#fff

#000

Aslak Nore vil avmystifisere forfatteres bruk av KI. Agnes Ravatn vil heller advare.

Roboten skriver

mislikte å ta valg. Det samme gjelder for romanpersonene hennes.

Liv Køltzow

Øyvind Berg

forsyner seg av sagalitteraturens triks i første bok i en storslått romantrilogi.

Hallgrímur Helgason

Sindre Andersen

I en tid hvor all verdens øyne er rettet mot en halvkolonisert, tynt befolket øy langt mot nord, burde Jo Eggens serie med reisedikt-­bøker kunne vekke ny interesse. Fire av hans sju samlinger siden 2010 har konsentrert seg eksplisitt om nordeuropeiske øysamfunn med særegne etterlevninger og statuser, som Irland, Island og Åland. Med blikk for steder hvor alternative tanker kan graves fram og spire, frilommer innimellom sivilisasjonskriger og gørr, har han skapt en idealistisk diktning hvor trauste observasjoner subtilt vris om til skarpe poetiske innsikter. I «Norden» holder han seg mest på det skandinaviske fastlandet, snusende i spor etter den katolske fransiskanerordenen, også kjent som «gråbrødrene».

De gråkledde munkene (som også spiller en sentral rolle i samlingen «Ålands­øyene» fra 2024) var kjent for sine freds­meklende evner, men ble nærmest utradert fra Norden med den brutale lutherske reformasjonen. Sentralt i et norsk perspektiv står klosterbrødrene Mauritius og Sigurd, som hjalp Magnus Lagabøte i forhandlingene med Skottland i 1266 hvor Norge endte med å avstå herredømmet over Hebridene og Man, men fikk beholde Orknøyene og Shetland. Fransiskanerklosteret i kongens Bergen var i sin tid en integrert del av Domkirken, og ruinene står der i dag som en motvekt til det materialistiske og «provinsielle» Oslo. Eggen driver underfundig gjøn med makt og jåleri, og lar nåtid tre ut av fortid. Stort sett er det poeten selv som fører ordet, og på usentimentalt vis fletter notater og refleksjoner sammen, ett dikt per sted.

nødvendigvis poesien av syne ved å google seg gjennom de historiske sveipene og anekdotene. Et sted går han under trær plantet av «tenåringen som styrer Sverige». Er han dobbeltspydig her og mener Greta Thunberg, eller er det snakk om Birger Magnusson, sønn av Jönköpings grunnlegger Magnus Ladulås, som ble kront til konge som barn i 1284? Påskelabyrinten lever!

Særlig vekt legger Eggen på det som stadig ligger igjen og vibrerer etter at munkene ble jaget vekk. Ruiner og knapt nok det. Dette utvides til et bredere, flertydig oppheng i tomrom som fenomen: Anonyme sletter på landsbygda, tomt ingenting i søvnige provinsbyer, tom kultur (smart­telefoner, businesskoler, kjedebutikker, plast) – men også vakre rom som åpner for å meditere over det som var, finest framstilt i sammenlikningen av den hvitkalkede kirken i Ystad med en «tom julekalender». Han kan også skildre tomheten i et deprimerende hotell, og gi den en egen mystisk, språklig fylde: «hvor kom dette gråhvite rommet fra, i verden, og jeg, her / et taust lys slår seg av, en vannkoker slår seg ikke på» Blir det altfor tomt, tenker han på Gaza. Som også er en ruin, og som noen hver har sveket.

 moralske kjernen er agget mot de rikes overgrep mot fattige, og fransiskanernes insistering på grunnleggende Jesus-dyder som barmhjertighet og fredsommelighet. Ikke veldig originalt, men en funklende og gripende gulltråd i historiens kaos. Gråbrødrenes virksomhet blir et håpefullt punkt, lyset fra en ellers gjennomkorrupt menneskehet. Bruken av fargen grå vipper jevnt mellom noe dølt og noe salig («grått er verdens arbeidsfarge», het det i «Ålandsøyene») – som Eggen turnerer med organisk finmekanikk.

Hangen til fred og gråhet får naturligvis politiske implikasjoner. Når leste du sist et politisk dikt det faktisk er mulig å være uenig med; som ikke går rett på urhumanisten i oss alle, men snarere rører et spisst debattinnlegg med i gryta? Jo Eggen kvier seg ikke for slikt – beundringsverdig nok, også i den grad at jeg kan irritere meg grå over hans blindflekker. I Eggens verdensbilde er Amerika et imperium man slutter seg til ved å ønske velkommen til biblioteket på ukrainsk. I et omdiskutert essay fra 2014 ga han den bestselgende finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen berettiget kritikk for historiske unøyaktigheter. Men det at han samtidig avskrev bøkene hennes som antisovjetisk – og indirekte pronazistisk – propaganda, avdekker igjen noen inn­snødde sider ved den gamle russisk-oversetteren og NKP-eren.

 seg med å tulle med «Nordens ledere» der de, istedenfor å mekle fred i kjortel, flyr til «Antikrist» i New York og leser «Ann Applebaum» (sic) – åpenbart valgt som representant for de senere års mainstream-kritikk av unnfallenheten mot Russland – mens lukten fra avføringen deres forpester kabinen (!). I slike dikt er det tydeligere hva Eggen mener enn at han har noe poetisk å komme med. Det politiske blir furtent, slik det ofte blir i litteraturen. Og for å smøre på de siste klattene av uenighet: Kan virkelig den fredsæle hestehandelen med skotske­kongen overføres på 2000-tallets putinosfære? Hvis Eggen mener at det å gi våpenstøtte til Ukraina skulle stå i moralsk motsetning til fordømme Israels groteske hevnaksjoner, tenker i hvert fall jeg at både kompass og kart har blåst bort.

Irritasjonen hindrer ikke «Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt» i å være enda en ilandstigelig holme i Jo Eggens poetiske skjærgård. Kanskje han tar oss til Grønland neste gang?

Blir det altfor tomt, tenker han på Gaza.

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Fra kloster til kloster

Jonas Bals

Den svenske syndikalistiske fagforeningen Solidariska byggare består av noen hundre medlemmer fra hele det tidligere Sovjetunionen, og en håndfull svenske aktivister og organisatorer. De siste årene har de stått for brorparten av sakene som er blitt ført for den svenske Arbetsdomstolen, og de har drevet inn mer utestående lønn enn fagforeninger som har hundre ganger så mange medlemmer og tusen ganger så mye ressurser. To av de drivende kreftene i denne foreningen er kjent for Klassekampens lesere: Emil Boss skriver jevnlig i avisa, og ble nylig omtalt på kultursidene i forbindelse med teateroppsetningen av Marx’ «Kapitalen» i Sverige. Pelle Sunvisson har gitt ut flere romaner, hvorav den forrige, «Svenska palmen», ble anmeldt her i Bokmagasinet i 2021.

