#fff

#000

var Russlands mest forhatte mann. Hva var forbrytelsen hans?

Rasputin

var god til å posere og provosere – på fotografi og i skrift.

Colette

Sosiale medier tar form som en ­dehumaniserende kikkerkultur, skriver Kristine Næss.

Hjerte hjerte

vender blikket vårt bort fra nyhetsstrømmen, mot andre ting som er like viktige.

Wisława Szymborska

Marius M. Kjøstad

Han kom til makten tidlig i 1933 og beholdt den frem til sin død i april 1945, og på disse tolv årene satte han et stort preg på verdenshistorien. Neida, jeg tenker ikke på en viss østerriksk kunstmaler, men på Franklin D. Roosevelt. Det er jo velkjent at store menn sjelden står alene, og bak «FDR» finner man ikke bare kona Eleanor, men også en sjuskete, mager og kronisk syk eks-sosialarbeider som var en blanding av New Deal-strateg og superdiplomat: Harry Hopkins.

Noen måneder etter at Hopkins døde i 1946, bare 55 år gammel, ble den nederlandske historikeren og forfatteren Geert Mak født. Et sted i sin nye bok om Hopkins benytter han anledningen til å kaste et blikk på den perioden som har utgjort rammene om hans snart 80 år lange liv. «Den verdensordenen vi europeere levde i inntil nylig, var Franklin Roosevelts verden», skriver Mak. Bokens prosjekt er å tegne et levende bilde av miljøet av mennesker rundt Roosevelt i Det hvite hus, med hovedvekt på «mellommannen» Hopkins.

Geert Maks stemme svirrer fra tid til annen rundt i hodet mitt: «Waar waren we ook alweer gebleven?» Hvor var vi nå kommet hen? Slik åpnet han hver episode i TV-serien «Europa – en reise gjennom det 20. århundret», der han toget gjennom kontinentet for å spore opp det forgangne 1900-tallet. Serien gjorde et usedvanlig sterkt inntrykk på meg da jeg så den i ungdomstiden. Senere har Mak utgitt boken «USA. En reise», der han følger i John Steinbecks fotspor.

Steinbeck kunne Hopkins’ livsmotto oppsummeres slik: «Menneskets velferd er regjeringens første og siste oppgave.» Hopkins spilte nemlig en viktig rolle i New Deal-programmet, altså de storstilte sosialpolitiske reformene i kjølvannet av den store depresjonen. Allerede våren 1933 ble han direktør for et av de første New Deal-byråene. Han var en klassisk 

, som brukte sine talenter både til å få ting utrettet og til å klatre i hierarkiet, helt opp til en post som handelsminister.

Når det gjelder Roosevelt, omtaler Mak ham som en «ufrivillig revolusjonær». Han så totalitære bevegelser vinne makten i skremmende mange land, og fryktet at noe lignende skulle skje i USA. Formålet med «New Deal» var primært å redde demokratiet. Ifølge Mak var Hopkins blant de mer fremoverlente som presset på for at de sosiale virkemidlene skulle bli permanente, ikke bare nødhjelpstiltak. Til sist lot Roosevelt seg overbevise.

 skjer det et skifte i boken, som speiler en omdreining i USA fra 1939 og fremover. Fra nå av handler det om krig, krig og atter krig. Mak viser på en interessant måte hvordan særlig «New Deal»-folk som Hopkins, som hadde erfaring med statlig dirigering av næringslivet, ble pådrivere for militær opprustning og omlegging av økonomien. Litt tilspisset mener han at invasjonen av Normandie i 1944 ville vært usannsynlig uten New Deal – her lå røttene til det militær-industrielle kompleks.

Også Hopkins’ liv og profil forandret seg på denne tiden. Ifølge den legendariske krigsreporteren Martha Gellhorn, som tilhørte miljøet rundt Eleanor Roosevelt, ble han mindre opptatt av sosiale spørsmål og mer opptatt av «hoffliv og maktdiplomati». Han ble nemlig Roosevelts sentrale rådgiver, en rolle han beholdt gjennom nesten hele krigen. Fremfor alt ble han toppdiplomat og kvasi-utenriksminister, og boken inneholder fine skildringer av reisene han foretok både til Winston Churchill i London og Josef Stalin i Moskva. Han spilte dessuten en viktig rolle under de alliertes konferanser, blant annet i Jalta på Krim i februar 1945, der sentrale beslutninger for organiseringen av verden etter krigen ble truffet.

kommet hen, spør jeg meg selv når jeg har lukket boken. For min egen del: et stykke bort fra mitt idealiserte ungdomsbilde av Mak, må jeg innrømme. Men, får jeg da umiddelbart skyte inn, kanskje er slike romantiske erindringer fra ens egen forgangne ungdomstid en urettferdig målestokk. Det skuffende ved boken er først og fremst at den faglig sett for det meste holder seg på overflatenivå og i liten grad inneholder dyptloddende analyser. Den har mer av et underholdningspreg – og til tider 

 den rett så underholdende, med sine livlige miljø- og personskildringer, men den er også ujevn. Ikke minst blir boken ofte ufokusert og med lav fremdrift, den er hundre sider for lang.

Uansett er det fascinerende å lese om den sosialpolitiske kraften som fantes i amerikansk politikk i 1930-årene, og den utenrikspolitiske klokskapen Hopkins målbar under krigen. Boken minner oss også på et klassisk tema i politisk historie, nemlig rådgivernes og bifigurenes makt­roller i palassenes korridorer. Maks etterord er datert januar 2025, samme måned som da tek-oligarkene solet seg i glansen under den amerikanske presidentinnvielsen. For historiens domstol må de innfinne seg, alle sammen – både mellommenn og bakmenn.

Fra nå av handler det om krig, krig og atter krig. 

