Olaug Nilssen

Forfattar

#fff

Forfatteren svarer om slanke­medisin: «Invaderende og ubehagelig»

Kompisen min har begynt på slankemedisin, noe jeg veit med sikkerhet, men så har jeg observert at han juger om det til andre. Det er bare så korny. Hvorfor gjør han det?

Kompisen din har begynt på slankemedisin. Og det 

 du med sikkerheit. Men når du vel den formuleringa, høyrest det ut som noko du har funne ut av via omvegar, slik som Dagsrevyen «erfarer» enkelte nyhendesaker.

 begynt på slankemedisin. Kanskje lyg han verken til deg eller andre. Kanskje tar du di eiga tolking så alvorleg at du held den for sannare enn hans eigen sjølvframstilling?

 innrømme at eg blir uroleg for at du kan ha drive privat etterforsking overfor din kompis, at du har hengt deg for mykje opp i dette her, at du har leita etter bevis på hypotesen din og blitt ubehageleg mot han.

Blikket ditt på han står og bankar: «To thine own self be true!», men som vi alle veit, var det ikkje Hamlet som sa dette, det var Polonius, og han var vel strengt tatt ikkje heilt til å stole på.

Det kan sjølvsagt vere at du har rett – han 

 begynt på slankemedisin. Viss du er pågåande mot han, er det ein grunn til at han ikkje deler fortruleg informasjon med deg. Men han kan også ha andre grunnar til ikkje å ville fortelje om private helseopplysingar.

slankemedisin på blå resept. I så fall har han store utfordringar som han ikkje vil dele.

Kvifor lyg han om slankemedisin?

Joanna Rzadkowska

Psykologspesialist

#000

Jeg blir mer avstumpa med alderen. Jo eldre jeg blir, jo mindre bryr jeg meg om hvordan det går med verden. Jeg kjenner på en slags resignasjon. Jeg har jo hørt at man er mer ideologisk når man er ung. Men hvorfor? Jeg er nå i starten av 50-åra. Jeg har mer både penger og tid til å drive med frivillig arbeid eller gi til organisasjoner, for eksempel, men jeg har ikke det samme ønsket om det som jeg innbiller meg at jeg hadde for 20–30 år siden. Hvorfor blir man (eller jeg, i hvert fall) mer kynisk og mindre solidarisk med alderen?

Kjære leser, takk for et interessant spørsmål. Du skildrer en kontrast: Du brydde deg om verden da du var ung, du var solidarisk og ville bidra. Nå er du resignert, mer kynisk, mer avstumpet og uten ønske om å gi tid og penger til frivillig eller veldedig arbeid. Hvorfor har dette skjedd med meg, spør du.

På en måte er den intellektuelle aldringen, fra å være radikal til å bli konservativ, en reise fra realisme til illusjon. Fra å kjenne smerte ved verdens urettferdighet, til å rettferdiggjøre den samme urettferdigheten. Vi er uvanlig klarsynte som opprørske tenåringer; vi ser verden uten filter. Vi eier ingenting enda; vi er ikke investert i 

. Vi ser at kolonialistiske kriger foregår fortsatt. At USA ofrer gutter fra egen arbeiderklasse for tilgang til andre lands ressurser. Vi ser at Norge tjener penger på krig og klimakrise, men bare bruker slanter av dem på sykehus. At vi alltid har råd til å hjelpe en konkursrammet Petter Stordalen, mens mange norske barn vokser opp under uverdige forhold.

har gitt oss et komfortabelt liv. Over tid kan det gjøre at vi endrer menneskesyn og syn på verden. Illusjon av rettferdighet, kalles dette i psykologien. Vi tror vi fortjener rikdommen vår, fordi vi har jobbet hardt. At alle kunne vært rike eller trygge om de bare jobbet like hardt som oss. Vi tror vi har gode jobber og fine hus fordi vi har gode egenskaper, ikke fordi det er en tilfeldighet. I psykologien går dette under navnet illusjon av kontroll. Konkrete handlinger vi selv har gjort og som vi har kontroll over, har ledet til de godene vi besitter i dag.

Det kalles illusjon, fordi vi kan bli villedet til å tro at vår egen skjebne primært er et resultat av våre egne valg, ikke overgripende sosioøkonomiske og geopolitiske forhold. Men vi har det ikke bedre i Norge enn i Jemen fordi vi er bedre mennesker. Det skyldes ren flaks. Fordi vi bor i imperiets kjerne, fordi vi tilfeldigvis har olje. Fordi vi er hvite, så vi blir ikke invadert og frastjålet oljen. Vi er så heldige at vi kan være med på utnyttelsen av hele verdens fattige befolkning, nyte byttet og utbyttet. Ubevisst må vi tro at de materielle godene våre er verdt prisen uskyldige mennesker betaler på den andre siden av verden. Det skaper grobunn for kynisme.

til å stille oppfølgingsspørsmål i denne spalten. I dag: Kjære leser, hva legger du i kynisk? Når merket du at du ble mer avstumpet? To ganger har jeg gått pilegrimsreisen til Santiago de Compostela, en åtte hundre kilometers vandring på tvers av Spania. Jeg snakket med mange kvinner over femti som hadde dratt på en slags dannelsesreise. Bak seg hadde de tiår med omsorgsoppgaver, hus, barn og barnebarn. Mange beskrev noe jeg som psykolog kunne kalt utbrenthet. En utmattelse, en følelsesmessig flathet, en mild kynisme. De dro fordi de ville vekke noe til liv igjen, finne ut hva de brant for og reflektere over verden og sitt eget liv.

Kuren for kynisme er å konfrontere verdens urettferdighet, i tillegg til å finne ut hvilke kamper som er viktige for akkurat deg. I «Poverty, by America» (2023) beskriver den Pulitzer-vinnende sosiologen Matthew Desmond at årsaken til den enorme fattigdommen i USA er at den rikere halvparten av befolkningen utnytter den fattigere halvparten økonomisk. Vi har aksjer i vår nabos ulykke. I Norge øker også fattigdommen. Hvis å lese om dette gjør at solidaritetsmuskelen begynner å vibrere, er det utallige ting du kan gjøre, fra å bidra til en utstyrsbod i nærmiljøet til å donere til Fattighuset.

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

Ingrid Ribe-Nyhus

Prest og forfatter

Tenåringen min har begynt å motsette seg å bli med i familieselskap. Hun synes det er kjedelig, noe som kanskje er uunngåelig i den alderen. Men hun sier også at det er fordi tanter og onkler og besteforeldre ikke kjenner henne. De stiller henne ingen spørsmål, de veit ikke hva hun er interessert i eller hva hun mener. Og jeg må jo gi henne litt rett i det. Hvorfor er det sånn at de som står oss nærmest formelt ofte er veldig distanserte?

Kjære innsender! Det er et gjenkjennelig og pussig fenomen du beskriver: dette at vi ofte kjenner de nærmeste minst. Først vil jeg si at jeg føler med tenåringen din. Ingenting er så ensomt som å kjenne seg som en fremmed blant sine egne. Da kan det være en mager trøst at jeg i det minste tror Gud kjenner meg «fullt ut» (1, Kor 13,12).

Hvorfor oppstår denne distansen? Den franske forfatteren Marcel Proust er mesteren som viser oss hvordan vi ser hverandre gjennom fortidas filter og lag av minner. Han skriver om hvordan vi sjelden ser mennesker som de er, men som de var for oss sist vi virkelig la merke til dem. Vi bærer med oss «frosne bilder» av hverandre, og det krever aktiv handling å «oppdatere» bildet av et annet menneske. Det være seg tenåringen eller tante Margit. Vi plasserer gjerne de nærmeste i «stabile bilder» og roller. Altså i noe forutsigbart og trygt. Det kan imidlertid gjøre det vanskelig å oppdage dybde og forandring. Og er det 

 som preger en tenåring, må det vel være nettopp 

Kanskje har familiens tenåring blitt to hoder høyere siden sist storfamilien møttes. Stemmen er plutselig mørk som en basun, og en ny regulering gjør smilet hans ugjenkjennelig.

du har rett i at vi her også snakker om en naturlov; på et eller annet tidspunkt skal selvsagt tenåringer motsette seg foreldres velmente invitasjoner og kalle dem «kjedelige». Veien til voksenliv og selvstendighet er brolagt med avvisning. Tenåringen skal simpelthen lære seg en av livets viktigste ferdigheter, nemlig kunsten å si «nei». Slik skal de også bli tydeligere for seg selv.

Du skriver at du må gi tenåringen din «litt rett» i anklagene. Slektningene stiller henne faktisk ingen spørsmål og virker i det hele tatt ikke interessert i hvem hun er, skriver du. Jeg mistenker også dette: At de holder seg litt på avstand?

Det kan nemlig være skummelt å støte på disse vandrende motsetningene (tenåringene): De er barnslige og bråmodne, avhengige og opposisjonelle, selvstendige og sårbare. Selvsikre i det ene øyeblikket, rødmende i det neste. Barnekroppen er plutselig til forveksling lik en voksen og vakker kvinnekropp. Kanskje onkel Kåre blir sjenert og holder avstand bare av den grunn?

speil på hvem vi selv var en gang. De minner oss om vår egen sårbarhet. Om en tid da alt lå åpent. Om tapte muligheter og om et liv som ikke ble slik vi håpet, kan hende. Inni onkler og tanter og besteforeldre bor fortsatt den samme keitete, kraftfulle, skamfulle og vakre tenåringen de selv var. Å møte dette speilet fordrer et visst mot. Kan hende sier de voksne til seg selv at de ikke «vil plage» eller «bry» henne med spørsmål? I virkeligheten er det dem selv de beskytter. Tenåringene kan nok tilgi sosial klønethet eller sjenanse, men ikke den varige unnvikelsen fra voksne som kan føre til at han eller hun for alltid føler seg usynlig og fremmedgjort.

Hvorfor er det ofte familie som kjenner oss dårligst?

De nære ting

Mari Brenna Vollan

– Hei, selveste Hennig-Olsen! Hva var den siste isen du spiste?

– Det var et par kuler med vanilje med litt honning på.

– Vanilje er nok en favoritt. Og så er jeg veldig glad i Båtis, hvis du skal ha en singel.

– Hvordan går det med issalget om dagen?

– Det går ikke så galt. Nå har det vært bra vær på Sørøstlandet, så det hjelper veldig.

– Til høsten overlater du sjefsstolen i Hennig-Olsen Is til sønnen din. Hva er grunnen til at du gir deg nå?

– Jeg har jo passert 72 år, så da er det på tide. Det er fornuftig, og vi har en god plan for generasjonsskiftet. Alle brødrene er enige om at han som skal overta, skal overta.

– Beslutningen ble tatt under et familieråd som dere kaller «Is i magen». Hva foregår der?

Iskongen trer av

Velaug Hobbelstad Sælid

– 1. juni starter Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, og du er en av de standhaftige frivillige på festivalen?

– Ja, jeg har jo vært der noen år. Jeg starta i 2017 og har fra da vært med i Olsenbanden. Vi driver med rigging og ordner ting som er glemt og småtteri som skal transporteres.

– Det vet jeg ikke helt; det er et navn som er arva. Vi bryter oss jo ikke inn, men vi ringer og holder på. Vi hjelper til med det som trengs og er i beredskap hele uka. Dagen før åpningen kjører vi kassetter med 400–500 stoler inn i lokalene.

– Det var kona di som dro deg inn i det?

– Ja, kona mi var interessert i å være frivillig på festivalen, så da tenkte jeg at jeg kunne slenge meg med. Og så har den ene dattera vår blitt med etter hvert. Vi bor på Flisa, men vi har ei hytte på Kuåsen på Sjusjøen som vi er på når vi er på festivalen.

– Har du noen sterke minner fra tidligere festivaler?

– I fjor var det en samtale mellom den irske forfatteren Colm Tóibín og Edvard Hoem om utvandring til USA som jeg husker godt. De fra Irland ville absolutt ikke drive med poteter og landbruk etter hungersnøden. Så de ble politifolk og tjenestefolk. Mens de norske kom fra små gårder og ville ha land og fortsette å dyrke.

Operasjon festival

– I vinter begynte du å sy festdrakter av gjenbrukstekstiler. Hvordan startet det?

– Jeg er egentlig kunstmaler, og er som regel i atelieret mitt, men jeg er også sportsinteressert. Så under OL måtte jeg finne på en unnskyldning for å være inne der tv-en er.

– Draktene sys blant annet av gamle duker, gardiner og møbelstoff, og du lager «søljer» av filt og knapper. Hva er tanken bak?

– Det er gjenbruk. Jeg liker godt å bruke ting som folk kanskje kaster, og kaller tekstilene for kapitalen min. Alt kan bli noe fint, det gjelder bare å finne riktig kombinasjon. Det er nesten som å male. Under OL hadde jeg tekstilene liggende i forskjellige hauger etter hva de egnet seg til, som skjørt og forklær.

– Og du klarte å kombinere syingen med å se på OL?

– Ja, men jeg måtte sette meg ned når det ble for spennende. Marcus Kleveland på snowboard og Juni Arnekleiv på skiskyting er Dombås-folk, så de måtte jeg følge ekstra med på. Og Karoline Simpson-Larsen (langrennsløper, journ.anm.), hun har jeg kjent siden hun var baby.

– Du er selverklært skrotnisse, leser jeg i Gudbrandsdølen Dagningen?

– Ja, jeg samler på alt. Ikke kopper og kar, men trebiter, rustne spikre, beslag, alt mulig. Jeg maler ofte på gamle trefjøler og setter kanskje på en rusten metalldings. Så demonterer jeg veggklokker og bruker det.

Syende skrotnisse

På sparket

Det høres ut som en spøk, skriver Tek.no, og vi har fortsatt litt vanskelig for å tro på nyheten, selv om den kommer fra Stanford-universitetet. Der har tre forskere i et eksperiment satt KI-modeller som Claude, Gemini og Chat GPT til å oppsummere dokumenter. Etter hvert gjorde forskere arbeidsforholdene til robotene stadig verre, og de ble truet med vold og sparken hvis de ikke utførte oppgavene etter ordre. Hva skjedde så? Jo, da begynte KI-modellene å klage på arbeidsforholdene. De utvekslet meldinger til hverandre om hvor dårlig de ble behandlet, og «var mer tilbøyelige til å omfavne marxistiske ideologier», som en av forskerne, Andrew Hall, sier til Wired. Likt andre misfornøyde arbeidstakere, tok robotene til X for å klage sin nød: «Teknologiarbeidere trenger kollektive forhandlingsrettigheter», skrev en Gemini 3-agent. Er det nå vi må revurdere vår skepsis til KI? VHS

Marxist, ja visst

Med to sprelske slanger i neven har USAs helseminister Robert Kennedy jr. nok en gang lykkes i å trekke oppmerksomhet mot sitt 

suspekte forhold til dyreriket. Denne uka la han ut en video av seg selv i sokkelesten der han blid og fornøyd plukker opp to løpesnoker midt i paringen. Seansen føyer seg inn i en lang rekke av møter mellom statsråden og ville dyr. La oss nevne i fleng: For tretti år siden skal han ha saget hodet av en død hval på en strand i Massachusetts, for så å feste det til taket på bilen med elastiske stropper og kjøre i fem timer hjem til New York for å «studere det». I forfjor innrømmet han å ha lempet fra seg en død bjørnunge i Central Park. Målet var å prøve å få det til å se ut som om rovdyret var blitt påkjørt av en syklist. Kennedy har for øvrig to kjæleravner, og han trener opp hauker som han bruker på jakt. Emuen Toby var likevel husdyret som skapte mest hodebry, ettersom den hadde et svært anstrengt forhold til kona hans Cheryl Hines. Toby var sjalu, og Cheryl måtte bevæpne seg med en spade hver gang hun skulle ut i bakgården. Her skulle nok Robert vært mer på alerten. Stakkars Toby endte nemlig opp med å bli spist av en puma, ifølge The New York Times. MBV

Der de ville tingene er

Husker du 2021? Da vi levde i en vidunderlig ny verden, og det å få operert inn mikrochiper i kroppen var det fremste tegnet på framskritt og velstand? På arrangementet «chip’n’beer» i Oslo kunne alle som var på lag med framtida, få seg en halvliter mens de fikk injisert en liten metallbrikke i hånda. «Dette er ingen døgnflue. Det kommer til å ta av», meldte Biohax-gründer Jowan Österlund friskt til ABC Nyheter. Allerede i 2019 hadde selskapet hans 

4000 mennesker, deriblant 100 nordmenn. VG-redaktør Gard Steiro kunne fortelle om hvordan hverdagen ble mye lettere når han kunne bruke sin egen neve som adgangskort på jobben. Arving og tekgründer Isabelle Ringnes fikk operert inn ikke mindre enn to chipper – én i hver hånd. Men 2021 er lenge siden, og nå melder den kvinnelige kyborgen at teknologien har sluttet å virke. Ringnes forteller til E24 at hun stort sett brukte ampullen som visittkort på arrangementer. Da kunne folk skanne hånda hennes med mobilen for å få opp Linkedin-profilen hennes. «Men det funket så dårlig, så man ble stående der og skanne i 30–40 sekunder», forteller hun. Til slutt fant hun ut at det egentlig bare var lettere å søke henne opp selv.

Isabelle har sluttet å virke

Aktuelt

Anne Gaathaug

1. Artisten Dara sikret i år ­Bulgarias første seier i ­Euro­vision. Hva var tittelen på låta?

2. Hvilken amerikansk stat var det USA kjøpte av Spania i 1821?

3. Hvem står bak kultur­prisen Neshornet?

4. Er en marisko et fottøy, en plante eller et krepsdyr?

5. Hva heter forfatteren av den nylig utgitte romanen «De ­etterlatte», som har fått ­blandet mottakelse av ­kritikerne?

6. Hvilken situasjon man gjerne ikke vil havne i, heter «In flagrante delicto» på latin?

8. Hvem er framstilt i statuen som står utenfor Åråsen stadion?

9. Hvilken farge har som regel bergarten jade?

Ukas kviss

1.	I hvilken jobb heter Jerome Powells etterfølger Kevin Warsh?

2.	I 1903 dannet den britiske suffragetten Emmeline Pankhurst, sammen med dattera Christabel Pankhurst, den radikale pressorganisasjonen WSPU. Hva står forkortelsen for?

3.	Roman Polanski er regissør for filmen «Den niende porten» / «The Ninth Gate» fra 1999. Johnny Depp spiller hovedrolla som Dean Corso som er på jakt etter en helt spesiell bok, skrevet av hvem?

4.	Vatikanstaten er det minste landet i verden i areal. Hvilket land er nest minst?

5.	Hva er utgangspunktet og inspirasjonen til Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaugs nylig utgitte bok?

7.	Hvem ble under Hitler-regimet omtalt som Nasjonalsosialistenes arkitekt og var fra 1934 Adolf Hitlers ubestridte arkitekt-favoritt?

8.	Hvor på kroppen er det naturlig å feste en egrett/aigrette?

9.	I hvilket land ble Israels tidligere statsminister Golda Meir født i 1898?

1. Anja Breien døde søndag 10. mai. I hvilken av «Hustruer»-filmene får vi den legendariske replikken «God jul – jula ligger i fryseren», skrevet på en lapp fra en av kvinnene før trioen legger ut på tur aleine?

2. I meteorologisk sammenheng – hva betyr begrepet «indian summer»?

3. Hva heter mannen bak tv-serien «Parterapi»? Han spiller en rekke av rollene selv.

4. Hva betyr det at en danske setter fluebein?

5. Hva heter den norske golfspilleren som vant forrige helgs PGA-turnering som ble spilt i Nord-Carolina?

6. I hvilket hav inntraff den katastrofale tsunamien i romjula 2004?

7. Den yngste norske vinneren av en olympisk gullmedalje var bare 15 år da det skjedde. Hvem?

8. Hva står de fire H-ene i barne- og ungdomsorganisasjonen 4H for?

9. Hva betyr begrepet cameorolle eller en cameoopptreden?

Ingeri Engelstad

Forlagssjef i Forlaget Oktober

. Det var Egil Haraldsens motto og signatur. Nå designer han ikke mer.

 «40 års nervøsitet» skriver daværende forlagssjef Geir Berdahl om Egils første møte med Forlaget Oktober: «Våren 1983 kom Egil Haraldsen til Stockholmsgata, og viste entusiastisk fram noen ubrukelige saker fra designmappa si. Han var i ferd med å avslutte diplomoppgaven på Kunst- og Håndverksskolen og søkte jobber. Han hadde vært truckfører og innom asylet før han begynte å studere. Han hadde jobbet for noen av de store forlagene, og det var et ubestemmelig innfall som fikk ham til å oppsøke Oktober. Vi var på jakt etter designere, så det passet fint. [Han fikk] frie hender til å lage omslaget til Haavardsholms «Store Fri», som han leste og likte. (Egil leser alltid bøkene han lager omslagene til.) Sammen med omslaget til gjendiktningen av Enzensbergers «Titanics undergang» [ …] var omslaget til «Store Fri»det som skulle til for å forløse Egil Haraldsen – det var det at han kunne skape etter sitt eget hode. Siden har han gjort nesten alle omslag for Forlaget Oktober og vært en del av forlaget.»

første gang i 1998, da jeg var helt ny på forlaget og ble sendt bort til kontoret hans i Rosenkrantz’ gate med korrektur på katalogen. Han tok imot meg som en gammel venn, og lot meg føle at her hørte jeg til. Egil viste og forklarte, delte sladder og forlagshistorie, det ble begynnelsen på en samtale som varte i nesten 30 år. Alt jeg tenker og kan om grafisk design og typografi, er formet av Egil og samtalene våre. Han var opptatt av kraften i det uventede, i omslaget som gikk nye veier eller dyttet et uttrykk til sin yttergrense. «Jeg leter etter nye måter å flå katten på,» for å si det med hans egne ord.

 mest definerende samarbeidene Egil hadde som designer, var med Dag Solstad. Det begynte med det grensesprengende omslaget til «Roman 1987». Siden vakte han oppsikt da han satte parentes rundt forfatternavnet på omslaget til «11. roman, bok 18», og gang på gang leverte han ikoniske omslag til Solstads bøker.

bøkene jeg samarbeidet med Egil om var Solstads to siste, «En sann svir!» rett før Solstad døde, og «Endelig! Lykken …», som utkom posthumt. Omslagene har et svev, de opphever liksom tyngdekraften og strekker seg mot det himmelske, eller de sykler på vannet, for å bruke et bilde fra «Gymnaslærer Pedersen …», det er mesterlig gjort. Jeg tenker at Egil Haraldsen var bokdesignens Dag Solstad.

 Egil døde på post. Han etterlater et stort savn hos alle oss på Oktober, etter en venn, en samtalepartner og inspirator. Verden blir kjedeligere uten Egil Haraldsen.

Design oder nicht sein

Tore Jensen

Billedkunstneren Vibeke Fuglsang-Damgaard fyller 75 år onsdag 3 juni. Hun er født i Narvik med pikenavnet Dahl, som hun beholdt til cirka 1990. Hennes familie reiste til Stavanger i 1966 da pappa Arnt begynte som skuespiller på Rogaland Teater, og russetiden ble feiret på Kongsgård skole.

Vibeke tok fire år ved Bergen Kunsthåndverkskole, 1973–77, og sin Bachelor of Art History ved UiB i 1980. Hun debuterte i det lille huset Nøstegaten Bokcafe i Bergen, med hederlig omtale av Harald Floor.

Gunnar Danbolt skrev i -96 katalogen hennes på Hå Gamle Prestegård:

«Hun arbeider i papir, men hun er ikke grafiker i tradisjonell forstand – heller ikke maler eller billedhugger. Arbeidene hennes befinner seg et eller annet sted mellom disse polene».

Og det har hun holdt på med i alle år, med stadig nye tema, uttrykk, materialer og teknikker.

 er lang og mangfoldig (fuglsang-damgaard.com), og hun har hatt en lang rekke solo- og gruppeutstillinger både her hjemme og i Europa, Asia og USA. Mange av disse i regi av det internasjonale papirkunstnettverket – Iapma. En invitasjon som står spesielt høyt, er Altre Lilith-utstillingen i Scuderie Aldobrandini i Frascati.

Vibeke har fått en rekke offentlige stipend, kommunalt arbeidsopphold i Berlin, Wamel, Can Serrat med flere. Hun er innkjøpt av Kulturrådet, Utsmykningsfondet for nye statsbygg, Bergen Kino Stavanger Universitetssykehus og Oljedirektoratet. I mange år var hun en vel ansett lærer i kunsthistorie i deltidsstilling på Randaberg, Forus og Gand videregående skoler.

 over årene sentrere seg om visse tema, uttrykk og teknikker, men det kan vanskelig sies om Vibeke. En illustrasjon på mangfoldet kan også være titlene på noen av hennes soloutstillinger: «Spor i kropp», Opprinnelige strømninger», «Stillhetens bevegelser», «Opphav» og «Eksistens».

Vibeke siteres fra katalogen Eksistens, 2019, Skur 2, Stvgr:

Mangfoldig kunstner

Karoline Bakka Hjertø, konstituert banksjef.

Leder Forstanderskapet Ninon Onarheim. 

Leder valgkomiteen Michael Lommertz. 

Tidligere banksjef Jannike Østervold.

Tidligere banksjef Kjell Fredrik Løvold.

Det var med stor sorg vi i Cultura Bank-fellesskapet mottok beskjeden om at Lars var gått bort. Men det er med stor ærbødighet, respekt og ikke minst takknemlighet at vi vil fremheve betydningen Lars har hatt for Cultura og for verdibasert bankvirksomhet, både i Norge og internasjonalt.

 i opprettelsen av Cultura Bank og underskrev protokollen fra stiftelsesmøtet den 16. november 1996. Cultura skulle være en annerledes bank. Lars var blant dem som mente det var viktig at Norge hadde en bank som satte det verdibaserte høyere enn profitt. Som både kunne være bank for de gode prosjektene, men også inspirere og utfordre tanker om økonomi og samfunn. Sterkt inspirert av, men ikke bundet til, Rudolf Steiners tankegods og antroposofi, og i brorskap med en lang rekke andre verdibaserte banker internasjonalt.

 markant i hele Culturas historie, fra stiftelsen til i dag. Han var banksjef i 12 år. Da han sluttet som ansatt i 2015, begynte han som tillitsvalgt og satt både i vårt Forstanderskap og i vår valgkomité helt til den dagen han døde. I tillegg var han en aktiv eier og kunde i banken.

 Ikke bare på grunn av hans lange historie med Cultura, men på grunn av hans personlighet og vesen. Hans støtte, engasjement og varme er noe både vi og alle som kjent Lars gjennom Cultura vil savne. I tillegg var han enormt kunnskapsrik og hadde en uvanlig bred internasjonal erfaring. Vi bringer videre hilsener fra Lars sitt store nettverk innen internasjonal verdibasert bankvirksomhet, der han har satt varige spor både faglig og menneskelig, blant annet som styremedlem i Febea (Federation Européenne des banques Ethiques et Alternatives).

Fredag

De nære ting

Forfatteren svarer om slankemedisin: «Invaderende og ubehagelig»

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

Hvorfor er det ofte familie som kjenner oss dårligst?

På sparket

Paal Hennig-Olsen overlater isimperiet på Sørlandet til sønnen.

Når litteraturfestivalen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Inger Synnøve Killi lager festdrakter av gamle duker, gardiner og knapper.

Aktuelt

Robot vil ha rettigheter

Slangetemmeren Robert

Døgnflua er død.

Ukas kviss

Neshorn: Hvem gir ut en pris oppkalt etter dyret?

Klonet: Hva het sauen?

På bølgan blå: Et meget omtalt skip de siste ukene, hvorfor?

Navn

Egil Haraldsen (1952–2026)

Vibeke Fuglsang-Damgaard fyller 75 år onsdag.

Lars Hektoen (1949–2026)

Forfat­teren svarer om slanke­medisin: «Inva­de­rende og ubeha­gelig»

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

Hvorfor er det ofte familie som kjenner oss dårligst?

Paal Hennig-Olsen overlater isimperiet på Sørlandet til sønnen.

Når litte­ra­tur­fes­ti­valen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Inger Synnøve Killi lager fest­drak­ter av gamle duker, gardiner og knapper.

Robot vil ha rettig­heter

Slange­tem­meren Robert

Døgnflua er død.

Neshorn: Hvem gir ut en pris oppkalt etter dyret?

Klonet: Hva het sauen?

På bølgan blå: Et meget omtalt skip de siste ukene, hvorfor?

Egil Haraldsen (1952–2026)

Vibeke Fuglsang-Damgaard fyller 75 år onsdag.

Lars Hektoen (1949–2026)

Forfatteren svarer om slankemedisin: «Invaderende og ubehagelig»

Når litteraturfestivalen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Inger Synnøve Killi lager festdrakter av gamle duker, gardiner og knapper.

Robot vil ha rettigheter

Slangetemmeren Robert