Boss og Sunvisson er med andre ord produktive både i fiksjonens og virkelighetens verden. Det fungerer godt, også i rent litterær forstand. Som russisktalende har Sunvisson kunnet «walraffe» som ukrainsk bygningsarbeider i Stockholm, og deretter skrevet om erfaringene i fiksjonalisert form. Metoden har han beskrevet som «faktiska villkor, fiktiva karaktärer»: Alt han beskriver, har han selv sett.

 «Andra vågen», er det en litt annen metodikk som ligger til grunn. Romanens handling var opprinnelig lagt til en rasteplass ved Gräfenhausen i Tyskland for tre år siden, der nærmere hundre langtransportsjåfører streiket i flere måneder mot sin polske arbeidsgiver. Sjåførene, som hovedsakelig kom fra Usbekistan og Georgia, ble blant annet utsatt for angrep fra sikkerhetsselskapet til den tidligere høyreekstreme politikeren Krzysztof Rutkowski, og hendelsen involverte mot slutten en dramatisk sultestreik. Sunvisson dekket streiken for avisa Arbetaren, men ville også bearbeide inntrykkene litterært. Det endte opp med å bli en tekst Sunvisson strevde lenge med, og som først løsnet da han valgte å skrive seg selv inn i teksten.

Romanen er derfor ikke bare en roman om sjåføren Ravshan, men også om forfatteren, aktivisten og småbarnsfaren Pelle. Deler av boka handler om den utbrentheten man kan kjenne på når man slåss, om hvor magisk, men også slitsomt det kan være å være småbarnsfar, og om frustrasjonen over ikke å strekke til i møte med alt det som må gjøres i et urettferdig klassesamfunn. For fagforeningsfolk er det mye å hente i disse passasjene, både når det handler om å ta vare på seg selv, om å bygge tillit hos arbeidere som har gode grunner til å ha mistillit mot alt og alle, og om å bygge organisatorisk styrke og solidaritet nedenfra. Innimellom alt dette vil den litteraturinteresserte dessuten finne noen svært fruktbare og eggende tanker om arbeiderlitteraturens og litteraturens vilkår i dag.

Under skrivingen av romanen innså fortelleren, Sunvissons forfatter-jeg, at han måtte la manuset (og seg selv) hvile en stund. Det gikk mange måneder før han plukket opp igjen teksten, og da han gjorde det, ble han ikke bare slått av tungsinnet og introspeksjonen som preget førsteutkastet, men også en tanke om at den verken kunne bli lest eller forstått på Ravshans premisser. Teksten var på et vis mørk, skriver han, men han ble snarere slått av det motsatte: At den led av altfor mye lys, og en tro og overbevisning om at det skal være tilstrekkelig å skildre Ravshans liv for at leserne skal kunne engasjere seg.

storhet var at millioner av mennesker kunne få se sine liv utenfra, eller fra siden, og at de med bøkene kunne få øye på at vilkårene de levde under var noe de kunne endre på, skriver Sunvisson. I dag lever en stor del av arbeiderklassen under forhold som er radikalt annerledes enn majoriteten. «De som väntar på en ny arbetarlitteratur måste ställas inför frågan om de skulle förstå den om den skrevs, om de skulle känna igjen sig som annat än samvetsömma konsumenter», heter det i boka.

Som forfatter innså Sunvisson at leseren måtte ha noen å identifisere seg med, noen de kunne gjenkjenne seg i, og som kunne oversette og forklare for dem. Løsningen ble å skrive seg selv inn i historien, som i en slags glidelås: «Ett kapitel Ravshan, ett kapittel jag». Da løsnet det, mener forfatteren. Som leser sier jeg meg enig. Romanen sitter som et skudd, rett i baugen på det klassesamfunnet som langt på vei har erstattet det sosialdemokratiske byggverket fra forrige århundre.

Bokens handling er primært lagt til sjåførenes rasteplass utenfor Frankfurt, men vi er også på Europavei 22, i skrivestua med forfatteren i Tyresta, på syndikalistenes hovedkvarter på Sveavägen i Stockholm, på byggeplassen i Sundbyberg der fem utenlandske arbeidere ble drept i en arbeids­ulykke i 2023, og ikke minst: På WhatsApp, der sjåførene maner hverandre til handling, og til å stå opp for rettigheter det er nokså usikkert om de egentlig har. Og selv om vi blir kjent med Pelle, er det først og fremst usbekiske Ravshan som bærer romanen.

Ravshan var blant de sjåførene som feiget ut og ble streikebryter første gang arbeiderne forsøkte å organisere seg, og som ved andre forsøk i stedet blir en organisator. Hoveddelen av handlingen er lagt til denne «andre bølgen» av streiken, vakkert illustrert på bokas omslag, der en stor mengde blå lastebiler står hulter til bulter og ved første øyekast mest minner om et urolig hav. Om boka har et hovedtema, handler det om hvordan denne uroen kan bli noe mer – hvordan den kan vokse til å bli et opprør og en kollektiv kraft, i et system der sjåførene stort sett opplever å stå alene mot det allmektige 

, transportselskapet som kjøper arbeidskraften deres. «Det som var meningslöst att utföra i ensamhet fick en helt annn kraft när det utfördes av många», heter det et sted. «Var de tillräckligt många och tillräckligt modiga skulle de kunna krossa åkeriet.»

Andra vågen

En kamp etter en annen

Tom Egil Hverven

Romanen «Skam» er siste del av Ann-Helén Laestadius’ trilogi om et samisk miljø i og omkring gruvebyen Kiruna. De to foregående, «Stjålet» (2022) og «Straff» (2024) har en ytre dramatisk nerve, der viktige deler av handlingen utgjør konflikter mellom den svenske majoriteten og den samiske minoriteten. Tredje bok foregår i større grad på et indre plan, hos en jente som har mistet kontakten med det samiske språket. Om romanen ikke er avansert som fortelling, gir den sterke inntrykk av dilemmaer i en yngre samisk befolkning.

