Villads Andersen, Information

#fff

#000

David Budtz Pedersen er filosof, men han ser mer ut som en økonom. Ikke en av de som har forskanset seg bak bøker om monetarisme og multiplikatoreffekt, men en som utvikler modeller i finansdepartementet eller gir råd til regjeringen. Stilig dress og slips, nystrøket hvit skjorte og briller med svart innfatning.

Dermed inkarnerer han et sentralt poeng i sin nye bok, «Har alting en pris?», som han har skrevet sammen med en annen filosof, professor Finn Collin fra Københavns Universitet. De foreslår humaniora som et nytt styringsgrunnlag i statsforvaltningen.

Det høres ut som et ekko av Platon. «Filosofer må bli konger, eller så må kongene bli filosofer», sa han og tilbød seg å være rådgiver for makta. Pedersen og Collin vil det samme: Rådgivere må være humanister, eller så humanister må bli rådgivere. Filosofer i forsvaret, medieforskere i miljødirektoratet, kunsthistorikere i klimadepartementet.

Det er konklusjonen i boka, men den starter et helt annet sted. De to forfatterne nøster opp historien om hvordan økonomifaget i etterkrigstida, og særlig siden begynnelsen av 1980-tallet, har trengt inn i alle deler av samfunnet: institusjonene, menneskesynet, relasjonene, argumentene.

– Økonomisk tenkning har vært nærmest imperialistisk, sier Pedersen.

Økonomisk vekst ble både et mål og en forutsetning for velferdsstaten, og finansdepartementet gikk fra å drive med bokføring til å bli statens mektigste organ. Økonomisk tenkning kom til å dominere politikken i Danmark og resten av Vesten: Barn skulle Pisa-testes og sammenlignes, hjemmehjelper ble utstyrt med minutt-for-minutt-planer og registreringsskjemaer, unge kunne gange snittet fra videregående med 1,08 hvis de skyndte seg å begynne på videre utdanning, arbeidsledighetsstatistikken ble brukt til å regulere universitetene, og dagpenger ble forkortet og uthulet for å få det til å «lønne seg å jobbe».

Sykehjem, IT-systemer og kantinetjenester ble satt ut på anbud, politiet ble målt etter hvor mange fartsbøter de skrev ut, og sykehusene ble underlagt et krav om en årlig produktivitetsøkning på 2 prosent.

Store politiske reformer ble spørsmål om anbud, og kalkyler ble de beste argumentene. Ifølge Pedersen kom økonomifaget til å fortrenge fagkunnskapen fra institusjonene.

Økonomisk tenkning har vært nærmest imperialistisk

Direktørene for det hele

Mikkel Vuorela

Johanne Pontoppidan Tuxen, 
Information

Racerfører Thomas Tyler sveiver rattet til venstre og styrer den gigantiske blå Ford Raptoren rett mot den mektige stigningen til Eventyrfjellet.

«Se her», sier han og trykker på en lysende knapp på midtkonsollen.

Helt av seg selv kverner bilen nå oppover bakken av stål, som er så bratt at taket er det eneste du kan se ut av frontruta. Men når bilen når toppen, kan vi skue ut over hele hallen. 55.000 kvadratmeter fullpakket med biler. Skinnende lakk, skinnende krom, framtidas bilpark som snart skal rulle ut på amerikanske veier.

North American International Auto Show i Detroit er en av de største bilutstillingene i USA, og en av arenaene der de store produsentene presenterer sine nyeste modeller.

Raptoren har fått noen forbedringer i det elektroniske kontrollsystemet i år, men den 2,5 tonn tunge bilen drives fortsatt av en dobbel V6-motor som sluker store mengder bensin. Utstillingen er hjemsted for mange av disse svært amerikanske monsterbilene.

I midten av hallen har elbilene fått sin egen racerbane, der passasjerene blir presset bakover i setene når de virkelig gir gass. Den gigantiske elektriske Hummeren, som veier over fire tonn, trekker den lengste køen på stedet. Dette er tydeligvis noe nytt.

Den ulastelig kledde sølvreven Ray på Ford-standen sier at hvis noen for ti år siden hadde sagt at han skulle selge elbiler, ville han sagt at de var gale, sier han og ler. Det er ikke lenge siden det bare var noen få elbiler på messa, men nå er de overalt.

Det er en grunn til at den eneste personen i Andeby som kjører elbil, er bestemor Duck

En ekte bil, takk

Sofie Grønntun Nissen

Den eldgamle, palestinske broderikunsten tatreez har fått nytt liv i Norge.

Da Samiha Nejmis mor ble tvunget til å forlate hjemmet i Haifa sitt som 13-åring, holdt hun på å sy sin egen thobe. Det var tradisjon at palestinske jenter broderte folkedrakta selv til når de seinere skulle gifte seg. Men da mora og 750.000 andre palestinere ble fordrevet i 1948, ble thoben liggende igjen. De skulle jo komme tilbake snart.

Nejmis mor fikk aldri komme tilbake. Familien flyktet til Libanon, og thoben gikk tapt. Så da Samiha Nejmi ble født, bestemte mora seg for å lære henne den palestinske broderikunsten 

, for at ikke arven også skulle gå tapt.

I dag er Nejmi tatreez-lærer og brenner for å videreføre den palestinske kulturarven. Det siste året, mens bombene har regnet over Gaza, har hun og tre andre kvinner lært bort tatreez gjennom konseptet «Tatreez og te», inspirert av palestinsk-amerikanske Wafa Ghnaims prosjekt med samme navn. Denne søndagen besøker de Glenghuset i Sarpsborg, invitert av lokalpalestineren Laila Timraz.

Nejmi synes det er fin en anledning til å vise fram palestinsk kultur.

– Vi bor langt fra krigen. Her i Norge kan jeg bidra ved å snakke om Palestina. Det er en måte å vise at palestinere er mennesker som også har en kultur.

Det var landskapsarkitekt Kristin Sunde som tok initiativet til tatreez-gruppa etter å ha oppdaget broderikunsten i Betlehem i 2018. Da krigen i Gaza startet, fikk Sunde behov for å gjøre noe håndfast. Hun kontaktet Leila Restan og Gada Azam fra Instagram-kontoen «mittpalestina», begge tatreez-entusiaster, og sammen med Samiha Nejmi startet de prosjektet.

Målet var å vise fram palestinsk identitet, forteller Restan, som er samfunnsviter og har vokst opp i Norge med en palestinsk far.

– Palestinsk kultur er veldig åpen og mangfoldig, men det bildet kommer ikke alltid fram. I mediene framstilles ofte palestinere på en måte som er ganske fremmedgjørende, sier hun.

Tatreez ble en måte på for kvinner å uttrykke seg på

Broderte røtter

Aktuelt

Torbjørn Tumyr Nilsen

Christopher Olssøn

Jeg er med, men det må bli Lorry eller Theatercaféen.

Maurice Budini er ikke vond å be på førjulsintervju. Den pensjonerte aktmodellen på 81 år har ikke bare eget bord med navnet sitt på Oslo-restauranten Lorry. I kjelleren utenfor toalettene på Theatercaféen sitter en statue av Maurice henslengt på en stol – beskyttet av tauverk.

– Kan du se at det er meg? Den er veldig fin! Dette var den stillingen jeg likte aller best. Det er like anstrengende å sitte akt, som å stå, skjønner du.

– Ja, og jeg gjorde en stor feil. Jeg skulle gått til massasje gjennom hele karrieren, men det gjorde jeg ikke. Så jeg er så stiv i kroppen!

Maurice Budini snakker med en sofistikert Wenche Foss-aktig sosiolekt og sier han er klar for å snakke om alt her på Theatercaféen.

Men hvem er egentlig denne Budini – eller bare Maurice – for alle som har møtt ham? I Oslo har han vært en kjent karakter på byens barer og utesteder.

En mann som er sikker på seg selv, bryr seg ikke om oss homofile. Skriv det!

Livet etter festen

Tom Henning Bratlie

– Ingenting slår arabisk gjestfrihet, sier Baba bar-eier Dana Jdid.

Inn én dør, så en annen og så opp en neonbelyst trapp med teksten «bar upstairs». Det er ikke bare-bare å finne Baba bar, men de som vet, de vet.

På et år har stedet beveget seg fra betongjungelen i Hausmanns gate, via en sidegate på Youngstorget og nå, denne uka, til Folketeaterpassasjen. Samtidig har Baba blitt et hjem for Oslos diaspora og skeive miljø – «byens mest mangfoldige urbane stue» – som Dana Jdid, kvinnen som står bak, kaller det.

Men Jdid er ingen bakdame. Hun står i front og ønsker alle som setter foten innenfor Baba, velkommen. Litt utypisk oslosk, vil noen kanskje si. Men det er akkurat slik Jdid vil ha det.

– Ingenting slår arabisk gjestfrihet, sier hun.

Hun ser stedet som et direkte resultat av sin egen oppvekst.

– Entreprenørskap ligger i blodet mitt, fra pappa og kvinnene i regionen jeg vokste opp i. Jeg ville vise at ulike kulturer kan møtes og blomstre sammen, slik jeg selv opplevde det.

– Jeg sier alltid at jeg er en veldig stolt innvandrer, sier Jdid med et glimt i øye.

Hun ble født i Abu Dhabi, en by der «alle er fra overalt», som datter av syriske innvandrere. Her tilbrakte hun sine første 15 år – en tid hun selv beskriver som fantastisk. Mora er barnelege og faren sivilingeniør. Å dra på byggeplass med faren var noe av det beste Jdid visste.

Baba er en hyllest til alle våre fedre, og våre mødre, som måtte bli fedre

Babas mama

Daniel Hesby Hansen

Naturen var en viktig del av barndommen til Knut Ivar Bjørlykhaug der han vokste opp på sunnmørskysten. Fuglefjellet på Runde var bare en kort båttur unna, og i den vakre Grytafjorden hadde han en farmor som med glede introduserte den unge Bjørlykhaug for livet som fantes i fjæra, i hagen og på fjellet.

Som barn tok han naturen for gitt, og et stadig sterkere politisk engasjement i ungdommen rettet seg mest mot sosialpolitikken. Men i midten av 20-årene endret dette seg: Bjørlykhaugs turer i naturen ble i økende grad preget av tvetydighet og tungsinn, ettersom han stadig oftere la merke til hvordan naturen ble ødelagt av menneskelig aktivitet.

– Det var i ferd med å drive meg til selvmord. Det å se fuglefjellet på Runde fullt av plast, at det ble stadig mindre sjøfugl og å skjønne at jeg og resten av menneskeheten hadde skylda for det – det førte meg inn i en dyp økosorg, sier han.

Mye har skjedd på de snaue 15 årene som har gått siden den gang. Antakelig er det enda færre sjøfugler på Runde, verden er noen desimaler varmere, og Donald Trump har vunnet to valg og tatt USA ut av Paris-avtalen én gang.

Bjørlykhaug selv har vært ildsjel i Miljøpartiet De Grønne og aktivist i Extinction Rebellion, tatt doktorgrad, flytta til Oslo, blitt akademiker og forfatter. Dessuten har han funnet kjærligheten og skal snart bli far.

– Men jeg vil ikke at du skal skrive dette som at jeg fant veien ut av økosorgen ved å engasjere meg, eller noe sånt. Både fordi sorgen fortsatt er der, og fordi det ikke er så enkelt som at sorg er passiviserende, sier Bjørlykhaug.

Han har brukt mye tid på å utforske forholdet mellom økosorg, aktivisme, filosofi og politikk. Blant annet var han medredaktør for en bok om økosorg- og kjærlighet sammen med filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen, hvor Bjørlykhaug selv bidro med en tekst om hvordan økosorgen drev ham ned i dyp depresjon og suicidalitet.

– Første gang jeg fortalte Arne Johan om dette, lo han bare vennlig og sa: «Ja, Knut Ivar, det finnes mange gode grunner til å ta livet av seg!». Det var så forfriskende å møte noen som skjønte følelsene og turte å bruke litt mørk humor, sier Bjørlykhaug.

Vi trenger folk i framtida som ikke er Donald Trump eller Elon Musk

Vår tid, vår sorg

Livet

Guro Øiestad

psykologspesialist

Jeg hadde en prat med Olav H. Hauge for litt siden. Jeg gikk alene i fjellet. Oppløftet av storslagen natur så jeg for meg dikterhøvdingen fra Ulvik i Hardanger sitte der på en stein og se utover, slik han sikkert ofte gjorde før han døde i 1994, 86 år gammel. Kan jeg sette meg her på steinen og snakke litt med deg? spurte jeg.

Ja, du kan då skjøne det, sa Olav H. Kva driv så du med her i verda?

Jeg er psykolog, sa jeg, men det er nok du som er bærer av de største psykologiske innsiktene her.

Jeg har lest dine «Dikt i samling» gjennom høsten. Du skriver om så mye, og særlig synes jeg du fanger presist det store psykologiske spennet i menneskers liv, mellom bundethet og fri tilstedeværelse, mellom ensomhet og kontakt. Og kanskje aller mest om det å ikke våge: 

Dette lyt du bera: at du ikkje strakk til, at du var venglande fjør, ikkje oddtung pil i den sterke vinden. Du kleiv ikkje bergi, rodde ikkje vatnet, drap ikkje dragen, – du kom ikkje då ho, den einaste, ropa. 

I draumar fær du, ender og gong, kliva bergi, ro vatnet, drepa dragen, koma til henne, soleis vert ditt liv fullbyrda.

hva som er riktig og godt og våger det likevel ikke. Jeg har slike hemninger i meg, og det har kanskje du og?

Det kan du vera trygg på. Eg har gått gjennom livet med noko tungt i hugen, som har gjort vondt og hindra meg.

Ja, det er denne knuten, som du kaller «bringeknuten», den låsende klumpen i brystet som mennesker tynges av. Jeg tror mange har funnet lindring nettopp i dine poetiske skildringer av slike knuter. Du treffer såre nerver av ensomhet og innestengt mot med lyriske bilder: 

Det græt ei seljefløyte i vårgrøn markalid, og denne ljoden plistrar i hugen all mi tid. Som smågut bles eg fløyte, no har eg alle ord, men maktar ikkje tolka mi sorg og sut på jord.

Du skriver så vi kjenner smerten, om vegger som kan reise seg inni et menneske, selv i avgjørende øyeblikk hvor livet kan gripes eller 

Du visste ho kom. At ho laut koma. Og no var ho her. Du skalv, og gleda song i deg. Men di einsemd sette vegger høgre enn himmelen.

fortvilelsen bak ensomhetens bergvegg, som stenger mennesker inne, avskåret fra kontakt: 

Ho er søt, einsemdi, so lenge vegen attende til dei hine er open. For du skin ikkje for deg sjølv. Men den dagen berget dett i attum deg, stend du og ropar i blind angest og slær knokane mot ein stengd vegg.

Å gripe livet kan være å la seg fange og bevege i en helt ny retning

Den draumen

Yasmin Sofia Iqbal

Hvorfor tror vi ikke at Lilli Bendriss er psykotisk?

Hun tar seg til brystet. Ansiktet hennes fordreies av ubehag. Hun krøker seg fremover og hoster dypt. Så retter hun seg opp og sier «Han kommer inn, og jeg må brekke meg. Det er noe i halsen. Jeg blir kvalt.» Kvinnen holder seg til hjertet og stønner, hun strever med pusten. Igjen krøker hun seg fremover, hoster dypt. Den elegant antrukne kvinnen får ikke puste. Hun må ut og går ned trappen. Ut av huset. Lilli Bendriss trenger en pause. Hun får litt vann av programlederen som står ved siden av henne. Kvinnen som følte at hun holdt på å bli kvelt, er klarsynt. Hun kan kjenne elektriske felt og kommunisere med åndeverdenen.

Hvorfor tror vi ikke at Lilli Bendriss er psykotisk? Spørsmålet er alvorlig ment. Å høre stemmer som andre ikke hører og ha sanseopplevelser som andre ikke har, regnes som kjennetegn på en psykose. Hvordan kan vi vite helt sikkert at en person har en psykisk lidelse? Hva er normalt og hva er abnormalt?

som abnormalt, er både noe som varierer på tvers av kulturer og over tid. Det som kan se ut som en psykisk lidelse, kan vise seg å være normalt i en subkultur. Diagnoser er ikke statiske, gitte og uforanderlige størrelser. Homofili ble tidligere regnet som en psykisk lidelse og ble ikke formelt fjernet fra Verdens helseorganisasjons diagnosemanual før i 1990. I takt med at tidsånden og kulturen forandrer seg, forandrer diagnosene og forekomsten av psykiske lidelser seg.

Kulturen vi lever i, påvirker hvordan psykiske plager presenteres og forstås, hvilke mestringsstrategier som tas i bruk, hvilken grad av sosial støtte vi har og om vi søker hjelp. Men det er ikke bare samfunnet og kulturen som virker inn. Psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse har en sterk biologisk komponent og høy arvelighet. Forekomsten av andre psykiske lidelser, som depresjon og PTSD, varierer derimot i ulike samfunn. Selvmordsraten varierer betydelig over tid, mellom ulike samfunn og mellom undergrupper i samme samfunn.

Hva vi oppfatter som normalt eller sykelig, kan speile kulturen og tiden vi lever i. Samtidig er psykisk lidelse noe som gjenkjennes i alle kulturer og til alle tider, og det er klare fellestrekk ved mennesker som oppfattes som psykisk syke. Mennesker med uforståelig adferd som overskrider samfunnets normer og regler, som vekker ubehag hos andre, er uforutsigbare og som har redusert funksjonsnivå og ikke klarer å ta vare på seg selv, regnes som psykisk syke i de fleste samfunn. Dette forklarer hvorfor vi ikke oppfatter Lilli Bendriss som psykotisk. Hun fremstår med god evne til å ivareta seg selv og synes å fungere godt i relasjon med andre.

vurdering krever klinisk ekspertise, møter med pasienten over tid og kjennskap til hans eller hennes livshistorie. Å skille mellom ulike psykiske lidelser kan være krevende, og mer eller mindre nødvendig. Det er vanlig å ha mer enn én psykisk lidelse, og kroppslige og psykologiske prosesser virker sammen. Det finnes mennesker som er svært psykisk syke som ikke rapporterer å ha psykologiske vansker. Hvilken behandling som virker for hvem og på hvilket tidspunkt, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er heller ikke slik at alle vil ha like god nytte av psykologisk behandling.

«15-åringer smører ikke lenger på brødskivene sine selv», sier fastlege Olav Gunnar Ballo til Nettavisen. Han mener han har merket en dreining mot mer sykeliggjøring av normale tilstander og antar at psykologhjelpen gjør at ungdommen blir sykere og svakere. Har ungdommen blitt for skjør?

I mediene er psykisk helsevern gjenstand for kritikk: Det er for lang ventetid, henvisninger avslås, forløpene er for korte. Det innføres umoden teknologi og lite gjennomtenkt digitalisering, og dette går på bekostning av kjerneoppgaven som er pasientbehandling. Sykehusene måles på gjennomstrømning. Psykologene opplever press på å avslutte behandlingsforløp og synes ikke at de får gitt god nok hjelp til pasientene sine. Noen strekker seg lenger enn de bør. Mange velger å slutte i det offentlige. Det foregår en spesialistflukt: Stadig flere psykologspesialister går over til det private markedet.

siden bekymret psykologen Haldis Hjort seg for hvordan psykoterapifeltet ville bli preget av det markedsstyrte samfunnet, og hun tegnet opp et skrekkscenario der noen behandlere blir mer opptatt av seg selv enn dem de skal tjene; de blir vulgariserte og korrumperte. Om rubrikken «Psykoterapi» i telefonkatalogens gule sider skriver hun at «for hvert år har psykoterapi-annonseringen blitt litt mer markskrikersk; om kurering av alt fra angst til posttraumatiske symptomer til lavt selvbilde og utroskap og utvikling av alt fra mestrings- og ledelsesevne til «bevisstgjøring av åndelige verdier».

Hva vi oppfatter som normalt eller sykelig, kan speile kulturen og tiden vi lever i

Normal galskap

Eirik Hørthe

psykolog og skribent

Barndommen er full av viktige veivalg. Helt hverdagslige hendelser kan i ettertid fremstå som toneangivende for ens personlige utvikling. En av mine formative erfaringer fant sted i en bowlingbursdag på slutten av nittitallet. Opplegget var organisert som en cup, og vinneren ble overrasket med en premie. Jeg gikk i en sportssterk klasse, og det var et lite mirakel at jeg tok seieren. At jeg aktivt brukte gjerdet for å sende ballen i sikksakk nedover banen, kan ha hatt noe med saken å gjøre. Likevel: Jeg vant, og premien var en kassert bowlingkjegle – et sånt stykke skrap som har uvurderlig verdi når man er et barn.

Det begynte å murre i hallen da de andre skjønte hva som faktisk hadde stått på spill. Flere av klassens kuleste gutter spurte om de kunne få trofeet. Premien representerte mitt stolteste øyeblikk som underdog, men tanken på å skuffe noen, var ikke til å utstå. Jeg endte opp med å gi bort bowlingkjeglen og var på gråten mens jeg gjorde det. Jeg hadde nok en forestilling om at den følelsesmessige kostnaden gjorde offeret enda mer prisverdig. Å gi uten å tenke på seg selv er tross alt moralen i talløse barnebøker. I historien om «Regnbuefisken» deler hovedkarakteren ut de glitrende fiskeskjellene sine, og «Det gavmilde treet» gir like gjerne bort hele kroppen sin – både epler, kvister, blader og stamme.

ser jeg at bowlingepisoden var karakteristisk for en utfordring som kom til å prege mye av oppveksten: en selvutslettende impuls til å innfri andre menneskers forventninger og behov. Eller det som på godt norsk kalles 

. Faktisk skulle jeg ønske at det fantes en god oversettelse av det engelske uttrykket, kanskje noe slikt som «folkefryding» eller «menneskemuntrasjon». Det er tross alt nok av nordmenn som er på fornavn med de psykologiske mekanismene som ligger til grunn for begrepet – folk som er så opptatt av å blidgjøre andre at det går på helsa løs.

Dette virker kanskje merkelig å melde. Er det ikke en god ting å være sensitiv for sosiale signaler? Burde vi ikke alle bli litt flinkere til å ivareta hverandres behov? Det er lett å si seg enig i dette. Det er jo en grunn til at folk vil ha noe å gjøre med folk som er medgjørlige. Slike mennesker er enkle å samarbeide med og har ofte et talent for å skape sosial harmoni. De har gjerne store vennekretser og bruker sitt behagelige vesen som et bindemiddel. Men selv de edleste egenskaper blir et vrengebilde av seg selv når de strekkes for langt. Ukritisk tillit blir til naivitet, overdreven optimisme blir til illusjonisme, og grenseløs velvillighet blir til people pleasing.

Her er det ikke tilfeldig at ordet «grenseløs» står i kombinasjon med «velvillig». Utydelige skillelinjer mellom egne og andres behov er et tydelig tegn på at ønsket om å please har gått for langt. Det er riktignok viktig å være villig til å myke opp grensene sine for å møte den andre på halvveien, og i gitte situasjoner er det helt på sin plass å prioritere andres behov på bekostning av sine egne. Men det finnes grenser. Det 

finnes grenser, ellers risikerer man å ende opp som det gavmilde treet som aldri slutter å gi. Faktisk fortsatte treet å gi etter det bare var en stubbe igjen. Den lille stumpen rettet seg opp så godt det lot seg gjøre, slik at gutten som hadde tatt alt som var å ta – nå en gammel mann – kunne sette seg ned.

et eksempel til skrekk og advarsel for alle people pleasere. Å være grenseløs innebærer også at man er forsvarsløs, spesielt i møte med mennesker som aldri slutter å forsyne seg. I verste fall fungerer den selvoppofrende innstillingen som et lokkerop for personer som ikke eier magemål. Når people pleaseren oppdager at den umettelige aldri blir tilfreds, forsøker hen å løse situasjonen ved å administrere stadig større doser av den samme medisinen. Til slutt begynner ønsket om å tilfredsstille den andre å ligne mer på en tvangshandling som øker i styrke for hvert mislykkede forsøk.

Harriet B. Braiker anser denne tvangsmessige kvaliteten som et kjernesymptom på det hun kaller 

. Den amerikanske psykologen mener at et overdrevet ønske om å gjøre andre til lags, ofte kan spores tilbake til forhold i barndommen. Barnet er såpass prisgitt sine omgivelser at det ikke nødvendigvis er realistisk å kjempe eller flykte i møte med en vond situasjon. Å slutte å forsvare seg kan, paradoksalt nok, være den eneste formen for beskyttelse. Ethvert trekk som provoserer en nådeløs mobber eller fyrer opp en lettantennelig forelder, blir derfor luket vekk. Med tiden blir barnet kanskje så flink til å deeskalere anspente situasjoner at det oppstår små glimt av kontroll og trygghet i hverdagen. Dette fungerer som en potent form for negativ forsterkning (altså belønning i form av å fjerne et ubehag) som bidrar til å befeste og bevare behovet for å behage.

være vanskelig å avlære people pleasing, selv etter at man er godt voksen og fullt i stand til å forsvare seg. Behovet for å behage er fortsatt drevet av et knippe urealistiske katastrofetanker, for eksempel at man kommer til å bli forlatt eller forhatt hvis man slutter å tilfredsstille omgivelsene sine. Hver gang man lar slike tanker styre skuta, sender man et signal til seg selv om at omkostningene av et nei kan være kolossale. Når den forestilte katastrofen uteblir, er det dessuten lett å tro at det heldige utfallet skylles den samme strategien som skapte problemet i utgangspunktet, nemlig people pleasing.

Den beste måten å avkrefte katastrofetankene er derfor å teste dem ut. Du må ta sats og stole på at andre mennesker er glad i hvem du er – ikke hva du gjør for dem. Til å begynne med vil nok endringen vekke både mishag og ubehag. Det store flertallet oppdager heldigvis at de er langt mer hardføre enn de tror og at andres kjærlighet er langt mindre betinget enn de frykter. Med tiden opplever du kanskje små glimt av det de japanske forfatterne Ichiro Kishimi og Fumitake Koga omtaler som «motet til å bli mislikt». Det vil si evnen til å gi slipp på det umulige ønsket om å bli likt av alle, slik at man har en reell sjanse til å like seg selv.

Å være grenseløs innebærer også at man er forsvarsløs, spesielt i møte med ­mennesker som aldri slutter å forsyne seg

­Bekjennelser fra et bowlingbarn

De nære ting

Jonas Bals

Forfatter Roy Jacobsen fyller 70 år 26. desember. Jacobsen har helt siden debuten med novellesamlingen «Fangeliv» (1982) vært en utpreget arbeiderforfatter. Få, om noen, klarer som ham å skildre arbeidsprosesser i hele sin bredde og kompleksitet, fra arbeidsredskapene til den «tause» kunnskapen som sitter mellom arbeiderens ører og i arbeiderens kropp. Jacobsen har beskrevet kunnskapssamfunnet slik det var før og slik det er blitt, med en innsikt i erfaringer og kompetanse han ikke bare har diktet seg til: Som leser forstår man at han har arbeidet, og/eller vært tett på mennesker som gjør det.

 noe langt mer enn en arbeiderforfatter, eller riktigere: en arbeiderforfatter er nesten alltid noe mer enn det merkelappen gir inntrykk av. Det skyldes blant annet det forhold at også arbeidere har sjelsliv, og ikke minst at vi alle lever livene våre et sted. Selv tenker jeg ofte på Jacobsen som en Oslo-forfatter, takket være vidunderlige bøker som «Vidunderbarn» (2009), men det er selvsagt også altfor snevert. Flere av Jacobsens mest leste og elskede bøker er tross alt lagt til Nord-Norge, som «Det nye vannet» (1987) og ikke minst Barrøy-serien hans fra seinere år. Og i det som ofte regnes som hovedverket hans, «Seierherrene» (1991), forenes de to, østkant og nordpå, i en storslagen historie om den kollektive klassereisen Norge la ut på i det 20. århundre.

 skrevet om den finsk-sovjetiske vinterkrigen, om slaget ved Stalingrad, og ikke minst har han skrevet en strålende biografi (eller fortelling, som han selv foretrekker å kalle det) om Trygve Bratteli – bygningsarbeideren, konsentrasjonsleirfangen og statsministeren, som var blant de første som virkelig manet til motstand mot den nazistiske okkupantmakten. En makt som gjorde alt den kunne for å framstille seg som en frelser og beskytter for et arisk broderfolk, og som terroriserte alle som motsatte seg den.

 1000 dagene har Jacobsen markert seg som en varm forsvarer av ukrainernes rett til å forsvare seg mot en liknende imperialist- og okkupasjonsmakt. Det har han gjort gjennom praktisk solidaritetsarbeid, blant annet ved å levere utstyr til Ukrainas forsvar, men også som deltaker i det offentlige ordskiftet. Kronikken hans «Russland mitt Russland» ble mye delt i fjor sommer, der han blant annet kritiserte hvordan Norge og Nato overlot til ukrainerne å innlede en motoffensiv som ikke noe Nato-land selv ville gitt seg i kast med, uten tilstrekkelig luft- og artilleristøtte, stikk i strid med enhver moderne doktrine. Og fortsatt må ukrainerne kjempe med minst én arm på ryggen, til tross for at vi sier at de slåss for oss.

 klokere både på vår egen historie og vår egen rolle i verden i dag. Gratulerer med dagen, vi er mange som gleder oss både til neste bok og neste kronikk!

Mangfoldig  arbeiderforfatter

Steinar Eliassen

nestleder i Jernbane Nord AS

Vidar Eng

leder i Tromskomiteen for jernbane

Styreleder i Jernbane Nord AS, Frits Normann Jensen, gikk bort 1. desember. Frits ble født på vakre Sørøya, lengst vest i Finnmark. Derfra ble han tvangsevakuert i november 1944, da tyskerne brente Finnmark og Nord-Troms.

Frits Normann Jensen hadde en variert yrkesbakgrunn i Kystvakta, Barlindhaug og Norad. Overfor oss la han særlig vekt på sin tid ved Roald Amundsens senter for arktisk forskning ved Universitetet i Tromsø. Her var Frits en av pådriverne for å få flyttet Norsk Polarinstitutt fra Oslo til Tromsø. På klistremerker kunne vi den gang lese «Flytt Norsk Polarinstitutt nord for polarsirkelen. Tromsø – porten til Ishavet. Det naturlige senter for polarforskning.» Kampanjen var vellykket. Stortinget vedtok flytting i 1993, og norsk polarforskning ble styrket.

 flytte polarforskningen ga Frits sterke inntrykk av hvordan mektige krefter ønsker sentralisering til Oslo-området, og nedvurderer mulighetene i Nord-Norge. I en alder av 85 år tok han fatt på en ny stor oppgave. I januar 2022 ble det ideelle selskapet Jernbane Nord AS stiftet, med Frits som styreleder. Etter inspirasjon fra arbeidet med å bygge Norrbotniabanan nordover til Luleå i Nord-Sverige, var tanken å samle nordnorske kommuner, regionråd, fylkeskommuner, interesseorganisasjoner, næringslivsorganisasjoner og bedrifter i et felles arbeid for å få bygd mer jernbane i nord.

 et imponerende arbeid med å kontakte folk og å lage nettsider og brosjyrer. Han døde praktisk talt på sin post. Samme natt som han gikk bort oppdaterte han styret sitt om det siste han arbeidet med. Utfordringen må nå gå videre til oss andre om å følge opp.

En stor takk til Frits. Vi lyser fred over Frits Normann Jensens minne. Det blir kremasjonsbisettelse i Tromsø domkirke fredag 13. desember klokka 12.

Kjempet for jernbane i nord

Arvid Skancke-Knutsen

Det hainnle om å leve, sang Kine Hellebust i 1984. Og det gjorde hun på en slik måte at hele Norge måtte lytte.

«Det hainnle om å leve» er hennes store signaturlåt og lå hele syv uker på rad på toppen av Norsktoppen. Den er fra albumet «Fra innsia» som hun ga ut sammen med Anders Rogg. De hadde også samarbeidet i Tramteatret, som Hellebust entret i 1979. Hun medvirket på de fleste av deres plater og revyer og vant både unge og gamle TV-seere i rollen som den skurkete, men sjarmerende Randi.

 i tre av de svært populære fjernsynsseriene om Pelle Parafins Bøljeband: «Serum Serum» (1980), «Pelle Parafins Bøljeband og automatspøkelsene» (1981) og «Randi og Ronnis restaurant» (1986). Senere samarbeidet hun med Liv Aakvik og Anne Nyutstumo fra Tramteatret i revyensemblet AS Dameteater & Søn. En annen gruppe var sangtrioen Tits & Hits, med Turid Pedersen og Hege Rimestad.

Mye har altså dreid seg om teater, revy og musikk. Kine Hellebust var med i Hålogaland Teater i Tromsø fra 1977 og debuterte på norsk fjernsyn alt i 1972. Hun er opprinnelig fra Harstad og tok i sin tid dramalinjen ved Sund Folkehøgskole.

skulle markere sitt 25-årsjubileum som artist, var det blant annet med utgivelsen av CD-platen «Det hainnle om å leve – mellom anna». Hun har også gitt ut plater med tekster av Guttorm Lyshagen og salmedikteren Elias Blix. Og vært tilknyttet både Nordland Teater, Frie Radikale, Torshovteatret og ABC-teatret.

Men det stopper jo ikke der heller. Kine Hellebust har skrevet både barnebøker, skuespill og sakprosa. Hun har drevet Fjæragalleriet i Malangen, der hun også har stilt ut egne grafiske verk. Hun lagde TV-serien «Fia i Filmhuset» for NRK og har hatt en rekke viktige verv i norsk kulturliv. Blant annet for Nynorsklaget, Nordnorsk forfatterlag og Kulturbingen i Harstad.

 for et langt og særs kreativt liv er ellers Leif Justers ærespris, Jens Book-Jenssens minnepris, Nordisk grafisk unions kulturpris, Gammleng-prisen og Blix-prisen.

Og ikke minst kjærligheten fra et folk som hun har fått til å lytte – gang på gang.