Yasmin Sofia Iqbal

Psykologspesialist

#fff

Det er noe rart med å gå i butikker om dagen. Spesielt i klesbutikker eller parfymerier synes jeg ansatte i servicenæringen har blitt nærmest robotaktige. De sier de samme innøvde setningene. Selv når det må være tydelig at jeg ikke trenger hjelp, spør de om det er noe jeg lurer på. Det må vel være åpenbart at jeg klarer å ta kontakt med dem ved behov!? Hvorfor blir jeg så provosert av dette? De har jo egentlig ikke gjort noe galt.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du opplever. En av de innøvde frasene jeg til stadighet hører, er «Ha en fin dag». Det var ingen som brukte dette uttrykket da jeg vokste opp, men nå er det overalt. «Have a Nice Day»-kulturen er nemlig et amerikansk fenomen som har kommet hit. Jeg har observert at uttrykket «Ha en fin dag» også har spredd seg til vanlige samtaler og i andre settinger enn i butikker.

Noen dager fantaserer jeg om å være en guffen kunde som svarer «Ha en grusom dag, videre!», med en liten latter. For det hele kan bli litt vel overflatisk. Noen ganger minner disse replikkene om et papegøyespråk der den som står i butikken sier en innøvd setning uten å mene den, noen ganger uten å begripe hva den betyr. En kveld jeg betalte for takeaway-mat over en disk, sa den ansatte «Ha en fin dag, videre» til meg. Klokka var nesten ti, det var mørkt ute, og dagen var vitterlig over.

at du går gatelangs ute i regnet. Du har ikke på deg gummistøvler og merker at du har blitt fuktig på føttene. Du skal rekke innom en butikk i byen. På dørterskelen inn til butikken slår du sammen paraplyen og rister den litt for at vannet skal renne av, og rett innenfor døra bøyer du deg ned for å knyte den ene skolissa. «Det er visst innevær i dag», sier ekspeditøren etter at du har knyttet skolissa din og møtt blikket hans. Han viser deg hvor du kan legge fra deg paraplyen mens du handler. Sammenlign dette med hvordan det ville føltes å gå inn i samme butikk, og mens du står bøyd og knyter skolissa, hører du «Hei, hei! Er det noe spesielt du ser etter i dag?» uten at du har møtt blikket til den som snakker til deg.

I den siste scenen er den butikkansatte oppgaveorientert og teknisk. Dette kan føles ganske så vemmelig, selv om det som blir sagt, er både høflig og «korrekt». Den butikkansatte gjør det han skal uten egentlig å se deg. Det skal gjennomføres en transaksjon, og den ansatte vil vite hvilken vare du skal kjøpe. Han agerer på samme måte som en 

 ville gjort: uten personlighet og med rigide replikker. Pressede ansatte ender ofte opp med å gjøre bare «akkurat det de skal», verken mer eller mindre, og da framstår de gjerne litt maskinelle. Maskiner følger algoritmen og har ikke en egen stemme.

en dypere eksistensiell uro i seg og får meg til å tenke på Hariton Pushwagners seriegrafiserie «En dag i familien Manns liv». Bildene viser mennesker som utfører hverdagslige gjøremål på en rutinepreget måte. Menneskene synes å være fanget inn i et større maskineri. De ser like ut og minner om gjenstander som står på rekke og rad. Bildene formidler menneskets ensomhet i et gjennomregulert forbrukersamfunn og er utelukkende i fargene sort, hvitt, rosa og grått. Det individuelle har forsvunnet inn i automatiserte strukturer, og menneskene framstår nærmest som maskiner.

Psykologen Sandi Mann (som universet tilfeldigvis ville at skulle dele navn med Pushwagners seriefamilie) har forklart spredningen av «Have a Nice Day»-kulturen med at varene som selges, har blitt likere og at varekjedene derfor forsøker å skille seg ut ved å gi bedre service. Hun har forsket på effekten av dette og fant ut at for ansatte i servicenæringen som ikke liker denne kulturen, og som kjenner seg falske, kan det gi seg utslag i det hun kaller 

. Det å måtte undertrykke hva man egentlig føler, er krevende emosjonelt arbeid. I verste fall kan det føre til svekket selvfølelse, kynisme og nedstemthet. Å kjenne til dette kan kanskje kanalisere irritasjonen din over til sympati med ansatte som detaljstyres i å være vennlige og spørre om de kan hjelpe deg.