«Skam» undersøker langsomme, pinefulle ettervirkninger av en svensk parallell til fornorskningspolitikken. Hovedpersonen, Marina, vokser opp i gruvesamfunnet i Kiruna, uten nær kontakt med samisk språk og kultur. Besteforeldrene og deler av familien bor utenfor byen, nærmere reindriftens dagligliv. For gruvearbeiderfamiliene i Kiruna kuttes båndene fra generasjon til generasjon. Når noen i familien snakker samisk, forstår Marina lite eller ingenting. I eksistensielt ladede øyeblikk opplever hun å bli «kvalt på begge språk». Moren hennes ble sendt på nomadeskole, internater der det var forbudt å snakke samisk. Laestadius behandlet de strenge forholdene ved nomadeskolene i forrige bok, «Straff», uten at romanene direkte overlapper hverandre.

 fikk barn, valgte hun å fortrenge det samiske. Romanene avdekker lag for lag konsekvensene av sentralistisk svensk språkpolitikk. Samtidig belyser «Skam» andre dimensjoner ved samisk identitet. Den indre dramatikken i romanen er knyttet både til språket og til konservativ kristendom. Deler av miljøet er preget av vekkelsesforkynnelsen til den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861). I romanens nåtid er Marinas onkel legpredikant i de læstadianske miljøene. Hans datter Eva er Marinas nærmeste venn i unge barneår, med sterke lojalitetsbånd. Romanen følger et i og for seg velbrukt skjema ved at jentene forelsker seg i samme gutt. Daniel må velge mellom fromme Eva eller mer frilynte Marina, som knytter seg til et miljø med festing og alkohol. Gjengitt slik, kan «Skam» virke i overkant enkel og skjematisk. Laestadius’ anonyme forteller, som ser verden med Marinas blikk, gir likevel et komplekst bilde av skamfølelsen som bygger seg opp idet hun innser hva hun risikerer å miste. En eldre, fåmælt slektning med innsikt i familiens historie – og ferdigheter i samisk håndverk – gir romanen en viktig omdreining, med vidtrekkende konsekvenser for Marinas selvforståelse. Samtalene med Nils-Ante, mormors bror, åpner hennes blikk for det kulturelle tapet, samtidig som hans forsiktige tilnærming til familiehistorien gir henne en mulighet til å kople seg på igjen.

roman opererer på to tidsplan, vekslende mellom årene omkring 1980 og slutten av 1990-årene. Hullene som skal fylles ut, fører til enkelte mindre interessante transportetapper. Romanen er på sitt mest intense i skildringen av språket. Vi følger Marina mens hun sakte oppdager konsekvensene av ikke å beherske annet enn svensk. Når slektninger snakker til henne på samisk, gjengis samiske ord uten forklaring i løpende tekst i romanen. Effekten er at leseren stilles på utsiden av språket, omtrent der Marina befinner seg. Bakerst i boka finnes en ordliste over anvendte samiske ord, samt enkelte uttrykk på meänkieli, tornedalsfinsk med sterke islett av svensk.

Det er verdt å merke seg parallellene til Kathrine Nedrejords roman «Sameproblemet» (2024), som hun vant Brageprisen for. I tillegg har Ingeborg Arvola skildret erfaringene til norskfinske innvandrere i sine romaner. Kjersti Anfinnsen omtaler lignende opplevelser med kvensk i den ferske Kolon-antologien «Memoarer». Statsadministrasjonenes ensidige vekt på det som gjerne kaller sammenhengskraft, ved å ensrette språkundervisningen, rammet nordområdenes minoriteter. Nordiske lands mangfold har ikke oppstått med de nye innvandringsbølgene etter 1970. Flerkulturen som ytre høyrekrefter framstiller som en trussel, har eksistert i århundrer, i blandingen av folkeslag som samer, russere, finner, svensker, dansker og nordmenn. Romaner som «Skam» gir nødvendig innsikt i hvilke vanskelige valg unge mennesker står overfor, etter langvarig nasjonal ensretting.

 Underveis velger hun bort både Eva, det kristelige miljøet og en mer avansert utdanning. Læstadianismen stiller unge mennesker på nær sagt umulige valg, mellom streng pietisme og mer åpen liberalitet. Motsetningene gjelder også likestilling, noe Marina får merke i møte med Kirunas kvinnelige prest. Lignende kamper foregår fortsatt på begge sider av den svensk-norske grensen, der læstadianske menigheter ikke aksepterer kvinnelige prester.

«Skam» fikk blandet mottakelse i svensk presse da den utkom i fjor. Kanskje skyldes det at enkelte svenske kritikere ikke overskuer konsekvensene av romanens kopling mellom språklige, kulturelle og læstadianske komponenter. For min del oppveies bokas romantekniske svakheter av innsikten den gir i skammen som følger av å miste språk og tilhørighet. Ann-Helén Laestadius’ roman er et vitnesbyrd, skriver hun i takksigelser til slutt. Ordet vitnesbyrd har flerbunnet klang i pietistisk tradisjon, der ærlig, oppriktig tale betraktes som en lettelse av en byrde når den deles i fellesskapet. Laestadius har skrevet en roman, ingen selvbiografi, men sorgen er min, skriver hun. Romanen vitner om smerten, traumene forbundet med å miste et språk, men den viser også en flik av lettelse over at de verste kampene snart kan være over.

I eksistens­ielt ladede øyeblikk opplever hun å bli kvalt på begge språk.

Skam

Språktapet

Silje Bekeng-Flemmen

Et lite hus. En liten familie. En storm som stenger dem inne. Blir det huset, forstanden eller ekteskapet som ryker først? Utgangspunktet for chilenske Paula Carrascos roman «Det går over» er en velkjent, men effektiv ramme for et fortettet drama. Hos Carrasco utspiller det seg et lidenskapelig, psykologisk kammerspill. Relasjoner, slektshemmeligheter og personlige og nasjonale traumer tærer på et par i et avsidesliggende hus i Santiagos fjelltrakter.

Det er Ana som forteller. Hun er midt i livet og gift med den lunefulle Pedro. Ekteskapet er ikke hva det var. Nærheten som er tapt mellom dem, finner Ana i stedet i Pedros tenåringsdatter Rebeca. Ana har vært nær og fortrolig med henne siden Pedros første kone døde og en uventet, sterk morskjærlighet vokste fram. Rebeca har bak seg en historie med psykisk sykdom og Ana er livredd for at noe skal skje med henne.

dukker Anas ukjente nevø Vicente opp. Han vokste opp i Paris, byen bestefaren dro til etter Pinochets statskupp i 1973. Nå leter han etter røttene sine. Men oppholdet hans blir lengre enn planlagt når ekstremværet setter inn. Det setter alle på prøve. Vicente framstår vekselvis omsorgsfull og manipulerende, imøtekommende og beregnende, forførende – overfor både mor og datter? Noe er galt.

