#fff

#000

Einar Økland

skrev dagbok hele livet. Der trer hun fram med all sin menneskelighet, fortvilelse og eufori.

Virginia Woolf

kommer nyttårsforsettene dine til unnsetning. Men hvorfor skal vi lese dem gjennom amerikansk filter?

Stoikerne

Halldór Guðmundsson

Forfatter

”Jólabókaflóðið” er et islandsk begrep som i forlagskretser er i ferd med å oppnå en nesten like ikonisk status som Eyafjallajökull gjorde under vulkanutbruddet. Begrepet refererer ordrett til en flodbølge av nye bokutgivelser opp mot jul. Utenlandske forlagsfolk har vist interesse for å innføre konseptet på sine egne markeder og på YouTube finnes det flere videoer som demonstrerer hvordan ordet skal uttales.

Begrepet beskriver det faktum at omtrent halvparten av Islands boksalg og bokutgivelser finner sted i årets siste kvartal – med salget særlig konsentrert i de få ukene opp mot jul. I min tid i forlagsbransjen for et kvart århundre siden var fenomenet enda mer uttalt: Rundt elleve prosent av årets samlede boksalg fant sted 23. desember.

 i julegave har noen ganger blitt forklart med at ved slutten av andre verdenskrig fantes det penger i landet, takket være den amerikanske militære tilstedeværelsen, men ikke varer å kjøpe for dem. Islanske bøker ble derfor en opplagt julegave. Denne tradisjonen har imidlertid også medført at forfattere og forlag bare har noen få uker til å nå ut til både kjøpere og lesere. Det skaper et anspent marked der noen bøker «drukner» og slett ikke får oppmerksomhet, mens andre slår gjennom. Hvilke bøker som gjør hva, avgjøres sjelden av noen litterær rettferdighet. Derfor kan det ofte lønne seg å se ut over flodens mest synlige strømninger og forsøke å få øye på de verdifulle verkene som ikke nødvendigvis rir på bølgetoppene.

Nå er julebokfloden 2024 nettopp overstått, og blant hundrevis av nye titler kan man glede seg over en historisk utgivelse: Den første romanen skrevet på islandsk av en immigrant – i alle fall blant de som har kommet til Island som voksne. Romanen bærer det erkeislandske navnet «Veðurfregnir og jarðarfarir», på norsk «værutsikter og begravelser». Tittelen spiller på de ikoniske meldingene som tidligere ble sendt på Islands radio: Værutsikter og opplysninger om hvem som nylig hadde dødd.

 kan føres tilbake til landets isolasjon, er også en påminner om hvor homogent det islandske samfunnet var i århundrer. I lang tid var det bare noen få utlendinger som slo seg ned i landet; det kom kjøpmenn fra England, Danmark og Tyskland samt fiskere fra Spania og Frankrike, men de færreste ble boende. For hundre år siden bodde det rundt 100.000 mennesker på Island og mindre enn én prosent av dem var født i utlandet.

Men i dag har Island blitt et immigrantsamfunn. Hver femte av landets 400.000 innbyggere regnes som første- eller andregenerasjons innvandrere, noe som tilsvarer omtrent samme andel som i Norge. Det er naturligvis en del flyktninger, særlig fra Ukraina, men langt på vei flesteparten av immigrantene er arbeidsinnvandrere. De spiller en avgjørende rolle i å holde Islands økonomi i gang – ikke minst innenfor turismen, fiskeindustri og byggebransjen.

Derfor er det også på tide med immigrantlitteratur. Forfatteren av «Værutsikter og begravelser» har røtter i Islands største mindretall, nemlig polske innvandrere. Hun ble født i Polen i 1983 og fikk navnet Małgorzata. Da hun kom til Island for første gang i 2004, begynte en fransk venn å kalle henne Mao for enkelthets skyld. Senere tilføyde hun etternavnet Alheimsdóttir, datter av universet – dels for moro skyld, men også som et symbol. Etter oppveksten i Polen flyttet Mao til Paris, der hun studerte nordiske språk, før hun bosatte seg på Island i 2006.

