Olaug Nilssen

Forfattar

#fff

Empty nest syndrome: «Korleis kan vi erstatte ungane med noko anna enn TV?»

Nå som alle ungene har flytta ut, framstår ettermiddagene hjemme plutselig som uendelig lange. Før måtte jeg og mannen min kjempe oss til å se noe bare vi likte på tv, men nå er det tid til både to og tre filmer hver kveld, hvis vi vil. Vi har egentlig et ganske ok forhold, men jeg kjenner på at dette kan slite på oss i lengden. Har dere noen tips til hvordan vi skal omstille oss til denne nye tida? Er det noen fallgruver det er verdt å styre unna?

Min første impuls i møte med ditt spørsmål er å spørje kvifor i alle dagar de ser så mykje på fjernsyn? Ser de verkeleg på fjernsyn frå tidleg ettermiddag til seine natt?

Men eg forstår naturlegvis at tv-kvelden er ein metafor for heile situasjonen. I mange år har de prioritert oppfølging av barn, men no treng de ikkje lenger det. Det er ikkje lenger tre fulle oppvaskmaskiner og to fulle vaskemaskinar per dag. Gangen må ikkje lenger ryddast for sko, ryggsekkar og gymbagar før han blir vaska kvar kveld, for no er alle i husstanden slike som tørkar av seg på beina og set skoa på plass i hylla kvar gong dei kjem inn døra. Det er ingen som lar brødet ligge på skjerefjøla og tørke, ingen som søler saft på golvet utan å legge merke til det, ingen som gløymer å spyle ned i do.

med ettermiddagane no? Kva skal de snakke om når de ikkje fordeler oppgåver mellom dykk? Kva kjem de til å legge merke til når de har tid til å sjå skikkeleg på kvarandre? Kva kjem de til å høyre når de høyrer kvarandres samtalerepertoar? Kor vondt kjem det til å gjere å oppdage at ikkje berre den andre, men også du sjølv fortel dei same historiene igjen og igjen? Og kor lenge er det til de får nye omsorgsoppgåver med å følgje opp foreldre? Kanskje hastar det for dykk å bli kjende med kvarandre i dette nye tilværet, slik at de er klare for framhaldet.

Sjølv om det kan vere deilig å sjå to–tre filmar eller ein heil sesong av til dømes «The Pitt» eller «The Great British Bake Off» i løpet av ein lat ettermiddag og kveld på sofaen, vil mitt første tips til dykk vere å finne på noko anna å gjere i lag, minst ein ettermiddag i veka. Lage mat i lag? Gå tur i lag? Trene i lag? Engasjere dykk i frivilligheit eller politikk?

er å sørge for å gjere noko kvar for dykk minst ein ettermiddag i veka. Det kan vere akkurat dei same aktivitetane som eg føreslo å gjere saman, men også å lese, strikke, legge puslespel, bygge lego, sortere innhaldet i bestikk-skuffene på kjøkenet.

Ungane har flytta ut. Kva gjer vi no?

Ingrid Ribe-Nyhus

Prest og forfatter

#000

Min samboer og jeg har en bekjent i 70-årene. Han har hele sitt liv vært singel og har i dag ingen nær familie eller arvinger. Han har et lavt forbruk og tilsvarende høyt antall millioner i banken (noe han ikke legger skjul på). I en diskusjon kom det fram at han ikke støtter noen humanitære organisasjoner, ikke en krone av hans millioner går til bistand og lignende. På spørsmål om dette er et prinsipp, svarte han bekreftende. Nå skal ikke jeg moralisere og mene at ethvert menneske plikter å hjelpe, men i hans posisjon synes jeg det er direkte umoralsk ikke å dele. Eller tar jeg feil? Og var det uhøflig av meg å påpeke det?

Aller først: Nei, jeg synes slett ikke det var uhøflig av deg å påpeke at din rike venn burde dele av sin formue. Du beskriver en einstøing som kan trenge all den kjærlige korreksen han kan oppdrive her i livet!

Så til ditt overordnede spørsmål: Finnes det ikke en moralsk forpliktelse til å dele av sin rikdom?

Jeg vet at mange mener penger er en privatsak. Selv synes jeg vi burde mene mer om hva penger brukes på – og ikke brukes på – her i samfunnet. For penger er selvsagt makt, og den med mye makt, bør være veldig, veldig snill.

At din venn sier han ikke vil gi penger til bistand «av prinsipp», er verdt å bore i: Det er selvsagt forståelig hvis man er i villrede om hvilket ideelt formål som bør støttes, for det mangler jo ikke på gode tiltak eller nød her i verden. At noen kan bli lammet av «det nytter ikke uansett»-tankegang, kan jeg også forstå, eller at man ønsker kontroll på hvordan midlene brukes og så videre. Men din rike venn nevner ingen slike betenkeligheter. Han vil simpelthen ikke dele av sin rikdom. De finnes jo overalt: de som ikke synes andre fortjener hjelp. De som mener at de fattige har seg selv å takke. Ja, de som forakter de såkalt svake.

Men verken prinsippene eller pengene får han med seg i graven. Uten rettmessige arvinger eller testamente, vil pengene hans overføres til staten. Slik sett vil jo pengene komme fellesskapet til gode uansett, og det er kanskje en trøst for dem som hungrer etter rettferdighet?

Er det umoralsk å ikke dele av rikdommen sin?

Joanna Rzadkowska

Psykologspesialist

«Kan mitt livslange vennskap bli ødelagt på grunn av formueskatten?»

Min beste venninne og jeg har svært forskjellig syn på formuesskatten. Hun og mannen hennes sitter på store verdier og vurderer å flytte til Sveits. Jeg sier bare: God tur! Dilemmaet er at vi ikke lenger kan diskutere politikk, for alt for henne handler kun om hvor ille de rike har det og hvordan Ap tar alt de eier. Jeg stønner over dette og sier at de kanskje bare kan selge en av hyttene, en av bilene, ett av husene, en av båtene eller yachten for å «få råd til» å betale formuesskatten. Da blir hun provosert, så klart. Kan vi klare å opprettholde vennskapet mon tro, ved bare å snakke om … ikke noe? PS: Jeg er veldig glad i henne! Vi har vært bestevenner helt fra barneskolen, og nå er vi midt i 60-åra.

Kjære innsender. «Morgenstjernen» av Karl Ove Knausgård ligger på spisebordet ved siden av meg mens jeg leser dette spørsmålet. To hundre sider inn i boken er kommunikasjonssvikten total. Arne snakker ikke med familien om hvor psykisk syk kona er. Presten Kathrine og mannen lever ved siden av hverandre i stillhet mens ekteskapet krakelerer. Ingen snakker med den ensomme tenåringen Iselin.

Iblant kan denne mangelen på sunne, ærlige samtaler virke som et sjangerkrav i norsk, realistisk prosa, også hos en Trude Marstein eller Carl Frode Tiller. Men kanskje beskriver forfatterne noe mange kjenner seg igjen i, at det kan være lettere å gå på eggeskall rundt hverandre enn å adressere elefantene i rommet.

Nå høres det ikke ut som du og venninnen din går på eggeskall rundt hverandre. Utvekslingene du beskriver, er rett på, kanskje på grensen til det satirisk-nedlatende. Da er det ikke så rart at venninnen din ender med å bli «provosert», som du skriver. Å ikke dele verdigrunnlag med nære og kjære kan føles utrygt. Det virker også som om du tenker at det eneste alternativet til denne typen kjekling, er å snakke om «ikke noe». Samtidig er det åpenbart at du ønsker å opprettholde dette vennskapet, fordi dere har kjent hverandre veldig lenge, og du er veldig glad i henne.

er viktig å tenke over hva du selv ønsker: Er du lei av kjeklingen og lengter etter å snakke om barnebarn og hagearbeid? Slappe av sammen, mimre, holde seg på trygg grunn? Det er helt legitimt, og mange mennesker bygger og opprettholder sine nære forhold gjennom småprat om trygge temaer. Det er ikke tjenlig å prøve å løse den geopolitiske verdenssituasjonen ved hvert eneste lunsjbord.