Eksilet, forstår vi, er et smertepunkt. Familien ble delt i to, uten muligheter for bearbeiding eller forsoning. Omstendighetene er lenge uklare og skal ikke røpes her, klart er det i alle fall at traumer, skyld og skamfølelse er arvelig, og boka er på sitt beste i skildringene av det chilenske traumet etter diktaturet.

Nærværet til Vicente vipper Ana ut av en skjør balansetilstand når han graver i minner. Anas nølende vilje til å konfrontere sin egen familiehistorie speiles i det tabubelagte begjæret hun føler overfor nevøen. Hun kastes som en filledukke mellom de store følelsene innenfor husets fire vindherjede vegger.

 er psykolog, overrasker ikke. Det psykologiske portrettet av Ana er nærgående og komplekst, med et skjult aspekt som mot slutten av romanen setter hele handlingen i et nytt lys. Det viser en dyp innsikt i traumepsykologi og inviterer til å bla bakover, lese partier igjen, forstå på nytt.

Romanen fester seg likevel ikke veldig sterkt. Kanskje jeg smittes av klaustrofobien i huset. Det kjennes som om forfatteren stort sett spiller på den samme emosjonelle, anspente strengen. Anas ­grunnstemning og innstilling til omgivelsene skifter med mer eller mindre uprovoserte, voldsomme kast for hver eneste side. Men det blir noe monotont over kastene, lik en pingpongkamp – du skjønner etter hvert hva det går i og synes du har sett ballen sprette fram og tilbake mange nok ganger.

«Det går over» er en klok bok. I lengden ikke uforglemmelig, men hva er vel det.

Det går over

Stormfulle høyder

Kåre Bulie

Beretningen begynner i Christiania midt på 1700-tallet, med danskekongens statutter for det som senere ble hetende Krigsskolen. Den avsluttes utenfor en barnehage i Trondheim, ved en gammeinspirert bålhytte skapt av det norsk-israelske arkitektkontoret Haugen/Zohar to og et halvt århundre senere. Spennet er betegnende for det mangfoldet i byggeoppgaver og den overgangen fra en militært dominert til en «mykere» formgivning som kjennetegner de to først utgitte bindene i «Norsk arkitektur». Det nye oversiktsverket om landets bygninger skal når det er ferdig, bestå av fem bøker – signert hver sin skribent – og bli det mest omfattende av sitt slag noensinne.

Samtidig fanger spennet den bevegelsen mellom sentrum og periferi som preger utgivelsene, hovedstadsdominans til tross. Den kontinuerlige refleksjonen over hva «norsk» innebærer i denne sammenhengen, og overgangen fra det klassiske til det moderne, vitner det dessuten om. I tillegg forteller kontrasten om utviklingen fra den såkalte ingeniøroffiserens dager til senere århundrers tydeliggjøring av fagidentiteten arkitekt.

At historien begynner først i opplysningstiden, forklares av arkitekturdefinisjonen som ligger til grunn for den: «byggverk formgitt av profesjonelle arkitekter, det vil si personer med utdannelse i faget». Involvert i verket er det som finnes av tunge institusjoner på området: Nasjonalmuseet, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Universitetet i Oslo, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Riksantikvaren.

er Ulf Grønvold (f. 1947), og hans viktigste samarbeidspartner er Elisabeth Seip (f. 1946). I fellesskap er veteranene redaktører for helheten. Derfor er det passende at de har forfattet hvert sitt av de to bindene som lanseres først og rammer inn prosjektet. Seips bok dekker perioden 1750–1850 og handler også om hvordan arkitektprofesjonen, kontrollert av skiftende herrer utenlands, gradvis vokste frem her i landet.

Grønvolds tar for seg en kortere periode – 1980–2025 – og forteller om en samtid da norsk arkitektur, i forlengelsen av karrieren til Sverre Fehn, landets mest feirede representant for standen, vant anerkjennelse ute i verden. De to forfatterne forholder seg ikke strengt til tidsrommene de har valgt, men den fortellingen som trer frem over de 275 årene skribentene befinner seg i hver sin ende av, handler altså om markant vekst og fremgang for både formgivningen og staten den ble til i.

forutsetninger for den formidable oppgaven de har påtatt seg: Foruten å være arkitektutdannet har de begge lang fartstid som direktør for landets arkitekturmuseum og dermed upåklagelig oversikt over feltet. I tillegg har de fått hjelp av en av dreven billedredaktør: Sammen med Guri Dahl har de skrivende valgt ut et gedigent og opplysende illustrasjonsmateriale.

Så omfattende er det, og så innholdsrike billedtekster har mange av motivene fått, at bøkene nærmer seg å kunne «leses» på to måter: ved å forholde seg til brødteksten, men i tillegg ved å konsentrere seg om illustrasjonene og kommentarene som følger dem. De tallrike portrettbildene av arkitekter minner om at bøkene handler ikke bare om bygninger, men også om menneskene som har tegnet dem – og om enkeltindividers betydning i historien. Med sin frimerkestørrelse er de imidlertid så knappe at jeg ikke er overbevist om nytten av dem utover ren registrering.

 kan boltre seg i samtidens arkitekturfotografi, må Seip av teknologihistoriske årsaker i stor grad lene seg på tegninger og malerier. Bildene blir i alle tilfelle viktig støtte for teksten, som krever betydelig innsats av leseren. Ved siden av bygningene i seg selv (Seip omtaler også mange som er endret eller revet) er tekster viktig kildemateriale. Seip har en forkjærlighet for å sitere direkte fra fortidige dokumenter som er formulert på et annet språk enn samtidens norsk. Det bringer fremstillingen i kontakt med perioden den handler om. Så mange slike sitater inkluderer forfatteren imidlertid at det på den annen side er med på å gjøre den unødig tung å lese.

Arkitektenes utdanningsforhold er avgjørende i begge bind og blir med årene stadig rikere, men i Seips år forblir en spesialisert norsk arkitektskole langt unna. Foruten nordmenn som reiser ut for å skaffe seg kunnskap, preges 1800-tallet derfor av utenlandske formgivere som setter sitt preg på Norge, og av det Seip kaller «europeiske stilidealer». Enkeltbidragsyterne hun har hedret med hvert sitt egne kapittel, er H.D.F. Linstow, den hardt prøvede dansken bak hovedstadens slott, og hans landsmann Christian Heinrich Grosch. Sistnevnte ble «stadskonduktør» i samme by og etterlot seg en omfattende produksjon i Norge. Slottet er i det hele tatt Seip-bindets toneangivende bygning. At det for øvrig er landets kirker som får mest oppmerksomhet, avspeiler posisjonen deres den gang så vel som den avgjørende rollen bygningskategorien fortsetter å spille frem til og inkludert Grønvolds periode.

