#fff

#000

var god til å posere og provosere – på fotografi og i skrift.

Colette

Sosiale medier tar form som en ­dehumaniserende kikkerkultur, skriver Kristine Næss.

Hjerte hjerte

vender blikket vårt bort fra nyhetsstrømmen, mot andre ting som er like viktige.

Wisława Szymborska

måtte gi opp å være mor for de tre stebarna. Hvordan påvirket det forfatterskapet?

Sigrid Undset

Kåre Bulie

På forsiden av boken med den fredelige tittelen «Her lå en dam» sprenges det. Året er 1976, og Hammersborg skole er i ferd med å forsvinne. På fotografiet ved siden av ruver den frodige «Edens hage» kunstneren Arne Lindaas hadde malt like ved. Også kjempebildet er for lengst borte.

Omslaget leder tankene til 22. juli-katastrofen – som gjorde Hammersborg til landets mest omtalte åsted. Antologien er da også del av det enorme kunstprosjektet som preger Oslos nye regjeringskvartal. Kunst i offentlige rom står bak utgivelsen, og enhver som arbeider i gigant­anlegget, skal få et eksemplar.

 bidrar, men bak «Her lå en dam» – tittelen peker, som det meste i boken, på strøkets historie – befinner først og fremst skrivende seg: 21 i tallet, de fleste etablerte. Dikt og korte prosabidrag dominerer. Hvordan atskillige av tekstene skal leses, er ikke selvsagt. Flere har en jeg-forteller som later til å ligge så tett på forfatteren at det er uklart om det er tale om sakprosa eller skjønnlitteratur.

Bidragene forholder seg i varierende grad til området det gjenåpnede maktsentrumet troner i. Mange dveler ved fortiden; andre har sett fremover. Sammen vitner de om «bydelens historiske lag». Mye mer enn å formidle kunnskap om strøket har forfatterne diktet og brukt det til, på et i hovedsak tradisjonelt realistisk vis, å behandle tidstypiske emner: samiske arbeidssøkende, bondestudenter med angst og klassekomplekser og adoptivbarn (barna er mange her) med «fremmed» hudfarge, for eksempel.

 fremtidsfabel merker seg ut – også fordi hovedpersonen er «myndighetene» kroppsliggjort. Det samme gjør Gro Dahles dikt om Hammersborgs sølvkre og Lars Ellings dialog mellom kunstnerbrødrene Gustav og Emanuel Vigeland. Torgrim Eggen, en annen som introduserer virkelige mennesker i fiksjonen, levendegjør områdets utelivs- og musikkhistorie – og inkluderer seg selv i den.

På kunstnersiden bidrar Mette Hellenes med velkomne «Kebbelife»-grovheter. I likhet med Elling overskrider Cecilie Løveid skillet mellom kunstartene – med sitt dikt om Hannah Ryggen-teppet «Vi lever på en stjerne». Også om alle tekstene er skrevet for anledningen, forblir uklart.

 fotografier vekker uansett vel så mye interesse som de skrevne bidragene: Bildene av den nordnorske forfatterpioneren Regine Normann og den moderne illustratøren Edvarda Lie, for eksempel, kaller – som Space Videokiosk-skiltet – på utdyping. Inntrykket av at boken hviler på en smått romantisk idé om skjønnlitteraters egenartede og særlig viktige bidrag, understrekes av at mens deres signatur står på side etter side, må den som vil vite hvem som har tatt fotografiene, slå opp bakerst. Så vel Anders Beer Wilse som Tom Martinsen er vel så kjent som mange av de skrivende, men må nøye seg med liten skrift.

De fleste tekstene er på det jevne, profesjonaliteten til tross. Lite fester seg. Den selvbevisste novellen til Aina Ertzeid, som i likhet med hovedpersonen sin jobbet i Høyblokka da den ble angrepet, handler om en bok som høres slående lik «Her lå en dam» ut: «Formålet var å gi byråkratene en forståelse av hvordan arbeidsplassen deres inngår i en større fortelling om byplanlegging og stilepoker, og om arkitekturen som et speil for endringene i tiden og skiftende ideer om stat og samfunn.» I praksis gjør den foreliggende utgivelsen minimalt av dette, og Ertzeids fiktive bokidé vekker større interesse hos meg enn den samlingen jeg har lest.

Her lå en dam

Lag av hovedstad

Håvard Friis Nilsen

Imperiet faller» åpner med et par slående setninger: «Vi lever i det amerikanske imperiet […] Men USA vakler». Imperiet det henvises til i bokens tittel er altså USA, som tjener som utgangspunkt for å drøfte sju imperier i historien som på ulike vis møtte sitt endepunkt og kollapset. Hensikten er, som det heter i innledningen, å gi historisk innsikt i imperiers vekst og fall, siden vi antagelig lever i en slik tid nå. Imperiene vi er innom underveis er det romerske, det mongolske, det osmanske, habsburgerriket, det britiske imperiet, Sovjetunionen, og USA. Boken er på 250 sider, så her er det snakk om 

 med verdenshistorien. Og for hvert kapittel lar Brekke en stemme komme til orde i åpningen, han finner en øyenvitneskildring som blir vår «turistguide». Teksten er lettlest og velredigert, men det er noen svakheter i konstruksjonen jeg skal komme tilbake til.

Brekke er religionshistoriker og et sterkt religionshistorisk innslag gjør seg gjeldende i analysen, og det er det mest interessante ved boken. Hans utlegninger om hvordan de nye folkelige former for kristendom får politiske konsekvenser utover på 1600-tallet, dels ved at puritanere arbeider for de oversjøiske handels­kompanier, eller ved at puritanere flykter fra England til USA, er treffende. Men jeg savner en påpekning av at dette sammenfaller med en sterk reorientering om klassiske romerske, republikanske idealer om folkestyre som på 1600-tallet fører til revolusjon i England og drøyt hundre år senere også i USA. Dette var en opplagt mulig linje fra Romerriket til USA som ikke trekkes.

 i boken er imperienes legitimitet. Brekke mener at alle imperier må begrunne og opprettholde indre støtte gjennom kulturelle uttrykk som virker byggende på fellesskapet. USAs legitimitet er svekket, og det er en viktig årsak til at imperiet vakler, ifølge han. Men vektleggingen av legitimering gir inntrykk av at imperiene består av makthavere som må forføre sin befolkning for å rettferdiggjøre sin makt, snarere enn samfunn som faktisk skaper noe i fellesskap. Hva slags samfunn bygde de? Hvilke materielle og sosiale forbedringer oppnådde de? Iblant får leseren inntrykk av at imperier reduseres til retoriske prosjekter, analysert av en spinndoktor.

Noen klart utviklet begrunnelse for påstanden om USAs fall glimrer pussig nok med sitt fravær. Påstanden får stå for seg selv, det er riktignok noe som hevdes av mange for tiden, men med ulike begrunnelser. Hva Brekke synes om det, eller hvorfor det i det hele tatt er en opplagt kjensgjerning, forblir nokså uklart. Det vanlige er å peke på at USAs statsgjeld er enorm, at de har flagget ut svært mye av industrien sin til Kina og Asia generelt, og at dollaren som reservevaluta i økende grad er under press. Men ingenting av dette nevnes av Brekke. Den ene gangen han nevner ordet «statsgjeld», dreier det seg om Storbritannias gjeld etter første verdenskrig. Mangelen på drøfting av USAs problemer er også overraskende fordi Brekke gjennomgående legger mer vekt på finansøkonomi enn realøkonomi, han går inn på investeringer, finansielle lån til kriger, oppfinnelsen av aksjer, gjeldsbrev og forsikringer mer enn oppfinnelsen av teknologi og nye former for produksjon.

 blir sittende igjen med, er: Hva skal vi lære av denne historiske gjennomgangen? Er det at imperier vokser og faller, og at vi bør se i øynene at det amerikanske imperiet også vil falle, og at det kanskje ikke er så farlig? Tvert imot advarer Brekke sterkt mot å godta noe slikt utfall, og maler alternativer til USA i svarte farger, der alle havner i kategorien «autoritære», «totalitære», eller liknende. Boken ender dermed i et annet toneleie enn åpningen: der Brekke først var en beroligende guide («ta det med ro, dette har skjedd før i historien»), synes han mot slutten litt ideologisk forvirret og frustrert.

oss muligens sakens kjerne: Brekke har som liberalist tilknyttet tankesmia Civita stått for en posisjon som hevder at globalisering er bra, fullstendig frihandel er bra, at eiere kan flagge ut til lavkostland er bra, et cetera. Når han en sjelden gang nevner noe om USAs problemer, kommer han inn på «Trumps proteksjonisme». Det er eneste gangen i boken ordet brukes, og det sier sitt. Ingen steder nevnes proteksjonismens historiske betydning for imperiebygging, at for eksempel det britiske imperiet nedla forbud mot etablering av industri i koloniene, og innførte strenge tollregler som beskyttet egen industri inntil de var ledende i konkurransen – først da innførte de frihandel, som ville føre til svekkelse av konkurrentene. En av hovedårsakene til at amerikanerne brøt med britene i 1776 var ønsket om økonomisk selvstendighet. Brekke nevner grunnlovsfedrene Washington, Adams og Jefferson, men ikke Thomas Paine, som skrev «Common Sense», den viktigste politiske pamfletten i USAs historie, fordi den førte til Uavhengighetserklæringen. I den pamfletten tar Paine til orde for USAs økonomiske uavhengighet fra britene, og USAs historie utover på 1800-tallet med borgerkrig handler om nordstatenes ønske om proteksjonisme versus sørstatenes ønske om frihandel. Men disse historiske kjensgjerningene passer ikke inn i ideologisk historiefortelling.

Hva skal vi lære av denne historiske gjennomgangen? 

Imperiet faller. Syv rikers sammen­brudd og hva man kan lære av dem

Imperial turistguide

Marius M. Kjølstad

På nesten skremmende ­profetisk vis skrev Friedrich Nietzsche følgende i 1888: «Tyskerne – man kalte dem en gang et folk av tenkere. Tenker de overhodet fortsatt i dag? […] ‘Deutschland, Deutschland über alles’, jeg frykter at det var slutten på den tyske filosofi». Et halvt århundre senere gikk Tyskland fra å være en nasjon av diktere og tenkere («Dichter und Denker») til å bli et land av dommere og bødler («Richter und Henker»). Betød det slutten på tysk filosofi? Og var det i så fall noen sammenheng mellom Nietzsches tenkning og ­sammenbruddet?

Det er spørsmål som dette Nils Gilje undersøker i boken «Hitlers filosofer», som handler om hva tyske fagfilosofer tenkte og skrev før og etter 1933. Gilje, som er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og Oslomet, er en av Norges mest erfarne idéhistorikere, og han har arbeidet med tematikken i flere år. Boken er basert på omfattende studier av både primærkilder og faglitteratur, samtidig som Gilje evner å formidle et (på flere måter) tungt stoff på en forståelig måte.

mellom filosofer som aktivt bidro til å utvikle en nasjonalsosialistisk filosofi og filosofer som «bare» var medlemmer av det tyske nazipartiet NSDAP eller lignende organisasjoner, men uten å gi slike bidrag. De førstnevnte omtaler han som «nasjonalsosialistiske filosofer», de sistnevnte som «Hitlers filosofer» i videre forstand. Boken undersøker først og fremst den nasjonalsosialistiske filosofien, med vekt på både storheter som Martin Heidegger og mindre kjente navn som Alfred Bäumler og Ernst Krieck.

Boken er på sitt mest interessante når Gilje får frem at det ikke fantes noen enhetlig og ortodoks nasjonalsosialistisk filosofi. Tvert imot var det svært omstridt hva som skulle være nazismens filosofiske grunnlag. Det var lettere å bli enige om å brenne bøker enn å finne ut hvilke som skulle kanoniseres.

Ikke minst viser Gilje at verken Nietzsche eller sosialdarwinismen hadde noen selvsagt posisjon innenfor nazi-tenkningen, i motsetning til det man ofte kan få inntrykk av. Mens noen løftet frem Nietzsche som en heroisk macho-filosof som prediket «vilje til makt», mente andre at han var en altfor tvetydig tenker – og totalitarismen avskyr jo som kjent det tvetydige. Når det gjaldt sosialdarwinismen, mente mange at tanken om «alles kamp mot alle» i realiteten speilet kapitalismens og liberalismens samfunnsmodell.

 hevder Gilje at de høyreautoritære universitetsfilosofene var viktige «begrepsleverandører» for nasjonalsosialismen både før og etter 1933. De dannet et ideologisk ladet begrepsapparat som sentrerte rundt «folket», og de fremmet forestillinger om en «jødifisering» av det tyske samfunnet. Dette temaet kunne nok vært fulgt opp i enda større grad underveis i boken, altså spørsmålet om hva filosofene egentlig 

Kapitlet om Heidegger er illustrerende. Her får vi inngående analyser av hva Heidegger skrev, blant annet i de såkalte «svarte heftene», altså notatbøkene hans, som først i nyere tid har blitt publisert. Likevel sitter jeg igjen med flere spørsmål: Hva betød Heidegger egentlig for nazi-regimet? Brukte de tenkningen hans til å utforme politikk og propaganda – eller ikke? Ja, hva kan et eksempel som Heidegger fortelle oss om forholdet mellom vitenskapsaktører og politiske makthavere?

De samfunnsmessige dimensjonene er for all del ikke helt fraværende i boken. Det beste eksempelet er kapitlet om «jødespørsmålet» i tysk intellektuell historie, der Gilje trekker linjer helt tilbake til Luthers hemningsløse jødefiendtlighet. Til tross for dette, fremstår studien først og fremst som en intern historie om filosofifagets utvikling. Som sådan er den solid, men etter mitt syn ville det styrket boken om Gilje brettet ut perspektivet og sa litt mer om hvordan vi kan bruke bokens innsikter til å forstå nazismen som historisk fenomen mer generelt.

og mest uforståelige ved nazismen handler selvsagt ikke om filosofi, men om den nakne volden mot menneskekropper. Likevel er det 

 uforståelig hvordan Weimartidens gnistrende idédebatter kunne erstattes av et så patetisk, sentimentalt og plumpt språk som det man finner i tekster skrevet etter 1933.

Hitlers ­filosofer. Nasjonal­sosialisme, filosofi og religion i mellomkrigstidens Tyskland

Å legge språket øde

Daniel Willumstad Gunstveit

Alt mitt er ditt» starter i 1920-tallets Toscana, i den vesle kystlandsbyen Vada. Det er imidlertid langt herfra til skjermsparer-versjonen av den nå turisttunge regionen med grønne, bølgende åser badet i gyllent lys: «Jorda rundt huset er hardpakket, bare noen få, strie vekster kommer seg gjennom, sånn er det her, den som klarer seg, klarer seg».

Det skal snart vise seg at det ikke bare er jordsmonnet som er lite fruktbart – også muligheten for menneskelig vekst skorter det på i familien Carli Ferretti, som vi følger frem til vår tid i en av romanens hovedårer.

Etter lang tids venting blir det endelig født barn i huset, men istedenfor den etterlengtede gutten, føder Greta to jenter – Lidia og Gemma. Faren deres dør av spanskesyken like før fødselen. Moren legger likevel skylden på Gemma, født med rumpa først, som fra første stund blir kalt 

, en forbannelse. Alt dette skjer i løpet av bokas første seks sider – det er med andre ord en handlingsmettet tredjebok Maria Sand har skrevet.

 de to søstrene og moren skildres i korte, effektive riss, hvor Gemma stadig kommer dårligst ut. Hun får hverken gå på skole eller beholde det lange håret sitt, og vandrer snauklipt rundt i det golde landskapet og hjelper moren i huset. Hun lengter etter en far, og finner Benito Mussolini: «En leder, en mann, en far». Først virker dette som lettvint psykologisering, men ved nærmere ettertanke er det noe barnlig ved denne tankestreken mellom faren hun aldri fikk møte og 

overbevisende retorikk og autoritære hånd.

Parallelt følger vi norske Mia, som i romanens nåtidsplan på 2010-tallet studerer ved musikkonservatoriet i Roma. Her møter hun Gemmas barnebarn Leone, en talentfull – om noe rufsete – pianist. De faller for hverandre, og med medstudenten Michele (dumsnill og ulykkelig forelsket i Mia) som et tredje hjul på vogna, skildres det turbulente forholdet over en tiårsperiode. Både Mia og Leone har sine familiehemmeligheter som avdekkes ettersom handlingen skrider frem, og som påvirker hvordan de (ikke) fungerer i relasjon. Selv om denne delen skildrer en mer konvensjonell av og på-kjærlighetshistorie, bidrar særlig Leones forhistorie til å lade nåtiden med emosjonell kraft.

neglisjerte barn, selvskading og opptil flere overgrep på tvers av landegrensene er noen av ingrediensene i slektsgryta. Blir det for mye av det gode (det vil si onde) i boka? Selvfølgelig. Men likevel funker det – stort sett – uten at det tipper over i hverken ren sentimentalitet eller tristesse, selv om det finnes sterke innslag av begge. Det skyldes delvis Sands presise blikk for nedarvede traumer og hvordan de kan utspille seg i konkrete scener hvor følelsene ligger tett oppunder overflaten. Men det som hever nivået fra en hvilken som helst «traumebok» er hvordan hun evner å trekke inn verden utenfor i selve handlingen, slik at det indirekte også blir en fortelling om moderne italiensk historie, kultur og familieliv, som låner tyngde til karakterenes opplevelser. Karakterportrettene som pustes liv i ved små, elegante detaljer er noe av det jeg setter mest pris på i boka. Blant annet er det noen virkelig slående beskrivelser av kroppslig forfall og bøyde nakker, og ikke minst den klamme stillheten rundt spisebordet til storfamilien Carli Ferretti, her sett gjennom Mias blikk: «Ryggen er krum, alle ryggene er krumme rundt dette bordet, når de ser opp, er det bare hodet som flytter seg, nakken og ryggen forblir urørlig».

svakhet ligger i komposisjonen. Her blir Sand for opptatt av at alt skal gå opp og speiles på tvers av generasjoner og landegrenser. Dette kommer til uttrykk i form av setninger som gjentas hyppig av ulike personer, for eksempel: «Den som venter, vinner». Innimellom fungerer dette som en slags arv – «små ting man lærer seg når man er liten og trenger trøst», som det heter i boka. Men gjentakelsene er så mange og så påståelige at de trekker for mye oppmerksomhet mot en litt uklar fortellerinstans, som insisterer på å trekke linjer der leseren godt kunne klart det selv: «Det finnes en sammenheng. Det finnes likheter mellom historiene.»

Dette stanser fremdriften litt for ofte, spesielt mot slutten. Selv om enkelte forteller

 ikke fungerer, lykkes «Alt mitt er ditt» som en medrivende 

. Det er fristende å tenke at Palermo-bosatte Sand har absorbert den søritalienske fortellergleden, hvor tragedie og komedie ofte går hånd i hånd. Ja, på sitt sterkeste kan den dirrende spenningen i kjøkkenet til familien Carli Ferretti minne om de kompliserte slektsbåndene i Elena Ferrantes forfatterskap.

Alt mitt er ditt

Italienske gjengangere

Ayne Assefa Kifle Aalen

Når tredje verdskrig bryt ut, må Mika forsvare landet, seinare vender ho heim frå fronten for å hente veslesøster Lena. I «Søsterbrødrene», ein roman på vers, blir det allereie i første kapittel klart at hovudpersonane berre har kvarandre att. Foreldra og store deler av samfunnet er utrydda, landet er goldt, men «Vi har overlevd krigen», konstaterer Mika – historia er fortald frå veslesøstera Lena sitt perspektiv. Søskenparet gøymer seg frå dronar og kryp over lik på leit etter ein trygg plass i fjellet å bu i tomme hyttefelt; dei brenn håret kort og legg stoffbitar mellom beina fordi det er tryggare å sjå ut som gutar om nokon skulle finne dei. Slik blir dei både søster og bror for kvarandre. Dei treff andre overlevande, som oftast venlege menneske, og eit nytt samfunn kan byggast.

Det nye samfunnet består av eit knippe menneske frå nabogrender som kjem saman for å danne eit gardssamfunn. Det er ikkje berre enkelt: «Jeg tror ikke på krig», seier den mest hippie-aktige av dei overlevande, Erlend, til eks-soldat Mika sin store frustrasjon. Sara Johnsen lar menneska i romanen ha ulike syn på både verda som var, krigen, og verda etter krigen – slik teiknar ho store konfliktlinjer i ein roman som elles dramatiserer dei nære tinga: lyst, sjalusi, tap og kjærleik.

 ein roman på vers. Trass i at enkelte strofer har underleggjerande metaforar og naturskildringar som kunne stått som eigne små dikt, kan ein lure på kva som er poenget med forma. Frie vers bryt med konvensjonar for rim, verslengde og trykkfordeling, ein kan difor seie at sjangernemninga «Roman på vers» i grunn får typografisk, ikkje poetisk verknad i «Søsterbrødrene». Med litt velvilje kan ein likevel innvende at verseforma skapar eit lettare driv: presensforma er behageleg når ho er oppstykka i strofer på fire linjer kvar, og i motsetnad til ein meir utbroderande, tradisjonell roman er Johnsen økonomisk når ho skriv fortellinga framover.

At desse tilfeldige menneska bestemmer seg for å leve saman, er eit spennande romanprosjekt. Veslesøster Lena kjenner i utgangspunktet at det hadde vore betre å ha den dyktige søsterbror sin i fred. Dei andre er så rare, ho liker ikkje å vite «at når de glaner på meg tenker de på barn som er døde». Tida går, Lena blir eldre og finn roa blant dei andre overlevande, sjølv om dei er ulike Mika. I romanens vendepunkt begynner Lena å skamme seg over den heltemodige søsterbroren: ho vil ikkje at det skal vere kjent at Mika er «en som straffer / dem som ikke vil drepe andre». Konfliktane i det nye samfunnet oppstår ikkje på grunn av at folk stod på forskjellig side i krigen, men heller fordi nokon kjempa, andre ikkje. Johnsen gir korkje soldatane eller desertørane rett, alle som står att har tapt. Mika har, som Lena ser tydeleg mot slutten, ei kald soldatsjel som ikkje kan gi livet meining: Mika har berre overlevingsinstinkt.

 er ein roman som viser kor lite vi står att med etter krigen, sjølv om vi er blant dei jublande sigerherrane. Fordi krigens politikk og bakgrunn ikkje er forklart i denne fortellinga, framstår han enda meir meiningslaus. Krigen er teknologisk avansert, dei høyrer og ser dronar, somme med fleire bein, og dei går over og skannar lik på leit etter overlevande – dette ligg ekkelt nære vår eiga røynd. Vi får berre antydingar til at det finst eit «oss» mot «dei» når det er snakk om at «våre sprengte fjellet», og at «[d]et var de alliertes våpen, men ikke våre valg». Hadde noko form for politisk overtyding, kjensle av rettmessigheit eller ideologisk forklaring vore til hjelp for dei overlevande i denne boka? Sannsynlegvis ikkje, tapet er fullkomme. Etter dronane må Johnsens romanpersonar streve med å begynne på nytt, utan dei menneska dei elska mest.

Søster­brødrene

Etter dronane

Tom Egil Hverven

Boka «Temperatur» er en sanselig og kroppsnær framstilling av noe så abstrakt som vitenskapelige målinger. Forfatteren Ellen Vistes opphold på Svalbard, med isbading, badstue og turer til øygruppas breer og gruver, byr på konkrete opplevelser av kulde og varme. Hva måler vi egentlig når vi måler temperaturen i kroppen, i lufta eller i vannet? Hva er temperaturmålingens historie? Hvilken betydning har slike historier nå – i lys av økende klimaendringer? Bokas engasjerte, kronologiske framstilling av temperatur­målingens kultur- og vitenskapshistorie leder fram til akutte utfordringer i samtida.

 Ellen Viste som kommunikasjonsrådgiver ved Bjerknessenteret i Bergen, et viktig fagmiljø for klimaforskning. Hun er meteorolog med doktorgrad på regn og har tidligere utgitt den kritikerroste boka «Vindens historier» (2023). Årets utgivelse, «Temperatur», har undertittelen «en historie om kuldesjokk, varmedød og arten som stiller klodens termostat». Vekten ligger på menneskets fornemmelser av varmt og kaldt – samt vår påvirkning på klodens evne til å holde temperaturen på et levelig nivå. Boka er delt inn i om lag tretti kortere kapitler, inkludert fyldige referanser og noter. Historien veksler mellom forfatterens egne erfaringer og kompetent kunnskapsformidling. «Temperatur» går rett inn i den eksistensielle dimensjonen ved bokas emne: I likhet med andre pattedyr må mennesket holde kroppens temperatur relativt konstant for å overleve:

Trettisju grader er blodets fasit. Noen overlever fem grader mindre, de færreste fem grader mer.

De korte setningene er mettet med mening. Klimaendringene finnes gjennom boka som undertekst, mer enn som tørre tall og fakta. Ved at Viste begynner i oppvarmet vann i Nordnes sjøbad hjemme i Bergen, får hun fram enkle, anskuelige kjensgjerninger: Med hensyn til temperatur, er mennesket arten «som ikke kan endre seg selv og heller forandrer verden». Boka følger vitenskapsfolk gjennom århundrene, med utviklingen av termometre og temperaturskalaer som Celsius, Fahrenheit, Réaumur og Kelvin. Bak navnene finnes utforskende mennesker, flere av dem med omfattende virkninger i vitenskapshistorien.

 er boka ikke: Å ha nesten seks hundre noter i en bok av dette omfanget, mange av dem med utfyllende opplysninger, virker ikke nødvendig. Bøker rettet mot allmenne lesere bør konsentrere seg om å fortelle viktig informasjon i løpende tekst, og begrense notene til å vise hvor kunnskapen er hentet fra. En lang digresjon om diplomaten og oppfinneren Benjamin Thompson (1753

1814), over flere kapitler, er riktignok morsom lesning. Beretningen om amerikaneren i spiontjeneste for britene i Bayern, der han blir utnevnt til riksgreve av Rumford, vikler seg likevel inn i kvinnehistorier som fører noen hakk for langt bort fra bokas emne. Thompsons viktigste innsats innen temperaturforskning er oppdagelsen av hvordan mekanisk arbeid kan utvikle varme, for eksempel ved boring av kanonløp. Når det er sagt, beveger «Temperatur» seg generelt på solid nivå innen forskningsformidling. Særlig bokas skildring av oppholdene på Svalbard gir teksten intens kontakt med endringene, som skjer raskere i Arktis enn noe annet sted på kloden. Viste tilbringer noen vårmåneder der i 2024. Hun bodde på øygruppa også som student på 1990-tallet og kan dermed gjengi egne fornemmelser av forskjellene. Bokas perspektiver kan være svimlende, i kompakte setninger om universets energi, spredt over milliarder av år:

Tid og temperatur styrer. Universet vil bli for kaldt for liv – en gang. Solen vil slukne – om fem milliarder år. Jorden skal bli varmere. Nå. Luften, havet, isen, regnskogen og tundraen. Temperaturen stiger overalt, men ingen steder mer enn i Arktis. Aller bråest stiger den på Svalbard.

, med den tørre tittelen ‘Offisiell temperatur’, går konkret inn på endringene ved Longyearbyen. Siden 1971 har årstemperaturen der steget nesten fem grader – og vintertemperaturen nesten åtte. «Det er tre–fire ganger så mye som gjennomsnittet av verdens målestasjoner.» La setningen synke. Viste forklarer det enhver kan se og høre i norske værmeldinger: Temperaturen på Svalbard er til tider absurd, faretruende høy, også sammenlignet med det norske fastlandet. 

 stiger temperaturen på Svalbard raskere enn andre steder? Viste og kollegene nøler. Forskerne foretrekker et nøkternt språk. Hvordan finne ord? «Overveldende» er et nær sagt resignert valg hos en av kollegene som har oppholdt seg sammenhengende i Longyearbyen i over tjue år. Én grunn til de raske endringene er «atlantifisering». Vann fra Golfstrømmen ender i området rundt Svalbard og fjerner sjøisen. Når isen er borte, hindrer den ikke lenger sjøen i å varme opp luften. Før lå isen som et beskyttende lokk. Minkende sjøis og mer åpent hav er en viktig årsak til at global oppvarming slår sterkere ut i Arktis. Fenomenet henger lokalt sammen med regimeskifte i været. Etter 2005 passerer uvær oftere på vestsiden av Svalbard. Vinden trekker varmt vann østover, inn i fjordene, slik at isen forsvinner raskere. I Norge er mange mest opptatt av at åpne havområder gir muligheter: mer ferdsel, økt olje- og gassutvinning. Ellen Viste peker på at temperaturforandringene ødelegger tidligere farbare vinterveier på is over store deler av nordområdene, i Finland, Estland, Russland, Kina og Nord-Amerika.

«Temperatur» viser hvordan økende varme og minkende kulde endrer kloden. Samtidig er boka på en paradoksalt god måte preget av at dystre fakta framstilles med et smittende humør.

De korte setningene er mettet med mening.

Temperatur. En historie om kuldesjokk, varmedød og arten som stiller klodens termostat

Det varme og det kalde

Eivind Myklebust

Ein gong i min relative ungdom, ikkje så lenge før eg skulle flytte frå Vestlandet til den halvstore hovudstaden, var eg på ei lita rundreise i Irland saman med andre vennar med liknande lagnadar i horisonten. Då vi drog ut frå Galway mot Aran-øyene i vest, nærare bestemt til Inis Mór, den største og vestlegaste av øyene, blei det fort veldig friskt, sjølv for ein gjeng som var oppfostra på sidelengs regn. Så snart vi steig av på kaien der ute, piska vinden regn og saltvatn i andletet på oss, og i dei korte opphalda då nedbøren gav seg, oppdaga vi raskt at vinden ikkje trong regn som ammunisjon for å vere slagkraftig.

Vi sykla ut til klippene vest på øya, og ute på kanten slyngde eg eit bananskal mot Amerika – berre for å sjå det flyge attende høgt over hovudet mitt og lande i landskapet bak.

eit eige lynne i eit slikt landskap; eigne måtar å takle både vêret og tilværet på. No er ikkje heile Irland like vilt som det er der ute i havgapet, men i Claire Keegans noveller i «Over blå enger» er omgivnadane sjeldan urbane, og kjensla av å få eit salt vindkast i fleisen er sjeldan langt unna. Dei fleste novellene spelar seg sant nok ut i le for naturkreftene, inne i hus, kyrkjer eller hotell – eller på pubar, der ein drikk stout eller whiskytoddi, om ein ikkje tek den bar, og pratar laust både med og om kvarandre:

Noen hadde sett Flusk-dama komme ut fra huset til Stack i bare nattkjolen. 

Stack bar henne over tunet og inn til henne selv. 

«Han tar vel tranen sin, da», sa kjøpmannen.

«Han må vel ha gardintrapp bare for å nå opp til trusa.»

«Vi er vel alle like høye når vi ligger», sa en gammel mann.

«Tenke seg dem to uten en tråd», sa kona til manufakturhandleren. «De må jo sette en støkk i hverandre».

 dukkar opp i den siste novella, og skal få vere i fred ei stund til, men i opningsnovella ‘Avskjedsgaven’ opplever den unge, kvinnelege hovudpersonen ting som ikkje bør få ligge. Novella er fortald i du-form, og set såleis lesaren i eit slags ansvarsforhold til jenta, som blir misbrukt frå ung alder, dytta inn i farens famn av mora. I novellas notid er ho i ferd med å bryte opp frå familien og reise til Amerika. Omstenda for utreisa får vi ikkje vite mykje om, men omsorga frå ein eldre bror er både rørande og utilstrekkjeleg. Når novella sluttar, har ho kome seg til flyplassen, men ikkje om bord i flyet.

Ho bløytlegg uforløyste draumar i nattsvart stout.

Over blå enger

Tilbakeslag

Christine Amadou

Det er ikke alle oversettelser det bråhaster med. Nå er Evsebios’ «Kirkehistorie» for første gang utgitt på norsk, rundt 1700 år etter at den ble skrevet på gresk. I forordet oppgir oversetterne Bjørn Helge Sandvei og Glenn Wehus 1700-årsjubileet for kirkemøtet i Nikea som en passende anledning for å utgi denne teksten, selv om den ikke omtaler kirkemøtet. Jubileum eller ei, dette er et sentralt verk for å forstå hvordan synet på både teologi, politikk og historie ble endret da Konstantin den store vant posisjonen som romersk keiser og kristendommen ble hans foretrukne religion.

Med sin omfattende «Kirkehistorie»skapte den greske biskopen av Caesarea, Evsebios (260–339) en helt ny sjanger. Når vi nå kan lese boka på norsk, i en stor, gjennomarbeidet og tiltalende utgave fra Verbum, får vi dermed tilgang til et grunnleggende skrift ikke bare for den greskspråklige tradisjonen, men for europeisk historieskriving.

 første som skrev en bredt anlagt, sammenhengende framstilling av historien med kristendommen som omdreiningspunkt. Evsebios var selv vitne til noen av de mest avgjørende hendelsene i denne religionens historie i Romerriket. Det skapte nok et behov for å skrive og ikke minst fortolke det han betegner som historien «om de hellige apostlenes etterfølgere og den tiden som er gått fra vår Frelser og frem til oss, og hvor mange og store ting som sies å ha skjedd i kirkens historie».

Selv opplevde Evsebios både kristenforfølgelsene som keiser Diokletian skal ha satt i gang i 303 og, bare ti år senere, erklæringen fra keiserne Konstantin og Licinius som ga full religionsfrihet, «også for de kristne» i Romerriket. Sist, men ikke minst, var han tett på keiser Konstantin da han utformet en politikk som i stadig større grad favoriserte de kristne og lot kristendommen underbygge den keiserlige autoriteten. Dette var den politiske rammen Evsebios skrev innenfor. De viser hvor kort det var siden en romersk keiser forfulgte kristne for deres tro. Selv med Konstantin på tronen, må seieren ha fortont seg skjør.

Evsebios var da heller ikke primært opptatt av historie i snever forstand, men av teologi og av apologetikk, altså av å forsvare kristendommen mot både fysiske og doktrinære angrep. Hans forehavende var å skrive historiske begivenheter inn i en større guddommelig plan og han var fullt klar over at det var et nybrottsarbeid:

Ingen steder har vi vært i stand til å finne noe spor av mennesker som har gått den samme veien som oss, bortsett fra korte fragmenter hvor hver enkelt på sin måte har overlevert stykkevise beretninger om den tiden de selv har levd.

 å skille seg fra tidligere historikere som hadde skrevet om «feltherrers triumfer og soldaters tapperhet» ved heller å skrive om «de fredeligste kriger for sjelefreden», altså om de kristnes kontinuerlige og standhaftige kamp for «sannheten mer enn for fedrelandet, for gudsfrykten mer enn for sine kjære». Dette perspektivet innebærer at kristenforfølgelsene (som Evsebios var vitne til) får stor plass. I den norske utgaven er det dessuten føyd til en oversettelse av Evsebios tekst ‘Om dem som led martyrdøden i Palestina’, som handler om de kristne under den diokletianske forfølgelsen.

I «Kirkehistorie» beskriver Evsebios et kirkelig fellesskap som omfatter både det jordiske og det himmelske, derfor starter ikke historien med Kristi fødsel, men med Kristi preeksistens. Dette grepet var slagkraftig. Evsebios insisterer nemlig på at kristendommen er 

, faktisk eldre enn romernes trosforestillinger. I antikken og seinantikken var nettopp det å være eldst et argument i seg selv, eldsthet garanterte for autoritet. Kristendommen kunne jo lett framstå som et moderne påhitt, eller som et lokalt fenomen, «kokt i hop av en oppkomling». Gjennom sin «Kirkehistorie»bidro Evsebios til å universalisere kristendommen og å gi den en tidsramme som strakte seg helt tilbake til «skapelsen av det første menneske». Han bidro også til å konsolidere kirkens lære, blant annet ved å gjennomgå en rekke av «kjetteriene», de avvikende tolkningene av kristendommen som hadde kjempet om sannheten i de første århundrene. Dét arbeidet ble ikke avsluttet med «Kirkehistorie», men var en viktig motivasjon da Konstantin trommet sammen til kirkemøtet i 325.

 foreligger altså «Kirkehistorie» på norsk. Oversetterne har gjort en formidabel jobb med å finne flyt og form på Evsebios’ ofte oppstyltete prosa. Teksten er spekket med bibelreferanser og sitater, for både Det gamle og Det nye testamentet spiller jo en helt sentral rolle i Evsebios’ historiske utlegning og konstruksjon. Så langt det har vært mulig, har oversetterne valgt å bruke Bibelselskapets oversettelse fra 2011. Dermed framstår ikke bibelsitatene som alderdommelige, men ofte som friske pust som også farger resten av oversettelsen.

Han var fullt klar over at det var et nybrottsarbeid.

Kirkehistorie

De ­fredeligste kriger

Bokanmeldelser

Elise By Olsen

Skribent

Tidlig i mars braket festivalen Tidsskriftsbonanza løs, en tre ukers feiring av det norske tidsskriftfeltet. Gjennom utstillinger, redaktørmøter og et levende formidlingsprogram var målet å vise den norske bladfloraens bredde. I bresjen for Tidsskriftsbonanza står Paal Bjelke Andersen, programansvarlig på Deichman Grünerløkka (også redaktør og sjølutgiver), og Inga Moen Danielsen, daglig leder av Tekstallmenningen, den bergensbaserte distribusjonssentralen for kulturpublikasjoner. Dette er den andre utgaven av festivalen som gikk av stabelen for første gang i fjor og den gang i forbindelse med at nevnte bibliotekfilial holdt stengt for oppussing. Derfor tok festivalen da med seg et mangfold av lesere og spesialiserte tidsskrifter og 

 rundt om i andre rom som uavhengige bokhandlere, og i andre deichmanske bibliotek. I år bredte festivalen om seg kun innenfor Grünerløkka-filialens fire vegger, med de bugnende bokhyllene som 

. Tidsskrifter fra gulv til tak i tre uker!

 programposter var knyttet til de spesifikke tidsskriftene (Vinduet, Josimar, Fett, og så videre), var det i år mer kuraterte, tematiske nedslagsfelt med fokus på den utøvende kunsten. Mer enn 50 tidsskrifter deltok, og var også engasjert i programmet som intervjuere eller samtalepartnere, som igjen var knyttet opp mot aktuelle bøker, debatter eller opplevelser som et større publikum kjenner. For eksempel intervjuet Arvid Skancke-Knutsen fra tidsskriftet Ballade musikerne Peter Case og Sid Griffin før lyset ble dimmet og det var duket for konsert. Redaktørene for Museum og for Kunstkritikk snakket om det journalistiske samspillet i den heftige debatten rundt Nasjonalmuseets visning av Noa Eshkols teppe. Og BLA zoomet ut og diskuterte den nye litteraturkritikken fra den intime bibliotekscenen. Den siste kvelden var det intervjuer i podkastformat med Espen Stueland, mangeårig medredaktør av Vagant, fanzineentusiast Martin Mentzoni, og undertegnede, om vår relasjon til disse bladene som bare kommer og går. Puh!

 i år kunne gape over mer, skyldtes trolig større finansiering fra både Fritt Ord og Kulturrådet, hvor Tekstallmenningen også administrerer en ordning for innkjøp og formidling av kulturtidsskrifter i bibliotekene. I tillegg til alle festlighetene inviterte også arrangørene, sammen med Norsk Tidsskriftforening og Kritikerlaget, i år til noe så blodseriøst som et stormøte for å diskutere det politiske og strategiske arbeidet for å styrke tidsskriftene. De samme aktørene har tidligere besøkt Stortinget og hatt møter med politikere, skrevet innspill til statsbudsjettet, og nå var det endelig duket for at tidsskriftene selv kunne få være med i dette arbeidet. For tidsskriftfloraen er et økosystem hvor bladene ikke kan overleve uten nettopp kritikken, utsalgsstedene, leserne, trykkeriene, offentlige støttespillere og fellesskapet seg imellom.

 steder i Oslo hvor man kan oppleve et så stort mangfold av kulturtidsskrifter som hos Deichman Grünerløkka. Selv om årets Tidsskriftsbonanza ble avholdt nettopp her, var ideen å lage et konsept som kunne brukes til inspirasjon for andre biblioteker og etter hvert bevege seg ut i det langstrakte land. Bibliotekene er tross alt den eneste arenaen for tidsskrifter med postnummer fra 0102 Oslo til 9991 Båtsfjord! Apropos, underveis i Tidsskriftsbonanza 2026 lander tilfeldigvis et 

 presseskriv fra Narvesen i min innboks. Det annonseres at den flombelyste kioskkjeden legger ned 70 av sine butikker i Norge med begrunnelsen at «bladkiosken har mistet relevans i takt med endrede handlemønstre og digitalisering av lesestoff». Ha! Kanskje ikke så rart når kioskene har papirposer som ikke får plass til magasinene, knapt pastillesker! Så hva etterdønningene fra denne tre ukers lange tidsskriftsbonanzaen blir, det får vi vente med å se. Oppfølging kommer.

Tids­skrifter fra gulv til tak i tre uker!

Debrief

Bjørn Ivar Fyksen

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Kan boka konkurrere med tv-serien? Eller for å stille spørsmålet mer presist: Kan underholdningslitteraturen hamle opp med fjernsynsunderholdning om man ønsker seg litt virkelighetsflukt?

Spørsmålet opptar meg fordi litteraturen etter hvert later til å være i konstant krise; lesingen går ned og de skjønnlitterære redaksjonene strever med bunnlinja mens amerikanske strømmetjenester for fjernsyn legger beslag på store deler av den fritiden vi ikke allerede har kastet bort på sosiale medier. Da er det ikke tilstrekkelig at de som leser Vigdis Hjorth og Jon Fosse, fortsetter med det; også den rene underholdningslesingen er nødvendig om vi skal bevare et levende norsk skriftspråk og et sunt bokmarked. Siden høytiden for mord og mysterier straks er over oss, har jeg derfor gjort en særdeles enkel casestudie og kokt spørsmålet ned til: Kan Jo Nesbøs «Marekors» (2003) konkurrere med Netflix-serien «Jo Nesbøs Harry Hole»?

 på torsdag og er altså bygd på «Marekors», og selv om svaret på spørsmålet er avhengig av hvor mye man myser med øynene, er min umiddelbare innskytelse at nei, her er romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig 

. Nesbøs bøker har riktignok alltid vært voldsomme greier, men de outrerte intrigene har vært utmalt i et kjent formspråk – den hardkokte krimmen – og har også hatt en virkelighetsnær ramme. I mange Harry Hole-bøker har denne rammen vært et gjenkjennelig Oslo, noe som ikke minst gjelder «Marekors». For oss med en dyp kjærlighet til hovedstadens sentrums­gater kan faktisk flere av Harry Holes eventyr innlemmes i en slags lokal Oslo-kanon.

Derfor er det en gåte at TV-serien har erstattet byen med et fiktivt Oslo – en slags datamanipulert forstad til en amerikansk storby: Under bro­systemet langs sporene på Oslo S bor uteliggere i teltlandsbyer; det er kasinoer, åpenlys gateprostitusjon og neonlys overalt (litterært interesserte vil kanskje merke seg skiltet som lyser «Hotel Sæterbakken» nedenfor Kampen kirke) – selv vinduene på forsofne gamle Restaurant Schrøder har fått rødlysende karmer og ligner eksteriøret i et dataspill. Byen herjes av gjengkrig, og – snodigst av alt – de mest blodtørst­ige er en bande blottende unge hipstere som kunne ha utgjort revygruppa på samtlige av byens sentrumsskoler. Som glasur på denne selsomme estetiske bløtkaka er det sommervarme Oslo fargelagt med det gulgrønne filteret Hollywood bruker for å signalisere «Mexico».

 i kulissene her? Jeg mangler Harry Holes teft for gåtefulle mysterier og finner ingen løsning, men resultatet er uansett at det lille som finnes av realistiske elementer, virker fullstendig malplasserte. Ikke minst gjelder dette Harrys forhold til kjæresten Rakel og hennes lille sønn Oleg. Nesbø-lesere vil vite at det mellom dem jo utspiller seg et emosjonelt drama med spredte tilløp til gjenkjennbar menneskelighet, men slikt virker komplett fremmedartet i dette kunstige universet.

Samtidig er den elleville tegneserie­estetikken såpass gjennomført at svaret neppe er at serieskaper Nesbø og det øvrige produksjonsteamet bare har ramlet over den digitale verktøykassa og i vanvare trykket på alle knappene. En teori begynner derfor likevel å ta form: Kanskje «Jo Nesbøs Harry Hole» konkurrerer like lite med Harry på papir som med Hjorth og Fosse? Kanskje den er myntet på et yngre publikum enn bøkene – seere med større toleranse (og forståelse) for den dataskapte visuelle estetikken?

 meldte denne uka at salget av krim før påske faktisk har økt sammenlignet med i fjor, så lystlesingen er ikke død. Om Nesbø med sitt visuelle lurveleven i tillegg har greid å skape en inngangsport til sitt eget litterære univers for en generasjon som ikke egentlig er i markedet for bøkene ennå, så er det en snedig liten geni­strek.

Påskens store krimgåte

Lars Johannes Ulvær

De siste årene har jeg tilbragt høsten alene på slektsgården i Telemark. Forrige høst regnet det fra dagen jeg kom, i to uker uten stans. Det tette skydekket gav tunet og granskogen på den andre siden av dalen et anstrøk av blått. Hver annen morgen dukket det opp nye hekseringer, som fiskevak i det høye gresset. Året før var tilfellet motsatt: Luften var glassklar, solen skrå og skånselløs. Det skarpe lyset hensatt ponniene på nabogården i et stampende vanvidd. Denne høsten stod de bare der, stille og innesluttede, under bølgeblikktaket sitt. Selv blir jeg ikke værsyk, men jeg har alltid vært sensitiv for lyder og særlig om natten. I den grad lyden av regnet overdøver dyrenes og husets egne lyder gjennom natten, er jeg bare glad for den. Men denne høsten falt det med en bilyd. Fra sengen og soverommet lød det som et kontinuerlig utslag av statisk elektrisitet. Etter noen dager oppdaget jeg at lyden kom fra engen av lupiner som vokser i skråningen mellom gården og bilveien. Jeg kunne også konstatere at feltet hadde vokst betraktelig siden året før. Plantene var for lengst avblomstrede og regnet falt på titusener av sorte og raslende frøbegre. På bakken, langs kanten av engen, fantes det fremdeles markjordbær under de våte, taggete bladene, blant glinsende røde og gule vokssopper.

, da raslingen holdt meg våken, trakk jeg den bredeste av skuffene ut av skrivebordet i peisestuen og bar den med meg opp i sengen. Hvis noen så meg gå opp trappen slik, kunne de sikkert komme til å tro at jeg gikk i søvne, med skuffen foran meg som et frokostbrett like etter midnatt. Men i stedet for egg og toast var skuffen fylt til randen av skjøter, pantobligasjoner og testamenter, postkort og fotografier. Takket være raslingen nådde jeg bunnen av skuffen flere ganger i løpet av oppholdet, hvor de utydelige, håndskrevne brevene lå, sammen med konvolutter merket som privat. En natt åpnet jeg også disse.

Flesteparten av dem gjaldt en gammel odelsløsningssak, andre var helsemessige. Et maskinskrevet brev fortalte blant annet om den feilaktige stillingen til organene i min tippoldemors underliv. Det måtte være skrevet av gynekologen hennes, tenkte jeg, og brettet det raskt sammen igjen. Jeg skammet meg faktisk der jeg satt, med en pute i ryggen og skuffen på lårene. Utenfor striregnet det og de gamle vindusrutene klirret i sprossene sine. Mens jeg lirket det sammenbrettede arket inn i konvolutten sin igjen, kastet jeg et siste blikk på brevhodet og fikk lese navnet Marcello Haugen

På dette tidspunktet visste jeg bare at han hadde vært en slags kvakksalver. Jeg brettet arket ut igjen, flatet det mot dynen, og leste på nytt. For smertene forbundet med skjevheten i underlivsorganene, anbefalte han tippoldemoren min daglige sittebad. Dessuten fremgikk det at han hadde solgt henne en rekke urter. Jeg fyltes av en mør og søvnig ømhet overfor tipp­oldemoren min. Og et ulmende sinne overfor Marcello.

 leste jeg om kvakksalveren i nettbiblioteket til jeg omsider falt i søvn. Marcello het opprinnelig Mikael og var fyrbøter for jernbanen. Han skal ha endret navnet fordi farmoren hans hevdet å nedstamme fra en italiensk adelsslekt. Og faktisk ble han ofte beskrevet som italiensk av utseende, med mørke og elektriserende øyne. Ettersom de psykiske egenskapene hans utviklet seg, leste jeg, la han ut på en reise gjennom Europa. Dette var i 1914. I Wien skal han ha blitt tilbudt en stilling som rådgiver til keiser Franz Joseph. De to skal ha snakket sammen dagen skuddene ble avfyrt i Sarajevo. Fra Wien reiste Marcello direkte til Berlin, hvor han angivelig virket som en slags synsk rådgiver for generalstaben gjennom Julikrisens første dager.

Brevet til tippoldemor var stedfestet Villa Arjuna, Marcellos hus i Ullevål Hageby. Det var oppkalt etter helten i hindu-eposet Mahabharata, og Marcello holdt til der fra omkring 1920 og frem til utbruddet av den neste verdenskrigen. Det vil si at tippoldemor allerede må ha vært en voksen kvinne da hun oppsøkte ham, minst førtiseks år gammel og mor til syv barn. Jeg visste ikke stort om henne. Faktisk visste jeg allerede mer om Marcello Haugen, selv dersom bare en brøkdel av det jeg hadde lest skulle vise seg å stemme overens med virkeligheten. Det skal ha hengt et tau i taket over sengen hennes, hadde jeg blitt fortalt, som hun dro seg opp med om morgenen. Og det skal ha vært hun som insisterte på å reise en vegg mellom peisestuen og kjøkkenet, slik at hun kunne få litt fred der inne. Kanskje hun var sensitiv overfor lyder, akkurat som meg.

Jeg leste videre, om de lange køene utenfor Villa Arjuna. De såkalte søkende var litt som regnskyene, tenkte jeg, som den ene etter den andre drev gjennom dalen denne høsten. Noen måtte vente i flere dager og fikk sove på Marcellos loft. Jeg leste om en søkende fra Porsgrunn som stod i kø med syv andre fra samme område. Porsgrunn er nærmeste by til gården og en av disse syv, innbilte jeg meg, kunne jo ha vært tippoldemoren min. Fra køen kunne man høre hvordan Marcello gav konsultasjoner over telefonen. Det kan også ha vært slik tippoldemor kontaktet ham. Ordlyden i brevet er nemlig uklar. 

Ved at fæste min oppmerksomhet paa Deres indre organisme, finder jeg at …

 De to trenger ikke engang å ha vært i samme rom, det kunne jeg trøste meg med. En annen skrev at Marcello solgte ham kvekerot, ekebark, fennikelfrø, rosmarin og misteltein. Konsultasjonene var gratis, men urtene kostet tretti kroner, rundt syv hundre i dagens penger.

 jeg bestemor. Jeg fortalte at jeg slet med å sove denne høsten. Hun svarte at hun aldri hadde sovet godt der oppe alene. Hun pleide å sette bestefars støvler ut på trammen om natten, sa hun, så det skulle se ut som om det var en mann i huset. De står der sikkert ennå et sted, sa hun. Sett dem ut! Hva med mine egne støvler da, spurte jeg, de tilhører jo en mann? Men bestemor virket ikke overbevist. Jeg spurte om hun visste om kontakten mellom tippoldemor og Marcello Haugen, kvakksalveren, men det var nytt for henne. På spørsmålet om tippoldemor var spirituell fikk jeg til svar at hun var dypt religiøs. Synes du ikke det er merkelig, spurte jeg til slutt, at hun oppsøkte ham? Hvis det virkelig gjaldt underlivet hennes, svarte bestemor, hvor skulle hun ellers ha gått med slikt? Hvor hadde jeg forresten funnet brevet, ville hun vite. Lå det kanskje i den gamle håndvesken?

Som svar på hvorfor kvinner i særdeleshet oppsøkte Marcello Haugen foreslo en av hans biografer og forsvarere at dette kjønnet fra naturens side var mer velvillig innstilt overfor esoterisk viten og dessuten utstyrt med et mer sensitivt erkjennelses­organ. Manglende kunnskap om kvinnehelse og -sykdommer syntes meg å være en mer troverdig forklaring.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Her lå en dam

Imperiet faller. Syv rikers sammenbrudd og hva man kan lære av dem

Hitlers filosofer. Nasjonalsosialisme, filosofi og religion i mellomkrigstidens Tyskland

Alt mitt er ditt

Søsterbrødrene

Temperatur. En historie om kuldesjokk, varmedød og arten som stiller klodens termostat

Over blå enger

Kirkehistorie

Utvalgte saker

Referat fra Tidsskriftsbonanza.

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Om da kvakksalveren Marcello Haugen dukket opp i tippoldemors skuff.

Magasinene

Bokanmeldelser

Her lå en dam

Imperiet faller. Syv rikers sammen­brudd og hva man kan lære av dem

Hitlers ­filosofer. Nasjonal­sosialisme, filosofi og religion i mellomkrigstidens Tyskland

Alt mitt er ditt

Søster­brødrene

Temperatur. En historie om kuldesjokk, varmedød og arten som stiller klodens termostat

Over blå enger

Kirkehistorie

Referat fra Tidsskrifts­bo­nanza.

Min umiddel­bare innsky­telse er at romanen full­sten­dig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Om da kvakk­sal­veren Marcello Haugen dukket opp i tipp­olde­mors skuff.

Imperiet faller. Syv rikers sammenbrudd og hva man kan lære av dem

Hitlers filosofer. Nasjonalsosialisme, filosofi og religion i mellomkrigstidens Tyskland

Søsterbrødrene

Referat fra Tidsskriftsbonanza.

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Om da kvakksalveren Marcello Haugen dukket opp i tippoldemors skuff.