Ingrid Ribe-Nyhus

Prest og forfatter

#fff

#000

Jeg er en voksen kvinne med mann og barn. De siste årene har vi balet med valg de fleste småbarnsfamilier står overfor på et tidspunkt: Skal vi flytte? I så fall hvor? Skal vi velge andre jobber? Og hva skal vi prioritere å bruke tida vår på? Når alt kommer til stykket, oppleves det som et verdivalg. Jeg innbiller meg at tusen valg ville vært enklere å ta hvis vi visste hvilke verdier vi har. Men jo mer jeg grubler på dette, jo mer lurer jeg på: Hva er egentlig verdier?

Kjære leser, jeg forstår at du grubler. «Verdier» er et ord det har gått inflasjon i. Politikere snakker gjerne om «norske verdier», og rundt om på landets arbeidsplasser finner vi utallige «verdier» trykket på kaffekrus. Selv assosierer jeg ordet med lange og kjedelige strategimøter.

Kort sagt er en verdi en kvalitet ved noe. Det er noe vi vil hegne om og holder for dyrebart, godt og viktig. Der «ærlighet» er en verdi, følger logisk normen «du skal ikke lyve» som en etisk rettesnor. Verdier, normer, etikk og praksis bør altså henge sammen på et vis. Men vi trenger ikke å ha levd lenge, før vi oppdager at det ofte finnes et grelt sprik mellom de verdier folk eller arbeidsplasser oppgir å ha og de verdiene som gjør seg gjeldende i praksis. Jeg har ennå til gode å møte noen som oppgir at de har «status, penger og makt» som sine tre kjerneverdier, men ett blikk på verden forteller oss at det er nettopp disse verdiene som synes å regjere i mange menneskers liv.

og spør deg hvilke verdier du egentlig har, tyder på at du ikke lar deg blende av T-skjorter med «fellesskap og respekt»-tekst på brystet. Du aner kanskje intuitivt at virkelige verdier først har verdi når de har tatt bolig i oss og blitt en integrert del av det praktiske livet vårt. At du ikke kan liste opp dine og familiens verdier nå, ville jeg ikke tatt så tungt. I praksis vil de vise seg: Hva tar du med deg når huset ditt brenner? Jeg vil anta at du prioriterer barn og mann fremfor materielle verdier. Eksempelet er kanskje banalt, men det anskueliggjør noe vi vet: Under gitte omstendigheter og under sterkt press vil verdiene våre bli tydeligere for oss. Hun som lever i krig, kjenner verdien av fred og demokrati på kroppen. Hun trenger ikke lese en bok om det.

Jeg er for øvrig langt på vei enig med deg om dette: Hun som vet hvilke verdier hun vil leve etter, vil lettere kunne navigere under valgets tyranni. Men dessverre gjelder det bare et stykke på vei. For verdiene våre vil kollidere. Hele tiden. Jobben du elsker, kan spise av tiden med barna. Huset som gir familien trygghet, kan binde dere økonomisk. Forpliktelse overfor foreldre kan stå i veien for spontane eventyr i skog og mark. Da hjelper det lite at du har skrevet ned både «tid med familie» og «nærhet til natur» på verdiarket ditt. Du er like langt, og det er kanskje akkurat dette du erfarer?

fortelling i Det nye testamentet om en ivrig mann som kommer løpende til Jesus. Han er klar for nye utfordringer. «Gode mester», sier han. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus ramser opp budene han skal leve etter, og den idealistiske mannen kan stolt forsikre ham om at alt dette har han holdt siden han var ung. Da står det: «Jesus så på ham og fikk ham kjær.» (Mark 10,21). Og så ber Jesus ham om å gjøre det ene han ikke klarer: Selge det han eier og gi pengene til de fattige. Mannen går bedrøvet bort, «for han eide mye», står det.

Fortellingen viser oss at det først er når noe står på spill, at noe vil 

at vi oppdager hva som virkelig har verdi for oss. Det kan by på ubehagelige erkjennelser. Når det kom til stykket, måtte mannen innse at han ikke ville gi slipp på rikdommen sin. Kanskje var det nettopp kjærligheten i Jesu blikk som gjorde det mulig for ham å erkjenne dette om seg selv?

Hvor finner jeg verdiene mine?

Daniel Willumstad Gunstveit

Psykolog og litteraturkritiker

Jeg kjenner på en intens forakt for folk som bruker elektroniske sparkesykler. Noen ganger kan jeg ta det ut ved å kjefte på syklister som kjører på rødt lys eller durer over fotgjengerfeltet, men denne irritasjonen går først og fremst ut over meg selv. Jeg kjenner jo også masse folk som bruker dem, uten at de er dårlige mennesker. Hvordan kan jeg komme meg ut av denne irritasjonsgropa?

Kjære innsender. Da jeg leste spørsmålet ditt, klødde det i fingrene til min indre moralist. Siden jeg er psykolog, forventer du kanskje at jeg skal hjelpe deg å akseptere det du ikke kan gjøre noe med, men det vil jeg ikke gjøre.

For det er ikke noe galt med følelsene dine. Sinne er et signal om at grensene våre ikke blir respektert, og det er det vi opplever når vi atter en gang må bråstoppe for ikke å bli påkjørt. Sinnet er en beskyttelse av selvets integritet. Den finberegnende elsparkesyklist, derimot, behandler andre som objekter, ikke som uoppmerksomme mennesker som kan snuble eller forandre retning midt i steget (noe sønnen min på halvannet år har en lei tendens til å gjøre).

Da er det helt på sin plass å slenge fra seg noen velvalgte gloser i retning synderen. Rådet mitt her er å være så språklig oppfinnsom som mulig. Da jeg jobbet som assistent på psykiatrisk avdeling, ble jeg på en nattevakt kalt 

Hvorfor føles det likevel ikke så tilfredsstillende å si ifra? Det tror jeg handler om at mottakeren ikke bryr seg. Inntrykket mitt er at elsparkesyklistene er de som oftest gir flatt faen i møte med både trafikkregler og alminnelig folkeskikk – også når de blir konfrontert med egen idiotiske kjøring. Sinnet vårt blir dermed ikke 

. Resultatet kan være enda sterkere frustrasjon som følge av å bli tråkka på to ganger, istedenfor én.

elsparkesyklene stikker imidlertid dypere enn min personlige sikkerhet: Jeg tror de kan fortelle oss noe vesentlig om oss som lever i dag. For på samme måte som den plutselig allestedsnærværende KI-bruken, følger sparkesyklingen en hastverkets logikk, hvor alle hjørner skal kuttes billigst mulig, og hvor målet er det eneste vesentlige, ikke prosessen med å komme dit. Det er det friksjonsløses fremkomstmiddel, hvor man kun trenger å løfte en finger for å bevege kroppen.

Men som alle før eller siden oppdager: Det friksjonsløse liv er ikke et lykkelig liv. Kanskje er det derfor jeg aldri har sett et menneske på sparkesykkel som ser lykkelig ut? De er ikke der de er, men et sted i fremtiden, på andre sida av byen. Alt som skjer på veien dit, er for støy å regne, spesielt vi gående. Ingen elsparkesyklister stopper for å se på de fallende høstbladene i parken, eller kjenner på tilfredsstillelsen av å se en kastanje man nettopp har sparket borti med skotuppen sprette bortover fortauet (prøv det!); mentalt er de allerede fremme ved neste post på programmet. Det som kan virke som en lettvint løsning på et praktisk mobilitetsproblem, ender opp med å koste oss et aktivt samspill med omgivelsene. Dessuten former teknologi hvordan vi opplever verden. Jeg tror elsparkesykler og utstrakt KI-bruk er uttrykk for den samme egosentriske utålmodigheten som finnes i tidsånden og at tilgjengeligheten gjør noe med etterspørselen.

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparkesyklister?

Olaug Nilssen

Forfattar

På foreldremøter på skolen snakker alle om sosiale aktiviteter ungene deres har vært med på sammen, som om det er noe alle får være med på. Men min datter har ikke vært invitert på noe av dette. Kan jeg ta opp dette på en måte uten at det blir veldig ydmykende?

Kjære innsendar. Det enkle svaret på spørsmålet ditt er ja, det kan du. Du kan spare det til etter foreldremøtet og ta det opp direkte med skulen. Du kan be om at dei set i gang tiltak for å unngå ekskludering og be om at dei set i gang haldningsskapande arbeid i klassen.

Du kan også ta det opp på foreldremøtet utan å nemne dotter di. Du kan spørje om klassen og foreldregruppa har det dei treng for at alle skal kunne bli inkluderte i sosiale aktivitetar. Kan de sjølve organisere innsamling av e-post og telefonnummer? Skulen har ikkje lov å dele ut slike lister. Kan de lage ei gruppe på Spond der felles sosiale aktivitetar blir synlege for alle foreldre?

som om eg tar lett på dette, men eg veit godt at det ikkje er lett. Eg har sjølv eit barn som ikkje blei inkludert då han gjekk i barnehagen og som blei strukturelt ekskludert då han skulle begynne på barneskulen. Nærskulen opplyste om at dei ikkje hadde det som skulle til for å legge til rette for han. Dei tilrådde at vi søkte spesialskuleplass. Mannen min og eg var (heldigvis for nærskulen) samde, og erfaringa har vist at det var rett. Likevel får eg varme steinar i magen kvar gong eg tenkjer på at vi har vore med på å bestemme at vårt barn ikkje har ein plass i den alminnelege fellesskapen. No er han ein 19 år gamal mann som framleis kan legge handa midt i blautkaka for å sikre at han får smake på kremen, og som helst vil sjå Youtube-videoar med klipp frå «Sesame street». Etter alt å døme lever han lukkeleg i sin eksklusjon. Men dei fleste ynskjer eit sosialt fellesskap; dei fleste treng å høyre til.

Erfaringa mi med foreldremøte for mine to yngre barn, er at same nærskule på ingen måte tok lett på risikoen for at barn skulle bli ekskluderte frå fellesskapen. På starten av kvart skuleår blei det delt ut oversikt over bursdagsgrupper og venegrupper. Så vidt eg hugsar, retta alle foreldre seg etter dette, sjølv om stresset var særleg høgt når vi skulle hente sju framande barn med oss heim frå SFO på første trinn eller når vi skulle ha med ti framande barn på Leos lekeland for å feire sjuårsdag. Eg ser ikkje bort ifrå at mange foreldre syntest korona var eit deilig avbrekk frå dette sosiale overformynderiet, mens andre var eldsjeler som opplyste om at den og den skulle i akebakken bak skulen og at det berre var å slenge seg med.

organiserte gruppene var haldningsskapande arbeid blant foreldre og barn tydeleg prioritert. Venskap og mobbing blei diskutert i klasserommet både på dagtid og på foreldremøte om kvelden. I utviklingssamtaler var spørsmålet om i kva grad barna treivst i timane og i friminutta eit eige fast punkt. Foreldreorganiserte Spond-grupper sende ut invitasjonar til Halloween for dei som kanskje ikkje hadde nokon å gå med for å sanke godteri i dei oransje plastbøttene sine.

Eg må innrømme at eg gler meg til ungane mine blir så store at eg kan slette Spond-appen frå telefonen ein gong for alle, men eg er først og fremst takksam for å vere del av eit nærmiljø som tar eit slikt ansvar for inkludering.

Dottera mi blir ikkje invitert

De nære ting

Mari Brenna Vollan

– Pingvinene ved Akvariet i Bergen bidrar med et maleri til årets tv-aksjon. Hvordan går man fram for å male med pingviner?

– Man må trigge nysgjerrigheten deres. Vi har et eget område med positive interaksjoner, og når vi åpner det, kan de velge om de vil inn og male eller ikke. De går over en matte med maling og så over et ark, og de er nok ikke helt bevisste på at de maler selv.

– Jeg så at dere viftet med en stang med noe grønt på?

– Ja, det var en katteleke. De liker farger og bling. Nøkler og glidelåser er veldig spennende; det liker de å nappe i.

– Hvordan ble du pingvinansvarlig ved Akvariet?

– Jeg har tatt utdanning som etolog ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, innen atferd og dyrevelferd, og fikk først en stilling som dyrepasser. Jeg er veldig interessert i fugler. Pingviner er spennende dyr. De er store personligheter, og det er interessant hvordan kolonien fungerer sosialt. Og så skjer det en del i forskningen på pingvin for tida.

– Det er oppdaget en ny art, som man trodde var en underart av bøylepingvinen. På latin heter den 

– Hvorfor er folk så glade i pingviner?

Det er viktig å være god til å plukke stein, ellers kan det bli skilsmisse.

Små føtter kan også male

Line Madsen Simenstad

– Du driver kvinnenettverk på Kolbotn og i Oslo. Fortell.

– I 2024 startet jeg det første nettverket på Kolbotn, hvor jeg bor. Vi møtes jevnlig, går på kafé, går på tur eller møtes hjemme hos meg. Så startet jeg også opp et nettverk på Nordstrand i Oslo. Alle som vil, kan være med. Gruppene har nå til sammen 465 medlemmer.

– Det er så mye ensomhet rundt omkring. Jeg jobber i barnehage og har alltid brent for sårbare grupper. Jeg ville gjøre noe, og tenkte «hvorfor ikke voksne?».

– Nordstrand-gruppa møtes 12. oktober på Åpent Bakeri, og Kolbotn-gruppa møtes 28. oktober for å gå og bowle på Ski.

– Hva slags historier om ensomhet hører du?

– Vi har nyinnflyttere eller noen som har mistet ektefellen sin eller folk som har sklidd fra vennene sine. Det kan være vanskelig å finne venner når man er voksen. Det er ikke bare å gå og sette seg på en kafe og bli kjent med noen.

– Hvorfor er det så mye ensomhet, tror du?

Det kan være vanskelig å finne venner når man er voksen.

Bowling mot ensomhet

Jonas Henmo

– Hvilken bok anbefaler du andre å lese?

– Lego-instruksjonsbøker. Leser du dem, så bygger du Lego.

– Og du bygger Lego. Hvor mye snakker vi?

– I hvert fall fire–femhundre timer i året. Er nok ofte oppe og nikker på tusen. I tillegg driver jeg en legoklubb på Tøyen for de som ikke har råd til å ha det hjemme. Så det går mye i Lego, ja.

– Hva er det med akkurat Lego som er så spennende?

– Jeg tror alle som har hatt råd til det, har et forhold til Lego. Det er et utrolig kreativt medium, som både kan være avslappende ved å sitte og bygge etter instruksjoner eller utfordre både teknisk kunnskap og kreativiteten din.

– I helga arrangerer du Lego-festivalen Klossexpo ved Hellerudsletta utenfor Oslo. Hva skjer der?

– Det blir en helg fylt med Lego, som egentlig retter seg mot tre forskjellige målgrupper. Den første er oss legonerder. Vi møtes et par ganger i året og snakker Lego, bygger, har konkurranser og ser på fantastiske kreasjoner. Det kommer for eksempel en fra Trondheim som har bygget et fire meters stort, fungerende pariserhjul. For barna er det bare en sinnssyk helg med Lego. Og for andre voksne er det gøy å se hvor … dypt noen faller ned i dette her, for å si det sånn.

Legoens herre

På sparket

Mannosfæren har i lang tid blitt dominert av menn som bygger muskler og motstand mot alt som er «politisk korrekt» – med et ytre høyre som har tatt fullstendig eierskap over benkpress og proteinshakes. Nå slår kommunistene (endelig) tilbake, ser vi fra over dammen. I Brasil, der andre valgrunde snart går av stabelen, kjemper den 80 år gamle Lula mot Flavio Bolsonaro – sønnen til den tidligere ytre høyre-presidenten Jair Bolsonaro. Pappa Bolsonaro sitter for tida i fengsel (han prøve å drepe Lula og storme kongressen da han tapte valget sist), men nå er sønnen rett og slett i ferd med å vinne mot Lula, som ja, har forsøkt å drive valgkamp fra treningsrommet. Lulas squats har ikke gitt mye uttelling, men nå får han drahjelp av mannen med kallenavnet «Hot Boy of Paulista». Fyren dukket opp under en politisk rally nylig. Han klatret opp på en bil i baris, flekset muskler, kysset det røde flagget med hammer og sigd 

 det palestinske flagget. Videoen av hot boy har gått viralt. Nå håper hele venstresida at vi er så enkle: Muskeløse kropper veier tyngst på den politiske vektskåla. IF

Muskuløse kommunister

Alle har vi våre overbevisninger. Noen tror at å be, tenne røkelse eller å bli spådd kan hjelpe dem å løse livets floker. De siste årene har en annen overbevisning meldt seg med full styrke: selvoptimalisering. Bli den beste utgaven av deg selv ved bare å spise rødt kjøtt, løpe intervaller og la smartklokka fortelle deg hvordan din biologiske alder stadig kan senkes. Typiske selvoptimaliseringsfolk har man funnet i tek-verdenen og steder som Silicon Valley. Nå bryter de med alt. KI-forskere i Silicon Valley har satt løpeskoa på hylla og samla seg på røykehjørnet. Å røyke har blitt et symbol på din hengivenhet og tro på alt det KI kan utrette. Som å kurere kreft. «Innen du faktisk får lungekreft, skal KI-robotene våre etter planen ha kurert den», sa Avi Schiffmann, administrerende direktør i KI-selskapet Friend til Business Insider nylig. Ikke alle er like glade for utviklingen. Palantirs teknologidirektør Shyam Sankar mener røyketrenden vitner om en «massepsykose» og en nærmest religiøs overbevisning om hva KI kan utrette. Det sa mannen som jobber for Peter Thiel. IF

Røyking er inn

Det skal ikke stikkes under stol at vi kan slumpe til å gjøre narr av såkalte 

 på disse flater. Det er nesten så vi fikk dårlig samvittighet da vi leste at det har blitt et problem for tek-gutter å få seg dame. Elon Musk, Mark Zuckerberg og Alex Karp ser ut til å ha dratt med seg hele bølingen ned i macho-dragsuget. Menn som før ble sett på som teknologiske innovatører med gode økonomiske utsikter eller nerdete datagutter med en klønes sjarme, blir nå regnet som medskyldige til tekoligarkenes verdensdominans, militær overvåking, nedbemanning, energisluk og forurensning. Damene regner med at du stemmer på Donald Trump bare fordi du jobber for Elon Musk, sier en kilde til Wired. I reportasjen forteller flere tek-gutter at de prøver å unngå å fortelle daten sin at de jobber for Palantir, at de dropper smartklokka fordi den signaliserer en giftig maskulinitet, eller at de juger på seg at de jobber for Tesla bare for å kunne betale foreldrenes sjukehusregninger. Visste vi det ikke: All elendighet kan spores tilbake til det private helsevesenet. VHS

Tech bros fåkke pult

Aktuelt

Anne Gaathaug

1. Daniella Nordhagen vant denne uka Jenteprisen 2026, utdelt av Plan International Norge. For hvilket arbeid?

2. Hva er navnet på familien (og stiftelsen) som har museum oppkalt etter seg blant annet i New York, Bilbao, Berlin og Venezia?

3. Hvor kommer mjølkeruta i Alf Prøysens vise «Hompetitten» fra?

4. Hva var slektskapet mellom kong Olav V og kong George VI (faren til dronning Elizabeth II)?

5. Hvorfor har Offisersforbundets rabattavtale med Volvo vakt bekymring?

6. Hva het den romerske gudinnen for ungdommen?

7. I hvilken by ligger den kileformede høyblokka Fuller Building – bedre kjent som Flatiron Building. Blokka er 22 etasjer høy og har blitt gjengitt i en rekke filmer, tegneserier og kunstverk.

