Maria Tryti Vennerød

Forfattar og dramatikar

#fff

#000

Venninna har en spesiell psykolog: «Først begynte jeg å le»

Venninna mi fortalte meg her om dagen at hun bruker Chat GPT som terapeut. Først lo jeg fordi jeg trodde det var en spøk, men etter hvert skjønte jeg at hun tar det veldig seriøst. Helt ærlig synes jeg det er ganske stusselig. Eller er det jeg som er fordomsfull og hun som er smart og sparer penger på ikke å gå til en menneskelig psykolog?

Før var det flautt å gå til psykolog. Mange sa: Eg snakkar heller med ein god venn. Slik sett er det interessant viss psykologen har blitt det nye normale!

Men eg forstår spørsmålet ditt. Ein klok venn er gull verdt, men hen blir aldri psykologen din. Så kan KI bli det? Kva er eigentleg så spesielt med ein levande, menneskeleg terapeut?

Eg går sjølv i terapi – i noko som liknar psykoanalyse. I likskap med vennskap er det snakk om ein ekte relasjon med eit levande menneske – men relasjonen er asymmetrisk, sjølvsagt. 

 Og akkurat dette, at vi deler vårt inste til eit menneske som faktisk er på jobb, er avgjerande.

lar eigne behov komma til syne, kan ein kjenna seg dum og liten og sårbar. Det er som å vera i rampelyset 45 minutt i strekk. Det kan kjennast ekkelt og fantastisk. Det er hemmande og forløysande. Det er underleg å komma så nær eit levande menneske, utan eigentleg å kjenna vedkommande.

er viktig – men like viktig er fråværet! Det å bli møtt heilt nært, til avtalt tid og stad – og så, etterpå, å dra seg ut døra og halda ut til neste gong. Det kan kjennast umogleg at psykologen har sitt eige liv og ikkje alltid er der, sjølv når hen må forstå at du (det vil seia eg) 

For nokre av oss er denne rørsla, fram og tilbake, nærleik og avstand, beinhard trening.

KI derimot, går aldri lei. KI svarar og svarar, time etter time. KI er der alltid, nesten som ein smokk – altså noko å sutta på og trøysta seg med til ei kvar tid. Så 

med ein maskin som gjer dette heilt gratis? Som avlastar venner, psykologar og helsevesen, når nevrotikarar som venninna di og eg ikkje klarer oss sjølve. Kva er problemet?

Er det ikkje litt stussleg å bruka KI som psykolog?

Ingrid Ribe-Nyhus

Prest og forfatter

Kongen dør, og nasjonen sørger. Naturlig nok, han var folkekjær, som man sier. Det forbauser meg likevel hvor personlig mange tar tapet. Man gråter på tv, man «gråter» på sosiale medier, legger ned blomster, klikker på avisenes kondolansesider og strømmer til kirker. Selv greier jeg ikke å ta innover meg kongens død på denne måten. Det er både trist og vemodig og i dette tilfellet mye man kan reflektere over i og med at det handler om Norges konstitusjon. Men jeg sørger ikke. Jeg er neppe alene, men faren for å virke lite empatisk og overfladisk er jo nærliggende dersom man snakker for høyt om akkurat det. Eller, er det lov å distansere seg litt fra «offentlig sorg»?

Som liten opplevde jeg en gang at det sto en sopran hjemme i stua vår. Hun tok sats og sang en glassklar, høy tone. Plutselig steg en identisk tone ut fra pianoet som sto urørt ved siden av. Hva var det som hendte? lurte jeg.

Som voksen vet jeg det: Fenomenet kalles sympatisk resonans. Tonen fra sopranen fikk pianostrengen med samme egenfrekvens til å vibrere. Eller overført til vårt tema: Noe utenfor kan treffe en frekvens som allerede finnes i oss og få den til å svinge og dirre. Slik er det også med sorg.

 forbauset over hvor mange som tar kongens død som et «personlig» tap. Jeg tror imidlertid ikke det er fruktbart å snakke om «personlig» sorg på den ene side og «offentlig» på den andre, slik du indirekte gjør i spørsmålet ditt. De to størrelsene lar seg skille like lite som sopranens stemme lar seg skille fra pianoets skjelvende streng.

Kongens død blir også en kraftfull katalysator for all slags oppdemmet sorg. I mindre skala ser vi det samme utspille seg i en hvilken som helst gravferd. Jeg har vært vitne til det utallige ganger som forrettende prest: De pårørende gråter (kanskje), men ikke nødvendigvis «alene» på grunn av personen som ligger i kista. Synet av kista vekker selvsagt også minner om tidligere tap, og andres sorg gir gjenklang til egen sorg. Derfor er sorgen selvsagt alltid dypt «personlig», selv om relasjonen til avdøde kan hende var av det mer formelle slaget. Ingen sorg er «ren», i den forstand at den ikke er farget av tidligere tapserfaringer, egen livssituasjon, savn og lengsler.

Men min erfaring er også at det er vanlig å reagere med distanse, slik du selv erfarer. Og for å svare på spørsmålet ditt: Ja, det er selvsagt både lov og normalt å distansere seg når det er sterke følelser i sving. Ikke alle har tårenes gave. Uansett er det til liten nytte å sammenlikne seg med andre. Gjør det heller til en øvelse å reflektere over dine egne følelser, enten du synes du mangler dem eller har for mye av dem.

At du ikke kjenner sorg, sier også noe om deg – og din «resonanskasse», for å holde meg til musikkmetaforen. Du kan være sikker på at det også finnes dem som skammer seg over at de føler for mye disse dagene. Den svorne republikaneren skulle kanskje ønske han hadde litt mindre rusk i øynene?

Jeg sørger ikke over kongen. Er jeg helt alene?

Daniel Willumstad Gunstveit

Psykolog og litteraturkritiker

Superlativer til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp? 

Jeg synes vi strør om oss med superlativer mye mer enn før. Folk på reality-tv er helt rå eller helt maskin, og mellom kollegaer og venner er alt også oftere nydelig, fantastisk og genialt. Hvor enestående er det egentlig å klare å bære en tung sekk opp en bakke eller holde en presentasjon foran en gruppe? Når det ikke lenger er bra nok å være bra, mister ikke kraftuttrykkene sin kraft da?

Kjære innsender, tusen takk for et fantastisk spørsmål!

Umiddelbart får jeg lyst til å nikke til det du skriver og sette meg sammen med deg i hjørnet hvor du (ser jeg for meg) sitter med armene i kors og en litt oppgitt mine. Men det ville ikke bare blitt en kort spalte, det ville heller ikke hjulpet deg nevneverdig. Likevel vil jeg begynne med å gi deg litt rett. For det 

jo sant at det går en slags språklig inflasjon i ord og uttrykk hvis man bruker dem for ofte. Å kalle 

fantastisk blir litt som å gå i bunad på jobb, hver dag – det blir ikke like spesielt. Jeg tror likevel det er verdt å skille mellom det jeg vil kalle språklig og psykologisk forfall.

Det språklige forfallet du beskriver i spørsmålet ditt, kan vi kalle 

), hvor ord og vendinger fra disse to instansene brukes på helt dagligdagse prestasjoner. Med ett er det like imponerende å bære en tung sekk opp en bakke som det er å løfte VM-trofeet – maskin er du uansett!

Men vi mennesker er jo også ulike, både språklig og følelsesmessig. For meg som sørlending er det bortimot uhørt å svare noe annet enn «greit» på spørsmål om hvordan man har det. Svarer jeg «det går ikke så bra», kommer familien til å ringe legevakta. Kan det være at kollegene eller vennene dine har litt lavere terskel for begeistring – og å gi uttrykk for begeistringen – og at du også bør la deg rive med litt innimellom?

fornemmer jeg imidlertid en mistanke om at positiviteten ikke alltid er oppriktig, noe som fører oss til det psykologiske forfallet. Dette høres mer alvorlig ut – og er det kanskje også – men her mener jeg ikke dårlig psykisk helse, snarere en slags relasjonell autopilot, hvor vi ikke egentlig er i kontakt med hverandre. Du skriver at «mellom kollegaer og venner er alt også oftere nydelig, fantastisk og genialt». Det jeg hører her, er overflater som møter hverandre, ikke personer av kjøtt og blod med gode og mindre gode dager.

