#fff

#000

fyller 250 år. Mímir Kristjánsson vil løfte henne ut av kvinnelitteraturhylla.

Jane Austen

får nobelprisen i litteratur denne uka. ­Bokmagasinet tar turen til fødebyen Gyula.

László Krasznahorkai

En glemt brevsamling dukket opp igjen da Cappelen Damm nylig flyttet.

Kjære forlag ...

fikk et helt annet ettermæle enn Olav den hellige. Hvordan skjedde det?

Harald Hardråde

Carline Tromp

Seierherrene skriver ikke historien; de har folk til det. De første norske kongene leide inn skalder for å stå tett på historien der den ble skapt og dikte om det for ettertida. I Tore Skeies nye bok «Hardråde» siterer han en av kongens godt gasjerte skalder: «Kongens lydige krigere må sitte eller reise seg som det behager den strålende fyrsten. Hele folket bøyer seg for han som metter ravnene; alle må bøye seg for kongens vilje.»

Jeg kom til å tenke på de norrøne hoffpoetene da jeg leste Giuliano Da Empolis essaybok om dagens brutale herskere. Italiensk-sveitsiske Da Empoli har vært rådgiver for Italias tidligere statsminister Mattheo Renzi, er professor i Paris og leder en tankesmie. Han brøt igjennom som forfatter med romanen «Trollmannen i Kreml», om en skikkelse modellert på Vladimir Putins hensynsløse strateg Vladislav Surkov.

I «Rovdyrenes tid» har han forlatt fiksjonen. Boka består av en rekke korte tekster, mellom essay og reportasjer. Vi er med Da Empoli i FNs hovedkvarter i New York der grå byråkrater og glefsende autokrater møtes, og til Ritz Carlton-hotellet i Riyadh, der den smilende prinsen Muhammad Bin Salman («MBS») i 2017 truet og torturerte rivaler til lydighet ved hjelp av leiesoldater fra Blackwater. Vi er flue på veggen i møterom der KI-konger selger sine visjoner, og slentrer gjennom Firenze og Paris.

 en forteller det er lett å gi seg hen til. Han er beleven og ironisk, og en svært god observatør med sans for talende detaljer. En tidlig scene der en amerikansk, en fransk og en iransk livvakt kapper land foran en lukket dør, er som tatt rett ut av en politisk satire à la tv-serien «Veep» - som forfatteren nevner som en personlig favoritt.

Men dette er drama, ikke komedie. Bokas tese er at en ny type hensynsløse maktspillere er i ferd med å velte den gamle verdensordenen. Statsledere som Donald Trump, Nayib Bukele og «MBS» har slått seg sammen med tek-imperialister. De har det til felles at de forakter eksperter og demokratiske ideer, og elsker impulsiv og voldsom 

. Forfatteren sparer ikke på kruttet: «Foran oss ligger en ny æra med grenseløs vold».

Da Empoli går riktignok ikke til norrøn middelalder, men til den spanske erobringen av aztekerriket på 1500-tallet. Tek-gigantene er vår tids 

, som braser inn med overlegen teknologi. Liberale ledere, som slapp dem inn, får rollen som aztekernes øverste hersker Moctezuma, som overga seg æreløst. Selv iscenesetter han seg som «aztekisk skriver», som nedtegner den gamle verdens undergang. Men den lakoniske skriveren virker til tider mer fascinert enn skremt av det han ser.

I tillegg til conquistadorene er det nemlig en annen historisk type som hentes fram: 

, som Da Empoli kaller de nye autokratene. Den hensynsløse Cesare Borgia (1476-1507) var modell for Machiavellis «Fyrsten», og sistnevntes syn på makt preger boka. Politikk er krig og kamp, en arena som (nødvendigvis?) domineres av voldsomme hanndyr. Det er så man lukter testosteronet.

Da Empoli opptatt av å beskrive pomp og prakt, klær og staffasje. El Salvadors tyranniske president Nayib Bukele ser ut som en «moderne sagnhelt» i sine designerklær. Bygninger får olympiske proporsjoner. Et hotell i New York, der Joe Biden holder hoff under FNs generalforsamling høsten 2024, blir til kulissene for en spionroman: «[Det råder] en stemning som under de siste dagene før Saigons fall: militære, diplomater, håndlangere, forretningsfolk, spioner. En bar, whiskeyglass, noen øl […].»

Det er effektfullt – men det skjer lite. Et rykte om at Benjamin Netanyahu er på vei, viser seg å være et rykte. Den eneste likheten til Saigons siste dager er vel at vi er i en hotellbar.

Det er ­effektfullt – men det skjer lite.

Rovdyrenes tid. Hvordan autokrater og teknogigantene tar over verden

Tenner og klør

Tora Sanden Døskeland

? Det er Vidar som spør retorisk, i slutten av romanen «Svart skissebok» av Erlend Skjetne. I løpet av over tre hundre sider har boka vist oss en mann som ikke beveger seg fremover, han velger å gå bakover. Han velger sirkelbevegelser mellom barer og barndomsminner i Trondheim by, han velger å gjenkalle fortiden for å nøste opp i nåtiden. Og hvem kan klandre ham? Det er vanskelig å satse på fremtiden når fortiden er uavklart.

Skjetne sirkler inn en barndom og et nabolag: Risvollan sør i Trondheim. Det er en etterkrigsdrøm, en drabantby og Norges største borettslag; et område av lavblokker der opphopningen av 

 statistisk er høyere enn i andre trondheims-bydeler. Det henger keramikk-soler fra Syden på terrassene og i stuene prøver folk å hanskes med problemer av ulik størrelsesorden. «Vi er alle like jævlige, så vi kan like gjerne vera snille mot alle» er det moralske kompasset. Barna er ute og leker alene i timevis. I dette nabolaget vokser Vidar og stesøsteren Malin opp, tilfeldig stuet sammen i samme leilighet på G-feltet. Kanskje er det derfor gravitasjonskraften tilbake hit er så sterk. Malin er eldst, datter av Leifen som er stillasarbeider, lystløgner og drukkenbolt. Vidar er yngst, sønn av en mor som drikker og drar på quiz på pizzarestauranten Capri. Moren ba barnefaren om å refundere bussbilletten til fødestua, der hun fødte mens han var på byen, men har fortsatt ikke fått igjen pengene. Skjetne bruker god tid på å skrive frem Risvollan, han gir lavblokkene liv og historie. Blokkene på Risvollan blir tydelige for leseren, på samme måte som de unektelig har satt tydelige spor i barna som vokste opp der.

en pratsom bok, fortellingen er rik på mennesker, innfall og anekdoter. Den er tro mot menneskene den forteller om, speiler folk med laster og livshistorier som det er verdt å gjenfortelle. På den måten speiler formen innholdet godt: Det pratsomme, det fellesskapsorienterte og det folkelige er gjennomgripende. Skjetne er poet, og også her skriver han poetisk, men aldri på en slik måte at det skurrer med det unge voksne fortellerperspektivet. For Vidar er «Sola [..] ein tørr svamp som lagnaden dreg langs ei tavle, lyden skjer gjennom marg og bein og eg vaknar, blaut av sveitte.»

Spenningsforholdet mellom de to stesøsknene blir etter hvert et bærende element i romanen. Fortelleren Vidar ser på og ser opp til sin eldre stesøster Malin. Hun snakker alle imot, mesker seg i kirsebærene på den andre siden av gjerdet – Malin har makt og Vidar er veik. Malin rømmer og viser en langfinger til alle som vil sinke henne, etter hvert lever hun et liv av spraykanner, rus og kriminalitet. Vidar, i bokas nåtidsplan ung voksen, leter etter Malin. På barer, i slitne leilighetshotell, enda brunere barer, gatelangs og i skogbryn.

 boka skrider frem, får Vidars jakt etter Malin en eim av noe annet enn genuin omsorg. For vil Malin egentlig bli funnet av ham? I ubehagelige og subtile glimt forhandler Skjetne maktbalansen mellom de to stesøsknene: Vidar har en kjærlighet til Malin som overskrider det broderlige. Han vil ha henne, men kan ikke få henne eller nå henne. Men hvem er det egentlig som har makten, og muligheten til å misbruke den, nå som Vidar er voksen med litt på stell og Malin trenger penger? «Forsøka mine på å koma nærare, på å røre heller enn berre å sjå, kostar meg framleis dyrt.» sier Vidar. Det subtile maktovergrepet som sakte, men sikkert siver frem mellom linjene er et av romanens sterkeste trekk.

Det Skjetne klarer aller best, er å nesten umerkelig fortelle om Vidars utglidning, mens han selv er opptatt med å fortelle om alt mulig annet. Han skal flytte sammen med kjæresten, men han klarer ikke å legge sammen pappkassene som skal transportere ham videre. Han klarer ikke å forlate bydelen, barndommen eller ideen om Malin. I stedet drikker han, mye. Romanen fletter sammen et vell av ulike tidsplan, episoder og karakterer. Skjetne får det til å se lett ut, men det er imponerende hvordan han får fortalt så mange historier og likevel hele tiden forteller oss denne ene historien om et altoppslukende stesøskenforhold.

 en bok som er fylt til randen av sterke historier. Fattigdom, selvmord, sosialhjelp, rus, vold mot barn, overgrep, omsorgssvikt og kriminalitet finnes mellom linjene og i blokkene. Likevel er romanen mye mer og annet enn en 

 Skjetne holder på med noe annet, han er i gang med et litterært prosjekt der karakterenes barndom og voksenliv brukes for å stille åpne spørsmål om hvordan vi formes av våre omgivelser og av andre menneskers handlinger.

Skjetne var nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for diktsamlingen «Skare». Han fulgte opp med den særs gode romanen «Kleda er gjennomvåte» – før han gikk hen og ga ut både diktsamlinger og brageprisvinnende ungdomsbøker. Hvorfor hører man ikke oftere Skjetnes navn når Litteratur-Norge leter med lys og lupe etter mannlige forfattere under førti med ambisiøse forfatterskap? Det er for meg et mysterium. Med «Svart skissebok» har Skjetne levert en roman som burde finne mange lesere, og som gir god grunn til å løfte blikket fra Groruddalen og vende det mot Risvollan.

Svart skisse­bok er fylt til randen av sterke ­historier. 

Svart skissebok

Risvollans skjebner

Egon Låstad

Nora Dåsnes er knapt tretti år, men har allerede vunnet høy anseelse for sine tegneserieromaner – inkludert Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2022. I år ble hun også kåret til én av Norges ti beste unge forfattere, av en jury bestående av Norsk Litteraturfestival og Morgenbladet. Det er første gangen en norsk tegneserieskaper får slik oppmerksomhet.

Hva er det så som gjør Dåsnes’ tegneserier så gode? Det korte svaret er forfatterens åpne og grublende tone rundt dagsaktuelle samfunnsspørsmål. Mesterverket «Ubesvart anrop» (2021) tar for seg ettervirkningen av terrorisme, og føyer seg inn som en viktig del av den kollektive sorgbearbeidelsen etter det nasjonale traumet 22. juli. Debutboken «Ti kniver i hjertet» (2020) dveler ved vanskene ved finne sin identitet som ung, mens oppfølgeren «La skogen leve» (2022) tematiserer klimaangst hos barn. Årets bok «Bare si ja» er den tredje, og formmessig sterkeste i denne serien. Som med de foregående titlene handler det om redsel.

rundt tema som sceneskrekk og frykt for avvisning. Tilsynelatende handler det om skolekorps, men dette er kun en katalysator for misforståelsene og dramatikken som oppstår når vennene Tuva, Linnea og Bao drar sammen på leir. Plutselig skal alle romantiske relasjoner og ikke-relasjoner utforskes. Først senere skjønner vennene at de har havnet i «leir-bobla» – som de treffende nok sammenligner med «reality-bobla». Forviklingene står i kø, og forfatteren gir disse fritt spillerom. Den inngående dvelingen ved det voksne vil kunne kalle små og flåsete problemene viser at Dåsnes er på nett med lesergruppen sin. Inderligheten hos de ulike karakterene fremstår svært ekte.

