#fff

#000

måtte gi opp å være mor for de tre stebarna. Hvordan påvirket det forfatterskapet?

Sigrid Undset

sender ein detektiv til Europa for å kaste blikket tilbake på USA.

Thomas Pynchon

Må forfattere danse på TikTok for å få oppmerksomhet?

Lik og del

undersøker valgene vi tar under historiske omveltninger.

Lea Ypi

Tom Egil Hverven

Historikeren Ole-Albert Rønning Nordby tar i «Morð» for seg en sjelden kriminalgåte. Tittelens norrøne stavemåte nærmer seg scenen i Ringsaker ved Mjøsa i 1432, der storbonden Sigurd blir drept. Kona Gudrun sier han ble sparket i hjel av en hest. Andre kjente vitner finnes ikke. Ingen av Ringsakers mektige menn på tinget tror henne. Kongens to utsendinger tviler. De vil prøve saken på nytt. Gudrun får ni måneder på å forsvare seg mot anklagen om at hun har drept Sigurd. «Morð» sirkler inn det norske bondesamfunnet for 600 år siden. Nordby låner trekk fra spenningsromaner, samtidig framstår boka som etterrettelig historieskriving, med et bredt kildeapparat.

Seint i boka innrømmer Nordby at sympatien hans har ligget hos Gudrun. Det merker man som leser. Samtidig ligger historikerens sympati også et annet sted: hos sannheten. Nordbys tvil, utformet med spekulativ kreativitet, utløser kaskader av spørsmål: Hvordan ble Sigurd drept? Hvilke konflikter fantes i ekteskapet, i lokalsamfunnet, i bispedømmet på Hamar, som eide gården, eller hos kongens menn, som ser det hele fra Oslo og København? Hvordan løste man i det hele tatt drapsgåter i en tid hvor moderne rettsmedisin ikke fantes? Bygdefolkets oppfatninger viser seg å ha avgjørende betydning, ikke minst fordi de utgjør en definerende myndighet, idet bygdas storbønder samles på tinget utenfor Ringsaker kirke for å dømme i Gudruns sak.

 ligger Magnus Lagabøtes landslov (1274): «Hvis noen dreper en annen, skal de miste alt de eier […] enten en mann dreper en kvinne, eller en kvinne dreper en mann». Alt står på spill for Gudrun. At en kvinne dreper sin egen mann, var antakelig like uvanlig på 1400-tallet som i dag, mener Nordby. Utfordringen hans er at boka kun bygger på to kortfattede dokumenter, fra begynnelsen og slutten av rettsprosessen. Ellers er kildene tause om ekteskapet mellom Gudrun og Sigurd og deres liv på gården i Ringsaker. Desto mer ligger åpent for historikerens begrunnede tvil, spørsmål og undersøkelser. Noen vil kanskje mene at faghistorikere skal holde seg til det de vet med sikkerhet. «Morð» viser at så enkelt er det ikke, særlig fordi Nordbys bok inneholder et vell av interessant informasjon om et av norgeshistoriens minst omtalte århundrer, 1400-tallet, begynnelsen på drøyt fire hundre år under dansk styre. Nordby møter mangelen på kunnskap ved å bringe inn informasjon fra andre kilder, i vide sirkler omkring Ringsaker, fra bunnen til toppen av samfunnet.

Boka utmerker seg ved at Nordby zoomer inn og ut av middelalderens dagligliv, økonomi og jus, konteksten for dødsfallet og rettsprosessen. Ringsaker er på denne tiden en av Norges rikeste jordbruksbygder, samtidig som velstanden er ujevnt fordelt. Kirken en betydelig landeier, Sigurd var leilending under Hamar biskop. Betalingen for leie av jorda, såkalt landskyld, skjer gjerne i form av huder, der de med best kvalitet garves, strekkes og skrapes til nettopp slike tynne pergamentbiter som dommen over Gudrun skrives på. Nordby beskriver i detalj hvordan det skjøre dokumentet i Riksarkivets fjellmagasiner ser ut, med lagrettemennenes segl, «preget med våpenskjold, kors, nøkler og bumerker».

 pronomener som «vi» og «jeg» hyppig. Vanligvis er jeg skeptisk til sakprosa som veksler slik i omgang med kilder, med alle tvilsomme forutsetninger som kan bakes inn i et omfattende «vi». Hvem er «vi» i 2026? «Vi» omfatter i hovedsak et lesende fellesskap, offentligheten, i en slags oppsummering av hvor historisk forskning står på 2020-tallet. Likevel, når pronomenet «vi» gjentas over tusen ganger, går det inflasjon i bruken. Tidlig i boka skriver Nordby om hva «vi» kjenner hjemmefra, hva som er fremmed for «oss». Når han skriver at mennesker på 1400-tallet «ligner mye mer på oss enn vi skulle tro», strekker han forutsetningene langt. Et merkelig valg er ellers å skrive «på Ringsaker». Det vanlige er «i Ringsaker». Bruken av «jeg» er mindre problematisk, selv om også dette ordet forekommer relativt hyppig, et par hundre ganger. Pronomenet brukes først og fremst til å gjøre rede for valgene i framstillingen, steder der Nordby eksponerer sin egen usikkerhet. Det gjør «Morð» til desto mer dirrende lesing.

 ni månedene åpnes Sigurds grav. Hvordan ble han drept? Hvilken dom fikk Gudrun? Uten å røpe for mye, vil jeg løfte fram hvordan boka taler inn i vår tids debatter om «løgn, sannhet og ære», slik undertittelen antyder. Én sak er at Norge har en rettssak gående mot en kvinne i Løten som skal ha drept og partert sin eks-kjæreste på sin egen gård nyttårs­aften 2023. Hun skifter stadig forklaring. Om boka ikke refererer direkte til slike pågående saker, trekker Nordby linjer til vår tid. Han går i dialog med moderne kilder, som historikeren Erling Sandmos «Voldssamfunnets undergang. Om disiplineringen av Norge på 1600-tallet» (1999). Bruken av Sandmos arbeid i avsnittet om ære viser hvordan en diskusjon av hendelser på 1400-tallet kan kaste lys over debatter som foregår her og nå, for eksempel om norske aktørers troverdighet etter Epstein-avsløringene. Enkelt sagt: Tillit og troverdighet er ikke noe man kan påberope seg uavhengig av folks oppfatninger. Nesten alltid vil det være slik at et menneskes ærlighet hviler på andre beretninger om dem som ærlige, «og slik strekker sannheten seg bakover som en endeløs rekke av fortellinger», som Sandmo skriver. Nordbys vell av referanser åpner avgrunner mens man leser. Samtidig virker det uunngåelig å prøve å forstå mennesket Gudrun.

