#fff

#000

slipper gjenferdene løs på Vestbredden.

Isabella Hammad

tok styringen over sitt eget ettermæle gjennom selvbiografiske tekster og selvarkivering.

Johann W. Goethe

Margaret Atwood

Silje Bekeng-Flemmen

Line Ørnes 
Søndergaard

Isabella Hammad har et svar til dem som ber henne om råd i en krisetid: Hold på sjelen din.

Den palestinske poeten og professoren Refaat Alareer, som posthumt ble kjent for en hel verden med diktet ‘Hvis jeg må dø’, skal ha vært så glad i William Shakespeare at studentene spøkte med at han sov med «Hamlet» under hodeputa.

Spøken fikk ham alltid til å le, skriver en av hans tidligere studenter i et minneord. Som 44 år gammel seksbarnsfar ble Alareer drept i et israelsk rakettangrep mot Gaza 6. desember i fjor.

Han var ikke alene om sin lidenskap for den 460 år gamle britiske dramatikeren. I et århundre har arabiske intellektuelle og aktivister sett til nettopp «Hamlet». Første gang stykket ble spilt på arabisk, skal ha vært i Gaza, i 1911.

Gjennom tiår med undertrykkelse og opprør, korrupte regimer, kriger og frigjøringskamper, har Shakespeares evige temaer og følelsen av at tiden er gått av ledd, gitt gjenklang og etablert tragedien «Hamlet» som en politisk tekst, sitert på høyst ulike fløyer. I boka «Hamlet’s Arab Journey» fra 2011 argumenterer Margaret Litvin for at ikke noe annet oversatt stykke har hatt større innvirkning på den arabiske verden, enn «Hamlet».

– «Hamlet» får interessant resonans i Palestina, sier Isabella Hammad, når Bokmagasinet møter henne i Oslo.

Hun forteller at på et tidspunkt under den første intifadaen ble stykket bannlyst i den israelske fangeleiren Ktzi’ot; fengselsapparatet fryktet det kunne oppildne de palestinske fangene til kamp.

Hammad siterer noen av stykkets mest berømte linjer:

To be, or not to be, that is the question:

Whether ‘tis nobler in the mind to suffer

Hamlet får interessant resonans i Palestina.

Hvis vi må være

Astrid Hygen Meyer

Møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere. De fins ikke

Bli med i en verden av bøker», kan du lese et sted på internett, og der kan du få vite følgende: Karl Ove Knausgård er født i den lille kystbyen Åndalsnes; han er et dypt privat og innadvendt individ. Forfatteren Marit Eikemo er fra Vinje i Telemark, naturen der skulle bli en betydelig inspirasjonskilde for hennes arbeid som forfatter. Gunnhild Øyehaug, som kjent født og oppvokst i Ålesund, var med på å stifte det litterære tidsskriftet «Pikkje» i 1997, og hadde sitt gjennombrudd som romanforfatter med boka «Kjærlighetsbrev fra en tisseklossett» i 2007. Om Per Petterson kan man lese at han har hatt mange 

 jobber før han ble forfatter, «inkludert en periode som postbud og bibliotekar». Gjennombruddet kom i 1996, med romanen «Til Slett Foer Solen».

på internett, men sludder og vås er det. De mer eller mindre absurde eksemplene på løgn som likner på faktaopplysninger er hentet fra litteratursiden Leserlyst.com, som nylig så dagens lys. Bokomtalene på nettsida er signert fire fiktive ­kritikere med KI-genererte passbilder – 

«møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere »,

 som det heter – men selve eieren, en spansk figur ved navn Ferran Barbarà, fins angivelig i ­virkeligheten og driver med webdesign og søkemotoroptimalisering. Han har latt seg intervjue i Aftenposten, der han gladelig medgir at alt innhold på nettsiden er fremstilt ved hjelp av kunstig intelligens. «Hvis innholdet er bra, spiller det noen rolle?»

Innholdet er ikke bra, det er ubehjelpelig, og mer enn det skulle man kanskje ikke tro det var å si om saken. Nettsida er så grelt designet og skjemmet av en så ussel språkføring at den sikkert burde blitt sett som en bagatell, knapt verdt en notis. Men etter at Barbarás komisktriste havari av et forfatternettsted plutselig dukket opp på verdensveven seint i høst, har både Forfatterforeningen, Forleggerforeningen og Kritikerlaget rykket ut mot det – med god grunn. Leserlyst.com omtaler ekte forfattere og mennesker, i en blanding av virkelighet og absurde hallusinasjoner, og påstandene den legger for dagen er framført med så stor pondus at en og annen skoleelev vil kunne la seg lure. Mer sentralt er det at den kan ses som et frampek mot en verden der man har stadig vanskeligere for å skille KI-generert innhold fra menneskeskapt, som Forfatterforeningens leder Bjørn Vatne har påpekt.

er en slags maskinskapt golem, skriver Naomi Klein i boka «Dobbeltgjenger», som kom på norsk tidligere i år – den er «tråklet sammen av livløse databruddstykker». Maskinen plaprer i vei og etterlikner brokker og fragmenter den har sugd til seg fra tekster og oppfatninger som allerede finnes. Slik sett er kanskje det mest tankevekkende med nettstedet ikke all løgnen, men 

 den også speiler. Å lese Leserlyst.com gir et slags goldt vrengebilde av det språket om litteratur som allerede fins i omløp, der små og store priser listes opp som dyrebare amuletter, og der meningsløse klisjeer om litteraturens kraft og storhet tapper litteraturen for kjøtt og blod.

Her møter vi forfattere som «vever en gripende historie om identitet, selvoppdagelse og livets uforutsigbare sider» (Sandra Lillebø), eller «en tankevekkende og overbevisende utforskning av sannhet og bedrag i en familiedynamikk» (Vigdis Hjorth). Ordbruken er, litt slemt sagt, ikke helt ulik den som er klippet ut fra norske anmeldelser og trykket i de mange annonsene du finner i denne avisa, men blottet for den refleksjonen som stort sett fins i de opprinnelige anmeldelsene de er sakset fra.

helt spesielt ydmykende ved å bli stilt overfor en dårlig etterligning av en selv – og noe fullstendig rystende ved å stå overfor en god en. Begge bærer i seg dobbeltgjengerens umiskjennelige grøsning», skriver Klein, som sant er.

Enn så lenge er etterligningen dårlig. Det er et spørsmål om tid før vi treffer på en god.

Golems bokklubb

Peter Fröberg Idling

Eg er samd med den britiske forfattaren George Orwell i mykje, men eg veit ikkje om eg følgjer han når han skriv: «Å skrive ei bok er ein forferdeleg, tærande kamp, som å slåst mot sjukdom over lang tid.»

Det er ikkje kamp mot tærande sjukdom eg assosierer med skriving, sjølv om det ofte er tidkrevjande, trøysteslaust og framfor alt vanskeleg arbeid. Boka eg arbeider med no, har eg til dømes halde på med i snart ti år – og framleis er ikkje slutten i sikte.

Difor har eg vore mildt forundra over å sjå at tre svenske forfattarkollegaar i år har gitt ut bøker som inngår i 

. Då handlar det jo ikkje om den nesten umoglege oppgåva det er å hale i land eit enkeltverk, men om noko mykje større: Forteljingar som strekkjer seg over fleire slektsledd og tusentals sider fordelt på fleire romanar.

Det er berre å løfte på forfattarhatten.

har heilt sidan debuten i 2006, med den sosialrealistiske oppvekstskildringa «Svinalängorna», vore prega av eit sterkt politisk medvit. I vår kom romanen «Dotterdottern», den tredje delen av ein serie på fire. I den første, «Bomullsängeln» (2019, på norsk som «Bomullsengelen» i 2023), handlar det om Hilda, som på starten av 1900-talet veks opp på ein gard i Finland. Når ho blir gravid utanom ekteskapet, blir ho nøydd til å ta seg jobb som hushjelp. Redninga frå misera går via bomullsfabrikken i Vasa.

I neste del, «Londonflickan» (2021), har dotter til Hilda, Greta, søkt seg til Stockholm. Derifrå går ferda til London og au pair-jobb, men ho endar opp med å vende attende til den svenske tekstilindustrien.

I den aktuelle «Dotterdottern» har stafettpinnen gått vidare til Gretas dotter Katherine. 1970-tal går over i 80-tal, og ho vil ikkje følgje i dei førre generasjonane sine fotspor, men reiser heller ut i verda for å gå på universitet.

romanserie har det nådd å bli 1979. I den første delen, «1959 Ingrid och George, en kärlekshistoria», møter den unge enka Ingrid sin make George. Romanen skildrar eit liv der Ingrid og George endar med å oppretthalde kjønnsrollene som dei forsøkte å gjere opprør mot. Den andre delen i den annonserte trilogien kom ut i vår, «1979 Johanna och Ingrid». Der står tenåringsdottera Johanna i sentrum. Ekteskapet mellom Ingrid og George har rakna og Ingrid forelskar seg i ein yngre mann medan Johanna prøver å finne sin eigen veg i vaksenlivet.

Første del av Elise Karlssons romanserie, «Det finns liv här», kom ut i fjor. Den opnar i 1971, med innviinga av forstaden Rinkeby. Rinkeby har sidan då blitt tettare og tettare kopla til det som i Norge heiter «svenske tilstandar» – ein bydel prega av segregering og sosiale problem. Men i opninga av Karlssons roman er Rinkeby noko anna: ein manifestasjon av eit nytt og godt samfunn.

Balzacs barn

Utvalgte saker

Mímir Kristjánsson

Mímir Kristjánsson har lest to EU-bøker av høsten: «Selv nei-sangen huskes ulikt»

I 2015 gikk en kjole viralt på internett. Mens halvparten av oss tydelig kunne se at den var blå og svart, mente den andre halvparten av befolkningen at den var hvit og gull. Og uansett hvor mye vi så på den samme kjolen, var det like umulig å bli enig om hvilke farger den egentlig hadde.

Slik føles det også å lese to av høstens bøker om EU, nemlig Kjetil Bragli Alstadheims «Alle tok feil» og Freddy André Øvstegårds «Nei til EU». Ja-mannen Alstadheim og Nei-mannen Øvstegaard stirrer og stirrer på Brussel, men klarer ikke å bli enige om noe som helst. Selv Nei-sangen ‘Vi sei nei’ fra 1994 av Jack Berntsen husker de to forfatterne ulikt. Mens Øvstegaard trekker fram det solidariske refrenget 

åpen grense, åpen port / men vi gir’kje nøklan bort,

 har Alstadheim merket seg det langt mer nasjonalistiske verset:

utgivelsene er naturligvis at Norge sa nei til EU for 30 år siden. Det skaper et naturlig utgangspunkt for å drøfte argumentene for og mot norsk medlemskap i unionen i dag. I begge bøker er bakteppet at verden har forandret seg. Her skal vi diskutere nye, overnasjonale utfordringer som klima og tech-giganter, mens klassiske tema fra 1994 som landbruk og fiskeri forblir i periferien. Både Alstadheim og Øvstegård skriver fra en liberal, internasjonalistisk tradisjon, der realpolitiske nasjonale interesser er underordnet. I stedet er begge på jakt etter svaret på hvordan det oljerike Norge best kan hjelpe verden og stå opp for våre globale idealer. At det finnes grunner til å si nei på den populistiske høyresiden, synes for både Aftenpostens kommentator og SVs stortingsrepresentant å være et selvstendig argument for at det kan være i alle fall noe litt suspekt med EU-motstand.

Sett bort fra dette, kunne bøkene knapt vært mer ulike. Kjetil Bragli Alstadheim var Klassekampen-journalist og stemte nei i 1994. I dag er han Aftenposten-kommentator og en tydelig stemme for EU. SV-politikeren Freddy André Øvstegård ble på sin side født bare noen uker etter folkeavstemningen, men har aldri vært noe annet enn EU-motstander.

 er det Alstadheim som lykkes best. Han tar utgangspunkt i den avgjørende partilederdebatten i 1994, der Gro Harlem Brundtland og Anne Enger Lahnstein spilte hovedrollen. Alstadheims misjon er å synliggjøre at nesten alt som ble sagt om EU i 1994, har vist seg å være feil. Han skriver også underholdende om sin egen Nei-kamp i 1994, som ikke minst var preget av reinskåret kampanjejournalistikk for herværende avis. Dette grepet lykkes han i alle fall et stykke på vei med, for det er interessant å bli påminnet hvordan Ja-sida trodde norsk økonomi ville gå rett i dass, eller hvordan Nei-siden trodde det skulle være umulig for noe land å melde seg ut av unionen hvis man først ble med. Begge sider undervurderte dessuten EØS-avtalen grovt, og ingen så for seg østutvidelsen. For en som bare var åtte år gammel høsten 1994, er det noe forfriskende ved å bli tatt med tidsmaskin tilbake til den intense og polariserte EU-debatten den gangen.

