#fff

Vennskapet mellom Nini Roll Anker og Sigrid Undset kaster lys over krigsårenes patriotisme og pasifisme.

Den andre bønnen

#000

fyller 150 år. Vi følger forfatterens norske spor.

Thomas Mann

var kronisk kontrær. Og ho elska påfuglane sine.

Flannery O’Connor

Bodil Skovgaard Nielsen

Forfatter

Det er synd på de rike. I alle fall om man skal tro flere av Danmarks borgerlige meningsdannere, som i kjølvannet av den nye, danske Netflix-serien «Reservatet» har beklaget seg over at serien fremstiller rike som moralsk avstumpede. På folkemunne er Reservatet kjent som et rikmannsområde nord for København, med store, hvite villaer liggende ut mot Øresund. I serien, som er skrevet av Ingeborg Topsøe og regissert av Per Fly (skaperne bak filmer som «Bænken» og «Arven»), følger man to velstående familier med hver sin filippinske au pair – en ordning som fortsatt fins i Danmark. Da den ene au pairen plutselig forsvinner, begynner det å krakelere i den pene overflaten.

Allerede før serien hadde fått sin premiere, kunne man lese en kommentar om den i Berlingske av avisas kulturredaktør Birgitte Borup. Hun mente portrettet av rike mennesker handlet om misunnelse: «Vi har alt for længe elsket ideen om, at rige mennesker er usympatiske og vandrer gennem et indholdsløst liv i deres Gucci­loafers». På Linkedin har på sin side Anne Sophia Hermansen, som er kulturkommentator i Weekendavisen, beklaget seg over at «de superrige er den eneste minoritet, som ingen har ondt af». I podcasten Avistid kunne man høre samme avis’ uriksredaktør Anna Libak fortelle om hvor belastende det var for henne å betale mat, bussbilletter og internett for au pairen sin – i tillegg til de 5000 danske kronene som en au pair får i måneden i «lommepenger», for 30 timers ukentlig husarbeid.

 «Reservatets» rikdoms­portrett er forfriskende. Serien er ikke spesielt opptatt av psykologi, snarere kaster den et sosiologisk blikk på kvalene våre ved å vedkjenne oss ulikhet i Danmark. Vi later som vi ikke har autoriteter og hierarkier i velferdsstaten – som om en dansk kvinnelig toppsjef og en enslig mor fra Filippinene, hvor sistnevnte er avhengig av et arbeidsvisum fra førstnevnte, er helt likestilte. I serien er det flere scener der hovedpersonen Cecilie spør au pairen sin Angel om det er i orden at hun – altså au pairen – tar oppvasken eller legger spedbarnet. Som om Angel reelt sett har mulighet til å si nei. Det snakkes tagalog og facetimes hjem til Filippinene, og serien kretser rundt hva som skjer når omsorgen blir outsourcet.

På denne måten er «Reservatet» annerledes enn mange andre av vår tids rikdomsserier. I Danmark har vi gyst over finansspekulantenes eskapader i norske «Exit», fra USA har vi importert hitserien «Succession» om maktkamp i en Murdoch-liknende familie, og hotellserien «The White Lotus» om stinkende rike, men åndløse feriegjester. Vi har vært forargede, men også fortryllede.

 riksdom som umiddelbart passer inn i tv-formatet: Man kan filme gullarmbånd som klirrer, man kan la kameraet gli over uendelige middagsmåltider. Men det er også som om vi er i ferd med å nå et metningspunkt. Som Sophie Gilbert bemerket i The Atlantic nylig, lider den nye sesongen av «… And Just Like That» under at de gamle venninnene fra «Sex og singelliv» er blitt for rike. I stedet for karriere eller sexliv kretser samtalene nå om stoffet de vil kle chaiselongene sine i, og om det fins som restordre eller ikke. Ekstrem rikdom er en narrativ vranglås: Slik sett vil jeg gjerne gi de borgerlige rett.