 Lena, deler mange biografiske trekk med forfatteren, men arbeider i tillegg som forsker på vær og klima. Boka føyer seg inn i rekken av verk som setter fokus på klimautfordringene, men den er samtidig en kjærlighetshistorie og en fortelling om tre generasjoner kvinner. Relativt sent i historien føres leseren tilbake til Polen for 50 år siden, da katolisismen og kommunismen kjempet om folks tankeverden. Før dette har boka beveget seg i Paris’ pulserende storbyliv og opp i de islandske fjellene og den øredøvende stillheten der. Alheimsdóttir har blant annet arbeidet som fjellguide på Island, og har derfor inngående kjennskap til den islandske naturen. Det gir boka en sterk forankring i så vel landskap som kultur.

Det mest imponerende ved boka er imidlertid hvor godt forfatteren mestrer det islandske språket. Og ikke nok med det – hun lager nye ord, helt i tråd med den tradisjonelle islandske språkpolitikken. Et vakkert eksempel er ordet «frostofinn», frostvevet, som opptrer i setningen: «Morgnar eru frostofnir, ferskir, í hvítbleikri birtu», som kunne oversettes til: «Morgenene er vevet i frost, friske, i et hvitrosa lys.» Dette eksempelet viser ikke bare forfatterens språklige evner, men også hvordan vår framtidige immigrantlitteratur kan tilføre nye dimensjoner til den islandske skrivekunsten.

Forfatteren har et inngående kjennskap til den islandske naturen.

Nye dimensjoner

Astrid Hygen Meyer

Åh, denne høsten», tenker legen Nina Blindheim i Liv Køltzows roman «Verden forsvinner» – den utkom i 1997, men handlingen utspiller seg under noen, for Europa, omtumlende måneder fra høsten 1989 – «da det skjedde så mye i verden, men da alt først sto stille i hennes eget liv».

Det er en roman jeg ofte tenker på, og som for meg står som høydepunktet i et klokt, dypt bevegende forfatterskap med stor eksistensiell klangbunn – men der også en særegen årvåkenhet for verdensbegivenhetene og for tidsskiftenes mentalitetsendringer utspiller seg; en side ved forfatterskapet hun kanskje ikke har fått nok oppmerksomhet for.

 fylte Liv Køltzow 80 år – jubileet skjer samme uke som Bokmagasinet feirer en annen markant skikkelse fra Profilgenerasjonen, 85-åringen Einar Økland – Køltzows dag markeres med et lesverdig lørdagsportrett i hovedavisa.

Køltzow nevnes ofte i samme åndedrag som (de mannlige) generasjonsfellene som samlet seg rundt tidsskriftet Profil seint på 1960-tallet: foruten Økland var det Dag Solstad, Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm. Generasjonstilhørigheten er åpenbar – Køltzows forfatterskap er genuint moderne og språkorientert – men den kvinnelige erfaringen skiller henne også fra kollegene. Der kollegene sprutet fram i produktivt driv, sjonglerte Køltzow mellom morsrollen og en sterk sult etter å skrive litteratur. «Jeg er husmor på heltid, forfatter på halvtid», skrev hun i dagboka si, som man kan lese i den svært fine «Dagbøker i utvalg», som utkom i 2021. Den viser en forfatter som har måttet streve for å finne nok plass i eget liv til det hun er brennende opptatt av, men som heldigvis også lyktes.

Nina Blindheims liv står det meste i stampe; hun dras mellom medisinen og litteraturen, mellom drømmer og realiteter, mellom mannens ønsker om å ta et år utenlands og en uklar fornemmelse av hva hun selv vil – ut i verden, hjemme, sammen, finne noen andre eller bare være alene? Det er en roman om midtlivets brå glipe, en tid i livet der verden plutselig kan åpne seg foran oss, men der valgmulighetene må meisles fram før de kommer til syne. Romanen er handlingsmettet, men formidlet i en lang, vibrerende bevissthetsstrøm, og spørsmålet Nina Blindheim vender tilbake til i romanen kretser mellom det ytre og det indre: Er det ytre omstendigheter som styrer livene våre? Hvilke sammenhenger leder oss til å ta bestemte valg? Kan man forstå seg selv for seint?

Samtidig som hun kverner på disse spørsmålene, er barna hennes blitt voksne. Eller «såkalt voksne», generasjonstypisk nok: De bærer preg av en manglende evne til å velge og til å komme i gang med livene sine, konstaterer moren med en viss overbærenhet.

I tid sammenfaller altså all denne stillstanden med en råk som åpner seg i Europas historie; Berlinmurens fall. Nina Blindheim betrakter det på avstand, som en tilskuer til begivenhetene, ikke en deltaker – men noe begynner å virke i henne. Ektemannen Audun, som er historiker, har allerede reist ut på et forskningsopphold i England, og er ikke der for å fortolke begivenhetene sammen med henne. I stedet reiser hun til København for å besøke broren, som betydningsfullt nok er Kierkegaard-forsker (og som det humørfylt bemerkes: «en av tusenvis, Europa var stint av Kierkegaard-forskere»). Hos broren kommer hun tettere på begivenhetene, og ser også sitt eget liv klarere – for slik er det hos Køltzow, vi henger sammen med den verdenen vi bor i.

Slik viser romanen murens fall som en vidåpen tid i Europa, der det er opp til den enkelte om man vil omfavne den nye tidsånden eller ikke, holde fast på gamle dogmer eller revidere. Utfallet er ukjent. Og siden den gang har verden rast videre – og vi kan bare gjette om det som venter. Men romaner som dette, de blir stående.

Det er en roman om midtlivets brå glipe.

Livs mur

Eivind Myklebust

Det er ikkje der eller der som er viktig – det er kven du er», seier Einar Økland til Agnes Ravatn når ho frettar han ut om korleis det var å flytte frå Oslo til Valevåg i si tid. I eit opptrinn frå boka «Verda er ein skandale» (2017) står han og trampar i bakken for å få skremt fram nokre flyndrebarn som har rota seg opp i ein bekk, slik at den lokale turgruppa skal få ta dei i augesyn. Han er oppslukt i landskapet og seg sjølv, fullt oppteken med å formidle flyndrefaget til dei kulturinteresserte mosjonistane han guidar i turlaget; at halve laget har forlate han for å sjå det eigentlege målet for turen, Kolerakyrkjegarden i Leirvåg, ansar han ikkje. «Den som ikkje kan ha det godt med seg sjølv, er ufri», slår han seinare fast til Ravatn.

Det er eit fritt menneske som fører ordet i Øklands talrike bøker i mange sjangrar. Han stoppar ikkje midt i eit tankesprang berre fordi nokre lesarar er i ferd med å falle av. Han løyser ikkje opp eit slåande paradoks fordi om nokre ikkje kan halde to tankar i hovudet samstundes. Han driv ikkje med den slags simpel ironi der du kjenner deg trygg på at sanninga er det motsette av det han seier. (At han driv med meir perfide former for ironi, er ei anna sak; nokre år etter at Jon Fosse gav ut essaysamlinga «Frå telling via showing til writing», kvitterte Einar Økland med artikkelsamlinga «Frå helling via hylling til halling»). Og han lèt slett ikkje ein flyndrefamilie ligge i fred og skjegle på botnen av ein bekk berre fordi det er annonsert i lokalavisa at han skal guide eit turlag.

Han skriv heller ikkje for folket, seier han, i det Ravatn har sett som motto for boka om Økland og livet på landet: «Eg 

folket. Folket er så mange, og i mitt tilfelle er det meg.»

Det er ei temmeleg typisk setning frå Einar Økland; konkret og kryptisk, lettfatteleg og løyndomsfull. Den miksen får ein møte i stort monn i ei ny og eigenarta bok, «Økland. Einar Øklands livsverk i samling», redigert av to veteranar som har vore ute ei vinternatt i nynorskens skog før, Sverre Tusvik og Ottar Grepstad. Med hjelp frå Jorunn Veiteberg og Agnes Ravatn har dei ført lange samtalar med Økland, og kokt ned springande pregnante replikkvekslingar til minneverdige refleksjonar om livsvirket og -verket hans: «Eg likar tekstar som er enkle og likevel uttrykksfulle», proklamerer Økland i prologen: «Det skal ikkje vera slik at, ja, det var steike godt sagt! Det skal ikkje vera ordtak». Han tek det ikkje tungt om nokon meiner det han skriv er for dei få – for «er det nokon få, så er det straks nokon andre. Det er ikkje noka hastesak alltid».

Noka hastesak er det sjeldan for Økland. I boka snakkar dei laust og fast om forfattarskapen og samlarvirket hans, og om rollene han har hatt i bokbransjen og kulturlivet, som forlagskonsulent, tidsskriftredaktør, bokmeldar og organisasjonsmenneske. På vegen mellom løypepostane sneier dei innom mykje og mangt – både høgt og lågt og stort og smått, med ein tydeleg tendens mot det vesle og låge. «Tenk berre på bambusen i norsk kultur», kan til dømes Økland brått seie:

Kvar er den? Det var bambusgreier i så mange samanhengar, og folk har ikkje nemnt det.

