#fff

#000

og romanene hans er en evig påminnelse om tusenårig slit, skriver Mímir Kristjánsson.

Johan Falkberget

spring i sine eigne spor frå oppveksten under manganrøyken, som barn av fabrikken.

Kjartan Fløgstad

Bokmagasinet jubilerer – og det er mer kake igjen.

20 år til!

tråkker opp selvbiografiske og stor­politiske spor i nordområdene.

Morten Strøksnes

Geir Pollen

Norsk sakprosas uten sammenligning mest suksessfulle navn har delt Krigen mellom seg: I fjor var Åsne Seierstad i Russland; i år er Erika Fatland nettopp kommet hjem fra Ukraina, også hun trygt og godt, takk og pris. Forfattere søker alltid nye prosjekter; det er deres soleklare rett. Kritikerens oppgave er like selvfølgelig å stille ubehagelige spørsmål, for eksempel om det ikke også kan hefte tvilsomme fristelser ved denne retten, peke på etiske dilemmaer som bare boka selv kan overvinne: Er den viktig 

? Forteller den noe vi ikke visste fra før?

anmelder jeg den fjerde sakprosautgivelsen på like mange år om Putin-regimets skammelige fullskalakrig mot sin nærmeste nabo, så norske lesere er – på toppen av aviser og fjernsyn – godt forsett med lesestoff om galskapen. Arve Hansens «Ukraina» (2022) og den russiske stjernejournalisten Mikhail Zygars «Krig og straff» (2023) er to titler på samme liste, men først og fremst reiser Erika Fatland i spor som Henning Carr Ekroll allerede i fjor tråkket opp med sin sørgelig lite påaktede dokumentar, «Vi, Ukraina». Liksom ham bygger også hun reisen sin på grundige journalistiske forberedelser, aller viktigst en serie intervjuavtaler med uvanlige hverdagsmennesker, i ulike aldre og fra ulike sosiale miljøer, men alle på sitt særegne vis både ofre og helter. Så flettes det hele sammen med personlige reiseinntrykk og snutter om relevant ukrainsk historie og samfunnsliv. Fra tidligere utgivelser som «Grensen» og «Høyt» vet vi at dette 

Tross klare likhetstrekk er «Ukraina. En vinterreise» også en annerledes bok enn «Vi, Ukraina». Der Aftenpostens vaktsjef ikke gjorde noen hemmelighet av sitt ståsted i den journalistiske reportasjen, er Fatlands i bunn og grunn identiske tilnærming hyllet inn i litterære gevanter. Undertittelen «En vinterreise» rommer således ikke bare iskald vinter, men også den tyske romantikeren Wilhelm Müllers tekst til Franz Schuberts liedersyklus «Winterreise», et høydepunkt i europeisk melankoli. De velkjente innledningsversene slår an stemningen: 

Fremd bin ich eingezogen, Fremd zieh’ ich wieder aus

Fremmed flyttet jeg inn her, fremmed flytter jeg atter ut.

 Den slags tunge følelser kaster ingen skygger inn i Fatlands reisevante prosa. Formidlet gjennom medbrakt tolk og omskrevet til lettflytende norsk, som skapt for uforglemmelige lesestunder i godstolen, er intervjuobjektenes fortellinger like opprørende som i hvilket som helst annet medium. Du møter dem på tv hver dag.

 i «Ukraina. En vinterreise» har flere titler etter litterære klassikere, for eksempel ‘På gjengrodde stier’, ‘Mørkets hjerte’, ‘Drep ikke en sangfugl’ og ‘Krigen har intet kvinnelig ansikt’. Mens de tre førstnevnte mest blir litterær dekor, topper sistnevnte et kapittel som kan leses både som en pastisj av og hyllest til belarusiske Svetlana Aleksijevitsj’ debutbok fra 1985, der sovjetiske kvinner i samtaler redigert ned til nakne monologer forteller om sine opplevelser i andre verdenskrig. Aleksijevitsj er et opplagt forbilde når Fatland sverger til intervjuet som fundament i sin egen framstilling, men samtidig tar hun ikke inn over seg den fundamentale forskjellen mellom henne selv og forbildet. Da Aleksijevitsj skapte sine dirrende nærværende monologer, var det med års avstand til det fortalte, og med sin egen tilstedeværelse i tekstene redusert til et absolutt minimum. Med unntak av det ene, nevnte kapittelet, som også er bokens beste, dyrker «Ukraina. En vinterreise» i stedet en ubekymret nærhet som aldri kommer på å plage seg selv med det spørsmålet som etter min mening må stilles aller først av seriøst skrivende på reisefot i krigen: Hvordan finne språk for erfaringer – hjemløshet, smerte, gru, fortvilelse – som til sjuende og sist ikke har noe språk? I stedet nøyer Erika Fatland seg med å glede sine mange lesere med nok en proff reiseskildring, denne gangen med ukrainsk krigshverdag som garnityr og spennende kulisse.

Lørdag 10. oktober kl 18.30 kan interesserte høre Erika Fatland snakke om sin nye reise på hovedscenen i Den Norske Opera & Ballett. Inngangsbillett: 300–480 kr. Senere kommer touren også til Stavanger, Trondheim og Kristiansand. Ny billettpris: kr 495. Hvem inntektene går til, globetrotter eller fastboende ukrainere, vites ikke.

Presisering: Kagge Forlag oppgir at Erika Fatland gir bort egne inntekter fra arrangementet i Operaen til organisasjonen Fritt Ukraina. Red. 10.10.2026 kl. 10.49

Forteller den noe vi ikke ­visste fra før?

Ukraina. En vinterreise

Lett bagasje

Jonas Bals

På slutten av 1800-tallet raste en formidabel «statuemani» i Storbritannia. På kort tid ble det reist tusenvis av statuer, av menn som hadde hatt fremskutte posisjoner i det britiske imperiet. En av dem var kjøpmannen og slavehandleren Edward Colston (1636–1721), som på tampen av 1800-tallet fikk en statue reist av seg i Bristol. I løpet av hans tjenestetid i Royal African Company fraktet selskapet rundt 84.000 slaver fra Vest-Afrika til Amerika. Etter lange og resultatløse diskusjoner om hvorvidt statuen burde utstyres med en plakett, ble statuen veltet og kastet i Bristol havn under Black Lives Matter-protestene i 2020. Deretter ble statuen gjort til en permanent del av utstillingen på et lokalt historiemuseum.

Aksjonen førte til et kritisk blikk også på andre statuer rundt om i Storbritannia. I Cardiff sa for eksempel flere politikere at de ønsket å fjerne en statue av Thomas Picton, tidligere guvernør på Trinidad og krigshelt fra Napoleonskrigene. De begrunnet det blant annet med hans rolle i torturen av en 13 år gammel jente, som ble bundet fast og hengt opp etter én arm fra taket, slik at hun måtte bære sin egen kroppsvekt på en smal trepåle – en form for tortur kjent som «picketing». I likhet med veltingen av Colston-statuen førte forslaget om å fjerne Picton til protester. Sir John Hayes, leder for den såkalte Common Sense Group og parlamentariker for Det konservative partiet, kalte det et utslag av «ideen om å forskjønne eller rense historien», noe som ifølge ham skulle få dagens ungdomsgenerasjon til «å fremstå som mer edel enn den egentlig er.» I virkeligheten forholdt det seg selvsagt motsatt: Ved å kreve statuer fjernet, eventuelt kontekstualisert, skulle den uskyldsrene og hvite historien gjøres helere, sannere – og svartere.

er historiefaget blitt beriket av et raskt voksende omfang av kritisk forskning, som har gjort det mulig å ta arven etter kolonialismen og slavehandelen opp til ny vurdering. Mye av denne kunnskapen er også blitt popularisert, dels gjennom aksjoner og initiativer som dem nevnt her, men også gjennom podkaster som «Empire» og bøker som Nazneen Khan-­Østrems siste. Den er skrevet som en familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London, og følger flere slektsledd på frivillige og ufrivillige reiser gjennom det britiske imperiet.

Khan-Østrem skriver et sted i boka at dette var et skriveprosjekt som nærmest tvang seg på henne, etter at hun selv ble mer bevisst hvor kompleks – og brutal – den britiske historien egentlig er. I tillegg til å være en familiehistorie er denne boka derfor også en beskrivelse av en erkjennelsesprosess. Fra å ha tenkt på seg selv som «britisk», riktignok med fotnoter til, begynner Khan-Østrem å grave i familiehistorien og i dens sammenheng med imperiets historie. Med seg på denne reisen har hun både ektemannen og to ung-voksne sønner, som vekselvis fungerer som sparringpartnere, inspirasjonskilder, livbøyer og milde irettesettere av en mor som tidvis – ifølge henne selv – kan fremstå lettere manisk i sin søken etter å forstå mer. Dette fortellergrepet fungerer tidvis briljant, andre ganger kan man (i likhet med sønnene!) oppleve det mildt irriterende – uten at det egentlig forringer leseopplevelsen. For noen av denne bokas beste passasjer handler om nettopp denne gravingen i egen historie og derigjennom også i egen identitet. Er hun en dobbelt­migrant, en trippelmigrant – «når slutter man å telle?» Selv finner hun en slags ro i diktet ‘To the African: No Guest Am I’, skrevet av J.M. Nazareth i 1975. Det åpner sånn: «

Why do you call me a ’guest’? / When here I have my home?

er smittende, både når den er leken og nysgjerrig, og når den går inn i det mørke og tangerer det depressive. Imperialismens historie er på mange måter også bestialitetens historie, og særlig for lesere som går til denne boka forutsetningsløst, vil nok noen passasjer fortone seg voldsomme. De kan i så fall trøste seg med at de får mange fine menneske­møter med på kjøpet, møter som byr på både luft og lys i alt mørket.

Vi blir nemlig introdusert for en lang rekke mennesker Khan-Østrem oppsøker eller støter borti på sine reiser. En av dem er dokumentarfilmskaperen Meena Nanji, som etter å ha vokst opp i Los Angeles forsøkte å flytte «tilbake» til India i voksen alder. Der syntes hun hindunasjonalismen og det voksende hatet mot muslimer gjorde det vanskelig å bli. Da dro hun i stedet tilbake til Los Angeles, hvor hun hadde slått røtter – et begrep Khan-Østrem for øvrig har noen nydelige refleksjoner rundt – men føler seg hjemme i Nairobi. Inspirert av Caroline Elkins bok «Britain’s Gulag. The Brutal End of Empire in Kenya» gikk hun i gang med en dokumentar om den kenyanske frigjøringshelten Dedan Kimathi, som ble henrettet i 1957 – «i en jakt på så vel rettferdighet som det å fylle ut hullene i landets historie», som Khan-Østrem formulerer det. Akkurat det kunne vært programformuleringen til hennes egen utgivelse.

Khan-Østrems bok bør leseren for godt være vaksinert mot påstander som Sir John Hayes’, om hvem det er som forsøker å renvaske historien. Her får du nemlig også høre om den systematiske destruksjonen av imperiets arkiver, om den skjeve og blinde historieskrivningen som er begått, og om alle dem som har lagt ned enorme ressurser i arbeidet med å grave frem en mer sannferdig historie. Forhåpentligvis står flere statuer for fall.

Noen passasjer vil nok fortone seg voldsomme.

Det britiske imperiet. En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London

Imperialister for fall

Sylo Taraku

Kom dere vekk, dette er vårt område.» Våren 2016 blir Anders Magnus og NRK-fotograf Mohammed Alayoubi jaget ut av en kafé i Rinkeby nord for Stockholm. Fotografen pakker stativ og lys i full fart, men lar kameraet gå. Senere samme dag hagler brosteinene mot dem og mot politibilene de følger.

Åpningsscenen sier mye om forfatteren. Magnus er reporteren som lar kameraet gå når andre pakker sammen. I over førti år som journalist har han vendt tilbake til innvandring gang på gang, og noen av NRK-reportasjene hans har fått kolleger, både i og utenfor NRK-huset, til å rynke på nesen. Siden han ble pensjonist i 2022, har innvandringens skyggesider gått igjen som et refreng i spaltene hans i Nettavisen. Nå har refrenget blitt til en bok.

Det er overraskende lite nytt her. Kadra Yusuf går nok en gang med skjult kamera inn i moskeen, 26 år etter at TV2 sendte opptakene. Imamene er reaksjonære, småjentene går med hijab i barnehagen, og æreskultur og klankriminalitet går igjen fra kapittel til kapittel. Det er viktige historier, men fra en reporter med førti år i felten venter man seg mer enn en repetisjon. Det nye er først og fremst ordbruken, som har blitt hardere i takt med utviklingen av debatten. Asylretten har ført til «en katastrofe» for Europa, og integreringen har «kollapset». Premisset er derimot det samme som før: en venstreside som feier problemene under teppet. Men når en Arbeiderparti-regjering har strammet kraftig inn både politikken og retorikken, ligger tabuene Magnus vil bryte, allerede i biter. Det gir boka et merkelig etterslep.

Og når vi først snakker om etterslep: På Facebook har jeg observert kommentarer om at Magnus først våknet da han ble pensjonist, uten mye å ofre. Slike beskyldninger blir fort korrigert av andre som minner om de omstridte reportasjene fra NRK-tiden. De gir ham kred blant innvandringskritikerne, men Magnus ønsker også kred på venstresiden.

 sosialdemokrat og tar «fullstendig avstand» fra alt snakk om remigrasjon, et begrep som har vandret fra tyske AfD og inn i flere andre europeiske partier og miljøer. Det er ryddig gjort. Likevel er det nesten bare venstresiden som får gjennomgå i boka. Det er påfallende, for Høyre styrte landet i åtte år fra 2013, over seks av dem med Frp i regjering. Da Magnus laget reportasjen om gjengene i Oslo øst i 2017, var Erna Solberg statsminister. Og det er lite sosialdemokratisk over en analyse som så ensidig leter etter forklaringer i kultur, religion og klan, mens sosiale faktorer havner helt i skyggen.

Insisteringen på «klankriminalitet» er symptomatisk. En avdelingsleder i Kripos forteller Magnus om «crime as a service», der kriminelle tjenester kjøpes på tvers av nettverk – et fenomen der kriminalitet ligner mer på et marked enn på en storfamilie. Magnus noterer det og vender tilbake til klanen. Det er et virkningsfullt ord: Klanen er sosialdemokratiets motbilde, et fellesskap der lojaliteten stopper ved slekta. Enkelthistoriene kan ha noe for seg. Problemet oppstår når Magnus lar dem bære vidtrekkende konklusjoner om hele miljøer.

Magnus er på sitt beste i sin kjente rolle som reporter med notatblokka framme. En anonym lærer forteller at det under ramadan er «muslimpolitiet» som trår til, at elever henger over medelever, for å sjekke om de faster ordentlig. En anonym mellomleder i sosialtjenesten anslår at en familie med ti–tolv barn i enkelte tilfeller kan motta opp mot en million kroner i året i barnetrygd og sosialhjelp. Nora Berg og Roayda forteller om en æreskultur de selv har levd med. Magnus lar dem snakke og holder seg selv i bakgrunnen. Det er med disse fortellingene at boka blir levende.

en klar slagside, og det svekker troverdigheten. Et eksempel er fortellingen om politikere med berøringsangst etter Pride-terroren i 2022. Magnus nevner ikke at Hadia Tajik var svært tydelig i sin kritikk av holdningene til homofile i muslimske miljøer. Heller ikke at Jonas Gahr Støre samme sommer brukte sin omstridte 22. juli-tale til å vende seg direkte til landets muslimer og utfordre dem til et oppgjør med hets, trusler og vold mot skeive. Slike «detaljer» passer dårlig inn i fortellingen og havner utenfor notatblokka.

Bokas friskeste parti er oppgjøret med hans egen bransje. NRK-reportasjen han laget i Oslo øst i 2017, fikk hard medfart. «Gjenger i Oslo: Ungdom har pistoler og barn selger hasj» het den på nett. NRK-kolleger snakket om «FrP-journalistikk», og Aftenpostens Andreas Slettholm fant reportasjen fordomsfull og stigmatiserende. Da kringkastingssjefen tok avstand i avisene uten å ha snakket med reporterne, følte Magnus seg «kastet til ulvene av egen sjef». Magnus vurderte å slutte. Historien viser hvor følsomt feltet var for bare ni år siden, og hvor alene en reporter kunne bli stående før slike reportasjer ble mer normaliserte.

Boka er lettlest og engasjerende, men også ujevn.

Innvandringens skyggesider

Anders Magnus' bok om innvandring: Alarmerende og ensidig

Øivind Andersen

En ung mann erobrer på et elleve år langt uavbrutt felttog et landområde som omfatter dagens Hellas, Tyrkia, Syria, Libanon, Palestina, Israel, Egypt, Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan. Mannen var kong Aleksander «den store» av Makedonia, en legende i levende live og et historisk fascinasjonsobjekt. I dag dyrker vi ikke hærførere som helter, vi tenker mer på dem krigføringen går ut over. Og vi vet at vi skal svare med et rungende nei til Bertolt Brechts spørsmål fra en lesende arbeider: «Den unge Aleksander erobret India. Han alene?»

Aleksander ble født i 356 f.vt. som sønn av kong Filip av Makedonia. Filosofen Aristoteles ble hentet fra Athen for å undervise den unge prinsen. I 338 f.vt. fikk han kommandere en avdeling av den makedonske hæren i slaget ved Khaironeia, det som betydde slutten for grekernes selvstendighet. Da Filip ble myrdet i 336, kom Aleksander på tronen. Mange grekere hadde lenge drømt om å invadere Perserriket for å hevne persernes herjinger i Athen under krigene tidlig på 400-tallet, og frigjøre de greske byene i Lilleasia som fremdeles var under persisk overhøyhet. Aleksander gjorde grekernes sak til sin. I 334 satte han over til Lilleasia med 40.000 fotsoldater og et rytteri på 7000. Det første han gjorde var å besøke Troja, der han ofret ved (det som gikk for å være) Akillevs’ grav. Aleksander så seg selv som en ny Akillevs. Han arrangerte idretts­tevlinger i gresk stil, noe han fortsatte med under hele erobringstoktet, ofte kombinert med «musiske» resitasjoner. Kulturelt sett var den makedonske overklassen allerede blitt hellenisert, og Aleksanders erobringer og de mange bygrunnleggelsene hans førte til at gresk språk og greske tradisjoner ble spredt til fjerne strøk. Det var en kulturimperialisme som vi i Vesten ikke er vant til å se på som problematisk.

(eller Arrian) levde på 100-tallet e.vt., fire hundre år etter Aleksander. Han var godt integrert i tidens gresk-romerske felleskultur. Etter å ha vært romersk konsul og provinsguvernør i Lilleasia trakk han seg tilbake til Athen og viet seg til litterære og filosofiske sysler. Det er Arrianos vi kan takke for at Epiktets tanker om livskunst ble til de tekstene som igjen er blitt så populære i dag. Mye av forfatterskapet er gått tapt. Men beretningen om Aleksander har alltid hatt sine lesere. Selv kalte Arrianos verket for Anábasis. Det var en tributt til Xenofons fem hundre år eldre Anabasis, som også handlet om en hær på marsj inn på persiske enemerker. Arrianos hever sin egen status ved å stille seg inn i en tradisjon fra den klassiske gullalderen. Og slik Akillevs hadde Homer til å berømme seg (i Iliaden), vil Arrianos være Aleksanders Homer. Ambisjonene er det ingenting i veien med.

I Arrianos’ beretning kan vi lese at Aleksander snart vant et par heldige seire. Slaget ved Issos i 333 f.vt. ble et blodbad. Hundre tusen skal ha blitt drept på persisk side. Aleksanders hær kunne ta strake veien over en fjellkløft som var fylt opp av lik. Under beleiringen og stormingen av havnebyen Tyros, dagens truede Tyr i Libanon, falt fønikere i tusentall og 30 000 ble solgt som slaver. Byen Gaza var godt befestet og stod imot flere stormangrep. Selv da alt håp var ute, ga i forsvarerne ikke opp. Alle ble drept på sin post. Kvinner og barn ble solgt som slaver. I 331 stod et avgjørende slag ved Gaugamela i Mesopotamia, nær Erbil i dagens Irak. Perserkongen flyktet og ble siden drept av sine egne. Aleksander førte hæren videre østover helt til Indusdalen og Punjab. Det var ikke alltid nødvendig å utkjempe slag. Ryktet gikk foran og fikk mange til å tilby samarbeid. Noen skytere kappet hodet av kongen sin og sendte det til Aleksander i håp om at han ikke skulle gå etter dem. Lokale herskere fikk gjerne beholde makten bare de underordnet seg. Hardest motstand møtte Aleksander hos den indiske kong Poros, som til tross for alle sine elefanter ble beseiret i et stort slag ved elven Hydaspes i 326 Aleksander ville gjerne fortsette tvers over India til Ganges, men hæren var lei og på nippet til å gjøre mytteri. Hjemveien ble delvis en dødsmarsj gjennom golde, forblåste egner. Heroisk det hele, men ga det mening? Riket overlevde ikke Aleksander.

 mislikte at Aleksander mer og mer stiliserte seg som en orientalsk despot, og at han opptok «barbariske» kontingenter i hæren. Han var for integrering. Selv tok han seg flere orientalske hustruer, og ved et kjempebryllup lot han ti tusen makedonere inngå ekteskap med persiske kvinner. Aleksander døde av sykdom i Babylon i 323 f.vt., 33 år gammel. Han var antagelig ganske alkoholisert.

Det har vært skrevet mange historier om dette, de fleste av dem falske, og de har i sin opprinnelige form blitt en slags tradisjon som lever videre og det vil fortsette i tiden fremover, med mindre beretningen min gjør slutt på det.

Flere som selv var med på Aleksanders krigstog, skrev siden om det. Arrianos bygger mest på to av dem. De er nå tapt. Fremstillingen følger krigstoget, med diverse avstikkere. Det marsjeres, elver og fjell krysses, byer beleires og stormes, slag utkjempes, slaver selges, massedrap forkommer, forrædere straffes. Vi ser derimot lite til alle dem som reparerer våpen, steller dyr, koker mat eller bare følger med på ferden.

blir fremstilt som en helt nesten helt uten feil og lyte. På slagmarken skyr han ingen fare. Når hæren tørster, vil heller ikke han drikke. Soldatene elsker ham, og mot fiender viste han ofte storsinn. Han kunne insistere på å innta en by nettopp fordi den gikk for å være umulig å innta. Det «å våge noe og lykkes mot forventning» appellerte til ham. På hjemveien valgte han en utfordrende rute «ikke fordi han ikke var klar over vanskelighetene, men fordi han hadde hørt at ingen før hadde kommet seg trygt gjennom». Han er litt av en Odyssevs. På dødsleiet fikk Aleksander kritikk for å ha utsatt seg for unødvendig personlig fare. At det ergrer ham, mener Arrianos er fordi Aleksander visste at kritikken var berettiget. Det var kampmotet hans og «et brennende ønske om berømmelse» som drev ham inn i farene. Han var «i uhyggelig grad slave av berømmelse». En typisk imperialist?

Den som leser Arrianos, kommer så nær innpå den historiske Aleksander som kildene våre tillater, samtidig som hun får smake på den idealiseringen som har preget Aleksanderskikkelsen opp gjennom historien.

Aleksander den store

En slave av berømmelse

Morten Langeland

Stavanger-forfatter Arild Rein, han tenkte jeg på da jeg vand­ret rundt på universitetsområdet på Blindern og så hans rogalandskollega Agnes Ravatn portrettert på alle skjermer. «Hele HF leser!» heter (akkurat denne) leselyst-kampanjen hvor alle nye studenter på fakultetet får hver sin «Doggerland» av nevnte Ravatn. Første gang jeg hørte om et slikt uhørt tiltak var tilbake i 2008, Stavanger kommune var Europeisk kulturhovedstad og delte ut hele 15.000 eksemplarer av Arild Reins «Kaninbyen». Med tanke på at Rein har gjort karriere av å skildre skyggesidene og motkulturmiljøene i Stavanger, var det en storstilt gest (eventuelt «repressiv toleranse», som noen av oss snakket om i 2008)!

, «Det mørke fastland 1980», rikker ikke Rein seg av flekken, men der han tidligere har skrevet fra nittitallet og samtiden, beveger han seg her tilbake til starten av åttitallet. I fire ulike monologer møter vi en vennegjeng som hver for seg henvender seg til en kompis ved navn Henry. Ja, det er monologer, og de er satt opp med brukne linjer som løpende dikt, og de kommer én etter én og pågår cirka 80 sider hver. De fire pratmakerne er alle i tjueårene og spytter ut sterk forakt for hykleriet i majoritetssamfunnet, det være seg kjernefamilien, religionen, oljepengene eller de gamle pengene, mens de sitter og pimper og bekjenner seg til den evig stumme Henry. Vi skal til Thomas Bernhard og Ingvar Ambjørnsens kjærlighetsbarn oppfostret av Michel Houellebecq – grovkjefta skyts, som på sitt beste fenger med sin oppfinnsomme heimstadslingo, og andre ganger går på tomgang med tomgodset. Her er et eksempel på en kombinasjon av de to, når Freddy ser på TV hjemme hos mor si hvor han bor: «Eg sit alltid splitter naken i sofaen / saman med gamla / med ei pilsflaske i runkehanda / når me ser på surrealistiske / & dadaistiske nyheiter / på Dagsrevyen / & plutseleg / & heilt ut av det blå / & kølsvarte / – 

& gjerne etter ei / frykteleg dårleg krigsnyheit

 – / blir veslekaren på ein blunk ein storkar.»

 stemmene er post-punkens, her er Rein elektrisk og namedropper innenfra på en måte som gir koloritt til de dorske hovedkarakterenes endeløse nedsnakkinger og slapt-filosofiske utlegginger om lediggang som motstand. Han er en kjenner av krautrock, punk og postpunk fra før jappetiden, og det gir overskudd i språket. For en som kjenner musikken litt, blir likevel anekdotene om Cans vokalist Damo Suzuki og sandpapir-omslaget til Durutti Column noe uoriginale. Et sted ramser nudist-Freddy opp sine tre leveregler: «Ein: Ikkje ver redd for noko. To: Ha ein god bullshit-detektor. Tre: Ver øm.» Prisverdig, men også velkjent fra reels med paret Laurie Anderson og Lou Reed.

Og nettopp det at Reed og Anderson var et par – et møte mellom to berømte stemmer – viser hvorfor «Det mørke fastland 1980» ikke lykkes: Den er for monologisk, og stemmene skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre. Oppsettet, der Rein har satt dem en etter en og sjelden tangerer nevneverdige hendelser, bidrar til at stoffet blir udynamisk. Det defaitistiske blir kjedsommelig når ikke noe står på spill: Man tror ikke riktig på at han sitter naken med mor og får stå i sofaen, og det jo ikke så løye heller. De utborrende gjentakelsene til Bernhard uteblir, det samme med de hårreisende tankene hos Houllebecq. Ambisjonen om å skildre motsetningene i oljehovedstaden, ekkokammerets framvekst eller Norges politiske og økonomiske utvikling tar bare form av seigt oppgulp. Vennskapet hos Ambjørnsen – møtene mellom einstøinger – kunne med fordel vært utforsket her. Men da kanskje heller i dramaets form – hvor den påståtte gjengen får møtes og må bryne seg på hverandre.

Det mørke fastland 1980. Ein ballade i fire delar

Pratmakerballader

Kåre Bulie

Hvem var far egentlig, og hva skjedde da vi mistet ham? Spørsmålene er Bjørn Hatteruds siste ord i «Far levde, og så var han død». Ifølge forfatteren er det dem utgivelsen forsøker å besvare. Kjærlighetserklæringen både begynner og slutter med minnene om det maskuline opphavet.

Tor Hatterud (1947–2024), het han. Han tilbrakte nesten hele livet på Ringsaker-småstedet Veldre og arbeidet som landbruksmekaniker og deretter som selger av traktorene han i årevis hadde skrudd på. Med den yngre Kari fra samme område, som han giftet seg med på 25-årsdagen sin, fikk han Øyvind og Bjørn.

 alle opp i høstens utgivelse. Sønnens mest vellykkede bok, fra 2020, handler om moren og bilturen hun og Bjørn la ut på rundt Mjøsa. Også far dukket opp i den, men bare «som ein slags statist med humoristisk sans», som forfatteren bemerker.

Nå har altså pappa fått sitt monument. I motsetning til utgivelsen om den stadig levende moren følger årets sin hjernesvulst-rammede hovedperson inn i døden og dveler ved de etterlattes sorg i tiden som følger.

Hatteruds forrige bok handlet om persongalleriet i blokka i Oslo-bydelen Bjerke som han bebodde i 13 år. Den nye understreker ytterligere at forfatteren oppdager stoffet sitt i det som befinner seg nær ham både sosialt og geografisk. I tillegg poengterer boken Hatteruds evne til å finne tonen med eldre folk – og gleden hans ved å oppdage det sjarmerende og ansporende i det såkalt vanlige. Som vanlig skriver han dessuten om «eit langt liv med ei form for ryggmergsbrokk og klumpfot», forfatterens egen tilværelse, som i tillegg ble preget av unge år som homofil på bygda.

 om seg selv denne gang, står imidlertid forholdet hans til mannen som solgte Norges største traktorer, i sentrum. Tor, herren som likte å spise i bar overkropp og vekslet mellom tresko og gummistøvler, er bokens konge. I den grad den også handler om sønnen, angir de bekymringene aldrende foreldre kan gi neste generasjon, tonen. Barndomsminner gir likevel boken anstrøk også av oppvekstskildringen.

Tilsynelatende mangler hennes traustere ektemann Karis iøynefallende fargeprakt. For den som fortsetter å lese, viser det seg uansett at også Tor har en hel del å by på. I tillegg til å ha formidabel praktisk sans og være uvanlig initiativrik er han dreven på trekkspillet, for eksempel. Bokens innledende sitater vitner om fryden hans ved å spille og spenner fra den svenske trekkspill-legenden Jularbo til Andrew Lloyd Webbers musikalklassiker «Cats».

med den oppsiktsvekkende brede dialekten – sønnen ynder å sitere formuleringer som kan være utford­rende å forstå – forble bygdas i smått og stort, brakte jobbene ham mye rundt i Norge og til flere land ute i Europa. Undertittelen, «Ei bok om traktormekanikk, trekkspelmusikk, heimebrenning og umåla furu», antyder foruten bredden i farens interesser sønnens sosiologiinspirerte fascinasjon for andre miljøer enn de urbane kulturkretsene han selv for lengst er blitt del av, og deres smak og utsyn mot verden.

Hatteruds skildring av faren styrker ideen om at alle har en historie å fortelle, og understreker forfatterens særlige talent for å finne fruktbart stoff der andre ikke hadde brydd seg med å lete, og formidle det levende. Noen vil muligens mene at han i for høy grad vandrer i spor han for lengst har tråkket opp, men jeg lar meg rive med av juniors ferske fortelling.

Hatteruds skildring styrker ideen om at alle har en historie å fortelle.

Far levde, og så var han død. Ei bok om traktormekanikk, trekkspel­musikk, heime­brenning og umåla furu

Alt om min far

Egon Låstad

i en nettleser – og se hva som skjer. Synet som venter deg, er omtrent like skrekkelig som forsiden på Anna Fiskes nyeste bildebok «Rocky Bom». Nå handler ikke «Rocky Bom» spesifikt om 

defineres, likevel er det et uhyre vellykket grep å koble teksten opp mot noe så konkret og forstyrrende som hullete mønstre.

Selv dusjstrålene i denne boken er tegnet frastøtende, som spagettilignende tentakler. Uttrykket treffer godt når hovedpersonen er et lite barn som er redd for å få sjampo i øynene. Dusjen er likevel ikke det største problemet; sluket vekker fantasien på frykteligste vis.

 er i år nominert til Nordisk råds litteraturpris for bildeboken «Lille løve» (2025). Årets bok tør jeg påstå er et enda sterkere verk, i slekt med utgivelser som «Hvordan snakker man om døden» (2023).

«Rocky Bom» er en samtalestarter om irrasjonell frykt – og en veiviser til å overvinne den. Tekst og bilder utfyller hverandre, helt ned til salgs-teksten på bokens bakside som gir en ekstra inngang til fortellingen. Videopromoteringsmaterialet til boken er også veldig bra. Forfatteren skjønner seg i det hele tatt svært godt på målgruppen sin.

Fiske har en tegnerisk stil jeg har hørt avfeid som uflidd, naiv og endatil dårlig. Realiteten er at hun tegner ufilt­rert, rått og ekte – og utstudert godt. Barnlig er kanskje det rette ordet. Farger, form og detaljer har en fortellefunksjon. Kunstneren tillater seg samtidig kontrære grep: Hovedpersonens favoritt-ting som blomster, kattunger, og bær vekker også uro. I bildene finnes ellers innslag av 

, altså tilbøyeligheten til å gjenkjenne ansikter eller figurer i døde objekter. Hvem har vel ikke sett dyrefigurer i en sky? Fiske legger til rette for at leseren kan finne ansikter i hus og interiør. Summen av det hele er visuelt rikt og gjennomarbeidet.

 et nøkkelord i teksten. Tittelfiguren er eksempelvis en omskrivning av barnefiguren Åkken Bom. «Jakken var av kjøttkaker», heter det om mannen på månen (med bløtkake til hatt) i Gjertrud «Vessa» Carlsens surrealistiske absurdvers – noe som fort kan tolkes i skummel retning. Det samme fenomenet inntreffer på badet, når hovedpersonen får for seg at det skjuler seg et monster i sluket.

Rocky materialiserer seg som en blanding av alt som renner ned i avgrunnen. Følgelig er han laget av døde hudrester, hår og slim – og væpnet til tennene med spisse negler, tannpirkere og saks. Bare hovedpersonen ser monsteret, men frykten er like reell. Tanken på at Rockys tilstedeværelse skal føyses vekk av de voksne, gjør at han vokser seg enda større i tankene.

 får en viktig funksjon, og korrigerer fortløpende fantasien som løper løpsk i bildene: «Hvorfor er det ingen andre som ser Rocky?» Fiske legger ut hint underveis som litt etter litt tar bort frykten. Hovedpersonen deler også tankene sine med direkte tiltale til leseren. Slik får leseren en aktiv medrolle i å gjøre Rocky Bom mindre skummel.

«Se på månen», sier moren innledningsvis mens hun smører inn sjampo i håret. Først i sluttscenen blir dette forklart; de leker at taklampen er månen. Sluttscenen er poetisk poengtert. Fantasien kan like gjerne være en vei ut av frykten.

Rocky Bom

Irrasjonelle grøss

Merete Røsvik

Det kristne tabuet rundt sex gjorde at kunstnarar gjennom det meste av vestleg kunsthistorie berre kunne nærme seg erotikken gjennom symbol. Det gjekk mykje i frukt og grønt, har eg skjøna – slik det framleis gjer når emojiar blir brukt i såkalla 

. Tenk om tabuet ikkje handla om sex, men at vi tvert om måtte granske dampande tablå med glinsande lepper, puppar og pikkar for å avkode bodskapen kunstnaren 

 vil ha fram. Det er på sett og vis ei slik øving kinesiske Yan Lianke innbyr til i romanen «Hard som vann», som kom ut på kinesisk i 2001 og no ligg føre på bokmål.

Det er godt å bli mint på kor framandarta og stimulerande litteratur på høgt, internasjonalt nivå kan vere. Her finst erotiske skildringar du neppe har lese makan til, Lianke skriv til dømes om brystvorter som «sto ut som sauehoder på to fjelltopper» og at «[d]e, raspende rosa, skjelvende stønnene hennes sprutet over ansiktet, kroppen og hjertet mitt som rosevann».

definerer historia, er korleis revolusjonær og seksuell glød går opp i éin flamme når den unge mannen Gao Aijun på veg heim frå teneste i hæren møter vakre Hongmei. Dei er like maktkåte som dei er kåte på kvarandre, og sidan begge er gifte frå før, blir jakta på kontrarevolusjonære deira metode for å sikre seg både politiske posisjonar og høve til heite elskovsstunder.

Det er komikk i at helten slit med ereksjonssvikt, og at paret for å avhjelpe situasjonen tyr til revolusjonære songar og oppramsing av politiske titlar dei har tenkt å sikre seg. Men under satiren ligg vonde, historiske realitetar det ikkje har vore risiko­fritt å skrive om.

internasjonalt kjend og i søkelyset til sensurerande makter i Kina sidan tidleg på 2000-talet. Den første omsetjinga av han til norsk kom i 2008. Frå og med romanen «Dagen da solen døde» (2024) har Eilif Nordheim tatt over stafettpinnen som omsetjar, og årets roman gir inntrykk av eit krevjande, men grundig og godt gjennomført språkarbeid.

Gjennom det unge paret skildrar Lianke samfunnsmekanismar og mentaliteten bak rå, politisk maktbruk rettferdiggjort av maoistisk ideologi. Men ved å la den partitru, elskovssjuke Gao føre ordet med eit overspent språk stappfullt av strofer frå propagandaskrifter og -songar, legg han eit røykteppe av humor, erotikk og historisk korrekt sjargong over maktkritikken: «Folket er de sanne heltene, det er massene som driver verden framover!» Gjennom handlingane til det ambisiøse paret ser vi likevel korleis den omsynslause framferda rammar menneska rundt dei.

 i setningar som: «Dette er ikke et meritokrati, men vi er nødt til å vurdere prestasjonene deres likevel.» Men når ein kamerat bekjenner som eit overtramp at han «mistet Maos lille røde ut av bukselommen, for så å sette seg på den ved en feil», er det ikkje utan vidare gitt at det er snakk om satirisk overdriving. Gjennom den kinesiske kulturrevolusjonen (1966–1976) kunne sjølv det minste «overtramp», eller berre det å vere intellektuell, føre til offentleg audmjuking, krav om «sjølvkritikk». fysisk avstraffing og avretting. Under det burleske i ei spektakulær sluttscene i eit historisk tempel, med vill sex på ein madrass av antikke bøker framfor ein bakbunden akademikar, ligg den triste, verkelege historia om alt som gjekk tapt gjennom oppreinskingsprosessane.

seier også noko universelt om overmodige unge menneske, og tittelen «Hard som vann» trur eg viser til at deira ureflekterte begjær og ambisjonar gir ein styrke som liknar det ustoppelege vatnet. Som Lianke skriv om stønn som ikkje lar seg halde tilbake under samleiet: «lik vann som trenger gjennom en bergsprekk». At det ikkje endar godt for dei elskande, som det står alt på første side, fortel ei eiga historie om at rollene som offer og overgripar kan skifte raskt i eit samfunn der kommunistisk ideologi ikkje hindrar knallhard maktkamp om posisjonar. Slik går ulike dimensjonar av historia over i kvarandre: samfunnskritikken og blikket for situasjonen til dei hjernevaska, unge hovudpersonane, satiren og den historiske realismen, det intellektuelle og det sanselege. Språkleg kjem dette fram gjennom hyppig bruk av synestesi, altså sanseblanding, som til dømes «det var en tykk, rødgrønn lukt i rommet» og «[l]yden av soloppgangen var som blodårer som sprakk».

At teksten er full av sitat frå diverse revolusjonære skrifter og forsøka elskarane sjølv gjer på å forfatte revolusjonære gullkorn, gjer innimellom lesinga tung. Men å bli konfrontert med ein annan kultur og andre historiske realitetar på så høgt litterært nivå som dette, er ei intellektuell øving som ganske sikkert er bra for hjernehelsa. Hald demensen unna, les verdslitteratur!

Hard som vann

Revolusjonskåt

Bokanmeldelser

Mímir Kristjánsson

Jeg må være så ærlig å si at jeg har tenkt at Johan Falkbergets litteratur ikke angår meg. Faktisk har jeg tenkt at den ikke har angått noe menneske født etter krigen, annet enn de som kommer fra Røros og omegn og derfor har spesielle lokalhistoriske grunner for å lese Falkberget. I et Norge der vi for lengst har fått sosialdemokrati og arbeidsmiljølov, har jeg tillatt meg å tenke at gruvearbeidernes forfatter snart bør finne seg sin plass på historias slagghaug.

Johan Falkberget levde helt til 1967, men barndommen hans framstår så fjern at han like gjerne kunne ha vokst opp på den tida Moses kom ned med steintavlene fra Sinaifjellet. Falkberget begynte å jobbe i kobbergruven Christianus Sextus bare sju år gammel. Han var 

, det vil si at han hadde som jobb å vaske og sortere malm i gruvene. Selv har jeg en ni år gammel datter, hun er altså to år eldre enn hva Falkberget var da han begynte å jobbe, og hun klarer knapt å sortere noe som helst.

Mitt inntrykk av Falkberget og hans litteratur som en anakronisme ble bare styrket da jeg tok fatt på en av hans mest berømte bøker, «An-Magritt», første del av «Nattens brød»-serien, der vi møter malmkjøreren An-Magritt som tar opp kampen for å gi gruvearbeiderne bedre levekår.

Falkberget gjør det ikke lett for en moderne leser. Som en speiling av det internasjonale gruvesamfunnet på Røros blander han svensk og tysk med en lokal dialekt som er vanskelig å henge med på. I møte med talemålet til allmuen på Røros midt på 1600-tallet føler jeg meg nesten som presten Benjamin Sigismund fra «Den fjerde nattevakt», som jevnlig trenger tolk for å forstå hva sognebarna sier til ham.

Men mer enn det språklige er det arbeids­livet som er fremmed. I «An-Magritt» møter vi kølkjørere og kølfogden, konstknekter og latindegner, hestejelkere og bjørne­trekkere, hytteskrivere og styp­knekter, tauser og kammertjenere. Ingen av disse yrkesgruppene treffer man på Arendalsuka.

La oss bare ta et tilfeldig utdrag fra romanen, i kapittelet «Lazaronen i den blåmalte hussleden»:

Ingen av disse yrkes­gruppene treffer man på Arendals­uka.

Jaget etter penning

Eivind Myklebust

Årets nobelpris i litteratur gjekk til den kanadiske professorpoeten Anne Carson, «för hennes djärve och innfallsrika verk, som i lekfull dialog med den klassiska traditionen har skapat nya former för den samtida litteraturen». Her i redaksjonen gjekk spenninga over i tilfreds anerkjenning på torsdag: Valet av Carson var trygt utan å vere feigt, både velfortent og forventa – om ikkje i år, så i alle fall eit av desse åra.

I tilnærma samla tropp opplevde faktisk Bokmagasinet-redaksjonen Carson på scena for berre halvannan månad sidan, under Louisiana Literature Festival i Humlebæk utanfor København. Der stod ho på scena saman med skodespelaren Ben Whishaw – mellom anna kjent frå rolla som Q i dei siste James Bond-filmane. Han hadde 

-aura, men blei fullstendig utstråla og overskygga av det uforliknelege viddet til Carson. På scena framførte dei nokre fornøyelege skildringar av to aldrande ektepar på restaurant, før Carson las teksten ‘Merry Christmas from Hegel’. Der fortel ho om året då broren døydde, og via språkfilosofiske spekulasjonar tek ho med lesaren «out to do some snow standing», slik ho gjorde i barndomen, og omskapar «the icy horror of holiday into a sort of homecoming».

Brorens død har ho elles behandla rikt i «Nox» (2010) – ein boks av ei diktbok som faldar sidene sine ut som eit trekkspel og lèt sorga kome til syne mellom gjendiktingar og fragment, fotografi, brev og personlege minne.

 og mellom permar er Carsons tekstar av det slaget som først og fremst kitlar tanken og språksentera i hjernen. Ho kan kallast ein cerebral forfattar – veldig intelligent og svært medviten dei minste nyansar og rørsler i språket – men det språklege registeret hennar har store rom for emosjonelle reaksjonar.

For eigen del var versromanen «Autobiography of Red» (1998) det første eg las av Carson, truleg ein gong rundt 2012. I alle fall hugsar eg at oppfølgjaren «Red Doc>» (2013) kom ut kort tid etter, og at eg fekk flyte vidare inn i framhaldet av historia om det raudvenga monsteret Geryon. Monsteret henta ho frå nokre fragment av den greske poeten Stesikhoros, men omforma det forsiktig sagt til eige bruk i si mytisk-moderne, skeive danningsforteljing. Carson har eit rikt arsenal av pregnante korttekstar ein kan lese som inngang til forfattarskapen, men eg vil likevel tilrå å byrje her, til dømes i Tone Hødnebøs norske versjon frå 2021.

Nobelprisen kom på eit godt tidspunkt både for mitt eige og andre norske lesarar sitt engasjement for Carson. Framføringa på Louisiana, og ikkje minst ein overraskande rapport ho nyleg skreiv frå ein Rosalía-konsert i Chicago i London Review of Books, har blåse liv i glørne og fyrt opp forventingane til dei to nye Carson-bøkene som Kolon forlag gir ut denne hausten. Den vesle «Albertine-økt» (2014), bygd opp av små studiar av kjærleiksobjektet frå Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», er allereie ute i Tone Hødnebøs gjendikting. Endå større grunn er det til å vente på «Flyte» (2016), ei boks med 22 hefte i nær sagt alle tenkjelege sjangrar som ein kan lese i kva rekkjefølgje som helst. Til saman viser dei både viddet og den spreidde ordenen i forfattarskapen, mellom det saklege, lakoniske og djupt poetiske. Som Anders Olsson i Nobelkomiteen var inne på under kunngjeringa på torsdag, viser boka dei performative sidene ved Carsons forfattarskap så vel som den rike blandinga av akademiske og kunstnarlege uttrykk og strategiar.

 forfattarskap, tidvis krevjande, alltid vittig og givande. I teksten om den katalanske songaren Rosalía skriv Carson om konsertarenaen i Chicago som Dionysosteatret i Athen fem hundre år før vår tidsrekning: «Her face, her theatre, her palimpsest of bad love. Emotional opulences flood across it, mythic in a technological way».

Få framkallar oldtida i samtida på same måtar som Anne Carson gjer.

Uforlikneleg vidd

Halldór Guðmundsson

Annethvert år utdeles Islands eneste internasjonale litteraturpris, som har fått navn etter vår eneste nobelprisvinner, Halldór Laxness. Den skal gå til en internasjonalt anerkjent forfatter, hvis verk har bidratt til å fornye fortellerkunsten, samme begrunnelse som Svenska Akademien ga da Laxness selv mottok Nobelprisen i 1955. Laxness-prisen består av en medalje, 15.000 euro og en invitasjon til Island. Det er den internasjonale litteraturfestivalen i Reykjavík som har innstiftet prisen, med støtte fra Kulturdepartementet og en rekke andre bidragsytere.

Nå i september ble prisen tildelt polske Olga Tokarczuk. Tidligere mottagere er Ian McEwan, Elif Shafak, Andrej Kurkov og Salman Rushdie, og det er forståelig at kritiske stemmer spør: Hvorfor skal det islandske litteraturmiljøet bruke penger og energi på å belønne en forfatter som allerede er verdensberømt? Hvorfor ikke heller støtte unge islandske forfattere, som får altfor små stipender?

 (som ikke er nøytral i saken) er et eksempel på det tyskerne kaller et «Totschlagargument» og er derfor nesten umulig å besvare; det minner om argumentet om de sultne barna i Biafra, som i min barndom ble brukt mot ethvert forsøk på å få penger til godteri. Islendingene vil jo så gjerne, akkurat som andre nordiske folk, få sine forfattere oversatt over hele verden og se dem vinne så mange priser som mulig. Men bør vi ikke dermed også selv oversette mer og vise større interesse for utenlandsk litteratur? Ganske visst klarer disse forfatterne seg uten enda en pris, men de er med på å minne om Laxness’ plass i verdenslitteraturen, og besøkene deres beriker det islandske litterære liv.

Det lyktes i hvert fall Olga Tokarczuk med, som under arrangementet i Nordens Hus rev de mange fremmøtte islandske leserne med seg. For øvrig bemerket hun at en av ulempene med å få Nobelprisen var at man etter den aldri fikk flere priser, så Laxness-prisen gledet henne stort.

er en fremragende forfatter. Hun kan fortelle en historie fra mange forskjellige synsvinkler, benytte seg av upålitelige fortellere og leke med den formen hun selv har kalt 

: I stedet for en lineær fortelling får vi et mylder av små bilder, refleksjoner og historier. Ofte har hun hentet storslåtte og gripende historier opp fra menneskehetens glemsel – ikke sjelden historier som strider mot «nasjonalhistorien», det vil si fortellingene om nasjonalstatenes tilblivelse.

Egentlig er emnene hennes så sentraleuropeiske man kan tenke seg, og svært forskjellige fra den islandske litteraturens. Hun skriver om områder som utallige ganger er blitt offer for fremmede stormakter og nå for de flestes vedkommende er glemt (som Podolia i Ukraina), om folkegrupper som er blitt undertrykket eller har mistet sitt språk (som rutenerne), og om grenser som virker tilfeldige og til enhver tid er blitt trukket opp av de seirende makter. Etter prisoverrekkelsen snakket hun om hvor merkelig det var å komme til et land som egentlig ikke har grenser overhodet, men bare er en øy i havet. Og hun viste publikum hvordan hun som barn hoppet fram og tilbake over den imaginære grenselinja mellom Polen og Tsjekkia.

feminist og antinasjonalist, noe som ikke alltid er like lett i det ideologisk splittede Polen. Den nasjonalkonservative regjeringen var ikke så glad for at hun fikk Nobelprisen i 2018, like lite som den konservative islandske regjeringen likte at Laxness fikk den midt i den kalde krigen i 1955. Men begge bor i litteraturens republikk, som Olga sier – allerede som barn leste hun Laxness’ fortellinger.

Handlingene i enkelte av bøkene hennes utspiller seg ved sivilisasjonens ytterkant: i en liten landsby ved skogen, blant dyrene. Det gjelder «Daghus, natthus» og «Før plogen din over de dødes knokler». I skildringen av den magiske levende naturen nærmer hun seg Island, som hun har besøkt en gang tidligere. Det kan man se i boka «Løperne» (oversatt til norsk av Aldona Szczepańska i 2012), der hun forteller om et ungt par som skal haike til Ísafjörður, men som ikke kommer helt fram og må legge seg til å sove ute:

De la seg ned i soveposen, oppå mosen, blant steinene, og da snøskyene forsvant og den kalde, stjerneklare himmelen ble avdekket, la de merke til at lavasteinene hadde fått ansikter, alt begynte å viske, mumle, rasle. Det viste seg også at det var nok å stikke hånden under mosen, under steinene, for å kunne ta på jorden – den var varm. Hånden kjente flere fjerne, forsiktige vibrasjoner, en bevegelse som kom langveisfra, en pust – ingen tvil: Jorden var levende.

Emnene hennes er så sentral­europeiske man kan tenke seg.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Ukraina. En vinterreise

Det britiske imperiet. En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London

Innvandringens skyggesider

Aleksander den store

Det mørke fastland 1980. Ein ballade i fire delar

Far levde, og så var han død. Ei bok om traktormekanikk, trekkspelmusikk, heimebrenning og umåla furu

Rocky Bom

Hard som vann

Utvalgte saker

Hvem bør eie ressursene våre? Det er umulig å lese Johan Falkberget i dag uten å kjenne politisk vrede.

Få sjonglerer oldtida og samtida slik årets nobelprisvinnar Anne Carson gjer.

Noen ganger trenger vi en utenlandsk gjest til å minne oss om våre største verdier.

Magasinene

Bokanmeldelser

Ukraina. En vinterreise

Det britiske imperiet. En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London

Innvandringens skyggesider

Aleksander den store

Det mørke fastland 1980. Ein ballade i fire delar

Far levde, og så var han død. Ei bok om traktormekanikk, trekkspel­musikk, heime­brenning og umåla furu

Rocky Bom

Hard som vann

Hvem bør eie ressursene våre? Det er umulig å lese Johan Falkberget i dag uten å kjenne politisk vrede.

Få sjonglerer oldtida og samtida slik årets nobel­pris­vinnar Anne Carson gjer.

Noen ganger trenger vi en utenlandsk gjest til å minne oss om våre største verdier.

Far levde, og så var han død. Ei bok om traktormekanikk, trekkspelmusikk, heimebrenning og umåla furu

Få sjonglerer oldtida og samtida slik årets nobelprisvinnar Anne Carson gjer.