#fff

#000

var hundre år forut for sin tid i beskrivelsen av den nyliberale drømmen.

Halldór Laxness

sviktet sin egen datter. Skal hun stå i rette i offentligheten for det?

Alice Munro

Silje Bekeng-Flemmen

Jeg er i en fantastisk bok. Med griffer, drager, enhjørninger og ratatosker. Jeg kan fly! Jeg seiler i en båt mellom øyer med ukjente navn, på flukt fra ondskap, i kamp for det gode. Det gode kommer til å vinne, jeg kan kjenne det når jeg lytter til bokas hjerteslag – og de er hørbare.

Boka er britiske Katherine Rundells «Utrolige skapninger» – den kom på norsk i fjor høst, nydelig oversatt av Hilde Stubhaug. Når jeg nå også leser et essay Rundell skrev for London Review of Books 6. februar, kjennes det påkrevd å si et par ord om nødvendigheten av enhjørninger.

I «Utrolige skapninger» dykker dyreglade Christopher ned i en innsjø og kommer til Arkipelet, et skjult øysamfunn der mytiske skapninger fortsatt finnes. Arkipelet er magiens siste tilfluktssted, men det mørkner; dyra holder på å dø. Rundell låner utilslørt fra barnelitteraturens storverk (og fra verdens myter), samtidig er boka noe helt eget. Teksten dirrer av livskraft, leseren geleides mellom heseblesende action og storslagent alvor og frydefulle punchlines og emosjonell varme, skjønnhet. Arkipelet holder kanskje på å rakne, men Rundells univers er helstøpt.

trender i barne- og ungdomsromaner som tar opp stor plass for tida: realistiske romaner om et spesifikt, alltid dystert og i mest bokstavelige forstand samfunns­aktuelt tema, og rullebåndslitteratur av typen «Mysterie-Agentenes Operasjon Oppdrag». Man kan ta seg i å savne de episke visjonene, de fantastiske verdenene og den store skjønnheten. Kampen mellom det gode og det onde. Det er denne litteraturen «Utrolige skapninger» minnet meg om.

Det nevnte essayet, ‘Why Children’s Books’, er et rungende 

, med særlig fantasy-litteratur som omdreiningspunkt. Jeg skal innrømme at jeg i mer fantasiløse perioder av livet tenkte på sjangeren med en smule skepsis: Vi trenger å diskutere virkeligheten, fantasy tilbyr virkelighetsflukt, tenkte jeg, og gikk ut fra at det var et motsetningspar. Noen år med lesning sammen med barn, har heldigvis gjort meg litt klokere.

 er filosofiens vakrere kusine, skriver Rundell; den kan fungere som et bolverk mot vår tids besettelse med sterke menn og kapitalistiske dogmer. Det handler om heltemot, om maktas røtter, kamp mellom ideer, eksperimentering med alternative virkeligheter og alternativ moral: «fantasien er den primære og første arenaen for motstand».

Hun siterer Ursula Le Guin, en av fantasy-litteraturens fremste forfattere, som i 2014 sa:

Vi lever under kapitalismen. Makten dens virker umulig å unnslippe – men det gjorde også kongenes gudegitte rett. Enhver menneskelig makt kan bekjempes og endres av mennesker. Motstand og endring begynner ofte i kunsten. Svært ofte i vår kunst, ordets kunst.

Rundell selv retter en flammende kritikk mot en verden av voksne som ikke makter å gi barn ro og rom for lesning. Fratar du et barn muligheten til å lese, gjør det deg til en tyv, skriver hun: Med det avskjærer du barnet fra en sang menneskeheten har sunget i tusenvis av år.

Mytisk motstand

Mímir Kristjansson

Hva kan Halldór Laxness lære oss om Foodoras tidsalder?

I desember streiket Foodoras frilansbud i Stavanger. Mens en del av de som kjører ut mat for den rosa appen er ansatt i selskapet, er svært mange av budene fremdeles selvstendig næringsdrivende. I det siste har de opplevd et drastisk fall i betalingen de får per levering til kundene. Ifølge streikeleder Emirhan Kocaguzel har han gått ned 30 prosent i lønn bare fra en måned til den neste fordi Foodora har endret sine priser.

Men Foodora er tross alt ikke verstingen i den voksende hjemkjøringsøkonomien. I den lyseblå konkurrenten Wolt er ingen av budene fast ansatte, og selskapet motsetter seg at de kan få bli det. Skal man tro kommunikasjonssjefen i Wolt Norge, som selv har fast jobb, er årsaken til dette at «budpartnerne» selv ønsker seg fleksibiliteten som «ligger i at du kan jobbe akkurat når du vil, så mye du vil». De ønsker med andre ord å være selvstendige på arbeidsmarkedet.

Jeg kom til å tenke over disse selvstendige budene da jeg nylig gjenleste Halldór Laxness’ store roman «Sjálfstætt fólk». I norsk oversettelse har den dessverre fått tittelen «Sin egen herre», men direkte oversatt fra islandsk heter boka altså «Selvstendig folk». Det er en viktig forskjell, for Laxness’ politiske misjon blir enda mer overtydelig når man er kjent med at det dominerende islandske høyrepartiet heter Sjálfstæðisflokkurinn, Selvstendighetspartiet, og at deres representanter gjerne kalles for sjálfstæðismenn, altså selvstendighetsmenn.

«Sjálfstætt fólk» handler om bonden Bjartur, som har slavet i 18 år for storbonden for å få råd til å kjøpe seg selvstendighet og sin egen lille gårdsflekk. Dette finner sted for over hundre år siden, og dessuten så langt ut på den islandske landsbygda at verken Foodora eller Wolt ville nådd fram dit den dag i dag. Langt forut for sin tid demonstrerer Bjartur likevel en forbilledlig nyliberal holdning. Ved ankomst til den ødelagte gården Vinterhus, som for sikkerhets skyld er forbannet av demonen Kolumkilli og det fryktelige spøkelset Gunvor, bestemmer han seg for å se muligheter og bare muligheter. Det gården trenger for å få en ny start er selvfølgelig ikke noe mer enn et nytt navn. På samme måte som Wolt døper om sine løsarbeidere til «budpartnere», bestemmer Bjartur seg for å omdøpe gården til noe som klinger mer fruktbart.

Vinterhus er ikke noe navn for en gård som dette, det er ikke noe navn i det hele tatt

Faen ta meg om jeg skal ha navn som er bundet opp til fortidas spøkelser på min gård. Jeg ble døpt Bjartur, som skal bety lys. Så denne gården skal hete Sommerhus.

Slik blir han Bjartur frá Súmarhús, den mest berømte og folkekjære karakteren i islandsk litteratur siden sagatida.

Bjartur er en mann av den gamle islandske skolen. Han er seig, hardtarbeidende og ubøyelig. Arbeidslinja fyller hver eneste celle i kroppen hans, svaret på alle problemer i verden er bare å stå opp om morran og jobbe steinhardt på, helt til problemene er jobbet ihjel. Gården hans er karrig og landet fattig, og Bjartur lærer seg tidlig den gode egenskapen aldri å savne noe som han har mistet. Slik sett er han ikke bare hardtarbeidende, han er også fremoverlent.

Bjartur er dessuten sta som et esel og dum som en stut, i alle fall når det kommer til sosial omgang. Det er blant sauer han trives best, i møte med andre mennesker kommer han raskt til kort. Høyest av alt i verden setter han selvstendigheten sin. Derfor nekter han konsekvent å ta imot hjelp fra noen, aldri mer skal han spise av andre menns brød – kun sitt eget. Til hunden Titla sier han tidlig i boka:

Arbeidslinja fyller hver eneste celle i kroppen hans.

Den islandske drømmen

Bendik Vada

Høsten 2023, da jeg i likhet med mange andre var fortvilet over det som foregikk i Gaza, fant jeg igjen fram til den libanesiske kunstneren og forfatteren Etel Adnans verk «Arabisk apokalypse», som hadde kommet ut året før i gjendiktning av Gunstein Bakke og Ida Andenæs. Sammen med Priya Bains og Anna Kleiva hadde jeg satt i gang en rekke arrangementer på baren Perla i Oslo, der vi inviterte norske forfattere til å lese palestinsk poesi. Vi hadde behov for å la kollegene våre eksistere som noe annet enn lidende kropper på skjermene våre – den mest utsatte posisjonen jeg kan tenke meg –, lytte til hva de selv ville si.

«Arabisk apokalypse» er ikke et palestinsk verk som sådan, men det er et langdikt fra den libanesiske borgerkrigen, opprinnelig utgitt på fransk i 1980, deretter omskrevet og gitt ut på engelsk i 1982. Da jeg leste det første gang i 2022 kjentes det kodet, innforstått, som noe jeg ikke visste nok om verden til å forstå. Men mens jeg leste fra scenen ved årsslutt 2023, framsto det som noe av det mest nødvendige jeg hadde lest.

Etel Adnan ble født i Beirut i 1925, som datter av ei gresk-tyrkisk, ortodoks mor og en syrisk, muslimsk far, vokste opp i et arabisktalende samfunn og gikk på en fransktalende skole – en språklig kameleon, kunne man ha sagt, hadde det ikke vært for at hun kledde seg i alle språkene samtidig. Hun døde i 2021. I etterordet til den norske utgaven beskriver gjendikterne hvordan Adnan lærte seg en form for arabisk ved å herme etter tegnene – for henne var derfor språket nærmest som et sett med visuelle symboler, heller enn ord og fonemer. Hun var nemlig også maler og professor i estetikk, og var kanskje mest kjent som billedkunstner i sin levetid. I dag blir hun av mange ansett som Libanons nasjonalpoet, men en uvanlig sådan, som den fransk-libanesiske kunstneren Jassem el Hindi har omtalt henne som: Hun var skeiv, bodde mesteparten av livet sitt utenfor Libanon, skrev aldri på arabisk og var generelt kritisk til arabisk tribalisme og konflikter innbyrdes.

«Arabisk apokalypse» er et langdikt i 59 deler. Adnan skrev verket mens den libanesiske borgerkrigen pågikk, og særlig springer det ut av massakren på palestinske flyktninger i leiren Tel Al-Zaatar den 12. august 1976. Lesningen min av verket endret seg nok nettopp fordi det igjen ble og blir begått liknende grusomheter i regionen, i Gaza, på Vestbredden og i Sør-Libanon. Her er ‘Arabisk apokalypse XXVI’ i sin helhet:

I øynenes dunkle irritasjon skjuler det seg

I amerikanernes dårlige ånde smuldrer et

Man blir vant til å se vold utspille seg.

Sjeleskriveren

Utvalgte saker

Geir Pollen

Philipp Oehmke, født 1974, fra 2002 til 2006 redaktør for kvalitetsavisen Süddeutsche Zeitung, i 2006 kulturredaktør i verdenskjente Der Spiegel, og fra 2015–2020 leder for ukemagasinets New York-kontor: Har norske lesere noen gang møtt en debutant med tyngre intellektuell prestisje i bagasjen? Når den litterære svenneprøven i tillegg bærer tittelen «Familien Schönwald», vil mange ikke kunne unngå å bli minnet på Thomas Manns mirakuløst gode debut­roman «Buddenbrooks. En families forfall», skrevet av en forfatter som ennå ikke hadde rundet 25 år. Den dobbelt så gamle Oehmke innbyr selv til assosiasjonen ved flere steder å hinte til den tyske mesteren. Det er dumdristig gjort.

vil normalt leses som en norsk ekvivalent til tysk 

 – men selv kaller Oehmke originalen «Schönwald», kort og godt, som om navnet var hentet fra et tilfeldig dørskilt. For norske lesere kan det lett forveksles med et stedsnavn, så det er lett å forstå at oversetter Ute Neumann har funnet det nødvendig å presisere hva det snakkes om her.

Ikke desto mindre må valget hennes leses ironisk for ikke å bli villedende. Schönwald-familien er nemlig bare en familie i navnet; i gavnet presenterer den seg mer som fritthengende, mer eller mindre overtydelige typeportretter fra vårt eget samtidsgalleri. Foreldrene, Ruth og Hans-Harald (Harry), er MODERNE, AKTIVE PENSJONISTER, han en utadvendt tidligere statsadvokat, hun tilknappet mater familias som har ofret en professorkarriere for mann og barn. Far og bestefar tjente begge i Hitlers Wehrmacht, uten at det har plaget etterkommerne nevneverdig. Parets eneste datter Karolin er lesbisk og i ferd med å åpne en LHBTQ-bokhandel for penger hun har arvet etter sin militære morfar. Eldstesønnen Chris er nylig sparket som professor ved Columbia University i New York for å ha avlagt falskt vitnemål til fordel for en tafsesyk professor i en metoo-sak, og er nå en stigende stjerne i MAGA-bevegelsen, beundret av selveste The Donald. Bare yngstemann, den matematisk begavede Benni, har ingen merkelapp, men er til gjengjeld, lik kunstnersjelen Hanno Buddenbrook hos Mann, en skjør plante som strever med å komme opp i lyset til de andre.

 av Karolins alternative bokhandel som samler familiemedlemmene og utløser en historie der 

 på mange plan er en tydelig tematisk kjerne, og det hele regisseres ikke ulikt en gammeldags tv-serie med forviklinger som motor. Oehmkes prosa vet å produsere intelligente kvikkheter, og ferdes som fisken i vannet blant postmoderne emblemer, om det er italiensk skomote, eksotisk kokekunst, hippe restauranter og barer, smykke­merker i mange-titusen-euro-klassen eller kult hybride nyord. Som ekstra bonus for norske lesere dukker også Karl Ove Knausgård opp i rekken av husvarme selebriteter som bidrar til tidskoloritten (‘What’s the struggle in My Struggle?’ var arbeidstittelen på Chris’ best besøkte seminar), og sannelig lar ikke samme mann paraplyen sin få unngjelde i beste Rukla/Solstad-stil når plaskende New York-regn truer med å oppløse de flunkende nye Gucci-­mokasinene hans.

imot å granske hjerte og nyrer til høyst levende forfattere, men «Familien Schönwald» påtvinger meg rett og slett en følelse av at den meriterte redaktør en dag må ha fått den ikke fjerntliggende idé å utvide repertoaret med en roman, hvorpå en liste over dagsaktuelle romantemaer er blitt satt opp og deretter en formålstjenlig story klekket ut som innpakning eller oppheng. Resultatet er blitt 496 sider prosa som definitivt befinner seg i den lettere litterære vektklassen. Selv ble jeg mest grepet av et lite ord som kom blafrende forbi omtrent midt i romanen. I Neumanns ellers stilsikre oversettelse står det «ringeskive», men den het vitterlig «nummerskive», den trillrunde plastskiven med huller i til pekefingeren, som man tidligere, mens det ennå fantes telefonapparater, brukte for å komme fram til riktig mottaker. Husker dere: snurre­lyden, snurrelyden! For den slags småtterier har Oehmkes prosa ingen rom.

Familien Schönwald

Polert fasade

Tore Linné Eriksen

Vi har etter hvert fått en rikholdig litteratur om Israel og Palestina, der det nyeste innslaget er Peder Martin Lysestøls bok om sionisme som ideologi.

Førsteopplaget rett før jul var skjemt av sjuskete forlagsarbeid, men det meste er nå på plass i ei ny utgave.

Forfatteren gjør det tydelig at hans formål er å gi et begrunnet partsinnlegg; han har sida tidlig på 1970-tallet vært en ledende palestinaaktivist i skrift og tale.

Interessant nok deltok Lysestøl før dette som dugnadsarbeider i en israelsk kibbutz, der den ungdommelige drømmen om grasrotsosialisme blant småbønder raskt blei knust i møtet med jordokkupasjon og rasisme.

Vest-Europa blir kritikken av Israels folkerettsstridige bosettinger og kriger ofte møtt med anklager om antisemittisme og jødehat, og det samme gjelder bruken av «sionisme» som begrep.

Men Lysestøl viser til at ordet har et høyst konkret innhold, det er en spesifikk betegnelse på en ideologi fra slutten av 1800-tallet, som også var svært omstridt blant mange som ikke delte målet om en jødisk stat på palestinsk grunn. Anti­sionisme er altså ikke det samme som antisemittisme. Gjennombruddet til sionismen kom etter fascismens framvekst og folkemord, godt hjulpet av europeiske land med dårlig samvittighet, og med støtte i sionistiske lederes framstilling av Palestina som et nærmest folketomt område der de hadde rett til å slå seg ned («Et land uten folk for et folk uten land»).

 i boka er at sionisme i dag må forstås som en stadig mer ekstrem statsideologi der automatisk rett til statsborgerskap skjer ut fra biologiske kriterier, og hvor vestlige støttespillere bruker samme etnonasjonalistiske ideologi for å legitimere et Stor-Israel gjennom okkupasjon, folkerettsstridig krigføring og etnisk rensing. Sterkest lever disse tankene blant illegale bosettere på palestinsk jord og i deler av den mest ytterliggående regjeringa i Israels historie.

Det er denne statsideologien som etter Lysestøls oppfatning må bedømmes ut fra de alvorlige konsekvensene den får, og her henter han støtte fra ei rekke historikere og forfattere. Reaksjonene mot det mange i dag karakteriserer som apartheid og folke­mord, også fra folk med jødisk bakgrunn verden over, får han til å spørre om festningen nå er i ferd med å slå sprekker. Dette ville jeg gjerne lest mer om.

det ville ha vært en fordel om mindre vekt blei lagt på den generelle bakgrunnen som dekkes bedre i andre bøker, slik at det blei mer plass til grundigere diskusjon av argumenter som brukes av ideologiens mest standhaftige støttespillere.

Sionismen. Israels ­statsideologi

En ekstrem stat

Espen Stueland

Sverker Sörlin er professor i idéhistorie og har forsket blant annet på miljø- og skoghistorie. «Snø» handler om vann i frossen tilstand: Snøfnugg, krystaller, is, brøytekanter, igloer, snøballer, snøengler, nedbørsrekorder og snøskredrekorder (flest døde) og 

. Den er basert på grundige studier, personlige erfaringer og en livslang kjærlighet til snø, 

, som han velger å kalle det. Et sentralt tema i boka er også snøens skjebne i klimaperspektiv: smeltende poler og isbreer, oppvarmingen som gjør den «gode, gamle vinteren» stadig kortere og været mer ustabilt.

Forfatterens ambisjonen er encyklopedisk – han vil skrive totalboka om snø. Stort og smått skal med. Naturvitenskapelig forskning og kulturhistorie kombineres. Det er referanser til malerier og annen kunst, til Leni Riefenstahls propagandafilmer og til litteratur av Olaus Magnus, Elsa Beskow, Väinö Linna, Tarjei Vesaas, Fridtjof Nansen, Herman Melville og Thomas Mann.

 forsket mye på snø. Denne boka gjengir mye av den forskningen, men dessverre blir presentasjonen av den ofte professoralt doserende og langdryg. Likevel glimter det til innimellom. Som når han skriver om da mikroskopet var utviklet på 1600-tallet og britiske empirister ble opptatt av å studere snøkrystallet (

!) og å gjengi forstørrelsene i grafikk. Å tegne snøfnugget var en tålmodighetsprøve, siden snøkrystallet er porøst og smelter av forskerens ånde og kroppstemperatur. Robert Hooke fikk det til i det grandiose verket «Micrographia». Han viser dessuten at snøkrystallet, som for det blotte øye virker så symmetrisk, er sjokkerende skakt!

 med sin tematiske tilnærming farer lovlig lett over en del av de litterære referansene. Et eksempel er når han nevner et dikt av Lars Gustafsson uten å gjengi mer enn fire ord av det, som om alle kjenner det. Han nevner Tove Janssons roman «Sent i november» uten å tolke den på annen måte enn å la et sitat fra Alf Prøysens ‘Du skal få en dag i mårå’ kommentere det. Det blir ikke leseren stort klokere av.

Sörlin trekker også frem vinterlige spor i Dantes «Den guddommelige komedie». Han vil si noe om idéverdenen Dantes snø utspiller seg innenfor, men overser den sentrale 32. sangen i helvetesdelen, der isen fungerer både som korporlig straff og har en arkeologisk betydning – Sörlin bruker ellers mye plass på glaciologi og krystallets semiologi. I 32. sang snubler og sparker Dante i hoder som så vidt stikker opp av isen, de er blå- og «bikkjesvarte» av frost, tennene klaprer. Ører er brukket av, sjelene gnager på sidemannen. Dante truer med å rive håret av en som står fastfrosset. Det står at isen «reiver» tusenvis av fortapte sjeler som befinner seg hulter til bulter nedover i isen. Et grusomt bilde! Her i isen befinner også Lucifer seg – ikke i et brennende helvete. Å fryse symboliserer den hardeste straffen.

 kan være kronglete å følge. Et kapittel kan starte med en avgrenset problemstilling, for straks etter å handle om en god del annet. Han vil lage suspens rundt svaret på om det virkelig finnes to like snøfnugg eller ikke. Han lover å komme med svaret, men det drøyer; nye kapitler følger, før han igjen nevner løftet, for deretter å fortape seg i noe annet. Med Georg Johannessen kan man si at Sörlin er for inspirert.

Det fineste i «Snø» er de personlige partiene om kjærlighet til snø, men også disse er tværet ut, han kjæler for hvor sterkt han føler. Han vil «vekke» snøengelen i oss, skriver han. Han ser på snø ikke bare som et gode, men lar snø representere det moralsk gode. Også jeg elsker snø, men kan spare meg for akkurat denne tankegangen. Det beste som er skrevet om snø er fortsatt Yngve Ryds «Snø. Reingjeteren Johan Rassa forteller», som jeg anmeldte da den ble oversatt til norsk i 2022. Det er en bok som bedre får fram hva som står på spill, hva vi skal miste.

Magasinene

Utvalgte saker

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

Hva kan Halldór Laxness lære oss om Foodoras tidsalder?

Etel Adnans «Arabisk apokalypse» ble skrevet under Libanons borgerkrig. Å lese verket i 2025 er like rystende.

Bokanmeldelser

Familien Schönwald

Sionismen. Israels statsideologi

Snø. En historie

Magasinene

Noen ord om nødven­dig­heten av enhjør­ninger.

Hva kan Halldór Laxness lære oss om Foodoras tidsalder?

Etel Adnans «Arabisk apoka­lypse» ble skrevet under Libanons borgerkrig. Å lese verket i 2025 er like rystende.

Familien Schönwald

Sionismen. Israels stats­ide­o­logi

Snø. En ­historie

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

Etel Adnans «Arabisk apokalypse» ble skrevet under Libanons borgerkrig. Å lese verket i 2025 er like rystende.

Sionismen. Israels statsideologi

Snø. En historie