#fff

bygger en humanisme rundt menneskene i trilogien om ungjenta Tora.

Herbjørg Wassmo

#000

ville holde fram at det finnes noe godt. En ny biografi gir dyp innsikt i arbeidet hans.

Göran Tunström

fyller 250 år. Mímir Kristjánsson vil løfte henne ut av kvinnelitteraturhylla.

Jane Austen

får nobelprisen i litteratur denne uka. ­Bokmagasinet tar turen til fødebyen Gyula.

László Krasznahorkai

Daniel Willumstad Gunstveit

Den idiosynkratiske poeten Erling Kittelsen skriver seg inn i – og opp mot – vår tids storpolitiske konflikter i sin nye diktsamling «Ingen lang historie». Tittelen er mangetydig, og kan for eksempel knyttes til et kosmisk perspektiv, hvor vi mennesker har tatt del i en forsvinnende liten andel av universets tidsregning. Den kan også utgjøre en advarsel om at menneskeheten risikerer at vår fortelling ikke får så mange flere kapitler med krigshissende fingre som strekker seg mot atomknappen.

Diktsamlingens fem avdelinger favner bredt, også i hvor lett det er å avkode mening og budskap – fra en del mer kryptiske og innforståtte partier i første halvdel (blant annet to små fabler som det er vanskelig å få noe særlig ut av), til den mer åpne og direkte siste delen. Ulike sjakkbegreper og -figurer virker som en slags gjennomgangsfigur på tvers av avdelingene, særlig hesten (som også er avbildet på bokas forside), den egenrådige og elegant hoppende spillomvelteren som gode sjakkspillere vet å utnytte. I bokas midtparti kalt «Hesten kommer» er Kittelsen på sitt mest lekne, i et langdikt som består av korte to-linjere som krysser storpolitisk spill med sjakk. Visst er dette blitt noe av en klisjé, men det funker likevel her, mye takket være diktets humoristiske vendinger som en slags absurdistisk motvekt mot skildringen av virkelighetens konflikter: «hesten prøver / så godt den kan / over og under / bortenfor brettet / så artig å gå / sine egne veier / møte noen andre / enn hjemlige hester / og gale spillere / som gjerne tror / alt skjer på brettet / for å seire».

 også opp i samlingas siste avdeling med den resignerte tittelen «Alltid remis». Disse diktene er mest nærliggende å lese som protestdikt til dagens konflikter – og da særlig Russlands krigføring i Ukraina: «Men når landet måkes ned / av en storebror som sutrer / over land han mangler veldig / i et knapphull han vil fylle». Noen av diktene demonstrerer kraften som finnes i politisk poesi, mens andre blir for overtydelige og banale, som her: «Alle tror at ingen vil / gi avkall på sin velstand / den er blitt vår sukkermat / ingen kjedelig ernæring». Her er det lite rom for ettertanke, siden strofen er uttømt allerede ved siste stavelse og den samfunnskritiske pekefingeren er så tydelig.

Mellom det kryptisk-innforståtte og det overtydelige i samlingen finnes det likevel mat for både tanke og sjel. Ja, tidvis er Kittelsens usvikelige tro på poesien som motstandskraft rørende. «Ingen lang historie» krever noe arbeid å komme inn i, og enkelte av poetens påfunn går meg over hodet. Likevel utgjør den en betimelig påminnelse om at poesien gjennom historien ofte har utgjort en motkulturell kraft. Den er ikke alltid lett å forstå, men kan være både vakker, egenrådig og omveltende – slik hesten danser over sjakkbrettet på vei mot nok en remis.

Ingen lang historie

Poetisk ­beredskaps­lager

Silje Bekeng-Flemmen

En av de mer provoserende reklamefilmene jeg har sett, lagde Mester Grønn for seks år siden. En dame i sportsklær haster inn i en mørklagt leilighet, slenger en skvett fra vannflaska si på en plante av typen 

Poenget var at Mester Grønn selger planter som ikke trenger kjærlighet. Planter for vår tid!

Én ting vet jeg om stueplanter: Mange av dem kan klare seg med veldig lite oppmerksomhet. Men vil man egentlig omgi seg med levende vesener som bare så vidt 

? Ingen blomsterhandler med respekt for seg selv oppfordrer planteeiere til å neglisjere sine grønne venner, spør du meg. Etter å ha lest etnolog Liv Emma Thorsens nydelige bok om potteplantenes norske kulturhistorie, får provokasjonen en ny dimensjon: Å betrakte potteplanter med et kjærlighetsløst blikk er en hån mot flere hundre års hardt arbeid. Mot lange tradisjoner, nedarvet kunnskap og den omsorgsfulle oppmerksomheten mennesker på sitt beste kan ha for sine umiddelbare omgivelser. Som en historisk kilde sier i boka: «Reglar og tru om potteplanter er at dei er levande væsen som ein skal stella med varsemd og kjærleik.»

viser Thorsen hvordan våre innendørs planter forbinder «globalisering, imperialisme, botanikk, teknologiske og arkitektoniske nyvinninger med forandringer i norske levekår, vaner og tradisjoner.» Hun legger for dagen et imponerende forskningsarbeid med et bredt kildetilfang det ikke kan ha vært lett å samle inn. Som kvinnearbeid og «unyttig» tidsfordriv har plantehold ikke hatt den store forrangen blant historikere.

Potteplanter begynte å dukke opp i Norge på midten av 1700-tallet, «ved inngangen til moderniteten». Det er først en overklasse-sak: oransjerier med eksotiske planter som en del av et prangende forbruk. I likhet med samlinger av skjell, steiner, utstoppede dyr og så videre, inngår plantene i en bredere interesse for naturhistorie. Rundt 1850 eksploderer tilbudet av arter og sorter og potteplantene blir «en urban skikk», og rundt 1900 «står de i alle vinduer».

hvordan planter fra tidlig av blir forbundet ikke bare med skjønnhet, men også med et velstelt, renslig hjem. Kan husmoren ta seg tid til slikt luksusarbeid, må hun nok ha alt annet på stell.

Norges klima taler imidlertid ikke til potteplantenes fordel, derfor har det blitt lagt ned så mye arbeid for å holde dem i live, og derfor inngår de i en historie om teknologi og velstandsutvikling. Enkle ting som at man får større vinduer med klart glass, hus som holder godt nok på varmen.

Sveitserhus-stilen, populær fra midten av 1800-tallet, blir en velsignelse for plantene, med store vinduer, takhøyde og frostsikre kjellere. I ornamenterte, overfylte interiører passer bladverk naturlig inn. I senere tids funkis-stil blir både boligenes utforming og den minimalistiske estetikken noe mindre plantevennlig.

detaljrike historiske gjennomgang er supplert med en mengde gamle fotografier, tegninger og malerier, og forfatteren vektlegger selv at bildematerialet er en avgjørende del av prosjektet. Flere av fotografiene viser folk som poserer med potteplantene sine. Da stasjonsmester Sigurd Rasmussen skulle fotograferes med familien på Gransherad stasjon, ble potteplantene båret ut på trappa for å være med. Planter har vært et statusobjekt og en markør for skikkelighet.

Jeg har hørt at de beste stiklingene er de man stjeler.

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Du grønne

Bjørn Ivar Fyksen

En kollega uttrykte nylig en smule irritasjon over den stadige omtalen av Torgrim Eggen som «gullpenn». Jeg var uenig: Det er gjerne en eleganse og et vidd over Eggens formuleringer som gjør ham fortjent til en slik merkelapp. Ikke bare det – han har faktisk papir på betegnelsen: I vår mottok Eggen Riksmålsforbundets pressepris Gullpennen for sin journalistiske skrivekunst. Høyst velfortjent, spør du meg – men hvorfor i all verden venter han fire hundre sider med å framvise disse kvalitetene i sin nye roman?

«Blodet» er riktignok ikke en uinteressant bok, men i lange partier savnet jeg Eggens livlige prosa; det er som om den dramatiske fortellingen om de to purunge frontkjemperne Oddmund og Sigurd har fått noe litt stivt og forsiktig over seg, og jeg funderer på hvorfor.

fiksjonalisert fortelling om det Eggen i intervjuer har fortalt at er hans egne onkler på morssiden, som i ung alder meldte seg frivillig for å kjempe på Nazi-Tysklands side og ble dømt for landssvik etter krigen. Eggen har også uttalt at han har ventet hele livet på det rette tidspunktet for å skrive denne historien. Kan det være herfra problemene stammer? Kan det være at en slags ærbødighet for familiehistorien og – ikke minst – krigens alvor har forhindret Eggen fra å slippe seg løs og la det gylne blekket boble?

Det litt tunglabbede viser seg på flere måter. I første del hører vi om onklenes oppvekstmiljø i Ringebu og på Dovre, en omgangskrets preget av bolsjevikfrykt og dermed med god grobunn for NS-sympatier. Med perspektivet lagt til mellomkrigstidas adstadige gudbrandsdøler er det kanskje naturlig at forfatteren har dempet enkelte slike kvaliteter som Riksmålsforbundet setter pris på, men resultatet er litt fargeløst, og enkelte innslag av dialekt understreker mest av alt preget av en slags Fattigmanns-Mytting.

 romanen blir vi med de unge onklene inn i Den norske legion, altså avdelingen av Waffen-SS bestående av norske frontkjempere. Og de er faktisk sjokkerende unge, nærmest for barnesoldater å regne. Den yngste, Sigurd, er knapt i stemmeskiftet da han avlegger troskapsed til Hitler; som 19-åring 

 krigen er han fremdeles umyndig og må ha med sin mor som verge da han stilles for retten for landssvik.

Guttene blir sendt til østfronten, henholdsvis for å delta i beleiringen av Leningrad og som del av det tyske bidraget til fortsettelseskrigen mot Sovjet i Finland. Senere i romanen blir det sagt at onklene i liten grad fortalte om hva de hadde vært med på, så her antar jeg at handlingen er diktet opp ut fra arkivmateriale og andre historiske kilder som forteller om hendelsene onklenes bataljoner var involvert i. Det er rystende begivenheter som blir gjenfortalt, men i denne delen får jeg følelsen av at Eggen ikke helt greier å forene troskap til researchen med dikterisk innlevelse.

Om disse partiene litterært sett ikke alltid virkelig beveger, er boka innholdsmessig sett likevel interessant, kanskje særlig på grunn av romanens mest brennende spørsmål: Hvordan kunne to unge og på alle måter blåøyde gudbrandsdøler melde seg til tjeneste i en krigsmaskin ledet av Heinrich Himmler? Hvordan foregår en slik radikalisering? Romanen gir ingen fyllestgjørende svar – det ville da også ha vært storforlangende – men tenåringens umodne storhetstanker kombinert med tidas sterke antibolsjevikiske strømninger utgjør brikker i puslespillet.

bokas siste hundre sider som gjør den verdt å lese. Her er Torgrim Eggen slik man forventer ham – frekk i stilen og lett i steget – og det er vel ganske enkelt fordi han her trer fram og forteller resten av historien fra sitt eget perspektiv. Dermed følger også Eggens egen stemme og syrlige ironi, som da han mot slutten forteller hvordan han ble lovet å arve Jernkorset, den tyske militære fortjenestemedaljen, etter den ene onkelen, men at det aldri ble noe av: «Alt i alt har jeg greid meg noenlunde godt uten.»

Stilistisk sett forlater siste del av boka romansjangeren og klinger mer som personlig sakprosa, og her er Eggen svært leseverdig: Han forteller om onklenes videre liv etter krigen, slik han selv opplevde dem i barndommen, om hvordan han i ettertidas lys vurderer valgene de tok som unggutter, og om hvordan Sigurd og Oddmund i voksen alder selv forholdt seg til krigsforbrytelsene. Det kan røpes at klokskap, anger og klartenkthet ikke var blant deres fremste egenskaper, og boka gir et lite innblikk i hvor vanskelig det må ha vært å skulle vedkjenne seg delaktighet i verdenshistoriens verste forbrytelser. Sigurd og Oddmund er atale og selvrettferdige, men det går an å kjenne godhet for dem.

Bokas siste hundre ­sider gjør den verdt å lese.

Blodet

Landssvik på barns vis

Erik Rudeng

Drømmen for en historiker er å oppdage et rikt arkiv som ingen før har sett – eller skjønt betydningen av. Noen kan ha vært der før, uten å ane dets «ukjende grotter», som Narve Fulsås kaller det i sin nye bok. For noen år siden forberedte han en artikkel om Knut Hamsun i Nazi-Tyskland. En kollega rådet ham til å oppsøke Opplandsarkivet på Maihaugen. Nærmere bestemt privatarkivet etter advokatkontoret Thallaug & Moe på Lillehammer.

Her fant Fulsås de Hamsun-detaljene han lette etter, men også mye mer: Det mangfoldige materialet etter en hittil ukjent, betydelig aktør i norsk litteratur- og bokhistorie, nemlig «Det litterære byrå». Det var navnet på advokatfirmaets bok­agentur – drevet av høyesterettsadvokat Eilif Moe, innflytelsesrik lokalpolitiker, en periode ordfører på Lillehammer. Moe ble Sigrid Undsets nabo og juridiske rådgiver. Undset utkom på Aschehoug, men holdt seg med sin egen fortrolige bokagent på hjemstedet.

Allerede før hun mottok Nobelprisen i 1928, var det atskillige rettighetsspørsmål å passe på. Med basis i Undsets utgivelser bygde advokat Moe gradvis opp en betydelig kompetanse med kontaktnett særlig overfor tyske forlag – og ikke minst blant svært mange andre norske forfattere som ville inn på det tyske markedet. Som styre­leder i Den norske Forfatterforening i en årrekke kunne Undset formidle erfaringer og gi råd til interesserte forfatterkolleger.

åpenbarte seg for en sporhund som Fulsås, var omfanget av det oppsiktsvekkende korrespondansearkivet på Lillehammer. Det viste seg å dokumentere vesentlige trekk ved den norske skjønnlitteraturens «suksess» i Nazi-Tyskland, opp til den paradoksale posisjonen som den mestselgende utenlandslitteraturen i Det tredje riket, mens angelsaksisk og fransk litteratur etter hvert ble forbudt mot slutten av 1930-tallet.

Den fascinerende studien til Fulsås representerer en mildt sagt tvetydig fase i historien om norsk litteratur i utlandet. De første tiårene etter 1814 synes det først og fremst å ha vært sakprosa i sentrum – som Christopher Hansteens «Reise-Erindringer fra Sibirien» (oversatt til tysk og fransk), D.C. Danielssen og W. Boecks store verk om spedalskhet til fransk og W. Boecks bøker om syfilis likeså til fransk. I forbindelse med verdensutstillingen i Paris i 1867 utga Paul Botten-Hansen på fransk en oversikt over norsk fag- og skjønnlitteratur med tittel­oversettelser.

Ibsen. Og siden har det tyske bokmarkedet stort sett vært den store trampolinen for norsk litteratur i utlandet – like til i dag. Karakteristisk for Fulsås som teoretisk orientert historiker er ikke minst beskjeftigelsen med litteraturhistorie eller snarere 

. Sammen med Tore Rem har han tidligere bidratt med en sentral omfortolkning av «det skandinaviske øyeblikket i verdenslitteraturen». Med tanke på Norge inntraff dette ikke til tross for den tilbakeliggende kultursituasjonen, snarere 

 det uferdige Norge med blant annet reisestipender til utlandet og viktige teaterleder-stillinger til helt unge, lovende folk som Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, i et bitte lite fagmiljø. Altså: 

 som økonomiske historikere har kalt et slikt tidlig stadium av industriell nasjonsbygging.

Da Hamsun og senere også Sigrid Undset seilte opp i kjølvannet etter Ibsen, fascinerte de prestisjefylte tyske forlag – og bante veien for en rekke andre norske forfattere: Ikke bare fra de dype skoger, slektshistorienes og bygdetradisjonenes diktere, men i høy grad også for en til dels frisinnet forfatter som Sigrid Boo – med «Vi som går kjøkkenveien» og en rekke andre underholdende og populære oversettelser i det tyske markedet.

Hele 82 forfattere bidro til å gjøre Norge til den største eksportøren av litteratur til Nazi-Tyskland. I tillegg til de allerede nevnte: Trygve Gulbranssen, Olav Gullvåg, Magnhild Haalke, Barbra Ring, Olav Duun, Johan Falkberget, Tarjei Vesaas, Johan Bojer, Mikkjel Fønhus med flere. De færreste av de 82 hadde nazi-sympatier.

 innsiktsfull analyse av det tyske forlagssystemet fra 1933 – ensrettet, men fragmentert i konkurrerende enklaver. Jøden Max Tau, forlagskonsulent og markant forkjemper for norsk litteratur, kunne med støttespillere holde det gående helt til han kom seg til Oslo i desember 1938. Flere andre tyske forlagsfolk fortsatte av litterære og kommersielle grunner å utgi norske bøker inntil systemet brøt sammen i 1944.

Svært mange forfattere sa uansett ja-takk til royalty fra Nazi-­Tyskland.

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det litterære byrå

Eivind Myklebust

Inn i mellom lesinga av essaya i Marilynne Robinsons «Det som er gitt oss» hastar eg hit og dit og handlar julegåver til den eine og den andre – og ikkje minst den tredje, som vel også må få noko attåt boka eg har funne i stablane på kontoret. På alle kantar kryr det av oppjaga forbrukarar, men også av heroiske tiltak for å stogge kjøpetrongen, om ikkje givargleda, og dempe trykket på bankkonto og jordklote: Kjøp brukt, send eit kort, gi ei geit.

I det siste essayet i Robinsons bok, ‘Realisme’, har ho sjølv nett kome seg gjennom jula, og formulerer nokre ettertankar om det at folk stimlar saman i butikkar for å finne gåver til kvarandre. Vi snakkar om det som materialisme og grådigskap, skriv ho, men eigentleg er det «en betent form for gavmildhet». Betennelsen ligg i økonomien, som vel ville ha funne andre måtar å halde omsetninga i sving på om vi avskaffa julehandelen: «Jeg har en mistanke om at i løpet av et år eller to ville fenomenet ganske enkelt ha forskjøvet seg til fjerde juli i stedet». For Robinson er det viktig å minne om at ei gåve blir gitt og tatt imot som «en elskverdighet», og at vi kunne ha funne «mye skjønnhet i alt dette», om ikkje «konvensjonene for sosial kritikk» hadde hindra oss.

Det er ikkje eit forsvar for løpsk forbrukskultur ho leverer, men prinsipiell motvilje mot det ho kallar «lettkjøpte nedvurderinger» av menneskelege impulsar – mot den tillærde vanen vår til å gjere oss dårlegare enn vi er og sjå dei svake sidene som dei djupaste i oss.

er den tredje sakprosaboka av Robinson Verbum gir ut på få år, men den av dei som kom først ut på engelsk, i 2015. Det er ei samling omarbeidde føredrag som Robinson har halde på ymse lærestadar og universitet i USA og Europa. Kontinuiteten og brota mellom europeisk og amerikansk historie og kultur er ein gjengangar i essaya, som også elles er fulle av gjentakingar og parallelle poeng. «Det som er gitt oss» er ikkje ei bok ein nødvendigvis les frå start til slutt, men heller ei bok å hoppe rundt i – og gjerne porsjonere ut. Språket til Robinson, som i romanane hennar skin så klårt og gjennomsiktig, er nemleg temmeleg innfløkt i essayistikken. Det er ein karakteristikk meir enn ein kritikk; også essayspråket hennar er fullt av djuptstikkande formuleringar og litterær eigenart.

Boka opnar med eit stykke om ‘Humanismen’, ein sentral og oppsummerande tekst: her presenterer Robinson den radikale, kristne humanismen sin som eit framskot frå renessansen, og forsvarar den mot både krav til kvantifisert nytteverdi og det ho meiner er forenklande innsnevringar av mennesket og universet frå positivistisk hald. Ho kritiserer forskarar som forvekslar «den delen av virkeligheten som deres metoder kan avdekke, med hele virkeligheten som sådan», og held fram audmjukskap og medvit om menneskets strålande, men mangelfulle evner som kur mot skråsikker reduksjonisme. Sjølv er ho så utidsmessig at ho held seg med omgrep som sjølv, sjel og sinn, og framleis finn forklarande kraft i teologiske tekstar av Jean Calvin (1509–1564) og Jonathan Edwards (1703–1758).

Polemikken mot positivismen dukkar opp i mange av essaya, utan at mottakarsida av kritikken blir meir handfast enn nokre ikkje-namngitte nevrologar. Det generelle og stundom analogi-drivne i argumentasjonen hennar er neppe eigna til å overtyde meiningsmotstandarar, og lese frå perm til perm kan den slite på dei som sympatiserer med synspunkta òg. Det er like fullt sporande innsikter å hente når ei som er «godt fornøyd med å plassere mennesket i skaperverkets midte», er så kvass mot «naiv antroposentrisme» hos vitskapsfolk som meiner å kunne vite det meste.

 kor Robinson skriv ifrå, er den andre teksten i boka, ‘Reformasjon’, ein god stad å gå. Der løftar ho fram dei europeiske røtene til tenkinga si, i renessansehumanismen og reformasjonen, og meir spesifikt i rørslene som kjempa for å fjerne «barrieren mellom lærd og ulærd ved å gjøre kristendommen fullt forståelig på folkespråkene». Bibelen kom inn i det engelske språket som ein undergravande tekst, skriv Robinson, og viser korleis fattigfolk blei plassert i sentrum av teologien til britiske rørsler rundt lollardane og puritanarane. Her er William Langlands visjonsdikt «Peter Plogmann» òg ein grunntekst, som Robinsons bok verkeleg vekkjer lyst til å lese.

Den sterke vektlegginga av likskap i reformasjonsrørslene – av respekt for heller enn medynk med fattige – er éin grunn til at Robinson meiner amerikanarar i dag lever i reformasjonens ruinar; i eit reisverk av likeverd og demokrati som delvis og gradvis er rive ned av frykt, profittjag og privatisering – det siste kallar ho ironisk «et tillegg til Den hellige skrift som holdes ekstra høyt i akt i de områdene som er mest tilbøyelige til å kalle seg kristne». Robinson er ikkje mild med misbruk av religion i amerikansk politikk, blant dei som kjenner «en selvbestaltet oppfatning av å være utvalgt», men ho har heller ikkje tolmod med rekylen av aggressiv avvising av alt religiøst. «Så dårlige vi er til å bebo historien», sukkar ho. Sjølv kjenner ho seg «aldri mer kristen enn når jeg hører om en ny plan for å frarøve og ydmyke de fattige».

Sidan Robinson gav ut boka, har ikkje desse ruinane nett blitt restaurerte i USA. I staden er det restaurasjonen av ein gammal orden av utbytting og undertrykking som er sett i gang. Og kling det ikkje eit ekko, heilt hit til vårt vesle land, når Robinson skriv om korleis det veks fram konsensus rundt tankar om at sosiale tiltak skapar «en dødvekt av latsabber og folk som bare tar, som setter samfunnet i fare ved å tynge de produktive ned og la dem bære kostnadene for de lates uvirksomhet og tiltaksløshet». Ordet «verdi» har ei oppblåst tyding i vokabularet til kulturkrigarar på kristne vegner, og ei tilsvarande innsnevra tyding i reknearka til såkalla økonomiske realistar.

Ho held seg med omgrep som sjølv, sjel, sinn.

Det som er gitt oss

Gitt og tatt

Astrid Hygen Meyer

De fleste av oss blir hverdagsmennesker, enkelte blir pionerer og foregangsmennesker. Hvordan vokser den evnen fram? Etter å ha lest «Likestilling for kvinner», selvbiografien til 89 år gamle Torild Skard som utkom denne høsten, er jeg ikke i tvil om at det kreves en viss ukuelig personlighet, en sta egenvilje og krum hals. Boka er full av setninger av typen: «Det var ingen enkel sak å skulle endre Unescos arbeid, men …» og så videre.

Utover personlighetstrekkene: Å tråkke sine barnesko i en generasjonsbolig på Lysaker, med den kjente barnepsykologen Åsa Gruda Skard som mor, litteraturprofessoren og dikteren Sigmund Skard som far og utenriksminister Halvdan Koht som morfar, kan heller ikke ha vært en ulempe. Mormora Karen Grude Koht beskrives som den virkelig tilstedeværende klippen – men hun var også pedagog og kvinnesakskvinne og hadde i sin tid kjempet for kvinners stemmerett.

på Lysaker etter noen år som krigsflyktninger i USA, og det var et hjem med vinduene åpne mot verden: Halldis Moren Vesaas, Henrik Sørensen og Lise Lindbæk kunne svinge innom, sammen med et kobbel av andre kunstnere, kvinnesaksforkjempere og store personligheter. Innimellom kom det norske, danske og svenske ukeblad på besøk for å skrive reportasjer om den moderne og likestilte familiens forunderlige metoder, som da moren samlet familien til familieråd. Under disse seansene slapp alle familiemedlemmer til orde da familiens anliggender skulle drøftes, barna lærte å argumentere rasjonelt og saklig for å bli hørt. Og slik ble altså Torild Skard til Torild Skard, en framtredende feminist som blant annet var første kvinne i Stortingets presidentskap og første kvinne til å lede Unicef internasjonalt. Tvillingsøsteren hennes, Målfrid Skard Flekkøy, ble verdens første barneombud.

Skard graviterer mot denne oppveksten hele livet, også i selvbiografien. Den rike oppveksten rommer også komplekse motsetninger: Mye har hun fått, men noe ble også tapt. Et livstema for Skard stammer fra den aller tidligste fasen av livet, da den svakere tvillingsøsteren må ha fått mye av nærheten den mer livskraftige Torild også trengte. Det er en melankolsk grunntone hun skriver inngående om i boka, og som hun mener festet seg i form av depresjoner og mindreverdighetsfølelse. Refleksjonene hennes om disse erkjennelsene er både omsvøpsløse og tankevekkende. «Inne i meg var det en understrøm av tvil. Ble jeg virkelig godtatt, generelt, som meg?», skriver Skard. Mye av Skards seinere engasjement for likestillingspolitikkens dilemmaer må stamme herfra. Hun er en kompromissløs forsvarer for lange fødselspermisjoner til mødrene og en motstander av for tidlig barnehagestart. Likestillingspolitikken som ble frontet av hennes eget parti SV under Kristin Halvorsen barnehageforlik og Audun Lysbakkens pappakvote skriver hun både skarpt kritisk om – etter hvert med en stigende sårhet over ikke å ha blitt hørt eller lyttet til av partiet.

 av den litt stive, refererende prosaen man gjerne finner i denne sjangeren, vi skal innom smått og stort. Men mot slutten av boka kommer Skard selv inn på de strukturelle problemene bak utgivelsen: Det er i grunnen sjelden kvinners selvbiografier fra samfunnslivet gis ut. «Av ti biografier som blir utgitt, er gjennomgående åtte om menn og to om kvinner», skriver hun. Skard forteller at hun hadde skrevet intenst på sin egen bok i to år, «både dag og stundom natt», men da manuset var ferdig, var interessen for det laber hos forlagene. Det er synd. For i Skards bok, som omsider så dagens lys på det lille forlaget Svein Sandnes Bokforlag i høst, finnes det verdifull og klok historieskriving.

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Notorious

Morten Langeland

Tittelen på poet og oversetter Johanne Fronth-Nygrens debut for tre år siden var «Vannverk», boka fikk en del oppmerksomhet og diktene framstod sikre i sin besyngelse av fellesskap og sammennhenger i byen. Årets bok «Kav» er mindre umiddelbar, men vesentlig sterkere fordi den er grundigere i sin behandling av sorg og tap gjennom generasjoner i et maritimt østfoldsklima.

Vann kan som kjent finnes i tre former – flytende, is og som vanndamp – og Fronth-Nygren har valgt elegien som form i undersøkelsen av eget biografisk stoff, særlig hvordan farfarens tidlige død på sjøen har virket inn på familien. Elegien kan saktens også finnes i flere former: Fra den nesten språkløse sorgen ved tapet av noen kjære, til de lengre dønningene i tiden som følger og mer forsiktige ringer i vannet når år har gått og tapene behandles mer ettertenksomt. Gjennom buktende dikt og ulike formoppsett på de store sidene får lesningen av boken en herlig bølgende kvalitet. Noen dikt er bare en sentens og bruken av enslige klammeparenteser [ hermer det grafiske uttrykket i gjengivelser av ufullstendige fragmenter, kjent fra for eksempel Sapfo – som har skrevet bokens motto –det gir leseren stadige påminnelser om savn og mangler i diktet. Andre dikt gjør det motsatte og bruker nettopp historiske dokumenter – avisutklipp og bygdebok – for å få fram omstendighetene rundt farfarens forlis med lastebåten Pulp 1 utenfor Hvaler en desemberdag i 1938.

mellom det faktiske forliset og løsere dikt om tap framstår som balansert, det blir rom til å dikte samtidig som diktene henter kraft fra det historiske faktum at svært mange av mennene som hadde havet som levevei også døde der. Ikke minst får man som leser grunne nettopp over tiden som har gått og forandringene i skjebne når båtutviklingen gjorde å ro fiske sikrere.

Fronth-Nygrens far var arkitekt og maler og døde da forfatteren var tyve, det er tydelig at mye av sorgstoffet som har fått sin faste form i «Kav» har fått modne over tid og slik blir behandlet som både damp, is og bølgeslag – i et særdeles sikkert framskrevet Hvaler-arkipelag. Bølgespruten står, mens tidene skifter. Avslutningsvis kan jeg jo sitere et lite dikt om en håpløs lengsel:

jeg misunner vannet som vet å bli rim i kulda / som svarer med en krystall når været slår om // som ikke sørger over dråpen / men glitrer sekskantet i morgensol / kjenner sin egen form / i mykt vær / i hardt vær / som fryser og smelter uten å nøle / uten å kalle det slutt.

Hører til havet

Emilie Johnson Godal

Som tittelen mer enn antyder, handler «Over ditt lik», Lasse W. Fosshaugs tredje roman, blant annet om døden. Hovedpersonen Terje er gravferdsagent i eget familiebyrå. Fosshaug bruker dette som en inngang til morsomme (hvis det er lov å synes) beskrivelser av lik, dødsøyeblikk og pårørende i det ikke-navngitte lokalsamfunnet.

En sentral grunn til at disse beskrivelsene blir morsomme er at Terje, som også er fortellerstemmen, er av det usentimentale slaget. Med det sagt er han ikke ufølsom eller usympatisk: Han har lav terskel for å gi rabatter til de etterlatte, og prøver «heller å selge de pårørende de rimeligere alternativene, kanskje fordi jeg selv synes det er galskap å bruke titusenvis av kroner på noe som enten skal i ovnen eller i jorda etter bare noen timers bruk». Det går utover lønnsomheten, og ikke minst relasjonen til sønnen han driver sammen med, Siggen, som har mer forretningsteft.

Det største problemet for likviditeten er likevel inkassokravene som hoper seg opp. Terje har et spilleproblem, og appen BingoBingo forfører ham med varsler av typen: «

Vi savner deg, Terje! Derfor får du hundre freespins. Tilbudet gjelder kun i dag

.» Savnet etter Eldrid, hans avdøde kone, gjør det enda vanskeligere å stå imot.

 aldri lever på romanens nåtidsplan, er hun gjennomgående til stede gjennom tilbakeblikk og fordi Terje snakker med henne. Relasjonen deres avslører (eller bekrefter mistanken om) at Terje er en smule gubbete. Et eksempel, og jeg sier ikke dette fordømmende, er hans forhold til serviset Eldrid satte fram i forbindelse med selskaper: «[…] jeg måtte demonstrativt gå og hente en vettug kopp på kjøkkenet for ikke å stå med kanna i hånda hele selskapet. Vi hadde en uttalt avtale om at jeg surra rundt med min egen mugge uten å lage et nummer av det.»

Det usentimentale og gubbete ved Terje er både romanens styrke og svakhet. Ettersom han til en viss grad unngår å skildre egne beveggrunner, ender en del vesentlige valg, som håndteringen av spilleproblemet eller hvordan han et knippe ganger betror seg til omverdenen, med å framstå umotiverte og barduse. Dessuten blir det som kunne vært kimer til forandring, forlatt uten videre forpliktelse eller konsekvens.

 eksempler i romanen på at det er mulig å lodde 

at Terje må legge seg ned på sjeselongen og forvalte et terapispråk. I skildringen av hans, Siggen og den andre sønnen, Ronny, sin forsøksvise tilbakevending til verden etter Eldrids død, rekker det å berøre uten å briste troverdigheten hans:

Vi ble usynlige alle tre. Gled mellom hverandre, en flyktig klem her, en seddel der, TV-kvelder i sofaen uten at noen kunne huske hva vi hadde sett, dagen etter. Uendelig mye fiskepudding. De kava seg sakte ut av sine svarte hull. Selv krafsa jeg på veggene uten å komme meg av flekken. De titta over kanten, hilste på venna sine, la knærne oppå og løfta seg tilbake i tida. Sto der i lyset og levde mens jeg kom med oppmuntrende tilrop fra mørket.

En annen viktig relasjon i livet til Terje er til vennen Ibrahim som drifter det lokale kebab- og pizzastedet. I det jeg antar er et slags vendepunkt, forsøker Terje til dels å redde seg selv gjennom ham. Det forlenger det sympatiske inntrykket av Terje, men etterlater meg også med en murrende følelse av at lite egentlig har skjedd. «Over ditt lik» blir dermed litt blek. De morsomste passasjene er de minst personlige, og de mest rørende passasjene foregår i fortiden.

Over ditt lik

Likviditet

Bokanmeldelser

Lars Johannes Ulvær

Denne teksten er egentlig et lite utryddingsarbeid, en del av den kontinuerlige utskiftingen av eiendeler som er forbundet med små leiligheter. Den oppstår med andre ord ut av plassøkonomisk nødvendighet. Etter snart ti år er det på tide at jeg kvitter meg med restene av Ks bibliotek. Ved tidligere anledninger, selv når jeg har kommet så langt som til å pakke bøkene ned i en eske ved døren, har de funnet veien tilbake opp i hyllene. Det er jo en kjent sak at visse eiendeler tar form av forbannelser.

Det ville kanskje gjøre det enklere, har jeg siden tenkt, om jeg bare kunne skrive noe om den betydningen K og bøkene hans har hatt. En slags omsetting av bøkene til skrift, fra én hyllemeter til ti megabyte.

Det var tidlig vår da jeg først kom over bøkene, i nærmeste antikvitetshandel til leiligheten jeg nettopp hadde flyttet inn i. Mens jeg gjorde meg kjent i området, hadde jeg allerede besøkt den flere ganger og lagt merke til de gamle, flekkete madrassene som stod oppstilt langs den innerste veggen i lokalet. En dag var de solgt eller lempet ut og i stedet var bokhyllene kommet til syne. Chaucer, Defoe, Swift, Stevenson, Conrad og Forster var noen av forfatterne jeg kjøpte med meg den dagen. Jeg var 19 år gammel, og jeg husker at det satt en mastiff i døråpningen da jeg var på vei ut, med rennende, røde øyne og et par store testikler plantet på dørmatten. Tilbake hjemme, i leiligheten hvor de eneste bøkene inntil da var pensumbøker, oppdaget jeg Ks initialer på tittelsiden til hver av nyanskaffelsene.

Over de neste ukene og månedene gikk jeg ofte innom antikvitetshandelen og observerte hvordan Ks bøker, som stakk seg ut fordi de var eldre enn resten, flyttet seg rundt i hyllene og blandet seg med tilfanget av nye titler, formodentlig fra andre dødsbo og opprydningsarbeider, eller iblant var forsvunnet med andre kunder. Nå kjøpte jeg bøker av forfattere jeg visste lite eller ingenting om, poesi av Donne, Gray, Auden og Eliot. Etter hvert til og med kommentarlitteratur over disse, av for eksempel Grierson og Brooks. Jeg ble overbevist om at bøkene hadde tilhørt en akademiker av stor betydning. Det var forresten det jeg selv drømte om å bli.

Da sommeren kom, tok jeg med meg bøkene til Slottsparken, hvor jeg leste fra tidlig om morgenen, når kjæresten min startet skiftet sitt på et parfymeri i nærheten, til sent om ettermiddagen, når forretningen stengte. Hver dag på samme sted, i toppen av et triangulert felt, avgrenset med trær og stier, som i løpet av morgentimene gradvis dekkedes av sollys, tepper og mennesker. Jeg husker spesielt godt dagen jeg leste «Treasure Island» og fullførte de siste kapitlene på utsiden av rullegitteret, mens kjæresten telte kassen.

Ingen av Ks bøker var praktutgaver, de var utgitt av Signet, Dent, The Albatross, Vintage Books, Longman og Collins, flesteparten på 1950- og 1960-tallet, billigutgavenes gullalder. I margene hadde han etterlatt sløyfeparenteser, utropstegn og små noter med blyant. Iblant falt det fullskrevne løsark med kommentarer til teksten ut mellom sidene. Han hadde skandert flere av diktene og bokstavsatt rimmønstrene. Et avisutklipp med minnediktet over Kennedy var klistret inn sammen med de øvrige av Audens utvalgte. Alt dette bidro til at jeg følte en sterk tilknytning til bøkenes tidligere eier, som jeg i virkeligheten ikke visste noen ting om.

I oppveksten, bør jeg her legge til, hadde jeg ikke kjent noen akademikere. I flere år kopierte jeg måten K noterte på, til dels også håndskriften hans. Samtidig ville én del av meg ikke vite for mye om ham på denne tiden. Og når jeg uansett ikke klarte å tyde resten av bokstavene i initialene, var det vanskelig å finne ut mer. Jeg foretrakk faktisk mystikken som på denne måten heftet seg ved selv de tørreste av bøkene. Med Ks noteringer og marginalia fikk de noe av den samme betydningen for meg som regnskapsboken og kartet i bunnen av sjømannskisten Billy Bones etterlot på Admiral Benbow Inn. De tilbød et slags hemmelig innblikk, forekom det meg, i en akademikers liv.

Det ble ikke lettere å kaste ut bøkene.

Restene av Ks bibliotek

Peter Fröberg Idling

Forfatter

Det finnes noen bøker man virkelig vil lese, men som likevel blir liggende uåpnet i påvente av det rette tidspunktet. For eksempel har jeg i 20 år hatt stående en førsteutgave av Stig Dagermans «De dömdas ö» (1946) der sidene ennå ikke er sprettet.

En annen slik bok er Marguerite Duras’ roman «Vicekonsuln» («Le Vice-Consul», ikke oversatt til norsk). I et tiår har den stått lokkende og ulest i bokhylla.

Men nå, nå sitter jeg på et enkelt serveringssted i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, endelig med romanen foran meg.

Dette er jo Duras-land. Det var her hun tilbrakte barndommen sin. Dette var stedet hun stadig vendte tilbake til i romanene sine. «En demning mot Stillehavet», «Elskeren» «Elskeren fra Nord-Kina» og selvsagt «Vicekonsuln».

 aldri tilbake til Indokina etter at hun som 19-åring flyttet hjem til Frankrike. Og jeg ser meg rundt – i dag ville hun definitivt ikke ha kjent seg igjen. Selv bodde jeg her i tre år på 2000-tallet og å møte stedet nå, var et sjokk. Den gang var bare de største bulevardene asfaltert, gatebelysning manglet, det var ikke tillatt å bygge høyere bygninger enn det kongelige slottets 59 meter. Nå er det en på mange måter moderne storby med utallige skyskrapere. De gamle, vakre koloniale bygningene har nesten alle blitt erstattet av nye hus som er investeringer snarere enn arkitektonisk visjonære. Bare fra hotellvinduet mitt teller jeg 20 byggekraner.

Den tilliggende øya Koh Pich (Diamantøya), som forrige gang jeg var her bare huset en fiskeby, framstår nå som om en bit av Shanghai har blitt teleportert hit. Mengder av enorme bygningskomplekser med 40–50 etasjer, brede bulevarder med trafikkork og neonskilt som blinker på kinesisk. Og det sistnevnte er talende. Dette er stormakten Kinas 

 i hard praksis. Til forskjell fra vestlig bistand, som har krevet reformer i demokratisk retning, stiller Kina ingen slike krav om motytelser. Det kambodsjanske diktaturet har blitt enormt rikt på å muliggjøre kinesiske investeringer. Men, tenker jeg her på uteserveringen min, som Sveriges tidligere statsminister Göran Persson konstaterte: Den som står i gjeld, er ikke fri.

 står i gjeld, er min egen forfattergenerasjon, men da til Marguerite Duras. I våre formative år på 1990- og 00-tallet hadde hun en svært sterk innflytelse. Det ble stadig referert til romanene hennes, som kom i en rekke nye utgaver. Hun ble tilegnet både essay i aviser og temanumre i litterære tidsskrifter. Og den som vil, kan fortsatt i dag høre ekko av henne i for eksempel Karolina Ramqvists og Sara Stridsbergs romaner.

Problemet med Marguerite Duras er, som forfatteren Gabi Gleichmann ved en anledning påpekte for meg, at hun er et slags litterært vidunder. Hun åpner portene til en egen og fantastisk litterær verden – stilistisk, strukturelt, tematisk – men trår siden inn i den og lukker etter seg. Det må være ekstremt forlokkende, men umulig å følge i hennes fotspor. Hun forblir en monolitt i det litterære landskapet.

 «Vicekonsuln» (1966) for sin «første roman». Det kan virke overraskende. Hun hadde jo allerede skrevet flere, blant dem klassikere som «En demning mot Stillehavet» og «Halv elva en sommarkväll». Men «Vicekonsuln» er en av bøkene som tydeligst tar opp den koloniale skylden. Nedbrutt av klimaet og av kolonial angst har romanens franske visekonsul i Lahore uforklarlig skutt rett inn i en folkemengde av tiggere og leprasyke. Parallelt følger man fortellingen om en kambodsjansk jente som tvinges til å tigge seg gjennom livet.

Arvtakere

Sara Stridsberg

Jeg har en venn som spilte i Schillers «Maria Stuart» for lenge siden. Det var Ingmar Bergman som var regissør den gangen, og det er nok virkelig noe eget ved å spille en kvinne som snart skal miste hodet og som iherdig prøver å «beholde hodet på», som forfatteren Anders Ehnmark skriver. Min venn skuespillerinnen var akkurat i ferd med å fråde mot lord Burleigh (som hadde gitt henne dødsdommen) da rommet plutselig vred seg i en halv omdreining og brått skalv, slik det kan gjøre i sterk angst, et anfall av eksistensiell svimmelhet. Hun ble stående og stirre inn i mørket på sidescenen, og som i et mareritt så hun alle skuespillerne som hadde befunnet seg der før henne, i Mariacellen. De sto der i mørket og kikket på henne, helt tause, med øynene vidåpne av skrekk: Tora Teje, Signe Hasso, Gunnel Lindblom, Vanessa Redgrave, Katharine Hepburn. Hun hadde kommet til å åpne den døra som ingen skuespillere (eller mennesker) får åpne, døra til skrekken, den som alltid fins der under alt annet. Burleigh durte videre et sted i rommet bak henne. Min venn forlot teatret kort etter dette, og skulle bare komme tilbake som regissør lenge etterpå.

på det, hvordan tida oppløses i teatret, alle tider som hele tida er nærværende i alle stykkene som spilles og hvordan rommet liksom skjelver til og du i tribunenes mørke ikke helt vet 

 du er. Du vet ikke om du er mennesket på scenen eller om du er der for å dømme henne, skal du kanskje klyve opp i skafottet sammen med noen. «Avmektige som skyggene i et hulspeil passerer redslene i deres århundre revy for våre øyne», som Schiller skriver i sin utopiske visjon om teatret, «Teatret som en moralsk institusjon» fra 1784. Han er en visjonær når det gjelder teatret, hans tiltro er nærmest grenseløs. Teatret for ham er en veiviser og et lærested, 

 lærestedet for moralen. Han er dypt desillusjonert både når det kommer til politikken og til religionen og han mener teateropplevelsen påvirker oss mer enn gudene og lovene noensinne kan gjøre. Teatret forbereder oss, gjennom å vise fram hvordan det onde ser ut, hvordan dumskapen ser ut, fåfengtheten og løgnen. En øvelse i mot, i å møte de slag som venter ethvert menneske og ethvert samfunn.

 å skrive «Maria Stuart» under de siste årene av 1700-tallet. Sommeren 1799 skriver han til sin beste venn og kompanjong Goethe: «Jeg har begynt å studere prosessen mot Maria Stuart. Ingen dag uten at jeg skriver». Han har bestemt seg for å la tragedien åpne med dommen mot dronningen og utspille seg bare under de siste dagene av livet hennes. I hans stykke kommer altså alt allerede til å ha skjedd Maria: Hun har rukket å bli dronning som baby, forlovet som femåring, hun har blitt flyttet rundt mellom ulike slott som barn for ikke å bli kidnappet og drept, hun har blitt dronning over Frankrike som 16-åring og enke som 18-åring, hun er blitt fratatt barnet sitt, hun har blitt anklaget for å ha fått maken drept og deretter å ha giftet seg med morderen hans, hun har forsøkt å stjele den engelske kronen fra kusinen dronning Elizabeths hode og er siden blitt holdt fengslet i nesten to tiår. Slottet hun holdes innestengt ved har blitt mindre, mer ubetydelig med tida, rommene trangere, servicen middelmådig, og nå sitter hun i en naken celle. Som så ofte i livet befinner hun seg i en type fangenskap, uten at dette noensinne får henne til å bøye seg. Forsøkene på å fange henne inn og flytte rundt på henne virker å ha hatt motsatt effekt. «

Jag känner inte era lagar och har aldrig samtyckt till att följa dem. Jag är fri drottning från ett annat land.»

 hos Schiller fyker lorder og grever og baroner og fangevoktere og riddere og sendebud og ambassadører og forvaltere og leger og sheriffer og befaler og betjenter og drabanter. Hele tida ulike herrer som antakelig vil redde Maria eller drepe henne eller gifte seg med henne, noen ganger alt på en gang. Den eneste som er konstant hos Maria er ammen Hanna Kennedy, som kommer til å bli værende hos henne helt til hodet hennes ruller i vei nedover grusen. Om Schillers stykke er et stykke om Marias siste kamper, så er dette den eneste kampen hun til slutt vinner, at hun får ha ammen hos seg når hun dør, alle andre kamper taper hun.

Mange kunstnere har havnet i Maria Stuarts celle, av en eller annen grunn er hun vanskelig å komme utenom, jeg prøver å komme utenom henne selv. Stefan Zweig i sin trolske litterære biografi fra 1935, PO Enquist som følger Schillers fotspor tett i sin bok «Maria Stuart» fra 1986, Elfriede Jelineks «Ulrike Maria Stuart» fra 2006, Darryl Pinckneys monolog «Mary said what she said» fra 2019, filmskapere, seriemakere, Isabelle Huppert, Ingmar Bergman, Robert Wilson. Når Schiller havner der, befinner han seg akkurat som henne i sluttet av livet, han er allerede syk av den tuberkulosen som han kommer til å dø av, og under den tida han skriver på stykket, forlater han Jena og kretsen av Jenatenkere som har vært hans sentrum, og bosetter seg i Weimar. Under sine siste år i livet skal han skrive to store stykker om kvinner som blir henrettede. Maria Stuart og Jeanne D’Arc, den siste i «Jomfruen fra Orleans». Hans aller siste stykke «Wilhelm Tell» handler om en mann som slipper unna sin egen henrettelse gjennom å plassere et eple på sønnens hode og som lykkes med å treffe det med en pil. Nok et hode som står på spill.

 snakkes det uavbrutt om hoder. Om de skal kappes eller ha krone. Teksten vrimler av skaller. Og det er klart, døden nærmer seg og en forfatter er alltid både redd for hodet sitt og redd for at noen skal rappe det. Fordi alt fins der. Dronning Kristina fikk for eksempel kappet av filosofen Descartes’ hode for at han skulle få plass i kista på vei hjem til Frankrike etter at han hadde dødd i det kalde slottet hennes. Brechts ekskone gikk rundt med en gipsavstøpning av dikterens hode under armen da det hadde blitt slutt mellom dem, som en dødstrussel og en total kjærlighetserklæring. Etter sitt første stykke «Morderne» – et frihetsstykke skrevet før den franske revolusjon – hadde Schiller på grunn av stykkets eksplosive politiske innhold blitt tvunget til å flykte fra hjemstedet, og i noen år var det forbudt for ham å skrive om noe annet enn medisin. Så det er klart at vekslingen mellom kroning og henrettelse var høyst nærværende hos Schiller selv. Han skriver videre til vennen Goethe den sommeren 1799: «Hun kjenner og vekker ingen ømhet; det er bare skjebnen hennes at hun gripes av og tenner heftige lidenskaper. Bare ammen hennes kjenner ømhet for henne.» Han lar henne møte kusinen sin, dronning Elisabeth av England, i slottsparken utenfor Fotheringhay der hun holdes fanget, et møte som Maria Stuart i virkeligheten ba om, men aldri fikk. Her møtes de i en intensiv Schillerfantasi: en dødelig kollisjon mellom to dronninger. Marias plan før møtet er å være ydmyk for å ha blitt sluppet og for å få beholde hodet, men når Englands dronning omsider dukker opp, roper hun at det sitter «en bastard på tronen» og at hun selv er «den virkelige kongen».
Er du beseiret, Maria? Spør Elisabeth.
Naturligvis ikke.

Stuart måtte bøddelen hogge hodet av tre ganger før det til slutt falt i bakken. Det første øksehogget traff skeivt over bakhodet, det andre traff halsen så blodet sprutet, og først med det tredje hogget lyktes han med å skille henne fra hodet hennes. Hun er bare 44 år gammel, men hardt aldret av revmatisme og tjue års fangenskap. Når noen tar tak i hodet etter at øynene har sluknet, for å holde det opp mot publikum i dette dødsteatret, faller den rødblonde, myke parykken av og blottstiller et hode med kort, gråpigget sveis. Det er som med Maria Stuart som med oss alle: Under alle fargede hårmanker og glattede kinn ruver den aldrende kvinnen som et spøkelse eller en utrolig heks inni oss, hun truer når som helst med å titte fram og skremme dritten av hele verden. I min egen roman «Kjærlighetens Antarktis» (og stykket som er basert på den) har hovedpersonen også mistet hodet. Kroppen hennes er stykket opp i sju deler og er stuet ned i to kofferter, hun har bokstavelig talt mistet alt, men bare selve hodet er borte for alltid. Som om det har sett for mye, vet for mye om verden og dens beboere, dømt til å gå opp i røyk. «Jeg savner hodet mitt», sier den døde rett ut i ingenting, «jeg vil ha det tilbake».

 skulle havne på ville veier etter hans død. Av ulike grunner ble liket hans blandet med mange andre lik under begravelsen og i løpet av de neste hundre årene ble det gravd ut rundt hundre forskjellige hoder. Schillers litterære betydning vokste jo også da tida gikk – i døden skulle han bli til en av Tysklands nasjonalklenodier – så interessen for hans gamle hode skulle til slutt gå helt i taket. Et av de potensielle hodene havnet under en periode hjemme hos hans gamle venn Goethe, som skrev en tekst til det med det samme.

Og hva forestiller han seg egentlig at dramaet om Maria Stuart forbereder oss på? Kanskje forbereder det oss bare på kjensgjerningen om at alle disse synderne og dumskallene som vi møter på teatret og i det virkelige livet er noen vi bare må fortsette å leve side om side med. I dette er jo teatret virkelig utopisk, vi kommer ikke utenom hverandre på teatret, vi er innestengt i et evig og absolutt (historisk) nå. Et kollektivt nå som kanskje bare teatret kan gi oss nå som 

 har blitt så fryktelig kort og ensomt og splittet, om det i det hele tatt eksisterer et 

 i en verden som skinner og snurrer med en så skremmende og voldsom fart som vår. Hvor er du, queen of Scots?

Mange kunst­nere har havnet i Maria Stuarts celle.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Blodet

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det som er gitt oss

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Kav

Over ditt lik

Utvalgte saker

Visse eiendeler tar form av forbannelse. Det er på tide å rydde ut.

Duras var et ikon for min forfattergenerasjon. Hvem har den rollen for dagens unge?

I Friedrich Schillers stykke «Maria Stuart» snakkes det uavbrutt om hoder: om de skal kappes eller ha krone.

Magasinene

Bokanmeldelser

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Blodet

Norsk litteratur i Nazi-Tyskland. Forfattarar, forleggjarar og agentar under det nasjonalsosialistiske kulturregimet

Det som er gitt oss

Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred

Kav

Over ditt lik

Visse eiendeler tar form av for­ban­nelse. Det er på tide å rydde ut.

Duras var et ikon for min forfat­ter­ge­ne­ra­sjon. Hvem har den rollen for dagens unge?

I Friedrich Schillers stykke «Maria Stuart» snakkes det uavbrutt om hoder: om de skal kappes eller ha krone.

Visse eiendeler tar form av forbannelse. Det er på tide å rydde ut.

Duras var et ikon for min forfattergenerasjon. Hvem har den rollen for dagens unge?