#fff

#000

skriv om tankar som om dei var levande ting.

Amina Cain

gikk dit han var redd for å gå da han skrev romanen «De etterlatte».

Bjarne Melgaard

skrev Gilead-kvartetten med en tro på at mennesket er skapt ensomt.

Marilynne Robinson

har fått en renessanse, over hundre år etter sin altfor tidlige død.

Katherine Mansfield

Hadle Oftedal Andersen

For kvart oppslag skal me stoppa opp etter at eg har lese, og så skal me peika på illustrasjonen og snakka med glade stemmer om det me ser. Om dette er idealet for høgtlesing med barn, og det er det nok, trur eg Joakim Kjørsvik og Anette Saugestad Helland si biletbok med dikt for barn er ein perfekt opnar for slike kjekke samtalar. For her er det mykje ein kan komma langt av garde med, om ein verkeleg gir seg tid til å tenka saman.

Boka heiter «God morgen», og på kvart av dei tolv oppslaga møter me eit seks liner langt vers med den same strukturen. Her er eit eksempel:

 blir det tydeleg at boka skildrar eit barn som går igjennom morgonrituala sine, frå oppvakning i det første oppslaget til dei er ute på gata i det siste. Når kvart oppslag er bygd opp med fire «god morgen», gjer dette tydeleg at barnet møter dagen på ny og på ny gjennom desse faste programpostane. Kvar ny del av ritualet opnar for ei ny oppleving.

Men dette er ikkje alt! Det som er så kult med denne boka, er at dei tolv opplevingane ikkje er avgrensa til det ein gjer, til dømes å vaska seg eller eta cornflakes. Barnet som fører ordet i dikta assosierer fritt, slik at ein til dømes kan komma seg frå frukostbordet til ein brannbil – som ein kanskje høyrer i bakgrunnen – og frå dette til ein tanke om ein sjømann – utan skute – som tygg skrå.

Det heilt opne ved desse assosiasjonane fascinerer. Ein kan bare føreslå til dømes at brannbilen er noko ein høyrer i bakgrunnen. Og erkjenna at det nok er like gåtefullt for den vaksne som for barnet kor tanken om sjøulken kom frå. Men sjå! Då har ein allereie, mest utan å merka det sjølv, rørt seg inn i den menneskelege kreativiteten og fantasien sine djupe skogar.

 med vokabularet her. Det er nok ikkje så mange barn i biletbokalderen som veit kva skråtobakk er for noko. Og det er fleire stader i «God morgon» der ein finn slike ordval som tvingar den vaksne høgtlesaren til å delta i samtale med barnet som høyrer på. «Kva er skrå»? «Kva er ein fjott?» «Kva er beinprotese?» Og så vidare. Dette er eit originalt grep, som tvingar den vaksne til å stoppa opp og sjå på orda på boksida med barnet sine auge. Når det til dømes står om ein epleskrott at «din tid er svunnen», kan ein komma til å seia både det eine og det andre om korleis språket kan brukast til å seia ting på nye måtar.

Det er kort sagt poesi i denne boka. Ein invitasjon til å møta det mystiske, fabulerande og språkfornyande diktet i augehøgde med barnet. Og ein invitasjon til å utforska saman, utan at den vaksne veit alt.

Anette Saugestad Helland sine barneteikningaktige illustrasjonar står godt til bokas barneperspektiv. Særleg gjer dei små «doodlingane» med gråblyant, til dømes av fisk som hoppar i vatnet i dusjen, at det blir liv og røre i oppslaga.

God morgen

Ein ­invitasjon

Benjamin Yazdan

Hvis man allerede har spist seg mett på den norske gladnasjonalismen før sommerens VM for herrer i Canada, USA og Mexico, kommer Financial Times-ringreven Simon Kupers siste bok som bestilt. Det er få som vil protestere på at fotballens høyeste organ for lengst har blitt en korrumpert ansamling av ryggesløse idrettspamper uten annet enn egen formue i sikte, men i VM-krøniken «World Cup Fever» trer både Fifas og mesterskapets historie siden det tidlige 1900-tallet fram som en eneste lang oppvisning i utilslørt grådighet. Allerede før det første VM-et i 1930 ble Fifas sekretær tatt i å ha børsnotert selskapet og tapt 400.000 franske franc uten ledelsens velsignelse.

imidlertid ikke fri for idealisering av en innbilt gullalder – en der stjernene hadde medfødt karisma og VM var en vellykket framvisning i harmløs nasjonalisme og velfungerende globalisering. Den erfarne gravejournalisten lider av noe så menneskelig som et intenst begjær etter å fastholde den barnlige lykken han fant blant Panini-klistremerkene foran den lille tv-skjermen i Nederland på 1970-tallet. Jeg kan skrive under på at det å være en forsøksvis kritisk fotballkonsument i 2026 – som prøver å skille vakre pasningskombinasjoner fra økonomisk doping – er en prøvelse.

Det blir stadig vanskeligere når kvaliteten på selve sporten, som et direkte resultat av en hodeløst nyliberal modell, har stupt siden pandemien. I de mest pengesterke ligaene, og særlig i Premier League og La Liga, har langvarige skadeavbrekk og mindre dristig spillestil på grunn av slitasje blitt normen. Alle er misfornøyde, bortsett fra bakmennene som alltid vil ha mer fotball i alle kanaler. Et storslått VM skiller seg stadig ut i mengden av meningsløse turneringer – klubb-VM forrige sommer, der Chelsea-stjernene måtte posere med trofeet 

 en glisende Trump, var et foreløpig bunnpunkt – men ingen kan garantere noe annet enn at også denne utgaven blir verdenshistoriens største mediebegivenhet. Som Kuper bemerker, er det nesten aldri i VM den mest finslepne fotballen utspiller seg.

At sommerens mesterskap etter utvidelsen fra 32 til 48 lag byr på landslag som Haiti, Curaçao og Kapp Verde, har fint lite å gjøre med ønskedrømmen til Fifas franske grunnlegger Jules Rimet, som steg opp av skyttergravene etter første verdenskrig og postulerte fred og forbrødring på tvers av landegrenser (vel å merke lenge forbeholdt europeiske og amerikanske land). VM i 2010 ble tildelt Sør-Afrika for å få tilgang på afrikanske markeder; årets såkalte lilleputtnasjoner er lite annet enn beholdere for merverdi. Kuper er på sitt absolutt beste når han vever sammen lange, historiske linjer. I bokens lengste kapittel gir ferieturer til foreldrenes hjemland under apartheid et riss av et klassesamfunn i dyp krise: Sør-Afrika brukte milliarder på stadionanlegg som i dag nærmest står ubrukte. Det er heller ikke ofte en fotballskribent gjengir sluttscenen i Rainer Werner Fassbinders «Maria Brauns ekteskap» (1979), der ekstasen fra Vest-Tysklands triumf i VM-finalen i 1954 – det som på folkemunne bare kalles «mirakelet i Bern» – gjaller over radioen. Det er et formørket tablå av et nyrikt Vest-Tyskland som bare er avnazifisert på overflaten.

 og personligheter er for det meste kjent stoff for sportsidioter: Irans symbolske triumf over USA i Lyon i 1998, den japanske frykten for engelske hooligans i 2002, Maradonas og Guds hånd i 1986, hollandske dogmer om totalfotball og Sepp Blatters korrupsjonsregime. «World Cup Fever» er komponert som et slentrende oppslagsverk, der grensene mellom pappavits og vandrehistorie er flytende. Den legendariske uruguayanske journalisten Diego Lucero var på alle turneringene fra 1930 til 1994, men «fikk rødt kort av Gud» da han døde – virkelig? Grunnlaget for boka er Kupers notatblokker fra de ni turneringene han har vært på siden 1990, men på sitt mest sammenraskede blir dette mer 

 enn ansporende. Hvor mange lakoniske punchlines om absurd infrastruktur kan man egentlig tillate seg?

Slaget om sportens ubesudlede sjel synes uansett for lengst å være tapt, eller snarere: Færre og færre orker i det hele tatt å opprettholde myten om en ballsport som fortsatt, et eller annet sted, kan gjenoppstå uten bedervede institusjoner og dulgte heste­handler. Trump-VM føyer seg pent inn i rekken av nøye planlagte festforestillinger for narsissistiske autokrater; selve kampene kommer sannsynligvis til å være kjedeligere enn noen gang etter nok en sesong med overbelastning. Om ikke annet sørger billettprisene for at de fryktede ICE-invasjonene på tribunen uansett blir overflødige.

Utgivelsen er ikke fri for idealisering av en innbilt gullalder.

World Cup Fever. A Footballing Journey in Nine Tournaments

Notater fra en desillusjonert romantiker

Geir Pollen

Når Existenz Forlag nå presenterer første bok i serien Russiske tenkere, redigert av Jørn Holm-Hansen og Lars Holm-Hansen, er det – enkelt sagt – utfordringene med å forstå Kremls overfall på Ukraina som spøker i bakgrunnen. Det er ikke nok å peke på et i russiske øyne ekspansivt, truende Nato; årsakene må også søkes i «toneangivende russiske tanketradisjoner», nærmere bestemt den gamle striden om hvor verdens største land, utstrakt mellom Asia og Europa, egentlig hører hjemme: i en vestlig eller østlig kulturkrets?

Problemstillingen har røtter tilbake til middelalderen, men det var den russiske filosofen Pjotr Tsjaadajev (1794–1856) som med sine «Filosofiske brev til en dame» «avfyrte startskuddet på debatten mellom de såkalte vestvendte 

 og de ‘slavofile’ om Russlands plass i Europa og historien», for å sitere Pål Kolstøs instruktive forord til utgivelsen. Brevene – åtte i tallet – ble skrevet i 1829, på ulastelig fransk, men sirkulerte i Nikolaj 1s strengt sensurerte Russland lenge bare som illegale håndskrifter. Ikke før i 1836 ble det første, og mest interessante, brevet publisert i tidsskriftet Teleskop. Tsaren ble rasende, erklærte forfatteren for sinnssyk og satte ham i husarrest – hvorpå Tsjaadajev skrev ‘En gal manns forsvarstale’, der han forsikrer om sin fedrelandskjærlighet, hyller den vestvendte Peter den store og konkluderer med at Russland har en lysende framtid, velsignet med blanke ark som landet, i motsetning til Vesten, er.

krumspringer forståelige, for den dommen han tilsynelatende var kommet i skade for å felle over Russland, kunne ikke ha vært mer drepende. Følgende linjer er karakteristiske:

Vi tilhører verken Vesten eller Østen, og vi har verken tradisjonene til den ene eller den andre av dem. Vi står liksom utenfor tiden, og menneskehetens universelle opplysning har ikke nådd oss. 

 Fra vi oppstod som samfunn og til nå, har vi ikke bidratt med det aller minste til menneskehetens felles beste; ingen fruktbar tanke har spirt i vårt fedrelands golde jord, ingen stor sannhet har spredt seg blant oss 

Forfatteren fører den åndelige brakkmarken tilbake til Det store skismaet i 1054, da kristenhetens opprinnelige fellesskap under paven i Roma ble splittet i en vestlig katolsk og en østlig ortodoks kirke. Med det falt Russland ut av den opplyste verden. Som den dypt religiøse mannen Tsjaadajev er, springer nemlig det fellesskapet han drømmer om i alle de åtte brevene – all historie, all erfaring, all viten – ut av den ene Gud som har skapt oss alle.

Det finnes ingen menneskelig vitenskap som er i stand til å erstatte guddommelig viten. For den kristne er all bevegelse i menneskesjelen ikke annet enn et bilde av Guds vedvarende virk­ning i verden.

 er det mennesket må innse og underkaste seg. Tsjaadajevs brev hører hjemme i de samme romantiske strømningene som korfinalen i Beethovens samtidige 9. symfoni, med sitt «Alle Menschen werden Brüder», er et storslått uttrykk for. Vladimir Putins pinlige historieutlegninger om 

 – en russisk verden – som Kreml har en historisk rett til å bestyre – er det motsatte av Tsjaadajevs utopi, og det samme gjelder i om mulig enda større grad fascisten Aleksandr Dugins imperialistiske hunger etter å samle gamle sovjetrepublikker og nabostater i et nytt eurasiatisk imperium med Russland som selvskrevet sentrum.

Det skal bli spennende å se hvilke navn Existenz Forlag etter hvert velger å trekke fram i denne unorsk ambisiøse serien. Redaktørenes håp om at den «vil skape innsikt i russisk kultur og tenkning», er ikke vanskelig å dele. Samtidig er det god grunn til å minne om at de debattene Tsjaadajev utløste med sine «Filosofiske brev til en dame», engasjerte – og fremdeles engasjerer – kun en engere krets i den russiske eliten. Vanlige russere har alltid hatt nok med å løse de hverdagsproblemer Kreml sjelden har unnlatt å nedkalle over dem.

Filosofiske brev til en dame. En gal manns forsvarstale

Øst eller vest

Tom Egil Hverven

Et nyord forekommer som overskrift på korte kapitler i Ellen Grimsmo Foros’ roman «Overnatte, overdage»: Det flertydige ordet «Årverk» betegner noe den anonyme fortelleren ikke behersker, utover å skrive romanen: «Ikke klare å lage en middag, ikke kunne føre en samtale». Noe verker. En vag smerte, skildret i en stil som veksler mellom nøktern, realistisk prosa og svulmende poetiske bilder. Kombinasjonen av slike stilistiske ytterpunkter er problematisk, romanen kan bli for vag. Likevel overbeviser boka som litterær dokumentasjon av et redusert liv. I korte tekster, de fleste på om lag én side, blander romanen skildringer av en inaktiv tilstand med noe man kunne kalle poetiske utglidninger. I metaforer og bilder beholder fortelleren en rest av kreativitet hun ellers mangler.

 på Forlaget Oktober, til gode kritikker, er «Overnatte, overdage» Foros’ debut som romanforfatter, utgitt som selvpublisering. Mens diktsamlingene beskriver mer abstrakte landskaper, er romanen plassert i et konkret, gjenkjennelig miljø i Byåsen i Trondheim. Boka er en inntrengende undersøkelse av et kjærlighetsforhold, der fortelleren lider av kronisk utmattelsessyndrom. Navn som Tollef, Anton og Ella angir hennes nærmeste: Kjæresten og to foreldre. Spredte tilbakeblikk på barndom og oppvekst utfyller bildet av en nåværende tilstand hvor fortelleren opplever bølger av tilbakefall. Hun blir lysømfintlig, mister evnen til konsentrasjon, utholdenhet. Hun fører lister over minkende minutter brukt på skriving, lesing og sosiale aktiviteter. Hun holder Tollef på avstand, unngår samtaler, mørklegger leiligheten. Romanen skildrer en form for fatigue, en kronisk utmattelse som rammer stadig flere mennesker i industrialiserte land, anslagsvis 15.000 mennesker i Norge, ifølge Store medisinske leksikon. Boka skildrer tilstanden fra innsiden, jeg henter informasjon utenfra, som kontekst.

 Foros’ diktsamlinger, som til dels er erotisk eksplisitte, skildrer romanen kjærlighetsforholdet som del av en gradvis innsnevring av sosialt liv. Fortellerens sykdom begrenser også samværet med Tollef, selv om lysglimt finnes. Mellom tilbakefallene av depresjon, som begge sliter med, opplever de øyeblikk av frigjørende latter, som når hun vil ha ham med på blomsterslang i nabolagets hager. Hun snubler og faller på gulvet i det de er på vei ut. Teksten tar en dyster poetisk vending, typisk for boka:

 og vi lo og lo av denne forskyvninga, han på skammelen, jeg på gulvet, den slo opp ei luke av frigjørende latter, men av og til når jeg tenker på det så ligger det aske i den luka, som om lufta og veden allerede har brent opp.

 veksler med mørke og dystre. I romanens store bue finnes et jeg som nær sagt eksplosivt oppdager naturen tidlig i tenårene. Hun er en periode brennende, energisk miljøaktivist, før hun praktisk talt slukner. Sjangerbetegnelsen pastorale, brukt som tittel på skildringer av det unge jegets utadvendte engasjement, særlig i Natur og Ungdom, utgjør tidlige idyller. En kollektiv protest mot utbyggingen av Moholt-krysset på E6 gjennom Trondheim, danner et klimaks i fortellerens aktivisme. Sammen med gruppa blir hun arrestert, de kastes på glattceller. I en paradoksal skildring av en isolasjon som kan ligne den hun beskriver i resten av boka, opplever hun en intens form for lykke i «felles ensomhet», skildret med aksjonistens allsang, overskudd og humør, fra hver sin glattcelle. I ettertid tenker annerledes om perioden:

Kanskje hadde jeg som miljøaktivist brukt opp krafta og håpet mitt. Jeg søkte trøst i naturen, men hadde mista den djupe kontakten med årstidene. Den sommeren imploderte jeg i angst. Skjønte at alt mitt en gang skulle ta slutt.

Boka bølger mellom optimisme og pessimisme, med gyldighet ut over jeg-fortellerens personlige misere: Mange har opplevd å gå tom for krefter etter sterkt engasjement i en ungdomsbevegelse. Samtidig åpner tilbakeblikkene i romanen for flere mulige forklaringer på utmattelsen, som tidlige problemer med å finne gode grenser for liv og utfoldelse. Fortelleren opplever seg som «et snitt av verden», hun blør og verker, skorper seg og gror. Tekstene virker sanne.

Boka bølger mellom optimisme og pessimisme.

Overnatte, overdage

Verkende sår

Egon Låstad

Over tretti år etter at den norsk-irske duoen Secret Garden vant Eurovision Song Contest turnerer de fortsatt med vinnerlåten ‘Nocturne’. Inderligheten i fremførelsen kan man både le og gråte av, men særlig i Kina virker det som om sangen treffer en dyp nerve blant publikum. Fenomenet kan forklares som en type reversert kulturimport; ‘Nocturne’ tyvlåner nemlig melodi fra låten ‘Chinese lullaby’ (1918) av Robert Hood Bowers, og har slående likheter med Martin Dennys coverversjon fra 1959. Ved å skrelle bort Bowers og Dennys lag av eksotifisering, trekkes melodien bakover mot sine kinesiske røtter. Resultatet vekker uante følelser av autentisitet.

En lignende mekanisme gjør seg gjeldende innenfor den norske tegneseriesjangeren 

 – hvor særlig de norske stereotypiene får blomstre fritt. Sjangeren innlemmer samtidig utlandets blikk på det norske, med moderne approprieringer av nordisk-inspirert Walt Disney fra 1940-tallet, så vel som Disney-influert japansk animasjon fra Studio Ghibli. I forskningssammenheng kaller man fenomenet norvegika, men her snakker vi altså om en form som er ladet og filtrert og gjennom flere land før det visuelle uttrykket bringes tilbake til Norge. Som nasjonalromantisk forestilling om Norge er dette opphøyd i n-te potens. Artig nok er nordisk manga lettomsettelig ut igjen til verden. Estetikken føles velkjent og eksotisk på samme tid.

På ARK-kjedens «Ti på topp barnebok» denne våren troner tegneserieskaperne Malin Falch og Odin Helgheim, med hver sin pågående serie om modige barn i norskinspirerte fantasiomgivelser. Begge forfatterne opererer under merkelappen nordisk manga, en sjanger som ble etablert av redaktør Tonje Tornes i 2018, da Falch debuterte med tegneserien «Nordlys». Malin Falch er stadig «dronningen» av nordisk manga, og rent kunstnerisk er det ingen av etterfølgerne som når hennes tegneriske nivå. Kommersielt er hun derimot forbigått, etter at verdens største forlag Penguin Random House kjøpte verdensrettighetene til Odin Helgheims nyeste bokserie «Drageviking». Krysskombinasjonen av østlige og vestlige visuelle uttrykk i samme serie treffer bredt.

lønnsomt å satse på nordisk manga, dyrkes det frem nye og unge tegneserietalenter i Norge. Har bibliotekene først kjøpt inn første bind av en serie, har man også sikret seg inntekt på de kommende utgivelsene. Slik ser vi en dreining bort fra å satse på enkeltstående, helhetlige tegne­serieverk i Norge. Forlag som No Comprendo Press, Samlaget og Aschehoug har banet vei for at tegneserier endelig tas seriøst som kunst i Norge. Med inntoget av nordisk manga går tegneserien nå tilbake til sin opprinnelige funksjon som serie. Falch demonstrerer heldigvis at kunst og kommers kan gå hånd i hånd.

Eventyret om Nordlys startet 6. juni 2015, da den San Francisco-baserte spill­designeren Malin Falch begynte å publisere tegneserien «Fjordson» på nett. Hjemlengselen til Norge kan man se som et tydelig avtrykk i den engelskspråklige originalen, som ble publisert med 109 sider. Serien skiftet navn til «Nordlys» da Tonje Tornes i Egmont skaffet delfinansiering fra Kulturrådet til å gi ut serien på norsk. Falch flyttet hjem til Norge og siden har eventyret rukket og vart. «Nordlys» er kanskje den beste barne- og ungdomstegneserien som går i Norge: ikke fordi den er perfekt, men fordi serieskaperen har kunne videreutvikle potensialet og håndverket sitt i ro og mak. Neste år avsluttes serien med totalt ti bøker.

er også det estetisk mest vellykkede eksempelet på den eksotiske kulturblandingen jeg først nevnte. I serien viderefører Falch det ytterst profesjonelle amerikanske tegnefilmspråket til Walt Disney Studios, kombinert med ærbødige nikk til den japanske filmkunstneren Hayao Miyazaki. Genistreken er måten hun forener disse helstøpte visuelle elementene med figurene og miljøene fra de norske folkeeventyrene. Falch tegner de urnorske trollene akkurat like magisk og skummelt som da de ble foreviget av norske kunstnere i de foregående århundrene. Høydepunktet i den nyeste boken er måten hun dikter videre på vannvesenet Nøkken. Theodor Kittelsens ikoniske versjoner av skremselsfiguren vekkes til live på sidene i all sin prakt. Falch gir figuren sjel.

Odin Helgheims «Drageviking» er på sin side et sammensurium av norrøn mytologi, tøysete karakterer og mangainspirerte actionsekvenser – som samtidig vekker assosiasjoner til den japanske franchisen «Pokémon Go». Handlingen følger hovedpersonen Ormøye på jakt etter runesteiner ved hjelp av en selvisk og magisk drage. Sammen kjemper de mot gudeskikkelser og fiender som de møter på sin vei. Det hele kan minne om de endeløse kampene i den populære japanske mangaen «Dragon Ball». Jakten på runesteinene er selvsagt bare en unnskyldning for å kunne tegne fartsfylt og gøy, og Helgheim tillater seg det ene snodige innfallet etter det andre.

for en kort stund siden ble det ramaskrik da Bonnier Norsk Forlag laget en KI-generert forside til Unni Lindells bokserie «Frøken Snushane» – i en versjon som var mistenkelig lik Helgheims original til den forrige boken i serien. Bonniers kunstig genererte variant er så begredelig at det blir krystallklart hva Helgheim har å tilby: tegneglede, fantasi og en menneskelig signatur. Helgheim balanserer samtidig på en knivsegg, når stilen hans er så generisk at Bonnier tror de kan hoppe bukk over ham som ledd.

Til tross for Helgheims kommersielle teft og produktivitet, er det Falch som vil bli stående igjen som en tegneseriekunstner med substansiell verdi. «Nordlys» er en kulturhistorisk reise i det ektefølte norske, hvor forfatteren går de norske folkeeventyrene i møte, og oppriktig evner å nyansere leserens oppfatning av troll. Falch antyder at trollene tilhører dyreriket og besitter noe uskyldsrent. Kanskje har hun rett?

Nordlys 8. ­Reisen til Rørøs

Nasjonal­romantikk i n-te potens

Carline Tromp

I et etterord til antologien «Malstrøm. Norsk science fiction 1972» delte den ikoniske duoen Jon Bing og Tor-Åge Bringsværd litteraturen i to. Den realistiske litteraturen, skrev de, holder seg nøye innenfor grensene av det folk mener er mulig og sannsynlig. Den fantastiske litteraturen «[…] har samme utgangspunkt (samtidens virkelighetsoppfatning), men bryter grensene der hvor den finner det tjenlig.»

Bing & Bringsværds felles­betegnelse på denne litteraturen, der de inkluderte både science fiction og fabler, eventyr og legender, var 

 – et begrep som har vakt både begeistring og kritikk for å være for vid til å kunne brukes analytisk. Som beskrivelse av novellesamlingen til Eike Aalen Øi, som spenner over et vidt spekter av fantastisk litteratur, er fabelprosa imidlertid svært dekkende.

 «Intensjon og uskyld» krever at leseren hopper uti det ukjente. Hver av dem bryter grenser, men på ulike måter. Flere av tekstene er tydelig plantet i en SF-tradisjon, og leker med kjente troper: et isolert gruvesamfunn der 

 sniker seg inn, en ensom astronaut på en romstasjon, og, i den villeste novellen, en hel sivilisasjon som vokser i øret til en ung jente. Andre slekter mer på sagn og eventyr.

Noen ganger, som i melankolske ‘Cindy’, er virkelighetsforskyvningen mer subtil, om den er der i det hele tatt. En ung jeg-forteller fantaserer seg ut av en trøstesløs tilværelse ved å lyve om å eie byens raskeste due. Det er ingenting i ‘Cindy’ som ikke er 

, men novellen er gjennomtrukket av noe hemmelig og drømmeaktig, en fortettet stemning der man varer at alt kan skje.

I motsatt ende finnes ‘Øret’, som kombinerer 

 og en annen SF-trope, den distanserte, vitenskapelige fortellerstemmen. Hovedpersonen Maria kommer aldri helt i fokus, men det er også poenget: noe skjer 

 henne, som vi bare kan observere. Når et mikroskop rettes mot øret hennes, viser den noe utrolig: «Det vi hadde trodd var sår, lignet små klynger av bebyggelse».

 å gå med på dette – i den grad at en guffen kløe melder seg i det ene øret mitt – handler det om en vilje til å tenke noe sprøtt 

, og et detaljnivå som vekker fysisk uhygge. Samtidig har novellen svakheter. Marias norske etternavn, 

, skurrer i et landskap der det også finnes kamelfarmer; ramme­fortellingen får ikke helt form. En utfordring med verdensbygging i kortformat er at det kan bli skisseaktig og fragmentert: løse fremmedelementer som ikke former et logisk hele. Flere av novellene føles også litt uforløste: slutten kommer for brått eller er for vag.

Men noen ganger er altså vaghet et poeng. I ‘Ne’ går hovedpersonen i bane rundt jorda, mens landet som sendte hen ut til romstasjonen, går i oppløsning i en borgerkrig. Den eksistensielle usikkerheten gjenspeiles i Nes usikkerhet på egen kropp og kjønn, og følelsen av å være grunnleggende ute av stand til å gjøre seg forstått.

De klarte ikke å se det Ne hadde sett, selv om Ne hadde forestilt seg at det bare var å si det. «Månen hang mellom trærne på veien hjem». At de bare ville forstå hvordan det hadde vært, og at det ville være en sammenheng mellom opplevelsen og reaksjonene fra de andre.

jeg får her, er til Tarjei Vesaas’ Mattis i «Fuglane», som så et rugdetrekk han mente ville endre alt. Flere av Øis hovedpersoner er outsidere, folk som ser mer, og andre ting enn andre – som kanskje lever i et litt annet univers.

Intensjon og uskyld

Her er så underlig

Tore Linné Eriksen

Det har blitt en utbredt oppfatning blant ledende forskere og menneskerettighetsorganisasjoner at Israels intensjon om å fordrive eller avlive Gazas befolkning støter mot FNs folkemordkonvensjon fra 1948. Som kjent så Den internasjonale domstolen i Haag kort tid etter 7. oktober 2023 tydelige faresignaler, og slo fast at alle stater er forpliktet til å motvirke ei slik utvikling.

Dette er ikke en konklusjon som er lett å trekke, ettersom det er forbundet med stor risiko for anklager om «antisemittisme», et begrep som henger løst hos dem som vil diskreditere eller fordømme også legitim kritikk av dagens israelske regjering. Det er derfor en modig handling når Omer Bartov nå gir ut boka «Israel: What Went Wrong?», men det er vanskelig å finne noen som kan tale med større tyngde. Han er ikke bare født i en kibbutz, men har tjenestegjort fire år i den israelske hæren, inkludert som høyere offiser under krigen i 1973. Som historiker har han sida slutten av 1980-tallet hatt universiteter i USA som sin base, der han nå leder programmet for holocaust- og folkemordstudier ved Brown University i Rhode Island.

oss med på en personlig reise fram mot å beskrive Israel som en etno-nasjonalistisk og rasistisk apartheid­stat. I november 2023 publiserte han et essay i The New York Times hvor han mente at det ennå ikke var bevis for at hjemlandets regjering hadde trådt over terskelen til juridiske definisjoner på folkemord, og at det fortsatt var tid til å unngå «forbrytelsen over alle forbrytelser». Han ba samtidig holocaustminne-institusjoner i USA og Israel om å stanse marsjen mot katastrofe, men blei møtt med taushet. I løpet av det neste året måtte Bartov skifte oppfatning, og i 2025 skreiv han i samme avis at det ikke lenger var noen rimelig tvil: «I am a genocide scholar. I know it when I see it». Det er dette som nå utdypes i bokform.

Bartov har fortsatt nære forbindelser til hjemlandet gjennom familie og venner, og trekker veksler på flere opphold der i de siste åra. Et hovedinntrykk er at det er mangel på forståelse og empati i møtet med de lidelser som palestinere påføres gjennom langvarig okkupasjon, bosettervold og brutal krigføring. Det inkluderer også massedrap på barn, som vies et eget kapittel, og hvor han finner spor av de samme holdningene som han i tidligere forskning har funnet i nazistisk indoktrinering i den tyske hæren under andre verdenskrig. Det er også likheter i en hybrisaktig tro på egen overhøyhet og framstilling av motparten mer som dyr enn som mennesker, og hvor kampen sies å stå mellom barbari og sivilisasjon. Da er det lite rom for kompromisser eller sjølransaking. Samtidig som Bartov fordømmer Hamas’ angrep på sivile 7. oktober 2023, etterlyser han også historisk kontekst og retten til motstand mot okkupasjon.

at det er utviklinga innad i Israel som står i sentrum, der det dokumenteres hvordan landet nå er dominert av religiøs ekstremisme («teokrati») og autoritært-korrupt styresett, og at motkreftene blir stadig mer marginalisert. Mens Bartov holder fast ved at det i foreldrenes sionisme også var innslag av frigjøring fra forfølgelse og en drøm om en rettferdig stat, ser han dagens sionisme utelukkende som en statsideologi der målet er hele «Stor-Israel» som en jødisk stat gitt av Gud. Det underslås heller ikke hvordan minnene om holocaust og antisemittisme aktivt blir brukt som et våpen for å rettferdiggjøre dagens apartheid og folkemord, som om ofre aldri kan bli overgripere eller at folkemordet i Europa kan gi et slags frikort for folkemord i Midtøsten. Her kan forfatteren hente aktuelle eksempler fra akademisk kapitulasjon ved universiteter i USA, samtidig som det nettopp er USAs støtte som muliggjør fortsatt krig og okkupasjon.

Det er også sider ved Bartovs bok som jeg finner mindre overbevisende. Når det vises til hva som har gått galt etter 1948, blir det nok undervurdert hvor dype røtter jordran, bosetterkolonialisme og ekskluderende sionisme allerede hadde. Det er heller ikke så lett å dele hans tro på at mye kunne ha vært annerledes om bare staten Israel ved opprettelsen hadde fått en demokratisk grunnlov. Han viser dessuten liten interesse for palestinske oppfatninger når det trekkes opp ulike scenarioer for ei mer fredelig framtid.

det å vise til andre folkemord gjennom historien, inkludert massevold under europeisk kolonisering i andre verdensdeler, er å bagatellisere eller relativisere holocaust. Det er ei beskyldning som vanskelig kan rettes mot Omer Bartov, som er anerkjent som en av verdens fremste holocaustforskere. I «Israel. What Went Wrong?» understreker han at alle folkemord i og utafor Europa har unike trekk, men at det også gjennom sammenlikninger er mulig å studere fellestrekk som krigens brutalisering, rasisme, avhumanisering av motparten som 

, kolonisering, massefordriving og ønsker om å utslette andre folkegruppers kultur og eksistensgrunnlag. Han viser også eksplisitt til at både holocaust og al-Nakba (massefordrivinga av palestinere i 1948 som aldri har tatt slutt) er med på å forme jødisk og palestinsk identitet, og at de må oppfattes som deler av den samme historiske prosess. Det er dette som gjør hans nyeste bok så utfordrende og viktig, og det er derfor mange som ser fram til – eller frykter – hans foredrag i regi av HL-senteret og Universitetet i Oslo 3. juni.

Det er ­vanskelig å finne noen som kan tale med større tyngde.

Israel. What Went Wrong?

Folkemord som frikort

Mímir Kristjánsson

Før stortingsvalget i fjor ble det brukt store pengesummer på å fortelle oss en historie. Den handlet om et land hvor de superrike ble skattet i hjel, en sovjetstat i nord som alle formuende mennesker før eller siden var nødt til å forlate. Ikke for å unndra seg skatt, men ganske enkelt for å redde seg selv. Det er derfor de kaller seg skatte

, fordi de identifiserer seg med de som flykter fra krig og konflikt i andre deler av verden.

I sin ferske bok «Milliardærer må også betale skatt»forteller økonomen Gabriel Zucman en annen historie. Hans utgangspunkt er ikke hvor vanskelig det 

 å være rik, snarere kjølige fakta. Med utgangspunkt i franske tall, men med overføringsverdi til hele den vestlige verden, viser han at skattesystemet vårt bare er progressivt fram til et visst punkt.

Både de fattige, vanlige folk og de «vanlig rike» betaler nær sagt halvparten av inntekten sin i skatt. De superrike, derimot, betaler knapt halvparten av det vanlige folk gjør i skatt – vel å merke målt i prosent. Slik Zucman påpeker, gir det ingen mening å måle skatt i kroner. De som har enorme inntekter, vil selvfølgelig betale enormt mye i skatt.

snakker om milliardærer, er det dollarmilliardærer han mener, det vil si mennesker som sitter på verdier til nærmere ti milliarder kroner. De har en egen metode for å unnslippe inntektsskatt, nemlig ved bruk av holdingselskaper: I de fleste vestlige land, også i Norge, er det skattefritt å flytte inntektene sine mellom selskaper. Det betyr at Kjell Inge Røkke (mens han bodde i Norge) årlig kunne ta milliarder i utbytte fra Aker, for så å flytte pengene til sitt private holding­selskap TRG. Først når han tok pengene ut av TRG, måtte han skatte av dem. Fram til han gjorde det, var i praksis inntekten hans skattefri. Det var ikke skattefritt for ham å bruke penger, men det var skattefritt for ham å bruke penger på å 

Når denne effekten akkumuleres, blir resultatet at ulikheten eksploderer.

Zucmans idé er enkel: I stedet for å beregne de superrikes inntekt, noe som er nærmest umulig, beregner man formuen deres. Så antar man at en vanlig formue gir en avkastning på seks prosent. Av dette bør man betale en tredjedel i skatt. Dermed får man en formuesskatt for planetens rikeste mennesker på to prosent i året (nær det dobbelte av toppnivået i formuesskatten).

Til dette regnestykket kan man høre dem jamre seg i Civita og i skatteplanleggingskontorene som kaller seg advokatfirmaer på Aker Brygge: «Jamen, jamen, hva med dem som ikke tjener penger?». Zucman svarer overbevisende, og han har også støtte i norsk forskning: Mennesker med over ti milliarder i verdier har alltid penger. Om de på mystisk vis ikke skulle ha det, så må de eventuelt selge noe av det de eier, verre er det altså ikke. De fleste vanlige folk må med jevne mellomrom ta av felleskontoen, kredittkortet eller fleksilånet for å betale skattesmellen.

 er så kort at den nesten ikke fortjener å bli kalt bok, den er heller en pamflett. Den er også rett fram, for allerede i tittelen ligger bokas konklusjon. Men den rommer noen overraskende innsikter (og har dessuten et velskrevet norsk etterord av økonomen Andreas Økland).

En av innsiktene er at det egentlig ikke er noen god grunn til å akseptere skatteflukt. I Norge godtar vi at nordmenn som flytter ut, skal skatte til landet de flytter til. Vi har til og med en egen skatteavtale som gjør det særlig gunstig å flytte til Sveits. Men i USA gjør de det motsatt: Om du er amerikaner, hjelper det ikke hvor du flytter. Alle amerikanere må betale skatt til den amerikanske staten, uansett hvor i verden de bor.

Et annet poeng henter Zucman fra den franske revolusjonen og menneskeretts­erklæringen av 1789. Det var her ideene om universelle rettigheter for menneskene for første gang ble slått fast. I artikkel 13 kan vi lese: «For å opprettholde den offentlige makt og dekke utgiftene til administrasjonen, er en felles skatt uunngåelig. Den skal fordeles likt på alle borgere i forhold til deres betalingsevne.»

Milliardærer må også ­betale skatt

Et beskjedent forslag

Bokanmeldelser

Gunnhild 
Øyehaug

Eg har i fleire dagar hatt «Ein hest om natta» liggande open ved sida av tastaturet mitt, tastaturet som eg har prøvd å skrive denne teksten på, på den sida der det handlar om ei bok av Marie NDiaye. Det er eit av dei minste essaya eg nokosinne har lese, i storleik er det på litt mindre enn éi side, og opninga på essayet er slik: «Las ferdig NDiayes Tous mes amis (‘Alle venane mine’). For ei merkeleg bok.» Det held fram med denne setninga: «Kva er det i litteraturen hennar som tiltalar meg». Setninga endar med punktum, ikkje spørjeteikn. Neste setning: «Førestellingsevna hennar er utruleg. Og humoren.» Om eg berre kunne ha late dette stå som mitt eige etterord om Amina Cain, hadde alt vore perfekt, eigentleg. Mens eg, i fleire dagar, altså, prøver å skrive dette etterordet, svevar medvitet mitt som eit spøkelse over den eine sida om Marie NDiaye. Kva er det som tiltalar meg med Amina Cain? spør spøkelsesmedvitet mitt, og svarer: Førestellingsevna hennar er utruleg. Og humoren. Neste setning i essayet om NDiaye: «Ho tar verkeleg skrittet heilt ut og kjem ut på den andre sida.» Nettopp! glitrar spøkelsesmedvitet mitt, altså det medvitet som ikkje sit her og skriv dette, men det som berre svevar over den sida: Det same gjer Amina Cain. Spøkelsesmedvitet og medvitet mitt glir saman igjen. Eg veit no kva eg må gjere for å kunne skrive dette etterordet. Eg må starte med å seie at eg har i fleire dagar hatt «Ein hest om natta» liggande open ved sida av tastaturet mitt, tastaturet som eg har prøvd å skrive dette på. Det er som om eg håpar at etter­ordet, som hesten, skal springe ut av boka av seg sjølv.

 Tous mes amis (‘Alle venane mine’).» Det er som eit notat, eit dagboksnotat, vi har bladd opp i dagboka til essayisten, og der står det at ho har lese ferdig ei bok. Og på same måte som i ei dagbok forklarer ikkje skrivaren meir enn det som er nødvendig for at skrivaren – som i framtida også er lesaren, lesaren av si eiga dagbok – skal hugse dei vesentlege tankane, det er kort, samanfattande, det er som eit notat til ei indre stemme, eit indre liv. Og det er umiddelbart, nærverande, direkte, enkelt. Som det heiter i essayet om dagbøker: «I tillegg til at eg ikkje har ført ei dagbok regelmessig, har eg heller ikkje ofte lese dagbøkene til forfattarar, men eg likar dagboknotata.» De veit den kjensla ein kan få når ein ser nokon score eit mål frå andre banehalvdel? Eller den kjensla ein kan innbille seg at ein ville ha fått om ein oppdaga liv på andre planetar? Den kjensla der ein berre har lyst til å opne armane og springe vilt ikring? Det er ei slik kjensle den setninga gir meg. «I tillegg til at eg ikkje har ført ei dagbok regelmessig, har eg heller ikkje ofte lese dagbøkene til forfattarar, men eg likar dagboknotata.» «Ein hest om natta» er ei av dei mest særeigne (og vakraste, mest givande og inspirerande) essaysamlingane eg har lese, der essayet, som vel er sjangeren mest kjend for moglegheita til sjølv-observasjon og sjølv-gransking, omtrent gjenoppstår i rein form – der spørsmåla som granskingane stiller, rammar lesaren i like sterk grad som essayisten, og der ein også får, som nemnt, denne ville trongen til å springe rundt med opne armar. MEN EG LIKAR DAGBOKNOTATA! Ho introduserer sjølv si eiga form i dei aller første linjene i det aller første essayet: «Utan at eg planla det, skreiv eg ei slags dagbok. Varsamt. Ei dagbok om skjønnlitteratur. Eller er det ikkje det dette er? Eg skreiv om å lese skjønnlitteratur og om å skrive han.»

forfattarskap rommar så langt fire bøker: to novellesamlingar, ein roman og ei essaysamling. Ei femte bok er på veg, ein roman med tittelen «My New Face» kjem ut i 2027, det er denne ho snakkar om, vil eg tru, på dei siste sidene av det ho kallar «dagboka», «Ein hest om natta» – eg nemner det fordi då dette vart kjent, spreidde det seg ein jubel blant lesarane hennar, som om eit mirakel var på veg til å hende rett framfor auga våre. Som Claire-Louise Bennett har sagt om henne: «Ho er ein fenomenal forfattar.» Ho held fram, om romanen «Indelicacy» (norsk tittel: «Usømeleg», omsett av Julia Aagenæs Wiedlocha, og vi nyttar den norske tittelen heretter): «‘Usømeleg’ er ikkje berre ei bok, det er ei verd, ei verd eg ville budd i, for alltid.» Amina Cain skriv altså slike bøker som liknar bøkene ein las då ein var barn og fann seg sjølv i ei anna verd, så fullstendig til stades i hovudet som ei ekte verd, berre at her er ein vaksen. Ho skriv bøker som er slik at ein vil at dei skal gå både fort og sakte samtidig å lese, ein vil berre lese og lese, men ein vil helst at det ikkje skal ta slutt, og dermed blir lesinga ein slags ekstase og ei plage samtidig, bøkene er ikkje lange, ein veit at dei kjem til å ta slutt om rimeleg kort tid. Derfor altså, denne stille, eldfluge-aktige jubelen, over kloden, med nyheita om ei ny bok frå Amina Cain. Endeleg ei ny verd.

«Usømeleg» før han kom ut, i 2020, frå han som var redaktøren min på den tida, i det amerikanske forlaget Farrar, Straus and Giroux. Han sa: Eg trur du vil like dette, og eg lurte på om du kunne skrive ein blurb, om du gjer det. Her er dei første setningane i «Usømeleg»:

Eg trudde eit opphald på landsbygda, med alle åkrane og hestane, ville hjelpe meg å skrive, men eg trur ikkje eg eignar meg for det. Korkje for landsbygda eller hjelpa. Ute på gata lyser stearinlysa opp kvart einaste vindauge. Når eg ikkje klarer å skrive ned tankane, ser eg på dei. Flammene minner meg om framtida; eg er redd eg kjem til å setje fyr på alt. Folk går inn og ut av dei same fire butikkane; eg veit dei ikkje har kjøpt noko som duger. Då eg gjekk inn i butikkane, keia eg meg. Eg er kei av denne gata.

Hadde eg lese noko som likna? Nei. Det særeigne med Cain sin forfattarskap røper seg med éin gong. Ho er ein forfattar som skriv om tankar, men ho er også ein forfattar som skriv om tankar som om dei var levande ting. Dessutan er det noko som står på spel – i løpet av fem innleiande setningar om det å ville skrive er rommet fylt av frykt, spenning, lengt, opprør. Og humor. I «Usømeleg» møter vi Vitória, som tek arbeid som vaskehjelp på eit museum for å kunne sjå på bileta, i tillegg likar ho arbeidet, ho likar å vaske. Ho er ikkje ein del av det etablissementet med fine kjolar og hestevogner som går ikring i museet og kikar på bileta, men ho lever med bileta, kvar dag og kvar natt, ho visste ikkje at «måleri kunne vere viktig», som ho seier. «Eg ville skrive om målarkunst, men eg blei ikkje betrakta som ei som hadde noko interessant å seie om kunst. Eg blei ikkje betrakta som ei som hadde noko å seie i det heile teke, og så få det på trykk.» I «Ein hest om natta» heiter det:

Å gå ­ufatteleg langt

Marit Kapla

Forfatter

Sveriges Författarförbunds medvirkning i et forskningsprosjekt som utvikler en ny, svensk språkmodell, har vekket debatt før forbundets årsmøte 30. mai. En gruppe forfattere og oversettere har skrevet en resolusjon som ber forbundet om å pause medvirkningen til språkmodellen. «Förbundets medlemmar måste få tid att mobilisera sig och förstå vad som händer», skriver forslagsstillerne.

En av disse forbundsmedlemmene er meg, som virkelig er nødt til å henge i for å skulle forstå hvordan kunstig intelligens (KI) skal være overveiende positivt for skrivingen min, for levebrødet mitt og ja, hele min menneskelige eksistens.

Den aktuelle språkmodellen utvikles av forskningsprosjektet WASP, Wallenberg AI, Autonomous Systems and Software Program. Målet er at den skal være bedre på svensk enn de store språkmodellene som allerede finnes, for eksempel den som appen ChatGPT bygger på. Derfor må modellen trenes på store mengder svenskspråklig tekst. Bøker er høyst interessante som treningsmateriale og prosjektet vil utvikle samarbeidsformer med rettighetshavere. Liknende KI-prosjekter og avtaleprosesser pågår i andre land, for eksempel i Norge, der Nasjonalbiblioteket og Kopinor nylig ble enige om en avtale for å bruke bøker i trening av språkmodeller.

Interessenter i den svenske språkmodellen er både «staten & kapitalen», for å spille på låta til proggbandet Blå tåget, popularisert av punkerne i Ebba Grön. Språkmodellen er en del av en KI-strategi som regjeringen presenterte i februar og som sikter mot sterk digital suverenitet. Den støttes også av næringslivet, representert blant annet ved selskaper i Wallenborg-sfären, som tele­selskapet Ericsson og forsvarsbedriften Saab, samt mediebedrifter som Bonnier.

 løfter Författarförbundet fram at forbundet medvirker i prosjektet for å gjennom sitt lisensoppdrag ivareta medlemmenes rettigheter. Initiativet til dette kommer fra forbundet selv, betoner man, ettersom prosjektet viser en vilje til å respektere opphavsretten og betale opphavspersonene. Andre språkmodellprosjekter har generelt brutt opphavsretten i stor skala, når de har trent sine systemer.

Striden før årsmøtet handler om flere ting, blant annet om det store «hvorfor» som raskt reiser seg. Altså, hvorfor skal forfattere trene KI-systemet som potensielt vil slå beina under virksomheten deres? Med nok en parallell til låtteksten om staten og kapitalen som sitter i samme båt – hvem er det som ror så svetten siler? Poeten og forfatteren Nino Mick, en av personene bak resolusjonen, skriver i Aftonbladet:

Den roman jag skriver på nu kan komma att sugas upp av statens språkmodell och användas till maktutövning på sätt jag helt förlorar kontrollen över – en sådan utsikt fyller mig med avsmak för skrivandet. En alienation jag tidigare bara känt för lönearbete drabbar nu det kreativa skapandet, det som brukade vara tillflykten.

 snakker jeg med alle jeg møter om KI og litteraturen. En ung arkivar har full oversikt over forskning på hvordan hjernen visner hen hos de som tar KIs snarveier til læring og for å uttrykke seg i skrift. En forfatter og oversetter som har vært virksom i over femti år, sier at han helst skulle se alle digitale språksystem utslettet. En poet som også har vært virksom i et halvt århundre, stiller spørsmål ved det at KI-systemer skal mates med dikt som kommer fra menneskenes innerste.

Blant den omfattende mengden tekster som har blitt skrevet om KI og litteraturen i Sverige i det siste, har vi Tidskrift för litteraturvetenskaps siste nummer, som kom ut i april. Gjesteredaktørene Karl Berglund og Ann Steiner poengterer at forfattere allerede aktivt bruker generativ KI som et kreativt verktøy i skriveprosessen. I en av nummerets tekster fordyper og problematiserer litteraturforskeren og kulturhistorikeren Jerry Määttä perspektivene med utgangspunkt i det Isaac Asimov skrev allerede i 1950, i novellesamlingen «Jag, robot». Määttä lurer blant annet på om det faktum at KI har vist at våre angivelig personlige uttrykk er så lett å etterlikne, betyr «att våra hjärnor och identiteter i kanske högre grad än vi vågar ana också är ett slags simulerande språkmodeller»?

Det er en både interessant og destruktiv tanke.

Roboter av kjøtt

Sara Martinsson

På kjøleskapet mitt henger et fotografi av faren min. Han har vært død i over ti år nå. Bildet er tatt omtrent det året jeg ble født, i 1981, da Sverige ennå var et av verdens mest likestilte land og da inntektsforskjellene aldri hadde vært så små som da. De siste månedene har det kommet flere bøker der døtre skriver om foreldre som alle var unge i nettopp den verdenen faren min lever i på bildet. Dessuten var de alle, i motsetning til ham, aktive på den politiske venstresiden.

 til den svenske forfatteren og musikeren Tove Folkesson heter «Min farsa var kommunist» (Norstedts) og forteller om en far som stadig dukker opp og forsvinner. Folkesson bor i Gärdslösa på Öland, der den svenske 1800-tallsdikteren Erik Johan Stagnelius vokste opp, og som ham begynte hun å skrive dikt om naturen. I et intervju har hun fortalt at det var slik hun kom i kontakt med språket til faren sin. Måten han formulerte seg på om trærne, plantene og dyrene på – i det særegne, golde miljøet utenfor den svenske østkysten – åpnet også opp mot politikken. Den snakket han jo også om, faren som var kommunist.

I boka minnes Folkesson barndommens demonstrasjonstog: «Järvafältet, och fanor, massor av långhåriga människor som samlas hemma hos oss efteråt papporna röker i köket och mammorna har många barn». Bildet av de kaotiske møtene går igjen i de norske forfatterne Hilde Charlotte Blombergs og Marte Michelets nye bøker «Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død» og «Det har skjedd verre ting i utlandet», som også er også voksne døtres fortellinger om hvordan det var å vokse opp med foreldre i 1970- og 80-tallets venstrebølge.

Det finnes noe vilt i barna i disse romanene. Tre jenter som ikke vet om hverandre, som alle strever seg frem i utkanten mens foreldrene er opptatt av å røyke sigaretter, drikke vin og synge kampsanger.

 lar seg inspirere av farens frimodighet og drar ut i byen for å innlede tilfeldige seksuelle relasjoner, under premisset «What would Jon Michelet do?», er Blomberg tydeligere preget av en vanskelig barndom, med en mor som ikke maktet å støtte henne. Folkessons skildring plasserer seg et sted midt imellom. Som Michelet beundrer hun på mange måter faren sin, i minnene går humoren igjen, samtidig bærer fortellingen på en sorg. Den omtanken romanens hovedperson viser for sin egen sønn, fikk hun aldri selv, noe hun selv kompenserer for med trygg tilstedeværelse.

En viktig forskjell i bøkene er graden av organisering: Både Blombergs mor Michelets foreldre er marxist-leninistiske kadre, Folkessons far er kommunist på en mindre formell måte. Han minner mindre om sine norske motstykker, og mer om Åsa Linderborgs svenske far.

«Han längtade efter kommunismen. Det var vår hemlighet, jag fick inte berätta det för någon», skriver Linderborg i boken «Mig äger ingen» (Atlas, 2007). Faren hennes ble aldri medlem av noe parti. Folkessons far treffer i ungdommen folk som leser Marx og beundrer Mao, men den politiske organiseringen uteblir, i alle fall i romanen. «Det byggde ju på kompisrelationer», sier faren om da han og kollegene ved verket arrangerte en protest da Olof Palme skulle besøke bygda. Han er like upålitelig som Michelets og Blombergs foreldre, men først og fremst fordi han er egenrådig. Som Linderborgs og Michelets foreldre drikker han dessuten for mye. «Skulle du säga att du är kommunist?», spør datteren. «Ja, det är jag», svarer han. Så må han hjem og betale regninger.

 om at vi som er født på 1980-tallet og generasjonene etter oss mangler framtidstro. I vår levetid har verden bare blitt verre, med større sosial lidelse enn før. Foreldrene våre, derimot, de var unge på 1960-tallet, i en verden som bare ble bedre for hvert år. Kanskje er det nettopp derfor foreldrene fra venstrebølgen inspirerer sine voksne barn til å skrive romaner, for å koble oss på kilden de hentet sin overbevisning fra?

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

God morgen

World Cup Fever. A Footballing Journey in Nine Tournaments

Filosofiske brev til en dame. En gal manns forsvarstale

Overnatte, overdage

Nordlys 8. Reisen til Rørøs

Intensjon og uskyld

Israel. What Went Wrong?

Milliardærer må også betale skatt

Utvalgte saker

Ingen burde i prinsippet skrive etterord om å lese Amina Cain.

Hvorfor skal forfattere trene KI-systemet som potensielt vil slå beina under virksomheten deres?

Nå kommer bøkene fra barna som vokste opp i 1970-tallskommunismen – både i Norge og Sverige.

Magasinene

Bokanmeldelser

God morgen

World Cup Fever. A Footballing Journey in Nine Tournaments

Filosofiske brev til en dame. En gal manns forsvarstale

Overnatte, overdage

Nordlys 8. ­Reisen til Rørøs

Intensjon og uskyld

Israel. What Went Wrong?

Milliardærer må også ­betale skatt

Ingen burde i prinsippet skrive etterord om å lese Amina Cain.

Hvorfor skal forfattere trene KI-systemet som potensielt vil slå beina under virksom­heten deres?

Nå kommer bøkene fra barna som vokste opp i 1970-talls­kom­mu­nismen – både i Norge og Sverige.

Nordlys 8. Reisen til Rørøs

Milliardærer må også betale skatt

Hvorfor skal forfattere trene KI-systemet som potensielt vil slå beina under virksomheten deres?

Nå kommer bøkene fra barna som vokste opp i 1970-tallskommunismen – både i Norge og Sverige.