Daniel Willumstad Gunstveit

Psykolog og litteraturkritiker

#fff

Jeg kjenner på en intens forakt for folk som bruker elektroniske sparkesykler. Noen ganger kan jeg ta det ut ved å kjefte på syklister som kjører på rødt lys eller durer over fotgjengerfeltet, men denne irritasjonen går først og fremst ut over meg selv. Jeg kjenner jo også masse folk som bruker dem, uten at de er dårlige mennesker. Hvordan kan jeg komme meg ut av denne irritasjonsgropa?

Kjære innsender. Da jeg leste spørsmålet ditt, klødde det i fingrene til min indre moralist. Siden jeg er psykolog, forventer du kanskje at jeg skal hjelpe deg å akseptere det du ikke kan gjøre noe med, men det vil jeg ikke gjøre.

For det er ikke noe galt med følelsene dine. Sinne er et signal om at grensene våre ikke blir respektert, og det er det vi opplever når vi atter en gang må bråstoppe for ikke å bli påkjørt. Sinnet er en beskyttelse av selvets integritet. Den finberegnende elsparkesyklist, derimot, behandler andre som objekter, ikke som uoppmerksomme mennesker som kan snuble eller forandre retning midt i steget (noe sønnen min på halvannet år har en lei tendens til å gjøre).

Da er det helt på sin plass å slenge fra seg noen velvalgte gloser i retning synderen. Rådet mitt her er å være så språklig oppfinnsom som mulig. Da jeg jobbet som assistent på psykiatrisk avdeling, ble jeg på en nattevakt kalt 

Hvorfor føles det likevel ikke så tilfredsstillende å si ifra? Det tror jeg handler om at mottakeren ikke bryr seg. Inntrykket mitt er at elsparkesyklistene er de som oftest gir flatt faen i møte med både trafikkregler og alminnelig folkeskikk – også når de blir konfrontert med egen idiotiske kjøring. Sinnet vårt blir dermed ikke 

. Resultatet kan være enda sterkere frustrasjon som følge av å bli tråkka på to ganger, istedenfor én.

elsparkesyklene stikker imidlertid dypere enn min personlige sikkerhet: Jeg tror de kan fortelle oss noe vesentlig om oss som lever i dag. For på samme måte som den plutselig allestedsnærværende KI-bruken, følger sparkesyklingen en hastverkets logikk, hvor alle hjørner skal kuttes billigst mulig, og hvor målet er det eneste vesentlige, ikke prosessen med å komme dit. Det er det friksjonsløses fremkomstmiddel, hvor man kun trenger å løfte en finger for å bevege kroppen.

Men som alle før eller siden oppdager: Det friksjonsløse liv er ikke et lykkelig liv. Kanskje er det derfor jeg aldri har sett et menneske på sparkesykkel som ser lykkelig ut? De er ikke der de er, men et sted i fremtiden, på andre sida av byen. Alt som skjer på veien dit, er for støy å regne, spesielt vi gående. Ingen elsparkesyklister stopper for å se på de fallende høstbladene i parken, eller kjenner på tilfredsstillelsen av å se en kastanje man nettopp har sparket borti med skotuppen sprette bortover fortauet (prøv det!); mentalt er de allerede fremme ved neste post på programmet. Det som kan virke som en lettvint løsning på et praktisk mobilitetsproblem, ender opp med å koste oss et aktivt samspill med omgivelsene. Dessuten former teknologi hvordan vi opplever verden. Jeg tror elsparkesykler og utstrakt KI-bruk er uttrykk for den samme egosentriske utålmodigheten som finnes i tidsånden og at tilgjengeligheten gjør noe med etterspørselen.

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparkesyklister?

Olaug Nilssen

Forfattar

#000

På foreldremøter på skolen snakker alle om sosiale aktiviteter ungene deres har vært med på sammen, som om det er noe alle får være med på. Men min datter har ikke vært invitert på noe av dette. Kan jeg ta opp dette på en måte uten at det blir veldig ydmykende?

Kjære innsendar. Det enkle svaret på spørsmålet ditt er ja, det kan du. Du kan spare det til etter foreldremøtet og ta det opp direkte med skulen. Du kan be om at dei set i gang tiltak for å unngå ekskludering og be om at dei set i gang haldningsskapande arbeid i klassen.

Du kan også ta det opp på foreldremøtet utan å nemne dotter di. Du kan spørje om klassen og foreldregruppa har det dei treng for at alle skal kunne bli inkluderte i sosiale aktivitetar. Kan de sjølve organisere innsamling av e-post og telefonnummer? Skulen har ikkje lov å dele ut slike lister. Kan de lage ei gruppe på Spond der felles sosiale aktivitetar blir synlege for alle foreldre?

som om eg tar lett på dette, men eg veit godt at det ikkje er lett. Eg har sjølv eit barn som ikkje blei inkludert då han gjekk i barnehagen og som blei strukturelt ekskludert då han skulle begynne på barneskulen. Nærskulen opplyste om at dei ikkje hadde det som skulle til for å legge til rette for han. Dei tilrådde at vi søkte spesialskuleplass. Mannen min og eg var (heldigvis for nærskulen) samde, og erfaringa har vist at det var rett. Likevel får eg varme steinar i magen kvar gong eg tenkjer på at vi har vore med på å bestemme at vårt barn ikkje har ein plass i den alminnelege fellesskapen. No er han ein 19 år gamal mann som framleis kan legge handa midt i blautkaka for å sikre at han får smake på kremen, og som helst vil sjå Youtube-videoar med klipp frå «Sesame street». Etter alt å døme lever han lukkeleg i sin eksklusjon. Men dei fleste ynskjer eit sosialt fellesskap; dei fleste treng å høyre til.

Erfaringa mi med foreldremøte for mine to yngre barn, er at same nærskule på ingen måte tok lett på risikoen for at barn skulle bli ekskluderte frå fellesskapen. På starten av kvart skuleår blei det delt ut oversikt over bursdagsgrupper og venegrupper. Så vidt eg hugsar, retta alle foreldre seg etter dette, sjølv om stresset var særleg høgt når vi skulle hente sju framande barn med oss heim frå SFO på første trinn eller når vi skulle ha med ti framande barn på Leos lekeland for å feire sjuårsdag. Eg ser ikkje bort ifrå at mange foreldre syntest korona var eit deilig avbrekk frå dette sosiale overformynderiet, mens andre var eldsjeler som opplyste om at den og den skulle i akebakken bak skulen og at det berre var å slenge seg med.

organiserte gruppene var haldningsskapande arbeid blant foreldre og barn tydeleg prioritert. Venskap og mobbing blei diskutert i klasserommet både på dagtid og på foreldremøte om kvelden. I utviklingssamtaler var spørsmålet om i kva grad barna treivst i timane og i friminutta eit eige fast punkt. Foreldreorganiserte Spond-grupper sende ut invitasjonar til Halloween for dei som kanskje ikkje hadde nokon å gå med for å sanke godteri i dei oransje plastbøttene sine.

Eg må innrømme at eg gler meg til ungane mine blir så store at eg kan slette Spond-appen frå telefonen ein gong for alle, men eg er først og fremst takksam for å vere del av eit nærmiljø som tar eit slikt ansvar for inkludering.

Dottera mi blir ikkje invitert

Eirik Hørthe

Psykolog og litteraturviter

Jeg har vokst opp med mye hemmelighetskremmerier i foreldregenerasjonen, for eksempel om «uekte» fedre eller selvmord som ikke blir omtalt som det. Jeg vil ikke videreføre en slik fortielseskultur til mine egne barn. Men hvor tidlig kan eller bør jeg begynne å snakke med barn om litt kronglete familiesituasjoner?

Kjære leser! Det er noe ibsensk over spørsmålet ditt som litteraturviteren i meg vanskelig kan motstå. Familiehemmeligheter er en utømmelig kilde til dramatisk energi som pumper liv og nerve inn i eviggrønne klassikere som «Gjengangere».

I dette verket er familiære fortielser selve drivfjæren som får handlingen til å tikke fremover mot sitt sørgelige sluttpunkt. Ofte spilles det på en dramatisk ironi hvor tilskueren har tilgang på viktige opplysninger som karakterene på scenen mangler. Publikum biter negler og river seg i håret mens Osvald Alving, stykkets tragiske helt, famler rundt i blinde. Han er ute av stand til å navigere effektivt i nåtiden så lenge handlingene hans styres av feilaktig informasjon om fortiden.

kan oppstå utenfor scenen. Når familielivet preges av hemmelighetskremmeri, er det kun noen utvalgte få, og som regel utelukkende voksne, som har tilgang på det fulle og hele bildet. Barn og unge havner raskt i en lignende posisjon som Osvald, hvor de stadig trår feil uten å forstå hvorfor. Samtidig er de eksperter på å fange opp stemninger og raske med å ta på seg skylden for ubehaget som ulmer under overflaten. I verste fall kan den sunne åpenheten og nysgjerrigheten som preger livets første fase oppfattes som en trussel mot tilknytning og tilhørighet: Taushet er en pris som må betales for å oppnå familiens aksept.

Sigmund Freud var spesielt opptatt av disse problemstillingene. Han anså seg selv som en sjelens arkeolog. Mens pasienten lå på divanen, gravde han seg gjennom lag på lag med glemt og fortrengt familiehistorie. Den berømte psykiateren mente nemlig at undertrykte hemmeligheter alltid finner veien tilbake til overflaten, men at de returnerer i en forvridd og mer farlig utgave av seg selv. Denne innsikten hadde Freud blant annet tilegnet seg gjennom grundige studier av dramatikere som Sofokles, William Shakespeare og Henrik Ibsen. Gjengangerne slutter med andre ord ikke å hjemsøke oss før vi slipper skjelettene deres ut av skapet.

spørsmålet ditt, slår det meg at du har landet på en lignende konklusjon. Sannsynligvis har du allerede tenkt mye klokt om hvordan du kan skape en familiekultur som er preget av den åpenheten som du selv savnet i oppveksten. Jeg er sikker på at du kan bruke disse erfaringene til å leve deg inn i hva barna dine trenger å vite og når de trenger å vite det. Som forelder er du i den beste posisjonen til å gjøre denne vurderingen, og det finnes få feiltrinn som ikke kan repareres underveis. Faktisk er det litt skummelt aldri å trå galt, slik at barna ikke får trent på det samarbeidet som skal til for å gjøre alt godt igjen.

Nå tenker du kanskje at dette var en snedig måte å unngå å svare på spørsmålet ditt. I så fall må jeg gi deg litt rett. Kanskje det er feigt, men jeg frykter at et helt konkret svar vil bli et klassisk tilfelle av «one size fits nobody». Alle barn er forskjellige, og en robust syvåring kan være overmoden for en samtale som en sårbar tiåring ikke er klar for ennå. Det viktigste er å være trygg på at man kan snakke med barna sine om alt, så lenge det skjer på en måte som er tilpasset deres refleksjonsevne og modenhetsnivå. Svar ærlig på det barnet lurer på, og skap et miljø hvor det er trygt å stille spørsmål. Sannheten er sjelden skumlere enn de fantasiene et barn kan dikte opp for å fylle tomrommene i sin egen livshistorie. Slike fantasifortellinger er som regel blottet for trøstende budskap og håpefulle frempek. De kan dessuten vokse seg overveldende store når de ikke begrenses av mer nøyaktig informasjon om virkeligheten.

Hvor tidlig bør jeg fortelle barna om familiens grums?

De nære ting

Line Madsen Simenstad

– Du driver kvinnenettverk på Kolbotn og i Oslo. Fortell.

– I 2024 startet jeg det første nettverket på Kolbotn, hvor jeg bor. Vi møtes jevnlig, går på kafé, går på tur eller møtes hjemme hos meg. Så startet jeg også opp et nettverk på Nordstrand i Oslo. Alle som vil, kan være med. Gruppene har nå til sammen 465 medlemmer.

– Det er så mye ensomhet rundt omkring. Jeg jobber i barnehage og har alltid brent for sårbare grupper. Jeg ville gjøre noe, og tenkte «hvorfor ikke voksne?».

– Nordstrand-gruppa møtes 12. oktober på Åpent Bakeri, og Kolbotn-gruppa møtes 28. oktober for å gå og bowle på Ski.

– Hva slags historier om ensomhet hører du?

– Vi har nyinnflyttere eller noen som har mistet ektefellen sin eller folk som har sklidd fra vennene sine. Det kan være vanskelig å finne venner når man er voksen. Det er ikke bare å gå og sette seg på en kafe og bli kjent med noen.

– Hvorfor er det så mye ensomhet, tror du?

Det kan være vanskelig å finne venner når man er voksen.

Bowling mot ensomhet

Jonas Henmo

– Hvilken bok anbefaler du andre å lese?

– Lego-instruksjonsbøker. Leser du dem, så bygger du Lego.

– Og du bygger Lego. Hvor mye snakker vi?

– I hvert fall fire–femhundre timer i året. Er nok ofte oppe og nikker på tusen. I tillegg driver jeg en legoklubb på Tøyen for de som ikke har råd til å ha det hjemme. Så det går mye i Lego, ja.

– Hva er det med akkurat Lego som er så spennende?

– Jeg tror alle som har hatt råd til det, har et forhold til Lego. Det er et utrolig kreativt medium, som både kan være avslappende ved å sitte og bygge etter instruksjoner eller utfordre både teknisk kunnskap og kreativiteten din.

– I helga arrangerer du Lego-festivalen Klossexpo ved Hellerudsletta utenfor Oslo. Hva skjer der?

– Det blir en helg fylt med Lego, som egentlig retter seg mot tre forskjellige målgrupper. Den første er oss legonerder. Vi møtes et par ganger i året og snakker Lego, bygger, har konkurranser og ser på fantastiske kreasjoner. Det kommer for eksempel en fra Trondheim som har bygget et fire meters stort, fungerende pariserhjul. For barna er det bare en sinnssyk helg med Lego. Og for andre voksne er det gøy å se hvor … dypt noen faller ned i dette her, for å si det sånn.

Legoens herre

Mari Brenna Vollan

– Du har i flere år dykket ned i arkaisk musikk fra hele verden. Fortell!

– Jeg har hatt lyst til å finne ut av hva som gjør at vi bruker musikk til å fylle våre liv med og hvor det kommer fra. Alle kulturer har sine egne tradisjoner, men jeg er opptatt av om det finnes noe felles. De samme musikalske uttrykkene kan ha oppstått mange steder på jorda samtidig.

– Jeg har vært mye i Kina, og man tenker alltid på kinesisk musikk som pentaton – med fem toner per oktav – men tidligere var det ikke sånn. På Konfusius’ tid var den veldig lik den antikke greske musikken fra samme tid.

– Hva har overrasket deg mest på reisene dine?

– Jeg satt en gang i en landsby i Nordøst-Brasil og slappet av på en fortauskant da jeg hørte noen synge noe flerstemt i et hus over gata. Der satt noen karer og spilte kort og drakk sprit og sang noe korgreier som hørtes ut som om det kom fra Sardinia eller Georgia. Jeg tok det opp på telefonen, men har ennå ikke fått vite helt hva det var. Måten de sang på, hadde ingenting med samba å gjøre. Ting er ikke nødvendigvis som du tror.

– Utforskingen din er blitt til et verk som framføres nå på søndag?

– Ja, det aller viktigste å si er at jeg har samla noen av de flotteste musikerne jeg vet om internasjonalt, som kommer til Drammen. Utgangspunktet er ensemblet Oriental Winds of the Baroque. Det sprang ut av et ønske om å sette sammen musikere fra Europa og ikke-Europa for å vise at den europeiske kulturen oppsto fra møter mellom forskjellige kulturer. Det var en reaksjon på 22. juli, hvor det ble forfektet at man måtte beskytte europeisk kultur. Da har du ikke skjønt noe.

Livets lydspor

På sparket

Det skal ikke stikkes under stol at vi kan slumpe til å gjøre narr av såkalte 

 på disse flater. Det er nesten så vi fikk dårlig samvittighet da vi leste at det har blitt et problem for tek-gutter å få seg dame. Elon Musk, Mark Zuckerberg og Alex Karp ser ut til å ha dratt med seg hele bølingen ned i macho-dragsuget. Menn som før ble sett på som teknologiske innovatører med gode økonomiske utsikter eller nerdete datagutter med en klønes sjarme, blir nå regnet som medskyldige til tekoligarkenes verdensdominans, militær overvåking, nedbemanning, energisluk og forurensning. Damene regner med at du stemmer på Donald Trump bare fordi du jobber for Elon Musk, sier en kilde til Wired. I reportasjen forteller flere tek-gutter at de prøver å unngå å fortelle daten sin at de jobber for Palantir, at de dropper smartklokka fordi den signaliserer en giftig maskulinitet, eller at de juger på seg at de jobber for Tesla bare for å kunne betale foreldrenes sjukehusregninger. Visste vi det ikke: All elendighet kan spores tilbake til det private helsevesenet. VHS

Tech bros fåkke pult

En av fordelene med kunstig intelligens bør være at den behandler alle likt. Stor eller liten, lys eller mørk, og med innovertiss eller utovertiss. Men så kommer den menneskelige intelligensen inn og ødelegger igjen. Slik får en kvinnelig robot betalt 10 prosent mindre enn en mannlig en. En studie utført ved Universitetet i Limerick, og omtalt av Euronews, testet dette på 189 arbeidstakere. De fikk fire ulike KI-assistenter: en tekstbasert chatbot, en skrivebordsrobot og to menneskelignende roboter med mannlig og kvinnelig utseende og ved navn Johan og Johanna. Alle fire assistentene hadde de samme egenskapene under panseret. Arbeidstakerne skulle så vurdere jobben robotene hadde gjort og i tillegg gi dem lønna de syntes de fortjente. Arbeidet til den mannlige og kvinnelige roboten ble vurdert nesten helt likt. Likevel fikk Johanna betalt 10 prosent mindre enn Johan, og hun ble også vurdert som mindre menneskelignende. Den skarve trøsten er at Johanna i hvert fall fikk mer betalt enn de to kjønnsløse chatbotene. VHS

Johan 1 – Johanna 0

Vil ikke damer date menn med katter? Ifølge en kommentar i Los Angeles Times er svaret nei. Han lener seg på en studie fra Colorado fra 2020 som konkluderte med at det var større sjanse for at kvinner mellom 18 og 24 år avviste en mann på en datingapp om han poserte med en katt. «Menn som holder katter», het det i studien, «ble oppfattet som mindre maskuline, mer nevrotiske, omgjengelige og åpne, og mindre attraktive som kjærester.» (Hvorfor «omgjengelig» og «åpen» oppfattes som negative egenskaper, sier studien ingenting om). Forklaringen skal ligge i at katten tradisjonelt har vært ansett som et feminint kjæledyr og at menn da blir oppfattet som feminine og muligens homofile. Men kattemenn, skriver kommentatoren, er bare menn som vil ha et kjæledyr, men som ikke takler alt småsnakket du må håndtere hvis du har en hund du må lufte. Da er det en trøst å hente tilbake i studien fra 2020: Én type kvinner vil ha kattemenn: kattedamene. VHS

Kattemannen

Aktuelt

Anne Gaathaug

1. Hvilken skandalesak er det datahackeren Rui Pinto har rullet opp?

2. For hva er den greske Nike gudinne for?

3. Fra hvilket land stammer osten Gorgonzola?

4. Hvilken dato markerer vi «veterandagen»?

5. Hva er bakgrunnen for den sosiale medier-kampanjen «Jeg er Jane Doe»?

6. Hva het luftskipet som havarerte 6. mai 1937 hvor 35 av 97 om bord omkom?

7. Nord i Europa ligger verdens eldste fornøyelsespark. Hva heter den?

8. Hva heter elva som renner ut fra Mjøsa og er et viktig tilløp til Glomma?

9. Arkitekten Renzo Piano har tegnet en rekke kjente bygninger, blant annet Astrup Fearnley Museet i Oslo. Hva heter den mest kjente bygningen – et kultursenter i sentrum av Paris, innviet i 1977 – han også har tegnet, i samarbeid med Richard Rogers?

Ukas kviss

1. Jonas Andersen Sayed skal lede Stortingets «Epstein-høring». Hvilket parti representerer Sayed?

2. I hvilket tiår ble det første fotball-VM for kvinner arrangert?

3. Donau passerer eller berører ti land. Elva renner gjennom eller er innom fire hovedsteder. Tre av disse er Wien, Bratislava og Budapest. Hva heter den fjerde?

4. Hvilket land var den russiske keiserinnen Katarina den store opprinnelig fra?

5. Hva heter lesekonkurransen NRK har dratt i gang, frontet av profiler som Sigrid Bonde Tusvik, Linnéa Myhre og Oskar Westerlin?

6. Hva heter det mer kjente alteregoet til den fiktive karakteren John Clayton II, jarlen av Greystoke?

7. Den islamske hærfører fra det tolvte århundre, Sultan Saladin, ble født i samme by som en av Iraks tidligere ledere. Hvilken by?

8. Hvilken farge har blomstene til rognebærtreet?

9. Hvilken norsk artist har sunget duett med Neil Sedaka, Bryan May, Josh Groban, Diana Krall og Dee Dee Bridgewater?

1.	Hvilket land topper Europas Pisa-målinger?

2.	USA har arrangert vinter-OL fire ganger, fordelt på de tre byene Lake Placid, Salt Lake City og Squaw Valley. Hvilken av disse har arrangert lekene to ganger?

3.	Hvordan starter «Klatremus’ voggevise» fra Hakkebakkeskogen?

4.	I hvilket århundre levde den rettslærde Muhammad Ibn Abd al-Wahhab – grunnleggeren av den puritanske reformbevegelsen Wahhabismen i islam?

5.	Hvilken teknologisk nyvinning er det SVs Kirsti Bergstø ønsker å forby?

6.	Til hvilken organisasjon er Natur og Ungdom (NU) en frittstående ungdomsorganisasjon?

7.	I hvilket land har flyprodusenten Airbus sitt hovedkvarter?

8.	Hvilken nasjonalitet hadde komponisten Pauline Hall?

Kari Elisabet Svare

Karin Helvik døde 18. november. Jeg fikk vite at hun hadde forlatt livet dagen etter, da Pål Steigan skreiv på nett: «Min favorittlærer Karin Helvig døde i går. Det var ikke uventet, men likevel veldig trist.» Ja, det er vemodig når et liv er over. Karins liv ble langt og aktiv, og vårt vennskap startet sent. Derfor er det mye jeg ikke vet, men hun ble tidlig ei tøff «Bestemor for fred» som sammen med ei annen produserte og stensilerte løpesedler. I dag regnes metoden for foreldet, så dette er lenge siden.

 som sinte Bestemødre for fred på initiativ fra vår felles venninne Else. Vi tre ble oppfattet som litt vel aggressive av enkelte i foreningen. Selv er jeg av den oppfatning at skal man stå opp for fred, må man være krass i pennen og tøff i talen. Fred er dyrebart og noe vi å kjempe for. Nå mer enn noen gang. Da Bjørnson skrev «Fred er ei det beste, men at man noget vil», mente han at vi må tørre å si de krigstro imot og fornærme de tafatte, selv om man risikerer å bli upopulær og utskjelt.

helstøpt, holdt fast i sine prinsipper og var ikke redd for å skjære gjennom, uredd for hva andre måtte synes. «Som venstreradikaler og fredsaktivist var hun alltid på hugget», skriver Pål Steigan på nett. «En glødende kommunist», sier Else.

med tæl. De både inspirerer og imponerer meg. Karin var ei sånn. Vår lille trekant hadde flere givende treff på Høyenhall og på knatten til Else med utsikt over sjøen. Jeg er glad for verdifulle samtaler. Og for viktig støtte. Karin oppmuntret alltid, hadde tro på meg, kom med rosende ord. Ikke alle gjør det. Jeg liker å tenke at vi var av betydning for hverandre.

holdt vi kontakt via mail. Fysiske møter krever reising, og skrantende kropper begrenser bevegelsesfriheten. Men vi har jevnlig sjekket hvordan det går med hverandre. Ikke at Karin har vært den som klager, men jeg har forstått at hun har hatt mange plager.

Den siste mailen avsluttet hun slik: «Klem fra Karin, 90 år og glemsk, dessverre!»

Jeg vil ikke sørge, men heller ta imot klemmen og feire hennes lange og aktive liv, styrken og viljen. Tusen takk kjære Karin for det fine vi har delt.

Ei dame verdt å minnes

På vegne av kolleger ved Psykiatrisk institutt, Universitetet i Bergen og Haukeland Universitetssykehus og St.Olavs Hospital/NTNU: 
Anders Lund, Ole Bernt Fasmer, Jan Øystein Berle, Ketil Ødegaard, Vigdis Elin Giæver Syrstad, Siri Nome, Håvard Kallestad

Vår gode og kloke kollega psykiater Fred Holsten er gått bort.

Han vil bli sterkt savnet, både av kolleger, venner og pasienter.

i tillegg til å være en god venn og mentor, også en kollega vi alltid kunne konferere med når vi trengte råd og støtte.

Han var overlege og professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen med vitenskapelige artikler publisert i internasjonale tidsskrift. Han har vært sentral i oppbygging av miljøet for bipolar sykdom på Vestlandet, både klinisk og i forskning på biologiske rytmer og lys.

Han var også en viktig inspirasjonskilde i oppstarten av et forskningsmiljø om søvn og døgnrytmer ved St. Olavs hospital /NTNU, Trondheim.

kunnskap om medikamentelle og biologiske behandlinger supplerte hans fokus på samtalens betydning, utstrakt bruk av kognitiv terapi, en helhetlig behandling.

Han var en høyt skattet foreleser for medisinerstudenter, faglig engasjert og godt likt. Fred holdt også forelesninger og kurs for kolleger, både allmennleger og psykiatere. På grunn av hans omfattende kliniske erfaring var dette verdifull og klinisk rettet kunnskap som ble verdsatt.

 en inspirasjon og et forbilde for oss yngre kolleger i undervisning og veiledning. Han var alltid tilgjengelig med råd og hjelp.

Fred Holstens gjennomførte og dypt følte omsorg for pasientene og hans genuine interesse for faget har inspirert oss.

Et forbilde og en inspirator

Pål Henry Engh

Harald Krokstrand

Jan-Kåre Øien

Ivar er død. Han sovnet stille inn på Tåsenhjemmet 3. september, 89 år gammel.

Ivar Andreas Høivik ble født 22. mai 1937 og vokste opp i Kristiansund, Drammen og Stavanger. Han var glad i å tegne og ville bli kunstner, men utdannet seg til arkitekt med diplom fra Statens Arkitektskole i Oslo i 1963. Allerede den gangen var han samfunnsengasjert med radikale meninger til venstre i det politiske landskapet. Det skulle prege ham både som menneske og fagperson resten av livet.

«Om Ivar ikke klarte å flytte fjell, bar han mye stein», for å sitere hans bestevenn, forfatteren og journalisten Bjørn Bjørnsen.

 yrkeskarriere hos konsulentselskapet Anderson & Skjånes, i dag Asplan Viak. Han arbeidet for Norad i Kenya, Malaysia og Saudi-Arabia, og for Norsk Folkehjelp i Bosnia. Hjemme i Norge var han bygnings- og reguleringssjef i Farsund og plankoordinator i Trondheim.

I 1987 begynte han som bygningssjef i Oslo med ansvar for bygningskontrollen. Da den ble slått sammen med byplankontoret i 1992, fortsatte han som sjefarkitekt i den nye Plan- og bygningsetaten til han gikk av med pensjon i 2007.

til Drøbak. Interessen for kunst og kultur gjorde ham til leder og seinere æresmedlem både av Drøbak Kunstforening og Verneforeningen Gamle Drøbak.

I Drøbak var han en varm forsvarer av den gamle trehusbebyggelsen. Ikke som kulisse og kos, men som et autentisk sted for vår tid. «Vi må ikke legge en møllpose over byen vår», som han sa i et intervju med Akershus Amtstidende i 2012, og ga ris og ros også til det nye som ble bygget.

 Stor-Oslos bolig- og eiendomsmarked. Høy status og profittjag skaper et særskilt press.

– Folk kjøper gamle hus og stiller krav til moderne komfort og større plass uten kunnskap og forståelse for historien, særpreget og detaljene, mente han.

Fredag

De nære ting

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparkesyklister?

Dottera mi blir ikkje invitert

Hvor tidlig bør jeg fortelle barna om familiens grums?

På sparket

Hundrevis av kvinner har meldt seg inn i nettverket til Angelica Gjedrem.

Lego er puslespill for late folk, ifølge «byggmester» Joakim Wang.

Rolf-Erik Nystrøm forsker på musikk fra antikkens Hellas og fortauskanter i Brasil.

Aktuelt

Nerdenes hemsko

Patriarkatets forbannelse

Æsj, myke menn

Ukas kviss

Hvilket luftskip eksploderer her?

Fuglenes favoritt: Bærene til rognebærtreet er røde, men hvilken farge har blomstene til rognebærtreet?

Hvor: Colosseum ligger i Roma, men i hvilken region ligger hovedstaden?

Navn

Karin Helvig (1936–2026)

Fred Holsten (1944–2026)

Ivar Andreas Høivik (1937–2026)

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparke­syk­lister?

Dottera mi blir ikkje invitert

Hvor tidlig bør jeg fortelle barna om familiens grums?

Hundrevis av kvinner har meldt seg inn i nettverket til Angelica Gjedrem.

Lego er puslespill for late folk, ifølge «bygg­mes­ter» Joakim Wang.

Rolf-Erik Nystrøm forsker på musikk fra antikkens Hellas og fortaus­kanter i Brasil.

Nerdenes hemsko

Patri­ar­katets forban­nelse

Æsj, myke menn

Hvilket luftskip eksplo­derer her?

Fuglenes favoritt: Bærene til rogne­bær­treet er røde, men hvilken farge har blomstene til rogne­bær­treet?

Hvor: Colosseum ligger i Roma, men i hvilken region ligger hoved­staden?

Karin Helvig (1936–2026)

Fred Holsten (1944–2026)

Ivar Andreas Høivik (1937–2026)

Hvordan kuer jeg sinnet mitt mot elsparkesyklister?

Lego er puslespill for late folk, ifølge «byggmester» Joakim Wang.

Rolf-Erik Nystrøm forsker på musikk fra antikkens Hellas og fortauskanter i Brasil.

Patriarkatets forbannelse

Hvilket luftskip eksploderer her?

Fuglenes favoritt: Bærene til rognebærtreet er røde, men hvilken farge har blomstene til rognebærtreet?

Hvor: Colosseum ligger i Roma, men i hvilken region ligger hovedstaden?