#fff

#000

har en brokete og motsetningsfull historie, helt fra begynnelsen av.

Ytringsfriheten

sende Alberte til Paris og forma ein kunstnar. Ingrid Z. Aanestad gjenles trilogien 100 år etter.

Cora Sandel

har begynt å spørre seg hva som vil skje om for­fatteren blir danket ut av en språkmodell.

Jan Kjærstad

brukte sju år på å følge en tragisk rettssak i Australia.

Helen Garner

Emilie Johnson Godal

Alexander Kielland Krags romandebut for voksne har et omslag som slår hardt. Alarmerende rødt, med en rennende strime sæd og svart skrift. Det er insisterende, i likhet med boka.

«Flink gutt» er fortalt av Jacob, en mannlig forfatter på rundt 30 år, og er en nesten 250 sider lang dveling over hans første seksuelle relasjon. Den ble innledet da han selv var 16 og mannen han møtte 30. De møtes over nett: «De fleste som er eldre enn meg, har villet møtes for sex. Det er regelen. Men han foreslår å møtes på dagtid, gå en tur.» Når de så møtes, er det likevel sex som står for tur. Romanen beveger seg inn i de mørkegrå sonene.

Det er i disse sonene romanens insistering kommer av seg selv, som en kvalitet. Jacobs inngang til seksuallivet blir nærværende gjennom ubehagelig eksplisitte skildringer. Spennet mellom driftsliv og usikkerhet skaper medfølelse for den unge gutten:

Jeg kunne trukket meg unna eller bitt tennene sammen, slått ham på brystet, stoppet det. Men jeg vil ikke stoppe det. Jeg vil fremskynde det. Jeg trekker pusten gjennom nesen, holder den nede i lungene. Lager en lyd som skal høres ut som noe jeg har sett på porno, som nytelse, 

så digg med pikk, hører du at jeg syns det?

Det er også forståelig hvordan et tilfeldig gjensyn med denne mannen trigger en bearbeiding som fordrer at hver stein og hvert sandkorn snus. Som Jacob selv grubler over: «Hvordan vite mens man står i det, at man opplever noe avgjørende? Nesten umulig. Først senere, når alt er kommet på avstand, ser man hvordan man ble formet.» Det er en smule banalt formulert, men en viktig nøkkel til fortolkningen.

 i tre ulike lag. Nåtidslaget består av forfatteren som lever i et lykkelig ekteskap med sin tålmodige mann Philip. Et annet lag utgjøres av tilbakeblikkene på relasjonen til den eldre mannen. Det tredje kjennetegnes av korte innskutte kapitler med flertallspronomen, der det virker som Jacob snakker på vegne av andre skeive. Disse passasjene bikker ofte over i det svulstige og forkynnende, som når det står: «Det handler om å forstå hva vi er. Vi må spille rollene vi er blitt tildelt» eller «Annerledesheten ligger i oss som en sykdom. Sånn tenker noen på det».

I nåtiden virker alt polert, friksjonsløst og langt, langt unna gråsonene. Her er spontane turer til hytta, vinglass, løpeturer, dulling og klisjéaktige refleksjoner over skrivetrang: «Jeg har vendt tilbake til historien og kjent det som nødvendig å skrive den av meg.» Kontrasten mellom denne selvframstillingen og de rystende scenene fra Jacobs seksuelle debut gnisser litt uhensiktsmessig mot hverandre. Jeg tar meg i å trekke unna fortellingen og lure på om fasade er et vel så viktig behov for jeget som bearbeidelse.

 siste del utsletter delvis denne avstanden. Her blir det ellers skrivende subjektet en deltaker i verden og ikke bare framfor tastaturet, og situasjonen som oppstår, gir anledning til at alt betviles uten at han selv insisterer på det. Jacob møter en ung gutt som selv søker mot ham, og leker med hvordan den andre siden kanskje kan oppleves. Noe står muligens på spill, og scenen taler for seg selv uten at fortelleren legger øvrige føringer.

Krag får overbevisende fram hvordan tvil kan virke parasittisk, og man blir som leser av «Flink gutt» i stor grad medtenkende. Det er troverdig og trist hvordan den unge gutten i romanen drives mot 

 møtesteder, i frykt for manglende aksept fra omgivelsene. Samtidig gjør strukturen og språket at romanen oppleves litt stille­stående, og den selvbevisste fortelleren spenner tidvis bein på sitt eget materiale ved å insistere på at det er 

 der. For det er jo det, men det blir stående litt alene i den større sammenhengen.

Flink gutt

En intens påstand

Marjam Idriss

Leonid bor alene i et svært kråkeslott på Tøyen og har knapt pratet med et nytt menneske i de førti årene som har gått siden faren døde. Lørdagene tilbringer han innelåst på farens kontor. Her titter han på stjernene i teleskopet han har etter den avdøde astrobiologen. Resten av dagene bruker han på det hemmelige prosjektet i kjelleren. Kjøleskapet er fullt av brus og Fjordland, og på sine femti år har Leonid aldri smakt kaffe. Han er kanskje blitt lang (han måler hele 213 cm), men følelsesmessig har han har knapt vokst siden faren døde da han var ti år gammel under en ekspedisjon til øya Île aux Cochons i det sørlige Indiahavet. Leonid er engstelig, keitete og veldig, veldig eksentrisk.

Det er først da den tretten år gamle rømlingen Dima dukker opp og ber om ukepenger for å vaske, at han blir tvunget til å stille spørsmål ved tilværelsen sin og de merkelige omstendighetene rundt farens dødsfall.

 romandebut «Lockwoodgrensen» skisserer det usannsynlige vennskapet mellom en veslevoksen tenåring og en eldre einstøing. Og før noen sier det: Sånne vennskap er etter hvert blitt så hverdagslige i science fiction og fantasy at de knapt kan kalles ­usannsynlige lenger. Bak enhver innbitt ein­støing med ubearbeidede traumer står det en rappkjefta trettenåring klar til å smelte hjertet hans og åpne øynene hans for omverdenen. Det trenger vi ikke se lenger enn til tv-serier som «The Last of Us» for å skjønne. Vi elsker tydeligvis disse duoene.

I tilfellet «Lockwoodgrensen» er det derfor ikke Leonids famlende forsøk på omsorg for Dima som driver romanen, til det er forholdet mellom dem for forutsigbart. Her er det heller Nordgardens velsnekrede plot som briljerer. Dima er katalysatoren som får Leonid opp av kjelleren og ut i verden. Det er hun som først stiller spørsmål ved steinen han har hatt liggende i en skuff etter faren, en meteoritt som kanskje kan gi svar på farens dødsfall, samt på noen langt større spørsmål om aliens, menneskelivets opprinnelse og meningen med det. Dima tvinger Leonid ut for å møte folk, og introduksjonen av et større persongalleri gjør også at vi slipper de langtrukne beskrivelsene av sosial angst og turer på butikken som preget hans tredjepersonsperspektiv og får mye mer spennende skildringer av astrobiologi og muligheter for liv på andre planeter.

mellom karakterene i tredjeperson. De er for det meste eksentriske forskere, og som Dima og Leonid tangerer de hele tiden klisjeene. Men Nordgarden skriver med stor kjennskap til og kjærlighet for science fiction-sjangeren, og tar forskningen hun skriver om på alvor.

Jeg tilgir at professor Rask Steinnes heter Rask Steinnes, er spesielt interessert i astrogeologi, og at han stirrer seg så blind på labresultater at han krasjer med en lyktestolpe «som en annen klisjé av en distré professor». Jeg tilgir det fordi vi både før og etterpå får det som for meg er svært troverdige beskrivelser av Evy Liveruds forskning på meteoritten. Her må det sies at det er mange tunge ord for de av oss med lite naturfagserfaring. Vi får blant annet høre Liverud kjøre «massespektrometri for å identifisere molekylære signaturer». Det høres kanskje ikke sånn ut, men fokuset på vitenskapelig metode gjør både Liverud og universet Nordgarden skisserer, mer troverdig, tredimensjonalt og spennende. I tillegg er det ingen tvil om at Liverud er et friskt pust i en norsk bokheim som helt klart favoriserer humaniorastudenten. Det er nesten eksotisk å fordype seg i en roman som er så interessert i naturvitenskapen.

Det er i den ganske så uetiske forskeren Evy Liveruds framferd at noe virkelig står på spill i romanen, og her overrasker både karakterene og plotet til Nordgarden. Karakterene hennes er humoristiske og lettbente, men astroforskningens betydning for livets opprinnelse på jorda er såpass nøkternt skildret at jeg tror på det. Her er det ikke en tentakel å spore, og den største styrken og trusselen ligger i menneskelige forskeres framferd.

er mer fokusert på de etiske og samfunnsmessige konsekvensene av forskningen Leonids far var ute etter, og som Evy Liverud, Leonid Stang, Dima og Rask Steinnes plukker opp i romanens nåtid. Her er hint av både Jeff VanderMeers dystre øko-sci-fi-roman «Annihilation» og Douglas Adams’ mer koselige humorserie «Haikerens guide til galaksen»

men stilmessig ligger nok Nordgarden litt nærmere sistnevnte.

«Lockwoodgrensen» er sjarmerende, varm og svært fengende i sin behandling av mysteriet rundt en bortkommen far og en bortglemt meteoritt. Sånt har det ikke vært for mye av på norsk, og Berit Nordgarden er helt klart en debutant det er verdt å følge med på.

Bak enhver innbitt einstøing står en rappkjefta tretten­åring.

Lockwoodgrensen

Muligheter for liv

Ali Jones Alkazemi

USAs visepresident har skrevet sin andre memoar. Den forrige, «Hillbilly Elegy» (2016), var en klassememoar fra en da nokså ukjent forfatter – om veien fra en filleproletarisk barndom i Ohio til uteksaminert i juss på eliteuniversitetet Yale. «Communion» er en konversjonsmemoar som skisserer en evangelikal kristen barndom, ateistisk ungdom og, fra 2019, katolsk voksendåp.

I boka heter det at Vance, tross sin suksess, lenge manglet ressursene til å gjøre sine barn til gode mennesker – selv om han kan få dem inn på eliteuniversiteter og tilby dem alt av materielle goder. Vellykkethet hardnet hjertet hans, hevder Vance. Han argumenterer for at materiell rikdom ikke tilsvarer et moralsk sinnelag – snarere er det motsatte tilfellet. Ekstra hardt ble hjertet av desperasjonen fra å ha vokst opp i trakter vi kjenner fra Thomas Seltzers UXA, forlatte industribyer preget av elendighet.

Samtidig gir han denne hardheten og åndelige dumheten en beskrivelse som ligner Thomas Pikettys begrep om «venstresidens brahmanisering». Det handler om «de politisk korrekte elitene» i USA, som jobber mer enn noen andre, som ikke får barn grunnet karriere, selvrealisering og kynisk individualisme. I Amerika, mener han, har arbeid blitt til en religion, fagforeningskulturen gått tapt og solidariske fellesskap forvitret. Vance forsøker så på et motsvar. Han tar til orde for å kreve et moralsk-åndelig kompass i en umoralsk og menneskefiendtlig verden … ironisk nok når avsenderen er den amerikanske visepresidenten.

kan minne om profeten Esekiels bok i Bibelen, der det i de siste tider spås at Gud vil ta ut vårt steinhjerte og erstatte det med et kjøtthjerte: Han går fra å være en evangelikal kristen som avviste evolusjon og vektla den øyeblikkelige omvendelse, til å forstå frelse i katolsk forstand, som en prosess og som en oppmykning av vår syndige forsteinethet. Psykologisk terapi hjalp ikke den hardhjertede Vance. Men skriftestolens selvransakende sakrament gjorde det. «Jeg fant frigjøring», skriver han, «i anger. I å anerkjenne at jeg hadde gjort noe galt og måtte be om tilgivelse».

Samtidig skriver han kritisk om vestens kyniske datingkultur og uttrykker bekymring for hvordan dagens digitalisering svekker unges evne til å knytte sunne bånd. Utenom seg selv skriver Vance mest om kona Usha.