Før var svære buntar med bambusstenger dekkslast på båtar. 

Det var eit fantastisk materiale, men det var ikkje verdt nokon ting. Der var bambushandtak på små skeier, og dei hadde holkar av bambus. Reparatørane som skulle vøla telefonstrengane når dei tvinna seg om kvarandre, gjekk med lange, svære bambusstenger og drog trådane og løyste dei frå kvarandre.

Amatør­erfaring

Utvalgte saker

Maia Nordsteien Nielsen

Kenneth Moe er selvsagt ironisk. Noen annen forklaring på det oppsiktsvekkende ufyselige premisset for essaysamlinga «Verden og meg selv» – utstyrt med undertitlene «Egosentrisk kulturkritikk» og «et erosofisk essay» og et kokett svart-hvitt-bilde av forfatteren mysende mot himmelen på omslaget – kan vanskelig tenkes. Ikke for det: «Verden og meg selv» handler primært om sistnevnte. Boka er en samling essay om forutsetninger for forfattervirket, om hva bøker bør og kan være, en hel del om en negativ anmeldelse fra Bernhard Ellefsen i Morgenbladet og om Moes relativt nyoppdagede bakgrunn i arbeiderklassen (som han først nå «har innsett at burde melkes for alt det er verdt», som det står på vaskeseddelen).

Fordelen med å være ironiker er at du kan tillate deg nær sagt hva som helst uten å bli tatt seriøst. Den distanserte ironiske livsinnstillingen kan dermed åpne for en avkledd inderlighet, og slik undergraver ironien til slutt distansen den var ment å markere. Det er fristende å sitere noe Eivind Trædal nylig skrev om Donald Trump: «Tuller han? Eller mener han alvor? Svaret er ja.»

og meg selv» skriver Kenneth Moe nesten helt uten stengsler, både når det gjelder ambisjoner, omfang og selvutlevering. Han veier opp for det ved å ta kritikeren i forkjøpet. Mens jeg for eksempel leser det distraherte og altfor omstendelige første essayet, en eksperimentell og assosiativ diskusjon om «Språkselvet», tenker jeg at dette blir for upresist, før Moe kommenterer nettopp det noen boksider senere.

Denne selvrettferdige selvpiskingen demonstrerer et ideal Moe også argumenterer for: En åpen polyfoni, der idioti ved å bli formulert og imøtegått kan gi innsikt. Faktisk er det litt av programmet i «Verden og meg selv»: Å «[…] sette sånn noenlunde presise ord på mitt eget perspektiv og mine idiotiske overbevisninger. Slik trer idiotien forhåpentligvis frem som idioti.» Det er en elegant (og kanskje en smule utspekulert?) måte å rettferdiggjøre en bok som i bunn og grunn baserer seg på uhemmet introspeksjon. Til grunn ligger en forståelse av sannhet den amerikanske pragmatikeren Richard Rorty har forfektet: Ironi er det motsatte av falsk objektivitet, det er en måte å fange virkeligheten på gjennom flere perspektiver. Ironien tillater Moe å brette ut sin subjektivitet uten nødvendigvis å tilslutte seg den. Det gir ham en frihet som gjør ham litt irriterene, men også ganske fornøyelig å lese.

 noe, og tekstene om penger, identitet og andre forfattere er de klareste og mest interessante i «Verden og meg selv».

Moe skriver om penger direkte og uten ærbødighet. En dårlig anmeldelse fører ikke bare til offentlig uthenging, men i ytterste konsekvens til et seriøst innhogg i budsjettet. «Verden og meg selv», for eksempel, er et resultat av en stipendsøknad som ble «rasket sammen» i pengenød. Selv den tidligere nevnte upresise stilen har, ifølge Moe, en materialistisk forklaring: «Jeg er kanskje ikke verdens mest presise essayist, men jeg er faktisk så presis som jeg har råd til å være akkurat nå.» Å jobbe med litteratur, altså skrive bøker, krever tid, og tid er som kjent penger. For å tjene penger, altså tid, må Kenneth Moe skrive bøker. Så er det naturligvis slik, som Moe selvfølgelig påpeker, at han jo bare kunne blitt en vanlig lønnsarbeider i stedet for å skrive smale, lite innbringende bøker.

 seg selv som «naken sofist», med referanse til de ifølge Platon umoralske lærerne som i motsetning til Sokrates var kjøpt og betalt, men altså avkledd: Ved å blottlegge sine egne korrumperte motivasjoner (i form av både anerkjennelse og penger), mener han å bedrive kulturkritikk. For at det skal gå opp, må samfunnet speile seg i Kenneth Moes navle. Det er jeg slettes ikke sikker på at det gjør. Men at Moes forsvar av sitt eget prosjekt har noen sprekker, er ikke så farlig så lenge resultatet fungerer. Og det gjør det stort sett, mirakuløst nok, på sitt underlige vis.

