#fff

#000

Bokmagasinet dykker ned i Homers epos – to lørdager på rad.

Iliaden

slipper gjenferdene løs på Vestbredden.

Isabella Hammad

tok styringen over sitt eget ettermæle gjennom selvbiografiske tekster og selvarkivering.

Johann W. Goethe

Kaja Schjerven Mollerin

Av og til tenker jeg på et fotografi fra andre verdenskrig. Bildet er tatt i oktober 1940, i London, under den tyske blitskrigen. Tre menn står i ruinene av en bygning. På gulvet ligger istykkerslåtte møbler og restene av det som en gang var et tak. Langveggene er dekket av bøker. De tre mennene står ved hver sin intakte reol, og virker uaffiserte av ødeleggelsene rundt dem. Den ene leser, den andre er i ferd med å ta en bok ut av hylla, den tredje står med hendene i lomma og studerer bokryggene. To i hatt og frakk. Én i hatt og jakke.

Bildet er slående. Hvem er de? Kjenner de hverandre? Kom de tilfeldigvis vandrende forbi? Pågår fortsatt bombingen? Samtidig ser bildet arrangert ut, og er det. Bildet skulle kanskje inspirere – og mane til fortsatt motstand: Oss knekker dere ikke. Vi er midt i kapitlet.

Så er det også dette: De er vendt mot bøkene. De tar seg ikke en kopp te, tenner ikke en sigarett, slår seg ikke ned for å snakke sammen. Av alle måter å opprettholde det fredelige hverdagslivets vaner og ritualer på, velger de å lese.

Mon tro om bildet i sin tid ble oppfattet som en slags ironisk kommentar: Når én såkalt kulturnasjon velger barbariet, må andre såkalte kulturnasjoner holde stand.

Men det som er konstruert i bildet, dette at de tre mennene, midt i en katastrofe, står og blar i bøker – hvem gjør virkelig det? – har også vist seg å være en dyp og reell impuls i kulturen.

Når verden blir lagt i ruiner, er det kulturarven, og gjerne kanon, mange vender seg mot. En del av fortellingen om andre verdenskrig, om jeg nå skal holde meg til denne ene krigen, er historien om den tyske filologen Erich Auerbach som, i eksil i Istanbul, skrev sitt store verk om virkelighetsfremstillingen i Vestens litteratur, «Mimesis» (i den kjente åpningen fester han seg ved en detalj i Homers epos Odysseen: helten Odyssevs arr på høyre lår). Det er historien om den franske filosofen Simone Weil som i 1941 – og med en særegen innsikt i den greske litteraturens akutte relevans – publiserte sitt ambisiøse essay om Homers andre epos, Iliaden. Og det er, for å nevne enda et eksempel, historien om den ukrainske filosofen Rachel Bespaloff, som omtrent på samme tid skrev på sitt arbeid om det samme eposet.

Kanskje er det i mørke, urolige tider at de kanoniske verkenes eksistensielle betydning blir aller tydeligst?

Slik vandret tankene da jeg, noen dager etter det amerikanske valget, tok kontakt med den britiske klassisisten og oversetteren Emily Wilson. Jeg ville lage en liten føljetong om Iliaden, og hadde fått det for meg at den måtte starte med Wilson, som høsten 2023 kom med sin nye oversettelse av eposet, fem år etter utgivelsen av hennes banebrytende og mye omtalte oversettelse av Homers Odysseen. Den gang var hun første kvinne som gjendiktet eposet, hun gjorde det i versemål, med et tindrende klart språk, uten ornamentikk og pompøse vendinger, og – ble det ofte uttrykt i mottagelsen – med et mer finstemt blikk enn forgjengerne for hva som utspiller seg mellom kjønnene i diktet.

– Jeg vegrer meg for å lage en for sterk forbindelse mellom fortiden og nåtiden, sa hun da jeg spurte hvorfor lese Iliaden i dag.

Nå er ikke alt. Det kan være en trøst i det.

Sangen  om en by

Leif Ekle

I september, på toget fra Galway til Dublin, satt jeg med Eoin McNamees roman «Resurrection Man» fra 1994. Omslagsbildet er hentet fra filmen med samme navn fra 1998, et dystert portrett av en stirrende ung mann. Da konduktøren kom gående, la jeg boka fra meg og fisket billetten fram. Han tok imot, klipte med tanga si – og da han så boka ved siden av meg, lyste han opp: «I’ve seen that». Han snakket om filmen, men lurte på om boka var like god.

Kanskje bedre, sa jeg. At dette er McNamees første roman, er knapt til å tro.

