#fff

har sendt ut en ny årgang av undergrunns-tidsskriftet Voldposten – for siste gang.

Jan Erik Vold

#000

maner fram en slimete og monstrøs verden som speiler vår tids konspirasjonsteorier.

H. P. Lovecraft

Vennskapet mellom Nini Roll Anker og Sigrid Undset kaster lys over krigsårenes patriotisme og pasifisme.

Den andre bønnen

fyller 150 år. Vi følger forfatterens norske spor.

Thomas Mann

Egon Låstad

Tenk deg et vrengebilde av Norge, hvor skeive regjerer i distriktene og streite kun tolereres i hovedstaden; et samfunn hvor prøverørsbarn er normen, og heteroseksuelle par må overgi barna sine til staten – slik at skikkede homofile kan adoptere dem. Dette satiriske scenarioet setter tonen for lokalsamfunnet Vrangvik, hvor 15-årige Ask Olando vokser opp med to mødre og en lillebror. Problemet til Ask er at han «tenner mindre på gutter enn han gjør på å gjøre nynorsklekser». Vanskene eskalerer når han forelsker seg i nabojenta Lærke. Våger han å stå frem som heterofil?

 «Jævla hetero» har Kim Torrejas skrevet en vrang og vittig romandebut – full av syrlige samfunnskommentarer. Fortellingen parodier blant annet Fredrikstad, hvor forfatteren vokste opp som homofil tidlig på 2000-tallet. Stedsnavnet Vrangvik speiler også den sneversynte mentaliteten i Jacob Hilditchs parodiske, fiktive lokalavis Trangviksposten

 som gikk som føljetong i Aftenposten fra 1900 til 1929. Hovedpersonens etternavn Olando er enda en litterær kobling, til Virginia Woolfs skeive romanklassiker «Orlando» fra 1928. Leken med referanser er en gjennomgående kvalitet i denne romanen, men først og fremst handler det om respekt. I spenningsfeltet mellom politiske kommentarer og skeiv humor finner boken sin misjon.

Boken starter brutalt, med en sjokk­artet beskrivelse av utfallet etter at den mest populære gutten tropper opp på skolen med en kjæreste av motsatt kjønn. Friminuttet etter henger han etter flaggstangen med blodig nese, revnede klær og et menstruasjonsbind over øynene – som en slags mannlig, skamfert Justitia. På brystet hans står bokens tittel skrevet med røde bokstaver: «Jævla hetero». Ask innser at noe lignende kan skje ham.

 angrepene i verden på mangfold og inkludering er timingen på denne utgivelsen definitivt god. Situasjonen i den virkelige verden truer imidlertid med å overgå deler av satiren i boken. Forfatteren formidler eksempelvis håp, når han lar skolen arrangere klassebesøk med «opplæring i aksept for heterofili». Elevenes respons i boken er langt mildere enn til­ropene Noman Mubashir fikk slengt etter seg da han nylig holdt et foredrag om homofili på en skole på Romerike.

Forfatteren er vittig poengtert når han viser at selv leketøysbutikkene er infiltrert av den sosiale samfunnskodingen, hvor jentene pådyttes 

 i form av dukker. Resultatet av denne praksisen kan man se på hovedpersonens mødre, som både er systemtro og heller klønete sosialt. I ytterste konsekvens legitimerer også kjønnsrollene den aggressive oppførselen til skolens bølle Hedvig. Sistnevnte har en overkontrollerende far ved navn Baard Bigottsen, som gitt sitt skinnhellige navn forsøker å styre lokalsamfunnet med overdreven fromhet. Karakteren Lærke hjelper Ask å forstå at det er misbruk av religion som er farlig, ikke religion i seg selv. Slike nyanseringer er selvsagt svært positive i en ungdomsbok.

Minst like nyanserik er forfatterens beskrivelse av sosiale medier – som et tveegget sverd. I boken problematiseres alt fra datingapper til fenomener som «catfishing», altså utpressing via falske profiler, og offentlig uthenging ved bruk av snikfilming. Da er det gledelig å se at den samme teknologien kan brukes i revers.

Jævla hetero

Heteroangst

Tore Linné Eriksen

Det er sagt at nye kriger ikke bør startes før alt er skrevet om den forrige, men fortsatt kommer det en stri strøm av bøker om den andre verdenskrigen. De fleste handler om Norge og Europa, der utbruddet gjerne dateres til 1939. Men det finnes også et annet perspektiv, der starten legges til den japanske okkupasjonen av Mandsjuria i 1931. Dermed blir krigen like mye ei rivalisering mellom nye og gamle imperier i Asia som en kamp om demokrati i vår verdensdel. Dette er et gjennomgående tema hos Richard Overy, en av vår tids fremste militærhistorikere, som i 2021 ga ut det monumentale verket «Blood and Ruins».

Årets bok er mer beskjeden i sidetall, men er en viktig oppfølger med samme autoritative bruk av kilder og forskning, ikke minst fra japansk side. «Rain of Ruin» konsentrer seg om USAs terrorbombing av japanske byer og atomvåpnene over Hiroshima og Nagasaki for akkurat 80 år sida. Hans metode er å forklare hvordan aktørene sjøl tenkte omkring beslutningene i sin samtid, men i sine avsluttende refleksjoner stiller han også grunnleggende etiske spørsmål. Noen av oss mener trassig at også det hører med til en historikers oppdrag.

Lenge var det ei vanlig oppfatning at historiens (foreløpig) eneste bruk av atomvåpen ikke trengte andre forklaringer enn ønsket om å avslutte krigen raskt uten tap av amerikanske liv, og at det viste seg at de i den forstand var nødvendige. Overy viser at virkeligheten ikke var så enkel, og opphever det tradisjonelle skillet mellom «konvensjonelle» våpen og atomvåpen når han starter med de massive luftangrepene mot 67 japanske byer som blei brent til grunnen mellom mars og august. Bare i Tokyo blei trolig 100.000 drept i løpet av én dag i mars, da storbranner tok fyr i hus og menneskekropper, inkludert bruk av napalm.

om at brannbombene i all hovedsak ville ramme sivile, men Air Force var oppsatt på å legitimere sin oppbygging i konkurranse med andre våpengreiner. Den viktigste pådriver var general Curtis LeMay, som seinere sto sentralt i USAs atomstrategi under den kalde krigen og var en ivrig talsmann for napalmbombing under Vietnamkrigen. Overy viser i tillegg til sterke ønsker om hevn etter Pearl Harbor-angrepet i 1941, samtidig som japanere blei utsatt for rasistisk avhumanisering og kalt «gule apekatter» og skadedyr. Endelig fikk slike «beist» som fortjent, uttalte president Harry S. Truman 11. august. «Fortsett det gode arbeidet», skreiv Lauris Norstad på samme tid, han blei på 1950-tallet sjef for Natos Europa-kommando. Atomvåpen blei lagd for å bli brukt, og var ei videreføring av brannbombene i tråd med krigens indre logikk. Et alternativ hadde vært å demonstrere for Japan disse våpnenes grusomme virkninger ved sprengninger over ubebodd ørken eller til sjøs, men det blei valgt bort. Sjøl om det ikke var avgjørende, var det en ekstra bonus at våpnene blei vist fram for Sovjetunionen.

Overy viser også at det er altfor enkelt å sette likhetstegn mellom atomvåpen og kapitulasjon. Det var flere andre faktorer som spilte inn, slik som masseødelegging av mange byer, okkupasjon av Okinawa, handelsblokade som ga hungersnød og oljemangel, indre demoralisering, sosial kollaps og den konservative elitens frykt for kommunisme når Sovjetunionen gikk med i krigen. Nye kilder dokumenterer også at det var åpen diskusjon og fredsstemmer innad i Japan, som var mindre monolittisk enn det var vanlig å tro.

 tar Overy også for seg atomvåpnenes ettervirkninger for de gjenlevende og deres etterkommere, og diskuterer hvordan det alltid har stått strid om minnekulturen. I 1995 kom sterke protester mot ei museumsutstilling 50 år etter, som endte med at avdelinga som viste japanske ofre blei tatt vekk. Under minneseremoniene i Nagasaki i fjor, valgte representanter fra ei rekke vestlige land å holde seg borte i protest mot at Israel ikke var invitert. Det var stater som – i likhet med Norge – nekter å undertegne FN-forbudet mot atomvåpen, og som deltar i en allianse med førstebruk som doktrine.

Overys bok gir oss nyansert historieforskning, gjør verdenskrigen mer global og reiser spørsmål om atomvåpnenes risikofylte plass i dagens verden. Som Albert Einstein skal ha sagt: Atomvåpnene har forandret alt, unntatt måten å tenke på.

Rain of Ruin. Tokyo, Hiroshima and the Surrender of Japan

Ettervirkninger

Silje Bekeng-Flemmen

Det er ikke ofte jeg har kastet bøker i søpla, men ved et par anledninger har jeg vurdert det dit hen at verden ville være et bedre sted med færre eksemplarer av tittelen. Den ene var en roman der mysteriet dreide seg rundt en forsvunnen ungjente. Å, som den bekreftet mistroen jeg har til sånne bøker, måten de på billigste vis nører oppunder en besettelse rundt unge skjønnheters tragiske og ofte voldelige endelikt.

Liz Moores nyoversatte «Guden over skogene» starter også med en tenåringsjente som blir borte. Når jeg ikke umiddelbart avskriver den, handler det først om stemningen. En fuktig, varm eim av nåletrær og jord slår mot leseren. Den kaleidoskopisk framlagte historien er satt til Adirondack-området i delstaten New York i USA, et skogbelagt fjellområde som kan likne et norsk landskap, med kupert terreng, innsjøer, elver og urskog, en blanding av løvtrær og nåletrær.

Mulighetene for å gå seg vill, er mange.

 en sommerleir for barn plassert i Van Laar-reservatet, har de én viktig regel: «Går du deg vill, sett deg ned og rop.»

Det er en setning som rommer mye; den er mer urovekkende enn betryggende der den etablerer skogen som et sted man må bli reddet fra, et sted der du kanskje ikke blir hørt. Et sted der barn kan forsvinne. Den gåsehudfremkallende følelsen vedvarer gjennom lesningen.

Det er en god grunn til at regelen terpes på: I 1961 forsvant Bear Van Laar, sønnen til rikmannsfamilien som eier reservatet, i skogene. En lokal beboer som døde like etter, ble antatt å ha drept gutten, men ingen vet egentlig hva som skjedde. Eller?

Romanens presens er satt til 1975: Alice og Peter Van Laar har fått datteren Barbara, nå tenåring. Det mer enn antydes at den pønkete, viljesterke jenta er en skuffende erstatning for broren. Idet Barbara forsvinner fra leiren, starter en ny etterforskning, historien endevendes.

