#fff

#000

fyller 150 år. Vi følger forfatterens norske spor.

Thomas Mann

var kronisk kontrær. Og ho elska påfuglane sine.

Flannery O’Connor

levde og skrev fra den ene ­ytterkanten til den andre.

Bergljot Hobæk Haff

Bendik Wold

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

Den tyske uroppføringen av «Villanden» var langt fra noen glamorøs affære. Münchens teaterpublikum måtte lete seg fram til et lokale hvor det verken fantes lysekroner, plysjstoler eller et ordentlig sceneteppe. Premieren fant sted på en lurvete varietéklubb i byens utelivsstrøk, og rollene ble bekledd av glade amatører – studenter og kunstnerspirer som hadde øvd inn replikkene sine over kafébord i seine nattetimer.

«Pass opp», skrev en av skuespillerne selvironisk til en barndomsvenn, «snart kommer min berømmelse til å spres fra avis til avis!» Spådommen skulle vise seg å slå til, men ikke på grunn av tjueåringens gestaltning av gamle Werle. Da den unge mannen trådte inn på scenen i «pels og briller» 15. juni 1895, var det nest siste gang han spjåket seg ut for teaterkunstens skyld. Stykket ble godt mottatt i lokalpressa, men det ble med to spillekvelder.

I stedet skulle skuespillerdebutanten få en ålreit karriere som forfatter: Seks år seinere publiserte han «Buddenbrooks», en roman som forandret livet hans for alltid. I dag er Thomas Mann (1875–1955) Tysklands mest berømte forfatter ved siden av Goethe.

Gitt alt vi i dag vet om Thomas Mann, framstår «Villanden»-castingen fra 1895 djupt ironisk. Ibsen framstiller gamle Werle som en riktig alfahann, ja, «en svær bukk»: Tidlig i stykket avsløres det at han er Hedvig Ekdals biologiske far. På stormenns vis har han satt barn på Gina – Hjalmar Ekdals blivende kone – mens hun var husholderska hans.

Den unge tyskeren som skulle spille Werle, nedstammet selv fra en grosserer. Men der stoppet også likhetene. Forretningslivet interesserte ham ikke, og noen jentefut hadde unge Thomas aldri vært. I stedet svermet den frafalne kjøpmannssønnen for poesi, musikk og jevnaldrende guttevenner. Som handelsborger feilet han så grunnleggende at faren – da han døde høsten 1891 – etterlot seg et testamente der han beordret familiefirmaet oppløst.

At Thomas Mann var skeiv, og dét i en tid da likekjønnet kjærlighet var forbudt, preget nok også lesningen hans av «Villanden». I stykket blir idealisten Gregers – «en komisk figur», ifølge Mann – satt opp mot kynikeren Relling. Der førstnevnte higer etter et liv i uinnskrenket sannhet, insisterer sistnevnte på livsløgnens nødvendighet. Tilsynelatende er det også Relling som får rett: Da Hjalmar Ekdal får høre at Hedvig ikke er hans ektefødte datter, fornekter han henne, og det ender, som vi husker, med et pistolskudd og et svidd kjoleliv.

Også Thomas Mann betraktet løgnen som en «betingelse for livet». Begeistret trakk han ei linje fra «Villanden» til Arthur Schopenhauers begrep om 

 – en hinduistisk idé, opprinnelig, om en vev av forestillinger som hindrer oss fra å se verden slik den virkelig er.

Faktisk kan Ibsens stykke ha vært avgjørende for at Thomas Mann fikk fart på sine egne skriverier. Et halvt år etter scene­debuten i München begynte han å kladde på «Lille herr Friedemann», novella som skulle gi ham et navn i det tyske litteraturmiljøet. Den handler om en krøpling som bekjenner sin kjærlighet til en gift kvinne. Til da har hovedpersonens skjermede, åndelig orienterte tilværelse skånet ham for den grufulle sannheten: at pukkelryggen dømmer ham til ensomhet. Idet kvinnen avviser ham, brister livsløgnen. Snart krabber Friedemann ned til elvebredden og tvinger hodet sitt under vann – ikke så ulikt en skadeskutt villand.

Hva hadde den forfinede patrisiersønnen i djupeste Gudbrandsdalen å bestille?

Herfra til Fåberg

Helge Rønning

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o døde 28. mai, 87 år gammel, i USA. Han var en av de tre fremste afrikanske forfatterne som skrev på engelsk og debuterte på 1950- og 60-tallet. De to andre er nigerianerne Wole Soyinka (1934–) og Chinua Achebe (1930 – 2013) – sistnevnte ble en viktig inspirasjon for Ngugis forfatterskap.

Chinua Achebes debutroman «Things Fall Apart» (på norsk «Mønsteret rakner») fra 1958 er kanskje den mest betydningsfulle afrikanske romanen noensinne. Den beretter om koloniseringen fra et afrikansk perspektiv. Achebe sa en gang at han ville vise at afrikanske samfunn var mangfoldige og motsetningsfylte og ikke preget av å være en ugjennomtrengelig mørk natt, slik kolonimaktene framstilte dem. Det er en ambisjon som også preger Ngugis verk.

Da Ngugi debuterte med romanen «Weep Not Child» («Ikke gråt barnet mitt») i 1964, brukte han navnet James Ngugi, som han senere skiftet til sitt kikuyu-navn, Ngugi wa Thiong’o. I romanen skildrer Ngugi hvordan en familie blir splittet og må ta inn over seg kolonialismens motsetninger. Han skriver også om kikuyu-befolkningens motstand mot det britiske kolonistyret i Kenya på 1950-tallet. Britene kalte opprørerne 

, men selv kalte de seg Kenya Land and Freedom Army (KLFA). Opprøret ble slått brutalt ned og deler av befolkningen ble satt i konsentrasjonsleirer. Kenya ble selvstendig i 1963.

Arrene fra opprøret har preget Kenyas politiske historie og Ngugis forfatterskap. Dette gjelder blant annet romanene «The River Between» («Elven som skiller») fra 1965, «A Grain of Wheat» («Hvetekornet») fra 1967 og «Petals of Blood» («Blodige kronblad»), fra 1997. De behandler på hver sin måte spørsmålene om hva som egentlig foregikk under opprøret, hvem som var helter og hvem som var forrædere, og hvorfor. De antyder videre politisk desillusjon etter selvstendigheten og en begynnende nykolonialisme og korrupsjon.

I 1997 skrev Ngugi, sammen Ngugi wa Mirii, skuespillet «Ngaahika Ndeenda: ithaako ria ngerekano» («I Will Marry When I Want»). Dette var et drama som inneholdt skarp kritikk av regimet til den daværende presidenten Daniel Arap Moi. Det ble oppført på et kultursenter i byen Kamiriithu der lokalbefolkningen spilte rollene. Etter noen uker raidet politiet forestillingen. Teateret ble revet og Ngugi ble arrestert, tiltalt for «å ha blandet kunst med politikk». Han satt fengslet i over ett år. Da han slapp ut, reiste han i eksil i USA. Han vendte tilbake til Kenya i 2004, men der ble han overfalt i leiligheten sin og kona voldtatt. Etter det har han bodd i USA og undervist ved amerikanske universiteter, først og fremst University of California i Irvine.

Ngugi har skildret fengslingen i boka «Detained. A Writer’s Prison Diary» (1981). Den kom i omarbeidet utgave i 2018 under tittelen «Wrestling with the Devil». Tittelen peker på at Ngugi under fengselsoppholdet i hemmelighet og på dopapir skrev romanen «Callaani Mulharaba-ini» («The Devil on the Cross», på norsk «Djevelen på korset») som ble utgitt i 1980. Fortelleren i romanen tar for seg hva som har skjedd i byen Ilmorog der det har foregått en fest for djevelen, arrangert av en internasjonal organisasjon for moderne tjuveri og ran som skal peke ut de sju dyktigste forbryterne både internasjonalt og i Kenya. Det hele bindes sammen av historien om en ung kvinne, Waatinga, som er blitt misbrukt av en rik, gammel mann.

Denne og den neste romanen «Matigari ma Njiruungi» (1986), på engelsk «Matigari» i 1987, er påvirket av muntlige fortellinger og av hvordan folk forteller historier når de møtes i dagliglivet og i ølhaller og på markedene. Den er preget av en blanding av realisme og folkelig fantasi, satire og besk kritikk av et korrupt og undertrykkende politisk og økonomisk system. Matigari er historiens hovedperson, og vi følger ham etter at han har drept sin utbytter og undertrykker Howard Williams og er på vei tilbake til sitt eget folk. Denne reisen bringer ham i kontakt med mange skikkelser som både representerer gammel og ny kolonialisme og motstand mot denne. Etter at han selv er blitt drept, blir Matigari en legende og et symbol på motstand mot undertrykkelse. Boka ble forbudt, og Ngugi har fortalt at den ble lest høyt og gjenfortalt på ølhaller rundt i Kenyas byer, og at politiet lette etter en mytisk frigjøringshelt ved navn Matigari.

Han argumenterer for at afrikanske forfattere må skrive på afrikanske språk. 

Kenyas røst

Astrid Hygen Meyer

En lørdag i april sto det en kort tekst på trykk i Klassekampens debattspalter som jeg har tenkt på flere ganger siden jeg leste den. Anestesilegen Kjell Erik Strømskag, som også er forfatter, beskrev en reise til Gaza i november i fjor. Med seg i bagasjen hadde han den grønne, lille poesiboka «Tunga mi protesterer mot døden». Strømskag var utsendt til sykehuset i Gaza gjennom organisasjonen Norwac, og ble gjennom de fire ukene på vakt konfrontert med ufattelige ødeleggelser, skader og et mentalt mørke han kort og godt beskrev slik: «Sjelen min hadde det vondt».

hadde med den medbragte poesiboka å gjøre. Boka er en antologi med palestinske dikt gjendiktet til norsk, redigert av Anna Kleiva og Bendik Vada, og mellom kontinuerlige bombeangrep, forsøk på å redde hardt skadde og barn som døde mellom hendene på dem, ble boka hentet fram. På sykehuset i Gaza leste kollegene dikt av Mahmoud Darwish mens de sørget, de skrev egne dikt inn mellom sidene og hilsener. Strømskags stillferdige konklusjon i teksten er et utsagn vi har lest mange ganger før: «Tekster med litterær kvalitet er viktige.» Men når den kommer fra en intensivavdeling under det som nå med stor tyngde beskrives som et pågående folkemord, får konklusjonen en annen, mer akutt betydning.

Ja, tekster med litterær kvalitet er viktige. Og det som pågår på Gaza, blir det vanskeligere og vanskeligere å finne vanlige, meningsfulle begreper for, som Midtøsten-forsker Hanne Eggen Røislien nylig påpekte i en kronikk i Aftenposten. Selv da FNs generalsekretær António Guterres nylig advarte fra en talerstol i Bagdad om at befolkningen i Gaza er i ferd med å aktivt sultes til døde, med verden som tause tilskuere, kunne det føles som om ordene ikke monner. Røislien setter ord på en språklig slitasje som gjør taus. «Spiller det egentlig lenger noen rolle hva han sier? Er vi i ferd med å komme dit at FNs barnekonvensjon, selve garantien for barns rettigheter, begynner å føles som en hån?» For en fungerende offentlighet og verdensorden er det livsfarlig om slike spådommer blir sanne.

 på Lillehammer startet denne uka, falt Strømskags lille tekst fra sykehuset i Gaza meg igjen i hu. Oversetter Gøril Eldøen spurte i et oppslag her i Klassekampen: «Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina?» Hun reagerte på at festivalen, med bare ett unntak, ikke nevner Gaza i programmet, også med henvisning til Røislien. Og for norske litteraturfestivaler, som er verdifulle møteplasser, men også iherdige snakke- og skravlemaskiner for den ordrike kulturklassen, er det et ganske betimelig spørsmål å stille. Kanskje er det urimelig å bare rette søkelyset mot det de 

 gjør: Litteraturfestivalens program er omfattende og ambisiøst, og pliktøvelsen «noe om Gaza», som nok finner sted i en del programkomiteer der ute, bidrar ikke alltid til de mest innsiktsgivende arrangementene.

Men svaret fra festivalledelsen i saken er likevel verdt å reflektere litt rundt: «Festivalen er ikke et nyhets­medium», uttaler festivalsjef Marit Borkenhagen, og vekker slik sett til live et kjent dikt av den amerikanske poeten William Carlos Williams (1883–1963):

skal være et nyhetsmedium? Betyr det at nyhetene ikke skal trenge inn der? Eller at aktuelle begivenheter ikke skal formidles fra scenen?

I Carlos’ fine dikt ligger det en utfordring. Og hjemme hos Kjell Erik Strømskag ligger det en grønn og velbrukt bok, full av nedskriblede hilsener fra personalrommet på Gazas sykehus, som kan vitne om at ambisjonene kan romme såpass. Oppgaven kan ikke løses av en enkelt litteraturfestival alene – men sannelig heller ikke av nyhetsmediene alene.

Hun ­setter ord på en språklig slitasje.

I nyhetene

Utvalgte saker

Eivind Myklebust

Og alt som rimar, er sant», seier vi, til tre taktfaste klapp, kvar gong ein i heimen slumpar til å snakke i setningar som rimar. Det har vi lært av Ingvild Rishøi, som vi høyrde lese moderne morovers frå «Borti natta» under poesifestivalen på Hamar tidlegare i år. I eit av dikta møter vi ei skulejente som rimar fram nokre veldig sannsynlege unnskyldningar for kvifor ho blir forseinka (ho møtte kongen, han stod på perrongen) og kjem til skulen «litt seint – men sånt skjer jo iblant? / Når alt som rimer, er sant.» Det er eit slikt dikt som får det til å knake og sprake i små synapsar, og som får ungane til å ta ordleiken med seg ut av boksidene og inn i kvardagslivet.

Den nye boka frå Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds Bukkane Bruse-univers gir nye ord å leike med, men også heilt nye reglar å leike etter. «Bokstavtyven Troll» er skrive i tøyseversets teikn, og innfører eit heilt nytt element i rimsmia, etter inspirasjon frå tyske bokstavtyvbøker av Horst Klein: Her driv trollet og tuklar med enkeltbokstavar – først stel han ein bokstav frå orda, seinare smuglar han ein inn att – slik at det brått sprett fram nye ord frå dei gamle, som troll i øskje:

står det på ei side, med illustrasjon av sjarmerande smådyr som griller pølser og sleiske trolleklør som knabbar b-en frå ‘bål’. På neste side får vi fasiten, i bokstav- og biletform, når ein ål spring opp frå bålet.

 Rima vi får servert, er jamt over av fin kvalitet, om enn ikkje heilt i Rishøi-klassen. Det er god variasjon i dei òg, frå dei mest openlyse (‘gris’ og ‘ris’, ‘gull’ og ‘ull’) til dei med meir surrealistisk schwung (‘speilegg’ og ‘seilegg’, ‘julenissemann’ og ‘ulenissen, han’). Sjølv tenkte eg nok at sistnemnde var litt søkt, og at det å tukle ’17. mai’ om til ‘17 mais’ ikkje akkurat vitna om finesse. Men barnet knisar og ler og spring med i dei overraskande spranga, så kven er eg til å protestere?

Merkeleg nok er kanskje boka litt for vanskeleg og litt for lett på same tid for dei yngste lesarane, som kjenner bokstavane godt, men ikkje heilt har lært å setje dei saman enno. I alle fall strevar min medlesar, midt i målgruppa, med nokre av løysingsorda første gong, særleg der ein bokstav blir fjerna eller putta inn midt i orda, som når ‘rekke’ blir til ‘reke’ eller ‘kanoen’ til ‘kanonen’. Når vi les boka andre gong, har han likevel lært det meste utanboks, og ropar entusiastisk ut løysingsorda før vi rekk å blade om.

Bukkene ­Bruse. Bokstavtyven Troll

Troll i ord

Silje Bekeng-Flemmen

Tittelen er lett å forelske seg i. Johanne Nordby Wernø forklarer at den har sitt opphav i sønnens rop når vekkerklokka hans, med en lysende kanin, viser at en ny dag gryr: «Kaninen har stått opp!» Tittelen viser til hennes egen kjærlighet for en ny start, som er det boka handler om. Det er lett å assosiere videre til den angstridde kaninen i «Alice i eventyrland» og til den ustoppelige, ensporede Duracell-kaninen. Våkne kaniner er 

Kaniner til side er boka en beretning om månedene etter at Wernø, som har hatt en suksessrik karriere som kunstskribent, kurator og leder av eget kommunikasjonsbyrå, i en alder av 42 år får vite at hun er autistisk. Diagnosen blir satt etter en utredning hun selv maste seg til, i et helsevesen som gjennom tiår har misforstått/avfeid utfordringene hennes som alt fra B12-mangel til fibromyalgi.

 livet seg for en såkalt høytfungerende udiagnostisert kvinne med autisme? I Wernøs tilfelle dreier det seg på én side om en mengde eksentriske «tilbøyeligheter» (hennes ord), som en sterk sensitivitet mot sanseinntrykk, frustrasjon over at osten og kyllingen bytter plass i butikken, eller at noen tar «hennes» plass på yogatimen. Stort behov for alenetid og for å lage detaljerte lister over gjøremål. Hun kan gå inn i hyperfokus og har høy arbeidskapasitet, brenner for særinteresser.

Fra min selvdiagnostiserte posisjon i randsonen av de nevrotypiskes rike tenker jeg innledningsvis et par ganger at «dette er jo 

 vanlig»: å tenke på katastrofer og alltid legge plan B, C, D; å bli «desperat av frustrasjon» over naboens lyder; å mislike at noen setter tingene dine på feil plass; å sove med vektdyne; «å forvitre inni seg av small talk i den grad at du må forlate middagen».

Wernø beskriver det da også som vanskelig for de autistiske å få aksept 

mange kjenner seg igjen i noe av det de beskriver. Djevelen ligger nok ikke i detaljene, men i mønsteret som dannes når man zoomer ut, mengden og intensiteten av rigide tilbøyeligheter og i mer alvorlige utslag som gjør det vanskelig å fungere: Langvarig utbrenthet, depresjon og angst, sosiale konflikter. Et utall forsøk på behandling hos alt fra psykolog til naprapat.

for Wernø en enormt frigjørende bekreftelse. Det som var «et utall rørete småbiter» utgjør nå «en fullstendig logisk mosaikk.» Et annet sted står det at «alt jeg har bak meg [utgjør] en ny helhet». Hun trekker takknemlig inn under det hun kaller de nevrodivergentes paraply.

Glimtvis problematiserer hun sin egen halleluja-aktige åpenbaring; ser hun nå autisme overalt? «Det er vanlig å bli ‘mer autistisk’ det øyeblikket diagnosen er et faktum». Hun stopper opp og tenker: «Ser jeg bare autisme i alt og alle […]?» Spørsmålet streifer også denne leseren; er det hensiktsmessig i et forsvar for nevrodiversitet å definere enhver særegen tilbøyelighet (også hos folk som aldri fikk en diagnose, som Andy Warhol) som autistisk? Boka får en til å tenke over diagnosens kraft, på godt og vondt.

 er sentralt: måtene de autistiske kamuflerer seg på for å passe inn. Noen, som Wernø, er gode på det, men det er utmattende. Hun har venner og holder øyekontakt, etablerer familie og altså et kommunikasjonsbyrå. Er ikke autister dårlige på kommunikasjon, spør du? For Wernø er det ingen selvmotsigelse, hun har jo 

 kommunikasjon, retorikk og lingvistikk på universitetet 

 hun følte at dette mestret hun ikke naturlig.

Boka er i seg selv en mosaikk, ut over hovedteksten satt sammen av journalutdrag, legekommunikasjon, Wernøs egne «brev» til Agatha Christie (de kjennes litt forserte), skjønnlitterære tekstutdrag og punktlister. Det er en springende og distré form som speiler innholdet i leken helhet. «Kaninen har stått opp» er også et manifest for kvinner som sent eller aldri får rett diagnose, i en verden skreddersydd for det «normale».

Boka får en til å tenke over ­diagnosens kraft.

Kaninen har stått opp – autistiske journaler 

Hjerne det

Tora Sanden Døskeland

Fra første side i «Og» er Erlend Wichne i gang med et imponerende prosjekt: å knytte i hop laksens væren med et liv på flukt, fylt av frykt. Det slås fast at laksen kan være det seige lille livet, på reise blant store hindringer, for «laksen har drassa på vekta / av alle deres minner og / forbindelser / i seletøy over ryggen // den har / vandra / hvileløst i gjelet // (..)»

