Rune Lykkeberg, Information

#fff

Mange av oss har blitt tvunget til å innrømme at hobbyen vår har fått et svært uheldig rykte: Romerriket har blitt en drømmeverden av maktfantasi, voldsromantikk og erotisk orientalisme. Et ekstremt maskulint fantasiunivers tilbedt av kjedelige typer og moderne kapital-keisere, et sted der krigere er helter, ledere er keisere, kampen er sannheten, historien er militærhistorie - og vakre, lettkledde kvinner er klare til å knulle hvem som helst for å komme tett på makta.

Romerriket er blitt et parallelt univers der mye av den tøylesløse makta og den hensynsløse selvutfoldelsen som vi burde ha forlatt, ikke bare er tillatt, men beundret.

Opphavsmannen til uttrykket «the girly man», Arnold Schwarzenegger, tidligere verdensmester i bodybuilding, actionhelt i verdensklasse og tidligere guvernør i California, har selvsagt sammenliknet seg selv med den romerske diktatoren Cincinnatus.

Det er her han finner sin ledelsesinspirasjon.

Ser vi på tv-seriene om Romerriket på HBO og Netflix, har de utviklet sin parfymerte versjon av pornografiens eldorado. Det er endeløse scener med menn som halvt liggende drikker vin og spiser druer, gir ordre om drap og ytrer visdomsord, før de hengir seg til timelange orgier med yppige romerske kvinner i lyset av tusen flakkende stearinlys.

I fjor kulminerte denne reduksjonen av den romerske sivilisasjonen til et fristed for undertrykt maskulinitet i en utrolig irriterende serie videoer på sosiale medier der kvinner spurte mennene sine om de også tenkte på Romerriket hver eneste dag. Om de også delte denne tilsynelatende uforklarlige for kvinner, men angivelig instinktive for menn, dragningen mot Romerriket. «Gjør du det også?» var spørsmålet. Og stolte menn svarte at Ja! Ja! De fulgte også med på dette sivilisatoriske peepshowet.

En verden uten demokratiske bremser på den kolossale handlingskrafta, uten voldsskam, uten feminisme og metoo og uten forakt for vold og krig som metode for problemløsning. Et parallelt univers der man ikke trenger å forholde seg til de menneskene man sårer når man gjør som man vil.

Det var først da jeg så hvordan Livia ble ­portrettert, at jeg begynte å legge merke til hvordan politikeres koner blir portrettert i dag

En gullgruve for feminister

Line Madsen Simenstad

#000

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormaktspolitikk.

På en balkong over hovedinngangen til Gravkirken i Jerusalem står en enkel stige i tre. Den ser ut som noe en håndverker har satt fra seg, noe midlertidig som skal fjernes i løpet av dagen. Men stigen har stått der siden en gang tidlig på 1700-tallet.

Gravkirken tilhører nemlig seks ulike kirkesamfunn, som gjennom århundrene har ligget i konstant konflikt med hverandre over forvaltningen av helligdommene i byen. På et tidspunkt ble det bestemt at ingenting kan endres i Gravkirken uten at de seks kirkesamfunnene er enige om endringen. Og stigen har blitt et slags forhandlingskort for en av partene – den armensk-ortodokse kirka – som bruker den for å holde på kontrollen på sine områder inni Gravkirken.

Den uflyttelige stigen har blitt et symbol på splittelsen blant de kristne i Jerusalem, men er også et lite bilde på de fastlåste konfliktene som spinner rundt nettopp denne byen, som i århundrer har vært åsted for religiøse spenninger, invasjoner og stormaktspolitikk.

– Det går ikke an å forstå det som nå skjer i dette området uten å forstå historien, sier Trond Bakkevig.

Han er mangeårig prest i Den norske kirke og har lenge jobbet med å tilrettelegge for fredssamtaler i Israel og Palestina, etter at han ble sendt til Jerusalem på oppdrag for Utenriksdepartementet for første gang i 1995. Han har også vært personlig rådgiver for Ap-utenriksministrene Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg.

Nå har Bakkevig skrevet bok om Jerusalems historie, med særlig vekt på de kristne palestinerne. Boka «Jerusalem – kirkehistorie og politikk» er utgitt på Cappelen Damm og kommer i butikkhyllene torsdag neste uke.