På den andre siden kan jeg kjenne meg igjen i en dragning mot å ha autentiske, interessante eller meningsfulle samtaler med dem som står meg nær. Jeg personlig har rett og slett et behov for ikke å holde meg på overflaten hele tiden. Hvis jeg får til å snakke med en venninne eller samboeren min om noe mer dyptloddende, føler jeg meg nærmere dem. For å få til slike samtaler har jeg imidlertid erfart – via både prøving og feiling – at det lønner seg at samtalene har en viss fasong.

er at venninnens syn på formuesskatten er idiotisk – punktum finale! – kommer dere muligens ikke så langt før det skjærer seg. Hvis du derimot spør og graver litt i stedet for å dømme, kan det brått komme noe interessant ut av det. Utover

om at Arbeiderpartiet har ødelagt Norge – nøyaktig hva er det som provoserer henne? Hva slags ideologi er det hun forfekter, hvilket menneskesyn tror hun på, hva slags verdigrunnlag snakker hun ut fra?

Hvor mye politikk tåler vennskapet?

De nære ting

Jonas Henmo

– Du har skrevet at Mette-Marit «er et bedre dronningemne nå enn hun noen gang har vært». Kan du utdype det?

– Jeg syntes det var et fint intervju hun gjorde med NRK. Hun sier at hun ikke husker, og jeg stoler på henne. Kanskje er det et valg jeg tar. Jeg vil heller bli skuffa av folk i etterkant, enn at vi slutter å stole på hverandre. Kanskje har Mette-Marit gjort noe feil. Det er i så fall veldig menneskelig. Derfor tenker jeg at når hun kommer seg ut av dette, vil hun være enda bedre egnet til å være en dronning som forstår folket hun skal representere.

– Du er sokneprest i Karlsøy kommune i Nord-Troms. Hva gjør du når du går på jobb?

– I mitt rike, Sogn, er det øyer overalt. Jeg bor på Reinøya og har kontor på rådhuset et sted som heter Hansnes. I dag var jeg innom der, hilste på ordføreren og pratet litt med folk. Så tok jeg ferje ut i havgapet til Vannøya. Jeg kjøpte en vaffel på veien.

– Nei, her er det vaffel. Jeg skulle ikke spise det, men jeg sprakk. Så dro jeg til et bosenter for eldre på et lite sted som heter Vannvåg. Der spiste jeg laksegryte og snakket med Bella Edvardsen, som er 102 år gammel.

– Nei, veldig lite. Vi snakket om fiskeri. Om skipsforlis opp gjennom årene. Og hverdagslige ting. Det går egentlig lite i Gud, og det passer meg bra. Hvis man skal være litt teologisk, så tror jeg det hverdagslige ikke er så langt unna det hellige.

Jeg kan selv ha veldig svak tro til tider.

Det går lite i Gud

Martine de Pierro

– Hvordan endte du opp med å flytte til Norge?

– Jeg har familiebakgrunn fra Sunnfjord. Jeg kom hit først som utvekslingsstudent i Tromsø på bachelorgraden min i nordisk. Da fikk jeg dratt til Sunnfjord og møtt familien, som jeg har hatt kontakt med lenge over brev. Jeg har både master og doktorgrad i etnologi og var i Norge for å gjøre feltarbeid begge gangene. Mens jeg var her for masteren min, hvor jeg skrev om smettevev, bodde jeg en plass på Jølster, der det var asylmottak. Der la jeg merke til tekstilkunst fra andre etnisiteter. Doktorgraden ble da omhandlende hvordan forskjellige innvandrergrupper fant sammen gjennom tekstilkunst. Jeg ble interessert i somalisk tradisjonskunst og lærte somalisk språk. Etter et postdoktorat i USA var jeg på utkikk etter nye eventyr og søkte jobber i Norge. På en ferie med mannen min for å besøke familien i Førde, dro vi til Sunnfjord museum, som var vertskap for studentvisumet mitt. Det var veldig kjært for meg, så jeg ville vise ham det. De trengte ny museumsleder, så da ble det sånn.

– Var det å flytte til Norge som du hadde tenkt?

– Norge var jo overraskende lite, som jeg synes er en fordel, selv om det av og til kan føles litt avgrensa. Jeg jobbet i Wisconsin før, som er kjent for å ikke ha store byer og være litt i gokk i USA. De plassene jeg har jobbet i Wisconsin, ville ikke vært små plasser her. En ting jeg liker veldig godt med Norge, er at det har vært mye satsing på kultur på små plasser, også historisk. Men det må jo nesten være sånn, slik som Norge er satt opp demografisk.

– Jeg driver alltid med håndarbeid. Sying, vev, og perlesmykker lager jeg også. Så liker jeg å gå tur. Jeg prøver å få til en lang overnattingstur minst én gang i sesongen og er veldig glad i sauna og bading. Så er jeg frivillig på språkkafé for Røde Kors og driver med akademisk arbeid både i jobben og på fritida.

– Hvilken bok anbefaler du andre å lese?

Jeg liker at det satses på kultur på små plasser.

Hekta på stoff

Emma Tollersrud

– Hvor mye større pågang opplever dere på hjelpetelefonen til Kirkens SOS nå?

– Per 9. mars hadde vi hittil i år mottatt 52.000 henvendelser, som er 6300 flere henvendelser enn på samme tid i fjor. Det er påfallende at økningen er så synlig, samtidig som nyhetsbildet er såpass krevende. Det er ikke sikkert at krig og global uro er hovedgrunnen til at folk ringer, men nyhetsbildet kan trigge den psykiske belastningen man hadde fra før. Vi våkner alle sammen om morgenen og er bekymra for hva verdens ledere har funnet på mens vi sov.

– Kirkens SOS har cirka tusen frivillige, som har fått spesiell opplæring i samtaleteknikk og selvmordsforebygging. Når mennesker står i krevende situasjoner, kan det være god hjelp å ha et varmt og lyttende medmenneske å snakke med, som sitter frivillig på vakt uten å få lønn for det. Mange gir tilbakemelding om at det gir dem en lettelse, og at de skal klare å holde ut en stund til. Vi har et ordspråk hos oss: en samtale redder dagen for mange – og redder livet for noen.

– Hva anbefaler du folk å gjøre for å ha det bra nå?

– Det er mange nå som trenger å skjerme seg litt mot nyheter. Det kan være kjempevanskelig, men vi må være mer bevisste i perioder hvor nyhetsbildet kan bli overveldende. En annen ting er å snakke med folk om sin uro. Vi merker at en del som strever med å ha tro på framtida, noen unge sier de ikke vil sette barn til verden slik den er nå. Det er et trist bilde.

– Nei, det er veldig forståelig. Da er det viktig å lete etter små glimt av håp. I samtaler kan det plutselig dukke opp noe som er fint midt oppi alt som er mørkt.

– Men er det vanskeligere enn før å tro på det godes kraft?

Det er utrolig viktig at vi hjelper hverandre å lete etter små glimt av håp.

Noen å ringe

På sparket

I den lille byen Sweetwater i Texas er det én ting som gjelder i mars måned: jakt på klapperslanger. Under jakta tvinges de giftige krypdyrene ut av hullene sine i bakken. Det helles inn bensin, som gjør det ulidelig å være der inne. Ute i friluft fanges slangene og sendes til den store rodeohallen midt i byen. Her samles titusener av mennesker og hundretusenvis av slanger til den årlige klapperslange-festivalen – den største i verden av sitt slag – for å se på slangene og delta i konkurranser som slangespising, slangetemming og, ikke minst, kåringen av årets «Miss Snake Charmer». Festivalen har eksistert siden 1958 og er ifølge de lokale en viktig tradisjon for å holde kontroll på bestanden og beskytte menneskene som lever nærme dyrene, skriver blant andre Yale E360. De siste årene har imidlertid kritikken fra dyrevernsaktivister blitt stadig mer høylytt. Flere andre byer i Texas har avsluttet sine festivaler, og i delstaten Pennsylvania har de begynt å slippe alle slangene fri. I Sweetwater fortsetter de likevel å drepe og flå alle slangene som fanges. Vanligvis drepes over to tonn slanger i løpet av de tre festivaldagene. JH

Helt Texas

Det er vanskelige tider for menn med tøffe krigsbåter. Helt siden den franske presidenten stilte seg breibeint opp foran sin 90 meter lange atomubåt og sang «Marseillaisen» med et innbitt blikk, har spørsmålet runget blant militære ledere over hele verden: Hvordan skal man overgå dette? Testosteronsjokket har ikke lagt seg ennå, og vi tør minne om at farkosten til Macron heter Den fryktløse. På den andre sida av kanalen finner vi stakkars Keir Starmer. Han har havnet i litt av ei båtkrise etter at det har tatt tre uker å få krigsskipet HMS Dragon, en såkalt 

, fra Storbritannia til Midtøsten. «Den britiske marinen har det forferdelig i denne krisetida, og det er ydmykende for oss», sier forsvarsekspert Michael Clarke til NRK. Men her må britene huske på at fryktinngytende fartøy ikke er deres forse. La oss minne om hva som skjedde da et nytt og staselig forskningsskip skulle sjøsettes i 2018. Det statlige forskningsrådet lanserte en åpen spørreundersøkelse for å navngi skuta, og ett forslag fikk overveldende flertall: Boaty McBoatface. Det klarte dessverre ikke regjeringen å stå i. I stedet ble skipet døpt RRS Sir David Attenbourough, mens en liten gul ubåt om bord fikk æren av å bære McBoatface-navnet. Kan vi nå få foreslå et aldri så lite navnebytte for den vanærede destroyeren? For la oss være ærlige: Ingen forventer at en båt ved navn Boaty skal komme seg til Hormuzstredet på under 21 dager. MBV

Hent fram den gule ubåten

Mens vi venter på å få innsikt i gaveregisteret til Nobelkomiteen, har vi fått innsikt i gavekutymet til Donald Trump den siste uka. Ifølge The Wall Street Journal er Trump besatt av et par dressko som han skal ha gitt til blant andre J.D. Vance, Marco Rubio og Pete Hegseth. 

 fra Florsheim som Trump har lagt til elsk på, er det samme merket som Michael Jackson gjorde sine moonwalks i, og som tidligere president Harry S. Truman også hadde som sin favoritt. Det mest overraskende med saken er hvor billige skoene er. Har ikke milliardæren Trump råd til å betale mer enn skarve 1400 kroner for et par sko? Her har han noe å lære av sine forgjengere, som har hatt gavetradisjoner fra slutten av 1800-tallet. Mens de mer nøysomme gavene har kommet i form av nøkkelringer eller mansjettknapper, var Lyndon B. Johnson av det mer kreative slaget: Han ga bort en elektrisk tannbørste med presidentemblemet på, så folk skulle tenke på ham hver morgen og kveld. Tannbørsten kom med ladestasjon og seks alternative børstehoder. På føttene bar Johnson for øvrig helst cowboyboots fra Lucchese. De har en prislapp på nærmere 10.000 kroner. VHS

Pussa fra topp til tå

Aktuelt

Anne Gaathaug

Kjør helgekviss! 

1.	Nordenskiöldsloppet (som er rett rundt hjørnet) er verdens lengste skirenn. Utenfor hvilket tettsted i Nord-Sverige starter løpet?

2.	Hva er det FN-organisasjonen UNHCR har ansvaret for?

3.	Hva er foranledningen til at hovedpersonen i «Babettes gjestebud» av Karen Blixen arrangerer det storslåtte festmåltidet?

4.	Hvilke tre grønnsaker får man i den franske blandingen som kalles mirepoix?

5.	Hvilke to dager i påska er det ikke lov for kommersielle tv-kanaler å sende ordinære reklamefilmer?

6.	Sebastian Kneipp var en tysk lege og prest som fant opp kneippbrødet for å lindre hvilken tilstand?

7.	Hva kalles det frodige og fruktbare slettelandet som omgir Buenos Aires i Argentina?

8.	I hvilket tegneserieunivers møter vi Frøken Vable?

9.	Hvilken bransje er du i dersom du vinner en Bodil i Danmark?

Ukas kviss

1.	«Affeksjonsverdi» vant Oscar-pris for beste internasjonale film under utdelingen natt til mandag. Hvor mange nominasjoner hadde filmen i utgangspunktet?

2.	Hvem ble den første lederen av Miljøpartiet De Grønne (MDG)?

3.	Landnåmstiden er et uttrykk fra norrønt landnåm og ble brukt fra cirka 870. Hva betyr landnåm?

4.	I spillverden – hva betyr det når motspillere sier eller skriver GG til hverandre etter endt spill?

5.	Hvilken forbrytelse står den norske reality- og tv-kjendisen Isak Dreyer tiltalt for i Östersund tingrett?

6.	«Intet nytt fra Vestfronten» er en roman av Erich Maria Remarque, men hva er «Intet nytt fra hjemmefronten» av Therese Eide?

7.	Hva heter den generative AI-chatboten utviklet av Elon Musks selskap xAI?

8.	Hvilket produkt var totalt ulovlig på Island fra 1915 til 1989?

9.	Hvem ble Danmarks yngste statsminister da hun tiltrådte i 2019?

1.	Hva var hovedtemaet for møtet i FNs sikkerhetsråd som nylig ble ledet av Melania Trump – den første førstedama fra USA til å lede et slikt møte?

2.	Enid Blyton skrev over 20 bøker i en populær spenningsserie for ungdom. Hvilken?

3.	I 2022 bestemte bydelsutvalget i bydel Frogner i Oslo at plassen utenfor Russlands ambassade i Oslo skulle få nytt navn. Hvilket?

 vunnet «Mesternes mester»: Gro Hammerseng-Edin, Hedda Berntsen, Kai Robin Havnaa eller Nils Jakob Hoff?

5.	Hva het Irans øverste leder som ble drept i angrepet fra USA og Israel?

6.	Hvilken norsk ost vant blant annet gull i World Cheese Awards 2011, gull i International Cheese Awards 2013 og sølv i World Cheese Awards 2015?

7.	Hvilket selskap brukte slagordet «Think Different» fra 1997 til 2002?

8.	Hva er favorittmiddagen til karakterene Elling og Kjell Bjarne skapt av Yngvar Ambjørnsen?

9.	Hva innebærer det å bli rammet av diagnosen afasi?

Christen Sveaas

Den 7. mars 2026 mistet norsk kulturliv sin førstedame. Anniken Thue ble 82 år og bar med seg engasjementet for kunst og kultur til det siste.

Anniken hadde en enestående kunstkarriere. Hun var blant annet direktør for Kunstindustrimuseet, Nasjonalgalleriet og for Kunstmuseene i Bergen. Blant hennes viktigste faglige bidrag var forskningen på tekstilkunstneren Frida Hansen, og utstillingsprosjektene «Skjønnhet og udyr» om motorsykkelen, «Arvesølvet» og «Den kongelige reise». I 2008 utnevnte H.M. Kongen henne til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for hennes innsats for norsk kulturliv.

 Anniken i en budkonkurranse om et par Köhler-­graverte Nøstetangen-glass på auksjon tidlig i 1990-årene. Hun var indignert over ikke å vinne, på den karakteristiske måten bare Anniken kunne tillate seg. Senere, til bords ved en middag, fant vi tonen gjennom felles lidenskap for kunst og kvikke meningsutvekslinger. Anniken var et fargerikt og festlig menneske.

av å nyte norsk natur, med ski-, sopp- og bærturer sammen. Vennskapet førte til at vi med flere sikret Eremitage-pokalen for Norge, mestergravør Köhlers ypperste arbeid, og ifølge Anniken en av de største skattene i Nasjonalmuseets samlinger. Takket være henne ble utstillingen «Bergens Sølvskatt» realisert i 2010 og KODE fikk den store sølvsamlingen deponert fra Stiftelsen Bergenssølvet.

Ekteskapet med Hans-Jakob Brun var preget av sjenerøsitet og gjensidig respekt. Sammen levde de et liv viet kunst og kultur med mange gode venner.

 institusjoner hun formet, samlinger hun beriket og et tydelig ideal for et liv i kunstens tjeneste, kompromissløst, sjenerøst og dypt forpliktet. Hun var en energisk stemme som ble lyttet til, med en vilje og autoritet som satte tydelige spor. Norsk kulturliv står i stor takknemlighet for hennes innsats.

En enestående kunstkarriere

Alf Skjeseth

NRK-journalisten, forfattaren og fagforeiningsleiaren Bjørn Nilsen er død, 91 år gamal. Med han har ein av det fremste kritiske journalistane, radikale forfattarane og organisasjonsleiarane i nyare tid gått bort.

Bjørn kom frå arbeidarbakgrunn i Strinda i Trondheim og hadde eit aktivt pensjonistliv i Trøndelag, før helsa svikta og han flytta nærare familien i Oslo. Han var best kjent for det store publikum på grunn av sin lange karriere i NRK, men han hadde fleire jarn i elden. Han var lyrikar med ei rekke diktsamlingar, og også reportasjebøker, og var frontfigur for norske forfattarar. Han var aktiv i ml-rørsla frå 1970 til inngangen til 1980-åra.

og programleiar i fleire tiår vart Bjørn Nilsen kjendis og tidvis ein symbolskikkelse for dei årvisse skuldingane om «venstrevri» i NRK. Med andre ord gjekk han i spissen for å utvikle kritisk dokumentarjournalistikk i statskanalen. Det er mange døme, og viktigast er nok alt han gjorde for å granske oljeverksemdas skuggesider medan landet flaut på oljebølgja. Serien «Arbeidsplass Nordsjøen» førte til boka «Det brutale oljeeventyret». Bjørn tok for seg historia om nordsjødykkarane og Kielland-katastrofen, og vart prisløna for journalistikken om oljealderen.

Han var også aktiv i fagforeiningsarbeid, mellom anna som leiar for KL (Kringkastingens Landsforening).

 journalistikk og forfattarskap, og gjorde gjennom dei turbulente syttiåra stor innsats i interessekamp for forfattarane. Han stifta formidlingsorganisasjonen Norsk Forfattersentrum saman med Tor Obrestad og Einar Økland, og sat i styret for Den norske Forfatterforening (DNF). Han var også med då Kunstnaraksjon -74 vart sett i gang. Som nestleiar i DNF fekk han eit tillitsfullt samarbeid med den konservative leiaren Ebba Haslund, og tok over leiarklubba frå 1975 til 1977. Det var ei stormfull tid med sterk politisk strid, og Bjørn Nilsen vart vald etter ein hard valkamp. Han var ein omstridt, men effektiv leiar.

Som venstrefløyas leiarkandidat blir han skildra uforlikneleg av Nils Johan Ringdal i DnFs 100-årshistorie (1993): «Han hadde etablert seg som en samlende figur, var karismatisk på talerstolen og utstrålte en mandig handlekraft som var et særsyn i forfattermiljøet, som ellers var preget av persilleblad og egosentrikere».

ut boka «Skjult dagsorden», om media og dei hemmelege tenestene, saman med Finn Sjue. Dei var to alen av same stykke. Her skriv dei at eit stort prosjekt i regi av Bjørn om etterretning og overvaking i Norge og Norden vart skrinlagt av NRK midt på 1990-talet. Eit rikt livsverk for solidaritet og maktkritikk er avslutta. Takk, Bjørn Nilsen.

Ein kampens mann

Rune Slagstad

Gudmund Hernes’ offentlige debut var som enslig opponent til Jens Arup Seips legendariske foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» i Det Norske Studentersamfund (1963). I 1965 ble han med i Pax-tidsskriftet «Kontrast» med Seip-disippelen Hans Fredrik Dahl som redaktør. Navnet «Kontrast» var Hernes’ forslag. Etter studieår ved Johns Hopkins-universitetet i USA under Arthur Stinchcombes og James Colemans kateter ble 30-åringen professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. I september 1972 fikk han av statsminister Trygve Bratteli, tre dager før han tapte EF-avstemningen, i oppdrag å lede Maktutredningen med statsviteren Johan P. Olsen som medansvarlig. Med termer som «blandingsadministrasjon» og «forhandlingsøkonomi» søkte Hernes å sette arbeiderpartistaten sosiologisk på begrep. Maktutredningen var et pionerarbeid som ga et løft til en ung, norsk samfunnsforskning, og ble modell for svenske og danske utredninger.