Mellom­mannen. USA og Europa i de ­avgjørende årene 1933–1945

Venner i Det hvite hus

Even Teistung

Siden jeg leste den første gang, har en setning fra W.G. Sebalds langdikt «Nach der Natur» (Etter naturen, 1988) med jevne mellomrom hjemsøkt meg. Under Bering-ekspedisjonens forsøk på å runde Kamtsjatka-halvøya i første halvdel av 1700-tallet, møter skipene en natur uten grenser: en rekke orkaner som pisker opp havet i blindt raseri. I min oversettelse går linjene slik:

retningsløst var alt, uten oppe og nede,

Bare tanken på at naturen kan være i en tilstand av «ren demens» er fryktinngytende: kraft uten vilje. Grunnen til at jeg nevner dette er ikke bare fordi den tyske forfatteren Esther Kinsky (f. 1956) i 2020 ble den første mottakeren av W.-G.-Sebald-Literaturpreis noensinne, eller fordi hennes sjangeroverskridende mesterverk «Rombo», opprinnelig utgitt i 2022 og nå svært veloversatt til norsk av Miriam Lane, er en tekst der naturens demente ødeleggelsesverk undersøkes i filigransdetalj, men også fordi boka tar inn over seg den dobbeltbetydningen som ligger i ordet «demens». Etymologisk stammer det fra latin, det kan bety «galskap», «vanvidd», eller også «uten sjel», men slik ordet brukes i dag, har det først og fremst å gjøre med 

: med evnen til å huske, til å binde sammen og skape mening i løsrevne bruddstykker.

 «Rombo» henter sitt navn fra den italienske betegnelsen på et katastrofe­varsel: en «eiendommelig, underjordisk lyd» som inntreffer rett før et jordskjelv. Og jordskjelvet er tekstens sentrale hendelse: 6. mai 1976 gikk et skjelv i nordøst-Italia, som raserte en rekke landsbyer, tok livet av opp mot 1000 mennesker, og traumatiserte de gjenlevende for all ettertid. Og noen måneder etter det første skjelvet kom enda et.

Hva kan man gjøre for å komme en slik katastrofe i møte? Hvordan kan man gå i gang for å forstå hva som har skjedd, og hva et slikt skjelv betyr, både på samfunnsplan og for det enkelte mennesket? Kinskys tekst – jeg nøler med å kalle det en roman – tar form som en samling fragmenter: naturskildringer, lokale myter, geografiske og geologiske opplysninger og spekulasjoner, dypdykk i geognosiens historie og, viktigst, vitnesbyrd fra syv mennesker som alle erfarte det katastrofale skjelvet, og som lever videre med sine private etterskjelv. Hvorvidt disse vitnesbyrdene er oppdiktede eller ekte står det ingenting om, men deres funksjon i teksten er avgjørende: gjennom deres historier – mange av dem var barn da skjelvet inntraff – stiller Kinsky opp kontrasten mellom naturens uforståelige vold og menneskenes behov for å skape mening i det meningsløse.

, den underjordiske tordenen, som varsler om katastrofen som vil komme før eller siden, ja, det er som om jordskjelvets struktur speiles i bokas form. I det første av syv kapitler kjenner jeg hvordan min forståelse av hva en litterær tekst kan være så å si utvider seg for hver side jeg leser. I korte bruddstykker risser Kinsky opp en natur som forandrer seg, helt bokstavelig: Lyset endrer seg, fuglene skriker ustanselig, det er varmt og kaldt samtidig, en luftspeiling viser to soler samtidig, himmelen mørker momentant, geitemelka surner. I disse beskrivelsene rumler den underjordiske tordenen mens teksten strekker seg langsomt mot katastrofen vi vet skal komme. Det er noe dypt urovekkende over disse sidene, i måten de er komponert på. Men når katastrofen kommer, er Kinsky kjølig:

Det finnes et utall av ord som kan brukes for å forklare hva som utspiller seg på slutten av en dag med tre soler, ulende hunder, rastløse carbonassoslanger og skrikende fugler. Ord som bruddfuge, sprekkesone, litosfære. Fine ord man kan holde i hånden som små, fremmede, forsteinede livsformer: hyposentrum. Sprekkdannelse. Jordskjelvlys. Skjelvets forplantningshastighet. Forkastninger.

 ironiske tonen i dette avsnittet er typisk for Kinskys egen distanserte fortellerstil, og den bidrar til å gi «Rombo» et anstrøk av uvirkelighet, eller: skjelvet, naturens dypest sett uforståelige vold, kaster om kull på menneskets forsøk på å holde virkeligheten fast med ord, begreper og vitenskap.

Likevel forsvinner ikke behovet for å forstå. Om skjelvets ettervirkninger skriver hun:

Rombo

Etter skjelvet

Bjørn Ivar Fyksen

Danske Theis Ørntoft er aktuell med en ny selvbiografisk roman, og jeg velger å møte den med selvskryt. Dumskryt, til og med, som jeg tror det kalles når man smykker seg med å mangle kjennskap til noe de brede lag er opptatt av. Dette er en ikke uvanlig øvelse i et visst, litt støvete sjikt av kulturmenn, men det ligger et poeng her, så jeg lar det stå til: Jeg kan ikke for mitt bare liv skille én Kardashian-søster fra en annen.

Jeg har imidlertid hørt om dem, og den mest prominente, Kim, har visstnok en bakende av et format som inspirerer til storslåtte kulturanalytiske betraktninger. Det er derfor fristende å bildegoogle, men med opphøyd sinnsro lar jeg være. Ikke at jeg innbiller meg at denne villede uvitenheten gjør meg til et bedre menneske, men etter å ha lest Ørntofts «Habitat» – til norsk ved Kyrre Andreassen – blir det tydeligere enn før hvilken velsignelse den er. Her er The Kardashians nemlig et av mange uttrykk for en kultur som i Ørntofts tilfelle fører til psykoselignende panikkangst og etter hvert komplett mentalt sammenbrudd.

Åndelig kollaps – det er ingen ueffen beskrivelse av vår vanvittige samtid, men likevel er det noe som hele veien gnager i lesningen av denne altfor lange romanen om en personlig krise i det oljefyrte Vesten.

 sivilisasjonskritisk, men først og fremst er den en kunstnerroman og en sykdomsroman. Jeg-fortelleren Theis kjøper et hus på landet der han i ro og fred kan skrive på sin neste bok, fordype seg i renessansen og se porno, men i en moderne roman er det rart med det: I stedet går han til grunne i tankekjør og angst.

En ren forfallsfortelling er det likevel ikke, forfriskende nok; boka munner faktisk ut i en firedobbel forløsning: Han blir frisk, hans datter blir født, hans forrige roman, «Jordisk», blir endelig ferdig og kommer ut, og han fantaserer om en lys framtid der oljen tar slutt og menneskeheten blir tvunget inn på en sunnere vei.

