#fff

#000

fant kimen til en romantrilogi i et vraket bokmanus.

Pedro Carmona-Alvarez

viser pengenes spill i en bok med viltre fortellinger.

Ia Genberg

har en brokete og motsetningsfull historie, helt fra begynnelsen av.

Ytringsfriheten

sende Alberte til Paris og forma ein kunstnar. Ingrid Z. Aanestad gjenles trilogien 100 år etter.

Cora Sandel

Emilie Johnson Godal

Øverst «på Flat-Jæren, der pannekaka møter knausane», lever Patrik på en gård med faren sin. På andre siden av elva bor Patriks mor med grisebonden Mauland. På et tidspunkt hoppet hun over, ble glad i grisene og gravid med en ny sønn. Patrik, som romanen også fortelles av, framstår ensom, lengtende og forknytt.

Peter F. Strasseggers roman «Gris» åpner med en vind fylt av grisehyl, og man aner at Patrik har gjort noe hevnaktig i nattens mulm og mørke som faren hans stilltiende aksepterer. Han står langs elva med Gislaug idet konsekvensene uhyggelig melder seg: «Det er ei lukt av grisehus i lufta, som det alltid plar når vinden kjem inn frå vest, men noko er annleis i dag. […] Så, då vinden tek med seg dei fyrste hyla, stivnar me begge til.»

 til å høre fra boksidene, men også smått ubegripelig og foruroligende – og kanskje sier hun mer om Patrik enn om seg selv? Spørsmålene hun stiller minner om kløe: «Men er det sant? / Kva då? / At det er noko som feilar deg? / Eg trur ikkje det. / Kvifor sa mor det då?» Uavhengig av hvordan hun skal forstås, dirrer dialogene mellom henne og Patrik av en salig blanding barnslighet og mørk ærlighet.

De streifer for det meste rundt, lekende og vaktsomme overfor farens lunefulle stamping omkring på gårdstunet og hans mystiske virksomhet inne i drivhuset. Ikke minst oppholder de seg mye langs elvebredden, med muligheten for at moren når som helst kan dukke opp og forsøke å lokke dem over til seg.

Patrik kjenner seg uløselig tilknyttet farsarven, som gjennom vage hint males fram: «For oldefar, han som reiste garden, fekk seg aldri ein teig på den beste jorda, sjølv om han var odelsgut nede på Grødeland. Han måtte opp i høgda og bureise, som landssvikar kunne ein ikkje vente anna.» Man får vondt av dem, der utenforskapet dels blir en selvoppfyllende profeti og ulykken synes å smitte fra kroppene deres til omgivelsene. Samtidig ville han kanskje hatt det bedre om han også krysset elva? Det virker skjebnesvangert at Patrik forblir lojal til faren.

er sparsommelig på spesifikke markører. Det gjør heller ingenting, for som leser – fortrolig med Patriks verdensfølelse – er heller ikke den slags viktig. Det er hans virkelighet som blir den regjerende, og selv om man aner at den ikke stemmer helt overens med den utenfor ham, er den like fullt virkende i ham.

Tidvis blir det morsomt, som når han lik et strebende ekko av sin far forsøker å rakke ned på Maulands gårdsdrift: «Vindmøllene har han festa rett på drivhusa. Til straum. Eller som venger viss drivhuset må flyttast som eit marsvin gjennom lufta.» Jeg mistenker at Patrik ikke blir særlig godt forstått, men heller 

, av omverdenen. Til tross for at han er villig til å handle hensynsløst, framstår han først og fremst som et barn hvis eneste håp er å være inne med faren sin og bli tiltrodd odel, noe han kanskje ikke er i stand til den dagen regnskapets time kommer.

Denne virkeligheten er så omsluttet av de voksnes harde arbeid og konfliktfylte følelsesliv. I «Gris» er ikke gårdslivet forbundet med kontroll over omgivelsene, men underkastelse under omstendighetene: «Livet til ein bonde er bunde i tid, […] og alltid er det vanen som ventar, for bonden er ikkje viktig, det er det garden som er.»

 som står støtt på sine egne premisser. Til å være en kort tekst veier den tungt, uten at det mørke sluker det lyse. Patriks verdensutsyn er trollbindende, mye takket være et språk som virker sannsynlig og nyskapende på en og samme tid. Romanen drives av psykologiske spenninger, og når man aner at det på et eller annet vis løsner, spør man seg om det egentlig gjør dem godt. Tankene mine går tidvis til Tarjei Vesaas’ Mattis i «Fuglane», som liksom ikke når gjennom til omverdenen, men viser seg grensesprengende innenfra.

Gris

Et kaldt gårdsbruk

Carline Tromp

Det er ikke uvanlig for forfattere å si at de går gravid med en bok, men de færreste våger seg på å føde en hel nasjon. Hallgrímur Helgason har imidlertid store vyer med sin «Seksti kilo»-trilogi, og litt over halvveis i bind to skjer det:

[…] slik kom den til verden, den islandske nasjonen, ut gjennom den lange og trange husgangen, muggsoppete og pissgredd, fuktluktende og lusebefengt, med kokevannsskrubbede ansikt og øyne røde av røyk, med sotrester i lungene og kuldegufs i brystet, frosne hjerter med manne

Vi skriver 1914, et skudd har nettopp blitt hørt i det fjerne, og Island er kommet inn i den moderne tidsalderen. Ikke, som andre europeiske nasjoner, gjennom gradvis utvikling. Nei, på Island hoppet man rett fra levekår som i landnåmstida til elektrisk lys, hevder Helgason: «… ingen framskritt var større enn dette: Da det islandske folk kom til verden og forflyttet seg fra jordgulv til tregulv, fra moldgrav til hus».

, halvveis gravd ned i bakken, er sentral i trilogien om den farløse Gestur. I første bok, «Seksti kilo solskinn», ble pjokken funnet i et snøskred som hadde tatt huset og halve familien. Siden begynte en forsøksvis og humpete oppstigning, fra jordgulvet til «trepanelverden» der et nyslått, dansk borgerskap holdt hus. Samtidig skylte framtida innover det forblåste fiskeværet Segulfjörður i form av norske sildefiskere.