Selv Nei-­sangen ‘Vi sei nei’ fra 1994 ­husker de to forfatterne ulikt.

Nei til EU. Argumenter for en ny generasjon

Hva er et nei?

Maia Nordsteien Nielsen

Dersom du vil forstå hvordan den økonomiske eliten i Norge blir som den er, gå til en ungdomsskole på Oslos vestkant. Det er der livsholdningen til barna av Norges rikeste formes, der allianser bygges og der statusen du tar med deg videre i livet, har sin begynnelse. Det er på ungdomsskolen hierarkier er på sitt mest eksplisitte, og på en ungdomsskole på Oslos vestkant kan det øverste sjiktet i det norske klassesamfunnet oppdage seg selv som nettopp det. Det kan jeg i hvert fall forestille meg, men jeg vet jo selvsagt ikke, jeg gikk på ungdomsskole i en liten industriby i distriktet.

Leser du debutromanen til Jonas Hansen Meyer, «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998», med dette som premiss, er det foruroligende lesning. Romanen har form av et brev, skrevet av en døende noen-og-tredve år gammel bemidlet advokat, henvendt til en ufødt sønn. Det begynner som en oppmaning, ispedd moralske lekser man kan gjenkjenne fra klassiske høyreside-ideologer som Ayn Rand og Jordan Peterson, om alt fra enkle selvhjelpsråd som å ta seg sammen, at sosiale dynamikker grunnleggende sett handler om makt og om faren ved korn- og melkeprodukter i kosten. Så utarter det i erindringen om en betydningsfull dag i fortelleren, Wessel, sitt liv: Den fredagen juleballet på Midtstuen skole avholdes i høstsemesteret i 1998, og Wessel er en pubertal, litt nerdete tenåring som mer enn noe annet vil få innpass hos skolens øverste sjikt.

gjort: Få sjangre er så ufrivillig avslørende som brevet. Det vet Meyer godt, teksten er spekket med antydende nikk til en karikatur av Oslo vest og den rike, hvite, høyrevridde mannen. Språket er overskuddspreget, kjekt, tidvis litt for selvfornøyd, og gjennomgående ganske morsomt.

Det dramatiske omdreiningspunktet er altså dette juleballet, og et varslet nachspiel hos Lippmann som Wessel 

 bli invitert til. (Alle romankarakterene bortsett fra jenter og nerder er omtalt med etternavn, og da gjerne etternavn det lukter gamle penger av.) Wessel bruker vidd og drøy humor for å sanke anerkjennelse fra klikken som kan gi ham den invitasjonen, noe han ofrer all tid og tankevirksomhet, og kaster barndomsvennen Georg under bussen, for.

Problemet er at rovdyr kan lukte frykt. Desperasjon avslører svakhet. Det er ungdomsskoleguttens dilemma: Du må bli likt, men du må aldri vise at du vil bli likt. Det er også den fella Wessel går i: Han er så desperat at han spolerer sine egne ambisjoner.

Moralen er klar. Aldri vis svakhet. Spis eller bli spist. Mennesket kan definitivt reduseres til evolusjonsteoriens basale mekanismer.

 «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998» framstå som en ganske gjengs skildring av ungdomsskolens gleder og sorger og relasjonelle forviklinger, en slags litterær krysning mellom «The Wolf of Wall Street», «Mean Girls» og «Terkel i knipe». I et øyeblikk kan det også se ut som at det finnes en slags moralsk dramaturgi i fortellingen, som likner den utallige ungdomsskoleskildringer bærer i seg: Wessel blir avvist av den populære klikken, avviser den tilbake, og innser at livet som «nesten-populær» er greit, kanskje til og med bedre. Han aksepterer sin skjebne: Å bruke fredagskvelder på å spise banankake og spille Nintendo med nerden Georg.

Men nei. For ikke å avsløre for mye: Selv den som «transcenderer hierarkiet», som Meyer skriver, tas opp i det.

 troen på menneskeheten etter å ha tilbragt noen timer på ungdomsskolen. Det som gir Meyers debutroman et ekstra lag, er bevisstheten om at dette vulgære synet på mennesker er ført i pennen av en voksen, godt utdannet, blivende barnefar, og ment som en oppdragelse i den sterkestes rett. Ikke bare som en realitetsorientering, men som en tilslutning.

Jonas ­Hansen Meyer

Nerder er tapere

Janneken Øverland

I innledningen til Edvard Hoems «Husjomfru», den siste boka om egen slekt, skriver forfatteren at han har lengtet etter «luktene og stemningane som høyrer mi tid til». Han vil skrive om nåtiden, om «vår tids draumar og lengslar, om alle vonene som brast, men også alle gledene som livet ufortent gav til meg og mine samtidige.»

Om memoarromanen «Ung mann vil ut» – en kortstavet trommevirvel av en tittel – kan man tro at Hoem ennå skjøter på familiehistorien. Men årets bok er en svært annerledes bok om slekt. Den rommer vår nære samtids lukter, stemninger og et gjenkjennelig tidsbilde av drømmer og lengsler, håp som brister og uventede gleder. Og den er en kortere, mer konsentrert roman. «Ung mann vil ut» er skrevet i jeg-form og skildrer skjellsettende, tidlige år i forfatterens liv.

 finnes det en ledig plass til boka. Starten føyer seg nemlig fint til slutten av «Heimlandet Barndom» (1985). På elegant og sømløst vis løftes sluttscenen i den eldre boka inn i den nye: I den første beskrives Edvard, som akkurat har flyttet for seg selv, som «ein vanleg, flink, redd gut som ville greie seg på eiga hand». Denne gutten har en drøm: «Han ville skrive noko som var noko». I årets bok, første dag alene på hybel i byen, slår samme tanke Edvard: «Eg skulle bli forfattar». I begge bøkene stormer unggutten ut fra samme hybel i Molde. Han har skjønt at han trenger erfaringer, så han kan få noe å skrive om.

«Ung mann vil ut» følger Edvard fra 13-årsalderen og seks år framover i munter og burlesk, men også sår, og noen ganger neglebitersk detalj. Den slutter når Edvard forlater byen med ambisjonene om skrivelivet i behold og en duskelue i kofferten.

Bokas forteller, «Eg», er den stødig tilstedeværende, 75 år gamle, erfarne forfatteren Edvard Hoem. Eg ser seg tilbake. Han henter opp den unge gutten han var og han beskriver detaljer i eget liv som gammel. Denne kloke og reflekterte stemmen gir boka sitt særpreg, den kaster et tydelig vemod inn i fortellingen og gjør den medrivende.

 kjærlig og undrende tonefall går den eldre opp igjen den unges stier, i småbyen, i landskapet, gjennom skoleårene og i vennekretsen. Der den unge løp uvørent og utålmodig, forflytter den tilbakeskuende fortelleren seg med støtte av en stav. Med rike detaljer og imponerende nærhet til fortiden flytter han seg i fortellingens faser, like opp til egen samtid: Hvordan ble den han var, til den han er nå? Noen detaljer er vage, andre svært konkrete. Stolthet, anger og flauhet vekkes til live.

Den flinke skoleeleven Edvard er selvbevisst, men ikke brautende, snarere sjenert. Men han er ord-, språk- og uttrykksglad. Skolen og biblioteket er hans oppholdsrom i byen. På hybelen leser han og spiser mors middag fra et oppvarmet spann hun daglig sender med bussen.

1960-tallspreget i skildringen av de første skoledagene er tatt på kornet. «Støvfrakker», en vanlig lærer-kamuflasje, flagrer forbi, og det lenge før tv-vaktmester Trond Viggo Torgersens tid. Beskrivelsene er både ømme og kvikke. Ikke alle kjenner hverandre: «Vi andre såg på kvarandre og forbi kvarandre. Eg lest som eg sto i djupe tankar og ikkje ansa dei andre.» Edvard svarer på umulige spørsmål med: «Eg har fleire planar 

På flere punkter utfordres emissærsønnen: Tvil- og tro-forholdet til Laget, den kristne elevorganisasjonen, gir ham samvittighetskvaler. Et annet er brå-radikalisering av 1960-tallsungdommen. Den forsiktige bondestudenten snur og blir en av de mest engasjerte og åpenlyst utagerende: «Frå no av kunne eg ikkje falle til ro før eg fekk oversyn over alt som hende i krigen i Vietnam.»

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser