Sigurd Hverven

Filosof

#fff

Fortviler over robot­skrevne e-poster: Filosofen har ett enkelt råd

Jeg har fått nok av kunstig intelligens. Jeg er lei av å få e-poster fra kollegaer og borettslagsstyrere som er skrevet av roboter. Jeg er lei av å lese nyhetsartikler med maskinformulerte kulepunkter og uthevet skrift på merkelige steder. Jeg har begynt å miste tilliten til dem rundt meg, og jeg frykter faktisk at hele samfunnet vil rakne i sømmene når vi ikke lenger kan vite om noen snakker med sin egen stemme eller via en robot. Hvordan kan jeg håndtere denne konstante fortvilelsen over at alt blir verre?

Jeg er også lei av kunstig intelligens. Jeg ble lei allerede i 2023 etter at ChatGPT ble tilgjengelig for allmennheten. Den gang mediene flommet over av ville spekulasjoner om hva dette vil bety for framtiden. Den gang enhver mellomleder med respekt for seg selv elsket, elsket det å tenke på strategier for implementering av generative språkmodeller. Og den gang effektivisering med KI var på agendaen i møterom i alle de tusen fremoverlente bedriftene i dette ekstremværbitte landet.

Jo, vi er kanskje der fremdeles. Men nå har vi levd med de store språkmodellene et par år og kan snakke mer av erfaring og mindre basert på ren spekulasjon. Det gjør samtalen om kunstig intelligens mer interessant, i mine øyne.

Dine erfaringer er dårlige. Du har begynt å miste tilliten til andre, og du beskriver en konstant følelse av at alt blir verre.

meg til å tenke: I hvilke sammenhenger går bruken av kunstig intelligens på tilliten løs?

Du gir selv noen svar: I e-postutvekslinger med kollegaer, og når du leser visse nyhetsartikler. Selv merker jeg mistilliten når jeg er sensor på universitetet. Glattpolerte eksamensbesvarelser – med hyppig bruk av tankestreker – skaper tvil om hvorvidt studentene har skrevet tekstene selv. Jeg ble også minnet på hvor drepende det kan være for tilliten i samfunnet når politiske myndigheter sprer propaganda laget med KI, slik Trump-administrasjonen har for vane.

Men spørsmålet ditt fikk meg også til å tenke på det motsatte: I hvilke sammenhenger har kunstig intelligens ingen innvirkning på min tillit til andre mennesker?

Hvordan håndtere fortvilelsen over KI?

Olaug Nilssen

Forfattar

Forfatteren svarer om slanke­medisin: «Invaderende og ubehagelig»

Kompisen min har begynt på slankemedisin, noe jeg veit med sikkerhet, men så har jeg observert at han juger om det til andre. Det er bare så korny. Hvorfor gjør han det?

Kompisen din har begynt på slankemedisin. Og det 

 du med sikkerheit. Men når du vel den formuleringa, høyrest det ut som noko du har funne ut av via omvegar, slik som Dagsrevyen «erfarer» enkelte nyhendesaker.

 begynt på slankemedisin. Kanskje lyg han verken til deg eller andre. Kanskje tar du di eiga tolking så alvorleg at du held den for sannare enn hans eigen sjølvframstilling?

 innrømme at eg blir uroleg for at du kan ha drive privat etterforsking overfor din kompis, at du har hengt deg for mykje opp i dette her, at du har leita etter bevis på hypotesen din og blitt ubehageleg mot han.

Blikket ditt på han står og bankar: «To thine own self be true!», men som vi alle veit, var det ikkje Hamlet som sa dette, det var Polonius, og han var vel strengt tatt ikkje heilt til å stole på.

Det kan sjølvsagt vere at du har rett – han 

 begynt på slankemedisin. Viss du er pågåande mot han, er det ein grunn til at han ikkje deler fortruleg informasjon med deg. Men han kan også ha andre grunnar til ikkje å ville fortelje om private helseopplysingar.

slankemedisin på blå resept. I så fall har han store utfordringar som han ikkje vil dele.

