#fff

forsyner seg av sagalitteraturens triks i første bok i en storslått romantrilogi.

Hallgrímur Helgason

bygger en humanisme rundt menneskene i trilogien om ungjenta Tora.

Herbjørg Wassmo

#000

ville holde fram at det finnes noe godt. En ny biografi gir dyp innsikt i arbeidet hans.

Göran Tunström

fyller 250 år. Mímir Kristjánsson vil løfte henne ut av kvinnelitteraturhylla.

Jane Austen

Eivind Myklebust

Ein framtidsfabel, eit forteia drap, eit forsvunne dikt. Ian McEwans nye roman er ei lise å lese i det nye året, ikkje fordi den byd på så mykje lindring mot verdssmerta i vår tid, men fordi den er smart og kløktig komponert, medrivande og melodramatisk – stort sett på den gode måten. «Hva vi kan vite» opnar i 2119, der litteraturforskaren Tom Metcalfe er besett av eit bortkome dikt – ein over hundre år gammal sonettkrans som den fiktive poeten Francis Blundy skreiv og resiterte til kona si i eit middagsselskap i 2014. Blant tilhøyrarane i den ombygde landsens låven der ekteparet heldt hus, var det fleire notabilitetar frå intellektuelle kretsar i Oxford og London, men ingen som sette større avtrykk i litteraturhistoria enn Blundy gjorde med diktet: ‘En krans for Vivien’ las poeten opp frå ein prydeleg pergamentrull, som han gav til kona før han kvitta seg med alle andre utkast og kopiar. Diktet blei aldri publisert og såleis aldri lese etter denne første og siste opplesinga, som sjølvsagt blir gjenstand for frimodig mytologisering i ettertid.

Nokre år etter selskapet skriv ein av gjestane ein artikkel om diktet og kvelden, no døypt «Den andre udødelige middagen»; i den første «udødelege middagen» i 1817 var romantikarane William Wordsworth og John Keats gjestar. Artikkelen spør kor diktet har blitt av, og utløyser ei interesse som akselererer med åra. Etter kvart oppstår det konspirasjonsteoriar og aktivistiske rørsler rundt selektive lesingar av omstenda rundt diktet, og Blundy blir eit kulturelt ikon, som kjærleiksskald og som økopoet.

I 2119 er altså Tom Metcalfe på sporet og prøver å snuse opp og nøste i dei biografiske trådane som samla seg den legendariske kvelden. «Et ulest dikts renommé» er emnet hans, men han drøymer naturlegvis om å finne fram til sjølve diktet, som kanskje, kanskje ikkje finst der ute ein stad.

 frå perioden 1990–2030, ein gryande gullalder rett før det romanen kallar «Galskapen» og «Oversvømmelsen», då den katastrofale fornektinga av klimaendringar kombinert med omsynslaus stormaktspolitikk fører til flodbølgjer og overfløyming av store landområde i Europa, Amerika og Vest-Afrika. Byar som New York, Lagos og London blir lagt under vatn. I romanens notid kontrollerer Nigeria internett og har sigla opp som verdsleiande nasjon i tomrommet etter dei falne stormaktene USA og Kina, som har utkjempa sine krigar. Tre fjerdedelar av artane på jorda er utrydda, men menneskeslekta er ikkje utsletta – berre halvert og vel så det, frå ni til fire milliardar. «

», seier dei som lever vidare etter katastrofane. Det ligg ein slukøyra optimisme i McEwans framtidsscenario: Her har det meste, men ikkje alt, gått ad undas. Skjelpaddene klarte seg, delfinane òg. 

Humaniora er framleis i krise – der har du éin ting som ikkje forandrar seg. Studentane som Tom og akademikarkona Rose rettleiar, er fulle av forakt for fortida og knapt interesserte i å kjenne til anna enn sine eigne bukselommer. «De levde på og blant øyer», sukkar Tom, men også han er ein slags øybuar i si tid, opptatt med eige prosjekt og oppslukt i fortida, «ulykkelig fordi jeg befant meg i feil århundre», som han gir til sjølvdiagnose ein stad. Mellom undervisingsperioder reiser han rundt til bibliotek og arkiv som har relokalisert opp i fjellhøgdene i det nye øylandskapet. Ein stor del av arbeidstida går med til å grave seg gjennom mengder med private e-postar og SMS-ar, som her har blitt offentleg allemannseige – å, gru! Informasjonen er enorm i omfang og rik på kvardagslege detaljar, men kanskje ikkje like rik på relevans. Den kan dessutan freiste ein forskar til å byrje å førestille seg det som hende i fortida «innenfor grensene av det høyst sannsynlige», slik Tom vedgår at han gjer. Noko vesentleg må nødvendigvis gå tapt i alt mylderet.

 etter fortida er djup og inderleg – både rørande og litt latterleg – og i forsøket på å gripe historia synest han å ha mista grep om si eiga samtid. McEwans sofistikerte, tørrvittige prosa er perfekt innstilt for å fange ein slik akademisk type med sympatiske siktemål og komiske blindsoner; den glid særdeles godt også i Einar Blomgrens norske versjon.

Verdsbygginga i romanen er ikkje så omhyggeleg på detaljplan, og undervegs kan ein lure på om den er sterk nok til å bere dei spektakulære framtidsspekulasjonane som kjem for dagen. Nettopp det avsondra og oppslukte ved Tom og tankelivet hans gjer det likevel lett å akseptere at slike spekulasjonar blir skisserte heller enn utbroderte, og når McEwan sender Tom ut på litterær skattejakt mot slutten av første del, viser både førestillingskrafta og presisjonen i prosaen at han kan gå levande og konkret inn i framtidslandskapet han har skapt.

 får eit prosaisk og komisk antiklimaks, som like fullt blir eit skjelvande og godt grunnlag for romanens andre del. Den skal eg ikkje røpe mykje om, berre nemne at den er fortalt av ein annan person og at McEwans spekulasjonar om framtida og refleksjonar om kollektiv hukommelse her blir ført djupare ned på eit personleg og moralsk plan.

Den andre delen er nok meir kjent territorium for McEwan-lesarar og andre, men den er både spennande, vittig og trist. Han skrur til melodramaet, stiller store spørsmål om svik og skuld og medansvar, men trass i intriger og dramatikk kjøler han faktisk også ned lesaren etter den fantasifyrige første delen. Romanen munnar ut i ein ettertenksam og balansert ambivalens, som sjølvsagt lèt spørsmålet om kva vi kan vite – om fortida, om framtida, om kvarandre – henge der det hang, utan svar, men med enorme implikasjonar.

Hva vi kan vite

Det som går tapt

Tom Egil Hverven

I møte med den nye boka til Vidar Sundstøl spør jeg meg om det er mulig for en roman å stille et sikte skarpere – og samtidig overlate så mye til leseren å se og tolke. Fortellingen undersøker situasjonen – vår situasjon – etter en siste avgjørende trefning mellom det som lenge ble kalt «indianere og hvite». En urfolk-massakre i Sør-Dakota i 1890 dannet innledningen til en periode med hvit dominans. For tida tar epoken dramatiske vendinger idet USA truer med å innta det ene landområdet etter det andre. Fortelleren i Sundstøls roman ser massakren ved Wounded Knee fra sin egen, relativt trygge situasjon, en idyllisk sommerkveld i Norge i 2025. Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

 årene har Sundstøl i januar utgitt en roman med en forteller som deler trekk med forfatteren, uten å falle sammen med ham. I mengden av autofiksjon, villedende kalt virkelighetslitteratur, kan man si at Sundstøls bøker står godt hver for seg, mens de undersøker naturen, mennesket og historien. Årets utgivelse er et intenst høydepunkt i en løst sammenbundet serie. «Neste morgen ved Wounded Knee» henter stoff fra begge sider av Atlanteren, fra en brutal nedslakting på prærien i Midtvesten til stillheten ved fuglelokaliteter i Nedre Telemark.

Tittelen og romanens åpning fører leseren til et viktig historisk fotografi: Si Tanka (Big Foot) var leder for lakotafolket. Soldater fra den amerikanske hæren drepte ham i 1890 sammen med nesten tre hundre andre, også kvinner og barn. Massakren ved Wounded Knee regnes som slutten på de såkalte indianerkrigene. Morgenen etter udåden ligger liket igjen i snøen, i en forvridd stilling fortelleren analyserer. Ytte Si Tanka motstand i dødsøyeblikket? Fortelleren leser bildet av den halvt oppreiste kroppen fra forskjellige vinkler.

over nøden lakotaene må ha kjent før massakren. Tre av dem la i vei langt av gårde, til Nevada ved Rocky Mountains. Der hadde paiuten Wovoka i 1889 en visjon om at en åndedans skulle samle urfolkene. Lokal religion blandet seg med kristendommens drøm om utfrielse, frelse. Dansen skulle gi dem deres gamle områder tilbake, præriens ville natur skulle bli restaurert, bison ville igjen strømme over slettene, og de hvite skulle forsvinne. Hvite nybyggere, blant dem utvandrede nordmenn, feiltolket den ikke-voldelige motstanden i åndedansen som en trussel.

Fortelleren som reflekterer over dette, befinner seg i Nedre Telemark. Hans unge sønn er ute i sommernatten og formidler via mobiltelefon den halvt mytiske lyden av nattravn. Sangen ligner et pappstykkes rasping mot eikene på en sykkel. Lydene vekker fortellerens minner. Romanen beveger seg elegant mellom ulike plan, historisk og geografisk. Tanken på å skrive en bok om Wounded Knee fører ham til avgjørende punkter i hans eget liv. Noen få datoer fra de siste par årene fungerer som overskrift over ulike deler av teksten, et grep som gir en særegen virkelighetseffekt, som om romanen blir til mens dette skjer i forfatterens liv: Han treffer en kvinne han ikke har møtt på 23 år, K, blir forelsket, deltar med henne på en gudstjeneste under Glogerfestspillene på Kongsberg 28. januar 2024, der de synger:

Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

Neste morgen ved Wounded Knee

En skjør stillhet

Janneken Øverland

Atle Næss’ nye roman «Radium» er en original og folksom fortelling. Handlingen har et tidsspenn på nesten 150 år. De to viktigste personene er norske, men viktige deler av handlingen er lagt til Paris. Den ene viktige, forfatter Anders Abelsnes, er plassert i Oslo i nåtid. Forfatterskapet hans er stort, og rommer både skjønn- og dokumentarlitteratur. Abelsnes har også begått en bedriftshistorie og en bok om et stort kirkebygg, slik «Radium»-forfatteren har. Bokas andre viktige person er den historisk virkelige Ellen Gleditsch (1879–1968), dyktig norsk kjemiker og radium-forsker, født i Mandal, vokst opp i Tromsø og voksen i Kristiania/Oslo. Bereist faglig i Europa og USA og sterkt engasjert i kvinnerettighetsarbeid, nasjonalt og internasjonalt. Hun var Norges andre kvinnelige professor fra 1929.

I fem år fra 1907 var Ellen Gleditsch nobelprisvinneren Marie Curies assistent på laboratoriet i Paris. De to bevarte vennskap og faglig kontakt lenge, noe som kom norsk forskning til gode. Gleditsch brakte tidlig hjem et lite kvantum radium til behandling av norske kreftpasienter. I dag er Radiumhospitalets aller nyeste maskin, som veier 100 tonn, oppkalt etter henne.

 er en hardtarbeidende og aktiv yrkesutøver, og litt ensom. Leseren møter ham like før faren dør, noe som går sterkt inn på ham. Far-sønn forholdet er vanskelig, fordi faren aldri kom over et faglig nederlag. Han var en ambisiøs akademiker, men opplevde at doktorgraden hans om Cora Sandel ble avvist av komiteen. Sønnen levde i skyggen av farens tunge depresjon, og hans forventning om sønnens berømmelse. Men sønnen nådde aldri Cora Sandels nivå. Nå vil han reise til Paris og skrive om Cora Sandels liv der, som en forsinket kjærlighetserklæring til far.

Det blir en Paris-reise i denne boka, men ikke før hundre sider senere. Det er nok til at leseren rekker å kjenne på en liten utålmodighet. Først skildres Anders’ ungdomsrelasjoner; en kjæreste, et svik, et knapt synlig ekteskap, bokutgivelser, forholdet til forlaget. Dessverre er mye i disse partiene nokså alminnelige tilbakeblikk på gjennomsnittlige opp- og nedturer, håp og skuffelser. Også fordi metatekstene rundt denne romanen har flagget et internasjonalt, nybrottstema samt litterær og professoral berømmelse, kjennes disse tidlige partiene litt som pausefyll.

Men som godt voksen drar han altså til Paris. Og det er nå også en alvorlig livsendring som driver ham: Å bli rammet av en alderstypisk prostatakreft. Han har vært pasient på Radiumhospitalet og blitt interessert i moderne behandlingsmetoder, basert på utnyttelsen av radium.

 i Paris oppdager han dessuten forbindelsen mellom forfatteren Sara (Cora Sandel) og kjemikeren Ellen; de er flinke skolevenninner i Tromsø, og holder kontakten både i Paris-årene og i 1920-årene i Oslo. Ellen hjelper til å hemmeligholde Saras egentlige navn, og å tviholde på pseudonymet Cora Sandel. Bokplanene flyttes fra Sara til Ellen.

Den siste delen – Ellen-delen – av det som forfatteren kaller en meta(stase)roman er noe helt annet, språklig og tematisk engasjerende, enn den første. Atle Næss finner en rekke troverdige skriftlige kilder, og noen muntlige, som alle er ordentlig dokumentert bak i boka. Dette bidrar til en raus fortelling om den vitenskapelige pioneren. Men også om en barnløs, omsorgsfull eldstesøster i en barnerik familie, der foreldrene døde tidlig. Næss utnytter kildene på forskjellig vis, seriøst i faglige besøk på utenlandske universitet, men også muntert, som i audiens hos en amerikansk presidentfrue, utdannet som geolog.

Radium

Når kjemien stemmer

Bjørn Ivar Fyksen

Kan du huske sist du leste en belgisk roman? Nei, nettopp, tenkte meg det. Et godt sted å begynne kan da være «Jeg som aldri har kjent menn» fra 1995 av Jacqueline Harpman. Ikke fordi den er typisk for belgisk litteratur – det kan jeg overhodet ikke tenke meg at den er – men simpelthen fordi den nå foreligger på norsk, fordi den er god, og fordi den er noe for seg selv.

Selv om belgisk litteratur er en sjeldenhet her til lands, er det faktisk ikke første gang Harpman kommer i norsk språkdrakt: I 2012 ga Bokvennen ut «Ostende strand» (i Steinar Lones norske oversettelse), men denne gikk meg, og de fleste andre, hus forbi: Arkivsøk gir ett treff i norske aviser, nemlig Sortlandsavisa, som lister den opp blant ni nye romaner som er ankommet biblioteket. Selv hadde jeg ikke hørt om Harpman før jeg i desember leste anmeldelsen av den danske utgaven, og dette handler antagelig om demografi og mediebruk: Jeg er ikke sortlending – og jeg er heller ikke ung kvinne i tjueårene. Stedatteren min viser seg nemlig å ha lest «Jeg som aldri har kjent menn» i engelsk oversettelse allerede i fjor sommer. Romanen skal visstnok ha fått stor oppmerksomhet på Booktok de siste årene, og plutselig utgis den i mange titalls land, med samme omslag som den engelske billigutgaven. For Harpman, som døde 83 år gammel i 2012, ville vel denne algoritmedrevne suksessen ha framstått som science fiction, men som Weekendavisens anmelder skrev: «Der kommer også gode ting ud af TikTok.»

bruker nettopp sjangermerkelappen science fiction om romanen, og det er forståelig, selv om fryserom for matvarer er den mest avanserte teknologien vi støter på. Postapokalyptisk dystopi er antagelig mer presist: Det er et dystert, øde og fullstendig fremmed landskap vi her beveger oss i. Den navnløse fortelleren, kun kalt veslejenta, vokser opp i et bur i en underjordisk bunker sammen med 39 voksne kvinner. Fangevoktere gir dem mat, men sier aldri et ord. De voksne kvinnene husker, i motsetning til veslejenta, en tid før fangenskapet – et liv som kan minne om vårt, med arbeid, familie, radio og tv – men har bare uklare fornemmelser knyttet til forløpet som har ført dem til fangehullet.

De lever i et kollektivt mareritt. De vet ikke hvor de er, hva som er skjedd der ute i verden, eller, verst av alt: De vet ikke hvorfor de er sperret inne, eller av hvem. De må ha vært der i årevis, men uten dagslys mangler de et begrep om tid før veslejenta etter hvert begynner å telle sine egne hjerteslag. Det ubegripelige er fortvilende, og det er en gjennomført uhyggelig – og uhyre medrivende – leseopplevelse.

 er av klassisk merke: Boka begynner med at fortelleren bestemmer seg for å skrive ned historien om sitt liv, som altså er teksten vi leser. Det er fra starten klart at hun på et tidspunkt har unnsluppet buret, men handlingen består av så få elementer at jeg skal avholde meg fra å avsløre mer. Verdenen som Harpman beskriver, minner om Odd Nerdrums landskaper i sin goldhet og mangel på tids- og stedsmarkører og om Cormac McCarthys forferdelige endetidsroman «Veien» (2006) i sin dysterhet og rystende mangel på håp.

En bok som dette inviterer selvsagt til allegoriske fortolkninger, ikke minst til en kjønnet lesning – om begrensninger lagt for kvinners livsutfoldelse og så videre. Mest av alt er dette likevel eksistensialisme i en enkel og helt grunnleggende form, og de urgamle spørsmålene den stiller, bidrar sikkert til å forklare bokas nyvunne popularitet blant relativt unge lesere: Hva i alle dager gjør vi på denne planeten? Er det overhodet noen mening med det hele? Det er kjente spørsmål, og i en form så enkel at den nærmer seg det banale, men litterært er det særdeles virkningsfullt.

Jeg som aldri har kjent menn

Kvinnene i buret

Emilie Johnson Godal

Hvor mye øker risikoen for utenforskap ved funksjonshemming? Spørsmålet er ubehagelig, men uunngåelig å sitte igjen med etter å ha lest «Pukkelrygg». Debutromanen til japanske Saō Ichikawa er kritikerrost og prisvinnende i hjemlandet, og ble inkludert i Den internasjonale Bookerprisens langliste for 2025. Spørsmålet om utenforskap er med andre ord forbeholdt det som foregår i det komprimerte, men komplekse universet Ichikawa skriver fram.

Jeget i «Pukkelrygg» skriver fra en omsorgsbolig og er avhengig av assistanse blant annet i form av rullestol, kanyler og respirator som følge av en alvorlig muskelsykdom og S-formet ryggsøyle. Hun lever isolert og sårbart:

Den om lag seksten kvadratmeter store hybelen med kjøkken, toalett og baderom er heile arealet eg greier å ta meg fram i på eiga hand. Om eg ikkje dreg nokon plass, møter eg ingen andre i løpet av eit år enn assistentane, sjefen på omsorgsbustaden, dei besøkande legane og representanten for firmaet eg leiger respiratoren av.

 betydningsfull arv foreldrene etterlot henne, slik at hun skulle være sikret god omsorg etter deres bortgang, lever Izawa Shaka også av å skrive såkalte «klipp-og-lim-artiklar» – gjerne pornografiske, slik som den romanen åpner med et utdrag av.

Ved siden av å tjene penger på disse internettske fortellingene av det grove slaget, tvitrer hun relativt ufiltrert. Alle disse lagene med tekst og spennet mellom kroppen som skriver dem gir en tung, mørk humor. Tonen er pragmatisk og upoetisk, som når hun forteller hvordan hun maksimerer lønnsomheten for tekstarbeidet sitt:

La det vere sagt ein gong for alle at kvinners erotiske gisp er umogleg å uttrykke i skrift. Mykje vanskelegare enn barneskrik. Det verkar som om alle skribentane på nettsida slit med dette, for i det siste ser eg at stadig fleire legg til hjarte: «gisp

», skriv dei. Eg synst det er harry, så eg gjer ikkje det. / Men sjølv om eg ikkje brukar hjarte, likar eg derimot å hale ut gispa. Det aukar også teiknmengda./ Mmmm, mm, åååå, åhhhhh, ååh, åååååååå-åååååååh!

mellom den som skriver og det som skrives 

er til dels en nøtt å forstå seg på. Det opereres innenfor andre grenser (hvis noen), og man ansvarliggjøres sjeldnere. Men som Shaka skriver i en oppgavebesvarelse ved universitetet: «

 […]». Når en av pleierne ved omsorgsboligen viser seg å ha fulgt med på Twitter-kontoen hennes, oppstår romanens intense vendepunkt. For hva signaliserer egentlig en tweet som dette: «Min store draum er å bere eit barn som ei vanleg kvinne og abortere det.»?

Om man er enig i logikken hennes, at hun oppnår en fullbyrdelse som menneske av å bli befruktet for så å abortere, er ikke av alskens betydning for innlevelsen. «Pukkelrygg» er først og fremst en psykologisk roman, der portrettet er komplekst uten å revne, ispedd en del samfunnsrefs, litterære og religiøse referanser og observasjoner av alt fra pornopoetikk og kulturelite.

Her kommer jeg tilbake til spørsmålet om risikoen for utenforskap. Ichikawas roman	synliggjør hvordan utenforskap både kan bli en identitet, men også en konsekvens av samfunnets innretning. Shaka retter en del av skytset rettmessig utover: «Funksjonsfriske japanarar har vel aldri eingong førestilt seg at det finst pukkelrygga misfoster som meg, som slit med å lese ei bok.» Samtidig ligger det en nådeløs selvoppfattelse gjemt i språkbruken.

Pukkelrygg

Skjult rastløshet

Carline Tromp

Høsten 2011 bodde jeg et semester i Reykjavík. Det var i de dagene byen ble styrt av komikeren Jón Gnarr, som hadde kommet til makta etter finanskrise, bankkollaps og den påfølgende «grytelokkrevolusjonen», der man fikk regjeringen til å gå av. 

! Eimen av opprøret hang fortsatt i lufta, en blanding av raseri, ironi og mørke vitser.

«101 Reykjavík», Hallgrímur Helgasons kultroman fra 1996, var obligatorisk lesning. Romanen, som ble filmatisert i 2000, satte fart på Islands rykte som hipster-hotspot. Boka om den kyniske slackeren Hlynur som lever et liv av tv-titting, festing og runking, fanget den rastløse utilfredsheten til en generasjon som vokste opp i et Island med historisk høy velstand, men uten retning og mål.

Det føles langt herfra til «Seksti kilo solskinn», den første av tre store romaner fra Helgason som tar for seg Islands utvikling fra utfattig utkant til moderne nasjon. Kagge forlag har varslet at de skal utgi hele trilogien. Både første og andre bok har fått Islands litteraturpris, og kritikere har sammenlignet Helgason med nasjonalskalden Halldór Laxness.

 – er klart fra første setning: «I begynnelsen var boksiden blank, et tomt hvitt papir. Det var ikke så mye som en barflekk i sikte, hverken punktum eller komma.»

Inn i dette nærmest bibelske intet – en fjord der et snøskred har dekket til alt – trasker husmannen Eilífur Guðmundsson med tre kilo mel. Han har vært borte i ti dager og har gått med på å skylde den absurde summen av 99 ørreter til den strenge kjøpmannen Kopp. Men strevet var forgjeves: Torvgården er slukt av snøen, med familien inni. De eneste overlevende er en ku og toåringen Gestur, som patter på kuas jur. Året er 1889 – 999 år etter at den første bosetteren slo rot på Island.

Her smøres det tjukt på! Helgason blander grim sosialrealisme malt med dickensk pensel, med ironiske kommentarer, skrøner og 

-referanser til islandsk historie og fortellerkunst. Oversetter Maren Barlien Guntvedt har gjort en god jobb: Setningene flyter og danser av gårde og river leseren med.

 i Segulfjörður helt nord i landet. Folk lever av haifangst og strikking og bor i det som kalles 

: de oppvarmede rommene i torvhusene der Islands fattige stuet seg sammen med dyra sine. Det er sirkulære og bokstavelig talt utsiktsløse liv, halvveis under jorda: «[…] det var det gamle Islands konfirmasjon: Når unger ble voksne, måtte de begynne å bøye seg».

Dette ulevelige stedet kryr selvsagt av fargerike typer: stupfulle prester, dikteriske lasaroner og værbitte profeter; frostbitte lemmer, råtnende lik og skyhøy dødelighet. Og Gestur, framtidas foreldreløse budbringer. Etter at Eilífur dør i et forlis, blir guttungen tatt inn av kjøpmann Kopp og lever ti feite år hos ham – før han i en oliversk tvist blir sendt tilbake til fattigdommen i Segulfjörður. Tenåringen rømmer til havs og får en smak av friheten, men blir også utsatt for grove overgrep og drar slukøret tilbake. Island lar seg ikke rømme fra.

Så ankommer den nye tida, i form av et skip med geskjeftige sjømenn fra Norge. På et blunk forvandler gjestene – eller er de kolonister? – Segulfjörður til et nav i sildehandelen. Framtida lukter fiskeslo, kroner begynner å rulle. «Der islendingene så en god saga, begynte nordmenn å lete etter en sag», slår fortelleren fast.

Seksti kilo solskinn

Med tvisyn

Daniel Willumstad Gunstveit

Den idiosynkratiske poeten Erling Kittelsen skriver seg inn i – og opp mot – vår tids storpolitiske konflikter i sin nye diktsamling «Ingen lang historie». Tittelen er mangetydig, og kan for eksempel knyttes til et kosmisk perspektiv, hvor vi mennesker har tatt del i en forsvinnende liten andel av universets tidsregning. Den kan også utgjøre en advarsel om at menneskeheten risikerer at vår fortelling ikke får så mange flere kapitler med krigshissende fingre som strekker seg mot atomknappen.

Diktsamlingens fem avdelinger favner bredt, også i hvor lett det er å avkode mening og budskap – fra en del mer kryptiske og innforståtte partier i første halvdel (blant annet to små fabler som det er vanskelig å få noe særlig ut av), til den mer åpne og direkte siste delen. Ulike sjakkbegreper og -figurer virker som en slags gjennomgangsfigur på tvers av avdelingene, særlig hesten (som også er avbildet på bokas forside), den egenrådige og elegant hoppende spillomvelteren som gode sjakkspillere vet å utnytte. I bokas midtparti kalt «Hesten kommer» er Kittelsen på sitt mest lekne, i et langdikt som består av korte to-linjere som krysser storpolitisk spill med sjakk. Visst er dette blitt noe av en klisjé, men det funker likevel her, mye takket være diktets humoristiske vendinger som en slags absurdistisk motvekt mot skildringen av virkelighetens konflikter: «hesten prøver / så godt den kan / over og under / bortenfor brettet / så artig å gå / sine egne veier / møte noen andre / enn hjemlige hester / og gale spillere / som gjerne tror / alt skjer på brettet / for å seire».

 også opp i samlingas siste avdeling med den resignerte tittelen «Alltid remis». Disse diktene er mest nærliggende å lese som protestdikt til dagens konflikter – og da særlig Russlands krigføring i Ukraina: «Men når landet måkes ned / av en storebror som sutrer / over land han mangler veldig / i et knapphull han vil fylle». Noen av diktene demonstrerer kraften som finnes i politisk poesi, mens andre blir for overtydelige og banale, som her: «Alle tror at ingen vil / gi avkall på sin velstand / den er blitt vår sukkermat / ingen kjedelig ernæring». Her er det lite rom for ettertanke, siden strofen er uttømt allerede ved siste stavelse og den samfunnskritiske pekefingeren er så tydelig.

Mellom det kryptisk-innforståtte og det overtydelige i samlingen finnes det likevel mat for både tanke og sjel. Ja, tidvis er Kittelsens usvikelige tro på poesien som motstandskraft rørende. «Ingen lang historie» krever noe arbeid å komme inn i, og enkelte av poetens påfunn går meg over hodet. Likevel utgjør den en betimelig påminnelse om at poesien gjennom historien ofte har utgjort en motkulturell kraft. Den er ikke alltid lett å forstå, men kan være både vakker, egenrådig og omveltende – slik hesten danser over sjakkbrettet på vei mot nok en remis.

Ingen lang historie

Poetisk ­beredskaps­lager

Silje Bekeng-Flemmen

En av de mer provoserende reklamefilmene jeg har sett, lagde Mester Grønn for seks år siden. En dame i sportsklær haster inn i en mørklagt leilighet, slenger en skvett fra vannflaska si på en plante av typen 

Poenget var at Mester Grønn selger planter som ikke trenger kjærlighet. Planter for vår tid!

Én ting vet jeg om stueplanter: Mange av dem kan klare seg med veldig lite oppmerksomhet. Men vil man egentlig omgi seg med levende vesener som bare så vidt 

? Ingen blomsterhandler med respekt for seg selv oppfordrer planteeiere til å neglisjere sine grønne venner, spør du meg. Etter å ha lest etnolog Liv Emma Thorsens nydelige bok om potteplantenes norske kulturhistorie, får provokasjonen en ny dimensjon: Å betrakte potteplanter med et kjærlighetsløst blikk er en hån mot flere hundre års hardt arbeid. Mot lange tradisjoner, nedarvet kunnskap og den omsorgsfulle oppmerksomheten mennesker på sitt beste kan ha for sine umiddelbare omgivelser. Som en historisk kilde sier i boka: «Reglar og tru om potteplanter er at dei er levande væsen som ein skal stella med varsemd og kjærleik.»

viser Thorsen hvordan våre innendørs planter forbinder «globalisering, imperialisme, botanikk, teknologiske og arkitektoniske nyvinninger med forandringer i norske levekår, vaner og tradisjoner.» Hun legger for dagen et imponerende forskningsarbeid med et bredt kildetilfang det ikke kan ha vært lett å samle inn. Som kvinnearbeid og «unyttig» tidsfordriv har plantehold ikke hatt den store forrangen blant historikere.

Potteplanter begynte å dukke opp i Norge på midten av 1700-tallet, «ved inngangen til moderniteten». Det er først en overklasse-sak: oransjerier med eksotiske planter som en del av et prangende forbruk. I likhet med samlinger av skjell, steiner, utstoppede dyr og så videre, inngår plantene i en bredere interesse for naturhistorie. Rundt 1850 eksploderer tilbudet av arter og sorter og potteplantene blir «en urban skikk», og rundt 1900 «står de i alle vinduer».

hvordan planter fra tidlig av blir forbundet ikke bare med skjønnhet, men også med et velstelt, renslig hjem. Kan husmoren ta seg tid til slikt luksusarbeid, må hun nok ha alt annet på stell.

Norges klima taler imidlertid ikke til potteplantenes fordel, derfor har det blitt lagt ned så mye arbeid for å holde dem i live, og derfor inngår de i en historie om teknologi og velstandsutvikling. Enkle ting som at man får større vinduer med klart glass, hus som holder godt nok på varmen.

Sveitserhus-stilen, populær fra midten av 1800-tallet, blir en velsignelse for plantene, med store vinduer, takhøyde og frostsikre kjellere. I ornamenterte, overfylte interiører passer bladverk naturlig inn. I senere tids funkis-stil blir både boligenes utforming og den minimalistiske estetikken noe mindre plantevennlig.

detaljrike historiske gjennomgang er supplert med en mengde gamle fotografier, tegninger og malerier, og forfatteren vektlegger selv at bildematerialet er en avgjørende del av prosjektet. Flere av fotografiene viser folk som poserer med potteplantene sine. Da stasjonsmester Sigurd Rasmussen skulle fotograferes med familien på Gransherad stasjon, ble potteplantene båret ut på trappa for å være med. Planter har vært et statusobjekt og en markør for skikkelighet.

Jeg har hørt at de beste stiklingene er de man stjeler.

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Du grønne

Bokanmeldelser

Hun er overalt, men jeg møter henne oftest i bokklubben. Der tropper hun opp med et irriterende smittsomt humør, et blendende smil, pent kledd. Bøkene hun snakker om, presenteres med boblende entusiasme og hva skal man kalle det – ren glede? Alle elsker henne. Selv en snobbete surmuler som meg greier ikke å se vekk når hun viser fram boka som takket være henne er i ferd med å bli en internasjonal bestselger.

Jeg snakker selvsagt om USAs svar på Sophie Elise, litterært sett: Reese Witherspoon. Siden oppstarten i 2017 har skuespilleren og produsenten gjort bokklubben sin, Reese’s Book Club, til en toneangivende kanal for litteraturformidling. De velger utelukkende kvinnelige forfattere, med en bredde fra Elif Shafak til Jojo Moyes, fra historisk fiksjon til romance. Witherspoons produksjonsselskap har selvsagt sikret seg filmrettighetene til en rekke av bøkene, blant dem «The Last thing He Told Me» av Laura Dave, som ble tv-serie i 2023.

gitt ut sin egen roman. Den er skrevet i et angivelig 50/50-samarbeid med thriller­kongen Harlan Coben, som på sin side allerede har solgt 80 millioner bøker – eller var det 90 millioner? Samme det! Den norske oversettelsen av «Gone Before Goodbye», «Uten et ord», utgis nå – før jul ble en forhåndsutgave med rødt bånd gitt i «gave» til bokhandel­ansatte.

Kan en bok å ha et mer kommersielt gunstig utgangspunkt? Tror ikke det. «Uten et ord» føyer seg inn i en trend det er verdt å følge med på, nemlig kjendisers økende innflytelsen i bokbransjen. Samarbeid om bokskriving, som det mellom James Patterson og Bill Clinton, har blitt gjengs – slike bøker topper gjerne salgslistene. I Norge utkom nylig spenningsromanen «Kismat», et samarbeid mellom krimforfatter Torkil Damhaug og Abid Raja. I tillegg har vi de nevnte bokklubbene – i desember var det mye ståhei rundt at superstjerna Dua Lipa valgte Ingvild H. Rishøis «Stargate» til sin bokklubb.

 siden konseptet bokklubb hadde en nostalgisk aura som bare fikk meg til å tenke tilbake til den søte tid da Bokklubben sørget for at hele folket leste samme bok til samme tid. Min egen generasjon er fra barndommen på 1990-tallet emosjonelt knyttet til et visst sett bøker: De med rød eller blå marihøne, som jevnlig dumpet ned i postkassa og skapte et nasjonalt lesemiljø.

På sitt beste sto bokklubber for 70 prosent av salget av skjønnlitteratur her til lands – i 2003 hadde de 750.000 medlemmer, ifølge Bibliotekarstudentens nettleksikon. Men ut over 2000-tallet gikk det nedover med både omsetning og medlemstall – de tradisjonelle bokklubbene står ikke lenger for en dominerende del av markedet.

Men etter en periode der bestselger­lister og algoritmer har preget hvordan vi har funnet fram til bøker, er bokklubb-konseptet styrket, i ny drakt, for en ny tid. Folk ønsker seg i økende grad mer personlige anbefalinger, og gjerne fra en kjendis som kjennes som en fortrolig venn. Bransjenettstedet Bok365 melder 2. januar at bokklubber og influensere kan prege bokåret 2026. Dette henter de blant annet fra 2026 State of Reading Report – laget av den abonnementsbaserte bok- og lydplattformen Everand.

«Uten et ord» er en kimære som springer ut av dette landskapet: Skrevet av en bestselgende forfatter og en av Hollywoods rikeste kjendiser, som eier en bokklubb og et produksjons­selskap for film og tv. Med en hovedperson skreddersydd for en viss skuespiller. Der har du maktkonsolideringen sin. Det verste er at den ikke er så verst, den boka. I alle fall er den like lett å 

 som den garantert kommende tv-serien vil være.

Eller, det er selvsagt ikke det verste. Poenget er at det er sterke kommersielle interesser i det å være personlig og nær. Det gjelder med andre ord å finne ut hvor du har venna dine.

Konseptet bokklubb hadde en nostalgisk aura.

Klubben

Mímir Kristjánsson

Christopher Olssøn

Det er kanskje ikke sant, det forfatteren Hallgrímur Helgason skriver: at vi islendinger er en type hårflyktninger, at hver eneste en av oss er Skallagrimssønner på flukt fra en altfor hårfager norsk konge, og at vi derfor nærer en kronisk mistro mot folk med frodig hårvekst. Men nå sitter vi i alle fall her, en helt skalla islandsk forfatter og en svært tynnhåret norsk-islandsk intervjuer, og skal snakke sammen om Hallgrímurs bok «Seksti kilo solskinn», som kom ut på Island i 2018 og som endelig kom på norsk denne uka.

Ryktet om denne boka nådde meg allerede i fjor høst, da jeg kjørte mellom Höfn og Neskaupstaður på Islands øde østkyst. Mens jeg satt i bilen ble jeg ringt av en gammel kamerat av min far, Albert Einarsson, som også er en ildsjel i kampen for å oversette mer islandsk litteratur til norsk. Snart kom det en bok på norsk som var så god at jeg ganske enkelt ble nødt til å lese den, mente Albert, og han tok på ingen måte feil i det. «Seksti kilo solskinn» er første bind i det som tegner til å bli et storverk om et helt sentralt kapittel i islandsk næringshistorie, sildeeventyret på Nord-Island tidlig på 1900-tallet. Den skildrer hvordan innbyggerne i en islandsk fjord etter tusen års stillstand plutselig tar et tigersprang inn i en ny tid når nordmennene kommer til dem med sildefisket. Deretter følger bindene «Seksti kilo juling» til sommeren og «Seksti kilo søndag» tidlig neste år.

– Dette er på mange måter en norsk-­islandsk historie. Nordmennene kom første gang til Island i 874 på landnåm. Så skjedde det nesten ingenting på 1000 år, før nordmennene kom igjen i 1903 og lærte oss å fange sild. Det snudde opp ned på et samfunn som hadde stått så lenge stille at folket der hadde gitt opp å tro på framtida, sier Hallgrímur.

Nettopp av denne grunn heter bokas første hovedperson Eilífur, etter det islandske ordet for evig, «eilíft». Han sitter fast i det evige slitet i et land der naturen ikke bare er ugjestmild og karrig, men direkte farlig. Det er et land hvor hvert tiende barn settes ut for å dø, der «framskritt var et ukjent fenomen»:

Folk jobbet seg aldri opp til noe, de jobbet bare for retten til å fortsette å gjøre det samme. I framtiden lå det ingen håp, ingen drømmer, ingen spenning, bare en nøyaktig etterligning av fortiden. Og slik var det islandske livet fullstendig fastlåst.

For å kjøpe seg tre kilo mel setter Eílifur seg 99 ørreter i gjeld, og blir dermed slave av en handelsmann fra nærmeste fjord. Når han vender tilbake til husmannsplassen sin med melet, oppdager han at et snøskred har tatt både kona og dattera hans, og at den eneste som har overlevd er den lille sønnen Gestur, som på norsk betyr gjest.

– Det var viktig for meg å finne et navn som representerer hele nasjonen. Derfor valgte jeg Gestur, for jeg har hele tida på følelsen at vi er her på besøk, at den islandske befolkningen aldri er helt sikker på om vi vil klare oss. Kanskje er det fordi vi ikke har vært her så lenge, vi har tross alt bare bodd på Island i 1000 år.

Målet med «Seksti kilo»-sagaen var å bruke en fjord til å fortelle historien om Island, forklarer Hallgrímur, «å forsøke å vise hvor vi kommer fra og hvorfor vi er som vi er».

Det var på mange måter en revolusjon som kom til landet med silda.

En saga om is og sild

Ylva Perera

Litteraturredaktør i Hufvudstadsbladet

Kunst er nok det nærmeste jeg kommer anstendighet i livet mitt. Det er ganske enkelt det som gir mening», sa den finske skuespilleren Mikko Kauppila (f. 1995) da jeg intervjuet ham for Hufvudstadsbladet mot slutten av høsten.

«Det er mye som er råttent i verden og i oss selv, men når jeg skaper kunst, opplever jeg å komme i kontakt med det som er vakkert», sa i sin tur den finlandssvenske skuespilleren Alexandra Gustavsson (f. 1993) i begynnelsen av desember, da hun deltok i en panelsamtale i Helsingfors.

Begge disse utsagnene kjentes, til min egen overraskelse, skikkelig oppfriskende. Å snakke om kunst med begreper som mening og skjønnhet er jo ikke noe nytt fra en idéhistorisk synsvinkel, men jeg opplevde det likevel som uventet og friskt at to skuespillere i 30-årsalderen grep til det vokabularet for å motivere praksisen sin.

gjennomgår en nyromantisk fase. Det kan skyldes at jeg de siste årene har vært opptatt med å tenke på kunst og litteratur med begreper som motstand og politikk, innenfor rammen for doktorgradsavhandlingen min. Det samtidig som hele kulturfeltet har blitt stadig mer truet og stilt spørsmål ved i Finland, så jeg er langt ifra den eneste som gjerne har snakket om dens demokratibærende og antifascistiske funksjon.

Jeg står fortsatt for at kunsten, når den er bra, har den funksjonen. Men jeg kjenner meg stadig mindre interessert i å snakke om akkurat det aspektet. Tvert imot opplever jeg plutselig at det virkelig radikale er når noen, som Kauppila og Gustafsson, våger å si at de vier seg til kunsten fordi det kjennes vakkert og eksistensielt meningsbærende – ikke fordi det gjør verden til et bedre sted.

Er det eskapisme jeg lengter etter, eller retten til å få definere virkeligheten på andre måter enn den rådende?

å kjenne noe annet enn maktesløs når 2026 braker løs med USAs imperialistiske folkerettsbrudd i Venezuela og hatefull retorikk rundt Grønland. Hendelser som tydelig viser at vi lever i en tid der styrke tillates å trumfe andre forsøk på mellommenneskelige overenskomster. Altså at vi har en verdensordning som kan beskrives som fascistisk. Og som kjent defineres fascisme blant annet av å ville eliminere mangfold og motsetninger, den vil få oss til å tenke at det er slik som dette det 

Å si «dette er feil» er så klart politisk viktig – ikke minst ettersom de fleste europeiske ledere har vanskelig for bare å si nettopp det. Men det er også avgjørende å løfte fram og vie seg til det som ikke får plass innenfor den fascistiske – og knapt innenfor den kapitalistiske – ordenen. Det inkluderer å dyrke et forhold til det skjønne, noe jeg tror vi faktisk har blitt skikkelig dårlige til over hele det politiske spekteret.

Jeg innså mine egne begrensninger da jeg merket hvor provosert jeg først ble da jeg leste finske Anu Kaajas roman «Rosetten» – som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2025 og derfor har kommet ut på svensk i Malin Kiveläs oversettelse (Schilds & Söderströms).

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Hva vi kan vite

Neste morgen ved Wounded Knee

Radium

Jeg som aldri har kjent menn

Pukkelrygg

Seksti kilo solskinn

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Utvalgte saker

Det er her du har venna dine.

Hallgrímur Helgason står på skuldrene til Halldór Laxness i sitt nye storverk om det islandske sildeventyret.

Blir 2026 året der vi velger skjønnheten?

Magasinene

Bokanmeldelser

Hva vi kan vite

Neste morgen ved Wounded Knee

Radium

Jeg som aldri har kjent menn

Pukkelrygg

Seksti kilo solskinn

Ingen lang historie

I alle vinduer. Potteplantenes kulturhistorie i Norge

Det er her du har venna dine.

Hallgrímur Helgason står på skuldrene til Halldór Laxness i sitt nye storverk om det islandske sildeven­tyret.

Blir 2026 året der vi velger skjønn­he­ten?

Hallgrímur Helgason står på skuldrene til Halldór Laxness i sitt nye storverk om det islandske sildeventyret.

Blir 2026 året der vi velger skjønnheten?