 som statssekretær for planleggingsminister Per Kleppe ble Hernes i 1983 hentet til Fafo for å reise en høyere, samfunnsvitenskapelig himmel over LOs nye forskningssenter, etablert på sosiologen Terje Rød-Larsens initiativ. Høydepunktet i Hernes’ politiske karriere var som statsråd i Brundtland III (1990–1997) – i de første fem årene som kunnskapsminister (ikke i navnet, men i gavnet) med en serie utdanningsreformer fra vugge til disputas. Statsråd Hernes ble heftig kritisert («Hernes må fjernes»); jeg var selv blant kritikerne. I tilbakeblikk ser vi det klassisk sosialdemokratiske i Hernes-reformismen med dens vekt på en offentlig, nasjonsbyggende enhetsskole – et alternativ til 90-tallets nyliberale globaliseringsideologi, sosialdemokratisk utformet og iverksatt av sosialøkonomen Tormod Hermansen, videreført av en annen sosialøkonom: Jens Stoltenberg. Var A.M. Schweigaard embetsmannsstatens første professorpolitiker, så er G. Hernes arbeiderpartistatens siste professorpolitiker.

 kirkestatsråd og utnevnte i 1993 Rosemarie Köhn som landets første kvinnelige biskop. Utvilsomt et bevegende øyeblikk for prestesønnen som tidlig mistet kontakten med sin fraskilte far. Hit hører også kirkestatsrådens e-postadresse: «Gud@her.no».

 disputter i det offentlige gjennom 40–50 år har hatt det forunderlige ved seg at vi er blitt nære venner i det private. Vår siste polemikk for vel ett år siden i Klassekampens spalter ga Gudmund en presis avrunding: «Rune har rett i at vårt vennskap forblir ubrytelig – inntil døden skiller oss ad. Da vil vi fortsette å rotere i graven – men hver vår vei.»

Fredag

De nære ting

Empty nest syndrome: «Korleis kan vi erstatte ungane med noko anna enn TV?»

Er det umoralsk å ikke dele av rikdommen sin?

«Kan mitt livslange vennskap bli ødelagt på grunn av formueskatten?»

På sparket

Sokneprest Leif Olav Bremer mener vi må tilgi kronprinsessa.

Sallie Anna Pisera vokste opp i USA. Som museumsleder i Sunnfjord har hun kommet for å bli.

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpetelefonene.

Aktuelt

Den store slangejakta

Et skip ved navn Boaty

Rundhåndede presidenter

Ukas kviss

Kjør helgekviss!

OSCAR: Hvor mange nominasjoner fikk «Affeksjonsverdi?

Elling og Kjell-Bjarne: Hva spiser de helst?

Navn

Anniken Thue (1944–2026)

Bjørn Nilsen (1934–2026)

Gudmund Hernes fyller 85 år 25. mars

Empty nest syndrome: «Korleis kan vi erstatte ungane med noko anna enn TV?»

Er det umoralsk å ikke dele av rikdommen sin?

«Kan mitt livslange vennskap bli ødelagt på grunn av formues­kat­ten?»

Sokneprest Leif Olav Bremer mener vi må tilgi kronprin­sessa.

Sallie Anna Pisera vokste opp i USA. Som muse­ums­leder i Sunnfjord har hun kommet for å bli.

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpe­te­le­fo­nene.

Den store slange­jak­ta

Et skip ved navn Boaty

Rundhån­dede presi­denter

Kjør helgekviss!

OSCAR: Hvor mange nomi­na­sjoner fikk «Affek­sjons­verdi?

Elling og Kjell-Bjarne: Hva spiser de helst?

Anniken Thue (1944–2026)

Bjørn Nilsen (1934–2026)

Gudmund Hernes fyller 85 år 25. mars

«Kan mitt livslange vennskap bli ødelagt på grunn av formueskatten?»

Sokneprest Leif Olav Bremer mener vi må tilgi kronprinsessa.

Sallie Anna Pisera vokste opp i USA. Som museumsleder i Sunnfjord har hun kommet for å bli.

I disse urolige tider er det et stort trykk på hjelpetelefonene.

Den store slangejakta

Rundhåndede presidenter

OSCAR: Hvor mange nominasjoner fikk «Affeksjonsverdi?