#fff

#000

opphøyer menneskets posisjon i universet.

Marilynne Robinson

Kristenapokalypsen har flyttet inn i sentrum av politikken i USA.

Mørk Maga

var Russlands mest forhatte mann. Hva var forbrytelsen hans?

Rasputin

var god til å posere og provosere – på fotografi og i skrift.

Colette

Silje Bekeng-Flemmen

Navnet på Kristine Klings novellesamling refererer til en innstilling på Tesla-­biler som garanterer for tryggheten til hunden din når du er borte fra bilen. Bilens klimaanlegg optimaliserer temperaturen, du kan følge med på hunden via en app og på den lysende skjermen kan forbipasserende bli forsikret om at dyret har det bra. Som fortelleren i tittelnovellen sier: «Jeg sa at det kunne vært praktisk for oss mennesker å ha en slik modus man enkelt kunne skru på: 

Hovedpersonene her er slett ikke sikre på om de er elsket eller har det bra. Ofte har de i stedet status som 

 – de er i ferd med å tape, i kjærligheten eller i livet generelt. De lider alle av en slags mangel­tilstand som er sårt og skånselsløst framstilt:

Jeg tror ikke han vil forlate meg, i så fall burde han ha gjort det nå. En mulighet er at han venter til ferien er over og forteller det når vi kommer hjem, det er lett å tenke at det er mer skånsomt.

 utspiller seg i spansktalende deler av verden. For eksempel møter vi i ‘Marion’ et yngre par på reise i Guatemala. Hun har nylig hatt en fram­provosert abort, «orket ikke tanken på at det skulle vokse hår og negler inni henne.» Han sørger – en illegitim sorg – mens hun går opp i rollen som uempatisk. Les det som en forsvarsmekanisme om du vil.

I ‘Isbrann’ får fortelleren, som har flyttet til Portugal, besøk av sin gamle venninne Cecilia. De forsøker desperat å ha det fint, men det ligger for mye sårhet og bitterhet mellom dem. I ‘Calling’ forstyrres einstøingen Odd av en fremmed som stadig ringer på om natta. Men hvem er det som utgjør en trussel for hvem?

‘Ester puster’ er samlingens svakere punkt. Den går tett på den tragikomiske miseren til en sykelig overvektig oversetter. De inngående beskrivelsene av hennes fullkomne forfall kan framstå på kanten til latterliggjørende og ikke mer enn en elendighets­beskrivelse.

ved historiene er rollen barn spiller: De er fullstendig spilt ut på sidelinja. De har flyttet hjemmefra, blitt abortert, er døde eller bare ignoreres. Som det heter i ‘Liv’: «Barnet deres forble diffust for meg, det fantes, men samtidig ikke, det var ikke vesentlig.» Dette er et voksenunivers der den nesten insisterende avskårne relasjonen til barn blir som et symbol på de voksnes emosjonelt avsondrede verden.

Handlingsrammen i ‘Dog mode’ og ‘Ikke et hellig sted» er nesten identisk. I begge ankommer et skakkjørt par – der mannen bærer et spanskklingende navn – et feriested, på besøk hos den enes bror og hans kjæreste. Avstand og kommunikasjonskollaps pipler fram i smertefulle, klare dråper.

Hunder spiller en uavklart rolle i de to historiene; de er både kilde til ro og noe foruroligende. Og de er avhengig av andres kjærlighet, det hovedpersonene tørster etter. Likhetstrekkene gjør det er nærliggende å tenke at de to novellene er ment å gå i dialog – men jeg ser ikke helt merverdien. Hver for seg er de imidlertid solide.

Dog mode

Menneskelig modus

Frode Molven og Ronny Skaar

USAs president Donald Trump kan sies å representere det filosofene har motarbeidet fra dag én. For rundt 2400 år siden krevde Platon presise definisjoner og filosofisk klarhet gjennom sokratisk dialog, samtidig som han kritiserte tyranni, demagogi og intellektuelle autoriteter uten solid begrunnelser. I dialogene sine kunne han for eksempel gå i direkte dialog med Trump-aktige typer som argumenterte for at den sterke må avgjøre hva som er rettferdig.

Etter Platon består filosofihistorien av filosofer som yter motstand mot alt Trump representerer.

Lars Fr. H. Svendsen står i en tradisjon av norske filosofer som skriver bøker for allmennheten i tillegg til sitt faglige virke. Han er både forsker og en intellektuell som bryr seg om tiden vi lever i og som kan skrive tankevekkende, ja briljant, om den.

Nå har han altså satt filosofihistorien på Trump. Hvor vellykket er det?

 tenker på fellesskapet og samfunnet, på den orden som må til for at samfunnet ikke skal bli en alles kamp mot alle. Trump representerer noe antikkens filosofer ville kalle en krigstilstand i sjelen og maner frem noe som ligner Hobbes’ naturtilstand i samfunnet. For filosofene handler det ofte om hvordan samfunnet må organiseres for å utbalansere særtrekk mennesket er disponert for. Først må en herske over seg selv, før man kan herske over andre.

Filosofihistorien er en skattkiste som kan leses på nytt og på nytt, men det er litt vemodig å bli minnet på alle disse innsiktene i selvkontroll, moderasjon, refleksjon – dygder mange av tidens helter daglig demonstrerer mot.

Men samtidig sitter filosofien også i institusjonene og i lovene våre. Vi lever etter maktfordelingsprinsippet, fordi opplysningsfilosofene innså at makten må begrenses ved å spres – og balanseres med motmakt, mens for Trump er enhver motmakt illegitim, som Svendsen skriver. Det som holder Trump igjen i dag, er tanker fra filosofer på 1700-tallet. Loven må stå over mennesket, over egeninteressen, over naturtilstanden. Det knaker i et gammelt skip, men statsskipet holder seg flytende – inntil videre.

anstrengende å lese boken fra begynnelse til slutt, nettopp fordi den gang på gang viser at Trump står for det motsatte av det filosofene byr på. Man kan kjenne forfatterens oppgitthet i den tidvis oppramsende stilen: I stedet for trygghet, X. I stedet for lov, Y. Kanskje kunne boken vært gruppert som noe annerledes enn historie med kronologisk drøfting av utvalgte filosofer. Men man må ikke lese kronologisk. Og viktigere: Innimellom får vi verktøy som er 

 til å forstå Trump. Enten det er Platons tyrann, Spinozas grep om frykt som maktvåpen, Edmund Burkes tanker om voldsomhetens estetikk, Adam Smith om moralsk innbilningskraft eller Ernst Cassirer lanserer mytisk politikk. Et cetera.

