#fff

avslutter sin filmtrilogi med en «Kjærleikens ferjereiser» for vår tid.

Dag Johan Haugerud

#000

Bokmagasinets føljetong om Homers epos fortsetter – denne uka leter vi etter tråder til vår egen samtid.

Iliaden

Bokmagasinet dykker ned i Homers epos – to lørdager på rad.

Pia Ingström

Forfattar

Blant julesongane er min absolutte favoritt julesalmen som Jean Sibelius komponerte i 1895, til eit dikt av Zacharias Topelius frå 1887. ‘Julvisa’ heiter den rett og slett, og den blir innleia med ei praktfull psykologisk kollbøtte:

Giv mig ej glans, ej guld, ej prakt / i signad juletid. / Giv mig Guds ära, änglavakt och över jorden frid. / Giv mig en fest / som gläder mest / den konung jag har bett till gäst. / Giv mig ej glans, ej guld, ej prakt, / giv mig en änglavakt.

Eg elskar at Topelius omsorgsfullt, med vilje, manar fram for oss ein glamour – «guld», «glans», «prakt», julelys blir tende, det glitrar og lyser overdådig; «änglevakt» og «konung» lyder rett pampete det òg – som han samstundes fromt fornektar med sine bitte små «ej». Han overtyder ikkje meg, eg ser berre glitteret han strør over det fattige Finlands asketiske, lutherske religionsestetikk. Han kan dikte så godt han vil i dei to siste strofene om «fosterjord», «gran med barn i ring», «samvetsro», «förtröstan, hopp och tro» og andre dydige ting. Sibelius har også gjort fint arbeid her: melodien er vakker og lett å synge.

 diktet på svensk, som framleis er Finlands andre nasjonalspråk, sjølv om majoritetsspråket finsk naturlegvis dominerer på ein heilt annan måte i dag enn det gjorde mot slutten av 1800-talet. Men framleis finst vi, språkminoriteten finlandssvenskar (cirka 5,2 prosent av landets folkesetnad, dei fleste busette på kysten og i hovudstadsområdet) som blir genuint triste og sinte når vi opplever at vi og kulturarven vår blir usynleggjort med overlegg.

Eit ferskt døme på usynleggjeringa er ei nyutgitt songbok med 164 songar frå EU. Alle 27 EU-landa er representerte på til saman 25 ulike språk. «The EU-songbook» heiter den, og på omslaget står det at songane er trykt på originalspråk «& in singable European English». I budsjettet til boka var 80.000 euro sett av til omsetjingskostnadar, finansiert av fond og departement i dei ulike landa. Blant dei var Finlands undervisings- og kulturdepartement. Songane er plukka ut gjennom ei slags folkerøysting. 62 redaktørar i ulike land har jobba gratis. Før boka er gitt ut, har den allereie fått EU-parlamentets pris for medborgarinitiativ, for å ha «främjat mellanmänsklig förståelse och integration inom EU och stött fundamentala värderingar och rättigheter inom EU».

Seks songar frå Finland er med, blant dei Topelius’ julevise – som på ingen måte er trykt på originalspråket svensk, men på finsk og den songbare euroengelsken. Det same gjeld eit anna bidrag frå Finland, låta som (finlandssvenske) Lasse Mårtenson komponerte på 1970-talet til ei filmatisering av ålandske Anni Blomqvists roman «Stormskärs Maja». Den blei seinare svært populær med svensk tekst av Benedict Zilliacus.

 spurde musikkredaktør Wilhelm Kvist på min gamle arbeidsplass Hufvudstadsbladet. Han kontakta både den danske hovudredaktøren Jeppe Marsling og dei finske medredaktørane av boka. Når eg les Kvists artikkel ‘Så ratades finlandssvenskan i EU-sångbok’ (Hufvudstadsbladet 24. november), ser eg at dei finske redaktørane verkar himmelfalne – oi, korleis skjedde dette? – noko som er standardhaldninga når bommertar om finlandssvenskane sin eksistens blir påpeika. Ingen av dei veit korleis «svenskan fallit bort». Ein av dei seier oppgitt: «Sånn blir det med venstrehandsarbeid».

