#fff

#000

Dag Solstad

Grønlands siste bokhandlere har forlatt øya. Hva er et land uten bokhandel?

Ordløs

er blant superstjernene som vil mytene om skjønnhet og aldring til livs.

Brooke Shields

Ali Smith

kriv en stil om hvordan det er å bo i Inverness i 1975. Vinnerstilen fra din skole vil bli lagt i en tidskapsel som blir forseglet og gravd ned, slik at når noen, en gang i fremtiden, graver den opp, får de vite hvordan det var å bo her for lenge siden!

Min stil vant. Jeg var tolv–tretten år gammel. Jeg husker ikke hvem som sto bak tidskapselen og inviterte skolene til å bidra. Jeg husker ikke hvor lenge tidskapselen skulle ligget nedgravd eller hvor den skulle graves ned. Jeg lurer på om det jeg skrev den gangen, fremdeles ligger der nede i jorda et sted. Egentlig lurer jeg på om det var noen tidskapsel i det hele tatt.

Alt handlet om nye penger. Alt handlet om ny makt.

Pengene hang sammen med makt, og makt hang sammen med penger. Penger og makt skulle katapultere Det skotske høylandet inn i fremtiden og sette Inverness på kartet. Byen vår skulle gjøre det stort og bli berømt. Det skulle bli jobber i overflod. Det skulle bli så mye penger at lønningene ble tredoblet. Det skulle bli nye skoler. En ny bro. Vi ville komme i nyhetene. BBC ville komme, med kameraer. A96 ville bli bygd ut så folk kunne komme raskere til og fra Aberdeen. Boligprisene ville skyte i været. Kanskje det til og med ville bli åpnet en 

Vi var unge. Alt var herlig. Begge storebrødrene mine, som studerte ved universitetet, jobbet på riggverftet ved kysten utenfor byen i de lange sommerferiene. Kjeledressen til Gordon, broren min, var helt bokstavelig stiv og svart av olje. Han så ut som en vitsetegning av en mann som var dyppet i olje.

Jeg skulle gjerne ha spurt ham om den tiden, men han er helt bokstavelig i himmelen nå. Han døde for seks år siden, altfor tidlig, altfor ung.

Den andre broren min, Andrew, sliter for tiden også med livstruende sykdom.

Kan det være fordi han tilbrakte ungdomsårene helt bokstavelig dyppet i bensin, pustet ut og inn i dunsten av den mens han hver dag etter skoletid jobbet med å fylle tanker på bensinstasjonen i nabolaget? Bensinselskapet het 

. Logoen var en stilisert versjon av hodet til den romerske guden Merkur med vinger på hjelmen, og folk som kjøpte bensinen sin på 

 fikk gratis plastsmurfer til ungene og gratis små bensinpumper av plast, sånn at ungene kunne leke at smurfene fylte bensin på små smurfebiler, eller kanskje jobbet på bensinstasjon.

Fabrikasjons­verft

Tom Egil Hverven

Dag Solstads forfatterskap møtte jeg bokstavelig talt på betonggulvet, i øyenhøyde, på begynnelsen av 1980-tallet, som sesongarbeider ved Forlagssentralen, mens jeg til tider ulykkelig og ensom studerte teologi. Sannsynligvis pakket jeg bøker til Mammutsalg, romaner jeg den gangen ikke leste, bare sorterte i bestemte antall til landets bokhandlere, stabler av bøker med stor skrift på omslaget: «Svik. Førkrigsår», «Krig 1940», «Brød og våpen». Kanskje merket jeg meg også «25. septemberplassen», den siste med handling lagt til Halden. Nesten to tiår seinere, etter å ha lest det meste han hadde skrevet, var jeg på vei dit, til første samtale med Solstad. I november 1998 inviterte Norsk Forfattersentrum til feiring av senterets 30-årsjubileum. Samtalen i Halden ble noen måneder seinere publisert i Vinduets nettutgave under tittelen ‘Billige og dyre litterære triks’.

I mellomtiden hadde jeg lest de fleste novellene og romanene, samt noen artikler. Vi avtalte å snakke om nittitallsromanene, særlig «Professor Andersens natt», i tillegg til Solstads foredrag ‘Om romanen’, utgitt som del av «3 Essays» høsten 1997. I den polemiske teksten delte Solstad inn 31 anmeldelser av «Professor Andersens natt» etter hvordan kritikerne forholdt seg til ord som «utilstrekkelighet», «rystelse», «mord» og «Gud». Foredraget var en invitasjon til debatt om lesning og litteraturkritikk, ikke mindre aktuelt nesten tre tiår seinere, med synkende lesing og færre kritikker.

I foredraget var han særlig opprørt over hvor få som var i stand til å forholde seg til at romanen handlet om kristendommens begrep om Gud. Solstad slår fast at langvarig kommersialisering er i ferd med å ødelegge både romanen og dens lesere. For meg, som avbrøt teologistudiet før jeg begynte å studere litteratur, er «Professor Andersens natt» mindre fremmed. Den starter med refleksjon over norsk julefeiring, nærmere bestemt «den store kristne høytiden knyttet til Frelserens fødsel», som får professor Andersen til å kjenne en «indre fred» […] forsonet med tilværelsen». Intet mindre. Lest mot andre romaner og essays ble jeg dratt lenger og lenger inn i et forfatterskap med paradoksal bruk av bibelske ord og begreper. Mange har oversett ordene, eller snudd seg vekk fra dem, i vemmelse kanskje, over det de oppfatter som religiøse drag ved Solstads forfatterskap. Jeg leser bøkene heller som dialog med verdenslitteratur, ikke bare tidlige, mellomeuropeiske modernister, som Solstad selv og mange andre gjerne trekker fram, men eldre litteratur. Å la denne litteraturen, i form av bibelske rekvisitter så å si, gi gjenklang i romanene, slik Solstad gjør, for eksempel med «en pæl i kjødet» i «Arild Asnes 1970», eller i de himmelske visjonene i «16.07.41», er eksempel på en annen type motstand enn den man finner i gjengs norsk litteratur. Å beskrive denne motkraften, en slags romanens innebygde, omstendelige, motsetningsfulle treghet, er målet med disse ordene ved Solstads bortgang. Derfor, til saken, som i denne omgang er bøkene om Bjørn Hansen. I begynnelsen av trilogien utbryter kemneren på Kongsberg:

Tilværelsen har aldri besvart mine spørsmål. 

Tenke seg til at jeg skal leve et helt liv, og det er til og med mitt liv, uten at jeg er i nærheten av den sti hvor mine dypeste behov kan bli sett og hørt.

Bjørn Hansen menerhan kommer til å dø i taushet, og det skremmer ham. Bøkene er ikke tause. Protesten om tilværelsens tomhet, livets meningsløshet, er sjelden formulert skarpere enn i «Ellevte roman, bok atten» (1991), som danner opptakt til tre tiår med grublende romaner, omsluttet av de tre bøkene om kemneren og hans fall. Sammenfattende kan trilogien beskrives som søken etter en form for tilhørighet eller samhørighet. Mens Solstad i foredrag og artikler etterlyser et større felleskap, for eksempel av lesekyndige, undersøker romanene muligheten for – eller umuligheten av – felleskap i mindre, nære relasjoner. I den første boka innser Bjørn Hansen at han mister kontakten med sønnen mens de bor på Kongsberg. Neste forsøk på å oppnå kontakt med sønnens familie i Bø i Telemark, særlig sønnesønnen Wiggo, mislykkes. Idet Bjørn Hansen mot slutten av «17. roman» (2009) sitter i halvmørket på Nordagutu stasjon, leser han «Sygdommen til Døden» av Søren Kierkegaard. Hvis han et øyeblikk ser opp fra boka, får han glimt av hele det området Solstad beskriver i neste roman, utenfor trilogien: midtre deler av Telemark. «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» er fortellingen om Solstads mors slekt gjennom noen hundre år med luthersk kristendom, hvor bønder og arbeidere undertrykkes av kirkelige og politiske øvrigheter. Telemark­romanen ender med å fastslå at det eksisterer en avgrunn mellom et annet barnebarn i forfatterskapet, den 14-årige Dag Solstad, og hans mormor. Nyttårsaften i 1955 er Solstads onkel Abraham kommet hjem fra studier i Oslo. Onkelen har oppdaget at jorden ikke ble skapt på sju dager, slik det står i skapelsesberetningen. Mormor snøfter. Slikt vil hun ikke høre på. Bibelen har rett. Det vet hun. Det 14-årige barnebarnet måper over hennes uvitenhet.

Den tyske filosofen Hans Blumenberg skriver et sted at det skjedde et stort skifte i utviklingen av moderne tenkning idet viljen til å utholde lidelse i bytte mot individuell belønning flyttet seg fra det hinsidige til det dennesidige. Fra troen på et himmelsk paradis flyttet menneskers forventning seg til håpet om en framtid for ens egne barnebarn. Med klimaendringer og naturtap endrer den visjonen seg, og det ligger utenfor Blumenbergs og Solstads horisont. Likevel, Bjørn Hansen dør i tredje og siste roman i armene til barnebarnet sitt, den voksne Wiggo, etter å ha mistet oversikten, «eller mistet språket, som vel er en annen måte å si det på». Romanene mot slutten av Solstads forfatterskap er blant mye annet en undersøkelse av språkets grenser. Charles Taylor, en kanadisk filosof, famler langs lignende ytterkanter. I storverket «Cosmic Connections» (2024), leser han de mest avanserte forfatterne innen vestlig poesi fra romantikken til vår tid. Taylor anvender begrepet 

, lånt fra en tysk sosiolog, Hartmut Rosa. Enkelt sagt fungerer resonans, gjenklang, som en mulig motkraft eller motstand mot akselererende fremmedgjøring i en moderne verden. Taylor mener den beste litteraturen kan skape en form for gjenklang, en mulig gjenopprettelse av tapte forbindelser med omverdenen. Han finner slike muligheter hos fremragende diktere i vestlig kanon, fra Hölderlin og Wordsworth til Rilke og Miłosz.

Dag Solstad er i sine tekster atskillig mer pessimistisk, også på litteraturens vegne, enn Charles Taylor. Samtidig kan jeg ikke unngå å lese noen av Solstads sentrale tekster som et ønske om å tilhøre et fellesskap, gjenopprette forbindelser. Indirekte, 

, uttrykker romanene et håp om at litteraturen ennå har kraft i seg til å stifte fellesskap mellom mennesker. Den anonyme fortelleren i «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019) sier rett ut om hovedpersonen: «Egentlig søkte han kontakt med fellesskapet.» Å dø er ensomt, tilføyer fortelleren: «Å gå og vente på dette fundamentalt ensomme øyeblikk er ikke til å holde ut.» Bjørn Hansen lever alene før barnebarnet Wiggo banker på døren midt i romanen. Han er kommet fra Bø til Oslo for å studere. I første del lurer Bjørn Hansen, i likhet med Solstad i Telemark-romanen, på hvordan mennesker før ham har tenkt – «denne århundrelange, talløse rekken av stumme mennesker» – generasjonene før ham. Det var dem «han lente seg til nå», skriver fortelleren om Bjørn Hansen. En underlig formulering. Hvordan lener man seg til de døde, til deres mørke? Svaret er innlysende – man lener seg til det språket de har etterlatt seg. Fortelleren griper inn, med et «vi»:

Bevegelige fellesskap

Bjørn Ivar Fyksen

Dag Solstad er død. Et øyeblikk føltes det som om døren var lukket til den delen av kulturen jeg setter høyest. Den første Solstad-romanen jeg leste, var «Ellevte roman, bok atten» (1992), og den åpnet dette feltet. Jeg var tenåring og forsto antagelig ikke et kvekk, men allerede på første side hører vi om hovedpersonen Bjørn Hansens livbagasje: kasser på kasser med bøker. Mann, Proust, Kafka, Kierkegaard, Camus og mange, mange flere fra den moderne kanon.