Men kanskje er det ikke bare tv-seriene som har et klasseproblem for tida. For i den danske litteraturen er det arbeider- og underklassen som fyller den. I Danmark har forfattere som Glenn Bech, Thomas Korsgaard og Morten Pape skrevet fortellinger om heroiske unggutter på kanten av samfunnet, som mot alle odds når toppen av det. Andre, som Haider Ansari, Liv Duvå eller Christina Hagen, har skrevet nyansert om de syke, de brune og de alkoholiserte som aldri kommer seg vekk fra høyblokkene, men det er den statistisk sett sjeldne klassereisen som vinner i bokmarkedet.

 litteratur og tv har låst samfunnsgruppene inn i hvert sitt fortellerskjema, endatil i hver sin sjanger: De på bunnen kan vi bare interessere oss for hvis de kjemper seg oppover i samfunnshierarkiet. De på toppen – navlebeskuelsen og vanskelighetene deres – interesserer vi oss for uansett. I begge skjemaer blir overklassen et endemål og det eneste stedet der man får bli skildret som et sammensatt menneske. Tenk på hvordan tv-serien «Succession» har fått sammenlikninger med Shakespeare, eller hvordan «The White Lotus» er blitt utropt til å handle om den generelle tomheten i vestlige liv.

Kanskje er det dette som er dobbelt forfriskende og provoserende ved tv-serien «Reservatet»: Her blir de rike for én gangs skyld ikke bare skildret som en samling individer med eksistensielle kvaler – men som en samfunnsklasse. For en gangs skyld lar ikke en rikdomsserie seg forføre av det klirrende gullet.

Vi later som vi ikke har autoriteter og hierarkier i velferdsstaten.

Stakkars rike svin

Bjørn Ivar Fyksen

Likhet og rettferdighet er en vakker ting. Alle norske barn har lik rett til skolegang. Trenger vi helsehjelp, får vi det, både Stein Erik Hagen og jeg – gratis, uten hensyn til at jeg har oppsparte midler på bok mens han er loppet til skinnet av formuesskatten. Velferdsstaten er i prinsippet lik for alle.

Slik er også deler av litteraturpolitikken. Både Hagen og jeg kan gå på biblioteket og lese «Hakkebakkeskogen» og «Landet som ble for rikt» gratis. Staten betaler. Andre deler kan imidlertid ligne mer på næringspolitikk, der det for eksempel ikke er sånn at enhver glad gründer får støtte. Støtte vil gå til bedrifter man har tro på, eller som samfunnet trenger. Stipendpolitikken i litteraturfeltet har tradisjonelt fungert sånn. Arbeidsstipender fordeles ikke jevnt til alle som vil skrive.

Jeg har skrevet lignende ting tidligere, men det gjør det ikke noe mindre viktig: At enkelte forfattere får mer enn andre – eller at noen 

 får – er muligens ikke rettferdig, men det er akkurat som det skal være.

 meg selv handler muligens om alder og kjønn, men trangen er ekstra sterk fordi Forfatterforbundet nylig offentliggjorde stipendtildelingene sine, finansiert av det såkalte bibliotekvederlaget: Tildelingene signaliserte et retningsvalg, vekk fra tradisjonell litteraturpolitikk og mot noe som kan ligne mer rettferdig fordeling. Dette tyder på at det var et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte en så stor del av bibliotekvederlaget som de gjør.

Bibliotekvederlaget er en kompensasjon fra staten til forfatterne for den gratis bruken av bøker som vi alle nyter godt av på biblioteket. Vederlaget blir fordelt mellom ulike skribentorganisasjoner, som deler ut pengene som stipender slik at ny litteratur kan bli skapt. Selv om folk skulle låne bøker av Jørn Lier Horst og Unni Lindell langt hyppigere enn de låner andre bøker, er det ikke nødvendigvis disse forfatterne som stikker av med vederlagsmidlene; stipend kan like gjerne gå til en forfatter som skriver gode bøker, men som får liten spredning.

 feltet har det tradisjonelt vært Den norske Forfatterforening (DNF) som har forvaltet stipendmidlene, men de siste årene har Forfatterforbundet (FF) forhandlet seg til en del av potten, og de gikk i vinter til søksmål for å få enda mer. Argumentet er at FF er like kvalifiserte som DNF til å forvalte pengene, og at også de vil følge intensjonene som ligger til grunn for litteraturpolitikken for øvrig.

Dette kan det nå se ut til at de har gått bort fra. Slik Klassekampen viste 

, har plutselig en stor del av stipendene i år blitt tildelt krim- eller serieforfattere. 

 var aldri meningen med norsk litteraturpolitikk, som har hatt som hovedmål å styrke den smale litteraturen. Den kommersielle delen er markedets ansvar.

 Forfatterforbundet sikkert svare at underholdningsforfatterne jo også blir utlånt på biblioteket, og at de slik genererer vederlagsmidler, slik de helt malapropos understreker i første avsnitt på oppslaget om stipendtildelingene på nettsidene sine. Meningen med å innlede med dette, tilsynelatende uten sammenheng, må jo være å formidle en undertekst om at siden alle forfattere genererer midler, er det rettferdig at alle får ta del av dem.

en slik banal rettferdighetstankegang bak bibliotek­vederlaget. Stipendene skal 

 gå på rundgang blant alle skrivende slik at alle en gang får; midlene skal settes inn der en kvalifisert stipendkomité tror vi får best litteratur for pengene.

Nei til rettferdig fordeling

Kaja Schjerven Mollerin

Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle åpne dette foredraget med å si noe om «Min venn Sigrid Undset», den lille, underlige boken som Nini Roll Anker ferdigstilte i mai 1940, og som først ble publisert i fredsåret 1945, tre år etter at Roll Anker var død.

Skal jeg være ærlig, har jeg aldri forstått noe av denne boken; den er et vennlig og i og for seg opplysende skrift, datert lenge før det fantes noen biografiske verk om Sigrid Undset, som i mange år var Norges mest berømte forfatter, ved siden av den forfatteren Undset selv til slutt ikke ville nevne ved navn, altså Knut Hamsun. Nå var det en uttalt ambisjon for Roll Anker å vise at mannlige og kvinnelige kunstnere hadde svært ulike forutsetninger for å vie seg til kunsten, særlig hvis det var barn i bildet. Hun gir et livaktig bilde av Undsets mangfoldige husmorplikter – som den ene dagen kunne innebære å lage fattigmann av 30 egg, den andre dagen å sy dukkeklær til langt på natt.

Men det er noe servilt ved Roll Ankers fremstilling av den stridbare venninnen. Det er liksom ikke den ting Sigrid Undset ikke kan, og gjerne kan bedre enn de fleste. Selv om boken er utgitt i en høydramatisk tid, står det ingenting på spill i den, har jeg tenkt, annet enn kanskje et stille forsoningsarbeid, et forsøk på å reparere det som gikk i stykker mellom dem i desember 1924, da Undset og Roll Anker en kveld satt i Annen Etage på Continental i Oslo. Etter hvert fikk de selskap av den yngre forfatteren Nordahl Grieg, som noen dager senere, uten forvarsel, gjenga den private samtalen ved bordet som et intervju i Oslo Aftenavis, der han i en periode var journalist. Temaene hadde Undset uttalt seg om i offentligheten tidligere – litteratur, katolisisme, kritikere – men hun registrerte sikkert særlig selv at hun snakket på en måte man gjør rundt et bord i hyggelig lag, og ikke med en mikrofon til ansiktet. Undset følte seg forrådt, også av venninnen, som hadde invitert Grieg til bordet, og som siden dessuten ga uttrykk for at Undset overreagerte. Så sent som sju år senere – i januar 1931 – skrev Undset i et brev til Roll Anker at hun fortsatt ikke var kommet helt over episoden.

Litt uforsonlig? er det som utenforstående lett å tenke. Men da tror jeg man undervurderer hvilket indre sjikt i Undset denne konflikten utspilte seg i. Undsets forklaring gjør i hvert fall inntrykk. «Du er da en av de faa mennesker», skriver hun i det nevnte brevet, «som jeg har snakket med i den uttrykkelige hensigt at du skulde forstaa det».

Er det kanskje dette Roll Anker prøver på i boken «Min venn Sigrid Undset»? Å forstå sin venn?

Også noe annet er tankevekkende: Da Roll Anker begynte på boken om Undset, holdt hun på med en annen, mye viktigere bok – også for henne selv, kan jeg ikke annet enn å tenke. Siden høsten 1938 hadde hun strevd med manuset til det som skulle bli hennes siste roman, mesterverket «Kvinnen og den svarte fuglen». En bok som det finnes noen holdepunkter for å omtale som pasifistisk, men som først og fremst er skrevet fra et fortvilelsens sted. Roll Anker gir ingen utveier – ikke til pasifismen, ikke til antipasifismen. Smerten i dette utveisløse er nesten ikke til å bære, verken for romanens karakterer eller for dens lesere. Uansett trodde ikke Roll Anker at Undset kom til å like boken, antagelig fordi Undset var nærmest doktrinær når det gjaldt synet på opprustning, og i ulike sammenhenger hadde hevdet at hun «aldri kunne bli pasifist».

 uenigheten som romsterte i Roll Anker da hun avbrøt arbeidet med romanen for å skrive hyllesten til venninnen, i en tid da «krigen var så nær», som Roll Anker formulerer det i dagboken 11. oktober 1938, «at vi hørte suset av de svarte vingene i luften».

Alt dette så jeg for meg at jeg skulle åpne med å si noe om. Jeg ville nøste i hva som ligger i Roll Ankers syn på krigen, slik hun beskriver det i romanen «Kvinnen og den svarte fuglen». Jeg ville undersøke hvordan Undset argumenterer for sin anti-pasifisme, i essayene i perioden 1940–49, og i boken «Tilbake til fremtiden», der hun skildrer flukten fra Norge til Amerika de dramatiske vårukene i 1940. En foreløpig konklusjon, forestilte jeg meg, kunne være at Sigrid Undset har en uimotståelig intelligens, som hun kanskje selv heller ikke klarte å motstå.

Men da jeg jobbet med dette gjennom vinteren og våren, den norske våren som lukter av «furubar», av «mose og våt muld», som Undset skriver et sted, ja, da var det etter hvert et helt annet bilde som presset seg på. Et bilde av en fremmed, en gammel mann som går lydløst og langsomt nedover midtgangen i en kirke. Han er blek, har hvitt hår, bart hode og går kledd i en lang kappe. Bildet sto lenge for meg som en forstyrrelse, inntil jeg plutselig tenkte at nei, kanskje det er dette det står om? La meg derfor først fortelle litt mer om denne skikkelsen, så kan vi sammen se hva som kommer ut av det.

Gjennom hele krigen er Undset opptatt av de små nasjoners skjebne.

Verdens hjerteslag

Utvalgte saker

Sindre Andersen

Det siste halvåret har det i spredte kulturavisspalter vært tilløp til debatt om bruken av artsnavn i norsk samtidspoesi. Flere av fjorårets diktsamlinger, av blant annet Anngjerd Rustand og Simen K. Nielsen, er blitt møtt med bemerkninger om at den bevisst spesifiserte floraen og faunaen i disse bøkene også kan oppleves som estetisk påklistret, eller «selvpyntende», for å bruke et begrep fra Morgenbladets anmelder Daniel Ginsby. Akkurat dette kom i en anmeldelse av Helene Torvunds nyeste bok, der han visselig var mest ute etter å berømme Torvunds mer kritiske refleksjon over egen tendens til artsbenevning. I april ga så Maria Olerud i samme avis et spark mot alt murret, ved å slå fast at «den som forstår hva et plantenavn beskriver [neppe tenker] på glosen som ‘selvpyntende’ – kanskje like lite som jeg tenker på navnet mitt som ren dekor.»

? Det peker ut noen egenskaper, men bare et bittelite mindretall vet hva disse består i. Og det er vel også greit. Så blir det kuriøse ornamentordet et poetisk virkemiddel i egen rett, et kompakt alternativ til å skrive fram eller fange særtrekk, om ikke individualitet, på andre måter. Artsnavn betegner jo først og fremst homogene kollektiv, kategorier. Er vi kanskje så opptatt av truede enkeltarter fordi vi mennesker, vi som leser dikt (og papiraviser), er et skjørt og hjelpeløst kollektiv selv? Den dagen vi forsvinner, forsvinner også dette, ordene.

 også «Månekvinne», bok fire fra den fra før høyst natursensitive poeten Charlotte Vaillot Knudsen. En eventyrisk diktfortelling dandert med smaragdhuldrehatter, løytnantshjerter, kastanjebrystkolibrier, prikkperikum og trollspy. Selv er jeg såpass uinformert, og lettsjarmert, at flere av disse navnene like gjerne kunne vært oppspinn. Men det viser de seg gjennomgående å ikke være. I «Månekvinne» er det liv og helse, bokstavelig talt, som står på spill i menneskets møte med naturen. Både vekster og dyr har medisinsk virkning, i et univers som rett som det er sneier innom det «alternative» og det magiske. Det er i de overskridelsene man aner Vaillot Knudsens fascinasjon for enkeltordenes overrasjonelle kvaliteter, lekenhet, klanglige nussing og prektige nesten-kitsch:

I tillegg skaper det påfallende grafiske oppsettet av diktene, med figurativ bruk av ortografiske tegn, kjent også fra poetens tidligere bøker, en spesiell rytme, pust og integritet. Overveldelse kan løses ut i for eksempel symmetriske rekker av parentesbuer.

Selve fraseringene er imidlertid på ingen måte revolusjonerende. Vaillot Knudsen skriver adjektivdrevne ordmalerier, slik vi lærte at poesi var på videregående. Det karakteristiske i diktene hviler på kombinasjonen av det kokette og det inderlige, innsurret i naturens underliggjorte fortryllelse.

handlingen i «Månekvinne» er alvorlig nok. Den kvinnelige jeg-personen kommer på kant med sin sjelevenn månen, som beklageligvis har begynt å mate «bekkenets skambeinsfuge/med stump vold». Med andre ord en lei underlivslidelse, og når ingen leger vet råd, legger hun i vei på sin «samlergale/bestevenns polkadottpadlebrett» nedover byelva. Snart møter hun på en nøtteskrike som vil befri henne fra både smerte og ensomhet. Nøtteskrikens løsning, som innebærer et liv «fylt med berg av rotløse mennesker», altså modernitetens saueflokk, er dog ikke den rette. Det urbane liv er vulgært og møkkete – løsningen finnes i det førmoderne.

Fart på sakene blir det derfor først når hun setter seg på ryggen til en drage og farer til det indre av Polen. På veien samler hun opp små granatrøde steiner i navlen, og blir slik brått voksen, en fysisk utviklet kvinne. Men smertene forsvinner ikke. Ved hjelp av en tordivel og en sølvskje finner hun veien til et kollektiv med trollkoner, som sier seg villig til å kurere hennes «ondskap».

naturinteraksjon finner imidlertid sted etter den unge kvinnens egne impulser og evner. Hun lager halsbånd og smykker av bær og dråper, henger opp sopper som lysekroner, tungekysser en gråulv og spiller på en tromme som egentlig er månen. Innslagene av folklore er både naturlige og malplasserte, som når rotnorsk langeleik trakteres av en østprøyssisk småskrikørn. Det hele følger en forventet naturmedisinsk logikk, men noen ganger brytes selv den på komisk vis: «blåbær for å forbedre synet/hvis bomber skulle falle». I den grad Vaillot Knudsen er en eksperimenterende poet, er hun det innenfra. Her har hun en åpenbar pendant i Aina Villanger, som også skriver dikt om ånder og medisin, da betraktelig mer grenseløst i tid og rom, struktur og form.

Månekvinne

Tordivel og sølvskje

Karen Frøsland Nystøyl

På forsiden av «Juni Jupiter og valpen som forsvant» myldrer det av planeter, valper, squishmallows og skolesekker i et solformørket verdensrom. Hovedpersonen selv smiler lurt mot sammensuriet som utgjør hennes lille galakse. Juniverset er servert, det er bare å hoppe på.

Boken åpner muntert og med god språklig fart. Juni sitter i skolegården og spionerer mens hun later som hun leser en bok om verdensrommet. Hemmeligheter, spenning og humor lyser fra Emily Claphams illustrasjon. Men ganske raskt skjønner leseren at Juni ikke spionerer fordi det er 

, hun er rett og slett ensom og forlatt. Bestevennen Inés har funnet seg en ny venn, og de vil ikke leke lenger, de vil være kule. Juni sitter der alene og kjenner hvordan hjertet blir til stein.

Steinen i Junis hjerte handler også om at pappaen ikke lenger bor sammen med dem, han har fått ny familie.

benytter seg av kjente vendinger fra barnelitteraturen i boka. Vennskap er et opplagt tema i barneskole­alder, og det ensomme, fantasifulle og handlingssterke barnet som ikke bor i en standard middelklasse-kjernefamilie dukker ofte opp. Det samme gjelder verdensrommet. Ofte brukes det som bilde på at det voksende barnet plasserer seg selv i en sammenheng der det også kan bli bitte lite, at det ser at det ikke lenger er i sentrum av verden. Samtidig er det mystiske verdensrommet noe som gjør at hovedpersonen kan rette oppmerksomheten bort fra seg selv, bort fra det vanskelige i hverdagen og inn i det uendelige og gåtefulle.

Dette siste er vanligere i litteratur for litt eldre barn. Bekeng-Flemmen bruker verdensrommet både til lek og tankeflukt, noe som er greit å ty til når det gjør for vondt for Juni å se Inés og Celine henge uten at hun får være med.

Med så kjente ingredienser, hva nytt tilfører Bekeng-Flemmen?

På en måte lite. Forfatteren gjør tydelige og trygge valg i tematikk og handling, men farten i fortellingen er ganske forfriskende.

 lar Juni ha en muntlig fortellerstil. Setningsstrukturen gjør boken lett å lese, rytmen er god. Emily Claphams illustrasjoner har viltre vinddrag som passer godt med teksten, de spenner fra detaljer som utdyper teksten til å speile Junis indre liv.

Og med Juni går det unna. «Juni Jupiter og valpen som forsvant» foregår i løpet av en dag – fra skolestart til kveld. På den tida rekker Juni å lyve på seg en onkel med valpehotell i Syden, finne en valp, miste den igjen, finne en venn, skjelle ham ut, bli venn med ham igjen, bli kjent med en ny nabo, finne valpen en gang til og feire det hele med kokosboller. Puh!

Juni Jupiter og valpen som forsvant

I sentrum av Juniverset

Morten Langeland

Sjette mai, samme dag som jeg sa ja til å anmelde Kristin Buvik Sivertsens nye bok, bladde jeg gjennom debattsidene i Klassekampen, og der hadde forfatteren et innlegg i den pågående skolenedleggelsesdebatten titulert ‘Hvem skal redde Trosterud?’. Engasjementet for nærmiljøet og deltakelsen i lokaldemokratiet er et ledende tema også i «Bø!», romanen hun har lagt til den mediekjente skatteflyktningbygda i Vesterålen.

Romanen følger Marie, en oslokunstner på 35 som er eneste søker til jobben som kurator for en kunstbiennale som Marianne, kona til en rik skatteinnflytter vil starte i Bø. Ekteparet gir tre millioner til biennalen – som raskt blir hetende Bøennalen – mot at kommunen dekker lønna til kuratoren. Maries kunstnerkarriere har aldri kommet helt i gang, trass riktig utdannelse, og hun sitter med en tidstypisk følelse av at livet løper henne forbi. Hun lurer på når alle på hennes alder rakk å studere ledelse og få seg en jobb. Jobben i Bø anser hun som en snarvei til å få seg erfaring og kunne flytte tilbake til Oslos kunstbyråkrati.

et folk som alle på ulikt vis bekymrer seg over fraflytting, nedleggelser av skoler, fravær av arbeidsplasser – og ikke minst hvordan i huleste en samtidskunstfestival skal være til hjelp? Er ikke det bare nok en måte for rikingene å skrive av på skatten eller tilsluse seg ytterligere midler på? Marie observerer lokalbefolkningen, men har tro på prosjektet. I samarbeid med Marianne drømmer hun om å sette Bøennalen på kartet.

Buvik Sivertsen skriver normalprosa i presens. Vi kommer tett på dagliglivet nordpå, både vind, vær og folk. Her er makrell-i-tomat-lunsjer med de kjedelige kollegene i kommunen, tiltaksløshet i huset hun leier på den værharde kyststripen og ikke minst de stadig mer pågående forsøkene på å få seg en venn, nært skildret.

Namedroppingen av virkelige kunstnere fungerer slik at Tori Wrånes representerer den ambisiøse samtidskunsten, mens Eva Harr er en stedbunden representant for siræva nordnordsk naturmystikk. Det funker greit nok, og forståelsen av de prekære økonomiske vilkårene bak de fleste kunstnerskap er fint skildret, som det uklare forholdet mellom å være lokal «hobbykunstner» og «professjonell» i en verden hvor de færreste «kan leve av kunsten sin». At Marie åpner seg mer for de lokale tradisjonene nordpå, er forutsigbart, men vi kommer ikke dypt inn i verken hva troen på kunsten gjør eller i Maries problemer med å knytte seg til noen sosialt. Marie er ganske treig og behandler alle problemer på samme nivå, selv Marianne, pengegiveren, blir lei og sukker høyt: “Det går for sakte.”

enn den forrige boken til Buvik Sivertsen, «Trening – viljens triumf», men jeg tar meg i å savne undertekst. Det er åpenbart en roman med mye satire, som både har satt seg inn i og vil behandle temaer som kulturliv i distriktet, landskapet nordpå og fraflyttingsdebatter. Men hovedpersonen lander ikke i lokalsamfunnet, der det åpenbart er engasjement og frykt for framtiden. Hun havner i limbo mellom fortiden som uvirksom kunstner og den stillestående framtiden som puslete kunstbyråkrat og dermed blir det trangt for leseren også. Ved bokens slutt begynner Marie i skoleverket. Kanskje en skolenedleggingsprotest kan jorde henne og gi mer opprørt kraft til fortellingen.

Magasinene

Utvalgte saker

Den danske tv-serien «Reservatet» skildrer de rike som den samfunnsklassen de tilhører.

Var det likevel et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte deler av bibliotekvederlaget?

Nini Roll Anker var pasifist, Sigrid Undset var antipasifist – og så kom krigen. Forsto de hverandre?

Bokanmeldelser

Månekvinne

Juni Jupiter og valpen som forsvant

Bø!

Magasinene

Den danske tv-serien «Reser­vatet» skildrer de rike som den samfunns­klassen de tilhører.

Var det likevel et politisk feilgrep å la Forfat­ter­for­bundet få forvalte deler av biblio­tek­veder­laget?

Nini Roll Anker var pasifist, Sigrid Undset var antipa­sifist – og så kom krigen. Forsto de hverandre?

Månekvinne

Juni Jupiter og valpen som forsvant

Bø!

Den danske tv-serien «Reservatet» skildrer de rike som den samfunnsklassen de tilhører.

Var det likevel et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte deler av bibliotekvederlaget?

Nini Roll Anker var pasifist, Sigrid Undset var antipasifist – og så kom krigen. Forsto de hverandre?