Norsk arkitektur 1750–1850

En bygget fortelling

Geir Pollen

Når østtyske Daniela Krien åpner sin fjerde roman på norsk, «Mitt tredje liv», har alle foreldres verste mareritt allerede blitt virkelighet: 17 år gamle Sonja, Linda og Richards eneste barn, er død, meid ned av en lastebil mens hun var ute og syklet i hjembyen Leipzig. Linda selv har meldt seg ut av alle de sammenhengene som gav livet hennes innhold da datteren levde – familien, vennene, arbeidet som kurator ved en kunststiftelse – og hegner nå om sorgen alene på et slitent småbruk i en usjarmerende post-DDR-landsby et par titalls kilometer utenfor byen der familien var så lykkelig. Slik presenterer hun seg selv: «Jeg heter Linda. Linda betyr den milde, den vennlige, den myke. Dette navnet har ikke lenger noe med meg å gjøre.» Romanen handler om hvordan Linda langsomt, smertefullt, hverdag for hverdag, gjenerobrer betydningen i navnet sitt.

Inntil videre pendler tilværelsen hennes mellom å mate hønene og lufte den gamle, lurvete gårdshunden Kaja om dagen, og om natten dope seg ned på sovetabletter. Richard, som ble igjen i den gamle leiligheten deres i byen, sørger også, men klarer seg bedre. Han har to barn fra et tidligere ekteskap, han er billedkunster med lærerjobb ved siden av, og Lindas emosjonelle eksil driver ham etter hvert inn i et nytt lunkent­erotisk samliv med en krimforfatter.

er Linda ingen øy. Det finnes andre med tunge kors å bære i landsbyen. Viktigst er den frodige, robuste, usentimentale Natascha – «Hun er den eneste som ikke lar seg skremme av sorgen min» – og den 19 år gamle datteren hennes Nine, som er autist, 100 prosent avhengig av morens pleie, men også «eterisk vakker og utstyrt med en nydelig stemme». Så er det den uhelbredelig kreftsyke Bruni som drømmer om å skaffe seg et par alpakkaer (dverglamaer). Linda selv er forresten nylig helbredet av kreft, og også Richard rekker å pådra seg en potensielt dødelig sykdom før romanen er slutt.

Her er altså ingen ende på triste liv, onde skjebner, men paradoksalt nok blir det også redningen for Linda. Når hun etter hvert ikke kan unngå å berøres av andres ulykke, åpner det seg veier ut av hennes egen. Jeg skal ikke røpe detaljene, men gjett hvem som på romanens siste sider er med og støtter en redd Richard som skal på sykehus og opereres? Da har leseren også fått med seg et uventet, forsonende besøk av en mor som har vært fraværende i Lindas liv etter å ha søkt materiell trygghet i ekteskapet med den vesttyske forretningsmannen Konrad, som seinere (selvfølgelig) tok livet av seg etter mislykkede finansspekulasjoner. I en rødvinsdrevet samtale bretter moren ut et alt annet enn enkelt østtysk kvinneliv etter murens fall. Selv født og oppvokst i det gamle DDR, og i dag bosatt i Leipzig, byen der det endelige opprøret mot DDR-regimet startet, vet Daniela Krien mye om ossienes (østtyskernes) følelser av å være sosialt degraderte, sekunda borgere i det gjenforente Tyskland – et seiglivet selvbilde som ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland lever høyt på i dag.

 roman om sorg som tømmer tilværelsen for mening, men også en fortrøstningsfull fortelling om motkraften i fellesskapet, de gode gjerningene, omsorgen for hverandre. Her står hendelser og personer i kø for å ryste og røre. Og likevel blir jeg, en både lettrystet og lettrørt mann, aldri med på notene. Grunnen er åpenbar: Krien har skrevet en jeg-roman, for en stor del i sanntid, der alt skjer i handlingen, ingenting i det ulastelig konvensjonelle, friksjonsløse Romanspråket. Ikke en eneste gang hakker det, brister det, mister det pusten. «Silkemyk» kalte en overstadig begeistret Dagbladet-kollega Kriens samtidsdiagnose i den forrige romanen hennes på norsk, «Brannen» (2022). Jeg skjønner hva hun mente, og gjenbrukt på årets roman blir virkningen lammende. For ordens skyld: I denne ulykken er oversetter Ute Neumann frikjent.

Mitt tredje liv

Silkemykt

Morten Langeland

Jeg har to boksehistorier fra Bergen, den første fra en parmiddag hvor verten ba meg holde et minibankkort fast mellom haka og halsen, deretter skulle jeg opp med guarden og forsvare meg så godt jeg kunne. Jeg ble blågul. Selv om opptrinnet var vondt og dessuten pinlig foran min nye kjæreste, ville jeg ikke vært introduksjonen foruten. Fascinasjonen for boksing har mange unge menn vært innom, men jeg fikk ikke lov til å gå i noen som helst kampsport da jeg var liten. Om det skyldes lokale forhold, at vi var blitt middelklasse eller at de populære kampsportene før årtusen­skiftet var karate, judo, taekwondo og jiu-jitsu, vet jeg ikke.

 en tid hvor boksing var stor blant de små idrettene, et sted hvor byenes arbeiderklasseungdom som ikke passet inn i lagsportene kunne gå for å komme i form og lære seg livslekser. Denne tiden kunne begynt med stiftelsen av Norges Bokseforbund i 1920, eller som i Tron Jensens roman av året, tidlig på 1970-tallet, en brytningstid for boksing i Norge fordi proffboksing blir forbudt.

«Bokseren» er en oppvekstroman, men kunne også kalles en brytningsroman. Vi møter Alfred de to siste årene på ungdomsskolen. Han bor med kjernefamilien i hus i Nittedal og tar bussen til Oslo sentrum gjennom Groruddalen for å gå på boksetrening etter at han ble frelst av kampene som – av en eller annen unorsk grunn – ble fjernsynssendt fra München OL i 1972. På trening møter han de gamle gutta med sine livshistorier fra 

og ringen, mindre privilegerte gutter som deler rom i Ammerudblokkene, og han finner gleden i selvdisiplin og askese. Han blir også forelsket – i sigøynerjenta Lorena som bor i campingvogn på ‘Gazverket’ på Ankertomta! De kan ikke få hverandre, men det er vår blåøyde boksehelt ennå ikke i stand til å forstå. Jensen skriver mesterlig om den ennå ikke sårede unge mannens forelskelse og deretter den langsomme forståelsen av klasse og umulig kjærlighet. Det som hever det ennå et hakk, er den bråmodne takknemligheten seksten år gamle Alfred føler over å ha fått opplevd tilknytningen.

-tallet er skildret med Jensens enkle venstre-venstre-høyre-stil, ikke dansende i ringen, men knapp og konsis, som et blåøye som ennå ikke har rukket å bli blått. Av Jensens syv tidligere romaner har jeg lest «Til Capri» (2016), som også tar for seg maskulinitet og kjærlighetslengsel, om enn gjennom en eldre herre, den er også komprimert og tankevekkende å lese. Og det ser ut som Jensen har levert romaner av dette kaliberet hvert tredje eller fjerde år i femten år nå, stødig og med stor nærhet til sine karakterers følelsesliv.

Boken ender med at ungdomstiden slutter og livet begynner, som de sier – da legges hanskene på hylla for Alfred. Det minner meg om min andre boksehistorie fra Bergen, da jeg spurte Tomas Espedal om jeg kunne begynne bokse, han svarte, nei, du er for gammel.

Bokseren

Den brukne neses estetikk

Merete Røsvik

Hvis jeg dør» er ein roman utan historie og hovudperson i tradisjonell forstand – eller; forteljaren skildrar slutten av ei historie han ikkje kjenner utan å vite kven som var heltar og bipersonar. Lesinga av Hans Petter Blads bok 15, niande roman, minner om at han også er dramatikar og filmregissør. Gjennom stemningar og portrett i scener som berre gradvis og delvis antydar eit drama i fortida, leier han meg i retning av tematikken – men utan å følgje meg gjennom døra.

Memo og Sergio er to chilenarar som kom til Noreg som politiske flyktningar etter eit mislukka kupp mot Pinochets militærdiktatur og sidan har levd i eksil i Oslo. Då Memo rett før pensjonsalder får vite at han har kreft med spreiing, flyttar han inn på gjesterommet til ekskona, ho vil pleie han den korte tida han har igjen. Forteljaren Lukas er ein norsk forfattar som er ven av både Memo og Sergio. Då Memo ber han om å skrive nekrologen hans, begynner han å samle informasjon frå Memos tre ekskoner og andre han møter i miljøet.

 sitt intellektuelle image når han gjennom kontrasten mellom kameratane Memo og Sergio set i spel vanlege førestillingar om lett og tungt, overflate og djupne. Memo ber kjennemerka vi ventar hos ein traumatisert flyktning, han er den deprimerte drankaren som jobbar på fabrikk. Sergio, derimot, er ein smått komisk livsnytar: Ser uforskamma godt ut for alderen, har aldri hatt vanleg lønsarbeid, skriv poesi og lagar mat. Han er stilmedviten og sjølvoppteken, kikar på damer som er altfor unge og høyrer ikkje etter når kjærasten (den noverande) snakkar. Det er først når menneske frå fortida dukkar opp, at ei mørkare og meir heroisk side blir synleg. «Er det han som, dypest sett, ikke lenger er iblant oss?» spør forteljaren. Slik set Blad tankane i gang om kva det er å risikere livet, kva det er å leve i eksil og kva det er å døy – sosialt og emosjonelt så vel som fysisk.

 roman, «Den unge kvinnen» frå 2024, sa forteljaren: «det livet jeg ønsker å leve, skjer i pluralis». Årets bok viser ein liknande fascinasjonen for rikt befolka liv. Leilegheita der Memo ventar på døden, blir ein samlingsplass for familie, vener og folk i eksilmiljøet som vil vise støtte og respekt, og det går med ein heil del vin. Slik får vi innblikk i ein kultur for samvær som står fjernt frå den tradisjonelle, norske måten å takle livskriser på (altså å isolere oss endå meir enn før). Etter kvart som Milo blir svakare og ligg mykje til sengs, flyttar fokuset seg til menneska rundt han. Ikkje alle er samde om at Milo fortener eit ettermæle som opposisjonell helt.

Tittelen «Hvis jeg dør» peikar indirekte mot død i eksil og ettermæle, gitt at den liknar dei første orda i Robert Brookes kjende dikt ‘The Soldier’ (1915): «If I should die, think only this of me». Bodskapen i diktet er at soldaten som døyr på framand jord 

 ein bit av heimlandet og berikar staden han blir gravlagd på med alt heimlandet står for. Blads roman kan lesast nettopp som ei verdsetjing av det eksilantane representerer og tilfører det norske samfunnet.

opp av korte kapittel med scener som er skildra knapt og godt. Observasjonar, kommentarar og visuelle detaljar gjer til saman at tonen landar ein stad mellom det passande dempa (gitt alvoret i situasjonen) og det lakonisk vittige. Slik høyrest ei replikkutveksling mellom Memo og legen ut:

Omtrent like mye som jeg alltid har gjort.

Eit spesielt trekk ved teksten er bruk av hermeteikn og kursivering av heilt vanlege ord og frasar. Av og til gjeld det biletlege talemåtar eller ord sagt med ekstra trykk, men ikkje alltid. Eg trur grepet skal minne om at mykje av det som blir referert på norsk, eigentleg går føre seg på andre språk, noko forteljaren tar opp eksplisitt:

I denne fremstillingen, som bestreber seg på å være mangetydig, går naturligvis også argot, eller slang og det gebrokne, sosiolektene og dialektene tapt, i tillegg til hvordan alt Memo og Sergio sier (og ikke sier), er lenket til hendelser i et Chile under diktaturet 

Blad fornektar ikkje sitt intellektuelle image.

Hvis jeg dør

Døden i eksil

Bokanmeldelser

Eivind Myklebust

ratulerer som månadens poet! Vil du seie noko om kva samanheng dette diktet spring ut ifrå – er det del av eit nytt manus, eit utskot frå eit gammalt eller berre eit dikt?

– Takk, ei ære! Diktet er del av eit prosjekt eg held på med og som eg i grunnen byrja på i 2021. Eg kallar det for høvesdikt, men har utvida termen: kvar dag er ei hending, og eit høve til å skrive eit dikt. Eg har definitivt ikkje skrive eit dikt om dagen, men kvart dikt er skrive i løpet av ein dag. Å feste skrivinga til eit konsept, om enn eit laust konsept, har vist seg å vere produktivt og å skape ei litt anna stemme og ein annan innbyrdes dynamikk enn i andre prosjekt eg har halde på med.

