#fff

#000

tok politikken inn i psykiatrien og psykiatrien inn i politikken.

Frantz Fanon

har fått besøk av forfatterkollega Erlend O. Nødtvedt i en campingvogn i Skottland.

Christian Kracht

skrev fortellinger om undergang, men også om empati og solidaritet.

Torborg Nedreaas

har sendt ut en ny årgang av undergrunns-tidsskriftet Voldposten – for siste gang.

Jan Erik Vold

Tom Egil Hverven

Romanen «Barnet mitt» følger spor fra foregående bøker av Hanne Ørstavik. Den anonyme jeg-fortelleren befinner seg i Italia. Hun bearbeider hendelser kjent fra Ørstaviks tidligere utgivelser, for eksempel «ti amo» (2020) og «bli hos meg» (2023). Mannen hennes, L, døde for fire år siden. Et nytt forhold til en yngre mann, nå kalt «gutten», tok slutt for ett år siden. Idet «Barnet mitt» begynner, vender hun tilbake til leiligheten ved kysten der hun og gutten pleide å være. Hun vil skrive en ny roman, og den skal foregå på stedet hun forlot ett år tidligere. Hun ser for seg en sirkel i sanden, av og til en sirkel av ild. Romanen utgjør en ring, en tilbakevendende bevegelse på flere plan, geografisk og mentalt. Slik sett virker den mer statisk enn de to foregående romanene.

minnebilder, særlig av traumatiske barndomserfaringer med foreldre som ikke klarer å leve sammen, er et gjennomgående trekk i flere av Ørstaviks romaner. Høstens bok retter blikket mot fortelleren ved å åpne en dør til hvordan hun mener å ha gjort sin egen datter vondt. Store deler av «Barnet mitt» er stillestående, kvernende i desperasjon over hva hun har gjort mot datteren, uten at datteren får noen egen stemme. Hva består sviket i? Påstanden i romanens første linjer er at fortelleren først nå, når datteren er voksen, blir klar over at hun ikke har 

 henne. Hun har neglisjert datteren i arbeidet med å bli forfatter, overleve som forfatter. Hun har stengt døren til datteren for å kunne skrive, selv da jenta bare var fire eller fem år. Alt avhenger av skrivingen, for ikke å «gå under».

Innsikten kom plutselig for ett år siden, da fortelleren «kom hjem fra havet» etter at forholdet til gutten var slutt. Romanens språk er en underlig blanding av romantiske, absolutistiske formuleringer som å komme «hjem fra havet», og et mer fragmentert språk, der minnebilder trer fram. Idet de første bildene av datteren kommer mot henne, holder fortelleren seg fast i madrassen for ikke å kaste seg ut av vinduet. Beskrivelsene veksler, med utstrakt bruk av komma, av og til med punktum inne i setninger. Hun har gått «helt til slutten» i forholdet til gutten. Hun har mistet troen på at det gode, kjærligheten, kan komme utenfra. Teksten vender gang på gang tilbake til en liten jente som sitter ved vinduet og venter på de andre, bilder der datteren og fortelleren smelter sammen:

At da, kanskje. Kanskje det blir fint. Hvis. Bare. Nei. De kommer ikke. Jenta mi. Hvordan skal du leve med det.

hukommelse gir romanen form og innhold. Fortelleren framstiller tolv år i forhold til datterens far, omkring hennes fødsel, fra de flytter sammen til de skilles, som et stort hull. Det er som om alle årene er borte. Mens hun skriver, pipler likevel detaljer fram. Datteren er elleve år da moren, fortelleren, vil flytte med henne inn til byen. Elleveåringen sitter med hodetelefoner og en lang skjøte­ledning og ser tegnefilmer mens moren pakker bøker og andre ting i banankasser. Skjøteledningen har fortelleren kjøpt fordi hun ikke klarer lyden av filmene. Hun avbryter seg selv: «Hva er dette for noe å ta med i en roman, det er en helt tom scene, et hult minne, det viser ikke noen ting, kommer ikke borti noe […]».

Indirekte antydes romanens poetikk: å la fragmenter av minner berøre hverandre. Fortelleren stanger hodet mot veggen av detaljer hun mener hun ikke husker, likevel kommer de fram gjennom skrivingen. Et sted skriver hun at hun bare har bilder, ikke følelser. Et annet sted ønsker hun å åpne seg for datteren, for det nye livet hun innebærer, men fortelleren oppdager bare seg selv, en liten jente inni en murvegg, en vond hardhet bare skrivingen kan lindre.

 om man leser på ny – leter i hulrommene, så å si. En av brødrene bemerker hvor veslevoksen hun var i oppveksten. Fortelleren husker hvordan hun begynte å etterligne en jente som holdt styr på kiosken der begge jobbet. Fortelleren begynte «å være sånn» hjemme. Likevel trodde hun alle forsto at hun egentlig var en annen. Samtalen fungerer som en av flere mulige nøkler til å forstå fortellerens splittelse, hennes fortvilelse, grunner til at hun oppsøker ulike former for behandling. Hun har tidligere gått sju år i terapi hos en klinisk psykolog. Behandlingen gjør henne godt, men en gang blir hun sint. Psykologen kaller henne primitiv, og raseriet stiger før forklaringen kommer: Det handler om «en organisering i den psykiske strukturen som tilhører et veldig tidlig utviklingsnivå […] med dissosiering og splitting».

Romanen beskriver andre, mildt sagt alternative behandlingsformer. Mens fortelleren var sammen med gutten, oppsøkte hun en ayahuasca-retreat, der inntak av urtete med psykedeliske stoffer skal fremkalle hallusinasjoner. Hun finner videoer på Youtube med ulike meditasjoner og prøver dem ut.

 og utfører også rituelle, fysiske øvelser jevnlig. En periode onanerer hun hver morgen mens hun tenker på oliventrær, på mykheten i formene. Trærne står som et merkelig, symbolsk motbilde til fortellerens hardhet. Hennes vilje er som en søyle hun ikke kan klare seg uten. Romanen ebber ut i korte glimt av øvelser i ømhet, uten at leseren får ordentlig inntrykk av om ømheten gjelder – eller når fram til – datteren. Det kan virke som om datteren blir stående utenfor romanens sirkel. Romanens sannhetssøken gjør inntrykk, men datterens rolle forblir problematisk.

