#fff

#000

sende Alberte til Paris og forma ein kunstnar. Ingrid Z. Aanestad gjenles trilogien 100 år etter.

Cora Sandel

har begynt å spørre seg hva som vil skje om for­fatteren blir danket ut av en språkmodell.

Jan Kjærstad

brukte sju år på å følge en tragisk rettssak i Australia.

Helen Garner

forteller ­spøkelses­historier for vår tid.

Ali Smith

Merete Røsvik

Den første setninga i ein roman set stemninga og gir vanlegvis eit hint om kven og kva forteljinga skal handle om. Første setning i Mattis Øybøs sjette roman er «Han hadde falt ned fra taket.» Assosiasjonane i retning tapt kontroll og ulukker i heimen står godt til romantittelen «Mitt første ekteskap» – nummeret kan jo ikkje bety anna enn romantisk havari. Men det viser seg at «han» er ein biperson, den nye ektemannen til kvinna i det skilte paret romanen handlar om. Så – kvifor starte der? Også når boka er lest ferdig, sit eg med kjensla av at det er noko som ikkje heilt klaffar.

Ideen er god: Etter at dei har vore skilt i snart femten år, ber Mikael Ellen gå med på ei annullering av ekteskapet. Han skal nemleg gifte seg for tredje gong, og no med ein katolikk som ikkje kan ha ein fråskild mann. Kvinna er på alder med dottera han har med Ellen, og til sommaren skal han bli både far og bestefar. Det kunne ha vore opptakten til ein komedie i Woody Allen-stil, men Øybø går til verket med analytisk alvor. Spørsmålet om annullering er eit godt utgangspunkt for å seie noko om den eksistensielle vekta av tapt kjærleik, og det institusjonaliserte, religiøse hykleriet er provoserande i seg sjølv.

og ulik klassebakgrunn gjer ikkje romantikken enklare, og Øybø, som har vore forlagsredaktør i mange år, skildrar bokbransjen i velinformert detalj. Når handlinga startar, har debutromanen der Ellen brukte den vanskelege barndommen sin som litterært materiale, fått ein renessanse. Ho har endeleg nådd toppen som forfattar og skal bli intervjua av statsministeren, «Røde-Ronja», som på si side er skandalisert av seksualiserte videoar på avvegar. Slik kommenterer forfattaren velkjende trekk i samtida, spesielt blandinga av kynisme og idealisme som finst i både litteraturen og politikken. Polemisk er han ikkje, eg vil heller seie at han nyanserer og nesten ufarleggjer problemstillingane. Til dømes lar han mora til Ellen ta den litterære utleveringa med stoisk, men kanskje ein smule passiv-aggressiv, ro.

Ellen er den litterære strevaren som vil inn i den kulturelle eliten Mikael er fødd inn i. Ein veikskap er at eg ikkje får eit tydeleg bilete av henne som menneske, og korleis ho sjølv har opplevd klassereisa. Sympatien ser ut til å liggje hos Mikael, som gir opp dei litterære ambisjonane og blir lærar, men ingen av dei innbyr til identifikasjon. Biletet av dei som par, ei lita kvinne som bokstaveleg talt klatrar opp på skuldrene til den høge kjærasten, seier sitt om at Ellen brukar han for å kome opp og fram.

av scener fulle av realistiske detaljar, men dei føyer seg aldri saman til ei historie som festar grepet. Éin grunn kan vere dei mange hoppa: Synsvinkelen vekslar mellom dei to eksane, og mellom notida og ulike fasar i det tidlegare samlivet. Men uansett kven det viser seg har vore utru med kven, står det eigentleg lite på spel.

Eit grep eg opplever som overforklarande, er innskotne rapportutdrag frå det katolske tribunalet, altså intervju gjort som etterforsking av ekteskapet. Berre svara er gjengitt, og det fungerer på eit vis som koret i greske tragediar når vi får høyre korleis folka rundt Ellen og Mikael oppfatta relasjonen. Eit døme: «Hva veit jeg, men det var noe usunt i måten han knytta seg til henne på. For han var hun målet, målet for alt, mens for henne var han, ja, et sted på veien.»

omstendeleg gjengir handlinga i Ellens romanar og Mikaels intelligente tolkingar, luktar det meir bokstøv enn hjarteblod. Det blir også i overkant metalitterært når store finalen rett og slett er ein litterær scenesamtale. Eg synest i tillegg det blir kleint når det er så sterkt understreka kor viktig Mikael har vore for Ellen i utviklinga av forfattarskapen – gitt at Øybø som forlagsredaktør sjølv har hatt den rolla for mange.

Mitt første ekteskap

Kjærleikens klassereiser

Espen Stueland

it gammalt benediktarhandskrift fortel at Djevelen ein dag fekk ideen om å grunnlegge ei kyrkje. Sjølv om han hadde gode og jamne inntekter, kjende han seg audmjuka av den lausrivne rolla han hadde spelt gjennom hundreåra, utan organisasjon, utan reglar, utan kanonar, utan ritual, utan noko som helst

Jeg leste inngangen i novellen ‘Djevelens kyrkje’ med et smil om munnen og kunne registrere at brasilianske Machado de Assis tydeligvis har meg på kroken. Historien om djevelen pirrer virkelig fantasien. Om ikke alle novellene i utvalget gjør det, så gjør de aller fleste det. «Alienisten og andre noveller» har en underspilt brodd, en umerkelig tendens til å forvrenge og forsterke, slik at den virkeligheten som fremstilles, havner litt ute av proporsjon. De har letthet og lekenhet, samtidig som tilværelsen får virke i all sin kompleksitet.