– Jeg vil synliggjøre den palestinske virkeligheten og at kirka har en historie i Palestina helt fra Jesu tid. De kristne har alltid vært der og tatt vare på helligdommene. De har sin hverdag sammen med muslimene, forteller Bakkevig.

Trond Bakkevig var 16 år første gang han besøkte Jerusalem. Dette var i 1964, og Bakkevig bodde i Amman i Jordan, hvor faren hans jobbet med å bygge kraftverk. Der gikk han i klasse med palestinere fra familier som hadde flyktet fra landsbyene sine under krigen i 1948, og gjennom dem fikk han høre andre fortellinger om Palestina enn det som ble presentert i norske aviser. Siden den gang har Midtøsten – og særlig Jerusalem – vært en del av Trond Bakkevigs liv.

Jerusalem ligger utenfor alle handelsrutene, og hadde knapt nok noen militær betydning

Stridens kjerne

Johanne Pontoppidan Tuxen

Mikkel Vuorela (Information)

De første fabrikkene fostret et nytt menneske: arbeideren.

Det ligger en kvinne i en eske. Pent stablet med hofteskålene foran seg, ryggvirvlene i hjørnet, lårbeina nederst til venstre, og på toppen av haugen er ribbeina samlet sammen for å spare plass.

– Se som det har trukket i overarmen, sier Tim Slumstrup Aunkilde og tar opp en overarmsknokkel med de bomullskledde hendene sine.

– Det har ikke vært noen spøk å havne i bråk med henne.

Kvinnen i eska er ett av tre skjeletter han har funnet for å vise 1800-tallets arbeidere. I den andre enden av langbordet i magasinet til Københavns Museum har en ung mann allerede blitt pakket ut. Han rakk å leve 25–26 år før han døde, og Aunkilde vet ikke hva han døde av.

– Jeg er ikke interessert i hva folk døde av, sier arkeologen.

I denne unge mannens tilfelle må svaret være: Det var et hardt liv. Flere av ryggvirvlene hans har vokst sammen, det er hull i hver eneste av de få tennene han fortsatt hadde igjen, og lårbeinet har begynt å bøye seg. Alt tyder på rå forhold, hardt arbeid, tunge løft.

– Denne unge fyren hadde en kropp som en 70-åring.

Jeg er ikke interessert i hva folk døde av. Jeg undersøker hvordan de levde

Revolusjonsfabrikken

Aktuelt

Anne Gerd Grimsby Haarr

Christopher Olssøn

Eirik Digre smiler fra øre til øre der han står ved bokseringen under den utskjelte Nylandsbrua på Grønland i Oslo. Rundt ham står hundrevis av unge og gamle tilskuere som ser ut som tverrsnittet av befolkningen i bydelen. Vaffellukta blander seg med den gylne eimen av thai curry, og hele området er forvandla til en fargerik muay thai-boksefestival.

Noen dager seinere har svetten lagt seg idet vi møter Digre på Grønlands torg. Han vil ikke møtes ved kampsportsenteret Grip Gym der han er leder, for «der får han ikke fred». Men gleden fra festivalen henger igjen.

– Det har virkelig satt en glød i meg, at jeg visste at vi skulle ha den muay thai-festivalen. Det var publikum som gjorde det, man kunne høre jubelen langt bortover gatene. Det er det kuleste arrangementet jeg noensinne har vært på, sier Digre.

53-åringen har trent noen av de største kampsportstjernene i landet, blant annet Norges første verdensmester i thaiboksing Fatima Pinto. Han har også lært opp flere generasjoner amatører på alle nivåer.

– Jeg har vært trener for utøvere, så har de slutta, så har de fått barn. Så har jeg vært trener for barna deres. Og så har de slutta, og fått barn. Og nå trener jeg barna deres igjen. Det er ganske vilt.

Digre vokste opp i Tromsø, hvor de hadde et karatestudio på 1980-tallet. Der begynte han i tenåra. Han var sterk og merket fort at han hadde talent for kampsport.

– Jeg ville egentlig begynne på bryting, men fikk ikke lov. Jeg vet faktisk ikke helt hvorfor karate var greit, men jeg tror ikke fatter’n fulgte så godt med.

Når nesa di brekker for første gang, så tar du et valg, enten du vil eller ikke

Kampgløden

Torbjørn Tumyr Nilsen

Line Ørnes Søndergaard

Klaus Høiland har viet livet til soppenes underlige verden.