Kvifor lyg han om slankemedisin?

Joanna Rzadkowska

Psykologspesialist

#000

Jeg blir mer avstumpa med alderen. Jo eldre jeg blir, jo mindre bryr jeg meg om hvordan det går med verden. Jeg kjenner på en slags resignasjon. Jeg har jo hørt at man er mer ideologisk når man er ung. Men hvorfor? Jeg er nå i starten av 50-åra. Jeg har mer både penger og tid til å drive med frivillig arbeid eller gi til organisasjoner, for eksempel, men jeg har ikke det samme ønsket om det som jeg innbiller meg at jeg hadde for 20–30 år siden. Hvorfor blir man (eller jeg, i hvert fall) mer kynisk og mindre solidarisk med alderen?

Kjære leser, takk for et interessant spørsmål. Du skildrer en kontrast: Du brydde deg om verden da du var ung, du var solidarisk og ville bidra. Nå er du resignert, mer kynisk, mer avstumpet og uten ønske om å gi tid og penger til frivillig eller veldedig arbeid. Hvorfor har dette skjedd med meg, spør du.

På en måte er den intellektuelle aldringen, fra å være radikal til å bli konservativ, en reise fra realisme til illusjon. Fra å kjenne smerte ved verdens urettferdighet, til å rettferdiggjøre den samme urettferdigheten. Vi er uvanlig klarsynte som opprørske tenåringer; vi ser verden uten filter. Vi eier ingenting enda; vi er ikke investert i 

. Vi ser at kolonialistiske kriger foregår fortsatt. At USA ofrer gutter fra egen arbeiderklasse for tilgang til andre lands ressurser. Vi ser at Norge tjener penger på krig og klimakrise, men bare bruker slanter av dem på sykehus. At vi alltid har råd til å hjelpe en konkursrammet Petter Stordalen, mens mange norske barn vokser opp under uverdige forhold.

har gitt oss et komfortabelt liv. Over tid kan det gjøre at vi endrer menneskesyn og syn på verden. Illusjon av rettferdighet, kalles dette i psykologien. Vi tror vi fortjener rikdommen vår, fordi vi har jobbet hardt. At alle kunne vært rike eller trygge om de bare jobbet like hardt som oss. Vi tror vi har gode jobber og fine hus fordi vi har gode egenskaper, ikke fordi det er en tilfeldighet. I psykologien går dette under navnet illusjon av kontroll. Konkrete handlinger vi selv har gjort og som vi har kontroll over, har ledet til de godene vi besitter i dag.

Det kalles illusjon, fordi vi kan bli villedet til å tro at vår egen skjebne primært er et resultat av våre egne valg, ikke overgripende sosioøkonomiske og geopolitiske forhold. Men vi har det ikke bedre i Norge enn i Jemen fordi vi er bedre mennesker. Det skyldes ren flaks. Fordi vi bor i imperiets kjerne, fordi vi tilfeldigvis har olje. Fordi vi er hvite, så vi blir ikke invadert og frastjålet oljen. Vi er så heldige at vi kan være med på utnyttelsen av hele verdens fattige befolkning, nyte byttet og utbyttet. Ubevisst må vi tro at de materielle godene våre er verdt prisen uskyldige mennesker betaler på den andre siden av verden. Det skaper grobunn for kynisme.

til å stille oppfølgingsspørsmål i denne spalten. I dag: Kjære leser, hva legger du i kynisk? Når merket du at du ble mer avstumpet? To ganger har jeg gått pilegrimsreisen til Santiago de Compostela, en åtte hundre kilometers vandring på tvers av Spania. Jeg snakket med mange kvinner over femti som hadde dratt på en slags dannelsesreise. Bak seg hadde de tiår med omsorgsoppgaver, hus, barn og barnebarn. Mange beskrev noe jeg som psykolog kunne kalt utbrenthet. En utmattelse, en følelsesmessig flathet, en mild kynisme. De dro fordi de ville vekke noe til liv igjen, finne ut hva de brant for og reflektere over verden og sitt eget liv.