I andre bok er «Seglo» blitt en vaskeekte 

. Sildejenter, lykkejegere og spekulanter fra både Norge og Island flokker til i hopetall. Bukta er fylt til randen med skip, og den fordrukne presten Árni får seg bigeskjeft som byplanlegger. I de lange, lyse sommernettene går det hardt for seg på brygga: blodslit, fyll og dans går i ett, og det ender som regel i sex eller nevekamp (noen ganger begge deler).

i fortellingen om Gestur, den lysluggede antihelten som blir kastet att og fram i utviklingens bølgehav, og folka rundt ham. Mange er kjent fra første bind, som den vakre Súsanna – som i en stakket stund blir Gesturs elskerinne – og fosterfaren Lási, dikter og islending av den gamle skolen. Det er også mange nye fjes, som brødrene Eviger fra Norge, som vil kjøpe et skredutsatt stykke land av Lási for å bygge fabrikk, den sjarmerende svindleren Eirikur og hemmelighetsfulle Anna.

Fra starten av var det klart at Helgason ikke kom til å spare på virkemidlene i sin nasjonalsaga, og i «Seksti kilo juling» er alt skrudd opp et hakk til. Fiskelukta og kroppslige odører formelig oser fra sidene, det hamres og jamres, supes og syndes, folk fødes og dør i et bankende kjør. Det er 

 – en episk sildemusikal komplett med rim og sanger!

Men noe har skjedd mellom bind én og to. Vi kan kalle det HBO-effekten: en overflod av saftige scener som dekker over en stagnert fortelling. Særlig i midtpartiet virker romanen styrløs og litt selvforelsket. Helgason lar den drive hit og dit, introduserer utallige bipersoner og digresjoner og et halvkvedet krimplott. De detaljerte, sanselige beskrivelsene av arbeidet med silda er prima vare. Men den ordrike stilen blir etter hvert repetitiv og trettende; boka burde vært 150 sider kortere.

Utover i romanen dukker det dessuten opp en søtladen og svulstig tone: «Kjærligheten er månen som hever vårt indre hav og driver ånden vår til vanvidd inntil den begynner å blåse […]» Kanskje var det ikke til å unngå: Den selvbevisste ironikeren Helgason, som var sterkt til stede i fortellerstemmen i første bind, har blitt sentimental. Melodramaet krever sine ofre.

Seksti kilo juling

Sildeslo og søtsuppe

Eivind Myklebust

På eit tidspunkt i livet der barndomen var over, men eg enno ikkje hadde byrja å sjå tilbake på den med nostalgi, må eg ha godtatt eller i alle fall vore uoppmerksam på at far min rydda Nintendoen ut av huset. Til konsollen hadde eg to kontrollarar og to spel, og ikkje minst ein Zapper til å skyte pikselerte ender med, der dei flaksa over skjermen i det vi opplevde som fortreffeleg grafikk. Seinare kom meir moderne spelemaskiner i hus, eg kasta bort endå fleire timar på dei, men det er denne første konsollen som framkallar sterkast kjensle av tapt tid.

«Faren min ble borte i løpet av tre spillkonsoller», heiter det i opninga av Anthony Passerons andre sjølvbiografiske familie­roman, «Jacky». Romanen har farens namn som tittel, og følgjer glideflukta hans bort frå familien parallelt med utviklinga i spel­industrien på 1980- og 90-talet – frå den relativt primitive Atari 2600-konsollen via klassiske ­Nintendo til den meir avanserte og intense Sega Mega Drive.

 i ein landsby utanfor Nice, der faren jobbar på slakteriet som slekta har drive. Han er ein travel mann, men i jula 1989 gir han gutungane ein Atari i gåve og tek seg tid til å innvie dei i den vedunderlege videospelverda. «Far hadde åpnet en hel verden for oss», skriv Passeron: «[Spillene] føyde et annet sted til livet mitt, en ekstra dimensjon, et annet forhold til tid og rom. Uten dem hadde jeg ikke kunnet fortelle og bygge opp denne historien.»

Passeron skriv med kunnskap og fascinasjon for den litt uglesette populærkulturen, og i drypp blir blandinga av familieforteljing, spelskildringar og spel­industrihistorie rørande, særleg etter kvart som faren mistar grep om utviklinga i spela han ein gong lærde Anthony og broren opp i. Måten Passeron knyter personlege erfaringar til kollektive fenomen på, minner meg om bøkene til Annie Ernaux; det ville ha forbløffa meg om han ikkje har lese romanen «Årene» (2008).

Ernaux var ei av dei som blurba debutromanen til Passeron, «Sovende barn» (2022, på norsk i 2023), der han òg veksla mellom personlege minne om onkelen Désiré, som pådrog seg HIV-virus gjennom ei heroinsprøyte, og meir saklege, essayistiske parti knytt til AIDS-forsking. Historia får nye tragiske lag i «Jacky», der vi møter dottera til Désiré, som blir fødd med viruset i kroppen og spelar Ninja Turtles med syskenborna sine medan ho ligg for døden.

er vi, om ikkje på ein annan planet, så i alle fall på eit anna nivå enn hos Ernaux. Passeron søkjer seg òg mot kjølig presise formuleringar, men i alle fall i Eve-Marie Lunds norske versjon står ikkje «Jacky» fram som ein knivskarp tekst. Den er heller klumpete og uklår, til dømes i passasjar som dette, om folk som lengtar bort frå dalen: «Det var da slutten på en verden begynte, slutten på trakter som snart skulle se sine barn reise.» Ein annan stad heiter det at «alt så ut som om det var fra en film der jeg gjerne skulle ha begynt livet på nytt.»

Dei videospelande gutungane høyrest stundom mest ut som pensjonistar som spelar bridge, når dei kjem heim «fra et slag Super Ninten­do» hos ein venn eller når ein annan venn føreslår «en omgang fotball» på løkka, der eit skot er «dårlig siktet inn» heller enn dårleg plassert.

Ein stad konfiskerer mora «joy­stickene» til konsollen, men det dreier seg då om ein Nintendo, som ikkje har nokon «stick», derimot ein joypad på kontrollaren. Vegen frå fransk til norsk blir vel kort, når spelet Spacewar! blir omtala som «[d]ette kampspillet rundt solen i verdensrommet» eller når onkelen stel for å «betale heroinbruken sin» heller enn å betale for den.

ei historie om nedsliting og forflating i dei franske utkantane, men eg saknar eit tydelegare utsyn mot denne samfunnsutviklinga – og ein berande analyse av den. Til gjengjeld gir kombinasjonen av konsollspel og ein stadig meir fråværande far ei effektiv litterær oppleving av forsvunnen tid.