Laksen svømmer ikke ensomt gjennom diktene, men beveger seg mellom droner og dokumenter. Laksen er uten landegrenser, svømmer mot strømmen, og har en drift mot en destinasjon som krever alt dyret har å gi. Samtidig har ordet ‘laks’ gjennomgått en stor assosiativ transformasjon i løpet av få generasjoner: Frihet og kraft er byttet ut med bilder av fulle merder, slakt, kapital og blasse fiskeskjell. Laksen har «dype flenger i kjøttet». Wichne viser frem et byråkrati som i økende grad forvalter fiskens og folkets kropper – og som står i fare for å gjøre dem til en ansiktsløs masse.

 i diktene: Komesarac, Mandra, Moravita og Xhanti plasserer leseren sammen med mennesker som prøver å bevege seg over grenser i Europa. Wichne gir plass til varebiler, lasteplan og dekk i diktene – helikoptre og droner som «spytter ukvemsord», politi, uniformer og batonger, «mørkegrønne militærbiler / klokka 02.00 brummende».

Kolofonen informerer om at tekstene er skrevet med utgangspunkt i anonymiserte vitnesbyrd om pushbacks på Balkan på 2020-tallet: Mennesker på vei over landegrenser utvises og flyttes uten rettslig rammeverk, gjennom ureglementerte metoder. Det er i strid med internasjonal lov, men foregår hyppig. Og det er hit diktene vil. Tett på menneskene som prøver å bevege seg i ly av natten, og som i diktene gjerne møtes av noe hardt, for eksempel i en Mercedes eller to hvite Nissan. Wichnes dikt glemmer aldri at det finnes en forbindelse mellom avgjørelsene som er tatt bak skjermen til en fjernstyrt drone og folks liv.

påkallelser i diktene sine, han skriver «la meg se morfar» og en morfar trer frem i teksten. Det er ikke en ufarlig og gosselig morfar, men en morfar som dras med gjennom diktene for å se urett og ansvarliggjøres. «Hør dronen, morfar / over elva Meriç/ hør», skriver Wichne. Morfaren representer en generasjon som lukker øynene for konsekvensene av samfunnet de har bidratt til å skape. Det handler om klima, og det handler om krig. Den sikre og myndige tonen fungerer godt: Wichne gjør krav på leserens oppmerksomhet, og får den.

lover en tilføyelse. Samtidig gjør ordet som konjunksjoner gjør: Det binder sammen. Tittelen holder ord: Diktene fungerer som tilføyelser og forbindelser – de byr på noe mer og noe annet enn prosaens eller journalistikkens virkelighetsbeskrivelser. De binder sammen slik elvene binder sammen, flytende og strie. Wichne beskriver frykt og stress, men velter seg aldri i store følelsesladde ord. Han observerer og gestalter, og det er befriende at han går omveien rundt ord som angst, krise og fortvilelse for heller å skape virkningsfulle poetiske bilder: «mennesket / har blodspytt / i munnen // laksen / har et svelg / av kalkstein / og melk».

Dette er jo det dikt kan, og det er meningsfullt å se det skje på sidene: Ord satt sammen slik at de skaper nye bildelandskap i leserens hode, og gjør ordenes omland stort. Wichnes bok er både ubehagelig og oppløftende å lese, og den lykkes med å hviske ut grensene, slik at laksens og menneskets frihetskamp blir et felles anliggende.

Magasinene

Utvalgte saker

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

Ngugi wa Thiong’os liv var nært sammenvevd med den kenyanske historien.

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Bokanmeldelser

Bukkene Bruse. Bokstavtyven Troll

Kaninen har stått opp – autistiske journaler

Og

Magasinene

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favo­ritt­for­fat­tere»

Ngugi wa Thiong’os liv var nært sammenvevd med den kenyanske historien.

Kan man lage litte­ra­tur­fes­tival uten å snakke om Gaza?

Bukkene ­Bruse. Bokstav­tyven Troll

Kaninen har stått opp – autistiske journaler

Og

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favorittforfattere»

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Bukkene Bruse. Bokstavtyven Troll