Jo, og en seriedrapsmann fra området har nettopp rømt.

 ikke på spenningsmomentene; ganske snart har vi en variert meny av mulige mistenkte og en krattskog av halvt skjulte forbindelser mellom leirdeltakere, unge leirledere og andre ansatte, og Van Laar-familiens rike venner. I dette villniset skal den 26 år gamle etterforskeren Judyta stake ut retningen.

Guden over skogene

Den som roper

Tora Sanden Døskeland

En blomsterbutikk med en litt annerledes kvinne bak disken. Flyplassen, og en trang nabolagsbar med en mann som uten blygsel lener seg frem for å spørre om noe. Det finnes noe romantisk-komedie-aktig over stedene i novellesamlingen «Utsatt sommer». Et islagt vann, snø i store flak og en hjort som dukker opp med sitt stirrende blikk, slik hjorter ofte dukker opp i litteraturens skogbryn og endrer 

. Lyset på himmelen, karakterer som ser på blomster og bryr seg om hva blomstene heter.

Med det sagt: Ingen av novellene til Marianne Egerdal er særlig romantiske, og ingen av dem komiske. De handler om mennesker som frykter et stort mørke, som er ensomme, som leter etter andre menneskers blikk for å stake ut en eller annen midlertidig retning for seg selv.

 lar leseren henge i en spekulerende uvisse, og gir korte innblikk i vanlige menneskers uvanlige liv. Novellene er tradisjonelle i den forstand at man kjenner igjen samtlige sjangertrekk fra norskundervisningen i de korte tekstene. Kunne debutanten vært modigere og turt å stole på leserens evne til å lese både mellom og utenfor linjene? Litt for ofte skal lavmælt ensomhet formidles med teskje.

Som i novellen ‘Vårt beste år’: I bilen, på vei mot nyttårsfeiring og raketter, går et par gjennom året som har gått. Sønnen sover i baksetet. Kvinnen klarer ikke riste av seg innsikten som har hengt ved henne siden hun møtte barnets mørke blikk på fødestua, «fødselens mørke revne». Under fotball, skolestart og ferie i sollys finnes et ukontrollerbart mørke. Døden finnes. Når hun tenker på året som har gått, beskriver hun det slik: «Mørket presser seg fram og overtar alt. Det kan ikke stoppes». Det er hennes versjon, hennes hverdag. Men novellen avsluttes noen setninger senere med mannens replikk «Alt i alt har dette vært et av våre beste år».

Kontrasten mellom de to verdensanskuelsene som sitter så tett i bilen, er påfallende, og bidrar til at novellen lander litt plumpt i innsikten om at hjernen er mutters alene. Egerdals karakterer sier det rett ut: «Jeg er mitt eneste vitne», eller: «jeg føler meg som en hemmelighet». Kvinnen som reiser alene til Egypt for å se Kongenes dal sier at «Alt er så ensomt at det knapt er til å holde ut».

 befolket av mennesker som står alene og ser ut. Metaforisk, og helt konkret. Ungdomskoleeleven føler at en eldre gutt står i skogholtet og ser på henne. I novellen ‘Jeg er en jeger’ våkner en kvinne opp i natten og ser en mann gjennom vinduet som hun gir seg til å følge etter. En annen kvinne forestiller seg en maskin som kan forutse alle nyfødte barns dødsdato, hun står opp, går bort til det store vinduet i stua og gransker mørket. Hun ser også for seg jordmoren Lydia stående foran vinduet, speilbildet av henne i ruta fremprovosert av mørket utenfor. I disse vindusrefleksjonene fremkaller Egerdal en bevissthet hos leseren om hvem som ser, og hva det vil si å bli sett av et annet menneske.

I løpet av de elleve korte novellene lar Egerdal flere ganger en karakter fra en tekst opptre i utkanten av en annen. Grepet fungerer godt, enkeltmenneskets isolasjon belyses på en ny måte når livene flettes sammen, de er hjelpeløse når de skal snakke sammen, men har et rikt indre som Egerdal skriver godt frem. Vi møtes aldri, ikke egentlig, men det ubehagelige eksistensielle grunnvilkåret er alles lodd. Egerdals bok gir mørket plass, og utsetter sommeren helt til siste side.

Utsatt sommer

Den som frykter mørket

Kåre Bulie

Kartet som innleder Geoff Dyers (f. 1958) nye bok, fanger tekstens innhold i ett oppslag: «Homework» – i tråd med tittelen er skolen utgivelsens avgjørende arena – handler om ungguttens reise fra sin lite kjente oppvekstby, Cheltenham, til den verdensberømte universitetsbyen Oxford bare noen mil unna. Men om turen er kort geografisk sett, er den, i alle fall i Dyers tilfelle, overveldende lang kulturelt sett.

«Homework» føyer seg nemlig inn i de senere årenes rike, internasjonale litteratur om klassereiser. Fordi opphavsmannen i dette tilfellet er fra Storbritannia, virker imidlertid klasseforskjellene særlig markante og blikket på dem over gjennomsnittet humoristisk.

