#fff

#000

håper at novellene ho skriv skal eksplodere.

Gunnhild Øyehaug

fant kimen til en romantrilogi i et vraket bokmanus.

Pedro Carmona-Alvarez

viser pengenes spill i en bok med viltre fortellinger.

Ia Genberg

har en brokete og motsetningsfull historie, helt fra begynnelsen av.

Ytringsfriheten

Geir Pollen

Finlandssvenske Kjell Westö, kjent og priset særlig for sine historiske romaner om den finske mellomkrigstida, legger i sin nyeste roman, «Koda», handlingen til et forfatter- og kunstnermiljø han selv har vært en framgangsrik del av gjennom førti år. Plottet spenner forventningene. Når romanen begynner, sitter den aldrende suksessforfatteren Willy Thelin på scenen og må ta inn over seg at den nye romanen hans for første gang i karrieren verken begeistrer publikum eller kritikerne. Og hva heter den nye boka? Jo, «Koda»! Tittelen er hentet fra musikkvokabularet og betegner det avsluttende partiet i et musikkstykke. Der er det Willy befinner seg: rett før fallrepet. Så vondt og vanskelig det er, må han se på at andre, yngre kolleger okkuperer rampelyset.

Når framtida ikke har mye løfterikt å hvile øyet på, er det en god plan å heller se seg tilbake. Oppgaven med å sette 

ut i livet betror Westö, fikst nok, ikke forfatteren, men forleggeren hans. Anders Montag, Andy blant venner, har hele sitt forleggerliv stått last og brast med Willy. Samtidig vet han at forfattere ofte er «begavede mennesker, men begavelsen er som regel ensidig, og rause personer er de sjelden. Jeg er bedre skikket enn dem til å fortelle denne historien.»

1980-tallet og Kommando Kronopio, en gruppe unge, opprørske, utagerende mennesker som med varierende talent og gjennomføringskraft setter seg fore å bli kunstnere. Navnet har de avledet fra en boktittel av Julio Cortázar, et tidstypisk forbilde da litteraturen skulle sparke seg løs fra 1970-tallets sosialrealisme. Willy når altså målet, Andy foretrekker å bli en høyt respektert leser av det andre har skrevet, mens gruppens karismatiske lederskikkelse, overklassejenta Corinne, som forleggeren og forfatteren begge har intenst erotiske, aldri helt forglemmelige forhold til, dropper ut, studerer juss og ender opp som «maktmenneske og styrevervgrossist». Med andre i kretsen går det verre. Niko Vuolle, for eksempel, blir frastjålet historien til det som kunne ha blitt hans debutroman, og forsvinner deretter til utlandet for mer enn en mannsalder. Tyven er en konkurrent i vennegjengen. Gjett hvem?

Det meta-inspirerte grepet – å presentere «Koda» som en roman om en roman, ført i pennen, som man sa i gamle dager, ikke av forfatteren selv, men forleggeren hans – kunne ha gitt Westö frihet til å gå utenom de mest konvensjonelle romanoppskriftene. Den friheten benytter han seg ikke av. I stedet leverer han en ulastelig velskrevet, streit romanfortelling, uten forstyrrende særpreg av noe slag. Er det forfatterens overdrevne hensynsfullhet som gjør at «Koda» aldri føles viktig, aldri varter opp med en setning som virkelig hugger tak? Googling på det rike utvalget av boktitler, personnavn og, ikke minst, stedsnavn i Helsingfors og omegn, gir ingen treff som kan underbygge mistanken, men likevel kan jeg ikke dy meg for å tenke at den omtalte innpakningen ikke er annet enn en hendig måte å kamuflere at «Koda» egentlig er Westös altfor engstelige, taktfulle fortelling om eget og nære kollegers ungdoms- og voksenliv.

konstaterer forleggeren at selv om han mangler begavelsen til forfatterne sine, må det bli hans lodd å lete etter den bunnsorgen i livet – «forsøke å fange dens farge og toneart» – som ingen av forfatterne hans våger å møte, «ikke fullt ut, ikke ennå». Døden, altså. I mitt 74. leveår er den umulig å stikke under stol, så hadde jeg ikke vært kritiker, kunne jeg for så vidt bare ha lukket «Koda» og pustet lettet ut: Her er ingenting som ryster mer enn vanlig. Gjenstår bare å legge til at Erik Krogstad, 

i oversetterfaget, kommer trygt og godt fra en jobb som neppe skriver seg inn blant hans større utfordringer.

Koda

Forleggeren forteller

Tom Egil Hverven

Jon Fosses «Vaim Hotell» følger opp tragikomiske elementer fra fjorårets roman i en planlagt trilogi. I «Vaim», første bind, førte tre menn ordet. Alle hadde forbindelser til Eline, en kvinne med sterk vilje og svak forståelse for andres grenser, noe som ga romanen atskillig humor. Komikken videreføres i andre bok, som har enklere struktur. Midt i en trilogi utgjør den et mellomspill, kanskje en bagatell innen forfatterskapet. Samtidig viser romanen seg mer kompleks jo mer man leser. Jeg blir på kanten av sjøsyk av å prøve å forstå hva som foregår i «Vaim Hotell». Små detaljer, som skifte av verbtider og synsvinkler, blir avgjørende.

Første forteller, Gjesten, ankommer Vaim i en bil han nettopp har kjøpt. Han kjører tilsynelatende uten mål og mening. Med seg inn på hotellet har han to tunge kofferter, skildret på måter som henspiller på Dag Solstad (blytunge kofferter går igjen i flere av hans bøker) og Franz Kafkas romaner, idet hotellet byr på et sammensurium av tvetydige hendelser og dulgte anklager mot Gjesten. I det forfalne nabohuset ser han et slags gjenferd. I siste del av romanen overtar den handlekraftige innehaveren av hotellet, Brita, fortellingen. Hennes avslutning oppleves som for kort. Den skaper ubalanse, i et ras av hendelser som ikke kan gjengis uten å røpe for mye.

Gjesten får rom av Brita, som òg driver Vaim Kafé. Han går til Vaim Handelsbu for å kjøpe toalettsaker, men Handelsmannen overbeviser ham om at han trenger fiskeutstyr. Gjesten finner ikke lommeboka når han skal gjøre opp for seg. Pakken med stang og snelle, håv og sluker flytter seg på merkelig vis. Driver Brita og Handelsmannen gjøn med ham? Er romanen en slags allegori over kapitalismens intrikate spill med priser på varer og tjenester, ikke ulikt opplevelsene til en forteller i forrige roman? Ettersom Gjesten ikke lenger har penger, foreslår Brita at han betaler for rommet ved å levere sei til henne, fisket fra kaikanten – eller ved å skifte lyspærer på rommene.

 som en fisk i garnet til Brita og Handelsmannen. Samtidig antyder romanen at Gjesten kan ha sine egne svin på skogen. Han blir stadig gjenkjent i Vaim. En gang var det bilde av ham i avisa, «eller i aviser» som han noe upresist retter seg selv, i den velkjente tankestrømmen Fosses romaner består av, uten punktum. Gjengivelsen av Gjestens og Britas bevissthetsstrøm er en sak for seg. Når en liten bok består av nærmere fire hundre formuleringer som «tenkte eg», «tenkjer eg» og «seier eg», blir stilen en anelse monoton. For tida leser jeg bøker høyt – en skjerpende del av kritikerarbeidet. Høytlesningen forsterker inntrykket av overdrevne gjentakelser. Jeg vet at jeg gjentar en velbrukt, nesten utslitt kritikk av Fosses prosa: Stilen 

 bevisst repetitiv – og har vært det siden 1980-tallet. Gjentakelsene har åpenbart en musikalsk funksjon, men konsentrert i «Vaim Hotell» blir effekten trettende.

Dialogene er utformet med bruk av ekko-virkninger. Brita gjentar for eksempel Gjestens formuleringer, med en destabiliserende effekt på teksten. Det litterære grepet skaper en tvetydig stemning av komikk og uhygge:

Ja det er mitt, så kan eg ikkje no få det tilbake, seier eg

Vaim Hotell

På kaikanten

Bjørn Ivar Fyksen

Etter at Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen og Roy Jacobsen døde i fjor, er det i tur og orden kommet posthume utgivelser fra deres hånd – muligens ikke høydepunktene i sine respektive forfatterskap, men leseverdige. Når jeg fabulerer om hva mer disse forfatterne muligens kunne tenkes å ha etterlatt seg i skrivebordsskuffen, kommer jeg samtidig i tanker om den typen jubileums- og «deluxe»-utgivelser fra avholdte artister og for lengst oppløste band som til stadighet utgis, gjerne inkludert en bonus-CD med alternative versjoner og tidligere uutgitte låter.

Ofte tenker jeg at det er gode grunner til at disse opptakene er blitt valgt bort ved tidligere utgivelser, for som regel skal du være en usedvanlig hengiven fan for virkelig å glede deg over de uslepne diamantene; låtene kan gjerne slutte midt i et vers med noe skrammel fra trommesettet og litt oppgitt latter fra bandmedlemmene. Den nye boka av Ingvar Ambjørnsen som Cappelen Damm utgir i disse dager, minner om en sånn ekstra-CD.

, med undertittelen «litterær dagbok», er oppkalt etter bydelen i Hamburg der Ambjørnsen bodde store deler av livet. De korte tekstene i boka er mer notater enn dagbøker – mer usammenhengende fragmenter enn kronologiske opptegnelser – men de er i høyeste grad litterære, i betydningen fiktive, selv om fortelleren kan minne om en versjon av Ambjørnsen selv. Vi møter en forfatter som reker omkring i dystre gater, inn og ut av nedslitte, nikotinfargede buler; han og vennene drikker rødvin og hører på Miles Davis fra hans mørke, elektroniske fase, og igjen og igjen blir leserne presentert en ny variant av det som kanskje er det viktigste motivet i Ambjørnsens forfatterskap: den avsondrede sonen på siden av samfunnet, der forsofne eksistenser kan slikke sine sjelelige sår i skjul for A4-menneskets misbilligende blikk. En bortgjemt kneipe, en kolonihagehytte ved elva, et hemmelig trykkeri med gammeldags blysetteri der en bitte liten, stillferdig typograf utholder sin verdige ensomhet under eksistensens tunge hvelving.

På sitt beste har de nattlige tablåene fra Hamburgs urbane landskap en melankolsk, filmatisk kvalitet som snakker fint med Ambjørnsens øvrige forfatterskap, men de fleste av tekstene framstår mest som uforløste novelleideer som på notatmaner renner ut i impresjonistiske funderinger om løst og fast. Litt om byoriginaler her, litt om kroppslig forfall der, noen betraktninger om Axel Jensen eller om kråker strødd utover og innimellom. Den avsluttende teksten bygger opp en aldeles nydelig julemiddagsscene, som så brått kuttes av. Leseren kan nesten høre litt oppgitt latter og skrammel fra trommesettet.

 Alf van der Hagen fra 2023, «Ønsk meg heller god tur», forteller Ambjørnsen at Eppendorf-notatene så dagens lys i bloggform og etter hvert fikk et videre liv som lydbok, innlest av Kristoffer Schau. Det er altså ikke rent sop-i-hop fra nederst i skuffen forlaget her presenterer, men originaltekster er det heller ikke, og knapt av interesse for andre enn de mest hardnakkede Ambjørnsen-entusiastene. For dem som savner en dose Ambjørnsen i kortformat, kan jeg heller anbefale å lete fram igjen de flotte novellesamlingene hans fra nittitallet.

Eppendorf-­notatene. Litterær Dagbok

Skranglete bonusspor

Kåre Bulie

Da Ingrid får kreft, sjokkerer legen henne ved å fortelle at mulighetene for behandling er dårlige: Lav «koeffisient» gjør at hun ikke prioriteres. I øynene til det sorteringssamfunnet Norge er blitt, har den hardt rammede kvinnen uten mann og barn ikke den betydningen som må til for at landet skal hjelpe henne.

«Det er egentlig et enkelt regnestykke som ligger til grunn, selv om politikerne har gjort sitt ytterste for å tåkelegge det», sier legen til henne. Han legger til: «Rettferdighet er for barn. Vi andre må forholde oss til virkeligheten.»

Med den ensomme Ingrids livskrise introduserer den mangeårige NRK-programlederen Sigrid Sollund det fremtidsfellesskapet hun har diktet opp. Abort­rettighetene er blitt innskrenket, Frp har lagt ned Vinmonopolet, og Norge har fått EU-medlemskap. Som romanens tittel, «Hevnklinikken», antyder, aksepterer imidlertid ikke alle livet under nyordningen.

jobbet «som en slags torpedo for en obskur klinikk» – og endog sittet i fengsel. Hennes lyssky arbeidsgiver var etablissementet i boktittelen. Utgivelsen består av ytterligere tre deler med hver sin hovedperson. Til felles har alle skikkelsene at de bærer på misnøye. Gradvis går det opp for leseren at de samme menneskene går igjen i flere av fortellingene – og hvordan partiene griper inn i hverandre. Men Sollund nøyer seg gjerne med antydninger og krever i så måte sitt publikums fulle oppmerksomhet.

Historiene i «Hevnklinikken» er dessuten bundet sammen av tittelforetakets dystre virksomhet og det groteske drapet på en kvinne og den eldre legen som viser seg en gang å ha vært dets sjef. Slik sett er utgivelsen en spissfindig konstruert kriminal­roman. I tråd med tittelen står hevn­motivet sentralt i flere av livsskjebnene den kaster lys over.

 mer enn som så. Foruten å ha dystopiske trekk vil romanen både bedrive satire og, på journalistens vis, sette problemer under debatt. Sollunds plassering av handlingen i nær fremtid sørger for at samfunnsendringene ikke er mer omfattende enn at forholdene er gjenkjennelige.

Stikk til kunstig intelligens og digitalisering, for eksempel, ledsages av gjøn med moderne familieidealer og arvestrider. Også den bransjen Sollund arbeider i til daglig, gjør hun til scene. En fallert avisreporter kommer på sporet av bokens mordsak og håper på revansj. Den han kan takke, er en flørtende frisør av den gamle skolen.

Først og fremst er det likevel helsevesenet, legene og de mulighetene teknologien kan komme til å åpne for på den arenaen, forfatteren dikter om. Romanen hennes tematiserer så vel organ­donasjon som surrogati. Sollund vil i det hele tatt si litt av hvert om mangt.

 stillestående start utvikler «Hevnklinikken» seg til en mer fartsfylt og stadig artigere roman. Sollunds tallrike dialoger og hverdagsnære språk flyter ledig – på en måte som gir inntrykk av ambisjoner om å problematisere og underholde mer enn om å skape kunst. Bokens mange frustrerte typer gir henne begrenset med plass til å utvikle hver enkelt.

Hevn­klinikken

I krim og kjærlighet

Egon Låstad

Fire år etter det prisbelønte verket «Kvit norsk, mann» (2022) gnistrer det igjen av Brynjulf Jung Tjønns forfatterskap. Både oppfølgeren «Norsk kjærleik» (2024) og fjorårets bildebok «Kva tenker du på?» belyser sider av den samme kjernetematikken, tilhørighet – men ikke like sterkt. Denne gangen skriver Tjønn med fornyet intensitet.

Ungdomsromanen «Bøen» er fiksjon, men med klare selvbiografiske elementer. Teksten går i rette med inngrodde holdninger i et avsond­ret norsk vestlandsmiljø. Boken handler om adoptivbarnet Ragnar som uvillig forsøkes oppdratt som odelsgutt; faren er sterkt jordbunden mens moren bærer på en depresjon. Mor og sønn holder hverandre oppe. Konflikten mellom far og sønn driver fortellingen.

Å være hvit, norsk mann er talende nok ikke lenger et ønske hos forfatteren, noe som blir klart gjennom et nært og nådeløst fars­portrett. Åpningskapittelet slår an en konfliktfylt tone, med en tekst formet som et dikt: «Eg dyttar hjartet tilbake i brystkassa til far / Den slimete, blodige muskelen. / Som nesten glir ut av hendene mine. / Eg dyttar. / Eg skyv. / Og slår.»

 i Tjønns forfatterskap, ungdomsromanen «Smadra» (2018), handler om en mor som utøver vold. Vold i nære relasjoner er også motiv i den nye romanen. Faren på gården slår ikke bare bøen, men også sin adoptivsønn og kone – hvis de taler ham imot. Verst er den psykologiske volden, hvor det hamres inn at sønnen er feminin og veik. Ragnars respons er å ta eierskap til det hele – ved å anlegge langt hår. Medeleven Eivind både slår og truer: «Eg skal dytte deg ut i elva. Eg skal sjå på at du kjempar for livet.» Her alluderer Tjønn kraftfullt til Beheim Karlsen-saken i Sogn 1999.

Interessant nok viser forfatteren at også karakteren Eivind lar seg intimidere. Når venninnen Vera kommer Ragnar til unnsetning, 

Eivind blikket ned. Romanen har flere slike fascinerende partier hvor forfatteren leker seg med språk og ords betydning. Adoptivfarens språkfattigdom møter sterk språksikkerhet hos fortelleren.

Navnevalgene i boken har en etymologisk betydning som understreker karakterenes funksjoner. Overtydelig vil kanskje noen si, men i en ungdomsbok er dette et vellykket grep. Vera (tro) symboliserer håp, mens mobberen Eivind representerer livets harde realiteter. Navnet hans er sarkastisk nok norrønt for «seierherre» og «vinner av lykke». Hovedpersonens navn Ragnar betyr «skrekkens kriger», men faren kaller ham i stedet Ragna – og mener han hører hjemme på kjøkkenet. Det han ikke vet, er at Ragna betyr «guderåd». Utover i teksten tar fortelleren flere allmektig grep.

et traume fra barndommen som gjør ham sårbar for overtro. Denne skrekken tar fortelleren tak i og baker inn mørke elementer fra den norske folkediktningen. Gjennom en rekke drømmesekvenser manes det frem noe diabolsk og fremmed hos fortellerpersonen, først i form av en flaggermus, senere også som Nøkken. I de mest konfronterende partiene vrir fortelleren kniven rundt i det samme hjertet som han innledningsvis forsøker å redde.

«Eg har lenge førestilt meg at hjartet til far ikkje er ein muskel, men ein mørk myrklump fylt av spytt og stein», står det i en av de mest dramatiske nøkkelscenene. Sønnen berger sin far, men med ambivalente følelser. Hovedpersonen slites mellom vonde og vare følelser. Tankene fremstår som ugress, ikke ulikt Per Dybvigs bilder i boken; det er mørkt, tett og uregjerlig, men samtidig skjørt – og originalt.

I et tidlig minne ønsker hovedpersonen faren sin bort. Som barn står han syngende ved vinduet og ser sin far kjøre traktor. I tankene styrer han traktoren bort fra gården og ut i vannet. Illust­ratøren griper fatt i denne scenen med et foruroligende grep. Den hvite elven vasker alt bort.

Bøen

Vestlandsmørke

Hanne Kristin Wolden

Det er nyttårsaften, og Iris er på fest med vennene sine. De er voksne, i 30–40-åra. Det er såkalt god stemning, snart skal de ut, drikke mer champagne og se på raketter. Plutselig får hun, hovedpersonen, en melding: «Kan du huske om jeg noen gang var voldelig mot deg?» Iris går inn på badet, setter seg på dolokket og puster dypt med magen.

Spørsmålet, som får stå alene på en side, er utgangspunktet for Linn Strømsborgs sjette roman. Det er Mattias som spør – en fyr Iris var sammen med på videregående. Strømsborg, som ofte skriver med et lett språk og en tydelig agenda, nådde sitt foreløpige litterære høydepunkt med romanen «Aldri, aldri, aldri» (2019). Da handlet det om fenomenet frivillig barnløshet. Denne gangen skal det, skjønner vi tidlig, handle om vold i nære relasjoner.

 jeg noen gang var voldelig mot deg? Et spørsmål på Messenger, tjue år etter endt forhold. I seg selv tror jeg et slikt spørsmål kan fungere som inngang til noe som virkelig 

være litterært interessant: Hvorfor tar en eks-kjæreste kontakt, tjue år senere? Hva kan komme ut av en undersøkelse av en eventuell destruktiv relasjon langt tilbake i tid? Og ikke minst – kan man stole på hukommelsen? Hvis dette lykkes, kan leseren få tre inn i teksten og tenke, minnes og reflektere, og eventuelt trekke noen konklusjoner, hvis det faller seg slik.

Men i Strømsborgs roman blir ikke leseren invitert inn – det meste serveres som ferdig tygget innsikt. Vi følger den voksne Iris, som gjennom romanen ser tilbake på forholdet med Harald og minnes et betydelig antall små og store urettferdigheter han utsatte henne for. På sitt verste er det grusomme og, ikke minst, straffbare hendelser: Harald presser seg inn i henne når Iris har sagt nei eller later som hun sover. Vanligere, og ille nok, er den daglige kontrollen, trakasseringen og kjeftingen som Iris lever med gjennom tre år. Denne redegjørelsen, som kanskje kan kategoriseres som en type traumelitteratur, er svært tydelig i sitt ærend. Historien fortelles ensidig og enkelt fra Iris perspektiv. Dermed får spørsmålet som stilles innledningsvis, gang på gang et krystallklart ja som svar. Leseren reduseres til et vitne til en sørgelig fortelling, med tydelige konklusjoner og lærdom. «[K]jærester kan man ligge med. Når man vil? Nei, det er ikke sånn. Vi har lært det nå, vi har terpa på samtykke og at det er viktig og at det er lov å si nei, også i et forhold.»

 milligram i meg som mener at tematikken her er uviktig eller feil på noen måte. Men som roman hadde den hatt godt av en åpnere tilnærming – jeg tenker for eksempel på Ingrid Z. Aanestads nylig utkomne «Eit verkelig liv», der minnene av et destruktivt forhold kommer fram med en betydelig sterkere litterær fintfølenhet. Nå skal det sies at Strømsborg nok skriver for et yngre publikum, fortellingen egner seg best for de som er på vei ut i sine første seksuelle kjærlighetsrelasjoner. Jeg tror gjerne historien om Iris og alle lærdommene kan gjøre susen i et klasseromsbesøk om sex og samliv på videregående skole. Men også unge lesere fortjener å oppleve skjønnlitteraturen som en åpen plass.

Det er ingen som passer på oss

Stopp volden

Carline Tromp

Noen ting trenger man ikke å forklare. Som havet. Det er bare å dyppe tærne og kjenne suget, bølgene som ruller innover og så trekker seg bakover, mot frihet og farer. Mange av de beste barnebøkene har også et slikt sug i seg, eventyrets sug. Mot Nangijala, mot dragens hule. Eller altså mot det åpne havet, for å finne sine brødre som på mystisk vis er blitt borte.

Dette er oppgaven til tolv år gamle Elisa, hovedpersonen i «Krikkel». Vi møter henne i en luguber tatoveringssjappe, der innehaveren tar dobbelt betalt for å betjene en jente. Fem navn lar Elisa risse inn i låret sitt: James, Joshua, Oliver, Elliot og Billy. Utenfor venter en sjette bror: attpåklatten Krikkel. Suget er der, med en gang, også i tegningen som åpner boka: en klynge hus som skjelver under en stor, stormfull himmel.

 (f. 1965) hadde en lang karriere som illustratør bak seg da hun ga ut sin første roman for barn, «Lampe», i 2017 (på norsk i 2021). Den ble en braksuksess. Her, ble det sagt, var en forfatter av et sjeldent format. Også «Krikkel» har høstet jubel – og jeg må bare slå fast at jeg er dundrende enig. Men hva er det som gjør Schaaps bøker så bra?

Jeg lurer på om det er at hun gjør det stikk motsatte av det mange tror er «riktig» måte å skrive på for dagens (ukonsent­rerte, antatt ikke-lesende) barn. «Krikkel» er tjukk, ambisiøs og gammeldags, på flere måter. Den utspiller seg i en udefinert fortid med jenter i kjoler og snørestøvletter, barske voksne og et snev av magi i lufta. Det er et utpreget 

Så er det språket. Schaap vet noe som jeg kan savne i mengden av lettflytende og hverdagsnære barnebøker: At du ikke trenger å forstå alt for å forstå mye, og at språket kan være med på å tegne et landskap. Hedda Vormelands saftige oversettelse bidrar til å ta oss til et sted der alt er mystisk og skummelt og lukter rart, selv ordene: 

 får vi historien: Da Krikkel ble født, døde moren i barsel. Faren, togbaronen James Tacker, ble knust. Han nektet å se den yngste sønnen og overlot ham til seks år gamle Elisa. Så møter Tacker en ny kvinne: den vakre Duen. Hun liker ikke de største guttene, og vips er de borte – dratt til sjøs, sies det, og forlist. Elisa vet det er løgn, og får et hint av gartneren Nick: Hun må lete ved De hvite klippene.

Mye holdes tilbake, men Schaap legger ut noen gedigne hint tidlig. Det viktigste er et åpningssitat fra H.C. Andersens klassiske eventyr «De ville svanene». Det handler om en Elisa som må redde sine elleve brødre, som er tryllet om til hvite svaner av en heks. Det finnes mange versjoner av eventyret, men kjernen er alltid den samme: jenta må strikke trøyer av brennesler, og være taus til hun er ferdig.

Når både svaner, brødre og brennesler dukker opp tidlig i «Krikkel», er det altså lagt noen sterke forventninger. Det følger en emmen følelse av hvor det bærer for Elisa: lidelse, taushet, martyrdom. Hun er jo «bare en jente», som hun selv tenker og mange andre sier. I tilbakeblikk ser vi de elskede brødrene som en Gutte­klubben Grei, som stenger døra for jenter og snørrunger. Far vil ikke engang la Elisa lese bøker (hun gjør det likevel).

litt uhørt i 2026. Schaaps vri på et modernisert eventyr er ikke å skrive en verden der uredde jenter fikser alt – men en der man kan være liten og redd, og sterk likevel. Elisa møter på kvinneforakt og 

 fra voksne, men boka har med en god dose humor og livsvisdom. Den kommer for eksempel fra skipper Berg, en morsk grobian av en fyr som formulerer en konsis teori om lengsel: «Så snart du er der, blir det her. Og her blir der igjen.» Og ta den steile Frøken Amalia, som er i konstant dialog med et malt portrett av Jesus (som ikke kommer særlig godt ut av det).

Man kan være liten og redd, og sterk likevel.

Krikkel. Et himmel­svimlende eventyr

Stormfulle hekser

Mathias Basma Moen

Hva kjennetegner en virkelig god kunst­opplevelse? Det er et klassisk og utvannet spørsmål, men et jeg likevel aldri går lei av å stille meg selv – kanskje fordi det ikke finnes et fullgodt svar. I det siste har jeg likevel tenkt at det riktigste svaret – og her skylder jeg Tolstojs «What is Art?» (1897) en takk – er omtrent dette: Et ekte kunstverk ødelegger, i bevisstheten til mottakeren, adskillelsen mellom kunstneren og mottakeren – som om det kunstneren uttrykker, er nøyaktig det man selv lenge har ønsket å uttrykke. Og det som mer enn noe annet gjør denne opplevelsen så merkverdig, er at kunstneren ofte er 

– og likevel føles hun uadskillelig fra en selv!

Ikke minst gjelder det poesi. Som det står i forordet til «Ventrakl», skrevet av den amerikanske forfatteren og oversetteren Christian Hawkey:

Å lese eit dikt er å la ein tekst og stemmekvalitetane utfalde seg på innsida av eins eiga lesestemme og på den måten skape 

 Og å lese dei døde er å gjenopplive orda deira; mellom-stemma er ein gjengangar, ein gjestgivar.

utgitt i 2010 og nå oversatt av Mathias Samuelsen – er at gjendiktning kan fungere som en 

av denne merkelige følelsen. Altså ved å gjendikte den østerrikske poeten Georg Trakl (1887–1914) – og alt det innebærer av å sette seg inn i hans tekster, språk, biografi, litterære tradisjon og fotografier – forlenges levetiden til denne spøkelsesaktige mellom-stemmen på innsiden av Hawkeys egen stemme.

en helt særegen og fragmentarisk bok – som på fint vis balanserer mellom de ulike teksttypene. Den rommer fiktive samtaler med Trakl, biografiske skisser, essayistiske partier og ikke minst frie oversettelser av hans dikt.

Antakelig vil boken være til glede både for de som har god kjennskap til denne mystiske, ekspresjonistiske poeten – som skrev visjonære og religiøst fortvilende dikt med mørke, landlige motiver – og for de som har liten eller ingen kunnskap om ham. Man får lære det mest kjente ved mannen og poesien, men på uventede måter. Det står at Trakl jobbet som farmasøyt, at han deltok i første verdenskrig, at han var mye deprimert, og at han antakelig begikk selvmord ved kokainoverdose i en alder av 27. I måten denne informasjonen blir meddelt på, oppstår det noe genuint litterært:

 blei sett på som den leiande poeten i den tyske ekspresjonismen. Det gjekk rykte om at han hadde eit nært forhold til si eiga du kjedar meg allereie, sjølv om det er meir sannsynleg at eg såg meg sjølv gå gjennom forlatne rom. Hundar gøyr ute på marka. Skuggen til ei syster glir gjennom den stille lunden, ein kjole raslar i vindeltrappa 

Her ymtes det om at Trakl muligens hadde et incestuøst forhold til sin søster, Grete, som kan ha inspirert incest-tematikken i verkene hans. Bokens vel sterkeste parti oppstår i en annen tilsynelatende pregløs informasjonsrekke – en kronologi over Gretes liv, som ble bare 26 år. På slutten står det: «1917 23. september. Berlin. Under ein stor fest går ho inn i eit siderom og skyt seg.»

 har bevart kun lydene og ikke meningsinnholdet fra Trakls dikt, synes jeg er mislykkede. Når det refereres til «Trump», «Gps», «Chatten» og andre nåtidige fenomen, forsterkes heller enn ødelegges adskillelsen mellom leseren og Trakl. I det minste kunne slike dikt stått på sitt opprinnelige tysk i en appendiks, slik at leseren kunne hørt lydlikhetene!

Ventrakl

Voiceover i sjelen

Bokanmeldelser

Tilde Strand Bogen

Sommeren 2026 har ved første øyekast gjort Paal Brekkes diktsamling «Roerne fra Itaka: en ring av dikt» (1960) aktuell på minst to måter: Den første gjennom den fotballinduserte rokulturen som herjet landet noen uker i juni og juli, den andre via Christopher Nolans episke blockbuster, «The Odyssey», som hadde premiere i juli.

Det finnes likevel flere og bedre grunner til å plukke opp denne snart 70 år gamle klassikeren. I dag er Paal Brekke lite lest. Han falt tilsynelatende mellom to stoler ved modernismens inntog i den norske lyrikkoffentligheten: Brekke sto i opposisjon til Arnulf Øverland-generasjonen, men ble selv utsatt for knusende kritikk fra yngre kolleger i Profilgenerasjonen. Fortjente han forbigåelsen? Vi kan begynne med å minne om diktet som trolig er Brekkes mest kjente:

med skodden ødslig drivende igjennom ham

Passiviteten i møte med vold og krig er treffende. 

Vår øy i havet

Olaug Nilssen

eg kunne godt huske at mange som kom på konditoriet, spesielt på lørdager, skulle ha et stykke georginekake til kaffen, og at vi var de eneste i byen som laget dem.

Det er pussig hvordan man blir en del av et 

Sitatet kjem frå Anne B. Ragdes erindringsroman «Feita». Vi-et ho snakkar om, omfattar neppe Alex Peterson, han som eigde «alt her» i 1972. Ei av erfaringane romankarakteren Anne gjer når ho jobbar på Bristol konditori i Trondheim som femtenåring, er følgande: «Hvis du eide det, så slapp du å jobbe. Og det var mennene som eide det hele.» Bristol konditori var ein kvinnearbeidsplass der alle som serverte, måtte gå i kort skjørt. Eit upraktisk plagg for både matlaging, brettbering og rask gange mellom kjøkken og kafé, men praktisk dersom nokon vil stikke hendene opp mellom beina på servitrisene.

Alex Petersen har verken innverknad på eller forståing av servicearbeidet. Han kjem inn på kjøkenet og stikk fingeren i remuladeskåla, noko som får kona, Annes sjef fru Petersen, til å luse til han over øyret. Han sit som regel berre og drikk på kontoret sitt, og ei av Annes oppgåver blir å følgje han heim når han er for full. Når han seier i fylla at ho har sparken, opphevar fru Petersen sparkinga umiddelbart etterpå, og gir henne femti kroner «fordi du er så dyktig».

på scenen på Litteraturhuset i Oslo på lanseringsdagen 20. august, skal eg ikkje melde romanen, men derimot kommentere nokre observasjonar. Eg las nemleg boka som ein roman om klasse. Carl Frode Tiller er ein forfattar frå same område som har skrive fleire romanar om arbeid og klassekamp, men skildringane hans av arbeid omfattar i liten grad kvinners arbeid i serviceyrke.

Rett nok kan eg konstatere at Ragde sjølv ikkje var oppteken av dei same aspekta ved romanen som meg. Då eg spurde om ho syntest den handla om klasse, svarte ho (og dette er sitert etter minnet) at ja, på ein måte gjorde den jo det, men at ho, muttra og veslesøstera Eva ikkje eigentleg var «underklasse». Det var fordi mor til Ragde kom frå ein «finare» familie i Danmark og faren frå ein større gard i Odda. «Vi var ikke underklasse, vi var bare fattige», sa Ragde på scena. Det førte også til ei interessant utgreiing om skilnaden på bønder og arbeidarar i Odda, og dei tydelege markeringane av 1. mai frå begge sider – flagg og faner for arbeidarane, demonstrativt gardsarbeid frå bøndene.

Ragde identifiserer seg med bøndene og mot den politisk engasjerte arbeidarklassen, men også ikkje. «Feita» er ein roman om ei ung kvinne som er oppfinnsam, initiativrik og flink, og som 

oppnår at lommeboka ho har gøymt bakarst i skapet, blir tjukkare og tjukkare. Det er ei umogeleg oppgåve å overprøve forfattarens livshistorie og eiga tolking av den. Femten år gamle Anne får seg jobb på Bristol konditori etter å ha blitt pressa av mora til å skaffe seg ei inntekt. I tillegg klekker ho ut andre planar for å tene pengar, som å pare hunden ho fekk i konfirmasjonsgåve og å forfalske moras underskrift for å få «Tomine Vessels legat for døtre av ensligstilte kvinner med særdeles ringere innkomst».

Ragdes mor hadde «særdeles ringere innkomst», noko som også er skildra i romanen «Jeg har et teppe i tusen farger» frå 2014. I eit intervju frå den gongen blei mora Birte beskriven som «en danskfødt energibunt» som alltid hadde noko i hendene. Dei budde i ei leilegheit i ein gamal gard med utedo, og mora sette si ære i å halde det reint; ho vaska utedoen kvar dag. Ho jobba på plastposefabrikk, strikka og broderte på bestilling. «Når hun ikke gjorde det, lagde hun mat eller ryddet, eller jobbet ekstra. Selv om hun i tillegg leide ut hybler og hadde tre dagbarn, var økonomien alltid anstrengt.» Det fører til at dei ikkje har telefon eller vassklosett, noko dei fleste i Annes gymnasklasse har begynt å ta som ei sjølvfølge. I ei samtale med husverten, tar mora det opp:

Jenta på golvet

Bodil Skovgaard Nielsen

Rachel Cusks nye roman handlar om Natalie Portman, skodespelaren som berre 12 år gammal blei berømt for å spele det 

en Léon i Luc Bessons film, og som sidan vann Oscar for rolla si som ein ballerina som blir ete opp av si eiga rolle (ein dobbeltgjengar?) i «Black Swan». Ho er openbert førelegget for «Ms liv». Det har sladderen og overskriftene i magasin og nyheitsmedium som vanlegvis ikkje vyrdar litteraturen så mykje plass, naturlegvis fortalt om.

«Ms liv» er då også fylt med referansar til filmar som Natalie Portman har laga, den følgjer ein berømt person som fartar rundt i eit dårleg skjult Paris, går i fornemme møte, dyre spa og overdådige middagar. M, som skodespelaren berre blir kalla i boka, blir også gjenkjent av framande, men sjølv kjenner ho seg framand i selskap med vanlege folk. Ho vil ikkje stå i dei same køane som dei, blir ikkje eldre som dei, ho et ikkje kake som dei. Dei andre, dei vanlege, er inkarnert i eit «vi» som går tur med hundane blant teltleirar med heimlause, og som blir frustrerte over turistane i Paris. Alle er framande i ei verd som kjennest gjennomgripande uverkeleg.

Natalie Portman som eigentleg er interessant ved «Ms liv». Ein får ikkje vite noko om henne som ein ikkje kunne ha googla seg til på eiga hand. Ei av boka sine første setningar er ei utveksling mellom eit forfattar-eg og berømte M, der M spør forfattaren som vil skrive bok om henne: «Finn du berre på alt sjølv?»

Rachel Cusk har i staden skrive noko mykje merkelegare. Etter at boka kom ut, har kritikarar – meg sjølv inkludert – famla seg fram i forsøket på å finne ut av «Ms liv».

har vore mest føreseieleg avvisande til Cusk, som tidlegare har skrive verk om morskap og skilsmisse. I The New Yorker skriv Becca Roth­feld at delane i romanen ikkje har nokon innbyrdes samanheng, og at «avvisinga av det spesifikke» grensar til meiningsløyse. I The New York Times blir boka kalla for «kjølig» og «abstrakt», i The Guardian for ei bok som nok kan «beundrast», men ikkje «elskast».

For meg er det slåande at Cusk, med sine bøker om morskap og skilsmisse, før dreiv med noko som likna autofiksjon, og difor blir møtt med forventingar om oppriktigheit og inderlegheit. Med autofiksjonen kom også dei utrøyttelege diskusjonane om kven som får skrive om kva, om kven som har rett til å fortelje kva historie. Det er eit grann moralsk panikk i mottakinga av «Ms liv» i den engelskspråklege pressa, der The Times til dømes kalla romanen for ei «kalkulert audmjuking». Det er nett som det blir forventa at ein forfattar berre kan skrive om fullstendig oppdikta ting. Og det er nett denne biografismens tvang «Ms liv» handlar om å vride seg ut av. Vedkjenninga si tid er forbi, det er ikkje meir indre liv å kryste ut, seier Cusk. Ho skubbar gjerne lesarane sine ifrå seg, ho er ikkje interessert i å vere ei trygg hamn for nokon, ho er ingens kjære mor.

 også ein enormt fransk roman. Det er ein idéroman som prøver å gjere det dei abstrakte ekspresjonistane gjorde med måleriet. Utan motiv var måleriet rein farge, rein flate. I «Ms liv» er identiteten ikkje noko ein skal stadfeste og undersøkje, det er eit fengsel ein skal flykte frå. Kva er ein roman, eller kanskje ein person, om vi skrellar vekk alt anna enn auga som vedkomande kan registrere verda med. Ja, då er vi langt unna ein 

 med djup psykologi og kronologisk utvikling.

 à la Alain Robbe-Grillet og Marguerite Duras. Dei blanda forskrekkinga over den andre verdskrigens redslar med ei kjensle av framandgjering frå det forbrukarsamfunnet som blei førespegla dei overlevande. På same vis som den «nye romanen» reduserte forteljarrøysta til eit kamerablikk, byggjer Cusk forteljarrøysta si om til eit spegelkabinett der berømmelse, storby, modernitet og kanskje også kroppens aldring blir forvrengte i kvarandre sine bilete.

var reaksjonen på «Ms liv» meir blanda. I Weekendavis­en skreiv kollegaen min Amalie Langballe at Cusk begår dødssynda å ikkje vere nyfiken på objektet sitt. «Det blik der kastes på M, er kedeligt, fordi det ikke vil undersøge noget», skreiv ho i ein tekst eg set pris på fordi eg er loddrett usamd. Eg er heller ikkje nyfiken på M! Eg er interessert i sjølve den (umoglege) øvinga det er å skrelle av så mange referentar som mogleg. I Politiken gjorde Felix Thorsen Katzenelson ei lesing som peikar på romanen som ein meditasjon over makt. Den makta ein masse har over kjendisane sine, den makta ein forteljar har over si muse, men kanskje også den makta ein har til å la seg blende.

Det er eit grann ­moralsk panikk i mottakinga.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Koda

Vaim Hotell

Eppendorf-notatene. Litterær Dagbok

Hevnklinikken

Bøen

Det er ingen som passer på oss

Krikkel. Et himmelsvimlende eventyr

Ventrakl

Utvalgte saker

Paal Brekke falt som modernist mellom to stoler. Han fortjener å bli lest på nytt.

Anne B. Ragde har også eit arbeidarhjarte.

Det utbreidde ubehaget over Rachel Cusks nye roman vitnar om at boka rører ved noko viktig.

Magasinene

Bokanmeldelser

Koda

Vaim Hotell

Eppendorf-­notatene. Litterær Dagbok

Hevn­klinikken

Bøen

Det er ingen som passer på oss

Krikkel. Et himmel­svimlende eventyr

Ventrakl

Paal Brekke falt som modernist mellom to stoler. Han fortjener å bli lest på nytt.

Anne B. Ragde har også eit arbei­dar­hjarte.

Det utbreidde ubehaget over Rachel Cusks nye roman vitnar om at boka rører ved noko viktig.

Eppendorf-notatene. Litterær Dagbok

Hevnklinikken

Krikkel. Et himmelsvimlende eventyr

Anne B. Ragde har også eit arbeidarhjarte.