Olaug Nilssen

forfattar

#fff

Etter hvert som årene går, har den gamle vennegjengen drevet litt bort fra hverandre. Likevel er alle med når vi møtes, men i det siste har det blitt stadig tydeligere at særlig én er på et helt annet sted enn oss andre. I tillegg kan han være ganske dominerende, med prat om sitt eget og grov og litt mal­plassert humor. Kan vi bare slutte å invitere ham?

Kjære deg. Svaret er nei, de kan absolutt ikkje berre slutte å invitere han! Det er ikkje berre fordi han kjem til å ­oppdage at de har møtt kvarandre utan at han var invitert. Lat meg ­likevel utbrodere scenarioet som kjem til å oppstå etter at ein av dykk tek steget og opnar ein ny gruppechat.

De vel ein ny møtestad, ein noko meir eksklusiv stad, og der set de dykk på høge stolar rundt det tjukke, svære eikebordet, der ler og kosar de dykk medan de drikk vin til 250 kroner glaset, de et salte mandlar, de viser kvarandre dei siste Strava-resultata på mobil-­appen, ja, kort sagt, de kjenner ei ro, ei glede, de er der de eingong 

då de blei kjende i studietida. Men så står han der, plutseleg. Han står utanfor vindauget og 

 inn, med ei pakke svovelstikker i handa. Eller så deler de bilete av den opprømte gleda de deler, postar ein gruppe-­sjølert på instastory, og så er han der, plutseleg, med hovudet sitt under biletet, han har 

at gamle vener driver bort frå kvarandre, og sidan du innleier med å fortelje dette, kan det vere de eigentleg møter kvarandre på overtid. Kanskje svarer de ja til invitasjonen i gruppechatten på pur pliktkjensle, kanskje går de med seige skritt til den brune baren der de har avtalt å møtast, kanskje tvingar de dykk gjennom tre fatøl i kvarandres utdaterte selskap. Kanskje er han som er på sin heilt eigne stad, den einaste som verkeleg prøver å heve samværet over det uuthaldeleg trivielle? Dersom det er slik, burde de ikkje løyse problemet med å slutte å invitere denne oppstemte fyren. Då burde gruppa som heilskap gje kvarandre opp.

Sidan det allereie er etablert eit «vi» i den gamle gjengen som ikkje lenger inkluderer «ham», fryktar eg at han allereie veit at han ikkje er velkomen, og at det kan vere grunnen til at han oppfører seg dominerande. Å prate om sitt eige kan vere ein desperat måte å gjere seg synleg i ei gruppe han lengtar tilbake til, og det same gjeld den grove og litt malplasserte humoren. Eg gjettar at denne mannen, som du seier er på ein heilt annan stad enn dykk andre, er den som treng tilknytinga mest. Sant å seie blir eg fornærma på hans vegner. Kor er det de andre er, om 

 er på ein heilt annan stad, med si stakkarslege markeringstrong?

ein ven at han ikkje er som dykk andre. Uhøyrt å be ein ven om å komme seg til same mentale stad som de er på, slik at han slepp å bli utstøytt. Ut frå spørsmålsstillinga gjettar eg at de i gjengen som framleis reknar seg som «vi», hadde hatt godt av å jekke seg sjølv ned nokre hakk. Eg gjettar at den beste strategien for å løyse dette problemet, vil vere å 

 vennen på hans eige; å høyre på han, gje adekvat respons, vise interesse.

Jaså, seier du det, du har eksperimentert med fleinsopp? Fortel meir!

Kva gjer vi med venen som har drive ifrå gjengen?

Ingrid Ribe-Nyhus

prest og forfatter

Må jeg invitere kjærester jeg ikke liker på festen? spør vår innsender.

Maren Uthaug som bare inviterte folk hun likte veldig godt til 40-årsdagen sin

 og at kjærestene deres ikke ble invitert om hun ikke likte dem. Det kjentes så deilig forlokkende ut, men kan man virkelig tillate seg å gjøre sånt?

Kjære leser. Ja, folk tillater seg hva som helst. Lovlig er det også – å finkjemme gjestelisten til den glitrer i kapp med jubilanten selv. Dessuten er det jo både forståelig og fristende å forhindre at den teite kjæresten til venninnen skal gjøre skam på verten, simpelthen med sitt blotte nærvær.

Men dette handler ikke om hva som er tillatt. «Alt er lov, men ikke alt gagner», sier Paulus, den største av alle kristne teologer.

Hans mester, Jesus, hadde imidlertid en annen strategi enn Uthaug når det kom til slike invitasjoner. Han sa: «Når du holder gjestebud eller kveldsmåltid, skal du ikke be dine venner, dine brødre, dine slektninger eller rike naboer, for da vil også de invitere deg igjen, og du får gjengjeld. Nei, når du holder fest, så innby fattige, uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de har ikke noe å gi deg igjen.»

er vel nok til å gjøre de mest rause og tolerante blant oss litt svette.