8. Hva heter den franske økonomen, statsviteren og tidligere finansministeren som i 2011 trakk seg fra stillingen som generaldirektør i Det internasjonale pengefondet etter anklager om seksuelle overgrep mot en hotellansatt?

9. Hvilken artist ga ut albumet «Tapestry» i 1971 – et av tidenes mest kritikerroste og prisvinnende album?

Ukas kviss

1. Hvilken skandalesak er det datahackeren Rui Pinto har rullet opp?

2. For hva er den greske Nike gudinne for?

3. Fra hvilket land stammer osten Gorgonzola?

4. Hvilken dato markerer vi «veterandagen»?

5. Hva er bakgrunnen for den sosiale medier-kampanjen «Jeg er Jane Doe»?

6. Hva het luftskipet som havarerte 6. mai 1937 hvor 35 av 97 om bord omkom?

7. Nord i Europa ligger verdens eldste fornøyelsespark. Hva heter den?

8. Hva heter elva som renner ut fra Mjøsa og er et viktig tilløp til Glomma?

9. Arkitekten Renzo Piano har tegnet en rekke kjente bygninger, blant annet Astrup Fearnley Museet i Oslo. Hva heter den mest kjente bygningen – et kultursenter i sentrum av Paris, innviet i 1977 – han også har tegnet, i samarbeid med Richard Rogers?

1. Jonas Andersen Sayed skal lede Stortingets «Epstein-høring». Hvilket parti representerer Sayed?

2. I hvilket tiår ble det første fotball-VM for kvinner arrangert?

3. Donau passerer eller berører ti land. Elva renner gjennom eller er innom fire hovedsteder. Tre av disse er Wien, Bratislava og Budapest. Hva heter den fjerde?

4. Hvilket land var den russiske keiserinnen Katarina den store opprinnelig fra?

5. Hva heter lesekonkurransen NRK har dratt i gang, frontet av profiler som Sigrid Bonde Tusvik, Linnéa Myhre og Oskar Westerlin?

6. Hva heter det mer kjente alteregoet til den fiktive karakteren John Clayton II, jarlen av Greystoke?

7. Den islamske hærfører fra det tolvte århundre, Sultan Saladin, ble født i samme by som en av Iraks tidligere ledere. Hvilken by?

8. Hvilken farge har blomstene til rognebærtreet?

9. Hvilken norsk artist har sunget duett med Neil Sedaka, Bryan May, Josh Groban, Diana Krall og Dee Dee Bridgewater?

Einar Frogner

leder i Nei til EU

Den 8. oktober døde Dag Seierstad, 90 år gammel. Gjennom sju tiår var han den fremste strategen, kunnskapsformidleren og ildsjelen i kampen mot norsk EU-medlemskap.

 medlem av styret i Nei til EU fra 1990 til 1995, og ledet Oppland Nei til EU i de viktige årene fra 1991 til 1994 og igjen i mange år etter årtusenskiftet. I 1995 gikk han på som utreder i Nei til EU, en jobb han hadde fram til 2003, da han kom tilbake i Nei til EUs styre. Han avsluttet karrieren i Nei til EU som medlem av rådet, der han bidro med kunnskap og samlende løsninger helt til helsa sa stopp for den aktive deltakelsen.

 i 2012 bestemte seg for å innføre æresmedlemskap, var det bare én kandidat som protesterte: Dag Seierstad selv. Han mente ordningen var «tull» og at ingen bør gjøres forskjell på, men landsmøtet var ikke i tvil.

Som Nei til EUs aller første æresmedlem stod Dag som selve symbolet på den folkebevegelsen som to ganger har sagt nei til unionen.

– Nøkternhet har alltid vært en dyd for den norske neisida og ikke minst for Dag Seierstad. Den innsatsen han har lagt ned for Nei til EU er likevel av en så unik karakter at den fortjener å bli løfta fram, sa daværende Nei til EU-leder Heming Olaussen.

mange forbinder med Dag Seierstad, er det kunnskap. Han la grunnlaget for at neisida alltid måtte være best på kunnskap. Bare slik kunne vi vinne den daglige EU-kampen.

For å ære Dags innsats opprettet Nei til EU Seierstad-stipendet, som gjennom flere år ble tildelt masterstudenter som skriver om EU- og EØS-relevante spørsmål.

opp på Bjølsen i Oslo og utdannet seg opprinnelig til cand.real. i fysikk. Men det var samfunnsengasjementet som skulle definere hans livsverk. I 1967 ble Dag valgt inn i sentralstyret i SF, og særlig viktig var innsatsen som leder av partiets EEC-utvalg. Han forfatta blant annet en studiesirkel om EEC som ble produsert i 7000 eksemplarer, før heftet ble til Pax-boka «EF eller Norge?» i 1972.

Mange husker Dag fra serien med ukentlige kronikker om EU som først gikk i Ny Tid, så i Nationen og til slutt i Klassekampen. Til sammen ble det over 1000 kronikker! Den faglitterære produksjonen var også imponerende: I festskriftet fra 2006 skrev Knut Kjeldstadli at Dag Seierstad er representert i BIBSYS med til sammen 2700 sider han har skrevet eller redigert. Senere har det blitt enda flere. Dag skrev i 2014 jubileumsboka «Folket sa nei» om den norske EU-motstandens historie.

Den fremste strategen

Mari Skurdal

 70 år. I tillegg er dette dagen hvor hun har jobbet 29 år i avisa, etter at daværende redaktør Jon Michelet tok henne inn i en redaksjon som sårt trengte mannskap. Etter en opprivende politisk konflikt som nesten tok knekken på avisa i 1997, hadde nesten alle sagt opp. Sissel kom inn i avisa i en tid preget av knappe ressurser. I løpet av tida hennes i Klassekampen har redaksjonen vokst kraftig, og nye, yngre krefter har kommet til. Sissel tar imot og veileder, snill, kunnskapsrik og full av gode historier både fra gamle dager og nord.

 oppvokst i Vesterålen. Hun ble politisk aktiv i Svolvær i tenårene og utdannet seg til sykepleier i hjemfylket før hun flyttet til Tromsø. I 1986 reiste hun med Palestinakomiteens helseteam til Sør-Libanon i en palestinsk flykningleir. Det satte spor. Etter at hun ble journalist, har palestinernes situasjon vært et sentralt dekningsområde for Sissel, i tillegg til kvinnesak og abortrettigheter.

Sissel er arbeidsom. Hun har reddet mang en tom «dobbeltside intro». I tillegg er hun en kløpper i ortografi og en levende fremmedordbok. Først og fremst, for oss kollegaer, er Sissel et utpreget sosialt menneske, med stor omsorg for alle rundt seg.

 har Sissel trappet ned jobben. I dag har hun ansvar for navnesida i en mindre stilling. Vi som har vært så heldige å ha Sissel som kollega, er glade for at det fortsatt tar henne til kontoret i hvert fall én dag i uka. Gratulerer med dagen, kjære Sissel!

Gratulerer, Sissel!

Unni Finnsdatter Johnsen, Trine Talgø, Ellen Johnsrud, Knut Ivar Andersen og Kristin E. Ingerslev

På vegne av kollegaer fra Bleiker ­videregående skole

Steinar Aabakken døde etter kort tids sykdom den 26. september. Han ble 72 år gammel.

Steinar var vår kollega på Bleiker videregående skole. For noen av oss i mange år og for andre i kortere perioder, men uansett tid sammen så satte han dype spor etter seg.

 i Visuell kommunikasjon med plakat som spesiale på lærerhøgskolen i forming på Notodden. Etter utdanning begynte han som lærer på Bleiker videregående skole, og der var han i hele sitt arbeidsliv. Steinars kunnskap om kunst, arkitektur og design var store. Å undervise og være sammen med elever ble hans drivkraft. Steinars engasjement for fag og pedagogikk skapte et mangfoldig og spennende læringsmiljø for utallige elever og for oss kollegaer.

I mange år reiste vår avdeling med elevene til Roma, og hva Steinar visste om Roma og romersk historie, var ikke lite. Han var en fantastisk formidler på disse studieturene.

Han utfordret elever, oss kollegaer og seg selv på en måte som fikk oss til å reflektere over vår egen praksis. Det var utviklende for vår faglige utvikling å bli nødt til å begrunne hva elevene skulle lære av oppgavene vi ga dem. Noen ganger var det krevende, men vi takker for det vi lærte av disse diskusjonene. Steinar var en samler. Numismatikk var en av hans interesser, og han hadde en stor og verdifull samling med mynter. Ellers var Steinar ofte å se på loppemarked og gjenbruksbutikker, en Askeladd, som en av hans fire sønner sa i minnetalen i Asker kapell.

var Steinar også hovedlærer på vår avdeling, og han la stor vekt på frihet og tillit til å bruke våre egne ressurser i undervisningsopplegg. Vi dro på avdelings-seminarer og diskuterte fag, undervisning og alt annet mellom himmel og jord. Disse seminarene ga et samhold og en kollegial trygghet og dermed et godt arbeidsmiljø.

Vi takker Steinar for alt han ga av seg selv, alt vi lærte, all humor og alvor. Våre varmeste tanker går til Laila og til Steinars sønner.

Fredag

De nære ting

Hvor finner jeg verdiene mine?

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparkesyklister?

Dottera mi blir ikkje invitert

På sparket

Astrid Flaa har laget kunst sammen med fire bøylepingviner.

Hundrevis av kvinner har meldt seg inn i nettverket til Angelica Gjedrem.

Lego er puslespill for late folk, ifølge «byggmester» Joakim Wang.

Aktuelt

Hot boy skal knuse høyresida

Silicon Valley sigger igjen

Nerdenes hemsko

Ukas kviss

Kileformet: Arkitekt Daniel Burnham tegnet denne høyblokka, som sto ferdig i 1902. I hvilken by står den?

Hvilket luftskip eksploderer her?

Fuglenes favoritt: Bærene til rognebærtreet er røde, men hvilken farge har blomstene til rognebærtreet?

Navn

Dag Seierstad (1936–2026)

Gratulerer, Sissel!

Steinar Aabakken (1952–2026)

Hvor finner jeg verdiene mine?

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparke­syk­lister?

Dottera mi blir ikkje invitert

Astrid Flaa har laget kunst sammen med fire bøyle­ping­viner.

Hundrevis av kvinner har meldt seg inn i nettverket til Angelica Gjedrem.

Lego er puslespill for late folk, ifølge «bygg­mes­ter» Joakim Wang.

Hot boy skal knuse høyresida

Silicon Valley sigger igjen

Nerdenes hemsko

Kileformet: Arkitekt ­Daniel Burnham tegnet denne høyblokka, som sto ferdig i 1902. I hvilken by står den?

Hvilket luftskip eksplo­derer her?

Fuglenes favoritt: Bærene til rogne­bær­treet er røde, men hvilken farge har blomstene til rogne­bær­treet?

Dag Seierstad (1936–2026)

Gratulerer, Sissel!

Steinar Aabakken (1952–2026)

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparkesyklister?

Astrid Flaa har laget kunst sammen med fire bøylepingviner.

Lego er puslespill for late folk, ifølge «byggmester» Joakim Wang.

Kileformet: Arkitekt Daniel Burnham tegnet denne høyblokka, som sto ferdig i 1902. I hvilken by står den?

Hvilket luftskip eksploderer her?

Fuglenes favoritt: Bærene til rognebærtreet er røde, men hvilken farge har blomstene til rognebærtreet?