#fff

#000

vender blikket vårt bort fra nyhetsstrømmen, mot andre ting som er like viktige.

Wisława Szymborska

måtte gi opp å være mor for de tre stebarna. Hvordan påvirket det forfatterskapet?

Sigrid Undset

sender ein detektiv til Europa for å kaste blikket tilbake på USA.

Thomas Pynchon

Må forfattere danse på TikTok for å få oppmerksomhet?

Lik og del

Merete Røsvik

Tenk deg at barnet ditt kom til deg og sa: «Eg har det vondt, men du vil ikkje sjå det. Når eg seier det, høyrer du ikkje. Eg vil vere med og hjelpe deg på same måte som søskena mine, men du avviser meg.» Så svarar du: «Eg er lei meg for at du føler sånn – men diverre står det i oppdragarmanualen at eg 

 behandle deg slik fordi du er annleis. Men eg skal lese manualen om igjen, kanskje han kan tolkast på ein annan måte!»

Omtrent slik var situasjonen mellom Den norske kyrkja og LHBT+-medlemmane lenge. Men 16. oktober 2025 ga preses Olav Fykse Tveit eit langt betre svar på vegne av kyrkja: Han ba skeive om orsaking for uretten dei har lide. Det var etter at kyrkja hadde sluttført ein lang prosess mot ny praksis som gir alle lik tilgang til seremoniar og posisjonar, uavhengig av kjøn og seksuell legning. Til slutt i «Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk» skriv Halvor Moxnes at orsakinga må følgjast opp av ein forsoningsprosess med utgangspunkt i faktiske, skeive erfaringar.

 i teologi ved Universitetet i Oslo og har som aktiv debattant heilt sidan 1973 gitt viktige bidrag til kampen for likestilling i kyrkja. I «Fra kjønn til kjærlighet» gir han ei samanfattande og forklarande oversikt over den nølande politiske prosessen som enda med ei dramatisk heilomvending. Tilnærminga er å vise kor avgjerande utviklinga i storsamfunnet har vore for at kyrkja motvillig har rørt seg frå ein diskriminerande mot ein inkluderande praksis etter at forbodet mot sex mellom menn vart oppheva i 1972. Slik blir boka også eit stykke mentalitetshistorie.

Forfattaren går gjennom argumenta som har blitt lagt fram både frå konservativt og liberalt hald i offentlege utgreiingar, lovarbeid, utsegner frå Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet og kristne organisasjonar samt offentleg debatt mellom teologar og andre leiarfigurar, politikarar og skeive aktivistar. Han framhevar nokre viktige stemmer, som til dømes Kim Friele, helseminister Karl Evang og biskop Sigurd Osberg, men utover det har boka få forteljande innslag. Det gjer at teksten framstår meir som faglitteratur enn popularisering, og språket er tidvis tørt. Teksten inneheld ein del gjentakingar, kanskje for å formidle tydeleg trass i det språkleg tunge i den kronologiske gjennomgangen av relevant, skriftleg materiale.

Likevel er dette ei god og lærerik samanfatting av ein komplisert og langvarig prosess, prega av at Moxnes har lang erfaring, fagleg oversikt og sterkt personleg engasjement. Ikkje minst er det interessant å lese den kritiske gjennomgangen av bruken av bibelstader i debatten, og den større analysen av korleis samfunnskontekst har blitt avgjerande for dei teologiske resonnementa.

boka slår det meg først og fremst kor absurd det er at fleire tusen år gamle tekstar skal bestemme korleis vi som fellesskap behandlar menneske som står rett framfor oss, her og no, med ressursar, behov og kjensler. Men der har du fenomenet religion i eit nøtteskal. Om du tvilar på makta i ei god forteljing, sjå nøyare på korleis Bibelen har lagt premissane ikkje berre for det norske samfunnet, men for verdshistoria og internasjonal politikk akkurat no. Det vil også vise at det ikkje er ei løysing å berre avskrive religionen.

Skal ein først snakke om mirakel, så må det vere at det ikkje berre finst skeive som framleis ønskjer å vere med i kyrkja, men at dei har ført – og vunne! – kampen for å bli behandla som likeverdige medlemmar. Moxnes peikar på at det neppe villa ha blitt resultatet om det ikkje samtidig hadde skjedd ei demokratisering: Vanlege kyrkjemedlemmer fekk meir makt i samband med at statskyrkja vart avvikla i 2012. Eit sentralt poeng er: «I vår kultur er ekteskap blitt et sentralt symbol på fullt medborgerskap.» Det er årsaka til at retten til å gifte seg vart spydspissen i kampen for «seksuelt medborgerskap»; å kunne starte samliv med dei same rituala og reguleringane som alle andre. No er den kampen vunnen.

 problematiserer forfattaren at homofile blir «assimilert» inn i heteronormative levemåtar, og spør: «Kanskje bør vi tenke mer i retning av å være del av mangfoldet i Norge, og at likestillingen skal inkludere oss nettopp som mangfoldige?»

Etter først å ha vist til at eit internasjonalt tilbakeslag for både LHBT+-rettar og demokrati tok til etter 2010, går han også inn transdebatten med både logisk og menneskeleg overtydande argumentasjon mot 

-rørsla i Noreg, altså dei som meiner at to kjønn er biologisk gitt.

Boka blir også eit stykke mentalitets­historie.

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Offentleg kjærleik

Sissel Henriksen

Anna Pedersen Markvatnet (1883–1969) bodde det meste av livet på Hamar­øy. Hun opplevde enorme samfunnsendringer. Fra en barndom der man tok seg fram til fots eller med robåt, til hun som gammel fikk prøve sjøfly. Da hun var barn snakket alle rundt henne samisk, da hun døde gjorde ingen det. Journalist og forfatter Billy Jacobsen, som tidligere har skrevet biografi om trubaduren Jack Berntsen, har brukt fire år på å bringe historia om den lulesamiske kvinnen fram i lyset. Et liv med slit, sorger og gleder, og en heroisk innsats som grenselos under siste krig.