Alt dette var ukjent. Jeg slo opp flere av forfatterne i Store norske leksikon, som vi hadde ute i stua; i den lokale bokhandelen fant jeg en pocketutgave av Camus’ «Pesten», den leste jeg, men måtte tilbake til leksikon etter forståelsesnøkler; jeg ble stadig sendt videre til andre oppslagsord, bladde og bladde, jeg kan ennå se det for meg – 

skal vi se … ‘eksem’ …‘eksilregjering’… der, ja: ‘eksistensialisme’

. Tja, jo, glassklart var det ikke, men et eller annet må ha gitt gjenklang, vakt interessen for hva i alle dager som kunne få den fullt førlige Bjørn Hansen til helt frivillig å binde seg til et liv i rullestol. På et eller annet nivå må jeg ha fornemmet at her lå det et stort tankelandskap, både dystert og forjettet, som det sto meg fritt å tre inn i.

, Solstads forfatterskap inkludert, ligger fremdeles vid­åpent. Det vi derimot ikke vil få flere av, er Solstads ofte tverre og arrogante, noen ganger vilt urimelige, men alltid vittige og tankevekkende kommentarer til politiske og kulturelle spørsmål. I nyere tid var 2008 et spesielt godt Solstad-år i så måte, enda det ikke utkom noen roman: Da publiserte han essayene «Om Brand» og «Om ytringsfrihet», som begge, lik en trost i taklampa, lagde spetakkel i landets kommentarredaksjoner. I Brand-artikkelen forsøkte han å forstå hvorfor den religiøse idealismen i «Brand» begeistret Ibsens samtidige lesere, før han uventet smalt til med sin nå sagnomsuste konklusjon: «Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.»

Omtrent på samme tid publiserte han artikkelen om ytringsfrihet, der utgangspunktet var: «Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten» – for den «er et gode, men ikke et umistelig gode». Imidlertid var det tydelig at målet for hans retoriske klasebombe ikke var ytringsfriheten i seg selv, men dem han mente dyrker den som en hellig idé, som soler seg i glansen fra Voltaire uten tanke for hva de skal bruke friheten til. Han syntes ganske enkelt ytringsfrihetens riddere i vår tid var pinlige.

 på greip – Brands idealisme er beundringsverdig, idealismen til ytringsfrihetens forsvarere er derimot pompøs – men det hele er formulert på en måte som gjør at leseren virkelig får 

 til å forholde seg til og tenke over hva det egentlig er han sier. I ettertid er det dessuten verdt å merke seg at med bekymringen for at ytringsfriheten ville bli brukt «som et våpen rettet mot alt det jeg står for», så har Solstad i dag fått rett, i hvert fall om man aksepterer forestillingen om at Facebook og X representerer ytringer i fri utfoldelse.

Motstanden mot samtidas dominerende tendenser kunne merkes også i «Ellevte roman». Når Bjørn Hansen skal «virkeliggjøre sitt Nei, eller sitt store Ikke», så er det nok en protest mot selve eksistensen, ja visst, men mer konkret er det også en avvisning av en samtid han finner uutholdelig.

 med god margin vår tids beste og mest betydningsfulle norske forfatter. Han gjorde seg fortjent til en plass blant de moderne klassikerne fra Bjørn Hansens bokkasser, og i norsk litteraturhistorie skinner han der oppe sammen med Ibsen og Hamsun. Selv er jeg inderlig takknemlig for dette forfatterskapet. Hans innbitte, men vittig formulerte nei til kreftene i samtida som driver kulturen mot det tarvelige, vil bli dypt savnet.

Han syntes ytringsfrihetens riddere var pinlige.

Utvalgte saker

Øivind Andersen

Det kan ikke overraske Klassekampens lesere at Solveig Aareskjold, forfatter og spaltist i denne avisa, skriver friskt om Homer. Boka hun nå er aktuell med, «Sanninga om Homer», kaller hun et essay. Det signaliserer subjektivitet. Gjennom et drøyt dusin rapsodiske kapitler bretter hun ut utvalgte deler av Iliaden og Odysseen og belyser aspekter av diktenes livsverden. Aareskjold vil åpne Homers to epos for mennesker i vår tid, for «nesten ingen veit kva dei handlar om».

Særlig vil hun likevel ha slutt på at en snur opp ned på det Homer forteller, slik at det stemmer med senere tiders mannssjåvinisme og kvinneundertrykking. Hun vil avdekke Homers førpatriarkalske verdensbilde, tilværelsen slik den artet seg for Homers mennesker, fjernt fra det klassiske Aten hvor «likeverdet mellom mann og kvinne blei motarbeidd av ein elite som forsura samfunnslivet med mannsjåvinistisk filosofi.»

Hos Homer har kvinner makt og myndighet og nyter respekt på linje med menn. Patriarkatet er det mørke motbildet. Vi får ikke høre om de samfunnsendringene som førte til det historiske skiftet, eller hva patriarkatet nærmere bestemt 

kommer opp, er voldtekt. «Altfor mange lærarar og professorar står og siklar på kateteret mens dei greier ut om alle valdtektene som Odyssevs og Akilles liksom skal ha utøvd».

Jeg vet ikke hvor Aareskjold har slikt fra. Homer skildrer ingen voldtekter. Men før kampene begynner i Iliaden, formaner Nestor angriperne om at ingen må dra fra Troja uten å ha har vært til sengs med en av byens kvinner. Det blir noen tusen voldtekter. «Desse hemnknulla høyrer me ikkje meir om», fastslår Aareskjold kort. Det er riktig nok. Men de er likevel en del av diktenes verden. Kongen i Troja vet at hvis byen faller, vil han se sønner dø og døtre og svigerdøtre bli slept av gårde av seierherrene. De kvinnene Akillevs og andre omgås i leiren, er allerede blitt slept bort. De er krigsbytte og fritt tilgjengelige for eierne. Mennene tar for seg. I Iliadentar Agamemnon Briséis fra Akillevs; da han leverer henne tilbake, sverger han på at han ikke har rørt henne, i motsetning til hva «hevdvunnen skikk blant menn og kvinner» tilsier. Akillevs virker ikke sex-fiksert, som Aareskjold observerer (han har bare to samleier i løpet av Iliaden!). Men sier det oss noe interessant? Mennene er uansett dominante. Skjevheten i maktrelasjoner utelukker naturligvis ikke at også kvinner kan innrette seg og dra fordel av situasjonen, ikke engang at kriger og kvinne kan få godhet for hverandre.

 havgudinnen Tetis over at Zevs tvang henne til å dele seng med Pelevs, en dødelig mann (hun legger for øvrig vekt på partnerens dødelighet, ikke på tvangen). De avlet Akillevs. Hos Homer hører vi ikke noe nærmere om selve tvangssituasjonen. Senere tider gjorde mye ut av episoden. I Ovids Metamorfoser, syv hundre år etter Homer, er det blitt til en totrinns voldtekt. Etter et mislykket forsøk på sovevoldtekt, binder Pelevs Tetis fast og oppnår det han vil. Moderne mytologiske oversiktsverk forteller gjerne om krigen ved Troja med full inndragning av vold og erotikk (og for eksempel menneskeofringer) fra både før og etter Homers tid. Det har nok bidratt til å forkludre hva Homer selv faktisk sier, og til det Aareskjold kaller Homer-formidlernes «utidige trong til å dikta inn seksuelle overgrep som det ikke er grunnlag for i teksten». I Ovids Metamorfoser, der det forekomer et femtitalls voldtekter, er derimot utfordringen å bekjempe «forskjønnende oversettelser som pynter på og dekker over brutaliteten i det som skildres», som Thea Selliaas Thorsen skriver i sin ferske oversettelse.

det merkverdig mykje likestilling og tilsvarande mangel på kjønnskonflikt hos Homer», sier Aareskjold. Homers guder, som er fantasifostre, må ha blitt til i et samfunn der en «kunne førestella seg full likestilling mellom kjønna».

En forestilling om likestilling forutsetter ikke et samfunn der det hersket likestilling. Det fins utopier og omvendte verdener og science fiction. Aareskjold mener det at gudinnene hos Homer har så mye større spillerom enn det som var sømmelig i det klassiske Aten, gjør det rimelig «at tekstane fekk fast form lenge før filosofen Aristoteles hadde noko han skulle ha sagt». Det gjorde jo tekstene, men det uuttalte premisset om diktning som avspeiling av samfunnet, er problematisk. Også i patriarkatet, tre hundre år etter Homer, da «åndseliten i Aten var blitt samd med seg sjølv om at hokjønnet var mindreverdig», holdt grekerne seg med de samme formidable kvinnelige guddommene og mytologiske kvinneskikkelsene som vi kjenner fra Homer. De var kanskje enda viktigere for kvinnene da.

Hera og Atene to svært handlekraftige guddommer, mye mer engasjert i handlingen på akaiernes side enn Apollon og krigsguden Ares er på trojanernes. I den burleske gudekampen i 21. sang av Iliaden, er våre to kvinnelige guddommer på vinnerlaget. Jeg for min del tror ikke slikt sier oss noe om kvinners status i den virkelige verden. Vi har med guder å gjøre. Og hvor stor er nå likestillingen på Olympen? Hos Homer er og blir Zevs sjefen og har det siste ordet – en skikkelig patriark, om en vil. Dermed ikke sagt at de kvinnelige guddommene er mindre interessante og imponerende.

Sanninga om Homer

Kjønnskamp på Olympen

Eivind Myklebust

La meg rydde ein ting av vegen først: Anna R. Folkestads nye biletbok har fått ein frykteleg dårleg tittel. «Litt for snill» høyrest ut som ei slik overskrift ein set på ei bokmelding dersom ein ikkje kjem på noko betre i farta. Og er det ikkje litt slapt å bruke tittelplass til å formidle det mest innlysande poenget om hovudpersonen Dagfinn i klårtekst?

Boka er derimot ikkje verst! Poden sperrar auga opp når han ser den; det har nok nettopp med auga og andletsuttrykka til Dagfinn og dei andre dyra å gjere, og litt med kroppshaldningane, hårsveisane og den generelle stilen deira (høg midje, sokkane opp). Sjølv synest eg det er sjarmerande 

, men også ganske stygt. Det får eg tole; det finst nok biletbøker som er flotte for vaksne og gørr for barn. Streken til Folkestad er i alle fall fargerik, humørfylt og full av små påfunn.

laga bøker om slemme og ålreite dyr før, som «Ulla» (2019), om flokkproblematikk i fåreland. I «Litt for snill» er det også spenningar mellom gruppe og individ. Det skal vere talentkonkurranse i regi av sirkuset – reglar: kle deg ut, gjer trikset ditt – men konkurransen er kuppa: Sjiraffen Sjur, grisen Gerd og koalaen Brit har skremt alle frå å delta, og berre dovendyret Dagfinn er truskuldig nok til å melde seg på. Det skal han få svi for, men etter den sure svie kjem råtøff revansj.

Dagfinn kan nemleg sjonglere, og ikkje berre litt. I opninga øver han med heile fem ballar, men i tur og orden kjem dei tre kuppmakarane og lurer frå han ball etter ball til eige kostymebruk. Til slutt er konkurrentane finurleg pynta til prinsesse, snigel og muffins, medan Dagfinn står att utan utstyr til å imponere med.

 oppskjørta over kor utspekulerte og slemme dei er med Dagfinn. At han berre er snill attende, sjølv om han blir lei seg, gir ekstra effekt – og dessutan høve til å snakke om å ikkje la seg trakke på. Poden set openlyst pris på at sirkusdirektøren og den spraglete publikumshopen grip inn og tippar konkurransen tilbake i Dagfinns favør – og at han får sjansen til å imponere med det råe talentet sitt.

Litt forvirrande er det at Dagfinn får revansjen sin – både første-, andre- og tredjeplass! – utan eigentleg å hevde seg sjølv. På den andre sida gjer det inntrykk at han står på, sjølv om han blir trakka på, og at syndarane får premie som fortent etter eigne sosiale prestasjonar – delt fjerdeplass. Dermed får Dagfinn opptre på sirkusscener i Tysnes og Fiskå, London og Paris, medan dei tvilsame vennane må sjå på i skam og sjalusi.

Frå meg får likevel koalaen Brit nokre stilpoeng for trikset sitt – blokkfløytespel som snytt ut av nasa på Dan Børge Akerø.

Litt for snill

Snedige triks

Silje Bekeng-Flemmen

De siste par tiårene har det skjedd mye med forståelsen for og behandlingen av tvangslidelser (OCD). Et barn eller en ungdom som rammes i dag, har muligheter til å få hjelp. Det får også Mia, den 16 år gamle fortelleren i Sanne Mathiassens femte ungdomsroman. Tvangstanker og -handlinger har preget henne i flere år – hovedsakelig telling og streker som ikke må tråkkes på. Etter lillebrorens plutselige død tar tankene overhånd. Hun plasseres på lukket avdeling.

Boka følger dagene på avdelingen. Hun blir kjent med behandlerne og de andre ungdommene; en gjeng med en variert meny av psykiske lidelser som ofte ikke er så synlige for omgivelsene, men som sluker den de fester seg til. Teksten brytes opp av partier med chatloggen venninnene fører i Mias fravær; grepet gir form, luft og et innblikk i pårørendes situasjon.

velkomponert og godt skrevet bok av en dreven forfatter. Teksten er kompakt, konsentrert og engasjerende, språket løftes av mange flotte enkeltformuleringer, som når: «Lyset legger seg i rommet som et stramt tau jeg må balansere på.» Det er mange megetsigende observasjoner, som når en ansatt beskrives: «Han går med en helt vanlig ullgenser og har en alarm festet i beltet.» «Lukka» kan aldri bli et helt vanlig sted, ullgenser til tross.

leseren vite noe som skurrer grundig for meg og som gjør at jeg ikke kan anbefale boka for noen som har OCD. Tidlig har vi fått vite at lillebror Jonas har druknet i et basseng og at Mia bærer på skyldfølelse, detaljene pipler fram utover i fortellingen. Det er vond lesning og portrettet av broren er vakkert. Men forfatteren tar et nesten sjokkerende valg når ulykken til sist beskrives.

: Det viser seg å være en håndfast grunn til Mias skyldfølelse og den er direkte knyttet til tvangslidelsen. Det mer enn antydes at hadde ikke Mia vært hemmet av tvangshandlingene, kunne broren potensielt ha overlevd. Ja, hun er en subjektiv og kanskje upålitelig forteller. Etterlatte vil ofte slite med irrasjonell skyldfølelse. Jeg har forsøkt å lese scenen annerledes. Men ingenting i boka antyder et motsvar til eller en alternativ fortolkning av handlingsforløpet.

I det avgjørende øyeblikket skildres det hvordan Mia etterlater den ikke svømmedyktige broren i bassenget mens hun distraheres av tvangen (det er mange streker på et flislagt gulv). Når hun til sist oppdager at han ligger under vann, greier hun ikke løpe mot ham fordi: «Flisene ble en labyrint. Femten musefeller. [...] Ville løpe, men fikk ikke til. Jeg måtte gå helt rett. Måtte finne rett vei.» Det beskrives altså ikke som en vanlig frys-respons – det er tvangstankene som holder henne igjen når broren dør foran henne. Mer brutalt kan det ikke bli.

lite troverdig både i et psykologisk og et nevrologisk perspektiv. Ingen med tvangslidelse trenger å høre at de utgjør en fare for andre. Det er ikke gitt at ungdomsromaner skal skrives for å hjelpe eller lindre. Men denne plottvisten opplever jeg som problematisk. Folk som sliter med OCD martres av en lammende frykt for nettopp å forårsake ulykker. Forfatteren har vært åpen om egne erfaringer og vet dette. Så hvorfor dette valget? Å koble sammen tvangslidelsen og brorens død på denne direkte måten, uten å tilby en vei ut av fortellerens narrativ og uten at det tilfører annet enn en skjebnens ironiske tvist, kjennes både unødvendig og uklokt.

Magasinene

Utvalgte saker

En tidskapsel fra Inverness, Skottland, 1975.

Dag Solstads bøker strekker seg mot fellesskapet. I en moderne verden utgjør de en særegen motkraft.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Bokanmeldelser

Sanninga om Homer

Litt for snill

Mia har forlatt chatten

Magasinene

En tidskapsel fra Inverness, Skottland, 1975.

Dag Solstads bøker strekker seg mot felles­skapet. I en moderne verden utgjør de en særegen motkraft.

Dag Solstads utret­te­lige motstand mot samtids­kul­turen føltes umistelig.

Sanninga om Homer

Litt for snill

Mia har forlatt chatten

Dag Solstads bøker strekker seg mot fellesskapet. I en moderne verden utgjør de en særegen motkraft.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.