#fff

#000

Kristenapokalypsen har flyttet inn i sentrum av politikken i USA.

Mørk Maga

var Russlands mest forhatte mann. Hva var forbrytelsen hans?

Rasputin

var god til å posere og provosere – på fotografi og i skrift.

Colette

Merete Røsvik

Sjansen er stor for at tradisjonelt truande kristne vil setje kaffen i halsen fleire gongar om dei skulle lese Ali Jones Alkazemis bok om reisa frå sjia-islamsk gnostisisme via kommunisme, nihilisme, buddhisme og Jordan Peterson til katolisisme. Alkazemi karakteriserer Den norske kyrkja slik: «En så ren og korrekt teologi, med en kirke som åpent sa at den ikke var noe særlig annet enn en dobørste eller Pepsi-flaske [...]». Kristne i meir konservative kyrkjesamfunn vil truleg seie seg samde i at mykje av høgtida og mysteriet er forklart vekk i folkekyrkja. Men kaffen kjem garantert opp igjen når dei les at «Jesus faktisk hadde to stefedre, Josef og Gud Fader» og «[...] skal vi virkelig late som om vi er helt sikre på at Jesus og Gud alltid er ved sine fulle fem?»

Eg veit at takhøgda er stor på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, der Alkazemi no er stipendiat, men dette må vere ein slags rekord i uærbødig, teologisk omgang med det kristne gudsbiletet. Boktittelen «Jeg, en kristen-muslimsk ateist» er i seg sjølv paradoksal når forfattaren nyleg har late seg døype, men lener seg på Slavoj Žižeks omgrep «kristen ateisme». Forteljarstemma vekslar mellom det intellektuelt bråmodne og det ungdommeleg sleivete. Det er nettopp denne frekke, men også ærleg sjølvgranskande stilen som gjer Alkazemis eksistensielle oppdagingsreise til interessant lesing.

kanskje Alkazemi som Subjekt-spaltisten som i 2023 tok offentleg avstand frå det han meinte var uansvarleg, polariserande journalistikk i avisa. Han kom til Teologisk fakultet frå ein mastergrad i filosofi, og skriv jamleg i filosofiske fagtidsskrift, Samtiden og Ny Tid. At han berre 26 år gamal kan gi ut ein intellektuell sjølvbiografi, er resultat av intense studiar av filosofisk og religiøs litteratur som, fortel han, sprang ut av mindreverdskjensler og eksistensiell desperasjon.

Han er irakisk-norsk og vaks opp med ei aleinemor med svært dårleg økonomi. Den intellektuelle utviklinga og klassereisa han fortel om, minner om høvesvis historiene til Bjørn Stærk og Abid Raja, to andre samfunnsdebattantar som starta som unge, sinte menn. Ein kan lure på kvifor Alkazemi finn det naudsynt å avskrive nettopp Abid Raja med familie som «folk som har gjort karriere av å bekrefte fordommene til redde, naive nordmenn» og omtale avdøydde Walid Al-Kubaisi og Shabana Rehman som «opportunistiske innvandrere». Det er useriøs polemikk som underslår dei intellektuelle prestasjonane og alvoret i livserfaringane deira.

 og reflekterer elles godt rundt drivkreftene bak politisk radikalisering og den drifta mot konservativ kristendom som no gjer seg gjeldande blant ein del unge. Han innrømmer å vere «litt kontrær», og det kjem tydeleg fram i møtet med dei ressurssterke «SV-jentene». Så sterk var avsmaken hans, at raseriet dei viste mot kristensionistane og Israels krigføring på Gaza faktisk fekk Alkazemi til å gi kristendommen ein ny sjanse. Slik belyser han kompleksiteten i kjenslene som styrer korleis vi nærmar oss religion og politikk.

Det er både givande og underhaldande å sjå korleis ein som kjem til Bibelen utan dei tradisjonelle, norske brillene opplever tekstane. Alkazemi les i lys av eigne erfaringar med fattigdom, rasisme og opprørsk utanforskap, og omfamnar slikt som vanlegvis blir oppfatta som problematisk, til dømes at Gud i Det gamle testamentet er både sjalu, valdeleg og ustabil. Han likar Det gamle testamentet betre enn det nye, men «fattiggutten Jesus» appellerer fordi han var «en følsom, grinete og alvorlig mann, som Jordan Peterson og meg.»

 trusspørsmål gjennom filosofisk resonnement. Det var mellom anna den franske tenkjaren René Girard som leidde han til erkjenninga av kjernen i det kristne livssynet; at grunnproblemet ikkje er vondskapen rundt oss, men den som er inni oss. Men han er tydeleg om kor avgjerande det emosjonelle har vore, ikkje minst for kva autoritetar han har lytta til. Jordan Petersons forelesingar om Første Mosebok vart første steg mot kristendommen. Når Alkazemi skal utdjupe kvifor, viser han til Marilynne Robinsons bok om same tema, men utan å forklåre glideflukta frå Peterson til Robinson nærare, og verken faglege eller ideologiske forskjellar mellom dei to kjem fram.

Ønsket om å dekkje mange, store emne kan altså gå ut over presisjonsnivået. I den kjappe, historiske presentasjonen av Den katolske kyrkja som «viktig korrektiv til lokale fyrstedømmer» hoppar forfattaren til dømes bukk over den harde forfølginga av alle dissidentar. Forlaget burde ha vore grundigare med språkvasken, teksten har litt for mange småfeil, spesielt i preposisjonsbruken.

Alkazemi viser at postsekularismen handlar meir om lengten etter fellesskap og identitet enn dogmatikk og sterk tru. Alle konvertittar er neppe like lærde og reflekterte som han, men innblikket han gir i miljøet av søkjande får fram viktige nyansar ved ei utvikling mange av oss ser på med ein viss nervøsitet.

Han likar Det gamle testamentet betre enn det nye.

Jeg, en kristen-­muslimsk ateist

Litt kontrær

Egon Låstad

Hvordan føles det egentlig å ha dysleksi? Bildeboken «Olav og bokstavene» gir et sansesprengende bilde av opplevelsen, med detaljer og skrifttegn som bokstavelig talt stokker seg på sidene. Handlingen følger den oppvoksende Kong Olav (1903–1991) i et heller innviklet språkmiljø, anført av en norskspråklig lærer, dansktalende far og en mor som utelukkende prater engelsk. De medfødte lese- og skrivevanskene til den lille prinsen gjør ikke språkforvirringen mindre.

«Olav og bokstavene» er basert på en idé av kongebiograf Tore Rem, og skrevet i samarbeid med forfatter/barnebokforfatter Erlend Loe. Sistnevnte bidrar med empati­ladede skråblikk og en vellykket lek med ord og lyder – inkludert korte absurdvers i tradisjonen etter André Bjerke. Spørsmålet er likevel om en slik komplisert tekst kan passe for den andelen barn og voksne i Norge som sliter med dysleksi? Her trer heldigvis bildene støttende til. Illustratør Svein Nyhus realiserer tekstens potensiale til noe nært et kunstverk.

bildetolkningene til Nyhus omdanner boken til en fascinerende og engasjerende myldrebok, fullstappet av overraskelser og oppdagelser som kan få utrente lesere til å føle seg smarte. Her snakker vi om leseglede uavhengig av ferdighetsnivå. Oppslagene er en visuell maktdemonstrasjon, med illustrasjoner som er rike på kontraster og kontradiksjoner. Stilen forener spisse kanter med myke linjer, mens den kongelige paletten med rødt, blått og gull er foruroligende kald og varm samtidig. Summen av grepene peker mot utryggheten i det overdådige og overprivilegerte hjemmet.

Valgets kvaler mellom plikt og lyst lyser opp på hver eneste side, med ordene JA og NEI flettet inn et utall steder. Det hele bygger opp til et uforløst oppgjør hvor hovedpersonen tenker at han ikke vil være prins. Nyhus tegner det motløse barnet med en rødmende «X» over ansiktet mens han nytteløst forsøker å lese høyt fra lærerens bok. Foldene i skrittet hans staver ordet «NEI». Hele scenen dirrer av skam.

 grep er bruken av umulige perspektiver. Nyhus tegner nemlig objekter med forsvinningspunkter som går 

 leseren istedenfor bakover mot horisonten. Resultat er en slags hypervirkelighet hvor alle regler kan brytes. I kontrast til dette har illustratøren lagt inn tallrike rettinger med rød penn, hvor hjemmets danske boktitler fortløpende korrigeres til norsk. Mot slutten blir pennen enda mer rampete, og omformer «NRK» til «SNORK». Antipatien mot rikskringkastingen skyldes selvsagt alle årene Kong Olav slet med å lese nyttårstalen på direktesendt tv. Nyhus boltrer seg med marerittaktige detaljer i særlig denne scenen, med en integrert dødningskalle i det ikoniske pausebildet, og en gjesteopptreden i bakgrunnen av den skremmende norskamerikaneren fra «Pernille og Mr. Nelson» (1961–1972). Kongens stramme slips former en «Å». Munn og ansikt staver «A».

Boken er et overflødighetshorn av detaljer, men ikke for dekorens skyld. Overfloden i boken representerer nemlig det motsatte av lykke, og viser hvor presset og fanget hovedpersonen føler seg. Nyhus understreker poenget med stjålne glimt av lykke i scener hvor Olav får fryde seg på ski og i seilbåt. Kun i luften føler han seg fri. Et åpent vindu må dermed til i sluttscenen.

Olav og ­bokstavene

Kongens aj

Emilie Johnson Godal

Begynnelsen på Oksana Zabuzjkos tredje oversatte bok til norsk er betegnende for resten av romanen. Det begynner med et «Nei,» og vikler seg snart inn i en laaang parentes, mens pronomenene veksler – her er et hun, et du, et jeg og kanskje et vi; «ladies and gentlemen»? «Feltstudier i ukrainsk sex», som først kom ut i 1996, er myldrende, men skjerpet. Det er ingen ende på parenteser eller tankestreker, og teksten utfolder seg tilsynelatende uhemmet.

Romanens du/hun/jeg, en poet ved navn Oksana, har vært i et destruktivt og voldelig forhold med en skulptør, Mykola. Dette forholdet er bokens omdreiningspunkt. Oksana er ukrainsk, men har kommet seg inn i amerikansk akademia. Mykola er også ukrainsk: «dette var den første mannen fra din egen verden, den første som du utvekslet ikke bare ord med, men en hel verden av flimrende bunnløshet». I ransakelsen av relasjonen blir også det nasjonale et viktig prisme for å forstå, slik at det vel så mye blir en folkesjelegranskning.

dynamikk viser seg allerede fra start, selv om man kan lure på om fortelleren i etterpåklokskap ser sammenhenger som ikke var like åpenbare den gang (og dermed er hardere mot seg selv enn hva som er rimelig). Mykola er spesiell, ja, «

», men han er også et produkt av Ukraina, «Kronos som fortærer sine egne barn».

I dagens situasjon kan det hefte en ambivalens ved å lese slike kritiske utlegninger om landet som på uutholdelig vis er angrepet av Russland. Samtidig viser også romanen nettopp hvordan nabolandets autoritære vold har gjennomsyret samfunnet i lang tid:

å, min kjære bror, og hele dette forbannede brorskapet vårt – uansett er vi alle venner fra samme leir, hvor mange år skal denne faens arven være med oss, og hvordan skal vi årelate oss fri fra den, spytte den ut, hvordan?

Ikke minst er romanen konsekvent i sin nådeløse gjengivelse av nasjon

s ukultur, og valget hennes om å oppholde seg i USA er ikke et uttrykk for troen på 

 få steder representerer håp, er romanen likevel ikke dyster lesning. Intensiteten er høy og fandenivoldskhet, (selv)forakt og hybris virker om hverandre på humørfylt vis. Romanen er markedsført som «bibelen i ukrainsk feminisme», og lest som feministisk verk er den uhyrlig interessant, all den tid kvinnelighet presenteres som alt fra en forbannelse til noe glødende hemmelig. At kvinneligheten ikke lar seg fange, har et frigjørende potensiale.

Den gjennomgående henvendelsen til «ladies and gentlemen» brukes tidlig i forbindelse med et tenkt (?) foredrag som deler tittel med romanen. Iblant blokkerer grepet tilgangen til det som fortelles, men vel så ofte står det seg som selvironisk retorikk som gir holdepunkter i mylderet:

vis dere ennå ikke har trampet ned den lille jenta inne i dere (eller den lille gutten som står på et beite med en kjepp i hånden, skrekkslagen over solnedgangens mektige flammesymfoni, så altfor storslagen for et menneske å gripe) – så har ditt liv ikke gått av sporet, det har slingret i vei, hvor tungt og smertefulle det enn har vært, i sin egen retning, det har altså blitt 

og det gratulerer jeg dere for – og kjærligheten, ladies and gentlemen, sann kjærlighet kan alltid se den gjemte (andre) gutten (eller jenta: ta meg – det betyr alltid: ta meg sammen med min barndom

Feltstudier i ukrainsk sex

Folkesjelegranskning

Eivind Myklebust

Byung-Chul Hans vesle bok «Utmattingssamfunnet» byd på nye filosofiske blikk på velkjende tankar i vestleg kulturkrets: I opninga les han myten om Prometeus som «ei scene frå innsida av psyken til prestasjonssubjektet i dagens samfunn»; mot slutten av boka tek han føre seg Herman Melvilles legendarisk motvillige Bartleby – han som svarar «Eg vil helst sleppa det» når han blir bede om å gjere noko i novella med same namn. Han les ikkje Bartleby som ein uverksam, gjenstridig person, slik andre har gjort, men som eit utslite, apatisk individ for vår tid.

Byung-Chul Han er fødd i 1959 i Sør-Korea og studerte metallurgi i Seoul før han flytta til Tyskland i 1980-åra. Han var ein «technikfreak» som blei teknologikritikar, skriv Fredrik Wilhelmsen i sitt opnande føreord til den norske utgåva. Dei siste tiåra har Han gitt ut ein bråte små bøker om store emne – «Hyperculture» og «The Crisis of Narration» er to talande titlar frå den engelske katalogen. «Utmattingssamfunnet» kom ut i 2010, og synest å vere boka som blir breiast diskutert i filosofsæren av 

er at lidingane til det sein-moderne mennesket ikkje lenger kjem som eit negativt trykk utanfrå, men heller som positivitetspress innanfrå: Vi lever ikkje lenger i disiplinærsamfunnet, men i eit prestasjonssamfunn der fridom og tvang smeltar saman og alle er sin eigen pisk og si eiga gulrot. Vi fortærer oss sjølve, resultatet er at vi blir utbrende.

For å fange denne innovervendinga, hevda Han at det immunologiske samfunnet var over – ti år før koronapandemien. Når ein møter påstanden fem år etter pandemien, på norsk i Runa Kvalsunds sikre omsetjing, må ein spørje seg om teorien var feil i førstninga, eller berre har blitt avleggs? Det er lett å sjå at analysen er overdriven, slik Wilhelmsen antydar i føreordet, og kanskje overspent, men det er heller ikkje vanskeleg å anerkjenne poenget i påstanden om at vår tids sjukdom er nevral heller enn viral – i alle fall i Vesten. Sjukdomstilstandar som utbrentheit og depresjon er «ikkje infeksjonar, men infarkt, som ikkje er forårsaka av 

til den immunologiske andre, men av ei overflod av 

Kanskje er det ikkje berre i vestlege samfunn analysen finn best grobotn, men i visse sjikt av desse samfunna. Det psykologiske brennpunktet i analysen svir i eit arbeidsliv styrt av internt prestasjonspress, men er ikkje europeisk arbeidsliv framleis dominert av ekstern produktivitetstvang? I Hans analyse ligg ikkje berre klassemedvitet bak oss – sjølve klassetilhøyrsla er fortidig: «Klassetilhøyrsla hjelpte arbeidsdyret å finne ei dyrisk sindigheit. Det seinmoderne eg-et er derimot heilt aleine». Tilstanden Han skildrar er nok lettare å kjenne seg att i for Uber-sjåførar og folk i frie yrke enn for butikk- eller barnehagetilsette.

påstandsprosaen aukar skepsisen min undervegs. Kritiske fråspark i filosofar som Hannah Arendt og Giorgio Agamben er spenstige, men landar ofte skeivt, som når han brukar «muselmenn» – dei mest utmagra og apatiske konsentrasjonsleirfangane – som bilete på sein-modernitetsmennesket i dag, «med den forskjellen at det er velernært og ikkje sjeldan overvektig». Forklaringskrafta i ei samanlikning med overvektige muselmenn er ikkje openlys.

Eg kan likevel ikkje nekte for at den retoriske tendensen til å snu opp-ned på synspunkt vekkjer både nye tankar og motseiingstrong, til dømes når han snur Agamben på hovudet og hevdar at «unntakstilstanden» er i ferd med å forsvinne, fordi «normaltilstanden absorberer kvar ein unntakstilstand». Det slår meg som ein påstand som jamleg er avvist sidan 2010, men kven veit korleis den kling i 2030?

Mot slutten prøver Han å snu sjølve utmattingstilstanden til noko motstandsdyktig; til ei djup keisemd som opnar for kontemplasjon i det han omtalar som ei «

». No, we can’t, synest Han å rope – med ein viss entusiasme.

Utmattingssamfunnet

No, we can’t

Frida Fliflet

Ved første augekast ser omslaget til Claudia Ulloa Donosos «Liten fugl» nesten nusseleg ut: lyserosa bakgrunn, vakre fjør som dalar i lufta, ein søt liten katt som tittar opp. Men etter eit par sekund skjønar ein at omslaget heller er illevarslande. Ein katt blant mange fykande fjør er strengt tatt ikkje eit godt teikn – for kor er eigentleg denne lille fuglen? Brått verkar katten mindre søt. Og rett nok, når ein opnar boka og ser tittelsida, blir varselet ekte: Her ligg ein liten fugl på rygg med beina i været. Blar ein om til første novelle, dukkar katten opp som det aller første ordet: Kokorito, sju kilo tung, som gong på gong drar inn torturerte småfuglar til eigaren. «Med sju liv i Amerika og ni på den skandinaviske halvøya gir Kokorito meg døden i gåve», slår forteljaren fast.

Dette er ikkje einaste gongen ein «dødsmaskin» av ein katt dukkar opp i boka, men opningsnovella, som samlinga har tittelen sin frå, er den beste. Ho er ei finurleg, smart lita historie, der forteljaren skal på jobbintervju som prosjekt­rådgjevar akkurat når katten hennar har torturert og 

 drepe ein fugl. Forteljaren, som må rekka bussen, klarar ikkje gå ifrå den vesle fuglen, og tar den like godt med i lomma under intervjuet.

 tredje novellesamlinga til Claudia Ulloa Donoso (f. 1979), som bur i Noreg, men opprinneleg kjem frå Peru. Boka kom ut i 2015 – ho har «allereie oppnådd kultstatus blant spansktalande lesarar», ifølgje forlaget – og først no finst ho på norsk, finfint omsett av Bente Teigen Gundersen. Det er det nokså nystarta, vesle forlaget Les Bones Dones («dei gode kvinnene» på katalansk) som står bak utgjevinga. Dette er for øvrig ikkje første gong Donoso er å lese på norsk: i 2024 kom romanen «Jeg drepte en hund i Romania» på Camino.

Om du vil kalla dette noveller eller forteljingar eller noko anna, kokar vel ned til kor streng definisjon du har av novella. Sjølv om eg meiner novella kan romma så mangt, vil eg nok kalla mange av dei tretti tekstane her for kortprosa: dei verkar meir som reine observasjonar eller små tankerekker, og manglar den narrative sløyfa novella helst skal ha.

 å emigrera, immigrera, ligg som ein grunnstein i «Liten fugl». Ofte har eg kjensla av at det er same forteljar som dukkar opp: Fleire av historiene føregår i Nord-Norge – der forfattaren har budd – eller blir fortalde frå perspektivet til ein latinamerikansk, i alle fall spansktalande, migrant. Ulloa Donoso skriv sårt og presist om den dirrande kjensla av framandgjering og einsemd som følgjer med det å vera ny i eit land. Men dette er inga dyster bok: Tekstane er lettlesne og uføreseielege, stadig vekk ramlar dei ut i det småabsurde eller surrealistiske. Ein framand mann dukkar opp i stova for å glo på forteljarens (symboltunge) plante. Den nye kjærasten driv og forvandlar eldfloger til menn. Slikt skjer.

Eg, som i kvardagen har såpass pingpong-hjerne at eg ikkje klarar å lese romanar, er ein sucker for korte noveller. «Liten fugl» burde passe slike som meg perfekt: Her er mange av historiene så korte at ein er gjennom på eit minutt eller to. Likevel skulle eg ønska at dei hadde fått meir kjøt på beina – at vi får komme tettare på karakterane og stå i scena lengre. Trass i at tekstane har noko akutt over seg, verkar mange av dei meir som gode idear eller snedige innfall, heller enn faktisk ferdige tekstar. Litt for ofte sluttar dei før noko rekk å få konsekvensar; før tankerekkene borar djupt nok. Då står heller ingenting på spel.

‘Tredje konjugasjon’, for eksempel, har eit lovande utgangspunkt: Ein spansklærar står ved tavla og klarar ikkje forklara elevane sine den fulle betydinga av verbet 

; at det ikkje berre er å bu ein stad, men også å 

 ein stad, og ein skjønar at læraren, som bur (

!) i eit framand land, der og då får ei lita identitetskrise. Her er ei historie som verkeleg kunne ha dirra om ho hadde fått vekse fram, men ho er berre ei side lang, og lesaren må nøya seg med at introscena er det hen får.

 forteljingane også brotne opp med sidelange tekststykke i ein annan font – eg tolkar dei som ein slags introtekst til novella som følgjer, utan at eg skjønar heilt kva dei tilfører heilskapen. Eg likar tanken på at boka skal vere ei «skattekiste», som forlaget skriv, men eg synest at nokre av skattane kunne blitt pussa grundigare før dei fekk kome med i kista.

Når det er sagt, set eg stor pris på humøret og nysgjerrigheita som finst i «Liten fugl». Donoso skriv med ei leikenheit eg ofte saknar i norsk samtidslitteratur, og ho gjer nokre fine observasjonar. Ein lun humor og ein vilje til undring er bokas raude tråd, som løftar tekstane opp frå det ordinære.

Ein framand mann dukkar opp i stova for å glo på forteljarens (symboltunge) plante.

Liten fugl

Fugleferd

Elise Winterthun

Hvor går grensa mellom sjarmerende tøys og anmassende fjas? Arne Henning Årskaugs «Grell kabaret» inneholder en god del av det første, men bikker stadig over i det siste. Konseptet til denne vesle romanen er originalt nok: Den er organisert som en kabaret, altså en folkelig forestilling med gøyale underholdningsnumre. Kabaretartisten, eller jeg-­personen, er en mann som nærmer seg midtlivet, og som befinner seg i en uvant og litt deprimerende livssituasjon. «Det har vorte slutt mellom kjærasten min og meg, og eg veit ikkje kvar eg skal gjere av meg», lyder romanens første setning, som framstår som en referanse til Jon Fosses «Naustet».

Herfra bærer det av sted på en burlesk heisatur gjennom det nye singellivet: Vi får henge med på tilfeldige fester, triste by­turer, halvmotiverte ligg og ensom hjemmedrikking. Det hele er ispedd den mer allmenne miseren som rammer de fleste, single eller ei, som gørrkjedelig kontorjobb, kommunal estetikk, vennskap som ebber ut, påtrengende barndomsminner og så videre. Kort sagt, det er en uromantisk framstilling av et vanlig norsk voksenliv som utspiller seg på scenen. Noen av Årskaugs kabaretnumre framstår for meg som noe vilkårlig knyttet til resten, og vitner om en forfatter som mest av alt har det sabla morsomt med ord og språk.

pratsomt, dette: Mens romanens anslag gir hint om en forfatter som er inspirert av Fosse, er det lite av Nobelprisvinnerens sans for taushet og det uutsigelige å spore i det som følger. Snarere er det Ragnar Hovland på kokain som melder seg som spontan assosiasjon. Ikke at det er negativt i seg selv – jeg for min del liker en porsjon absurdisme, og drar saktens på smilebåndet av flere av Årkaugs merksnodigheter, som for eksempel når jeg-personen oppsøker et taksidermistevne og vennlig tilbyr sin dvaske kropp til utstopping, et tilbud ingen av konferansedeltakerne virker spesielt interessert i. Andre ganger blir det for mange spillopper. Boka er lesset med finurlige språklige bilder, som for eksempel her: «Vi veit kva slag du er, veit godt at du er oppvaksen i skur bygde av gusten rekved og gråbleike, utblinka neonskilt, i skur bygde av vindknekte xylofonar og beinlause strykebrett.»

 kreative sammenkoblinger av ord, men hva tilfører de, og hva er de ment å framkalle hos leseren? Følelsen av å bli matet med uviktigheter forsterkes av innslag av oppramsing (kjepphest: det er altfor mye av det i skandinavisk samtidslitteratur). Da er det en lettelse å gli over i partier av mer dempet karakter, som når jeg-personen erkjenner at han savner den kranglevorne ekskjæresten – ja, «til og med lyden av vibratoren hennar saknar eg. Han høyrdest ut som ei døyande humle i vindaugskarmen, men det var ein trygg lyd, ein lyd det gjekk an å vere i.»

Humoren er lakonisk og underspilt, i beste Hovland-ånd, og oppleves dermed mer virkningsfull. Ikke minst sies det noe av betydning her, for er det ikke nettopp sånn det er – at når vi mister noen vi har delt livet vårt med, er det de mest bisarre småting vi savner? Det aner meg at Årskaug, med sine åpenbare språklige evner, besitter et stort potensial for slike utforskninger. Mer nerve og strengere rammer ville i hvert fall løftet denne boka betraktelig.

Grell kabaret

Rotete revy

Jonas Bals

For dem som frekventerer Teddys softbar i Oslo, er det ikke noen hemmelighet at byggmester Ole Thorstensen – en av stedets stamgjester – er filosofisk anlagt. Det vil heller ikke komme som noen overraskelse at han nå har gitt ut en bok (sin tredje) der han forsøker å legge til rette for «en diskusjon alle føler seg velkomne til å delta i.»

For selv om Thorstensen aldri legger skjul på hva han selv mener, så er han også et genuint lyttende og lærende menneske.

Dette er to egenskaper som kommer leseren til gode i dette lille mesterstykket – eller skal jeg si svennestykket? – av en filosofibok. Den er breddfull av Thorstensens egne refleksjoner og meninger, men han innhenter også perspektiver fra andre, dels gjennom møter og intervjuer, og dels ved lesninger. Noen av dem jobber primært med ånd, men de fleste av dem på ulikt vis også med hånd: En renholder, en tannlege, en kirurg og en byggmester, men også professor Jan Grue, som er rullestolbruker og som har skrevet om alt det «skjulte arbeidet» en helt vanlig dag med bevegelses­utfordringer byr på.

Innimellom får Thorstensen også passet sitt påskrevet, som når han skriver om Aristoteles som en «sanseløs» filosof med et nokså nedlatende og uinteressert blikk på det Thorstensen kaller 

. Her får professor Olav Gjelsvik komme til orde med motforestillinger i et 

, i det som er nok et eksempel på Thorstensens sokratiske ambisjon om å skape en diskusjon der alle er velkomne.

 bokas prosjekt, utover den gode samtalen? Hovedsaken er vårt enøyde kunnskapsbegrep, der vi skiller mellom «høy» og «lav» utdannelse, og smykker oss med å være et kunnskapssamfunn fordi flere i dag tar lengre og mer teoritunge utdanningsløp enn før. «Det er ikke slik at vi bare legger til ny kunnskap», minner Thorstensen om, «vi mister også noe av den eksisterende. […] Dersom kunnskapssamfunnet er som en beholder, er det samtidig en beholder som lekker.»

Thorstensen diskuterer hvorfor vi har utviklet et så misvisende skille mellom teori og praksis, og går grundig til verks. Han trekker linjene fra Det gamle testamentet og opp til vår egen tid, der han blant annet problematiserer hipsterkulturens 

 (som mikrobryggeri og gammeldags barbersalong), som en form for hyperindividualisert gentrifisering av arbeidslivet. Samtidig er han åpen for at det tilbyr en flukt fra «tidspress, kynisme og hensynsløshet, både sosialt og overfor naturen» – nok et eksempel på hans dialogiske og tvisynte metode.

er på sitt aller beste når han skriver om bruken av sansene og om gleden ved å oppnå flyt i arbeidet. Han beskriver den uavbrutte rytmen i en prosess som man ugjerne ødelegger ved å ta seg en pause og benstrekk, uten å romantisere slitet. Thorstensen viser tvert imot hvordan mye manuelt arbeid i dag er presset inn i utbyttings- og maktforhold der kroppen ikke får den rytmen og hvilen den trenger, og hvor de manuelles kunnskap om hvordan de skal kunne «utholde arbeidet gjennom mange år uten å bli utslitt og ødelagt», presses til side av profittjag og misforståtte effektivitetskrav.

Thorstensen har med andre ord også skrevet en bok som burde leses av våre politiske beslutningstakere. Han skriver blant annet om hvordan en mer praktisk skole ikke trenger å ses som en konkurrent, men kanskje snarere et supplement til dagens akademiserte utdanningsløp, fordi den praktiske kunnskapen er «en god makker» til den teoretiske. Han skriver også klokt om forholdet mellom menneske og maskin, blant annet med eksempler fra renholdsyrket, og om faglige former for omsorg, slik den utøves av helsearbeidere.

som burde vært en integrert del av samtlige lederutdannelser i Norge, og ligge til grunn for all anbudspolitikk. Som renholderen Turid sier det: Ikke bare er det mulig å involvere de ansatte og deres faglighet for å gjøre arbeidsplassen hyggeligere, den vil også bli «mer effektivt og klokt organisert, uten at det blir mer press. Og da blir det mindre sykefravær også». 

, kaller Thorstensen dette. Skal politikerne våre lære seg det faget, kan de begynne med teorien. Den foreligger her, og teller bare 159 små sider. Sett i gang!


Hendenes metode. Manuell kunnskap i teoriens gullalder

Nevenyttig

Marius M. Kjøstad

Han kom til makten tidlig i 1933 og beholdt den frem til sin død i april 1945, og på disse tolv årene satte han et stort preg på verdenshistorien. Neida, jeg tenker ikke på en viss østerriksk kunstmaler, men på Franklin D. Roosevelt. Det er jo velkjent at store menn sjelden står alene, og bak «FDR» finner man ikke bare kona Eleanor, men også en sjuskete, mager og kronisk syk eks-sosialarbeider som var en blanding av New Deal-strateg og superdiplomat: Harry Hopkins.

Noen måneder etter at Hopkins døde i 1946, bare 55 år gammel, ble den nederlandske historikeren og forfatteren Geert Mak født. Et sted i sin nye bok om Hopkins benytter han anledningen til å kaste et blikk på den perioden som har utgjort rammene om hans snart 80 år lange liv. «Den verdensordenen vi europeere levde i inntil nylig, var Franklin Roosevelts verden», skriver Mak. Bokens prosjekt er å tegne et levende bilde av miljøet av mennesker rundt Roosevelt i Det hvite hus, med hovedvekt på «mellommannen» Hopkins.

Geert Maks stemme svirrer fra tid til annen rundt i hodet mitt: «Waar waren we ook alweer gebleven?» Hvor var vi nå kommet hen? Slik åpnet han hver episode i TV-serien «Europa – en reise gjennom det 20. århundret», der han toget gjennom kontinentet for å spore opp det forgangne 1900-tallet. Serien gjorde et usedvanlig sterkt inntrykk på meg da jeg så den i ungdomstiden. Senere har Mak utgitt boken «USA. En reise», der han følger i John Steinbecks fotspor.

Steinbeck kunne Hopkins’ livsmotto oppsummeres slik: «Menneskets velferd er regjeringens første og siste oppgave.» Hopkins spilte nemlig en viktig rolle i New Deal-programmet, altså de storstilte sosialpolitiske reformene i kjølvannet av den store depresjonen. Allerede våren 1933 ble han direktør for et av de første New Deal-byråene. Han var en klassisk 

, som brukte sine talenter både til å få ting utrettet og til å klatre i hierarkiet, helt opp til en post som handelsminister.

Når det gjelder Roosevelt, omtaler Mak ham som en «ufrivillig revolusjonær». Han så totalitære bevegelser vinne makten i skremmende mange land, og fryktet at noe lignende skulle skje i USA. Formålet med «New Deal» var primært å redde demokratiet. Ifølge Mak var Hopkins blant de mer fremoverlente som presset på for at de sosiale virkemidlene skulle bli permanente, ikke bare nødhjelpstiltak. Til sist lot Roosevelt seg overbevise.

 skjer det et skifte i boken, som speiler en omdreining i USA fra 1939 og fremover. Fra nå av handler det om krig, krig og atter krig. Mak viser på en interessant måte hvordan særlig «New Deal»-folk som Hopkins, som hadde erfaring med statlig dirigering av næringslivet, ble pådrivere for militær opprustning og omlegging av økonomien. Litt tilspisset mener han at invasjonen av Normandie i 1944 ville vært usannsynlig uten New Deal – her lå røttene til det militær-industrielle kompleks.

Også Hopkins’ liv og profil forandret seg på denne tiden. Ifølge den legendariske krigsreporteren Martha Gellhorn, som tilhørte miljøet rundt Eleanor Roosevelt, ble han mindre opptatt av sosiale spørsmål og mer opptatt av «hoffliv og maktdiplomati». Han ble nemlig Roosevelts sentrale rådgiver, en rolle han beholdt gjennom nesten hele krigen. Fremfor alt ble han toppdiplomat og kvasi-utenriksminister, og boken inneholder fine skildringer av reisene han foretok både til Winston Churchill i London og Josef Stalin i Moskva. Han spilte dessuten en viktig rolle under de alliertes konferanser, blant annet i Jalta på Krim i februar 1945, der sentrale beslutninger for organiseringen av verden etter krigen ble truffet.

kommet hen, spør jeg meg selv når jeg har lukket boken. For min egen del: et stykke bort fra mitt idealiserte ungdomsbilde av Mak, må jeg innrømme. Men, får jeg da umiddelbart skyte inn, kanskje er slike romantiske erindringer fra ens egen forgangne ungdomstid en urettferdig målestokk. Det skuffende ved boken er først og fremst at den faglig sett for det meste holder seg på overflatenivå og i liten grad inneholder dyptloddende analyser. Den har mer av et underholdningspreg – og til tider 

 den rett så underholdende, med sine livlige miljø- og personskildringer, men den er også ujevn. Ikke minst blir boken ofte ufokusert og med lav fremdrift, den er hundre sider for lang.

Uansett er det fascinerende å lese om den sosialpolitiske kraften som fantes i amerikansk politikk i 1930-årene, og den utenrikspolitiske klokskapen Hopkins målbar under krigen. Boken minner oss også på et klassisk tema i politisk historie, nemlig rådgivernes og bifigurenes makt­roller i palassenes korridorer. Maks etterord er datert januar 2025, samme måned som da tek-oligarkene solet seg i glansen under den amerikanske presidentinnvielsen. For historiens domstol må de innfinne seg, alle sammen – både mellommenn og bakmenn.

Fra nå av handler det om krig, krig og atter krig. 

Mellom­mannen. USA og Europa i de ­avgjørende årene 1933–1945

Venner i Det hvite hus

Bokanmeldelser

Tom Egil Hverven

De siste årene har skandinaviske kristendemokratiske partier beveget seg mot høyre. Dyptgripende endringer i mentalitet kan ligge bak: Det er en sammenheng mellom posisjoneringen til Kristdemokraterna i Sverige og Kristelig Folkeparti i Norge og den brede oppslutningen om Donald Trump og Pete Hegseth blant evangelikale kristne i USA. Men hvordan? To nye bøker, «Makten och det heliga» av Joel Halldorf, samt «Hvem skal vi elske?» av Ragnar Misje Bergem, undersøker bakgrunnen for globale politiske omveltninger.

La meg starte i en dokumentarisk fiksjon, Per Olov Enquists «Lewis resa» (2001). Romanen handler om pinsebevegelsens raske vekst på 1900-tallet, under ledelse av den svenske predikanten Lewi Pethrus. Boka utkom for tjuefem år siden, i en tid hvor religion fremdeles var på vikende front i vestlige land. Hvem ante hvilken betydning konservativ kristendom kunne få i politikken? Noen av romanens innledende setninger har jeg tenkt på siden. Enquist skildrer hvordan pinsebevegelsen springer ut av en radikal strøm i europeisk fromhetsliv, med røtter hos herrnhuterne på 1700-tallet:

Det var som et kor av navn og stemmer, det var den europeiske radikalpietistiske from

heten, uten samfunns- eller imperiedrømmer, noe høyst uvanlig, nå nesten fraværende. Det store, hviskende koret av stemmer fra mennesker som var ringe, men hadde gjort sitt beste 

Herrnhuterne og deres etterfølgere hadde ikke ambisjoner om å skape samfunn, de ville omskape mennesker. De ville ikke utgjøre noen «statsbyggerreligion», de søkte ikke makt. De ville gjennomsyre samfunnet nedenfra. De radikale pietistene ønsket ikke strid, men fred, skriver Enquist. Imperiedrømmer var høyst uvanlige, 

. Nå? Setningen skifter diskret fra fortid til samtid. Hvordan kunne lignende frikirkelige strømninger så raskt skifte kurs, til og med danne grunnlag for makt, i retning av kristennasjonalistiske holdninger i en rekke land?

Teologen Joel Halldorf, professor i kirkehistorie ved Enskilda Högskolan i Stockholm, er en erfaren forfatter og aktiv deltaker i svensk offentlighet. Hans forrige utgivelse var den kritikerroste «Bokens folk» (2023). Halldorf vokste opp i pinsebevegelsen og kjenner svensk frikirkelighet fra innsiden. Årets bok, «Makten och det heliga», er delt i sju deler, inkludert fyldige forord og etterord, alle datert og plassert historisk, i og utenfor Halldorfs eget liv. Det gir teksten unike forankringer. Halldorf gir inntrykk av å skrive ut fra et eksistensielt behov for å forstå. Forordet starter i et teltmøte med den norske pinsepredikanten Emmanuel Minos i 1990. Halldorf er ti år gammel. Minos taler om fred, etter en drøm om Mikhail Gorbatsjov. Drømmen stopper ikke der: Alt blir svart, mørket dekker jorden. Teltmøtene i Halldorfs oppvekst ble holdt i en skandinavisk periferi av storpolitikken. I dag har apokalyptiske syner rykket inn i sentrum av politikken, som begrunnelser for Pete Hegseths krigsministerium, under Donald Trumps administrasjon. Visjonene kan spille en avgjørende rolle for krigføringen i Midtøsten.

Om vi tar et skritt tilbake: Hvilke visjoner om samfunnet skaper religionene, seint i den vestlige, liberaldemokratiske epoken? Religion som fenomen mangler en allment akseptert definisjon. Etymologisk betyr ordet «det som binder sammen». Religioner kretser rundt erfaringer av det hellige, ifølge Halldorf. Ordet hellig henger sammen med at noe oppleves som helt, uskadet, komplett og friskt. Sosiologen Émile Durkheim hevdet for over hundre år siden at samfunn bare kan fungere om de vekker erfaringer av det hellige i mennesker. Religionenes tilbakekomst i politikken må forstås på denne bakgrunnen: Den liberale bølgen som startet for om lag to hundre år siden, og som skjøt fart i og med globalisering og frihandel mot slutten av forrige århundre, etterlot seg et vakuum. Venstreorienterte bevegelser maktet ikke å fylle tomrommet, noe som ble stadig klarere etter murens fall i 1989. Framveksten av islamisme, jødisk ortodoksi og kristennasjonalisme lar seg dermed belyse i Halldorfs velformulerte framstilling.

