#fff

#000

brukte sju år på å følge en tragisk rettssak i Australia.

Helen Garner

forteller ­spøkelses­historier for vår tid.

Ali Smith

Samtidspoesien synger ikke, den fester seg ikke i leseren, skriver Fredrik Parelius.

Ny lyrikk nå!

skriv om tankar som om dei var levande ting.

Amina Cain

Tom Egil Hverven

Poeten Karin Haugane har tidligere utgitt essaysamlingen «Språk og erfaring» (2020), en bok med særlig blikk for det sårbare barnet. Tekstenes blanding av litterær selvbiografi og lesning vakte bred anerkjennelse. I årets essays, «Språk mellom fremmede», ønsker Haugane å hente verden inn i hennes eget land, Norge. Å hente inn verden betyr i denne sammenhengen å overføre tekster til norsk og gi dem tolkninger med klangbunn i Hauganes erfaringer. Med sterkt eksistensielt engasjement lykkes boka med å oversette og formidle tekster om fremmedhet. Haugane leser 14 forfattere og en filmskaper fra Midtøsten og ulike kanter av Atlanterhavet. Mange av dem har erfaringer av å leve i eksil, ofte i den postkoloniale epoken, der kulturer brytes mot hverandre på nye måter. Åpningsessayet, ‘Arabiske elegier’, leser tre forfattere med arabiske røtter, mens de fleste omhandler utvalgte verker av én og én forfatter, i tillegg til en filmskaper, franske Claire Denis. Noen av dem er sjeldent gode introduksjoner, for eksempel til fransk-algeriske Hélène Cixous, chilenske Gabriela Mistral, brasilianske Clarice Lispector, engelske Sarah Kane og amerikaneren Robert Frost.

 intervjuet Karin Haugane om essaysamlingen i Bokmagasinet 6. juni, la han vekt på hvordan den framstår som «dypdykk i et lesende liv». Essayene forankres ofte i Hauganes egne erfaringer. I «Språk og erfaring» fortalte hun om hvordan dramatiske hendelser i hennes familie bidro til å forme blikket på verden. Faren drepte moren før han tok sitt eget liv. I årets bok gjengir hun inntrykk fra reiser, og hun gjendikter også tekster som ikke finnes på norsk fra før. En styrke ved boka er at den inneholder en omfattende litteraturliste og fyldige noter, noe som gjør det lettere å finne tilsvarende steder i originaltekstene. Lenge eksisterte en tradisjon for at litterære essays ikke trengte kildehenvisninger. Hauganes nøyaktighet er å foretrekke.

verker om fremmedgjøring eller hjemløshet fra ulike kanter, der de fleste er fra de siste par hundre årene. Jeg assosierer fra bokas tittel til en pionér innen poesi om eksistensiell fremmedgjøring, romantikeren Friedrich Hölderlin. Tyske forfattere er, i motsetning til den forrige essayboka til Haugane, ikke med her, men noen linjer fra Hölderlins dikt ‘Mnemosyne’ kunne vært nevnt. Allerede på 1950-tallet gjendiktet Olav H. Hauge flere av tyskerens dikt. De ble en viktig del av hans «Dikt i umsetjing», et arbeid som kan ligne Hauganes: Litterær form blir til i forfatterens arbeid med andres former. Hölderlin skriver så tidlig som i 1803: «Et tegn er vi uten tydning,/ uten smerte er vi og har nesten/ mistet språket vårt i fremmed land» (min oversettelse).

Hölderlin skildrer et nullpunkt, en mulig nedre grense for fremmedhet, der språket er tapt, i nummenhet, uten smerte. Kunstnerne Karin Haugane behandler, søker å gjenfinne eller gjenoppfinne språk for erfaringer i dette grenselandet. Kapitlet om nobelprisvinneren Derek Walcotts diktning er interessant, men enkelte partier, særlig om hjemkomsten til Karibia, framstår mer refererende enn fortolkende. Behandlingen av Clarice Lispector (1920–1977) er annerledes, mer intens, med dyp resonans i historiske hendelser. Lispectors jødiske foreldre var fra Ukraina. Omkring 40.000 ukrainske jøder ble drept under borgerkrig og pogromer etter 1918. Moren ble voldtatt av en gruppe russiske soldater og fikk syfilis. I ukrainsk folketro mente man graviditet ville redde henne fra sykdommen. Chaya Pinkhasovna Lispector var to måneder gammel da familien flyktet til Brasil, der hun fikk navnet Clarice. Hun fikk senere høre at hun ble født for å prøve å redde moren, som døde da Clarice Lispector var ni år gammel.

Clarice følte skyld for at hennes egen fødsel ikke hadde klart å kurere moren. […] For et barn vil det å se sin egen mor såret, på både kropp og sinn, uten å kunne hjelpe henne, ha en skakende virkning.

– med klangbunn i egne, tidlige erfaringer – å leve seg inn i de første årene til den brasilianske forfatteren, som en bakgrunn for å forstå en novellesamling som «Familiebånd» (1960). En hel verdensanskuelse, basert på hasidisk jødedom, står på spill. Lispector forkaster i et intervju ideen om jødene som Guds utvalgte folk. Hun leste religionskritikken til Baruch Spinoza og forlot organisert jødedom etter at faren døde i 1941. Haugane beskriver Lispectors vei ut av «religionenes humaniserte Gud» i korte setninger. Hun antyder flere steder, også i bolken om Edith Södergran, sammenhengen mellom industrialisering, modernisering og gudsforlatthet. Samtidig er essayene fylt av undring og sorg, med gode spørsmål til hva som skjer i og med en moderne erfaring av Guds død. Brasilianske Lispector opplever som jødisk kvinne med ukrainsk opphav at hun lever midt i det mystiske, i latin­amerikansk folketro. På denne bakgrunnen leser Haugane Lispectors siste roman, som hun kaller «Et livspust (Pulseringer)» etter en engelsk oversettelse. Her kunne hun nevnt den norske versjonen, «Et pust av liv», oversatt fra portugisisk av Anne Elligers (Solum Bokvennen, 2024). Viktigere er gjengivelsen av håpet til litteraturen som kommer til uttrykk i den siste romanen: Den navnløse forfatteren skriver «som for å redde noens liv», antagelig sitt eget. Haugane siterer fra «At skrive og leve», Lispectors notatbøker, utgitt på dansk: «At skrive er også at velsigne et liv, der ikke blev velsignet». Essayene i «Språk mellom fremmede» viser styrken i å tolke grenseoverskridende litteratur biografisk, forsterket av Karin Hauganes evner som nærleser.

Litterær form blir til i forfatterens arbeid med ­andres former.

Språk ­mellom ­fremmede

Intense lesninger

John Erik Riley

Hva kan seks flasker melk si om krig og konflikt? Det er det første spørsmålet som faller meg inn da jeg først ser «The Memories of Others», en fotobok av japanske Akihiko Okamura (1929–1985). Bildet det er snakk om finnes på forsiden og er nesten ubegripelig enkelt. Flaskene står perfekt plassert på bakken i velordnede rader, melken hverken skinner eller framstår matt. Jeg kan ikke se dugg på glasset. Mens spillet av lys og skygge bak antyder at temperaturen i luften er akkurat passe, det er en fin vårdag eller en kjølig sommerdag. Det eneste som forstyrrer er fargen på flaskekorkene. Fem av dem er røde. Én er like grønn som de irske fjellene.

Okamuras fotoserie ble utformet over flere tiår, mens han bodde i Dublin. De fleste av bildene er fra Nord-­Irland, tatt under 

, en periode preget av etnisk konflikt, bombinger og demonstrasjoner, kidnappinger og attentater.

The Troubles tidfestes gjerne til 1998, da Good Friday-avtalen ble undertegnet. Mens begynnelsen ligger enda lenger unna; det er snart 60 år siden de første, alvorlige voldsepisodene. Likevel lever konflikten på boksidene, slik den fortsatt lever i nordirenes hukommelse og på veggmalerier i Belfast og i Derry, Nord-Irlands nest største by. Okamura viser soldater på vakt og utbombede hus, piggtråd i gatene og folkemengder som demonstrerer. Samtlige bilder er i farger, med en tone og et uttrykk som minner om mestre som Saul Leiter og William Eggleston.

Fotoserien har en dokumentarisk funksjon, i den forstand at den får fram forskjellige aspekter ved konflikten. Men jo mer jeg blar, desto mer kommer andre fotografier i fokus, i alle fall for meg; det er disse jeg ofte vender tilbake til og studerer nøye. Bildet av melkeflaskene dukker opp igjen, nå i et større format enn på omslaget, i en innledende del som nesten utelukkende viser hverdagslivet i området. Vi ser også melkens opphav, i et pastoralt landskap med kuer i en åker. Og veien til produksjonen og tappingen: To melkespann står på en sliten rampe og venter på en lastebil.

 fotografi får meg til å tenke på maleriene til Edward Hopper, som er kanskje mest kjent for maleriet «Night­hawks». En mann – fotografert ovenfra – står med ryggen til kamera, lent inntil en lyktestolpe. Avisen han holder og leser er overeksponert, slik at ordene er usynlige. Det er en rolig scene, i likhet med bildet av melkeflaskene, og kan leses som en kontrast til det boka ellers rommer, de mange skildringene av smerte og tragedie. Mens skiltet like over mannens hode kan leses som en advarsel. Det signaliserer at han står ved grensen til en langt mer uregjerlig verden. NO ENTRY, står det der.

Er det et tegn på vegring, at blikket dras oftere mot de fredeligere fotografiene? Vil jeg helst viske bort konflikten, slik fotografiet av mannen ved lyktestolpen har visket bort avisoverskriftene? Vil jeg helst ikke se det andre og vonde som har skjedd? Et besøk på Ulster Museum i Belfast vinteren 2026, der noen av de samme fotografiene er ustilt, setter meg på andre tanker, mer produktive spor.

«The Memories of Others» (2024), er den fotografiske fortellingen nokså lineær. Vi beveger oss fra fred via krig til fred igjen. Tidslinjen avsluttes med bilder av mennesker på reiser, på togperronger og av fotspor i snøen. Utstillingen i Belfast byr på en mer uensartet fremstilling av hendelsene, som minner mer om hektisk kryssklipping. Og det slår meg mens jeg beveger meg fra fotografi til fotografi – her vist i all sin fargeprakt, på en måte bøker ikke kan – at disse ulike uttrykksmåtene henger sammen.

De fredeligere bildene er ikke bare motsetninger til de mer brutale skildringene i serien, ei heller er de hvilepauser. Sett under ett, viser Okamuras fotografier hvor komplekse konflikter som The Troubles er eller kan være. Og med det sikter jeg ikke til politikkens kompleksitet, det at noen problemstillinger kan virke uløselige, men snarere hva som skjer med meg, tilskueren, i møte med scenene han skildrer.

Dersom boka er en fortelling, likner utstillingen mer på en fargerik mosaikk, der det nattsvarte og det lyse og blanke, skrekk og glede, lever side om side.

Konfliktens erfarings­verden oppleves mer sammensatt.

Skjønnheten mellom slagene

Kåre Bulie

Samme morgen som jeg skal skrive om «Den svake viljen», Per Schreiners nye roman, preges Klassekampen av en 74 år gammel ufør kvinne i Bergen som på grunn av nye eiere kastes ut av leiligheten. Av økonomiske årsaker har hun allerede bodd flere år i Øst-Europa, og nå frykter hun fremtiden.

Parallellene til Schreiners bok er påfallende: Jeg-fortelleren er rett nok yngre og fra Oslo, men et liv på halv uføretrygd i en slitt leilighet som tilhører en farmor som er kommet på institusjon og ikke vet at barnebarnet har flyttet inn, gjør fremtidens bolig- og livssituasjon høyst uavklart også for ham. I en tilværelse uten jobb blir hjemmet desto viktigere. Foruten å være den (til slutt ulykkelige) kjærlighetshistorien forfatterens undertittel innvarsler, handler «Den svake viljen» om leiligheten og dens nære omgivelser, arkitektonisk så vel som menneskelig. «Lykkelig er den som har en leilighet», lyder bokens siste setning.

inn av en bisettelse, men den som er død, er typisk nok en av hovedpersonens naboer. Jan var en rusglad småkriminell som klarte å lokke også romanens forteller med på sine nattlige raid i boder i gårdene rundt dem. Slik kunne de begge piffe opp sin magre inntekt og fylle stille hverdager. Hovedpersonen sliter likevel, eller muligens derfor, med å finne noe pent å si om avdøde.

«Den svake viljen» er hans heller usystematiske fortelling, og mannens livsførsel gir ingen grunn til å stole blindt på ordene hans. Den tilværelsen boken beretter om, virker uansett på mange måter utpreget vanlig. Mangelen på kone, barn og arbeid gjør likevel at hovedpersonen i stigende grad skiller seg ut og føler seg ensom.

Etter franskstudier og litt forlagsarbeid hindret en ryggskade ham i å jobbe. Selv ikke moren hans virker særlig opptatt av ham, og den sjamaninteresserte farmoren han jevnlig besøker, ber ham gå. Han later til å veksle mellom å drømme om noe mer og, i tråd med romanens tittel, å resignere. I noen uker smiler imidlertid verden til ham – i form av Venke, kvinnen som later til å akseptere de vage løgnene han lirer av seg for å virke mer «normal», og blir kjæresten hans.

en Oslo-roman – fortelleren vandrer i gatene vest i byen, også på smått «stalker»-aktig vis – kan «Den svake viljen» knyttes til samtidens debatter om maskulinitet. I all sin tilbaketrukne stillfarenhet virker fortelleren som det motsatte av en radikalisert internett-kriger, men utfordringene sine deler han likevel med mange av dem samfunnet for tiden bekymrer seg særlig for.

I tråd med det livet bokens minner gradvis avdekker, også i dialogform, er «Den svake viljen» fattig på ytre handling. Det dramatiske høydepunktet kommer da den overvektige Jan under et av hans og fortellerens røvertokt blir sittende fast i hullet de har boret. Denne episoden leder også til bokens sentrale moralske dilemma, som ikke skal avsløres.

Jeg forblir i alle tilfelle engasjert av «Den svake viljen», som på sin såre måte spør hvorfor liv blir som de blir. Romanens nøkterne språk og vagt tragikomiske undertone kler stoffet. På lite påtrengende vis er den i sin poengtering av ulikhetene i det moderne Norge også en politisk utgivelse – og en påminnelse om hvor komplisert ikke bare kjærlighets-, men også familielivet kan være.

voksne bokens hovedperson holder fast i en forsiktig, tiltalende optimisme, skam, merkbar aldring og øvrige problemer til tross: «Nå kommer sommeren, ryggen liker varmen. Det er ingen grunn til å klage. Jeg sover inne hver natt og spiser hver dag. Jeg har tre hele bukser.»

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Et stille liv

Knut Stene-Johansen

Den leprabefengte hånden som pryder omslaget til Espen Stuelands nye bok, «Villkjøttet», er så spektakulært frastøtende at den kunne vært brukt i en kampanje mot håndhilsning under pandemien for noen få år siden. «Villkjøttet» formidler den dramatiske historien om lepra i Norge på 1800-tallet, på vers. Stueland kaller det selv for «sakpoesi», en form han har dyrket også i utgivelsene «Eilert Sundt-tilstanden» (2019) og «Gaffadiktene» (2023). Det er en hybrid litterær form hvor faglig og historisk materiale omskapes til poesi. Et forelegg har «Villkjøttet» i Lukrets (cirka 95–55 f.Kr.), som i verseform formidlet epikureisk filosofi i «De rerum natura – Om tingenes natur». «Villkjøttet» har for sin del syv deler og 37 kapitler, uten fotnoter, men med en rik bibliografi og referanseliste. Det er som om boken med sitt uortodokse grep vil gi stemme til noe eller noen som ikke har kommet til orde i den norske fortellingen om lepra, eller spedalskhet som det tidligere het.

 aktualitet har boken «Villkjøttet»? Temaet er velkjent, lepra er det skrevet mye om, også i skjønnlitterær form. Sykdommen er stort sett utryddet i vår del av verden, på linje med pest og kolera, slik også syfilis og snart HIV synes å være under kontroll. Nå er aktualitet aldri i seg selv et kvalitetsmerke. Og selv om vemmelse er et interessant fenomen, skal det mye til for at beskrivelser av det heslige blir særlig sublimt i dag. Åpningsordene setter en første dagsorden: «Sykdommene som var utryddet / var ikke forsvunnet likevel»

Pandemien minnet oss om at sykdommer vi antar er borte kan dukke opp igjen, om enn i muterte former. Det var tidvis som et gjensyn med pesten. Lepra er også en gammel sykdom, påvist å ha eksistert i Egypt for over seks tusen år siden og kommentert i tredje Mosebok. «Villkjøttet» gjør sykdommen tilstedeværende. Boken bærer slik ikke bare i seg et varsel om at gamle sykdommer kan komme til å dukke opp igjen, men antyder med sitt kritiske blikk på den historiske kampen mot lepra at det også i moderne medisin og helsepolitikk kan forekomme overdreven maktutøvelse og voldelighet. Bekjempelsen av covid-19, også i Norge, var eksempelvis ikke uten betenkelige tiltak.

eksperimenterende i «Villkjøttet» ligger i at et historisk tørt og falmet, vitenskapelig språk løftes opp og transformeres til poesi. Som her, fra kapittelet ‘Koke blod’: «Og at denne / forsvinden er / nøie bunden / til en samtidig / tilintetgjørelse af det / metamorphoserede væv».

Her blir blant annet legene Daniel Cornelius Danielssen og Carl Wilhelm Boecks analysenotater anno 1847 poetisert av en nåtidig dikter som evner å se det lyriske i dette gammelmodige medisinske språket. Bruken av flere språkformer, dansk-norsk og eldre svensk om hverandre, mens forfatterstemmen fører et ordinært norsk bokmål, gir et flerstemt og til og med oppmuntrende inntrykk. Mer atspredelse får vi når det gis plass til muntre episoder, eksempelvis i kapittelet om Ole Bull som på hospitalbesøk tar frem fela si:

Krykker dunker takten
og den melodien, den har de hørt


Dansar du på labbar so slit du’kje sko

Midt i elendigheten bryter smilet frem. Vi formelig ser for oss en lett karnevalesk masse som for en stakket stund får en kjærkommen avveksling. Episoden sier ikke lite om bokens strategi om å få frem folkelige, undertrykte lag i leprahistorien. «Villkjøttet» kombinerer ulike tekstverdener i en litterær blandingsform, som når to linjer med fagmedisinsk tekst suppleres med tre strofer Stueland:

Med en passende indrettet støvle og ved hjælp af krykke


Et mellomrom på størrelse med to føtter
Det som gjenstår for å nå bakken
med parallelle beinstumper
blir en del av kroppen
gå, falle, gå, nesten, nesten
frem og tilbake
krykkeklang med avtrykk
av en moderlig melodi
slynger nervebaner
frem og tilbake over skiferhellene
der kroppsverdenen smelter

 vokser det i «Villkjøttet» samtidig frem en episk dimensjon, en medrivende fortelling i et språk som oser av motstand mot konformitet.

Lepra tilhører medisin­historiens verste skrømt.

Villkjøttet

Poetisk patologi

Morten Langeland

«Engstelig svarting»: Historier fra dette Oslo er ytterst velkomne

Null kroner på konto, panikkangst og kommunalbolig på Sagene. Finnes kjærligheten?» står det på baksiden av Javad El Bakali sin debutroman «Engstelig svarting». Svaret på det spørsmålet er ja, jeg har selv vært i akkurat samme situasjon, minus minoritetsbakgrunnen. Men en roman er mer enn et ledende spørsmål, og en roman er noe annet enn en muntlig fortelling nedskrevet.

I denne romanen er de 18 kapitelene titulert etter ukene. Historien er fortalt fra dagen 29 år gamle Kamal flytter inn i Søren Jaabæks gate 3a på Sagene og får nøkler til sin egen 58 kvadrats sosialbolig. Det er angst som har fått Kamal i kontakt med sosialvesenet, han lider av depresjon og hyppige angstanfall, har aldri vært i arbeidslivet og har trukket seg vekk fra venner og familie. I tillegg kommer sorgen over storebroren Adils selvmord:

Jeg hater ham fortsatt for det. Mest fordi han hadde alt. Topp karakterer, utseendet, draget på damene, straks en master og en godt betalt jobb. Han var definisjonen på en som hadde livet på stell, og så kasta han det bort.

 selvtillit og ikke noe liv. Skildringene av sammenlikningssamfunnet – særlig gjennom sosiale medier – med økende utenforskap og sosioøkonomiske forskjeller, er bokens store 

. Hans vei fra å være totalt isolert til å få bekjente i blokka og til og med en romanse med dama på den lokale Jokeren, er den forutsigbare grunnfortellingen. Dessverre er den fortalt i et flatt språk hvor ikke engang samtidige referanser og litt osloslang-krydder bøter noe særlig på. Formen er som følger: Noe skjer og straks etter kommer fortellerens tolkning av det som leseren alt har forstått. Det blir teskje på teskje-litteratur, «faktisk» er et ord som faktisk går igjen. Nemlig. Og desto tydeligere stemmen i presensfortellingen taler til oss, desto mindre synes problemene hans. Han spør, tror du det går an å komme lavere? Ja.

 komiker kjent fra fjernsynet og særlig instagramkontoen utlendingmemes, er faktisk en veldig morsom kar. Men den eneste gangen jeg ler – og jeg gråt heller ikke – var på side 84. Damen som driver jobbsøkerkurset kommer inn i «klassisk sosialarbeiderantrekk», cargobukser og knæsjrosa Nike-sko:

Hun stiller seg opp på stolen og begynner å rope: ‘HALLO ER DERE KLARE FOR Å TA KONTROLL OVER LIVET DERES!’. Jeg ser meg rundt i salen, det er ikke en sjel som reagerer. En kurder til venstre for meg peller seg i nesa mens han ser på videoer på WhatsApp.

Historier fra dette Oslo er ytterst velkomne, vi trenger noe annet enn middelklassehistorier i den norske litteraturen, og vi trenger å utvide både verdi-banken og blikket. Men både formen og språket må skrus til noen hakk – og her har forlaget et ansvar, også når de i økende grad gir ut bøker skrevet av kjendiser – for det er ikke fortellingen som er problemet, men den slappe måten den er skrevet på.

Engstelig svarting

Misere på Sagene

Ane Barmen

Noko av det eg gledde meg mest til med å få barn, var å lese ilag. Nokre av mine eigne sterkaste barndomsminne er frå leggetida, med mamma på sengekanten som las, og eg som tagg om berre eitt kapittel til. No er tidene annleis. Vi som vil ha lesande ungar må slåss mot skjermane – både våre eigne og ungane sine. Korleis fengar vi dei med bøker når skjermane lokkar?

Vel. Her har du ei bok som kan gjere akkurat det litt enklare.

I «Robotministeren» møter vi Nikki og Mia. Dei er bestevener, og når dei ikkje sit bakarst i klasse­rommet og bråkar, så skulkar dei for å game. Dei er dei einaste ungane lærar Pærefjord – som kunne vore kusina til rektor Trunchbull frå «Matilda» av Roald Dahl – ikkje klarar å temje. Pære­fjord har laga eit regime av strenge reglar og lover i klasserommet, og trenar elevane som bikkjene sine: med positiv forsterking, og straff viss dei ikkje lyder.

Ein dag kjem statsminister Robert Robertson på besøk til skulen, og Nikki og Mia oppdagar at Pærefjord skal få han til å forby gaming fullstendig. Ungane oppsøker Stortinget for å protestere, men der oppdagar dei noko sjokkerande: statsministeren er ein robot som blir styrt av to rådgjevarar!

Nikki og Mia klarar å stele kontrolleren, og tek saka i eigne hender. Når dei styrer statsministeren, får dei han til å presentere lover som at alle barn må game i klasserommet, få godteri til middag, timelange friminutt og at ingen har lov til å hysje.

Ungane er storfornøgde med seg sjølv. No ordnar alt seg! Eller ...?

 manusforfattar, illustratør og komikar som har arbeidd i NRK, og debuterer her med noko så sjeldan som politisk satire for barn. Boka er gjennomillustrert med teikningar som er kjappe og teikneserieaktige, med overdrivne, ekstreme uttrykk og rare kroppar. Forlaget presenterer boka som perfekt for barn som likar «En pingles dagbok»-serien, og det kan ein vere samd i. Stilen er lik, og denne boka skal då også vere den fyrste i ein serie.

Eg har ein åtteåring heime, så eg nytta sjølvsagt høvet til å lese boka saman med henne. Ho blei straks fenga av både teikningar og handling, og lo seg krøllete fleire gongar undervegs. Det gjorde mora hennar også.

Nikki og Mia er eit fint venepar. Dei rettar seg ikkje etter nokon reglar, og utfyller kvarandre som to Disney-skurkar: Mia er hjernen bak som tek æra for alt, Nikki er musklane som gjennomfører alt han får beskjed om, men som kanskje er smartare enn Mia trur.

Robot­ministeren

Statsminister for ein dag

Jonas Bals

På Skøyen skole ble Pride-­flagget påtent, det samme skjedde ved en skole på Kolbotn. På Holmlia ble flaggstanga i skolegården sagd ned for andre år på rad. Pride-flagg ble stjålet fra skoler i Bardufoss, Bodø og utenfor Universitetsmuseet i Bergen, og lederen av en skeiv organisasjon i Rogaland opplevde at noen tok seg inn på tomta der hen bor og vandaliserte regnbueflagget. Dette var 

 av sakene Filter Nyheter nylig fant ved et kjapt Google-søk, da de søkte på nyheter om Pride fra de siste 24 timene.

har flere meningsbærere anbefalt den skeive bevegelsen å markere avstand til transpersoner, som beskyldes for å ha bidratt til radikalisering og polarisering – også fra noen skeive. I Pia Edvardsens nye, personlige sakprosabok, «Vi er dere», parkerer hun effektivt dette forsøket på å trekke stigen opp etter seg. I bokas korte etterord skriver hun:

Når jeg i denne boka ikke har skrevet noe om transpersoner, er det fordi det er den spesifikke homofile erfaringen jeg selv kan noe om. Det betyr ikke at jeg tenker at transkamp ikke er homokamp. Vi er dere. Det er ingen avstand.

Da jeg leste den siste setningen, må jeg innrømme at jeg begynte å gråte. Selv om det ikke er i tråd med de idealene noen har forsøkt å sette opp for oss litteraturkritikere, tenkte jeg det var på sin plass å innrømme det. For vi er så mange som trenger allianser nå: Skeive. Muslimer. Jøder. Kvinner. «Innvandrere». Og så videre. Skal vi klare å skape disse alliansene, trenger vi empati. Og så trenger vi kriseforståelse.

La det likevel være sagt med en gang: Jeg skal ikke bli sentimental i denne anmeldelsen. Og det er på ingen måte en sentimental bok Pia Edvardsens har skrevet. Denne boka er ikke et lommetørkle, den er en dynamittkubbe; den er et rasende, levende, pustende og elskende kampskrift. Den handler om redsel, om tårer, om erkjennelse – men jeg kan love at leseren, så fremt hen besitter den minste smule innlevelse i andres liv, vil føle et akutt behov for å tørke tårene og knytte nevene etter endt lesing.

forsiktig, med sin egen tvil, og om motforestillingene som melder seg i møte med ideen om å skrive en bok om et liv som lesbisk – en stor del av det tilbragt i skapet. Hun beskriver en kollektiv frykt for å «framstå som at vi aldri får nok, aldri blir fornøyde», og sårbarheten som ligger i det å være «avhengig av majoritetens velvilje». Hun spør hvor grensa går mellom hva man «opplever som vanskelig og hva man bare må tåle», og beskriver enda en kilde til redsel: Frykten for høyrebølgen som skyller over oss, og for at den heterofile middelklassemajoriteten hun selv lever sammen med, «skal glemme at det livet jeg lever, med kone og barn, og med et rettsvern mot diskriminering og hat, er helt avhengig av at de skal tenke at mine rettigheter er viktige.».

Når hun til slutt landet på at det var riktig å fortelle, gjør hun det «først og fremst for å forsøke å få disse menneskene ordentlig på lag.»

et skeivt liv seg i Norge anno 2026? For veldig mange handler det om å lære seg å leve med stress, og lage seg rutiner som blir så vanlige at de kan framstå som naturlige. Å skanne rommet for trusler og ubehag, å bortforklare eller skjønnmale hatefulle episoder og aggresjon som «mikroaggresjon», å stadig bagatellisere alvorlige hendelser. «Det slår meg at jeg kanskje har tenkt på liknende måte om det å være homofil, som jeg tenkte om det å være kvinne før #metoo», skriver Edvardsen.

Denne boka er ikke et lomme­tørkle, den er en dynamittkubbe.

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Allianser

Karl Kristian Bekeng

For tre år siden gikk det en liten farsott på sosiale medier der folk spurte sine kjærester om hvor ofte de tenkte på Romerriket. Folk flest ble overrasket over det naturlige svaret for svært mange menn og en god del kvinner: «Jeg tenker på Romerriket minst en gang om dagen.»

Selvfølgelig, tenker nå jeg. Enten inngangen er sverd-og-sandaler på skjermen, grusomme gladiatorkamper, allmenn historieinteresse, litterær lyst eller filologisk fascinasjon for latin, så har mange ungdommer over de siste 1500 årene brukt timevis på å lese om romerske fort, romerske generaler, romerske røverhistorier, romerske skikker og romerske keisere. Hvorfor vokste en liten by ved elven Tiber til et enormt imperium før det kollapset 1000 år etter? Var det plasseringen midt i Middelhavet? Var det deres evne til å kopiere andre? Var det noe spesielt ved Romas institusjoner som gjorde at alle veier førte dit? Slik grubling setter SPQR i et ungt sinn.

bestemt på å introdusere mine barn for romersk historie. Imidlertid er det meste av Romerriket på film i overkant brutalt. Det er også beklagelig lite norske barne- og ungdomsbøker å ta av. I ren desperasjon endte vi med å fortelle løst fra hukommelsen, med vekt på punerkrigene og gallerkrigene, de vekker gjerne interessen blant smågutter. Hvilken lykke var det ikke å få forespørsel om å anmelde denne ferske boka fra Martin Aas, som i 2022 utgav den brageprisnominerte «Det kuleste fra vikingtiden.» Han hadde tydeligvis satt seg fore å lage boka vi var på leit etter.

«Det kuleste fra Romerriket» leverer det den lover. På litt over 200 sider tegner og forklarer Aas romernes historie fra den første dreneringen av myren mellom de syv høyder i Roma til Konstantinopel faller i 1453. Han veksler mellom å male opp utviklingen av det romerske samfunnet med bred pensel og å se nærmere på dramatiske høydepunkt. Begge deler fungerer overraskende godt.

Et eksempel på bred pensel er to-tre sider om hvordan den romerske hæren under republikken utviklet seg gjennom å kopiere de beste strategiene og det beste utstyret fra naboene. Et annet eksempel er et godt kapittel om hvordan den litt aparte religionen kristendom gikk fra å være en stein i keiserens sandal til å bli statsreligion. Kompliserte årsakssammenhenger forenkles, uten å fordummes. Illustrasjonene holder på oppmerksomheten til både voksne og barn gjennom faktabokser, sammenstillinger, tegneserier og en mengde kart. Sistnevnte har forfatteren åpenbart gjort seg stor flid med. De mange fargerike kartene gjør det lett å følge Romerrikets vekst i rykk og napp.

høydepunktene bør være velkjente for alle med interesse for Romerriket, men det er gjort på et vis som frisker opp stoffet. Aas bruker tegneserier til å dramatisere enkelte øyeblikk, som da Romas arbeiderklasse forlot byen i 494 f. kr i verdenshistoriens første storstreik. På seks korte bilder får forfatteren fram hvordan de romerske senatorene innser at de har dummet seg ut. «Gjør klar hæren!» – «Men den streiker jo …»

Min klare favoritt er hvordan Aas illustrerer de tre punerkrigene mellom Roma og Karthago som to byer med øyne og munn som prøver å utmanøvrere hverandre. Grepet er gjort for å holde tritt med de skiftende alliansene, men tegningene er i seg selv også veldig morsomme.

Aas er overraskende kildenær, selv i tegneseriene. For eksempel gjengis en debatt om hvorvidt romerne skulle alliere seg med byen Messina og slik havne i stormaktskonflikt med Karthago. Den viktigste kilden her, første bok i Polybs’ «Historier», er tilgjengelig på norsk i Bente Lassens oversettelse i Gyldendals Kanon-serie. Her ser man at tegneserien faktisk følger narrativet ganske tett og gjengir konsulenes to hovedargumenter: Roma må slå til først, før Karthago blir en større trussel, og alle involverte vil bli rike på krigsbytte. Lite nobelt, men sannsynlig.

Aas oppgir Jon W. Iddengs «Romerrikets historie» i kildelisten sin. De to relativt ferske bindene kan anbefales som følgesvenn til barneboka når det kommer oppfølgingsspørsmål. De vil komme. For boken faller ikke for fristelsen av å hoppe over de mer innviklede sider av historien. Etter punerkrigene kommer pinadø et helt kapittel om hvordan romerne gjennom innviklede allianser ender opp med å jafse i seg Hellas og Vest-Tyrkia. Dette stoffet har undertegnede tidligere gitt opp å forstå, men ved bruk av fargerike kart har Aas gjort det hele forståelig på 16 sider. Kompleksitet kan virke avskrekkende, men gjør det spennende å lese boka flere ganger. En kveld fant jeg femåringen klistret til en helsides illustrasjon av 

, stigen av ulike embeter en ambisiøs romer måtte klatre for til slutt å bli konsul. Gutten kan ikke lese, men hadde lært seg nesten hele siden utenat.

Slik grubling setter SPQR i et ungt sinn. 

Det ­kuleste fra ­Romerriket

En pedagogisk triumf

Bokanmeldelser

Kari Løvaas

Det er søndag 10. mai og jeg har, etter to dagers deltakelse på konferansen 

 funnet veien til morgenmesse i et sidekapell i St. Klaras basilika i Assisi. Det er her det gamle trekrusifikset i bysantinsk stil nå henger, det som en gang i 1205 

til Frans i den forfalne benediktiner-kirken San Damiano. I årevis har en kopi av dette ikonet, som skal ha blitt malt av en anonym kunstner omkring 1100, bare vært en stum, men dekorativ suvenir i hylla hjemme. Det er takket være min venn Maria Jordet, som inngår i forskningsgruppen Economy of Francesco, at jeg nå for første gang befinner meg i Assisi og kan se krusifikset i original.

Ikonet er forbløffende folksomt. Det er engler og soldater og apostler og kvinnene som stod ham nær: Jesu mor Maria på den ene siden, Maria Magdalena på den andre. Over hodet til den korsfestede er en miniatyrversjon av en Kristus som stiger, med sin forherligede kropp og med korset som lanse, opp av en sirkel – graven – mot en enda mindre halvsirkel over ham, med Guds hånd inni. Det er den samme hånda med de to utstrakte fingrene som Frans vender sitt opplyste ansikt mot i en av de berømte Giotto-freskene, der han foran biskopens palass i Assisi kler av seg alle klærne og gir dem tilbake til faren sin, den rike kleshandleren, med ordene: «Før sa jeg: 

Hva var det som fikk den unge kjøpmannssønnen – en sjarmerende selger, en glad trubadur, en spandabel festfikser – til å «forlate verden», som det het den gangen? Biografiene antyder at det begynte med et krigstraume. Han så et tjuetalls venner bli drept på slagmarken i en krig mot nabobyen Perugia, og selv ble han holdt i fangenskap der i et år, til faren kjøpte ham fri. Etter hjemkomsten svermet han likevel for ideen om å bli adlet som ridder, og faren oppmuntret ham og kjøpte utstyr til ham. Men, antakelig fordi han ble innhentet av sykdom, måtte han gi opp etter bare et dagsritt og ble igjen i Spoleto mens de andre dro videre mot slagmarken i Apulia. Hellig krig var åpenbart ikke hans greie. For en stemme skal ha sagt til ham: 

Frans, hvem skal man tjene, Herren eller tjeneren? 

Dra tilbake til Assisi, og du vil få vite hva du skal gjøre!

Hva skulle han gjøre? Frans var i villrede. Tilbake i Assisi begynte han halvhjertet å jobbe for faren igjen, men han var melankolsk og rastløs og gikk lange vandringer i det bølgende, grønne landskapet utenfor bymurene der han oppsøkte ensomme grotter og ødekirker for å faste og be. Så en dag fant han veien inn i den forfalne San Damiano-kirken, der han falt på kne foran det gamle krusifikset og ba om at Gud skulle opplyse hjertet hans.

Jeg bøyer hodet bakover og ser opp på krusifikset. Blodet står som små solstråler ut fra naglene i føtter og hender. Kristus 

 ikke, det ser mer ut som han svever på korset, med armene utstrakt og håndflatene vendt halvveis opp. Frans’ øyne må ha hengt ved leppene til denne jesusen, hvis ansikt ikke er fordreid av smerter, men snarere ser avspent ut, liksom opplyst av tornekronen. Så skjer mirakelet, jesusen åpner munnen og sier: 

Frans, bygg opp igjen huset mitt, som du ser har falt fullstendig i ruiner!

Da brødet og vinen skal deles ut, trekker jeg meg diskré tilbake, jeg er jo ikke katolikk og kan derfor ikke ta imot sakramentene som ifølge katolsk lære 

Kristi legeme og blod under nattverden. Dessuten er jeg sulten og skynder meg opp igjen til klosteret der jeg er innlosjert, for å rekke frokostserveringen. Mens jeg tygger i meg toasten med marmelade og skyller den ned med en kopp lunken macchiato tenker jeg på middelalderens katarer, de som ble stemplet som vantro blant annet fordi de ikke trodde på inkarnasjonsmysteriet. Da de i fadervåret bad om sitt daglige brød, var det helt og holdent 

brød de mente. De trodde som gnostikerne før dem at så vel brød og vin som kjøtt og blod var den onde skapergudens verk, og at Jesus verken var født eller døde, men var et slags hologram som opplyste dem om hvordan de skulle leve for å befri det som var ren ånd i dem fra fangenskapet i materien.

Frans trodde på inkarnasjonsmysteriet, katarene ikke. Men hvilken forskjell gjorde egentlig det? Frans’ valg av livsstil lignet jo på katarenes. Avstå. Fra eiendom, sex, vold og fråtsing. De kalte seg «gode mennesker». Tilnavnet katarer som er opphavet til termen kjettere, fra gresk 

som betyr «ren», var det inkvisisjonen som ga dem.

Beskjeden Frans hadde fått om at han skulle bygge opp igjen den forfalne kirken, tok han først bokstavelig. Han solgte hesten og en bunke av farens tekstiler for å finansiere restaureringen av San Damiano, men presten der ville ikke ta imot pengene, og da faren kom hjem fra en forretningsreise, ble han rasende og anklaget Frans for tyveri. I fresken som viser scenen der Frans kler av seg alle klærne og gir dem tilbake til sin kjødelige far for isteden å vende seg mot den himmelske, står biskop Guido rett bak Frans med kappen sin svøpt omkring helgenens edlere deler, nesten som i en omfavnelse. Det var også gjennom Guidos kontakter at Frans senere fikk muligheten til å legge fram sine enkle regler for pave Innocens III i det overdådig utsmykkede Lateran-palasset i Roma.

Bygg opp igjen huset mitt

Yohan Shanmugaratnam

Nordmannen hadde nylig vært i Japan. Som oppladning leste han japanske romaner, fortalte han på en bar i Oslo. Da jeg sto fram som halvt japansk, viste mannen et bilde av boksamlingen. Haruki Murakami var der, selvfølgelig. Og noen flere, blant dem avdøde Yukio Mishima.

Japan-fareren sa han ikke hadde skjønt hvor omstridt Mishima var, før han delte bildet med sine japanske studievenner. «Oi», sa de visst. «Du leser 

, ja. Fem ganger Nobel-nominerte Yukio Mishima, som var en slags japansk, skeiv blanding av Knut Hamsun og Enrique Tarrio, han som ledet den militante gruppa Proud Boys.

 Mishimas bøker her til lands er enten på engelsk eller sekundæroversatt til norsk. Først i mai i år forelå den første direkte oversettelsen av en Mishima-roman fra japansk til norsk, utført av Tara Ishizuka Hassel: «Det store ærendet», opprinnelig utgitt i 1963.

Den japanske tittelen er «Gogo no eikō», som betyr noe sånt som «Ettermiddags­slep» der slepingen (

) utføres av en båt. Men her har Mishima lagt inn et ordspill. 

 sikter nemlig ikke bare til slepebåtens virksomhet. Fonetisk kan ordet også bety ære. Det er, vil jeg tro, forklaringen på den norske tittelen, som er en egen vri på den doble bunnen i originalen.

«Det store ærendet» viser til sjømannen Ryujis beskrivelse av hans skjebne, som er å stadig dra ut på havet, mot noe fjernt og storslått. Det er hans ærefulle og noe overspente ærende. Den engelske tittelen er for øvrig «The Sailor Who Fell from Grace with the Sea», som kan gi inntrykk av at denne Ryuji er hovedpersonen.

Men boka har tre sentrale karakterer, der de to andre er enka Fusako og sønnen hennes Noboru på 13 år. Sånn som jeg leser boka, og Mishimas forfatterskap, er tenåringsgutten viktigst.

havnebyen Yokohama, der moren driver en fasjonabel, vestlig klesbutikk. Faren har vært død i fem år, noe Noboru er glad for. Gutten anser seg som et geni og setter sin stolthet i å ikke ha eller vise følelser. Samtidig er han lidenskapelig opptatt av havet.

Når moren innleder et forhold til Ryuji, som er annenstyrmann på et handelsskip, spionerer Noboru gjennom et hull i veggen når de skal ha sex. Idet en skipsfløyte uler gjennom soveromsvinduet, og sjømannen instinktivt ser ut mot sjøen, faller alt i Noborus liv på plass. Noboru innser da at Ryuji kommer til å mønstre på og dra ut på eventyr igjen, som en ekte, fri mann gutten kan se opp til. Han får rett.

En sjøens antihelt

Peter Fröberg Idling

forfatter

Som forfatter, dramatiker og stand up-komiker har Jonas Gardell vært en etablert kulturpersonlighet i snart fire tiår. Han vet med andre ord hvordan man drar i gang en kulturdebatt.

Da han i slutten av april blåste i stridshornet mot det svenske samtidsteateret, var det gitt at mange kom til å svare.

Ifølge Gardell preges den svenske teaterscenen av en trend – «teater uten skuespill». Hva mener han med det? Jo, i stedet for en fortelling, er det en idé som står i sentrum. Dermed kan nesten hvilket materiale som helst gis plass i teatersalongen. For eksempel spilles for tida en burlesk tolkning av gladpornoklassikeren «Fäbodjäntan» på Dramaten, høsten 2025 ble fotografen Lars Tunbjörks sosialrealistiske bilder en danseforestilling, samme skjebne rammet Aviciis låter – og så det som fikk Gardell til å gripe pennen fatt: En mye omtalt gruppechat mellom maktfullkomne lokalpolitikere skal omtolkes til teater.

Han spør seg om dette er teatrenes svar på TikTok:

Korta fragment som avlöser varandra och gillar du inte den ena är det lugnt för nu kommer redan nästa. Texterna kan vara skrivna av regissören eller ett gäng olika skribenter eller så är de resultatet av workshopsimprovisationer med skådespelarna – det sistnämnda borde det finnas en särskild krets i helvetet för.

 betegnende hvor vanskelig han har for å gjenfortelle for bekjente hva stykkene han har sett handler om. Det er jo ingen historie. Alt som står igjen, er løsrevede inntrykk.

Gardell fikk glødende støtte fra den unge skuespilleren Odin Romanus, som døpte fenomenet «påfunns-teater». Han mente at det preges av et «relevanshysteri» og at mangelen på dramaturgi gjør det uengasjerende.

Som publik har man ingen aning om vad som står på spel för karaktärerna och resultatet blir alltför ofta en feg kompott av regissörens invecklade idéer som går okritiserat förbi av lekmannen: ’Det var nog bra, det var bara jag som inte förstod.’

Kristina Lindquist svarte i flere innlegg og mente at det er et foreldet teatersyn. Hun minnet om at debatten om postdramatikken startet allerede på 1960-tallet. Hun mener at det avgjørende for formen er en ikke-hierarkisk relasjon mellom ulike sceniske uttrykk, i kombinasjon med blant annet avpsykologisering og et syn på teateret som konkret heller enn gestaltende.

Bare ­teateret har fortsatt forgjengelighetens bittersøte premiss.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Språk mellom fremmede

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Villkjøttet

Engstelig svarting

Robotministeren

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Det kuleste fra Romerriket

Utvalgte saker

I sporene etter helgenen Frans av Assisi, som fikk en åpenbaring og deretter levde et liv i radikal fattigdom.

«Det store ærendet» er en skjult nøkkel til Yukio Mishimas senere livsverk og selvdrap.

Jonas Gardell kritiserer svensk samtidsteater for å være «teater uten skuespill».

Magasinene

Bokanmeldelser

Språk ­mellom ­fremmede

Den svake viljen. En kjærlighetshistorie

Villkjøttet

Engstelig svarting

Robot­ministeren

Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten

Det ­kuleste fra ­Romerriket

I sporene etter helgenen Frans av Assisi, som fikk en åpenbaring og deretter levde et liv i radikal fattigdom.

«Det store ærendet» er en skjult nøkkel til Yukio Mishimas senere livsverk og selvdrap.

Jonas Gardell kritiserer svensk samtids­teater for å være «teater uten skuespill».

Språk mellom fremmede

Robotministeren

Det kuleste fra Romerriket

Jonas Gardell kritiserer svensk samtidsteater for å være «teater uten skuespill».