Store deler av Barnet mitt er stille­stående.

Barnet mitt

I sirkel

Merete Røsvik

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977), som besøkte Litteraturhuset i Oslo tidlegare denne veka, kjem frå ein katolsk familie i Nigerias øvre middelklasse og er både intellektuell og velståande. Då ho som 19-åring begynte på utdanninga i USA, merka ho raskt at det ikkje var dette studiekameratane venta av ei afrikansk kvinne. I dei populære TED talk-foredraga «The Danger of a Single Story» (2009) og «Why We Should All Be Feminists» (2012), som har bidratt sterkt til å gjere henne internasjonalt kjent også utanfor litterære kretsar, set ho ord på kvifor det er problematisk å halde seg med sterkt forenkla forteljingar om så omfattande kategoriar som «kvinner» eller «afrikanarar».

Det litterære gjennombrotet fekk ho med oppvekstromanen «Dyprød hibiskus» og «En halv gul sol» (høvesvis 2003 og 2006, norske omsetjingar av Mona Lange i 2006 og 2013), der ho skildrar livet til to søstrer gjennom borgarkrigen i Nigeria vi kjenner som Biafrakrigen. Adichie har markert seg som ein særs dyktig forteljar som legg vinn på nettopp å vise mangfaldet i levemåtar og drøfte samfunnsutviklinga i både Nigeria og USA, som ho no pendlar mellom.

aktuelle romanen «Drømmeregnskap» er Adichies politiske engasjement tydeleg. Her møter vi fire kvinner i 30-åra som har fått erfare at draumar kan bli knust. Samtidig viser romanen den grelle kontrasten mellom migrasjonsvilkåra for fattige og rike. Venninnene Chiamaka, Zikora og Omelogor kjem frå den nigerianske overklassen og er utdanna i USA, men endå dei verken møter økonomiske, sosiale eller administrative hinder, finn dei ikkje Den store kjærleiken. Kadiatou kjem til USA som arbeidsinnvandrar frå Guinea og hjelper av og til Chiamaka i huset. Ho har ikkje andre draumar enn å kunne tene nok til å leve i ro og fred, men blir brutalt valdteken på jobben som stuepike i New York.

I etterordet fortel Adichie at skildringa av Kadiatou tar utgangspunkt i historia til Nafissatou Diallo, kvinna som i 2011 anmelde Dominique Strauss-Kahn (dåverande sjef for Det internasjonale pengefondet) for seksuelt overgrep. Forfattaren vil gi verdigheit og skape balanse i historia til Nafissatou, som tapte både i rettssalen og media fordi det kom fram at ho hadde loge då ho søkte opphald i USA. Adichie skriv at forhistoria frå Guinea er oppdikta, men at det som gjeld overgrepet er basert på den verkelege saka. Målet hennar er å skape forståing for den typen livserfaringar som legg premissane for kvinner som Nafissatou.

 prosjekt, og skildringa av overgrepet og dei følgjande hendingane er opprørande lesing. Men sjølv om det er opplysande å lese om livet til ei fattig kvinne på landsbygda i Guinea og reisa hennar fram til rettssaka mot ein av verdas mektigaste menn, verkar den stillferdige og arbeidssomme Kadiatou som ein forenkla og idealisert type samanlikna med dei meir komplekse, rike venninnene.

På den andre sida er det vanskeleg å kjenne at noko står på spel i skildringa av 

 som har verda som leikegrind og hoppar på eit fly slik folk flest tar bussen. Når Chiamaka blir fanga i villaen i Maryland på grunn av koronapandemien, begynner ho å sjå tilbake på livet som frilans reiseskribent (i hovudsak finansiert av foreldra) og mennene ho har møtt i jakta på kjærleiken. Adichie skildrar representantar for ulike typar i den globale eliten, til dømes den afroamerikanske akademikaren, den nederlandske næringslivstoppen, den gifte, britiske poeten og den skikkelege, men keisame nigerianske ingeniøren. Heller ikkje dei mange nedturane i kjærleikslivet til advokaten Zikora får opp pulsen, men historia til mora hennar, og utviklinga i relasjonen mellom dei to, er eit lyspunkt. Adichie har tileigna romanen til si eiga mor som døydde i 2021.

 Omelogor med den skarpe tunga tar ordet, at boka blir verkeleg interessant. Ho framstår som talerøyr for samfunnsrefsaren Adichie som svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur. Omelogor er busett i Abuja i Nigeria, og overklassekulturen som ho motvillig deltek i, er eigna til å sjokkere ein enkel vestlandspietist – spesielt den skamlause korrupsjonen i bankvesenet og heime-­aleine-festane der rike, gifte kvinner skeiar ut med narkotika, kvinnelege stripparar og massasje med 

. Ho målber også kritikk av politisk korrekte 

 i USA med utsegner som «de er bare opptatt av å overvåke språkbruken din og bruker moteord som ikke betyr noen ting». Feministen og humoristen i Adichie viser seg når Omelogor gir menn vaksenopplæring om kvinner og romantikk på bloggen For Men Only: «Jeg vet det, det er mye å be om. Å si en eller to ekstra setninger kan være utmattende.»

«Drømmeregnskap» er ein mangfaldig roman som tidvis er både underhaldande og informativ, og den norske omsetjinga av Hilde Stubhaug flyt fint. Men romanen er meir ei samling av observasjonar og typeskildringar enn ei samla historie, noko som iblant gir kjensla av å lese ein intellektuell, globalisert versjon av «Sex og singelliv»

Ho svingar pisken over både nigeriansk og amerikansk ukultur.

Drømme­regnskap

Migrasjonens to ansikt

Egon Låstad

Hva gjør du når foreldrene dine plutselig begynner å oppføre seg som tenåringer – akkurat i det du selv er i ferd med å bli én? Hovedpersonen Evi i tegneserien «Lava» går raskt lei av å være fredsmekler for sine nyskilte foreldre; hvorfor skal hun stå i midten for alle deres egosentriske krangler? Familiens planlagte sydenferie er også kansellert, men barne­billetten hennes er fortsatt gyldig. Evi øyner en anledning til å fly unna alle sine problemer, på en måte som kanskje kan tvinge foreldrene i tale? Dermed bærer det av sted, alene på høstferie, til F#*@INGS Tenerife! Kun hunden Lava får være med.