Det er unødvendig å peike på desse redaktørane, eg tilgir dei, for eg veit korleis det er når ein mot betre vitande lovar bort gratisarbeid for eit prisverdig, men rotete administrert prosjekt.

Hovudredaktøren Marslings haldning i intervjuet gjer meg derimot rasande. Han har ei handfull forklaringar på kvifor finlands­svensken ikkje kom til syne i boka, men han er openbert ikkje bekymra for det, når han avfeiar Kvists spørsmål på denne måten: «Eg har på kjensla at dette er eit emosjonelt spørsmål for deg. Det er forståeleg at somme kjenner seg såra, men dette er ei majoritetens konsensusbok.»

Dei finske ­redaktørane verkar himmel­falne.

Eit emosjonelt spørsmål

Mona Ringvej

På slutten av 1800-tallet hadde svært mange nordmenn – både bønder og borgere – tre bøker i hyllene sine, skriver nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre og rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde i forord til jubileets praktutgave av Magnus Lagabøtes landslov: Det var Bibelen, Snorres kongesagaer og Asbjørnsen og Moes eventyr. Men hva med Landsloven? Da nasjonen Norge sto på nippet til å vinne full selvstendighet ved løsrivelsen fra Sverige, burde også den, ifølge forordet, ha stått i menigmanns bibliotek. Bare slik ville 1800-tallets nordmenn ha fått en adekvat forståelse av det landet som da var i ferd med å bli selvstendig.

Slik etableres behovet for en markering av at Norge allerede for 750 år siden fikk en landsdekkende lovbok. 

? Det fantes kun to slike landsdekkende lovverk den gangen, og dette – i henhold til utgiverne – betyr at Norge, med Landsloven av 1274, «sto i spissen for utviklinga i Europa, juridisk og politisk».

Dermed er Landslovsjubileet definert ikke bare som en markering – men som en feiring. Feiringen har snart gått land og strand rundt i et helt år, med seminarer, utstillinger, diverse aktiviteter og arrangementer – til og med en maratonsending på NRK, der hele loven ble lest opp, ord for ord. I sentrum for det hele står Nasjonalbiblioteket, som arrangør for en rekke av de nevnte arrangementene, men også med utstillingen Med lova i hand. Magnus Lagabøtes landslov, 1274–2024, der flere lovmanuskripter fra middelalderen ble innlånt og vist samlet for første gang.

Man kan godt slutte seg til Myhre og Sundes begeistring. For enhver som har hatt befatning med Magnus Lagabøtes landslov er det vanskelig å unnslippe fascinasjonen for det løftet denne loven må ha vært i sin samtid, og ikke minst hvilken vilje som lå bak lovbokens tilblivelse. Men var det kun Magnus’ egen vilje? I den innrammingen Landslovsjubileet presenterer, står Magnus Lagabøte frem som 

, som en klassisk helt, slik minnepolitiske fortellinger tradisjonelt er bygd opp når de skal samles om positive hendelser. Med ham kom humanismen inn i lovverket, sies det – blant annet ved at fattige fikk en forsørger i kongens person og hans lover, og kvinners posisjon skal ha blitt styrket. Mest poengtert er kanskje den heroiske rollen i fremstillingen av at Landsloven skal ha rommet spirene både til den norske rettsstaten, til ideen om folkelig 

Det er altså lovgiveren som heroisk skikkelse som har gått sin seiersgang over landet i jubileumsåret. Enkelte kilder støtter dette valget, der Magnus Lagabøte fremtrer som en forbløffende karakter med nennsom retorisk kraft og en særegen teft for fredelig lovarbeid. Likevel: Kanskje skapte han selv dette bildet da han engasjerte sagaskriveren Sturla Tordsson til å skrive sagaene om Magnus og om hans far, Håkon Håkonsson, som igangsatte det lovarbeidet Magnus fullførte – blant annet ved å få slutt på blodhevn og borgerkriger, og ved å rette på de gamle landskapslovene, som Magnus samlet til ett, til «Lova som endra Noreg,» som det heter i jubileets tekster.

Den Magnus som dukker opp i sagaen om sin far, er en imponerende taler, beskjeden og raus som tilskuer til sin fars regjeringstid, fraværende i krigshandlinger som både hans far og eldre bror deltok i. Slik fremtrer Magnus Lagabøte allerede her som en ordenes fremfor en krigens kunstner, et inntrykk som forsterkes i landslovteksten. Ikke bare i kraft av det enorme arbeidet med lovenes bokstaver som ligger bak, men også i prologens hilsen til leseren. Lovgiveren har arbeidet i språkets tjeneste, i klarspråkets tjeneste, sies det: Han vil at alle skal forstå lovens bokstav. Etter å ha gransket de eksisterende lovene mener nemlig Magnus at: «ein kunne gje full ordskurd med færre ord mange stader der lovboka har svært lang omtale.» Andre steder fant han at lovene måtte utbroderes mer, der loven «ikkje var så klar som mange fåkunnige hadde bruk for.»

De fåkunnige, ikke-juristene, også de skulle forstå Magnus Lagabøtes landslov. Her peker teksten på sine omgivelser, på en bredere historisk kontekst, på lovens plass ute blant folk. Vanlige folk, ikke bare jurister. For det var ute blant folk loven skulle virke, og Landslova kan også leses som en tekst som trekker disse menneskene inn i leserens oppmerksomhet. Særlig gjelder dette i Landsleiebolken, som er fylt av lover om vedlikehold av hus, av gjerder, om dyrkingen av jorden, om gjødsling av jord som skal ligge brakk, om plikten til å selge overskuddskorn til de som trenger det – og det til en rimelig pris – om å la andres arbeidsdyr være i fred, om ikke å skjære korn fra andres åker, om plikten til å stille opp hvis noen skal ha skipet sitt trukket opp på land. Landsloven er simpelthen en kilde til tidens liv og orden. Ikke bare den orden som foreskrives, men den som eksisterer – som i dette hjertesukket av en lovbestemmelse:

Nå fordi det er svært vanskelig å få tak i arbeidsfolk på landsbygda og alle nå vil dra på handelsreiser, så vil vi fullt ut ha slutt på at noen som eier mindre gods enn 3 mark sølv, skal dra på handelsreiser.

Han vil at alle skal forstå lovens bokstav.

Landsloven som relikvie

Astrid Hygen Meyer

Anniken C. Mohr

Det skjedde i de dager da en norsk strømmetjeneste lanserte en reklamekampanje som feiret kulturforakten på lysende flater over hele Oslo by: 

«Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se»

. Fargen er blå, tidsånden er kommersiell, og Love Island Australia sesong 5 er for tida TV2 Plays nest mest sette program.

Ja, omtrent samtidig tuslet jeg inn gjennom en tung dør på Nasjonalbiblioteket, der filmskaperen og forfatteren Dag Johan Haugerud innimellom benytter seg av lesesalen for å finne arbeidsro, omgitt av veggmalerier, mørkt treverk, massiv stein. Snart har Haugeruds tredje film av året premiere, og som de to andre i trilogien, «Sex» og «Drømmer», er «Kjærlighet» gjennomsyret av litteratur og av uanstrengte, tilfeldige samtaler om bøker i møter mennesker imellom, lagt fram slik at de åpner tanken og utvider dialogen. Avtalen vår var derfor å møtes for å snakke om bøkene i Haugeruds filmer, om den utpreget litterære måten han jobber med manusene på. Men om du skulle være et barn av TV2s tidsånd, så les videre likevel: Filmen «Kjærlighet» – kall den gjerne «Love» – har også en 

 sentralt i handlinga, halvøya Nesodden – og i filmen er ferja ut dit et åsted for store mengder tilfeldig sex. Det er dette du egentlig vil se.

