#fff

#000

opponerte mot verdens urettferdighet og drømte om forbrødring.

Jens Bjørneboe

opphøyer menneskets posisjon i universet.

Marilynne Robinson

Kristenapokalypsen har flyttet inn i sentrum av politikken i USA.

Mørk Maga

var Russlands mest forhatte mann. Hva var forbrytelsen hans?

Rasputin

Tom Egil Hverven

Den ambisiøse diktsamlingen «Salt/Land» kan leses som et portrett av et øysamfunn. Med samfunn mener jeg ikke bare menneskene som har bodd der – eller sporene etter dem. Jeg tenker på naturen, øyas plassering i salt hav, med et vidt landskap omkring. Hva utgjør debutsamlingen til Fredrik Parelius? Den blander naturpoesi med minnearbeid, i en avansert lek med ord og former. Som lyrikk gjør den bruk av sjangerens eldste rim og rytmer, syngende. Samtidig foregår noe under bokstavenes dansende overflate, noe svulmende mørkt, hviskende antydet i et foranstilt fragment, uten annen kjent opphavsmann enn forfatteren: «

Parelius har doktorgrad i moderne norsk lyrikk. Han er en lærd debutant. Tekstene svinger seg gjennom poesiens ulike uttrykk, fra prosadikt og frie vers til sjangerens strenge former, særlig sonetter. Enkelte verselinjer går igjen tre ganger i ulike dikt. Som om ikke det var nok, skriver Parelius slike enkeltstående linjer fra hele samlingen inn i en avsluttende mestersonette, et dikt på utmålte 14 vers, ‘Under haugen’. Effekten er svimlende. Samlingens sentrifugale og sentripetale krefter, tekstenes spredning og sammentrekning, forenes i den siste sonettens gravhaug, dekket av «grønskens strupetak», gras som på samme tid virker beskyttende og kvelende.

utfordringene på ulike måter. Katrine Heiberg i Morgenbladet og Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende skriver i rosende anmeldelser om åpningsdiktet, ‘Alsøyland’, en skildring av en halvøy. Heiberg mistolker Alsøy som en øy. Nilsen tolker halvøya som stedet der samlingen utspiller seg. Jeg tolker boka annerledes, sentrert om én hel øy, Tomma, «et herjet hjerte». Øya stiger klart og tydelig fram i en ekfrase, om lag en tredel ut i boka, med tittelen «Geologisk generalkart 1925». Skildringen av kartet gjengir bergarter i forskjellige farger, som her, i siste halvdel av diktet:

Salt/Land

Et herjet hjerte

Kåre Bulie

Å skulle oppsummere handlingen i «Radikal» er en utfordring: På den ene siden skjer det minimalt i Vibeke Tandbergs nye roman; på den andre er det lille som foregår, heller uklart: En kvinnelig kunstner har etter å ha holdt et foredrag der fortsatt å bo i en hotellsuite og få neglene sine behandlet et sted i Midtøsten som ligner våre dagers Israel. Hun er herjet av tankekjør og kjent for å male hender (fristende å lese som et pek til Vebjørn Sands berømte påstand om kolleger som ikke kan male den slags). Kunstneren omgås foruten sin badeglade medgjest frau Rindfleisch den såkalte ambassadrisen. Diplomaten har både sympati og sex med de lokale som delvis kalles frigjøringsbevegelse, delvis terrorister.

Ved siden av å være en roman om en kunstner handler altså «Radikal» om krig og lik – og om det kompliserte forholdet Europa og Midtøsten imellom som katastrofen i sistnevnte område setter på spissen. Spørsmålet om frihet – i kunst så vel som krig – står i sentrum.

 Tandberg, vet at før hun begynte å skrive bøker, hadde hun vært en av Norges synligste kunstnere internasjonalt. Under lesingen av den nye romanens harselas med kunstnerrollen og de tallrike klisjeene som omgir den, er det vanskelig ikke også å tenke på opphavskvinnens egen karriere. Om romanen er det fristende å hevde at hun holder dommedag både over diplomatiet og over en viss type skapende og miljøene de danner, samlere som elsker å bli pisket av den «elleville kunstneriske galskapen», inkludert. Men fordi «Radikal» sjelden tydeliggjør forfatterens «mening», er det som med så mye i denne utgivelsen opp til hver enkelt å avgjøre hvordan alt fra tekstens betydelige mengder oppkast til dens seksuelle innslag skal tolkes.

Sikkert er det at det er tale om en burlesk roman hvor grensen mellom fantasi og «virkelighet» i enhver forstand er flytende. Det samme er fortelleren, som befinner seg tett på så vel kunstneren som ambassadrisen, men nå og da også trer frem som distansert kommentator. Det teatralske ved «Radikal» leder tankene til den absurde dramatikken, og romanen står i fare for å bli oppfattet som pratsom.

 også livet i «eksotisk» utlendighet: Kunstner-turisten er så opptatt av å skulle gli inn at hun krever hvitevarer installert i suiten. Spennet i tematikk ga meg assosiasjoner til så vidt forskjellige fenomener som tv-serien «The White Lotus» og filmene til den svenske regissøren Ruben Östlund på én side og Lars Mørch Finboruds satiriske kunstlivsroman «Tårnet. Fyrtårnet» og amerikanske Susan Sontags essay «Å betrakte andres lidelse» på andre. Den spanske 1600-tallsklassikeren «Don Quijote» spiller dessuten en viktig rolle i romanen.

Forlaget omtaler «Radikal» som «nådeløs» og kjennetegnet av «stort alvor». I mine øyne er det snarere det eksentriske, outrerte ved den som fanger interessen og ikke sjelden gjør den vittig. De omfangsrike, repeterende setningene minner om Tandbergs tidligere diktning – den overkommelige lengden til tross fordrer romanen et utholdende publikum. Bokens kompakte, tidvis innforståtte prosa krever leserens fulle oppmerksomhet: Selv å følge med på hvilken av Tandbergs karikaturer teksten kretser rundt, er ikke alltid enkelt.

r forfatterens kritiske innlegg i debatten om krigen i Gaza, kan det likevel knapt herske tvil om – og i diskusjonen om hvordan slike konflikter påvirker den såkalt politiske kunsten som i senere år har angitt tonen i Vestens institusjoner. Mellom permene møtes høye idealer og dystre realiteter.

Også idealister i både kunst og utenrikstjeneste blir latterliggjort, men først og fremst opplever jeg den selvbevisste «Radikal» som en engasjert tilstandsrapport fra en klassedelt, voldsherjet «verden som brenner». Da siste side er vendt, forblir imidlertid nøyaktig hva jeg har lest, på ingen måte åpenbart for meg.

Radikal

Kunstner i krig

Bjørn Ivar Fyksen

Jeg er veldig glad i brødskiver med pålegg. Faktisk i en slik grad at hjembygdas tradisjoner for snitter i minnesamvær gjør at jeg møter opp i begravelser med litt større entusiasme enn det som egentlig tar seg ut. Dessuten synes jeg Danmark er et veldig gøyalt påfunn, og det gleder meg derfor å kunne presentere det kulturhistoriske kokebokpraktverket «Smørrebrødet. Fra snapsens overfladespænding til Dyr­lægens natmad» av Søren K. Villemoes. Og hvis vi har som premiss at estetikk er læren om hva som behager sansene, må min estetiske smaksdom bli: «Smørrebrødet» er den beste boka jeg noen gang har lest. Tenk, 

Villemoes har dessuten en vidunderlig penn, og i «Smørrebrødet» får vi perler i flere stilleier, fra «dildens forsiktige dans» til en «Feltmadrassens karrysalat (opkaldt efter en bedstemor, der trods en tvivlsom tid under besættelsen lavede en fremragende ­karrysalat)». Til vanlig er han journalist i Weekendavisen – avisen for dem med et bevisst, men lojalt forhold til sin privilegerte bakgrunn – og den danske smørbrødtradisjonen er det perfekte emne for en skribent av Villemoes’ mildt kulturkonservative støpning: «Nytænkning er bevidst forsøgt holdt på et minimum.» Skal du bryte konvensjoner, hold det privat. Når han i tillegg slår fast at de færreste matvarer tar skade av «et bad i mayonnaise», blir det åpenbart at forfatteren og undertegnede ideologisk sett står skulder ved skulder.

 historie og tradisjoner, og som Villemoes åpner med å slå fast: «Smørrebrød er det mest danske, der findes.» Nettopp dette er det som gjør den så interessant, og som han også påpeker, forteller smørbrødets historie om det moderne Danmark: Parallelt med industrialisering og økt utenlandshandel på 1800-tallet vokste også arbeiderbevegelsen og de store folkepartiene fram og skapte økt velstand, og noe av det første danskene gjorde da gamle stavnsbånd, fattigdom og dårlig kost ble kastet på historiens skraphaug, «var at spise en masse smørrebrød». For eksempel får danskenes fenomenale konsum av leverpostei en høyst historisk-materialistisk forklaring: Danmark satset i 1880-årene stort på svineproduksjon, og Storbritannia var «vilde med vores bacon». Dette ga et stort overskudd av ­svinelever (som engelskmennene ikke vil ha) og dermed lave priser, og siden den gang har danskene satt til livs kolossale mengder.

Det som står igjen fra Fattig-­Danmarks mattradisjoner, er silda, og Villemoes kan ikke få understreket nok at enhver 

 (altså lunsj/formiddagsmat) må innledes med sild. Deretter er det tid for øvrig sjømat, og den tunge vekten på fisk og skalldyr minner om Danmarks historie som sjøfartsnasjon, og han skriver med oppriktig sorg om røkt ål – 

 – som han ikke lenger vil spise, da den er utrydningstruet. Akkurat der mister jeg riktignok grepet om det danske følelsesliv – ærlig talt, da Gud ikke nøyde seg med å gjøre ålen til en sleip fisk, men til overmål formga den som en slange, var det åpenbart ment som en advarsel.

 venter, før måltidet avsluttes med ost. Like omsorgsfullt som om det var vin, skal alt helst pares med en passende snaps, men man skal 

 jåle seg til med IPA eller annet tøv. Velg en nøytral pils! Jeg elsker alt ved denne mattradisjonen.

«Smørrebrødet» er strålende lesning, og med sin detaljrikdom og ryddige register vil jeg anta at den vil fungere som et glimrende oppslagsverk for dem med hobbykokk­ambisjoner og danske tilbøyeligheter. Selv er jeg typen som nyter heller enn yter, og jeg gleder meg stort til neste Danmarks-tur, da jeg skal få min første 

 og forhåpentligvis oppleve at «sky bliver til sovs, englene synger, og Dannebrog blafrer».

Smørrebrødet

Danmark på rugbrød

Daniel Willumstad Gunstveit

I en forfatters spiskammers finnes en rekke råvarer: En vanskelig barndom, overgrep, fødsler, skilsmisser, forelskelser, sykdom og død. Kort sagt: Alt livet har å by på kan bli til godt romanstoff. Selv om de litterære ingrediensene er vesentlige, er det hvordan de settes sammen og foredles som skaper stor skrivekunst – eller ikke. I Jens M. Johanssons roman «Bare la dem komme» er det forholdet mellom Tom og hans syke mor som puttes i gryta, krydret med en rekke forutsigbare grep og bilder som gjerne tas i bruk når man skildrer foreldres sykdom og død (og nå skal vi la denne kjøkkenmetaforen ligge).

I starten av romanen reiser Tom til et avsidesliggende hus hvor moren har bosatt seg alene. De har ikke sett hverandre på to år, og i mellomtiden har hun blitt syk. Vi får – i likhet med Tom – ikke vite hvilken sykdom hun lider av, men den later til å være alvorlig og rammer både hukommelse og motorikk. Sønnen har reist ut med en tanke om å ta vare på moren, men med unntak av dårlig hygiene insisterer hun på å ha klart seg godt uten ham. Likevel tar han fatt på oppgaven på sitt stusslige mannlige vis, gjennom å bygge et steingjerde moren ikke har bedt om og å skjenke både henne og seg selv en uendelig rekke 

. Alkoholen er et av deres få felles treffpunkter og den får snart fart på snakketøyet. Gjennom en rekke tilbakeblikk og anekdoter som Tom har hørt før, skildres et turbulent og tidvis symbiotisk forhold, med morens, og etter hvert sønnens, alkoholbruk som tilbakevendende tema. En sentral konflikt i boka er mellom morens vilje til omsorg for sønnen og behovet hennes for bekreftelse fra menn, mens Tom hele veien søker morens anerkjennelse på ofte patetisk vis. I en kort dialog nærmest trygler den voksne sønnen moren om å få hjelpe henne, men hun responderer med mistenksomhet: «Sånn at du kan føle deg bedre?».

 fungerer det; likevel er dette ingen god roman. Den har liksom alt som trengs, men den stikker seg ut på feil steder og oppleves forutsigbar i handling og grunn både på tanke- og følelsesplanet. Det hjelper heller ikke at svært få av tilbakeblikkene til morens fortid faktisk er særlig interessante. Poenget er nok å demonstrere at til tross for sin drikkfeldighet, var moren en relativt vanlig person som strevde med å få til livet. Men heller enn å skape noen særlig medfølelse eller fremdrift i romanen, oppleves tilbakeblikkene som en uttværende mimring over bagateller. I samme ånd er både morens mange menn, en antydet spiseforstyrrelse og et litt banalt klasseperspektiv kastet inn i miksen på måter som aldri tilfører romanen noen vesentlig og sårt tiltrengt tyngde. Selv om temaene i og for seg er alvorlige nok, blir romanen aldri virkelig mørk, men heller ikke særlig morsom (med et par små unntak). Den befinner seg snarere i et slags ingenmannsland hvor den ikke klarer å bestemme seg helt for hva den skal være, hverken form- eller innholdsmessig.

tyngde får vi imidlertid i rikt monn når slutten nærmer seg, hvor alt liksom skal lades med mening i dødens lys. En forsmak på dette får vi tidligere i boka, hvor morfaren øser av sin livsvisdom til barnebarnet: «Med en båt kan man bare forsvinne. Og er det en ting et menneske må ha, er det en fluktrute i livet. Husk det, gutten min. Uten en fluktrute forsvinner håpet.»

Det blir rett og slett vanskelig å tro på slike setninger, selv innenfor et oppdiktet romanunivers. Når morens død nærmer seg, får vi servert noen ordentlig overkokte refleksjoner om liv og død:

Tenk alle de dagene hun hadde hatt, som hun bare hadde latt forsvinne.

Hva hun ikke skulle brukt dem til nå. Det trengte ikke engang være snakk om en hel dag, eller så mye som en kveld; hun ville følt takknemlighet for en time, et kvarter, eller til og med noen minutter. Ja, bare noen stakkars minutter!

Det er i det hele tatt lite i teksten som tyder på noen form for ironisk distanse eller metarefleksjon. Snarere ender det hele i et stumt skrik som hun med sin syke kropp ikke klarer å få ut. Som leser kjenner jeg fortvilelse – ikke over livets forgjengelighet, men over hvor lite nytt denne boka bringer til torgs når det gjelder liv, sykdom og død: «Selv om vi forsøkte å leve aldri så mye, ble vi henvist til glemselen. En dag kom alt til å være borte.»

Det kan godt være at vi alle blir klisjeer på livets rand, men litteraturen om døden bør unngå å være det samme.

finnes i sykdomsskildringene av moren, i så stor grad at man nærmest kunne laget en litteraturgeriatrisk sjekkliste over alle selvfølgelighetene som har fått plass: Hukommelsestap, skjelvende hender, aggressive utfall etterfulgt av plutselig forsoning. Selv bildebruken er i stor grad plump og forutsigbar; idet moren nærmer seg døden, legger Tom plutselig merke til at sommeren er over og høsten er i gang. Han ser hundrevis av gjess på himmelen, tenker megetsigende at de er 

. Underforstått: det hjemmet han lengtet etter, men ble skjøvet ut av til fordel for morens menn.

Alkoholen er et av deres få felles treffpunkter.

Bare la dem komme

Mor dør

Even Teistung

En tese: I litteraturen, ja, i kulturen som sådan, står godhet lavt i kurs. Forfattere og lesere trekkes mot ambivalens, det utydelige, det overskridende, det tabubrytende og grensetøyende der vår menneskelighets bruddflater blir synlige. Godheten, derimot, eksisterer i randsonene, og møtes med skepsis: som moralisme, falskhet, som vikarierende motiv for egeninteresse, eller også en egenarta form for dumhet. Om tesen stemmer, eller om det bare framstår sånn for meg når jeg forsøker å forstå den verdenen jeg deler med alle menneskene rundt meg, skal jeg ikke si sikkert, men jeg blir ikke kvitt fornemmelsen av at godhet har noe frastøtende ved seg.

Jeg tenker på dette når jeg leser «Light and Thread», den foreløpig siste boka fra den sør-koreanske nobelprisvinneren Han Kangs hånd, som nylig er utgitt i engelsk oversettelse. I denne vesle boka – 160 små sider med mye luft – samler hun en håndfull tekster som kretser omkring hennes eget litterære virke: fire tekster, inkludert tittelessayet, har sitt opphav i og omkring nobelprisen og skrivinga av hennes foreløpig siste roman «Dette er ikke farvel» (2021), deretter følger en håndfull dikt, og til slutt, i en sekvens som utgjør halvparten av bokas lengde, en vidunderlig dagbok om arbeidet med å holde liv i en hage uten naturlig sollys. Utvalget kan framstå som spredt og tilfeldig, og er det kanskje også, men rundt bokas tekster slår hun en sløyfe: I tittel­essayet forteller hun om et dikt hun skrev som åtteåring, kort tid før familien flytta fra Gwangju og til Seoul. Det åpner med disse linjene:

Is it inside my thump-thumping beating chest.

De samme linjene står på bokas aller siste side, hun bruker dem til å ramme inn sin poetikk. Disse to spørsmålene – hvor er kjærlighet? Hva er kjærlighet? – stilt av et barn er kanskje naive, men når jeg leser Han Kang, slår det meg hvor alvorlig hun imøtekommer dem, og hvor viktige de to svarene også er for hver eneste bok hun skriver. I disse linjene ligger røttene til det jeg lenge har oppfatta som hennes fremste særpreg som skrivende: en grunnleggende og svært sjelden godhet.

 Omsorg, empati, en vilje til fordomsfri forbindelse på tvers av generasjoner, historie, dyre- og planteriker. En gjennomgripende erkjennelse av at jeg er 

: på samme tid mitt enkeltstående jeg og ubrytelig forbundet med alt omkring meg. For uansett hvor mørke romanene hennes er – og enkelte av dem vaker på grensa mot det uutholdelige – er de skrevet med en omsorg og oppmerksomhet som synes å konsekvent vektlegge de to spørsmålene og de to svarene: Det enkelte menneskets erfaring som en kropp og en sjel i verden, og den uforanderlige sannheten at mennesker, som alle andre skapninger, ikke kan klare seg alene, ja, at fellesskap, forbindelse, kjærlighet er forutsetninger for livet.

Men det er ingen hemmelighet at å være forbundet kan gjøre vondt, og forbindelseslinjene i Hans eget forfatterskap går oftere enn ikke til de mørkeste, mest smertefulle avkrokene av historien: til skjulte og fortrengte massakre i Sør-Koreas fortid, til den gjennomgripende misogynien i kulturen, og til den enkelte menneskekroppens sårbarhet. Det er prega av smertefulle tilfeldigheter. Kort tid etter at familien hennes flytta fra Gwangju i 1980, begikk den koreanske staten en massakre mot demonstrerende studenter i byen; dette er utgangspunktet for hennes mesterverk, «Levende og døde» (på norsk i 2017), og skjønt massakren ikke har noen direkte forbindelse til hennes eget liv, ligger nærheten i tid og rom – vissheten om at det 

vært henne selv eller noen hun kjente; at hun er forbundet med ondskapen av ren tilfeldighet – som en forutsetning for Hans skrivende virke.

for denne tilfeldigheten, eller som respons på åtteåringens åpne spørsmål om kjærlighetens vesen, er Han Kangs forfatterskap bygd på en til tider nesten i overkant naiv oppriktighet. Under arbeidet med «Dette er ikke farvel», spurte hun seg selv:

Light and Thread

Det gode mennesket fra Gwangju

Emilie Johnson Godal

Med sin synliggjøring av historiske blindsoner har Line Renslebråtens «Kvinner oppfinner» en tydelig, overordnet intensjon som kvinnehistorieskriving. Samtidig er det oppfinnelsene, som undertittelen lover – «Geniale ideer som endret hverdagen» – som er bærende.

Sakprosaboka er rettet mot barn fra 9 år og består av 19 portretter av kvinnelige oppfinnere. Boka åpner med en begrunnelse for hvorfor man trenger spesifikt kvinnelige oppfinnere: «Når mennesker med ulike erfaringer, kropper og liv er med på å utvikle oppfinnelser, skjer fantastiske ting!» Gjennom eksempelets makt underbygges verdien av denne variasjonen, uten at Josephine Cochrane, som oppfant oppvaskmaskinen på starten av 1900-tallet, er det typiske eksempelet.

 er en variert bok, der oppfinnelsene spenner fra kaffefilter til kevlar (plasten som blant annet brukes i skuddsikre vester, for dem som var like uvitende som meg). Uavhengig av hvor teknisk noe er, beskrives det tilgjengelig og gjerne med knagger som bidrar til innlevelse. For eksempel åpner portrettet av Grissel Trujillo, spesialist i nanobioteknologi, slik: «Se for deg at du trenger et nytt hjerte. Det er venteliste for organdonasjon og mange foran deg i køen. Kanskje rekker du ikke å få et nytt hjerte i tide. Hva om man i stedet kunne 3D-printet et nytt hjerte?» En viktig bieffekt av denne vinklingen, er hvordan «Kvinner oppfinner» også blir et håpefullt sted å være.

Her bidrar også den visuelle innpakningen. Ved siden av hver side med tekst, er kvinnene og oppfinnelsene deres tegnet i rike, men oversiktlige kollasjer. I lyserosa og med myke, men detaljerte linjer, vokser historiene fram og blir nærværende. Det er fristende å kalle det eventyrlig i stilen, og er det ikke også litt eventyrlig med disse problemene som kan la seg løse?

 eksemplene er kvinner fra 1800-tallet og fram til i dag; Elizabeth Magie som altfor sent fikk æren for Monopolspillet, Hollywood-stjernen Hedy Lamarr som står bak grunnlaget for wifi-teknologi og nålevende Ingrid Lome som har bidratt til flytende solcellepanel. Sistnevnte blir for øvrig en inngang til temaet dagens kjønnsfordeling blant oppfinnere i Norge (dystre tall).

Keiserinne Xi-Ling-Shi er et unntak i tidslinjen: Hun oppdaget silketråden rundt 2700 år før vår tidsregning, ifølge kinesiske legender. Boka gir med dette spranget et litt unødvendig inntrykk av at ingenting nevneverdig hendte i tidsspennet imellom. Et knippe av oppfinnelsene er også tørrere enn de andre (ringefunksjonen på mobiltelefonen, vindusviskere og det nevnte kaffefilteret, etter min mening), men som regel bøter den engasjerende innpakningen på det.

«Kvinner oppfinner» oppleves ikke som korreks til den historisk sett noe maskulint kodede tittelen «oppfinner», men er morsom og opplysende lesning i seg selv. En større bukett av forbilder er utvidende for horisonten. Det fungerte for eksempel for Pratibha Gai, oppfinner av mikroskop som plukker opp atombevegelser. Hun har nemlig Marie Curie – en av bokas selvsagte eksempler – som sitt forbilde.

Kvinner oppfinner. Geniale idéer som endret hverdagen

Eksemplenes makt

Karin Haugen

I skogen finnes et mugglaboratorium. Barna forer det med mat­rester og studerer fargespekteret og livet som vokser fram av det.

Det er Margaret Atwood og broren som står bak det improviserte laboratoriet. De bor i villmarka deler av året, siden faren er insektforsker. Nysgjerrigheten skal følge Atwood livet ut, og det er en av hennes fremste egenskaper: Interesserte mennesker er alltid de mest interessante. I tillegg har hun en sjarmerende kombinasjon – en barsk og liketil holdning til livet, og en dragning mot det aparte og eksentriske. Hun kan tilbringe tida si på en kirkegård og kopiere gravsteins­inskripsjoner. Hun har kjærester som på valentinsdagen gir henne et ekte kuhjerte gjennomboret av en pil. Som ungdom lager hun en opera i husstellslære, der rollene er tekstiler – som voksen drar hun gladelig ett av numrene i heisen for den kunstneriske lederen for Canadian Opera Company («han sa jeg for alltid hadde ødelagt Offenbach for ham.»)

Atwoods memoar er spekket med anekdoter, fargerike liv og dramatikk (hele to nestenulykker der barn vandrer utfor en brygge og dras opp etter håret i siste sekund). Det er en 

-historie også om det litterære Canada, som var en bakevje da hun var ung, uten selvtillit og litterær infrastruktur. Det er uunngåelig å ikke bli imponert over Atwoods kaliber, og selvbiografien fletter uanstrengt inn verdenslitteratur og poesi fra Atwoods store diktproduksjon. Hvorfor må jeg da kjempe meg gjennom store deler av boka?

 detaljert: Vi får høre om planløsningene for mangt et krypinn hun har bodd i gjennom livet. («Det sto et skap i gangen utenfor soverommet», «Kjøkkenet var et påbygg og hadde ingen oppvarming.») Hun redegjør for sivilstatusen til mennesker som har bodd i huset deres tidligere. Vi får forbipasserende detaljer fra bokturneer – i Glasgow dukket det ikke opp folk, det regnet. Hun vier et avsnitt til krøll med entreprenører når de skal pusse opp et hus. Vi får vite at et sykehus som nevnes i farten er blitt nedlagt og at den lokale metodistkirken, som nevnes like fort, er blitt omgjort til pleiehjem. Overfloden av detaljer henger antagelig sammen med behovet for å bygge en verden. Men der Atwoods skjønnlitteratur er et laboratorium, åpen for det usikre, full av såre nerver, er moduset i «Mine liv» redegjørende og holdt i en kvikk tone. Den tonen er et av bokas store problem – som når hun gjengir et knep for god eggerøre, og foreslår å servere den «med forståelse og en dæsj sunn fornuft på toppen». Hvorfor denne eplekjekke prosaen?

Det er ellers lite variasjon i prosaen – det fortelles i samme register enten det handler om et politiraid mot homofili, som var forbudt i Toronto i 1981, eller private kvaler. Hun henviser mange ganger til sjalusi og nag i det kanadiske litteraturmiljøet, og er åpenbart drevet av et ønske om å 

. Det er forståelig, men iblant vanskelig å svelge: Når ekskona til Atwoods livsledsager Graeme skildres, sitter jeg med hjertet i halsen, fordi beskrivelsene er ubehagelige («Graemes penger gikk til Shirley, men det ble aldri nok for henne.»).

Men det finnes unntak: Blant det fineste ved boka er skildringene av avdøde Graeme. En betegnende anekdote: Som ung klekket han og en kompis ut konseptet «Lei en Beatnik»: «Den innleide beatniken ville møte opp i selskaper, subbe rundt og se stein ut, deklamere dikt av Ginsberg og Ferlinghetti og fornærme folk ved å kalle dem borgerlige.» Han trer ut av boksidene ganske sprell levende.

Som barn pleide Graeme å stå opp tidlig for å lystre fisk ulovlig i en bekk, ved hjelp av en skistav. «Mine liv» er full av slike scener, mange av dem berørende, der man blir slått over hvor grunnleggende annerledes vilkår det var, den gang da. Antagelig kommer både detaljrikdommen og den kvikke tonen dypest sett fra dette: Atwood er klar over at hun er et vitne fra en for lengst svunnen tid.

 arbeid fra en sterk duo: Inger Gjelsvik, oversetter av et utall Atwood-bøker, og som roses av Atwood i en lang passasje i denne boka, og Bjørn Alex Herrman, som også har en lang rekke bragder bak seg («Det suser i sivet» må være den oversettelsen jeg har lest flest ganger, som vårrite med ungene). Men her må de ha jobbet under tidspress, for i teksten er det flerfoldige tastefeil.

Takket være særlig den eventyrlige suksessen til «Tjenerinnens beretning», blir Atwood i dag forbundet mer enn noe med spekulativ fiksjon: dystopiske fortellinger lagt til en tenkt framtid. Det finnes en annen Atwood, med langt mer lokalt nedslag, bøker der hun gjerne har tatt utgangspunkt i eget liv. Hun kvitterer ut mange av dem i «Mine liv», episoder og rekvisitter hun har brukt for å bygge sine romaner.

Mine liv – en minnebok

Tilbake til laboratoriet

Kristin Nordvoll Mork

Ellis skal bare på vinterferie hos den snåle bestemoren sin. Men da hun og foreldrene kjører inn et øde fjellområde og bilen havarerer, samtidig som det blåser opp til snøstorm, må de søke tilflukt i ei jakthytte. Mobildekningen er borte for lengst. Og i hytta er det noe som stinker. Kan det vise seg at dette var tilholdsstedet til tiåringen som forsvant i området på 1990-tallet?

Når de finner en lettkledd gutt i snøen og et påkledd rådyr i matkjelleren, blir det opplagt at her er det noe muffens. Hvorfor husker gutten ingenting? På radioen kan de høre at de er etterlyst, men ingen savner Halvor. Når foreldrene slås ut av feber og overtråkk, får endelig Ellis hovedrollen: «Mødrene slapp henne sjelden til, de tok liksom så stor plass, bredte seg ut og fylte hver eneste sprekk, og nå kjente Ellis, der hun sto i de litt for trange tøflene til Berit, at det var på tide å vise hva hun var god for».

i 2022 Brageprisen for en grøsser for barn, «Familien Brattbakk». Med «Skakkerne» serverer hun et godt stykke håndverk. På en elegant måte forklares vanskelige ord og uttrykk når de dukker opp, som når Ellis forklarer ordet 

: «Hjernevasking var når hjernen din ble proppet så full med skitt og møkk at du til slutt begynte å tro på det selv. Hjernesøpling kunne man kalt det.»

Fra første side maler Kahrs dessuten bilder for leseren – om det er av iskalde norske vinterlandskap eller gamle gretne gubber: «Huden i ansiktet minnet om et stykke godt brukt papir, gusten og hvit, med ørsmå flak av flass over nesen».

I en over 300 sider lang bok fungerer slike bilder som salt og løfter hele boka. Ikke at den på noe tidspunkt er kjedelig, «Skakkerne» er en actionfilm i papirformat. Og det blir bare verre og eklere: «Nei, det var negler. Menneskenegler».

har nærmest ingen dødpunkter. Snøskred, forsvinninger, skremmende kadaver og flykrasj er bare noe av det som får meg til å bla fra side til side i det som oppleves mer som thriller enn grøsser. Kahrs får meg dessuten stadig til å humre, og også den livlige fantasien til Ellis bidrar til spenningen: «[O]g før hun visste ordet av det, hadde revene kastet seg over henne, delt henne i mindre biter med øks og stekt henne over bålet».

Idet alt topper seg for vår lille helt, ser jeg på klokka at jeg egentlig må hente i barnehagen. Jeg drar motvillig, mens jeg lurer på hvordan alle de uhyggelige puslespillbitene til Kahrs til slutt skal falle på plass.

Det er en kunst å knytte sammen så mange tråder uten at det blir flokete. Jeg synes Kahrs snubler litt på oppløpet, men til tross for en litt rask og rotete slutt, er veien dit såpass spektakulær at jeg ikke er redd for å anbefale boka til min egen litt mørkredde elleveåring.

Skakkerne

Uhyggelig puslespill

Bokanmeldelser

Eivind Myklebust

Gratulerer som månadens poet! Eit dikt fullt av vekstar og gras midt i pollensesongen! Du er ikkje allergikar?

– Takk! Det er ei verkeleg stor ære! Og nei, eg er slett ikkje allergikar — eg elskar å gå berrføtt i gras, også litterært. Om vinteren varmar eg meg ved å skrive mykje om årstida vi no trør inn i, og eg gler meg til å høyre tårnseglaren syngje igjen, så lenge det varer.

«Gresset tåler å bli tråkket på» heiter det i den flotte førstelinja. Det er ei påminning om det gjenstridige i naturen?

– Ja, naturen vil alltid vere vill og kjem til å overleve menneskeslekta, men eg er redd for at eg vil overleve naturen slik eg kjenner den i dag. Ein sommar gjekk eg på ein sti over jordet sør for Sognsvann. Eg kjende at eg braut lova ved å gjere det — eg er vaksen opp på landet og veit at eg eigentleg ikkje skal trø på dyrka mark — men her var det no ein sti, så eg gjekk der likevel. Då såg eg at stien var full av vekstar; der var det ikkje dødt, men det yrte av framande artar. Det var då eg innsåg at graset ikkje døyr av å bli trakka på, men at skosålane innfører framande vekstar i monokulturen av gras, og at det er derfor eg eigentleg ikkje skal trø der, for matjordas del. Men klart, det er spanande å leve litt på kanten av lova, og det var altså ein etablert sti eg gjekk på, så nokon større forbrytar enn dei førre som gjekk der var eg ikkje...

Du-et i diktet peikar pedagogisk ut urter, snakkar i økologiske regler og har sjuke celler. Kan du seie noko meir om det?

– Eg tenkjer det handlar om blikket dei har på seg sjølve. Det er lett å gløyme kunnskapen dei har, kor verdifulle dei er, og i staden blir dei farga av blikket til andre; dei har vorte stigmatiserte. Det handlar vel òg litt om kva du-et har i lomma si. At det er derfor dei gøymer seg bort i graset, finn ei eng dei kan liggje i, utan at nokon forstyrrar dei.

I lomma har du-et «hul gil» - sumerarane sitt ord for opium, «gledens plante». Er det ei slags sjølvmedisinering her?

– Du-et legg seg til rette, tenner lighteren, og tankane søkk ned i jorda og blir borte. Det er vel ei form for sjølvmedisinering, ja, men dei to hadde det i alle fall veldig fint der dei låg i graset og kjærteikna kvarandre med gras og groblad.

Har du førebilete blant litterære rusmiddelbrukarar? De Quincey? Baudelaire? Burroughs?

Der graset gror

Marianne Bjørneboe

Alle Menschen werden Brüder», alle mennesker blir brødre. Slik lyder det i diktet ‘Ode an die Freude’ av Friedrich Schiller, som vi kjenner fra Beethovens 9. symfoni, et musikkstykke som ofte ble spilt i min barndom. Det var en av min fars favoritter. Tidlig fikk jeg med meg at denne visjonen var sentral for ham, at alle mennesker skal kunne leve som brødre. I forfatterskapet kommer han da også ofte tilbake til dette: å bli som bror til bror.

Hvordan ser dette idealet ut i verden i dag? Det kriges og okkuperes, mennesker bruker vold og urett ovenfor andre. Overdreven rikdom og uendelig fattigdom eksisterer side om side, maktmennesker utnytter sine posisjoner. Vi kunne fordelt verdens goder på broderlig vis, i stedet er det den sterkestes rett som gjelder. Det er åpenbart at mennesket ikke bare har det gode i seg, men også muligheter for det onde.

Min far ble kjent for å skildre noe av dette – han skrev om «ondskapens problem» og «bestialitetens historie». For mange unge nordmenn ble hans forfatterskap definerende, han talte mot makten og avslørte urett. Da han levde, så medielandskapet ganske annerledes ut, han ble kjent i offentligheten av alle. Han tok de svakes parti, enten det var utsatte barn, ungdom eller voksne «på utsiden av samfunnet». Hans romaner og essaysamlinger solgte i store opplag, han holdt foredrag for skoleelever og studenter og ba dem om å tenke selvstendig og ikke stole på foreldregenerasjonen. Han var anti-autoritær, og tiltrakk seg et stort antall mennesker som følte seg forfulgt eller urettferdig behandlet. I mange år etter at han døde ble det etterlyst en «ny Bjørneboe».

I år er det 50 år siden han døde, 55 og et halvt år gammel. Ti år før han døde, i 1966, sørget han for at de som ikke kjente til forfatteren fra før, nå ble klar over hans eksistens – for boken «Uten en tråd», som ble lansert som «den første norske porno­romanen», ble beslaglagt, og forfatter og forlag stilt for retten. Jeg var fem år da boken ble utgitt, og ble forvirret da store fremmede gutter ertet meg for den. Senere oppdaget gutter på skolen den, det var skamfullt, naturligvis. Men jeg var blitt vant til at alle visste hvem min far var, og at det var 

 voksne mennesker møtte meg. Det opplevdes ofte like beklemmende med dem som «elsket» Bjørneboe, som dem som «hatet» ham. Det kunne være vanskelig for et barn å forholde seg til et menneske som hadde så mange roller, og så mange ulike sider ved sin personlighet – som ham. For han var sammensatt; sterk, modig, høyrøstet og selvsikker, men også svak – det var åpenbart når man levde tett på ham. At han også ble kjent for sitt alkoholmisbruk ble tydelig for meg, samtidig som jeg skjønte at han stadig slet mer og drakk mer. De siste årene hadde han flere innleggelser for avrusning og for depresjon og angst, han var da svært sårbar. Bøkene han etterlot seg åpner for en samtale; når jeg leser hans verk går jeg inn i en dialog med ham, det er fortsettelsen på en krevende diskusjon – som har blitt hengende i luften.

Jeg ble tidlig kjent med min fars dikt, mange var skrevet som sanger til skuespill og tonesatt av Finn Ludt; de ble spilt av på båndspilleren og festet seg i hodet mitt. Også samlingen «Aske, vind og jord» (1968) var jeg godt kjent med. I sitt eget eksemplar har han notert «Marianne spør om» ved ‘Vise om byen Hiroshima’. Jeg husker at diktet grep meg ved sine «enkle» og «rene» bilder. Det skiller seg ut ved en mildere form for ironi, det er mer åpent enn mange andre: «Det var en vakker morgen / udi Hiroshima by / en sommermorgen 1945.» Likevel er det karakteristisk gjennom kontrasten mellom det gode og det onde. Bombens katastrofale følger farger beskrivelsene av barna, kvinnene, og solen som «strålte deilig». De mange eksplisitte diktene er derimot krasse, konfronterende og har ofte en mørk humor. De er slående ved sin retorisk virksomme rytme og klang. For eksempel ‘Mea maxima culpa’ med linjer som disse: «Spør meg om «skyld»! Det er et grusomt ord. / Enhver har skyld i alt som skjer på denne jord! / I blygsel skal du snu ditt ansikt bort: / hva èn har syndet har vi 

Det ga meg en indre uro å lese om skammen, smerten og dødsbevisstheten han beskrev. Det var annerledes med ‘Mitt hjerte’, der stemmen er personlig og følsom: «Mitt hjerte det er et foreldreløst barn / det har hverken hjem eller sted å bo, det har ikke klær / ikke mat og sko, / det har hverken seng eller barnetro. / Det har ingen ro.» Diktet ga meg en opplevelse av å komme nær ham; hans indre sårbarhet.

I forordet til «Aske, vind og jord» skriver han om sine to tilsynelatende motstridende sider, kontrastene som preget hans diktning og personlighet: det utadvendte, polemiske, og det innadvendte og til dels metafysisk rettede. I romanene kan ofte begge deler være til stede, særlig tydelig i trilogien «Bestialitetens historie» (1966 – 1969 – 1972) og «Haiene» (1974). Så alvorlig syk som han ble i denne perioden, og slik han da levde, kan jeg knapt skjønne hvordan han gjennomførte den sistnevnte. «Haiene» viser at han kunne skape en stram og spennende fortelling, og at hans intellektuelle evner var intakt under arbeidet. Den er både handlingsmettet og metafysisk spekulerende. For meg er den lettere å lese enn flere av de andre romanene, den provoserer meg ikke – og gjør ikke vondt. Fortelleren, som har mye av forfatteren i seg, har overskudd og plages ikke av smertefulle lidelser – det er befriende. Og det er oppløftende at hans siste roman avsluttes med en slags utopi, der likhet og brorskap får utfolde seg. Han sa at han fremover skulle skrive «Frihetens historie», det ga et håp.

Han var en mann som helt konkret tok stor plass.

Mitt hjerte er et foreldre­løst barn

Silje Bekeng-Flemmen

Jeg forsøker å ha det som en leveregel: Ikke klag på et positivt initiativ hvis du ikke har en bedre idé selv. Samtidig er det nødvendig noen ganger å åpent diskutere selv de mest sympatiske ordningene. Som lesekampanjen Sommerles. Hver sommer inviteres barneskolebarn til å registrere lesingen sin på Sommerles.no. Der brukes «elementer fra digitale spill for å motivere til lesing»: Man samler poeng, går fra level til level og kan hente premier på biblioteket. I 2024 deltok 172.000 barn.

Sommerles er en formidabel suksess. Likevel var det betimelig da Oddmund Kårevik, rådgiver ved Fylkesbiblioteket Akershus, Buskerud og Østfold, nylig kom med noen innsigelser: «Det er noko med Sommarles som ikkje funkar. Og det er på høg tid at vi snakkar om det», skrev han i fagbladet Bok & Bibliotek.

I biblioteket har Kårevik selv observert hvordan barn tyr til bøker som er langt under eget lesenivå, for raskt å kunne registrere mange sider. Eller de sluker lette serier som gir lite å bryne seg på, men høyt sideantall. Kårevik er særlig bekymret for barna som leser sakte.

Vestfold fylkesbibliotek, prosjektleder for prosjektet (med støtte fra Nasjonalbiblioteket), har delt bekymringen. På Facebook bekrefter prosjektleder Siri Haga Torgersen at i år er det ikke antall sider, men antall 

 med lesing som skal premieres. Det er en smart beslutning!

som Kårevik også nevner, er et kapittel for seg. De har også tidligere fått kritikk, blant annet fra Skien-bibliotekarer i Bok & Bibliotek i fjor, i en kronikk der billige, kinesiske premier ble omtalt som «Temu satt i system». Biblioteket i Skien brukte da over 20.000 kroner på premier. Hvorvidt premier overhodet har noe for seg, kan også diskuteres: Det finnes forskning som viser at belønning har en 

For min egen del gir premiene omtrent samme følelse som når barna i fiskedam på 17. mai vinner en isskrape med logoen til et IT-firma. Beklager til tannlegene, men godteri eller annen snacks ville ha vært både mer populært og bærekraftig? Men det er klart, den sanne verdien ligger i at plastdingsen hentes 

: Det er i bokhyllene bak deg du finner den 

Kårevik er inne på, er Sommerles-fortellingen som hvert år skrives spesielt for kampanjen, og som handler om «To tøffe barn, Astrid og Asbjørn, [som ] drar ut på nye eventyr hvert år». Tolv år på rad har forfatter Mari Moen Holsve fått det mildt sagt lukrative oppdraget med å skrive fortellingen. Det er få barne- og ungdomsbokforfattere forunt å nå 172.000 potensielle lesere.

Kontinuiteten er merkevarebyggende for «Sommerles-universet». Men jeg lurer, uavhengig av kvaliteten på Holsves fortellinger: Det er flust av rågode barnebokforfattere her til lands, hvorfor ikke la en ny prøve seg hvert år, for å fremme mangfold både overfor barna og forfatterne? Er gjenkjennelsesverdien viktigere enn nye oppdagelser, nye stemmer og variasjon?

 barn av sin tid, der voksnes forsøk på å få barn til å like 

, betyr formidling i gamingspråk. Men nå har vinden av teknologioptimisme til dels snudd: Barn uttrykker selv utilfredshet med egen skjermbruk, foreldre, skoler og myndighetene har begynt å få bedre bevissthet rundt effektene av for mye skjerm.

Det er i bokhyllene du finner den virkelige premien.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Salt/Land

Radikal

Smørrebrødet

Bare la dem komme

Light and Thread

Kvinner oppfinner. Geniale idéer som endret hverdagen

Mine liv – en minnebok

Skakkerne

Utvalgte saker

Du skal ikkje trø på dyrka mark. Atle Håland gjer det likevel.

Min far Jens Bjørneboes stadige spill med identiteter i offentligheten må ha kostet ham mye.

Sommerles er et barn av sin tid, på godt og vondt.

Magasinene

Bokanmeldelser

Salt/Land

Radikal

Smørrebrødet

Bare la dem komme

Light and Thread

Kvinner oppfinner. Geniale idéer som endret hverdagen

Mine liv – en minnebok

Skakkerne

Du skal ikkje trø på dyrka mark. Atle Håland gjer det likevel.

Min far Jens Bjørneboes stadige spill med identi­teter i offent­lig­heten må ha kostet ham mye.

Sommerles er et barn av sin tid, på godt og vondt.

Min far Jens Bjørneboes stadige spill med identiteter i offentligheten må ha kostet ham mye.