Olaug Nilssen

#fff

#000

Jeg har flere bekjente som har begynt å ta botox og snakker om at de vil ta små kosmetiske operasjoner. En av dem sammenligner det med å bruke rynkekrem. Jeg har lenge gjort litt narr av det og sagt til dem at jeg synes det er helt sykt å krysse den grensa til plastisk kirurgi. Men i det siste har jeg blitt veldig bevisst på mine egne tunge øyelokk og synes det er veldig ubehagelig at jeg begynner å ligne på min mor når jeg nå blir eldre. Er det kanskje ikke så ille med en liten kosmetisk operasjon hvis jeg slipper å se min mor i speilet hver dag?

Eg vil starte med å svare heilt kategorisk: Nei, det er ikkje så ille. 

. Grensa over til botox og plastisk kirurgi er allereie kryssa av så mange at det ikkje vil framstå som overskridande for andre enn deg sjølv om du tek ein liten, kosmetisk operasjon. Ingen kjem til å lee eit augelok, tungt eller lett, med mindre dei har behov for å hovere over at du har møtt deg sjølv i døra.

Du skriv ikkje kva som er sjukt med å krysse grensa til plastisk kirurgi, og sidan heller ikkje eg tenkjer at det er opplagt at grensa går akkurat der, så kommenterer eg ikkje det noko vidare. Du skriv heller ikkje kvifor du helst ikkje vil sjå mor di i spegelen kvar dag, men sidan dette er grunngjevinga di, synest det opplagt at du vurderer kosmetisk operasjon for din eigen del. Dette gir større sannsynelegheit for at du oppnår forventa effekt av inngrepet. Å endre utsjånad for å oppnå goder frå omgjevnadane er ein meir uføreseieleg operasjon.

 resten av teksten på å forsøke å forklare mi eiga haldning til kosmetiske operasjonar og botox, ja, forsåvidt også til rynkekrem. Haldninga mi er: Eg orkar ikkje! Eg kan godt akseptere at folk rundt meg har andre strategiar for å halde dødsangsten på avstand, for å halde på autoriteten, for å halde ut eige forfall, for å gjere seg fortent til kjærleik, men eg er også kraftig irritert på at eg er nøydd å bli involvert i dei utvida mogelegheitene for å bli venleikstyrannisert, også frå overgangsalder og vidare.

Det er i alle fall ikkje mi eiga skuld at eg blir oversvømt med reklame for ulike oppstrammande og foryngande produkt. (Forresten, mogleg det er mi eiga skuld at eg får så mykje reklame for hårfjerningsmaskiner, eg studerte i alle fall nøye eit bilete av ei hårfjerningsmaske som såg ut som maska til Hannibal Lecter frå «The Silence of the Lambs».)

å investere i eigen venleik, nei, lat meg korrigere, eigen 

venleik, er at det kostar pengar. Det. Kostar. Pengar. Men lat meg korrigere igjen, nyansere: Investere i eigen sjølvkjensle, eigen sjølvrespekt. Investere i eigen helse. At 

 ikkje har råd til verken kosmetiske operasjonar, slankemedisin, personleg trenar, hudpleie, hårstyling, kledelege plagg eller vedlikehald av negler, er ikkje noko krise for min del, men eg er klar over det, og jo oftare eg høyrer om kvinner som «kryssar grensa», jo oftare tenkjer eg at den gode effekten av å føle seg betre med seg sjølv er eit privilegium for dei rike. Jo større mogelegheiter vi har for å justere korleis vi framstår gjennom betalte løysingar, jo større er risikoen for auka klasseskilnadar, også når det gjeld framtoning.

Er det så gale med ein liten kosmetisk operasjon?

Ingrid B. Melve

Prest, forfatter og salmedikter

Skal man gå i begravelsen til en som har gjort alvorlig kriminalitet? Vi begynte å diskutere dette da det viste seg at en venn var tidligere nær venn med en mann som er dømt for sedelighetsforbrytelser. Han har sonet sin straff og levd et veldig tilbakeholdent liv etter det. Og da han ble begravet, var det veldig skrantent i kirka. Men er det ikke mer for den gjenværende familien man går i begravelsen?

Hva er det egentlig vi gjør, når vi møter opp en torsdag klokka elleve og får et program med salmer nesten ingen synger med på og Jølstads snytepapir i hånda? For hvem er det vi gjør det? Hva betyr det egentlig å gå i noens gravferd? Og hva betyr det å ikke gjøre det? Er det for den avdøde vi møter opp for å høre et halvtraurig orgelarrangement av Edvard Griegs «Våren»? Jeg tror det er spørsmål med minst hundre svar.

I mindre bygdesamfunn går folk flest i begravelser til folk flest. Men også på bygda varierer oppmøtet. Leder av jakt- og fiskelaget trekker langt flere enn bomsen på benken. Men likevel handler gravferdsoppmøtet utenfor storbyene av og til mindre om ens personlige relasjonen til avdøde og mer om sedvane og høflighet. Der er det 

 gå i noens begravelse et åpenbart statement. Jeg har hørt fortellinger om tomme benkerader i begravelsene til dem som var på feil side under krigen. I byer er hyppigheten av glisne gravferder høyere. Der trenger ikke det å bety så mye annet enn at avdøde levde et stille liv. Men likevel synes vi det er instinktivt stusslig. Men er det for den avdøde det er stusslig?

av gravferdene i Norge (ennå) skjer i regi av Den norske kirke, tar jeg som utgangspunkt at det er en slik gravferd dere har i tankene. Og landets folkekirke er en evangelisk-luthersk kirke. Her holdes ikke sjelemesser; det finnes ingen lære om skjærsild; det er ingen tanke om at vi som er igjen, kan gjøre noe for de dødes skyld. For de er borte for oss og overlatt til Guds nåde. Prester i Den norske kirke er utdannet i en teologisk tradisjon hvor gravferden utelukkende er til for de etterlattes trøst, oppmuntring og oppbyggelse. Men selv om reformatorene virkelig la seg i selen for å jage både katolske skikker og generell folketro vekk, tror jeg likevel ikke svaret er så enkelt. Både prester og lekfolk forholder seg uten tvil til de døde. Når pårørende selv holder minnetalen, er det mange som snakker til den avdøde i presens, som om hen lytter. Man kjøper blomster som avdøde likte, og man pynter kista med fotballskjerf fra laget avdøde heiet på.

Jeg har forrettet i gravferder for folk som har gjort sine nærmeste og andre ordentlig ille. Da har noen av de pårørende holdt seg unna. Men andre har møtt opp for å se kista bli kjørt vekk eller senket i jorda. De har kommet for sin egen sjelefred. Men i tilfellet du skildrer, er det ikke ofrene selv det gjelder. Er det slik at det å gå i noens gravferd er å gi tilslutning til avdødes levevis? Vil det kunne bli oppfattet som at man ikke bryr seg om ofrene? Jeg vet faktisk ikke. Hadde hver benk vært full og hele midtgangen dandert med forseggjorte blomsterkranser i gravferden til den sedelighetsdømte, hadde det kanskje blitt feil. Men på den andre siden, er det slik at fulle benkerader og blomsterhav er belønning for et liv levd på en god måte? Er det rett og slett slik at konkurransesamfunnet følger oss helt til graven? Eller er det slik at det å demonstrativt ikke gå i gravferden til noen hvis ondskap ikke direkte har rammet seg selv, også kan være er et uttrykk for at man har grepet anledningen til å være moralsk forarget og kjenne på den søte følelsen av at man selv er et bedre menneske enn den som ligger kald i kista?

menneske man hadde en relasjon til en gang, og man i tillegg anerkjenner det norske straffesystemet og tenker at man faktisk kan sone straffen sin, er det kanskje flere grunner til å gå enn å holde seg hjemme og dermed ikke la tomme benkerader være en ny straff. Men betyr det at man vagt likevel tror, all offisiell teologi og/eller rasjonell naturvitenskapelig tankemåte til tross, at den døde får det hele med seg? Hvis vi ikke gjør det, spiller det strengt tatt ingen rolle.

For i gravferden er det egentlig for sent; hva skal man med 50 kamerater på benkene hvis ikke en eneste én av dem ringte mens man levde? Kanskje kan man tenke at man skal møte opp av hensyn til avdødes familie. Men hvis man aldri stilte opp i livet, er det jo ganske så falskt å la avdødes slekt tro at det faktisk eksisterte venner mens hen levde. Hvis det stemmer, den offisielle teologien, om at de døde er helt borte for oss. Og at det ikke er noe vi kan gjøre for dem.

Hvem går man i begravelse for?

Eirik Hørthe

Psykolog og skribent

Jeg tror at sønnen min er homofil, men at han ikke tør å si det til meg og mora hans. Han er snart ferdig med videregående, har ikke hatt noen jentekjæreste, og han har det man vel kan kalle litt feminine fakter. Jeg tror han skjønner at vi vil synes det er helt fint hvis det stemmer, men jeg vil jo heller ikke presse fram en samtale om det. Snart skal han studere, og jeg tenker at det vil bli en finere tid om han er åpen om det. Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det lettere for ham å snakke om?

Kjære leser, takk for et viktig spørsmål! Først av alt: Så heldig sønnen din er som har to foreldre som aksepterer ham akkurat som han er, enten han er skeiv eller streit, myk eller macho. Det er en selvfølge som ikke alle kan ta for gitt – selv ikke i 2025. I ytterste konsekvens blir man tvunget til å velge mellom å fornekte seg selv eller å bli fornektet av familien sin. Selv om svært få blir stilt overfor et slikt dypt meningsløst dilemma, så vet jeg at det fortsatt skjer og at det alltid setter dype spor.

Det er godt å høre at sønnen din ikke kommer til å flytte hjemmefra med en så tung bagasje – enten han liker gutter eller jenter eller begge deler. Og det vet man jo ikke før han selv sier noe om saken. Å ha litt feminine fakter er langt ifra et sikkert tegn.

for eksempel en heterofil kamerat som ble oppfattet som «litt femi». Han eide attpåtil et par rosa pikéskjorter, og mer skulle ikke til på begynnelsen av 2000-tallet. Et jevnt tilsig av gutter og jenter oppsøkte meg i all fortrolighet for å finne ut om vi hadde en lys levende homo i vår midte. De fikk alle et skuffet drag over ansiktet når jeg kontant avfeide ryktene. Det mest ironiske med situasjonen var selvfølgelig at det var jeg, med mine fillete joggesko og utvaska T-skjorter, som egentlig var den eksotiske fuglen de jaktet på. Kamuflasjen fungerte godt. I tillegg hadde jeg, i likhet med de andre guttene, bestått et lite arsenal av «homotester», blant annet å gni håndbaken med et viskelær helt til det øverst hudlaget var borte.

Å gjette noens seksuelle orientering er med andre ord en vanskelig øvelse (selv når man har et viskelær for hånden). Faktisk vil jeg påstå at jo flere skeive man kjenner, jo mer begynner man å tvile på sin egen «gaydar». Men det er sannsynligvis litt annerledes når det er snakk om ens eget barn, så jeg kommer til å ta utgangspunkt i at magefølelsen din er rimelig treffsikker når jeg svarer på spørsmålet ditt.

er høyst individuell, har jeg brukt anledningen til å gjøre litt svogerforskning i mitt eget nettverk. Jeg har spurt ti skeive – både lesbiske, homofile og bifile – om hva de hadde foretrukket i en lignende situasjon. De fleste var rimelig sikre på at de ikke hadde ønsket å bli spurt direkte om seksuell orientering av foreldrene sine. Det ble ofte pekt på viktigheten av å styre tempoet i sin egen prosess og at det kan være vanskelig å svare på et direkte spørsmål hvis man fortsatt er i en utforskende fase. Mange la også vekt på mestringsfølelsen som oppstod da de endelig tok spranget og kjente at landingen var myk. Det var imidlertid et par stykker som la større vekt på hvor ensomt det hadde vært å utvikle en skeiv identitet uten noen form for ytre støtte eller veiledning. De mente at et direkte spørsmål potensielt kunne ha spart dem for flere år med grubling og usikkerhet.

Ulike folk trenger altså ulike ting. På ett område var det imidlertid full enighet blant de spurte, nemlig at det alltid er verdifullt hvis man som forelder greier å senke terskelen for å komme ut så mye som mulig. Det enkleste, og sannsynligvis viktigste, du kan gjøre, er å uttrykke positive holdninger overfor LHBTQ-personer på en eksplisitt måte. Du kan for eksempel bruke dagsaktuelle nyheter som et naturlig utgangspunkt: «Så dere at Maud Angelica Behn kom ut som bifil under Oslo Pride? Det må kreve mye guts når man er en del av kongehuset!» Her kan man attpåtil snike inn en liten kommentar om at alle burde føle seg trygge når de står fram i 2025. En annen variant er å se filmer med skeive hovedpersoner sammen med familien. Dette er en enkel måte å vise at man interesserer seg for skeiv kultur og at man ønsker å forstå livserfaringene til LHBTQ-personer. Fiksjonens på-liksom-kvalitet kan dessuten åpne opp et trygt rom for å snakke om sårbare temaer samtidig som man opprettholder en komfortabel avstand til det virkelige liv.