Steinsopp, traktkantareller, kremler og risker. Det bugner av sopp i mange norske skoger i disse dager, men noen har mer kunnskap om dem enn andre. Professor i biologi, soppforsker og naturformidler Klaus Høiland er en av dem, men hvorfor blir noen mykolog?

Vi dro hjem til Høilands leilighet på Frogner for å få svar. Og det er som om kunnskapsformidlingen begynner allerede ved kaffekoppen han serverer. Den bærer tittelen «Legal High» og en kjemisk formasjon og Høiland spør:

– Du kan gjette hvilken formasjon det er! Men jeg kan hjelpe deg og si at det handler om det som ofte er i den koppen.

– Riktig! Det er et lovlig dopmiddel. Det er koffein, som kjemisk sett er et såkalt purin – det samme finnes urinsyre. En viktig kjemisk forbindelse.

Klaus Høiland har bodd i leiligheten på Frogner hele livet. Først med foreldrene. Faren døde da Høiland var 25, og siden bodde han sammen med mora her til hun døde flere tiår seinere.

– Her har vi bodd. Sånn ble det bare. Hvorfor flytte når jeg har det så fint her. Jeg så nettopp opp igjen Fleksnes-filmen der de skal flytte og Marve protesterer noe voldsomt mot «Moderns» beslutning. Til slutt viser det seg at de bare skal flytte over gangen!

Faren var professor på Blindern i anvendt matematikk og aero- og hydrodynamikk. Han var med i Milorg under krigen og endte opp ved Forsvarets forskningsinstitutt og siden Blindern.

Da var det en som sa ‘hva har du spist nå?’, men jeg hadde ikke spist fleinsopp

Formidleren fra soppens rike

Siv Johanne Seglem

Mimi Bing Øverlie (92) skal redde lindetrærne ved Gaustad sykehus.

Jeg syns jo det er grusomt, sier Mimi Bing Øverlie.

Den pensjonerte sykepleieren sitter på kjøkkenet sitt et steinkast unna Gaustad sykehus. Der har hun i hele sommer aksjonert mot utbyggingen av en dobbel vei mot det nye Rikshospitalet. Veien og anleggsveien skal gå gjennom Lindekollen, et område med 150 år gammel edelløvskog og flere rødlistede arter. Øynene gnistrer når hun snakker om det.

– Vi slåss mot Goliat. Det er jo helt forferdelig, det de gjør, å rive ned de gamle trærne. De tenker ikke på de som kommer etter oss, sier Øverlie.

En gruppe aksjonister har slått leir ved anlegget i tre måneder og har hatt flere demonstrasjoner hvor de har blokkert anleggsmaskinene. Øverlie har blitt ansiktet utad for saken.

– Det er jo fordi jeg er så gammel. De har forsøkt seg på 80-åringer, men det er ikke interessant. Når du er over 90, så blir det litt annerledes. Så jeg er på en måte blitt en slags maskot, sier hun med et skeivt smil.

Øverlie vokste opp på Berg på Oslo vest. Begge foreldrene kom fra fine bergensfamilier. Mormora var niesa til Edvard Grieg. Det finnes et bilde av Mimi sammen med enka hans Nina Grieg. Farfaren var en kjent borgermester og faren var direktør ved Hanseatisk museum. Da foreldrene ble skilt flyttet mora til Oslo og tok med seg Mimi og broren.

– Faren min var en rundbrenner. Etter skilsmissen tok pengene til mor slutt, så hun måtte flytte inn i andre etasje hos en familie. Hun kjøpte knuste egg billig på Eggsentralen og lagde kaker som hun solgte til naboene.

Moren fikk nervesammenbrudd flere ganger og ble lagt inn på psykiatrisk sykehus. Andre voksne måtte ta hånd om Mimi og broren.

Jeg er på en måte blitt en slags maskot

For trærne og etterslekta

Livet

Tore Kierulf Næss

Konstituert overlege i barne- og ­ungdomspsykiatri

Utkledningsklær, et dukkehus, et lekekjøkken og rytmeinstrumenter. Der er også en sofa og salongbord, tegne- og malesaker, papir og klippe- og limesaker, dukker, en innendørs sandkasse og det såkalte hele-verden-skapet.

