#fff

#000

James Fenimore Coopers «Den siste mohikaner» feirer 200-årsjubileum.

Amerikas sjel

Aslak Nore vil avmystifisere forfatteres bruk av KI. Agnes Ravatn vil heller advare.

Roboten skriver

mislikte å ta valg. Det samme gjelder for romanpersonene hennes.

Liv Køltzow

Øyvind Berg

Silje Bekeng-Flemmen

På morgenen 7. oktober 2023 er Eli Sharabi hjemme i kibbutzen Be’eri, sammen med kona Lianne og deres to døtre, 16 år gamle Noiya og 13 år gamle Yahel. De vekkes av varsler om rakettangrep og setter seg i husets tilfluktsrom. På TV ser de at terrorister har angrepet nabobyen Siderot. Gjennom Whatsapp får de vite at terroristene er i kibbutzen deres. Og i Reim, i Ofakim, i Netivot, «hver eneste kibbutz i området».

Så knuses vinduet i trappa. Fem terrorister stormer hjemmet og drar familien ut i stua, som fortsatt er full av ballonger etter jentenes bursdagsfeiringer. Barføtt blir Eli dratt ut av huset. Han går umiddelbart i overlevelsesmodus, holder fast i tanken om at familien som blir igjen, er trygg, og samler seg om én oppgave: «å overleve, slik at jeg en dag kan vende hjem.»

 av de 251 gislene Hamas tok med seg inn i Gaza etter å ha drept 1200 mennesker. Han tilbringer som tittelen antyder 491 dager i Hamas’ fangenskap før han løslates. Memoarene hans ble gitt ut i Israel bare fire måneder senere. Sharabi er den første av de tidligere gislene som har formidlet opplevelsene sine i bokform.

Som fange har Sharabi noen fordeler: Han er kanskje bare en forretningsfører fra en fredelig kibbutz, men han kan arabisk og har militær bakgrunn fra den israelske etterretningstjenesten. I tillegg gir boka inntrykk av en person med ekstraordinær viljestyrke. Han forteller hvordan han fokuserer på å ivareta andre, mer sårbare gisler. En impuls som også bidrar til å holde ham selv i live: Han gir seg selv et mål.

Den første tiden holdes Sharabi i en familiebolig med ett annet gissel. Den bemidlede familien og vaktene – av Sharabi kalt Masken og Ryddegutten – behandler dem etter forholdene ordentlig. Hamas-­krigerne tror at det hele vil være over innen noen dager.

Sånn ble det som vi vet ikke. Sharabi flyttes ned i tunellene.

 nettverk av underjordiske tuneller står fram med klaustrofobisk gru i «Gissel». En endeløs, mørk labyrint av smale korridorer. Dypere, stadig dypere.

Sharabi stues sammen med en gruppe yngre gisler, flere av dem fra Nova-massakren. Den ene, Hersh, deler sin rettesnor: «Han som har et 

.» Sharabi mottar ordene som en gave: «Jeg har et 

. […] Jeg kan klare dette.» Gislene gir navn til alle fangevokterne, gjerne basert på utseendet og ikke uten humor. «Trekanten» får navnet sitt fordi han likner på sjøstjerna Patrick fra tv-serien «Svampebob Firkant».

Forholdene er kummerlige. Men når de flyttes til en ny tunell, blir det enda verre; ingen madrasser, ikke toalettpapir, uker mellom hver kroppsvask. Lenker. Det yngler av små, hvite mark. Det blir stadig mindre mat, spesielt til gislene, men også til fangevokterne. Sulten farger alt. Gislene krangler om smuler, men Sharabi knytter bånd til den følsomme unggutten Alon Ohel.

Gissel er en oppsiktsvekkende velskrevet bok.

Gissel. 491 dager i ­mørket

Ned i tunellene

Merete Røsvik

Å få og oppdra barn kan gjere at du får eit nytt syn på kven du er som menneske og kva som har forma deg, og det er ikkje berre behagelege sanningar som dukkar opp. Eg trur det er ei slik sjølvgransking som går føre seg i samlinga av korte tekstar som utgjer den tredje romanen til Janne-Camilla Lyster. Kvinna som fortel har fått ein son med alvorleg, psykisk utviklingshemming, noko som får henne til å sjå hendingar og menneske i eige liv, og ikkje minst seg sjølv, på ein annan måte. Tittelen, «Et annet navn», viser til at ho og barnefaren ikkje synest namnet dei hadde tenkt ut passar til guten som blir fødd – han er ikkje ein kjenslevar «Ola», men ein høglydt og krevjande «Gustav». Det påverkar også identiteten til mora.

Lyster er dansar og poet med ei rekkje poesiutgjevingar bak seg. Årets utgjeving på 165 sider går inn i ein trend der romanane blir stadig kortare og meir fragmentariske i forma. «Et annet navn» er ikkje ei klassisk historie med fyldige personportrett og miljøskildringar, i staden sirklar forfattaren inn tematikken gjennom minner og observasjonar.

Under ein fjerdedel av sidene handlar om sonen og kva mora tenkjer og føler om han, men heile boka kretsar om spørsmålet som utviklingshemminga til sonen har gjort akutt: Kva er eit normalt liv? Mange av historiene handlar om folk som det på ein eller måte går gale med: onkelen som slår kona, naboguten som blir drapsmann, klasse­venninna med eit bein som er kortare enn det andre, studentparet som blir drepne på hybelen, doktorgradsstipendiaten som tar sjølvmord. Når forteljaren fortel om seg sjølv, er fokuset ofte på lite sympatiske sider, som at ho som barn var hemngjerrig og forakta veikskap.

 å samanlikne romanen med Lars Amund Vaages «Syngja» og Olaug Nilssens «Tung tids tale», som også handlar om å få barn som aldri vil kunne klare seg sjølv. Dei fortel meir samanhengande historier. Den mest påfallande forskjellen er likevel kor direkte, nesten brutalt, Lyster uttrykkjer sorga forteljaren kjenner over at sonen er fødd med utviklingshemming:

Om natta trodde kroppen min at jeg hadde mista ungen. At den som hadde ligget inne i magen, hadde dødd. For det var jo ikke han som kom ut, det var Gustav.

Den tradisjonelle førestillinga om «bytingen» ligg snublande nær, altså tanken om at et barn med feil og manglar ikkje er eins eige, men er etterlate av dei underjordiske som tok det friske menneskebarnet.

Det er bra at Lyster tør å ta opp noko så tabubelagt som å sørgje over barnet ein har fått. Eg veit ikkje om tekstane er basert på eiga erfaring, og tar meg i å lure: Er det greitt å skrive om eit så sårt tema viss ikkje? At problemstillinga dukkar opp, seier noko om kor dominerande det sjølvbiografiske har blitt i skjønnlitteraturen. Prinsipielt må det vere lov å nærme seg emosjonelle og tabubelagde emne gjennom research og empatisk innleving.

 spørsmålet saman med formspråket, nærare bestemt mangelen på ein utbygd fiksjon. Den fragmentariske, laust samanvevde komposisjonen av barndomsminne og observasjonar frå vaksenlivet ligg nær dagboka i uttrykket. Når eg til dømes lurer på kvifor det er relevant for tematikken at forteljaren har vakse opp i arbeidarklassen, så er det fort gjort å slutte at det må vere fordi forfattaren skildrar sitt eige liv.

Poeten Lyster uttrykkjer seg presist og gjer seg refleksjonar verd å stoppe opp ved. Likevel tar eg meg i å tenkje at det er noko lettvint ved denne forma. Eller kanskje heller: at det er for lett 

, for dei mange korte tekstane gir berre glimtvis innsikt, ikkje tid og rom for innleving.

Et annet navn

Glimt av eit tabu

Tora Sanden Døskeland

En ung mann flytter fra Sardinia for å finne en jobb og en fremtid i Norge. Han heter Vincenzo og er unik – og samtidig en del av statistikken over unge mannlige italienere som arbeidsinnvandret til Norge rundt 1950–1960. Han gifter seg, bor på Tøyen i Oslo og jobber som kokk – og karrer seg frem i et kaldt samfunn med lav aksept for fremmede aksenter og jobbreferanser. Han leser den rosa italienske sportsavisen på sofaen og er stolt, tross sin økonomiske situasjon. Stolt over kulturen han kommer fra, over maten, vinen og musikken, og ikke minst over det iherdige arbeidet han har lagt ned for å skape seg et liv.

Det nå voksne barnebarnet Anna-Sabina Soggiu har vokst opp som sjette generasjon Tøyen-boer, og har også selv kjent fattigdommen på kroppen, som hun skrev om i sin forrige bok, «Vi fattigfolk» (Manifest forlag). I sin nye bok «Bestefar Vincenzo og meg» vil hun nøste opp i den italienske arven, og skammen hun føler over å ha neglisjert den – hun hadde ingen kontakt med bestefaren i årene før han døde: «Jeg har bestemt meg for at jeg må prøve å søke etter svar, i det minste vekke til live de som kanskje ligger inne i meg sjøl. […] Det er akkurat som om det mangler brikker av hvem jeg er eller kan være».

Hun lager en spilleliste med italienske hits i morfarens minne, og begynner å lete.

 morfaren, men vel så mye om barnebarnets søken etter identitet. Soggiu beskriver hvordan hun vandrer hvileløst rundt i egne tanker, at hun aktivt må lete og oppsøke for å finne ledetråder. Morfarens liv gjøres til en gåte hun vil knekke. Følelsene er store, men blir stående som påstander. Det gjør det vanskelig å engasjere seg i jakten etter røtter og fast grunn under beina. Hun er «full av angst for å bli avslørt» som ikke-italiener, minner er «gjemt og drukna i dårlig samvittighet», hun skulle spurt bestefaren, men «[n]å angrer jeg på at jeg ikke gjorde det, og jeg skammer meg». Fortelleren har «gradvis vent meg til smerten, sånn at jeg kan tåle å grave mer og mer i gamle følelser og minner.»

Det hadde vært lettere å leve seg inn i frustrasjonen om boka bød på scener og beskrivelser som viste dette frem, og tok leseren med på baksiden av ord som «skam», «angst» og «smerte»

 og meg» er første utgivelse i Zeshan Shakar og Don Martins nye imprint-forlag Avtrykk, lagt under Bonnier norsk forlag. Boka skal slippe å stå til ansvar for forlagets profil som helhet, men det er likevel verdt å nevne at dette er en litt overraskende førsteutgivelse fra et forlag med ambisjon om å «tenke litt nytt rundt hvem vi kan nå ut til og hvem vi kan hente inn». Boka fremstår ikke særlig 

 hverken i tematikk eller fortellermåte. Den beveger seg i kjente spor som handler om minne­arbeid, og er strukturert rundt en pappeske med gjenstander bestefaren etterlot seg. Det finnes en sår, men likevel alminnelig, innsikt i boka: Når man mister sine livsvitner og forfedre, mister man tilgangen til noe i seg selv. Eller som Anna-Sabina sier i boka: «Det føles helt umulig. Det føles umulig at de som alltid har vært der, blir borte. Det føles ikke sant, på en måte. Han ekke mer, jeg veit det. Og nå sitter jeg igjen med en globus og noen glass. Nå er de mine.»

Eller for å si det med Arnulf Øverland: «Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette: / Det at det var for sent /da du skjønte dette.»

 aller best når hun er i konkrete scener. I glimtene der vi får se bestefaren på sofaen eller i samtale kommer vi tettest på. Gjennom personlige erfaringer, familie og et langt yrkesliv har Soggiu god innsikt i hva det vil si å være fattig – og hvordan det påvirker hele ens måte å være i verden på. Det har gitt henne et skarpt blikk for penger og hvordan de påvirker personer. Hun beskriver presist at jobben hun har hatt «som regel [har] bestått i å hjelpe folk med å velge mellom onder. Godene er for de få.»

Soggiu har skrevet en bok om hukommelse, glemsel og om hvor fortærende det er å ikke vite alt om seg selv. Boka forsøker å si noe om hvordan det føles å miste en generasjon, en kultur og et språk, men portretterer først og fremst en relasjon mellom bestefar og barnebarn. Bestefarens liv har satt store spor, men boka om ham klarer ikke å sette et like tydelig avtrykk.

Morfarens liv gjøres til en gåte hun vil knekke.

Bestefar Vincenzo og meg

Morfarminner

Carline Tromp

For hjertet er livet enkelt: Det banker i takt med det vi føler. I tenårene lærer de fleste av oss at noen mennesker får hjertet vårt til å banke fortere. Og at vi ikke selv velger hvem det er.

For Ánte er det Erik. Kompisen som har vært del av samme gjeng lenge, som han har jobbet og spilt Fifa sammen med. Erik er sammen med Julia, og det er ikke engang det største problemet. Ánte og Erik er reindriftssamer, som vokser opp i den svenske delen av Sápmi ved byen Jokkmokk. De er del av et karslig miljø der vitser om «homser» florerer, og der det snakkes foraktfullt om menn som dro sørover fordi de ikke «passet inn».

Går det an å være reindriftssame og homo samtidig? Det er det sentrale spørsmålet i «Himmelbrann», den gnistrende debut­romanen til Moa Backe Åstot. Romanen er også innom den svenske statens behandling av samene, inkludert glimt inn i rasebiologisk tenkning. 

 tematikk, men ingenting føles tungt eller forsert her.

«Himmelbrann» er nemlig først og fremst en rykende god roman om forelskelse og seksualitet: om store følelser som pulserer i kroppen, stotrende kommunikasjon og de mange misforståelsene som hører med. Ánte dras mellom fornektelse og keitete dates med Hanna, og å håpe på det umulige. For Erik virker jo faktisk litt interessert …?

 bokmiljøer på sosiale medier, vet at det finnes yrende subkulturer for såkalt 

, der hovedpersoner famler seg fram mot hverandre gjennom drama og forviklinger. Ikke minst skeive romanser er i vinden; ishockey-bokserien «Heated Rivalry» av Rachel Reid slukes for tida av både unge og modne lesere og har også blitt til Netflix-serie.

Åstot skriver seg tydelig opp mot sjangeren. Fra starten av er det klart at det må bli Ánte og Erik, eller «Ánterik», som Ántes kusine Ida sier. Hun er den eneste som aner hva som foregår, men det tar lang tid før hun får slippe inn. Ánte skildres som et stille vann, som ikke har så mange ord for det som foregår inni ham. «Han ristet på hodet. Kroppen kokte, huden føltes kald utenpå. Han frøs. Svettet. Visste ikke hva som var forskjellen.»

Det kroppsnære språket gjør at vi kommer tett på Ánte og føler gjennom ham – også hans sterke bånd til naturen og reindriften. Noe av det som gjør «Himmelbrann» så god, er at romanen er tydelig rotfestet i et landskap og et miljø som beskrives med stor fortrolighet. Ántes hverdag er snø og bitende kulde, skuterkjøring og merking av rein. Åstot er selv reindriftssame fra Jokkmokk, og skriver uten å bli overforklarende; samiske ord og uttrykk flyter lett inn i språket.

 er at han vil bli tvunget til å velge. Mens forelskelsen setter ham i brann, oppdager historiske overgrep som har satt preg på familien. Det tenner en ny ild i ham, en samisk stolthet – men det gjør også alt enda mer komplisert, for hva om din undertrykte kultur selv undertrykker sånne som deg?

Slike komplekse spørsmål virvles opp i «Himmelbrann», og Åstots store fortjeneste er at hun ikke prøver å gi svar på alt. I stedet lar hun Ánte 

 til hva som er riktig: når han ligger side om side med Erik og kikker på stjernene, når en hånd rører ved en skulder, i plutselige blaff av lykke og en klump i halsen som løsner.

Himmelbrann

Hjerter i brann

Eivind Myklebust

Dei få gongane eg har leita fram bassgitaren frå dei inste krikane i loftsbua og forsøkt å buldre fram nokre linjer, har eg til slutt blitt sitjande med andletet gøymt i handflatene og nakken bøygd i skam. Hjernen kan framleis riffet til Red Hot Chili Peppers’ ‘Around the World’ og Led Zeppelins ‘Ramble on’, men fingrane følgjer ikkje etter – og før eg får gjenoppretta den skjøre koplinga mellom intensjon og evne, har muskelkrampa tatt meg. Det er litt trist, men i det heile har eg levd greitt med å akseptere at eg aldri blir ein ny Flea eller John Paul Jones. Eg har droppa å ringe det gamle bandet.

Rune F. Hjemås har tidlegare gitt ut kortprosa, noveller og dikt, barnebøker og omsetjingar, samt romanen «Aurora» (2018). I tillegg har han redigert antologiar med amerikansk poesi og drive tidsskriftet Beijing Trondheim. Den nye romanen hans handlar om tre menn som pushar førti og finn ut at det er ein grei idé å samle bandet frå vidare­gåande. Dei har stranda på ulike tuer i tilværet: Andreas har sambuar og barn, og det nokre vil klassifisere som eit A4-liv. Jona­than er skilt, ekskona har flytta med dottera til ein annan by, og han slit med traume frå militærteneste i utlandet. Henrik har nett vore innlagd etter å ha prøvd å ta livet sitt, og han har trøblete relasjonar både til seg sjølv og familien. Berre ein av dei synest å tru at band-reunionen kan gi musikalske resultat; gjenforeininga handlar mest om å gløtte ned i gapet mellom livet slik det var og livet slik det blei.

 er ikkje ein subtil roman. Over tittelen på omslaget ser vi bagasje – etterlaten, får vi tru. Mottoet til romanen kjem frå Karpe: «Jeg lurer på hva du har i bagasjen». Om du framleis skulle vere i tvil om kva romanen handlar om, får du moralen servert på baksida: «Kanskje er det på tide å la noen ting stå. Sette ned det man bærer på og reise videre lettere. Enkelte kolli er nok modne for å ­fjernes og destrueres nå [ …]». Nemnde eg bandnamnet? ­Unattended Luggage.

Ein kunne ha tatt dette som ­klumsete innpakking frå forlaget, men tendensen til å skrive ut alt på linjene, og la ingenting ligge att mellom dei, gjer seg i høgste grad gjeldande i prosaen òg. Dei tre mannlege eg-forteljarane (her er tre kvinnelege i periferien av plotet òg) fører alle indre dialogar og godsnakkar med seg sjølv om motiva og grunnane for det dei seier og gjer. «Er nok bare det at jeg er sliten, vært mye å gjøre på jobben i det siste, og kanskje er jeg ikke så god til å håndtere slike livsforandringer [ …]», tenkjer Andreas etter å ha gjort noko dust. «Ville vel bare si noe provoserende», tenkjer Henrik etter å ha bedt familien kalle han Henriette. «[V]ar derfor jeg begynte å synge, så klart, var en måte å flykte ut av situasjonen på igjen, det», tenkjer Jonathan etter å ha oppført seg rart. Prosaen byd kort sagt på nok av provokasjonar for lesarar som likar å tenkje sjølv.

 ulike vegar og møtt ulike utfordringar i livet, men lyder likevel kliss like kvarandre – som tre forvaksne elevråds­leiarar, stive i snippen, formelle i formuleringane. Språket er stappfullt av småord (jo, nok, vel) og frasar (her «blir det baluba», ting skjer «over en lav sko» og folk er «i sitt rette element»). Ein kan lure på om det tafatte språket skal spegle at menn i denne alderen ikkje alltid er så vitale og originale, men det er ei uhyre velvillig lesing, som knapt kan redde håplause skildringar som dette, av ein PTSD-reaksjon: «Men hva er dette, tenker jeg plutselig, for der seiler det jo et krigsskip inn over fjorden, en fregatt midt på lyse dagen! Adrenalinet prikker i kroppen, og nå må jeg slutte med dette, er jo bare et vanlig lasteskip langt der ute, ingenting uvanlig eller farlig med det».

«Etterlatt bagasje» er i det heile ein platt roman med uinteressante personar, som sant nok har nokre ekte problem – orsak, bagasje. Denne bagasjen er det umogleg å ta på alvor, når den er pakka inn i eit slikt språk.

Etterlatt bagasje

Lydspor til livet

Tom Egil Hverven

For fem år siden utga klimaforskeren Bjørn H. Samset «2070», en bok om hvordan verden kan unngå de alvorligste konsekvensene av klimagassutslipp. Med årets bok, «Energirevolusjonen», vil han beskrive hvordan menneskehetens energibehov kan dekkes uten å ødelegge klodens natur og klima. Mellom de to bøkene er verden på rask fart mot 1,5 gradersmålet for global oppvarming, med enorme konsekvenser for natur og klima. Hvis konsekvensene er så store – hvorfor skjer det så lite?

Som fysiker ved Cicero Senter for klimaforskning og dyktig fagformidler har Samset gode forutsetninger for å belyse utfordringer både Norge og verdenssamfunnet står overfor. Han legger fram kjensgjerninger med kjølig nøkternhet, uten å ta politisk stilling i detalj. Håpet med boka er åpenbart at fakta skal utløse handling. «Revolusjon» er et sterkt ord, men er det sterkt nok i en norsk sammenheng, der regjeringspartiet møter argumenter mot fortsatt bruk av fossil energi med slagord som «utvikle, ikke avvikle olje- og gass­industrien»? Råd fra FNs Klimapanel og Det internasjonale energibyrået går i motsatt retning av norsk politikk. Som kritiker burde kanskje også jeg velge en nøktern stil, men inntrykkene av ødeleggelsen dagens politikk fører til, er for store. Et ferskt, lokalt eksempel: Ekstremværet Amy ødela skog for en milliard kroner natt til 4. oktober 2025. Sporene i landskapet er voldsomme her jeg bor, sør i Vestfold. Alt vi vet om klimaendringene tyder på at ødeleggelsene vil øke. Konsekvensene av fossile brensler truer alt liv på kloden – i form av tørke, flom og ekstremvær. Jeg får lyst til å skrike høyt om bokas innhold, ikke kritisere det. Verden spinner i en ond sirkel: Stormakters voldelige kappløp om ressurser øker klimagassutslippene i stedet for å minke dem.

med et kjølig blikk på det hele. Samsets bok går historisk og naturvitenskapelig til verks. Han forklarer hva energi er – fra bunnen av i solsystemet. Som fysiker er han befriende ærlig: «Vi vet virkelig ikke hva energi er, sånn dypest sett og innerst inne.» Det holder å vite hvordan energien virker. Bokas historiske gjennomgang danner grunnlag for å forstå situasjonen for kloden i det 21. århundre. Brenningen av fossil energi som skapte moderne samfunn, står nå i fare for å kvele dem. En omstilling til utslippsfri energi­bruk 

 skje, styrt av hensyn til bærekraft, tilgjengelighet og sikkerhet. Særlig sol- og vindkraft, i mindre grad biobrensel og kjernekraft, seiler opp som de viktigste alternativene – i tillegg til vannkraft i noen få land. Samset viser alternativenes styrker og svakheter – også i et økonomisk perspektiv.

En av de viktige påpekningene i «Energirevolusjonen» er hvordan vår avhengighet av fossil energi fungerer urettferdig – og forsterker urett. En underkommunisert side av norsk debatt er hvilken makt «som ligger i at noen har energi i overflod, mens andre fortsatt må klare seg uten». Samset peker på at nordmenn gjennomsnittlig forbruker fem ganger mer enn resten av verdens befolkning. I motsatt ende befinner Den sentralafrikanske republikk seg, med like mange innbyggere som Norge, men med en trehundredels energibruk per person. Klimatiske forskjeller forklarer ikke slike skjevheter alene.

 toppen i energiforbruk i verden, med 100 MWh (Megawattimer) per person i året. Bare noen få land ligger på samme nivå. Selv naboland som Sverige, Finland og Danmark har bare halvparten av Norges energiforbruk per innbygger. Spørsmålet er hvor lenge verdenssamfunnet vil finne seg i at det er slik. Samset peker i sin historiske gjennomgang på hvordan arven fra kolonitiden, med ekstremt ulik energitilgang, er med på å «befeste og videreføre forskjeller i livskvalitet og muligheter ulike steder i verden». At dette ikke er et problem for større deler av norsk venstreside, er meg en gåte.

Samset går historisk til verks for å forklare hvordan vi havnet her, på vippepunktet mot en dyster framtid. På avgjørende punkter de siste par hundre årene valgte dominerende økonomiske krefter å satse på kull, olje og gass, med varige konsekvenser for energiforbruk. Norge skiller seg ut ved å ha annerledes naturgitte forutsetninger for vannkraft. Olje- og gassreservene på den norske sokkelen ble oppdaget rett før de alvorlige konsekvensene av fossil energi ble tydeligere. Vårt eget land er det beste eksemplet på en av bokas hovedteser: Menneskeheten har ingen energikrise. Krisen består i hvordan vi henter ut energien fra sola, enten den er lagret i kull, olje og gass eller utfolder seg her og nå, som rennende vann, solstråler og vind.

Boka er preget av en muntlig stil, med korte setninger og en del gjentakelser: At verdens energiforbruk i 2024 var 185.000 TWh (Terrawattimer) får vi fortalt hele ni ganger. Opplysningen om at Norges største kraftverk, Kvilldal i Rogaland, har en maksimal effekt på 1240 MW (Megawatt), gjentas også flere ganger. I et foredrag kan slikt fungere, i en bok virker enkelte gjentakelser overflødige. Likevel leverer Bjørn Samset viktige fakta til en offentlig debatt om en nødvendig energi­revolusjon.

Energi­revolusjonen

Kjølende nøkternhet

Sindre Andersen

I en tid hvor all verdens øyne er rettet mot en halvkolonisert, tynt befolket øy langt mot nord, burde Jo Eggens serie med reisedikt-­bøker kunne vekke ny interesse. Fire av hans sju samlinger siden 2010 har konsentrert seg eksplisitt om nordeuropeiske øysamfunn med særegne etterlevninger og statuser, som Irland, Island og Åland. Med blikk for steder hvor alternative tanker kan graves fram og spire, frilommer innimellom sivilisasjonskriger og gørr, har han skapt en idealistisk diktning hvor trauste observasjoner subtilt vris om til skarpe poetiske innsikter. I «Norden» holder han seg mest på det skandinaviske fastlandet, snusende i spor etter den katolske fransiskanerordenen, også kjent som «gråbrødrene».

De gråkledde munkene (som også spiller en sentral rolle i samlingen «Ålands­øyene» fra 2024) var kjent for sine freds­meklende evner, men ble nærmest utradert fra Norden med den brutale lutherske reformasjonen. Sentralt i et norsk perspektiv står klosterbrødrene Mauritius og Sigurd, som hjalp Magnus Lagabøte i forhandlingene med Skottland i 1266 hvor Norge endte med å avstå herredømmet over Hebridene og Man, men fikk beholde Orknøyene og Shetland. Fransiskanerklosteret i kongens Bergen var i sin tid en integrert del av Domkirken, og ruinene står der i dag som en motvekt til det materialistiske og «provinsielle» Oslo. Eggen driver underfundig gjøn med makt og jåleri, og lar nåtid tre ut av fortid. Stort sett er det poeten selv som fører ordet, og på usentimentalt vis fletter notater og refleksjoner sammen, ett dikt per sted.

nødvendigvis poesien av syne ved å google seg gjennom de historiske sveipene og anekdotene. Et sted går han under trær plantet av «tenåringen som styrer Sverige». Er han dobbeltspydig her og mener Greta Thunberg, eller er det snakk om Birger Magnusson, sønn av Jönköpings grunnlegger Magnus Ladulås, som ble kront til konge som barn i 1284? Påskelabyrinten lever!

Særlig vekt legger Eggen på det som stadig ligger igjen og vibrerer etter at munkene ble jaget vekk. Ruiner og knapt nok det. Dette utvides til et bredere, flertydig oppheng i tomrom som fenomen: Anonyme sletter på landsbygda, tomt ingenting i søvnige provinsbyer, tom kultur (smart­telefoner, businesskoler, kjedebutikker, plast) – men også vakre rom som åpner for å meditere over det som var, finest framstilt i sammenlikningen av den hvitkalkede kirken i Ystad med en «tom julekalender». Han kan også skildre tomheten i et deprimerende hotell, og gi den en egen mystisk, språklig fylde: «hvor kom dette gråhvite rommet fra, i verden, og jeg, her / et taust lys slår seg av, en vannkoker slår seg ikke på» Blir det altfor tomt, tenker han på Gaza. Som også er en ruin, og som noen hver har sveket.

 moralske kjernen er agget mot de rikes overgrep mot fattige, og fransiskanernes insistering på grunnleggende Jesus-dyder som barmhjertighet og fredsommelighet. Ikke veldig originalt, men en funklende og gripende gulltråd i historiens kaos. Gråbrødrenes virksomhet blir et håpefullt punkt, lyset fra en ellers gjennomkorrupt menneskehet. Bruken av fargen grå vipper jevnt mellom noe dølt og noe salig («grått er verdens arbeidsfarge», het det i «Ålandsøyene») – som Eggen turnerer med organisk finmekanikk.

Hangen til fred og gråhet får naturligvis politiske implikasjoner. Når leste du sist et politisk dikt det faktisk er mulig å være uenig med; som ikke går rett på urhumanisten i oss alle, men snarere rører et spisst debattinnlegg med i gryta? Jo Eggen kvier seg ikke for slikt – beundringsverdig nok, også i den grad at jeg kan irritere meg grå over hans blindflekker. I Eggens verdensbilde er Amerika et imperium man slutter seg til ved å ønske velkommen til biblioteket på ukrainsk. I et omdiskutert essay fra 2014 ga han den bestselgende finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen berettiget kritikk for historiske unøyaktigheter. Men det at han samtidig avskrev bøkene hennes som antisovjetisk – og indirekte pronazistisk – propaganda, avdekker igjen noen inn­snødde sider ved den gamle russisk-oversetteren og NKP-eren.

 seg med å tulle med «Nordens ledere» der de, istedenfor å mekle fred i kjortel, flyr til «Antikrist» i New York og leser «Ann Applebaum» (sic) – åpenbart valgt som representant for de senere års mainstream-kritikk av unnfallenheten mot Russland – mens lukten fra avføringen deres forpester kabinen (!). I slike dikt er det tydeligere hva Eggen mener enn at han har noe poetisk å komme med. Det politiske blir furtent, slik det ofte blir i litteraturen. Og for å smøre på de siste klattene av uenighet: Kan virkelig den fredsæle hestehandelen med skotske­kongen overføres på 2000-tallets putinosfære? Hvis Eggen mener at det å gi våpenstøtte til Ukraina skulle stå i moralsk motsetning til fordømme Israels groteske hevnaksjoner, tenker i hvert fall jeg at både kompass og kart har blåst bort.

Irritasjonen hindrer ikke «Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt» i å være enda en ilandstigelig holme i Jo Eggens poetiske skjærgård. Kanskje han tar oss til Grønland neste gang?

Blir det altfor tomt, tenker han på Gaza.

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Fra kloster til kloster

Jonas Bals

Den svenske syndikalistiske fagforeningen Solidariska byggare består av noen hundre medlemmer fra hele det tidligere Sovjetunionen, og en håndfull svenske aktivister og organisatorer. De siste årene har de stått for brorparten av sakene som er blitt ført for den svenske Arbetsdomstolen, og de har drevet inn mer utestående lønn enn fagforeninger som har hundre ganger så mange medlemmer og tusen ganger så mye ressurser. To av de drivende kreftene i denne foreningen er kjent for Klassekampens lesere: Emil Boss skriver jevnlig i avisa, og ble nylig omtalt på kultursidene i forbindelse med teateroppsetningen av Marx’ «Kapitalen» i Sverige. Pelle Sunvisson har gitt ut flere romaner, hvorav den forrige, «Svenska palmen», ble anmeldt her i Bokmagasinet i 2021.

Boss og Sunvisson er med andre ord produktive både i fiksjonens og virkelighetens verden. Det fungerer godt, også i rent litterær forstand. Som russisktalende har Sunvisson kunnet «walraffe» som ukrainsk bygningsarbeider i Stockholm, og deretter skrevet om erfaringene i fiksjonalisert form. Metoden har han beskrevet som «faktiska villkor, fiktiva karaktärer»: Alt han beskriver, har han selv sett.

 «Andra vågen», er det en litt annen metodikk som ligger til grunn. Romanens handling var opprinnelig lagt til en rasteplass ved Gräfenhausen i Tyskland for tre år siden, der nærmere hundre langtransportsjåfører streiket i flere måneder mot sin polske arbeidsgiver. Sjåførene, som hovedsakelig kom fra Usbekistan og Georgia, ble blant annet utsatt for angrep fra sikkerhetsselskapet til den tidligere høyreekstreme politikeren Krzysztof Rutkowski, og hendelsen involverte mot slutten en dramatisk sultestreik. Sunvisson dekket streiken for avisa Arbetaren, men ville også bearbeide inntrykkene litterært. Det endte opp med å bli en tekst Sunvisson strevde lenge med, og som først løsnet da han valgte å skrive seg selv inn i teksten.

Romanen er derfor ikke bare en roman om sjåføren Ravshan, men også om forfatteren, aktivisten og småbarnsfaren Pelle. Deler av boka handler om den utbrentheten man kan kjenne på når man slåss, om hvor magisk, men også slitsomt det kan være å være småbarnsfar, og om frustrasjonen over ikke å strekke til i møte med alt det som må gjøres i et urettferdig klassesamfunn. For fagforeningsfolk er det mye å hente i disse passasjene, både når det handler om å ta vare på seg selv, om å bygge tillit hos arbeidere som har gode grunner til å ha mistillit mot alt og alle, og om å bygge organisatorisk styrke og solidaritet nedenfra. Innimellom alt dette vil den litteraturinteresserte dessuten finne noen svært fruktbare og eggende tanker om arbeiderlitteraturens og litteraturens vilkår i dag.

Under skrivingen av romanen innså fortelleren, Sunvissons forfatter-jeg, at han måtte la manuset (og seg selv) hvile en stund. Det gikk mange måneder før han plukket opp igjen teksten, og da han gjorde det, ble han ikke bare slått av tungsinnet og introspeksjonen som preget førsteutkastet, men også en tanke om at den verken kunne bli lest eller forstått på Ravshans premisser. Teksten var på et vis mørk, skriver han, men han ble snarere slått av det motsatte: At den led av altfor mye lys, og en tro og overbevisning om at det skal være tilstrekkelig å skildre Ravshans liv for at leserne skal kunne engasjere seg.

storhet var at millioner av mennesker kunne få se sine liv utenfra, eller fra siden, og at de med bøkene kunne få øye på at vilkårene de levde under var noe de kunne endre på, skriver Sunvisson. I dag lever en stor del av arbeiderklassen under forhold som er radikalt annerledes enn majoriteten. «De som väntar på en ny arbetarlitteratur måste ställas inför frågan om de skulle förstå den om den skrevs, om de skulle känna igjen sig som annat än samvetsömma konsumenter», heter det i boka.

Som forfatter innså Sunvisson at leseren måtte ha noen å identifisere seg med, noen de kunne gjenkjenne seg i, og som kunne oversette og forklare for dem. Løsningen ble å skrive seg selv inn i historien, som i en slags glidelås: «Ett kapitel Ravshan, ett kapittel jag». Da løsnet det, mener forfatteren. Som leser sier jeg meg enig. Romanen sitter som et skudd, rett i baugen på det klassesamfunnet som langt på vei har erstattet det sosialdemokratiske byggverket fra forrige århundre.

Bokens handling er primært lagt til sjåførenes rasteplass utenfor Frankfurt, men vi er også på Europavei 22, i skrivestua med forfatteren i Tyresta, på syndikalistenes hovedkvarter på Sveavägen i Stockholm, på byggeplassen i Sundbyberg der fem utenlandske arbeidere ble drept i en arbeids­ulykke i 2023, og ikke minst: På WhatsApp, der sjåførene maner hverandre til handling, og til å stå opp for rettigheter det er nokså usikkert om de egentlig har. Og selv om vi blir kjent med Pelle, er det først og fremst usbekiske Ravshan som bærer romanen.

Ravshan var blant de sjåførene som feiget ut og ble streikebryter første gang arbeiderne forsøkte å organisere seg, og som ved andre forsøk i stedet blir en organisator. Hoveddelen av handlingen er lagt til denne «andre bølgen» av streiken, vakkert illustrert på bokas omslag, der en stor mengde blå lastebiler står hulter til bulter og ved første øyekast mest minner om et urolig hav. Om boka har et hovedtema, handler det om hvordan denne uroen kan bli noe mer – hvordan den kan vokse til å bli et opprør og en kollektiv kraft, i et system der sjåførene stort sett opplever å stå alene mot det allmektige 

, transportselskapet som kjøper arbeidskraften deres. «Det som var meningslöst att utföra i ensamhet fick en helt annn kraft när det utfördes av många», heter det et sted. «Var de tillräckligt många och tillräckligt modiga skulle de kunna krossa åkeriet.»

Andra vågen

En kamp etter en annen

Bokanmeldelser

Christian Kjelstrup

«Den siste mohikaner» fyller 200 år. Romanen har vært langt mer innflytelsesrik enn man kanskje skulle tro.

ok! Tar du meg for en sippende guttunge i ­forkleskjøtene på hus­hjelpen? Denne gode rifla jeg har over kneet, tar du den for en fjær fra en ­gåsevinge? Bok! Hva har jeg med bøker å gjøre, jeg som er jeger i villmarken!

Året er 1757, vi befinner oss i skogene i den nåværende staten New York, og han som fører ordet, er Haukøye, den hvite hovedpersonen i «Den siste mohikaner» av James Fenimore Cooper. Sammen med vennene Chingachgook og Uncas – far og sønn, og de to siste gjenlevende mohikanerne på kontinentet – har han påtatt seg å eskortere de britiske offiserdøtrene Cora og Alice Munro i sikkerhet. Rundt dem raser krigen, briter og franskmenn kjemper om herredømmet over Nord-Amerika. USA er ennå ikke blitt USA.

Haukøye er en typisk amerikansk helt. En karslig skarpskytter, oppvokst blant indianere med fosterbroren Chingachgook, en rastløs sjel som foretrekker det frie livet i naturen fremfor boklig lærdom. Og derfor er det ikke lite paradoksalt at boka han opptrer i, ble en av sin tids aller mest populære.

I disse dager fyller «Den siste mohikaner» 200 år. Den er blitt kalt «indianerbok», «guttebok», men også USAs første «Great American Novel», en term forbeholdt kanoniserte romaner som utsier noe vesentlig om den amerikanske «sjelen», identiteten og eksistensen. Nå som Mohikaneren jubilerer, er det på sin plass å spørre 

 dette vesentlige består i. Hvilke nøkler gir Coopers roman oss til amerikansk selvforståelse? Hvor god er boka som litteratur betraktet?

Jeg skal forsøke å besvare det siste spørsmålet først. «Den siste mohikaner» var en av min barndoms store leseopplevelser. Det skal ikke underslås at erindringen av denne opplevelsen nok er badet i et visst nostalgisk skjær, for ikke å si lysskjær. Jeg fikk boka da jeg fylte sju, og hver kveld i de påfølgende ukene leste faren min høyt fra den i lyset fra en lampe på veggen over senga mi. I dette gule, varme lyset drømte jeg meg bort til de nordamerikanske skogene der Haukøye (også kalt «Lange rifle»), Chingachgook («Store slange») og Uncas («Raske hjort») redder de kjolekledte Alice og Cora fra alskens farer. Under dyna, med gjenlukkede øyne, vandret jeg med dem på dunkle og smale stier (Cooper selv kalte sin litterære skog «rembrandtsk»), bøyde greiner til side og lyttet varsomt til mistenkelige lyder fra buskene omkring. Kanskje gispet jeg hver gang Haukøye treffsikkert plantet en kule mellom øynene på en fiende. Ganske sikkert beundret jeg den «indianske» verdigheten til Chingachgook og Uncas, og ferdigheten deres til å avgjøre hvem som hadde gått foran dem på stien, bare ut fra et mokasinavtrykk. Og det kan nok tenkes at jeg gråt en skvett da faren min kom til den dramatiske slutten, der huronen Magua («Lure rev») dreper Uncas – i Coopers fiksjon kjemper huronene på franskmennenes side, og mohikanerne på britenes – slik at Chingachgook står igjen som Den siste mohikaner.

Å gjenlese sin barndoms favorittbøker kan være en skummel øvelse. Men i desember kjøpte jeg «Den siste mohikaner» i julegave til meg selv. Det første jeg la merke til, var tykkelsen: cirka 400 sider, atskillig mer omfangsrik enn jeg kunne huske. Kanskje ikke så rart, for utgaven jeg rekvirerte, er den første komplette på norsk (utgitt på Transit forlag i 2008, oversatt av Christian Heyerdahl). Til sammenlikning teller boka jeg fikk på sjuårsdagen min i 1981 skarve 150 sider. Så var den også tilpasset gutter som meg, og det på eksplisitt vis som del av den såkalte GGG-serien: Gyldendals Gode Guttebøker. I et svært interessant essay fra 2003, «Den siste mohikaner er ikke som før» (i «Bokhistorie», red. Tore Rem), viser litteraturviter Aina Nøding hvordan denne markeds- og målgruppetilpasningen, denne brutale barberingen, for ikke å si skalperingen av boka, inngår i en lang tradisjon.

Allerede i 1827, året etter at Coopers roman ble utgitt i USA, kom den første danske oversettelsen ut i Norge. Tre år senere foreligger Mohikaneren i nytt format i «Bibliothek for Morskabslesning», myntet på kvinnelige lesere. Det er denne utgaven Jonas Lies romankarakter Thinka fordyper seg i, i «Familien på Gilje. Et interiør fra 1840-årene» (1883).

Spol frem til selvstendighetsåret 1905 og den påfølgende rettskrivingsreformen. Som ledd i den nye nasjonsbyggingen bestemmer Narvesen seg for å gi ut en ny serie med klassikere på norsk. Den første boka i serien? Du gjettet riktig: «Den siste mohikaner». Coopers nasjonalromantiske naturroman passet det frie Norge som hånd i hanske. Få år senere kommer den første nynorskutgaven, for også målrørsla så nytten av å gjøre Mohikaneren til 

, og i Haukøye – en mann fra distriktene – fant de en alliert.

Å gjenlese sin barndoms favorittbøker kan være en skummel øvelse.

En amerikansk fortelling

Carsten Jensen

Lukkede øyne gjør deg blind og evig optimisme gjør deg forsvarsløs. Det er bare i naturen at sola står opp hver morgen. Verdenshistorien er full av eksempler på at natta varer lenger enn noen ventet. Jo mindre du skriver om mørket, jo mer sluker det.

Men ordene om mørket som sluker oss hvis vi ikke skriver om det, er ikke mine. De stammer fra den islandske forfatteren Jon Kalman Stefánssons siste roman «Himmelsk måne over verdens ytterste rand». Hvis du har lest den, vet du at den foregår på Island på 1600-tallet. Men romanens språkbruk røper at den også handler om oss og mørkets gjerninger i vår tid.

«Er det nok å være utlending for å bli kalt en fiende, som kan slås ned som en hund?», spør romanens hovedperson, presten Pétur, som ufrivillig blir vitne til en bestialsk massakre på strandede spanske fiskere. Gjerningsmennene er gode, islandske menn som han kjenner navn og adresse på. Skal han tale om ugjerningen, eller tie?

Pétur velger å ramse opp navnene på de myrdede i kirken sin og må hodekulls gi opp det trygge livet sitt som prest i et lite sogn, etter å ha mottatt en avkuttet finger som tilhører en annen lærd mann som, i likhet med ham selv, ikke kunne holde munn. Før flukten begraver han fingeren under en gravstein med ordene: «Her hviler sannheten».

Massakren fant faktisk sted i virkeligheten, men islandske historikere begravde den i 400 år før den endelig dukket opp igjen og ga inspirasjon til Jon Kalmans advarende roman.

Vi er også øyenvitner til folkemordet i Gaza, men her er graven som skjuler sannheten selve massemediene, som riktignok ikke kan holde bildene på avstand, men som konsekvent nekter å gi grusomhetene et navn. Det er ikke en konflikt som finner sted i Gaza, slik de foretrekker å kalle det. Det er heller ikke en krig. Det er et folkemord. Og det vi ser nå, er ikke fred, men en fortsatt undergraving av et folks eksistens. Sult, kulde, manglende legehjelp, ubeboelige ruiner der en nødtørftig teltduk blir den eneste beskyttelsen, det er palestinernes liv i dag. Vi er alle øyevitner. Og likevel har Vesten, som skryter av sitt forsvar for menneskerettigheter, tillatt forbrytelsen.

Hvor mye ville vi ha forstått om den uhørte grusomheten på islandsk jord, hvis det ikke var for Jon Kalmans roman? Hvor mye ville vi ha forstått av holocaust, hvis det ikke var for Primo Levis øyenvitneskildring fra Auschwitz i «Hvis dette er et menneske»? Her blir statistikk til mennesker. Her blir veien til utslettelse, ikke bare den fysiske i gasskamrene, men også den psykiske nedbrytingen av alt menneskelig som kom før, skildret med rystende klarhet.

Slik skriver et menneske under bomberegnets konstante diktat.

Å skrive om mørket

Astrid Hygen Meyer

Hun ser ut som et barn, jenta i tynn, rosa magetopp, hun har lyst hår og barnlig ansikt. Hun er uforvarende kommet med på et av de mange bildene som ble tatt da supermodellen Naomi Campbell feiret 31-årsdagen sin på en yacht i St. Tropez i Frankrike i 2001: Blant alle jetsetterne i designerantrekk og mørke dresser på bildet er Virginia Roberts Giuffre et innlysende fremmedelement, en spinkel, 17 år gammel jente med forsiktig smil.

Hva i alle dager gjorde hun der, på den festen? I boka «Nobody’s girl», som utkom posthumt i fjor høst, skriver hun at hun ble oversett av det prominente vertskapet hele kvelden. «Jeg senket blikket og prøvde å gli inn i mengden», skriver hun. I en rosa magetopp med et barns ansikt.

år seinere sto Virginia Roberts Giuffre fram med sin historie som Jeffrey Epsteins sexslave. «Ingen» hadde visst, selv om kvelden på yachten bare var én av mange kvelder Giuffre tilbrakte med verdens mektigste og mest berømte mennesker der ingen spørsmål ble stilt. Hun ankom i følge med Jeffrey Epstein og partneren hans Ghislaine Maxwell og var der på jobb. Hun skriver i boka at hun tilnærmet daglig ble misbrukt av Epstein, ved en lang rekke anledninger ble hun lånt ut for seksuelle tjenester til andre milliardærer, kjente akademikere og politikere og til en engelsk skandaleprins. «Nobody’s girl» skildrer overgrep etter overgrep, voldtekt etter voldtekt og er fryktelig å lese. Det fins likevel gode grunner til å gjøre det.

 amerikanske justisdepartementet offentliggjorde tre millioner nye filer i saken forrige fredag, er det blitt klart at et knippe betrodde og høytstående personer her til lands har hatt både tett og personlig kontakt med Epstein, og at de i ulik skala har hentet økonomiske fordeler fra kontakten. Fra et norsk ståsted avdekker de nye filene først og fremst korrumpert maktbruk fra en internasjonal, hyklersk elite og mulig korrupsjon. Det er ingen klare holdepunkter for at Epsteins norske venner er blant dem som har ligget med og misbrukt de unge jentene han var omgitt av. Det kan føre til konklusjoner som underdriver betydningen av sexforbryteren Epstein, fordi vi nå, som sant er, må rette blikket mot økonomisk utroskap og utilbørlige vennetjenester. Men Giuffres historie viser at vi bør være varsomme med å plassere den omfattende menneskehandelen han og Maxwell drev med i en avsondret sone som ikke har noe med forretningsmannens øvrige virksomhet å gjøre. Boka bekrefter det Epstein-filene også vitner om: Epsteins mektige nettverk er et samrøre der vennetjenester, ferier, sex og økonomiske transaksjoner konstant flyter inn i hverandre, helt åpenlyst.

Giuffres historie er viden kjent, hun er det sentrale offeret som bidro til å felle både Epstein, Maxwell og Prins Andrew og den første som fortalte historien sin offentlig. I mai i fjor tok hun selvmord, men etterlot seg manuset til boka «Nobody’s girl». Boka belyser en velkjent offerdynamikk: «Vi var jenter ingen brydde seg om,» skriver Giuffre i boka. Selv var hun allerede et overgrepsoffer da hun ble introdusert for Epstein, hun hadde vært innlagt på en anstalt for trøblete ungdom og hadde narkotikaproblemer. Det amerikanske justisdepartementet anslår at mer enn 1000 kvinner er blitt misbrukt av Epstein, enkelte ned i 12-årsalderen, og mange av historiene likner hverandre i dette. Grotesk økonomisk og sosial ulikhet er blant det som muliggjør utnyttelsen av unge jenter. Etter hvert som myndighetene i større og større grad fulgte med, ser det ut til at sårbare amerikanske jenter ble erstattet av jenter fra Øst-Europa.

Epsteinvennene visst? Svaret er høyst uklart. Men mot slutten av Giuffres bok, henvender hun seg til leseren: «Ikke la deg lure av de i Epsteins nære sirkler som sier de ikke visste hva Epstein holdt på med. […] De kan si at de ikke visste at han voldtok barn. Men de var ikke blinde.»

Boka ­skildrer voldtekt ­etter voldtekt.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Gissel. 491 dager i mørket

Et annet navn

Bestefar Vincenzo og meg

Himmelbrann

Etterlatt bagasje

Energirevolusjonen

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

Utvalgte saker

«Den siste mohikaner» fyller 200 år. Romanen har vært langt mer innflytelsesrik enn man kanskje skulle tro.

Krigsdagboka til den palestinske legen Ezzideen Shehab vil fortsatt leses om hundre år.

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Magasinene

Bokanmeldelser

Gissel. 491 dager i ­mørket

Et annet navn

Bestefar Vincenzo og meg

Himmelbrann

Etterlatt bagasje

Energi­revolusjonen

Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt

Andra vågen

«Den siste mohikaner» fyller 200 år. Romanen har vært langt mer innfly­tel­sesrik enn man kanskje skulle tro.

Krigs­dag­boka til den pale­stinske legen Ezzideen Shehab vil fortsatt leses om hundre år.

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Gissel. 491 dager i mørket

Energirevolusjonen

«Den siste mohikaner» fyller 200 år. Romanen har vært langt mer innflytelsesrik enn man kanskje skulle tro.

Krigsdagboka til den palestinske legen Ezzideen Shehab vil fortsatt leses om hundre år.