Selv kjenner jeg ingen som har latt Jesu ord være styrende for invitasjonen til festlige lag. De fleste invitasjoner går naturligvis ut til venner og familie – i strid med Jesu anbefaling. Nå gjorde jo Jesus stort sett det motsatte av det som var forventet kutyme, og han hadde frekkhetens nådegave: Han inviterte like godt seg selv hjem på fest til Sakkeus, for eksempel: en dypt uglesett mann folk flest ikke ville funnet på å spise et bedre måltid sammen med. 

 var ikke mindre for 2000 år siden. Derfor lød også anklagen mot Menneskesønnen: «Han spiser sammen med tollere og syndere!» «Se, for en storeter og vindrikker».

Men tilbake til deg kjære innsender, som kjenner deg forlokket av muligheten til å vrake en selvskreven gjest fra en feiring. Du vil kjenne på den «deilige» følelsen av … kontroll? Kanskje er også selvhevdelse en av ingrediensene her? Det er i så fall forståelig. Kanskje er det til og med klokt – for hvem vet hva som bor i «Bjarne», som må strykes fra gjestelisten? Er han av den utagerende, destruktive typen, er det din plikt som vert å sørge for at han ikke får fritt spillerom. Men her får jeg ikke inntrykk av at det er en gjest av dette kaliberet det er snakk om, men simpelthen en fyr jubilanten ikke liker «veldig godt».

Må jeg invitere med partnere på festen?

Joanna Rzadkowska

psykologspesialist

#000

Venninnen min snakker bare om Gaza, og det kan bli litt mye til tider. Er jeg ufølsom?

Jeg har en venninne som har blitt veldig politisk engasjert den siste tida. Hun snakker omtrent bare om situasjonen på Gaza. Jeg støtter henne veldig i sak, men syns også det kan bli litt mye og monotont til tider. Er jeg avstumpa og ufølsom?

Kjære innsender. Slik jeg forstår spørsmålet ditt, har endringen hos din venninne vekket noen refleksjoner hos deg. Kanskje snakket dere utelukkende om morsomme emner før «situasjonen på Gaza»: piker, vin og poesi, eventuelt penger, proteiner og pulsklokker. Kanskje hadde dere en venninneboble der dere kunne dele sårbare øyeblikk og støtte hverandre. At en nærhet går tapt, kan være smertefullt. Det kan også være kjedelig og irriterende når folk gjentar seg hele tiden, om det er snakk om politikk, hagearbeid eller småbarnslivet.

Det interessante med spørsmålet ditt er at du «støtter henne veldig i sak», altså at du også er engasjert i situasjonen på Gaza. Dere er enige, men uttrykker det på forskjellige måter. Hennes måte oppleves for deg som monoton og 

, og du blir selvkritisk. At du ikke klarer å hekte deg på henne emosjonelt, gjør at du stiller deg spørsmålet om du er avstumpet og ufølsom.

folkemordet på Gaza oss alle avstumpede og ufølsomme. Ikke bare fordi israelske soldater, folk som tilsynelatende er som oss, oppfører seg som bestialske mordere som stjeler organer, voldtar helsearbeidere og skyter presise hull gjennom hodeskallene til lekende unger. Det er faen meg 

, eller hva? Det israelske militæret har holdt på med grusomhetene lenge, nær 80 år, men nå er videoene av dem på Instagram – midt mellom viltre minigriser, pinlig poesi og tanta sin bursdag. Selv om vi fortsetter å kjempe mot, er det naturlig at vi innimellom overveldes av grusomhetens monotoni og vår egen fortvilelse og raseri, noe som kan gli over i emosjonell nummenhet.

Å koble av er livsviktig i de hektiske livene vi lever, og det gjelder også avkobling fra en kaotisk verdenssituasjon. Ja, her kommer du altså til venninnemiddag på fredag etter en hard uke på jobb. Du har skysset ungene fra kung-fu til fingermaling, du har laget økologiske pølselomper fra bunnen av … I tillegg, hver gang du skal slappe litt av på Instagram, ser du bare Gaza, Gaza, Gaza … Brente lik, skutte barn, bombede nabolag. Men endelig skal du på venninnetreff, og du håper at dere skal drikke vin og mimre om da dere hadde klint med den samme seminarlæreren i filosofi. Og så snakker venninnen bare om brente lik, skutte barn og bombede nabolag.

dette så klart for mitt indre øye, kjenner jeg at jeg blir nysgjerrig på venninnen din. Hva driver henne? Hvor kommer dette monotone og gjentagende fra, at hun blir 

? For å ikke forbli i mine egne fantasier, spurte jeg tre kamerater og psykologer, om hvorfor de er konsistent og intenst engasjert i Gaza. Ikke fordi de er 

, men fordi jeg vil høre hvorfor de velger bort rolige helger i sofaen med demonstrasjoner, kronikkskriving og aktivisme. Hva gjør Gaza så viktig og livsendrende for dem?

Frida forteller meg at hun garantert er «den irriterende venninnen». Hun sier: «Gaza har lært meg at økonomi og allianser trumfer menneskerettigheter og internasjonal rett. Å snakke om Gaza er å snakke om rettssikkerhet – både for egen del og for dem man er glad i.» For henne viser folkemordet på Gaza at de internasjonale forpliktelsene verdenssamfunnet har blitt enige om, ikke gjelder i praksis. For Aman har Gaza blitt en lakmustest på vår integritet som psykologer. At verden lar det skje, gjør at det høyverdige språket vi bruker rundt menneskeverd og menneskerettigheter, blir avslørt som en løgn. At Vesten kan bidra i å utrydde et helt folk, avslører hvilket menneskesyn som er til stede i vår kultur, og som folk agerer på.

Venninnen min snakker bare om Gaza

De nære ting

Ingrid Fadnes

 Det er november, og mørket er over oss. Men du liker mørket, du?

– Ja, men jeg liker ikke begrepet mørketid. I over 20 år har jeg hatt en kampanje for å motarbeide begrepet. Ordet er så depressivt. Jeg mener vi heller skal si blåfargetida eller blåtida. Jeg bodde en periode sørpå, og da sa alltid folk «stakkars dere i nord, dere har det så mørkt». Men det er snarere motsatt. Vi har både snø og nordlys. Jeg tror ikke folk skjønner hvor flott det er.

Og nå har dere fått en sertifisering av mørket i Øvre Pasvik, en såkalt Dark Sky Park. Hva må til for å få et slikt stempel?

– Det er en rekke kriterier, men det viktigste er at det er mørkt nok til å kunne se Melkeveien med det blotte øye. Så må vi forvalte området, ha retningslinjer på lyskilder, bruk av hodelykt for eksempel. En idé bak denne sertifiseringen handler også om næring. Vi sier at Finland tok julenissen, Tromsø nordlyset, og nå tar vi stjernehimmelen. Vi merker allerede stor interesse fra besøkende. Vi hadde to gjester fra USA forrige helg.

Hvorfor er det attraktivt for folk å dra til et sted uten lys?

– Dette handler om menneskets fysiologi. Vi trenger både lys og mørke, men i dag lever de aller fleste i verden uten tilgang til mørket fordi lysforurensing er et utbredt problem.

Så vi kan si at mørket i Øvre Pasvik er et lys i mørket?

– Ja, fraværet av lys er positivt. Når du er på slike steder som Øvre Pasvik i Finnmark, kan du se ut i universet. Da ser du hvor liten du er, hvor liten jordkloden er og hvordan vi er en del av noe mye større. Det er et viktig perspektiv og noe til ettertanke i både ditt eget liv og for samfunnet.

Parken ligger rett ved grensa til Russland. Det er jo noe symbolsk over at vi får en mørkepark akkurat der, i en tid da det ser veldig mørkt ut i vårt naboland?

Ikke lys i mørket

Quentin Tarantino har visstnok sagt at det å regissere en film er «a young man’s game». Du er et levende bevis på at han tar feil.

– Tarantino tar feil på mange punkter. At han har et enormt ego, er helt tydelig. Jeg får si det sånn: Det er hans problem.

Animasjonsfilmen din «Reisen mot nord» er snart premiereklar. Filmen er løst basert på H.C. Andersens «Snødronningen». Hva har du gjort med eventyret?

– Jeg har sjangertilpassa fortellingen til animasjonsfilmens krav, for eksempel at hovedpersonen må ha en følgesvenn. I filmen er det en liten skytsengel. Det andre er at man må ha en motstander, og i de over 20 filmatiseringer jeg har sett av dette eventyret, er Snødronningen enten en heks eller et offer. Jeg har valgt heks i min versjon, nettopp for å gjøre henne til en tydelig motstander.

Du går for å være Norges første fantasy-forfatter for barn og ungdom …

– Ikke barn og ungdom! Det kan du sløyfe. Fantasy er ikke bare for barn og ungdom. Det er litt som å si krim for barn og ungdom. Nei, krim er krim, og fantasy er fantasy, og det leses av folk i alle aldre. Men det er riktig at jeg har skrevet den første fantasy-serien i Norge.

– Da jeg gikk på språkskole i Peking, våknet jeg av en drøm som jeg skjønte var slutten på en bok, men hvordan begynte den? Jeg måtte finne det ut, så jeg skreiv. Det ble fire bind.

Jeg hadde en drøm da jeg gikk på språkskole i Peking.

Heller heks enn offer

Line Madsen Simenstad

Du har nylig gjort et oppsiktsvekkende funn med metalldetektoren din, meldte NRK. Fortell!

– I sommer gikk jeg rundt med metalldetektoren min på et jorde her i Søgne. Da kom det en dame og sa at hun hadde et jorde som hun trodde hadde en historie, og hun lurte på om jeg kunne søke der. Så snart potetene var ute av jorda, satte jeg i gang. Den tredje kvelden gjorde jeg dette funnet. Det er et gullsmykke fra romertida, cirka år 200 e.Kr. Det kalles en gullberlokk.

– Et anheng som sannsynligvis har hengt på et smykke til en høytstående kvinne. Det er laget ved hjelp av en teknikk som heter filigran – tynne gulltråder som er flettet sammen.

– Er du ofte ute og leter med metalldetektor?

– Ja, dette er jo hobbyen min. Det gjør at jeg kommer meg ut i frisk luft, får bevegelse, og så er det sosialt. Jeg foretrekker å gå sammen med andre. Jeg har flere gode kompiser som jeg har blitt kjent med gjennom metalldetektormiljøet.

– Funn som stammer fra før reformasjonen må leveres inn til fylkesarkeologen. Får du noen finnerlønn?

– Det er opp til Riksantikvaren å bedømme. Jeg har krav på gullverdien pluss 10 prosent. I tillegg skal faktorer som for eksempel kulturhistorisk verdi tas i betraktning.

Jeg har flere gode kompiser som jeg har blitt kjent med gjennom metalldetektormiljøet.

Hekta på gull

På sparket

Ungdommen er fornøyd, seksuelt aktive og har god forståelse for samtykke. Det viser en ny dansk undersøkelse fra Sex & Samfund som Politiken omtaler. Så mens varsellampene har ringt om 

 og unge som heller vil «scrolle end bolle», som de sier i Danmark, forteller denne undersøkelsen av 1354 dansker mellom 15 og 25 år en annen historie. Over 60 prosent av dem vurderer deres sexliv som godt eller meget godt. Kun 13 prosent mener de har et dårlig sexliv. Undersøkelsen viser også at de fleste tilpasser seg godt den nye samtykkeloven, som Danmark innførte i 2021. I realiteten har det heller aldri vært så vanskelig, mener en 23-åring avisa har snakket med: Det finnes jo ikke noe mer sexy enn å si: «jeg har veldig lyst til dette». I den nyeste 

 Ungdata-undersøkelsen viser tallene riktignok at andelen videregåendeelever som har hatt samleie, har gått ned de siste åra, til henholdsvis 53 prosent av jentene og 48 prosent av guttene i 2025. Kan vi anbefale en liten studietur til Danmark? VHS

Sexkrisa er (også) avblåst

Klimaendringene er ikke den største trusselen mot livene og levebrødet til mennesker i fattige land, og det vil det heller ikke være i framtida. Det skrev Bill Gates forrige uke i et gigantisk notat med tittelen «Tre tøffe sannheter om klima». Som et oppspark til klimatoppmøtet i Brasil som starter på mandag, har Gates skrevet et slags åpent brev med denne beskjeden som han «vil at alle på COP30 skal vite». Hovedpoenget til Microsoft-gründeren – en av verdens 20 rikeste mennesker og for øvrig forfatter av boka «How to Avoid a Climate Disaster» fra 2022 – er at vi heller må bruke penger og krefter på å bekjempe fattigdom, malaria og andre vederstyggeligheter som plager oss her og nå enn å legge enorm innsats i å motarbeide klimaendringer. Å snakke om dommedag gjør at vi fokuserer på kortsiktige utslippsmål og avleder ressurser fra de mest effektive tiltakene for å «forbedre livet i en varmere verden», skriver han. Vi rakk ikke å lese alle de 34.000 tegnene før avisa gikk i trykken, så vi veit ikke om det sto noe der om å pisse i buksa for å holde varmen. VHS

Klimakrisa er avblåst

… den gode samtalen, om døden. Det er helg, og ikke hvilken som helst helg. I kveld er det stor sannsynlighet for at et knippe hekser, skjelett og draculaer vil banke på døra di og be om knask, eller gi deg et knep. Halloween har tatt helt av, men bak utkledningen og den dødelige dosen sukker ligger en feiring av døden. Har du en primstav hengende på veggen, kan du se etter et kors eller et omvendt skip gravert inn den 1. november. Det er allehelgensdag, en markering og en fest for alle de helgener hvis navn ikke er kjent. Den faller i år på lørdag. Men først søndag vil lys tennes på graver i land som i Polen og i Mexico. I sistnevnte land finner både lokale Mariachi-band og Tequila veien til de døde denne dagen. Da er det fest. I Kulturkirka Jacob i Oslo vil de døde – eller døden – også få en plan i helga. Der er det duket for en hel liten minifestival dedikert til døden. Klarer vi å snakke om den i 2025? undrer arrangørene. Så om du vil sette en liten støkk i de skumle barna som banker på døra i kveld, så kan du gi dem et knep. Ta fram en krakk, og la dem sitte ned. «Ja, lille venn, hva tenker du om døden»? IF

Lenge leve …

Aktuelt

Anne Gaathaug

1. Broren til kong Charles III mister nå alle sine kongelige titler, inklusive prins-tittelen. Hva blir hans nye navn?

2. I hvilket land ligger oldtidsbyen Teben?

3. I hvilken politisk sak stilte Kjell Magne Bondevik kabinettspørsmål som gjorde at hans regjering måtte gå av i år 2000?

4. Hvem var den første afroamerikanske kvinnen som vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle?

5. Nasjonen som er vertskap for årets klimakonferanse, har nylig åpnet for oljeleting i et svært sårbart område. Hvilket land?

6. Sortland har også en annen farge som ofte brukes når man omtaler byen. Hvilken?

7. Hva heter trommeslageren som var med å starte Mötley Crüe?

8. Hva heter den amerikanske nasjonalparken som primært ligger i Wyoming og står på Unescos verdensarvliste?

9. I fagforeningssammenheng – hva står NTL for?

Ukas kviss

1. Donald Trump har estimert å bruke rundt 250 millioner dollar på det han kaller en utbedring av Det hvite hus. Hva er det som skal bygges?

2. Fjellet Nemrut er oppført på Unescos verdensarvliste. På fjellet står det statuer av greske og persiske guder, reist av kong Antiokos I av Kommagene. I hvilket land ligger Nemrut?

3. Hvilke to ingredienser består drinken Cuba Libre av?

4. Hva heter det 300 år gamle området i Kristiansand som består av ti kvartaler med hvit bebyggelse?

5. Hva er tittelen på boka til Øistein Monsen og Torgeir Pedersen Krokfjord som har undertittelen «En reportasjebok om kokain, narkogjenger og kronprinsessens sønn»?

6. Hvilken institusjon var det Katti Anker Møller var med på å starte i samarbeid med kvinner i arbeiderbevegelsen i 1924, og som Det norske Arbeiderpartiet overtok drifta av to år etterpå?

7. Hun var programleder for «Tre, fire, fem» i barne-tv, der også Labbetuss spilte en viktig rolle. Hvem?

8. De to franske brødrene Joseph Michel og Jacques Étienne de Montgolfier var oppfinnere på 1700-tallet. Hvilket framkomstmiddel har de fått æren av å finne opp?

9. Hun debuterte som spillefilmregissør for filmen «Engelen» i 2009. I 2016 sto hun bak dokumentar­filmen «Mannen fra Snåsa». Hvem?

1. Tidligere helseminister Ingvild Kjerkol har fått ny jobb. Hvem er hennes nye arbeidsgiver?

2. Hva ble den dansk-norske presten Hans Egede (1686–1758) kalt?

3. Fra hvilket søramerikansk land kommer panamahatten fra?

4. I hvilket land ligger den gigantiske Kaprun-demningen?

5. Hva kalles organisasjonen som sto bak demonstrasjonene mot Donald Trump i USA forrige helg, som mobiliserte flere millioner demonstranter i 2700 byer i alle 50 statene?

6. Hvor mange landeplager sendte Gud over Egypt for å tvinge Farao til å la israelittene dra?

7. Hvilken drink, som tv-serien «Sex and the City» ga en ny popularitet, består av vodka, Cointreau, limesaft og tranebærjuice?

8. Hvor mange nuller er det i en norsk billion?

9. Hvilken dansk astronom, kjent for sine nøyaktige observasjoner uten teleskop, bygget observatoriet Uranienborg på øya Ven?

Jan Erik Holst

Det tynnes i rekkene av 1970-tallets filmskapere. Nå sist søndag døde Nico, som var hans kallenavn, etter en tids sykdom. Nico var radikaleren som også tenkte filosofisk og kontrært. Han startet i Informasjonsfilm i 1966 og ble assistent for tusenkunstneren Jan Erik Düring, bakmannen for en rekke husmorfilmer og dokumentarer av ulik type. Makkeren Erich Løchen ble hans inspirator på spillefilmen «Motforestilling» (1973), den filosofiske og meta-baserte filmen om de hemmelige tjenestene, som med sine fem akter kunne spilles i 120 ulike versjoner.

 med kortfilmen «Scener til en film», på Filmopplæringens kurs i 1971, til glede for alle de som dyrket den poetiske svart/hvitt-pregede novellefilmen på 1970-tallet. Etter å ha vært medregissør på «Stå på!», en dokumentarisk oppsummering av hendelser relatert til oppsigelser ved Norsk Hammerverk A/S i Stavanger, fikk han dobbelt-engasjement i NRK Fjernsynsteatret, med regi på «Prototypen» (1976), manuskript Sam O. Kjenne og Jahn Pedersen og «Ripsvin og Reinlender» (1978), manus Aril Kolstad. Nico debuterte som spillefilmregissør året etter med «Kjærleikens ferjereiser» etter Edvard Hoems roman. Det ble ytterligere noen spillefilmer, den forsvarskritiske «Krypskyttere» (1982), etter eget manuskript og i uventet svart/hvitt cinemascope-format, «Plastposen» (1986), en sprudlende sykehus-komedie skrevet av Jon Skolmen og Kerry Crabbe med førstnevnte i hovedrollen, og «Buicken» (1991), et brødre-drama med Helge Jordal og Lasse Lindtner etter eget manuskript.

 rakk han å være styremedlem, senere formann i Norsk filmforbund, hvor han ledet den radikale fløyen, til sunn fortvilelse for de mer moderate. Han ble også den siste leder av Filmgruppe I A/S og ledet selskapet over i den kunstnerstyrte Filmgruppe-84, i spissen for en lang rekke norske regissører, som Laila Mikkelsen, Oddvar Einarson og Egil Kolstø.

Nico var også en fremragende og flittig brukt klipper, noe Amanda-juryen belønnet ham for i 1989 med pris for Sigve Endresens dokudrama «For harde livet». Klipperveteranen Bjørn Breigutu hadde da hatt stor innflytelse på hans utvikling.

 han i Bergen, som prosjektleder og regissør i Viscom A/S. Senere ble han den første lederen av Vestnorsk filmsenter. Sine siste yrkesaktive år tilbrakte han som seniorrådgiver i Norsk filmkommisjon, som har til oppgave å hente inn utenlandske filmproduksjoner, for å benytte fremragende norske locations i fjord og fjell. Men han ga seg ikke som filmskaper og regisserte kortfilmen «Snø» (2013), med Helge Jordal, om en komponist som prøver å fange lyden av snøfnugg, en hyllest til Arne Nordheim. Han skrev og regisserte også en dokumentarfilm om kunstneren Oddvar Torsheim, «Idear om Gud, Djevelen og dei 4 verdenshjørna» i 2023.

både en sjarmerende praktiker og fixer, noe han hadde lært av Düring, og en radikal tenker, hentet fra Løchen. Han kunne være sta og påståelig i ulike filmdebatter, men så muligheter der andre stod fast i sin overbevisning. Han etterlater seg kona Åse Hegrenes, som er teaterscenograf og kostymedesigner, og sønnen Martin Wister.

Den allsidige filmmakeren

Hans Jacob Orning

Professor i middelalderhistorie ved ­Universitetet i Oslo

Fortida er ikke hva den en gang var – det er den geniale tittelen på Knut Kjeldstadlis metodebok i historie, som en hel generasjon historikere er flasket opp med. Historien forandrer seg kontinuerlig, fordi den hele tiden speiler hva vi betrakter som viktig i samtiden. Nå har Knut Kjeldstadli gått ut av tiden, 77 år gammel. Dette er ikke en nekrolog, men et forsøk på å vise hvordan fortiden forandret seg med Knut Kjeldstadli – både fortiden vi studerte, og den samtiden Kjeldstadli var del av og bidro avgjørende til å forme.

 som del av den sosialhistoriske epoken i norsk historieskrivning. Etter krigen hadde det naturvitenskapelige idealet om objektivitet vært dominerende i historiefaget – trolig som ledd i den framtidsoptimismen som rådet i de to første tiårene etter krigen. På 1970-tallet fikk denne optimismen seg et skudd for baugen med oljekrise, studentopprør og Vietnamkrig. Inn kom sosialhistorien med tanken om at historie ikke bare handler om de store menn, men om alle menneskene, ikke minst de fattige og avmektige. Sosialhistorien kom også med et normativt syn, som noen ganger lå nær marxismen. Nå var det den lille manns – og ikke minst kvinnes, tur.

 denne bevegelsen videre, og Kjeldstadli stod i spissen for den. Historiefaget måtte ta et oppgjør ikke bare med fokuset på de store menn, men også med sin teorifiendtlighet. Han skrev banebrytende artikler om hvorfor teoriene til Marshall Sahlins og Pierre Bourdieu var relevante for historikere. Kaptein Cooks møte med hawaiianere kunne fortelle om hvordan et lite frø kunne transformere samfunnet, habitus-begrepet om hvordan kontinuitet og endring alltid var til stede i alle aspekter av livet og samfunnet. For oss som var unge historikerspirer på den tiden var Kjeldstadli en stor helt – et lokomotiv som drev faget vårt videre mot nye og spennende horisonter.

 med postmodernismen. Knut Kjeldstadli, den evige unge frilanseren, var blitt middelaldrende og hadde omsider fått sin høyst fortjente faste stilling i historie ved Universitetet i Oslo i 1996. Nå kom en ny generasjon som var frelst på postmodernismen, med Erling Sandmo som anfører. Kjeldstadli var for første gang i posisjon. Han var også leder for doktorgradsutdanningen og fikk hele den nye generasjonen i fanget. Dette avstedkom spennende debatter, som da Kjeldstadli, Sandmo og Ottar Dahl – representant for den «gamle» kritiske empirismen, barket sammen i diskusjon og senere debatt i Historisk tidsskrift. Uventede koblinger oppstod. Dahl og Sandmo traff hverandre i en slags mikrohistorie og motvilje mot et uttalt normativt ståsted. Samtidig som Kjeldstadli og Sandmo delte tanken om at historie er konstruert. Men ble den rekonstruert eller dekonstruert? Om dette gikk debattene høyt, ikke minst i vårt eksplosive doktorforum. Kjeldstadli var både lærer, diskusjonspartner og motstander. Jeg kommer alltid til å beundre hans evne og vilje til å diskutere, til å insistere på at det vi snakket om var viktig, og at han aldri gav etter for det han mente var en fare for å relativere alt. Hvor ble det da av fundamentet, muligheten til å falsifisere det som virkelig er ytterliggående standpunkter, som påstanden om at Holocaust aldri har funnet sted?

midt i disse debattene, oftest med et synspunkt som ble sterkt kritisert av en yngre garde historikere. Det kan ikke ha vært lett. Men så var Knut aldri en som ville ha det lett eller gjøre det lett for seg. I ettertid har min beundring for hans holdning bare blitt større. Vi unge må ha vært en plagsomt provoserende gjeng med våre skråsikre synspunkter, som ofte kokte ned til spørsmålet om det er mulig å gripe virkeligheten. «En far må nødvendigvis være eldre enn sin sønn,» sa Knut for å vise at det finnes utsagn som nødvendigvis må være sanne. En av studentene fant et eksempel på det motsatte, jeg prøver å huske hvordan argumentet gikk, men kommer bare på at dette er rimelig absurd. Jeg tror jeg taler på vegne av en hel generasjon doktorander i denne hyllesten av Knuts innsats.

blåste sin vei etter årtusenskiftet. Kanskje fikk den umettelige nysgjerrigheten på Den andre – de som ikke hadde fått sin plass i historien, hva enten de var kvinner, homofile, barn, fattige, gale eller de fra andre verdensdeler som var blitt utsatt for vestlig orientalisme, sitt endelige skudd for baugen da to fly styrtet inn i World Trade Center. Nysgjerrigheten og dialogen ble erstattet av 

 og krig mot ondskapens akse. Akademikerne fulgte sjelden denne retningsforandringen fullt ut. Men selve diskusjonene om hva det var mulig å vite om verden og fortiden – hele ontologien – forsvant i det nye mentale klimaet.

og empirisme vokste fram, nesten som en nykonservativ bølge. Erling Sandmo klaget over at det som hadde vært et storslått teoretisk nybrottsarbeid var blitt redusert til metode. Nå brukte man diskursanalyse på småfeavl i Akershus. Men ikke alt var som før. Før sosialhistorien og postmodernismen hadde store deler av historiefaget vært teorifiendtlig – jeg hadde selv fått trekk på mitt hovedfag fordi jeg hadde brukt Max Webers idealtyper. Ikke fordi jeg brukte dem feil, men fordi jeg brukte dem. Nå brukte i hvert fall historikerne teori uten å blunke, og de kunne fordype seg i «den lille historien» uten å bli beskyldt for antikvarianisme. Sølvi Sogner oppsummerte det godt. Mens hun som ung historiker hadde vært opptatt av å telle, hadde hun som eldre begynt å tolke.

 gjennom en liknende forvandling. Hans doktoravhandling «Jerntid» var en solid og grundig analyse av norsk industri rundt forrige århundreskifte, som har en hengiven, men begrenset leseskare. I 2010 utgav han boka «Mine fire besteforeldre». Fem år tidligere hadde Edvard Hoem utgitt «Mors og fars historie». De to bøkene kan fint leses parallelt. Begge handler om nære familiemedlemmer og om hvordan det moderne Norge ble skapt. Kjeldstadlis besteforeldre kom fra Nordvestlandet og Østlandet, fra bonde- og industrikår, men også med innslag av borgerskap. Slik sett ble hans historie nesten som en ramme rundt hele det moderne Norges framvekst, med øst og vest, by og land, industri og borgerskap, som bestanddeler. Fordi både Hoem og Kjeldstadli gikk så konkret til verks og fortalte om med- men særlig motgang, og gjennom det konkrete fikk fram hvor nesten ubegripelig annerledes mennesker levde for bare hundre år siden, var deres beretninger genuint emosjonelle. Men de var det på vidt forskjellige måter. Der Hoem som en Mozart trykket på sentimentale knapper og forførte gjennom sitt overdådige og rike vokabular, var Kjeldstadli en plaget og nøktern Beethoven som veide sine virkemidler på gullvekt, var korrekt nesten inntil det pedantiske, og aldri tok snarveier. For meg er det ingen tvil – jeg setter Beethoven høyest. Kjeldstadli maktet gjennom sin rasjonelle og økonomiske fortellermåte å vekke de virkelig store emosjoner. Jeg tror knapt jeg har felt flere tårer når jeg har lest en bok.

 Knut Kjeldstadli nesten opp i det han hadde kjempet mot store deler av sitt voksne liv – med å fortelle den lille historien i alle sine konkrete detaljer og overlate til leseren å trekke konklusjonene. Men jeg er urettferdig når jeg sier dette, for det som gjør beretningen så gripende, er det aldri hvilende sosiale engasjementet Knut Kjeldstadli viste gjennom prismet av sine fire besteforeldre.

Fortida blir ikke hva den en gang var

Trine Deichman-Sørensen, Tore Linné Eriksen og Steinar Stjernø

Knut Kjeldstadli døde 4. november etter lang tids sykdom. Som få andre satte han sitt preg på både det historiefaglige miljøet og den politiske venstresida, og vi er mange som har mista en kjær venn, kollega og kampfelle. Alle sider ved hans liv var båret oppe av solidaritet, sjenerøs vennlighet, intellektuell skarphet og forankring i norsk og internasjonal arbeiderbevegelse. For Klassekampens lesere vil han huskes for sine mange år som spaltist og skribent, der han ga oss både kunnskap, engasjement og personlige tanker om sosialistisk strategi og venstresidas framtid.

 og har i boka «Mine fire besteforeldre» fortalt om sin slektsbakgrunn, blant annet med røtter i arbeiderbevegelsen på Rjukan, der han på mesterlig vis vever sammen enkeltmennesker og det norske samfunnet i ei politisk og sosial brytningstid. Han fant tidlig sin plass i Sosialistisk Folkeparti og Pax-tidsskriftet Kontrast, og med brodd mot autoritære strømninger gikk veien videre i Sosialistisk Venstreparti. Her spilte han i mange tiår en sentral rolle i opplysnings- og studiearbeidet og var drivkraften bak den flerkulturelle pionervirksomheten i Sosialistisk Verdenskafé. Han knyttet også sammen arbeiderbevegelsens historie og egen forankring i fagbevegelsen, ikke minst gjennom allsangkvelder LO Oslos regi før 1. mai.

 på det politiske topplanet, men på mange områder var det desto flere som fikk glede av hans råd, innsikt og aldri sviktende innsats. I SV var han både et lojalt medlem og en kritisk røst når partifeller gikk seg vill i regjeringskorridorene. Til tross for sykdommen insisterte han på å få hjelp til å stemme ved valget i høst.

 produktive virke som historiker utfoldet seg i mange tiår som professor ved Universitetet i Oslo. Hans innføring i historiefaget, «Fortida er ikke hva den en gang var», har opplyst tusener av studenter i flere land. De akademiske publikasjonene er tallrike og på flere språk, men for et større publikum vil han være mest kjent for redaktørvirksomhet og nyskapende bind i både «Aschehougs Norgeshistorie», «Oslo Bys historie» og «Norsk innvandringshistorie». I tillegg ga han ut populærhistoriske arbeider i flere bøker, bant annet «Sammensatte samfunn» og «Klasse og kapital», der hans litterære interesser og folkelige uttrykksevne kom godt til sin rett. Hans hovedfelt var norsk samfunnshistorie gjennom 1900-tallet, med særlig interesse for kollektive bevegelser nasjonalt så vel som internasjonalt. Men han søkte alltid etter nye perspektiver, og var tidlig opptatt av miljø- og klimakamp. Da universitetene ble underlagt markedsstyring, bidro han med kampskriftet «Akademisk kapitalisme».

 en norsk historiker og global aktivist i Attac-bevegelsens, Verdens Sosiale Forum og kampen mot nyliberalisme. Det nasjonale og globale var ikke motsetninger, like lite som det akademiske og det politiske. Heller ikke var det noen motsetning mellom offentlig virke og det å leve i kjærlighet til familie og venner. Knut var en person som lyttet og så sine medmennesker. Med en så viktig posisjon, og med en nærmest ufattelig kapasitet, fulgte det også et ansvar. Vi tror det er et ord Knut ville ha likt.

Fredag

De nære ting

Kva gjer vi med venen som har drive ifrå gjengen?

Må jeg invitere kjærester jeg ikke liker på festen? spør vår innsender.

Venninnen min snakker bare om Gaza, og det kan bli litt mye til tider. Er jeg ufølsom?

På sparket

For Bernt Nilsen gir fraværet av lys et etterlengtet perspektiv på livet.

Bente Lohne, Norges første fantasy-serieforfatter, er klar med animasjonsfilm.

Håvard Fredriksen søker etter skatter med metalldetektor. Nå har han funnet noe virkelig spennende.

Aktuelt

Lystig lesning om ligging

Stopp pressen!

Ukas snakkis: døden

Ukas kviss

Denne dama hevdet noe som fikk Nasa til å reagere. Foto: Marco Bertorello, AFP / NTB

Hva het den siste ektemannen til Marilyn Monroe?

Ukas kviss

Navn

Hans Otto Nicolayssen (1945–2025)

Knut Kjeldstadli (1948–2025)

Knut Kjeldstadli (1948–2025)

Kva gjer vi med venen som har drive ifrå gjengen?

Må jeg invitere kjærester jeg ikke liker på festen? spør vår innsender.

Venninnen min snakker bare om Gaza, og det kan bli litt mye til tider. Er jeg ufølsom?

For Bernt Nilsen gir fraværet av lys et etter­leng­tet perspektiv på livet.

Bente Lohne, Norges første fantasy-se­rie­for­fatter, er klar med anima­sjons­film.

Håvard Fredriksen søker etter skatter med metall­de­tektor. Nå har han funnet noe virkelig spennende.

Lystig lesning om ligging

Stopp pressen!

Ukas snakkis: døden

Denne dama hevdet noe som fikk Nasa til å reagere. Foto: Marco Bertorello, AFP / NTB

Hva het den siste ekte­mannen til Marilyn Monroe?

Ukas kviss

Hans Otto Nico­lay­ssen (1945–2025)

Knut Kjeld­stad­li (1948–2025)

Knut Kjeld­stad­li (1948–2025)

For Bernt Nilsen gir fraværet av lys et etterlengtet perspektiv på livet.

Bente Lohne, Norges første fantasy-serieforfatter, er klar med animasjonsfilm.

Håvard Fredriksen søker etter skatter med metalldetektor. Nå har han funnet noe virkelig spennende.

Hva het den siste ektemannen til Marilyn Monroe?

Hans Otto Nicolayssen (1945–2025)

Knut Kjeldstadli (1948–2025)

Knut Kjeldstadli (1948–2025)