Ha en fin dag videre, da!

Sigurd Hverven

Filosof

#000

For noen måneder siden stilte en leser spørsmål om det gode liv, og jeg har tenkt på det siden. Påstanden var at dagens samfunn er fjernere fra «det gode liv» enn noensinne. Jeg vil ikke at det skal stemme; jeg vil ikke gi opp håpet om et godt og autentisk liv. Forfatteren svarte blant annet at det ikke er lykke vi skal jakte på, men mening. Er det naivt å håpe på et lykkelig liv?

Jeg leste spørsmålet og svaret du sikter til og tenkte som deg: Det kan ikke stemme at dagens samfunn er «fjernere fra det gode liv» enn noensinne. Jeg ville protestere. Mye tyder på at folk i Norge – hvis det er det vi mener med «dagens samfunn» – lever bedre liv enn mange andre, før oss og i andre land: Spedbarnsdødeligheten er lav, levealderen høy, og vi har velferdsordninger, arbeidslivsvern og høy tillit mellom folk.

Nylig ble FNs lykkeundersøkelse publisert. Når folk blir bedt om å vurdere sin egen lykke på en skala fra null til ti, kommer Norge på sjette plass.

På en annen side sitter jeg også med følelsen av at vi langt på vei har gitt opp forestillingen om å leve gode, lykkelige liv – at det er noe naivt eller gammeldags med å ønske seg det gode liv, i hvert fall hvis vi tenker på det som et kollektivt prosjekt. Hvis vi søker lykke i dag, gjør vi det som individer, ikke som fellesskap.

bør vi gå idéhistorisk til verks. I antologien «The Good life Beyond Growth» (2019) forteller redaktørene Hartmut Rosa og Cristoph Henning om store historiske skifter i synet på det gode liv.

I antikkens filosofi var det gode liv forbundet med lykke – i en viss forstand. Det greske ordet 

betyr å leve vel og gjøre det godt, mer enn å være i en bestemt sinnsstemning. Hos Aristoteles er det gode liv kjennetegnet av å delta i det politiske fellesskapet, ha gode relasjoner, å være et dydig menneske, samt å ha fritid til å dyrke estetiske og intellektuelle interesser.

En viss velstand var også en forutsetning for lykke, men grådigheten og misunnelsen som følger med å bli veldig opptatt av penger, er ifølge Aristoteles ødeleggende for det gode liv. De rikeste er ikke de lykkeligste.

Er det naivt å håpe på det gode liv?

Olaug Nilssen

Forfattar

Empty nest syndrome: «Korleis kan vi erstatte ungane med noko anna enn TV?»

Nå som alle ungene har flytta ut, framstår ettermiddagene hjemme plutselig som uendelig lange. Før måtte jeg og mannen min kjempe oss til å se noe bare vi likte på tv, men nå er det tid til både to og tre filmer hver kveld, hvis vi vil. Vi har egentlig et ganske ok forhold, men jeg kjenner på at dette kan slite på oss i lengden. Har dere noen tips til hvordan vi skal omstille oss til denne nye tida? Er det noen fallgruver det er verdt å styre unna?

Min første impuls i møte med ditt spørsmål er å spørje kvifor i alle dagar de ser så mykje på fjernsyn? Ser de verkeleg på fjernsyn frå tidleg ettermiddag til seine natt?

Men eg forstår naturlegvis at tv-kvelden er ein metafor for heile situasjonen. I mange år har de prioritert oppfølging av barn, men no treng de ikkje lenger det. Det er ikkje lenger tre fulle oppvaskmaskiner og to fulle vaskemaskinar per dag. Gangen må ikkje lenger ryddast for sko, ryggsekkar og gymbagar før han blir vaska kvar kveld, for no er alle i husstanden slike som tørkar av seg på beina og set skoa på plass i hylla kvar gong dei kjem inn døra. Det er ingen som lar brødet ligge på skjerefjøla og tørke, ingen som søler saft på golvet utan å legge merke til det, ingen som gløymer å spyle ned i do.

med ettermiddagane no? Kva skal de snakke om når de ikkje fordeler oppgåver mellom dykk? Kva kjem de til å legge merke til når de har tid til å sjå skikkeleg på kvarandre? Kva kjem de til å høyre når de høyrer kvarandres samtalerepertoar? Kor vondt kjem det til å gjere å oppdage at ikkje berre den andre, men også du sjølv fortel dei same historiene igjen og igjen? Og kor lenge er det til de får nye omsorgsoppgåver med å følgje opp foreldre? Kanskje hastar det for dykk å bli kjende med kvarandre i dette nye tilværet, slik at de er klare for framhaldet.

Sjølv om det kan vere deilig å sjå to–tre filmar eller ein heil sesong av til dømes «The Pitt» eller «The Great British Bake Off» i løpet av ein lat ettermiddag og kveld på sofaen, vil mitt første tips til dykk vere å finne på noko anna å gjere i lag, minst ein ettermiddag i veka. Lage mat i lag? Gå tur i lag? Trene i lag? Engasjere dykk i frivilligheit eller politikk?

er å sørge for å gjere noko kvar for dykk minst ein ettermiddag i veka. Det kan vere akkurat dei same aktivitetane som eg føreslo å gjere saman, men også å lese, strikke, legge puslespel, bygge lego, sortere innhaldet i bestikk-skuffene på kjøkenet.

Ungane har flytta ut. Kva gjer vi no?

De nære ting

Mari Brenna Vollan

– I år er det bestemt at russetida i Oslo starter 15. mai, altså etter skriftlig eksamen. Er alle klare for det?

– Det virker som at overraskende mange er det. Vi ser for eksempel at de som er på russebusser, har koordinert seg og at de begynner å rulle på planlagt dato. I tillegg begynner Tryvannfestivalen 15. mai. Det er gøy at de aller fleste starter å feire samtidig.

– «Fest etter test» kaller dere det i Oslorussens hovedstyre. Er det et begrep som har satt seg?

Det har satt seg blant de som lager regler for russetida, men jeg vet ikke om det er hipt nok til å bruke i dagligtalen.

Jeg har vokst opp i et hjem som setter utdannelse foran russefeiring, så for meg var det et ganske enkelt valg å ikke være på buss. Heldigvis har det gått veldig bra. Jeg har hørt om folk som er blitt ekskludert, men jeg har helt motsatt opplevelse. Vennene mine har stor forståelse for at jeg har valgt å ikke bruke penger på det, og jeg er blitt veldig inkludert.

Jeg skal være med venner, dra på Tryvannfestivalen og forberede meg til muntlig eksamen.

Jeg har vokst opp i et hjem som setter utdannelse foran russe­feiring

Hun har flyttet russetida

Emma Tollersrud

– Som gatefeier har du travle dager nå?

– Ja, dette er den beste tida på året. Vi kjører i 12–13–14 timer om dagen for å bli ferdige til 17. mai. Nå er jeg ferdig med fortauene i sentrum av Kongsberg og på kirkegården. I morgen skal jeg feie i Gol, og så er det videre til Hemsedal.

– Du har feid gater i 29 år. Hva har gjort at du holdt på med dette så lenge?

– Da jeg begynte i 1997, skulle jeg egentlig bare være med på en vårfeiing, men etterpå fikk jeg fast jobb. Det er veldig ålreit å kjøre rundt og se at det blir reint og fint. Folk blir glade, og jeg treffer mye trivelige folk.

– Hører du på noe mens du kjører rundt?

– Ja, i dag var det P10 Country. Det liker jeg best. Noen ganger har jeg bare litt bakgrunnsstøy.

– Er det mer eller mindre søppel enn før?

– Jeg synes det er mindre. Før var det mye glass, og nå er det plast og blikkbokser. Sneipene er byttet ut med snusposer. I byen er det helt sella. Altså, det er veldig masse av det.

– Og hvor mange tonn med grus snakker vi?

Vårtegnet Per

Jonas Henmo

– Du har skrevet at Mette-Marit «er et bedre dronningemne nå enn hun noen gang har vært». Kan du utdype det?

– Jeg syntes det var et fint intervju hun gjorde med NRK. Hun sier at hun ikke husker, og jeg stoler på henne. Kanskje er det et valg jeg tar. Jeg vil heller bli skuffa av folk i etterkant, enn at vi slutter å stole på hverandre. Kanskje har Mette-Marit gjort noe feil. Det er i så fall veldig menneskelig. Derfor tenker jeg at når hun kommer seg ut av dette, vil hun være enda bedre egnet til å være en dronning som forstår folket hun skal representere.

– Du er sokneprest i Karlsøy kommune i Nord-Troms. Hva gjør du når du går på jobb?

– I mitt rike, Sogn, er det øyer overalt. Jeg bor på Reinøya og har kontor på rådhuset et sted som heter Hansnes. I dag var jeg innom der, hilste på ordføreren og pratet litt med folk. Så tok jeg ferje ut i havgapet til Vannøya. Jeg kjøpte en vaffel på veien.

– Nei, her er det vaffel. Jeg skulle ikke spise det, men jeg sprakk. Så dro jeg til et bosenter for eldre på et lite sted som heter Vannvåg. Der spiste jeg laksegryte og snakket med Bella Edvardsen, som er 102 år gammel.

– Nei, veldig lite. Vi snakket om fiskeri. Om skipsforlis opp gjennom årene. Og hverdagslige ting. Det går egentlig lite i Gud, og det passer meg bra. Hvis man skal være litt teologisk, så tror jeg det hverdagslige ikke er så langt unna det hellige.

Jeg kan selv ha veldig svak tro til tider.

Det går lite i Gud

På sparket

«Danskene har ondt i sexlivet». Det var overskriften i Politiken da den første danske sexundersøkelsen Sexus ble lansert i 2019. Hundretusener av dansker fikk da ikke oppfylt sitt seksuelle behov, sine lyster eller drømmer om et aktivt sexliv med et annet menneske, viste undersøkelsen. Studien er unik i verden og den eneste pågående undersøkelse av befolkningens seksuelle helse i sin størrelse. Men har det blitt noe bedre for alle disse sexsultefora stakkarene nå? Det får vi kanskje aldri vite. Et annet problem har nemlig rammet danskene: spørreskjemautmattelse. Professor Christian Graugaard, som står bak undersøkelsen, gir i Politiken et varsko om at langt færre enn sist ser ut til å orke å svare på undersøkelsen. Og uten data fra folket blir det vanskelig å fortsette forskningen. «Så vi krydser alt, hvad vi har», siger Graugaard. Der har han kanskje svaret på flere av danskenes problem. VHS

Krysser bena, ikke skjema

Å, den som kunne våkne opp som Lauren Sánchez Bezos. I «millardærbunkeren» på den private øya Indian Creek i Miami begynner hver dag på samme måte. Lauren og Amazon-gründermannen Jeff Bezos lister opp ti ting de er takknemlige for. Så drikker de kaffe mens de ser på soloppgangen. Koppene er de samme, på hans står det «hunk» med store bokstaver. På hennes: «Woke Up Sexy as Hell Again». Disse lovordene kommer med en kostnad: Neste post på programmet er trening. Paret tar med seg hver sin racket og møtes til dyst i 

, etterfulgt av en time med personlig trener. Alt dette kan man lese i intervjuet fru Bezos nylig gjorde med The New York Times. Her får den forhenværende journalisten æren for å ha gjort rikdom til noe man ikke lenger trenger å unnskylde seg for, som en «kapitalismens konkubine». Der andre milliardærer har gjemt seg vekk, kledd seg i stille luksus og dekket seg bak filantropien, flasher Lauren velstanden i all sin prakt, det være seg gjennom plastisk kirurgi, Birkin-vesker eller bryllup i Venezia. Eller som da hun i fjor ble skutt ut i atmosfæren i ektemannens rakett iført en tettsittende romdrakt, sammen med fem andre profilerte kvinner. «Hvor gøy er ikke det? Det var som en jentetur til verdensrommet», får vi høre. MBV

Kapitalismens konkubine

Denne uka gikk et gys av glede gjennom rapportørene til Rådet for Sikker Trafik i Danmark. Resultatene fra årets nasjonale hjelmtelling var klare, og en ny rekord var satt. Nå bruker 55 prosent av danskene hjelm, mot skarve 6 prosent i 2004. Hvordan har de fått til dette mesterstykket? Vi kan i hvert fall konstatere at de ikke går for den norske strategien: en krampaktig insistering på at hjelm er kult. Man skulle tro at denne myten ble tilbakevist for godt i 2015 da Heikki Holmås dukket opp i «Dagsnytt 18» med en uthula bowlingkule dinglende på issen, men nei. Et lite google-søk avslører at Skiskytterlaget, Sunnmørsposten, skihallen Snø og Stavanger universitetssykehus bare er noen få av aktørene som tviholder på løgnen. Danskene går en annen vei. I stedet for å lulle seg inn i en fantasi omfavner de det enkle faktum at det er umulig å se bra ut med ei hardplastbolle på hodet. La oss derfor ta med oss noen danske visdomsord inn i sykkelhelga, hentet fra Danmarks Radios fem på gata. Pedagog Kristina kan tipse oss om å la være å kikke seg i speilet etter at man har tatt hjelmen på, mens student Frederik enkelt og greit slår fast: «Den ser dum ut, men kraniebrudd ser enda dummere ut.» MBV

Hjelp, vi går med hjelm

Aktuelt

Anne Gaathaug

1.	Hvem var leder for Kjernekraftutvalget, som nylig har ferdigstilt sin rapport til Energidepartementet?

2.	Hva spiser de i Sverige når de spiser lingon?

3.	Henry Johansen, også kalt Tippen, spilte på det norske bronselaget i fotball i 1936. Hva var hans posisjon på laget?

4.	I hvilket århundre er handlingen i den norsk-danske tv-serien «Margrete den første» lagt, med Trine Dyrholm i tittelrollen?

5.	Hva er navnet på øya som ofte blir omtalt som Epstein-øya?

6.	Under hvilken årstid er sola nærmest jorda her i landet?

7.	Hva heter USAs nasjonale æresgravlund som ligger i Virginia?

8.	I hvilken europeisk by kan man besøke Viktor Emanuel II monumentet?

9.	Et hotell i New York, et område i London og en støveltype deler navn. Hvilket?

Ukas kviss

1.	Artistene Marcus og Martinus har signert for en ­tredjedivisjonsklubb i fotball. Hvilken?

2. Hvilken nasjonalitet har fotballspilleren Mohamed Salah?

3.	Hva kalles den beste startposisjonen i motorsport?

4. Hva heter betongrelieffet som Carl Nesjar sammen med Pablo Picasso utførte på endeveggen av Y-blokka i 1969 på regjeringsbygget i Oslo?

5. Hva het kvinnen som offentlig anklaget prins Andrew for seksuelle overgrep knyttet til Epstein-nettverket og skrev boka «Nobody’s Girl» som ble lansert etter hennes død?

6. Hva heter den internasjonale forretningsmannen som grunnla Alibaba Group i 1999?

7. I Cornelis Vreeswijks vise om gamle Fredrik Åkare, forelsker han seg i den unge, vakre Cecilia Lind, og vi som lyttere får vite at hun er «bara et barn». Men hvor gammel sier hun at hun er til Fredrik Åkare?

8. Hva kalles pakten som dannet grunnlaget for Nato?

9. Hvilken rivertonprisvinner skriver om politietterforskeren Vigdis Malmstrøm?

Kjør helgekviss! 

1.	Nordenskiöldsloppet (som er rett rundt hjørnet) er verdens lengste skirenn. Utenfor hvilket tettsted i Nord-Sverige starter løpet?

2.	Hva er det FN-organisasjonen UNHCR har ansvaret for?

3.	Hva er foranledningen til at hovedpersonen i «Babettes gjestebud» av Karen Blixen arrangerer det storslåtte festmåltidet?

4.	Hvilke tre grønnsaker får man i den franske blandingen som kalles mirepoix?

5.	Hvilke to dager i påska er det ikke lov for kommersielle tv-kanaler å sende ordinære reklamefilmer?

6.	Sebastian Kneipp var en tysk lege og prest som fant opp kneippbrødet for å lindre hvilken tilstand?

7.	Hva kalles det frodige og fruktbare slettelandet som omgir Buenos Aires i Argentina?

8.	I hvilket tegneserieunivers møter vi Frøken Vable?

9.	Hvilken bransje er du i dersom du vinner en Bodil i Danmark?

Ola Bog

Bror Wyller, (Undergrunns-) forfatter, døde 7. april. Min gamle klassekamerat fra Forsøksgym i Akersgata i Oslo, høsten 1970. Reallinja.

Vi får nestenta en Bror Wyller-anekdote, det kjennes i grunnen helt rektig. Den går sånn:

 inn på et serveringssted, la oss si på Grünerlykken et sted. Der ser han straks en mer kjent forfatter, en parnassforfatter, han har kanskje gitt ut bok på Aschehoug eller noe. Den mer kjente forfatteren er omgitt av beundrere og beundrerinner der ved bordet. Bror Wyller finner seg en stol og får pressa seg ned ved bordet han også.

Det er tydelig at den mer kjente forfatteren ikke setter pris på å ha den nyankomne der. Denne kvelden er han helt klart motstander av innvandring og integrering. Men han vil ikke si noe, sånn høyt og sint.

Han har et omdømme å pleie. Bror Wyller tar fram penn og papir. (Poeter går aldri noen steder uten penn og papir.) Han skriver dette og gir arket til han som har gitt ut bok på Aschehoug eller noe:

Kreativ poet

Ivar Skeie, Morten Lindbæk, Einar Zwaig og Johanne Sundby

pensjonerte leger

Vi traff Elisabeth i 1972. Det var en måned til den første EEC-avstemningen (25. september) og vi hadde akkurat begynt på vårt første år på medisinstudiet. Det ble foreslått at det var viktig at vi kalte sammen likesinnede og brukte den første måneden til politisk kamp mot EEC og ikke til studier. Elisabeth og noen av oss andre hadde vært i USA på utveksling under siste fase av Vietnamkrigen. Vi skjønte hva imperialisme kunne være. Og vi vant jo, sammen med så mange andre, mot EEC/EF/EU. Vi fant våre framtidige venner også.

 en tett sammensveiset gjeng av fire mannfolk og to damer: Elisabeth og vi som skriver dette. Medisinstudenter og aktivister, venner og samtalepartnere. Vi ble svært godt kjent.

Vi rotet det ikke til med annet enn dette, det var nok av sosiale komplikasjoner i livene våre. Vi var med på hverandres bryllup, feiret barn som kom til verden, kollokverte og diskuterte jobbønsker, støttet hverandre etter hvert gjennom uunngåelige skilsmisser og snakket om det politiske i verden og faget. Ingen av oss har gjort livet enkelt for oss selv. Elisabeth har alltid opplevd mye og hatt mye på hjertet. Vi andre henger også med, det er livlige diskusjoner i stua når vi møtes. Vi og Elisabeth tok turen rundt i Norge som turnuskandidater og leger. Elisabeth havnet ganske snart på storgård i Telemark, som nytenkende og svært dyktig allmennlege på landet og med mange jern i ilden. En tid hadde hun fast spalte i Klassekampen. Elisabeth kan kvesse verbale klør! Hun utmerket seg som en kritisk allmennlege, med tanker om hvordan norsk medisin burde drives, med kommentarer mot epidemiologisk risikotenkning og som faglig skribent og underviser. Elisabeth vet mye om hvordan folk lever. Fire barn gikk i ulike retninger. En datter skrev romaner, og vi som kjenner Elisabeth også kan ane en viss likhet med enkelte romanfigurer.

 ble redusert da en av oss døde. Likevel har vi hatt regelmessige treff, hjemme hos hverandre og på hytter, hvert år og i alle år. Intet tema er for hemmelig til at vi ikke kan snu hver stein, politisk og emosjonelt. Vi kjenner hverandre. Vi er hverandres rådgivere, både faglig og personlig. Det er godt med vennskap som varer i en verden full av endringer. Elisabeth har ikke pensjonert seg, men jobber med attføring i Rauland, og har lagt sin elsk både på Dyrsku’n i Seljord og reiser til Portugal. Hun er en tydelig offentlig stemme – politisk og faglig, og er en kløpper til å lage tradisjonsrik mat. Helt bondekjerring har hun ikke blitt, det finnes et urbant krypinn i Oslo der de som trenger det kan få sjelesorg og hvitvin.

Lege på landet

Olav Egil Aune

Morten Paulsen, kunstmaler, pedagog og et varmt menneske, fyller 90 år i dag. Han er født og bor på Lillehammer, hvor de såkalte Lillehammer-kunstnerne boltret seg rundt forrige århundre. Senere kom en ny bølge med nye kunstnere. Morten Paulsen har egentlig aldri tilhørt noen bølge – i tilfellet måtte det være det politisk, radikale kunstmiljøet på 70-tallet, hvor han svært aktiv. Den retningen trivdes ikke på Lillehammer.

Kunstkarrieren hans begynte med Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, deretter studier i London – før han ga seg i kast med 

, det fortsatte han heldigvis ikke med. Han utdannet seg videre ved Kunstakademiene i Trondheim og Oslo. I dag er han en av landets fineste, mest årvåkne akvarellmalere, med utstillinger i de viktige kunstmuseene her til lands, men også i Sverige og de baltiske statene.

Lillehammer, men «været» har jaget ham gang på gang, sommer etter sommer til Lofoten, hvor han fant igjen temperamentet sitt: «Stormene nordpå lufter ut sjelen. Der tar det tak i selve livet. Intensitet og fare, styrke, bevegelighet og motstand, fordi man må jo stå opp mot det», sier han i et intervju i boken om kunsten hans. Mens tilsvarende om Lillehammer: «På Lillehammer er det en type vær av og til som får meg til å føle at jeg ikke lever. Sommeren på Lillehammer dreper. Den lukker én inne i et grønt helvete.» Han har hatt – og har en patriotisk begeistring for havets gemytt. Alt som har med havet å gjøre – det store rommet, bølger som sliter seg gjennom sinnets årstider, fiskehjell, lyset som truer og det vakre som ber om å bli sett.

 er Morten Paulsen et usedvanlig raust menneske. Han er en som gjør oss «trygge», mens andre virker diffuse og utydelige, vet en hvor en finner ham. Som kunstlærer på Nansenskolen gjennom mange år lærte han dem som var der å stole på sansene sine. Han lærte dem at enhver stein, en bølge, et merke har sin betydning. Han stilte egentlig spørsmål som et barn ville gjort det. Det gjør han fortsatt – på «fagspråket» kalles det grenseløs nysgjerrighet. Nærvær framkaller nærvær, resten står bare i vegen.

Han har sittet i styrer og råd både i Lillehammer og der han har vært. Og da har han levd etter parolen: Skal man bli kjent med folk, må man stille upassende spørsmål.

Midt oppi alt dette er han et velmenende, vennlig og solidarisk menneske. Du kan være sikker på at han ikke snakker bak ryggen på deg. Om det ikke er nødvendig.

Nå har han gått 90 runder, og rundetidene har vært gode.

Fredag

De nære ting

Ha en fin dag videre, da!

Er det naivt å håpe på det gode liv?

Empty nest syndrome: «Korleis kan vi erstatte ungane med noko anna enn TV?»

På sparket

Benedicte Mesna har vært med på å ta et stort valg for Oslos avgangselever.

Gatefeieren er ikke redd for robotene.

Sokneprest Leif Olav Bremer mener vi må tilgi kronprinsessa.

Aktuelt

Forskere frykter fatigue

En milliardærfrues guide til galaksen

Ikke se deg i speilet

Ukas kviss

Sola: Når er den nærmest oss? Her fra Helgelandskysten.

The Flying Scotsman: Kjører mellom hvilke byer?

Kjør helgekviss!

Navn

Bror Wyller (1955–2026)

Elisabeth Swensen blir 75 år

Morten Paulsen blir 90 år 10. april

Ha en fin dag videre, da!

Er det naivt å håpe på det gode liv?

Empty nest syndrome: «Korleis kan vi erstatte ungane med noko anna enn TV?»

Benedicte Mesna har vært med på å ta et stort valg for Oslos avgangs­elever.

Gatefei­eren er ikke redd for robotene.

Sokneprest Leif Olav Bremer mener vi må tilgi kronprin­sessa.

Forskere frykter fatigue

En milli­ar­dær­frues guide til galaksen

Ikke se deg i speilet

Sola: Når er den nærmest oss? Her fra Helge­lands­kysten.

The Flying Scotsman: Kjører mellom hvilke byer?

Kjør helgekviss!

Bror Wyller (1955–2026)

Elisabeth Swensen blir 75 år

Morten Paulsen blir 90 år 10. april

Benedicte Mesna har vært med på å ta et stort valg for Oslos avgangselever.

Gatefeieren er ikke redd for robotene.

Sokneprest Leif Olav Bremer mener vi må tilgi kronprinsessa.

En milliardærfrues guide til galaksen

Sola: Når er den nærmest oss? Her fra Helgelandskysten.