Hovedpersonene i «Kjærlighet» er som de øvrige hovedpersonene i Haugeruds trilogi: løst forbundet, men viklet inn i hverandres liv – Marianne (Andrea Bræin Hovig) er lege, Tor (Tayo Cittadella Jacobsen) er sykepleier ved samme urologiske avdeling. Livene deres krysser hverandre på flere måter i løpet av noen sommerdager, idet begge reiser fram og tilbake mellom Oslo og Nesodden, og begge finner ut at ferja er et egnet sted for å avtale sex med menn. Samtalene Marianne og Tor har med hverandre i filmen, deler også noen grunnleggende trekk med dialogen i «Drømmer» og «Sex»: Filmene insisterer på å folde ut samtalene som et åpent, fordomsfritt rom der alt kan betros, og der ingen bekjennelser umiddelbart blir slått ned på eller fordømt. Menneskene i trilogien er nysgjerrige på hverandre – de reagerer spontant og ærlig på gråsonerelasjonene Haugerud utforsker på lerretet, de er ikke frie for kritikk eller avvisning, men de synes samtidig å være drevet av genuin oppriktighet og vilje til å ombestemme seg. Det gjør at hver replikk har noe uventet ved seg – publikum kan ikke gjette hvilket utsagn som ligger bak neste sving – og at filmene gir stort rom for refleksjon. Kameraet fanger også denne dialogen med en konsentrert tålmodighet: Hver tenkepause, hver nøling og stotring gis vekt.

– Det jeg prøver, er å utvikle en slags tenkning i hverdagsspråket. Det er noe man kan gjøre på en annen måte enn i bøker. I boka har du flere muligheter til å fortelle, du kan ta i bruk indre dialog og andre virkemidler. I film må du alltid forholde deg til replikker som blir sagt i rommet. Ellers blir det ikke sagt, sier Haugerud.

– Flere av relasjonene i trilogien, for eksempel den lille familien i «Drømmer», virker varme og nære og sunne. Du lar dem bare være slik?

– Ja. Det er egentlig ingen konflikter i filmene mine. Det er ingen som sier nei, dette vil jeg ikke høre om, eller sånn kan det ikke være. Det er fordi en konflikt stort sett alltid stenger for tanken og dialogen.

– Akkurat her bryter du vel en hel masse regler for film.

– Jeg gjør kanskje det. Men jeg tenker at hvis man skal komme videre i filmen, så kan man ikke stoppe opp i konflikter. De er også forutsigbare. For meg er det morsommere å se noen som ikke reagerer med piggene ute.

For veldig mange kan det være familien som knebler deg aller mest.

Du trengs i kommunen

Utvalgte saker

Ingrid Fadnes

Da Fosen-aksjonene sto på vinteren 2023, fikk de unge, samiske aktivistene et råd: Hold dere unna sosiale medier.

Rådet kom fra Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS). For når samisk motstandskamp inntar offentligheten, øker også antallet hatytringer. Dette er langt fra nytt. I samisk historie er konflikt og undertrykkelse, motstand og organisering, uløselig knyttet sammen. Det er denne politiske historien som er kjernen i boka «En kort introduksjon til samenes historie», ført i pennen av historiker Mikkel Berg-Nordlie.

Selv om boka avgrenser seg til politisk historie, favner den om svært mye. Berg-Nordlie, som er seniorforsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning ved Oslomet, tar for seg samisk historie i hele Sápmi, og går tilbake til rundt 500 år f. Kr. og fram til i dag. Hovedvekta ligger likevel på de siste hundre årene, og spesielt fra etterkrigstid til nåtid beskrives den samiske politiske historien med stor detaljrikdom.

vidt 200 sider, og inngår i Cappelen Dams serie «En kort introduksjon». Flere av de andre bøkene i serien er lengre enn denne, og Berg-Nordlie kunne også fått bedre plass. Deler av boka, spesielt de to kapitlene om eldre samisk historie, blir komprimert på få sider. Det er først når vi kommer til dannelsen av nasjonalstatene i Skandinavia, med de alvorlige konsekvensene det hadde for den samiske befolkningen, at boka blir både drivende og opprivende historielesning. Her trer viktige hendelser fram, slik som Kautokeino-opprøret i 1852, det første store samemøtet i 1917, starten på fornorskingen, tvangs­evakueringen under andre verdenskrig, og opprettelsen av en rekke samiske organisasjoner. Den radikale motstanden som etter hvert oppstår i samiske områder, blir beskrevet tett sammenvevd med statenes undertrykkelse av samene.

bør leses nøye av alle som er opptatt av samisk historie spesielt, men også urfolk og relasjonen mellom undertrykte og undertrykker generelt. Berg-Nordlie dveler ved problemstillinger i historieskrivingen, slik som hvilket perspektiv man skal vektlegge. Skal samenes historie skrives ut fra et «offerperspektiv» eller et «agensperspektiv»? Berg-Nordlie mener det er det første perspektivet som har preget samisk historieskrivning lenge, men at pendelen nå svinger mer i retning av det andre.

Berg-Nordlie fletter også inn viktige spørsmål i det innledende kapittelet om indre mangfold og maktstrukturer. Sápmi består av samer som snakker mange og ulike språk, og mange som har mistet sitt språk. Det synes dermed underlig at en slik historiebok, med en så klar bevissthet rundt nettopp indre maktstrukturer, har et omslag med en illustrasjon av tre samer ikledd en variant av nordsamisk kofte, av den typen som er mest vanlig å se. Det er nok ikke forfatteren som har valgt bildet, men illustrasjonen viser dessverre majoritetssamfunnets begrensede syn på hva Sápmi er, og hvem samer er. Heldigvis gjenspeiler ikke omslaget innholdet.

et tidspunkt der den samiske historien synes å være inne i et av sine største vendepunkt noensinne, eller det Berg-Nordlie kaller «en periode med eskalerende kriser». Da Fosen-aksjonistene inntok Oslo, var Sannhets- og forsoningskommisjonen i ferd med å avslutte sitt arbeid, og både aksjonen og kommisjonen fører til nye og brennende spørsmål Berg-Nordlie løfter fram på tampen av historieboka – men de må besvares av framtidas historikere.

En kort introduksjon til samenes historie

Utvider historien

Carline Tromp

Oii, sier venninna mi som er på besøk, og plukker opp Nora Brechs «Stjernetyven» fra spisebordet. Omslaget er et blikkfang: Et barn sover i et mørkeblått rom, noe gult og lysende trenger seg inn gjennom et åpent vindu. Det ser ut som en bølge, eller et vindpust, men det yrer av liv, små dyr, kornaks, blader. Åpner man boka, eksploderer sidene i farger og bevegelse, planter og dyr. Brech har de siste årene blitt en av Norges mest brukte illustratører, som både gir ut egne bøker og tegner til andre, og med god grunn: Hun har en fenomenal, frodig og livsbejaende strek.

«Stjernetyven» følger Helmer, som jeg anslår til 4–5 år, som finner et mystisk frø på bakken og tar det med hjem. Om natta begynner det å spire og gro. Det tar raskt av: Greiner bukter seg rundt puta og nedover trappa, plutselig sitter en rev på senga og slår tørt fast at han bor her nå. Det dukker opp kaniner i soverommet, bier på do og – i et oppslag som fikk femåringen jeg leser med til å le høyt – masse fugler i klesskapet.

En viss uro sniker seg inn, for hvor skal det slutte? Er dette noe hyggelig? Dyra vil ha mat, de blir stadig flere, og vi ser på uttrykkene til Helmer at også han begynner å bli usikker.

 møter vi den lysende Stjernemannen, som har mistet frøet sitt. Ganske tidlig i boka spør han Helmer rett ut om han har sett det, og Helmer lyver. Vi skjønner at løgnen henger sammen med de ville vekstene, eller 

 skjønner det, men jeg er usikker på min medleser, som ikke virker spesielt engasjert.

Nå er det gode grunner til at ikke femåringer anmelder bøker. En ting er at de ikke eier smak: Glorete, gledesløst produsert ræl kan vekke heftig begeistring, mens de vakreste og mest forseggjorte bøkene kan bli møtt med et skuldertrekk. Om jeg prøver å se «Stjernetyven» fra medleserens perspektiv, kan jeg likevel se noen årsaker til at den ikke fenger helt.

er Helmer så veldig aleine i boka. Vi ser ham utenfra: på sparkesykkel, i stua, i senga, ofte fra avstand. Vi får ikke vite hva som rører seg i ham, eller hvorfor han er alene i et hus som blir overtatt av trær og tigre uten at noen reagerer. Han får ikke noen å spille på, eller mot. Dermed blir Helmer en underlig passiv hovedperson, som det er vanskelig å leve seg inn i.

Så er det noe med at ingenting virkelig biter her, til tross for at situasjonen jo er nokså intens. De korte tekstene åpner for undring, men lukker også: Den frekke lille reven er morsom, men i neste oppslag er han bare en «ny venn». Tigrene smiler og bukter seg, mer ornamenter enn rovdyr. Og etter et herlig skummelt oppslag med et kjempeøye som titter inn vinduet, blir Stjernemannen til en nydelig tegnet, men pregløs karakter.

 være fart og spenning. Men en fortelling om noe vilt som vokser ute av kontroll, må tørre å la det bli 

farlig underveis. I stedet styrer Brech hele tida raskt tilbake til det trygge og godlynte, universelt snille. Resultatet er en bildebok som er enestående vakker å se på, men som sliter med å holde på oppmerksomheten.

Stjernetyven

Et ufarlig frø

Ane Barmen

Hugsar du ditt fyrste skuleball? Eg hugsar mitt. Eg hugsar kjolen (svart med glitter), at alle jentene gjekk med boa (hallo, nittitalet), og dei eldre ungdommane som låg strødd i gangane på skulen og spydde. Åh, nostalgi.

Slike minner blir vekt til live når ein les Mari Grydeland sin nyaste barneroman, «Skoleball fra helvete». Vi møter att Sara, som Grydeland har skrive om i to føregåande bøker («Kys mik», 2021, og «Kjæreste på pause», 2022). Sara er no 14 år og går på ungdomsskulen. Ho og venninna Amina er kastelause, som dei kallar seg, og så langt frå dei populære gjengane som det går an. Sara er kjærast med Richard som aldri har tid til henne, og eksen Emmy har flytta til England.

 arrangerast skuleball, og brått handlar alt i livet om det. Amina ser dette som sin store sjanse til å nærme seg Jørgen frå A-gjengen, og insisterer på at Sara må vere med på ballet som moralsk støtte.

Sara hatar ball, skulen og alle gjengane, og slitast mellom å vere lojal venninne og å leve etter sine eigne verdiar.

Forlaget presiserer at boka kan lesast frittståande, men det kan nok vere greitt å ha blitt kjent med Sara tidlegare før ein les denne, då det refererast ein del til handlinga frå dei andre bøkene.

 og attkjennande om det desperate behovet for å passe inn i ein sårbar alder, og kor langt ein er villig til å strekke seg for å halde på venskap og kjærastar.

Norsk barne- og ungdomslitteratur er full av einsame, forsiktige jenter, og Sara er delvis ei slik. Heldigvis gjev Grydeland henne betydeleg meir humor og sjølvironi enn den jamne litteraturtenåring. Forteljarstemma til Sara er kjapp, sleivete og til tider noko heseblesande munnleg, men ho kan også vere svært morosam, som til dømes her: «[...] da lo Helga på en måte som får henne til å høres ut som den psykopaten hun er.»

Grydeland har også med eit klasseperspektiv. Sara er svært medviten om at verken ho eller Amina kjem frå «steinrike» Oslo-familiar som mange på skulen gjer, og dei bekymrar seg til dømes for prisen på ballkjolane. Sara sine refleksjonar rundt merkepress er velskrivne.

Forfattaren er god på å vise fram mangfald utan å mate lesarane med teskei. Det blir nemnt at Amina har ein far som er muslim. Sara har hatt jentekjærast tidlegare, utan at dette blir tematisert noko vidare – det berre 

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser