Maria Tryti Vennerød

forfattar og dramatikar

#fff

#000

Kvifor er folk så forbanna i kommentarfeltet? 

Før syntes jeg det var gøy å delta i Facebook-samtaler, både om nyhetssaker og om mer trivielle temaer. Men nå vegrer jeg meg mer og mer for å kommentere på noe, for det skal så lite til før folk blir frekke eller sinte. Jeg skjønner ikke hvorfor folk har så stort behov for å rase ut der? Har vi blitt sintere alle sammen? Eller er det tegn på noe annet jeg ikke har skjønt?

Polariseringa aukar, høyrer vi støtt. Nokre motstemmer svarer rettnok at 

 vi krangla meir i gamle dagar, og tydelege frontar er dessutan bra for demokratiet. Uansett er det nytt at vi kranglar med folk vi ikkje kjenner, skriftleg og i sanntid, så alle kan sjå.

Kva skjermbruken gjer med oss, er framleis litt uvisst. Visse tendensar kjennest likevel på kroppen – eg synest Facebook meir og meir minner om friminutta på ungdomsskulen.

Eg snakkar ikkje berre om mobbing og hetsing eller skarpe kommentarar. Eg snakkkar om korleis det oppstår gjengar og klikkar, kor utsjånad/framtoning/identitetsmarkørar blir avgjerande for å tilhøyra rett «gjeng». På Facebook ser ein ikkje motdebattanten i auga, derimot kjenner ein seg heile tida sett og vurdert. 

men flokken er veldig diffus, der ein sit åleine på do med telefonen sin. Da er det lett å ty til sterke verkemiddel. I staden for å vurdera sak og påstand, vurderer ein kven ein vil assosierast med eller ikkje. Når vi heile tida risikerer å bli definerte inn eller ut av den eine eller andre gjengen, blir vi – som på ­ungdomsskulen – både feigare og frekkare.

Men kva er det slags sinne du ser? Som ung tenkte eg på sinne som noko negativt. Sinne var knytt til aggresjon, som igjen kunne føra til vald, som var i slekt med krig. Sinne var med andre ord 

. Naturtilstanden er å agera ufiltrert på kjenslene, medan å kontrollera seg har vore ein dyd. Notildags 

 vi gjerne om kjensler, faktisk så mykje at psykologar åtvarar om det. Kjenslesnakk kan vera bra, men ikkje viss det går så langt at det fjernar oss frå sjølve livet.

Kvifor er folk så forbanna?

Yasmin Sofia Iqbal

Psykologspesialist

I dag omtales den minste ting som et traume. Hva kan jeg si til ei tenåringsjente som diagnostiserer seg selv?

Tenåringsdattera mi og venninnene hennes bruker hele tida diagnostiske begreper på seg selv. De sier at de har angst når de vel egentlig føler seg urolig, bekymret eller stressa. Og hvorfor er alt «et traume» nå om dagen? Før var traumer store katastrofer; i dag omtales den minste ting som et traume. Hva gjør dette med oss? Og hva kan jeg si til ei tenåringsjente som diagnostiserer seg selv?

Ja, hva er det egentlig som har skjedd? Terapeutiske og diagnostiske ord dukker stadig oftere opp. Det føles ut som om ord og uttrykk fra terapirommet og diagnosemanualene har sivet ut i gater og på torget. Her om dagen la jeg for eksempel merke til at radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken» på P2 smykker seg med undertittelen 

. Jeg har også sett at det har blitt arrangert 

Unge voksne som kommer til psykologkontoret, snakker om seg selv på en annen måte enn tidligere. Mange bruker ord som «hyperfokusert», noen sier at de «soner ut», at de er «maniske» eller «dissosierer», og svært mange sier at de har angst eller depresjon. Når jeg spør om de har fått en vurdering av diagnosen de bruker på seg selv, svarer de aller fleste nei. Jeg lurer på om de som sier «jeg har fått angst», i stedet for å si «jeg er urolig», fjerner seg litt fra seg selv.

