#fff

#000

Bli med på et dypdykk i horrorsjangerens dunkle univers.

Hjemsøkelse

spør: Hva skjer når menneskene avskjærer seg selv fra verden?

Inger Elisabeth Hansen

spekulerer med russiske teologar og moderne kvantefysikk i sin nye roman.

Karl Ove Knausgård

Arundhati Roy

Egon Låstad

En gang var verdensveven et frirom, med mulighet for å sanke og dele informasjon. I dag er teknologien i ferd med å fortære seg selv ved hjelp av generativ kunstig intelligens. Hvorfor nevner jeg dette? Jo fordi bind to i Bjørn Ouslands tegneserie «Bokslukeren» tematiserer nettopp hvordan man innhenter, bearbeider og nyttiggjør seg informasjon. Barna i denne fortellingen minner oss på at kunnskap må fortolkes.

Hovedpersonene i «Bokslukeren 2» klarer seg forbausende fint uten internett, noe som er et utmerket poeng i seg selv. Kunnskap er både mektig og gøy, derfor har vennegjengen dannet en leseklubb (nettet bruker de mest til å bestille bøker på biblioteket). Klubben består av fortellerstemmen Sana, praktikeren August og organisatoren Ella, samt det ufrivillig komiske og veslevoksne «orakelet» November Nilsen. Sistnevnte er foreldreløs og har forlest seg på bøker. «Bokslukeren» er hans beste venn.

 er et amfibielignende vesen fra verdensrommet som bokstavelig talt sluker bøker, og etterpå husker alt. Utfordringen er at den ikke kan snakke. Ousland gjør denne figuren til er en sjarmerende blanding av Erik Knights romanfigur «Lassie» fra 1943, og den flyvende hunden Falkor i Michael Endes «Den uendelige historien» (1979). Rask flyging og tålmodig gestikulering løser dermed det meste – men kun fordi barna er lydhøre og samarbeider godt. Bokens antagonister er i derimot selvhevdende – og klarer 

Fortellingen starter med at en gjeng korttenkte pirater vil sikre seg Bokslukeren for egen vinning. Kort tid etter ser vi Bokslukeren skadeskutt med et blodig sår i hodet. Ousland dveler ved denne scenen i en 14 sider lang sekvens som innledningsvis sjokkerer, men som viser seg å være en innlevende øvelse i empati. Ved hjelp av en førstehjelps-bok forstår etter hvert vennene hvordan de skal bandasjere såret og pleie den skadede. Hjemreisen neste dag skildres levende og dramatisk; opptrinnet minner om båtflyktninger på havet.

årene levert flere glimrende barneserier, som dessverre må sies å ha blitt avsluttet for tidlig. Serien om «Peder og Pi» (2019–2021) er kanskje den sterkeste av disse og i «Sjøtrollet» (2020) finnes det også flere paralleller til boken som omtales her. «Bokslukeren 2» har undertittelen «Hjem til stjernene», og selv om det skildres episk føles det også antiklimaktisk at serieskaperen selv skriver ut sin egen hovedfigur. Mysteriet med Bokslukeren blir løst, men fortellingen ender likevel i det blå. Er dette virkelig slutten?

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

For god for vår verden

Morten Langeland

Maleriet «Natt i Saint-Cloud» av Edvard Munch pryder forsiden av Kaj Skagens nye roman «Nattens grenser», epigrafen er hentet fra Salomos høysang og selveste August Strindberg er en gjennomgangsfigur som kommer tilbake fra de døde for å prate fornuft i den kjærlighetstyngede, aldrende forfatteren. Lerretet er altså spent opp stort og jeg tar meg i å frykte en roman som er tung på labben i møte med et langt livs kjærlighetserfaringer. Det unngår imidlertid Skagen ved å ganske sprettent å hoppe mellom jeg-fortellerens erobringer og ulike tider i korte kapitler – heldigvis er ikke 

 så høy – og den ensomme fortelleren står ikke av veien for å stundvis selv forstå sin latterlighet.

idet hans livspartner Maja kjører av sted i grålysningen for å dra på en akademisk konferanse, dette hender ofte. Nåtidsplanet begrenser seg til at han romsterer rundt i et landlig hus og drar på fisketur, men tilbakeblikkene til da han var en aktiv forfører og de først møttes, skjer i Bergen og Paris og gir en passende urban motvekt. Frykten for at Maja har dratt en gang for alle, etter en utroskap, understøtter desperasjonen og gir framgang til historien.

Det amorøse feltet – elskov og kjærlighet – ses som selve nøkkelen til livsmysteriet, og da kan det være vanskelig å holde tilbake de store ordene:

I årevis, ja, tiår, hadde jeg lett etter et dyp i tilværelsen jeg ante, og her var det. Det stod klart for meg at jeg uforberedt og ufortjent var nådd til mitt livs høydepunkt. Selv om jeg skulle vinne henne, kunne ikke et helt liv med henne overgå den mirakuløse avsløringen av hennes blotte eksistens.

 veksling til at vi ikke bare lever i den nyforelskedes livsinnsikter, men også i den gamle elskerens dødsfrykt. Hans jakt på Maja tar ham etter hvert til Paris hvor også komikk oppstår, særlig i møte med livets praktiske utfordringer. At fortelleren også bærer en notorisk hang til voyeurisme med kikkert, gjør ham rimeligvis til en passe utstilt og stusselig figur!

Fordomsfullt hadde jeg forventet flere bitre slag og ulmende feider, men så vidt jeg kan se er det bare et utfall mot sekstiåttere, og det er til gjengjeld nusselig: «Ved fortausbordene henger og slenger utrangerte sekstiåttere som drikker og røker og ler, jeg griper meg i å misunne dem.»

Boken har flere likheter med Arild Linnebergs memoar-roman om Arnold Busk fra fjoråret. To eldre menn ser tilbake på et halvt århundres liv i Norge med kjærlighetens briller. Det er ganske så underholdende når de holder seg til saken.

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Pirrende ømhet og nattlig lede

Geir Pollen

Det hører til sjeldenhetene at en forfatter – la gå at han også er forlegger! – må la slektstreet sitt trykke på innsiden av permen når historien om noe så nært og hverdagslig som ens egen Mamma skal skrives. Anders Heger må det. Hovedpersonen med det unorske navnet i «Wanda. En familiehistorie» er kalt opp etter farmoren sin, den brandenburgske adelskvinnen Wanda von der Marwitz, datter av grevinne Marie Itzenplitz, med aner tilbake til 1200-tallet, Snorres tid. Gjennom ekteskapet med Johan Hjort, marinbiolog og Norges første fiskeridirektør, havner Wanda v. d. Marwitz i år 1900 i Bergen. Med seg har hun fire barn. Den eldste, Johan Bernhard – som senere skal bli far til bokas hovedperson Wanda – er da fem år gammel.

Tolv år senere treffer katastrofen dem: Marinbiologen forlater hustru og barn for å gifte seg med sekretæren. Overlatt til seg selv flytter den adelige, nå først og fremst enslige, Wanda med barneflokken til Oslo og finner en ny festning for Familien på Bestum, i dag en del av Ullern. Slik trekker Heger med berettiget selvfølelse opp den tysk-norske linjen som senere skal bestemme familiens skjebne, når den europeiske sivilisasjonen eksploderer i to tysk-initierte verdenskriger.

 kan husets frue sitte trygt i sitt nøytrale hjem og lete etter familie og kjente i de tapslistene som Neue Preussische Zeitung bringer. Det er det neste infernoet som for alvor skal sette familien på prøve. Når det bryter ut er forfatterens mor Wanda blitt tenåring og har rukket å legge bak seg en oppvekst preget av trygg, men ikke ødsel velstand. Hun er født i 1921, som eldste datter av den utrettelige Johan Bernhard Hjort og hjemmets milde, snille Anna Cathrine Holst, datter av indremedisineren Peter F. Holst. Et viktig øyeblikk i Wandas barndom synes å inntreffe da hun leker med de andre ungene i nabolaget og en inntrengerjente fra Gamlebyen fryses ut med barns velkjente grusomhet. Øyeblikket, valget: Wanda nøler, men underordner seg den sterkestes urett. «Hun skal huske – og skamme seg over – øyeblikket i åtti år etterpå.» Den ventende verdenskrigen skal gi henne rikelig anledning til å gjøre opp for feilen.

Skjønt historien kunne fort ha tatt en helt annen vending. Johan Bernhard Hjort, i teksten bare Far, er Quislings parhest da NS blir dannet i 1933, og driver som fylkesfører i Akershus en intens antisemittisk, fascistisk valgkamp for partiet foran stortingsvalget i 1936. Heger beskriver selv morfarens politiske utvikling som en «vandring fra anstendig konservatisme til fullblods ekstremist». I en familie der lojalitet er en selvfølge og det alltid bare «var synd på Far» når noe gikk skeis for ham, er det fullt mulig å se for seg familien Hjort oppført i landssvikerregisteret. Heldigvis ryker pater familias uklar med Quisling etter valgfiaskoen i 1936, melder seg ut av partiet og rekker å komme til politisk sans og samling før det er for sent. I 1941 arresteres han, deporteres året etter til Tyskland, men slipper på grunn av det tunge tyske innslaget i familien unna med å interneres på Gross Kreutz utenfor Potsdam, i det lille landsens slottet til en av sine «utallige fettere». Betingelsen er at resten av familien følger med.

 inntas scenen i hele sin bredde av fortellingens store helter: Wanda Hjort og legestudenten, KZ-fangen og senere med-internerte på Gross Kreutz, Bjørn Heger. Med en enestående evne til å vinne tillit, dupere tyske leirvakter med småprat og smil, gjør førstnevnte en stor, ubegripelig fryktløs innsats for å få ut nummer og navn på norske fanger i Sachsenhausen, Ravensbrück, Natzweiler, Dachau, Neuengamme, Buchenwald, Sennheim. Navnelistene, et møysommelig sammenpuslet kartotek, gjør det etter hvert også mulig for den praktiske problemløseren Bjørn Heger å spille en viktig rolle når grev Bernadottes hvite busser skal frakte «15 000 mennesker, halvparten skandinaver, resten fra andre land» bort fra de kaotiske restene av Hitlers tusenårsrike. Anders Heger oppsummerer begge foreldrenes krigsinnsats i en uforglemmelig scene som utspiller seg da Bjørn Heger under et offentlig arrangement i Oslo rådhus lenge etter krigen, på 1970-tallet, gir seg til kjenne for Trygve Bratteli. Lille Anders var til stede og så det: «Landets statsminister legger armene rundt faren min, hodet på skulderen hans. Jeg tror ikke han sa noe (...) Han begynner bare å gråte. Det var første gang de så hverandre siden 1945.»

Store deler av både hendelsene og persongalleriet i «Wanda. En familiehistorie» er endevendt og gjennomlyst i talløse publikasjoner etter 1945. Helt nytt, i alle fall for meg, er derimot kjærlighetshistorien mellom to intense, svært forskjellige mennesker, som Hemingway ville ha elsket å skrive roman om. Når Hegers familiehistorie oppleves som tidligere ufortalt, er én viktig grunn at han som den durkdrevne forfatter og manusleser han er, ikke faller for fristelsen til bare å gjenbruke historien, men arbeider den inn i andre kilder, først og fremst fire kofferter «kaotisk usorterte brev», ført i pennen av dramaets aktører, hvorav brevvekslingen mellom Mamma og Pappa ikke kan ha vært den minst interessante. Den personlige tilnærmingen krystalliseres i de daglige samtalene med den over nitti år gamle pleietrengende Mamma, sanntidsintermessoer i den ellers retrospektive fortellingen. Avtalen var at Anders skulle skrive om henne, men kanskje har han mest skrevet for å forstå seg selv? Om 

 lyktes, vites ikke. Sikkert er det at Sønnen har skrevet en bok som gav meg en, jeg er fristet til å si 

, leseglede som jeg trodde jeg hadde glemt.

Den ventende verdenskrigen gir henne rikelig anledning til å gjøre opp for feilen.

Wanda. En familie­historie

Jente i krig

Eivind Myklebust

Tara Selter. Henry Dale, Ralf Kern, Olga Periti. Anton Janas, Juna Viltars, Stevan Karr. Mayte Matson, Lenk Hamon, Clive Wearing. Heilt sidan det byrja å kry av folk i Solvej Balles romanserie «Om utregning av romfang», har namna til personane hennar forundra meg. Dei er vakre og varierte, men har noko generisk alleuropeisk over seg – som noko ein språkmodell kunne ha kokt i hop, om den skulle namngi ein flokk europearar.

Personane bak namna har elles til felles at dei er fanga i 18. november: Dei vaknar til same dag på ny og på ny, med minne om dagane som (ikkje) går, medan menneska rundt lever dagen som for første gong. Den siste i namnerekkja høyrer rett nok ikkje heime i Balles bok: Clive Wearing er ein ekte 87 år gammal engelskmann. Han var ein prominent ekspert på tidlegmusikk, men i 1985 pådrog han seg eit virus som øydela evna til å lagre nye minne. Sidan då har han levd i evig notid, med eit ekstremt korttidsminne som restartar medvitet hans kvart halve minutt.

Den kjende britiske nevrologen Oliver Sacks skreiv om Wearing i «Musicophilia. Tales of Music and the Brain» (2007). Også kona til Wearing, som han dag for dag har møtt med ektefølt gjensynsglede, har skrive bok om han, med tittelen «Forever Today» (2005).

 på Clive Wearing under lesinga av sjette band i Balles serie. «Det føles som om det har skjedd noe med hjernene våre», tenkjer hovudpersonen Tara Selter mot slutten: «Vi kan kalle det tanker eller sjeleatomers bevegelser. Vi kan kalle det nevronal aktivitet og cerebralkjemi [...]. Men det er tydelig nå. Det er noe vi deler. Utveksler. Noe som strømmer inn og ut.»

Tara og dei andre er då tidsfangar på 40. året og har bestemt seg for å setje lit til eit prosjekt som har sprunge ut av forskinga på eit såkalla «fremtidslaboratorium» i Campania-regionen utanfor Napoli. Dei har forsøkt å finne ein veg attende til den framoverskridande tida, og kome fram til at den einaste vegen fram, er bak: «Vi prøver å dreie tankene våre rundt. Vi prøver å se fortiden som en fremtidig reise. Den veien vi har kommet, er veien vår tilbake.»

Gjennom boka har Tara uttrykt skepsis til fruktene av forskinga i framtidslaboratoriet. Det liknar mest eit museum, synest ho, men viser seg å vere eit vekselbruk mellom gartneri og bibliotek. Ein må stelle hagen sin, heiter det i innsikta frå Epikur (341–270 fvt.), livsnytaren som Balle her brukar med matnyttig bravur: Når naturressursane i verda blir fortært, er det lite som gir meir meining enn å dyrke, odle, avle. Ei udelt glede ved å lese boka er å få meske seg med mangfaldet av grønsaker dei dyrkar i drivhusa rundt framtidslaboratoriet, der smakar, lukter og fargar frå regnbogebeter, artisjokkplanter og physalis er i fri flyt.

 og greske verb», rapporterer Tara. Dei greske verba er også del av sanningssøkinga i romanen: ei filosofisk-arkeologisk utgraving av arven etter Epikur. I Balles bok blir han meir enn ein enkel leverandør av motto om hagebruk: Dei filosofiske frøa hans, ikkje minst atomlæra, får spire hos etterkomarar som Filodemos og inn i romartida hos Lukrets. I Campania ligg vulkanen Vesuv, som i år 79 la både Pompeii og byen Herculaneum under oska. I ein villa der blei biblioteket til Filodemos funne, med hundrevis av forkola papyrusrullar.

I framtidslaboratoriet tek dei i bruk avansert teknologi for å avkode skrifta i rullane. Funna skal eg ikkje rulle ut i detalj, men mot slutten av boka byggjer det seg i alle fall opp ei forventing om forandring og framtid hos tidsfangane: «Jeg tror vi er mange som har tenkt at hvis man kunne få adgang til et skrift man ikke hadde hatt adgang til i to tusen år, var det kanskje også andre lukkede dører som kunne åpnes. Kanskje døra til den nittende».

Eit av skriftene legg likevel ei oskesky av ironi over den nyvunne framtidsoptimismen. Det er Filodemos’ verk om musikk, som to tidsfangar diskuterer med eit ektepar dei møter på toget. Mannen er hjerneforskar, og har undersøkt ein fysiologisk mekanisme han kallar «oppmerksom ubevegelighet» – med innlysande likskap til dei tidsstranda sin situasjon. Kvinna er musikkhistorikar, ho kjenner ikkje Filodemos’ verk, men i løpet av togturen les ho seg opp på epikurearane sin musikkfilosofi og slår fast at den neppe er til hjelp: For Filodemos var musikk «en naturlig, men unødvendig nytelse», medan Lukrets meinte dikting var «et slags søtningsmiddel».

Om utregning av romfang VI

Hage og bibliotek

Tore Linné Eriksen

Rima Iraki vil for mange være kjent som tidligere nyhetsanker i Dagsrevyen og programleder for utenriksprogrammet Urix. Hun har ikke bare formidlet nyheter om flyktninger og konflikter, men var sjøl en gang en statsløs flyktning. «Flukten fra Palestina» er hennes første bok, der hun vever den store historien sammen med fortellingen til egen familie gjennom tre generasjoner. Bak dette arbeidet ligger et bredt utvalg av dokumenter, samtaler med slektninger og – ikke minst – muntlige beretninger og dagbøker fra foreldrene, Fadia og Youssif Iraki. Med et tidsspenn tilbake til besteforeldrenes oppvekst, trekkes det opp lange linjer som minner oss på at krig og konflikt ikke starta 7. oktober 2023.

Etternavnet har skapt mange forviklinger, men Iraki-familien har levd i den lille landsbyen Arab el-Raml ved Haifabukta i mange hundre år. Da farfar Ahmed var åtte år gammel i 1922, bestemte verdenskrigens seierherrer at det palestinske området skulle overføres fra det tyrkisk-osmanske riket til britisk koloniherredømme. Han var en karismatisk lederskikkelse i lokalsamfunnet og sto opp i kampen for sjølstyre, men blei som hundretusener av andre fordrevet da staten Israel blei oppretta i 1948. Det gjør et sterkt inntrykk å komme tett på familien under flukten til Libanon under 

Og trass i utallige FN-resolusjoner om retten til å vende tilbake og motta erstatning, har israelske myndigheter fjerna landsbyen fra kartet.

 er de varme og rike portrettene av forfatterens far og mor, Yousiff og Nadia. Han var tre år gammel under 

 og vokste opp som flyktning i slummen i Beirut. Som ung kom han med i motstandsbevegelsen Fatah, som seinere blei en del av PLO, og inntok en betydningsfull rolle i organisasjonen under oppholdet som medisinstudent i Moskva. Han arbeidet deretter som lege i Libanon, i den samme flyktningleiren hvor Nadia var født i et telt, og hvor hun nå var sjukepleier. Etter krig, massakrer og utvisning av PLO, slutta de seg til slektninger som hadde etablert seg i De forente emirater. Neste runde som hjemløs var spesialiststudier i Øst-Berlin, etterfulgt av arbeid i det krigsherjete Syria.

Det var umulig å vende tilbake til det som en gang var et hjemland, men de norske legene Dag Sørlie og Mads Gilbert foreslo Norge som ei nødhavn. Her fikk de både asyl, statsborgerskap og stillinger som lege og sosialarbeider i flyktning- og innvandringstjenesten, og det var her forfatteren vokste opp på Lørenskog. Når vi blir kjent med en far med 20 år som fastlege på Romsås, ei mor som i en alder av 69 år debuterte som 8. mars-taler og ei datter som har lost oss gjennom TV-nyheter, skulle jeg ønske at boka blei lest av dem som roper høyest om «flyktningproblemet». Men fortsatt bærer de på en sorg: I dag er deres drøm om et frigjort Palestina som stat for både jøder, kristne og muslimer, lenger borte enn noen gang. Å ikke bli begravd i hjemlandets jord, er ifølge tradisjonen det samme som å være naken.

 seg noe, må det være at familiens historie før og under massefordrivinga i 1948 blei gitt større plass. Dette er et landskap som er ukjent for mange, mens kapitlene om forfatterens eget liv fra flyktning til norsk statsborger kanskje kunne vært stramma inn. De tar oss med på innsida av møtet med enda et nytt land og språk, men kunne nok ha lagt mer vekt på hva som er spesifikt ved å ha 

bakgrunn både under oppveksten og i skyggen av det stadig flere fagfolk beskriver som et folkemord. Men la det samtidig være sagt: Det er ikke alle bøker med sjølbiografisk tilsnitt som like nært og bevegende viser hvordan storpolitiske temaer setter sine menneskelige avtrykk. Dessuten avspeiler «Flukten fra Palestina» forfatterens journalistiske evner til å fortelle i et lett tilgjengelig språk.

Flukten fra Palestina. Min norsk-palestinske familiehistorie

Motstand og flukt

Kan du se ham?» står det på første side i «Orkesteret», Per Dybvigs nye biletbok om den vesle trompetisten Fink. Han er ein underleg, litt ubestemmeleg dyrefigur, men heilt umiskjenneleg i Dybvigs univers – med tredelt halepryd og rufsete fjør- eller pelsprakt, ein slags piggsveis og markant nebb. På første side veit enno ikkje lesaren kven han er, og må leite gjennom oppslaget for å finne han: Er det han som solar seg på balkongen? Han som sit i eit tre og les? Eller han som nett har kjøpt ein is så stor som seg sjølv nede i kiosken? Den vesle leiteaksjonen vekkjer blikket for detaljar, før vi på neste side får eit tydeleg hint: «Fink leter. Han leter på loftet. Hva leter han etter?» – og der ser vi han, gjennom loftsvindauget i eit vaklevore femetasjes hus.

På neste oppslag er vi inne med Fink på det rotete loftet. I eit mylder av målingsspann, lampar og gamle møblar finn han trompeten sin og går ned for å spele. Snart kjem det snirklete tonar, strekar og krusedullar ut av trompeten hans – eit effektivt og snart mangefasettert visuelt uttrykk for klingande musikk.

 får nemleg flust av fargar og former etter kvart som fleire dyr blir del av orkesteret: Ein etter ein kjem det makelause musikantar til – ei perlehøne med triangel, ein katt med fiolin (og stilig dress!), tvillingar med tamburin. Dyra dreg med seg både klokke- og trekkspel, og for kvar figur som tek plass i orkesteret, slår boka fast: «Fink er fornøyd. Det låter bra!».

Får den harpa plass? Jo, visst. Når tubaen kjem, byrjar det likevel å drage seg til: «Musikken fyller rommet. Fyller huset. Huset rister!» Og så kjem nokre små skapningar dragande på eit svært piano, og då går naturlegvis alt over stokk og stein: Golvet sprekk, orkesteret fell gjennom etasjane og landar i rampelyset på restauranten i første etasje. Der oppstår det plutseleg samspel mellom sterke solistar!

har nokre av dei same underfundige kvalitetane som Dybvigs førre barnebok, «De står i kø», som fekk Kritikarprisen i fjor. Denne nye manglar likevel litt av den filosofiske kløkta frå den boka, og gir ikkje like mykje å reflektere eller prate om i etterkant. Til gjengjeld held «Orkesteret» bra trøkk under lesinga, med finurlege figurar og fri energi i illustrasjonane – og såleis er det mykje å jazze seg opp over for både små og store musikantar.

Orkesteret

Leven og lyd

Emilie Johnson Godal

Ellen Støkken Dahl har allerede lyktes som sakprosaforfatter, mest kjent for «Gleden med skjeden» skrevet sammen med Nina Brochmann. «Dyrisk» er Dahls skjønnlitterære debut, men det er fortsatt, på subtilt vis, relevant at hun også er lege. Menneskeorganismen fordreies og utfordres. Allerede etter den første av de syv novellene, ‘Ormeyngel’, har en intens uhygge klebet seg fast.

Novellen fortelles fra perspektivet til en kvinne hvis liv i stor grad går ut på å tyvlytte til naboene, en familie med snart tre barn, gjennom tynne vegger. Selv er hun forlatt og ufrivillig barnløs:

Jeg var sikker på at jeg hadde hørt unnfangelsesøyeblikket til fosteret nabomoren bar på nå. Stønnet stakk meg som en kniv i flanken, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tenkt at naboene gjorde det for å spotte og håne meg.

 Et tredje barn oste av overflod og skryt. Det var prangende og råflott. Misunnelsen slukte meg hel.

 hel anskaffer hun seg en pytonslange for å døyve ensomheten. Til å begynne med virker slangen sykelig, og jegets selvforståelse forsterkes: «Jeg kunne ikke nære noe barn med kroppen min. […] og nå viste det seg at jeg heller ikke kunne nære en slange.»

Parallellen mellom barn og slange er ­drivende: Hvorfor skulle ikke morsinstinktet kunne vekkes av en annen art, er det ikke bare et spørsmål om vilje og desperasjon? De kveiler seg gradvis sammen, det er uhyrlig og underholdende.

Neste novelle, ‘Flokken’, fortelles gjennom et vi, en løpegruppe med tenåringsjenter, aggressivt opptatt av løpeklubbens stjerne Tor-Kristian: «Vi trodde det måtte være en sammenheng mellom det ene og det andre, at hvis han løp som et dyr, måtte han knulle som et også.» De løper i flokk, begjærer i flokk, jager i flokk og har idealisert et menneske som ikke kan innfri. For det skal han straffes. Klimakset nærmer seg noe mytologisk.

med andre ord på overveldende vis, i positiv forstand. Dessverre utgjøres intensiteten og uhyggen mer av forventningen skapt av de to første fortellingene, enn av de påfølgende i seg selv. I ‘Pattedyr’ og ‘Sevje’ er det gåtefulle 

 gåtefullt og tidvis ugjennomtrengelig. ‘Fiskelykke’ handler om Erik fra den så å si kvinne­tomme bygda Skipsfjord, som ser sitt snitt til et romantisk forhold i det han får en skjellete, øreløs, grønnhåret og pukkelrygget kvinnefisk på kroken (bokstavelig talt). Ideens tilhørighet til samlingens helhet er åpenbar, men utover å være vill i utgangspunktet blir gjennomførelsen liggende i vannskorpa og snappe etter (vitse)byttene som er lette å fange. ‘Delfi­orakelet’ er elegant gjennomført, blant annet med et uanstrengt nikk til farsfiguren fra ‘Sevje’. Likevel framstår den litt løsrevet fra helheten.

I den avsluttende novellen ‘Hestejentene’ får uhyggen igjen næring, og leken med grensene for det sosialt konstruerte og aksepterte gjenvinner utfordrende kraft. Hva er egentlig 

lig? På sitt beste viser novellene i «Dyrisk» hvordan det bare er en tynn og porøs hinne som skiller det menneskelige og det dyriske, en innsikt som forsterkes av et språk der flertydighet utnyttes på humoristisk vis.

Dyrisk

Kattunger i svelget

Tora Sanden Døskeland

Kjøttetende bakterier på Sørenga, en naturvinbar på Sagene og berusede samtaler i en bakgård på Tøyen. Trump, Zalando, Meta, Bollinger, Kneecap, Øya, Simen Velle, Arbeiderpartiet, 20-bussen og ChatGPT – alt er flettet inn i livene til karakterene vi møter i Hilde Rød-Larsens nye roman «I hvalens buk». Forfatteren har gjennomgående sakset inn autentiske klipp fra ulike medier datert sommeren 2025, med lidelser i Gaza, angrep mot Ukrainske byer, uforutsigbart sommervær: Dette er ikke lesning for å drømme seg vekk – romanen foregår så ettertrykkelig i året vi ennå ikke har forlatt, i et middelklasse-sommer-Oslo.

Hvorfor tar forfatteren oss med hit? Mellom couscoussalat og caprese er en forklarende minipoetikk lagt i en middagsgjests munn: «Jævlig kul den saken i Morgenbladet, med sommerreportasje fra Radissons skybarer. ‘Hva snakker man om i norske skybarer når det er krig i Ukraina og på Gaza?’ Fet idé.». Romanen spenner opp et lignende prosjekt: i en tilsynelatende tilforlatelig sommerdøs utspiller konsekvensene av ulike maktstrukturer seg. Globalt gjennom nyhetsbildet, særs lokalt gjennom de to hovedkarakteren Maud og Jonas’ sammenflettede historie.

mellom frisøren Maud og den nyskilte og sykemeldte økonomen Jonas. Han har ikke tre dager og netter i hvalens buk, slik profeten Jonas hadde i Bibelen, men tre uker i Oslo. De to har ikke sett hverandre siden de var barn, nå møtes de tilfeldig; først på toget – så i byen. Erfaringene de deler, hefter fortsatt ved dem begge på ulikt vis. Begge var barn av mektige kulturmenn i reklame og forlagsbransje, menn som var premissleverandører for norsk offentlighet. I oppveksten havnet Jonas og Maud på samme nettverksfester der de voksne var fulle på øl og selvtillit. Fra tidlig i romanen blir det tydelig at det finnes en hendelse i fortiden som ikke nevnes, men som lekker ut i Jonas og Maud sin felles fortelling etter hvert som sommeren skrider frem. Denne hendelsen binder også romanen, som er andre bok i en trilogi, til sin frittstående forgjenger «I Pantalones hus». «De som styrer virkelighetsbeskrivelsen, har også makt over selve virkeligheten», sier Maud når hun forteller om farens arbeid for å få det slik han og hans venner ville. På tross av romanens mange tråder, forgreininger, relasjoner og karakterer er det ingen tvil om at det er dette som er kjernen i Rød-Larsens romanprosjekt. Maktovertramp påvirker oss, og etterdønningene virker lenger inn i fremtiden enn forutsett.

 og kollektive tone, har et oppmerksomt blikk for makt og forskjeller. Vi trasker gjennom et Oslo breddfylt at klassemarkører. Forskjellene som blir beskrevet er ikke mellom Jørgen hattemaker og Kong Salomon, men mer subtile, mellom mennesker som befinner seg i ulike segmenter og skjebner innenfor en middelklassetilværelse. Maud er fra en familie med penger, men valgte frisøryrket og bor i en selveier på Tøyen. Naboen hennes, Karima, blir kastet ut av leiligheten som hun leier i samme gård. Jonas kommer fra en familie med makt, men etter skilsmissen er han påfallende maktesløs og må ut av ekskonas overdådige familiehus i Kalfaret i Bergen og inn i en kjellerleilighet. Mauds nære barndomsvenninne Abi jobber i NAV, men føler ikke lenger at hun kan hjelpe folk tilstrekkelig. Harald, Mauds kompis og gamle flamme, har startet et idealistisk småforlag – noe han kun kan tillate seg fordi kona er lege. Karakterene beveger seg mellom Oslos øst- og vestkant, og forfatteren er hele tiden var på geografien, maten, drikken og samtaleemnene som plasserer dem på klassekartet.

Boka er skrevet tilnærmet i sanntid; fiktive karakterer er plassert inn i virkelige dager med virkelige hendelser. Karakterene tomler rundt i gatene, vil du være med, så heng på. Noen ganger er vandringen vel retningsløs, andre ganger i behagelig driv. Bokas samtidighet er både dens svakhet og styrke: En svakhet fordi den live-rapporterende nærheten til nyhetene, politikken og samtiden iblant ikke skaper tilstrekkelig litterær avstand; karakterene bakser i egne tankestrømmer, er pratsomme og ubesluttsomme. Det smitter også over på romanen. Samtidigheten er likevel en styrke fordi Rød-Larsen stoler på at leseren klarer å se sammenhenger på egen hånd. Samtiden er vanskelig å hanskes med, og Rød-Larsen har laget et tidsdokument over sommeren 2025. «Hva i alle dager var det de drev på med, menneskene, sommeren 2025?» «I hvalens buk» gir et årvåkent blikk inn.

Rød-Larsen stoler på at leseren klarer å se sammenhenger på egenhånd.

I hvalens buk

Det var en gang en sommer

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

Det hører med til sjeldenhetene, men tirsdag i forrige uke ble en bok forsøkt stanset i en norsk rettssal. Jeg vet ikke om Forleggerforeningens Trine Skei Grande rettet seg litt ekstra opp i ryggen da hun skred inn i Oslo tingrett i trykkefrihetens tjeneste, men sitatene hun ga til VG i forkant kan tyde på det. «Det er vel ikke stoppet en bok i Norge siden Agnar Mykles ‘Sangen om den røde rubin’», sa Grande og trakk de store, historiske linjene enda litt lenger: «Vi må jo tilbake til 1700-tallet for å finne noe lignende, altså at en forlegger må kjempe i retten mot kongehusets folk».

Det lille forlag på den ene siden, kongens folk på den andre – slik skal det altså forstås at Marius Borg Høiby og hans advokater har gått rettens vei i et hasardiøst forsøk på å stanse den ene av de to bøkene om ham som utgis denne høsten. Du kan også snu på det. For selvsagt er det utidig og ytterst uklokt av Høiby og hans advokater å trekke bøker for retten (og retten vil da heller neppe la seg overbevise). Like sant er det at de to bøkene som denne høsten gis ut om Marius Borg Høiby går langt i å kretse inn et enkeltmenneskes verste sider i bokform, og å ramme ham inn som vedtatt skurk før domstolen har sagt sitt.

 er i det hele tatt forlokkende når historiske dramaer utspiller seg. Det kan man også slå fast når man leser «Ute av kontroll», Kjersti Kvams bok om Marius Borg Høiby som brått ble framskyndet og sluppet denne uka, samtidig som forlaget Bonnier slapp nyheten om at tredje opplag var bestilt – allerede før boka var ute.

Boka er altså den andre som gis ut om Kronprinsessens 28 gamle sønn denne høsten. Der den første boka, «Hvite striper, sorte får» av journalistduoen Øistein Monsen og Torgeir Krokfjord, går langt i å koble Høiby til et nettverk av organiserte narkokriminelle, legger «Ute av kontroll» et annet prosjekt for dagen. Boka er konsentrert rundt Se & Hørs dekning av saken, og er fortalt av bladets redaktør Ulf André Andersen og de to medarbeiderne Niklas Kokkin-Thoresen og Lars Gautneb – snart kjent for leseren som tre utrettelige fotfolk i samfunnsoppdragets tjeneste.

Det skal sies at «Ute av kontroll» i flere partier er interessant lesning, og at den åpner for diskusjoner som er i offentlighetens interesse. Se og Hør har vært nyhetsledende i Høiby-saken siden han ble arrestert 5. august, og innblikket i hvordan disse sakene blir til, har verdi. Se og Hør innrømmer åpent at de betaler godt for bilder og lydopptak, men ganske mange av gjennombruddene i saken får journalistene også gjennom tradisjonelt kildearbeid. Enkelte deler av dekningen tar de også selvkritikk for. Feiringen av egne triumfer tar likevel overhånd.

Bokas tre hovedpersoner kalles gjennomgående for Hardy-gutta, og vi følger dem gjennom lange arbeidsdager bestående av spaning, redaksjonsmøter og skogsturer med topphemmelige kilder. I lange, ufiltrerte dialoger diskuterer de både metode og presseetikk og drøfter Høibys personlige egenskaper og egne spekulative teorier. Det er ikke i selvskrytet, men i disse delene boka stadig beveger seg over i det dypt problematiske. Et gjennomgangsrefreng er varianter av replikken: «Men det kan vi kanskje ikke sette på trykk, eller?». Men jammen kan vi ikke skrive det i en bok.

 er ikke underlagt pressens Vær varsom-plakat og bør heller ikke være det. Men eksemplene på at journalister bruker bokutgivelser som verktøy for å fremme påstander de ikke kan sette på trykk etter presseetiske standarder, er etter hvert så mange at man kan spørre hva de gjør med bransjens troverdighet og etiske kompass. «Hvite striper, sorte får» går heller ikke fri fra denne kritikken. At begge bøker umiddelbart ble møtt med anklager om en rekke faktafeil, vitner om at kvalitetskontrollen ikke er god nok.

Bøkene har ingenting i en rettssal å gjøre. Men de er heller ikke et spesielt ærerikt kapittel i norsk forleggeri.

Men jammen kan vi ikke skrive det i en bok.

Time to shine

De er pyntet og utkledd etter alle kunstens regler, barna som 29. oktober 1925 samlet seg til Halloween-fest på Lewis Center i Pittsburgh, Pennsylvania. Hvordan skulle livet bli for jenta med hvit blomst på hårbåndet, som på dette tidspunktet var så lita at føttene hennes ikke nådde gulvet, selv på den lille barnestolen?

Om det sier historien ingenting og arkivaren må dikte seg fram til et lykkelig liv som på forunderlig vis aldri ble påvirket av verken den kommende depresjonen eller verdenskrigen.

Nevnt i arkivet er det imidlertid at det var Pittsburgh City Photographer som tok bildet, på oppdrag fra The Bureau of Recreation, altså Byrået for rekreasjon. Her ligger en romantittel og venter på sin forfatter, tenker arkivaren. Og: Til hvilken instans, undrer arkivaren, kan man rette sitt ønske om at noe slikt opprettes her til lands?

Verdensarkivet

Bjørn Ivar Fyksen

I lange tider har jobben vært et mareritt. Jeg har vasset i blod. Sett hjernemasse sige sakte nedover veggene, hørt angstskrik punkteres av den dumpe, liksom våte lyden av kniv som synker inn i kjøtt. Jeg har sett mennesker besatt av rasende demoner, hus hjemsøkt av hevngjerrige gjenferd, skrømt som gjemmer seg i mørket, som strekker en grønnblek dødninghånd ut fra skyggene. Bestialske drap utmalt i all sin detaljerte gru. Ondskap, uhygge, blind skrekk.

Jeg har hatt forbløffende stor glede av det.

Høstmørket skaper utvilsomt riktig atmosfære for et lite dykk i horrorsjangeren. Foreldre med små og halvstore barn vil knytte denne sjangerens estetikk – monsterlignende gresskarhoder, liksminke og hoggtenner – til den erkeamerikanske halloweenfeiringen for to uker siden. Tradisjonelt har Hollywood imidlertid lansert skrekkfilmer hele året, riktignok konsentrert til skoleferier, siden filmene i stor grad er myntet på ungdommer. Gjennom hele året har imidlertid også jeg møtt trofast opp på kino.

, på lerretet og på boksidene, langs politiske og psykologiske spor, og angående det siste kan jeg for egen del avsløre: Jeg har gått i barndommen. Det innebærer at jeg virkelig har 

 i Hollywoods bidrag til denne brede sideelven i vestlig populærkultur. Jeg må ha sett 30, 40, kanskje 50 skrekkfilmer det siste året: I tillegg til det løpende kinoprogrammet har jeg fråtset i de beryktede titlene jeg husker fra oppveksten. De fleste av dem var jeg for ung til å kunne se på kino, men det var titler som levde i det appetittvekkende VHS-universet i utleiehyllene på bensinstasjonen nede i bygda.

Imidlertid hadde vi ikke videospiller, så det nærmeste jeg kom horroren, var Eldar Vågan som sang 

Je er had’lending ta bæste slag / Har kniv, øks og motorsag

, men jeg kan huske at filmtitlene liksom svevde omkring i barnekulturen som noe grenseoverskridende og derfor forlokkende: «Exorcisten» (1973), «Halloween» (1978), «Fredag den 13de» (1980), «Poltergeist» (1982), «A Nightmare on Elm Street» (1984) og så videre. Det er åpenbart penger i demonutdrivelse, bukspretting og massedrap, for alle har avlet et utall oppfølgere og nyinnspillinger. Det gjelder også den mest beryktede av dem alle: «Motorsagmassakren» (1974). Gode Gud, for en aura den filmen hadde! Da jeg i fjor endelig fikk sett den, hadde tidens tann naturligvis filt vekk de skarpeste kantene av skrekken, men den gang den fremdeles var usett og legendarisk, fantes intet nifsere – kanskje bortsett fra en ellers fnisete spiritismeseanse i de tidligste tenår, da noen vidløftige nabojenter påsto at om man var riktig uheldig ved påkallelsen av de døde, kunne djevelens ansikt dukke opp i speilet på do.

Nå har jeg tatt igjen alt det tapte. Å, hva mine blå øyne har skuet! Og det var i grunnen ikke før jeg nylig så «Child’s Play» (1988), den første av åtte filmer – om en veldig, veldig slem dukke – at jeg ble oppriktig overrasket over nivået av idioti festet til film. Hvilken mare er det som har ridd meg?

Kanskje er det så enkelt som at jeg deler den 80-tallsnostalgien som har gjort en moderne horrorserie som «Stranger Things» (Netflix) til en suksess ikke bare blant det naturlige kjernepublikummet, de yngre, men blant deres middelaldrende foreldre. At jeg manglet den fordømte videospilleren, har bare gjort lengselen tilbake enda sterkere: 

 kan jeg omfavne den barne-/ungdomskulturen som er rettmessig min! Og ja, jeg insisterer på forklaringen «nostalgi», jeg synes det klinger bedre enn «midtlivskrise».

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Wanda. En familiehistorie

Om utregning av romfang VI

Flukten fra Palestina. Min norsk-palestinske familiehistorie

Orkesteret

Dyrisk

I hvalens buk

Utvalgte saker

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

På leting etter gode bilder til Bokmagasinet, kommer man over skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Arkivaren presenterer et utvalg.

Det er gode tider for skrekksjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?

Magasinene

Bokanmeldelser

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Wanda. En familie­historie

Om utregning av romfang VI

Flukten fra Palestina. Min norsk-palestinske familiehistorie

Orkesteret

Dyrisk

I hvalens buk

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

På leting etter gode bilder til Bokma­ga­sinet, kommer man over skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Arkivaren presen­terer et utvalg.

Det er gode tider for skrekk­sjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?

Wanda. En familiehistorie

På leting etter gode bilder til Bokmagasinet, kommer man over skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Arkivaren presenterer et utvalg.

Det er gode tider for skrekksjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?