#fff

#000

sender ein detektiv til Europa for å kaste blikket tilbake på USA.

Thomas Pynchon

Må forfattere danse på TikTok for å få oppmerksomhet?

Lik og del

undersøker valgene vi tar under historiske omveltninger.

Lea Ypi

James Fenimore Coopers «Den siste mohikaner» feirer 200-årsjubileum.

Amerikas sjel

Hanne Kristin Wolden

Vi skal til Danmark, men la oss begynne med en liten avstikker til svensk kulturdebatt. Mens Kultur-Norge med få unntak hoiet og plasket rundt i et nesten tosifret antall Oscar-nominasjoner til storfilmen «Affeksjonsverdi», hadde kultur­sjefen i svenske Aftonbladet, Karin Pettersson, følgende kommentar i podkasten Café Bambino: «Hur fan kan man göra en sån film i den här tiden?» Pettersson mener publikums panegyriske innstilling handler om at de «bara vänder sig inåt och slipper titta på världen» – filmen er kort sagt bare «ett jävla fucking lugnande medel för medelklassen».

Spørsmålet er friskt formulert, men betimelig, og det handler om mye mer enn Triers film. Hva vil vi ha når verden blåser – vil vi være med, se på, handle? Eller vil vi helst trekke oss tilbake? Og like viktig – hva gjør kunsten?

 av den danske romanen «Ned fra himmelen» av Liv Duvå vises flere enorme høyblokker. Lyset er tent i de fleste vinduene: et tegn på liv – tusenvis av liv. Omslaget er en illustrasjon av et boligområde i Brøndby Strand, rett utenfor København. De 16-etasjes betongblokkene ble oppført på 1960- og 70-tallet, den gangen den skandinaviske boligpolitikken tok ansvar for at også arbeidere skulle få lys og frisk luft. Den friske luften blir det så som så med – utpå 2000-tallet blir det oppdaget at betongen er full av giftig PCB. Noen år senere starter det som skal bli Danmarks mest omfattende rivingsprosjekt noensinne – høyblokkene skal bort. Og her starter også Duvås roman.

Hovedperson Maria er 21 år gammel og har vokst opp i en av disse betongblokkene. I femtende etasje – nesten helt oppe i himmelen. Moren hennes, den alkoholiserte Vibeke, bor der fremdeles. Hun har i likhet med flere av de andre beboerne flere tunge kroppslige symptomer etter et langt liv med PCB-gift:

Det er dette utslettet, som jeg syns bare blir verre, og så er det de hovne føttene og magesmertene. Ja magen er i grunnen det verste, og legene, de bryr seg jo ikke. Oss som kommer rennende her oppe fra, har de nærmest gitt opp.

kontakten med moren, hun har blitt samboer og fått et barn med den velbergede litteraturstudenten Johan. I romanens åpning våkner hun og datteren Sonja til en leilighet som nok en gang er snudd på hodet av Johan og kameratenes ville festing. Maria er fast bestemt på at datteren ikke skal vokse opp blant tomflasker. I et spontant forsøk på å sette ned foten, tar hun Sonja med seg og stikker. Men til hva?

Maria har ikke noe nettverk, ingen venner å regne med, ingen penger. Hun har en død far og en mor som drikker. I mangel av alternativer flytter de til gården til en tante – der hun mot sin vilje blir tvunget til å forholde seg til framtiden. Snart står barnevernet på døra, som fortellingens endelige dommer, og den sosiale determinismen får tre fram for alvor. Barnefaren Johans tomflasker kan nemlig ikke sammenlignes med moren Vibekes tomflasker. Johan kommer fra en annen familie, full av ressurser: De har pengene, de har språket, de kan systemet. Marias fluktforsøk biter henne i halen: Så lett er det ikke å stikke fra sin egen sosiale arv.

 har vi sett flere brutale oppvekstskildringer i litterær form – fra Édouard Louis i Frankrike til nederlandske Marieke Lucas Rijneveld, fra Thomas Korsgaard i Danmark til norske Elida Karos «Og forresten heter jeg Leah» som det kanskje nyeste eksempelet. Dette er forfattere som alle skriver uttalt selvbiografisk om å vokse opp med ulike former for alvorlig omsorgssvikt, bøker som høylytt og kraftfullt slår i stykker mange av våre forestillinger om verden. Likevel kan skildringenes brutalitet, kombinert med bøkenes voldsomme popularitet, etterlate seg en ekkel følelse av noe spekulativt – er det slik at forlagene har skjønt at dette er kloakk som middelklassen liker å bade i?

Det som slår meg med Duvås roman, er at den på avgjørende punkter skiller seg fra mange av disse populære fortellingene. Hele romanen er som en varsom hvisking i vinden – en forsiktig sosialrealistisk skildring av sorten: Hei, her er vi, med våre små vanlige liv som pågår og pågår. I Duvås roman kommer det miserable, det urettferdige i forsiktige hint: Det kan være en vinflaske gjemt i søppelskapet og en tenåringsjente som ikke vil hjem til faren sin. En horngjel som kveles stille av giften i havet, og en mor som i likhet med naboene lever med kroniske smerter. Og kanskje er det denne lavmæltheten som gjør romanen så sterk – og innimellom så vakker. Som her – en av romanens sterkeste scener – når rivningsarbeiderne kommer på jobb og møtes av synet en tvangsflyttet beboer som har hoppet fra taket av blokka:

Så lett er det ikke å stikke fra sin egen sosiale arv.

Ned fra himmelen

Rivningsarbeid

Kåre Bulie

En novemberlørdag i 1974 forlot den tyske filmskaperen Werner Herzog München, hjembyen sin. Han satte kursen mot Paris, metropolen hvor Lotte Eisner, den berømte filmskribenten han senere har kalt sin samvittighet og den siste mammuten på jorden, lå syk, endog døende.

Herzog var overbevist om at dersom han kom seg til den franske hovedstaden til fots, ville Eisner overleve, skriver han i «Om å gå i frost. München-Paris 23.11 til 14.12 1974», dagboksnotatene fra den åtti mil lange vandringen som filmskaperen, lett bearbeidet, utga som bok i 1978.

«Eg sa at det kom ikkje på tale, ikkje på dette tidspunktet, tysk film ville enno ikkje klare seg utan henne, vi kunne ikkje tillate at ho døydde. Eg tok med meg ei jakke, eit kompass og ein skipssekk med det aller nødvendigaste», heter det i forordet. Turens eneste motiv var helbredelsen av «samvitet til filmen i heile verda» imidlertid ikke: Fortelleren ønsker dessuten å tilbringe tid alene. Menneskene skremmer ham. Kan hende vandrer han også fra noen.

rapportene inneholder ellers minimalt med informasjon om så vel den som reiser, som den mer konkrete bakgrunnen for turen. Bokens jeg konsentrerer seg om å sanse og skildre det han ser, hører og lukter underveis. Erfaringene inkluderer de skiftende landskapene rundt ham – hovedpersonen vandrer på landsbygda og gjennom småsteder i mye større grad enn gjennom byer – men også det han kjenner i sin egen kropp.

Den dystre tonen som preger Herzogs reiseskildring, kommer i tillegg av det ­stadige fysiske ubehaget også tittelen ­antyder, enten det stammer fra anklene eller fra tåballene. Uten anstrøk av absurd humor er utgivelsen ikke, men teksten krever ­tålmodighet, det knappe omfanget til tross.

Både bokens skrivemåte og fortellerens interesse for ord og stedsnavn vitner om Herzogs poetiske anlegg – «Om å gå i frost» har i enhver forstand lyriske trekk. Den observasjonsgleden og evnen til å opplyse detaljer som han legger for dagen, antyder i det hele tatt en kunstners blikk – og særlig en filmskapers. Nå og da møter og snakker vandreren med noen, men alle andre enn hovedpersonen forblir uklare og i periferien. En større verden og historien om den – annen verdenskrig klinger i bakgrunnen – dukker nå og da opp, men det forblir noe innestengt ved Herzogs dveling ved været, de forfalne områdene han passerer, og husene han for å finne overnatting inntar ulovlig.

sjangerbestemt utgivelsen, men kaller den «eit litterært verk». Bokens ensomme jeg virker som en upålitelig forteller og inkluderer mellom refleksjonene også minner og partier som virker som fantasier. Diskré referanser til filmene 32-åringen allerede hadde laget – klassikere som «Aguirre» og «Gåten Kaspar Hauser», for eksempel – underbygger derimot tekstens preg av «virkelighet».

«Om å gå i frost» føyer seg inn i en romantisk tradisjon av vandrende kulturmenn – her til lands skrev Tomas Espedal seg inn i den i 2006, med «Gå». Kvinnen Herzog kaller «Eisnerinna», viste seg da også å leve i ni år til. Om henne avslører fortelleren likevel minimalt (en inkludert Herzog-tale fra 1982 utfyller bildet noe). Bokens øyeblikksinntrykk etterlater i det hele tatt leseren med minimalt av ny kunnskap.

Tanke- og bildestrømmens legendariske nedtegner er i en alder av 83 fortsatt en interessant filmskaper å følge. Den langsomme «Om å gå i frost», derimot, er aldri i nærheten av å engasjere meg i en grad som får den til å virke som en nødvendig oversettelse.

Om å gå i frost. München – Paris 23.11 til 14.12 1974

Filmatisk vandring

Bjørn Ivar Fyksen

Det ville være freidig å påstå at middelaldrende menn på emosjonell vidvanke er underrepresentert i kunsten, men bevares, det kan ikke bli for mange av dem! Hilsen mannlig litteraturkritiker (47). Mari Andreassen, som har to kritikerroste utgivelser bak seg, har nå gjort en uvanlig vri på denne edleste av alle eksistensielle kriser: Ikke bare er den forfattet av en kvinne, men – og dette er nesten uhørt – midtlivskrisa er beskrevet nærmest blottet for satire og innforståtte flir. Her er ingen yppige unge kollegaer, flammelakkerte motorsykler eller lycrakledde maraton­ambisjoner. Andreassen har tvert imot en varm og medfølende holdning til sin mollstemte hovedperson, som i «Tenk for en jubel» ser tilbake på ungdommen og funderer på om ikke livet kunne vært helt annerledes hvis slik eller så, om bare og så videre.

tidlig i førtiårene, bosatt i Tromsø, men oppvokst i en mindre bygd lenger nord. Han har delt omsorg for tenåringssønnen Emil etter en relativt udramatisk skilsmisse – beskrevet på en måte som illustrerer Andreassens metode i denne romanen: Det slår Petter på et tidspunkt, mens sønnen fremdeles er liten, at ekteskapet ikke vil vare: «Kanskje det ikke skulle være de to. Kanskje de ikke skulle være sammen for alltid.» Eller, det 

 ham ikke – tanken bare streifer ham, men likevel er erkjennelsen rystende, og tanken vokser i ham inntil bruddet er et faktum. Prosessen er lavmælt fortalt, med en stillferdig vibrerende puls som gir teksten liv og troverdighet.

Da vi møter ham, har imidlertid noe flammet opp i ham. Han er reist til hjembygda for å gå i begravelsen til sin gamle ungdomsskolelærer, litt i håp om å møte noen av kompisene fra tenårene, aller mest i håp om at den 

 fra ungdomstiden, June, skulle vise seg på gamle trakter. Romanens fenomenale tittel er hentet fra den moderne salmen ‘Hjemme i himlen’, som synges i begravelsen, men beskriver her ungdommens store følelser. For ja, sjelden kan man være så nattsvart frustrert og uten håp som i tenårene, men 

, for en jubel de gangene stjernene sto på geledd og livet klaffet! Inne i tenårenes emosjonelle kjerr og hormonelle kratt skjuler imidlertid et spørsmål seg som er så sårt og avgjørende at det dirrer av betydning resten av livet: Er jeg verdt å elske? Dette funderer Petter fremdeles på.

 stor grad fortellingen om opp- og nedturene i Petters nokså ordinære ungdomsforelskelse i June: klining, fikling under klærne, plutselig avvisning og sødmefylt forsoning. Det er i grunnen et lite mirakel at Andreassen har greid å gjøre dette interessant, men særlig ett bestemt grep er spesielt vellykket: Den voksne Petters bittersøte gjenopplevelse av ungdomstiden blir utløst av sønnens gryende seksualitet og første forelskelse, som faren diskré observerer med like deler taus omsorg og flau gjenkjennelse. Petter vil gjerne være en klok og støttende far som bidrar med erfaring der den måtte være ønsket (noe den ikke er) eller nødvendig, men han speiler seg samtidig i sønnen og føler seg omtrent like usikker og skjelven som tretti år tidligere. Slik skapes et dobbelt blikk, der Petter har følelsene til en 14-åring og til en voksen mann samtidig, og det fungerer som bare det.

er så stillfaren og liketil i tonen, men det er også mye som er snålt og snodig – men fint: Tenåringene på Petters 1990-tall er påfallende snille mot hverandre, det er lite erting, mye omsorg og et sterkt fellesskap. Boka beskriver en venne- og kjærestedynamikk jeg overhodet ikke gjenkjenner, og særlig ungdomsskole­guttas brevskriving og evne til å snakke om følelser ville jeg i andre sammenhenger ha karakterisert som det mest spinnville eventyr. Likevel får Andreassen det hele til å oppleves som nokså troverdig. Jeg forstår ikke helt hvordan, så jeg slår det ganske enkelt fast. Eller kanskje jeg – mann, 47, jeg vil minne om det – bare lar meg forføre av ungdomsnostalgien? Uansett har romanen lykkes med et eller annet.

Midtlivskvaler, nostalgi og tenåringsforelskelse – det høres ikke ut som en stor og betydningsfull roman, men klok og empatisk som den er, gjør den jammen et godt arbeid på det lille feltet av den menneskelige tilværelse som den dekker.

Petter har følelsene til en 14-åring og til en voksen mann samtidig.

Tenk for en jubel

Kjærlighet i hormonenes tid

Tore Linné Eriksen

De siste åra er det skrevet flere gode biografier om den tidlige kvinnekampens pionerer, blant dem er Katti Anker Møller, Ragna Nielsen, Betzy Kjelsberg, Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog. Nylig utkom ei ny bok om den siste av dem, som tar sikte på å utfylle de framstillingene som tidligere er gitt av hennes liv. Forfatter er Kari Melby, professor emeritus ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som i nærmere 50 år har levert viktig forskning i et kjønnshistorisk perspektiv. Underveis har hun lagt ut mange tråder om Gina Krog, som nå er vevd sammen til et velillustrert storverk. Mye er naturlig nok kjent, men hun har også saumfart nytt kildemateriale for å kaste lys over både offentlig virksomhet og private forhold. Hun har også som et uttalt mål å utfordre det hun mener er et ukritisk bilde, ikke minst ved å vise til konflikter med venner og kampfeller både på det politiske og det personlige plan.

La det være sagt med en gang: Krogs historiske betydning blir ikke mindre gjennom flere nyanser og påminning om det var mange som var med på å løfte i flokk. Hovedinnholdet i boka er fortsatt den detaljerte gjennomgangen av hennes utstrakte og nesten ufattelige aktivitet fra inngangen av 1880-tallet til hun døde i 1916. Ikke minst møter vi henne som forfatter, foredragsholder, avisredaktør og aldri hvilende agitator på reiser landet rundt, der hun med store kunnskaper, polemisk skarphet og personlig mot gikk rett i strupen på politikere, presteskap og akademikere som voktet sitt mannlige revir. I 1884 var hun den første kvinnen som sto på talerstolen i det mannlige Studentersamfundet, og samme år leverte hun en innflytelsesrik oversikt over «kvinnespørsmålet» i Nyt Tidsskrift

Ikke lenge etter grunnla hun det kvinnepolitiske kampskriftet Nylænde, som under hennes faste hånd kom ut hver 14. dag i nesten 30 år. Bladet var også en plattform for Krog som betydningsfull litteraturkritiker, og fram mot krigsutbruddet i 1914 sto fredssaka høyt på dagsordenen.

organisasjonsledelse var ikke Krogs sterkeste side, men vi følger henne inn i stemmerettsforeninger skrittvis fram mot seieren i 1913 og – ikke minst – i Norske Kvinners Nasjonalråd, der hun var frontfigur fra starten i 1904 fram til sin død. Det sier mye om hennes framskutte posisjon at hun blei den første kvinnen som fikk begravelse på statens bekostning. Melby går også grundig til verks når hun viser hvordan Krog med sine kunnskaper, språkferdigheter og myndige opptreden fikk en prominent plass i de internasjonale kvinnenettverkene som vokste fram på denne tida. Hun trivdes godt på de store konferansene.

Biografier er på sitt beste når de klarer å forene et aktørperspektiv med innsikt i de overordnete strukturene i ei tid som både åpnet og stengte dører for kvinner. Når det er naturlig for Melby å ramme inn kvinnekampen i en større samfunnsstrid, er det også fordi Krog var en aktiv deltaker i venstrebevegelsens kamp for demokrati og nasjonal sjølstendighet uten å la seg kue av partilojalitet. Mer enn de fleste med borgerlig eller embetsmannsbakgrunn var hun dessuten opptatt av den gryende arbeiderbevegelsens frammarsj og arbeiderkvinners doble undertrykking både i kraft og kjønn og klasse. Hun visste godt at kvinner i ulike samfunnslag ofte møttes som herskap og tjenerskap.

 for en prinsippfast og stridslysten Gina Krog, viser forfatteren også fram rikelige doser av tvisyn, motsetninger og taktisk kompromissvilje. Vi ser det ikke minst i motstanden hennes mot ekteskaps­tvang, uten at hun nedvurderer ekteskapet som en grunnvoll i samfunnet. Som prestedatter forener hun egen religiøsitet med nådeløs kritikk av det kristenkonservative krav om kvinners underdanighet og bibelske plikt til å gifte seg. Samtidig som hun lever ugift og lenge lar seg forsørge av sin mer velstående advokatbror, argumenterer hun sterkt for kvinners økonomiske uavhengighet gjennom arbeid utafor hjemmet. I stridsspørsmål som seksualmoral og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, er hun svært tilbakeholden for ikke å skape splid innad i egne rekker. Hun hørte utvilsomt hjemme blant de mest radikale feministene, men opptrådte også varsomt for å unngå hets og latterliggjøring fra motstandere.

Melbye har et uttalt ønske om å løfte fram mindre aktverdige sider ved Gina Krogs karakter, og mer enn i annen ­litteratur bruker hun venners og kampfellers private brev for å vise fram autoritær lederstil, egenrådig oppførsel og manglende vilje til å lytte. Det er det all grunn til å ta på alvor, sjøl om det står i kontrast til den hyllest og beundring de samme personer ga uttrykk for i andre sammenhenger. Kanskje er heller ikke deres motiver for å uttrykke misnøye alltid de edleste. I tillegg kan det jo også handle om kamuflert politisk uenighet, uoverensstemmelser innad i familien eller misunnelse fordi Krog fikk så mye oppmerksomhet.

 det bokas største fortjeneste at vi kommer så tett inn på Krogs rolle som tenker og ideolog, der viktige innslag er det som omtales som ny kvinnelighet og kvinners samfunnsreformerende og normgivende kraft. Det innebærer «åndelig kultivering» gjennom bevisstgjøring og mot til egen identitet. Dette supplerer bildet av utadvendt virksomhet og kamp mot motvillige menn, og er med på å gjøre dette til en helstøpt biografi som forteller mye om denne brytningstida i norsk historie og kvinnekamp.

Men hvordan i all verden klarer forfatter og forlag å levere fra seg et omfangsrikt verk med er rikt persongalleri uten et ­navneregister?

Melbye har som et uttalt mål å utfordre det hun mener er et ukritisk bilde.

Gina Krog. En biografi 

Krog i helfigur

Even Teistung

Veien er ikke nødvendigvis kort fra en sterk idé til en sterk roman. Det er sant, mange virkelig sterke romaner – ta Dag Solstads gullrekke fra 1990-tallet – springer ut av enkle ideer og bilder, men deres høye kvalitet handler vel så mye, ja, mer, om 

ideen er løst. Tanken sirkler i meg etter å ha lest Ingvill Kjærsteins etter hva jeg kan forstå svært solide oversettelse av japanske Emi Yagis kritikerroste og prisbelønte debutroman «Dagbok frå eit tomrom» (opprinnelig utgitt i 2020), en roman som gjentatte ganger har vekka den verste følelsen en kritiker kan kjenne underveis i et verk: kjedsomhet.

Men altså, ideen er brilliant. I et kontorlandskap tilhørende et selskap som selger pappruller sitter Shibata som eneste kvinne, og hun er praktisk talt usynlig: Hun behandles som en tjenestepike av de øvrige ansatte, og forventes å gjøre alt av praktisk arbeid – brygge kaffe, dele ut desserter, rydde etter møter – ganske enkelt fordi hun er kvinne. I et anfall av matthet over at koppene hun skal rydde «var fylte med sneipar stappa ned i ein ørliten kaffiskvett», lyver hun på seg at hun er gravid.

 tilværelsen seg ørlite, idet Shibata får en annen status i det erkepatriarkalske samfunnets øyne. Hun er ikke lenger bare en kontorrotte, men en myteomspunnet, nesten hellig skikkelse: Den Gravide Kvinnen. Så følger romanen «graviditetens» måneder i korte kapitler, der Shibata reflekterer over sin nye rolle, over de forkvaklede kjønnsrollene som styrer hennes liv, over morskap, omsorg og usynlig arbeid.

Alt dette er interessant stoff som kan strømme gjennom en sterk roman. Når jeg likevel finner «Dagbok frå eit tomrom» forholdsvis svak, handler det om at Shibata er en karakter som har lite agens: hun 

ingenting, og mangelen på vilje er heller ingen produktiv 

. Tittelens «tomrom» er nok ment å speile den tomme livmoren og frirommet den skaper, på den ene siden, og det depersonaliserte, misogyne kontorlivet på den andre, men et tredje element er Shibatas tomhet som romanfigur. Hennes observasjoner av omverdenen er nøytrale, registrerende, ikke uten en viss syrlighet, men flate, som her:

Eg blir alltid trøytt så snart det blir mørkt. Men mørkeret treng ikkje vere absolutt. Det treng berre å bli litt mørkare enn før. Då eg gjekk på barneskulen, kvar gong vi var ferdige med morgonsamlinga på skuleplassen eller ein gymtime og gjekk inn igjen i skulebygget, og eg stod framfor skoskåpet og skulle skifte frå uteskor til inneskor, mørkna det for meg, og eg blei svimmel.

Det er en tendens til å løfte fram liksom fyndige opplevelser for å fylle dem med mening – men uten at det gir noe tyngde til verken Shibata selv eller romanens eksistensielle grunntemaer. Det blir heller vagt og generelt.

Eirik Riis Mossefinn har nylig beskrevet en «stilistisk stereotypi» av samtidsromanen som jeg finner treffende for «Dagbok frå eit tomrom». Den består av «stadige frem-og-tilbake-bevegelser mellom følgende tre modus [sic]: En observasjon, en vag følelse, en betraktning om et eksistensielt, sosiologisk, kulturelt eller politisk fenomen». Det blir ikke nødvendigvis dårlig, skriver han, og det er helt korrekt. Men med et slikt anemisk utgangspunkt blir romanen generell, ufarlig, kompetent og – kanskje nettopp derfor – kjedelig.

En slik fortellerstil leder til at romanen glir forbi uten å feste seg. For skjønt det er passasjer som lyser i romanen – særlig en mot slutten, hvor Shibata møter en nybakt mor på gata – og temaene den tar opp er politisk og eksistensielt brennbare, er setningene i hovedsak korte og tørre, en jeg-orientert prosa hvor fortellerens lettere apatiske blikk og stemme hindrer teksten i å virkelig engasjere.

Et sted, under et fabrikkbesøk, sier Shibata at «så lenge alt gjekk som normalt, greidde eg ikkje interessere meg», og jeg kan ikke annet enn å nikke anerkjennende. «Så keisamt» tenker hun i avsnittet før, og jeg nikker igjen.

Dagbok frå eit tomrom

Lengsel og lede

Carline Tromp

Året er 1978 og det ulmer i sjahens Iran. Den kurdiske kommunisten Rafiq, i eksil fra Irak, bruker sine siste penger på en radio med plass til smuglervarer, fordi, som kjøpmannen sier, «Vi kommer alle til å trenge et sted å gjemme tingene våre». Reine ord for penga: Rafiqs glede over at revolusjonen er i gang blir til panikk når det viser seg å være den 

 revolusjonen. Han og familien, kona Xezal og barna Mohammed, Siver og Laika – kalt opp etter den sovjetiske gatehunden som døde i verdensrommet – flykter til London.

Det er bare en liten flik av det enorme og komplekse bakteppet for «Hyper», debutromanen til svensk-kurdiske Agri Ismaïl. Romanen følger Rafiqs barn gjennom en globalisert verden der alle er i flyt, mest av alle kurderne. Som Siver tenker oppgitt, når hun enda en gang blir spurt «hvor hun kommer fra»: «[…] hun følte seg tvunget til å rettferdiggjøre sitt opphav samtidig som det krevde en monolog om Lausanneavtalen fra 1923 og konsekvensene av første verdenskrig».

 er satt til 2011. Vi møter de voksne søsknene etter tur: Mohammed, eller «M» som han av strategiske grunner kaller seg, har en vaklende karriere i finans. Siver bodde inntil nylig i Bagdad med sin rike ektemann, men har rømt til Dubai med dattera deres etter at han foreslo å ta en kone til. Og Laika er i New York, der han spiller på børsen og aldri forlater leiligheten. Boka hopper i tid og sted: til Teheran i 1978, Paris i 1984, London i 2004, Irak i 2006.

Agri Ismaïl vil mye. Veldig mye. Resultatet er en roman som ikke ligner noe annet jeg har lest i det siste: en hyperambisiøs, frustrerende, opprørende og ofte direkte slitsom fortelling som er like ufokusert og påståelig som en selvdiagnostisert ADHD-influenser på Tiktok. «Hyper» er som å åpne et elektronisk apparat og se inn i et virvar av fargerike tråder på kryss og tvers, lys som blinker her og der. Det henger sammen, men hvordan?

. Fra første setning er det pengene som styrer folk, på måter de verken fullt ut forstår eller kan påvirke. «Penger var alt som fantes», som Laika sammenfatter. Rafiqs marxistiske verdensforståelse ligger i bunn, men heller ikke Karl Marx kan forklare pengestrømmene som ligger bak Ms finansjobb, Sivers nye tilværelse i kjøpesenterbyen Dubai og Laikas dunkle inntekter fra virale apper og børs­algoritmer.

 familiehistorien. Rafiq og Xezal opplever et statusfall i flere akter: fra å være svært velstående i Irak før Baath-partiets kupp i 1968, til dissidenter i Iran, og videre nedover til blakke flyktninger. I en trist London-forstad kler Xezal barna i merkeklær for at de ikke skal utstråle fattigdom og tenker bittert på juvelene hun fikk av kong Feisal, og som hun måtte selge for å betale husleia. CNN viser bomber over Bagdad og familien jubler over Saddam Husseins fall, bare for å bli desillusjonert når det viser seg at alle har glemt kurderne igjen.

«Hyper» er omtalt i svensk og engelskspråklig presse som en «systemroman». Betegnelsen knyttes gjerne til forfattere som Don DeLillo og Thomas Pynchon, som ser mennesker som noder i svært komplekse økonomiske, sosiokulturelle og politiske systemer. Det er definitivt et godt snev av DeLillo i «Hyper», særlig i Laikas hyper-online bevissthetsstrøm. Flimrende videoer, kritisk teori og merkenavn blandes til noe som føles veldig 

, og dermed også noe datert: «Klikk. Hyperlenke».

Systemromanen er ikke først og fremst opptatt av folks indre liv. Det trenger ikke være et minus, men blir det i «Hyper», fordi det virker som Ismaïl 

 har villet skrive en stor slektsroman. Til det mangler personene kjøtt, blod og indre liv. Vi ser dem oftest utenfra: «Sånn begynte den lange integreringsprosessen der hans eneste mål i livet ble å passe inn». Liv ramses opp i høy fart, ispedd mengder av fakta og innfall som ikke følges opp.

Når Ismaïl roer ned tempoet litt, viser han sans for talende detaljer («en franskmanikyrt finger») og gode bilder (en durende mobil vrir seg «som et skadd insekt»). I en passasje som denne, om Rafiq, viser han at systemtenkning og psykologisk innsikt kan gå sammen:

Systemromanen er ikke først og fremst opptatt av folks indre liv. 

Hyper

Systemsvikt

Karin Haugen

Det er rart med håndskrift: Det finnes klare nasjonale særtrekk. Du kan kjenne igjen østeuropeisk, skrå og voksen stil. Du blir beklemt over den norske, som ofte er overdreven rund og barnslig. Den svenske håndskriften, derimot, er i sin essens snusfornuftig, klar, og helt åpenbar selvgod.

I «Sagor om Tomtebobarnen» finner vi illustrasjonenes svar på denne svenske snusfornuften. Det er pent og pyntelig og lite overraskende – om det ikke var for at boka er en videreføring av Elsa Beskows klassiker «Tomtebobarnen» – på norsk kjent som «Smånissene» – fra 1910. Illustratøren og forfatteren har fått i oppgave å lage tre nye fortellinger om smånissene, og de har lent seg hardt mot Beskows mal. De låner alle hennes signaturer, som bruk av svarte silhuetter på sidene, og border med innrammende illustrasjoner. Selv om enkelte illustrasjoner vitner om et forsøk på å stake ut en egen kurs, som med et nikk til fantasysjangeren (krystaller, lilla sopper, pastellspill på himmelen), legger boka seg helt, helt tett på Beskow: Flere av motivene har også direkte forelegg fra Beskow, men er vridd litt på, eller utbrodert. Boka forholder seg ikke bare til «Smånissene», men hele Beskows univers: Vi møter blant annet Okke, Nutte og Pillerill, som opptrer i en helt annen Beskow-bok, og tredragen fra «Reisen til landet Det var en gang».

Resultatet er like redselsfullt som man kan tenke seg: Det er for hardt lyssatt, det har den metalliske smaken som digitale illustrasjoner kan gi, det er kort sagt en kopi, tilsatt en touch av samtid. Teksten er det ikke bedre med – den er ordrik, ofte tung på dialog, lener seg for mye på action og det minste barnet, Tusse, gjengis med «søte» talefeil: «Jag ojkaj inte gå». Det er koselig, søtt og velmenende. Det er også så provoserende at dette gjøres med den særegne Beskow, at pulsen jager mens jeg leser.

Anna-Clara Tidholm, forfatter og illustratør av barnebøker, tatt et kraftig oppgjør med den nye Beskow-boka, som ikke er den eneste på markedet: I fjor kom også «Pippi räddar julen», der forlaget Rabén & Sjögren ifølge Tidholm har brukt en «anonym upphovsperson, troligen försedd med AI» for å komplettere Lindgren-tekster. Illustrasjonene i boka er «inspirert» av Pippi-illustratør Ingrid Vang Nyman, med bilder Tidholm kaller både amatørmessige og groteske.

Flere nyskrevne Beskow-bøker er planlagt, melder svenske medier. Bildebokredaktør Ewa Dahlin på forlaget Bonnier Carlsen sier i intervju med Dagens Industri at Beskow-boka, som hun poengterer at ble sluppet i tide før julehandelen, får et forsprang når leserne allerede kjenner til Beskow. Som et argument for utgivelsen viser hun til at bokhandelen taper terreng: «Förr var den fysiska bokhandeln större, men på nätet söker man efter den bok man hört talas om, och man ramlar kanske inte över någonting nytt».

Det er også mange år siden en bildebok har klart å tangere gjennomslaget til nyere svenske klassikerne, som Sven Nordqvists særegne og sjarmerende «Gubben og katten», mener hun: «Mediebruset är så stort».

 tidligere strateg for Donald Trump, sjøsatte tanken om å «flood the zone with shit» – å pøse på med svineri i offentligheten for å dominere mediene og dirigere publikums oppmerksomhet. Jeg nevner ikke dette fordi man kan tillegge forlaget en like vond vilje – men fordi samtida, og ikke bare salgstallene, er en relevant ramme når et forlag skal ta sine avgjørelser: Mediebruset er jo så stort fordi teknologiske og politiske aktører driver oppmerksomhetsøkonomien med en slik aggresjon at det rokker ved selve lesingens infrastruktur. Hvordan skal man håndtere det?

Vi vet nok ikke, vi som står på utsiden, hvor krevende det er å være storforlag i teknokratenes tid. Men det vi vet, er at dette er en skadelig strategi: Å på den ene siden profilere seg som bærer av en kulturarv som er berettiget særskilt vern, og på den andre siden utvanne kulturarven for å få et lite forsprang på julehandelen. Å på den ene siden etterlyse nye generasjoner av lesere som kan finne vei til bøkene gjennom mediebruset, og på den andre siden tilby dem en ultraprosessert utgivelse. I Norge gjør Cappelen Damm det samme, med lettleste bøker om Mummitrollet «basert på Tove Janssons forfatterskap» – som attpåtil har et dramatisk lavere nivå enn Beskow-utgivelsen.

den barnelitterære kanon, som britiske Jill Barklem – hun med «Historier fra Tornekrattet» – bygde sine bøker på nære og nitide studier av verden rundt seg. Det gjelder også Beskow. «Sagor om Tomtebobarnen» trekker nettopp dette fram som en av hennes styrker, i et biografisk oppslag som runder av boka:

Resultatet er like redsels­fullt som man kan tenke seg.

Sagor om Tomte­bobarnen. Efter berättelser av Elsa Beskow

Sagaen om salgstallene

Emilie Johnson Godal

Ideen bak Lina Ulvestad Halås’ tredje roman er pirrende: En mann har av uvisse grunner evig liv, ikke minst uten å eldes etter fylte 25, og lever nomadisk for ikke å bli oppdaget. Å bli oppdaget utgjør en trussel: « […] klær laget av blått papir i snøblinde rom, nåler, maskiner som dokumenterte hver celle i kroppen min, en eviglang tilværelse som prøveklut og forskningsobjekt i menneskenes evige kamp mot aldringen […]».

Den stadig identitetsskiftende hovedpersonen i «God natt, Nosferatu», som på romanens nåværende tidspunkt har valgt seg navnet Karl Eliassen, jobber i Grønløv begravelsesbyrå som såkalt «kompostkultivator». Så vidt jeg forstår tilbyr byrået både at de avdødes jord blir til trær i mausoleer og at de etterlatte får personlig tilpassede titteskap. Arbeidet i Grønløv og (meldings)kontakten med den sykemeldte kollegaen Solveig utgjør en stor del av Karls hverdag. Den oppholder seg dermed 

 identitetsskifter, og det pirrende premisset for Karls tilværelse ligger og slumrer i bakgrunnen, foruten når en nyhet som får tilnavnet «Trappesaken» opptar mer og mer av oppmerksomheten hans.

 blir motivet fra Halås’ forrige roman, «Kimærene våkner», plukket opp. Kimær betegner også i årets utgivelse mennesker «som i sin tid donerte hodet sitt til medisinsk kreftforskning» for så å få det festet til «organisk dyrkede kropper», bli vekket til live og forsøkt integrert i samfunnet. Kimærene har utviklet seg til å bli en marginalisert, stigmatisert og glemt pasientgruppe, og nyhetssaken, der en kvinne blir funnet død foran Stortinget, blir antatt å være en politisk aksjon. Etterforskeren som fronter saken i mediene, Heine Hejer, blir i tillegg koblet på et innbrudd hos begravelsesbyrået. Ettersom Karl unnviker oppsporing, blir Hejers nærvær en kime til uro. Karl aner at dersom noen forfølger foto- og videomaterialet av ham og ser det uforandrede utseendet over tid, vil kanskje de blå uniformene (helsepersonell) ta ham.

«God natt, Nosferatu» er sånn sett i berøring med de dystopiske ytterpunktene noen av tidens tegn kan anta. Overvåkning og spekulasjoner på nettforum nærer en lett paranoia, og Karls udødelighet kan gi absurde dimensjoner til optimaliseringsfanatisme. Dessverre er dette aspektet ved romanen mer til stede som et praktisk problem, som når id-løsninger skal oppdateres, enn som et eksistensielt.

av romanen betones Karls udødelighet og det flyktige livet det påfører ham. Sjangeren beskrives som «Et superheltunivers møter 30-tallsskrekk som møter kjøkkenbenkrealisme». Intuitivt leser jeg inn et løfte om lekenhet, overraskelse og virkelighet med strukkede grenser. Kanskje er forventningene mine på kollisjonskurs med romanens prosjekt?

Nå skal det sies at humoren ikke er fullstendig fraværende og grensene for virkelighet blir naturligvis strukket. Det humoristiske potensialet som ligger i kontrasten mellom Karls anomali og hans avmålte tone, utnyttes særlig i begynnelsen. Det fins også eksempler på galgenhumor.

Men hvor skal drivet komme fra? Halås’ prosa flyter knirkefritt. Det er et kompliment, men også en utfordring: oppmerksomheten går først og fremst til fortellingen, som er fortettet av retningsløse spekulasjoner og nett som ikke snører seg sammen når man tror (og håper) at de skal gjøre det. For eksempel har Karl en uforklarlig sult som kommer i drypp og bidrar til uhygge, men etter hvert som det gjentas uten utvikling blir det mer av en rekvisitt. Det er ikke utenkelig at «God natt, Nosferatu» er ment å være etableringen av et univers som skal strekke seg over flere bøker. Om så er tilfellet, kunne med fordel anslaget fått en rausere andel av intensiteten og dybden som de uløste handlingstrådene bærer bud om.

God natt, Nosferatu

Flyktig liv

Bokanmeldelser

Eivind Myklebust

Gratulerer som månadens poet! Kva spring dette diktet ut i frå?

– Tusen takk. Dette var uventa stas! ‘

står åleine, men spring ut av eit romanarbeid der eg undersøkjer brot i natur, fellesskap og språk i kjølvatnet av ei kraftutbygging. Diktet er eit destillat frå ein større tematikk om motstand og tap. Det er ofte med diktet det byrjar for meg, så kjem framhaldet og forteljinga, og forhåpentlegvis ein vakker dag sjølve romanen.

Diktet fekk meg til å tenkje på ei spørjande linje frå W. B. Yeats: «How can we know the dancer from the dance?». I ditt dikt er det ein felespelar som mest blir borte i spelet og ei fele som tek til å leve sitt eige liv og set himmel og jord i rørsle?

– Ja, det finst ei kraft i kunsten som er større enn utøvaren. Eg likar tanken på at det finst ein tone som ikkje kan kneblast sjølv om strengjene vert skorne av. At spelet som skrifta kan haldast fast og verta samla i ei rørsle, om så berre for ein augneblink. Oppstrøket frå felespelaren er ei konkret fysisk rørsle gjennom tonalitet og tid. Fela, som språket, kan vera mildt, kvast eller mjukt, men felespelaren kan aldri tvinga fela til å vera noko anna enn det ho er, men når felespelaren veks saman med fela, slik den som skriv veks inn i språket, hender det noko som er større enn spelet.

Kan du seie noko om dei avskorne strengjene som gir tittel til diktet?

– Når strengjene vert kutta over med kniv er det eit disiplinerande maktgrep for få spelet til å ta slutt. Dei avskorne strengjene er eit konkret bilete på brot. Ei fele med avkappa strengjer kan ikkje spela som før. Kanskje finst det ein eigen kropp i både spelet og språket? I eit regulert landskap er noko også kappa over når elva renn med minstevassføring eller er turrlagd. Eg trur likevel det finst ei naturkraft i kunsten som ikkje kan reduserast til kontroll. Og kven veit, held ein på lenge nok, kanskje fela eller språket svarar deg?

Kva slags rolle spelar musikken i di eiga skriving? Har du eit nært forhold til folkemusikk?

– Eg høyrer ikkje på musikk medan eg skriv, då må det vera stilt. Når det er sagt høyrer eg på musikk mellom skriveøktene, gjerne på repeat, og kan på denne måten vitja stadar som ikkje finst, eller berre finst i musikken, på nytt og på nytt. Musikken er ein fristad, på same måte som poesien. Og så har eg hatt utvidande glede av samarbeid med musikarar som Jenny Hval og Nils Økland. Eg har eit ganske nært tilhøve til folkemusikken, både gjennom oppveksten og utøvande venner. Diktet eg har skrive, er inspirert av eit bryllaup i Bråtveit, staden eg kjem frå, der Myllarguten ein gong spelte gjennom dag og natt. Det vert sagt at Myllarguten skulle ha spela i «ofse» og var heilt umogleg: «Myllarguten spela same slaatten, og det var ikkje same slaatten. Han spela aldri upp-att». Ein lokal spelemann overtok til slutt fela hans, men Myllarguten var ikkje vidare begeistra for spelet, og sa at den lokale spelemannen spela som ein elendig tosk: «Du strik senste baagedrage ne på kvinten. Du ska strike dæ senste baagedrage opp på basen, då svarar fela deg!»

Oppstrøk

Henrik Keyser Pedersen

Mitt navn er 174517; vi er blitt døpt, og så lenge vi lever vil vi bære det tatoverte merket på venstre arm», skrev den italienske Auschwitz-overlevende Primo Levi i den rystende memoarboka «Hvis dette er et menneske». En annen overlevende, den ungarske nobelprisvinneren Imre Kertész, omtalte sarkastisk leirtatoveringen som et «himmelsk telefonnummer». I litteraturen og populærkulturens bearbeiding av holocaust har sifrene på armen blitt et gjenkjennelig symbol på nazistenes mest forferdelige forbrytelser.

Mindre påaktet har det vært at mange av gjerningsmennene bokstavelig talt også var merket for livet. Dette måtte litteratur­verdenen for alvor forholde seg til da nobelprisvinneren Günter Grass – til alles store overraskelse – i 2006 fortalte at han som 17-årig, i krigens siste måneder, hadde vært del av en SS-enhet. Den spesielle, sorte tatoveringen med blodtype som elitesoldatene ellers pleide å få, unngikk han. Han skildret det i et eget dikt: «Da alt gikk i stykker / fikk vi unggutter, det siste oppbudet, / ikke lenger tatovert blodtypen / på innsiden av overarmen».

 dukket tatoveringsmotivet igjen opp i den tyske litterære samtalen. Judith Hermann, kritikerrost forfatter med syv utgivelser bak seg, hvorav samtlige er oversatt til norsk, er aktuell med boka «Ich möchte zurückgehen in der Zeit» (Jeg vil gå tilbake i tiden). I første setning går hun rett på sak: «Min mor husker tatoveringen under hennes fars venstre arm. På innsiden av armen, bleknet, blassblå, stor som en pfennig». Heretter følger 155 sider der barnebarnet Judith (f. 1970) forsøker å finne ut hvem denne morfaren, den avdøde SS-mannen, var og hvilken rolle han i dag spiller i familiens liv. Underveis reiser hun til Polen, snakker med moren og søsteren – uten egentlig å avdekke så mye om familiens «åpne hemmelighet».

At forfatterskapet til Hermann kunne ta en slik historiserende, selvbiografisk dreining lå kanskje litt i kortene, for hennes forrige bok, «Vi skulle fortalt hverandre alt», var i likhet med den nyeste heller ikke en roman, men derimot en forelesning som reflekterte over en håndfull private og familiære urscener – sterkest blant dem var nettopp en kveld i det gamle Vest-Berlin, der den ni år gamle Judith sammen med familien ser på TV-serien «Holocaust», uten at SS-morfaren nevnes med ett ord.

om «trans­generasjonell skam», og den er det fortsatt masse av i Tyskland. Offisielt er landet verdensmester i bearbeiding av sin traumatiske fortid (det tyske stikkordet er «Vergangenheitsbewältigung»); staten og sivilsamfunnets minnepolitikk er upåklagelig og roses internasjonalt som et demokratisk forbilde, men på familienivå er det en annen historie som har blitt fortalt – eller snarere: ikke fortalt!

Med boka «Opa war kein Nazi» («Bestefar var ikke nazist») pekte sosiologen Harald Welzer på et skrikende paradoks: Skal man tro summen av de fortellinger og anekdoter som har blitt overlevert i familiens lukkede krets, så fantes det på Adolf Hitlers tid knapt nazister i Tyskland. Welzers empiriske undersøkelser viste en nasjon preget av massiv kognitiv dissonans i forhold til nazitiden: Offentlig anger kan fint gå hånd i hånd med privat fortrengning.

 er fra 2002 og pussig nok kom det i kjølvannet av den en brottsjø av selvbiografisk familielitteratur med søkelys på slektningenes medskyld i det tredje rikets ugjerninger. Som litterære forsøk på å bygge bro over kløften mellom den nasjonale og den individuelle historien, utgjorde disse bøkene antakelig et nødvendig kapittel i tysk litteraturhistorie, men det sier også litt om kvaliteten at det kun er Uwe Timms roman «For eksempel min bror» (Gyldendal 2005) som er oversatt til norsk. Et tiår senere var kritikeren Ljoma Mangold fra avisa Die Zeit i hvert fall ikke nådig i sin oppsummering av denne bølgen; han mente rett og slett at holocaust ble misbrukt som «relevans-doping» av forfattere med lite på hjertet. «En stående vits om tysk samtidslitteratur er kisten på loftet der barnebarnet finner et foto av bestefar i SS-uniform [ …] Hvor mange tyske romaner har de siste årene brukt denne standardsituasjonen til å oppnå en slags moralsk-eksistensiell fallhøyde, for å få leserne til å glemme den erfaringsarmod som preger deres fortellinger. Når en forfatter ikke lenger kan finne på noe, oppdager han en nazibestefar», skrev Mangold i 2014.

Judith Hermanns grunnfortelling nesten imiterer Mangolds romankarikatur – også hun bærer på reisen i Polen rundt på et foto av en poserende SS-soldat funnet i en kiste – men de tyske anmeldere har ikke tatt anstøt av klisjeen; Ljoma Mangolds rutinerte gjesp er i 2026 avløst av en mer indignert tone. I Die Zeit tøver Adam Soboczynski ikke med å kalle det «vårens litterære begivenhet» at en forfatter av Judith Hermanns kaliber går på oppdagelse i familiens nazifortid. Soboczynski er fan, og desto større er skuffelsen når han opplever at Hermanns særegne skrivestil, de stemningsfulle tvetydighetene, ikke ivaretar alvoret i tematikken. Han mener at bokas «musikalske tungsinn» kan oppfattes «støtende». I Tysklands andre store kulturavis, Frankfurter Allgemeine Zeitung, falt dommen enda hardere ut: Anmelderen Tobias Rüther synes forfatterens usikkerhet og mange spørsmålstegn er «upassende». Det er ingen gåte hva en SS-offiser gjør i Polen 1941, og Rüther anklager Hermann for å fetisjere et tomrom som ikke er noe tomrom.

Tyskere anmeldere deler ikke ut terningkast – og det er sikkert like greit, for dette var virkelig ikke noe å tatovere på overarmen.

Offentlig anger kan fint gå hånd i hånd med privat fortrengning.

Merket for livet

Marit Kapla

Forfatter

Det er ikkje vill gjetting at Amanda Romares andre roman, «Judas», er boka det har blitt skrive og prata mest om i svensk media dei to første månadane i år. Nett som den første boka hennar, «Halva Malmö består av killar som dumpat mig», som sidan òg har blitt Netflix­serie, hentar den stoff frå Romares eige liv.

Først kom det intervju med forfattaren. Så kom det avisspalter som kritiserte verket med argument som var henta like mykje frå det som blei skrive om boka og forfattaren, som frå sjølve boka. Vidare heva nokre røyster seg i forsvar, før meldingane av boka kom til slutt. Der brukte skribentane ofte halvparten av teksten på å referere til debatten. Alt for lite stod att om forma og innhaldet i boka. Det er vårt felles tap.

handlar om ei ung kvinne som heiter Amanda. Etter året med meir eller oftast mindre framgangsrik seriedating som blei skildra i «Halva Malmö …”, har ho møtt Emil, svike sin mangeårige singelidentitet og blitt sambuar. Å vere to viser seg også å vere knytt til visse utfordringar. I byrjinga av romanen, skrive i same effektive dagbokformat som føregjengaren, har Amanda dårleg samvit for tilbøyelegheita ho har til å vilje endre på Emil. Litt seinare i boka overtalar ho han endåtil til å byrje å ta eit appetitthemmande middel for å kvitte seg med kulemagen som truar med å bli ein konsekvens av lange timar med gaming. Samstundes stiller ho spørsmål ved sin eigen oppførsel: «är det kärlek att hålla på så? Styra sin kille?»

Ja, er det kjærleik? Kva er kjærleik? Kor går grensa mellom å vise interesse og å blande seg? Kor går grensa mellom å vere ærleg og å forulempe? Kor på skalaen skal ein legge seg, mellom eit engasjement som risikerer å bli oppfatta som integritetskrenking og ein respekt som risikerer å bli oppfatta som desinteresse? Eg veit av erfaring at eg ikkje veit det. Interessant emne for ein samtidsroman, enkelt og greitt.

 at det Amanda gjer mot Emil, skal ikkje menneske gjere mot kvarandre, særleg ikkje når ein eller annan variant av den grenselause oppførselen truleg også har skjedd i verkelegheita. At det står «roman» på omslaget til boka, og at Amanda Romare seier at deler av boka er fiksjon og at ho har late alle ekte personar som dukkar opp i boka lese og godkjenne, spelar inga rolle. «Här blir inte kränkning och överträdelsen en olycklig konsekvens av en viss estetik (som hos exempelvis Lars Norén eller Karl Ove Knausgård). I stället framstår den som ett mål i egen rätt», skriv til dømes Mikaela Blomqvist i den teksten i Göteborgs-Posten som har klinge med i mange tekster om «Judas» og no også kling med i min. (For transparensen si skuld: I kritikargjerninga si har Blomqvist skrive om nokre av mine eigne verk). Eg har ikkje klart å la vere å undre meg over kva slags prinsipiell skilnad det er på måten Norén og Knausgård gjennom den sjølvbiografiske skrivinga si eventuelt krenker omgivnadane og måten Romare eventuelt gjer det. Og har Amanda Romare skrive ei heil bok fri frå estetikk? Eller er det uheldig, men ok å krenke om ein skriv med ein viss estetikk, men ikkje med ein annan? Kor går i så fall desse stilgrensene?

Sjølv les eg i mange strekk «Judas» som ei kjærleikserklæring til Emil: «Ibland när vi träffar folk kan de få för sig att jag är den varma och ödmjuka eftersom Emil är lite introvert, men efter bara några timmar upptäcker de att mitt sätt bara är en fasad – drivet av adhd-energi och bekräftelsebehov – medan Emil är the real deal.» Emil er heller ikkje taus i romanen:

’Jag tycker faktiskt det är lite konstigt hur mycket du försöker styra mitt liv.’

’Det tycker jag med, men vad fan ska jag göra? Hade du tagit andra sprutan av TBE-vaccinet om inte jag låg på?’

Eg veit av erfaring at eg ikkje veit det.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Ned fra himmelen

Om å gå i frost. München – Paris 23.11 til 14.12 1974

Tenk for en jubel

Gina Krog. En biografi

Dagbok frå eit tomrom

Hyper

Sagor om Tomtebobarnen. Efter berättelser av Elsa Beskow

God natt, Nosferatu

Utvalgte saker

Inger Bråtveit har henta kunstnarleg kraft frå Myllarguten.

Hvordan kan naziforfedrenes forbrytelser hjemsøke barnebarna? Judith Hermann spør Judith Hermann.

Nyårets mest omtala svenske roman har mørke tråder.

Magasinene

Bokanmeldelser

Ned fra himmelen

Om å gå i frost. München – Paris 23.11 til 14.12 1974

Tenk for en jubel

Gina Krog. En biografi

Dagbok frå eit tomrom

Hyper

Sagor om Tomte­bobarnen. Efter berättelser av Elsa Beskow

God natt, Nosferatu

Inger Bråtveit har henta kunst­nar­leg kraft frå Myllar­guten.

Hvordan kan nazifor­fed­renes forbry­telser hjemsøke barne­barna? Judith Hermann spør Judith Hermann.

Nyårets mest omtala svenske roman har mørke tråder.

Sagor om Tomtebobarnen. Efter berättelser av Elsa Beskow

Inger Bråtveit har henta kunstnarleg kraft frå Myllarguten.

Hvordan kan naziforfedrenes forbrytelser hjemsøke barnebarna? Judith Hermann spør Judith Hermann.