Eirik Hørthe

psykolog og skribent

#fff

#000

«Er statusjaget verdt det?»

Jeg har gjort suksess i mye her i livet og opplever at mange av mine venner ser opp til meg. Lurer jeg egentlig meg selv? Hvis sladder føles aller best når man (bak)snakker noen med høyere status, betyr det at man egentlig ikke burde ønske seg høyere status? Er gjennomsnittspersonen lykkeligere fordi hen blir mindre sladret om? Er dette nok et bevis på at statusjaget ikke er verdt det? Mulig man får seg lave biler, unge koner og høye sandwicher, men hvis man mister vennene sine til sladder om en selv, så er det ikke verdt det?

Kjære leser! Takk for oppfølgingsspørsmål til svaret mitt på 

. Det er godt å høre at du har gjort det bra her i verden og at du sier det uten blygsel. Livet er tungt nok fra før, og det er ingen grunn til å legge stein til byrden ved å nekte seg selv å være stolt over egne bragder. Faktisk tror jeg de fleste av oss kan bli flinkere til å suge litt lenger på karamellen når vi gjør noe bra, og i hvert fall ikke spytte den ut i frykt for at nære og kjære skal bli misunnelige. Jeg er overbevist om at det store flertallet unner vennene sine all suksess, også om de skulle komme i skade for å sladre litt. Det er bare sånn vi er bygget.

Enkelte studier har estimert at opp imot 60 prosent av alle samtaler på en eller annen måte handler om personer som ikke selv er til stede. Det kan både dreie seg om framsnakking, baksnakking og helt nøytral informasjonsutveksling. Mange synes dette er en ubehagelig tanke, men alternativet – at man aldri er på noens lepper – er kanskje enda verre? Her tror jeg vi kan lære et og annet av den gruppen som rammes av de aller heftigste ryktestormene, nemlig superstjernene. To av dagens største popartister, Taylor Swift og Charli XCX, synes å mene at baksnakking er et slags omvendt kompliment. Taylor Swift synger at det er søtt, faktisk litt romantisk, hvor mye tid og energi enkelte kritikere bruker på henne; og Charli XCX synger at den eneste hemmeligheten onde tunger røper, er at hun er deres nummer én.

har et like optimistisk syn på saken. Hadde du spurt Cicero til råds – en av Romerrikets politiske popstjerner – ville du sannsynligvis fått et helt annet svar. Han var livredd for ryktets makt og «folkehopens misunnelse». Derfor anbefalte han de suksessrike å opptre stadig mer beskjedent jo høyere de klatret. En slik tankegang er typisk for antikkens livsfilosofi og var ofte inspirert av myten om Ikaros, unggutten som ble grepet av overmot og fløy for nærme sola. Cicero hadde brent vingene sine både en og to ganger, og det var nok derfor han hadde jevnstor respekt for livets dype daler og stormfulle høyder. Han fulgte imidlertid sjelden sitt eget råd og ble til slutt utsatt for et politisk attentat. Hodet hans ble utstilt på det samme torget hvor han hadde fremført mange av sine legendariske taler, og det sies at en hevnlysten kvinne røsket fram tungen hans og stakk den med en hårnål.

Ciceros skjebne kan settes i sammenheng med det andre spørsmålet du stiller, altså om gjennomsnittspersonen er lykkeligere enn dem som befinner seg i mer fremskutte posisjoner. Det er ikke godt å vite sikkert. Det som derimot synes åpenbart, er at det alltid er en viss risiko forbundet med å stikke seg fram. Det er tross alt en grunn til at fisken svømmer i stim og at reinsdyrene begynner å løpe i sirkel når de føler seg truet. Sannsynligheten for å bli singlet ut er langt mindre når man beveger seg i takt med en gruppe hvor alle individene ligner på hverandre. Men dette handler nok mer om trygghet enn om lykke. Flere av de viktigste livsfilosofene i moderne tid mener i alle fall at flokkmentalitet er en direkte trussel mot et oppriktig og meningsfullt liv. Søren Kierkegaard advarte mot «mengden», Friedrich Nietzsche advarte mot «flokken», og Martin Heidegger advarte mot «man-et» (Das Man).

ved å skille seg ut – enten på en positiv eller negativ måte – er riktignok at man blir pratet mer om. Jeg tror uansett det er dumt å organisere livet sitt rundt et ønske om å bli baksnakket minst mulig. Innenfor psykologien har vi noe som kalles «dødmannsmål». Det vil si at man setter seg et mål som bare en død person er i stand til å oppnå, for eksempel «jeg skal aldri tenke negativt» eller «ingen skal såre meg igjen». Dessverre kommer ikke dette til å skje før vi ligger én meter under bakken. Det samme gjelder ønsket om aldri å bli baksnakket. Deling av sosial informasjon er såpass tett forbundet med hvordan vi fungerer som mennesker, at ingen slipper unna. Hvis vi blir for opptatt av å påvirke hva andre sier om oss, risikerer vi dessuten å bygge livet over et dødmannsmål, og da bygger vi alltid på ustabil grunn.

Jeg tror derfor det er mer hensiktsmessig å fokusere på hvilke verdier som virkelig betyr noe for oss og hvordan vi i større grad kan leve i tråd med disse verdiene. Dette kommer selvsagt ikke til å gjøre oss mindre utsatt for sladder og baksnakking, men når vi jobber mot et meningsfullt mål, gir vi som regel mer blaffen i hva andre måtte mene. Det jeg prøver å si er: Vær stolt over suksessen din og stol på opplevelsen av at vennene dine ser opp til deg. Hvis det likevel skulle vise seg at noen av dem snakker bak ryggen din, så er det sannsynligvis bare et uttrykk for menneskelighet – ikke ond vilje.

Er statusjaget verdt alt strevet?

Maria Tryti Vennerød

Forfattar og ­dramatikar

Hva gjør du når politisk splittelse tar overhånd i vennskapet?

Innad i vennegjengen min har det de siste årene blitt en slags politisk splittelse. Jeg føler nå ofte at jeg blir stående i et slags krysspress mellom venner som virker helt oppslukt i å ta noen politiske kamper, for eksempel om transpersoners rettigheter og om Ukraina-krigen. Og det har også blitt en veldig hard tone, der de som er uenige, nærmest hetser hverandres synspunkter. Jeg er politisk engasjert selv, men nå synes jeg politikken tar helt overhånd over vennskapet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Folk som er altfor bombastiske, er jamt over irriterande. Viss tonen er ekkel i tillegg, så er det lett å forstå deg. Likevel: Det er risky business å gå for hardt ut viss problema ikkje er godt nok definerte. Difor spør eg deg:

Når to personar kranglar, til dømes, er det som regel fordi dei to «driv» med ulike ting. Den eine kan til dømes prøva å laga god stemning, få avtalt noko, få ei felles forståing for noko eller prøva å imponera. Når den andre driv med noko heilt anna, låser det seg. Desse skjulte agendaane utspelar seg gjerne utan at dei involverte har formulert det sjølve; dei kjenner berre at dei blir frustrerte, at noko er feil. Det kan kjennast uforståeleg kvifor det skal bli så vanskeleg (kvifor kranglar du på alt eg seier?) – og da eskalerer konflikten.

sit samla ein haustkveld i Norge, og viss dei til dømes diskuterer situasjonen i Ukraina slik at det etter kvart blir ampert, så er det mange relasjonar og agendaer på kryss og tvers. Folk kjempar ikkje berre for Ukraina, men også for prinsippa sine, synet på verda, på konflikthandtering, eller for plassen sin i venneflokken.

Så kva held vennene dine på med, djupast sett? Og kva gjer du – og kva kunne du gjort i staden?

Politikken har tatt heilt over i venneflokken

Sigurd Hverven

filosof

Jeg har en venn som er veldig skeptisk til menneskeskapte klimaendringer. Han sender meg en strøm av videoer fra sosiale medier som viser personer som sier at klimaendringene ikke er menneskeskapte eller at alt bare er oppspinn. Ofte er dette videoer av personer godt ute på høyresida. Han legger nesten alltid ved en tekst av typen «Dette var interessant» eller «Hvorfor sier ingen norske politikere dette?» Jeg føler at om jeg ikke møter alle meldingene hans med utfyllende og faktabaserte svar, vil han tro at jeg er ikke overbevist i min sak eller at jeg har skiftet syn. Personlig er jeg lei av å måtte gi tilsvar til alle disse ville påstandene. Hvordan kan jeg møte han i denne saken, uten at jeg det virker som jeg har gitt opp i min sak?

Jeg skjønner godt at du er lei. Hvis det var fakta det sto på, burde det holdt å vise til de siste rapportene fra Klimapanelet (IPCC), eller til diskusjonene under klimatoppmøtet i Brasil, som pågår i disse dager. Hvis han syns klimarapportene er langdryge og tekniske, kan du heller anbefale en av de gode, nøkterne norske bøkene om hvordan det står til med kloden, som Bjørn H. Samsets «2070» eller Dag O. Hessens «Verden på vippepunktet».

Men dette vil neppe bite på kameraten din. Han har sikkert et arsenal av videoklipp å sende i retur. Det han mangler, er ikke fakta, men tillit. Han stoler verken på forskere eller myndigheter. Trolig har han en sterk mistro til andre mennesker generelt og spesielt dem med status og makt.

Kanskje er mistilliten hans et forsvar mot tidligere erfaringer med maktmisbruk. Men nå er den på ville veier: Å avvise menneskelig aktivitet som drivkraften bak global oppvarming fortjener ikke egentlig betegnelsen skepsis. Sunn skepsis er jo bra! Norges mest kjente økofilosof, Arne Næss, smykket seg med å være skeptiker – han tok ingen sannheter for gitt. Men å avvise menneskeskapte klimaendringer nå er noe annet: Det er ikke skepsis, men 

, i form av en irrasjonell avvisning av fagkunnskapen til dem som vet best og en 

 av forandringer du nå må være sanseløs for ikke å se, høre eller føle på kroppen. Det er bare å stikke hodet ut.

er hva du ønsker å oppnå. Vil du først og fremst bevare vennskapet? Vil du overbevise ham? Eller er det viktigst for deg å bidra til at klimakrisen tas mer alvorlig i samfunnet?

Hvis hovedmålet ditt er å få ham til å skifte mening og samtidig bevare en vennskapsrelasjon, bør du la faktaopplysningene ligge. Du må også unngå å skyve ham fra deg. Da kan mistilliten forverres, og klimabenektelsen hans vil befeste seg ytterligere. Prøv heller å ta tak i det han sier og still spørsmål ved verdensbildet som ligger til grunn: Han insinuerer at norske politikere skjuler noe; han hevder at global oppvarming er oppspinn. Hva skulle vært motivet for å finne på noe slikt? Se hva han svarer og forsøk å borre videre i det. Da tar du utgangspunkt i hans verdensbilde og finner spor også han kan følge. Kanskje kan du lykkes med å avdekke antakelser og forestillinger som vil fremstå urimelige, også for ham, når de settes ord på.

Hvis du klarer, bør du forsøke å lede samtalen inn på hvor penger og makt er lokalisert i vår verden. Er det hos folk som «lurer oss» til å tro at den globale oppvarmingen er menneskeskapt – eller hos dem som har alt å tjene på at vi 

 tar klimaendringene på alvor: oljeselskaper som ExxonMobil, Shell, BP og Statoil, unnskyld, Equinor? For ikke å glemme oljestaten Norge?

Hva skal jeg svare min klimaskeptiske venn?

De nære ting

Line Madsen Simenstad

– Gratulerer med bok om Norges naust. Hvorfor ville du dokumentere disse små båthusene langs kysten?

– Jeg og fotograf Oddleiv Apneseth har hatt et kompaniskap i mange år. Det begynte med boka om Norges låver, og så har vi fortsatt å samle på hus som folk ikke har bruk for lenger. Det vi forteller om i denne boka, er de gamle naustene som står igjen etter fiskerbonden. Fiskerbonden levde langs kysten fra Mandal til Finnmark. De måtte ha båt for å komme seg noen vei og for å kunne fiske. Og da måtte de ha naust. Dette er kulturminnene våre, og mange av dem er av en sånn type at vi burde ta vare på dem.

– Er det ingen naust som brukes lenger, altså?

– Joda. Men veldig mange av de gamle naustene er gått ut av bruk fordi folk ikke lenger har den robåten som trenger vern mot vind og vær.

– Dere har reist langs hele kysten, med unntak av Østlandet. Er det et naust som har gjort spesielt inntrykk?

– Da vil jeg trekke fram en fantastisk naustrekke på Haramsøya på Sunnmøre. Det er ni naust i rekke, hvor de eldste er fra 1600-tallet. De har vært knust i to orkaner og bygget opp igjen og står der som et prakteksemplar.

– Har du vokst opp med tilgang på naust?

– Ja. Jeg er vokst opp i Ølve i Kvinnherad, og vi hadde naust. Et ved havet og et 

Jeg var på vevkurs i helga. Kanskje det kan bli hobbyen min.

Åpne landskap

Mari Brenna Vollan

– Ja, hei, nå driver jeg og leter etter elg.

– Jeg kjører mye rundt, speider og bruker kikkert. Jeg tar en tur hver morgen og kan bruke alt fra én time til mange timer. I dag fant jeg ikke noe, men i går fant jeg to.

– To små okser. Vi er fire fotografer som følger store elgokser i Lofoten som vi gir navn: Odin, Børge, Flekken, Stripa og Hubbert. Men de i går hadde åtte–ti tagger; det er for smått. Du får ikke navn før du er oppe i 16 tagger eller mer.

Ja, jeg driver og lager film om elger i Nordland. Jeg og en kompis har fått støtte til en ny filmserie. Tidligere har jeg laget film for NRK, og det hender vi bidrar med filmsnutter til alt fra National Geographic til svensk og tysk tv.

Jeg har alltid vært veldig interessert i natur og å være ute, men den store filmingen av elg starta for 15 år siden. Da fulgte vi noen hvite elger i Søre Trysil.

Du får ikke navn før du er oppe i 16 tagger eller mer.

Fotfølger Odin, Børge og Hubbert

– Fortell om arrangementsserien deres, «Verden i bevegelse», i Tønsberg?

– Vi er en vennegjeng som satt og spiste middag sammen for sju år siden, like før 1. mai. Vi lurte på hvor det har blitt av det gamle politiske miljøet vi var en del av. Ingen av oss hadde planer for 1. mai, og vi diskuterte hva vi kunne bruke tida på, vi velfødde pensjonister. Vi ble enige om at det vi ønsker, er mer kunnskap om internasjonal solidaritet og Norges rolle i det. Så begynte vi å se etter folk som kunne komme og holde foredrag. Nå har vi seks–sju arrangementer i året.

– Dere har mange solide navn, som Cecilie Hellestveit, Terje Tvedt, Erik Fosse og Sidsel Wold. Er det noen foredrag du vil trekke fram?

– Det er vanskelig å trekke fram noen få. 27. november kommer Henrik Thune. Så kommer Jonas Bals og Jørgen Randers. Vi har planene klare.

– Pensjonister. Vår sorg er at vi ikke har klart å rekruttere yngre mennesker. Vi har prøvd, men den koden har vi ikke knekt. Men det er ofte godt oppmøte. Folk blir veldig begeistret når de betaler bare 125 kroner og i tillegg får hjemmelagde kaker. Stort sett går vi med overskudd, og da donerer vi det til solidaritetsgrupper, som Norsk Folkehjelp, Leger uten grenser og Palestinakomiteen.

– Du er pensjonist, sier du. Hva jobbet du med?

– I skolen, som rektor og inspektør, og i kommuneadministrasjonen.

Vi lurte på hvor det hadde blitt av det gamle politiske miljøet vi var en del av.

Tar de store diskusjonene

På sparket

Har du prøvd å date en venstreorientert kvinne? Det er nærmest umulig, skal vi tro Brian Kovachevich, som danske Politiken har møtt på bar i New York. «De er grunnleggende styrt av følelsene sine, veldig emosjonelle og kortsiktige i måten å tenke på, og derfor engasjerer du deg ikke egentlig i dem, verken moralsk eller intellektuelt.» Heldigvis har Kovachevich denne kvelden funnet veien til en fest i regi av «Make America Hot Again», et datingfellesskap for unge moderate konservative. Frontfigur og festplanlegger Raquel Debono forteller at de vil gjenerobre kulturen og spre ideen om at konservatisme også gjerne kan være lårkorte kjoler, glamour og sex på do. For New York er ifølge Debono et «liberalt helvete» fylt med blåhårete og overvektig folk som identifiserer seg som ikke-binære og støtter palestinere. «Venstresida har i årevis gjort narr av konservative som stygge, dumme og tilbakestående. Nå slår vi tilbake», sier Debono til Politiken. Det var akkurat det vi trengte, mer kulturkrig. VHS

Kulturkrig på byen

Har Vincent Van Gogh noe å tilby din slitne kropp og høye puls? Absolutt, viser ny forskning fra King’s College i London som The Guardian rapporterer om. Å se originale kunstverk på et galleri kan lindre stress, redusere risikoen for hjertesykdom og styrke immunforsvaret, viser studien, som er den første i sitt slag. 50 personer mellom 18 og 40 år i Storbritannia så på originale kunstverk av blant andre Van Gogh, Édouard Manet og Paul Gauguin på Courtauld Gallery i London, og den andre halvparten så på kopier av de samme maleriene i et ikke-gallerimiljø. Resultatene viste tydelige positive utslag på både immunsystemet, hormonsystemet og nervesystemet hos gallerigjengerne. At kunst er godt for sjela, er slått fast for lenge siden, og «kunst på resept» er nå på vei til Norge som et prøveprosjekt med tro om at det kan gi økt velvære, trivsel og redusert ensomhet. En god fysisk effekt kan komme på toppen. Gleden av å kjenne på at du har begge ørene trygt i behold, kan jo være nok til å senke pulsen et knepp for noen hver. VHS

Van Gogh på resept

Skal du slappe av i helga? Da bør du sende en liten tanke til Jensen Huang, toppsjefen i verdens aller mest verdifulle selskap. Den evig skinnjakkekledde grunnleggeren av Nvidia har nemlig øst av sin leder­erfaring i podkasten til oljefondssjef Nicolai Tangen. Her snakker han om sin noe tvilsomme 

. «Det finnes hardt arbeid, og så finnes det 

hardt arbeid», forteller han en storøyd Tangen. Hvis du var i tvil – Huang befinner seg i sistnevnte kategori. Han våkner klokka fem, begynner 

å jobbe, han jobber i helger, han jobber i ferier, og han jobber helt til han synker ned på puta klokka ni om kvelden. Og hvis han ikke jobber, tenker han på jobb, understreker han. «Men når slapper du av?» lurer Tangen. På ei solseng i Bermuda, tenker du? Haha! Huang slapper selvfølgelig av på jobb. «Å jobbe er avslappende for meg, å løse problemer er avslappende, å oppnå noe er avslappende», kan han berette. Ta det med deg der du slenger deg ned foran gullrekka med potetgullposen din. For er du nå så sikker på at det er dette som er å ta livet med ro? Har du ikke noe deilig regnskap, telefonsamtaler eller e-poster å ta deg av? MBV

Slik talte skinnjakka

Aktuelt

Anne Gaathaug

1. Hva heter tv-serien som handler om evig single Johanne som har 24 dager i desember på å finne seg en kjæreste?

2. En av verdens høyeste minareter bygget i steinklosser heter Qutb Minar og står på Unescos liste over verdensarven. Sør for hvilken storby ligger minareten?

3. I hvilket fiktivt land plassert i Afrika foregår handlingen om Fantomet av Lee Falk?

4. 10. september 1977 ble den tunisiske immigranten Hamida Djandoubi henrettet i Marseille etter å ha blitt funnet skyldig i mord. Det var siste gang denne henrettelsesmetoden ble brukt i Frankrike. Hvilken metode?

5. Paul McCartney har nylig gitt ut en låt i protest mot KI. Hva er spesielt med låta?

6. I hvilket tiår gjennomførte Wright-brødrene sin første motoriserte flyvning?

7. Sommer-OL 1940 ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. Hvilken by ble først tildelt lekene?

8. Hun ble født i 1819 og døpt prinsesse Alexandrina Victoria av Kent. Hvem ble hun mest kjent som?

Ukas kviss

1. Hvor mange gode grunner til å våkne opp er det Simen Velle skriver om i sin ferske bok?

3. Hva står bokstavene i utdannings­institusjonen NTNU for?

4. Hva heter hovedpersonen i James Joyces «Ulysses»?

5. Hvilket lag, som blir tidenes minste nasjon i et fotball-VM, ble klart for mesterskapet i 2026 etter at de spilte 0–0 borte mot
Jamaica i den siste runden av kvalifiseringen i Concacaf-­regionen?

6. Hvilket ord mangler i albumet av Sigrid: « … Punch»?

7. For hvilken delstat ble ­Hillary Clinton senator i 2001?

8. I hvilken periode er det ikke lov å brenne bål i friluft i Norge?

9. Hva heter den kvinnelige hoved­personen i tv-­­krim­serien «Broen»?

1.	Bergensselskapet North Tandem er anmeldt til politiet for blant annet dokumentfalsk og bedrageri. Innen hvilken bransje driver selskapet?

2.	Hvilket navn får ofte uidentifiserte personer i etterforskningsmateriell i USA? Ulikt fornavn for kvinner og menn.

4.	Han var Russlands tredje president i perioden 2008 til 2012. Han ble deretter statsminister. Hvem?

5.	I hvilken forbindelse var det Israel søndag 9. november kom med anklager mot statsminister Jonas Gahr Støre for utøvelse av antisemittisme?

6.	Hvem sang og komponerte «Nobody Does It Better» fra filmen «The Spy Who Loved Me»?

7.	Hvilke egenskaper har en som kan kalles polyhistor?

8.	Hvilket amerikansk data- og IT-konsern som ble grunnlagt i 1911, har også kallenavnet Big Blue?

9.	«Vent ikke på lederen. Gjør det selv, person til person» er et sitat av kvinnen som både har vunnet en nobelpris og blitt saligkåret av paven. Hvem?

Alf Skjeseth

Leiar av NJ 1991–1995

Det kan vera ein klisje å kalle folk ein «bauta», men dette er ein presis attest til fagforeiningsleiaren og pressemannen Trygve Moe, som har gått bort få veker før han ville fylt 98 år. Den gamle London-korrespondenten gav også meining til omgrepet 

– kom frå Sandefjord og jobba i lokalavisa Vestfold og i Dagbladet, og som redaktør og direktør i NTB mot slutten av yrkeslivet. I mellomtida var han i mange år formann, som det heitte, i Norsk Journalistlag (NJ). Han var i særklasse den personen som har betydd mest for utviklinga av NJ til dagens profesjonelle og slagkraftige journalistforbund.

 enn nokon i hans individualistiske yrkesgruppe betydninga av organisering, og med systematisk skolering av tillitsvalde vart NJ bygd ut i alle redaksjonar og delar av landet. Han var ein smart forhandlar og fekk steg for steg bygd ut avtaleverket. Han og hans samtidige nøyde seg heller ikkje med materielle krav. Saman med strategar som Thorbjørn Wale og Hans Andreas Ihlebæk stod Trym i spissen for etterutdanning ved skiping av Institutt for journalistikk, utvikling av det presseetiske systemet gjennom Norsk Presseforbund, rause stipend- og opphavsrettsordningar og eit solidarisk internasjonalt samarbeid. Og som pensjonist var han i mange år den sjølvsagte frontfigur for presseveteranane.

eit stipend til ære for Trygve Moe. Trym-prisen går til spesielt fortente tillitsvalde. Initiativet kom frå redaksjonsklubben i NTB, sjølv om det kunne gå hardt for seg der då Trym kom på andre sida av bordet. «Uansett er han ein gamal høvding», vart det sagt av ein av hans faste kritikarar.

 kom inn som unge tillitsvalde mot slutten av Tryms venlege og bestemte regime, er minna om hans leiarskap ekstra sterke, sjøl om vi ikkje alltid var samde. Han levde i 40 år etter at han gjekk frå borde i NJ midt i 1980-åra og var til det siste levande opptatt av journalistikkens utvikling og kåra for yrkesutøvarane. Han var den sjølvsagte takk for maten-talaren på NJs landsmøtebankettar, og ingen kunne måle seg med hans humoristiske eleganse og vell av anekdotar.

Ein høvding er borte

Torgrim Eggen 
Espen Søbye

Morten A. Strøksnes er født i Kirkenes i 1965 og fyller 60 år 30. november. Han er utdannet idéhistoriker fra Universitetet i Oslo og Cambridge med en hovedoppgave om opplysningstid og modernitet i England. Men ingen som har kjørt bil med Morten, kan forestille seg at han har en så dannet akademisk bakgrunn. Bortsett fra det er det en opplevelse å være på biltur med han. Mortens atferd består i å skjule at han er en forholdsvis dannet mann gitt hans studier i engelsk tidligmodernisme, han presenterer seg som journalist, en tittel ytterst få vil finne på å benytte annet enn for å komme gratis inn på et eller annet arrangement.

 i Morgenbladets sturm und drang periode, men sluttet for over 20 år siden da det ikke lenger gikk an å bo i redaksjonen. Han leverte artikler om sopplukking i Østmarka på 60.000 tegn en halv time før deadline og føle seg forulempet for at den måtte vente til neste uke. Da hadde han for lengst gitt ut sin første bok, «Hellig Grunn. Reiseskildring fra Midtøsten» som ble fulgt opp i fjor med «Molok. Om en stor krig på en liten stripe land kalt Gaza».

var hans store prosjekt en bok om oppdageren og etnologen Carl Lumholtz. Mens han drev arkivstudier over hele verden og grublet på hvordan han skulle forfatte boka, skrev han like godt en fem, seks andre bøker, til og med en som gjorde han verdensberømt, «Havboka», utgitt i 2015, men han glemte ikke Lumholtz av den grunn, og den omfangsrike boka om så å si hele verden ble utgitt i 2022 til ære for oppdageren og han selv, og til glede for leserne.

 årtusenskiftet har Morten drevet et fruktbart vekselbruk mellom å skrive for dags- og ukeaviser, og å forfatte bøker. Ved siden av bøker og internett er reiser hans kunnskapskilde. Både hans bøker og avisartikler, som regel dobbelt for ikke å si trippelkronikker i Dag & Tid, har et umiskjennelig preg av essayistikk. Hans essay er ikke preget av en tilbaketrekning fra verden, snarere tvert imot, de inneholder klare standpunkter, og tar ofte utgangspunkt i reiser til fjerne og eksotiske himmelstrøk, men like gjerne til ikke-steder få vil finne på å oppsøke.

 mange leser, og alle som leser han føler at de blir kjent med mannen, ikke fordi han skriver om seg selv, men fordi leserne får en følelse av at han henvender seg direkte, insisterende og fortrolig til hver enkelt.

Selvfølgelig er han også påståelig, selvfølgelig er han kranglevoren og selvfølgelig er han irriterende. Også, eller kanskje særlig muntlig og ansikt til ansikt er Morten det motsatte av konfliktsky, han er et konfliktstoff-søkende missil med trinnvis detonasjon. Hans enestående evner som kranglefant gjør at det kan ligge en selsom nytelse å bli irettesatt og til og med idiotforklart av ham, fordi han investerer ganske mye intimitet i slike situasjoner. Og det er antakelig forklaringen på at han har forbausende mange venner fra hele landet. Få vil tro at en slik person også kan være full av omsorg, men de som så han ta seg av Mia Berner vet noe annet.

Inn i 60-sonen

Sissel Henriksen

Torsdag 27. november fyller journalist, forfatter og ihuga aktivist Magnhild Folkvord 80 år.

Magnhild vokste opp i Levanger i en søskenflokk på tre, mellom brødrene Asbjørn og Erling.

Hun er utdannet adjunkt fra Universitetet i Oslo. Fra 1971 til 1973 jobbet hun som forlagssekretær i Det Norske Samlaget, fra 1975 til 1989 var hun industriarbeider på Jøtul og fra 1992 til 1999 saksbehandler i Aetat.

Magnhild var ansatt som journalist i Klassekampen fra 1999 til 2014 og jobbet også her i kortere perioder tidligere. I Klassekampen markerte hun seg som en skarp penn, med særlig blikk for kvinnekamp og fagbevegelse. Hun skrev også mye om asyl/innvandrerpolitikk, særlig fra et kvinneperspektiv, der hun blant annet løftet fram spørsmålet om kjønnsbasert forfølgelse.

Magnhild brenner for målsaka og har alltid hatt nynorsk som skriftspråk.

 Magnhild jobbet i Klassekampen, tok hun kurs i sakprosaskriving og permisjon for å skrive sin første biografi, om kvinnesakspioneren Fredrikke Marie Quam (1843–1938). Den kom til stemmerettsjubileet i 2013. Etter det har hun skrevet flere biografier om markante kvinnesakspionerer som har blitt mer eller mindre glemt i ettertid: Betzy Kjelsberg (1866–1950), kvinnesaksforkjemper og Norges første kvinnelige fabrikkinspektør. Magnhild Haalke (1885–1984), lærer og forfatter fra Trøndelag. Gina Krog (1847–1916, som sto sentralt i stemmerettskampen.

Sammen med Ebba Wergeland ga Magnhild i 2008 ut boka «Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma?».

Nå jobber den aktive 80-åringen med nok ei bok, denne gang om det feministiske tidsskriftet Nylænde, som kom ut fra 1887 til 1927.

 med i ml-bevegelsen og kvinnepolitisk arbeid. Hun har vært politisk aktiv hele livet, i AKP, RV, Rødt, Kvinnefronten, Nei til EU og fagbevegelsen. Under Jøtulstreiken i 1976 jobbet hun med økonomi for streikekomiteen. Hun har sittet i Nei til EUs kvinneutvalg, samt i Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, der Magnhild var ei viktig drivkraft særlig i kampen for 6-timersdag. Fortsatt kan man se henne bak den gyldne 6-timersdagsparola i 8-marstogene.

Fredag

De nære ting

«Er statusjaget verdt det?»

Hva gjør du når politisk splittelse tar overhånd i vennskapet?

Hva skal jeg svare min klimaskeptiske venn?

På sparket

Eva Røyrane har reist langs hele norskekysten på jakt etter gamle naust.

Torbjørn Martinsen venter gjerne i fem timer på at en hvilende elg skal reise seg opp.

Sigrid Bugge og vennegjengen var redde for å bli sofaradikalere. Så la de en ambisiøs plan.

Aktuelt

Konservativ + løs = sant

Kunst for kropp og sjel

Sinnssyk hard jobbing

Ukas kviss

Til hvilken by dro «blomsterbarna» i 1967?

Ukas kviss

Blåhval: Hva spiser den?

Navn

Trygve Moe (1927–2025)

Morten Strøksnes fyller 60 år søndag

Magnhild Folkvord blir 80 år torsdag

«Er status­jaget verdt det?»

Hva gjør du når politisk splittelse tar overhånd i vennskapet?

Hva skal jeg svare min klima­skep­tiske venn?

Eva Røyrane har reist langs hele norske­kys­ten på jakt etter gamle naust.

Torbjørn Martinsen venter gjerne i fem timer på at en hvilende elg skal reise seg opp.

Sigrid Bugge og venne­gjen­gen var redde for å bli sofara­di­ka­lere. Så la de en ambisiøs plan.

Konser­vativ + løs = sant

Kunst for kropp og sjel

Sinnssyk hard jobbing

Til hvilken by dro «bloms­ter­barna» i 1967?

Ukas kviss

Blåhval: Hva spiser den?

Trygve Moe (1927–2025)

Morten Strøksnes fyller 60 år søndag

Magnhild Folkvord blir 80 år torsdag

«Er statusjaget verdt det?»

Hva skal jeg svare min klimaskeptiske venn?

Eva Røyrane har reist langs hele norskekysten på jakt etter gamle naust.

Sigrid Bugge og vennegjengen var redde for å bli sofaradikalere. Så la de en ambisiøs plan.

Konservativ + løs = sant

Til hvilken by dro «blomsterbarna» i 1967?