Det er eit lite kråketing som opnar diktet. Kråka er ein gåtefull fugl i poesien, frå ‘Kråkevisa’ og Edgar Allan Poe til Hans Børli og Ted Hughes. Er det poetiske kråker som har gjort inntrykk på deg?

– Ja, kråka er kanskje fleirdimensjonal, med eit bein i verda og eit bein i litteraturen? Dei poetiske kråkene eg sist var i kontakt med, var nok Kjartan Hatløy sine, i den fine og underlege samlinga «I kråkekrins» frå 2006, der alle dikta kretsar om kråker. Kråkene lever jo fullstendig andre liv enn oss, og samtidig heilt tett på oss. Det er frykteleg typisk, men når eg er i det umiddelbare i dagen, så kan eg ikkje nekte for at blikket ofte fell på kråker … Eg kan ikkje unngå å bli opptatt av dei. Dei er veldig til stades og i stadig aktivitet, noko Hatløys dikt fangar – eg må sitere litt: «ho hoppar fresande baklengs bakover / bort til aller siste skugge / som ho kavar i seg med vengene».

Eg-et i diktet tenkjer på handlingar vi manglar språk for, og minnest ein sommar. Kan du seie noko om kva eg-et forsøkjer å gripe her?

– Det er kanskje nett det diktet spør om – kva kan gripast? Kva føregår når vi prøver å gripe noko? Lesaren blir halde litt utanfor kva eget konkret tenkjer på og minnest her, men blir tatt med på tankens rørsle. Tanken sine ustø forsøk på å lage samanheng.

I tillegg til å vere poet er du ein driven poesikritikar i Morgenbladet og andre stadar, og du har gjendikta svenske Ingela Strandberg til norsk. Kva slags samband og brot er det mellom desse ulike måtane å nærme seg dikt på for deg?

– Eg veit ikkje om eg klarer å overskode det, men eg opplever jo at det å melde og det å skrive dikt er to ulike tilstandar å jobbe og vere i. Eg kan ikkje vere like kritisk når eg skriv eigne ting som når eg melder andre sine ferdige verk – eller, ofte er eg det, dessverre. Men openheita og det lydhøyre som begge deler krev, tenkjer eg slektar. Eg trur ikkje det er tilfeldig at mange poesikritikarar også er poetar. Samtidig synest eg ofte at det oppstår ein kunstig opposisjon mellom kritikken og poesien (litteraturen!) Desse to felta er jo heilt avhengige av kvarandre. Å kunne skjelne og vurdere, dei klassiske kritikareigenskapane, er også nødvendige for ein poet eller forfattar. Det er rart, kunstig, å skilje det skapande og det analytiske frå kvarandre. For meg (og i meg) heng dei saman, sjølv om styrkeforholdet mellom dei ikkje alltid er i harmonisk balanse. Poesien og kritikken deler interesse. Om eg skal peike på ein klar forskjell mellom desse to praksisane for meg, så må det vere at å skrive dikt er langt meir forbunde med fridom enn det å skrive kritikk er. Ikkje fordi det alltid 

 fritt, men fordi det på eit grunnleggjande plan handlar om fridom. Finne veg ut av det fastlagde. Gjendikting er eit arbeid som kanskje nettopp demonstrerer at poetisk gehør og kritisk blikk er forbunde.

Tankens rørsle

Even Teistung

Mange, sågar enkelte i dette magasinets redaksjon, rynker på brynene når jeg bekjenner min kjærlighet til Frode Øverlis «Pondus». Hvorfor? Det virker som om stripeserien etter hvert er blitt et slags synonym for dårlig smak eller et fossil fra fortiden – og ikke helt uten grunn. Men når Øverli nå, etter 30 år, har beslutta å legge sin 

 på hylla, blir jeg påminna om hva «Pondus» var for meg da jeg, på vei ut av barndommen og inn i det tornete landskapet som heter Puberteten, konverterte fra Donald og min søsters Nemi-blader og til det særegne kunstverket som Øverlis univers utgjør.

Jeg tror intet annet kulturprodukt har hatt samme betydning og påvirkning på utviklinga av min humoristiske sans som de første årgangene av «Pondus». På samme vis som den småtjukke fotball­idioten Pondus og den skadeskutte monsterkvinnemagneten Jokke i de tidlige stripene ligner gjærdeiger med hår og klær, er serien selv i de tidlige årene en volatil, voksende organisme. Det er mulig å se, fra stripe til stripe, hvordan Øverli utvikler streken, hvordan universet strammes opp og utvides, hvordan han finner en flyt og, etter hvert, en balanse. Denne balansen, seriens humor, har (i alle fall) tre bestanddeler: Fotball, seksuallivets mareritt, og ren absurditet. Det burde ikke gå opp at en tolv år gammel leser uten interesse for verken fotball eller driftsliv skulle falle for et slikt utgangspunkt, men jo: det var, og er, Øverlis naturlige håndlag med det absurde og bisarre som gjør «Pondus» til noe 

, enn vitser om fotball, homofili og Stygge Damer.

 er alt dette også – og kanskje i større grad enn jeg skulle ønske var tilfelle – har Øverli alltid hatt et fortrinn: en nærmest unik omgang med det norske språket som gjør stripene så minneverdige. Ofte er veien til et poeng morsommere enn poenget selv: I den raske opptegninga av et skakkjørt univers, hvor mennesker formulerer seg som om de var zappet inn fra en annen planet. «Ingen snakker sånn», skriver Knut Nærum i forordet til en av bøkene – og nettopp dette, at alle bruker en slags gutteromsintern tullesjargong, gir serien en helt egen følelse av forskrudd 

… som minner skremmende mye om innsiden av mitt eget hode.

