#fff

#000

Bokmagasinet jubilerer – og det er mer kake igjen.

20 år til!

tråkker opp selvbiografiske og stor­politiske spor i nordområdene.

Morten Strøksnes

Er det virkelig formen som får et dikt til å overleve tidas tann, spør Karin Haugane.

Takt og tone

håper at novellene ho skriv skal eksplodere.

Gunnhild Øyehaug

Jonas Bals

Jeg må innrømme at jeg først var litt skeptisk til denne boka. Jeg syntes fremstillingen var rotete og manglet struktur, og før historien hadde rukket å komme ordentlig i gang, var det som om forfatteren hadde foretatt så mange avstikkere at det var vanskelig å få øye på hovedfortellingen. Om lag 80 sider ut i boka endret jeg mening. Da hadde jeg forsonet meg med at boka ikke var skrevet av en historiker, men en journalist, og det jeg til å begynne med oppfattet som et rotete lappeteppe, hadde begynt å få et mønster. De mange sidesporene ga også mening. Gjennom dem er det ikke bare motstandskvinnen med kodenavnet Jakob som får sin historie fortalt, men et helt lite mikrokosmos på Hedmarken. Vi blir kjent med motstandsfolk, angivere, hverdagsmennesker og nazister av mange slag, fra de aktivt medvirkende til de mer passivt medløpende.

Når det er sagt, så handler altså denne boka først og fremst om én kvinne: Eva «Jakob» Kløvstad, eller Eva Jørgensen som hun het før hun tok kjærestens etternavn da de giftet seg, slik norsk lov lenge påbød. Jørgensen ble i en alder av 23 år leder for Milorg på Hamar, med kommando over 1200 mann, ansvar for flere flyktningruter og for forsyningslinjene fra Sverige. Det ble hun etter at en gruppe lokale angivere hadde avslørt det lokale motstandsapparatet, og lederen hadde blitt skutt og drept. Sammen med et par andre klarte Jørgensen å bygge opp igjen sambandsnettet i alle de sju hedmarks­distriktene.

 er en nokså klassisk norsk motstandsfortelling fra krigens dager – men samtidig ikke. For selv om dette er en velkjent historie om mot og offervilje, i en situasjon der alle involverte visste at de risikerte både tortur, konsentrasjonsleir og død, er det også en annen historie Duckert får fortalt. Hun vever frem en hverdagshistorie om hvordan livet arter seg under okkupasjon, og om hvilke (u)muligheter som finnes for å gjøre motstand. Men det er også noe mer. Dette er en historie om glemsel, eller skal vi kanskje si 

: Om kvinnene som forsvant da historien om motstandsbevegelsen skulle skrives, allerede våren 1945, da nazismen var slått og tiden hadde kommet for å gå i parade foran den hjemkomne kongen.

For Jørgensen selv foregikk det sånn: Rett før avreisen til hovedstaden fikk hun beskjed fra lederne i Milorgs Distrikt 25 om at de hadde diskutert saken, og at de hadde konkludert med at de ikke syntes det passet seg «å stille med en jente i paraden». Avgjørelsen var enstemmig, og inkluderte hennes forlovede. Beslutningen ble ifølge Duckert ekstra tung å akseptere da Jørgensen fant ut at lottene fra Oslo hadde fått delta. Det var en erkjennelse som traff henne «nærmest fysisk, som en knyttneve i magen», skriver Duckert.

 har i arbeidet med boka gravd i arkiver, funnet uredigerte intervjuer og fått tilgang til tidligere upublisert materiale, blant annet bragt til veie av kyndige (lokal)historikere som Jon Vegard Lunde og Egil M. Kristiansen. Jørgensens historie er blitt fortalt tidligere i kondensert form, i journalisten Celine Wormlunds bok «Kvinner i krig. Gløtt inn i en forsømt samtidshistorie» (Aschehoug 1979) – et resultat av et foredrag Helga Stene holdt på Ustaoset for 50 år siden. At Jørgensen nå endelig har fått sin helt egen bok, er det all grunn til å feire. Det har hun fortjent, men også 

. 80 år etter nazismens sammenbrudd kan vi i dag i sanntid bevitne hvordan mennesker foretar sine valg – eller unnlater å velge, i den tro at nøytralitet i møte med fascisme ikke 

 er et valg – og hva alle disse små og store valgene fører til. Historiene om dem som følte en forpliktelse til å handle, er noen av de viktigste historiene vi kan få høre i vår egen tid. Når de i tillegg er så godt fortalt som her, er det bare én ting å si: Les – og lær!

Kodenavn Jakob. Historien om Norges ukjente krigshelt

Jenta på skauen

Merete Røsvik

Terapeutisk litteratur er ei nemning eg trur kan utløyse éin av to reaksjonar: Nokre synes at alt som handlar om psykiske vanskar, hjelp og trøyst, per definisjon er anti-estetisk og anti-­intellektuelt, klamt og stusseleg. For andre er det knapt mogeleg å tenkje seg eit betre kompliment enn at lesaropplevinga var terapeutisk. Sjølv sympatiserer eg med dei siste, men er også så prega av litterær modernisme og generasjon x-ironi at eg slit med det eindimensjonale og inderlege. Debutboka til Agnes Nordvik utløyser dermed ein viss ambivalens hos meg.

Hovudpersonen i romanen «Kyssemerket» er 20 år gamle Ella, og når handlinga startar, har ho budd to månadar i Paris der ho skal studere sosiologi. I staden endar ho opp med å sjå på naturdokumentarar under skrivebordet. Resten av romanen fortel om to traumatiske livshendingar som har utløyst angst og tvangsmessig vasking, og kva som til slutt hjelper henne vidare. Handlinga er altså enkel å oppsummere, og kompleksitet finn eg heller ikkje i personteikningane. Her er alle snille og gode, unntatt 40-åringen som ikkje er det, han som synes det er greitt å invitere ein tenåring som sørgjer over mora si, på nachspiel for to. Den litterært interessante fallhøgda i boka ligg i det både poetiske og eksplisitte språket.

inn i det kompliserte, psykologiske landskapet i ei ung kvinne som saknar nærleik og dermed blir sårbar i møtet med skruppellause menn. Gjennom korte tekstar blir glimt frå fortida sett i samanheng med vanskane Ella opplever i kvardagen, som å tisse på do. Språket startar i det konkret og kortfatta. Så begynner syns- og lukthallusinasjonar å dukke opp, og spesielt kroppslege fenomen blir skildra gjennom havmetaforar som slimete maneter og andre skapningar frå havet.