Men har filosofihistorien midler til å gripe tiden Trump er et uttrykk for? Altså det som er større enn lastene hans?

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Fake frihet

Daniel Willumstad Gunstveit

eg ser en sommerfugl åpne vingene sine. Det er en blodflekk jeg ser. Men så er det Butterfly Nebula. Men så er det rød formløshet. Men så er det en skjoldbruskkjertel. Vingene er revet opp, kjertelen fragmentert

For syv år siden ble den danske poeten Mette Moestrup diagnostisert med Hashimotos sykdom, en stoffskiftesykdom som rammer skjoldbruskkjertelen. I diktsamlinga «Butterfly Nebula», som nå utkommer på norsk i Eira Søyseths strålende gjendiktning, danner den sommerfuglformede kjertelen utgangspunktet for en poetisk utforskning som renner over av blod, død, ritualer og herlig, bankende liv. Rent oppmerksomhetsøkonomisk er nok sykdommen et godt innsalg for boka, men dette poenget yter den på ingen måte rettferdighet. For selv om sykdomsskildringen oppleves som både sterk og relevant, er diktene hele veien henvendt utover – til nærmiljøet, til klimakrisen, til kjønn, til minoriteter, til Hashimoto (som oppdaget lidelsen), til verdensrommet; ingenting er for stort, ingenting for lite.

er levende / Alt som er levende, skifter stoff» heter det i en av de mange gjentakende verselinjene, og er det jeg leser som et slags motto for samlinga. Det er stoffskiftedikt i aller bredeste forstand: Parallelt med dypdykk inn i egen sykdom – blant annet gjennom en serie kostelige brev til Hashimoto selv – er særlig klimakrisen et fremtredende tema. 

, kalles det som skjer med klima og miljø – «et uhelbredelig, ulegelig brudd». I avdelingen «Habitathymnen» tror jeget at hun har sett en antatt utryddet blåknapp­rutevinge (så lite som skal til for å tenne et håp!), som blir til en refleksjon om det som snart er borte, eller allerede er forsvunnet. Koret formaner: «beskytt dette habitat» mot – til syvende og sist – mennesket, mens diktet (og listen over menneskenes overgrep) vokser. Det er hjerteskjærende, og imponerende gjort.

Sommerfugltemaet er også til stede i kroppens endringer på godt og vondt, i livets overganger, og i tekstens metamorfe preg. Diktene snus og vendes, ja, innimellom er det som om de lever med sin egen vilje. Gjentakelsen, å vri om på setninger, bilder, meninger (som ofte utløser en befriende latter) er blitt noe av Moestrups varemerke, i tillegg til en uovertruffen rytmisk sans.

 med grenser, blod og lammeskjoldbruskkjertler. I avdelingen ‘Blodspådommer’, brytes diktene opp av en rekke sommerfuglformede Rorschach-tester som hun angivelig har laget med eget blod. Som hun formulerer det selv: «Syv år med hyppige blodprøver har unektelig gjort meg litt nonsjalant med blod».

Blodig alvor med andre ord, og sikkert ikke for alle – likevel tør jeg si at «Butterfly Nebula» nettopp 

noe for alle, hvis man våger å utsette seg for den. Formmessig er den også spenstig, med oppsplittede avdelinger med sidehenvisninger hit og dit, som minner om barndommens grøsserbøker. Innimellom diktene kommer til og med en rekke quizspørsmål om stoffskiftet med avkrysningsbokser for sant eller 

. En mer surmaga leser ville kanskje avskrevet slikt som 

 – og det er det jo! – men jeg kjøper det. For det er i vekslingen mellom høyt og lavt, usmakelig og smakfullt, intellekt og følelser (og en hel rekke andre ytterpunkter), at Moestrup utmerker seg som en av Nordens sterkeste nålevende poeter. Det er lenge siden jeg har gått meg så deilig og ettertrykkelig vill i en diktsamling.

Butterfly Nebula

Glitrende stoffskiftedikt

Kåre Bulie

Da den fremgangsrike journalisten Lea Korsgaard nådde trettifemårsalderen, slo hun seg på hagearbeid. Fem år senere lærte hun å strikke. Deretter bestemte hun seg for at hun, som ikke kunne noe om temaet, ville observere alle de 64 dagsommerfuglene som fortsatt finnes i Danmark, i løpet av én sesong.

«Da jeg fikk øynene opp for dem, dukket sommerfuglene opp overalt: i kunsten, hos de døde, i eventyrene, på kalkmaleriene, i mytene. Jeg tenkte at hvis sommerfuglens samlede kulturhistorie var en tekst, ville den teksten handle om menneskets makeløse og mystiske evne til håp», skriver dansken i boken hun forfattet om prosjektet.

Den inkluderer sommerfuglinteresserte fra Aristoteles til Damien Hirst – og både mystiske erfaringer og store ord. Så forhekset av skapningene med de poetiske navnene ble Korsgaard at hun også dekorerte sidene med sine egne sommerfugltegninger.

er omme», antyder utgivelsens heller svake motor: hvorvidt forfatteren, som også er tekstens hovedperson, finner alle de 64 «dyrene» i løpet av månedene som organiserer boken kronologisk.

Trolig også fordi ikke mer står på spill, klipper hun stadig fra sommerfugljakten til høyttravende refleksjoner over idé-, religions- og naturhistorie. Det markant nærværende jeget som fører ordet, later imidlertid heller ikke i disse fagene til å ha særlige forutsetninger. Likevel beveger det seg uten blygsel over enorme distanser i tid og rom og går på ingen måte av veien for sveipende generaliseringer.

Korsgaard omgås Platon og Paulus, Rousseau og Hegel og kompliserte spørsmål om historie- og natursyn uten å inkludere en eneste note, og som i teksten for øvrig forblir det gjerne uklart hvor poengene kommer fra. Den brede penselen bidrar til at forfatteren nå og da strever med å opparbeide seg tilstrekkelig autoritet.

 innslag fra Korsgaards familieliv virker som en kontrast til de «store» emnene sommerfuglene aktualiserer for henne. Den følelsesmessige besettelsen insektene blir – oppdagelsesreisen gjør henne så vel desperat som febril – forblir lenge vanskelig å forstå og mest en påstand for meg, levende skildringer av den og landskapene den utvikler seg i, til tross. At den påvirker kjernefamilien, er uansett utvilsomt, men dvelingen ved mann og barn sliter med å bli særlig mye mer enn en klangbunn.

Fra å ha virket som nok en prestasjon i et suksesspreget liv knytter forfatteren i ­stigende grad jakten på de vakre skapningene og innsiktene den gir henne, til det som virker som en miljøpolitisk oppvåkning. Til bokens tallrike interessante detaljer hører det dramatiske fallet i sommerfugl­arter som lenge har preget Danmark så vel som resten av verden. Utgivelsen er ikke uten romantiske trekk, men er samtidig et stykke kulturkritikk og et varsel.

er en dreven skribent, etterlater sidene ingen tvil om: Språket og fremstillingen hennes flyter ledig, og vekslingen mellom nær slektshistorie og livets og verdens mest ruvende spørsmål, mellom sommerfuglentusiaster som Vladimir Nabokov og Winston Churchill og danske eksentrikere av arten, mellom essayistikk og reportasje, er profesjonelt utført. Boken byr ganske visst på mye å lære om sommerfugler, og forfatterens voksende appetitt på virkelig å se – og hennes smittende glede ved å lære noe helt nytt – utgjør en betimelig påminnelse til enhver.

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Sommerfugl­titteren

Mathias Basma Moen

Ja, så er man endelig voksen / søvnløs om natta og bevisstløs om da’n / pengeproblemer og kvinnfolkproblemer / og alkoholproblemer som de gamle bohemer», lyder et vers i sangen ‘Gutta’ av Jokke & Valentinerne. Sil bort litt av Jokkes selvironi og spe på en god del 

, og du vil få en god smaksprøve på Mario Arayas «Du var medvirkende»

I alle novellene i samlingen – som nesten like gjerne kunne blitt kalt en roman – møter vi en jeg-person tømt for kjærlighet, arbeidslyst, sexlyst og generell livslyst. Han er altså blottet for det meste som gjør livet utholdelig, med unntak av alkohol, bøker, kunst og en skarp persepsjonsevne (gode forutsetninger for en gryende forfatter, dette!). I de seks novellene får leseren et innblikk i hans sjeleliv, sett gjennom formative forhold til moren, faren, en samboer, to kjærester og en eks. Hver novelle tar for seg ett av disse forholdene, fremstilt gjennom én representativ episode og primært utspilt på ett sted (en hage, en bar, et hotell i syden, hjemme hos far, så hos mor).

forholdene er den emosjonelle distanseringen som kulminerer når novellene finner sted. Som i ‘Plattingen’, der jeget reiser hjem til sin aleneboende og deprimerte far. Symptomatisk for relasjonen har han ikke fått med seg at kjæresten til faren har hatt kreft og dødd. Dette hindrer ham imidlertid ikke fra å drikke seg full, bli småfrekk og få faren til å pese: «Hvorfor har jeg fått en sånn sønn». Gjennom hele boka dras jeget mer og mer mot selvmordet, og det blir nærliggende å tenke at disse anstrengte relasjonene har vært særlig 

Bokas fremste kvalitet er at Araya på en tidvis sårbar og sympatisk måte uttrykker en (formodentlig) ektefølt følelse av livslede, letargi eller melankoli av den 

 variasjonen. Det er også noe tiltalende ved Arayas språk, med sine nøkterne og åpenbart gjennomtenkte setninger. Samtidig synes jeg språket kan bli for akademisk og omstendelig, og hakket for ofte går beskrivelsene over i det irrelevante og uinteressante. Jeg misliker setninger som «den gangen da algoritmene fortsatt hadde en stor feilmargin når det gjaldt å fylle brukergrensesnittet med relevant informasjon», og jeg kjedes av plattheter som at væske som helles i et glass gjør «meg tissetrengt».

derfor at Araya også viser at han kan slippe seg litt mer løs, skrive mer vilt og spontant og strømmende, mer med «sinnets blomst», om du vil, som flere steder i ‘Det gamle stedet’ (bokas beste novelle) eller slutten på ‘Kryssord’. I sistnevnte faller jeget, som vanlig snydens, ned i et basseng hvis «undervannsstillhet» hensetter ham i en bevissthetsstrøm om maleriene til David Hockney og roen de gir, som passer godt med jegets egen dødslengsel. Mer av dette i neste utgivelse!

Alt i alt er det for lite nerve her. To noveller kunne vært strøket helt ut – ‘Hagen’ og ‘Verandaen’ – de blir matte og overflødige i forhold til de øvrige tekstene. Stor litteratur kjennetegnes gjerne av 

 noe Kjell Askildsen og Tor Ulven (to klare inspirasjonskilder) er eksempler på. Araya er på vei, men – kanskje naturlig nok – ikke helt der ennå.

Du var ­medvirkende 

Kaldt hjerte, varmt øl

Bjørn Ivar Fyksen

 misbrukes ofte i litteraturkritikken, som et liksom selvforklarende argument for at en bok er under pari. Boka er sentimental, kan vi skrive, og mener at vi med det også har slått fast at den er dårlig. Denne rutinemessige likestillingen av sentimental og litterært underlødig mener jeg er skjødesløs. Sjelelig desperasjon er en del av livet, så snørr og tårer, store fakter og tenners gnissel kan godt være sakssvarende uttrykk for et menneskes indre.

Alt dette for å understreke at det ikke er en karakteristikk jeg kaster rundt meg i tide og utide, men når jeg sier at jazzklubb­gründer og kulturlivsleder Martin Revheims debutroman «Det snur nå» er sentimental, er det dessverre fordi bokas store følelser er av en art jeg ikke helt tror på.

bokas problemer allerede i første avsnitt, der bokas jegforteller, Johannes, minnes begravelsen til ekskjæresten Philip. Johannes ville ikke være med på å bære kista ut, sier han, henvendt til den avdøde, men banket i stedet på lokket – fem ganger, deres felles kode: «Jeg ventet på at du skulle åpne, for du åpnet alltid for meg.» Det høres kanskje rørende ut, men i mine ører er det magisk tenkning på – i beste fall – barns vis, og Johannes er ikke et barn.

Vel hjemme etter begravelsen knuser han speilet i gangen, siger ned på gulvet og ser seg selv «langt borte, knust og blodig», som gjennom en kikkert snudd bak fram. Så får vi litt sånn i forbifarten høre om det som skal vise seg å være bare ett av Johannes’ flere selvmordsforsøk, og fremdeles er vi ikke lenger enn på første side. Det er ganske enkelt for mye patos på for liten flate. Det kunne kanskje ha fungert i en veldig trist countrylåt, men ikke som åpning i en emosjonelt realistisk roman for voksne.

 nåtidsplan sitter Johannes i fengsel for å ha drept en mann. Historien som vikles ut, avslører etter hvert at nettopp selvmord ble Philips endelikt, og det aner leseren at denne tragedien også danner bakgrunn for drapet. Vi blir servert noen fragmenter av kjærlighetshistorien de to imellom, og boka risser videre opp konturene av en vanskelig oppvekst og en kirkelig bakgrunn – alt sammen sosialt og menneskelig interessant, men Revheim benytter for få streker til at det blir en ordentlig roman. Både Johannes og Philip er for nødtørftig tegnet til å bli romanpersoner som kan romme alle disse følelsene og destruktive tilbøyelighetene, og som leseren kan tro på og bry seg om.

Gjennom karakteristikker av fengselsbetjentene, samspillet med en psykolog og minnene om en venn fra studietiden med de store hagers selvtillit kan vi skimte glimt av den romanen dette 

 ha blitt om Revheim hadde bygd den ut litt. Det er tilløp til veldig mye godt her, for forfatteren mangler hverken observasjons- eller formuleringsevne, men slik den foreligger, er boka rett og slett for tynn.

Det snur nå

Som en countrylåt

Eivind Myklebust

Alfred Fidjestøls nye bok skulle eigentleg handle om det unge og framstormande norske landslagets heroiske prestasjonar i fotball-EM i Tyskland 2024 – det som lenge såg ut til å bli første meisterskap for Norge sidan år 2000. Ein dobbel leggkrampe på midtstoppar Leo Østigård og eit mønsterangrep av nokre skotske ring­revar frå engelsk andrenivå var nok til å knuse meisterskapsdraumen i siste stund – og til å velte bokplanane til Fidjestøl.

Eller i alle fall velte om på dei, med fleire lagnadstunge feilsteg å turnere. «Oppstandelsen» rullar opp dei ulukksalige siste 25 åra i norsk landslagsfotball, og følgjer samstundes det norske laget tett gjennom den utrulege VM-kvalifiseringa våre beste menn spelte i 2025. Ein treng knapt vere fotballfrelst for å kjenne til prestasjonane, men for dei som stikk hovudet i sanden så snart nokon nemner ein ball, kan det samanfattast med at Italia aldri hadde tapt ein VM-kvalifiseringskamp på heimebane før Norge kom til San Siro.

 med 5-0 borte mot Moldova i mars og slutta med 4-1 borte mot Italia i november. Fidjestøl sluttar same stad, men byrjar med ein kamp som verken er hugsa for resultat eller prestasjonar: I siste gruppespelkamp i EM 2000 gjekk Ståle Solbakken på bana i Arnhem som kaptein for det norske laget, og bak han følgde ei forrykande rekkje europeiske toppspissar: Solskjær, Iversen, Carew og Flo. Tidenes tiår i norsk landslagsfotball låg bak, men mot Slovenia blei det ingen nettsus. Stillinga var 0-0 då det kom melding om at Jugoslavia leia 3-2 mot Spania. Med det var Norge vidare, dei sikra resultatet og jubla reservert – før spanjolane snudde kampen til 4-3 på overtid og sende Norge heim. Drillos arvtakar Nils Johan Semb sokk ned i kneståande ute på graset og blei modell for eit slåande bilete av den norske fotballmiseren som skulle følgje. På stadion spelte ein norsk trompet det triste temaet frå «Karius og Baktus», fortel Fidjestøl.

‘Da Gud gikk lei norsk fotball’, kallar han kapittelet. Han spekulerer på om Gud blei forbanna over feigskapen til det norske laget, som prøvde å kvile på andre sine laurbær heller enn å dyrke eigne. Grublinga om inngripen frå Gud og Djevelen slår meg som litt forterpa, og går over styr når Fidjestøl spør om forbanninga var tidsbestemt, «at straffen for eksempel var satt til å vare i 25 år og bare kunne brytes av [ …] mannen som hjulbeint hadde sprunget omkring på banen som Nils Johan Sembs forlengede arm og videreformidlet innstillingen om at det var greit å surfe inn et 0-0».

Etter mange års røynsle med uflaks, tabbar og tap er det også ein VAR-inngripen i 2-1-sigeren mot Austerrike hausten 2024 Fidjestøl framhevar som vendepunktet for landslagssjef Solbakken – og ikkje berre som vendepunkt, men som «hint fra høyeste hold» om den komande kvaliken. Sjølv sat eg på Ullevål og venta dei 152 sekunda det tok å godkjenne Haalands mål. Eg har aldri jubla meir halvhjarta for ei norsk scoring, og nektar å tru at Gud i det høge ville ha nytta djevelens verktøy for å rette opp i slike menneskelege feil.

Forbanninga, og draumen om å bryte den, blir likevel ei solid ramme for boka, og eg lèt meg fullt og heilt rive med av Fidjestøls levande landslagshistorie og detaljrike innsideforteljing.

 dei 25 forbanna åra, då? Det går frå «slagene i Drammen til drammer mellom slagene», skriv Fidjestøl, med referanse til basketaket mellom John Carew og John Arne Riise i 2003 og til fyllekula halve laget la ut på før ein nøkkelkamp mot Danmark i 2011. Andre lågpunkt er keeper Thomas Myhres brølarar mot Tyrkia i 2007, dei gråe joggebuksene til Ungarns eminente sisteskanse i 2015 og den nemnde skotske snuoperasjonen på Ullevål i 2023, med to mål på like mange minutt.

Det er meir opptur i innsideforteljinga, men også her er det utfordringar: Korona og Qatar-VM var tilbakelagde bekymringar, men no skulle Norge spele og arrangere kampar mot eit land som utførte folkemord på Gaza-stripa. På bana la ikkje skaden på midtbanemaestro Martin Ødegaard før dei siste kampane nett nokon dempar på den kollektive, nasjonale angsten for å mislukkast. På personleg plan hadde Solbakken mista mor si og var i sorg då kvaliken starta.

 er på mange måtar ei bok om Ståle Solbakken. Fidjestøl gir riss frå spelarkarrieren og meir plass til ein episode frå treningsfeltet i København i 2001. Der stoppa hjartet hans i sju minutt, han låg i kunstig koma i over eit døgn, før han stod opp att frå dei døde. Han blei ikkje gjenfødd som spelar, slik han ynskte, men etter kvart som trenar i verdsklasse. I stordoms­periodane i København yppa han seg mot meistertrenar Pep Guardiola, og jobben som norsk landslagstrenar låg i korta i over eit tiår før han blei tilsett i 2020.

Han tillèt seg frislepp i fyrig entusiasme.

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

Opptur

Hanne Kristin Wolden

Hvis du aldri har lest en roman av Auður Ava Ólafsdóttir: Gjør det. Nesten uansett hvilken du velger, vil det som møter deg være et omsorgs- og innsiktsfullt portrett av et enkeltmenneske på Island, en stille vind av et poetisk språk som først og fremst rommer og bærer dette ene mennesket og dets historie, lar det få en raus og fortjent plass. Du kan prøve «Arr», romanen som fikk Nordisk råds litteraturpris i 2018, der den ulykkelige Jonas pakker verktøykassa, reiser fra Island til et krigsherjet land, for å avslutte sitt eget liv. Eller «Frøken Island», der den unge Hekla på 1960-tallet føler seg tvunget til å forlate et mannsdominert islandsk samfunn for å kunne fortsette livet som skrivende kvinne.

Hovedpersonen i Ólafsdottir nyeste roman døptes Vilhjálmur. Nå heter hun Logn. Hun er Islands eldste transkvinne, 61 år gammel, jobber som biokjemiker, bor alene. Den siste tiden har hun brukt fritiden på befaringer langs strendene utenfor Reykjavik på leting etter et velegnet sted der hun kan legge på svøm. Og aldri komme tilbake.

Det eneste som hindrer meg fra å la bølgene vugge meg i søvn, er tanken på at det ikke vil være en kvinnekropp som ligger i kisten. Jeg har ikke tenkt å dø før mitt livs store misforståelse er rettet opp, den store feilen at Skaperen lot meg fødes som gutt.

 er stille, sorgfull, vakker. Helt fra barnsben av har hun båret på noe voldsomt og ensomt – noe hun ikke våget å komme ut med før hun var passert femti. Livet handler nå i stor grad om å vente på en telefon fra Landshospitalet. I seks år har hun stått i kø for «nedre operasjon». Familien har med få unntak brutt all kontakt. I et fåment samfunn er stirring og skjellsord en integrert del av livet. Sønnen vil ikke la henne treffe det eneste barnebarnet. «Det enkleste hadde naturligvis vært at jeg ikke fantes». Det ligger en brutal smerte under Logns lengtende væren i Ólafsdóttirs forsiktige, milde språk.

Og det går an å lese denne romanen slik: Som et stillferdig portrett av et menneske som tilfeldigvis oppfatter seg selv som født i feil kropp. På mange måter kan man si at denne romanen, i likhet med dens hovedperson, ikke ber om så meget. Den innbyr til omsorg og respekt – den viser med ømhet fram et normbrytende menneske i all sin hverdagslighet, et menneske som for alle oss andre burde være 

fullstendig, virkelig fullstendig uproblematisk. 

Lest på denne måten er romanen, med unntak av en litt i overkant stor trang til dikotomisk symbolikk, en liten perle.

 la være å problematisere det hele. For om dette på den ene siden er et velkomment portrett, er det på andre siden en dypt konservativ fortelling om kjønn. Jeg tror ikke Ólafsdóttir ønsker å bidra med noe innlegg i en betent samfunnsdebatt. Dette er en 

 – om et menneske som finnes i verden – som har rett til sin fortelling, sine meninger og sine oppfatninger og følelser knyttet til egen kropp og identitet. Så klart. Men: Pakket inn i varme omslag pipler det her ut ideer om kvinnelighet og biologi som sender kalde grøss nedover ryggen på en leser som lengter etter og tror på et samfunn der det såkalt mannlige og kvinnelige spiller 

rolle, ikke mer. Etter at Logn begynner på østrogen blir alt mykere, «verdens hjørner blir rundere». Hun kan ikke lenger tenke store tanker om samfunn og klima, da «kjønnshormonene gjør [henne] liten og sensitiv». Transvenninnen Hafalda forteller om synkende jobbambisjoner etter at hun begynte på kvinnelige hormoner. Logn merker etter hvert at Hafalda har rett: «Jeg skjønner sant å si ikke hvordan kvinner greier å utføre jobben sin og inneha ansvarlige stillinger, så fulle av kjønnshormoner som de er».

Problemet med dette er ikke at det ytres – eller at Logn føler at dette er sant. Det må hun gjerne gjøre. Problemet er at mye av transordskiftet preges av en dypt essensialistisk forestilling om kjønn, som vi blir bedt om å akseptere – og det i progressivitetens navn! Som denne setningen som får stå alene som overskrift til en av Logns barndomsrefleksjoner. «Det hender at noen fødes som en annen enn den de er». Umiddelbart er dette en påstand vi kjenner til, og som, hvis vi ikke vil være på det konservative laget, bare skal svelge. Men er den sann? Og viktigere: Hva i alle dager betyr den, sånn egentlig? Fødtes jeg som den jeg 

 om underlivsoperasjon, ser hun for seg hvordan hun etterpå vil gå og bade i havet og stige «opp av det varme sjøskummet, gjenfødt som skjønnhetens gudinne i et maleri fra det femtende århundret.» Er det noe jeg virkelig unner Logn, så er det at hennes drømmer går i oppfyllelse. Men jeg vet da søren hva jeg ble født som, om det er dette som er å være kvinne.

I et fåment samfunn er stirring og skjellsord en integrert del av livet.

DJ Bambi

Himmel og hav

Bokanmeldelser

Halldór Guðmundsson

Forfatter

Vi lever i dystopiens tid. Denne litterære sjangeren, som utviklet seg på 17- og 1800-tallet som et slags motsvar til utopien, hadde sin første storhetstid i årene like før og etter andre verdenskrig, da mange stilte seg spørsmålet: Hvordan vil samfunnet se ut i framtida, hvis vi fortsetter som før? «Fagre nye verden» av Aldous Huxley utkom i 1932 og «1984» av George Orwell i 1949 – bare for å nevne de mest kjente verkene. Og midt imellom kom det en bok som kanskje ikke helt kan defineres som en dystopi, men som i årtier sannsynligvis har vært den første dystopiske leseopplevelsen for utallige barn i Norden: «Palle alene i verden» av Jens Sigsgaard (1942).

Sjangeren ble gjenopplivet i 1980-årene, ikke minst takket være Margaret Atwoods fremragende «Tjenerinnens beretning» (1985). De siste årene har dystopiske elementer ofte blitt brukt i fortellinger for yngre lesere – eller 

 som det kalles på engelsk – og noen ganger i forbindelse med fremtidsvisjoner knyttet til klimautviklingen, såkalt 

 (cli-fi). Sammenflettingen av dystopi og cli-fi kjenner norske lesere godt, for eksempel fra den siste delen av «Bienes historie» av Maja Lunde.

elementene kan man finne i en av de mest omtalte fortellingene som kom ut i fjor på Island: «Þú sem ert á jörðu» (

) av Nína Ólafsdóttir (f. 1986). Nína er utdannet biolog og spesialist på havets økologi, og man merker tydelig at hun har utført forskningsarbeid på Svalbard og har god kjennskap til Grønland.

I boken har klimakatastrofen allerede inntruffet, og den antroposene epoken er over. Mennesket Arnaq, som vi møter i starten, sannsynligvis et sted på Grønland, ser ut til å være (nesten) alene i verden sammen med hunden sin, og vi følger henne på en lang og strabasiøs reise mens hun søker etter annet menneskelig liv:

Slik fortsatte det: Hun hvilte seg når kroppen hostet og nektet å fortsette, men når frysningene og stivheten igjen begynte å plage henne, satte armene seg igjen i bevegelse. De beveget seg inn i natten, mot horisonten, mellom utholdenhet og utmattelse, mellom håp og frykt.

 forfattere har forsøkt seg på dystopiske fortellinger de senere årene, og noen av dem har kommet ut på norsk. Man kan nevne «Merking» av Fríða Ísberg, som bygger på den smarte ideen om at det har blitt utviklet en empatitest som kan forutsi potensial for antisosial atferd, og at det pågår en folkeavstemning om hvorvidt det skal gjøres obligatorisk for alle å ta en slik test.

Sigríður Hagalín Björnsdóttirs første roman er også en dystopi, nemlig «Eyland» («Den avstengte øya» på norsk), der det stilles et spørsmål: Hva ville skjedd dersom Island ble fullstendig isolert – hvordan skulle befolkningen overlevd? Det er bemerkelsesverdig å ha skrevet en slik bok fire år før covid-19-pandemien, men Sigríður har vist seg å være fremsynt når det gjelder slike kriser som kan ramme oss. Et godt eksempel er romanen som på norsk heter «Eldane; kjærleik og andre katastrofer», en blanding av skrekk- og spenningsroman om følgene av et uventet vulkanutbrudd på Reykjanes – som faktisk begynte kort tid etter at romanen utkom, om enn ikke i den skalaen som beskrives i boken, heldigvis.

 er av en annen karakter. Katastrofen har allerede inntruffet idet fortellingen begynner, og ut fra hovedpersonens tilbakeblikk forstår man at verden på hennes egne kanter har gått under – ikke med et brak, men med et klynk. Den har forsvunnet uten at det, så vidt vi kan se, har blitt gjort noe med det. Vi får vite at drivstoffprisene først stiger og at det der­etter oppstår en mangel på drivstoff; transporten bryter sammen og ingen besøker lenger det isolerte stedet der hun vokser opp, all kommunikasjon med omverdenen avsluttes. Men bokens store styrke er at dette ikke overforklares eller skjæres ut i papp.

Det er en studie i overlevelse: Vi følger med på hvordan Arnaq og hunden klarer seg på et drivende isflak som brytes opp, hvordan hun gradvis nærmer seg fastland og beveger seg, muligens ned langs Norges kyst, hele veien til Frankrike. Leseren kan selv vurdere akkurat hvor dette foregår, følge henne gjennom oversvømte, forlatte byer og oppleve både vinterens isende kulde og sommerens brennende hete.

Etter katastrofen

Tom Egil Hverven

I dagboknotatene i «Mitt Abruzzo» skildrer Per Petterson et møte med den amerikanske kollegaen Marilynne Robinson noen år inn på 2000-tallet. Han har slått gjennom internasjonalt med «Ut og stjæle hester», hun med «Gilead», første roman i kvartetten hun ble viden kjent for. De skal på scenen i Washington D.C. for å snakke om bøkene. Petterson liker Robinsons bok svært godt. Han nærmer seg henne før samtalen for å knytte kontakt. Hun ser fraværende på ham, «søvnig nesten», snur seg og fortsetter å snakke med sidemannen. Hun har åpenbart ikke lest Pettersons roman, noe som blir bekreftet på scenen, der hun avfeier alle forsøk på samtale.

Etter å ha lest «Mitt Abruzzo» nærmer jeg meg Marilynne Robinsons forfatterskap med visse fordommer – glad for at jeg i likhet med Petterson møter henne først og fremst i tekster. Gjennom den essayistiske delen av forfatterskapet undrer jeg: Tenker hun for høyt om seg selv – om forfattere i hennes tradisjon, ja, om mennesket generelt? Eller hadde hun kanskje bare en dårlig dag, den gangen i Kennedy Center, for et par tiår siden? Tålmodig arbeid med bøker kan dekke over dårlige dager. Romanene gir et usedvanlig litterært løft. De fire romanene i Gilead-kvartetten, utgitt i USA mellom 2004 og 2020, utgjør et dypdykk i amerikansk historie, med tyngdepunkt på 1950-tallet, tiåret før borgerrettskampen gjorde den svarte delen av amerikansk befolkning mer likestilt med den hvite. Bøkene skildrer to naboer, John og Robert, og deres familier. De to vennene er aldrende prester i hver sin reformerte menighet, med hang til å diskutere evige spørsmål: Hva er et menneske? Hvordan finne et hjem? Hvordan søke et meningsfullt liv? Hvis nåde finnes, hva består den i?

Samtidig som John og Robert framstår som pastorer med sterke meninger, er John utstudert skildret, med flertydige nyanser. Han reflekterer over døden i første bok, «Gilead», formet som et langt brev til sønnen, som ennå bare er et barn. John kan sette fram kategoriske påstander, for eksempel om den kristne dåpen, som symboliserer innlemmelse i et fellesskap. Samtidig er romanen fylt av tvil. John trekker ofte påstander tilbake, for å reflektere over det opprinnelige spørsmålet fra nye kanter. Han mener dåpen ikke fremmer hellighet, dåpen 

 hellighet, og i dette ligger en kraft. Han har selv, som prest, kjent kraften gå gjennom seg. Man føler skapningens liv, dens mystiske liv, og ens eget mystiske liv samtidig, sier han. I rekonstruksjon av et minne fra barndommen reflekterer John over hva som skjedde da han og noen fromme kamerater døpte et kull med kattunger. Hendelsen vekker nye spørsmål: Hva utgjør en dåp? Hvilken kraft ligger i symbolske handlinger?

Uten humor er scenen ikke. En av kameratene er baptist. Han tror «fullt og fast på å bli dukket helt under». John aner at det ikke er noen god idé å holde nyfødte kattunger under vann. I ettertid er han undrende til hva som faktisk skjedde. Kattemoren tok noen av ungene i nakkeskinnet og dro dem med seg mens guttegjengen holdt på med dåpen. Forble noen av dem hedenske katter? Hva skjedde med dem John klarte å døpe? I mange år lurer han på hva de har gjort med kattungene, «ut fra en kosmisk synsvinkel». Tanken kan virke komisk, men John mener det alvorlig. Under ligger den reformerte kristendommens predestinasjonslære: Er noen forutbestemt til frelse, andre til fortapelse? En kosmisk synsvinkel, belyst av Robinson mange steder, også i Fosseforedraget, handler om menneskets – og dermed Guds – posisjon i universet. I «Gilead» fører minnet om dåpen av kattunger over i en passasje der John siterer Ludwig Feuerbach (1804-1872), en overgangsfigur i tysk filosofi, mellom idealisme og materialisme:

Vann er den reneste, klareste av alle væsker; i kraft av dets naturlige vesen er det et bilde på Den guddommelige ånds plettfrie natur. Vann har kort sagt en betydning i seg selv, som vann. Det er på grunn av sin naturlige kvalitet at det blir vigslet og valgt ut for å formidle Den hellige ånd. I så måte ligger det en vakker og dyp, naturlig betydning til grunn for dåpen.

John fikk som ung boka «Kristendommens vesen», et hovedverk av Feuerbach, i gave av den noe mindre fromme Edward, en bror som studerte i Tyskland og håpet å riste fromheten ut av John. Virkningen av Feuerbachs tenkning tidlig i Gilead-kvartetten er eksplosiv: Ved å sitere filosofen gjengir Robinson en åpenbar mulighet for moderne mennesker: Gud er skapt av menneskene, ikke omvendt. Gud kan ifølge Feuerbach tolkes som menneskets tilbedelse av seg selv. Under fortellingen ligger det faktum at hans tenkning var en viktig forutsetning for utviklingen av dialektisk materialisme hos Marx og Engels.

Hos Jon Fosse finnes en variant av lignende tankegang i «Septologien», der Asle tidlig hevder at «

utan mennesket hadde ikkje Gud vore til, og utan Gud hadde ikkje mennesket vore til

», et sitat av en tidligere tysk tenker, Meister Eckhart. Folk som beklager seg over at de som inviteres til å holde Fosseforedraget snakker for lite om Jon Fosse, kan med hell studere forfatterskapene nærmere. Sannheten er at religion, eller forestillingen om en bedre verden, slik den framstilles hos både Robinson og Fosse, på ingen måte er begrenset til himmelske sfærer. Det jordiske og himmelske er sammenfiltret, vevd inn i hverandre, som virkningsfull litteratur – med sterk vekt på det jordiske.

Det jordiske og himmelske er sammen­filtret, vevd inn i hverandre.

I Guds bilde

Carline Tromp

Et fjell er ikke bare et fjell. Der jeg vokste opp, hadde vi ingen, og fjellene vi så for oss var spisse kjemper, som bildet på Toblerone-sjokoladen. At «fjellet» kan være noe som man ledig vandrer utpå en ettermiddag, sprenger rammene for den nederlandske forestillingsevnen. For ikke å snakke om 

, der man får med enda en særnorsk pakke som inneholder Kvikklunsj, ski og passiv-aggressive konflikter med svigerinna på familiehytta (kilde: kvinneguiden.no).

Eksemplene med fjell og påske har jeg ikke kommet på selv. De er beskrevet av den nederlandske oversetteren Paula Stevens i noen svært fornøyelige blogginnlegg som ble publisert hos Norsk oversetterforening for noen år siden. Hun skriver blant annet om strevet med en passasje hos Karl Ove Knausgård om landskapet på Tromøya: «[ …] hva er forskjellen mellom en knabb og en knaus og en knatt?». Steg én er å se det for seg, men så skal man oversette det til et språk laget på flatmark.

 mottok Paula Stevens Fosseprisen for oversatt litteratur, en pris som ble innstiftet i 2025. Den går til en oversetter som har utmerket seg – til et livsverk. Stevens har oversatt nesten 90 bøker fra norsk til nederlandsk, fra Herbjørg Wassmo-romanene som tanta mi slukte på 1990-tallet, via den filosofihistoriske monsterhiten «Sofies verden» som jeg tror alle nederlandske barn fikk i gave, til forfattere som Lars Mytting, Erlend Loe og Gunnhild Øyehaug.

Ifølge pressemeldingen skal Fosseprisen «bidra til å heidra omsetjarkunsten og understreke den viktige rolla omsetjarane har når det gjeld å bringe norsk litteratur ut i verda». Da prisen ble delt ut til tyske Hinrich Schmidt-Henkel i fjor, snakket kulturminister Lubna Jaffery om å «plassere Norge på det internasjonale litteraturkartet». Det smaker litt bokmesse og merke­varebygging av setningene, men de belyser et aspekt av faget som kanskje er, ja, oversett.

 kritikere til stadighet må minnes på å 

 oversetterne i anmeldelser. En annen er at når vi går utover dette minstekravet, blir det som oftest en diskusjon om språklige valg, gjerne med noen pirkete eksempler. Jeg har gjort det selv, oversettelse appellerer til det nerdete i språkfolk. Også i de nylige debattene om KI-oversettelse har vekten ligget på språklig kvalitet. Det er naturlig, men det er langt mer som står i fare for å gå tapt om vi ikke har oversettere av kjøtt og blod.

Paula Stevens’ karriere viser dette tydelig. Siden sin første oversettelse (av Knut Faldbakkens «E18» i 1981) har hun vært en ambassadør for norsk litteratur i Nederland. Stevens har redigert tidsskrift og antologier, jobbet i forlag, knyttet sammen redaktører og forfattere og invitert til sagnomsuste lunsjer på ambassaden – alt for å vise at det skjedde ting i et land der oppe i nord som de fleste bare hadde et vagt, mørkt bilde av.

var nederlendernes syn på Norge fortsatt farget av en romanserie fra 1930-tallet. Trygve Gulbranssens tredelte slektskrønike fra 1933–1935 («Og bakom synger skogene», «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom») var i en periode folkelesning. Det ble satt opp bussturer til Norge og noen av de oversatte titlene har blitt til stående uttrykk på nederlandsk. En litterær suksesshistorie, men i skyggen av Gulbrandssens skoger vokste det lite nytt.

Stevens var del av et lite, aktivt miljø som ville endre på dette. Hun ivret for å gjøre forfattere som Faldbakken, Wassmo, Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen kjent og for å bryte ned fordommene om nordmenn som et fåmælt folk som ruget på mørke (familie)hemmeligheter. I dag oversettes et bredt spekter av norsk litteratur til nederlandsk, og alle i miljøet sier det samme: Stevens’ bidrag har vært uvurderlig.

Ikke minst har hun utmerket seg som en oversetter som går lengre enn de fleste for å fange et verks essens, stemme og verden. Hun har dratt på feltarbeid og har lært seg å svinge ljå, og da hun skulle oversette «Havboka» av Morten Strøksnes, dro hun til en nederlandsk fiskeribygd for å sanke inn gamle ord og uttrykk. Johan Harstad forteller om livlige diskusjoner om alt fra bussruter i Stavanger-området til navnet på veddeløpshester.

Hun går lengre enn de fleste for å fange et verks essens, stemme og verden.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Dog mode

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Butterfly Nebula

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Du var medvirkende

Det snur nå

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

DJ Bambi

Utvalgte saker

Nína Ólafsdóttir er blant flere islandske forfattere som ser til dystopien.

Menneskene virker store og mektige i Marilynne Robinsons foredrag og essays, små og sårbare i romanene.

Fosseprisen til Paula Stevens minner om at oversetterne er kulturens krumtapper.

Magasinene

Bokanmeldelser

Dog mode

Trump og filosofene – hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi

Butterfly Nebula

Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte

Du var ­medvirkende

Det snur nå

Oppstandelsen. Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik

DJ Bambi

Nína Ólafs­dóttir er blant flere islandske forfattere som ser til dystopien.

Menneskene virker store og mektige i Marilynne Robinsons foredrag og essays, små og sårbare i romanene.

Fosse­pri­sen til Paula Stevens minner om at overset­terne er kulturens krumtapper.

Du var medvirkende

Nína Ólafsdóttir er blant flere islandske forfattere som ser til dystopien.

Fosseprisen til Paula Stevens minner om at oversetterne er kulturens krumtapper.