Anna vokste opp på et småbruk der hardt arbeid var hverdagen. Skolegang ble det smått med. Men som niåring fikk hun være med bestefaren på bjørnejakt. Arbeidsom og lett til beins sprang jenta rundt i det vakre landskapet.

tap.Tuberkulose og difteri herjet, småsøsken døde. I 1900 døde også Annas mor. Faren tok tre av barna med seg til Røst. Anna (17) måtte finne fosterhjem til lillebror på tre og lillesøster på ni. I 1915 flyttet Anna til forloveden Magnus på hans hjemgård, også den på Hamarøy. De to drømte om bryllup og barn. Men Magnus døde av tæring i 1920. Gullringen med «Din Magnus» ble med henne videre i livet. Anna fikk i 1900 jobb som gjeter, budeie og tjenestejente på gården Kråkmo i Hamarøy. På Kråkmo leide de ut rom. En av dem som tok inn der for å skrive var Knut Hamsun. Dikteren og tjenestejenta fikk et nært forhold. Hun var den eneste som fikk slippe inn på hans arbeidsværelse, og fikk lese deler av manus. De to hadde lange samtaler og gikk tur sammen. Når man leser Jacobsens skildring av hvordan Annas besteforeldre ryddet gård, kan man lure på om den historien inspirerte Hamsun da han skrev «Markens Grøde». At Hamsun ofte skildret samer negativt, ser ikke ut til å ha ødelagt den gode tonen mellom de to. «Denne livlige samejenta ble hans venn», skreiv Lofotposten.

 døde dro Anna langt av lei, til Sparbu i Trøndelag, der hun fikk jobb som budeie. Men i 1925 var det bruk for henne igjen nordpå. Ei søster var blitt sjuk, to onkler var gamle og trengte hjelp. Hun flyttet hjem til Markvatnet. Under krigen ble hjemstedet sentralt. Ingen steder nordpå var det kortere fra kysten til svenskegrensa enn fra Tysfjorden. Anna ble grenselos. Losene i Tysfjord reddet samlet 3000 flyktninger. Anna reddet trolig over 150 av dem. Takken ble anklager etter krigen mot Tysfjordlosene for påstått landssvik. Henleggelsen fikk mindre blest. Unnskyldningen fra Kongen kom først i 2005, fra regjeringen i 2019. Anklagene rammet Anna hardt. Bedre ble det ikke av at hun sleit økonomisk. De siste årene levde hun aleine og fattig på den forfalne gården Markvatnet. Etter en stormnatt høsten 1969 ble hun funnet flytende død i elva.

Jacobsen skildrer, men det er ikke en dyster bok. Tvert om viser han hvor sterk Anna var. Hun var et arbeidsjern, trivdes i naturen, og hadde mange som satte pris på henne og hjalp henne. Jacobsen har gjort en stor jobb for å samle informasjon fra utallige kilder. Han setter det inn i et større historisk bilde, både når det gjelder verdensbegivenheter og samiske traumer som skallemåling, fornorsking og samehets. Jacobsen navngir grundig stedene Anna var på. Det er viktig dokumentasjon, men som leser uten lokalkunnskap kunne man til tider ønsket seg et kart. Boka er lettlest, krydret med samiske ord, og med formuleringer som «Journalisten ble hos Anna både to og tre kjeler kaffe» og «uendelige åretak seinere».

I 2021 ble det satt opp et minnesmerke i Markvatnet over grenselos Anna. Billy Jacobsens bok er nok et verdig minnesmerke over ei sterk og modig kvinne.

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Et stritt liv

Jonas Bals

I 2023 skrev aviskommentator Synnøve Vereide Trampe en kronikk i Dagsavisen, om «giftig kjønnskamp» som ble ført «i blinde». Et av de sentrale poengene hennes var at mange menn har vært ofre for det samme patriarkatet som kvinnene, og at systemet ble skapt «av og for en håndfull mektige menn, på bekostning av kvinner og menn flest». Teksten påpekte også at menn modnes seinere enn kvinner, og kanskje burde få seinere skolestart, at biologi spiller inn i tillegg til kultur og sosialisering, og «at kjønnsforskjeller finnes». Samt spissformuleringer som at «en klasse med ydmykede og latterliggjorte menn» fant en livline i Andrew Tates kvinneforakt.

I ukene som fulgte mottok Trampe en mengde e-poster fra menn som delte negative erfaringer og opplevelser av tap: Tap på «kjønnsmarkedet», tap i foreldrerollen, tap i skolen. Og en dag sa hennes egen far, ut av det blå: «Altså, jeg er jo født i november … og jeg burde nok begynt på skolen litt senere. Vet du, i så mange år var jeg den dårligste. Både på skolen og i idretten. Jeg var den dårligste i absolutt alt.»

Mange, særlig menn på venstresiden, skrev ifølge Trampe at de ikke «våget å mene noe offentlig om likestilling i frykt for å bli stemplet som antifeminister», og at de velger å «gå stille i dørene når spørsmål av denne art kommer opp. Vi ønsker ikke å bli klassifisert som ‘patriarkatets forsvarere’ av sinte kvinner».

 påstanden er et viktig premiss for Trampes aktuelle bok, «Gutta. Den nye likestillingskampen». Skal vi tro forfatteren er det mange som opplever det sånn. Og den opplevelsen er, uansett hva man tenker om realiteten i den, eller hva vi tenker at løsningen er, et problem for oss alle. Spørsmålet er så: Bringer Trampes bok oss videre mot det bokas tittel kaller «en ny likestillingskamp», der mennesker av alle kjønn kan spille en rolle?

La meg begynne med det udelt positive. Trampe skriver godt om det feminismen i sin tid lærte oss om interseksjonalitet, altså hvordan kombinasjonen av ulike makt­strukturer er forbundet med og styrker eller svekker hverandre. Klassedimensjonen ved ufrivillig barnløshet er et eksempel. De fem prosentene menn med dårligst økonomi har dobbelt så stor sannsynlighet for å ende opp som barnløse sammenlignet med kvinnene i tilsvarende gruppe. Samtidig står barnløse menn oftere uten partner, med konsekvensene det har for livskvalitet, livslengde og sårbarhet for selvmord.

