf-er i stedet for ordentlige bøker til kulturredaksjonene, er mine kolleger inne på Bokmagasinets kontor stadig litt vanskelige å få øye på bak de ruvende stablene av bøker ingen rekker å lese. Og med stort antall følger et spraglete mangfold: Forbi den tynnslitte oppmerksomhetsevnen paraderer storverk om menneskehetens historie sammen med personlige fortellinger om psykisk lidelse og 300-siders polemikker mot vegsalting. Menneskets skriftkultur må være blant jordelivets vakreste frambringelser.

Samtidig tviler jeg på at alle utgivelser egentlig har sine røtter i et skriftlig uttrykksbehov. Foran meg på skrivebordet akkurat nå har jeg, litt tilfeldig, skriftstykket oljefondssjef Nicolai Tangen utga tidligere i høst, samt den helt ferske boka til FpU-leder Simen Velle. Jeg har bare lest og bladd lite grann, og den eneste grunnen til at jeg nevner dem, er at tekstene fascinerer meg mindre enn det faktum at de har valgt 

. Hvorfor? Ingen av dem slår meg som mennesker som foretrekker, eller har tid til å benytte, det skrevne ord – møysommelig formulert, trykket og utgitt mellom to permer – som redskap når de vil sette sitt avtrykk på verden.

 et helt annet sted: «Sophie Elise trakk fullt hus på Fossefestivalen – måtte doble kapasiteten», het det i en overskrift i kjendis­seksjonen på Nettavisen.no for et par uker siden. Det er jo en slags nyhet, men det oppsiktsvekkende er ikke at Sophie Elise trekker mye folk. Heller ikke at Fossefestivalen har funnet det formåls­tjenlig å invitere en såkalt influenser for å kaste glans over nobelprisvinneren i litteratur. Nei, det som er verdt å merke seg – det nesten ubegripelige – er at Sophie Elise gidder å bruke tida si på 

. Hva tjener hun på det? Dét er noe å fundere på. Riktignok har hun selv utgitt bøker og har i det siste markedsført seg som en pasjonert leser – med en litterær smak som plasserer henne blant Bokmagasinets kjernepublikum – men ifølge Nettavisen skal hun ikke ha hatt noe nært forhold til akkurat Fosses forfatterskap. Så hvorfor stiller hun opp?

Handler det om penger? På et eller annet nivå handler kanskje det meste om penger i en influensers offentlige liv, men er det derfor Simen Velle skriver bok? Da har han upålitelige økonomiske rådgivere. Og jeg virkelig 

 å tro at oljefondssjefen skriver med tanke på royaltyen.

, og dette gir meg et ørlite glimt av håp. Folk leser mindre, ja visst; forlagene sliter økonomisk, og Tiktok-videoer koker ungdommens hjerne, men fremdeles finnes det altså et ønske om å assosieres med litteraturen, en vilje til å skrive bøker. Eller i hvert fall til å 

 dem med navnet sitt på. Det finnes et utall bøker av ymse influensere og tv-profiler, men ofte er ghostwritere involvert, for eksempel hos Velle og Tangen.

 i Dag Solstads roman «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019), så er riktignok Bjørn Hansens – og Solstads – mistanke der at hun studerer litteratur bare for å kunne gi trenings- og livsstilsbloggen sin et intellektuelt skinn. Det kan hende, men det får så være; det innebærer i det minste at litteraturen anses som verdifull. Som kritikerkollega Kåre Bulie skrev i 

: «Også at så mange av vår tids digitale ‘influensere’ later til å betrakte det som et naturlig steg på karriereveien å utgi en fysisk bok på et renommert forlag, kan oppfattes som et utslag av den statusen litteraturen har beholdt, fallende lesing til tross.»

 er selvsagt egnet til å gjøre enhver skrivende mørk til sinns, så takk skal de ha, Sophie Elise & co. Tenk at det skulle en høyreliberalist, en finansfyrste og en bloggerinne til for å minne en pessimist på at litteraturen faktisk er noe attråverdig.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Kvit stig morgon skir

Det gode mennesket i Sandvika

Doggerland

jeg angrer ikke raseriet

Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

1996. En roman

Ufred. Russland fra innsiden

Broren min

Utvalgte saker

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub.

Danskenes nye litterære kanon er del av en forsvarsplan.

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Magasinene

Bokanmeldelser

Kvit stig ­morgon skir

Det gode mennesket i Sandvika

Doggerland

jeg angrer ikke raseriet

Lands­svikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

1996. En roman

Ufred. Russland fra innsiden

Broren min

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub.

Danskenes nye litterære kanon er del av en for­svars­plan.

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Kvit stig morgon skir

Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene

Danskenes nye litterære kanon er del av en forsvarsplan.