Det går an å anklage «Verden og meg selv» for mye, for eksempel at Moe er unødvendig snirklete, uklar og gjentar seg selv for ofte. Jeg kunne innvendt at mye av det han skriver, framstår som et eneste stort forsvar mot Bernhard Ellefsens anmeldelse av «Det åpenbare» i Morgenbladet i 2016, eller at den totale selvironien og selvkritikken han legger for dagen ved siden av det som framstår som en rettferdiggjøring av sin egen posisjon i den litterære offentligheten, står i fare for å nulle hverandre ut. Eller jeg kunne skrevet at relativismen i den ironiske holdningen munner ut i et problematisk fravær av prinsipper. Men det er han sikkert klar over selv. Enhver kritikk framstår så humørløs sammenliknet med den åpne, friske, smarte, morsomme og anarkistiske prosaen til Kenneth Moe. Ironisk nok.

Moe ­skriver nesten helt uten stengsler.

Verden og meg selv. Egosentrisk kulturkritikk 

Ironisk nok

Hedda Lingaas Fossum

Nyåret startet med en formaning om å «skjerpe oss litt, alle sammen» – fra selveste arbeidsministeren. Det viktigste, må vite, er å yte alt vi kan i den 

delen av arbeidslivet, det som er betalt. Men hva gjør egentlig folk når de ikke er på jobb? Og hva er produktivt?

I Emma Holtens «Underskudd», som alt har blitt en bestselger i Danmark og som nå utgis på norsk, tar hun for seg et utvalg økonomiske modeller og tenkemåter som har vært med på å legge premissene for dagens samfunn. En fellesnevner ved disse modellene er at de stort sett klassifiserer all tid som ikke tilbringes på jobb, som «fritid». Uansett om du er på cruise til Ibiza, tar vare på din gamle mor, lager skøytebane på dugnad eller passer syke barn, faller det inn under samme kategori.

 arbeid er forbannelsen som fortsatt infiserer vår forståelse av samfunnet, ifølge Holten. Den feministiske økonomien hun skriver seg inn i, tar derimot utgangspunkt i reproduksjon: «alle de betalte og ubetalte aktivitetene som skal til for å holde mennesker friske, lykkelige og i live».

Et av Holtens (og den feministiske økonomiens) mest insisterende poenger er at det ene ikke kan eksistere uten det andre: uten noen som oppdrar barn, lapper oss sammen når vi er syke, tar seg tid til en uproduktiv prat når du føler deg gørr, og så videre, ville det heller ikke eksistert noe såkalt verdiskapende arbeid – med mindre man ser for seg mennesker født som voksne, arbeidsklare, fullt rasjonelle aktører – noe overraskende mange innflytelsesrike tenkere i historien viser seg å faktisk ha gjort: Blant bokas mest underholdende partier, er Holtens gjengivelse av hvordan for eksempel Thomas Hobbes ville at leserne skulle se for seg, 

, at mennesker blir født – ikke inn i familier, men som «som sopp, fullvoksne, uten forbindelse med hverandre».

At dette slett ikke er noen særlig nøyaktig beskrivelse av sopp, er nå én ting: Teorien om mennesker som egennyttige og skruppelløse individer kunne nemlig ikke gi noen god forklaring på fenomenet «familier», så da skrev man like gjerne familier ut av teorien. John Locke, liberalismens far, avskrev på sin side hele familien som en «åndelig, kristen sfære», med andre ord guds domene, ikke noe som hørte hjemme i teoriene om 