Novellen ‘Far og mor’ kan tjene som eksempel på dette. Den tar utgangspunkt i en liten familie som lever i sult og bunnløs fattigdom. De som måtte være henfalne til å tro at sosial nød automatisk gjør mennesket edelt og godt, vil ikke ha vondt av å lese den. Inngangen er en nesten sosiologisk betraktning: «Som andre samfunnsinstitusjonar førte også slaveriet med seg sine eigne tilhøyrande næringar og hjelpemiddel. Eg skal nemne berre nokre av hjelpemidla, knytta til ei bestemt næring.» Han beskriver halsjern og jernmaske, og hvordan de ble brukt. Grunnen er at mannen i familien Cândido Neves (merk navnelikheten med Voltaires romanfigur Candide, kjent for ukuelig optimisme) livnærer seg av å fange rømte slaver. Han er for udugelig til å gjøre annet. Når han setter barn på Clara blir pengemangelen enda mer akutt. Huseieren truer med å kaste dem på gata. Når han omsider klarer å fange en rømt slave, viser det seg at også hun er gravid, og pågripelsen er så brutal at hun spontan­aborterer. Dette er en kantete tekst, den motsetter seg en harmoniserende tolkning.

 dets navn, ‘Alienisten’, er bokas høydepunkt. På vittig vis blottlegger den vitenskapelige ambisjoner som fortrenger all sunn fornuft. Den handler om Simão Bacamarte, som etter studier i Europa vender hjem til byen Itaguaí, der han fylles av hellig overbevisning om at han skal løfte medisinen til nye høyder. Han vil fornye vitenskapen om galskap. Itaguaí mangler et tilbud til de verst rammede, så Bacamarte etablerer asylet Casa Verde. Der innlosjeres ikke bare de som allerede er akseptert som hardt rammet – Bacamarte er så grundig at før befolkningen har rukket å få sukk for seg, er de aller fleste innlagt! Ifølge legen viser de seg å ha minst én skavank som kvalifiserer til innleggelse. «Ingen visste lenger kven som var åndsfrisk, og kven som var galen», heter det. Lest i 2026 er det mulig å lese denne glimrende novellen som et varsko om noe som i mellomtiden er blitt virkelighet: at unge mennesker diagnostiseres for så å sluses inn i livslange medisineringsløp, kanskje uten å lide av annet enn at de lever.

‘Den skjulte årsaka’ er mer grotesk enn satirisk. Novellen beskriver et menneskes (legen Fortunato) glede ved å se andre lide. Til å begynne med er ingen klar over legens dystre lidenskap. Gradvis merker en kollega at Fortunato ser ut til å mangle empati. Han legger merke til at i teateret får Fortunato et nytelsesfullt uttrykk når det spilles blodige scener. Snart tilkjennegir Fortunato at han foretrekker å bruke etsende medisiner. Det er et varsel om hva som skal følge. Kollegaen overrasker Fortunato idet han klipper av beina på en rotte og deretter svir den over en gassflamme. Han har et henført uttrykk, ansiktet utstråler «eit veldig, stille, djupt velvære». Noe av det mesterlige består i at forfatteren viser at Fortunatos grusomme lidenskap har enorme omkostninger for kona, vitnet til ondskapen. Nytelsen ved å påføre smerte er ikke seksuelt ladet, som hos Marki de Sade. Novellen ble publisert i 1896, altså på omtrent samme tid som ordet sadisme kom i bruk i Skandinavia. Tiden var moden for å utforske dystrere sider ved begjæret, om det så var seksuelt ladet eller noe annet.

 av forlaget Skalds klassikerserie. Den er dønn solid og beriker bokheimen med stor omtanke og kjærlighet. For mange av bøkene i serien er det første gang vi kan lese dem på nynorsk, og det er åpenbart lagt ned mye arbeid i å få rett oversetter til å gjøre jobben. Bokomslaget har vakker sjirting med trykk som ikke slites bort straks boka berøres (som tilfellet er med en del billigproduserte bøker i dag), og har en originalillustrasjon signert den mesterlige Andreas Töpfer, kjent for mangeårig design av Vagant. Boka er satt med skrifttyper spesielt utviklet for forlaget. Skalds klassikerserie må sies å slå svært godt fra seg.

Jeg kan ikke vurdere oversettelsen fra brasiliansk portugisisk, men merker meg at det er noen moderne vendinger («kjende på eit sug») og synes de kler formen. Språket er musikalsk, har snert og god flyt.

Alienisten og andre noveller

Alle er gale

Tom Egil Hverven

Koker man en suppe lenge nok, blir de opprinnelige ingrediensene nesten ugjenkjennelige. Menneskehetens historie kan betraktes som en kjele der ord kokes. Språk omformes av energisk og kreativ bruk under skiftende omstendigheter. Marilynne Robinson forsøker i boka «Reading Genesis» («I begynnelsen») å gjøre hovedtrekkene i Første mosebok tydeligere. Guds forsyn, plan og omsorg for menneskene framtrer mer gjennomsiktig, forutsigbar hos den amerikanske forfatteren. Gunnar Wærness, derimot, utydeliggjør Bibelens første bok. Diktene i «Koke Mosebok» fordeler ord, bilder, navn og begreper på nytt. Gud blir utydelig i god forstand, som utgangspunkt for tolking. Brutalt kort kan det sies slik, mot slutten av et dikt som starter med en påstand om at det billedlig talt kan ta «lang tid/ å grave et menneske/ ut av et dyr»:

Hva må ofres for å forstå relasjonen mellom dyr, mennesker og guder? Bokas uttalte mål er «å sabotere Bibelen og hedre den i samme bevegelse» – og lykkes med det. Innenfor Wærness’ forfatterskap framstår diktsamlingen som ledd i en lang poetisk skapelsesprosess, spredt i ulike publikasjoner. Første bok var «Tungen og tåren» (2013), en annen del kom i den omfangsrike boka «Å skrive er å be om for mye» (2020). Wærness har også andre steder publisert dikt med utgangspunkt i historien om tvillingparet Esau og Jakob, Isaks sønner, Abrahams barnebarn i Første mosebok.

Mange husker hvordan Esau solgte førstefødselsretten sin, retten til arv, for litt brød og en linsesuppe. Etter en lang dag på markene var eldstebroren sliten. Han sa han holdt på å dø av sult. Esau tok begjærlig imot suppe Jakob hadde kokt. Suppen var betaling, kampen var i gang. Historien om brødrene kan tolkes på mange måter – jeg skal vokte meg for å gjøre den enkel. Et mulig utgangspunkt er å lese historien som bilde på overgangen fra jeger- og sanker- til jordbrukssamfunn for cirka 10.000 år siden. Menneskers adgang til jord og ressurser måtte fortolkes og fordeles på nytt. Situasjonen i Midtøsten eller Ukraina i dag kan leses i lys av slike lange historiske linjer. Wærness’ dikt gjør da også det.

 innsats fra leseren, er det likevel ikke slik at «Koke Mosebok» gjør alt til en suppe. Diktene fyller én til fem sider, satt opp med jevn venstremarg og ujevn høyremarg. Som i tidligere dikt er Wærness raus med pauser – cesurer – inne i hver enkelt diktlinje (se første linje i sitatet ovenfor). Diktene med tittel til slutt, i parentes, løper uten å starte øverst på boksiden, ulikt hvordan mange diktsamlinger er organisert. I form av et kort sitat fra selve diktet, skrevet med versaler, kaster tittelen lys tilbake på det man har lest. Slutten av ‘(FØR DE SETTES SAMMEN)’ lyder slik:

Koke ­Mosebok

Sydende dikt

Jonas Bals

Ytre høyres framgang har mange forklaringer, og ikke så rent få handler om materielle forhold: Gjeldskrisen i 2008–2009, Putins og Assads krig mot det syriske folket og den påfølgende flyktningstrømmen, og nå sist prisstigningene som har fulgt i fotsporene til Putins og Trumps mislykkede kriger. Eksemplene er mange, men en viktig del av forklaringen ligger også et helt annet sted, i det enkle faktum at ytre høyre har lært seg å beherske den meta­politiske kunsten. Godt hjulpet av tekoligarkenes algoritmer og verdens største lommebøker har de klart å gjøre det de lenge anklaget «kulturmarxistene» for å gjøre: Å prege det prepolitiske feltet, der selve rammeverket for hva og hvordan vi kan diskutere, bestemmes. De har kort sagt klart å tilrane seg problemformuleringsprivilegiet.

Skal man klare det, må man beherske kulturfeltet; man må drive 

. I sin nye bok, «Kamrat Bamse», viser serieforskeren Robert Aman hvordan en slik kampform kan – men ikke nødvendigvis bør – arte seg. Han tar utgangspunkt i et knippe svenske tegneseriesuksesser fra 1970-årene, der tittelens figur, Bamse, nok er den mest kjente for norske lesere: Den lille bjørnen som ved hjelp av dunderhonning blir veldig sterk, og som bruker styrken sin til å slå et slag for de undertrykte, mot den onkel Skrue-aktige figuren Krøsus.

alene om dette. I 1970-årene fantes det mange eksempler på tegneserier som kombinerte en pedagogisk innfallsvinkel til kapitalisme og kolonialisme med en uttalt internasjonal solidaritet og antirasisme. Dette var dessuten ikke noe marginalt fenomen, seriene Aman skriver om, hadde gjerne opplag på flere titusen eksemplarer, og et vanvittig gjennomslag i den bredere kulturen.

Aman har tidligere skrevet boka «När Fantomen blev svensk» (2022), der flere av temaene fra denne boka også dukker opp. Hvor mye av dette påtrengende politiske engasjementet handlet i realiteten bare om å tilpasse seg tidsånden (og dermed også tegneseriemarkedet)? Hvor mye handlet om reell politisk aktivisme og tegnernes og forfatternes forsøk på å 

tidsånden? Og hvor mye av det var vellykket, sett fra et politisk og et kunstnerisk ståsted – og hvor mye skled over i den ufrivillige parodien?

 og mange flere, drøfter Aman i en svært leseverdig bok, der man både kan riste på hodet over svenskenes politiske korrekthet og beundre den likefremme holdningen til ulikhet og urettferdighet. Han påpeker også utrolige blindsoner, der det nærmest totale fraværet til halvparten av menneskeheten – altså kvinnene – særlig peker seg ut. Menn skrev, menn tegnet og menn leste, skriver han: Bamse, Johan Vilde, Mystiska 2:an og Tumac

som Aman tar for seg i tur og orden, hadde ikke en eneste kvinne som manusforfatter, tegner, tekstforfatter eller redaktør. Da var det kanskje heller ikke så merkelig at kampen for likestilling – eller «kvinnespørsmålet», som det ble kalt – var så fraværende.

Mitt eneste ankepunkt mot boka er at den er trykket i et altfor smålåtent pocketformat. Det gjør at de mange tegneserie­rutene ikke kommer til sin rett, og som leser kunne man ønske seg både mer farger og større format. Bortsett fra det er denne historien fargerik så det holder, og jeg må innrømme at jeg savner Bamse og Skallmann litt – selv når de tok på seg rollen som kulturmarxistiske skolelærere.

Kamrat Bamse. ­Revolution och klasskamp i 70-­talets svenska serier

Verdens sterkeste antikapitalist

Kåre Bulie

En datter står mot en mor, idealisme mot pragmatisme, kulturell forpliktelse mot pengeappetitt. Motsetningene i «Gyldenløves arv», bokbransje-veteranen Knut Gørvells roman om miljøene han selv har tilbrakt arbeidslivet sitt i, er umiddelbart gjenkjennelige – og av både privat og profesjonell karakter. Fortellingens datter har i årevis lengtet etter å overta ansvaret for familiebedriften, men den dominerende moren vil i hennes øyne ikke slippe neste generasjon til. Gyldenløve, forlaget det står om fremtiden til, nærmer seg krisen og behøver nye koster.

Hvem dét blir, er det avgjørende spørsmålet i Gørvells roman. Datteren, Caroline, er bokens hovedperson, og fortelleren befinner seg tett på henne. I tillegg til med den kjølige matriarken Maria sliter hun med en utro mann hjemme. Sine velmenende hensikter til tross virker hun, med sin Harvard-mastergrad og sin blanding av ambisjoner og underlegenhetsfølelse, pompøsitet og naivitet, som en selvrettferdig, «needy» figur. Den sympatien Gørvell later til å ville vekke med sin heltinne, sliter jeg med å mobilisere.

 lagt skjul på at «Gyldenløves arv» benytter seg av forelegg fra «virkeligheten». Trekk fra så vel Gørvells gamle arbeidsplass Cappelen Damm som konkurrentene Gyldendal og Aschehoug er lette å identifisere. Særlig salget av sistnevnte er nærliggende å assosiere til. En rekke levende kulturpersonligheter – fra Anne B. Ragde til Erik Fosnes Hansen – dukker dessuten opp. Noen skandaleroman er det likevel på ingen måte tale om. Jeg har vondt for å tro at noen lar seg provosere.

Dessverre understreker det poenget bokens mangel på engasjerende dramatikk. Korte kapitler og raske klipp til tross er den lettleste «Gyldenløves arv» en underholdningsroman som aldri begynner å leve og svinge. Intrigen er for fattig på overraskende vendinger, og konfliktens løsning blir for teknisk. Personene er og blir forutsigbare og kjedelige, og det samme er konversasjonene deres. Hverken familie- eller forlagsdramaet pirrer leselysten tilstrekkelig.

 og sine tradisjoner og fargesprakende typer burde bokbransjen være et godt utgangspunkt for satire. Gørvell er da heller ikke alene her til lands om å ta den i bruk litterært: Nylig har så vel Agnes Ravatn som Anne Louise Morseth, to andre skrivende som kjenner disse kretsene godt, brukt bøkenes verden som romanramme.

At Gørvells skildring av kulturlivets maktkamper ikke er blitt skarpere, er derfor synd. En karikert nøkkelroman fra det norske forlagsmiljøet som berørte noe avgjørende i det med kraft og oppfinnsomhet, ville ha vært et forfriskende tilskudd til bokåret 2026. Næringslivet forblir underdekket i landets diktning.

 økonomiske fremtid tematiserer forfatteren den digitaliseringen den henger tett sammen med. Samtidens kjønns­debatter og appetitt på varsling har, i likhet med virkelighetslitteraturen, også fått plass. Den karakteristiske blandingen av pessimisme og konservatisme som så ofte preger landets kulturarbeidere, lyser mellom linjene.

Dessverre finnes lite annet mellom dem. Selv om forfatteren har fått store mengder omtale, tipper jeg at «Gyldenløves arv» snart vil forsvinne i mengden, hvor skuldertrekket hører hjemme. Gørvell har ganske sikkert kost seg under skrivingen – ikke minst med Carolines seier, som på kulturlivets vis feires med rødvin. Beklageligvis gjorde jeg sjelden det samme under lesingen.

Gyldenløves arv

Kjedelig hagefest

Janneken Øverland

Det er en glede å oppdage at Pax forlag har fått oversatt enda en roman av italienske Alba de Céspedes. «Forbudt dagbok» og «Hennes side av historien

, oversatt av Astrid Nordang, finnes allerede på norsk.

«Ingen vender tilbake» (1938) er forfatterens første voksenroman. Kristin Sørsdal, som skrev et informativt og vakkert etterord i «Forbudt dagbok», står for en lydhør oversettelse.

Kubansk-italienske Alba de Céspedes (1911–1997) er ved siden av Natalia Ginzburg og Elsa Morante, en viktig italiensk forfatter på 1900-tallet. De bidro alle med epokegjørende romaner der kvinner var sentrale personer. Nå har alle tre fått en renessanse.

 til Benito Mussolinis styresett. Fascistenes krav til litteratur og andre kunstneriske uttrykk var at alt skulle støtte opp under det fascistiske diktaturet. Forfattere som ikke fulgte parti­linjen, kunne bli sensurert og fengslet. «Ingen vender tilbake» utkom tidlig i 1938 på det anerkjente forlaget Mondadori, som også hadde bånd til Mussolini. Utgiveren var ikke uvitende om at trekk ved denne boka brøt med fascistenes rådende syn på kvinners rolle i samfunn og familie. Likevel gjorde forlaget en ekstraordinær innsats for den unge forfatteren og boka: Store plakater, vindusutstillinger og en bil som kjørte rundt i Roma med reklame på taket. I lanseringen ble det lagt stor vekt på tekstens litterære kvaliteter. Den 27 år gamle forfatteren opplevde det som «un salto nel buio» – «et sprang ut i det ukjente» – og sammenliknet seg selv med en mor som skulle gifte bort en ung datter.

Det kom som en positiv overraskelse på forlag og forfatter at boka umiddelbart ble en skikkelig bestselger. Det første opplaget ble utsolgt på en uke. Kritikkene var gode, og i løpet av året ble tjue opplag trykket.

 av den kubanske ambassadøren til Italia og hans italienske kone. Hun hadde tidligere blitt arrestert for muntlig å ha kritisert Mussolinis andre militære angrep i Etiopia. Myndighetene fulgte henne. Først da romanen fikk en viktig litterær pris, reagerte Mussolini og beordret prisen trukket tilbake på grunn av bokas antifascistiske holdning.

De Céspedes’ neste bok, novellesamlingen «La Fuga», ble trolig lest av Mussolini selv. Resultatet var at både den og «Ingen vender tilbake» ble forbudt og dømt umoralske. Et trassig rykte sa at forlaget fortsatte å trykke nye opplag, men omgikk dommen ved å stemple alle nye eksemplarer som 20. opplag.

«Ingen vender tilbake» skiller seg fra de to tidligere romanene på norsk. Begge har familieliv som ramme og en voksen kvinne som hovedfigur. Denne romanen kretser rundt et studentkollektiv med 8 unge kvinnelige litteraturstudenter. De bor på et katolsk og strengt nonnedrevet studenthjem i Roma, midt på 1930-tallet. Forfatteren låner detaljer til bostedet fra en massiv, mørk bygning som ennå ligger i en bratt gate mellom Villa Borghese-parken og Spansketrappen.

 er Anna, Augusta, Emanuela, Milly, Silvia, Valentina, Vinca og Xenia. Rundt hver enkelt spinner Céspedes egne livshistorier. Alle kvinnene har sitt særpreg og romanfortellingen skifter sømløst dem imellom. Det er forfatterens store fortjeneste at kvinnene ikke framstår som et kor, men at hver av dem får egne trekk og ordlegger seg individuelt. Formmessig er dette imponerende gjennomført og fører til naturlige og nyanserte samtaler.

De har markert seg som avvikere fra idealet.

Ingen vender tilbake

Veien videre

Eivind Myklebust

Mamma og pappa skal skiljast, men Iben nektar: Her skal ingen flytte. «Alle blir her. Basta bom!» ropar ho, veltar dukkehuset sitt og går i vranglås. Kven har nøkkel til å låse opp?

Det har bestemor, med fart i beina og forstand i sinn – og ikkje minst med tolmod og list. Når flytteøskjene skal pakkast og Iben blir rasande, får bestemora henne med seg på sykkel­tur til stranda i staden. Der kan dei prøve håven, få foreldra litt på avstand, behandle kantete kjensler på indirekte vis.

er ein røynd forfattar (og ikkje minst ein røynd Klassekampen-spaltist i Feminist, javisst) og har skrive fleire skarpe, kloke romanar for vaksne. «Hjertehuset» er barnebokdebuten hennar, og biletboka er illustrert av Annette Saugestad Helland, som har vore ein mykje brukt visuell forteljar og utsmykkar av barnelitteratur dei siste åra. Mühleisen treffer med tonen og finn rette barnlege augehøgd på første forsøk, medan Helland støttar opp om og utfyller teksten med sin karakteristisk rufsete og sympatiske strek.

Noko ved bestemora får meg til å tenkje at ho har vore gjennom eitt og anna i livet. Kanskje er det trygg­leiken i orda og oppførselen hennar, ho tek ikkje på veg, men tek situasjonen på strak arm og møter Iben med ei utstrekt hand.

Hjartehuset frå tittelen er heilt konkret ei bøtte med hjarte på som fungerer som provisorisk heim for rekene Iben fangar med håven sin. Ho fangar ei mamma-reke, ei pappa-reke og ei Iben-reke, og for vaksne lesarar blir biletspråket svært så tydeleg når bestemor dultar bort i bøtta og rekene renn ut. Det blir dropen for Iben, som får eit samanbrot og spring rasande av stad.

med, reagerer slett ikkje på at bøtte-biletet er for tydeleg. Tvert imot er Ibens sinne og dramatikken i situasjonen engasjerande nok, når Iben innser at ho har kome bort frå bestemora. Innsiktene om at verken mora eller faren vil gløyme henne dei vekene ho bur hos berre ein av dei, snik seg inn sidedøra på passe pedagogisk vis medan dei kler på seg og dreg heimover.

I Hellands illustrasjonar får Iben og bestemora farge og fylde, medan landskapet og menneska rundt er meir oppstreka og skisseaktig. Det skapar ein nærleik til og mellom dei som er naudsynt for innlevinga. Mamma og pappa ser vi berre sokkane på i starten av boka, men i eit av dei siste oppslaga stig også dei fram. Alle blir her, i hjartehuset.

Hjertehuset

Alle blir her

Tore Linné Eriksen

Når man blar gjennom lista over utgivelser i «Cappelens upopulære skrifter», er det fristende å stille det velkjente spørsmålet: Er det bare europeere som kan tenke? Av nærmere hundre nye utgivelser kan forfattere utafor USA/Europa telles på ei hand.

Det er derfor all grunn til å hilse et tekstutvalg fra Dipesh Chakrabarty, med indisk bakgrunn og tilknytning til University of Chicago, velkommen. Hans første arbeider på 1980-tallet tilhørte skolen som kalles «historie nedenfra», med arbeiderklasse og bønder i India som tema. Ved inngangen til vårt århundre fulgte han opp med et nøkkelverk innafor postkolonial tenkning, der han så det som sin oppgave å «provinsialisere» Europa. Det var et oppgjør med eurosentriske forestillinger om en universell utviklingsmodell for land som befant seg på historiens venteværelse.

århundre beveget Chakrabarty seg videre etter å ha opplevd flom, tørke, skogbranner, global oppvarming og tap av biologisk mangfold på nært hold. Han blei raskt en forgrunnsfigur i kampen for å oppheve det skarpe skillet mellom humanistiske fag og naturvitenskap. Bare slik kunne menneskehetens korte historie knyttes sammen med en planetarisk «dyphistorie», der det også var plass til flora og fauna. Det naturlige utgangspunktet for det foreliggende utvalget av kjernetekster er klassikeren «Historiens klima: Fire teser» (2009), mens de nyeste bidragene hentes fra boka «Many worlds, one planet» (2023). Et betydelig tidsspenn gjør det lettere å få grep om både sentrale hovedlinjer, faglig bredde og kontroverser med tidligere meningsfeller. I sine essayer fristes Chakrabarty dessuten til å rette blikket inn i framtida, der utsiktene er dystre så lenge mange tror på menneskets herredømme over naturen og har illusjoner om at masseforbruk, utslipp av klimagasser, befolkningsvekst og rovdrift på ikke-fornybare ressurser kan fortsette til evig tid.

er et nøkkelord, har Chakrabarty gjennomgående et perspektiv som sprenger alle faglige grenser. Når han slutter seg til geologer som ønsker å få anerkjent «antropocen» som betegnelse på den epoken vi nå lever i, er det fordi menneskeskapte endringer har satt spor som på mange områder er irreversible og ødelegger hele vårt planetariske livsgrunnlag. Han er sjølsagt klar over at ulikheter i utslipp av CO₂, ressursplyndring og økologisk sårbarhet gjør at ikke alle bærer det samme ansvaret. Det gjelder både innad i de enkelte land og mellom det globale Nord og det globale Sør. Når han likevel velger å tale om et «vi», er det fordi 

 i dag ikke bare er en biologisk art, men også en geologisk aktør. Både postkolonialistiske og økomarxistisk tenkere oppfatter dette som en slags abstrakt universalisme, og legger mer vekt på kolonialisme og vestlig industrikapitalisme som forklaringer. De foreslår at vår epoke heller bør hete «capitalocen» enn «antropocen». Til dette svarer Chakrabarty at de geofysiske endringene går mye lenger tilbake i historien, og at de vil leve videre sjøl om kapitalismen tar slutt.

Med sin interesse for tverrfaglige tilnærminger og nyskapende teorier krever Chakrabarty mye av sine lesere, men det hjelper godt at han gir oss et forbilledlig klart og oppdatert forord. Sjøl om Tony Sandset og John Ødemark beskjedent kaller sitt bidrag for ‘Etterord’, bør det med sine 20 sider i virkeligheten være obligatorisk lesning i forkant. De både forklarer begreper og gir ei klargjørende innføring i Chakrabartys arbeider og internasjonale betydning. Det er også et fortrinn at Anders Dunker er så fortrolig med forfatteren at han leverer ei oversetting i et tilgjengelig fagspråk.

hvem som skal få den prestisjefylte Holberg-prisen i år: Her er det bare å lese «Klima og historie». Kanskje vil det også rette opp ubalansen mellom vestlige og ikke-vestlige prisvinnere.

Klima og ­historie. Utvalgte essayer

Dystre utsikter

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

I sommer har Klassekampens politiske avdeling gått gjennom regjeringen Støres statsrådskorps, intervjuet aktører i feltet og på bakgrunn av dette vurdert hver enkelt minister med terningkast. Så langt har det blitt delt ut enkelte seksere og femmere, en rekke firere og treere – og noen få stakkarer har fått terningkast to.

Den ene av jumboplassene går til Lubna Jaffery, kultur- og likestillingsministeren som i disse dager har sittet tre år i statsrådsstolen, og som har fått kaste glans på alt som minner om den kulturelle gullalderen vi er inne i – Oscar-utdeling, nobelprisutdeling, VM-tribuner. Kultur- og idrettsfeltet hun har ansvar for, strutter tilsynelatende av internasjonal suksess og selvtillit, som skulle kunne gitt politikkområdene vind i seilene. Men Klassekampens vurdering ser ikke ut til å være en enkeltstående slakt: I begge de to andre statsrådsvurderingene som ble publisert i norske aviser tidlig denne sommeren, i Dagsavisen og Dagbladet, kom Jaffery på bunn. I Dagbladet ble hun som eneste minister vurdert til en toer, i Dags­avisen var hun alene om terningkast én. «Det er knapt mulig å spore noen som helst politiske grep eller prioriteringer på hennes fagområder», skrev Dagsavisen.

 bør stille seg, er altså hvorfor feltet har en minister som gjennomgående blir vurdert som regjeringens svakeste kort. Med litt velvilje kan man selvfølgelig lure på om Jaffery, som også har ansvar for mediefeltet, lider under ekstra påskrudde argusøyne fra aviskommentatorer. Men man kan også snu på det: Selv har jeg innimellom tatt meg i å lure på hvorfor statsråden ikke har fått 

kritikk i løpet av de tre årene hun har sittet. Kulturfeltet har lang og bred tradisjon for å skjelle ut ministere som ikke leverer i budsjettene – det er bare å ringe Linda Hofstad ­Helleland, Abid Raja eller Valgerd Svarstad Haugland og spørre hvordan de i sin tid opplevde støtten fra feltet da satsingene uteble på deres post. For er det ikke også sant at vi så langt verken har sett noe særlig til politiske visjoner, konkret lovarbeid, reelle prioriteringer eller ideer fra Lubna Jaffery?

mumles det blant annet om forspilte sjanser i møte med lesekrisa: Sjelden har det vært større politisk vilje og gjennomslag i befolkningen for et reelt leseløft (sagt på politikerspråk: «friske penger»). Men den som klarer å hente ut midler, politiske gjennomslag og en lesemilliard, er Jafferys regjeringskollega Kari Nessa Nordtun. Arbeidet med lenge etterlyste boklovforskrifter om rabatter til bokhandlene og lydbøker ligger på sin side brakk, mens forlagsbransjen gjennomgår et lite jordskjelv av konkurser og oppkjøp.

Så hva gjør Lubna Jaffery? Rollen som kulturminister er ikke helt som andre ministerposter. I større grad enn andre statsråder er du synlig som snorklipper og gallionsfigur: Du forventes å stille på teaterpremierer og festivalåpninger i pent tøy og med entusiastisk smil, du entrer et kjendissjikt og blir en gjenganger på rød løper. Akkurat dette er en del av rollen Jaffery synes å ha omfavnet. Denne uka stilte hun opp i NRK-podkasten Utro, håp og kjærlighet, der hun med hudløs venninnefortrolighet delte åpenhjertig fra sitt eget kjærlighetsliv. Slikt kan forlede oss til å tro at vi har en synlig kulturminister. Men i medienes ­kulturdekning som omhandler reell politikk, kommer Jaffery i overveiende grad på trykk gjennom tilsendte e-postsitater fra departementet. På den røde løperen får mediene henne derimot direkte i tale.

Mon tro om ikke det er skjedd et skifte i medievirkeligheten dagens kulturminister opererer i. Store deler av den seriøse kulturjournalistikken har skrumpet inn, den har blitt erstattet av en kjendis- og influenserindustri, som Jaffery ser ut til å manøvrere drevent i. Slik sett er hun på mange måter en kulturminister for vår tid. Sagt på en annen måte: kanskje det siste kulturlivet trenger.

Kultur­ministeren entrer et kjendissjikt.

Se min kjole

Ylva Perera

Litteraturredaktør i Hufvudstadsbladet

Kan ein skrive slik?» Alle bøker som har skaka verda mi, har fått meg til å stille det spørsmålet. «Diva» (1998) av Monika Fagerholm var ei slik bok, «Drømmefakultetet» (2006) av Sara Stridsberg ei anna, «Theres» (1996) av Steve Sem-Sandberg ei tredje.

Når eg listar dei opp slik, innser eg at dette ironisk nok er romanar som bryt med forventingane på innbyrdes liknande vis: Dei leikar med grensa mellom fakta og fiksjon, dei lèt upålitelege forteljarar føre ordet, dei utforskar ville og «farlege» kvinner (tenåringsjenta i forstaden, den prostituerte, terroristen). Her går eg rundt og trur eg er eklektisk, og så er eg berre ei 

Sjølv om bøkene minner om kvarandre på analytisk avstand, har ingen av dei fått meg til å tenkje «ah, nok ei slik bok» når eg har opna dei, tvert imot har det vore som at eg aldri har lese noko liknande. Bøkene maktar å skape ei verd som verkar ny, der lesaren er usikker på kva reglar som gjeld, og der alt difor kjennest skremmande og vedunderleg på same tid. Og dei gjer det utan at eg opplever å bli kasta ut i eit ukontrollert kaos, snarare klarer tekstane å gi meg ein merkeleg sterk tillit til at forfattaren veit kva hen gjer, at her finst det ein tanke bak det tilsynelatande uregjerlege.

 om skjønnlitteraturens politiske potensial, har eg ofte lagt vekt på evna den har til å gjere verkelegheita usikker – og visst er det framleis grunn til å gjere det, særleg i skuggen av den Thatcher-inspirerte «TINA»-politikken (

) som har prega Finland denne regjeringsperioden. Men no når ­verkelegheita liknar stadig meir på eit avløpsrøyr der KI-generert tøys blandar seg med dommedagsnyhende om krig og klimakatastrofar, kjennest ikkje det å gjere verkelegheita «usikker» som det mest subversive eller frigjerande kunsten kan strekkje seg mot. Tvert imot trur eg det er evna til å etablere tillit, endåtil for det oppdikta, vi vil tene på å dyrke fram.

No meiner eg sjølvsagt noko veldig anna enn å lure lesaren inn i eit narrativ med manipulative forteljargrep og optimaliserte algoritmar. Eg meiner ikkje at vi skal ty til enkle og føreseielege forteljingar for å søkje trøyst.

Det som gjer romanar av det nemnde slaget så kraftfulle, er at dei tvingar ein til å halde ut med det usikre 

som dei får ein til å stole på at noko i teksten ber. Det handlar ikkje om å takle utfordringar på vegen fordi ein har blitt lova ein lukkeleg slutt, heller ikkje om å bygge tillit gjennom moralsk oppbyggelege og «gode» romanpersonar.

 som ein skikkeleg god skjønnlitterær tekst skapar hos lesaren, kan ein fange med filosofen Donna Haraways omgrep «å vere i trøbbelet» («staying with the trouble»). «Diva», «Drømmefakultetet» og «Theres» handlar alle om vald, sår og mørker på ulike måtar, men dei støyter ikkje bort lesaren, og stivnar heller ikkje i 

. Snarare klarer dei å bruke «trøbbelet» på ein måte som ristar i forståinga og lagar føresetnader for ny, felles tenking. Det er – i alle fall for meg – umogleg å lese desse bøkene utan å kjenne at dei angår meg. Usikkerheita og konvensjonsbrota er ikkje berre ein måte å slå ut med armane på og rope ut at verda er galen og at det ikkje er noko vi kan gjere med det. Tvert imot utfordrar dei meg til å sjå både galskapen i verda og mitt eige forhold til den.

som melder seg hos meg, er nettopp «Kan ein skrive slik?», handlar både om at anslaget er så enkelt at det nesten kjennest som fusk, og om at det er for vakkert og ambisiøst til å passere utan heva augebryn. Eg tenker på der Diva seier: «Det enda som hjälper mot tankar är hud.» Eg tenker på der Valerie Solanas seier «Fuck you» til forteljaren i «Drømmefakultetet». Det siste kan skuldast for å vere banalt, men det både festar og underminerer heile prosjektet i forteljinga og gjer teksten til ei knust vindaugsrute, umogleg å vende blikket bort ifrå. Ein plass der både skjønnheit og sprekkar blir eksponerte.

Spørsmålet «Kan ein?» spring også ut av at den daglege informasjonsstraumen min er splitta mellom tilrettelagt skjønnheit (feriepostar på Instagram) og fullstendig misere (kva slags nyheitsmedium som helst). Å møte tekstar som nektar å inngå kompromiss, blir som å møte eit heilt anna språk, eit som vi må fortsette å snakke for å kunne dyrke fram andre tilnærmingar til verda enn eskapisme og apati.

Alt kjennest skremmande og vedunderleg på same tid.

Å vere i trøbbelet

Ingrid Z. Aanestad

Eg drog ikkje til Paris på grunn av Alberte. Men då eg kom dit, forstod eg at Cora Sandels skildringar av Alberte i Paris meir enn noko anna har forma mitt bilete av byen. Den vakre og harde byen, der fridommen og fattigdommen bur tett på kvarandre, der ein kan bli seg sjølv eller like gjerne mista seg sjølv. Eg kom om lag hundre år etter den fiktive Alberte, eg hadde blitt tildelt stipendopphald i ein kombinert leilegheit og studio i Cité Internationale des Arts. Ei høg sekstitalsblokk med plass til over tre hundre kunstnarar om gongen. Midt i byen, like ved Seinen. Noko hadde forandra seg sidan Albertes tid: Me budde ikkje lengre i kummerlege hotellrom med veggedyr og mus på Montparnasse. Me budde på institusjonen bygd for oss, stabla i høgda. Ein av dei tilsette viste meg leilegheita mi, han peikte alvorleg på kvar enkelt gjenstand som var der og registrerte dei i eit skjema. Det var noko merkeleg med serviset i kjøkkenskapa, det var liksom gjennomskinleg, mjølkeaktig, laga av eit veldig billig materiale. Eg forstod at eg måtte justera forventningane mine jo før jo heller; det er mykje som ikkje er vakkert i Paris. Dessutan er det vanskeleg å arbeida der, det veit alle som har prøvd. Byen ropar: 

Kom ut, kom ut! La meg lysa på deg med venleiken min. 

Men byen konfronterer og audmjukar også den som kjem hit og trur ho er noko. Alt dette veit Alberte, og alt dette har ho vist meg. Då mannen med skjemaet hadde gått, opna eg vindauga ut mot gata og elva, den varme junidagen slo mot meg, lufta fylt av eksos og klorofyll. Likna Seinen flytande metall som i «Alberte og friheten»? Eg strekte meg for å sjå.

Alberte-trilogien, Cora Sandels hovudverk.I år er det hundre år sidan det første bindet, «Alberte og Jakob», kom ut. Men kva er det som gjer at Alberte-figuren framleis er ein levande del av litteraturhistoria, at ho står så tydeleg for mange lesarar? Ja, også mange av dei som ikkje har lese trilogien, veit noko om Alberte. Kanskje veit dei dette: At ho frys i den nordnorske småbyen ho veks opp i. At ho lengtar vekk. At ho først og fremst veit kva ho 

 vil. Ho vil ikkje gjera husarbeid, gifta seg, bli sitjande fast i eit borgarleg familieliv.

Det finst fleire moglege merkelappar å setja på bøkene om Alberte. Utviklings­roman, danningsroman, kunstnarroman. Det er sant at mange forfattarar har eit særleg nært forhold til Alberte-figuren, og det er lett å tenka at det er fordi det er ei forteljing om å bli eit skrivande menneske som samlar erfaringar og ord – og etter kvart mot nok til å få dei ned på papiret. Men eg trur det er ei for enkel forklaring. Eg trur tiltrekningskrafta snarare handlar om at Alberte er ein utprega litterær figur. Ho er 

. Ein kollega som også set Cora Sandels forfattarskap høgt, kommenterer at ho er som Heathcliff i «Stormfulle høgder»

 Det er kanskje mogleg å laga film av bøkene, men det er ikkje mogleg å overføra det som gir karakterane kraft, det som gjer dei uimotståelege. Det blir noko anna.

Korleis er så Alberte skriven? Ømt, lett, presist. Klart og nært, men ikkje nærsynt. Forteljarsynsvinkelen er tett på Alberte, men veit meir, ser henne også delvis utanfrå. Alberte blir avslørt i all si menneskelege utilstrekkelegheit, men det er ei empatisk form for avsløring. Romanen har nokre kontrastpar som går igjen: Livet til Alberte bølgjar mellom kulde og varme, mellom det stivna og det frie, mellom å vera knuga av lagnaden og å kjenna den seige styrken til å forma sitt eige liv. Fleire gonger blir Alberte redda av ei sterk livskraft når ho er i ferd med å gå under.

Ett har hun. Nakne livet. Det er hendes endnu, hendes – det banker og hamrer gjennem puls og hjerte, sitrer i alle muskler. De fik ikke drevet hende på sjøen, skal ikke få det. Noget reiste sig i hende dernede i iskulden som krøp op om kroppen. Det var ubændig redsel men det var også noget blankt og hårdt, en rasende motvilje.

Dette utdraget mot slutten av «Alberte og Jakob» peiker fram mot neste bind. Faktisk vurderte Sandel sjølv å kalla andre bind «Nakne livet» (ho var også inne på «Livets seilas»). «Alberte og friheten», som romanen heldigvis blei heitande, står for meg som det sterkaste av dei tre binda. Eg trur det har å gjera med at den innhaldsmessige utvidinga – det at Alberte dreg ut og vekk frå småbyen i nord og til eit større og meir uføreseieleg tilvære i Paris – pressar fram ei friare og meir impresjonistisk form. Heile trilogien er kjenneteikna av punktvise nedslag i tilværet, korte og lengre scener, tydelege miljøskildringar. Cora Sandel var sjølv målarinne før ho blei forfattar. Ho fekk aldri noko større gjennombrot, men når eg les om Albertes vandringar i Paris, om lyktene i skumringa, venner samla på ein uterestaurant, om mimosa, sigarettar, ein sliten sommarkjole, då tenker eg at Sandel i skrifta kunne bruka alt ho visste om korleis verda ser ut, korleis skuggar fell og skapar liv, korleis fargar virkar saman, ja, korleis ein komponerer eit bilete. Kanskje blei ho først fullt ut biletkunstnar gjennom å skriva bøkene sine?

Livet til ­Alberte ­bølgjar ­mellom ­kulde og varme, mellom det stivna og det frie.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Mitt første ekteskap

Alienisten og andre noveller

Koke Mosebok

Kamrat Bamse. Revolution och klasskamp i 70-talets svenska serier

Gyldenløves arv

Ingen vender tilbake

Hjertehuset

Klima og historie. Utvalgte essayer

Utvalgte saker

Hva vil kulturminister Lubna Jaffery?

I vår kaotiske verkelegheit må den uregjerlege skjønnlitteraturen også skape tillit.

Tiltrekningskrafta til Cora Sandels Alberte ligg i fridommen ho har som ein utprega litterær figur.

Magasinene

Bokanmeldelser

Mitt første ekteskap

Alienisten og andre noveller

Koke ­Mosebok

Kamrat Bamse. ­Revolution och klasskamp i 70-­talets svenska serier

Gyldenløves arv

Ingen vender tilbake

Hjertehuset

Klima og ­historie. Utvalgte essayer

Hva vil kultur­mi­nister Lubna Jaffery?

I vår kaotiske verke­legheit må den uregjer­lege skjønn­lit­te­ra­turen også skape tillit.

Tiltrek­nings­krafta til Cora Sandels Alberte ligg i fridommen ho har som ein utprega litterær figur.

Koke Mosebok

Kamrat Bamse. Revolution och klasskamp i 70-talets svenska serier

Klima og historie. Utvalgte essayer

Hva vil kulturminister Lubna Jaffery?

I vår kaotiske verkelegheit må den uregjerlege skjønnlitteraturen også skape tillit.

Tiltrekningskrafta til Cora Sandels Alberte ligg i fridommen ho har som ein utprega litterær figur.