Hvordan snakker jeg med sønnen min om legningen hans?

De nære ting

Mari Brenna Vollan

– Forrige helg feiret dere på Braskerudsætra at seterkulturen er tatt opp på Unescos liste over immateriell kulturarv. Fortell!

– Det gikk over all forventning. Rundt 300 personer var innom, og det var appeller, folkemusikk, lokking og historiefortelling. Det er stort å få den anerkjennelsen som en Unesco-status er. Vi tenker også politisk på det: Seterdrift og bruk av utmarksbeite er veldig viktig for framtida.

– Beskjeden fra Unesco kom i desember i fjor. Hvordan reagerte du?

– Det var en lettelse. Det var mange år med hardt arbeid fra organisasjonen Norsk seterkultur som kulminerte i dette. Det er virkelig historisk. Vi hadde en feiring i Oslo i fjor sammen med bunadsfolket (bunadsbruk havnet også på Unesco-lista, journ.anm.).

– Vi vil bruke den for å få fram betydningen av bærekraft i et landbruk som ellers er i ferd med å tape for det som har med økonomi og effektivisering å gjøre. Små jordbruk kan være minst like bærekraftige både økonomisk og dyrevelferdsmessig.

– I 2023 lagde vi en reportasje fra setra di. Da sa du at du håpet en Unesco-status ville gjøre at yngre generasjoner får øynene opp for verdien av seterdrift. Ser du noen tegn til det nå?

– Vi merker at det er stor oppslutning blant unge om produksjonsformen og produktene vi leverer, og om rein og kortreist mat, men det er vanskelig å få dette opp på et politisk plan. Det var for eksempel tilnærma umulig å få norske politikere hit som trekkplaster på markeringen vår.

Ektemannen Erik Fleischer stemmer i fra sidelinja:

Sommer på setra

Line Madsen Simenstad

– Du er leder for feriekolonien på Hudøy i Oslofjorden. Hvordan har sommeren i år vært?

– Helt nydelig. En perfekt sommer å drive ferie­koloni på. Jeg vet ikke hvor mange liter solkrem vi har brukt.

– De siste årene har det vært rekordmange søkere. Det er attraktivt med utedo, husmannskost og null skjerm?

– Det er noe mange vil – å komme hit hvor det ikke er noen skjermer, ingenting å kjøpe, alle stiller likt. Alle sover på sovesal, spiser i spisesal, går på utedo, tar plass i morgensamling og kveldssamling. Det fjerner en del individualistiske problemstillinger og gjør at man kan kose seg og hvile i en gruppe.

– Hudøy var lenge et ferietilbud for at også barn fra arbeiderklassen skulle få reise bort. Fungerer det fortsatt slik?

– Nå er det helt blanda. Vi har en ordning som gjør at man betaler etter inntekt. Dette er vel det eneste stedet hvor folk fra hele Oslo er sammen. Nesten alle de 110 barneskolene i byen er representert. Det er vi stolte av.

– Nå begynner jobbhverdagen igjen for mange av oss. Men du skal kanskje ta ferie, du?

– Selv om jeg jobber hele sommeren så føler jeg jo at jeg kommer så tett på ferie som det går an. Men i år har jeg tvunget meg til å ta en ferie i oktober. Å få lov til å skape noe så meningsfullt som Hudøy, det gir meg så mye arbeidsglede at jeg ikke trenger avlastning. Det er mer som mitt oppdrag.

Dette er vel det eneste stedet hvor folk fra hele Oslo er sammen.

Feriesjefen

Velaug Hobbelstad Sælid

– Dere baker hver fredag i juli på Mølstertunet på Voss folkemuseum. Hvorfor?

– Ja, vi baker flatbrød og krotakaker annenhver fredag i fire uker. Det er Voss bygdekvinnelag som arrangerer det, sammen med museet. Det er jo for å vise fram kulturtradisjonene.

– Mange kaller det for lefser, men det er til kaffemat. Du spiser det med smør og sukker, syltetøy eller sirup.

– Hva er hemmeligheten bak et godt flatbrød?