Jacky

Far forsvinn

Tjueårene kan kjennetegnes av like mangt som antallet mennesker som går gjennom dem. Det er likevel fristende å prøve seg på en slags generalisering etter å ha lest «Eit verkeleg liv» av Ingrid Z. Aanestad. Den 23 år unge hovedpersonen og fortellerstemmen Liv innkapsler et eller annet vesentlig eller typisk ved livsfasen. De voksne veggene rundt en har rast, verden kommer til syne, og man står storøyd tilbake. Kanskje, i hvert fall i Livs tilfelle, tvinges man også til å bygge opp sin egen indre voksen gjennom erfaring.

Liv er en åpen, mild og stillfaren romantiker. Hun jobber som tilkallingsvikar i NRK Radio, bor i et bitte lite rom i et stort, muggent og sjarmerende kollektiv, har et knippe venner og noterer flittig fra det hun leser og hører dersom det beveger henne. Hun kommer fra en kristen bygd, og da hun får seg en kvinnelig kjæreste, er det først skepsis foreldrene hennes møter nyheten med. Men det er ikke det likekjønnede det skal handle om, eller som på noe som helst vis burde ha noe med foreldrenes skepsis å gjøre.

«Eit verkeleg liv» er en tilbakeskuende fortelling om forholdet mellom Liv og Idun. Hvor og når Liv ser tilbake fra, forblir i det uvisse. Romanens åpning uttrykker en ambivalens til kjæresteforholdets tilblivelse: «Eg har ikkje lyst til å fortelja korleis me møttest første gongen, eg hoppar over det.» Det man uansett kan fastslå, er at det begynner komplisert, og skal fortsette å være det.

en pause, og Liv later som at det er et gjensidig behov:

Eg treng også tid, seier eg. Men det er ikkje sant, ikkje no. Og det er ein dum ting å seia, eg burde sagt: / Du får tid. Eg ventar på deg. Eg vil deg. / Det er heile sider i notatboka mi med setningar eg heller burde sagt. / Eg viser dei ikkje til henne. Men kanskje har ho ein mistanke om at eg har andre ord enn dei eg seier, fleire gonger har eg sett henne kikka i notatboka mi.

Er det her farevarslene burde dukke opp? Kan Idun noe for at Liv føyer seg? Er hun redd? Hvorfor i så fall? Disse spørsmålene og et ­medfølgende ubehag trenger seg på, særlig idet Liv overrasker seg selv med å avslutte pausen, Idun er tilgjengelig og forholdet for alvor etablerer seg.

av en uuttalt asymmetri. Livs beundring for Idun er som et tungt lodd, og framfor at det smigrer Idun, kan det virke som at det på et eller annet vis fornærmer henne. Liv blir trippende på nåler, og Iduns potensial for å være 

utfolder seg stadig friere: «Det er som om ho kan lukta når noko er viktig for meg. Viss det er noko anna enn henne, blir ho stille på den harde måten.» Samtidig vil Idun at Liv skal tre tydelig fram som en annen, men når hun så gjør det, kommer straffen i form av kalde skuldre og taushet.

Aanestads setninger er avhugde, og gjenspeiler effektivt Livs engstelige kortpustethet. Samtidig er romanuniverset fyldig og følsomt, både fordi Liv som nevnt er hypersensitiv for Iduns uforutsigbare signaler, og fordi hun svampaktig tar imot verden. Refleksjonene hennes, for å vende tilbake til det typiske ved tjueårene, er tidvis litt pinlig inderlige: «For meg sjølv ønskjer eg eit drastisk liv, eit vakkert.» Samtidig er de troverdige. Jeg vet i hvert fall med meg selv hvordan møtene med de store, eksistensielle temaene i livet opplevdes akutte, før de gradvis gikk over til å kjennes naive og grunne.

hvor paradoksalt stille noe så drastisk som selvutslettelse kan være. Det virker så personlig at akkurat Liv får fram det verste i Idun: «Kan det vera slik at ho er rasande på meg fordi ho behandlar meg dårleg? For at eg lèt henne gjera det?» Selv om man lengter etter at Liv skal bryte ut, blir det ikke stakkarslig eller frustrerende. Noe annet som kjennetegner tjueårene, er tross alt en vidåpen horisont, og håpet strømmer i tynne strimer gjennom det destruktive.

Eit verkeleg liv

Tyngden av forelskelse

Henrik Keyser Pedersen

Jeg tænker, altså er jeg en del af labyrinten» skrev den danske dikteren Inger Christensen i et essay som ville utlegge barokkens livsfølelse. I mitt hode setter sitatet ord på en behagelig tilstand av avklart forvirring som oppstår når jeg leser bulgarske Georgi Gospodinov. Det er stort sett uvisst hvor ordstrømmen fører hen, men i selskap med Gospodinovs fortellere synes det alltid å vente noe forlokkende rundt neste hjørne. Hans forrige utgivelse på norsk, den Booker-prisvinnende «Et tilfluktssted i tiden» (2024), var et lite mesterverk som fabulerte rundt tidsreisens mulige terapeutiske effekt.

Minner står også sentralt i «Vemods­fysikk». Som den snodige tittelen antyder, handler boka om det immaterielles materialitet, og her er Gospodinov på hjemmebane: Lekende lett maner han fram hverdagens mange tidskapsler og vitnesbyrd om levd liv: en bulgarsk paprikagrill, en strikkejakke, et avisutklipp – intet er for smått for minnesmaskinens omdreininger. Kunstinteresserte lesere vil kunne assosiere til Ilya Kabakovs ikoniske installasjon «Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)», et kunstverk kjennetegnet av den samme sirlige ordningen av minner, en nesten kultisk ærbødighet for det forgangnes etterliv. Det er noe både rørende gammelmodig og avantgardistisk over denne privatmuseale impulsen.

hans andre romaner er bokas forteller til forveksling lik Gospodinov selv: en bulgarsk forfatter født i 1968. I «Vemodsfysikk» spiller eldre familiemedlemmer imidlertid også en viktig rolle – for er det ikke slik at minner har det med å gå i arv? Romanens første del utforsker på sitt vis denne påstanden og drives fram av en forteller som hevder at han kan gå inn i fremmede minner. Han går på oppdagelsesferd i bestefarens fortid og spinner blant annet videre på en gripende episode fra dennes barndom, et møte på et marked med en vanskapt gutt utstilt i et bur: «Hitover, folkens … Barnet med oksehode. Et usett vidunder. Den lille Minotaurus fra Labyrinten, bare 12 år.»