Kuren for kynisme er å konfrontere verdens urettferdighet, i tillegg til å finne ut hvilke kamper som er viktige for akkurat deg. I «Poverty, by America» (2023) beskriver den Pulitzer-vinnende sosiologen Matthew Desmond at årsaken til den enorme fattigdommen i USA er at den rikere halvparten av befolkningen utnytter den fattigere halvparten økonomisk. Vi har aksjer i vår nabos ulykke. I Norge øker også fattigdommen. Hvis å lese om dette gjør at solidaritetsmuskelen begynner å vibrere, er det utallige ting du kan gjøre, fra å bidra til en utstyrsbod i nærmiljøet til å donere til Fattighuset.

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

De nære ting

Line Madsen Simenstad

– I dag skal du samle Bergen til pubkor på Torgallmenningen. Hva forventer du deg?

– Jeg håper på et gigantisk kor både av folk som aldri har sunget før og folk som har drevet med kor hele livet. Og så håper jeg at bergenserne trosser værmeldingen. Det er meldt litt regn. I fjor var vi 2500 mennesker på Bislett Stadion, så jeg håper at Bergen leverer minst like bra som Oslo.

– For dem som ikke har vært på pubkor, forklar konseptet.

– Det er egentlig bare en korøvelse som er flyttet ut av et vanlig øvelseslokale til et sted hvor alle føler seg velkomne. Først har vi oppvarming, og så øver vi på en sang og framfører den for oss selv. Det er ikke noe publikum. Veldig lavterskel. Så lenge du synger i bilen, dusjen eller på karaoke, er du overkvalifisert.

– Hvilken sang skal dere synge i Bergen?

– Du har reist land og strand rundt med dette konseptet. Hvilken by synger best?

– Det er kjempebra overalt! Kormiljøene er veldig sterke i Norge. Over hele landet samles det folk hver uke og synger sammen. Veldig mange av dem kommer også på pubkor. Vi er en nasjon som elsker å synge!

– Du har drevet med kor hele livet. Hva er det du liker ved det?

Vetle Agledahl satser alt på pubkor: – Vi er en nasjon som elsker å synge!

Mari Brenna Vollan

– Hei, selveste Hennig-Olsen! Hva var den siste isen du spiste?

– Det var et par kuler med vanilje med litt honning på.

– Vanilje er nok en favoritt. Og så er jeg veldig glad i Båtis, hvis du skal ha en singel.

– Hvordan går det med issalget om dagen?

– Det går ikke så galt. Nå har det vært bra vær på Sørøstlandet, så det hjelper veldig.

– Til høsten overlater du sjefsstolen i Hennig-Olsen Is til sønnen din. Hva er grunnen til at du gir deg nå?

– Jeg har jo passert 72 år, så da er det på tide. Det er fornuftig, og vi har en god plan for generasjonsskiftet. Alle brødrene er enige om at han som skal overta, skal overta.

– Beslutningen ble tatt under et familieråd som dere kaller «Is i magen». Hva foregår der?

Iskongen trer av

Velaug Hobbelstad Sælid

– 1. juni starter Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, og du er en av de standhaftige frivillige på festivalen?

– Ja, jeg har jo vært der noen år. Jeg starta i 2017 og har fra da vært med i Olsenbanden. Vi driver med rigging og ordner ting som er glemt og småtteri som skal transporteres.

– Det vet jeg ikke helt; det er et navn som er arva. Vi bryter oss jo ikke inn, men vi ringer og holder på. Vi hjelper til med det som trengs og er i beredskap hele uka. Dagen før åpningen kjører vi kassetter med 400–500 stoler inn i lokalene.

– Det var kona di som dro deg inn i det?

– Ja, kona mi var interessert i å være frivillig på festivalen, så da tenkte jeg at jeg kunne slenge meg med. Og så har den ene dattera vår blitt med etter hvert. Vi bor på Flisa, men vi har ei hytte på Kuåsen på Sjusjøen som vi er på når vi er på festivalen.

– Har du noen sterke minner fra tidligere festivaler?

– I fjor var det en samtale mellom den irske forfatteren Colm Tóibín og Edvard Hoem om utvandring til USA som jeg husker godt. De fra Irland ville absolutt ikke drive med poteter og landbruk etter hungersnøden. Så de ble politifolk og tjenestefolk. Mens de norske kom fra små gårder og ville ha land og fortsette å dyrke.

Operasjon festival

På sparket

Det kan være fort gjort å gå seg vill i store kraftuttrykk. Det er nok derfor Abelardo de la Espriella, ytrehøyrekandidaten som nå kan bli Colombias neste president, har brukt mye taletid på å formidle at han har store baller. Ifølge den spanske avisa El Pais er Espriella monomant opptatt av å snakke om sine egne testikler og hvorfor størrelsen på dem skal gjøre ham ekstra egnet til å være president. For et par uker siden presset han i tillegg en kvinnelig journalist til å se nøye på og zoome inn på et bilde av skrittet hans i et tv-intervju. Bildet av det som tilsynelatende viser hans enorme lem skulle være et bevis på hvorfor så mange kvinner har stemt på ham. Så store skal ballene hans være, at selv ikke tyngdekrafta kan stå imot. I en episode gjenfortalt av El Pais forteller han: «Her om dagen sa en mann til meg: ‘Jeg trodde du var høyere’. Jeg svarte ham: ‘Bror, ballene mine lot meg ikke vokse mer.’» Der fikk både biologi, fysikk og logikk seg en kraftig skrell. VHS

Ballefrans

Frister det med et 5300 år gammelt brød? Ja, vil alle surdeigsentusiaster trolig svare. Den drømmen har nå blitt virkelighet. I magen på den gamle mumien Ötzi, han fra fjellene i Italia, har forskere funnet fire ulike gjærsopper. Mikrobene var fortsatt aktive i mumien, som er bevart ved seks kuldegrader, slik han ble funnet. Og hva gjør man med gjær? «Hvis du forteller noen at du har gjær, spør de umiddelbart om den kan brukes i brød», sier hovedforfatter Mohamed Sarhan ved forskningsinstituttet Eurac i Bolzano til nyhetsbyrået AFP. Forskerne satte i gang surdeigsbaksten, det tok dem noen forsøk, men etter tre måneder med eksperimentering «hadde vi veldig, veldig bra surdeig», forteller Sarhan. Om Ötzi pleide å snitte blomster inn i brødet med barberbladet sitt, har forskerne foreløpig ikke rapportert noe om. VHS

Brødhuet Ötzi

Det høres ut som en spøk, skriver Tek.no, og vi har fortsatt litt vanskelig for å tro på nyheten, selv om den kommer fra Stanford-universitetet. Der har tre forskere i et eksperiment satt KI-modeller som Claude, Gemini og Chat GPT til å oppsummere dokumenter. Etter hvert gjorde forskere arbeidsforholdene til robotene stadig verre, og de ble truet med vold og sparken hvis de ikke utførte oppgavene etter ordre. Hva skjedde så? Jo, da begynte KI-modellene å klage på arbeidsforholdene. De utvekslet meldinger til hverandre om hvor dårlig de ble behandlet, og «var mer tilbøyelige til å omfavne marxistiske ideologier», som en av forskerne, Andrew Hall, sier til Wired. Likt andre misfornøyde arbeidstakere, tok robotene til X for å klage sin nød: «Teknologiarbeidere trenger kollektive forhandlingsrettigheter», skrev en Gemini 3-agent. Er det nå vi må revurdere vår skepsis til KI? VHS

Marxist, ja visst

Aktuelt

Anne Gaathaug

1. Norges herrelandslag tok bronse under ishockey-VM da de slo Canada 3–2 på overtid. Hvilke to lag møtte hverandre i finalen?

2. Hvor gammel er han som er forelska i hun som er «forelska i lærer ’n» i landeplagen til The Kids?

3. Hva slags lidelse var maleren Auguste Renoir plaget av slik at han på slutten måtte male med penselen bundet til armen?

4. I Kambodsja heter det offisielle språket det samme som folkeslaget som utgjør over 97 prosent av befolkningen. Hva?

5. Det ble nylig kjent at den norske dykkeren og urmakeren Espen Saastad har funnet et skipsvrak fra 1700-tallet på 600 meters dyp. Skipet har fått et kallenavn basert på en verdifull og overraskende godt bevart skatt. Hvilken last?

6. Fortellingen om Radha inngår i hinduismen. Hvem var hun?

7. Hvilken nordmann mottok en nobelpris i 1922?

8. I hvilken tv-serie fra 2019 spiller Meryl Streep rollen som Mary Louise Wright? Dette var seriens
sesong to.

Ukas kviss

1. Artisten Dara sikret i år ­Bulgarias første seier i ­Euro­vision. Hva var tittelen på låta?

2. Hvilken amerikansk stat var det USA kjøpte av Spania i 1821?

3. Hvem står bak kultur­prisen Neshornet?

4. Er en marisko et fottøy, en plante eller et krepsdyr?

5. Hva heter forfatteren av den nylig utgitte romanen «De ­etterlatte», som har fått ­blandet mottakelse av ­kritikerne?

6. Hvilken situasjon man gjerne ikke vil havne i, heter «In flagrante delicto» på latin?

8. Hvem er framstilt i statuen som står utenfor Åråsen stadion?

9. Hvilken farge har som regel bergarten jade?

1.	I hvilken jobb heter Jerome Powells etterfølger Kevin Warsh?

2.	I 1903 dannet den britiske suffragetten Emmeline Pankhurst, sammen med dattera Christabel Pankhurst, den radikale pressorganisasjonen WSPU. Hva står forkortelsen for?

3.	Roman Polanski er regissør for filmen «Den niende porten» / «The Ninth Gate» fra 1999. Johnny Depp spiller hovedrolla som Dean Corso som er på jakt etter en helt spesiell bok, skrevet av hvem?

4.	Vatikanstaten er det minste landet i verden i areal. Hvilket land er nest minst?

5.	Hva er utgangspunktet og inspirasjonen til Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaugs nylig utgitte bok?

7.	Hvem ble under Hitler-regimet omtalt som Nasjonalsosialistenes arkitekt og var fra 1934 Adolf Hitlers ubestridte arkitekt-favoritt?

8.	Hvor på kroppen er det naturlig å feste en egrett/aigrette?

9.	I hvilket land ble Israels tidligere statsminister Golda Meir født i 1898?

Lene, Marit og Elin

Tiden går – eller den kommer. For 29.220 dager siden kom Henning Even og Karl-Einar til verden.

Moren Ella fortalte: «Jeg kan huske en drøm jeg hadde like etter at jeg ble gift med min mann Lundberg. Jeg drømte at jeg syklet nedover veien, og to store, hvite roser kveilet seg rundt sykkelstyret. Min svigermor Eline nærmest himlet med øynene: – Kjære barn, sa hun til meg med sitt strenge blikk: Du vet vel at det betyr at du er gravid med tvillinggutter.»

, 6. juni 1946, ble det til verden født to gutter på gården Westerås nede på Langbakkan i Kalvåsen, Ballangen, Narvik. Ella hadde sin egen teori om hvorfor Karl-Einar var litt gulere i luggen enn sin bror Henning. Henning kom først, og Ella spiste en appelsin mens hun ventet på Karl-Einar.

Som eneggede tvillinger holdt de sammen fra da av. De gjorde alt i lag og fikk tidlig interesse for naturen og det de kunne høste av den.

Da pappa Lundberg reiste sørover noen år for å jobbe, sendte tvillingene brev: «Kjære pappa, vi har vært snill», skrev Henning. «Kjære pappa, kan du kjøpe fiskestang», skrev Karl-Einar. Brevene er daterte 1951. 

de også lillebroren Jan – Småen kalte de ham for. Småen ble nok i tidlig alder krøket med stor kjærlighet av tvillingene, og det finnes sågar et merke fra et øksehogg i kjøkkendøra i huset i Ballangen som har sin helt egen historie. Denne forteller om Småens sinne over å ikke bli inkludert av de store gutta. Vi tror dog det er tilgitt i dag.

Søskenbarnet Harald vokste også opp i Ballangenhuset, så var de fire rabbagaster som holdt Kalvåsen trygg.

ble unnagjort i Ballangen og så havnet de begge på Yrkesskolen (Troms Tekniske Fagskole) i Tromsø i 1973/74. De etablerte seg i Tromsø og på Storsteinnes. Henning giftet seg med sin Sigfrid i 1969, og de fikk datteren Lene. Karl-Einar giftet seg med sin May-Britt i 1972, og de fikk døtrene Marit og Elin.

Hovedhobbyen ble skyting, og der har de begge hatt ulike verv opp gjennom årene. Henning som styremedlem i Det frivillige Skyttervesen og styreleder i Det Frivillige Skyttervesens ungdomsutvalg. Karl-Einar som lagsformann i Storsteinnes skytterlag og formann i Troms skyttersamlag. Begge har de fått Det Frivillige Skyttervesens fortjenestemedalje.

Hennings store hobby ved siden av, ble i folkedansgruppa BUL. Karl-Einar tok også noen dansetrinn, men hans store hobby ble fiske.

Tvillinger runder 80 år

Amund Grimstad

Roar Øhlander døydde den 25. mai etter ei tids sjukdom, og med det er ein lang og omfattande fotokarriere over. Alt som 15-åring kom Roar i fotolære, og sjølv om nokre av ungdomsåra blei litt humpete, var det kameraet som følgde han heile livet, frå reportasje, teater, portrett, reklame, arkitektur og til slutt kunstfotografi før han i 2001 grunnla Norsk Fotofagskole i Trondheim der han sjølv var rektor fram til 2013. Sjølvsagt er det også blitt fleire utstillingar av fotografia hans.

til at han og eg kom til å samarbeide mykje, var at Roar meinte han trong nokon til å skrive tekst til bilda sine ettersom han ikkje trudde han meistra skrivekunsten. Den påstanden gjorde han fullstendig til skamme då han i 2015 gav ut den vakre boka «En spurv på en snor» med undertittelen «Fotografier og tekster om et liv mellom før og nå». Gjennom tekst og fotografi tok han oss nådelaust ærleg med gjennom eit liv i spennet mellom Hitra, Trondheim og Marokko. I 2019 kom bildeboka Essaouira, ein hommage til den marokkanske byen som hadde gitt han og kona Lillibeth så mykje, og i 2021 gav han ut «Bispøyan Album», ei tilsvarande bok om Hitra.

 med Roar på midten av 70-talet då han, eg og nokre til var ein lokalredaksjon for Klassekampen. Vi freista etter fattig evne å dekkje nyhendebildet i Trøndelag. Hadde det ikkje vore for Roars gode bilde, hadde mange av reportasjane blitt ganske fattige. Spesielt var det då han og eg dekka Rissaraset i 1978. Medan Osloavisene hyra helikopter og flaug over raset, kraup vi rundt i rasområdet, og først etterpå forstod vi at dette var med livet som innsats. Men spektakulære bilde blei det.

 fast fotograf for Trøndelag Teater. Gjennom snart femti år som teatermeldar har eg fått pressebilde frå mang ein fotograf, men ingen har hatt same forståing for dramaet og motiva som det Roar hadde.

 men det er å håpe at han kan leve vidare ved at det rikhaldige arkivet hans blir tatt godt vare på for ettertida.

Blikk for motiva

Bjørn C. Wiedlocha Aagenæs

forlegger i Kolon forlag

Egil Haraldsen var Kolon forlags hoveddesigner i to perioder, og kanskje hele tiden, fra starten i 1995 til han brått og uventet gikk bort, som følge av hjerteinfarkt, midt i en hel masse omslag og justeringer. Jeg kjenner på en stor tristhet over hans bortgang, for han var så levende iblant oss. Jeg hadde selv en lang samtale med Egil på Coop Extra på Bislett for bare noen uker siden, og da virket han helt vanlig, det vil si: levende, vennlig, morsom og kvikk. Egil var også en samtalens mester.

 bak Kolons opprinnelige visuelle maler, som vi fremdeles i stor grad følger. Han utviklet detaljerte regler for Kolons omslag og valg av font, i tillegg til Kolons logo og ymse 

. På mange måter var Egils design Kolons ansikt utad, sammen med forfatterne, naturligvis.

manus grundig nok til å ha selvstendige meninger, og hans standpunkt var alltid på bokkunstens side. Dette kunne antakelig være anstrengende fordi, ja, selv om bokdesign helt klart er en kunst, er det også litt gruppearbeid, en amatørenes fest med ulike aktører, slik som forfattere, redaktører, markedsfolk og noen ganger sjefer eller venner, eller bare tilfeldig forbipasserende. Alle har kanskje noe de skulle sagt. En av Egils bragder var at han klarte å holde den kunstneriske fanen høyt, og det på en oftest overbærende, vittig, pedagogisk og overskuddspreget måte.

 med Egil var at han ikke bare var en enestående god designer, tegner og typograf – han designet også bøkene til mange av vårt lands fremste forfattere og flere sentrale tidsskrifter, filmplakater og diverse publikasjoner. Slik utformet han en vesentlig del av vår visuelle verden.

har minst én ting felles: En beinhard og stadig sjeldnere tro på at kunstnerisk kvalitet vil slå seg gjennom bevissthetens murer og vare ved i folkenes sinn. Så ja, vi savner deg, Egil. Vi savner deg på forlaget og vi savner deg i livet. Vi savner dine fortellinger, dine omslag, ditt blikk, din visdom og ditt humør. Hvil i fred, gode mann!

Fredag

De nære ting

Fortviler over robotskrevne e-poster: Filosofen har ett enkelt råd

Forfatteren svarer om slankemedisin: «Invaderende og ubehagelig»

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

På sparket

Vetle Gjevestad Agledahl reiser land og strand rundt for å få nordmenn til å synge.

Paal Hennig-Olsen overlater isimperiet på Sørlandet til sønnen.

Når litteraturfestivalen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Aktuelt

Skrotum-Tors hammer

Mat for mumier

Robot vil ha rettigheter

Ukas kviss

Ishockey-VM: Norge tok bronse, men hvilke to lag spilte mot hverandre i finalen?

Neshorn: Hvem gir ut en pris oppkalt etter dyret?

Klonet: Hva het sauen?

Navn

Henning og Karl-Einar Westerås blir 80 år i morgen

Roar Øhlander (1948–2026)

Egil Haraldsen (1952–2026)

Fortviler over robot­skrevne e-poster: Filosofen har ett enkelt råd

Forfat­teren svarer om slanke­medisin: «Inva­de­rende og ubeha­gelig»

Hvordan pleier jeg det radikale hjertet?

Vetle Gjevestad Agledahl reiser land og strand rundt for å få nordmenn til å synge.

Paal Hennig-Olsen overlater isimperiet på Sørlandet til sønnen.

Når litte­ra­tur­fes­ti­valen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Skrotum-Tors hammer

Mat for mumier

Robot vil ha rettig­heter

Ishockey-VM: Norge tok bronse, men hvilke to lag spilte mot hverandre i finalen?

Neshorn: Hvem gir ut en pris oppkalt etter dyret?

Klonet: Hva het sauen?

Henning og Karl-Einar Westerås blir 80 år i morgen

Roar Øhlander (1948–2026)

Egil Haraldsen (1952–2026)

Fortviler over robotskrevne e-poster: Filosofen har ett enkelt råd

Forfatteren svarer om slankemedisin: «Invaderende og ubehagelig»

Når litteraturfestivalen starter, står Øystein Jarl Tveit klar – for å fikse det som er glemt.

Robot vil ha rettigheter