#fff

#000

Er det virkelig formen som får et dikt til å overleve tidas tann, spør Karin Haugane.

Takt og tone

håper at novellene ho skriv skal eksplodere.

Gunnhild Øyehaug

fant kimen til en romantrilogi i et vraket bokmanus.

Pedro Carmona-Alvarez

viser pengenes spill i en bok med viltre fortellinger.

Ia Genberg

Tom Egil Hverven

Finnes det tjukkere, mer fyldige tekster enn Gunnhild Øyehaugs noveller på norsk? Jeg tviler. De femten tekstene i «Elskarane mine» gjør brå kast mellom ulike perspektiver. Surrealistiske, drømmeaktige sekvenser veksler med realistiske, erotiske detaljer, som igjen kan gå over i essayistiske, undrende passasjer. Leseren rekker ikke å kjede seg.

I tillegg til andre kvaliteter, er Øyehaugs noveller klar over at de står i en tradisjon. Boka vrir på temaer hos tidligere mestere innen sjangeren. Idet et hode henger løst og ramler av en person i ‘Hovudet’, med komiske konsekvenser for resten av kroppen, assosierer fortelleren til ‘Nesen’ av Nikolaj Gogol, der han nøyer seg med å skildre en person uten nese. Hos Øyehaug bidrar en anonym stemme med en lite beroligende påstand: «Alle mistar hovudet til slutt». Setningens absolutistiske innhold har en implisitt moral: Bruk hodet så lenge du kan.

 de ulike fortellerne for ikke å bruke hodet, også til å reflektere over akutte utfordringer i samtida. Uvær og naturødeleggelser antydes i flere scener. I ‘Brev’ opplever hovedpersonen at en orkan nærmer seg. I stedet for å bekymre seg for om hustaket ramler av, dagdrømmer hun om å kaste seg inn i et maleri av billedkunstneren Mamma Andersson. Hun assosierer videre til en skildring hun har lest – av Flannery O’Connors noveller:

[…] at dei følgjer karakterane sine fram til det punktet der det blir gitt ein nåde, og det er opp til karakterane om dei tek imot eller avviser denne nåden, og novella følgjer dei ikkje lenger enn dit, til det punktet, 

, og det synest Vakk er nydeleg, slik vil også Vakk helst skrive, men når sant skal seiast, aller helst vil ho flyte ikring i det punktet.

» er uthevet. De beskriver en bevegelse mot et punkt, rettere sagt en flyt omkring punktet. Å være i en slik flyt gir Øyehaugs noveller rikelig anledning til, for eksempel i den fremragende ‘Sjøstjerna’, hvor fortelleren og dyret smelter sammen og verden ses fra havbunnen. I novellen ‘Mamma’, bringer fortellerens mor inn flere fantastiske elementer. Hun har bygget en såpefabrikk med hemmelige rom. Teksten dveler ved ørsmå detaljer, som en unbrakonøkkel med stjerneformet tupp, en nøkkel det i novellen bare finnes én av. Den åpner tilgang til det hemmelige rommet der fabrikkens produkt omformes til milliarder av såpebobler. At moren har brukt så mye penger på «berre å skape magi», synes datteren er idiotisk. Samtidig venter hun på å motta en grønn, global såpepris. Også denne novellen viser veier ut, inn i malerier av Edward Hopper, eller til Thomas Bernhards «Mine priser». Den posthumt utgitte boka om litterære utmerkelser østerrikeren mottok, tjener i novellen som en tvilsom forberedelse til mottakelsen av såpeprisen. Bernhard var kjent for sine utskjellinger, mesterlig ironiske, desto mer nådeløse, mot dem som anerkjente ham.

 variant av ordet nåde dukker opp i tittelnovellen, bokas siste, der fortelleren skildrer noen av sine elleve elskere. Igjen refererer teksten til en annen novelle, Tarjei Vesaas’ ‘Japp’, der en hund er på tur med eieren i fjellet. Mannen mister fotfestet, faller, og hunden blir liggende igjen på fjellhylla, krafsende med potene uten å forstå hva som er hendt. Japp ligger alene og vrir på de brune øynene. «Det var på den måten han tenkte, og tenke hadde han sårt bruk for», skriver Vesaas, sitert av Øyehaugs forteller. Hun vet ikke hvorfor det kjennes så fullt av nåde, å få være inne i hodet til en forskrekket hund. Leseren har nådd fram til en av bokas mest alvorlige scener, som også er et novellistisk høydepunkt: undringen over hvordan det er mulig å leve seg inn i et annet levende vesen, et nakent liv på kanten av stupet.

Elskarane mine

Innlevelsens under

Janneken Øverland

Mona Høvrings nye jeg-roman er en broket, energisk fortelling som starter i en tre generasjoners vestnorsk familie­historie. I sent­rum av boka, om bare sjelden på samme sted, er en datter og hennes mor. Romanen befolkes av mange personer og handlingen flytter seg mellom svært ulike geografiske steder og miljøer.

Boka åpner med at romanens jeg-forteller, den voksne datteren Vanessa, tar seg på tak og beskriver seg selv: «Vel. Dette er jeg i alle fall sikker på. Jeg var ei kvinne i noe som kunne kalles mellomalderen. Verken ung eller gammal var jeg den dagen jeg befant meg utafor det der sjøhuset.»

, som hun har kjøpt usett, viser seg å være det andre viktige sjøhuset i livet hennes: Hun har nemlig vokst opp i «et lignende hus, på et lignende sted.»

Disse to sjøhusene, til forveksling like, utgjør rammene rundt fortellingen om Vanessas liv. Først om den tidlige oppveksten med en søster, mor, far, og besteforeldre. Og mange år senere, i det andre huset, om den erfarne og kreative Vanessas nye liv.

I r anen utvider Høvring sitt allerede breie uttrykksregister. I årevis er hun blitt berømmet og prisbelønt for sin livlige lyrikk, for sine originale romanfortellinger og for sin spretne språkstil, med innslag av kvass samnorsk.

Alle disse særegenhetene tar hun med seg inn i årets bok. Kanskje skriver hun nå enda mer utagerende, frekt og huiende, og enda mer poetisk, intenst, sårt og fortvilet.

 tittelen «Som den hellige Teresa av Lisieux» vil antakelig bringe enkelte lesere til Google, for hvem er denne Teresa? Og hva er det ordet «som» står for? Fornuftig nok er boka utstyrt med et knippe korte, informerende noter. Teresa var karmelittnonne, mystiker og kirkelærer og levde i Lisieux i Calvados i Normandie mellom 1873 og 1897. Gravstedet hennes er en turistattraksjon, og byen er landets fremste valfartsby etter Lourdes. Teresa er viktig i norske, katolske miljøer, og noen av tekstene hennes finnes på norsk. Hun tigget seg som ungjente til å bli nonne og ble vigslet som 15-åring. Hun er mest kjent for sitt valg av åndelig vei, beskjedent kalt «den lille veien». Den handler om å vise kjærlighet i det skjulte, og å gjøre små handlinger med stor kjærlighet. Teresa levde et kontemplativt, kort liv med livsmottoet «Mitt kall er kjærlighet». Og hun skrev både religiøse tekster, dikt og skuespill.

Teresa er ikke en person i Høvrings roman, men fortellingene om livet og ideene hennes ligger som en slags grunnmur i bokas handling, særlig over de delene som er knyttet til Vanessas mor.

 er svært ung, opplever familien stor sorg. Vanessas religiøst søkende mor tiltrekkes av Teresas kjærlighetsbudskap så drastisk at hun forlater barnet og reiser ut i verden for å gjøre gode gjerninger. Bare svært sjelden gir hun lyd fra seg, og den morløse Vanessa opparbeider et stort, ubotelig savn. Men hun karrer seg gjennom ungdomstid og utdannelse til et yrke som eiendoms­megler. Gapet mellom den åndelige mora og den praktiske og saklig orienterte datteren preger fortellingen, og de to livsinnstillingene kontrasteres utover i handlingen.

Som den ­hellige ­Teresa av Lisieux

Kjærlighet og kall

Eivind Myklebust

Ein roadtrip til Astruptunet i Jølster og omkringliggjande herlegdomar høyrer med i danninga til ein kvar dunete vestlending med eit grann kulturell sjølvrespekt. Sjølv drog eg dit med to andre slaurar, i ein bil som hadde sett betre dagar, og med ei lomme­bok som skulle sleppe å sjå verre. Plast­laminatet hadde knapt kjølna på førarkortet, og vi kjende livsrøynsla sprengje på for kvar kilometer vi køyrde. Rett nok blei det mest utanomastruplege affærar: Vi sanka inn lødig litteratur frå bokbyen i Fjærland – mellom anna apokryfe skrifter av ein viss Hovland – og dreiv eksperimentelt friluftsliv i skogen oppom det ikkje så reint lite fordoms hotellet Mundal.

Serveringa var stengt, men ei verdsvand dame som gjesta hotellet, forbarma seg over oss og sikra nysmurde sandwichar til spottpris frå kjøkenet. Vi fekk endåtil kjøpe øl. Før vi drog, kravde den myndige dama at vi lagra nummeret hennar, i fall vi skulle møte Gassen eller andre nifse vesen i ville vestlandsnatta. Etter ei våt og svevnlaus natt svinga vi innom Astruptunet og fekk dei unge sjelene våre evig merkte av kunsten.

Mange år etter venta eg telefon frå ein prominent samarbeidspartnar i hovudstadens kulturliv. Då det ringde og ‘Dame Mundal’ dukka opp på displayet, innsåg eg at danningsreisa hadde ført ein kulturlaus bygdeslaur så å seie strake vegen inn i fornemme krinsar.

og Steffen Kvernelands nye bok om Nikolai Astrup handlar omtrent like mykje om kunsten hans som eposet ovanfor. Nei då, eg overdriv og prøver berre å ta duoens føregriping av slik kritikk ved horna: «Kor blei det av Jølsters størs­te målar i alt mylderet? vil dei spørje», dei «namnlause og humørlause kritikarsurpompane», seier Hovland bak rattet på veg heim i slutten av boka. Det er faktisk ein heil del Astrup i mylderet, det er berre veldig mykje anna òg.

Eit førelegg for boka er klassikaren «Frykt og avsky i Las Vegas», med Hunter S. Thompsons rølpete rapportering og Ralph Steadmans rufsete illustrasjonar. Det er ikkje berre sjangernemninga «gonzobiografi» som nikkar dit, i opninga susar Raggen og Kvernis i full fart i ein flammesprutande, svart kabriolet med ‘Born to be Wild’ på anlegget. Ein karaktertru kommentar frå Hovland hentar oss ned på jorda: «Fint her ved Krøderen. [ …] Jørgen Moe var prest her. Han var eit forbilde for far min.» Her er to eldre menn – ein presteson og allroundvestlending og ei brillegeit frå Haugesund – på veg til førstnemnde si familiehytte i Jølster i ein hanglande, sjanglande Toyota Yaris (hybrid). Setebelta på!

 er eit skrinlagt biografi-prosjekt som Hovland tok på seg og la frå seg – alt i offentlegheitas nådelause lys – ein gong rundt tusenårsskiftet. I stillbilete frå ein NRK-reportasje om den varsla biografien ser vi biografen i arbeid ved Jølstravatnet: «[E]g kjenner meg litt i slekt med Astrup som uttalte tidleg i sin ungdom at ‘eg føler meg hensatt til dovenskap’», står det i tekstinga: «[D]et er i grunnen imot min natur å skulle jobbe så pass hardt med noko.» Slikt blir det fort ikkje biografi av, men heller eit lyst- og overskotsprega portrett, ispedd «metaperspektiv, alkoholromantikk og tøys og tull», dryge 20 år seinare. «Kven er det som les biografiar, eigentleg?» spør Hovland tidleg i boka.

Litt restmateriale frå prosjektet, i form av nokre halvhjarta pedagogiske presentasjonar av Astrups liv og kunst, er det plass til. Det er vel naudsynt, men knapt det artigaste i boka. Det beste Astrup-stoffet er ikkje sett frå sentralperspektiv. Kvernelands tolkingar av motiv frå Astrups kunst og liv er ganske få, men veldig gode – Astrups andlet framfor «Kollen» på fram- og baksats er eit mektig skode, og pluss i boka får også teikninga av han i djevelkostyme på bedehustaket. Dei hovlandske stiløvingane (i tradisjonen etter Raymond Queneau, som han omsette i 1996) over soga om det forsvunne stipendet til Astrup, er òg eit midtpunkt – kom for popsong-versjonen, bli for røvarspråk-versjonen og mist det fullstendig under gullpennversjonen. Duoens utstrekte og raffinerte hets av Astrups kunstnarkollega Ludvig Karsten er elles gjentakande høgdepunkt.

 forsvinn i mylderet, er det farta frå gonzosjangeren som gjer det. Det blir mykje dram, drøs og damer – det siste rett nok berre i kunsten til Astrup og skrønene frå livet hans – men foten trykkjer ikkje knallhardt på gasspedalen. Turtalet held seg lågt og stabilt, med i overkant mange oppslag der biografane sit i bilen eller til bords – ofte med ølboksar og akevittflasker, tomme eller halvfulle, og alltid med eksepsjonelt dårleg kroppshaldning. Verken resirkulering av vitsar eller godlynt flåsing får full fyr i teltet.

Fulle fyrar og alkoholromantikk er eit sentralt spor i Hovlands bøker – og ikkje minst i Kvernelands hyllest av han i teikneserieintervjuet frå femteutgåva av «Sveve over vatna» – men her inspirerer dei gylne dropane òg til nokre komiske lågpunkt, som ein «Stefflock Holmes og Dr. Hovland»-krim om eit fotografi av drankarane. «Skål, din slaur!» er slutten på den soga, som på mange andre her.

Astrup

Frykt og akevitt i Jølster

Jonas Bals

I et eurosentrisk perspektiv kan mellomkrigstiden, og krigen som siden fulgte, i dag fremstå som noe særegent europeisk. Men sammenbruddet i sosiale strukturer som rystet blant annet de tyske, østerriksk-ungarske og russiske keiser­rikene etter første verdenskrig, hadde sine motstykker andre steder i verden, som i Midtøsten. Og det er først når man får øye på den japanske, koreanske og kinesiske delen av historien, at den 

Å få øye på slike perspektiver kan både gi aha-opplevelser knyttet til hvor annerledes noe er – men også til hvor mye som er likt. Og akkurat som mellomkrigstidens Europa ikke bare er en historie om fascisme og undertrykking, men også om antifascisme og frigjøring, er den kore­anske historien – her presentert i romans form, i Hwang Sok-yongs mesterverk «Mater 2-10» – full av både helter og skurker. Og noen som er midt imellom, verken–eller eller både–og.

«Mater 2-10» er fortalt i et nokså konsekvent nedenfra-perspektiv, gjennom flere generasjoner jernbanearbeidere. Den åpner imidlertid ikke nede langs togsporene, men høyt til værs, der vi blir introdusert for den oppsagte industriarbeideren Yi Jino. Han gjennomfører en mange måneder lang 

-aksjon på gangbroen rundt en fabrikkpipe, og det er fra denne lille motstandsbasen høyt over bakken vi får et tilbakeblikk på flere generasjoners arbeider- og demokratikamp, slik den ble opplevd av Yi Jinos forfedre og -mødre.

 født i Mandsjuria i 1943, et område som 15 år tidligere blant annet hadde sett en av verdens største anarkistbevegelser frigjøre et stort område i kamp både mot japanske okkupasjonsstyrker og kommunister. Forfatterens familie hadde søkt tilflukt i Mandsjuria etter å ha flyktet fra de japanske kolonimyndighetene, og bodde etter andre verdenskrig tre år i Nord-Korea, før de flyktet til Seoul. Etter et ulovlig besøk til Nord-Korea i 1989 måtte Hwang Sok-yong sone en fengselsdom (han ble senere benådet), og han er kjent for sitt forsoningsarbeid mellom nord og sør.

Biografien kan være grei å ha i bakhodet når man leser familiekrøniken «Mater 2-10». For selv om den handler om såkalte «små» mennesker og deres «ubetydelige» liv, er det en roman om hele Koreas nyere historie, om okkupasjon, frigjøringskamp, om streiker og om en tid der Tankepolitiet (ja, faktisk) slo ned på bokklubber og studiesirkler som om det skulle vært terrorisme.

Bokens tittel er også en referanse til denne dramatiske historien. Mater 2-10 er et strandet, gjennomskutt lokomotiv som står i den demilitariserte sonen som skjærer gjennom Koreahalvøya, der det har stått helt siden Koreakrigen delte landet i to for mange tiår siden. Lokomotivet står der fortsatt, med fronten vendt mot nord, og er blitt et symbol på lengselen etter gjenforening.

 foreligger i norsk oversettelse, etter hva jeg kan bedømme kyndig utført av Ragnhild Eikli, er det med utgangspunkt i den engelske utgaven – men fortsatt med mange koreanske ord i behold. Eikli har i et forklarende og klokt lite forord forsvart dette grepet med at romanen «handler om et lands kamp for selvstendighet og frihet, mot en kolonimakt og utenlandsk styre, et land der nasjonalspråket ble systematisk nedvurdert og angrepet, og befolkningen i en periode ble tvunget til å bruke japansk og ta japanske navn for i det hele tatt å få vanlige borgerrettigheter». Da blir det slik hun ser det, ekstra viktig å beholde koreanske ord, ikke minst i beskrivelsene av det nære og det private, som navn på familierelasjoner og ord som har tilknytning til mat, hus og hjem. Det er et klokt og riktig valg, men gjør nok også romanen litt mindre tilgjengelig. La likevel ikke det være avskrekkende: Om du gir deg i kast med en koreansk arbeiderroman, er sjansen stor for at det ikke er umiddelbar tilgjengelighet du er ute etter.

slektshistorie, og på sitt svakeste også et lite stykke jernbanehistorie, med flere tekniske passasjer. I bokas sentrum står imidlertid et kollektiv, den underjordiske arbeiderbevegelsen i Yeong­deungpo, bydelen der forfatteren selv vokste opp, litt utenfor Seoul. De to brød­rene Ilcheol og Icheol, Jinos bestefar og grandonkel, blir levende illustrasjoner på de valgene befolkningen ble stilt overfor av de japanske okkupantene: samarbeid eller motstand. Mens Ilcheol får bli lokomotivfører, med all den statusen og tryggheten det innebærer, slutter lillebroren hans seg til uavhengighetsbevegelsen, som kjemper både mot Japan og mot kapitalen.

Vi følger utviklingen deres videre inn i den kalde krigen, der diktaturet i nord i lange perioder fikk selskap av autoritære, amerikanskstøttede krefter i sør. Fengslene som ble bygget av japanerne ble stående, torturen bak murene fortsatte, og fagforeningsfolk ble stemplet som «kommunister». Historien ble også skrevet om. En av de store frigjøringskjempene i Mandsjuria, anarkist-generalen Kim Jwa-jin, ble en nasjonalisthelt både i nord og i sør. Og arbeiderne, som hadde kjempet så hardt, ble ifølge Hwang Sok-yong redusert til «bitte små støvkorn» i historien – en urett han har et uttalt mål om å rette opp med romanen. Han lykkes langt på vei, og vil forhåpentligvis egge mange til å lære seg mer om både Koreas og den internasjonale arbeiderbevegelsens historie.

Romanen er fortalt i et nedenfra-­perspektiv

Mater 2-10

Historiens støvkorn

Emilie Johnson Godal

Krig er et slående diffust og presist begrep på én og samme tid, slår det meg etter å ha lest Wencke Mühleisens diktsamling «Det er krig og jeg er krigen». Tittelen illustrerer to av de mulige betydningene: som (geo)politisk situasjon og som psykologisk tilstand. Det er sistnevnte, den indre krigen, opplevelsen av hardhendt uro, som er gjennomgående i Mühleisens samling. Samtidig er denne uroen unektelig et resultat av åpne porer mot nyhetsbildet.

Diktene er delt i fire bolker, der den første i størst grad står i forlengelse av tittelen. Hvordan bearbeide at far var nazist? Med dikt av det nesten arkivariske, men først og fremst personlige slaget, knas belastningen: «hvordan verge meg mot / volden / når jeg er blitt til / gjennom den?» Flere spørsmål melder seg: I hvilken grad er det nødvendig at man forstår seg selv gjennom sine foreldres synder? Og kan en nazist også være en god forelder?

 hans bærer bud om at det ikke er uforenlige kjennetegn i ett og samme menneske, slik samlingen åpner: «min fars hender / kjælte og kilte / tegnet humler, blomster, kirker / på papir / og på stoff / min fars hender / bar våpen / i krigen». Istedenfor å gå inn i den spesifikke situasjonen, forblir diktene på et mer symbolsk plan: én krig, én far, nærmest løsrevet tid og sted. Kanskje er det et vesenspoeng, at krig er krig – forferdelig, uansett? Rent språklig kan det virke fattig, en fare Mühleisens dikt tidvis kommer for nær. Litt som det sanne, men generelle sukket: «Verden er så urettferdig».

Samlingens andre del behandler morsrollen. Arv og foreldre–barn-relasjonen blir med videre fra første del. Innsiktene som formidles, er gjenkjennelige og ofte entydige: «jeg må være varsom / med drømmer for barnet mitt / de kan bli direktiver / som varer livet ut». Det er samtidig hele tiden en opplevd genuin vilje bak diktene, det lyriske jeget framstår som 

 runger ekkoet av Mühleisens forrige voksenutgivelse, romanen «Alt jeg frykter har allerede skjedd». Lengselen etter 

menneske i det som oppleves som en nådeløs periode – både i alder og verden – for at slike relasjoner skal kunne blomst­re: «aldri mer dette spillet / den eldgamle grammatikken / staver kroppen min som en annens / real estate». Engelske uttrykk opptrer tidvis i samlingen, og tilfører både humor og tidsånd.

Det er litt vanskelig å få øye på et overordnet prosjekt bak diktene. I hver del trer de fram i en sammenheng, men sammenhengen mellom de fire delene er vagere foruten den gjennomgående stemmen. «Det er krig og jeg er krigen» streifer gjennom en rekke vesentlige temaer med få dikt til rådighet. Undringen og dybden slipper ikke helt til. Samtidig kommer jeg ikke utenom en sympati for omgangen med erfaringene og verden, og ser at lettheten også kan være et gode som leseopplevelse: «om morgenen tror jeg alt kan skje / om kvelden / får jeg det travelt / alt har ikke skjedd». Noen ganger kan noe være godt sagt med få ord, og så kan man spørre seg om man bør kunne ønske seg mer fra lyrikken.

Det er krig og jeg er krigen

Tidens skarpe tann

Morten Harper

Den veltegnede agent­serien «Krüger & Krogh» av trioen Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein har siden debut­albumet i 2014 blitt en suksess på tvers av den kommersielle tyngdekraften. I et tegneseriemarked dominert av fantasybøker for de unge og humorstriper, er «Krüger & Krogh» en outsider presentert i klassisk franskbelgisk albumformat, som «Sprint» og «Asterix». Hovedpersonene er godt voksne menn i frakk og dress, og handlingen utspiller seg på 1960-tallet.

Det nye femte albumet «I nasjonens tjeneste» er en samling korte serier fra Oslo, med rikelig av både konspirasjoner og tidskoloritt fra hovedstaden. Krüger og Krogh er Norges svar på Men in Black, konspirasjonsteorien om menn i dress som for myndighetene dekker til UFO-observasjoner, med et anstrøk av James Bond og NRKs krimklassiker «Helmer & Sigurdson».

overnaturlige hendelser og spektakulær teknologi står sentralt i seriens intriger, og med vår tids krig i Europa og sabotasjeaksjoner treffer serien en nervøs tidsånd. Det nye albumet åpner med historien «Lekkasjen på Galgeberg», der en interdimensjonal gigantisk blekksprut er en ulmende trussel på Oslos østkant.

Ferden går videre til Vippe­tangen og sjøkanten med et knippe korte serier opprinnelig laget for utsmykning på havnepromenaden, som til dels er tegnet på nytt for albumutgivelsen. Seriene er finurlig forankret i stedenes virksomheter, bygninger og vandrehistorier.

Impulsive Krüger og konservative Krogh er et umake par, og mye av humoren retter seg mot Kroghs bedrevitende stil. Albumet utvikler forholdet mellom de to agentene, men sluttpoengene er ofte forutsigbare og ikke spesielt morsomme. Utdragene fra den fiktive «Håndbok for agenter», som er spredd mellom seriene, fungerer bedre med kløktige detaljer.

De forseggjorte bybildene fra Oslo er noe av det som fascinerer mest ved «Krüger & Krogh». Kabíček, Skandfer og Agdestein er alle tegnere med solid erfaring fra tegnefilm, og det er tydelig at de legger ned et stort arbeid på research og bildedetaljer.

 i det nye albumet har derimot dempet miljøskildringene og bruker større plass på figurene. Det gjør tegning­ene mer dynamiske og øker intensiteten i actionsekvensene, som har fått et filmatisk preg. Denne stilen kan være tidsbesparende for tegnerne, men jeg opplever det som en uheldig utvikling. Heldigvis har albumet en del helsider med den overveldende detaljrikdommen som har vært seriens varemerke.

Albumet avsluttes med hyllesten «Kjells garasje», der Kjell Aukrust er sjef for agentenes verksted, med fantastiske innretninger i Flåklypastil. Historien har tidligere vært trykt i boken «Aukrust i hundre!» (2020), men fortjener et gjensyn.

For nye lesere er det bedre å starte med et av seriens tidligere album, men for fansen er «I nasjonens tjeneste» et snedig hvileskjær.

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Konspirasjonenes Oslo

Daniel Willumstad Gunstveit

I forordet til nyutgivelsen av romanen «La det bare bli blåmerker igjen» fra 2022 redegjør musikerpoetromanforfatteren Pedro Carmona-Alvarez for sin litterære intensjon: «Skriving er for meg en barokk, myldrete syssel satt sammen av alt mulig ræl, slik både tankene og følelsene er det.» Beskrivelsen passer vel så godt til årets roman, «Den siste valsen», en nær tusensiders myldrende, maurtue­aktig mastodont som strekker seg på tvers av flere kontinenter, karakterer, plottlinjer og tidsmessige plan. Den markerer også avslutningen på trilogien som startet helt tilbake i 2012 med det jeg fremdeles mener er en av 2010-tallets beste romaner (og romantitler): «Og været skiftet og det ble sommer og så videre». Her beskrives Maritas utgraving av foreldrenes sønderrivende sorg over sine to døtre, drept av en fyllekjører i Amerika, i en fortid hvor Marita ikke ennå fantes. I «Bergen ungdomsteater» (nok en strålende tittel) har Marita flyttet til Bergen med sin mer eller mindre konstant berusede mor. Hun fester og ligger rundt, og blir etter hvert sammen med Johannes, og senere Andreas, i et intenst og ungdommelig trekantdrama.

Gjenferdene av Maritas søstre hjemsøker trilogien og kaster et dødens lys over alt, også de mest levende partiene. For dette er 

bøker fulle av liv, av musikk, seine kvelder med enorme alkoholmengder og forventninger om alt som skal komme, midt i 1990-tallets brytningstid. Etter som Marita blir eldre, vokser både verden og romanprosjektet. «Den siste valsen» følger henne, Andreas og Johannes fra tidlig i tjueårene, frem til de fyller førti. Marita bor nå i USA, hvor hun etter hvert blir naturfotograf. I romanen går det ofte lange strekk mellom hver gang vi treffer henne, selv om hun alltid finnes der et sted i bevisstheten til Johannes og Andreas – i den forstand blir hun også en av trilogiens mange gjengangere.

anmeldelsen kan kanskje fornemme en viss vegring mot å gjengi plottet i «Den siste valsen», antakelig fordi det er så fordømt vanskelig å gjøre det på en måte som yter det mangfoldige romanstoffet rettferdighet. For hvordan skal man for eksempel oppsummere Andreas’ vei fra stjernestudent i arkeologi på Nygårdshøyden i Bergen til smugler av kunsthistoriske artefakter for en mystisk mangemillionær i etterdønningene av Golfkrigen? Her trakterer Carmona-­Alvarez et annet, mer maksimalistisk og plottdrevet, narrativt gir enn i de mer nedpå skildringene av forholdet mellom Marita og foreldrene. Man skulle kanskje ikke tro det, siden beskrivelsene av et krigsherjet Irak er såpass grufulle, men her er også romanen på sitt mest underholdende, med sitt vell av levende miljøskildringer, tegneserie­aktige bikarakterer og verdenskonflikter som bakteppe. Igjen er det som om forfatteren insisterer: «Ja, dette – men også 

De mest emosjonelt ladde partiene foregår fremdeles i triangelet mellom Marita og foreldrene. I «Den siste valsen» er den alkoholiserte moren eldre, mer dempet, noe som gjør dynamikken mellom henne og Marita enda sårere. Det er mange partier jeg kunne sitert fra, så mye vondt og samtidig vakkert skildret, men her vil jeg nøye meg med denne enkle, fra Maritas tankestrøm: «

, er det som om øynene hennes sier». Og fortvilelsen i svaret, som Marita holder inni seg: «Men det går jo ikke. Jeg er jo ikke dem.» Forfatteren har et ekstremt godt blikk for barnets emosjonelle spagatøvelse mellom sorg og sinne over alt man ikke fikk på den ene siden, og skyldfølelse og omsorg overfor sine foreldre på den andre.

går det dårligst med Johannes av de tre. Fra å ha vært en ung og lovende kunstnerspire (i hvert fall i egne øyne), skifter han nå ham til blod­kapitalistisk forretningsadvokat. Han gjør det svært bra i finansbransjen, er på evig opptur, og etter hvert tvinnes Andreas og Johannes stadig tettere sammen via diverse lyssky aktiviteter. Det er her, en fuktig bergensnatt med altfor mye innabords, at ting virkelig tar av – både for Johannes og i romanen. I en lang og uhyggelig nattlig sekvens, begynner veggene mellom hva som er virkelig og ikke, for alvor å slå sprekker. Uten å røpe for mye, dukker det her opp en ubehagelig (men også humoristisk!) David Lynch-aktig skikkelse ved navn Jørgen Agder (en annen gjenganger), som får en helt sentral rolle i den uhyggelige avslutningen. «Sånn er det med døden. En slags sløyfe», heter det et sted i «Og været skiftet …». Og til slutt kommer den jo hit også, døden, slik den også utgjorde starten på hele trilogien, og knytter det hele sammen på bekmørkt, men genuint overraskende, vis.

I tillegg til disse hovedlinjene myldrer det av små historier, lange, nattlige samtaler om det som har vært og det som kanskje skal komme, usmakelige bipersoner, spøkelsesfortellinger, religiøse betraktninger, musikk, poetiske bilder, gjentakelser og omveier, og mye, mye mer som skaper en ordentlig rik leseopplevelse. Det er for eksempel lenge siden jeg har lest så levende og varme beskrivelser av hunder i skjønnlitteratur.

at «Den siste valsen» er en visuelt vakker bok. Den er designet av en annen mursteinsforfatter, Johan Harstad, og selv om han og Carmona-Alvarez arbeider på ulike litterære frekvenser, har de til felles hvordan de utnytter romansjangerens elastisitet – de synes å insistere på at romanen kan være flere ting på én gang. Carmona-Alvarez’ vilje til å hele tida drive teksten videre inn i nye rom, frem til uventede steder, og å ta alt – høyt og lavt – på like stort alvor, gjør at romantrilogien aldri står i fare for å stivne i formen eller bli uinteressant, men gjør at den snarere kan bli stående som et høydepunkt i et sterkt forfatterskap.

De synes å insistere på at romanen kan være flere ting på én gang.

Den siste valsen

Dødsdansen

Karoline Henanger

Først trodde jeg Gruffalo bare var enda et masete konsept som kloner seg sjøl fortere enn noen kan si «kommers». Men dette er faktisk bare den tredje boka om den rufsete karen og den smarte musa siden 1999. Sett bort ifra noen puslespill- og klaffebøker, naturligvis. Noen filmer og en del 

Men bøkene handler om fantasi, kløkt og fortellerkunst – og nå er en etterlengtet oppfølger her.

 hovedpersonen er ingen gruffalo, men ei snarrådig, askeladdensk mus. Han er kanskje minst, men det gjør ikke noe så lenge han også er smartest. I den første Gruffalo-historien var engelske Julia Donaldson inspirert av et kinesisk eventyr, og i «Bestemor Gruffalo» er det fortellingen over alle fortellinger som danner bakteppet.

Med plottet henta fra «Tusen og en natt», der evnen til å fortelle spennende historier redder liv, er dette en hyllest til fortellerkunsten.

Også her står det om livet. Musa blir fanget av store og lille Gruffalo, som skal lage middag til bestemor som kommer på besøk. Men de får seg aldri til å kaste den kvikke gnageren oppi lapskausen før han har fortalt ferdig neste historie. Og sånn holder de på helt til musa rømmer (og ikke blir satt barn på, som i originalen). Den lykkelige slutten er dobbel, for bestemor har uansett slutta å spise kjøtt.

å si at jeg er litt skuffa? Ikke over at bestemor Gruffalo er vegetarianer, men av den litt forslitte gjenbruken av «Tusen og en natt». Det er selvfølgelig bra at unga får litteraturhistorien inn med nattaboka (fireåringen har ennå ikke blitt lei av den litterære referansen). Samtidig skulle jeg ønske at Julia Donaldson gjorde flere forsøk på å finne opp hjulet på nytt.

Her er det til og med de andre barnebøkene til forfatteren som utgjør metahistoriene musa forteller over gryta. I det klebrige landskapet mellom tolkning og gjenbruk, befinner denne boka seg litt nærmere det siste.

Ja, klassikerne må bli fortalt igjen og igjen for at de ikke skal havne i lapskausen – men det å lage åpenbart planlagte bestselgere basert på allerede utarbeida tanker og ideer har fått en litt emmen smak etter KI. Jeg tror ikke nødvendigvis at KI er brukt her, men jeg forventer uansett hjemmelaga mat uten halvfabrikata.

 skrevet på rim, som resten av bøkene til Donaldson. Det gjør dem egenarta og mer imponerende – spesielt i Håkon Viggens oversettelse, som vitner om stor kjærlighet til det norske språket.

Bestemor Gruffalo

Tusen og en Gruffalo

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

Ett monarki har skramlet videre de siste dagene. Den nye kongen har avløst den gamle på storslått vis med sørgeprosesjon nedover Karl Johan, folkehav og jagerfly i formasjoner. Men dette skal handle om et annet. Vi går inn en sidegate et steinkast fra Slottet, til en stille liten plass med fontene, der bronseskulpturen «Evig liv» står og minner om slekters gang. Skulpturen på Sehesteds plass var en gave til byen da forlaget Aschehoug fylte 75 år i 1950. Evig liv, det føltes vel passende den gangen. Men her er det ikke en rosekvast i sikte.

 har arverekka hett William og Mads, William og Mads, de har etterfulgt hverandre og har vært født til posisjonene de har arvet. Familien Nygaard har vært det nærmeste vi har kommet et slags monarkisk system i norsk kulturliv. Erik Rudeng, som har skrevet flere bøker om Wiel Nygaard-familien, beskriver for eksempel William den eldres majestetiske ankomst på Sehesteds plass hver morgen i boka «Magisteren Mads Wiel Nygaard: et hundreårsminne» (1998): Klokka ti svingte en overdådig Horch 1950 inn på plassen og stanset ved smijernsporten. Ut av førersetet­ steg familiens faste sjåfør, som åpnet bakdøra for hans eminense forlagsbokhandleren. Der skrittet William Nygaard d.e. opp trappene til kontoret, foran ham gikk sjåføren med et pledd til herren over armen. Litt mye? Absolutt.

Nygaard-familien har vært en familie av et kontinentaleuropeisk slag som det har fantes få av i Norge, skriver Rudeng i samme bok, med en sjelden kombinasjon av pengeborgerskap og dannelsesborgerskap. For Aschehoug har den sikret en kontinuitet som har tjent forlaget siden William Nygaard ble eneeier i 1900. Nygaards idealistiske visjon om å fri den norske litteraturen fra Danmark og gi ut norske bøker på norsk, har vært et avgjørende bidrag til nasjonens historie og selvtillit.

Nå er kjeden brutt. Denne uka startet spekulasjonene om hvem som blir ny leder i forlaget når den nye eieren Amediastiftelsen overtar, og bransjehodene som uttalte seg i Klassekampens oppslag tirsdag, la ikke akkurat vekt på litterær teft eller tradisjonsforvaltning: Her er det organisasjonserfaring, omstillingsevne og kompetent endringsledelse som skal inn.

, det eldste bladet på forlagsstammen, hadde ofte sterk hodepine. Han var stillferdig og kunne ha depressive faser, men hadde drivende arbeidskapasitet i andre. Sønnen Mads var heller ikke uten feil og mangler; faren mente han ikke klarte å konsentrere seg om flere ting på en gang. Da han skrev magisteroppgaven sin om Hans E. Kinck, bukket han nesten under for presset. Men han var flasket opp som odelsgutt av en geskjeftig mor, Constance Wiel Nygaard – det var hennes arv fra borgerskapet i Halden som hadde bragt pengene inn i forlagsfamilien. Og selv om faren tvilte på forretningsteften, var hun sikker på at han hadde evnene som skulle til. Sønnen vokste i rollen. Under krigen var Aschehoug også det forlaget som tydeligst og mest effektivt motsatte seg okkupasjonsmakten.

 til rullet gjennom forlagshistorien, i dag er det William Nygaards oldebarn Mads W. Nygaard d.y. som styrer Aschehoug – og som overgir det til helt nye eiere. Antallet aksjonærer har vokst til 116, og forlaget har over lengre tid kjempet med lønnsomheten.

Sant å si er det helt greit at ikke nye guttebarn skal fødes til å arve forlagsposisjoner i evig tid. Kanskje familien Nygaard skulle sluppet andre ledere til på et tidspunkt. Men med overdragelsen av Aschehoug til Amedia­stiftelsen mister forlaget ikke bare sine historiske bånd til unionsoppløsningstida, en sentral forbindelse mellom pengeklassen og kulturklassen forsvinner også. Rikinger har vi mange av, skattedebattene er uendelige, men det er et paradoks at pengesterke familier i vår tid ikke nødvendigvis ser verdien av å være kulturbærere.

Evig liv?

Peter Fröberg Idling

Når vi ser oss omkring, oppfatter vi virkeligheten som en flytende strøm, men dette skyldes hjernens illusjonskunst. Egentlig registrerer vi omverdenen som en hastig serie stillbilder. Dem føyer bevisstheten lynraskt sammen, justerer og utfyller, slik at rekken med snapshots blir som en film. Etterpå ligger sekvensen et par-tre sekunder i arbeidsminnet. Deretter sorteres den ned i det store minnearkivet og overføres til det forgangne.

Et par-tre sekunder er omtrent det samme som et øyeblikk. Og, tilfeldigvis, så lang tid det tar å lese grundig en verselinje på ti-elleve stavelser. Sagt på en annen måte består et dikt av et antall øyeblikk som oppstår ett etter ett. Kanskje er noe av poesiens kraft ganske enkelt nevrologisk – at den for hjernen skaper følelsen av et nå, et levende øyeblikk.

del tenkt at det kan være en grunn til at den amerikanske poeten Charles Reznikoffs (1894–1976) senere diktsamlinger er så rystende. I for eksempel den posthumt utgitte «Holocaust» fra 1975 («Förintelse» på svensk, 2013) har Reznikoff benyttet vitneforklaringer fra Nürnberg- og Eichmann-rettssakene. Leser man originaltekstene, oppstår det før eller senere en avstumpethet framfor alle grusomhetene. Tankene begynner å vandre. Men Reznikoff har tatt vitneutsagnene og redigert og komprimert og brutt opp linjene. De ser ut som dikt, og for leseren flammer jødeutryddelsens redsler opp, som om de inntreffer nettopp i dette øyeblikk.

Reznikoffs sakpoetiske metode har fått sine etterfølgere. Kanskje fremst blant dem i Sverige er Ida Börjel, hvis siste bok, «Röd anemon» (2025), skaper poesi av samtaler i Palestina, samt Marit Kapla, som i 2017 ble tildelt Augustprisen for sin bok «Osebol», der hun intervjuet samtlige innbyggere i den vesle hjembygda Osebol og brakk opp linjene i intervjuene slik at det oppsto en merkverdig poetisk suggesjon.

i disse dager aktuell med en ny bok, «Barnsäng». Den tar utgangspunkt i hennes egen graviditet for nesten 25 år siden. Det viste seg å være tvillinger, og alt var normalt helt fram til slutten av graviditeten. Da ble hun rammet av svangerskapsforgiftning. Hun måtte gjennomgå akutt keisersnitt, og de påfølgende dagene svevde hun mellom liv og død. I forbindelse med forløsningen fikk det ene barnet så alvorlige hjerneskader at hun døde før hun rakk å fylle ett år.

Det dramatiske hendelsesforløpet kom til å prege Kapla. Det var først et par tiår senere hun maktet å ta tak i tiden før og etter fødselen. I «Barnsäng» leser hun journalene, gjengir dagboknotater og intervjuer tjue personer – først og fremst sykehuspersonale – som var til stede den gang. Intervjuene er, som i «Osebol», redigert til lange, fortellende dikt.

är det ofta bra att inte vara klåfingrig.

De korthogde journalopptegnelsene og lakoniske samtalene skaper et voldsomt undertrykk, der smerten og sorgen ikke skrives ut. Det er i sin tilsynelatende enkelhet en utrolig sterk bok.

Marit Kapla har vært åpen om at et av hennes viktigste forbilder er den belarusiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj. Også Aleksijevitsj tar i sine bøker utgangspunkt i et omfattende intervjumateriale, men hun redigerer det ikke til poesi slik som Reznikoff. Aleksijevitsjs metode – å først intervjue hundrevis av mennesker og så transkribere og bearbeide materialet – er både arbeids- og tidkrevende. Derfor er det kanskje ikke så rart at det er først nå vi tydelig kan se innflytelsen fra henne i den svenske samtidslitteraturen.

Kanskje er noe av poesiens kraft nevrologisk.

En perlerad av øyeblikk

Karin Haugane

I et essay i Bokmagasinet før sommeren etterlyste lyrikeren Fredrik Parelius en formsterk poesi som synger. Men hva får et dikt til å synge?

Å bruke enderim i dikt er en relativt ny teknikk innenfor europeisk diktekunst. På Homers tid skulle diktets musikk ligge nær opp til den naturlige talerytmen, den norrøne diktningen med skaldekvad og eddadikt hadde også andre rytmiske regler. Å dikte etter et fast rytmeskjema med enderim ble først vanlig over hele Vest-­Europa seint på 1100- og 1200-tallet. Det startet med trubadurene i Sør-Frankrike, som utviklet en avansert strofe- og melodiform for å hylle kjærligheten. Diktene var laget for å synges, og rimet var med på å skape en tydelig og fast musikalitet.

Diktere lærer å skrive av andre diktere, men poesien selv kommer innenfra, fra dikterens behov for å uttrykke seg. Den gjenspeiler menneskelivet, øyeblikk av lykke, av tap og sorg, og uttrykker refleksjoner over tilblivelse, væren og død. Diktets språk er annerledes enn statsdannelsens språk, som dreier seg om å holde et land sammen. Poesien snakker for den enkelte, og gjør blant annet bruk av metaforiske omskrivninger. I norrøn tid kunne 

For at poesien skal nå fram til andre, er det behov for en form på stoffet, det du vil meddele. Den muntlige diktningen her i landet lagde former som var lette å huske, slik at folk kunne si eller synge strofene videre, som i Vinjestevet ‘Den dag kjem aldri’:

På hvilken måte kan norsk poesi fornyes? Ved at verden skal begynne å synge i rytmespor igjen? 

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Elskarane mine

Som den hellige Teresa av Lisieux

Astrup

Mater 2-10

Det er krig og jeg er krigen

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Den siste valsen

Bestemor Gruffalo

Utvalgte saker

Bli med på defilering over Sehesteds plass.

Med stort utbytte graver flere svenske forfattere nå etter poetisk gull i dokumentarisk hverdagsprosa.

Enten et dikt er bundet eller fritt eller en blanding, er det viktigste at det er eksistensielt sant.

Magasinene

Bokanmeldelser

Elskarane mine

Som den ­hellige ­Teresa av Lisieux

Astrup

Mater 2-10

Det er krig og jeg er krigen

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste

Den siste valsen

Bestemor Gruffalo

Bli med på defilering over Sehesteds plass.

Med stort utbytte graver flere svenske forfattere nå etter poetisk gull i doku­men­tarisk hverdags­prosa.

Enten et dikt er bundet eller fritt eller en blanding, er det viktigste at det er eksis­ten­sielt sant.

Som den hellige Teresa av Lisieux

Med stort utbytte graver flere svenske forfattere nå etter poetisk gull i dokumentarisk hverdagsprosa.

Enten et dikt er bundet eller fritt eller en blanding, er det viktigste at det er eksistensielt sant.