Det finnes en slags poesi i disse stripene. Gleden over bokstavrim er gjennomgående, enten det er en fleskete «Madam Michelin»,«Rotte-Rigmor» eller «Ponny-Petra» – alle uforglemmelige skikkelser fra sinnets mørke avkroker. Og når Øverli introduserer meta-tegneserie­skaperen Roger, får vi et vell av aborterte serieforsøk, inkludert min absolutte favoritt: «Rakett-Roger». Serien refuseres fordi «håndgemenget hadde feil lydord»: knyttnevene sier «RIPS!» og «KNIRK!» Jeg vet det er vanskelig å forklare slike ting i skrift, men selve ideen er brilliant, og den viser fram det jeg alltid har verdsatt mest med serien: Dens lekne hengivenhet til verdens fundamentale dusteri.

 med at ikke bare absurditetene (og etter hvert kjønnsdriftene) har vært avgjørende for min forkjærlighet for verket. Nei, for «Pondus» er også noe sjeldent i stripenes verden: Det er en serie hvor karakterene endrer seg. I løpet av min korte tid som aktiv leser gikk alle de viktige personene gjennom fundamentale endringer: De ble eldre, de fikk kjærester, de fikk barn, de gikk igjennom brudd. Å la dette skje er å bryte en uskreven lov i stripeseriens logikk – poenget er jo at Donald aldri skal lære! – og slik en invitasjon til å gå ut på dato. Men ved å bryte loven, kunne serien utvikle seg til å bli et til tider genuint gripende verk om å bli eldre, ja, om tidens gang: om å rase inn i noe, for så å snu seg – og med ett bli oppmerksom på hvor mye tid som har gått. Melankoli i «Pondus»? Utenkelig, men sant. Det ga serien en episk dimensjon, en den kanskje aldri helt kunne leve opp til, fordi Jokkes bravader måtte overtas av en annen karakter når han selv ble voksen – men i noen gylne tenår var Pondus-universet, i skjæringspunktet mellom ren absurdisme, språklek og emosjonell modning, mitt livs viktigste litterære verk.

Melankoli i «Pondus? Utenkelig, men sant.

Verdens dusteri

Halldór Guðmundsson

Forfatter

Om en uke, det vil si 7. februar, har en monolog av den fremragende skuespilleren og dramatikeren Unnur Ösp Stefánsdóttir premiere på den vellykkede lille scenen Söguloftið i Borgarnes, i samarbeid med Nationaltheatret på Island. Stykket heter «Salka – kjærligheten og døden», og bygger på Halldór Laxness’ roman «Salka Valka», opprinnelig utgitt i to bind i 1931 og 1932.

Så er det naturlig å spørre seg: Hvorfor denne nesten hundre år gamle romanen – og hvorfor akkurat nå? Spørsmålet er aktuelt, fordi «Salka Valka» de siste årene igjen har vakt oppsikt og fått betydelig omtale. For bare å nevne to eksempler: I 2022 utkom romanen i USA i ny oversettelse fra islandsk av Philip Roughton. Inntil da hadde den ikke vært på trykk på engelsk siden 1930-tallet, da den kom ut i en oversettelse fra dansk. Den nye utgaven fikk glimrende anmeldelser i renommerte amerikanske medier som The New Yorker og The New York Review of Books. Og nå, i 2026, utkommer romanen på dansk hos Gyldendal, også i en ny oversettelse fra islandsk, utført av Annette Lassen; den første danske utgaven ble på 1930-tallet oversatt av forfatteren Gunnar Gunnarsson.

Salka Valka, kommer i begynnelsen som barn og med sin fattige og enslige mor til den lille fiskerbyen Óseyri, i håp om å finne et bedre liv. Da rutebåten nærmer seg Óseyri, hører man en reisende på første klasse spørre seg selv:

Når man farer langs kysten her i dette hersens midtvintersmørket, kan man ikke la være å tenke på at det neppe fins noe så fattigslig og betydningsløst i hele den vide verden som et slikt lite strandsted, klint opp til slike høye, ruvende fjell. Undrer på hvordan livet arter seg her? Og gadd vite hvordan man dør?

Deretter følger leseren barnet som vokser opp og blir en ung, selvstendig kvinne, i et fargerikt drama om død, kjærlighet og kampen for livet på dette tilsynelatende ubetydelige stedet, Óseyri ved Axlarfjorden.

 som var viktig for Halldór Laxness. «Salka Valka» er den første av hans store, sosiale romaner, skrevet kort tid etter at han på slutten av 1929 vendte hjem fra Hollywood, der han hadde lidd et personlig nederlag som forfatter. Han hadde reist dit i 1927 fordi han som 25-år gammel mann ville fortelle verden sine historier og trodde at det best kunne la seg gjøre gjennom filmen. Han skrev to manuskripter: Med det første kom han ingen vei, men for det andre hadde han håp, og det var den første versjonen av «Salka Valka».

Det var et melodrama i stumfilmtidens ånd, men samtidig også fortellingen om en ung jente som «vil unnslippe kvinnens skjebne», som det heter i manuskriptet, og som derfor kler seg som en ung mann. Den gang hadde Laxness lest mye om kjønns­problematikk, blant annet hos Magnus Hirschfeld, som foretok de aller første kjønnsskjønnsskifteoperasjonenen hadde lest samfunnskritiske forfattere som Upton Sinclair og satt seg inn i kvinners rettighetskamp. Samtidig med at han kom tilbake til Reykjavik, utkom essaysamlingen «Folkeboka», der hans landsmenn kunne lese om hvor barbarisk han synes den arbeidsfordelingen var, som gjorde kvinnen enten til et offer for sexslaveri, som hos borgerskapet, eller til kjøkkenslave, som hos arbeiderklassen.

En stund så det ut til at Halldór Laxness hadde solgt manuskriptet til et av de store filmselskapene og det var til og med snakk om Greta Garbo i hovedrollen – Laxness’ store drøm (Garbo hadde for øvrig en elskerinne ved navn Salka Viertel, men det er en annen historie). Men kanskje var det hele tiden bare en drøm, i alle fall ble det ikke noe av.

Halldór Laxness måtte reise hjem og bestemte seg for å bli romanforfatter på et språk nesten ingen forsto. Hvordan skulle han nå fortelle verden historiene sine? Hvordan skulle han vekke verdens interesse for disse ubetydelige stedene og disse ubetydelige menneskene? Innerst inne visste han det: Han måtte skrive fantastisk godt, bli en forteller som kunne speile den store verden i menneskers liv og væren i en bitte liten by.

Laxness bestemte seg for å bli romanforfatter på et språk nesten ingen forsto. 

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

Skam

Det går over

Norsk arkitektur 1750–1850

Mitt tredje liv

Bokseren

Hvis jeg dør

Utvalgte saker

For Katrine Heiberg er det skapande og det analytiske tett forbunde.

En Pondus-elskers bekjennelser.

Hva gjør Halldór Laxness’ roman «Salka Valka» aktuell etter nesten hundre år?

Magasinene

Bokanmeldelser

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

Skam

Det går over

Norsk arkitektur 1750–1850

Mitt tredje liv

Bokseren

Hvis jeg dør

For Katrine Heiberg er det skapande og det analytiske tett forbunde.

En Pondus-elskers bekjen­nelser.

Hva gjør Halldór Laxness’ roman «Salka Valka» aktuell etter nesten hundre år?

En Pondus-elskers bekjennelser.