Den britiske barnepsykologen Donald Winnicott lanserte begrepet «det falske selv», som barn kan utvikle hvis det speiler seg for mye i andres forventninger og egne (ytre) prestasjoner. Kanskje er det dette du fanger opp når du møter folk som insisterer på livets (uutholdelige?) letthet? Dette driver deg sannsynligvis også lengre fra dem, siden du reagerer med å lukke deg – 

Når ble alt så forbanna fantastisk?

De nære ting

Ingrid Fadnes

– Hvorfor vil du at unge skal bli yrkessjåfører?

– Det er et stort behov for sjåfører for alt fra buss til samfunnskritiske yrker. Ingen sjåfører – ingen mat i butikken eller medisiner på apoteket. Får vi ikke et solid påfyll nå, vil vi mangle flere tusen fra 2030.

– Du er med i en nasjonal kampanje for rekruttering og organiserer messer for ungdom i flere byer i Finnmark. Hvem kommer?

– Målgruppa er ungdommer i tiende klasse og første året på videregående. Noen av dagene har så mange som 200 ungdommer kommet. Jo tidligere de velger yrkesveien, jo bedre.

– «Følg drømmen, ikke strømmen» er slagordet deres. Får dere rekruttert mange nye?

– Ikke nok, men vi får veldig god tilbakemelding på de stedene vi har vært. Ungdommene får blant annet teste tungtransport med simulator. Vi håper at kampanjen, som skal fortsette i hele landet og avslutte på Oslo motorshow i oktober, vil trekke flere unge til yrket.

– Når bestemte du deg for å bli yrkessjåfør?

– Da jeg var fem–seks år gammel. Pappa er sjåfør, og jeg fikk bli med han på turer rundt omkring. Interessen ble sådd allerede da.

– Hva er det beste med å være yrkessjåfør?

Ingen sjåfører, ingen mat i butikken eller medisiner på apoteket.

Best bak rattet

Mari Brenna Vollan

– Du har skrevet bok om potteplantenes kulturhistorie. Er det et særnorsk fenomen?

– Det er et fenomen du må knytte til europeiske land med kalde vintre. Og det er en klassedimensjon i dette. Aller først kom oransjeriene på de store gårdene, altså egne hus for eksotiske planter fra varmere strøk. De eldste i Norge er fra 1700-tallet. Plantene var et overklassefenomen og noe du kunne vise fram på linje med sjeldne, kostbare gjenstander. Så skjer det en demokratisering av potteplantene. Rundt 1900 står de i alle vinduer.

– Borgerskapet var først ute med å ta plantene inn i huset?

– Ja, for mange var det et problem at de bodde i kjølige hus. Sveitserhusene fra 1850-tallet og framover var gode hus for potteplanter. De hadde store vinduer som ga mye lys og frostfrie kjellere med små vinduer der du kunne sette for eksempel pelargoniaer i vinteropplag.

– Hvorfor vil vi ha planter inne i husene våre?

– Det har jeg også lurt på. Jeg tenker på at plantene er eviggrønne, og at de står for et håp om vår og lysere tider gjennom vinteren.

– Jeg har kommet til å få veldig mange pelargoniaer. De er vakre ved at de har blomster i mange farger. Det er også spennende at de finnes i 17.000 forskjellige varieteter. Jeg har en original fra Sør-Afrika med bitte små duftende blader og små, lilla blomster.

– Hvor mye tid bruker du på å stelle planter?

Sveitserhusene var gode hus for potteplanter.

Håpet er grønt

Line Madsen Simenstad

– I dag er det urpremiere på forestillingen «Mistekunst», som du er regissør for. Fortell om den.

– Det er en forestilling skrevet og spilt av Marius Kolbenstvedt. Det er en monolog som handler om tapserfaringer og erfaringer med å reise til Palestina og jobbe med palestinske kunstnere, satt sammen med oversatte dikt fra palestinske diktere. Alt dette er vevet inn i et stort musikkverk.

– Hva er ditt forhold til palestinsk poesi?

– Det er noe jeg har fått gjennom Marius. Noe av det første han gjorde da vi begynte å jobbe med dette, var å gi meg en bok med dikt. Som alle andre jeg kjenner, har jeg stått helt lamslått med en følelse av maktesløshet mens folkemordet bare fortsetter og fortsetter. Men dette er også et kulturmord – en helt bevisst strategi om å utslette palestinsk identitet og kultur. Det var slik dette begynte for Marius, at han ville gjøre noe med disse diktene.

– Du spiller også i bandet Hayde Bluegrass Orchestra. Hva slags musikk lager dere?

– Bluegrass er en amerikansk sjanger i folkemusikk/country-landskapet, men det skal være akustisk. Vi har ikke el-gitar eller trommer. Samspillet mellom banjo, mandolin og bass skaper rytmene. Men vi spiller ikke rendyrka bluegrass, vi har beveget oss mot noe mer moderne, en slags bluegrass pop eller nordicana.

– Dere har akkurat vært på turne i USA?

– Ja. Vi har gått litt under radaren i Norge, men har fått en stor følgerskare i USA og England. Jeg har alltid drevet med både musikk og teater, men valgte til slutt å utdanne meg innen teater, og så skulle musikken være en lidenskap på siden. Men nå begynner vi å snakke 50/50. Plutselig har dette bandet vokst veldig.

Vi har gått litt under radaren i Norge, men har fått en stor følgerskare i USA og England.

Multikunstner

På sparket

Resultatene er elendige, elevene er middelmådige, og det er ingen utsikt til forbedring. Pisa-tallene som ble lagt fram denne uka, viser at det fortsatt går straka vegen mot avgrunnen i norsk skole. Det er en mager trøst at det går nesten like ille i Danmark, som skårer noen skarve poeng bedre enn Norge på lesing. Dansklærer Kira Schlifer gir et eksempel til avisa Politiken om hvor ille det står til: «Barndommens gate» av Tove Ditlevsen har i årevis vært en av de faste romanene hun har bedt elevene sine om å lese, men det har hun måttet slutte med. En elev mente at den var så tung at læreren ikke kunne være bekjent med å utsette ham for den. Schlifer ser likevel lys i mørket, for selv om danskene skårer dårlig på lesing, kan elevene mye annet. Blant annet har de blitt «superdyktige i engelsk», sier hun til Politiken. I samme avis kommenterer også en leseforsker resultatet: «Det første, jeg tænkte, da jeg læste Pisa-undersøkelsen, var et dyptfølt ‘fuck!’». 

Pisa of cake

Tiktok har en unik evne til å dyrke fram de aller dårligste ideene. Blant menn som ikke lykkes på datingmarkedet, har det nå dukket opp en ny trend i forsøk på å løse det problemet: å ikke dusje! Trenden med den vitenskapelig emneknaggen 

innebærer ifølge Forbes ikke bare å hoppe over dusjen, men å droppe deodorant, kle seg i svette skjorter og i de mest ekstreme tilfellene – å drikke sin egen urin. Dette skal etter sigende makse deres naturlige «sexferomoner» og gjøre mennene biologisk uimotståelig. Heldigvis er det lite vitenskapelige bevis for at dette er en god idé eller at mennesker i det hele tatt skiller ut slike feromoner på linje med mange dyr. I denne verdenen er det kanskje ikke så vanskelig å tro at menn er ufrivillig single. Men i Forbes for et halvt år siden finner vi deres match: Kvinner som driver med «vabbing». I den samme troa på feromonenes magi henter de ut sekret fra vaginaen og smører det på kroppens pulspunkter, håndledd, nakke og innsida av albuene. Skitne barn leker best. VHS

Stryk i kjemi

«Klassekampen er ikke med på moroen», skriver Morgenbladet. Avisa har nemlig tatt featureavdelingen og desken i en grov forsømmelse, da vi har forbigått en åpenbar mulighet for et utmerket ordspill. Vi har møtt en katt ved navn Strofe, men i bildeteksten kalt den «katten Strofe». Klassekampen er jo a-endelsens eget fagorgan, som Morgenbladet, igjen presist, omtaler oss som. Vi hadde ikke engang trengt å skjønne ordspillet for å få det riktig, hadde vi bare kjørt bildeteksten gjennom stavekontrollen. Til glede for nye ordspillelskere har vi nå endret bildeteksten i internettets utgave etter at vi ble gjort oppmerksom på det i Morgenbladet fredag. Kremt, vi mener mandag. VHS

Kattastrofalt

Aktuelt

Anne Gaathaug

1.	Hva heter journalisten som i høst har debutert skjønnlitterært med romanen «Hevnklinikken»?

2.	Hva markeres på dagen som kalles «Remembrance Day», også kjent som «Poppy Day»?

4.	Omar al-Bashir tok makta i landet sitt i 1989, men ble styrtet i 2019. Etterforskere fant kontanter tilsvarende rundt en milliard kroner i residensen hans. Hvilket land styrte han?

5.	Hva kalles trenden der unge i Vesten lar seg fascinere av kinesisk kultur og tar etter kinesisk estetikk, matvaner og hverdagsritualer?

6.	Hva het den britiske artisten som kom med albumet «Broken English» i 1979?

7.	Innenfor idretten – hva gjør en Zamboni-maskin?

8.	Hva heter det statlige selskapet som eier og driver norske flyplasser?

9.	Fra hvilket land kommer Nobels fredsprisvinner Maria Ressa?

Ukas kviss

1. Yayoi Kusama, som nylig døde i en alder av 97 år, begeistret mange med sin kunst. For norske museumsgjester ble utstillingen «Kusama. I uendeligheten» på Høvikodden i 2016 spesielt godt besøkt. Hvilket enkelt mønster har blitt et av den japanske kunstnerens fremste kjennetegn?

2. Roald Dahls Willy Wonka brøt med faren sin i ung alder, og faren var en del av motivasjonen for at Willy ble sjokoladefabrikant. Hva var det faren jobbet med?

3. Hvilken historisk hendelse ga opphavet til lua balaklava?

5. Hvem vant årets Amanda for beste skuespiller i en hovedrolle?

6. Briten Francis Beaufort (1774–1857) innførte det vi kjenner som Beaufort-skalaen – altså de 13 trinnene som viser hastigheten på vindstyrken. Hva var Beauforts virke og/eller tittel?

7. Hva het den italienske komponisten som blant annet er kjent for «Madame Butterfly» og «La Bohème»?

8. Hva var det den uavhengige McLaren-rapporten offentliggjorde og avslørte i 2016?

9. I hvilken norsk tidevannsstrøm ender ferden til «Nautilus» og kaptein Nemo i romanen «En verdensomseiling under havet»?

1.	Hva er bakgrunnen for at det har kommet sterke reaksjoner fra kontrollkomiteen på Stortinget ovenfor fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss?

2.	Hva heter løvinnen som vokser opp med Simba og seinere gifter seg med ham i «Løvenes konge»?

3.	Han var jurist, forfatter og oppdager, men var også sysselmann på Svalbard fra 1933 til 1935. Hvem?

4.	Hvilken litterær karakter har både Stellan Skarsgård, Peter Haber, Mikael Persbrandt og Jakob Oftebro spilt på film og i tv-serie?

5.	Hvor mange medaljer tok Norge i årets EM i friidrett?

6.	På svensk heter det smultron. Hva heter det på norsk?

7.	Hva het skihopperen som viste fingeren til publikum under normalhopp-konkurransen i OL på Lillehammer i 1994?

8.	Hvilket land var det grekerne og romerne kalte Hibernia?

Marga van der Wal

Styreleder Klassekampens Venner

Han skulle fått gratulasjoner for ett år siden, da han fylte 80, men det fikk vi dessverre ikke med oss. Da er fint å markere 81-årsdagen for én som er og har vært tett på alt som skjer i og rundt Klassekampen. Engasjementet startet høsten 1978, da avisa sto i en alvorlig økonomisk krise. Sveinung Mjelde fikk ansvar for redningsaksjonen. Takket være innsamlingen, og kunngjøringen i juni 1979 om at Klassekampen heretter skulle ta imot pressestøtte og statsannonser, klarte avisa seg gjennom krisa.

 fram til 1991 flere forskjellige stillinger i avisa, fram til kona krevde at han måtte tenke litt mer på framtida og han ble lærer i matte og fysikk på Skedsmo videregående skole. Arbeidet for Klassekampen fortsatte likevel. I 1983 ble Foreningen Klassekampens Venner opprettet og Sveinung var involvert fra starten. Klassekampen hadde mange kriser i årenes løp. Klassekampens Venner og Sveinung stilte opp hver eneste gang. Som styremedlem og styreleder i Klassekampen var han også med på flere store aksjeutvidelser hvor det kom inn ny kapital til avisa. Prosessen der nye eiere kom inn i avisa startet med Fagforbundet, Forlaget Oktober og Pax Mater AS i mars 2007. I mars 2011 ved en ny aksjeutvidelse kom Forbundet Industri Energi, nå Forbundet Styrke, inn som ny eier.

 Klassekampens Venner var han også på samme tid, helt fram til 2019, og han sitter fortsatt i styret til venneforeningen. I dag er økonomien i avisa mer stabil, og antall abonnenter øker. Men nye problemer truer i horisonten. Distribusjonen av papiravisa har blitt vanskeligere, og det er mulig at pressestøtta minkes. 16. september fyller Sveinung 81 år. Vi gratulerer og håper å se deg som støttespiller for Klassekampen i mange år til.

KK-venn i 50 år

Christian Rugstad, Bjørn Herrman, Øivind Danielsen, Espen Holtestaul, Thomas Lundbo

Morten Claussen har forlatt oss etter kort tids sykeleie, 69 år gammel. Med ham er mye borte. Men mye står også igjen.

Morten var ikke bare et litterært menneske, han var litteraturlitterær – som forlegger, oversetter og forfatter. Etter å ha fullført sin magisteravhandling om Samuel Beckett, gikk han – med et kort stopp i Solum forlag – inn i farens nystartede forlag Bokvennen som redaktør og forlegger i 1990. Og ambisjonene var store. Han skulle tette alle litterære hull og gjøre opp for alle unnlatelsessyndene i den oversatte litteraturens (norske) verden. Til historien hører det at han så for seg å oversette bøkene selv, en herkulisk oppgave som Herkules selv ville ha betakket seg for, noe han også snart fant ut – til glede for mange norske oversettere. I romantikerserien «Den blå blomst» utga Bokvennen under Morten et imponerende antall vektige, litterære verk av blant andre François Rabelais og Laurence Sterne, Goethe, Rousseau og Diderot, og i klassikerserien «Moderne tider «utga han i tillegg til Kafka, Joyce og Beckett, forfattere som var mer eller mindre ukjente i Norge, som Robert Walser, Maurice Blanchot, Nathalie Sarraute og Ingeborg Bachmann. Han var også den første som utga en komplett utgave av Charles Baudelaires «Les Fleurs du Mal» – «Det vondes blomar» på norsk. Mortens innsats for den oversatte litteraturen, for litteraturen, lar seg ikke overvurdere. Han viste også en enestående raushet i sin vilje til å rekruttere ferske oversettere og litterater til krevende oppgaver. Uten hans innsats ville Norge ha vært et fattigere land.

Etter femten år som engasjert forlegger solgte Morten forlaget for selv å bli forfatter. Halvt i spøk sa han at han begynte å skrive fordi han måtte ha noe å gjøre mens han ventet på at oversettere skulle levere manus, noe som kunne ta tid. Han debuterte med romanen «Heartland» i 2001, den første av sine tre såkalte Amerika-bøker der han skaper et helt eget besnærende, mytologisk univers. Like etter dette kom en ny trilogi med konsentrerte fortellinger komponert med en utsøkt litterær finfølelse. De to seriene danner grunnstammen i et sjeldent aktivt og aldri hvilende forfatterliv som sikret ham mange lovord fra anmeldere (her i Klassekampen spurte Tom Egil Hverven undrende hvorfor «denne mannen» ikke var nominert til Nordisk råds litteraturpris). I løpet av disse siste noenogtyve årene utga Morten en lang rekke romaner, essays og diktsamlinger, alltid like kompromissløs på skrivekunstens vegne, og med et bredt tilfang av referanser og en språklig intensitet og vilje til eksperimentell språklek som var helt hans egen.

Vi, vennene hans, kjente ham ikke bare som litterat, skjønt ingen spiste som ham bokstaver, ord og setninger til frokost, lunsj og middag. Det var også han som samlet oss til middager ute på byen, det var han som holdt en ellers virrete gjeng noenlunde samlet. Og om han gladelig pratet med oss, pratet han også med alle han møtte, prester som bønder, kelnere som tannleger, og penset behendig samtalen inn på litteratur, enten de ville eller ikke. Nei, vi kjente ham ikke bare som litterat, men som en sjenerøs, familiekjær, omtenksom og munter-melankolsk venn med hang til svart humor, et følsomt menneske fylt av tunge som lette tanker, en grubler og en ivrig tennisamatør i likhet med sin store inspirasjonskilde Samuel Beckett. Morten var så mangt. Men først og fremst var han et godt menneske, et skikkelig menneske. Han vil bli dypt savnet.

Våre tanker går til Kirsti og familien.

Litterat og venn

Bjørgulv Braanen

Sigurd Allern, som i morgen fyller 80 år, var kanskje den avgjørende forutsetningen for at Klassekampen utviklet seg fra et maoistisk, sekterisk utgangspunkt i 1969 til den breie avisa den er i dag. Han nådde ikke helt fram, men han la på mange måter det politiske og journalistfaglige grunnlaget for avisas seinere utvikling.

 ml-bevegelsen kunne i sine velmaktsdager framstå som monolittisk, men det var også klare kulturforskjeller i den innerste kjerna, den såkalte diamantgjengen SKAU, der Tron Øgrim, Pål Steigan, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern satt i mesteparten av bevegelsens storhetstid. Knutsen og Skjervø var steinharde og proletære linjevoktere som kunne skyte når noen måtte dø. Steigan var den innadvendte skolastikeren, mens karismatiske Øgrim eksellerte som frodig renessansemenneske, med dypere røtter i amerikansk populærkultur enn i norsk arbeiderbevegelse. Allern, som var fra Sandnessjøen, var i denne sammenhengen nærmest som en pragmatiker å regne, mer rotfestet i norsk politisk tradisjon enn noen av de andre. Faren var aktiv senterpartimann i lokalpolitikken på Helgeland. I mediesammenheng kan han kanskje sammenliknes med pressemannnen Olav Scheflo, som ble regnet til høyrefløyen i NKP. Den indre striden i partiet førte til at han trakk seg som redaktør av hovedorganet i 1927.

 i partiets «høyreperiode» fra 1973, før han ble erstattet av Steigan i 1975. Foranledningen var at Øgrim hadde lansert «teser mot høyreavviket», som åpenbart var inspirert av Enver Hoxha og det albanske kommunistpartiet, som Steigan og Øgrim hadde besøkt våren 1975. «Tesene var både politisk og psykologisk et nokså hysterisk dokument, sterkt preget av allmenne påstander og venstrefraser» og førte til en «politisk sekterisme som både skadet venstresida og partiet selv», har Allern seinere sagt.

Han kom inn som redaktør av Klassekampen i 1979 og var med å redde avisa fra konkurs, blant annet ved å skrote den tidligere politikken med ikke å ta imot pressestøtte. Sverre Knutsen og Tron Øgrim var mot, men Allern fikk med seg flertallet i partiledelsen for et linjeskifte. Deretter begynte en sakte, men sikker konsolidering av avisa og en begynnende journalistisk profesjonalisering utover på 1980-tallet.

Forutsetningen for at han fikk dette armslaget var at han satt i AKPs ledelse og hadde sine støttespillere utover landet. «Gjennom sin plass i AKPs sentralkomité gjennom 1980-tallet hadde Allern den politiske gjennomslagskraften og posisjonen som var nødvendig for å gjennomføre transformasjonen fra å være et partiorgan til at partiet som eier aksepterte en ny formålsparagraf», skriver Sigrid Stranger-T­horsen i hovedfagsoppgaven «Kampen om Klassekampen» fra 2006.

Valgallianse skilte lag i 1991, forsvant mange av hans støttespillere til RV, mens de mest dogmatiske satt igjen i AKP, som fortsatt eide avisa. Til tross for en imponerende journalistisk satsing fra begynnelsen av 1990-tallet, med mange nyansettelser og ny journalistisk driv, og en foreløpig på opplagsrekord på 10.042 i 1992, skulle det til slutt underminere muligheten for videre satsinger på å utvikle en brei venstresideavis. Det er grunn til å tro at disse stridighetene, sammen med interne konflikter, var medvirkende til at Allern forlot avisa i 1995. Han fikk da en forskerstilling på Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad og seinere et professorat i journalistikk ved Universitetet i Oslo, en ansettelse som var omstridt på grunn av hans politiske bakgrunn. Han har også utgitt flere bøker, som «Kildenes makt» (1992), «Når kildene byr opp til dans» (1997) og «Flokkdyr på Løvebakken» (2001), der han kritiserte VGs og Dagbladets hemningsløse misbruk av anonyme kilder, spesielt i den politiske journalistikken.

tida vært lojal støttende overfor dagens avisprosjekt, selv om det røynet på etter Russlands invasjon av Ukraina, der han var sterkt uenig i avisas syn. Hans store fortjeneste er at han la mye av det politiske fundamentet for dagens avis. Han formante alltid redaksjon om å se Norge fra utkantene, distriktene og arbeidsfolks ståsted, og han reagerte instinktivt mot alle tendenser til anti-folkelighet. Klassekampen skulle ikke være en avis for høyt utdannete i storbyene, en skjebne mange venstresideaviser har lidd, som Liberation i Frankrike. Vanlige folk skulle inn i spaltene og journalistene skulle ut på reportasjer for å møte vanlige folk i hele Norge, endog med fargebilder når økonomien tillot det.

Allern var hard i klypa og ga ikke ved dørene, men han snekret spantene til det som i dag har utviklet seg til å bli en fullrigger av en brei venstresideavis. Takk for det og gratulerer med dagen, Sigurd.

Fredag

De nære ting

Venninna har en spesiell psykolog: «Først begynte jeg å le»

Jeg sørger ikke over kongen. Er jeg helt alene?

Superlativer til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp?

På sparket

Marius Hjelm Mortensen vil at folk skal følge drømmen, ikke strømmen.

For rundt 250 år siden kom potteplantene inn i norske hjem.

Regissør og vokalist Rebekka Nilsson mistenker at hun snart står ved en korsvei.

Aktuelt

English, plis

Feromon-fantasier

Rettelse, ny mjau

Ukas kviss

GARDERMOEN: Hvilket selskap eier og driver norske flyplasser?

Balaklava: Hvor kommer ordet fra?

Gull: Hva heter Rangoon i dag?

Navn

KK-venn i 50 år

Morten Claussen (1957–2026)

Sigurd Allern var den viktigste konstruktøren bak sjøsettingen av Klassekampen-prosjektet.

Venninna har en spesiell psykolog: «Først begynte jeg å le»

Jeg sørger ikke over kongen. Er jeg helt alene?

Super­la­tiver til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp?

Marius Hjelm Mortensen vil at folk skal følge drømmen, ikke strømmen.

For rundt 250 år siden kom potte­plan­tene inn i norske hjem.

Regissør og vokalist Rebekka Nilsson mistenker at hun snart står ved en korsvei.

English, plis

Feromon-fantasier

Rettelse, ny mjau

GARDERMOEN: Hvilket selskap eier og driver norske flyplasser?

Balaklava: Hvor kommer ordet fra?

Gull: Hva heter Rangoon i dag?

KK-venn i 50 år

Morten Claussen (1957–2026)

Sigurd Allern var den viktigste konstruk­tøren bak sjøset­tingen av Klasse­kam­pen-prosjektet.

Superlativer til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp?

For rundt 250 år siden kom potteplantene inn i norske hjem.

Sigurd Allern var den viktigste konstruktøren bak sjøsettingen av Klassekampen-prosjektet.