Den som har fulgt det etter hvert omfangsrike livsverket hans, vil vite at Dyer er en av sin generasjons mest fremgangsrike og mangfoldige britiske forfattere. Typisk er det at han innleder «Homework» med to sitater, som vitner både om de to landene han har levd i, og om de utpreget sjangeroverskridende interessene hans: et fra den radikale britiske 

pioneren Raymond Williams og et fra den amerikanske dikterhøvdingen Walt Whitman.

fotografi har dessuten fulgt Dyer, og den nye bokens utpreget retro forsidebilde – av enebarnet Geoff og hans foreldre ved familiens blå Vauxhall Victor, fanget på utflukt – er et av flere han kommenterer. Sitt eget liv har han skrevet om igjen og igjen, men denne gang er det altså Dyers tilværelse før han ble forfatter, som er anliggendet hans. Like mye som en sosiologisk preget bok om klassereise er «Homework» en barndomsskildring fra Sør-England – og et portrett av både en kjerne- og en storfamilie.

Slående er det nemlig hvor avgjørende den utvidede familien er i forfatterens arbeiderklasse-oppvekst. Like iøynefallende er det hvor mye samfunnet, og holdningene som preger det, oppdragelsesidealer inkludert, har forandret seg siden de tidlige etterkrigsårene Dyer forteller om.

I 2025 virker det England han beskriver, som et land langt borte. I mine øyne er forfatteren på sitt aller beste når han skildrer far og mor, onkler og tanter og hjemmene og hverdagene deres. I møte med fenomenet som i våre dager gjerne kalles «levd erfaring», blir Dyer intenst engasjerende: Slekten hans, med sine praktisk anlagte, tørste herrer og lite kravstore kvinner, fremstår over et halvt århundre senere på samme tid som «vanlig» og eksentrisk.

 litteratur om klasser og reiser mellom dem er «Homework» en dannelsesfortelling – om en gutt som bokstavelig talt leser og studerer seg bort fra slektningene sine. Moren jobbet i kantinen på barneskolen Dyer selv gikk på, og hennes far var landbruksarbeider og analfabet.

Men om han etter hvert ikke kan snakke med foreldrene sine om det som betyr mest for ham, slutter aldri Dyer å betrakte dem som hederlige og snille mennesker som gjorde det de kunne for ham. Boken er da også tilegnet moren og faren, og forfatteren legger heller ikke skjul på egne tilkortkommenheter i dialogen med dem. Begge er for lengst gått bort: Med sin avsløring av slektshemmeligheter er «Homework» ikke en bok han kunne ha skrevet mens de var i live.

I motsetning til de praktfulle familiebildene han komponerer, står Dyers fremstilling av de utallige tingene han omga seg med. Gutten med den velutviklede fantasien ble tidlig besatt av fotball og plater, for eksempel, og en ivrig samler av det meste («Hvis det var mulig å samle på, samlet jeg på det.»). De lange partiene om objektene som ga form til enebarnets første år – fra samlekort og byggesett til heltefigurer og fyrverkeri – får etter hvert noe trøttende ved seg.

Homework. A Memoir.

På klassetur

Eivind Myklebust

Ein del lesarar vil truleg rynke litt på bryna i møte med ei bok som ber ordet «transcendental» i tittelen. No skal eg ikkje hevde at Paul Schraders filmfilosofiske studie frå 1972 er sommarlesing for nokon og kvar, men i det minste bør ikkje filmbuffar la seg skremme frå å finne plass til boka i feriebagasjen: «Transcendental filmstil» har sant nok åndelege siktemål, men er først og fremst ein filmfagleg konkret og velstrukturert studie av tre av dei fremste regissørane frå filmhistoria, japanske Yasujirō Ozu (1903–1963), franske Robert Bresson (1901–1999) og danske Carl Theodor Dreyer (1889–1968).

På tvers av kulturelle skilnadar og sprikande tematikk er filmane deira kjenneteikna av ei form som strekkjer seg mot å overskride filmkunstens realistiske rammer: Snarare enn å sende tilskodaren djupt inn i sosiale forhold eller psykologi, meiner Schrader at dei opnar for å nærme seg noko over og utanfor fatteevna – «et åndelig plan», «en alternativ virkelighet». Eller som forfattar Roskva Koritzinsky fyndig formulerer det i etterordet: Boka er «er en studie av menneskets finger som peker mot noe skinnende i det fjerne».

Stilen er altså ikkje transcendental i seg sjølv, men peikar ut ein veg for den dedikerte tilskodaren. Her har med andre ord menneskeleg handverk ein finger med i spelet, og for Schrader er det berre filmkritikaren som kan dokumentere dette handverket gjennom handfast analyse – så får filosofar, teologar og estetikarar ta fortolkinga vidare.

 «Transcendental filmstil» som ung filmstudent, før han sjølv blei filmskapar. I dag er han vidast kjent som manusforfattar til nokre av Martin Scorseses filmar, som «Taxi Driver» (1976) og «Raging Bull» (1980), men sidan regidebuten med «Blue Collar» i 1978 har han òg laga eit tjuetal eigne filmar av varierande, men tidvis skyhøg kvalitet.

«American Gigolo» (1980) er nok mest kjent, men ein av dei beste blant dei kom så seint som i 2017. «First Reformed» var første film i den litt underkjente «Man in a Room»-trilogien, der han tydelegare har nærma seg ideala frå filmstilen han teoretiserte rundt som ung kritikar. «First Reformed» har Bresson-filmen «En landsbyprests dagbok» som førelegg, og knyter saman klima- og truskrise i det som er ein både åndeleg og politisk djerv film.

 av «Transcendental filmstil» opnar med ei ny innleiing frå 2018, og påfallande nok har den purunge Paul Schrader som skreiv boka i 1972 ei langt ryddigare og meir sympatisk prosarøyst enn den Schrader vi møter der. Schrader den eldre lèt tankane flyge og skravla gå, skriv innforstått om både filmhistoria og si eiga historie (han har bakgrunn i kalvinistisk kristendom og såg ikkje film før han var 17 år), og lèt utleggingar av såkalla 

 reknar som transcendental stil) munne ut i eit diagram der han, subjektivt og «til en viss grad tilfeldig», plasserer all verdas filmkunstnarar i litt kryptiske kategoriar.

Mitt tips er å spare den nye innleiinga til slutt, og heller gå rett til innleiinga frå originalutgåva. Der presenterer Schrader siktemåla med studien enkelt og oversiktleg. Det han søkjer å finne i filmane til Ozu, Bresson og Dreyer, er strukturane bak det slektande stiluttrykket deira – ei «universell representasjonsform» som ligg under dei kulturelle og personlege skilnadane mellom dei.

 filmstilen har ifølgje Schrader tre steg eller stadium: «Hverdagslighet», «Misforhold» og «Stasis». Med ulike teknikkar knytt til kameraføring og klipping, skodespelarinstruksar og lydbilete, funderer regissørane filmane i kvardagslivet, men stiliserer det banale og keisame og ladar det, som «et forspill til forløsningen». I det kvardagslege viser det seg nemleg snart ein sprekk, eit brot mellom mennesket og omgivnadane som fører til «en utslagsgivende handling». Det fyller tilskodaren med uavklåra spenningar og ei oppleving av at verda er rikare og meir framand – og ofte meir smertefull – enn den framstår som i kvardagsleg lys.

Det lyder kanskje svevande, men Schrader festar alt i konkret analyse av filmteknikk, til dømes av korleis Bresson fordoblar bilete og forteljarrøyst for å skiple sjåaren, eller korleis Ozu brukar ironi i karakterteikning og replikkar. I den verkeleg vellukka transcendentale filmkunsten fører dette til det han kallar «stasis» – eit frose «livsøyeblikk» der motsetnadar ikkje blir oppløyst, men ført fram i ei filmatisk form som set tilskodaren i kontakt med noko større. Dette siste er det berre Ozu og Bresson som oppnår, meiner han; Dreyer kjem berre delvis i kontakt med det transcendentale, særleg i «Ordet» (1955), der tilskodaren blir vitne til eit mirakel mot slutten av filmen.

Her har menneskeleg handverk ein finger med i spelet.

Transcendental filmstil. Ozu, Bresson, Dreyer

Over fatteevne

Tom Egil Hverven

Hva slags respekt for naturen ligger gjemt i at mange av oldtidens egyptiske skrifttegn, hieroglyfene, bygger på bilder av fugler, dyr og planter? I Kjartan Hatløys diktning har man lenge kunnet spore fascinasjon for eldre egyptisk kultur. Dens storhetstid varte i 2500 år, fra om lag 2800 til 300 før vår tidsregning. I diktsamlingen «Menneskedagar» (2018) dreide siste del seg om egyptisk mytologi, for eksempel gudinnen Maat, som står for en livgivende verdensorden. Med årets bok, «Mot kaos», vier Hatløy en hel diktsamling til egypternes forståelse av kosmos – og deres forsøk på bekjempelse av motsatsen, kaos. Forsida av boka, der Gizapyramidene speiler seg i noe som ligner en fjellformasjon i Ytre Sogn, illustrerer hvordan diktene setter egyptisk mytologi i poetisk relieff mot hverdagen i Salbu, Hyllestad, der Hatløy bor. Tekstene har gjennom forfatterskapets fjorten tidligere diktsamlinger beveget seg fra korte, hverdagslige observasjoner – uovertruffent formet i «Kjøkkendikt» (2012) – til lengre, refleksive dikt i seinere bøker. Også verselinjene er blitt lengre.

boka, og av og til kaster et blikk på skjermer, farges himmelen av missiler og rakett­skjold nordøst for dagens Egypt. Å bli lammet av skrekk for en ny, mer omfattende krig er én mulighet. Hatløys dikt peker på andre alternativer: Stillhet, ro. Diktene demonstrerer en sta utholdenhet, en merkverdig tillit til at gode krefter kan vinne fram – og faktisk har vunnet fram – historisk sett. Når leste du sist et dikt om snillhet? Diktjeget i Hatløys bok fører lange dialoger med oldtidens kilder:

Eg og mine døde står og ser og søkjer den type restliv Egypt enno sender/ ja, vi øver oss opp i egyptisk togn, den som rådde i Teben, etter det somme av kjeldene seier/ den lærer oss opp i god vilje gjennom heile livsreisa vår, så vi kan verte den røynlege adel/ og kan fare oppover glade, i all fred og all slutt/ i snillheit

Ordet «adel» er kanskje fremmed. Om vi definerer adel som edelhet, verdighet, kommer vi nærmere Maat, den egyptiske gudinnen for sannhet og rettferd som nevnes i flere dikt. Hun forbindes i tillegg med harmoni, balanse, moderasjon og hjelpsomhet. I en ny utgave av podkasten Poesidigg, i samtale med Henning H. Bergsvåg, forteller Hatløy om bakgrunnen for å skrive slike tekster. Bokas vers kan helt enkelt leses som forsøk på å vende noe dårlig til noe godt. Maat står for «godheit og denne sivilisatoriske praksis:/ ikkje gløyme å handle for dei andre òg», som det heter i et av diktene. Jeg assosierer fra samtalen i Poesidigg til ord som «age» og «ærefrykt», og innbiller meg at de må dukke opp i diktene. De finnes riktignok sjelden ordrett i «Mot kaos», eksisterer derimot som en underliggende innstilling til tilværelsen som sådan, en holdning som «bed om fred». Boka framstår som sakte modnet visdom, en frukt av mange års frie studier i egyptologi.

 I et av diktene finnes følgende håpefulle linjer, uttrykt med en kiasme, ved en ukjent faraos grav: «medan haugar vert til byar og byar vert til haugar […] kvar skapte dag taper vondskapen». Faraoen «lever av Maat», det gir krefter til å slå Seth, kaosets herre, tilbake. En viss kunnskap om egyptisk natur, historie og kultur er en fordel for å lese diktene, særlig når det gjelder bildene av gudenes funksjon.

For en del år siden befant jeg meg noen dager i Egypt, mot slutten i en liten båt på vei opp Nilen ved Aswan, i strykene kjent som første katarakt. Ved øya Elefantine slo en falk en due i lufta med en fart og kraft jeg ikke kunne forestilt meg uten å ha sett det med egne øyne. Etter hvert som jeg leser meg inn i mytologien knyttet til falker, og Hatløys dikt om guden Horus, framstilt som en falk eller en mann med falkehode, gir opplevelsen ved Aswan bedre forståelse av bokas komplekse bilder. Falkens suverenitet og overlegne styrke, knyttet til tanken om at dens to øyne representerer sola og månen, himmelens lyseste legemer, gir bakgrunn for korte dikt som dette:

Eit fragment frå Luxor:/ «Horus-auget lever, det er æveleg ungt/ det svevar ikring Tellus og merkar seg dei vonde»

Jeg liker godt diktene som starter slik, med henvisning til funn, som små fragmenter revet løs fra sammenhengen i oldtidens byer, steder som nå til dels framstår som utplyndrede ruiner. Gjenstandene er spredt på flere museer, særlig europeiske, i en diskutabel kulturell diaspora. Boka nevner en rekke kunstskatter, for eksempel det mest kjente, i egyptisk avdeling i Neues Museum i Berlin: bysten av dronning Nefertiti.

dikt-fragmentene taper seg mot slutten av boka. Jeg erfarer noe jeg husker fra møtet med Hatløys tidligere bøker: Den gjentatte soldyrkelsen virker for repetitiv. Samtidig er repetisjonene vel begrunnet i egyptisk kultur – og i dagligdags erfaring, for all del – men gjentakelsene gir ikke tilstrekkelig liv til tekstene. For mye sol gir tørke, om jeg kan si det slik. Å starte dikt med flate formuleringer som «Noko frå 11. dynasti» eller «No om den høge funksjonæren Merib» gir heller ikke samme effekt som eldgamle sitater.

Mot kaos. 100 dikt om Egypt

Falkens kraft

Maia Nordsteien Nielsen

Først en forventningsavklaring: «Lenny», Helene V. Nortvedts andre roman, handler ikke først og fremst om en hund, slik jeg trodde. Tittelen viser riktignok til navnet på en hund, men Lenny, stakkars, deler sin skjebne med utallige andre kjæledyr: Hans rolle er primært som et emosjonelt støttehjul for sin eier, og i den grad «Lenny» handler om Lenny, er det altså som symptom på eierens vage psykiske problemer. Jeget i romanen, eieren, sørger over faren som døde for to år siden, og opplever en trøblete og anstrengt stemning i forholdet til kjæresten, Nils – samtidig som Lenny, hunden hun arvet etter faren, begynner å endre oppførsel. Brått og tilsynelatende helt tilfeldig blir Lenny aggressiv. Hvorfor skjer det? Det er uklart.

Lenny er både et symptom på og en understreking av maktesløsheten hos jeget: Hun har ikke selvtilliten eller autoriteten til å få hunden til å endre atferd, plaget av vage emosjonelle problemer som hun er. Den samme mangelsykdommen gjør henne ute av stand til å komme seg videre etter sorgen over sin far og å pleie forholdet med Nils. Hunden er farsarven, et kjært husdyr, men også en sår påminner om alt som mangler.

Jeg innrømmer det:Jeg skulle ønske «Lenny» handlet litt mer om hunden Lenny. Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av hunder, det er jeg ikke, men fordi hunder gjerne representerer det motsatte av den passive, deprimerte, smått infantile livsførselen til en rekke norske samtidsromanheltinner. Hunder bryr seg ikke om Freud, de lever ikke i parforhold med kommunikasjonsproblemer og de undertrykker ikke følelsene sine. «Flush», Virginia Woolfs hundebiografi, er et herlig, humørfylt uttrykk for det: Woolf lever seg inn i Elizabeth Barrett Brownings cocker spaniel, hun ser verden slik Flush ser den – fylt av lukter og umiddelbar, overveldende sorg og glede. Det er en rar, nydelig og morsom bok. Verden sett gjennom Flush er full av liv og sansning. Gjennom hunden framtrer, paradoksalt nok, veldig menneskelige erfaringer. Nortvedt, derimot, skildrer hunden kun gjennom eierens blikk, med avstand. Det er nok urettferdig å sammenlikne Nortvedt med Woolf, men det er for å peke på det jeg savner mest i «Lenny»: Humor, innlevelse og driv.

 likevel en helt konvensjonell norsk samtidsroman om kompliserte relasjoner, traumer og sorgprosesser. Nortvedts prosa er velskrevet og visuell, og hun kan skrive meningstette scener. Mye blir likevel litt vel pent, som når «Morgenlyset står inn gjennom de små vinduene», «sollyset ligger i flekker på greinene» og noen stadig sitter «i sola med en kopp kaffe eller øl». Når romanen vier så mye plass til detaljerte naturskildringer av skogsturer og utover det dreier rundt en klisjé i norsk samtidslitteratur, den emosjonelt forstoppede unge kvinnen med problemer i parforholdet, kan man kanskje si at den målbærer det diametralt motsatte av hundens perspektiv: Cerebralt og visuelt, og ærlig talt litt kjedelig. Jeg vil så gjerne vite mer om hunden.

Lenny

Hund og hun

Bokanmeldelser

Kaja Schjerven Mollerin

Det blir av og til sagt at den beste litteraturen vet det meste før oss. En god bok er en bok som vokser med leseren. Det er en bok som for hvert gjensyn åpenbarer nye sider, fordi den, med tiden, har gjenklang i ulike deler av leserens erfaring, ja, så å si har leserens ulike aldre i seg.

Første gang jeg leste Tove Janssons «Pappaen og havet» (1965), var jeg i begynnelsen av tjueårene – jeg kom altså ganske sent til den – og det jeg har husket best fra den, er det både gjenkjennelige og litt komiske i at mummitrollene liker seg best innenskjærs. De liker det vennlig vekslende, som det står i en annen av mummibøkene, «stranden som er litt land og litt strand, solnedgangen som er litt mørke og litt lys, og våren som er litt kulde og litt varme». Horisonten blir for lang i «Pappaen og havet». Det var det jeg husket fra livet utenskjærs.

Da jeg leste boken om igjen for noen uker siden, sikkert fordi jeg lengtet etter sommer, var det noe helt annet som slo meg, nemlig den dype visdommen som gjerne ligger i Tove Janssons landskaps­beskrivelser.

 er ofte helt konkrete og bokstavelige. Det er ikke sånn at hengekøyetreet symboliserer noe annet, eller at broen over elven egentlig betyr noe man må tolke seg frem til. Det er hengekøyetreet og broen over elven som er selve saken. Samtidig er beskrivelsene så presise og åpne at de fester seg i leseren på en egen­artet måte, de vekker leserens sosiale, historiske og politiske assosiasjonsfelt – uten at man på noe tidspunkt mister tak i det konkrete man leser om.

I «Pappaen og havet» har altså mummifamilien, med lille My, flyttet fra Mummidalen til en øy i havgapet. På kartet som henger på veggen i huset i Mummidalen, ser øya ut som en «ensom prikk». Der skal vi ha det «deilig og tungvint», sier mummimamma, men det tar tid å venne seg til de nye omgivelsene. En dag krabber mummitrollet og lille My inn i en krattskog. De krangler, som de rett som det er, gjør, og mummitrollet krabber videre på egen hånd, til tross for at My har skremt ham med at det kanskje er noen der inne. Mummitrollet krabber og krabber. Plutselig kommer han til en liten lysning midt inne i det tette og stive krattet. Her er det varmt og godt, biene surrer over blomstene, over lysningen ser han bjørkeløvet som «et luftig grønt tak som himmelen kunne titte ned gjennom».

Dette stedet, tenker mummitrollet, er fullkomment, ikke minst som gjemmested. Like viktig: «Ingen har vært her før ham. Det var hans».

Så skjer det bitre: Han blir bitt i halen, og han vet med en gang at det er en pissemaur, som det viser seg å vrimle av på dette fullkomne stedet. Mummitrollet blir enormt skuffet og lei seg. Og så begynner han, med god hjelp fra fortelleren, å tenke: «Naturligvis, [pissemaurene] hadde bodd her før ham». Men så begynner tvilen og problematiseringen: For pissemaurene bor jo under bakken. De kan ikke se hvor fint det er her, kan de vel? Kan det være så viktig at de bor akkurat her? Slik fortsetter resonnementet:

Det fantes forskjellige slags rettferdighet. Ifølge en rettferdighet som kanskje var mer komplisert, men absolutt riktig, hørte lysningen til ham, ikke til pissemaurene. Bare han fikk dem til å forstå det. De kunne jo akkurat like gjerne bo et annet sted. Litt lenger borte, bare noen meter. Var det noen måte å forklare det for dem? Kunne man i verste fall trekke opp en grenselinje og dele området?

Dette stedet, tenker mummitrollet, er fullkomment.

Pissemaur og rettferdighet

Nei, han der Tipun, som jeg kaller ham, han er det ikke noe håp for, sier Jan Erik Vold.

Det er en varm formiddag i slutten av mai. Vi sitter hjemme hos Vold, i en leilighet på Söder i Stockholm, og snakker om en viss statsleder som i februar 2022 gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Et av mange temaer denne formiddagen. Vi har bladd i gamle utgaver av Voldposten, en undergrunnspublikasjon Vold, i en leder for tolv år siden, beskrev slik: «Den er en samizdat i Europas mest blåøyde nasjon». Voldposten ble første gang utgitt i 2005, under tittelen «Svadaåret dokumentert», og har siden den gang bestått av avisartikler fra foregående år, skrevet av forskjellige forfattere, og samlet, kopiert og redigert av Vold. De siste åtte årene har opplaget ligget på 400 eksemplarer. Tidsskriftet, som det også går an å kalle det, blir sendt til venner, kolleger, landets statsminister og et par fiender, uten at det noen gang blir spesifisert hvem dét er.

Det håpløse kunne godt vært overskriften for mye av det vi sitter og snakker om denne formiddagen, men som alle som kjenner dette forfatterskapet, vet, gir vi oss ikke av den grunn. Selv om Vold i de ulike lederne har gode grunner til å oppsummere året som er gått, som «et tungt år», «et strevsomt år», «et år i ubalanse», «et alvorsår», «et mørkt år», er det like ofte lyspunkter og diverse absurditeter Vold fester seg ved og gjentar, når vi blar gjennom utgavene.

– Her er Harald Heide Steen: «Blodappelsin? Nei takk, jeg er vegetarianer».

Om et slående bilde av Gunvor Hofmo, med solbriller og sigarett:

– Finnes det noen norsk kvinnelig poet som er så hipp som på det bildet?

Om den ikke lenger fullt så nye Holmenkollbakken:

– To milliarder for å hoppe fem meter lenger.

Og som en løs kommentar, kanskje, til våre brutale, uoversiktlige tider:

Change will come

Det hender jeg lurer på hvordan det ville ha vært å arbeide i en bransje i vekst. Vind i seilene, champagne i glassene! I stedet har jeg levd i pressen og bokbransjens vedvarende krisetilstand i tjue år. Den neste nedbemanningen, siste spikeren i kista – katastrofen har aldri vært langt unna.

Tove Jansson skrev en nydelig novelle som heter ‘Filifjonka som trodde på katastrofer’. Her tripper det perfeksjonistiske følelsesvesenet Filifjonka nervøst rundt og bekymrer seg for sine eiendeler og for huset sitt i møte med en forestilt katastrofe. Når den faktisk inntreffer – stormen river huset i fillebiter og skyller eiendelene på sjøen – står hun stødig i vind og sjøsprøyt; hun omfavner katastrofen, frigjøres av den.

 lenge står her i vannkanten og tripper, kan vi fundere på en ting: Er dette sommeren da spøkelsene endelig ble synlige? Denne måneden inngikk Gyldendal forlik med de to tekstforfatterne Elene Martinsen og Rune Alexandersen, som hadde saksøkt både forlaget og komiker Zahid Ali for brudd på opphavsretten; de mente de hadde skrevet store deler av manuset som ble Alis mye omtalte krimroman «Svaber». Nå skal de to krediteres som medforfattere. Det kan virke som om flere forlag har tatt lærdom av saken. Stadig flere bøker beskrives nå som «skrevet i samarbeid med».

Det skulle bare mangle. Av en eller annen grunn hersker det en bred forakt/fornektelse for at forfattervirksomhet er et 

. Vi ser det i alt fra diskusjonen om «skjønnlitterær kvalitet» til denne lenge rådende ideen om at hvilken som helst hotshot har rett til å sprade rundt og ta æren for noen andres litterære arbeid. Sjokkmelding: Det viser seg at forsvarstopper, influensere og polfarere faktisk ikke uten videre kan skrive en god bok. Akkurat som 

 ikke kan gå til Sydpolen i morgen. Når du holder kjendisenes bestselgende «personlige beretninger» i hendene, er sjansen stor for at en spøkelsesforfatter har vært involvert.

Spøkelsene er gjerne drevne journalister, skribenter eller erfarne skjønnlitterære forfattere som sper på beskjedne inntekter ved å fortelle historien til en kjendis. Det er paradoksalt at bokas status angivelig har falt så dramatisk, samtidig som komikere og innholdsprodusenter gjerne vil smykke seg med en utgivelse. Skjønnlitteraturen mister økonomisk terreng, men beholder kulturell kapital og dermed også en investering for forlagene. Samtidig er det penger å tjene på kjendismemoarer skrevet «i samarbeid med», mens brorparten av de høylitterære forfatterne er rene pengeslukene.

at spøkelsesforfattere må bli standard. Men hva skjer når influenserne og idrettsstjernene inntar bestselgerlistene, har monopol på medienes litteraturdekning 

legger beslag på de profesjonelle forfatternes tid og krefter? Ironien slår krøll på seg når jeg ser stadig flere seriøse, skjønnlitterære forfattere masseprodusere fyndige reels i håp om å bygge opp den følgerskaren bokhandlerne visstnok spør etter når de vurderer hvilke bøker de vil fronte i bokhandelen.

Som Aksel Kielland skriver i sin nye bok «Besatt», er markedsideologien innebygd i de sosiale medieplattformenes infrastruktur; de gjør alt og alle til et marked og sniker markedsføringens logikk inn under huden på en. Om jeg vil selge en bok til neste år, bør jeg framover poste daglige reels der jeg byr på meg sjæl og bygger merkevaren meg™.

et litterært økosystem som likner det H.G. Wells tegner opp i klassikeren «Tidsmaskinen?» Der de vakre, uskyldsrene eloiene av noen influensere danser på rosene, med alle pengene, mens forfatterne reduseres til lyssky morlocks som jobber hardt i det stille og bare kommer til overflaten for å tuske til seg et statsstipend i ny og ne.