– Jeg tror ikke det er noen store hemmeligheter. Men det er jo hundre forskjellige oppskrifter, og alle synes best om sitt eget flatbrød.

– Hvordan blir man en god bakstekjerring?

– Det er bare å bake, det. Det er ikke noe annet.

Kjevler seg gjennom juli

På sparket

Hvilke lyder lagde dinosaurene egentlig? I Kina har forskere nylig funnet et nærmest komplett fossil av en 

, en 72 centimeter lang dinosaur som levde for mellom 200 og 145 millioner år siden, skriver Forskning.no. Fordi fossilet er så detaljert, kan de sammenligne det med skjelettene til reptiler og fugler. Pulaosuarus er en slags blanding av de to, ifølge forskerne, som konkluderer med at den kan ha laget fugleaktige lyder. Tidligere har forskere funnet fossiler av strupehodet til en annen dinosaur, 

, som de mener kunne ha laget et bredt spekter av lyder: rumling, grynting, brøl og piping. Andre forskere har forsøkt å gjenskape T-rexens lyder ved å blande lydene fra dens nærmeste nålevende slektninger, en kinesisk krokodille og fuglen rørdrum. De mener at den fryktinngytende kjøtteteren slett ikke brølte – den holdt munnen lukket og lagde en lav, rumlende lyd. Litt som en samboer som bedriver passiv-aggressiv rydding. LMS

Kvitret de som fugler?

Det var litt av et syn som møtte dem da skadedyr-kontrollørene kom til et hjem i Normanby i England i sommer: en rotte som målte hele 56 centimeter – større enn en vanlig katt! 

, som ifølge The Guardian ser ut som en marekatt på stereoider, ble raskt tatt livet av. Den er nemlig en del av et globalt og voksende problem: en regelrett rotteinvasjon. Klimaendringer er en viktig årsak til en eksplosjonsartet vekst i rottepopulasjonen i byer som Washington DC, San Francisco og Toronto. Men også i Oslo er det i år langt flere rotter enn det pleier å være. Bymiljøeetaten har forøkt en rekke ulike tiltak for å bli kvitt dem, men rottene vender stadig tilbake. Oslo har imidlertid ennå ikke forsøkt metoden som de nå tar i bruk i New York – å tilby rottene p-piller. Det er en litt mer skånsom måte å håndtere veksten på, og man unngår at andre dyr får i seg rottegiften, skriver The Guardian. Men hvordan de får rottene til å huske å ta de pillene hver eneste dag, står det ingenting om. LMS

Rottene kommer

Norske rikinger er ikke helt som sine artsfrender i andre land. Her i Norge er de for eksempel stort sett av typen siviløkonomer, mens de i mange andre land, blant annet Tyskland, gjerne er sivilingeniører. Dette kommer fram i World Elite Database, som samler informasjon om bakgrunnen til 3500 mektige personer i 16 land, skriver Forskning.no. Her kan man også se at nesten tre av fire norske rikfolk har mastergrad – en høy andel sammenliknet med de andre landene. Og mens den økonomiske eliten rundt om i verden stort sett er bosatt i storbyer, har 42 prosent av den norske økonomiske eliten sitt habitat på bygda. De siste årene har imidlertid flere av dem begynt å trekke sørover mot Sveits-traktene, og det er ennå uklart hvordan disse nye migrasjonsmønstrene vil påvirke den norske bestanden. LMS

Hvem er den norske ­økonomiske eliten?

Aktuelt

Anne Gaathaug

1.	Hvem ble nylig tildelt årets Peer Gynt-pris?

2.	Hva heter planten i lilla sjatteringer som på 1980-tallet ble plantet langs norske veier for å motvirke erosjon, og som i dag har spredt seg så bredt at den sees på som uønsket og skadelig for andre plantearter?

3.	Hvem var Brittany Murphy, som er hovedobjektet i true crime-serien «What happened, Brittany Murphy» fra 2021?

5.	Donald Trump har gitt Erika McEntarfer sparken. Hvilken jobb ble hun avskjediget fra?

) selges i svenske dagligvarebutikker. Hva er grensa for alkoholprosent på disse?

7.	Hvilket museum knyttet til samferdsel ligger på Hamar?

8.	Den internasjonale antidopingorganisasjonen går under navnet WADA. Hva står bokstavene for?

9.	Hvilken artist vant fem Grammy-priser for sitt album «Back to Black» fra 2006?

Ukas kviss

1.	Hvilket amerikansk talkshow på CBS ble kansellert kun tre dager etter at verten kritiserte CBS’ morselskap Paramount for å ha inngått et forlik med Trump på 16 millioner dollar?

2.	I hvilket land startet verdens første passasjerjernbane?

3.	Hvem spilte rolla som Amy Fowler Kane i western-klassikeren «High Noon» (norsk tittel: 

Sheriffen») fra 1952? Den mannlige hovedrolla ble spilt av Gary Cooper.

4.	Hvilket Tine-produkt har blant annet typene Cappuccino, Zero, Brasil og Mocca?

5.	Hvilken nasjonalitet hadde psykologen Abraham Maslow som ble kjent for Maslows behovspyramide?

6.	Hva heter skuespilleren som spiller rolla som Mor Åse i årets «Peer Gynt»-oppsetning på Gålå? Hun spilte samme rolla i fjor.

7.	Hva var helt spesielt med britiske Louise Brown som ble født 25. juli 1978?

8.	Den norske versjonen av et underholdningsprogram har samme tittel som den ­norske oversettelsen av leken «Simon says». Hvilken tittel?

9.	En forestilling som gikk på Nationaltheatret i 2025, en roman av Victoria Hislop fra 2024 og en film av Anja Breien fra 1979 deler tittel. Hvilken?

	Donald Trump har fått kallenavnet Taco, som er en forkortelse for hva?

	Hun ble nominert til Oscar-prisen fire ganger – alle for beste kvinnelige hovedrolle. Hun vant ingen av dem, men ble i 1955 tildelt Æres-Oscar. Hvem?

	Det er kun to ting som trengs for å sette en surdeig. Hvilke?

	Hva er tittelen på Ingvar Ambjørnsens gjennombruddsroman fra 1986 hvor fortellingens jeg-person heter Erling Haefs?

Hvilken nordisk kongelig person ble født i Stockholm 28. mars 1901? Foreldrene var prins Carl av Sverige og prinsesse Ingeborg av Danmark.

	Et lite, men visuelt symbol eller tegn i et datasystem kalles det samme som en egen ­tradisjon innen religiøst maleri. Hva er ordet vi er på jakt etter?

	Hvilket prefiks fra gresk har betydningen mange/flere?

	Innen hvilket felt var sovjetiske Sabina Spielrein å anse som en pioner?

Anders Heger, sjefredaktør 
i Cappelen Damm

Men det blir vanskelig å venne seg til at Tor Åge Bringsværd er borte. I mer enn seks tiår var han som en kulturell urkraft, en tilsynelatende uuttømmelig kilde av ideer, kunnskap, litterære nyskapninger, ettertenksomme refleksjoner og sprelske påfunn. Hans forfatterskap savner sitt like i norsk litteraturhistorie, det omfatter et sted mellom tre og fire hundre titler innen alle litterære felt: Barnebøker, noveller, romaner, drama, TV-produksjoner, radiohørespill, fagbøker, tegneserier, essays, aforismesamlinger, operalibrettoer. I tillegg til en del egenskapte sjanger, som kartozoologi eller spillnoveller.

av dette svimlende mangfoldet er det vanskelig å karakterisere ham med noen enkle ord. Man kan nevne Tor Åges navn for en fireåring, og hun vil lyse opp og svare med Karsten og Petra, hennes foreldre vil huske sjøormen Ruffen eller fortelle om hvordan de lærte seg om norrøn mytologi gjennom det episke verket «Vår gamle gudelære», besteforeldrene vil bli drømmende i øynene med tanke på sine aller første møter med science fiction. Forskere vil peke på hans folkloristiske og religionshistoriske pionerarbeid med å hente myter og eventyr fra hele verden til Norge, mediemennesker vil minne om at han fornyet radio- og fjernsynsdramaet. Og da har vi bare dekket en flik av livsverket.

 introduserte han sammen med sin litterære våpenbror Jon Bing nordmenn for det han kalte «fabelprosa» gjennom serie grensesprengende antologier, på et tidspunkt da sosialrealismen var nærmest enerådende. Og han var ikke bare fantasylitteraturens gudfar og fødselshjelper her til lands, men også skaperen av det som fremdeles er dens ypperste litterære manifestasjoner: Det pseudohistoriske fembindsverket om Gobi, de sprudlende anarkistisk-humoristiske «Den som har begge beina på jorda står stille» og «Syvsoverskens dystre frokost», i tillegg til bøker som «Pinocchio-papirene», «Ker Shus» og «Minotaurus», hele tida balanserende langs kanten av historiske myter, løsslupne innfall og digresjoner, alt innenfor det han med et samlebegrep kalte «det eventyrlige» – drivkrafta i forfatterskapet. Helt til det siste fortsatte han å utforske dette litterære landskapet. Den vakre lille romanen Magnoliadamen som han skrev på gjennom sykdommen som til sist skulle sette punktum for livsverket, nådde så vidt trykkpressen før Tor Åge selv «syklet over åsen», som han kalte det.

 lesende Norge, som vil bruke lang tid på å forstå hva vi har mistet. De mange som var heldige nok til å kjenne ham, til å bli omsluttet av hans varme og kloke tilstedeværelse, vil leve videre med et tomrom som ikke kan fylles.

Veiviseren

Jørgen Solstad, rådgiver kulturminne, Vestfold fylkeskommune

Malerikonservatoren, professoren, forskeren, forfatteren, formidleren og kulturminneverneren Jon Brænne fyller 80 år 15. august. Selv om han formelt er pensjonist, er hans unike kompetanse fremdeles etterspurt i inn- og utland, noe som gjør det vanskelig å legge ned pennen, penselen, skalpellen og mikroskopet.

, oppvokst på Røa etter krigen. Etter studier ved Universitetet i Oslo og Statens håndverks- og kunstindustriskole begynte han hos Riksantikvaren i 1968. Konservatorutdannelsen var da institusjonsbasert, og han avla eksamen som malerikonservator ved Riksantikvarens atelier på Akershus festning i 1974. Han hadde en lang og innholdsrik karriere som restaureringskonsulent og leder for konserveringsvirksomheten fram til 1994. Da ble Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) opprettet, hvor han hadde en sentral rolle som forsker og mentor til han gikk av i 2015. Han var også professor ved de nyopprettede studiene i Kulturvård ved Göteborgs universitet. I dag driver han foretaket Vel Bevart – en konserverings- og rådgivningstjeneste for kulturminnevernet.

 mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid, og hans innsats har hatt stor betydning for konservatorer, museer og forskningsinstitusjoner. Med over 150 publiserte fagartikler, bøker og hefter har han gitt et stort bidrag til fagmiljøet. Viktigst er kanskje hans evne til å formidle praktisk kulturminnevern til både fagfolk og interesserte. Gjennom foredrag, konferanser, kurs og informasjonsfilmer har han bidratt til å gi norske tradisjonshåndverkere verdifull kompetanse. Boka 

, laget sammen med Hans Olaf Aanensen og Tore Drange, er blitt en klassiker i fagfeltet og brukes av både antikvarer og huseiere. Det samme gjelder 

, en komplett oversikt over historiske malingsteknikker og dekorasjonskunst i Norge gjennom 300 år.

 seg fri, finner du ham gjerne i garasjen hvor han restaurerer veteranbiler av engelsk eller italiensk opprinnelse. I de seinere år har også familiens to husmannsplasser i Ringsaker krevd mye av hans tid og engasjement.

 kolleger, venner og bekjente som gratulerer og takker Jon for hans innsats for kulturminnevernet og hans vilje til å dele sin store kunnskap.

Nestor innen kulturminnevern

Det var trist å få beskjeden om at Lars er død. Det er mange år siden våre veier skiltes, og Lars tok noen, for meg, uforståelige politiske retningsvalg. Men før det var vi venner. Da jeg ble kjent med Lars, gikk han fortsatt under navnet «Lars 16», etter signaturen på et innlegg i leiravisa på Rød Ungdoms sommerleir, der han hadde argumentert hardt for at kjærlighet var et borgerlig fenomen. Det krasse innlegget ga umiddelbar uttelling og påfølgende kjæreste samme kveld som det var publisert. Lars fant tidlig metoden for oppmerksomhet og reaksjon, både på godt og vondt.

Vi ble kjent, særlig gjennom solidaritetsarbeid og Palestinakomiteen, hvor han la ned mye krefter. Her, som andre steder han virket siden, gikk han inn med hud og hår, sterkt ­engasjement og arbeidskapasitet. Etter hvert studerte han arabisk og bodde perioder i Egypt og Syria, hvorfra han også dekket deler av den arabiske våren hjem til Norge, som frilanser og etter hvert som journalist i VG.

 til journalistikken distanserte Lars seg fra venstresida, og etter hvert reorienterte han seg politisk mot høyre. Han skrev for Minerva og avisa Dagen, omtalte seg som konservativ og kristen, og i 2018 var han skyggeforfatter for Sylvi Listhaugs bok «Der andre tier». Reisen mot høyre gikk hele veien til jobben som redaksjonssjef i Resett, hvor den også fikk en brå stopp.

I 2022 deltokLars i «Sommer i P2» hvor han fortalte åpent og selvkritisk om sin politiske reise, og om hvordan han hadde dyrket rollen som provokatør. Motivasjonen for å gå inn i Resett var, ifølge ham selv, å omforme prosjektet, men også «å tenne på lunta og se hva som skjer». Lunta fikk han tent, men etter hvert viste det seg at det ikke var han som omformet Resett. I radioprogrammet, og i senere intervjuer tok Lars et oppgjør med sin rolle på ytre høyre fløy og i Resett. Det var en sterk historie, ikke minst om hva det hadde kostet personlig å erkjenne at han ikke kunne stå inne for det som hadde vært jobben, og blitt identiteten, hans. Lars var åpen på at tiden etter Resett ble en tid for å finne tilbake til hvem han var, uten rollen han hadde hatt og skapt de siste årene.

 radioprogrammet den sommerdagen for tre år siden, sendte jeg Lars en melding og roste ham for åpenheten. Vi utveksla noen meldinger fram og tilbake, og jeg så i meldingsloggen av det var ti år siden sist. I fjor sommer ringte Lars meg i forbindelse med research han gjorde til et bokprosjekt. Det ble en lang prat om mangt, og vi avsluttet med at vi måtte få til å treffes en dag. Jeg skulle gjerne hørt hva Lars tenkte om bøker han hadde lest, sykkelturer han hadde tatt og kanskje om politikk, ikke på trykk, men over en kaffe. Kaffen vi skulle ta, ble det dessverre aldri noe av.

Mine tanker går til Lars sin familie og nære. Hvil i fred, Lars.

Fredag

De nære ting

Er det så gale med ein liten kosmetisk operasjon?

Hvem går man i begravelse for?

Hvordan snakker jeg med sønnen min om legningen hans?

På sparket

Livsverket til Roy Leirvik og mannen er blitt til verneverdig kulturarv.

André Sirnes tar imot hundrevis av barn på Hudøy. Selv må han tvinge seg selv til å ta ferie en gang iblant.

Hvordan blir man en god bakstekjerring som Sigrid Haug? Det er bare å bake, det.

Aktuelt

Dinosaurer

Klimavinnere

Rik på landet I

Ukas kviss

Mistet jobben: Hvorfor fikk Erika McEntarfer sparken av Donald Trump?

Verdens første passasjertog: Hvor i verden?

Ozzy: Ozzy Osbourne (1948–2025) rakk en siste konsert før han gikk ut av tida. Hvor da?

Navn

Tor Åge Bringsværd, 1939 til 2025, til minne.

Jon Brænne runder 80 år.

Lars Akerhaug (1981-2025)

Er det så gale med ein liten kosmetisk operasjon?

Hvem går man i begravelse for?

Hvordan snakker jeg med sønnen min om legningen hans?

Livsverket til Roy Leirvik og mannen er blitt til verne­ver­dig kulturarv.

André Sirnes tar imot hundrevis av barn på Hudøy. Selv må han tvinge seg selv til å ta ferie en gang iblant.

Hvordan blir man en god bakste­kjer­ring som Sigrid Haug? Det er bare å bake, det.

Dinosaurer

Klima­vin­nere

Rik på landet I

Mistet jobben: Hvorfor fikk Erika McEntarfer sparken av Donald Trump?

Verdens første passa­sjertog: Hvor i verden?

Ozzy: Ozzy Osbourne (1948–2025) rakk en siste konsert før han gikk ut av tida. Hvor da?

Tor Åge Bringsværd, 1939 til 2025, til minne.

Jon Brænne runder 80 år.

Lars Akerhaug (1981-2025)

Livsverket til Roy Leirvik og mannen er blitt til verneverdig kulturarv.

Hvordan blir man en god bakstekjerring som Sigrid Haug? Det er bare å bake, det.

Klimavinnere

Verdens første passasjertog: Hvor i verden?