Et barn av venstresiden vil finne det vanskelig å overse hvor 

Vance er, med sin kritikk av kapitalisme, økonomisering og teknologisering. Vance dyrker en klassisk katolsk sosiallære etter pave Leo XIIIs ensyklika «Rerum novarum» (1891), som ga han tilnavnet «arbeidernes pave». Sosiallæren er kjent for sin moderasjon og middelvei. Det vil si at Vance i boka er fagforeningsvennlig og mener at arbeid skal tjene menneskene. Samtidig mener han arbeid blir destruktivt når det dyrkes som en religion, 

, der barn fremstår som en økonomisk og eksistensiell byrde. Det er et familiefiendtlig samfunn. Mens de rike kan 

 forpliktelser ved å arbeidsdele dem, vokser skillet mellom fattig og rik.

 åpner for spørsmålet om denne boka er strategisk skrevet. Riktignok dukker to setninger opp som på en forventet og innskutt måte hevder at Peter Thiel er en klok kristen mann, og Elon Musk en samfunnsnyttig arbeidsskaper. Men dette er minimalt MAGAete sammenlignet med det vi ellers leser om MAGA-bevegelsen i mediene. De færreste forbinder Vance med katolsk sosiallære.

14. april i år sa Vance til pave Leo XIV at det er «veldig viktig at paven er forsiktig når han snakker om teologiske emner» og at hvis han skal gjøre dette, så er det nødt til å være «forankret i sannheten». I boka fremstiller derimot Vance seg selv som pavetro. Han gir plass til en rørende beskrivelse av å ha vært et av de siste menneskene Frans møtte dagen før sin bortgang i påsken i fjor.

Han skriver at de var «uenige om innvandring». Under pave Frans’ tid hadde Vance fremmet en etnonasjonalistisk tolkning av Augustins 

, noe Frans korrigerte ved å referere til den barmhjertige samaritan. Pave Frans snakket om «globaliseringen av likegyldighet» i møte med migranter. Vance mener at migranter må kunne integreres. Han foreslår militæret og kirka som de sentrale integrerende institusjoner som favner bredden i USAs klasselag og etnisiteter. I Norge forbindes disse målsetningene med den offentlige skolen. Hos oss er det høyresiden som vil privatisere og dermed oppheve denne samfunnsintegrerende institusjonen.

Communion. Finding My Way Back To Faith

Trosbekjennelser

Daniel Willumstad Gunstveit

Det er noe nærmest farseaktig over den utløsende hendelsen i Ben Lerners nye roman «Transkripsjon», som nå er tilgjengelig på norsk i Thomas Lundbos stødige oversettelse: En navnløs forfatter – ikke ulik Lerner selv – forbereder et intervju med sin mentor og venn, den aldrende intellektuelle Thomas, og er redd for å gjøre en feil med opptaket. Dette kunne jo bare vært en av mange små, hverdagslige katastrofetanker de fleste av oss plages mer eller mindre av, men etter å ha vasket hendene, feier han med seg telefonen ned i vasken, hvor vannet trenger inn i skjermens sprekker og slukker fortellerens digitale liv. Konsekvensene av den ufrivillige digitale 

På ny strakte hånden seg etter liket av telefonen min. Normalt ville jeg ha startet veibeskrivelse på kartet – selv om jeg kunne veien. Og jeg pleide å sjekke telefonen ved hver eneste overgang, hver gang jeg gikk ut av en sfære og inn i en annen, eller skiftet fra stående til sittende stilling (eller vice versa), eller begynte eller sluttet å gå

mer enn å raljere over hvor avhengige vi alle er blitt av skinn-relasjonen til den hersens telefonen (selv om boka også innbyr til selvrefleksjon); han bruker situasjonen som en plattform til å tenke godt rundt hva og hvordan vi husker, og om tida i seg selv, i en roman som er både intelligent og velskrevet. På vei til intervjuet (som han ikke får til å utsette siden han ikke husker nummeret til Thomas, og heller ikke finner en fysisk utgave av telefonkatalogen noe sted) oppdager han en skjerpet oppmerksomhet overfor omgivelsene, og at fraværet av telefonen skaper små løkker av tid og minner som sender ham tilbake til collegedagene på samme sted, som om nåtida faktisk oppløses:

Lyset som kom fra stjernene var også yngre, fuglene som drømte i hulrom i trærne var fugler fra fortiden, flere årringer hadde forsvunnet fra trærne de sov i – og denne tidsreisen hadde oppstått av den manglende muligheten til å ringe Eva eller google «sangfugler forventet levealder» eller «Caroline Sharp» mens jeg gikk.

Som man kan gjette, varer ikke denne forhøyede sensitiviteten i lengden. Når han omsider kommer frem til Thomas, nå agitert i sin post-digitale nakenhet, får han seg ikke til å fortelle at han ikke har opptaker med seg, og mentoren prater i vei om livet sitt som om det var et virkelig intervju. I løpet av samtalen blir den aldrendes mentale forfall tydeligere. Personer og hendelser renner over i hverandre som vannfarger på papir, han svarer på spørsmål som ikke er stilt, og snakker i perioder til fortelleren som om han var sønnen, Max – likevel er ikke setningene hans uten poetiske kvaliteter: «Jeg glemmer navn og tall. Vi kan si at det er en demning i øynene som brister – og så strømmer avstanden inn.» Dette er jo virkelig nydelig! Samtalen balanserer hele tiden på et punkt mellom dyp mening og intellektuelt nonsens, ispedd et visst ubehag – som om dette er en samtale vi egentlig ikke er ment å lytte til.

ikke bare Thomas’ hukommelse som er upålitelig, viser det seg senere. I den tredje delen av boka, som hovedsakelig består av en dialog – eller snarere en monolog fra Thomas’ sønn, Max (jeg-fortelleren kommer her knapt til orde og blir ofte avbrutt) – blir det enda mer utydelig hvem sitt minne vi egentlig er vitne til, og hvorfor. Flere av påstandene fra bokas første og andre del blir tilbakevist eller korrigert og handlingstråder blir liggende eller glemt – i det hele tatt er det mange tomrom og antydninger som en dårligere forfatter ville følt seg presset til å (opp)fylle, men som gir «Transkripsjon» et gåtefullt preg. Jeg tror refleksjonene rundt hukommelsens upålitelighet og Lerners åpenbare lek med fakta og fiksjon er nøkkelen her.

En vesentlig porsjon av den tredje delen skildrer sykdomsforløpet til datteren til Max, som er blitt diagnostisert med ARFID – unnvikende, restriktiv spiseforstyrrelse, en relativt ny betegnelse på spisevansker som ikke dekkes av de andre, mer kjente spiseforstyrrelsene. De marerittaktige sykdomsbeskrivelsene avleder en presis kritikk av vår tids forhold til diagnoser: «Man kommer inn med et problem – ‘Datteren min vil ikke spise’ – de stiller noen spørsmål, så gir de en diagnose som gjentar akkurat det du har sagt i et språk som høres mer teknisk ut, som om denne oversettelsesprosessen utgjør en kunnskapsgevinst.»

Der bokas første del i stor grad dreier seg om fortelleren og Thomas’ fortid og minner – og tapet av disse – speiles mye av dette i unge Emmie, som på mange måter risikerer fremtiden sin, der inne i sykdommen. Jeg skal ikke røpe hvordan hun blir bedre fra sin spiseforstyrrelse, annet enn å si at her er romanen på sitt mest dystopiske, hvor den ene problematiske siden ved samtida slår den andre i hjel.

 nesten bli svimmel av alle tidsmarkørene som preger teksten. Her finnes både skolevegring og psykiatriske akronymdiagnoser, Covid-19, 

-­videoer og ASMR. Det er som om Lerner vifter et rødt tørkle av samtid foran leseren for så å henlede oppmerksomheten et helt annet sted, fra høyt til lavt til høyt igjen, i en smart og uforutsigbar, men samtidig veldig tilgjengelig lek med fakta og fiksjon. Det store spennet i «Transkripsjon» – fra riktignok nydelig formulerte, men relativt konvensjonelle tanker rundt smarttelefonens skadevirkninger, til de drømmeaktig utflytende minnesekvensene i samtalene med Thomas – gjør «Transkripsjon» til en bok som fester seg, ikke så mye grunnet svarene den gir, men spørsmålene den formulerer om samtida og om oss som gjenskaper den på nytt, uavbrutt.

Fraværet av telefonen skaper små løkker av tid.

Transkripsjon

Se! Samtida!

Tom Egil Hverven

Anna Arnos «Paul Celan: a life» er den første omfattende biografien om den viktigste tyskspråklige poeten etter andre verdenskrig. Celan var selv fange i arbeidsleir. Han levde med følgene av Holocaust på kroppen – og i språket. Biografien, som kom på polsk i 2021, gir fyldige bilder av Paul Celans liv (1920–1970). Arno beskriver byene han bodde i – familie, venner og det litterære miljøet omkring ham. Skildringene av en mangfoldig, flerspråklig kultur i Bukovina, landskapet mellom Romania og Ukraina, der Celan vokste opp, er særlig verdifulle. Biografien gir innsikt i bakgrunnen for Celans poesi, etter at viktige brevsamlinger er publisert de siste tiårene, i tillegg til en rekke essays og forskningsarbeider. Diktene fremstår ikke lenger like utilgjengelige som tidlige kritikere hevdet. Arnos biografi er en advarsel til kritikere – og en litterær offentlighet – om ansvaret for å snakke og skrive sant.

 (han omsnudde og forenklet navnet til Celan) vokste opp i en jødisk familie i byen Czernowitz i Romania, nå Tsjernivtsi i Ukraina. Foreldrene ble deportert under krigen og døde i konsentrasjonsleir, mens Celan selv havnet i en annen arbeidsleir. Et tidlig omdreiningspunkt i biografien er ‘Todesfuge’ (‘Dødsfuge’), Celans mest kjente dikt, med tema fra nazistenes dødsleirer. Diktet i samlingen «Valmue og minne» (1952) ble sannsynligvis påbegynt i Czernowitz mot slutten av krigen og fant sin endelige form etter at Celan hadde flyktet til Bucuresti. Han levde et par år i et livlig litterært miljø i den rumenske hovedstaden før reisen gikk videre via Wien til Paris, der han ble boende.

I Wien møtte han blant andre Ingeborg Bachmann, et av flere vennskap som resulterte i lange brevvekslinger. Brevene utgjør viktig kildemateriale for Arnos biografi. I 1952 giftet Celan seg med den franske kunstneren Gisèle Lestrange. De fikk sønnen Eric i 1955. Som jødisk forfatter i eksil var Celan sårbar for motstanden han møtte i det tyskspråklige området: Han ble anklaget for plagiat, knyttet til poeten Yvan Goll, som Celan en kort tid samarbeidet med. Golls enke beskyldte Celan for litterære tjuverier. Hun søkte støtte i det litterære miljøet. Anklagene ble etter hvert tilbakevist, men beskyldningene bidro til å ødelegge Celans psykiske helse. Tysk antisemittisme, som ikke forsvant etter krigen, gjorde situasjonen verre. Celan fikk Bremen litteraturpris i 1958 og den høythengende Georg Büchner-prisen i 1960. De tyske utmerkelsene lindret, men hjalp ikke. Celan tok sitt eget liv i 1970.

av ‘Todesfuge’ som plagsom. Diktets syngende, flerstemmige form ble etter hans oppfatning ikke forstått av kritikerne, heller ikke av tyske forfattere under en opplesning i mai 1952. En av kollegene utbrøt: «Den gærningen leser som Goebbels i en synagoge.» Celan ble dypt såret. Han betraktet diktene som sitt vita, en form for levnedsbeskrivelse. ‘Todesfuge’ var ikke «ren poesi», som noen påsto. Teksten sprang ut av historiske erfaringer. Diktene var hans forsøk på å skaffe seg fotfeste i verden. Han skrev et alternativ. Diktet ‘Engführung’ (‘Trangføring’, 1958) viderefører fugeformen, men er mer oppbrutt, fragmentarisk.

Fra begynnelsen av 1960-tallet økte Celans psykiske problemer. Arno skildrer hvordan de ga seg utslag i raserianfall og angrep på kona, selvmordsforsøk og innleggelser ved psykiatriske institusjoner. Samtidig skrev han energisk på nye dikt, som ga grunnlag for posthume bokutgivelser. Detaljene i Arnos avsluttende kapitler er rystende lesning for en som har lest tekster av og om Celan siden 1980-tallet. Å se dikt og liv i sammenheng, slik Arnos biografi innbyr til, gjør bildet av poesien rikere. John Felstiners monografi «Paul Celan: poet, survivor, Jew» (1995) var en øyeåpner, men kildematerialet Arno har å øse av, er mer omfattende. Hun skildrer for eksempel Celans utenomekteskapelige forhold mer inngående. Arno reflekterer over hvordan han til tider kunne leve i hemmelige forhold, samtidig som han var inntil det selvutslettende innstilt på å leve og skrive sant. «Han tolererer ikke løgner, likevel bedrar han sin kone», skrev Lestrange i sin dagbok. Motstridende trekk ved Celan liv kommer også fram i de siste kapitlene, i fortellingen om Celans besøk i Israel i 1969, som han avbrøt fire dager tidligere enn planlagt. Celans berømte samtaler med filosofen og nazisten Martin Heidegger i Schwarzwald på 1960-tallet beskrives detaljert og nyansert. Celans håpefulle dikt etter møtet framstår modigere enn Heideggers taushet.

gjendiktet tidlig Celan til norsk, med «Språkgitter» (1983). Et omfattende utvalg, «Etterlatt» (1996), ble revidert og utvidet i 2020, med kommentarer som utgjør den beste inngangen til forfatterskapet for norske lesere. Berg fant de mest pålitelige opplysningene om forholdet mellom liv og diktning i en vitenskapelig utgave av Celans samlede dikt, «Die Gedichte» (2018). Barbara Wiedemanns kommenterte utgave er blant Arnos hovedkilder. Jeg skulle gjerne sett biografen referere mer direkte til den, til tyske titler og originaltekster. En amerikansk arroganse trer inn i den oversatte biografien, med vekt på engelske oversettelser av diktene. Mange av Celans viktigste dikt, ypperlig gjendiktet hos Berg, blir knapt nevnt av Arno. Hun legger riktignok en viss vekt på Celans mer teoretiske bidrag om poesi, som takketalen ‘Meridianen’ og andre tekster. Også de er oversatt i «Etterlatt».

Gjendiktning motvirker den «historie­løshetens glemsel» som Celan advarte mot. Øyvind Bergs «Etterlatt» er stedet å begynne om man vil lese Celans dikt og Arnos biografi.

En amerikansk arroganse trer inn i biografien.

Paul Celan: a life

Sårmerket

Elise Winterthun

Mannen min døydde, og eg slutta å tru at livet ville meg vel», leser vi tidlig i den andre romanen til Margreth Olin, som for de fleste er mest kjent som filmskaper. Jeg-personen, en middelaldrende kvinne, har levd alene og tynget av sorg etter at ektemannen døde. Under et besøk i hjemtraktene på Vestlandet treffer hun sin ungdoms store forelskelse, som fremdeles er bosatt i bygda. Han har vært den som på godt norsk kalles 

, altså en person hun har en spesiell kjemi med, men som det aldri har utviklet seg noe videre med.

Kanskje har tida endelig kommet for dem nå? De innleder et erotisk forhold med lidenskapelige møter hjemme hos barndomsvennen, til fjells og i Oslo, der jeg-personen er bosatt. Samtidig som hun forelsker seg hodestups, knytter hun seg nærmere barndommens landskap og de aldrende foreldrene, og vi forstår at dette er en historie om å komme hjem på flere vis.

 ikke reisa. Barndomsvennen er en klassisk ungkar og spelemann: Bak seg har han et liv som damemagnet, og et par-tre havarerte samliv med barn involvert (det har for øvrig også jeg-personen). Kontakten dem imellom vil han helst holde diskret, for å unngå bygdesnakk. Så hva er det han vil? Forholdet får aldri noen merkelapp, og jeg-personen frykter at hun har rotet seg borti et såkalt 

, et uforpliktende forhold uten framtid. Usikkerheten tærer på henne, og det følger en rekke feilslåtte forsøk på kommunikasjon. Gradvis forstår vi at også barndomsvennen har gamle sår i bagasjen, og at det må noen modige samtaler til om det skal bli de to på ordentlig.

Et befriende trekk ved Olins roman er at den er skamløst inderlig hva angår sex og begjær. Heller enn å trekke seg sobert tilbake i det seine midtlivets trygge boble, lever romanpersonene livet med hjertet som innsats, og uten å hemmes av forakt knyttet til egen kropp. Historien byr på naken hud, tander berøring og sex i alskens kriker og kroker, om enn ikke spesielt grafisk beskrevet. Det er godt å slippe den kyniske eller nedstemte tonen som hefter ved mye av det som skrives om dating i godt voksen alder.

 romanen av et par andre problemer. For det første er den for lang: Paringsdansen smyger seg langsomt fram, uten nok dramatikk og med så mye grunning hos jeg-personen at leseren sliter med å holde interessen oppe. Så snakk med hverandre, da! vil man rope til de to. Det gjør de heldigvis til slutt, men da trer romanens andre problem fram, nemlig rause doser patos. Tredje problem er at mens Olin har noen sanselige skildringer av sorg og forelskelse, skorter det på de dype innsikter; vi er ment å sympatisere med jeg-personen, men i likhet med barndomsvennen framstår hun mest som en umoden seriemonogamist (jeg merker meg blant annet en romantisert trang til å lage barn med alle hun elsker, uten nevneverdig refleksjon deromkring). Kanskje får man ikke alt på en gang – kanskje er kloke mennesker for kjedelige til å knulle på et pubtoalett? «Utan språk for kjærleik» er i alle tilfeller en bramfri bok som knaker under vekta av banaliteter.

Margreth Olin 

Kroppene våre

Ayne Kifle Assefa Aalen

Frode Johansen Riopelles nye roman handlar om Amerika, men tar utgangspunkt i eit norsk kjærastepar som blei saman på vidaregåande, og korleis dei veks frå kvarandre både i hjarte- og kilometerforstand. Han er blomehandlar i Hammerfest og gjer livet spennande ved å sjå for seg fjerne land og andre univers medan han vandrar i myr og hei. Ho er også frå Hammerfest, men etter studiar i Bergen og interrail-turar veit ho at kjensla som ho har hatt i magen heile livet, er rett: Eg er for stor for denne vesle plassen.

 Inger-Lise Jansen er klisjéfylt, men genuin. Det er synd at dette først blir tydeleg i del tre av romanen, der ho sjølv får kome til orde som forteljar. Dei to første delane er ekskjærasten (blomehandlaren) si forteljing om det fantasifulle livet heime i Hammerfest, og Inger-Lise sitt liv i USA, dit ho først reiste for å besøke sin nye amerikanske flamme. Ekskjærasten diktar fritt etter brev han har fått av henne. Inger-Lise sitt møte med USA, og livet sine gleder og sorger der borte, er altså fortalt dobbelt opp: først gjennom historia ekskjærasten skriv, og så av ho sjølv. Det er lite ny og spennande informasjon frå den eine forteljarmodusen til den andre, og det er kjedeleg å høyre om det same fleire gongar. Visjonen til Riopelle med denne narrative strukturen er kanskje at nyansane i dynamikken mellom hovudpersonane skal bli meir tydelege og spennande, men gjentakinga lukkast ikkje med å halde lesaren interessert.

Eit anna problemer at Riopelle vil fortelje oss mykje om det amerikanske samfunnet. Allereie på side 17 blir det klart at opplysingsprosjektet hans kjem i klinsj med ei truverdig framstilling av romanpersonane: Ekskjærasten fortel at Inger-Lise sitt første møte med Manhattan er noko ho har vore klar for heile livet:

[…] all fortidens bagasje var samlet og stuet inn i hennes hjernes krinkelkroker med Manhattan som endelig bestemmelsessted, omtrent på samme måte som når en av attenhundretallets slaver nyttiggjør seg av hvert ærend han løper, det være seg til naboplantasjen med et brev, eller nedover Blackwater River på en fullastet pram, til å sondere terrenget og kartlegge omgivelsene, og endelig en dag, etter måneder og år med tusk og knep og forstillelser, i lånte klær og med falske papirer, legger i vei over åkrene der nede i de sepiafargede sørstatene, ut på den store flukten med Polarstjernen som kompass. Nå skal livet leves.

Livet til Inger-Lise skal, som ekskjærasten fortel, sanneleg

 i det store Amerika – men kva har den unge hammerfestingen sitt liv med dei amerikanske slavane å gjere? Sett bort frå at samanstillinga er rar og søkt, er den også starten på ein viktig del av romanen. Riopelle vil fortelje oss om den amerikanske forståinga av rase og klasse – det vere seg gjennom å skildre metrosystema og kor mange kvite eller svarte menneske ho ser der, eller gjennom den synlege gentrifiseringa ho observerer i Harlem, og menneska ho blir kjent med på ein jazzbar. Ekskjærasten diktar igjen frimodig:

De var overalt på fortauene, damer og jenter med handleposer som dasket mot lår mørke og tykke som eikestammer, tunge rumper som syntes å trykke dem ned i altfor små sko, og Inger-Lise Jansen følte desto sterkere sin bleke, beinete nordiskhet som hamret gjennom kneskålene for hvert skritt hun tok i de flate lerretsskoene, i hotpantsene på vei ned 125th.

på Amerika er prega av utferdstrongen: Ho er stort sett fascinert og open, og dei gongane ho kjem med refleksjonar på det amerikanske samfunnet, kjennest det tilgjort, som om forfattaren vil minne oss på at verken han eller den velferdsstatselskande bygdejenta har mista seg sjølv fullstendig til USA. Det kjennest usannsynleg for premissa Riopelle set i romanen, at Inger-Lise lever det livet ho gjer. Etter å ha starta eit liv saman sin kvite middelklassekjærast blir stort sett det einaste meiningsylte ho fyller sosialisthjartet sitt med, å jobbe som fotograf for den frivillige organisasjonen «Black & African Together». Dei arbeider for panafrikanisme, og Riopelle introduserer oss for rørsla ved å la romanpersonane diskutere kva dei tenker om dynamikken mellom afrikanskamerikanarar og nykomne afrikanske innvandrarar. Korkje introduksjonen eller tematiseringa av rase elles i romanen er nok til å knytte rørsla til vår hovudperson: Vi blir ikkje overtyda om at den kvite norsk-amerikanaren faktisk ville brukt tida si på denne type arbeid, eller i det heile tatt fått innpass i eit slikt miljø.

rett å vurdere fiksjon etter kor sannsynleg noko er i den verkelege verda, men «Over havet på en sky» har også vanskar med å halde lesaren interessert i hovudpersonar og handling fordi romanen stadig prøver å løfte eit samfunnsproblem.

Riopelle vil fortelje om den amerikanske forståinga av rase og klasse.

Over havet på en sky

Frå ­Hammerfest til Harlem

Morten Langeland

Etter en lang sommer hvor det eneste fornuftige jeg har gjort, er å bade og lese Lennart Sjögrens diktsamling «Regnbuen», sitter jeg og ser ut av vinduet på Universitetsbiblioteket i Oslo. Det er faddertid og de immatrikulerte ungfolene samles i klynger på augustplenene og får høre visdomsord fra fjorårets ferskinger, nå faddere i røde t-skjorter.

Semesterstartperioden slår meg bestandig med nostalgisk kraft – for tjueto år siden satt jeg selv slik, fersk og sulten, redd og forventningsfull, og nå sitter jeg her inne og skal anmelde en diktbok i Klassekampen mens alt ser likt ut utenfor. Når jeg går ned i magasinene i kjelleren for å kikke nærmere på forfatterskapet til Sjögren (et av ytterst få steder i Norge man kan finne det), så er døren låst. Jeg tyr til Google i stedet, der jeg heldigvis finner en faksimile av essayboken «Bildet. Tankar om poesi och miljö». Der skriver han blant annet om Bruegels maleri «Den dystre dagen»:

När jag nu känner hemhörighet i Bruegels bild, ligger, om också omedvetet, minnet av ensamma svenska vintrar inbäddat där. Och när jag ser de avlövade träden ser jag ‘Den dystra dagen’ i dem. Bild och verklighet gnager sig in genom varann.

 somre gammel og har en billedkunstpraksis bak seg, i tillegg til rundt tretti diktbøker. Det hele har foregått i landskapet til den langstrakte øya Öland, helt siden han debuterte for snart sytti år siden. At Sjögren er aktuell for første gang på norsk skyldes at poet og gjendikter Casper André Lugg falt for den nesten ferske boka «Regnbuen», som først utkom på svensk i 2024.

Under lesningens gang har jeg tenkt på et fint dansk uttrykk: «Hvordan har egentlig pølsa det i egget?». Her er verdenshøna og egget, her er regnbuen en gangsti og tiden mister klokkene. Det er snakk om verdensbygging og apokalypse samtidig, som i dette diktet:

Hvis hun den forminskede, den tidlig fornedrede / hvis hun som i løpet av livet knapt / fikk muligheten til å le // Hvis hun som fikk bære en søyle av sorg / som til sist knekte henne / og som først i døden fikk trekkene sine slettet ut / til den fornedredes endelige taushet // Og som nå ler / idet hun stiger om bord på vognen / som har regnbuen til bane / og Intets blomstring som mål.

Det er rørende, men usentimentalt. Stort sett følger vi et ‘vi’ gjennom en kosmologi hvor «vi hørte tidens tanke stanse» – det er et drømsk dødsleiesyn, men aldri svimlende surrealistisk, snarere enkelt og naturnært. Om hendelsene ikke er hverdagskost, er det verdenshøna som kakler: «Her er jeg / på tross av at dere så mange ganger har hugget hodet av meg».

 der mye hender over få sider. Den kan leses som et visjonært langdikt, her er hendelser og forvandlinger over en lav lest, som får en til å grøsse til når det midtveis kommer et imperativ: «For å elske live sterkt / må vi elske døden». Men det løser ikke noe, for like etter: «For å elske døden sterkt / må vi elske livet sterkere.»

Regnbuen

I forvandlingens øye

Bokanmeldelser

I sommer startet litteraturforskeren Fredrik Parelius en debatt om hvordan norsk poesi bør se ut, hvilke former den bør strekke seg mot. Med essayet «Mot samtidspoesien» (Bokmagasinet, 6. juni) argumenterer Parelius for en mer syngende, fengende lyrikk: Dikt bør være i stand til å feste seg i leserens minne. Ved å legge vekt på lydlige, rituelle og besvergende sider, og slik gjenopprette forbindelsen med diktningens opphav, oppfordrer Parelius til fornyelse av samtidspoesien. Argumentene er gode. Jeg er ikke uenig i at slike ambisjoner kan fornye diktningen, noe Parelius viste med debutsamlingen «Salt/Land» tidligere i år. Likevel vil jeg peke på grunner til at samtidspoesien er kommet dit den er. Forrige århundres krigserfaringer satte spor i poesiens former. Komprimert kan man spørre: Skal vekten ligge på det sanne eller det skjønne?

en gjendikting av åtte diktsamlinger av Tua Forsström, utgitt av Forlaget Oktober: «Jorden har sin pust på utsiden». Den finlandssvenske forfatteren, bosatt lengst sør i Finland, er av mange regnet som en av de største nålevende forfatterne i Norden. Boka gjør et mektig inntrykk. Diktene utgitt i perioden 1983–2018 nærmer seg ofte menneskets eksistens via hverdagslige observasjoner av været, naturen, menneskene og tingene diktjeget omgir seg med. Forsströms poesi utforsker et aspekt jeg savnet i Parelius’ essay: Ønsket om at diktningen skal nærme seg noe sant, knyttet til hverdagslige erfaringer.

og Gunnar Wærness, to av Norges fremste poeter, forteller i etterordet om et besøk hos Forsström i 2024, som del av arbeidet med gjendiktningen. Først skildrer de forfatterskapet, deretter følger en samtale med Forsström. «Jorden har sin pust på utsiden», sier hun – og gir dem bokas tittel. En dypere form for samhørighet kommer til syne der: «eksistens som 

». Bakke og Wærness spør «hvor, om ikke i været, møtes ellers hverdagspraten og eksistensbetingelsene med samme selvfølgelighet?» Jeg vil legge til: Se på bokomslaget, laget av Ellen Lindeberg. Den blå, sirkelrunde figuren på forsiden – der har du jordpustens skjønnhet og sannhet i én form, samtidig fortettet og flertydig, som i et dikt.

Bakke og Wærness legger vekt på Tua Forsströms avanserte bruk av verbtider, der hun utvider og saktner tiden. Diktene «ligner en samtale der både fortid og nåtid får komme til orde», skriver de. Jeg assosierer til bokas dikt som nevner Linda, Forsströms adoptivdatter, fra og med «Vaniljerot» (1983). Forsström sier at språket hennes ble dratt med av å ha blitt mor, «slik det skjer i forbindelse med de store, livsforandrende hendelsene». Tekster med skildringer av relasjonen til barnet, og seinere til barnebarnet, Vanessa, som døde av kreft i 2015, er blant dem som forankrer diktene i en konkret livsverden. Vanessas ting, restene av felles erfaringer, felles tid, finnes i diktene, men barnebarnet er borte. I mangel av bedre ord kaller jeg det forankring i «det sanne».

etter at Vanessa døde, sier Tua Forsström. I likhet med mange andre forfattere lever og skriver hun i en etterkrigstid der sterke poeter som Paul Celan klinger med i valg av poetiske former (se også side 16). Celan skal en gang ha sagt at han ikke brød seg det døyt om estetiske konstruksjoner. Hans utgangspunkt for det kjente diktet ‘Dødsfuge’ var konkrete historiske erfaringer, 

 hans egen fantasi, slik enkelte kritikere påsto. Selv om erfaringene er forskjellige, legger også Tua Forsström vekt på at dikt starter i det konkrete. Et av bokas korteste dikt, en naken setning i «Notater» (2018), kan tolkes som henvendt til Vanessa: «Men hva skal jeg gjøre med tingene dine». Diktet fører meg til menneskets eksistensbetingelser, til det sanne, slik jeg leser Tua Forsströms bok.

Sterke poeter som Paul ­Celan ­klinger med.

Poesiens sannhet

Silje Bekeng-Flemmen

Chauvet-grotten sør i Frankrike inneholder verdens eldste bevarte figurative hulemalerier. Totalt er det snakk om 900 malerier spredt utover 200 meter. For 35.000 år siden gikk noen av våre forfedre inn i denne dype grotten og malte en verden av dyr.

Det er ingen hunder på veggene i Chauvet, får vi vite i Thomas W. Laqueurs «The Dog’s Gaze». Hunden er likevel til stede. Etter at hulen ble oppdaget i 1994, har forskere greid å identifisere to individers fotavtrykk der inne. Ett par tilhørte en ung gutt, rundt 130 centimeter høy. For 25.000 år siden var han det siste mennesket som gikk gjennom grotten og gransket de 10.000 år gamle kunstverkene, fotsporene hans går langsmed maleriene.

felles historie er svimlende. 25.000 år med samvær har gjort dem til det Laqueur, som er amerikansk historiker, kaller vår dobbeltgjenger fra dyreverdenen.

Med den gjennomillustrerte mursteinen «The Dog’s Gaze» undersøker han hvordan forholdet opp gjennom tiden har blitt gjenspeilet i billedkunst. Hundens kunsthistorie! Med tyngdepunkt i europeiske og nord-amerikanske verk tar han for seg måtene og grunnene til at mennesker har malt og tegnet hunder helt siden den eldre steinalder.

Hva er det kunstneren vil med hundene, hvilken funksjon har de – i komposisjonen eller betydningen de tilfører kunstverket?

Et sentralt poeng for Laqueur, er måten kunstnere har brukt hunder som et bindeledd på, en formidler mellom kunstner og publikum, mellom maleri og virkelighet og mellom elementene i et kunstverk. Hunden er et 

 vesen, den står på terskelen mellom oss og naturen, og i disse tilfellene mellom publikum og kunsten. Som en 

 for seeren hjelper hunden oss inn i bildets verden. I forbløffende mange malerier – gjengitt i boka – ser vi hunder 

 i maleriet; de drar oss inn, leder an, bryter som forfatteren påpeker den fjerde veggen. Gustave Caillebottes «Le Pont de l’Europe» (1876) er et eksempel. Kom, sier hunden. Følg etter, følg med.

for Laqueur. Vi gjenkjenner vårt eget blikk i hundens, dermed kan kunstneren bruke hunden til å skape et visuelt narrativ, gjennom måten de ser på. Hundene skaper forbindelser og utfører et emosjonelt arbeid, argumenterer Laqueur, og det er lett å assosiere (som han også gjør) til John Bergers vidunderlige essay «Why Look at Animals?» (1977).

Kom, sier hunden. Følg etter, følg med.

I hundens øyne

Eivind Myklebust

Gratulerer som månadens poet! Det er harde tørnar for å kome seg ut døra i desembermørket. Litt lettare på sommartid, eller?

– Takk! Eg er ikkje så veldig glad i vinteren, nei. I alle fall ikkje i byen. Ungar må ha på mange lag med klede. Det kan vere vanskeleg å forstå at det er kaldt ute, når det er så varmt inne. Om ein ikkje kan klokka, er det heller ikkje så lett å skjøne kva som er samanhengen mellom sekunda som tikkar og ein svettande far som mistar fatninga over ei skolisse med tre dobbeltknutar på.

Vil du seie noko om korleis dette diktet oppstod? Er det del av arbeidet med eit nytt manus?

– Det blei skrive ned på telefonen i eit jafs, etter å ha levert i barnehage for eit par år sidan. Det dukka opp att no nyleg, då eg leita etter noko anna eg hadde skrive. Kanskje blir det med i ei diktsamling eg jobbar med.

Det er mykje kvardag i dikta dine – ein kvardag med rom for skarpe kontrastar og store perspektiv?

– Kvardagen har alltid vore ein del av skrivinga for meg. Det fell seg naturleg slik. Eg er eit lite menneske i ein stor menneskemasse av andre små liv. Samtidig er eg også glad i kontrastar som litterært verkemiddel. Det vesle gir meg høve til å seie noko om det store, ein augeblink kan seie mykje om eit liv.

Du gav ut ein koloss med haikudikt i fjor, og du har halde fleire skrivekurs om denne japanske kortforma. Vil du seie litt om forholdet ditt til haikuen – korleis du byrja å bruke den, korleis den har påverka skrivinga di?

– Haikudikta drukna meg nesten, som ein kreativ vårflaum. Etter eit skrivekurs på Bredtvet kvinnefengsel, der eg mellom anna lét dei innsette skrive haiku, heldt eg berre fram med å skrive etter å ha gått ut porten. Alt eg såg rundt meg, var tilsynelatande eit dikt på tre linjer, eller kunne omformast til det. Det neste året skreiv eg minst ti haiku om dagen. Det blei den tjukkaste boka mi, men også den med færrast linjer i.

 I år gav du ut ei diktbok for barn, «God morgen», med flotte illustrasjonar av Annette Saugestad Helland. Tenkjer du annleis når du skriv for barn, enn når du skriv for vaksne?

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Flink gutt

Lockwoodgrensen

Communion. Finding My Way Back To Faith

Transkripsjon

Paul Celan: a life

Margreth Olin

Over havet på en sky

Regnbuen

Utvalgte saker

Samtidspoesiens former har sine røtter i forrige århundres krigserfaringer.

Hunden har vært med oss i årtusener. «The Dog’s Gaze» viser hvordan det har preget kunsthistorien.

For Joakim Kjørsvik kan ein augeblink seie mykje om eit liv.

Magasinene

Bokanmeldelser

Flink gutt

Lockwoodgrensen

Communion. Finding My Way Back To Faith

Transkripsjon

Paul Celan: a life

Margreth Olin

Over havet på en sky

Regnbuen

Samtids­poe­siens former har sine røtter i forrige århundres krigs­er­fa­ringer.

Hunden har vært med oss i årtusener. «The Dog’s Gaze» viser hvordan det har preget kunst­his­to­rien.

For Joakim Kjørsvik kan ein augeblink seie mykje om eit liv.

Samtidspoesiens former har sine røtter i forrige århundres krigserfaringer.

Hunden har vært med oss i årtusener. «The Dog’s Gaze» viser hvordan det har preget kunsthistorien.