Annika Linn Verdal Hommes fargesprakende tegneseriedebut starter som en tragedie og ender som en komedie. Plottet er utrolig, men likevel realistisk i måten det er formidlet. Det er ingen liten bragd, gitt serieskaperens hang til visuelle overdrivelser og ablegøyer. På Tenerife blir den svarte valpen blå; alt håp virker lysere uten foreldrene.

 gjort seg bemerket som illustratør for tegneserieversjonen av hørespillet «Bilde av en brennende Tesla» i 2023. I fjor debuterte hun også som barnebokforfatter med den Kritikerpris-nominerte bildeboken «Gigabror». Sistnevnte utmalte positive følelser mellom bonus­søsken. Årets bok handler derimot om aversjon, først og fremst mot egoistiske foreldre. Begge Evis foreldre prøver å kjøpe datterens gunst; faren først med en hund, deretter moren med penger. Homme visualiserer opptrinnet som et gjennomskuelig skjermspill med tittelen «Guilt trip»

Alt som føles dumt tegnes svart i denne boken, inkludert Evis før så fargerike ukeplan. Det samme gjelder farens flaue skinnjakke som han flotter seg med for sin unge og hemmelige kjæreste – det vil si Evis basketballtrener. Begge får en ball i trynet når hun finner ut av det. Valpen er ment som kompensasjon for alt det vanskelige, men Homme tegner den i stedet for det den faktisk er – en konstant påminning om farens dårlige samvittighet, med innyndende øyne, klønete adferd og et ubrutt bekreftelsesbehov. Evi tar godt vare på valpen, men hvem skal passe på henne? Svaret kommer ut av det blå på ferie.

 en øy formet av vulkanutbrudd passer utmerket til bokens ledemotiv. Ordet «lava» kommer fra det latinske 

 som betyr «falle», «gli», «synke» eller «styrte sammen», og i bokens mange dramatiske sekvenser ser vi hovedpersonen gjøre nettopp disse tingene. Vulkanske følelser kan man godt kalle en klisjé når det gjelder tenåringssinne, men grepet fungerer overraskende godt i Hommes illustrasjoner. Serieskaperen overrasker med høyst originale komposisjoner, ofte i kombinasjon med digitale effekter og ekspressiv håndtegnet typografi. Homme baker også inn flertydige emojis som eksempelvis strigråt (loudly crying face) som ansiktsuttrykk på Evi. Målgruppen for boken vet selvsagt godt hva disse symbolene betyr.

Livets realiteter innhenter til slutt Evi, som solbrent og sliten får heteslag. Heldigvis skjenkes både leseren og Evi en solid dose galgenhumor på slutten – med introduksjonen av en eldre, kvinnelig, kjede­røykende antihelt. Måten elementene til slutt går sammen er elegant løst. Hevnen er tilsvarende søt.

Lava

Sydende sinne

Daniel Willumstad Gunstveit

Er det mulig å unngå at virkelighetens hendelser preger lesningen av Finn Skårderuds bok «Mer uro»? Som kritiker foretrekker jeg vanligvis (hvis det er mulig) å holde virkeligheten utenfor og konsentrere meg om verket. Likevel durer dette spørsmålet i bakgrunnen mens jeg leser Finn Skårderuds nye bok. Jeg tror ikke det er mulig å lese «Mer uro» i dag uten å – i hvert fall til en viss grad – komme inn på den mye omtalte varslingsprosessen som endte med at Skårderud mistet autorisasjonen som lege og psykiater. Han skriver riktignok åpent om smerten situasjonen har påført ham og familien, men reflekterer ikke dypere over varslingssakene i seg selv. Han nøyer seg med å kommentere at han er «svært uenig i konklusjonen» fra Helsetilsynet, at han er lei seg for hva han har påført egen familie, og at boka ikke skal være et forsvarsskrift.

På den ene siden går det an å forstå knappheten. En lengre drøfting av hvordan han selv ser på det han kaller «saken», ville nok stjålet mye fokus fra bokens øvrige innhold. På den andre siden tar nettopp 

 av en ordentlig drøfting vel så mye fokus, noe også mottakelsen demonstrerer. Hvorfor ikke utforske varslene og omstendighetene rundt dem på samme seriøse vis som han utforsker egne depresjoner – med nysgjerrighet og vidd?

 skriver Skårderud om en idealistisk og omsorgsfull lege kalt B som blir utsatt for en langvarig tilsynssak. Egentlig liker jeg godt denne lille fortellingen, siden den fungerer som et nærmest novellistisk destillat av helsesystemenes negative utvikling de siste årene. Men det skal godt gjøres å ikke lese inn Skårderuds nylige erfaringer med tilsynsmyndighetene i den kritiske fremstillingen. Mens mediekjøret er som sterkest, finner Skårderud frem bøkene «Prosessen» av Franz Kafka og René Girards «Syndebukken

mens en god venn inviterer ham med i teatret for å se «Heksejakt» av Arthur Miller. «Saken» blir et forstyrrende element, og boka får derfor likevel et skjær av forsvarsskrift – om forfatteren vil det eller ei. Dette betyr imidlertid ikke at man trenger å avskrive bokas øvrige kvaliteter. Skårderud har åpenbart – autorisasjon som psykiater eller ei – stor kunnskap og mye på hjertet, hvilket gjør «Mer uro» til en rik, mangslungen, og tidvis rotete, bok.

 del skriver Skårderud svært godt og åpent om depresjon som fenomen og egne erfaringer med lidelsen – det han kaller sin 

 som både terapeut og pasient. Skårderud ble nemlig selv innlagt på psykiatrisk avdeling i etterkant av varslene. Fallet var brått og dramatisk, og Skårderud beskriver depresjon som et språklig, så vel som fysisk og mentalt, sammenbrudd. Uavhengig av hva man måtte mene om varslingsprosessen, er dette sterk lesning – den depressive reaksjonen gir mening. Når han i ettertid finner tilbake til språket, resulterer det i noen virkelig lysende beskrivelser av egen depresjon: «Jeg følte meg som et åsted». Eller i beskrivelsen av det depressive minnet: «Det var perforert, som om det var skutt på med hagle. Gikk jeg tur med hunden i dag eller i går? Hvor ble det av mange timer?».

Han skriver også godt om morens depresjoner, og hvordan de har preget ham. Skårderud pendler mellom egen erfaring som terapeut og pasient, og korte dykk ned i fag- og skjønnlitteratur for å beskrive og forstå en rekke tilgrensende fenomener, slik som depressiv tid, depressiv selvopptatthet og elektrosjokk. Han lykkes i stor grad med å tilby en oppdatert og lettfattelig beskrivelse av fenomenet, ikke minst ved å demonstrere at ingen depresjoner er like, og ved å trekke inn ulike depresjonsfremmende krefter i det senmoderne samfunnet.

 i et mer gjennom­psykologisert samfunn enn forgjengeren «Uro»

som utkom i 1998, og lover i god oppfølgertradisjon 

 Den voldsomme interessen for, og tilgangen på, psykologisk kunnskap innebærer at noen av poengene nå føles forslitte, slik som lettbeinte refleksjoner over kommersielle slagord på barnetøy, eller stadige henvisninger til TikTok som negativt for psykisk helse. Her går ikke Skårderud dypt nok i materien til at det blir virkelig interessant, men nøyer seg til å vise til det vi allerede har hørt flere ganger før («vi har laget smarttelefonen, men blir vi nødvendigvis smartere av det?»).

Mer vellykket er det når han skriver om den britiske psykoanalytikeren Susie Orbachs refleksjoner omkring hvordan sterk kroppsmisnøye og mødres botox­injeksjoner kan prege barseltida, eller de japanske praksisene 

(yngre japaneres tilbaketrekning fra sosiale fellesskap) og 

(skogbading som helsefremmende aktivitet). Parallellene mellom topp­idrett og spiseforstyrrelser trekkes også på tankevekkende vis: «Toppidrett og spiseforstyrrelser er begge avvik. [...] forskjellen er at toppidretten er det idealiserte avviket, mens spiseforstyrrelsen ender opp med å bli det sykelige avviket».

 hvordan Skårderud bruker psykoanalytiker Donald Winnicott til å reflektere rundt at barnet i smarttelefonens tidsalder aldri får utviklet den viktige evnen til å være alene, og John Keats’ begrep 

til å belyse psykiske helseplager hos barn og unge. At disse sprangene fungerer bedre, skyldes ikke minst at de er forankret i mer konkrete observasjoner, heller enn abstrakte størrelser, slik som «sosiale medier» eller «samfunnet», som litt for ofte er tilfellet ellers i boka.

Skårderud byr ikke på revolusjonerende innsikter, og burde enkelte steder boret dypere – ikke minst i seg selv. «Mer uro» er likevel en ambisiøs, sammensatt og rastløs samtidsdiagnostikk som vekker interesse og nysgjerrighet for den komplekse, vakre og grufulle tida vi lever i.

Skårderud har åpenbart stor kunnskap og mye på hjertet.

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Urolige tider

Silje Bekeng-Flemmen

Det må kalles en forfatters vri på å dø med støvlene på, når Tor Åge Bringsværds siste roman kommer ut samme måned som han gikk bort. «Magnoliadamen» er et lavmælt, stemningsfullt etterspill av en framtidsfabel, umiskjennelig bringsværdsk.

Fortelleren, Kaj, bor med sin kjære Heline i en avsidesliggende skogshytte ved et lite tjern. De har en katt, Zakkeus. For å livnære seg tegner Heline portretter på oppdrag, Kaj arbeider som skyggeforfatter for kjendiser. Kunsten er med andre ord underlagt markedet.

De to lever tilbaketrukket i harmonisk tosomhet, og skiller seg ut først og fremst ved det at Heline er ti prosent magnoliatre.

I den framtida «Magnolia­damen» er satt til, var det nemlig i en periode mulig og lov å få en del av arvestoffet til et dyr eller et tre. Nå er det forbudt, en konservativ puritanisme sprer seg i samfunnet, «et hvert menneske bør være rent og ublandet og helt seg selv.»

 omrisset av en ustabil verden, høyteknologisk med dyrket kjøtt og dronelevert mat, samtidig preget av alvorlige klimaendringer. Menneskeheten går ikke under, folk og natur har til stor grad tilpasset seg, men virkeligheten har blitt vanskeligere, hardere og farligere.

I Norge er Frihetspartiet landets største parti, de «vil gi enda mer frihet til de som har mer enn nok frihet fra før», samtidig som de rensker biblioteker for skadelig litteratur og vil landsforvise alle muslimer. Med andre ord er en del av framtidsscenarioet ubehagelig likt vår tid.

Alle innbyggere har rett til å bære våpen, California og Arizona har ligget i krig med hverandre, det er gruvedrift på månen. I naturen dukker det opp ukjente skapninger, et resultat av svenske reaktorbranner hundre år tidligere. Blant dem er de mystiske, tilsynelatende truende nattgnagerne.

vises til i bisetninger, som når de spiser danske appelsiner eller snakker om skjærgården utenfor Billund (som i virkeligheten enn så lenge ligger midt på Jylland).

Samtidig er noe uforanderlig; kjærligheten mellom Heline og Kaj er bare dypt gjenkjennelig og rørende. Ikke at den er helt uten kanter, stadig får de besøk av Helines gamle venn Adrian, som er åtte – og stadig flere – prosent ulv.

Magnolia­damen

Vi holder ut

Tore Linné Eriksen

Det er ikke mer enn et par år sida Odd Karstein Tveit utga et storverk om israelsk og palestinsk historie, som også viste oss norske regjeringers unnfallenhet og medansvar: «Palestina. Israels ran. Vårt svik» (2023). Boka er obligatorisk lesning for dem som vil forstå bakgrunnen for dagens krig, okkupasjon og folkemord. Tveit har som journalist, forsker og forfatter fulgt Midtøsten tett i over 40 år, og er kjent både for sitt omfattende nettverk og for å spore opp nye og avslørende kilder. Dette gir også hans nye bok troverdighet når han dykker ned i den israelske krigs- og etterretningsorganisasjonen Mossad, som har spesialisert seg på spionasje og målrettete drap utafor landets grenser.

Årets bok starter med ‘Jakten på den røde prinsen’, Mossads kodenavn på Ali Hassan Salameh, som tidlig på 1970-tallet var Yasir Arafats sikkerhetssjef og en mulig etterfølger. Når godt over en tredel av boka er viet denne historien, er det også fordi Mossad gjorde sin store feiltakelse da de i 1973 trodde at han oppholdt seg på Lillehammer. Isteden likviderte de en tilfeldig marokkaner bosatt i byen, Ahmed Bouchiki.

Da har vi allerede fulgt i detalj Mossads rekrutterings- og arbeidsmetoder gjennom virksomheten til en av de fire agentene på Lillehammer, den sørafrikanske Sylvia Rafael, seinere gift med sin advokat, Annæus Schjødt. Hun blei dømt til fem og et halvt års fengsel for medvirkning til drap, fikk privilegerte soningsforhold og slapp ut etter bare en tredel av tida. For Ap-regjeringa gjaldt det å bevare det gode forholdet til Israel. Ali Hassan Salameh blei likvidert i Beirut seks år seinere.

kunne ha vært tema for en egen bok, og kanskje er det nettopp det vi ville ha fått om ikke de siste åras dramatiske utvikling gjorde det naturlig å trekke tråder fram til i dag. Den andre av de tre hoveddelene tar derfor utgangspunkt i Tveits erfaringer som NRK-korrespondent i Beirut fra 1979, og dekker kortfattet både israelske massakrer i flyktningeleirene, Mossads drapsmaskin, Oslo-prosessens falske forhåpninger og Yasir Arafats død under uavklarte omstendigheter i 2004.

I bokas siste del oppdaterer Tveit sin framstilling og utvider perspektivet. Av særlig interesse er de kapitlene som omhandler Hamas som politisk og militær bevegelse, der vi først minnes på at det gikk tjue år med okkupasjon før organisasjonen fikk sin start i 1987. I denne perioden blei det gjort utallige forsøk fra Israels side ikke bare på å knuse motstands- og frigjøringsbevegelsene, men også å fortelle palestinerne hvem som satt med makta. De som helst vil tro at alt startet med Hamas’ brutale angrep 7. oktober 2023, vil ha nytte av å lære en historie om folkerettsstridig jordokkupasjon på Vestbredden, målrettete likvideringer av palestinske ledere og de mange israelske angrepene med sivile tap på Gaza mellom 2005 og 2019.

I denne perioden blei det også kanalisert israelske midler til Hamas for å skjerpe motsetningene til «sjølstyremyndighetene» basert på Vestbredden. For enkelte er det kanskje nytt å få vite om initiativene fra Hamas på å få til en varig våpenhvile, som alltid har strandet på det israelske målet om etnisk rensning og annektering av hele det historiske Palestina. Det legges også vekt på endringene i Hamas-charteret i 2018, som åpner for sameksistens mellom to stater.

 beveger Tveit seg inn i dagens landskap, inkludert norsk medansvar, der han i tillegg til å følge Mossad i nabolanda gir oss innblikk i rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, FN, domstoler, helsemyndigheter og sentrale forskere (også i Israel), noe som burde gjøre det vanskelig for folkemordsfornektere. Som journalist, er det også naturlig at han inngående avslører løgnpropaganda og systematiske drap på mediefolk, slik vi foreløpig har sett 250 eksempler på.

Sjøl om hovedtrekkene i områdets historie etter 1948 er kjent for mange, ville det ha vært på sin plass med et introduksjonskapittel med gode kart for å ramme inn nærstudiene av Mossad. Enkelte opplysninger er såpass personlige, interne eller oppsiktsvekkende at direkte referanser ville ha gjort seg godt. Noen vil kanskje innvende at dette er ei bok som består av forskjellige deler hvor sammenhengen – og utvalget av de ulike temaene i korte kapitler – ikke alltid er like klar. Men etter mitt syn er det nettopp en styrke at vi mellom to permer både får et dypdykk i Mossads «blodspor» og øyeblikksbilder av massedeportasjoner, etnisk rensning og et Gaza-samfunn som kjemper videre.

Mossad har spesialisert seg på spionasje og målrettete drap utafor landets grenser.

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

I drapsmaskinen

Morten Langeland

Innledningen i «Mitt internett. Då www kom til Noreg» er en myk apologi for at boka handler så mye om forfatterens egen ungdomstid i den grisgrendte vestlandsbygda Vikedal: «Skulle eg forstå korleis internett vart stort, måtte eg også forstå denne frekke fjortisen og vennene hennar».

Det som følger, er en fortelling der kulturjournalist og forfatter Anne Gunn Halvorsen veksler mellom utdrag fra sin egen skoledagbok (!) og faktasveip innom den ekstreme datateknologiske utviklingen som har feid over verden fra slutten av 1980-tallet fram til i dag.

Hvordan teknologien faktisk fungerer, blir i boka forklart via gjennomgående platte og ikke veldig opplysende resymeer:

Og kva er ein protokoll? Det er det du finn om du flerrar huda av tenester som for eksempel chatting, e-post og fildeling. Det er rett og slett oppskrifta og koden som gjer at det går an å utføre noko på nettet. Dei største kjendisane blant protokollane heiter TCP/IP og er to protokollar utvikla av Vint Cerf og Bob Kahn i 1974.

altså forfatterens, er et internett jeg også husker, ettersom jeg begynte på skolen ett år etter henne. Hun skriver mest om chattetjenesten IRC på slutten av 1990-tallet. Tvillingsøsteren min og jeg kunne kappes i kjellergangen fem om morgenen for å snike oss inn på rommet hvor storebroren vår sov og husmaskinen stod. Jeg ville spille fotballmanager, hun ville logge inn på kanalen #hellemyr og chatte med lokale nicks som også var våkne to timer før skolen.

Boken begynner hjemme hos Halvorsen en lørdagsmorgen i nåtid, hvor hun, mann og tre barn alle føler seg «matte og ekle etter fire morgontimar med skjerm» når frokosten til sist kommer på bordet. Who can relate?! Hun stiller seg det gode spørsmålet, og beveggrunnen for boken: “[K]orleis vart internett ein del av oss?».

Fra den spede IRC-begynnelsen blir ungdomslengselen bort beskrevet i beste Fucking åmål-stil. Følelsen av at avstander opphører en stakket stund, selv om man fortsatt sitter i kjellerstua i fucking, jävla kuk-Vikedal! Det sosiale rommet som Internett var da, mellom mer eller mindre anonyme tenåringer som chattet tomsnakk i timevis for å bygge en identitet og få venner, fortsatte gjennom MySpace, Blog­spot og Tumblr før Facebook og Instagram og så videre slukte våre ikke lenger hemmelige identiteter.

 – hvordan ble egentlig internett en del av alt? – viser seg vanskeligere å beskrive. Etter at IRC kom til byen, var det ikke så mye som hendte før Halvorsen begynte på videregående og fikk dele pult med to hun kjente fra plattformen. Dernest bærer det til Oslo, og Internett er bare et høyst naturlig verktøy i arbeidet som journalist.

«Mitt internett» forblir et nostalgisk tidsbilde og en lovsang til internett slik forfatteren vokste opp med det. Om selve Internett eller de utallige problematiske sidene ved det – om man er bekymret over skjermtid, pornografi, sosiale ferdigheter, ensomhet eller KI – lærer man svært lite, og det er synd. Det ville vært en annen bok, svært mye vanskeligere å skrive, men også desto viktigere å lese.

Mitt internett. Då www kom til Noreg

En del av alt

Eivind Myklebust

Denne veka har gutungen og eg lese eit kapittel av Maria Parrs nye «Oskar og eg»-bok kvar kveld, om eit syskenpar som lever kvardagslivet sitt til fulle i ei lita bygd på Vestlandet. «Alle tinga vi har» er undertittelen til boka, der kapitla er små avrunda forteljingar, bygd opp rundt ulike gjenstandar som spelar inn i store og små hendingar frå oppveksten deira.

Når gutungen har sovna, har eg plukka fram Lars Ellings nye roman og lese meg inn i eit univers som er heilt ulikt i ytre omstende – her er vi på Austlandet, og i mindre trygge omgivnader – men som lese slik, rett etter kvarandre, i det sløve skinet frå kveldssola, har nokre påfallande likskapar: «Nei, dette husker vi» er òg bygd opp av spreidde forteljingar frå barndomens rike, der kvar forteljing grip inn i dei andre, men står støtt på eigne bein. På første side får dessutan lesaren servert ei smørbrødliste over alle tinga ein gutegjeng har gøymt i eit nedgrave skrin ein stad djupt inne i barndomens skog.

I dag er skogen hogd og jamna ut til bustadområde, med «villaer og rekkehus og et lite kjøpesenter, og en ­friluftsbarnehage der slengtauet hang». Ei heil samfunnsutvikling har utspelt seg sidan skrinet blei grave ned, men ein stad under ligg framleis gjenstandane og gløder i små kammer i minnet: Eit kompass, ein fiskesprettstein, ein jojo, eit fotballkort.

 kjenner vi frå Ellings sjeldsynte suksess av ein debut­roman, «Fyrstene av Finntjern» (2022). Der møtte vi han som ung kunstnarspire i midten av 1980-åra og fekk lytte med når bestefaren fortalde villmarkshistorier frå tida rundt utbrotet av den første verdskrigen. I årets roman er Filip litt yngre. Forteljingane har tyngdepunkt i 1970-åra, frå skulestart og utover, men dei hoppar også lenger fram i tid, til studietid og pappaliv og heilt inn i våre dagar, der han er kunstnar omtrent midtveges i livet. Filip står heller ikkje alltid i sentrum her. Forteljingane flakkar fritt mellom gutane i gjengen hans – Vemund, Henriksen, Myrvold og Bøe – og i nokre kapittel tek dei også sidesprang med meir perifere personar, til dømes ein innflyttar frå Sørlandet som aldri får innpass i gjengen («dialekten hans er som et slapt håndtrykk») og snart flyttar igjen.

Gutane har forlate kjernefamiliens klammaste famn, men er enno ikkje ungdomar – dei er «et år eller så unna stemmeskiftet» og står på terskelen, trakkar litt fram og attende i løpet av romanen, men stig ikkje heilt over før til slutt. Då legg dei ned våpena i krigsleiken, erklærer evig våpenkvile og synest å få sjølvmedvit og forfengelegheit i krigserstatning.

Før det møter vi dei i fri utfalding: «Glem skolen. Den virkelige verden er denne: veien, skogen og vannet», heiter det kjekt. Dei fiskar i marka, tek guteslengen på sykkelen, og fartar mellom skule, nabolag og natur. Filips far er teikna i glitrande figur, men elles er dei vaksne ofte antagonistar – særleg lærarane og foreldra til ungar som ikkje har vunne respekt i gjengen. Dei kan fort få utleverande karikaturar teikna på tavla eller postkassa si påtent. Gutane lever likevel ikkje i lovlause tilstandar: Internt er det uskrivne, men strenge reglar som gjeld.

 ei relativt ordinær oppvekstskildring, men frå første stund spring eigenarten ut av Ellings prosa, som er forbausande fartsfylt og skarpsynt på same tid. Det bør kanskje ikkje overraske at ein biletkunstnar av Ellings kaliber evnar å sjå og skildre verda med fylde og detaljrikdom, men det er likevel verdt å framheve at denne boka, som «Fyrstene av Finntjern», er spekka med nydelege naturskildringar og både taktile og teknisk kompetente skildringar av menneskelege bedrifter og gjeremål. Medvitet om korleis desse siste verkar inn på naturen, er like sterkt til stades som i førre bok. «Det er strek i regninga», heitte det enkelt om naturinn- og overgrepa der.

Også når setningane blir meir kompliserte, skildringane meir målande eller kunnskapen meir detaljert, er språket kvikt og medrivande. Elling slepper seg jamleg laus i uhøgtidleg ordleik, guteaktig humor og lausleppa skrøner – om ein gravemaskinførar blir det til dømes sagt at «han kan klø ei katte i nakken med grabben så forsiktig at den skyter rygg og maler». Samstundes har Elling ei imponerande evne til å skifte tempo og få ei stemning til å glide lett over i ei anna, som skyer over himmelen.

er Elling ein biletsterk prosaist. Romanen er lasta full av lysande bilete som ikkje vil slokne i hovudet mitt med det første, mellom anna av ein trastemassakre i hagen på Lambertseter, ei vinterleg Brueghel-scene sett frå Sankt Hanshaugen og ein bunke dyrebare fotballkort som svevar fritt i lufta og «glitrer som høstløv i vårsola mens de daler, spinnende, svirrende» ned over ein skulegard på Karlsrud.

Nei, dette husker vi

Guteslengen

Bokanmeldelser

Gratulerer som månadens poet! Du debuterte med «Var det grønt» i fjor. Er dette diktet frå arbeidet med ei ny samling, eller meir eit høvesdikt?

– Takk! Diktet tar utgangspunkt i eit nytt prosjekt, men er skrive om i høve spalta.

Det er eit fortvila dikt, du skildrar avisspaltene som ei slagmark der røynda vrir seg «brått i molda» og «orda / et opp grunnen vi står på». Er det ei åtvaring til dei som dyrkar det frie ordskiftet?

– Eg har all tru på det frie ordskiftet og vil slett ikkje åtvare mot det. Tvert imot vil eg at vi tar felles ansvar for å beskytte det, så åtvaringa er mot å la fanatiske stemmer sparke nedover med usanne påstandar i redaktørstyrte medium. Det ser eg som ein trussel mot eit godt ordskifte der alle kjenner seg frie til å delta utan å bli skyteskive på grunn av kven ein er.

Du målar bokstaveleg talt fanden på veggen i diktet, og om ein skal setje hale på grisen òg, er det vel Klassekampens redaksjonelle praksis som gjer deg fortvila. Kva meiner du er gale her på bruket?

– Avisa har i all si tid tatt stilling i politiske saker, men når det kjem til den systematiske mistenkeleggjeringa av transfolk frå ytre høgre, konservative kretsar og enkelte på venstresida som påstår å tale kvinnene si sak, har eit tydeleg redaksjonelt standpunkt tilsynelatande ikkje vore å oppdrive. Snarare har det knapt vore grenser for kva ein trykker. Brått er det fritt fram for hundefløyter, halvkvedne viser om trugsmål, fiendebilde, løgner og personangrep. Kor vart det av avisa som skulle vere på vår side? Det held ikkje å postulere at debatt er viktig, når ein lar djupt ureielege påstandar komme på trykk gong etter gong, òg etter dei er tilbakeviste. Eg skulle ønske avisa tok tydeleg standpunkt til forsvar for rettane våre og bad om orsaking for kva avisa har latt trykke. Det er alvor, det har sett djupe spor, og no treng vi at avisa står opp for oss. Vi som er kjønnsskeive, saman med personar utan «lovleg opphald», er i dag blant dei mest utsette gruppene i både nære og fjerne samfunn, hos allierte og naboar, i aust og vest. Tida for å forsvare skeive er no. Tida for å la sånt grums sive inn i spaltene burde vore over for lengst.

Kva tenkjer du det poetiske språket kan tilføre denne debatten?

– Eg trur det kan tilføre farge, lukt, lys og kjensle, og kanskje meir meining, til orda vi elles brukar utan å tenke over dei. Når det som står på spel for ein sjølv eller dei ein har nære, verkar ubetydeleg eller spegelvend når det blir skildra av andre, oppstår eit behov for å skrive erfaringa inn i forteljinga om oss. Her ligg det kanskje ei poetisk kraft som kan nå inn til folk som ikkje har kjent etter kva rettigheitskampane som utspeler seg, betyr. Eg vil at mi frykt skal kjennast i magen til den som les. At sorga til mine nære skal bety noko for dei som ikkje sjølv sørger. Poesi kan invitere til solidaritet.

Du har både forska på omsetjing, drive tidsskrift og forlag for omsett litteratur og omsett poesi sjølv, sist Athena Farrokhzads «Anno Asen» tidlegare i år. Ser du ei kopling mellom dette arbeidet og di eiga dikting?

Forteljinga om oss

Elise By Olsen

Motebibliotekar

I helga var jeg på konsert under Oslo Jazzfestival og tenkte på begrepet «nå». Jeg lukka øynene til Harald Lassens ‘Trist Arpeggio’, en låt fra hans nye album. Jeg kan ikke så mye om jazz, men det er en musikksjanger som er improvisatorisk av natur. Det handler om å være til stede i øyeblikket! Hva er egentlig nå? Og hva er forskjellen på nå og andre tider? Jeg sneik meg forbi Jazznytt-redaktørene Filip Roshauw og Audun Vinger og satt meg ned på en plass nærmere scenen. Hva betyr egentlig «nå» i jazzforstand, og i tidskriftssforstand? Nå sitter jeg her på konsert, tenkte jeg. I morgen sitter jeg ikke her, og i går satt jeg ikke her.

 blar jeg opp i et gammelt Jazznytt jeg hadde liggende, med en utførlig forsidetegning av Sindre Goksøyr. Selv om Jazznytt er Norges eneste blad og tidsskrift om jazz, er det ikke bare et fagblad à la Guitar Player. Bladet er for øvrig spekka med content-value som stramme spalter og livlige bilder. Selv saker som kanskje ikke burde interessere meg, har jeg null problem med å lese, fordi musikken flyter inn i andre kulturuttrykk som litteratur og billedkunst. Jazznytt finnes både på trykk og på nett. Nettutgaven er gjerne hyppigere, mer umiddelbar og responsiv, og varierer kanskje mer i form og innhold, alt ettersom hva som beveger seg. Papirutgavene reflekterer de større nå-ene, de lengre linjene. Der kan «nå» bety det som har skjedd på scenen etter pandemien, eller de siste ti årene. Jazznytts vårutgave tar prisverdig for seg et bredt spekter av musikeres syn på midtlivskrisa. Når noe må skje før det er for sent. Når det er nå eller aldri!

 Filip Roshauw om hva han tenkte på når jeg nevnte ordet «nå»: «Ofte er ‘nå’ et mer nyttig ord enn ‘ny’ når man snakker eller skriver om jazz», svarte han og fortsatte. «Altså, det finnes folk som spiller, og brenner for, alle mulige varianter av denne musikken, funnet opp over en hundreårsperiode. Ikke alt er ‘nytt’, men alt skjer jo likevel.»

«Now’s The Time» er Jazznytts ukentlige nyhetsbrev i digital remseform. Navnet er hentet fra en gammel bepop-standard skrevet av den amerikanske jazzsaksofonisten Charlie Parker, som tar utgangspunkt i nettopp denne tanken om «nå». Hva enn som spilles nå, er viktig, fra musikk som oppsto fra 1920-tallet til musikk som skapes på 2020-tallet. I «Now’s The Time» finner vi utbroderinger om album og arkivutgivelser, bøker og singelutgivelser, musikkvideoer og konsertopplevelser.

 dette øyeblikket hvor man sitter i et konsertlokale og opplever musikk som blir laget der og da. Jazznytt lager noe som ikke bare føles relevant akkurat i utgivelsesøyeblikket, men det blir en publikasjon som folk kan lese om ett eller ti år også. «Når man blar seg tilbake og plukker opp Jazznytt-utgaver fra for eksempel 2000-tallet, tror jeg man får øye på det nået folk var helt klar over at de levde i, men også andre nå som vi får lov til å oppdage nå for tiden, eller om noen tiår. Å romme alt dette er vel i grunnen alltid funksjonen til et tidsskrift, skulle jeg tro», avslutter Roshauw.

Om jeg skal riffe videre: Tidsskriftene som medieuttrykk fungerer som flyktige tidsskrifter, hvor nået kanskje dekker en litt større flate. Og noen ganger stopper tiden. Vel, selv om du kommer for sent til Oslo Jazzfestival, kan du alltids lese Jazznytt.

Nå er det nå

Bjørn Ivar Fyksen

Jeg har alltid vært en leser, jeg tar litteraturens verdi for gitt. Da jeg først leste forfatter, litteraturviter og lærerutdanner Grethe Fatima Syéds essay 

 i tirsdagsavisen, der hun omtaler skolens litteraturundervisning som et «overgrep», var jeg derfor tilbøyelig til å avvise resonnementet. Men ved nærmere ettertanke – har ikke også jeg lurt på om evnen til å identifisere sjangerkjennetegn og estetiske virkemidler 

 er avgjørende for å bli et gagns menneske? I bakhodet ulmer i tillegg et faktum som jeg i liten grad har tatt innover meg: De færreste jeg kjenner, leser skjønnlitterære klassikere i store mengder, og de ser da ut til å greie seg sånn noenlunde i livet?

 imidlertid ikke bare at litteraturundervisningen ikke er til berikelse for alle, men at den faktisk kan være til skade, både for elevene og for litteraturen selv. Det siste handler om skolens instrumentelle bruk av litteratur – at den ikke får lov til å bare være kunst, men brukes som et middel til for eksempel «å ‘ruste’ elevene til å delta i demokratiske prosesser». Dette er jeg ikke spesielt bekymret for; den sterke litteraturen overlever litt hardhendt og ukyndig bruk. Å insistere hardnakket på kunstens egenverdi løper på sin side risikoen for å fullstendig undervurdere at den 

Verre er det hvis litteratur i skolen kun er ytterligere et felt der elevene skal prestere og vurderes, noe som for mange dermed kan skape følelsen av nederlag. Her får Syéd også 

støtte fra idéhistoriker Espen Schaanning

, som mener skolen generelt «er et sorteringsapparat som skaper tapere». I samme sak poengterer sosiolog Magne Flemmen dessuten klasseaspektet: Jo mer kulturell kapital hjemmefra, desto bedre greier elevene seg i norsk.

Skepsisen til litteraturens sterke stilling i skoleverket møter imidlertid 

motbør fra litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen

, som blant annet mener at det virkelig elitistiske er ideen om at det er helt greit at litteratur er noe som bare nytes av de få.

 greier seg som samfunnsborgere uten å mestre integralregning og 100 meter hekk, vil nok store deler av befolkningen klare seg fint uten å kunne skille naturalismen fra realismen. Likevel er jeg overbevist om at litteraturen fremdeles bør ha en framtredende plass i skoleverket, og det finnes det både instrumentelle og ideelle grunner til: For eksempel er evnen til å lese og forstå lengre tekster avgjørende for ethvert menneske i et moderne samfunn, og dette krever øvelse, noe skjønnlitteratur kan brukes til.

De mer ideelle grunnene til å føre elever inn i litteraturens verden kunne jeg ha skrevet en lang og høystemt epistel om, men jeg skal nøye meg med én grunn: leseglede. Ikke alle vil kjenne denne gleden, men alle elever fortjener sjansen til å snuse på den i skoleverket, ikke minst de som ikke er fra utpreget boklige hjem. Det var en gang i riktig gamle dager – før både Internett og Netflix – at lesing ikke bare var en øvelse å prestere i på skolen; bøker og magasiner var faktisk også en kilde til underholdning og tidsfordriv for brede lag av befolkningen. Den tiden er muligens forbi, poenget er bare at litteratur ikke i seg selv er utilgjengelig for dem utenfor den høyt utdannede kultureliten. Og jeg tror fortsatt at underholdningsbøker er porten inn til den beste litteraturen.

 ikke dagens norskundervisning for alle. Kanskje bør analyse av virke­midler og litteraturhistorisk intertekstualitet heller forbeholdes spesialisering mot slutten av studieforberedende, slik tilfellet er med for eksempel avansert integralregning. Lesing som hygge og underholdning bør derimot framelskes på alle trinn og på alle linjer.

Litteraturen overlever litt hardhendt bruk.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Barnet mitt

Drømmeregnskap

Lava

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Magnoliadamen

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

Mitt internett. Då www kom til Noreg

Nei, dette husker vi

Utvalgte saker

Ida Hove Solberg meiner poesien kan invitere til solidaritet – og ber Klassekampen ta ein titt i spegelen.

Mellom fortid og fremtid – et jazztidsskrift.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.

Magasinene

Bokanmeldelser

Barnet mitt

Drømme­regnskap

Lava

Mer uro. Om moderne sjeleliv

Magnolia­damen

I Mossads blodspor. Fra skyggekrig til folkemord

Mitt internett. Då www kom til Noreg

Nei, dette husker vi

Ida Hove Solberg meiner poesien kan invitere til soli­da­ritet – og ber Klasse­kam­pen ta ein titt i spegelen.

Mellom fortid og fremtid – et jazz­tids­skrift.

La sjanger­ana­lyse og 100 meter hekk være for de få, men la skole­ele­vene få kjenne lesegleden.

Drømmeregnskap

Magnoliadamen

Ida Hove Solberg meiner poesien kan invitere til solidaritet – og ber Klassekampen ta ein titt i spegelen.

Mellom fortid og fremtid – et jazztidsskrift.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.