#fff

#000

Bokmagasinet har reist til Norröra – nostalgiens og somrenes øy.

Vi på Saltkråkan

skildrar eit sosialdemokrati i utakt og prøver å finne fram til ein felles hjarterytme.

Carl Frode Tiller

ble heiet fram av milliardærer da han skrev «Hillbilly Elegy». Mímir Kristjánsson skriver om hvorfor vi bør ta boka på alvor.

J. D. Vance

Bjørn Ivar Fyksen

Det klinger litt av både ønskedrøm og festtale, jeg er klar over det, men like fullt er det prinsipielt sant og riktig: Det frie ord spiller en avgjørende rolle i en demokratisk offentlighet, på sitt beste utvider litteraturen tanken og foredler menneskesinnet, og dette gjør forlagsbransjen til en umistelig kulturbærer.

Ja, og i tillegg er forlagene bedrifter med mål om å sope inn spenn, ståler, gryn og grunker.

 men av og til glemmer enkelte aktører at de altså er begge deler: børs 

 katedral. For eksempel kunne VG i forrige uke avsløre at det lille forlaget Moment hadde satt i gang en konkurranse blant ansatte i bokhandlerkjeden Ark for at de skulle publisere «anmeldelser» (i kjedens nettbokhandel) av en av forlagets utgivelser. Blant premiene var en tur til Spania, og dermed tikket det inn både stjerner og positive omtaler.

Det er klart at det skjærer litt i hjertet at disse tomme lovordene får samme betegnelse som den journalistiske sjangeren 

 – for en profesjonell kritiker har jo slike forbruker­omtaler samme faglige status som sølekaker har for en konditor. Det er også et dårlig tegn at et norsk forlag synes det er greit å betale for reklame­floskler presentert som uhildede vurderinger, men kanskje bør det hele likevel avfeies som en bagatell: Det er et lite forlag og en ubetydelig utgivelse, og de såkalte anmeldelsene er nå fjernet og erstattet av sure lesere som gir boka én stjerne fordi de føler seg lurt av de opprinnelige, overstrømmende omtalene. Det kan være straff nok – men det er verdt å minne om at selv om forlaget er lite, så nyter også Moment godt av bransjens særordninger, ikke minst momsfritaket. Det er liksom meningen at samfunnet skal få noe igjen for dette, for eksempel ansvarsfulle bidrag til den felles samtalen.

kanskje er en bagatell, men som tillegges vekt i litteraturlivet, er litterære 

. Heder og ære er stas, og i likhet med rosende anmeldelser kan forlagene selvsagt bruke priser i markedsføring. Det er jo ekstra bra reklame at 

, helt uavhengige instanser, sier at boka du skal selge, er god som gull. I skrivende stund leser jeg for eksempel på nettsiden til Forlaget Oktober at de smykker seg med tre nominerte til Nordisk råds litteraturpris samt ferske mottakere av både Oktoberprisen og Aschehougprisen.

Enkelte av de større forlagene deler nemlig ut litterære priser. Vi har Gyldendalprisen, med en jury bestående av kritikere og akademikere; Bonniers relativt ferske pris, kåret av Forfatterforeningens litterære råd; og Aschehougprisen, der vinneren pekes ut av arbeidsutvalget i Norsk kritikerlag. Et fellestrekk er altså at juryen er uavhengig, og i tillegg at prisen kan gå til forfattere på alle forlag. Dette gir prisene prestisje, og forlaget som deler ut, demonstrerer at det ikke bare er en bedrift, men også en kulturinstitusjon.

så rart at Oktober har etablert en pris; de har et selvbilde som et spesielt seriøst, høylitterært forlag og omtaler gjerne seg selv som «forfatternes forlag». Det innebærer at de hegner om seg og sine: Oktobers pris går bare til deres egne forfattere. Og juryen? Forlagets 

. Det er rett og slett en intern påskjønnelse, en bonus (et stipend, for tida på 150.000 kroner), men kalt 

 kan den brukes i reklame. I år brukte de prisutdelingen til å kickstarte salget av 

. Det er pinlig, og det er dårlig gjort mot de sakesløse forfatterne som blir utpekt som vinnere. En redaksjon som skal ha kompetanse på å lese undertekst og indirekte budskap – forstår de ikke hvordan de selv undergraver den symbolske verdien av konseptet «litterær pris» når de lager seg en liksom-utmerkelse til bruk i markedsføring?

Det vesle samrøret mellom Moment Forlag og noen bokhandelansatte kan vi legge bak oss, men Forlaget Oktober? De må faktisk tenke litt over sin egen rolle som kulturbærer.

Alt har en pris

Victor Malm

Kultursjef i Expressen

Dagboka, dagboka, denne evige, dumme, fantastiske dagboka. Sånn kjennes det når det har blitt september og debatten aldri vil ta slutt.

Noen uker inn i foreldrepermisjonen min ble jeg oppringt av en norsk journalist som stilte spørsmål om saken som dominerte de svenske kulturredaksjonene denne våren – jeg skrev selv en artikkel, så jeg er ikke uskyldig – og som tross en varm sommer ikke ville slippe taket om tankene våre. Jeg ga journalisten et rotete svar, noe artig om Olav H. Hauge.

 merkelig at debatten oppstår først nå. Litterære dagbøker er naturligvis ikke noe nytt, men den kulturelle relevansen deres ble en annen da Lars Norén begynte å publisere «En dramatikers dagbok» i 2008. Virkelighetslitteraturen var fortsatt radikal og utfordrende, en ny og opprørende form for fortelling som skapte skandale og lokket lesere, ikke først og fremst fordi dagbøkene avslørte nye sider ved allerede kjente forfatteres liv og verk, men fordi de ble hendelser. Folk (som meg) ble narret. Forenklede dommer ble utdelt med en slik autoritet at man ble tvunget til å forholde seg til verket. Det var umulig å unngå dem.

Nå har det gått 15 år og sjangeren står sterkere enn noensinne. Marianne Lindberg De Geer og Ulf Lundell har hver sin langdistanseserie og i våres kom poeten Aase Berg med sin versjon. Det var den som satte i gang debatten. Innvendingene var nemlig overalt. Det virket som om kritikerne hadde blitt lei av dagbokas forutsigbare blanding av kulturplapring og hverdagsliv, og dermed oppsto en debatt: Hvorfor er det egentlig nå, idet sjangeren får stadig flere kvinnelige tilskudd, at kritikerne trøtner?

var åpenbar: Jo, fordi litteraturen fortsatt styres av gammelpatriarkalsk logikk. Det spiller ingen rolle at bransjen – fra forlagene til forfatterne og kulturredaksjonene – domineres av kvinner. Gubbeveldet henger igjen. På et eller annet vis. Den gamle rockepoeten Ulf Lundell ble hyllet, mens kvinnene ble kritisert.

Det er et snev av sannhet i dette. De kritiske idealene springer så klart ut av den litterære tradisjonen og den litterære tradisjonen er av historiske årsaker en temmelig mannlig historie; det innebærer det fortsatt lenge kommer til å være en viss gubbefaktor. Det går ikke an å ønske den bort. Antakelig er det heller ikke ønskelig.

 så mye mer enn det før sommeren, men i høst vendte Marianne Lindberg De Greer tilbake til spørsmålet og konstaterte at forfatteren Linda Skugges dagbok hadde blitt grunnleggende misforstått og undervurdert av kritikerne, noe hun fikk medhold i fra den viktige kritikeren og litteraturforskeren Birgitta Holm. Det var først her de virkelig interessante tingene ble sagt. Ikke rett ut, men på siden og mellom linjene.

Dagboka er virkelighetslitteraturens mest ekstreme, radikale og for kritikerne mest uhåndterlige form. Dens estetiske grunnlag er en finte: Det er litteratur som gir seg ut for å formidle virkeligheten uten å ta omveien via litterære konvensjoner om stil, narrativ, form og figurer, som helst ikke skal gjøre bruk av avanserte metaforer eller andre stilfigurer. I stedet skal den gi oss den rå virkeligheten. Naken. Ubearbeidet, ufordøyd og hel.

 selvsagt ikke. Dagboklitteraturen er nøyaktig like mye framstilling som all annen litteratur; en funksjon av pretensjoner, kunstneriske valg og stilistiske evner. Men den vil ikke innrømme det. Da brytes kontrakten som lover leseren fullkommen ærlighet. Samtidig får en kritiker aldri påstå at en litterær dagbok mangler kunstferdig utforming. Da er hun en dum plebeier (eller rent ut misogyn).

Dagboka er virkelighets­litteraturens mest ­ekstreme form.

Nedtegnelser

Kaja Schjerven Mollerin

Tom Henning Bratlie

Saltkråkan formet den skandinaviske sommeren midt i en moderne brytningstid.

Det kommer til å bli regn, tenkte jeg før turen, og så for meg bygene over skjærgården nord for Stockholm, så for meg fredelige Furusund i gråvær, bryggen og furutrærne og den vesle grusveien langs sjøen, der Astrid Lindgrens gamle sommerhus ligger, regn over fotografens utstyr, regn over Yxlan, skjærgårdsbåten som tøffer mellom de nordligste øyene, regn over blomsterengene og de falunrøde husene på Norröra, der store deler av Lindgrens TV-klassiker «Vi på Saltkråkan» ble spilt inn for seksti år siden, og dit vi, en dag i juni, også skal. Og det blir fint likevel, tenkte jeg, og det vil dessuten gi mening, for familien Melkerson ankom også øya i regn, en dag i juni. Tjorven sto på brygga i blå sydvest, med Båtsmann – en stor, dryppende våt sanktbernhardshund – ved sin side. Og jo, det silte gjennom taket på Snekkergården, som Melker, faren i familien, hadde leid for sommeren.

– Vi har valgt sommerens vakreste dag, utbryter den svenske forfatteren og litteraturforskeren Johan Svedjedal etter at vi har ruslet rundt på Norröra en stund, og satt oss ned ved en langgrunn vik.

Og det er sant. Det var sommerens vakreste dag.

Utgangspunktet for samtalen er boken med den løfterike tittelen «Den rätta knycken», en bok Johan Svedjedal har skrevet om Astrid Lindgrens «Vi på Saltkråkan», eller rettere det Svedjedal kaller «Saltkråkevärlden»: TV-serien som første gang ble vist vinteren og våren 1964; boken som ble utgitt noen måneder senere, i november 1964; den intense mediedekningen som lot Tjorven og Båtsmann bli forsidestoff lenge før de første episodene ble vist; Saltkråkefeberen som fulgte i etterkant; hva som i dag gir fortellingen en plass i svensk kanon; hva vi kan lære av den, og hvorfor vi fortsatt husker den – ja, alt dette som for liten og stor har gjort «Vi på Saltkråkan» til selve sinnbildet på sommer.

Skjønt det var ikke egentlig Saltkråkefenomenet Svedjedal hadde planlagt å skrive om.

– Jeg hadde tenkt til å skrive noe helt annet om Astrid Lindgren, men jeg var avhengig av et arkivmateriale som jeg ikke fikk tilgang på. Da var jeg allerede i gang med å lese meg opp på forfatterskapet, og det overrasket meg at det var skrevet så lite om «Vi på Saltkråkan». Noen bøker slår ned som et lyn i en. Dette var en slik bok, og det var et lystdrevet prosjekt. Jeg bruker vanligvis lang tid på bøkene mine, det tar tre-fire-fem år å skrive dem, men denne skrev jeg på tre måneder.

Her til lands vil noen kjenne Svedjedal som forfatteren av biografiene om to av Sveriges fineste poeter, Karin Boye og Harry Martinson, og som en bredt orientert litteraturskribent i Dagens Nyheter. Han er professor emeritus i litteratursosiologi ved Uppsala universitetet, født og oppvokst i Umeå, med snørike vintre, og langt fra skjærgården. Men han husker godt, forteller han, da «Vi på Saltkråkan» første gang gikk på svensk TV.

Tjorven er liksom stedets ånd, innbegrepet av Saltkråkan.

En dag i juni

Utvalgte saker

Egon Låstad

Mye har skjedd siden den illustrerte faktaboken «Supervulkaner og digre dinosaurer» kom ut på Aschehoug i 2020 – som at saksillustrasjonene har blitt erstattet med actionfylt og humoristiske tegneserieruter. Enda viktigere er det at bokserien har skiftet hovedfigur. I oppfølgeren klinker Reidar Müller og Sigbjørn Lilleeng til med en metalignende tegneserie – med en ekte antihelt i hovedrollen. «Livet er livsfarlig! Den utrolige historien om livets utvikling fra bakterier til deg» tar leseren med på en reise i tid, fra jordens dannelse til nytid. Eller som hovedpersonen Liv oppsummerer det: «Hvem bryr seg?».

Med «Livet er livsfarlig!» har forfatterduoen laget noe så unikt som en kontrær sakprosabok. Introduksjonen av en skolelei hovedperson gir en perfekt kontrast til den faglige formidlingen i boken, slik at også de som synes læring virker kjedelig har en grunn til å lese videre. «Bare spis meg opp!» nøder Liv de forhistoriske skjelettene hun møter på Naturhistorisk museum: «Så slipper jeg skolen». Det subversive ledemotivet følger fortellingen fra start til slutt.

 starter demonstrativt treigt, med en kjedelig gruppeomvisning på museet. Hovedpersonen sniktitter på mobilen, men får umiddelbart kjeft av læreren. Medelevene tolker selvsagt dette som et klarsignal til hakke på henne. «Loser» smiler de skjelmsk, mens de ler av klærne hennes. Spis eller bli spist gjelder tydeligvis like mye i skoleklassen som i naturen. Tematiseringen av mobbing har et svært relevant poeng i boken, da det ­beviselig kan virke demotiverende på læring. På overflaten handler «Livet er livsfarlig!» om dinosaurer og øgler, men selve subteksten er derimot læring og motivasjon. Boken handler nesten like mye om 

Karakteren Liv er lett gjenkjennelig fra Sigbjørn Lilleengs øvrige tegneseriehelter: stolt og mutt, med spisse kanter mot verden. Hvordan mykner man opp en slik type? Jo, ved hjelp av et ivrig og vennlig vesen. I boken møter Liv fantasifiguren Iggy, som viser seg å være en kunnskapsformidler av rang. Voksne lesere må gjerne benytte anledningen til å studere triksene til Iggy når han samhandler med Liv. Hemmeligheten er å anerkjenne (uten å speile) følelsene til motparten, før man prøver å utfordre de negative holdningene. Dynamikken mellom de to karakterene er et driv i fortellingen.

 på detaljer som meterlengder og antall tenner på øgler og dinosaurer virker dessverre statisk og oppramsende gjennom boken. Heldigvis bygger dette opp til en forløsende voldsfantasi – med blodsprut og løse lemmer! Serieskaperne gjør et modig valg når de lar hovedpersonen hevne seg på mobberne i klassen ved hjelp av en kjøtthungrig Spinosaurus. Scenen er ironisk merket «18-årsgrense!».

Visste du forresten at det dødeligste dyret i verdenshistorien er mennesket? Denne innsikten formidles tydelig i boken – med en klar oppfordring til å ta vare på naturen.

Reidar Müller og Sigbjørn Lilleeng (illustrasjoner)

Livet er livsfarlig! Den utrolige historien om livets utvikling fra bakterier til deg

Subversiv  formidling

Even Teistung

En distinkt dystopisk teint ligger over Victoria Durnaks «Kometjenta»: Vår forteller, 13-åringen Sol, har beslutta å ikke snakke mer. «Jeg må bli stille. Det er ingen annen løsning. Det er sånn det må bli», tenker hun, og gradvis, i det som er hennes indre monolog, får vi forklart 

: Foreldrene hennes har lagt ut bilder og videoer av henne på sosiale medier siden hun ble født, og de har spora henne, i praksis overvåka henne – uten Sols samtykke. For å ta tilbake suvereniteten, dykker hun inn i sitt eget indre.

Durnak hopper inn i et av de mest betente problemfeltene i samtiden, nemlig spørsmålet om hvordan samfunn, familier og enkeltindivider tar i bruk ny teknologi og lar den virke inn i livet, og særlig hva dette har å si for barna, som ikke har noe de skulle ha sagt i det store samfunnseksperimentet internett og sosiale medier er. Utgangspunktet for Sols protesthandling mot foreldrene – at 

 har vært til utstilling for hele verden! – føles som noe snytt ut av en sci-fi-roman fra gamle dager. Men det er et scenario henta fra 

. Og akkurat dét er jo til å pisse i buksa av, om jeg skal være ærlig.

sa nylig at det er godt mulig vi om 20–30 år vil se tilbake på perioden 1995–2030 som en unntakstilstand, et kollektivt moralsk sammenbrudd der internett fikk florere som et lett tilgjengelig hjernedop som infiltrerte alle deler av hverdagen – før det ble regulert, putta på boks og uskadeliggjort. Det føles ikke sannsynlig, vel å merke, og uansett er generasjonene som vokser opp nå, som til dels er innpoda i teknologien fra begynnelsen av, og som knapt nok har hatt et privatliv, sentrum i et eksperiment vi ikke aner rekkevidden av: Hva det gjør med psyken å erkjenne at man alltid har vært til utstilling i en kommersielt styrt offentlighet der man alltid også er en vare, og der rekkevidden av et fotografi er nærmest ubegrensa.

 materiale for en roman. Derfor blir jeg så overraska over at Durnak ikke egentlig dykker ned i materien. Jo, Sol utvikler sin egen fantasiverden, hvor hun mesker seg i voldsorgier og forvandlinger, i det som er en åpenbar flukt vekk fra den ytre verden. Men midtveis skjener «Kometjenta» over i en generell pubertetsfortelling, en ungdomsskoleroman om annerledeshet, overskridelse og kjærlighet, der savnet etter en avdød farmor – som 

– blir en nokså kluntete moralsk motpol til de streite SoMe-brukende foreldrene.

Det står ikke i veien for Durnaks til tider svært fine opptegning av innsiden av et hormonelt tenåringshode, eller hennes øye for en snedig detalj. Problemet er at det kritiske potensialet som finnes i romanens problemkompleks, viker plassen for et stoff som kunne vært henta fra en hvilken som helst tenåringsfortelling. I tillegg er Sols tilbøyelighet til å forsvinne i fantasier et litterært grep som etter hvert blir uhyre enerverende; det er bare så mange ganger det gir litterær gevinst at noe surrealistisk og rart skjer, når det alltid skjer på samme måte, og uten noen videre funksjon eller estetisk schwung.

 mange likhetstrekk med Ida Fjeldbraatens roman av året, «De andres liv». Begge skriver om isolerte individer med fantasivenner som frister dem, og de er på ulikt vis fanga av teknologien. Men der Fjeldbraaten lar realitysatire og samfunnsdiagnose være de styrende elementene i romanen, er Durnaks mer fabulerende og furtne tenåringsperspektiv et hvor det ikke egentlig er plass til samfunnsdiagnostikk eller grundig kritisk tenkning – og da faller romanens premiss igjennom. Plot­utviklinga føles litt tilfeldig, opptegninga av tre generasjoner – eksentrisk, naturnær besteforelder; teknologisk naive foreldre; ødelagte digitale barn – er forholdsvis skjematisk. Romanen framstår dermed som en tapt mulighet til virkelig å grave i hva et så fundamentalt tillitsbrudd gjør med et individ, en familie, et samfunn. Og det er synd, for premisset står seg som tankeføde. Også etter at Durnak har sluppet det.

Durnak hopper inn i et av de mest betente problemfeltene i samtiden.

Kometjenta

I samtidens lys

Hanne Kristin Wolden

Hovedpersonen i Miriam Stendal Boulos’ andre roman har nylig mistet moren sin. I begynnelsen av fortellingen befinner hun, Marie, seg i den avdøde morens hus, der hun samler, sorterer, leter og finner. Moren, en anerkjent psykolog, etterlater seg et langt liv med notater, fotografier, hemmeligheter, krigsminner, psykisk og fysisk sykdom. Når Marie nå må gå gjennom og håndtere alt dette, begynner hun å skrive, for kun «i skriften var det plass til hele meg, kun der.»

Maries barndom og oppvekst er av den såre og delvis brutale sorten. Mammaen prioriterer alltid jobben foran datteren. På skolen er mobberne stadig etter henne – hun låser seg inn på toalettet, men de vrir om låsen fra dodøras utside og kommer inn for å plage henne. Det sterkeste i fortellingen er voldtekten hun blir utsatt for som ung, og som ikke tas på alvor når hun etter hvert våger å fortelle. «Den ene gutten holder et fast tak i den lille jenta, den andre kler av henne, shortsen, trusen, T-skjorten, så hun står der helt naken. Jenta sier noe med den lille stemmen sin: Nei, sier hun, jeg vil ikke.»

I alle de vonde opplevelsene fins en kime til et interessant litterært prosjekt – noe som hadde krevd en betydelig djervere retning enn denne romanen byr på.

 Boulos debuterte skjønnlitterært i 2020 med romanen «Silkehjelm», et minnearbeid og en fortelling om en mors kamp for sitt kreftsyke barn. I «Jeg kan ikke se mor noe sted» er det igjen minnearbeidet som er forfatterens anliggende, men denne gangen framstår det hele for privat, anekdotisk skildret til gi romanen liv. I stedet for en litterær undersøkelse av barndomstraumer og et inngående morsportrett, som romanen utgir seg for å være, forblir teksten et slags stillestående og uforløst dagboksprosjekt.

Problemet blir ikke mindre av romanens øvrige handlingstråder; historien er ispedd korte fortellinger fra da hovedpersonens sønn fikk kreft som barn, (en åpenbart skjebnesvanger historie, men som ikke finner sin plass i dette prosjektet) og ikke minst et overflødig fokus på det ekstraordinære livet de fleste av oss levde i da samfunnet ble rammet av covid-pandemien. Maries sønn må for eksempel bo i underetasjen: «Han tilbrakte dagene på gjesterommet, med å lese, se på TV, hvile. Jeg satte frem måltidene på et brett utenfor døren, vi snakket sammen på Facetime. Det var noen underlige dager.» Vel, at dagene var «underlige» var vel det minste problemet med denne tiden.

Videre er romanen full av referater fra Maries drømmeliv – ofte med motiver mange av oss vil kjenne igjen fra nattetimene – uten at det gis noen videre litterær mening.

Stadig drømte jeg om mørkt, seigt vann, noen ganger om egglignende objekter som sprakk, og mørk masse som vellet ut av dem.

det var den seige, mørke sjøen mannen min merket seg da jeg fortalte han om nattens drøm. Kanskje du kan ha godt av å snakke litt med noen, sa han, en psykolog for eksempel.

Det er en mer innsiktsfull kommentar enn forfatteren virker å innse; langtekkelige drømmereferater gjør seg som oftest bedre i samtaleterapi enn i romanform.

 å utforske tankestrømmen i et sinn som har gått seg vill i tiden», sier Marie til redaktøren sin, som en beskrivelse av bokprosjektet. Og på sitt velvillige kan man kanskje si at «Jeg kan ikke se mor noe sted» er en utforsking av et traumatisert sinns tankestrøm. Men om en traumebearbeidelse skal bli til en betydningsfull roman, må teksten i mye større grad løftes ut fra den uforpliktende tankestrømmen i terapirommet og over i litteraturens rom. Det krever et fokus, en sammenheng og en bevegelse, som er vanskelig å få øye på i denne romanen.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser