#fff

#000

skriver om veien fra sionistisk utopi til nattsvart virkelighet.

Göran Rosenberg

Jean-Luc Marion mener kunstnerens arbeid likner håndverkerens.

Hvem skaper?

Et helhjertet dypdykk i løkkeskriftromanenes verden.

Drømmenes land

John Erik Riley

Et godt fotografi er som et mirakel. Vi ser mennesket fanget i en hurtig bevegelse, kroppen er som frosset fast, fordi lukkertiden er så kort. Eller vi oppfatter noe som vanligvis ligger skjult for oss, i skyggen av noe større eller i det altfor skarpe lyset på himmelen, fordi objektivet når lengre enn våre egne øyne. Tingene vi overser vokser fram fra papiret eller skjermen. Dermed er det mulig å sette pris på dem – eller alternativt, med eksempelvis krigsfotografi, bli rystet – takket være fotografens teknikk og evner.

I dag er dette mirakuløse ved fotografiet, dets evne til å gjøre noe som i utgangspunktet virker umulig, utfordret av hverdagskameraet de fleste bærer i lomma. Mobilen er ikke bare et fotoapparat og et mørkerom i ett, men vel så mye et redskap som komponerer scenen for oss. Med det sikter jeg ikke utelukkende til mer åpenbar bruk av kunstig intelligens, det som gjør det mulig å endre bildet på en måte som overgår gammeldags retusjering. Selve fotografiet forvandles umiddelbart, omtrent idet bildet blir tatt, av avansert programvare som i stor grad er usynlig for oss.

I mange tilfeller vil mobilen sørge for at mest mulig i bildet framstår som skarpt. Eller den blender vekk bakgrunnen, hvis mobileieren velger portrettmodus. Samtidig blir selve eksponeringen forflatet. Det som ligger i skyggen «prosesseres» fram i lyset, mens det som er overeksponert får nytt liv i billedflaten, slik at begge er tilpasset et forhåndsdefinert ideal. Det mirakuløse i bildet ligger ikke lenger bare i hva kameraet fanger og hvordan, men i måten kameraet arbeider med stoffet og produserer resultatet på, bak skjermen og under overflaten.

 bilder ser mer og mer like ut, kan blikket fort bli sløvt. Det unike i fotografier, det som kan bidra til alt fra undring til vemmelse inngår i den samme gjenkjennelige estetikken. Alt som er synlig i billedflaten tillegges omtrent like mye vekt. Eller det får et gjenkjennelig uttrykk, slik tilfellet er med bilder tatt med portrettmodus. Bildet kan ha betydning for den som tar det, så lenge motivet har en spesiell mening for betrakteren, men framstår likegyldig for andre; det visuelle resultatet er så ensartet og velbrukt at det oppleves kjedsommelig.

Bildene i Hans-Olav Forsangs fotobok «Sweet Balloons» er omtrent så langt fra denne utbredte mobilestetikken som det er mulig å komme. Selv om det er lite som tyder på at fotografen oppsøker motsetninger i seg selv – bildene i boka er neppe en protest mot samtiden – er det vanskelig ikke å legge merke til kontrasten mellom hans arbeider og bestående tendenser i mange hverdagsbilder. For der mange fotografier i dag er nesten uten skygge, eller i det minste er preget av en lavere svarthetsgrad, er mørket i Forsangs bok svært fremtredende, så mye at det ofte dominerer billedflaten.

Noe av dette skyldes fotouttrykket. «Sweet Balloons» består kun av svarthvitbilder. Men mer enn noe annet er det et estetisk valg, som denne billedleseren opplever som suggererende, tidvis mystisk eller gåtefullt og nesten alltid fantasieggende. Jeg blir sittende lenge og studere motivene, ikke bare på jakt etter meningen, hva de er ment å representere, symbolsk eller ellers, men for å forstå hva jeg i det hele tatt ser. Selv om objektene er lett å oppfatte (bildekk, bobler, netting, et cetera), får de nye valører av måten de er fotografert på, blant annet fordi kun deler av dem er synlige.

 i «Sweet Balloons» er ikke overraskende for en som kjenner til Forsangs virke. De er utformet av en av Norges beste og mest innflytelsesrike fotografer, med en lang karriere bak seg (som også får en god oppsummering bakerst i boka, i en samtale med fotograf og redaktør David Aasen). Like fullt er det noe mer som skjer her. Vi ser ikke nødvendigvis noe nytt; det er snarere slik at «Sweet Balloons» oppleves som en nødvendig dreining, ikke bare estetisk, men eksistensielt. Fotografen ser ikke bare ut til å ville fange eller lage disse bildene. Det virker som om han trenger dem.

Det svarte i bildet drar blikket til seg, og blikket svarer med å fortsette å granske og fortolke. Fraværet av lys fører sånn sett ikke til et fravær av mening, men snarere til en besnærende meningstetthet. Mens det som likevel er synlig, oppleves ofte som skjørt og flyktig. Med det sikter jeg ikke til åpenbart lette ting, som fugler eller såpebobler; disse har tvert imot noe skulpturelt ved seg. Mens selv tunge objekter, som steiner og biler framstår like forgjengelige som det forbipasserende lyset de er truffet av, som om de er i ferd med å gå i oppløsning, forvandles til støv og luft.

 «Sweet Balloons» kunne ha vært påtrengende og overtydelige. Når de ikke er det, skyldes det selvfølgelig tilnærmingen, følsomheten fotografen synes å møte verden med. Men også utgangspunktet, som er formulert i baksideteksten. Forsang har levd med metastaser i seks år, og kjenner, kanskje mer enn de fleste, hva det vil si å leve med døden. Og vet dermed også å sette pris på, glede seg over, øyeblikkene som flyter forbi. Boka er ment å være et sorgarbeid, ikke bare over situasjonen han er i – tolker jeg det som – men i møte med alt som går tapt.

Sorgens sødme

Silje Bekeng-Flemmen

Araberne […] forstår utmerket godt hva vi vil og hva vi gjør i landet», skriver Theodor Herzl i 1891.

Herzl er kjent som en farsfigur for sionismen, bevegelsen som arbeidet for opprettelsen av en jødisk stat. Etter et besøk i Palestina, der et stadig større jødisk samfunn er i ferd med å etablere seg, stiller han seg sterkt kritisk til jødiske bosettere som behandler den arabiske lokalbefolkningen «med fiendtlighet og grusomhet». Hat og hevnlyst vil bli resultatet, advarer Herzl, om ikke det jødiske samfunnet i Palestina møter sine «brødre» med «kjærlighet og respekt, rettferdig og anstendig.»

– Herzl var barn av en progressiv, liberal, europeisk tradisjon, sier Göran Rosenberg.

Jeg møter den svenske journalisten og forfatteren i Oslo, i anledning den nye oversettelsen av hans bok «Det tapte landet», som opprinnelig utkom i 1996. Her skriver Rosenberg blant annet om Herzls utopiske framtidsroman «Altneuland», utgitt i 1903 og satt tjue år fram i tid, til en virkelighet der jødene har skapt et multikulturelt, liberalt og progressivt drømmesamfunn i Palestina, der jøder, kristne og muslimer lever i harmoni, med respekt for hverandres religion og kultur.

Altså en sterk kontrast til den realiteten Herzl så med sine egne øyne noen år tidligere.

– Den sosiale og politiske utopien hans er ganske vakker – og urealistisk.

«Det tapte landet» foreligger nå med to nye, avsluttende kapitler, det ene skrevet i 2007, det andre i 2024. Det er en bok om Israels tilblivelseshistorie, ideologien, mytene og hendelsene som har formet landet. Og om Rosenbergs personlige forhold til det lovede land der han, selv sønn av Holocaust-overlevende, bodde i to formative unge år, fra 1962.

Boka skildrer hvordan Rosenberg rives med av den lovnadsfulle ånden som preget den unge nasjonen. «Israel var et helteepos», skriver han, «et gjennomideologisert samfunn». Ideologien hvilte i liten grad på jødisk religion og tradisjon, i stedet handlet det om å skape et nytt, jødisk menneske, «forbausende likt det nye sosialistiske». Dette nye, sterke mennesket skulle formes av hardt arbeid, kollektive og sosialistiske idealer.

Det finnes ingen genuin opposisjon mot det som skjer.

Landet som ikke ble

Bjørn Ivar Fyksen

Før helgen lanserte forfatter og redaktør Mazdak Shafieian sitt nye litterære nettidsskrift Cloaca Maxima, forenklet til Kloakken. Vi får håpe det norske kjælenavnet blir sittende – det er liksom noe helt eget med avantgardisme og latin: Selv håndteringen av dritt får en pretensiøs klang. Navnet er likevel ikke dumt for et nisjetidsskrift for «litteratur og kritisk tenkning»: Kloakken er en undergrunnsvirksomhet, men også et sivilisatorisk underverk; den leder etterlatenskaper og skadelige avfallsstoffer vekk fra der vi lever og virker. Kloakken er et sanitæranlegg.

 i litteraturen Shafieian tilstreber i sin tiltredelsespreken, essayet ‘Virkelighetens fantom. Om det nye Norge og det riktige blikket’. Tvert imot er teksten en bredside mot det han mener er et ensrettet og moralistisk Litteratur-Norge som krever identitetspolitisk korrekthet i alle ledd.

 Shafieians synspunkt. En bok er ikke god eller interessant 

 forfatteren har minoritetsbakgrunn; en forlagsredaksjon eller en prisjury kan ikke diskrediteres utelukkende 

 den består av hvite. Et intellektuelt klima der hudfargen/etnisiteten/kjønnet/legningen til den som uttaler seg, er viktigere enn 

 vedkommende sier, er en kultur på ville veier, og slike tendenser må motarbeides der de måtte oppstå. I kloakken med dem!

Mer ullent blir det når vi ser konkret på hva som foregår i litteraturfeltet, men fremdeles kan jeg følge Shafieian et stykke på vei: 

 ikke uforholdsmessig mange halvgode bøker med en eller annen form for minoritetstematikk blitt nominert til prestisjetunge priser de siste årene, 

 som det snakkes om at minoritetsstemmer savnes, og at Bok-Norge er blendahvitt? Jeg 

 at det kan være sånn, men en slik statistikk bør ikke baseres på mitt følelsesliv; spørsmålet kan bare avgjøres gjennom kvalitetsdiskusjoner. «I løpet av én dag på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i fjor», skriver Shafieian, «var minst fem arrangementer viet til ‘stemmene med ulik farge’, ‘inkludering’, ‘urettmessig behandling i samfunnet’, ‘funksjonshemming’, med minoriteter som deltakere […]» Ja, jo, det høres mye ut, men på den annen side: Hvor mange arrangementer 

 det på den festivalen per dag? Gjennom hele uka er det sikkert 150 ulike opplegg; en smule inkludering setter neppe farge på hele festivalen.

 ganske enkelt ikke overbevisende nok til å rettferdiggjøre den voldsomme alarmismen i essayet. At 

 er så opptatt av å si det riktige «at det ikke er noe liv i litteraturen lenger», stemmer simpelthen ikke.

Da en femtedel av Shafieans tekst er tilbakelagt, foretar han et taktskifte, og leseren forventer i fortsettelsen illustrerende eksempler og oppklarende refleksjoner. I stedet kollapser essayet fullstendig i umulige setningsfloker, fordunklende Žižek-sitater og overspente paralleller. Som en advarsel mot den velmenende identitetspolitikkens totalitære tendenser minner Shafieian om at kulturrevolusjonene til nazister, sovjetiske kommunister og islamister alle ble utført i den tro at det var det godes kamp, og så maner han fram bildet av bokbålene i Berlin i 1933.

Jaså, du, nazistenes bokbål? Er dét virkelig en opplysende parallell til innkvotering av minoriteter i Brage-juryen?

 for Shafieian er at den europeiske åndshistorien som enkelte woke-aktivister avfeier 

 som «hvit», i virkeligheten er så mangfoldig og motsetningsfylt at det er intellektuelt tåpelig å behandle den som én monolittisk, undertrykkende struktur. Dette slutter jeg meg helhjertet til, og nettopp fordi denne åndstradisjonen er så rik, mangslungen og i sitt vesen uren, vil den antagelig helt fint greie å inkludere noen identitetspolitiske blaff.

Kulturelt sanitæranlegg

Utvalgte saker

Merete Røsvik

Vi finn på mykje rart for å sleppe å kjenne på psykisk smerte. 

 har blitt stort av ein grunn, sei. Men hjernen kan også heilt av seg sjølv setje i verk meir subtile forsvarsstrategiar. I novellesamlinga «Bevisets stilling og andre noveller» (det er forresten berre to andre noveller) gjer Heidi Marie Kriznik inngåande studiar av det defensive tankespinnet til tre menneske som ytre sett er svært forskjellige. Ved å skildre konkrete, sosiale situasjonar, kommenterer ho også aktuelle problemstillingar i samtida.

Kriznik presenterer hovudpersonane sine gjennom indre monologar. Som Kyrre Andreassen blottlegg ho slik både sjølvbilete og sjølvbedrag – men utan hans befriande innslag av humor. Medan forteljarane skildrar hendingar og andre menneske, blir vi fortløpande opplyste om kva dei sjølv har gjort, trengt, meint, fortent eller ønskt, og kjensla av å bli misforstått, svikta og skuffa ligg som ei tung sky over orda. Det kan til dømes høyres slik ut:

Erik går så tidlig til sengs. Det at han er sliten, er ikke noe han snakker med meg om. Jeg skulle ønske vi hadde mer fortrolighet. Fortrolighet? sa Erik da vi var hos familieterapeuten. Det ble med den ene gangen. Vi greier å ordne opp selv, sa Erik. Ja, sa jeg. Jeg kunne jo ikke tvinge han. Og vi hadde det ikke ille. Langt ifra. Det var bare jeg som ønska meg litt mer, men det kan være at jeg ønsker meg for mye. At jeg må innse at mennesket i bunn og grunn er alene. 

 kjende eg på ein motstand, ei utålmodigheit som grensa mot irritasjon. Det er ubehageleg å gå inn i virvelen av sjølvrettferdige tankar og såre kjensler, men det er jo fordi det er gjenkjenneleg.

Spesielt første del av ‘Til å være et barn’ testa tålmodet. Ein mann har henta den fem år gamle dottera hos mora, dei tar t-banen for å møte farmor som vil ta dei med på badetur i skogen. Handlinga stoppar stadig heilt opp medan forteljaren reflekterer over fortida. Men denne litterære forma viser seg å ha ein funksjon, ho speglar kor tafatt og stressa mannen er. Det kjem fram at tilsyn frå Barnevernet var utløysande for at sambuaren kasta han ut. Maktesløysa, fortvilinga og usikkerheita han kjenner i farsrolla gjennomsyrer dei sjølvforsvarande historiene han er så oppslukt av at han knapt har merksemd til overs for dottera. Badeturen blir – som venta – ikkje vellukka. Men så løftar Kriznik novella ut av det føreseielege med eit uventa grep: Ho gir historia eit etterspel der forteljaren tar rolla som den handlekraftige. Det er rørande, og i dei to neste novellene imponerer ho stadig meir.

er det duka for eit trekantdrama mellom søsken på tur i Tyskland, formidla gjennom den strenge og reserverte kvinna som i sitatet ovanfor fortel om livet med ektemannen. Biletet Kriznik teiknar av dynamikken mellom godt vaksne søsken som har tydd til ulike overlevingsstrategiar etter ein oppvekst med alkoholiserte og valdelege foreldre, er særs overtydande.

Heilt frå debutromanen «Applaus», som Kriznik mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for i 2002, har ho markert seg som ein forfattar med sosialt engasjement og blikk for klasseforskjellar. Også i dei nye novellene tar ho opp slik tematikk.

Den velståande, middelaldrande mannen i tittelnovella ‘Bevisets stilling’ strevar med å skjøne seg på to kvinner med arbeidarklassebakgrunn: sambuaren og ordføraren han hamnar i eit offentleg ordskifte med. Novella er eit glitrande døme på korleis ein forfattar på same tid kan bruke eigne erfaringar og leve seg inn i eit menneske som står langt frå henne sjølv.

 sidan Kriznik sist gav ut bok. Ein grunn til det lange opphaldet kan vere at ho var leiar i Den norske Forfatterforening frå 2017 til 2023. I 2018 vart ho kasta ut i ein langvarig, opprivande offentleg debatt etter at ho på vegne av foreininga gav ei orsaking til forfattarane som etter andre verdskrigen vart ekskluderte i ein prosess omtala som Æresretten. Erfaringa av påkjenninga ved å ha tillitsverv og bli gjenstand for offentleg kritikk kjem tydeleg fram i «Bevisets stilling», men er sett inn i ein annan og høgst aktuell samanheng. Mannen Kriznik portretterer vekkjer medkjensle, men er samtidig genuint skremmande. Tankane hans kretsar manisk om at sambuaren ikkje gir han det han meiner å ha rett på, samtidig som han er ute av stand til å vere open om kva han eigentleg føler og treng. Han utstrålar ei blanding av sosial hjelpeløyse og infantil aggresjon som han sjølv er blind for. Slik opnar Kriznik for refleksjon rundt kva det er som skaper ulmande, farleg sinne i ytre sett veltilpassa menn.

Medan eg las, kjende eg på ein motstand.

Bevisets stilling og andre noveller

Vondt i hjartet

Tore Linné Eriksen

Det som gjerne kalles «Israel-Palestina-konflikten» har ikke sin opprinnelse 7. oktober 2023, som mange helst vil tro. Skal vi følge den svenske human-økologen og samfunnsforskeren Andreas Malm, bør vi heller velge 1840 om vi ønsker oss et årstall. Dette er et av hovedtemaene i hans nye bok, eller snarere pamflett, som har et omfattende foredrag i Beirut i fjor som sin kjerne.

Hvorfor så 1840? Én grunn er at gjennombruddet for fossil energi gjør at britene i dette året for første gang sender fossildrevne dampskip med kanoner på krigstokt. Etter å ha knust Beirut og Akka med store sivile tap, er det Gaza og Egypt som står på tur. Et av målene er å ødelegge mulighetene for et økonomisk uavhengig og utviklet Egypt under ledelse av Muhammad Ali, som isteden blir tvunget til å levere råbomull og kjøpe britiske industrivarer. Det er også i 1840 at den britiske statsmannen Lord Palmerstone for alvor tar til orde for at jøder bør flytte til Palestina, der de kan skape kapitalisme og tjene som et britisk brohode i en urolig region. Imperialisme og fossil energi vokser fram på samme tid, og denne sammenhengen vedvarer som kjent. Utafor Gaza er det i dag store forekomster av gass, som utvinnes helt uavhengig av at innlandet legges øde, og israelske oljeselskaper opererer i Nordsjøen.

 i 1917 lover et «jødisk nasjonalhjem» og kort etter koloniserer Palestina, er dette altså ikke et øyeblikks innskytelse. Programmet konsolideres med staten Israel og 

 i 1948, forsvares gjennom okkupasjonen i 1967 og føres videre gjennom dagens bosetter-kolonialisme. På samme måte som Lord Palmerstone, framstiller Benjamin Netanyahu dette som en kamp mellom «sivilisasjon og barbari». Det nye er at USA har overtatt som den viktigste beskytter, og at krigsmaskinen er drevet av en kombinasjon av fossil energi og de meste avanserte algoritmene for droner, KI og kartlegging av angrepsmål. Mens holocaust var et industrialisert folkemord, ser Malm det om skjer i Gaza som et «techno-genocide».

 med Andreas Malm er at han aldri skygger unna vanskelige debatter i eget politisk miljø, slik som i boka med den provoserende tittelen «Hvordan sprenge en rørledning?», som også er utgitt på norsk (Solum Bokvennen, 2024). Denne gang ­forsvarer han seg mot kritikk i kjølvannet av Gaza-foredraget. Det betyr at han leverer et sterkt forsvar for væpnet kamp, slik som i Sør-Afrika under Mandela, der fellestrekk nettopp er apartheidsystemets jordokkupasjon med bosettere og ­frigjøringsbevegelsenes tapte illusjoner om reformer, sanksjoner og internasjonalt press. Han argumenterer også mot overdrevne ­forestillinger om at det er Israel-lobbyen som nærmest tvinger USA motvillig inn i en allianse med Israel, når en langt bedre forklaring er USAs globale interesser og behov for regionale brohoder. Og det skarpeste skytset retter han mot dem som ensidig gir Hamas-angrepet 7. oktober 2023 ansvaret for dagens folkemord.

Kort oppsummert: Det er både kloden og Gaza som brenner, og de som ikke bryr seg om ødeleggelse av vår planet, bryr seg heller ikke om at Palestina bokstavelig talt legges øde. De som mener dette høres for enkelt ut, bør bryne seg på de lange linjer og originale innfallsvinkler som Andreas Malm loser oss trygt gjennom i et lett tilgjengelig språk. Slik har han gitt den voksende Palestina-litteraturen et nytt og verdifullt tilskudd.

The Destruction of Palestine is the Destruction of the Earth

Gaza i brann

Kaja Schjerven Mollerin

Det er mange måter å beskrive «Blakk» på, Jens Kihls tredje og seneste bok, som inngår i Det Norske Samlagets prisverdige serie «Norsk røyndom». Selv omtaler Kihl utgivelsen som «ein pamflett om å leve med dårleg råd». Boken er også et rørende, fragmentert mor-sønn-portrett; en forsiktig, litt tilbakeholden skildring av barnet forfatteren en gang var («Korleis hadde han det? Korleis hadde eg det?»); en protest mot førti år med «sammenhengande jappetid»; en påminnelse om at «det aller dummaste vi har gjort», som Kihl formulerer det, er: «å privatisere ansvaret for fattigdomen»; og kanskje også en fortelling om hvordan Kihl ble et skrivende menneske, for mange kanskje best kjent som kulturjournalist (og en stund kulturredaktør) i Bergens Tidende, og før det som politisk journalist i herværende avis.

Utgangspunktet er altså personlig. Kihl forteller anekdotisk om egen oppvekst, først i Strømsveien 30C på Jordal øst i Oslo, så i Vålveien på Ullevål, vest i Oslo. En oppvekst som etter eget sigende har gitt ham en uklar «klasseposisjon». Før han var ett år, ble foreldrene skilt. De hadde delt omsorg, forteller Kihl. Etter hvert bodde de i samme område, men faren tjente langt mer enn moren. Da Kihl ble født i 1986, var moren nyutdannet sykepleier, i jobb på Ullevål sykehus – med en lønn så lav at hun på et tidspunkt fikk tilbud fra Trygdekontoret på Tøyen om å trygde seg.

 best ved Jens Kihl som samfunnsdebattant, eller offentlig stemme i det hele tatt, er hans påståelighet. Det blir ofte sagt at offentligheten i dag er mer polarisert enn noen gang. Det er mulig polariseringen er blitt mer synlig gjennom sosiale medier, for eksempel, men det vi kaller offentligheten, har vel alltid vært preget av motsatte synspunkter. Kan man ikke like gjerne si at de offentlige ordskiftene i dag er kjennetegnet av en form for relativisme, en smidighet i argumentasjonen, et blikk for det ene og det andre og det tredje, en vegring mot å stå for noe entydig? Mot en slik bakgrunn har det verdi å insistere på én versjon av virkeligheten, slik Kihl ofte gjør. Å stå i ett perspektiv.

I bokform har jeg større problemer med dette litt ensidige blikket på fenomener, rett og slett fordi en bok gir leseren forventninger om at forfatteren vil skape et større tankerom enn avisspaltene åpner for. Så kan man si at det lille formatet til denne bokserien ikke inviterer til vidløftige resonnementer, men det er ikke lange utredninger jeg savner. Det er konkretiseringer, fordypning i detaljer, vilje til å forfølge et par problemstillinger, i stedet for å drive på overflaten av mange, og kanskje mest av alt: en vilje til å tenke mot seg selv, ikke for å så tvil om alt man mener, men for å se om noe annet samtidig kan være like sant.

 boken forteller Kihl om gjensynet med Ingvar Ambjørnsens «Døden på Oslo S», i form av Nationaltheatrets oppsetning i 2023. For Kihl var dette en sterk opplevelse, og en av grunnene til at han ville skrive «Blakk». Møtet med det gamle Oslo, hans «Oppvekst-Oslo», der «samfunnet trass alt var mykje meir egalitært enn i dag», får ham til å spørre: «Kor blei det av den omsorga Pelle og Proffen viser fram for oss? Når var det vi mista den fellesskapskjensla?».

Er det gitt at fellesskapsfølelsen i dag er borte, eller ser bildet mer sammensatt ut med en gang man synker ned i det konkrete livet folk lever? Og hvem er egentlig dette «vi»-et Kihl viser til? Er det bokens lesere? Landets innbyggere? Forfatterens likesinnede?

Kanskje er det virkelig slik at velstands-Norge har gjort den enkelte mer opptatt av seg og sitt, og mindre interessert i den større helheten hver og en av oss til enhver tid inngår i, men hvordan har denne utviklingen spesifikt artet seg? Det «egalitære» 80-tallet var uansett ingen garanti for fellesskapsfølelsen Kihl løfter frem. Tenk bare på en annen av 1980-årenes berømte og brutale oppvekstskildringer, Ida Halvorsens «Hard asfalt», som ble filmatisert i 1986, to år før «Døden på Oslo» ble utgitt. Selv om den prostituerte og rusavhengige ­hovedpersonen opplever øyeblikk av solidaritet og omtanke i Oslos bakgater, har ­­fellesskaps- og tilhørighetsfølelsen skrinne vilkår.

Hvorfor er det sånn, spurte jeg meg under lesningen av «Blakk», at Kihl som er så god når han er tett på, betrakter så mye på avstand?

den omfattende privatiseringen av kommunale eiendommer rundt årtusenskiftet, nevner han blant annet de 200 leilighetene ved Aker sykehus som «rikingen Ivar Tollefsen» kjøpte. Tilnavnet «rikingen» er åpenbart nedsettende, og tilfører ikke beskrivelsen noe som helst. Det er gode grunner til å kritisere måten Tollefsen har forvaltet disse eiendommene på, og at han i det hele tatt fikk kjøpe dem, men argumenter er gjerne mer overbevisende enn syrlige og forslitte epiteter.

Magasinene

Utvalgte saker

Mobilkameraet gjør fotografiene våre stadig mer like. Hans-Olav Forsangs bilder utgjør en motkraft.

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Er Litteratur-Norge fullstendig dominert av identitetspolitikken?

Bokanmeldelser

Bevisets stilling og andre noveller

The Destruction of Palestine is the Destruction of the Earth

Blakk

Magasinene

Mobil­ka­me­raet gjør foto­gra­fiene våre stadig mer like. Hans-Olav Forsangs bilder utgjør en motkraft.

Arbei­der­sio­nis­tene drømte om et sosia­listisk ideal­sam­funn. Historien la utopien i grus.

Er Litteratur-Norge full­sten­dig dominert av identi­tets­po­li­tikken?

Bevisets stilling og andre noveller

The De­struc­tion of Palestine is the De­struc­tion of the Earth

Blakk

Mobilkameraet gjør fotografiene våre stadig mer like. Hans-Olav Forsangs bilder utgjør en motkraft.

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Er Litteratur-Norge fullstendig dominert av identitetspolitikken?

The Destruction of Palestine is the Destruction of the Earth