Fallhøgda er stor når ein skal finne språk for erotikk, og enklare blir det ikkje når skiljet mellom frivillig sex og overgrep er uklårt. Eg synes Nordvik viser både mot og særpreg når ho skildrar korleis forsøket på å seie «nei» druknar i ei overveldande fysisk erfaring:

Jeg lagde en dyrelyd, kan fortsatt høre den. En hval som sukker og uler under vann, den kan høres på førti kilometers avstand. Suuuukk uuuul sl uuuu tt, hva er det han gjør? Fingrene som finner et jevnt mønster og gradvis øker i styrke. Noe åpner seg, får meg på glid? Det vonde blir til kiling. Sult. Et sug. Så sterkt, ja, et press opp i magen og halsen.

språkleg krumspring er at den avskyen Ella sidan utviklar for kjønnsorganet sitt, blir kopla til bokstavane «v» og «u» (vagina, vulva, underliv) og uttrykt ved at somme ord blir skrive med stor V og U, eller med manglande bokstav («hVal, «hUn», «H_em ropte?»). Det blir for abstrakt til å kommunisere godt. Derimot har eg sansen for at Nordvik ikkje vik unna det eksplisitte i skildringa av kroppslege former, fargar og væsker. Scenene der Ella får hjelp av omsorgsfulle kvinner til å overvinne skamma som har sett seg i kroppen, er fine, både pedagogiske og rørande. Slik hyller boka moderleg omsorg, samtidig som bodskapen er klår: Kvinner må verje kvarandre.

Det er både styrken og veikskapen i boka at det terapeutiske formålet er så tydeleg. Det er ei oppgåve for litteraturen å setje ord på det tabubelagde og skape fellesskap basert på sams erfaringar. Nordvik gjer det i eit språk som på same tid er barnleg tru­skuldig og modent nok til å vise fram seksuelt påført skam.

Kyssemerket

Vond og god berøring

Ayne Kifle Assefa Aalen

Linda Eides nye bok er essayaktig, blotta for akademisk snobberi og inneheld mange små kapittel med utvalde scener frå (språk)livet hennar. Med fotografi og illustrasjonar er dette ei lettlesen og uhøgtideleg bok som passar for folk både med og utan uttalt språk­interesse.

Høgdepunkt og arbeid bak kulissane frå Eide si tid i opplysningsfjernsynets teneste rører seg inn i historier frå oppveksten på Voss, åra på journalisthøgskulen i Oslo og tida i radiobransjen på 90-talet. Som i NRK-programmet Eides språksjov er både innsendarbidrag og professor Gunnstein Akselberg (skildra her som eit elskeleg flogvit med publikumstekke) til stades i heile boka. Professoren har kontrollert språkfagleg fakta i boka.

 med å stadfeste at språkinteressa i Noreg er skyhøg. Slutninga er basert på interaksjonen med publikum i språksjov-åra, og set tonen for vidare språknerding. Det som følger, er ikkje mindre enn ein språkleg godtepose (ja, det er eit eige kapittel om klisjéar). Eide tøysar, forklarar og eksemplifiserer om kvarandre: kva er eit eponym, visste du at fenomenet forklarer både «boikott» og «klementin»? Visste du at det sørsamiske ordet for internett er

, som på norsk tyder «i midten av edderkoppnettet»? Etter å ha lese boka kan ein underhalde ei heil forsamling med slike visste-du-at-spørsmål.

Eide skriv slik vi kjenner henne i tale, med både utropsteikn og vitsing. Om det uendelege store og grunnleggjande menneskelege ved alle språk skriv ho: «Me elskar ord, stablar dei inn i eit stadig veksande forråd, gamle, nye, det tek aldri slutt!!» Akkurat som på TV, og ei fin setning å ta med seg i språkmodell-tida vi lever og lid i. Humoren kjem til uttrykk på fleire vis, til dømes spør Eide om kva ein skulle gjort viss barnet sitt første ord ikkje var mamma eller gaga, men nymåne, hageflekk, eller seksmannstelt. Vi får også vittige metakommentarar om skriveprosessen frå Eide, som: «No måtte eg rykka inn med ny overskrift her, berre for å hala meg sjølv inn att.»

Setninga som følger, viser kvifor ho haler seg sjølv inn att: «Eg driv jo eigentleg på med den personlege homoforteljinga mi, som like mykje er ei forteljing om kor språkleg kreative me gjerne blir i møte med skam og tabu.» Teksten blir brått meir alvorleg, og dette med 

 ein brukar for å omtale kvinner som henne, blir ein naturleg veg inn i ei personleg historie om korleis det var å fortelje mora si at ho likte jenter. Då ho var yngre, var det vanleg å lene seg på tabuordet «sånn» for å snakke om legning: «Har du forresten fortalt det heime no, at du er 

?» Eide diskuterer kva som er riktig ord når ho skal snakke om legninga si: Kva med det mykje brukte «skeiv»? Nei, det ordet passar nok best for alle som er redde for å trø i salaten og seie noko feil, ordet er med på å «bleikvaska min homo­identitet». Sjølv likar ho det enkle ordet «homo». Poenget er uansett at mangfaldet 

gir oss, er eit resultat av auka aksept for eit mangfald av identitar.

mykje sidan nitti­talet – det gjeld ikkje berre i forståinga av LHBT+-rørsla (som Eide døyper om til LIVET+). Boka inneheld mange skildringar av oppsiktsvekkande hendingar frå det lange journalist­livet hennar som vitnar om sterke fordommar mot både nynorsk og dialekt, og boka tøysar med spørsmålet: Er det eigentleg håp for Oslo? Det er heldigvis mange år sidan den tåpelege bergensaren ringde til henne for å seie at «grautmålet» ho snakka, måtte av radioen sporenstreks, og lenge sidan ho fekk fyken i radiovikariatet sitt av same grunn. Språk blir ekstra viktig for ei som har møtt så mange austlendingar som ikkje er «goe i hove» på språkmangfaldsfronten. Alt håp er likevel ikkje ute, det får vi stadfesta i store bokstavar mot slutten av boka: «NORDMENN HAR BLITT EIT MEIR SPRÅKTOLERANT FOLK! Godt å tenkja på, og ei ørlita trøyst, når toleransen elles slit såpass kraftig som han gjer om dagen.»

Livet er eit språksjov

I språkets teneste

Simen V. Gonsholt

En åpenbar utfordring med å skrive VM-bøker, er at vi allerede vet hvordan det gikk; en annen utfordring, spesifikk for sommerens mesterskap i USA, er at det i år vil komme et historisk stort antall norske VM-bøker. Det er sånn sett en fordel for Mímir Kristjánsson å være først ute i rekken – dette gir ham ikke minst anledning til å eie narrativet i den grad at han kan kalle boken sin simpelthen «VM i fotball 2026». Hans utfordring er mer den at vi allerede vet hvordan det gikk 

. Fordi han gjennom mesterskapet figurerte som «det Asle Toje er for Wolfgang Wee» i Erlend Mørchs NRK-podkast «Mørch og VM», vet vi allerede at han hadde et sosialt eksperiment gående hvor han brølte «Heia Norge!» opp i trynet på vilt fremmede og tilfeldig forbipasserende. Vi vet også hva han følte da Norge slo Brasil i åttendedelsfinalen, for det fortalte han til VGTV rett etter kampen. («Norge slo Brasil 2–1 i åttendedelsfinalen i VM, og jeg var der», svarte han, i kledelig sagastil.) Og så vet vi at hans kappløp med klokka for å få med seg både mesterskapet og sin samboer og partikollega Sofie Marhaugs fødsel – et dramatisk sideplott i «VM i fotball 2026» – gikk greit, for det sto i Se og Hør.

 er en såpass eksponert person, og det meste han tenker og gjør, er behørig dokumentert i andre kanaler, åpner også dører til noen av bokens mest ubetalelige (og på grensen til rørende) scener. Som da han i pausen i Brasil-kampen blir påspandert øl av en skrålete sørlending som viser seg å være faren til Norges høyreback Julian Ryerson. «Jeg har hørt de podkastene dine», sier Ove Kjell Ryerson hoderystende. «Du er jo steike gal!» Mímir Kristjánsson tar dette som et kompliment, kjælenavnet til Ryerson junior er tross alt «Psycho».

Under samme kamp er han blitt plassert i tribuneseksjonen med de norske spillernes familier og venner, og observerer at en gruppe høylytte trøndere «ligner Alexander Sørloth på samme måte som hunder ligner på eieren sin» – før han blir vinket noen seterader bort til sin sambygding Bjørn Maaseide, tidligere sandvolleyballspiller og SATS-milliardær, som i likhet med svirebroren Alfie Haaland har flyttet til Sveits. Han spør forfatteren «om jeg ikke synes det er fint at vi kan sitte her sammen, selv om vi ellers knapt er enige om noe som helst. Det er jeg enig med ham i».

Boken er imidlertid ikke bare en orgie i 

. Den er også et kjærlighetsbrev til hans åndelige far, biografisubjekt og VM-bokforfatterkollega Jon Michelet, som han stadig forestiller seg et skjebnefellesskap med. Første kveld i New York er han i drosje på vei til Queens for å se Ecuador–Curaçao på en lokal latin­amerikansk bar, men sjåføren antar at han egentlig vil til bordellet over gata. Det minner ham om at Michelet i sin tid hadde landlov på Curaçao, som den gang huset verdens største bordell, men han foretrakk den lokale sjømannsklubben, «der han havnet i slagsmål med en smører fra eget mannskap og mistet en av fortenna». Historien gjentar seg ikke. Derimot utløser Kristjánssons blotte nærvær en ecuadoriansk ro-seanse foran en tv-skjerm på fortauet, på stillingen 0-0 mot Curaçao. Tilbake på hotellet på Manhattan, sammen med Erlend Mørch, konstaterer han: «Vi er på toppen av verden.»

er ikke det definitive dokumentet over VM i fotball 2026. Men det er – og det er ikke noen liten prestasjon – det definitive dokumentet over Mímir Kristjánssons VM i fotball 2026.

Mímir Kristjánsson er fast skribent i ­Bokmagasinet, og boka blir derfor anmeldt av en ekstern kritiker.

VM i fotball 2026

Amerika for mine føtter

Janneken Øverland

Line Baugstøs nye bok «Et langt framskredent ekteskap» rommer flere forløp: en konfliktfylt ekteskapshistorie, en detaljrik skildring av alvorlig sykdom og noen sporadiske glimt inn i et samtidsmiljø i et relativt velberget villastrøk i en mindre norsk by.

Jeg-fortelleren er den nylig pensjonerte filologen og læreren Toril. Hun har, helt siden de var unge, vært gift med den to år yngre og økonomisk utdannete Ole. Han er mindre sosial enn henne, der han sitter i kjelleren med sin nettsjakk.

sirkler rundt ekteparet. Og store deler av romanen foregår innendørs i det rommelige huset deres.

Et av sidemiljøene som får en slags støttefunksjon for Toril, er en lokal kvinnegruppe. Den består av jevnaldrende, nærboende venninner. De møtes til sosialt samvær, skravling og hvitvin, og noen ganger til aktiviteter som sopp-plukking eller eksotisk dansing. Flere av kvinnene – og noen få menn – møter også opp til sporadiske sammenkomster i et lokalt hagelag. Der er ugifte menn eller enkemenn et eksotisk tilskudd. Et litt påtatt seksualisert preg gjør flere av disse partiene klisjéaktige og lett banale.

Tonefallet i romanen varierer ellers fra det kvikke og småfrekt muntre, som Baugstø tidligere har vist at hun behersker til fulle, via det intenst pågående til en naken, både øm og direkte stil som kommer tydeligst fram når det handler om ensomhet, kropp, sex og sykdom.

to svært alvorlige ting som setter avgjørende preg på resten av handlingen. Det første har med penger å gjøre, det andre med helse.

Plutselig oppdager Toril at ekteparets felles bankkonto er tømt, og at hele den langsomt oppsparte summen, som nå hadde nådd en halv million, er borte fra kontoen. Det er lett å finne ut at det er den økonomikyndige ektemannen som står for alle kontouttakene. Og det uten å si noe til henne. Hun får panikk, hva kan dette være? Raskt avviser hun både dyre vaner, eksklusive innkjøp eller en hemmelig, krevende elskerinne, siden Ole er det stillesittende, sjakkspillende kjellermennesket han er. Konfrontert med tallene innrømmer han at han har latt seg overtale av en gammel kollega. Han har satset familiens midler på noe som for ham lot til å være et svært godt tilbud, med høy rente og snarlig tilbakebetaling. Uten å ha forstått det er han blitt lokket inn i et slags Ponzi-bedrageri, der penger fra nye ofre blir brukt til å gi falske «gevinster» til dem som er blitt med tidlig.

etter 40 års samliv gjør henne både skuffet og rasende. Og ganske snart får raseriet hennes en retning. Hun vil skilles!

Øyeblikkelig! Og finner ut at hun da må søke Statsforvalteren om separasjonsbevilling. Overraskende impulsivt, også for henne selv, gjør hun det hjemmefra, elektronisk og kvikt.

De er i samme bygning, men på hver sin planet. 

Et langt framskredent ekteskap

Hver for seg og sammen

Bjørn Ivar Fyksen

Handlingen i Tore Kvævens nye roman foregår i årene 1892–1894; det er bare fire–fem år før min egen farfar ble født, og likevel virker det hele som så uendelig, evig lenge siden. Dette selv om hovedpersonen Torstein, seksten år ved bokas slutt, altså ikke er eldre enn at han senere i livet kunne ha rukket å oppleve både folketrygd, fjernsyn og frysedisk. Moderniteten er kort, hittil bare et blaff; dette er 

 vår egen tid, selv om Kvæven beskriver en levemåte som ikke finnes lenger, men som i dagliglivets hovedtrekk antagelig hadde vært temmelig uendret i mange hundre år, preget av slit og kulde og sveltihjel. «Eit spor til endes» levendegjør dette på en måte som setter tankene i sving.

Torstein bor på en karrig fjellgård i indre Agder, i «ein sidedal til ein sidedal til Sirdal», med foreldre og småsøsken. På nabogården bor ei jente han begynner å bli forelsket i. Så omkommer faren i fjellet, og da moren møter en ny mann, føler Torstein behov for å markere seg gjennom en manndomsprøve – en reinjakt alene i vinterfjellet, som strekker seg over nesten hele den andre halvdelen av boka.

 sett en klassisk oppveksthistorie; det er i miljø-, natur- og jaktskildringene Kvævens roman skiller seg ut. I et patosfylt, men flott, av og til arkaisk språk – med innslag av for undertegnede ukjente dialektord som kanskje senker lesetempoet, men tilfører koloritt – følger boka Torstein innover i den nådeløse fjellheimen og inn i ungguttens nagende eksistensielle gru: «Verda har blitt overlaten til frostens einevelde. Sjølv stjernene må skjelva. Sjølv dei må frykta denne botnlause kulda.»

Enda mer effektfullt kommer alvoret til syne i de nitide beskrivelsene av alt det livsavgjørende i en slik tilværelse: hvordan man holder kulda ute (eller mislykkes med det), hvordan man flår et nedlagt bytte, eller kanskje enda viktigere – alle de tusen små tingene som en enke på en fjellgård i 1893 måtte ha kompetanse til å ordne med for å få det hele til å gå rundt: «slåttemyrane og stakkane, mjølka og smøret, slipinga, ljåane, dyra og garna og fisken, systrene mine og bøtinga, og [hesten] som for lengst skulle vore omskodd, og sauen som skulle vore slakta». Her 

 det vært fristende å karakterisere ham som en Lars Mytting uten humor, men selv om Kvæven ikke er en munter forfatter, balanseres det alvorstunge av glitrende nysnø i vintersol, praktfulle landskap og flokker av fjellryper i flukt over Guds langstrakte vidder.

 og livsfølelsen er gjenkjennelig fra Kvævens tidligere bøker, selv om den første delen av forfatterskapet består av storslåtte og actionfylte vikingromaner og en like storslagen og enda mer voldsom sci-fi-dystopi – alle svært leseverdige. «Eit spor til endes» er til sammenligning en mye mindre, nesten litt unnselig roman, uten at dét skal holdes mot den, og det må framheves at scenene fra fjellet og jakta er intenst spennende.

Én innvending har jeg imidlertid, og den angår det håndverksmessige: Rent fortellerteknisk mener jeg at å skrive akkurat denne historien i jeg-form er en dårlig beslutning, fordi det påfører forfatteren begrensninger han ikke helt greier å forholde seg til. Med en tredjepersonsforteller kunne Kvæven fremdeles ha lagt seg tett på den unge Torsteins synsvinkel, men uten å oppgi den voksne fortellerens refleksjonsnivå. Fortalt i førsteperson er det flere betraktninger jeg som leser ganske enkelt ikke tror på at Torstein er moden nok til å gjøre seg.

 bringer den skjebnetunge kampen mot naturkreftene tankene i retning av både Mikkjel Fønhus og Jack London, men valget av jeg-forteller frarøver også forfatteren muligheten til å utføre sitt glansnummer fra tidligere bøker: å skifte synsvinkel og plutselig se verden fra et dyrs perspektiv, det være seg isbjørn, hest eller hai. Det ville kanskje ikke vært like imponerende om han nok en gang ristet dét trikset ut av ermet, men ved å gjeninnsette mennesket alene i sentrum av romanens verden, gjør Kvæven denne boka 

 likere den øvrige samtidslitteraturen. Men altså bare litt. Kvæven er fremdeles en sjelden blomst i det litterære fjellheimen.

Eit spor til endes

Frostens enevelde

Marius M. Kjølstad

I sin nye biografi om Trygve Lie skriver Morgenbladet-journalist Tove Gravdal at den tidligere Arbeiderparti-politikeren, utenriksministeren og generalsekretæren i FN er «en biografiforfatters idealobjekt». Det er han, forklarer hun, på grunn av sine sammensatte og motsetningsfylte karaktertrekk. Lies personlige egenskaper får mye plass i boken, og ved lesningen spør jeg meg: Forteller dette grepet mest om sider ved Lie, om (utenriks)politikkens vesen eller om biografisjangerens fallgruver?

gjennom Trygve Lies innholdsrike og fartsfylte liv fra fødsel i 1896 til død i 1968. Lie vokste opp i Groruddalen, ble tidlig aktiv i arbeiderbevegelsen og tok del i de intense rivningene i Det norske Arbeiderparti i kjølvannet av den russiske revolusjon. Perioden var konfliktfylt på flere måter, og som LO-advokat på 1920- og 30-tallet representerte han arbeiderne i saker mot arbeidsgivere og myndigheter. Han ble justisminister i 1935, og etter et kort mellomspill som handelsminister tok han over posten som utenriksminister mot slutten av 1940. Under krigen markerte han seg som en av eksilregjeringens mest sentrale statsråder.

Størst plass vies naturlig nok Lies periode som første generalsekretær i det nyopprettede FN, mellom 1946 og 1953. Disse årene ble preget av kald krig og politiske konflikter som opprettelsen av staten Israel, Korea-krigen og kommunistenes maktovertakelse i Kina. I 1950-årene måtte han også håndtere at amerikanernes kommunistjagende tentakler strakte seg helt inn i FN-administrasjonen. Hans største suksess var nok at han loset i havn oppføringen av FN-bygningen på Manhattan.

et rikt og solid primærkildegrunnlag, som arkivmateriale, brev og avisklipp. Stoffet er godt disponert og fremstilt i en enkel, journalistisk prosa. Rent håndverksmessig er det altså lite å si på boken – med ett vesentlig unntak:

Gravdal går i svært liten grad i kritisk dialog med tidligere litteratur om Trygve Lie. Leseren får ikke engang vite at det bare det siste tiåret er skrevet to bøker om ham, av Odd Karsten Tveit og Ellen J. Ravndal. De figurerer riktig nok i noen noter og i litteraturlisten, men blir aldri presentert, med unntak av en henvisning i forbifarten til Tveits kritiske fremstilling av Lie som en gudfar for staten Israel. For meg er dette et helt uforståelig valg. Hvordan kan man som forfatter bidra til kunnskapsutvikling, refleksjon og faglig kritikk dersom man ikke ønsker å diskutere egne tolkninger og perspektiver opp mot andres?

bidratt til å løfte det som til tross for flere fine partier overordnet sett har blitt en litt enkel bok. Det jeg savner, er at Gravdal innimellom senker tempoet og tillater seg mer høyttenkning, i stedet for å haste videre til neste begivenhet. Da den første av Lies i alt fem memoarer ble utgitt i 1954, het det i en anmeldelse at det var blitt «mer en protokoll over inntrufne begivenheter enn en dyptpløyende analyse av de prinsipper som binder begivenhetene sammen og gir dem perspektiver». Det samme kan man si om denne biografien. For eksempel skriver Gravdal om hvordan Lie under krigen sto for en overgang fra nøytralitetspolitikk til transatlantisk alliansepolitikk, som også skulle gjelde når freden kom. Noen nærmere analyse av Lies betydning for dette paradigmeskiftet i norsk utenrikspolitikk får man imidlertid ikke. Samtidig var han også opptatt av brobygging mellom øst og vest, men heller ikke her stopper Gravdal opp og dveler noe særlig over dette veivalget.

De gangene der Gravdal går inn i en mer vurderende modus, er det ved flere anledninger Lies personlige egenskaper som blir trukket frem. Nå kan man selvsagt si at det ligger i biografiens natur at hovedpersonen vies mest oppmerksomhet. Men også en biograf må forholde seg til hva slags historiefortelling man legger frem dersom man i for stor grad knytter for eksempel internasjonal politikk til betydningen av personlige forhold. Som en sidebemerkning: Det utgis en mengde norske biografier hvert år, så spørsmålet om biografisjangerens innretning har en mer generell rekkevidde. Etter mitt syn fortjener dette spørsmålet mer diskusjon enn det får i dag.

på karaktertrekk er at Lies politiske prosjekt og visjoner blir utydelig. Men her handler det nok vel så mye om at Lie var en pragmatiker uten synderlig sans for ideologi og prinsipptenkning. Ifølge Gravdal var partivalget i ungdommen neppe resultat av en dyp ideologisk overbevisning, men snarere knyttet til omgivelsene han vokste opp i. Kanskje er det hos Lie vi finner røttene til Ap-politikere med svak ideologisk forankring og størst interesse for utenrikspolitikk og diplomati?

Kanskje er det også hos Lie vi finner røttene til noen av de skyggesidene ved «fredsnasjonen» Norge som har blitt rullet opp i den senere tid. Ved å følge Lies bevegelser mellom lunsj- og middagsbord og møte- og hotellrom demonstrerer boken fint hvordan det renner av både melk, honning og andre fluidum i fredsdiplomatiet, og hvilken hårfin grense det er mellom nettverksbygging og korrupsjonslignende forhold. Utover dette kan man også spørre seg hva et så overdådig jetsettliv gjør med maktmenneskers politiske blikk på verden – uansett hvilke personlige egenskaper man er utrustet med.

Er det hos Lie vi finner røttene til Ap-politikere med svak ideologisk ­forankring?

Trygve Lie. Byggherre i krig og fred

Mannen med egenskaper

Ane Barmen

Ei slem alkoholikar-mor hadde gjort ting mykje lettare for meg. Då kunne eg ha hata ho med godt samvit». Dette tenker Markus, femten år, om mor si, og med slike setningar får Tone E. Solheim fint fram ambivalensen som pårørande til alkoholikarar kan kjenne. «Promille» er den tredje boka til Solheim, som tidlegare har gjeve ut to ungdomsromanar. For debutboka «Svarttrasta syng i natta» fekk ho Nynorsk barnelitteraturpris. Teksten er ikkje alltid så nyansert som dette, og boka passar nok best til den yngre delen av målgruppa (12–16 år).

 alt på stell: Han er skuleflink og kjem frå ein møblert heim med mor, far og veslesyster. Han har to nære vener, og kvar dag sender han meldingar med Vida, som han er stormforelska i. (Vida var for øvrig hovudpersonen i førre boka til Solheim, «Eg er V-vida» (2024), som denne nye er ein frittståande oppfølgar til.)

Men Markus har altså ein løyndom: mamma er alkoholikar. Ho slutta å drikke for eit år sidan, då det skjedde noko dramatisk, men Markus er framleis hyperårvaken. Snøvlar ho i dag? Er smilet hennar litt rart?

Pappa jobbar i Nordsjøen, og det sjølvpålagde ansvaret for å halde mamma under oppsyn når pappa er borte, kjennest kvelande for Markus. Dessverre skal mistankane hans vise seg å vere riktige, og mora hamnar utpå igjen i løpet av boka. Sjølv om faren kjem heim frå Nordsjøen og ser kva som skjer, er 

 svært avslappa til drikkinga til mor. For lesaren er dette litt vanskeleg å tru, for etter kvart får vi vite meir om hendinga året før ,som Markus stadig refererer til: Mora drakk seg nesten til døde. Ein skulle tru at også far til Markus var meir på vakt.

 god på å vise fram i staden for å fortelje. I ei spesielt god scene får vi sjå korleis Markus stivnar til av lyden av ein boks som blir opna. Lyden vekker vonde minne, og han trur fyrst mora har opna ein ølboks. Då det viser seg berre å vere vatn, roar han seg noko – men ikkje heilt.

Solheim er tyngre på labben når ho lèt Markus ramse opp info om alkoholikarar undervegs i forteljinga. Eg trur gjerne på at skuleflinke Markus har lese seg opp, han nemner at familien har vore til ein rådgjevar. Litt for ofte kjem likevel ei kjensle av at forfattaren vil åtvare unge om rus. Konsekvensar av alkoholisme blir servert på løpande band, og kvar gong nokon drikk, går det gale, med seksuelle overgrep, oppkast eller ekstrem fyllesjuke til følge. På eit tidspunkt måtte eg sjekke om boka var skriven i samarbeid med ein fråhaldsorganisasjon, men det ser ikkje sånn ut. Mindre peikefinger hadde styrka boka og overlate meir av tolkinga til lesarane.

skrive i eit lettfatteleg språk med korte kapittel. For yngre lesarar kan nok «Promille» vere med på å sette både tankane og empatien i sving.

Promille

På vakt

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

Alt var bedre før! Kanskje. Bokmagasinet fyller 20 år og lever i beste velgående. Men for den litterære offentlighetens del er det ikke til å komme bort fra at det er sannhet i nostalgikernes tilbakeskuende lengsel: Kritikkens kår er på få år dramatisk forringet. Det fins nokså presise tall på dette: Tellinger kulturredaksjonen i Klassekampen gjorde i 2017, viste at det totale antallet bokanmeldelser i norsk presse var halvert siden 2007. I 2024 viste en ny telling, denne gangen fra Kulturdirektoratet, at en ny halvering hadde skjedd mellom 2019 og 2024. Bare Klassekampen og Morgenbladet har økt tilfanget av anmeldelser i perioden.

Men når begynte forfallet? Forfatterne av «Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010» (2016) slår allerede i innledningen fast at kriseforståelsen ikke er ny. «Ofte har kritikkens utvikling siden slutten av 1800-tallet blitt beskrevet som en forfallshistorie», skriver Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden i innledningskapitlet. Kritikkens historie er gjennomsyret av motstand, den har møtt press fra teknologiske nyvinninger, sensurtilløp, avisdød, generasjonsskifter, populærkultur, fra selve tidsånden. Og når vi ringer litteraturprofessor ved UiO Sissel Furuseth, som ledet forskningsprosjektet utgivelsen springer ut fra, forteller hun at også selve prosjektet og ideen om å skrive kritikkens historie sprang ut – ja, nettopp, en kriseforståelse.

– Det er egentlig ganske snodig å se tilbake på den diskusjonen i dag, sier hun.

I 2006, samme år som Bokmagasinet så dagens lys, var Furuseth og kollegene i startgropa av forskningsprosjektet om kritikkens historie, og i ferd med å utforme en prosjektbeskrivelse.

– Vi var opptatt av de mange krisebeskrivelsene som verserte, det var snakk om tabloidisering av kritikken og at den fikk mindre og mindre plass i offentligheten. Når vi ser tilbake på det nå, er det ganske påfallende. Det vi tenkte på som en krise den gangen, er blitt en tid vi ønsker oss tilbake til. Tross alt lå det en sterk tro på kritikkens verdi og litteraturens betydning bak de alarmerende krisebeskrivelsene.

– Det som har slått meg når jeg ser tilbake på årene rundt 2006, er at Bokmagasinet ikke oppsto for å dekke et tomrom, slik man kan få inntrykk av i dag. Satsingen var like mye en påmelding, et forsøk på å hevde seg i et felt det var kamp om?

– Det er sant. Denne tida var preget av en ganske stor tro på at hver publikasjon betyr noe, at dette magasinet er viktig. Perioden på midten av 2000-tallet er preget av en rekke nyetableringer og oppblomstring av tidsskrifter, og Klassekampen etablerte Bokmagasinet. På universitetene var det dugnadsånd for å tilby litteraturkritikk, Kritikerlaget hadde arrangementer på alle nivåer i kulturlivet. I retrospekt kan man si at man brukte krisen godt.

Det fantes dessuten ganske tydelige konfliktlinjer i feltet, sier Furuseth.

Forfall og fellesskap

Frode Helmich Pedersen

Når Bokmagasinet nå fyller 20 år, er det først og fremst på sin plass å gratulere. Uansett hva man måtte mene om bilaget, er det ingen tvil om at det har etablert seg som en av stadig færre bærebjelker i norsk litterær offentlighet. Når jeg i løpet av de siste ukene har pløyd meg gjennom årgang etter årgang med Bokmagasinet, er det særlig to ting som slår meg: For det første at det virkelig er helt oppsiktsvekkende hvor mye som er blitt skrevet, tenkt og debattert i løpet av de siste tjue årene, og for det andre hvilket enormt arbeid de ulike redaktørene, og de utallige anmelderne, har lagt ned gjennom årenes løp for å dekke, diskutere og vurdere litteratur. Dette krever sann innsatsvilje. Mitt indre bilde på denne innsatsviljen stammer fra en gang jeg, under et litterært arrangement i Oslo, ville prate litt med kritikerne Teistung, Winterthun og Myklebust. Men de reiste seg etter få minutter og forlot cafélivet før det var kommet i gang: «Vi skal lage Bokmagasinet!» erklærte de og kneiste med nakkene. De var i sannhet et rørende syn der de toget ut av lokalet med hodene fulle av planer.

Da Bokmagasinet ble annonsert i Klassekampens lørdagsnummer 24. juni 2006, var innstillingen offensiv og ambisjonene store. «Målet er å lage den viktigste litteraturavisa i Norge», forkynte Bendik Wold, som var blitt engasjert som magasinets første redaktør. Han nevnte at det nye bokbilaget særlig skulle satse på sakprosa, som skulle vies like stor plass som skjønnlitteraturen. Daværende kulturredaktør i Klassekampen, Marte Eielsen, sa at bokstoffet burde ha som overordnet ambisjon å bidra til debatt om politikk, ideologi og historie. Bendik Wold støttet dette forsettet: Han ville bort fra «det eksklusivt litterære» og søke en politisk og samfunnsmessig tilnærming til litteraturen. I den forbindelse, mente han, ville det bli nødvendig å bryte med den motstanden mot analyse og konflikt som han mente fantes i enkelte forfatterkretser. Han ville også bort fra det han kalte «snillisme» i anmelderiet av skjønnlitteratur. Ingen kunstart, hevdet han, har noensinne blitt løftet til nye høyder av å strykes medhårs. Etter 20 år med Bokmagasinet er det grunn til å spørre: I hvilken grad har disse ambisjonene blitt realisert?

Det er selvsagt umulig å lage en uttømmende oversikt over alle utgavene av Bokmagasinet her, men det er på det rene at ambisjonen om å bruke like mye plass på sakprosa som på skjønnlitteratur ble gjennomført de første par årene. Sakprosaanmelderiet var på denne tiden preget av sterk vilje til motsigelse og en god del harselas. Om Kjell Magne Bondeviks over 700 sider lange selvbiografi skrev Torgrim Eggen at det er påfallende at forfatteren i løpet av skriveprosessen ikke oppdaget at han «verken har språk eller stoff». Her var ingen fredet. Jon Langdal slaktet et uskyldig nummer av Norsk litterær årbok med fynd og klem fordi redaktørene ikke i tilstrekkelig grad hadde kvittet seg med poststrukturalistisk tankegods: «Kvifor får vi ikkje meir gamaldags, robust tekstlesing?» Nei, hvis det var slik det skulle være, kunne norsk litteraturforskning like godt «stenge heile butikken»! Cathrine Holst meldte doktorgradsavhandlingen til den svenske feministen Nina Björk, som hun oppsummerte slik: «Björks banaliteter om den menneskelige biologi er korrekte, slik alle banaliteter er det.» I senere år har forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur gått tydelig i diktningens favør, samtidig som sakprosaanmelderiet er blitt mer behersket. Dette henger, vil jeg tro, sammen med endringer i tidsånden.

Så hva med anmeldelsene av skjønnlitteratur? Hvilke utviklingstrekk kan spores her? I de første årene hadde Bokmagasinet en spalte ved navn «Votten». Her drev redaktør Bendik Wold gjøn med meningsløse eller klønete setninger skrevet av kritikere i andre publikasjoner. Tonen var frekk og ofte fornøyelig, samtidig som spalten signaliserte en forpliktelse på vegne av Bokmagasinets egne kritikere, som per implikasjon ikke gjorde seg skyldig i slike formuleringer.

Og her kan jeg ikke dy meg, siden jeg, under min lesning av nyere årganger av Bokmagasinet, har følt trang til å dele ut en og annen vott. Disse setningene er skrevet av ellers utmerkede kritikere, så man skal ikke ta det som uttrykk for ond vilje når jeg tillater meg å nevne et par eksempler. Her er Morten Langeland i et særlig akrobatisk øyeblikk, idet han søker en avslutning på anmeldelsen av en roman av Olav Fangel: «Boken behandler tyngde og letthet, forgrunn og bakteppe, så å si, og det gjør den løfterikt, og insisterende på et interessant tema, men noe uforløst». Her slår Langeland KI-modellene ned i støvlene på deres egen hjemmebane. I en kritikk av Gine Cornelia Pedersen velger Karoline Henanger å helgardere: «Selv om romanen er svært medrivende, tror jeg reisa kunne vært hakket mer givende med flere slike språklige høydepunkt.» Her trenger man ikke ha lest romanen for nikke samtykkende!

Når jeg får lyst til å sitere fra de tidligere årgangene av Bokmagasinet, er det ofte fordi man her iblant finner setninger som aldri ville havnet på trykk i en norsk avis i dag. Disse utgavene så dagens lys før nervøsiteten for å trå feil i offentligheten var blitt allestedsnærværende. For eksempel het det, i forbindelse med en i overkant panegyrisk setning om Frode Grytten, skrevet av Margunn Vikingstad, følgende i spalten «Votten»: «Og hvem er opphav til denne lutre glede? Forfatteren. Frode Grytten. Så vidt vi skjønner. Er det altså noe på gang mellom Frode Grytten og Margunn Vikingstad? Har de et forhold? Kliner de på fest? Ligger de sammen?» Her er det som om mitt nåværende selv tar seg i å gripe etter nødbremsen.

Også i anmeldelsene er det iblant tydelig at tidsånden har gjennomgått forandringer i løpet av de siste 20 årene. For eksempel var daværende anmelder Kristin Auestad Danielsen påfallende avslappet i møte med Nikanor Teratologens beryktede roman «Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen», som i 2007 utkom i Stig Sæterbakkens norske oversettelse. Dette er, som Sæterbakken skriver i etterordet, en bok som er egnet til å ryste selv de mest garvede lesere. Men Danielsen lar seg ikke affisere: «Det er kjekt å lese om incest som noko normalt,» skriver hun – uten å lee på et øyelokk. Hverken Wold eller Danielsen, eller noen andre, ville ha skrevet slike setninger i dag. Jeg lar det være opp til leseren å vurdere om det er et udiskutabelt fremskritt.

Har kritikkens ånd begynt å slumre i Bokmagasinets ­gemakker?

Votten er kastet

Tom Egil Hverven

To fenomener har preget mitt interessefelt som hovedanmelder i Bokmagasinet i perioden 2006-2026: I de første årene skrev Bokmagasinet mye om frykten for fremmede, i vestlige land særlig for muslimer. Angrepet på tvillingtårnene i New York i 2001 innebar et tidsskille, forsterket av karikaturstriden fra 2006. Fram til 22. juli 2011 var en rekke sakprosautgivelser preget av frykt for at muslimer skulle overta Norge og Europa. I dag er debatten om «den store utskiftningen» tilbake med full kraft. Islamister og høyreekstremister forenes i frykt for mennesker definert som «de andre». Frykten kan ses som en konsekvens av at klodens ressurser er begrenset. Vi bruker mer enn kloden er i stand til å fornye. Derfor legger jeg nå mer vekt på et annet fenomen: Den samlede effekten av naturtap og klimakrise endrer kloden, også i form av mennesker på flukt, på vandring mot rikere deler av verden.

I 2007 ble fredsprisen tildelt FNs klimapanel og miljøaktivisten Al Gore, blant annet for filmen «En ubehagelig sannhet» (2006). I årene som fulgte ble virkningene av klimagassutslipp tydeligere. I og utenfor Norge vokste ødeleggelser som følge av tørke og flom. Sommeren 2026 herjet skogbrannene i Europa, kontinentets største elver tørket inn. Menneskehetens avhengighet av en intakt natur er blitt tydeligere. Utnyttelse av ressurser henger sammen hvilken plass mennesket tildeler seg selv i verden. Etter at Jon Fosse fikk Nobelprisen i 2023, opprettet Nasjonalbiblioteket Fosseforedragene. De to første berørte skapelsesberetningen i Bibelen, der mennesket blir satt til å «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden». Jean-Luc Marion og Marilynne Robinson nærmet seg spørsmålene fra ulike kristne perspektiver. Begges foredrag inneholder en hierarkisk forståelse, der andre levende organismer er underordnet mennesket.

 tilbake på retninger som har preget litteraturen de siste 20 årene: Hva med å lete etter tegn på sideordning, gjensidig avhengighet? Marion og Robinson holder fast ved strukturer Jon Fosse i større grad forlater i sine bøker, preget som de er av litterær og tankemessig bevegelighet. Naboer og fremmede kan tidlig i forfatterskapet oppleves truende, som i dramaet «Nokon kjem til å komme» (1996). Fortelleren Asle i «Septologien» (2019–2021) framstår som mer jevnbyrdig med naboen Åsleik. I forholdet til sin egen hund står Asle i en underlig utveksling. Han nevner varmen fra Brage: Asle kan finne den store roen mens hunden ligger i fanget hans. Lyset som får ham til å falle til ro kan like gjerne «koma frå ein hund, frå auga til ein hund», tenker Asle.

«Septologien» går i retninger Fosse antydet i ‘Skrivingas gnosis’, et essay fra årtusenskiftet. Fosse skriver at han tar tilflukt i selve skrivinga. Han har laget seg et slikt sted i livet ved å gi slipp på begreper og teorier, «og på dei sosiale hierarkiserande konsensusane». Hans tekster beveger seg i retning av sideordning, 

. Sideordningen gjennomføres i tillegg stilistisk, ved at fortelleren gir avkall på skilletegnet punktum, som blir erstattet med en sideordnende konjunksjon, «og». I essayet skriver Fosse at han nærmer seg et sted der han ikke forstår, «ei nesten absolutt ikkje-forståing». Han skriver fram noe som bare er, der språket kan bety både det ene og det motsatte – «og mykje anna». En radikal ubestemthet stiger fram av prosaen – og av poesi Fosse gjendikter i samme periode: «Duino-elegiar» av Rainer Maria Rilke.

ser det skapte dyret det opne». Slik lyder starten av Rilkes åttende elegi. Den gir tittel til en annen forfatters bok: Giorgio Agamben siterer og kommenterer elegien i «Det åpne. Dyr og menneske» (H//O//F 2026, oversatt av Gisle Selnes). I sin filosofi- og teologihistoriske undersøkelse viser Agamben hvor radikalt ubestemmelig skillelinjen er mellom dyr og menneske i vestlig tradisjon. Hos Agamben går grensen ikke først og fremst mellom menneske og dyr, men gjennom menneskets indre. Mennesket er filosofisk og teologisk blitt skilt fra ikke-mennesket gjennom stadig mer finslepne analyser. Likevel forblir selve skillelinjen dunkel, noe Agamben viser gjennom en rekke nedslag i historien. Å oppheve skillet mellom menneske og dyr kan ha fatale konsekvenser, mener han:

Når forskjellen viskes ut, og de to størrelsene faller sammen – slik de i dag ser ut til å gjøre – utviskes også skillet mellom væren og intet, det lovlige og det ulovlige, det guddommelige og det demoniske, og i deres sted oppstår noe som vi ikke engang later til å ha navn for. Kanskje konsentrasjons- og utryddelsesleirene også var et eksperiment av dette slaget, et ekstremt og monstrøst forsøk på å skjelne mellom det menneskelige og det umenneskelige, som har endt opp med å trekke selve muligheten for et slikt skille med i dragsuget.

 periode har jeg lest og forsøkt å formidle deler av Agambens verk, særlig knyttet til «Homo Sacer», bok­serien som kom på italiensk i 1995–2014, etter hvert oversatt til engelsk. Et mindre utvalg er kommet på norsk. «Det åpne. Dyr og menneske» er en frittstående behandling av grensene mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige. Gisle Selnes understreker i etterordet at Agamben ikke har mye å melde om konkrete, levende dyr. Italieneren er interessert i menneskets forståelse av egen dyriskhet, ikke av dyr i seg selv. Likevel gjør Agamben interessant bruk av biologen Jakob von Uexküll og hans begrep 

, omverden, for å vise hvordan mennesker og dyr har ulike perspektiver. En grunnleggende idé hos Uexküll er at organismers sanseapparat bestemmer hvordan verden framtrer for dem. Sansene er «stilt inn» eller «stemt» for å reagere på bestemte deler av omgivelsene. Dyr ser kort sagt noe annet enn mennesker, deres verden framtrer annerledes.

 relativt innfløkte behandling av Martin Heidegger og Walter Benjamin ligge, selv om han gir dem god plass i «Det åpne». Mest interessant er behandlingen av Benjamins tanker om forholdet mellom natur og salighet – eller lykke. Benjamin refererer til en kjent passasje om frigjøring og håp i Romerbrevet, der Paulus skriver at alt det skapte sukker og stønner samstemt, som i fødselsrier. Ifølge Benjamin kan en mulig redning bestå i natur «tilbakeført til seg selv». Akkurat der assosierer jeg til nyere tenkning om naturens evne til regenerering eller gjenopprettelse, dersom den i tilstrekkelig grad blir overlatt til seg selv, uten ødeleggende menneskelig inngrep. Slike perspektiver finner jeg i en rekke utgivelser jeg nylig har skrevet om i Bokmagasinet: Jonas Kittelsen reflekterer over naturens grenser, samt muligheten for regenerering, i kampskriftet «Verden venter på oss». Cecilie Enger presenterer tanker om verdien av intakt myr og tranenes liv i romanen «Et øye lukket». Innganger til liknende perspektiver, der verden ses fra synsvinkelen til en sjøstjerne, eller fra «rommet inni ein hund sitt hovud», finnes i Gunnhild Øyehaugs «Elskarane mine». Hennes tekst viser videre til Tarjei Vesaas’ formfullendte novelle om en forlatt hund, ‘Japp’ (1959). Hunder er også et tilbakevendende motiv i Jon Fosses poesi, for eksempel i «Hundens bevegelsar» (1990) og «Hund og engel» (1996).

Vidar Sundstøl har utgitt flere gode romaner som undersøker forholdet mellom historie, menneske og natur, i år med «Neste morgen ved Wounded Knee». I likhet med Cecilie Engers roman, nærmer Sundstøls bok seg forestillingen om at myrer og fugler er forbundet med det hellige. Ved å skildre de såkalte indianerkrigene på slutten av 1800-tallet, i vekselvirkning med fortellerens tilbakevending til barndommens landskaper, kombinerer Sundstøl to perspektiver jeg har forsøkt å løfte fram her: Undersøker man dem nærmere, er fenomener som fremmedfrykt og naturtap filtret inn i hverandre. Gå dit det brenner: i forholdet mellom menneske og natur.

Dyr ser kort sagt noe annet enn mennesker, deres verden framtrer annerledes. 

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Kodenavn Jakob. Historien om Norges ukjente krigshelt

Kyssemerket

Livet er eit språksjov

VM i fotball 2026

Et langt framskredent ekteskap

Eit spor til endes

Trygve Lie. Byggherre i krig og fred

Promille

Utvalgte saker

Litteraturkritikkens historie er gjennomsyret av krisebeskrivelser. Men Sissel Furuseth tror neppe kritikken dør med det første.

Tale til Bokmagasinet på 20-årsdagen.

De siste årenes litterære strømninger viser at forholdet mellom menneske og natur kan tenkes mindre hierarkisk.

Magasinene

Bokanmeldelser

Kodenavn Jakob. Historien om Norges ukjente krigshelt

Kyssemerket

Livet er eit språksjov

VM i fotball 2026

Et langt framskredent ekteskap

Eit spor til endes

Trygve Lie. Byggherre i krig og fred

Promille

Litte­ra­tur­kri­tikkens historie er gjennom­syret av krise­be­skri­velser. Men Sissel Furuseth tror neppe kritikken dør med det første.

Tale til Bokma­ga­sinet på 20-årsdagen.

De siste årenes litterære strøm­nin­ger viser at forholdet mellom menneske og natur kan tenkes mindre hierarkisk.

Litteraturkritikkens historie er gjennomsyret av krisebeskrivelser. Men Sissel Furuseth tror neppe kritikken dør med det første.

Tale til Bokmagasinet på 20-årsdagen.

De siste årenes litterære strømninger viser at forholdet mellom menneske og natur kan tenkes mindre hierarkisk.