Halldorf og Ragnar Misje Bergem tilhører et skandinavisk fagmiljø med økt interesse for politisk teologi de siste tiårene, som del av en internasjonal bølge. Med utgivelser som «Politisk teologi» (2019) og «The Politics of Monotheism (2024) har den norske teologen Bergem startet et ambisiøst forfatterskap. Årets bok, med den noe forvirrende tittelen «Hvem skal vi elske?», snevrer inn perspektivet til «De kristne ideene bak Maga-bevegelsen», bokas undertittel. Bergem har imponerende god oversikt over landskapet bak bevegelsen som ikke bare vil gjøre USA til et stort og mektig land, men til en kristen nasjon, med lovgivning og skoleverk basert på en snever forståelse av såkalt «kristne» verdier, ut fra merkverdig selektiv bibellesning. Bergems bok gir innsikt i de ulike delene av det kristelige velgergrunnlaget for Trump og Hegseth, blant såpass forskjellige grupperinger som evangelikale protestanter og konservative katolikker. Det kan virke merkelig at reaksjonære katolikker er en del av Trumps maktbase, samtidig som pave Leo XIV for tida står fram som en av Trumps tydeligste motstemmer. Forklaringen er enkel: Så vid er den katolske kirken, med 1,4 milliarder medlemmer over hele verden. Bergem viser hvordan høyrefløyen blant amerikanske katolikker målbevisst har søkt makt, med visepresident J.D. Vance i fremste rekke. Når Trump vil sikre flertall i amerikansk høyesterett for bedømmelsen av politiske beslutninger, velger han konservative katolikker.

Kjærlig­heten forklarer ­politikkens ­sanselighet.

Imperiedrømmer

Kari Løvaas

På julaften 2024 banket den gamle, skrøpelige pave Frans på den forgylte hellige døra i Peterskirken. Den ble åpnet og paven ble trillet i rullestolen sin over terskelen til jubelåret 2025. Aldri før hadde så mange penger vært i omløp i verdensmarkedet som i 2025. Aldri før hadde det norske oljefondet vokst så fort. Aldri før hadde overforbruksdagen kommet så tidlig som i 2025. Aldri før hadde så mye av verdens kapital, kontrollmakt og militærmakt vært samlet på så få hender som i 2025. Året da demokratiet i verdens mektigste stat brøt sammen.

Den hellige døra åpnes bare hvert tjuefemte år – som er jubelår. Pilegrimer som passerer denne terskelen i et jubelår, får etter skikken fullt avlat. Avlatspraksisen hviler på en idé om at det er mulig å 

på moralsk skyld gjennom å sone en straff. Prestene delte ut passende botsøvelser som i sin tur kunne forkortes eller ettergis ved avlat. En måte å få fullt avlat på kunne for eksempel være å verve seg som korstogsridder.

Feiring av jubelår stammer fra en hebraisk tradisjon, der hvert femtiende år var et friår for land og folk, som ble annonsert ved at det ble blåst i basunen, eller 

bukkehornet: dette året fikk gjeldsslaver friheten tilbake. Men da tradisjonen ble tatt opp igjen av pave Bonifatius VIII i år 1300, hadde gjeldsavskrivning blitt til syndsforlatelse, og paven ville framfor alt dra veksler på den store strømmen av pilegrimer som kom til den hellige byen for å feire Jesu fødselsdag det året. Tilbudet om full syndsforlatelse var, blant annet, et PR-triks som økte kirkens prestisje.

I senmiddalderen ble avlatsbrev en salgsvare; de rike kunne kjøpe seg fri fra både botsøvelser og skjærsild. Det er ikke så rart at mange var opprørt over at kirkens menn, som forlangte å bli respektert som betrodde forvaltere av Guds mysterier, på så utspekulert vis misbrukte sin makt. Avlatshandelen ble da også forbudt i 1567. Og i forbindelse med den seremonielle feiringen av jubelåret 2000 presiserte pave Johannes Paul II at åpningen av den hellige døra framfor alt er en 

 handling som skal minne oss på at de kristne er kalt til å gå fra synd til nåde. Det finnes ingen annen port til fellesskap med Gud, sa han, enn Jesus. 

I Tonje Scheis dokumentarfilm «Praying for Armageddon» (2023) ser man forvillede og skadeskutte amerikanere som lar seg trollbinde av pastorer som påkaller dette Jesus-navnet, 

. De siste skal bli de første og ri med sverd i hånda ved siden av Jesus, 

den dagen han kommer tilbake som hærfører, for å skille fårene fra geitene, det er snart, en kvinne løfter et gigantisk horn mot munnen, hva er dette, 

? Det er faktisk denne formen for apokalyptisk patos som driver noen av de evangelikale kristne som er Trumps nærmeste rådgivere. De har gjort staten Israels politikk til sin egen, i fast forvissning om at alle jøder må samles i det hellige land, som har bibelsk mandat til å legge Midtøsten under seg, før Jesus kommer tilbake og etablerer tusenårsriket.

 blitt brukt til dette: mønstre til krig og utbasunere seier, som i historien om Jerikos murer. Men i rituell jødisk praksis er bukkehornet framfor alt forbundet med høytider for forsoning; det ble brukt til å innvarsle hviledager, sabbatsår og jubelår som skulle 

ulikhetskriser, strid og endetid. I 3. Mosebok, kapittel 25, kan man lese om hvordan det i seks år var tillatt for dem som drev landbruk i Israel å dyrke jorden, høste inn og samle det som grodde i landet, men hvert sjuende år, sabbatsåret, skulle jorden ligge brakk, og det som vokste på marken dette året skulle tilhøre allmennheten. Året etter hvert sjuende sabbatsår, som ble det femtiende året, var det jubelår: Dette året skulle gjeld avskrives og ervervet jord gis tilbake til den opprinnelige eieren uten vederlag.

Det jødiske jubelåret ble faktisk foregrepet av en to tusen år lang tradisjon for periodisk gjeldsavskrivning i de mesopotamiske palasskulturene. Der hadde man erfart hvordan ulikhetskriser som ledet til sosial kollaps hadde vært et historisk tilbakevendende fenomen helt siden skatt og utlånsvirksomhet med renter ble satt i system. I nødsår måtte landbrukere ofte pantsette åkre og eiendom for å få råd til å kjøpe korn eller betale skatt og renter. Kunne de ikke betale, ble de gjeldsslaver. At det ble færre selveiende bønder som bidro med verdiskapning som kunne skattlegges, og som kunne pålegges militærtjeneste, gjorde det vanskelig for statsmakten å opprettholde økonomisk og militær stabilitet. Konsentrasjonen av rikdom hos private kreditorer med politiske makt­ambisjoner utgjorde også en trussel mot kongemakten. Iblant oppstod det, da som nå, uhellige og statsomstyrtende allianser mellom elite og pøbel. Mellom slu representanter for den private kreditorklassen og ressentimentdrevne gjeldsslaver som hadde sluttet seg til omflakkende røverbander.

Og han svarte: Min kongsmakt er ikke av denne verden.

Forlat oss vår skyld

Marit Kapla

Forfattar

I 2024 byrja tidsskriftet Provins å publisere ein serie nyskrivne tekstar om forfattaren Eyvind Johnson. Det var då 50 år sidan han og Harry Martinson blei tildelt Nobelprisen i litteratur. Dessutan var det 100 år sidan Johnson debuterte som forfattar. Serien blei publisert digitalt 2024–2026 og kom nyleg ut i samla og trykt form. Tematiske trådar om motstand og fridom tvinnar tekstane i serien – skrivne av Hanna Aspegren, Thella Johnson (barnebarnet til Eyvind Johnson), Ida Linde, Tony Samuelsson og Mattias Timander – saman med Johnsons forfattarskap. Den sjette og avsluttande teksten i serien er novella ’De unga flyktingarna’, skrive av Eyvind Johnson sjølv og sist publisert i 1954. Den skildrar korleis eit ungt par på flukt forsøkjer å byggje ei framtid, på vilkår av andre menneske sin velvilje.

Etterspelet til Johnsons og Martinsons delte Nobelpris har handla mykje om skuldingane om inhabilitet som blei retta mot Svenska Akademien, sidan begge pristakarane sjølve var akademimedlemmar. Til 50-årsjubileet for prisen produserte til dømes Sveriges Television dokumentaren «Harry och Eyvind – Nobelpriset som förstörde allt». Utmerkingar er maktutøving, og det er bra at prosessane bak dei blir gjennomlyste. Det kjennest likevel befriande at Provins rettar lyskastarane mot gullet i sjølve forfattarskapen.

 var fødd og vaks opp i og rundt Boden i Norrbotten. Etter opphald i Tyskland og Frankrike busette han seg til slutt i Stockholm. Provins, som er Norrländska litteratursällskapets tidsskrift, vil med skriftserien feire Johnsons «fortsatta betydelse för den norrländska litteraturen». Eg anar lidenskap bak viljen til å vise den spesielle betydninga han hadde for ein landsdel som han forlét, men også udødeleggjorde, til dømes i den sjølvbiografiske serien «Romanen om Olof», som blei publisert i 1934–1937. Både Ida Linde og Mattias Timander tek opp den geografiske forflyttinga frå Norrbotten til Stockholm i tekstane sine, og Linde tek også føre seg Johnsons klasseperspektiv med utgangspunkt i novella ’Uppehåll i myrlandet’.

Seriens innleiande tekst er skriven av litteraturvitaren Hanna Aspegren, som også er redaktør for serien saman med Provins-redaktørane Elin Persson og Johnny Isaksson. Ho tek utgangspunkt i ein ikkje namngitt skribent som har avskrive Eyvind Johnson som «en redan på 70-talet överspelad bifigur». Gjennom teksten sin håpar ho å bevise det motsette:

Hans verk väcker frågor om vad frihet egentligen är, vilket pris var och en av oss är beredd att betala för att försvara den – vår egen och andras – och hans berättelser viskar i ens inre om varför det ens spelar någon roll om vi åtnjuter frihet eller inte.

la òg vekt på Johnsons fridomstematikk i grunngivinga si i 1974. Han fekk prisen for «en i länder och tider vittskådande berättarkonst i frihetens tjänst». Sentral for den «frihetens tjänst» er trilogien om eigedomsmeklaren Johannes Krilon. Romanane kom ut 1941–1943 og følgjer Krilon og vennane hans gjennom kvardagsliv og kveldssamtalar der dei tek føre seg menneskeheita sine store dilemma. Den same krigen rasar i bøkene som i den verkelege verda, og Hanna Aspegren ser bøkene som Johnsons måte å gjere opp rekninga med svensk nøytralitetspolitikk under den andre verdskrigen. I trilogiens andre del legg til dømes Krilon ut på reise til Norge, der nordmenn fortel han om tyske overgrep. Historiene deira er nesten ordrette avskrivingar av vitnesbyrd frå aviser som blei sensurerte i Sverige, konstaterer Aspegren.

Thella Johnson, som blei fødd i 1979, tre år etter Eyvind Johnsons bortgang, skriv i teksten sin at ho las sin «för världen kände (men för mig okände)» farfars bøker om Krilon då ho gjekk på gymnaset. Ho set trilogien i samanheng med dagens krigsherja omverd og landar i «den obekväma tanken, som det till sist aldrig går att komma ifrån: vem är jag själv i allt detta?» Sjølv tok ho med seg den mellommenneskelege politiske samtalen og gruppa som ein idé frå Krilon-bøkene og inn i sin debutroman «Fred», som kom ut i 2023 og som skildrar etterkrigstidas verknadar i Sverige og Finland.

Tony Samuelsson skriv om korleis Johnson i både Krilon-trilogien og «Strändernas svall» (1946) arbeidar med det kontrafaktiske gjennom å presentere ein alternativ versjon av både den andre verdskrigen og den antikke forteljinga om krigshelten Odyssevs. Samuelsson har sjølv skrive fleire kontrafaktiske romanar, og i «Kafkapaviljongen» dukkar det til og med opp ein kontrafaktisk Eyvind Johnson. Ein slik roman tilbyr eit djupare og meir komplekst bilete av fortida og hjelper oss med å kaste kritisk lys over notida og framtida, meiner Samuelsson.

 Krilon sa Eyvind Johnson at han hadde avtent ei slags forfattarens verneplikt, skriv Samuelsson. «Kriget och fascismen hade tvingat honom att skriva något som han kanske inte hade skrivit om han följt sin konstnärliga drivkraft.» Her ligg det ein kasta hanske for den som vil skrive vidare i arven etter Johnson. Om eg er forfattar, korleis ser verneplikta mi ut? Skal eg i det heile tatt gjere noko? Er ikkje kunsten avhengig av fridom – til og med frå verneplikt?

Søkande etter eigne svar leitar eg opp andre sine.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Jeg, en kristen-muslimsk ateist

Olav og bokstavene

Feltstudier i ukrainsk sex

Utmattingssamfunnet

Liten fugl

Grell kabaret

Hendenes metode. Manuell kunnskap i teoriens gullalder

Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945

Utvalgte saker

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristennasjonalisme?

Et jubelår kom og gikk i fjor. Ble vi tilgitt for våre synder?

Ein ny skriftserie om Eyvind Johnson løftar fram spørsmålet om forfattarens verneplikt.

Magasinene

Bokanmeldelser

Jeg, en kristen-­muslimsk ateist

Olav og ­bokstavene

Feltstudier i ukrainsk sex

Utmattingssamfunnet

Liten fugl

Grell kabaret

Hendenes metode. Manuell kunnskap i teoriens gullalder

Mellom­mannen. USA og Europa i de ­avgjørende årene 1933–1945

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristen­na­sjo­na­lisme?

Et jubelår kom og gikk i fjor. Ble vi tilgitt for våre synder?

Ein ny skrift­se­rie om Eyvind Johnson løftar fram spørsmålet om forfat­tarens verneplikt.

Jeg, en kristen-muslimsk ateist

Olav og bokstavene

Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945

Kan en svensk og en norsk teolog forklare bølgen av kristennasjonalisme?

Ein ny skriftserie om Eyvind Johnson løftar fram spørsmålet om forfattarens verneplikt.