#fff

vil både velte og reise statuar i sin nye bergensroman.

Erlend O. Nødtvedt

lar både sola og forelskelsens flammer vende tilbake i sin nye roman fra Rjukan.

Aasne Linnestå

#000

og romanene hans er en evig påminnelse om tusenårig slit, skriver Mímir Kristjánsson.

Johan Falkberget

spring i sine eigne spor frå oppveksten under manganrøyken, som barn av fabrikken.

Kjartan Fløgstad

Olaug Nilssen

Romanen «Katastrofelengsel» krinsar rundt to spektakulære hendingar i livet til Live. Eg tar den første først: Ein dag på heimekontoret får Live ei kjensle av at ho må hente barna på skulen. Same dag skjer det ei terrorhending. I forlagets presentasjon av boka står det at Live er ein katastrofetenkar. «Det er ikke til å tro. Endelig er Live og verden i sync.»

Eg har ikkje lese langt før eg forstår at denne presentasjonen er misvisande, og det er ikkje fordi denne 

 med alle moglege andre slags tankar. Det står rett ut midt i boka: «Jeg tenker ikke på det hele tiden. Hva enn det er. Jeg bare tenker. Hele tiden. Og det gjør vel alle.»

som skulle skrive baksidetekst til romanen, hadde eg skrive at det var ein roman om å tenke og å prøve å fange tanken på same måte som ein drøymer og prøver å fange draumen. Det er ein roman om å finnast, om å begjære og sanse, om å vere i ønskte og uønskte relasjonar. Live har jobb, ho har barn, ho har kjærast, ho har gode vener. Vi blir kjende med Live som kjærasten til Espen og som venninna til Anna og Yvette. Anna og Yvette er kunstnarar, og samtalane mellom venene dreier seg både om eksisterande kunst, idéar og pågåande kunstprosjekt. Tankestraumen beskriv og analyserer hierarki, tillit og små svik mellom dei nære samstundes som små og store gjeremål og observasjonar flyt forbi; tannpuss, dotteras tissing, vinglasets avtrykk som liknar på horn, bøsset frå stearinlyset som det ikkje er nokon stad å kaste. Assosiasjonane sit laust, og noko sviv forbi og blir borte i grauten for denne lesaren, sjølv om eg brått kan lyse opp over oppdaginga av at det var mjukt smør på benken både den dagen det blei skote eit barn på skulen og den dagen Live opplevde at ein fisk åt seg inn i handa hennar og blei borte. Men kva så? Alt framstår like (lite) viktig når detaljane blir påtenkt og framført mellom Lives innsikter om eiga katastrofetenking. Heller ikkje dei få delane som er fortalt frå Espens perspektiv endrar på dette.

 og vrangførestillinga om fisken er spektakulære hendingar, men romanen verken forklarer eller prøver å forklare nokon av delane som noko anna enn ei tilfeldigheit eller ei vrangførestilling. Derimot får eg inntrykk av at både personane og kunstnarane dei omgir seg med, prøver å finne ei meining eller ei forklaring som er utanfor rekkevidde for dei, som stadig glipp. Dette kunne fått meg til å kalle boka uforløyst, særleg sidan baksideteksten altså legg så sterk vekt på at Live er ein katastrofetenkjar og at no er ho og verda endeleg i sync. Eg føler i alle fall verken frykt for katastrofen eller undring over episoden med fisken når eg les. Ei heller trur eg at Live verkeleg prøver å kople på Gud som ei slags forklaring mot slutten av romanen, også Gud følest som ein tilfeldig besøkande i denne pulserande hjernen, henta opp frå ei haltande barnetru. «Et merkelig sted, hjernen. Et sted i alle steder hvor man samtidig kan være alle steder. Et speil i et speil i et speil.»

Det er vanskeleg å forstå det storslegne i andres draumar.

med at romanen er ein litterært vellukka og truverdig tankestraums­monolog. Begjæret mellom Espen og Live er spreidd som glimt ut over det heile, eit perfekt tema for ein tankestraumsmonolog – her er Espens tankar rett etter ein krangel om is på Akvariet: «Brystvortene er synlige gjennom T-skjorta. Det er litt kult at hun fremdeles går uten bh. Han kjenner plutselig brystvortene hennes mot tunga. Må ta seg sammen.» Også fleire av minna og scenene er strålande formidla, og av desse vil eg særleg framheve handmjølking av harde bryst i New York og eit lite blaff av sjalusi under feltarbeid på ein ikkje nærare namngitt stad i Afrika.

Katastrofelengsel

Detaljane

Marius M. Kjølstad

I Dag Solstads «Roman 1987» ledes hovedpersonen Fjord inn i historiefaglige og eksistensielle grublinger når han skriver hovedfagsoppgave om Absalon Pederssøn Beyers «Om Norgis Rige» fra 1567. Han opplever at Beyers norgeshistorie er fanget i 1500-tallets forutsetninger, men driver han ikke selv bare og reproduserer 1900-tallets tenkemåter? Ja, tenker Fjord, er det egentlig mulig for en historiker å slippe løs fra samtidens lenker? For Terje Tvedt er det ikke bare mulig, men strengt nødvendig. I «Norges historie. Med verden som speil» ønsker han å frigjøre seg fra «nåtidens korte tidshorisonter». I hvilken grad har han lyktes med det? Og hva slags bilde er det vi får av landets historie når det som ifølge herværende avis er en av landets fremste intellektuelle, får boltre seg over 800 sider inkludert sluttnoter?

Bokens inngang er paradoksalt nok usedvanlig nåtidsorientert. Tvedts mål er å kunne forklare det han omtaler som Norges «eventyrlige utvikling», en tanke som ble født da han var bistandsarbeider i Sør-Sudan på 1980-tallet. For meg er det et spesielt utgangspunkt for en norgeshistorie å skulle forklare «hvorfor Norge ble Suksess-Norge», og som Tvedt vedgår helt mot slutten av boken, risikerer man å lage blomstrende eventyrfortellinger. Heldigvis er innholdet langt mer sammensatt enn innpakningen, og Tvedt får på tvisynt vis frem skyggesider, paradokser og dilemmaer. Likevel er det ikke til å komme unna at Norge ganske gjennomgående blir presentert som et helt unikt land (på godt og vondt) – allerede i steinalderen tar «annerledeslandet» form, ifølge en underoverskrift.

tre hovedtema. Han vil sette Norges historie inn i globale sammenhenger, han er opptatt av forholdet mellom natur og samfunnsutvikling, og han vil undersøke formative tenkemåter. De to første temaene vitner om en forfatter som har blitt formet av nyere historiefaglige tankestrømninger, et inntrykk som forsterkes av en utstrakt bruk av begreper fra kolonialismeforskningen. Bildet er likevel ikke entydig. Til tross for fokuset på naturen skriver Tvedt litt overraskende nesten ingenting om menneskeskapte klimaendringer.

Med sitt tematiske rammeverk gyver Tvedt løs på fortiden med en utrettelig intellektuell kraft. Mange av kapitlene er bygget over omtrent samme lest: Tvedt viser til utbredte oppfatninger blant norske historikere eller til globalhistoriske teorier, ofte om historiske årsakssammenhenger eller merkelapper, før han går over til å diskutere disse. Diskusjonene er pedagogiske, og Tvedt lykkes godt med å åpne landskapet uten å ty til overforenklinger. Stemmen er tydelig og ofte kritisk, men sjelden polemisk. Resultatet er en rekke interessante drøftelser, av typen hvorvidt vikingsamfunnet var en slaveøkonomi, om Norge var en slags koloni under danske­tiden og om 1814 kan forstås som en del av en avkolonialiseringsprosess. Tvedt lanserer også mange betegnelser, som at Norge var et «havbårent imperium» i høymiddel­alderen og en «hydroelektrisk stat» fra rundt 1900 og fremover, samt at norsk utenrikspolitikk i mellomkrigstiden kan forstås som en «økologisk imperialisme». I tillegg foreslår han nye periodiseringer. Hovedinndelingen hans går mellom det han kaller bein og steinalderen (9500 f.Kr.–500 f.Kr.), jernalderen (500 f.Kr.–800 e.Kr.), vannalderen (800–1970) og energialderen (1970–). For nyere norsk historie vil han sondre mellom et nasjonalt, et sosialt og et internasjonalt gjennombrudd.

Med disse utgravningene har Tvedt gitt et betydningsfullt bidrag til norsk historieforståelse. Det er ikke hverdagskost at man får en samlet analyse av landets utvikling, sammenbundet av én pennefører. Mange av Tvedts teser vil nok bli diskutert, og det er generalistens lodd at spesialistene helt sikkert vil finne ting å plukke på innenfor sine områder, men for meg ligger bokens verdi uansett i helheten og viljen til å stake ut kurs.

samtidshistoriske del om perioden fra 1960-årene og fremover etter mitt syn svakere enn de foregående. Her stusser jeg for eksempel over at EØS-avtalens betydning for demokratiet ikke er nevnt – dette behandles av en eller annen grunn først i bokens avsluttende refleksjoner. 22. juli blir bare nevnt i forbifarten, og da som en mulig forklaring på at regjeringen har laget en handlingsplan mot muslimfiendtlighet, noe Tvedt ikke synes er «umiddelbart lett å forstå». Mer generelt synes jeg Tvedt i denne delen tidvis legger bort den nysgjerrige og åpent reflekterende historikerstemmen som preger resten av boken, og går over til å bli en mer endimensjonal politisk kommentator.

Mest av alt spør jeg meg om ikke Tvedt her selv faller for det han omtaler som «tidsåndens kortsynthet». Boken vier egne kapitler til datasentre og ikke minst til det som i et langtidsperspektiv vel utgjør en historisk parentes, nemlig koronapandemien. Dessuten heter det at vi i løpet av de siste 60 årene har gjennomgått «den mest omfattende og hurtigste samfunnsomformingen i Norges historie», der landet ble «økonomisk, politisk, kulturelt og demografisk forandret på en måte som savner sidestykke». Nøyaktig i Tvedts egen levetid, som også markerer overgangen mellom to av fire historiske hovedepoker – tenk dét. Denne kortsyntheten minner meg på en annen solstadsk historierefleksjon, nemlig den man finner hos hovedpersonen i «Armand V.». Armand blir indignert når han ser epokeinndelingen i Aschehougs verdenshistorie, hvor hans eget liv inngår i fire av 16 bind. For å bruke Tvedts formulering: Hvilken samtidsimperialisme! Fjord og Armand minner oss om hvor vanskelig det kan være å studere fortiden – Terje Tvedt viser oss, tross innvendingene man kan gjøre mot boken, hvor eventyrlig det er.

Norge blir gjennom­gående presentert som et helt unikt land.

Norges historie. Med verden som speil

Eventyret ute

Sindre Andersen

Man kan bli svimmel av å tenke på Thomas Seltzer. Dødsrockbassisten og urokråka som ble et symbol på unorsk 90-tallsnihilisme, og så bygde seg sakte opp til humanistisk rikssynser, programlederveteran i NRK, betrodd kunnskapsformidler og en av de mest respekterte av landets tallrike «USA-omsider-mot-stupet»-krønikere. Svimmel – mest av at det 

, altså å lirke seg fram sånn uten å miste seg selv.

En gang hadde han jo en litt annen status. Som da to norske forleggere i en flammende debattekst myntet begrepet «seltzerisme» om en innstilling som går på at «det som tross alt forener menneskeheten, er vår naturgitte egoisme og grådighet» slik at «den åpne umoral [blir] å foretrekke framfor enhver filantropisk, ‘politisk korrekt’ positur». Ringer det noen bjeller, nå 16 år etterpå? Seltzer har ikke mistet seg selv; han spiller stadig i et band hvis navn befinner seg innenfor sensurens fangstfelt, men er også den brede venstresidens favoritt med sin perfide MAGA-utdriting. Hans forrige bokutgivelse, USA-befaringen «Amerikansk karmageddon» (2022), ble til etter noe så unorsk som en budkrig blant forlag. Han kaller seg sosialdemokrat – av «new deal»-typen: også en måte å tro på det gamle Amerika på.

av Seltzers podcast-avbrytelser og ville stikk. På mine gamle dager har jeg til og med begynt å digge – det vil si 

– bandet hans Turbonegro, etter i årevis å ha avskrevet dem som lam partylarm og konseptuelt epigoneri. Og når Seltzer nå skal skrive om sitt førti år lange musikkliv, blir det naturligvis et metaparty av dimensjoner. Hans evige hang til ordspill har gitt boka en overivrig tittel, som er litt vanskelig å huske – undertittelen er passende nok «Minneverdige blackouts og andre erindringer fra et rockeliv». Boka er med egne ord mest en samling kjærlighets­erklæringer, «takksigelser», til rock’n’roll-­livet – «folke

», intet mindre. Kapitlene er av svært varierende lengde, og satt i vilkårlig rekkefølge – litt for vilkårlig; forvirrende kryssreferanser tyder på dårlig ettersyn et par steder. Det går iblant litt fort i selve prosaen også, men han redder seg stort sett inn med sitt veldreide, hyperaktive språk som til forveksling likner 

, men hvor svada er byttet ut med et bisart faktahelvete man bare er nødt til å danse med i. Om Turbonegros «turné-dverg» (jepp) fra tidlig 2000-tall heter det eksempelvis: «Rent estetisk så han ut som om Morten Harket anno 1982 hadde blitt skvisa til en smått avlang kube menneskekjøtt i søppelsjakta i den første 

boka inneholder forsvinnende lite slikt. Seltzer slår fast at det ikke har vært mer sex i hans verden enn hva normalen er i «en norsk mediebedrift». 

 er det desto mer av. «Amerikansk karmageddon» var krydret med fun-facts – i «Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner» utgjør fun-factene, og -faktene, selve kjernen. Seltzer kan være didaktisk og fortelle saklig og interessant om ulike fasetter ved det praktiske turnélivet – før han fjaser i vei og peprer med drøye fotnoter. Han har også et moralsk drevet temperament, som når han raljerer mot viking-romantiseringen av den norske black metal-scenen – som Turbonegro jo har fått mye mørk drahjelp fra. Utlegningene om hvor vanskelig det er å gjøre sitt fornødne på leide turnébusser, får sin «moral» i anekdoten om da en pose Turbo-avføring smalt i ruta på en tysk bobil langs E6, men tyngden legges på turnésjåføren til voksenrockerne Dave Matthews Band, som presterte å tømme 360 kilo septik fra en bro i Chicago og rett ned på en smekkfull sightseeingbåt. Norge er et lite land i verden – og man kan si at Turbonegro forblir et intellektuelt tributeband sammenliknet med den globale rockens virkelige galskap.

som han er etter å mimre om egen karriere, er han etter å fortelle om 

, fra krangling i Beach Boys til de mest obskure psykopater, og om 

. Kanskje dypest sett som et bilde på hva som er mulig i verden. Langkapitlet med tittelen «Fra Kuka til Kuken» (clickbait igjen) – som i grunnen handler om noe så kjedelig som at det ikke er så lurt å begynne med kokain – må være det mest overendekastende essayet jeg har lest på lenge: en halsløs odyssé gjennom sivilisasjonens giftdynger, fra Vietnamkrigen til dyresex og surfing. Hans engasjement for fødelandet USA er tydelig både i skjemtet og alvoret, men den anarko-sosiologiske appetitten leder oss like gjerne til andre kyster. Scandirockeren og Hamburg-farerens ambivalente forhold til stormaktene Sverige og Tyskland er både påfallende og underholdende – innbefattet behendig innlemming av uttrykk som «numera» og «bjuda på».

Et sted inne i sagaen om Turbo-kompisene Plainfield begynner jeg å tenke på den tiden, før kabelkanaler og internett, da folk og fe faktisk måtte sette seg og 

, om det var lugubre lefser eller tvilsomme biografier man tilfeldigvis kom over, for å kunne kose seg med rare historier om gærne folk – fortrinnsvis psykisk ustabile hvite amerikanere, som åpenbart er et slags livets sukker for Seltzer.

For han er selvfølgelig smertelig bevisst på at det nettopp er en sånn gærning, som lever for å bryte sivilisasjonens regler, vi det siste tiåret har hatt sittende på den øverste politiske stolen i verden. Seltzers moral blir at så lenge ikke galskapen går seriøst utover menneskene og deres bærebjelker, må man kunne elske disse skruppelløse svina.

av Thomas Seltzer er å bli svimmel av verden – som den snurrer, veksler mellom lys og mørke, barmhjertighet og kynisme, dådyrøyd sympati og 

. Det er der vi alle befinner oss, og Seltzer står opp for den kontrollerte galskapen – kombinasjonen av Apollon og Dionysos, som det heter i hans «tyske» kapittel – uten å framstå kokett eller falsk. Hans «Visjoner» er en hyllest til livet, energien og musikken, en superheltbok med historier nok til å holde praten gående i et par utvidede ungdomstider til.

Seltzers evige hang til ordspill har gitt boka en overivrig tittel.

Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner

Kukrockerindringer

Hanne Kristin Wolden

Det hender at jeg må lese romaner på skjerm. Underveis i lesningen går det varmt i copy/paste-funksjonen, og bemerkelsesverdige utdrag havner i dokumentet som senere skal bli til en anmeldelse. Denne gangen hadde radbrytingen gått i stå da jeg åpnet dokumentet igjen, og plutselig satt jeg der med et langdikt.

femten år på fjerde dagen / hun har nesten alt hun vil ha / ti prince mild i lomma / en barnekvinnekropp under klærne / på det ene øyet er hun blind / av lengsel / dypt i pupillen på det andre / gnurer en anklage / hun / med en fortreffelig mangel / på dømmekraft

Ok, jeg hjalp til litt. Men formuleringene er forfatterens, når hun i åpningen beskriver romanens hovedperson, tenåringsjenta fra drabantbyen som syns hjemmet er «tett som en tupperwareboks, hun vil ut der lufta er for alle». Poenget står seg: Heidi Mittun-Kjos er en poet! «Barnas hus» er Mittun-Kjos tredje roman, men først og fremst et oppkomme av berørende lyrisk formuleringsevne, ofte med en rytme og en klangbunn vi er vant til fra poesien:

Havet vugger bølgene og jentene i pilleland, vinden vugger trekroner og håndklærne på snor. Nils vugger hammocken og Vivi, den beduggede, lallende i campingnatta og fanget til han far. Nå sovner hun ved rokken sin, der hun spinner fablene, rundt munnen er hun måneblek og littegranne rar. Restene av leppestift har stivnet inni vikene, men Vivi har fart hinsides, der Nils er prins og slottet er uten nymfene hun solgte på basar.

er hovedpersonen og hennes bestevenn Yasmin på et eventyr av en ferie med sistnevntes velstående og liberale foreldre. Selv vokser hovedpersonen – bare kalt 

 – opp med en aleinemor som vasker gamle kropper og iblant stjeler et smykke eller en klokke for å ha råd til husleia og jentas framtid. Mye av fortellinga ligger nettopp her, i forholdet mellom mor og datter, slik det også gjorde i Mittun-Kjos’ forrige roman, «Jenter i trær». Det er mildt sagt kompliserte forhold – smertefulle og distanserte. I «Jenter i trær» kommuniserte mor og datter hovedsakelig via en slags hvesing. I årets roman «har taushet blitt det nye språket, med unntak av når det sukkes høyt og tostemt.»

Og kanskje det hadde vært mer enn nok – fortellingen om disse to, 

, med sosial arv, klasse, seksualitet og sårbarhet som omdreiningspunkter som forener dem, og samtidig, eller kanskje derfor, skyver dem fra hverandre. Men romanen har egentlig et annet prosjekt: I et hus, slik tittelen refererer til, bor en voksen, mystisk mann. Med penger. Han drar til seg de unge, særlig guttene, de skjøre og spenningssøkende, som fluepapir. Vi befinner oss på slutten av 80-tallet, og på kveldene samles de hos han, Lars og Kris og Haider. Kris er jentas flamme – hun får sitte på mopeden hans til de er framme ved huset, deretter er hun en statist: Mannens hvite skinnsofa er guttenes univers, den høye bassen gjør enhver samtale umulig, guttene får sprit og sigaretter mot at de holder kjeft. Om hva? For leseren er det åpenbart at den klisjéfylt suspekte mannen utsetter guttene for overgrep av noe slag. Dette åpenbare, sammen med en uforholdsmessig lang oppbyggingssekvens, gjør at man på thrillervis forventer seg brutale avsløringer av Joseph Fritzl-karakter. Det hele resulterer i et antiklimaks, og proporsjonene blir merkelige i det som setter i gang en hevnaksjon av dansk TV-krim-karakter.

en roman som vil gape over så mye forskjellig at den til dels ødelegger for seg selv. På ene siden er «Barnas hus» en mørk ungdomsthriller av middels karakter med en slags avskrekkende pass-deg-for-pedofile-hilsen fra 1989. På den andre siden briljerer poeten Mittun-Kjos med sitt rike billedspråk og blikk for det noe av det vanligste og vondeste som finnes: Den uoverstigelige avstanden mellom en mor og en datter.

Barnas hus

Mørk og mystisk

Hélène Dorion fra Québec er en av Canadas etab­lerte, meritterte forfattere, og i tillegg et stort navn i den franskspråklige verdens­poesien. Hennes over førti år – og førti bøker – lange forfatterskap har omsider nådd Norge med en diktsyklus skrevet i pandemiens tid, der hun perfeksjonerer sin livslange utfors­king av forholdet mellom menneskeindivid og natur. «Skogene mine» har blitt Dorions mest populære bok, og man skjønner hvorfor: Den er tematisk håndgripelig, og samtidig gåtefull, preget av godt håndverk mellom drøm og disiplin.

«[S]kogene mine er mine oppreiste håp/ et bål av kvister/ og ord som skyggene lar knake/ i regnets frosne speilbilde», heter det i åpningsdiktet: Man blir slått av de ulike nivåene i metaforikken, som skrur vante vendinger til akkurat passe krokete tankeskulpturer. Hvert av de påfølgende fire kapitlene avsluttes med en tilsvarende, smått majestetisk påkallelse av skogenes ulike indre og ytre egenskaper. Kan skogen være alt mulig rart? Nei – den motsetter seg bestemt oppmerksomhetsteknologien: «veier av kjøtt og åndens tidevann/ et verb som bøyes sakte/ langt fra 

» For Dorions «jeg», på vei ut i verden og inn igjen, er skogen markant overveldende. Det er naturen som avslører menneskets hemmeligheter, ikke omvendt.

er ellers ulike suiter hvor skogen ikke nødvendigvis er hovedmotiv. Den nest lengste, «Skiftende bark», består av elegante miniatyrer, meditasjoner over avgrensede natur-forløp. Dorion plasserer sin linse slik at språket, mennesket og naturen oppleves nærmest som én og samme eventyrlige sfære: «vinden bryter ned lyset/ leter etter et ansikt/ for kommende tordenvær» Og det er slett ikke bare mennesket som er subjekt: «Tinden// ligner en dråpe jord/ for skyen som farer forbi». Naturen skildres som like deler drama og fortæring, og de menneskeskapte, fatale endringene ligger hele tiden og lurer. Skogen har like mye rett på drømmer som mennesket, er Dorions poeng. Kanskje vi og trærne faktisk drømmer likt – som filosof Anders Dunker er inne på i etterordet.

I det firesiders langdiktet «Ras av rulle­steiner» er vi i et mer realistisk litterært landskap, mer orientert mot den direkte samhandlingen mellom alt i naturen, hvor omkvedet er at det som skjer, «er lyden av verden/ tidens gang». Mer klang, håp og luft, mindre tragedie. Men det åpnes også for det åndelige hos mennesket, for eksempel i det å stenge seg inne og hengi seg til «den hemmelige lyden av skyer/ som blåser/ på den andre siden av natten». For en betagende enkelhet og klarhet! Et ekstra tydelig «jeg» blir et individ i mylderet, med et «du» det trekkes til. Et stykke er det som om jegets begjær samkjøres med det å finne et nullpunkt for verden å begynne på nytt fra. Kjærligheten blir det som får menneskene til å finne nye livsformer: «vi oppfinner andre steder for livet». Dorion klarer å skape et eventyr av en undergang som også er en slags gjenfødelse.

, «Tidens brus», tre enkeltdikt à rundt tre sider, blir en parentes for min del. Her får vi historier om menneskets utvikling, med et karikert menneskesubjekt og der den poetiske dypsindigheten man finner i de andre delene, glir over i noe mer fikst, og det økologiske blir tvangsmessig. I siste strofe i det siste av de tre diktene fortelles det nokså flatt om et dikt som hvisker «en vidstrakt og lysende vei/ som gir mening/ til det vi kaller 

». Nei, hun skriver mye mer interessant om 

Dorion har nemlig ryggrad til å være helt nedpå og banal, og gjøre at det funker å si sånt som at «natten faller på». Kombinasjonen av sivilisasjonskollaps og kjærlighetshåp holdes oppe av en sterk integritet i språket og en synålspresisjon som gjør at bildene ofte virker glassklare og bunnløse på samme tid.

etterlater meg så goddøsig harmonisk at jeg bare må følge standardregelen for kritikere av oversatt litteratur og avrunde med noen ord om gjendiktningen, gjort av poeten Charlotte Vaillot Knudsen. Språklig er dette godt pusset treverk, uten flis som står ut. Man merker seg sansen for det klanglige, som i uttrykket «i dette været av vrede og steinras» Og hva med det lett luggende i «triste vanskeligheter»? Det er uvurderlig at det gis tid og rom til å få ut slike internasjonale enkeltverk på norsk.

Dorion har ryggrad til å være nedpå og banal.

Skogene mine

En dråpe jord

Jonas Bals

Follow the rape from the frat house to the Epstein files», sto det på plakaten til en av demonstrantene som gjennomførte en sju timer lang sitt-ned-og-sitt-inn-aksjon ved Cornell University nylig. Noen dager senere ble en kvinne banket opp av sinte Trump-tilhengere på en MAGA-rally i Youngstown, Ohio, fordi hun hadde på seg en T-skjorte med påskriften «Release the Epstein files». Ifølge Fox News ble hun dyttet og slått mens publikum ropte «USA! USA!». «Mannen tok også tak i kvinnens hår og forsøkte å presse ansiktet hennes mot bakken», het det hos Fox, som også rapporterte at overfallsmannen utvekslet high-fives med andre deltakere, mens Trump kommenterte opptrinnet fra scenen ved å gjøre narr av vekten hennes og kalle henne «avskum».

Epstein-filene fortsetter å hjemsøke mektige mennesker. Skjønt: Hjemsøke? Hittil er Ghislaine Maxwell, Jeffrey Epsteins tidligere kjæreste og nære medarbeider, den eneste som er dømt i sakskomplekset som involverer Epstein-nettverket, eller det amerikanerne har døpt 

. Takket være arbeidet til journalisten Julie K. Brown, som i 2018 klarte å identifisere 80 mulige Epstein-ofre og fikk flere av dem i tale, vet vi i dag en del – men ikke alt – om denne eliteklubben. Og takket være DN-journalistene Tore Gjerstad og Gard Oterholm, som begynte å grave i nettverkets norske grener for flere år siden, vet vi nå også en hel del om aktører som Terje Rød-Larsen, Thorbjørn Jagland, Børge Brende – og landets dronning.

 nå er samlet mellom to permer er både viktig og bra, og det skader ikke at de to journalistene skriver svært godt. Det gjelder ikke bare språkføringen, men også selve fremstillingen. Vi får følge dem på jobb som journalister, og selv om leseren må antas å vite en hel del om saken på forhånd, klarer de å bygge en spenningskurve. Løken blir skrellet lag for lag, og når vi ved veis ende ikke har kommet til noen kjerne, er ikke det forfatternes skyld. Skal vi finne noe slikt, må nemlig Epstein-filene frigis – slik amerikanske demonstranter og politikere vedblir å kreve.

Noe av det forfatterne har avdekket, er nytt, som at Rød-Larsen advarte Epstein om at han ikke burde dra tilbake til USA rett før han ble pågrepet, og at han flere ganger var referanseperson for Epsteins «praktikant». Vi får også vite mer om de russiske kvinnene som jobbet ved IPI og som hadde tilknytning til Epstein, og vi får gjentatt kunnskap det er viktig at vi ikke glemmer – ikke minst om koblinger til Russland og den fascistiske MAGA-strategen Steve Bannon.

Fremfor å bruke plassen her på mer velfortjent ros, eller å gjengi deler av et puslespill som best kan forstås når man ser det i sin helhet, vil jeg heller peke på biter jeg synes mangler. Én av dem vil jeg kalle en unnlatelsessynd.

har vi en sittende nestleder i Nobelkomiteen, som i Epstein-filene bare er omtalt som «Nobelfyren». Asle Tojes navn dukket opp sammen med hun som i dag er leder for Norges største politiske parti på meningsmålingene. «Hun [Sylvi Listhaug] tenker ganske likt som Steve [Bannon]», heter det i en utveksling mellom Epstein og Rød-Larsen. «Nobelfyren ønsker å sette opp et møte mellom deg og parti­nestlederen[Listhaug]», het det. «Denne fyren er 

», skrev Bannon. Når Toje senere igjen var tema, spurte Epstein: «Svarte du noen gang Nobelpris-nordmannen?». «Jeg mailer ham fem ganger daglig», svarte Bannon. 

I en utgivelse om «Epsteins norske nettverk og løgnene som skjulte det», burde dette blitt viet litt oppmerksomhet. I stedet er Toje bare nevnt én gang, i forbifarten, sammen med den på alle vis forhenværende Thorbjørn Jagland – som til gjengjeld er nevnt over 300 ganger.

Noen ganger savner jeg også mer kontekst, som med Rød-Larsens «gode venn», Østerrikes eks-kansler Sebastian Kurz, som fikk kontakt med Bannon via Rød-Larsen. Her burde leseren fått en setning eller tre om Kurz’ første fall (etter den såkalte Ibiza-affæren), og hans andre fall, som kom etter anklager om korrupsjon.

Dette er blitt en svært solid, lesverdig og ikke minst viktig bok. Det er også bra at de har funnet plass til noen av dem som hadde integritet i møte med dette nettverket, som Kjell Magne Bondevik, Anette Ringnes og Bjørn Klouman Bekken. Eksemplene viser at det går an å ha integritet og ryggrad selv om man er omgitt av penger og makt, at ikke alle er kjøpt og betalt. I konspirasjonsteorienes tid er det viktig å huske. Det er menneskelig å feile, men ikke uunngåelig; det kan være vanskelig å si nei når alle rundt deg smisker og smører deg, men ikke umulig.

Epsteins ­norske nettverk og løgnene som skjulte det

Den norske gren

Ayne Kifle Assefa Aalen

Orgelbyggjaren Svein køyrer frå Bergen til ei lita svensk bygd, han er på veg til eit hus han ikkje har vore i på 20 år. Huset han skal til, var dei nyleg avdøde besteforeldra sitt og i praksis barndomsheimen hans. Då Svein var barn, drap faren mora hans og måtte sone fleire år i fengsel. No må huset kome i orden for sal, og gravferda til besteforeldra skal han vere med på. Samstundes som førebuingane og ryddinga er i gang, rullar barndomen utan foreldra i det svenske huset seg ut framfor han i meir eller mindre klare tilbakeblikk, dei kjem i korte passasjer som held drivet i romanen oppe. Svein hugsar til dømes at han den første sommaren fekk ansvar for å passe hagen medan farfaren styra med det juridiske etter drapet. Han gløymde å vatne gladiolane ein dag, blomane døde, og farfaren klikka. Elles kjem tilbakeblikk om puslespel og stille, i tillegg til at Svein aldri kunne snakke om 

. Faren til Svein er i romanens notid snart ferdig med å sone, og den fåmælte orgelbyggjaren sit åleine i huset etter gravferda i fleire veker og ryddar like mykje som han ventar på noko.

Olav H. Hauge sitt kjende dikt om katten opnar romanen, og Bøyum lar rett som det er katten Gloger vere «han som er varast i garden». I det svenske huset veit katten det når noko er på ferde; rett før romanens vendepunkt står Gloger ved døra og «mjauar slik Svein aldri har høyrt noko anna dyr låte før». Den andre epigrafen, eit sitat frå «Orgelsjøen» av Øyvind Rimbereid, kan vi forstå som eit søskenverk til Bøyum sin roman. Svein sin orgelskog er ein underleg stad som finst meir i sjela hans enn i røynda, og Rimbereid sine dikt er fulle av orgelrefleksjonar og orgelrom som kunne vore dit Svein drar når det ikkje finst ord for sorga. Under gravferda til besteforeldra snakkar presten Johan om sonen deira, som også er drapsmann og far til Svein: «Etter kvart klarar ikkje Svein å oppfatte det Johan seier. Han koplar ut, herifrå er alt berre lys og rørsle. Suset kjem frå orgelet.»

ikkje ei sånn sorgbok der kjenslene er så vanskelege at dei fragmenterer narrativet og gjer historia unødvendig vanskeleg å følgje. Tvert om skriv Bøyum fram historia om Svein med ein klar og behageleg kronologi der balansen mellom det uttalte og det løyndomsfulle er god. Bøyum gjer lurt i å utelate overforklaringar og meditative, seige repetisjonar som finst i mange dikt og romanar om sorg: Vi veit gjennom heile boka akkurat nok om fortida for å forstå notida. Sjølv om boka ikkje inneheld noko særleg med bråe vendingar, er omsorga forteljaren utøver overfor Svein, medrivande nok i seg sjølv. Det er ikkje rart at lesarhjartet bløyter av vesle Svein som slit med å framkalle minne av mora hos den snille svenske psykologen Alma, for kvifor skulle han eigentleg hugse henne? «Aldri hadde han vel sett på henne med vit om at ho skulle forsvinne slik.»

i det tomme svenske huset, og etter Svein har vore der aleine i meir enn seks veker etter gravferda, kjem kona Beate på besøk att, og huset blir annleis. Beate, som Bøyum like gjerne kunne gitt epitetet «den sæle» (som jo er etymologisk passande), trefte Svein for første gong inni eit orgel. Ho var kantor i Johanneskyrkja, og han skulle reparere orgelet der, og så var det gjort. Beate er ei god kone og eit tvers gjennom godt menneske, kristen og tolmodig. Tilgiving, kanskje på grunn av sitt kristelege hjarte, er eit ord Beate blir berar av i romanen. Mørkeret i Svein har sin motsats i Beate sitt lys, og dei varme dialogane Bøyum skriv fram mellom paret, saman med omsorga forteljaren har for Svein, gjer at vi kan seie at «Orgelskogen» slår fast at størst av alt er kjærleiken.

Orgelskogen

Stilla frå eit orgel

Tom Egil Hverven

Omkring 1920 står revolusjonære og reaksjonære krefter skarpt mot hverandre i en rekke land. I Bergen utkrystalliserer motsetningen seg etter den kraftige bybrannen i 1916. Store deler av sentrum lå øde. Hvor skulle folk bo? Romanen «Borgen» av Erlend O. Nød­tvedt (f. 1984) skildrer et samfunn på vippen mellom kommunisme og fascisme.

Nødtvedts forfatterskap eksellerer i det vestlandske og det bergenske, i veksling mellom poesi og prosa. Hans to foregående romaner, «Vestlandet» (2017) og «Mordet på Henrik Ibsen» (2021), utforsker områder i og omkring Bergen ved å knytte an til litterære tradisjoner i regionen med språklig oppfinnsomhet og humor. «Borgen» fortsetter i samme spor, men mer alvorsfylt enn de tidligere romanene. Boka skildrer naken nød og politisk kamp.

 fire år etter den store bybrannen. En mor og hennes fem barn har mistet nesten alt de hadde. I 1920 lever de i kummerlige omgivelser, delvis under jorden, i den såkalte Undervannsbåten, en «nødsbarakke», en enkel, hurtig oppført bygning for husville på Wilhelmineborg ved Sandviken. Et av de mindre barna er døden nær av tuberkulose. De to eldste velger hver sin vei i opprørene som preger byen. Romanens heltinne, Lotte (19), forener seg med streikende revolusjonære i kampen for bedre boligpolitikk. Broren Ingvar (21) vakler. Etter hvert framstår han som en streikebryter. Flere sentrale personer er vanskelige å definere i bergensk regn og mørke. Forflytninger skjer i trange, illeluktende smau; det er vanskelig å vite hvem som er på Lottes side i kampene som utspiller seg.

Peder Furubotn, seinere en kontroversiell leder for Norges Kommunistiske Parti, er på denne tiden sekretær i Bergen faglige samorganisasjon og dermed leder for en av Norges mest radikale fagbevegelser. Kampen for bedre boliger endte historisk sett med seier. Nødtvedts gode grep består i å skildre de uoversiktlige streikene og kampene innenfra, dels med virkelige, dels med fiktive personer. Furubotn får i romanen (som i virkeligheten) hjelp av den danske syndikalisten Robert Nielsen, som okkuperer boliger og omplasserer folk. Bergens borgerskap fikk den norske regjeringen til å utvise Nielsen.

 skikkelse, Stanley Møller, er en fiktiv fikser på utsiden av de etablerte nettverkene. Han skaffer Lotte jobb som tjenestepike hos en av Bergens mest fremgangsrike forretningsfolk. I familiens hus lytter hun til samtaler mellom borgerskapets ledende menn. De danner en lokal variant av «Norges Samfundshjelp», som ikke bare hjelper bedrifter med streikebryteri, men utvikler seg i paramilitær, fascistisk retning, noe som også antydes i Nødtvedts roman. En anonym forteller gir historien dokumentarisk preg ved å benytte seg av fiktive og reelle tekster fra samtiden, blant annet brev fra Nordahl Grieg til forfatteren (!). Griegs brev hyller Lotte. Hun dør under kamper i Spania i 1937. Romanen peker eksplisitt på Lotte som en parallell til kvinnefiguren i Eugène Delacroix’ maleri «Friheten fører folket».

De to brevene fra Grieg til Nødtvedt, datert 1937 og 1938, omslutter romanen. Grieg får til og med lese Nødtvedts manus – nesten nitti år før det er skrevet. Grieg ergrer seg over at forfatteren «ikke skriver en ordentlig stor roman». Samtidig håper han forfatteren i et nytt bind kan trekke linjer fra Samfundshjelpen til Fedrelands­laget og Nasjonal Samling. Underforstått kan verket slik utvikle seg til en enda mer treffende kritikk av tendenser i samtida, enten man tenker Griegs 1930-tall eller vårt 2020-tall.

deler jeg. Samtidig er det grunn til å advare mot å se for snevert på paralleller mellom 1920- og 2020-tallet. For hundre år siden framsto kloden fremdeles rommelig. Nazistene ville skaffe seg livsrom – 

 – ved å ekspandere. Riktignok ofret de millioner av jøder, slavere og andre folkegrupper, men selve jordkloden fremsto fortsatt rommelig. 

 definert som folkets «naturlige rett til livsrom» preget nazistenes partiprogram nettopp i 1920. Hundre år seinere er nesten all dyrkbar jord utnyttet, større deler av kloden står i brann. Om nyskapende litteratur vil behandle vår tids problemer i historisk perspektiv, må innsikten om hele menneskehetens begrensede livsrom på en eller annen måte synke inn i teksten.

Borgen

Livsrom som problem

Bokanmeldelser

Elise By Olsen

Som postmannsdatter har jeg et kjært minne av når Postens fagblad «Posthornet» dumpa ned i den rustrøde postkassa vår. Da var det stor ståhei hjemme hos oss! Det er det eldste fagbladet i Norge og kommer fortsatt ut annenhver måned på trykk. Bladet er et «organ for det norske postmannslag», som undertittelen anno 1931 fastslo. Formålet er å sette arbeidstakernes saker på dagsordenen gjennom reportasjer og nyheter. Mine foreldre møttes i skranken på Rodeløkka postkontor, og min mor har nå jobba i Posten i 47 år. I sitt siste år før pensjonisttilværelsen må hun trene opp KI-modeller med erfaringen sin fra et langt yrkesliv – for å «effektivisere» postgangen.

Det er fortsatt en rik flora i fagpressen. På dørmatta til naboene våre ser vi «Sykepleien», «Kommunal rapport» og «Første steg». For ikke å nevne Rolls-Roycen blant fagforeningene (målt i gjennomslagskraft): heismontørenes «Heismontøren», «Forsvarets forum» (før «Mannskapsavisa») og pertentlige «Tidsskrift for Den norske legeforening» (Årets tidsskrift i 2026). Det er mystisk og gøy at man ikke uten videre får tilgang på disse bladene uten å være i 

 Jeg er selv ikke fagforent ennå, men som bibliotekbestyrer er jeg medlem av interesse­organisasjonen Norsk bibliotekforening. Foreningens tidsskrift «Bok og bibliotek» kommer hyppigere på dørmatta enn jeg klarer å få lest dem. Det hender jeg kjøper «Arkitektur», utgitt av Norske arkitekters landsforbund, og «Billedkunst», som gis ut av Norske Billedkunstnere, og som Nicholas Norton er ny redaktør for. Og så får jeg Obos-bladet med årgangens forsider i samme pastellfarger som Jotuns trendfargekart av året, og Tonsenbladet av min lokale menighet, som prøver å verve meg til statskjerka.

 De blir en mobiliseringsplattform. De samler medlemmene – kanskje det viktigste grunnprinsippet i en arbeiderforening. Bladene kommer med møteoppsummeringer og redegjørelser, politikken som skal føres, og innfridde krav, debattinnlegg og motsvar, ofte med stor takhøyde. De har hissige opplag, Stiftelsen LO Media sine samlede 15 titler har et opplag på 550.000 i måneden. De aller fleste av bladene drives av grasrota – av medlemmene, for medlemmene. Kanskje derfor er de ikke så lekre som trykte objekter, en 

 er sjelden den høyest prioriterte utgiftsposten. Jo flere medlemmer, jo grellere design, kan det virke som, men poenget er at innholdet her er viktigere enn formen.

Forrige uke var jeg i Paris, og disse bladene drar meg tilbake til kampene der, til tanken om at skal man endre verden, må man gjøre det fra bunn, fra grasrota. Endringene skjer nedenfra. Og selv om disse bladene hver for seg representerer de ulike tuene vi sitter på, grupperingene, så har de et fellestrekk. Samlet sett utgjør den lille manns kamp mot overmakta, mot det overordna systemet. Hvis Jens Stoltenberg nå får det som han vil, må nærmere 2000 postbud sies opp i 2027. Vi står potensielt overfor den største masseoppsigelsen i moderne tid i Norge. Ironisk nok kommer medlemsbladene med brevposten, som jo i prinsippet er det som nå skal legges ned. Statsbudsjettet for 2027 vitner generelt om en retning hvor mennesker kommer i bakre rekke. De blir ikke tatt vare på lenger, kroner og øre kommer først. Er vi i ferd med å rasere velferdssystemet også her, som i Frankrike? Sårbart er det, i hvert fall. Det er lov å håpe på at når krisen blir stor nok, står man samla. At de ulike grupperingene vil stå skulder til skulder sammen mot systemet. For sammen er vi sterke!

Sammen mot systemet

Eivind Myklebust

(tekst)

Anniken C. Mohr

(foto)

Bergen? Kvar gong ein oslojournalist hamnar vestpå for å rapportere frå byen mellom dei sju fjell, opnar teksten med ein slags poeng­laus, journalistisk instagrampost om dei sju signaturgule skriftteikna som heng i bergveggen utanfor Bergen lufthamn, Flesland. I dette tilfellet gjer vi kort prosess – for hellane! her kjem Erlend O. Nødtvedt køyrande og parkerer Toyota Priusen sin som eit punktum rett framfor meg: Bergen.

Nødtvedts nye roman er ein bergensroman så god som nokon. På eit tidspunkt i samtalen vår omtalar han boka som «fattigmanns Gunnar Staalesen», men dette med fattigmann kan ein helst tolke bokstaveleg: Tittelen «Borgen» – ein tastefeil unna «Bergen» – viser til Wilhelmineborg, ein brakkeby som blei sett opp i Sandviken etter bybrannen i 1916, med nødbustadar til husville. Nødtvedt har sagt ja til å ta meg med på byvandring til romanrelevante stadar i Sandviken, og på veg dit passar eg på å ikkje brenne inne med eit automotorisk spørsmål:

– Dette er ikkje den nikotingule Toyota Camryen du køyrer i debutromanen din?

– Den er kondemnert, dessverre. No sit du i bilen som den Nordisk råd-nominerte forfattaren Bergsveinn Birgisson frakta hit frå Island. Han flytta heim, så eg fekk den billig.

Eg må jobbe for å skjule skuffelsen. Road­romanen «Vestlandet» fekk kultstatus så snart den var lansert, og står som ein mile­påle i medvitet mitt – ikkje minst fordi den inneheld litteraturhistorias mest sofistikert hets av alt austlandsk: Det eine kapitlet der romanheltane kryssar fylkesgrensa til Buskerud, og såleis vasskiljet mellom aust og vest, kan raskt siterast i heilskap: «17 mil».

Nødtvedts andre roman, «Mordet på Henrik Ibsen», handlar om ein austlending, men i dei unge åra då han forvilla seg vestpå og tussa rundt i Bergen med våte sko og fukt i sjela.

«Borgen» er Nødtvedts tredje roman, her flettar han saumlaust saman historisk og oppdikta stoff, med bystemningar, replikkunst og tidskoloritt i fulle drag. Ifølgje forfattaren går romanen svært tett på kjeldene:

– Veldig lite i dei ytre omstenda er påhitt, sanningsgehalten er overraskande stor.

Her kan det skje ting, her kan verdshistoria forandre seg.

Revolusjon i Bergen?

Peter Fröberg Idling

For en stund siden ble jeg invitert til høytlesning på et bibliotek. Temaet var skrekk, og meg tilfalt oppgaven med å lese Stephen Kings «Ondskapens hotell» («The Shining»). Jeg valgte avsnittet der sønnen Danny er ulydig og går inn på rom 217. Det er en guffen scene. Jeg øvde et par ganger før det var på tide å gripe mikrofonen. Det var åndeløst stille i publikum da jeg leste om Dannys nølende skritt gjennom hotellrommet mot døren til badet. Da han så drar fra dusjforhenget og ser hva som ligger i badekaret, kjente jeg – til tross for at jeg før opptredenen altså hadde lest avsnittet flere ganger – hårene reise seg på armene.

Skjønnlitteraturen kan jo ta kroppen i besittelse. For eksempel betraktet man det som et problem da Harriet Beecher Stowes «Onkel Toms hytte» ble en formidabel suksess på begynnelsen av 1850-tallet. Det ble rapportert om lesere oppløst i tårer, helt smadret av fortellingen. Folk med dårlig helse ble frarådet å lese boken, da man mente det kunne innebære livsfare. Det ble ført lærde diskusjoner om litteraturens evne til å forføre leserne. Og president Abraham Lincoln skulle senere hevde at det var Stowes roman som førte til borgerkrigen.

Emily Dickinson mente at for henne var den fysiske reaksjonen avgjørende for vurderingen av en tekst: «If I read a book and it makes my whole body so cold no fire can warm me I know that is poetry. If I feel physically as if the top of my head were taken off, I know that is poetry. These are the only way I know it. Is there any other way?»

Men det ble også antatt at litteraturen kunne forårsake mindre trivelige fysiske reaksjoner. I 1863 publiserte litteraturkritikeren Henry Mansel en samleanmeldelse av 24 populære underholdningsromaner. Mansel anførte at hele nervesystemet kom i ubalanse. Bøkene ga ham en smak i munnen som minnet om kvalme og ubehag.

har vitenskapen begynt å interessere seg for disse kroppslige reaksjonene, ja hva skjønnlitteraturen gjør med oss? Forskning med magnetkamera viser hvordan ulike deler av hjernen aktiveres av ulike typer tekst. I ett eksperiment fikk forsøkspersonene lese alt fra tekniske håndbøker til poesi. De mer informative tekstene tok den rasjonelle venstre hjernehalvdelen seg av, men når tekstene ble mer kunstneriske, måtte også høyre hjernehalvdel, frontallappen (som blant annet tar seg av introspeksjon) og mer dyptliggende belønningssentre trå til.

Her kan man også smette inn argumentet om at skjønnlitterær lesing gjør oss mer empatiske. Bøker er jo destillater av menneskeliv og livsskjebner som vi ellers ikke ville ha kommet i kontakt med eller, enda mindre, opplevd selv. Skjønnlitteraturens evne til å engasjere hele kroppen, gir oss erfaringer nesten som om vi selv hadde opplevd dem.

For å ta et personlig eksempel: Ved et tilfelle leste jeg Svetlana Aleksijevitsjs bok «De siste vitnene», der hun gjengir fortellinger om hva barn opplevde under andre verdenskrig. Et av vitnesbyrdene var så avskyelig at jeg knapt greide å lese det. Boken var en skakende leseopplevelse, og et par dager senere ville jeg fortelle om den til en venn. Men da jeg kom til disse aller verste hendelsene, var hukommelsen min plutselig helt blank, selv om jeg husket alt annet i detalj. Teksten hadde med andre ord hensatt meg i et så sterkt sjokk at jeg hadde fortrengt den.

Carl-Johan Vallgren sin roman «Kärleken». En liten utgivelse (126 sider) som gjenforteller hvordan han møter sitt livs kjærlighet, hvordan hun tjue år senere dør av kreft og etterlater ham med deres tre mindreårige barn.

Vallgren debuterte i 1987 og fikk sitt store gjennombrudd femten år senere, med den Augustpris-belønnede romanen «Den vidunderlige kjærlighetens historie». På samme tid traff han sin kommende kone. Da lå fremtiden foran dem – ekteskapet, hans forfatterkarriere, hennes skuespillersuksess. Nå skriver han med melankoliens blekk; den han skulle dele minnene med, kommer ikke lenger smilende ut fra sommerhuset.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Katastrofelengsel

Norges historie. Med verden som speil

Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner

Barnas hus

Skogene mine

Epsteins norske nettverk og løgnene som skjulte det

Orgelskogen

Borgen

Utvalgte saker

Hva rører seg i rørsla?

Erlend O. Nødtvedt har brukt ei reinare romanform for å dramatisere klassekampen i Bergen anno 1920. Ikkje eingong Lilli Bendriss har fått plass.

Når tårene brenner bak øyelokkene og hårene reiser seg på armene, da vet du at det er poesi.

Magasinene

Bokanmeldelser

Katastrofelengsel

Norges historie. Med verden som speil

Visjoner, digresjoner og digre ereksjoner

Barnas hus

Skogene mine

Epsteins ­norske nettverk og løgnene som skjulte det

Orgelskogen

Borgen

Hva rører seg i rørsla?

Erlend O. Nødtvedt har brukt ei reinare romanform for å drama­ti­sere klasse­kam­pen i Bergen anno 1920. Ikkje eingong Lilli Bendriss har fått plass.

Når tårene brenner bak øyelokkene og hårene reiser seg på armene, da vet du at det er poesi.

Epsteins norske nettverk og løgnene som skjulte det

Erlend O. Nødtvedt har brukt ei reinare romanform for å dramatisere klassekampen i Bergen anno 1920. Ikkje eingong Lilli Bendriss har fått plass.