Konduktøren lurte på om han kunne sette seg et øyeblikk. Det verste er at den forferdelige historien er basert på ting som virkelig hendte, sa han, og dermed var vi i gang med en samtale om volden og det gjensidige hatet som hadde sittet som ei klo om Nord-Irland fra slutten av 1960-tallet og frem mot årtusenskiftet – det som med irenes sans for understatement kalles 

The Troubles’ stridseple var enkelt sagt om republikken Irland og Nord-Irland skulle bli forent til én stat, som republikanere og nasjonalister ville. Underliggende var også en dyp religiøs konfliktlinje mellom katolikker og protestanter. Det er diskutabelt når det hele egentlig startet. Den britisk-lojale Ulster Volunteer Force (UVF) startet sin del av voldsspiralen i 1966. Fra 1968 var det udiskutabelt i gang.
UVF var en paramilitær organisasjon og utgikk, i likhet med UDA, Ulster Defence Association, fra den britisk-lojale og protestantiske delen av befolkningen i nord. På den andre siden sto Irish Republican Army (IRA), med sine røtter tilbake til den irske frigjøringskampen tidlig i forrige århundre, og Irish National Liberation Army (INLA). IRA ble raskt den dominerende paramilitære kraften på republikansk, nasjonalistisk side. Etter en splittelse i 1969/70 er det utbrytergruppa The Provisional IRA vi snakker om, gjerne kalt Provos blant så vel sympatisører som fiender.

 første roman bygger løselig på historien om en virkelig gjeng av drapsmenn, etter hvert kjent som The Shankill Butchers, som var aktive fra 1975 til 1982. Mange av dem var knyttet til Ulster Volunteer Force. De sto for minst 23 drap, tortur og kidnapping av katolske sivile. Ofrene ble gjerne banket opp før de fikk halsen skåret over med slaktekniv. De fleste av medlemmene ble tatt i 1979, men historien var ikke over før lederen Lenny Murphy ble myrdet av IRA Provos i 1982 – trolig med hjelp fra UVF-folk som så Murphy som en trussel.

All denne gruen er tatt opp i «Resurrection Man». Leseren hales med inn i et miljø av britiske militære og agenter, manipulerende bakmenn med uklare ståsted og kriminelle mordere. Etter hvert trekkes vi også med inn i hodet til Lenny Murphys litterære motstykke, Victor Kelly, en ung mann hvis morderiske tilbøyeligheter svinger stadig mer i retning av storhetsideer og rendyrket galskap. Et par journalister leter og er nær, men hva er informasjon og hva er manipulasjon – og hvem vil stoppe dem?

McNamees prosa begrunner bokas verdi alene, i sin knapphet og talenærhet, ofte nær poesien – og så er det den kaldt uhyggelige gatenærheten til vold og Belfasts todelte 70-tallsmareritt. Iblant er boka også makabert morsom.

 forandret seg mye da jeg var der i 2014, 16 år etter The Good Friday Agreement, avtalen som langt på vei avsluttet The Troubles. Jeg ville ha med meg lanseringen av novelleantologien «Belfast Noir» til en programserie for NRK.

Det amerikanske forlaget Akashic Books gir ut en serie novellesamlinger, alle med ståsted i ett sted, én by eller bydel (121 bøker til nå!). Belfast-boka inneholder 14 fortellinger fra like mange forfattere og synliggjør hvordan det på denne tida oppsto en liten bølge av forfattere og bøker som på ulike vis snudde ryggen til det paramilitære marerittet av vold og terror, fysisk som psykisk. Bøkene viser hvordan mennesker ble tvunget til å tilpasse seg det ytterliggående, med en stadig trussel om å bli blåst til himmels.

Mennesker ble tvunget til å tilpasse seg det ytterliggående,

Belfast Noir

Ylva Perera

Litteraturredaktør i  Hufvudstadsbladet (i permisjon)

Bli rik på kriget», lyder annonsen i avisa Affärsnytt, som en sparket lagersjef leser med interesse i Linda Bondestams bildebok «Chop Chop. En tapper jordbos berättelse» (Förlaget M, 2024). Noen sider senere går en atombombe av, bokas robot-hovedperson begraves i snøen og teksten konstaterer saklig: «Och sen blir det så tyst och så stilla. Nu finns det inga jobb mer.»

Klokka er mye, jeg hadde bare tenkt å bla kjapt i boka og pakke den inn til barnets fireårsdag, men jeg blir så engasjert at jeg leser den fra perm til perm to ganger. Dommen høres ut som en avisannonse: Dette er årets beste bok! Og det mener jeg faktisk på tvers av alle sjangre.

 å presisere det sistnevnte, vitner om hvor vanskelig vi innenfor litteraturverdenen har for å se barnebøker som kunstnerisk likeverdige med resten av litteraturen, til tross for at det for Svenskfinlands del er den kategorien som klarer seg absolutt best i store litteraturpris-utdelinger de siste årene:

Årets svenske Augustpris for barn- og ungdomslitteratur gikk til nettopp Linda Bondestams «Chop Chop». I 2022 gikk den samme prisen til Ellen Strömsbergs ungdomsbok «Vi ska ju bara cykla förbi» og finske Finlandiaprisen til Amanda og Sofia Chanfreus illustrerte barneroman «Giraffens hjärta är ovanligt stort». Illustratøren Jenny Lucander dro på sin side hjem Nordisk råds litteraturpris for bildeboka «Vi är lajon!» (skrevet av svenske Jens Mattsson) i 2020. Liknende merittliste kan den finlandssvenske voksenlitteraturen bare drømme om.

På litteraturvitenskap ved Åbo Akademi, der jeg for tida svetter over doktorgradsavhandlingen min, har vi denne høsten for første gang fått en professor med barnelitteraturprofil. Mia Österlund leder nå det flerårige forskningsprosjektet Tippelill, som har som oppgave å kartlegge forskningen på og kritikken av barnelitteratur på svensk i Finland. Og apropos kritikk gikk fjorårets hjemlige kritikkpris «Årets kritiska text» til Yasmin Nyqvist, for en anmeldelse av bildebøker.

 altså fruktene av et par tiårs profesjonalisering som omfatter både forlagsledd – vi har sett en økning av forlagsredaktører med spesialisering i barnelitteratur – så vel som forskning og kritikk. Et spørsmål som følger, er om dette har fått noen positiv innvirkning på barn- og unges lesevaner, men jeg skal erkjenne at jeg ikke aner noe om det. Og i akkurat denne sammenheng kan jeg ikke engang si at jeg bryr meg om det heller, for poenget mitt er ikke at barnelitteraturen fortjener å løftes fram for pedagogikkens skyld, men fordi den er stor og kraftfull kunst.

Hva er det så som gjør Bondestams «Chop Chop» til nettopp det?

Dels handler det om Bondestams briljans som illustratør. Hun forener koselige roboter og satiriske kapitalistkarikaturer med søte hunder, myldrende bylandskap, fantastiske himler og eksploderende bomber uten at det blir springende eller taper verkshøyde. Tåpelige høner framkaller latter, mens trampende soldatstøvler gir vondt i magen bare noen sider etterpå.

handler også om Bondestams mot og intelligens som forteller. Uten å bruke mer enn et par-tre setninger per side, skaper hun en fortelling som viser hvordan kapitalismens besettelse med automatisering slår tilbake også mot dem som driver den, først gjennom å gjøre selv sjefene overflødige, deretter gjennom å munne ut i en militarisering som gjør kål på hele menneskeheten. Dette mens hun dessuten driver gjøn med KI-genererte bildebøker, 

 og trenden med å forsøke å hetse kvinner til å få flere barn.

Skal fire­åringer lese en bok der verden ødelegges av krig?

Vågale sprang

Utvalgte saker

Hadle Oftedal Andersen

Hilmars mor er gravid, og han gleder seg til å bli verdas beste storebror. Men fosteret sitt hjarte sluttar å slå, og siste helvta av boka handlar om Hilmar sin sørgeprosess. Dette er den ytre handlinga i «Superbror», og det mest openbare poenget med denne biletboka for barn heilt ned i barnehagealder er at ho fungerer som inngang til å ta opp dette vanskelege temaet.

I starten følger me Hilmar når han er saman med mora og den gravide magen, som det mykje godt dreiar seg om. Han lyttar til lydane der innanfrå, og snakkar: «Jeg skal bli en superstorebror, hvisker han til magen».

Det er nokre snedige overgangar her. Til dømes handlar eit oppslag om biletet av fosteret som dei har hengt opp på kjøleskapet. Dei siste orda i dette oppslaget er: «lillesøster er ikke ferdig laget ennå. Akkurat som et lite frø.»

Neste oppslag handlar om at dei har planta karse i barnehagen. Slik blir forståinga av fosteret som frø utvida og konkretisert, på ein opplysande måte. Oppslaget om karsen blir avslutta med at dei klipper av litt og har på brødskiva. «Det gir næring, sier de voksne. Næring er et annet ord for mat. Det vet Hilmar.»

Så blar me om, og møter Hilmar og mora som har kjøpt bollar på veg heim frå barnehagen. «Alt som mamma spiser, blir til mat for babyen i magen.»

Slik fungerer første delen av boka som utgangspunkt for samtalar kring graviditet som fenomen, for kva som skjer når noko veks til eit lite menneske inne i mora sin mage.

 frå kontroll og seier at barnet sitt hjarte har slutta å slå. Nå byrjar Hilmar sin sørgeprosess. Moras venninne, Solveig, flyttar inn og hjelper til med å følga Hilmar i barnehagen. I samlingsstunda pratar dei om korfor han er lei seg. Og når han ikkje vil leika, finn dei andre ungane fram eit stort puslespel og lokkar han til å bli med. Etter kvart blir han i litt betre humør, og nå har mora kome såpass til hektene at ho kjem og hentar sjølv. Boka sluttar med at mor og son besøker grava til lillesøstera. Og når han spør korfor lillesøstera ikkje kom, svarer mora: «Vet ikke. Noen ganger blir det bare sånn uten at vi vet hvorfor.»

Og ho seier: «Av og til gråter jeg, men jeg er mye glad også. Det triste går over.»

Denne framvisinga av blanda kjensler, og konstateringa av at vaksne ikkje veit alt, er for meg å sjå openbart fornuftig. Heile poenget med opninga mot denne seriøse tematikken må vera at ein ikkje stenger av for realitetane i det ein har føre seg.

Superbror

Ubrukte babysko

Carline Tromp

Nylig var jeg i min oppvekstby og overhørte en samtale om en gammel bekjent, X, som angivelig hadde helseproblemer. Jeg la merke til skepsisen som steg opp rundt bordet; X var viden kjent for å smøre tjukt på. En gang hadde han løyet på seg en livstruende sykdom, bare for å få oppmerksomhet. En sånn 

 – hvordan skulle man tro på noe han sa?

Litt sånn har jeg hatt det med Cornelius Jakhelln, hvis kunstnerpersona ofte har stått i veien for å ta det han skriver seriøst. «Den unge poeten som springer rundt i uniformsjakker og ridestøvler», som han selv beskriver i det skarpt selvransakende diktet ‘Leuchtende liebe, lachender tod’. «Kunstmilitanten» som alltid må provosere, posere, alltid i utakt, også med hva som er aksepterte former for opprør. Som trakk i nazistøvler etter at det var punk, men før «politisk ukorrekthet» og ytringsfrihetskamp igjen ble den nye vinen, riktignok i former som jeg mistenker er like fremmede for Jakhelln som mye annet i samtida.

som en skygge av kjærligheten», hans ellevte diktsamling, føles som et tilbakeblikk, en slags selvangivelse. Mye av stoffet er kjent: Ord- og bilderike skisser fra europeiske byer, lag på lag med referanser til litteratur- og kulturhistorie og hopp mellom høyt og lavt fra Edda-dikt og gamle slagmarker til yogastudioer og SM-klubber i Berlin. Et melankolsk og rabulistisk dikterjeg som deler ut stikk til høyre og venstre.

Det som imidlertid kjennetegner samlingen mer enn noe, er sorg – en sorg som føles fortærende, dyp og 

. Flere av diktene er stilet til avdøde venner, som maleren Christopher Robin Rådlund (1970-2022). Et annet handler om de siste dagene til poetens «urkraftige far», og munner ut i en fortvilt klagesang om vår kulturs nedvurdering av elegier, monumenter over de som er borte.

Den personlige sorgen glir over i en sorg over forakt for kunst og kultur – som igjen er personlig. «Jeg er en av de unyttige», slår dikterjeget fast i ‘Nyttedyr’, en oppgitt poetikk for en målstyrt samtid. Tapet av ungdommen er en annen kilde til sorg. Den uniformskledde poeten lever i minnene til en aldrende bohem, reist vekk fra et knugende trangt 

, inn i en åpen og fortryllende storbyverden med plass og anonymitet nok til alle, men der jordsmonnet ikke tillater noen å slå rot. Dette har Jakhelln skrevet om før, men det er som om et lag av ironi er skrelt bort, som tillater et bedre blikk på det som ligger bak.

At livet fortsatt er et maskespill, slås fast i ‘Biorytmer’:

Cornelius Jakhelln

Aldrende urokråke

Merete Røsvik

Blad var filmskapar då han 40 år gamal romandebuterte med den le-høgt vittige, svarte komedien «I skyggen av små menn midt på dagen» (2002) – ein genistrek av ein tittel! (Den bekrefta hypotesen min om at ein tittel som begeistrar ber bod om ei god bok – det er sikkert som Statens pensjonskasse.) Sjølv om Blad der tek eit nådelaust oppgjer med ein feig, intellektuell mann som i si emosjonelle forvirring blir fullstendig omsynslaus mot kvinner (tenk Woody Allen), vitnar teksten også om den same fascinasjonen for polyamorøse relasjonar som går igjen i fleire av romanane hans og no er motivet i den nyaste; «Den unge kvinnen».

 kan ein lese det følgjande, lagt i munnen på ein kvinneleg biperson: «For jeg har gjort så mye dritt, du aner ikke, når jeg ligger med noen nå syns jeg det er rart at det ikke er en tredje person til stede, eller en fjerde, at det ikke er en jeg kan se på eller beføle mens jeg selv blir befølt, skjønner du?» Kontrasten er slåande til blikket årets roman har på ein affære mellom eit ektepar i femtiåra og ei tjue år yngre kvinne: «Hun hadde tårer i øynene da hun leste høyt hvordan Yvonne ikke kunne annet enn å nyte å se ektemannen kysse Elsa, presse seg mot ham og samtidig kle av seg for henne.»

Som dømet viser: Sjølv om språket her er knappare enn i Blads tidlegare romanar, tenderer setningane likevel mot det kunstferdig kronglete slik at eg ofte må stoppe og lese dei om igjen. Forfattaren unnslår seg heller ikkje for å nytte sjeldne gloser som «trybel» og «koda». Når dei korte tekstane som romanen er bygd opp av, i tillegg er sett saman slik at historia hoppar i tid og mellom ulike personar, tvingar det lesaren til å lese sakte og konsentrert. Kanskje er det tanken bak formvalet? Blad, som også er poet, har ein utsøkt sans for uvanlege og rammande karakteristikkar, som denne: «Madeleine har 

 minner, selv fra hvordan internatskolen ble bombet og klassevenninnene omkom.» Slike setningar er det vel verd å smatte på ei stund.

historia er like kontinental som den distanserte, høgstemde måten å skrive om erotikk på. Som i tidlegare bøker rører Blad seg geografisk i Europa med Madrid, Paris, Oslo og Belgia som knutepunkt, og kulturelt i øvre middelklasse, kanskje til og med i overklassen (kva veit vel eg). Romanen startar med at svigerfamilien til forteljaren får vite at slektningen Yvonne har planlagt «å dø ved eutanasi, nitti år gammel og ved god helse». Når så kona til forteljaren får ein pose med Yvonnes dagbok og gamle brev, får dei høve til å leve seg inn i den tre år lange kjærleikshistoria mellom Yvonne, ektemannen og den yngre Elsa.

Samtidig som vi stykkevis og delt får glimt av det erotiske eventyret – men utan kjønnsorgan i rørsle – blir også andre i slekta presenterte, og gradvis veks det fram bilete av ein kultur der avstanden mellom vellukka fasadar og indre liv kunne vere stor og smertefull. Rikdom og daning, men også vaksne barn som avviser foreldra, går til grunne i alkoholisme eller blir dømt for overgrep mot barn.

 i boka er svigermora Madeleine som vaks opp med ein sadistisk far. Vi får mellom anna vite at ho i vaksen alder reagerte med kvalme då ei venninne fortalde at ho var forelska i henne. Mot det bakteppet kan ein reflektere om koreis ho og den jamaldra Yvonne vart forma då 

 var unge kvinner. Kven veit kva som slumra i Yvonne og først kom fram i det erotiske møtet mellom henne og den unge, frigjorte Elsa – ektemannen er det ikkje stort anna interessant med enn at han tok ein flørt frå puben med heim til kona.

mange av Blads tidlegare romanar, har mennene birollene denne gongen, dei er mest naudsynte bindeledd mellom dei markante kvinnene. Det er også lagt inn mange distanserande lag mellom forteljaren og den erotiske historia. Ikkje berre ligg trekant-affæren langt bak i tid, men lesinga av dei gamle breva og dagboka blir gjort av kona hans, som så fortel og les for han. Slik blir eg-forteljaren ein anonym kikkar som står fritt til å utbrodere scenene i eigen fantasi – på ekte forfattarvis. Men ikkje meir anonym enn at han proklamerer: «det livet jeg ønsker å leve, skjer i pluralis» – ei utsegn som i denne konteksten får dobbel botn. Det er slike litterære finter som gjer det vel verd å bruke tid på Blads intellektuelle og sanselege, ja, beint ut polyamorøse prosa.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser