Joanna Rzadkowska

Psykologspesialist

#fff

Jeg blir mer avstumpa med alderen. Jo eldre jeg blir, jo mindre bryr jeg meg om hvordan det går med verden. Jeg kjenner på en slags resignasjon. Jeg har jo hørt at man er mer ideologisk når man er ung. Men hvorfor? Jeg er nå i starten av 50-åra. Jeg har mer både penger og tid til å drive med frivillig arbeid eller gi til organisasjoner, for eksempel, men jeg har ikke det samme ønsket om det som jeg innbiller meg at jeg hadde for 20–30 år siden. Hvorfor blir man (eller jeg, i hvert fall) mer kynisk og mindre solidarisk med alderen?

Kjære leser, takk for et interessant spørsmål. Du skildrer en kontrast: Du brydde deg om verden da du var ung, du var solidarisk og ville bidra. Nå er du resignert, mer kynisk, mer avstumpet og uten ønske om å gi tid og penger til frivillig eller veldedig arbeid. Hvorfor har dette skjedd med meg, spør du.

På en måte er den intellektuelle aldringen, fra å være radikal til å bli konservativ, en reise fra realisme til illusjon. Fra å kjenne smerte ved verdens urettferdighet, til å rettferdiggjøre den samme urettferdigheten. Vi er uvanlig klarsynte som opprørske tenåringer; vi ser verden uten filter. Vi eier ingenting enda; vi er ikke investert i 

. Vi ser at kolonialistiske kriger foregår fortsatt. At USA ofrer gutter fra egen arbeiderklasse for tilgang til andre lands ressurser. Vi ser at Norge tjener penger på krig og klimakrise, men bare bruker slanter av dem på sykehus. At vi alltid har råd til å hjelpe en konkursrammet Petter Stordalen, mens mange norske barn vokser opp under uverdige forhold.

har gitt oss et komfortabelt liv. Over tid kan det gjøre at vi endrer menneskesyn og syn på verden. Illusjon av rettferdighet, kalles dette i psykologien. Vi tror vi fortjener rikdommen vår, fordi vi har jobbet hardt. At alle kunne vært rike eller trygge om de bare jobbet like hardt som oss. Vi tror vi har gode jobber og fine hus fordi vi har gode egenskaper, ikke fordi det er en tilfeldighet. I psykologien går dette under navnet illusjon av kontroll. Konkrete handlinger vi selv har gjort og som vi har kontroll over, har ledet til de godene vi besitter i dag.

Det kalles illusjon, fordi vi kan bli villedet til å tro at vår egen skjebne primært er et resultat av våre egne valg, ikke overgripende sosioøkonomiske og geopolitiske forhold. Men vi har det ikke bedre i Norge enn i Jemen fordi vi er bedre mennesker. Det skyldes ren flaks. Fordi vi bor i imperiets kjerne, fordi vi tilfeldigvis har olje. Fordi vi er hvite, så vi blir ikke invadert og frastjålet oljen. Vi er så heldige at vi kan være med på utnyttelsen av hele verdens fattige befolkning, nyte byttet og utbyttet. Ubevisst må vi tro at de materielle godene våre er verdt prisen uskyldige mennesker betaler på den andre siden av verden. Det skaper grobunn for kynisme.

til å stille oppfølgingsspørsmål i denne spalten. I dag: Kjære leser, hva legger du i kynisk? Når merket du at du ble mer avstumpet? To ganger har jeg gått pilegrimsreisen til Santiago de Compostela, en åtte hundre kilometers vandring på tvers av Spania. Jeg snakket med mange kvinner over femti som hadde dratt på en slags dannelsesreise. Bak seg hadde de tiår med omsorgsoppgaver, hus, barn og barnebarn. Mange beskrev noe jeg som psykolog kunne kalt utbrenthet. En utmattelse, en følelsesmessig flathet, en mild kynisme. De dro fordi de ville vekke noe til liv igjen, finne ut hva de brant for og reflektere over verden og sitt eget liv.

Kuren for kynisme er å konfrontere verdens urettferdighet, i tillegg til å finne ut hvilke kamper som er viktige for akkurat deg. I «Poverty, by America» (2023) beskriver den Pulitzer-vinnende sosiologen Matthew Desmond at årsaken til den enorme fattigdommen i USA er at den rikere halvparten av befolkningen utnytter den fattigere halvparten økonomisk. Vi har aksjer i vår nabos ulykke. I Norge øker også fattigdommen. Hvis å lese om dette gjør at solidaritetsmuskelen begynner å vibrere, er det utallige ting du kan gjøre, fra å bidra til en utstyrsbod i nærmiljøet til å donere til Fattighuset.

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

Ingrid Ribe-Nyhus

Prest og forfatter

#000

Tenåringen min har begynt å motsette seg å bli med i familieselskap. Hun synes det er kjedelig, noe som kanskje er uunngåelig i den alderen. Men hun sier også at det er fordi tanter og onkler og besteforeldre ikke kjenner henne. De stiller henne ingen spørsmål, de veit ikke hva hun er interessert i eller hva hun mener. Og jeg må jo gi henne litt rett i det. Hvorfor er det sånn at de som står oss nærmest formelt ofte er veldig distanserte?

Kjære innsender! Det er et gjenkjennelig og pussig fenomen du beskriver: dette at vi ofte kjenner de nærmeste minst. Først vil jeg si at jeg føler med tenåringen din. Ingenting er så ensomt som å kjenne seg som en fremmed blant sine egne. Da kan det være en mager trøst at jeg i det minste tror Gud kjenner meg «fullt ut» (1, Kor 13,12).

Hvorfor oppstår denne distansen? Den franske forfatteren Marcel Proust er mesteren som viser oss hvordan vi ser hverandre gjennom fortidas filter og lag av minner. Han skriver om hvordan vi sjelden ser mennesker som de er, men som de var for oss sist vi virkelig la merke til dem. Vi bærer med oss «frosne bilder» av hverandre, og det krever aktiv handling å «oppdatere» bildet av et annet menneske. Det være seg tenåringen eller tante Margit. Vi plasserer gjerne de nærmeste i «stabile bilder» og roller. Altså i noe forutsigbart og trygt. Det kan imidlertid gjøre det vanskelig å oppdage dybde og forandring. Og er det 

 som preger en tenåring, må det vel være nettopp 

Kanskje har familiens tenåring blitt to hoder høyere siden sist storfamilien møttes. Stemmen er plutselig mørk som en basun, og en ny regulering gjør smilet hans ugjenkjennelig.

du har rett i at vi her også snakker om en naturlov; på et eller annet tidspunkt skal selvsagt tenåringer motsette seg foreldres velmente invitasjoner og kalle dem «kjedelige». Veien til voksenliv og selvstendighet er brolagt med avvisning. Tenåringen skal simpelthen lære seg en av livets viktigste ferdigheter, nemlig kunsten å si «nei». Slik skal de også bli tydeligere for seg selv.

Du skriver at du må gi tenåringen din «litt rett» i anklagene. Slektningene stiller henne faktisk ingen spørsmål og virker i det hele tatt ikke interessert i hvem hun er, skriver du. Jeg mistenker også dette: At de holder seg litt på avstand?

Det kan nemlig være skummelt å støte på disse vandrende motsetningene (tenåringene): De er barnslige og bråmodne, avhengige og opposisjonelle, selvstendige og sårbare. Selvsikre i det ene øyeblikket, rødmende i det neste. Barnekroppen er plutselig til forveksling lik en voksen og vakker kvinnekropp. Kanskje onkel Kåre blir sjenert og holder avstand bare av den grunn?

speil på hvem vi selv var en gang. De minner oss om vår egen sårbarhet. Om en tid da alt lå åpent. Om tapte muligheter og om et liv som ikke ble slik vi håpet, kan hende. Inni onkler og tanter og besteforeldre bor fortsatt den samme keitete, kraftfulle, skamfulle og vakre tenåringen de selv var. Å møte dette speilet fordrer et visst mot. Kan hende sier de voksne til seg selv at de ikke «vil plage» eller «bry» henne med spørsmål? I virkeligheten er det dem selv de beskytter. Tenåringene kan nok tilgi sosial klønethet eller sjenanse, men ikke den varige unnvikelsen fra voksne som kan føre til at han eller hun for alltid føler seg usynlig og fremmedgjort.

Hvorfor er det ofte familie som kjenner oss dårligst?

Eirik Hørthe

Psykolog og litteraturviter

Jeg er nylig skilt i godt voksen alder. Vi var enige om å gå hver til vårt, men det har blitt mye tyngre enn jeg hadde sett for meg. Ekskona mi har sine venninner og er god sosialt, mens jeg føler jeg har mistet mitt sosiale anker. Jeg er som regel aleine når ikke ungene har tid, og de skal jo helst ikke ha ansvar for sin gamle far. Jeg vil gjerne møte en ny, men det er ikke så lett. Må jeg bare slå meg til ro med at livet i hvert fall for en periode er veldig lite sosialt?

Kjære leser! Vit at du ikke er alene om å ha det slik etter et samlivsbrudd, selv om det kanskje kjennes sånn. Det er alltid vanskelig å forutse hvordan man reagerer på å bli én etter å ha vært to i lang tid.

Kanskje har man lengtet etter å sove som en sjøstjerne midt i senga, men oppdager at man kun faller til ro på den faste siden av madrassen. I det ene øyeblikket er det herlig å ha full styring over fjernkontrollen, i det neste savner man de irriterende spørsmålene som forutsetter at man på magisk vis har kommet lenger i filmen enn den som sitter i samme sofa og spør. Dette er sjelden et tegn på at avgjørelsen om å gå hver til sitt var feil eller forhastet. Vanligvis er det heller et resultat av at oppmerksomheten stadig vender tilbake til tomrommet etter en hverdag som nå er borte, akkurat som tunga automatisk søker mot gropa etter en tann som nylig er trukket.

høres det ut som at tomrommet først og fremst er av sosial art, og jeg synes å ane en ensomhet som dirrer mellom linjene i spørsmålet ditt. Det er i så fall en sunn og naturlig reaksjon på et brått fall i sosial kontakt. Ensomhet er et signal fra kroppen som sier at et grunnleggende psykologisk behov ikke er dekket. På denne måten hjelper følelsen oss med å identifisere en viktig mangel og motiverer oss til å ta grep. Den er en venn i forkledning – et får i ulveklær.

Jeg håper ikke dette er en provoserende tanke, selv om jeg forstår hvis det er det. Ensomhet er tross alt en av de mest smertefulle følelsene i det emosjonelle registeret. Det er ikke uten grunn at separasjon og isolasjon – for eksempel i form av fengsel, eksil og bannlysing – alltid har blitt regnet som en spesielt grusom straff. Likevel tror jeg det er klokt å akseptere ensomheten som en følelse, selv om man ikke behøver å akseptere ensomhet som en tilstand. Dette krever litt oppklaring.

som en følelse,innebærer å slå seg til ro med at dette er en normal respons på en ny livssituasjon og en hverdag som er tynnere befolket. Hvis du prøver for hardt å dytte ensomheten vekk, begynner den som regel å dytte tilbake. Bruk heller energien din på å finne ut hvem du er utenfor et romantisk forhold og vær raus med deg selv i prosessen: Lag god mat, selv om du spiser den alene; blås nytt liv i en gammel hobby, selv om ensomheten kommer på besøk nå og da.

Å ikke akseptere ensomhet som en tilstand

, handler om å holde liv i håpet om at situasjonen kan og vil endre seg på sikt. Ofte undervurderer vi hvor lite som skal til for å få det litt bedre sosialt. Såkalte mikroforbindelser er for eksempel viktigere enn tidligere antatt, altså korte menneskemøter som vi gjerne tar for gitt. Det kan være snakk om noe så enkelt som en trivelig prat med mannen i kassa eller å ta seg tid til å spørre en fremmed om veien i stedet for å ty til Google Maps. Når det gjelder mer varige bånd, viser forskningen at kvalitet er vel så viktig som kvantitet. Én eller to nære og tilgjengelige venner har stor betydning.

Må jeg slå meg til ro med et lite sosialt liv?

De nære ting

Velaug Hobbelstad Sælid

– 1. juni starter Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, og du er en av de standhaftige frivillige på festivalen?

– Ja, jeg har jo vært der noen år. Jeg starta i 2017 og har fra da vært med i Olsenbanden. Vi driver med rigging og ordner ting som er glemt og småtteri som skal transporteres.

– Det vet jeg ikke helt; det er et navn som er arva. Vi bryter oss jo ikke inn, men vi ringer og holder på. Vi hjelper til med det som trengs og er i beredskap hele uka. Dagen før åpningen kjører vi kassetter med 400–500 stoler inn i lokalene.

– Det var kona di som dro deg inn i det?

– Ja, kona mi var interessert i å være frivillig på festivalen, så da tenkte jeg at jeg kunne slenge meg med. Og så har den ene dattera vår blitt med etter hvert. Vi bor på Flisa, men vi har ei hytte på Kuåsen på Sjusjøen som vi er på når vi er på festivalen.

– Har du noen sterke minner fra tidligere festivaler?

– I fjor var det en samtale mellom den irske forfatteren Colm Tóibín og Edvard Hoem om utvandring til USA som jeg husker godt. De fra Irland ville absolutt ikke drive med poteter og landbruk etter hungersnøden. Så de ble politifolk og tjenestefolk. Mens de norske kom fra små gårder og ville ha land og fortsette å dyrke.

Operasjon festival

Mari Brenna Vollan

– I vinter begynte du å sy festdrakter av gjenbrukstekstiler. Hvordan startet det?

– Jeg er egentlig kunstmaler, og er som regel i atelieret mitt, men jeg er også sportsinteressert. Så under OL måtte jeg finne på en unnskyldning for å være inne der tv-en er.

– Draktene sys blant annet av gamle duker, gardiner og møbelstoff, og du lager «søljer» av filt og knapper. Hva er tanken bak?

– Det er gjenbruk. Jeg liker godt å bruke ting som folk kanskje kaster, og kaller tekstilene for kapitalen min. Alt kan bli noe fint, det gjelder bare å finne riktig kombinasjon. Det er nesten som å male. Under OL hadde jeg tekstilene liggende i forskjellige hauger etter hva de egnet seg til, som skjørt og forklær.

– Og du klarte å kombinere syingen med å se på OL?

– Ja, men jeg måtte sette meg ned når det ble for spennende. Marcus Kleveland på snowboard og Juni Arnekleiv på skiskyting er Dombås-folk, så de måtte jeg følge ekstra med på. Og Karoline Simpson-Larsen (langrennsløper, journ.anm.), hun har jeg kjent siden hun var baby.

– Du er selverklært skrotnisse, leser jeg i Gudbrandsdølen Dagningen?

– Ja, jeg samler på alt. Ikke kopper og kar, men trebiter, rustne spikre, beslag, alt mulig. Jeg maler ofte på gamle trefjøler og setter kanskje på en rusten metalldings. Så demonterer jeg veggklokker og bruker det.

Syende skrotnisse

Line Madsen Simenstad

– Nylig gikk fotballpresident Lise Klaveness ut med kritikk av Fifas fredspris. Det var den lille klubben du er styreleder for, Kringlebotn IL, som først tok til orde for at Fotballforbundet skulle jobbe for skroting av prisen. Gratulerer! Hva føler du nå?

– Jeg er veldig fornøyd. Og så er jeg litt overraska over at det ble konklusjonen til forbundet. Det er positivt at de tar tak i det, viser engasjementet sitt og går i front mot Fifa og Gianni Infantino.

– En talsperson for fredsprisens mottaker, Donald Trump, svarte med at alle som mener Trump ikke fortjener prisen, lider av et alvorlig syndrom. Føler du deg truffet?

– Ja, men det er helt korrekt. Det er en hedersbetegnelse. Det kommer så mye tull derfra at …

– Hadde det vært annerledes om fredsprisen gikk til en annen person, en litt mer fredelig en kanskje?

– Egentlig ikke. Poenget er at Fifa ikke skal være en politisk organisasjon. Så om de så hadde gitt den til Nelson Mandela, hadde det også vært feil. Men det ville selvfølgelig ikke vært like fristende å ta tak i saken da, og det ville ikke blitt like mye oppmerksomhet.

– Ja, men nå er jeg 46 år. Men vi er en gjeng som trener én–to ganger i uka. Prøver i alle fall, med mye hoftefeste-vondt, hehe.

– Har du alltid vært opptatt av idrettspolitikk?

Om de hadde gitt prisen til Nelson Mandela, hadde det også vært feil.

Fotballrebellen

På sparket

Husker du 2021? Da vi levde i en vidunderlig ny verden, og det å få operert inn mikrochiper i kroppen var det fremste tegnet på framskritt og velstand? På arrangementet «chip’n’beer» i Oslo kunne alle som var på lag med framtida, få seg en halvliter mens de fikk injisert en liten metallbrikke i hånda. «Dette er ingen døgnflue. Det kommer til å ta av», meldte Biohax-gründer Jowan Österlund friskt til ABC Nyheter. Allerede i 2019 hadde selskapet hans 

4000 mennesker, deriblant 100 nordmenn. VG-redaktør Gard Steiro kunne fortelle om hvordan hverdagen ble mye lettere når han kunne bruke sin egen neve som adgangskort på jobben. Arving og tekgründer Isabelle Ringnes fikk operert inn ikke mindre enn to chipper – én i hver hånd. Men 2021 er lenge siden, og nå melder den kvinnelige kyborgen at teknologien har sluttet å virke. Ringnes forteller til E24 at hun stort sett brukte ampullen som visittkort på arrangementer. Da kunne folk skanne hånda hennes med mobilen for å få opp Linkedin-profilen hennes. «Men det funket så dårlig, så man ble stående der og skanne i 30–40 sekunder», forteller hun. Til slutt fant hun ut at det egentlig bare var lettere å søke henne opp selv.

Isabelle har sluttet å virke

En kunsttvist fra nazitida kretser nå rundt én pikant detalj: en forsvunnen ku. Striden står mellom en jødisk familie og etterkommere av en nazist om hvem som er rettmessig eier av et barokkmaleri. Peter Paul Rubens er kreditert for bildet. Men det er ikke et ekte Rubens, mener kunsteksperter som har blitt påkalt – for å telle kuene på maleriet. På originalen, som henger på Alte Pinakothek i München, er det elleve kuer. Men på maleriet de strides om, mangler én ku: den som tisser. Teorien er at maleriet er en kopi laget på Rubens’ verksted, av noen andre, men med justeringer som skulle gjøre det mer spiselig. I ekspertrapporten, referert av The New York Times, står det at en tissende ku ble «ansett som upassende å ha i rom som også var tilgjengelige for kvinner eller barn». Selv om bildet viser seg å ikke være en original, løses ikke eierstriden, men det løsner godt på verdien, som i så fall blir nedjustert fra rundt 460 millioner kroner til skarve 2,3 millioner. 400 år seinere får kua tisse fritt. Nå er det prompen vi vil regulere. VHS

Kua mi, tisser du?

Tro ikke at vi mener det bare er kvinner som er opptatt av utseende. For menn er svaret bare litt enklere, kan det se ut som: testosteron, testosteron, testosteron. I en artikkel i The New York Times Magazine brettes det ut om menns eskalerte testosteronbesettelse. Målt i resepter har økningen i USA gått fra 1 million i 2000 til 12 millioner i 2025. Den ypperste testosteroninfluenseren 

 er helseministeren selv, Robert F. Kennedy jr. Ifølge Kennedy er de synkende testosteronnivåene over hele verden en «eksistensiell» trussel mot menneskeheten. Og under hans ledelse er det nå blitt en del av de amerikanske helserådene at menn skal vurdere å ta fiskeolje og vitamin D-tilskudd for å øke testosteronnivåene sine. Selv har han tatt det hakket lenger, i likhet med en rekke 

 (TRT). Striden om hvilken effekt testosterontilskudd bar, både fordeler og ulemper, er snart hundre år gammel. Det startet som det ofte gjør med en mann som kom på en god idé: å knuse testikler fra hund og marsvin og spise det. VHS

Du blir det du spiser

Aktuelt

Anne Gaathaug

1.	I hvilken jobb heter Jerome Powells etterfølger Kevin Warsh?

2.	I 1903 dannet den britiske suffragetten Emmeline Pankhurst, sammen med dattera Christabel Pankhurst, den radikale pressorganisasjonen WSPU. Hva står forkortelsen for?

3.	Roman Polanski er regissør for filmen «Den niende porten» / «The Ninth Gate» fra 1999. Johnny Depp spiller hovedrolla som Dean Corso som er på jakt etter en helt spesiell bok, skrevet av hvem?

4.	Vatikanstaten er det minste landet i verden i areal. Hvilket land er nest minst?

5.	Hva er utgangspunktet og inspirasjonen til Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaugs nylig utgitte bok?

7.	Hvem ble under Hitler-regimet omtalt som Nasjonalsosialistenes arkitekt og var fra 1934 Adolf Hitlers ubestridte arkitekt-favoritt?

8.	Hvor på kroppen er det naturlig å feste en egrett/aigrette?

9.	I hvilket land ble Israels tidligere statsminister Golda Meir født i 1898?

Ukas kviss

1. Anja Breien døde søndag 10. mai. I hvilken av «Hustruer»-filmene får vi den legendariske replikken «God jul – jula ligger i fryseren», skrevet på en lapp fra en av kvinnene før trioen legger ut på tur aleine?

2. I meteorologisk sammenheng – hva betyr begrepet «indian summer»?

3. Hva heter mannen bak tv-serien «Parterapi»? Han spiller en rekke av rollene selv.

4. Hva betyr det at en danske setter fluebein?

5. Hva heter den norske golfspilleren som vant forrige helgs PGA-turnering som ble spilt i Nord-Carolina?

6. I hvilket hav inntraff den katastrofale tsunamien i romjula 2004?

7. Den yngste norske vinneren av en olympisk gullmedalje var bare 15 år da det skjedde. Hvem?

8. Hva står de fire H-ene i barne- og ungdomsorganisasjonen 4H for?

9. Hva betyr begrepet cameorolle eller en cameoopptreden?

Hvilken omstridt lov har en føderal ankedomstol i Texas gitt grønt lys for, som innebærer et betydelig religiøst inngrep i offentlige skoler?

 Hva er bakgrunnen for navnet Tyrihans fra folkediktningen?

 Hvem oppnevner medlemmer av Den norske Nobelkomité?

 Alfred Fidjestøl har nylig lansert en bok med tittelen «Oppstandelsen». Hva handler den om?

Innenfor temaet musikk – hva er theremin?

 22. april 1970 ble det etablert en verdensomspennende markering til støtte for miljøvern. Hva kalles denne dagen?

Hva er fellesbetegnelsen på en kombinasjon av ord som logisk sett utelukker hverandre – som eksempelvis øredøvende og bittersøt?

Hva kalles prosessen i kjernefysikk der en atomkjerne spaltes i to mindre kjerner og frigjør store mengder energi?

VOX-gjengen: Håkon Berge, Christian Eggen, Bjørn Lien, 
Ida Simonsen, Torstein Vegheim

Morten var en av NRKs viktigste programskapere på 80- og 90-tallet, den gangen alle NRKs avdelinger var bemannet med kompetente medarbeidere. Musikkavdelingen i tv besto utelukkende av fagfolk, Morten var selv musiker med omfattende bakgrunn, og like viktig: med en glødende interesse for tv-mediet.

 tok permisjon fra NRK i 1987, ble Morten bedt om å overta «Musikknytt». Tiden var inne til å ta noen nye grep. Morten engasjerte to musikere, Håkon Berge og Christian Eggen, til å være med og utforske mediets muligheter, sammen med NRKs egne Ida Simonsen og Torstein Vegheim. Resultatet ble VOX, en prisvinnende serie på 14 programmer der hver episode tok for seg et aktuelt emne i samtidens musikkliv. For Morten var det helt sentralt å finne et tv-eget uttrykk: programleder og fortellerstemme ble valgt bort, bilde og lyd måtte være bærende i seg selv. Etter litt diskusjon med NRKs ledelse fikk serien også innvilget en egen filmfotograf, Bjørn Lien, som ga programmene et visuelt og gjennomført særpreg.

Morten skapte et kreativt kollektiv der ressursene ble maksimalt utnyttet. Programinnholdet ble utarbeidet gjennom felles diskusjoner, regioppgaver og etterarbeide ble jevnt fordelt. Håkon og Christian gikk tungt til verks på lydsiden, men måtte også lære seg å klippe 16 mm film.

 et sentralt bidrag i arbeidet med å modernisere tv-formatet på slutten av 80-tallet. Ikke alle var like begeistret. NRKs programdirektør Otto Nes mente at en av episodene burde vært «avmagnetisert før sending». Akkurat den episoden vant for øvrig 1. pris ved Kortfilmfestivalen senere samme år, i 1987. En annen episode ble Amanda-nominert.

Etter VOX gikk Morten i gang med en ny serie sammen med Christian Eggen, «Metropolis», som vant Amanda i 1990, og året etter lagde han «Gagarin», en romfartsopera komponert av Håkon Berge og med libretto av Bing og Bringsværd. Også den ble Amanda-nominert.

fikk Mortens arbeide mye oppmerksomhet, enten det var tv-produksjoner, teater (han arbeidet også som regissør) eller radio. Han ble tildelt Radioteatrets «Blå fugl» i 1997. De siste årene underviste han, blant annet ved Westerdals institutt film og medier.

Vi er heldigvis mange som har fått oppleve Mortens rike personlighet, hans vidd og varme, og som har lært av hans nysgjerrighet og skråblikk.

Takk skal du ha, Morten. Vi tenker på deg med glede!

Programskaper og musiker

Guðrún Jónsdóttir

Billedkunstneren Astrid Palmgren har tatt sitt siste penselstrøk. Hun døde 10. mai. Mine minneord om Astrid skal ikke handle om døden, men om vennskap og beundring.

 i Stockholm. Dit hadde foreldrene, som deltok i motstandsbevegelsen under krigen, flyktet. Arven deres bar Astrid med seg hele sitt liv. Familien Palmgren flyttet etter hvert til Lillehammer og siden til Lørenskog. Senere var det nettopp der hun og Arnold etablerte seg og skapte et hjem for barna, Kjell, Kim og Kati. Disse tre er et vakkert vitnesbyrd om foreldrene. Sammen med Arnold tilbrakte hun både korte og lengre perioder i Italia og i Frankrike og selvsagt i Sverige, landet som stod hennes hjerte nær.

Astrid var en bereist lørenskogpatriot. I yngre år bodde hun blant annet i København, der hun deltok i Slumstormerne, unge aktivister som besatte tomme bygårder i protest mot bolignøden.

g Arnold første gang, helt tilfeldig, i Kingos gate, like øst for Alexander Kiellands plass i Oslo. Den lille gata ble rammen om et møte som skulle få stor betydning. Å få nye venner i sin beste voksenalder er ingen selvfølge. Da jeg flyttet til Oslo, var det mennesker som Astrid som gjorde overgangen lettere. Hun ble en god venn. Astrid var sterk, med klare meninger og en urokkelig integritet. Hun hadde ingen skjult, dobbel bunn. Det var aldri tvil om hvor hun stod. Slike egenskaper setter jeg høyt.

Astrids kunst var like fargerik og utforskende som hun selv. Den siste utstillingen hennes, «Alles Lørenskog», var årets sommerutstilling på Lørenskog hus i juni i fjor.

noe eget ved å sette seg til bords i Kløverveien eller hytta på Krok. Astrid dekket alltid bord med en kunstners blikk for farger og komposisjon. En god ramme rundt utforskende samtaler. Vi delte politisk syn, og var som oftest enige om det meste. I Håvamål finner vi rådene om å være en trofast venn og om å holde vennskapsveien åpen. Astrid gjorde nettopp det. Hun møtte meg med klarhet og lojalitet.

Astrid hadde en selvironi som var like sjarmerende som den var presis. En gang kom hun litt sent til en demonstrasjon på Youngstorget og fant ikke toget. Med oppspilte øyne spurte hun en forbipasserende: ‘Hvor er toget?’ Han pekte mot Sentralbanestasjonen, uten å forstå at hun lette etter et demonstrasjonstog, ikke et lokaltog. Astrid lo godt av det etterpå, slik bare hun kunne.

 viste hun en styrke som var nesten ufattelig. Hun stod i sykdommen omgitt og støttet av familien sin. Da vi besøkte henne den siste gangen, sengeliggende og svekket, hadde vi gruet oss. For de fleste er det skremmende å møte et menneske som ligger for døden. Men besøket ble alt annet enn vondt. De tre timene vi satt hos henne, fløy av gårde. Hun var fortsatt vår Astrid, klar, nær og til stede. Dette møtet ble et minne vi bærer med oss videre.

Øyvind og jeg tar nå farvel med en god venninne i takknemlighet og dypt savn. Våre tanker er hos dere kjære Arnold, Kjell, Kim og Kati med familier.

Har tatt siste penselstrøk

Arild Rønsen

De som kjente Gunnar Nordby, vil antakeligvis flire gjenkjennende om jeg beskriver ham som utadvendt. En fargeklatt. I det grafiske fagforeningsmiljøet visste alle hvem Gunnar var. Politisk hørte han hjemme i SV, men først og fremst hørte han hjemme i fagforeninga.

 var han styremedlem i Oslo Grafiske Fagforening, et verv som førte ham inn i forbundsstyret i Norsk Grafisk Forbund. I begge organ var han en ruvende figur. Likevel skreiv han historie først og fremst som formann i Aftenpostens Grafiske Klubb, et verv han bekledte fra 1981 til 2006. 25 år som klubbformann – dét forteller vel egentlig det meste om hans egenskaper som tillitsmann.

 da typograf er et fremmedord. Sånn var det definitivt ikke da Gunnar Nordby som 16-åring begynte i læra som typograf i Aftenposten i 1958. Han skjønte fort at typografene og trykkerne hadde makt – tenk å kunne true med å stoppe avisa om lønnsforhandlingene gikk i stå!

Stemmer det at han kjempa gjennom «kompensasjon for bortfall av ulempetillegg»? Ja, og for ham falt det helt naturlig. Da nye skiftordninger førte til at et «siste vakt»-tillegg sto i fare, tok han resolutt affære. Det var en opparbeida rettighet, for faen!

Han var naturlig nok de ansattes representant i Schibsted, konsernstyremedlem fra 1991 til 2006. Hadde han et unaturlig godt forhold til Aftenpostens hovedeier, Tinius Nagell-Erichsen? Mest handla det forhåpentligvis om gjensidig respekt for ulike roller.

 hadde jeg mang en feide med Gunnar, ikke minst med tanke på forholdet til Sovjetunionen. Han var ivrig på å få meg med på en av hans 52 studieturer til DDR, og i ettertid kan jeg gjerne innrømme at jeg angrer på at jeg fulgte partilinja og avslo invitasjonene. Jeg skulle gjerne sett med egne øyne hvordan han opplevde tilstandene i landet han med glimt i øyet kalte «paradiset».

Gunnar sparte aldri på det verbale kruttet. Da noen sneik seg inn i 1. mai-toget med «Ja til EU»-paroler fikk de grei beskjed: «Jævla høyrefolk! Lag deres eget tog!»

 en romslig representasjonskonto, til glede for de av oss som etter styremøtene i typforeninga og tidlig ettermiddager 1. mai kunne være trygge på at Gunnars gullkort lå i baren.

Det er ingen grunn til å stikke under stol at hans måte å lede klubben på etter hvert ble ytterst kontroversiell. Men ingen vil bestride at han hadde sine ord i behold: «Jeg har brukt livet mitt på denna klubben.»

Fredag

De nære ting

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

Hvorfor er det ofte familie som kjenner oss dårligst?

Må jeg slå meg til ro med et lite sosialt liv?

På sparket

Når litteraturfestivalen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Inger Synnøve Killi lager festdrakter av gamle duker, gardiner og knapper.

Kurt Inge Solheim og fotball-laget hans har utløst vreden til verdens mektigste mann.

Aktuelt

Døgnflua er død.

Om kveg og kunst

Kennedy-doktrinen

Ukas kviss

Klonet: Hva het sauen?

På bølgan blå: Et meget omtalt skip de siste ukene, hvorfor?

Ozempic: Hva brukes det egentlig til?

Navn

Morten Thomte (1948–2026)

Astrid Palmgren (1949–2026)

Gunnar Nordby (1942–2026)

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

Hvorfor er det ofte familie som kjenner oss dårligst?

Må jeg slå meg til ro med et lite sosialt liv?

Når litte­ra­tur­fes­ti­valen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Inger Synnøve Killi lager fest­drak­ter av gamle duker, gardiner og knapper.

Kurt Inge Solheim og fotball-laget hans har utløst vreden til verdens mektigste mann.

Døgnflua er død.

Om kveg og kunst

Kennedy-doktrinen

Klonet: Hva het sauen?

På bølgan blå: Et meget omtalt skip de siste ukene, hvorfor?

Ozempic: Hva brukes det egentlig til?

Morten Thomte (1948–2026)

Astrid Palmgren (1949–2026)

Gunnar Nordby (1942–2026)

Når litteraturfestivalen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Inger Synnøve Killi lager festdrakter av gamle duker, gardiner og knapper.