fra opplysningstidas tidlige tenkere og «vitenskapelige» teorier om staten og samfunnet fram til dagens New Public Management-reformer, målstyringsmani, IMF-regnestykker og kommunale budsjetter (sa noen Robek-liste?), og ønsker med det å blottlegge muskler, skjelett og nerver i den samfunnskroppen som ofte framstår som en glatt overflate i økonomenes modeller. Hun påstår ikke å være den første som har funnet fram til disse innsiktene – som sosiologen Margunn Bjørnholt viste i et leserinnlegg da «Underskudd» kom ut på dansk i fjor (Klassekampen, 5. juni 2024), finnes det mange hyllemetere om omsorgsarbeid innen feministisk økonomi, fra Marilyn Waring til Nancy Fraser til vår egen Kari Wærness – men Holten sammenfatter, presenterer og får fram viktige innsikter fra denne mengden av arbeid, og hun gjør det på en tilgjengelig, fortellende og morsom – ja, rappkjeftet – måte. Holten har et talent for å finne fram til det vesentlige gjennom tåken av allmenne konvensjoner, slik hun viste i sin skarpsindige analyse da hun tok et oppgjør med digitale overgrep i 2014. Et like stort talent har hun for å nå ut til en bredde av lesere.

god når hun er inne på vår indre frykt for omsorg – for å måtte motta den, og (enda mer) for å måtte gi den: «De menneskene man trenger mest, er de man er mest redd for å bli». Vi vil alle gjerne være sterke, frie og uavhengige. Men et frihets-
ideal som baserer seg på retten til å slippe å utøve omsorg er «bare tilgjengelig for dem som lever på bekostning av andre». Idealet burde ikke være å oppnå denne typen makt, eller skyve omsorgsarbeidet videre til nye grupper med marginaliserte mennesker. (Men hvem er det som i økende grad vasker gulvene våre, assisterer i barnehagene våre, tar vare på våre eldre?) Holtens egen historie med sykdom og tap av omsorg fra offentligheten etter å ha blitt utsatt for hevnporno blir her et illustrerende eksempel på den «usynlige» omsorgen: «Det var som med oksygen; det var først da omsorgen forsvant, at jeg la merke til den».

Fagøkonomer kan nok finne noe å pirke i – boka har blitt kritisert for å gi en feil framstilling av økonomiske begreper og male med i overkant bred pensel. Holten gjør det kanskje litt lettvint for seg selv noen steder, men for den allmenne leser, for den med et horn i siden til ministeres moralisering eller til selve ideen om 

, er denne boka et lærerikt, lettlest og skarpsindig innlegg i debatten om omsorgsarbeid.

foregår ikke bare utenfor «arbeidslivet», men selvsagt også innad i det – bare se for deg et tradisjonelt kvinneyrke som er uglesett, undervurdert og underbetalt. I økonomenes modeller er også 

arbeidet, som gjerne foregår i offentlig sektor, sett på som et pengesluk, noe ineffektivt som skaper underskudd. Dette er også yrker som for tida opplever store rekrutteringsproblemer, der arbeidskraften er strukket tynt og lider av kronisk underbemanning, høyt sykefravær og lav motivasjon – og sannelig, på samme tid, yrkene alle er enige om at vi vil trenge aller mest i framtida. Alt som skal til, er vel at folk slutter å være syke og begynner å jobbe ekstra i helgene – som ifølge Aftenposten var helseminister Jan Christian Vestres budskap til norsk helsepersonell nå i januar.

Underskudd. Verdien av omsorg

Ute av balanse

Kjerstin Aukrust

Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth er mor og datter, begge forfattere, og får brystkreft med syv måneders mellomrom. De bestemmer seg for å skrive om det, sammen – de har rekonstruert brystene, nå rekonstruerer de opplevelsen. For meg som er tidligere brystkreftpasient er det terapi å lese.

At litteratur kan ha en terapeutisk rolle, er godt kjent. Også i disse personlige nedtegnelsene om to nærmest parallelle kreftforløp, har litteraturen en rolle å spille: Datteren Line Norman Hjorth finner relevante paralleller hos Annie Ernaux, moren Vigdis Hjorth drasser med seg Søren Kierkegaard til enhver konsultasjon. Alle opplever kreft på forskjellige måter, og det kommer også tydelig fram her: De to veksler på å ta ordet om det samme tidsrommet, men har hvert sitt blikk, hver sine erfaringer. Line kjenner på «det harde og kalde», det er tungt og eksistensielt, når Vigdis skriver er det lettere, mer humoristisk og underfundig.

 også være terapi. Derfor er det ikke rart at denne boka har blitt til. Jeg har vært i forfatternes sko, boka treffer meg midt i brystet. Fordi kreft er en så personlig og livsendrende erfaring, klarer jeg ikke å legge den sterke identifikasjonen bort. Jeg leser meg selv inn i deres historier. Er du på jakt etter en distansert og objektiv anmeldelse, må du altså lete et annet sted. Dagen du oppdager en kul i brystet glemmer du aldri. Det var 3. februar, for ikke mange år siden. Jeg hadde nettopp lagt sønnen min. Det klødde på den ene puppen. Men den kjentes så hard. Jeg kjente på den andre puppen – den var helt myk. Ropte på min daværende ektemann, kom hit, kan du kjenne? Hm, det var rart – er det en kul? Best å få det undersøkt, for sikkerhets skyld, sier han. Noen dager etterpå fant de en seks centimeter stor kul og livet ble endret for alltid.

 er det Line som finner kulen først. Med ett er hun inne i «pakkeforløpet», det blir mammografi, biopsi, mastektomi, fremmedord som snart ikke er så fremmede lenger. Jeg nikker gjenkjennende til det hun beskriver, følelsen av ikke å være til stede når legen sier «dessverre», å se seg selv utenfra, være helt rolig. Det er først når legen sier ordet «cellegift» at Line bryter sammen: «De bleke, skallede menneskene med livløse blikk. Nå skulle jeg bli en av dem». Hun venner seg aldri til sitt eget bleike ansikt, det ligner en slagmark.

 syk ut. «Håret. Fraværet av det. Kanskje det får et eget kapittel», skriver Line. Det hadde det nesten fortjent, så mye plass som det tar i livet til en brystkreftpasient. Datteren min ville ikke møte blikket mitt første gang jeg viste mitt hårløse ansikt til henne. Hun tvang seg til det etter hvert, «men helst ikke vekk meg sånn, mamma».

er HELT JÆVLIG. Det er usigelig, ubeskrivelig, samtidig er det akkurat det Line klarer – å beskrive det presist, nøkternt, sant. Cellegift er som et fengsel, skriver hun, en kjærlighetssorg over sitt tapte jeg. Hennes nye jeg er «hjernedød, tankeløs og stygg». Å, man føler seg så stygg, så stygg. Selv følte jeg at jeg så ut som Gollum. Det oppleves skammelig å være så forfengelig: «Hvis jeg hadde fått livet i gave, hvordan kunne jeg være så jålete?», skriver Line.

Aldri er man så alene som når man får cellegift. Derfor håper Line innerst inne at Vigdis, som får diagnosen rett etter henne, må få samme behandling, for å dele erfaringen, gjøre den mindre ensom. Men Vigdis er heldig, hun trenger ikke cellegift. Dødsangsten føler de allikevel begge to. «Jeg tenkte at nå kommer jeg til å dø», skriver Line. Det husker jeg selv fra da jeg fikk diagnosen – den slår deg som en vegg. Jeg kan dø. Jeg kan dø fra barna mine. Redselen setter seg i kroppen.

Til tross for ulike behandlingsløp, er kreften først og fremst en kroppslig erfaring for begge. Når Vigdis skriver, blir alt til kropp, vi får et lite dikt om dren og kateter, jeg må le, det er deilig avvæpnende. Vigdis er morsom, jeg ler flere ganger. Men det er Lines tekst som fester seg mest hos meg: Det er hun som skriver sterkest om det eksistensielle ved kreften, opplevelsen av å leve bare på overflaten. En manglende evne til å tenke, huske, finne ord – «en åndelig forstoppelse», kaller hun det. 

, lærte jeg selv at det het. Lines uttrykk er bedre.

fjerner begge brystene, og rekonstruerer dem ved hjelp av såkalte ekspandere. De sammenligner antall millimeter sårvæske og deler «radikalt private fakta». Det er befriende og viktig. Aller mest setter jeg pris på når Line Hjorth skriver om sex etter kreft, et tabubelagt tema. Sykdommen fører med seg en midlertidig av-seksualisering, for bryster som har kreft er ikke lenger et begjærsobjekt, men noe som blir tegnet på av leger og skåret i av kirurger. Når Line kaster seg ut i det etter kreften, er det med en lengsel etter å være et seksuelt vesen igjen. Til tross for at det går over all forventning, er den gjenkjennelige frykten der: «kom man nære nok ville den rekonstruerte kroppen alltid avsløre seg».

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser