Ingrid Ribe-Nyhus

Prest og forfatter

#fff

Kongen dør, og nasjonen sørger. Naturlig nok, han var folkekjær, som man sier. Det forbauser meg likevel hvor personlig mange tar tapet. Man gråter på tv, man «gråter» på sosiale medier, legger ned blomster, klikker på avisenes kondolansesider og strømmer til kirker. Selv greier jeg ikke å ta innover meg kongens død på denne måten. Det er både trist og vemodig og i dette tilfellet mye man kan reflektere over i og med at det handler om Norges konstitusjon. Men jeg sørger ikke. Jeg er neppe alene, men faren for å virke lite empatisk og overfladisk er jo nærliggende dersom man snakker for høyt om akkurat det. Eller, er det lov å distansere seg litt fra «offentlig sorg»?

Som liten opplevde jeg en gang at det sto en sopran hjemme i stua vår. Hun tok sats og sang en glassklar, høy tone. Plutselig steg en identisk tone ut fra pianoet som sto urørt ved siden av. Hva var det som hendte? lurte jeg.

Som voksen vet jeg det: Fenomenet kalles sympatisk resonans. Tonen fra sopranen fikk pianostrengen med samme egenfrekvens til å vibrere. Eller overført til vårt tema: Noe utenfor kan treffe en frekvens som allerede finnes i oss og få den til å svinge og dirre. Slik er det også med sorg.

 forbauset over hvor mange som tar kongens død som et «personlig» tap. Jeg tror imidlertid ikke det er fruktbart å snakke om «personlig» sorg på den ene side og «offentlig» på den andre, slik du indirekte gjør i spørsmålet ditt. De to størrelsene lar seg skille like lite som sopranens stemme lar seg skille fra pianoets skjelvende streng.

Kongens død blir også en kraftfull katalysator for all slags oppdemmet sorg. I mindre skala ser vi det samme utspille seg i en hvilken som helst gravferd. Jeg har vært vitne til det utallige ganger som forrettende prest: De pårørende gråter (kanskje), men ikke nødvendigvis «alene» på grunn av personen som ligger i kista. Synet av kista vekker selvsagt også minner om tidligere tap, og andres sorg gir gjenklang til egen sorg. Derfor er sorgen selvsagt alltid dypt «personlig», selv om relasjonen til avdøde kan hende var av det mer formelle slaget. Ingen sorg er «ren», i den forstand at den ikke er farget av tidligere tapserfaringer, egen livssituasjon, savn og lengsler.

Men min erfaring er også at det er vanlig å reagere med distanse, slik du selv erfarer. Og for å svare på spørsmålet ditt: Ja, det er selvsagt både lov og normalt å distansere seg når det er sterke følelser i sving. Ikke alle har tårenes gave. Uansett er det til liten nytte å sammenlikne seg med andre. Gjør det heller til en øvelse å reflektere over dine egne følelser, enten du synes du mangler dem eller har for mye av dem.

At du ikke kjenner sorg, sier også noe om deg – og din «resonanskasse», for å holde meg til musikkmetaforen. Du kan være sikker på at det også finnes dem som skammer seg over at de føler for mye disse dagene. Den svorne republikaneren skulle kanskje ønske han hadde litt mindre rusk i øynene?

Jeg sørger ikke over kongen. Er jeg helt alene?

Daniel Willumstad Gunstveit

Psykolog og litteraturkritiker

Superlativer til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp? 

Jeg synes vi strør om oss med superlativer mye mer enn før. Folk på reality-tv er helt rå eller helt maskin, og mellom kollegaer og venner er alt også oftere nydelig, fantastisk og genialt. Hvor enestående er det egentlig å klare å bære en tung sekk opp en bakke eller holde en presentasjon foran en gruppe? Når det ikke lenger er bra nok å være bra, mister ikke kraftuttrykkene sin kraft da?

Kjære innsender, tusen takk for et fantastisk spørsmål!

Umiddelbart får jeg lyst til å nikke til det du skriver og sette meg sammen med deg i hjørnet hvor du (ser jeg for meg) sitter med armene i kors og en litt oppgitt mine. Men det ville ikke bare blitt en kort spalte, det ville heller ikke hjulpet deg nevneverdig. Likevel vil jeg begynne med å gi deg litt rett. For det 

jo sant at det går en slags språklig inflasjon i ord og uttrykk hvis man bruker dem for ofte. Å kalle 

fantastisk blir litt som å gå i bunad på jobb, hver dag – det blir ikke like spesielt. Jeg tror likevel det er verdt å skille mellom det jeg vil kalle språklig og psykologisk forfall.

Det språklige forfallet du beskriver i spørsmålet ditt, kan vi kalle 

), hvor ord og vendinger fra disse to instansene brukes på helt dagligdagse prestasjoner. Med ett er det like imponerende å bære en tung sekk opp en bakke som det er å løfte VM-trofeet – maskin er du uansett!

Men vi mennesker er jo også ulike, både språklig og følelsesmessig. For meg som sørlending er det bortimot uhørt å svare noe annet enn «greit» på spørsmål om hvordan man har det. Svarer jeg «det går ikke så bra», kommer familien til å ringe legevakta. Kan det være at kollegene eller vennene dine har litt lavere terskel for begeistring – og å gi uttrykk for begeistringen – og at du også bør la deg rive med litt innimellom?

fornemmer jeg imidlertid en mistanke om at positiviteten ikke alltid er oppriktig, noe som fører oss til det psykologiske forfallet. Dette høres mer alvorlig ut – og er det kanskje også – men her mener jeg ikke dårlig psykisk helse, snarere en slags relasjonell autopilot, hvor vi ikke egentlig er i kontakt med hverandre. Du skriver at «mellom kollegaer og venner er alt også oftere nydelig, fantastisk og genialt». Det jeg hører her, er overflater som møter hverandre, ikke personer av kjøtt og blod med gode og mindre gode dager.

Den britiske barnepsykologen Donald Winnicott lanserte begrepet «det falske selv», som barn kan utvikle hvis det speiler seg for mye i andres forventninger og egne (ytre) prestasjoner. Kanskje er det dette du fanger opp når du møter folk som insisterer på livets (uutholdelige?) letthet? Dette driver deg sannsynligvis også lengre fra dem, siden du reagerer med å lukke deg – 

Når ble alt så forbanna fantastisk?

Olaug Nilssen

Forfattar

#000

Kva gjer eg med vener av vener som aldri helsar ordentleg på meg? Når vi er i same rom på fest eller liknande, lèt han nærast som om eg ikkje eksisterer, og om vi møtest tilfeldig på treningssenteret som vi begge går på, seier han ikkje eingong hei, men berre overser meg. Det gjer det jo mykje meir ubehageleg enn berre å gi eit nikk og gå vidare.

Ja, kva gjer du med veners vener som aldri helser ordentleg på deg?

Lat meg fokusere på det konkrete dømet du presenterer i spørsmålet ditt. Ein venn av ein venn, lat meg kalle han Erik, lèt som du ikkje eksisterer dersom du møter han på fest og seier ikkje eingong hei dersom du ser han på treningssenteret. Du har heilt rett i at åtferda hans gjer relasjonen dykkar mykje meir ubehageleg enn om han hadde gitt deg eit nikk og gått vidare. Ja, eg vil gå så langt som til å seie at du har svaret på ditt eige spørsmål i den innsikta. Kva gjer du med Erik når du møter han på treningssenteret? Kva gjer du når du ser han varme opp på ein treningssykkel når du er på veg forbi for å kome deg til tredemøllene? Jo, du gir han eit lite nikk og går vidare.

 vere fleire grunnar til Erik ikkje helser ordentleg på deg. Det kan vere at han er så oppslukt av musikken han høyrer på dansegolvet på festen eller i hovudtelefonane sine på treningssenteret at han berre sauestirer ut i lufta og 

han ser deg. Likevel: Du gir han eit lite nikk og går vidare.

