#fff

#000

Et helhjertet dypdykk i løkkeskriftromanenes verden.

Drømmenes land

Å lese Knut Hamsun i dag krever forhandling mellom tekst og historie.

Stadig nye stier

lar fortelleren vende tilbake til barn­­dommens sted: mytiske Panic Beach.

Sara Stridsberg

Leif Ekle

London, tidlig søndag, juni 2006 og solskinn utenfor undergrunnen i Baker Street. Jeg skulle møte noen fotografvenner til rusling langs Themsen; kameraer med film og springende samtaler, en pub, 

 til slutt. Jeg var ute i god tid, kjøpte ei flaske vann og en av disse sandwichene i trekantet pappeske med plastvindu mens jeg ventet på de andre i morgenlyset. Etter å ha spist, så jeg meg rundt – ingen søppelkasse. Jeg ruslet et stykke bortover fortauet den ene og den andre veien. Ingen kasse. Litt rart, stor by, mye folk ut og inn av den stasjonen. Jeg sto der fortsatt med papp og plast i neven da min irske venn Noel og unge Ash kom først av turfølget. Noel, lakonisk som alltid, forklarte: 

Our wastebaskets seemed to be too good a place for leaving a bomb, the council took’em down.

Så var den der, brått, denne svake uroen, den jeg også merket i toppetasjen på bussen som fikk meg dit. Det var bare et år siden det smalt fire ganger.

Det var fiksjonen som plukket denne morgenen fram fra minnet, uro, papp og plast: Nick Triplows «Never Walk Away» (2023

den første boka om DS Max Lomax foregår nettopp sommeren 2006, ett år etter terrorangrepene i London 7. juli 2005.

Skjønt, egentlig begynner det i februar, en råkald lørdag da tåka så vidt har lettet og trafikken står stille. Michael Tyler, en nokså anonym ansatt i innenriksdepartementet, har tatt tuben til Oakwood, nord i London. Han har fått en litt merkelig ordre av Patrick Theobold, en konsulent i direktørens stab. Kan han hente en mappe med dokumenter fra direktørens hjem, ta dem med til kontoret på mandag? Han hadde ikke fått vite stort, bare at det var snakk om brudd på sikkerhet, mappa burde ikke være der, i direktørens hjem. Og, ikke snakk med noen andre enn Theobold selv, uansett hva. Tyler er en pliktbevisst og lydig mann; en litt forfinet arkivar, sier han gjerne om seg selv og sin egen rolle i departementet.

direktøren, bor fint, men han er ikke hjemme. Det er kona som åpner, men hun er på vei ut og slipper ham bare inn, viser ham kontoret i andre etasje og ber ham låse etter seg. Han finner dokumentene, som er stemplet 

, og leser allikevel, men med ett er direktøren der, Labrosse selv. Hvem faen er Tyler og hva faen gjør han der – i hans hjem, med de de dokumentene? Hvem jobber han for, er det penger, en tjeneste? Etter et opphetet forsøk på oppklaring røsker Labrosse, som kanskje ikke er helt nykter, til seg dokumentene, hardt. Han må ta et par steg bakover, mister fotfestet, ramler ned trappa og er død. Hva skal Tyler gjøre?

Samme dag, et annet sted i London, møter leseren vår helt Max Lomax i det han driter seg ut i overvåkningen av en kjeltring han vil ta; i den grad at han er nær ved å miste jobben, hele karrieren, Max har vært ulydig 

-mann før. Det er Assistant Commissioner Kilby som plukker ham opp, Kilby er en mann med vide fullmakter og uklar agenda; å ta folk som misbruker makt og fullmakter er en del av det.

Dermed er boka kommet til seg selv og sommeren, den i 2006. Politiets svært overflatiske undersøkelser har lydig konkludert med Labrosses død som et uhell. Dokumentene forsvinner ut av saken før den er i gang. Tyler plages og mener det er hans plikt å forklare hva som virkelig hendte, men får krystallklar beskjed om at han har å la saken ligge. Det er ferdig, over, og det vil være veldig dumt av ham å ikke ta det innover seg.

 virkelighetens London, den 7. Juli 2005, at tre islamistiske selvmordsbombere detonerte bomber i morgenrushet, på tre forskjellige undergrunnstog. Litt senere sendte en fjerde terrorist en dobbeltdekker i lufta. Nesten 800 mennesker ble skadd, 52 døde, terroristene inkludert. Det er denne hendelsen som skaper et politisk nødvendighetsklima for et langtrekkende sikkerhets- og overvåkingsprosjekt som er grunnsteinen i «Never Walk Away»

 I begynnelsen er det ledet av Derek Labrosse, den departementale kontrollen er på plass; Max’ sjef Kilby er involvert. Helt til prosjektet brått avsluttes. Mer ambisøse toppbyråkrater, en innenriksminister styrer dampveivalsen, mens et tungt privateid amerikansk selskap, IDI, entrer arenaen med sine ferdigsydde løsninger. IDI har spesialisert seg på teknologisk avanserte og omfattende sikkerhetsoperasjoner, med bakgrunn fra steder som Irak og Afghanistan. Nevnte Patrick Theobold er innkjøpt som løs kanon, med tvilsomt rykte som effektiv 

Nok detaljer. «Never Walk Away» er altså ei bok som, i tillegg til å være en riktig velskrevet thriller, borer fort og hardt inn i ei tid der spørsmål om innbyggernes og samfunnets sikkerhet må veies opp mot de samme menneskenes integritet, deres rett til et privatliv og beskyttelse av personlige data. Samtidig, myndigheters muligheter for å misbruke situasjonen, anledningen, fullmaktene, til å overstyre og bryte ned alminnelige rettigheter.

Så var den der, brått, denne svake uroen.

Sprengladning

Bjørn Ivar Fyksen

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Hva driver du med for tiden? har venner av meg spurt de siste ukene; selv driver de og gjenleser Solstad-romaner over en lav sko.

– Jeg har begynt å pendle dit drømmene bor, kunne jeg ha svart. – Til der skjønnheten blomstrer og kjærligheten gror.

– Jeg leser løkkeskriftromaner, har jeg i stedet sagt, som jo sant har vært, og jeg skal ikke underslå at jeg har solt meg litt i de medfølende blikkene jeg har fått når jeg har forklart at jeg skulle skrive en sak om dem for Bokmagasinet. 

 og så videre. Nå er det selvsagt fint å få anerkjennelse for arbeidsinnsatsen, men jeg er litt usikker på hvor langt jeg kan strekke martyriet. Kan det bli en oppfølgingssak på kultursidene? 

Mann (46) leste dameromaner: Vil ha medalje

Nei, kanskje best å ikke gjøre for mye ut av det.

Det skal likevel sies at ingen av dem jeg har fortalt om saken til (stort sett kvinner), har betvilt at lesingen har befunnet seg et sted mellom hardt arbeid og langdryg lidelse – selv om vi altså snakker om en del av samtidslitteraturen som slett ikke opplever noen lesekrise: Dette er vitterlig bøker folk kaster seg over med liv og lyst. På skrivebordet mitt har jeg nå Danielle Steel, Kate Morton, Jojo Moyes, Lucinda Riley, Colleen Hoover og Valérie Perrin, og når jeg har valgt ut nettopp disse til leseprosjektet mitt, er det bitte litt tilfeldig, men fellesnevneren er selvsagt at alle selger fenomenalt mange bøker, og at jeg av den grunn har merket meg forfatternavnene selv om jeg aldri før har lest noen av dem, og selv om de i liten grad blir anmeldt og omtalt i de avisene jeg leser. Det er også bare å innrømme: Jeg måtte overvinne en viss uvilje for å gi meg i kast med denne bokstabelen, enda det ikke er første gang jeg i embets medfør har dykket ned i ulike former for populær sjangerlitteratur – for eksempel westernromaner og hardkokt krim.

La oss dvele litt ved dette, for her er jeg et eksempel på noe som slett ikke er uvanlig på mitt fagfelt: Jeg er litteraturviter og -kritiker – foran meg har jeg en av våre mest populære sjangre, og det har aldri falt meg inn å lese 

. Det handler delvis om at jeg er litt fin på det, la oss være ærlige, men det hender da så absolutt at jeg leser for eksempel en krim uten å få betalt for det, selv om dét også er en sjanger som mangler høylitterær status?

Det er en viktig forskjell: I motsetning til de beste i krimsjangeren har ikke løkkeskriftromanen 

. Da mener jeg ikke litterær stil i betydningen språklig særpreg, selv om mange av dem heller ikke har det; nei, de er ikke 

, de mangler gatesmarthet – en ikke ubetydelig bestanddel ved populærkulturelle produkter. Et fravær kan dessverre ikke dokumenteres ved hjelp av sitat, men jeg mener det kan slås fast: Dameromanen er ikke kul. Faktisk kan det se ut til at dette er en oppfatning som også deles av sjangerens egne representanter: I en reportasje i Morgenbladet fra Aschehoug og Gyldendals dameromanarrangement «Feelgood ved fontenen» i juni i fjor framsto slagordet «Livet er for kort til å være kul» som noe å samles omkring.

Nei, med sine gjerne pastellfargede og blomstrete omslag er dameromanen rett og slett litt frøkenaktig, og kjønnsdimensjonen er jo til å ta og føle på i absolutt all omtale av denne typen litteratur. Sjangeren er med andre ord interessant fordi den aktiverer så mange sosiologiske betraktninger – om kjønn og smakshierarkier, om kulturkonsum som identitetsmarkør – og det er lett å tenke på sjangeren i forlengelse av de siste ukenes diskusjon i norske kulturspalter om begrepet 

. Debatten har dreid seg om den nyere sjangeren «romantasy» – en blanding av romantisk litteratur og fantasy – som later til å være populær blant jenter og unge kvinner i Tiktok-alderen, og der utgangspunktet er en påstand om at når smaksdommere nedvurderer en populær sjanger, føler også leserne av bøkene seg nedvurdert. Jeg ser for meg at 

-bøkene på en måte er løkkeskriftromanenes døtre, og at diskusjonen derfor er relevant for begge sjangre.

Bankende hjerter

Kari Løvaas

ud skje lov forstod dei ikkje kvar framsyninga slutta og katastrofen byrja, og vi lét dei leve i den lykkelege illusjonen om at alt var teater.

Disse ordene legger Thomas Mann sin forteller i munnen helt i begynnelsen av langnovellen ‘Mario og trollmannen’ (1930), som nå er oversatt til nynorsk av Geir Pollen og utgitt sammen med to andre kunstnerfortellinger, ‘Tonio Kröger’ (1901) og den mer kjente ‘Døden i Venezia’ (1912), på eminente Skald forlag. Fortellerne er i alle de tre novellene en slags avatarer av Thomas Mann selv, den briljante forfatteren som av barna sine ganske enkelt ble kalt «Der Zauberer», trollmannen.

‘Mario og trollmannen’ er inspirert av en forestilling med en omreisende magiker som Thomas Mann overvar sommeren 1926, da han ferierte i Italia med familien. Den anonyme fortelleren, 

i en høyborgerlig tysk familie på ferie i den provinsielle badebyen Torre di Venere, beklager seg over at det fortsatt er høysesong for «den heimlege middelklassen». Følelsen av ubehag som anfekter ham fra første stund, dreier seg ikke bare om en viss klasseforakt med rasistiske islett vis-à-vis den høyrøstede og åndløse «borgarlege mobben» som har lagt beslag på stranda; selve ferieluften de puster er liksom ladet med en generell stemning av 

 som springer ut av et bestemt mentalt motiv: Gjør Italia stort igjen!

Ferieoppholdet begynner med at den tyske familien blir avvist fra uteserveringen ved hotellet de har tatt inn på, som uoffisielt er reservert for de de «hjemlige» turistene. Etter flere fornærmelser flytter de i protest til et hyggeligere pensjonat, men prøvelsene er ikke overstått. Da de lar sin åtte år gamle datter bade naken, blir de møtt med moralsk panikk. Familien blir idømt en bot for sitt misbruk av den italienske gjestfriheten, ja, det er som om de har skjendet selve landets ære gjennom sin ubetenksomme atferd. Denne nye æresfølelsen griper like inn i barnas verden; stranda vrimler formelig av lettkrenkede patriotiske barn som kan havne i slagsmål om flagg, status og rang, «ein kunne høyre frasar om Italias stordom og verdigheit, dystre talemåtar som øydela leiken. Vi såg at begge våre to trekte seg for­skrekka og rådlause tilbake [ …]».

Burde vi ikke ha reist, spør fortelleren og han fortsetter: «Hadde vi berre gjort det! Då hadde vi unngått denne fatale Cipolla». Men: «Vi blei også verande av di opphaldet var blitt merkverdig, og av di det merkverdige i seg sjølv jo har ein verdi. [ …] Skal du ‘bryte opp’ straks livet blir litt uhyggjeleg, nifst eller ein smule pinleg og krenkjande? Nei, slett ikkje, du bør bli, undersøkje saka og utsetje deg for henne, for nettopp slik kan du kanskje lære noko av henne.»

Siste del av novellen er viet trollmannen Cipollas «tryllekunstnarsoiré», der hele lokalsamfunnet har møtt opp. Til tross for et utseende og en oppførsel som vekker avsmak hos fortelleren – Cipolla er en pukkelrygget, kjederøykende alkoholiker med dårlige tenner, gul hud, full av selvmedlidenhet og bebreidelser – utøver han en hypnotisk makt over de forsamlede. Han suggererer en mann til å vri seg i smerte; en annen mann legger han som en planke over to stoler før han setter seg på den. Flere blir sprellemenn i de usynlige trådene Cipolla styrer med sin viljekraft alene. Til slutt hypnotiserer Cipolla en ung, sympatisk kelner som fortellerens barn har blitt venn med, og får ham til å kysse ham. Da den ydmykede Mario kommer til sans og samling igjen, er det han som bryter fortryllelsen, idet han skyter Cipolla til døds. Fortelleren må innrømme at han føler en viss lettelse.

Det er ikke uten grunn at novellen blir lest som en allegori over fascismens karismatiske diktatorer og deres evne til å manipulere folket til absolutt lydighet. Fortelleren kaller Cipolla en sjarlatan som gir inntrykk av «reklame, noko fantastisk, narraktig». Men han er samtidig helt uten humor, han utstråler snarere strengt alvor, og hans trollkunster består i å tvinge igjennom sin egen vilje ved å få det til framstå som om han gjør seg til redskap for en høyere vilje, folkeviljen.

Jeg kan ikke la være å tenke på demokratene som overvar Trumps innstiftelsseremoni når jeg hører denne fortelleren foregripe leserens spørsmål – hvorfor brøt dere ikke opp? – de stive ansiktene, den motvillige applausen. Ja, når eksakt er det at «framsyninga» slår over i katastrofe?

Hamsun besinnet seg ikke, slik Thomas Mann gjorde. 

Om troll og mennesker

Utvalgte saker

Kristin Nordvoll Mork

Boka starter med et smell. Det er nyttårsaften, naboene og vennene Ella og Omar feirer nyttår sammen med foreldrene sine og alt er fryd og gammen. Men gammen blir det jammen ikke lenge. De to fyller nemlig begge 13 år 1. januar og får dermed lov til å installere sosiale medier.

Ella og Omar oppdager fort at foreldrene deres har lagt ut bilder av dem på nettet gjennom hele oppveksten. Deres bleierumper har blitt 

. Og spesielt ille er det på Instagram-kontoen til Ellas mamma. I årevis har hun brukt sin uvitende datter som klikkmagnet. Sjokket er stort, og hevnen skal bli søt. «Auge for auge, tann for tann. Rumpe for rumpe.»

Ella er sint. Rasende. Hennes veldige sinne mot moren og trangen til nådeløs hevn gjør meg nesten skremt, som når hun fantaserer om at: «Omar og eg skar ut lungene deira og slengde dei over skuldrene». Men det er unektelig noe fornøyelig over en tenåringsjente som oppfører seg som en hevndrevet furie. Så jeg lander på at jeg heier på Ellas sinne. Jenter trenger mange typer fortellinger som de kan kjenne seg igjen i.

 Ella. Vi får følge hennes tanker, følelser og betraktninger. Tidvis blir det for omstendelig. Selv om boka er et tydelig pek mot foreldres løshendige deling av barns oppvekst, sliter jeg med å skjønne hvor Totland vil ellers i boka. Først etter 30 sider kommer vi til oppdagelsen av morens svik. Det er mange skildringer og omveier, og mye oppleves som fyllstoff. Jeg savner mer handling og fremdrift, det tempoet som Totland har vist i sine siste to voksenromaner. I bøkene om Jakob Juul fikk forfatteren plass til mye handling på få sider. Denne boka gir motsatt følelse. For kort fortalt handler boka om at to unger lager en falsk Instagram-konto for å henge ut sine foreldre, den går viralt og alt eksploderer.

Det er når det begynner å eskalere at Totland er best. Boka blander humoristiske og realistiske skildringer, og han kunne med fordel lagt mer vekt på humorretningen. Jeg ler når han beskriver porno fra et barns perspektiv og koser meg når han maler ut det ubehaget som lærerens seksualundervisning påfører Omar. «Med det stressnivået han openbert kjende på no, snakka me truleg om alvorlege seinskadar».

Men det er ikke alltid jeg føler at Totland er på øyehøyde med en 13-åring. Vil et barn si «eitt av dei store mysteria i livet for meg» eller brukt metaforen «perler for svin»?

 spørsmålet boka løfter er: Har foreldregenerasjonen delt for mye om barna på internett? Sånn sett håper jeg at boka kan fungere som en høytlesningsbok, men med tanke på at den er for barn på 9 år og oppover, og omtaler både MILF, porno og mensen, vet jeg ikke om det blir en naturlig bok på sengekanten. Men hvis det skjer, kan det være en god samtalestarter og real tankevekker om hvor grensene for privatlivet går. For foreldre, men også for den kommende generasjon som vokser opp med telefon i hånda.

Ella får sin hevn og vel så det, for når kjendisen Kleine Totland (elsker ordspillet) får en finger med i spillet, tar det hele av gårde og katastrofen er total. Men er det egentlig en katastrofe? Totland skriver fint om familiedynamikken mellom barn og forelder og gir oss håp om at selv de største tabber kan tilgis og rettes opp i. Og det er noe barn og foreldre alltid trenger å lese om.

Mamma på dass

­Influenserbarnas ­hevn

Carline Tromp

Et av de mest skamfulle barndomsminnene mine er knyttet til en liten, rosa bamse på en nøkkelring. Jeg må ha vært fire-fem år, og synet av en stor plastkurv fylt av identiske, stusslige bamser fikk noe til å knekke i meg. På vei ut av butikken rasket jeg med meg én av dem, fast bestemt på å redde den fra verden. Det gikk som det måtte gå: skammens marsj tilbake, en leksjon om stjeling, min mor som var 

Følelsen av å elske noe inderlig, noe som ingen andre forstår verdien av og som derfor trenger nettopp deg – å, jeg husker den. Det samme må gjelde Anna Fiske, som med «Lille løve» har skrevet en hyllest til den store, store kjærligheten som bor i små mennesker. Premisset til boka er såre enkel: En jeg-forteller introduserer Lille løve, en oransje lekefigur som er «mindre enn et kirsebær, men større enn et riskorn», og som helst skal være med overalt.

 uten ansikt, men med snusfornuftige (og gjenkjennelige) kommentarer om at en så liten leke lett kan bli borte, om det ikke er lurt å elske noe større. «Jeg kan ikke plutselig bestemme å ikke elske, å bli glad i noe annet nå når jeg vel har begynt», innvender fortelleren – og sånn 

 det jo. Det går som det må gå: Lille løve unnslipper det klamme vottegrepet, forsvinner, og til tross for en liten, spenningsfor­økende 

Den knøttlille, store historien tegnes i en fantasirik og tøysete blyantstrek. Tegningene er gjerne litt rotete og uoversiktlige, som åpner for tolkninger og avslører nye, morsomme detaljer for hver gang. Et rutemønster dukker opp flere steder, som for å gi litt struktur, og understreker Lille løves 

. Når det skal letes, blir hele verden brutt opp i enkeltting – en søppelkasse, et tre, en kaffekopp – omringet av mange store øyne.

 i et barns verden, der lek og virkelighet er lenket sammen på gåtefulle måter. Lille løve bor «rett ved siden av hjertet»: en død metafor som vekkes til live i en detaljert tegning av huset hans, med toalett og komfyr og et roteloft, der Lille løve koser seg foran peisen med en kopp te – alt med dette store hjertet inntil. Først når jeg skal skrive om boka, legger jeg merke til at vi aldri 

 fortelleren – hele boka er tegnet fra barneøynenes perspektiv.

blir det noen litt overtydelige setninger mot slutten, der budskapet skal inn med teskje. Dette er noe jeg ofte opplever i nye barnebøker: Ting skal avrundes pent, uten rom for misforståelse eller løse tråder. Heldigvis blir dette ikke påtrengende, og Fiskes surrete fargeblyant sørger for at boka beholder sitt særpreg.

Alt i alt er «Lille løve» en dønn sjarmerende bok som tar barns følelser på ytterste alvor, samtidig som den er lett på tå og inviterende i uttrykket. Det er mye å le av på disse sidene, for både barn og snusfornuftige voksne – og mye å kjenne igjen for alle som noen gang har elsket veldig hardt.

Lille løve

Den store kjærligheten

Maia Nordsteien Nielsen

Tittelen på Maren Uthaugs oppfølger til romanen «11%», «88%», innvarsler en motrevolusjon. Mens den forrige romanens «11%» viste til andelen menn som er nødvendig i et samfunn for å opprettholde reproduksjonen – en brøkdel som var stengt inne på avlssentre og strengt bevoktet – viser Uthaugs nyeste roman, «88%», til antallet kvinner som har sluttet seg til matriarkatets orden: De som har ment at menn ikke kan ferdes fritt i samfunnet uten at det utarter i vold, krig og undertrykking. Resten ble med tiden redusert til én prosent, men mye tyder på at den igjen er økende. Kan de utgjøre en gryende omveltning? Vil en voksende minoritet forsøke å slippe testosteronet fritt?

For noen lesere er jo det håpet. Men jeg tror ikke Uthaugs groteske sci-fi-romaner bør betraktes som dystopier, der den brutale virkeligheten brytes mot et politisk opprør: Uthaug stiller seg altfor sympatisk til det hun med glimt i øyet kaller «evolusjonen», altså matriarkatets seier over patriarkatet. Handlingen i «88%» dreier rundt Inga, heltinnen i romanen, sitt forsøk på å stanse en sped, usikker kattedame med navn Purrs farlige empati med en sårbar, grønnøyd mann som hun møtte på avlssenteret der hun jobber. Inga reiser fra Nord-Norge og ned til Lolland i Danmark for å stoppe henne.

samisk urkvinne. Uthaug har skrevet at hun forestilte seg henne som Mari Boine, noe jeg tror var ment som et kompliment. Inga har den egenskapen at hun kan huske tidligere liv. Dermed blir hun talerør for evolusjonens begrunnelse: Hun beskriver århundrer med kvinneundertrykking i førsteperson: heksebrenning, Freud, det at kvinneklær ikke har lommer. Med det som bakgrunn er det klart hun må reise på reinsdyrsleden (!) sin fra Finnmark for å stanse muligheten for frigjøringen av menn.

«88%» gir, gjennom Ingas suverene historiske blikk, bakgrunnsstoff til utviklingen av matriarkatet, og fyller ut begrunnelsen for mange av de aparte reglene og praksisene Uthaug i «11%» bare konstaterer. I «11%» opptrer voktere kledd i velur. I «88%» viser det seg at denne gruppa er et sjikt kalt «britneyar». De er basert på Britney Spears smått ikoniske sammenbrudd i 2007, der hun barberte av alt håret sitt, og kledd i shorts og hettejakke gikk løs på bilen til en paparazzifotograf med paraply. Det er tydelig at Uthaug har kost seg.

Uthaug bruker klart mest tid på litterær verdensbygging og feministiske utfall. Hun skriver om mensenblod, slanger, amming av katter, om kråker, teknisk reproduksjon (lysende kjønnsorganer og sukkersprøyter) og prostituering.

 innvarslede mot­revolusjonen? Den kommer ikke. Det er ikke en spoiler, i et intervju her i avisa konstaterte Uthaug det selv: «De kommer ikke ut. Uansett hvor mange bøker jeg skriver, det som i hvert fall ikke skjer, er at de blir fri. Jeg har det ikke i meg, jeg har lest for mange krimbøker om kvinner som blir voldtatt og slått i hjel.» Denne mangelen på problematisering, på et alternativ og på en utvikling, får «88%» til å framstå mer som en begjærsdrevet utforskning av en besnærende mulighet, en tenkt hevn mot alle de kreative formene kvinneundertrykkingen har tatt i historien. Det er en roman skrevet i fryd, ikke i skrekk, slik forelegget for Uthaugs prosjekt, Margaret Atwoods «Tjenerinnens beretning», er. Det er en roman som er følt mer enn den er tenkt.

Da «88%» kom ut i Danmark, motsatte Uthaug seg å bli anmeldt av en kritiker hun ikke var fornøyd med. Kanskje hun var inne på noe, kanskje du må dele noe av den fryden og det sinnet for å virkelig ha glede av romanen. Selv syns jeg ikke undertrykking blir festligere når kvinner står ved makta. Sant å si gledet jeg meg til romanen var ferdig lest.

Magasinene

Utvalgte saker

Etter et terrorangrep i London råder frykt og paranoia i Nick Triplows krimunivers.

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Thomas Manns tryllekunstner Cipolla er tilbake. Kan han kaste lys over Hamsun-debatten?

Bokanmeldelser

Mamma på dass

Lille løve

88%

Magasinene

Etter et terror­angrep i London råder frykt og paranoia i Nick Triplows krim­uni­vers.

En mann har lest damero­maner. Noen av dem er ikke så verst.

Thomas Manns trylle­kunst­ner Cipolla er tilbake. Kan han kaste lys over Hamsun-debatten?

Mamma på dass

Lille løve

88%

Etter et terrorangrep i London råder frykt og paranoia i Nick Triplows krimunivers.

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Thomas Manns tryllekunstner Cipolla er tilbake. Kan han kaste lys over Hamsun-debatten?