Et dramatisk høydepunkt i boken er et 24-timers overtramp med en bildepost som hovedpersonen Tuva deler i sosiale medier uten fascinasjonsobjekts samtykke. Fotografiet er uskyldig, men det private øyeblikket forkludres. Her tar forfatteren klar stilling til en svært relevant problemstilling. Tuva er ellers en snusfornuftig type som bruker pH-nøytral shampo, og generelt er redd for å bryte regler. Ønsket om å gjøre alt riktig gjør henne til en ufrivillig komisk figur, samtidig som de edle personlighetstrekkene hennes gjør henne interessant. Tuva prøver og feiler, og gjennom en rekke frivillige og ufrivillige eksponeringer oppnår hun også en personlig utvikling. Økt mestringsflyt er resultatet.

hos Dåsnes er interaksjonen mellom karakterene. Bildene består i stor grad av ansikter som leseren må tolke og leve seg inn i. Karakterenes lengsler og engstelser forsterker hverandre i en ivrig runddans, helt til det viser seg at problemene faktisk kan løses. Serieskaperen bruker en dvelende dramaturgi med mange små bunner og topper. Ting er tungt underveis, men forløsningen er tilsvarende stor når alt klaffer. Dåsnes blåser disse scenen opp i fargesterke oppslag.

Glemte jeg å nevne at denne boken også handler om skeiv kjærlighet? Det er fordi forfatteren elegant gjør aspekter som kjønn, legning og etnisitet til en ikke-sak i romanen. Alt dramaet i vennegjengen gjør at det er de ulike personlighetene man blir engasjert i. Når romantikken til slutt seirer, er det personene man heier på.

Bare si ja

Fra sceneskrekk til søt musikk

Bjørn Ivar Fyksen

Det heter seg at ungdom er bortkastet på de unge; de har ikke vett til å sette pris den. En kropp i sin fulleste blomstring kombinert med uutviklet konsekvenstenkning – uslåelig! Det var kanskje ubevisst den gang, men følelsen er lett å gjenkalle i dag: Verden lå liksom åpen. Og det er få livssituasjoner der denne følelsen kommer sterkere til uttrykk enn den da man flytter hjemmefra for første gang, for eksempel fra en liten østlandsbygd og inn til Oslo, slik som hovedpersonen i Flu Hartbergs nye tegneserie «OsloLovers» – og, tilfeldigvis, som undertegnede.

Jeg vil ikke legge skjul på at det er med en nokså selvsentrert nittitalls­nostalgi jeg har kastet meg over denne serien, og parallellføringen er halve gleden: Selv flyttet jeg fra Hadeland til Oslo i 1998; Ove Grankollen i «OsloLovers» kommer fra det fiktive Haralia til Oslo «en gang på slutten av forrige millennium», ifølge vaskeseddelen, selv om Hartbergs tidsmarkører plasserer fortellingen litt på begge sider av årtusenskiftet. For eksempel hører vel røykeloven og Børre Sæthres enhjørning-installasjon på Astrup Fearnley til på 

 siden? Det gjør imidlertid ingenting, sånn er det med minner.

i de samme strøkene, på de samme utestedene, som jeg gjorde: sentrum, Grünerløkka, Cacadou, Mir. Å, det var tider! Jeg husker riktignok ingen figur à la Dikter-Leif i «OsloLovers», men jeg glemmer aldri han fyren vi stadig møtte på Sangam Café ved Schous plass sånn rett før år 2000, og hvis glansnummer var å utenat deklamere – i bytte mot øl – Astrid Hjertenæs Andersens vidunderlige ‘Hestene står i regnet’ samt André Bjerke-diktet om egypterne som bygger pyramidene ved hjelp av fløytespill. Jeg var lavmælt sjalu da min daværende kjæreste inviterte ham på nachspiel og hun ble belønnet med fot­massasje; på mer fargesterkt vis forlater den unge Oves østlandske sinnsro ham da han fersker sin hjertenskjær Målfrid halvnaken sammen med en snørrhoven kunsthippiebackpacker i full gang med «auralesning».

Mens Ove starter på Ostehøvelen kunstskole, gikk jeg på Blindern, men jeg kjente godt til Ostehøvelens tvilling i virkelighetens verden – Strykejernet nede ved Akerselva, der Hartberg ifølge egen nettside selv har gått, og som jeg både titt og ofte var innom for å besøke venner. Jeg husker skolemiljøet som utflytende, svermerisk og fritt på en måte jeg syntes var både befriende og litt frastøtende. Ostehøvel-eleven som utelukkende lager penisskulpturer, komplett med ejakulasjoner av gelatin og bakepulver, virker forankret i virkeligheten; jeg tror jeg møtte vedkommende.

 vil være kjent for mange, ikke minst fra den faste stripa Fagprat i Dagbladet. I «OsloLovers» er fargepaletten redusert til hvitt og melankolsk gråblått, og den liksom storøyde, men også realistiske og uhyre detaljrike streken passer Ove Grankollens læreår godt. Midtveis får vi imidlertid et lengre parti som åpner tegnestilen mot kunsthistorien – og fortellingen mot en praktfull kulminasjon, selvsagt med Ostehøvelen kunstskole som åsted:

En av skolens sentrale lærerkrefter doserer idiosynkratisk om moderne kunst fra romantikken til 1900-­tallets modernisme, og forelesningen kryssklippes med en fest på skolen der elevene drøser i vei om alt fra sexisme og dronning Sonja til dragning mot sydenfylla som menneskelig urinstinkt; det skjenkes og røykes, praten duver frem og tilbake med et spenn av referanser fra graffiti til Leif Juster, og mens både foredraget og streken nærmer seg ekspresjonismen, sniker Ove og Målfrid seg vekk for en aldri så liten hyrdestund, et kunsthistorisk inspirert nyp som gjennom Picassos ulike faser beveger seg mot ekstasen, et klimaks i form av et erotisk Guernica som flyter ut i Salvador Dalí-aktig surrealisme idet turtelduene med bulder og brak knuller en medelevs kunstinstallasjon i filler før de, og forelesningen, lander utladet i Mark Rothkos monokrome ro.

En like fargesprakende tildragelse kan jeg ulykkeligvis ikke erindre fra egne studieår i Oslo, men poenget Hartberg utmaler etter alle tegnekunstens regler, er hvor vid og åpen og løfterik tilværelsen kunne fremstå for et ungt menneske som fikk et gløtt inn i kunstens og den urbane verden på tampen av forrige årtusen. «OsloLovers» anbefales til alle, og aller mest til dem som i likhet med meg er gamle nok til å gjenta seg selv: Å, det var tider!

Den unge Oves østlandske sinnsro forlater ham.

OsloLovers

Verden åpner seg

Daniel Willumstad Gunstveit

Høsten 2024 sitter manus- og romanforfatter Ravn Lanesskog på et foredrag om psykisk helse med den anerkjente psykiateren Ingvard Wilhelmsen, særlig kjent for sitt arbeid med hypokondri og helseangst. Han vet ikke hva han skal forvente, og er vel egentlig litt skeptisk, men det tar ikke lang tid før den sjarmerende og kunnskapsrike bergenseren overvinner alle skeptikere, inkludert Lanesskog. Så begeistret blir forfatteren at han bestemmer seg for å skrive en bok om Wilhelmsens metode, for å spre kunnskapen til alle som ønsker å endre på noe i livet sitt. Det er med andre ord et sympatisk prosjekt, og både Wilhelmsen og Lanesskog fremstår som ordentlig fine folk. Likevel havarerer boka i nesegrus beundring og dårlig redigering.

Boka består av et fem dager langt intervju med Wilhelmsen, og er inndelt i kapitler som på ulike måter fremhever hvor genial denne metoden – en humoristisk-konfronterende variant av kognitiv atferdsterapi – er. Metoden har jeg ikke så store problemer med (selv om den er i snusfornuftigste laget), ei heller med Wilhelmsen selv, som i tiår har vært en viktig fagperson og populær foredragsholder. Måten tilnærmingen presenteres på i boka gjør imidlertid opphavsmannen en solid bjørnetjeneste. Dels skyldes dette Lanesskogs himmelropende idealisering av Wilhelmsen som kulminerer i følgende oppfordring: «Sånn helt seriøst: Gi den mannen kongens fortjenstmedalje i gull!». Man kunne sett for seg at forfatterens entusiasme smittet over på leseren, men hyper­bolene kommer tettere enn veiskilt på vei inn mot en by, og leseropplevelsen minner mer om å overvære et religiøst vekkelsesmøte enn om en intervjubok.

kommer hyppig for Lanesskog (det samme gjør utropstegnene), blant annet blir han «blåst av banen av at det er mulig at hjernen vår, psyken vår, rett og slett oss selv, er i stand til å tro på noe så sterkt at det setter i gang fysiske prosesser i kroppen». Eller her: «Er det sånn at vi ofte lar oss styre av noe vi ikke vet om oss selv? I så fall er det litt irriterende!» 

 er også Lanesskogs liksom-naive lissepasninger av noen spørsmål som skal spille opp til det som i boka kalles «Wilhelmsens etablerte sannheter», som er «blitt legendariske» og som fremheves med fet skrift på omtrent annenhver side i boka – et helt uforståelig grafisk valg. For eksempel: «Livet er ikke lett, men det er lett å gjøre det vanskelig».

Tilsvarende lett er det å se for seg ­Wilhelmsen fremføre linjer som dette i fullsatte foredragssaler med innlagte pauser til publikumshumring. På boksidene fremstår de imidlertid som flate, amerikaniserte visdomsord (godt hjulpet av den fete skriften) heller enn livsendrende gullkorn. Med andre ord ligner det på all annen selvhjelpslitteratur som oversvømmer bokhandlene.

«Wilhelmsens metode» av gjentakelsestvang. For det er knapt et eneste eksempel eller sitat i denne boka som ikke har vært behørig fremført enten i Wilhelmsens selvhjelpsbøker, TV-opptredener eller hans omfattende foredragsvirksomhet (over 3500 foredrag, får vi vite, opptil flere ganger). Det er kanskje ikke unaturlig, gitt at Lanesskog har satt seg fore å skrive en «Best of Wilhelmsen-bok», men boka bringer såpass lite nytt til torgs i et allerede overmettet psykisk helse-bokmarked at det er naturlig å stille spørsmål ved motivasjonen bak utgivelsen. At budskapet er såpass kjent, gjør det også vanskelig å tro på at Lanesskog så ofte blir 

 av det psykiateren sier i det 25 timer lange intervjuet.

Jeg vil heller anbefale lesere som ønsker å bli «sjef i eget liv» (som det heter i Wilhelmsens univers) å gå rett til opphavsmannens egne selvhjelpsbøker.

noe av en kritikerklisjé, så er det fristende å legge noe av skylda for det svake resultatet på forlaget. Ikke minst burde de luket ut bokas dårligste kapittel, om Lanesskogs egen opptreden under Aschehougs frokostforedrag. Det blir et bagatellmessig vedheng til boka som helhet. Videre skjemmes boka av slappe setninger og anglisismer. Når tilsynelatende samtlige av forfatterens 

 får leve, handler det enten om dårlig forlagsarbeid eller om at man tror at man kan utgi hva som helst så lenge navnet til en kjent terapeut står på forsiden.

«Wilhelmsens metode» er et solid bidrag til samtidas idealisering og mytologisering av Terapeuten. Slik genierklæring tror jeg hverken gagner terapeut, pasient eller samfunnet i det lange løp.

Med andre ord ligner det på all annen selvhjelps­litteratur.

Wilhelmsens metode. Bli sjef i eget liv – du også

Terapeutisk ­vekkelsesprosa

Janneken Øverland

I år utgir den imponerende produktive, prisbelønte og populære forfatteren Gro Dahle en 154 sider lang diktsamling med tittelen «Bestemordikt». Som flere av bøkene hennes bygger den på en original idé. Årets bok står fram som en språklig maraton med en energisk, helt fersk bestemor-skikkelse, en slags litterær Grete Waitz, i hovedrollen. Og denne navnløse bestemora går fra start av, med en bitte­liten reservasjon, inn for hele distansen: «Jeg er klar for en maraton / har de gamle joggeskoa på / De får holde»

Fra 1980-tallet av har prisene drysset over Gro Dahles forfatterskap. Nå nærmer tallet seg tretti, inkludert de utenlandske. I forrige måned fikk hun Thorleif Dahls pris. Gro Dahles prosatekster har tydelige poetiske kvaliteter, barnebøkene er modige og aldersperfekte. Alle de rene diktbøkene, som denne, er poetiske på en egen dahlsk, spørrende, slentrende måte. Til og med boka «Elskede grøftekant» (2022), i den sparsomt befolkede sjangeren «Kommunedikt», strutter av originalitet og forfriskende poesi.

smekker og vakker utenpå, starter på kreativt vis med et forsøk på å forstå hva en bestemor faktisk er. Og med en slags barnlig nysgjerrighet åpnes det for de rareste muligheter: ørkenguder, mytologiske vesener, engler, eller kanskje de tilhører planteriket og kan såes? I hvert fall er Dahls stil såmannens. Hun drysser ut besynderlige, rare og forfriskende spørsmål gjennom hele teksten. Mange gror fast i leseren. Karakteristisk for stilen er også at det seriøse i teksten butter mot det humoristiske og utløser lesersmil. Her møter det eksistensielle det prosaiske:

Når blir en bestemor / til en bestemor? / Har jeg vært det bestandig? / Helt fra før du ble født? / Helt fra apene reiste seg opp/og fødte hengende etter en grein / og noen sto der ved siden av / med lange armer? / Eller ble jeg det nå / her inne / på Barsel 2 / i sykehusets tredje etasje?

Slike sammenstøt mellom det poetiske og det virkelighetsnære er et av Dahls varemerker. Her er det brukt med fin effekt. For eksempel når angsten om ikke å klare bestemorskapet dukker opp, og hun bagatelliserer egen innsats. «En bestemor er bare en bestemor / En jakke på en knagg i gangen». Eller når de nybakte ikke er fornøyd med vasketeknikken hennes. Da depper hun og kryper inn i selvbebreidelsen, også den presist billedlagt: «Alle rom har en krok / hvor en ubrukelig bestemor / kan få trekke seg tilbake / og føle seg dum».

 av dette detaljerte bestemorportrettet. Ømheten hennes for og kjærlighet til det nye vesenet varmer teksten. Hun er omsorgsfull og oppslukt av et nytt liv og ny status. Ikke minst er det å holde, løfte og bli kjent med dette vesenet fint sett og skildret. Gjennom bilder av fugler med sterke vinger forvandler hun seg til en som klarer å løfte barnet opp og fram.

Samtidig får barnet henne til å kjenne på sin egen alder, knutete hender og bakepapiraktig hud, nærmest over natten. Dette gledesrike, men også vemodige dobbeltbildet av den unge og den gamle er bærebjelken i denne diktboka. Og 

Små punktnedslag i et forløp pusles fantasifullt sammen til en vev, blir en episk linje fra liv til alderdom, i sporadiske drypp, gjennom et par tiår. En våken leser kan skimte to livsløp, bestemors lange, og barnets, mye kortere.

Gro Dahle sammenliknet for ti år siden et dikt med «[ …] en forsknings-stasjon, hvor noe av verden blir undersøkt, noe av det å være menneske, noe av det å være her, i denne kroppen, i dette samfunnet.»

Bestemordikt

Bestemor løper

Joakim Kjørsvik

Kjersti Bronken Senderud har gjennom snart tre tiår vært en egenrådig stemme i norsk poesi. Med «Nettenes hage» bygger hun videre på et forfatterskap der grensene mellom språk, kropp og natur stadig forskyves, og der poesien ikke først og fremst forklarer verden, men skaper egne, gåtefulle rom i den.

I bokas åpning etableres en alternativ genesis: «I begynnelsen var det stille // før ordet kom en stavelse». Senderud skriver frem en (Edens) hage som selv taler, skriver, puster. «Hagen skriver» gjentas det, som i et refreng, og fungerer som en poetisk motor som fører leseren gjennom jord, røtter, trekrone og natt. Samtidig er dette ingen salme eller romantisk natur­lyrikk. «Nettenes hage» er en slags poetisk økologi, der poeten låner bort stemmen sin til hagen, som igjen skriver frem gresset, hesten, hjertet, treet, barnet, fuglene og så videre.

skrev Senderud følgende om den japanske danseformen og performancekunsten Butoh:

Det er ikke en selvekspressiv dans, butoh søker forbi det. En kan jobbe ut fra indre bilder, i dialog med rommet, med elementene, med å fremkalle egenskapene til et insekt, en blomst – la den springe ut, og forvitre. En kan jobbe med det tunge over til det florlette, ta inn kvaliteten til et bestemt tre, la det gjennomtrenge kroppens nærvær – ikke mime det, men bli det.

Dette kunne like gjerne stått som motto for måten Senderud, som selv er butoh-utøver, skriver dikt på. Vi har å gjøre med en poet som ikke skriver 

 noe: «Jeg begynte å skrive / for å puste». Og det er nettopp dette diktene gjør: de puster, de lar en verden tre frem i langsomme åndedrag. «Nettenes hage» er ikke en samling man går inn i for å forstå, men for å gå seg vill i. Diktene spør ikke: Hva betyr dette? De spør: Hva blir du når du leser det?

 fører et messende språk, der leseren ledes fremover i en sirkelbevegelse og bildene åpner seg som babusjkadukker i en speillabyrint: 

 «skriver om natten / når den ikke får sove / når et barn forviller seg under ei bru // brua blir til et berg og under den renner ei elv / elva blir til en foss / som åpner hjertet i hagen og får det til å fortelle».

Det er en samling som befinner seg et sted i spennet mellom den varme senga og den kjølige hagen. Hva er drøm og hva er virkelighet? Har det noe å si? «Jeg vet at det ikke er en drøm // Jeg ber allikevel om ikke å våkne». Det åpne, lyttende, undrende blikket glir parallelt med et blikk som vet mer, som er innforstått med forgjengeligheten: «jeg leser døden i ansiktet mitt / i hendene». Når hagen «åpner et ord / og legger det fra seg i gresset / en svarttrost plukker det opp / og gir det tilbake / til det gamle bjørketreet», oppstår en slags naturmystikk, en sirkulasjon av språk og materie som både er konkret og metaforisk: et forkastet ord blir til en kvist i et fuglerede i treet i hagen, som igjen bruker 

«Nettenes hage» er en rytmisk, kontemplativ, nærmest liturgisk samling. Slik Gud og skaperverket er ett, er poeten og diktene ett. 

 som skrives frem er poesien, verden og poetens plass i denne verden, som i et økosystem: «hva har jeg lært av hagen / at jeg er hagens barn / hagen vokser i meg slik drømmer og uro gjør».

Nettenes hage

Å skrive en hage

Tore Linné Eriksen

Det fins to måter å bære ei samisk kofte på: Når den bæres rett, uttrykker den tilhørighet og stolthet. Bærer man den på vranga, er det en måte å vise motstand eller avsky på. I «Vrengte kofter» vever Aslak Heika Hætta Bjørn sammen disse to måtene å vise fram sin gákti på, i en tekst som både opplyser og beveger.

Forfatteren er kjent som skribent og kunstkritiker, og som vokalist i det nordnorske hardcore-bandet Ondt blod. Han er også menneskerettighetsjurist, medlem av Sametinget og næringspolitisk rådgiver i stortingsgruppa til Rødt. Da unge aktivister protesterte mot vindkraftutbygginga på Fosen vinteren 2023, spilte Bjørn en sentral rolle. I «Vrengte kofter» skriver han om sitt samiske liv i lys av nye og gamle forbrytelser.

er at den sømløst og stilsikkert knytter sammen egne erfaringer i en personlig fortellerstemme med et konsist riss av lange linjer og dype strukturer. Bjørn har da også et vell av muntlige og skriftlige kilder å høste av, her er både fortellinger fra hans kulturelle ankerfeste, bestemor Ingá-Márjá i Guovdageaidnu og eksempler på fornorskningspolitikkens konsekvenser henta fra nyere historieforskning. Det siste kan ikke leses uten å kjenne et ubehag. Ikke minst har den offentlige Sannhets- og forsoningskommisjonens slutt­rapport fra 2023 blitt brukt for å dokumentere de mange skader som er påført av stat og majoritetssamfunn.

For noen er det sikkert provoserende at det anlegges et koloniperspektiv, men det påvises mange fellestrekk. Blant dem er fordriving fra bosteder, innflytting av kolonister, et undertrykkende rettsapparat, systematiske angrep på næringsdrift, kultur og språk. Til det samme bildet hører biologisk rasisme, avhumaniserende fornedring og grenser som splitter. Forfatteren har i rikt monn opplevd at deler av den mørke arven lever videre. Slik blir boka både et politisk og personlig manifest.

 bare en kort og konsis historie, men inviterer oss inn i sin egen reise fra barndommen i Pasvikdalen til i dag. Det er her hans direkte, muntlige og iblant saftige formuleringer kommer til sin rett. Som så mange i nyere generasjoner har han vokst opp ute formødrenes språk, og veien fram til samisk bevissthet og aktivisme har verken vært rett eller lett. Men det har vært flere inspirasjonskilder, slik som samisk livsformer med større respekt for naturens tåleevne og forvalteransvar for kommende generasjoner.

Det er et dramaturgisk heldig grep å plassere kapitler om den store Fosen-aksjonen i 2023 underveis gjennom hele boka. Høyesterett hadde gitt reindriftssamene medhold, men etter 500 dager var det ingen stans i den gigantiske turbinutbygginga i sårbare beite- og naturområder. Vi tas med til innsida av aksjonen, inkludert innsida av regjeringskvartalet, der forfatteren tilhørte en disiplinert, godt forberedt og utholdende kjernegruppe som ga støtet til ei massemønstring fra alle deler av Sápmi.

 for forsoning? Først, sier Bjørn, må myndighetene erkjenne sitt ansvar, vise vilje til å bøte på skadene og la være å påføre det samiske samfunnet nye sår. Han vil helst ikke være desillusjonert, men er i tvil om hvor alvorlig det er ment når det skjer nye angrep på samisk næringsdrift og kultur. Det er det vanskelig å forsone seg med, og her er både Melkøya-utbygginga og nye konsesjoner til gruvedrift ferske eksempler. Debatten om forsoning fortsetter. De som vil delta videre, bør lese «Vrengt kofter».

Vrengte ­kofter. Kampen for en samisk fremtid

Veien videre

Bokanmeldelser

Bodil Skovgaard Nielsen

Journalist og kritiker  i Dagbladet Information

Det finnes et bilde på internett der en middelaldrende kvinne ser forvirret foran seg, mens geometriske former svirrer rundt hodet på henne. Hun prøver å forstå et regnestykke som later til å ikke gå opp. Jeg har tenkt på kvinnen fra memet mens to debatter den siste tiden har grepet den danske offentligheten.

Den ene debatten handler om ultraprosessert mat: Det nye matmessige ondet som får Københavns kreative klasse til å snappe etter pusten, for nå er også rugbrødet fra supermarkedet en synder. Den andre debatten er avledet av den såkalte lesekrisa som av visse meningsdannere blir knyttet til lydboklytting. I flere kommentarer har Aske Munck i Weekendavisen hånet lytterne og kalt dem «dovne hunde», og nå sist har forfatter Jens Christian Grøndahl i et intervju i samme avis refset praksisen.

Grøndahl starter egentlig med å anerkjenne at den innadleste og den oppleste bok har ulike kvaliteter, men så kommer han i gang: «Når det er sagt, mener jeg, at lydbogsforbruget lægger sig til den digitale kulturs generelle ødelæggelse af evnen til at fordybe sig i en tekst.»

 oppleste romanen minner på et vis om frykten for den ultraprosesserte maten. Begge deler framstilles som stimuli skutt rett inn i hjernebarken og/eller tykktarmen. I begge tilfeller beror forferdelsen på en forkjærlighet for det langsomme, veltilberedte, omstendelige og krevende. I begge tilfellene later løsningsforslagene og formaningene som om alle mennesker har like mye overskuddstid til rådighet.

Jeg tenker på kvinnen i matematikk­stormen fordi det jeg i begge tilfeller ikke helt greier å regne meg fram til, er hvem som skal finne tiden til å lage all sin mat fra bunnen og lese alle bøkene vedkommende drømmer om. For det ingen av debattene later til å ta fatt i, er at de handler om tid. Som jo er vår tids helt store valuta.

Men det var jo en grunn til at frossenlasagnen ble oppfunnet. Der barnepassere og barnehager som oftest hylles for at de får kvinner ut på arbeidsmarkedet, spiller koppnudler og fiskepinner en ikke ­uvesentlig rolle. Coca-Cola og Nestlé har dratt fordel av den tida som forsvant da kvinnene gikk fra kjøttgrytene og inn på kontorene.

Og da har jeg slett ikke nevnt den klassemessige slagsiden: Det er simpelthen billigere å spise dritt. Sådan er moderniteten.

at det ikke er all mulig grunn til å være bekymret over det fallende næringsinnholdet i både mat og kultur. Jeg vil gjerne slutte meg til koret som bekymrer seg over at digitalisering og kunstig intelligens forvandler oss alle til skjermzombier. Jeg er heller ikke trygg på konsekvensene for forfatternes levebrød når lydbøker plutselig kan streames på Spotify, noen ganger uten at forfatterne blir informert, som Klassekampen nylig kunne melde at hadde skjedd i Finland. Det er en kjent sak at forfattere betales langt mindre per lyttet lydbok enn per fysisk solgte bok.

Likevel er det vanskelig for meg å forstå hvorfor man kan tro at det å henge ut lydbøker ved et trylleslag skulle få flere til å lese. For øvrig er tendensen for lesing ikke så entydig som man kan få inntrykk av i mediebildet: I USA har andelen voksne som lystleser daglig falt med 40 prosent på tjue år, mens tallet faktisk er stigende i Danmark: Her melder 23 prosent av voksne i 2024 at de leser skjønnlitteratur daglig eller nesten daglig, mot 14 prosent i 1993.

Det var jo en grunn til at frossen-­lasagnaen ble oppfunnet. 

Den litterære tidsklemma

Mímir Kristjánsson

Det heter at man aldri skal dømme en bok etter omslaget, men når det gjelder 250-årsjubilanten Jane Austen er det ingen vei utenom. Omslaget til Aschehougs 2016-utgave av «Stolthet og fordom» er for eksempel prydet av pastellfargede blomster, løkkeskrift og silhuetten av en ung kvinne som bokstavelig talt står med hjertet i hånden. Litt til høyre for silhuetten av bokas hovedperson Elizabeth Bennet ser vi silhuetten av hennes utkårede, den gåtefulle Mister Darcy. Over blomsterenga de begge står i, svever det ikke mindre enn tre sommerfugler, og det til tross for at det ikke forekommer en eneste sommerfugl i hele boka.

Absolutt alt ved dette omslaget forteller meg at boka er skrevet for noen andre enn meg, den er skrevet for kvinner.

Den norske 2016-utgaven er langt fra enestående. Et tilsvarende omslag fra 2005 viser et bilde av skuespilleren Keira Knightley, og lover leseren at dette virkelig er selve «Boken bak filmen». Begge disse omslagene er produkter av det vi med litt inspirasjon fra NRKs Inger Merete Hobbelstad kan kalle det Jane Austen-industrielle kompleks: en profittmaksimerende maskin som på den ene siden holder Austens litteratur i live, på den andre siden holdes den i en fortolkningsmessig skrustikke. Ikke minst gjennom filmatiseringer som den nevnte 2005-utgaven med Knightley i hovedrollen blir «Stolthet og fordom» reprodusert til stadig nye generasjoner nærmest som en slags kioskroman. Tenk bare på 2005-filmens sluttscene, der Mister Darcy går Elizabeth i møte gjennom morgendisen, med hvit skjorte og åpent bryst, som en scene fra klassisk husmorsporno. Vel så ikonisk er scenen fra BBCs 1994-serie, der Colin Firth som Mister Darcy av uforklarlige grunner stuper i et vann, for deretter å stige opp i klissvåt skjorte. Ingen av disse scenene finnes det spor av i originalverket, altså det Aschehoug kaller «boken bak filmen».

Begrepet kvinnelitteratur har noe litt nedlatende ved seg, men i tilfellet «Stolthet og fordom» er det ikke først og fremst patriarkalske fordommer som holder boka borte fra mannens nattbord – det er kynisk kapitalistisk forlagsdrift. De fremste ofrene for den kommersielle kjønningen av Jane Austens forfatterskap er menn. For min egen del rakk jeg å bli 38 år før jeg turte å åpne en bok av henne. Det skjedde tidligere i år, og det hadde aldri skjedd om det ikke var på bestilling. NRKs populære program Leseklubben ville ha en mann til å lese «Stolthet og fordom», og lurte på om jeg kunne ta jobben. Ikke uten stolthet over egne fordommer takket jeg ja. Ikke minst fordi jeg ville imponere samboeren min (hun smiler fremdeles lett overbærende når jeg bringer boka på bane).

Jeg hadde knapt bladd opp før jeg forsto at jeg hadde tatt grundig feil av boka. Allerede fra første setning gjør Jane Austen det klart at hun ikke er fremmed for å rette et sarkastisk blikk mot kjærligheten: «Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone.»

I boka møter vi altså Elizabeth Bennet. På omslaget står hun med hjertet i hånda som en kjærlighetssyk ungpike som venter på drømmeprinsen, men slik er hun overhodet ikke. Mens flere av hennes søstre – og framfor alt mora, den nevrotiske Mrs. Bennet – er fullstendig giftegale, har Lizzy ikke noe hastverk med å inngå ekteskap. Tvert imot sier hun nei til flere friere, i begynnelsen også til den usannsynlig rike Mister Darcy.

Hvor finner hun styrken til å være så selvstendig? For det første gjennom sitt eget vidd og sin skarpe tunge, som ikke minst kommer til sin rett i de første møtene med Mister Darcy. Men for det andre gjennom alliansen med sin far, den like sarkastiske Mister Bennet. Framfor noe annet er Elizabeth Bennet nemlig en pappajente. Allerede i første kapittel krangler Herr og Fru Brennet om døtrenes kvaliteter: «Lizzy er ikke det spor bedre enn de andre. Hun er ikke på langt nær så pen som Jane, og ikke på langt nær så blid som Lydia. Men du skal bestandig framheve henne», klager stakkars fru Bennet.

Før ektemannen svarer: «De er like tåpelige og uvitende som andre unge piker, men Lizzy er en smule mer oppvakt enn sine søstre.»

Her må jeg ile til med en liten forsvarstale for den giftegale Mrs. Bennet.

Mannens guide til Jane Austen

Silje Bekeng-Flemmen

Det er noe fælt fascinerende ved historier om svindlere. For en tid tilbake slukte jeg et utall podkaster om svindlere og måtte konkludere med at det er mange fellestrekk mellom svindelforsøk og det å skrive. Begge deler handler om å lage et troverdig plot og framstille det på en overbevisende måte som appellerer til mottakerens dypeste følelser – og gjerne deres svake punkter.

Ikke dermed sagt at forfattere ikke selv kan bli svindlet. Det amerikanske litteraturnettstedet Electric Literature har nettopp publisert en kommentar om et for meg hittil ukjente fenomen. Her skriver journalist og forfatter Samuel Ashworth om svindelforsøk rettet spesifikt mot forfattere.

 slik: Pling, en e-post dukker opp hos forfatteren med en personlig henvendelse og nesegrus, detaljert ros av forfatterskapet. Ja, avsenderen 

 forfatterens lavmælte, følsomme portrett av en far og en sønn på fisketur. Det er en skandale at boka ikke har fått mer oppmerksomhet. Umiddelbart retter svindleren seg altså mot et sårt punkt. Som Ashworth formulerer det: «promoteringen og markedsføringen 

 vært en ydmykende dødsmarsj uten særlig resultat».

Avsenderen hevder å representere store bokklubber eller drive «kuratering av bøker», de kaller seg ting som «book manager and authors’ advocate». De ønsker å hjelpe. Forfatteren trenger bare å kjøpe en pakke til noen hundre dollar, så vil boka presenteres for «elite-bokklubber», den vil bli diskutert på podkaster og av påvirkere, engasjement på Goodreads vil optimaliseres og så videre. Svindlerne har profiler på Linkedin og kjente forfattere som referanser – e-post-adressene er vedlagt.

Forsøk på å svindle upubliserte forfattere har eksistert lenge, ifølge Ashworth, men nå går svindlerne – hvis jobb stadig blir enklere takket være kunstig intelligens – også etter utgitte forfattere. Det var dette med dødsmarsjen: Også etablerte forfattere kjenner på ydmykelsen over å utgi en bok til … total stillhet. Men hvorfor går svindlere etter en kronisk pengesvak gruppe som forfatterne? Som Ashworth skriver: «det er nettopp 

Aldri har forfatterne selv vært ansvarlig for så mye av promoteringen og markedsføringen rundt boka, aldri har de vært så alene, skriver Ashworth:

For ti år siden ble ikke forfattere bedt om å trygle om forhåndssalg og online-omtaler. De var ikke forventet å forstå algoritmer. Å være en forfatter akkurat nå, er å bli satt til et bredt spekter av oppgaver som ikke har

han, spiller på forfatterens angst for at den manglende evnen til å manipulere internett er det som holder hen tilbake.

I nordisk litteraturbransje har det i det siste blitt diskutert hvordan forfattere skal klare seg når forlagenes muskler blir svakere og mediene kutter litteraturdekninga. Får vi en litteraturens 

-kultur der hver og en må pushe egne bøker og skrape til seg fliker av oppmerksomhet? Hvordan gjør man det? Forfatterforeningen sparket i gang diskusjonen i Norge og jeg har selv deltatt i den som forfatter.

Også ­etablerte forfattere kjenner på ydmykelsen.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Rovdyrenes tid. Hvordan autokrater og teknogigantene tar over verden

Svart skissebok

Bare si ja

OsloLovers

Wilhelmsens metode. Bli sjef i eget liv – du også

Bestemordikt

Nettenes hage

Vrengte kofter. Kampen for en samisk fremtid

Utvalgte saker

Hvem har tid til både å lage mat fra bunnen og lese tykke bøker?

De fremste ofrene for den kommersielle kjønningen av Jane Austens forfatterskap er menn.

Hvis et tilbud er for godt til å være sant, er det nok nettopp det.

Magasinene

Bokanmeldelser

Rovdyrenes tid. Hvordan autokrater og teknogigantene tar over verden

Svart skissebok

Bare si ja

OsloLovers

Wilhelmsens metode. Bli sjef i eget liv – du også

Bestemordikt

Nettenes hage

Vrengte ­kofter. Kampen for en samisk fremtid

Hvem har tid til både å lage mat fra bunnen og lese tykke bøker?

De fremste ofrene for den kommer­si­elle kjønningen av Jane Austens forfat­terskap er menn.

Hvis et tilbud er for godt til å være sant, er det nok nettopp det.

Vrengte kofter. Kampen for en samisk fremtid

De fremste ofrene for den kommersielle kjønningen av Jane Austens forfatterskap er menn.