Tanker rundt denne figuren fra gresk mytologi – den innesperrede, den utstøtte, det uekte barnet, frukten av utroskap – utgjør et slags strukturerende motiv for romanen. Men bare 

. For Gospodinovs varemerke er og blir den tårnhøye innfallskvotienten. Den kommer til uttrykk i alskens digresjoner og energiske perspektivforskyvninger, noe han passende nok omtaler som romanens «sidekorridorer».

 for denne overskuddspregede skrivestilen. Er man et hakk mindre Gospodinov-frelst, vil man kanskje savne en samlende fortelling, særlig fordi han utvilsomt er sterkest i de delene av boka der tankestrømmen faktisk ikke sporer av, i delene der han skriver om Minotaurus-skikkelsen. Her utfolder forfatteren seg med ubesværet lærdhet, kombinert med velutviklet innlevelsesevne. Hvor velgjørende slike mytemoderniseringer kan være, har sommerens Odyssevs-dille demonstrert til gagns.

Evnen til å leve seg inn i andres liv, noe mange nok vil betrakte som en basal fortellerdyd, er ifølge denne fortelleren ikke uproblematisk: Han kaller det, litt koketterende, en hemmelig sykdom og påberoper seg en sjelden diagnose: «patologisk empati eller obsessivt empatisk-somatisk syndrom», et anlegg som trist nok avtar med årene. Idealet for fortelleren synes nemlig å være barnets verdensfølelse, dets megalomane omfavnelse av alt rundt seg:

Jeg husker at jeg ble født som en nyperosebusk, en rapphøne, en gingko biloba, en snegl, en sky i juni (minnet er kortvarig), en lilla høstkrokus ved Halensee, et for tidlig blomstrende morell­tre, frosset av sen aprilsnø, som snø som har fryst et forført morelltre … Jeg er oss.

Ja, alt skal med, og Gospodinov har funnet et litterært formspråk som forfører oss til å tro at det er mulig. I korte kapitler, ofte bare én side lange, flyter teksten av gårde, den ene mikrofortellingen avløser den andre. Det er begynnelsens sødme han lar leseren få smake på.

 Gospodinovs nyeste roman. Boka kom ut allerede i 2011, og i visse passasjer leser jeg den som et idéverksted til suksessromanen «Et tilfluktssted i tiden». Når Georgi Gospodinov i dag er en forfatter som sanker priser og utmerkelser overalt i Europa, er det også en aldri så liten fjær i hatten for Solum Bokvennen, det konkurstruede forlaget som har satset så lojalt på oversettelse av dette forfatterskapet. Jeg synes alle Gospodinov-fans bør heie på Solum Bokvennens idealisme. Takket være en tidlig svensk oversettelse leste jeg i sommer hans aller siste roman, «Gartneren og døden», en vidunderlig memoarbok om Gospodinovs nylig avdøde far. Så langt det mest personlige og rørende fra forfatterens hånd, en tekst hvor hans iboende letthet kommer til sin fulle rett i møte med det alvorligst tenkelige. Mange gode minner i vente, med andre ord.

Vemods­fysikk

En pappeske med minner

Tom Egil Hverven

Den anonyme fortelleren i Roy Jacobsens (1953–2025) etterlatte roman, «Delirium», har hatt slag. Viktige deler av hukommelsen, «det kognitive apparatet», er satt ut av spill. Glemsel er mitt tema, sier han, «glemselens korrupte og nedbrytende arbeid». Hvordan historien skal leses, er avhengig av hvordan man tolker følgene av slaget, erindringssvikten. «Delirium» foregår for en stor del innen forfatterskapets etablerte rammer. Som tidligere romaner skildrer den sentrale trekk ved norsk historie, den byr på detaljerte beskrivelser av Oslos byrom, og varme bilder av vennskap, lojalitet og kjærlighet. Denne gangen nærmer teksten seg også en kriminalgåte. Samtidig er formen mer oppbrutt, fragmentarisk enn tidligere bøker, for eksempel romanserien om Ingrid fra Barrøy.

med Maria, som i over seksti år har vært hans «største velsignelse». I starten er hun på tur med venninner. Om fortellerens aller nærmeste virkelig er i live i romanens nåtid, blir mer og mer uklart, uten at det nødvendigvis er noe kriminelt ved det. Fortelleren er som sagt glemsk. I sentrum av historien står hans jevn­aldrende venn Martin. De er de eneste gjenlevende av en gjeng på åtte gutter som vokste opp sammen. Ved romanens begynnelse bor de to i hvert sitt rekkehus øst i Oslo, utgangspunktet for jevnlige spaserturer. Noen av de mest underholdende partiene i romanen skildrer turer til en andedam, forbi en byggeplass med polske arbeidere, omkring et utrangert fengsel før de kommer til Café Ibrahim, et slitent sted med mulighet for å innta dagens smørbrød, og kanskje en øl. Romanen starter med at Martin kommer med et sterkt utbrudd om sin ekskone.

Fortelleren avbryter seg selv med sitater fra egne notisbøker, der navn på litterære klassikere dukker opp, ofte i reflekterende parenteser. Overdreven bruk av parenteser fungerer som regel dårlig i romaner. De kan skape unødvendige brudd og framstå som overflødig staffasje. På langt nær alle fortellerens digresjoner fører noe sted i «Delirium». Likevel, når det viser seg at han er en meritert akademiker, pensjonert filolog fra universitetet, blir det lettere å godta referansene til Michel de Montaigne, skaperen av den selvrefleksive essaysjangeren. Mengden avbrytelser kan til og med ses som grafisk uttrykk for fortellerens mentale tilstand, billedlig omtalt som «delirium», forvirring på grensen til galskap.

 Jacobsens roman for å finne en spennende historie, bør leseren stålsette seg for en bok som først og fremst inneholder en aldrende manns tanker om å bli gammel. Guttegjengen vokste opp på Sagene i Oslo. Et lønnetre i bakgården står som et slags måleinstrument for tida som passerer. Fortellerens elegante refleksjoner over lønnetreets vekst og tidas flyt i gårdsrommet er et høydepunkt, ved siden av et kobberstikk av Antwerpen fra slutten av 1500-tallet, sett fra flere hundre meters høyde. Kunstverket fungerer som en slags 

: et dybdeskapende speilbilde av romanens fortelling om en by.