Paradoksalt nok kan det å snakke om seg selv med et diagnosespråk virke fremmedgjørende. Det er som om man ikke er ett med følelsene sine, men at noe utenfor en selv – en lidelse – har ansvaret. Kanskje slutter man å se etter sammenhenger i eget liv (hvorfor er jeg urolig?) og heller blir opptatt av å få en diagnose og å tilføre noe utenfra som kan lindre ubehaget (jeg trenger noen «verktøy», teknikker eller medisiner)?

var rene fagtermer for helsepersonell, brukes nå i dagligtalen. Fenomenet er veldokumentert og heter 

. Psykologiske begreper «kryper utover» slik at de utvides til å omfatte både mildere former av det samme fenomenet eller nye fenomener. Vi bruker et ord som mobbing på en annen måte enn på 1970-tallet. Før ble mobbing brukt hvis barn gjentatte ganger ble utsatt for intensjonell aggresjon fra barn med høyere sosial status enn dem. I dag kan det bli brukt om en enkelthendelse mellom likeverdige voksne.

Ord for å påføre skade eller krenkelser har fått bredere betydning, og det har også kommet til nye begrep som «mikroaggresjon» og «psykisk vold». I tillegg får vi inn engelske lånord, som 

. Gaslighting betegner psykisk manipulasjon som får offeret til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning, og ble i 2022 kåret til årets ord av ordbokgiganten Merriam-Webster.

Et gode med de nye ordene er at de avspeiler en økt kulturell sensitivitet og at de kan synliggjøre krenkelser og overgrep som har vært vanskelige å få opp i dagen. Men om begrepene blir for lite avgrensede, kan de få et overslag, og nyansene forsvinner. Når ord utvides, synker ofte presisjonsnivået. Det er som om ordene tømmes for mening og mister sin kraft. Som du sier: Alt er et «traume» om dagen. Noe av det som er tiltrekkende med diagnosespråket, er at det har makt og legitimitet. Kanskje er det derfor det sprer seg som ild i tørt gress på sosiale medier og i avisene.

Har hun angst, eller er hun bare urolig?

Sigurd Hverven

filosof

Jeg har dårlig tid og vil bare ut døra. Er det viktig at barnet kler på seg selv?

Barnet mitt nekter å kle på seg selv, jeg har dårlig tid og vil bare ut døra. Hvor tålmodig må jeg være? Er det viktig at barnet kler på seg selv?

Da jeg leste spørsmålet ditt første gang, tenkte jeg at jeg kjente meg igjen. Jeg så for meg gangen hjemme hos oss, vi er sent ute, jeg prøver å få på ungene klærne, frustrasjonen stiger.

Men så la jeg merke til at du egentlig beskriver det motsatte av vår situasjon. Mine barn nekter å få hjelp. De vil «gjøre selv!», gjerne i sitt bedagelige tempo – uten tanke for at bursdagsselskapet eller barnehagefrokosten begynner om fem minutter. Hvis jeg forsøker å gripe inn, for å få fortgang i sakene, kan de slå seg helt vrange.

Hos dere er det motsatt: Barnet vil ha hjelp, men du vil at det skal klare det selv. Du vil lære barnet selvstendighet og mestring. På sikt håper du kanskje også å spare tid?

fra pedagogisk filosofi, kan man si at du er fanget midt i «oppdragelsens paradoks». Du vil at barnet skal bli selvstendig – men veien dit går gjennom en relasjon preget av styring, avhengighet og asymmetri. Den voksne vet mer, kan mer og har mer makt. Barnet er avhengig, uselvstendig og lite erfarent. Samtidig er målet at barnet med tiden skal bli selvstendig, myndig og fritt.

Her oppstår paradokset: Hvordan oppdrar man noen til selvstendighet? Hvordan leder man et menneske til å kunne lede seg selv?

filosofen Lars Løvlie skriver om dette i boka «Politisering og pedagogisk motstand» fra 2021. Løvlie sporer oppdragelsens paradoks tilbake til Immanuel Kant. I «Om pedagogikk» fra 1803 skriver Kant om motsetningen mellom tvang og frihet: Målet med oppdragelse er å utvikle frihet – men det kan ikke skje uten en viss tvang. Til å begynne med må foreldrene være fornuftens stemme, gradvis skal barnet lære seg selv å holde sine egne kroppslige og følelsesmessige innfall i tøylene. For Kant er det nemlig noe nesten tvangsmessig med friheten. Å være fri betyr å kunne følge fornuftens lover, uavhengig av øyeblikkets impulser. Den som handler fritt, handler autonomt, som betyr selvlovgivende.

Må ungen kle på seg selv?

De nære ting

Velaug Hobbelstad Sælid

– Folldal er rangert som en av de aller beste kulturkommunene for barn og unge, er det din fortjeneste?

– Nei, det skal jeg ikke ta på meg æren for. Vi er jo flere som bidrar til det. Både lag og foreninger og ansatte i kommunen som jobber med kultur.

– Jeg er lærer på kulturskolen i tillegg til å jobbe på klubben og kinoen. Og så er jeg tillitsvalgt, det blir til en full stilling.

– Og på kulturskolen er du musikklærer?

– Ja, på rockeverkstedet. Det har vi hatt tradisjon for i Folldal siden jeg gikk på kulturskolen.

– Ja, og jeg spiller fortsatt trommer. Jeg begynte egentlig å synge på rockeverkstedet, men fant fort ut at jeg trivdes best bak trommesettet.

Fine ballader får meg til å vugge litt.

Kultur­arbeideren

Line Madsen Simenstad

– Hvilke spiselige planter sanker du mest av nå for tida?

– Det går mye i brennesle, skvallerkål og løvetann. Og mjødurt. Snart skal jeg til Nord-Norge og sanke, og der er det en litt annen sesong.

– Saft. Og så lager jeg te av bladene. Blomstene smaker en blanding av mandel og vanillin. De kan brukes i pannekakerøre og når man baker, som et slags vaniljesukker. Bedriften jeg jobber for i Nord-Norge, lager gløgg av mjødurt. Og en mjødurt-gelé, som er himmelsk til pinnekjøtt.

– Ja. Jeg er egentlig utdannet jurist, men det er litt dårlig med utekontor for jurister. Egentlig var det meningen at jeg bare skulle drive med sanking i en periode mellom jobber, men det var litt for fristende å være ute og jobbe, så nå har det blitt sånn. Jeg jobber frilans med naturveiledning, sanking, kurs og litt forskjellig etter hva som ramler inn. Nå i det siste har vi arrangert eksamen for nyttevekstkyndige, og da sanker jeg vekster til det. Da må jeg hente giftplanter også.

– Jeg har hatt friluftsliv og mat som hobby, og når man er kunnskapsjunkie, så har det en tendens til å ta litt over. Jeg begynte med nyttevekster for 25 år siden. Da var vi ikke så veldig mange i Norge som holdt på med det, og det ble stor etterspørsel etter oss. Det endte med at jeg ga ut en bok i 2015 («Norges spiselige planter og bær» journ.anm.), og så ballet det på seg.

Når man er kunnskapsjunkie, så har det en tendens til å ta litt over.

Tid for sanking

Emma Tollersrud

– Én av tre nordmenn oppgir å ha dårlige svømmeferdigheter. Nå har du holdt kurs for mange voksne i Gran. Hvordan starta det?

– For tre år siden pratet jeg og min kompis Nabil Nachet om svømmekurs for voksne. Nabil hadde vært på den lokale badestranda og truffet en vennegjeng som syntes det var fælt å ikke kunne svømme. De likte å være på stranda, men turte ikke å gå ut i vannet. Nabil og jeg har vært svømmelærere i over ti år og fikk i stand et gratis kurs i samarbeid med kommunen og frivilligsentralen i Gran og etter hvert Sparebankstiftelsen.