«Det er på høy tid å røske opp i historiefortellingen om den evig privilegerte mannen», skriver Trampe, og fortsetter: «Det er et faktum at gutta kommer systematisk skjevt ut i skolen og i opptak til høyere utdanning. Menn kjønnsdiskrimineres i arbeidslivet og har svakere rettigheter i familielivet. Menn forskjellsbehandles i rettsvesenet – fordi de er menn, og bare derfor.»

Hun referer også til flere tankevekkende studier som blant annet har sett på menns og kvinners forventninger om hvem som skal være forsørgeren i forholdet. «Kanskje er det slik at menn har brutt løs fra tradisjonelle kjønnsroller, mens kvinner holder fast på dem?», spør hun.

 Trampe provokativt generaliserende, noen ganger så mye at det står i fare for å skygge over nettopp de nyansene hun oppfordrer oss til å få øye på. Men selv en bok på nesten 300 sider bør ha rom for spissformuleringer, slik de blant annet kommer til uttrykk i bokas avsluttende del, ‘Ti bud for likestilling i Norge’. Noen av disse er mer konstruktive enn andre, som å la det personlige være politisk, også for gutta. Andre er nok ment å være provoserende, som budet «La ikke feminismen være hellig». Det handler egentlig bare om at «enhver person, bevegelse og institusjon som besitter makt, må tåle å bli utfordret», om å være «lydhør overfor kritikk mot egen bevegelse», og bidra til å skape et «rom for å snakke om gutter og menns problemer uten å bli anklaget for å være motstander av likestillingen.»

Når det gjelder noe av det mest personlig-politiske som finnes, kjærlighet, sex og forhold, er Trampe forsiktig og nyansert. Kvinner skal ikke «pliktskyldigst sveipe til høyre» på Tinder (altså takke ja til menn de egentlig ikke finner attraktive), understreker hun, men kanskje kan både single menn og kvinner ha «godt av å prøve et annet verktøy enn Tinder». Hun peker også på menns ansvar for selv å handle: «Menn kan ikke kontrollere hva kvinner skal ønske seg – men vi kan alle prøve å ta kontroll over og forbedre egen situasjon.»

Selv en bok på nesten 300 sider bør ha rom for spissformuleringer.

Gutta. Den nye likestillingskampen

Til kamp for gutta

Tommy Olsson

John Savio er, som alle de andre unge døde – han klarte å bli 36 før tuberkulosen tok ham i 1938 – litt vanskelig å helt få øye på som faktisk person. Distansen i tid lager automatisk myter, som etter hvert blir legender. I kunsthistorien står han som en solid bauta for den samiske samtidskunsten som nå, med god grunn for øvrig, stadig oftere er å finne innenfor institusjonenes vegger. I et her og nå fungerer arbeidene hans for samisk kunst litt på samme måte som teppene til Hannah Ryggen gjør for tekstilkunsten. Et aktivum, en forankring, og bensin på bålet (ja, bokstavelig talt i den sammenhengen her – jeg kommer tilbake til det).

Savios samtid vitner om en lavmælt, tvangsmessig tegner – en av de som tegnet hele tiden. I vår egen samtid tror jeg de aller fleste i første rekke tenker på grafikken hans: Ikoniske tresnitt, merkelig tidløse i sin registrering av lassokasting, reinsdyr og det som gutter og jenter gjør. Viktige arbeider, jeg er ikke sikker på om likningen ville gått opp uten dem. Og jeg må si at de har en viss langtidsvirkning – det begynner med at man liker dem, men gitt et par tiår risikerer euforien å sprenge seg inn i tilstander av ren galskap. Besettelsen som motiverer Isalill Kolpus’ første bok, «Hvem brente John Savio?», er ikke overraskende, sånn sett, men den forblir et intrikat mysterium, som alt som har et snev av autentisitet.

 i Sør-Varanger, hvor det finnes de som husker han, eller i hvert fall vokste opp med foreldre og besteforeldre som husket han. Utgangspunktet for Kolpus’ ekskursjon bakover i tid er et traume, og bokens episenter: et bål. En historie om at forfatterens bestefar angivelig skal ha brent opp trykkplater som John Savio skal ha lagt igjen på loftet. Kunstneren hadde ikke noe familie, og pleide overnatte i huset da han var innom hjembygda Bugøyfjord.

Det gnager, så klart, men mormor sier en ting og mamma en annen, og så begynner det som på mange måter likner den forsinka etterforskingen av et 

. Nesten hundre år gamle sakspapirer som er blitt sendt fra politiet i Finnmark til Tromsø, hvor de har forsvunnet. Faglitterære forfattere som aldri har hørt noe om denne destruksjonen av trykkplater, og folk som ikke vil snakke om det. Igjen og igjen kjører prosjektet fast, og boken blir stående i utilfredsstilt frustrasjon over en motstand som stikker enda dypere. Forbi flammene i det eventuelle bålet.

 selvsagt ikke bare om å verifisere, eller få avkreftet, denne historien. Det handler like mye om en fjern bestefar det er vanskelig å helt huske i ettertid, annet enn som en mild snill mann – hvorfor i alle dager skulle han brenne disse tingene? Alt det som handler om familien – hvor denne brannen altså er noe folk husker svært forskjellig, eller ikke i det hele tatt – er i seg selv en liten labyrint, sentrert rundt et hus hvor loftet aldri ble ferdigbygget, og nåde den som prøvde seg på å ordne opp i det. Det er nært og familiært skildret, sært på en gjenkjennelig måte for de av oss som har akseptert de ukonvensjonelle sidene ved familieforholdene våre. Men selve kjernen ligger i behovet for å gjenerobre den identiteten som skulle fulgt med oppveksten i dette landskapet, og i en forfatter som er vrang nok til å ha lært seg samisk på eget initiativ i voksen alder. Hvordan gravitasjonen i Finnmark er så sterk at det blir dønn nødvendig å reise tilbake med jevne mellomrom, selv om man bor i Oslo.

reist denne veien vet at dette er to svært forskjellige planeter med stor avstand mellom - jeg tenkte egentlig jeg skulle droppe å kontekstualisere meg selv inn i dette her, men det er vanskelig å bare sitte inne med det; jeg har en gang i dette livet spist fiskesuppe i Bugøyfjord. Jeg har en interessant fortid, skjønner dere, jeg har faen meg vært steder. Det var i forbindelse med et seminar om monumenter, helt tilbake i 2002, og Harald Flor insisterte på å bare snakke om fotball. (At Eldar Hansen scoret fem av seks mål for RBK i cupfinalene mot Odd i 1960, og derfor fikk kallenavnet Femmåls-Hansen, er av en eller annen grunn det jeg husker best) Det er altså mye mer å si, men nå nevner jeg denne forunderlige førstehåndserfaringen mest for å understreke at jeg tror jeg skjønner noe. Mennesket må jo komme fra et sted, og noen steder blir en del av deg fortere og mer fundamentalt enn andre – jeg kommer fra et veldig annerledes sted, og jeg har da også mer ettertrykkelig forlatt det. Jeg både skjønner og ikke skjønner denne tilhørigheten, men såpass har jeg forstått, at intensiteten i det å skulle finnes, tenderer til å bli sterkere jo lenger nord man kommer.

 i at formidlingen av dette mysteriet legger seg tett opp mot krimsjangeren, samtidig som historien blir litt for nær til bare å være faglitteratur, hvor man jo ellers alt for sjelden fornemmer forfatterens hjerte banke særlig hardt, og at dette handler om så mye mer enn den personlige politikken og kampen. Selv om den også byr på en god del trøst i eksemplifiseringen av noe som er svært basic: Hvis du lurer på noe, må du jo bare spørre, ikke sant? Det kan hende du må spørre til du blir blå i trynet, men det er ingen bedre måte å gjøre det på.


Hvis du lurer på noe, må du jo bare spørre, ikke sant?

Hvem brente John Savio?

Evig eies kun det tapte

Eivind Myklebust

Pappa, kan vi ta med denne boka i symjehallen, spør femåringen ein dag vi straks er på veg dit. Nei, det går ikkje, svarar eg. Men så les vi litt til i «Bløte folk», Kjersti Synneva Moens nye myldrebok frå samfunnets plaskekatedral, og på eit av oppslaga finn vi ein gut som les i nett den same boka som vi les i. Så, jo, det går visst, og eg har fått eit forklaringsproblem.

Det meste synest å vere lov i denne symjehallen – ikkje berre å lese bøker, men å spele sjakk, syngje karaoke, ete lap­skaus, drikke vin. Nokre musiserer, andre mosjonerer. Ei dame har ein kanin i bur på ryggen og står i bassenget og kliner med ein fysak. Nokon har sett opp eit telt.

 i myldrebøker er at dei vekkjer fascinasjon for kor ulike (og rare) vi er; kor ulike kroppar og personlegdomar vi har, alle tinga vi gjer, alt som omgir oss i kvardagen, men som vi knapt legg merke til mellom rutinar og gjeremål. Åh, livet!

Og i «Bløte folk» er livet eit karneval. Ei dame har iallfall funne fram dei brasilianske karnevalfjæra, andre har kledd seg ut som fluger og bier, spøkelse og yeti (eller, vent!).

Det er mykje medbrakt med andre ord, mykje liv og samrøre og tvilsam hygiene – «vi digger hygiene!» skryt likevel plakatane i garderoben. Men det er òg ei historie her, om Pelle, som elskar å bade og som vi får følgje til symjehallen, der han og mora skal ha ein herleg laurdag. Dei har avtalt å hoppe frå stupebrettet, og for å tore det, treng dei kvarandre.

 har fått vaska av seg basseluskane i fellesdusjen, mistar dei kvarandre av syne. Det blir ei klassisk «eg har mista omsorgspersonen min»-forteljing, der ei fin lita uro legg seg under moroa, som består i å finne alle folka og tinga Pelle ser medan han leitar etter mora – eit gammalt plaster, ein fyr på stylter, ein fjert i bassenget.

 oppslaga er det ingenting å seie på, men variasjonen 

 dei kunne ha vore større. I starten og slutten er det nokre nærare utsnitt av Pelle og mora som får meg til å tenkje at liknande grep kunne ha brote opp undervegs. Historia får ei enkel og fin avrunding, men er uansett ikkje det viktigaste her. Allereie under første lesing inviterer boka oss til å leite meir enn vi les, og bak i boka er det samla snodige saker ein kan sjå etter i trengselen av plaskande kroppar. Det lokkar til rask og ivrig gjenlesing.

 av kroppspositivisme og plask med den baken du har, men like viktig er det at boka kryr av emosjonar og engasjement: Streken til Moen viser eit mangfald av både kropps- og livshaldningar, der sjølvopptatte posørar står side om side med einsame grublarar, sosiale klikkar ved sidan av meir utflytande grupperingar – som dei med krøllete hud i gamlisbassenget.

«Bløte folk» minner meg for så vidt om kvifor vi som regel unngår symjehallen på laurdagar, men også om kvifor vi aldri nokon gong har angra når vi likevel har drege dit. Les gjerne boka, men gjer du det i bassenget, er det på eige ansvar.

Bløte folk

Trengsel og plask

Silje Bekeng-Flemmen

Utgangspunktet for den nye barnebokserien «Troll­vettreglene» er akkurat så enkelt og fengende som målgruppa på 6+ liker: Ni år gamle Mattis og familien hans får seg et troll. Det skjer etter at familien lot bagasjerommet på bilen stå åpent under en rastestopp et sted mellom Dovre og Jotunheimen. Vel hjemme igjen stikker et lite, grønt og rufsete troll hodet ut mellom kjølebagen og kofferten.

Mammaen orker så klart ikke tanken på å kjøre hele veien tilbake til Jotunheimen med Mattis og lillebror Frank i baksetet. Dermed får trollet bli, mamma oppkaller det etter Leonardo DiCaprio.

En fin ting ved «Trollvettreglene» er hvordan både familien og omverdenen tar det ganske så med ro at trollet gjør sitt inntog i familien. Visst er han en attraksjon, på linje med et annet eksotisk kjæledyr, men ingen stusser over hans eksistens. Den stumme, vennlige dotten får på seg bukser, mates med grus fra oppkjørselen og er med familien i ett og alt.

 antar jeg hver bok i serien vil dreie seg rundt en spesifikk trollvettregel. Her dreier det seg om å tørre å hoppe fra stupetårn, og mesteparten av boka foregår på stranda der Mattis for å imponere noen kule ungdommer prøver å få Leo opp i – og ned fra – stupetårnet. Mattis har nemlig nylig mistet bestevennen Amir, som flyttet sin vei, en ubearbeidet sorg som nå utløser en vilje til å gå på akkord med både sunn fornuft og egen moral, alt for å få en ny bestevenn.

Er han villig til å ofre Leo, eller lillebror Frank?

kvikt og uanstrengt i Mattis’ stemme, i en lett og ledig tekst og et manus som samtidig er stramt og kutta til beinet. Korte, humørfylte digresjoner er det plass til, som lar oss bli kjent med en hovedperson som er kulere enn han selv er klar over.

Boka er tilegnet lesere fra seks år. Jeg liker det når forlagene holder målgruppa åpen, men tiåringen i huset syntes det ble for enkelt (men fullførte likevel) når «nesten all handlingen foregår på stranda og det bare handler om å få seg en venn». Med andre ord vil nok boka, med sin enkle ramme og klare moral, passe best for de rundt 6-8 år. Kristoffer Kjølbergs livlige, vennlige illustrasjoner byr på et fint følelsesregister og ikke minst er det mange av dem på sider som også har en bra, luftig tekststørrelse.

Trollet Leo forblir som karakter like ullen som han er tegnet. Siden han verken sier noe eller har en veldig sterk vilje, blir han et nav mer enn en motor i fortellingen, og etter hvert en markør i den indre kampen Mattis kjemper.

Forhåpentlig får han skinne mer i kommende bøker.

Trollvett­reglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Min venn trollet

Da Grünerløkka i sin tid begynte å ta form, ble det lille området ved Akerselvas østre bredd passende nok kalt Ny York. Gradvis vokste området til å bli et av Oslos største fabrikk- og boligområder, sterkt formet av menneskene som bosatte seg og arbeidet der. Selve bygårdene var mer farget av Berlin enn av New York; arkitekttegningene kom sørfra, og det samme gjorde en hel del innflyttere. «Løkka» ble nemlig også et innflytter- og innvandrerområde, noe de mange snublesteinene etter områdets jødiske innbyggere bærer vitnemål om i dag.

Og så var Løkka selvsagt, og kanskje først og fremst, et enormt industriområde. I den nye boka «Håndverk i by», utgitt av ildsjelene i Grünerløkka historielag, får vi fortalt denne historien i tekst og bilder: Om redskaper, butikker, verktøy, verksteder, fabrikker og mennesker. Mange av bildene er ikke bare i farger, de er 

. Kunstmalerier, faksimiler og nåtidige bilder supplerer tidligere tiders svart-hvitt-fotografier og bidrar til å gjøre historien levende.

 historien vil være gjenkjennelig for langt flere nordmenn enn dem som har tilbrakt sitt liv på og rundt Løkka. En bok om arbeid, håndverk og handel handler jo egentlig om vilkårene for å leve, noe som kan være enkelt å glemme i dag, når byområder som Løkka er avindustrialisert og boligprisene presser annen virksomhet ut av by- og bakgårder. Selv husker jeg hvordan det var å komme til Løkka som rekkehusunge fra et ensformig boligfelt på slutten av 1980-tallet, og løpe rundt på kveldstid og sniktitte inn i industribygg, bryggerier og verksteder (for ikke å snakke om videospillene og godterihyllene i «innvandrerkioskene»!). Vegard Holm, som vokste opp flere tiår tidligere og som har ledet mange byvandringer i bydelen, forteller om gleden ved å vokse opp i et miljø som den gang fremdeles krydde av små og store verksteder, i kapittelet ‘Å vokse opp med håndverkere’. Der forteller han blant annet om rørlegger’n, snekker’n, baker’n, og pølsemaker’n, og om et miljø der håndverket hadde høy status.

Et eksempel på bokas lærerike illustrasjoner er et kart over Grünerløkka fra 1960-årene, der man kan se hvor store arealer som en gang var viet til industri. Selv om mange (men ikke alle!) disse bedriftene i dag har flyttet ut, lever flere tradisjoner videre, om enn i ny form. I kapittelet ‘Levende håndverk’ skriver Lars Alldén om nye systuer som vokser fram, der de driver med klima- og menneskevennlig omsøm og reparasjon, og Henrik Askjer skriver om den sagnomsuste Håndverkergården i Københavngata 2, der jeg selv har en venn som i sin tid gikk i læra.

er en vakker bok om hverdagsliv, men i motsetning til en del andre bøker som har selve håndverket i fokus, er den ikke blind for at arbeidslivet også er en arena for interesse- og maktkamp. I denne boka er det heldigvis funnet plass til både arbeidskamp og klassekonflikt. Vegard Holm, som selv er tidligere redaktør i Transportarbeideren og faglært bokbinder, skriver i et annet bidrag om bokbindersvennenes streik i 1898, og Bente Bolstad skriver om boktrykkeriene i Thorvald Meyers gate. Der får vi også et glimt inn i historien om de kvinnelige setterskenes «beskjørtede general», Oluffine Amundsen, som måtte ta kampen ikke bare mot boktrykkerprinsipalene, men også sine mannlige kollegaer.

Om du er interessert i sosial- eller byhistorie, industri- eller håndverkshistorie, er denne boka å anbefale. Om du bare er glad i å se på gamle bilder og kart, så holder det også i massevis!

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Løkka-liv

Elise Winterthun

Få hendelser i et menneskeliv er helt umulige å gjøre om. Døden er én. Foreldreskapet er en annen, og på et vis er de to forbundet: Mange har skildret det å bli forelder som en slags død. Den gamle deg er borte, heretter vil alt være preget av hensynet til en annen. Kanskje er det når man setter barn til verden at man 

 forstår at også mennesket er et dyr. Hele kroppen sier fra når barnet er truet; man får ikke ro før man befinner seg godt innenfor det Samanta Schweblin i en roman har kalt «bergingsavstand».

Den «vanskelige, mirakuløse og helt vanlige» erfaringen det er å få barn legges under lupen i Kristin Vegos essaybok «Kanskje det er mitt hjerte». Den dansk-norske forfatteren har tidligere utgitt to skjønnlitterære bøker, men er også kjent som en innsiktsfull kritiker. Årets bok er delt opp i to deler. Den første, ‘Litterære metoder’, består av tekster Vego har publisert før. De forteller om Vegos poetikk, og om bøker hun setter høyt og som har med moderskap å gjøre. Vi leser om Judith Hermann, Cora Sandel, Sigrid Undset og flere. Bokas andre del er et nyskrevet essay kalt ‘Om mødre og døtre’, som springer ut fra Vegos egen barseltid. Her er de litterære koblingene hun gjør punktert av små, stemningsfulle snutter om det man antar er hennes hverdagsliv med den vesle datteren.

en hardtslående analyse som river i moderskapets politiske dimensjoner, må leite videre: Vego er ingen polemiker. Perspektivet er mildt og undersøkende, og hun er opptatt av den eksistensielle og kroppslige opplevelsen det er å bli mor slik den er beskrevet i litteraturen. Hennes litterære smak trer fram: Hun har sansen for det drømmeaktige, gåtefulle. Særlig er hun opptatt av erindring, og av lesing og skriving som måter å holde fast ved det som renner ut mellom fingrene våre. Å få barn er å entre en tilstand av tap – barnet vokser ut av magen din, armene dine, fanget ditt, huset ditt. «Kanskje dette er moderskapets virkelige sorg, at vi mister barna våre dag for dag. De kommer aldri tilbake», lyder en linje som siteres fra Marlen Haushofer. Vego gir rom til en dobbelthet: På den ene sida er forholdet mellom mor og barn intenst symbiotisk. På den andre sida må det innebære en respekt for barnets egenart som individ. En forfatter Vego vender tilbake til, er Elizabeth Strout, og hun siterer fra «Lucy ved havet»:

Så kom jeg på den gangen jeg var gravid med Chrissy og så ned på den store magen min og la en hånd på den og tenkte: Uansett hvem du er, så tilhører du meg ikke. Jobben min er å hjelpe deg ut i verden, men du tilhører meg ikke.

Noen av mødrene Vego skriver om, trår feil og svikter sine barn, som i Alice Munro-novellen ‘Barna blir her’, en av de sterkeste tekstene om moderskap som er skrevet, og som jeg umiddelbart fikk lyst til å gjenlese.

kan føles litt uforpliktende», skriver Vego om en roman av Christina Hesselholdt, og det samme kan man si om hennes egen bok; valget om å la tidligere publiserte tekster utgjøre halvparten, gir en springende komposisjon, og iblant er moderskapsrelevansen vag. Men det plager meg ikke så mye; jeg liker å oppholde meg i Vegos «litterære rom», gleder meg over å lese litterære tolkninger med en slik intelligens. Mange av Vegos egne innskytelser er ansporende, som denne:

Nylig bemerket moren min at jeg er i ferd med å bli litt grå. Jeg har selv lagt merke til det. Jeg elsker det. For meg er det vakkert. Jeg merker at ting endrer seg, kroppen føles annerledes, her kommer de første grå hårene, flere linjer rundt øynene. Hendene mine som er solbrente etter å ha trillet barnevognen hver dag – det gir meg så mye glede.

Ja, kan man ikke som kvinne se slik på det å eldes, at det er storslått å få merkes av naturen, det store mysteriet? Jeg tror jeg velger det.

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Det store spranget

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

Onsdag kveld denne uka tok jeg heisen opp til Nationaltheatrets amfiscene, der jeg til min forundring steg om bord på en romstasjon. Den eksperimentelle teatergruppa De utvalgte hadde urpremiere på «Kallocain», en forestillingbasert på Karin Boyes dystopiske roman fra 1940 med samme navn.

Mye av romanen var forvandlet til det ugjenkjennelige. Der Boyes roman foregår i en av tusen byer i den totalitære verdensstaten, et paranoid framtidssamfunn med grensebevoktning og navnløse herskere, spiller forestillingen seg ut på en romstasjon som går i bane rundt jorda. Året er 2040, og her er jorda styrt av tekoligarker og kunstig intelligens. En gruppe mennesker er sendt ut i verdensrommet som et ledd i en interplanetær kolonialiseringsplan.

Selve skrekkelementet i romanen er likevel ivaretatt; i sentrum av verket er eksperimenter med sannhetsserumet kallocain, som får mottakerne til å dele sine innerste tanker og følelser.

 på moten. Og på Nationaltheatret er altså «Kallocain» blitt utstyrt med noen av sjangerens umiskjennelige trekk: Vi er i verdensrommet, menneskenes kropper er underlagt dystopiske, underlige teknologiske betingelser – og likevel, ringer det ikke en bjelle av noe 

? Privatlivet er avskaffet, menneskets innerste tanker og følelser tilhører en autoritær og krigersk supermakt. Åh, det minner om noe ...

Det er dette science fiction gjør: I nærkontakt med det fremmede, oppstår det en sublim parallellitet til vår egen virkelighet. Det er sånt vår egen dystopiske samtid er rigget for. Men er det science fiction-sjangerens tilbakekomst vi er vitne til?

Denne uka publiserte nettidskriftet Vinduet første del av en brevveksling om science fiction og litteraturkritikk, mellom de to kritikerne og forfatterne Joanna Rzadkowska og Carline Tromp. Her er åpne og nysgjerrige lengsler mot andre virkeligheter, mot litteratur som kan være en «en glipe i vår dumme virkelighet». Her er også freidige spark mot motsatsen i mainstream, «Trude Marstein-aktige romaner om middelklassens troløse krumspring» (Rzadkowska), og interessante refleksjoner om de mange obskure, til dels ekskluderende kodene som omgir science fiction som sjanger (Tromp).

 roman, som nå kan ses som romskipsteater på Nationaltheatret, blir innimellom nevnt i samme åndedrag som science fiction. Den passer trolig likevel ikke inn i sjangeren. Den svenske forfatteren Lars Jakobson, som særlig er innflytelsesrik i en klassisk, nordisk science fiction-tradisjon, skiller skarpt mellom science fiction som amerikansk sjangertradisjon og den mer allmenne fantastikken, der forfattere som Boye og eksempelvis Jules Verne hører hjemme. Det fins nemlig breie tradisjoner for spekulativ fiksjon og andre verdener også i den konvensjonelle litteraturen, fra Øyvind Rimbereid til Thomas Pynchon. I vår egen samtidslitteratur vrimler det av sci-fi-liknende elementer, fra Solvej Balle og Karl Ove Knausgård til Jan Grue, Cathrine Knudsen og Jonas Eika.

I antologien «Stjärnfall» skriver Jakobson om science fiction som en historisk sjanger som er avsluttet, som en type populærlitteratur med spesifikke språklige kjennetegn som springer ut av etterkrigstidas 

-bøker. Et klargjørende poeng hos Jakobsen er forventningen om psykologisk gjenkjennelse: Der den allmenne litteraturen vil prioritere identifikasjon hos leseren og opphøye det eksistensielle, er det underordnet i science fiction-bøkene, som er mer opptatt av objektet den skildrer, selve systemet.

I samtidslitteraturen vrimler det av sci-fi-liknende elementer, som det ennå mangler gode begreper for. Foreløpig vil jeg bare slå fast at det er noe nytt som sprekker fram, og at det ikke nødvendigvis er science fiction. Det gjelder også «Kallocain», som kler forvandlingen i De utvalgtes versjon. Det er et rørende, tankeeggende stykke teater.

Fantastiske tider

Peter Fröberg Idling

Forfatter

Noen år etter Elsa Beskows død i 1953 ble den elskede barnebokforfatteren karakterisert av Dagens Nyheters kultursjef Olof Lagercrantz: «Hos Elsa Beskow finns inga dolda djup, inte en tillstymmelse till något genialt. Hon är vanlig som käringtanden [tiriltunge] och okomplicerad som en rödbeta.»

Det var kanskje ikke så overraskende at en blivende kulturradikaler skulle ta avstand fra et nasjonalt ikon, som hadde skrevet sine nærmere 40 bøker i en vakker villa, i byens mest velstående nabolag, omgitt av seks barn og en prest til ektemann. Hun hadde lenge blitt forbundet med småborgerlighet og nasjonalromantisk nostalgi.

Samtidig var det en både urettferdig og kunnskapsløs karakterbeskrivelse. I de første bøkene sine inntok Elsa Beskow et for den tida radikalt perspektiv på barnet. Hun var, som det het, «begåvad med ett trollspö [tryllestav], inte en pekpinne». De vakre illustrasjonene hennes, som da var preget av århundreskiftets jugendstil, fulgte med sin tid inn i et stadig mer modernistisk formspråk.

Og bøkene hennes om tomtebobarnen (på norsk kalt smånissene) og Putte i blåbærskogen, og om Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett, har fortsatt å bli lest og elsket av nye generasjoner barn i over et århundre.

 populariteten er også grunnen til at forlaget Bonnier Carlsén nå har gitt to barnebokforfattere – Kristina Sigrunsdotter og Maria Löfgren – i oppdrag å dikte videre på Beskows univers. Nylig utkom dermed «Sagor om Tomtebobarnen – Efter Elsa Beskow», en fortelling som lånte så vel figurene i Beskows klassiker, som hennes bildespråk.

I Beskows original er illustrasjonene hovedpoenget; en gåtefull magi gløder i de fortryllede, men eksakt gjengitte naturbildene. Det er så man kan kjenne duften av kvae og granbar, man kan ane blåbærenes tekstur mot fingertuppene. I Sigrunsdotters og Löfgrens viderediktning er det i stedet teksten som er drivende. Originalens kollektive «vi» har blitt erstattet av en mer samtidig jeg-forteller. Og i stedet for Beskows karakteristiske vers, snubler nå eventyrene rundt i grøtrim.

Paradoksalt nok har også et gammelt spørsmål blitt avgjort, til Beskows ulempe. I 1909 tegnet hun et kort eventyr der fortellingens gutt iført ridderrustning beseirer Brännvinstrollet – et innlegg i datidas nykterhetsdebatt. Eventyret fikk kritikk, ettersom Brännvinstrollet ble ansett for å være for skummelt tegnet for å passe et barnepublikum. I Beskows «Tomtebobarnen» er det også et troll. Det kikker fram bak mosegrodde steiner, ikke et ondskapsfullt troll, men noe mer ubehagelig, et forstyrret smil, liksom uberegnelig og empatiløst som naturen selv. I den nye versjonen har det helt skiftet form og blitt redusert til en sur trollgubbe, som de moderne tomtebobarna legger til sengs og synger vuggeviser for. Sigrunsdotter og Löfgren later til å tenke, som Brännvinstrollets motstandere, at Beskows troll er for fæle for barn.

 statlige kulturkanon presentert. Beskows «Tomtebobarnen» er med i den. Den nye boka har, som ventet når man approprierer en kulturarv, blitt møtt med kritikk. Blant annet er barnebokforfatteren Anna-Clara Tidholm (hvis «Knacka på!» har blitt solgt i over en million eksemplarer, sannsynligvis den mest solgte barneboka i Sverige), dypt kritisk i en debattartikkel: «Nu åker kulturarvet all världens väg i förlags och släktingars jakt på ekonomisk vinning.»

Nå er det ikke bare Beskows bøker som får oppfølgere. Forrige år kom «Pippi räddar julen». Teksten ble funnet i Astrid Lindgrens etterlatte papirer, men bildene er produsert av et animasjonsfellesskap, noe som har fått visse kritikere til å antyde at de er laget av kunstig intelligens. Et annet eksempel er «Välkommen til Mumindalen» og «Sagor fån Mumindalen», der Tove Janssons tekster har visnet og opprinnelige illustrasjoner har blitt supplert med nye i hennes ånd. Forfatteren Jöns Mellgren skriver i et debattinnlegg: «Det som blir kvar efter utrensningen är slätstruken bruksprosa. Säkert har en ambition att skapa lättlästa berättelser drivit på skövlingen. Arbetsgruppen bakom bokserien vill kanske bevara och förvalta, men maler ned originalens sprattlande vilda fångst till färdigpaketerade fiskpinnar.»

Det selges jo også ­kopper, smekker, tegnebøker og gud vet alt mulig.

Over stokk og stein

Christian Kjelstrup

USA. Venezuela. Grønland. Trump. Iran. ICE. Trump. NATO. Russland. Ukraina. Putin. Krise. Trump. Epstein. Mette-Marit. Marius. Jagland. Rød-Larsen. Trump. Epstein. Begivenhetene har kommet tett i nyhetsåret 2026. Det er som om verdenssituasjonen har satt seg i kroppen. Et slags vedvarende posttrumpmatisk stressyndrom. Men av og til må man trekke pusten. Sette seg ned på en benk eller foran peisen eller ved kjøkkenbordet, og for eksempel lese poesi.

Blant mine foretrukne samtalepartnere i slike stunder er den polske lyrikeren Wisława Szymborska (1923–2012). Og i januar kom en ny bok med nobelprisvinnerens dikt på norsk. Også det en begivenhet! Dermed har vi tre Szymborska-gjendiktninger her til lands:

Den første, «Utsikt med et sandkorn» ved Ole Michael Selberg, (Solum Forlag, 1996) består av utvalgte dikt fra perioden 1957 til 1993. Den andre, «Livet er den eneste måten» (Tiden Norsk Forlag, 2013) har jeg gjendiktet og inneholder de fire diktsamlingene Szymborska skrev etter hun mottok nobelprisen i 1996. Årets utgivelse heter «Slutten og begynnelsen» (Flamme Forlag). Denne gangen er det Agnes Banach som har bygget språklig bro fra polsk til norsk. Utvalget hennes dekker omtrent den samme perioden som Selbergs, men supplerer det.

I denne teksten vil jeg forsøke å trekke noen linjer mellom politikkens sfære og Szymborskas litterære univers. Forbindelsen er ikke gitt. «Selvfølgelig krysser livet og politikken hverandre av og til, men diktene mine er strengt tatt ikke politiske. De handler mer om mennesker og livet», sa Szymborska en gang. Hun skrev om de tilsynelatende uvesentlige tingene i tilværelsen – en død bille, en katt i en tom leilighet, ei jente som drar i en duk. Hun beskriver, som ingen før henne, motiver som utallige poeter før henne har beskrevet: skyer, himmelen, havet. I diktet ‘Uoppmersomhet’ legger hun for dagen følgende livsholdning: «Ille tedde jeg meg i kosmos i går. / Jeg levde et helt døgn uten å stille spørsmål, / og undret meg ikke over noe.» Og i foredraget hun holdt da hun mottok nobelprisen oppsummerer hun sitt dikteriske credo med ordene «Jeg vet ikke». All skaperkraft, sier Szymborska, er betinget av denne erkjennelsen: At det alltid er mer man kan finne ut og forstå.

Kan en slik undringens, tvilens og nysgjerrighetens poesi påvirke de store geopolitiske prosessene? Selvfølgelig ikke (men jeg tror verden ville blitt et bedre sted dersom makthavere fikk sin daglige Szymborska-dose). Szymborska selv hadde ingen illusjoner om hva poesi kunne utrette.

Kan det likevel tenkes at disse diktene kan hjelpe oss til bedre å forholde oss til nyhetsstrømmen? Kan de få oss til å se nytt på politikkens verden? Ja, kanskje. «Szymborska var ingen politisk poet i konvensjonell forstand, men hun var en likevel, og en betydelig en», hevdet nylig The New Yorkers skribent Adam Gopnik. Skal vi forstå denne apolitiske dikterens politiske dimensjon, må vi ta en omvei via det som var hennes umiddelbare kontekst: Polen under nazismen, kommunismen og stalinismen.

«Hva er en poesi som ikke frelser / nasjoner eller folk? / En medvirkning til offisielle løgner, / Sangen til drankere som straks får strupene sine kuttet over, / Opplesninger for andreårsstudenter», skrev Szymborskas landsmann Czesław Miłosz i diktet ‘Dedikasjon’ i 1945. De to tilhørte en forfattergenerasjon som sto overfor en formidabel oppgave: Å beskrive krigens grusomheter. Å gripe i skrift det ubegripelige. Rundt seks millioner polakker døde under krigen. Halvparten av dem var jøder – nitti prosent av landets daværende jødiske befolkning. Miłosz skrev diktet sitt i et Warszawa i ruiner. Byen var den mest ødelagte av alle de europeiske hovedstedene. Szymborska bodde i Krakow. Rett utenfor dørstokken, så å si, lå Auschwitz.

Rett utenfor dørstokken, så å si, lå Auschwitz.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Gutta. Den nye likestillingskampen

Hvem brente John Savio?

Bløte folk

Trollvettreglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Utvalgte saker

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?

Skandinavias største barnebokklassikere får stadig nye former - til hvilken pris?

Kan Wisława Szymborska få oss til å se nytt på politikkens verden?

Magasinene

Bokanmeldelser

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og ­homofile i norsk familie­politikk

Anna i Markvatnet. Hamsuns venninne som ble krigshelt

Gutta. Den nye likestillingskampen

Hvem brente John Savio?

Bløte folk

Trollvett­reglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Håndverk i by. Mestere, svenner og arbeidere på Grünerløkka og i Oslo 1875–2025

Kanskje det er mitt hjerte. Om litteratur og moderskap

Litte­ra­turen ekspan­derer. Er det en ny vår for science fiction?

Skandi­navias største barne­bok­klas­si­kere får stadig nye former - til hvilken pris?

Kan Wisława Szymborska få oss til å se nytt på poli­tikkens verden?

Fra kjønn til kjærlighet. Kirken og homofile i norsk familiepolitikk

Trollvettreglene | Ta aldri et troll med deg opp i et stupetårn

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?

Skandinavias største barnebokklassikere får stadig nye former - til hvilken pris?

Kan Wisława Szymborska få oss til å se nytt på politikkens verden?