I hele-verden-skapet er det dyr og mennesker, tamme og ville, snille og slemme, forbrytere og politi, cowboyer og indianere, hus og telt, millitærmenn-, og kvinner, barn og voksne, busker og trær. Og gjerder. Innholdet i leketerapirommene har vært uforandret siden det ble definert på 1950-tallet.

Psykoanalytisk leketerapi med barn er i utgangspunktet en aktivitet som er underlagt strenge og uforanderlige rammer. For barnet er det en trygghet at leketerapirommet er helt likt fra terapitime til terapitime og at det alltid inneholder det samme lekematerialet. På Nic Waals institutt i Oslo, der jeg gjennomførte terapien jeg nå skal skrive om, hadde vi tre leketerapirom som alle inneholdt mer eller mindre det samme.

utgjør kort fortalt et symbolsk materiale som barna bruker for å uttrykke det de har det aller vanskeligst med i livene sine. Og den litterære kvaliteten i tablåene barna framviste, sluttet aldri å overraske meg. Jeg hadde først lest om dette i den omfattende litteraturen som finnes om leketerapi med barn. En forutsetning for at barnets naturlige kreativitet kommer i sving, er at terapeuten overhodet ikke stiller noen krav til hva barnet skal prestere. Terapeuten må motstå alle fristelser til å ta styringen i situasjonen eller komme med innspill til hva som skal lekes.

«Her kan du leke med hva du vil og gjøre hva du vil», pleide jeg å si. «Det eneste som ikke er lov, er å ødelegge noe eller noen.» Deretter holdt jeg kjeft. Å oppdage hvordan barna gang på gang spontant satte i gang med å arrangere lekematerialet var en skjellsettende opplevelse.

noe av det som kan foregå i en slik terapi, vil jeg fortelle om terapi med en gutt på omkring åtte år. Terapien pågikk ukentlig i 14–15 måneder, bare avbrutt av ferier. Mot slutten av denne perioden skjedde det en endring i rammene for guttens liv. Lærerne og skoleledelsen følte at de ikke lenger maktet ham og hadde med foreldrenes nølende samtykke søkt ham inn til et åtte-ukers opphold på en spesialskole for barn med store disiplinære vansker.

Selv var jeg i utgangspunktet skeptisk til dette, men det viste seg at gutten likte seg der. Han var nå omringet av langt flere voksne som hadde tid til ham og som bedre forsto hva han trengte i skolehverdagen. Etter de åtte ukene lagde spesialskolen en håndterbar rapport med konkrete tiltaksforslag til skolen gutten kom fra. Spesialskolens lærere var også med tilbake til hjemskolen og ga lærerne der oppfølging.

som denne endringen skjedde i livet hans, endret også leken i terapien seg: Han begynte å fore de ville dyrene med tamme dyr. Jeg forsto at endringen i leken innebar en strukturell endring i guttens forhold til sin aggresjon. Men jeg forsto ikke nøyaktig hva endringen innebar. De villeste og farligste dyrene: løven, slangen og panteren, hadde lenge fått stå udetonerte i innhegningen sin, klare til å kaste seg over de slemme karakterene fra leken vår.

Denne gutten, som på skolen kunne være en virkelig utspekulert plageånd for de andre elevene, og et stort problem for lærerne og skoleledelsen, arrangerte alltid det samme tablået i og rundt sandkassen. Det var den gode kongen og hans familie som til stadighet ble angrepet av de slemme. De slemme var alltid de andre. Bare når de slemme skulle tas, inviterte han meg inn i leken. De slemme ble da behørig skutt eller drept på andre måter, partert og foret til de ville dyrene. Her var det ingen nåde.

Om leken er god

Joanna Rzadkowska

psykologspesialist

Noen bøker er så gode at de må leses om igjen. Siden jeg var liten, har jeg alltid beundret solidaritetsarbeidere som tar feltoppdrag. At de også skriver bøker om erfaringene sine, er gull verdt, særlig når de er så godt skrevet som «Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir», av Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Merakerås. Boken, som ble utgitt på Forlaget Press i fjor, er skrevet av begge, men fortellerstemmen og erfaringene tilhører barnepsykolog Brubakk.

Siden jeg har jobbet som traumepsykolog kjenner jeg meg igjen i historiene, om enn skalaen av lidelse er en helt annen. Slik beskriver Brubakk bunken av henvisninger til Leger Uten Grensers poliklinikk i Moria:

«De er stort sett kortfattede, men rommer en smerte som nesten tar pusten fra meg, og de er så fryktelig, fryktelig mange. ‘Ble gruppevoldtatt med påfølgende graviditet da hun var 16. Sliter med flashbacks.’ ‘Snakker med seg selv og opplever seg forfulgt. Går alltid med kniv til selvforsvar. Vennen forteller om grov tortur i Iran.’ ‘Jente tok to ganger 5–6 piller. Har vært vitne til et knivangrep. Ingen samhandling med andre barn.’ ‘Ble adskilt fra datteren på 10 år på grensa til Tyrkia, vet ikke hvor hun er. Søvnløs.’ Det er ark på ark med historier bak de få ordene.»

Det forfatterne så godt beskriver, er de konkrete menneskelige omkostningene som ligger bak de store overskriftene i media. Ved folkemord, flommer og krig, drysser det ut titusenvis av konkrete, intenst smertefulle, kroppsliggjorte erfaringer. Etter at vi fikk sosiale medier, får vi også tilgang til nyhetenes råmateriale. For øyeblikket kan alle åpne en app og se rett inn i øynene på et palestinsk barn henrettet av et hodeskudd. Bestialiteten er tydelig hver gang vi åpner telefonen.

 å forholde seg til, og mange oppgir at de strever. De som rutinemessig hørte på NRK Nyhetsmorgen og leste avisen, minker dosene for å holde seg emosjonelt i vater. Pasienter i psykisk helsevern forteller at det ikke bare er deres eget strev som plager dem, fortvilelsen blir også større og vondere av å lese om Palestina eller klimakrisen. De kan få flere flashbacks, og kroppen havner oftere i beredskap. Vonde mareritt fra egne opplevelser kan komme tilbake etter års fravær. Mange forteller at de må skjerme seg for å ikke bli sykere. Enkelte forteller om dette med stor sorg, fordi de er samfunnsengasjerte og empatiske mennesker.

Jeg har selv sett de mest groteske bilder og historier fra Palestina, Sudan og Ukraina, noen ganger under tittelen: «Ikke se bort». Mange kjenner på skyldfølelse hvis de faktisk ser bort i lengre perioder, hvis de toner ut verden for å orke hverdagen med jobb og familie. Det er en vanskelig balansegang: Behovet for å holde seg orientert og ikke «snu blikket» kan kollidere med behovet for å være psykisk i vater.

Hvis mange nok unngår nyhetene, kan det imidlertid bli veldig stille rundt livsviktige saker. Brubakk siterer et innlegg fra 2019 som hun la ut på sosiale medier:

«Det burde være opprør, alle burde være i katastrofeberedskap. En ungdom er død! (...) Er det jeg som er rar som reagerer sånn på et medmenneskes død? Eller er det dere som har blitt numne? Bedøvet av en tåpelig bompengedebatt. Vi snakker om et liv! Han døde der vi skulle hjelpe og beskytte! Hvor er protestropene, avisene, underskriftskampanjene? Det er så stille at det skremmer meg.»

 i denne følelsen, og den stadig minkende tilliten til at politikere og maktpersoner håndhever menneskerettigheter og det jeg trodde var norske verdier. For det kan føles ensomt og fortvilende at livet går sin vante gang i et trygt land som Norge. At folk tilsynelatende ikke bryr seg, at det ikke blir større mobilisering.

Det kan føles ensomt og fortvilende at livet går sin vante gang i et trygt land som Norge

Håp i en håpløs tid

Eirik Hørthe

psykolog og skribent

Medfølelse kan lindre og lege.

Medfølelse må være menneskets mest gudelignende egenskap. Sinnstilstanden innebærer ikke bare evnen til å leve seg inn i den andres situasjon, men også en intensjon om å hjelpe. For å gi medfølelse må man med andre ord være i stand til å oppdage, forstå og respondere på lidelse. Det finnes hindringer mellom hvert steg, men når alt klaffer, kan det oppstå menneskemøter som både lindrer og leger. Og det skjer helt uten bruk av piller og plaster, kniver og kanyler.

Dette er, når du tenker over det, ganske utrolig. Nesten magisk. Derfor er det heller ikke overraskende at medfølelse er en hjørnestein i atskillige religioner og visdomstradisjoner. Jesus er for eksempel et symbol på medmenneskelighet i kristendommen og islam. I Bergprekenen erklærer han at de barmhjertige er salige, og i Koranen står det at hans følgere blir fylt av «mildhet og medfølelse». Både fattig og rik, skyldig og uskyldig, er omfattet av kjærlighetsbudet. Innenfor jainismen, en av de mindre indiske religionene, praktiseres det en enda mer radikal form for medfølelse. Munkene bruker munnbind og feier for sine føtter. Hvorfor? Jo, sånn at de ikke skal komme til skade for å svelge et insekt eller tråkke på et levende vesen.

 har også vestlig psykologi begynt å ta medfølelse på alvor. Vi kom sent til festen (et par tusen år senere enn de fleste), men engasjementet har til gjengjeld vært stort. Det viser seg nemlig at medfølelse ikke bare er et spørsmål om moral og etikk. Det er også et spørsmål om helse. En raskt voksende forskningslitteratur antyder at evnen til å gi og motta medfølelse er en rik kilde til sjelelig sunnhet. Medfølelse har blant annet blitt forbundet med økt velvære, bedre emosjonsregulering og mer tilfredsstillende relasjoner.

Det har dessuten blitt utviklet en egen terapiretning – medfølelsesfokusert terapi – som bygger videre på denne kunnskapen. Metoden benytter øvelser som meditasjon og visualisering for å opptrene en grunnholdning av medfølelse. En av øvelsene innebærer å skrive et trøstende brev til seg selv hvor man uttrykker godhet og forståelse i forbindelse med en vanskelig situasjon.

Medfølelsesfokusert terapi har vist seg å være en effektiv måte å behandle flere psykiske helseutfordringer, først og fremst depresjon. Paul Gilbert, metodens opphavsperson, oppdaget imidlertid raskt at enkelte pasienter mislikte metodens hovedpremiss. Spesielt ideen om at man skal møte seg selv med den samme godheten som man gir til andre. I boken «The Compassionate Mind» skriver han om en pasient som var hellig overbevist om at hun ikke fortjente slik raushet: «Hvis du [Gilbert] virkelig visste hva som foregikk i hodet mitt, ville du vite hvorfor jeg ikke kan være medfølende overfor meg selv. […] Ikke før du har fjernet disse fæle tingene fra sinnet mitt og gjort meg til et bedre menneske, kan jeg i det hele tatt begynne å tenke på å like meg selv eller å være selvmedfølende» (min oversettelse).

Hun var ikke den eneste. Overraskende mange pasienter hadde et ambivalent forhold til medfølelse, og noen syntes konseptet var direkte truende. Senere forskning har vist at dette ubehaget, gjerne omtalt som «frykt for medfølelse», er relativt utbredt. De fleste kan nok kjenne seg igjen på et eller annet nivå. Det kan være fantastisk godt å motta medfølelse, men det kan også kjennes ufattelig sårbart. Medfølelse innebærer at noen ser oss på en måte som er dypt personlig. I noen situasjoner, fra noen personer, kan et slikt blikk kjennes avkledende – kanskje til og med invaderende. Det er ikke alltid vi ønsker at vår smerte skal bli sett, i alle fall ikke at den skal synes så lett.

 koke ned til et spørsmål om makt og avmakt. Det kan oppleves som en svakhet å trenge medfølelse for å kjenne seg sterk, eller i det hele tatt å befinne seg i en posisjon hvor medfølelse er en naturlig respons. Slike holdninger kan bidra til at medfølelse fremstår som medynk, altså at andre personer føler med deg i kraft av å se ned på deg. Noen mener endog at all medfølelse inneholder spor av forakt.

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche var en av dem. Han påstod at medfølelse er en fordekt nedvurdering som attpåtil gjør oss dårligere rustet til å takle livets harde realiteter. I boken «Slik talte Zarathustra» skriver han følgende: «[H]ar du en venn som lider, så la hans lidelse finne hvile hos deg, men på et hårdt leie, en feltseng: Slik hjelper du ham best. […] Akk, hvor i denne verden ble der begått større tåpeligheter enn av de medlidende? Og hva i verden skapte mer lidelse enn de medlidendes tåpeligheter?»

Slike oppfatninger blir raskt problematiske. Og selv om Nietzsche utvilsomt var et geni, var han neppe et sosialt unikum. Den tyske tenkeren var knuget under vekten av kronisk sykdom og sosial isolasjon. Kanskje hadde livet vært litt lettere (og filosofien litt lysere) om han ikke var så negativt innstilt til medfølelse? Det er selvfølgelig ren spekulasjon, men innfallet er ikke helt ubegrunnet. Flere studier har funnet at frykt for medfølelse er forbundet med diverse negative konsekvenser. Hvis man synes det er ubehagelig å motta medfølelse – enten fra seg selv eller andre – har man større sannsynlighet for å utvikle psykiske helseutfordringer. Synes man derimot det er ubehagelig å gi medfølelse, er det større sannsynlighet for at man kommer til å streve med utfordringer i nære relasjoner.

Det er ikke alltid vi ønsker at vår smerte skal bli sett, i alle fall ikke at den skal synes så lett

Medføleri

De nære ting

Bjørn C. W. Aagenæs

Forlegger i Kolon forlag

Fredag 23. august døde Torleiv Grue, omgitt av kjærlighet fra sine nærmeste. Med Torleivs bortgang har det litterære Norge mistet en av sine beste redaktører og klokeste forleggere, kompromissløs når det gjaldt litterær kvalitet og raus når det gjaldt medmenneskelighet og kunstnerisk forståelse.

Bøkene til Torleiv har alltid vært blant de beste som har vært utgitt på norsk det året de utkom, eller vært på landslaget, som Torleiv kunne si. Torleiv har stått fjellstøtt på kvalitetslitteraturens og forfatternes side, som en bauta mot den til enhver tid rådende situasjon i bransjen – som alltid har vært dårlig eller iallfall kritisk for den seriøse litteraturen.

inn i forlagsverden i 1971 via Tanum bokhandel. Han var innom lageret til Forlaget Oktober, Forlagssentralen og Tronsmo bokhandel, før han startet opp det legendariske poesitidsskriftet «Poesi» sammen med Jón Sveinbjørn Jónsson. I 1985 ble Torleiv ansatt som redaktør i Oktober, hvor han jobbet i 8–9 år, blant annet med Per Petterson, Dag Solstad og Kjell Askildsen. Etter et snaut år i Aventura forlag, sier forlagskrøniken at han traff på Gyldendals sjef Geir Mork på fortauet utenfor Tronsmo, og at de der og da, 1. april 1995, stiftet Kolon forlag. Kolon etablerte seg straks som et ledende høylitterært forlag med profilerte forfatterstjerner som Cecilie Løveid, Tone Hødnebø, Øyvind Berg, Steinar Opstad, Jonny Halberg og Ari Behn.

 alltid vært å utgi så gode bøker som mulig. Det er sånt de fleste av oss sier, men Torleiv klarte faktisk å virkeliggjøre de aller høyeste ambisjoner. Hvordan kunne dette skje? Bortsett fra stor følsomhet, hardt arbeid og klassisk høy intelligens, tror jeg Torleiv hadde et usedvanlig grundig gjennomtenkt forhold til forlagsdrift, og hans innsikter var ofte formulert som såkalte tommelfingerregler, gjerne i lovs form. I den senere tid har jeg lest igjennom Torleivs skrifter, og i hans notat «Redaktørens ABC», kan vi for eksempel lese:

«Lytt alltid til forfatterens innvendinger og ønsker, uansett hvor urimelige de er. Du kan godt argumentere imot, men husk at forfatteren alltid har rett.»

Og: «Det finnes ikke overarbeidede bøker. Hovedregelen er at jo mer arbeid som legges inn både fra forfatteren og fra redaktøren jo bedre blir boka. Det som gjør ting til kunst, er nettopp kunnskapen og arbeidet som ligger nedfelt i verket.»

 regel et godt svar på det meste, og oftest rett. Reglene har fungert som en litterær kosmologi, som har holdt verden sammen og latt Torleiv bruke mest mulig tankekraft på de områdene som virkelig gjaldt: kunstnerisk frihet og litterær utfoldelse, og de kontinuerlig skiftende størrelsene manus og forfatter.

Torleiv var aktiv som hovedkonsulent og uunnværlig rådgiver helt til det siste, blant annet i arbeidet med tekstene til Kolons yngre garde, forfattere som Thomas Marco Blatt, Gunnhild Øyehaug, Karoline Brændjord, Jan Kristoffer Dale og Ingvild Lothe.

For meg var Torleiv et ideal, en forlegger-mentor, en klok venn, en farsskikkelse, en morsom, munter mann, full av anekdoter. For forlaget er han grunnleggeren og åndelig veileder. For norsk litteratur er han en hjørnesteinsbedrift, et redaktørenes fyrtårn og forfatternes trygge havn.

Fjellstøtt på forfatternes side

Onsdag fyller biolog, miljøvernaktivist og politiker Rasmus Hansson 70 år.

Hanssons engasjement for naturvern startet tidlig. Som 11-åring startet han forening for å beskytte grevlingen. Som 25-åring var han blant ildsjelene bak Altaaksjonen, og måtte sone en måned i fengsel for det.

Stortinget 2013–2017, som Miljøpartiet De Grønnes (MDG) første stortingsrepresentant. I 2014 ble han valgt til den ene av to talspersoner for MDG. Ved stortingsvalget 2017 var han MDGs førstekandidat i Akershus. I valget i 2021 var han andrekandidat i Oslo, og ble innvalgt for sin andre periode.

Hansson har vært daglig leder i Handelens Miljøfond (2018 – 2021). Han har vært daglig leder ved CIENS – Forskningssenter for miljø og samfunn, og var generalsekretær i Stiftelsen WWF Verdens naturfond (WWF-Norge) 2000–2012. Han har også vært førstekonsulent i Miljøverndepartementet, avdelingsdirektør og direktør for miljøforvaltning ved Norsk polarinstitutt og avdelingsdirektør for Norads miljøprogram.

biolog fra Universitetet i Oslo og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, og cand.real. fra Universitetet i Tromsø. Han har også Graduate Diploma i internasjonal politikk og Graduate Certificate i Business Administration.

Grønn jubilant

Liv Frøyland
Synnøve Andreassen

Gudrun Marie Bergsund døde 7. august, nær 75 år gammel. Vi er to av flere som står mer ensomme tilbake etter å ha mistet en nær venn.

 med nærhet. Hun var et menneske som det var lett å bli trygg på. Hun eide ikke selvhøytidelighet eller selvskryt – hun var heller tydelig på at «ingenting menneskelig er meg fremmed». De fleste feil og mangler hun hørte om fra andre, nikket hun stort sett gjenkjennende til. Hun syntes det var litt skremmende med det hun kalte «no-nonsens»- mennesker, det vil si folk som prøvde å framstå som – ja, uten noe nonsens i livet sitt.

Å bli møtt med bekreftelse og gjenklang på våre mest sårbare sider – og også på våre lykkeligste, er vel noe de fleste søker i et vennskap. Og sånn hadde vi det med Gudrun.

 med dype røtter på Borger gård i Haugsbygda på Ringerike, der hun vokste opp. Men hun var også høytflygende, drømmende og reflekterende. Hun bodde, jobbet og studerte utenlands i noen år etter gymnaset, i USA og i Spania. Gudrun ble politisk aktiv i studietida og var blant annet aktiv i Chilekomitéen etter militærkuppet i Chile i 1973. Hun var også i Nicaragua som solidaritetsarbeider på 80-tallet. For å nevne noe. Hun var politisk engasjert hele livet, og deltok alltid i arrangementer på 8. mars og 1. mai.

Gudrun var opptatt av litteratur, og Shakespeare var en av hennes favoritter. Hun studerte historie, engelsk og spansk, og underviste i disse fagene i hele sitt yrkesliv, på Fagerborg videregående skole, en kort periode på Foss videregående skole, og de siste årene av sitt yrkesaktive liv på Blindern videregående skole.

selv som både jordnær og lidenskapelig. Og hun var lidenskapelig opptatt av de fem skjønne barnebarna som kom på løpende bånd det siste tiåret hun levde. De overdøvet nesten sorgen over selv å ha blitt overrumplet av en sjelden form for kreft. Samværet med barnebarna og den dype meningen hun fant i å få være til nytte som mormor, døyvet plager og store smerter underveis i sykdommen.

Gudrun elsket sine barn, Marte og Guri, og svigersønnene Valdo og Thomas. Hun var også svært glad i storfamilien.

Og så var det Jon – hennes kjæreste og sjelevenn de siste to tiårene. I alle årene med sykdom prøvde Gudrun tappert å leve som vanlig, som ble mulig med Jon ved hennes side.

Kjære Gudrun, vi er så glade for å ha hatt deg i livet vårt! Du vil bli dypt savnet.