 En god del ukrainere og folk fra Eritrea, Somalia, Bosnia, Kongo, Syria, Brasil, Iran, Tyrkia og Kosovo. Det var også tre eldre nordmenn som har hatt dårlige opplevelser og trengte å bli trygge i vann.

 I starten handler det bare om å komme seg ut i bassenget. Vi holdt oss på grunna, og begynte med å få vann i ansiktet og blåse bobler, litt som man gjør med små barn. Noen ble trygge først etter sju uker, men 60–80 prosent knakk svømmekoden i løpet av fem uker. Mange fikk trene på livredning.

– Hvilke tilbakemeldinger har dere fått?

 Det ble en kjempehit. Vi hadde to sosiale kvelder, og deltakerne har dratt mye i svømmehallen sammen. Det ble tette bånd. Etter kurset kjøpte de gaver til Nabil og meg.

– Undersøkelser har vist at norske tiåringer er dårligst i Norden på å svømme. Hvor viktig er det at flere lærer seg å svømme?

Kurerer vannskrekk

På sparket

Historien om den enslige despoten som regjerer i en familie uten søsken, går minst tilbake til 1850-tallet. Mange av karaktertrekkene som skal passe til de vanskelige enebarna, stammer fra den britiske barneforskeren E.W. Bohannon, som samlet inn informasjon om enebarn basert på spørreskjema der han ba folk om å beskrive enebarn de kjente til, kritisk. Sammen med andre gamle analyser av enebarn har myten blitt stående om at enebarnet blir en liten tyrann av å ha sine foreldres fulle oppmerksomhet til enhver tid og uten å ha noen søsken å bli herset med og lære seg sosiale spilleregler sammen med. Men nyere forskning på enebarn er så tydelig at vi kan avlive myten om det egoistiske, bortskjemte enebarnet. Det sier professor i utviklingspsykologi Jesper Dammeyer til Politiken. Så hvorfor eksisterer myten da fortsatt? Slike fordommer tjener en rekke psykologiske funksjoner for de som praktiserer dem. Du kan føle deg bedre, og du er ikke interessert i å gi slipp på den muligheten, sier Dammeyer. Han peker også på at det er i samfunnets og dermed maktas interesse at kvinner får minst to barn, og at det da er en fordel å opprettholde historien om enebarnets uheldige posisjon. Det er helt andre forhold som har noe å si for om barnet lærer seg de riktig sosiale kodene, bli egoistisk eller tyranniserende. Som med så mye annet er det mest foreldrene det kommer an på. VHS

Enebarn og bortskjemt?

Andre psyke nyheter kommer også fra Danmark denne uka: Psykisk sykdom er i de fleste tilfeller ikke arvelig, skriver Politiken. Det viser en ny omfattende studie fra Institut for Folkesunhed ved Aarhus Universtitet som er publisert tidsskriftet Lancet Psychiatry. Funnene i studien går imot en lang tradisjon med antakelser om at lidelser som schizofreni, depresjon og bipolar lidelse er arvelig. Arv spiller fortsatt en rolle, men som oftest rammer psykisk sykdom folk uten slektninger med samme lidelse. Studien bygger på data fra over tre millioner dansker i en tidsperiode fra 1970 til 2021, og Carsten Bøcker Pedersen, en av forskerne bak studiet, kaller funnene skjellsettende. For eksempel har 89 prosent av de som rammes av schizofreni, ikke sykdommen i nær familie. Tallet for bipolar lidelse er 86, og depresjon er 60 prosent. Så kan vi visst ikke klandre foreldrene våre for alt, likevel. VHS

Psyk kan du selv være

Etter alle år med forskning er det fortsatt så mye vi ikke veit – selv ikke om vår egen kropp. Ikke minst er det mye vi ikke veit at vi lurte på. Som hvorfor testiklene er så store (eller små) som de er? Og hvorfor har vi egentlig hake? Disse spørsmålene stiller evolusjonsbiolog Max Telford på BBC.com. Heldigvis gir han også noen svar. Testikkelstørrelse kan hos dyr forklares med hvor hardt hannen må jobbe for å formere seg. Lever han i et harem av tilgjengelige partnere, trengs bare et lite lager til forplantningscellene, men må han konkurrere med haugevis av andre, kan et større pose være nødvendig. Menneskets testikkelstørrelse er et sted midt imellom. Tolk det slik du vil. Men hva da med haka? Mennesket er det eneste pattedyret med hake, så hva skal vi med den? Utviklet den seg i tidligere tider som en forsterket kjeve for å slåss? For å framheve skjegget som ansiktspryd? Eller er det et biprodukt av en mindre kjeve etter som kostholdet ble mer lett-tyggelig? Det kjedelige svaret er at vi fortsatt ikke veit. VHS

Hvorfor har vi hake?

Aktuelt

Anne Gaathaug

1.	Hvem var det (i en slags positiv kontekst) som kalte Donald Trump «daddy» på et internasjonalt toppmøte i juni 2025?

2.	Hva er artistnavnet til Thomas Helland?

3.	Hvilken fotballstjerne gikk inn på eiersida i stockholmsklubben Hammarby høsten 2019?

4.	Hvilken sak var det Greenpeace og Natur og Ungdom tapte i høyesterett i 2020?

5.	Hvilket europeisk land innførte 1. juli en strengere røykelov, der en rekke steder utendørs, inkludert strender, parker og bussholdeplasser skal være røykfrie?

6.	Hva het den norske barnestjerna som i 1971 solgte millioner av singelen «Schön ist es auf der Welt zu sein» sammen med den populære tyske artisten Roy Black?

7.	I hvilket land ligger Great Victoria Desert?

8.	Hvem skrev kriminalromanen «Løvetemmeren» i 2015?

9.	Hva heter det italienske vindistriktet som på norsk betyr «ved foten av fjellet»?

Ukas kviss

1.	Hvilket band holdt gjenforeningskonsert i Cardiff 4. juli? Det var da 16 år siden sist de holdt konsert sammen.

2.	Begge ble drept. Den ene het Lindh, den andre het Politkovskaja. Hva var deres felles fornavn?

3.	Hva kalles institusjonen i Iran som består av tolv medlemmer – seks geistlige som er utpekt av landets åndelige leder, og seks rettslærde som er utpekt av høyesterett?

4.	Hva heter krigsfilmen fra 1961, basert på en roman av Allister MacLean, hvor Gregory Peck, David Niven og Anthony Quinn spilte hovedrollene?

5.	Regjeringen har sendt ut et lovforslag til høring der de foreslår en absolutt aldersgrense på sosiale medier. Hvilken aldersgrense?

6.	Hva er det første trinnet i Beauforts vindskala?

7.	Hun kom på andre plass i «Idol» i 2004 og representerte Norge i «Eurovision Song Contest» i 2013 med låta «I Feed You My Love». Hvem?

8.	Hvilken nasjonalitet hadde Olsenbanden opprinnelig?

1.	Den amerikanske artisten Pitbull har nylig gjestet Norge. Hvilken «gest» er det mange fans stiller med på konsertene hans?

2.	Hvem var den første norske kvinnelige utenriksministeren?

3.	Den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet 4. juli 1776. I hvilken by?

4.	Innen fiskeredskaper – hva er en agnor?

5.	Hvilket norsk tettsted er det tidligere Stordalen-rådgiver Magnus Rønningen hadde planer om å gjøre om til en betydelig reiselivsdestinasjon?

6.	Hvor mange av Henrik VIIIs seks koner ble henrettet?

7.	Hun har hatt vesentlige roller blant annet i filmen «Wild at Heart» og tv-serien «Big Little Lies». I 2020 vant hun Oscar for beste kvinnelige birolle i filmen «Marriage Story». Hvem?

8.	Lillebror Karl i «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren kalles Kavring på norsk. Hva er det svenske kallenavnet hans?

 en sjøstjerne: korstroll, sjøkjeks og krabbeeter?

Alf Skjeseth

Forfatteren, journalisten, kunst- og musikkjenneren og hobbygartneren Børre Haugstad fyller 75 år 22. juli. Han har teknisk sett vært pensjonist i mange år, men jobber fortsatt for både to og tre.

I serien små og store jubileer er det 50 år siden Børre Haugstad opptrådte som arbeiderkorrespondent i den daværende ukeavisa Klassekampen under sitt dekknavn Jern-Jesper, også kjent fra ml-bevegelsens internblader.

Han var i fem års tid støperiarbeider ved Jøtul i Oslo og var med på en sagnomsust streik i 1976. Selv kommer han fra velstandskommunen Asker, der han fikk kjenne forskjellene mellom fattige og rike på kroppen. Kontrastene var store, og hans egen familie var blant dem som hadde dårlig råd.

Dermed måtte han jobbe hardt for å realisere enn glupsk musikkinteresse som har fulgt ham siden ungdommen, og det har han fortsatt med. Etter tida som industriarbeider tok han journalistutdanning og jobbet 27 år i VG, for det meste i Rampelys-redaksjonen.

Etter hvert gjorde han seg bemerket for sin kompetanse om bildekunst, men han har sagt her i avisa at store deler av tida i kjendisjournalistikken «var en ørkenvandring der jeg holdt på å gå til grunne».

Han trengte trygg jobb og god lønn på grunn av alvorlig sykdom i nærmeste familie i mange år.

Med en solid sluttpakke fra VG kunne han som 62-åring for alvor gå i gang med egne prosjekter. Han startet enmannsforlaget Schreibtisch Verlag (Skrivebordsforlaget), der han har gitt ut en strøm av grundige og påkostede bøker om kunst- og musikkhistorie. Det har kommet ikke mindre enn seks bind i hans serie om Vinylens historie, med en oversikt og et detaljnivå som utgjør litt av et festmåltid for musikknerdene.

Hans andre spesialområde er for det meste ukjente historier om kunst og kapital, der det også har kommet flere bøker.

I ledige stunder har han gjort verandaen i leiligheten på Ila til et veritabelt gartneri, med mengder av blomster, grønnsaker og urter.

Travel mangesysler

Faren min hadde langt hår, batikkbukser og gullring i øret. Det luktet lavendel og patchouli på småbruket hos oss. Minst én gang serverte han smalahove med garam masala-krydder.

Endre Ivar Furu var musikkterapeut, arborist, lærer, master i etnomusikologi. Han kjørte søppel, drev ungdomsklubb for rom-ungdom, dirigerte kor og spilte flere instrumenter enn noen andre jeg vet om. Han etterlater seg en avskrekkende samling irske blikkfløyter og gikk aldri rett forbi en brukthandel. Når han fikk skøyersmilet og sa at noe var en gave fra Oslo bys befolkning, visste vi at han hadde rappa det. Hjemme har jeg en pose med smykker han byttet til seg fra noen jævla hyggelige folk på en rasteplass langs Autobahn. Er det gull? Er det så farlig?

Vi hadde det ikke vanlig, har jeg etter hvert forstått. Vi hadde noe annet i stedet.

Fem barn vokste opp med pappa. Vi fikk lov til å velge selv hvilket instrument vi ville spille. Ikke om vi ville spille instrument.

Han tok oss med på kjøkkenet, i grønnsakåkeren og til biblioteket. Å, som vi elsket biblioteket. Under puta hadde jeg en lommelykt for å fortsette å lese etter at lyset var slukket. Jeg innså først som voksen at den aldri gikk tom for batteri. Jeg lurte pappa, og pappa var lurere enn meg.

Da jeg flyttet hjemmefra, sendte han med meg ny verktøykasse, Simone de Beauvoir og formaninger om å danse ofte. Han elsket musikk, han levde musikk, han var musikk. Nå er han stille, og vi gråter.

Den siste gaven hans var drømmefangere til barnebarna. Han kremeres i en palestinsk kaftan. Det vil være riktig å si at pappa har gått ned med flagget til topps.



Endre Ivar Furu bisettes fra Nordstrand kirke 22. juli klokka 10. Gravferden og

minnesamværet etterpå er åpent for alle.

Ned med flagget til topps

Den 13. juli fyller forfatter, bilde­kunstner og illustratør Iben Sandemose 75 år. Siden 1980 har hun hatt en rekke utstillinger, utsmykkings- og illustrasjonsoppdrag, men er nok mest kjent for sine bildebøker og sin årlige kalender.

«Kort, Katt & Genever» ble i 1984 kåret til årets vakreste bok ved Bokmessa i Leipzig, siden har det blitt mange priser. Sandemose har en særegen komikk, og hennes karakteristiske tegnestil kjennetegnes av klare pennestreker med innslag av få, sterke farger. Naive figurer og fabeldyr går igjen på tvers av sjangre.

 og farmor (2002–2010) er skrevet for de yngste, men hun har også tatt opp alvorlige temaer som døden for barn i «Englepels» (1995). Den boka er dramatisert for teater to ganger. Også voksenboka «Ringeren & Notre Madame» (1994) ble en teaterforestilling i 1995 der Sandemose hadde scenografi og kostymedesign.

 ut flere biografisk baserte bøker. «Det vokser ikke hvitløk på Skillebekk» (1987) tar utgangspunkt i egne barndomsminner, mens farens oppvekst preger «Ugler i Sandermosen» (1999), en lite smigrende bildebiografi om farfaren Aksel Sandemose.

Fredag

De nære ting

Kvifor er folk så forbanna i kommentarfeltet?

I dag omtales den minste ting som et traume. Hva kan jeg si til ei tenåringsjente som diagnostiserer seg selv?

Jeg har dårlig tid og vil bare ut døra. Er det viktig at barnet kler på seg selv?

På sparket

Ronny Bekken Larsen lærer opp ungdommen i Ramones og Mayhem.

Sofie Grøntvedt Railo forlot kontorjobben for å sanke spiselige vekster.

Det starter med å blåse bobler og slutter med livredning.

Aktuelt

Foreldreskapets floker I

Foreldreskapets floker II

Kroppens uløste mysterier

Ukas kviss

Hunky: David Bowie lagde «Hunky Dory». Men hva betyr det?

Nesevis: Heter det «nesehorn» eller «neshorn»?

PITBULL: Hvordan stiller mange av hans fans på konsert?

Navn

Børre Haugstad runder 75

Endre Ivar Furu (1956–2025)

Iben Sandemose jubilerer.

Kvifor er folk så forbanna i kommen­tar­feltet?

I dag omtales den minste ting som et traume. Hva kan jeg si til ei tenårings­jente som diagnos­ti­serer seg selv?

Jeg har dårlig tid og vil bare ut døra. Er det viktig at barnet kler på seg selv?

Ronny Bekken Larsen lærer opp ungdommen i Ramones og Mayhem.

Sofie Grøntvedt Railo forlot kontor­jobben for å sanke spiselige vekster.

Det starter med å blåse bobler og slutter med livredning.

Foreldre­ska­pets floker I

Foreldre­ska­pets floker II

Kroppens uløste mysterier

Hunky: David Bowie lagde «Hunky Dory». Men hva betyr det?

Nesevis: Heter det «nesehorn» eller «neshorn»?

PITBULL: Hvordan stiller ­mange av hans fans på konsert?

Børre Haugstad runder 75

Endre Ivar Furu (1956–2025)

Iben Sandemose jubilerer.

Kvifor er folk så forbanna i kommentarfeltet?

I dag omtales den minste ting som et traume. Hva kan jeg si til ei tenåringsjente som diagnostiserer seg selv?

Sofie Grøntvedt Railo forlot kontorjobben for å sanke spiselige vekster.

Foreldreskapets floker I

Foreldreskapets floker II

PITBULL: Hvordan stiller mange av hans fans på konsert?