Joanna Rzadkowska

psykologspesialist

#fff

#000

Hun syns ikke venninna skal skille seg. Skal hun blande seg inn? Her er psykologens svar.

Venninna mi vurderer om hun skal skille seg, men for å være ærlig, syns jeg hun har en fin mann og et ganske godt liv, sånn alt i alt. Bør jeg da støtte henne i å gå, eller si rett ut hva jeg mener? Jeg vil jo nødig ødelegge vennskapsforholdet.

Tusen takk for et interessant og viktig spørsmål. Da jeg studerte psykologi, irriterte det meg at foreleserne ofte svarte «det spørs» på våre spørsmål, men det kan nok ofte være sånn innenfor fagfeltet mitt. Svarene avhenger av hva folk liker, hvor grensene deres går og hva slags relasjoner vi har med dem. Så selv om jeg gir deg et svar, husk at det alltid «spørs».

For å sette det litt på spissen, høres det ut som om spørsmålet ditt handler om: «Har vi lov til å mene noe om livene til menneskene rundt oss?» Rent personlig liker jeg godt når mine nærmeste er ærlige med meg. Jeg har hatt flere øyeblikk i livet der jeg var i ferd med å utvikle meg i en dårlig eller destruktiv retning, og der mine næreste fikk meg på rett kurs igjen. Det gjorde vondt å få opp det speilet, og jeg kjente på skam der og da. Samtidig ga det meg et velfortjent spark bak, og i dag er jeg takknemlig for at de brydde seg nok til å si ifra.

kan ta imot den typen personlige og noen ganger ubehagelige tilbakemeldinger, er at jeg vet at avsender vil meg vel. Hvis innspillet derimot hadde kommet fra en eller annen fjern bekjent som jeg mistenkte ikke likte meg, ville jeg nok ha reagert negativt eller ikke tatt innspillet alvorlig. Ærlighet må komme med kjærlighet, med andre ord.

Du må spørre deg selv om følgende: «Hvorfor bryr jeg meg om forholdet til min venninne?» Hvis du for eksempel tenker at hun er irriterende kresen og burde slutte å være så bortskjemt når hun har en så fin mann, hadde jeg latt det ligge. Hvis du derimot har et oppriktig ønske om at hun skal ha det bra, så kan du ta neste steg.

til en samtale, kanskje en kveld uten barn over et godt måltid. Først ville jeg spurt henne om hun vil snakke om disse problemene i det hele tatt, og så lyttet lenge og godt. Deretter går det an å spørre om hva du kan bidra med. Det du vil vite, er om hun vil ha støtte eller om hun vil ha ærlige innspill fra en god venn, men jeg hadde nok ikke formulert meg så direkte. Hvis vi spør: «Vil du høre min ærlige mening?» så presser vi nærmest folk til å si ja, selv om de ikke egentlig vil høre eller synes det er ubehagelig. I stedet går det an å spørre: «Dette høres ut som en vanskelig vurdering. Har du behov for en samtalepartner å drøfte med?» Eller: «Kan jeg hjelpe eller støtte deg på noen måte?» Du kjenner jo venninnen din og vet bedre enn meg om hun er en ironisk østfolding eller en avslappet og følsom nordlending – for eksempel.

Hvis du får grønt lys på at hun vil ha et blikk utenfra eller ærlige innspill, er det bare å kjøre på. Hvis hun er vag og vanskelig å lese, så kan du jo tenke tilbake på hvordan hun har reagert på ærlighet fra andre: Er det noe hun generelt setter pris på, eller blir det ubehagelig for henne? Jeg synes det er viktig å ta hensyn her og ikke legge stein til byrden hennes i en vanskelig situasjon. Hvis vi er brutalt ærlige når noen står overfor et stort, vondt og eksistensielt valg, risikerer vi at de føler seg dømt av oss. I min erfaring som parterapeut er det veldig få som tar lett på en skilsmisse.

Hvor mye kan jeg mene om ekteskapet til en venninne?

Sigurd Hverven

filosof

Utviklingssamtalene på skolen har blitt ulidelige å være med på. Hva har skjedd med samfunnet?

Utviklingssamtalene på skolen har blitt ulidelige å være med på. Det handler bare om resultater og forbedringspotensial. Hva har skjedd med samfunnet?

Ja, hva har skjedd? Da jeg gikk på skolen, ble vi kalt inn til det som het foreldresamtaler to ganger i året. Det var sjelden noe å grue seg til. Læreren ga sin vurdering av hvordan det gikk. Foreldrene mine og jeg kommenterte. Så var møtet over, slik jeg husker det.

Nå er jeg blitt far til to barn. De går i barnehagen. Der har vi foreldresamtaler uten barn. Men når de begynner på skolen, skal de delta, og der kalles det utviklingssamtaler. Jeg har ikke vært med på slike samtaler selv, men har hørt og lest om dem. Det jeg hører, er at barna nå i større grad må lede samtalen og evaluere seg selv. Samtalene handler nesten bare om prestasjoner og utviklingspotensial.

må vi zoome ut fra skolen og se litt bakover i tid, tror jeg. På 1980-tallet festet en ny forståelse av staten grepet i vestlige land, og staten ble en slags bedrift i konkurranse på et globalt marked. Målet i konkurransen er økonomisk vekst. Middelet er folk og fe. Flest mulig av oss må nå produsere salgbare varer og tjenester, så nasjonen ikke sakker akterut i den globale konkurransen.

Man skulle tro formålet med politikken i siste instans var gode liv for menneskene. Men hvem snakker om det nå? Det er som om midlene – veksten og konkurranseevnen – er blitt selve målet.

Håpet for statens framtid blir lagt i hendene på skolen og lærerne. Skolens fremste oppgave blir å produsere verdifull humankapital som styrker statens konkurranseevne på det globale markedet.

Hvordan ble foreldre­samtalen til en utviklingssamtale?

Maria Tryti Vennerød

dramatikar og forfattar

Jeg synes det er veldig deilig å slappe av og se tv-serier, spesielt etter en lang dag eller uke. Hvorfor får jeg da så fort dårlig samvittighet for at jeg ser for mye på tv-serier?

Takk for spørsmål. Artig, for sjølv kjenner eg meg nesten flink viss eg klarer å roa meg framfor tv-en … som om eg gjer noko helsebringande ved å legga bort smarttelefonen og vera passiv ei lita stund.

Da eg var ung, blei vi åtvara mot å bli tv-slavar. Det var så passivt. Ein augeblink høyrdest det faktisk betre ut med interaktive aktivitetar, dette var før ein innsåg kor farleg 

er. I våre dagar har det passive nærmast blitt eit ideal, og vi går på kurs for å læra å gjera 

 … Er det tidlegare tiders formaningar om aktivitet du høyrer som eit ekko, som forstyrrar deg i 

Eg trur ikkje det. Det er neppe dette du spør om. Det er vanvitig at eg (for kven er eg?) skal fortelja deg (kven er du?) kvifor du har dårleg samvit, men du spør meg jo. Så no køyrer vi.

Eg trur at du går med uspesifisert dårleg samvit, faktisk store deler av tida. Eg trur det er normalt — sjølv om det er idiotisk. Idiotisk fordi: 

går vi rundt med desse kjenslene? Kva er vitsen? Er det eit moralsk samvit, eller er det eit forfengeleg samvit? Og kven har skulda?

Sjølv er eg ingen tv-slave, men eg er slave av mange andre ting. Kanskje treng vi rutinar, eller oppheng, eller verkelegheitsflukt, eller noko anna som får oss til å gløyma oss sjølve litt (før vi eventuelt får avsmak og vi gjer oss til slavar av noko anna i staden). Eg veit ikkje. Det blir sagt at vi er så sjølvopptatte i vår tid, men samstundes søker vi flukt og bedøving. Ein kan få kjensla av at alt er feil, og iallfall 

at idealet er å sitja på ei pute og meditera og 

Men er ikkje det like egoistisk? Kanskje er mindfulness også ei flukt, på sin måte, ei flukt frå den ytre verda og ikkje minst frå menneska rundt oss.

Kvifor får eg dårleg samvit når eg ser tv?

De nære ting

Emma Tollersrud

5. januar sto flammene på over 70 plasser i Nordhordland, i det som blir sagt å ha vært den største vetebrenningsaksjonen i nyere tid. Linn-Merete Fugelsbø var ansvarlig for aksjonen, som var en protest mot planlagte kraftlinjetraseer.

– Vi ville varsle om fare for rasering av urørt natur. I stedet for å gjenbruke traseer og bruke sjøkabel vil Statnett lage en 40 meter brei gate der de valser ned natur.

– Det var ei anna i gruppa vår, Nei til monstermaster, som snakket om vetebrenning, men hun hadde ikke kapasitet. Da tenkte jeg, jo, jeg kan gjøre dette.

– Du som trebarnsmor tenkte at du hadde kapasitet?

– Hehe, det ble en veldig annerledes jul. Du blir revet med. Gjennom jula bar vi ved opp på fjellet. Ungene har sagt de vil ha en vanlig jul neste år, ikke bare en monstermast-mamma.

– Men vetebrenning … Er dette det samme som vardebrenning?

– Nei, varder viser vei. Veter er stabler med ved oppå en topp, som blir tent på for å varsle om fare.

Faklene ga håp

Ingrid Fadnes

Brøytebilene går for full maskin. En av snørydderne er 27 år gamle Celine Uthuslien Schaper.

– Hallo? Jeg har akkurat stått opp. Jeg skal snart på jobb, sier Shaper.

– Nei, i går ettermiddag var jeg med og sperra veien for en minnesmarkering for trafikkofre, og i dag begynner jeg brøytejobben klokka to.

– Da brøyter jeg mellom åtte og ti timer. Tolv timer er maks. Vi må få hvile også.

– Brøyteroda jeg har, går mellom Langangen og Heistad, gamle E18, den med korketrekker’n. Den ruta kjenner jeg godt.

Brøyteberta

Line Madsen Simenstad

– Jeg har akkurat vært på Frognerseteren og prøvd, men det var steinhardt. Jeg hadde gledet meg til å gå opp til Ullevålseter. Nå trenger vi nysnø og ny prepperunde. Har du marka-appen?

– Den må du laste ned. Der kan du se live hvordan preppemaskinene beveger seg rundt i marka.

– Nå sitter jeg og fordyper meg i en av avisene jeg alltid har med meg. Noen lurer på hvorfor jeg alltid har med meg aviser. Jeg leser dem faktisk. Da vi gikk på ski i oppveksten, puttet fatteren avispapir i skoene mine. Det er en genial måte å holde seg varm og tørr på. Avispapiret trekker til seg svetten. Så hvis jeg finner en side i Klassekampen som jeg ikke liker, legger jeg den i skoa. Et lite tips.

– Min behovspyramide på vinteren heter sove, spise og gå på ski. Der er jeg. Jeg har funnet noe å fylle livet med.

I løypa forsvant ensomheten

På sparket

Har Aftenposten en egen generator som skriver saker om velhavende folk som hopper av «hamsterhjulet»? Spørsmålet dirret da vi leste om nok et ektepar på Nesodden som hadde «tatt grep» for å få tid til det som betyr noe her i livet. Som kjent er det ikke å bakse seg over snøfonna for å rekke bussen inn til bullshit-jobben. Det er å nyte stillheten og være fysisk til stede over brøddeigen hver kveld. Det føltes som sak nummer noen-og-trevde om dem som bare sier opp sine faste jobber og tar enkle, nettbaserte konsulentoppdrag mens de leier ut en leilighet i ny og ne. S

kalte de det, og en ekspert kunne fortelle at det er sunt. Slitne som vi er, klikket vi oss inn på disse artiklene, men ikke uten et gnagende ubehag. For var det ikke et merkelig fravær av perspektiv her? At det ikke er alle forunt å kunne si opp jobben, være coach og ha noen nuller ekstra på bok, nevnes knapt. Og kan vi snart slutte å si hamsterhjul om folks ærlige arbeid? Som den danske sosialdemokraten Kaare Dybvad Bek har påpekt, er det en nedlatende betegnelse, som om folk som arbeider i barnehage og på sykehjem går tanketomt rundt uten å utrette noe. Tenk om alle dem skulle «ta grep»? ET

Slapp av litt

Vi spiser mer kjøtt enn det som er bra for både kroppen og klimaet. Men det er ikke så lett å venne seg av med noe som er så digg som fredagstaco. I Danmark har Forbrukerrådet nå fått med seg ni store dagligvarekjeder, inkludert Rema 1000, på en koordinert kampanje for å få danskene til å spise mer belgfrukter istedenfor kjøtt av hensyn til klimaet. Det enkleste er det beste også i Danmark, så det er én rett som anbefales over hele fjøla: bønneburritoen. «Landet over vil danskerne blive tæppebombet med en opskrift på bønneburrito», sier direktøren i Forbrugerrådet Tænk til Politiken. Belgruktene har blitt sett på som kjedelige, men med én enkel oppskrift skal de nå få sin plass i sola. Vi har likevel bange anelser om at det kan være et forsøk på å gagne klimaimaget mer enn selve klimaet. Er målet så å selge mindre kjøtt? spør avisa noen av butikkene. Neida. VHS

Er det bare en bønneburrito vi trenger?

Før du setter i gang med kalorikuttingen (et av de mest populære nyttårsforsettene her til lands), kan det være lurt å skue 80 år tilbake i tid – til det såkalte Minnesota-eksperimentet.

I vinterdagene i 1945 meldte 36 friske menn seg til laboratoriet for fysiologisk hygiene ved Universitetet i Minnesota i USA. De neste seks månedene gjennomgikk de omfattende kalorikutt og levde på et kosthold tilsvarende det den europeiske befolkningen hadde under andre verdenskrig. Hensikten med forsøket var å finne ut mer om de kroppslige og mentale følgene av underernæring, og hvordan bygge kroppen opp til normalvekt igjen. Flere av symptomene de fikk, er lik de man ser ved anoreksi, sier forsker på spiseforstyrrelser Øyvind Rø til Forskning.no, som skrev om eksperimentet denne uka.

Raskt vekttap kan føre til et usunt forhold til mat og egen vekt, samt angst og personlighetsendringer som mer fastlåst tankegang og opptatthet av detaljer, forteller Rø, og han advarer: «en tilfeldig slankekur eller hard treningsperiode kan bli en felle». IF

Ikke gå i kalorifella

Aktuelt

Anne Gaathaug

1.	Hva heter skaperen av filmtrilogien «Sex Drømmer Kjærlighet» fra 2024?

2.	Hva er det vanlige norske navnet på frukten litchi?

3.	Hvilken karakter i «Hamlet» av William Shakespeare blir drevet til vanvidd og drukner seg?

4.	Hva heter moderselskapet til Google Inc.?

5.	Hva heter tv-serien der 29 personer på spekteret eller med andre funksjonsvariasjoner får stille kjendiser spørsmål de lurer på?

6.	Hvilken diktator ble henrettet ved henging 20. desember 2006?

7.	I hvilken klassisk roman møter vi Elizabeth Lavenza?

9.	Hva er gjerne definisjonen av Murphys lov?

Ukas kviss

Hva kalles målenheten for aktivitet av et radioaktivt stoff?

1.	I hvilket land ligger Muan-flyplassen, der et fly med 181 personer om bord kjørte utfor rullebanen og krasjet i en vegg 29. desember, noe som resulterte i at 179 passasjerer og kabinansatte omkom?

2.	Hvilken kjent nordmann omkom i en ulykke 18. juni 1928?

3.	I hvilken tv-serie fra 2020, skapt av Pål Sletaune og Sarah Johnsen, spiller Alexandra Gjerpen Aftenposten-journalisten Anine?

4.	Hvilken tyrkisk by het Smyrna fram til 1929?

5.	Hvilke to land ble fra 1. januar fullverdige medlemmer av Schengen-området?

6.	Hva kalles den amerikanske høytidsdagen som feires i slutten av mai til minne om falne soldater?

7.	Hva er den norske tittelen som den danske matserien «Spise med Price» har fått?

8.	Hva kalles målenheten for aktivitet av et radioaktivt stoff?

9.	I visa med tekst av Vilhelm Dybwad – når er det Lillemor bryter sammen og ber Tuppen om godt vær etter at de plutselig kom til å begynne å krangle?

Hva står initialene i filmen «E.T.» for?

1.	Innen hvilket område opererer appen Take Take Take?

3.	Hvem var amerikansk president da Versailles-avtalen ble framforhandlet og ble nødt til å utforme en egen særfredsavtale med Tyskland siden det amerikanske senatet nektet å ratifisere avtalen?

4.	Hva er Sam Fox’ yrke i tv-serien «Better Things»?

5.	Hvem ble kåret til årets navn 2024 av VG?

6.	Okonjo-Iweala ble valgt til generaldirektør for en internasjonal organisasjon 15. februar 2021. Hun ble den første kvinne og første afrikaner som leder denne organisasjonen. Hvilken?

7.	Hans fødenavn var Tafari Makonnen. Han levde fra 1892 til 1975. Da han ble keiser, skiftet han navn til hva?

8. Hva het den første James Bond-filmen, med Sean Connery i hovedrolla?

9. Hva er produktet Emmaljunga som produseres i den svenske byen med samme navn?

Alf Skjeseth

Kjell Gjerseth var 78 år då han gjekk ut av tida 14. januar, etter langvarig sjukdom. Med han er ein av dei store journalistane i etterkrigstida borte.

Kjell var eit uvanleg gåverikt medmenneske, som fekk til det han interesserte seg for. Han var sosiolog og journalist, pianist og forfattar, politisk aktivist og fagforeiningsleiar, alt med ein spesiell kombinasjon av karismatisk sjarm, humør og hjartelag. Så skal det også seiast at han tidvis levde hardt og hadde vanskelege tider seint i livet.

 i Unge Høgre, og tok – mykje på grunn av Vietnam-krigen – steget heilt over til ml-rørsla. I 1970-åra gjekk han ut i industrien og jobba ved Jøtul i Oslo. Der var han streikeleiar under ein vidgjeten streik i 1976, og året etter var han blant dei fem AKP-arane som representerte Oslo Jern og Metall under LO-kongressen. Han var i sitt ess på talarstolen, og ikkje berre der.

 henta til Klassekampen, som ei viktig brikke i redaktør Sigurd Allerns kraftsamling. Etter nokre år reiste han heim til Stavanger og ein formidabel karriere som internasjonal reportar i Stavanger Aftenblad.

Denne karrieren starta i røynda i Klassekampen, med den sovjetiske invasjonen i Afghanistan som starta i jula 1979. Rett etter var Kjell på plass, og hans unike reportasjar frå krigen var med på å gje han Narvesen-prisen i 1983. Dette var frampeik mot det som vart adelsmerket hans som reportar. Han var alltid på plass der det skjedde, han eigde ikkje frykt og vann tillit overalt, og han gav alltid stemme til dei undertrykte og okkuperte.

 år her i Klassekampen, men han sette djupe spor. Han var reportar i særklasse, han tok sine tak i redaksjonsleiinga, han var ein skribent og kåsør av rang, og ein sosial humørspreiar i tider med harde tak. Så seint som i 1997 var han redaksjonsklubbens kandidat som ny redaktør, då Jon Michelet vart tilsett under stort oppstuss. Han var med på å stifte humorsida Tidens Fylde, og følgde til det siste med frå Stavanger-kontoret.

Reportar i særklasse

Ellen Aanesen og Unni Rustad

Kvinnefronten

Elisabeth Haarr døde 4. januar. Hun var en opprørsk tekstilkunstner som vevde solidaritet, opprør og omsorg inn i teppene sine. Hun sydde protest og håp om seier inn i fanene.

Som ung ville hun bli maler, men faren sa nei. Han ville gi døtrene en økonomisk trygg framtid. Etter husmorskole fikk hun likevel lov til å begynne på tekstil- og motelinja på Kunst- og håndverksskolen i 1963. Der oppdaget Elisabeth billedveven. Mens hun gikk på skolen ble hun gravid. For ikke å miste plassen, kom hun tilbake tre uker etter fødselen og tok barnet med på skolen.

Så kom kuppet i Hellas. Elisabeth lå og ammet den lille sønnen sin og så for seg kvinner og barn som lå og gjemte seg i grøfter.

Det ble inspirasjon til en rekke billedvever i solidaritet med folks frihetskamper i verden, knyttet opp mot kvinner og det tekstile. Kvinners liv og virke ble sentralt for Haarrs tekstilkunst. Hun understreket at billedveven og tekstilkunsten er en fortsettelse av kvinners arbeid gjennom tidene, med produksjon av tekstiler som varmer og verner og beskytter.

i fagpolitikken og kjempet for anerkjennelse av tekstilkunsten, for at den skulle få egne juryer og at museene skulle kjøpe inn tekstilkunst.

Sist sommer intervjuet vi Elisabeth Haarr hjemme i Kristiansand.

Det var hun som laget den første Kvinnefront-plakaten i 1973, med kvinner som danser på en grønn eng. Hun ville lage noe annerledes i i 70-tallets vrimmel av røde flagg og knyttnever, fortalte hun.

Da hun var lærer ved Heimeyrkeskolen i Jølster et år, forbød rektor lærerne å melde seg inn i Kvinnefronten

«Da var det jo bare å melde seg inn i Kvinnefronten sammen med studentene», lo hun, mens hun viste oss rundt i huset.

En opprørsk tekstilkunstner

Tore Linné Eriksen

De som gjerne regnes som «sekstiåttere», begynner som kjent å trekke på åra. Blant dem er dagens 80-åring, Steinar Stjernø. Jubilanten hører med til det miljøet av etterkrigsungdommer som flokket til gymnaser og universiteter som førstegenerasjonsakademikere og som tidlig satte sitt preg på studentersamfunn og den politiske venstresida. I 1967 falt valget på Sosialistisk Folkeparti, mens mastergraden i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen blei fullført i 1971. Det førte raskt til ei stilling ved Norges Kommunal- og Sosialskole. Det blei starten på et langt liv med undervisning og forskning med sosialt arbeid, velferd, fattigdom og ulikhet som hovedtemaer. Ikke minst har han bak seg et imponerende antall lærebøker og bredt anlagte forskningsbidrag med stor betydning både for praksisfeltet og en breiere samfunnsdebatt. Mottoet ser ut til å være at studier uten verdier er verdiløse. Det meste er skrevet på norsk for å være faglig og politisk relevant, men i 2005 ga han ut det internasjonale standardverket «Solidarity in Europe. The History of an Idea» (Cambridge University Press), som ideologikritisk saumfarte solidaritetsbegrepet i ei lang rekke europeiske land.

 i Stjernøs virke er at standpunkter ikke er noe man holder seg med til pynt, men som gjør seg best i kamp for å få gjennomslag. Han har derfor tatt på seg mange administrative og utdanningspolitiske roller, blant annet som rektor ved Sosialhøgskolen og deretter ved Høgskolen i Oslo (nå: Oslomet) og som leder av store forskningsprosjekter og av «Stjernø-utvalget», som i 2008 trakk opp hovedlinjer i høgskole- og universitetssektoren.

 den politiske innsatsen, som hele tida har gått parallelt med undervisning, forskning og administrasjon? Om dette kan vi lese om i hans nylig utgitte «De radikale 1970-åra. Med SF og SV i medgang og motgang, 1967-2024» (Sandnes, 2024), som er et grundig storverk om studentopprør, EEC-kamp, internasjonalt solidaritetsarbeid og SV, der han var nestleder i de spenningsfylte åra etter samlinga i 1975. Gjennom skriftlige kilder og dybdeintervjuer med kampfeller har det blitt et kollektivt portrett. Sentralt står også Pax-tidsskriftet Kontrast, som både markerte avstand fra sosialdemokratisk tenkning og redda den demokratiske sosialismen gjennom et kraftfullt oppgjør med AKPs maoist-stalinisme. I boka trekker Stjernø linjer både bakover og framover, tenker høyt om feilgrep og bekrefter sin SV-lojalitet, det siste med et lettelsens sukk over å påvirke dagens regjering fra utsida.

Gratulerer, og fortsatt mange gode år sammen med Lene og en stor vennekrets!