Før den tid skal leseren imidlertid gjennom mye seig materie. I tillegg til beskrivelser av forfatteranfektelser får vi tre hundre sider med for så vidt treffende, men velkjente betraktninger om den vestlige sivilisasjonens forfall, tilbakeblikk til ungdomstid, kjærester, indierockkonserter og barrunder i København på 2000-tallet. Det er Karl Ove Knausgårds «Min kamp» på nytt – bind tre og fire? Fire og fem? Husker ikke! – femten år senere i tid, men med lite av Knausgårds språklige energi.

 forundret meg også da jeg leste den før nevnte og vilt bejublede «Jordisk»: Hvordan kan en så intellektuelt ærgjerrig roman – fra en ekstremt bilderik poet, som Ørntoft også er – språklig sett være så lite ambisiøs? Slik «Habitat» er utenkelig uten Knausgård, syntes «Jordisk» å være tydelig påvirket av den melankolske tonen og de gedigne kulturanalytiske sveipene hos den amerikanske forfatteren Don DeLillo, men ved sammenligning faller Ørntoft fullstendig gjennom litterært.

Skriver han for raskt? To år etter sykdommen hadde han allerede utgitt 1100 nesten ubegripelig teksttunge romansider, og det er mye uaktsom 

i disse bøkene: Her nøyer man seg ikke med å reise av sted, nei, man åpner bildøren og setter seg inn, fester sikkerhetsbeltet og setter bilen i gir før man kjører av gårde. Til høyre, ut på veien. Bare enkelte steder i «Habitat», som i de verste fasene av panikkangsten samt glimtvis da han blir hjelpemann for forlagets vaktmester, blir det fart i Ørntofts prosa. Ja, i tillegg til at jeg morer jeg meg over – og deler stresset ved – standhaftigheten som naturen og landstedet motarbeider ham med: Biller i boden! Mutt nabo, mus på kjøkkenet og mugg i taket! Og hvem har lagd et 

 gjennom stuegulvet, kan det være en mår?

, som tittelen hinter til, om mangel på bakkekontakt, noe som kom til uttrykk i alt fra intellektuelt svermeri til måneferd. Denne lengselen etter noe håndgripelig og jordnært – etter et matnyttig virke og mellommenneskelige forpliktelser – er kjernen også i «Habitat»: Betegnende nok mangler deler av dette forbaskede huset hans 

. Selv om metaforikken ikke er subtil, er svakt fundament og råte i taket en god litterær parallell til enkelte grunntrekk ved samtiden, og sannheten er at til tross for et utall estetiske innvendinger har jeg lest disse bøkene med såpass stor interesse at jeg må anstrenge meg for å forstå hva som innerst inne irriterer meg. Og svaret er på sett og vis Kardashian.

Han fantaserer om en lys framtid der oljen tar slutt.

Habitat

Kim Kardashians rumpe

Frode Molven

Thomas Mann sa at en forfatter er en som har vanskelig for å skrive. Det er det beste som er sagt om å skrive. Det er krevende å skrive om en akter på hva en skriver og forsøker å forstå om ordene er de riktige – og hva som kan være de neste. Spesielt krevende må det være å skrive om erfaringer som er så ufattelige at en har vanskelig for å finne ord som kan brukes. De som var i utryddelsesleire under krigen hadde slike erfaringer. Men nettopp tanken på å fortelle, var for mange tett koblet til å overleve.

Vitneskildringene har i liten grad hatt plass i litteraturhistorier og har vært rangert lavt som kilder for historieskrivning. I fjor kom «Holocaust – en historie fortalt av ofrene» av Frode Helland, som brukte ofrenes egne beretninger til å fortelle om Holocaust i Europa. Nå foreligger Ståle Dingstads undersøkelse av syv norske vitneskildringer med vekt på Auschwitz. Sammen med Anette Storeides «Fortellingen om fangenskapet» (2009) er disse bøkene verdifulle både for historieskrivingen og for å forstå hva det å skrive er.

 Dingstad leser, er skrevet av norske politiske fanger, fem av norske jøder. Allerede i 1946 kunne anmeldere klage over at det var skrevet for mye om lidelsen i leirene. De norsk-jødiske ofrene opplevde at majoritetssamfunnet ikke anerkjente det de hadde vært gjennom. Motstandsfolk og politiske fanger ble kompensert av Krigsskadetrygden, men ikke de som var tatt «bare» fordi de var jødiske. De norsk-jødiske overlevde for å fortelle, men måtte fortelle til et «vi» som de ikke helt var en del av og som altså delvis signaliserte at det var nok lidelseshistorier.

Derfor er det lett å forstå at de fem norsk-jødene samarbeidet med andre forfattere om skrivingen.

Dingstad tar oss inn i skriveprosesser som skal nøste opp i det å miste sine nærmeste og bli forsøkt utslettet selv. Hvordan fortelle om gjentatt vold uten at gjentagelsen blir trøttende på leseren? Hvordan beskrive, forklare og få med seg leseren videre? Hvordan henvender en jødisk nordmann som ikke ble tatt med hjem på Hvite busser og seiler inn Oslofjorden lenge etter de andre, til det norske vi?

 både i skriveprosess og formvalg, er Moritz Nachtstern og Herman Sachnowitz. Nachtstern dikterte sine erindringer til sin kone straks etter krigen og gav ut det som ble det første vitnesbyrdet av en norsk jøde allerede i 1949. Men ut fra en vurdering av hva publikum ville lese, hadde da en medforfatter «gjendiktet» handlingsforløpet, ved å legge vekt på den mest spektakulære delen av Nachtsterns erfaringer: Som typograf ble han satt til å lage falske pundsedler som skulle slippes over London og ødelegge alliert økonomi. Medforfatteren tilfører boken noe mer historisk sammenheng, men også tette replikkvekslinger og en happy ending.

Dingstad kan peke på forskjellene fordi originalmanuset til Nachtstern er funnet (og også grundig behandlet i Hellands bok fra i fjor). Nachtstern forteller selv dempet, noen ganger komisk, med innslag av refleksjon som en actionroman ikke har plass til. (Som forlagsredaktør var jeg selv ansvarlig for en gjenutgivelse av Nacht­sterns bok for 20 år siden, men jeg var ikke klar over den store forskjellen mellom originalmanuset og boken.)

I motsetning til Nachtstern klarte Herman Sachnowitz ikke å skrive. Sannsynligvis er han i traumet når han forsøker å skrive. Men så tar forfatteren Arnold Jacoby tak i et inferno av usammenhengende og ofte groteske episoder, gjennom intervjuer og opptak. Han sorterer, spør, organiserer med tanke på logikk, kausalitet, men også med tanke på variasjon og narrativ framdrift. Og så bidrar han med deler av det store bildet av maskineriet Sachnowitz havnet i. De begynte skrivearbeidet «for alvor» i 1952 og boken kom ut i 1976. Da har den sterke forfatteren Jacoby for eksempel tatt tak i formuleringen «To whom it may concern» fra en attest han finner hos Sachnowitz og skapt den lett huskbare henvendelsen 

Auschwitz – syv norske vitne­skildringer

Til den det måtte angå

Ane Barmen

For om lag hundre år sidan, i den spede barndommen til Instagram, delte eg – ei livsglad kvinne i tjueåra – det eg tenkte var eit triveleg sommarbilete. Det var av mine nybada føter i grønt sommargras. Kort tid etter ramla det inn tvilsame kommentarar frå ein framand svenske eg aldri hadde snakka med før. På profilen hans fann eg eit mylder av diverse fot- og gummistøvlebilete. Sånn lærte eg at internett er fullt av folk med fetisjar. Fyren blei blokkert, og eg delte ikkje fleire fotbilete.

Men kva om eg hadde gjort som jentene i Ingelin Røssland sin siste roman, og oppsøkt eit sånt miljø? Kunne eg ha tent pengar på det? Kunne det til og med ha vore spennande?

eigne saker» møter vi 15-åringane Ida og Pernille. Dei har vore bestevenninner heile livet, men etter sommaren før tiande klasse har Pernille plutseleg blitt så forandra. Brillene er bytt ut med linser, dei store genserane med utringa toppar, og plutseleg heng ho med dei grusame, kule jentene i klassa. Ho er ikkje lenger interessert i å vere saman med Ida, og har tent unormalt mykje pengar på sommarjobben hos ei eldre dame.

Ida forstår ingen ting. Kva har skjedd? Etter å ha pressa venninna, får Ida sanninga: Pernille har byrja med 

 på nett. Ho sel dei brukte trusene sine til eldre menn. Ida blir sjokkert, men Pernille lovar at dette er heilt ufarleg, og til og med ganske spennande.

Ida blir nysgjerrig og testar sjølv. Også ho kjenner på eit kick då ho plutseleg tener nokre hundrelappar på å sende ei truse i posten til ein fyr. Men snart viser det seg at det ikkje er så enkelt. Ida oppdagar at Pernille gjer meir enn å selje truser: Ho har byrja å møte ein av mennene. Ho blir utsett for eit overgrep, men nektar Ida å fortelje det til nokon. Mannen trugar med å dele nakenbilete og videoar av ­Pernille viss ho sladrar.

Desperat etter å redde venninna bestemmer Ida seg for å ta grep sjølv og lure mannen i ei pedofelle. Det går ikkje særleg bra.

 er ein røynd forfattar med mange utgjevingar bak seg, med faktabøker og romanar for både unge og vaksne på CV-en. Ho har vore nominert til Uprisen fleire gonger, og vann i 2007 med boka «Handgranateple». I den nye boka er handlinga skoren til beinet og rører seg fort framover i korte kapittel. Boka er skriven med støtte frå stiftinga Lese, og i ein merknad bakarst i boka fortel forfattaren at ho også har hatt idémyldring om boka med tiandeklassingar, som har fått uttale seg om mellom anna handling og språk. Det har gjort teksten lettlesen og rett på sak.

Som bokmeldar vil eg helst unngå å kalle bøker 

. Det er som å seie til ungar at dei må ete brokkoli fordi det er bra for dei: Det er framleis drit kjedeleg. Men Røssland klarar å gjere brokkolien – altså det alvorlege temaet – meir 

Røssland har alltid vore god på å skrive samansette kvinnelege hovudpersonar, og Ida og Pernille er ikkje unntak. Ida er ei typisk flink pike og ukul nerd. Likevel er ho handlekraftig når det trengst, og kan verkeleg bite frå seg når mobbarane prøvar seg. Pernille er tøff og eventyrlysten, men også sårbar og naiv. Det svir å lese om kor einsam Ida blir når Pernille plutseleg ghostar ho, og kor forvirra ho føler seg.

Pass dine eigne saker

Heilt ufarleg

Henrik Keyser Pedersen

Av alle fagene et moderne universitet tilbyr, er idéhistorie det som renest inkarnerer forestillingen om klassisk europeisk dannelse. Mens filosofen er opptatt av det sanne og den viten som til enhver tid er 

, undersøker idéhistorikeren hvilke åndsstrømninger som har gjort seg 

 og dermed har påvirket kulturen og politikkens utvikling.

Internasjonalt finnes det studieforløp i 

, men i Skandinavia har faget likevel fått en ganske unik institusjonalisering. I Oslo ble det første professoratet opprettet i 1948, i Danmark skjedde det i den nest største byen Århus i 1967; i begge disse landene har faget vært knyttet til mindre, men tradisjonelt slagkraftige forskningsmiljøer, der vitaliteten ikke minst kommer til uttrykk i fagenes egne tidsskrifter: Både Arr – idéhistorisk tidsskrift (grunnlagt 1989) og danske Slagmark – tidsskrift for idéhistorie (1983) kan betraktes som hjørnesteiner i den mer intellektuelle delen av skandinavisk offentlighet.

Tatt i betraktning at idéhistorie i Sverige er et langt større fag, etablert allerede i 1933 og i dag representert ved alle landets større læresteder med i alt knapt 30 professorer, er det en anelse forunderlig at de færreste har hørt om den ærverdige publikasjonen Lychnos: Årsbok för idé- och lärdomshistoria som foreningen Lärdomshistoriska Samfundet har gitt ut hvert år siden 1936.

Intet sted er bedre egnet til å skaffe seg overblikk over hva som rører seg innen svensk kunnskapshistorie. Nå har årboken for 2025 utkommet – en 475 sider tykk murstein som snart vil bli digitalt tilgjengelig for all verden.

– markedets idéhistorie – behandles i åtte artikler og åpner med en tankevekkende begrepshistorisk analyse av forandringene i bruken av ordet ‘marknad’ (marked) i årene 1870–1970, perioden da Sverige var et industrisamfunn. Den voldsomme veksten i mengden av sammensatte ord med marked som komponent – fra ‘hästmarknad’ til ‘marknadsövervakningsavdelning’ – avspeiler en utvikling der markedstenkning koloniserer stadig nye samfunnsområder. I Norge ble ordet ‘kjønnsmarked’ for øvrig introdusert på 1950-tallet. Språkviterne kan også konstatere at ‘marknaden’ (i bestemt form) tar over for ‘marknad’ – et tegn på at markedet i stigende grad opptrer som subjekt i setninger av typen: «Markedet forventer», «Markedet krever».

Årbokens tredje beste artikkel viser hvordan markedet på 1800-tallet får en sentral rolle i forestillingen om ansvarlig skogbruk, til tross for at «den långsamma skogen» naturlig nok ikke kunne oppføre seg som andre varer.

Den nest beste artikkelen tar for seg innsalgsretorikken rundt Shopping i Luleå, et av Europas første kjøpesentre, som åpnet i 1955. Den viser at sosial ingeniørkunst ikke var forbeholdt den svenske staten, men også var noe markedskreftene kunne aktivere. I motsetning til bybutikkenes planløse og frie marked representerer kjøpesenteret det konsumenttilpassede moderne markedet.

Suverent mest lesverdig i Lychnos er Charlotte Nilssons analyse av begrepet ‘folkaktie’ og hvordan det ble brukt for å markedsføre og demokratisere aksjekjøp under Sveriges store privatiseringsbølge på 1990-tallet. Hvordan kunne noe så privat som aksjesparing bli lansert som en folkebevegelse?

 mer enn tjue anmeldelser av idéhistoriefagets nyere utgivelser, deriblant tre nye doktoravhandlinger. Det vitner om akademisk ‘självfortroande’ på grensen til ‘kaxig’ at tekstene i årboken stort sett er skrevet på svensk, og at det er svensk historie som undersøkes.

Lychnos – Årsbok för idé- och lärdomshistoria 2025

Svensk dannelse

Merete Røsvik

Rett-truande er det skumlaste ordet eg veit om. Ikkje berre på grunn av den tragiske verknadshistoria, som spenner frå undertrykking av kvinner, LHBT+ og kulturelle minoritetar til kolonialisme og religionskrigar, men fordi ordet i seg sjølv synleggjer at sosialt maktspel alltid vinn over rasjonaliteten. For religiøs tru kan per definisjon ikkje bevisast, likevel har brutal kamp om «rett» eller «feil» tru definert verdshistoria.

I «Treenigheten – også en politisk historie» gir Trond Bakkevig – prost, tidlegare politisk rådgjevar og forfattar av fleire bøker om teologi og samfunn – eit detaljert innblikk i ein av dei bitraste og mest langdryge kampane: Formuleringa av det kristne dogmet om ein treeinig Gud gjorde teologi til politisk maktspel mellom aust og vest, heilt frå kristendommen vart offisiell religon i Romerriket og fram til skismaet mellom den ortodokse og den katolske kyrkja i 1054. Sjølv om den gjensidige ekskommunikasjonen (at ein dømde kvarandre til fortaping) vart oppheva i 1964, og det er tatt forsonande initiativ sidan, er usemja om rett lære framleis ein realitet. Bakkevig lokkar lesaren med løfte om å vise korleis den teologiske skiljelinja har lagt premissane for dagens politiske situasjon i Europa, men boka er meir prega av faktaoppramsing enn av forklaringskraft.

på tolking av Bibelen. Men av praktiske omsyn vart det raskt naudsynt for kristendommen som ny religion å formulere korte trusvedkjenningar om kva ein 

 tru for å bli frelst. Kyrkjeleiarar frå eit stort geografisk område, med aktiv innblanding frå skiftande keisarar, måtte bli samde om korte svar på store spørsmål som: Var Jesus, Guds son, fødd eller skapt? Hadde han alltid eksistert? Kva låg det i at han var både menneske og Gud?

Den første trusvedkjenninga vart vedteke av konsilet i Nikea i år 325 og utvida i Konstantinopel i 381. Men rundt år 800 vart det i ein latinsk versjon lagt til eit ord som endra historia. «

 endra meininga til at Den heilage ande gjekk ut frå Faderen «

 noko dei greske teologane meinte sidestilte Jesus med Skaparen og gjorde Anden underordna.

Også andre lærespørsmål som det i dag er vanskeleg å ta seriøst, vart gjenstand for kampar på liv og død: Skal nattverdsbrødet vere syra eller usyra (med eller utan gjær)? Er bruken av ikon avgudsdyrking? Som forfattaren oppsummerer: «Disse hendelsene var innledningen til at en rekke keisere, militære ledere, patriarker og andre kirke­ledere innsatte og avsatte hverandre alt etter hvilken holdning de hadde til ikoner.» Sein postgang og uventa dødsfall har også vore avgjerande i kyrkjehistoria, fortel Bakkevig.

 på sak med definisjonar og fakta frå første setning. I gjennomgangen av teologisk argumentasjon og maktpolitiske intrigar pressar han ei to tusen år lang historie inn på berre 140 sider. Resultatet er eit tunglese vell av namn, teologiske omgrep og referansar til vedtak av ulik årgang. Boka er også slapt redigert. Først på side 124 finn eg innleiande formuleringar der forfattaren forklarer kvifor han meiner at emnet 

 er for spesielt interesserte. Men teksten står ikkje til påstanden, her er det få populariserande grep.

Teolog Bakkevig viser til filosof Giorgio Agambens tolking av vestleg politikk sett gjennom treeinigheits-teologien. Bakkevig meiner at perspektivet kan utvidast til å forklare at Aust-Europa gjekk i ei autoritær retning medan «opplysningstid og demokrati» fekk betre feste i Vest-Europa. Koplinga mellom teologi og politisk ideologi er ikkje søkt i og for seg, men Bakkevig leverer ikkje eit solid resonnement som kan underbyggje at vektlegginga av «det relasjonelle i treenigheten» skal ha lagt grunnlaget for at kyrkja i vest opererer meir uavhengig av statleg makt enn i aust. Påstanden verkar som ei forenkla etterrasjonalisering basert på resultatet av ei kompleks historisk utvikling. Han drøftar til dømes ikkje dette opp mot kor mykje Reformasjonen i vest, med den påfølgjande omsetjinga av Bibelen frå latin og skulegang for folk flest, har betydd for utviklinga. Når han samtidig gir dei ortodokse rett i at det omstridde tillegget «og Sonen» i trusvedkjenninga faktisk

 unødvendig, må ein lure på kvifor det skal ha blitt avgjerande for demokratisk utvikling.

 for å leggje fram lite kjend kyrkjehistorie utan å leggje skjul på verken politisk spel eller vald. Han får også fram det lett absurde i at usemje om val av ord som «gjennom» eller «frå» førte til kjetteriskuldingar. Men han ser visst ingen grunn til at historia skal diskreditere religionen han representerer. Det betrar ikkje inntrykket når han i siste kapittel slår over i forkynnarmodus med retoriske spørsmål og gjentakingar og dessutan den obligatoriske personlege anekdoten («Jeg tror at Gud alltid er større enn våre ord og vår forstand. For meg har det en personlig dimensjon, som ble viktig etter en ugrei dag på skolen.»)

Det lettvinte i resonnementet viser seg også på setningsnivå. Alt i første kapittel stussar eg på følgjande formulering:

Treenigheten – også en ­politisk historie

Dogmets valdshistorikk

Silje Bekeng-Flemmen

Med debutboka «Samtykket» fra 2020, satte Vanessa Springora Frankrike på hodet. Her skildres forholdet mellom ei ung jente på 13–15 år – Vanessa selv – og forfatteren Gabriel Matzneff, i 50-årene. Det er en rystende bok. Foruten den nesten ubegripelige historien skriver Springora klokt om makt, begjær, overtredelser og manipulering.

Allerede her knyttes Vanessas behov for å bli sett til hennes egen fraværende far Patrick. I den nye boka, «Farsnavn», går Springora nå tett på hans historie. Første del er like ubehagelig og bevegende som «Samtykket», der den beskriver Springoras minner om en paranoid og virkelighetsforstyrret narsissist. «Han var en dårlig bror, far, bestefar, ektemann og arbeidstaker. Det er mange svakheter i en og samme mann.»

Faren døde i 2020 og etterlot seg en leilighet i hjerteskjærende forfall. Hun kaller det en «likkiste». Hvordan ble han slik? To år etter farens død, tar datteren opp jakten på hans opphav, ved å konsentrere seg om 

 form av nitid slektsgranskning. Springora reiser både geografisk og historisk i sin elskede bestefars fotspor. Det springende punktet er selvsagt et fotografi hun finner i farens rot, av bestefaren i naziuniform. Vi befinner oss altså i «bestefar var nazist»-sjangeren som Bokmagasinets kritiker Henrik Keyser Pedersen skrev godt om 28. januar. Han beskrev en «brottsjø» av tysk selvbiografisk litteratur om slektningers medskyld i holocaust. Han brukte kritikeren Ljoma Mangolds ord fra 2014: «En stående vits om tysk samtidslitteratur er kisten på loftet der barnebarnet finner et foto av bestefar i SS-uniform». Tyske forfattere bruker nazibestefedre som «en slags moralsk-eksistensiell fallhøyde, for å få leserne til å glemme den erfaringsarmod som preger deres fortellinger.»

«Farsnavn» bærer preg av dette, fra en fransk og tsjekkisk vinkel. Springora finner fram til Josephs fødested Zábřeh, en liten tsjekkoslovakisk by øst i det som i dag er Tsjekkia, men som var «overveiende tysk», får hun vite. En lang og detaljert utlegning om områdets stadig skiftende grenser og styreformer gjennom det siste århundret, er nødvendig for å plassere bestefaren. Når det framkommer at han har vært politimann i Berlin og under krigen ble sendt til Frankrike i tysk uniform, stiger ubehaget.

med slektninger og tråler arkiver i inn- og utland. Hver stein i Mellom-Europa skal snus på leting etter denne for leseren ganske tilfeldige mannen. Ofte går detaljnivået på innlevelsen løs: «1945. Etter å ha lett i USAs nasjonalarkiver fant jeg til slutt ut at Bataljon 6817 i de allierte styrkenes hovedkvarter, en avdeling av SHAEF, forgjengeren til NATOs generalstab og omdøpt til SHAPE i 1951, var stasjonert i tur og orden i Chatou, i et slott i nabokommunen Le Vésinet og til slutt i Saint-Germain-en-Laye.»

Når det større historiske bildet, særlig knyttet til jødenes skjebne, trer i forgrunnen, kan Springora riktignok sette en vond støkk i leseren. Også beskrivelsen av hvordan etterkrigstidas skillelinjer splintret familier, gjør inntrykk. Korte, men betydningsfulle blikk mot nåtida gir fortellingen en mer akutt dimensjon: «Historiens spøkelser fortsetter å forme nåtiden. Historien ‘med sin store øks’, som Georges Perec skriver.»

Det holder imidlertid ikke for å få bestefar-portrettet til å stå på egne bein. For Springora finner ikke ut noe særlig. Joseph har vært bilmekaniker. Han hadde magesår. Etter to års arbeid konkluderer hun med at hun «ennå ikke har klart å innsirkle Josefs personlighet». «Jeg vet jo i bunn og grunn ingenting om holdningene hans», skriver hun. Var han en overbevist nazist eller påtvunget datidas ideologi? «Hvem vet om han ikke deltok under Krystallnatten i Berlin natt til den 10. november 1938?»

Farsnavn

Fortidas støv

Bokanmeldelser

Kaja Schjerven Mollerin

Av og til leser man som kritiker bøker som man ikke har noen planer om å anmelde, men som man likevel, etter endt lesning, får lyst til å si noe om, uten at man begir seg ut på en fyllestgjørende anmeldelse.

Slik har jeg det med den danske forfatteren Ida Jessens bok om Sigrid Undset, det litterære portrettet, «Jeg vil!», som ble utgitt på norsk for noen uker siden (den kom på dansk i 2024). For med ett lite, uanstrengt perspektivskifte rokker Jessen ved en sentral del av Undsets biografi, slik den er blitt formidlet til nå. Dette er en bragd i seg selv, men også en mer generell påminnelse om hvor lite som skal til før en antatt kjent historie plutselig fortoner seg litt annerledes.

En av de mest gjenfortalte – og derfor også mest kjente – historiene fra Sigrid Undsets liv er kjærlighetshistorien mellom Undset og billedkunstneren Anders Castus Svarstad. De to møttes ved juletider i 1909, i Roma. Svarstad hadde vært en stund i Italia for å male. Undset ankom i desember takket være sitt første stipend. De forelsket seg. Det ble etter hvert alvor, men den tretten år eldre Svarstad var gift fra før med Ragna Moe Svarstad, som Undset tilfeldigvis hadde gått på skole med i oppveksten. Mens Svarstad streifet rundt i Sør-Europa, var Ragna hjemme i Christiania med deres tre barn, Ebba, Gunnhild og Trond (åtte, fem og to år) og en gutt. I oktober 1910 tok Svarstad ut separasjon. I juni 1911 ble Undset og Svarstad gift. I januar 1913 ble parets førstefødte, Anders, født. I oktober 1915 kom Maren Charlotte, kalt Mosse, og i august 1919 fulgte en sønn til, Hans.

kan være grusom og brutal. Det vet alle. At det var ille for Ragna å bli forlatt, skal det ikke så mye til å forstå. At det var vanskeligere for en kvinne å bli forlatt på denne tiden enn det er i dag, er det også lett å tenke. Og at Undset hadde sine kvaler, kan man vel gå ut fra.

Den ofte glemte, men suverene, alltid konsise Borghild Krane, Undsets første biograf (som jeg i sin tid ble tipset om av Undset-­nestor Liv Bliksrud), oppsummerer tragedien i to setninger: «Ved skilsmissen måtte [Ragna] ut i arbeidslivet, som ekspeditrise i Narvesens kiosker og siden på postkontor i Lommedalen hvor hun også bodde. Barna måtte på barnehjem, døtrene kom på Eugenia stiftelse». Fragmenter av ulykken finnes også i Sigrun Slapgards ambisiøse biografi, kanskje særlig med passasjen Slapgard siterer fra Nini Roll Ankers dagbok; ifølge Roll Anker ville ikke hennes venn Svarstad at Ragna skulle ha noen av barna, han «spurte mig, hvor jeg trodde sådanne barn kan anbringes. Vet ikke – Eugenicas stiftelse?». Tordis Ørjasæter parafraserer, i sin leseverdige bok, den samme passasjen, og skriver at Ragna, ifølge Svarstad (altså gjengitt av Roll Anker), ikke «var i stand til å ha eneansvar» for barna, og at det for ham ikke var noen «hyggelig tanke» å skulle ha barna på barnehjem.

Men omfanget av denne katastrofen er til nå blitt underspilt, oversett eller nedprioritert i historien om Undset: hva det innebar for barna å bli satt bort, hva det innebar for moren å gi fra seg først to barn, så et tredje – og kanskje også hva det innebar for Undset i årenes løp å ha vært delaktig i disse hendelsene.

 med den fleksible formen Ida Jessen har valgt, er at hun står friere enn en mer tradisjonell biograf til å forfølge egne innfall. Jessen har hatt en intuitiv forståelse, tror jeg, av at selv om Ragna Moe Svarstad tilsynelatende befinner seg i randsonen av Undsets liv, er hun, og den ødelagte familien, på uoversiktlige måter av stor betydning: «Mens jeg har arbeidet med Sigrid Undset», skriver Jessen, «har jeg hele tiden lett etter en annen kvinne».

Hva finner så Jessen ut om Ragna, som hun raskt blir på fornavn med? Hun forteller om Ragnas liv frem til hun møtte Svarstad, om hverdagen med barna når Svarstad var på reise, om forholdene på barnehjemmet Eugenia, om Ragnas liv etter tapet av barna. Og Jessen stiller spørsmål: Hva skulle til for at de kunne ta fra en mor barna? Hva innebar det egentlig at hun ikke «var i stand» til å ta vare på dem, hun som i praksis hadde hatt eneomsorgen i alle år? Var hun kanskje bare fattig?

Ut fra den hjerteskjærende historien Jessen skriver frem, er det vanskelig å forstå at ikke Svarstad, gjerne med hjelp fra sin nye hustru, ikke hjalp Ragna med å beholde barna. Ja, det virker som ond vilje fra de nyforelskede, i form av en aktiv motarbeiding. (I Undsets omtaler av Ragna finner ikke Jessen én nøytral, ikke-nedsettende beskrivelse).

Kjærligheten kan være grusom og brutal.

En skygge­historie

Astrid Hygen Meyer

Det siste blaffet av lykke jeg kjente, var i påska, da jeg hentet en buesag i boden og sagde av beinet på årets påskelam for å koke kraft til saus på det, slik jeg har lest hos Andreas Viestad. Utenfor hyttevinduene var det stiv kuling, et sted langt borte var det krig. Da sausen kom på bordet, smakte den himmelsk.

Sjelden er det så tydelig som etter en avkoblet ferie: Det fins to verdener, en der hjemme og en der ute. Jeg tenker innimellom at den der hjemme virker tryggere, mer idealisert enn noen gang, naturlig nok. Er det ikke dette lille livet vi tross alt er skapt for, med surdeigsstartere og oversiktlige relasjoner? For den der ute virker til gjengjeld farligere, mer destruktivt kaotisk enn på lenge.

de Beauvoir fantes det også en hjemmeverden og en uteverden. I vår gir Pax ut Beauvoirs dagbokroman «Den bedratte kvinnen» fra 1967 for første gang på norsk, i Gøril Eldøens friske pust av en oversettelse. Vi møter Monique, som etter tjue års lykkelig ekteskap oppdager at mannen har en affære. Romanen gir intime gløtt inn i Moniques sjokkskadde psyke, bølger av sorg og svart sjalusi. Men omgivelsene bekrefter ikke følelsene, vennene råder henne i stedet til å være tålmodig og vise litt forståelse – for hva annet hadde hun ventet? Sånn er jo menn.

Året da «Den bedratte kvinnen» kom ut, i 1967, var Beauvoir inne i sin mest intensive utenrikspolitiske fase. Hun deltok i Russell-tribunalet, en privat domstol som ble stiftet av intellektuelle for å ta stilling til om USA hadde begått folkemord i Vietnam, hun var på reiser til Gaza og Egypt. Hun skriver om disse årene i memoaren «Når alt kommer til alt», som kom på norsk i Bente Christensens oversettelse i 2024. Der reflekterer hun også over det 

livet som en måte å bli innestengt på, og hun priser seg lykkelig over at hun ikke ble gift som ung.

Så hva med Monique, hva kan Beauvoir ha tenkt om sin romanheltinnes innskrenkede hjemmeliv? Hadde hun sympati med henne? I sin anmeldelse i Vårt Land leser Åste Dokka den slik, med trykk på sympatien leseren føler for Monique – men også med en biografisk kobling: Beauvoir levde i et åpent forhold. Dokka spør: Er romanen et avtrykk av en fortrengt sorg over livspartneren Jean-Paul Sartres mange kvinner? Jeg tror neppe det, men spørsmålet er interessant å dvele ved.

 «Det annet kjønn» skrev Beauvoir om begrepsparet transcendens og immanens. I kvinnefrigjøringen er det transcendens som er målet, å overskride grenser, bryte fri, slik mannen gjør. Det immanente er å bli værende i en passiv tilstand, å bli holdt inne. Immanensen er Moniques problem, hun er bare i hjemmeverdenen. Hun er husmor med voksne, utflyttede barn og har viet seg helt og holdent til hjemmelivet. Feilen hennes er at hun heller ikke 

 ikke bryte ut av det, hun vil ikke engang ha en jobb.

Om hjemmelivet er et ideal i 2026, er Moniques utroskapsangst kanskje samtidig blitt kollektiv. Vi har sett den patetiske skikkelsen han ble omgjort til i folkets øyne, den skiskytteren som en gang i vinter trodde han kunne bekjenne sine utroskapssynder på OL-stadion og bli tilgitt for det. Eller den euforiske mottakelsen av den britiske popstjernen Lily Allens album «West End Girl» i fjor høst – en rituell, rensende hevnhandling som utleverer den utro synderen til offentligheten og gir den bedratte kvinnen oppreisning.

Hjemmets familietilværelse er trygt og opphøyd, men nåde den som truer det. Om Simone de Beauvoir ønsket transcendens for sin heltinne, ønsker vi vel snarere det motsatte for den utro mannsskikkelsen i dag: mer immanens. Han bør avslutte affæren og dyrke hjemmelivet.

. For hva med alle oss som bare innimellom lengter etter å gjøre verden litt mindre, når sivilisasjonssammenbrudd truer? Det var et blaff av lykke, det påskelammet, men det kan heller ikke være alt. Vi må delta i dem begge, i verden der hjemme og i verden der ute.

Frihet på kjøkkenet

Mímir Kristjánsson

Det finnes få mennesker i verdenshistorien som har fått et så dårlig ettermæle som Grigorij Rasputin, den sibirske bondesønnen og munken som ble tsarinaens fortrolige og en av Russlands mektigste menn i årene som ledet fram til tsarveldets fall i 1917.

Det holder å se på hvordan Rasputin skildres i populærkulturen. I spionfilmen «The King’s Man» fra 2021 er han med i en internasjonal liga av superskurker som har som mål å knuse det britiske imperiet. Der arbeider han side om side med attentatmannen Gavrilo Princip, som har fått den tvilsomme æren av å utløse første verdenskrig ved å drepe den østerrikske tronarvingen, erkehertug Franz Ferdinand. Rasputin, på sin side, konspirerer for å få tsaren til å trekke Russland ut av krigen, utelukkende med mål om å knuse Storbritannia. Heldigvis blir han stoppet og drept av Ralph Fiennes, som i filmen spiller en merkverdig blanding av hemmelig agent for verdens største kolonimakt og en slags pasifistisk helgen.

En enda mer diabolsk variant av Rasputin møter vi i 1990-årenes tegnefilmklassiker «Anastasia»

Der har han like greit inngått en pakt med djevelen selv for å knuse den harmoniske Romanov-familien – som altså i virkeligheten var diktatorer i et verdensrike hvor det store flertallet sultet. Djevelmunken står til og med opp fra de døde etter revolusjonen for å jakte ned tsarfamiliens siste gjenlevende medlem, prinsesse Anastasia. Alt for å hevne seg på den snille tsaren og hans uskyldige barn.

Selv det tyske bandet Boney M. har slengt seg på bølgen av fordømmelser. I sin klassiske hit ‘Rasputin’ (Ra-Ra-Rasputin, og så videre). er de mer nyanserte enn både «A King’s Man» og «Anastasia», men de understreker likevel at Rasputins oppførsel ikke bare var skammelig, men også at mennene som myrdet ham ikke kan klandres for sin udåd.

Hva har egentlig Rasputin gjort for å fortjene denne voldsomme fordømmelsen i populærkulturen mer enn hundre år etter at han ble drept i kaldt blod av russiske høy­adelige? Det forsøker den britiske bestselgerhistorikeren Antony Beevor å kaste lys over i sin ferske bok «Rasputin og Romanov-familiens undergang».

Rasputin «var noe helt for seg selv, som en romanfigur. Han levde et mytisk liv og døde en mytisk død, og hans ettermæle er omgitt av myter». Med dette sitatet fra en samtidig forfatter åpner Beevor sin fortelling om mannen som ble født på en fattig bondegård i Sibir og endte sitt liv på maktens øverste tinde. Det Russland Rasputin ble født inn i var et brutalt autokrati. Romanov-dynastiet framsto evig, det var utpekt av Gud og hadde sittet ved makta i århundrer. Samtidig hadde det for lengst overlevd seg selv, det var en anakronisme i en verden som var i rask forandring.

For å fylle overfloden sin med mening, tydde elitene i St. Petersburg til spåmenn, spiritisme og svart magi. Som bolsjeviken Lev Trotskij tørt påpekte – med et lite frampek til vårt eget norske kongehus: «Generelt sett blomstrer sjamanismen i aristokratiet».

Det var sjamanismen som ble Rasputins vei til makta. Etter å ha levd flere år som omreisende pilegrim, en såkalt 

, slo han seg opp som hellig mann og spirituell rådgiver for rike og mektige mennesker. Etter hvert ble han introdusert for selveste tsarinaen. Fordi han hadde en mystisk beroligende effekt på arveprinsens blødersykdom, ble tsarparet stadig mer avhengige av mannen de i brev til hverandre bare kalte «vår venn». Å bryte med Rasputin ble som å besegle sin egen sønns død.

Det som var lov for en adelig, var ikke akseptert for en enkel muzjik fra Sibir. 

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945

Rombo

Habitat

Auschwitz – syv norske vitneskildringer

Pass dine eigne saker

Lychnos – Årsbok för idé- och lärdomshistoria 2025

Treenigheten – også en politisk historie

Farsnavn

Utvalgte saker

Ida Jessen rokker ved en sentral del av Sigrid Undsets biografi.

Hjemme og ute med Simone de Beauvoir.

En ny bok av Antony Beevor åpner for å stille et kjettersk spørsmål: Hva om historien har dømt Rasputin for hardt?

Magasinene

Bokanmeldelser

Mellom­mannen. USA og Europa i de ­avgjørende årene 1933–1945

Rombo

Habitat

Auschwitz – syv norske vitne­skildringer

Pass dine eigne saker

Lychnos – Årsbok för idé- och lärdomshistoria 2025

Treenigheten – også en ­politisk historie

Farsnavn

Ida Jessen rokker ved en sentral del av Sigrid Undsets biografi.

Hjemme og ute med Simone de Beauvoir.

En ny bok av Antony Beevor åpner for å stille et kjettersk spørsmål: Hva om historien har dømt Rasputin for hardt?

Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945

Auschwitz – syv norske vitneskildringer

Treenigheten – også en politisk historie