Det kan også vere at Erik ikkje hugsar deg. Enkelte påstår dei er ansiktsblinde, og eg veit ikkje, det kan vel vere ei diagnose like god som andre diagnosar. Det finst også folk som ikkje følgjer ordentleg med på andre menneske. For å avdekke om Erik er ein slik, må du undersøke om han ser på deg med eit tomt blikk, eller verre, ser over skuldra dei gongane du snakkar med han i selskap med dykkar felles ven. Kanskje ser han over skuldra når han snakkar med venen også, med eit blikk som flakkar på leiting etter ein endå betre ven, eventuelt med eit blikk like tomt som han synest sjølve livet er. Likevel: Du gir han eit lite nikk og går vidare.

 spørsmålet ditt i retning av at du trur Erik eigentleg hugsar og ser deg, men at han ikkje har 

 å snakke med deg på fest og treningssenter, og difor ignorerer deg. Dersom det stemmer at han ikkje har lyst til å snakke med deg, behøver det ikkje å bety at han synest du er fæl og fråstøytande. Kanskje har Erik sosiale vanskar og strevar minst like mykje som deg med korleis han skal handtere venners venner. Kanskje er han av dei som gøymer seg bak tacohylla dersom han ser ein perifer kjenning på butikken. Kanskje Erik synest ein tur på bussen er slitsamt fordi nokon kan kome til å setje seg ned ved sidan av han, eller verre, 

å setje seg ned ved sidan av han, sjølv om han har signalisert at det er greitt å setje seg der gjennom å plassere ryggsekken i fanget eller på golvet framfor seg.

Dersom dette stemmer: Eit lite nikk frå deg kan setje heile den skjøre dagen hans i spel. For korleis var det, eigentleg, sist de møttest, tenkjer Erik, kom han ikkje med ein vits ingen lo av, bortsett frå han sjølv? Lo han ikkje då ekstra høgt for å kompensere, etterfølgt av ein litt for lang pause der verken dykkar felles ven eller du klarte å glatte over, langt mindre han sjølv? Gjekk han ikkje heim med ei dirrande skamfull kjensle i brystet?

Han lèt som om eg ikkje eksisterer

De nære ting

Mari Brenna Vollan

– Du har skrevet bok om potteplantenes kulturhistorie. Er det et særnorsk fenomen?

– Det er et fenomen du må knytte til europeiske land med kalde vintre. Og det er en klassedimensjon i dette. Aller først kom oransjeriene på de store gårdene, altså egne hus for eksotiske planter fra varmere strøk. De eldste i Norge er fra 1700-tallet. Plantene var et overklassefenomen og noe du kunne vise fram på linje med sjeldne, kostbare gjenstander. Så skjer det en demokratisering av potteplantene. Rundt 1900 står de i alle vinduer.

– Borgerskapet var først ute med å ta plantene inn i huset?

– Ja, for mange var det et problem at de bodde i kjølige hus. Sveitserhusene fra 1850-tallet og framover var gode hus for potteplanter. De hadde store vinduer som ga mye lys og frostfrie kjellere med små vinduer der du kunne sette for eksempel pelargoniaer i vinteropplag.

– Hvorfor vil vi ha planter inne i husene våre?

– Det har jeg også lurt på. Jeg tenker på at plantene er eviggrønne, og at de står for et håp om vår og lysere tider gjennom vinteren.

– Jeg har kommet til å få veldig mange pelargoniaer. De er vakre ved at de har blomster i mange farger. Det er også spennende at de finnes i 17.000 forskjellige varieteter. Jeg har en original fra Sør-Afrika med bitte små duftende blader og små, lilla blomster.

– Hvor mye tid bruker du på å stelle planter?

Sveitserhusene var gode hus for potteplanter.

Håpet er grønt

Line Madsen Simenstad

– I dag er det urpremiere på forestillingen «Mistekunst», som du er regissør for. Fortell om den.

– Det er en forestilling skrevet og spilt av Marius Kolbenstvedt. Det er en monolog som handler om tapserfaringer og erfaringer med å reise til Palestina og jobbe med palestinske kunstnere, satt sammen med oversatte dikt fra palestinske diktere. Alt dette er vevet inn i et stort musikkverk.

– Hva er ditt forhold til palestinsk poesi?

– Det er noe jeg har fått gjennom Marius. Noe av det første han gjorde da vi begynte å jobbe med dette, var å gi meg en bok med dikt. Som alle andre jeg kjenner, har jeg stått helt lamslått med en følelse av maktesløshet mens folkemordet bare fortsetter og fortsetter. Men dette er også et kulturmord – en helt bevisst strategi om å utslette palestinsk identitet og kultur. Det var slik dette begynte for Marius, at han ville gjøre noe med disse diktene.

– Du spiller også i bandet Hayde Bluegrass Orchestra. Hva slags musikk lager dere?

– Bluegrass er en amerikansk sjanger i folkemusikk/country-landskapet, men det skal være akustisk. Vi har ikke el-gitar eller trommer. Samspillet mellom banjo, mandolin og bass skaper rytmene. Men vi spiller ikke rendyrka bluegrass, vi har beveget oss mot noe mer moderne, en slags bluegrass pop eller nordicana.

– Dere har akkurat vært på turne i USA?

– Ja. Vi har gått litt under radaren i Norge, men har fått en stor følgerskare i USA og England. Jeg har alltid drevet med både musikk og teater, men valgte til slutt å utdanne meg innen teater, og så skulle musikken være en lidenskap på siden. Men nå begynner vi å snakke 50/50. Plutselig har dette bandet vokst veldig.

Vi har gått litt under radaren i Norge, men har fått en stor følgerskare i USA og England.

Multikunstner

– Denne helga er det duket for Elvefestivalen i Drammen. Blant andre Hanne Boel og Dance with a stranger står på plakaten. Hva gleder du deg mest til?

– Festival er jo noe helt spesielt når det gjelder folkeliv og stemning. Det er det jeg gleder meg mest til.

– Er drammenserne gode på å lage folkeliv?

– Ja! Og dette er en festival som mange kommer seg ut på.

– I år skal dere for første gang ta dere betalt for konsertene på kvelden. Blir det bråk av det?

– Det tror jeg ikke. Vi har valgt å gå for litt mer kjente artister og det koster mer penger, så det må vi få dekket inn.

– Du blir omtalt som en drammenspatriot. Hva er det beste ved å bo i Drammen?

– Det er byen min. Jeg oppvokst her og har bodd her hele livet. Drammen er passe stor. Og så har det skjedd utrolig mye positivt her i mange år nå. Det har blitt tatt grep for å få trafikken ut av sentrum, gjøre elvebreddområdene attraktive, få på plass parker og torg, og det er bygget en ny, kjempeflott bybru.

– Hva er det verste med å bo i Drammen?

Noen ønsker seg en statue av Ødegaard, men jeg heller mer mot et stort veggmaleri.

Bypatrioten

På sparket

«Klassekampen er ikke med på moroen», skriver Morgenbladet. Avisa har nemlig tatt featureavdelingen og desken i en grov forsømmelse, da vi har forbigått en åpenbar mulighet for et utmerket ordspill. Vi har møtt en katt ved navn Strofe, men i bildeteksten kalt den «katten Strofe». Klassekampen er jo a-endelsens eget fagorgan, som Morgenbladet, igjen presist, omtaler oss som. Vi hadde ikke engang trengt å skjønne ordspillet for å få det riktig, hadde vi bare kjørt bildeteksten gjennom stavekontrollen. Til glede for nye ordspillelskere har vi nå endret bildeteksten i internettets utgave etter at vi ble gjort oppmerksom på det i Morgenbladet fredag. Kremt, vi mener mandag. VHS

Kattastrofalt

Land og strand rundt, fra Slottsplassen i Oslo til Krigsmødremonumentet på torget i Kirkenes, har folk valfartet for å tenne lys og legge ned blomster, brev og tegninger for kong Harald V den siste uka. Men sorgen tar ikke bare plass i den fysiske verden. På NRK.no kan du tenne et lys for å minnes kongen. Ved å holde inne en knapp øker styrken i et digitalt lys, før det seiler av gårde og blir med i en strøm av lys som flyter over et kupert landskap. Tidlig i denne uka hadde 733.086 mennesker tent et slikt digitalt lys. Digitale sorguttrykk har blitt stadig vanligere, særlig med framveksten av sosiale medier. Men nå vokser også et mer avansert – og langt mer kontroversielt – digitalt sorgverktøy fram: såkalte griefbots, også kalt deadbots eller memorial chatbots. Ved hjelp av KI kan man lage en digital etterligning av en død person, basert på tekstmeldinger, e-poster, bilder, lydopptak og annet materiale. Deretter kan man fortsette samtalen med den døde – på sms, og i de mer avanserte modellene også med personens egen stemme. Den nyteknologiske nyvinningen reiser en rekke etiske spørsmål, men ikke bare om hvordan vi skal minnes de døde. Hvor lenge skal vi la dem svare? IF

Digital sorg

Er du en aspirerende entreprenør som alltid har drømt om å ha Harvard på CV-en, men ikke hatt verken råd eller gode nok karakterer? For den nette sum av 699 dollar, rundt 6500 norske kroner, kan du nå kjøpe et kurs der du kan pitche din unike gründeridé til en Harvard-foreleser – det vil si 

 av ham eller henne. Den nye bootcampen som prestisjeuniversitetet nå har lansert, er laget med KI-genererte avatarer av lærerne som skal guide studentene fram til et gryteklart produkt. The New York Times har testet bootcampen med å pitche en idé om Uber for bananer. Klonen av foreleseren og businessmannen Jeff Bussgang reagerte med lette skuldertrekk og et vennlig smil, men var lite imponert over pitchen. Den ekte Bussgang sier til avisa at han synes det er litt creepy, men ifølge ham, elsker studentene det. I tillegg til klonene tilbyr bootcampen en annen tjeneste, forklarer en av skaperne: Et forum der entreprenørene av kjøtt og blod kan snakke med hverandre. Det er enda mer populært. VHS

Er det fruktbart eller ikke?

Aktuelt

Anne Gaathaug

1. Yayoi Kusama, som nylig døde i en alder av 97 år, begeistret mange med sin kunst. For norske museumsgjester ble utstillingen «Kusama. I uendeligheten» på Høvikodden i 2016 spesielt godt besøkt. Hvilket enkelt mønster har blitt et av den japanske kunstnerens fremste kjennetegn?

2. Roald Dahls Willy Wonka brøt med faren sin i ung alder, og faren var en del av motivasjonen for at Willy ble sjokoladefabrikant. Hva var det faren jobbet med?

3. Hvilken historisk hendelse ga opphavet til lua balaklava?

5. Hvem vant årets Amanda for beste skuespiller i en hovedrolle?

6. Briten Francis Beaufort (1774–1857) innførte det vi kjenner som Beaufort-skalaen – altså de 13 trinnene som viser hastigheten på vindstyrken. Hva var Beauforts virke og/eller tittel?

7. Hva het den italienske komponisten som blant annet er kjent for «Madame Butterfly» og «La Bohème»?

8. Hva var det den uavhengige McLaren-rapporten offentliggjorde og avslørte i 2016?

9. I hvilken norsk tidevannsstrøm ender ferden til «Nautilus» og kaptein Nemo i romanen «En verdensomseiling under havet»?

Ukas kviss

1.	Hva er bakgrunnen for at det har kommet sterke reaksjoner fra kontrollkomiteen på Stortinget ovenfor fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss?

2.	Hva heter løvinnen som vokser opp med Simba og seinere gifter seg med ham i «Løvenes konge»?

3.	Han var jurist, forfatter og oppdager, men var også sysselmann på Svalbard fra 1933 til 1935. Hvem?

4.	Hvilken litterær karakter har både Stellan Skarsgård, Peter Haber, Mikael Persbrandt og Jakob Oftebro spilt på film og i tv-serie?

5.	Hvor mange medaljer tok Norge i årets EM i friidrett?

6.	På svensk heter det smultron. Hva heter det på norsk?

7.	Hva het skihopperen som viste fingeren til publikum under normalhopp-konkurransen i OL på Lillehammer i 1994?

8.	Hvilket land var det grekerne og romerne kalte Hibernia?

1. Hvilken faktisk militær konsekvens har Donald Trump varslet i forbindelse med at han på Truth Social fortalte om sitt svært gode forhold til Nord-Koreas Kim Jong-un?

2. Hvilken rockegruppe handler dokumentarfilmen «Some Kind of Monster» fra 2004 om?

3. Hvilket land har verdens største sammenhengende regnskog?

4. Hvilken søkemotor som ble etablert i 1995, var verdens mest brukte før Google tok over rundt årtusenskiftet?

5. Hva heter artisten som har rollen som Maja i filmen «Lave forventninger» som ble vist i Cannes tidligere i år, og har kinopremiere 11. september?

6. Hvilken historisk prestasjon gjorde Sally K. Ride som den første amerikanske kvinnen?

7. De fire små stjernene i det kinesiske flagget symboliserer arbeiderklassen, bondefolket, småborgerskapet og det nasjonale borgerskap. Hva symboliserer den store stjernen?

8. Hvilken svensk statsminister erklærte i 2022 at Sverige søkte Nato-medlemskap?

Bjørgulv Braanen

Sigurd Allern, som i morgen fyller 80 år, var kanskje den avgjørende forutsetningen for at Klassekampen utviklet seg fra et maoistisk, sekterisk utgangspunkt i 1969 til den breie avisa den er i dag. Han nådde ikke helt fram, men han la på mange måter det politiske og journalistfaglige grunnlaget for avisas seinere utvikling.

 ml-bevegelsen kunne i sine velmaktsdager framstå som monolittisk, men det var også klare kulturforskjeller i den innerste kjerna, den såkalte diamantgjengen SKAU, der Tron Øgrim, Pål Steigan, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern satt i mesteparten av bevegelsens storhetstid. Knutsen og Skjervø var steinharde og proletære linjevoktere som kunne skyte når noen måtte dø. Steigan var den innadvendte skolastikeren, mens karismatiske Øgrim eksellerte som frodig renessansemenneske, med dypere røtter i amerikansk populærkultur enn i norsk arbeiderbevegelse. Allern, som var fra Sandnessjøen, var i denne sammenhengen nærmest som en pragmatiker å regne, mer rotfestet i norsk politisk tradisjon enn noen av de andre. Faren var aktiv senterpartimann i lokalpolitikken på Helgeland. I mediesammenheng kan han kanskje sammenliknes med pressemannnen Olav Scheflo, som ble regnet til høyrefløyen i NKP. Den indre striden i partiet førte til at han trakk seg som redaktør av hovedorganet i 1927.

 i partiets «høyreperiode» fra 1973, før han ble erstattet av Steigan i 1975. Foranledningen var at Øgrim hadde lansert «teser mot høyreavviket», som åpenbart var inspirert av Enver Hoxha og det albanske kommunistpartiet, som Steigan og Øgrim hadde besøkt våren 1975. «Tesene var både politisk og psykologisk et nokså hysterisk dokument, sterkt preget av allmenne påstander og venstrefraser» og førte til en «politisk sekterisme som både skadet venstresida og partiet selv», har Allern seinere sagt.

Han kom inn som redaktør av Klassekampen i 1979 og var med å redde avisa fra konkurs, blant annet ved å skrote den tidligere politikken med ikke å ta imot pressestøtte. Sverre Knutsen og Tron Øgrim var mot, men Allern fikk med seg flertallet i partiledelsen for et linjeskifte. Deretter begynte en sakte, men sikker konsolidering av avisa og en begynnende journalistisk profesjonalisering utover på 1980-tallet.

Forutsetningen for at han fikk dette armslaget var at han satt i AKPs ledelse og hadde sine støttespillere utover landet. «Gjennom sin plass i AKPs sentralkomité gjennom 1980-tallet hadde Allern den politiske gjennomslagskraften og posisjonen som var nødvendig for å gjennomføre transformasjonen fra å være et partiorgan til at partiet som eier aksepterte en ny formålsparagraf», skriver Sigrid Stranger-T­horsen i hovedfagsoppgaven «Kampen om Klassekampen» fra 2006.

Valgallianse skilte lag i 1991, forsvant mange av hans støttespillere til RV, mens de mest dogmatiske satt igjen i AKP, som fortsatt eide avisa. Til tross for en imponerende journalistisk satsing fra begynnelsen av 1990-tallet, med mange nyansettelser og ny journalistisk driv, og en foreløpig på opplagsrekord på 10.042 i 1992, skulle det til slutt underminere muligheten for videre satsinger på å utvikle en brei venstresideavis. Det er grunn til å tro at disse stridighetene, sammen med interne konflikter, var medvirkende til at Allern forlot avisa i 1995. Han fikk da en forskerstilling på Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad og seinere et professorat i journalistikk ved Universitetet i Oslo, en ansettelse som var omstridt på grunn av hans politiske bakgrunn. Han har også utgitt flere bøker, som «Kildenes makt» (1992), «Når kildene byr opp til dans» (1997) og «Flokkdyr på Løvebakken» (2001), der han kritiserte VGs og Dagbladets hemningsløse misbruk av anonyme kilder, spesielt i den politiske journalistikken.

tida vært lojal støttende overfor dagens avisprosjekt, selv om det røynet på etter Russlands invasjon av Ukraina, der han var sterkt uenig i avisas syn. Hans store fortjeneste er at han la mye av det politiske fundamentet for dagens avis. Han formante alltid redaksjon om å se Norge fra utkantene, distriktene og arbeidsfolks ståsted, og han reagerte instinktivt mot alle tendenser til anti-folkelighet. Klassekampen skulle ikke være en avis for høyt utdannete i storbyene, en skjebne mange venstresideaviser har lidd, som Liberation i Frankrike. Vanlige folk skulle inn i spaltene og journalistene skulle ut på reportasjer for å møte vanlige folk i hele Norge, endog med fargebilder når økonomien tillot det.

Allern var hard i klypa og ga ikke ved dørene, men han snekret spantene til det som i dag har utviklet seg til å bli en fullrigger av en brei venstresideavis. Takk for det og gratulerer med dagen, Sigurd.

Prinsippfast pragmatiker

Arvid Skancke-Knutsen

Da Tom Skjeklesæther sist helg fylte 70 år, ble det naturligvis arrangert overraskelsesfest. Rundt hundre venner, musikere og kolleger opp gjennom årene ventet musestille på jubilanten bak dørene til Kulturhuset i Halden. I forkant av merkedagen omtalte Halden Arbeiderblad ham som «Halden-rockens bestefar». Han har blitt kalt langt verre ting enn det.

 også hatt en lang rekke roller og engasjementer opp gjennom årene. Han har vært musikkjournalist, redaktør, programleder og konsertarrangør. Samt platedirektør, manager, produsent og festivalsjef. Og ikke minst en drivende god talentspeider, noe band som Midnight Choir, Somebody’s Darling og Madrugada har hatt stor glede av.

er en mann med mange hatter – og cowboyhatten er bare en av dem. I 1983 startet han den viktige klubben Ratz i Oslo sammen med Kai Jarre. De drev også et eget plateselskap, der debutsingelen til deLillos kom ut. Enda tidligere engasjerte han seg i det Halden-baserte selskapet New Noise, som alt i 1980 ga ut «Livet er for kjipt» med Lars Kilevold. Og året før lanserte en av Norges aller første pønksingler.

en sterk forkjemper for americana, country og rootsmusikk, men favner mye breiere enn det. Han nyter ellers en sterk posisjon i utlandet, der mange kjente artister godt vet hvem han er. Bare spør folk som Tom Russell, R.E.M. og Nanci Griffith. Eller artistene han svært tidlig inviterte til norske scener, som The Dream Syndicate, Violent Femmes og Stan Ridgway.

også bak festivalen Down On The Farm på Gribsrød. Da hadde han lenge vært en hardtslående og engasjert skribent i musikkavisene Puls og Beat. Under dramatiske omstendigheter tok han over redaktørjobben etter Tore Olsen i den sistnevnte. Da skrev jeg selv for konkurrenten Nye Takter, men i dag er vi begge i Musikkmagasinet til Klassekampen. Det er jeg ganske så stolt av.

Tom Skjeklesæther har alltid vært sin egen herre. Han har vært manges gode hjelper også. Vi gratulerer på etterskudd.

Med hjerte for Halden

Geir Uthaug

Tom Lotherington har gått bort etter en tids sykdom. Med hans bortgang har Norge mistet en av sine mest allsidige litterater. Toms forfatterskap er preget av en underfundig humor; en slentrende, men sylskarp observasjonsevne og et etisk alvor, som også karakteriserte ham som menneske.

i Tønsberg i 1950, han fikk sin skolegang på Nøtterøy og tok fransk mellomfag på Blindern. Han kjente det litterære liv og livet i sin alminnelighet fra mange sider. Han fulgte den klassiske forfatterveien kjent fra Jack London og Hamsun. Bare slik kan man sanke erfaringer. Han har vært matros og sambandsoffiser, han har jobbet på anlegg og på franske vingårder. Etter 20 år i Provence flyttet han tilbake til Norge og ble daglig leder i Norsk Forfattersentrum.

svært benyttet franskoversetter var han en kresen stilist. Hans oversettelser spente vidt, og inkluderte blant andre Jules Verne, Diderot, Camus, Echenoz og Michel Houellebecq. Jonathan Littells «De velvillige» ga ham Bastianprisen for fremragende oversettelse. Som biograf satte han spor med sine innholdsrike biografier «Wildenvey – et dikterliv» og «Med sola ytterst i nebbet» (om Harald Sverdrup). For sine litterære arbeider mottok han Mads Wiels Legat, Hartvig Kirans Minnepris og Wildenvey-prisen. Kunstnerforeningen hedret ham ved å gjøre ham til kommandør av Purpurnæseordenen.

i 1972 med diktsamlingen «Hverdagsfantasier» som ble etterfulgt av flere diktsamlinger og romaner som «Den tredje tjeneren» (2012) med mange bibelske referanser, satiren «Delt løsning» (2010) og «Et Dikt om Elise» romanen om Elise Wolff, kjent fra litteraturhistorien som Henrik Wergelands fjerde «Stella», men ellers stort sett glemt. En bok som fordret betydelig graving og forskerinnsats. Som en del av tohundreårsmarkeringen for Henrik Wergelands fødsel i 2008 var Tom med i et prosjekt som gikk ut på å få «Jan Van Huysums Blomsterstykke» oversatt til flere språk. Hans siste oversettelse som ble publisert i år var «Demringen» en roman av den legendariske Colette. Tom ble medlem av Det norske Akademi og han var bidragsyter til Norsk Oversetterleksikon.

vil huskes som en vennlig, åpen og fin person og en god kollega. Han mente for øvrig at humor er det beste botemiddel mot melankoli.

Tom var et søkende menneske som ikke hadde fasitsvar på livet eller døden. På hans dødsannonse fikk Wergeland spille med: «Sorgens poesi er taushed».

Fredag

De nære ting

Jeg sørger ikke over kongen. Er jeg helt alene?

Superlativer til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp?

Han lèt som om eg ikkje eksisterer

På sparket

For rundt 250 år siden kom potteplantene inn i norske hjem.

Regissør og vokalist Rebekka Nilsson mistenker at hun snart står ved en korsvei.

Tom Søgård lager festival i Drammen, byen i hans hjerte.

Aktuelt

Rettelse, ny mjau

Når vi døde vågner

Et sted for bananideene

Ukas kviss

Balaklava: Hvor kommer ordet fra?

Gull: Hva heter Rangoon i dag?

I live her: Men hvordan døde denne mannen?

Navn

Sigurd Allern var den viktigste konstruktøren bak sjøsettingen av Klassekampen-prosjektet.

Tom Skjeklesæther fylte 70 år søndag

Tom Lotherington (1950–2026)

Jeg sørger ikke over kongen. Er jeg helt alene?

Super­la­tiver til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp?

Han lèt som om eg ikkje eksisterer

For rundt 250 år siden kom potte­plan­tene inn i norske hjem.

Regissør og vokalist Rebekka Nilsson mistenker at hun snart står ved en korsvei.

Tom Søgård lager festival i Drammen, byen i hans hjerte.

Rettelse, ny mjau

Når vi døde vågner

Et sted for bana­nideene

Balaklava: Hvor kommer ordet fra?

Gull: Hva heter Rangoon i dag?

I live her: Men hvordan døde denne mannen?

Sigurd Allern var den viktigste konstruk­tøren bak sjøset­tingen av Klasse­kam­pen-prosjektet.

Tom Skjek­le­sæther fylte 70 år søndag

Tom Lothe­rington (1950–2026)

Superlativer til bry: Hva betyr ord hvis vi bruker dem opp?

For rundt 250 år siden kom potteplantene inn i norske hjem.

Et sted for bananideene

Sigurd Allern var den viktigste konstruktøren bak sjøsettingen av Klassekampen-prosjektet.

Tom Skjeklesæther fylte 70 år søndag

Tom Lotherington (1950–2026)