#fff

#000

Arundhati Roy

tek lesarane med opp i dei stormfulle heiene til Brontë-systrene.

Anjet Daanje

levde et vanlig liv. Helt til hun begynte å laive faren sin, Jon Michelet.

Marte Michelet

tar moralske dilemmaer inn på den brune puben.

Vigdis Hjorth

Emilie Johnson Godal

Robuste barn, forsømte fødende kropper, 

, ropene om demografisk krise, kjønnsroller og oppdragelsens altoppslukende krav; Kamilla Danielsens andre bok henleder tankene til en rekke temaer som river i offentligheten, slik debut­boken «Diskomus på venteværelset» (2023) også grep inn i et da pågående ordskifte om (paradoksalt utilgjengelig) kjærlighet i konsumets tidsalder. På tross av den nesten påtrengende aktualiteten som hefter ved «Andres barn», oppleves den lett og genuin.

Jeget, Iselin, henvender seg i brevform til «bonusdatteren» Oda, lenge etter at det ble slutt mellom Odas far og henne selv da Oda var barn. Da Iselin møter André, er hun 39 år og barnløs. Iselin har en liste med grunner til at hun ikke vil bli mor, en liste verken Oda eller leseren skånes for, for som romanen ettertrykkelig understreker: Å ikke ville bli mor er avgrenset til nettopp morsrollen. Slik settes spørsmålet om frivillig barnløshet i spill. Kan man som kvinne spille ut en annen rolle i barnets liv enn morsrollen? I brevene til Oda reflekterer Iselin over slike spørsmål: «[…] uansett hvor lite jeg vil eller ønsker det, så kommer folk til å se på meg som en bonusmamma».

 med en fars forventninger, ha hans frihet: «En mor som ikke klarer å trøste barnet: en dårlig mor // En far som ikke klarer å trøste barnet: en fortvila far». Iselin har en skjematisk oppfatning av rollegalleriet som må fylles i oppdragelsen av et barn. Derfor er André perfekt: «Dette falt jeg for ved faren din: at han var mor.» Odas biologiske mor dro da Oda var rundt tre. Hun utgjør en projeksjon for Iselin, speilbildet som i motsetning til henne fødte, men i likhet med henne heller ikke ville ha morsrollen: «Moren din elska deg i begynnelsen, helt til du beit henne til blods i brystvorta og hun ble minna på at hun var kvinne, at hun pleide å ha en selvstendighet, før du ble til i kroppen hennes».

belegg for det, har jeg inntrykk av at det de siste årene har utkrystallisert seg en litterær tendens til å utforske kvinnens kroppslige omkostninger ved å bli mor. Et slags oppgjør med likhetsfeminismen, uten at det nødvendigvis ropes om mindre permisjon til fedre. Bare en våkenhet overfor at det ikke er et «vi» som, tross alt, er gravide, og at det er underkommunisert hvor 

 denne erfaringen kan oppleves. Noen eksempler er å finne i forfatterens sluttnote til leseren av «Andres barn», som «tips til videre lesning». Her er blant annet feministisk sakprosa, skjønnlitterære verk om sulten etter barn og depresjonen som kan følge av å få eller ikke få det.

Danielsen føyer seg inn i denne litterære tendensen, men på befriende vis. Først og fremst fordi romanen er morsom. Det er en vitsete humor som jevnlig avløser trykket, avvæpner kjønnskampen eller alt som står på spill gjennom en barndom: «På Mallorca dør tjuefem turister i året fordi de faller fra balkonger i fylla. Det er vel noe sånt han vil at du skal unngå i fremtiden». Dernest fordi Iselins kropp ikke har stått på spill på samme måte som en biologisk mor sin. Hun er uforpliktet, «kun» bundet opp av samvittighet overfor familien hun er sluppet inn i.

 lekse opp feministiske innsikter om «transgenerasjonell arv», «Det tredje skiftet og The Mental Load», oppleves det performativt, som et teatralsk nei til omgivelsenes (angivelige) forventninger og blikk. Jeg tror på at det utgjør brennende grunner til at hun har forblitt barnløs, samtidig som det virker som intellektuell lekenhet og forsøk på å finne tilhørighet i kvinnesaksfellesskap. I underteksten er noe viktigere, mer håndgripelig, noe som gir romanen følelsesmessig tyngde: Iselin har mistet et barn, Oda. Kanskje var hun ikke hennes, men hun elsket henne, og hun trengte henne: «du var den første på veldig lang tid som var villig til å ta imot all den ubrukte omsorgen som fantes inni meg».

«Andres barn» overlater dermed ikke leseren bare til å ta stilling til et feministisk ståsted. Den er tankevekkende og underholdende, litt lurvete og tvetydig, og tilslutter seg en litterær tendens, men på et ironisk og respektfullt vis om hverandre. Det blir forfriskende lesning.

Andres barn

Morskvaler

Even Teistung

Den utbredte usikkerheten som fulgte tildelinga av Nobelprisen i litteratur til Han Kang i fjor, om hvorvidt hun egentlig fortjente den i det hele tatt, vitner om både kritisk forutinntatthet og manglende lesning. «Levende og døde», hennes roman om Gwangju-massakren i 1980 og dens ettervirkninger i Sør-Koreas historie, er ganske enkelt en av de sterkeste bøkene jeg noensinne har lest, og gjør henne alene prisen verdig. At hun ellers framstår ujevn, er sin sak – jeg har alltid tenkt at noe sannsynligvis blir borte i oversettelsen – men det faktum at hennes forrige roman oversatt til norsk, «Leksjoner i gresk», så vidt jeg kan telle bare fikk én eneste anmeldelse (her i Klassekampen, hvor ellers?) forteller meg at vi som kritikerstand, og som lesere, ikke helt vet hvordan vi skal forholde oss til dette forfatterskapet, og dermed velger å la være.

Når Pax nå utgir sin sjette Han-bok i norsk oversettelse, den korte samlinga «Fire fortellinger», dykker jeg ned i den og leser den ut på én kveld i mer eller mindre ren litterær glede. Han Kang er en fabelaktig forfatter, og jeg blir påminna en håndfull kvaliteter som hennes sterkeste tekster deler: først og fremst den florlette prosaen, som oversetter Jarne Byhre gjengir med stadig sterkere språkfølelse, deretter den voldsomme intensiteten hun konsentrerer omkring tablåene som ofte utgjør sentrum i tekstene hennes – et blåmerke, en sykkeltur, en vrikket ankel – og til sist, et element jeg først blir ordentlig oppmerksom på når jeg leser årets bok, nemlig 

. Man skulle tro at Hans prosa, som borer i tap, traumer og menneskelig ondskap, og attpåtil på en måte som gjerne omtales som «stillferdig», ville være gravalvorlig, men nei: etter hvert finner jeg meg selv humrende over de sutrete, passe misogyne mannsfigurene som befolker tekstene hennes.

 som utgjør årets bok, er den første, ‘Min kvinnes frukt’, den suverent beste. Så vidt jeg har skjønt stammer den fra år 2000, og er altså en tidlig tekst i forfatterskapet – Han debuterte i 1993 – og den begynner slik: «Første gang jeg så blåmerkene på min kones kropp, var i slutten av mai». Derfra vever hun en fortelling om en overarbeida, muggen mann og hans kone, hvis blåmerker ikke går vekk og snart brer seg over hele kroppen. ‘Min kvinnes frukt’ er en åpenbar forløper til Hans internasjonale gjennombrudd, «Vegetarianeren», og den jobber med tilsvarende motiver – helt ned i similene. Ektemannen omtaler konsekvent sin kone med variasjoner over grønnsakbeskrivelser: kinnene ligner «eplekart som akkurat begynte å rødme», midjen «hadde vært smidig som stilken på en ung søtpotetplante», håret hennes er «tørt og stritt som tørkede reddikblader». Og sannelig, gradvis forvandler kona – som på et tidspunkt sier at hun «har lyst til å leve livet uten å slå rot» – seg til en plante. Hvor merkelig det enn er, lar Han teksten dvele i de små endringene og i erindringer heller enn store fakter. Fortelleren kommenterer: «Hun hadde aldri vært vakrere».

Men hva skal det bety? Hvordan skal man forstå konas forvandling? Er den patriarkalsk underkastelse (han ønsker å være hobbygartner, og nå kan han 

henne!), transformativ frigjøring eller guddommelig straff i arven etter Ovid? Flukt eller fengsel eller noe helt annet? Teksten røper ingenting, den dveler bare i det uforklarlige, forteller det så tilforlatelig som alt annet. Det er en suveren tekst, uforglemmelig i sin enkelhet.

dette med humoren, som kommer til uttrykk i fortellerens toskete syn på verden. Når han tenker på sin kones frihetslengsel, og på at hun likevel forble hos ham, skriver Han:

Hadde friheten hun drømte om, hatt noen reell betydning for henne? Ettersom hun kunne gi slipp på den så lett, gjettet jeg på at den egentlig ikke hadde vært så viktig. Jeg syntes at planene hennes var barnslige, uvirkelige og romantiske fantasier. Senere innså hun dette selv, og jeg følte meg rørt og stolt da jeg gjettet meg til at innsikten til en viss grad kom fra meg.

En mann som tenker slik, og i neste avsnitt sammenligner sin kones skuldre med «visne kinakålblader», bør man på generelt grunnlag ta med noen klyper salt. Men blandinga av det latterlige – for han er jo en tosk! – og det ubehagelige i at Han så å si ikke slipper konas stemme til – slik Yeong-hye i «Vegetarianeren» også konsekvent sees gjennom andres blikk – skaper et kritisk bilde av den ensomheten forfatterskapets kvinner svært ofte finner seg fanga i: De er låst i et samfunn som heller vil se dem som planter enn mennesker.

 (hvis proveniens jeg ikke har klart å oppspore – her skulle jeg ønske forlaget hadde tatt seg bryet med et kort etterord) er ikke like sterke, men de bidrar alle til å utvide forståelsen av forfatterskapet. I den andre, ‘Europa’, skriver Han: «De fleste lever sitt liv uten å endre verken farge eller form i særlig grad, men noen mennesker bytter kropp gjentatte ganger». Det framstår for meg som et credo for forfatterskapet som helhet, for forvandlinga, enten den er rent fysisk eller symbolsk og metaforisk, er blant de helt sentrale motivene i alle bøkene jeg har lest av Han.

Og derfor er det kanskje at det gjør så sterkt inntrykk når jeg i den siste fortellinga, ‘Ni historier’, leser om en ung jente som river opp foten på en tornebusk mens hun sitter bakpå en ung gutts sykkel, og Han skriver om selve denne erfaringas forvandling:

Fire fortellinger

Forvandlingens kunst

Joakim Kjørsvik

Slampoesien oppstod på Chicagos barscener på midten av 1980-tallet, men den litterære tradisjonen strekker seg bakover til beatpoetene på 1950-tallet og svarte jazz-poeter på 1920-tallet. Slampoesien er først og fremst en diktform som skal leses høyt, bli fremført på en scene, gjerne et utested med alkoholservering i en konkurranse med andre poeter. Fremførelsen og stemningen i salen veier tungt for hvordan diktet oppfattes, rent litterært. Slampoesien gjør seg sjeldent særlig godt mellom to stive permer. Likevel finnes det hederlige unntak … og så finnes det Anne Elvedals «De som dreper på en mandag

Elvedal har bakgrunn som krimforfatter og manusforfatter, og forsøker i denne samlingen å forene krimsjangerens mørke univers med slampoesiens rytmiske, ofte humoristiske uttrykk. Ambisjonen er i utgangspunktet interessant: En krimnovellesamling i diktform er et originalt grep. Med 15 ulike historier møter vi et bredt persongalleri bestående av seriemordere, selvmordere, konemishandlere og hevnere, fremstilt med en tydelig hang til det groteske og absurde. Men det er dessverre også her svakhetene melder seg, både i innhold og form.

 i stor grad på humor som virkemiddel, men dette krever presisjon, timing og språklig teft. I «De som dreper på en mandag» uteblir alle tre. Nødrimene står i kø, og det virker til tider som om rimet får bestemme handlingsforløpet, snarere enn at historien finner sin naturlige rytme. Diktene oppleves som flate, påtatte og overforklarende, og den satiriske snerten som kunne ha reddet dem, glimrer med sitt fravær: «Han var raus med ros, kos, han var viril, virtuos,/hun lot seg blende, falt over ende. Herlighet!/så sulten hun var på kjærlighet,/begjærlighet, han ga henne alt hun trengte,/ de stengte verden ute, …» Og så videre, og så videre.

 en høy grad av teatralskhet og patos, og fungerer som nevnt ofte best i samspill med et engasjert publikum og et glass i hånda. Det tok jeg med i betraktningen da jeg åpnet boka. Likevel er det vanskelig å se for seg at disse tekstene ville fungere bedre i fremføring. Et forsøk på høytlesning for en gruppe venner endte i pinlig stillhet, og etter hvert høflige, men tydelige oppfordringer om å legge boka bort.

Elvedal skal ha anerkjennelse for forsøket på å fornye krimsjangeren gjennom slampoesien. Dessverre står det litterære resultatet til stryk. Når både formen og innholdet svikter, hjelper det lite at boka er illustrert av selveste Knut Nærum, tegningene klarer ikke å redde helheten.

«De som dreper på en mandag» er et bevis på at det å være original ikke er det samme som å være god. Det skrives dårlige bøker hver dag, det er i seg selv ikke bemerkelsesverdig. Det som derimot er forbløffende, er hvordan denne samlingen har funnet veien gjennom forlagets kvalitetskontroll og endt opp i bokhandlene.

De som dreper på en mandag

Kriminelt dårlig

Tom Egil Hverven

Andre del av Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» starter i juni 2025, med samme detaljrike intensitet som første del, som kom i fjor. Romanene utgjør en grundig undersøkelse av hva det å fortelle egne historier betyr for enkeltmenneskets mulighet til å finne en plass i det norske velferdssamfunnet. Slik verden ser ut nå, imidlertid, idet klodens ressurser snart er brukt opp, viser bøkene indirekte svakheter ved å begrense seg til analyse av klassemotsetninger.

