#fff

#000

undersøker valgene vi tar under historiske omveltninger.

Lea Ypi

James Fenimore Coopers «Den siste mohikaner» feirer 200-årsjubileum.

Amerikas sjel

Aslak Nore vil avmystifisere forfatteres bruk av KI. Agnes Ravatn vil heller advare.

Roboten skriver

mislikte å ta valg. Det samme gjelder for romanpersonene hennes.

Liv Køltzow

Henrik Keyser Pedersen

På det ideologiske dopmarkedet er preparatet 

 for tiden det mest populære rusmiddelet. Støttet av tilsynelatende uangripelige forsvarsanalyser og USAs ghosting av Europa synes vårt kontinent å være på vei inn i en spiral av svindyr og avhengighetsskapende militær oppgradering. I slike tider, preget av angstdrevet konsensus, kan et pasifistisk budskap i bokform – som Unni Eikeseths «Krigens laboratorium» – nesten oppleves som et lite bombenedslag. Men velkommen skal det være! Vi trenger motstemmer mer enn noen gang.

Eikeseth er kjemiker og førstelektor ved NTNU, og i boka kaster hun som fagperson et kritisk blikk på det vitenskapelige grunnlaget for dagens høyteknologiske militær­industri. Uten at det proklameres direkte, skjønner vi fort at forskere, ifølge Eikeseth, bør holde avstand til våpenindustrien. Forfatteren har valgt å krydre gjennomgangen av de ulike våpentypenes historie med en rekke virksomhetsbesøk og en håndfull personlige møter med eksperter. De mange intervjuene gir boka en sympatisk og lettlest reportasjekarakter. Likevel kunne emnet ha fortjent en liten dose revolverjournalistikk à la Hunter S. Thompson, for jevnt over er tonen nesten like blodfattig som i en laboratorierapport. Kan det tenkes at det naturlige hemmeligholdet i våpenindustrien legger en demper på de ansattes løsmunnethet?

 at det produseres våpen i fredsnasjonen Norge er neppe lenger egnet til å overraske noen, men for mange av oss forblir det likevel en underlig abstrakt størrelse: På skitur i Oslos vakre Østmarka slår det meg aldri at det i hovedstadens nærområder produseres verdensledende våpenteknologi. Ved å avlegge bedriftene Chemring Nobel i Asker og Nammo i Raufoss en visitt gjør Eikeseth denne innsikten håndgripelig på en høyst pedagogisk måte.

Når forfatteren skal forklare eksplosivene som kjemikerne på Chemring perfeksjonerer, går hun ikke av veien for å bruke vanskelig fagterminologi som 

. Selv om Eikeseth virkelig bestreber seg på å få med alle lesere, er det helt klart ingen ulempe med R-matte i bagasjen hvis man vil ha fullt utbytte av boka.

 produseres i Asker forarbeides blant annet av Nammo, som – ifølge egne nettsider – er «ein av verdas leiande produsenter av ammunisjon og rakettmotorar». Konsernet har 3700 ansatte, den ene halvparten eies av den norske stat og den andre av Finland. Eikeseth vier et kapittel til å beskrive den typen panserbrytende ammunisjon som utgjør en av Nammos største suksesser. Rettet mot mennesker kan den være grusomt effektiv. Av samme grunn er det omstridt hvorvidt ammunisjonen er i strid med folkeretten og internasjonale våpenavtaler. At israelske soldater har fortalt at de har brukt «12,7 multipurpose» fra Nammo til å skyte levende mål, får Eikeseth til å stille spørsmålet: «Kva om teknologien du er med på å utvikle blir brukt på ein annan måte enn det er tenkt? Kva for ansvar har du då?»

leseren en perspektivrik innføring i missiler, kjemiske våpen, biologiske våpen, atomvåpen og den aller seneste utviklingen, nemlig dronenes inntog på slagmarken. For den universitetsansatte Eikeseth er det ikke bare forskernes helt sentrale rolle i utviklingen av alle disse dødelige våpen som er et stort tankekors, det samme er utdannelsesinstitusjonenes samarbeid med våpenbedrifter. Forfatteren er ikke i tvil: Vitenskapen burde i stedet aktivt bidra til fredsarbeid, eller som hun retorisk formulerer det: «Det manglar ikkje verdsproblem å løyse for unge menneske som skal velje høgare utdanning i dag».

På kort sikt kan bokas fredsbudskap virke naivt – personlig deler jeg overhodet ikke Eikeseths nedtonende trusselbilde – men at fredstanken møysommelig må holdes levende og ikke begraves i opprustningspanikken er og blir et godt poeng.

Krigens ­laboratorium

Dårlig kjemi

Ayne Kifle Assefa Aalen

Safae el Khannoussis debutroman «Oroppa», som no er omsett frå nederlandsk, er eit flettverk av raude trådar. Tittelen er den arabiske versjonen av ordet Europa, og romanen gir oss nye tankar om kva som rører seg både på og under kontinentet.

Ved første møte kan dei raude trådane opplevast flokete, så la oss følge den tjukkaste tråden først: Den store kunstnaren Salomé (fødd Salma) Abergel har forsvunne.

Kor drog Salomé? Før forsvinninga budde ho i eit hus i Amsterdam og målte svære måleri i kjellaren sin. Salomé sin tidlegare elskar, Hbib Leybad, fekk eit oppdrag i forkant av forsvinninga hennar: Finn nokon som kan passe huset, og ikkje la nokon hente måleria i kjellaren. Hbib er sjefen på ein snackbar og gir oppdraget til ein tilsett: Hind el Arian, som er høg både i centimeter og ruspåverka forstand. Ho hamnar midt i forsvinningssaka, og eit storstilt eventyr mellom fleire verdsdelar tar til.

er imponerande: Boka går frå å vere krim-aktig mystisk til å hoppe i både tid og rom for å portrettere nye personar utførleg. Alle personane har på sitt vis ei tilknyting til «det 21.», som kanskje siktar til det ikkje-eksisterande 21. arrondissement i Paris, og er beskrive som ei underverd der blakke, eldre, landstrykarar, papirlause og diktarar oppheld seg. Ein kan i enkelte parti slite med å forstå korleis det 21. og alle bipersonane heng saman med forsvinningshistoria, men når el Khannoussi plutseleg med små detaljar viser korleis alt er knytt til Salomés liv, er romanen desto meir medrivande.

Gjennom menneska ho portretterer, forstår vi meir av Salomé Abergels forsvinning og forstyrra vesen. Tredje del av boka tar for seg Yousef Slaoui, som har bakgrunn som torturist i Casablanca-fengselet på 1970-talet. Etter kvart får vi vite at Salomé er eit av offera: Som ungdom blei ho henta og stua inn i dei marokkanske fengsla, slik mange unge, studentar og venstrevridde blei i perioden som har fått namnet «blyåra» i marokkansk historie. Perioden kom etter sjølvstendet i 1956, og Kong Hassan den andre stod til ansvar for tilnamnet: Blyåra var kjenneteikna av tung og kvelande styring, utbreidd bruk av tortur, kidnappingar og avretting av opposisjonelle. Forfattaren har sjølv marokkansk opphav, og i etterordet kjem det fram at ho bygger romanen på historier frå vener og familie: Slik er også «Oroppa» eit stykke historisk dokument.

 av både Yousef og Salomé sine minne frå torturen i fengselet, set el Khannoussi eit av romanens mange gjenferd ut i livet. Fleire av bokas karakterar er del av den same politiske historia, og dei forstår sine levande ustraffa gjerningsmenn og traume som gjenferd, gjenferd som følger dei så tett at dei like godt kunne vore deira eigen skugge.

Likevel gjer «Oroppa» det tydeleg at Europa ikkje berre ber på gjenferd frå det afrikanske kontinentet. Gjennom forteljinga om Salomé sin kurator Hannah Melger forstår vi at holocaust er ein skugge som følger mange. Etter returen til huset dei blei fjerna frå, var Hannahs mor aldri den same: I sine få turar ut av huset gjekk ho alltid «i raskt tempo, med hendene stukket dypt ned i jakke­lommene og med bøyd hode, som om hun hadde mistet noe på fortauet». Dei mange raude trådane blir mot slutten av boka tydelegare samanfletta, men slutten på Salomé sitt forsvinningsnummer er ikkje naudsynleg det storstilte eventyret verdig. Det gjer kanskje ingenting, for i siste del av boka, ‘Angstdagbøkene’, får el Khannoussi ut tettpakka samfunnskommentarar som bygger på hovudforteljinga.

er skrive av den anonyme poeten O., ei kvinne som ser inn på hovudkarakterane sine liv. Ho har vore utsett for det same som Salomé i blyåra, men har eit meir innoverretta vesen. På flukt til Paris forstår ho at Europa endrar seg i møte med henne og dei andre flyktningane:

i sypressene og furuskogen som omgir maritime landegrenser, havnebyer, alternative ruter via fjellkjeder, stasjoner, overfylte asylmottak, venterom på sykehus, og egentlig alle steder der adgang forbys av en høyere orden som endrer, utvider, begrenser og visker ut kartet og terrenget i en evig pågående konfigurasjon.

Oroppa er også eit stykke historisk dokument.

Oroppa 

Gjenferd over Europa

Kristin Nordvoll Mork

Astrid bor i en skuff i en enorm kommode. Eller, det er slik hun beskriver den nye blokkleiligheten i Bergen. Den føles i alle fall ikke som et hjem.

Og Bergen er ikke helt som vanlig heller. For nylig har spøkelser blitt synlige for alle, i noen få land. Faren til Astrid har fått seg jobb i GhostBnB – utleie av boliger med paranormal aktivitet. Dermed jobber han natt og er litt fraværende på dagtid. Han får ikke med seg vesentlige ting som at en fakir nesten blør i hjel på skolen til dattera si. «Vi har jo fått meldingar med heim. Du kunne jo ha sjekka Vigilo, då, pappa.»

Mammaen til Astrid ligger til sengs med en ukjent sykdom: «I snart to år hadde heile mamma lege bortgøymd på loftet, stuva vekk som gammal julepynt.» Lillebror skygger som regel banen og Astrid er for det meste overlatt til seg selv.

Blant svevende spøkelser, blødende fakirer og mistenkelige husbranner dukker det heldigvis opp en bestevenn som heter Ine – og en kjekk gutt. Her er det grøss og kyss i perfekt harmoni.

melder seg i lesningen: Hvorfor er plutselig spøkelser dagligdags? Hvorfor oppfører lærer Birger seg mistenkelig, og hvorfor får ikke Astrid bli med Ine hjem?

Dahle holder oss på pinebenken mens han avslører litt etter litt. Han runder elegant av kapitlene med en liten sannhet, et grøss eller en cliffhanger: «Det var dei døde som prøvde å få kontakt med meg.» Det fungerer godt for fremdriften. Og jeg koser meg Dahles beskrivelser, som «han mangla berre ein sånn flat fransk hatt for å sjå ut som ein galen kunstkritikar».

 til Annette Saugestad Helland er naive i streken og kule i uttrykket. Omslaget gir meg umiddelbar leselyst, men inne i boka er de sparsomt fordelt utover. Tegningenes gråtoner kler imidlertid det nitriste bergensværet godt.

Selv om dette er en bok om spøkelser, handler den også om synlighet. Alt fra å bli ghosta av en bestevenn til å ha en mor med en usynlig sykdom. Den utforsker aldersbestemte tema som klassemiljø og ungdomsforelskelse, men Dahle synliggjør også universelle utfordringer med noen setninger som fester seg på minnet: «Og når ein ikkje seier ifrå med ein gong, blir det jo berre vanskelegare og vanskelegare å gi beskjed, heilt til det kjennest umogleg».

Om boka begynner litt fomlende, avsluttes den med et klokkeklart dramatisk høydepunkt der alt ser ut til å gå galt for Astrid. Til sist vikler Dahle sammen de løse trådene en etter en og lander historien på et trygt sted. «Over mitt lik» har potensial til å bli en innertier hos leserne.

Over mitt lik

Grøss, kyss og skrem

Daniel Willumstad Gunstveit

Psykoanalysen har helt siden den ble utviklet vært uløselig knyttet til kulturen – i motsetning til for eksempel kognitiv atferdsterapi, alle effektiviseringsbyråkraters foretrukne behandlingsform. Til gjengjeld har den vært preget av et til dels ugjennomtrengelig (og tidvis litt pompøst) språk, som gjør teorien mindre allment tilgjengelig enn de kognitive datamaskinanalogiene for menneskesinnet. Dette har nok også gitt psykoanalytisk orienterte terapeuter et noe eksotisk preg som er lett å latterliggjøre, noe (den kognitivt orienterte) podkast­psykologen Lars Dehli gjorde i et intervju i fjor, hvor han hevdet at mange psykoanalytikere er «faglig forkvaklet». Nå var nok dette mest ment som en litt umoden provokasjon fra evig spissformulerte Dehli, men jeg tror likevel han bringer en utbredt fordom frem i lyset – for 

egentlig psykoanalysen faglig og samfunnsmessig ­relevant i 2026?

Psykoanalytiker og psykolog Siri Erika Gullestad argumenterer overbevisende for at den er det i sin nye bok «Vanlig ulykkelig». Tittelen er hentet fra Sigmund Freud og forfekter en forsiktig optimisme hva gjelder behandlingsresultatet til den den gang ferske terapiformen. Målet var intet mindre enn å «omforme Deres hysteriske elendighet til vanlig ulykke», som i sin tur vil gjøre pasienten bedre i stand til å håndtere livets uunngåelige sorger og konflikter. Med denne, og andre psykoanalytiske læresetninger (for eksempel «vi er ikke herre i eget hus») som tilbake­vendende figurer, analyserer og kritiserer Gullestad en rekke sider ved det senmoderne samfunnet, og vi som lever i det.

 ‘En ny vitenskap’, får vi en kortversjon av psykoanalysens historie. Dette kunne blitt tørr materie å starte med, om det ikke hadde vært for Gullestads upretensiøse og samtidig kritiske behandling av sine faglige foregangsfigurer. Komplekse faglige begreper blir gjort forståelige gjennom moderne eksempler, blant annet en uredd psykoanalytisk tolkning av Anders Behring Breivik. Psyko­analysen behandler ikke bare pasienter, den tilbyr også en kulturkritisk linse å se samfunnet gjennom, noe som blir spesielt tydelig i denne første delen. Her understreker Gullestad også, i likhet med Freud, at psykoterapi er et 

 for pasienten, også etter endt forløp – en holdning som gjennomsyrer boka som helhet. Dette er ikke selvsagt i dagens helsesystem, hvor stadig flere – også psykologer, som nevnte Dehli – snakker om terapi som en form for medisin. Tar du den, blir du frisk! Det høres jo fantastisk ut, men bidrar også til urealistiske forventninger hos både pasienter og politikere – og tilsvarende høye skuldre hos terapeuten. «Kanskje er det lettere å ha en diagnose enn å leve livet som vanlig ulykkelig», heter det i en flott formulering mot slutten av boka. Denne hypotesen kan man selvsagt krangle med – det er mange diagnoser det slett ikke er lett å ha – men Gullestad peker på en tendens (kanskje særlig blant yngre) hvor diagnosen blir det eneste språket for psykisk uhelse.

 og lengste del ligger hovedvekten på vignetter fra terapirommet, hvor målet er å hjelpe pasientene til å bli «vanlig ulykkelig», altså mindre preget av (ubevisst) selvbedrag, og mer i stand til å takle livets utfordringer. Kasuistikkene veves sammen med psykoanalytisk teori og kortere eller lengre tolkninger av skjønnlitteratur, kunst, film og myter. Alt fra «Team Ingebrigtsen» til «Løvenes konge», via en lengre lesning av Vigdis Hjorths selvbiografiske romaner, brukes for å belyse ulike sider ved sinnet. I den kortfattede behandlingen av Ingebrigtsen-saken blir Gullestad riktignok litt høystemt når hun spør om det kan være snakk om et idrettens #metoo, siden ingenting (foreløpig) tyder på at debatten blir løftet opp fra denne enkeltsakens familie- (og medie-) dynamikk.

Innimellom savner jeg også at vi får være i ett eksempel over lengre tid, som i lesningen av Hjorth. Samtidig er det en egen kraft i gjentakelsen, og å se på samme tema eller objekt flere ganger i håp om å oppdage noe nytt. Slik demonstrerer boka også holdningen som bor i terapimetoden. I denne delen av boka fremhever Gullestad hva som skiller en psykoanalytisk dialog fra hverdags­dialogen, og skriver at analytikeren kan være brutal «når vi ikke trøster eller gir råd, ikke søker å trygge, ikke umiddelbart gir svar». Snarere blir analytikeren med pasienten inn i usikkerheten for å analysere den ordentlig. Det oppnår man ikke ved hjelp av behagelige, betryggende ord, man må «holde såret åpent» – for å bruke en formulering fra boka. Det er både ubehagelig og nødvendig.

 kanskje over litt mye i en bok på 200 sider – både en kortversjon av psykoanalysens historie, analyser av skjønnlitteratur og film, kulturkritiske betraktninger og pasientkasuistikker blir en del å henge med på. Som oftest lander hun imidlertid på beina, og bokas essayistiske form, hvor hun returnerer til de samme temaene og eksemplene flere ganger, skaper etter hvert et helhetlig preg. For eksempel fører en diskusjon av ødipuskompleksets metaforiske kvaliteter til en drøfting av moderne barneoppdragelse og (mangelen på) grensesetting. Her puster Gullestad virkelig liv i stoffet og aktualiserer begreper som kan være lett å latterliggjøre for skeptikere. Terapeuten i meg skulle ønske at hun viet noe mer oppmerksomhet til terapi­rommets famling og stillhet, ordene som 

treffer – som et terapiforløp også er fullt av – innimellom de terapeutiske gullkornene som kan løse opp i fastlåste mønstre.

Siri Erika Gullestad har skrevet en engasjert, velinformert og håpefull bok. Hun lykkes i prosjektet sitt med å bevise at psykoanalysen stadig er relevant som mer enn en historisk kuriositet, og gjør samtidig kompleks teori tilgjengelig for den allmenne leser uten at det går på bekostning av det faglige nivået.

Vanlig ­ulykkelig. Psyko­analysen om et friere liv

En psykoanalyse for vår tid

Silje Bekeng-Flemmen

Ute i Nord-Atlanteren, over tretti mil fra land, ligger klippeøya Rockall, høy som en fireetasjes bygning, bebodd av sjøfugl. For Ambrose Bonnar, en godlynt fisker fra Donegal nord i Irland, symboliserer Rockall «pålitelighet, eiendommelighet og ren styrke». Men tråleren hans, den beskjedne Christine Dawn, når ikke ut dit, så han får aldri se klippene. Ambrose må nøye seg med fantasiens mytiske Rockall.

 er Ambrose ikke alene om i Donegal, når «Gutten fra havet» starter i 1973. Det er et levevis. «Finfint», sier innbyggerne til hverandre: 

«’Finfint’» var det vi sa for å vedgå at noe ikke var bra eller flott, samtidig som vi sa at det ikke var noe en kunne gjøre og ingen vits i å mase mer om det

Det «vi» som snakker her, foregir seg å være Donegals innbyggere, et kollektiv som fører ordet gjennom romanen til Garrett Carr. Vi-fortellere kan være gudsjammerlig irriterende, men i «Gutten fra havet» sitter det som en kule, i et sveipende, men likevel detaljnært og innlevd språk godt ivaretatt av oversetter Kirsti Vogt. Fra første side løftes leseren nennsomt inn i byen av det stoiske, men vennlige fellesskapet, inn i lukta av fisk og fuktige garn, diesel og smøreolje, sjøsprøyt og torv.

er et portrett av Donegal, så fargesterkt malt fram at man etter endt lesning kan sverge på at det lukter sjøsprøyt også av ens egne klær. Samtidig samles fortellingen rundt Bonnar-familien. De blir sentrum for oppmerksomheten etter at et ukjent spedbarn blir funnet flytende i en halv tønne ved stranda. Det er Ambrose Bonnar som tar beslutningen; hans egen toåring, Declan, er ute av sprinkelsenga, han tar ungen med hjem og satser på at kona Christine synes det er greit. Hun er av den tålmodige typen. Barnet får navnet Brendan.

«Hvorfor?» spør toåringen da han ser babyen.

Fortellingen velter så gjennom de neste par tiårene. Mens storpolitiske endringer utgjør et fjernt bakteppe, vokser guttene opp, økonomien blir trangere, det blir stadig vanskeligere å livnære seg av fiske.

Brendan. Det er mitt største ankepunkt mot boka, at det er vanskelig å gå med på at to småunger som vokser opp så tett, aldri på noe tidspunkt føler en nærhet. Apropos nærhet er det også øyeblikk der leseren holdes på så stor avstand at det går på bekostning av innlevelsen. Beboernes fraværende evne til å snakke om følelser kan kvele tilløp til genuin tilknytning. Som når Declan får tårer i øynene, moren ser på ham og erklærer: «Det der blir for mye».

Brendan forblir en gåte. I en periode som barn går han gatelangs og velsigner lokalbefolkningen. Men når han blir eldre og finner sin plass blant «de alternative», byens hippier, er det nesten så han skrives ut av historien. Viet vet ingenting om «de alternative».

Declan går i farens fotspor, men hater å fiske, han har et talent for kokkelering som ignoreres og latterliggjøres – Donegal-folka vil ikke ha persillekvaster og hvitløk.

Gutten fra havet

Donegals sønner

Kåre Bulie

Under lesingen av etterskriftet i Torgeir E. Sæveraas’ nye bok sperrer jeg for alvor øynene opp. Etter å ha sitert fra regjeringens ferske totalberedskapsmelding, blant annet om desinformasjon, skriver han: «Hva har det i et slikt perspektiv å si at enkelte norske forfattere i sin omgang med krigen og okkupasjonstiden forvandler litteraturen til et samfunnsundergravende instrument 

som til dels eksplisitt utfordrer nettopp de samfunnsfunksjonene som er nødvendige for å møte krise og krig på en god og hensiktsmessig måte?» 

Han fortsetter på illlevarslende vis: «Kan vi gjøre noe med det? Og 

I «Om krigen – og litteraturen» følger spørsmålene etter en 200 sider lang nedvurdering av den norske litteraturen om annen verdenskrig. Ifølge Sæveraas og hans brede pensel utgjør den «en historie om bortkastede muligheter og sløsing med talent».

 tekster han kaller samfunnsundergravende (bare Knut Hamsun og Dag Solstad utpekes eksplisitt), er uklart. Mye taler imidlertid for at flere forfattere på den radikale venstresiden rammes.

«Svaret på det siste spørsmålet kan sett fra visse synspunkter synes å være et opplagt ‘ja’, selv om den kunstneriske frihet må og skal bevares for enhver pris, uten at det nødvendigvis burde være i konflikt med et positivt svar på spørsmålene over», fortsetter Sæveraas kryptisk etter å ha spurt seg om noe bør gjøres med umoralen.

Om de angivelige samfunnsundergravernes skrifter bruker han dessuten uttrykket konspiratorisk anlagt. At forfatteren neppe kommer til å bli kulturminister, er jeg glad for.

 i historie med krigen som emne, og dette er ikke den første sakprosaboken hans om temaet. Utgangspunktet er da også interessant: Baksideteksten hevder at han «utforsker hvordan erfaringene fra krigsårene har nedfelt seg i norsk skjønnlitteratur – fra de første etterkrigsromanene til dagens prisvinnende bestselgere».

Blant dem som har støttet prosjektet, er Norges Hjemmefrontmuseum, og det Sæveraas først og fremst etterlyser, er moralsk klarhet: «Utgangspunktet for analysen må være den tyske okkupasjonsmaktens suverene maktposisjon, dens ideologi og vilje til maktutøvelse.» Tydelig avstandtagen er «den eneste gyldige posisjon».

Å utforske er for lengst blitt en klisjé i omtale av skapende virksomhet, men i Sæveraas’ tilfelle virker verbet særlig lite treffende. Det går lang tid mellom hver gang jeg støter på en så lite åpen og undrende stemme i tekst. Snarere er den preget av en mangel på tvil som får den til å virke dømmende. Sæveraas gir inntrykk av å vite langt bedre enn forfatterne som har diktet om krigen, hvordan de bør behandle den, og hva som skal være tillatt å si om den og ikke.

å vite bedre enn dem hva slags bøker de har skrevet: I så vel Karl Ove Knausgårds som Edvard Hoems tilfelle hevder han at det de kaller romaner, er sakprosa.

Sæveraas overbeviser hverken som stilist eller som litteraturkritiker.

Om ­krigen – og ­litteraturen

Historisk slakt

Mens jeg leste danske Helle Helles siste roman «Hey Hafni», søkte jeg på Internett etter dette merkverdige personnavnet, Hafni, og lærte av selveste Store norske leksikon at Hafnia er det latinske navnet på København (opprinnelig bare Havn). Dermed har Helle med to små ord pekt i retning av det danske, det engelske (

, og nettopp en pussig, uutgrunnelige språklek er denne snodige romanens fremste særtrekk. I årets roman har nemlig Hafni – som Helle-entusiaster vil huske fra «Hafni forteller» fra 2024, der hun, nyskilt, farter Danmark rundt på jakt etter højtbelagte smørrebrød – reist til det sørlige Storbritannia, nærmere bestemt badebyen Brighton. Hafni bader imidlertid ikke, men dansken hennes (eller i vårt tilfelle norsken, i Trude Marsteins lommekjente oversettelse) får skubbet seg mot det engelske i alt fra trøbbel med konsonant­opphopningen i 

 til flørt med en butikkekspeditør gjennom utveksling av bruddstykker fra Beatles-låta ‘Hello Goodbye’. Når en mann blir omtalt som «our Billy» av foreldrene, blir Our Billy navnet hans i boka. Alt her er skakt og rart, og ofte tar prosateksten avstikkere inn i nonsensdiktsjangeren:

i dette snåle universet da Hafni på første side får besøk av sin bror, og da taxisjåføren på flyplassen sier noe som ligner «Jack», blir broren hetende Jack resten av romanen. Hafni og Jacks forhold er ikke uten lyter og hakk, noe som – apropos ‘Hello Goodbye’ – lar seg illustrere av goddag-mann-økseskaft-aktige – og komiske! – samtaler som denne: «Jeg ringer til Elisabeth i kveld, sier Jack. Hafni sier: Ja, gjør det. Ja, det sier du, sier han, så enkelt er det ikke. Kanskje du har rett, sier Hafni, Jack sier: Du må alltid si imot.» Det ender med at Hafni drar alene for å besøke Virginia Woolfs hjem i nabolandsbyen, men det som var tenkt som en dagstur, viser seg å vare boka ut.

For Hafni roter det til. Hun går feil vei, misforstår veibeskrivelser, glemmer åpningstider, går av på feil busstopp, må overnatte. Det er etter hvert noe nesten Donald-aktig komisk over henne, der hun etter tur mister telefon, pengepung, veske og bærenett. Hun er sosialt klønete og setter seg i den ene for så vidt uskyldige, men pinlige situasjonen etter den andre – hun er kontinuerlig månebedotten, men hennes viming og surr har selvsagt en eksistensiell bunn: Dette er livet slik det framstår for henne på denne underlige kloden: Litt anstrengende, temmelig uhåndterlig, og sosialt sett lurer et bananskall rundt hvert hjørne. Med tanke på de britiske omgivelsene: Hafni er en slags eksistensialismens Mr. Bean. Og plutselig kommer det et nonsensdikt som med sin såre klang kanskje ikke er nonsens likevel:

Hey Hafni

Hello man, økseskaft!

Egon Låstad

Hvordan skulle det gått hvis ingen lyttet til den uskyldiges røst i H. C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær»? Dette skrekkscenarioet utbroderes i den tredje boken i Vegard Markhus lettlestserie «Alien i klassen». Hverken foreldre, lærere eller barna på skolen tror på hovedpersonen Ulrik når han hevder at skolens nye rektor er en 

. Snart er det Ulrik selv som står i skuddlinjen.

Forfatter og illustratør Vegard Markhus har siden debuten i 2008 laget flere sterke – og til dels sjokkartede barnebøker, med skrudd humor og dobbel bunn. Klassikeren «Timothy mister seg sjølv» (2010) handler om å falle i biter, for deretter å pusle sammen et nytt og bedre – og demonstrativt uperfekt selvbilde. «Det runde problemet» (2019) er enda mer grotesk, og følger en hodeløs kropp som blindt sparker ball med sitt eget hode. Løsningen kommer både tankevekkende og befriende i disse bøkene. Humoren peker mot et større alvor.

 Fake news» speiler forfatteren dagsaktuelle, internasjonale problemstillinger. Handlingen følger en forhenværende rektor som gjenvinner makten ved hjelp av bakvaskelser, trusler og sabotasje. Hans første ordre som skolesjef er å forby tegning, før han gir bokens helt skylden for å ha rablet ned skoleveggene. Ulrik reagerer med vantro: Han som aldri har tegnet utenfor streken en gang! Hjemme ender det med husarrest og stotring foran mor. I boken ser vi hvilken effekt trusler og kjeft kan ha på et barn: Ulrik fryser til og blir føyelig. Selv om han vil si nei, svarer han ja. I disse partiene er Markhus på sitt aller beste.

«Alien i klassen»-serien er lett å undervurdere på grunn av sin lettvinte form. Dette er heldigvis et bevisst grep. Bøkene følger en generisk dagboksjanger, med linjerte sider og amatøraktige tegninger – alt etter mal fra den amerikanske bestselgeren «En pingles dagbok». Markhus låner også stiltrekk fra den britiske arvtakeren «Tom Gates». Formen på disse bøkene er flåsete nok til å passere som underholdning, og fengende nok til å holde på leseren.

Markhus lavt og høyt. Eksempelvis kan man se på det pære­formede hodet til antagonisten som en hyllest til Honoré Daumiers berømte karikatur av Ludvig Filip av Frankrike slik det ble publisert i satirebladet La Caricature under tittelen ‘La Poire’ i 1831. Det opprinnelige fireruters tresnittet viser kongens gradvise transformasjon fra konge til en pære. I «Ulriks teikneskule» på siste side ser vi steg for steg overgangen fra pære til rektor.

 ikke bare sjangeren til å flette inn følelser og situasjoner som leseren kan kjenne seg igjen i, men gir også innblikk i andres reaksjonsmønstre. Mot slutten får vi eksempelvis vite at diktatoren Tor Denver har vært arbeidsledig siden forrige bok, og at han har isolert seg for mye. Dette er selvsagt ingen unnskyldning for oppførselen hans, men en kurant opplysning er det jo likevel. Problemet viser seg slik å kunne løses, ved å omplassere ham til en ny jobb. Tolker man Tor som en parodi på president Trump, er det både ironisk og oppmuntrende at håndsrekningen han til slutt får, gis av en migrant. I sin nye rolle legger Tor fra seg slipset.

Alien i ­klassen 3. Fake news

Alternative fakta

Bokanmeldelser

Tom Egil Hverven

Norske litterater sørger over den store romanens død. Det hevder kritikeren Eirik Riis Mossefinn i Bokvennen Litterær Avis (BLA 1/2026), under den alarmistiske tittelen ‘Romanapokalypsen!’. Han viser blant annet til Trygve Riiser Gundersens fyldige omtale av Olga Tokarczuks storverk, «Jakobsbøkene», her i Bokmagasinet (6. september 2025). Endringer i teknologi, distribusjonsformer og kultur kan snart gjøre slike byggverk umulige, skrev Gundersen. Mossefinn stemmer i, riktignok motstrebende: Romanens riddere må slipe sine sverd. Norske romaner er luftige og korte. «Det bygges ikke, undres ikke, eksperimenteres ikke – i det minste ikke nok», hevder han. I generaliserende sveip finner Mossefinn ingen norske forfattere verd å løfte fram. Et enslig nordisk håp knytter han til Theis Ørntofts to nyeste romaner, «Jordisk» (2023) og «Habitat» (2025). Danskens bøker befinner seg uten tvil i det øverste sjiktet i nordisk prosa. Men finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

 Nobelprisen i 2023 etter å ha utgitt «Septologien» i tre bind på til sammen over 1200 sider (2019–2021). Tatt i betraktning verkets omfang og kvalitet, har merkverdig få norske kritikere diskutert romanen grundig. Har ikke verket nettopp en eksperimentvilje Mossefinn etterlyser? Selv var jeg riktignok skeptisk i møte med første bind, der jeg så antydninger til at Fosse gjentok kjente fraser, som «lysande mørker». Etter noen års arbeid, gjengitt blant annet i boka «Å lese etter troen» (2022) og antologien «The Voices of Jon Fosse. A Critical Study» (2025), fikk jeg en annen oppfatning, særlig basert på siste bind, «Eit nytt namn». Fosse demonstrerer dyp innsikt i kristendommen, både dens kjetterske og rettroende sider, idet han gir kunstneren Asle en unik bevegelighet. Asle går inn og ut av det man kunne kalle en svak, nærmest avmektig tro.

Mye har skjedd på de fem årene siden romanen utkom: Fortolkninger av kristendom har rykket inn i sentrum av politisk debatt. I forlengelsen av diskusjoner om nasjonalkonservatismen i USA og Europa, mellom Hilde Sandvik og Asle Toje i tidsskriftet Vagant, har Sandvik i podkaster og debattinnlegg konsentrert noen av sine argumenter om uttrykket «Kristus Pantokrator», Kristus som symbol på makt. En slik skikkelse har dominert deler av europeisk kulturhistorie. I seinmiddelalderen skjedde et skifte, med vekt på realistiske framstillinger av den lidende Kristus, en svak makt. Når kristendommen nå brukes til å legitimere politisk makt på begge sider av Atlanteren, skjer en tilbakevending til Kristus som maktsymbol.

 i Jon Fosses «Septologien» identifiserer seg med noen han kaller «dei små», de første, svake troende, før kristendommen fikk politisk innflytelse. Fra et lavt utgangspunkt nærmer Asle seg kristendommens liturgi og bønner, inkorporert i romanen. Interessant nok gjør en annen romanperson noe lignende: Bjørn Hansen i Dag Solstads tre romaner om ham (1992, 2009 og 2019). Fra å legge vekt på lammelse som paradoksal frigjøring i første bok, søker Bjørn Hansen seg mot fellesskapet i de to siste. Hansen er opptatt av «fellesskapets forestillinger» hinsides døden: «Vi kjenner bønnene de ba […], det er alt vi har å holde oss til», sier han mot slutten, igjen med vekt på forståelse av en svak kristen tro. Karl Ove Knausgård skildrer lignende, skrøpelige innfallsvinkler til kristendommen i første bind av Morgenstjerne-serien, en flerstemmig romansyklus på flere tusen sider.

Ingen av mine eksempler kan kalles korte, ingen er uten undring. I likhet med Ørntofts romaner nærmer de seg steder som kan vise seg å være politisk brennbare. Et alternativ til å slipe sverd er å skjerpe blikket for det som befinner seg rett foran øynene.

Finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

Romanens død

Ylva Perera

Det går ikke an å konkurrere i poesi, men likevel gjør vi det», er et slagord jeg husker fra poetry slam-konkurranser i ungdommen.

«Det går ikke an å konkurrere i litteratur, men alle insisterer likevel på å dele ut priser», er noe jeg ofte tenker i jobben min som litteraturredaktør, når det kjennes som at annenhver dag går ut på å rapportere om prisutdelinger.

Misforstå meg rett – jeg unner forfattere all ære, rikdom og berømmelse. Det er først og fremst min egen fantasi som settes på prøve ettersom det byr meg imot å rapportere om litteratur på samme måte som man rapporterer om sport.

nettopp det jeg gjorde i forrige uke, da jeg brukte ordene «grand slam» i en tekst. Dette fordi en og samme roman – «Döda trakten/Kvinnor i revolt» av Monika Fagerholm (utgitt på Förlaget M) – ble tildelt den store Runebergprisen, etter å i høst ha fått den enda større Finlandiaprisen. Bare én annen bok har tidligere lykkes med det samme, det var Sofi Oksanens roman «Utrenskning» (2008).

Disse to største finske litteraturprisene pleier vanligvis å løfte fram helt ulike titler blant årets skjønnlitterære utgivelser. Finlandiaprisen (30.000 euro) har et mer kommersielt preg og kan bare deles ut til romaner. Runebergprisen (20.000 euro) har både prosa og poesi blant sine kandidater og er ladet med mer litterær prestisje – selv om allmennheten bryr seg mer om Finlandia. Begge prisene kan gis til bøker skrevet på svensk, men i Finlandias tilfelle pleier det å være et krav at boka også er utgitt i finsk oversettelse.

profiler gjør altså at det sjelden skjer overlappinger. Når juryen for Runebergprisen fatter sin beslutning, er Finlandiaprisen dessuten allerede utdelt, så selv om samme bok skulle være nominert, har man ofte valgt å gi prisen til noen andre.

I år sa imidlertid en av jurymedlemmene jeg intervjuet, Rakel Similä, at det kjentes uhederlig å gjøre det:

Då de övriga verk som vi funderade på kom på tal styvnade samtalet i en förnuftslogik: vi försökte hitta på ‘vettiga’, stundvis utomlitterära argument för att ge dem priset. Fagerholm gladdes vi bara över. Att streta emot den erfarenheten hade varit att göra våld på sig själv som läsare.

I det resonnementet er det både noe vakkert og noe litt brutalt. Det går ikke med på at vitsen med litteraturprisene er å vise bredde og mangfold, det handler virkelig om å forsøke å fastslå hvilken bok som er 

. Og den vurderingen kan man ikke late som at er en fullstendig rasjonell prosess, om man samtidig skal være ærlig på hvilken følelsesdrevet aktivitet lesning faktisk er.

Boka viser fram kraften og nødvendigheten i å la seg inspirere av andre.

Grand slam

Yohan Shanmugaratnam (tekst)

Christopher Olssøn (foto)

Omtrent halvveis i anekdoten angrer jeg. Kanskje Lea Ypi blir støtt? Jeg har ­akkurat fortalt om da jeg, som tiåring, var med familien til Berlin jula 1989. Muren hadde nylig falt. Dette var bare ett år før den jevnaldrende Ypi, i hjemlandet Albania, sjokkert fulgte med på studentdemonstrasjonene mot kommunistregimet til diktatoren Enver Hoxha. Øyeblikket er foreviget i åpningen av Ypis forrige bok, «Fri – en oppvekst ved historiens ende», der den unge Lea klamrer seg fast til en statue av Stalin med avhogd hode.

Berlin-turen vår var planlagt lang tid i forveien, uavhengig av revolusjoner og imperiedød, fordi faren min skulle på et politisk møte med noen gamle kamerater. Han hadde forberedt et foredrag, forteller jeg Ypi.

– Tittelen var «Sosialismens framtid».

– Haha! Mens dere bevitnet slutten på den. 

Reaksjonen sier en hel del om Ypi som person og intellektuell. Et annet menneske med lignende bakgrunn ville muligens blitt moralsk forarget. Mens venstreradikale i Vesten drømte om det klasseløse samfunn, vokste hun opp i et – men bare i navnet. Virkeligheten i Albania, som skildres nært i «Fri», var preget av fornektelse, hemmelighold og ufrihet.

Men så ble overgangen til kapitalismen i det nye Albania heller ikke som lovet. Gangster­økonomi, pyramidespill som ruinerte store deler av befolkningen og til slutt borgerkrig, var noen av årsakene til at Ypi aldri byttet ut den ene illusjonen med en annen.

I dag er Lea Ypi professor i politisk teori ved London School of Economics, med Immanuel Kant og Karl Marx som to av sine filosofiske grunnstammer. Grunnen til at vi møtes på Gyldendalhuset i Oslo mandag denne uka, er at hennes siste bok nå foreligger på norsk. «Uverdighet – overlevelse i en ekstrem tid» er resultatet av en kjedereaksjon, som ble utløst da noen fremmede postet et gammelt ­fotografi av Ypis besteforeldre på sosiale medier. Bildet er fra bryllupsreisen deres, der de sitter i hver sin solseng i de italienske Alpene. Farmor Leman er kledd i en hvit pelskåpe og smiler bredt.

I kommentarfeltene dukket oppsiktsvekkende påstander opp. Noen skrev at Leman Ypi var kommunistisk spion. Andre hevdet hun var fascistisk kollaboratør.

Hvorfor lever vi i et sånt system? Og hvorfor har disse menneskene fått denne makten?

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Krigens laboratorium

Oroppa

Over mitt lik

Vanlig ulykkelig. Psykoanalysen om et friere liv

Gutten fra havet

Om krigen – og litteraturen

Hey Hafni

Alien i klassen 3. Fake news

Utvalgte saker

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Hva er det ved Monika Fagerholms nye bok som fyller leserne med glede?

Etter sitt dypdykk i arkivene for å finne sannheten om farmoren, har Lea Ypi en advarsel til de som graver i Epstein-filene.

Magasinene

Bokanmeldelser

Krigens ­laboratorium

Oroppa

Over mitt lik

Vanlig ­ulykkelig. Psyko­analysen om et friere liv

Gutten fra havet

Om ­krigen – og ­litteraturen

Hey Hafni

Alien i ­klassen 3. Fake news

Kriti­kerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Hva er det ved Monika Fagerholms nye bok som fyller leserne med glede?

Etter sitt dypdykk i arkivene for å finne sannheten om farmoren, har Lea Ypi en advarsel til de som graver i Epstein-filene.

Krigens laboratorium

Vanlig ulykkelig. Psykoanalysen om et friere liv

Om krigen – og litteraturen

Alien i klassen 3. Fake news

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.