Hovedhistorien dreier seg om vennens utbrudd mens de to går tur: Martin hater sin fraskilte kone, Isabel, «så sterkt at han er ved å gå fra vettet». Isabel brakte større verdier enn arbeidersønnen Martin inn i ekteskapet, og nå, lenge etter at de skiltes, vil hun ha mye tilbake. Romanen bringer inn et klasseperspektiv, med suggestive, humoristiske sidehistorier om polske arbeidere på byggeplassen, eller om Ibrahims liv som sliten kaféeier – med særdeles velutdannede døtre. Hvem stiger opp? Hvem faller ned? De ulike perspektivene på gammel norsk rikdom, innvandring og samfunnsendring danner lange tråder i romanen. Vekslingen mellom perspektivene utgjør en av dens sterke sider, ikke minst i dialoger med byggeleder Zbigniew og kafévert Ibrahim. Jeg skulle gjerne sitert dialogene, eller fortellerens snirklete, innsiktsbringende refleksjoner. De beste er rett og slett for lange, selv på en helside i Bokmagasinet, men de er fremragende, på høyde med Jacobsens beste. En tragikomisk passasje skildrer fortellerens problemer med å finne en fysisk bank for å overføre penger. Også små detaljer kan gi isnende fryd, som dette lille innskuddet, klemt inn, mens Martin og fortelleren nok en gang sitter ved andedammen og ser utover: «[…] det nærmer seg vinter, som alltid […]»

 fortellerens glemsel flyter sammen med Martins behov for et oppgjør, på måter som gjør romanen utfordrende å tolke. Martin mener de må rydde i alt rotet. Akutt består utfordringen i at Isabel gjør krav på båten, en treskute Martin har vedlikeholdt i alle år, og som han mener å ha kontraktfestet eierskap til. De har oppdaget at skuta har økende antikvarisk verdi, fordi den er tegnet av Colin Archer. Konflikten med Isabel eskalerer. Ved et landsted på Hvaler, bygninger kjøpt med hennes fars tvilsomt opptjente penger under krigen, et sted Isabel ikke lenger er i stand til å holde i orden, faller hun utfor en skrent og dør. De to vennene er akkurat i nærheten, og de har lagt igjen mobiltelefonene hjemme for å unngå sporing, uten at jeg skal røpe for mye. En politietterforsker dukker utpå vinteren opp hos fortelleren, interessert i hans vennskap med Martin. Bit for bit legges puslespillet, inkludert parentesene (nå fungerer de som innramming av brikkene), i en slags kriminalhistorie, med fortellerens sviktende minne som premiss for framstillingen.

Er boka et «generasjonsoppgjør bakfra, en omvendt dannelsesroman», slik fortelleren antyder? Vær så god, legg bitene selv. Jeg har stor glede av å tolke romanens bilde av glemsel – i en by og dens tid.

Dialogene er frem­ragende, på høyde med Jacobsens beste.

Delirium

Glemselens arbeid

Even Teistung

Ung mannlig kunstner synes livet er vanskelig og håndterer det med overtenking.

Hørt det før? Når Peter Schmidt Hagerup debuterer med en roman som svarer til denne pitchen, står han med begge føttene planta midt i en av den moderne litterære kulturens fundamentale motiver: Den unge kunstnersjelens smertelige streben strekker seg fra Goethes «Werther» via Marcel Proust, Virginia Woolf og Elias Canetti, og til vår egen Karl Ove. Det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av dem alle. Når jeg likevel lar være, er det både fordi slike fortellinger, latterligheten til tross, i bunn og grunn handler om å være et menneske i verden – og fordi Hagerup har skrevet en god roman.

 heter Johan. Han er maler, forholdet til kjæresten Ida er i oppløsning, onkelen har nylig tatt tredressen på, og langt der bak – men egentlig helt fremst i bevisstheten – ligger kunstnerfarens selvmord og napper ham i sjelens jakkeerme. At jakke­ermer også er et sentralt bilde i romanen, er kanskje mer enn tilfeldig: Johan bemerker til stadighet at ermene på frakken han nettopp har kjøpt til onkelens begravelse er «korte», de sklir oppover, og dette misforholdet – mellom ideal og virkelighet, om du vil – er selve innmaten i «Enkelhetens tid».

For skjønt det skjer en hel del i denne romanen – vi følger Johan gjennom noen måneder der Ida forlater ham, han drar i begravelse, kunstnervennen Arve forbereder en utstilling, det er jul og nyttår, han besøker sin mor i Fredrikstad (et pluss i denne leserens bok) – er alt filtrert av en fortellerstemme som liksom ser på verden gjennom en glassplate. Det mest umiddelbart merkverdige er Hagerups framstilling av dialoger: han har funnet et grep jeg ikke kan annet enn å beundre, for hver gang romanen bryter ut i dialog, ser det slik ut:

For de av oss som synes litterær dialog er prosaens knekkebrød, er grepet briljant: Det gir et 

av dialogen, men kaster oss heller rett tilbake til Johans tankekjør, hvor han i rekker av relativkonstruksjoner 

sett ut. Når Ida anklager ham for aldri å gå i dybden, aldri slippe andre inn på seg – hvilket er sant og hvilket gjør ham irriterende – forsvarer han seg, for seg selv, ved å tenke «at overflata er alt man kan forholde seg til. Det er overflata som lover en underflate.» Der overflaten er kortfatta og glatt, er Johans tankespinn ustanselig, og hele tiden en flukt vekk fra nåtiden.

 at dette misforholdet kommer av den fundamentale revna skapt av farens selvmord. Og skjønt Hagerup lar Johans tanker spinne i mange retninger, og romanen dermed på samme tid favner kjærlighet, kunst og død, så er det uten tvil framstillinga av dødens grep om livet som gjør sterkest inntrykk i teksten. For der den unge mannens filosofering omkring kunstens vesen og tilværelsens beskaffenhet ganske enkelt er uinteressant – i beste fall komisk på bekostning av Johans pompøse selvforståelse, i verste fall HF-gutteri hjemmehørende i studenttidsskrifter – er Hagerups langsomme nedbryting av Johans selvbilde, måten han gradvis lar oss se sprekkene som dannes i hans møysommelig oppbygde forsvarsverk, rett og slett godt litterært håndverk. Det minner om enda en kunstnerisk anlagt ung manns grublerier, nemlig den unge Peter Handke, hvis mesterverk «Kravløs ulykke» (1972), om morens selvmord, for denne leseren framstår som et helt innlysende forelegg for «Enkelhetens tid», et verk Hagerup ser ut til å knabbe en hel del triks fra, særlig bruken av ROPETE VERSALER.

at «Enkelhetens tid» i all hovedsak går klar av fellene som ligger ute for den selvhøytidelige unge mann? For det første at Hagerup ikke er spesielt selvhøytidelig: Dette er en 

bok, skrevet med en uanstrengt sjarm som vitner om noe Johan selv kunne hatt godt av å eie litt mer av, nemlig 

, men prosaen beveger seg, for å si det med tittelen, med en enkelhet som gjør kontrastene i teksten desto sterkere: Når gapet mellom arm og erme blir for stort, finnes rommet både for galgenhumor og eksistensielt alvor. Når Johan kommer med refleksjoner av typen «At familie skal være der for hverandre, gir ikke mening, da man tross alt er helt forskjellige mennesker med bånd man ikke har valgt, men fått», er det umulig å ta ham helt på alvor. Han blir latterlig – men vi føler likevel med ham. Og slike pompøse nihilistiske gutteromstanker balanseres av refleksjoner som denne, fra øyeblikket han bærer sin onkels kiste: «Vekta er uutholdelig, han må ha vært feit da han døde.» Kall meg gjerne enkel, jeg synes det er strålende.

Enkelhetens tid

Unge Johans lidelser

Er det noen andre enn meg som husker det storstilte prosjektet «Hele Norge snakker»? I 2019 ble det annonsert et tverr­medialt prosjekt, inspirert av et tilsvarende i Tyskland, der mennesker med grunnleggende uenigheter skulle møtes, ansikt til ansikt, for å diskutere uenighetene seg imellom. Prosjektet var, så vidt jeg husker, ment som et konkret tiltak for å motvirke polarisering, som, slik vi alle vet altfor godt, har eksepsjonelt godt vekstgrunnlag på nett – det vil si på flater hvor du aldri står i fare for å 

møte et annet menneske, ansikt til ansikt, og dermed aldri behøver å stå til ansvar for hva du sier, eller å revurdere hvordan du tenker. Én dag i 2019 satt mennesker og talte med hverandre, og verden var åpen og håpefull. Men så ble 2019 til 2020, og koronapandemien skrota noen form for videreføring, og før vi visste ordet av det, raste Kulturkrigen videre.

Men det er dette prosjektet – et eksempel på det beste den europeiske opplysningstradisjonen har å by på! – jeg tenker på når jeg leser Line Norman Hjorths «Å våkne med Wittgenstein», med undertittel «Om det skremmende og befriende i å få nytt perspektiv på andre og seg selv». Okei? Denne underlige boka, beskrevet av forlaget som et «inspirert essay», tar form som – hold dere fast – et didaktisk lærestykke i romanform! Teksten fortelles av en navnløs kirketjener: Hen (jeg har ikke klart å lokalisere noe kjønn) skal skrive et essay om en tenkt konflikt mellom Ludwig Wittgensteins tenkning og samtidens krenkelseskultur, men kommer ikke av flekken. Så kommer hen i prat med den unge sykepleieren Mari, og med dette møtet har Hjorth plassert de nødvendige brikkene for å spille ut sitt filosofiske drama: på den ene siden den sobert riksmåls­pratende kirketjeneren, som med sin enorme Wittgenstein-lidenskap og sine fikse ideer om samfunnets virkemåter sitter fast i sine egne språklige og tankemessige konstruksjoner, og den unge og nysgjerrige, 

pratende Mari, som ved å møte og motsi vår hovedperson, legger grunnlaget for en genuin erkjennelsesmessig vending mot den vanskeligste av alle innsikter: 

er «underlig», er det av flere årsaker. Den første og mest åpenbare er fortellerstemmens arkaiske språkføring, som for eksempel kan berette at «[s]å inntraff den selsomme innbilning at jeg kunne gjenkjenne skrittene hennes, i hvilken rytme og med hvilken tyngde denne unge kvinnes føtter beveget seg, og jeg sakket mine egne for å foranstalte det ønskede møtet». Dette er ganske riktig et svært 

valg, og jeg har ikke noe begrep om hvorfor den er slik, annet enn for å framheve at vår forteller er en gammelmodig sjel, et konstrukt, eller også en parodi på en viss type meningsbærende kulturelt dannet mann i offentligheten.

Men om denne underligheten til tider står i veien for teksten, ved å gjøre meg genuint i tvil om hvorvidt det jeg leser, er ment å tas alvorlig eller ei, så er Hjorths valg av form – en tredelt struktur, der to omsluttende «akter» fortalt av kirketjeneren innrammer en midtre «akt», kalt «Dialogen», der tekstens essens, nemlig samtalen mellom to mennesker som tror de er enige og åpenbart ikke er det, får utfolde seg nettopp 

, som replikker i et skuespill – av en helt annen karakter. I den åpne samtalen de fører om Wittgensteins språkfilosofi – en tenkning som, slik jeg kjenner den, i stor grad handler om å rette filosofiens anstrengelser mot å løse 

, gjennom en nitid oppmerksomhet mot språkets funksjoner – kan Hjorth på ekte opplysningsvis, som en annen Diderot, 

hvordan en slik erkjennelsesprosess kan se ut, heller enn å skulle 

enn å beundre dette, å fryde meg over at en såpass gammel idé kan få nytt liv i det som må være en av de snålere bøkene bokhøsten har å by på. Skjønt stoffet er komplisert, er Hjorth en kyndig lærer, og lærdommene enkle: at menneskelige problemer faktisk kan løses mennesker imellom, at kommunikasjon nytter – og at det er menneskelig å gjøre feil, og i vår makt å rette opp i dem. Som kirketjeneren til sist skriver: «språket hviler på overenskomst, tillit og fellesskap». Dette framstår for meg som en grunnleggende humanistisk sannhet, men også som en utopi. Men kan den ikke realiseres? Jeg lar bokas aller siste ord stake ut en mulig retning:

Mennesket – muligens hele folkeslag – må våkne opp og begynne å undre seg. Vitenskapen er et middel for å få det til å sovne igjen.

Å våkne med Wittgenstein

Floker kan gres ut

Bokanmeldelser

Bjørn Ivar Fyksen

Det er noe litt pinlig ved å skrive om Aschehougs hagefest. Det er riktignok en stor og flott fest med mange gjester, men en 

 begivenhet er det tross alt ikke. De færreste setter noen gang sine føtter i denne berømte hagen på Oslos aller beste vest, og det har neppe noen gang skjedd noe som helst på den festen som har fått betydelige konsekvenser for norsk litteratur.

Likevel er det bare få av oss som arbeider med litteratur, som er helt likegyldige til denne sammenkomsten utenfor Aschehougs ærverdige villa på Skarpsno, der floraen fem timer i året altså blir beriket med poeter i plenen og sosiokulturelle nevroser i sin skjønneste blomstring. Det er heller ikke alle som er enig i at begivenheten

 er viktig, og med referanse til både festen og det forestående salget av forlaget, inkludert eiendommer, uttalte Aschehoug-forfatter Jan Kjærstad til DN forrige lørdag: «Det er villaen som er den største helligdommen» – en kilde til stolthet over forlagstilknytningen.

 at han heller ikke kimser av bøkene forlaget har utgitt gjennom 150 år, men det er ingen tvil om at villaen og hagefesten har en særegen nimbus, og i det lengste håper man at den virkelig store skandalen i norsk kulturliv 

skal finne sted i år. (På grunn av Bokmagasinets tidlige deadline har festen i skrivende stund ennå ikke gått av stabelen.)

 noe med denne festen, og i år føles det rimelig å reflektere litt over hva: Om det ikke hadde vært for pandemiårene, ville årets fest vært den femtiende i rekken, og siden det jo ikke er gitt at det blir et forlag som kjøper prakteiendommen, kan det bli den siste. Om så skulle være, kommer nok livet til å gå videre, også for kultureliten, det er ikke det. Det jeg tror Jan Kjærstad sørger over, og som det går an å leve seg inn i, er tanken på litteraturens jevnt falmende stråleglans. Aschehoug-villaen og det fornemme nabolagets preg av gamle penger og uoppnåelig overklasse kombinert med en bohemsk aura av åndsliv, begavelse og stor litteratur er selvsagt uhyre tiltrekkende, og slik har hagefesten bidratt med glamour til det litterære liv.

 overfladisk ut, men etter å ha lest hundre saker (og skrevet noen selv) om lesekrise, Booktok og litteraturens død, får selv en representant for ironigenerasjonen som undertegnede lyst til å drømme at det bak hekken i Drammensveien 99 finnes en magisk hage der forfatterne fremdeles sprader som påfugler, struttende av selvtillit, livsvilje og kunstnerisk fargeprakt. Det er jo litteraturens kraft: å kunne forestille seg noe annet enn de faktiske forhold.

En gang kunne forfattere oppnå en slik status at de ved sin død ble fraktet i prosesjon gjennom hovedstadens gater, omgitt av et folkehav. Nå er det en god stund siden forfatteren var kongen på haugen i medieoffentligheten. Første gang jeg selv var på hagefesten, må jeg innrømme at jeg kjente et lite stikk av skuffelse, på grensen til fornærmelse, over at den mosefrie plenen krydde av komikere og P3-kjendiser, og at det ikke nødvendigvis var Dag Solstad og Liv Køltzow fotografene kastet seg over. Kanskje Jo Nesbø, men bare så vidt. Allerede den gangen var det åpenbart at forfatterne ikke var tilstrekkelig glamorøse alene, og at arrangørene fiffet opp festen med andre berømtheter.

 av mine kulturelitistiske følelser har også falmet med årene, og hvis en ser det hele fra en annen vinkel og myser litt, kan kanskje litteratene le sist: Når kjendisene jo tropper opp i hopetall, må det da være for å sole seg i forfatternes høykulturelle glans? La oss så håpe at noe av skuespillerne og influensernes mediale tiltrekningskraft smitter tilbake på litteraturen. Jeg smiler litt, men i år 

 jeg ikke av denne kjendisfesten, og uansett er vinen gratis. Det er dessuten mye av den.

Fem timer i året blir floraen ­beriket med poeter i plenen.

En magisk hage?

Elise By Olsen

skribent

Sommeren er på hell, og vinden blåser mot en ny sesong. På vei mot Aurlandsdalen i uglamorøse regnbukser og sportsjakke raida jeg en kioskhylle for moteblader for å være i forkant av høstens trender. Det relativt nylanserte bladet System Collections ble med. Det har kommet ut i tre utgaver og er en avstikker fra moderbladet System Magazine, som har vært en gjenganger i mine og andre profesjonelle motefolks magasinstabler siden det ble grunnlagt våren 2013. I 2022 prøvde også System-konsernet seg på et eget beautyblad, i takt med at kosmetikk eksploderte i forbrukeruniverset. Åkke som er grunnideen til System, som navnet hinter til, å bedrive en form for institusjonskritisk motejournalistikk – altså ikke dekning eller reportasjer med kommersielle undertoner, som man ser i resten av motemagasinfloraen – men noe mer seriøst, intellektuelt, tyngre, om du vil.

Og tungt er også System Collections utgave 3, det er på 202 tykke og glossy sider, og dermed ikke så praktisk i fjellsekken min. Jeg setter meg ned i en lyngtue og blar i vei. De renspikka reklamesidene blør her inn i en 82-siders portfolio, en slags moteserie hvor sesongens ulike kolleksjoner er fortolket, stylet og fotografert om hverandre. Det er en forfriskende måte å se de ulike antrekkene på, til forskjell fra de utklippede helfigurene, papirdokkene, som er kollasjet sammen i Vogue, eller gamle Burda. Og er det én ting jeg har lært, så er det at trender handler om tid. System Collections kommer ut så fort konfettien har lagt seg på catwalkene i verdens motemetropoler og stormen rundt visningene og designerne har lagt seg på sosiale medier, men samtidig 

de samme kolleksjonene har ankommet butikkene eller blitt omtalt i 

motemagasinene. Jeg biter på, og det føles som jeg som leser har en helt spesiell tilgang.

, og etter den første og helvisuelle halvparten, kommer tekst på løpende bånd. Samtaler med moteverdens ledende kritikere, kommentatorer og «kreative», som den Pulitzer-vinnende motekritikeren for Washington Post, Robin Givhan, den ytterst dyktige motespaltisten i Financial Times, Jo Ellison, og den enigmatiske Alexander Fury, som skriver om herremote i New York Times. Jeg har duppa tærne i den internasjonale motebransjen siden jeg starta motebloggen min i en alder av 8 år, så dette er altså 

. I tekstene bearbeides popkulturelle og verdenspolitiske problemstillinger om hverandre, som krigen i Ukraina og i Midtøsten, økende rikdom blant énprosenten og KIs inntog i også denne bransjen, K-pop, kroppspositivisme, forventninger og begjær. Poengene i System leveres ofte med et snev av humor eller fasjonabel 

, men hva vil alle disse overveldende spørsmålene si for en moteindustri som ikke bare må holde følge, men være i forkant?

 hvor trendene gjentas og krysspolineres atskillig raskere enn før. Bildene fra motevisningene lastes opp på nettet og sosiale medier i sanntid, og billigkjedene har kopiert kolleksjonene akkurat i tide med at de «originale» kolleksjonene lanseres i butikkene. En trendsyklus er like lang som en svelget tyggis er i magen, 7 år, og de svinger frem og tilbake. Det er interessant at System Collections utgivelsesfrekvens speiler motebransjens frenetiske hurtighet, men det opptrer også som både en tidskapsel for det som er 

, og et slags framsynt oppslagsverk for det 

(den fremtidsbesatte Mesopotamia refereres til i lederen). Kanskje er dette et godt eksempel på hva et magasin kan være i denne mediemette verdenen – å få oss til å stanse et øyeblikk, for å reflektere, tenke kritisk, bevege oss langsommere, akkurat som jeg stopper opp og puster på en fjelltopp i et ellers uoversiktlig liv for å skaffe meg overblikk.

Høstens ­trend­rapport

Tue Andersen Nexø

Bokhausten har knapt byrja her i Danmark, men det har allereie kome ut to romanar som har fått heilt overveldande mottaking. Majse Aymo-Boots «Tingene» (6 hjarte i Politiken, vurdert som «vidunderlig» både der og i Information), kjem ut på storforlaget Gyldendal og er ein erindringsroman om sjukdomen til forfattarens far, og om arven frå ei italiensk bestemor. Den er eit skifte i forfattarskapen. Aymo-Boot gav i mange år ut bitte små bøker på det vesle, idealistiske forlaget Basilisk, med noko av den artigaste, merkelegaste og mest musikalske prosaen i sin generasjon, heilt fristilt frå slikt som handling og psykologi. I den nye boka er psykologien tilbake, men språket er sirleg og skjønt som alltid.

Veka før kom Vibeke Grønfeldts roman «Orgiet» ut, ei fresande, eventyrleg velopplagt bok om utviklinga frå bygdeliv til internett, som for Grønfeldt også er ei rørsle frå nøysemd til ubrukeleg overflod. «Åh, nej, tænk hvis I ikke forstår, hvor god denne bog er», erklærte overskrifta i Politiken (6 hjarte), mens Information følgde opp med ord som «uimotståeleg» og – igjen – «vidunderlig».

overveldande meldingane er ikkje eit skifte i forfattarskapen. Grønfeldt er snart 80 år. Ho debuterte i 1975, og har i fleire tiår vore kritikarrost, sjølv om ho aldri har hamna på bestseljarlistene. Prosaen hennar er heilt spesiell; kantete, sint og humørfylt. Her jobbar forteljaren i «Orgiet», Mitte Madsen, med å reingjere utleigde sommarhus, og forklarar kvifor det er ein bra jobb:

En person, der var vant til at have tjenestefolk eller netop ikke var, havde stukket et stykke slikpapir ned i pottemulden, så en anden måtte fjerne det. Hvor var det dejligt ikke at mødes. Ikke, som hotelpiger på Solkysten, at måtte tåle nedværdigelsen i at opvarte og rydde op i beværtningerne. Ikke at se de opvartedes triumferende mine i det øjeblik, man udslettede sig selv, bøjede nakke og smilte.

Nei, det nye ved «Orgiet» er at den kjem ut på einmannsforlaget Virkelig. Bak Virkelig står forfattaren Andreas Vermehren Holm. Før Grønfeldts bok gav han ut omsette økokritiske essay og bortgløymde økokritiske avhandlingar. Det er eit slikt forlag som ser ut til å fungere bortanfor einkvar kommersiell logikk.

 peikar dei to romanane på rørsla frå smått til stort og stort til smått. Men Majse Aymo-Boots rørsle er ganske velkjent. Førestillinga om at små, idealistiske forlag fungerer som drivhus for eksperimenterande litteratur, er i alle fall utbreidd i Danmark. Blir ein anerkjend nok, byrjar ein å selje bøker, og så får den unge forfattaren moglegheit til å bytte til eit av dei større, kommersielle forlagshusa. Då får vedkomande glede av ei salsavdeling.

Dei siste femten åra har det også blitt slik at små forlag tek oppgåva med å gi ut omsett kvalitetslitteratur, det vere seg klassikarar eller nye bøker. Som «Orgiet» viser, er det siste at eit einmannsforlag også gir ut kritisk velrenommerte og viktige danske forfattarar. Dei skiftar tilbake etter ti, tjue bøker på stort forlag.

Grønfeldt er nemleg ikkje det einaste erfarne, generasjonsdefinerande namnet som har gått frå stort til smått i Danmark. Christina Hesselholdt – ukrona dronning av virtuos dansk prosa – har late dei to siste romanane sine kome ut på einmannsforlaget Vinter. Etter ein lang forfattarskap på Gyldendal kjem Jens Smærup Sørensen no ut på einmannsforlaget Grif. Også ein figur som Jens-Martin Eriksen har forlate Gyldendal til fordel for det langt mindre forlaget Alhambra.

 er ikkje forlag for ung, eksperimenterande litteratur. Dei er drivne av erfarne redaktørar, som etter tiår i den etablerte bransjen valde – eller blei skubba ut i – ein annan forretningsmodell. Der er det inga salsavdeling, ingen økonomidirektør, inga HR-avdeling, knapt ein assistent til å koke kaffi. Der er berre entusiasmen for dei bøkene dei maktar å gi ut.

Kanskje er det entusiasmen som dreg etablerte forfattarar til seg.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Gris

Seksti kilo juling

Jacky

Eit verkeleg liv

Vemodsfysikk

Delirium

Enkelhetens tid

Å våkne med Wittgenstein

Utvalgte saker

Litteraturens glansdager er kanskje over, men det er ennå vin igjen.

Hva er i motebildet?

Småforlaga skapar store forfattarar i Danmark – og tek imot dei att når storforlaga gjer seg for små til å gi dei ut.

Magasinene

Bokanmeldelser

Gris

Seksti kilo juling

Jacky

Eit verkeleg liv

Vemods­fysikk

Delirium

Enkelhetens tid

Å våkne med Wittgenstein

Litte­ra­turens glansdager er kanskje over, men det er ennå vin igjen.

Hva er i motebildet?

Småforlaga skapar store forfat­tarar i Danmark – og tek imot dei att når storfor­laga gjer seg for små til å gi dei ut.

Vemodsfysikk

Litteraturens glansdager er kanskje over, men det er ennå vin igjen.

Småforlaga skapar store forfattarar i Danmark – og tek imot dei att når storforlaga gjer seg for små til å gi dei ut.