I «Arbeidarhjerte 2» mister Trond fotfestet, både i jobben som byråkrat i UDI, som vikarlærer, og i samlivet med kona Therese og deres to døtre. Trond kommer fra arbeiderklassebakgrunn i Namsos, med farfar og far ved sagbruket, oppvokst under den kalde krigen. Han flytter til Trondheim, utdanner og gifter seg inn i middelklassen. Etter den lovende første delen skrev jeg at «Tronds refleksjoner over klassereisen han har foretatt, er knyttet til konkrete observasjoner, ikke til luftige ideologiske posisjoner». Andre bind, som ikke er noe dårligere, går nærmere inn på nettopp ideologi. Tronds far var kommunist og ble overvåket av etterretningstjenesten. Han fikk utdelt mappa si i 1997. En viktig del av romanen utforsker konsekvensene av overvåkningen for familien, for forholdet til kolleger, naboer, venner og bekjente som har stilt seg til rådighet for E-tjenesten.

 samtidig som han gjengir familie og venners historier. Selv blir han en del av ironigenerasjonen på 1990-tallet, inspirert av postmoderne estetikk og tv-programmer som Lille Lørdag, Åpen post og Ut i vår hage. Faren skjønner ikke humoren, han mener den sparker nedover. Trond ser at den fanger en ny tid, hvor Norge er forandret. Nye underholdningsformater tar for gitt at samer og innvandrere har selvironi – ved å inkludere dem. «Arbeidarhjerte 2» er formet som en rekke tilbakeblikk fra 2025, der Trond ser sin generasjons ironi på avstand. En sentral person er bestekompisen Bjørn, som Trond har kjent siden ungdomstida. Tidlig i romanen nevnes en samtale på en av de nye, eksklusive restaurantene i Trondheim, en av romanens mange effektive tidsmarkører omkring årtusenskiftet. Samtalen med Trond og Therese på restauranten, der Bjørn kommer med kraftige utbrudd om politiske spørsmål, nevnes flere ganger før den gjengis fyldig mot slutten.

Innen romanen kommer så langt, fletter den inn referanser til «Arild Asnes 1970». Trond leser Dag Solstads roman som uttrykk for «behovet for å gripe si eiga tid, kople seg på og vere i samtida». Over femti år etter at den ble utgitt opplever han fremdeles romanen som relevant. Tronds assosiasjoner går til Erlend Loes roman «L», der hovedpersonen har liknende lengsel etter å være del av et større fellesskap. I «L» er alle store samfunnsmessige oppgaver tilsynelatende fullført, alt er gjort og oppdaget. For Trond blir Loes bok fra 1999 en påminnelse om hvor fjernt og fremmed 1990-tallet virker, sett fra 2020-tallet. Samtidig vekker begge romanene erkjennelsen av at Trond mangler en oppgave, et fellesskap, en virksom fortelling, her og nå.

bakgrunnen Bjørns utbrudd på restauranten vekker gjenklang hos Trond. I et av de siste kapitlene, ‘Fine dining’, sitter de tre endelig på restauranten. Ingeborg, Bjørns kone, er ikke med. Hun er alvorlig syk av kreft. Bjørn er sliten, han vil ikke snakke om sykdom. Samtalen stykkes opp, slik den blir på slike restauranter, av grundige beskrivelser av mat og vin. Trond minnes en foreleser som på 1990-tallet hevdet at det ikke lenger finnes noen arbeiderklasse i Norge. Trond forteller at han den gangen ikke tok ordet for å si det opplagte: Hans familie finnes. Trond innser at han likner moren, som ikke vil innrømme at hun er en del av arbeiderklassen. I middagen innvender Bjørn at morens holdning er mulig å forstå, i lys av at norske politikere i hele etterkrigstiden har tonet ned alt snakk om klasse. Det har vært viktig for å bygge velferdsstaten: Arbeiderklassen var nødt til å få med seg middelklassen. Sosialdemokratene i nordiske land skjønte det, hevder Bjørn. De konsentrerte seg om det samlende, ikke det splittende. Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt, derfor er det viktig å samle seg om universelle ordninger, som opprettholder skatte­viljen, ønsket om å bidra til fellesskapet. Kulturkriger bunner i konflikter mellom klasser, mener Bjørn. De virker splittende, og de eneste som tjener på dem er de rikeste.

 danner en mørk klangbunn for Bjørns utbrudd, slik Trond forstår ham. Hvis høyresida vinner fram med privatisering, for eksempel av helsesektoren, blir Norge et nytt USA, mener Bjørn. På et annet nivå svever eksklusiv mat og lyse viner over samtalen, og danner en elegant, komplisert ironi, med utstuderte detaljer. Samtalen om en nødvendig forsoning mellom arbeiderklassen og middelklassen får en virkning for Trond, som har strevd med å finne ut av hvem han er, mellom røttene i farfars og fars arbeiderkultur og den kulturmiddelklassen han som voksen blir en del av, gjennom utdanning og giftemål.

Samtidig får jeg ikke Bjørn og Tronds resonnementer til å gå opp, sett i lys det omfattende naturtapet Carl Frode Tiller har skildret i foregående bøker, som romanen «Begynnelser» og diktsamlingen «Det framande landet». Hvordan sikre velferd og framgang når naturgrunnlaget brukes opp og klodens klima raseres? Skal 

 sikres, må den gjelde alle bankende hjerter, all strømmende sevje i et mangfold av levende organismer. Serien «Arbeidarhjerte» får kanskje flere bind?

Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt.

Arbeidar­hjerte 2

Alle hjerter skal med

Det ligger kanskje i sakens natur at en roman om en hemmelig sabotasjeaksjon der så å si all direkte kommunikasjon foregår gjennom tarmsystemet til en prestegårdsbikkje, vil være langsom. Behøver det av den grunn å være et problem? Nei. Men jeg mener langsomheten er en utfordring i Eirik Ingebrigtsens «Konglefall». La meg forsøke å forklare hvorfor.

 over den første desemberuka i året 1942: Norge er okkupert, og i den fiktive grenda Sjuskog er tre menn i ferd med å gjennomføre en snedig sabotasjeaksjon mot den lokale tyske kontingenten. De tre herrene – bonden Eilert, trevarefabrikanten Anton og presten Milton – følges i hver sine kapitler, de to første i tredjeperson, Milton i førsteperson. Svært kort fortalt innebærer sabotasjen å bruke naturen, grantrærne selv, mot fienden: rotnettverket binder trærne sammen, og ved å manipulere enkelte trærs sukkerinnhold, ved å gi grantrærne føling, som Eilert sier, kan de konstruere et sinnrikt, naturlig alarmsystem – et konglefall – for å beregne nøyaktig når de skal sprenge den lokale brua, med okkupantene oppå.

Dette er romanens plot: Tre menn og en bro som skal sprenges så fort konglene ramler på Eilerts bølgeblikktak. Det er en fabelaktig idé som bare delvis funker, og dette «delvis» kommer av at romanen følger handlinga kronologisk, dag for dag, gjennom hvert enkelt perspektiv. De tre har sine hverdagsrutiner og verdslige problemer: Eilert har hesten Akar, en symboltung naturkraft av et dyr som setter ham i klinsj med de lokale okkupantene; presten Milton er full av faen på okkupasjonens vegne, samtidig som kona Borgny viser tegn til tidlig demens; Anton, på sin side, er ungkaren som driver treforedlingsfabrikk på dagen og maler myr om natta, et spor jeg har vanskelig for å forstå hvorfor er med i teksten. Dessuten planlegger de å smugle en tysk jøde, Adler, opp til grenda: han skal undersøke grantrærne for å kvalitetssikre sabotasjeforberedelsene.

som skjer i «Konglefall», men det skjer svært langsomt. Ingebrigtsens stil veksler mellom korthugde, mutte dialoger og lengre, lett omstendelige skildringer av tankerekker og stemninger. Dette siste er blant romanens fremste kvaliteter: den sterke fornemmelsen av sted, av desemberkulde, bakker, trær, veier og myr. Men oftere er følelsen av manglende framdrift påtakelig. Hverdag er hverdag, og under trykket av en kommende eksplosjon er det som om de hverdagslige syslene – samtalene på fabrikken, Miltons indre monologer om sin kones sykdom, hellinga av melassevann på granrøtter – haler tida enda lenger ut enn nødvendig. At det kan være en 

framstilling av okkupasjonens egen temporalitet, en tid hvor enhver åpen ytring er livsfarlig og absolutt alt står på spill, endrer ikke på at å lese time-for-time-skildringer av venting og planlegging og pusling (og korte meldinger sendt i pølsesnabber gitt til prestens hund) ganske enkelt blir trøttende.

Til det langsomme tilhører dessuten at Ingebrigtsen liksom holder igjen prosaflyten; teksten lugger litt, sannsynligvis med vilje. Det er først mot slutten at «Konglefall» virkelig treffer tonen. Når tidspunktet for sabotasjen nærmer seg, slipper forfatteren løs sitt språklige trykk. Borte er de korthugde samtalene og det langsomme, gnagende tempoet. I stedet følger lange, slyngende, messende setninger som framviser det jeg har savna de første 200 sidene: rytme, tempo, klang – et musikalsk og kunstferdig språk som utgjør den fremste attraksjonen ved Ingebrigtsens tekster, rett og slett fordi det er jævlig bra, kanskje særlig i de to prekenene Milton holder. Her kommer romanens viktigste temaer – mot, fellesskap, erindring, handling – til syne, klart, tydelig og kraftfullt.

Konglefall. Ein sabotasje

Langsom eksplosjon

Simen V. Gonsholt

Det er etter hvert mange norske influensere som har skrevet egne bøker, men det er ikke skrevet fullt så mange bøker 

 dem. «De blander seg inn i alt mulig og utkonkurrerer både pressen, forskere og myndigheter som kilder folk gidder å høre på», begynner Carline Tromp: «Hvor kom alle influenserne fra, hva driver de med, og hvorfor er alle så intenst opptatt av hva de mener og tjener?» Dette er spørsmålene den nederlandsk-norske kritikeren (blant annet her i Bokmagasinet) konsentrerer seg om i sin tredje bok «Forført», for med det å fortelle «historien om hvordan influenserne fikk verden til å klikke», som undertittelen lyder. Det er imidlertid ikke fritt for at «Forført» til tider minner mer om en bok om internett, sånn generelt.

På side 86 trekkes Harvard-professoren Shoshana Zuboff og hennes begrep «overvåkningskapitalisme» inn. På side 87 kommer den bokaktuelle blogger-aktivisten Cory Doctorows forfallsteori om «enshittification», eller 

, i Tromps oversettelse. På side 116 dukker salig René Girards mimesis-hypotese opp.

Ingenting av dette er irrelevant for å forstå influensernes makt over sinnene, men det er ikke akkurat ubrukte forklaringsmodeller i den senere tids norske teknologiessayistikk, heller. Desto mer forfriskende er det at Carline Tromp deretter går over til å snakke om den tyske forfatteren og gamle norske bokklubbfavoritten Siegfried Lenz, nærmere bestemt hans idéroman «Forbildet» (1973), hvor en av karakterene etter Tromps mening uforvarende forutser influensernes komme når vedkommende foreslår at bare «et forbilde som det står strid om, kan bli et forbilde for moderne mennesker.» Siegfried Lenz, altså! Herfra kan hva som helst skje, tenker man plutselig.

: Tromp avstår fra en endelig definisjon, utover at en influenser er en nettpersonlighet som «selger» et eller annet, være seg et produkt, budskap eller bare seg selv. Du har for eksempel bokinfluensere, helseinfluensere, finfluensere og matinfluensere; noen er nanoinfluensere (mindre enn 1000 følgere i sosiale medier), noen få er megainfluensere (den for min del ukjente reisebloggeren Helene Myhre, med over én million følgere på Instagram). «En utfordring med å skrive om dette landskapet er at ingen av oss ser det samme», påpeker Tromp: «Mine influensere er ikke dine influensere.» Men et orienteringspunkt man ikke kommer utenom i det norske influenserlandskapet, er Vixen Awards. Den årlige bransjekåringen symboliserer både i hvilken grad influensere har utkonkurrert tradisjonelle medier, i og med at prisen er kalt opp etter et magasin som ikke lenger fins, og hvor mye industrien har vokst, siden kåringen nå består av hele 17 priskategorier. Her foregår også mye av bokens reportasjevirksomhet, som leder til noen kostelige, men ikke utmalende miljøskildringer – Carline Tromp er norrønfilolog og ikke sosietetskronikør à la Tom Wolfe i bunn.

dybden på de jevnaldrende Vixen Awards-grossistene Emilie (Voe) Nereng og Sophie Elise (Isachsen), og den nærmest dialektiske prosessen dem imellom: Begge startet opp som såkalte rosabloggere, med offentlige tenåringsdagbøker som etter hvert også fremsnakket sponset innhold. Men mens Nereng, slik Tromp ser det, aldri har prøvd å bli noe annet enn en «norsk 

», var Sophie Elises blogg delvis en motreaksjon på hva hun oppfattet Nerengs for perfekte fasade: «Vi skjønte det måtte være noe fucked up med den lille cheerleaderen der», skriver hun i en av sine bøker. Selv sto Sophie Elise frem med hva Tromp karakteriserer som en «komplisert og potent cocktail av skam, usikkerhet og oppmerksomhetsbehov», som ble «en viktig driver for influenserkulturen som vokste ut av bloggene».

 i «Forført» noe partikulære – Tromp følger særlig en hageblogger, en vegetarmatinfluenser og Klassekampen-journalist Jo Røed Skårderud, som har lansert seg som politisk tiktoker – og miljøene hun oppsøker, er knapt heldekkende for feltet: I et kapittel som foregår på Influenser- og sosiale medier-konferansen til fagbladet Kampanje, bemerker hun at hun «er langt fra Andrew Tate og mannosfære-guruer». Denne avstanden er egentlig gjennomgående – vi «har» ikke Oskar Westerlin etter denne boken. Men Carline Tromp kan heller ikke anklages for berøringsangst overfor den såkalte mannosfæren, i og med sine to foregående bøker «Kulturkrig» (2022) og «Tilbakeslaget: Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett» (2022). Sånn sett er «Forført» som avslutningen på en løs trilogi, som gir et veldig verdifullt bidrag til å forstå hvorfor personer det er strid om – for nå en siste gang å trekke inn Siegfried Lenz – blir forbilder for moderne mennesker.

Carline Tromp er kritiker i Bokmagasinet. Boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker.

Herfra kan hva som helst skje, tenker man plutselig.

Forført

Under innflytelse

Tora Sanden Døskeland

Hva vil det si å være pårørende til en mor som er så syk at 

 etter hvert blir hennes fremste karaktertrekk?

Gjennom korthugde observasjoner forteller Andreas Øverland i sin debutbok om et mor-sønn-forhold der alt henger sammen med alt: psyke, penger og pårørende, systemsvikt og organsvikt.

Som Øverland selv har sagt i intervjuer, har boka utspring i tekster han skrev til sin egen mors begravelsesseremoni. I boka har tekstene beholdt det muntlige og Øverland gir i tillegg plass til sms-er, linker, litt skrivefeil og slang, en Finn-annonse og detaljer fra morens leilighet. Kanskje er det nødvendig å insistere gjennom slike elementer på at dette er 

, nettopp fordi morens liv og død har få vitner. «Jeg var ikke der

, sier jeget. Men hvem var til stede i et liv ingen så? Leiligheten var der. Puten og sengen, veggene. Jeg-et «[…] lurer på om madrassen / savner henne / Er den kald?»

 blir mellommenn i sønnens forsøk på å nærme seg en utilnærmelig mor. Spørsmålet er om leseren hadde fått komme tettere på uten madrassen som støtdemper.

Rotet i leiligheten på Haugerud tar overhånd; mellom størknede skiver, piller, poser med brukte bleier, lapper med passord og bestikk ligger også boka «Tenk deg frisk». Det er til å både humre og bli betuttet av, men de galgenhumoristiske poengene lander litt for ofte plumpt i siste setning: «Hun la ned mer enn 10 000 timer /på å øve på å dø /Jeg var som sagt ikke der/ så jeg får anta / at hun besto med glans». Den lakoniske tonen gir en overflate det er vanskelig å trenge gjennom.

 og nedrige i morens forfall er et godt utgangspunkt for å bevege seg inn i både spørsmål om klasse, sykdom, skam og den voksne som må tas hånd om av sitt barn.

Øverland er best når han lar sønnen vise både sårhet og avsky for det skitne og uverdige ved morens skjebne, samtidig som han ser moras selvstendighet og standhaftighet. Det er de to mot verden, i en leilighet som blir trangere og trangere.

Tekstene er nummerert, mange av dem titulerte, men henger sammen som én fortelling. De er ofte ikke sterke nok til å bli lest som enkeltdikt, og er avhengig av rammefortellingen. Samtidig beveger Øverland seg såpass fritt mellom stiler og perspektiver at resultatet ikke blir et snakkesalig poetisk vitnesbyrd. Tekstene blir i stedet stående som en rekke forsøk på å nærme seg en utilnærmelig mor.

Jeg vet ikke, jeg var ikke der

Er mor død

Mímir Kristjánsson

En sønn har lovet sin demente far å ta ham med ut til familiehytta før han skal dø. Uten innlagt strøm eller vann skal de to tilbringe en måned ute i det sørlandske havgapet, alene med hverandre. Slik er utgangspunktet for Birger Emanuelsens nye roman «Odysseen». Det er en håpløs idé han har fått, denne sønnen. Er det virkelig trygt å ta med seg en dement mann ut på en gammel hytte på denne måten? Nei, mener både søsteren hans og sykepleierne hun sender på sporadiske besøk ut i skjærgården. Men et løfte er et løfte, og sønnen har lovet faren at han skal få komme ut hit i omgivelsene han elsker, framfor å bli stengt inne på det han kaller «forglemmegeiavdelingen» på sykehjemmet.

Som sønnen sier: «Jeg orker ikke å se ham på et hjem. Jeg orker ikke å komme så sjelden på besøk. All den dårlige samvittigheten.»

 er gjerne en kamp mot kjedsomheten. Derfor er også min erfaring at det er vanskelig å skrive om langvarige sykdomsforløp uten at det blir kjedelig. Uten å røpe for mye kan jeg avsløre at Emanuelsens odyssé ikke når de samme episke høyder som Homers originale. I den grad vi har å gjøre med en reise i det hele tatt, er det gjennom mimring og tankesprang. Sønnen har riktignok til hensikt å lese «Odyseen» for sin far, men dette påfunnet virker det nesten som Emanuelsen glemmer i løpet av boka (jeg glemte det i alle fall i løpet av lesningen).

Å ta seg av syke og gamle hører til det feminine. Både i hjemmet og i velferdsstaten er det kvinner som står for mesteparten av omsorgen i samfunnet. «Odysseen» er en bok om omsorg mellom menn. Når far og sønn har reist ut på hytta, er det ikke bare for å være sammen. Det er også for å være i fred, ikke minst fra denne brysomme søstera som ikke har tid til å ta seg av faren selv, men som likefullt har blitt hans juridiske verge, og mest av alt ønsker å få ham innlagt. På trygg avstand fra både henne, helsevesenet og sønnens egen familie, kan far og sønn starte dagen med en Jäger og drikke øl hver kveld. De kan ta båten ut på vannet og gå lange turer i skogen, uten å bli belemret med bekymringer eller bebreidelser fra kvinnene i livet deres. Det er noe forfriskende med hvordan Emanuelsen på denne måten utfordrer det feminine monopolet på omsorg, og tør å sette ord på typiske maskuline tankerekker som denne: «Jeg tåler ikke at andre ser på meg som svak. Jeg tåler ikke andres omsorg. Jeg blir flau av å få hjelp. Jeg vil klare meg selv. Jeg er sterk nok til å klare det.»

 er det ikke enkelt, langt derfra. En gang var faren i «Odysseen» selv sterk nok til å klare seg selv. Sønnen vil gjerne tviholde på dette stolte bildet av faren, og gjør sitt ytterste for å bevare selvrespekten hans. Men virkeligheten jobber mot ham. Faren må mates, vaskes, og få hjelp med å tørke opp etter seg når han tisser i senga. Emanuelsen skildrer varsomt, men knivskarpt, hvordan sønnen som pårørende står i en spagat mellom å forsørge og fornedre sin egen far. Hele tida balanserer han mellom å være hengiven venn og formyndersk barnevakt.

I forholdet mellom fedre og sønner skjer det som regel et tronskifte. På et tidspunkt tar sønnen makta fra faren, det er han som blir den voksne nå. I «Odysseen» opplever sønnen gang på gang hvordan den demente faren blir som et barn for ham. På et tidspunkt får han så store problemer på skogstur at sønnen ikke ser noe annet alternativ enn å bære faren på skuldrene: «Han holder seg fortsatt fast i håret mitt, slik alle mine barn har gjort når de har sittet der oppe.»

En dag skal vi alle bli gamle. Det er bare å håpe at vi får gleden av å gjøre det mens vi sitter på skuldrene til de samme barna som vi en gang har båret på våre.

Odysseen

Tronskifte ved havet

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

I boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling.

Det ligger et slags mystisk slør over MC-klubben Hells Angels’ hovedkvarter. Ordene er ikke mine, de tilhører Dagbladet-journalistene Øistein Norum Monsen og Torgeir P. Krokfjord. De overrumplet offentligheten med en uanmeldt bok denne uka, utgitt på Aschehoug: «Hvite striper, sorte får» har undertittelen «En reportasjebok om kokain, narkogjenger og kronprinsessens sønn» og er utstyrt med et kornete privatfoto av Marius Borg Høiby på forsida. Høiby viser fingeren på bildet, så vidt skjult bak designets fem innfelte striper med kokain mellom tittellinjene. 

Boka tar oss med til Oslos underverden, ofte i korthogde, heseblesende kapitler. Som når vi skal til Hells Angels på Alna, altså klubben med det mystiske sløret, der Monsen og Krokfjord maler videre:

Tenker du Hells Angels og fester, går kanskje tankene til bilder fra TV-serier: mørke lokaler, et hardrockband på en scene i hjørnet, lettkledde damer i lateks, røslige karer som henger i baren og som ikke går av veien for å levere ut en god runde juling til illojale prospects.

Du ser det for deg, ikke sant? Lateks? Juling? Ok, da kan vi komme til poenget i kapitlet: Flere Hells Angels-medlemmer er dømt for narkosmugling. Det har vært kontakt mellom Marius Borg Høiby og folk i Hells Angels. En av dem kjørte på et tidspunkt rundt på en Segway på en fest på Skaugum, men det har vi allerede lest i Se og Hør.

 ble pågrepet 4. august i fjor, etter å ha utøvd vold og slått rundt seg i kokainrus i en leilighet på Frogner, har hans nokså underdekkede liv på skyggesiden blitt flombelyst i mediene. Det er et dypt foruroligende, tragisk bilde som trer fram, av et skadeskutt medlem av den utvidede kongefamilien med farlig atferd.

Som Monsen og Krokfjord skriver i boka, var enkeltepisoden som en stein som ble kastet ut i vannet – etter at den traff vannflata, har den virvlet opp bunngrums og slam og gjort Høiby-saker til daglig kost på avisforsidene. Etterforskningen er avsluttet, og saken mot ham kommer opp i februar neste år. Der vil han stå tiltalt for 32 lovbrudd med en strafferamme på ti år, deriblant fire voldtekter, ulovlig filming av kvinners underliv uten samtykke, trusler og forulemping av politiet.

De faktiske tiltalepunktene er bare så vidt omtalt i «Hvite striper, sorte får». Høiby er ikke tiltalt for narkotikaforbrytelser, men i boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling med forgreininger til miljøer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Fra nattklubber på Frogner og dyre klokker på svartebørsen sneier vi innom Young Bloods og videre til beslagene på Bama-lageret. Før vi vet ordet av det følger vi tråder ut til Foxtrot og den kurdiske reven; til og med Pablo Escobar klarer forfatterne å flette inn. Den hardkokte fortellerstemmen har macho TV-fiksjon som ideal: «I speilet så han at den tidligere så mørke hårmanken var begynt å bli grå. Det var på tide å sette sjøbein, ri av stormen og stramme seg opp,» skriver de for eksempel om en av de omtalte, i ett av mange grep som legger et underholdende spenningsslør rundt journalistikken. Det er ingen tvil om hvor forfatterne vil: Én anonym kilde får spekulere uimotsagt i om Høiby har fått betaling for å skaffe kunder til kriminelle narkotikanettverk.

vi leser, blir det tydelig at det ligger et stort, fortjenestefullt gravearbeid bak undersøkelsene av norsk underverden – og vi trenger journalistikk til å belyse forbindelsene som forsyner elitene med kokain. Men i en bok som setter kronprinsessens sønns ansikt på forsida, er insinuasjonene boka inviterer til rundt et enkeltmenneske nesten grenseløse. Er det forsvarlig? Om Høiby ikke er tiltalt i en ordinær domstol for å drive narkokriminalitet, har folkedomstolen i alle fall fått et bidrag.

Her er de hvite strip­ene, der er det sorte fåret.

«Narcos» på norsk

Håvard Friis Nilsen

Hva har Nora i «Et dukkehjem», Ellida i «Fruen fra havet», Hedda i «Hedda Gabler», Rebekka i «Rosmersholm» og Hilde i «Byggmester Solness» til felles? De er alle kvinnelige Ibsen-figurer som har vokst opp uten mor, slår psykolog Ellen Hartmann fast i den nye boken «Ibsens morløse kvinner». Det er et poeng som så langt ikke har vært viet oppmerksomhet i Ibsen-forskningen. For Hartmann som psykolog er det av stor betydning om en pasient har vokst opp uten mor eller far. Og Ibsens kvinner har noen påfallende likhetstrekk med hennes egne kvinnelige morløse pasienter, fortalte hun da jeg samtalte med henne under lanseringsarrangementet tidligere denne måneden.

Det er i det hele tatt skrevet mye om menn uten fedre, men langt mindre om kvinner uten mødre – derfor er Hartmanns bok også verdt å dvele litt ved. At en mor er fraværende kan skyldes mange ting: hun kan være død, hun kan være i fengsel, på sykehus, eller mentalt eller emosjonelt fraværende på grunn av psykiske lidelser, rus eller unnvikende personlighet. Men kvinner som vokser opp uten mor har noen fellestrekk, ifølge Hartmann: De er sårbare og mer utsatte på flere vis, blant annet blir de ofte rene magneter for menns seksuelle lyst og aggressivitet, og fordi de er trygghetssøkende, er forsvaret svekket og åpningen for menn der. Når kvinner vokser opp uten mor, er også faren for overgrep fra faren eller annen mannlig omsorgs- eller myndighetsperson langt større. Hartmann har hatt mange incestofre i sin praksis.

Ibsens kvinner i lys av sitt pasientklientell: De forstiller seg, lyver, og forsøker å gjøre seg til et attraktivt objekt for menn. De kan havne i transaksjonssituasjoner som grenser til prostitusjon. De søker trygghet og begjærstilfredsstillelse gjennom menn. De opplever selvforakt og manglende frihet. De får vansker med egen morsrolle. Og de gjennomgår som regel et 

 i løpet av stykket: enten i fortid eller i sanntid.

Fedrene er vesentlige for de morløse kvinnene. Ibsens kvinner er ofte sviktet av fedrene. Rebekka og Hedda bærer på traumer forvoldt av dem; Rebekka fordi han har viklet henne inn i et incestforhold, og Hedda fordi faren har gitt henne håp om en aristokratisk livsstil, men ikke etterlot seg noen arv. Begge har sterke sosiale ambisjoner. Hartmann viser at spørsmålet om doktor West er Rebekkas biologiske far eller ei på sett og vis er irrelevant: Han var hennes primære omsorgsperson, mannlige beskytter og dermed en sosial far, så seksualiteten mellom dem er et overgrep uansett. Som med Hartmanns incestpasienter, er seksualiteten dels preget av et ustyrlig og voldsomt begjær, og dels av en frykt og avsky for den.

Hedda er så opptatt av menn at hun selv ønsker å være en: myndig, selvstendig og maskulin. Hun er blitt gravid med en mann hun ikke elsker. Hun fornekter graviditeten og den kommende morsrollen, flørter med andre menn, er manipulerende og løgnaktig. Samtidig frykter hun sin egen lidenskap og tap av kontroll. Hedda er ensom og beskytter seg med kulde, også hun unnvikende. Ellida og Hilde har hatt godartede fedre, men de klarte ikke å beskytte døtrene mot demoniske menn. De er begge hypnotisert av forførende, eldre menn på et sårbart punkt i livet som har gitt dem en varig binding de ikke slipper fra.

 i «Et dukkehjem», registrerer Hartmann at det var barnepiken Anne-Marie som tok seg av Nora som barn da moren døde; nå tar Anne-Marie seg av Noras egne barn. Slik sett har hun hverken hatt eller vært en mor når hun går fra Helmer og barna – det er det Anne-Marie som har vært. Nora har vært en pakke overført mellom mannlige hender. På oppdrag fra departementet skulle Helmer undersøke Noras fars økonomiske problemer i bedriften – og fordi han forelsket seg, lot han faren slippe lempelig fra undersøkelsen. Ekteskapet er en transaksjon, Nora er overført som smøring, og slik redder hun sin far. Når hun senere vil redde sin mann, blir hun igjen umyndig, undertegner falsk, og havner i sakfører Krogstads makt. Han vil tvinge henne til å gjennomføre en ny transaksjon, å redde hans eget skinn. Nora er dermed hele tiden underlagt en form for skjult mannlig tvang, inntil hun får en oppvåkning: Hun forstår at hun er umyndig.

 har arbeidet med dette stoffet i over 25 år, og presentert på internasjonale Ibsen-konferanser underveis. Litteraturvitere vil nok være kritisk til å bringe inn perspektiver «utenfor teksten», og «psykologisering» har vært et fy-ord – ikke desto mindre er det slående at erfaringer fra terapirommet synes så relevante. John Bowlbys tilknytningsteori synes nærmest å være foregrepet av Ibsen – fordi de morløse skikkelsene har handlings- og reaksjonsmønstre som stemmer med Bowlbys beskrivelser av skadet tilknytning.

Det maner for øvrig til ettertanke at en bok om Henrik Ibsen som bringer nytt stoff, er velskrevet og spennende, ikke fant plass hos et av de store forlagene – boka gis ut på lille Sandnes forlag, som fortjener honnør.

Kvinner som vokser opp uten mor har noen fellestrekk, ifølge Hartmann.

I mangel av mor

Espen Stueland

Idet jeg skriver dette, er det blitt vår. Jeg ønsker leserne lyse dager. / Oslo, april 2016 / Henning Hagerup». Det er i essaysamlingen «Metafysisk skrapjern» disse ordene oppsøker oss. «For min egen del samler jeg blant annet på vårnettene», skriver Henning også, i essayet ‘Elvelangs’ (trykket i Klassekampen 30. mai 2015). Det er et stort tap at Henning Hagerup ikke skal samle flere vårnetter og sette navnet sitt under flere nye essay, at Klassekampens lesere ikke skal få slike herlige tekster seilende, som den om å nyte våren, om å gå langs Akerselva og tenke på for lengst henfarne, vakre vårnetter. Som essayist og gjendikter var Henning blant de fremste i landet. Han hadde en makeløs evne til å formulere noe vesentlig, noe som var verdt å ta med seg, noe som løfter og tilfører stoffet verdifulle tanker, uansett hva han skrev om. Henning kunne få leseren til å kjenne en særegen stolthet over at vi var så heldige å ha en så kunnskapsrik og kunnskapstørst forfatter blant oss. Nå er han borte. Det kjennes usigelig trist og meningsløst.

 er uløselig knyttet til tidsskriftene våre: Vagant, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, Vinduet, Bøk og Samtiden. Tekstene han fikk publisert, bidro med perspektiver som løftet og utvidet emnet. Hva var det så i Hennings språk som ga det han skrev en så rikt klingende kraft? Den som kunne svare på det! Han var uvanlig belest, han var lommekjent i den greske og romerske antikken, og det virket som han måtte ha vært husvenn av britiske og tyske romantikere. Spørsmålet var bare hvordan det var mulig. Samtidig var det noe annet og mer ved tekstene, noe det ikke er så lett å sette fingeren på. Referanser til all verdens litteratur og tenkning har aldri i seg selv reddet noen, det er ikke nok til også å berøre leseren, slik Hennings tekster gjorde. Overbevisningskraften lå i en kombinasjon av kunnskapstilfang og det at han behersket mange språk, men også i at han ikke lente seg bare mot intellektet, men skrev med alle sine lidenskaper og temperamenter, sine sorger, minner og forhåpninger, med humor, selvironi, en alltid smakfull balanse mellom selvhevdelse og beskjedenhet, og med en intakt oppdagerglede, storøyd. Leseren merket at forfatteren Henning Hagerup frydet seg over det han leste, det han ville vise 

 lesere, han inntok oss med en smittende leselyst. Som leser av Hennings tekster kjente vi oss kort sagt beriket. Når han skrev om skjønnlitteratur, foretrakk han å trekke inn perspektiver på samfunn, politikk og ideologier, eller etiske, religiøse og moralske problemstillinger.

Hennings virke er uløselig knyttet til at han var medredaktør i Vagant i to perioder (1991–1998 og fra 2015 til sin død) og at han var en av landets ledende essayister. Han var litteraturkritiker, romanforfatter, redaktør for antologier og oversetter/gjendikter for mer enn 200 boktitler og talløse Donald Duck-striper siden 1980-tallet. Essaysamlingen «Vinternotater» (1998) er noe så sjeldent som en essaysamling som kom i nytt opplag 17 år etter at den først ble utgitt. I det nyskrevne forordet til den, får leseren en påminnelse om at han var en streng leser av sine egne tekster og neppe så på dem som helt ferdige. Han skriver at gjenutgivelsen var en «kjærkommen anledning til å underkaste boken en hardt tiltrengt revisjon», men han lander på at den skal få vitne om «det 90-tallsmennesket som skrev den». Han gjorde seg bemerket i offentligheten som litteraturkritiker på 1990-tallet i NRK P2s «Kritikertorget» og litteraturanmelder i Klassekampen. Noen av programmene er lagt ut på bokhylla.no – de som savner å høre stemmen hans, kan få et gjenhør der. Som kritiker var han høyt respektert, til og med noe så sjeldent som elsket av forfatterne. Selv om han kunne være hard i klypa, er de følgende ordene talende for hvordan han gikk til verks: «Jeg vil ikke ha en litterær offentlighet hvor kritikeren går inn i rollen som vaktbikkje og innbiller seg at enhver forfatter er et potensielt postbud. Det er det verste kritikerideal som finnes: ‘Ser jeg en forfatter, så biter jeg!’» Om sin egen essayskriving forteller Henning at den ble til etter at arbeidet for føden (som nok ofte var mer flytende enn fast) var utført. Det var arbeidet med oversettelser som sørget for inntektene. Han sier dette i Alf van der Hagens samtalebok «Leseren», der han også forteller om livet sitt. Han kaller seg en rastløs sjel med ganske kompliserte motiver for sine handlinger. Han var samboer med Elin Brodin, som han også skrev tre romaner sammen med.

 hadde mye av sin identitet knyttet til tidsskriftet Vagant, er et understatement. Selv ble jeg kjent med Henning og resten av Vagant-redaksjonen da jeg hadde mine første tekster på trykk der, i 1993. 1990-tallets Vagant var et viltvoksende miljø hvor lekenhet og ungt talent fikk blomstre, tidsskriftet var ertelystent, humoristisk, historisk orientert og tradisjonsbevisst, men ikke andektig overfor kanon. Tidsskriftet fungerte som et korrektiv til forlagenes børs og katedral, men ble også regnet med og tatt seriøst i det gode selskap. Det hadde en magisk tiltrekningskraft for mange forfatter- og kritikerspirer. Jeg ble med i redaksjonen i 1995. Under redaksjonsmøtene var det fascinerende å være vitne til hvor raskt Henning leste og fordøyde tekster vi skulle diskutere. Han hadde lest tekstene ferdig lenge før resten av oss, og mens han rastløst ventet på at også vi skulle lese ferdig, rakk han gjerne å røyke en sigarett eller tre mens han kladdet på en lederartikkel. Når diskusjonen om teksten omsider kunne starte, tenkte jeg at han med sitt forrykende lesetempo måtte vel ha oversett 

Å oppleve Henning skrive svarbrev til Vagants innsendere, kunne være en blanding av skremmende og uforskammet morsomt. Det var et par typer som sendte inn litterære tekster igjen og igjen, gjengangere som verken hadde talent eller tok til seg råd. Hennings måte å håndtere sin egen frustrasjon over disse på, var å skrive to svar. Det første brevet var raljerende og så grusomt at det absolutt ikke kunne postlegges – det ville knekt mottakeren. Når han hadde fått rast fra seg i dette brevet, var han mer forsonlig og kunne formulere et mer høvelig svar, som den håpefulle ganske sikkert fikk mye ut av. Det kunne gå en kule varmt i redaksjonen, men Henning var forsonlig.

Jeg ser for meg at Henning ville vært et naturlig midtpunkt i enhver tidsskriftredaksjon nærmest uansett hvor i verden den var lokalisert. Han var kulturelt dannet, og vel så det, og hadde et oppmuntrende og tillitvekkende vesen. Han kunne lære bort mange arbeidsdyder, bare ikke det å overholde tidsfrister. Gjennom sitt eksempel fikk han omgivelsene til å strekke seg og være ærgjerrige i sin søken etter presist språk, og alltid strekke seg litt lenger i arbeidet med å komponere teksten og bruke subjektivt gehør, finne rytme og struktur. I lange arbeidsøkter viste han en stayerevne man nesten ikke skulle tiltro et menneske med en fysisk fremtoning som hans, men så lenge arbeidet ennå ikke var i havn (og når er det egentlig det?), var det ikke snakk om å ta hensyn til at man kunne bli fysisk og mentalt utmattet. Dette hvileløse arbeidet ga resultater. Han etterlot seg ikke en eneste slapp setning eller et avsnitt som ikke ville noe, som ikke bidro på en helt bestemt måte til helheten.

 ikke lenge etter at jeg ble med i Vagant-redaksjonen, fikk jeg det for meg at jeg skulle oversette noen korttekster fra rumensk-tyske Herta Müllers bok «Der Teufel sitzt im Spiegel» (1991). Henning tilbød seg å se over oversettelsen. Vi møttes utenfor Kunstnernes Hus og mens vi beveget oss mot et ledig bord, sa han at han ikke skulle leke Bård Skolemester – jeg måtte ikke ta alle de røde kommentarene i margen ille opp. Det var ikke så rent få av dem, viste det seg, men Henning var en god pedagog, og det ble etter hvert skikk på oversettelsen. Det er ellers talende at Henning var fullstendig i fyr og flamme da han nå oppdaget Herta Müllers forfatterskap. Han skrev en introduksjon som fikk tittelen ‘Ikke glan meg inn i munnen’ (publisert i Vagant). Når jeg leser den igjen nå, er det lett å se at Müller virkelig traff noe i ham. Det er noe med det kroppslige ubehaget hun beskriver, som berørte ham. Temmelig presist beskriver han Müllers prosa som en marerittets realisme – «kanskje er verden magisk, men i så fall er det fordi den er forhekset, eller demonisk». Formuleringen sier forresten mye om Hennings gehør for ordenes bibetydninger. Mange ville vel slå seg til ro med at hvis verden er 

, er det noe positivt ladet, men han graver videre og finner noe faretruende også der, noe han beskriver som demonisk. Og det er åpenbart presist. Han lot seg fascinere av det han kaller Müllers lidenskapelige anatomiske blikk – de mange groteske bildene for fortæring, om det så er selvfortæring, stoffutveksling, metamorfoser. Denne viljen til å grave dypere og se flere sammenhenger er i spill nær sagt alle hans essays – han ser det vesentlige i forfatterskapene og leser med en helt uhørt oppmerksomhet.

 at vår kjære venn ikke er blant oss lenger. Henning, med hendene foldet og støttet under haka, med hodet litt på skakke, en liten latter og et oppmerksomt, henvendt blikk. En gang hjalp han meg med å gjendikte noen linjer i et epigram av den romerske poeten Martialis, som jeg forsiktig vil omskrive og hilse farvel med: «Måtte gresset mykt om de lette lemmene seg slutte / Jord, jord, tyng ham ikke, tung var han aldri for deg.» Jeg lyser fred over Hennings minne.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Andres barn

Fire fortellinger

De som dreper på en mandag

Arbeidarhjerte 2

Konglefall. Ein sabotasje

Forført

Jeg vet ikke, jeg var ikke der

Odysseen

Utvalgte saker

I boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling.

Med Ibsens kvinner på terapirommet.

Minneord over Henning Hagerup (1959–2025).

Magasinene

Bokanmeldelser

Andres barn

Fire fortellinger

De som dreper på en mandag

Arbeidar­hjerte 2

Konglefall. Ein sabotasje

Forført

Jeg vet ikke, jeg var ikke der

Odysseen

I boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling.

Med Ibsens kvinner på terapir­ommet.

Minneord over Henning Hagerup (1959–2025).

Arbeidarhjerte 2

Med Ibsens kvinner på terapirommet.