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, ­sannhet og ære

Et spørsmål om troverdighet

Tore Linné Eriksen

Få har bidratt så mye til å opplyse oss om Midtøsten som den israelske historikeren Ilan Pappe. Bak seg har han ei rekke bøker som regnes som internasjonale standardverk bygd på solide arkivstudier, og på ulike plattformer leverer han nye analyser og dagsaktuelle kommentarer. Med sin kritiske holdning til hjemlandet og støtte til den palestinske frigjøringskampen har han vært i eksil sida 2007, og leder nå European Centre for Palestine Studies ved Universitetet i Essex, England. Denne gang oppsummer han sin forskning i 15 korte kapitler, som i første rekke henvender seg til lesere som trenger mer innsikt i den historiske bakgrunnen for bosetterkolonialisme, krig og okkupasjon. Sjøl om framstillinga dermed blir sammentrengt, gjør det pedagogiske grepet og det tydelige språket at det er lett å følge med i resonnementene.

Et gjennomgangstema er at konflikten verken starta 7. oktober i 2023 eller ved delinga av det historiske Palestina og den store katastrofen (

 i 1948. Forfatteren går derfor tilbake til den tidlige sionismen ved slutten av 1800-tallet, og legger stor vekt på åpninga for jødisk innvandring under britisk styre fra 1920. Det er også en historie om motstand, som endte med at koloniherrene systematisk knuste det store opprøret (1936–1939) og forhåpningene om en palestinsk stat. Vi får deretter kapitler om både jødiske terrororganisasjoner og stormaktsspillet fram mot den til israelske staten i 1948. Pappe dokumenterer detaljert hvordan fordriving av palestinere og etnisk rensning er en følge av forestillingene om et Stor-Israel som en gudgitt jødisk stat. Og de som måtte mene at det er uheldig å bruke betegnelsen «apartheid» om forholdene i Israel og i de okkuperte områdene, blir her tvunget til å tenke om igjen.

 historie er nok bedre kjent for mange, men sjelden er den framstilt så klart og konsist. Det gjelder ikke minst de kyniske manøvrene under navnet Oslo 1 og Oslo 2, som la grunnlaget for en ny form for okkupasjon og – som vi nå er minnet på – ga Terje Rød-Larsen og Mona Juul en israelsk «fredspris». Også Hamas’ angrep 7. oktober 2023 har sin bakgrunn, der Pappe viser til de dystre konsekvensene av vestlige stormakters motvilje mot å anerkjenne Gaza-valget i 2005. Han argumenterer også for at den israelske grunnmuren er i ferd med å slå sprekker, og at et stadig mer høyre-religiøst Netanyahu-­regime derfor blir desto mer desperat i sine handlinger. Det er et bidrag til å forstå disse dagers opptrapping av bosettervolden på Vestbredden og krigen mot Iran.

 mange fortrinn, er det synd å måtte vente så lenge på ei norsk oversetting. En svensk utgave kom samtidig med originalen i 2024, og i fjor kom den ut på dansk. Slik fanges ikke opp nye tapstall i krigen, styrking av de mest fanatiske høyre-religiøse strømningene i Israel, opptrapping av vold og jordokkupasjon på Vestbredden og den totale raseringa av livsgrunnlaget i Gaza. Dette kunne lett ha vært oppdatert gjennom et nytt for- eller etterord, der forfatteren hadde hatt mulighet til å trekke veksler på sine nyeste bøker. Det gjelder ikke minst «Israel on the Brink» (2025).

I mellomtida har også andre bøker gitt utmerkete oversikter i et lett tilgjengelig språk, men Ilan Pappe er med sin bakgrunn en historiker som taler med særegen autoritet. Hans presise innføring kan derfor tjene som en døråpner for dem som vil dykke videre ned i et betydningsfullt forfatterskap, men står også støtt på egne bein.

En kortfattet innføring i Israel-­Palestina-konfliktens historie

Kort og konsist

Eivind Myklebust

Vesle Tormon frå Nordgard er ein lydhøyr kar, i alle fall lyttar han til dei vaksne rundt seg – på posten, i butikken, nede ved kaia – om han enn ikkje alltid lystrar det dei seier. Som unggut får han vere med farfaren på jobb på det lokale likningskontoret, der gamlekarane sit framfor skrivemaskiner og pikkar og tikkar på tastane for å få fram bokstavar og tal på papir. Det dei reknar og skriv på, forstår han lite av, men det er klikk og klakk frå hòl- og stiftemaskiner, stolbein som skrapar i furugolv, skosolar mot golvflata, ringpermar som glir på plass i hylla: «Alle rørslene til dei som arbeidde på kontoret, laga ljodar som lagra seg som noko mjukt og stilt i meg».

Undervegs er det mest så ein gløymer at ein eldre Tormon fortel. Han er i slutten av tjueåra, med eigen unge og verken far eller farfar i livet lenger, men vi får ikkje vite så mykje om det før mot slutten. I staden fortel han svært røynslenært frå barne- og ungdomsåra, og kanskje er det djupast sett dette røynslenære den draumelike og litt løyndomsfulle romanen handlar om: Om korleis sjølv og sinn lèt seg forme av det auga og øyra høyrer og ser, og om dei særeigne kunnskapane som sildrar gjennom generasjonane, i samspel og brot med samfunnet elles, som alltid er på veg inn i ei ny tid.

av eit moderniserings- og sentraliseringstiltak, då likningskontoret blir flytta frå Nordgard og nyinnreidd på Midtgard. Farfaren blir tvangspensjonert, men saman med kollegaen Olman klamrar han seg fast og opnar eige kontor på heimgarden. Arbeidet held fram med gamle møblar og maskiner, og Tormon får straks plass i kontorlandskapet – han får seg endåtil ein røyk til innviingsritual. Pedagogikken er ikkje etter læreboka, men slik startar opplæringa i arbeidsverktøy og -måtar som samfunnet allereie har avskilta som utdaterte. Tormon meiner seg ferdig på skulen. Dei relevante myndigheitene meiner noko anna.

Farfar Mon er den oppsedande farsfiguren her, medan far Argon stort sett er ute i arbeid, eller på jakt etter nye arbeidsmarker og -marknader. Han ser for langt fram, står det fleire stadar: Ute i dei ugjestmilde utgardane har han grave opp grøfter i eit nybrot, men det kjem snart fram at han har forlate dei til fordel for kontorjobb på Midtgard. Olman tek Tormon med ut dit, og det er denne merkelege mannen som blir romanens store skikkelse. Han er «ein vanleg mann [...] som med sine daglege vanar vart uvanleg», og i utgarden har han sant nok eit forunderleg føretak: Inne i ei hòle har han laga si eiga grav – og attpåtil eit skjelett av pinnar som er snarlikt han sjølv.

 Mon og Olman døyr i romanen, og gravferdene deira er sentrale i forteljinga. I begge ser ein den gamle tida som går ut, men også noko som set seg og blir med vidare i Tormon. I Olman, med sine «munnljodar», si finkjensle for «trykk og lette» i orda og sitt mumlande tvisyn, ser eg òg noko av ein kunstnarfigur – i alle fall ein figur som viser Tormon at det finst andre måtar å sjå og lytte og leve på. Tormon snakkar støtt om at nokon, kanskje han, kunne ha skrive ned det han opplever i ei bok.

Haugland minner om både Jon Fosse og Ragnar Hovland, men liknar mest seg sjølv. Humoren hans veks bygderealistisk ut av landskapet, som når karane fører rekneskap over teigane og kjem til dei såkalla tre­holmane, eit namn som «kunne verke misvisande, men sikta til at det var tre holmar utan tre». «Ljodane» har òg noko fabelaktig over seg, som gir den eit filosofisk og lett allegorisk islett, men den berande kvaliteten er språket, som er solid som stein, men med rørsle og svev i seg. Det er atterhalde, stundom på grensa til det monotone, men dei seige kvalitetane i språket slepper stadig laus i små ras der ordlyd og -meining klinkar i kvarandre og lagar ein heilt eigen samforstand – av bilete og klang, av skurr og svar, av gammal og ny tid.

Ljodane

Grøfter og grav

Daniel Willumstad Gunstveit

Italienske Vincenzo Latronicos «Det perfekte» har av kritikere blitt utpekt som den store 

romanen. Jeg tror ikke jeg er den eneste som blir skeptisk når bøker liksom skal representere en hel generasjon, og det er derfor med en viss motvilje jeg må innrømme at det er en ganske treffende beskrivelse. Det er det nystartede forlaget 4.48 som har fått kloa i rettighetene til den Booker­nominerte romanen, og den foreligger nå på norsk i Thea Marie Dolvas nydelige oversettelse.

I distansert, men vakker prosa skildrer Latronico et ungt og fremadstormende par, Anna og Tom, fra et uspesifisert land i Sør-Europa, som flytter til Berlin for å leve ut, eller snarere skape, en identitet som unge, kreative, liberale mennesker. Vi får ikke vite mye om dem utover navnene, vanene, og fremfor alt, tingene deres. De er dermed ikke ferdig utviklede karakterer slik jeg ser det, mer et slags tomt lerret som leseren kan projisere seg selv på. Romanens handling består i korte trekk av Anna og Toms forsøk på å finne en retning og mening i livet, når alt er passe bra og ingenting er lagt på forhånd. Men så er det ikke først og fremst handlingen som gjør denne boka god. Det er språket og de presise beskrivelsene, og det dels inderlige, dels ironiserende portrettet av millenniumsgenerasjonen, som gjør «Det perfekte» interessant.

 fra midten av 2000-tallet og frem til handlingens slutt i 2019, utgjør romanens linse. Det første blikket vi får på Anna og Toms leilighet i Berlin, blir presentert via fotografier av leiligheten med alle de riktige smakfulle rekvisittene, badet i et Joachim Trier­aktig lys:

Varheten overfor skjønnhet og nytelse synes drysset utover hverdagen som et fint støv i lufta. Det er et godt liv, eller det virker sånn ut fra bildene i annonsen for leiligheten som leies ut på korttidsbasis for hundreogatten euro dagen.

Det indirekte, estetiserende språket, der ingen akkurat fører ordet, er gjennomgående i romanen. Latronico kaller «Det perfekte» en hyllest til Georges Perecs debut­roman «Tingene». Faren for å begå simpel kitsch er stor når man skriver så tydelig i dialog med en klassiker, men formen viser seg godt egnet til å skildre millenniumsgenerasjonens litt tafatte livslede på passe avstand.

Tida beveger seg nærmest umerkelig i den korte romanen, på samme måte som sidene flyter raskt under lesingen, besnærende likt en form for skrolling. Boka er da også full av referanser til internettfenomener som sjelden benevnes direkte, men som jeg likevel husker å ha sett. Den aldri sovende internettstrømmen infiltrerer livene til Anna og Tom, og utøver en myk makt over tankene og handlingene deres, i form av hva slags produkter de kjøper, men også ved at skoleskytinger og talene til Barack Obama virker mer ekte enn livet de lever i Berlin, som det heter et sted i boka. Alle referansene kan nok medføre at boka vil føles litt datert om noen år, men oppleves samtidig som nødvendig, siden internettilværelsen er like viktig og hverdagslig som en tur på supermarkedet.

 imidlertid virkeligheten gjennom den millenniale lydmuren. Flyktningkrisen på midten av 2010-tallet setter sitt preg på Berlin, parallelt med at gentrifiseringen får fotfeste for alvor. Det er vanskelig å si sikkert hvilken av krisene som rammer Anna og Tom mest personlig, men strømmen av flyktninger gir livet deres retning, i hvert fall en stund. Et bilde av en druknet gutt (ja, 

bildet) ryster dem tilstrekkelig til at de slutter seg til dugnaden – ikke uten en viss begeistring:

De ble drevet, selvfølgelig, av hvor akutt den humanitære krisen var, men også av følelsen av at noe foregikk rundt dem som de ikke ville gå glipp av – et slags møte med historien, endelig.

Dette peker på generasjonens lengsel etter mening i disse avfortryllede tider, men det er også noe herlig (og ærlig) smakløst over hvor selvsentrert aktivismen beskrives. Anna og Tom tilbyr seg å formgi en tysk-arabisk ordliste noen andre har samlet i et (beklageligvis uestetisk) Google Sheets­dokument, men denne essensielle oppgaven har allerede blitt utført av andre kreative sjeler. Dermed virrer de hit og dit uten helt å være til hjelp og serverer suppe fire timer i uka, før aktivismen deres går i en slags permanent vinterdvale under februarsnøen. Latronicos finstilte humor arbeider godt i denne delen av boka, samtidig som han i effektive riss sier noe vesentlig om dagens internettbaserte folkebevegelser:

Sidene ­flyter raskt, besnærende likt en form for skrolling.

Det perfekte

Millenniums­krøniken

Jonas Bals

Jeg må innrømme at det var med en viss ærefrykt jeg begynte å lese Neda Alaeis fjerde ungdomsroman. Hva slags forutsetninger skulle jeg ha for å vurdere en bok som handler om det å være tenåringsjente i 2025 – utover å være far til en selv? Om noe har det gitt meg en forståelse for at det ikke er alt i verden man kan skjønne fullt ut.

Samtidig er dette noe av det skjønne med skjønnlitteraturen: At den kan åpne andres erfaringer for oss, tilgjengeliggjøre følelser, tanker og perspektiver. Alaeis roman kan for eksempel få oss voksne til å skjønne 

 annerledes det er å være ung i dag sammenlignet med da vi selv var ungdommer – blant annet fordi vi ikke levde i en verden der mobiltelefonen hele tiden var med (og mot!) oss. Som når vennene dine blir tause og står og tekster hver for seg, og du med ett blir usikker på om det er deg de tekster om.

forutsetningsløs til boka. For det første har jeg lest om hovedpersonen Mitra før, den gangen hun bare var en biperson i historien om Yousef (som her har blitt en biperson), i «På én betingelse» (2023). I «Bare vent» er Mitra blitt 17 år, hun står midt i foreldrenes opprivende skilsmisseprosess hjemme, og i en kanskje enda mer opprivende konflikt i vennegjengen, der nye og gamle venner og kjærester gjør ting komplisert.

Vel så viktig som kjennskapen til Mitra, var det nok at jeg innså at det var en fordel å være en 

: Taylor Swift har preget boka langt mer enn bare på omslaget. «Trouble, trouble, trouble …» står det på bokas bakside, og det tar ikke mange setningene før låta ‘I Knew That You Were Trouble’ dukker opp. Swifts låtunivers setter sterkt preg på både romanen og dens hovedkarakter, og til slutt får man til og med en «girl power»-liste med låter signert Mitra – som jeg må innrømme at i urovekkende grad stemmer overens med min egen.

 det altså ikke noe å si på, selv ikke for en 49 år gammel mann. Men hvordan fungerer boka som 

roman? Jeg tror boka – i likhet med Alaeis tidligere bøker – vil falle i smak hos målgruppa, med en rekke temaer jeg tror mange vil kjenne seg igjen i, enten det er selvopplevd eller noe man har møtt på blant venner og kjente. Den handler om å stå på tredemølla på Sats og løpe for livet – og kanskje fra seg selv? – og om å ta med seg et skjold når man trenger det, for eksempel i form av en Taylor Swift-låt på øret. Samtidig skriver Alaei klokt om hvor lett det er å gjøre skjoldet til et våpen mot seg selv og la det vokse til å bli et skall. Uten å avsløre for mye handler det om å våge å slippe folk innpå seg, om å være nysgjerrig på folk rundt seg og ikke fortape seg i sin egen navle.

Alaei får leseren til å skjønne hvor viktig det er å ikke være for streng med seg selv, og derigjennom kanskje også klare å være mindre 

 mot andre. Hun skriver om å kunne tilgi, både seg selv og andre – men også om det å klare å gå videre, når noe bra tar slutt. Ikke ved å stikke av fra trøbbel, men ved å gjøre seg ferdig med ting. I det hele tatt er dette en liten bok proppa med livsvisdom, inkludert visdom som vi litt eldre ofte glemmer. Boka har også en veldig kul punchline til slutt – fra ei jente med framtida foran seg. Bare vent!

Bare vent

Løp for livet

Janneken Øverland

Jeg lever. Mannen min, Paul Auster, er død. Han døde 30. april 2024, klokken 18.48, her i huset i Brooklyn hvor jeg nå skriver disse ordene.»

Så kontant innleder den ferske enken Siri Hustvedt sin nye jeg-fortelling, «Gjenferd», en vakker og detaljrik minnetekst om ektemannen.

På engelsk har boka fått tittelen «Ghost Stories» med undertittelen «A memoir». Tittelens gjenferd er knyttet til at Paul, like før han dør, sier at han håper å kunne komme tilbake som et gjenferd, som en som vokter og trøster de gjenlevende. Den originale undertittelen, «A memoir», er i den norske boka byttet ut med «En kjærlighetshistorie». Det er et modig valg av oversetter Hilde Stubhaug og forlaget. «Memoarer» er i dag for flere et litt gammeldags begrep med en falmet klang som ikke helt kler Siri Hustvedts skarpe, åpenhjertige og modige fortelling.

Den norske undertittelen gir dessuten god mening. Den står godt til den vakre parhistorien om Siri og Paul som er fortellingens ryggrad. Og den rommer bokas rause storfamilieskildring, fylt av hjerteskjærende sorg og krevende omsorg. Sine aller dypeste røtter har fortellingen i et vidt og omfattende kjærlighetsbegrep.

 livet til familiemedlemmer gjennom tre generasjoner. Mest handler det om Siri og Paul, fra de treffes i New York som unge voksne. Dernest om deres voksne barn, og til slutt om det gryende livet til to barnebarn. Familiemedlemmene preges av å være født inn i og vokse opp i svært forskjellige tider og miljøer.

Hun begynner å skrive en tid etter at Paul er død. Boka starter med refleksjoner rundt egne enke-erfaringer, og med en opplevelse av å ha blitt en helt annen, av å ha blitt «[…] forstyrret inntil det ugjenkjennelige.»

Paul sa en gang at han ville dø mens han fortalte en vits. Siri har beholdt sin sans for det komiske: «Jeg setter meg i et halvfylt badekar og oppdager at jeg har glemt å ta av meg sokkene.» Og: «Jeg er glad jeg fremdeles kan le av meg selv. På den annen side dør også hypokondere av sykdom.»

 rydder seg gjennom hus og eiendeler, gir hun leserne et portrett av den levende, hjemmeværende og skrivende Paul: Små, hverdagslige detaljer, at han aldri hadde mobil, angsten for å komme for sent, at han sverget til den avdankede faks-­maskinen. Og hun hegner om det de hadde felles glede av: Det enorme hjemme-biblioteket, og at de som helt unge gjorde blandingen av sine to boksamlinger til et ritual, på linje med et giftermål.

Gjennom årene – gjennom femten tusen netter, sa han – førte de en rullende dialog, gjerne med liv og død som ytterpunkter, ofte med erotikk og litteratur som sentrum. Etter Pauls død er det Siris jobb å «bo seg inn» i det som tidligere var «vårt» hus. Det er et ensomt fysisk arbeid, men også et krevende psykisk arbeid. Hver detalj i ryddeprosessen kaller fram minnet om Paul: «Jeg bor i et hjemsøkt hus, med et spøkelse Paul og jeg skapte sammen, et «vi» som ikke lenger eksisterer […] et hus med spøker og referanser bare «vi» forstår.

Siri har ­beholdt sin sans for det ­komiske.

Gjenferd

Femten tusen netter

Silje Bekeng-Flemmen

Da Vidar ved en tilfeldighet finner sin avdøde pappas telefonbok, begynner han å bla. Snart finner han et kjent nummer. Fem sifre til familiens sommerhus. Vidar, som er midlertidig utestengt fra lærerjobben etter en «hendelse», får et innfall: Han finner fram telefonen og ringer barndommen. Siden dette skjer i en roman av Alex Schulman, er det klart barndommen svarer. Det gjør den på en eller annen måte i de fleste av romanene til den populære svenske forfatteren. Med vekslende grad av nærhet til virkeligheten har han skrevet om familierelasjoner preget av rus og vanskjøtsel. Den eksplisitt selvbiografiske «Glem meg» kom på norsk i 2017 og tok for seg forholdet mellom Alex og hans alkoholiserte mor. I «Overleverne» fra 2021 møtes tre brødre ved barndommens landsted for å spre sin mors aske.

 zero. Alt i livet mitt springer ut fra dette torpet», skriver Schulman om barndommens feriested i «Glem meg». Sommerhuset i årets roman, «17. juni», deler mange trekk fra landstedet i både «Glem meg» og «Overleverne»: Den isolerte plasseringen mellom sjø og skog, høyspentledninger som blir ledestjerner for bortkomne barn i skogen, en betydningsfull steintrapp. Foreldreparet i bøkene likner også hverandre: En alkoholisert og uberegnelig mor, en far som er noe mer stabil, men som også kan eksplodere.

Både «Overleverne» og «17. juni» kretser rundt ett avgjørende traume. Leser man de tre bøkene ved siden av hverandre, dukker mange av de samme detaljene opp, motiver overlapper. Barnas følelse av å være overlatt til foreldrenes luner renner som en åre av ondt blod: «Hver dag i barndommen veier et tonn.» At Schulman kretser inn variasjoner over egen barndom i roman etter roman, fikk nylig VGs anmelder til å spørre: «Er du ferdig med barndommen nå, Alex Schulman?» Samtidig: Er ikke det et poeng, at et ærlig svar på det spørsmålet alltid vil være nei?

 Vidar fortsetter å ringe, får han snakke med faren, moren, storesøsteren Tora og med seg selv. Dagen han ringer til, er alltid 17. juni 1986. Det som på formiddagen later til å være en idyllisk sommerdag, endrer dramatisk karakter utover kvelden: Klokka 19.25 sier gutten at mammaen er på vei opp til hytta. De neste 55 minuttene er det ingen som svarer. Klokka 20.21 tar gutten igjen telefonen. Han er fra seg av skrekk. «Jeg ringte og ringte. Hver kveld klokka 20.21 trådte jeg rett inn i marerittet.»

Guttens skrik forfølger Vidar i drømme og han våkner i panikk med en fryktelig innsikt: «Gutten er der fortsatt. Han har blitt igjen i det huset og kommer seg ikke vekk».

Samtidig som Vidar får oversikt over 17. juni, mister han grep om sin egen hverdag. Vekslingen mellom en nåtid som faller i grus og en fortid som pusles sammen, gir boka driv. Schulman doserer ut uro, pur skrekk, drypp av ømhet og veldreide plot­tvister på en måte som skaper en medrivende leseopplevelse.

konstruert over den konseptuelle rammen, «2025 ringte og ville ha tilbake barndommen sin» – noen vil kanskje synes det blir for enkelt og tungt på labben samtidig. Det hele nøstes unektelig litt vel ­pyntelig opp til slutt.

Min kollega Bjørn Ivar Fyksen leste i 2023 Schulmans «Malma stasjon» og mente at forfatteren skuffet på «med virkemidler hentet fra trivial­litteraturens verktøykasse». Bjørn Ivar, du trenger nok ikke lese «17. juni». Men meg gjør den inntrykk på. Med sitt uhyggelige morsportrett nærmer romanen seg både skrekk og psykologisk thriller, og under den kontrollerte prosaen ligger det i Schulmans forfatterskap et skarpt blikk for barnets utsatthet og traumefortrengning. Barna i bøkene veksler mellom forsøk på å gjøre seg usynlig og å gjøre seg verdt å elskes. Men når det smeller, er det uansett deres feil: «jeg har gjort kvelden farlig».

17. juni

Barndommens tonn

Frode Molven

Året 1867 var en begivenhet i barndommens historie i Norge. Da ga Oluf Vilhelm Falck-Ytter ut boken «Ude og inde»

 om lek og fysisk fostring sommer og vinter. Han var ikke skolemann eller pedagog, men jurist i Finansdepartementet. Hvem skulle tro at viktige premisser i diskusjoner om barndom i Norge skulle komme derfra?

I boken «Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg» forteller Gudmund Skjeldal en historie som knapt er fortalt før – som er overdøvet av historien om voksenidrett. Skjeldal er idéhistoriker, rutinert sakprosaforfatter og førsteamanuensis på Norges idrettshøgskole (NIH).

vil han forstå barneidrettens opphav i Norge, før organisert konkurranse og før barndommen ble organisert. Han tar fenomenet med seg ut fra idretts­haller, gymsaler og organisasjonskontorer og tilbake til gjøgleri og sirkustelt, til fargerike bakmenn og kvinner, tvilsomme praksiser og uklare skjebner. Den organiserte idretten etter 1860 hadde noen røtter her.

Han begynner med gutten på bokens forside, fem år gamle Axel Paulsen cirka 1860, som «ein fortryllande overgangsfigur» som også «demonstrerer monteringa av det moderne barnet». Lille Axel er fotografert på en måte som viser foreldrenes forventninger kanskje vel så mye som hans egne. Så trekker Skjeldal tråden tilbake til «sirkusborna» – barn av uklar alder som viser fram kunster på markeder i regi av voksne, som må få tillatelse fra øvrigheten på hvert sted de kommer til. Sirkus er alt det idrett ikke er, men har samtidig flere fellestrekk. Dette er, som han skriver, historien om hva Idrettsforbundets uttrykk «barn er barn, og ikke små voksne» opponerer mot.

 var allsidighet et ideal. Dilettanter og amatører var viktige, det var ikke noe strengt skille mellom voksne og barn. Begge kunne delta både på scenen og i publikum. Skjeldal viser hvordan barna tidligere ble forstått, øvd og utviklet, og hvordan forståelsen av alder, forskjellen mellom barn og voksne, lek, gymnastikk og kunst har endret seg. Han bruker historikeren Johan Huizingas klassiske verk om det lekende menneske til å vise at barneidrett er en naturlig forlengelse av lek. Leken danner sin egen magiske krets og har konkurranse i seg som en helt essensiell del, skrev Huizinga.

Skjeldal har funnet fram viktige hendelser og skikkelser som går gjennom mange av epokene boken tar opp. Det er et imponerende materiale, som Skjeldal bruker kyndig – fra trykte kilder til tegninger og malerier. Han har et spørrende, reflektert, følsomt og nysgjerrig blikk på de ulike små artistene eller utøverne.

Han skriver ofte levende, tidvis litterært i et utvalg tablåer. Blandingen av historie og essay gir innimellom en litt springende framstilling som nok kunne vært strammet litt inn. Kanskje er han litt for glad i figurene han har funnet og dveler for mye ved dem.

bidrag til å forstå den organiserte idretten, som ni av ti norske barn på et eller annet tidspunkt er innom. Innledningsvis stiller Skjeldal spørsmål ved den offisielle idrettsorganiseringen og forståelsen av barn, og ved idrettsforbundets regelverk for barneidrett som er under revisjon. Et savn i boken er at den ikke vender tilbake til disse spørsmålene til slutt, men stopper når den kommer til dagens idrettssirkus.

Skjeldal spør flere ganger underveis om hvem barneidretten er for. Er den for barnas skyld eller for de voksne? Idrettens konkurranseelement er elefanten i rommet for organisasjonene.

Barne­stjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Stjerner i sikte

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet  i en ny bok.

Om du synes du har hatt mye å stri med i det siste, kan du prøve å lese et brev av Sigrid Undset, nær sagt fra hvilken som helst dag i Undsets liv. Vi kan for eksempel stanse ved en adventsdag på Sinsen i Oslo i 1916, en dag Undset for en gangs skyld medgir i et brev til venninna Nini Roll Anker at hun er sliten: «Jeg er segnefærdig og utvendig og indvendig belagt med fedt». Hun har bakt fattigmenn av 30 egg de siste to dagene, partert og saltet en halv gris, laget medistermat av ni kilo kjøtt og flesk, bakt eggehvitekaker og satt pepperkakedeig og laget to sylter. Man kan legge til at hun har de to barna sine hos seg, den da yngste datteren Mosse er et år gammel og har begynt å få uforklarlige kramper. I noen måneder har det bodd tre barn til under omsorgen hennes, de tre barna fra mannen Anders Castus Svarstads første ekteskap, som Undset har tatt til seg og som allerede har knyttet seg sterkt til henne. Og hun skriver, det skal komme både en essaysamling og en novellesamling fra henne året etter. Og Anders Svarstad, hvor er han? Han er på reise, antakelig. Han maler.

Det er slik man nesten må begynne enhver tekst om Sigrid Undset: Med å stanse litt og beundre kapasiteten og futtet. Arbeid og hjem om hverandre. Viljen! Ida Jessen, den danske forfatteren som har skrevet et personlig portrett av Undset som denne uka utgis på norsk, kaller henne et atomkraftverk. Boka hun har skrevet om Undset har fått den passende tittelen «Jeg vil!», med undertittelen «en forfatters portrett av Sigrid Undset».

«Viljen var hennes dop», skriver Jessen i boka.

– Jeg har jo vokst opp i en tradisjon der det liksom var 

å interessere seg for forfatterens liv. Men så syntes jeg det var så uhyre interessant – og befriende – å fordype meg i den transformasjonen som skjer i Sigrid Undsets liv, sier Jessen til å begynne med.

Vi snakker sammen en formiddag på linje fra Sorø, byen i Vest-Sjælland der Jessen bor og skriver – og oversetter. For få uker siden kom andre bind av «Olav Audunssøn i Hestviken» på dansk, en oversettelse som Jessen har arbeidet med i flere år. Boka om Undset er et slags overskuddsresultat av oversetterarbeidet.

For den som lurer på hvilken sjanger Jessens bok er skrevet i, kan vi konstatere at undertittelen er dekkende – boka er 

 Ida Jessens portrett av forfatteren Sigrid Undset; den forfølger de sporene i Sigrid Undsets liv som det skrivende mennesket Ida Jessen har vært mest nysgjerrig på. Utover det er det mulig å la seg forvirre: Her i Norge har forlaget Bonnier kalt boka en biografisk roman, i Danmark er den gitt ut som et personlig, essayistisk portrett. Selv er Jessen opptatt av at det mest av alt 

 er en klassisk biografi, som følger sitt objekt fra vugge til grav.

– Boka springer ut av en oppriktig nysgjerrighet for Undset som person. Hun var en person som var så full av motsetninger. Sikkert for seg selv også. Hun er så tydelig i alt hun gjør, og jeg fikk lyst til å ta tak i henne og spørre: Men 

Det er særlig tre ting hos Undset Jessen ble anfektet av, forteller hun: Forholdet hennes til de tre stebarna, ekteskapet med Anders Svarstad og hennes polemiske åre.

Han er en sur og tverr mann som føler seg forbigått, og det han kan best, det er å klage.

Bygge opp, bryte ned

Bjørn Ivar Fyksen

Det er lett å få litt kløe når høyresidens kulturkrigere nå stadig oftere påtar seg oppgaven med å adressere forvitringen av norsk felleskultur. Ikke fordi norske verdier ikke er verdt å bevare, men fordi man sjelden fornemmer noen særlig omsorg for den 

 tingen som åpenbart er felles for nordmenn, nemlig norsk språk. Til sammenligning vedtok det danske Folketinget i februar en tiltakspakke som «skal beskytte det danske sprog og sikre, at det ikke i al for høj grad bliver udvandet af fremmedord og engelske udtryk». Dansk Sprognævn skal veilede mediene og sågar bedrive 

 rådgivning overfor «centrale sprogbrugere» om «korrekt brug af dansk og begrænsning af unødvendig engelsk sprogbrug».

Så artig om det norske Språkrådet tok tak i det samme! At de ringte rundt til politikere og kommentatorer og sa hei hei, min gode mann, på norsk adresserer vi hverken problemer, utfordringer eller elefanten i rommet, vi adresserer brevpost.

ut som pedantisk norsklærerknirk, men om noen skulle tvile på at engelsk fortrenger norsk, kan de ta seg en tur på universitetet, snakke med en tenåring eller åpne en restaurantmeny i hovedstaden. Eller klikke seg inn på VG.no. «Fetisha Matcher: – Har datet roomien min», leste jeg nylig på forsiden, mens samme medium mener det er nødvendig å gi leserne en ordforklaring av «tyvgods». Det er jammen «vanskelig å få hodet helt rundt», som det nyss het på Morgenbladets kultursider.

Et annet eksempel: I forrige uke publiserte VG en forbløffende lang og begeistret sak om at en av rollefigurene i tv-serien «Jo Nesbøs Harry Hole» skjærer penisen av en annen, og de presenterte i den forbindelse en uskjønn nyskapning som faktisk krever litt engelskkunnskaper for å begripe: «et mannlig kjønns­organ som blir severert fra kroppen» (

 = kuttet, adskilt). Eksempler fra Klassekampen lar seg antagelig også oppdrive, men 

ha listet opp et utall eksempler, og likevel er alt langt verre i Danmark; der har jo anglifiseringen utartet i en slik grad at en kulturbærende avis heter Weekendavisen uten å skamme seg, og nettopp i den avisen ble da også Folketingets språkinitiativ blankt avvist. Kort tid etter Kulturministeriets pressemelding konkluderte kommentator Marta Sørensen med at det danske språk ikke dør av en smule engelsk, og hun brukte alle frisinnede lingvisters favorittargument: Språket er i stadig endring! Hun mente bekymringen bare handlet om estetikk og sosial posisjonering: Åndssnobbene mener bare at det «gamle danske er pænere», og at «engelske låneord signalerer varm luft (

 = tomprat), overflade og kommercialisme».

Til dette er én ting å si: Ja, nettopp? Idet en dansk eller norsk tekst klinger som en blanding av ungdomssjargong og Nigeria-brev, er det vel grunn til estetisk forargelse? Eller har stygt og pent blitt latterlige kategorier? Det er klart, «en smule» engelsk fører på kort sikt ikke til fedrelandets undergang, men det ser jaggu grimt ut. Vi dør heller ikke av stygg arkitektur, reklameskilt eller søppel i gatene, kanskje ikke engang av vindmøller på fjellet, men er estetiske innvendinger av den grunn ugyldige? Når profesjonelle språkbrukere ukritisk slenger engelsk­klingende vanskapninger ut i vårt felles offentlige rom, er det all grunn til å påtale det. Språket er en allmenning. Ikke kast søppel der.

Sørensen latterliggjør også det siste argumentet engelskmotstanderne har, nemlig dansk språk som «politisk statement: Hold jer væk, 

, vi gider ikke jeres invasioner». Sørensen kan flire, men i våre dager synes det som en helt rimelig holdning.

 ungdommen at det var fornuftig å lære seg fremmed­språk. Nå leser folk for mye engelsk. Lytt heller til hvordan bestemor ordlegger seg! Og les norske bøker.

Forsøpling av allmenningen

Halldór Guðmundsson

Forfatter

Det var i oktober 1999 på bokmessen i Frankfurt at jeg atter en gang satt på den lille standen til det islandske forlaget mitt, både for å kjøpe og selge bøker. Det første var populært, det andre tok sin tid. Hos de utenlandske forlagene kunne nesten ingen lese islandsk og de stolte ikke helt på de få oversetterne fra islandsk som fantes – ville de ikke alltid anbefale en bok fra vulkanøya? Vi måtte lage prøveoversettelser, men hva forteller ti sider om en bok på 400? Og det var nettopp en slik roman vi hadde med oss: «101 Reykjavík» av Hallgrímur Helgason, som hadde kommet ut i 1996 (på norsk i 2003). Jeg kom til å tenke på disse messedagene da jeg så at Hallgrímur nå har ligget på den norske bestselgerlisten i månedsvis.

Heldigvis hadde vi et blikkfang: Boken hadde blitt filmatisert, og selv om filmen ikke hadde kommet ut ennå, hadde vi en plakat med den kjente, spanske skuespilleren Victoria Abril, så mange stoppet opp. Og plutselig skjedde det noe: Store forlag viste interesse, det kom sågar noen 

, som jeg måtte slå opp for å finne ut hva betød (et forhåndstilbud for å unngå budrunde), til slutt måtte vi holde auksjoner i et par land på messens siste dag. Ikke takket være plakaten, men de ti sidene og postnummeret.

 for det sentrale Reykjavík, og Hallgrímurs roman er en ekte storbybok som kunne ha utspilt seg i mange europeiske byer, men gjorde det faktisk i den lille, islandske hovedstaden som den gang hadde sin gjennombruddstid, ikke minst takket være Björk og den livlige musikkscenen. Boken var hip og hektisk, men samtidig fortalt i et ordrikt språk, med masser av slang og vendinger som inntil da ikke hadde funnet veien inn i islandsk litteratur. Den er eksplisitt i sine skildringer av sex og stoff og ofte sarkastisk i humoren. Og det kunne man lett se på ti sider.

Hovedpersonen er en ung mann og døgenikt som bor hos moren sin og søker etter porno på nettet. Han lengter naturligvis på en eller annen måte etter kjærlighet, men er også redd for å forlate sin lille verden. Fortellerformen er dristig og postmoderne, hvis man vil bruke det ordet, og hver gang leseren føler at Hallgrímur har gått for langt, tar han ennå et skritt videre. «101 Reykjavík» var Hallgrímurs litterære gjennombrudd, først hjemme og deretter internasjonalt, fordi han lyktes i å fange tidsånden, den urbane, hurtige, amoralske tidsånden som bare kunne slutte i bankkrakket. Litteratur som samfunnets termometer.

er samtidig en moderne Hamlet-historie, for Hallgrímur er en belest forfatter som gjerne går i dialog med den klassiske litteraturen. Det gjorde han også i sin mest omstridte bok, «Höfundur Íslands» fra 2001 («Islands forfatter» på norsk i 2006), et litterært oppgjør. Hovedpersonen, Islands forfatter, våkner i en avsidesliggende dal: Hvor er han? Lever han, eller er han død? På en gård i dalen er det noe som forekommer ham kjent: Har han våknet opp i sitt eget verk?

Snart oppdager leseren at han nettopp leser en harselas over boka «Sin egen herre», for Hallgrímur er opptatt av arven etter Halldór Laxness. Laxness har preget islendingenes selvbilde i det 20. århundre i så stor grad at man kan kalle ham Islands forfatter. Det er et oppgjør med Halldór som Hallgrímur har satt seg fore og tidvis lykkes han i noen imponerende kapitler som parodierer «Sin egen herre»; andre steder tar metafiksjonen overhånd og boka blir for ordrik. Men igjen var Hallgrímur tett på tidsånden: Det hadde snart gått hundre år siden Laxness ble født og spørsmålet lå i tiden: Hadde vi vært for ukritiske, for ærbødige overfor Islands eneste nobelprisvinner?

 Hallgrímur ut første bind av sin «Seksti kilo»-saga, «Seksti kilo solskinn» (på norsk i år). På Island har tre bind kommet ut av en episk historie om en liten bygd på Island, helt i Laxness’ ånd. Vi befinner oss i Segulfjörður, som tydelig tilsvarer Siglufjörður oppe i nord, omringet av høye fjell. En by som var nesten ingenting ved århundreskiftet 1900, men som takket være nordmenn og sild ble et islandsk Klondyke, fullt av arbeid, liv, slagsmål, sex og penger.

Fortellingen har en episk ramme, men er full av ordspill, minneverdige bipersoner, retoriske utskeielser og en skjev, innimellom grotesk humor som vi også kjenner fra Hallgrímurs bildekunst. Og likevel er det ingen storslått postmoderne øvelse, men en historie som kjemper for å forklare og forstå hvorfor vi er som vi er, og ikke skrevet i den nye, trumpske tidsånd, men med den menneskelige medfølelse vi nå har mest bruk for. Og Hallgrímur har vokst til nye høyder som forfatter, alt mens han foretok sceneskiftet fra postnummer 101 til postnummer 580.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-Palestina-konfliktens historie

Ljodane

Det perfekte

Bare vent

Gjenferd

17. juni

Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Utvalgte saker

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet i en ny bok.

Det er på tide med en streng og inngripende fornorskningspolitikk.

Med sin «Seksti kilo»-saga vokser Hallgrímur Helgasons forfatterskap til nye høyder.

Magasinene

Bokanmeldelser

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, ­sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-­Palestina-konfliktens historie

Ljodane

Det perfekte

Bare vent

Gjenferd

17. juni

Barne­stjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet i en ny bok.

Det er på tide med en streng og inngri­pende fornorsk­nings­po­li­tikk.

Med sin «Seksti kilo»-saga vokser Hallgrímur Helgasons forfat­terskap til nye høyder.

Morð | En historie fra middelalderen om løgn, sannhet og ære

En kortfattet innføring i Israel-Palestina-konfliktens historie

Barnestjerner. Den underlege historia om born og idrett i Noreg

Det er på tide med en streng og inngripende fornorskningspolitikk.

Med sin «Seksti kilo»-saga vokser Hallgrímur Helgasons forfatterskap til nye høyder.